diff --git "a/other_data_formats/tsv/test.tsv" "b/other_data_formats/tsv/test.tsv"
deleted file mode 100644--- "a/other_data_formats/tsv/test.tsv"
+++ /dev/null
@@ -1,1200 +0,0 @@
-1	Nå er jo både Venstre og Kristelig Folkeparti og andre her allergiske mot skrytelista vi kan legge fram. Grunnen til det er at den rammer disse partiene midt i hjerterota. SV har vært en drivkraft i denne regjeringen. På basis av 8,8 pst. av stemmene har vi i et veldig godt samarbeid med Arbeiderpartiet og Senterpartiet fått til en total endring, et virkelig temposkifte i norsk miljøpolitikk. Jeg dokumenterer det med sak etter sak, saker som det ikke ble gjort noe med av tidligere regjeringer. De vil ikke høre på det, men vi skal nok få det fram i valgkampen også. Jeg tror Venstre og Kristelig Folkeparti er litt sjalu fordi de aldri var i nærheten av å kunne få til noe av det samme da de satt i regjering med Høyre. Så kommer det en lang liste. Jeg vet ikke hvilke saker det er ønskelig at jeg skal plukke fra denne lista, men la meg si: Jeg kjenner ikke til at det i Regjeringen har vært noen motsetning noen gang mellom fornybarsatsing og satsing på karbonfangst og -lagring. Alle Regjeringens medlemmer ønsker å gjøre begge deler. Vi har kommet så langt med karbonfangst og -lagring at vi trygt kan si at Norge er verdensledende på dette området. Det er ikke noe miljø, dessverre, andre steder i verden som er kommet lenger. Det hadde vært fint, men vi er verdensledende. Når det gjelder fornybar energi, har vi ikke fått til så mye som vi hadde ønsket, på grunn av vanskeligheten med å få til en avtale med svenskene om grønne sertifikater. Men det arbeidet tar vi nå fullt grep om, og forhåpentlig får vi det til 1. oktober. Så nevnes det igjen Kårstø, som om det var skrinlagt. De som skrinla rensing på Kårstø, var Bondevik-regjeringen. Vi måtte rydde opp i det kaoset som der var skapt med en utslippstillatelse til et forurensende gasskraftverk, og har kommet inn og forlangt CO2-fangst og -lagring. Ja, det tar lengre tid, og det er vanskeligere teknologisk enn vi skulle tro, men man har jo ikke skrinlagt noe når man har utvidet det. Fra bare å ville rense gasskraftverket har vi utvidet det til også å se på rensing av det integrerte utslippet på Kårstø.
-1	Jeg vet ikke om det var en tilfeldighet at dette kom nettopp da jeg skulle ta ordet? Det var kanskje ikke det? Allikevel gjør jeg det. Jeg vil åpne med å si noe som kanskje er litt overraskende, nemlig at jeg er uenig med representanten Reikvam i at det ikke blir flere lærere av økt lønn. Senere drog Reikvam et resonnement om tilbud og etterspørsel som sjølsagt viste at han også mener det blir det. Det er jo det som er poenget. Derfor er det viktig at man her også ser positivt på rekrutteringspakker som blir gitt for å bedre rekrutteringa. Men jeg tok egentlig ordet for å minne både Stortinget og Regjeringa om den svært alvorlig situasjonen i Kommune-Norge. Det er nå 10 milliarder kr i underskudd i Kommune-Norge. Hvis storting og regjering nå kan klare å enes om å gjøre noe av det som er aller viktigst for framtida vår, nemlig å styrke rekrutteringa til læreryrket og bedre lønna, må det følges opp med økonomi, og det må følges opp med et annet system enn det vi har hatt til i dag, med at nødvendige og riktige lønnsoppgjør må kompenseres gjennom kommuneøkonomien. Det har aldri vært noen tradisjon for det i denne salen. Men når staten skal kompensere lønnsoppgjør i egen bedrift, kommer de til Stortinget og kompenserer krone for krone, og Stortinget sier ikke et mukk! Men når det dreier seg om lønnsoppgjør som staten til og med forhandler fram sjøl – nødvendige lønnsoppgjør, de skal få all støtte for det – har de altså ingen tradisjon for å kompensere, ikke engang for de lønnsoppgjørene! Og hvis vi ikke gjør det nå samtidig med at vi tar et tak for å styrke lærerrekrutteringa og styrke lærerlønna, vil ikke dette gå særlig bra. Dette har vi tatt opp igjen gang på gang. Dette dreier seg om å ivareta den overordnede lønns- og arbeidsgiverrollen som både storting og regjering er nødt til å utøve, og utøve slik at det blir sammenheng i den. Nå har Regjeringa sjøl sagt helt klart fra at de vil beholde forhandlingsansvaret for lærerne. Da har de også påtatt seg et stort ansvar for å føre denne saken i havn på en måte som gjør at skolen skal klare de oppgavene den har i samfunnet. Skole og utdanning er den viktigste samfunnsbyggeren og den viktigste fellesarenaen vi har. En god skole er avgjørende for om hver enkelt skal lykkes i sitt liv, og for om samfunnet får utnyttet sine ressurser på en god måte. Derfor er lønna til lærerne så viktig. Derfor må vi heve status og arbeidsforhold slik at vi får gjort den viktigste jobben på en langt bedre måte enn det vi klarer i dag.
-1	Noen ganger kjennes det ekstra godt og meningsfylt å være stortingsrepresentant. Arbeidet med Den kulturelle skolesekken har frambrakt slike følelser – fra spede forsøk og ideer rundt om tidlig på 1990-tallet til forsøksprosjekter over kulturbudsjettet i løpet av noen år. Det som tidligere var forsøksposter på mellom 10 og 20 mill. kr på statsbudsjettet, kunne gjennom endring av den såkalte tippenøkkelen la seg realisere i full bredde – ikke bare som utvidede forsøk i noen kommuner eller fylker, men som en allmenn ordning for alle unger i alle kommuner i samtlige fylker i Norge. Forankringen til Den kulturelle skolesekken er lokal, det skal ikke være en sterk statlig styring. Sentralt er det viktig at det sikres at midlene får jevn geografisk fordeling. Målet er at ordningen skal omfatte alle grunnskolelever i landet, det betyr 610 000 elever fordelt på over 3 000 skoler. Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen er en komite som reiser mye og treffer mange kulturarbeidere rundt omkring. Kommentarene rundt om er entydige: Den kulturelle skolesekken blir vurdert som det viktigste kulturpolitiske initiativ som er tatt på mange, mange år. Ideene er der, erfaringer er høstet, pengene er på plass. Da er vel alt såre vel? Vel, jeg er redd det ikke er så enkelt. Utfordringene er mange og store. 180–200 millioner er mange kulturkroner i en spleisepott mellom fylke og kommuner – brukt på riktig måte. På den andre siden: Det er ikke vanskelig å bruke et par hundre statlige millioner til i og for seg de samme formål, men på andre ting, slik at resultatet for hver enkelt unge vil bli noe helt annet og ikke i nærheten av det i alle fall vi i SV har som grunnidé for Den kulturelle skolesekken. Det er nok å nevne sultefôrede riksinstitusjoner eller pressede kommuner. De vil mer enn gjerne ha det meste av den kulturelle pengesekken, som vi kan kalle det i denne sammenhengen, til å dekke sine behov. Da kan 180–200 mill. kr få raske ben å gå på, og jeg er redd resultatet ikke vil være særlig synlig for den enkelte unge rundt om. Så litt om fordelingen. Vi har hele tiden ønsket at en størst mulig del skal gå ut til fylkene og kommunene. Vi er fornøyd med at flertallet i komiteen på sikt legger seg på en 80 – 20-fordeling, som skal, som det står, gå uavkortet til kommunene. Så står det at departementet kommer tilbake til Stortinget med en vurdering av hvordan dette best kan sikres. Det har vært usikkerhet rundt formuleringene, om hvordan de egentlig skal forstås. Slik jeg forstår det, må det ses i sammenheng med det vi ser andre steder i innstillingen, nemlig at pengene skal disponeres av fylkeskulturavdelingen. Det er ikke fylkeskommunen som skal ha pengene, de skal gå til kommunene, men de skal administreres av fylkeskommunen. Og fylkeskommunens bidrag skal nettopp være å finansiere administrasjonen av pengene. Dette er nødvendig for at fylkeskommunene skal koordinere møtet med profesjonelle. Det er viktig for meg å presisere at det for SV også er viktig å sørge for at kommunene rustes opp til å gjøre sine oppgaver best mulig for både barn og unge og andre innbyggere. I den sammenheng er det nok å vise til SVs alternative budsjett, der vi også etter forliket vil gi 2,4 milliarder kr mer i frie midler til kommunene. Det betyr muligheter for å opprettholde kulturskoler og sikre andre allmenne kulturtilbud i kommunen, slik at pengene til Den kulturelle skolesekken blir reddet. Hva så med riksinstitusjonene – skal de seile sin egen sjø? På ingen måte. Men for oss er det viktig at de får skikkelige rammer å jobbe under via det ordinære budsjettet. Det viser vi også i praksis i våre prioriteringer på SVs alternative kulturbudsjett. Det har vi ønsket i flere år. Jeg er helt enig i det Thommessen sier. Når Rikskonsertene sier 18 mill. kr, er det reelle behovet 30 mill. kr hvis Rikskonsertene skal fylle sin funksjon i Den kulturelle skolesekken. Vi skal bidra til det hvis det forslaget kommer på bordet. Når vi har vært tilbakeholdne med bruk av midler fra Den kulturelle skolesekken til R-ene, er det nettopp fordi vi er redde for at dette skal bli en sedvane. Hvis pengene først blir brukt på den måten, vil det fortsette. Vi mener at budsjettet til Den kulturelle skolesekken ikke er så stort at det kan romme det. Thommessen nevnte også de tre R-ene. Selv mener jeg at utvikingen på Riksteatret de siste år ikke tilsier at de ser seg selv som en sentral aktør i Den kulturelle skolesekken. Da vil jeg heller framheve Norsk Scenekunstbruk, som kanskje bør være den aktøren. Hvorvidt Riksteatret ønsker å endre på sine ideer og sin praksis og komme med tilbud som kan være reelle for Den kulturelle skolesekken, får vi heller komme tilbake til. Hva så med mottakerapparatet rundt om? Her spriker det mye, fra rene mønsterbruk som Møre og Romsdal, Hedmark og Vestfold, som har masse erfaring og infrastruktur på plass, til fylker og kommuner som ikke har noen erfaring, ei heller idé om hva Den kulturelle skolesekken skal være. Dette er kanskje den største utfordringen i arbeidet framover: å sørge for at erfaringene som er samlet gjennom mer enn ti år, blir formidlet til alle nye aktører. Samtidig må det i en periode framover være muligheter for lokal vinkling og mangfold i utprøving av kultursekken. Den store utfordringen er samtidig å sørge for utvikling og kompetanse og sikre kvalitet i alle ledd. Det er bedt om en omfattende evaluering av Den kulturelle skolesekken i 2006. Da er det viktig å vurdere i hvilken grad ting som kompetanse og kvalitet er utviklet og ivaretatt. Hva så med arrangørkompetanse? Dette er et nøkkelledd for et vellykket arrangement, uansett hvilken type vi snakker om. Her er mangelen stor. Hvem ser vi for oss skal fylle disse rollene? Skal det være lærere, skal det være profesjonelle arrangører, eller skal det være lokale miljøer med slik kompetanse – eller kanskje alle disse? Dette er i dag langt på vei et selvlært håndverk med få profesjonelle, men det kan kanskje bli en større profesjon. Behovet vil være der. Det vil da være viktig å utdanne folk til dette. Jeg vet at det har vært tatt initiativ i Drammen til en studieretning som heter «DIKT», og jeg vet at også Høgskulen i Volda jobber med slike ideer. Det er viktig at dette blir kommunisert fra sentraladministrasjonen for Den kulturelle skolesekken til disse miljøene for å sikre samarbeidet framover. Så til problemet med gode nok produksjoner og nok produksjoner. På musikkfeltet er behovet for profesjonelle produksjoner rimelig på plass, ikke minst takket være Rikskonsertene. Her er det mer snakk om mer av det samme, og det vil vi bidra til. Det vil årlig være 35–40 mill. kr i den sentrale potten til å drifte sentraladministrasjonen og stimulere til flere og nye produksjoner. Når vi ved årets budsjett og den videre innarbeiding av Den kulturelle skolesekken er skeptiske til å åpne for bruk av skolesekkpenger til sentrale institusjoner i større omfang, har det sin forklaring i den fighten som har vært mellom forslagsstillerne, departementet og regjeringspartiene om innretningen når det gjelder både fordeling av penger og hvem som skal ha kontroll over disse lokalt. Muligens er dette skinnuenighet, men vi frykter for at f.eks. en bevilgning til Rikskonsertene vil fortsette å belaste budsjettet til Den kulturelle skolesekken. Det ønsker vi da, som tidligere sagt, ikke. På andre felt står det ikke så bra til, f.eks. innen scenekunst. Både når det gjelder dans og teater må det tas et større løft for å få flere gode produksjoner til å fylle etterspørselen i forbindelse med Den kulturelle skolesekken. En del av sentrale midler bør nå settes av til dette, samtidig som Norsk Scenekunstbruk må rustes kraftig opp og bli en naturlig koordinator for disse miljøene. I dag får Norsk Scenekunstbruk 2,5 mill. kr, og her burde sentrale midler brukes for å skape flere produksjoner. Og hvis Thommessen har forstått meg slik at jeg ikke ønsker å bruke sentrale midler til det, så er det feil. Det ønsker jeg absolutt. Jeg mener at her bør vi legge opp til å ta et kollektivt løft, og jeg mener at Norsk Scenekunstbruk kanskje bør tilføres mellom 15 mill. kr og 25 mill. kr de neste fire årene for å få sine kunstproduksjoner opp og stå. Videre mener vi i SV at Den kulturelle skolesekken snarest bør omfatte barnehager og videregående skoler, ikke på bekostning av, men som tillegg til, tilbudene i grunnskolen. Hva så med det flerkulturelle perspektiv i Den kulturelle skolesekken? I meldingen står det om suksessmål for kulturelt mangfold: «Den kulturelle skulesekken skal omfatte kunst- og kulturuttrykk med røter i eit mangfald av kulturar og frå ulike tidsperiodar.» Et annet sted står det: «Islamsk tradisjon og utsmykking, jødisk kultur og forteljing og den internasjonale kulturen som pregar den katolske kyrkja, er aspekt som òg bør speglast i Den kulturelle skulesekken.» I de evalueringer, oversikter og erfaringer jeg har sett rundt omkring, synes jeg at dette er perspektiver som er lite ivaretatt. Det tar jeg også selvkritikk på, vi i komiteen har ikke fulgt opp dette med egne merknader og egne initiativ. Dette er ikke viet stor oppmerksomhet fra andre enn faktisk departementet, og jeg roser departementet for det som er tatt inn i meldingen, og mener at vi skal legge vekt på å følge opp det. Her må det tas et tak. Vi går spennende kulturtider i møte. Jeg gleder meg allerede til evalueringen i 2006.
-0	Jeg har et spørsmål til vår ærede justisminister: «Næringsdrivende over hele landet som har asylmottak lokalisert i nærheten av sine virksomheter, rundstjeles av asylsøkere. Folkestad Mat i Våler i Østfold opplevde at tyveriene eksploderte etter at asylmottakene på Kasper og Nordbybråten ble etablert. Til tross for egne kostbare tiltak er svinnet betydelig og kan bety kroken på døra for mange næringsdrivende. Hva vil statsråden foreta seg for å avhjelpe situasjonen?»
-1	Stortinget bevilger en samlet sum til hver av de høyere utdanningsinstitusjonene. Styret i hver enkelt institusjon er ansvarlig for å ha en aktivitet som er tilpasset denne bevilgningen. Budsjettet består av en grunnbevilgning basert på historiske forhold samt effektene av de resultatbaserte indikatorene. Med nytt finansieringssystem i 2002 ble verdien av de nye undervisnings- og forskningskomponentene beregnet og trukket ut fra det som til da hadde vært rammebevilgningen til den enkelte institusjon. De resterende midlene ble definert som basiskomponenten. Størrelsen på basiskomponenten sett i forhold til total bevilgning vil derfor variere mellom institusjonene. I perioden før innføringen av finansieringssystemet ble det omfordelt midler mellom institusjonene i universitets- og høyskolesektoren for å utjevne forskjeller som ikke var grunngitt i spesifikke kostnadsbehov. Ved selve innføringen ble den samlede budsjettrammen for hver institusjon uendret. Det betyr at ingen institusjoner da fikk redusert sin bevilgning som følge av finansieringssystemet. Gjennomsnittskostnad pr. student varierer bl.a. ut fra institusjonenes fagsammensetning, lokalisering og størrelse. Store institusjoner har normalt lavere kostnad pr. student enn små institusjoner. Institusjonene mottar en samlet bevilgning som de har fullmakter til å disponere for å nå sine mål. Dette innebærer at institusjonen selv må fordele midler til avdelinger/fakulteter, fagmiljø eller forskergrupper slik at institusjonen som helhet når sine mål og fremmer kvalitet innenfor utdanning, forskning og formidling. De forhold som Høgskolen i Sør-Trøndelag er opptatt av, inngår i de spørsmål som blir vurdert i forbindelse med evaluering av finansieringssystemet, som departementet er midt oppe i nå. Resultatene av dette arbeidet blir lagt fram i forbindelse med statsbudsjettet for 2010. Departementet har mottatt flere henvendelser fra representanter for Høgskolen i Sør-Trøndelag angående den økonomiske situasjonen og det spørsmålet som representanten reiser. Departementet tar sikte på å ha et møte om dette med ledelsen ved høgskolen i løpet av våren.
-1	Nå er statsråden i den heldige posisjonen at han kan la vera å svara dersom han får spørsmål, men eg har nå likevel tenkt å stilla eit spørsmål som eg ikkje fekk med meg førre gongen. Det går på den same problematikken, altså dette med Noreg si særstilling i forhold til Norden når det gjeld spørsmålet om EU-hær. Det eine poenget er for så vidt ei klargjering av norske vilkår i forhold til FN-mandat, som Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet har vore inne på som ei sentral problemstilling, og som ein føresetnad, er det blitt sagt frå den sida – om det òg er ein føresetnad frå norsk side at det skal finnast eit slikt mandat, og at det er uomtvisteleg at det skal vera eit slikt mandat. Det andre går på ein del ting – det er mogleg det er folk her som er meir informerte enn eg er – når det gjeld spørsmålet om Grunnlova og EU-hær, bl.a. blei det nemnt at ein kunne tenkja på same måten som i forhold til Tysklandsbrigaden. Etter å ha gått gjennom § 25 og ein del tolkingar, synest eg det verkar rart om Noreg skal kunna delta på dei vilkåra – som Solana seier iallfall – i ein EU-hær, nemleg at det er EU som bestemmer om EU-hæren, og andre land må halda seg til kva EU meiner. Så spørsmålet er rett og slett om statsråden ser problemstillinga knytt til § 25 i Grunnlova når det gjeld norsk deltaking i EU-hæren.
-0	På vegne av stortingsrepresentantene Kåre Fostervold, Øyvind Korsberg og meg selv har jeg gleden av å fremme to grunnlovsforslag. Det første forslaget gjelder opphevelse av Grunnloven § 107 om odels- og åsetesretten. Det andre gjelder forslag om endring i Grunnloven § 75 med sikte på å legge til rette for en større grad av stabilitet og klarhet i politikken og i rammebetingelsene for norsk næringsliv.
-0	Jeg hadde ikke tenkt å ta ordet, men etter statsrådens innlegg følte jeg et visst behov for det. Statsråden antydet at det var vanskelig å vite hva Fremskrittspartiet mente lokalt, hva man mente på Stortinget, og hva man faktisk gjorde. Da har jeg lyst til å lese fra partiprogrammet til Senterpartiet. Jeg hadde også tidligere en replikk til en representant fra Senterpartiet. Det står faktisk i Senterpartiets program for perioden 2005-2009: «Utbygging av vei er en offentlig oppgave. Senterpartiet mener at finansieringa av nye veiprosjekter bør skje over offentlige budsjetter, og er skeptisk til en utvikling som går i retning av stadig flere bompengeprosjekter. I dag er en for stor andel av samferdselsinvesteringene basert på brukerfinansiering. Bompengeprosjekter kan være et supplement der det blir tatt lokalt initiativ til dette. Geografisk avgrenset bensinavgift kan være et annet alternativ.» Der står det «supplement». I denne sal har Senterpartiet altså 16 ganger tidligere stemt for bompengeprosjekter med en gjennomsnittlig bompengeandel på over 70 pst. I dag er Senterpartiet i ferd med å stemme for det 17. bompengeprosjektet, hvor altså den statlige andelen er 12 milliarder kr og den bilistfinansierte andelen er på over 40 milliarder kr. Da blir det vanskelig å kjenne igjen Senterpartiet. Jeg registrerer at man tar avstand fra sitt eget partiprogram på et viktig område hvor man faktisk garanterer overfor velgerne sine, før valget, at Senterpartiet i perioden 2005-2009 skal være imot bompenger, med mindre det er et supplement. Her er det altså hovedfinansieringskilden. Dessverre er det slik. Det kunne vært interessant å vite hvor mange steder i landet Senterpartiet lokalt også har stemt imot programmet sitt. I Senterpartiet lokalt - i hvert fall stort sett hver gang jeg prater med senterpartipolitikere rundt omkring som går inn for dette - innrømmer man at dette er statlig utpressing og ikke noe annet. Hvis man hadde hatt noen som helst mulighet, hadde man stemt imot. Senterpartiet, som sitter i regjering og har samferdselsministeren, har mulighet til å sørge for at prosjektene kommer med statlig finansiering, og da slipper man denne tvangsutpressingen av egne politikere lokalt.
-1	Det er riktig at økonomi ikke er noen eksakt vitenskap, men det er i hvert fall også riktig å si at Regjeringens politikk ikke er en eksakt vitenskap, for det som finansministeren nå sier, er meget sprikende. Det er lett å tolke det dithen at Regjeringen faktisk ikke tror på sin egen politikk. Det som står i nasjonalbudsjettet, er at kronen skal tilbake til utgangsleiet, og så skal renten tilbake til sitt normalnivå. Det betyr med hensyn til de tiltak som Regjeringen har fremmet i statsbudsjettet, som Regjeringen legger mye prestisje i å få gjennom, og det statsministeren senest i et innlegg her tidligere sa, at forutsetningen for å få renten ned er at vi strammer inn i tilstrekkelig grad, at årsakssammenhengen her er ikke gitt og ikke åpenbar. Tvert imot er det mange som påstår det motsatte, at en så stor innstramming vil bidra til større arbeidsledighet og en større nedgang neste år. Når Restad nå sier at selv om vi får kronekursen tilbake i leie før nyttår, vil ikke det automatisk føre til det rentenivået vi hadde, må jo det bety at Restad ikke stoler på det han selv har lagt frem, ikke stoler på sin egen politikk og ikke har lagt fram det han tror faktisk virker.
-1	Vi trenger maritim utdanning både på fagskolenivå og på høyskolenivå. Jeg er veldig glad for det samarbeidet som er innledet både mellom høyskoler og Universitetet i Tromsø og også fagskolene. Jeg har fått bekreftet fra disse høyskolene at de har med seg samarbeidet med fagskolene som en viktig del av det hele. Så tror jeg faktisk at jeg vet mer om regjeringens kontakter mellom statsrådene enn det representanten Kambe vet. Jeg vet i hvert fall at nærings- og handelsministeren, kunnskapsministeren og jeg har god kontakt om disse sakene. Det var representanter både fra Nærings- og handelsdepartementet og Kunnskapsdepartementet i Vestfold for litt siden da vi presenterte våre felles tanker og visjoner om denne utdanningen og dens framtid. Så her er det ikke nødvendig med noe mellomledd med andre statsråder, som andre representanter har vært inne på, her har vi god kontakt. Både fra Nærings- og handelsdepartementet og fra Kunnskapsdepartementet ønsker man å videreføre de gode prosessene som er i gang, både oppfølgingen av Stø kurs og også den satsingen vi nå gjør på maritime utdanninger i en større sammenheng.
-1	Fremskrittspartiet viser med sitt innlegg og sine holdninger i forhold til denne saken at de har bestemt seg for i boligpolitikken å være en logrende puddel for Regjeringen. Det er to ting som gjør det. Det ene – og det viktigste – er at Fremskrittspartiet sier at det ikke er viktig å gjøre noe for de bostedsløse på to år til, og heller ikke i forhold til bostøtten. Når det gjelder disse to tingene – mennesker som er bostedsløse, og folk, som f.eks. enslige, som nå ikke er innunder bostøtteordningen og får nyte godt av de 700 kronene som Regjeringen kommer med til folk som har problemer i forhold til elektrisiteten – sier Fremskrittspartiet: Disse får ingen hjelp av oss før i år 2005. Spørsmålet mitt til Fremskrittspartiet er da: Kan det gis noen gode begrunnelser, utover det at man bare har tenkt å vente, for at man ikke har hatt lyst til å gjøre noe for de unge og vanskeligstilte fra 1998 og fram til 2005?
-0	Konfliktdemping er en viktig del av rovviltforvaltningen. Vi ser en del eksempler på at hannbjørner, spesielt, overvintrer i enkelte områder – ikke bare én vinter, men to og tre vintre. Disse bjørnene har da forsynt seg godt av sauebestanden både sommer og høst, går så i hi, kommer ut igjen og ligger da og venter på at sauen skal slippes på beite. Det er da sikkert ikke spesielt moro for sauebøndene å slippe sauen rett i gapet på bjørnen. Det har i den forbindelse blitt sendt inn en del søknader som gjelder felling av bjørn på snø, og disse blir avslått av direktoratet og av departementet. Vil statsråden sørge for at felling på sporsnø blir et aktuelt og godt konfliktdempende tiltak?
-1	Regjeringa la fram ei ambisiøs klimamelding for eit drygt år sidan, som etter mitt syn rettmessig fekk mykje ros. Ho inneheldt mange nye tøffe tiltak. Sjølv om vi no ser ein nedgang i CO2-utsleppa i Noreg, treng vi ein endå kraftigare nedgang i åra som kjem. Så gjekk vi til opposisjonspartia, som vi gjorde førre gang, for å verte einige om eit breitt forlik. Den viktigaste grunnen til det er at verdien av langsiktigheit i og brei støtte for politikken som gjeld klimaendringane, er veldig stor. Situasjonen var den at vi først prøvde å verte einige med fire parti i Stortinget. Det vart vi ikkje. Så klarte vi å verte einige med dei tre opposisjonspartia Venstre, Kristeleg Folkeparti og Høgre. Resultatet talar for seg sjølv. Vi klarte å verte einig med dei tre partia. Representanten Astrup er lei seg av taktiske grunner for at han ikkje fekk med seg Framstegspartiet. Vel, eg trur at den brutale sanninga er at eit parti som ikkje trur på problemet, skapte ikkje eit godt grunnlag for å verte einige, (presidenten klubber) men vi vart einige… (presidenten klubber igjen)
-0	På vegne av stortingsrepresentantene Ulf Leirstein, Gjermund Hagesæter, Kenneth Svendsen og meg selv ønsker jeg å fremsette et representantforslag om å avvikle eiendomsskatten.
-1	Noe av det mest interessante med sentrumsregjeringen var den vekten den la på bistandspolitikken. Det er derfor skuffende å se at sentrumspartiene som budsjettforlikspartnere har foretrukket billigere mat til velfødde nordmenn framfor økt bistand. Den eneste ansatsen til styrking av bistandsfeltet i forliket er et bitte lite og pengeløst punkt langt nede i avtaleteksten. Dette punktet gjelder utredning av et nytt bistandsfond. Venstre har da, som en av budsjettavtalepartnerne, gått inn for at Regjeringen skal utrede et utviklingsfond som kan brukes til bistandsformål. Dette kan selvfølgelig være en god idé, og det kan også gi mulighet for økt bistandsinnsats, men det representerer en veldig tradisjonell bistandstenkning. Det blir heller ikke veldig mye fart i denne ideen uten en eneste krone foreslått inn i et slikt fond. SV har lansert et annet fondsforslag som vil komme de fattigste til gode, og som i mye større grad innebærer nytenkning. Vi foreslår at 5 milliarder kr av oljefondet skal investeres i verdens fattigste land for å gi disse landene en sjanse til å bygge opp et eget næringsliv. Vi mener at Norge godt kan tåle at noen av oljefondsmidlene investeres med noe høyere risiko, men også med mye større mulighet for at investeringene kan gi et bidrag til velferdsutvikling for fattige. Disse to fondsideene står ikke i motsetning til hverandre, og jeg vil spørre Terje Johansen om han og Venstre vil støtte SVs forslag om å bruke en del av oljepengene til å investere i fattige land.
-0	For det første: Det har aldri vært satset så mye på å styrke konkurransekraften til norsk industri som man gjør nå. Samtidig har vi gitt konsesjon til kabler til både Storbritannia og Tyskland. Dermed har den kraftproduserende industrien tilgang på et sterkere marked. Vi har redusert avskrivingstiden og dermed styrket lønnsomheten kraftig for denne typen anlegg. Vi ser også at det faktisk blir gjort investeringsbeslutninger. Senest for under en måned siden vedtok TrønderEnergi å bygge i Skomakerfjellet, med en kostnad på 120–130 mill. kr i investeringer. Det er ikke ubetydelige beløp, så vi ser at det skjer ting. I tillegg satser vi på både å elektrifisere mer transport og å bruke fornybare energikilder til oppvarming av næringsbygg og boliger. Vi har styrket Enovas jobb på dette området med i overkant av 12 mrd. – nesten 13 mrd. – kr.
-1	Regjeringen foreslo i revidert at Luftfartsverket skulle få en ekstrabevilgning på 100 mill. kr som følge av inntektssvikt. I avtalen mellom Regjeringen og Fremskrittspartiet ble denne ekstrabevilgningen redusert til 70 mill. kr. I innstillingen til denne saken har Fremskrittspartiet opprettholdt en veldig tydelig merknad på at det vil være uforsvarlig å redusere investeringsnivået. Fremskrittspartiet «finner det ikke forsvarlig å utsette investeringer for 98,4 mill. kroner til investeringer i flyplassanlegg». Og så siterer man hva det vil gå utover. Denne reduksjonen vil medføre konsekvenser for Evenes, for Flesland og for flyplassen i Haugesund. Så mitt spørsmål til Nistad, med bakgrunn i den merknaden som står her, er om han mener at den budsjettreduksjonen som Fremskrittspartiet og regjeringspartiene nå er blitt enige om når det gjelder Luftfartsverket, er uforsvarlig.
-0	Takk igjen for svaret. Det skal han nok gjøre. Dette handler ikke minst om å ha respekt for det enorme bidraget som kommer fra bilistene, som er påtvunget bilistene. Det handler om bidrag gjennom kjøp av vei på avbetaling i den rike oljenasjonen Norge – en paradoksal situasjon, men det skal jeg la ligge her. Poenget er – som jeg hadde i mitt hovedspørsmål – at det betales ekstraregninger på 5 mrd. kr, og det handler om å ha respekt for at de pengene blir brukt på en god måte. Jeg ber om at statsråden i sitt eget hode lager seg et bilde: Hvis vi regner med en gjennomsnittlig passeringskostnad på 25 kr, så skal det altså ufattelig mange passeringer til for å dekke inn en regning på 5 mrd. kr. De samme passeringene – et ufattelig antall stort passeringer – skal altså til, uten at det kommer én meter mer vei, uten at det kommer én meter mer tunnel og uten at det kommer én meter mer bro. Det skal bare dekke kostnader.
-1	Tallene for Oslo er klare. Det er i løpet av to år blitt 2 700 flere elever i Oslo-skolen, og det er blitt 256 færre lærere i Oslo-skolen. Det må nødvendigvis bety at det er blitt mindre tilrettelagt opplæring for hver enkelt elev. For meg står dette fram som en logisk slutning. Det skjer i en høyrestyrt by, men beklageligvis er det slik at veldig mange kommuner rundt i Norge opplever akkurat det samme. Vi har en evaluering, og vi har forskning som viser at vi har en skole i dag som ikke greier å utjevne de sosiale forskjellene vi har i samfunnet. Vi har en skole som ikke greier å gi tilpasset og tilrettelagt opplæring til hver enkelt elev. Statsråden har sagt tidligere – og jeg er veldig enig i det – at den viktigste ressursen i skolen er læreren. Da er mitt spørsmål til statsråden: Er statsråden bekymret for den utviklingen som skjer i Oslo-skolen?
-1	Det har tidligere i denne salen vært en debatt omkring den nordnorske krigshistorien i forbindelse med en interpellasjon fra representanten Bergstø, en debatt som jeg oppfattet ga en bred tverrpolitisk enighet omkring viktigheten av å øke fokuset på den innsatsen og de lidelsene som den nordnorske befolkningen gikk gjennom i forbindelse med annen verdenskrig. Jeg har vokst opp med en far som levde hele sitt liv med traume etter sitt opphold på Grini. Jeg vokste opp med matsanger fra fangeleiren som en del av min kulturhistorie, og fortellinger om hvordan min fars familie forsøkte å flykte fra tyskerne da de kom – om den redselen og de lidelsene de gikk gjennom som følge av dette. På sett og vis kan man vel si at jeg på en måte har vært privilegert som gjennom min oppvekst har fått så inngående kunnskap om denne viktige delen av vår historie og de ting som foregikk i mine foreldres ungdom og barnetid. Min oppvekst har derfor for meg uten tvil satt preg på hvordan jeg ser på samfunnet, og hvordan jeg ser på både flyktninger og menneskerettighetsspørsmål i verden i dag. Kunnskapen om egen historie er viktig for å kunne forstå verden omkring oss på en bedre måte. Og fordi den nordnorske krigshistorien har vært en så tydelig del av mitt liv, har ikke jeg vært bevisst på at dette har vært noe som andre mennesker i Norges land ikke kjenner like godt til. Det er på den måten dette fungerer – man styres ut fra sin forforståelse og sine preferanser – og det er nettopp derfor det er så viktig at Stortinget sier tydelig fra om at vi ønsker dette fokuset på den nordnorske historien. Derfor mener vi at det er trist at Stortinget ikke benytter denne anledningen til å følge opp sine egne ord fra interpellasjonsdebatten tidligere. Denne viktige kunnskapen omkring lidelsene og prøvelsene til dem som måtte flykte, og kunnskapen om alle dem som sto opp og aktivt sloss mot invasjonen, står nå altså i fare for å forsvinne helt. For ingen kan fortelle historien sånn som de som har opplevd den selv, kan. Min far og flere av dem som var i hans situasjon, har allerede gått bort. Til tross for dette ønsker altså ikke et samlet storting å gå for en løsning som sikrer til fulle at det blir den nordnorske historien som blir skrevet i den videre satsingen. Det er viktig at kunnskapen om den nordnorske historien blir skrevet ned og innlemmet i den generelle historiefortellingen om Norge, og at den blir en del av hele nasjonens bevissthet.
-0	Takk for gode innlegg fra saksordfører og fra alle andre. Det framstår som at det er stor enighet om hva en ønsker, og som at det er veldig stor enighet om hvordan en skal nærme seg målene. Jeg har merket meg synspunktene som har kommet fram, også der det er litt uenighet. Jeg tror det er nyttig for vårt arbeid at vi i regjeringen også merker oss hvor det er uenigheter, for det kan stimulere til nye tanker og kanskje litt andre løsninger enn det en har valgt før. Men i all hovedsak har Stortinget over lang tid vært enig om hva en vil når det gjelder bredbånd og digital kommunikasjon. Sånn sett er initiativet fra Venstre veldig positivt. Vi er veldig glad for det initiativet som har kommet, og vi er også veldig glad for at Stortinget så konstruktivt slutter opp om det arbeidet. Bredbånd, eller digital kommunikasjon, er – som mange har sagt – veldig viktig for måten et moderne samfunn fungerer på. Derfor er det en veldig viktig del av den infrastruktursatsingen som vår regjering legger opp til, og – for all del – som forrige regjering har gjort en god jobb med i de åtte årene de styrte. Vi ser på digital kommunikasjon som en viktig forutsetning for videre vekst og velstand i vårt samfunn. Som mange har vært inne på: Bruken av IKT både i næringslivet og i forbrukersegmentet, men også innen utdanning, er viktig, for en får tilgang til informasjon raskere og bedre enn før. Det betyr at en kan kommunisere seg imellom i næringslivet, forbrukere og studenter kan mye raskere få tak i informasjon som de trenger i hverdagen, og for dem som ønsker det, kan en sette seg ned og høre på både korte og lange foredrag som går i dybden om temaer som er viktige for utviklingen av samfunnet – utvikle fysikk og kjemi og andre ting som er viktige for å bygge et bedre samfunn i framtiden. Dette arbeidet er også veldig viktig i offentlig sektor. Regjeringen legger sterkt vekt på at vi skal digitalisere stadig mer av offentlig sektor, fordi det gir innbyggerne bedre tjenester ved at en kan gå inn på nettet og gjøre ting selv – sånn som vi jobber med nå i Statens vegvesen, der mye av det en før måtte på en trafikkstasjon for å gjøre, som å fornye førerkort, skal kunne gjøres via nettet i framtiden – men også fordi digitalisering betyr at offentlig sektor internt jobber bedre. Når vi har vært ute på trafikkontroller med Vegvesenet, har de påpekt hvor mye papirarbeid som følger med hver kontroll der de avdekker feil. Istedenfor kunne de hatt med en iPad og mer eller mindre bare krysset av. De kunne hatt digital tilgang og fått opp informasjon om kjøretøyene digitalt, og det ville forbedret kontrollprosessen betydelig, ikke minst for Vegvesenets personale. Derfor er det viktig å se på økt digitalisering i offentlig sektor. Det er viktig å sikre at infrastrukturen for dette har både god kapasitet og høy pålitelighet – inkludert i dette er også at en ikke skal overvåkes av fremmede makter. Det er viktig at norske myndigheter har kontrollen på det politiarbeidet som skjer i Norge, og da skal ikke andre land komme inn med verken politi- eller forsvarssektoren og ta seg til rette. Det er viktig. Men det er også viktig å understreke – for å svare på Abid Rajas kommentar – at norsk telekommunikasjon med utlandet skjer gjennom andre land enn bare Sverige, sånn at om vi ikke kommuniserer via Sverige, er vi ikke garantert at ikke dansker og andre også lytter på linjene. Derfor er det viktig at vi samarbeider godt med våre naboer og er veldig tydelige på hvilke forventninger vi har. Men en løser ikke noe bare ved å gå til andre land enn Sverige, det må en løse gjennom godt samarbeid på tvers av landegrenser med alle våre naboland. Det er viktig å understreke at Stortinget og regjeringen over lang tid har lagt til grunn en del prinsipper som en står samlet om. Det er at en skal ha en markedsbasert og teknologinøytral politikk. En skal legge til rette for konkurranse og markedsbasert utbygging. Det har vist seg at utbyggerne da er veldig dynamiske og konkurrerer om stadig bedre løsninger. Det betyr at politikerne kan ikke sitte og velge vinnere, for det vil ofte variere etter hvem som er mest framoverlent. Samtidig er det viktig at vi fra statens side bidrar til å bygge ut bredbånd i de deler av landet der det ikke er kommersielt lønnsomt. Derfor har vi en pott på 200 mill. kr i år som skal støtte opp om dette. Derfor har vi også gått inn på sånt som graveforskriften, for å se hvordan en kan kutte kostnader, så en ikke bare ser på mer subsidier, men også på kostnadsreduserende tiltak. Jeg ser fram til å legge fram en sak om dette til Stortinget ved en senere anledning.
-1	Utenriksministeren og SV er ofte i tottene på hverandre når det gjelder saker som ligger ganske langt unna. Jeg tenkte jeg skulle la det ligge i dag. Jeg oppfattet, i likhet med Carl I. Hagen, Jan Petersens innlegg som et lite, brennende ønske om å få lov til å diskutere litt innenrikspolitikk. Det er blitt hevdet fra Høyres representanter og fra mange andre regjeringsrepresentanter igjen og igjen at i Norge har vi en uforholdsmessig dyr skole som vi bare får middelmådige resultater ut av, og det fremholdes at det ikke kan være mer penger som er oppskriften for å få til en god utdanning. Nå vil jeg gjerne vite hva Høyre mener det er rimelig å kutte på i denne dyre skolen. Det er ikke noe ekstremt dyr skole i Norge i forhold til andre nordiske land. Tvert imot, vi ligger omtrent på nivå med andre nordiske land. Hvis man går inn og prøver å finne noen forklaringer på hvorfor den kanskje ligger litt over, så skyldes det i veldig stor grad at vi har en skolestruktur der 40 pst. av skolene er grendeskoler eller fådelte skoler. En annen grunn er at vi har mange integrerte barn, f.eks. i forhold til Finland, som har veldig få minoritetsspråklige barn. Det siste er at norske lærere har mindre leseplikt enn andre lærere. Men det er jo som kjent et forhandlingsspørsmål. Kan jeg få vite hva av dette Høyre mener det skal gjøres mindre av, og hvor dødslisten til Høyre over norske grendeskoler fins, i hvilken skuff, for hvis ikke, må dere nesten slutte å snakke om det. Jeg tror nesten ingen av dem som nå henvender seg til oss i fortvilelse over kutt på rammetimer, over kutt på mange områder i skolen, deler Høyres syn om at en skole med god kvalitet ikke har noen ting med penger å gjøre.
-1	Jeg kan godt innrømme statsråden farskapet til forslaget, i og med at jeg så godt kjenner til hvordan det har blitt til, og at jeg vet hvor morskapet ligger. Jeg oppfattet ikke at statsråden i sitt innlegg gav noen svar på de spørsmålene jeg stilte ham i innlegget mitt, og jeg vil gjerne at han utdyper litt nærmere det jeg tok opp i forhold til markedet, som kan bli anstrengt om man får en så kort tidsfrist for søknadene som 15. mars. Det er viktig for oss at man kan få slått fast fra denne talerstolen at eventuelle forsinkelser i levering og montering av utstyret ikke skal føre til at husholdningene mister det tilskuddet som ligger i ordningen. Jeg håper at statsråden kan gi en slik garanti fra denne talerstolen. I tillegg håper jeg at statsråden kan kommentere om han nå har latt seg tilstrekkelig inspirere av SV, slik at han etter hvert kommer tilbake med et forslag om å se på Husbankens støtteordninger – som er det andre forslaget i Dokument nr. 8:32, og som han foreløpig ikke har signalisert noe ønske om å ta på seg farskapet til.
-1	Det som er klart, er at denne regjeringen ser at det er behov for å ta noen helt nye grep i den nasjonale klimapolitikken som vil føre til større begrensninger i klimagassutslippene i Norge enn det vi inntil i dag har sett. Jeg vil ikke tallfeste hva som ligger i «betydelige deler». Men vi har altså varslet og er allerede i gang med å utarbeide handlingsplaner med sektorvise mål. Det skal gjøres mye arbeid i tiden som kommer, nettopp for at vi skal klare forpliktelsene, og for at vi skal ta en betydelig del av våre Kyoto-forpliktelser nasjonalt.
-0	Fremskrittspartiet peker på viktigheten av å huske at norsk industri har lange tradisjoner som kraftprodusent. Det er også viktig å huske at norsk vannkrafts historie løper parallelt med norsk industriutviklings historie. Det var vannkraften som var staten. Tilgjengelig vannkraft var drivkraften til den industrielle oppblomstringen i Norge. I starten måtte bedriftene bygges nært opp til fossefallene, men etter en tid var utviklingen så god at strømmen kunne føres i ledninger fra produksjonsstedet til der hvor fabrikkene ble bygget. Ved hjelp av utenlandsk kapital bygget store foretak i Norge ut sine egne kraftanlegg. Dette ble som kjent avskaffet av regjeringen i 2008. Siden den gang er nesten 100 pst. av kraftanleggene eid av det offentlige. Dette har resultert i nedleggelse av bedrifter, mens andre har flyttet til utlandet. Denne utflyttingen går under begrepet «karbonlekkasje». Fremskrittspartiet vil sikre nasjonal kontroll over energiressursene. Dette gjøres for å sikre at arbeidsplasser, hovedkontor og FoU-avdelinger forblir i Norge. Norsk industri har i over 100 år bygget ut og forvaltet en rekke vannkraftverk på en svært god måte. Det har bidratt til å utvikle og sikre arbeidsplasser, bosetting og verdiskaping rundt om i landet. For å sikre industrien forutsigbar krafttilgang vil Fremskrittspartiet øke leieavtalen av kraftanlegg fra 15 til 30 år. Det vil gi bedriftene større mulighet til å planlegge, bygge og drive sine anlegg i en tilfredsstillende lang periode. Industrielle deleiere av kraftverk må kunne ta ut strøm fra produksjonen tilsvarende sin eierandel. Dette krever en lovendring. Fremskrittspartiet mener at offentlig kontroll med vannkraftressursene er viktig, særlig for å sikre at inntektene fra våre naturressurser kommer fellesskapet til gode. Fremskrittspartiet støtter derfor den såkalte konsolideringsmodellen, med nasjonalt eierskap til utnyttelse av vannkraftressursene, og legger denne til grunn i overskuelig fremtid. Med den situasjonen vi opplever i dag, med en todeling av norsk økonomi mellom den delen av næringslivet som er knyttet til petroleumsvirksomheten, og annet konkurranseutsatt næringsliv, er det spesielt viktig å sikre gode og forutsigbare rammebetingelser for den tradisjonelle eksportindustrien, deriblant den kraftkrevende industrien. Da Stortinget i 2008 fjernet industriens muligheter til å dekke egne kraftbehov, reduserte man også norsk industris konkurransefortrinn og forutsigbarhet. Fremskrittspartiet er opptatt av at norsk industri gis gode rammebetingelser for å kunne være konkurransedyktig også i internasjonal sammenheng. Da er det viktig å gå fra festtaler til handlekraft og vise at man tar industriens kraftbehov på alvor.
-1	Jeg vil gjerne takke statsministeren for redegjørelsen, og ikke minst for standpunktet. Jeg vil gjerne takke for at Norges stemme i det internasjonale samfunnet nå er klar på at dette er en krig vi ikke kan støtte. Det er et standpunkt som har vært under utvikling i løpet av de siste måneder og uker, og jeg tror ikke det har vært uberørt av den mobilisering som har skjedd hos veldig mange mennesker i veldig mange land, som har protestert mot en krig som de mener ikke har legitimitet. Det jeg tror har opprørt mange, er to ting: Det ene er at trusselbildet ikke har stemt overens med det de selv så. Irak har vært styrt av en grusom despot gjennom mange år, bygd opp av Vesten. Men nå var det en svekket despot, og krig mot ham kunne ikke legitimeres. Det andre er at FNs våpeninspektører meget klart har sagt ifra om at de kunne oppnå mer, at de kunne oppnå mer på fredens vei og på området nedrustning hvis de kunne ha fortsatt videre. Veldig mange mennesker har ikke fått det til å stemme at man sier at krig er siste utvei, for det virket nettopp som om det ikke var siste utvei i denne konflikten. Derfor er vi fra SVs side veldig glad for at Norges stemme er klinkende klar når statsministeren sier at vi ikke kan støtte denne krigen. SV er også glad for Regjeringens konklusjon når det gjelder folkeretten. Vi er enig i at en krig uten et klart vedtak fra FNs sikkerhetsråd ikke har legitimitet, og det er det Regjeringen har lagt vekt på. Vi er enig i at Regjeringen argumenterer for det, men vi synes vel kanskje at forståelsen for den motsatte konklusjon argumenteres det litt vel intenst for fra enkelte medlemmer av Regjeringen. Og dette er ganske viktig, fordi denne forståelsen vil legge føringer på hvordan man nå utvikler folkeretten videre framover. Det er ikke slik at folkeretten hjemler regimeskifte som mål for en militær aksjon. Folkeretten hjemler selvforsvar eller et klart vedtak fra Sikkerhetsrådet som bakgrunn for en militær aksjon. Særlig for små land er det viktig å holde fast ved at Sikkerhetsrådet og FN og den internasjonale rettsorden må ligge til grunn når verden står igjen med én suveren supermakt som tar seg til rette og presser andre land for å følge deres spor, enten det er USAs spor eller USAs FN-spor. Slik sett er det veldig viktig at Norge er klar på dette. Jeg hører statsministeren slik at han beklager krigen, og så hører jeg representanter fra Høyre i den retning at de mest beklager at Sikkerhetsrådet ikke legitimerer krigen. Nå er vi i en situasjon hvor det kan være lett for noen å skremme med at Norges sikkerhet er truet fordi vårt standpunkt avviker fra USAs og Storbritannias. Det er et poeng som jeg synes man skulle avstå fra i en alvorlig situasjon. Jeg tror faktisk det er slik at trusselbildet er under betydelig endring. Det betyr at en av de tingene man risikerer med denne krigen, er økt rekruttering til terrorvirksomhet og terroraktivitet. Norges standpunkt som sådant i denne situasjonen øker Norges sikkerhet og ikke motsatt, fordi det nettopp kan være en krig som mange mennesker føler ikke har legitimitet, som kan utløse fare for de landenes sikkerhet. Som sådant er Norges standpunkt å ivareta Norges sikkerhet i en krevende sikkerhetspolitisk situasjon. Vi står nå overfor et sjansespill i Irak, og vi kjenner ikke utfallet. Vi vet ikke om denne krigen tar kort tid eller lang tid. Det vi vet, er at det er gambling med sivile liv, at det er gambling i forhold til rekruttering til terrorvirksomhet, og også at det er gambling i forhold til hva som kommer til å skje framover. Norge kommer til å ha betydelig økte inntekter så lenge oljeprisen øker på bakgrunn av krigen i Irak. Det gir oss en spesiell forpliktelse til å være rause og konsekvente når det gjelder den humanitære bistanden. Regjeringen skal vite at SV til enhver tid kommer til å støtte en betydelig opptrapping av Norges innsats på den humanitære siden, og vi imøteser at Regjeringen legger fram for Stortinget ytterligere forslag om dette. For øvrig er det vår plikt å tenke langsiktig i alle veivalg vi nå står overfor. Vi kan nå ikke investere i nye diktatorer eller nye despoter som kan bli en trussel mot sikkerheten om 10 år eller 20 år.
-0	Jeg vet ikke om representanten Storberget, som i denne perioden er ny i salen, har hatt anledning til å kikke i de politiske dokumenter som vi har fremkommet med i dette storting. Det kan han umulig ha gjort hvis han vil stemple oss som ikke å være for en forebyggende helsetjeneste på alle felter. Vi er faktisk det. Det er vi alle i dette huset. Men det som har vært problemet, og som nærmest har forhindret den innsatsen vi alle ønsker på det forebyggende helsearbeidet, har vært at køen på utsiden av behandlingssykehusene våre har vært så stor og sterk at man har måttet prioritere dem som faktisk var syke, og det har gått ut over det forebyggende helsearbeidet. Det er stor diskusjon om hvorvidt alkoholmisbruk har noen relevans til tilgjengelighet på alkohol. Får man ikke tilgang på vanlig måte i vanlige utsalg, restauranter og pol, så vet vi alle som sitter her, at det er rike muligheter for å få tilgang til alkohol på det svarte markedet. Så jeg har ikke tro på at restriktive holdninger i forhold til omsetning av alkohol vil være med på å forbedre situasjonen når det gjelder misbruk av alkohol. Alkohol er en lovlig vare, og det må vi bare akseptere. Jeg kan ikke tro at det er noen her som vil nedlegge forbud mot alkoholsalg eller -servering. Forebygge ved å redusere narkotikatilgjengelighet – ja, du verden, jeg går gjerne sammen med Storberget og hvem som helst i denne salen for å redusere tilgjengeligheten på narkotika. Men jeg er slett ikke sikker på at det er en riktig politikk at de stakkars narkomane, heroinmisbrukerne, fortsatt skal stemples som kriminelle. Det tror jeg er en dårlig vei å gå.
-0	På vegne av representantene Kari Kjønaas Kjos, Jon Jæger Gåsvatn og meg selv vil jeg få lov til å fremme et høyst nødvendig forslag om å innføre en ordning med psykiatriambulanser i alle landets fylker.
-1	Med det utgangspunktet at regjeringspartiet Senterpartiet tydelegvis vil jobba vidare med problemstillinga, vil eg be om at forslaget blir oversendt.
-0	Sett med mine øyne er dette faktisk den mest amatørmessige behandlingen jeg har opplevd i de årene jeg har vært på Stortinget. Man må faktisk spørre seg: Går det an for en regjering å være så til de grader handlingslammet? I mine øyne er dette et narrespill, for det er ikke slik at vi som det høyeste organ i Norge verken har anledning til eller skal leke med 67 tonn kvikksølv, som er en tikkende bombe. Er vi opptatt av miljøet, er vi opptatt av å ivareta vårt renommé som kyst-, oppdretts- og fiskerinasjon, må vi faktisk gjøre et vedtak for å få hevet ubåten. Det er jo her det store spørsmålet ligger. Regjeringspartiene sier at man er positiv til heving, men man ønsker ikke å gjøre et vedtak. Hva slags narrespill er dette? Vi erfarer altså gang på gang – ikke bare fra regjeringen, men også fra representanter i denne salen – at de har større kunnskap og forståelse av kompleksiteten rundt heving av ubåten U-864 enn både Lloyd's, Veritas og Mammoet Salvage til sammen. Det er rimelig tøft, og det er hardt å forstå, ikke minst på bakgrunn av at dette hus, denne regjering og Norge i mange år har hatt en gjennomført politikk som heter føre var. Her blir det på mange måter en politikk som heter etter snar, og det bryter med det som er grunnleggende i forhold til dagens politikk. Når det har så store miljøkonsekvenser og Norges renommé som fiskerinasjon står på spill, ønsker man altså ikke å forholde seg til føre var. Det er en tragedie, og det er en tragedie som ingen av oss her i dag faktisk vet konsekvensene av. For skulle det bli større lekkasjer i den utredningsperioden som gjenstår, kan konsekvensene bli formidable. Når det gjelder bruk av utredninger og å bruke tid på ting, får vi håpe at utredningen av ubåten og kvikksølvet ikke kommer i samme situasjon som Stad-tunnelen som nå går inn i sin 17. utredning. Dette er kun utsettelse av noe som skulle ha vært vedtatt.
-1	La meg starte med å si at jeg er veldig glad for på vegne av mange utsatte barn i Norge den brede støtten som kommer i Stortinget til hovedgrepene som vi foreslår her i dag. Det lover godt for framtida. La meg også si at jeg er glad for at det er blitt lagt merke til at vi nå bruker begrepet «foreldretvister» framfor å snakke om barnefordelingssaker, for det er foreldretvister som er saken. Utgangspunktet er at vi vet nå så mye om hvordan barn preges av å leve med vold, seksuelle overgrep, mishandling og vanskjøtsel. Vi vet noe om hjernens utvikling, fysisk og psykisk helse for disse barna, vi vet at de er oftere syke, helsa deres påvirkes ofte gjennom et helt liv, vi vet noe om konsentrasjonsevnen, skolegangen, tilliten til andre mennesker og egen selvfølelse. Det er veldig alvorlig for barn å vokse opp i hjem som preges av denne formen for grov omsorgssvikt – eller menneskerettighetsbrudd, om vi vil. Aller verst er det når den ene omsorgspersonen er utrygg, og den andre omsorgspersonen er farlig, eller der seksuelle overgrep dekkes over og bagatelliseres, og barnet ikke beskyttes, men tvinges til å tilpasse seg. Det er også slik, som representanten Storberget påpekte, at Stortinget har sagt – alle unntatt Fremskrittspartiet – at all tvil skal komme barnet til gode. Det er jeg umåtelig glad for. Stortinget – alle unntatt Fremskrittspartiet – har også tidligere slått fast at vi ikke skal legge straffelovens beviskrav til grunn i spørsmål om beskyttelse av barn. Det er bedre at ti skyldige går fri enn at én uskyldig blir dømt, men det er ikke bedre at ett barn utsettes for mishandling og grove seksuelle overgrep enn at én voksen urettmessig avskjæres fra samvær. Vi kan ikke legge uskyldspresumsjonen til grunn i disse sakene. Hvis vi krever domfellelse for å gi barn i Norge beskyttelse fra vold og seksuelle overgrep, beskytter vi ikke barn i Norge. Og Høyre: Hvorfor støtter Høyre Fremskrittspartiet i spørsmålet som er så alvorlig for disse barna? Det forstår jeg ikke, og jeg håper at Høyres representant kan avklare det. Men utover det er jeg veldig fornøyd med at det store og brede flertallet i denne salen støtter regjeringa i de hovedgrepene som vi i dag gjør gjennom proposisjonen som handler om barneperspektivet i foreldretvister. Jeg er veldig glad for støtte til at barn skal kunne få sin egen representant, at det offentlige skal finansiere grundige sakkyndige utredninger, og at det ikke skal være foreldrenes ansvar ut fra deres økonomi, og at også barn under sju år skal høres i spørsmål om samvær og hovedomsorg. Det handler om respekt og trygghet for barn, og det handler om best mulig opplysning av saken, sånn at vi kan fatte riktige beslutninger. I dag er det slik at de fleste barn stilles hovedspørsmålet når det dreier seg om hvor barnet skal ha omsorg. Langt færre blir spurt om samvær, også når det er på det rene at det har vært vold og seksuelle overgrep inne i bildet. Barn under sju år spørres nesten aldri. Men barn skal ikke ha noen plikt til å uttale seg, og de skal ikke avgjøre utfallet av disse sakene. Jeg er også glad for bred støtte – igjen alle unntatt Fremskrittspartiet – til å heve terskelen for når vi skal ty til samvær også med tilsyn. Dette er alvorlige spørsmål for barns helse, utvikling og sikkerhet i Norge. Hvem som er far eller mor, er grunnleggende for vår forståelse av egen identitet – og nå kommer jeg inn på den andre proposisjonen, som vi da behandler sammenslått med den første. Når vi i dag skal diskutere hva slags regler vi skal ha for å etablere foreldreskap, må vi finne en riktig balanse mellom individuelle hensyn og generelle regler. Like viktig er det å finne den riktige balansen mellom biologi og sosialt foreldreskap. Farskapsutvalget la i sin utredning vekt på å ivareta barns interesser og behov uavhengig av hvordan barnet har blitt til, og påpekte at barn har grunnleggende behov for omsorg og beskyttelse og et stabilt og varig forhold til familien sin. Jeg mener at vi i våre forslag har gjort avveininger som ivaretar hensynet til barnets beste på en god måte. Dette gjelder bl.a. videreføring av pater est-regelen, plikt for det offentlige til å klargjøre morskap på samme måte som farskap og å gjeninnføre tidsfrister for å reise sak om endring av farskap. Igjen: Det er barnas beste og barns behov for trygghet og stabilitet som er avgjørende for vår regjering, det er ikke millimeterrettferdighet for foreldre. Vi er nødt til noen ganger å foreta den avveininga, sjøl om det som er til foreldres beste, også ofte er til barnets beste.
-1	Jeg har et tilleggsspørsmål som går til miljøvernministeren. Vi i SV er enig i at det må skje en betydelig omstilling i norsk landbruk. Men en omstilling som vi liker dårlig, er at vi skal slutte å gi overføringer til de minste brukene, nettopp fordi de minste brukene er svært viktige for at Norge skal være det Norge som vi alle sammen er så glad i, et land som vi lever i, og der vi har både åkrer og hus som er tatt vare på. Bekymrer det ikke miljøvernministeren at vi er i ferd med å bygge ned en del av kulturlandskapet, og at vi kan få en annen type Norge, der vi ikke tar vare på den jorda som vi har tatt vare på gjennom mange år?
-0	Eg har følgjande spørsmål til kommunal- og regionalstatsråden: «Mange, både eldre og uføre, vurderer eigne leilegheiter i kommunale bu- og servicesenter som eit hensiktsmessig tilbod. Ved Lindås bu og servicesenter i Lindås kommune har bebuarane fått varsel om at dei frå sommaren av får auka husleiga frå 3 125 kr til 4 500 kr pr. månad. Sjølv om enkelte har rett på bustøtte, er dette likevel ein dramatisk auke for mange. Må bebuarane finna seg i ein slik auke, eller finst det avgrensingar her?»
-0	Jeg har også lyst til å gi honnør til interpellanten for å ta opp dette viktige temaet, som vi aldri kan få diskutert nok i denne salen. Jeg vil likevel følge opp det som foregående taler sa, at dette er et tema som faktisk har vært debattert ganske ofte i denne salen. Vi debatterer, og vi debatterer, og vi lager rapporter, og utvalg settes ned, og nå er det også kommet to handlingsplaner som det er viktig å ta med seg. Men det nytter ikke å ha mange fine ord på papiret hvis vi ikke klarer å få bukt med problemet. Så er det sagt at vi har ny justisminister, og la oss håpe at den nye justisministeren kan fortsette å ha et godt trykk på dette. Men det er nå engang slik at vi har hatt en regjering – nå med flertall i Stortinget – som har hatt, sier de, fokus på dette temaet uten at vi har kommet så mye lenger. Vi diskuterer, og det er en viktig debatt. Det er ikke ofte jeg skryter av VG, men jeg vet ikke hvor mange av dere som har fått med dere VGs reklame som viser et lykkelig par, og der det i neste bilde skjer en voldshandling i nære relasjoner. Denne reklamen er faktisk ganske tankevekkende, og jeg håper den kan vekke opp mange der ute. For det er slik at vold i nære relasjoner er et veldig tabubelagt tema. Det skjer i de beste hjem, det skjer i de hjemmene der vi kanskje minst aner det. Det er viktig at kommunene selv lager planer for dette, men jeg er litt usikker på om representanten Akhtar Chaudhry vil pålegge kommunene å lage egne handlingsplaner, eller om han prøver å få til at de planene vi har, blir debattert der ute. Jeg tror veldig mye av problemet er at det i politiet gjennom årene kanskje ikke har vært tøft nok – eller kanskje ikke anerkjent nok – å jobbe med vold i relasjoner. Nå vet jeg at det er satt i gang et arbeid for at politiet skal ha mer fokus på disse sakene, og det er vel og bra, men dette er et trykk som vi er nødt til å fortsette framover. Når det gjelder krisesentrene, så ble de overført til kommunalt ansvar i fjor, og alle kommuner er pålagt å ha et krisesentertilbud. Fremskrittspartiet er likevel bekymret over situasjonen med svekket økonomi som veldig mange av landets krisesentre opplever nå. Fremskrittspartiet fremmet derfor et forslag i budsjettet om at krisesentrene igjen skulle overføres til statlig ansvar for å få et likeverdig tilbud for alle krisesentrene rundt om i landet, uten at det blir ivaretatt. Jeg vil be statsråden om å følge nøye med på den utviklingen som skjer i de kommunale krisesentrene, slik at vi har på plass et godt tilbud. I veldig mange av disse familiene som det gjelder, er det tragiske episoder, og veldig mange av disse episodene skjer i forbindelse med samværsproblemer. Det kan være en far som er fortvilet over å miste samværet med sine barn, og det kan være omvendt – at det er i forhold til mor. Det er viktig at vi går inn i denne samværsproblematikken for vi vet at veldig mange familier sliter med et veldig høyt konfliktnivå i slike situasjoner. Representanten Lene Vågslid hadde i sin blogg i går om barn som blir utsatt for vold fra sine foreldre, og som må ha samvær med disse foreldrene. Det er noe som ikke skal forekomme. Derfor har Fremskrittspartiet flere ganger i denne sal fremmet forslag om at foreldre som utøver vold og som blir dømt for voldelige handlinger, automatisk skal miste samværet med sine barn. Det er noe som statsråd Lysbakken har sagt han skal ta opp, uten at vi har sett så mye til det. Så vil jeg si at jeg er glad for at interpellanten har kommet inn i justiskomiteen, og at hun har vært og besøkt barnehuset i Tromsø. Undertegnede har to ganger vært og besøkt barnehuset i Tromsø. Jeg besøkte det da jeg satt i justiskomiteen og da jeg satt i familiekomiteen for ett år siden. Det som er skremmende, er at det er de samme problemene som blir tatt opp hver gang vi stortingspolitikere besøker barnehusene. Nå viser jeg bare til det som skjer i Tromsø, men det er i forhold til behandlingstiden. Barnehusene er utrolig gode tiltak, og jeg ser fram til den evalueringen som kommer der, men likevel er det så viktig at saksbehandlingstiden i barnehusene blir redusert. Det skal ikke være sånn at saker som gjelder barn som kommer til barnehusene, ikke blir tatt tak i, at man skal måtte gå og vente opptil flere måneder – slik det er i enkelte saker – før det blir gjort noe. Det er viktig at barnehusene handler raskt, og at vi får på plass disse dommeravhørene, og ikke minst at vi får på plass at rettssystemet bruker disse barnehusene i mye større grad enn det de har gjort. En har òg vært inne på ….
-0	Hvis finansministeren hadde lest hele kommisjonens innstilling, hadde han sikkert også sett, jf. svar til meg i sted, at Fremskrittspartiet har lagt fram en helhetlig modell, som ikke bare går på grunnpensjonssikringen i bunnen, men faktisk også på individbaserte løsninger, gjerne i samarbeid med arbeidsgiver, for å kunne finansiere individuelle pensjoner, der man må bruke skattesystemet. Når det gjelder finansieringen, vil jeg stille et spørsmål til finansministeren, all den tid Pensjonskommisjonens innstilling medfører 20 pst. reduksjon i pensjonsutgiftene for det offentlige i 2050. Vi snakker altså om 20 pst. reduksjon i forhold til den økningen som kommer. De parametrene som bl.a. er brukt når det gjelder anslag for økonomisk vekst i Pensjonskommisjonens innstilling, er andelen av arbeidsstyrken i arbeid og eventuelle endringer i de allerede etablerte velferdsordningene, men kan det ikke heller iverksettes andre tiltak nettopp for å få ned de offentlige utgiftene og redde folketrygden?
-1	Men hvis det var sånn at det kun var konkurranse på pris og på skattenivå som var viktig, hvis det var sånn at næringslivet har best rammevilkår når lønna er lav og skatten er lav, så profitten er størst mulig, hvordan kan det da ha seg at Norge er et så godt land å drive næringsvirksomhet i? Er det ikke sånn at støtteordninger, at et ordentlig sosialt sikkerhetsnett som gjør det mulig for folk å ta sjanser i arbeidslivet, at kompetansemiljøer som opprettholdes av gode politiske løsninger, at permitteringsordninger i industrien, at teknologiutvikling og forskning i offentlig regi – alt dette som finansieres med skatt – er bra for næringslivet, og at det slett ikke er sikkert at næringslivet kommer bedre ut med en mer amerikanisert modell, som Fremskrittspartiet nå går inn for, der skattenivået er lavere, men der samfunnet blir tilsvarende fattigere i muligheten for å bygge et godt samfunn både for innbyggere og for næringsliv?
-0	Jeg så meg nødt til å ta ordet etter at representanten Terje Aasland holdt sitt innlegg, for her blir det framstilt som om Fremskrittspartiet har en retorikk som baserer seg på at staten ikke skal delta i utviklingen av næringslivet og verdiskapingen i Norge. Slik er det ikke. Markedet er i stand til å løse veldig mange av utfordringene i Norge. Når det gjelder kraftsituasjonen, er det slik at det er staten som eier en stor del av kraften. Det som ikke er eid av staten, er eid av andre offentlige aktører. Staten har også ansvaret for at kraften blir distribuert til aktørene som bruker den. Så er det slik at vi har kommet i en situasjon der vi importerer betydelige mengder av kraft store deler av året. Det er kullkraft fra Europa. Det er ikke en situasjon vi kan være bekjent av. I framtiden vil eksport av vannkraft være en viktig inntektskilde for Norge. Det vil også være en viktig bidragsyter til norsk industri, som Arbeiderpartiet i den senere tid har blitt mindre og mindre bekymret for, og opptatt av. Det har jeg notert meg. Denne saken handler ikke om utbygging av nye, store vannkraftanlegg. Det er åpenbart at det må vurderes veldig nøye. Det er store naturinngrep. Dette handler om opprusting og utvidelse, som i mange tilfeller representerer et mye mindre naturinngrep enn bygging av store vindmølleparker rundt omkring, og bør og må inkluderes i en grønn sertifikatordning, ikke bare fordi inngrepene blir mindre med opprusting og utvidelse, men fordi man på denne måten får mange flere kilowatt-timer for hver krone man bruker.
-0	Tirsdag den 4. juni var vi vitne til en øvelse i noe vi er meget gode i her på berget, nemlig å framstå som litt vel selvgode og med en evne til å definere det meste som gjøres, som en suksess. Hvorvidt det faktisk blir en suksess, vil bare framtiden vise. Framtiden skapes – den vedtas ikke. Misforstå meg rett: Utenriksministeren er en dyktig mann. Han har de beste intensjoner og besitter mye kunnskap. Mitt poeng er at redegjørelsen om utviklingen i Afghanistan bar preg av at alle land har noe å lære av Norge, og at alt vi gjør, er eksempler til etterfølgelse for resten av det internasjonale samfunnet. Jeg er fristet til å sitere en stortingsrepresentant fra Arbeiderpartiet, som skal ha sagt: Når nakken er bøyd, er navlen veldig nær. Det må sies å beskrive vår selvgodhet ganske bra. Jeg er også fristet til å påpeke en selvmotsigelse i redegjørelsen som ble holdt på tirsdag. Statsråden sa tidlig i redegjørelsen: «Afghanistan er ikke lenger et arnested for internasjonal terrorisme.» Senere i redegjørelsen ble det redegjort for Talibans og andre opprørsgruppers anslag mot afghanske sikkerhetsstyrker, og vi fikk for kun kort tid siden se direkte kamphandlinger, der bl.a. norske styrker var involvert, mot nettopp slike grupperinger i Afghanistan. Risikoen for at terrorgrupper fortsatt opererer i området er stor. Vi vet at ulike opprørsgrupper er aktive. Vi vet at det i disse miljøene er terroristgrupperinger som bedriver sin virksomhet. Det er en utfordring, og det er en utfordring vi ikke kan anse som løst – heller ikke i 2014, når ISAF-styrkene trekker seg ut etter utført oppdrag. Risikoen for fortsatt aktivitet fra terrorgrupper er overhengende i Afghanistan og i regionen for øvrig. Det vil etter min mening være veldig naivt å tro at risikoen for oppblomstring av uønsket aktivitet er liten, på tross av at de afghanske sikkerhetsstyrkene er i en vesentlig bedre forfatning enn de noen gang har vært – til det er landet og miljøet der nede for skjørt. Det har historien vist, og historien bør man lære av. Jeg oppfatter også redegjørelsen som ble gitt, dithen at det eneste saliggjørende er bistand. Norge skal gi 750 mill. kr hvert år fram til 2017. Det er selvsagt viktig å bidra til å bygge opp Afghanistan, men er det noe historien har vist oss, er det at dette er et land med mange fasetter. Ulike grupper, stammesamfunn med egne interesser og lite nasjonal samstemmighet råder. Vi vet at korrupsjon er utbredt – noe også utenriksministeren var inne på i sin redegjørelse. Han redegjorde for at afghanske myndigheter har forpliktet seg til å gjennomføre reformer innen finansforvaltning, gjennomføre frie valg og respektere menneskerettighetene. Alt det er bra. Ulike finansielle lover er vedtatt, og de skal implementeres. Det er likevel verdt å påpeke at redegjørelsen var lite konkret på hvilke tiltak Norge iverksetter for å kontrollere at bistandsmidlene vi gir, ikke forsvinner i det store sluket. Det er foruroligende. Jeg skulle ønske man hadde vært tydelig på hvilke tiltak som er iverksatt for å sikre streng kontroll av bistandsmidlene. En forutsetning for å gi bistand må være at effekten er optimal og gir konkrete resultater som er målbare. Til slutt må jeg få benytte anledningen – fra denne talerstolen – til å si at utenriksministeren var forholdsvis kort i omtalen av de 8 300 norske soldatene som har gjort en innsats på vegne av Norge. Vi har mistet ti norske soldater – helter – i kampen for fred i Afghanistan. Flere har kommet hjem med fysiske og/eller psykiske mén etter sin tjeneste. Min fartstid i denne salen er kort, men i løpet av de ukene jeg har vært stortingsrepresentant, har jeg hørt flere sentrale statsråder snakke varmt om behandlingen av våre veteraner. Jeg må få lov til å si at jeg er lite imponert, da det er liten sammenheng mellom de honnørord som sies fra denne talerstolen, og det som flere veteraner faktisk opplever i hverdagen. For kort tiden siden møtte jeg én av de som ble hardest skadd under tjeneste i Afghanistan. Kjetil kom hjem, kameraten døde. I seks år har Kjetil kjempet for erstatning, og den kampen har han kjempet mot staten Norge. Jeg har opplevd å høre en statsråd si fra denne talerstolen: «Den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden for større skader er på rundt fem år». Etter min mening er det uakseptabelt at hardt skadde veteraner skal måtte vente og kjempe mot offentlige instanser i flere år, før erstatning gis. Jeg har også fått mange henvendelser fra andre veteraner som har opplevd, og opplever, å kjempe mot systemet over flere år etter avtjent tjeneste. For meg står disse historiene i grell kontrast til det inntrykket man har forsøkt å skape fra sentrale myndighetspersoner. Det inntrykket av suksess som utenriksministeren forsøker å formidle i sin redegjørelse, som ble holdt her på tirsdag, hadde ikke vært mulig uten de kvinner og menn som har stått i krevende situasjoner hver eneste dag. De og deres innsats betyr mer enn papirøvelser. Derfor bør man etter min mening være mer fokusert på å oppnå suksess når det gjelder vår moralske plikt til å ivareta våre veteraner.
-1	Jeg må bare sterkt betone at dette ikke handler om søknad om midler til en film. De kostnader som dreier seg om selve kulissene til filmen, vil filmteamet som sådant dekke. Det det dreier seg om, er et helt unikt prosjekt, der man altså kan få oppført ca. ni bygg i Kautokeino, inkludert en kirke slik den stod i 1852, i kjølvannet av at filmen er realisert, og ved at man fra filmteamets side går inn og dekker de kostnadene man ellers ville hatt til bygging av kulisser. Jeg vil også henlede oppmerksomheten på at man i forbindelse med behandlingen av utjamningsmeldingen i Stortinget i juni 2000 fra Stortingets side sa at man nettopp skulle se på tiltak i indre Finnmark som kunne bidra – også med bidrag fra staten – til å skaffe nye arbeidsplasser. Her får man servert – ikke bare på et sølvbrett, men på et gullbrett – en mulighet for å skape slike arbeidsplasser. Og da må man ikke la den muligheten gå fra seg. Og jeg er veldig overrasket – for jeg har hatt kontakt med flere av departementene – over hvor passivt man forholder seg til denne unike muligheten. Jeg er fristet til å spørre: Hva slags alternative tiltak tenker Regjeringen å sette i verk i indre Finnmark for å skape disse arbeidsplassene? Parallelt har man, fra en gruppe som har vært nedsatt i Finnmark, nettopp dette som ett av de prioriterte prosjektene man ønsker å få realisert. Man vil starte innspillingen av filmen i juli, og hvis man mister den muligheten nå, vil man ha mistet muligheten til å skape nettopp disse arbeidsplassene. Og det står seriøse investorer bak for å kunne drive dette på sikt. Jeg vil igjen spørre statsråden: Vil man fra Regjeringens side gå aktivt inn og se på de mulighetene som her foreligger for å prøve å få til noe i forbindelse med filminnspillingen?
-0	Jeg vil på vegne av Øyvind Korsberg, Per Sandberg og meg selv sette fram forslag om statlig myndighetsansvar for å bygge hovedrørledninger for naturgass til bruk i Norge.
-0	Til det siste først: Nei, men vi har troen på at de enkelte kommunene og lokalpolitikerne kan greie å finne svar på dette selv, og si ja eller nei til om de ønsker det. Når det gjelder «det såkalte problemet», synes jeg faktisk det er ganske spesielt at representanten Bergo henviser til det, når vi som eneste parti i denne saken i 2003 foreslo at vi skulle gi 1 pst. av spilloverskuddet til forskning og behandling av spilleavhengige. Vi fikk ikke støtte for vårt forslag den gangen. Da synes jeg kanskje at vi har erkjent – vi erkjente det i 2003, og vi erkjenner det i dag – at vi har spilleavhengige, men vi trenger ikke et monopol eller et totalforbud mot automater av den grunn.
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Det er ikke helt riktig at kostnadsrammene som ble framlagt i behandlingen av langtidsplanen, holdes. Tidligere statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen sa like før hun gikk av som statsråd, at flyttingen av hovedkvarteret fra Jåttå til Reitan hadde kostnadssprekker. Da ber jeg statsråden om å gå nærmere inn på hvor stor kostnadssprekken vil bli når Stortingets vedtak om gjennomføring av langtidsplanen for 2008 blir sluttført – totalsummen, hvor mye snakker vi om?
-0	Først vil jeg gjerne si noen ord om erstatningsordningen for barn i barnehjem og i spesialskoler som gjelder barn med atferdsproblemer. Måten erstatningsordningen har blitt behandlet på, er Fremskrittspartiet ikke fornøyd med. Vi vil ikke akkurat bruke ordet «skandale», men det er jammen ikke langt unna. Sakene har vært fram og tilbake fra Billighetserstatningsutvalget til justissekretariatet, det har vært ulike oppfatninger om hva Stortinget egentlig mener – og imens venter disse menneskene, som jo nå er voksne. Mange av dem har store skader. Flere av dem som har søkt om erstatning, lever vel ikke engang lenger. Jeg håper at statsråden tar tak i dette nå. Jeg ser at det står i innstillingen at saksbehandlingen ikke skal vare mer enn ett år, men ett år er fryktelig lang tid for de menneskene det gjelder. Så jeg ber statsråden innstendig om å gå gjennom dette, se på det, slik at vi får fortgang i disse sakene. Det er viktig for dem det gjelder. Så til enslige mindreårige asylsøkere. Allerede i budsjettet for 2000 fremmet Fremskrittspartiet første gang forslaget om at enslige, mindreårige asylsøkere skulle flyttes over til barnevernet. Det er altså syv år siden. Hvert eneste år har vi stått alene – helt til SV støttet oss i forrige periode. Nå skjer det altså noe. Det betyr igjen at Fremskrittspartiet må være snøplogen. Vi blir alltid beskyldt for å ha andre motiver, men man vil i forbindelse med Kommunaldepartementets budsjett se at vi faktisk har lagt inn penger også innenfor kommunenes rammer. Det er bra at vi skal få flyttet de enslige, mindreårige asylsøkerne og få et skikkelig og forsvarlig tilbud til disse barna. Det er ofte svært traumatiserte barn som trenger en svært god oppfølging og behandling, både for fysiske og psykiske skader. Hvis statsråden ser på det som ligger i intensjonene i den utredningen som de frivillige organisasjonene har laget, og følger de rådene som ligger der, i tillegg til å se i sin egen utredning, er jeg sikker på at dette kommer til å ende godt. Men jeg håper at det ikke vil ta for lang tid.
-1	Vi har en statsråd som pleier å være opptatt av saklighet, og da forventer jeg også at statsråden leser innstillinga. Det ble framsatt noen påstander her fra statsrådens side som faktisk ikke er korrekte. I innstillinga går det fram at SV ikke uten videre går inn for å avvikle selve tomtefesteinstituttet. Det er rett og slett fordi vi mener at det offentlige må kunne benytte seg av dette for å stimulere til boligbygging, samtidig som man beholder kontrollen med arealbruken. Problemet her er bl.a. at Statskog oppfører seg som råtasser, på samme måte som bl.a. Oslo kommune har vært en råtass i mange boligsaker. Det mener jeg at statsråden må ta på alvor, og eventuelt ta en kontakt for å forhindre en slik oppførsel. Samtidig kan det også være et poeng å forhindre oppstykking og salg av offentlig eiendom. Det legger vi også vekt på i vår innstilling. Men det jeg spurte om i min replikk til statsråden i stad, og som jeg mener at statsråden ikke svarte på, var hvorvidt han mener at det flertallet nå legger opp til med sitt forslag, nemlig at man skal kunne si fra seg deler av sin eiendom, vil være realiserbart. Mener statsråden at eierne faktisk vil akseptere at festerne sier fra seg deler av eiendommen, og at man derfor løser problemet ved å ta den omveien, slik vi ser det?
-1	Jeg vil til det siste forsvare ethvert universitet og enhver høyskoles rett til å arrangere forelesninger, seminarer, selv om mange kan være kritiske til innholdet. Det har de sin fulle rett til å gjøre. Saken er at det lenge har vært en diskusjon om boikott ved flere av våre læresteder. Jeg synes heller ikke det er noe i veien for – slik som styret ved NTNU gjør – å ha resultatet av en slik aksjon oppe til diskusjon i styret. Men det er riktig at man ikke gjennom styrevedtak kan pålegge eller for den saks skyld forby noen forskere å ha kontakt med forskere fra andre land, som jeg nevnte i mitt hovedinnlegg. Så jeg tolker den akademiske friheten slik at ingen blander seg inn i det som skjer på individnivå, men institusjonen kan altså ikke fatte et vedtak som begrenser eller fratar den enkelte forsker en mulighet til kontakt.
-0	Jeg må følge opp første runde, som jeg oppfatter fikk et svært skuffende og passivt svar, spesielt i forhold til det jeg opplever at statsråden har gitt klart uttrykk for i Stortinget før, nemlig at hun ønsker å få en mer helhetlig og samlet fremstilling over hva kostnadene for bilistene egentlig er. Fremskrittspartiet vil ha det. Vi vil ha alle regningene på bordet. I denne saken er det altså snakk om en regning på 800 mill. kr som ikke er omtalt, og som skal betales av bilistene. Hva vil statsråden? Ønsker statsråden at det skal opplyses om den hele og fulle regning i disse sakene, slik at også politikerne som behandler dette lokalt, og også lokale innbyggere og velgere, kan gjøre seg kjent med de regningene som faktisk foreligger i bruk av bompenger som finansieringsverktøy? Det er dyrt å kjøpe vei på avbetaling, men det er også rimelig at man opplyser om hva avbetalingskostnadene faktisk er.
-1	Først vil jeg gi honnør til representanten Kristiansen, som jeg har sett har kommet med flere fornuftige uttalelser som demper konfliktnivået rundt disse spørsmålene i Nordland fylke. Det setter jeg pris på. Jeg vil så si at vi skal gjøre vårt ytterste for å dempe konfliktene rundt seismikk, og det å få på plass følgeforskningen er helt sentralt i så henseende. Det var rene praktiske uhell som gjorde at dette ikke skjedde i år. Det er ikke ting som ligger under mitt ansvarsområde, men det var uflaks og uhell som gjorde at det ikke skjedde, og det har jeg akseptert. Desto viktigere er det at det kommer på plass i 2009, når man da driver seismikkskyting. Til slutt: Jeg har ikke felt noen dom over tidligere miljøvernministere i Norge. Jeg har den største respekt for mange av dem. Men den strategiske situasjonen i Norge i 15 år har vært slik at det ikke har vært tilstrekkelig press - fra miljøorganisasjonene, fra Stortinget, fra enkeltmennesker - for virkelig å dreie den strategiske situasjonen i Norge i retning av miljø. Derfor har budsjett etter budsjett kommet ut med miljøet som taper. Det snur vi i år, og det må være starten på en tilsvarende tiårsprosess hvor man endrer de strategiske forholdene.
-1	Kan ikke jeg bare tilbakevise med en gang disse påstandene om at den viktigste grunnen for Regjeringen til å la være å innføre en del av de forslagene som er kommet fra flertallet, altså fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, er at de vil vente og se hvordan det går med EØS-utvidelsen? Hovedvekten av våre forslag er fremmet med utgangspunkt i dagens arbeidsmarked, at det i dagens arbeidsmarked foregår sosial dumping, at det derfor er behov for tiltak, og at det i hvert fall er behov for tiltak i forbindelse med EU-utvidelsen østover. Blant annet er et av forslagene som fremmes, at det vedtaket som fattes i Tariffnemnda, bør overvåkes og følges opp av Arbeidstilsynet. Det er den ene biten, som vi sier. Det har altså utgangspunkt i en situasjon som finnes i Norge i dag. Det andre gjelder ILO-konvensjonen, som Regjeringen sier at man vil vurdere å implementere i lovverket, mens flertallet mener at det bør vi gjøre med én gang. Spørsmålet mitt er: Dette er noe vi kan gjøre med én gang, så hva er begrunnelsen for at Regjeringen ikke signaliserer at vi kommer til å gjøre dette for alle statlige virksomheter og andre offentlige virksomheter?
-0	Det er ikke første gang vi diskuterer denne saken. Gang på gang har jeg blitt noe forundret over argumentasjonen til enkelte representanter om hvorfor man ikke kan støtte at denne store saken skal legges fram for Stortinget til behandling. Enkelte representanter, spesielt fra Senterpartiet, sier at de egentlig er enige med oss i Fremskrittspartiet, men likevel stemmer man gang på gang imot. Saken har veldig stor prinsipiell betydning i tillegg til det økonomiske og det praktiske angående selve Trillemarka. Først av alt gjelder saken det grunnleggende prinsipp om å verne om den private eiendomsretten, som selve Norges grunnlov baserer seg på. Videre gjelder saken betydningen av lokaldemokratiet, og lokalsamfunnet, som i denne sak blir totalt overkjørt. Ikke bare blir kommunestyrene i disse kommunene overkjørt - det er et stort flertall av innbyggerne som er uenige i det Regjeringen har bestemt. Ikke bare det: Dessuten har alle, bortsett fra en eller to, på Buskerud-benken uttalt at de egentlig er uenige med Regjeringen. Da synes jeg det bare skulle mangle at man får hele saken sendt til Stortinget, at vi får sikret bredest mulig demokratisk forankring. Det er nettopp da en bør ta slike saker i Stortinget. Vi burde hatt en prinsipiell debatt om hvor stort vern Regjeringen kan gjennomføre uten at Stortinget får sakene framlagt til behandling. Her velger Regjeringen altså å si nei til et svært godt tilbud fra grunneierne og kommunene om en frivillig ordning. Et klarere signal til hele Distrikts-Norge kan ikke gis: at det ikke skal lønne seg å forvalte skog og utmark på en god måte, slik det har blitt gjort fram til nå. Fram til nå har det vært, og det er, et biologisk mangfold - med private grunneiere. Trillemarka er jo ikke vernet i dag, men artene er det nå. Det er også et noe snodig signal å gi til dem som bor i distriktene. Man skulle tro at man ville tilrettelegge for et livskraftig Distrikts-Norge, og ta grunneierne på alvor. Derfor burde Stortinget benytte anledningen til å be om å få saken framlagt for Stortinget, slik at det blir en skikkelig debatt om dette.
-0	I dag har vi hørt mye om den påståtte store satsingen på barn og familier, som Regjeringen gjør. Samtidig har jeg bemerket at man ikke har justert barnetrygden i Norge på ti år. Man har økt maksprisen i barnehagene til tross for klare løfter på området, og det er en stor usikkerhet i barnehagesektoren. SVs representant, Sande, sa det slik at Regjeringen jobber med å få oversikt over saken. Det er jo imponerende at man har sittet i regjering i over et år og fortsatt ikke har oversikt over hvordan det står til i Barne- og Familie-Norge! Mitt spørsmål er: Hvor er den påståtte satsingen, når maksprisen går opp, når det er store problemer i private barnehager, og når man ikke justerer barnetrygden?
-0	Jeg vil gjerne få vite hvordan Regjeringen tenker. Jeg håper at statsråden kan bidra til det uten at han tyr til enkelpolemikk og synsing om andre partier og tidligere regjeringer. Vi vet at norske kirkebygg i dag har et enormt vedlikeholdsetterslep. Opplysningsvesenets fond bidrar gjennom sin avkastning med 160 mill. kr til fordel for Den norske kirke. Nå vet vi at Regjeringen ønsker å tappe det fondet vesentlig gjennom salg av festetomter. Vi vet også at Arbeiderpartiet er motstander av medlemskontingent i Kirken. Hvordan har Regjeringen tenkt å sikre Den norske kirke, både sjømannskirker og kirker i bygd og by, de nødvendige midlene til drift og vedlikehold når en viktig bidragsyters mulighet reduseres kraftig? Hvor vil Regjeringen hente de nødvendige økonomiske midlene?
-1	La meg først si at jeg selvfølgelig deler saksordførerens syn at hvis dette omfanget hadde blitt så stort som man kan få inntrykk av når man hører saksordføreren, hadde det vært dramatisk, men det er jo ikke situasjonen. Her må man prøve å finne en hensiktsmessig måte som gjør at man balanserer de ulike hensyn mellom noenlunde lik konkurranse og det som er hensiktsmessig for forbrukerne. Vi ønsker at denne grensen på 200 kr skal økes. Hvor mye, har vi ikke tatt stilling til. Vi har heller ikke tatt stilling til når dette skal skje. Vi mener at dette bør skje i en ordinær budsjettbehandling. Vi ønsker å komme tilbake til det. Men vi ser gode argumenter for å heve denne grensen på 200 kr, som nå har stått i 30 år, og pengeverdien har gått ned i hele perioden. Det som taler i motsatt retning, er selvfølgelig at det har blitt enklere, gjennom Internett og andre nye medier, å få tak i produkter og dermed drive med privatimport. Dette er en balansegang. Vi velger å være med i flertallet. Vi synes at flertallet har en riktig innstilling. Vi reserverer oss på følgende punkt: Vi ønsker å komme tilbake til hvor mye grensen skal heves, og når det skal skje, men det bør skje i en ordinær budsjettbehandling.
-1	Jeg kan i grunnen bare gjenta det jeg sa i stad. Dette er det suverent beste budsjett som noen regjering noen gang i hele norgeshistorien har lagt fram for Kulturminnevernet. Det tror jeg er allment anerkjent av de fleste. Det er som alt annet ikke perfekt. Det kan helt sikkert bli bedre. Mitt syn er at vi må trappe opp dette i årene som kommer, men det er det beste budsjett som noensinne er lagt fram. Det burde vi glede oss over. Det er ikke et budsjett bare for det offentlige. Riksantikvaren og de offentlige vernemyndighetene driver ikke bare med offentlig eide kulturminner. De driver også med de private kulturminnene. Vi har altså det beste budsjettet noensinne, og vi burde samle oss i glede over det.
-1	For første tror jeg at de lærerutdanningsinstitusjonene som eventuelt inviterer denne personen til å innlede for dem, gjør det fordi de er oppegående og tenkende mennesker, ikke fordi de aksepterer den typen oppførsel. Jeg har full tillit til at både lærerstudenter og de som underviser på lærerhøyskoler, kan tenke selv og vet hva som er akseptabelt og ikke akseptabelt. Dessuten er jeg alltid litt forsiktig med å kommentere det som står i avisene, før jeg er sikker på om folk er riktig sitert, og om sakene gir en dekning som er i tråd med det vedkommende har ment. Vi som har litt erfaring fra pressen selv, vet jo at det ofte kan være litt divergens. Når det gjelder samarbeid med foreldrene og Foreldreutvalget for grunnskolen om dette, er det et spørsmål som hele veien står på dagsordenen. Vi har utfordringer når det gjelder hva som er akseptabel og ikke akseptabel oppførsel i skolen. Det er mange lærere som har betydelige utfordringer hver eneste dag. De trenger drahjelp, respekt og støtte fra oss til å sette de grensene som det helt opplagt er nødvendig å sette i mange sammenhenger.
-0	Det var Karin Andersen som fikk meg til igjen å ta ordet. I mitt innlegg nevnte jeg ikke Verdal med et eneste ord, men når jeg får muligheten, vil jeg gjerne snakke om Norges vakreste kommune, nemlig Verdal, og tar den utfordringen på strak arm også i denne salen. Mitt poeng var faktisk at det er ikke slik at det er en statlig finansiering av økonomisk sosialhjelp. Hele poenget til Fremskrittspartiet er nettopp å få den integrert. Hvis en nå går inn på NAV-kontoret i Verdal, som komiteen besøkte, har det blitt et helt annet NAV-kontor i dag enn den gang vi besøkte det. Den gang kom vi inn én dør. Der satt det folk som behandlet søknader om økonomisk sosialhjelp, der satt trygdeetaten, og der satt Aetat – i det samme lokalet. I dag kommer en inn én dør, for så å gå inn to nye dører. I det lokalet vi var inne i, er det satt opp en vegg som skiller mellom den kommunale og den statlige delen av NAV-kontoret. Det har blitt resultatet i Verdal, og det kan hvem som helst i dag gå inn døren og se. Jeg er jevnlig på det kontoret og prater med folk som jobber der, og får også de tjenester jeg har bruk for, på det kontoret. Så vil jeg rette opp en misforståelse. Jeg sa at Regjeringen innfører en kommunal medfinansiering av VTA. Det er ikke riktig. Jeg beklager det. I dag er det slik at også kommunene har en medfinansiering. Mitt poeng med å få dette statlig er nettopp det som også FFO peker på i sin høringsuttalelse til komiteen, der de sier at FFO tidligere i en rekke ulike sammenhenger har reist en bekymring for at kommunene ikke gjennomgående har fulgt opp ansvaret de er pålagt overfor såkalte vernede bedrifter. Det er jo et problem at når kommunene ikke følger opp det ansvaret, vil det gå ut over brukerne. Det vil bli færre plasser. For å forhindre at det skjer, er det mye bedre, slik Fremskrittspartiet har tatt til orde for og foreslår, at man får en statlig finansiering. Så må man sørge for at finansieringen er på plass, sørge for at antall plasser er tilgjengelig, og sørge for at flest mulig også av funksjonshemmede får en verdig hverdag og har noe meningsfylt å gå til, heller enn at de skal bli en kvoteringspost eller en salderingspost på budsjettene, slik tilfellet er i dag. Så jeg registrerer at representantene Eriksson og Andersen er uenige. Men så vidt jeg vet, er det ikke slik at man har en statlig finansiering av sosialhjelp. Fortsatt er det slik – iallfall var det slik i min kommune da jeg var med og behandlet kommunebudsjettet – at man har sosialhjelpen på kommunebudsjettet, og det er det vi ønsker å ta ut. Det er et forslag vi har fremmet før, men som SV dessverre har stemt imot.
-1	Jeg har kun ett minutt, men jeg ser at det er mange Høyre-representanter til stede. Da har de muligheten til å svare på følgende: Hva mener Høyre nå om DNA? Kan Høyre belegge at problemet er så stort – at det tar altfor lang tid altfor mange ganger – og det er derfor vi trenger et konkurrerende DNA-laboratorium? Er det det som er problemet? Hvis ikke det er problemet – dette må belegges – er det «second opinion» som er problemet? Og da er det sånn: Hvem er det som ber om en «second opinion»? Skal vi be om det, eller skal domstolene? Har ikke domstolene tillit til resultatene som kommer fra FHI, for det er det som må være årsaken til at man eventuelt ønsker en «second opinion»? Jeg håper det blir et klart svar.
-0	Eg la merke til at statsministeren ikkje svarte på talspørsmålet frå Carl I. Hagen, men eg kan jo gi statsministeren eit tal. Tal frå Velferdsalliansen syner at det i Noreg i dag er 140 000 arbeidssøkjande personar. Dei aller fleste er sannsynlegvis medlem i LO, vil eg tru. Og då blir spørsmålet: Ville det ikkje vere betre å prøve å syte for at desse 140 000 arbeidssøkjarane i Noreg skal få seg eit arbeid gjennom kvalifisering og kompetanseheving i staden for kanskje no å opne for ei gigantisk arbeidsinnvandring der arbeidssøkjarar frå utlandet vil konkurrere på arbeidsmarknaden med norske arbeidstakarar som står i kø for å søkje om arbeid?
-0	Det er litt morosamt å legge merke til den skuggeboksinga som budsjettkameratane no gjer i denne saka om skuld eller ikkje skuld. Eg ser fram til måndag og tysdag, då vi skal ha finansdebatten. Det kan jo utspelast ein del interessante scener i denne salen då, noko som kanskje kan vere interessant for ein del TV-stasjonar som ønskjer å auke sjåartala sine. Eg vil i utgangspunktet berre seie at eg støttar saksordføraren si utgreiing i denne saka. Eg støttar også saksordføraren sin kritikk for manglande svar frå Regjeringa, og at dei måtte bruke ekstra lang tid for at vi i det heile skulle kunne få denne saka gjennom. Eg veit ikkje om eg skal vere så frimodig å seie at det kanskje var det manglande svaret frå Regjeringa si side som gjorde at presidenten måtte be Stortinget om løyve til å omgå Stortingets forretningsorden fordi saka ikkje hadde lege ute til offentleg ettersyn i den reglementsmessige tida som ligg i forretningsordenen. Etter Framstegspartiets meining er det Regjeringa som har ansvaret for at det høge lønnsoppgjeret kom, eit oppgjer som er årsaka – det les vi jo i avisene – til at dei aller fleste kommunane i dag har eit underskot på drifta i 2000. Kommunane og KS seier at det ligg innanfor dette med lønnsoppgjeret i offentleg sektor, ikkje minst for lærarane. Ein av grunnane til at Stortinget, etter Framstegspartiets meining, bør gå inn og dekke dette, er at Arbeidarpartiet – og Arbeidarpartiet er faktisk tunga på vekt- skåla i denne saka – m.a. ikkje har vilja overlate forhandlingsretten for lærarane til kommunesektoren, slik som ein del andre parti har ønskt. Då ville jo kommunesektoren gjennom KS, som då er forhandlingsorganisasjonen deira, måtta ta på seg ansvaret for dette lønnsoppgjeret. No blir det sentrale forhandlingar mellom staten og organisasjonen, og oppgjeret blir trædd nedover hovudet på kommunane utan at kommunane har moglegheit til å medverke. Framstegspartiet sa allereie tidleg i lønnsforhandlingane i vår at Regjeringa burde bruke skattelette som eit verkemiddel i lønnskampen for på den måten å dempe lønns- og prisstiginga og dermed presset på renta. Dette sa Regjeringa nei til, den ville ikkje vere med på det. Derfor var også Framstegspartiet tidleg ute og sa at dette måtte kompenserast frå staten si side, og då Regjeringa kom med det, støtta vi også at det skulle gå den vegen. Så litt om dette med private skular og folkehøgskular. Det er jo ei kjend sak at Arbeidarpartiet aldri har støtta private skular, ei heller folkehøgskular. Arbeidarpartiet har aldri sett på private skular og folkehøgskular som eit fullverdig skuletilbod for ein del ungdommar og ungar i dagens Noreg. Dei har berre sett at dette måtte vere eit eller anna som skulle øydelegge for den såkalla vanlege grunnskulen. Ein del av oss i andre parti har nemleg sett på folkehøgskulen som eit fullverdig og godt eigna skuletilbod for ein god del ungdommar i Noreg, og at private skular i enkelte område også er eit godt tilbod, både på grunnskulenivå og på vidaregåande skulenivå. Derfor var det ikkje så uventa at Regjeringa la fram eit forslag som ikkje omfatta kompensasjon til private skular og folkehøgskular. Litt meir morosamt var det at Arbeidarpartiet no hengte seg på fleirtalet når det gjaldt å kompensere for dette. Det var vel slik at dei kanskje ikkje torde noko anna.
-0	Slik jeg oppfatter det, prøver Senterpartiet i all sin ferd å være distriktenes beste venn. Nå er det slik at gjennomsnittsbilisten i Norge bruker mellom 60 000 og 70 000 kr for å ha den mobiliteten som bilen gir. I byene er det mulig å greie seg uten bil, fordi det er et visst kollektivtilbud, og avstandene er forholdsvis små. I distriktene er kollektivtilbudene ofte ikke-eksisterende, og avstandene er vesentlig større. Fremskrittspartiet har foreslått å redusere både engangsavgiftene og drivstoffavgiftene. Dette vil åpenbart være mest fordelaktig for folk i distriktene, der det er større avstander og større bilavhengighet. For næringslivet i distriktene vil lavere drivstoffavgifter være særlig viktig. Hvorfor vil ikke Senterpartiet støtte noen av disse forslagene?
-1	"Skolen var tema da president Barack Obama gav sin årlege State of the Union-tale for tre år sidan. Obama var bekymra for utviklinga i amerikansk skole, der ei enorm fokusering på standardiserte testar, rangering og konkurranse truga kvaliteten på heile skolesystemet. Og for å sitere Obama: «… grant schools flexibility: To teach with creativity and passion; to stop teaching to the test». Utviklinga i Noreg i retning av eit testregime er ikkje like sterk, men vi går i same retning. Derfor vil eg rose Senterpartiet for forslaget om å redusere omfanget av testar i skolen og gjere dei nasjonale prøvene til utvalsprøver. Dette er heilt i tråd med SVs program over mange år. Viss vi vil auke kvaliteten på den norske skolen, setje enkeltelevens behov i sentrum og gje lærarane ein større fagleg fridom og autonomi, er dette eit av dei viktigaste forslaga vi i utdanningskomiteen behandlar i år. SV bad utgreiingsseksjonen på Stortinget om å lage ei oversikt over testar og kartleggingar i grunnskolen i dei ti største norske kommunane. Denne oversikta finst ikkje offentleg i dag. Ho viser at i tillegg til dei nasjonale prøvene, dei internasjonale undersøkingane som Noreg deltek i, PISA, TIMSS, PIRLS, ICCS og ICILS, dei obligatoriske kartleggingsprøvene og dei friviljuge kartleggingsprøvene, har ei rekkje av kommunane innført eigne kartleggingsprøver og system som altså kjem i tillegg til det som er pålagt nasjonalt. Lat meg ta lesing som eit eksempel. Drammen skil seg klart ut med flest obligatoriske verktøy i norsk lesing med test på alle trinn. Også Kristiansand og Tromsø har innført obligatoriske prøver på fleire trinn, i tillegg til dei friviljuge kartleggingsprøvene som er gjorde obligatoriske. Fredrikstad har «Kartleggeren» i norsk, Kristiansand har «Bokstavtesten», Oslo har «Osloprøven», Stavanger har «Carlsten leseprøve», Tromsø har «Kartleggeren i lesing». Liknande eigne testar og kartleggingar er innførte i matematikk og engelsk. Lærarane treng testar for å sjå korleis elevane ligg an i faga. Lærarane bør derfor stå fritt til å utforme dei testane dei behøver for å følgje opp sine elevar. Men dei nasjonale prøvene gjev ikkje slik informasjon. Dei nasjonale prøvene er ikkje utforma for å gje støttande tilbakemelding til den enkelte elev og styrkje dei i deira læringsarbeid. Dei kan ikkje brukast til det. Og mange av dei pålagde kommunale prøvene er av akkurat same karakter. Lærarane har ikkje bede om dei. Dei nasjonale prøvene seier heller ikkje noko om kva for skolar som driv godt læringsarbeid. Dei kan i beste fall seie noko om kva for skolar som har dei flinkaste elevane, men dei seier ikkje noko om kvar dei beste lærarane er. Først og fremst er dei nasjonale prøvene ei stadfesting av kva slags foreldrebakgrunn skolens elevar har. I ei undersøking utført av Utdanningsforbundet i januar i år svarar 71 pst. av forbundets leiarmedlemmer at dei er imot publisering av dei nasjonale prøveresultata på skolenivå. Også eit klart fleirtal, 69 pst. av dei spurde skoleleiarane, seier seg heilt eller delvis einig i at ei slik offentleggjering ikkje vil heve kvaliteten på undervisninga i skolen. Når resultata frå dei nasjonale prøvene er blitt valutaen på ein skolemarknad der skolane konkurrerer mot kvarandre og blir målte mot kvarandre, der rektorane har rektorkontraktar der betre karakterar fører til auka løn, og der lærarane fortel at svake elevar blir haldne borte frå prøvene – da har nasjonale prøver blitt eit hinder for god skoleutvikling, ikkje eit verktøy. Denne testkulturen gjer noko med måten vi ser på skolen på. Lat meg ta Osloskolen som eit eksempel, Høgres utstillingsvindauge. Der ser ein på skolane som kunnskapsbedrifter som skal produsere resultat. Skolene er resultateiningar med målbare og eintydige mål. Byrådet har 48 måltal for Osloskolen. Rektor er ansvarleg for å nå desse måla, og den enkelte lærar er ansvarleg for å nå karaktermåla for elevane sine. Det er sterke koplingar mellom resultatoppnåing, påskjøning og sanksjonar. Styringsparametrane er retta mot elevresultata, f.eks. nasjonale prøver. Rektorkontraktane, som er hemmelege, har 86 resultatmål. Gode resultat gjev lønsauke, dårlege resultat gjev ikkje det. For SV er ikkje skolen ein fabrikk som skal produsere resultat. Det er ein samfunnsinstitusjon, som byggjer på eit breitt samfunnsmandat og eit breitt kunnskapssyn. Skolen skal ta utgangspunkt i behova og nysgjerrigheita til kvar enkelt elev. Det lærarane treng, er ikkje meir overstyring, men større fagleg fridom. Skal vi lukkast med det, må testpresset i den norske skolen reduserast. Testpresset er ein drivar for overflatelæringa, den læringa som hjelper deg på prøva i morgon – ikkje den læringa som går i djupna, som heile samfunnet skrik etter, og som alle elevar treng. Eg kunne tenkt meg at statsråd Røe Isaksen ein eller annan gong sa det same som Obama: Vi gjev skolane og lærarane fridom til å lære bort med kreativitet og engasjement, til å sleppe å bruke verdifull undervisningstid på stadig nye testar. Læring skal ikkje handle om testen, men om eleven."
-0	Om man er fra Østfold eller andre steder, er i hvert fall dette plassen å lure på tingene. Og her skal man få svar også. Vi ser for oss at det blir en utvikling i arbeidsledigheten til neste år, hvis man ikke setter inn tiltak. Derfor har Fremskrittspartiet i sitt budsjett foreslått å sette inn betydelige tiltak, bl.a. en kraftig økning i bevilgningene til samferdsel og en kraftig økning i bevilgningene til opprustning av skolebygg og av andre kommunale bygg, noe som vil føre til at man får mange flere i arbeid. På den måten demmer vi opp for massearbeidsledighet, og i tillegg går vi inn for å senke skattenivået i Norge for å få opp aktiviteten. Når vi gjør dette, vil det føre til at vi ikke får økning, men allikevel vil vi ikke få den nedgangen om vi hadde satt inn de samme tiltakene i fjor. Dermed havner vi opp med at vi beholder dagpenger på samme nivå som det Regjeringen har foreslått.
-1	Jeg syns at de kommunene som nå har spesiell interesse av å følge med i denne debatten, skal merke seg følgende – for så vidt en ganske tuslete snuoperasjon fra representanten Vidar Kleppe på slutten: fra i brede ordelag å mene at komiteflertallet har gjort et «knefall» for departementet, til å oppsummere at Fremskrittspartiet er godt fornøyd med å ha fått satt denne saken i fokus. Det eneste kommunene er tjent med i denne saken, er det som flertallet sier om at «kommunene skal ha full dekning for de merutgiftene som reformen medfører». Det er det eneste som kan hjelpe kommunene på sikt i denne saken. Selv om ikke representanten Kleppe sier det rett ut, er det egentlig det han gjør i det siste innlegget sitt, sier at den slags språkbruk som knefall og alt mulig sånt, som kommunene ikke har noe hjelp i, har han trukket tilbake. Han er godt fornøyd med ikke å fremme noe annet forslag i saken. Det er viktig for kommunene å merke seg.
-0	Det er betryggende å høre i forhold til oljepolitikken. Ja, vi i Fremskrittspartiet er også glad for det som har skjedd med grønne sertifikater. Det er veldig bra at SV ble parkert i sin motstand mot vannkraft, slik at også vannkraft kom inn under grønne sertifikater. Dermed ble ordningen en realitet, dog fem–seks år forsinket. I innlegget til representanten tegnet han også mørke skyer over situasjonen i Europa, og med rette. Men i debatten så langt i dag har det vært mye diskusjon om oljepengebruken. Allerede i 2008 varslet regjeringen at de mørke skyene ville medføre at det sannsynligvis ville komme en krisepakke. Det gir regjeringen ingen tegn til nå, og man er veldig kritisk til dem som ønsker å bruke mer penger enn det regjeringen har lagt opp til. Vil Senterpartiet avvise muligheten for at det kan komme en krisepakke, som også innebærer at man bruker mer oljepenger enn det budsjettet nå legger opp til?
-0	La meg først gi honnør til forslagsstillerne for å sette søkelyset på en viktig problemstilling, selv om jeg er uenig i forslagsstillernes konklusjon. Det er viktig å legge til rette for at ideelle og kommersielle aktører kan delta i utføringen av tjenester som blir finansiert av det offentlige. Fremskrittspartiet vil derfor alltid stille seg positivt til forslag som ivaretar dette hensynet. Dessverre er forslaget vi nå behandler, ikke et forsøk på tilrettelegging, men derimot et forslag om å innføre et tilnærmet monopol på enkelte tjenester for offentlige og ideelle organisasjoner. Et monopol, uansett hvilke tjenester det måtte vedrøre, vil ta bort et av de mest positive momentene som sunn konkurranse medfører, nemlig en kontinuerlig fokusering på kvalitet. Vi mener det er viktig å fokusere på å ha det kvalitetsmessig beste tilbudet, uansett leverandør, og at vi får mest mulig tjenester tilbake for de ressursene vi har tilgjengelig. Det er vanskelig å få til når man legger opp til å utelukke private aktører fra markedet. Fremskrittspartiet ønsker ikke en forskjellsbehandling av offentlige, ideelle og kommersielle aktører, slik forslagsstillerne her legger opp til. Vi mener at de utfordringene som de ideelle organisasjonene har gitt uttrykk for i sine innspill til komiteen, kan løses ved en gjennomgang av kriteriene i anbudene og ved å kvalitetssikre gjennomføringen av anbudsprosessene. Uansett vil det alltid foreligge en grad av usikkerhet når man inngår en tidsbegrenset avtale med det offentlige. Den beste måten ideelle eller private organisasjoner kan unngå dette på, er nettopp ved å fokusere på kvalitet og effektivitet i sine tilbud, slik at de står i en sterk forhandlingsposisjon når nye anbud skal innleveres. På den måten sørger man for et best mulig tilbud til dem som tjenesten er til for, nemlig brukerne. Og skulle det være slik at det kvalitetsmessig beste tilbudet er en noe dyrere løsning, er det tillatt å velge dette tilbudet, slik at dette hensynet er ivaretatt uten at man innfører forslagsstillernes monopolmodell. En annen uheldig side ved forslaget er at det kan utelukke nye aktører fra å komme i betraktning. Det finnes nok av gode historier om tidligere offentlig ansatte innenfor omsorgssektoren som har startet for seg selv. De har startet fordi de ser at det offentlige tjenestetilbudet ikke er godt nok eller mangelfullt. Det ville da være svært uheldig om man skulle ødelegge muligheten for disse private gründerne, som innenfor helse- og omsorgssektoren veldig ofte er kvinner. Etter dagens lov om offentlige anskaffelser er det mulig å gjøre unntak fra konkurransereglene for ideelle organisasjoner, noe som er uheldig dersom målet er å gi et kvalitetsmessig best mulig tilbud til tjenestemottakerne. Dersom det nå skal gjøres til en plikt å unnta ideelle organisasjoner fra reglene om åpen konkurranse, mener jeg det vil gi mindre penger til å drive nødvendig helsehjelp, og at det vil gi et dårligere tilbud til befolkningen. Jeg fremmer derfor Fremskrittspartiets forslag som ligger i innstillingen.
-0	Jo, jeg ser faktisk det, og jeg tror jeg la lite grann vekt på det i mitt hovedinnlegg også – det er et av de argumentene som taler positivt for Regjeringens modell. Jeg tror også at det kanskje kunne gi seg utslag i større tilknytning og nærmere kontakt med de frivillige lag og organisasjoner som i hvert fall ikke har tilknytning til sentralledd, eller som kanskje ikke har noe medlemskap for øvrig. Men som jeg også sa i hovedinnlegget mitt, veier det mye tyngre at vi – Fremskrittspartiet i hvert fall – ikke ønsker noen ytterligere politisk styring inn i de frivillige organisasjonenes arbeid. Det er det frykten består i hos oss. Hvis vi i tillegg til en fordeling fra departementet også skal dra inn primærkommunene og fylkeskommunene i dette bildet, er det ikke til å unngå at vi på et eller annet nivå får en ytterligere politisk styring i dette. En annen ting, og det sa jeg også noe om i hovedinnlegget mitt, er at forskjellige sentralledd og organisasjoner faktisk har praktisert det å fordele midlene også ut til lokale lag og organisasjoner uten sentralledd. Jeg viser her bl.a. til Norsk Amatørteaterråd, som i 1998 bevilget midler til uorganisert aktivitet i 90 lag. De har lyktes med det. Det som er enda mer positivt i den sammenhengen, er at både Norsk Musikkråd, Norsk Amatørteaterråd og LNU fordelte disse midlene uten at det ble økt byråkrati. Selv om det var åpning for å kunne ta 10 pst. av midlene til egen administrasjon, så gjorde de faktisk ikke det. De 10 pst. som egentlig skulle gå til administrasjon og byråkrati, fordelte de til de lokale lagene. Det tror jeg ikke ville ha blitt resultatet gjennom Regjeringens modell, med fordeling gjennom primærkommunene og fylkeskommunene.
-1	La meg starte litt uvanlig og gi Stoltenberg honnør for det som etter min vurdering var et godt innlegg. Det er helt riktig at den sittende regjering har lagt en helt ny kurs for Norge. Dette er en sterkt ideologisk regjering, en høyreorientert regjering med Kristelig Folkeparti på hjul. Det er svært vanskelig å se at Kristelig Folkeparti finnes i denne regjeringen. Tvert imot er det veldig lett å se at det finnes sterkt ideologiske Høyre-statsråder som ønsker en ny kurs for Norge. Det som er interessant i dette innlegget fra Stoltenberg, er at det er en ny kurs for Arbeiderpartiet. Det innlegget som Jens Stoltenberg nå holdt, kunne ikke vært holdt for ett år siden. Arbeiderpartiet velger nå å vektlegge de samme verdiene som SV i mange år har vektlagt her i salen, nemlig fellesskapets verdier. Det er interessant, for det betyr at det finnes en sterkere opposisjon mot det markedsbaserte Norge enn tidligere. I sine år i regjering lot Arbeiderpartiet dette gradvis gli over mot høyre. Det har Arbeiderpartiet blitt straffet for, men vi er glade for at Arbeiderpartiet nå muligens har funnet tilbake til en klarere kurs, en kurs som ivaretar fellesskapets interesser. Det som også er interessant, og som er en ny kurs for Arbeiderpartiet, er at man nå i større grad ser at man ikke kan gjøre dette alene. Det betyr at Arbeiderpartiet nå ser det sosialdemokratiske partier i hele Europa i lang tid har sett, nemlig at man må samarbeide, og man må samarbeide mot venstre. Dette mønsteret ser vi i mange europeiske land, og det er også vi glade for. Skal man klare å møte høyresiden, må man altså samarbeide for i fellesskap å finne gode løsninger. Nå er det ikke stortingsvalg før i 2005, og derfor er mitt spørsmål til Stoltenberg følgende: Hvordan ser han for seg at dette venstre-sentrum-samarbeidet som han omtaler i innlegget, skal kunne manifestere seg i løpet av denne perioden? Betyr det at Arbeiderpartiet nå vil justere sin egen politikk også på de feltene der man er interessert i samarbeid, men der andre partier har et annet politisk syn?
-0	Regjeringen vil stanse utslippene av miljøgifter innen 2020. Det synes jeg er en flott ambisjon. Men så er det de utslippene som delvis har kommet for mange, mange år siden. Staten er, som sagt, forurenser på mange av områdene. Vi har industristeder rundt omkring i Norges land der både staten selv har vært aktør og industribedrifter eid av staten har vært aktør. De ligger der og er sterkt forurenset. Likeens er det med fjordene, som tidligere nevnt. Opposisjonen fremmer i dag et forslag som nok kommer til å falle. Vi har hørt fra representanten Kristoffersen at det er et unødvendig forslag, fordi dette jobber Regjeringen med. Hvis statsråden trenger påminning, er forslaget at Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med en forpliktende opptrappingsplan for opprydding i forurensende sedimenter – jeg skulle til å si – til lands og til vanns. Når det er unødvendig av mindretallet å be om denne planen, lurer jeg på om statsråden kan fortelle meg hvor dette arbeidet står.
-0	Det er ganske fantastisk at foregående taler syntes det var rart at det ble en debatt om bompenger. Det vi faktisk skal diskutere her, er en forlengelse av bompengeordningen for Nord-Jærenpakken i Rogaland. Da er det kanskje ikke så rart, når vi diskuterer bompenger, at det blir en bomdebatt. Men jeg synes det andre spesielle, som jeg ikke registrerer at noen fra regjeringspartiene prater veldig høyt om, er det statsministeren for en liten tid tilbake sa til NTB: Vi behøver ikke bygge med Offentlig Privat Samarbeid, for vi har penger nok. Jeg gjentar: Vi har penger nok til å investere i infrastruktur. Det er jo ganske fantastisk at det man stort sett alltid diskuterer, er at bilistene skal betale mer enn det det koster å bygge veien – ja, det er et lite statlig påslag, men med innkrevingskostnader og rentekostnader på toppen blir kostnadene høyere for bilistene enn det det faktisk koster å bygge veien. Så hører jeg ordet «spleiselag». Spleiselag er hvis vi sammen blir enige om at du putter på så mye, og så putter jeg på så mye. Men stort sett, med de proposisjonene som kommer til Stortinget nå, er spleiselaget sånn – og det er kanskje i god sosialdemokratisk ånd – at det er hyggelig at du er med, men vi tar alle pengene dine, og så må du betale hele regningen. Når jeg hører statsråden skryte av det lokale initiativet, var det det lokale initiativet til for inntil et halvt år eller knapt ett år siden. Nå er det jo blitt sånn, når nye lokalpolitikere har overtatt styringen i kommunene fordi velgerne ikke vil fortsette med den statlige utpressingen som de opplever, at man faktisk med lokalt initiativ sier nei til bompengeprosjektet. Da sier den samme staten, med statsråden i spissen: Hvis dere ikke gjør som vi sier, kommer vi og tar pengene deres, og så putter vi dem inn i noen andre nye prosjekter. Det er ikke lokaldemokrati eller lokale muligheter. Statsråden har gjort det overfor Alta. Arbeiderpartiets fraksjonsleder i transportkomiteen har i hvert fall sagt klart fra til Alta kommune at hvis ikke dere går for bompenger, får dere ikke noe. Statsråden har sagt det til Harstad, og statsråden har vel også sågar med hensyn til belønningsordningen sagt det til Kristiansand: Hvis dere ikke innfører rushtidsavgift, tar vi fra dere de 60 mill. kr. Det er ikke spleiselag eller lokalt initiativ. Det er statlig utpressing – som jeg synes man ikke bør drive med. Denne pakken her viser også det. Her skal man altså bruke 160 mill. kr, ikke til å bygge én eneste meter vei, men for å kreve inn penger og flå bilistene.
-0	At sosialdemokratiet ikke bare i Norge, men ellers i Europa har fått seg en medfart som ikke alle har tålt, i hvert fall ikke representanten Jagland, er åpenbart og synlig for alle. Jeg skal ikke strø salt i såret på dem, men konstaterer i hvert fall at vi i Fremskrittspartiet – i motsetning til Arbeiderpartiet – ser at vi får nye utfordringer i nasjonen, og vi er villig til å lytte og høre på folket vi skal tjene. Derfor vil vi ha mindre stat, vi vil ha mer lokaldemokrati og, ikke minst, vi vil ha et demokrati som legger vekt på enkeltindividenes valg og prioriteringer – og vi vil godta dem. Så til diskusjonen og debatten omkring Tony Blair og Schröder. Jeg må si at når det gjelder dette nye sosialdemokratiske programmet/manifestet som de har lagt fram, kan en i hvert fall lese i Dagsavisen mandag den 14. juni at det programmet faktisk ligger til høyre for Høyre. Og Hallvard Bakke, som har vært mangeårig stortingsrepresentant og også statsråd for Arbeiderpartiet, sier faktisk i sin kommentar – uten at jeg skal legge altfor mye vekt på hva denne Hallvard Bakke sier og skriver i Dagsavisen, men jeg tror han har et poeng – det er ikke sikkert Jan Petersen vil finne mye han er uenig i i det manifestet. Men det som er interessant, er det som står videre nedigjennom, og det vil jeg gjerne sitere: «Selv om dokumentet er nytt, lyder budskapet kjent. Blair og Schröder er skarpe i sin kritikk av den sosialdemokratiske samfunnsmodellen vi blant annet finner i de skandinaviske landene.» Det er jo stikk motsatt av det som representanten Jagland har påstått her i dag i sine innlegg! Det er en skarp kritikk av den nordiske modell og det vi har hatt i de nordiske landene. Det står videre her: «Det kunne ikke Carl I. Hagen gjort bedre » Det går på innholdet i det nye manifestet for hvordan en skal løse de utfordringene vi har. Det er helt klart at troen på mer skatt, troen på et større byråkrati og troen på at andre kan gjøre det bedre ved å ha en overordnet styring, der de skal styre folk fra vugge til grav, har slått feil. Det er åpenbart for alle og enhver at folket på dette området nå vil bli satt fri. Og den friheten skal vi i Fremskrittspartiet ta på oss å være med og gi det norske folk tilbake. Jeg konkluderer med at Thorbjørn Jagland nok en gang ikke er der han skal være i diskusjonene omkring det som er viktig. Og når det gjelder sitater og det representanten Jagland har brukt, må jeg si at det står ikke til troende.
-0	Som jeg sa i replikkordvekslingen i stad, var jeg i en debatt med Yngve Hågensen for en tid tilbake i Skien, der han gjorde det klart at utviklingen innenfor arbeidsmarkedet vil eskalere ganske kraftig hvis det ikke blir satt inn tiltak til neste år. Nå behandler vi altså budsjettet for neste år, og tiltakene er ikke her. Det er faktisk slik at regjeringspartiene slår fast at budsjettet tar høyde for de utfordringene som vi får til neste år, samtidig som de snakker om at det skal komme en såkalt pakke. Det betyr i beste fall at de driver med en slags dobbeltkommunikasjon her. På den ene siden sier de at budsjettet tar høyde for alt, på den andre siden sier de at det er nødvendig med en ny pakke for å løse problemene. For Fremskrittspartiet er det viktig at vi i budsjettbehandlingen tar høyde for de problemene som skal komme til neste år, med hensyn til utviklingen i finanskrisen. Derfor har Fremskrittspartiet lagt inn betydelige midler for å øke aktiviteten. En av grunnene til at vi senker skatte- og avgiftsnivået, er jo at vi vil få opp forbruket. For når man bruker mer i samfunnet, må man produsere mer, og den produksjonen skjer stort sett i Norge. Det betyr at handelen øker, og at flere folk får stå i arbeid. Det er gjengs oppfatning her i landet og i utlandet at man gjør det for å motvirke finanskrisen. Så er det sånn at vedlikeholdet på kommunale bygninger er så dårlig mange steder at det er et enormt behov for å sette i gang med tiltak. Derfor bruker Fremskrittspartiet 3 milliarder kr til økt vedlikehold og nybygg av skoler, svømmehaller etc. for å få folk i bygningsbransjen i arbeid. Det samme gjør vi når det gjelder samferdsel. Vi bruker betydelige midler for å øke byggingen av nye veier og for å vedlikeholde gamle veier. Dette er etterslep som alle er klar over at det er behov for, men man gjør altså ikke noen ting med det. Så kan man si: Hva har det med finanskrisen og arbeidsplasser å gjøre? Jo, som jeg har sagt tidligere i dag, Maskinentreprenørenes Forbund sier at innen et par måneder vil de ha 30 pst. ledig kapasitet, om et halvt år vil de ha 50 pst. ledig kapasitet og om ett år vil de ha 80 pst. ledig kapasitet. Det betyr at mange av disse personene går fra å være i fullt arbeid med å bygge veier og med vedlikehold, til å heve dagpenger eller gå på arbeidsmarkedstiltak. Da er det mer fornuftig at vi bruker pengene på dette. Så er det lagt fram et forslag i salen om at man skal bruke arbeidsmarkedstiltak når behovet er der. Jeg regnet med at det var noe som var obligatorisk, noe man kunne gjøre uansett, så lenge man holdt seg innenfor bevilgningene, men det er et forslag som Fremskrittspartiet ikke har noe problem med å støtte. Vi vil derfor stemme for det forslaget.
-1	Jeg syns det temaet som Rudihagen tar opp, er kjempeviktig. Vi i SV er veldig glad for at det blir satt på dagsordenen igjen i Stortinget, og jeg tror det er et av de viktigste områdene som landbruksministeren og Landbruksdepartementet bør prioritere i årene framover. Jeg har sjøl hatt gleden av å følge både etableringen av et mobilt reinslakteri og en som har drevet på for å etablere seg som produsent av geitost. Jeg har faktisk på nært hold fått se hvor vanskelig og hvor krevende det er, og hvor standhaftig en må være hvis en skal klare å få gjennomført en sånn ting. Det er kun de mest standhaftige av dem som prøver, som klarer å få det til, for det er år etter år etter år med motstand i byråkratiet som er helt formidabel. Derfor er vi nødt til å få gjort et eller annet på regelverksiden som gjør at folk med pågangsmot som ønsker å få til noe i Distrikts-Norge, har større mulighet til det. Det er en viktig oppgave for statsråden å ta fatt i. Så har jeg lyst til å komme inn på et annet tema. Da «Trygg mat» ble etablert for en del år tilbake, gikk det en stund før begrepet ble allment. I dag er «Trygg mat» noe som de fleste av oss snakker om. Et annet begrep vi burde innføre etter hvert nå, er det som kalles for «Kortreist mat». Maten vi spiser i dag, reiser langt – den reiser over landegrensene, og den reiser langt i Norge. Kanskje burde «Trygg mat» og «Kortreist mat» være begreper som vi skulle strebe mot. Jeg har vært og kikket på slakting av rein – jeg har vært på mobile slakteri mange ganger – og for meg er det uforståelig at man ikke kan slakte sau på samme måten. Hvorfor er det ikke mulig å ta sauen ned fra fjellet og slakte den på samme måten som vi slakter rein, og også andre typer dyr, istedenfor å stuve dem inn i biler og kjøre dem lange avstander? De blir stresset, kjøttkvaliteten går ned, blir det sagt, og dyrevelferden blir i hvert fall satt på prøve. Hvorfor er det viktig det som Rudihagen tar opp? Jeg tror det er viktig av flere grunner, for det første det jeg nevnte: dyrevelferd. Jeg tror dyrevelferd er ett tema. Det andre handler om matvarekvalitet. Det tredje går på det som dreier seg om å få til mer av verdiskapingen i Distrikts-Norge av de råvarene som vi har. Det fjerde går på at det er behov for mer spennende, mer allsidige varer i butikken. Der tror jeg vi har en spesiell utfordring i forhold til kjedene og i forhold til butikkene. Det er ikke bare enkelt i dag å komme inn i butikkene med spesialprodukter. Det er til dels vanskelig fordi man da må være medlem av en kjede, og man må mange ganger være en veldig stor produsent for at man i det hele tatt skal bli antatt og bli en del av varespekteret til kjeden. Derfor tror jeg også det er en viktig oppgave å jobbe opp mot kjedene i dette spørsmålet.
-0	Takk for svaret. Jeg føler at vi er kommet et lite skritt lenger enn for en uke siden, når vi nå får en presisering av at det faktisk foreligger faglige råd fra fagetat - og jeg holder meg i denne omgang til vei. Det foreligger et langsiktig perspektiv fra den ansvarlige fagmyndighet, som peker på at det å utbygge eller å utbedre til veinormalstandard vil koste ikke bare 230 milliarder kr for stamveinettet, men et tilsvarende beløp for riksveinettet - sett i et trettiårsperspektiv, altså henimot 500 milliarder kr. Alle som kan foreta en enkel deleoperasjon, skjønner at vi da snakker om 160-170 milliarder kr i et tiårsperspektiv. For en uke siden sa statsråden i sitt svar på spørsmål omkring dette at rammen som er lagt, er budsjettnivå for 2007 pluss/minus 20 pst. Det vil altså bli mellom 60 og 70 milliarder kr. Der er gapet.
-1	På veldig mange område er eg heilt einig i merknadene frå Venstre, og for så vidt òg frå Kristeleg Folkeparti, i denne innstillinga. Det som er slåande med innstillinga, er at det er eit ganske markant skilje, vil eg seie, mellom det Senterpartiet og Arbeidarpartiet skriv i merknadene sine, og det Kristeleg Folkeparti og Venstre skriv, og, på den andre sida, det Framstegspartiet og Høgre skriv. Her er det rett og slett ei form for ideologisk skilje, der SV og Venstre er einig i at næringsretta, målretta tiltak er viktig for å gi løft, mens den nye regjeringa trur mykje meir på generelle skattekutt. Kor lenge vil Venstre sitje og sjå på at satsinga som går gjennom næringskomiteen, forsvinn, og at meir blir overført til skatte- og avgiftssatsing?
-1	SV er veldig opptatt av at vi skal få nye grønne arbeidsplasser innen fornybart råstoff, særlig av tre. Det er nødvendig fordi vi trenger veldig mange arbeidsplasser, også industrielle, innen fornybart som ikke skader klimaet. I Norge lener vi oss altfor tungt på en oljeindustri som er nødt til å fases ut hvis vi skal berge klimaet og det grunnlaget landbruksministeren også skal produsere mat på. Da er det veldig rart å se at regjeringen nå for tredje år på rad kutter: Første året kuttet de altså industriell bruk av flis, så har de kuttet i trebasert innovasjon, og man har kuttet i tilskudd til bruk av tre – med alle virkemidler. Men på olje satser man friskt både med forskningsmidler og med gode skatteregimer. Hvordan kan det være slik at en moden, forurensende næring skal ha mer tilskudd og goder enn en framtidsnæring som er klimavennlig og kan gi oss mange arbeidsplasser?
-0	Jeg takker statsråden for et interessant innlegg. Statsråden var innom en post som jeg også nevnte litt om, og som jeg tenkte jeg skulle spørre statsråden om. Det gjelder post 47 Nye bygg og anlegg. Der står det: «Vidare skuldast auken tilpassing av dei gamle bygningane ved Fredriksvern verft i Stavern til bruk for justissektoren.» Det er snakk om 15,8 mill. kr. Forsvarsbudsjettet er forholdsvis lite, og vi skal bruke mest penger i den spisse enden. Det er vi alle sammen enige om. Da kan det være interessant å høre hva forsvarsministeren tenker om framtidig avhending, hvordan vi skal avhende eiendomsmassen i Forsvaret, og hvor mye penger vi skal bruke for å få anledning til å avhende. Altså hvor mye penger skal vi bruke på å pusse opp bygninger som vi skal gi bort, i dette tilfellet til en annen sektor, men også til det sivile?
-0	Representanten Kambe gjorde et regnestykke her som helt åpenbart var feil. Han glemte selvfølgelig at det er merverdiavgift på avgifter, noe som betyr at man kommer opp i 10 000 kr her. Det betyr at en båtmotor som kostet 50 000 kr, kunne ha kostet 40 000 kr. Det er en betydelig avgiftsreduksjon. Avgiften ble innført i 1978 som en midlertidig avgift, som så mange andre, på salg av motorer for fritidsbåter fra og med 9 hk og oppover. Den gang var avgiften på båtmotorer 30 kr pluss merverdiavgift per hk. Avgiften på båtmotorer ble introdusert for å dempe salget av båtmotorer og for å redusere utslippene fra motoren. I 2011 ble det solgt ca. 15 800 utenbordsmotorer med et snitt på 40 hk per motor. I tillegg ble det solgt ca. 950 innenbordsmotorer. Den miljøgevinsten man håpet på i 1978, har endret seg til det motsatte, da nye motorer forurenser betydelig mindre enn eldre motorer. Dagens avgift gjør at flere beholder de gamle motorene lenger enn normalt, noe som fører til økt forurensning og mer støy fra de gamle motorene. Man kan derfor si at de opprinnelige årsakene til innføringen av avgiften ikke eksisterer per i dag, og at avgiften på båtmotorer i dag virker mot sin opprinnelige hensikt. Avgiften på båtmotorer er blitt justert flere ganger, den har sågar blitt doblet ved en anledning. De senere årene er den økt kun med konsumprisindeksen. Likevel er avgiften per hk i dag på kr 155,50 pluss moms. Avgiften på båtmotorer er en ren fiskal avgift som ikke kommer båtbrukerne til gode i det hele tatt. Avgiften på båtmotorer har flere negative følger. Det kan nevnes noen: Avgiften er et miljøproblem fordi mange utsetter kjøp av ny, miljøriktig motor på grunn av avgiften. De nye båtmotorene er mer miljøvennlig på to måter. De har betydelig lavere utslipp av avgasser og forurenser dermed betydelig mindre enn eldre motorer. De har betydelig lavere støynivå, noe som fører til redusert støy på sjøen. Avgiften fører til lavere sikkerhet fordi mange utsetter kjøp av ny motor på grunn av avgiften. Dette kan illustreres på flere måter: Gamle motorer blir utslitte. Det fører til større risiko for motorhavari, noe som igjen øker risikoen for kostbare redningsaksjoner. Høy pris gjør at innkjøp av ny motor utsettes. Båter blir kjøpt med for lav motoreffekt på grunn av den fordyrende avgiften. Dette kan føre til lavere sikkerhet fordi manøvreringsegenskapene blir dårligere med for lav motorkraft. I motsetning til biler blir nemlig manøvreringsegenskapene for båter dårlige dersom motorkraften blir for liten. Avgiften fører også til at brukte bilmotorer bygges om til båtmotorer, noe som medfører miljø- og sikkerhetsmessige konsekvenser, da disse motorene forurenser mer, og de vil ikke være så driftssikre som nye motorer. Avgiften fører til smugling av båtmotorer fordi avgiften er en særnorsk avgift, som så mange andre. Avgiften fordyrer innkjøp av båtmotorer til undervisning – for dem er det også full avgift. Dette gjelder også for motorer som monteres i klasserom og aldri blir brukt i båter. Båtmotorer har betydelig større belastning enn en tilsvarende motor i en bil. Dette fører til at behovet for utskiftning av båtmotorer er større. Det er derfor vanlig at en skifter motor i en båt flere ganger i løpet av båtens levetid, noe som ikke er vanlig for tilsvarende motor i en bil. Dette gjør at en bilmotor avgiftsbelegges ved første gangs innførsel, mens en båtmotor avgiftsbelastes hver gang den skiftes. Mens en bil påfører samfunnet kostnader ved veibygging, påføres ikke samfunnet kostnader til infrastruktur for båt. Flertallet – Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet – sier selv i sin merknad i Innst. S. nr. 28 for 2012–2013: «Veibruksavgiften skal dekke de samlede eksterne kostnader (ulykker, kø, støy, veislitasje og helse- og miljøskadelige utslipp) bilparken påfører samfunnet.» Dette var noe som representanten Teigen gjorde et poeng av i en tidligere debatt i dag. For båter betales også denne avgiften uten at den brukes noe særlig på vei. Jeg kunne gjerne fått posisjonens begrunnelse for hvorfor båteiere skal betale veibruksavgift på bensin når de selv sier at veibruksavgiften skal brukes til å dekke de utgifter bilparken påfører samfunnet. Det blir interessant å få en forklaring på det. Jeg tar herved opp det forslaget Fremskrittspartiet har fremmet.
-1	Dette blir veldig utydelig, for representanten Kongshaug sier at man, når man har bestemt seg for et tall én gang, ikke kan ta signaler underveis hvis de kommer. Så jeg må bare spørre om dette virkelig er en gjennomtenkt politikk. Er Venstres og sentrumsregjeringas politikk slik at hvis store størrelser i norsk økonomi eller i internasjonal økonomi forandrer seg i løpet av budsjettprosessen, skal man ikke ta hensyn til det, verken fra Regjeringas eller Stortingets side. Jeg synes det er oppsiktsvekkende, og det er uansvarlig. Så sier Kongshaug om diskusjonen om renta at hvis renta nå går ned, så er det bra. Men hvis den ikke gjør det, er det i hvert fall ikke regjeringspartiene og forlikets skyld. Har man da noen mening om at denne innstrammingen er riktig, eller har man ikke noen mening om at denne innstrammingen er riktig? Dette gir et signal om at man overhodet ikke er sikker på om det man gjør, betyr noe som helst. Hvis det ikke betyr noe, peker man på andre, og skylder på f.eks. verdensøkonomien. Det er riktig det – den spiller veldig stor rolle, men da kan man kanskje tillate seg å være litt mindre skråsikker på at akkurat den innstrammingen man sjøl har lagt inn, er det virkemidlet som best slår inn i økonomien og gjør noe med rentenivået. Jeg skulle ønske man kunne diskutere disse tingene med litt mindre lidenskap og litt større og åpnere blikk for hva det faktisk er som skjer i økonomien, og kanskje også være litt ærligere og litt mer åpen når det gjelder de virkemidlene man vil bruke. Nå bruker Regjeringa arbeidsledighet som et virkemiddel for å få renta ned. Det mener SV er feil, og det er ikke en sosial profil i et slikt budsjett å bruke arbeidsledighet som et virkemiddel.
-0	Som det framgår av innstillingen, er det bred politisk enighet om hvor viktig det er at voksnes rett til grunnopplæring blir ivaretatt på en best mulig måte. Det er utfordrende, som saksordføreren også gjorde rede for, at det er 400 000 mennesker i dette landet som mangler grunnleggende ferdigheter for å mestre krav og utfordringer i arbeidslivet. Voksnes rett til grunnskoleopplæring er lovfestet, men det er en utfordring, som også forslagsstillerne peker på, at omfanget av undervisningen ikke er definert. Videre er det en utfordring at dette tilbudet og denne retten gjøres kjent for de personene som har behov og rett til slik opplæring. I forslaget ønsker forslagsstillerne å konkretisere omfanget av denne retten, ved å definere et bestemt kompetansenivå ved endt utdanning. Det vil kunne få store konsekvenser, som det i dag er vanskelig å få full oversikt over, både i forhold til praktisk gjennomføring og i forhold til økonomi. Kommunene er nå inne i en prosess hvor Kunnskapsløftet skal gjennomføres høsten 2006. Det er en ganske stor utfordring for veldig mange kommuner, fordi reformen skal føre til innholdsmessige endringer, og fokus skal rettes fra timeundervisning til kunnskapsundervisning, hvor en legger til grunn et faktisk kunnskapsnivå som målsetting for undervisningsinnsats. Det har i for liten grad vært gjort tidligere. Samtidig skal det gjøres en stor innsats når det gjelder etterutdanning av lærere, som følge av reformen. Fremskrittspartiet mener derfor at det er litt for tidlig å knytte voksnes rett til grunnopplæring til Kunnskapsløftet. Først og fremst fordi gjennomføringen av slike reformer er ressurskrevende, og fordi en mangler erfaringsbakgrunn i forhold til gjennomføringen i selve grunnopplæringen. Vi mener derfor vi får komme tilbake til hvordan en bedre kan innrette grunnskoleopplæringen for voksne etter at Kunnskapsløftet er gjennomført og en har fått en viss erfaring i forhold til konsekvensene for elevene, for skolene og for kommunene. Det betyr imidlertid ikke at Fremskrittspartiet fokuserer mindre på denne problemstillingen enn forslagsstillerne. Tvert imot mener vi at ved å knytte voksnes rett til grunnskoleopplæring til Kunnskapsløftet for tidlig, øker risikoen for en mer komplisert gjennomføring av Kunnskapsløftet. Det kan skape utfordringer i forhold til voksnes rett til grunnskoleopplæring, om det faktisk blir en bedring under slike forhold. Det er imidlertid viktig å komme tilbake til den problemstillingen. Vi ser at selv i dag går svært mange elever ut av grunnopplæring uten å ha tilegnet seg de mest grunnleggende ferdighetene. Ca. 20 pst. av dem som går ut av skolen i dag, er funksjonelle analfabeter, blir det hevdet. De leser og skriver for dårlig til å kunne klare seg gjennom en normal lesing av en avis. Årsakene til dette er mange, og kanskje er en av hoved��rsakene mangelfullt fokus på individuell opplæring i selve grunnopplæringen. Men det får vi komme tilbake til. Dette viser uansett at en også langt inn i framtiden vil ha behov for gode etterutdanningstilbud for voksne. Jeg ser at Høyre ikke har fremmet det forslaget som ligger i Dokument nr. 8-forslaget. Det er delt ut et forslag i salen i dag. Det er mildere i formen og mer i tråd med det syn som Fremskrittspartiet også har i forhold til når en kommer tilbake til denne problemstillingen. Dersom statsråden ikke på eget initiativ gjør noe her, vil Fremskrittspartiet varsle at vi kommer til å støtte det forslaget Høyre har lagt fram i salen i dag.
-0	Takk for svaret. Jeg vet at konduktør eller lokfører kan låse dørene automatisk dersom plattformen ikke er lang nok. Dette kan også gjøre manuelt – mange av togene er jo så lange at det kreves to konduktører. Tilbakemeldinger vi har fått, viser at det ikke skjer, og at dørene likevel blir åpnet, til stor fare for passasjerene. Vil statsråden sørge for at disse tiltakene blir effektuert, sånn at det ikke skjer igjen? Vi vet at det har skjedd mange ganger.
-1	Jeg må si jeg misunner Carl I. Hagen frekkhetens nådegave. At det går an å stå her uten å rødme og legge fram for Stortinget en oppfatning av virkeligheten og sannheten som om Fremskrittspartiet har vært skolens varmeste forsvarer gjennom alle år! Det er jo helt utrolig. Det finnes ikke én sektor Fremskrittspartiet har kuttet mer på enn skolesektoren, og han står like frisk og freidig, uten å rødme, og påstår at de er den varmeste forsvareren for skolen, akkurat som han sier at Fremskrittspartiet har hatt slagordet «La Nordsjøens skatter betale folkets skatter» i årevis. Det ligger nå til behandling et grunnlovsforslag fra Carl I. Hagen om å gjerde inn oljefondet sånn at ingen skal falle for fristelsen til å bruke en eneste krone av det, for det skal gå til å sikre pensjonene. Det ligger til behandling, men Carl I. Hagen står med brask og bram og mener noe helt annet, og det har vært Fremskrittspartiets politikk fra tidenes morgen. Nei, jeg må si jeg misunner representanten Carl I. Hagen evnen til å drive med den slags omskriving. Det viktigste for SV er at man har et perspektiv på den politikken vi driver hver eneste dag, som er sånn at vi ikke bare skal overtale en velger vi treffer på gaten i dag og i morgen og kanskje i overimorgen, men som også tåler dagens lys og kritisk gjennomgang om 10 år og om 20 år. Er det sånn at det en gang i framtiden går an å se unger og kanskje barnebarn i øynene og si: Ja, i år 2001 gjorde vi følgende prioriteringer, og de var riktige for framtiden? Det er det perspektivet som norsk politikk mangler mest av alt etter min oppfatning. Det er det perspektivet som går i glemmeboken når man kan sette seg ned og irritere seg over en avgift eller to – til og med fire kan jeg irritere meg over. Men i den store sammenhengen testes vi på om vi gjør de viktige og riktige prioriteringene for framtiden, og da har vi søren meg mye å henge fingrene i. Vi har en kollektivtrafikk som er sånn at den hver eneste dag er en beskjed til dem som prøver å ta T-banen, toget eller hva det måtte være, om vær så snill å ta privatbilen, for dette fungerer fryktelig dårlig. Er det en framtidsrettet politikk som gjør at klimaproblemene blir mindre, og at vi får folk til å ta ansvar for framtiden, velge annerledes og mer miljøansvarlig? Nei. Er det et ansvar for framtiden man tar når man sørger for at landets skoler, og særlig ungdomsskoletrinnene, er i en slik forfatning – og nå snakker jeg både om utstyr og om innhold – at fryktelig mange av dem som går der hver eneste dag, mistrives? Når man spør en 13-åring eller en «fjortis» om hva det er de holder på med, sier de: Jeg venter på at jeg skal modnes. Vi må ha en krevende, utfordrende kunnskapsskole som inkluderer alle, og som gjør at alle blir litt bedre ut fra de mulighetene og forutsetningene de har. For ikke lenge siden traff jeg en liten kar, ikke på en spesialskole, men på en spesiell skole. Det var en naturskole. Han fortalte meg hva han holdt på med der. Så sa han: Jeg er fryktelig dårlig i matte, så sank han liksom to centimeter, og i engelsk, han sank to centimeter til, og i norsk – og når han hadde ramset opp alt han var fryktelig dårlig i, var det ikke store karen igjen. Men jeg er ganske god på båter, sa han, og så er jeg egentlig veldig god på påhengsmotorer, og fisking – alt det der er jeg veldig god på. Det får jeg holde på med her, og da blir jeg på en måte bedre i det andre også. Det synes jeg var en veldig god forklaring på hva slags utfordringer vi har når det gjelder det norske skolesystem. Vi kan ikke tillate at en hel generasjon av 13-, 14-, 15- og 16-åringer har en hverdag som gjør at de krymper, og ikke vokser. Det absolutt vesentligste som Stortinget neste periode burde gjøre, før man gjør noe annet – før Høyre får gjennomslag for å pælme skattelettelser etter folk som har god råd fra før – både morgen, middag, kveld og gjerne midt på natta, er å få skolen opp og stå, for det er den som er vår viktigste nasjonalformue. Det er de unge som skal sikre framtidens pensjoner. Det er de som skal ta valg etter oss, og da må vi ta de riktige valgene nå.
-0	Det er viktig at de flyktningene som kommer, og som får opphold, blir satt i stand til å bli selvforsørgende, slik at de kan være med og bidra. Derfor er introduksjonsprogrammet viktig når det gjelder utdanning og arbeid, spesielt overfor minoritetskvinner. Jeg er veldig glad for at regjeringen har styrket Jobbsjansen, slik at flere kvinner kan få mulighet til å komme seg ut i arbeidslivet. Så jobber regjeringen også med en del innstramminger som det er god støtte for i denne sal, og det er å se på det med botidskrav for å få kontantytelser. Når det gjelder det som representanten her tar opp, nemlig kontantstøtten, så varer den opp til barnet er 23 måneder, og det er ikke sånn at det er kontantstøtten som er avgjørende for å få til en god integrering. Hvis det var så viktig, burde jo den forrige regjeringen ha gjort noe med kontantstøtten i de åtte årene som de regjerte. Det er viktig å understreke at også kvinner med minoritetsbakgrunn skal kunne ha en fleksibilitet og en valgfrihet som passer til sin familie, og til å kunne benytte seg av kontantstøtten.
-0	Jeg registrerer at statsråden ikke svarer på spørsmålet jeg stiller, mulig det er fordi han ikke har svar. Jeg vil fortsette med en annen ting. Jeg var på en debatt og et foredrag med ministeren hos NHO i forrige uke, flere fra næringskomiteen var også der. Der uttalte statsråden at man hadde gjort kutt i grøftetilskuddet i landbruksoppgjøret i år, noe han var mot, men han fikk beskjed fra Bondelaget at de ville ha det sånn. Når Bondelaget sa det, så ble det sånn i oppgjøret. Da kan man jo spørre om hvem det er som styrer i dette landet når det gjelder landbrukspolitikken – om det er Bondelaget eller regjeringen. Det ene spørsmålet mitt er om statsråden står inne for den uttalelsen. Det viste seg også at KIWI ikke kunne kjøre biff-kampanje fordi man ikke hadde nok råstoff. Derfor spør jeg: Ministeren er fornøyd med at Bondelaget styrer, men hva med næringsindustrien, som i dag ikke får nok råstoff på grunn av regjeringens feilslåtte politikk – når skal ministeren tenke på dem og ikke bare Bondelaget?
-1	Tidligere i uken var det en såkalt statsministerduell i Drammen mellom Kjell Magne Bondevik og Jens Stoltenberg. Statsministeren var da veldig bekymret for kostnadene ved en eventuell ny regjering og for prislappen særlig på SVs program. Kristelig Folkeparti har jo nå selv vedtatt et program for valget som lover mye: mer penger til kontantstøtte, mer til fødselspermisjon, billigere buss – en lang smørbrødliste med kostbare forslag. Samtidig skal Kristelig Folkeparti sitte i regjering med Høyre, som har antydet at skattelettene i neste periode i hvert fall bør være like store som de har vært i denne. Det betyr at det skal mye penger til for å realisere det programmet Kristelig Folkeparti går til valg på til høsten. Men representanten Ingebrigt S. Sørfonn er jo kjent som en mann med orden i regnskapet, og siden Kristelig Folkeparti stadig etterlyser prislappen på andres programmer, regner jeg med at Sørfonn har oversikten over prislappen på sitt eget. Det ville vært interessant om han ville dele det med oss.
-1	Representanten Kristiansen nevnte at dette forslaget er foranlediget av situasjonen rundt fabrikken Think i Aurskog-Høland, og det er riktig nok. Men la meg først gå litt inn på hvorfor jeg mener det er riktig å legge så godt til rette for bruk av 0-utslippsbiler i Norge som det vi som forslagsstillere legger opp til. Selv om jeg, ikke minst som Akershus-representant, er opptatt av arbeidsplassene i Aurskog-Høland, er det ikke Think som er den det er viktigst å ta hensyn til i denne saken. For meg er det viktigere at min bestemor på 80 år skal kunne gå ut på vinterdager. Vi har en situasjon med luftforurensning og støv i byene som gjør dette forslaget helt nødvendig, som gjør at det er nødvendig å få introdusert alternativer til de mest forurensende bilene i bykjernen f.eks. Selvfølgelig kan man si at i et miljøperspektiv kan man trekke inn hvor strømmen kommer fra og det ene med det andre, i forhold til de store globale miljøeffektene av bruk av 0-utslippsbiler. Men for folk i f.eks. Oslo er det utvilsomt at bedringen av deres lokale miljø, av den lufta de puster inn, vil være enorm med økt bruk av 0-utslippsbiler. Det er det perspektivet vi må starte med her. Vi gjør av og til beregninger av hvor mye et menneskeliv er verdt. Hvor mye skal man f.eks. bruke på å forebygge trafikkulykker? Hvor mye er det verdt å investere i en vei hvis man kan regne med at så mange ulykker forhindres? Men det er også snakk om at hundrevis av mennesker sannsynligvis dør tidligere enn de ellers hadde gjort, på grunn av luftkvaliteten i dette landet. Da blir det etter mitt skjønn på samme måte riktig å se på 0-utslippsbiler også som et tiltak som faktisk dreier seg om menneskers helse, som dreier seg om lokalt luftmiljø og om å gi folk et bedre liv. Så har representanten Fossli etter mitt skjønn gjort svært godt rede for selve forslaget. Jeg skal ikke gjenta alt det hun sa i sitt utmerkede innlegg, men jeg vil litt innom det representanten Hedstrøm var inne på når det gjaldt Fords rolle. Det er riktig som representanten Hedstrøm sa, at Ford har satset store summer på produksjon og utvikling av elbilen Think i Norge. Det Ford ikke har gjort, er å satse store summer på markedsføring av den samme elbilen. Det forundrer meg jo litt at enkelte av de partiene som stadig prediker markedsøkonomiens fortreffelighet, mener at en produsent har satset nok når de har fått et produkt ut av fabrikkhallen, uavhengig av om de har forsøkt å få det solgt eller ikke. Folk jeg har snakket med, har forsøkt å få kjøpt elbil uten å få muligheten til det, og det blir litt søkt å si at markedet ikke vil ha det, når det folk opplever, er at produktet er så utilgjengelig på markedet som det denne elbilen har vært. Det dreier seg om formålet for produksjonen. Det dreier seg om at mye av Fords motivasjon har vært eksport til California for å fylle opp sin kvote i forhold til den lovgivningen som det en periode så ut til at man skulle ha der. Det er for langt å ta hele den debatten nå før juleferien, men jeg vil holde fast ved at det er umulig å se om Think som sådan er liv laga før vi har sett bilen markedsført også på det norske markedet. For SVs del vil vi også holde fast ved at vi ønsker 0-utslippsbiler introdusert. Det er ikke snakk om at vi ønsker å subsidiere Think som sådan for at en norsk produsent av 0-utslippsbiler skal utkonkurrere de allerede eksisterende produsentene av 0-utslippsbiler på det norske markedet. Det er snakk om at vi ønsker at disse bilene og andre typer 0-utslippsbiler skal produseres fordi vi ønsker dem inn som et alternativ. Til slutt: Noen har også vært inne på hybridbiler og andre alternativer. Det kan godt hende at elbilen f.eks., som det er snakk om i Thinks tilfelle, er en overgangsordning. Det er ikke sikkert det er den teknologien vi skal ha om ti år. Men det som er sikkert, er at det er en bil det er mulig å kjøre på norske veier i dag – i hvert fall hvis man har førerkort, noe jeg ikke har – mens disse hybridbilene ikke er et alternativ som kan tas i bruk pr. i dag. Min bestemor nærmer seg 80 år, for henne er de neste ti årene ganske viktige. Det er klart at vi kan godt se at det er andre teknologier vi skal bruke om ti år. Det er derfor vi snakker om 0-utslippsbiler og å legge til rette for dette. Men vi kan ikke utsette å gjøre noe på disse områdene som dreier seg om luftkvalitet f.eks., fordi vi tror vi kan gjøre det enda litt bedre om ti år. Det holder ikke.
-0	Jeg takker statsråden nok en gang for svaret. Fremskrittspartiet vil ha en frivillig utvikling, ikke en politisk styrt utvikling når det gjelder landskap og ikke minst landbruk ute i distriktene. Jeg har vel heller ikke fått så mye støtte fra statsrådens parti her i Stortinget når Fremskrittspartiet har lagt fram sine forslag om bl.a. rovdyr. Det sier seg selv at hvis vi har en rovdyrpolitikk som tar mer vare på rovdyr enn bufe, så får vi ikke den utviklingen vi ønsker ute i distriktene. Da blir det på rovdyrenes premisser. I avisen Glåmdalen i dag kan vi lese om en ulv som gikk 80 mil, så det handler litt om å se på vår rovdyrpolitikk i forhold til rovdyrpolitikken i de andre skandinaviske landene også, slik at vi har en tilnærmet lik rovdyrpolitikk. For skal distriktene overleve, kan vi ikke ha en politikk som gir rovdyrene fri passasje alle steder.
-0	La meg minne om at Bergensprogrammet har tre hovedfelt. Det ene er veitiltak, Ringveg vest og Skansentunnelen. La meg minne om at Fremskrittspartiet ønsker å gjennomføre og bygge de prosjektene så fort som mulig med full statlig finansiering. Det andre er Bybanen, det skal jeg komme litt tilbake til. Det tredje er programområdene. Når det gjelder programområdene, mener Fremskrittspartiet det ikke hører hjemme i en bompengepakke. Vi mener det må finansieres gjennom ordinære budsjetter, både for berørte kommuner, for regionen og for fylket. Bybanen er et transportmessig eksperiment. Det er grunn til å minne om at de utredningene fra faglig hold, bl.a. fra Transportøkonomisk institutt, som har foreligget lenge og fra starten av behandlingen av dette programmet tilbake til Bergen kommune for mange år siden, advarte mot manglende effekt og advarte mot at man ikke vil få den økningen i overgangen til bruk av kollektiv som man tror man vil få. Men det man vil få, er en overgang fra bussbruk til banebruk. Det er grunn til å minne om at den traseen som man altså skal åpne med pomp og prakt om to uker, går behendig utenom fylkets største arbeidsplass, Haukeland universitetssjukehus. Det understreker, i tillegg til lav fart, at dette er en gammeldags løsning og en lite effektiv l��sning. Bergen har store transportmessige utfordringer. Vi mangler et tjenlig veinett. Vi har stor gjennomgangstrafikk, som nå altså må betale for en rekke miljøtiltak i Bergen, uten at de får glede av det. Vi har stor og voksende trafikk mellom bydelene, og der er det jo nettopp slik at verken Bybanens første etappe, andre etappe eller tredje etappe på noen måte kan svare på det behovet for transport som ligger i økt transport mellom bydelene. Det er likevel grunn til å gratulere regjeringspartiene med at de fortsatt klarer å få mange nok av velgerne til å tro at bompenger og veiprising faktisk er nødvendig. For det er det jo ikke! Nasjonen Norge har en statskasse som fortsatt renner over av penger, som selvsagt kan investeres i nye veier og ny jernbane – med statlige midler og uten en eneste bompengekrone. Det er jo nettopp Fremskrittspartiets alternativ – jernbanekroner til Bybanen. Vi ønsker en annen skinnebasert løsning i Norges nest største by. Vi ønsker en helt annen jernbanesatsing fra denne jernbaneglade regjeringen som ikke er interessert i jernbaneutvikling i Bergen, beklageligvis. Vi ønsker en helt annen satsing på jernbaneutbygging og -utvikling i Bergen, både som en del av lokaltog og også for å skaffe gode transportknutepunkt, jernbane frem til Flesland og jernbane frem til ny kai.
-1	I klimaforliket var vi enig om at det var viktig å sette et mål for energieffektivisering i bygg. Flertallet pekte da på at et bredt spekter av virkemidler, f.eks. komponentkrav, teknisk forskrift, Enova m.m., var aktuelt å bruke for å nå et sånt mål. Stortinget vedtok derfor å be regjeringa komme tilbake med et mål for energieffektivisering i bygg i løpet av 2012. Flertallet pekte også på at i tillegg til skjerpelser i byggeforskriften var det et betydelig potensial for energieffektivisering i bygg, som bruker – som det er sagt – 40 pst. av Norges netto stasjonære energi. Det ble også fremmet et forslag om at Stortinget skulle få framlagt forslag til virkemidler som kunne bidra til å utløse betydelig energieffektivisering og energiomlegging fra fossile til miljøvennlige kilder i private husholdninger. Klimaforliket innebar altså at regjeringa skulle legge fram et tall for energiøkonomisering i løpet av 2012. Det er det regjeringa gjør i denne saken. Ut fra de vedtatte tiltakene er det beregnet et kutt på 15 TWh innen 2020. Det er betydelig og ambisiøst, men det er først og fremst et uttrykk for hvilken effekt allerede vedtatte tiltak har. Det tar tid, som det er sagt også fra Høyres side, å gjennomføre vesentlige enøk-tiltak i boligmassen. I tillegg til dette målet kommer effekten av komponentkrav som er vedtatt, men som ikke er ferdig utredet. Det er også vedtatt å innføre passivhusstandard fra 2015. Det jobbes videre med å konkretisere hva denne standarden innebærer, og det betyr at effekten av passivhusstandarden heller ikke er tatt med i tallet for 2020. Det er viktig å si at den referansebanen for beregningene som er brukt i denne saken, er den som var etablert politikk før den rød-grønne regjeringa. Regjeringa har mer ambisiøse målsettinger enn det som gir seg uttrykk i 15 TWh i 2020. Det overordnede og langsiktige målet er at nye bygg skal være bærekraftige med eit lavt avtrykk på miljø i hele byggets levetid. Energibruken per kvadratmeter i bygg skal være vesentlig lavere enn i dag. Jeg deler selvfølgelig den målsettingen. Etter å ha deltatt i diverse diskusjoner og møter under klimatoppmøtet i Doha, så jeg at energiøkonomisering i mange land har en mer sentral plass i diskusjonen enn i Norge. Det skyldes at det viktigste tiltaket for å redusere bruk av fossil energi i mange land der oppvarming og strømproduksjon skjer med fossile energikilder, er å redusere bruken av energi i bygg. Sånn er det ikke i Norge, der den vesentligste energibruken i boligene er fornybar, men vår ambisjon er likevel å spare denne energien for å bruke den til å erstatte fossil energi i andre sektorer, som f.eks. transport. Klimaforliket peker på behovet for virkemidler både for å oppnå energiøkonomisering og for å lette overgangen fra fossil fyringsolje. En del slike virkemidler finnes allerede i Enova, i Husbanken, i form av energikrav til produkter osv. Sistnevnte skal det jobbes videre med. Det må også gjøres, ifølge klimaforliket, når det gjelder å følge opp at vi kontinuerlig har nok trykk i energiomleggingen, og at de virkemidlene vi har, gir den mest effektive energiøkonomiseringsgevinsten.
-1	Den nye flertallsregjeringen har tydelig signalisert og tydelig sagt at de ønsker å satse på den offentlige fellesskolen. Det er her barna våre møtes, det er her min datter kan møte Jasmin og bli venner med henne, det er her man utvikler toleranse og trygghet. Er det noe dette samfunnet, som blir mer og mer komplekst, trenger, så er det en felles møteplass der alle kan møte hverandre. Dette er den eneste måten, den beste måten, vi kan skape trygghet og toleranse på i dette samfunnet. SV er ikke redd for private skoler. SV ønsker en ny privatskolelov og er glad for at Regjeringen nå har signalisert at man kommer med en ny privatskolelov. Den ser vi fram til, og den vil få en grundig behandling i Stortinget. Nå er SV glad for at man har satt en midlertidig stopp i etablering av nye privatskoler. Hadde man videreført de søknadene som ligger inne nå, og de søknadene som er blitt godkjent, ville man fått en fordobling av antallet private skoler, og dette ville ha betydd at veldig mange distriktsskoler måtte ha blitt lagt ned.
-0	Mange vil vel kanskje si at nordmenn er født med ski på beina, men for folk langs kysten – de aller fleste som bor langs kysten – er det vel slik at man nesten er født med en båt under beina. Jeg synes det er bra at statsråden redegjør for arbeidsgruppen, og at han forventer at den skal legge fram sin rapport før 1. april. Sikkerhet og trygghet på sjøen er utrolig viktig for alle dem som bor langs sjøen, men ikke minst for alle dem som ferdes på sjøen, enten det er i næringssammenheng eller det er i privat sammenheng og fritidssammenheng. Jeg synes det er bra med kampanjer som f.eks. «Klar for sjøen». Det er en god kampanje. Jeg registrerte også at statsråden var veldig opptatt av politiet og politiets rolle på sjøen. Så vidt jeg vet, er det slik at sist sommer sto halvparten av alle politibåtene på land, istedenfor å være på vannet og være ute og hjelpe folk, enten det dreide seg om en nødssituasjon eller om å drive forebyggende arbeid – som også er en viktig jobb for politiet. Nesten halvparten av båtene var på land. Det må jo være et stort paradoks, når så mange mennesker mistet livet på sjøen sist sommer. Jeg håper virkelig at regjeringen, i tillegg til alt skrytet fra næringsministeren, tar inn over seg at så mange båter sto på land som faktisk kunne vært ute og drevet aktiv tjeneste. Som sagt er holdningsskapende arbeid utrolig viktig. Det skjer mye bra, men man må selvfølgelig hele tiden sørge for å holde et enda større trykk oppe, for det er slik at hvis man skal komme videre, må trykket være der. Det må være der hele tiden, det må være kontinuerlig. Jeg må si at jeg ble bekymret da jeg registrerte at regjeringen foreslo å kutte i bevilgningene til Redningsselskapet med over 30 mill. kr – 30 mill. kr til dem som kanskje er den største spydspissen når det gjelder redning av mennesker, når det gjelder redning av verdier, og når det gjelder oljevernberedskap og andre områder der Redningsselskapet bidrar veldig aktivt. Noe av det som kanskje er mest bekymringsfullt, og som jeg har utfordret Redningsselskapet på, er: Hva blir konsekvensene av de kuttene man nå har gjort? Man har sagt at man skal sørge for at alle båtene i beredskapen fortsatt kommer til å være der. Det er bra. Det var på bakgrunn av at man fikk på plass 10 mill. kr til. Min frykt er at der Redningsselskapet kommer til å kutte, er i det forebyggende arbeidet blant barn og unge, at man faktisk skal få god opplæring i hvordan man skal ferdes på sjøen, og hvordan man skal være i nærheten av sjøen. Det er det som avgjør hvordan fremtiden vil se ut med tanke på ulykkesstatistikken og den dystre statistikken vi har opplevd de siste årene, med stadig flere mennesker som mister livet. Så registrerer jeg at når man prater om beredskap, er det viktig å ha med seg totaliteten. I fjor opplevde vi at regjeringen, i tillegg til at den ikke har gitt Redningsselskapet de nødvendige bevilgningene, kuttet i Kystvakta her i Sør-Norge. Man hadde tre båter, men det var bare en av dem som var i aktivitet. Den ene båten som var i aktivitet, sendte man til og med til Nord-Norge i perioder, fordi man hadde for få operative døgn i Nord-Norge og man derfor trengte å ha Kystvakta også der, slik at man ikke fikk en skikkelig og god beredskap på sjøen på Sørlandet. Jeg synes det er veldig bra at interpellanten tar tak i denne problemstillingen, det er en viktig problemstilling. Jeg håper også at statsråden vil komme tilbake på egnet måte når arbeidsgruppen er ferdig, slik at man kan komme i gang med enda flere gode tiltak. Dette er et område hvor vi ikke har noen tid å miste. Kanskje ett av de gode tiltakene som man kunne ha gjort noe med – etter å ha gjennomført 17 utredninger og er i gang med den 18. – er Stad skipstunnel. Den burde vi snart ha gjennomgått nok. Vi vet dessverre at det er mange som mister livet på sjøen på denne strekningen. Det har det vært opp gjennom tidene, så det er definitivt et område hvor man virkelig kunne gjort noe for å redusere faren for dem som er på sjøen, enten det gjelder på fritiden eller det er knyttet til næring. Så det å få på plass Stad skipstunnel bør være noe regjeringen setter fortgang i, at det kanskje snart er nok med utredninger og at det er på høy tid med handling. Der vil jeg også utfordre andre partier i Stortinget, for sist gang saken var til behandling, var det bare to partier som var klare og tydelige på at vi ville ha dette på plass, og det var Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti.
-1	Bakke-Jensen tar verkelegheita til inntekt for seg, og så skuldar han meg for å bruke «skribleria til Kystfiskarlaget». Det må vi vel kalle ei sjølvmotseiing av dimensjonar. Når det gjeld skuldinga Bakke-Jensen kjem med, så er vi i kontakt med fiskarane: Sjå innstillinga, som du viser til, og den høyringsutsegna som Kystfiskarlaget har kome med. Eg ber representanten ta på alvor miljøa langs kysten, ta på alvor fiskarane langs kysten. Det er ikkje vi som stemplar dei som tuskarar og tjuvar – tvert om: Vi forsvarer plassen deira i verdikjeda i norsk fiskeri. Det er det som er kampen vår i SV. Vi vil at ressursane langs kysten skal tilkome kystsamfunnet. Vi vil at det skal vere levande distrikt. Vi vil ikkje at fiskekvotar skal samlast på færre hender, hos færre aktørar. Det er nettopp det motsette av det Høgre ønskjer. Dei ønskjer faktisk at det skal bli lettare å omsetje, ei lausare deltakarlov, sånn at det kan bli færre aktørar i fiskerinæringa. Vi kjempar for kystbefolkninga, for dei små aktørane langs kysten, og utgangspunktet vårt er at norsk fiskeripolitikk skal ta utgangspunkt i kysten. Så her er det ganske store forskjellar, og kven som er nærmast kvardagen til kvar enkelt fiskar, det får ein vel kanskje spørje fiskarane sjølve om, f.eks. Kystfiskarlaget. Det er ein grunn til at ein har eit byråkrati knytt til dette. Det eg fryktar med denne endringa, er at det blir framstilt som at dette berre er tullebyråkrati, som det ikkje er nokon grunn til å ha. Men ein grunn til at ein har hatt denne typen grenser, er nettopp at ein vil hindre at det utviklar seg ei tredje verksemd, ein kvoteleigeaktivitet. Eg meiner det er eit problem at vi ikkje tar tak i problema, at vi i staden gjer problema til praksis. Eg meiner da at ein beveger norsk fiskeripolitikk på ein heilt gal måte. Dessverre er det sånn at det som utgjer problemet, og det ein tilpassar lovverket til, det er faktisk ein bevegelse i retning av enklare omsetning, i retning av kvotebaronar, altså dei store aktørane, ikkje dei små som er langs kysten. Eg vil åtvare Stortinget mot dette, og eg synest det er trist at dette no går igjennom i denne saka.
-0	Jeg takker statsråden for svaret, som gav en del opplysninger – hvordan man mener at omsorgsboliger bør være, at det er visse krav for disse, og at det også finnes en veileder for hvordan disse bygninger bør være. Men selv om det er en veileder og det bygges etter en veileder, er det visse yrkesgrupper, bl.a. de som frakter folk som blir syke, f.eks. på båre, som har store problemer med å få denne jobben utført på en fornuftig måte. Når det er snakk om kostnader, behøver det ikke bli noen stor økning av disse om en utformer en trapp på en annen måte eller setter inn en litt bredere dør. Vil statsråden se litt nærmere på dette, slik at det kan bli litt mer romslig på flere måter?
-0	Jeg vil på vegne av stortingsrepresentantene Harald T. Nesvik, Per Roar Bredvold og meg selv fremme et forslag om å oppheve delingsforbudet i jordloven.
-1	SV har to forslag for å gjøre noe med de store utfordringene vi har på flyktningsida. Det ene er nasjonalt, nemlig en ny bosettingsordning. Der sier altså nr. 2 i regjeringen at vi skal sabotere den bosettingsordningen vi har i dag, som ikke fungerer godt nok. Dette vil gjøre at man ikke lykkes med å håndtere ansvaret. Og bosettings- og integreringsministeren sitter også her og har ikke sagt et ord. Det andre forslaget handler om å håndtere dette i europeisk internasjonal sammenheng, nemlig å bruke humanitærklausulen i Dublin-avtalen til å la være å returnere til land der systemet er i ferd med å bryte sammen. Jeg hørte statsministeren på talerstolen i stad referere til det forslaget som om det var at man ikke skulle returnere noen i det hele tatt. Jeg forventer litt mer saklighet og litt mer alvor fra statsministeren, at man tar det forslaget på alvor. Det er nemlig det andre europeiske land ser at de må nå.
-1	Vi får aldri ei perfekt grunnlov – heldigvis. Grunnlova skal alltid vere i utvikling. Ho er det nærmaste vi har som nesten er skriven i stein, men som samtidig alltid skal vere under kritisk utvikling. Målet er at ho skal fremje og verne det gode i gode og, ikkje minst, vonde dagar. Grunnlova er sjølve samfunnskontrakten som bind Noreg saman. Ho er vår felles moralske logikk. Mens vi andre ser på menneskerettane som ein del av vår felles moral, gjer høgresida forskjell på det dei kallar borgarlege rettar og sosiale rettar. Når eg høyrer Tetzschner, får eg inntrykk av at det framleis står eit slag mellom høgresida og venstresida om kva for rettar som er viktigast. Ser vi eit nytt Høgre vekse fram, som grave opp frå fortida, som ser menneskerettane delte inn i dei borgarlege rettane på den eine sida og dei sosialdemokratiske verdiane på den andre? Samtidig ser vi andre dette i samanheng. Fridom og rettferd er to sider av same sak: utan sosial tryggheit ingen politisk fridom. På andre område utviser høgresida ein mystisk logikk i forsøka sine på å finne ut kva som er verneverdig, og kva som ikkje er fullt så verneverdig. På den eine sida skal utdanning vere ein rett, mens fri forsking ikkje skal vere det. Heller ikkje kunsten skal vernast – heller ikkje asylretten. Det gode skal ein hogge i fjell, det vonde skal ein skrive i snø. Menneskerettane, som blei til etter redslene under den andre verdskrigen, kan kallast for verdssamfunnets grunnlov. Folkesuverenitetsprinsippet fant da sin plass i to av dei mest sentrale menneskerettskonvensjonane, nemlig konvensjonen om sivile og politiske rettar og konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettar. Begge blir innleidde med likelydande artikkel: «Alle folk har selvbestemmelsesrett. I kraft av denne rett bestemmer de fritt sin politiske stilling og fremmer fritt sin egen økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling.» I 2007 vedtok FNs generalforsamling ei identisk formulering om urfolk da deklarasjonen om urfolks rettar blei vedtatt. Artikkel 3 lyder slik: «Urfolk har rett til selvbestemmelse. I kraft av denne rett bestemmer de fritt sin politiske stilling og fremmer fritt sin egen økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling.» Trass i at prinsippet om samars sjølvråderett er tema i dag, finst det knapt samtalerom for dette i norsk offentlegheit. Nokre vel å møte temaet med konspirasjonsteoriar og med at samar eigentleg ønskjer ein samestat. Samanes sjølvråderett er ingen trussel mot denne staten, med mindre staten har hogd fortidas samfunnsforståing i fjell. Slik som statsmakt og styresett fann nye former til det betre på begynninga av 800-talet, er det framleis rom for forbetringar i vår tid. I motsetjing til i 1814 treng demokratiet i dag å anerkjenne eksistensen av og rommet for mangfald og urfolk. Fleirtalsdemokrati kan og bør erstattast av mangfaldsdemokrati.
-0	Jeg ønsker å stille følgende spørsmål til samferdselsministeren: «Stor-Elvdal kommune i Hedmark er en av flere kommuner som mener det er urimelig at de må betale for avliving av elg påkjørt av tog, slik Jernbaneverket nå krever. Dette kan bli beløp på ca. 100 000 kr årlig. Kostnaden skyldes at av sikkerhetsmessige årsaker har ikke kommunens folk adgang til skinnegangen uten at det er med sikkerhetspersonell fra Jernbaneverket. Mener statsråden dette høres rimelig ut, og vil hun bidra til at kommunene slipper denne kostnaden?»
-0	Det er en samlet komite som støtter Regjeringens forslag til kapitalforhøyelse i BaneTele, som vikarierende saksordfører Grethe Fossli var inne på. Det er også en enstemmig komite som mener at spørsmålet om fremtidig eierskap og organisering skal behandles som egen sak. Ved behandlingen av bredbåndsmeldingen for nøyaktig ett år siden var det et samlet storting som la sterke føringer for utviklingen av nye BaneTele. Det er bred enighet om at selskapet skal bygges opp til en landsdekkende og fullverdig konkurrent til Telenor, og at selskapet skal ha disposisjonsretten til en helhetlig nasjonal nettstruktur og kunne levere ende til ende-løsninger for bredbåndskapasitet. – Det ble slått klinkende klart fast av et betydelig flertall da vi behandlet bredbåndsmeldingen. Tiden går, og det er mange som venter på at Regjeringen skal legge frem en proposisjon for Stortinget som tar høyde for de føringer og vedtak som følger av behandlingen av denne meldingen. Det er et betydelig behov for at BaneTele kan tilby markedet elektronisk transport fra ende til ende, slik at aktørene kan få et reelt alternativ til Telenor på hele transportstrekningen. Dette er viktig både for konkurrerende aktører som TDC Song, Tele2, NextGenTel og andre, og for bedrifter og offentlige etater som ønsker bredbånd for å løse egne kommunikasjonsbehov. Det er en kjensgjerning at prisene for teletjenester i Norge er for høye for folk flest sammenlignet med andre land. Derfor er selskaper som ønsker å konkurrere med Telenor, helt avhengige av at det finnes alternativ infrastruktur som gir mulighet for uavhengig og fri prisfastsettelse når det gjelder de innsatsfaktorer de ulike aktører er så avhengige av. Til tross for at det er etablert mange nye aktører innenfor bredbånd, viser Post- og teletilsynets markedsanalyser at Telenor fortsatt er den aktøren som har total dominans i alle 18 markeder som er analysert. Ved næringskomiteens behandling av statsbudsjettet for inneværende år var det et flertall i komiteen, bestående av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, som hevdet at det haster med å bygge opp en helhetlig nasjonal nettstruktur, som kan fremstå som en fullverdig konkurrent til Telenor på landsbasis. Disse partiene mente også at Stortinget må få muligheten til å behandle saken om BaneTeles fremtid i løpet av denne våren. Det er derfor, slik Fremskrittspartiet ser det, sterkt beklagelig at spørsmålene om eierskap i BaneTele fortsatt ikke er løst, og at uavklarte avtaleforhold er Regjeringens argument for at saken tar så lang tid. Det er nå gått ett år siden Stortinget sa sitt. Selv om staten har 100 pst. eierskap til BaneTele og Jernbaneverket, har man ikke fått en sak til Stortinget. Dette er svært negativt, fordi det begrenser konkurransen og tilbudsmangfoldet i markedet. Dette svekker også Regjeringens politikk om mest mulig bredbåndsutbygging basert på et fungerende marked. VG gjorde forleden dag et nummer av at Nærings- og handelsdepartementet lå på jumboplass i antall saker som fremlegges for Stortinget i vårsesjonen. Her har departementet virkelig en viktig og populær sak den kan legge ressurser i, slik at vi kan få en rask fremleggelse. Så vil jeg til slutt spørre statsråden: Hvor lenge skal vi vente, når vi har en slik rivende utvikling i tele- og kommunikasjonsmarkedet internasjonalt? Når kan vi regne med at denne viktige saken følges opp med en proposisjon til Stortinget?
-0	Mener representanten Åse Wisløff Nilssen at det i dagens situasjon tilføres nok midler, både menneskelige og økonomiske, i forbindelse med forebygging og bekjempelse av sabotasjehandlinger, både store og små, mot vår IT-infrastruktur, som bl.a. hacking og fysisk sabotasje? Fremskrittspartiet ser svakheter, at det kan virke som det er en for passiv og nølende holdning til dette økende problemet, noe som kan lamme deler av samfunnet vårt.
-1	Jeg tillater meg å stille et spørsmål til miljøvernministeren: «Daværende miljøvernminister Børge Brende lovet i Aftenposten 2. august 2003 at ingen verneverdig skog vil gå tapt, og at Regjeringen vil gå inn med midlertidig vern hvis slik ødeleggelse skulle finne sted. Verneverdig naturskog i Stordalen i Sogn og Fjordane og på Bevøy i Østfold er nå truet av utbygging av henholdsvis skogsbilvei og kraftgate. Hva vil statsråden foreta seg for å sikre at det ikke gjennomføres inngrep i den verneverdige naturskogen i Stordalen og Bevøy?»
-0	Man kan si mye om Sosialistisk Venstreparti, men i slike saker er de i alle fall forutsigbare, det skal de ha. De stemmer imot alt som kan minne om verdiskaping og utvikling, og alt som er i nærheten av å legge forholdene til rette for næringsinteresser. Vi har i dag et kraftmarked, og partiet er allergisk mot alt som har med marked å gjøre. De later som om de ikke forstår hvordan dette markedet virker. Vi ser likevel at Sosialistisk Venstreparti skjønner hvordan dette virker, når de støtter produksjonsbegrensninger på sokkelen for å presse opp oljeprisen. Når skal SV forstå at det er de samme mekanismer som virker i strømmarkedet? Når skal partiet slutte å bløffe om at de er imot høye strømpriser, som de gjorde i vinter, all den tid de aktivt medvirker til denne prisøkningen?
-1	Dette er en debatt om to ting. Det er en debatt om vilje, og det er en debatt om kraft. Det er en debatt om vilje til å skape et rettferdig samfunn der vi avskaffer fattigdom, og det er snakk om kraft til å klare å gjennomføre dette. Vi vil ha et samfunn der færre folk skal bli fattige. Vi vil ha et samfunn der vi skal klare å avskaffe fattigdom. Da blir spørsmålet: Vil vi ha et samfunn der vi prioriterer at flere mennesker blir rike før vi får avskaffet fattigdommen? Når man hører Regjeringen og Fremskrittspartiet snakke, skjønner man at de snakker mer om incentiver til å være aktive, enn de snakker om å avskaffe fattigdom. Måten å skape incentiver på for dem som er aller fattigst, slik vi hørte bl.a. Fremskrittspartiets representant nevne, vil jo innebære at man svekker alle trygdeordningene, at man svekker de sosiale ordningene, at man svekker boligordningene for å hjelpe folk, slik at de liksom skal piskes ut i aktivitet. Da vil jeg gjerne spørre: Har Regjeringen spurt de innvandrerne som ikke kommer seg i jobb fordi de ikke får seg et arbeid, har de spurt de menneskene som blir støtt ut av arbeidslivet som er over 40–50 år gamle, og som føler seg skviset ut av arbeidslivet fordi de ikke blir verdsatt, om de føler at dette hjelper – bare de får dårligere ledighetstrygd, bare de får dårligere sosial oppfølging, bare de får dårligere vilkår på boligmarkedet, skal de liksom bli så aktive? Hvorfor er det sånn at fattige må få det dårligere for å bli aktive, mens alle som er rike, bare blir aktive hvis de får skatteletter og mer penger, gulrøtter, for å være aktive? Er dette rettferdighet? Det er ikke det. Det er ikke utjevning. Det er ikke et slikt samfunn vi vil ha. Fra 1986 til 2000 har fattigdommen blitt fordoblet i Oslo. Vi har gått fra 3,4 pst. til 7,6 pst. fattige i Oslo. Det er snakk om en økning fra omtrent 17 000 mennesker til 38 000 mennesker bare i Oslo. 38 000 mennesker! Det er ganske mange steder her i landet hvor det er mindre enn 38 000 mennesker. Hvis vi skal gjøre noe for disse, er vi nødt til å ha vilje til å skape et rettferdig samfunn. Det tror jeg ikke at denne regjeringen har. Og så er det snakk om kraft til å klare det. 400 mill kr i fattigdomsmeldingen er ikke et krafttak for å gjøre noe med fattigdom. Når vi vet at den private velstanden her i landet øker med 23,5 milliarder kr i dette året, blir 400 mill. kr et spytt i havet.
-0	Jeg takker på nytt utenriksministeren for svaret. Jeg synes det er viktig at man har et tydelig fokus på det, og at man stiller klare krav og forventninger til mottakeren. I sitt første svar i dag sa utenriksministeren, med tanke på presidentvalget, at det er viktig at gjennomføringen av presidentvalget skjer på en åpen og demokratisk måte. Betyr det da at utenriksministeren og regjeringen kan vurdere eventuelt å redusere bistanden hvis man ikke ser at man oppnår det man forventer og ønsker seg framover? Det vil være et klart politisk signal fra Norge, i hvert fall, hvis man ser at landet utvikler seg i feil retning. Er det en strategi som utenriksministeren vurderer?
-0	Vi takker for alle utfordringer, og vi skal prøve så langt tiden strekker til, å kvittere ut dem også. Men det første jeg vil rette oppmerksomheten mot, var det som ble sagt innledningsvis tidligere i dag, både av representanten Karin Andersen og representanten Lise Christoffersen. Jeg merket meg at representanten Lise Christoffersen viste til at den forrige regjeringen nærmest ikke hadde gjort noen ting for å bekjempe fattigdom, og at fattigdommen hadde økt sterkt under den tiden. Da synes jeg det er interessant å lese Adresseavisen av 8. mai i år, der det står: «Den rødgrønne regjeringen sliter med å avskaffe fattigdom. Ferske tall viser at Norge fikk 10 000 flere fattige det første året med rødgrønn regjering.» Så leser man videre i samme artikkel: «(…) Statistisk sentralbyrå la fram tall som viser at 196 000 levde i fattige husholdninger etter ett år med rødgrønn regjering, mot 185 000 i det siste året med Bondevik II-regjeringen.» Så her synes jeg faktisk at regjeringspartiene bør vise en viss form for ærlighet og redelighet, når man henviser til tall fra denne talerstolen. Jeg blir – med respekt å melde for alle politiske partiers egen politikk – litt skuffet over mye av den debatten som er skapt så langt. Jeg blir skuffet over at enkelte representanter prøver å komme med karakteristikker – som også representanten Engeset var inne på – av andre partiers politikk som er tatt fullstendig ut av en virkelighetsbeskrivelse, som ikke har rot i virkeligheten i det hele tatt. Jeg synes regjeringspartiene her i dag har framstått mer som Komiske Ali under Amerikas innovasjonskrig i Irak. Man så den gangen også at amerikanerne var på tur inn, og at bomberegnet haglet ned i Irak. Men det ble påstått at ingen amerikanere var i nærheten av landet. På samme måte prøver disse regjeringspartiene å plante feilaktig virkelighetsbeskrivelse av politikk inn i de andre partiene. Så til slutt: Når det gjelder fattigdomsbekjempelse, har Fremskrittspartiet vært med på å gjøre noe med minstesatsene for rehabilitering. Vi har gjort noe med minstesatsene for attføring, og vi har gjort noe med minstesatsene for unge uføre. Ja, Fremskrittspartiet har også til og med i årets statsbudsjett valgt å foreslå økt minstepensjon med opp til 2 G, og det skal ikke gå over flere år, men skal skje på ett år. Det har vi gjort flere år på rad uten å få støtte i denne salen. Men den store forskjellen, og motsetningen mellom Fremskrittspartiet og de øvrige partiene, er at Fremskrittspartiet bevilger de konkrete midlene som må til for å få plass disse ytelsene, og for å få ytelsene opp på det nivået man ønsker – i motsetning til flertallet i denne salen, som sender regningen til det norske folk: til uførepensjonister, etterlattepensjonister og alderspensjonister, ved å ta fra dem.
-0	I rapporten vises det til elleve ulike sektorer der det er offentlig infrastruktur, og det er altså et betydelig, for ikke å si omfattende etterslep. Mener statsråden det er uviktig for folk flest og for velferdskvaliteten i Norge at vi har så stort forfall på infrastrukturen? Er det ikke viktig at, nettopp som statsråden sa, at arbeidskraften har god redskap? Med dårlig vedlikeholdt infrastruktur er det faktisk sånn at vi har dårlig redskap. Et poeng nr. to: I sammendraget av denne rapporten slår disse rådgivende ingeniørene til lyd for følgende: «For store investeringsprosjekt bør vi utprøve andre finansieringsformer enn de vi har i dag.» Nå vet jo jeg at statsråden har uttalt seg i mange sammenhenger om hva han mente før, og hva han mener nå. Men mener han at innspillet fra Rådgivende Ingeniører som en del av verktøyet for å få vekk etterslepet på vedlikehold bare er å avvise?
-1	Det er én ting jeg blir litt fortvilet over i innlegget til Hogsnes, og det er når han snakker om at landet har behov for et så stramt budsjett. Men det han ikke snakker om, er at hovedgrunnen til at det er så stramt i de offentlige budsjettene, er at Regjeringen har bestemt seg for at alle oljepengene skal gå til skattelette og ingenting til bedre velferd for landets innbyggere. Men det er kanskje ikke noe det er betimelig å nevne hele tiden. Det som var hovedpoenget mitt i replikken til Hogsnes, er det som går på Regjeringens slogan. Og Regjeringens slogan er at pengene skal hjelpe dem som trenger det mest. Så ser vi hva som skjer rundt omkring i kommunene: Når det kuttes i kommunene, er det en god del av de folkene som trenger det mest, som blir rammet av disse kuttene. Og det er jo fordi alle de som trenger det mest, bor rundt omkring i en eller annen kommune her i landet – enten det er ressurskrevende brukere, som ikke får oppfølging av assistenter, eller det er sånn som på Kongsvinger, der 750 eldre mennesker risikerer å få kutt i hjemmehjelpen sin, eller det er unger i Engerdal som kan få en reisetid på opptil to timer hver dag, eller det er sosialhjelpsmottakere i Oslo som ikke får en økning i sosialhjelpen i det hele tatt over nyttår. Høyre påstår at de er for lokaldemokratiet, fordi det er lurt og fordi det er riktig. Likevel kutter de i lokaldemokratiets mulighet til nettopp å prioritere dem som trenger det mest. Da er mitt spørsmål til Hans Kristian Hogsnes: Skjønner ikke Høyre dette? Eller ser de ikke at den politikken de fører overfor kommunene, ikke henger på greip når det gjelder å hjelpe dem som trenger det mest? Eller mener Høyre at de som mottar sosialhjelp, de eldre som er avhengige av hjemmehjelp, og andre som nå opplever kutt, egentlig ikke trenger det mest?
-0	Jeg skal starte mitt innlegg med å ta opp det spørsmålet som jeg stilte statsråden i replikkordskiftet, som jeg ikke fikk svar på. I langtidsproposisjonen som Stortinget behandlet før sommeren, står det ganske tydelig når det gjelder Olavsvern: «Dette er vurdert å ikke ville medføre behov for nyinvesteringer.» Når Regjeringen, med Arbeiderpartiet i spissen, har sørget for at Olavsvern blir nedlagt, har jeg også stilt spørsmål om hvordan man utøver vedlikehold av undervannsbåter i framtiden. Svaret som jeg fikk fra statsråden 24. november 2008 viser til at man skal bygge opp en kapasitet i Ramsund. Blant annet for lading av UVB-batterier er det planlagt at ladestasjonen som i dag er på Olavsvern, skal flyttes til Ramsund. Det er for de som ikke vet det, en flytebrygge. Men investeringene kommer på land. Da vil jeg gjerne vite av statsråden hvor store investeringene er. Eller er det slik at disse investeringene ikke eksisterer før på et senere tidspunkt? Jeg vil gjerne vite hvorfor det er blitt en forskjell mellom det som står i proposisjonen, og det svaret statsråden har gitt meg på spørsmålet om Olavsvern. Jeg regner med at statsråden redegjør for dette litt senere. For øvrig må jeg bare registrere at det har vært svært mange rød-grønne politikere som har kjempet verbalt for Olavsvern i media, men når det kommer til denne sal, har pipen fått en annen lyd. Mine rød-grønne kolleger, spesielt fra Troms, vil sørge for at Olavsvern blir nedlagt også denne gangen, og denne gangen er det vel spikeren i kista, for å bruke et sånt uttrykk. Så sa også statsråden at man var glad for at man har fått flere seilingsdøgn når det gjelder Kystvakten, hele 158 døgn for neste år. Det er jeg også glad for. Men i det regnestykket har man ikke tatt inn over seg at det var atskillig færre seilingsdøgn i 2008 enn det var i 2007. Tall fra Kystvakten viser at det har vært en reduksjon på mellom 20 og 25 pst. At statsråden har frekkhetens nådegave til å stå og skryte av at Kystvakten har fått flere seilingsdøgn, synes jeg er ganske bemerkelsesverdig. Nå vet jeg ikke om «frekkhetens nådegave» er et parlamentarisk uttrykk. Hvis det ikke er det, må jeg si at jeg er forundret over at statsråden likevel får seg til å si noe sånt.
-1	Det er underleg å høyre kor mykje rare svar vi får på handlingsregelen, men det var ikkje det som var mitt utgangspunkt. Eg har jobba mykje med næringsutvikling rundt om i distrikta, og eitt av dei viktigaste tiltaka og eitt av dei mest kostnadseffektive tiltaka for å styrkje næringsutviklinga både sentralt og regionalt er å satse på gode nettverk, gode cluster, mellom næringslivet, mellom forskjellige bedrifter og utdannings- og forskingsinstitusjonar. Det er etablert ein god del sånne nettverk som har vist seg å ha stor effekt. Dei er i veldig stor grad finansierte av regionale utviklingsmidlar, og no vil Høgre kutte 1,5 mrd. kr i dei regionale utviklingsmidlane som går til ein mykje kostnadseffektiv framvekst av næringsklynger, som er ei veldig god satsing på næringspolitikk. Kvifor kuttar Høgre i den effektive støtta til næringslivet?
-1	Lederen av sosialkomiteen, John Alvheim, beskrev situasjonen ved sykehusene og konkluderte med: «Dette er en situasjon som Fremskrittspartiet ikke kan akseptere.» Men det kan jo Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet har jo akseptert situasjonen. Fremskrittspartiet har vært med på å danne grunnlaget for et flertall for det statsbudsjettet som skal gjennomføres neste år, og der det er bestemt hva som er forutsetningene for sykehusenes drift. Det er jo nettopp det Fremskrittspartiet har gjort – akseptert situasjonen som er ved sykehusene. Den diskusjonen la vi bak oss i forbindelse med diskusjonen om statsbudsjettet for 2003. Så foretar Fremskrittspartiet et rent prokuratorgrep ved å si at midlene kan overføres til 2003, som om vi skal behandle statsbudsjettet gjentatte ganger i denne salen. Men det skal vi faktisk ikke. SV har, sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, foreslått en inndekning i forhold til pensjonsordningen som kunne ha gitt bedre økonomi. Så må vi erkjenne at det ikke er flertall for det i salen. Fremskrittspartiet støtter det ikke. Det å da skulle gå inn på en type ordninger som om vi kan behandle statsbudsjettet i sak etter sak, blir rent lureri. Jeg får en slags assosiasjon til at man går inn i en kirke som er stivpyntet til vielsen, inngår ekteskapspakten og lover troskap overfor det man har inngått, hvorpå man på kirketrappen stiller seg bredbent og spør: Er det noen andre her som vil gifte seg med oss? Når det gjelder den problemstillingen knyttet til Fremskrittspartiet, kan jeg for SVs del definitivt si at det vil vi ikke. Vi opplever at hele den tilnærmingen som velges her, er rent spill for galleriet. Det er en måte å fri til velgere og befolkningen på, fordi man ikke kan sette seg inn i de rammer for behandling som Stortinget har, og på den måten skal man komme seg ut av det ansvar som man har for situasjonen som sykehusene befinner seg i. Det må være kraftig til ettertanke for Regjeringen å skulle forholde seg til et parti som driver den typen dobbelt bokholderi og spill for galleriet i sak etter sak. Vi så det også under behandlingen av sak nr. 1 når det gjaldt oppgjørsordningen for tannbehandling. Jeg er overbevist om at hadde det ikke vært for at Fremskrittspartiet skal kjøre et slikt løp, hadde man kunnet få til fornuftige ordninger sammen med Regjeringen. Men dessverre – det kan ikke være slik at opposisjonen skal måtte ta ansvaret når man har en partner å samarbeide med som ikke gjør det. Vi må forholde oss til at vi driver i opposisjon med vår politikk, ikke Regjeringens. Men jeg må si at noe av det mer besynderlige jeg har sett siden jeg havnet på Stortinget, er det forslaget som nå kommer fra Fremskrittspartiet, like etter at man har vedtatt nettopp rammene for de samme sykehusene, og det med Fremskrittspartiets stemmer.
-1	I budsjettinnstillingen sier flertallet at de vil «fremheve at statsbudsjettet for 2016 med den påfølgende avtalen bidrar til et grønt skifte i transportsektoren». Da må jeg gå ut fra at med det mener flertallet at klimagassutslippene skal ned, og at dette budsjettet bidrar til det. Da stiller jeg et veldig enkelt spørsmål til representanten Hofstad Helleland: Kommer klimagassutslippene i 2016 til å gå ned på grunn av dette budsjettet? Er det nok til å være i bane i retning klimaforlikets mål om 47 millioner tonn som Stortinget har vedtatt, og kan hun garantere at det går ned i det hele tatt? Eller er dette mer en merknad som er uttrykk for et håp om at klimagassutslippene skal gå ned?
-1	La meg få takke interpellanten for at vi får denne anledningen til å diskutere en sak som både er spennende, viktig og helt nødvendig. La meg også få takke statsråden for et innlegg som viser at vi har fått en ny offensiv i energipolitikken, en offensiv som gjør at vi klarer å smelte hensynet til miljø og energi sammen. Å diskutere kraftbalansen er alltid interessant. Å diskutere kraftbalansen med representanter for Høyre er spesielt interessant. Dette med kraftbalanse har en parallell til noe vi ofte diskuterer, nemlig budsjettbalanse. Når man diskuterer budsjettbalanse, er man opptatt av at inntektene må gå opp og utgiftene må holdes nede. Når man diskuterer kraftbalanse, har denne regjeringen lagt det samme prinsippet til grunn, at vi må få opp de miljøvennlige energikildene, og så må vi også ha et sterkt fokus på å klare å begrense forbruket. Når man diskuterer med Høyre-folk, virker det som om denne helt åpenbare logikken fra diskusjonen om budsjettbalansen er totalt fraværende i diskusjonen om energibalansen. Slik sett er jeg ikke spesielt forundret over at en Høyre-politiker holder et innlegg på 10 minutter om kraftbalansen uten at forbrukssiden er nevnt med ett eneste ord. Det som er litt mer overraskende, er at en miljøpolitiker av Brendes format klarer å gjøre det samme. Mange av de sentrale utfordringene som står omskrevet i Soria Moria-erklæringen, handler om forbrukssiden. Ikke minst handler det om å utvikle et varmemarked, som statsråden helt riktig sa. Det som skiller Norge fra alle omkringliggende land, er at vi bruker en høy andel av strømmen til oppvarming. Det er å sløse med høyverdig energi. Vi må få til at vi får mer igjen i form av varme til oppvarming. Noen tror at dette er de små tingene som damene i energidebatten får lov til å holde et lite innlegg om på slutten. Det er det ikke! I det nordiske energimarkedet er bioenergien større enn vannkraften. Sverige har over 100 TWh bioenergi, Danmark har 18 TWh, og vi har 16 TWh. Det er ikke fordi det er mer skog i Danmark enn i Norge, men det er fordi de har tatt i bruk ressurser vi ikke har klart å ta i bruk, og har klart å ha en offensiv energipolitikk der vi ikke har klart å ha det. Vi har store muligheter når det gjelder vind også. Denne regjeringen arver en situasjon hvor det er slik at det er mer lønnsomt å sette opp en vindmølle på en svensk bondegård enn det er å sette den opp på norskekysten, hvor vi har store vindressurser. Det har vi sagt at vi skal gjøre noe med. Vi skal få fortgang i vindkraftutbyggingen, og det er mange spennende, gode planer som er underveis. Så skal vi ha med oss folk, for de valgene folk gjør når det gjelder sin egen husholdning, er viktig. Vi vil også være med og stimulere dem. Derfor sies det i Soria Moria-erklæringen at vi skal innføre en langsiktig tilskuddsordning til husholdningene, til dem som velger å legge om, slik at man ikke blir ensidig avhengig av strøm til oppvarming, men installerer vannbåren varme, varmepumper, pelletskaminer, solvarme eller har andre gode forslag. Dette er også veldig viktig. Så har denne regjeringen satt seg som mål å ha ett stort månelandingsprosjekt, og det er at vi skal klare å realisere bygging av CO2-frie gasskraftverk og en verdikjede for CO2. Det er modig, det innrømmer vi, men vi skal få det til. Det har internasjonalt vært en viss skepsis til om CO2-rensing og CO2-deponering er et godt klimatiltak. Jeg er derfor glad for å kunne registrere at mye av den skepsisen internasjonalt nå er borte. I september sendte FNs klimapanel ut en rapport som beviser de mulighetene som man har internasjonalt hvis vi får utviklet den teknologien og får det opp og stå. Det sier også helt klart at skal vi klare å få ned klimautslippene, er vi helt avhengig av å ha denne teknologien på plass. Da var det spesielt gledelig å registrere at direktøren for FNs miljøorganisasjon UNEP, Klaus Töpfer, har sagt at dette er viktig, og at sammen med energieffektivisering og sammen med nye fornybare energikilder er CO2-deponering det vi trenger hvis vi skal klare å møte klimautfordringene. Det som overrasker meg aller mest i denne debatten, er ikke at vi har et bredt flertall som sier ja, dette skal vi få til, men at det ikke er mer jubel fra Høyre over at vi sier at vi skal få til CO2-rensing på gasskraftverkene. Det forundrer meg. For jeg mener at det som denne regjeringen gjør her, også bygger på de initiativ som er tatt av den forrige. De er bare blitt forsterket.
-1	Jeg hørte med interesse på det som Vigdis Giltun sa, og deretter på det som Per Sandberg sa. Fremskrittspartiet må jo ta ansvar for sine egne vedtak. Det er jo ikke slik at når Fremskrittspartiet vedtar noe som det er ubehagelig å måtte diskutere i det offentlige rom, skal de liksom kreve at andre ikke må gå inn på den debatten. Det gjør altså Per Sandberg på en slik måte at han etterlyser at man må tørre å ta debatten. Jeg har vært i debatt med Fremskrittspartiet i Dagsnytt 18 for tre dager siden, så tar jeg denne debatten i dag, og jeg skal møte Fremskrittspartiet i morgen i et program på radioen. Selvsagt skal vi ta den debatten. Dette er jo ikke noen raljering. Jeg ser på dette som veldig alvorlig. Jeg ser på det som uhyrlig. Jeg har ingen behov for å raljere over det. Men hvis Per Sandberg ikke er klar over at den gruppen vi snakker om her, nettopp er den gruppen som vil søke til hospice, må jo Per Sandberg begynne å sette seg inn i saken. For jeg håper ikke at Per Sandberg tenker seg at det ikke gjelder den gruppen, at det gjelder folk som er friskere. Kanskje gjelder det ungdom, og kanskje gjelder det barn, slik man har opplevd i Nederland. Så presiserer Per Sandberg at dette ikke har skjedd som en konsekvens av et benkeforslag. Han beskriver at det i stedet har skjedd som en konsekvens av en prosess der det faktisk er gjennomtenkt. Det skal altså gjøre saken bedre. Det hadde kanskje vært formildende dersom det ikke var gjennomtenkt, slik at man i ettertid kunne ha gått tilbake og sagt at selvfølgelig skal vi ikke gå videre med dette. Men Fremskrittspartiet må naturligvis ta ansvar for de vedtak man gjør. Det er klart at når befolkningen hører Fremskrittspartiet i framtiden snakke om den gruppen som skal inn på hospice, og at man skal styrke tilbudet for dem, kan jo ikke Fremskrittspartiet samtidig unndra seg at man nå tilrettelegger for at man skal åpne for at flere av dem kan bli avlivet. Fremskrittspartiet må faktisk, når man gjør den typen vedtak, stå opp og si at vi har vedtatt det, og slik har vi tenkt å gjøre det. Man kan ikke begynne å si: Det var et ubehagelig vedtak, og når dere begynner å diskutere det, ønsker vi ikke å gå inn på det – ikke her, og ikke nå. Vi skal bestemme når det skal diskuteres. Slik fungerer jo ikke den offentlige debatten, slik fungerer ikke demokratiet, og det må Fremskrittspartiet ta inn over seg.
-0	Her legger jo representanten Sande opp til en forutsetning om at hvis en skal være enig med FNs klimapanel, så må en også være enig med Regjeringens politikk, og der ser ikke jeg noen sammenheng. Svaret er ja til at FNs klimapanels advarsler skal tas på alvor, og nei til at Regjeringens politikk er den rette på dette området. Det ser vi jo selv bare ved å gå inn og se på det Regjeringen har gjort. Regjeringen har kommet med en masse offensive tiltak, men veldig sjelden blir de innfridd: CO2-rensing på Mongstad, gasskraftverket på Kårstø, bruk av mobile gasskraftverk i Midt-Norge, biodrivstoffsaken og satsing på fornybar energi, der en altså har en masse målsettinger, men utsetter de fleste, en avvikler en del støtteordninger og innfører andre, noe som gjør at forutsigbarheten forsvinner. Det er også hovedbudskapet mitt: Når man ikke har forutsigbarhet overfor næringslivet, kan vi som politikere ha akkurat de mål vi vil, men vi klarer ikke å innfri dem, for de som faktisk skal gjennomføre det i praksis, norske forbrukere og norske investorer, våger ikke å ta beslutningene fordi de er redde for nok en gang å bli lurt av Regjeringen.
-1	Aller først vil jeg si at jeg er glad for Høyres omtanke for dem som har minst. Jeg setter pris på at man fokuserer på det. Det deler også SV. Vi skal fokusere på dem som har minst. Men det blir umulig å operere med ulike matvarepriser avhengig av inntekt. Det at man i butikkene har forskjellige hyller for ulike inntektsklasser, ser jeg ikke for meg som aktuell politikk. Derfor må vi ha en utjevning gjennom skattesystem, barnetrygd og på andre måter, som gjør at vi hjelper både barnefamilier og dem som har lite. Et eksempel på det er jo at minstepensjonistene får 16 000 kr mer å rutte med neste år etter det oppgjøret som vi nettopp har vært gjennom med dem. Helt til slutt vil jeg bare poengtere: Maten i Norge er fortsatt billig. Den er billig i forhold til de inntektene vi har. I forrige regjering var Sponheim landbruksminister, og dette var en av de tingene jeg alltid støttet Sponheim i. Han var også opptatt av å satse på kvalitet framfor pris. Det hadde han helt rett i. Det mener jeg at vi nå viser - vi satser på at vi skal ha kvalitet på norsk landbruk. Det koster, og det må forbrukerne være med på å betale.
-0	Det har vært en lang og interessant debatt, og det ser ut til å bli en lang dag, så jeg håper vi rekker spørretimen i morgen tidlig. Det har kommet opp en god del paradokser i løpet av debatten. Ifølge Arbeiderpartiet er det greit med midlertidige ansettelser så lenge man blir ansatt på de vilkårene Arbeiderpartiet mener er greie. Det er også greit for Arbeiderpartiet at man er midlertidig ansatt hvis man blir det via Nav, men hvis man finner seg en egen jobb, utenom Nav, er det ikke greit å være midlertidig ansatt. Det er en underlig logikk. Det har også vært mange spesielle argumenter her i dag. Man har kunnet høre at vi nå skaper et løsarbeidersamfunn, noen mener at det er udemokratiske endringer vi gjør, det vil øke kriminaliteten, det vil gjøre at arbeidstakere blir stående med lua i hånden, vi raserer velferdsstaten, vi demonterer den norske modellen, vi vil drive med tvangsarbeid – det er ikke måte på til skremselspropaganda. Men det kanskje rareste argumentet vil jeg si er likestillingsargumentet – at det at vi nå gjør at flere mennesker skal få muligheten til å komme inn i arbeidslivet, vil svekke likestillingen. Enkelte av representantene fra Arbeiderpartiet har gått så langt som til å si at etter i dag kan ikke Norge lenger skryte av å være et likestilt land på grunn av at vi gjør noen forsiktige oppmykninger i arbeidsmiljøloven. Jeg er en sterk tilhenger av likestilling, men jeg trodde at et av de viktigste grepene for å ha likestilling er å sørge for at mennesker er økonomisk uavhengige, sånn at man kan foreta sine egne valg, uten å være avhengig av andre. Er det noe vi legger til rette for i dag, er det at flere av dem som står utenfor arbeidslivet, nå skal kunne få seg en jobb og dermed være økonomisk selvstendig. Dermed vil det faktisk bidra til å styrke likestillingen. Det har også kommet andre argumenter, f.eks. at forslagene vi fremmer i dag – som vil hjelpe til med å få flere folk i arbeid – av en eller annen spesiell grunn vil føre til at vi vil miste skatteinntekter. Jeg registrerer at Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre tenker nytt og er villige til å justere og forbedre de ordningene man har. Det gjør vi fordi vi kjemper for at flere mennesker skal få muligheten til å få seg en jobb. Men jeg registrerer også at opposisjonen av taktiske grunner kjemper imot og velger å svikte de 650 000 menneskene som står utenfor arbeidslivet, og som virkelig ønsker og kunne trenge en jobb.
-1	La oss slå fast at saken om utlån av lasermålbelysningsutstyr ikke er kjent for Stortinget og som sådan er Regjeringens åpenbare ansvar. Forsvarets overkommando var altså opptatt av det formelle og forventet, ifølge NRK i går, en nasjonal godkjenning og en FN-resolusjon. I Aftenposten i dag refereres en mail fra Forsvarets logistikkorganisasjon til Romerike tekniske verksted der det vises til en beslutning i Stortinget den 6. mars 2003 om at dette utstyret kan utlånes. Er det slik at det foreligger en beslutning i Stortinget av 6. mars? Og på hvilken måte ble forsvarssjefen gjort kjent med denne beslutningen?
-1	Jeg vil få lov til å stille kommunal- og regionalministeren følgende spørsmål: «En undersøkelse Kommunal Rapport har foretatt, bekrefter Sosialistisk Venstrepartis frykt for at strammere kommuneøkonomi først og fremst går ut over tiltak for barn og unge. Dette betyr kutt i viktige forebyggende tiltak, for eksempel integrering av barn og unge med utenlandsk bakgrunn, og tiltak for å fange opp unge som er i ferd med å «falle utenfor systemet». Deler statsråden denne bekymringen, og hva vil hun i så fall gjøre for å sikre at viktige forebyggende tiltak ikke blir en salderingspost i kommunesektoren?»
-0	Representanten Magnhild Meltveit Kleppa fra Senterpartiet understreker meget klart at Senterpartiet nå faller stadig dypere inn i en sosialistisk fold sammen med SV og Arbeiderpartiet. Og så spørs det jo da om kjernevelgerne, grunneiere og bønder, setter særlig stor pris på denne markante venstrevridningen til det tidligere langt mer borgerlige Senterpartiet. Men det vil jo neste stortingsvalg gi oss svar på. Representanten nevnte i sitt innlegg at folk skal bli møtt med verdighet og respekt i kommunen, og da vil jeg gjerne vite om det er slik at Senterpartiet ser valgfrihet som et viktig demokratisk gode når det gjelder å bli møtt med verdighet og respekt. Mener Senterpartiet at valgfrihet er en viktig rettighet for innbyggerne for at man skal bli møtt med det hun benevner som verdighet og respekt, eller mener Senterpartiet at man som bruker av kommunale tjenester kun skal være prisgitt de kommunale monopolleverandører, nemlig kommunen selv? Jeg vil gjerne ha et svar på hva Senterpartiet legger i dette.
-1	For det første er det vanskeleg fordi det å diskutere med Framstegspartiet om dei spørsmåla her, er som å diskutere med eit seminar. Det er heilt ulike oppfatningar og heilt ulike måtar å seie ting på. Då må ein gå til kjelda: programma til Framstegspartiet. Programma, inkludert dei forslaga som eg tok meg bryet med å lese igjennom til landsmøtet nå, er ikkje eintydige på at ein anerkjenner menneskeskapte klimaendringar, og klimapanelet som den viktigaste vitskapelege kjelda til handling. Så lenge eg har drive med politikk, har eg vore ein sterk tilhengjar av vitskapeleg debatt og kritikk. Det er noko av grunnlaget for vitskap, og for at ein kan kome vidare. Eitt eksempel på det er rapportane om klimafølsemd, som ikkje dreier seg om å setje spørsmålsteikn ved om menneskeskapte klimaendringar fører til temperaturheving, men om kor store konsentrasjonar som fører til visse nivå av temperaturheving – det som er klimafølsemd. Det er det utruleg viktig å debattere – vi har heilt sikkert ikkje det endelege svaret. Men det er ikkje det Framstegspartiet har sett spørsmålsteikn ved. Dei har sett spørsmålsteikn ved sjølve grunnlaget (presidenten klubber) for heile politikken…
-0	La meg først stille meg bak alt som kom fra min kollega Kenneth Svendsen. Jeg vil understreke et par punkter litt bedre, fordi dette er et tema som Stortinget har behandlet lenge, og jeg kjenner meg ikke igjen i den historiebeskrivelsen som finansministeren kommer med når han forsøker å gi inntrykk av at dette har vært en prinsipielt klar linje fra regjeringen. Det er det motsatte som er tilfellet. Hans forgjenger, finansminister Kristin Halvorsen, sendte en rekke statsbudsjetter, stortingsproposisjon nr. 1, til Stortinget. Der slo regjeringen fast at den skulle satse på alternative drivstoff gjennom å ha avgiftsfritak for alle alternativ til fossil bensin og diesel. Etter den famøse biodieselsaken, der statsministeren klarte å tvinge alle på Stortinget til å mene noe annet enn det de egentlig mente – mene det samme som han mente – inkluderte han biodiesel i det som ikke skulle ha avgiftsfritak. Alle andre drivstoff enn bensin, diesel og biodiesel skulle ha avgiftsfritak. Det var måten regjeringen skulle satse på alternative drivstoff på. Vi så altså at folk sto i fare for å begynne å bruke dette produktet, og da innførte han en avgift. Han har faktisk tapt i rettssystemet i siste instans nå. Det synes jeg også at finansministeren skal ta med seg, og ikke skjule seg bak at saken er i rettssystemet og ikke er avgjort. Det er det at regjeringen har anket saken videre i systemet som gjør at saken ikke er avgjort. Rettssystemet mener altså per i dag at EcoFuel er de som har rett – ikke regjeringen. Når jeg ser på argumentene som regjeringen bruker, er de ikke i tråd med det stortingsflertallet sier. Der har representantene Kambe og Svendsen helt rett. Representanten Rudihagen, som representerer Arbeiderpartiet og sitter i energi- og miljøkomiteen, var på NRK i fjor og lovet at det måtte være feil at en fikk avgiftsbelagt syntetisk diesel. Det var ikke i tråd med regjeringens miljøpolitikk at dette produktet skulle være avgiftsbelagt. Dette måtte være feil, og her måtte det ryddes opp. Den opprydningen besto altså i at Finansdepartementet overstyrte stortingsrepresentantene sine. Sånn skal det ikke være. Når Arbeiderpartiets stortingsgruppe åpenbart mener at dette produktet ikke burde vært avgiftsbelagt, var det regjeringen som skulle endret politikk – ikke stortingsgruppen deres. Det sier litt om hvordan en bruker makten sin i regjeringen. Det er likevel et feil standpunkt regjeringen har tatt. Når jeg ser på argumentasjonen som blir brukt av regjeringen – f.eks. argumenterer statssekretær Kjetil Lund stadig vekk i Dagens Næringsliv med at dette ikke er et miljøvennlig drivstoff. Jo, dette er et høyst miljøvennlig drivstoff. Det reduserer de lokale miljøproblemene sammenlignet med fossil diesel. Det eneste punktet på miljøsiden der det ikke er like godt, er på CO2-utslipp. Men det handler ikke om miljø på den måten – det handler om klima. Hvis det er sånn at regjeringen mener at det er viktigere å kutte norske CO2-utslipp marginalt, at det er en viktigere prioritering enn å prioritere lokalmiljø der folk bor, der folk har astmaproblemer og sånne ting, så er det et argument som regjeringen gjerne må stå for. Men det handler ikke om god miljøpolitikk – det handler om dårlig miljøpolitikk. Regjeringen sier at køprising kan være en måte å løse dette problemet på. Hensikten med køprising er jo ikke at folk skal kjøre mindre, det er at man skal fordele trafikken jevnere over dagen sånn at man utnytter infrastrukturen bedre. Dermed vil vi ha like mange dieselbiler på veiene, hvis målsettingen med køprising er det regjeringen sier. Altså er ikke dette løst. Regjeringen har, f.eks. i spørretimen i går, sagt at de nye dieselbilene nå har lavere miljøskadelige utslipp. Det er helt riktig. Men det tar en del år å bytte ut bilparken. Spørsmålet, som interpellanten bl.a. tar opp, er da: Hva skal vi gjøre i mellomtiden? Hva skal vi gjøre mens de bilene som nå er solgt, fortsatt går på veiene og slipper ut dette som gjør at vi får miljøforurensing lokalt? Svaret er kjøreforbud. Det er det regjeringen har åpnet for. De vil ikke kreve det, så finansministeren trenger ikke hevde at jeg sier det. Men regjeringen gjør det enklere lokalt å velge dette istedenfor at en gjør det enklere å velge et bedre drivstoff. Det er jo det en kunne gjort fra sentralt hold: å redusere avgiften på de miljøvennlige drivstoffene sånn at vi ikke hadde fått problemet i utgangspunktet. Vi kunne hatt en positiv tilnærming til å la folk velge bedre alternativer istedenfor at en velger de negative pisk-virkemidlene der en nekter folk å bruke den bilen som de av regjeringen ble oppfordret til å kjøpe – dieselbilen. Jeg oppfordrer finansministeren til å være konstruktiv og løsningsorientert i sitt siste innlegg, og si at så lenge dette problemet eksisterer, skal vi la GTL, EcoFuels produkt, være avgiftsfritt – i hvert fall om vinteren.
-1	Jeg har et spørsmål til sosialministeren. Dagbladet i går hadde ikke bare oppslag om Anders Bekkum, som har vært omtalt, men også et annet oppslag: «De rike håver inn», «Velter seg i skattefritt utbytte». Disse to oppslagene viser med all mulig tydelighet et bilde av et Forskjells-Norge. Sosialministeren har siden Regjeringa tiltrådte, hatt en høy profil når det gjelder å bekjempe fattigdom, og har nettopp lagt fram St.meld. nr. 6 for 2002-2003, Tiltaksplan mot fattigdom. Etter å ha lest denne stortingsmeldinga er det ikke mulig å finne spor av at Regjeringa er opptatt av utjevning av økonomiske og sosiale forskjeller i landet vårt. Jeg vil derfor spørre statsråden: Ønsker Regjeringa å utjevne de økonomiske og sosiale forskjellene i Norge?
-0	Nå har Regjeringen styrt i snart fem år. I denne tiden har ungdomstrinnet vist svake faglige resultater i forhold til de landene vi konkurrerer med. Det er svake resultater i mange fag, med unntak av lesing. Vi har en skole som er preget av uro og mangel på disiplin. Særlig i realfagene har vi lærere med svake faglige bakgrunnskunnskaper, noe som i sum er en viktig årsak også til frafallet i videregående skole. St.meld nr. 44 for 2008–2009 skulle være alle skolepolitiske stortingsmeldingers mor, som skulle adressere kunnskapsnasjonen Norge. Før den er ferdigbehandlet i Stortinget, får vi beskjed om at det er behov for en ny stortingsmelding om ungdomsskolen – det er noe spesielt. Men målet skal være både en mer praksisnær ungdomsskole og en mer krevende ungdomsskole. Det er jeg helt enig i. Men hvordan skal SV med sin motstand mot differensiering klare begge disse oppgavene?
-1	Jeg er glad for at statsråden er såpass tydelig på at denne typen informasjon nå skal offentliggjøres. Jeg vil derfor stille statsråden et spørsmål: Har han tenkt å følge opp denne praksisen når det gjelder håndhevelse av miljøinformasjonsloven – at utslipp av kjemikalier og den eksakte sammensetningen av disse skal gjøres tilgjengelig for offentligheten – i og med at dette er en sak som kan danne presedens videre for hvordan man skal tolke og forstå loven som trådte i kraft fra 1. januar i år?
-1	Jeg vil gjerne stille et oppfølgingsspørsmål til fiskeriminister Angelsen om denne saken.
-1	Det er godt å høre at lederen av kommunal- og forvaltningskomiteen priser kommune- og fylkeskommuneinstitusjonen, for her inne i stortingssalen, og i korridorer og tunneler, er det lett å bli selvopptatt og selvfascinert. Mange av dem som kommer til budsjetthøringer, i hvert fall i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, etterlyser nesten unisont mer stat og mer detaljstyrende stat. Dermed kan vi fort glemme at det er kommuner og fylkeskommuner som er hovedelementene i velferdssamfunnet vårt og ikke minst folkestyret vårt. På alle politikkområder er det avgjørende nødvendig med engasjement ute og nede på lokalnivå om det skal utvikles god politikk. Unnskyld – ikke «nede». La oss kvitte oss med denne pyramidefiguren eller den vertikale linjen der staten troner øverst, og heller plassere kommuner, fylkeskommuner og stat ved siden av hverandre på en vannrett linje, skulder ved skulder, sammen for å utvikle, gjennomføre og drifte god politikk. Vi, nasjonalt, skal selvsagt gjøre våre beslutninger, gjøre vår del av arbeidet, ikke minst økonomisk og juridisk. Men så skal kommuner og fylkeskommuner legge til sitt lokale og regionale skjønn og klokskap og gjennomføre det hele. Regjeringas gode og offensive barnehage-, skole- og opplæringssatsing er et talende eksempel på hvor riktig og viktig det er at det kommunale og fylkeskommunale Norge trår til. Barnehage, grunnskole, SFO, videregående opplæring, ja også høyere utdanning – alt dette blir bedre hvis bare lokalsamfunnet får komme inn i barnehagene og klasserommene, og motsatt: at barnehage og skole får komme ut i samfunnet. Særlig er dette viktig hvis vi vil lykkes bedre med hensyn til sosial utjamning, inkludering, å redusere frakobling/frafall og å få en mer praksisnær utdanning. Da må samfunnet/fellesskapet bry seg og trå til. Alle tjener på dette, ikke minst lokalt og regionalt nærings- og samfunnsliv. Dette er et viktig element i SVs ambisjoner både på barnehage- og opplæringsområdet. Der Fremskrittspartiet vil ha penger følger eleven-opplegg, der høyrepartiene vil ha fritt skolevalg, vil SV og den rød-grønne regjeringa dyrke fram barnehagen og skolen som samfunnsinstitusjoner som de som bor i lokalsamfunnet, bruker og bryr seg om. Det skal et helt lokalsamfunn til for å utdanne og danne et menneske. Mange barnehager, skoler og SFO-er fungerer i tråd med dette prinsippet allerede i dag. Det er bra, og vi legger merke til at ikke minst lokalt nærings- og samfunnsliv selv setter pris på det. God skoleutvikling og god samfunnsutvikling henger nøye i hop.
-1	Representanten Sponheim sa at han gjekk rundt og kikka på gamle Venstre-høvdingar. Og godt er det, for på den tida dei stod på som aller verst – og best – blei samvirket grunnlagt. Vi veit at det skjedde på slutten av 1800-talet i England. Vi ser også no at når globaliseringa aukar, er samvirket ein god måte å organisere delar av samfunnet på, anten det gjeld forbrukarsamvirket eller det gjeld norske bønder som foredlar og sel sine produkt gjennom landbrukssamvirket. Vi veit også at når det gjeld WTO og dei moglege reduksjonane i støtte til norske bønder, trengst det kreativ tenking for å halde oppe sysselsetjinga og god utnytting av ressursane i distrikta. Og den ikkje-handelsvridande støtta, såkalla grøn boks, gjev store moglegheiter for norsk landbruk. På kva måte vil Venstre bidra konstruktivt til at vi oppnår å bevare den makta samvirket gir den enkelte bonden, og korleis vil Venstre bidra til å utforme landbrukspolitikken som det blir opna for med meir grøn landbruksstøtte?
-1	Da Emil Langlet i 1860 tegnet stortingsbygningen, lot han denne salen bli utformet som et sirkus. Det som slår en, er at Carl I. Hagen kler den arenaen usedvanlig godt. Når man først sikrer at det blir lettelser i campingvogn-beskatningen og – som en skrev i Dagbladet – var på nippet til å få gjennomslag for redusert moms på grilldress, må man ikke i neste omgang komme å omtale dette som om man overhodet ikke har noe ansvar for det budsjett som Stortinget vedtar. Hvis det er slik at Stortinget nå skulle vedta 2 milliarder kr i økte bevilgninger for 2003, i strid med det som man har vedtatt kort tid før, vil jeg anta at det kommer en kuttliste i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett tilsvarende det neste år, slik at man på nytt skal skaffe inndekning for denne summen. Det betyr at SV overhodet ikke ville ha noen kontroll over konsekvensene av det. Jeg regner med at man på nytt ville fått et vern om Fremskrittspartiets hjertesaker, inkludert reduserte avgifter for amerikanske veteranbiler og det som måtte tilhøre det området. Vi har i hvert fall ingen kontroll med det. Det er klart at vi kan ikke gå inn på denne type forslag, med helt uforutsette virkninger, når vårt budsjettforslag har falt. Hadde det vært slik at SV, i et samarbeid med Regjeringen, hadde utgjort flertallet for det budsjettet som kom til neste år, skal jeg garantere at Regjeringen ikke hadde trengt en hel avdeling med jurister for å finlese teksten på grunn av de prokuratorgrep som måtte komme etterpå. Jeg merker meg at Regjeringen her forholder seg helt taus, for det må være ganske beklemmende å ha et slikt kompaniskap med en så uforutsigbar samarbeidspartner som Fremskrittspartiet er i denne saken.
-0	Det er jo sånn at den forrige regjeringen ved den gang statsråd Slagsvold Vedum sa ja til EU når det gjaldt å reforhandle artikkel 19 i EØS-avtalen. Det er denne regjeringen så vidt i gang med, og det er klart det er en viktig sak, der denne regjeringen selvfølgelig vil ivareta norske interesser. Men hvis man ser på matindustrien, kjøttproduksjonen og meierisektoren, har sentraliseringen vært langt sterkere innenfor industrien enn den har vært innenfor primærproduksjonen. Vi ser at det blir stadig færre anlegg, vi ser at en legger ned nye bygg – større enheter – og sånn sett er sentraliseringen langt sterkere i det leddet. Det vi kan legge til rette for, er at folk får muligheten til å drive, men verken staten eller noen annen kan tvinge noen til å være bønder – det må en ønske selv. Vår oppgave er å tilrettelegge.
-1	I går la SV inn et forslag i Stortinget om å få en egen stortingsmelding om økologisk landbruk. Vi mener det nå er nødvendig å få en totalgjennomgang av landbrukspolitikken i lys av det som skjer rundt oss i Europa. Hittil har signalene fra landbruket i Europa og fra landbruksministeren vært svært positive i forhold til det. Han sier sjøl i dag at det må tas et krafttak for dette. Etter SVs syn er ikke den landbruksmeldingen som ligger til grunn for norsk landbrukspolitikk, tilstrekkelig. Kanskje er den heller ikke tilstrekkelig for å nå de 10 pst. som det er bred enighet om. Er landbruksministeren enig i at vi trenger en totalgjennomgang for å få på plass en styring av landbrukspolitikken som kan gi oss trygg mat på en bedre måte enn det vi har i dag?
-1	La meg først takke interpellanten for en viktig interpellasjon, som også veldig godt følger opp den diskusjonen vi hadde på basis av Finn Martin Vallersnes’ interpellasjon for en tid tilbake. Sist helg var jeg i Australia, i Australias tørkeområder. Jeg tror de illustrerer veldig godt sammenhengen mellom klimaendring og matvaresikkerhet i verden. Det er steder som har vært blant verdens kornkammer, hvor det nå er utrolig tørt. Bare fordi Australia fordeler det lille vannet de har, med imponerende presisjon og imponerende statlig kontroll, får de i det hele tatt noen vesentlig landbruksproduksjon. Australia har aldri hatt det så tørt. De tre siste årene er de tørreste Australia har hatt siden man begynte å foreta målinger i 1890. Selv om ingen vet den presise sammenhengen mellom internasjonal klimaendring og tørke i Australia, møtte iallfall ikke jeg en eneste ekspert som mente noe annet enn at det man så, var en akutt tørke, ja, men innenfor en generelt nedadgående trend i retning av et tørrere vær, mer saltinnhold i jorda og en langt vanskeligere økologisk situasjon i Australia. Hva er så den enkelte bondes respons på dette? Det er det naturlige, nemlig å lete etter hvilke produkter som kan tåle et tørrere klima, og som kan gi mer fortjeneste ved et tørrere klima, for i det hele tatt å overleve. I korthet betyr det overgang fra ris og hvete til vin og mandler. For du får en langt høyere fortjeneste på det samme areal ved et tørrere klima hvis du produserer vin, enn hvis du produserer ris. Dermed ser man igjen hvordan det som skjer lokalt i Australia, påvirker det internasjonale markedet, hvor ris er den råvaren som har steget mest i pris - i hvert fall av matvarer - de siste årene. Så sammenhengen mellom klima og matvareprisøkning skal vi ikke undervurdere, selv om ingen kan si på prikken hvor nær den sammenhengen er. Vi gikk i debatten etter Vallersnes’ interpellasjon grundig inn på hva årsakene kan være til matvareprisstigning, men la meg bare likevel legge til ett moment til det som ble sagt der. For hvis man går nøyere inn på tallene i land som Kina og India og i Afrika, ser man at mens det i India f.eks. er først og fremst en generell vekst i all form for forbruk som følge av at landet har blitt rikere, er det i Kina det man også har sett hos oss, en drastisk endring av forbruksmønsteret. Mens det i India prosentvis er omtrent den samme økningen i kjøttforbruket som i direkte forbruk av kornprodukter osv., er det i Kina en dramatisk mye høyere vekst i forbruket av kjøtt- og meieriprodukter versus det direkte forbruket av korn. Det vi da ser, er summen av hva som påvirker verden, nemlig at mange land blir rikere og dermed kan spise mer av alt. Men noen land er nå blitt så rike at et betydelig antall mennesker kan gå over fra en type kosthold til et annet. Summen av dette blir selvsagt et sterkt press på prisene. Neste uke er det et stort møte om den internasjonale matvarekrisen i Roma. Dette er et møte som bare for et halvt år siden var ansett som et relativt uviktig FN-møte. Med all respekt, det var ikke noen stor påmelding verken av statsråder eller statsledere, mens det nå ser ut til å bli et stort antall - mange titalls - statsledere som kommer, og et vell av statsråder, fra hele verden. Og Ban Ki-moon, FNs generalsekretær, skal lede møtet personlig. Så det har gått fra å være et viktig, men ikke så viktig møte til det helt sentrale forumet. Det jeg vil vektlegge, slik jeg nå ser det, fra Norges side i det møtet, er først og fremst tre forhold: Det ene er sammenhengen mellom klimaendring og matvaresikkerhet. Hvis vi ikke klarer effektivt å bekjempe klimaendringen, vil vi drastisk forsterke problemene med mat. Det andre er den betydelige markedssvikten som vi har sett i Afrika, som fører til at afrikanske land faktisk produserer mindre, ikke mer, landbruksvarer nå, mens Asia jo har den stikk motsatte tendensen. Og mer enn det: Hvis man går under tallene, er det en drastisk forskjell. Asiatiske land har nesten ingen økning i jordarealet som brukes til landbruksproduksjon, men en vesentlig økt produksjon, mens det i Afrika er en betydelig vekst i arealet som går inn i landbruksproduksjonen, samtidig som det er en nedgang i produksjonen. Når du øker arealet samtidig som du får mindre produksjon, er det dermed selvsagt en drastisk redusert produktivitet i landbruket. Det er behov for en drastisk omlegging av Afrikas landbruk, med andre ord. Og det tredje, som også interpellanten var inne på, er den akutte situasjonen noen stater vil stå overfor i skjæringspunktet mellom sikkerhet, potensialet for krig og konflikt og matvareutrygghet. La meg så gå inn på de konkrete forslagene som interpellanten fremmet. Han krevde en «New Deal» for internasjonal matvaresikkerhet og norsk bidrag til det. For det første ber han om mer penger. Ja, men la oss ikke glemme at de vesentligste svarene på matvaresikkerhetsproblemet ikke er penger, men politikk, og at det vesentligste for landbruksproduksjonen ikke nødvendigvis er det som direkte skjer i den, men alt som skjer rundt den. Som jeg var inne på forrige gang, hvis det ikke er en havn som fungerer i Dar-es-Salaam, får man ikke inn kunstgjødsel nok til å kunne skape et mer produktivt landbruk i Tanzania. Hvis det ikke er veier for å bringe kunstgjødsel fram til produsenten, kommer den ikke fram. Men hvis det ikke er veier ut fra produsenten til noe marked, får man heller ikke solgt varene sine - og dermed ikke noe incentiv til å øke produksjonen. Den norske skogsatsingen er selvsagt vesentlig for landbruksproduksjonen, bl.a. fordi den er vesentlig for det biologiske mangfoldet, som kan gi langsiktig input til landbruk. Utdanning er selvsagt vesentlig for landbruk, fordi utdannede mennesker, en utdannet bondestand, som kan mer, selvsagt kan ta i bruk nye, mer produktive måter å drive landbruk på raskere. Så vi må ikke fokusere nærsynt på penger til landbruket, men se landbruket inn i den store sammenhengen i utviklingen. Men for øvrig er jeg enig. Representanten ber også om reformer i Verdens Matvareprogram. Ja, det har Norge vært en sterk pådriver for. Det er også grunnen til at vi ikke økte bevilgningene i fjor til Verdens Matvareprogram, nettopp for å kreve de endringene. Nå er det vesentlige, positive ting på gang i organisasjonen. Hvis man ser på hvor Verdens Matvareprogram i dag kjøper sine produkter, er Uganda nr. 1 på den lista. Det er for øvrig en lang liste av fattige land hvor man kjøper inn sine varer, slik at det opprinnelige inntrykket av en organisasjon som dumper amerikansk overskuddskorn på fattige afrikanske markeder, er ikke lenger et dekkende bilde av organisasjonen, selv om den er amerikansk ledet. Så det har foregått positive endringer her, men la oss tilskynde fortsettelse av dem. La oss også tilskynde et tett samarbeid mellom Verdens Matvareprogram og de to andre FN-organisasjonene på matvareområdet, FAO og IFAD, for å bruke forkortelsene. Interpellanten ønsket også en tett sammenkobling av spørsmålet om sikkerhet, altså militær statssikkerhet, og matvarespørsmål. Jeg tror at det å betale ut cash nesten alltid er bedre enn å dele ut mat direkte, og at det også vil være det viktigste virkemidlet for å styrke stater som kan komme i problemer. Interpellanten ønsker å ta opp norsk biodrivstoffpolitikk til grundig vurdering. Det synet deler jeg. Den innstillingen som kommer fra Statens forurensningstilsyn i dag, skal vi selvsagt gå grundig gjennom fra Regjeringens side. Vi vil innby til dialog med våre partnere i klimaforliket. Det skulle bare mangle - dette er en del av klimaforliket, og vi skal selvsagt gå i dialog med Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre for å se på hva som er det naturlige innblandingskravet. De to andre elementene i det som kommer fra SFT, anser vi at vi er helt enige om, nemlig for det første en sterk tilskyndelse til rask innføring av sertifiseringsregler, som vanskelig kan være særnorske. Men vi må påvirke de reglene som kommer i EU, og hvis EUs regler også kan gå over til et mer globalt regelverk for biodrivstoff, er ingenting bedre enn det. Biodrivstoff er en strålende idé, som skal fremmes, men som med mange andre gode ideer må en unngå utvekstene ved den. Så sertifisering - ja. Det andre elementet, rask innføring av annen generasjons biodrivstoff basert på landbruksavfall eller skogsavfall, oppfatter jeg at det også er full enighet om i Stortinget, og vi må gjøre hva vi kan for å få til det raskt. Så får vi ser på hvilke nøyaktige innblandingskrav vi skal fremme for 2008 og 2009 basert på den innstillingen SFT kommer med, men i dialog mellom regjering og opposisjon. La meg bare til slutt si at en av de tingene som jeg legger størst vekt på, er det offentlige-private samarbeid som vi nå arbeider med å få til med Yara og med Jeffrey Sachs og Kofi Annan, som jo har vært drivkreftene i arbeidet for et globalt system for en afrikansk grønn revolusjon. Men et norsk bidrag innenfor denne rammen kan være samarbeid med Yara om å fremme en politikk for å fjerne de hindringene som gjør at afrikansk landbruk kan øke i produktivitet. Afrikansk landbruk kan ikke fortsette å få redusert sin produktivitet når produktiviteten øker nær sagt overalt ellers på kloden.
-0	Jeg tror også det er viktig å fokusere på at det faktisk er mange tusen ansatte i pleie- og omsorgssektoren i dag som hver eneste dag går ut og gjør en fantastisk jobb for å gi dem som trenger pleie- og omsorgstjenester, et best mulig tilbud. Jeg hører at SV sier at de har lagt inn penger til kommunene. Ja, det stemmer det, men kommunepolitikerne bruker pengene til akkurat hva de vil. De kan bruke dem på akkurat hva de vil, fordi det ofte er frie midler, og det er jo SV og de andre partiene ofte opptatt av. Så er man opptatt av at man skal ha mer bemanning. Ja, Fremskrittspartiet ønsker mer bemanning, vi ønsker større bemanning, og det ligger også inne i det som regjeringen jobber med å få på plass. Men det handler også om kompetanseheving. Det sa også representanten fra SV, men det SV var med på å gjøre i forrige periode, var å ta bort kravet til kompetanse til dem som skulle jobbe på sykehjem og i pleie- og omsorgssektoren. Det er det denne regjeringen nå sørger for å få på plass igjen, at man faktisk skal ha folk med rett kompetanse og med den kompetansen som skal være der, og at det kravet som den forrige regjeringen fjernet, ikke lenger er borte. Så til representanten Tove Karoline Knutsen: Det jeg oppfatter at hun egentlig etterlyser, er fritt brukervalg. Hun ønsker muligheten til å velge. Men så er man så livredd for at noen private skal kunne få lov til å levere disse tjenestene. Det kan virke som de private leverer dårligere tjenester, og at man er redd for hva navnet på skjorta eller frakken er. Jeg tror – det er i hvert fall min opplevelse når jeg reiser rundt i landet – at uavhengig av hvem man jobber for, leverer man gode tjenester. Man leverer varme hender og gode omsorgstjenester uavhengig av hvem man leverer til. Jeg har reist ganske mye rundt i landet og besøkt både sykehjem, omsorgsboliger og andre former for tjenester og måter å organisere seg på. Ja, det er et krav der ute at man må øke bemanningen fordi det er for lav bemanning. Det er noe regjeringen jobber med, og som ligger i dette. Men det må også gjøres noe med kompetansen. Kompetansen er utrolig viktig. Når det gjelder bemanning, bør man se på side 4 i innstillingen. Der står det veldig klart og tydelig at flertallet også mener at bemanning er en viktig faktor. Det har jo nesten vært forsøk på å late som om helseministeren kun var opptatt av kompetanse og ikke bemanning, men også regjeringen er svært opptatt av at vi må få på plass en bedre bemanning. Jeg mener at det regjeringen nå gjør, er å komme på rett vei.
-0	Har denne salen nå gått tom for argumenter for hvorfor man ikke skal gå inn for Fremskrittspartiets forslag om økte bevilgninger til helsesektoren? Man har prøvd seg med flere argumenter tidligere – det har gått på inflasjon. Nå har vi kommet på at det ikke passer å bevilge 1 milliard kr nå, fordi det passer best i forbindelse med statsbudsjettet. Det er mulig det er riktig at man fortrinnsvis skal bevilge via statsbudsjettet. Men da stiller jeg meg spørsmålet: Hva da med alle de andre sakene som man behandler i denne salen? Hva skjedde da man skulle ettergi gjelden til Gardermobanen – skjedde det via budsjettet? Alt som bevilges av penger i denne sal – skjer det i forbindelse med budsjettbehandlingen? Når det gjelder Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, hevder de at når det gjelder utenlandsmilliarden, kan den brukes innenlands, for her er det jo ledig kapasitet. Så kommer man til denne saken, og da sier man: Nei, denne saken må vi se på i forbindelse med budsjettbehandlingen. Så vi kan ikke da bruke de samme argumentene for å bruke av utenlandsmilliarden til behandling innenlands fordi det er ledig kapasitet her, nei, da skal vi vente til budsjettbehandlingen! Det er tydelig at enkelte føler seg rimelig ubekvemme i denne situasjonen. Norske pasienter står fortsatt på ventelister og venter på behandling. Vi vet at det er ledig kapasitet både ved offentlige sykehus og private sykehus. Dette er et forslag som er innlevert nettopp for å bidra til å bøte på den situasjonen med noe smerter og lidelser som mange pasienter i dette landet opplever mens de venter på behandling. Og da må jeg si at jeg er skuffet over flertallet i komiteen og Stortinget i denne saken. Man er ikke villig til å ta det ansvaret man har, og sørge for at norske pasienter får den behandling de bør ha krav på i dette landet. Så lenge vi har ledige sykehussenger, så lenge vi har ledig behandlingskapasitet, og så lenge vi har køer av pasienter for å motta behandling, da bør denne sal ta på seg ansvaret og sørge for at de personene får den behandlingen og oppfølgingen som er Norge verdig.
-0	Det er en glede å kunne fremme forslag på vegne av representantene Jon Jæger Gåsvatn, Åse M. Schmidt og meg selv om nødvendige lovendringer, slik at kommunene kan innføre brukerstyring med foreldreflertall i skolens brukerstyre.
-0	På vegne av representantene Gjermund Hagesæter, Åge Starheim og meg selv har jeg gleden av å fremme forslag om å begrense mulighetene for gjenopptakelse av utlendingssaker.
-1	Jo, dette forslaget er 100 pst. finansiert, men finansieringen har inngått i rammene. Det er finansiert på den måten at det skal være leksehjelp på 1.–4. trinn, men kommunen kan organisere det f.eks. slik at det gis én time på 1. trinn og flere timer på 3. og 4. trinn. Det er finansiert ut fra den samme fordelingsnøkkelen som vi har – eller ut fra samme voksentetthet som når vi øker et timetall – men det er lagt til grunn en fagarbeiderlønn med 25 pst. administrasjonstilskudd. Det er høyere enn vanlig hvis vi øker læretimene, fordi vi regner med at man trenger litt mer faglig, pedagogisk, veiledning med tanke på hvordan dette skal gjennomføres. Men i finansieringen er det tatt høyde for at det er 100 pst., at altså alle barna deltar i leksehjelpsordningen. Det vet vi ikke er tilfellet. Selv de kommunene som har jobbet veldig godt med å tilrettelegge, får ikke 100 pst. av barna til å takke ja til tilbudet. Der er det altså overfinansiert.
-0	Enkelte berørte mine synspunkter, som jeg gjerne vil kommentere. Jeg forstod det slik at Lars Sponheim gjerne ville hatt en hasteknapp under en tv-sending i går. Jeg skjønner at han gjerne trenger litt tid, i og med at det vel også i Venstre er ulike synspunkter som må koordineres på et eller annet vis i denne saken. Det skal bli interessant å se hvilken konklusjon man kommer frem til, om det blir det samme syn som Venstres toppolitiker Abid Raja har, eller om det blir et annet. Så ble det nevnt at Politiets Fellesforbund gjerne vil ha dette på høring. Ja, det var hvis det var vedtatt at uniformsreglementet skulle endres. Det er vel ingen som er i tvil om hva Politiets Fellesforbund og Arne Johannessen mener om denne saken? Det var fordi han ønsket å få mulighet til å stoppe en endring av uniformsreglementet, en ny sjanse, han ville ha høring. Jeg er helt overbevist om at Arne Johannessen og Politiets Fellesforbund vil ha denne saken raskest mulig ut av verden ved å få det forslaget som er fremsatt, vedtatt i Stortinget så fort som mulig, slik at saken blir lagt død. Jeg synes det var en noe merkelig begrunnelse fra Olav Gunnar Ballo. Det ble også nevnt at det var viktig å la Regjeringen få tid til å komme til et klart standpunkt. Ifølge avisene er det jo full kamp innad i Regjeringen, med klare fronter fra ulike sider. Jeg tror faktisk også at Regjeringen ville satt pris på å bli tvunget til å treffe en avgjørelse som den kunne meddele i debatten om dette forslaget i neste uke, istedenfor å risikere åpne høringer i justiskomiteen, hvor diverse statsråder som offentlig har gitt uttrykk for sine synspunkter, kanskje blir invitert til høring for å gjenta sine synspunkter. Også der ville det vært fornuftig. Men det er Stortingets flertall som avgjør dette, og uansett resultat tror jeg i hvert fall at undertegnede vil bli meget godt fornøyd.
-1	Her er det samarbeidet i Regjeringen som vil bli satt på prøve, for mitt spørsmål sorterer både under utenriksminister og bistandsminister. Det viktigste for meg er et klokt svar, ikke hvem av dem som svarer. Spørsmålet dreier seg om situasjonen i Kongo, som har vært oppe her tidligere. Den manglende internasjonale oppmerksomheten og marginaliseringen av Afrika er nå så frapperende at det grenser til ren rasisme. Det er knapt et ord om Kongo i norsk presse. Hvis konflikten i Kongo hadde foregått i Asia eller Europa, hadde det vært førstesidestoff hver eneste dag. Dette er en konflikt som kan destabilisere hele Sentral-Afrika, og som i det lange løp kan gjøre norsk bistand til bortimot ti land i området meningsløs. Spørsmålet er: Vil Regjeringen nå legge press på det kjernelandet som må presses for å stoppe den utenlandske innblandingen i Kongo, dvs. Zimbabwe, hvor presidenten driver krig hundrevis av mil fra sitt territorium og ut fra det som kan virke som snevre, økonomiske egeninteresser? Mitt spørsmål er videre: Vil Regjeringen nå gjøre det klart overfor Zimbabwe at det ikke blir noen ytterligere forhandlinger om norsk bistand før Zimbabwes tropper er trukket ut av Kongo?
-1	Jeg håper at regjeringspartiene, som for tiden er Fremskrittspartiets kamerater i utdanningspolitikken, registrerer at en av hensiktene med eksamen er å prøve elever under press. Hvis det er det som er hensikten, kan jeg ikke fatte og begripe at noen kan gå inn for det - hvis det er det som er målet med eksamen, å prøve elever under press. Jeg trodde jo at skolene hadde som oppgave å drive med læring, drive 13 år med læring og motivere for læring. Og så sier vi at det som er målet, er å presse dem til en eksamen når de er ferdig med 13 år - eller med 10 år, eller hva det måtte være. Det er ganske utrolig, så jeg håper derfor at regjeringspartiene registrerer hvem de har kommet sammen med. Mappeevaluering er nødvendig. Det er absolutt nødvendig hvis vi skal få til tilpasset opplæring. Bare gjennom nye evalueringsformer, bare gjennom en evalueringsform der læreren blir forpliktet til å ta utgangspunkt i enkelteleven, kan vi klare å få til basisopplæring. Det foreligger ikke ett forslag i forhold til tilpasset opplæring utover det forslaget som vi har lagt inn, når det gjelder evaluering, og vi kan rett og slett ikke få til tilpasset opplæring, som er målet, hvis vi ikke vil endre evalueringsformene.
-1	Jeg fikk det svaret jeg ville ha, for når statsråden sier at man ikke har et erstatningsansvar, sier statsråden det på bakgrunn av de kunnskaper det samlede embetsverket hadde. Det blir litt oppsiktsvekkende, slik jeg sa, når man er skråsikker på at staten ikke har et erstatningsansvar, samtidig som man sier: Jeg kan ikke kjenne til alle de tingene som forskjellige institusjoner og enkeltpersoner i mitt embetsverk og underliggende etater visste om. For poenget blir jo at når det, slik som Lovavdelingen sier, er Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Olje- og energidepartementet som «er nærmest til å vurdere i første omgang i hvilken utstrekning dette regelverket kan sies å ha medført rettsplikter til å treffe ytterligere vedtak», er det nettopp når det kommer ny informasjon til, som ikke tidligere var forelagt Lovavdelingen i Justisdepartementet, at statsråden må sette seg ned og vurdere: Er dette informasjon som faktisk dokumenterer at vårt departement og underliggende etater kanskje visste mer enn det Granskingskommisjonen har fått seg forelagt, og funnet ut, og som burde tilsi at ja, dette er drevet et skritt videre i juridisk forstand i retning av ansvar for staten, og ikke minst er det drevet et skritt videre i politisk forstand i retning staten? Det er nettopp dette siste vi mener fra vår side, at politisk sett er det slik. Vi mener at det er så mye som tyder på at her har staten et objektivt ansvar, samtidig som kommisjonen sier at man har det, at vi samlet sett burde ta det politiske ansvaret og sørge for at staten – istedenfor at en rekke mennesker er nødt til å føre saker mot staten og en rekke arbeidsgivere de har hatt – setter ned foten, skjærer igjennom og sier: Vi tar dette ansvaret, og hvis det er slik at det er andre som har dette ansvaret, kan vi heller gå til regress mot dem. Men det gjør ikke statsråden, og det synes jeg i og for seg er oppsiktsvekkende, når det faktisk er slik at det framkommer ny informasjon, som det altså er statsrådens ansvar å vurdere. Han vurderer det og er skråsikker på at dette er ikke noe nytt i saken, dette er noe man visste om på forhånd. Samtidig sier han: Vi vet ikke om det er mer kunnskap som ligger der, for jeg kan ikke ha kontroll over alt det alle andre vet.
-1	Jeg har to spørsmål til næringsministeren. Det første går på de 1,5 milliarder kr som er avsatt til næringssvake områder. Er de pengene i ferd med å «settes ut i livet», slik at de kommer de næringssvake områdene til gode? Spørsmål nr. 2 er litt til oppfølging av det som kom fra Arbeiderpartiet. Vi har en del industrisamfunn som sliter voldsomt. Arbeidsledigheten der er stor, de er utenfor SNDs virkeområde, de kommer også utenfor ordningene med kompenserende tiltak når man tar bort arbeidsgiveravgiften, og vi vet at det er lite kapital i området. Har næringsministeren og Regjeringa noen plan om hva man skal gjøre med de områdene? Har man noe opplegg på gang slik at man kan hjelpe disse industrisamfunnene, der veldig mange er nervøse for framtida?
-0	I Forsvarets forum nr. 18 i år kunne man lese en artikkel hvor spørsmålet var: «I tilfelle krig, mener du det norske Forsvaret er godt, middels eller dårlig rustet?» Meningsmålingen var gjort av MMI. Svaret man fikk, skulle man tro ville opprørt enhver forsvarstilhenger. Målingen viste at hele 51 pst. svarte dårlig rustet, 40 pst. svarte middels rustet, 7 pst. svarte vet ikke og kun – jeg understreker kun – 2 pst. svarte godt rustet. Dette var svar man fikk fra Forsvarets personell. Etter at Norge ble medlem av NATO, har mange stolt på at dette skulle redde Norge i all framtid. La oss håpe det! Men de økonomiske realiteter i andre land må få oss til å våkne. Når den amerikanske marinen vurderer å stenge US Marines’ forhåndslagre i Trøndelag, faller noe av tryggheten bort. De er for kostbare og kanskje unødvendige når trusselen fra Sovjetunionen er borte, mener de. For Norge er det etter Fremskrittspartiets syn av den største betydning nettopp å opprettholde de sterke og gode bånd vi har bl.a. til USA. Mange av oss ser på de norsk-amerikanske bånd som den sterkeste sikkerhetsgaranti vi har hatt, og vil få, i framtiden. La os ta vare på disse! Når vi nå får et budsjettforlik mellom Arbeiderpartiet og Regjeringen som ytterligere svekker det norske forsvaret, hva har vi da igjen? Det må være et stort tankekors for mange at det partiet som var etterkrigstidens mest forsvarsvennlige parti, nemlig Høyre, går fra sine tidligere standpunkter. Vi snakket om forutsigbarhet og langsiktighet – alt til Forsvarets og Norges beste. Investeringer i utstyr, infrastruktur og bygninger samt personell skulle bli så bra. Men hva skjer? Forsvaret får mindre midler, og forutsigbarheten forsvinner. Hvem var det som uttalte om Arbeiderpartiet at de «raserte det som var igjen av norsk forsvarsevne»? Kamelsluking i Høyre er det dessverre blitt mye av. Det kan se ut som om det kun er Fremskrittspartiet som ivaretar Forsvarets interesser fullt ut. Det sier seg selv at f.eks. minus 175 mill. kr til Forsvarsbygg betyr ikke å kunne gjøre det som var planlagt, og prosjektet må vente – med de resultater dette får. Med Fremskrittspartiets budsjett ville vi fått en høyere sum totalt pr. år i nettopp den fireårsperioden vi er inne i. Vi ville ha fått mer forsvar og dermed et tryggere og mer effektivt forsvar. Uro innad i rekkene gjør ikke sitt til at resultatet blir det beste, dessverre. På enkelte andre kan det nesten virke som at jo lengre avstand vi har til den andre verdenskrigen og Norges rolle der, jo mindre betyr eget lands beskyttelse. Fremskrittspartiet mener at vi må passe oss for at internasjonale operasjoner ikke tar fra oss evnen til å øve, utvikle og dermed sikre eget territorium, både til vanns, lands og i luften. Derfor må vi sette søkelyset mer på Norge og vårt nærområde. Derfor må vi styrke bl.a. Heimevernet med skolering, øvelser og ikke minst moderne utstyr. På denne måten vil personellet bli motivert og kunne yte den innsats vi vil kunne trenge i en gitt situasjon. Slik vil selvfølgelig de sivile og militære andre steder i Forsvaret også tenke. Derfor må det såkalte forsvarsforliket innebære at man i budsjettet for 2005 vil måtte ta inn igjen de midler som Forsvaret ikke har blitt tildelt tidligere. Vi får håpe det skjer, men personlig har jeg liten tro på nettopp dette. Et troverdig forsvar både i Norge og når de er på utenlandsoppdrag, må ha moderne utstyr og riktig trening, dette sett i den sikkerhetspolitiske situasjon dagens samfunn og verden befinner seg i. Vi har store utfordringer, og usikkerheten og problemene står i kø. Våren 2004 vil for de militære og oss politikere by på mange utfordringer. For Fremskrittspartiet er det naturlig å øke overføringene til den spisse delen av Forsvaret, et forsvar som da får gjort den jobben de skal. Med dagens forslag til budsjetter er det kun Fremskrittspartiet som kan ivareta dette.
-1	For å seie det slik: Det er antakeleg eit mål for denne regjeringa å ikkje ha meir grensehandel enn det som er naturleg å ha. Men eg vil tru at denne regjeringa og Framstegspartiet har heilt ulike verkemiddel for eventuelt å redusere det som Framstegspartiet vil sjå på som tollbarrierar, og avgiftspolitikk som vil medføre at folk spring til Sverige for å handle. Denne regjeringa meiner f.eks. at vi skal ha alkoholavgifter på det nivået vi har i dag, bl.a. av omsyn til folks helse. Vi meiner at vi skal ha det tollvernet vi har i dag for landbruket, for å gi vår eiga landbruksnæring moglegheiter til å overleve i ei verd der vi ser at WTO vil føre til endringar òg i norsk landsbrukspolitikk – på kort eller lang sikt, det veit vi ikkje. Men vi ser jo at norsk landbruk treng å ha det vernet som denne regjeringa har bestemt at det skal ha, gjennom dei forslaga til toll som bl.a. ligg i landbruksministeren sitt budsjettframlegg.
-1	Det norske forsvaret har på kort tid beveget seg fra et defensivt til et offensivt forsvar, et såkalt gripbart forsvar, der uforutsigbarheten i trusselbildet brukes som en begrunnelse for omstillingen. De store vinterøvelsene planlegges og gjennomføres fremdeles med tanke på invasjon fra øst, som i doktrinen ikke anses som en reell trussel. Man anskaffer fregatter og missiltorpedobåter for samme formål. Er dette et uttrykk for en indre uenighet om hva som er de egentlige, reelle sikkerhetstruslene mot norske områder og interesser?
-0	Det er helt ufattelig at det er partiet Høyre som nå overtar rollen til SV. Det er og blir en gåte at de som angriper veiutbygging i dag, er ikke lenger fra SV. Det er Høyre. Hvert eneste prosjekt om veibygging i dag er det Høyre som går ut og angriper. Dette er rene, skjære galskapen, sier de. Se på nabolandet vårt, Sverige, som er et fattig land. De har bygd veiene sine ferdig. Og hva gjør de nå? Nå satser de 100 milliarder kr på å bygge ut jernbanen. Det er Sverige, som ikke har ei oljekrone, som ikke har fem øre på bok, mens vi som egentlig flyter over av oljemilliarder, ikke har råd til jernbane. Ikke har vi råd til fly, ikke har råd til veier – ingen ting! Høyre som i alle år egentlig har stått og snakket om veier – jeg husker Oddvard Nilsen, som vi hadde som leder forrige gang, det var ikke måte hvor mange veistubber han lovet rundt omkring. Plutselig har en ikke én krone – ingen ting!
-1	Tidlegare har det ikkje funnest ein nasjonal definisjon på full barnehagedekning, derimot mange lokale. For at vi skal kunne måle bl.a.det, har vi sett ein definisjon på det for i år som vi oppfattar som rimeleg, nemleg at alle som søkte om plass innan hovudopptaket, skulle få plass innan utgangen av året. Så har vi no teke kontakt med alle kommunane for å sjå korleis dei ligg an i forhold til den målsetjinga, slik at dei kan samanlikne seg med andre, og slik at alle kan sjå korleis vi som regjering ligg an. Då er svaret at vi er komne nesten i mål, men ikkje heilt, og det er alvorleg for dei det gjeld. Når det gjeld spørsmålet om pris, er det heilt riktig at full barnehagedekning og etterspørsel er avhengig av prisen. No har vi halde oppe prisen på 2 330 kr. Eg kan ikkje her seie noko om vegen vidare når det gjeld korleis prisen vil vere, men det er riktig at framtidige prisreduksjonar vil føre til større behov for utbygging.
-0	Spørsmålet lyder: «Mellom Mongstad og Kollsnes i Nordhordland planlegges ny kraftlinje og ny veiforbindelse. Begge prosjektene omfatter de fem kommunene Lindås, Meland, Radøy, Askøy og Øygarden. Begge prosjektene har felles mål for ferdigstillelse i 2016. Muligheten for å samordne prosjektene slik at jordkabel kan brukes på hele eller deler av kraftlinjen, er stor, men krever handling fra overordnet statlig myndighet. Samordning kan gi stor samfunnsøkonomisk gevinst. Vil statsråden ta politiske initiativ for å få til samordning?»
-1	I mange år har jeg av og til med forskrekkelse hørt på de innleggene som Fremskrittspartiet har holdt, og hva slags holdninger de har stått for. På samme måte har jeg vært like forskrekket når enkelte prester i Den norske kirke har uttalt seg om forhold. Skulle jeg da løpe til med et forslag og si at disse holdninger bør forbys, og at jeg må sende disse prestene og Fremskrittspartiet på kurs? Nei. Dette forslaget om å gi et obligatorisk tilbud om rett og plikt til et kurs om språk- og samfunnskunnskap for imamer, dreier seg ikke om at de har vært kritiske til noen sider ved det norske samfunn. Det er deres fulle rett. Det dreier seg ikke om frihet til å tro det man vil, men det dreier seg om at religiøse ledere har stor innflytelse og trenger kunnskapen, slik at de vet når deres egne religiøse tradisjoner bryter med norsk lov og ikke kan si: Vi visste ikke at vi gav et råd som var i strid med norsk lov eller med menneskerettighetene. Det er det det dreier seg om. Og jeg tror de fleste av dem vil ønske seg en nøkkel til det norske samfunn og kunne skjønne hverdagen til de ungdommene som de skal drive veiledning overfor. Det er det dette handler om. Jeg har ingen tro på at imamer kommer til å bli omvendt til det norske likestillingssynet og synet på kvinner fordi om de går på et slikt kurs. Men om noen av dem skulle få noen nye tanker, synes jeg det er greit. Dette dreier seg altså ikke om et fornorskningskurs eller et holdningskurs, men det dreier seg om en sikkerhet, å sikre oss at man vet. Dette synes jeg er et viktig prinsipp. Så til det andre forslaget, som nesten er verre. Det er snakk om troskap, ikke bare til Grunnloven, men til tradisjoner og normer i et samfunn. Jeg er litt overrasket over at regjeringspartiene ikke straks kan si at man ikke skal sverge troskap til Grunnloven. Jeg har mange ønsker om å endre Grunnloven. Det har de fleste partiene her. Det er da en legitim rett å ville forandre både Grunnloven og andre lover, og det skal vi kunne gjøre i en offentlig, åpen debatt. Det er demokratiets og rettsstatens prinsipper det dreier seg om. Men hvis vi skulle sverge troskap til dette, sverge troskap til tradisjoner og normer, ville vi levd i middelalderen ennå. Det ville være slik som Signe Øye sier, at kvinner aldri ville fått stemmerett. Vi ville levd i en familiestruktur som er slik som den vi nettopp har hatt en lang debatt om før i dag, som påfører mennesker vold, trusler og problemer. Det er altså ved å bryte tradisjoner at vi kommer videre. Det må være lov til det, og det må også være slik at vi tror at ulike tradisjoner og ulike normer skal kunne leve side om side i respekt. Det er veldig mange som velger å leve et helt annet liv enn jeg gjør. Det plager meg veldig lite hvis deres liv ikke påvirker mitt på en negativ måte, eller hvis jeg ser at de gjennom sin livsførsel ikke påfører andre skade eller problemer. Og sånn må det da være. Jeg skjønner ærlig talt heller ikke hvordan man har tenkt at et slikt forslag skal kunne praktiseres. For hvordan skulle man kunne følge med på dette? Er det når man skriver et leserinnlegg i avisen om at man er uenig i den norske væremåten – hvordan nå den måtte være, for vi er forferdelig forskjellige alle sammen? Jeg blir veldig betenkt over at man fremmer forslag som er så utrolig lite gjennomtenkt som dette. Det er en menings- og holdningsensretting som er så total at jeg trodde ikke det var mulig for noen i Det norske storting å bevege seg inn på slike tanker. Men jeg kunne kanskje be om en liten redegjørelse fra regjeringspartiene om hvorfor de allerede nå ikke kan si at de ikke vil at de som skal få et statsborgerskap, skal sverge troskap til Grunnloven. Det er jo litt rart i så fall at noen skal gjøre det for å kunne bli norske statsborgere, mens vi andre ikke skal gjøre det. Jeg mener at denne saken dreier seg om at norsk lov skal gjelde alle. Vi skal respektere de lovene som er i dette landet, og følge dem, men det er vår demokratiske rett å være uenig og å kjempe for å endre dem, hvis det er det som er vår holdning.
-1	Jeg takker for svaret og vil få tilføye at det var en viss imøtekommenhet i forhold til det jeg var opptatt av. Teknisk fagskole er under press, og den har vært under press helt fra vi fikk Reform 94. Den ble på mange måter glemt i forbindelse med Reform 94, og det har den lidd under i ettertid. Vi vet også at søknadene har gått dramatisk ned de siste årene. Det er viktig at vi nå slår ring om teknisk fagskole. Jeg er litt bekymret hvis vi lager et system som gjør det vanskeligere for voksne folk som har sin utdanning før Reform 94, å bli tatt opp ved teknisk fagskole. Og jeg føler at vi er i ferd med å gjøre det. Selv om statsråden bruker begrepet «realkompetanse», er jeg likevel bekymret for at dette kan utelukke veldig mange, og forkursene, slik statsråden redegjorde for, er også på mange måter en skremsel for mange som har en viss frykt for teori. Jeg håper statsråden vil se på dette en gang til, vurdere det på nytt og åpne for at det gamle systemet kan opprettholdes.
-0	Jeg er godt kjent med at det er etablert godkjenningsordninger for blodbankvirksomhet, og nå foreslår Fremskrittspartiet at det skal settes i gang et arbeid for å få etablert en sertifiseringsordning for helseforetakene. Som statsråden sier, har direktoratet vurdert det og landet på at det ikke bør innføres et slikt krav. Statsråden peker imidlertid i sitt svar til komiteen på at en tydeliggjøring av internkontrollkravene kan gi den samme effekten. Da er mitt spørsmål: Hva er det konkret statsråden vil tydeliggjøre i internkontrollen for å sikre den nødvendige kvalitet?
-1	Jeg vil si vi har begrensede virkemidler, men vi har muligheten for tydelig dialog, og vi har mulighet for å styre bistands- og utviklingspenger dit vi mener det er riktig, eventuelt la være å gå inn fordi vi mener at det er for vanskelig. Jeg synes det er to ting som er viktig å få sagt i debatten. Det ene er: Har det vært positiv utvikling i Myanmar? Ja, så absolutt, det har vært betydelig positiv utvikling i løpet av de årene som har vært – jeg vil si særlig positiv når det gjelder ytringsfrihet. Mange har inngått fredsavtaler i mange av de konfliktene som har vært. Det er positivt. Er det risiko for tilbakeslag? Ja, så absolutt – jeg tenker at det er det kontinuerlige engasjementet fra norsk side og fra det internasjonale samfunnets side, å insistere på menneskerettigheter og si at en del av de grunnleggende demokratiske prinsippene har forrang framfor vår egne økonomiske interesser, at vi kan spille en positiv rolle for å støtte opp under en slik utvikling.
-1	Helseministeren har rett i at man skal gjennomføre effektiviseringstiltak i sykehussektoren. Men samtidig har helseministeren vært krystallklar på – han sa det til Dagbladet 19. juni, og har gjentatt det flere ganger – at psykiatrien skal skjermes. Nå får man melding i Helse Øst, etter vedtak 30. oktober, om at det blir betydelige kutt i forhold til psykiatrien nettopp i østlandsområdet. Dette vil ramme Sogn senter for barne- og ungdomspsykiatri, og det vil ramme barne- og ungdomspsykiatrien generelt. Det betyr at barn med psykoser, altså med syns- og hørselshallusinasjoner, med paranoide vrangforestillinger, og som i dag allerede venter på behandling, skal måtte vente ytterligere. Det betyr at den gruppen som helseministeren hadde en kronikk om for to dager siden i Dagbladet, nemlig de som har spiseforstyrrelser, må vente enda lenger på behandling. Det betyr at man igangsetter tiltak som helseministeren selv har sagt at man skal verne om, og det er snakk om kutt av ca. 50 stillinger bare innenfor barne- og ungdomspsykiatrien i Oslo. Det er snakk om ytterligere kutt i samme størrelsesorden ved Nic Waals Institutt, som også bidrar når det gjelder barne- og ungdomspsykiatrien. Dette er stikk i strid med hva helseministeren har sagt. Vil helseministeren nå gripe inn for å få slutt på kuttene i barne- og ungdomspsykiatrien?
-1	Jeg har også lyst til å starte med å gi ros til Trine Skei Grande for å ha reist denne debatten. Jeg tror det er helt nødvendig. Jeg tror at det nesten ikke finnes grenser for hvor mange ganger dette er nødt til å bli et tema hvis vi skal få bukt med den tabukulturen som råder. Det er helt nødvendig å holde fram støttesenterbevegelsens gamle slagord: Incest skal tales i hjel, ikke ties i hjel. Det er klart at incest og seksuelle overgrep er tabu, og når gutter er utsatt, og kvinner er overgripere, er det enda mer tabu. Støttesenterbevegelsen har gjort – og gjør – en kjempejobb på dette området. Jeg har bl.a. lyst til å trekke fram Incestsenteret i Vestfold, som nå har fått betjene den grønne telefonlinjen, som vi setter veldig stor pris på at Regjeringen har lagt nettopp dit, slik at vi får kompetente folk i den andre enden. Det skal være en telefon både for utsatte, for pårørende og for fagpersonell, slik at de kan ringe og be om råd. De har også en egen hjemmeside som har oversikt over hjelpetilbud over hele landet. Den er helt unik. I tillegg har jeg lyst til å trekke fram Senter for misbrukte menn i Oslo, der bl.a. Endre Førland har stått på som en helt gjennom mange år, med de belastningene det helt sikkert har medført ved å stå fram på den måten. Men han har ikke gitt seg, han har krevd å få et ansikt i den debatten. Det synes jeg det står stor respekt av, og det er grunn til å bøye seg i støvet for den innsatsen. Å være mann og stå fram med slike historier er forferdelig tøft – og nok ekstra tøft. Det krever et stort mot. Institutt for klinisk sexologi og terapi har også gjort mye for å synliggjøre denne kjønnsdimensjonen i overgrepsproblematikken. Jeg har hatt glede av å ha nær kontakt med dem også gjennom mange år. Mange overgripere trøster seg med at barna som de forgriper seg på, har i utgangspunktet oppsøkt overgriperen. Det handler bl.a. om at mange av disse barna i utgangspunktet er ganske ensomme og har behov for voksenkontakt. Jeg sier ikke at alle har det sånn, men en del, og de ønsker seg nærhet. Men det overgriperne skal vite, er at barna ofte tar enda mer skade av overgrepet når det er barna sjøl som har oppsøkt dem. Det syns jeg det er verdt å tenke over, fordi det som vanligvis preger seksuelle overgrep, er nettopp dette med hemmeligholdelse og tabukultur, og det blir enda sterkere når skyldfølelsen kommer på toppen av dette. Det gjelder særlig når barnet sjøl har oppsøkt overgriperen. Det pleier de også å si på Institutt for klinisk sexologi og terapi, og være veldig tydelige på. De har jo også overgripere til behandling hos seg. I SV er vi veldig opptatt av å styrke tilbudet til utsatte barn. Fagfolk som har kompetanse og mot, som tør å stille spørsmål og tør å forholde seg til svarene som de får, fagfolk som samarbeider, som er engasjert i faget sitt, og som har ledere som er tett på og engasjerte – dette er enormt viktig. Det er også utrolig viktig at vi tar et oppgjør med tabukulturen som råder – på alle felt, vil jeg si – i samfunnet, og det gjør vi bl.a. her nå. Vi må snakke om dette der hvor barn befinner seg til daglig. Jeg hadde en samtale med Ada Austergard, moren til Stine Sofie som ble drept i Baneheia. Hun sa at hun syns det var merkelig at hennes datter på seks år har lært om alkohol og tobakk, men ikke om vold og overgrep. Det syns jeg er et tankekors. Man må begynne å snakke med barn om dette, så de i hvert fall kan få vite at dette ikke er noe hysj, hysj og fy, fy. May Hansen redegjorde bl.a. for forslag som vi har stått bak, og særlig dette med Barnas Hus må vi nå få på plass. Det kan spille en veldig viktig rolle for disse barna og deres familier, men også for hjelpeapparatet, som kan få veiledning. Så vil jeg bare si helt til slutt at de som påstår at SV benekter at dette rammer menn, de tror jeg egentlig vet bedre. Så jeg vil gjerne at vi skal slippe å diskutere det mer. Vi er veldig opptatt av at dette også rammer gutter – selvfølgelig gjør det det – og at også kvinner er overgripere. Men jeg tror kanskje at den misforståelsen bunner i at jeg redegjorde for skader som utsatte kvinner får, og som vi vet om, fordi kvinner er blitt forsket på. Men nettopp der kommer også en diskriminerende faktor inn. Vi har forsket for lite på menn, og det er vi nødt til å gjøre noe med.
-1	Det er vanskelig å ikke tolke både utenriksministerens innlegg i dag og statsministerens erklæring i går som et ja til EUs patentdirektiv. Utenriksministeren sa at Norge ønsker å spille en betydelig rolle internasjonalt, og han la – om ikke i første omgang – i hvert fall i siste setning vekt på at også etikken skulle være med. Innenfor etiske retningslinjer, sa utenriksministeren, skulle dette skje. I tillegg til det fokuserte statsministeren i går en god del på u-landsproblematikk. I den sammenheng er det grunn til å se på hvordan et patentdirektiv vil virke. Patentdirektivet innebærer en mulighet til å begrense u-landenes muligheter og disposisjonsrett over egne biologiske ressurser. Det gir store muligheter for bedrifter til genrøveri, der bedrifter henter biologisk materiale i et u-land og tar patent på viktige medisinske oppdagelser knyttet til produktet. Ikke minst er det viktig når man vet at hovedmengden av det biologiske mangfoldet befinner seg i u-land. Da er det grunn til å spørre utenriksministeren om de etiske retningslinjene, som han refererte til i sitt innlegg, skal ha inni seg slike vurderinger eller om det er de nærpolitiske behovene, som han understreket veldig – altså den teknologiske utvikling – som er viktig? Vi må være med der alle andre er med. Når alle andre gjør det, må også vi gjøre det. Sånn hørtes argumentasjonen ut. Hvis det skal være en etikk i dette, så må det vel være noen faste retningslinjer som skal ligge til grunn uansett om Norge i en gitt situasjon i dag eller i framtiden vil tjene penger på å innføre dette direktivet eller ikke. Jeg vil gjerne utfordre utenriksministeren til å gjøre litt rede for hvilke etiske retningslinjer og normer denne regjeringen vil legge til grunn for sitt arbeid med patentdirektivet.
-1	Ikke hvis man er engasjert, president, men jeg skal skjerpe meg!
-0	Det er endelig blitt en enighet mellom kommisjonen og Regjeringen om tollreduksjoner for bearbeidede landbruksprodukter og en del andre landbruksvarer. Det inngår i en forpliktelse for Norge at industritollen avskaffes innen år 2004. Uenigheten i tollspørsmålet begynte for ca. ti år siden, da Norge var i forhandlinger med EU om EØS-avtalen. Partene kom ikke til enighet når det gjelder bearbeidede landbruksvarer. Men EØS-avtalens protokoll 2 inneholder en utviklingsklausul som innebærer at partene skal redusere tollsatsene for disse produkter etter hvert. Forhandlingene tilspisset seg i fjor, da svenskene sa nei til et utkast til ny protokoll 3, der Norge ville redusere tollsatsene for bearbeidede landbruksprodukter med 3 pst. Svenskene ville ha mer. Fremskrittspartiet inngår i flertallet i innstillingen som slutter seg til avtalen. Vi er tilfreds med at saken nå synes å være løst. Redusert toll for bearbeidede landbruksvarer er positivt for konkurransen og prisutviklingen på mat i Norge. Derfor er det en fordel at denne saken avsluttes og kan tas av agendaen mellom Norge og EU. Forhandlingene med EU innebærer små utfordringer sammenlignet med det konkurransepresset som vil komme knyttet til Agenda 2000 og de kommende WTO-forhandlingene. Internasjonalt er vi alt inne i en trend der råvareprisene går ned og konkurransen over landegrensene øker. Mens EU-landene åpner seg gradvis mot den internasjonale konkurransen, har Norge holdt igjen ved å beskytte næringsmiddelindustrien med høye tollsatser. Høye tollsatser gir også mulighet til å opprettholde høye priser for grønnsaksvarer. En reduksjon i tollsatsene vil føre til et sterkere press på industrien til å effektivisere seg. Når EU reduserer sine tollsatser betyr det at landbruket og næringsmiddelindustrien i EU øker sin konkurranseevne. Dette kan føre til økte prisforskjeller mellom EU og Norge når det gjelder landbruksprodukter, som i neste omgang vil medføre økt norsk grensehandel i Sverige, en grensehandel som er økende fra før av. En kan være fristet til å spørre: Når næringsmiddelindustrien i andre land effektiviserer seg, følger da vår egen industri med på dette for å kunne klare seg i konkurransen i fremtiden? Dessverre er svaret på dette nei. Flere undersøkelser foretatt av forskere ved BI og Statistisk sentralbyrå viser at norsk næringsmiddelindustri har hatt spesiell lav produktivitetsvekst, langt svakere enn det man har hatt f.eks. i Sverige og hos andre viktige handelspartnere. Slik har det vært over en lengre periode på 20–25 år. Derfor er det viktig at denne industrien kjenner sin besøkelsestid. Hvis man ikke satser langt mer, f.eks. gjennom å forsere egne effektiviserings- og rasjonaliseringsplaner og få mer igjen for hver krone som blir investert, kommer det til å få store negative konsekvenser for hele verdikjeden i matvaresektoren. Det er det som er sannheten. Ja, det burde være direkte uakseptabelt at Norges nest største industrigren har en stagnasjon i produktiviteten over så lang tid. Slik Fremskrittspartiet ser det, er grunnen til denne negative trenden ikke bare høye tollmurer og liten konkurranseeksponering, men at både kjøtt- og meierisektoren har vært gjennomregulert. Marginstudier som er foretatt siste året av alle ledd i verdikjeden for matvarer, viser at det er spesielt kjøttindustrien som har stått for store prisøkninger. Så det er nå tvingende nødvendig at bøndene tar tak i sin egen industri og sørger for en omfattende rasjonalisering. Politikerne har heller ikke stimulert til nytenkning. Det er stort sett bare Fremskrittspartiet som har fremmet forslag om å løse opp i reguleringer, og som har villet åpne for mer konkurranse internt i Norge. Når vår nye landbruksminister skal utforme Regjeringens landbrukspolitikk i tiden som kommer, så må det legges opp til radikale endringer. Det trengs bl.a. nyetableringer og konkurranse for å få opp produktiviteten. Det er et «must» hvis landbruket skal overleve i fremtiden. Da må bonden ha en effektiv industri som evner å konkurrere i markedet.
-0	Jeg vet ikke hvor representanten Annelise Høegh har den ene prosenten fra. Denne undersøkelsen, som ble gjort på Aker sykehus av overlege Bøhmer, viste – det var ca. 160 pasienter, tror jeg – at 50 pst. av disse pasientene fikk diagnosen underernæring, og de var lagt inn fra sykehjem.
-1	Jeg takker for svaret. Jeg lyttet med meget stor interesse og oppfatter det slik at Regjeringa er alvorlig opptatt av å få fram intensjonene med de rikspolitiske retningslinjene. Bakgrunnen for spørsmålet er Bergen kommunes planlegging av området Dokken og Nøstebukten, som ligger midt i Bergen sentrum, og der det bor mange barnefamilier. Her planlegges det altså en firefelts veg med kapasitet på 24 000 biler i døgnet – og dette uten at kollektivalternativet er vurdert. Jeg synes jo det er et paradoks at miljøbyen Bergen i sitt planarbeid ikke tar til følge de rikspolitiske retningslinjene eller vedtatte prinsipp om å få ned biltrafikken og få en bærekraftig utvikling. Det viser at de rikspolitiske retningslinjene ikke oppfattes som forpliktende, og derfor vil jeg spørre statsråden om hun vil ta initiativ til å lovfeste rikspolitiske retningslinjer på dette området, slik at det forplikter kommunale planmyndigheter og ikke overlates til skjønn, slik som i dag.
-0	Hvor mye regner da statsråden med at han vil ytterligere belaste bilistene? Først så har man en gevinst på 40 mill. kr her, og så får man en gevinst ved at en del må betale to ganger.
-1	Skolebarntransport er fylkeskommunenes ansvar, og disse har stor frihet til å utforme skoleskysstilbudet innenfor gjeldende rammer. Fylkeskommunene kan gjennom avtaler med transportører opprette egne skolebarntransporter og tilpasse tilbudet slik at alle sikres sitteplass. Skolebarntransport er imidlertid i dag ofte integrert i det ordinære rutetilbudet og omfattes uansett av vegtrafikklovgivningens regler om sikring av passasjerer. Det synes ikke hensiktsmessig å ha ulikt regelverk om sikring av barn under henholdsvis transport til og fra skolen og transport utenfor skoletid. Vegtrafikklovgivningens regler på dette området er i stor grad utledet av de plikter Norge er pålagt gjennom EØS-avtalen. I enkelte tilfeller har Norge likevel pålagt sikring utover disse minimumskravene, herunder bl.a. at sjåføren har ansvaret for at barn under 15 år bruker tilgjengelig sikkerhetsutstyr. Jeg vil understreke at fylkeskommunene og kommunene fortløpende må vurdere om både rutetilbudet og skolebarntransporten er tilfredsstillende når det gjelder bruk av ståplasser. Det forventes også samordning mellom disse for å unngå større variasjoner i tilbudet til brukerne. Jeg har også merket meg at komiteen ber Regjeringen vurdere behovet for endring og presisering i vegtrafikkloven med tilhørende forskrifter, eventuelt en ny forskrift til opplæringsloven, for å sikre elever forsvarlig skoleskyss. Når det gjelder forslaget om å innføre et krav om å pålegge kommunene å foreta utredning av konsekvensene for skoleskyssen ved nedlegging av skoler, registrerer jeg at flertallet i komiteen avviser forslaget. Jeg er av den oppfatning at fastsettelse av skolestruktur hører inn under det kommunale selvstyret. Jeg mener derfor det ikke er hensiktsmessig å innføre formelle krav til hva som skal utredes ved denne typen strukturendringer og strukturbeslutninger. I tillegg vil jeg peke på at rapporten fra Nordlandsforskning, som det vises til i forslaget, ikke fant belegg for at budsjettstrategiske hensyn, dvs. overvelting av kostnader på fylkeskommunene, ble tillagt avgjørende vekt ved beslutning om skolenedleggelser i kommunene. Jeg kan derfor ikke se at det er behov for å innføre et utredningskrav for kommunene. Komiteen ønsker at Regjeringen gjennomgår kostnadsfordelingen mellom kommunene og fylkeskommunene med hensyn til skoleskyss. Det vil vi selvsagt gjøre. For øvrig registrerer jeg at flertallet i komiteen avviser forslaget om å overføre ansvaret for skoleskyssen fra fylkeskommunene til kommunene. Opplæringsloven § 13-4 om skyssansvaret fastslår at kommunene er ansvarlige for skyss av elever, og at kommunene skal betale refusjon etter persontakst, og at fylkeskommunene, i samråd med kommunene, skal organisere skoleskyssen. Dette mener jeg gir en hensiktsmessig balanse mellom kommunalt selvstyre og stordriftsfordeler ved skoleskyss. Det siste henger først og fremst sammen med at fylkeskommunene i større grad enn kommunene kan se skysstilbudet i et stort område i sammenheng og dermed redusere prisen på tjenesten. I tillegg vil trolig fylkeskommunene ha større forhandlingsstyrke overfor busselskapene enn hver enkelt kommune har hver for seg.
-1	For det første kommer det en rekke tiltak i forhold til ny fornybar energi. Det er lagt fram en plan for det, og det kommer en god del tiltak på det området. Når det gjelder oljeleting i nord, er det et kompromiss som vi har inngått ved at vi i dag leter i de områdene som er minst sårbare, mens de mest sårbare områdene er holdt utenfor. I forhold til gasskraftverk er vi den regjeringa som faktisk setter i gang rensing på alvor – det er ikke bare snakk om at man må ha miljøtiltak, vi gjør noe med det. Det ble i budsjettet i fjor bevilget store summer, og det blir i budsjettet i år bevilget store summer, til rensing av CO2. Jeg mener at dette er den første regjeringa som har gått fra ord til handling i miljøpolitikken. Men jeg er enig med representanten Ropstad i at det står mye igjen, og det skal vi ta tak i. Som jeg sa i mitt hovedinnlegg, må vi bli flinkere til å vise politisk mot i en slik vanskelig sak, og da ønsker vi Kristelig Folkeparti hjertelig velkommen med på laget.
-1	Mitt oppfølgingsspørsmål går til næringsministeren. Den utredningen som EØS-ministeren nå viste til, som regjeringen har lagd, har sterke begrensninger. Dette var jo ikke en utredning om man kunne reservere deler av anbudene for frivillig sektor, det var en utredning der regjeringen ba om at man så på regelverket der man skulle ha både privat sektor og frivillig sektor inne i de samme anbudene. Det betyr at regjeringen sjøl har lagt begrensninger inn i dette arbeidet, som gjør at svaret på den utredningen neppe kan sies å være dekkende for det handlingsrommet Norge har for å beholde muligheten til å samarbeide sterkere med frivillig sektor. Når undersøkelser viser at 44 pst. av de spurte i frivillig sektor sier at de frykter at de må legge ned i løpet av fem år hvis dette regelverket blir gjennomført, slik regjeringen vil, gjør dette inntrykk på ministeren? Og vil man utnytte det handlingsrommet som finnes?
-1	Jeg vil igjen takke interpellanten for at hun reiser en veldig viktig debatt. Jeg skulle ønske vi fikk litt mer tid til å diskutere hvordan man faktisk får til bedre utdanning, for alt blir jo overskygget av den totalt meningsløse påstanden om at Regjeringen ikke satser på utdanning. Vi satser mer penger på utdanning enn Bondevik-regjeringen gjorde. Vi satser opplagt mer penger enn Høyre ville være i stand til å gjøre, for Høyre kutter jo på høyere utdanning, senest i forslaget til budsjett. Det kan umulig gi mer penger til utdanning. For ikke å snakke om Fremskrittspartiet som vil halvere bistandsbudsjettet, og som så kommer og sier at man skal satse mer på utdanning. Jeg vet ikke hva vi da skal kutte ned på. Det som står igjen, er i bunn og grunn én påstand, nemlig at vi har fjernet begrepet «utdanning er jobb nr. 1». Men, hvis vi holder oss til opposisjonens retorikk, hva vil det bety? Det betyr, hvis man holder seg til det samme, at opposisjonen svekker kampen mot aids. Det betyr at opposisjonen nedprioriterer kampen for fred, osv. Jeg vil ikke sette fram slike påstander. Jeg er overbevist om at opposisjonen er opptatt av kampen mot aids og kampen for fred. Men disse tingene henger jo så intimt sammen. Kampen mot aids er også en kamp for høyere utdanning og for utdanning, for det er lærergenerasjonen i alle land som mest angripes av aids - ikke de eldste, ikke barna, men nettopp de som skal fylle alle lærerværelsene, er de som dør av aids. Så lykkes vi ikke i kampen mot aids, vil vi heller ikke lykkes i kampen for utdanning, akkurat på samme måten som selvsagt også utdanning bidrar i kampen mot aids. Disse tingene henger intimt sammen. Jeg hater å måtte stå her og liksom fortelle Høyre at næringsutvikling og statsbygging er grunnleggende forutsetninger for å få til utdanning. Det vi ser i verden, er at de asiatiske landene som har orden på sitt næringsliv og sine stater, har dramatisk positiv utvikling når det gjelder utdanning, mens afrikanske land, som sliter med sine stater og med sin næringsutvikling, har mye, mye dårligere resultater. For å legge polemikken til side: Ett veldig viktig tema er kommet opp i denne debatten etter min oppfatning, og det er det representanten Vallersnes tok opp, nemlig at med den veldig positive utviklingen man ser i antall barn som går på skole i verden, vil vi med betydelig sannsynlighet sitte igjen med en rest i de mest utsatte statene i Afrika, i de landene som er i krig og konflikt, og de landene hvor statsstrukturer ikke fungerer. Den resten bør vi rette et veldig sterkt søkelys på. Der kommer vi selvsagt inn på sammenhengen mellom fred og statsbygging som den grunnleggende forutsetning for å få til utdanning - utdanning som forutsetning for å få til fred. Men det særlige spørsmålet som må stilles, er: Hva kan vi gjøre for å få til utdanning i situasjoner hvor det ikke er fred? For mye kan gjøres, også i land i krig og konflikt, i flyktningleirer, også steder hvor folk er i bevegelse, og på steder hvor man er utsatt. Men det krever selvfølgelig en konkret debatt om hvert enkelt tilfelle, men Afghanistan-debatten som Stortinget får nå i nær framtid, er nettopp et eksempel på å diskutere sammenhengen mellom militær beskyttelse og utdanning for barn i Afghanistan.
-0	Jeg satt og tenkte på at hvis det var Fremskrittspartiet som hadde foreslått at vi skulle ha et lotteri, et statlig spill, der innsatsen ikke skulle være høye pengepremier, men varig opphold i Norge, tror jeg reaksjonen i denne salen hadde vært en helt annen. Men når det er andre partier som foreslår slike ting, blir det liksom godtatt, og da er det greit. Fra Fremskrittspartiets side synes vi det er avgjørende viktig at vi i Norge åpner opp for folk som har kompetanse som vi ikke har i Norge. Det er klart at vi som et lite land befolkningsmessig sett har behov for det. Men vi mener at det er tilstrekkelig at vi holder oss til de nordiske landene og innenfor EØS-området. Hvis ikke det skal være tilstrekkelig, er det klart at spørsmålet om lønn og å legge forholdene til rette for den arbeidskraften en vil ha, medfører at næringslivet helt sikkert vil se på de rammevilkårene som de vil gi den kompetansen de har. Det er klart at her har vi en utfordring. Det forslaget som vi har her i dag, anser ikke vi fra Fremskrittspartiet er noen løsning på de utfordringene som næringslivet og det norske samfunnet har når det gjelder spisskompetanse. Vi vil vise til den diskusjonen og debatten vi har hatt før på dette området. Det er gledelig at aktører også innenfor arbeidslivet synes at det ikke er noe galt i at Fremskrittspartiet påpeker at vi har et stort ansvar overfor våre egne borgere som ikke er i arbeid i dag, og at vi også tar et ansvar overfor dem som har bidratt til verdiskaping her i landet, ved at vi stoler på dem og legger rammevilkårene til rette for at de kan få den arbeidskraften som de har behov for. Derfor er det iallfall gledelig at spillegalskapen i Arbeiderpartiet og Høyre i denne saken ikke er på det nivået som den er i mellompartiene, som i sammenheng med alle andre forslag når det gjelder spill, og spesielt statlige spill, har vært meget skeptiske og har advart mot det. Det er iallfall blitt fastslått gjennom behandlingen i dag at det forslaget og det initiativet som er kommet, blir det ikke noe av. Da får vi holde oss til lover og regler, og når det gjelder å dekke behovet for kompetanse og arbeidskraft, må vi holde oss til normale forordninger, som gjør at næringslivet får det det trenger.
-0	Jeg er jo enig i at budsjettdisiplin er en øvelse som de aller fleste vil etterleve, og det vil redusere debatten i denne salen vesentlig, i så fall. To konkrete spørsmål. I det første spørsmålet mitt spurte jeg også om statsrådens syn på sivile bidrag. Hvis man har en lokal innsats fordi man synes det er så viktig å ta vare på museet, vil statsråden være positiv til det? Det andre er: Kan statsråden forsikre meg om at dette ikke er en skjult agenda for å skape en ny kamp mot eksistensen av flymuseet i Bodø? Det har altså vært en kamp som har vart i mange år, seieren satt langt inne, men man har altså gjort en formidabel innsats og har etter mitt syn etablert et av Norges flotteste museer, med en militær og en sivil del. Jeg ser fram til å få en forsikring om at dette ikke er en skjult agenda, der det finnes andre motiv enn det som er de åpenbare p.t.
-1	Nei, sjølsagt ønsker vi ikke å åpne opp for alle som vil komme til Norge. Ærlig talt tror jeg heller ikke at den store strømmen for å komme til Norge er der. Poenget er at jeg kan ikke se at noen noen gang har tatt fatt i det problemet at hazaraene er et forfulgt folk. Det er mange sakkyndige som har tatt fatt i det, men fra myndighetenes side kan jeg ikke se at det er tatt fatt i dette. Når representanten Simonsen sier at det er OK å bo i Pakistan, og at ingen blir forfulgt der, må jeg si at det er klart at det er OK å bo i Pakistan. Men kan representanten Simonsen bevise for meg at hazaraene ikke er forfulgt der, at de ikke er en pariakaste, som flere sakkyndige sier? Så er det slik at disse menneskene uansett ikke klarer å hoste opp et pakistansk pass, fordi pakistanske myndigheter ikke vil godkjenne at de er pakistanske borgere. Jeg har et brev som en av advokatene til disse familiene har sendt til Justisdepartementet. Det er stor fortvilelse i miljøet, fordi de klarer ikke å hoste opp disse pakistanske passene. Det er også en kjensgjerning at familien Gholam ble avvist ved den pakistanske grensen med den forklaringen at de var afghanske statsborgere.
-0	Jeg synes jo det er litt spesielt at statsråden ikke forstår at man må trappe ned når man bruker mer penger enn det man får fra staten, at man altså må gå på reservene sine. Det er jo det Redningsselskapet gjør, og det er begrenset hvor lenge man faktisk kan gå utover reservene sine før det ikke går lenger. Det er jo en konsekvens av det at Redningsselskapet nå ønsker å kutte med to båter fordi man ikke får den bevilgningen fra staten som de trenger. Jeg synes det er bra at statsråden sier at hun er enig i at Redningsselskapet er veldig viktig, men da må det være en kortslutning et sted, når man mener at det er så viktig og så sørger for at man ikke kan videreføre den beredskapen som er i dag, med det forslaget som ligger her nå. Redningsselskapet er også en veldig viktig del av oljevernberedskapen langs kysten, og de redder mange skip så man unngår katastrofe langs kysten vår. Jeg håper statsråden faktisk går tilbake og ser på de utfordringene Redningsselskapet står overfor, og sørger for å komme tilbake med tilleggsbevilgninger så man kan sikre minst like god beredskap som man har – og ikke en redusert beredskap – langs kysten vår. Dette sa man også i trontalen, altså at man skulle styrke beredskapen.
-0	Jeg takker igjen statsråden for svaret. Tekniske Entreprenørers Landsforening, TELFO, har i et brev til statsråden hevdet at Enova bedriver tilfeldig og dårlig ressursbruk og misvisende regnskapsrapportering, og at de er for svake til å stille spørsmål ved ineffektive miljøpolitiske mål. Det er også kommet påstander fra samme hold om at på bakgrunn av politisk intervensjon investeres det nå 3 kr fra staten for å spare 50 øre. Vil statsråden ta disse påstandene alvorlig, undersøke og gjennomgå Enovas organisasjon og mål og sørge for at pengene som brukes, brukes der de gjør mest nytte for seg? Dette ikke minst på bakgrunn av at denne virksomheten nå ifølge Regjeringens budsjettforslag skal betales i sin helhet av strømkundene.
-1	Jeg ønsket også konkret å fremme forslag om utsettelse. Det handler jo ikke nødvendigvis om at man kommer fram til en annen beslutning, men at man er i stand til å gjennomføre dette slik at alle føler at man har fått mulighet til å finne en løsning man kan være enige om. Jeg tror det tjener saken at vi har en løsning der flest mulig partier i hvert fall er enige om behandlingsmåten i Stortinget.
-1	SV og denne regjeringen er meget opptatt av å forebygge vold i alle former og mot alle innbyggere. Frihet fra vold og trusler om vold er en menneskerett. Straff virker allmennpreventivt, og det gir ofrene en viss oppreisning. Derfor har SV, sammen med våre regjeringspartnere, fra dag én jobbet for å skjerpe straffen for vold, grov vold, vold i nære relasjoner, seksualisert vold og drap. Jeg registrerer at denne linjen har fullt ut støtte i Stortinget. Over en tid har det utviklet seg et straffenivå for de mest integritetskrenkende handlingene som ligger for lavt i forhold til andre straffbare handlinger. Straffenivået for ulike lovbrudd skal i størst mulig grad gjenspeile hvor alvorlig samfunnet anser et lovbrudd for å være. Et enstemmig storting vedtok i behandlingen av ny straffelov 2005 i fjor å skjerpe straffenivået bl.a. for grov vold, drap, voldtekter, seksuelle overgrep, kjønnslemlestelse og vold i nære relasjoner. For å sikre en slik heving av nivået ble det gitt tydelige signaler i form av økte strafferammer, heving av minstestraffen og anvendelse av nytt normalstraffenivå. Det ble understreket at det forhøyede straffenivået skulle ta til å gjelde straks. Høyesterett var imidlertid av en annen oppfatning. I to storkammeravgjørelser – som det ble gjort rede for her tidligere – kom de fram til at de angitte normalstraffenivåene i motivene til straffeloven av 2005 ikke kunne gis full anvendelse ved straffefastsettelse etter straffeloven av 1902, men at det først er etter ikraftsetting av straffeloven 2005 motivuttalelsene skal gis full effekt. Høyesterett uttalte at straffenivået skulle heves gradvis fram til endelig vedtakelse av straffenivået. SV og regjeringen tar selvsagt denne ytringen til etterretning og med fatning. Men siden vi hele tiden har vært utålmodige etter å skjerpe straffenivået i de ovennevnte forbrytelser, vil vi bruke vårt mandat som lovgiver til å oppnå de ønskede straffeskjerpelsene raskere enn det domstolen legger opp til gjennom et vedtak i Stortinget i dag. Etter at saken ble sendt til Stortinget, har justisministeren gjort Stortinget oppmerksom på at enkelte av lovendringene hadde noen økonomiske og administrative konsekvenser som det ikke var redegjort for i proposisjonen. Å heve strafferammen fra seks til åtte år vil bl.a. medføre ubetinget anke og at saken settes med lagrette. Disse konsekvensene vil ikke kunne dekkes innenfor gjeldende budsjettrammer. For å hindre en ytterligere forsinkelse i ikraftsettelsen av lovendringene har regjeringspartiene derfor foretatt enkelte justeringer. Vi vil derfor beholde strafferammen på seks år for saker etter straffeloven §§ 219 annet ledd og 229 annet straffealternativ. Samtidig har vi gitt klar beskjed om at domstolene i langt større grad skal benytte seg av øvre sjikt av disse rammene. Jeg legger ikke skjul på at den øvre rammen er et viktig signal. Men langt viktigere er det at rammen brukes aktivt, og at normalstraffen ligger høyere enn dagens nivå. Dagens straffeutmålingspraksis knyttet til mishandling i nære relasjoner og voldslovbrudd ligger i det nedre sjiktet av strafferammene. Innenfor de eksisterende strafferammene vil vi kunne heve straffenivået kraftig, og det er det som nå gjøres for disse bestemmelsene. På denne måten får vi en kraftig skjerping av straffenivået for mishandling i nære relasjoner og voldslovbrudd. La meg avslutte med å understreke det fokuset SV og de andre regjeringspartiene hele tiden har hatt når det gjelder bekjempelse av vold og overgrep. Fornærmede og etterlatte har fått en tydeligere status gjennom straffeprosessen og fått utvidet sine rettigheter, bl.a. gjennom å utvide retten til bistandsadvokat. Vi har etablert seks barnehus for å gi en helhetlig oppfølging av barn som er utsatt for vold og andre overgrep. Riksadvokaten har i de senere år også intensivert arbeidet med å styrke politiets og påtalemyndighetens arbeid knyttet til barns rettsvern på disse områdene. Blant annet har en gått tungt inn i behandlingen av enkeltsaker for å sikre best mulig behandling, og derigjennom bidra til kompetanseoppbygging samt generelt arbeidet for å bedre etterforskningen og den påtalemessige behandling av slike saker. Justisdepartementet er i ferd med å utarbeide et høringsnotat med forslag om at plutselige og uventede dødsfall hos barn alltid skal etterforskes, uavhengig av om det foreligger mistanke om straffbare forhold. Senere i kveld skal vi vedta den såkalte avvergingsplikten etter straffeloven av 1902 § 139. Avvergingsplikten skal bl.a. omfatte mishandling i nære relasjoner og flere typer seksuallovbrudd mot barn. Med vedtaket vi fatter i dag, vil vi – så fort endringene trer i kraft – få et betydelig strengere straffenivå. Det er det som var målet, og det er det som er målet i dag.
-0	Som fleire har vore inne på, har vi no ein ekstraordinær økonomisk situasjon som krev ekstraordinære tiltak. Framstegspartiet har tilpassa sitt alternative statsbudsjett til den situasjonen som vi står overfor. No er den økonomiske situasjonen alvorleg på mange måtar. Den er alvorleg på grunn av at det er usikkert korleis ting vil utvikle seg vidare. Den er sjølvsagt alvorleg på grunn av at vi allereie no ser at det private konsumet blir redusert, og det har fleire grunnar. Den eine grunnen er at nokon mistar jobben – og då er det naturleg å redusere det private konsumet – andre er redde for å miste jobben og reduserer også det private konsumet, og andre igjen reduserer det private konsumet fordi ein er usikker på framtida. Då er det sjølvsagt viktig at ein prøver å snu den utviklinga. Då kan ein sjølvsagt gjere slik som finansministeren har gjort, oppfordre folk til å shoppe, ikkje stoppe å shoppe, slik at ein på den måten kan halde hjula i gang i samfunnsmaskineriet. Eller ein kan gjere slik som Framstegspartiet gjer, leggje fram eit statsbudsjett, eit alternativt statsbudsjett, med ekstraordinære skatte- og avgiftsletter som stimulerer folk til å handle meir og på den måten halde oppe det private forbruket, slik at ein ikkje får ein stor nedgang på grunn av usikkerheita som er skapt. Vi har sosiale skattekutt. Det er altså ikkje slik som Olav Akselsen hevda, at dei ca. 30 milliardar kr i skatte- og avgiftskutt er usosiale skattekutt. Det er sosiale skattekutt, og den største delen av desse skattekutta er altså til folk med vanlege inntekter. Det er slik at dei med lågast inntekt får ei større prosentvis skattelette enn dei med høge inntekter. For eksempel vil ein som tener 50 000 kr, få 2 600 kr i skattelette, ein som tener 450 000 kr, vil få 9 000 kr i skattelette, og ein som tener 1 mill. kr, vil få vel 14 000 kr i skattelette. Sjølvsagt er summen av skattelette i kroner høgast for dei med høge inntekter, men prosentvis er altså skatteletta størst for dei med låge inntekter. Det meiner vi er riktig og fornuftig, både fordi dei som har låge inntekter, fortener skattekutta meir, og fordi det faktisk også er riktig i den situasjonen vi er inne i, å gi skattelette til dei med lågare og vanlege inntekter. Det også vil medføre raskare omløp i økonomien. Om ein gir skattelette til dei med veldig høge inntekter, vil det føre til at ein stor del går til sparing. Om ein gir skattelette til dei med lågare og vanlege inntekter, vil størstedelen av dei skattelettene kome i omløp i økonomien. Det er veldig bra i den situasjonen vi er i no. I tillegg til det foreslår vi å fjerne arveavgifta fullstendig. Det trur vi er eit godt tiltak. Vi vil også redusere bilrelaterte avgifter med totalt 5 milliardar kr. Vi vil redusere elavgifta. Det er også eit sosialt tiltak. For dei som har låge inntekter, vil dette bety langt meir enn for dei med veldig høge inntekter. I tillegg har vi ein reduksjon av dokumentavgifta, som i dag er på 2,5 pst. Den reduserer vi til 2 pst. Tidlegare har det vore motstand mot å redusere dokumentavgifta på grunn av at det vil presse prisane på bustader og eigedomar oppover. Det er ikkje vi så redde for, iallfall ikkje i denne situasjonen med fallande bustadprisar. Derfor har vi, i motsetning til regjeringspartia, eit alternativt statsbudsjett som er tilpassa den situasjonen vi går inn i. Vi er også glade for at vårt alternative statsbudsjett vil medføre lågare arbeidsløyse enn det statsbudsjettet som regjeringspartia foreslår, og som blir vedteke. Det som er trist, er altså at Framstegspartiet ikkje får gjennomslag for sine tiltak og forslag.
-1	Representanten Ludvigsen kommer i skade for å gi et inntrykk av at Gardermo-saken, utbygging av ny hovedflyplass og Gardermobanen, er et prosjekt som er lite belyst. Derfor tillot jeg meg ved siden av min plass her på Stortinget å sette opp noen av de sakspapirene som er bakgrunn for komiteens arbeid. Som dere ser, er det en pappeske full, og det er fremdeles dokumenter som mangler. SVs utgangspunkt er at Gardermo-saken er meget grundig belyst. Det er et av de utbyggingsprosjektene som det har vært flest granskinger rundt, som det har vært mest omfattende rapporter rundt, og de granskingene som har vært foretatt, har konkludert på vesentlig punkter av interesse for Stortinget. Som vedlegg til innstillingen, for dem som ønsker å lese, ligger det en oversikt over hvilke granskinger som har vært gjennomført, og hvilke dokumenter komiteen har hatt som bakgrunn for sin behandling av saken. Stortingsflertallet, mindretallet i komiteen, vil i dag gå inn for at det nedsettes en granskingskommisjon som skal ha et meget vidt mandat. Samtidig er det ingen sammenheng mellom det vide mandatet som granskingskommisjonen skal få, og de tidsbegrensningene som stortingsflertallet har satt for utvalgets arbeid. Med mitt kjennskap til saken er det svært vanskelig å se at en ny granskingskommisjon skal ha mulighet til å finne fram i forhold som tidligere granskinger ikke har avdekket. På den tiden som er til rådighet, vil en kommisjon ha vanskeligheter både med å sette seg inn i saken, lese alle tidligere rapporter og dokumenter, gjennomføre avhør og konkludere på forhold om nødvendig fra før 1988 og fram til i dag. Kommisjonens medlemmer kan ikke bare bestå av en jurist, en etterforsker, en økonom, en entreprenør og en statsviter, det må også være de mest optimistiske innenfor disse faggruppene som velges og melder seg til å sitte i en slik kommisjon. Og hvem som frivillig vil gå løs på et slikt arbeid, gjenstår å se. I alle fall vedtar stortingsflertallet at de skal arbeide innenfor en kostnadsramme på 4 mill. kr. Etter SVs mening er det viktig å gjennomgå store byggeprosjekter med betydelige overskridelser, og utbyggingen av ny hovedflyplass på Gardermoen og Gardermobanen er det største prosjektet i Fastlands-Norge i nyere tid. Det er viktig å gjennomgå det for å plassere ansvar og for å lære for ettertiden. En av Stortingets viktigste funksjoner er kontrollfunksjonen med det regjeringen foretar seg, de beslutningene som tas, og det grunnlaget som legges fram for Stortinget når beslutninger skal tas. Stortinget har de senere årene styrket sin kontrollfunksjon, bl.a. ved å opprette en egen kontroll- og konstitusjonskomite. Men når det er sagt, er det også vesentlig at Stortinget har vett og forstand til å konkludere, og det må Stortinget selv gjøre i forhold som dreier seg om konstitusjonelle spørsmål. Når mindretallet i komiteen og flertallet i salen vil sette bort til en granskingskommisjon å finne fram faktiske opplysninger som er av betydning for å vurdere ansvarlighetsloven, er det vanskelig å se at man kan finne folk utenfor denne sal som kan gjøre det bedre enn Stortinget selv. Med utgangspunkt i Riksrevisjonens rapport, som er den komiteen har til behandling, og de åpne høringene som Stortinget, ved komiteen, har gjennomført, er det på tide å trekke konklusjonen. Min noe uærbødige påstand i forhold til komiteens mindretall og Stortingets flertall er at de går inn for en granskingskommisjon fordi de vegrer seg for å trekke de konstitusjonelle og kontrollmessige konklusjonene selv, de må tvert imot og reelt sett ha hjelp fra eksperter til å skrive sine egne merknader. Nå er situasjonene følgende: Gardermoen, ny hovedflyplass for østlandsområdet, ligger der, og i internasjonal sammenheng er det til og med en ganske vellykket hovedflyplass. Det er riktig at det befestes en del store og alvorlige miljøproblemene knyttet til Gardermoen. Det er knyttet til at Gardermoen som hovedflyplass ligger på et grunnvannsreservoar. Men også disse forholdene var kjent da Stortinget vedtok å bygge ut Gardermoen som ny hovedflyplass. Problemstillingen rundt miljøspørsmålet og grunnvannet var en av grunnene til at SV gikk inn for en liten flyplass med én rullebane, nettopp for at den ikke skulle ligger over grunnvannsreservoarene. Det var altså kunnskap som Stortinget hadde på det tidspunktet Gardermoen som hovedflyplass ble vedtatt. Når Stortinget nå nedsetter en ny granskingskommisjon i en sak som er så nitid gransket, understreker Stortingets flertall med sin handlemåte at Gardermoen er et skandaleprosjekt. Det er faktisk en overdrivelse som det ikke er grunnlag for å slå fast. Men miljøproblemene må løses. SV er meget opptatt av det, og av det ansvaret som flertallet som gikk inn for en så stor flyplass på Gardermoen, påtok seg når de visste om grunnvannsproblemene. SV mener at det i det vesentligste spørsmålet i denne saken som Riksrevisjonens rapport til Stortinget påpeker, nemlig om opplysningsplikten i forhold til Stortinget er overholdt, kan konkluderes nå. For oss er det klart at usikkerheten rundt Gardermobanens økonomi ikke ble lagt fram for Stortinget på en dekkende måte. Da departementet planla denne saken og den proposisjonen som skulle legges fram for Stortinget, hadde man både nedsatt en referansegruppe og en verifiseringsgruppe – sistnevnte avleverte to rapporter. I alle disse tre rapportene var det grundig understreket at usikkerheten rundt Gardermobanens økonomiske situasjon, om det var et bedriftsøkonomisk lønnsomt prosjekt, ikke var i samsvar med den beskrivelsen som ble lagt fram i proposisjonen. Riksrevisjonen har ikke satt spørsmålstegn, som noen talere i salen har vært inne på, ved hvorvidt opplysningsplikten er overholdt. Riksrevisjonen konkluderer på følgende måte: «Revisjonen har avdekket vesentlige mangler i Samferdselsdepartementets informasjon til Stortinget vedrørende hovedflyplassens og Gardermobanens bedriftsøkonomiske lønnsomhet og usikkerhet. For beslutningstaker er det relevant hvordan et prosjekts økonomi og usikkerhet presenteres. Det er blant annet sentralt å opplyse om hvor stor usikkerhet det er for at antatt investeringsanslag vil være tilstrekkelige.» På denne bakgrunn ønsker SV å konkludere. Den som satt med det konstitusjonelle og praktiske ansvaret fra regjeringens side på det tidspunkt, var tidligere statsråd Kjell Opseth. Derfor har SV i vedtaks form foreslått at den kritikken vi har mot Samferdselsdepartementet på det tidspunktet, vedtas av Stortinget, og at saken dermed konkluderes og utkvitteres fra Stortingets side. Det forslaget som SV har lagt fram, er et såkalt daddelsvotum. Det er altså sånn at SV har konkludert med at når man sammenlikner situasjonen i Stortinget og de politiske beslutningene med de opplysningene Stortinget hadde på angjeldende tidspunkt, er det ikke rimelig at den kritikken som vi reiser mot Opseth, skal resultere i en riksrettssak. Veldig mange av de påstandene som nå er frambrakt i saken, lå på Stortingets bord allerede den gangen. Jeg tror Kjell Opseth når han sier at han hadde ingenting å tjene på å holde opplysninger tilbake for Stortinget. Likevel er det sånn at de opplysningene Stortinget fikk, var utilstrekkelige for å belyse usikkerheten i prosjektet. Og det er meget vesentlig å konkludere på det punktet for å gjøre saken opp nå, og for å sette standard for framtidige regjeringer når det gjelder hva slags opplysninger som skal legges fram for Stortinget. Når SV ønsker å konkludere saken i dag, er det også fordi at vi mener at både Samferdselsdepartementet, NSB og andre aktører har svære oppgaver som dreier seg om framtiden på samferdselssektoren. Det dreier seg om store spørsmål som sikkerhet på vei, til sjøs og på jernbanesystemet, som burde bety at Samferdselsdepartementet nå konsentrerte alle krefter om hvordan dette kan løses for framtiden, og at ikke mye kompetanse og tankekraft blir båndlagt i forhold til gamle saker. Det samme gjelder i NSB. Vi vet at NSB har en stor sikkerhetsmessig jobb å utføre som de trenger å konsentrere alle krefter om. Nå burde man konkludere i saken og gi NSB klarsignal om å konsentrere seg om det som er sikkerhetsspørsmål og som kan redde menneskeliv i framtiden. Med dette vil jeg ta opp SVs daddelsvotum, det forslaget til kritikk mot Samferdselsdepartementet som er referert i innstillingen.
-0	Spørsmålet mitt handler om aktivitetsplikt. Én ting jeg er helt enig med representanten Kirsti Bergstø i – og som regjeringen og stortingsflertallet legger opp til – er at aktivitetsplikten skal være basert på den enkeltes behov, muligheter og evner. Så det er ikke noen motsetning der. Men det jeg lurer på, er om representanten Bergstø er enig med tidligere sosialpolitisk talskvinne i SV, Karin Andersen, som har kalt aktivitetsplikten for tvangsarbeid. Jeg lurer på om representanten Bergstø mener at et tilbud som gis til mennesker – ja, vi skal hjelpe deg, men du må motta f.eks. rusbehandling, videreutdanning, gå på kurs eller gjøre forefallende arbeid – er tvangsarbeid. Og hvis hun mener det er tvangsarbeid, hvordan samsvarer det da med at Sosialistisk Venstreparti er for dette ute i flere kommuner?
-1	Det er vel å trekke Ibsen noe langt å si at Nora hadde latt være å gå hvis det var mer praktiske kunnskaper i hjemmet der. Men bare for å understreke: Det er et veldig unisont ønske fra yrkesfag, fra elevene på yrkesfag, fra dem som underviser på yrkesfag, og fra alle som er opptatt av yrkesfag, om å få til en mer praktisk innrettet teoriundervisning. Det som vi også vet, er at hvis vi tvinger ungdom til å velge livsløpet sitt i veldig tidlig alder, og at de f.eks. velger fra seg muligheten for studiekompetanse, låser det ungdom inne i noen utdanningsløp som heller ikke er heldig. Så jeg tror hovedutfordringen ligger i hvordan vi skal klare å få teoriundervisningen i yrkesfagene relevant, yrkesrettet. Veldig mange av de fylkene, som f.eks. Oslo, som har lyktes med frafallsprosjektene sine, har nettopp klart det, så jeg har fullt fokus på det. (Presidenten klubber.) Jeg vil ha samarbeid med Dagrun Eriksen og alle andre om dette. Jeg tror også ungdomsskolen fortjener noe større oppmerksomhet fra oss. (Presidenten klubber igjen.)
-0	Da komiteen var i Stavanger for halvannen måned siden, sa tidligere statsråd Tora Aasland, som nå er fylkesmann, at hun er bekymret for kvaliteten i det statlige barnevernet. Fremskrittspartiet ønsker et mangfold innen barnevernet, og Fremskrittspartiet ønsker å ta i bruk de private institusjonene mer, for det er mange velfungerende, gode private institusjoner som ikke blir tatt i bruk. Det som vi også ser i nysalderingen, som vi skal behandle senere, er at regjeringen selv innrømmer at vi har for lite penger til kjøp av private plasser, spesielt i Region vest. Regjeringen har selv lagt inn ekstra penger i år for å benytte seg av kjøp av private tjenester. Vi trenger et mangfold, og vi trenger at kommunene som ser disse barna, får tilgang på de plassene som til enhver tid er det barnet trenger – det være seg fosterhjem, en privat eller en statlig institusjon.
-1	Representanten André Oktay Dahl fra Høyre refset forleden byrådslederen i Oslo, som representerer Høyre, for å ha kuttet tilskuddet til Dixi-sentrene og Senter for seksuelt misbrukte menn, fordi – etter representanten Dahls mening – Høyre-byrådslederen i Oslo ensidig etterlyste politi, mens han kuttet tilskuddet til reparasjon og forebygging. Da er mitt spørsmål til representanten Aspaker: Er ikke hun på samme spor, nemlig at hun ensidig etterlyser politi, mens hennes kollegaer i Kommune-Norge ikke klarer å gi tilskudd til reparasjon og forebygging, til tross for at den rød-grønne regjeringen har bevilget bortimot 20 milliarder kr i frie inntekter til kommunene i løpet av de siste to–tre år?
-1	Som både forgjengaren min og eg har peika på fleire gonger, er fråfall i vidaregåande opplæring eit problem Regjeringa er særs merksam på. Dette var eit av hovudområda i St.meld. nr. 16 for 2006-2007, og det har vore eit satsingsområde i budsjettet. Når vi veit at ein av fire ikkje fullfører på normert tid, er dette ikkje berre eit skuleproblem, men òg eit problem for heile samfunnet. For å gjere noko med problemet har det vore sett i gang fleire konkrete tiltak, og lat meg nemne nokre. For det første tidleg innsats i grunnskulen. Vi veit at ein stor del av dei som ikkje fullfører vidaregåande opplæring, har gått ut av grunnskulen utan å tileigne seg nok kunnskapar. Alle som skal begynne i vidaregåande skule, må ha nok kompetanse til å gjennomføre opplæringa. Vi må derfor auke timetalet i barneskulen - som vi gjer no, med 5 timar i år - og leggje vekt på dei grunnleggjande ferdigheitene, som lesing, skriving og rekning. Vi jobbar òg med betre rådgiving. Vi veit at mange av dei som avbryt utdanninga si, seier dei valde feil og var umotiverte. Mange veit ikkje kva dei går til når dei begynner i vidaregåande opplæring. Gode utdanningsval er avhengig av kvalifisert rettleiing. For å styrkje rådgivinga vil vi ved forskrift dele henne inn i ein sosialpedagogisk del og ein yrkes- og utdanningsdel. Vi vil lage rettleiande kompetansekrav og starte forsøk med individuelle utviklingsplanar. I tillegg har vi i 2008 løyvd 27,5 mill. kr til at rådgivarar i vidaregåande skule skal hjelpe rådgivarar i ungdomsskulen, og 10 mill. kr til satsing på partnarskap i fylka. Mange etterlyser kortare og meir praksisretta løp som gir ein kompetanse arbeidslivet etterspør. Vi har i haust derfor sett i gang eit utviklingsprosjekt der partane i arbeidslivet arbeider saman med tre fylkeskommunar. Dei gir eit tilbod om ei toårig utdanning der hovuddelen av opplæringa går føre seg i bedrifta - altså eit praksisbrev. Så er det programmet «Kunnskapsløftet - fra ord til handling». Det er ei satsing som skal setje fleire skular i stand til å skape eit betre læringsmiljø og god fagleg og sosial utvikling for elevane. For 2007 var auka gjennomføring av vidaregåande opplæring eitt av tre tema i programmet. Til slutt vil eg peike på talet på læreplassar. Det er ei stor utfordring at ein del elevar ikkje har fått læreplass når dei har skulla ut i lære. Gjennom vedvarande vekt på samarbeid med bransjane og Samarbeidsrådet for yrkesopplæring, SRY, kampanjar og pålegg til statleg sektor har vi i år fått ein betydeleg auke i formidlingstala. Men framleis er det mange som ikkje får den læreplassen dei treng, så det arbeidet må halde fram i åra framover. Så ja, eg kan stadfeste at vi kontinuerleg arbeider med å få fleire elevar og lærlingar til å fullføre opplæringa si, og at tiltak knytte til dette står høgt på prioriteringslista mi.
-0	Jeg takker statsråden for det svar hun gav, og oppfatter det dit hen at hun har forståelse for den urovekkende narkosituasjonen som er i Arendal, og de problemer politiet der står overfor. Det er en hovedoverskrift i dagens Agderposten at Arendal «flommer over av narkotika.» Lederen for narkotikaavsnittet uttaler i dag at det går gale veien, pilene peker rett til himmels, og narkotika er blitt et problem av dimensjoner i denne byen. Norge har i dag i forhold til folketallet flest overdosedødsfall i Europa. Heroinmisbruket er fordoblet i løpet av ti år, antall narkosaker er femdoblet i løpet av ti år, og heroinprisene har falt til en tredjedel av det de var for noen få år siden. Og stadig flere unge mennesker flørter nå med stoff. Situasjonen er nå ute av kontroll, og jeg håper at statsråden ikke motsetter seg at det opprettes f.eks. en egen uavhengig narkokommisjon som kan gå bredt gjennom norsk narkotikapolitikk og analysere alle sider for å komme frem til en bedre forståelse hos politikerne av dette omfattende problemet.
-1	Det er en enstemmig komité som slutter seg til lovforslaget i denne saken – som foregående taler sa – som er lovendringer som ble lagt fram av den forrige regjeringen, som er gjentatt nå. Grunnen til det er at det er, og har vært, et økende problem med utlendinger som ikke har lovlig opphold i Norge, og som begår kriminalitet. Man må håndtere dette både fordi det er et alvorlig kriminalitetsproblem og også fordi situasjonen gjør at det kan smitte over i negative holdninger til utlendinger generelt hvis man ikke greier å håndtere forskjellen mellom dem som er kriminelle, og dem som ikke er det. Det er flere grunner til at SV og Venstre har egne merknader i denne saken, men det handler om at det er grunn til å se på om det i straffeutmålingen skal sondres mer enn det som flertallet signaliserer, mellom brudd på straffeloven og brudd på utlendingsloven. Det er helt riktig at mange av dem som bryter utlendingsloven, også bryter straffeloven, men det er ikke alle som gjør det. Når man fra flertallets side så tydelig understreker at man skal legge seg på et normalstraffenivå – altså en styring fra Stortingets side som man veldig sjelden bruker, og som man etter mitt kjennskap ellers bare har brukt i saker som gjelder svært, svært grove forbrytelser som voldtekt og drap – ønsker vi å påpeke at det er grunn til å gjøre denne sondringen mellom dem som kommer hit i den hensikt å begå grove kriminelle handlinger, og dem som kommer hit etter å ha vært utvist, og f.eks., som representanten Greni sa, kanskje ikke engang har oppfattet at det ikke var lov å komme på et kortere opphold for å besøke familie. Vi ønsker derfor å si at vi mener det skal være sånn som det er i dag – at det er domstolene som skal lede an i konkret utmåling av straff. Jeg er glad for at saksordføreren også understreket dette i sitt innlegg, for sånn bør det være. I praktiseringen av dette lovverket må det være en sondring mellom dem som kommer hit i den hensikt å begå kriminelle handlinger – og gjør det – og dem som bryter utlendingsloven kun for å være i landet av ulike, kanskje til og med forståelige, grunner. Det er grunnen til at vi har skrevet disse merknadene. Det går an å ha ulike premisser for de lovparagrafene som skal vedtas i dag. I tillegg har vi i merknadsform presisert behovet for informasjon til dem som får utvisningsvedtak, slik at de ikke på grunn av en misforståelse skal risikere å komme hit, bli pågrepet igjen og få et utvisningsvedtak med enda lengre varighet. Vi skal huske på at en del av disse også har familie og barn her i landet, og det er i hvert fall ingen grunn til at de skal få en forlenget straff fordi de ikke har forstått innholdet i den straffen de har blitt pålagt. Jeg håper at justisministeren i sitt innlegg kan si noe om hvordan han ønsker å følge opp dette, sånn at de som blir dømt etter disse paragrafene, har mulighet til å forstå innholdet i den straffen de har fått, slik at de ikke bryter reglene ved en misforståelse og dermed kan få en svært streng straff – som dette nye regelverket legger til grunn for. Jeg synes det er viktig at statsråden sier noe om forholdet mellom det vi gjør nå, og det generelle synet på om folk bør få lov til å flytte på seg over grenser. Dette handler ikke om utenlandske statsborgere generelt, men at det handler om å skille skarpt mellom dem som begår kriminelle handlinger, og dem som ikke gjør det. Det er veldig viktig at vi nå i debatten er tydelige på dette skillet, slik at det ikke smitter over til en holdning, som det lett kan gjøre, der man uttrykker seg negativt om folk som ikke er norske. Det er det ingen grunn til å gjøre – vi har veldig bruk for og nytte av at folk kommer hit, og den friheten bør folk ha når de ikke har noe vondt i sinne.
-0	Gode transportløsninger er ekstra viktig for Norge, en tynt befolket nasjon med store avstandsulemper. Det betyr også at vi i stor grad må vektlegge infrastrukturtiltak som gir innbyggerne våre forutsigbarhet, og som gir en effektiv utbygging hvor de ulike transportformene absolutt må ses i sammenheng. For å få dette til holder det ikke alene å pøse på med penger. Et dårlig prosjekt blir så absolutt ikke bedre ved å bevilge mer. Til tross for mer penger til Samferdselsdepartementet har vedlikeholdsetterslepet økt med uminket styrke i de årene som har vært. Det viser manglende evne til å prioritere og ikke minst få valuta for pengene. Vi går nå fra et rød-grønt forfall til ny satsing. Vi tenker nytt. Vi vil organisere sektoren mye bedre, og vi vil sørge for at hver krone brukt blir brukt riktig. Veinettet er vår viktigste infrastruktur. Effektive og sikre veier er avgjørende for næringslivets konkurranseevne og for å dekke innbyggernes behov, noe denne regjeringen har satt seg som mål å sikre. Opprettelsen av et infrastrukturfond som nå er på 70 mrd. kr, med opptrapping til 100 mrd. kr i løpet av denne fireårsperioden, synliggjør en regjering som viser handlekraft ved å prioritere fondsmidler tidlig, for igjen å kunne høste av avkastningen til bruk allerede i 2015. Denne regjeringen har troen på reformer for både å endre måten vi finansierer på, måten vi planlegger på, og ikke minst hvordan vi bygger. Det er interessant å høre rød-grønne politikere purre på når transportreformene kommer – reformer som de ikke tidligere har ønsket velkommen, reformer de avviste da de selv satt i regjering. Går vi tilbake i tid, ser vi ingen store grep som har blitt tatt. Man har fulgt det tradisjonelle sporet gjennom årtier. Representanten Sund var innom nettopp dette at det må tas grep – men mens det har gått år etter år, har veiene gjerne forfalt, små veistubber har blitt bygd, og helhetstenkningen har vært helt fraværende. Jeg vil påstå at tiden var overmoden for å tenke nytt. Forfallets tid er over. Nordmenn er et reisende folkeferd. Vi påvirkes av hvordan andre land løser sine samferdselsutfordringer. Folk rundt om i det ganske land fatter ikke at vi som bor i et så rikt land, ikke er i stand til å ha veier og jernbane som fungerer, eller et tog som går når det skal. Da komiteen var på reise i Østerrike, så vi på og lærte om veiselskap, om transportpoliti og om beregningsgrunnlag for trasévalg. Det er ikke rart at våre samarbeidspartier støtter oss i mange av de reformene som nå kommer. Da Fremskrittspartiet fremmet deler av disse sakene i tidligere år, ble vi nedstemt, men nå ligger de der. Det viser faktisk at Fremskrittspartiet i regjering gjør en forskjell. Men det er selvfølgelig mye å ta av. Vi mener også at å investere mer av oljeformuen i innenlandsk realkapital ville gitt langt bedre avkastning på vår felles formue. Det handler om å bygge bedre bo- og arbeidsregioner, kutte transportkostnader og øke trafikksikkerheten. Altfor ofte har vi sett at fylker som har sittet med statsråden, har fått uttelling for sin region. Dette har ikke vært mye tillitvekkende for folk flest. Vedtak skal fattes og deretter iverksettes etter samfunnsøkonomisk lønnsomhet, som gir best og mest uttelling for hver skattekrone som brukes. Vi vedtok en NTP i vår som, slik sett, var laget av en rød-grønn flertallsregjering, og det sto veldig mye bra i den, for all del, men opposisjonen den gangen hadde en rekke forslag til endringer som ikke ble vedtatt. Nå står vi ved en ny korsvei. Det blir tatt nye grep: strukturendringer, halvering av planleggingstiden, kjappere utbygging, mindre byråkratisk saksbehandling, nye veinormer, mer korrekte tall osv. Det er mye som er igangsatt. Luftfarten er den sektoren som sammenlignet med andre lands tilbud på området kommer godt ut, men også her tenker vi nytt. Det skjer mye på dette området. Avinor står overfor et omfattende investeringsprogram i årene framover for å møte forventet vekst i etterspørselen innen luftfarten. Det er viktig at vi nå mer inngående drøfter luftfartens og bransjens rammebetingelser. God samferdselspolitikk er så mye mer enn bare vei, bane, skip og sykkel. God, framtidsrettet samferdselspolitikk griper inn i mange andre områder – som jeg har vært inne på tidligere. Til sist: Folks hverdag på infrastrukturområdet må fungere, den må forenkles, og den må gjøre livet lettere for folk flest.
-1	Jeg må si jeg er skuffet over at forsvarsministeren ikke ser at dette er et ansvar for forsvarsministeren, og ikke er ordinær norsk asyl- og flyktningpolitikk. I svar til SV på skriftlig spørsmål om saken sa forsvarsministeren at disse kamptolkene ikke er å regne som norske veteraner, bl.a. fordi lokalt ansatte ikke skal gå i uniform, være permanent bevæpnet, mens Veteranforbundet SIOPS bekrefter at kamptolkene har gått i uniform, og det foreligger en rekke bilder som viser både uniformering og bevæpning av disse kamptolkene. Det betyr at de er i en helt annen situasjon enn det forsvarsministeren tydeligvis tar inn over seg. Vil forsvarsministeren vurdere sakene på nytt ut fra realitetene i felten som disse veteranene dokumenterer, og ut fra bildene og annet stoff som dokumenterer at disse kamptolkene faktisk har både båret uniform og vært bevæpnet?
-1	Jeg har gjentatte ganger fra Stortingets talerstol sagt at klimameldingen om de sektorvise klimahandlingsplanene vil bli lagt fram våren 2007. Stortinget er på vanlig måte blitt orientert om framdriftsplanen for meldingen, noe som innebærer at meldingen legges fram i mai. Det er det vi jobber etter, og det er ingen endring i den framdriftsplanen.
-1	Jeg takker Fremskrittspartiet for spørsmålet. Men de skal likevel få skylden. De skulle fått all skylden for at Nordlandsbanen blir lagt ned, hvis det var opp til meg. Jeg håper at ingen andre går inn for det, men det er godt at ett av partiene har kommet ut av skapet, så vi får en reell debatt om dette. Jeg sa i mitt innlegg at i Sverige er det slik at for hver krone man investerer på vei, investerer man to kroner på jernbane. Og så skal jeg gå rundt her og være sur på NSB for at de velger å kjøre trafikk på de banene som er best vedlikeholdt og i best stand? Det er da helt meningsløst. Fremskrittspartiet og flertallet på Stortinget har gjort det slik at Nordlandsbanen er i en slik forfatning – at vi ikke har fått helt nødvendige krysningsspor som vi har mast om år etter år. Med to krysningsspor til på Nordlandsbanen hadde vi kunnet få mange trailere bort fra veiene, men det har ikke kommet én krone fra Fremskrittspartiet, og ikke én krone fra flertallet. Så at jeg liksom skal bli sur på NSB for at de velger å kjøre på gode, svenske jernbanestrekninger, kommer ikke til å skje. Det er kanskje ikke så rart at Fremskrittspartiet ikke har så mange velgere i Oslo, for det er nemlig slik at konsekvensen av Fremskrittspartiets politikk i Oslo ville vært at man hadde druknet i forurensning. De siste 20 årene har vi altså bygd 25 nye veifiler inn til byen, og farten på køen har ikke økt. Det går akkurat like fort i år som det gjorde for 25 år siden. Det eneste som har økt, er luftforurensningen. Det vi har klart å gjøre, er å lage de køene vi står i, bredere enn de køene vi stod i tidligere. Men jeg må vel vente lenge på, og drømme lenge om, at Fremskrittspartiet skal skjønne den logikken og være med på en kollektivsatsing.
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Fangstnæringen, i dette tilfelle hvalfangst, har historisk sett vært en sentral norsk næring, som langs kysten for alvor har bidradd til å skape et selvstendig levegrunnlag for befolkningen. Det som bekymrer meg, er at IWC synes å ha blitt en ren verneorganisasjon, hvor man ikke engang hører på sine egne forskere. Det virker videre som om denne situasjonen står fullstendig i stampe, samtidig som Norge bruker veldig mye penger på å være med i IWC, en organisasjon vi til sjuende og sist ikke hører på når det kommer til stykket. Mine oppfølgingsspørsmål er: Hva er Regjeringens langsiktige strategi på dette området? Er det formålstjenlig i det lange løp å være med i IWC? Og hvilke andre offensive tiltak vil Norge iverksette for å kunne bidra til at man kan ha en økonomisk levedyktig hvalfangst?
-1	Vurderingen av reguleringen av lønnen for Høyesteretts medlemmer har sin klare parallell til vurderingen av godtgjørelse for stortingsrepresentanter og Regjeringens medlemmer. Det SV hele tiden har argumentert for, er at vi skal ha en generell lønnsutvikling i dette samfunnet som ikke er annerledes for Regjeringens og Stortingets medlemmer, eller for den saks skyld for høyesterettsdommere, enn den er i det øvrige samfunnet. Ellers vil vi få en lønnsutvikling der den som fra før av er best gasjert, stadig får høyere avlønning – med stadig større forskjeller – enn i den øvrige delen av samfunnet. Det som har vært brukt som argument her for å gi Høyesteretts medlemmer en relativt sett høyere lønnsøkning, er rekrutteringen av medlemmer til Høyesterett og sammenligning med andre typer juridisk arbeid. Etter SVs syn foreligger det ingen problemer med å rekruttere medlemmer til Høyesterett. Det er tvert imot svært attraktivt å sitte i Høyesterett. Det som etter SVs syn er et langt større problem, er avlønningen av en del skrankeadvokater og forretningsadvokater. Der burde man ha gjennomgått hele systemet for å sikre seg mot at man får en lønnsutvikling som den man har sett. Vi mener derfor at det blir helt galt å søke å utligne forskjeller i forhold til andre som er for høyt gasjert, ved å lønne Høyesteretts medlemmer stadig høyere, og vi vil advare mot en slik utvikling. Vi foreslår altså dermed at man avlønner og regulerer Høyesteretts medlemmers lønn tilsvarende den gjennomsnittlige lønnsutviklingen siste år, som var på 3,3 pst., og fremmer forslag i tråd med det.
-0	Interpellasjonen i dag omhandler i realiteten to saker. Den ene er økt kraftproduksjon. Den andre går på kabel. Spesielt er det første temaet en kjent problemstilling i denne sal, og gjør jo at de fleste av oss bare kan ta fram gamle taler, oppdatere datoen og så er talen like tidsaktuell fortsatt. Men av to grunner er det jo en litt rar debatt. For det første skyldes mange av de nettkonfliktene som vi nå opplever, at det har vært manglende handlekraft i denne sal under tidligere regjeringer, ikke bare den siste, men regjeringer før det også. Hadde en bygd ut det kraftpotensialet som var, hadde en gjerne unngått behovet for å føre kraft inn fra andre områder. For det andre hadde vi i forrige periode en sak om Årum i Fredrikstad, der det av helsemessige grunner – og ikke av rent estetiske grunner – var en frykt i lokalbefolkningen fordi en kraftlinje skulle gå gjennom et boligfelt. Det var en bred opposisjon som tok opp temaet – sikkert i tide og utide ville den forrige regjeringen føle – men den forrige regjeringen gjorde ingenting, og dagens regjering gjør ingenting. Allikevel sitter vi her og er veldig opptatt av problemstillingen. Det er alltid sympatisk med angrende syndere, i hvert fall som regel. Jeg håper at det kan bety at vi i dag får et lite gjennombrudd, for en del av de nettinvesteringene som gjøres i dag, er dårlig energipolitikk og det er dårlig miljøpolitikk. La meg ta kraftproduksjonen først. Behovet for kraft er fortsatt stort i mange deler av landet. En skulle tro at problemet var løst nå når klimadebatten pågår, og det er vel egentlig lenge siden noen har snakket om kraftsituasjonen i Midt-Norge og vært skikkelig bekymret. Men 10. januar i fjor sa statsråden at vi må få på plass et betydelige volum med ny kraft for å sikre situasjonen. 1. mai i fjor var statsministeren på Skogn og sa at nå var det bare å sette spaden i jorda. Så har det ikke skjedd noe særlig mer i den regionen. Det har ikke kommet noe betydelig nytt volum. Ja, statsråden bruker sikkert mye tid på å følge situasjonen. Det tviler jeg ikke på, men resultatene mangler. Det er greit å ha mål, men jeg tror folk i Midt-Norge først puster ut når de ser at ny kraft er i systemet. Da kan jeg f.eks. etterlyse – og jeg får sikkert kjeft av statsråden for å ha påpekt dette – utslippstillatelsen f.eks. for Tjeldbergodden, eller både konsesjon og utslippstillatelse for Industrikraft Møre. Det hjelper ikke bare å skylde på Bondevik II-regjeringen og si at situasjonen skulle vært løst for fire år siden, når en selv ikke klarer å få gjort noe på to år. Det er mange kompliserte spørsmål rundt dette – det er helt riktig slik som statsråden sier – og jeg tror at det ikke minst gjelder internt i Regjeringen. Der blir nok gasskraftproblemene enda mer kompliserte enn de ellers hadde trengt å være. Som energinasjon er potensialet vårt for kraftutbygging stort, men det er ikke utløst. Dette skyldes bl.a. vernevedtak. Det første denne regjeringen gjorde, var jo å verne Vefsna som kunne gitt 1,5 TWh med ny fornybar strøm uten CO2 -utslipp og til lave kostnader. Men vi vet også at opprustningsprosjekt for eksisterende kraftverk automatisk har blitt avslått av NVE, fordi Stortinget etter kraftverket ble bygd har vernet området. Når det gjelder småkraft, bio- og vindkraft, skrytes det mye av at det har kommet på plass et godt støttesystem. Det en glemmer, er at alle som skulle forholde seg til systemet, har sagt at det er feil system. Vi vet at en ikke ønsker at kommunene skal kunne ta lokale beslutninger. En skal ikke kunne si ja til småkraftverk, men en skal heller ikke kunne si nei til vindkraft. Det er et paradoks at Stortinget nå krangler om strømnett som skjemmende for naturen, men kommer noen og vil bygge en vindmølle, anses det som veldig positivt. Et kompromiss i denne saken kunne jo være at strømnett rundt i landet ble formet som vindmøller, og at kablene ble som vingespennet, for denne kabeldebatten er viktig, slik den nå tar av. Det er sjelden en ser lokale folkeaksjoner mot vann- og biokraftprosjekt, men det er veldig ofte at en ser folkeaksjoner mot nettinvesteringer. Da må en jo se hvor samfunnet kan få mest nytte av de pengene en skal investere. Er det i nett, eller er det i betydelig økt kraftproduksjon? Jeg sier ikke at vi ikke trenger begge deler, men av og til kan en prioritere det ene for å redusere behovet for det andre. Debattene rundt nett er ofte følelsespreget, og det er mange planlagte investeringer framover som gjør at vi vil få en del debatter. Hensynet til miljøet og estetiske verdier settes opp mot kostnader. Det synes jeg er naturlig, men det blir litt skjevt når de estetiske miljøverdiene ofte prissettes til null, og en kun ser på kostnaden mellom bakke og luftspenn. Når en vet at mange traseer vil gå gjennom vernede områder, enten allerede eller snart vernede områder, i randsonen av verdensarvområder eller i turistområder, bør en absolutt sette naturverdiene til en høyere verdi enn null. Med utgangspunkt i de rød-grønne partienes holdning før de kom i regjering, og det som har blitt uttrykt på enkelte partiers landsmøter, samt denne nye følelsen fra Høyre, håper jeg at vi får en gjennomgang av nettreglene, slik at vi kan unngå slike konflikter i framtiden.
-0	På vegne av stortingsrepresentantene Per-Willy Amundsen, Per Sandberg og meg selv vil jeg fremme forslag om å forby hijab, niqab, burka og andre religiøse eller politiske symboler som del av arbeidsantrekk for norske dommere.
-1	Eg legg merke til at debatten her i dag er litt annleis enn slike debattar tidlegare har vore. Ein tek fleire atterhald både frå Stortingets side og i utanriksministeren si utgreiing, og det er ingen lenger som seier at det er enkle samanhengar mellom handel og velstandsvekst, eller at berre vi opnar grensene, vil u-landa få oppleve ei velstandsutvikling. Etter Seattle og etter NGO-ane sin innsats både nasjonalt og internasjonalt for å få fram ein del fakta i forhold til dette, synest eg at debatten er på eit høgare nivå no enn tidlegare, særleg før Seattle. Likevel lèt ein vere å kommentere at Noreg igjen vart sett på gangen i Genève, og at forhandlingane skjer i rom – om dei er grøne eller kva dei er – der ikkje alle har adgang. Og så bruker ein det at Brasil og India var til stades, som legitimering i forhold til at u-landsinteressene var varetekne. Nokon har vore innom Nationen sitt oppslag på tysdag om at Noreg er det mest lukka landet i forhold til å informere folkevalde om innhaldet i GATS-forhandlingane. Eg skal ikkje kommentere det anna enn å seie at eg synest det er eit stort paradoks å vere hjartans einig med representanten Høglund når det gjeld dette. Men denne saka er så enkel som at parlamentet får den informasjonen det ønskjer og vil ha. Så dersom Stortinget sender nokre signal som er tydelege nok, burde det ordne seg. For å seie litt om landbruk: Hovudtyngda av u-land er nettoimportørar av landbruksvarer. Nylege rapportar viser at denne importtendensen er aukande. Særleg land i Latin-Amerika vil sannsynlegvis dra nytte av eit svekt importvern. Vi må likevel spørje oss: Kven trur vi vil tene på liberalisering av handel med matvarer? Kaffi, te og tropiske produkt har allereie i dag liten eller ingen toll. Det er på desse områda at dei fleste u-landa har sitt største potensial, og her er det ingen konflikt med norsk produksjon. For dei produkta vi produserer i Noreg, har u-land 10 pst. av verdsmarknaden. Det er altså andre som vil tene på liberaliseringa. Då skal vi stille oss det enkle spørsmålet: Kvar kjøper Noreg mesteparten av sukkeret sitt? Vi treng eit resultat av forhandlingane i WTO som gjer det mogleg å halde oppe produksjonen av jordbruksvarer til eige forbruk, også i dei delar av verda som er mindre konkurransedyktige i verdsmarknaden. Å vere tydelege i forhandlingane på at det er ein vesensforskjell mellom eksportretta verkemiddel og verkemiddel retta mot produksjon for nasjonalt forbruk, vil vere vesentlig i forhold til vårt truverde på dette området. Det er reell og ærleg argumentasjon. Vi har så mykje til felles, som representanten Lars Rise var inne på, at Noreg ikkje bør stengje dørene for alliansar med u-land. Det gjeld ikkje berre i forhold til at vi er nettomatvareimportørar, men også fordi vi er små og er råstoffleverandørar i verdsøkonomien. Når utanriksministeren snakkar om handel med tenester, legg han utelukkande vekt på offensive interesser. Det er eit stort paradoks, fordi NHO for nokre år sidan laga ein rapport der eit av funna var at bedrifter som opererer i u-land, gav uttrykk for at problema dei møtte, var av moderat og overkommeleg karakter. Og når vi stikk fingeren i jorda: Er det slik at Noreg har offensive interesser på tenesteområdet? Eller er det slik at realismen tilseier at det er langt større multinasjonale selskap enn – eit fritt valt eksempel – norske BI som vil vinne i ein slik type konkurranse? Eg har forstått at Noreg ikkje vil forfølgje krav som er sette fram overfor utviklingsland i forhold til liberalisering av tenester der u-landa har avvist slike krav. Eg meiner at desse krava skal trekkjast tilbake og ikkje berre leggjast i ein skuff. I tillegg meiner eg at ei nøktern vurdering av situasjonen i verdsøkonomien bør få Stortinget til å endre posisjonen på tenesteområdet og ikkje la reint ideologiske standpunkt avgjere. Vi bør vere langt mindre offensive når det gjeld liberalisering av tenester. Eit siste poeng: I fjor vår godkjende stortingsfleirtalet patentdirektivet. Likevel må ein kunne seie at patentering av levande organismar aldri har vore enkelt å godta for Noreg. Vi har tradisjonelt stått i lag med fattige land som gjennom multilaterale avtalar har prøvd å verne om eigne biologiske ressursar. Denne rolla må Noreg halde på også i dei pågåande forhandlingane, og vi bør aktivt finne fram til alliansar med f.eks. dei afrikanske landa som har fremma forslag om å ta unna patentering på levande organismar frå TRIPS-forhandlingane. Det er ingen grunn til at vi skal gi slepp på den brubyggjarrolla vi har hatt på dette området.
-1	Da kontroll- og konstitusjonskomiteen behandlet Riksrevisjonens rapport om myndighetenes arbeid med opprydding av den forurensede sjøbunnen, skrev en samlet komite at det var svært viktig at dagens disponering av spesialavfall ikke førte til tilsvarende forurensningsproblem. Drammensfjorden har vært et problem i mange år. Myndighetene har brukt masse penger på å rense og rydde – private har også brukt penger. Hvordan kan da miljøvernministeren tillate at 70 000 tonn forurenset masse skal dumpes i Dramstadbukta? Og videre: Kan miljøvernministeren redegjøre for hvilke miljøgifter denne massen inneholder, og kan han garantere at vi i framtida slipper å få nye kostholdsrestriksjoner når det gjelder Drammensfjorden, som følge av dette?
-1	Det er mulig at meldingen er grå og kjedelig, men det er i alle fall én ting som er sikkert: Det er ikke blitt mer spennende etter at jeg har lest merknadene i innstillingen fra opposisjonspartiene. Det har i alle fall ikke satt noe mer farge på en grå og kjedelig melding. Det opposisjonspartiene har gjort, er å samle opp merknader fra tidligere saker som vi har behandlet – og laget «samlede verker» som de tydeligvis selv oppfatter som både spennende og fargerikt. For oss andre er det ikke fargerikt å lese det igjen gang på gang. Jeg tror at det aller viktigste når det gjelder distriktspolitikk, er desentralisering av beslutninger – å flytte beslutningene ut, på den måten at de som har ansvaret der ute, får det. Vi kan snakke om alt det vi skal gjøre her på Stortinget, i Regjeringen, osv., men det er viktig å flytte beslutningene ut. Og jeg tror at noe av det aller viktigste med regionsreformen eller forvaltningsreformen – kall det hva man vil – er at vi har styrket fylkeskommunene. De skal få et større ansvar for regional utvikling. Det er klart at de lokale politikerne, som har et eierforhold til det som skjer der ute, har et vesentlig større engasjement enn det vi klarer å mobilisere fra denne talerstol. Når de får et større ansvar, føler jeg meg rimelig trygg på at de kommer til å ta det, og det vil bli et nytt trøkk i distriktspolitikken. Utdanning og forskning er grunnlaget for mye av aktiviteten som skal skje framover i dette landet, ikke minst i distriktspolitikken. Derfor tror jeg – og ikke bare tror jeg, men jeg er helt sikker på – at en styrking av utdanningen, alt fra grunnutdanningen til og med høyere utdanning, er grunnlaget for ny vekst i distriktene, i Distrikts-Norge, og også i de sentrale strøk av landet. Det at vi styrker og holder fast på høgskolene der ute, som er lokalisert ute i Distrikts-Norge, og gir dem gode levevilkår, er grunnlag for lokal fornyelse og vekst. I den forbindelse er det veldig viktig at de nye forskningsfondene kom på plass, og at midlene fra disse forskningsfondene blir brukt inn mot de regionale institusjonene. Det er viktig at de regionale institusjonene er i stand til å utvikle gode og viktige forskningsprogrammer med utgangspunkt i de utfordringer vi har regionalt og lokalt, og at disse forskningsfondene blir en viktig finansieringskilde for disse programmene. Så utfordringen ligger på forskning og utdanning generelt, og det er der vi må sette inn ressursene. Jeg har lyst til å vise til MERKUR-programmet, og det at vi nå tar et skikkelig grep slik at de som er omfattet av MERKUR-ordningen, kan få investeringsstøtte til sin virksomhet. Mange av disse småbutikkene lever på grensen til å dø – holdt jeg på å si – og det er da viktig at en kan komme inn med investeringsstøtte. Vi har sagt til Regjeringen at den bør få dette på plass i 2010, og jeg regner med at Regjeringen kommer med forslag om det. Om det skal være innenfor MERKUR-programmet eller at denne støtten skal gis på andre måter, får jo Regjeringen vurdere når den skal legge dette fram, men at det i alle fall kommer forslag som innebærer at disse butikkene kan få investeringsstøtte. Dette med offentlig infrastruktur er viktig. Her er skolen på mange måter navet i samfunnet der ute, og det vi sier om grendeskolene, er viktig. Jeg regner med at Regjeringen tar det med seg og ser på hvordan kostnadsfordelingen er mellom fylke og kommune når det gjelder skoleskyss, slik at vi ikke får vedtak som ikke har i seg alle kostnadselementer. Jeg regner med at departementet vil se på det. Så har jeg helt til slutt lyst til å være litt frimodig og si at vi kanskje ikke er modige nok når vi diskuterer distriktspolitikk. Det som skjer, er at vi vanligvis oppretter nye tiltak – gang på gang. Jeg føler nok at tiden nå er inne til å ha en skikkelig gjennomgang av alle tiltak for å se om de er samordnet godt nok, og om vi får god nok effekt ut av dem. Jeg føler nok at akkurat på dette området har det vært veldig lett å sette i gang et nytt tiltak før vi har evaluert det gamle, og før vi har sett (presidenten klubber) dem en sammenheng. Det er min utfordring til det nye storting (presidenten klubber) og til Regjeringen. Våg en skikkelig gjennomgang!
-0	Det er ikke noe stort sjokk for meg at vi ikke er enige i dette. Vi ser jo at den feilslåtte rød-grønne politikken gjør at det aldri har vært nedlagt flere gårdsbruk rundt i landet. Så vil jeg stille statsråden et oppfølgingsspørsmål: Statsråden uttaler ofte at bønder er selvstendig næringsdrivende. Hvordan kan statsråden uttale det, samtidig som han fjerner den enkeltes eiendomsrett og nekter den enkelte bonde å bestemme over sin egen virksomhet?
-1	Jeg skal få stille dette spørsmålet til statsministeren: «Statsministeren reiser om få dager på besøk til Midtøsten. Etter undertegnelsen av Oslo-avtalen i 1993 har Israel annektert stadig større deler av Vestbredden og Jerusalem gjennom nye bosettinger. På hvilken måte vil statsministeren under oppholdet i Israel ta opp de mange israelske bruddene på Oslo-avtalen?»
-1	Forestillingen om at venstresida importerer mennesker til Norge for å styrke seg, er en hard negl i konspirasjonsteorienes verden. Ofte henger den tett sammen med det hatet mot Arbeiderpartiet som ofte pipler til overflata i de mer mørke sidene av Internett. Det er en form for hat og en form for konspirasjonsteorier som det er grunn til å minne om var medvirkende til de verste voldshandlinger i Norge etter andre verdenskrig. Ideen om at Jonas Gahr Støre skal ha utløst en av nyere tids største kriser på grunn av en tale han holdt på Arbeiderpartiets landsmøte, har sitt opphav i dette tankeuniverset. Noen vil kanskje mene – og minne om – at regimet i Eritrea, kollapsen i Irak, volden i Afghanistan og ikke minst de vanvittige overgrepene til ISIL og Bashar al-Asaad i Syria kan ha spilt inn på at store menneskemengder nå flykter til Europa. Men selv i møte med en historisk flyktningkrise er det ingen anledning som er for stor til å drive smålig innenrikspolitisk, høyrepopulistisk spill her i salen. Jeg skal gi statsråd Anundsen rett i én ting, og det er at politiske signaler har noe å si. Det er en ny erkjennelse fra Fremskrittspartiet at politiske signaler har noe å si. Jeg kunne tenkt meg å få en kommentar fra justisministeren om hva slags signaler følgende overskrifter i media kan ha gitt: «Eller så skulle jeg ønske at noen snitter de [romfolket] opp i småbiter og bruker de som hundefôr.» «(…) muslimfritt Hedmark.» «De [flyktningene] lukter og slår ungene sine.» «Ser at han er såkalt mørkhudet. Da kommer han vel sannsynligvis fra Afrika og en av disse sydhavsøyene som pappaen til Pippi var konge.» «Personlig tror jeg ikke at negrene er i stand til og drive sitt eget land.» Det er uttalelser om at man trenger et nytt korstog, som den nåværende statssekretæren til kommunalministeren uttalte i forrige stortingsperiode, eller det å omfavne uttalelser som «møkkafolk fra et møkkaland» om somaliere. Ja, det er til og med sagt fra denne talerstolen: «Vi er i ferd med å grave vår egen kulturelle, etniske og religiøse grav i Europa, og da bør faktisk noen våkne opp før det er for sent.» Dette er alle uttalelser fra politikere, medlemmer og tillitsvalgte i Fremskrittspartiet som har vært sitert i norske medier. Det er vi vant med. Det vi ikke er vant med, er at Høyre har tatt steget fra entydig å fordømme den retorikken til å plukke opp retorikk som har opphav i det samme grumset. Det er uakseptabelt, og det er uanstendig. Sjøl utenriksministeren har lagt seg på det nivået her i salen. Jeg tror mange framtidige konservative i Norge vil lese protokollen fra denne stortingshøsten og gremmes.
-1	Det har vore ein mangslungen debatt, og vi har ikkje hatt den mest omfattande debatten som ein langtidsplan for høgare utdanning og forsking kanskje skulle ha vore. Til det er grunnlaget for debatten for syltynt. Eg har sett på ei av dei strekningane som har brydd meg mykje i mitt politiske liv, E18 mellom Balsfjord og Tromsø. Kunnskapsgrunnlaget som departementet har utvikla for den vegstrekninga, er større og meir omfattande enn kunnskapsgrunnlaget som vi byggjer denne planen på, frå Kunnskapsdepartementet. Det er slik, som fleire har vore inne på, at det skal ein kome tilbake til. Ein skal kome tilbake til bygg, ein skal kome tilbake til utdanning. Ein skal kome tilbake til korleis ting skal bindast saman, og korleis dei forskjellige strategiane skal henge i hop. Da sit Stortinget igjen som eit stort spørsmålsteikn: Kva er ideen her? Kva er den store kongstanken? Eg synest det er eit eller anna fantasilaust over heile prosjektet langtidsplanen slik som han har blitt realisert av denne regjeringa. Her har ein eigentleg ei fantastisk moglegheit til verkeleg å dra på med store, spennande visjonar. Ein kunne prøvd å konseptualisere og verkeleg stake ut kursen for kor vi skal vere når det gjeld forholdet mellom forsking og utdanning, om ti år. Der har ein verkeleg store moglegheiter til å lage noko spennande, som verkeleg kan vise handlekraft og peike retning for korleis sektoren skal bli i framtida. Heile teknologifeltet – korleis skal ein ta det i bruk for å spreie kunnskap til samfunnet, både ta utdanning og også tilgangen til forsking. Den evna forskinga har til å skape verdiar for samfunnet, er heller ikkje nemnd. Skulle ein f.eks. ha eit mål om at 100 pst. av alle utdanningsprogram på universitet og høgskolar skulle vere digitalt tilgjengelege innan 2020 f.eks.? Det kunne ha vore spennande visjonar for eit kunnskapssamfunn som skal strekkje seg i retning av dei store leiande kunnskapsnasjonane i verda. Det finst ikkje noko om det. Formidling kunne ein kanskje gå laus på og gjere formidling meritterande, akademisk meritterande. Den typen spørsmål for å bringe det som skjer i institusjonane, ut i samfunnet – heller ikkje dei spora blir tatt inn i denne planen. Ein går berre veldig tradisjonelt, ein slags forskingsavdelingsmessig, til verks og legg fram eit veldig tynt kunnskapsgrunnlag. Eg har stilt spørsmål ved at det kan ikkje vere slik at ein er så fantasilaus. Kva kan vere dei bakanforliggjande grunnane til dette? Kan det vere at vi har ei mindretalsregjering som ikkje ønskjer å forplikte seg i eit storting der dei må søkje fleirtal på ein annan måte? Dei ønskjer ikkje å lage ein plan som tek frå dei moglegheitene til å styre. Derfor legg ein fram ein ganske slapp plan. Det kan hende at det er der det ligg, og at det ikkje er det fantasilause det går på.
-1	La oss starte med det som er utgangspunktet, nemlig at Stortinget har fattet et vedtak om rovdyrpolitikken, jeg tror det var i 2004 – rovdyrforliket – som fastslår at vi skal ha en dobbelt målsetting i Norge. Det er en dobbelt målsetting om å ha rovdyr i norsk natur, og om å ha beitebruk i norsk natur. Det er en veldig krevende dobbelt målsetting, og som – med respekt å melde – veldig få andre land har. Grunnen til at det er langt færre konflikter rundt rovdyrpolitikken i Sverige f.eks., er at Sverige, for alle praktiske formål, har en enkeltmålsetting bare om rovdyr, og ikke om beitebruk. Det at det er konflikter rundt dette, er naturlig, og noen av konfliktene skyldes også at politikken lykkes. Vi har fått vesentlig flere rovdyr i norsk natur samtidig som vi opprettholder beitebruket, og det har skapt flere konflikter. 19. februar fremmet Regjeringen for Stortinget forslag til endringer i nødvergebestemmelsen i naturmangfoldloven. Det forslaget innebærer, som også Solvik-Olsen var inne på, at dersom bestanden av jerv, gaupe og bjørn i en treårsperiode har vært klart over bestandsmålet som er fastsatt av Stortinget, skal adgangen til å felle disse artene kunne utvides. Men dette er veldig vanskelige avveininger. Jeg baserer politikken på at jeg er helt sikker på at det er et veldig bredt flertall i Norge som ønsker denne dobbelte målsettingen. Det er det den amerikanske visepresidenten Spiro Agnew en gang kalte «the silent majority» – det tause flertall. Det er ikke dem vi hører mest fra i debatten, vi hører mest fra ytterpunktene. Men jeg her helt sikker på at det er dundrende flertall for – alle meningsmålinger viser også det – Regjeringens politikk om å opprettholde denne dobbelte målsettingen. Fremskrittspartiet var uenig i denne dobbelte målsettingen den gangen Stortinget fattet dette vedtaket, og er det fortsatt.
-1	Når Regjeringen legger fram sin tilleggsproposisjon, og sikkert ved mange andre korsveier framover, kommer vi tilbake til de enkeltelementene i skatteopplegget som representanten var opptatt av i dette spørsmålet. Jeg har lyst til å understreke at næringspolitikken i Soria Moria-erklæringen er meget offensiv og framtidsrettet. Men det er også et skifte i forhold til den regjeringen som nå har gått av, fordi vi ønsker å ta et større offentlig ansvar for at også privat virksomhet skal komme i gang rundt omkring. I tillegg til den satsingen som er på forsking og kunnskap vil dette være meget offensiv næringspolitikk. Jeg har også lyst til å understreke det som ligger her når det gjelder miljø. I skjæringspunktet mellom miljø og næringspolitikk ligger det tusenvis av arbeidsplasser, og i det arbeidet kommer vi også til å trenge offensive, forhåpningsfulle og effektive gründere.
-1	EØS-avtalen legger et betydelig press på norsk arbeidsliv. Vi ser at useriøse aktører utnytter utenlandsk arbeidskraft og driver sosial dumping. Vi ser en bemanningsbransje som driver fram et arbeidsliv som vi etter SVs syn ikke er tjent med å ha, der vi har konkurranse på lønns- og arbeidsvilkår. Derfor er det avgjørende å avklare: Hva er det som regnes som midlertidig, og hva er det som regnes som fast arbeid? Kan man si at man har jobb når man verken har lønn eller kontrakt som sier noe om hvor mye man skal jobbe, og når ingen av de grunnleggende forholdene man regner som viktige i et arbeidsforhold, er regulert? Det er også ille at den kollektive søksmålsretten blir fjernet. Det er det vernet som de svakeste av de svake har. Det er nettopp de utenlandske arbeidstakerne som var en del av grunnlaget for innføringen av den kollektive søksmålsretten – de som aldri våger eller evner å stå opp for seg selv, fordi motmakten alltid vil være så veldig mye sterkere. SV vil ta et oppgjør med bemanningsbransjen. Vi vil ta et oppgjør med fri flyt-politikken. Vi er tydelig på at vi ønsker å erstatte EØS-avtalen med en normal handelsavtale som ikke griper dypt inn i forhold som bør avgjøres på demokratisk vis. Men uavhengig av syn på EØS-avtalen bør vi alle kunne forenes om en femte frihet, nemlig friheten til å kunne avgjøre norske arbeidsforhold på demokratisk vis i denne salen. Vi mener at det er Det norske storting og partene i arbeidslivet som skal legge grunnlaget for hvordan arbeidslivet skal se ut, ikke EU. Vi ønsker ikke et arbeidsliv der vi ser at ILO-konvensjon, tariffavtale og norsk arbeidslivslovgivning settes til side for EU. Det har tidligere i debatten blitt uttrykt overraskelse over at likestilling blir fremmet som argument mot endringene i arbeidsmiljøloven. Jeg vil uttrykke overraskelse over den overraskelsen, tatt i betraktning at Likestillings- og diskrimineringsombudet har vært tydelig på, de kvinnedominerte fagforeningene har vært tydelige på – og til og med BLD, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, har vært tydelig på – at konsekvensene rundt likestilling er for dårlig utredet. Likestilling kommer ikke av seg selv, slettes ikke i arbeidslivet heller.
-0	Stiftelsen Retretten er en brukerstyrt stiftelse som tilbyr fengselsbesøk og oppfølging etter endt soning til straffedømte med rusproblemer. Retretten fikk i budsjettåret 2013 tilskudd på 300 000 kr over kapittel 430, post 70. Det er ikke øremerket midler til Retretten for 2014. Det var heller ikke foreslått øremerkede midler til stiftelsen i den forrige regjeringens budsjettforslag for 2014. Tilskuddsmidlene for i år er kunngjort offentlig av Justis- og beredskapsdepartementet. Forvaltningen av tilskuddsmidlene er fra og med 2014 overført til Kriminalomsorgsdirektoratet. Tilskudd vil derfor som hovedregel bli gitt etter søknad til direktoratet. Frivillige organisasjoner spiller en viktig rolle under straffegjennomføringen og ved tilbakeføring til samfunnet. Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen foreslo å øke bevilgningene og tilskuddsmidlene i sin tilleggsproposisjon til statsbudsjettet med 10 mill. kr. Av dem er 2,5 mill. kr gått til tiltak for frivillige organisasjoner innenfor kriminalomsorgens område. Så vi har altså vesentlig styrket de frivillige organisasjonene som samarbeider med kriminalomsorgen om bl.a. tilbakeføring. Målsettingen for tilskuddsordningene er å støtte opp under frivillig virksomhet under kriminalomsorgens virkeområde. Tilskuddene skal bl.a. gå til frivilliges arbeid med besøkstjeneste, motiveringsarbeid, samtalegrupper, sosiale tiltak, kulturtiltak, bistand til praktiske oppgaver og til å hjelpe ferdige sonede fanger til et liv utenfor murene, uten kriminalitet. Siden tildelingsmyndigheten nå ligger hos Kriminalomsorgsdirektoratet, kan jeg ikke gå inn på hvilke organisasjoner som vil få tilskudd.
-0	Jeg må bare benytte anledningen og si at jeg jo er glad for at regjeringen allerede i dag har sett at de private barnehagene sliter og økt prosentsatsen til 96 pst. i revidert budsjett, men det de burde gjort, var å gå fullt ut som barnehageforliket sa, med full likebehandling. Men det var ikke det som var replikken til statsråden. Statsråden er flere ganger inne på at det nå er nye skritt for fars rettigheter og er stolt over at far har fått så gode rettigheter under denne regjeringen. Vi vet at far sliter ved samlivsbrudd. Denne regjeringen har tatt veldig mange hensyn til far i et lykkelig samliv. Viktigheten av fars tilstedeværelse i barns første leveår blir veldig poengtert. Men vi vet også at ved et samlivsbrudd er det mors rettigheter som kommer inn, og far står uten rettigheter. Statsråden har vært inne på uttaksrett, og mitt spørsmål til statsråden blir: Hvilke tiltak vil regjeringen sette inn for å bedre fars rettigheter både når det gjelder uttaksrett og ved samlivsbrudd?
-0	Det er ikke regjeringens politikk som bidrar til endringer i ulike næringer. Snarere tvert imot er det viktig at regjeringen gjennomfører mange flere tiltak for å styrke de konkurransemessige vilkårene for norsk næringsliv over det ganske land. Det gjør vi gjennom å styrke bevilgningene til infrastruktur, det gjør vi gjennom å ha konkurransedyktige skattesatser, og det gjør vi gjennom å satse på forskning og utvikling og på et godt og konkurransedyktig utdanningssystem. På alle disse områdene har regjeringen satset aktivt og vil fortsette med det. Så vil jeg gjenta: Hvis det skulle være behov for å gjøre endringer i permitteringsregelverket, vil regjeringen gjøre det, men vi vil gjøre det når situasjonen tilsier det, og ikke før. Angående barnehageplasser: Det er feil, retten til barnehageplass har ikke endret seg, den er der fortsatt, og det er kommunenes ansvar å sørge for det.
-0	Jeg er stort sett glad i alt som har hjul og motor, det være seg tog, buss, bil o.l. Det som er viktig her, og som representanten tar opp, er at det ikke er veiene i seg selv som skaper utslipp, men det er kjøretøyene en bruker oppå dem, og det burde også vært langt til grunn av flere partier enn bare dagens fire flertallspartier. Der har regjeringen og Venstre og Kristelig Folkeparti vært med på å bidra til at vi nå har en politikk som legger til rette for at en stimulerer til kjøp av elbiler og lavutslippsbiler mye lenger enn det som opprinnelig var planlagt. Gjennom avgiftsbudsjettforliket i fjor la en til rette for mer hybridbiler. I tillegg har vi lagt til rette for en biogass-strategi, lavutslippsdrivstoff som skal kunne kjøpes. Vi har en ladestrategi som Kristelig Folkeparti har vært med på. Alt dette gir en infrastruktur, det gir en teknologiutvikling på drivstoff, og det gir innkjøp, på en måte kapital, av kjøretøyer, som går i riktig retning. Og så skal vi gjennomføre enda mye mer når det gjelder utvikling av byene for å få utslippsreduksjonene enda tydeligere fram der.
-1	"Om operadebatten i denne omgangen skal fortjene karakteristikker som farse, såpeopera eller tragedie, får ettertida bedømme, men jeg håper i hvert fall ikke denne dagen ender med at helt og heltinne dør i siste akt, mens den troløse jokeren står seirende tilbake i kulissene. Både for Norge som kulturnasjon og for troverdigheten til Stortinget er det viktig at vi får et avklarende vedtak, og det forventer jeg at vi også gjør. Også denne gangen har det politiske spillet stått sentralt i debatten, og jeg må si at det har vært frustrerende å være vitne til at regjeringspartiene og Høyre til tider har latt det kulturfiendtlige Fremskrittspartiet ta regien. På oppløpssida la disse partiene ut nye agn som lokkemiddel. Vi må nå sørge for at det ikke blir kulturlivet og Operaen som blir taperne i dette spillet. Jeg må gi statsråden og Regjeringa den rosen at beslutningsgrunnlaget er godt denne gangen. Vi i SV har all grunn til å stole på de opplysningene og beregningene som kommer fram i proposisjonen, og som er grunnlaget for at statsråden også kan gå for det som etter hennes mening er det nest beste stedsvalget. Det som vi ikke er fornøyd med, er at det heller ikke denne gangen er noen særlig debatt rundt innhold og rammer for utvikling av musikkdramatikk og dans i hele landet. Det er for bleikt at Regjeringa og flertallet foreslår at en modell for opera- og balettformidling skal være utviklet innen ferdigstillelsen av det nye operahuset. Skal vi få full uttelling for det kulturløftet som bygging av et av vårt århundres viktigste nasjonalbygg er, må vi sørge for at alle de kreftene som skal bidra til utvikling og fornying av musikkdramatikk og ballett, får gode kår og muligheter til å blomstre nå. Det er ingen grunn til å vente, særlig fordi en utvikling av den kreative infrastrukturen i hele landet – alle skapende krefter – er en forutsetning for at et nytt operahus skal føre til det kulturpolitiske løftet som flertallet og kulturlivet vil ha, nemlig å formidle opera og ballett av høy kvalitet til et bredt publikum, der også nye publikumsgrupper kan nås. For å nå dette målet må opera og ballett som kunstart få utvikle seg nå. Jeg har en følelse av at mange mener at bare vi får et hus, vil alt løse seg. La det være sagt: Med dagens høyst utilfredsstillende lokaler for Den Norske Opera mangler en viktig forutsetning for at Operaen fullt ut kan fylle rollen som et nasjonalt kompetanse- og ressurssenter for kulturen i hele landet. Ingen av oss ville ha funnet oss i de arbeidsforholdene som de ansatte på Den Norske Opera har. Det mangler biscene til smalere og eksperimentelle produksjoner, og til kammeroperaproduksjoner. Huset er viktig for kulturlivet i hele landet. Men et nytt hus gir ikke automatisk et nytt innhold. Opera og ballett har ikke lange og rotfestede tradisjoner her i landet. Akkurat nå er det masse interesse og vilje blant kunstnere, skapende og utøvende, profesjonelle og amatører, til å være med på å utvikle musikkdramatikk og dans. Operasjefens manifest og tanker om et større samarbeid er et uttrykk for akkurat det. Mye av det spennende skjer akkurat nå i miljøer utenfor hovedstaden. Jeg syns derfor at det er synd at SV står aleine om å be Regjeringa utvikle en helhetlig plan for utvikling av opera- og ballettkunst og for produksjon og formidling av det i hele Norge, og legge fram sak for Stortinget snarest og seinest innen år 2002. Å få fram en ramme for opera og ballett i hele Norge er faktisk viktigere enn om operahuset bygges i Bjørvika eller på Vestbanen. Interessen for opera og ballett er blomstrende i flere byer og på mange steder. Samarbeid mellom profesjonelle innen teater, orkester og dansemiljø, og mellom profesjonelle og gode amatører, har gjort at folk har gått kvinne og mann av huse for å se musikkteater og dans. Opera har av mange vært karakterisert som en smal kunstart. Ja vel, men det er en viktig del av et mangfoldig kulturliv. Det er ikke bare for fiffen. Mange steder er det blitt folkekultur. I Aftenposten på søndag kunne vi lese om drosjesjåføren som synger i operakoret i Kristiansund, som går fra dagskift til operaøvelser, og som har et nært forhold til denne kunstarten. Egentlig forteller han om hvordan kunst og kultur gir muligheter for livskvalitet, opplevelser, skaperkraft og deltakelse – for levende lokalsamfunn. Fornying av opera og ballett skjer i hovedstaden, men også i Bergen og i Kristiansund, i Trondheim og i Mo i Rana. Det skjer og skal fortsatt skje med Den Norske Opera som viktig motor i det utviklingsarbeidet. Blant annet derfor er et nytt hus viktig. Men det er også viktig at det støttes opp om initiativ som blir tatt i miljøer utenfor Oslo. Det må være en helhet over denne strategien. Når SV vil ha en plan for utvikling, produksjon og formidling, målbærer vi distriktenes ønske om en snarlig utredning av både regions- og distriktsopera, og at utøvende kunstnere utover hele landet må få oppgaver og utviklingsmuligheter. Det må satses målbevisst på at komponister, librettister og dramatikere i Oslo og utover landet får rammer som gir rom for enda større nyskaping og fornying, samtidsmusikk og samtidsdans, men også fornying av gammelt repertoar. Hva innebærer så det? Blant annet å satse bevisst på å gi norske komponister og librettister oppdrag med å skrive nye verker, til å jobbe i arbeidsgrupper, som f.eks. Operatoriet, som er et samarbeid mellom Den Norske Opera, Komponistforeninga og Opera Vest. Videre må vår tids kunst forankres i det norske publikum ved at vi får møte det beste av ensembler fra utlandet, og at det oppføres verker fra vår tids Verdi-er. Møtet med opera og ballett må skje allerede i skolen, der ungene får anledning til sjøl å skape, ikke bare formidles til. Så til plassering. SV går også i denne omgangen inn for opera i Bjørvika. Vi er opptatt av at vi får et praktbygg med luft og plass rundt og med en feiende flott beliggenhet som kan fortelle generasjonene etter oss at vi syns at kunst og kultur er viktig. Operahuset vil ha effekt både på Vestbanen og i Bjørvika. På Vestbanen vil det være lukeparkering på en for trang tomt, og Operaen vil måtte slåss om oppmerksomheten med andre bygg. I Bjørvika vil Operaen bety starten på en utvikling i et forsømt område, slik plasseringen av Rådhuset var det i Pipervika for 70 år siden. Operabygget vil prege en hel ny bydel som knytter forbindelsen mellom Oslos historie i Gamle Oslo og Kvadraturen. SV og Arbeiderpartiet, som har innstillinga, at vi vil at lokaliseringa av operahus i Bjørvika gjennomføres uavhengig av den videre veg- og byutvikling i området; vi strekker oss så langt. Men det er vel ingen som tror at Operaen blir liggende for seg sjøl – på en byggeplass, ved et vegkryss eller i «tarvelige omgivelser», som noen har kalt det? Nei, dette vil bety starten på et nytt liv, en levende bydel ved vannet. Norske Arkitekters Landsforbund har innvendinger mot at plasseringa ikke skjer ut fra en reguleringsplan for hele området. Jeg skjønner faktisk innvendingene. Og jeg forventer at Oslo, sammen med staten, får fart på arbeidet med reguleringsplanen for hele bydelen. Kommunen er godt i gang. Sjølsagt hadde det vært best om plasseringa hadde skjedd ut fra en større plan. Men jeg er sikker på at planlegginga av resten av området vil ta hensyn til Operaen og dens arkitektur. En arkitektkonkurranse i år 2000 vil gi viktige bidrag til planlegging av hele området. Det har vært et spill for å få med seg Fremskrittspartiet til Vestbanen. I fjor avviste sentrumspartiene blankt at stasjonsmesterbygningen skal rives. Nå foreslår sentrumspartiene å oppheve fredningsvedtaket. Ikke for å få mer plass til opera, men til flere butikker og hoteller. Fredningsvedtaket for hele Vestbanen ble gjort etter en grundig behandling for ikke mer enn fem år siden. Blir resultatet av dette spillet – som er et spill for å få Operaen til å framstå som en lavprisopera – at fredningsvedtaket blir opphevd, vil det være å legge en bombe under lov om kulturminner. Andre utbyggere får signal om at det er fritt fram dersom fredede kulturminner står i vegen for deres interesser – og det vil de alltid si. Vi syns at dette er skandaløst, og vi er ganske oppbrakt over at det går an. Vi har andre visjoner for Vestbanen: Tenk dere et fredssenter. Der er vi enig med sentrumspartia. Kunsthåndverkerne kan fremdeles være i Stasjonsmesterbygningen, og dermed kan også denne kunstnergruppa få den synligheten som de fortjener. Nytt hovedbibliotek kan en ha på deler av tomta, og vi har flere visjoner: Tenk om kreative krefter kan gjøre noe med den gamle togtunnelen mellom Øst- og Vestbanen. Hvorfor ikke fisk- og grønnsakshaller, små restauranter, butikker og verksteder akkurat der. Det er da en ganske fantastisk visjon som kan la seg realisere. Jeg tar opp vårt forslag i innstillingen."
-0	Jeg skal prøve å forholde meg kort, men det var representanten Chaudhry som egentlig la ballen på straffemerket. Hvis det hadde vært slik at Chaudhry hadde kommet i en situasjon der han var nødt til å sende sine seks barn ut for å tigge, og kona i tillegg, ville det ha blitt reaksjoner hos myndighetene i Norge. Da ville man sannsynligvis fått en reaksjon der barnevernet hentet barna, og Chaudhry hadde mistet rettigheten til sine barn – i hvert fall for en periode. Det er det som er en del av det som skjer når man bruker familiemedlemmene – barn – rundt omkring i hele Europa. I forhold til den type virksomhet ser man at tiggingen er den ene delen, men det er en betydelig større risiko for at disse barna også blir utsatt for annen type kriminalitet, som seksuelle overgrep osv. Det er derfor man må begynne i riktig ende. Hadde det vært mulig å begynne i den andre enden og stoppe dem som starter organiseringen, hadde man kanskje gjort det. Men jeg tror vi må fjerne markedet – hvis det går an å kalle det det – for dem som starter den typen virksomhet. Da er dessverre forbud det vi må starte med. Så får vi heller se og justere kursen etter det. Så registrerer jeg, ja, hvis sosiale virkemidler er å sette alle sammen i jobb, får vi også en interessant utvikling med hensyn til hvor mange vi greier å sysselsette etter hvert. Da starter vi bare en ny bølge.
-1	Eg har eit spørsmål til utanriksministeren. Det går på nordområda og innsatsen vår der oppe, og det går på løyvingar over budsjettet til bistand der. Vi får no signal frå Barentssekretariatet om at ein har lite pengar, dei nedskjeringane som blei gjorde sist, begynner ein no å merke, spesielt på folk til folk-samarbeidet – det kan dreie seg om støtte til journalistar, som er eit veldig viktig arbeid. Skal vi støtte opp om det russiske demokratiet, må vi òg støtte f.eks. utveksling mellom norske journalistar og russiske journalistar. Vi har òg teikn på at det blir drege inn når det gjeld urfolkmidlar, altså at urfolk skal kunne møtast over landegrenser, og slikt. Kan vi rekne med at Regjeringa vil følgje opp i revidert, og gje meir pengar til dette samarbeidet som går i nordområda?
-1	Det er heilt feil at statsråden ikkje er oppteken av å utvide opningstidene i statleg sektor. Om representanten Starheim viser til Dokument nr. 8-forslaget som vi debatterte måndag 4. desember, der Høgre hadde eit veldig fastlagt forslag om at alle statlege bedrifter med tilgjenge for publikum skulle ha ope til kl. 18.00 og bestemte telefontider og slikt, var det eit meiningslaust forslag i den forstand at det ikkje i det heile tok høgd for dei ulike behova i dei ulike etatane. Vi ser at det ikkje nødvendigvis er mellom kl. 16.00 og 18.00 at behovet oppstår. Det er tvert om slik at moderne folk og småbarnsfamiliar går heim, lagar middag og legg ungane, og difor er det etter kl. 20.00 at behovet for å ta kontakt med statlege verksemder igjen oppstår. Så det viktigaste vi må gjere, er for det fyrste å undersøkje kvar behovet er størst, og så sjå om vi kan få gjort noko med det, og for det andre å gå over til elektroniske løysingar, som inneber at representanten Starheim kan logge seg inn på Internett og få gjort det han skal, når det passar han, og ikkje når det passar den statlege etaten.
-1	Jeg vil takke for svaret. Jeg syns dette er veldig lovende. Det er jo igangsatt mye arbeid både fra Barne- og likestillingsdepartementet og Justisdepartementet nå, og i samarbeid mellom de to departementene. Jeg håper man kan få med Helsedepartementet i større grad enn det man har klart til nå. Dette arbeidet tror jeg kommer til å få konkrete resultater også i lovverket, og det tror jeg vi er helt nødt til. Jeg er spesielt glad for å høre at departementet er innstilt på å vurdere kompetansekrav til dommere. Jeg vil sterkt anbefale at man i dialog med berørte departementer også sikrer det samme for sakkyndige. Jeg hører fra mange hold nå at dommere i stor grad lener seg på de sakkyndige i så stor grad at man i realiteten har gjort de sakkyndige nærmest til dommere sjøl. Vi vet også at mange sakkyndige heller ikke har kompetanse på vold eller incest, og at det samme gjør seg gjeldende der som hos de fleste andre, nemlig at man egentlig ikke ønsker å tro at det foregår, og at man heller leter etter andre typer forklaringer. Da blir jo til sjuende og sist barnet det viktigste momentet her og det sentrale for å få avdekket disse sakene. Problemet nå er at veldig mange av disse barna ikke tør å snakke, med mindre vi virkelig legger godt til rette for at de skal tørre. Det vi vet fra forskning, og som er referert også på hjemmesidene til Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, er at det er tre faktorer som er særlig viktige for at barn skal si noe om dette. Det ene er at de hadde en anledning til å fortelle. Det andre er at det hadde en hensikt å fortelle, og det tredje var at det i samtalen var skapt en forbindelse til temaet overgrep. Det betyr jo at i tillegg til at barnehusene vil være en viktig arena for å sørge for trygghet og mulighet for barn til å si noe om hva de har vært utsatt for, må også de andre som møter barn utenom rettsapparatet, involveres i å få disse barna til å stå fram. Det vi i altfor stor grad ser, er at det tabulokket som har lagt seg over disse sakene, eller som egentlig har ligget der hele tida, bidrar til at barna ikke tør. De tror ikke at de kommer til å bli trodd, og de føler seg ikke trygge på at de kommer til å bli tatt på alvor. Det jeg har sett i for mange saker i det siste, er at sjøl der barna forteller rett ut til flere ulike instanser – inkludert helsevesen, inkludert i dommeravhør – at de har vært utsatt for overgrep og har navngitt den personen, settes det effektivt til side hvis en sakkyndig kan komme med hentydninger om at dette antakelig ikke stemmer likevel, sjøl om den sakkyndige ikke engang har snakket med barnet sjøl. Da begynner jeg å bli alvorlig bekymra. Da tenker jeg: Hvis vi går så langt som vi gjør i en del av disse sakene, er det veldig mange andre syndere der ute også, som vi er nødt til å ta tak i.
-0	Akkurat det konkrete tidspunktet er litt for tidlig å si, for vi må nå lage en framdriftsplan på arbeidet. Men i løpet av neste år vil vi kunne komme tilbake til Stortinget. Så vil jeg også videre samarbeide med KS, og de vil også få anledning til å gi innspill når det gjelder incitamenter. Så er jeg veldig glad for at Arbeiderpartiet her kom fram med et forslag som er veldig konstruktivt. Det å utarbeide en slik jordvernstrategi mener jeg er klokt, og jeg er også veldig glad for at en fikk til en løsning som gjør at en ikke stanser opp alle de sakene som nå har vært til behandling, og skal til behandling. Så det synes jeg var konstruktivt og bra fra Arbeiderpartiets side.
-0	Jeg har et oppfølgingsspørsmål til finansministeren. Ganske nylig har både finansministeren og statsministeren gitt uttrykk for at Regjeringen ikke har til hensikt å følge opp vedtaket gjort av Stortinget i forbindelse med budsjettbehandlingen i høst om skattefritak for arbeidsgiverbetalt barnehageplass. Jeg har lyst til å minne om at barnehageavtalen er en skriftlig inngått avtale mellom fire partier på Stortinget, akkurat på samme måte som det ble inngått en avtale om kontantstøtte i forrige stortingsperiode. Det betyr at Fremskrittspartiet ikke har til hensikt å bryte en skriftlig inngått avtale. Det betyr igjen at hvis Regjeringen utfordrer den avtalen, har ikke Regjeringen og regjeringspartiene noen å forhandle med i Stortinget. Betyr ikke det at Regjeringen må innse at de både må respektere og følge opp de vedtak som er lovlig gjort av Odelstinget og Lagtinget, av et solid flertall på Stortinget, fremfor fortsatt å trenere og trenere og skape usikkerhet om noe som mange venter på skal bli en realitet?
-1	Statsråden gjentar at man ikke blir mindre ledig av å gå permittert. Bedring av permitteringsordningen fremmes jo ikke for at bedrifter som ikke er liv laga, skal overleve, men for at arbeidsplasser skal få en utstrakt arm idet bølgene blir for høye. Derfor lurer jeg på: Mener statsråden at folk blir mindre ledige av at bedrifter legges ned, enn av om folk får kompetanseheving under permittering?
-0	Selvsagt er Fremskrittspartiet opptatt av mest mulig kunnskap. Det er også derfor vi sier at dette skal gjøres på en mest mulig ordentlig og ryddig måte, slik at vi får systematikk i det. Istedenfor å gjøre slik som Regjeringen har gjort, skjule seg bak en beskyttelse av SV og si at en kun vil ha begrenset seismikk, fugletelling og slike ting, ønsker Fremskrittspartiet å få systematikk på dette. Det tror jeg også representanten Nordtun vet inderlig godt, og ville sagt seg helt enig med Fremskrittspartiet i, om han hadde stått fritt og ikke vært med i en regjeringskonstellasjon. Poenget er, som Nordtun selv tok opp, at hensikten med en konsekvensutredning er å se om en skal åpne områdene. Men det er ingen forpliktelse i en konsekvensutredning. Hvis konsekvensutredningen viser at dette ikke er forsvarlig, er det ingenting ved å gjennomføre en konsekvensutredning som binder en til at en umiddelbart skal åpne områdene. Da venter en, utvikler teknologi, innhenter enda mer kunnskap, og så tar en runden en gang til senere. Det er det Fremskrittspartiet ønsker.
-1	Den einaste grunnen til at ein tar dette til Stortinget, er at ein må. Hadde regjeringa hatt fleirtal, hadde ein ikkje trengt det. Det er ikkje det raffinerte demokratiske sinnelaget til Bakke-Jensen som gjer at ein no opnar debatten og tar det til Stortinget og stiller seg lagleg til for å endre regjeringas politikk. Det er fordi ein må. Og sjølvsagt, for oss som er på Stortinget, er det fantastisk, og for folkedemokratiet i Noreg synest eg òg det er fantastisk bra. Men det er fordi ein må. Så er det ein dimensjon her som vi unnlèt å diskutere, men som sikkert mange har tenkt litt på, nemleg at grunnen til desse endringane ikkje er fagleg grunngitt frå regjeringa si side. Gjennomgangen til komiteen under høyringa var heilt tydeleg, det var faglege varsku mot å gjere desse endringane. Det var det som gjorde at komiteen var så samrøystes som han var, ein hadde klare faglege råd om at dersom ein er opptatt av dyrevelferd, matsikkerheit, beredskap osv., er dette feil veg å gå. Det ligg altså andre grunnar bak. Eg trur nok at sentraliseringsiver kan vere ein del av det, iallfall ein konsekvens av dette, men det er òg økonomi. Så spørsmålet som vi ikkje har tatt opp i denne diskusjonen, er: Kva skjer no? Eg meiner at den einaste måten å oppfatte det vedtaket som vi gjer i dag på, er at det er ein beskjed til regjeringa om å prioritere det samla arbeidet for dyrevelferd, matsikkerheit og beredskap i heile landet. Dette er ei prinsipiell sak. Det seier noko om nærleik, at dette er eit arbeid som skal ha høg prioritet. Det betyr ikkje at det er berre Nord-Noreg som skal favoriserast, men at det er ei prinsipiell sak, som gjer at ministeren ikkje kan gå tilbake og starte nye prosessar andre stader med liknande typar resultat. Og med mindre ministeren går opp og oppfattar meg på ein annan måte, meiner eg at eit samrøystes storting har gitt ein prinsipiell beskjed til statsråden om at ein skal prioritere dyrevelferd, matsikkerheit og beredskap i den tida vi no lever i. Og sidan Bakke-Jensen var opptatt av brukarane av desse tenestene, og var så kjapp med statistikken: Den gjennomsnittlege brukaren er ein død sau. Så vi kan iallfall vere einige om at vi skal prioritere arbeidet med alle dei farar og ulemper som kan oppstå, idet vi oppdagar anomaliar i matproduksjonen og fiskeproduksjonen rundt omkring i landet.
-1	Jeg takker for et grundig svar og ser fram til mange spennende forsøk. Jeg synes det er viktig å slå fast at dette forsøket må dreie seg om å integrere SFO i skolen ut fra en erkjennelse av at læring foregår hele tida – i leik, i samspill med andre unger, i samspill med voksne. Når to systemer – det ene, skolen, som skal være gratis, og SFO, som det til dels kreves skyhøy betaling for – integreres, må det etter vår mening være snakk om et gratis tilbud, at det ikke må tas betaling for den delen som går på SFO, som da skal integreres i skolen. Det vil vi i SV ha en bekreftelse på. Vi kan ikke ha det slik at deltakelse avhenger av økonomien til foreldrene. Dersom det tas betaling for dette helhetlige tilbudet, blir det enda en arena som fattige unger ekskluderes fra. Særlig for disse ungene er det viktig at alle egenandeler i skolen avskaffes. Kan statsråden ta initiativ til og bekrefte at disse forsøkene skal være gratis?
-0	Jeg hadde ikke tenkt å ta ordet mer, men jeg kan ikke la det stå uimotsagt fra Sosialistisk Venstreparti at vi har redusert bevilgningene til drift og vedlikehold på jernbanen med 1,5 mrd. kr. Jeg har funnet merknader i Innst. 13 S for 2012–2013, der det konkret vises at Fremskrittspartiets samferdselsfraksjon har stilt spørsmål til Finansdepartementet, hvor det da kom fram at Jernbaneverket ikke kan tallfeste vedlikeholdsetterslepet på jernbanenettet. Det er opplagt at Fremskrittspartiet var opptatt av det spørsmålet siden de stilte det. Videre skriver Fremskrittspartiets medlemmer: «Disse medlemmer viser til at nå er vi i en situasjon der arbeidere som vedlikeholder jernbanen sies opp, og at det ifølge VG 12. november dreier seg om 30 til 50 personer. Disse medlemmer mener at dette er helt uholdbart. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn øke posten med 250 mill. kroner, jf. Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett for 2013. Disse medlemmer vil vise til at drifts- og vedlikeholdssituasjonen har vært uholdbar over flere år, og at situasjonen på jernbanenettet på Østlandet spesielt har vært ustabil.» Fremskrittspartiet har altså foreslått å øke bevilgningene til vedlikehold. Det har vært et satsingsområde for oss i opposisjon, og det er et satsingsområde for oss i posisjon – på tross av at SV mener motsatt.
-1	Nå er det en debatt om bilbaserte kjøpesenter, og så kan vi ta debatten om kommunesammenslåinger en annen gang. Nå har jeg tatt to tydelige eksempler på hva disse retningslinjene betyr. De betyr altså et vern om det positive som har skjedd i Drammen. Det går man utenom. Så er det altså et forsøk på å legge et kjøpesenter ved Trysil, på svensk side – som Høyre protesterte mot at vi protesterte mot – som også vil dra mye biltrafikk. Istedenfor å konsentrere seg om disse praktiske eksemplene på at vi trenger disse rikspolitiske retningslinjene, snakker vi om alt mulig annet. La oss gå til Vestfold. Der har det også vært foreslått kjøpesenter i den indre del av fylket, hvor det er en relativt liten befolkning, også kjøpesenter som i stor grad vil være bilbasert. Det var Statens vegvesen som kom med de vektigste innvendingene mot noen av disse planene, fordi de sa at veinettet ikke er dimensjonert for dette. Det vil altså føre til at vi skal bygge ut et nytt veinett på basis av kjøpesenter, istedenfor at man legger kjøpesentrene der folk allerede bor.
-0	Dette er en sak som jeg på mange måter synes er litt underlig at ikke skaper mer oppmerksomhet enn den gjør, fordi den berører mange. Likevel skaper det liten interesse, det som i dag er den store forskjellen mellom tjenestepensjonene i de ulike delene av arbeidslivet, og som bidrar til å skape todeling i arbeidsmarkedet, med barrierer som hindrer folk fra å gå fra offentlig til privat sektor og motsatt. Disse barrierene er særlig skadelige nå som norsk økonomi er i en fase med stort behov for omstilling. Fremskrittspartiet og regjeringen ønsker derfor å redusere forskjellene mellom pensjonssystemene i privat og offentlig sektor og på den måten fjerne barrierene mellom sektorene. Jeg mener at folk på lang sikt bør kunne bytte jobber mellom offentlig og privat sektor uten å måtte tenke på hvordan dette slår ut for pensjon og andre rettigheter. Derfor er jeg godt fornøyd med at endringen i tjenestepensjonsloven, som vi i dag debatterer, innebærer at det i hovedsak vil være mulig å gi uføredekning i privat sektor på linje med den nylig vedtatte uføreordningen i offentlig sektor. Jeg er også godt fornøyd med at Stortinget nå setter satsen for barnetillegget i tjenestepensjonsloven tilsvarende tillegget i de offentlige tjenestepensjonsordningene, gjeldende til 18 år. La meg imidlertid samtidig minne om at det er frivillig om et foretak i privat sektor vil knytte uførepensjonen til sin tjenestepensjonsordning, og i hvilken grad de vil utnytte rammene i lovforslaget. Det betyr at det fortsatt vil være forskjeller mellom privat og offentlig sektor, men denne saken er et skritt i riktig retning når det gjelder harmonisering av offentlig og privat pensjon. Noen ønsker å gå lenger enn regjeringens forslag til tjenestepensjon. Disse ønsker en obligatorisk ordning for bedriftene. Dette er i utgangspunktet kanskje en fornuftig tilnærming, men jeg er av den oppfatning at en eventuell obligatorisk ordning fort kan bli kostbar for små og mellomstore bedrifter, med de konsekvensene det måtte ha. La meg avslutningsvis få takke saksordføreren for godt utført jobb og flott samarbeid.
-0	Jeg takker statsråden for svaret, og jeg er betrygget over at statsråden nå ser på dette og følger saken. Det er riktig at dette tilbudet er midlertidig reddet. Man har utsatt behandlingen av denne saken, selve nedleggelsen, innsparingstiltaket, for å se på om det er andre måter å gjøre det på. Bakgrunnen for at jeg tar opp spørsmålet, er at det er viktig at man har et variert tilbud. Det er veldig stort fokus på den kirurgiske biten knyttet til fedmebehandling, og så har vi en tendens til å glemme alle de andre tilbudene som er viktig å ha på plass, for det er ikke alt som skal løses med kirurgi. Det vi her snakker om, er et dagbehandlingstilbud. Det som er et av hovedproblemene, er nettopp takstsystemet, som gjør at dette tilbudet er kommet i spill. Taksten som man får knyttet til behandlingen, er så lav i forhold til kostnaden at det er ikke regningssvarende å opprettholde tilbudet. Det var det som gjorde at dette også kom i spill. Spørsmålet mitt til statsråden er: Vil statsråden sørge for at det blir sett på selve takstsystemet, slik at vi kan ha et variert tilbud?
-1	Forslag nr. 14 ligger selvfølgelig på bordet for å forsterke det som ligger i meldingen. Det er klart at et forslag som er vedtatt i dette stortinget, er noe helt annet enn en flertallsmerknad i innstillingen. Jeg skjønner at det er problematisk å stemme imot det, når det egentlig er flertall for et slikt team i alle fylker. Når det gjelder tilsyn etter adopsjon, mener vi at dette skal gjelde barn i de tilfellene hvor det gjøres en omsorgsovertakelse etter barnevernsloven. Vi mener at disse barna har krav på et visst rettsvern til de er 18 år. Ofte har de også behov for tiltak opp gjennom oppveksten, fordi de ofte har en bakgrunn som gjør det nødvendig. Derfor mener vi, og det har vi fått innspill på fra ulike faginstanser, at dette er viktig og riktig, og derfor fremmer vi dette forslaget.
-0	Hvis man vet så mye om forenkling, er jeg veldig overrasket over hvorfor man ikke har kommet videre. Hvorfor er det fortsatt slik at man innenfor det private næringsliv bruker mange årsverk for å kunne innrapportere? Hvorfor er det slik at en må sende flere skjemaer til forskjellige typer instanser, som ikke engang er samordnet slik at en forenkler på den måten? Hvorfor er det slik at vi fortsatt har en formuesskatt som gjør at svært mange personer har store problemer knyttet til generasjonsskifte i bedriftene? Hvis representanten Aasland er så trygg på at det som man faktisk har gjort, er så bra, hvorfor er det slik at næringslivet sier at det går for sent – vi trenger mer? Og hvis representanten Aasland går inn i sine egne statistikker, ser han at det er svært lite regjeringen har levert den senere tiden, bortsett fra det som jeg allerede har nevnt. Altinn-systemet er veldig bra, men vi er nødt til å videreutvikle det – og det går for sent.
-0	Det forslagsstillerne tar opp i denne saken, er at staten skal kunne ilegge bøter til kommuner som bryter grenseverdiene for luftkvalitet per time, og man foreslår lovhjemmel og statlige ekstratiltak samt bøter til kommuner som bryter grensene for luftkvalitet som årsgjennomsnitt. Noen er tydeligvis av den oppfatning at bruken av bjørkeriset er den eneste veien å gå – den eneste sanne veien å gå – for å løse våre utfordringer. Vel, personlig må jeg si at bjørkeris og bøter ikke alltid løser våre samfunnsutfordringer ved luftforurensning. Derimot tror jeg at bruken av gulrot er langt å foretrekke som tiltak, og vil også over tid være det mest effektive. Det er også slik at regjeringen igangsetter etablering av lavutslippssoner for de kommunene som ønsker det. Regjeringen har sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti allerede forsterket klimaforliket og innfører tiltak som vil forbedre luftkvaliteten, både på kort og på lang sikt. Det er bl.a. blitt gitt avgiftslettelser for ladbare hybridbiler og en videreføring av avgiftsfordelene for elbiler. Regjeringen er i full gang med en gjennomgang av kjøretøy- og drivstoffavgiftene for å stimulere til en mer moderne bilpark. Regjeringen vil også stå for en utfasing av fyring med fossil olje i alle offentlige bygg innen 2018. Dette er en fornuftig bruk av gode, fornuftige tiltak, som på en positiv måte vil påvirke lokal forurensning og luftkvalitet. Det er et problem eller en utfordring at enkelte partier på Stortinget i dag har som motto å straffe kommuner for utslipp som kommunene ikke står for selv, eller hvor man heller ikke har virkemidler til effektivt å redusere utslipp. Dette er foruten Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti også Arbeiderpartiet enig i. Fremskrittspartiet mener at forslagsstillerne bommer fullstendig med sine forslag om at kommunene skal straffes med bøter når det i mange tilfeller er helt andre årsaker som utløser en lokal forurensning enn kommunene selv. Bøtelegging av kommuner er et lite egnet virkemiddel for å bedre luftkvaliteten i kommunene i Norge. Men for noen betyr symbolpolitikk det meste og ikke fornuftige tiltak som de facto forbedrer luftkvaliteten gjennom god, praktisk politikk og fornuftig tilrettelegging. En annen side som ikke er blitt belyst av forslagsstillerne, er de juridiske sidene av saken. Hvordan skal man med loven i hånd bøtelegge kommuner for utslipp og forurensning som helt andre aktører har stått for? Her synes jeg forslaget mangler veldig mye.
-1	I helgen hadde vi luftforurensningsnivåer i Oslo som var på rødt nivå. Det betyr at friske mennesker blir syke, syke mennesker blir sykere, og de sykeste dør. Det sier forskningen, som bl.a. er støttet av denne regjering. Nå går vi inn i den tredje vinteren med den regjeringen vi har nå, og det er ennå ikke fremmet ett konkret forslag fra regjeringen om hvordan man kan sørge for at folk får ren og trygg luft. Jeg har merket meg hva Fremskrittspartiet skriver i innstillingen, og da er spørsmålet mitt: Er det slik at Fremskrittspartiet på nasjonalt nivå er klar for å overkjøre Fremskrittspartiet på lokalt nivå, som går imot lavutslippssoner, og som går imot å ha miljødifferensierte bompengeavgifter som gjør at de mest forurensende bilene holder seg unna, slik at vi kan få ren og trygg luft?
-0	Jeg ønsker å stille samferdselsministeren følgende spørsmål: «Mandag 15. april ble de omstridte skiltene med vinterfartsgrense tatt ned langs riksvei 2 i Hedmark. Dette er for øvrig én uke etter det ble forbudt å kjøre med piggdekk. Er statsråden av den oppfatning at det må være lov å bruke mer skjønn slik at det f.eks. på nevnte vei med tørr og god asfalt over lang tid kunne være mulig å fjerne disse tidligere og ikke etter pålegg fra sentrale myndigheter?»
-0	Representanten Arnstad tok opp det helt vesentlige, og jeg skal lese det. Det står på side 34 i innstillingen at flertallet, de fire partier, «mener at det på nåværende tidspunkt ikke bør gis noen fullmakt til nedsalg av statlige eierandeler. Flertallet mener at før eventuelle nedsalg blir vurdert, må Regjeringen ha en plan for å styrke det private eierskapet, dels gjennom rammevilkår», og dels gjennom disse forskjellige fondskonstruksjonene som nevnes. Fremskrittspartiet er vel det partiet som ligger nærmest Regjeringen, og som kan være en garantist for et visst nedsalg eller utsalg. Da snakker jeg om ikke-strategiske selskaper, for i de strategiske selskapene setter vi en nedre grense på 34 pst. Det er absolutt et minimum. Men det er to pilarer. Vi må bedre rammebetingelsene for det private næringslivet. Det går på formuesskatten, så her har jo Regjeringen muligheter i inneværende stortingsperiode å komme med forslag, slik at vi får like vilkår for utlendinger og nordmenn som ønsker å investere i norsk næringsliv, slik at ikke avkastningen for nordmenn blir dårligere. Så har vi den andre pilaren som går på forskjellige fondskonstruksjoner. Statsråden nevnte et utvalg som er på gang, og fondering av tilleggspensjonene, men han nevnte også Argentum, og det finnes flere muligheter. Det næringslivstopper sier, er at fondskonstruksjoner med profesjonelle styrer og vedtekter uavhengig av statsmakten kan behandles likt med private, institusjonelle investorer. Man ser ikke på dette som staten. Hvis Regjeringen kan komme oss i møte på disse punktene og legge fram en plan som ivaretar disse to pilarene, slik at også norske interesser kan være med og konkurrere om norske virksomheter, slik at avkastningen til skattebetalerne blir bedre og vi får et bedre og større norsk eierskap, er det i tråd med det Fremskrittspartiet ønsker.
-0	Jeg vil stille følgende spørsmål til fiskeri- og kystministeren, i og med at nærings- og handelsministeren er bortreist: «Innovasjon Møbel er et prosjekt som har gått over flere år, som har vist gode resultater for bedriftene som har deltatt, og som er viktig for næringen. I forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2010 i næringskomiteen var det et bredt flertall som ønsket videreføring av Innovasjon Møbel. Hvordan følger statsråden opp at Innovasjon Møbel kan fortsette sin virksomhet i 2010?»
-0	Først: Jeg er kjempeglad for at Arbeiderpartiet er like opptatt som Fremskrittspartiet av at vi ikke skal ha et byråkrati som bare fortsetter å bli større og større. Jeg er veldig fornøyd med at vi er på lag for å redusere byråkratiet, og det gjør vi absolutt. Som jeg også sa til representanten som hadde det første spørsmålet, ønsker vi å omfordele oppgavene. Her er det ikke snakk om å splitte opp, men om å omfordele. Så kan det faktisk være sånn at vi på sikt kan se dette i en mye større sammenheng, i en litt mer transportovergripende sammenheng. Kanskje en på sikt bør slå sammen deler av Statens vegvesen med det nye direktoratet, f.eks. Det vil også gi oss en mulighet til å kunne se samfunnsøkonomisk lønnsomhet i sammenheng i forhold til vei versus bane. Jeg tror vi skal klare å holde kontrollen på byråkratiet. Og så er jeg sikker på at ved å klare å innføre tydelige mål oppnår en mye lettere å kutte i byråkratiet.
-0	Representanten Magnhild Meltveit Kleppa avsluttet sitt innlegg med å spørre: Er integreringen mislykket? Hvis vi går en dag eller to tilbake, uttalte partileder Odd Roger Enoksen i Senterpartiet at vi har feilet i integreringspolitikken. Det er klart at temaet for den debatten vi fører her, også er en del av den totale norske integreringspolitikken, asyl-, flyktning- og innvandringspolitikken. Videre sa Odd Roger Enoksen, partileder i Senterpartiet: Det har vært «Frp mot oss andre». Det sa han ifølge Dagbladet i går. Han sa også at han ville kaste kriminelle utlendinger ut av landet og frata dem statsborgerskapet. Dette er jo hardt skyts fra en partileder og et parti som en må kunne si har vært i første rekke for å forsvare den samme politikken som han nå innrømmer er forfeilet. Er det nå slik at Senterpartiet er blitt et parti som skal innta en restriktiv politikk på innvandrings-, asyl- og flykningområdet? Deles Enoksens synspunkter av komitelederen, Magnhild Meltveit Kleppa fra Senterpartiet?
-1	Jeg oppfatter ikke at denne omsorgsmeldinga, det som står i Soria Moria-erklæringa, og det som vi har skrevet i innstillinga, hvor vi konkretiserer hvilke områder vi ber Regjeringa gå igjennom spesielt nøye i en egen sak til Stortinget i forbindelse med budsjettet for 2008, samt et investeringstilskudd som skal være langsiktig og forpliktende fra og med 2008, er lite forpliktende. Tvert imot mener jeg at vi har gitt veldig klare signaler om hvilken retning dette skal gå i. Vi har Kompetanseløftet 2015, som også er veldig klart og tydelig når det gjelder hvilken retning vi skal gå i, og hvor vi sier at vi også skal ha en klar satsing på kommuneøkonomien framover. Så jeg synes ikke at vi nå har lagt oss på et uforpliktende løp. Jeg syns det er veldig tydelig i hvilken retning dette kommer til å gå framover.
-0	Bare for å være helt presis: Når jeg sier en viss bedring, betyr det at vi er langt unna at de i løpet av 2015 når de målene som de bør nå – slik at forventningslisten ikke legges for høyt. Det mener jeg er uakseptabelt. Derfor er det viktig at en legger forholdene til rette for at UDI kan effektivisere saksbehandlingen ytterligere. I tillegg er det alltid slik at en må vurdere ressursbehovet, men det gjøres i forbindelse med de ordinære budsjettprosessene.
-0	Igjen hører jeg de rød-grønne klamrer seg til full barnehagedekning, noe som Fremskrittspartiet har støttet hele tiden, med en god start i barnehageforliket, som vi fikk til sammen med SV, og med meget god hjelp fra alle de private barnehagene. Men det virker som om alt annet er betydningsløst. Full barnehagedekning er fint, men det bør ikke gå på bekostning av alle dem som virkelig trenger hjelp. Hva med alle de fattige, hva med alle de som sulter, hva med minstepensjonister som fryser og lider? Nå har Regjeringen fjernet skattefordelen ved livrente. De som har spart i dette, har ifølge finansministeren råd til å miste skattefordeler her – fordi de er så rike og har råd til det. Mange av disse «rike» har skaffet seg denne ekstra kapitalen ved lang tids sparing, eller de har solgt sine eneboliger og flyttet inn i små leiligheter for å få frigjort penger og få litt mer å rutte med i sin alderdom. Dette mener jeg er grovt. Det er ikke så mange i dette landet som kan kalle seg rike, og de virkelig rike er såpass ressurssterke at de kan sikre seg på andre måter. Det virker som om Regjeringen ser bort fra at etterkrigsbarna i mange år har vært hjemme med egne barn. Årets etter hvert så tradisjonsrike demonstrasjonstog med fakler og hjemmelagde bannere, er nok avlyst i mange kommuner. Mange kommuner har nok økt rammen til skolene, og mange ser at barnehagekøene kan bli historie. Mange kommuner har valgt at omsorgssektoren får, om ikke nok penger, så i hvert fall mer penger å rutte med. Men kommunale midler til nye skolebygninger, til nye sykehjem og til nye omsorgsboliger, er det ikke funnet plass til i kommunene. Det er et etterslep i milliardklassen på vedlikehold av alle kommunale bygninger. Det er også et stort etterslep på vedlikehold av kommunale veier. Ingenting av dette har Regjeringen funnet plass til. Her står store verdier og forfaller og råtner på rot. Mange av kommunene har ikke kommet utenom, noe Fremskrittspartiet beklager på det sterkeste, å måtte innføre eiendomsskatt, en tilleggsskatt som treffer urettferdig i kommunene, for dem som bor i kommunene – dette for å kunne finansiere alle lovnadene fra Regjeringen. Ordføreren fra Sørum, Hans Marius Johnsen fra Arbeiderpartiet, sier til avisen i dag at det ville vært vanskelig å få budsjettet i havn uten denne urettferdige skatten, altså eiendomsskatten. Varaordføreren i samme kommune, Ivar Egeberg fra Senterpartiet, understreker at eiendomsskatten reddet to av skolene i bygda. De rød-grønne hevder også at kommunene får betydelig økning i overføringene fra staten. Men i budsjettet anskueliggjør kommunene at når de øremerkede midlene og lovnadene fra Regjeringen er fordelt, ja da er det i realiteten lite ekstra friske/frie penger igjen. For eksempel i Nittedal, den kommunen jeg kommer fra, sitter kommunen igjen med en vekst i frie inntekter fra 2006 til 2007 som tilsvarer 2,84 pst. Det høres bra ut, men kommunen må ta høyde for en pris- og lønnsvekst neste år på 3,5 pst., pluss den siste renteøkningen som vi fikk i går, som utgjør minst 800 mill. kr for kommunene – og der forsvant hele den frie inntektsveksten! Ingen grunn til å juble for senterpartiordføreren fra Nittedal eller arbeiderpartiordføreren fra Sørum. Folk står i helsekø, kronisk syke og mennesker med psykiske lidelser opplever å få minimal hjelp. Mange gamle opplever fortsatt at det er ventetid på å få hjemmehjelp eller sykehjemsplass. Jeg vil vise til Fremskrittspartiets alternative budsjett. Fremskrittspartiet har en totalt alternativ økonomisk politikk, en politikk som vil øke den økonomiske veksten og bidra til økt verdiskaping.
-0	Jeg takker for svaret. Transportøkonomisk institutt har evaluert akuttiltak iverksatt i Bergen i januar og februar i fjor. Det viser at været er den sentrale faktoren i akuttsituasjonen, og at det heller er endring i værforholdene enn endring i trafikkbildet som fører til endring i forurensningssituasjonen. Effekten av datokjøring er usikker fordi endrede værforhold påvirket luftkvaliteten allerede før tiltaket var iverksatt. Men som statsråden var inne på, er tiltak innen kollektivtransporten viktig og nyttig og kan være et positivt virkemiddel, hvis det ikke knyttes betingelser om straffetiltak overfor dem som har behov for å bruke biltransport. Derfor er mitt oppfølgingsspørsmål: Vil statsråden øke statens kjøp av persontransport med buss og tog i Bergen og Oslo uten å kreve restriktive tiltak for nødvendig biltransport?
-1	SV mener at kunst og kultur må være en sentral del av morgendagens grønne kunnskapssamfunn. Det må derfor skapes gode rammevilkår for videreutvikling av kunstneriske tradisjoner og for nyskapende og utradisjonell kulturaktivitet. Derfor må kunsten gis en langt viktigere plass i det offentlige rom – gjennom mediepolitikken og skole- og barnehagepolitikken og gjennom utformingen av vårt felles fysiske miljø. Kunst og kultur må verdsettes i kraft av sin egenverdi, men kunsten er ikke et verdinøytralt gode. Også i den inngår en stadig mer kommersialisert virkelighet. Den har et viktig kritisk potensial, men den kan også fremme overdreven nasjonalisme, individualisme og førerdyrkelse – like mye som den kan fremme demokrati og solidaritet. Kulturbudsjettet er av de mest leste og mest omtalte, til tross for sin beskjedne størrelse. Og til tross for alle rosende ord og festtaler som kommer kulturen til del – et løft som virkelig monner, er likevel vanskelig å få til. Trenger vi tre nye fregatter til Forsvaret? Ja – hører vi unisont fra alle kanter, unntatt fra SV. – Vi trenger ikke tre, vi må ha fem, kanskje seks – hver til ca. 2,8 milliarder kr, godt i overkant av kulturbudsjettet for et helt år. Når det gjelder fregatter og forsvarsformål, ser vi altså at det er mulig å prioritere, at det er mulig å finne penger. Det betyr at pengene finnes. Det er viljen til politisk prioritering av kulturformål som mangler. Det er ikke festtaler og rosende ord kulturen mangler. Den generelle politiske enighet om bruken av de midlene som budsjettet innenfor den vedtatte rammen gir oss, er for meg overraskende stor. Ser en bort fra Fremskrittspartiet, er det bred enighet om de aller fleste postene på budsjettet. Det virker også som om den samme enigheten rår når det gjelder behovet for vesentlig mer penger til kulturformål. På denne bakgrunn skulle en tro at viljen til å prioritere kultur gjennomsyret de fleste partier og budsjettforslag, men årets budsjettrunde – på samme vis som tidligere års budsjettrunder – viser at det er stor avstand mellom festtalene og realitetene i de vedtak som blir gjort. Likevel, årets budsjett har fått et reelt løft – med vår fulle støtte. Var det opp til oss, skulle løftet vært vesentlig større. SV har som målsetting at vi i løpet av denne perioden bør gjøre bevilgningene til kunst og kultur til 1 pst. av statsbudsjettet. I år ville det ha betydd 5,5 milliarder kr, altså en god dobling av budsjettet. I vårt alternative budsjett for i år ville vi gitt Kultur-Norge 238 mill. friske kroner. Dette forslaget er vi alene om. Og hvor mye er det egentlig? Hvis vi omregner dette til motorvei, snakker vi om ca. 2 km – igjen et skikkelig løft for kulturen i bytte mot en veistump, og igjen snakker vi om prioriteringer. I denne sammenhengen er det viktig å vise til at SV også på andre rammeområder ser viktigheten av å satse på kultur. Vi vil gi 10 mill. ekstra til kulturskoler, vi vil gi 1 000 kr mer pr. elev pr. år. Til sammen vil det utgjøre 155 mill. kr, slik at elevene kan oppsøke læringsarenaer utenfor skolen. Dette ville, om det ble vedtatt, ha gjort det mulig for skolene å ta med elevene til flere kunst- og kulturinstitusjoner. Dette viser vilje til prioritering, og ville utgjort et klart løft for en reell kulturvekst. Med slike prioriteringer ville vi virkelig kunne gitt den kulturelle skolesekken innhold, og vi kunne hengt den på ryggen til mange, mange flere. SV legger vekt på at ungdom må sikres bedre muligheter til både utfoldelse og opplevelser innenfor egne kulturuttrykk. I mange fylker har SV vært en pådriver for miljøkort for ungdom, som gir rimelig tilgang til kollektivtransport. De stedene det har vært prøvd, har det vært en ubetinget suksess. På samme måte ønsker vi nå innført en prøveordning med kulturkort i noen fylker, som tar sikte på å gi ungdom rimeligere og enklere tilgang til forskjellige typer kulturopplevelser. Lokalt er det viktig at de kulturelle arenaene fungerer og blir tilrettelagt som møteplasser mellom generasjoner, mellom amatører og profesjonelle. Kunstuttrykk og kulturaktiviteter er også viktige brobyggere på tvers av politiske grupper, mellom ulike nasjoner og etniske grupper. Vi ser at det som på enkelte arenaer oppleves fremmed og truende, og ofte er konfliktfylt, på kulturens og kunstens arenaer ofte bidrar til det motsatte, nemlig gjensidig forståelse, vennskap, kreativitet og fornyet innsikt og skaperevne. Kunst og kultur har en viktig rolle som buffer mot kommersiell enfold og forflatning. Trange budsjetter og økende krav til egeninntekt og lønnsomhet kan true mangfoldet i kulturlivet og hindre nyskaping. SV vil med sin økte satsing på kultur sørge for at kunstnere og kulturarbeidere gjennom økte bevilgninger sikres større armslag og mer forutsigbarhet i sitt virke. I denne sammenheng mener vi at offentlig sektor – stat, kommuner og fylkeskommuner – har et særskilt ansvar for å gi kunstnere oppdrag. Kvalitet og mangfold i våre medier er truet av eierkonsentrasjon og kommersialisering. For et lite land som Norge er det spesielt viktig kulturelt å bevare og videreutvikle allmennkringkastingsprofilen, ikke bare i NRK, men også i de kommersielle fjernsyns- og radioselskapene. NRK må sikres som reklamefri, lisensfinansiert allmennkringkaster, og vi mener det bør innføres en støtteordning for lokalfjernsyn for å sikre mangfold. Lokalavisene, nr. 2-avisene, og de riksdekkende meningsbærende avisene betyr mye for en levende samfunnsdebatt, som møtesteder for meningsutveksling og som informasjonsbærere om lokalt og nasjonalt kulturliv. De store utfordringene framover er å hindre større eierkonsentrasjoner, særlig mellom distribusjon og innhold. Slike koplinger mellom innhold og infrastruktur vil gi enorm makt over mediefeltet og kan innsnevre mangfoldet. I denne forbindelse er det viktig at pressestøtten økes, og at en viser langsiktighet. SV ønsker også å støtte norsk filmproduksjon både som kunstuttrykk og som grunnlag for næring. Vi mener videre det er behov for sterkere satsing på regional filmproduksjon. Her har vi vært generelle. Når det gjelder detaljer og enkeltposter, vil vi be alle kulturinteresserte om å se på SVs alternative budsjett. Levende kulturmiljøer over hele landet er en viktig forutsetning for levedyktige distrikter. For SV er det viktig å sikre forutsetningene for at kunst og kultur kan formidles, oppleves og skapes i hele landet. I en slik sammenheng mener jeg det regjeringspartiene sammen med Arbeiderpartiet mer enn antyder i innstillingen om å anbefale flytting av Tegnspråkteateret fra Ål til Oslo, er forhastet og feil. Det er ikke slik at jeg ikke kjenner til både ønsker om og gode argumenter for en slik flytting av teateret. På samme måte er det selvfølgelig mulig å argumentere for fortsatt drift på Ål. Tegnspråkteateret er av alle involverte, så langt, oppsummert som en suksess. Dette er i hovedsak basert på erfaringer fra driften av teateret i den tiden det har hatt tilhold nettopp på Ål. Er det mulig å skape en suksess i en prøveperiode med Ål som utgangspunkt, skulle en formode at det var mulig å drifte teateret videre med samme plassering. Etter vår mening ville det mest fornuftige være, slik saken nå står, å utvide prøveperioden på Ål med ett år, ikke minst på bakgrunn av de svært omdiskuterte evalueringsrapportene som foreligger. Det som er bra, er likevel at alle partier er positive til at vi trenger et døveteater. Slik sett ønsker jeg Tegnspråkteateret lykke til videre.
-0	Jeg takker statsråden for svaret, som er noe uklart. Jeg forstår statsrådens visjon når det gjelder dette temaet, og vi er sikkert ikke uenige om hovedprinsippene. Men spørsmålet er hvordan dette skal løses. Klager i ettertid er kanskje ikke nok, for da er jo allerede programmet sendt. Så det må komme klare regler på forhånd om hva som kan sendes eller ikke sendes. Som sagt, i den medieverdenen vi lever i, med mange TV-kanaler, må dette være et veldig vanskelig spørsmål. Jeg nevnte også Dagsrevyen med alle de la oss kalle det stygge innslag som kommer der, som også som kan være skadelig. Jeg ser for meg at statsråden har en veldig stor oppgave foran seg hvis hun mener at hun skal løse dette.
-1	Jeg beklager å måtte bruke nokså sterke ord i en alvorlig situasjon. Men et av de store problemene som verden står overfor, er at internasjonale kriser blir vevd inn i et innenrikspolitisk spill i mange land. I mange land er det politikere som er mer opptatt av hvordan man kan bruke internasjonale kriser til kortsiktige stemmegevinster eller til å opprettholde sin egen posisjon i sitt land eller bli president eller bli valgt inn i nasjonalforsamlingen eller hva det måtte være, enn av reelt å gå inn og forsøke å løse disse krisene. I Norge har vi ett eklatant eksempel på dette under den nåværende Kosovo-krisen, og det er Fremskrittspartiet. I de ti årene krisen i Kosovo bygde seg opp, var Fremskrittspartiets interesse i Stortinget bare én: å bagatellisere alle de overgrep Milosevic gjorde i Kosovo, for å begrunne at det var trygt å sende flyktninger tilbake til Kosovo. Det var utallige debatter om dette, og hver gang fikk vi høre at situasjonen i Kosovo var langt fra så ille som SVs representanter eller andre sa at den var. Vi fikk høre at det var helt trygt å sende folk tilbake, at de snarest burde reise ned og bygge landet sitt, og Fremskrittspartiets nestleder presterte sågar å si på fjernsynet at de burde lære seg serbisk, for det er landets eget språk. Fremskrittspartiets interesser den gang, som nå, var ikke Kosovo, men kommunevalgkampen, ikke Balkan, men gallup. Dette avtvinger ingen verdens respekt – verken det de gjorde den gang, eller det de gjør nå. Jeg følte behov for å si dette, for så til slutt å si at det utenriksministeren sier om spørsmålet om hjelp i nærområdet, selvsagt er aldeles riktig. Forutsetningen for å kunne hjelpe folk i nærområdet var jo nettopp at land i Europa var villige til å ta en del av byrden de også. Vi kunne simpelthen bare få lov til å hjelpe folk i Makedonia hvis vi også var beredt til å hjelpe noen her, på grunn av de makedonske myndigheters åpenbare interesse for den etniske balanse i sitt hjemland. Så selv på dette punktet er det Fremskrittspartiet sier, galt. Det var ikke slik at man kunne velge mellom å hjelpe i nærområdet eller hjelpe her. Ville man hjelpe i nærområdet, måtte man også hjelpe her.
-1	Jeg ønsker fra SVs ståsted å si litt mer om kontantstøtten. Kontantstøtten har ført til en negativ utvikling når det gjelder likestilling mellom småbarnsmødre og -fedre, småbarnsforeldres yrkesdeltakelse og benyttelse av barnehage. Kontantstøtten har også ført til mer deltid for kvinner, og etter at kontantstøtten ble innført, har barnehageutbygginga stoppet opp. Dette er etter SVs syn ikke en ønsket utvikling. Vi mener at det barnehageforliket, med makspris, som nå ligger i Stortinget, og som vi skal behandle i forbindelse med dette budsjettet, gir foreldrene en større valgfrihet. Jeg bad også om ordet for å svare representanten Bastesen, men det har min kollega representanten Karin Andersen gjort helt utmerket, så det skal jeg ikke komme inn på. Det jeg syns debatten har manglet, er synspunkter om samlivskurs eller ikke samlivskurs. Til representanten fra Fremskrittspartiet vil jeg si at jeg også er jordmor. Jeg har tatt imot nesten 2 000 barn, og har sett utrolig mange i ammetåka i barselgrupper. Slike grupper er noe som det er stor etterspørsel etter. Det vi ikke har sagt helt klart her i dag når det faktisk gjelder samlivskurs, alt vi gjør i familiepolitikken, er at utgangspunktet for å få til et godt samliv må være trygge økonomiske rammer. Det er viktig for samliv og foreldreskap. Det har komiteen sagt enstemmig. Det er anslått at det fins ganske mange fattige barn i dette landet. Og mange av disse opplever sosiale begrensninger som en følge av familiens økonomi. For disse familiene trengs det et kraftig økonomisk løft. Komiteen peker også på at arbeidsledighet fører til dårlig økonomi for de familiene som rammes. Dette kan igjen gi sosiale problemer, som rammer barna spesielt. Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at forbruksutgifter for bidragsmottakere er basert på SIFOs standardbudsjetter. Disse medlemmene vil også påpeke at SIFOs standardbudsjett ikke omfatter utgifter til videregående skolegang, spesialisert til fritidsbruk, feriereiser, skoleturer osv. Det som må være utgangspunktet for en god familiepolitikk i dette landet, er faktisk at vi er et så rikt land at det er helt uhørt at barn lever under fattigdomsgrensa. Vi har en boligpolitikk som må legge til rette for at familier kan klare seg, og vi må ha sosialbudsjetter som gjør at de som trenger ekstra hjelp, har muligheten til å leve, og vi må ha et trygdesystem som også gjør at barns behov blir ivaretatt. Det er mye, mye viktigere enn om man er samboer, gift eller lever i partnerskap.
-1	La meg først få takke interpellanten igjen, og ikke minst også takke Stortinget for en veldig god debatt. Jeg synes at det Dørum kalte vitnesbyrd, gjorde at denne debatten på mange måter ble mer personlig, for slike vitnesbyrd er det vel mange av oss som har observert i eget liv eller i andres liv, og det er en veldig viktig bit for å komme videre i det viktige arbeidet som vi er i gang med. Jeg skal avgrense meg til det som går på utdanningsområdet, som jo er mitt hovedansvarsområde. Her har det også i debatten kommet fram mange gode erfaringer og forslag som vi skal ta med oss. Vi skal, som sagt, legge fram en egen strategi om kort tid, og der vil det være viktig at man tar med seg disse erfaringene. Jeg kan respondere til representanten Opheim at vi også der vil se på forskning som går på jenter og realfag. Vi vil be forskningsmiljøet se spesielt på den kunnskapen vi har, og ikke minst sørge for å supplere det med jenters identitetsdannelse, kultur, holdning og det å utdanne seg i realfag og få mer kunnskap om hvordan vi skal komme videre. Dette vil vi også bringe inn i Nasjonalt forum for realfag som er etablert, og som vil være en viktig arena for å diskutere sammen med arbeidslivet. Det er veldig viktig, som svært mange har sagt, at arbeidslivet er en nøkkelfaktor for å komme videre i dette. Hvis arbeidslivet ikke selv erkjenner at dette er en utfordring og et problem, hjelper det nesten ikke hva vi gjør i utdanningssektoren, for da vil det stoppe opp i arbeidslivet. Men det å gjøre gutter til vinnere i skolen, er en viktig bit av dette. Det er dessverre slik at gutter er taperne i skolene. Jenter skårer gjennomgående bedre i alle fag, bortsett fra i kroppsøving. Mange av guttene føler seg utilpass, og vi ser også at svært mange gutter faller fra i videregående skole. Det kan skyldes at skolen har blitt en feminin arena i for stor grad. Det betyr ikke at vi ikke har mange fantastisk flinke kvinner i utdannings- og barnehagesektoren, men balansen mellom kjønnene har over tid blitt forrykket. Det betyr at det å rekruttere gutter til disse viktige yrkene også er en helt sentral utfordring. Interpellanten la i sin innledning selvfølgelig vekt på at det dreier seg ikke bare om det å få jenter til mannsyrker. Det dreier seg i like stor grad om å få gutter til å velge utradisjonelle yrker. Vi vil videre i denne strategien ta opp mange av de utfordringene som er reist i debatten. Vi håper at den strategien vi legger, vil bidra til at vi over tid klarer å få til en bedre utvikling knyttet til de utfordringene vi har når det gjelder valg. Men jeg er også glad for at Stortinget nå om kort tid skal diskutere stortingsmeldingen «…og ingen sto igjen», hvor dette med rådgivningstjenesten er en sentral bit. Flere i debatten tok jo opp hvor viktig det er å ha en rådgivningstjeneste som er kompetent, og som kan gi råd. Det betyr at vi nå vil dele rådgivningstjenesten. Det betyr at rådgivning og karriereveiledning vil være en sentral bit, og spesielt er det veldig viktig å få inn kjønnsperspektiv og kjønnselement i dette, og å gi gutter og jenter råd som kanskje er litt forskjellig fra det mamma og pappa tradisjonelt ville ha gitt råd om. For det er nå engang slik at vi som foreldre gir råd innenfor den interessesfæren og den yrkesverdenen som vi kjenner, og det er lett å se at da blir barns valg veldig parallelt til foreldrenes valg, noe som også kom fram i debatten. Derfor tror jeg at dette er et viktig virkemiddel for å komme videre på dette området.
-1	Det er absolutt grep som jeg er villig til å vurdere. Men husk på at vår regjering har økt antall studieplasser med 23 000. Det er ikke bare et bevilgningsspørsmål, for det dreier seg også om å ha god lærerkompetanse for de studentene som søker, sånn at vi er sikre på at det er kvalitet på studiene, og at studentene kan gjennomføre, slik at de er godt kvalifisert for å starte i arbeidslivet. Derfor er det viktig at vi klarer å få til disse utvidelsene, men også følge opp med kvaliteten. Nå har oppmerksomheten rundt realfag og søkningen til ingeniørutdanningene ikke vært så høy som det vi har ønsket – over lang tid. Derfor er det ekstra gledelig at så mange nå søker seg til disse utdanningene, at vi kan følge opp med flere studieplasser og sørge for at de institusjonene som har kapasitet til å tilby flere studieplasser med god kvalitet, kan settes i stand til det. Når det gjelder gjennomføring, tror jeg det kanskje er et litt større spørsmål, som jeg sikkert får lov å komme tilbake til.
-0	Først en presisering: Når vi snakker om fortsatt diplomatisk tilstedeværelse i Skopje, er det ikke nødvendigvis en ambassade. Det vil jeg avvise. Vi støtter regjeringens syn der, og Minneapolis har vi ikke tenkt å ta en omkamp på. Utenriksministeren beskrev Russland og situasjonen der. Vi deler den beskrivelsen – Russland er noe helt annet enn Sovjetunionen. Det kan også trekkes fram positive ting ved dette valget selv om det altoverveiende var mye negativt. Men hvordan vurderer utenriksministeren situasjonen når det gjelder forholdet til Norge? Vi så, ikke minst i Nordvest-Russland, at Det forente Russland gikk voldsomt tilbake, og at en svekket regjering på hjemmebane kanskje vil agere på en måte som blir mer uforutsigbar. Hvordan ser utenriksministeren at vi vil møte nye utfordringer?
-0	Jeg skal få stille den ærede sosialminister følgende spørsmål: «En mann som er lam fra livet og ned, har fått avslag på søknad om dekning av batterisikring på sin plattformheis, som går fra handikaptoalettet i kjeller til kontor i annen etasje. Begrunnelsen fra Rikstrygdeverket for avslaget er at batteribackup til rullestolheis ikke er nødvendig i folketrygdlovens forstand for å bedre funksjonsevnen i dagliglivet. Er statsråden enig i denne begrunnelsen for avslaget, og hva med funksjonsevnen og sikkerheten ved strømbrudd og eventuell brann?»
-0	Representanten Lundteigen laget i sitt spørsmål en kopling mellom utviklingen i jordbrukets gjeldsnivå under den forrige regjering og hva man skal anta kommer til å skje under den nye regjeringens politikk. Det blir et svært hypotetisk spørsmål. Ifølge jordbrukets totalregnskap fra Budsjettnemnda for jordbruket har jordbruket i 2012 en totalkapital på 102 mrd. kr og en lånekapital på 49,6 mrd. kr. Det gir en egenkapitalandel på i overkant av 50 pst. – det er høyt sammenlignet med det meste av annet næringsliv i Norge. Renter på lånt kapital er beregnet til 2,1 mrd. kr, som gir en gjennomsnittlig rentefot på 4,07 pst. Jeg antar at det representanten Lundteigen tenker på med «økonomisk forsvarlig», er om næringen vil være i stand til å betjene sine lån, og samtidig sitte igjen med en anstendig inntekt. I det samme materialet er vederlaget til arbeid og kapital beregnet til 13,8 mrd. kr, mens realrenten på lånt kapital er 1,5 mrd. kr. På makronivå har næringen derfor gode muligheter til å betjene sine lån. På enkeltbruk vil det imidlertid være betydelige forskjeller mellom dem som nylig har gjort store investeringer, og dem som verken reinvesterer eller vedlikeholder. Denne regjeringen vil rette størst oppmerksomhet mot den første gruppen, nettopp fordi det er denne som vil utgjøre jordbrukets framtid. Vi vil bl.a. legge forholdene til rette for nyinvesteringer. Jeg forventer at næringsutøverne foretar gode vurderinger og legger seg på et investeringsnivå og en gjeldsandel de kan betjene. Her vil også kredittinstitusjonene måtte bidra. Regjeringen vil gjennom politikken ta ansvar gjennom å gi forutsigbare og gode rammebetingelser. Jeg vil minne om at denne regjeringen har sittet en måned. Politikken er i liten grad utformet og satt i verk overfor næringen ennå. I regjeringens politiske plattform sier vi imidlertid en del om hva som vil være retningen på landbrukspolitikken framover: Regjeringen vil legge vekt på forutsigbarhet og reformer som kan gi økt lønnsomhet. Vi skal prioritere virkemidlene mot heltidsbruk som henter en større del av sine inntekter nettopp fra jordbruket. Det gir en mer forsvarlig økonomisk politikk, da det er denne typen bruk som ofte har investert mest, og som er mest sårbar overfor varierende markedsinntekter og rentenivå. Vi skal gjennom politikken bidra til å redusere jordbrukets kostnadsnivå og begrensninger når det gjelder å utnytte inntektspotensial på enkeltbruk. Vi skal bruke målrettede skatteordninger for å styrke bondens stilling. Vi skal redusere byråkrati og gi næringsutøverne en enklere hverdag. Alt dette er tiltak som vil bidra til at dyktige bønder i tiden framover både vil investere og være i stand til å betjene sine forpliktelser. Den detaljerte utformingen av politikken vil komme etter hvert, og da har jeg stor tro på at den bekymring man aner i representanten Lundteigens spørsmål, vil vise seg å være ubegrunnet.
-0	Fremskrittspartiet er veldig opptatt av at vi skal følge opp de statlige selskapene på en god måte. På et skeptisk spørsmål vi stilte Giske i 2010, et spørsmål som gjaldt saken mellom Telenor og Uninor i India, svarte statsråden at han ikke ville blande seg inn i styrets arbeid. Denne avklaringen er åpenbart ikke veldig aktuell når man ser på det som skjedde i TV 2-saken. Da blandet man seg inn. Stortinget behandlet i vårsesjonen 2011 meldingen om statlig eierskap. Er denne meldingen bare lagt ned i en skuff, eller er statsråden allikevel villig til å bruke ukonvensjonelle midler som bryter helt med selskapsrettslige prinsipper?
-1	I innstillingen viderefører Høyre tradisjonen fra forrige periode og sier at staten bør selge seg kraftig ned i en rekke selskaper. Partiet beholder altså sin verdikonservatisme, og det er jo hyggelig for Høyre. Det som imidlertid er mitt anliggende her, er Høyres oppfatning om at staten i mindre grad enn det Regjeringen legger opp til, bør ha en oppfatning om hvordan selskapene skal styres. Høyre som «statlig eier» har altså mindre forventninger til statens selskaper enn private eiere skal ha til sine selskaper. Da er spørsmålet mitt: Bekymrer det ikke Høyre at deres politikk faktisk fører til at makten flyttes fra selskapets største eier over til mindre aksjonærer og administrasjonen? Er dette god Høyre-politikk?
-1	Jeg er glad for Kristelig Folkepartis forslag. SkoleProffene i Forandringsfabrikken, som statsråden helt sikkert har møtt, er også opptatt av denne problemstillingen og har kommet med et forslag om en time om livet i skolen. Det er det jo ikke rom for innenfor dagens organisering av skoledagene. Jeg mener statsråden har rett når han sier at vi må passe oss veldig for hvor mye vi legger inn innenfor de rammene som dagens skole opererer med. Det er derfor SV har gått inn for en utvidelse av skoledagen, sånn at det blir et større rom for å bygge en helhetlig skoledag rundt lærerens undervisning. Jeg er litt lei meg for at Høyre og statsråden så ofte skaper en motsetning mellom den typen helhetlig tankegang og det å være opptatt av læring. For jeg er helt sikker på – og dette forslaget minner oss om det – at det å skape en skole der alle barn har det bra, er en forutsetning for læring. Derfor lurer jeg egentlig på hva statsråden tenker om Proffenes forslag, det å skape rom for en diskusjonsarena om livet og psykisk helse i skolen.
-1	Representanten Kjernli har på ein god måte gjort greie for det som er fleirtalets syn i denne saka. Lat meg likevel gå litt vidare på eit par punkt. Når det gjeld Framstegspartiet, er det konsekvent slik at når gode arkitektar får resultat og handlingar lokalt, og så kjem til Stortinget, er det slutt på handlekrafta. Då er det over i ei rolle der det er om å gjera berre å bevisa at ein har pengar til alt gjennom statlege løyvingar, men der ein sjølv – ikkje minst representanten Myhre – veit at det ikkje skjer utan lokal handling. Me har òg sett det illustrert då Framstegspartiet var i posisjon her på Stortinget: Kor viktig er det å ta vekk bompengane når ein forhandlar om budsjett? Det er slett ikkje viktig. Ikkje éin gong har dei teke vekk 5 øre frå bompengane, for dei har prioritert andre ting – og ikkje klart å få gjennomslag for det. Men så kjem det altså ordførar etter ordførar til Stortinget som ønskjer betre vegar, infrastruktur og kollektivtrafikk osv. for innbyggjarane, slik Myhre har gått inn for i Oslo, nemleg at ein kan bruka bompengar òg til kollektivtransport – veldig bra! Då viser ein som politikar handlekraft. Men så kjem dei altså her til huset og blir basta og bundne av Framstegspartiet til å vera med på ting som ikkje fører verda ein centimeter framover. Hadde dei sett makt bak krava då dei var i posisjon under Bondevik II, skulle eg sagt noko anna, men noko meir pinglete enn Framstegspartiet då dei kom i posisjon, har eg aldri sett. Så er det sånn at det er utfordringar i Oslo likevel. Der har mellompartia Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre eit stort ansvar. Dei må nemleg no bevisa at klimaforliket som dei skryter av å ha forhandla fram her på Stortinget, nærmast trass i Regjeringa sin vilje, no blir følgt opp lokalt. Eg har høyrt at Oslopakke 3 kjem til å auka forureininga, auka CO2-utsleppa med 18 pst. Det vil vera stikk i strid med det som Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre pressa gjennom i Stortinget, som dei seier sjølve, i forhold til det ansvaret ein no skal ta i København. No håpar eg verkeleg at representantane frå Kristeleg Folkeparti, Venstre – viss dei dukkar opp, for dei har jo nok å gjera som to representantar – og Høgre, gjera greie for korleis dei no skal følgja opp saman med sine kameratar i Oslo med omsyn til å få ned klimagassutsleppa og sørgja for at klimaforliket blir respektert. Eg ser at det er kompliserte element i Oslo så lenge Framstegspartiet ikkje er med i klimaforliket. Men uansett vil det som no skjer i Oslo når det gjeld det vedtaket me fattar i dag – der me gjev Fjellinjen moglegheit til å låna pengar – vera eit bevis på, ein lakmustest på, om dei som frå denne talarstolen stadig vekk skryter av klimaforliket, skryter av kor flinke dei har vore til å driva det igjennom, følgjer dette opp. Det blir spennande for mitt parti og for Regjeringa å sjå.
-0	Høyre prøver i statsbudsjettet å gi inntrykk av at de er bilistenes venn. Det kan man bl.a. lese ut av Høyres merknad, der det står: «Disse avgiftene er bygd opp med en meget sterk progresjon som blant annet straffer familiebiler og biler med mye innebygd sikkerhetsutstyr.» Fremskrittspartiet er enig i dette, og foreslår derfor å senke bilavgiften. Jeg forstår ikke hvorfor Høyre først hevder det de gjør i merknaden, for deretter å foreslå økte bilavgifter. Det samme gjelder årsavgiften. Her foreslår Fremskrittspartiet en reduksjon for personbiler på 205 kr, for motorsykler en reduksjon på 830 kr. Høyre, derimot, støtter Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre i å foreslå en økning i årsavgiften. Det samme gjelder omregistreringsavgift. Fremskrittspartiet foreslår en reduksjon, Høyre foreslår en økning. Når det gjelder dieselavgiften, foreslår Fremskrittspartiet en reduksjon på 1,40 kr pr. liter, ned til svensk nivå. Høyre, derimot, synes tydeligvis dagens pris på diesel, som er langt over prisnivået i våre naboland, er passelig høy, for de foreslår å beholde dagens avgiftsnivå på diesel. Fremskrittspartiet foreslår å redusere bensinavgiften med 2 kr pr. liter, dvs. en reduksjon i pumpeprisen på 2,50 kr. Det er noe som monner! Her har tydeligvis Høyre hatt et godt øyeblikk, for her glimter de til med en reduksjon på hele 20 øre pr. liter. Er det ikke slik i virkelighetens verden at Høyre er like bilistfiendtlig som de øvrige partiene?
-0	La meg først si at jeg er veldig opptatt av personvernhensyn, og nettopp av den grunn har denne regjeringen tatt en del initiativ overfor Sverige med tanke på personvernhensyn i lys av FRA-loven. Det er mer enn det en opplevde at forrige regjeringen gjorde. Derfor er jeg veldig stolt over det arbeidet vi har satt i gang. Når det gjelder spørsmålet konkret, er det sånn at det allerede eksisterer fiberkabelforbindelser fra Norge både over Skagerak til Danmark og over Nordsjøen til Storbritannia – i tillegg til dem som går gjennom Sverige. Internasjonale kabelforbindelser etableres av private ekom-tilbydere ut fra forretningsmessige vurderinger av etterspørselen i markedet. Det er altså i dag muligheter for å rute trafikken ut i verden utenom Sverige. Jeg vil være positiv hvis ekom-tilbyder ønsker å gjøre ytterligere investeringer der, men det er altså noe de selv må gjøre. Mitt oppdrag er å sørge for at vi har kontakt med Sverige, og jeg har allerede vært i Sverige og snakket med den svenske statsråden for å sikre at norske personvernhensyn blir ivaretatt så godt som mulig i møtet med verden rundt oss.
-0	Jeg skal inn på et litt annet tema enn veiarbeid. 22. juli-rapporten ble lagt fram for ikke så lenge siden. Rapporten avslørte en grunnleggende systemsvikt i det som skal være statens primære oppgave, nemlig å skape trygghet og beskyttelse for sine egne borgere. Jeg tror vi kan si at ikke siden 9. april 1940 har beredskapssystemene sviktet så fundamentalt som de gjorde denne gangen. Vi var rett og slett ikke forberedt på at noe slikt som dette kunne skje. Før 22. juli ble det også gitt inntrykk av at beredskapen var god, alt var under kontroll. Da krisen inntraff, viste det seg at det var det på ingen måte. Det sviktet i utstyr, koordinering og kommunikasjon. Det var manglende øvelser og en del svikt i grunnleggende ferdigheter. Nå er politiet gjennom en grundig prosess for å bedre beredskapen. Men når slike ting skjer, sitter man igjen med noen spørsmål i forlengelsen av det. Et spørsmål i hvert fall jeg har stilt meg, er: Når det sto slik til med den indre beredskapen som det vi opplevde 22. juli, hvordan står det da til med den ytre sikkerheten, den ytre beredskapen, i landet vårt? Har vi en sikkerhetspolitikk som er god nok? Har vi en sikkerhetspolitikk som er rettet inn mot de endringer som sannsynligvis kommer til å skje i framtiden, hvor vi nok må ta en større del av ansvaret for vår egen sikkerhet? USA fokuserer mot Asia, Russland holder på å bygge opp i nordområdene, mens NATO-landene i Europa har mer enn nok med å håndtere finanskrisen og sannsynligvis vil måtte kutte i forsvars- og sikkerhetsbudsjettene sine. Er vi forberedt? Har vi en god nok beredskap og sikkerhetspolitikk for å møte en slik situasjon i framtiden? Er det forsvaret vi har i dag, med den militære beredskapen vi har, godt nok hvis det oppstår en overraskende og uventet situasjon? På papiret har vi et godt forsvar. På papiret har vi jagerfly, 57 stykker. Men hvor mange av disse er operative? På papiret har vi ubåter. Men hvor mange av disse er operative? I 2001 ble det bestilt 14 nye kamphelikoptre til Kystvakten og fregattene. I dag er kun ett av disse mottatt. Jeg har en viss bekymring for at vi på samme måte som når det gjelder den den indre beredskapen, også når det gjelder den ytre beredskapen har en situasjon hvor vi har gode planer på papiret, men i praksis er situasjonen kanskje en annen enn det som framgår av offentlige dokumenter. Statsministeren erkjenner at man hadde planene, men ikke erkjennelsen av behovet for sikkerhet. Jeg tror det er nødvendig å vise gjennomføringsevne og handlekraft også når det gjelder å få plass den ytre sikkerheten, og den beredskapen som er nødvendig i forhold til det.
-1	Først vil jeg si at jeg er glad for at så mange har uttrykt enighet med hensyn til tankene bak Dokument nr. 8-forslaget. I 1997 gikk SV til valg på «Barn og unge først». I hele denne stortingsperioden har det vært et kompass for arbeidet vårt. Både i valgkampen den gang og i det videre arbeidet har vi kommet i kontakt med barn og unge som har fått eller ikke har fått hjelp fra barnevernet. Vi har vært i kontakt med dem som jobber i barnevernet, og samarbeidspartnere. Vi har fått solide opplysninger om tilstanden, og det er bakgrunnen for at vi for halvannet år siden fremmet dette forslaget om en nasjonal handlingsplan. I mellomtida har vi fått Befring-utvalgets gjennomgang av barnevernet. Den gjennomgangen dokumenterer mange av de erfaringene vi har gjort oss. Nå er det om å gjøre at det ikke bare blir med ord, men at det følges opp med handling. Når det nå kommer en stortingsmelding til sommeren, er vi enig i at ressursene må brukes for å gjøre den god nok, men at en handlingsplan som følger av en stortingsmelding, i hvert fall ikke kan vente vinter og vår. Det er likevel ett område som vi mener at det haster å gjøre noe med, der det er solid dokumentasjon på at det haster med å gjøre noe, og det er kompetanseutvikling. Her mener vi at det ikke er noen grunn til å vente, og det vil jeg komme tilbake til. Først noen generelle kommentarer: SV deler Befring-utvalgets tilnærming, at barns oppvekstvilkår er avhengig av mange elementer som kanskje er viktigere enn barnevernet, familie, skole, barnehage, nærmiljø, fritid og venner. Men når det svikter, og barn og unge får store problemer, er det barnevernet som er den hjelpeinstansen som har ansvaret for å koordinere hjelp til barn og unge i en uholdbar oppvekstsituasjon. Inngripen fra barnevernet, eller mangel på inngripen, kan få store konsekvenser, det var også Inger Stolt-Nielsen inne på. Derfor er det viktig at barnevernet er godt nok rustet til å møte de store utfordringene de daglig står overfor. Vi vil ha et barnevern med god kompetanse som samhandler med barn og foreldre, andre instanser og det øvrige hjelpeapparatet. Det er en forutsetning for at barn og foreldre får den hjelpen som trengs. Derfor trengs det en kontinuerlig oppmerksomhet fra storsamfunnets side overfor barnevernet, både i forhold til ressurser og i forhold til hvordan barnevernet utvikler seg. Det er rett at det har vært satset gjennom ulike program, slik det også står i innstillinga, men det står mye igjen, og det er vi altså opptatt av. I 1998 hadde jeg en interpellasjon om kompetanseutviklingen i barnevernet. Jeg pekte den gangen på at flere og flere barn får problemer. Utfordringene og samfunnet endrer seg. Derfor må barnevernet få muligheten til å være en kontinuerlig lærende organisasjon, med kontinuerlig kompetansepåfyll og systematisk veiledning. Det trengs kompetanse til å se og lytte til barn, til å samhandle med foreldre på en ny måte og til å møte utfordringene. Vi syns det er et paradoks at det først og fremst er de ansattes organisasjon som har stått på barrikadene for dette, og at man til nå har lyttet lite til akkurat det de har å fortelle. Men nå får de altså støtte i Befring-utvalget. Vi peker på, og har fått mange opplysninger om, at det er stor «turnover» i det kommunale barnevernet. Mange flykter over i nye jobber. I Bergen er det faktisk én av fire barnevernsarbeidere som har under ett års ansiennitet. Det er altså de yngste med minst erfaring som møter familier og barn i kriser. Det er en tøff jobb å sette inn tiltak overfor familiene eller å ta barnet ut av familien. Derfor trengs det kompetansepåfyll og kontinuerlig veiledning. Det er en allmenn oppfatning at det er viktig med tverrfaglig samarbeid. Jeg har den erfaring som barnevernsarbeider sjøl at jeg mange ganger har møtt et barnevern med glassklokka trukket ned over hodet. Det understreker også behovet for kompetansepåfyll. Vi mener også at det er viktig med denne kompetansepåfyllingen for å møte det store problemet som denne «turnover» er. Jeg vil vise til de merknadene som vi har i innstillinga, og vil ta opp det forslaget som også er referert i innstillinga.
-0	Studentvelferd har blitt tatt opp av flere her, og det er bra. At studentene har det bra mens de studerer, og at de kan studere i gode omgivelser og i et faglig godt miljø, er kjempeviktig for å finne motivasjon til å studere videre, og for å gjøre det så bra som overhodet mulig. Men den historiefortellingen som fortelles av de sosialistiske politikerne, er jo ikke sann. Den er i beste fall unyansert. Det er verken fysisk eller teoretisk mulig å reversere noe som aldri har blitt innført. Det ligger nøyaktig null �� null – kroner til 11 måneders studiefinansiering i budsjettet for 2014 fra de rød-grønne. De har hatt åtte år på å gjennomføre et valgløfte alle de tre partiene var enige om. Jeg har tatt meg bryet med å se på hva de faktisk skrev i de regjeringserklæringene de kom med. I 2005 sto det: «Studielån og stipend må reguleres i takt med prisstigningen.» I 2009 sto det ingenting. Da er det kanskje ikke så rart at resultatet etter åtte år med rød-grønn politikk er at studentene aldri har hatt mindre i stipend og lån når man kjøpekraftjusterer støtten. Det forklarer kanskje også at resultatet etter åtte år med rød-grønn politikk er en realvekst i studiefinansieringen på 0,2 pst. Det er ganske langt unna 10 pst. Det er faktisk 392 år unna løftet om 10 pst. Vi legger inn den største økningen i studiefinansieringen på ti år. Der det rød-grønne budsjettet hadde en økning på 1,7 pst., har vi en økning på 3,65 pst. Det er mer enn en dobling, og det er mer enn forventet pris- og lønnsvekst. Det har vi også sagt i regjeringserklæringen at vi skal fortsette med i årene framover. Jeg tror man må gå i seg selv og se hva man selv har fått til eller – rettere sagt – hva man ikke har fått til, før man gir seg i kast med angrep på andre. Det er noe med det berømte glasshuset, steinen og personen som sitter inni. Når det er sagt: Det er mye bra studentpolitikk i budsjettet som vi kan være enige om på tvers av partilinjene og ideologi – heldigvis. Det kommer faktisk til å komme forbedringer og økninger. Økningen i antallet studentboliger som blir bygd, har blitt trukket fram av studentene som det aller viktigste for dem. Det får vi til. Det er viktig for bl.a. å dempe prisveksten i det private markedet. Sammen med økt kostnadsramme og høyere tilskuddssats blir det veldig bra. For å nærme oss målet om at 20 pst. skal bo i samskipnadsbolig, er det viktig og riktig å fortsette å prioritere det arbeidet. I tillegg til en rekke andre tiltak gjør dette at studentene i sum kommer bedre ut neste år enn i år.
-0	Det er gledelig at denne proposisjonen endelig kommer til behandling i Stortinget. Alle er glad for at E18 på strekningen Melleby–Momarken bygges ut. Det som dessverre er synd, er at man skal bygge en helt ny vei med tre forskjellige standarder: tofelts vei med forbikjøringsfelt på begge sider av veien, trefelts tunnel og tofelts vei uten forbikjøringsfelt. Det er som å bygge seg baklengs inn i framtiden, eller som en annen ville ha sagt: baklengs inn i fuglekassa. Fremskrittspartiet synes det er trist at man når man nå skal bygge en ny vei som skal vare i mange, mange år framover, velger en standard som om veldig få år kan vise seg ikke å holde med tanke på trafikken, slik at man må bygge ut veien til full standard. Da blir kostnadene langt større enn det de ville ha vært dersom man hadde gjort det med en gang. Fremskrittspartiet foreslår derfor at veien skal bygges ut som full firefelts vei med en gang, og at den skal fullfinansieres med statlige midler. Dessverre er det også et par andre svært store «men» som kommer svært klart og tydelig fram i denne saken. Det første er selvfølgelig den svært dyre måten å bygge vei på som man legger opp til i denne saken, som man tidligere har vedtatt, og som det ser ut til at flertallet også vil gå for framover når man skal bygge ut E18 videre – og da man bygde ut E6 – i Østfold. Totalkostnadene for alle prosjektene som ligger inne i Østfoldpakka, er beregnet til å ville være ca. 9 680 mill. kr. Av dette vil hele 5 220 mill. kr finansieres med bompenger som ekstraskatt fra bilistene. I tillegg skal bilistene betale ytterligere 500 mill. kr i innkrevingskostnader og ytterligere 1,7 mrd. kr i rentekostnader for Østfoldpakka. Det innebærer at bilistene som bor eller som vil kjøre gjennom Østfold, skal betale 2,2 mrd. kr i rente- og innkrevingskostnader på toppen av de over 5,2 mrd. kr som Østfoldpakka legger opp til i bompenger. For å sette dette i perspektiv: Det betyr faktisk at man i rente- og innkrevingskostnader skal betale for å bygge ut E18 Melleby–Momarken to ganger uten at det blir en eneste meter ny vei – uten at det blir en eneste meter ny vei. I innstillingen skriver Høyre og Kristelig Folkeparti at de mener at regjeringen bygger «for fortiden» ved ikke å bygge firefelts motorvei og dobbel tunnel med to felt i hver retning på strekningen. Det er jeg helt enig i! Da blir det jo litt rart at de to partiene kommer til å stemme imot forslaget fra Fremskrittspartiet som ligger til behandling i saken, om full firefelts motorvei på strekningen. Men jeg vil i hvert fall ta opp Fremskrittspartiets forslag i saken om å få bygd en full firefelts motorvei. Så må jeg litt innom representanten Sønsteruds innlegg i forrige sak. Vi er også veldig klar over at det nå heter Statens pensjonsfond – og man kaller det både utland og andre ting. Men det er altså «oljefondet» man bruker til daglig, og som folk kjenner seg igjen i. Det er ikke sånn at disse pengene er satt av til pensjon i fremtiden. Men det var en veldig fin måte å sørge for at det ble slutt på at man diskuterte hvordan man skulle forvalte de pengene. Derfor var det ålreit å begynne å kalle det Statens pensjonsfond. Når jeg hører på flere av representantene her, høres det ut som om man er i ferd med å sette økonomien over styr. Da synes jeg det er viktig å ha med seg hva næringslivet sier, og hva representanten Anne Marit Bjørnflaten sa i sted: Samfunnsgevinsten kan være på rundt 21 mrd. kr for næringslivet og samfunnet ved å få bygd ordentlig og skikkelig vei. Bergen Næringsråd sier at man fint kan investere 65 mrd. kr i infrastruktur uten at det får noen store, drastiske konsekvenser. Eller som jeg opplever når jeg er rundt og prater med folk i næringslivet: De skjønner ikke det politiske flertallet. De forstår ikke at man ikke er villig til å bruke mer penger på å investere i infrastruktur. Det er sånn de gjør det i næringslivet. Når de skal komme videre, investerer de penger for å skape mer verdier i fremtiden. Det går med ca. 28 mrd. kr på grunn av ulykker hvert eneste år. Jeg synes det ville vært fornuftig å investere noen av de pengene i infrastruktur og gode, moderne og effektive trafikksikre veier i stedet for å bruke pengene i form av ulykkeskostnader og ikke minst de menneskelige lidelsene det betyr. Det er en god investering å investere i infrastruktur.
-0	Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kunnskapsministeren: «En del elever i videregående skoler plages av medelever og føler derved en uro og usikkerhet. Dette skaper på forskjellige måter en utrygg skolehverdag, noe som ikke er ønskelig. På Hamar katedralskole i Hedmark vurderer man å ansette vektere for at elevene skal føle seg trygge. Hva vil statsråden bidra med slik at alle elever skal føle seg trygge på skolens område og i nærheten av skolen og føle en glede ved å gå på skolen, og ikke minst få ro og tid til læring?»
-0	Først vil jeg avvise påstanden om at Fremskrittspartiet vil avvikle samvirket. Det er en påstand som flere representanter fra de rød-grønne partiene har kommet med i en del debatter her i Stortinget. Det er ikke riktig. Vi vil øke konkurransen innenfor denne næringen, men det betyr ikke at vi vil avvikle samvirket. Når det gjelder antall bønder, skal ikke vi politikere sette noe tall på hvor mange bønder det skal være. Denne næringen skal utvikle seg på lik linje med alle typer næringer, og jeg synes heller at Lars Peder Brekk burde stå til rette for den politikken han står for, og som bidrar til at det blir stadig færre bønder. Han bør ikke skylde på Fremskrittspartiet for at det har blitt 20 000 færre bønder siden år 2000.
-0	Jeg vil takke statsråden for svaret. Alle er jo enige om at dette er en viktig oppgave. Vi vet at mange av dem som går inn i disse yrkene, er folk som både liker at det lukter asfalt, og å kjenne på det å bygge jernbaneskinner – ikke sitte på skolen og lære om det i teorien, men være ute og lære i praktisk arbeid. Jeg har lyst til å utfordre statsråden litt, for når man ser på banemontørfaget, er det bare drøye 60 pst. som får plass, av togelektrikere er det 66 pst., og på sveisefaget er det 42 pst., altså forholdsvis få. I tillegg vet vi at innenfor telekomoperatører er det nede i 43 pst. Det må jo bety at det er et stort potensial, som jeg har lyst til å utfordre statsråden til å være litt mer tydelig på. Selv om staten nå ikke driver alt som forvaltning lenger, er tross alt en god del statlige bedrifter 100 pst. eid av staten, der statsråden er en ganske sentral aktør. Jeg har lyst til å utfordre statsråden litt på hva hun tenker rundt det.
-0	Nei, statsråden vil ikke legge bort regjeringserklæringen. Statsråden er veldig opptatt av å sørge for at vi får hjulpet flere mennesker inn i arbeidslivet, hjulpet flere til å få en tilknytning til arbeidslivet. SSBs rapport viser – som jeg har sagt fra denne talerstolen flere ganger – at to tredeler av dem som startet med midlertidig ansettelse, som har vært midlertidig ansatt, etter to år ender opp med fast stilling. Det betyr at dette er et springbrett for å komme inn i arbeidslivet – jeg vil at det skal være et godt springbrett for å komme inn i arbeidslivet. Det er viktig for meg – som jeg også har sagt tidligere – både at vi setter oss ned med partene, og at partene blir involvert i hvordan vi skal gjennomføre regjeringsplattformen. De punktene som står i regjeringsplattformen, har jeg til hensikt å gjennomføre. Dette tror jeg også det norske folk forventer at vi skal gjennomføre – det var på det grunnlaget de sendte oss inn i regjeringskontorene. Jeg tror det handler om å finne gode, ryddige måter å diskutere med partene på om hvordan det skal gjennomføres.
-1	Lat meg berre først seie at bestandsstatus for gaupe og jerv siste året vi har tal frå, er at talet ligg noko over bestandsmålet regionalt, men ikkje så mykje over som åra før. Særleg for gaupe er det lågare tal, og det same gjeld nasjonalt. Så for gaupe har vi lukkast i å få talet ned mot bestandsmålet. Som eg gjekk gjennom i mitt svar, arbeider vi med å gjennomføre tiltak for å få til det same for jerv. Det er fordi det er viktig at når vi har bestandsmål, må vi forvalte i tråd med det – nasjonalt og så godt som mogleg òg regionalt. Så gjekk eg jo gjennom i mitt svar at vi òg gjennomfører ganske mange tiltak spesielt retta mot regionen og problema knytte til kalvingsområdet for tamrein, ikkje minst for å få meir kunnskap. Vi har òg eit ganske stort lyft for rovviltområdet på mitt budsjett for neste år, med 22 mill. kr ekstra samla sett.
-1	Jeg takker igjen for svaret. Jeg har igjen lyst til å gripe fatt i det siste som statsråden sier, for inntrykket som blir spredt, er at politiet kanskje ikke har vært fullt så flinke til å gripe fatt i den type konstruktive bidrag. Man har altså karakterisert dem som skal demonstrere, som omreisende yrkesdemonstranter, og til tross for at det er veldig lite som tyder på at dette kommer til å bli demonstrasjoner med stort oppbud av internasjonale demonstranter, varslet om faren for hærverk for millioner av kroner osv. Vi vet at de som står bak arrangementet, er organisasjoner som Kirkens Nødhjelps ungdomsorganisasjon, Natur og Ungdom og andre organisasjoner som har signalisert at de vil ha en strengt ikke-voldelig linje. Jeg lurer på om statsråden er enig i at det kan være problematisk at politiet på den måten som de nå har gjort, uttaler seg om og karakteriserer politiske organisasjoner og politiske begivenheter på en måte som er ufordelaktig for dem. Og er statsråden enig i at det nå er nødvendig for politiet å gå i dialog med arrangørene av demonstrasjonene for å få til en løsning som er bra for alle parter?
-1	Det har vore mykje snakk om skatt og næringspolitikk her i dag. Men eg trur opposisjonen gjer næringslivet ei bjørneteneste viss dei reduserer og minskar næringspolitikken til eit spørsmål om skatt. Å redusere skattenivået i næringspolitikken er ein strategi som passar lågkostland, og ikkje land som Noreg, som må satse på konkurranse innanfor kvalitet og kompetanse. For ei tid sidan blei det gjort ei stor undersøking blant bedriftene i dei største byane i Noreg. Bedriftene blei spurde om kva dei meinte var viktig for deira bedrift på lang sikt. Utan samanlikning med andre ting kom kompetanse på topp. Det viste seg at når bedrifter blei spurde om kva som var viktig, svara dei ikkje skatt – dei svara kompetanse. Når eg er ute og reiser og besøkjer bedrifter, store og små bedrifter, er det gjennomgåande at det dei er mest bekymra for, er tilgang på kvalifisert arbeidskraft og å klare å halde på kvalifisert arbeidskraft. Difor er det viktig å satse på kompetanse på alle nivå i bedrifta. Den beste konkurransekrafta Noreg har, er nettopp at vi har kvalifisert arbeidskraft på alle nivå, frå operatør til forskar. Difor har denne regjeringa satsa på kompetanse på alle nivå. Vi satsar på vidaregåande skule for å unngå fråfall. Vi satsar på fagutdanning, og fagutdanning er faktisk veldig viktig for mange bedrifter i Noreg. Det er veldig få som har snakka om dette før i dag. Dessutan er det viktig å satse på forsking. Nokre prøver her i dag å lage ein myte om kva som skjer med satsinga på forsking i Noreg. Ein burde kanskje lære seg å lese ein tidsserie, for det er ganske enkelt sånn at denne regjeringa har satsa 27 pst. meir på forsking enn det den tidlegare regjeringa, som opposisjonen tilhøyrde, gjorde. Det er ikkje, slik som enkelte, spesielt frå Venstre, prøver å snakke om, eit kvileskjer. Så er det også sånn at det ikkje er nok å få forsking og kompetanse i utdannings- og forskingsinstitusjonane. Det må vi ha ut til næringslivet. Difor er det utruleg viktig å byggje nettverk mellom universitet, høgskular, vidaregåande skular og store og små bedrifter. Det har vi ein del program i Noreg som gjer, innanfor det som blir kalla NCE, National Centre of Expertise og Arena-programmet. Det er jo program som opposisjonen, i alle fall i det førre statsbudsjettet, ville kutte i. Så eg er veldig spent på å sjå om dei også vil gjere det denne gongen. Det er jo nettopp den typen program som gjer at kompetansen kjem ut til dei som verkeleg treng det i næringslivet. Eg vil slutte med å seie at det er veldig mange som har snakka om indeksar for innovasjon og kreativitet her i dag. Det er frykteleg mange måtar å lese indeksar på, men faktum er at Noreg ligg blant dei ti beste på veldig mange av dei viktige indeksane.
-1	Eg trur Høgre no må bestemme seg, for dei har ein ganske kreativ omgang med ansvar. For det første: Førre gongen, da det gjekk bra på testar, tok dei ansvar for det – det var dei som hadde stått bak det. Men når det går dårleg, spring dei frå ansvaret. Dei må bestemme seg for ei eller anna linje her. No sit dei med ministeren – dei må bestemme seg. Mi påpeiking av denne PISA-populismen som kunnskapsministeren og fleire andre i Høgre har drive med, er at ein har tatt utgangspunkt i ein prøve – ein prøve – samtidig som vi har mange andre testar som vi også kan sjå på når vi skal ta stilling til korleis det går i den norske skolen. Min kritikk har vore enkel: Du kan ikkje lage hysteri eller drive politikk ut frå ei undersøking. Du kan lære av ho, men du kan ikkje ta utgangspunkt i ho for all vidare politikk. Dersom det er veldig vanskeleg å forstå for Høgre-politikarar, er eg veldig bekymra for korleis skolepolitikken herfrå kan utviklast, for da kan det hende at ein satsar (…) (presidenten klubber)
-1	Eg konstaterer at Høgre inkluderer Venstre i forliket. Me får jo gå ut frå – sidan dei sit i Regjeringa – at dei er med på det forliket og det forslaget som får betydelege negative klimagasskonsekvensar. Men Venstre har altså ikkje sjølv markert noko standpunkt i salen her i dag. Statsråden svarte SV på spørsmålet om vidare forlik at SV blei for dyrt – slik eg tolka henne – med våre krav til CO2-handtering, CO2-behandling, CO2-injeksjon og moglege løysingar knytte til det. No kan ein jo hengja seg opp i prisen og seia at det er éi mogleg vinkling, men me reknar med at dersom ein hadde fått til ting som dette, ville det ha blitt ei utgiftsdeling, eit spleiselag, slik Regjeringa sjølv – og SV – legg opp til når det gjeld røyr, t.d. til Grenland. Men det er jo litt klassisk at prisen blir einaste verdi for Høgre. Den prisen som natur og klima betaler, burde vekkja større interesse hos partiet Høgre. Men det gjer han altså ikkje. Me skal seinare i dag behandla ei sak om flaumerstatning, som m.a. er knytt til klimagassproblemet. Det òg har ein kostnad. Ein ser no at forsikringsselskapa verda rundt begynner å interessera seg for å redusera klimagassutsleppa – nettopp fordi dei er på utgiftssida. Det reknestykket er lite interessant for Høgre, registrerer SV. Men eg var for så vidt klar over at problema som klimagassutsleppa skaper i den tredje verda, og prisen dét har gjennom tallause dødsfall knytte til dette, ikkje er så interessant for Høgre. Det var jo ikkje veldig uventa. SV er veldig for gass til industrien, ikkje minst når det fører til reduserte klimagassutslepp. Det er vilkåret i vår politikk knytt til bruk av gass. Me ønskjer å gjera norsk industri verdsleiande innanfor klima og miljø. Så vil nokon seia: Det er me allereie. Det er for så vidt sant, men det er altså framleis ting å gjera. Derfor er SV oppteke av rammevilkåra til industrien. Derfor er me opptekne av å samarbeida med fagrørsla og prosessindustrien, knytt opp mot industrikraftforsyning. Derfor er me òg opptekne av at det me seier knytt opp mot CO2-avgift, ikkje skal ramma industrien, slik PIL no seier. Me er veldig overraska over at prosessindustrien sjølv i ei pressemelding i dag seier at me skal påleggja industrien nye avgifter. Det er ikkje sant. Prosessindustrien har allereie eit regime. Det regimet skal utviklast. Det regimet har ein avtale. Den avtalen følgjer sjølvsagt òg SV opp.
-0	Det er definitivt en svært god dag for alle i Hallingdal. Jeg hadde egentlig tenkt at jeg bare skulle være positiv i innlegget mitt, men etter å ha hørt på foregående representant, tror jeg nok det er på tide med litt voksenopplæring. Det er klart det er en stor og viktig dag for Hallingdal, men det er med en utrolig bismak. Alle er enige om at vi skal fatte vedtak om at veien skal bygges – det er alle helt enige om. Men veien skal finansieres, og i tillegg til alle skatter og avgifter som bilister og næringsdrivende allerede betaler, som er nærmere 50–60 mrd. kr – avhengig av hva man legger inn, om man tar med moms eller ikke, eller andre ting man legger inn i bompenger – er det spesielt at bilistene faktisk skal betale hele 106 pst. av det det koster å bygge veien. Saksordføreren sa «delvis bompengefinansiert», men det betyr at man skal betale mer enn det hele veien koster. Det skal bilistene betale i tillegg til alle de andre avgiftene de allerede betaler. Eller for å si det klart og tydelig med rene tall: For et veiprosjekt som koster 1 520 mill. kr, skal bilistene få lov til å betale 1 615 mill. kr, fordelt på 800 mill. kr i bompenger, i tillegg til 770 mill. kr i rentekostnader og 45 mill. kr i innkrevingskostnader. Ja, med slike vedtak skjønner jeg at mange tenker at dette er statlig landeveisrøveri, når staten egentlig lar bilistene ta hele regningen. Dette er ansvarsfraskrivelse i stor skala. Så må jeg tilbake til representantene og den nye taktikken som jeg opplever fra våre politiske motstandere i denne sal nå. Vi har akkurat de samme pengene som alle andre partier i denne sal, men vi ønsker å bruke pengene på en litt annen måte enn det politiske flertallet i denne sal gjør. Vi mener faktisk at det å investere i infrastruktur er god butikk, og det gir kjempemange positive elementer tilbake, både når det gjelder trafikksikkerhet, når det gjelder næringslivets konkurranseevne, og når det gjelder at man skal kunne ta hele landet i bruk. Men vi ønsker å si at vi kanskje setter av litt mindre til oljefondet, og så bruker man penger til å investere i infrastruktur. Jeg skjønner at det kanskje er den nye lederen i Kristelig Folkeparti vi har hørt på talerstolen i dag, for det var i hvert fall ny retorikk. Og forskjellen mellom Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet er at Fremskrittspartiet faktisk har rammene i sine alternative planer og i sine alternative budsjetter, i motsetning til Kristelig Folkeparti, som sender regningen til bilistene i tillegg til det de allerede pålegger dem. Det er den store forskjellen. Vi har pengene, rv. 7 Sokna–Ørgenvika ville blitt bygd med Fremskrittspartiet, og vi ville bygd den like fort som det regjeringen legger opp til, sannsynligvis enda fortere, hvis vi hadde fått gjennomslag for å bygge ut mer helhetlig og langsiktlig.
-0	Vi i Fremskrittspartiet ønsker også å takke interpellanten Tingelstad Wøien for å sette fokus på den yrkesfaglige utdanningen i debatten og på hvordan den yrkesfaglige kompetansen kan økes. Både interpellanten og kunnskapsministeren presiserte viktigheten av å heve statusen til yrkesfagene. Dette er noe vi i Fremskrittspartiet har vært opptatt av veldig lenge og er veldig enig i at må gjøres. Europakommisjonen presenterte den 30. september i år Europabarometeret om holdning til fag- og yrkesopplæringen. Det viste at hele 73 pst. av befolkningen mener at fagarbeiderne er vel etterspurt på arbeidsmarkedet. 56 pst. mente at disse har mye større sjanse til å få jobb etter endt utdanning enn de som gikk studiespesialiserende løp. Likevel ser man både i Europa generelt og også her i Norge at de yrkesfaglige utdanningene har lavere anseelse og status i samfunnet enn de studieforberedende retningene. I likhet med resten av Europa velger nesten over 50 pst. av ungdommene i Norge yrkesfaglig utdanning. Dette er bra, og det viser at tilbudet om å velge en yrkesvei er godt og mangfoldig i Norge. Både representanten Tingelstad Wøien og kunnskapsministeren nevnte sammenhengen mellom grunnskolepoengene man tar med seg fra ungdomsskolen, og fullførelsesgraden i videregående skole. Men her kommer det også fram at det er tydelig mangel og svikt i rådgivningstjenesten på flere av ungdomsskolene, for det er en tendens til at de teorisvake elevene blir rådet til å velge praktiske retningsfag, mens de teoristerke elevene blir rådet til å velge fellesfag og studiespesialiserende fag. Derfor må vi sørge for at rådgivningstjenesten samtidig ser på de yrkesfaglige utdanningene, og at det også er viktig å få teoristerke elever til å velge disse. Kunnskapsministeren var også inne på å opprette en ny samfunnskontrakt. Det tror vi er veldig viktig. En viktig forutsetning for å øke attraktiviteten til yrkesfagene er nettopp at man får muligheten til å fullføre denne utdanningen, ved å komme to år i lære. Problemet er at vi for flere år siden inngikk en samfunnskontrakt, og den ble ikke oppfylt av offentlig sektor. De private oppfylte sin del av denne kontrakten. Det gjorde ikke det offentlige. Derfor må vi sørge for at denne samfunnskontrakten faktisk blir oppfylt, og at det offentlige har mye større fokus på å opprette flere læreplasser. Samtidig må vi også sørge for å gjøre det mer attraktivt for bedriftene å ta inn flere lærlinger. Dette kan bl.a. gjøres ved å øke lærlingtilskuddet, men også ved å se på muligheten for et starttilskudd for de bedriftene som velger å bli lærebedrifter, slik at vi kan få flere læreplasser. Som tidligere sagt – og også nevnt av interpellanten og av oss i Fremskrittspartiet: Det er viktig å heve statusen til yrkesfagene. Et moment her er at når vi vet at læreren er den viktigste og mest avgjørende faktoren for elevenes motivasjon og læring, er det viktig også å se på hvordan man kan heve kompetansen til de lærerne vi har i den yrkesfaglige utdanningen i dag. Et viktig tiltak vi kan gjøre her, er å få på plass en hospiteringsordning. Det vil gjøre at lærere har mulighet til å komme ut og følge med i utviklingen av kompetanse og utviklingen av arbeidsmetoder og teknologi som brukes innenfor deres fagfelt. Det vil øke motivasjonen til den enkelte lærer, det vil øke kunnskapsnivået hos den læreren og også, generelt, på det studiet i skolen. Det vil gi bedre lærere og mer motiverte elever, sørge for en mer praksisrettet utdanning, og at utdanningen blir mye mer knyttet til det arbeidsmarkedet elevene møter. Samtidig er det viktig for oss i Fremskrittspartiet å peke på at samarbeidet med næringslivet er utrolig viktig. Derfor må vi få til en praksisretting av fellesfagene mye tidligere i utdanningsløpet, samtidig som elevene får oppleve den teorien de har, som mye mer nær det de skal ha ute i lære senere. Med mer praksisretting må vi også sørge for å gjøre det mulig å komme tidligere ut i praksis – allerede fra det første året – slik at elevene får mer kompetanse innenfor den praksisen de skal ut i.
-0	Det er for så vidt ikke overraskende at statsråden er tilfreds med at det ikke skal pålegges dem å lage noen nasjonal plan. Alle forsøk fra Stortinget på å få laget en handlingsplan for Midt-Norge, en energipolitisk handlingsplan, en strategi for sentralnett etc., har blitt stemt ned av Regjeringen - åpenbart fordi den ikke ønsker å måtte forplikte seg til noe som helst overfor Stortinget. Regjeringspartiene har flertall - det er deres sak, og de får bestemme det selv. Men behovet for en nasjonal plan er åpenbar når en ser hvor mange prosjekt som er kommet fram som følge av politiske oppfordringer - mens myndighetssiden henger etter i forhold til å kunne behandle disse. Jeg registrerte at statsråden ristet på hodet da jeg påstod at vindkraft ikke er prioritert i NVE. Så langt vi har sett gjennom media og av statsrådens uttalelser, er det tre prioriterte områder: Midt-Norge, vann og nett. Er det slik at vindkraft nå plutselig har kommet høyt opp på denne prioriteringslisten?
-1	Vi vet at Kristelig Folkeparti i utgangspunktet hadde en helt annen holdning til hvordan denne loven burde være. Jeg respekterer at statsråden mener at det nå er såpass kort tid siden loven ble vedtatt, at det kan framstå som urimelig å gjøre lovmessige endringer på et så tidlig tidspunkt. Slik oppfatter jeg at budskapet fra helseministeren er. Med bakgrunn i nettopp de holdningene Kristelig Folkeparti har hatt til loven, og at man har vært uenig i utformingen av den, er det nærliggende å tenke seg at statsråden på et eller annet tidspunkt vil finne det naturlig å se på uheldige utslag. Når det altså ikke er aktuelt å gjøre det nå, betyr det at statsråden ser for seg at man i overskuelig framtid, kanskje i inneværende stortingsperiode, på et gitt tidspunkt tar enkeltelementer i loven og går inn for å endre den, eksempelvis når det gjelder Nasjonal helseplan, og at man får den lovfestet?
-0	Eg hadde ikkje tenkt å ta ordet i denne debatten, men etter å ha høyrt på representanten Schjøtt-Pedersen klarte eg ikkje å dy meg. Det var eit innlegg på eit nivå som det er heilt utruleg at vi skal høyre frå talarstolen i nasjonalforsamlinga, der han kritiserer og hengjer ut igjen for n-te gong det tragiske som skjedde ved Risenga i Asker. Schjøtt-Pedersen burde vite at mange kontrollar har vist at det ikkje står så mykje betre til i det offentlege, bl.a. at i eitt fylke var 40 pst. av tilbodet ikkje godt nok. Eg meiner at det faktisk er flott at vi ved kontroll og tilsyn kan oppdage at dei eldre ikkje får det tilbodet som vi alle ønskjer. Mest skuffande er det at ein tidlegare finansminister kan ha eit innlegg på dette nivået i denne salen. Han burde kanskje ha teke seg ein periode fri frå Stortinget og kome seg ut i arbeidslivet og sett kva som foregår der ute, og ikkje berre vere inne i denne salen. Eg kunne, dersom eg ville, seie at takk vere det helsetilbodet som Arbeidarpartiet har skapt i dette landet, mista eg far min, systera mi og bror min altfor tidleg. Men eg aktar ikkje å gå ned på eit slikt nivå. Eg vil berre, etter å ha høyrt representanten Schjøtt-Pedersen sitt innlegg, sitere Ivar Aasen: «Visdomen kan ein dølje, men dårskapen ikkje.»
-0	Fremskrittspartiet fremmet i starten av forrige stortingsperiode et Dokument nr. 8-forslag der vi bad Regjeringen legge forholdene til rette for et gasskraftverk i Skogn i Nord-Trøndelag. Høyre støttet ikke dette forslaget, men hevdet da – og senere, og Onarheim har for så vidt bekreftet dette i dag – at de så positivt på dette prosjektet og andre lignende prosjekter. Nå virker det imidlertid som om det er litt forskjell på liv og lære i Høyre i forhold til det vi leser i innstillingen, og det som blir sagt fra denne talerstol. Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet sier i fellesmerknader at vi har forstått det slik at Sem-erklæringen åpner for at staten skal kunne bidra til å dekke merkostnadene på grunn av økt kapasitet i røret til Skogn. Årsaken til disse kapasitetsutvidelsene er planlagte industriprosjekter i regionen Orkanger–Verdal. Mitt spørsmålet er: Hva er årsaken til at Høyre nå ikke er med på denne positive fortolkningen? Har en totalt skiftet politikk på dette området? Og videre: Hvorfor vil Høyre i dag stemme mot at en åpner for privat kapital i Statkraft, og i tillegg stemme mot å selge ut den forretningsmessige delen av Statens kartverk? Dette var forslag Høyre og Fremskrittspartiet stod sammen om tidligere, før Høyre kom i regjering.
-0	Det er riktig at det fins flerårige planter og mye rart – og takk og pris for det. Det gjør at vi kan ha et allsidig landbruk og en allsidig natur å være i. Samtidig minner jeg om at avlingene etter såingen til forrige regjering, som Lundteigen representerer, var at bompengeinnhøstingen gikk fra 9 mrd. kr, til 18 mrd. kr og opp til 36 mrd. kr. Ikke på noe tidspunkt ble det sådd noen frø som betydde at en ville bruke mindre bompenger, ei heller på riksveiprosjekt. Denne regjeringen har derimot sagt at vi skal så på en annen måte. Vi skal bruke mer statlige penger inn i riksveiprosjekt. Vi skal bruke mindre bompenger. Hvis representanten Lundteigen nå bryter med den politikken den forrige regjering førte, er det veldig gledelig, for dagens regjering representerer den utviklingen – i motsetning til hva hans egen gjorde. Jeg minner også om at den forrige regjeringen la fram et planteprogram for de neste ti årene, kalt Nasjonal transportplan, som la opp til 100 mrd. kr i bompenger. Ja, bompengebruken utgjorde så mye at representanten Pollestad måtte spørre: Hvor mye vedtok de rød-grønne før de gikk av? Så det er en gledelig utvikling jeg hører, og jeg oppfordrer Stortinget til å ta debatten.
-0	Jeg takker statsråden for svaret og føler meg beroliget med at et slikt signal som antydet her ikke er gitt av helseministeren, men at dette er noe man kommer tilbake til i styringsbrevet. Forslaget om å øke ISF fra 40 til 60 pst., som Fremskrittspartiet fikk vedtatt i budsjettforliket, gir foretakene et incitament til å utnytte sin kapasitet effektivt og øke sine inntekter betydelig. Det tror jeg vil gi som resultat at vi kan få en økning av pasientbehandlingen, kanskje tilsvarende økningen fra 2002 til 2003 på 4 til 5 pst. Er helseministeren enig i at en slik mulighet burde være til stede?
-1	Jeg tror representanten Signe Øye har glemt å få med seg en viktig behandling i Stortinget, nemlig behandlingen av revidert nasjonalbudsjett. Der la SV fram forslag som ville ha økt tiltaksnivået over det nivået som representanten Øye nå påstår at SV ikke har vært med på. Så der er det nok en forglemmelse, tror jeg, men Arbeiderpartiet og SV er enige om at arbeidsmarkedstiltak er nødvendig, fordi vi vet at de virker, og fordi de tar vare på kompetanse hos dem som er ledige. Lediggang gjør det motsatte. Så til hvor stor vekt vi legger på dette. Partileder Kristin Halvorsen sa i sitt innlegg ganske mye om næringspolitikk, om skaping av arbeidsplasser, og det er også viktig. Derfor la også SV i vår fram en hel rekke forslag som ville ha sørget for at folk faktisk kom i jobb, i tillegg til økningen i arbeidsmarkedstiltakene.
-1	Eg trur verken eg eller statsråden veit kva for eit bilete forslagsstillarane hadde av korleis årets fiske kom til å bli avvikla, og kva for konsekvensar det ville få for industrien. Eg greier ikkje å sjå korleis statsråden kan kommentere det. Eg må seie at som innbyggjar i ein kommune som er i ein svært dramatisk situasjon på grunn av situasjonen i fiskeforedlingsindustrien, lurer eg på om eg og statsråden lever i den same verkelegheita. Statsråden har sjølv gått ut og sagt at 30 bedrifter er gått konkurs utan å ha hatt behov for å nyansere kva for type bedrifter det har vore. Så at han legg det ansvaret på representanten Arnstad her i dag, klarer eg ikkje heilt å forstå. Eg må ærleg talt innrømme at fordi om statsråden i sitt hovudinnlegg sa at han ikkje følte behov for å bagatellisere situasjonen, må eg seie at i svarreplikken til representanten Arnesen var det nettopp det som skjedde. Biletet er nyansert, og statsråden, som har den kompetansen og den kunnskapen som departementet har, i ryggen, skal sjølvsagt nyansere biletet. Men eg må seie at situasjonen for ei heil rekkje kystsamfunn er veldig dramatisk. Eg klarer ikkje å forstå kva interesse statsråden skal ha av å bortforklare det. Frå Høgre og Kristeleg Folkeparti sine talspersonar i salen i dag har det vore fremja ein del alternative forslag til det forslaget som ligg på bordet. Høgres talsmann sa i sitt innlegg at å velte risikoen over på fiskarane ved å forlengje garantitida måtte vere eit ypparleg forslag. Eg lurer på om statsråden er einig i det, og om det er noko som ein oppfordrar Noregs Råfisklag til å ta initiativ til. Framstegspartiet og Høgre har gått i tospann og sagt at den overkapasiteten som er i næringa i dag, må marknaden rydde opp i. Er statsråden einig i det også, og er det dette vi som bor i dei samfunna som faktisk blir ramma av utviklinga i dag, skal ha som trøst? Utover det vil eg seie at eg håper at vi ved eit seinare høve kan få ein meir konstruktiv debatt om langsiktige omstillingar i norsk fiskeindustri.
-1	Jeg forstår at Venstre synes at SV har tungt for det. Jeg kan bekrefte at det er gjensidig. Vi er begge partier, og alle partier i denne salen er opptatt av kvalitet i skolen, og mener at det har sammenheng med lærernes kompetanse. Vi trenger lærere som kan fagene sine, og som er gode kunnskapsformidlere. Å satse på kompetanse har derfor vært prioritet nr. 1 innenfor de midlene som Kunnskapsdepartementet har hatt til rådighet for kvalitet i grunnopplæringen i hele vår regjeringsperiode. Hvert år har vi fra statens side brukt om lag 400 mill. kr på etter- og videreutdanning. I tillegg har kommunene ivaretatt sitt ansvar og satset på dette. Etter stortingsmeldingen om kvalitet i skolen, som kom i 2008, har vi lagt om satsingen fra en år-til-år-satsing på etter- og videreutdanning til et varig system for formelt kompetansegivende videreutdanning – og jeg understreker videreutdanning – som en del av helheten. Målet er at flest mulig skal møte de nye kompetansekravene og ha fordypning i fagene de underviser i. Det tar tid å få dette systemet på plass, og i en innfasingsperiode har mye midler også gått til etterutdanning, bl.a. i vurdering og rådgivning. Selv om kompetansen til de ansatte i skolen er et lokalt arbeidsgiveransvar, er det bred politisk enighet om at staten skal bidra. De forslagene fra henholdsvis Høyre og Venstre som vi behandler i dag, bekrefter dette. De dreier seg om å øke den statlige andelen av finansiering knyttet til videreutdanning, om innføring av stipendordninger og om forpliktende opptrappingsplaner for å øke deltakelsen i videreutdanningsstudiene. Jeg er enig i målet om å få enda flere lærere inn i videreutdanningssystemet. Men det blir for enkelt å se på dette bare som et pengespørsmål. Satsingen på lærerkompetanse strekker seg utover satsingen på etter- og videreutdanning, og jeg vil nevne rekruttering av skoleledere og lærere. Her er GNIST-kampanjen etablert i samarbeid med partene for å bedre rekrutteringen til lærerutdanningene og til læreryrket og for å heve læreryrkets status. Vi ser en bedring av rekrutteringen – og bra er det! Partene samarbeider om flere ulike tiltak både på nasjonalt nivå og i regionene. Så er lærerutdanningene lagt om fra nå i høst, med vekt på mer spesialisering inn mot fag og trinn og med et nytt pedagogikk- og elevkunnskapsfag. Kompetansekravene i ungdomsskolen ble skjerpet i 2008. Det ble innført krav om minimum 60 studiepoeng i matematikk, norsk og engelsk for alle som skal tilsettes for å undervise i disse fagene. Vi har også nå, i oktober, sendt på høring et forslag om ytterligere skjerping av kompetanseforskriften, med ytterligere krav om studiepoeng i bestemte fag for å undervise på alle nivå i opplæringen. Vi følger dermed opp stortingsmeldingen om ny lærerutdanning, og alt dette gjør vi for å heve kvaliteten på lærerne. Veiledning for nyutdannede lærere er startet opp. Regjeringen har som mål å etablere tilbud om veiledning for alle nye lærere, og vi har også iverksatt et program som vi kaller «Vurdering for læring», som er et skolebasert kompetanseutviklingsprogram i vurdering. Så det mangler ikke på tiltak. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ber regjeringen øke den statlige andelen av finansieringen knyttet til videreutdanning for lærere og legge fram en forpliktende opptrappingsplan for etter- og videreutdanning som skal omfatte alle lærere i norsk grunnskole og videregående opplæring. Vi bruker som sagt årlig ca. 400 mill. kr på etter- og videreutdanning for lærere fra statens side. I tillegg kommer kommunenes bidrag. Jeg vet at kommunene ønsker en høyere andel av statlig finansiering av vikarutgiftene for videreutdanningen, og denne fordelingen vil vi vurdere nærmere. Men når vi i dag ikke helt når målene for deltakelse i videreutdanningssystemet, er det liten grunn til å tro at det bare er pengene det står på. Utfordringen er å få lærere og skoleeiere til å benytte de studietilbudene som er utviklet og prioritert i et formelt samarbeid mellom stat, KS, lærer- og skolelederorganisasjonene og Nasjonalt råd for lærerutdanningen. Noen må gjøre jobben mens læreren er i videreutdanning. I en situasjon med svært lav ledighet blant lærere er tilgangen på kvalifiserte vikarer en utfordring. Hensynet til elevene tilsier at det til enhver tid må være kvalitet i undervisningen, også når lærerne videreutdanner seg. Og vikarutgifter er tatt inn i den avtalen som strategien «Kompetanse for kvalitet» handler om. Ut fra tallene på søkere i dag har vi et fornuftig nivå på den statlige rammen til kompetansesatsing. Men dette vil jeg selvsagt vurdere løpende i kommende budsjettprosesser. Den fordelingen som partene har avtalt i strategien, vil jeg si er ikke en fordeling som må stå til evig tid. Vi kommer til å følge deltakelsen i etter- og videreutdanning tett framover og vurdere flere nye tiltak. Men forpliktende opptrappingsplaner for etter- og videreutdanning for den enkelte lærer er det skoleeierne som må ta hånd om. Dette er et klart arbeidsgiveransvar, og det er også skoleeier som må vurdere nytten av og behovet for individuelle EVU-kontoer, slik som Høyre foreslår. Jeg synes vi har en god debatt nå om etter- og videreutdanning. Men jeg vil understreke at regjeringen gjør ganske mange ting for å bedre dette, og det grunnlaget vi har nå, er godt for det videre arbeidet vi inviterer alle til å støtte opp om.
-1	Ifølgje berekningar frå Statistisk sentralbyrå kunne Regjeringa sine skattelettar på vel 20 milliardar kr i perioden ha halvert arbeidsløysa dersom midlane hadde vore kanaliserte til offentleg sektor. Det ville ha skapt 47 000 fleire arbeidsplassar. Vidare konkluderer Statistisk sentralbyrå med at skattelette i dagens situasjon knapt nok gir sysselsetjingseffekt. Regjeringa sitt framlegg til budsjett er svakt med omsyn til aktiv næringspolitikk. Det er skattelette som er svaret. Regjeringa provoserer partane i arbeidslivet ved å bryte IA-avtalen, og ein pålegg arbeidsgivarane å betale 10 pst. av utgiftene til langtidssjukefråværet. Det er ikkje noka dårleg gissing, vil eg tru, å anta at får denne Regjeringa sitje etter neste val, er det arbeidstakarane som får neste angrep. Ein har nok ein gong komme med innstrammingar i permitteringsreglane. «Langsiktig» er ikkje det fyrste ordet eg kjem på når det gjeld dette verkemiddelet for næringslivet. Her er det òg kutt i talet på tiltaksplassar. Framstegspartiet fekk heldigvis rodd permitteringsreglane i hamn, og det er bra, men dessverre berre for fyrste halvår. I revidert nasjonalbudsjett har vi nok ein gong den same usikkerheita liggjande for dei bransjane som er heilt avhengige av å ha eit godt permitteringsregelverk. SV foreslår vidareføring av dagens regelverk for heile 2005. Brottet på IA-avtalen står òg ved lag etter budsjettforliket, sjølv om ein har flytta innføringstidspunktet med nokre månader. Eg meiner det er pinleg at det forslaget står ved lag, all den tid Regjeringa sjølv innrømmer at no verkar IA-avtalen, og ho har sjølv levert tal til Stortinget der ho har skrudd ned utgiftene til sjukepengar og andre utgifter i folketrygda med 2,5 milliardar kr – etter at statsbudsjettet vart lagt fram. Her er det berre å slå fast at budsjettforslaget, sjølv med avtalen, i all hovudsak vil bety ei vidareføring av dagens politikk, ein politikk som vil gi oss ei arbeidsløyse på rundt 100 000 arbeidsledige fleire år fram i tid. Det er ikkje akseptabelt. Fleire effektive tiltak for å motverke arbeidsløyse er nødvendig. SV legg fram eit alternativt budsjett med tiltak mot arbeidsløyse som vil gi rundt 17 000 fleire arbeidsplassar ganske likt fordelt på ulike næringstiltak og utvikling av offentlege tenester. Eit viktig grep for modernisering i næringslivet er raskare avskrivingsmoglegheiter for maskiner og utstyr. SV aukar avskrivingssatsen med 5 pst., noko som vil gjere det meir lønnsamt for industri og næringsliv å investere i nytt og meir moderne utstyr. For å styrkje forskingsaktiviteten gir vi eit skikkeleg lyft til grunnforsking og anvend forsking med til saman 1,3 milliardar kr. Vårt fortrinn i nærings- og industrisamanheng er å vere fremst og fyrst på kunnskap og kompetanse. Men for å kunne halde fram med å vere fremst her, må ein altså ha eit skikkeleg lyft, og det bidreg SV til. Eit område som får altfor lita merksemd innanfor næringslivet, er bioenergi. SV vil ha bioenergiens del av samla energiproduksjon opp på svensk nivå innan 2010. Det får vi til gjennom å etablere ein plan for industrialisering av bioenergi. Ein slik plan kan skape 4 000 arbeidsplassar innan foredling, produksjon og bruk av bioenergi. Innovasjon Noreg er kanskje den organisasjonen som får mest skryt av bedriftene når eg er ute på bedriftsbesøk, og det er eg rimeleg ofte. Innovasjon Noreg er vår viktigaste reiskap for innovasjon og modernisering i heile landet. Difor er det viktig at dei har nok verkemiddel til å gjere jobben sin – både tilskottsdelen, lånedelen og forskings- og utviklingskontraktane må styrkjast vesentleg meir enn det Regjeringa legg opp til. I vårt alternative opplegg legg SV inn heile 650 mill. kr i dei ulike ordningane. Ein annan ting som bedriftene dreg fram som viktig for si konkurranseevne og sine moglegheiter for å levere produkt, er breiband. Regjeringa sitt ambisjonsnivå for utbygging av breiband er altfor lågt. Breiband er viktig for det å drive næringsutvikling i distrikta, og det er spesielt viktig for vår totale omstillingsevne. I august besøkte eg ei bedrift i ein liten kommune i Sogn og Fjordane. Bedrifta driv med utrusting av båtar, alt frå det siste nye innan elektronikk til møblar og maskiner – design og høgteknologi er av det absolutt siste og høgst moderne slaget. Messa i den fiskebåten som eg såg, såg faktisk meir ut som det siste nye innanfor konferansesalar enn ei messe på ein fiskebåt. Men produktet som denne bedrifta leverer, er avhengig av store datafiler som går mellom kunden og bedrifta fleire gonger for å drive å mekke på forslaget, og det krev altså breiband. Denne bedrifta betaler i dag 120 000 kr i året for eit dårleg breibandtilbod – ei heilt absolutt naudløysing. Det billigaste tilbodet dei kunne ha fått i Bergen, som er det næraste området for oss på Vestlandet, var på 500 kr i månaden – 6 000 kr pr. år. Det er klårt at då er det ikkje spesielt konkurransedyktig å kunne tilby den bedrifta å etablere seg i distrikta. Den bedrifta slit med å vere det ho er i dag. Viss vi ikkje får gjort noko med utbygginga av breiband, spesielt i distrikt som ikkje har kommersielle interesser, og som er interesserte i å byggje ut breiband, forsvinn det arbeidsplassar frå distrikta. No ser eg at miljøvernministeren går, men han skulle ha høyrt det eg har å seie no. Norske fjordar vart nemleg kåra til verdas beste reisemål av National Geografic Travel. Dette gir oss store moglegheiter til å etablere ikkje berre norske fjordar, men heile landet som verdas beste turiststad. Vi kan, viss vi vil, utvikle Noreg til ei stor og livskraftig grøn turistnæring. I ein slik strategi bruker vi dei flotte fossane våre, det unike kystlandskapet, naturskogar, isbrear og nasjonalparkane våre. Turisme er altså ei av dei raskast veksande næringane i verda, og her har vi absolutt mykje å tilby. Då må vi fokusere på næringsaktivitet, og vi må tore å bruke næringsaktivitet òg knytt til verneområde, men då tel det at vi gjer det på ein riktig måte. Då må ein bruke nasjonalparkane og nasjonalparksentra som koordinator for å jobbe med næringslivet, med vernet og med verneinteressene for å sjå på kva ein kan få til. Det er mange organisasjonar og mange personar i dette landet som har gode og riktige idear, der ein òg kan få utnytta anten verneområde eller tilliggjande herlegdommar til næringssatsing. Då får vernet ei heilt anna lokal forankring enn i dag i dei områda som har konflikt. Men vi snakkar ikkje om motorisert ferdsel, på ingen måte, vi snakkar om såkalla langsam turisme, der ein bruker naturen på naturens premissar. Vi har mykje av det i Sogn og Fjordane, og folk burde reise dit for å sjå, og ikkje minst burde Regjeringa leggje inn meir pengar både til nasjonalparksenter og til næringsutvikling i dette området. SV har gode forslag som ein kan støtte. Vi har lagt inn til saman 45 mill. kr for å etablere grønt reiseliv som satsingsområde. Så til noko som ikkje er så kjekt å snakke om, nemleg ras. Dei fleste såg vel dei forferdelege bileta frå Nordvestlandet førre veke, då det rasa rundt bilane til folk. Dei sat innesperra både på vegar og i grender medan rasa gjekk. Eitt liv gjekk tapt då ein bil vart teken av ras og ført ut i sjøen i Lånefjorden. Vi som bur i Sogn og Fjordane, er vel vane med ras og faren for ras. Aksjonistane er mange for å få meir pengar til rassikring. Dessverre er det sjeldan at dette får ei sånn merksemd frå riksmedia som vi fekk i førre veke, og, dessverre for arbeidet med rassikring, det får heller ikkje den prioriteten og den merksemda som det fortener hos Regjeringa. Det er fyrst når det vert skikkeleg gale, at ting skjer, men faren for ras er der altså jamt heile hausten og vinteren, og til og med elles i året òg, når berre nedbørsmengdene er store nok. Så seint som i går kveld var 14 vegar stengde av ras eller på grunn av fare for ras på Nordvestlandet. Ikkje berre er dette ei psykisk påkjenning for folk som bur der, og som skal ferdast på vegane og sende ungane sine på skulen, men det er òg ein direkte kostnad for næringslivet, som fleire dagar opplever at vegen er stengd, slik at ein ikkje får levert varene sine eller ikkje får dei varene som ein treng til produksjon. Og mykje gjenstår før vegnettet er sikra. Denne regjeringa ligg langt under målet i Nasjonal transportplan når det gjeld rassikring. SV har løyvd 100 mill. kr meir til rassikring for 2005, og kvart år dei siste tre åra har vi lagt inn mykje meir pengar til rassikring. Det er heilt nødvendig. Rassikring er ikkje berre nye tunnelar og overbygg eller omlegging av vegen. Rassikring er òg å fokusere på klima og klimaforsking. Forskarar reknar med at dagar med uvêr, storm og kraftig nedbør på Vestlandet vil auke med 20, og vi har rikeleg med sånne dagar frå før av. Ein aktiv klimapolitikk er difor minst like nødvendig for rassikring og for sikkerheita på vegane som det generelt er for miljøpolitikk. Vi må få redusert klimagassane, få ned CO2-utsleppa og få ei omlegging til alternative energikjelder. SV bruker 700 mill. kr til omlegging av energipolitikken i meir miljøvennleg retning i vårt alternative budsjett.
-0	Jeg har et spørsmål til helsestatsråden. Akershus har en meget stor underkapasitet på sykehussenger. Dette er velkjent. Situasjonen er fortsatt prekær, også når fylket kjøper alle de plassene det er mulig å få tak i andre steder. Med en raskt økende befolkning – spesielt gjelder dette eldre over 60 år – har en behov for å bygge et lokalsykehus i Follo. Follo sammen med nordre Østfold har ca. 130 000 innbyggere. Samtidig må en ha et godt fungerende sentralsykehus som gir et godt behandlingstilbud, og som også skal gi et opplæringstilbud for legestudenter og andre. Er statsråden enig i at et Follo sykehus må sikres en driftsøkonomisk hensiktsmessig størrelse, samtidig som SiA får muligheten til å gi et variert og godt tilbud bl.a. til studentene?
-1	Jeg har et oppfølgingsspørsmål, siden statsråden ikke benyttet anledningen til å svare på utfordringen min i forhold til 48-timersprosedyren. Vi mener at hvis man vil, kan man utvide 48-timersprosedyren med 24 timer og lage en 72-timersprosedyre, og i den omgang la UNE gjennomføre en klagebehandling på den andre dagen for å vurdere om vedkommende skal tas ut og sikres opphold i landet mens prosedyren går, eller om vedkommende skal få et endelig avslag. Det er vel ingen, så langt, som har fått et positivt vedtak etter at de er reist ut av landet, og det betyr etter min oppfatning at her bør det være mulig å gjøre en grei jobb den ene dagen ekstra. Imidlertid bruker statsråden i brevet sitt tid på å si at dette vil få konsekvenser for alle andre åpenbart grunnløse søknader. Det er vi uenig i. Vi lurer på om statsråden kan gjøre rede for hvorfor det ikke lar seg gjøre å utvide denne prosedyren med én dag?
-1	"Etter å ha hørt statsråden og også representanten Jan Olav Olsen var jeg rimelig oppstemt ganske lenge her, men etter det siste innlegget, fra Søren Fredrik Voie, var vi tilbake til gammel retorikk igjen. Og jeg vet ikke om verken Høyre eller SV kommer så veldig mye lenger hvis vi skal holde oss til gammel retorikk. Jeg følte derfor at jeg fra å være høyt oppe plutselig kom brått ned igjen, og det var ikke så veldig hyggelig. Så noen kommentarer til det som er sagt. Det er riktig at jeg konsekvent bruker begrepet «læringsarbeid». «Undervisning», føler jeg, setter oss litt tilbake til den situasjonen, det er i hvert fall knyttet til den, som jeg synes det er viktig at vi skal distansere oss fra. Språket er viktig, og det å finne ord som er dekkende for det vi prøver å si, er viktig, og derfor bruker jeg ganske bevisst stort sett ordet «læringsarbeid» og snakker i mindre grad om undervisning. Vi vet en god del om karakterenes rolle i forhold til undervisningen. Dette er det gjort studier på, dette er det gjort undersøkelser på, og jeg vil oppfordre representanten Voie til å lese evalueringen av Reform 94, der svaret er rimelig klart at eksamenssystemet, karaktersystemet, er styrende. Vi får ikke til de innholdsendringene som vi er opptatt av, og så prøver forskerne å peke på det som er årsaken, og her er karakterene én av årsakene. Det er et faktum, iallfall hvis vi skal tro på forskningen. Jeg synes ikke vi skal avvikle karaktersystemet; jeg sier ikke det. Men det som er viktig, som statsråden og også andre var inne på, er at bruk av karakterer skal bygge opp om læringen. Det er poenget med å bruke karaktersystemet. Å stimulere, hjelpe og veilede hele læringsprosessen, det er målet med karakterene. Vi kan bruke ulike former for karakterer, men når det gjelder evalueringssystemet, vet vi alle sammen at når vi er i en arbeidsprosess og har gjort et stykke arbeid hvor vi har vært med og definert målene osv, så synes vi det er ok, og når noen sier at dette gikk bra, dette fikk vi til, vi klarte det, vi har nådd de målene vi satte oss. På den måten kan vi godt ha et karaktersystem. Jeg tror at det er noe av det som vi har vært inne på her. Noen ønsker å gå lenger enn andre, men jeg føler at vi nå kan starte på en prosess, vi kan komme inn på en riktig vei. Og så helt til slutt dette med de komparative OECD- studiene. Jeg er enig med statsråden i at PISA-undersøkelsen virker veldig skikkelig og veldig grundig. Det var ikke det som var poenget mitt. Poenget mitt var at om ikke norske elever alltid ligger på topp i alle mulige internasjonale komparative studier, er det ikke sikkert vi gjør en dårlig jobb i norsk skole. Jeg synes det er ganske bra at vi stort sett ligger over gjennomsnittsnivå, og vi ligger bedre an enn mange som vi kan sammenlikne oss med. Det var poenget. Men så lenge det er noen elever som ikke får godt nok læringsmiljø, har vi et stykke arbeid å gjøre. Men det er på grunn av den enkelte elev og ikke på grunn av at de tilfeldigvis har havnet på gjennomsnittet eller litt over gjennomsnittet."
-1	For det første er eg heilt ueinig i den beskrivinga at ein tidlegare har levd i den førestellinga at alt er såre vel berre ein har einskapsskulen. Tvert imot meiner eg at alle parti - og eg kan særleg snakke for mitt eige, SV - har vore opptekne av at vi skal forbetre skulen. Så har ein ofte vore ueinige om løysingane, og ein har til og med gjort feil. Men ein har vore oppteken av forbetring i skulen. Det er ein heldigvis framleis. Når det gjeld dei nasjonale prøvene, er òg beskrivinga etter mitt syn feil, for dei nasjonale prøvene er ikkje hemmelege eller unnatekne frå offentlegheit - tvert imot. Dei er offentlege. Skulane har dei, kommunane har dei, foreldra får resultata, og, som det riktig vert peikt på, når aviser og andre ber om å få dei offentleggjorde, vert dei offentleggjorde, og har i veldig stor grad vorte det i media no over heile landet. Kva er grunnen til at vi likevel har valt å gjere det annleis enn den førre regjeringa og ikkje aktivt oppfordra til ei rangering frå statleg hald? For det første er saka at då den førre regjeringa gjennomførte nasjonale prøver i 2005, vart det møtt med sterk kritikk frå lærarane, boikottaksjonar frå elevane og sterk fagleg kritikk, og det var store svakheiter ved gjennomføringa. Ein hovudgrunn til det var den aktive rangeringa. Vi meiner prøvene først og fremst er til for forbetring på den enkelte skule i den enkelte kommune, for å oppsummere resultata nasjonalt og for at foreldra skal vite. I tillegg er det betydeleg erfaring med dette frå andre land. OECD og PISA-direktør Schleicher har uttalt seg kritisk i Noreg om offentleggjering. Mykje forsking åtvarar mot det. Finland har hatt ein versjon av nasjonale prøver der dei har nasjonale prøver på eit utval som ikkje vert offentleggjort. I Danmark offentleggjer dei ikkje. Der har dei faktisk eit lovforbod mot det. Vi har ikkje valt den versjonen. Det er offentleg, men vi legg ikkje til rette for rangering frå statleg hald.
-0	Etter at Senterpartiet skiftet olje- og energiminister for tredje gang – vi er altså nå i gang med den fjerde senterpartistatsråden i Olje- og energidepartementet – har Fremskrittspartiet blitt veldig fornøyd. Representanten må gjerne bringe videre våre gratulasjoner til energiministeren på vegne av Fremskrittspartiet. Det er som å ha et ekko av Fremskrittspartiet i departementet, og det er bra. Av og til blir jeg litt usikker på hvor Senterpartiet vil. Da representanten Lundteigen hadde ordet, var han veldig opptatt av fornybar energi og karbon, men fornybar karbon, ikke fossil karbon, mens man i Senterpartiets program sier at man vil kutte utvinningstakten på norsk sokkel – så det harmonerer. Men i oljemeldingen legger regjeringen opp til å øke utvinningsgraden og utvinningstakten. Energiministeren fra Senterpartiet vil øke eksporten av gass til Europa, noe jeg støtter fullt ut. Men kan Senterpartiet garantere at de vil støtte sin energiminister og ikke sitt partiprogram når dette skal bestemmes i Stortinget?
-0	Denne debatten har vært interessant, og jeg tror jeg skal være veldig enig med statsråden i at budsjettet må være veldig bra når det er så små ting man diskuterer, og som opposisjonen er opptatt av. Arbeiderpartiet hilser innom med passasjeravgiften. Det er jo fint at de har engasjert seg i avgifter, men hvor var Arbeiderpartiet i april, da landsmøtet vedtok at man skulle overføre taxfree-salget til Vinmonopolet? Hvor var Arbeiderpartiet da man samme dag, med en gang det var vedtatt, gikk ut fra Rygge flyplass og sa at dette ikke var bra? Det betyr slutten for flyplassen, sa man til NRK da. Det betyr 2,5 mrd. kr i tapte inntekter for Avinor. Hvor var Arbeiderpartiets engasjement da? Jeg har ikke sett noen representant være veldig engasjert da – kun de lokale fra Arbeiderpartiet i Østfold. Det er ganske interessant når Arbeiderpartiet prøver å framstille det som om de hadde så store planer. Representanten Juvik sier her at man oppdaget i 2013 at forfallet hadde økt. Da tok de det innover seg. Ja, det var jaggu på tide, etter å ha styrt i åtte sammenhengende år. Det skylder kanskje Arbeiderpartiet i salen å gjøre oppmerksom på: Hva er det Arbeiderpartiet nå skal lykkes så med? I teksten i sitt alternative budsjett skriver de at planleggingstiden og byggetiden på vei og bane må halveres. Men det er ingen tegn og ingen signaler om hva de vil gjøre annerledes, man skal bare fortsette som man gjorde før, i de åtte foregående årene. Man skal løpe fortere, tydeligvis. Men Høyre og Fremskrittspartiet har kommet med forslag og satt i gang: Veireformen, med det nye veiselskapet – Arbeiderpartiet stemte imot. Bompengereformen, med mer effektiv innkreving – Arbeiderpartiet stemte imot. Jernbanereformen, å organisere arbeidet med norsk jernbane på en ny og bedre måte – Arbeiderpartiet stemte imot. Arbeiderpartiet er tydeligvis, akkurat som de alltid har vært, imot å tenke nytt. Man er fornøyd med det man har gjort, men man skriver at man skulle gjerne gjort det annerledes. Det blir som med motorveiplanen fra 1960-tallet, det blir ikke noe av.
-1	SVs gruppe skal subsidiært stemme for forslag nr. 1, dersom vårt forslag faller.
-0	Ordet samhandling er vel det ordet vi har hørt aller mest fra statsråden etter at han overtok i sommer. Det er et viktig ord … (Brannalarmen går.)
-1	"Med unntak av kritikken av Regjeringen var representanten Astrups innlegg et veldig godt innlegg, og det vil jeg takke for. Akkurat i denne stund, eller om to minutter, begynner Al Gore sitt foredrag her i byen, og det er en skjebnens ironi å stå og diskutere klimaforskning med Arne Sortevik og misse den talen, men det hører med til jobben. André Bjerke setter bedre ord enn meg på det jeg føler når vi innimellom diskuterer dette, så jeg vil, med presidentens tillatelse, lese et par linjer av Bjerke, fra diktet «Ut over grensene»: «Vi kjenner et ordtak: «å tale en mann til fornuft». Det er viktig at folk som bedriver det gale, belæres om det som er riktig. Så snart du er født, blir du talt til fornuft av de kloke og store; av fedrene blir du befalt til å gjøre som fedrene gjorde. «Du tar vel fornuft?» sier skjeggen, og venter bekreftende svar. «Ja, bli som din far!» sier far, og peker mot hornet på veggen. … Det virker! Fornuften blir større og dårskapen mindre og mindre, til drømmen er død i ditt indre, og luftslottet avslørt som – luft. Den dag du har ditt på det tørre som fedrenes medsammensvorne, og du blir den gamle i hornet, se, da er du talt til fornuft! – – – Skal verden regjeres av slike? Da var våre utsikter svarte, hvis ikke det fantes et rike som ingen har funnet på kartet. Men heldigvis finnes det over den verden hvor reglene teller, et hemmelig land hvor det gjelder helt andre og selsomme lover. Den hellige uforstand vil der komme helten til gode, for verden står riktig på hodet der oppe i Eventyrland!» Slik beskriver André Bjerke det svært så menneskelige opprøret mot fornuften i sin prolog om dårskap. Det er like menneskelig noen ganger å føle på sterk indre motstand mot noe vi vet stemmer, som det er menneskelig noen ganger å gjøre feil. Forskere i FNs klimapanel er intet unntak. Det at klimapanelets konklusjoner i de aller fleste tilfeller er nøyaktige og grundige, gir ingen grunn til å forsvare feilene de gjør, like lite som at svært kritikkverdig praksis av et sett forskere ved East Anglia skulle kunne rettferdiggjøre det opprør mot fornuften som enkelte klimaskeptikere oppviser ved av uvisse grunner å mistenkeliggjøre et svært omfattende forskningsarbeid. Det er grunn til å undres over Fremskrittspartiets motiv for å fremme denne interpellasjonen. Det er full enighet om at forskning, og spesielt forskning som legges til grunn for veldig viktige politiske veivalg, må være korrekt og etterrettelig. Men jeg har en mistanke om at også andre motiver ligger til grunn. Mistanken blir ikke mindre av at representanten Solvik-Olsen har brukt dagene etter at Klimakur ble lansert, til å slå fast at klimaforliket er for dyrt og for ambisiøst. Det er det Fremskrittspartiet bruker tiden sin på. Partiets plutselige interesse for å gå forskningen grundig etter i sømmene tror jeg er motivert også av et ønske om å hilse hjem til dem som fornekter at menneskeskapt klimaendring er et problem, og det står i kontrast til det forholdet mellom fakta og retorikk som en vanligvis assosierer med Fremskrittspartiet. Jeg tror ikke det finnes en eneste forskerdisiplin som ikke inneholder motsetninger, faglig uenighet og – dessverre – noen ganger innslag av fusk og dårlige hensikter. Å forsøke å lokke rød-grønne politikere ut på en kurs der en liksom skal forsvare forskning som påviselig er feil, er et tegn på at Fremskrittspartiet fortsatt er i villrede i klimaspørsmålet. Og det – kombinert med den dobbeltkommunikasjonen vi stadig, også i dag, har sett fra Fremskrittspartiets stortingsgruppe – gjør at partiet enda litt lenger kan slippe å svare på hvordan de vil forholde seg, og hvordan de vil løse klimautfordringene. De forholder seg fortsatt til det hemmelige landet, der helt andre og selsomme lover gjelder, noe representanten Sorteviks innlegg nå nettopp med all tydelighet bekrefter."
-0	Nasjonal transportplan tar ikke høyde for å løse dagens samferdselsproblemer, og langt ifra morgendagens problemer. Jeg hørte på innlegget til samferdselsministeren, og budskapet var først og fremst at det neste vi bør gjøre for å løse de trafikale problemene, er å vedta at det norske folk skal følge vegtrafikkloven. Det tror jeg kanskje de må bestemme selv om de skal gjøre. Jeg registrerer at ministeren også sier at man skal følge opp de planene man vedtar. Jeg synes man skal høre etter når ministeren sier det, for regjeringspartiene er vel kanskje de eneste partiene i Stortinget som ikke har fulgt opp de planene de selv har lagt fram. Jeg registrerer videre at ministeren sier at hun skal ut og tolke stortingsflertallets vedtak. Mitt råd til ministeren er at hun isteden følger de vedtakene som fattes i Stortinget. Det er derfor vi fatter vedtak i Stortinget. Og da er mitt spørsmål: Akter ministeren å følge de vedtakene som blir fattet her?
-0	Jeg vil først gi honnør til representanten Syversen som setter søkelyset på den svært alvorlige menneskerettighetssituasjonen i Burma. Mange hevder at situasjonen både for befolkningen generelt, for internt fordrevne og for opposisjonelle har gått fra vondt til enda verre. Situasjonen for opposisjonens leder, Aung San Suu Kyi, er blitt betydelig forverret etter at hun nå er tiltalt for å ha brutt reglene for husarresten hun innehadde. I den farsen av en rettssak som nå pågår, begrunnes beskyldningene med at amerikaneren John Yettaw oppsøkte huset der hun ble holdt i husarrest. Det såkalte bruddet på reglene kan medføre at hun idømmes fem års fengsel. Husarresten hun har hatt, skulle egentlig ha tatt slutt i disse dager, men myndighetene i Rangoon har nå fått et nytt påskudd til å holde henne i forvaring til den såkalte rettssaken er avsluttet. Reaksjonene fra det internasjonale samfunnet har denne gangen ikke latt vente på seg. USAs president, Obama, har i klare ordelag kritisert regimet i Rangoon og forlangt frigivelse av opposisjonslederen. FNs generalsekretær har også uttrykt dyp bekymring for hennes situasjon og planlegger nå et snarlig besøk til Burma for å be om at hun blir løslatt umiddelbart. Den burmesiske militærjuntaen besvarer reaksjonen med å hevde at presset rundt Aung San Suu Kyi er et komplott mot landet som er iscenesatt for å sverte burmesiske myndigheter. Landets utenriksminister uttalte nylig at episoden der amerikaneren tok seg inn i huset til opposisjonslederen, var arrangert for å intensivere det internasjonale presset mot Burma fra interne og eksterne regjeringsfiendtlige elementer. Mange i det internasjonale samfunnet frykter – i likhet med hennes partifeller i National League for Democracy – at hendelsen nå blir brukt som påskudd for å holde henne innesperret til over det lovte valget neste år. Like før helgen fikk vi høre at rettssaken mot opposisjonslederen ble utsatt en uke, og søndag kom det meldinger om at myndighetene hadde tatt seg inn i hennes bolig. Dette kan bety at situasjonen er ytterligere tilspisset. Både EU, USA og flere land har nå varslet nye sanksjoner mot Burma etter arrestasjonen av fredsprisvinneren, som faktisk har vært fengslet eller har sittet i husarrest mesteparten av de siste 19 årene. Men det er ikke bare opposisjonslederen som blir dårlig behandlet av de burmesiske myndigheter. Befolkningen lever under et regime der grunnleggende menneskerettigheter dessverre er mangelvare. Den uholdbare situasjonen for store deler av landets befolkning blir ytterligere forverret i og med at internasjonale humanitære organisasjoner blir nektet adgang med sin hjelp. Vi må dessverre innrømme at det internasjonale presset mot regimet i Rangoon så langt har hatt svært begrenset virkning. Det er derfor positivt at Regjeringen nå setter søkelyset på Burma og ser etter andre mulige måter å påvirke makthaverne på for å forbedre situasjonen for Burmas folk. Fra vår side er også vi selvfølgelig positive til en sterkere fokusering på å skape en positiv økonomisk utvikling for befolkningen i landet. Vi vil imidlertid advare mot at Norge skal drive alenegang med uthuling og svekking av det internasjonale presset mot landets myndigheter. Skal eventuelle tiltak overfor Burma ha noen virkning, må disse være bredt forankret i det internasjonale samfunn.
-1	Til det siste vil jeg si: Med litt hjelp fra bl.a. SV førte det til at vi fikk ned en del av utslippene. Men Høyre har nå en langt mer offensiv holdning når det gjelder klima enn tidligere, og jeg må si at det kler et konservativt parti. Denne snuoperasjonen bejubler vi selvfølgelig i SV – vi syns rett og slett det står respekt av mye av det som Høyre nå står for. For historien er mørk, ikke minst når det gjelder spørsmålet om gasskraft. Jeg vil ta tak i det som også ble tatt tak i fra representanten Nordtun i forhold til representanten Kvassheim, for det er åpenbart at Venstre vil holde seg så hardt de kan for nesa hvis de blir tvunget inn i et samarbeid med Fremskrittspartiet. Men hva vil Høyre? Høyre er klimakamerat nå, men en grell historie kan vi se tilbake på. Jeg lurer på, siden Høyre står sammen med Fremskrittspartiet i flere merknader i denne innstillinga, om oljeleting og gasskraft bl.a., om Høyre kan garantere at de, hvis de inngår et samarbeid med Fremskrittspartiet, vil sikre at det blir brukt penger på rensing.
-1	Representanten Gjedrem sier at SV og Kristelig Folkeparti på mange måter har like sosiale holdninger. Forskjellen er vel at SV mener at disse må følges opp i praktisk politikk, og da må vi gjøre noen valg som kanskje blir tøffere enn de Kristelig Folkeparti har vært villig til å være med på. Så trekker Kristelig Folkeparti fram kontantstøtten som den store familiepolitiske reformen. Vi har ulikt syn på den, men jeg håper at representanten Gjedrem har merket seg at SV har forsøkt å være konstruktiv i den retningen som Gjedrem nå snakket om, nemlig når det gjelder tid. Det som har skjedd nå, og som har blitt enormt forsterket med dette budsjettet, er at man har fått en prisvridningseffekt i forhold til barnehager, fordi barnehagene kommer til å bli urimelig mye dyrere i forhold til kontantstøtte. Undersøkelser viser nå at innføring av kontantstøtte ikke fører til at folk bruker mer tid sammen med ungene sine. De bruker bare andre ordninger for barnetilsyn, og jeg har også registrert at representanten fra Kristelig Folkeparti synes at det er like greit. Man bryr seg ikke noe om hva slags kvalitetskrav man skal ha. Man sier at dette overlater vi til familien. SV ønsker at samfunnet skal stille opp med barnetilsynsordninger som er kvalitetsmessig så gode og så rimelige at folk kan velge dem fritt. Det er viktig. Så mener vi at man burde gå inn på endringer i kontantstøttereformen som er målrettet mot dem som faktisk bruker tid sammen med barna sine, for det har vi ikke sagt nei til i det hele tatt. Men Kristelig Folkeparti er mer opptatt av friheten til å velge praktikant enn av hva som egentlig skjer i familien. Så til ledigheten. Ledigheten kommer til å øke med det budsjettet som her er lagt fram, fordi man strammer inn for mye. Spesielt strammer man inn på kommunesektoren, slik at kommunene faktisk er nødt til å si opp folk. Det er en realitet man nå er nødt til å se i øynene. Da må man også ta konsekvensen av det ved å øke tiltaksnivået, slik at de som er utenfor arbeidsmarkedet, ikke blir mer og mer diskvalifisert for hver dag som går.
-0	Jeg takker for svaret. Jeg vil ha en litt nærmere klargjøring. Du snakket om forsinkelser og om behovet for 5 milliarder kr. Er det da slik å forstå at det er 5 milliarder kr som er igjen av prosjekter som ikke er bygd? Og vil du bekrefte at det blir forsinkelser, men at planen blir gjennomført, slik at man ikke begynner å si: ta bort en del av Oslopakke 1 for å få gjennomført Oslopakke 2?
-0	Jeg tillater meg å foreslå Kenneth Svendsen.
-1	Når man hører på representanten Christian Tybring-Gjedde, skulle man tro at han ikke hadde vokst opp i Norge og ikke ser at vi faktisk har bygd opp et velferdssamfunn som, nettopp gjennom å være et land der vi fordeler rimelig jevnt, og der vi bruker fellesskapets penger, er i stand til å skape større vekst, større velstand og større utvikling for alle enn vi hadde gjort i f.eks. Christian Tybring-Gjeddes drømmeland, USA. Men jeg har ikke tenkt å bruke tiden på Christian Tybring-Gjedde. Jeg har tenkt å bruke tiden på Lars Sponheim og Høyre, fordi jeg ser på Venstre og Lars Sponheim som en viktig alliert, sammen med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, i arbeidet for å stoppe oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen. Og så stiller Lars Sponheim opp og sier at det er de som liksom er garantisten for at det ikke blir noen utvinning av oljeforekomster i Lofoten og Vesterålen. Men hele premisset til Lars Sponheim gjennom å stille det ultimatumet overfor Høyre, som har et klart landsmøtevedtak, er at Høyre har tenkt å gi seg. Da må jeg stille et spørsmål til Jan Tore Sanner: Er det sånn at det er inngått en eller annen hemmelig deal? Eller er det eventuelt andre Høyre-folk i salen som kan si om det er sånn at Høyre har bestemt seg for å gi seg på dette? Når det inngås en allianse mellom Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, er det da sånn at man har bestemt seg for å gi seg på dette og sier at vi inngår et samarbeid med Lars Sponheim, vi er klar over at Lars Sponheim og Venstre har stilt ultimatum på dette, og at det at vi inngår et samarbeid, betyr at vi har tenkt å gi oss? Har Høyre avskrevet dette punktet i programmet sitt allerede? Slik jeg kjenner Høyre, har de ikke gjort det. Hvis Lars Sponheim er interessert i å sørge for at det ikke blir utvinning av olje i Lofoten og Vesterålen, burde Lars Sponheim bakke sterkest mulig opp under et rødgrønt regjeringssamarbeid, med et sterkt SV, som kunne være nettopp garantisten for at det ikke blir oljeboring. Vi vet at Arbeiderpartiet senere skal bestemme seg for hva de skal gjøre når det gjelder Lofoten og Vesterålen. Et fremskrittsparti og et arbeiderparti som eventuelt sier ja til oljeboring i Lofoten og Vesterålen, vil jo nettopp føre til utvikling av området. Så spørsmålet til Lars Sponheim og til Høyre er rett og slett: Er det slik at Høyre og Venstre allerede nå har inngått en avtale som innebærer at man fra Høyres side gir seg på dette punktet i programmet, eller er det slik at Venstre i realiteten ser at Lars Sponheim kan bekrefte at det beste for Lars Sponheim hadde vært at den rød-grønne regjeringen fortsatte?
-1	Det er, som presidenten konkluderte med, sent på kvelden. Jeg siterte i innlegget mitt Jan P. Syse, og Oktay Dahl mener at hvis han skulle legge seg på mitt nivå, skulle han sitert Bresjnev eller Honecker, og da må jeg si at jeg får ta samfylking Jan P. Syse i forsvar. Det er en helt urimelig gruppe som han setter Syse i. Oktay Dahl sammenligner med sexkjøploven, og det er et godt poeng. Der kriminaliserte vi jo sexkjøperen, ikke dem som ble utsatt for overgrep – som forslaget nå eventuelt går ut på. Min konklusjon er at det er et blindspor å forby folk å bomme en tier, enten det måtte være en tier for å få en bedre framtid i Romania, eller til en kaffe eller en øl, eller til hva annet norske rusmisbrukere bommer penger til. De er også mennesker, og det siste de trenger, er ytterligere marginalisering.
-1	Eg vil nok seie at for SV og Regjeringa har det vore viktig å fokusere veldig sterkt på kvalitet samtidig som vi byggjer fleire plassar og set ned prisen. Det er klart at det har vore krevjande med den veldige utbyggingstakten vi har hatt, men då bør vi leggje merke til at den delen av dei tilsette som er førskulelærarar og som jobbar i barnehagane, faktisk har vore stabil trass i ein veldig vekst i talet på tilsette dei siste åra. Ved ei utflating av utbyggingstakten har vi eit godt håp om at den delen stig - ikkje minst fordi søkninga er sterk, fråfallet i utdanninga har gått ned og fleire som gjer ferdig utdanninga, går ut i arbeid. Eit viktig tiltak her er det som representanten Thommessen nemner, og det er mange i dag som fokuserer på det rundt omkring i landet: Korleis skal ein få assistentar og andre som er i barnehagen - i ulike parallelløp mens dei jobbar eller har permisjon - til å ta pedagogisk utdanning for så å halde fram? Det vil vere ei viktig rekrutteringskjelde i åra framover.
-0	La meg først minne representanten Petersen om at dette er et replikkordskifte etter hans innlegg, og ikke mitt, i og med at han sier at jeg burde svart på hans spørsmål når jeg tok replikk for å stille ham spørsmål. Bare for å oppklare det. Og så husker jeg godt vedtakene fra 25. februar i seks punkter. De var helt greie, inntil noen begynte å tolke det at Regjeringen utpeker det selskapet som skal få i oppdrag å etablere kunnskapssenteret, dit hen at det ikke skulle legges frem for Stortinget til behandling og godkjennelse. Det var den uklarheten som bl.a. regjeringspartiene og hr. Petersen skapte, at når Regjeringen skulle gjøre den ordinære jobben, tolket man det dit hen at saken ikke skulle tilbake til Stortinget, som jo er en helt normal foreteelse, og som selvsagt lå i kortene. Da ble det nødvendig med et Dokument nr. 8-forslag for å sette dette på plass. Det var i litt skarpe formuleringer, slik at når det til slutt kom til enighet mellom regjeringspartiene, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, så hadde alle et eller annet de kunne si de hadde vunnet frem med. Det var derfor det var litt skarpe formuleringer, slik at også Regjeringen skulle bli fornøyd, når de til slutt var med på det som var det viktigste å bli med på. Det hr. Petersen ikke har oppfattet når det gjelder IT-undervisning, er at det er intet som går så fort som utviklingen der. Og skal de som driver med IT-undervisning, være på topp og følge med i tiden, så må de samtidig som de underviser, også jobbe i IT-bedrifter. For hvis man har fått sin utdannelse for fire år siden, er man akterutseilt. Det er nettopp kombinasjonen av det private, dynamiske innslag og den offentlige delen som skal stå for undervisningen, koblingen her, som er en av de positive og fornuftige tingene. Der er det i hvert fall klart at hr. Petersen leder et konservativt parti, for de lever bare i gamle dager og er ikke i stand til å fornye seg inn i det neste årtusen – eller 1999, som vi nå er i.
-1	Interpellanten tar opp ett av flere problemer knyttet til inntektssystemet vårt. Det er rett og rimelig at svaret også er at vi må se på inntektssystemet. Problemet er at vi har bygd opp inntektssystem som ikke gir romslighet, og vi har en regjering som av prinsipp ikke vil at kommunen skal ha romslighet i sin økonomi. Jeg ser det slik at det alltid vil være noen som ikke får de tjenestene som de både har rett til og krav på, og som vi mener at de burde bli til del, når det er slik at kommunene er konsekvent og villet underfinansiert. Vi har en debatt for tiden om øremerking, og jeg tror Stortinget beveger seg i retning av å ikke ville øremerke så mye. Da får vi en ny debatt, om det er slik at vi skal ha minimumskommuner, som alltid skal slite med endringer, som alltid skal slite med uforutsette ting, eller om vi skal ha kommuner med noe romslighet, som på en smidig måte kan løse den typen problemer vi i dag snakker om. Jeg vil spørre statsråden om det er slik at Regjeringen i framtiden ønsker å spisse tjenestene mer mot såkalte verdig trengende, mot noen klart definerte mottakere, eller om det er slik at vi i Norge ønsker en fellesskapsløsning med noe romslighet, med noe fleksibilitet i systemene, som fordrer at det fins noe økonomi og volum på tjenester.
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Det er riktig at disse 22 millionene ikke automatisk kunne bevilges, men statsråden og Regjeringen kunne fremmet et forslag til Stortinget om dette. Det har man ikke intensjon om å gjøre, og det synes jeg er leit. Nåværende statsminister, Jens Stoltenberg, uttalte i valgkampen at han så det som naturlig og riktig at staten har et aktivt forhold til hvordan IT Fornebu skal utvikle seg. Til tross for det engasjementet som likevel er der, er det vel en kjensgjerning at for å få det velfungerende offentlig-private samarbeidet som man ønsker, og den utviklingen som hele området trenger, må det en oppfølging til. Denne oppfølgingen ser nå ut til å mangle. Føler statsråden seg komfortabel med at man ikke oppfyller de valgkampløftene som bl.a. nåværende statsminister gav, med det som nå er resultatet?
-1	Det er eit uttrykk som heiter at havet gir og havet tar. Vi som bur langs kysten, veit at naturen svingar. Det betyr at det i enkelte periodar er mykje fisk i havet, i andre periodar er det ikkje så mykje. Derfor har vi også hatt permitteringsreglar for fiskeindustrien som har fungert etter naturens mønster. Regjeringa legg opp til kraftige kutt i permitteringsreglane for fiskeindustrien. Dette vil få dramatiske konsekvensar for folk på kysten og for ei heil næring. Mange vil miste dagpengar. Det vil antakeleg bli fleire konkursar, og fleire vil bli sagde opp som følgje av strategien til regjeringa. Ser statsråden desse store negative konsekvensane for ei heil næring og for folk på kysten?
-1	Jeg sa i det første svaret mitt at jeg mener at en stadig større andel av Statens pensjonsfond utland bør investeres i utviklingsland, og jeg mener det bør være politikken i årene som kommer. Så mener jeg samtidig at det er ekstremt viktig at investeringer som gjøres, er gode investeringer. Nå kommer jeg akkurat fra Bangladesh, jeg var der i forrige uke. Der ser vi et typisk eksempel på tekstilbedrifter som i den ene enden av skalaen er tipp topp, og i den andre enden av skalaen har sikkerhetsutfordringer og arbeidsmiljø som er så dårlig at over tusen mennesker døde. Jeg var der og traff en del av dem som overlevde. Det viser også betydningen av det å jobbe for fordelingspolitikk og organisering av arbeidere, som bl.a. Høyre her i Stortinget har vært sterk motstander av, og vi har støttet de organisasjonene som gjør nettopp det. Nå roses vi fordi vi bruker ILO, International Labour Organization, nettopp for å være med og skaffe de arbeidstakerne en stemme, slik at investeringer i utviklingsland blir gode.
-1	Jeg var lenge litt usikker på om jeg kunne ta replikk på innlegget, for det hørtes ut som om innlegget var en replikk til Jagland, og det var ikke rimelig at jeg svarte på en slik replikk. Men det kom jo litt fremskrittspartipolitikk fram også. Det som er veldig forutsigbart, er at Hagen til enhver tid sier at andre kopierer Fremskrittspartiets politikk. Når man lytter på ham, hører man at det er lite politikk og substans, og mest retorikk. I den grad Fremskrittspartiets politikk kommer fram, er det et ordtak som rinner meg i hu: De sterkeste meningene skaper de mest meningsløse handlingene. Vi er alle like sjokkerte og indignerte over det TV-programmet som Hagen har snakket en del om i dag. Men mens vi andre prøver å søke veger for å finne ut hvilke strakstiltak man kan iverksette og hvilke prosesser man kan sette i gang for å endre disse holdningene over tid, avviser Hagen den typen prosesser. For ham er det det harmdirrende som er det viktigste, og ikke det å finne løsninger. Det samme er tilfellet hver gang det er snakk om bistand. Hver gang Fremskrittspartiet finner misbruk av bistandsmidler, raser de mot bistanden, men prøver aldri å finne løsninger på hvordan vi skal gjøre denne jobben bedre. Det viktigste er å gripe dagen og sette dagsorden, ikke å forme framtida for å finne løsninger. Hagen starta med å etterlyse Regjeringas politikk for det neste årtusen. Og da kan man jo stille spørsmålet: Dersom bistand ikke fungerer, hva er da Fremskrittspartiets politikk for å løfte de milliarder av mennesker som lever i fattigdommens sump, ut av den og over i en menneskeverdig tilværelse? Hvordan skal Fremskrittspartiet sørge for at deres tro på marked og konkurranse ikke skaper en stor gruppe av tapere her til lands som blir våre nye fattige?
-1	Det er ikke så veldig mange dager til 2007, og jeg tror det haster lite grann med å komme seg fra prat til handling. På kontoret mitt har jeg samlet en del av de utredningene som er gjort de to-tre siste årene når det gjelder bredbånd, og den bunken er i hvert fall 60 cm høg. Utredningene er fra ulike regjeringer og fra ulike personer, som har pekt på at en utbygging må skje. Men så kommer man til det viktige punktet: Er vi villige til å bruke penger på at det skal skje? Og da er det at Arbeiderpartiet igjen velger å fortsette å prate om viktigheten av at vi må høste erfaringer fra Sverige. Det sa vi jo for to år siden og for tre år siden også, at vi måtte høste erfaringer fra Sverige. Men det er ikke så mange dager til 2007, og mitt spørsmål til Aud Gaundal er: Hva gjør man i Arbeiderpartiet i 2006 dersom man ser at man er langt fra å nå målet om at samtlige skal ha bredbånd? Vil man da ha en kjempeoffensiv og få en gigantisk satsing i 2007 – for å få dette på plass?
-0	Det er blitt sagt fra denne talerstol i dag at det er oppsiktsvekkende at Fremskrittspartiet støtter denne omleggingen av inntektssystemet. Jeg vil få minne om at det er en kjensgjerning at kommunenes utgiftsbehov knyttet til rus og psykiatri-området slett ikke er godt nok fanget opp i dagens kriterier for inntektssystemet. I St.meld. nr. 6 legges det derfor opp til nye kostnadsnøkler for finansiering av kommunenes utgifter knyttet til sosialhjelp på rus og psykiatri-området. Kostnadsnøkkelen for sosialhjelp endres vesentlig ved at det bl.a. innføres et nytt urbanitetskriterium basert på folketallet. Fremskrittspartiet har gitt sin støtte til Regjeringens synspunkter i St.meld. nr. 6 om ny kostnadsnøkkel for sosiale tjenester i inntektssystemet for kommunene. Både Statens institutt for rusmiddelforskning, SIRUS, og tidligere forskning viser at det er en klar tendens til at større kommuner har et høyere utgiftsbehov enn mindre kommuner i tilknytning til rus og psykiatri. Fremskrittspartiet deler den oppfatningen. Vi mener at dette er en korrekt observasjon og vurdering av situasjonen, og støtter derfor at man endrer fordelingsnøkkelen på en måte som bedre tar høyde for disse dokumenterbare fakta. Vi ser at sosialhjelputgiftene varierer mye fra kommune til kommune, men tendensene er helt klare på at utgiftene pr. innbygger øker med folketallet. Kommuner med under 5 000 innbyggere har i snitt 900 kr i utgifter til sosialhjelp pr. innbygger, Oslo har 3 000 kr i utgifter pr. innbygger, mens altså landssnittet er 1 400 kr pr. innbygger. Jeg ser at forslaget innebærer en til dels vesentlig vridning av overføringer fra små til store kommuner. De konkrete konsekvensene blir at 66 av landets kommuner vil få mer penger på dette området, mens resten vil få noe mindre. Det legges imidlertid opp til at et tap utover 200 kr pr. innbygger for de aller fleste kommuners vedkommende vil bli dekket fullt ut gjennom skjønnsmidlene, og at gjennomføringen vil skje gradvis over fem år, slik at utslagene ikke vil bli så store som det umiddelbart kan se ut som. For øvrig vil jeg få vise til det nylig nedsatte inntektsutvalget som skal gjennomgå og evaluere inntektssystemet for kommunal sektor, og som skal avgi sin innstilling innen juli 2005. I denne forbindelse må man kunne forvente en grundig faglig gjennomgang knyttet til nettopp inntektssystemet for kommunene.
-0	Representanten Frøiland sa at Arbeiderpartiet tidligere hadde gått inn for klare føringer i strukturpolitikken. Jeg har lyst til å spørre Frøiland: Når sluttet de med det? Behandlingen av kredittmeldingen viser jo ikke at Arbeiderpartiet har disse klare holdningene som representanten stod på denne talerstolen og skrøt av at Arbeiderpartiet hadde. Når Frøiland i tillegg sier at finansministeren nå har fått «gåsignal frå Stortinget», kan man nesten forstå finansministeren når han sier at det kan ta litt tid. For han har jo ikke fått noe signal om i hvilken retning han skal gå, hvor fort han skal gå, og hva han skal gå mot. Jeg må innrømme at jeg hadde trodd at det etter alt oppstyret som Arbeiderpartiet skapte rundt sin egen rolle knyttet til håndteringen av kredittmeldingen, i hvert fall ville komme noe klart, noe tydelig, noe forutsigbart og noe langsiktig ut av Arbeiderpartiets behandling av disse svært viktige spørsmålene. Jeg har lyst til å be representanten Frøiland om å forklare forsamlingen hva Arbeiderpartiet vil. Det er veldig greit å kaste om seg med ord og uttrykk om at man må følge etter den strukturelle utviklingen osv. Ja, Norge har løpt etter den i mange år! Når staten i dag eier 60 pst. av DnB, er det ikke da mulig, ifølge Arbeiderpartiet, å sikre en sterk, norsk løsning med base i den banken? Eller må man tviholde på eierskapet også i Kreditkassen for å kunne få det til? Det ble også sagt fra representanten Frøilands side at hun syntes det var utrolig at Regjeringen hadde lagt fram en kredittmelding som på en måte ikke førte med seg noe, alt var som før. Hva har Arbeiderpartiet bidratt med gjennom behandlingen av kredittmeldingen som kan tilsi at nå er alt blitt forandret?
-0	Nå er jo Øystein Djupedal relativt ny i denne saken og i denne salen, og det er vel derfor han avslører mangel på kunnskaper. For det første snakker han om at skattebetalerne skulle betale. Men det er ingen som har nevnt noe om at skattebetalerne skulle betale. Skattebetalerne har tjent 20 milliarder kr på den måten som flertallet har gått frem på, og det har de gjort på bekostning av hundretusener, bl.a. småaksjonærer. Med vårt opplegg ville de ikke ha tapt noe som helst. Hvis vi hadde gitt en statsgaranti den gangen – som var en av de opsjonene Fremskrittspartiet trakk frem – hadde det vært fornuftig, sammen med offentlig administrasjon. For det andre snakker Djupedal om konkurs. Ingen banker gikk konkurs, ingen banker kunne gå konkurs, fordi lovgivningen fastsatte at hvis en bank kom i en sånn situasjon, skulle den settes under offentlig administrasjon. Det var gjeldende lovgivning. Og når gjeldende lovgivning ble aktuell å bruke, hva gjorde da lovgiveren? Jo, den endret loven til å gi seg selv adgang til å overta bankene uten erstatning. Og det har aldri vært vurdert av Høyesterett. Ingen har greid å komme til Høyesterett med en sak hvor man kunne ha fått vurdert det grunnlovsmessige i forhold til Grunnlovens ånd og prinsipper ved at man brukte lovgivningen til å gjøre dette. Så sier hr. Djupedal «etterpåklokskap». Hvis man går igjennom det som er skjedd fra 1981 til i dag, har Fremskrittspartiet stått for en annen linje i alle disse spørsmålene. Vi fremmet forslag om å frigi renten til fri, markedsbestemt rentedannelse i 1984. Vi fremmet forslag om en uavhengig sentralbank som skulle styre penge- og kredittpolitikken basert på et pengevern – en lav inflasjon, en stabil pengeverdi. Hadde bare de to tingene vært gjennomført, så hadde vi aldri hatt bankkrisen. Vi hadde en helt annen måte å håndtere krisen på underveis i de forskjellige behandlinger som var i Stortinget. Vi har meget god samvittighet. Dette har vært klokskap hele veien, og ikke bare etterpå.
-0	Vi ser no altfor mange eksempel på uhandterlege prisar for næringslivet i Midt-Noreg. I Skogn såg ein seg nøydd til å slå av ei papirmaskin på grunn av dei høge straumprisane. Vi ser at nedstengd kraftforedlande industri ikkje blir starta opp att på grunn av høge elprisar, og energikostnadane har ein betydeleg avvisingseffekt i forhold til nyetablering av næringsliv. Svekt leveringstillit er konklusjonen til landsdelens kundar, som igjen er tapte kundar. Er statsråden då einig med Framstegspartiet i at eit prisnivå på 1–2 kr er så høgt at konsesjonsvilkåra for oppstart av gasskraftverk bør endrast? Når vi veit at Midt-Noreg er underrekna med 5–6 milliardar kWt, snakkar vi ikkje om 0,3 promille av heile Nord Pool sitt område – vi snakkar om forsyning i Midt-Noreg som gir eit heilt anna tal i forhold til det som desse gasskraftverka kan kome med.
-1	Elleve måneders studiestøtte er fremdeles en viktig sak, men, som jeg sa, ikke innenfor eksisterende rammer for studiestøtte. Det betyr at rammen for studiestøtte må økes. Det er et tema i denne saken, og jeg vil understreke at det er det som er viktig for meg, er at vi må øke studiestøtten. Så kan det gjøres på mange måter. Den måten som var mest aktuell i valgkampen, var å si at vi skal ha studiestøtte en måned til. Men jeg understreker igjen, som jeg har gjort overfor andre representanter her, at jeg kommer til å jobbe for at studiestøtten blir bedre. Jeg ser at det er ulike måter å gjøre det på, og jeg vil gjerne fortsatt ha en dialog med studentorganisasjonene om dette. Jeg mener vi har en god begynnelse for å få en bedre studiestøtte gjennom gode formuleringer i Soria Moria II når det gjelder å begynne med dem som kanskje trenger det aller mest: studenter som er funksjonshemmet, og studenter med barn. Men det at det ikke står noe av det andre, betyr ikke at vi ikke kommer til å følge det opp. For meg blir det en viktig sak å følge opp, sammen med studentorganisasjonene, hvordan vi kan bedre studentenes økonomiske hverdag.
-1	Jeg regner med at Jonas Gahr Støre har tenkt at vi alle sammen skal bidra til å løse klimakrisen og stoppe de farlige klimaendringene. Da kan vi ikke bare bygge landet, men vi må bygge landet grønt. Dette er også konklusjonen i rapporten fra The New Climate Economy, som Jens Stoltenberg, vår tidligere statsminister og FNs spesialutsending for klima inntil nylig, har lagt fram. Rapporten har akkurat det budskapet, nemlig at man må bygge grønt. Den sier at valgene vi tar de neste femten år, enten vil låse oss inne i en framtid med økende forurensing, eller hjelpe oss i å bevege verden over i en mer bærekraftig, lavkarbon retning. Få av de prosjektene som vi vil komme til å behandle her i Stortinget de neste årene, er et bedre eksempel på akkurat dette enn utbygging av ny E18 mellom Bærum, Asker og Oslo, som planlegges med 14 felt. Men det er altså hvis vi investerer i å låse inne fossile utslipp, at vi ikke vil lykkes. Vil Jonas Gahr Støre være med på å ta en ny vurdering av dette prosjektet i lys av at vi må løse klimaendringene?
-1	Stadig meir forsking framhever betydninga av gode oppvekstvilkår for dei minste barna. Ein studie viste at gode barnehagetilbod til dei mest risikoutsette barna har ført til redusert drop-out i skulen og mindre kriminalitet i tenåra, meir enn for dei som har barnehagetilbod av lågare kvalitet. Ein god barndom varar heile livet – rett og slett. Gode barnehagar bidrar til det. Etter at Røe Isaksen overtok som barnehageminister, har regjeringa valt å auke kontantstøtta, auke maksprisen og redusere talet på barnehageplassar. KS meiner dette har påført kommunane 825 mill. kr i ekstrautgifter til barnehagar og meiner dette vil kunne få konsekvensar for kvaliteten i barnehagane. Samtidig som overføringane til kommunane er reduserte, har regjeringa funne pengar til bl.a. skattekutt og avgiftsreduksjonar, f.eks. på påhengsmotor. Det er tydeleg at regjeringa ikkje prioriterer barnehagane. På eit spørsmål frå Jens Stoltenberg i spørjetimen i desember om regjeringa si svekking av barnehagane i budsjetta, svara statsminister Erna Solberg følgjande: «Jeg er fornøyd med at denne regjeringen har gjort tydelige og klare prioriteringer, bl.a. med hensyn til barn.» Vidare: «Denne regjeringen prioriterer å satse på mer kunnskap i skolen (…). Derfor har vi gjort noen tydelige prioriteringer når det gjelder kunnskapssatsing i dette budsjettet, og det betyr at det er andre områder vi ikke prioriterer så mye til.» Er det også kunnskapsministerens syn at skular er viktigare enn barnehagar?
-0	Bygger man industri i Midt-Norge, får man ikke bygge gasskraftverk. Bygger man ut et oljefelt utenfor Finnmark, får man bygge gasskraftverk – uten rensing. Bygger Hydro i Qatar, reiser kongefamilie og statsråder dit og jubler. Bygger man det samme i Møre og Romsdal, får man kjeft hvis man i det hele tatt nevner ordet «gasskraftverk». Dette illustrerer utfordringene i norsk energipolitikk og er hovedsakelig årsaken til dagens situasjon, nemlig en sviktende vilje eller evne til å skjære igjennom i vanskelige saker og sørge for at kraftforsyningssikkerhet står over nasjonale CO2-regnskap. Verdens CO2-utslipp hadde ikke vært større om en hadde brent gassen i Midt-Norge framfor å eksportere den til utlandet. Det er mengden gass en pumper opp, som avgjør hvor store utslippene blir, ikke om det brennes i Norge, i Qatar, i England eller i Tyskland. Historiebeskrivelsen til representanten Serigstad Valen var interessant. Det er helt riktig at SV var imot prosjektet – det synes jeg også han skal nevne for representanten Langeland, som i Rogaland, for å tekkes oljeindustrien, skryter av at SV var for prosjektet. Jeg skal la det ligge. Men representanten Valen lar være å si at Fremskrittspartiet også påpekte kraftsituasjonen. Vår løsning var det motsatte av det representanten Valen hevder var SVs løsning. Vi sa: Bygg Ormen Lange, men bygg også et gasskraftverk. To av de partiene som i dag sitter i regjering, Arbeiderpartiet og Senterpartiet, hadde ingen alternative løsninger til Bondevik-regjeringen i Ormen Lange-saken. Det å sitte og kjefte på Bondevik-regjeringen for manglende handling i 2004 er lite troverdig når en ikke hadde alternative løsninger selv. Det er det en må sammenligne med i de fleste sakene når en diskuterer dette: Hva var det regjeringen Bondevik foreslo, kontra det det enkelte partiet foreslo det året. Det nytter ikke å komme og vise til at en de to siste årene har foreslått enorme økninger i NVEs mandat og bevilgninger – for det har det ikke vært noen uenighet om. Spørsmålet er om det var noen av regjeringspartiene som i 2003–2004 foreslo noe annet – og det var det ikke. Så der er dagens og forrige regjering i samme båt. Dagens forslag ville ikke vært nødvendig om en hadde hatt evne i dagens regjering til å gjøre noe for fire og et halvt år siden. Det er ingen fra opposisjonen som ønsker flere handlingsplaner for papirets del. Grunnen til at vi fortsatt etterlyser dette, er at regjeringen ikke har levert noe av betydning. Den linjen som en f.eks. skryter av fra Sverige – ja, en kan begynne å lese om den allerede under Bondevik-regjeringens styre – er altså ikke et genuint rød-grønt prosjekt. Det eneste genuint rød-grønne i Midt-Norge i dag er to mobile gasskraftverk, som saksordføreren argumenterte veldig godt for hvorfor regjeringen ikke ønsker å ta i bruk. Hvorfor i alle dager brukte de penger til å kjøpe det, istedenfor heller å sette av en pott hos Enova til å stimulere produksjonen av fornybar energi kun i Midt-Norge – eventuelt stimulere et CO2-renseprosjekt på et gasskraftverk i Midt-Norge, eventuelt å framskynde linjeutbyggingen? Det er jo problemet. Mange av de tingene som regjeringen skryter av her, er generelle virkemidler for hele Norge. Det har ingenting med Midt-Norge å gjøre, og derfor får en heller ikke løst situasjonen i Midt-Norge.
-0	Jeg takker igjen for svaret, som fortsatt er svært positivt og forståelsesfullt for selve saken. Når det gjelder de spesielle tilskuddene til regionsykehusene som vi har i dag, kan selvfølgelig de brukes hvis de er store nok. Og hvis man får et pålegg, som jeg antydet, er jo det en vei å gå. En annen vei å gå kunne være at når departementet nå skal godkjenne de regionale helseplaner, kunne man fra departementets side påse at obduksjonstjenesten ble faglig forsvarlig ivaretatt i disse planene, og hvis så ikke var tilfellet, kunne man i forbindelse med godkjennelsen pålegge regionene å sørge for en obduksjonsrate på minimum 20 pst., som vel er den raten som man i øyeblikket har i Sverige.
-0	Som representanten Klinge sikkert er kjent med, ligger denne tilskuddsordningen ikke under mitt konstitusjonelle ansvarsområde, men under barne-, likestillings- og inkluderingsministeren. Jeg mener helt generelt det er viktig at vi skal ha kunnskap på dette området. Det er allerede iverksatt en rekke tiltak for å få bedre kunnskap. Jeg viste i mitt innlegg i sted til omfangsundersøkelsen fra NKVTS, som gir viktige bidrag og kunnskap om vold og overgrep, også mot barn. Jeg tror vi alltid vil være i en situasjon hvor vi må søke å få enda mer og bedre kunnskap om et veldig alvorlig og tabubelagt tema – for at vi skal kunne innrette virkemidlene på en best mulig måte.
-0	Når eg nemnde representanten Sandal si hyllest til handlingsregelen, var det litt meir ei oppfatning av korleis eg tolka hans eigentlege bodskap, enn at eg siterte han korrekt. Det er riktig, det gjorde eg ikkje. Representanten Sandal nemnde dette med investering, og det er for så vidt eit poeng at det er meir fornuftig å bruke pengar på investeringar enn på forbruk. Men det var ikkje det som var kjernen i mitt spørsmål. Mitt spørsmål var: Når ein bruker pengar på skatte- og avgiftslette, noko som også kan bidra til å halde prisane nede, gir det ein annan effekt på økonomien enn om ein pøser meir pengar inn i offentleg sektor, til auka byråkrati, f.eks. i fylkeskommunen? Det er det som er mitt spørsmål. Er representanten Sandal einig i at det gir ulik effekt når ein bruker pengar på skatte- og avgiftslette, og når ein bruker pengar på auka byråkrati?
-0	Først vil jeg bare si at Ansgar Gabrielsens uttalelse falt etter at Martin Kolberg hadde stilt sine spørsmål til Rederiforbundet og Ansgar Gabrielsen m.fl. Så vil jeg benytte anledningen til å rette opp en feil i mitt eget innlegg. Lovavdelingens juridiske betenkning knyttet til habiliteten mellom Gahr Støre og kronprinsparet var i 2009, ikke i 2008, som jeg kom i skade for å si i mitt innlegg. Så til spørsmålet. Det som er realiteten etter min oppfatning, er at Kolberg på en måte prøver å skape en skinndebatt knyttet til hvem som egentlig tok initiativet. Spørsmål er om det som fremkommer i søknaden, gir grunn til at en statsråd bør vurdere sin habilitet. I søknaden står det bl.a.: «Gjennom sitt engasjement i Global Maritime Knowledge Hub har Tschudi Shipping Company tatt initiativet til å utvikle et prosjekt for å utvikle kunnskap om logistikk, industriell utvikling og næringslivsmuligheter i nordområdene.» Mener virkelig representanten Kolberg, når en venns selskap dukker opp i en søknad på denne måten, at det ikke fordrer at en minister overhodet bør tenke habilitet?
-1	SV er oppteke av, som eg sa i mitt innlegg, at vi skal ha ei rettferdig fordeling av fiskeressursane. SV er også oppteke av at vi skal fordele fiskeressursane på ein slik måte at den kystnære flåten får gode arbeidsvilkår, og vi er opptekne av at fisken skal bli landa slik at vi får arbeidsplassar på land. Når det gjeld detaljane i strukturordninga, reknar eg med at det vil det bli rikeleg høve til å kome tilbake til når vi får den varsla sjømatmeldinga, som ministeren har vore inne på her før i dag.
-1	Jeg er enig med spørreren i at tapet av sau og beitedyr er for høyt i enkelte områder, og at det er viktig å legge til rette for konfliktdempende tiltak. Rovviltforliket, som Høyre også stilte seg bak, er et godt grunnlag i så måte. Beitenekt er et veldig sterkt virkemiddel, som skal brukes varsomt og bare i spesielle tilfeller, men som Mattilsynet har beskrevet i et brev til beitebrukere med store tap over lang tid, kan beitenekt være aktuelt i enkelte besetninger av hensyn til dyrevelferd. La meg understreke – det er noe som skal brukes med stor varsomhet. Årlig tapes det om lag 125 000 sau og lam på beite i Norge. Av dette ble 33 000 erstattet som tap til rovvilt. Så det store flertallet av sau og lam som tapes, skyldes ikke rovvilt, men har andre årsaker. Det er altså ikke slik som NRK viser til i sin nettsak om programmet, at 1 million sau erstattes som tapt til rovvilt de siste ti år i Norge. Om lag ¼ av de tapte beitedyrene er tapt til rovdyr. Det er, som spørreren vet, en arealdifferensiering i Norge, hvor det skal være prioritering av beitedyr i noen områder, mens andre områder skal være prioriterte områder for yngling. Forvaltningen skal være helt forskjellig, med vekt på beitedyr i beiteområdene og med vekt på å sikre rovdyrbestandene i yngleområdene, men selvsagt slik at man også i de områdene forsøker å være så skånsom som mulig med hensyn til beitedyr. Nå spørres det om en helt bestemt sak i Nord-Trøndelag, så da er en også nødt til å svare spesifikt om den saken. Vedkommende bonde er i et område som er utenfor yngleområdet for bjørn, men i tråd med forvaltningsplanen til Rovviltnemnda i Midt-Norge ligger det likevel innenfor yngleområdet for gaupe og jerv. Som kjent er beslutningene i slike områder desentralisert. Svært lite av tapet er dokumentert med tapsårsak. Det betyr ikke nødvendigvis at tapet ikke er forårsaket av rovvilt, men fordi man ikke vet hva årsaken er, er det også vanskelig å sette inn tiltak som er målrettede. Likevel er det bidratt med store midler til forebyggende tiltak til denne besetningen. I 2011 fikk bonden tildelt om lag 145 000 kr til ulike forebyggende tiltak, m.a. sent slipp, tidlig nedsanking og ekstraordinært tilsyn. Dette er noe miljøforvaltningen gjør fordi besetningene beiter i områder som er prioritert til jerv og gaupe, slik at bonden kan tilpasse driften deretter. La meg si om gaupe at det er riktig som spørreren sier, at det er over bestandsmålet for gaupe, men høye uttak gjennom kvotejakt de siste årene har gjort at gaupebestanden nå er redusert. Ambisjonen er å ha en gaupebestand i tråd med bestandsmålene. Når det gjelder kongeørn, skal den ikke forvaltes aktivt med uttak. I tråd med gjeldende politikk er det for kongeørn kun aktuelt med skadefelling av enkeltindivider, og det er fylkesmannen som har anledning til å vurdere slike tiltak.
-1	Det er første gangen en årsmelding fra Den Interparlamentariske Union blir lagt fram og behandlet i Stortinget på denne måten, og det er på tide. Den Interparlamentariske Union har medlemmer fra så å si alle demokratiske land, bortsett fra USA, og har også medlemmer fra mange andre land som har ulike typer parlamenter, selv om ikke alle er valgt etter prinsipper som kunne fått tilslutning i denne sal. Det er en svært viktig møteplass for parlamentarikere. Jeg kan gjøre oppmerksom på at svært mange parlamenter sender veldig sentrale utenrikspolitikere. Mange sender sine presidenter, eller speakere, til disse forsamlingene. I Norge har man valgt å håndtere dette på en annen måte. Men mitt håp er at vi i årene framover også skal kunne få engasjert flere av de sentrale utenrikspolitikerne i dette arbeidet, fordi det er en arena der man bl.a. snakker om og forsøker å få parlamenter til å ta ansvar for både å ratifisere, implementere og finansiere de ulike internasjonale konvensjoner som de fleste landene har sluttet seg til gjennom FN. Noen land bruker lang tid på dette. Noen slutter seg til uten å følge opp. Det er veldig viktig at man greier å engasjere parlamentarikere i å ta sitt viktige ansvar for å gjøre denne jobben mulig. Slik sett er IPU en skole både i oppfylling av internasjonale konvensjoner og kanskje generelt en skole der man forsøker å fremme demokrati og parlamentarisme generelt. Jeg har lyst til å understreke det. Sist uke hadde IPU og FN to samarbeidsmøter i New York, der bl.a. Ikkespredningsavtalen og nedrustningsavtalen var et tema. De fredsbevarende operasjonene i FN var et tema, og også forsoningsprosesser og gjenoppbygging etter konflikt var et tema. Det er svært viktig å få engasjert parlamenter verden over i alle disse viktige temaene. Fra FNs side ble det uttrykt et helt enstemmig ønske om at parlamentene må ta et mye større ansvar for disse viktige internasjonale temaene framover enn det de gjør i dag. Det tror jeg er et viktig budskap som også er viktig å bringe med seg til Norge. Så står det litt i innstillingen om de geopolitiske gruppene. Norge har de to siste år hatt formannskapet i den gruppen som heter tolv-pluss, som er alle vesteuropeiske land i tillegg til land som Israel, New Zealand, Australia og Canada. Det er Oddbjørg Ausdal Starrfelt fra Arbeiderpartiet som har innehatt dette vervet. Det er riktig som det står, at de geopolitiske gruppene har en stor betydning, og kanskje særlig vår gruppe, som er den mest velorganiserte. Men jeg har lyst til å understreke at det er ikke ønskelig at det er de geopolitiske gruppene som skal få en slags dominans i dette systemet. Vi har sett nå – i lys av de store konfliktene i verden – at det veldig lett kan bli et skisma mellom de vestlige land og andre land. Det er veldig uheldig, for dette er arenaer der man absolutt bør diskutere substansen i sakene og gjennomføring av internasjonale forpliktelser som alle land har sluttet seg til, eller man forsøker å få andre land til å slutte seg til. Man bør derfor bruke disse geopolitiske gruppene kun som et arbeidsredskap og ikke som et mål. Det er viktig for meg å understreke det, slik at det ikke fester seg en annen oppfatning. I tillegg til det har Norge i perioden hatt formannskapet i det som kalles midtøstenkomiteen. Det er Finn Martin Vallersnes fra Høyre som har innehatt det vervet. Dette føyer seg inn i rekken av tiltak i arbeidet som Norge har forsøkt å gjøre på det området, nemlig å legge til rette for at politikere både fra palestinsk og israelsk side skal kunne møtes, samtale og kanskje finne noen veier som de kan gå videre på, og støtte opp under de internasjonale initiativ som er tatt på det området. Jeg har ingen tillegg utover dette til det som står i innstillingen, men jeg ønsker – det må være lov til å uttrykke noen ønsker her – at også representanter fra utenrikskomiteen, flere enn de som nå har gjort det, fatter interesse for dette arbeidet. IPU har også lagt opp en ny arbeidsform nå som gjør at de temaene som skal behandles f.eks. i Manila i april, allerede er fastlagt. Da er det mulig for oss i den norske IPU-delegasjonen å legge opp et mye bredere samarbeid med mange flere i Stortinget om våre innspill i forhold til de viktige temaene som kommer opp. Det har vært vår intensjon og vårt ønske at Stortinget skulle engasjere seg mer i dette, og at vi sammen kunne bruke den arenaen til å fremme både de demokratiske prinsippene og til å få mer fart på oppfølgingen av diverse internasjonale konvensjoner som Norge har sluttet seg til, og som vi er sterkt tilhengere av.
-1	Berre veldig kort: Eg vil gjerne at utanriksministeren presiserer at det faktisk er mogleg dersom han saman med nordiske utanriksministrar eller saman med EUs utanriksministrar aktivt seier at dette vil vi gjera noko med. Eg vil då utfordra utanriksministeren: Vil han ta eit initiativ slik at ein kan auka presset for å få fortgang i denne saka?
-0	Om jeg ikke skal bruke uparlamentariske uttrykk, skal jeg i hvert fall tillate meg å opptre litt politisk ukorrekt. Vi har en slags vedtatt sannhet innenfor forskningsmiljøer og innenfor andre akademiske miljøer når det gjelder karakteristikken av samer som urfolk. Men det er faktisk annen forskning som tyder på at det ikke er korrekt, bl.a. forskning fra Sverige og Norge. Vi har en arkeolog som heter Karstein Adriansen, som har brukt arkeologi, lingvistikk, historie, osteologi og en del andre metoder for å påvise at samene ikke nødvendigvis er urbefolkning i Finnmark eller på Nordkalotten. Da blir det noe spesielt når vi ser på Sametinget og de særrettighetene, de særordningene, som Stortinget har vært villig til å gi samene som etnisk gruppe, for hele begrunnelsen bunner ut i én ting, nemlig at samene er en urbefolkning. Og dersom ikke det er korrekt, noe som det faktisk er god grunn til å tro, raser hele grunnlaget for denne politikken sammen. Tvert om er det faktisk slik at vi må kunne se på urbefolkningsproblematikken med nye øyne uten politiske styringssignaler. For det er det som er problemet i dag: Man har ikke vært villig til å se på om dette er en korrekt beskrivelse av virkeligheten. Tvert om er det ting som tyder på at de som i dag er etniske nordmenn i dette området, er etterkommere etter de menneskene som befant seg her først. Da må man fratre ILO-konvensjon nr. 169. Da er man nødt til å oppheve Sametinget, man er nødt til å oppheve alle særordninger, særytelser, finnmarksloven osv., fordi urbefolkningsdefinisjonen ikke holder når det gjelder samer. Men uavhengig av det er det et faktum at i et liberalt demokrati hvor man har likebehandlingsprinsippet i bunnen med hensyn til alt man driver med, med hensyn til all utøvelse av politikk, er det noe spesielt – og jeg vil si direkte feil – at man skal ha en særpolitikk for en egen etnisk minoritet, som ikke nødvendigvis er en urbefolkning, for det første fordi det skaper presedens i forhold til andre grupper, og for det andre fordi det rett og slett er i strid med likebehandlingsprinsippet. Her står Fremskrittspartiet dessverre alene. Vi er de eneste som vil behandle alle mennesker likt, uavhengig av etnisitet.
-1	Fremskrittspartiet har alltid vært veldig klar på én ting, og det er sin entusiastiske støtte til EØS-avtalen. Derfor er det jeg påpeker dobbeltmoralen i å presentere for det norske folk et bilde av at partiet er mot det man alltid har vært for. Det må Fremskrittspartiet slutte med hvis Fremskrittspartiet skal tas på alvor i disse spørsmålene. Så er det ikke riktig at Brochmann-utvalget ikke sier at bærekraftsutfordringen gjelder innvandringen som helhet. Så gir det ingen mening, mener jeg, å dele hver enkelt innvandrer inn i ulønnsom eller lønnsom. Det er selvfølgelig enkelte grupper der vi aldri tar fram kalkulatoren når vi bestemmer om vi skal ta imot eller ikke: flyktninger som flykter fra nød og forfølgelse, og som vi har et moralsk ansvar for å ta imot. Andre tar vi imot nettopp fordi det er lønnsomt for det norske samfunnet, bl.a. spesialister fra ikke-vestlige land. Det som er utfordringen for det norske velferdssystemet, er om vi lykkes med å få folk i jobb eller ikke, vestlige og ikke-vestlige. Det er fokuset for regjeringens integreringspolitikk.
-1	Saksbehandlinga må vere så raskt som mogleg, men så grundig som nødvendig – det er òg nødvendig å vareta grundig og god saksbehandling. Lat meg gå igjennom dei fire spora vi jobbar med i den gjennomgangen av motsegninstituttet som vil verte lagd fram av regjeringa. Det første er at vi skal ha ned tidsbruken, gjere saksbehandlinga raskare ute der 99 pst. av sakene vert avgjorde. Det andre er at vi skal tydeleggjere at statlege etatar som har motsegner, må kome inn tidleg i prosessen – dei fleste kan akseptere motførestellingar viss dei får det tidleg. Det tredje er samordning, at dei ulike statlege etatane vert samordna til eitt motsegninstitutt, som vi no skal gjennomføre forsøk med. Det siste er at vi òg vurderer fristar for saksbehandlingane, inkludert dei i Miljøverndepartementet.
-0	I forhold til ordningen, håper jeg på mer avklarende svar enn på motspørsmål. Så til overoppheting i økonomien. Maskinentreprenørene har gjentatte ganger sagt at de har kapasitet til 6–7 milliarder kr mer i veibygging. Mener statsråden at de tar feil? Statsråden fra Senterpartiet, et parti som er imot bompenger, har i denne regjeringen satt norgesrekord i bruk av bompenger. Når denne regjeringen spanderer, er det andre som betaler. 10 milliarder kr er passert Stortinget – og 7 milliarder kr betales i bompenger. Statsråden dekker seg bak at når det kommer lokale initiativ, skal man si ja til avgift. Vil man også si ja når det kommer lokale initiativ til å fjerne en avgift? Det er flertall i Bergen kommune for å fjerne piggdekkavgiften, innført ved lokale politiske vedtak. Nå har man angret seg, og man vil ha ordningen vekk. Vil statsråden sørge for at lokale initiativ kan gjennomføres?
-1	Det siste som næringsministeren sa, er svært positivt. Vi opplever at både SND, SIVA, Eksportrådet og nå også Utenriksdepartementet gjennom bistandsmidler bruker statlige penger for at bedrifter skal få muligheten til å etablere seg i andre land, når norske virksomheter nedlegges. Så det han nå sa, er positivt. Men betyr det at næringsministeren vil se videre på de mange ulike støtteordningene som fins, for å hindre at det vi i dag ser ved Mustad, som vi har sett ved mange bedrifter som etablerer seg i Baltikum, ikke skal skje, og at Stortinget vil få seg forelagt en rapport som gjør det mulig å hindre denne typen misbruk av statlige støttemidler? Det kan jo ikke være tvil om at dette er i strid med det som er Stortingets intensjon med SND og med SIVA. Stortingets intensjon med bistandsmidler er altså ikke at de skal brukes til å nedlegge norsk industri og etablere industri i andre land.
-0	Jeg tror representanten er svært godt klar over det brennende engasjementet både Fremskrittspartiet og denne regjeringen har, for at vi skal ha gode tjenester innenfor pleie- og omsorgssektoren til alle innbyggere som har behov for det. Det er selvsagt noe av det aller viktigste vi politikere – enten vi er i storting eller regjering, eller vi er i kommunene og fylkene – har ansvar for å legge til rette for. Det gjør vi gjennom et godt samspill mellom myndighetene, Stortinget og kommunepolitikerne. Så er det selvfølgelig sånn at det lenge, også under den rød-grønne regjeringen, var et prinsipp at når kommunene hadde gode skatteår, fikk de beholde den merveksten som skatteinntektene ga dem. Da skulle de heller ikke kompenseres for det i dårlige år. Historisk sett har det vært en god situasjon for kommunene, men det kommer også situasjoner som krever ekstra oppmerksomhet. Derfor sier jeg at regjeringen vil komme tilbake til dette i forbindelse med revidert budsjett.
-0	Det er en svært viktig problemstilling som interpellanten takknemlig nok i dag tar opp. ME er en sykdom som rammer mange mennesker, og som bl.a. kjennetegnes av store individuelle forskjeller, både i sykdomsforløpet og ikke minst i forhold til behandlingen. Det er derfor veldig viktig at man får på plass et system som fanger opp de individuelle forskjellene blant dem som rammes av denne sykdommen. Et av hovedproblemene knyttet til ME er, etter min oppfatning, manglende kompetanse i helsevesenet. Det fører bl.a. til at det for mange oppleves vanskelig å få på plass en riktig diagnose. Det er vanskelig å få på plass et adekvat og godt behandlingstilbud samt at det er problematisk å få oppfylt pasientrettighetene og andre praktiske hensyn knyttet til den enkeltes situasjon. Som det også her er sagt: Da hjelper det lite med et brev. ME er en sykdom som er forholdsvis ukjent på forskningsområdet. Det er derfor svært viktig at man får på plass en adekvat og god forskning. Det er nødvendig at man ser på mulighetene for oppbygging av et kompetansesenter for ME, som både ivaretar pasientenes behov for behandling og ikke minst deres behov for oppfølging, og som også samler og utvikler et fagmiljø på disse områdene i Norge. Det er dessverre en kjensgjerning at det er store forskjeller knyttet til behandling og oppfølging av disse pasientgruppene ut fra hvilken helseregion, hvilken kommune, hvilken lege som den enkelte pasient må forholde seg til. En av hovedutfordringene ved sykdommen ME er at vi vet altfor lite om hvilke behandlingsformer som hjelper, og hvilke som ikke hjelper. Det er videre slik at det er svært individuelt fra person til person hva som virker, og hva som ikke virker. Det er derfor viktig at forskningen kommer på plass, og at man samtidig legger opp til et bredt spekter av behandlingsformer, slik at den enkelte pasient blir gitt muligheten til å prøve flere behandlingsformer, med den hensikt å finne ut hva som er best for den enkelte person og enkelte pasient. ME-pasienter har svært ulik funksjonsevne. I tillegg kan dette variere nærmest fra dag til dag. Det er derfor viktig at den enkelte pasient blir omkranset av et fleksibelt og hensiktsmessig oppfølgingsapparat. Det er viktig at man legger til rette for en rekke tiltak ut fra den enkeltes behov, enten det er omsorgslønn til pårørende som yter omsorg, eller et kommunalt hjelpeapparat som yter tjenester som er nødvendige. En handlingsplan for ME samt ambulante team med stor kompetanse som følger opp disse pasientene, kan begge være fornuftige og nødvendige tiltak. Det er imidlertid viktig at man samtidig legger stor vekt på at forskningen og fleksible og mangfoldige behandlingstilbud prioriteres sterkt i tiden som kommer. Et eget kompetansesenter for ME kan være det nødvendige lokomotivet for å få på plass den nødvendige kunnskapen og kompetansen og oppfølgingen av denne hardt prøvde pasientgruppen. Jeg har stor forståelse for at dette er et vanskelig og komplisert område for helsevesenet å gripe fatt i. Det er derfor nødvendig med god politisk ledelse og iverksettelse av nødvendige tiltak for å starte en prosess som bedrer situasjonen for disse pasientene. Det er derfor med en klar oppfordring til helseministeren jeg tar til orde for igangsettelse av et slikt kompetansesenter i Norge. Vi kan ikke sitte og være vitne til at en stor gruppe pasienter blir brukt som kasteballer i det norske helse- og omsorgsvesenet, rett og slett som følge av manglende kompetanse. Det er derfor viktig at man nå erkjenner at kompetansenivået er for lavt, og at man derfor iverksetter en storstilt satsing på dette området. Jeg vil få lov til å avslutte med å rette en honnør til interpellanten, som tar opp dette temaet, samt en honnør til helseministeren, som jeg oppfatter i hvert fall prøver å se på denne saken med den nødvendige alvorlighetsgrad. Jeg håper derfor helseministeren så raskt som mulig, kommer tilbake til Stortinget på egnet måte med et handlekraftig tiltak som kan føre til en bedring for denne pasientgruppen.
-1	Etter finanskrisen foreslo Finanskriseutvalget en bedre beskatning av finansnæringen. Det er fordi en dårlig regulert finansnæring fører til en skjev økonomi, og det kan føre oss ut i nye kriser. De utredet flere modeller for det, og det er gode modeller som Finansdepartementet jobbet mye med i løpet av den rød-grønne regjeringstiden, men som også er omtalt i årets statsbudsjett. Det innebærer også at næringslivet vil behandles mer rettferdig i Norge. Det vil gi nye avskrivingsmuligheter for næringslivet på anslagsvis opp til 2 mrd. kr, f.eks. Det er innført et lignende system i Danmark, og der melder den danske sentralbanken om at kostnaden ikke har blitt påført privatkundene. Det brukes likevel vanligvis som argument fra høyresiden mot å innføre denne avgiften. Det synes jeg er rart, all den tid regjeringen selv i nasjonalbudsjettet skriver at de legger til grunn at en slik avgift ikke ville ført til økte kostnader for enkeltpersoner.
-1	Jeg ser ikke bort fra at SV og regjeringa ville ha vært enige med Venstre i hva en kunne bruke ekstra penger til. Venstre har jo ekstra penger å bruke her, som Trine Skei Grande sjøl viser i innlegget sitt. Problemet vårt er at vi ønsker ikke å svekke sykelønnsordningen, øke egenandelstaket, redusere tiltaksplasser, heve fagforeningskontingent osv. Det er det som gjør at vi har mindre penger til rådighet. Spørsmålet handler om Forskningsfondet, og nå skal jeg prøve å stille med et åpent sinn. Jeg regner med at begrunnelsen for å ta det over i fond igjen, er at en skal løfte forskningen ut og vekk fra det årlige budsjettspillet. Slik jeg har forstått det, skal man ta en viss pengesum, 100 mrd. kr, og løfte det ut. Det gir en fast avkastning på 4 mrd. kr. Men den avkastningen på 4 mrd. kr er for det første ikke pris- og lønnsjustert – så vidt jeg har skjønt. For det andre: Tenk om regjering og storting ønsker å satse mer på forskning et år, enn de gjorde året før? Viser ikke det at en må diskutere dette temaet i hver budsjettdebatt?
-1	Eg er svært godt klar over at barnevernsbarn er blant dei gruppene som kjem dårlegast ut både i utdaningssystemet, i arbeidslivet og sosialt seinare, at vi ikkje klarar å utjamne sosiale forskjellar, og at mange av dei ender opp svært dårleg i det norske samfunnet. Vi gjer mykje som kan betre den situasjonen. Eg meiner at det kanskje aller viktigaste er den barnehagerevolusjonen som vi er i ferd med å avslutte. 95 pst. av alle 5‑ og 6‑åringane som begynner på skulen, har no vore innom eit barnehagetilbod. Tilbodet til ungar om ein sosial arena der dei kan lære og få eit betre grunnlag saman med andre, er mykje betre enn det har vore tidlegare. Så styrkjer vi den tidlege innsatsen dei første skuleåra. Skal ein ta tak i dei utfordringane, må det gjerast med ein gong, ein kan ikkje vente og sjå. Nettopp derfor brukar vi 1 milliard kr til fleire lærarar og innfører systematisk kartlegging dei første skuleåra for å ta tak i alle som slit, tidleg.
-1	Først til disse skatteinntektene: Representanten Syversen er jo vel kjent med hvordan vi lager budsjetter - det er mange andre som ikke er kjent med det - f.eks. at vi holder de inntektene og utgiftene som er sterkt utsatt for konjunkturene, utenom beregningene, og det handler ikke minst om at vi skal slippe å kutte i trygder og i statsbudsjettets utgifter når det er dårlige tider. Det er viktig. Så til dette som dreier seg om formuesskatten og arveavgiften. Politikken til dagens regjering er jo veldig klar. Vi har gjort betydelige omfordelinger på formuesskatten ved at 300 000 nå slipper å betale formuesskatt, folk som betalte formuesskatt da vi overtok, mens vi har skjerpet på toppen. Så er vi i gang med en jobb når det gjelder arveavgiften, for å få innrettet den også mer rettferdig. Nå har alle partier sine programprosesser - jeg respekterer at Senterpartiet har det, at Arbeiderpartiet har det, Kristelig Folkeparti har det sikkert også, og vi i SV har det. Det kan bety at det kan være noe ulike syn mellom partiene, men ikke verre enn at man skal klare å forhandle seg fram til et godt, solidarisk opplegg for neste periodes statsbudsjett, hvis velgerne har tillit til oss.
-1	Jeg har lyst til å understreke at vi trenger både ungdom og voksne med fagbrev og flere i profesjonsutdanningene, ingeniørutdanningene og annet. Men det er når vi klarer å finne den gode balansen at vi også legger grunnlaget for en god utvikling av næringslivet. Det er fordi Y-veien har en litt spesiell historie at den har vokst fram på denne måten. Det var institusjonene selv som i sin tid manglet søkere til ingeniørutdanningen, og som sånn sett hadde ledig kapasitet som tilrettela for at man kunne starte rett på en ingeniørutdanning med fagbrev innenfor visse fag for å utnytte sin egen kapasitet, men selvfølgelig også for å utdanne flere ingeniører. Dermed er situasjonen litt annerledes nå som søkningen til ingeniørutdanningene har endret seg, og de fleste institusjonene har nok søkere med ordinær studiekompetanse som de kan ta opp ved de ordinære ingeniørstudiene. Da er ikke initiativet i utgangspunktet nødvendigvis slik at institusjonene av seg selv starter nye Y-vei-studier, og de kan være i den situasjon at de har både søkere til Y-vei og søkere med generell studiekompetanse. Siden vi ikke gjennom Samordna opptak i utgangspunktet ser hvor mange som har søkt via Y-veien, er det en utfordring, og det er den jeg må kvittere ut, for det er det som vil løse problemene – eller utfordringene – vi har hatt på dette området. For framtiden kommer vi til å sørge for at vi også har oversikt over hvor mange som har søkt Y-vei-studiet på institusjonene når vi skal fordele studieplasser, for da klarer vi å ta hensyn til dette. Da er disse studieplassene finansiert på lik linje med alle andre studieplasser. Dette er vel egentlig et tegn på at verden forandrer seg, og utfordringene blir litt annerledes. Det er veldig gledelig at så mange flere nå velger ingeniørutdanningene. Det har, som jeg vært inne på, vært en kraftig økning – 55 pst. økning fra 2005 når det gjelder ingeniør- og sivilingeniørutdanningene, er jo fantastisk. Anslagene til Statistisk sentralbyrå om hvor mange ingeniører vi kommer til å mangle for framtiden er også kraftig nedjustert, bl.a. på bakgrunn av den positive søkerutviklingen. Vi trenger ungdom som tar fagbrev, og vi trenger at de som har relevante fagbrev for å gå videre en Y-vei for å få ingeniørutdanning, har tilbud om det, og at vi klarer å dimensjonere det på en sånn måte at vi treffer det som er samfunnets behov.
-1	Først vil jeg si at min bestemor fremdeles ikke har tilgang til NRK Stortinget, så hun får ikke hørt denne debatten. Dermed satser jeg på at det fram til jul blir en godt bevart hemmelighet oppe i Valdres hva jeg skal kjøpe inn. SV-hjertet banker for radio, og det banker for miljø. Vi har gode ordninger for retur av elektronikk. Elektronikkbransjen tjener mange penger i Norge på egen hånd. Det er klart at vi har utfordringer med forbruket, men det er ikke radiobransjen alene som skal ta den støyten. Vi kommer til å ha gode ordninger for både kjøp av adapter og retur av brukte radioer.
-1	SV har i denne debatten lagt stor vekt på at Norge må vise en kritisk holdning til USA, og at vi må tore å utfordre og være uenig med USA når det er på sin plass. Vi kan gjerne tolke noen av de verste krumspringene fra Bush-administrasjonen som startvansker, men jeg er redd det er en bevisst holdning fra den nye presidenten å føre en politikk som innebærer at USA i større grad er seg selv nok. Dette innebærer f.eks. nei til Kyoto-avtalen, nei til å bidra til en internasjonal straffedomstol, nei til prøvestansavtalen, undergraving av ABM-avtalen. Listen kan dessverre gjøres lengre når det gjelder mangel på internasjonal ansvarlighet fra USAs side. Så sentralt som forholdet til USA er i norsk utenrikspolitikk, og med den posisjonen USA nå har som eneste supermakt, mener SV det ville være på sin plass om Stortinget aktivt tok del i utformingen av Norges USA-strategi, på samme måte som vi nå arbeider med Europa-politikken. Hvordan stiller utenriksministeren seg til å legge USA-strategien fram for Stortinget?
-0	Jeg skal ikke bidra til å forlenge debatten stort i det perspektivet, men man skal lytte til dem som har levd lenger enn en selv, og det var jo artig da å høre representanten Flåtten si at saken faktisk har røtter helt tilbake til 1961. Da er det kanskje på tide å gjøre noe, og derfor er det godt at vi har saken. Det som gjorde at jeg var nødt til å ta ordet, var at jeg var veldig optimistisk da jeg var her og holdt mitt første innlegg. Så ble jeg litt mer pessimistisk etter at statsråden holdt sitt innlegg, for jeg forstod det slik at statsråden legger til grunn at dette ikke vil være et aktuelt prosjekt å få inn i Nasjonal transportplan fra 2010. Det betyr altså at vi må vente til 2014, hvilket gjør i hvert fall Høyres ambisjonsnivå i forhold til tidsperspektiv og gjennomføring helt urealistisk. Så jeg håper at statsråden vil presse på for at denne KS1-prosessen kan ta kortere tid enn to år, og legge til rette for at Statens vegvesen kan presse ytterligere på for å gjøre det mulig å få dette inn i NTP fra 2014. Jeg har tillit til at statsråden vil bidra til det.
-0	Én av mange saker som opptar meg, er at verdens borgere skal kunne handle med dem man vil uten noen statlige restriksjoner, sære reguleringer, proteksjonisme, særavgifter e.l., av hensyn til verdens fattigste land, men også av hensyn til norske borgere – valgfrihet. Det blir i denne sal altfor sjelden problematisert over hvordan det går ut over norske forbrukere, norsk næringsliv, og hvordan vi som norske politikere kan bidra til mer handel, spesielt med verdens fattigste land. Det virker som om regjeringens representanter trenger debatt og mer kunnskap på dette feltet, spesielt etter en replikkrunde med representanten Heikki Holmås i dag, der jeg utfordret regjeringen på hvorfor Norge gjør det dårligst av alle land når det gjelder handel med verdens fattigste land. Jeg fikk ikke noe godt svar – jeg opplevde heller at spørsmålet ble forsøkt latterliggjort. Man unnlater det faktum at Norge kommer på jumboplass om man sammenligner med alle vestlige land i verden. Hvis det er slik at andre vestlige land er bedre, må det være noe Norge – eller den norske regjeringen – gjør galt, og at det er noe man kan gjøre annerledes. Jeg tenkte derfor å si litt mer om frihandel og toll. Vi vil med Fremskrittspartiets alternative budsjett få mer handel med fattige land, noe som også er i tråd med ambisjonene i Soria Moria II. Slik jeg ser det, er det fire innfallsvinkler/momenter. Det ene er, som jeg nevnte, at norsk handelspolitikk skader verdens fattigste, det andre er forbrukerperspektivet, det tredje er at toll er fordyrende, og det fjerde at frihandel uten tvil får flere folk ut av fattigdom. De norske tollmurene rundt hele Norge medfører at bedrifter i fattige land ikke får solgt sine produkter i Norge. Det er vanskelig for produsenter, spesielt fra fattige land, å konkurrere på det norske markedet – der er vi dårligst. Vi er altså med på å hindre produsenter i andre land å komme inn og tilby gode produkter til norske forbrukere. Så over til forbrukerperspektivet. Den politikken vi fører i dag, er proteksjonistisk – eller egoistisk, kan man kalle det – og gjør at vareutvalget for oss forbrukere blir mindre, spesielt gjelder det innen matprodukter, men det er også høye tollsatser på tekstiler – klær, tepper og sengetøy. Det er fordyrende for oss forbrukere. Toll er fordyrende for forbruker, for importøren, byråkratene må bruke tid på dette og ikke minst produsenten av varen. Det forstyrrer en sunn markedsøkonomi og skaper merarbeid for byråkrater og tollere, som heller burde bruke tiden sin på mer alvorlige ting som narkotikasmugling, valutasmugling, menneskesmuglig, piratkopiering osv. Jeg mener også at mer forskning – og historien – viser at frihandel skaper økonomisk vekst og får flere folk ut av fattigdom. Handel mellom næringsdrivende i forskjellige kulturer skaper også fred, forståelse og dialog – det motsatte av krig. Det er også mange andre positive ringvirkninger, som jeg nevnte, så jeg etterlyser mer svar fra regjeringens representanter på hva man konkret vil gjøre. Det får en del uheldige ringvirkninger også, som jeg innimellom prøver å illustrere, og som bl.a. VG for noen uker siden skrev om, der man tok for seg alle de forskjellige tollsatsene som er på tekstiler. En journalist – for dem som ikke fikk det med seg – hadde en veldig artig beskrivelse av hvordan det slår ut, og regjeringens representant måtte innrømme at det ikke var noen logisk forklaring. På bh-er er det 6,9 pst. tollsats, skjerf – vevet – har 5,9 pst., slips har 6,6 pst., mens tollsatsen på truser nå plutselig er tatt bort, skjerf – strikket – 10,7 pst., bukser 10,7 pst., vanter 7 pst. osv. Det får mange ulogiske konsekvenser for importører, men også for eksportører. Jeg håper regjeringens representanter snart kan komme på banen og gjøre det slik at vi får mer handel med andre land.
-1	Et premiss når man ber om å få gjennomføre lokale forsøk, er også at man finansierer egen evaluering av disse forsøkene. Det er bakgrunnen for at vi kan si ja til mange lokale forsøk med ulike varianter av hvordan vi kan bidra til å forbedre norsk skole. Hvis det var slik at vi måtte ha en sentral pott der det skulle bevilges til nettopp disse forsøkene, var det færre forsøk vi kunne si ja til. Det er bakgrunnen for at de skolene som får ja til å gjennomføre lokale forsøk, også får ansvaret for å evaluere dem. Så vidt jeg vet, var dette også tilfellet den gangen Elisabeth Aspaker var del av politisk ledelse i Kunnskapsdepartementet.
-0	Jeg takker nok en gang for svaret. Jeg vil litt tilbake til dette med bolyst. I mange distrikter, bl.a. i Hedmark, reduseres antall folk som bor der, altså det synker hele tiden – dessverre. Bolyst handler om lysten til å bo et sted. Derfor spør jeg statsråden: Tror statsråden at en barnefamilie velger – som i dette tilfellet – å bosette seg i et ulvedistrikt? Tror statsråden at de som allerede bor der med små barn, liker å ha ulven luskende rundt huset, rundt barnehagen, rundt skolen, på skoleveien, slik at en ikke tør å sende barna sine på sykkel eller gående, men at man må ta en såkalt ulvedrosje? Tror statsråden at det å ha ulv rundt seg – som i dette tilfellet – øker bolysten og livskvaliteten?
-0	Det er mye man kunne ta tak i her. Jeg vil først takke interpellanten for en god interpellasjon. Og så er det slik at også Fremskrittspartiet er glad i Munch. Det tror jeg at jeg presiserte ganske mange ganger da jeg var på talerstolen i sted. Jeg tror også min kollega representanten Ib Thomsen har sagt det mange ganger. Men jeg forstår at hvis man er fra Fremskrittspartiet, så kan man uansett ikke være glad i kunst. Da blir man alltid hengt ut. Og så til Stokkan-Grande. Jeg håper han lytter nå. Det ble inngått en avtale mellom dagens byråd og Fremskrittspartiet i 2011 – det er 17 måneder siden – om at den maksimale prisen på nytt Deichman og nytt Munch-museum skulle være 2 695 mill. kr. Det gikk et år, og så ble den nye kostnaden for de to byggene estimert til et sted mellom 5,5 og 6 mrd. kr. Da bør man sette bjellen på den riktige katten, og den bjellen heter byrådet, som da gjør dette til en diskusjon rundt hvor mye man setter pris på Munch – eller ikke. Det er interessant å være i denne salen i dag. Ikke en eneste av dem som har vært på talerstolen i dag har nevnt prisen – ikke én. Man sitter og diskuterer milliarder av kroner, men fordi det er Munch, sier man at det kan vi ikke diskutere – vi skal diskutere kultur nå, og da snakker man ikke om penger. Men ingen har råd til å betale det. Staten vil ikke, og kommunen har ikke råd. Det er det som er sannheten. Alle de som maser etter et nytt Munch-museum, er ikke villige til å bidra privat. Vi har jo Petter Olsen som bidrar, og det er veldig bra. Det er altså tusenvis av mennesker som har sagt at vi må få Munch på plass, men de gir ikke fem flate øre av sine egne penger til dette. Da synes jeg de bør starte med det istedenfor å klage på Fremskrittspartiet som faktisk setter tæring etter næring. Det er naturlig, som jeg sa i sted, at når staten har 4 200 mrd. kr på bok, som de kaller pensjonsfond, som de ikke har tenkt å bruke på pensjoner, kunne de brukt det her – men de har tydeligvis heller ikke tenkt å bruke det på kultur. Men nå har de pengene. Kommunen har ikke pengene, for man har levd over evne i altfor mange år. Det er et felles ansvar vi alle har, at vi har levd over evne. Hver innbygger i Oslo skylder 40 000 kr. Det er mye penger, og da burde man ikke diskutere 3 mrd. kr til et nytt museum som om penger ikke var et spørsmål. Jo, det er et spørsmål, og det er ansvarlighet. Til Syversen har jeg lyst å si at det var så mange gode argumenter for at staten burde bidra, men da det kom til det lille ekstra – å konkludere med at staten faktisk bør bidra, som vi hadde i forrige sak – ville ikke Syversen lenger være med på det. Nå kalte statsråden dette å sette Oslo kommune under administrasjon. Jeg kan garantere på vegne av alle politikerne i Oslo bystyre at dersom staten skulle bidra ved å gi f.eks. 1 mrd. kr, ville ingen klage på politisk overstyring fra staten. Det kan man være helt sikker på, så man bør ikke gjemme seg bak det. Jeg kan garantere det. Jeg kjenner de aller fleste i bystyret, og får man 1 mrd. kr fra staten for å bidra til et nytt Munch-museum, klager man ikke på politisk overstyring eller at man blir satt under administrasjon – det går helt greit. Så da kan man legge det bak seg. Til representanten Yrvin – og det er jo interessant. Først må jeg være enig med representanten Skei Grande, selv om Skei Grande selvfølgelig, som alltid, måtte slenge lite grann negativitet om Fremskrittspartiet. Hun kan kanskje slutte med det etter hvert, hvis hun skal begynne å samarbeide med oss. Men representanten Yrvin kan rett og slett ikke ha fulgt med i en eneste debatt. Det er helt umulig å ha fulgt med i en debatt om lokalisering av et nytt Munch-museum i Oslo og ikke ha forstått at det heter Lambda og ikke Lambada. Det er rett og slett ikke mulig. Hun sa det ikke én gang, representanten sa det gjentatte ganger. Hvis det da ikke er en rådgiver som har skrevet innlegget – en skoledebattrådgiver? Jeg tror jeg gir meg der.
-0	Det er hevet over tvil at den raskt voksende bestanden av grønlandssel er blitt et alvorlig problem for fiskeriene i Barentshavet. Ifølge de nye estimatene er det hele 2,2 millioner sel bare i Østisen, og inkludert vågehval spiser disse sjøpattedyrene, som andre har sagt, snart dobbelt så mye som det totale norske fisket utgjør. Fremskrittspartiet ønsker en meget sterk økning i fangst av sel. I øyeblikket er det mye som tyder på at den årlige selfangsten burde være på tilnærmet 200 000 dyr for å oppnå kontroll. Vi er selvsagt klar over alle de barrierer som må forseres for å få dette til. Først og fremst må man gjennom forhandlinger i den norsk-russiske fiskerikommisjon for å bli enige om fangstens størrelse, dette fordi sel i det alt vesentlige fanges på isen i Kvitsjøen i russisk sone i Barentshavet. I fjor ble det bestemt at totalkvoten skulle være 31 600 dyr, hvorav Norge fikk tildelt en fangst på 5 000 dyr. Problemet var at de norske selfangerne nøyde seg med å fange bare 1 046 dyr. Totalfangsten ble således på bare i underkant av 15 000 dyr. Imidlertid fanget norske fiskere ca. 4 000 dyr ved Jan Mayen, og selv med fjorårets subsidier på rundt 13 mill. kr opplevde selfangerne røde tall i bokholderiet. Det er mange forhold som må endres dersom man skal få kontroll med selbestanden. USA har fortsatt GATT-stridig importforbud på selprodukter. Også EUs begrensede importforbud skaper problemer. Norge må kunne kreve at USA og EU respekterer sine forpliktelser under internasjonale avtaler som WTO. I mellomtiden er problemet at kun Kina er marked for selskinnene, og der får man bare ca. 10 pst. av den prisen man tidligere fikk for skinnene. Norge må også finne avsetning for selmat, enten som menneskeføde i form av selpølser eller som dyrefôr. Dessuten må mottaksanleggene på land rustes opp dersom selfangsten skal intensiveres sterkt. Etter all sannsynlighet vil en noe hardere beskatning av vågehval føre til at den årlige kvoten for norsk arktisk torsk vil kunne økes med ca. 110 000 tonn. Konsekvensene er trolig enda større for sel, men her er det ikke gjort slike beregninger. Flere av fiskebestandene er i fare, og basert på ovennevnte problemer vil storstilt selfangst komme til å koste store summer framover. Fremskrittspartiet mener vi ikke har råd til å la være.
-1	Små forskjeller i samfunnet er bra. Det er bra for samfunnet fordi det blir skapt mer, og det er veldig bra for folkehelsa fordi da vil flere være friske. Det vi vet, er at å ha for lite penger og være fattig fører til sykdom. Folk blir altså syke av det, og alle vet også at da er det vanskeligere å komme i jobb. I trontalen sier regjeringen at forskjellene ikke må bli for store, og jeg lurer på: Hva mener regjeringen egentlig er for store forskjeller? De lekkasjene som er kommet hittil, tyder jo på at regjeringen mener at de som har det aller vanskeligst, har fått for mye. Jeg registrerte f.eks. i helgen at en ung stortingsrepresentant – og vi tjener jo ikke så dårlig – var ute i Dagens Næringsliv og gledet seg over at man nå så for seg at man skulle kutte barnetillegget i uføretrygden, og at man skal redusere muligheten for aleneforsørgere til å skaffe seg en utdanning – med trygg inntekt – slik at de faktisk får jobb, for det funker. Jeg registrerte også at for vel ett år siden tok det ikke akkurat mange ukene før man var i stand til å bla opp ganske mange hundre milliarder kroner til de rikeste menneskene i dette landet. Jeg har ikke sett noen nød blant dem, men jeg har sett nød blant folk som er fattige, og jeg har sett sykdom blant folk som er fattige. Det påvirker barna, og det gjør ikke noe godt. Det er ingen som får jobb og blir frisk av å bli fattig. Derfor vil jeg ha et svar fra regjeringen nå: Hva er for store forskjeller, og hvor store forskjeller mener regjeringen egentlig at vi skal tåle, for det må jo være styrende for om de mener at de aller mest vanskeligstilte, som er for syke til å ha jobb, nå må oppleve kutt – endatil for ungene. Jeg er veldig glad for at det nå er veldig mange kommuner som sier tydelig fra om at kommuneøkonomien er for dårlig. Den er kuttet, og skattetallene svikter – to milliarder kroner – og den som tror at dét ikke kommer til å synes i hvert eneste klasserom eller i eldreomsorgen framover, må tro om igjen. Det er klart at dette handler om at skolen skal bli god nok til at jeg synes den er god nok for mine barnebarn, eller at jeg kan være trygg for at min 90 år gamle mor får den hjelpen hun trenger. Derfor er kommuneøkonomi så viktig, men regjeringen har dessverre lyktes i sin strategi med å få all oppmerksomhet bort fra fakta om skattesvikt og regjeringens dårlige kommuneøkonomi og fått landets politikere, rådmenn og journalister til å bruke all sin oppmerksomhet på å sitte og tegne nye kart og telle innbyggere og fantasere om storkommuner. Kommuneøkonomi er mye viktigere enn kommunestørrelse, uansett om kommunen er stor eller liten, og kommunene i Norge trenger mer penger generelt sett, fordi de trenger å lage en god skole, en god eldreomsorg og å ha rom til kultur og andre viktige ting. Derfor setter SV kommuneøkonomien så høyt og bevilger mer enn de andre, fordi disse tingene er så viktige, og de er mye viktigere enn f.eks. skattelette. Så til slutt: Det er mye ufred i verden, og noen mennesker prøver å komme til Norge for å berge livet, eller for å få et bedre liv. Det tror jeg vi skal ha forståelse for. Nå har regjeringen hatt en offensiv for å få sendt ut mange barn som har vært her lenge. I dag innrømte justisministeren at det regelverket man har sendt ut for å styrke barns rettigheter i asylbehandlingen, ikke holder mål. Høringsinstansene sier at det er en innstramming, slik som SV har sagt. Derfor fremmer SV et forslag nå om at vi skal stille disse sakene i bero, for det vil nødvendigvis måtte ta lengre tid å få fram et regelverk som faktisk sikrer det samarbeidsavtalen sier at den skal sikre, nemlig at flere barn skal få vurdert sitt behov når de har vært i Norge lenge og blitt en del av oss og er et norsk barn, slik våre barn er. De er våre barn. Derfor er det så viktig at alle partier stemmer for dette nå, for hvis det er slik at alle partier nå er enige om at vi skal ta mer hensyn til barna, så kan man ikke samtidig sitte stille og se på at disse barna blir sendt ut av landet før de får prøvd saken sin mot det nye regelverket. Det nye regelverket må justeres i forhold til det som regjeringen har lagt fram. Det har regjeringen innrømt i Stortinget i dag. Derfor oppfordrer jeg alle til å stemme for SVs forslag.
-1	"Takk for svaret. Konseptvalutgreiing er ikkje ei eller anna utgreiing for å utsetje; konseptvalutgreiing er noko som skal gjennomførast for alle store vegprosjekt. Eg meiner det er eit stort problem òg for det kostnadsmessige at det ikkje er gjennomført ei eiga KVU for Vestkorridoren og utbygginga av E18. Men det eg teikna meg for, direkte, var for å replisere til representanten Elvestuen. Ja, det er riktig og utruleg positivt at ikkje berre Oslo, men fleire andre norske byar har klart å stabilisere – til dels har det vore nedgang enkelte år i enkelte byar – klimagassutsleppa frå transportsektoren dei seinare åra. Det resulterte bl.a. i at 2013 samla sett var det første året då utsleppa frå transportsektoren så vidt gjekk ned. Kanskje vil det same skje neste år, slik det har vorte hevda tidlegare i haust. Men når vi skal planleggje kva vi skal gjere mot 2030, ville det etter mitt syn vere utruleg dumt berre å sjå tilbake til 2007 og seie at det har gått ganske bra frå 2007 til no, når våre beste fagfolk har sett på kva dei mest sannsynleg trur vil skje med det vi legg opp til å vedta til år 2030. Kva er det desse fagfolka seier om Oslopakke 3? Jo, at ho vil føre til ei betydeleg auka transportmengd frå biltrafikk, fordi ho samla sett, slik ho er lagd opp, sjølv om det er mange gode enkelttiltak, er drivande for biltrafikken i regionen. Det er eit stort problem, så lenge måla og ambisjonane som regjeringar, og Oslo og Akershus sjølve, har, peikar i ei anna retning, og ein av drivarane er eit stort prosjekt, Vestkorridoren, som vil drive biltrafikken opp, og som difor burde utgreiast nærmare, men som i tillegg har mange kostnadsmessige utfordringar, som gjer at ein burde ha ei full KVU. Det hadde vore god klimapolitikk, det hadde vore god samferdslepolitikk. For meg er det overraskande, kanskje, at Venstre ikkje i større grad er open for det og støttar det enn det dei gjer – dei står på det same standpunktet som Høgre og Framstegspartiet i denne saka – men det respekterer eg."
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Justisministeren har hevdet tidligere, på de to nevnte datoene hun selv henviste til, at mine tall vedrørende antall skipsanløp i Sør-Norge var feil, så jeg har derfor kontrollert disse. Det er riktig at utenlandske fartøy står for ca. 35 000 anløp pr. år, hvorav 28 000 bare i Sør-Norge. Dersom alle disse skal kunne oppdages av den indre kystvakten, som vitterlig er Forsvarets eneste døgnkontinuerlige ressurs i Sør-Norge, betyr dette overvåking av 75 fartøyer pr. dag langs en strekning på 13 000 km. Dette er en umulig oppgave. I tillegg til disse fartøyene omfattes også norske fartøyer av Schengen-regelverket. Totalt kan vi da anslå over 100 000 anløp. Mitt spørsmål er da: Ser ministeren de problemer Norge står overfor i denne sammenheng?
-1	Jeg vil vise til innledningsvis at svært mange store saker er samlet i denne saken. Til sammen har jeg talt opp, store og små, over 20 enkeltsaker. Jeg vil fra vår fraksjons side i samferdselskomiteen uttrykke meg kritisk til at så mange store enkeltsaker blir presentert i en samleproposisjon. Jeg håper at statsråden merker seg det, og at vi får disse store sakene hver for seg som enkeltsaker. Det gir mulighet til en bedre saksbehandling. Jeg får da tid til kun å kommentere noen få. Regjeringen foreslo i revidert nasjonalbudsjett å øke bevilgningen til Luftfartsverket med 100 mill. kr. Luftfartsverket har bedt om 200 mill. kr som følge av inntektssvikt. I budsjettforliket mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet er tilleggsbevilgningen redusert til 70 mill. kr. Sviktende inntekter som følge av nedgang i trafikken vil medføre en inntektssvikt for Luftfartsverket på 200 mill. kr. Konsekvensen av redusert budsjettramme som vi nå vil få, blir utsetting av planlagte nødvendige investeringer. I denne omgangen rammer det Evenes, Haugesund og Flesland. Jeg mener definitivt at Stortinget må belage seg på å øke bevilgningen til Luftfartsverket i årene som kommer, ikke for å stimulere til økt flytrafikk, men for å sikre eksisterende flyplassnett. Behovet for oppgradering av flyplassene, ikke minst kortbanenettet, for å kunne innfri nye og strenge sikkerhetskrav vil kreve investeringer i årene som kommer, store investeringer. Derfor kan reduksjonen som følge av budsjettforliket denne gangen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet oppfattes som et signal om at stortingsflertallet ikke har tatt innover seg de utfordringene vi står overfor på dette området. Det orienteres om den vedtatte omdanning av Luftfartsverket til AS. Jeg konstaterer at det har tatt tid å bringe saken frem for Stortinget. SV var klart imot omdanning av Luftfartsverket til AS, og her vil jeg også repetere at Luftfartsverkets styre – det syntes som om ikke komitelederen hadde oppfattet det – anbefalte en annen løsning enn AS, BA. Men de gikk inn for AS da statsrådens konklusjon var klar. Denne flyplasstrukturen er en svært viktig del av infrastrukturen, hvor det må opprettholdes samfunnsmessig styring. At det nå tar tid å omdanne Luftfartsverket til AS, tyder på at også denne omdanningen, i likhet med omdanningen av Vegvesenet, blir dyrere for staten enn det man hadde forutsatt. Omorganiseringen av Statens vegvesen blir fremmet for Stortinget i flere enkeltsaker istedenfor i en egen sak hvor helheten blir presentert. Det er fortsatt ikke full oversikt over kostnadene, og jeg forundres fortsatt over at Regjeringen ikke visste hva det ville koste å omorganisere, da dette ble lagt frem for Stortinget i statsbudsjettet. Da statsbudsjettet ble behandlet, ble omorganiseringen av Vegvesenet markedsført av regjeringspartiene som at dette ville staten spare penger på, vi skulle få mer vei for pengene. Så langt har ikke det skjedd. I denne saken foreslås det å ta fra veibudsjettet, kap. 1320 post 30, for å finansiere omorganiseringskostnadene. Jeg vil fra SV-fraksjonens side også uttrykke kritikk mot statsrådens evne til å informere komiteen om kostnadene ved omorganiseringen av Vegvesenet. Det ble stilt en rekke spørsmål fra flere av fraksjonene om å få all informasjon. Det ble nødvendig å gjennomføre en åpen høring. Vår konklusjon etter denne høringsrunden er at det var utvist dårlig skjønn fra statsrådens side i forhold til å være aktiv med å informere komiteen. Det redegjøres for fremdriften i handlingsplanen for rassikring, og det er en oppfølging av stortingsvedtaket i forbindelse med statsbudsjettet. Regjeringen foreslår å øke rammen med 50 mill. kr og signaliserer at de årlige bevilgningene skal økes kraftig. Det er positivt. Det er tydelig at man har oppfattet signalene fra Stortinget i vinter om at innsatsen i forhold til rassikring må økes. Men det er langt igjen før veinettet er rassikret. Den nasjonale rassikringsgruppen, som består av representanter for de sju mest rasutsatte fylkene, har beregnet at rassikring av det norske veinettet vil koste 15 milliarder kr. Det betyr at det er langt igjen. Jeg vil oppfordre statsråden til å samarbeide med den nasjonale rassikringsgruppen. De representerer en viktig kompetanse, og de representerer de mest rasutsatte delene av landet. Jeg vil spesielt nevne et veiprosjekt hvor SV ikke er med på flertallsmerknaden, men som vi allikevel støtter. Det gjelder Rv 651, Greifsneset–Løvikneset, hvor fylkeskommunen har forskuttert betydelige midler, og hvor en del av ekstrabevilgningen på 50 mill. kr skal bidra til finansiering. Vi støtter prosjektet og ekstrabevilgningen. Det er et svært rasutsatt område som blir sikret, og som får en god løsning. Endringen som vi gikk ut på grunn av, var formuleringen om konsekvensene for Eiksundsambandet. Vi stod opprinnelig på det som står i proposisjonen fra Regjeringen i saken. Fra SVs side er vi glade for at det er flertall for å forsere planarbeidet og oppstart av Jondalstunnelen i Hordaland. Jondalstunnelen er et godt veiprosjekt med flere positive effekter. Det er et godt rassikringsprosjekt. Mange trafikanter slipper å kjøre på svært rasutsatte områder. Det får stor regional betydning, bedre kommunikasjon mellom Odda og Bergen. Det knytter Hardanger og Kvinnherad sammen, og det bidrar til at vi får utnytte effekten av Folgefonntunnelen fullt ut. Her vil jeg vise til komiteflertallets merknad om at det forutsettes at dette fylkesveiprosjektet ikke skal gå på bekostning av andre veiprosjekt i Hordaland som er prioritert innenfor rammen av Nasjonal transportplan. Til slutt noen få ord om etablering av treningssenter for brann- og redningstjeneste i Tjeldsund i Nordland. Det er vedtatt tidligere av Stortinget, og det er vedtatt tidligere av bl.a. daværende samferdselsminister Odd Einar Dørum, at dette treningssenteret skulle etableres i Tjeldsund i Nordland. Det har blitt utsatt, og det er nå skapt stor usikkerhet om hvorvidt det vil bli gjennomført som følge av at Luftfartsverket skal bli AS. Her vil jeg vise til og understreke det som står i flertallsmerknaden, nemlig at dette treningssenteret skal etableres uavhengig av om Luftfartsverket blir AS.
-1	Representanten Olav Gunnar Ballo redegjorde for SVs syn på en god og grundig måte, så jeg skal ikke gjenta det. Men siden representanten Kvassheim brukte litt tid på undertegnede, syns jeg det er naturlig at jeg tar ordet. Det har seg slik at denne saken startet, i hvert fall fra min side, med at vi i lengre tid har diskutert hvordan vi skal få et regnskap som det er enklere for både offentligheten og andre å få tilgang til. Det er ikke noen ny sak hos SV. Men så kom det da et spørsmål om vi kunne levere ut bilagene rått til en avis. På det spørsmålet svarte jeg nei. Vi kunne ikke levere ut bilagene rått til en avis, nettopp med den begrunnelsen Olav Gunnar Ballo og andre helt rett har pekt på, at dette inneholder såpass mange opplysninger som det rett og slett vil være feil å levere ut, av hensyn til personvern og andre ting. La meg bare presisere at det betyr ikke at SV ikke ønsker åpenhet. Vi ønsker både åpenhet rundt regnskapene og en mye mer enhetlig og kanskje mer detaljert måte å presentere regnskapene til de ulike stortingsgruppene på. Derfor har vi sendt over et brev til Presidentskapet om at vi ønsker at Presidentskapet skal gjennomgå dette. Nå kan det kanskje vise seg noe unødvendig, fordi Presidentskapet allerede var i gang med det. Men vi er i hvert fall glad for at den gjennomgangen kommer, og at vi faktisk får regnskaper som blir litt enklere å lese, og som blir mer enhetlige for alle gruppene i Stortinget.
-0	Statsråden nevnte at høy yrkesdeltakelse er viktig, og han sa for så vidt at dette selvsagt er noe alle partier her på Stortinget er enige om. Men vi vet at stadig flere står utenfor det ordinære arbeidslivet og arbeidsmarkedet. Vi vet også at gjennomsnittlig avgangsalder fra arbeidslivet nå er så vidt under 60 år. Nå er det rundt 310 000 uførepensjonister i dette landet, og det har vært en dramatisk økning de senere årene. Statsråden nevnte at i forhold til uførepensjonister var det satt i gang et forsøk i enkelte fylker, hvis jeg forstod det rett. Hva slags strategi har egentlig Regjeringen for å redusere utstøting fra arbeidslivet og redusere antall uførepensjonister?
-0	Jeg vil først få lov til å uttrykke at jeg er glad for at statsråden vektlegger det viktige prinsipp om å forstå det norske samfunn, som Fremskrittspartiet gjør og har gjort gjennom meget lang tid. Dette er knyttet opp til religion, og religion er nært knyttet opp til et lands kulturelle utvikling og forståelse. Men samtidig må vi ikke glemme at religion til alle tider har skapt uenighet, ja sågar krig og fordervelse, ofte under ly av misjonering og omvendelse. Jeg tror at hvis jeg sier Torquemada, Spania, så vet vi alle hva vi forbinder med akkurat det. Det jeg tror er viktig, og som jeg vil gripe fatt i i forbindelse med statsrådens innlegg, er fritaksretten. Vi har alle, i alle menigheter og innenfor alle religioner, religiøst betinget intoleranse. Vi har også klare og vel gjennomtenkte tolkningsforskjeller og regler innen kristendommen som kan tolkes som intoleranse, og som faktisk i denne sal blir det – både titt og ofte. Vi har bl.a. en menighet i Norge som kalles læstadianere. Dersom foreldre i denne menigheten bruker statsrådens skjema slik statsråden vil ha det, uten begrunnelse, skal da disse få sitt fritak, slik man lett kan forstå det her?
-1	Det var interessant å legge merke til at statsråden brukte hele sitt innlegg på å forklare momsreformen. Jeg må med all respekt si at det er ikke vanskelig å latterliggjøre denne momsreformen. Det er påfallende å legge merke til hvor dårlig utredet en så viktig reform har vært, når man den samme dag som Stortinget oppløses før sommeren, legger fram de siste avgrensninger og sier at det nå er i orden. Jeg har i grunnen bare ventet på at statsråden skulle komme med en omfattende redegjørelse om «bamsemoms» også. Den kom ikke, men det kommer vel sikkert et eget rundskriv om «bamsemomsen» senere. Men la det ligge. La meg ta det som jeg egentlig valgte å ta opp. Etter at Stortinget nå i dag har diskutert landmineproduksjonen i Singapore og etiske retningslinjer, har Finansdepartementet akseptert at man skal kunne etablere en uttrekksmekanisme for selskap som åpenbart bryter internasjonale avtaler eller norsk lov. Det er jo et lite skritt på veien til et eller annet som kanskje over tid kan bli etiske retningslinjer. Jeg antar at grunnen til at dette nå foreslås, er at den dokumentasjonen SV har lagt på bordet om denne landmineprodusenten i Singapore som oljefondet har investert penger i, er blitt for pinlig. Men det betyr altså at først i etterkant, etter at ting er dokumentert, skal man ha muligheten til å trekke seg ut. Man skal altså aldri ligge i forkant og si at dette var en bedrift vi åpenbart ikke burde inn i. Dette vil bli et stigende problem, og mange etiske fond i hele verden, pensjonsfond i USA og også norske fond, ser jo dette og prøver nå å ligge i forkant. Men la meg være helt konkret til finansministeren. I denne uken har to burmesere vært i Norge etter en invitasjon fra Kirkens Nødhjelp og LO. De dokumenterer omfattende bruk av tvangsarbeid i Burma, et land som den norske regjering ikke ønsker at private investorer skal gå inn i. I to selskap, Unocal og TotalFinaElf har vi investert nesten 1,4 milliarder norske kr. Dokumentasjonen på omfattende og systematiske brudd på menneskerettigheter er overveldende. Vil statsråden ta initiativ til at denne uttrekksmekanismen også skal gjelde disse to selskap, der det er dokumentert omfattende brudd på internasjonale avtaler og norsk lov?
-1	Statsminister Stoltenberg bodde tidligere i det borettslaget som jeg nå bor i, og jeg kan opplyse om at den siste leiligheten som var til salgs – 100 m2 enkel OBOS-standard – ble solgt for 2,3 mill. kr. Det sier bare noe om hva slags press det er i Oslo-området. I mange distriktskommuner vil ikke folk engang klare å få det det koster å bygge et hus, hvis de skulle prøve å selge en gedigen enebolig. Sier ikke det noe om hvor dårlig vi stiller oss samfunnsøkonomisk sett, når man fører en politikk som øker presset i de områdene av landet der det er stort press fra før, mens det blir fraflytting der det er god plass fra før? Og det er vel egentlig kjernen i denne distriktsdebatten, at SND Invest bruker mer penger i Oslo-området enn de gjør f.eks. i Finnmark, at Telenor flytter arbeidsplasser fra Vadsø, slik at IT-arbeidsplasser reduseres med 70 til 20, at dette presset vil føre til betydelig økt press på flere investeringer i Sør-Norge. Er det lurt å stille seg sånn?
-0	Takk til interpellanten som reiser denne viktige debatten. I Noreg i dag er det framleis mange som får diagnosen kreft. Sjølv om vi er gode på både diagnostisering og behandling, og langt fleire overlever, er det stadig mange som får denne diagnosen, og minst like mange som ikkje får den behandlinga dei har rett på i akseptabel tid. Sjølvsagt skal vi skryta av det vi har – det er viktig. Mange blir behandla, dei blir friske, og dei har ei god oppleving av helsevesenet, og det skal vi ikkje gløyma. Eg har lyst til å fortelja to historier som eg har vore borti, og som eg synest er viktig å ta med i heilskapstankegangen når det gjeld dette med kreft. Anna er 40 år og i fullt arbeid. Ho går til legen sin på grunn av at ho finn ein kul i brystet og blir vist vidare i systemet. Tida går, og ho blir til slutt, etter fleire purringar, kalla inn til undersøking på sjukehus. Då hadde det gått fem veker frå ho hadde vore hos fastlegen. Det gjekk vidare i cellegift, operasjon og stråling. Då det oppstod komplikasjonar, blei det vidare ulik behandling i systemet. Dette tok på, ikkje berre fysisk, men òg psykisk – ikkje berre for Anna, men òg for familien hennar. Så blei det ventetid for brystrekonstruksjon – ny ventetid. Anna er no komen dit at sjukepengane frå Nav er blitt reduserte til 66 pst, og ho har gått over på arbeidsavklaringspengar. Det er faktisk helsevesenet som er ein stor hjelpar i å setja Anna i denne situasjonen. Ho får på ein måte ein ekstradiagnose som heiter økonomisk bekymring, som i tillegg er påført av det norske helsevesenet, faktisk med støtte av den styrande regjeringa. Dette synest eg ikkje noko om. Eg synest det faktisk er uverdig. Framstegspartiet har sett fram eit forslag om utvida sjukmelding for denne gruppa då vi ikkje kan sitja stille og sjå på at regjeringa påfører enkeltmenneske slike uverdige ekstrapåkjenningar. Kristian er ein annan pasient der fastlegen ville ha utgreiing på prostatakreft. Han blei vist vidare, og tida gjekk. Kristian er ein smålåten mann og slo seg til ro med at det sikkert er vanleg med så lang ventetid. Til slutt var det fastlegen som etterlyste ei ny innkalling. Dei fann ikkje tilvisinga til Kristian, han måtte tilvisast på nytt, og då hadde det allereie gått seks veker frå han var hos fastlegen sin. Tida tikka vidare òg for han. Tida frå første tilvising frå fastlegen til ferdig behandling blei over 20 månader – altfor lenge. Eg kunne ha fortsett med slike historier – historier som dreiar seg om menneske som er sjuke med kreft, der ventetida er spørsmål om liv og død. Det nyttar ikkje med flotte ord om at vi har behandla så og så mange fleire, og at så og så mange overlever kreft, sjølv om dette er bra. Likevel er ikkje dette godt nok. Framleis er det, i tillegg til både Anna og Kristian, fleire som er, eller kjem, i slike vanskelege situasjonar – slike situasjonar som systemet, organisering og ikkje minst riktig prioritering frå dei styrande er skuld i. For Framstegspartiet er slike enkelthistorier – eller ei enkelthistorie – nok til at vi ikkje ønskjer å utsetja menneske for sånt. Ein gjer ikkje ein god nok jobb når det gjeld innsatsen mot kreft, fortel desse historiene. Derfor har ein framleis ein stor jobb å gjera. Framstegspartiet støttar ein forsterka innsats mot kreft der handlingskraft må vera målet og ikkje berre planar. Sjølvsagt støttar eg statsråden i at dei vil leggja fram ein strategi, men eg er ute etter handling. I Soria Moria står det så fint at «regionale foretak iverksetter tiltak for å redusere ventetidene for behandling og diagnostikk». I tillegg står det like fint: «Når sykdom rammer skal folk oppleve at de får et tilbud om behandling og pleie med kort ventetid og med størst mulig nærhet til brukeren.» Det at det står i Soria Moria, hjelper lite når den aktuelle behandlinga er fråverande for mange. Kva legg eigentleg statsråden i omgrepet «kort ventetid»? No blei det nemnt at 80 pst. av befolkninga skal få behandling innan 20 dagar, men det er jo like viktig med dei resterande 20. Det kunne eg godt ha tenkt meg å få eit skikkeleg svar på.
-0	Jeg tillater meg å foreslå Karin S. Woldseth.
-0	Jeg takker statsråden for svaret, som jeg synes er positivt. Jeg tror det er viktig så lenge vi skal ha særreaksjoner som en reaksjonsform, at det har legitimitet i befolkningen. Det betyr at folk må føle seg trygge på at systemet ivaretar også samfunnets behov. Hvis man nå ser på den diskusjonen som har pågått i det siste om bruk av særreaksjoner, og kanskje også en manglende samordning mellom ulike etater, er dette bekymringsfullt. Jeg registrerer at lederen av Den rettsmedisinske kommisjon her uttrykte veldig klart at vi har svikt i dag, vi har ikke gode nok samordningsmønster mellom justissektoren og helsesektoren. Det er jo det som er min hovedbekymring. Jeg vil gjerne ha statsråden til kanskje å gå litt mer i dybden på det, hvis han kan gjøre det. Er det sånn at vi har for vanntette skott? Har vi det sånn at man definerer seg for sent inn i ansvaret rundt en person når man går fra ett regime til et annet? Er det hovedproblemet, eller er det andre ting som vanskeliggjør dette samarbeidet?
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Jeg takker statsråden også for innsatsen og den raske reaksjonen fra departementets side i forbindelse med rasulykken i Fjelltunvegen 31. Det satte befolkningen stor pris på. Ulykken har selvfølgelig medført at svært mange er slitne, og det gikk lang tid før man fikk ned den beredskapsmessige delen i dette området. En av problemstillingene er at man for å få - det vi kaller - endene til å møtes økonomisk, faktisk også har hatt en del ubesatte stillinger, fordi man ikke har hatt tilstrekkelig med midler til de såkalte variable enhetskostnadene, altså kostnader som kommer som følge av overtid på grunn av at det skjer noe ekstraordinært. Derfor har man brukt av det som har med ubesatte stillinger å gjøre. Vil statsråden sørge for at potten, som særlig går til variable enhetskostnader, blir økt i tiden som kommer, slik at man kan ta unna for toppene og for uforutsette ting som skjer, uten at det må gå ut over antall stillinger?
-0	Det jeg får referert av PUs praksis, samstemmer ikke helt med det representanten henviser til. Jeg må forholde meg til at PU kan fortelle at de har et sånt fokus når de får opplysninger om at personer i prostitusjonsmiljøet som skal uttransporteres, kan være utsatt for menneskehandel, og basert på de opplysninger jeg har fått så langt, mener jeg det er forsvarlig. Så vil det kunne være eksempler på at noe har gått galt, eller at eksemplene fra representanten er riktige, og da mener jeg det er nødvendig å se nærmere på det for å se om det er sider ved praksisen som bør ettergås, men basert på det jeg har fått av opplysninger så langt, er det ikke noen generell praksis som skulle være i strid med verken våre internasjonale forpliktelser eller de vedtakene vi kommer med i denne sal.
-0	I sitt første spørsmål var representanten Rotevatn opptatt av norsk energisamarbeid med EU. En av de tingene EU er opptatt av i sin energistrategi, er forsikringer fra norsk side om at vi kan legge til rette for fortsatt å eksportere gass fra norsk sokkel til Europa. Det er viktig for EU, og det er viktig for innbyggerne i Europa. Eksport av gass inn i den europeiske energimiksen bidrar også til at den energimiksen blir mer bærekraftig, mer klimaeffektiv, enn den ville ha vært hvis den samme energien hadde vært produsert med kullkraft, som tilfellet i stor grad er i dag. Så har jeg lyst til å minne om at det jobber et sted mellom 200 000 og 300 000 mennesker med olje og gass i Norge. Skal de menneskene ha jobb å gå til etter 2020–2025, er nye arealer helt nødvendig for den næringen.
-1	Jeg mener selvfølgelig at denne regjeringen har satset på universitetene og høyskolene på en god måte, og jeg er veldig glad for at vi fikk rettet opp det kuttet som var i basisbevilgningene allerede fra revidert budsjett i år. Den bevilgningen, de 160 mill. kr, som Regjeringen har kunngjort i dag, gjelder 2008-budsjettet, og den er ikke ment som noen kompensasjon for noe som helst. Jeg redegjorde nettopp fra talerstolen om at dette i bunn og grunn er institusjonenes eget ansvar. Men det ble en stor utfordring for institusjonene å ha en god mulighet til å gjøre sin viktige oppgave både i år og i året som kommer. Derfor er jeg veldig glad for å kunne meddele at disse 160 millionene nå er kommet inn i årets budsjett. Så får vi fortsette kampen i 2009.
-1	Jeg er stolt over å representere et feministisk parti i denne sal. Jeg er stolt over at en statsråd fra SV tok initiativet til å nedsette et likestillingsutvalg for å utrede norsk likestillingspolitikk. Likestillingspolitikken har aldri tidligere vært gjenstand for en tilsvarende bred gjennomgang – denne har vi fått fordi vi hadde en formening om at vi kanskje ikke var så likestilte som vi yndet å tro i dette landet. Nå har vi gjennom NOU 2012: 15 Politikk for likestilling et godt grunnlag for en helhetlig og kunnskapsbasert likestillingspolitikk for framtida. Det er små forskjeller mellom folk i Norge, men vi finner dessverre noen systematiske forskjeller, f.eks. mellom kjønn. I gårsdagens Aftenposten kunne vi lese at norske kvinner har 60 pst. høyere sykefravær enn menn, lønnsforskjellene er forbausende stabile, og fortsatt er det kvinnen som primært er omsorgspersonen i familien, mens det er flest menn i de viktigste maktposisjonene i samfunnet. Vi skal ikke glemme at det har skjedd en positiv utvikling. Framveksten av barnehager har gjort at begge foreldrene har frihet til å velge å arbeide, til at kvinner har kommet ut i arbeidslivet og i større grad har frihet til å kunne få en økonomi å leve av. Fedre tar pappapermisjon – fra 1. juli neste år enda mer, forhåpentligvis – og holdningene er mer positive til en likestilt familiemodell. Men dette har ikke kommet av seg selv, det har kommet gjennom politisk vilje, prioriteringer og vedtak. Det er altså ikke nok – kvinner har ikke den samme frihet som menn. Utredninga viser at vi har et godt stykke igjen før vi kan si at begge kjønn nyter den samme grad av frihet. Vi blir formet helt fra vi er nye, ja, egentlig før vi er. Da min datter gikk gravid i fjor, fikk hun stadig spørsmålet: Blir det gutt eller jente? På svaret: Det vet vi ikke, kom oppfølginga: Ja, men hva med klær og utstyr, da – er det ikke vanskelig? Altså er det en forventning om at man allerede i graviditeten skal segregere på kjønn. Forskning viser at personalet i barnehagene har forventninger til og forestillinger om kjønn som reproduserer stereotypier og kjønnsrollemønstre. I sommer kunne vi lese i Dagbladet at spesialprodusert leker og klær til barna basert på kjønn, har tatt helt av. Nå har vi fått dokumentasjon som knuser myten om at vi er i mål med likestillinga i Norge. Det er på tide å diskutere hva vi skal gjøre. Likestillingsutvalget har levert mange forslag til nytenkning om hvordan vi bør ta tak i likestillingsproblematikken, noe vi i SV er svært glad for. For norsk barnehage og skole har vi klare målformuleringer om likestilling. Lovverk og rammeplaner fastslår at det pedagogiske arbeidet skal motvirke stereotypier, og at læremidler skal bygge på likestilling. Men dette skjer ikke i praksis. Utvalget anbefaler en landsdekkende pedagogisk satsing for likestilling. Dette vil bl.a. kunne gi kompetansehevingstiltak rettet mot ansatte i barnehager og grunnopplæringa, styrking av likestillingsperspektivet i rådgivning i skolen, og mentorordninger i videregående opplæring innenfor sterkt kjønnsdelte fag – jeg har også tidligere hørt om likestillingsstipend som skal stimulere til mer utradisjonelle valg. Seksuell trakassering er et stort likestillingsproblem som må tas på alvor. En anbefaling er at det opprettes et nasjonalt program for å forebygge seksuell trakassering og seksuelle overgrep. Programmet vil være rettet mot både skoleelever og ansatte i skolen. Det bygger bl.a. på erfaringene fra Sør-Trøndelag, der man har hatt et systematisk og helhetlig arbeid mot seksuell trakassering. Topposisjonene i norsk politikk er fullstendig mannsdominerte, med 80 pst. menn som ordførere og komitéledere her på Stortinget. Middelaldrende menn dominerer til de grader i norsk politikk – det er et demokratisk problem. Vi må jobbe for bedre representasjon. Det er viktig for demokratiet at folkevalgte forsamlinger faktisk er representative for befolkninga. Det er på høy tid med offensive tiltak for å fremme likestilling i folkevalgte forsamlinger. Igjen er det anbefalt et landsomfattende program: bredde i folkestyret med mål bl.a. å øke kvinneandelen på alle nivåer av folkevalgt arbeid. Ny bestemmelse i valgloven om regler for kjønnsrepresentasjon – hvor forsamlingen bl.a. pålegges å diskutere likestillingsstatus før hvert valg – kan også være et godt tiltak. Det er med en viss spenning jeg ser fram til arbeidet med likestillingspolitikk for framtida, med langt flere forslag enn det jeg her har nevnt. Så langt har jeg hørt argumenter fra høyresiden om at integreringsstrategien er det som er best. Men det har vi jo prøvd i lange tider. Den krever at folk som ofte ikke selv har likestillingskompetanse, integrerer et likestillingsperspektiv i alt de gjør. En besnærende tanke, og som vi har hatt tro på, men fåfengt når det ikke fører til mer likestilling. Skal vi få et mer rettferdig samfunn, med mindre forskjeller enn det vi har i dag mellom folk, også mellom kjønn, må vi ta likestillingsutfordringene på alvor. Da må vi gjøre modige og offensive vedtak for å lykkes. I SV er vi beredt til det. Først da kan vi få reell valgfrihet for begge kjønn, det være seg frihet til å velge å være sammen med egne barn, frihet til å delta fullt ut i arbeidslivet eller frihet fra seksuell trakassering, vold og voldtekt.
-1	Eg ber om forståing for at eg ikkje kan kommentere denne enkeltsaka, som eg heller ikkje her og no kjenner, må eg innrømme. Men generelt kan eg seie at saker som gjeld byggeforbod i strandsona, er blant dei viktigaste grunnane til at det er nødvendig å ha eit motsegnsinstitutt. Sjølv om vi har stramma til og etter kvart har eit ganske strengt regelverk, ser vi at det i pressområde, i Indre Oslofjord, på Sørlandet, rundt storbyane og oppover langs kysten vår, føregår ei betydeleg nedbygging av strandsoneareala våre. I mitt fylke, Akershus, er to tredelar av 100-metersbeltet bygde ut i dag. Det er ein betydeleg vekst i nedbygginga rundt mange av dei store byane. Så eg meiner at det er svært viktig med ein streng praktisering her, for det dreier seg om fridomen til å bruke strender, svaberg og areal for det store fleirtalet av befolkninga, noko som er ein veldig viktig fridom.
-1	Konkurranseutsetting av jernbanen har vært prøvd på gods. Siden 2007/2008 har det vært en nedgang i gods som transporteres på jernbane. På hvilken måte vil representanten si at konkurranseutsetting av godstransport har vært en suksess?
-1	Eg er fullstendig i stand til å skilje mellom ein torsk og ein torsk. Det var derfor eg snakka om norsk-arktisk torsk i mitt spørsmål. Men er ikkje statsråden bekymra for at dei internasjonale undersøkingane som er gjorde, kan få ein smitteeffekt i marknaden på det som er vår viktigaste eksportartikkel i forhold til fanga villfisk, nemleg den norsk-arktiske torsken? For det er det som er realiteten her. Når vi sender eit signal, som er heilt rett, om at vi set kvoten også på norsk-arktisk torsk høgare enn det som forskarane anbefaler, og for så vidt også høgare enn det som, så vidt eg forstår, var det økonomiske rådet frå Fiskeridirektoratet til statsråden i fjorårets forhandlingar i forhold til kva som ville vere det økonomisk mest berekraftige uttaket av norsk-arktisk torsk, lurer eg på smitteeffekten. Er ikkje statsråden bekymra, som norske fiskeeksportørar er, for at vi vil ende opp med eit dårleg rykte, som kan få konsekvensar for marknaden?
-0	Representantens hovedspørsmål gikk på ivaretakelse av ILO-konvensjonen. Vi ivaretar våre forpliktelser knyttet til ILO-konvensjonen på dette området. Så registrerer jeg at det i helgen har blitt enighet mellom partene om en ny toårig avtale. Den forholder jeg meg til. Skulle det vise seg i fremtiden at man kommer til en ny uenighet, får man vurdere hvordan man håndterer det når den tiden kommer. Å begynne å forskuttere det og gripe inn i de andre konfliktene synes jeg blir uryddig. Det er ikke i henhold til de spillereglene som norsk arbeidsliv er tuftet på, og jeg har ikke til hensikt å endre de spillereglene.
-1	Jeg må si at jeg begynner å bli seriøst lei av at Fremskrittspartiet hver gang noen fra opposisjonen fremmer et forslag, spør hvorfor man ikke har fremmet dette forslaget før. Det kan ikke være slik at når vi sitter på Stortinget, skal vi være kastrert i hele stortingsperioden bare fordi vi en eller annen gang har sittet i regjering. Jeg har tenkt å bruke Oskar J. Grimstads ord mot ham på et senere tidspunkt – når velgerne kaster Fremskrittspartiet på hodet ut av regjeringen. Men det blir ikke i dag. Jeg har bare tenkt å si følgende: Vi trenger et klimabudsjett. Vi trenger et klimabudsjett, for som den debatten vi hadde tidligere i dag om Utsira, viste oss, har representanter for partiene Venstre, Kristelig Folkeparti, SV, Miljøpartiet De Grønne og Arbeiderpartiet – alle sammen – stått her og sagt at vi hører at regjeringen sier at klimaforliket står fast, og at vi skal forsterke klimaforliket, som regjeringspartiene sier, men vi ser det ikke i den praktiske politikken og i vedtakene som fattes. Jeg vil stille spørsmålet til Tine Sundtoft – og det har jeg tenkt å gjøre i replikkvekslingen, hun må bare forberede seg på det. I 2013 gikk utslippene opp. Kommer utslippene av CO2 til å gå opp eller ned til neste år, altså med andre ord i 2014 – i løpet av det året vi er inne i nå? Kan hun svare på det? Hvis jeg spør henne hvordan hun har tenkt å nå målene, og hvilke virkemidler hun har tenkt å gjennomføre for å nå klimamålene i 2020, kan hun svare meg på hvilke av de forslagene som ligger i Miljødirektoratets framlegg til ting, som bør gjennomføres hvis vi skal klare å være i nærheten av å nå målet? Da har ikke Tine Sundtoft noe dokument noe som helst sted som sier hvilke av de forskjellige målene som skal nås. Det er derfor jeg mener at det er et svik mot klimaforliket når Venstre nå ikke vil være med på å støtte dette forslaget, som ville fått flertall, for da ville regjeringen i årets budsjett, altså i budsjettframlegget som kommer i oktober, vært nødt til å legge fram en plan for hvordan de har tenkt å nå målene. Jeg stiller altså spørsmålet til Tine Sundtoft: Hva slags påvirkning, hvilken effekt, har det budsjettet som er vedtatt for året 2014, på klimautslippene i Norge – kommer de til å gå opp, eller kommer de til å gå ned? Vi vet de må gå ned. Hvis vi ser på de forskjellige grepene som regjeringen har gjort, er det ikke så rart – og jeg spør igjen Oskar J. Grimstad: Hvorfor har vi et særlig behov for dette nå? Jo, vi har et særlig behov for å få et klimabudsjett i en situasjon der vi har fått klimafornektere i regjeringen. Det er første gang vi har fått klimafornektere i en regjering som styrer landets klimapolitikk. Fremskrittspartiet sitter altså i postene som samferdselsminister og som olje- og energiminister, som er de to største utslippsdepartementene. Jeg har prøvd å stille følgende enkle spørsmål til Tord Lien skriftlig: Ser Tord Lien på det som sitt konstitusjonelle ansvar å arbeide for å redusere CO2-utslippene innenfor oljesektoren? På det spørsmålet er det komplett umulig å få mannen til å gi et svar som betyr noe som helst. Han klarer ikke svare ja på det. Det er da vi har et problem. Hvis sektorminister etter sektorminister ikke tar sitt ansvar, og Tine Sundtoft skal bli sittende igjen med helheten og forsvare en situasjon – slik som skjedde i 2013 – der utslippene går opp, virker det ikke som om noen av de andre ministrene gjør sin del av arbeidet for å få utslippene ned. Da kommer vi ikke i mål. Næringsministeren mottok Forenklingsutvalgets innstilling og uttalte at forenklingen kunne komme til å innebære at man oppga miljøkrav i offentlige innkjøp – stikk i strid med det representanten Nikolai Astrup har uttalt når han har snakket om betydningen av offentlige innkjøp – å stille miljøkrav og klimakrav for å redusere klimautslippene. CO2-strategien, som vi var lovet i forbindelse med framleggelsen av revidert nasjonalbudsjett, er skjøvet på til statsbudsjettet til høsten. Det betyr at vi ytterligere skyver på hva som skal gjøres når det gjelder karbonfangst og -lagring. Vi behandlet Utsira tidligere i dag. Vi har tall som viser at veitrafikken øker inn til f.eks. Stavanger-området, uten at samferdselsministeren er ute og sier noe som helst om hvilke grep han har tenkt å gjøre fra regjeringens side for å gjøre noe med dette. Vi trenger et klimabudsjett for å vite om vi overhodet er i nærheten av å komme i mål med det klimaforliket og de vedtakene som Stortinget har fattet. Det flertallet i denne salen kommer til å gå inn for i dag, er nok et utredningsarbeid, ventetid, hensiktsmessighetsvurderinger og skyving ut i tid av ting. Jeg hadde ikke forventet annet av regjeringspartiene, men jeg hadde forventet annet av Venstre.
-1	I motsetning til statsråden er jeg kjent med det rundskrivet. Litt av det dilemmaet vi kommer opp i her, er nemlig at bygger man riksveg i Bergen eller Oslo osv., kan den finansieres gjennom statlige bevilgninger og bruk av bompenger. Men satser man derimot kollektivt til investering i T-bane, bybane osv., kreves det en egenandel over kommunens eller fylkeskommunens budsjetter. Kan statsråden tenke seg å gå inn og se på om det ikke er mulig å finansiere det slik at man delvis gjennom statlige bevilgninger, delvis gjennom bompengeinntekter kan få samme type finansiering på kollektivinvesteringer som på veginvesteringer? Da blir det lettere også å motivere fylkeskommuner og kommuner til å satse på kollektivinvesteringer, fordi de ikke må gå på egne budsjetter. De kan bruke bompenger kombinert med statlige bevilgninger. Slik som det i dag er, vil det være en stor belastning å investere kollektivt, mens man slipper å gå inn på egne budsjetter hvis man investerer i veg. Det motiverer for veginvesteringer og ikke for kollektivinvesteringer.
-1	Jeg merket meg særlig det første som representanten Sponheim sa, som jeg er meget enig i, nemlig at både Venstre og SV veldig godt tåler interne, prinsipielle debatter om saker og ting som det kan være delte meninger om, men at det som er viktig, er det som blir sagt av dem som har det øverste ansvaret i den politiske ledelsen. Jeg understreker derfor at min holdning til forskning som sådan, og også til forskning i næringslivet, er at den må styrkes. Det er det jeg arbeider etter. Det er mitt mål. Så er jeg helt enig i det andre som er sagt. Jeg kan informere om at senest i går åpnet jeg et nytt innovasjonssenter, Microsoft har kommet hit, til et miljø som er utviklet ved NTNU i Trondheim – FAST – som er en viktig søkemotor innenfor IKT‑området. Jeg er veldig glad for at vi har så god kompetanse at vi kan tiltrekke oss bedrifter av typen Microsoft hit, til Norge. Det lover godt for samarbeidet mellom universiteter og næringsliv, og det er en tendens jeg støtter veldig sterkt.
-0	Jeg ønsker å stille følgende spørsmål til nærings- og handelsministeren: «Sunnmørsposten 18. november 2010 hadde en artikkel med overskriften «Sikrer seg mot skatteendringer». Saken gjelder Farstad Shipping, som velger å innlemme nye skip i datterselskaper som er registrert i utlandet. Fremskrittspartiet er sterkt bekymret for utflaggingstendensen en ser på bakgrunn av konflikten mellom regjeringen og næringen etter rederidommen i Høyesterett februar 2010. Hva vil statsråden gjøre for å bedre rammevilkårene, og ikke minst gjøre rammevilkårene forutsigbare for skipsfartsnæringen?»
-1	Det var for godt til å være sant at jeg skulle være siste inntegnede taler. Jeg har registrert at flere representanter fra Høyre har vært bekymret for at vi fra regjeringsfraksjonen har brukt for mye energi på den forrige regjeringen. Da skal jeg bare forsikre dem om at siden vi tok over, har jeg ikke brukt én kilokalori verken på representanten Brende eller på noen andre fra den forrige regjeringen i forbindelse med denne saken. Men jeg må bare si at jeg har valgt å bruke to minutter av mitt innlegg i dag til å si at jeg opplever representanter fra Høyre som elefanter i glasshus – og det var utrolig godt å få sagt det! Jeg lover at jeg framover ikke skal bruke noen flere kilokalorier på å tenke på dette, men bruke det jeg har av krefter og energi til å få på plass de gode løsningene for Midt-Norge. Så registrerer jeg at representanten fra Fremskrittspartiet har litt vanskelig for å lese innstillingen om Ormen Lange, og kanskje har litt vanskelig for å akseptere at vi forstod situasjonen i Midt-Norge allerede for to år siden. Det gjorde vi. Slik er det. At Fremskrittspartiet ikke klarer å ta det innover seg, er deres problem. Så er det også slik at de tiltakene som skal settes i verk, også handler om å hjelpe folk, ikke bare i Midt-Norge, men nå er det først og fremst her, ut av den strømfella man har havnet i. Vi fremmet i hele forrige periode forslag på forslag om tiltak for å hjelpe folk ut av strømfella. Vi ønsker å få til en støtteordning for husholdningene allerede fra høsten, slik at folk kan unngå å være så ensidig avhengig av strøm til oppvarming som man er i dag. Det er fornuftige tiltak på lang sikt, og på kort sikt er det tiltak som konkret kan hjelpe folk i dag. Jeg registrerer også at Aftenposten i dag har et oppslag knyttet til mobile biokraftanlegg. Og jeg registrerer med glede at Statnett er ivrig etter å se på om det vil være mulig å kunne ta i bruk dette. Det ville være en atskillig bedre løsning enn de skrekkscenariene vi har hørt om tidligere i dag, om verk som er langt mer forurensende. Fra et miljøsynspunkt: Det beste med mobile gasskraftverk er at de er svindyre. Det betyr at alternativene man eventuelt må komme opp med i forhold til mobile biokraftanlegg, også har en ganske god prismargin å gå på. La oss håpe at vi kan finne mer miljøvennlige løsninger enn mobile gasskraftverk. Så helt til slutt: Jeg registrerer at det er fremmet forslag fra Høyre som går ut på å klippe ut en komitemerknad og gjøre den om til et forslag. La meg være helt klar: Vi har ingen behov for å instruere egen regjering og på den måten nærmest si at vi ikke har tillit til at de gjennomfører det som står i komitemerknader. Den tilliten har vi. Derfor stemmer vi imot slike demonstrasjonsforslag.
-1	Denne kunnskapen om at det står for dårlig til når det gjelder skolens beredskap – det er vel egentlig det dette dreier seg om – i alvorlige mobbesaker, skyldes at vi har spurt om nettopp det, fordi vi skal ha tilsyn med læringsmiljøet i 2010 og 2011. Det er vårt tiltak i kampen mot mobbing som viser disse resultatene. Det er uakseptabelt, for loven som virker i dag, er slik å forstå at man skal ha skriftlig beredskap – et opplegg for en slags brannøvelse – for å ta tak i alvorlige mobbesaker. Det er det ingen tvil om. Gjennom tilsynet, avdekkingen og klargjøringen, at det er det man forventer når man leser loven, skal vi sørge for at det er høyt fokus både i 2010 og 2011 på hvordan man helt konkret skal gå fram.
-0	Jeg skal si noen ord om skole. Typisk nok: Når valget er over, forsvinner ofte skolesakene ut av den politiske debatten. Typisk nok er det sagt lite i trontalen om det store vedlikeholdet som preger hverdagen for mange skolebarn. Det går sent, foreldre er frustrert og skolebarn er frustrert. Blant de forslagene Fremskrittspartiet har fremmet her i salen, viser jeg til forslag nr. 8: «Stortinget ber Regjeringen utarbeide en oversikt over og fremlegge en redegjørelse for Stortinget om vedlikeholdssituasjonen for skolebygg i grunnskolen og den videregående skole i løpet av første halvår 2004.» Det går sent. Det må gå fortere, og derfor trenger vi å få fortgang i fremrykkingen. Utfordringen til den parlamentariske lederen for Høyre, som vel også snakker for Regjeringen, må være å svare på om dette er et forslag som Høyre kan være med på å støtte.
-0	Jeg takker for utfordringen fra representanten fra Arbeiderpartiet. Faktum er at det Fremskrittspartiet er bekymret for, er ikke rusbruken, men rusmisbruken. Der ligger det en nyanse som jeg tror man skal være seg veldig bevisst. Det vi er opptatt av, er at det skal være forordninger, retningslinjer, som er klare og tydelige, og som selvfølgelig skal overholdes. Det er det overordnede. At folk ellers har et fornuftig forhold til rusmidler, synes vi er en sak for den enkelte – en må gå i seg selv og finne ut av det. Det det offentlige har et ansvar for, er å påse at de lover, regler og retningslinjer som til enhver tid er vedtatt, blir overholdt. Det er det overordnede. Det har vært vår politikk, og det skal fortsatt være vår politikk.
-1	Mitt besøk til Finland var veldig inspirerande, ikkje minst når det galdt kor stor vekt dei i Finland legg på at ungar som treng særleg hjelp og støtte, må få det så tidleg som mogleg i barnehagen, at alle har ei iboane lærelyst og eit ønske om å få utfalde seg, som ein òg må ta tak i så tidleg som mogleg i barnehagen og tidleg i skulen. Det dette dreiar seg om, er å anerkjenne det fantastiske arbeidet som vert gjort i barnehagane i dag, der ein nettopp brukar barns naturlege nysgjerrigheit og lærelyst som utgangspunkt for kunnskap, og der ein brukar dei naturlege situasjonane dei er i, til å formidle læring og kunnskap. Så veit vi no at det er ein klar samanheng mellom det å gå i barnehage og seinare læring. Barn som går i barnehage, har betre resultat i lesing på femte årstrinn. Vi veit ut frå betydeleg forsking at det spelar ei rolle å gå i barnehage med eit godt kvalitativt tilbod. Regjeringa har i denne perioden bygd titusenvis av nye barnehageplassar, slik at nesten alle - 98,4 pst. - i fjor fekk plass. Vi har sett prisen kraftig ned. Det vert no slik at ein får rett til barnehageplass, samtidig som kvaliteten er vidareutvikla og forbetra. 95 pst. av foreldra vel å ha femåringane sine i barnehage. Eg trur at vi inn mot neste stortingsperiode treng ein debatt om å vidareutvikle dette tilbodet, slik at vi kan fokusere på språkstimulering, sosiale ferdigheiter osv. for femåringar, noko som legg eit godt grunnlag for seinare læring. Det tilbodet kan gjelde alle, slik at alle får eit godt utgangspunkt for skulestarten. Det vil vere ei viktig kunnskapssatsing. Grunnsynet mitt er at ungar elskar å lære. Ungar elskar å verte stimulerte på sine eigne premissar. Det kan vi utnytte endå betre i framtida.
-1	Det Stortinget var opptatt av, var den praksisen som innebar at man uten videre aksepterte at det å være hjemme med små barn under tre år, i seg sjøl var rimelig grunn til å ha en inntektsreduksjon utover 20 pst. Det var det vi endret 1. januar 2009. Saken som ble vurdert av nemnda, dreide seg akkurat om dette, fordi det var et forhold som angikk en tid før 1. januar 2009. Det har vi nå endret og ryddet opp i. Så er spørsmålet om vi ikke skal ha noe fleksibilitet overhodet, om det ikke skal være mulig å gå ned i redusert stilling med 20 pst. eller ta ut 80 pst. foreldrepenger, f.eks. Jeg må utfordre representanten Horne på dette med bidragsevnevurdering. I dag tar man en vurdering av den bidragspliktiges evne til å betale bidrag. Hvis vedkommende har fått nye barn i et nytt forhold, spiller det inn. Dermed kan den personen betale mindre i bidrag, nettopp som følge av at vedkommende har fått barn i et nytt forhold.
-0	Jeg takker for svaret. Jeg håper at det kommer en tilbakemelding til Stortinget om organisering av og kontroll og tilsyn med bompengeselskapene, og at det også etter hvert blir klare forskrifter for hvordan bompengefinansierte prosjekter skal gjennomføres. Fra denne regjeringen er det jo lite som tyder på at omfanget av bompengefinansieringen vil avta. Det som er viktig etter Fremskrittspartiets syn, er at man ser på den store merkostnaden ved dette, nemlig finansieringskostnadene som ligger på bompengeselskapene. Etter vårt syn ville det være rimelig at når andre betaler regningen for staten for selve byggingen, så burde staten medvirke på en mer aktiv og tydelig måte for å få ned finansieringskostnadene, altså sørge for egne lån med særlig lav rente eller rett og slett i en oljepengefylt statskasse å sørge for lån til bompengefinansierte prosjekter uten renter.
-1	EOS-utvalget er etter SVs mening et viktig utvalg, som vi er glade for at vi har operativt i Stortinget. I SV har vi jo en historie der vi har hatt sterk fokusering på denne type spørsmål, fordi vi vet at en del personer har vært overvåket på en urettmessig måte. Jeg skal ikke dvele lenge ved den historien i dag, men det er viktig at vi heller ikke glemmer at vi har noe bak oss som ikke må gjenta seg. Derfor er det viktig at vi har EOS-utvalget som passer på at vi fra Stortingets side har den nødvendige kontroll nettopp med disse tjenestene. Jeg syns EOS-utvalget har gjort en svært god jobb i det de har lagt fram for Stortinget. Jeg slutter meg fullt og helt til saksordførerens innlegg, der hun gjorde godt rede for det som også SV står for. Men la meg dvele ved ett område, og det gjelder grensedragningen mellom hva som skal overvåkes, og hva som ikke skal overvåkes. SV er også glad for at vi har en etterretningstjeneste som har tilsyn med og kontroll med ting som kan være skadelig for riket. Med den økningen av terror som vi har hatt de siste årene, er det enda viktigere at vi har en operativ og god etterretningstjeneste. Men samtidig vet vi at man kan komme i grenseland når det gjelder dette med ytringer. Det er viktig at folk som er politisk engasjert, og som ytrer seg i media, og også de med solidaritet i forhold til andre land, ikke kommer inn under det begrepet som krever at man skal overvåkes. Dessverre ser vi enkelte ganger at man tråkker litt over på det området. Altså: Folk som har klare politiske meninger, eller som f.eks. driver med solidaritetsarbeid inn mot andre nasjoner og frigjøringsbevegelser i andre land, kommer på en måte lett inn i den samme kategorien som dem som skal overvåkes fordi det er helt nødvendig. Per nå syns jeg Etterretningstjenesten fungerer godt. Vi ser at man har god balanse nettopp på dette feltet. Men det viser også at det utvalget vi har, har en svært viktig jobb å gjøre, slik at man ikke tråkker over, noe som fører til at enkeltpersoner urettmessig skulle bli overvåket, med de belastninger som vi vet det vil være for dem det gjelder.
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Det var litt usikkerhet i svaret vedrørende tilbakesendelse av somaliere, men ettersom jeg forstod på statsråden, var det et vellykket initiativ som ble tatt i Danmark. Og da er mitt spørsmål: Vil Regjeringen v/statsråd Dørum sørge for å ta kontakt med myndighetene i Danmark for å se hva de har gjort, og hva som er årsaken til at de har returnert somaliere dit de egentlig kommer fra? Ønsker statsråden å samarbeide med Danmark i denne sammenhengen?
-0	Innledningsvis vil jeg si at Fremskrittspartiet i hovedsak støtter det syn representanten Ingvald Godal gav uttrykk for i sitt innlegg. Kostnadene forbundet med internasjonale fredsoperasjoner viser seg å være større enn tidligere antatt, bl.a. vil NATOs operasjoner mot Den føderale republikken Jugoslavia vare lenger enn forventet. Stortinget har tidligere vedtatt at kostnadene forbundet med internasjonale operasjoner skal inndekkes utenom rammene for forsvarsbudsjettet. Fremskrittspartiet var tilfreds med dette vedtaket, og vil poengtere viktigheten av at dette prinsipp fastholdes. Det er ikke aktuell politikk at hele eller deler av disse kostnadene pålegges inndekket innenfor rammene av forsvarsbudsjettet. Forsvarets budsjett er i dag så vidt lavt at en ytterligere svekkelse av det ordinære budsjett vil få negative konsekvenser for landets forsvarsevne. Ved forslag om inndekning forventes det at Regjeringen foreslår friske penger, som eventuelt kan komme som følge av endring av budsjettbalansen. Det er for øvrig gledelig at de øvrige partier ser ut til å støtte dette syn, for et avvik fra dette prinsipp vil få voldsomme følger for Forsvarets virksomhet. Dette er en nødvendig del av den langsiktige tenkning som er avgjørende for dagens og fremtidens forsvarsevne. Fremskrittspartiet forutsetter at en eventuell debatt om budsjettbalansen gjennom behandling av revidert nasjonalbudsjett ikke vil rokke ved dette prinsipp. For øvrig vises det til merknadene i Innst. S. nr. 161, hvor det står bl.a. at: «Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet vil presisere at de legger til grunn at proposisjonens forslag til bevilgninger i sin helhet bevilges som tillegg til forsvarsbudsjettet og at dette eventuelt kan gjøres gjennom en endring av budsjettbalansen i revidert nasjonalbudsjett slik at bevilgningen fremstår som «friske penger».»
-1	Til Inge Lønning, som peker på alle regler og alle retningslinjer vi har her i Stortinget, er det en ting, eller egentlig to som er viktig å si. Det ene er at vi har finanskrise. Jeg tror alle de som har deltatt i debatten – i hele debatten og ikke bare på slutten av debatten – har fått med seg at det har vært gjennomgangstemaet som alle har berørt. Det gir ekstraordinære tiltak i en ekstraordinær situasjon. Det er det Regjeringen varsler om når den sier det den gjør, om at den skal komme tilbake til dette senere. Det andre er at i motsetning til det Inge Lønning framfører, har bl.a. representanten Flåtten på et tidligere tidspunkt i tidligere debatter sagt at Stortinget er beredt til å ta saker fortløpende for å håndtere denne krisen, og at de er villig til å være med på det. Når det sies at Regjeringen er arrogant, er det en ting som det er fristende å si til Inge Lønning, som en av røverne sa til en av de andre røverne i Kardemomme by om tante Sofie: Hun hørte ikke, hvorpå den andre sier: Hun ville ikke høre. Det er situasjonen for Inge Lønning. Det er helt klart at det vi har sagt, er at i forlengelsen av og i arbeidet med denne pakken skal Stortinget bli hørt. Opposisjonen skal bli hørt, og opposisjonen skal komme med innspill. Jeg har selv sagt om enkelte ting som har blitt tatt opp i salen, at dette er noen av de innspillene vi må ta med videre. I forbindelse med et forslag om å utvide permitteringsordningene, som er fremmet av Jan Tore Sanner, har vi oppfordret dem til å oversende det, for det er et av de forslagene vi må vurdere videre. Sånn må det være. Derfor blir opposisjonen lyttet til, men Inge Lønning vil ikke høre. Jeg håper alle de andre har ørene åpne, fordi det er en invitt.
-0	Jeg har oppfattet at dette er en sak av stor viktighet for Kristelig Folkeparti. Underlig blir det da når denne viktige reformen for partiet vannes ut med politiske konsesjoner til Sosialistisk Venstreparti og til Arbeiderpartiet. Hvilke justeringer er gjort i Regjeringens opplegg for å sikre støtte for dette fra Sosialistisk Venstreparti? På hvilke punkter i saken har Kristelig Folkeparti nå kommet Sosialistisk Venstreparti i møte for å sikre et flertall?
-0	Jeg merker meg svaret, som jeg synes er svært unnvikende. Jeg vil ha en forsikring om at befolkningen i Aust-Agder for framtiden skal være sikret et fullverdig og like godt sykehustilbud som det befolkningen i Vest-Agder har. En slik likeverdighet kan best sikres ved en hensiktsmessig og fornuftig fordeling av såkalte spissfunksjoner mellom de to sykehusene. Forrykkes denne balansen av spissfunksjoner for mye, ender Arendal sykehus opp som et B-sykehus, med den store frykten at den døgnåpne akuttfunksjonen til sist blir borte. Det vil i så fall være en katastrofe og en helt uakseptabel svekkelse av tryggheten for liv og helse for innbyggerne i Aust-Agder. La meg altså spørre igjen: Det må da være slik at helseministeren mener at befolkningen i Aust-Agder skal ha et akkurat like godt, likeverdig og fullverdig helse- og sykehustilbud som befolkningen i Vest-Agder har. Her kan egentlig statsråden bare svare ja eller nei.
-1	Det er vel et poeng i disse diskusjonene å gå litt skrittvis fram. Det kommer vi til å ha som en stor utfordring når det gjelder kompetansekrav – altså hva slags kompetanse læreren i utgangspunktet har, og hvordan vi kan matche med ny lærerutdanning. Vi har i første omgang konsentrert oss om ungdomstrinnet. Det henger godt sammen med hvordan vi nå har lagt opp lærerutdanningen for de eldste elevene i grunnskolen, og så får vi ta den diskusjonen videre framover om hva slags ambisjoner vi skal ha for barneskolen. Men jeg mener at vi har truffet ganske godt nå. Det løpet vi har lagt opp i forhold til kompetansekrav på ungdomstrinnet, er ganske krevende.
-0	Vi har nettopp behandlet kollektivmeldingen i denne salen. Der er det en voldsom satsing på enkelte ting. På jernbane skal vi satse milliardbeløp i fremtiden, på trikk i byer skal vi bruke hundrevis av millioner i fremtiden, buss skal det gis store tilskudd til osv. Samlet skal man altså gi milliardtilskudd. Flytoget har man ettergitt 9 milliarder kr i gjeld. De har et underskudd i år som ser ut til å bli på 60 mill. kr, på å frakte Oslo-borgere til og fra flyplassen. Det ser ut for meg som om denne regjeringen har et voldsomt behov for å kaste milliarder av kroner etter transportformer, bare de går på skinner! Bare det er rett type transport, kaster de altså milliarder av kroner. Men når det gjelder å spare penger, skal man altså legge ned tre flyplasser langt ute i distriktene. Da skal man spare 46 mill. kr. Her kaster man altså sedler og sparer ører. Det er helt uforståelig. For meg virker det som om Regjeringen i festtaler er garantisten for distriktene, men når det kommer til realitetene, er det Fremskrittspartiet som må slå til for å redde det. Og det er jo interessant når man ser, som representanten Kjæstad sa, at det var for å spare penger. Her har man altså alternativet mellom å spare 46 mill. kr og å sette disse 46 mill. kr i sigarettfabrikker og brusfabrikker. Mitt spørsmål til ministeren er: Er det slik at det er mer samfunnsbyggende å plassere disse pengene i aksjer i sigarettfabrikker og brusfabrikker enn å bygge infrastruktur for transport i dette landet?
-0	Jeg takker statsråden for svaret, som var utfyllende og godt, for å si det sånn. Men det handler mest om FN-veteraner, ikke så mye om dem som Krigsinvalidehjemmet Bæreia egentlig ble bygd for, nemlig de som var med under annen verdenskrig og som, som sagt, var villige til å ofre alt i fredens tjeneste. Dette er selvfølgelig en liten gruppe, som dessverre, for å si det sånn, av naturlige årsaker stadig blir mindre, men det er desto viktigere for dem som har vært med, og som trenger hjelp. Jeg er selvfølgelig klar over at FN-veteranene kanskje trenger en annen type hjelp, og den ser vel ut til å være ivaretatt med dette svaret her. Men det er de som har brukt Bæreia for det Bæreia kan tilby, rolige omgivelser, terapibad og annen hjelp når de trenger det, jeg spesielt er redd for skal miste dette tilbudet. Derfor hadde jeg egentlig ønsket at statsråden hadde gitt et løfte om at det var satt av midler som var øremerket til kjøp av plasser på Bæreia, slik at de ikke kommer bak i køen.
-1	Nei. Det som er saken, er at det er kommunene som har plikt til å vurdere spørsmålet om personopplysninger og hensynet til offentleglova i disse sakene. Så er det selvfølgelig mulig for skolene å klage eller be om Fylkesmannens synspunkter på dette. Men jeg kan ikke overta det ansvaret som kommunene har til å gjøre sine avveininger, og det er det som gjelder.
-1	Kåre Valebrokk, i TV 2, som også er skribent i Aftenposten, oppsummerte resultatet av pensjonsforliket slik: Hvis det er noe som er for godt til å være sant, så er det som regel det. Og det er i grunnen en god formulering. Nå har denne debatten i dag vært mer edruelig når det gjelder hva pensjonsreformen rent faktisk er, enn mye av den offentlige pressedebatten som har vært. Det er sagt fra flertallet, og bekreftet gjentatte ganger, at dette dreier seg også om storinnsparinger i pensjonen. Noen kaller det litt mindre vekst, men realiteten er selvfølgelig at mange pensjonister i framtiden vil få vesentlig lavere pensjon enn det man i dag får, hvis man jobber det samme antall yrkesaktive år. Det er en edruelighet i debatten som vi setter pris på, for det har også vært SVs perspektiv i dette. Man har altså gjennom lang tid i diskusjonen om pensjon latt som om dette var et skritt framover, at det liksom var en helt nødvendig reform, og at pensjonene kom til å bli bedre, som også saksordføreren, Heidi Larssen, sa. Det er selvfølgelig ikke tilfellet. Svært mange av oss får dårligere pensjon i framtiden, og jeg er glad for at mange av oss har bekreftet det, for det gir en edruelighet i hva man rent faktisk snakker om som er riktig. Vi har ønsket fra SVs side at denne reformen primært skulle utsettes. Det er ikke fordi vi ikke ønsker at det skal gjennomføres en pensjonsreform, for det er mange svakheter ved dagens pensjonsordning, som må reformeres. Men det er særlig tre viktige grunner til at vi har ment at det har vært riktig, og det er først og fremst at velgerne ikke var kjent med at det skulle gjennomføres en så stor og omfattende pensjonsreform i denne stortingsperioden. Enkelte har jo kalt dette den største velferdsreformen på mange tiår, og det er nok riktig. Det hadde vært riktig å gi velgerne en reell påvirkningsmulighet med tanke på hvordan dette skulle være. Det andre forholdet som vi mener taler for en utsettelse, er at pensjonsreformen vil ha betydning svært mange år fram i tid. Den vil ha betydning for de første i 2010 eller der omkring, og så vil den etter hvert ha betydning for flere. Først i 2050 vil den være helt innfaset. Man har altså ingen hast. Det finnes ingen saklig grunn til å haste dette igjennom noen få uker før Stortinget går fra hverandre – i et år det er stortingsvalg. Det kan nesten bety at enkelte mener det er hensiktsmessig at dette blir ferdig før valget, så slipper man å bry velgerne med det. Jeg tror at det har vært en sterk motivasjon, når mange har ønsket at dette først og fremst skulle bli ferdig nå. Dette har det vært viktig for SV å fastholde. Men vi har ment at det var riktig med en pensjonsreform, og vi har ment at det var viktig at velgerne skulle få si sitt – og å klargjøre våre posisjoner før det. Det andre perspektivet som vi har satt dette i – som er viktig, og som har vært fraværende i debatten om pensjonsreformen som sådan – er hvilket samfunn denne pensjonsreformen innfases i. Hvis man ser på det arbeidslivet vi rent faktisk har, ser vi at det ikke er i stand til å ta imot denne pensjonsreformen. Det betyr at det er svært mange arbeidstakere i dag som ikke gis mulighet til å jobbe fullt, simpelthen fordi arbeidslivet er slik at de skyves ut, enten av fri vilje – ved at man ikke kan jobbe lenger – eller av arbeidsgiverne. Man gis ikke mulighet til full opptjening i folketrygden, ikke engang med dagens system. Men der har vi besteårsregelen, som tar hensyn til at det allikevel er mulig å få en god pensjon. I det framtidige systemet som her skapes, vil den muligheten ikke eksistere. Det vil bli svært mange pensjonister som er forespeilet et langt yrkesliv, men så har man av ulike grunner ikke hatt mulighet til det. Det tror jeg vil være svært tungt for mange. Å fokusere på hva slags arbeidsliv vi har, og fokusere på et samarbeid mellom partene i arbeidslivet og storting og regjering om mange ulike tiltak som gjør det mulig å ha et lengre yrkesliv, vil være nødvendig både for den enkelte og for samfunnet. Men det vi registrerer, er at den sittende regjering ikke har noen av disse perspektivene. Den sittende regjering går til Fremskrittspartiet for å gjøre endringer i arbeidsmiljøloven – for å endre alt som har med trygghet på arbeidsplassen å gjøre, for å svekke de rettighetene arbeidstakerne har oppnådd gjennom mange, mange år. Det er ingen grunn til å tro at dette vil føre til at folk holder lenger i arbeidslivet. Tvert imot vil det føre til at man springer fortere i noen år – og så får man smellen senere. Mange av oss er i stand til å springe fort i arbeidslivet i 25 år – det klarer de fleste med alminnelig god helse. Jeg skal klare å springe fort – og har sprunget fort – i mange år i arbeidslivet. Men hvis man har sprunget fort nok, hvis man har jobbet mye overtid, hvis man har hatt stresset med barn – alt det som gjør livet komplekst når man er i den alderen jeg er i – vil man på ett tidspunkt få smellen. Det perspektivet som mangler totalt i debatten om innstramming i pensjonen, er: Hvordan skaper vi et arbeidsliv som gjør at folk rent faktisk kan bruke seg selv – til gagn for seg selv, for familien sin og for samfunnet – i lengre tid enn det de kan i dag? Dette perspektivet er helt fraværende, noe som gjør at SV mener at man her går til hodeløse innstramminger uten å se på hvordan man kan lage et samfunn og et arbeidsliv som ivaretar enkeltmennesket bedre enn man gjør i dag.
-0	Den alvorlige situasjonen for menneskerettigheter og rettssikkerhet i Ukraina er ikke unik når det gjelder stater i det tidligere Sovjetunionen. For vel 20 år siden trodde vi jo at vi samlet oss om felles verdier. Nå kan det se ut som om man nærmest permanent deler kontinentet, for så vidt på nytt. Europarådet og OSSE er blitt referert til. De virker jo ikke nødvendigvis som effektive organisasjoner med hensyn til å snu denne utviklingen og trenden. Det jeg vil utfordre utenriksministeren på, er om man kan se på om vi har noen effektive virkemidler for å møte denne situasjonen. Ukraina har vært nevnt, og Hviterussland har vært nevnt. Vi kan gå til Aserbajdsjan, og vi kan godt fortsette reisen i ganske tragisk utvikling på mange områder.
-0	I Dagsavisen i går kunne vi lese oppslag om at NSB kan få millionbot – om pendlere som sto igjen på perrongen, om lovede passasjerseter som ikke ble levert, og om Samferdselsdepartementet som truer NSB med bot. Når vil Samferdselsdepartementet gi Vegdirektoratet og Statens vegvesen bøter – bøter for dårlig vedlikeholdte veier, som gir økt risiko for liv og helse, bøter for dårlig vedlikeholdte veier, som øker drivstofforbruket og øker reparasjonskostnadene på bilparken? Norge har Europas dårligste veier. Når vil denne regjeringen gi veiene et løft?
-1	Det høyrest ut som om vi er relativt einige når det gjeld innhaldet i saka og alvoret i ho. Heldigvis har vi system for å følgje opp den typen saker. Og berre for å gjenta det: Eg har som sagt bedt om at dette blir følgt opp, og eg har full tiltru til at det vert gjort. Dei erfaringane ein då i neste runde gjer seg, vil verte kommuniserte på ein passande måte i ettertid.
-1	SV kommer til å støtte Miljøpartiet De Grønnes forslag nr. 22 og forslag nr. 23. Etter denne passiaren mellom representanten Lundteigen og Rasmus Hansson regner jeg også med at Miljøpartiet De Grønne kommer til å støtte noen av SVs forslag, bl.a. det forslaget der vi ber om en opptrapping av satsen for dreneringstilskuddet for å bedre agronomi, jordvelferd og jordas evne til CO2-binding, altså at man ikke skal nydyrke myr, men at man skal ta vare på den matjorda man allerede har, slik at den også binder mer CO2. Det er en rekke andre av disse forslagene som går på jordvelferd, agronomi og økologisk produksjon og forbruk som jeg vil tro at Miljøpartiet De Grønne vil støtte opp om. Det er interessant å vite om Miljøpartiet De Grønne, i likhet med SV, vil støtte forslag om at man styrker rekrutteringstiltakene for kvinner i landbruket.
-0	Det er mange undersøkelser som viser at det er behov for langt mer omfattende tiltak enn det som ligger i den nylig vedtatte Nasjonal transportplan. Jeg står her nå med tilstandsrapporten fra Rådgivende Ingeniører, som har laget en tilstandsrapport om norsk infrastruktur, også for vei og jernbane, og på en skala fra 5, som er god, til 1, som er dårlig, får veiene 2,5 i karakter og jernbanen 2. Dette er bekymringsfullt. Derfor er den andre delen, av et todelt spørsmål, hvordan tidshorisonten og planene er for å stoppe forfallet og fjerne etterslepet. Hva er planen for hvordan man skal få vei og jernbane opp på et tilfredsstillende nivå innen rimelig tid? Hvor lang tid vil Regjeringen bruke på å dekke inn dagens etterslep på vedlikehold på vei og jernbane?
-1	Eg registrerer at Høgres leiar valde seg ut eit spesielt knippe av hovudstader som ho nemnde. Ho nemnde ikkje alle dei andre hovudstadene der det ikkje er like stor einigheit som i dei ho nemnde. Det foregår jo massevis av debattar internt i NATO – ein har debatt om NATOs rolle i forhold til energi, ein har debatt om kvar ein skal vere relevant, og ein har sjølvsagt også mange debattar i samband med ulike styrkegenereringsprosessar. Det burde jo vere kjent også for Høgre at det er ein enorm debatt internt i NATO. Han er faktisk så stor at NATO kan sprekke nettopp på det – fordi ein er så ueinig internt. Det siste, i Sevilla, galdt bruk av NRF-styrken, der det kom heilt klart fram at eit stort fleirtal ikkje i det heile godtek nokon annan bruk av NRF-styrken enn til humanitære formål, nettopp fordi militære åtgjerder sjølvsagt har som hovudhensikt å tryggje sivile liv. Ser Høgre at det foregår fleire debattar internt i NATO?
-1	SV støtter selvfølgelig forslaget som er lagt fram i dag. Norge har i denne saken et direkte ansvar som er annerledes, langt mer annerledes enn det er i svært mange andre konflikter, fordi vi er direkte involvert på de krigførende parters side. Det betyr ikke at SV anser at vårt ansvar også for andre flyktninger blir mindre, det er minst like stort nå. Men dette ansvaret for kosovo-albanske flyktninger er spesielt stort. SV ser også klart at behovet kan bli større, hvis det skulle gå så ille at konflikten fortsetter. Da vil SV gi et signal nå om at SV er rede til å utvide kvoten, slik at vi uten for store og ødeleggende opphold kan fortsette å ta ut flyktninger som har behov for det, og i samarbeid med høykommisæren bidra til at spenningen i nærområdene minskes. For mitt vedkommende og for SVs vedkommende – og jeg tror for flertallet i denne salen – må vi bare bøye oss i dyp respekt for folk og for myndigheter i Makedonia, i Albania og i Montenegro, som nå har håndtert flyktningstrømmer som vi omtrent ikke kan forestille oss. Og vi skal heller ikke glemme at Norge er til stede i nærområdene. Vi kan ikke late som om dette er et valg mellom å hjelpe her og å hjelpe der. Det har vært nevnt i dag at kommunalkomiteen behandler St.prp. nr. 59. Jeg kan si at den er avgitt nå rett før Stortingets møte. Et stort flertall, alle bortsett fra Fremskrittspartiet, har gått inn for de bevilgninger som Regjeringen går inn for, og har også sagt at hvis situasjonen skulle bli slik at det blir bedre i det området som det nå er konflikt i, og at behovet for å ta så mange flyktninger til Norge ikke er til stede, ønsker vi å bruke disse pengene direkte i nærområdene. Det er et viktig signal. Til slutt noe jeg har sittet og tenkt på under denne debatten: Det er et tankekors at vi hvert år når vi debatterer hvordan vi skal finansiere flyktningmottaket i Norge, opplever det merkverdige at de som snakker mest om å hjelpe folk i nærområdene, er de som bruker mest av u-hjelpspengene i Norge, til å ta imot flyktningene her. Jeg håper at denne debatten i hvert fall kan være med på å skape et flertall for å få slutt på den praksisen.
-1	Jeg synes jo at det er både muntert og kostelig at Fremskrittspartiet nå erklærer seg som Norges miljøparti. Samtidig er det min tro at folk blir bedre hvis de får ros enn hvis de bare får kjeft. Så når Fremskrittspartiet som siste parti i Norge oppdager at det er noe som heter klimaproblemer, at det er reelt, at snøen smelter i nord og på polene – ja i det hele tatt – da er vi på banen og sier at det er veldig fint at Fremskrittspartiet har oppdaget dette. Det må ikke misforstås dit hen at vi mener at Fremskrittspartiet er et miljøparti. Jeg har bare lyst til å si følgende om NOx-avgiften: Vi har lagt fram et forslag for Stortinget. Vi varslet det i revidert nasjonalbudsjett. Det gjorde at de berørte næringene startet med et arbeid, fordi man skjønte at dette ble alvor. Vi vil innføre avgiften fra 1. januar 2007, men vi vil gjerne ha dialog med næringen, slik at vi får til den omstillingen som vi ønsker oss. For hele poenget med NOx-avgift er ikke i utgangspunktet kroner i statskassen, det er å få til en omstilling i miljøvennlig retning, slik at vi oppfyller de forpliktelsene vi har i Kyotoprotokollen. For alle som i utgangspunktet ikke skjønner hva NOx er, handler det altså om sur nedbør. Og det rammer oss alle, både fremskrittspartister, SV-ere og alle andre.
-1	Når vi ser på hvor stort handlingsrom man har lokalt, må man jo se på både årets budsjett og neste års budsjett i sammenheng. Når vi da vet at det er opp mot 3 mrd. kr i skattesvikt i år, er jo dette ordentlige penger. Det er ikke sånn at når årsskiftet kommer, er alle disse sorgene slukket. Dette er penger man må trekke fra på den såkalt veldig store satsingen som denne regjeringen har på kommunesektoren. Dette er penger som kommunene er nødt til å finansiere på et eller annet vis. De blir jo ikke borte. Kan representanten fra Høyre forklare for kommunesektoren hvordan de skal spare inn disse 3 mrd. kr i skattesvikt i år som Høyre nå ikke vil være med og kompensere, og hvordan det vil slå ut på det regnestykket som kommunene er nødt til å få til å gå i hop til neste år?
-0	Også i denne saken er det helt på sin plass å gi honnør til forslagsstillerne, som tar opp et kjempeviktig fagfelt. Jeg tror dette fagfeltet er en utfordring for mange av oss, for når barn skal beskrive ting de har vært utsatt for, handler det om hvordan vi som enkeltmennesker blir berørt av det. Derfor er det særdeles viktig at man har et kvalitativt godt apparat som tar seg av dette. I tillegg er det vel også slik at en del av den svarte historien vår i denne sammenhengen er Bjugn-saken, som viser at ting som tilsynelatende kan se greie ut, ikke nødvendigvis er det. Det viser bare hvilken utfordring det er å forholde seg til og håndtere denne typen saker på en måte som er forsvarlig og god for alle som er involvert. For hvis man begår en feil her, vil man ikke bare få ett offer. Man vil kunne få flere ofre. Derfor er det viktig å fokusere på det kvalitativt overordnede. Jeg tror at hvis man skal lykkes med det, må man benytte seg av kunnskap, kunnskap og atter kunnskap fra fagfolk som har kjennskap til det, og som har erfaring, som kan være med og lage gode modeller for hvordan dette skal gjøres. I dette forslaget er det også veldig tydelig referert til Barnahus på Island og til om vi skal lage en norsk versjon av det. Det tror jeg vi har en forpliktelse til å gjøre, nettopp for å sikre at barn som eventuelt har vært utsatt for overgrep, skal kunne komme fram med sitt budskap på en måte som gjør at barnet framstår som troverdig i forhold til å legge grunnlaget for en eventuell straffesak, og for å ivareta de opplevelsene som barna har vært gjennom. Med andre ord vil det være kvaliteten på det den enkelte står for, som sammen med barnet vil være avgjørende. Det er likevel interessant at det er noen nyanser i forhold til framdriften her. Arbeiderpartiet og SV ønsker å slå det fast nå. Vi i Fremskrittspartiet tar det ansvaret som vi har tatt, som en del av budsjettavtalen, og sier at vi må se på dette når vi kommer til revidert. Samtidig skal jeg være så direkte og – i alle fall for min egen del – forskuttere det såpass som å si at dette kommer til å være veldig viktig for vår del. Det er altså slik at noe skal ha høyere prioritet enn andre ting, og hvis man har et samfunn som ikke ivaretar barns rettigheter, sier vel det igjen noe om kvaliteten på det samfunnet. Så kan selvfølgelig noen si at da vil jeg møte meg selv i døren, siden jeg ikke har stadfestet det. Jeg tror at det som nå har skjedd, at enkelte medlemmer i komiteen har vært på Island og lært og sett, fått input, gjør at man står enda bedre rustet til å ta den fullverdige debatten når Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en oppfølging av dette. Selv om jeg som medlem av Fremskrittspartiet kanskje synes at Stortinget skynder seg litt sakte noen ganger, er det mulig at det er fornuftig, selv om det kan være ubehagelig å innrømme det. Derfor har vi, som sagt, akseptert at man skal komme tilbake til dette og se på det, og da håper vi – og vi forutsetter selvfølgelig – at statsråden nøye og bevisst fokuserer på det, og at man kvalitetssikrer innspillene fra Island og ser på om de vil være direkte overførbare til Norge, eller om vi må lage noen særordninger. Det verste som kan komme til å skje, er at vi får saker hvor barn på nytt igjen ikke vil bli trodd, spesielt hvis det skyldes at det var mangel på fagkompetanse. Det vil være et svik mot de barna det gjelder, og det vil også være en mangel på skjønn og en mangel på samspill mellom de ulike fagmiljøene som må gjøre jobben her. Det er altså slik at vi samlet sett måles på kvaliteten av det vi står for, og hvis vi ikke evner å ta vare på de svakeste av de svake i samfunnet, her representert ved barn, så svikter vi som institusjon, og vi svikter som medmennesker. Derfor er det viktig å fokusere nøye på dette.
-0	Representanten Gabrielsen var også innom Fremskrittspartiets innlegg. Vi kan gå litt tilbake i tid: Det er riktig at da næringskomiteen behandlet næringsmeldingen i fjor, var det Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som stod som garantister mot økt arbeidsinnvandring til Norge. Parlamentarisk leder i Høyre gjorde også et poeng av det i sitt hovedinnlegg i dag der han presenterte Høyres modell med fri arbeidsinnvandring til landet vårt. Jeg tror Arbeiderpartiet har lyttet svært mye til LO-sekretær Liv Undheim, som har sagt at vi «må beskikke vårt eget hus» først. Fremskrittspartiet er svært enig i mye av det Liv Undheim her har sagt. Vi har 70 000 ledige i vårt eget land. Vi har 66 000 deltidsarbeidende – svært mange kvinner – som gjerne skulle ha jobbet mer, og vi har tre ganger så høy ledighet blant ikke-vestlige arbeidsinnvandrere. Skal vi ikke først få dem ut i jobb før vi importerer enda flere? Og vi har svært liten fleksibilitet når det gjelder EØS-markedet. Bør ikke Ted Hanisch og hans folk konsentrere seg om å få større fleksibilitet i forhold til det europeiske arbeidsmarkedet? Selv om ledigheten her har gått ned, finnes det millioner å øse av. Jeg forstår at Høyre ikke har forstått dette med «brain-drain»-problematikken. Høyre ønsker å gi milliarder i tvungen statlig u-hjelp til den tredje verden, men så skal de knabbe fagarbeiderne. Hvordan skal folk få bygd seg opp i disse landene hvis vi knabber IT-ingeniører og helsearbeidere? Jeg så en statistikk fra Leger uten grenser her forleden som viste at vi i Norge har 16 000-17 000 leger, mens en i enkelte u-land bare har et tosifret antall leger på 4,5 mill. innbyggere, altså samme innbyggerantall som i Norge. Der er det nød, sult og sjanseløshet. Hvor er det moralske aspektet hos Høyre når man da knabber fagarbeiderne? Og hvordan skal disse landene få bygd seg opp?
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Som han selv nevnte, skal AltInn bidra til å samordne innrapporteringer fra skatteetaten, Brønnøysundregistrene, Statistisk Sentralbyrå osv., slik at man nå utover vil se resultatene ved at svært mange skjemaer sendes inn elektronisk. Det er vel og bra. Men det er en del bedrifter som likevel ikke er fornøyde, og det er særlig de mindre og mellomstore som fortsatt må forholde seg til forskjellige elektroniske løsninger. Dette er komplisert, man har ikke kompetanse, og det er også ressurskrevende. For det andre tar man ikke selve problemet ved roten, antallet registreringsplikter eller skjemavarianter har ikke blitt redusert noe særlig. Det er vel og bra med denne 2-timersreduksjonen når det gjelder belastning på innrapporteringskravene, men Regjeringen hadde selv et mål i fjor om å redusere dette med 100 årsverk, og man klarte bare 52. Kan vi nå regne med at Regjeringen med de nye tingene som kommer inn – det blir alltid noen andre virkemidler – nå klarer å redusere med 100 årsverk og de 48 i tillegg som man ikke klarte i fjor?
-0	Jeg registrerer at Senterpartiet er overrasket over Fremskrittspartiets stillingtaken i denne saken. Jeg kan opplyse at et sentralt hensyn for oss er hensynet til integrering, særlig når det gjelder dem som kommer fra kulturer som er fjernt fra vår egen. Kristendommen er en helt sentral del av det norske samfunnet og vår historie. Vi ser at integreringspolitikken i Norge har nesten spilt fallitt. Det er dype kløfter mange steder mellom innvandrere og etniske nordmenn. Noen stikkord er kriminalitet, vold, arbeidsledighet, mistro og frustrasjon. Jeg er overbevist om at en av de viktigste grunnene til dette er at innvandrere vet for lite om norske forhold – at man får for lite informasjon, og at man har satt seg for lite inn i vår levemåte, vår historie og vår religion. At vi fritar elever fra et fag som faktisk kan bidra til å gi innvandrere forståelse for vår religion og kulturarv, må være fundamentalt feil i forhold til integrering. Dette er også bakgrunnen for at jeg ønsker at man skal være svært restriktiv med hensyn til fritak. Jeg registrerer at Senterpartiet har lagt seg på en annen linje, at man ønsker en liberalisering når det gjelder fritak. Jeg tror dette er en bjørnetjeneste overfor innvandrere, og spesielt fjernkulturelle. Ser ikke representanten Tingelstad noen problemer i forhold til integrering, ved økt fritak?
-1	Viss representanten Schou høyrde etter i innlegget mitt, tenkte eg nytt om finansiering. Det burde òg Høgre gjera og ikkje berre gå for løysingar som fører til at bankane skal tena meir pengar, slik OPS-løysingar er, men faktisk skapa ei finansieringsløysing som gjer at me bruker pengar frå fellesskapet til å byggja jernbane. Då er òg Høgre sitt forslag om å kutta i formuesskatten og dermed ta pengar vekk frå fellesskapet ei svært dårleg løysing viss ein ønskjer å satsa på toget. Me må altså tenkja nytt for å finna ein modell som gjer at tog blir ein vinnar i budsjetta – uavhengig av budsjetta òg – slik at me får langsiktig utbygging. Det eg registrerer i Sverige, er at dei har ei blå-blå regjering, eg registrerer at det kryr av svensk ungdom i Noreg som søkjer arbeid fordi dei ikkje får arbeid i sitt eige land, og eg registrerer òg at eg ikkje lenger kan skryta av svenskane når det gjeld togsatsing. Det kunne eg før, og eg beklagar at den blå-blå regjeringa har øydelagt den moglegheita for meg.
-1	Den 25. september ble en viktig norsk offentlig utredning, nemlig NOU 2012: 15 Politikk for likestilling, overlevert til barne-, likestillings- og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen, og stortingsmeldinga som skal følge opp utredninga, er ventet våren 2013. Utredninga viser at vi ikke har kommet for langt med likestillinga her i landet, slik som noen hevder, men vi har kommet for kort. Vi er ikke fullt og helt likestilt i landet – tro det eller ei. Det er behov for systematisk og kontinuerlig jobbing gjennom flere år og gjennom ulike program, bl.a. program for likestilling i pedagogikk, for bredde i folkestyre og mot seksuell trakassering i ungdomsmiljø. Først da får vi et reelt folkestyre, vi får valgfrihet, vi får fordeling og får ivaretatt sårbarhet, som Likestillingsutvalget har valgt som sine fire innsatsområder. Med SVs øyne er dette gode innsatsområder for likestillinga, men også for samfunnsutviklinga for øvrig. Anbefalingene knyttet til valgfrihet dreier seg bl.a. om frie utdanningsvalg og en trepartsavtale for likestilling i arbeidslivet. For arbeidslivet er en veldig viktig arena for framtidas likestilling. Her er den norske modellen med trepartssamarbeid veldig viktig, både på nasjonalt nivå og også med lokal forankring. Bare gjennom et trepartssamarbeid og tegning av samarbeidsavtaler mellom arbeidstakerorganisasjoner, arbeidsgiverorganisasjoner og myndighetene er en forpliktet til å iverksette de mange tiltakene som må gjøres. Blant annet kan en likestillingsavtale inneholde nasjonale mål for reduksjon av deltid. En likestillingsavtale kan også være en oppfølging av program for likestilling i pedagogikk, der ansatte i skoler og barnehager får et kompetanseløft på likestilt pedagogikk og veiledning i hvordan integrere likestilling i pedagogikk og praksis – egentlig bare en oppfølging av likestillingsloven og de lovene de skal følge i dag, men vi trenger systematikk for å få gjennomført det. Anbefalingene fra Likestillingsutvalget er at de virksomhetene som tegner likestillingsavtaler, skal få tett faglig oppfølging, veiledning og kurs i likestillingsarbeid, samt tilskudd til aktivt likestillingsarbeid. Det er utrolig bra. I tillegg har vi en utfordring knyttet til arbeidsmarkedet, at det er kjønnsdelt. Og det er vel mye på grunn av en kjønnsdelt barndom at ungdom i for stor grad tar kjønnsstereotype valg av utdanning. Derfor ser vi med spenning på forslaget om likestillingsstipend innen utdanning, som forhåpentligvis kan bidra til å redusere kjønnsskillet i mange utdanninger og yrkesfag. Sammen med en bevissthet i pedagogikken og bedret rådgivningstjeneste i ungdomsskole og videregående skole kan ungdom få muligheten til å ha frie og reelle valg av utdanning. Og det er en frihet som veier mye tyngre enn retten til å velge spansk ost framfor norsk matproduksjon.
-0	Jeg må si at dette har blitt en underlig debatt. Jeg reiste denne interpellasjonen for å prøve å få klarlagt de private avtalespesialistenes plass i spesialisthelsetjenesten. Av og til blir jeg forundret. Statsråden holdt et godt innlegg, og på mange måter beroliget hun meg. Så kommer enkelte andre fra regjeringspartiene sveivende inn i salen, midt under debatten, og går på talerstolen og holder dundrende innlegg. Man åpner med å si at statsråden på en ypperlig måte har klargjort Regjeringens standpunkt, men holder så et innlegg om en helt annen sak, om et klassedelt helsevesen og det som det medfører – alt tatt fullstendig ut av sammenhengen. Representanten Jan Bøhlers innlegg hadde ikke noe med de private avtalespesialistene å gjøre i det hele tatt. Men jeg skal prøve å forholde meg til fakta. Statsråden slo fast i sitt innlegg at private avtalespesialister er en viktig del av spesialisthelsetjenesten. Hun klargjorde det. Men samtidig sier man – det er jeg litt bekymret over – at man i enda større grad skal integrere de private avtalespesialistene i de regionale helseforetakenes sørge for-ansvar. Det det kan medføre, er muligens en del av det som vi har sett bl.a. innenfor rehabilitering og opptrening, at man først ivaretar sitt, og så, når man skal kjøpe tjenester fra andre, eller sende det videre, kan man ha – jeg sier ikke at man gjør det, men man kan ha – en annen agenda enn nødvendigvis å være mest mulig effektiv. Videre har vi en uttalt målsetting i Norge om at vi skal drive dette etter det såkalte Leon-prinsippet – det laveste effektive omsorgsnivået. Da må man faktisk bruke dem som er mest effektive på kostnadssiden, og ikke minst få redusert ventetiden som mange opplever i dag. Ventetiden i seg selv er en belastning for dem som er syke. Da er det viktig at vi på en best mulig måte og mest mulig effektivt får på plass skikkelige ordninger som gjør at pasienter kan føle trygghet for behandling. Jeg skal komme med et eksempel på hvordan dette kan gjøres. Jeg vil vise til Hamar Øyelegesenter. Følgende stod i Legekunsten nr. 1/2006: «Vi har nå faktisk så godt som erstattet hele øyeavdelingen ved Sykehuset Innlandet, Hamar, sier privatpraktiserende øyelege, Kjell Morten Sætrom, som startet Hamar Øyelegesenter sammen med fire kolleger vel et halvt år etter at øyeavdelingen ble nedlagt i mai 2004. Etter ett års drift kan det konstateres at køene er borte.» Dette er et viktig supplement. Det skal ikke erstatte det som er, men vi må bruke det på en riktig og fornuftig måte, til beste for norske pasienter.
-0	Som representanten Arnstad var inne på, vil Paris-avtalen vere viktig framover. Utsleppsforpliktingane innanfor jordbruket blir absolutt viktige, då dei er innanfor såkalla ikkje-kvotepliktig sektor. Det blir spanande å sjå framover kva som kan kome ut av det. Representanten var òg inne på dette med å redusere dei geografiske forskjellane på nettleiga. Det var sett ned eit utval som gjekk gjennom dette, frå næringa sjølv. Dette utvalet gjekk nøye gjennom kva som skulle til for å få ei utjamning som var hensiktsmessig, og som ikkje var ned på halvøret omtrent for forbrukarane. Dei konkluderte med – dette er nokre år sidan, og det jamnar seg ut litt etter kvart – at 60 mill. kr ville vere nok for å få ei hensiktsmessig utjamning av nettleiga. Kvifor vel Senterpartiet då å bruke 90 mill. kr på ei utjamning der dei siste 30 mill. kr omtrent ikkje vil ha verknad?
-0	La meg begynne med å si at jeg mener at interpellasjoner som sådan kan være en god debattarena for dialog mellom regjering og storting, og håper at denne debatten i noe større grad enn den foregående kan bære preg av det. Så er det slik at det egentlig er minst fem andre statsråder som burde vært her i dag. Helse-, arbeids-, fiskeri-, landbruks- og forskningsministrene kunne gjerne vært her i tillegg til næringsministeren. Nå åpner ikke Stortingets forretningsorden for det. Jeg er for så vidt glad for at både presidentskapet og Nærings- og handelsdepartementet har konkludert med at det passer veldig bra at næringsministeren svarer. Jeg skal begynne med å si noe om, som jeg også tar opp i interpellasjonsteksten, hvorfor Norge har særdeles gode forutsetninger for å lykkes innen bioteknologi. Den kunnskapen vi i Norge har om de store pasientgruppene, er unik. De aller fleste pasientene som behandles, blir godt dokumentert gjennom den generelle pasientregistreringen. I tillegg har vi etablert et kreftregister som inneholder mer informasjon enn det de aller fleste andre nasjonalstater har om både pasientene, den behandlingen pasientene får, og resultatet av den behandlingen. I tillegg vil statsråden helt sikkert være kjent med mitt nabofylke Nord-Trøndelags HUNT-undersøkelse, som er et av mange prosjekter som i sum bidrar til svært mye kunnskap om norske pasienter. I tillegg er det nok en fordel med den tette integrasjonen mellom medisinske utdannings- og forskningsmiljøer på den ene side og utøvende og behandlende medisinske miljøer på den andre. I sum har dette gitt oss en lang rekke fremragende internasjonale kunnskaps- og forskningsmiljøer innen kreft, diagnostikk – særlig fosterdiagnostikk – og medisinsk teknologi. I tillegg – som jeg ikke skal bruke så mye tid på i dag, men som vi likevel må nevne i debatten – har vi havbruksnæringen og farmasinæringen og samarbeidet mellom dem. Vi har sterke forskningsclustere i Trøndelag og i Hordaland. Paradoksalt nok har vi sterke veterinære farmasøytiske forskningsmiljøer i Akershus, av alle ting. I sum har disse forholdene bidratt til at vi har fått en stor underskog av delvis små oppstartsbedrifter, men ikke minst mange gode ideer fra de norske forskningsmiljøene. Jeg tar i interpellasjonsteksten min opp Inven2, eid av Universitetet i Oslo, som alene i år vil få 20 produkter til selskaps- eller utlisensieringsfase. Så er problemet at mange av disse produktene nettopp blir utlisensiert, ikke alltid for norske selskaper, men skaper verdier og arbeidsplasser i andre deler av Europa og verden og ikke i Norge. Dette er viktig. Vi snakker ofte om eldrebølgen. I dag er 14 pst. av nordmenn over 67 år. I 2030 vil det være 18 pst. I 2050 vil over 20 pst. av befolkningen være eldre enn 67 år. Andelen over 90 år vil dobles, riktignok bare til 1,8 pst., fram til 2050. Samtidig blir det færre yrkesaktive per pensjonist. I dag er tallet 4,5 innbyggere i yrkesaktiv alder for hver innbygger over 67, mens det i 2050 bare vil være 2,7 – alt dette ifølge prognoser fra SSB. Ifølge seniorforsker Stein Østerlund Petersen ved SINTEF helseforskning vil det være de somatiske sykehusene som blir truffet først av eldrebølgen, deretter, ti år senere, sykehjem og hjemmebasert omsorg. Så er det uheldig at eldrebølgen sammenfaller med lavere oljeproduksjon. Behov for aktiv petroleumspolitikk har vi. Jeg skal ikke trekke fram Lofoten og Vesterålen. Men uansett hva man gjør med norsk petroleumspolitikk, vil den relative andelen av statens inntekter fra oljen i framtiden bli redusert, uavhengig av hva vi finner ut av i denne salen om Lofoten og Vesterålen og andre mer eller mindre kontroversielle havområder. Men bioteknologi er i denne sammenhengen etter min oppfatning et kinderegg. Teknologien vil på den ene siden gjøre at vi kan utnytte og sannsynligvis styrke den offentlige forskningsinnsatsen inn mot bioteknologi. Det vil forhåpentligvis kunne bidra til at norsk utviklet kompetanse bidrar til at syke får bedre og mer effektiv behandling, raskere tilbakeføring til yrkeslivet og at folk står lenger i jobb. Det vil kunne frigjøre kapasitet på sykehusene ved kortere og mer effektiv behandling. Forhåpentligvis vil det også kunne gjøre at flere kan bo hjemme lenger, og at hjemmetjenestene kan bli mer effektive. I tillegg – det er derfor det er viktig at næringsministeren er til stede her i dag – vil det kunne gi norsk økonomi ett ben til å stå på. Utfordringen er ikke mangel på fagmiljøer. Det er for så vidt heller ikke mangel på kompetente finansieringsmiljøer, for det har vi til dels. De er for så vidt ikke store nok. Men først og fremst er problemet såkorn og venturekapital. Det er slik i Norge at det er lite privat kapital. Det kan man like eller mislike, men slik er det nå engang. Jeg er i denne sammenhengen glad for at det i dag har kommet oppslag i media om at Arbeiderpartiet og LO er i ferd med å nærme seg enighet om å gjøre noen grep i forhold til formuesskatten. Det har jeg lyst til å gi uttrykk for at jeg tror er fornuftig. Det vil selvfølgelig kunne flytte mer kapital til Norge, noe som vil kunne lette på situasjonen, den mangelen på såkorn og venturekapital som vi har i Norge. Men vi har i dag et stort gap mellom gode forskningsresultater, gode ideer og et ferdigutviklet produkt. Dette gjør at mange av disse forskningsresultatene forsvinner ut av landet og blir kommersialisert i andre land. Man har en utviklingstid på mange produkter innen bioteknologinæringen på mellom ti og femten år – ti–tolv år er forholdsvis vanlig. Skal man bruke ti–tolv år på å utvikle et produkt, er man også avhengig av kapital av en viss størrelse. Som jeg har vært inne på, er det allerede med dagens regime stadig flere ideer som har potensial i seg til å bli kommersialisert. Spørsmålet er om vi i dag har virkemidlene til å få disse kommersialisert. Jeg må si at regjeringen har gjort noen fornuftige grep. Sarsia Seed i Bergen er et av mange såkornselskaper. De forvalter 330 mill. kr og har også fått i mandat av storting og regjering å investere i bioteknologien. Det er to problemer med Sarsia Seeds situasjon: Det ene er at de nå er fri for penger. Det er andre er at de hele tiden har vært pålagt kun å investere 30 mill. kr, noe som vil ekskludere veldig mange av de potensielle investeringskandidatene, fordi behovet her for kapital er langt, langt større enn 30 offentlige millioner – og da 30 private millioner, som er forutsetningen. Oslo Cancer Cluster organiserer noen av de sterkeste bioteknologimiljøene, ikke bare i Norge, men også i verden. De har foreslått og tatt til orde for at Investinors mandat skal utvides. Jeg vet jo at statsråden følger med hele tiden, men jeg vil be statsråden følge nøye med. Oslo Cancer Cluster har tatt til orde for å utvide mandatet til Investinor til også å omfatte biomedisin – har de sagt, og så vil jeg gjerne si at det også bør gjelde andre typer bioteknologi. De har for så vidt også foreslått å styrke overføring av midler med 500 mill. kr. Jeg tar ikke stilling til om det beløpet er for stort eller for lite, men jeg har lyst til å høre statsrådens tanker om hvorvidt det vil være nyttig å utvide mandatet til Investinor – på permanent grunnlag – til også å gjelde biomedisin. Det kan hende statsråden er kjent med at Investinor allerede har gjort en slik investering, men det var i forbindelse med finanskrisen. TTO-ene har ikke næringsstatsråden noe ansvar for, men også TTO-ene ved de norske universitetene er fri for penger. Såkornfondene har brukt opp sine midler og kan nå bare bruke midler til å vedlikeholde de investeringene de allerede har gjort. Så bare én ting til – jeg ser at tiden går: Vi ser at de landene som bevisst satser på inkubasjon, er de som lykkes – USA, Storbritannia, Israel, Finland og ikke minst Danmark – riktignok i noen grad i samarbeid med Sverige. Medicon Valley-prosjektet utgjør i dag 350–400 bedrifter, med 25 000 ansatte. Det er 25 000 ansatte i en liten region på grensen mellom Danmark og Sverige som jobber med bioteknologi, og det er meget lønnsomme arbeidsplasser sett i forhold til utnyttelsen av arbeidskraften. Altså: Verdiskapingen per årsverk er gigantisk. Helt avslutningsvis skal jeg slutte der jeg startet. Det er mange statsråder som har med dette å gjøre. Jeg vet at regjeringen har jobbet med bioteknologitilnærming. Jeg ønsker at statsråden kan svare: Er det behov for en mer overordnet tilnærming til bioteknologi i det norske samfunnet?
-0	Det var mye godt i det statsråden sa. Det er godt å høre at statsråden prioriterer forebyggende barnevern, med barnet i fokus. Det var også godt å høre fra statsråden at foreldrene har hovedansvaret. Men ikke ett ord ble nevnt om kontantstøtten, det til tross for at dette er en av Kristelig Folkepartis hjertesaker og helt fram til 1998 var enda mer ytterliggående enn det Fremskrittspartiets forslag er i dag. I Sem-erklæringen står det: «En forutsetning for økt valgfrihet og økt likestilling for småbarnsforeldre er at barnefamiliene har økonomi til å velge omsorgsform.» Videre står det at Samarbeidsregjeringen vil videreføre kontantstøtten og øke beløpet i perioden. Fremskrittspartiet er, med virkning for det budsjettet som ligger til behandling nå, det eneste partiet som går inn for å utvide kontantstøtten til å gjelde flere og å øke valgfriheten. Så vidt jeg kan se har ikke kontantstøtten økt i Samarbeidsregjeringens forslag til statsbudsjett for 2002. Og det er vel neppe tvil om at signalene fra Sem-erklæringen har skapt forventninger hos mange småbarnsfamilier. Og når man da i forslag til statsbudsjett for 2002 ikke finner igjen de lovnadene, som står svart på hvitt i Sem-erklæringen, er det klart at dette skaper usikkerhet og uforutsigbarhet for dem det gjelder. Mitt spørsmål til statsråd Dåvøy blir derfor: Når har Samarbeidsregjeringen tenkt å oppfylle sine løfter om valgfrihet for småbarnsforeldre og øke kontantstøtten? Er det snakk om å øke beløpet for dem som allerede har kontantstøtte, eller er det også snakk om å utvide kontantstøtten til å gjelde fireåringer?
-0	La meg først begynne med spørsmålet fra representanten Andersen. Det er helt riktig at hvis man tar utgangspunkt i OECDs medianinntekt, er andelen fattige barn gått ned. Dermed er det spørsmålet kvittert ut og bør være tydelig. Så har jeg lyst til å kommentere noe av det som har blitt sagt i debatten. La meg begynne med debatten knyttet til sosial dumping. Det står klart og tydelig i regjeringens plattform at man vil fortsette kampen mot sosial dumping. Jeg vil si det på følgende måte: Dette handler ikke om hvor mange ulike planer og tiltak man foreslår, og om det å være mest mulig kreativ og finne på mest mulig, men det handler om å treffe de beste tiltakene for å nå de beste resultatene for å opprettholde et anstendig arbeidsliv i Norge, som vi alle sammen ønsker. Jeg har vært så heldig at jeg den første tiden som statsråd, fikk med meg LO-lederen ut på tur, og vi hadde en god og hyggelig passiar nedover langs Akerselva. Det vi diskuterte, var – og det mente jeg også – det som står i regjeringsplattformen: Det vil alltid være naturlig å gå igjennom de tiltakene som er fremmet, for å se på hvilken effekt de ulike tiltakene har hatt, og hvordan man kan gjøre ting enda bedre. Det vi var veldig enige om begge to, var viktigheten av å se på i hvilke bransjer utfordringene er størst. Jeg vil si at jeg er bekymret når jeg ser de signalene som kommer fra Økokrim, om at en større andel av vinningskriminaliteten nå flyttes over til arbeidskriminalitet. Det er noe vi skal ta på alvor, ikke minst når vi ser på utfordringene innenfor utelivsbransje og transportsektor. Derfor ønsker regjeringen, som jeg har sagt tidligere, å få på plass gode bransjeprogram på de områdene. Jeg oppfatter at også arbeidstakersiden er svært enig i at man begynner innenfor de sektorene. Så har jeg lyst til avslutningsvis å si når det gjelder det som representanten Andersen sa her – at regjeringen går inn for å fjerne overgangsstønaden og fjerne barnetillegget: Det står ikke noe sted begrepet «fjerne» – det står ikke noe sted i regjeringsplattformen at vi skal fjerne, men vi skal gjennomgå ordningene. Så vil vi melde tilbake til Stortinget på egnet måte når en sånn gjennomgang er gjort, og så skal Stortinget bli med og fatte beslutninger.
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Selv om svaret ikke var direkte positivt for «Anna Rogde», er det fremdeles et visst håp om at «Anna Rogde» kan få tildelt noen offentlige midler. Jeg er enig med statsråden i at dette med fartøyvern vel er et forsømt område, som det kanskje bør satses sterkere på i fremtiden, og der vil vi fra Fremskrittspartiet iallfall bidra ganske sterkt. Det som er litt interessant, er at det i dag er tre seilskuter som får offentlig støtte ut fra sin tidligere status som skoleskip, og da er det noe forunderlig at ikke andre seilskuter kan komme inn under den samme støtteordningen. Er det mulig for statsråden her å se Miljøverndepartementet og Kulturdepartementet, som finansierer de tre andre seilskutene, i sammenheng?
-0	Etter å ha hørt hovedinnlegget til representanten Tømmerås synes jeg det inneholdt en del selvmotsigelser, og grunnen til det var kanskje at man skulle forklare sin humanitet overfor asylsøkere. Det er viktig å merke seg at en samlet komite understreker at ordningen med kirkeasyl ikke har noen rettslig plass i et moderne, demokratisk rettssamfunn. Det sa også representanten Tømmerås i sin innledning. Ordningen er fra politiske myndigheters side ikke akseptert eller godkjent som en legal ordning. Justiskomiteen viser til brevet fra justisministeren av 17. november dette år, hvor det står: «Kirkeasyl er et begrep som er innført og definert av kirken. Kirkeasylet er ikke et juridisk begrep. Norsk lov gjelder innenfor kirkens bygninger, kirkens bygninger er derfor ikke et «rettstomt rom».» Når man drar inn kirkefreden og at den skal veie tyngre enn norsk lov, stiller jeg visse spørsmål. Flertallet, med representanten Ane Sofie Tømmerås i front, avviser Fremskrittspartiets forslag om å avvikle systemet med kirkeasyl som praktiseres, slik at politiet gis adgang til å pågripe personer uavhengig av bakgrunn, uavhengig av lovbrudd og uavhengig av hvilken bygning de oppholder seg i. Man kan merke seg at Arbeiderpartiet her har en dobbeltmoral, de fører en politikk som gir oppmuntring til kirkeasylanter til å fortsette å bryte norsk lov, og som belønning får man opphold på humanitært grunnlag i landet. Det er på denne måten Arbeiderpartiet mener at en human asylpolitikk i realiteten skal praktiseres.
-0	Jeg registrerer at Jernbaneverket fra tid til annen opplyser at de alltid kjøper fornybar energi. Det er interessant. Det kunne vært greit å få statsråden til å forklare hvordan man kan garantere at togene i Norge alltid kjører på ren energi, som Jernbaneverket hevder at man gjør, når det faktisk er knapphet på denne typen ressurser og det må importeres annen type energi som ikke er like ren som det vannkraft er. Det er da bare noen andre som må bruke den urene energien når det er knapphet på ren energi. Jeg er ikke sikker på om jeg er så veldig imponert likevel, så lenge totalforbruket ikke går ned, for man bare skyver utfordringen over på noen andre som ikke har muligheten til f.eks. å la staten betale deler av regningen, men som Jernbaneverket har mulighet til – i og med at det er en del av et statlig system og et statlig selskap. Kan statsråden svare på det?
-1	Dette var et innlegg som føyer seg til flertallsinnstillingen på en god måte. Første delen var en oppramsing av honnørord og navn på internasjonalt kjente IT-selskaper. I den siste delen gikk Hedstrøm over til å snakke om areal, og det var på mange måter det som ble den viktigste saken. Jeg har lyst til å stille det samme spørsmålet til Hedstrøm som jeg stilte til Rudihagen: Når Hedstrøm ser på de planene som det offentlige har på utdannings- og forskningssiden – og det er de offentlige universitetene og høyskolene vi stort sett snakker om når vi snakker om forskning og utdanning – og når han ser på de planene som disse selskapene har og det de legger fram som sine forslag, og som også er antydet i proposisjonen, nemlig et bedriftsuniversitet, et nettverksuniversitet, det er stort sett det som ligger der av konkrete ting, er han da optimist med sikte på å få i gang, få etablert den type kunnskapssenter som han nå jakter på, et kunnskapssenter som i stor grad vil konkurrere med de sentre som vi har etablert rundt de aller fleste store universitetene i dette landet? Spørsmålet er altså: Er han optimist med sikte på å få til dette kunnskapssenteret sitt?
-0	For det første: Jeg mener at eventuelle bevegelser skjer gjennom samtaler og forhandlinger mellom partiene, ikke gjennom et alternativt statsbudsjett, som er et bevis for det partiprogrammet som Fremskrittspartiets stortingsgruppe har gått til valg på. Vår jobb nr. 1 er å fremme de forslagene vi har gått til valg på. Alt annet ville vært en hån mot alle våre velgere. De skal være helt sikre på at vi gjør alt det vi kan for å ivareta vår politikk. Men la meg snu dette tilbake til Venstres leder, Lars Sponheim. Hvor i Venstres budsjett ligger det en invitasjon til samarbeid med Fremskrittspartiet? For spørsmålet blir jo hele tiden stilt den ene veien! Man forventer på en måte at det er Fremskrittspartiet, og Fremskrittspartiet alene, som skal nærme seg resten av det politiske Norge. Men Fremskrittspartiet har altså en betydelig større oppslutning enn partiet Venstre. Jeg tror kanskje våre velgere forventer at vi holder fast på vår politikk, men hvis Lars Sponheim mener at vi gjennom alternative budsjetter skal synliggjøre samarbeidsvilje, forventer jeg at det også gjelder Venstre, Kristelig Folkeparti og Høyre.
-0	Den strategien som regjeringen la fram i 2014, skal vare fram til 2020. Nå har den vart i litt for kort tid til å ta de store lærdommene av den. Jeg tror likevel det er viktig at vi går inn og ser på hva det er som er utfordringene der ute, og så blir det et satsingsområde som regjeringen må komme tilbake til i de enkelte budsjettproposisjonene. Men det som jeg kan love representanten, er at dette er et tema som jeg og mine kollegaer står sammen om. Det er første gang det er laget en sånn strategi som flere statsråder står bak. Bare det i seg selv er positivt. Så har jeg lyst til å trekke fram: Når vi skal se disse ungdommene, må vi se på helheten. Foruten familievernet gjelder det rådgiverne i videregående skole, det gjelder oppfølgingstjenesten, det gjelder dem som arbeider ute i felten for den enkelte ungdom, og også ansatte i både Nav og barnevernet. De må se ungdommen og se hvilket tilbud det er til ungdommen ute i den enkelte kommune.
-0	Jeg tror folk flest utenfor denne salen opplever at den virkeligheten som noen her inne lever i, er veldig fjern fra hvordan den faktisk er. Det er nå en rekke mennesker som reagerer når de ser hvor høy pumpeprisen har blitt på bensin og diesel. At det skal bli stemplet som populisme at Fremskrittspartiet tar disse menneskene på alvor - tar næringslivet på alvor, tar på alvor at vi har et langstrakt land, at folk skal kunne bo og virke i hele landet - er bare helt utrolig. Jeg konstaterer at spesielt SV på mange måter virkelig møter seg selv i døren - også i denne debatten, som i mange debatter hvor vi diskuterer dette med avgifter. SVs talsmann her i dag, representanten Drægni, sier at han er imot vårt forslag, og at man heller burde hatt et forslag om at avgiftene på drivstoff burde gå opp når klimautslippene øker. Det fremmer ikke Fremskrittspartiet, sier Drægni. Nei, det fremmer ikke SV heller. Hvis det faktisk er det SV vil - ha en mye høyere bensin- og dieselpris ved å skru opp avgiftene - er det helt utrolig at ikke SV tar skrittet fullt ut. Men det er selvfølgelig fordi dette er kjempeupopulært. Så spørsmålet er: Hvem er det som er populister i denne saken? Jeg tror SV har store problemer. Det kan man få bekreftet av de senere meningsmålingene. Det som opprører meg litt i forhold til SV, er at finansministeren før hun ble finansminister drev en valgkamp hvor man var opptatt av de fattiges kår i Norge. I verdens rikeste land har vi en god del mennesker som faktisk sliter med å betale regninger, sliter med å få endene til å møtes. Jeg har tidligere i denne salen sagt at jeg faktisk trodde på finansministeren, at hun hadde et ønske om å komme dem som har lite fra før av, i møte. Denne regjeringen har sviktet fullstendig i kampen mot fattigdom. Når vi nå diskuterer drivstoffavgifter, er dette en ekstra stein til byrden for en rekke mennesker. Vi opplever det når vi får henvendelser, vi ser hvordan folk flest opplever dette. En rekke mennesker i dette landet er faktisk helt avhengige av bil. De er helt avhengige av bil for å få hverdagen til å gå i hop. Når det er blitt så dyrt som det nå er, vil de som har lite fra før, og som er i en tøff situasjon, få ytterligere problemer. Skjønner ikke SV og finansministeren i dagens rød-grønne regjering at når man øker avgiftene, rammer det blindt? Vi som har stortingslønn, har råd til å betale de drivstoffprisene vi nå betaler. De som har høye direktørlønninger, har råd til det, og mange andre har det. Men vi har ganske mange tusen mennesker i Norge som er avhengige av bil, som faktisk ikke har råd til dette. Vi har et næringsliv som nå er i ferd med å bli utkonkurrert på grunn av at denne regjeringen ikke ønsker å ta grep når det gjelder drivstoffprisene - som næringslivet nå må betale. Vi har lange transportavstander for våre produkter ut til det europeiske markedet, og næringslivet kommer til å merke dette godt. Til syvende og sist er det folk flest i Norge som kommer til å bli rammet av denne uansvarlige avgiftspolitikken til regjeringspartiene.
-1	Når vi vert spurde om kva som er den viktigaste oppfinninga i historia, tenderer vi mot å svare ein teknologi: hjulet, elektrisiteten eller kanskje datamaskinen. I marxistisk ånd, får ein seie, gjev vi forrangen til det materielle. Men ein svært god kandidat til å vere den viktigaste oppfinninga i historia trur eg er menneskerettane. For at det i det heile skal kunne eksistere menneskerettar, må vi menneske ha ein idé om individet som noko autonomt og fullstendig eige. Og vi skal ikkje så veldig langt tilbake – i alle fall viss ein meiner at 700–800 år ikkje er så veldig langt tilbake – før det eigentleg ikkje eksisterte ein klar og tydeleg idé om at mennesket var heilt og fullt seg sjølv og ukrenkeleg. Sjølv om det kan finnast ulike syn på det, kan ein kanskje seie at det var oppbrotet frå mellomalderen som på ulike måtar skapte den ideen. Renessansen, der ideen om at vi gjennom vitskap og tenking faktisk kan finne vårt eige beste – det er ikkje gjeve oss – sette individet i sentrum. Det gjorde òg reformasjonen sitt opprør mot korleis religion skulle utøvast. Det var ikkje gudegjeve, men skulle meir vere eit forhold mellom den enkelte og Gud – ein måtte sjølv finne trua si. Frå opplysingstida utkrystalliserer det seg det eg vil seie er tre ulike typar idear som i sum dannar grunnlaget for det vi i dag forstår som menneskerettar. Den første er ideen om at mennesket er fritt og ukrenkeleg og bør få tenkje og ytre seg fritt. Særleg 1700-talsfilosofen Voltaire og før han John Locke er viktige eksponentar for dette synet. Den andre er ideen om at det finst ein kontrakt mellom mennesket og den styrande – at vi har eit ansvar for fleire enn oss sjølve i eit fellesskap. Viss eg skal få oppfylt mine rettar, må det vere eit kollektiv som sørgjer for det. Den første som uttrykte det klart er kanskje den franske filosofen Jean-Jacques Rousseau – òg på 1700-talet. Eg nemner dette spesielt, for det synest å vere mange som oppfattar det sånn at idear om at vi har eit ansvar for individet gjennom fellesskapet først oppstod ein gong i løpet av dei siste hundra åra, men som m.a. representanten Tajik var inne på, finst det klare spor av dette i tidlege grunnlover, og det går tilbake igjen til ideane frå opplysningstida. Den tredje er ideen om at det finst rett og galt – at vi gjennom fornufta vår kan skilje mellom gode og dårlege handlingar. Særleg Immanuel Kant er ein eksponent for dette med moralfilosofen sin. Så spreier desse ideane seg gradvis utover, og etter mitt syn smeltar dei saman i menneskerettane. Det at vi har universelle menneskerettar i dag – at vi har klart å konkretisere og samle oss om dei globalt og til og med å implementere dei i ganske stor grad i mange land – er eit fantastisk framskritt for menneskja. Kanskje er det det største framskrittet vi har gjort i å organisere oss fornuftig, der vi faktisk tar ansvar for kvarandre. Mange av dei rettane vi diskuterer i dag, er i dette biletet. Grunnen til at vi i det heile kan ha dei, er ideen om at noko er rett og noko er galt. Vi har ein idé om at tortur er galt og er i stand til å setje han ut i livet. Det andre vil eg kalle dei individuelle rettane. Nokon her kallar dei dei borgarlege rettane, altså retten til å ytre seg fritt eller det vi i dag gjer eit stort framskritt med, nemleg barn sine rettar. Det er nokon som behandlar dei som sivile, borgarlege rettar som ikkje har kostnader. Det er heilt uforståeleg for meg. Mange av dei rettane – ikkje minst barn sine rettar – har jo store kostnader for samfunnet. Så vi som samfunn tek på oss ei stor byrde òg gjennom dei. Så er det ein del av dei rettane vi behandlar i dag, som går på forholdet mellom individ og samfunn. Igjen snakkar nokon om dei som staten sitt ansvar overfor mennesket. Men dei knyter saman oss enkeltmenneske i eit fellesskap og fordeler ansvar, for den einaste måten vi kan sikre oss god utdanning, god hjelp når vi er sjuke, verdige levekår og retten til asyl, er at vi gjer det i ei form for fellesskap. Derfor er det etter mitt syn òg veldig kunstig å skilje dei i to kategoriar. Dei er ein del av det heile, nettopp sånn som dei er uttrykt i menneskerettserklæringa til FN. Kanskje hadde eg ønskt ein debatt i dag som var meir av ein samtale enn han har vist seg å vere. Ikkje minst hadde eg kanskje ønskt meg ein debatt med endå større framgang. Eg synast likevel det er viktig å feire at vi gjer viktige framskritt. Høgre si historiske rolle er å konservere. Det vil dei fortsetje med, men vi vil vinne fram til slutt.
-1	Det var han som begynte å tøva.
-1	Jeg vil få sette fram forslag om rett til dekning av nødvendige utgifter til hjelpemidler, skolemateriell og utgifter knyttet direkte til godkjent attføringsopplegg.
-0	Denne regjeringen har klare ambisjoner for jordvernpolitikken. Dette har vi også programfestet i vår politiske plattform fra Sundvolden: Vi ønsker å ta vare på god matjord. Vi er opptatt av beredskap og vil arbeide for høyest mulig selvforsyning. Vi har klare mål om å legge til rette for kostnadseffektiv matproduksjon, i tillegg er vi opptatt av samfunnets behov. Dette tilsier at hver enkelt jordvernsak må behandles separat fordi en må balansere mot andre samfunnsbehov. Derfor er kommuneplanen for Trondheim en utfordrende sak. Det er ingen tvil om at de jordene vi snakker om her, er både store og gode. Slik jeg ser det, vil det imidlertid alltid være målkonflikter i arealpolitikken. Vern av matjord må veies opp mot storsamfunnets behov. I denne vanskelige saken blir dette satt på spissen. Dette er en sak både Fremskrittspartiet og Høyre før valget var tydelig på at vi ønsket å gi grønt lys for om det ble regjeringsskifte. Velgerne har gitt en ny regjering, og jeg gjennomfører derfor det Fremskrittspartiet lovet velgerne i valgkampen. Regjeringen er opptatt av storbyene som drivkraft for utvikling i hele landet. Vi ønsker å legge til rette for å styrke storbyregionene med satsing på infrastruktur, og vi vil legge til rette for utbygging der det er press. Trondheim er en slik storby. Her er det allerede et betydelig utbyggingspress. Boligprisene har økt kraftig de senere årene. Vi har i vår politiske plattform tydelig gitt uttrykk for at vi i slike områder vil legge til rette for utbygging, og vi vil gjøre det lettere for utbyggerne å bygge i takt med behovet. Jeg tror også at det er lokalt man kjenner sine utfordringer best. I trondheimssaken står nesten et samlet kommunestyre bak kommuneplanen. Jeg er også kjent med at Trondheim lenge har arbeidet godt med fortetting og transformasjon, bl.a. av gamle industriområder. I tillegg har byen lagt godt til rette for kollektivtransport. Dette er bra, og det er i tråd med faglige anbefalinger. Ny boligbygging i Trondheim blir likevel vanskelig å få til uten å komme i konflikt med matjord eller med marka. De arealene kommunen nå planlegger å utvikle, bygger opp om fortetting og videreutvikling av eksisterende boligbebyggelse. Jeg mener derfor at det ikke er riktig å overprøve kommunen i denne saken. Jeg har vært tydelig på å signalisere at dette ikke er en blankofullmakt til norske kommuner til å bygge ned god matjord. Snarere tvert imot har jeg vært tydelig på at kommunene må bli flinkere til å utnytte arealene bedre ved å bygge høyere og tettere. Vi står foran ytterligere befolkningsøkning i Norge i årene som kommer, som gjør at presset på matjorda vil fortsette. Dette gjør det helt nødvendig å utnytte arealene bedre.
-1	Det er framleis omfattande behov for opprydding i norske hamner og fjordar. Det er gjort mykje, men ein må i åra framover styrkje løyvingane, for det står att store behov, som eg har svara fleire gonger no. Vi vidarefører ei løyving på 65 mill. kr. Med det får vi gjort mykje viktig arbeid mange stader. Men det står att store behov. Vi har prioritert mange andre tunge miljøsatsingar i budsjettet, bl.a. dei vi diskuterte her for kort tid sida. I det vidare kjem eg til å prioritere høgt arbeidet med opprydding i norske fjordar. Det er eg sikker på at Erik Solheim ville vere einig med meg i.
-1	No er ikkje finansministeren her, så eg må vera forsiktig med kva eg svarer når ho er fråverande. Men lat meg seia det slik: Eg har jo sett at Framstegspartiet har sett av 300 milliardar kr til eit infrastrukturfond, der ein på ein måte puttar inn ein bråte med argumentasjon, no seinast blir togtransporten teken inn i dette. Men når det gjeld høgfartsbane, seier dei som jobbar med dette, at det ikkje skal kosta noko som helst. Dei skal byggja ut denne banen, og han skal drivast kommersielt. Det må vel Arne Sortevik i tilfelle vera fornøgd med. Eg trur nok at ein på eit eller anna vis må inn med ein økonomisk modell à la Framstegspartiets for iallfall å få dette på banen. Me har ikkje diskutert dette ferdig. Målet mitt er å byggja høgfartsbane. Så får me laga dei økonomiske løysingane som den banen krev. Det trur eg me skal få til.
-1	For det første stemmer det ikkje at det ikkje står noko om sjølvstendig næringsdrivande. Det er vel kanskje det at vi har brukt «sjølvstendig næringsdrivande» framfor «gründarar» og den type omgrep i vårt program. Vi har ei ganske stor satsing i vårt program på næringsverksemd, dersom en har tatt seg tid til å lese dei kapitla. For det første ønskjer vi å styrkje evna til å ta risiko for nyetablerarar. Vi veit at det er eit hol der i det norske verkemiddelapparatet. Vi ønskjer å løfte det. For det andre ønskjer vi å gjere det enklare for sjølvstendig næringsdrivande å ta risiko, ved bl.a. å styrkje dei med sosiale rettar. Dette trur eg er eit område som eg kan tenkje meg at Venstre og Kristeleg Folkeparti også kan vere med på. Når det gjeld veg, ønskjer vi ei utvikling der dei store veginvesteringane går bort frå byar, der byane satsar kollektivt, men der ein i distriktet satsar på veg. Vi veit at skal ein frakte dei store verdiane frå distrikta og til marknadene, treng vi ein god infrastruktur.
-1	Folk flest bruker mesteparten av livet på å spare, vanligvis i sitt eget hus, og så bruker de pengene de har igjen, og prioriterer mellom forskjellige saker. På den måten er Fremskrittspartiet på kant med folk flest, for istedenfor å spare sier man at man skal prioritere mindre. Man prioriterer litt fram og tilbake i Fremskrittspartiet også, men man prioriterer mindre mellom forskjellige poster og bruker titalls milliarder kroner mer på statsbudsjettene. Jan Tore Sanner har garantert at det er Høyres økonomiske politikk, og ikke Fremskrittspartiets politikk, som vil være styrende dersom det blir et regjeringssamarbeid mellom Høyre og Fremskrittspartiet. Han avlyser da alle løftene, titalls milliarder kroner-løftene, til Fremskrittspartiet. Da er det ett av to spørsmål som Siv Jensen er nødt til å avklare for folk. Kan Siv Jensen enten nedprioritere alle de løftene som ikke vil bli innfridd dersom Høyre får gjennomslag, eller kan Siv Jensen garantere at det er Fremskrittspartiets utdelingspolitikk som vil styre dersom Siv Jensen og Høyre kommer i regjeringssamarbeid?
-0	Den siste påstanden er jo bare en påstand. Det er et anslag. Anslagene fra Olje- og energidepartementet tyder på at det kan være fryktelig mye mer enn det som er igjen i Ekofisk, men det kan også være helt tomt. Men sannsynligheten er at det er verdier for i hvert fall 500 mrd. kr der, og jeg mener at vi som nasjon ikke er så rike at 500 mrd. kr er uinteressant å diskutere. Så tar representanten Serigstad Valen opp dette med hvordan Fremskrittspartiet kan si at vi er for en konsekvensutredning før vi har sett på det oppdaterte faglige grunnlaget. Med den logikken skulle man aldri ha åpnet Ekofisk engang, for det var ingen forvaltningsplan for Nordsjøen da man begynte å tillate borevirksomhet der. Med den tilnærmingen hadde vi aldri startet på det oljevirksomheteventyret vi har i dag, for det er jo nettopp fordi vi har 40 års erfaring som sier at ved å stille krav, vil en også kunne gjennomføre dette på en god, forsvarlig måte. Da trenger du ikke ha en forvaltningsplan i bunnen som har gitt alle svar, fordi de svarene du føler at du trenger å få, får du ved å stille krav i konsekvensutredningen om at de temaene skal berøres. Så en konsekvensutredning vil gi de svarene Serigstad Valen etterlyser, uavhengig om du har forvaltningsplanen i bunnen.
-0	Som representanten Toppe sikkert er kjent med, representerer ikke jeg Kristelig Folkeparti, og jeg tror det er viktig at Kristelig Folkeparti svarer på egne vegne. Jeg svarer på regjeringens vegne, og regjeringen har ikke funnet noe grunnlag for å hindre personer som frivillig ønsker overføring til Nederland, selv om de er under LAR-behandling, fra å bli overført til Nederland. Jeg mener spørsmålet fra representanten Toppe egentlig er bakvendt, for spørsmålet er: Hva er årsaken til, eller begrunnelsen for, at vi skulle nekte noen å reise til soning i Nederland når de selv ønsker det, når tilbudet de får, er i samsvar med det tilbudet de har krav på, når det er tilsvarende tilbud de får i Nederland som det de får i Norge? Nå vet jeg at det ikke er jeg som skal stille representanten spørsmål, så jeg aksepterer at jeg ikke får svar, men jeg mener at spørsmålet fra representanten Toppe er helt bakvendt. Jeg mener en må ha et særskilt grunnlag for å kunne nekte det, når en har et tilbud som faktisk er tilsvarende det vi har i Norge. Når personer selv ønsker slik soningsoverføring, bør vi naturligvis legge til rette for det.
-0	Verken Regjeringen eller dens samarbeidspartier, Kristelig Folkeparti, Venstre og Senterpartiet, ønsker å prioritere kampen mot kriminalitet. Annerledes er det umulig å tolke resultatene av årets budsjettforlik. Arbeiderpartiregjeringen la fram det dårligste politibudsjettet på mange år, samtidig som også kriminalomsorgen måtte tåle en reell nedgang i bevilgninger i forhold til fjoråret. Budsjettavtalen med mellompartiene førte ikke til noen vesentlige forbedringer, bare til en mindre justering. Den største påplussingen havnet i advokatenes lommebøker i form av økte advokatsalærer. Greit nok, men det kan knapt kalles en vesentlig innsats i kampen mot kriminaliteten. Sentrumspartiene skrøt etter budsjettforliket av at de hadde klart å få til endringer i milliardklassen i forhold til Regjeringens opprinnelige budsjettforslag. Det ble vist til at man klarte å få flertall for å bevilge rundt en halv milliard kroner ekstra til universitet og forskning. Men man klarte bare å få til ubetydelige småpenger ekstra til den aller viktigste samfunnsoppgaven, kampen mot kriminalitet og for å sikre folks personlige trygghet. Resultatene kommer til å vise seg i slutten av året når budsjettmidlene er brukt opp ved de enkelte politidistriktene, og lensmennene får ordre om ikke å rykke ut for å hjelpe publikum med mindre det er direkte fare for liv og helse, slik som det har skjedd i år og skjedde i fjor og skjedde i forfjor. Resultatet kommer til å vise seg i form av mindre mulighet for politiet til å drive med annen type arbeid enn etterforskning i anmeldte saker, eksempelvis oppsøkende virksomhet for å avdekke narkotikakriminalitet. Resultatet kommer til å vise seg i form av fortsatt urimelig lang tid fra en sak blir anmeldt til det bestemmes om saken skal henlegges eller føre til tiltale. Saksbehandlingstiden i dag er urimelig lang, og komitelederen var også mye inne på akkurat det. Ved Oslo politikammer var en nylig borti et eksempel hvor det tok tolv måneder fra en person ble anmeldt for å ha underslått 5 000 kr i kassen i en butikk til saken var ferdig etterforsket. Konsekvensen av en slik situasjon er enten at en uskyldig person blir påført langvarig usikkerhet, med det personlige ubehaget det fører med seg, eller at en kriminell glemmer hele saken før den kommer opp i retten og dermed ikke får det klare og raske signalet han bør få om at kriminalitet ikke er veien å slå inn på. Resultatet av årets budsjettforlik er også at det ikke er bevilget et eneste øre til nye politistillinger. Det vil føre til stor usikkerhet for de over 400 elevene ved Politihøgskolen som vi trenger ute i gatene for å bekjempe kriminalitet – nå tenker jeg på avgangskullet. Nå vet de ikke om de vil kunne få jobb i politiet når de er ferdig på skolen. I motsetning til de to siste årene har de heller ikke fått noe forhåndsløfte om at det skal bevilges ekstra midler i det reviderte budsjettet. Politiets Fellesforbund har dokumentert en underdekning på årets politibudsjett på mer enn 100 mill. kr og mener det er nødvendig å øke driftsmidlene med 230 mill. kr i forhold til Regjeringens forslag for å unngå de problemene i fjor som jeg tidligere viste til. Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund mener det er nødvendig med nærmere 50 mill. kr i påplussinger på Regjeringens forslag for kriminalomsorgen. Begge deler påpekes i en merknad fra Høyre og Fremskrittspartiet. Høyre har med andre ord oppfattet problemene, men gjør lite for at de skal løses. Til tross for dette behovet som påpekes, på 290 mill. kr utover Regjeringens forslag til disse to områdene alene, har Høyre i sitt alternative budsjettforslag kun funnet penger til en påplussing på 110 mill. kr til hele justissektoren. Det viser at heller ikke Høyre tar problemene tilstrekkelig på alvor, men, selvsagt, man tar problemet vesentlig mer på alvor enn Regjeringen og mellompartiene. Fremskrittspartiet har på sin side lagt inn penger til å sikre politihøgskolestudentene jobb, til å etablere en ny politihelikoptertjeneste, til nok driftsmidler til politiet, til både nye kontorstillinger og nye juriststillinger. Samtidig styrker Fremskrittspartiet domstolene og kriminalomsorgen vesentlig i forhold til Regjeringens forslag og foreslo i forbindelse med finansinnstillingen en påplussing på 357 mill. kr. Dessverre har stortingsflertallet allerede stemt ned dette forslaget. Det eneste som kan gjøres nå, er noen mindre justeringer innenfor de altfor lave og uansvarlige rammene som flertallet har vedtatt. Fremskrittspartiet har lagt fram en del slike forslag, som er gjentatt i innstillingen, og de er hermed tatt opp.
-1	Nå er det jo Fremskrittspartiet som avgiftsbelegger folk flest i distriktene om dagen, og ikke SV. Jeg kan lese opp et kort regnestykke for representanten Svendsen. Se for deg at du har en familie med to voksne og to barn på fire og åtte år. De tjener 400 000 kr hver, som er under landsgjennomsnittet, de har ingen formue, det yngste barnet går i barnehage, de har en bolig med markedsverdi på 5 mill. kr, de har et gjennomsnittlig strømforbruk, og de har en dieselbil med gjennomsnittlig kjørelengde i året. De vil med alle SVs endringer i skatte- og avgiftsopplegget gå 3 294 kr i pluss. Man kan faktisk doble bruken deres av dieselbil og doble strømforbruket, og de går fortsatt i null. Poenget med det er nettopp at man ikke skal straffe folk flest. Man skal sørge for at det blir billigere å velge miljøvennlig, at det er mer omfordeling i samfunnet, og at det er de med høyest inntekt og høyest formue som skal betale for det grønne skiftet. Sannheten er at alle inntektsgrupper opp til 600 000 kr i året kommer langt bedre ut med SVs opplegg enn med Fremskrittspartiets, selv etter at vi har innført eiendomsskatt og økt miljøavgiftene.
-0	Jeg skal bare si noen korte ord om den kloke beslutningen som presidentskapet enstemmig har fattet. Vi legger i dag fram innstilling om regulering av lønnen for Høyesteretts medlemmer. Lønnen til dommerne i Høyesterett ble betydelig løftet i 2007 og har siden det vært på nivå med utviklingen av lederlønningene i staten. En viktig rekrutteringsgruppe til Høyesterett – ved siden av advokater – har tradisjonelt vært dommere fra andre domstoler, først og fremst lagmannsrettene. Lønnen til ledende dommerembeter ble i 2012 regulert med rundt 4,5 pst., og presidentskapet forslår en tilsvarende økning for dommerne i Høyesterett. Presidentskapet er opptatt av at dommerembetene i Høyesterett må være attraktive for våre dyktigste og mest erfarne jurister. Det er bekymringsfullt når det ved de senere utlysninger av dommerembetene har vært få søkere, selv om det på grunn av høye kvalifikasjonskrav ikke kan forventes noen tallrik søkermasse til disse embetene. I de kommende årene vil det bli lyst ut flere embeter, og presidentskapet mener det er grunn til å følge rekrutteringsprosessen nøye. Det må tilstrebes bredde i søkermassen slik at dommerne som utnevnes, har en variert yrkesbakgrunn, fra både offentlig og privat sektor. På denne bakgrunnen anbefales presidentskapets enstemmige tilrådning.
-1	Vi i Troms har dessverre de siste årene fått bare under 2 pst. av landets vegmidler. Det er altfor lite. Jernbane har vi ikke, så den nasjonale satsingen på jernbane ser vi ikke noe til i Troms. Tromsbanen er ennå i det blå, men gjennom et sterkere fokus på nordområdene og et OL i Tromsø i 2018 kommer Tromsbanen. Den kommer til å bli et lønnsomt prosjekt, sett i et samferdsels- og miljømessig perspektiv, i en bærekraftig region som vil være i fokus både nasjonalt og internasjonalt i større grad enn noen i denne salen kan tenke seg i dag. Årets samferdselsbudsjett fyller opp Nasjonal transportplan. Det er ikke bare bra, det er kjempebra. Samferdselsbudsjettet er en god start, også for oss i Troms. Det er mer penger – så blir det også mer penger til Troms. Det viser at denne regjeringen bryr seg om oss som bor langt fra hovedstaden. La meg nevne hva vi satser på i Troms i 2007: Det satses 95 mill. kr, medregnet 25 mill. kr til rassikring. Tromsøpakke 2, som blir ferdigstilt i 2007, satses det 44 mill. kr på – et miljøprosjekt uten sidestykke i Tromsø. Av de 95 millionene går store deler til utbedring av rv. 867 utenfor Harstad, noe som har vært et gammelt krav fra befolkningen rundt Harstad. Rassikringsmidlene på 25 mill. kr blir brukt til tiltak på fylkesvegnettet i Troms. I 2007 prioriteres statlige tilskudd til videreføring av prosjektene fylkesveg 294 Isbergan i Tromsø og fylkesveg 347 på Arnøy i Skjervøy, som vil få en oppstart. Dette vil gi folk som ferdes på disse vegene – og næringslivet – en mye tryggere veg i framtiden. I forslaget til samferdselsbudsjettet for 2007 blir det vist til at det lenge har vært stor usikkerhet knyttet til den årlige driften av Senja-fergene. Statsråden kjenner til problematikken, og jeg tror hun klarer å løse dette i samarbeid med Troms og Nordland fylkeskommuner. Vi trenger forutsigbarhet for at Senja-fergene skal bli et slikt must som regionen tror de kan bli for lokalbefolkningen i området og reiselivet i nord. Vi satser på å gi folk i Nord-Troms og i Finnmark reduksjon i maksimaltakstene på flytjenestene der staten kjøper flyrutetjenester. Det koster faktisk mer å ta fly fra Finnmarkskysten til Tromsø enn det koster å reise fra Oslo til Hellas og bo der i 14 dager på et skikkelig hotell. Det kan ikke være rettferdig. Til slutt vil jeg bare si at vi i Troms venter ennå på forsøk med gratis riksvegferge, men jeg tror ikke vi venter forgjeves. Men igjen, det går oppover, og snart er sola tilbake i nord. Med sola kommer lyset, varmen og håpet om en ny vår og en ny sommer. Denne regjeringen gir håp og tro, og viser kjærlighet for oss i Distrikts-Norge. Hva mer kan vi forlange – bare varene leveres?
-0	Jeg takker igjen statsråden for svaret og ser med forventning frem til den praksis som nå vil bli lagt for dagen i tiden fremover. Jeg håper også inderlig at rusomsorgen totalt sett i større grad enn tidligere vil bli en oppgave for det norske helsevesen. Mitt siste tilleggsspørsmål gjelder praksis ved inntak til behandling. Det kravet som i dag stilles fra offentlige behandlingsinstitusjoner, er at pasientene skal være rusfrie – de skal faktisk være edrue – før de tas inn til behandling. Vil helseministeren gjøre noe med denne praksisen, slik at man kan få pasientene inn til behandling når de er motivert for å prøve å bli edrue, og ikke tre uker etterpå?
-0	Svaret på det er ja. Dessverre er ikke representanten fra Senterpartiet alene om å ha misforstått det, og det alle de som har misforstått og kommentert mitt innspill til vår redaksjonskomité har til felles, er at ingen av dem har lest innspillet mitt. Jeg har aldri tatt til orde for å avskaffe retten til å søke asyl, retten til å søke om beskyttelse. Det jeg har tatt til orde for i mitt innspill, er at vi organiserer asylordningen på en annen måte, nærmere tilknyttet FN og FNs høykommissær for flyktninger. Så dersom representanten fra Senterpartiet har fått et inntrykk av at jeg mener at vi skal avskaffe retten til å søke asyl, er det feil. Men det er en feil som jeg veldig lett kan tilgi, da representanten ikke er alene om det.
-0	Nei, noen replikk fra Fremskrittspartiet i denne saken skulle ikke være nødvendig. Jeg synes statsråden har lagt fram en meget godt gjennomarbeidet proposisjon, og hun gikk gjennom saken på en veldig fin måte. Det er mye Fremskrittspartiet har å bemerke til forsvarspolitikken i disse dager, men i denne saken synes jeg statsråden har opptrådt meget ryddig, og hun har, som sagt, gitt meget god informasjon og lagt fram en godt gjennomarbeidet proposisjon. Når noe er positivt og godt er det også rom for skryt fra Fremskrittspartiet. Det er i sakens anledning gitt kritikk til statsråden for at hun ikke har gitt god nok informasjon og hatt åpenhet nok rundt norske soldaters opptreden og tilstedeværelse i Afghanistan. Det synes jeg er meget beklagelig – en uberettiget kritikk etter min mening. Det skulle bare mangle at man sammenligner et lite land som Norge, gjennomsiktig, med få mennesker og få soldater, med USA, hvor det er mye mer åpenhet rundt dette. Det er klart at norske soldater i Afghanistan er meget utsatt og lett gjenkjennelige, og det skulle bare mangle at vi skulle utsette disse menneskene for fare, også med tanke på familiene hjemme. Det er også gitt kritikk for at disse operasjonene i Afghanistan ikke dekkes innenfor forsvarsbudsjettet. Det synes naturligvis jeg er en helt grunnløs kritikk. Det skulle bare mangle, etter et allerede rasert budsjett, og så dette på toppen! Det ville ødelegge forsvarsbudsjettet totalt. Vi må også huske på at de pengene vi skal bevilge i dag, også skal være med på å underbygge det diplomatiske nærværet i Kabul. Jeg trodde og tror at de som er imot disse bevilgningene vi nå skal gi, kunne være med på bevilgninger til et diplomatisk nærvær som er med på å støtte opp under den politiske prosessen i Afghanistan. Et diplomatisk nærvær er viktig i forhold til norsk personell som skal opptre i Afghanistan. Jeg håper at de som ikke vil være med på å støtte forslaget om ekstrabevilgning, i hvert fall ser at dette er viktig, og kan være med å på dekke opp den delen av tilleggsbevilgningene.
-0	Vi tar gjerne en debatt om disse eksemplene og erfaringene. Det sørlige Afrika er det kontinent som i størst grad har mottatt vestlig bistand og utviklingshjelp og dessverre havnet i en fattigdomsspiral, som disse landene i liten grad har kommet seg ut av. Går man en del år tilbake i historien, var ikke fattigdommen i Afrika større eller annerledes enn i mange andre land, f.eks. på det asiatiske kontinent. Men de valgte helt andre grep for å komme ut av det. Å etablere muligheter for næringsfrihet, respekt for eiendomsrett, muligheter for f.eks. å kunne arve et hus eller en forretning – slike fundamentale, enkle grep og respekt for den type verdier som vi er så vant med – er den type reformer jeg kan nevne.
-1	Jeg takker også for det svaret. Jeg vil presisere at både kommunen og eierne har tatt et betydelig ansvar til nå. Kommunen er vel den som har bevilget mest penger til bevaring og restaurering av Bryggen, og alle leieinntekter som eierne har fått, har gått til restaureringen. Jeg er glad for at de signalene jeg har gitt her, vil bli tatt med videre, og vil presisere at det er utrolig viktig for dette langsiktige arbeidet at det blir en forutsigbarhet, at det blir øremerkede midler til Bryggen, og at staten tar på seg en stor del av ansvaret. Det er begrenset både hva eiere kan gjøre, sjøl om de tar ansvar, og hva kommunen kan gjøre, med mindre Regjeringen går inn for en betydelig styrking av kommuneøkonomien – det må jo være en forutsetning for at kommunen skal ta en større del av ansvaret.
-1	Eg vil minne representanten Stensaker om at det faktisk er folkerettsstridige krigar som er omtalt i forslaget. Det er jo det vi vil garantere oss mot frå SV si side, at Noreg ikkje skal delta i krigar som er i strid med folkeretten. Så føyer vi sjølvsagt også til at viss regjering, storting og folkefleirtalet i Noreg er imot ein krig, skal vi ha den moglegheita å vere imot krigen ikkje berre i ånda, men òg i praksis, ved at vi ikkje skal eksportere våpen til denne krigen.
-1	Jeg kan ikke spore at det er store konflikter og uenigheter i denne debatten. Det jeg kan gjøre nå, er å ta med meg noen av de forslagene som har kommet, til de neste møtene vi har i GNIST-samarbeidet, som dreier seg om rekruttering, hvor både KS, Utdanningsforbundet og andre er til stede, for å se om dette er en idé som kan tas opp videre der. Men jeg tror at de som først og fremst skal stå for rekrutteringen, også må ha noen stillinger å tilby. Uansett er det en mulighet å diskutere. Så til noen av de kommentarene som har kommet. Det er veldig mange barn som har en helt annen kontakt med engelsk i dag enn de hadde før, men de har ofte litt høyere selvbilde enn kunnskaper i engelsk. Det jeg ofte hører fra barn, er at de flirer litt av engelsklærerens uttale, og dermed tror at de heller ikke har noe å fare med når det gjelder grammatikk eller pugging av gloser. Men man lærer ikke språk uten å trene og pugge noen kjernekunnskaper. Så jeg vil ikke være så engstelig hvis det en gang iblant kommer en unge hjem med f.eks. en cd og beskjed om å trene etter et språkkurs som man gjennomgår, for det ligger mye trening bak det å beherske et språk godt. Jeg pleier alltid å forsvare alle lærere, også språklærere, som YouTube-barna våre okker seg litt over. Jeg har selv sjelden kontakt med tysk, men fordi jeg hadde en utrolig god tysklærer for 32 år siden, er det fremdeles mye av tysklærer Njåls kunnskaper fra Skien videregående skole på slutten av 1970-tallet som sitter som spikret. Men språk er ferskvare. Det krever både grunnkunnskaper og at man bruker det ofte. Det krever at man hele veien har interesse for språk, og det tar faktisk seks–sju år å lære et nytt språk så godt at man behersker litt mer avanserte faglige tekster osv. Vi ønsker oss ikke bare generelt gode engelskkunnskaper, men vi ønsker oss også bedre engelskkunnskaper, og derfor tror jeg at engelsklærere har noe å fare med selv om ungene våre kanskje er litt mer bortskjemt med å høre engelsk i alle andre sammenhenger. Jeg er helt sikker på at lærere som har noen av de språkene vi har som fremmedspråk, som sitt eget morsmål, kan være viktige bidragsytere i opplæringen. Jeg tar med meg de ideene som har kommet i debatten, når vi diskuterer hvordan vi skal gå videre med GNIST-samarbeidet. Og jeg er helt sikker på at det vil være både fylker og kommuner som har interesse av å følge opp de ideene som har kommet.
-1	I forhold til utvikling av miljøarbeidsplasser mener SV at det er grunn til å være optimistisk. Dette er jo ikke et problem, slik som f.eks. representanter fra Fremskrittspartiet fremdeles ser ut til å tro med sine forbehold, men dette er faktisk en mulighet. For SV er det viktig å unngå å påføre miljøet og våre etterkommere stor og uopprettelig skade. På samme måte er det viktig å unngå å komme i bakleksa teknologisk, med tap av arbeidsplasser som resultat. Dette har vært SVs politikk så lenge jeg har vært med i SV. Det er jo litt trist at Fremskrittspartiet fremdeles ikke ser ut til å ha fått med seg det. Det er heller ikke slik at markedet i seg sjøl etterspør slike løsninger. Markedet etterspør det noen må bestemme seg for å etterspørre, eller det noen krever. Jeg har jobbet mye i forhold til HMS i petroleumssektoren, og vet mye om hva de kravene man der har stilt til HMS, har bidratt til av teknologiutvikling på det området. Det bekrefter også selskapene når vi snakker med dem, slik at det man gjør politisk på disse områdene, er svært viktig. I tillegg til det er bevissthet hos forbrukerne sjølsagt viktig. Men det er altså ikke slik at dette er et drawback. Snarere tvert imot bør myndighetene her være frampå med krav i forhold til produkter og produksjon, for det betyr at norske arbeidsplasser og norsk industri vil være i forkant og ikke komme i bakleksa. Så er det slik at trykket på innovasjon, miljøforskning og tiltak må bli vesentlig større hvis frykten for omstillinger skal bli mindre. I dag føles det veldig utrygt, fordi man ikke ser tydelig nok trykket fra forskningen, som viser at det er nye muligheter på gang. Men på noen områder er det ganske klarlagt hva vi kan gjøre. I Aftenposten stod det den 2. mai 2005: «Rett utenfor stuedøren svømmer vi i ubrukt energi. Med enkle grep kan trær og kratt gi oss energi tilsvarende minst fem gasskraftverk. Svenskene og finnene storsatser. I Norge er bioenergi forbeholdt festtalene.» Det siste er kanskje ikke helt riktig, men fremdeles er det altfor lite trykk på dette. Jeg skal heller ikke bruke altfor lang tid på å gå inn i enkelthetene, men bioenergi er altså god næringspolitikk, det er god miljøpolitikk, det er svært distriktsvennlig, det bevarer kulturlandskapet, det gir landbruket flere bein å stå på, det gir svært mange arbeidsplasser i forhold til produsert energi, det er fleksibelt for den som skal bruke det – det enkelte mennesket kommer ut av strømfella og kan bruke forskjellige energibærere når prisene veksler – bioenergi hjelper oss å oppfylle Kyoto-forpliktelsene, det er altså framtidsrettet på alle områder. Det området av landet som jeg kommer fra, Hedmark, er, for å si det slik, av de store eierne, der de store mulighetene ligger. Dette er faktisk innlandets olje og gass, om jeg kan få si det slik, man eier denne ressursen, den vokser faktisk opp av bakken, og den er CO2-nøytral. I innlandet har man utarbeidet en strategi på dette, som kalles prosjekt Innland 2010, og som har vært styrt av fylkesmennene i de berørte fylkene. Man har et ambisiøst mål i de planene, som har vært et samarbeid mellom ulike etater og instanser i innlandet, og også et samarbeid med departementet. Man ønsker å heve bioenergibruken i innlandet opp til 30 pst. på stasjonær energibruk – det tilsvarer 3 TWh årlig, noe som langt overstiger den nasjonale målsettingen. Man kan levere biodiesel for mobile energibruk i Norge tilsvarende 30 millioner liter pr. år, altså 2 pst. av årlig avgiftspliktig dieselkonsum i Norge, man kan eksportere biobrensel og bioenergikompetanse i Norge og Norden for øvrig, og man kan skape mellom 300 og 800 nye arbeidsplasser i innlandet som følge av bruk av bioenergi. Det er altså ingen annen enkelt satsingsgrein innenfor næringslivet som vi vet vil kunne skape så mange bærekraftige arbeidsplasser som dette, og da har jeg ikke tatt med hva dette vil bety i forhold til reduksjon av CO2. Så på dette området har jeg en oppfordring til statsråden, at her er det bare å sette på fullt trykk. Det blir arbeidsplasser, bedre miljø og distriktsutvikling av dette. Det er et kinderegg for innlandet og for Norge.
-1	Det er eit godt spørsmål frå representanten, og det gir meg anledning til å seie litt om kvar SV står i desse spørsmåla. SV ønskjer å ha ein infrastruktur og bruke statlege og offentlege midlar på å leggje til rette for trusutøving og ulike formar for livssyn. Vi er veldig opptatt av at det skal vere likestilling, men vi ønskjer at det skal vere ein infrastruktur i Noreg for det. Dette er viktige spørsmål for folk. Eg har sjølv stor respekt for ulike trusretningar og deira plass i samfunnet, men vi brukar kolossalt med midlar på dette i Noreg i dag. Dette gjer at ein overdriv religionens plass i samfunnet til eit nivå eg meiner ikkje reflekterer den plassen han faktisk har i folks liv. Vi lever faktisk i ei tid der folk trur at krigane ein har i Midtausten, utelukkande er grunna i religion – medan det er sosiale forhold som gjer det. Ein har ei altfor overdriven orientering mot religion, og eg meiner at det finansielle nivået som vi har på det i dag, er for høgt.
-0	Jeg foreslår Ulf Leirstein og Bente Thorsen.
-0	I dag tar det om lag ti år – ofte vesentlig lenger – for å planlegge store vei- og jernbaneprosjekt. Jeg tror det er bred politisk enighet om at Norge bruker lang tid – altfor lang tid – på planlegging av nye infrastrukturprosjekter. Fagetatene sier i sitt forslag til ny NTP 2014–2023: «Etatene mener at tiden det tar å forberede store samferdselsprosjekter er for lang, og at det er bred enighet om at det bør gjennomføres tiltak for å redusere tidsbruken.» De sier videre: «Transportetatene mener det må vurderes et nytt planregime for store statlige infrastrukturprosjekter.» Jeg tror det er bred politisk enighet også om at planleggingstiden må ned. Men så var det dette med gjennomføringsevnen. Mitt inntrykk er imidlertid at det i beste fall planlegges nye planleggingsrutiner, og at den planleggingen tar lang tid. Å heve terskelen for stortingsbehandling der det er snakk om saksbehandling på uker og ikke år, blir som å skyte spurv med kanon: stor støy med lite utbytte. I november 2011 besluttet forrige samferdselsminister å nedsette en arbeidsgruppe som skulle identifisere hvordan planlegging av store samferdselsprosjekt kunne effektiviseres. Gruppens anbefalinger ble lagt frem i april 2012. Nå er det gått nesten ett år. Utfordringen til statsråden er: Hvordan er rapporten fulgt opp, og hvilken effekt har oppfølging hatt eller skal ha, og fra når? I april 2012 kom det også en rapport utarbeidet av Vista Analyse for Byggenæringens Landsforening som hadde tittelen: «Ti grep for raskere planprosesser». Innledningsvis sier rapporten: «For at Norge skal få en moderne infrastruktur i løpet av 20 år kreves det endringer i måten vi finansierer, planlegger og bygger ut vei og jernbane (…) Politikk og planarbeid må kobles sterkere sammen og det må settes en frist for når prosjektet skal åpnes.» Har rapporten kommet frem til politisk ledelse i Samferdselsdepartementet? Utfordringen til statsråden er: Blir innspillene og forslagene brukt? Gjør det inntrykk når det kommer slike tydelige innspill både fra byggenæringen og fra eget byråkrati? Fremskrittspartiet mener planleggingstiden må kuttes kraftig. Målet bør være å komme ned på tre år. I dag er det for mange som får si for mye for lenge når et prosjekt planlegges. Svært lang planleggingstid i Norge er en av flere hovedgrunner til at det tar for lang tid å bygge ny vei og jernbane, og at prosjektene ofte blir dyre. Lang tid fra planlegging til ferdigstillelse medfører at prisen øker. Det er dårlig samfunnsøkonomi. Effekten av ny sikker vei utsettes. Store ulykkeskostnader er konsekvensen. Kostnadsbesparelse gjennom mindre tidsforbruk fra plan til ferdigstillelse gir et verdifullt finansieringsbidrag til de enkelte prosjektene. Lavere byggepris og raskere realisering av god samfunnsøkonomisk effekt er god økonomi og ansvarlig styring av samfunnets ressurser. Byggenæringen har følgende anbefalinger: Krav om konseptvalgutredninger og kvalitetssikring bør begrenses til prosjekter der det foreligger reelle konseptuelle valg, altså der det faktisk er noe å velge mellom. Kvalitetssikring 2-prosessen bør forenkles. Forutsigbar finansiering av hele prosjektet bør foreligge ved oppstart av planprosessen etter plan- og bygningsloven. Statens vegvesen og Jernbaneverket bør gis frihet til prioriteringer mellom enkeltprosjekter innenfor overordnede politiske prioriteringer. Det bør etableres et eget planregime for store vei- og jernbaneprosjekter i korridorene. Planlegging etter plan- og bygningsloven bør forankres i strategiske avklaringer. For hvert enkelt prosjekt bør det stilles krav til ferdigstillelsesår. Medvirkning bør være forpliktende og primært utøves tidlig i prosjektet. Innsigelsesretten bør praktiseres innenfor tydelige rammer, med krav til deltakelse i planforum. Inntil et nytt planregime for store vei- og jernbaneprosjekter, bør statlig plan benyttes hyppigere. Så kommer anbefalingene fra Samferdselsdepartementets arbeidsgruppe. De anbefaler gjennomføring av interne tiltak i Statens vegvesen. Det er jo interessant som en liten parentes. å utvikle et mer felles lovgrunnlag for interesseavklaring å innføre et tydelig og forpliktende mål for samlet tidsbruk for en planleggingsprosess at KVU/KS1 begrenses til å omfatte prosjekter der det er klare konseptuelle valg, der ett av punktene har sammenfallende anbefalinger fra disse to gruppene å videreutvikle ordningen med KVU/KS1, slik at resultatet fra dette arbeidet gir klarere føringer enn i dag, før prosjektplanleggingen etter plan- og bygningsloven starter. Der vil jeg referere til prosjektet Ferjefri E39, hvor prosjektgruppen nettopp anbefaler en slik løsning for å videreføre dette prosjektet: 6. at staten involverer seg tidligere i planprosessen og samordner sine interesser, og at man innfører tiltak for å korte ned saksbehandlingstiden i innsigelsessaker. Litt mer om samordning: Samordning av statlige interesser er avgjørende viktig når det gjelder å nå sentrale mål for NTP. I dag er det for mye tilfeldigheter som avgjør om etatene finner sammen. Vi har tydelige eksempler fra min egen hjemby, Bergen, når det gjelder tog til Flesland flyplass og lokalisering av ny godsterminal for jernbanen. Her trengs det sterkere, statlige, politiske grep fra departementshold for å samordne flere transportsektorer når de planlegger prosjekter som har sammenfallende mål. Samferdselsdepartementets arbeidsgruppe anbefaler videre 7. å senke terskelen for statlig plan 8. å øke bruken av statlig godkjenning av planprogram 9. å overføre vedtaksmyndigheten i forbindelse med bruk av statlig plan eller fastsettelse av planprogram ved samferdselsprosjekter fra Miljøverndepartementet til Samferdselsdepartementet 10. å etablere enkle kriterier som automatisk utløser statlig plan 11. at planleggingen blir mer strategisk. Og da vil jeg benytte anledningen til å minne om at det faktisk var utgangspunktet for dagens NTP, slik det var formulert i Dokument nr. 8:47 for 1993–1994. La meg én gang til referere til det pågående prosjektet Ferjefri E39, der prosjektgruppen vil ha mindre kommunal regulering for å få fart på prosjektet. De mener at mer beslutningsmyndighet bør flyttes fra kommunalt nivå til regionalt nivå, eller aller helst til statlig nivå. Dette er gode innspill som Fremskrittspartiet støtter. Prosjektet Ferjefri E39 er et nasjonalt prosjekt som må løftes frem i en ny NTP, og prosjektet bør derfor bruke nye virkemidler for å korte ned både planleggingstid og byggetid. Jeg har omtalt en rekke av de innspillene som foreligger fra både Samferdselsdepartementet selv og byggenæringen for å effektivisere planprosessene og korte ned planleggingstiden. Også en rekke andre aktører og interessenter innenfor samferdselsområdet har spilt inn forslag for å korte ned en altfor lang planleggingstid. Til bygg.no sier statsråden selv i august 2012 at planlegging av store vei- og baneprosjekter tar altfor lang tid. Hun vil halvere tidsbruken og sier: «En halvering av dagens tidsforbruk er et fornuftig mål.» Mitt spørsmål til statsråden er: Hva vil statsråden gjøre for å effektivisere planleggingsprosessen og få planleggingstiden ned til maksimalt tre år, og når kan endringer få effekt?
-1	Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til statsråden: «Styret i Helse Fonna har sendt ut på høring forslag om å omdefinere fødeavdelingen ved Stord sjukehus til «modifisert fødestue». Det hevdes at avdelingen ikke er en fullverdig fødeavdeling, noe de ansatte ved sjukehuset er uenig i. De frykter omdefineringen vil bety at mange fødende blir sendt til Haugesund i framtiden. Mener statsråden at tilbudet ved Stord sjukehus kvalifiserer til betegnelsen fødeavdeling, og vil dette være en sak det kan bli aktuelt å se nærmere på dersom det fattes et slikt vedtak?»
-0	Takk for svaret, det var kjente toner. Det er altså slik at transportkomiteen har vært ute i virkeligheten ganske nylig, og besøkt to viktige fylker i landet. De to fylkene, Østfold og Akershus, har et samlet vedlikeholdsetterslep på veiene som er overtatt fra staten, på 1,5 milliarder kr. Det ble gitt klart uttrykk for at dette kan de ikke dekke innenfor en rimelig tidsramme uten mer penger enn det statsråden nå har referert til i sitt første svar. Det ble også gitt uttrykk for at midlene overført til veier, gitt gjennom økt rammeoverføring – som også statsråden var inne på – brukes også til andre formål enn vei, fordi det er presserende oppgaver, og det skjer en prioritering i fylkene. Det betyr altså at rammene fra Regjeringen og prioriteringen fra fylkeskommunene ikke gir bærekraft for finansiering av gode veier. Det betyr at veiene blir dårligere i 2010, det har vi vært inne på tidligere i dag. Så jeg gjentar spørsmålet: Hva vil statsråden gjøre for å skaffe en mer bærekraftig finansiering av veiene?
-1	Jeg har vel til gode å høre et oppmuntrende tilrop fra representanten Aspaker, og jeg tror vel heller ikke at den dagen kommer, men jeg arbeider jevnt og trutt videre for å få til flere lærlingplasser. Det er historisk at vi har en samfunnskontrakt der partene forplikter seg til å øke antall lærlingplasser med 20 pst. Det er et godt utgangspunkt. Så har vi veldig mye interessant forskning i forbindelse med den nevnte stortingsmeldingen. Vi har f.eks. undersøkelser som viser at det ikke er stor forskjell på de lærebedriftene som tar inn lærlinger, og de som ikke gjør det. Ergo er det noe med tradisjonene her som gjør at vi burde være i kontakt med mange flere bedrifter for å få dem til å bli lærebedrifter. Det jobbes veldig godt i mange fylker, med tett kontakt med næringslivet på dette området. På mange områder må vi sørge for at vi får opp antallet lærlingplasser, men jeg tror også at vi har en utfordring som vi må ta, og det er å forberede lærlingene bedre. En del av de lærlingene som ikke får lærlingplass, er lærlinger som næringslivet kvier seg for å ta imot.
-0	Først vil jeg få lov til å utfordre representanten Sahl på dette: Nå må snart Kristelig Folkeparti bestemme seg. De viser hele tiden til at Fremskrittspartiet søker å få til et samarbeid med Kristelig Folkeparti og Venstre eventuelt etter stortingsvalget i 2009. Sånn som jeg har forstått det, har både Kristelig Folkeparti og Venstre avvist en sånn konstellasjon, og da tror jeg ikke det spiller noen rolle i så måte hvor man inngår forlik hen. Nå har jo Kristelig Folkeparti inngått forlik på samtlige politiske områder med venstresiden i norsk politikk. Det var det. Men spørsmålet er: Representanten Sahl sier at Kristelig Folkeparti har også primære standpunkt. Ja, tilkjennegi da Kristelig Folkepartis primære standpunkt! Er det slik at Kristelig Folkeparti også, hvis de hadde politisk vilje til det, kunne finne statlig finansiering til den type infrastrukturpakker som vi ser? Eller er det sånn at Kristelig Folkeparti støtter bruk av mer og mer bompenger til drift og investering i kollektivtrafikken?
-0	Jeg vil takke statsråden for svaret han kom med der. Det er betryggende å høre at også statsråden er inne på de samme tankene som undertegnede – at det nå er viktig at vi får samkjørt dette området. Norge er tross alt den nasjonen i Europa nå som har de desidert høyeste tallene når det bl.a. gjelder overdoser. Spørsmålet mitt til helseministeren i så henseende er: Har helseministeren noen tanker og vyer rundt akkurat dette, slik at vi ved en eventuell statlig overtakelse kan få iverksatt tiltak som bedre kan møte problemstillingen på dette feltet?
-1	Det er, så langt jeg kan registrere, full enighet i denne salen om at Feiringklinikken skal bestå, og at det arbeidet som har vært gjennomført ved Feiringklinikken helt tilbake til 1989, har vært et svært vesentlig arbeid for å sikre kvaliteten på norske hjertekirurgiske inngrep. Men det er samtidig umulig å diskutere Feiringklinikken helt isolert, som enkelte gjør her – jeg synes kanskje Vigdis Giltun går spesielt langt i å gjøre det – uten å se det samlede hjertekirurgiske miljøet i Norge under ett. Som statsråden påpekte, har det skjedd en utvikling fra åpen hjertekirurgi med ca. 4 500 inngrep i året til en gradvis nedbygging av det, samtidig som det har vært en betydelig økning i antall utblokkinger, med innsetting av stent, bl.a. Det kan ikke være sånn at man nærmest skal gjøre avtale om at det fortsatt skal gjøres åpen hjertekirurgi ved Feiringklinikken, hvis pasientene er langt mer tjent med å bli operert med stent. Men noen argumenterer her omtrent som om det var sånn man skulle gjøre det. Jeg synes også at en del av de tallene som trekkes fram fra Feiringklinikken, blir ganske misvisende. Det skapes et inntrykk av at det er en betydelig tilbakegang i antall inngrep, og så er det kun tallene for åpen hjertekirurgi som trekkes fram. Det var 1 100 åpne hjertekirurgiske inngrep ved Feiringklinikken i 2006. Tallet var 996 i 2008, og ut fra den avtalen som er inngått nå, er det 640. Det er en betydelig nedgang. Samtidig hadde de i 2006 1 891 utblokkinger og i 2008 1 826, som er nesten det samme tallet. Når man vet at det parallelt foregår hjertekirurgi i alle helseregionene, og at denne utviklingen skjer i alle helseregionene, handler jo ikke dette om at Regjeringen undergraver privat virksomhet. Det handler om at Regjeringen tilpasser seg den situasjonen som har utviklet seg, og der man får andre typer kirurgiske inngrep og til dels konservativ behandling i stedet. Det ville vært fullstendig meningsløst hvis man gradvis skulle bygge ned Ullevål universitetssykehus, nå Oslo universitetssykehus, der utdanning av hjertekirurger skjer, for at man i stadig større grad skulle la de inngrepene skje ved Feiringklinikken. Så kan noen si at ja, men da kan vi jo begynne å utdanne dem også ved Feiringklinikken. Jeg tror, hvis man får tenkt seg om, at man ser det meningsløse i det. Skal man da heller ikke utdanne spesialister i kardiologi ved Universitetssykehuset i Nord-Norge eller, for den saks skyld, ved Haukeland sykehus? Dette handler om den totaliteten som vi er nødt til å ta hensyn til, og den balansegangen som er. Jeg synes også at fokuseringen på utviklingen ved Feiringklinikken på noen andre områder er for mangelfull. Jeg har selv vært på Feiringklinikken og sett. Det er fantastiske lokaler der, bl.a. en rehabiliteringsavdeling med en betydelig kapasitet, som er bygd med offentlige midler, uten at det offentlige noen gang har gjort noe vedtak om at den skulle bygges. Jeg snakket med hjertekirurger der som tjente 2–3 mill. kr i året, og som syntes at det var det de burde ha. Da jeg påpekte at statsministeren tjente 1 mill. kr på det tidspunktet, sa de: Vi har mye mer å gjøre. Det er noe med hele den kulturen, der man rendyrker økonomien og også til dels begynner å tappe det offentlige for fagfolk, noe som vi selvfølgelig ikke skal understøtte her. Det betyr ikke at man skal undergrave LHL som organisasjon eller Feiringklinikken som klinikk, men det betyr at man må møte en del av denne utviklingen med motforestillinger. Da kan man ikke helt kritikkløst si at Feiringklinikken skal være skjermet, mens resten av virksomheten skal måtte ta det, fordi det er offentlig. Hvordan vil det offentlige helsevesenet til slutt se ut? Enkelte her snakker jo som om det nærmest ikke har vært foretatt offentlige hjertekirurgiske inngrep i Norge, og at det var Feiringklinikken som startet med det. Da må jeg minne om at det var i 1983 Rikshospitalet gjennomførte sine første hjertekirurgiske inngrep. De fagfolkene Feiring opererer med, er jo i all hovedsak hentet fra det offentlige Norge – fra Rikshospitalet, fra Ullevål, en del kommer fra Tromsø. Jeg har snakket med mange av disse hjertekirurgene. Det de beskriver, er at det har vært et lønnsnivå ved Feiringklinikken som har vært hinsides, og som har vært med på å tappe offentlige sykehus for ressurser. Heldigvis har man nå fått nedregulert det, og man har fått til avtaler som er helt fornuftige, det sier også ledelsen ved Feiringklinikken. Men det var ikke fornuftig slik det var en stund ved Feiringklinikken. Den debatten må man tørre å ta, og ikke rosemale det som om det ikke har vært noen problemer knyttet til bruken av offentlige midler ved denne klinikken.
-0	Jeg vil takke for svaret. Det er tydelig slik at statsråden og statssekretæren ikke prater veldig godt sammen, for både i 2007 og i 2008 lovet statssekretær Aasrud at denne saken nå skulle sendes ut og den skulle ryddes opp i. Jeg synes det er trist at det nå i 2009 fortsatt ikke har skjedd noe, og at statsråden fortsatt ikke har bestemt hva som skal skje. Men det det handler om, er faktisk at flere pårørende får etterkrav opptil 16–18 måneder etter at de har mistet et familiemedlem på en institusjon. Statsråden må være enig i at den typen etterkrav bør man ettergi. Vanlig praksis er at etter seks måneder forsvinner alle krav i et bo, mens det offentlige kan drøye dette og sende krav så lang tid etterpå. Jeg lurer på hva statsråden vil gjøre med den problematikken, som er en viktig del av dette.
-1	Før sommeren fremmet jeg, sammen med representanter for Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, et forslag der vi bad Regjeringen utvide flyktningkvoten for å ta imot en gruppe vietnamesiske båtflyktninger bosatt på Filippinene, mange av dem siden 1989. Jeg må få si at helt siden starten, da vi begynte å jobbe med denne saken for flere år siden, merket vi oss at statsråden var imot å ta imot disse vietnameserne. Jeg må også si at siden den gang har det vært vanskelig å få god og eksakt dokumentasjon fra statsråden. Og jeg synes fortsatt det er vanskelig å være helt sikker på alle fakta i denne saken, fordi deler av grunnlaget her er uklart. Men det gjelder å danne seg et helhetsbilde. Folk har på bakgrunn av den informasjonen som er tilgjengelig, dannet seg forskjellige helhetsbilder, og det har ført til at forskjellige folk har kommet til forskjellige konklusjoner. Forut for at vi fremmet forslaget, hadde vi i kommunalkomiteen brukt godt over to år på å innhente informasjon, forhøre oss og sette oss inn i båtflyktningenes situasjon, og gått runder med kommunalministeren og med flyktningorganisasjonene i Norge. Grunnen var at vi så at dette var en helt spesiell sak. Men vi ønsket ikke å gjøre noe forhastet. Vi ønsket å være grundige, slik at vi ikke fattet vedtak for tidlig, og vi ønsket ikke å ødelegge saken ved å fremme den før vi visste at det var et flertall som var for. Jeg mener at det i den anledning er grunn til å stille noen spørsmål. Jeg stusser litt over Arbeiderpartiets standpunkt i denne saken. De begrunner det nå bl.a. med at de går imot en særlov. Men når det gjelder dette med særlov, så er det altså den måten kommunalministeren har anbefalt oss å gjøre det på, hvis vi absolutt vil gjøre det. Jeg – og SV for sin del – har ment at det burde være mulig å ta imot disse som overføringsflyktninger og gi dem opphold på humanitært grunnlag etter den paragrafen. Så det med særlov synes jeg er et rart argument fra Arbeiderpartiets side, for det er faktisk andre måter å ta imot disse flyktningene på, hvis man ønsket det. Men det er flere gode grunner til at vi endte opp med å gå inn for at flyktningene burde få komme til Norge, og det er behov for å gjennomgå noen punkter som gjør denne saken spesiell. Vietnamesiske båtflyktninger ble et fenomen som vi i Norge ble involvert i spesielt, fordi vi hadde mye skipstrafikk og fikk befatning med flyktningene. Det var ofte norske båter som møtte vietnamesiske båtflyktninger i fryktelig dårlige båter. Man regner med at omtrent halvparten av dem som flyktet fra Vietnam, omkom under flukt. Den første gruppen med båtflyktninger kom like etter Vietnamkrigen, og den siste puljen kom da Sovjetunionen brøt sammen, noe som ble feiret hos oss, men som skapte større undertrykkelse i de resterende kommunistregimene. Og det er ingen som setter spørsmålstegn ved at folk flyktet fra Vietnam. Det var jo en tradisjon i Vesten tidligere å ta imot folk som kom fra kommunistland, men den viljen forsvant kjapt etter at Sovjetunionen ble oppløst. Det er, som sagt, anslått at halvparten av båtflyktningene mistet livet, og alle som har sett Hans Petter Molands «The Beautiful Country», får et bitte lite innblikk i hva en flukt i båt i åpent farvann dreier seg om, og hvorfor folk flyktet. Så havnet de på Filippinene. Noen fikk flyktningstatus og kom til Norge, noen av dem, deriblant flere søsken av dem som fikk flyktningstatus og kom til Norge, fikk ikke flyktningstatus. Noen av dem vendte tilbake til Vietnam med repatrieringsprogrammet som senere ble avsluttet, og noen ble igjen. Så hvorfor er denne saken spesiell, og hvorfor skal de få komme til Norge? Jo, saken er spesiell fordi flyktningene av Amnesty og andre anses for reelt sett å være statsløse, uten skikkelige rettigheter på Filippinene. Det er en gruppe hvor mange ble skilt fra sine familier under UNHCRs flyktningutvelgelsesprosess, noe som ikke skal skje. Utvelgelsesprosessen har siden fra flere hold blitt kritisert for å være korrupt. Flyktningene har sittet 15 år, noe som tilsier at statusen deres bør avklares endelig, og UNHCR har uttalt – jeg vil tippe bl.a. på grunn av hele prosessen som har vært forut – at det vil være «en sterk humanitær gest» å ta imot dem. UNHCR vil selvfølgelig aldri prioritere folk som ikke har flyktningstatus, framfor folk som har det, og det er 20 millioner andre mennesker som har det. Likevel sier de at det vil være «en sterk humanitær gest», og det gir oss rom for å tolke det dit hen at dette vil bli imøtesett med blide øyne. Det er også flere andre land som enten er i gang med å vurdere å ta imot disse flyktningene, eller som tar imot dem. Flyktningene vil få et bedre liv, familiene deres i Norge slipper å bekymre seg for søsken og andre familiemedlemmer. Og på denne måten setter vi et punktum for Vietnamkrigen og for en del av dem som ble rammet av den. Derfor fatter vi i Stortinget i dag et klokt vedtak.
-1	Jeg er dessverre nødt til å korrigere finansministeren på et viktig felt. Det sentralbanksjefen sa i sin årstale, var at det nå var mulig å komme tilbake til handlingsregelen. Han fastslo at det tvert imot var brukt for mye penger, han anslo til og med realavkastningen til å være 6 pst., og ikke 4 pst., som handlingsregelen tilsier. Han sa at de økonomiske utsiktene nå framover gjør det mulig å komme tilbake til handlingsregelen.
-1	Prosjektet representanten Strøm tar opp, er et av de prosjektene som virkelig drar ned den samfunnsøkonomiske nytten av det som settes i gang. I tillegg er det et prosjekt der man sørger for å velge en trasé hvor man ødelegger mest mulig natur. Det beklager jeg sterkt at man har valgt. Det er trist at stortingsflertallet har valgt det. Det er sånn at man må ta noen verdivalg en gang i blant. Da kan det hende at det er ting som er viktigere, som det å verne om natur, urørte områder og vern av truede arter, enn valget av akkurat en bestemt trasé. Tor-Arne Strøm stiller et spørsmål han vet svaret på. Det har vært også delte oppfatninger i SV om dette. Det har det. SV har gått for et annet alternativ hele veien, fordi vi har ment at det hadde gått an å unngå de største … Og sånn er det.
-0	I ei tid då det populært vert sagt at næringslivet går så det grin, ei tid då statistikken viser nedgang i talet på arbeidsledige, opplever vi i mitt heimfylke, Sogn og Fjordane, at folketalet går ned. Dette bekymrar meg sterkt. Etter mitt syn må industriarbeidsplassane vere berebjelkane i lokalsamfunnet. Trygge arbeidsplassar i industrien er heilt avhengig av langsiktige og føreseielege rammevilkår. Eg har sagt det i denne salen tidlegare, og eg gjentek det i dag. Eg vert stadig kontakta av industrileiarar som er fortvila over at rammevilkåra har endra seg i negativ retning i altfor stor grad og altfor ofte. Eg sakna konkrete utspel om rammevilkåra for næringslivet i statsministeren sitt innlegg tidlegare i dag. Eg registrerer også signala som kjem frå næringslivet, spesielt transportnæringa, der det vert påpeika frustrasjon og fortviling over noverande regjering si haldning til å overføre store delar av kostnadane for framtidig vegutbygging til næringslivet og til innbyggjarane i form av eit utal bompengestasjonar som er planlagde rundt i heile landet. Vegutbygging er og må vere eit statleg ansvar fullt ut. Brukarane av vegane betaler meir enn nok allereie. Ikkje minst kjem det sterke signal frå fiskebåtreiarane om deira vanskar. Dette er ei næring som har enorm betydning for Sogn og Fjordane, både på sjø og land. Reiarane er mellom anna svært spente på kva som vert resultatet av struktureringstiltaka i fiskeriflåten. Både Sogn og Fjordane Fiskarlag og Sogn og Fjordane Rederiforening har vore positive til strukturering, fordi dei ser dette som heilt naudsynt. På same måten som reiarane registrerer også eg at strukturutvalet har delt seg omtrent på midten i sitt syn på strukturering. For næringa vert det dermed særs viktig kva Regjeringa føretek seg i denne saka. I Sogn og Fjordane er det eit inntektspotensial på rundt 700 mill. kr pr. år dersom ein får byggje ut planlagde småkraftverk. Mellom anna for mange bønder vil dette vere ei tilleggsinntekt som kan vere avgjerande for vidare drift. Etter mi meining er mange småkraftverk blitt stansa av det som eg vil kalle meiningslause miljøkrav. Dersom lokalsamfunna ikkje skal få lov til å utnytte sine naturlege ressursar, kva skal lokalsamfunna då leve av?
-0	Det skal representanten Bastesen i hvert fall ha: Han holdt et engasjert innlegg. Han er sikkert blitt motivert av den senere tids utvikling i Troms. Men når det gjelder innholdet – særlig alt vi skal melde oss ut av, alt samarbeid vi er med i, hvor fælt det er, hvor trasig det er at vi har Schengen-avtalen, og EØS-avtalen er det jo en krise for Norge at vi fortsatt har, så den må vi si opp – tror representanten Bastesen at vi bare kan tiltre de tidligere handelsavtalene. Det har jeg ingen tro på, for da må vi nok begynne å reforhandle en del av innholdet i disse handelsavtalene. Med den enorme befolkningen som Norge har bak seg i forhold til EU – å skulle forhandle fram nye handelsavtaler med dem – skal vi virkelig få omsatt fisk, tror representanten Bastesen. Jeg tror nok hverdagen blir litt annerledes. Representanten Bastesen kan få svare på følgende: Er det snart noe internasjonalt organ igjen som Bastesen og Kystpartiet mener vi skal være medlem av? Eller skal vi melde oss ut og tilbake til steinalderen, stå helt alene mot alle og hele verden og klare oss selv?
-1	Vi skal behandle Oslopakke 3 her i dag også. Dette har vært en lang prosess, som flere representanter tidligere har vært innom. Jeg vil minne om hva det er som ligger til grunn for dette forliket. Dette forliket har fire komponenter som det er viktig å huske – det er et kjempesvært forlik: Det handler om rekkefølgen på prosjektene. Det handler om finansieringen av prosjektene. Det handler om balansen mellom hva pengene skal gå til. Og det handler ikke minst om klima. Jeg vil si det så sterkt at når vi her på Stortinget etter alle de forhandlingene som har funnet sted lokalt og alt det arbeidet som har skjedd fram til nå – vi har merknader fra hele komiteen, med unntak av Fremskrittspartiet, som sier at alle eventuelle endringer skal være godt forankret lokalt – så grenser det til illojalitet mot det forliket vi får til her i dag, å gå ut dagen før dette skal behandles i Stortinget og løfte inn et kjempesvært veiprosjekt, E18, et enormt veiprosjekt som har ligget etter 2014 i Oslopakke 3, slik som den nå foreligger, og på den måten, innenfor den neste fireårsperioden, si at dette skal nå prioriteres opp. Det er ingen tvil om at alle vi som sitter her og prioriterer samferdselsprosjekter, vi vet jo at prioriterer du noe opp, så prioriterer du andre ting ned. Når vi er enige om at klima skal ligge til grunn for det arbeidet vi skal gjøre, vil jeg stille det grunnleggende spørsmålet om det å sette inn E18 i dette prosjektet og dermed prioritere ned andre ting, vil være noe som forbedrer klimaet i den pakken. Svaret på det er at det vil det ikke kunne gjøre. Dermed synes jeg at det opplegget det legges opp til, og de ballongene og de forslagene som er fremmet fra de to fra styringsgruppen, fra både byråden i Oslo og fylkesordføreren i Akershus, er med på å gjøre det vanskeligere for oss når vi skal drive på her. Jeg merker meg at dette dras opp som en sak til valgkampen. Dette er altså et forlik vi har gått sammen om for å sørge for både å løse problemene i samferdselssektoren i Oslo og sørge for den første satsingen der vi faktisk tar bompenger og bedrer driften av kollektivtrafikken. Vi ser at allerede før vi vedtar dette i dag, er altså Høyre og Fremskrittspartiet på krigsstien. Jeg stiller ett spørsmål til høyresiden, og det er om Høyre og Fremskrittspartiet her ikke skjønner at det de holder på med, er å sette på spill et kjempesvært og viktig forlik, som i utgangspunktet også var for å løse klimaproblemene. Så er det det siste (presidenten klubber) … og det får vi ta på et senere tidspunkt.
-1	Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til justisministeren: «Det er nå kraftige protestar i Europa på eit verdsomspennande amerikansk avlyttingsnettverk. Echelon-nettverket driv, ifølgje tidlegare CIA-sjef R. James Woolsley, med spionasje mot mellom anna europeisk industri. Andre kjelder hevdar at også regjeringar og politiske miljø vert overvaka. Kan statsråden klargjere kva den norske regjeringa veit om Echelon, og kan det eventuelt vere aktuelt å be om ei forklaring frå amerikanske myndigheiter om kva Echelon er, og kva det vert brukt til?»
-1	Det som er grunnen til dette, er det som blir kalla for verdsetjingsdiskriminering. Dei jobbane som kvinner tradisjonelt har valt å ta, blir systematisk lågare lønte ut frå utdanning, erfaring, kompetanse og ansvar. Det er spesielt velferdsyrke som kvinner i stor grad vel, som blir systematisk lågare lønte enn dei klassisk mannsdominerte yrka. Det betyr at ein får mykje meir løn for arbeid med røyr, kablar og vegar enn for å jobbe med barn, unge og eldre. Det er der det store skiljet er. Mitt spørsmål igjen til statsråden, for å få eit ordentleg svar, er: Vil statsråden vurdere å gå inn i partssamansette forhandlingar med partane i arbeidslivet med mål om å bidra f.eks. med eit kronetillegg som Likelønnskommisjonen føreslo for å tette lønsgapet?
-1	Det jeg oppfatter at Kristin Halvorsen har sendt som en utfordring til Regjeringen, og som jeg slutter meg til hundre prosent, er at de tre sentrumspartiene og SV i 1994 stod sammen om å argumentere for at den handlefriheten vi har utenfor EU, er veldig, veldig viktig og mye verdt for Norge, og den skal brukes til noe. Så får vi altså en regjering som overhodet ikke bruker den til noe når det gjelder miljøet. Jeg sier ikke at den ikke brukes til noe i utenrikspolitikken, men når det gjelder miljøet, brukes den ikke i det hele tatt. Vår utfordring til Regjeringen er: Bruk den handlefriheten til å være pressgruppe overfor EU når det gjelder de mange negative miljødirektivene i EU. Bruk den handlefriheten i Kyoto-prosessen. Nå er jo Norge bak EU i Kyoto-prosessen, ikke foran. Dernest – og her er jeg helt sikker på at Grete Knudsen er enig – er det et tankekors at vi sa nei til EU i 1994 for å få mindre høyrepolitikk, og så har vi altså endt opp med at Norge nå er det eneste land i hele Vest-Europa hvor ytre høyre har avgjørende innflytelse på politikken. Og vi er vel omtrent det eneste land i hele Vest-Europa, bortsett fra i Spania, hvor det tradisjonelle Høyre har vesentlig innflytelse på politikken. Altså: Alle sentrumspartiene, SV og Arbeiderpartiets EU-motstandere sa nei til EU for å få mindre høyrepolitikk i Norge, og så har Norge endt opp som det landet i Europa hvor det er minst sosialdemokrati og mest høyrepolitikk. Det må jo være et tankekors. Så til spørsmålet om EUs utenrikssamarbeid: SV går for fullt inn i de tingene Grete Knudsen snakker om, f.eks. Barentssamarbeidet, som er en praktisk måte å håndtere forholdet mellom Russland, EU og Norge på. Dette er vi ivrige tilhengere av. Jeg var for to dager siden på en konferanse i Washington som Bellona arrangerte, hvor russiske og amerikanske eksperter sammen med noen få norske politikere og andre satt sammen for å prøve å bidra til å løse miljøproblemene i nordområdene. Det er den type praktisk samarbeid som vi bør ha, og som vi bør ha mer av, og som ingen EU-motstander burde ha det minste imot å gå inn i.
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Jeg ser fram til at de endringene som vurderes, skal komme hit, slik at man kan få en viss form for endring. Men det var et par punkter som statsråden ikke var inne på, og som jeg finner grunn til å stille spørsmål om. Det ene er knyttet til bruken av generell kontra individuell refusjon. Statsråden viste bl.a. til at man har nytte av individuell refusjon. Ja, selvfølgelig har vi det i en del tilfeller. Det er ingen uenig i. Men Stortinget og Regjeringen har faktisk påpekt at det både er ønskelig og nødvendig når det gjelder de store pasientgruppene, at man får til en vridning over fra individuell til generell refusjon. Jeg har følgende spørsmål til statsråden: Hvor mange legemidler har man faktisk overført fra individuell til generell refusjon etter at man kom med det signalet, kontra hvor mye som har skjedd den andre veien? Min påstand er at det er kun ett stort og betydelig legemiddel som har blitt ført den veien, men det kan jo statsråden kommentere i sitt neste innlegg. Videre er vi helt klart enige om at hele befolkningen skal sikres tilgang til legemidler. Jeg sa også i mitt innlegg at jeg er helt sikker på at samtlige som sitter i denne salen, og de som er engasjert i helse- og sosialpolitikk, har for øye at vi skal gjøre det beste for dem som er syke. Men problemet når det gjelder § 10a, individuell refusjon, er at mange må innom spesialist før søknaden skal kunne sendes til NAV. Det er jo der man har den store forsinkelsen. De fem ukene er én bit av det, men den største problemstillingen er det å kunne få tilgang til spesialist også ute i distriktet, slik at søknaden faktisk kan sendes videre til NAV-systemet. Det er vi nødt til å fokusere mer på, slik at man sikrer at uansett bostedsadresse skal man ha de samme mulighetene. Det er en av problemstillingene. Så viste man til at kostnadene skal stå i rimelig forhold til det man har som utbytte. Selvfølgelig skal de gjøre det. Men jeg henviser da til ECON-rapporten som jeg viste til i mitt innlegg, der ECON konkluderer bl.a. med følgende: «Forbruket av nye KOLS-legemidler synker etter forskriftsendringen. Nedgangen er større i Oslos østlige bydeler enn i vestlige bydeler. Det er også en økning i forbruket av de nye legemidlene på hvit resept. Dette kan bety at forskriftsendringen har bidratt til økte sosiale ulikheter i behandlingen av KOLS.» Og neste punkt: «Tall fra pasientregisteret tyder også på at forskriftsendringen har bidratt til flere akuttinnleggelser med diagnose KOLS.» Spørsmålet mitt til statsråden er: Vil statsråden gå nærmere inn i disse tallene for å være helt sikker på at det som vi faktisk gjør, ikke er til det verre for pasientene, men til det beste for pasientene?
-0	Jeg kan bekrefte at jernbanen kommer til å være sentral som tilbringertjeneste til flyplasser, ikke bare Gardermoen, men i alle de store byene. Vi ser også, som jeg nevnte i forrige debatt, at flere reisende fra Eigersund-området nå har begynt å ta toget til Gardermoen framfor å kjøre bil til Sola og fly til Gardermoen, rett og slett fordi en har fått flere avganger, det korresponderer bedre, og en kan slippe overnatting på hotell. Det som har vært veldig tydelig, og som en kommuniserte også i går, er at den jernbanereformen vi nå har, ikke er den «privatiseringsgreia» som enkelte i opposisjonen prøver å gi inntrykk av. Staten skal eie jernbanen, staten skal ha ansvar for infrastrukturen, og det er også staten som skal eie togmateriell. Men når en ser på hvordan en kan få utnyttet togmateriell best mulig, er det flere modeller oppe og går, enten det er at det selskapet som skal vedlikeholde tog, også står som eier, eller at det infrastrukturselskapet som skal eie jernbanesporene, også eier togsettene. Men det er ikke snakk om å selge togsett, det er ikke snakk om å selge noe jernbane. Dette er et rigid system som trenger offentlig styring og kontroll, og da må en også ha offentlig eierskap.
-1	Jeg takker for svaret, og jeg synes det er veldig bra at kulturministeren er opptatt av denne problemstillingen. Det er ikke slik at menn har flere kunstneriske gener enn kvinner, så det må være noe strukturelt som gjør at det er forholdsvis få kvinnelige filmskapere i Norge. Aktørene sjøl snakker om både glasstak og glassvegger. Det kvinnenettverket som nettopp er startet opp her i Norge, etterlyser en offensiv holdning fra det politiske miljøet, og det gjør også andre. Jeg synes nok at vi i det politiske liv skal vise en offensiv holdning. Derfor spør jeg om Regjeringa vil gjøre som den svenske regjeringa og foreslå 40 pst. av midlene til kvinnelige manusforfattere, produsenter og regissører innen fem år, og dermed sørge for at likestillingsloven også kan gjelde i filmbransjen, som på andre samfunnsområder.
-0	Jeg tillater meg å foreslå Lodve Solholm.
-0	Regjeringen har fokusert mye på handlingsplanen mot fattigdom. Det er i dag ca. en kvart million pensjonister som lever under fattigdomsgrensen slik den er definert av OECD. Det betyr at de mottar under 113 000 kr i året, som de skal leve av. Mange av disse minstepensjonistene har blitt minstepensjonister fordi de gjennom et langt liv har vært hjemmeværende og oppdratt egne barn. Det er kanskje ikke en verdivurdering som Arbeiderpartiet kjenner seg hjemme i, men det var en verdi som var svært viktig i datidens familier. Det er det mange av disse kvinnene som blir straffet for i dagens samfunn. Når man går igjennom Regjeringens handlingsplan mot fattigdom, finner man ikke denne gruppen. Minstepensjonistene, landets slitere som har bygget opp landet etter krigen, er ikke nevnt med et eneste ord. Hvis man ser på de tiltakene som Regjeringen fremhever, er det tiltak for å komme inn i arbeidslivet, tiltak for barn og unge, tiltak for kriminelle, tiltak for innvandrere, og igjen: Minstepensjonistene er ikke nevnt med et eneste ord. Jeg synes det blir stående i et ganske grelt lys, når Regjeringen bruker så mye tid og krefter på å snakke om behovet for å bekjempe fattigdom, at de ikke løfter en finger for å hjelpe mange av de eldre i vårt samfunn som har slitt hele livet, og som nå gjennom statsbudsjettet får en hilsen fra Regjeringen i form av økt matmoms, økt NRK-lisens, økt boligbeskatning og økte egenandeler – egenandeler som Regjeringen selv har varslet i Soria Moria-erklæringen at de skal gå igjennom med sikte på å holde dem på et lavt nivå. Hvordan forklarer statsministeren denne totale mangel på satsing på landets eldre?
-0	Neste år feirer vi to viktige jubileer i Norge. Viktigst av alt er uten tvil 200-årsjubileet for Grunnloven. Det gleder vi oss alle til å feire. Uten sammenligning for øvrig markerer vi også at det er 20 år siden Norge sluttet seg til EØS. Legg merke til at jeg brukte ordet «markerer», men jeg tror at vi kan bruke ordet «feirer» her også. EØS er den mest sentrale delen av våre avtaler med EU. Norges forhold til EU er ikke et forhold bygget på kjærlighet, det kan vi nok være enige om. Kompromisser er sjelden bygget på kjærlighet. At det ikke er et fullverdig ekteskap, betyr ikke at det er et dårlig forhold, men som i alle forhold kan man ikke gjøre som man vil. Man må ha en viss troskap til det som ligger i bunnen for forholdet. Det norske folk har to ganger sagt nei til norsk EU-medlemskap. EØS ble – og er fremdeles – det som skulle binde Norge sammen med EU. Et av de sentrale kjennetegnene ved EØS-avtalen er at det er en dynamisk avtale. Det gjelder både i bredde og i dybde på flere vis. Av og til i debatten om EØS her i Norge kan man få inntrykk av at noen tror at den avtalen som ble gjort for 20 år siden, skulle være akkurat lik den som er i dag. Det er ikke tilfellet når en avtale er dynamisk. Ved starten for 20 år siden var syv land tilsluttet EØS. I dag er det faktisk Norge som er stormakten i EØS, og det er ikke verst å kunne omtale oss som stormakt av og til. Vi står der sammen med Island, og vi står der sammen med Liechtenstein. Sverige, Finland og Østerrike gikk videre og ble som kjent fullverdige medlemmer av unionen. Norge er gjennom EØS en del av det indre marked. EU er Norges viktigste handelspartner, og EU-landene utgjør da Norges viktigste eksportområde. Tilgangen til det indre marked betyr mye for næringslivet i Norge. Det indre marked er vårt hjemmemarked. Det betyr at Norge, som er et land med snaut 5 millioner innbyggere, med EØS får tilgang til et marked med snaut 500 millioner flere innbyggere. Det er ikke et lite antall. At dette i det store og hele er et gode, sier seg nesten selv. Samtidig som EØS har utviklet seg siden starten for 20 år siden, har EU utviklet seg mye. EU/EØS knytter oss ikke lenger opp mot 12 medlemsland, men 28, med Kroatias inntreden denne sommeren som det foreløpig siste. Og uavhengig av hva man mener om norsk medlemskap i EU – jeg kan jo avsløre hva jeg mener her, siden vi skal ha åpenhet i denne sal, at jeg er det man kaller en ikke-praktiserende EU-tilhenger – tror jeg ikke jeg tar munnen for full når jeg sier at EU har kommet for å bli. Montenegro og Albania står utenfor døra nå og venter på å bli sluppet inn, mens flere andre land nærmer seg. Per dags dato er 70 pst. av Europas befolkning tilsluttet EU. Det er sant som det er sagt, at norsk innenrikspolitikk begynner mer og mer i EU. Det er ikke nødvendigvis noe negativt. Med denne regjeringen får vi en aktiv europapolitikk. Det er bra. Vi har opplevd å havne bakpå ved enkelte anledninger. Å forsøke å påvirke i etterkant har ganske lite for seg. Det er å påvirke i forkant som kan gi resultater. Det betyr også at vi skal ha et mer aktivt forhold til de sakene som diskuteres i EU, og i forkant av beslutningene som har innvirkning på Norge. Fremskrittspartiets utgangspunkt er at vi bør være for det vi er for, og imot det vi er imot. Fremskrittspartiet var – og er fremdeles – imot innføringen av datalagringsdirektivet, men et stortingsflertall gikk for det, og det må respekteres. I det siste har det vært litt støy rundt både postdirektivet og ostetollen – eller oste- og bifftollen er det vel egentlig. Enkelte har forsøkt å framstille det slik at her må Norge stå samlet med bakgrunn i at det er nasjonale interesser det er snakk om, spesielt på ost. Enkelte forsøker å snevre inn og ta monopol på hva som er «nasjonale interesser». Det kan ikke komme som noen overraskelse på noen at en Høyre–Fremskrittsparti-regjering, som er sterk tilhenger av konkurranse og det frie marked, vil slutte seg til det som nettopp fremmer dette. Bare for å klare opp litt her: Akkurat som den norske modellen ikke er det samme som den til enhver tid gjeldende rød-grønne politikken, er heller ikke norske interesser synonymt med rød-grønne programpunkter. Uavhengig av hva spørsmålet er, er alltid proteksjonisme feil svar. Når den forrige regjeringen skrudde opp tollen på ost og kjøtt, opptrådte den proteksjonistisk. Jeg har full forståelse for irritasjonen dette skapte i EU, og det er også i strid med intensjonene i EØS-avtalen. Dette handler ikke om knefall for EU, dette handler om politikk. Jeg deler altså denne regjeringens syn, at det er i Norges interesse å arbeide imot proteksjonisme og høye tollmurer. Her er det også relevant å nevne Norges eksportinteresse når det gjelder fisk. Jeg vil også nevne – jeg var jo så vidt inne på det – dette med norsk næringsliv og tilgang til det indre marked. Det er altså ekstremt viktig for norsk næringsliv, norsk industri, å ha like konkurransevilkår som resten av Europa. Derfor er det også et problem når det blir etterslep på implementeringen av rettsakter. Jeg er glad for at denne regjeringen tar tak i dette. Når det gjelder Schengen, som er en annen av avtalene vi er knyttet til, som er en god avtale – og som også er en naturlig oppfølging i og med Sveriges og Finlands inntreden i den nordiske passunionen – blir de ytre grensene viktigere når de indre grensene fjernes. Her er det også viktig for Norge å tre støttende til, spesielt overfor Spania og Hellas, slik at man klarer å håndtere dette på en god måte. Jeg tror ingen i denne sal har forblitt uberørt av hendelsene ved f.eks. Lampedusa. Jeg tror man er ganske hard hvis man ikke blir berørt av det. Det er også noe som må håndteres. Jeg ser fram til økt åpenhet overfor befolkningen om prosessene og økt involvering og engasjement fra Stortinget. Litt om den økonomiske utviklingen i Europa. Det er store forskjeller på landene. I Hellas er det opp mot 30 pst. arbeidsledighet. Det er trist å konstatere, men det er faktisk ikke rart at det gir grobunn for ekstremisme – som vi har sett med Gyllent daggry. Vi ser det samme i Ungarn med Jobbik. Det er utfordringer som vi må håndtere. Vi må slå tilbake mot framveksten av ekstremisme i Europa, og det må vi også stå samlet om. EU er verken dyret i åpenbaringen eller Edens hage. Det er altså ikke dagen i dag for en ny norsk EU-debatt. Men det er en dag for å snakke om det praktiske forholdet vi har til EU – for det er faktisk det vi har, det er ikke et kjærlighetsforhold, det er et pragmatisk forhold – og hvordan vi kan håndtere dette på en bedre måte. En aktiv europapolitikk handler også om å prioritere, og det handler om å velge sine kamper. Ikke minst handler det om å skape engasjement og utnytte til fulle det handlingsrommet avtalen gir oss. Det er også utfordringer innad i EU. Det er grunn til å ha varsellamper på dersom stadig flere direktiver og stadig mer regelverk fører til økt byråkrati og mindre oversiktlighet. Dette er jo ikke minst en debatt som foregår innad i EU og i EUs eneste folkevalgte organ, EU-parlamentet. Det er en debatt jeg mener vi bør følge nøye med på. En annen utfordring er eksport av velferdsgoder. Det vil denne regjeringen se på – det ligger i plattformen. Jeg vil avslutte med å gi en reisehilsen til dem som skal til Bali. Jeg snakket litt om proteksjonisme her i stad. Det er noe som opptar meg veldig. Jeg mener det er negativt å foreta proteksjonistiske tiltak, og jeg vil kjempe imot det. Jeg vil ønske dem som skal til Bali, lykke til. Sørg nå for å bidra til at det blir slutt på tolv års ørkenvandring. Gjør oss stolte og stå opp for en friere verdenshandel.
-0	Høringsuttalelsene vil vi selvfølgelig gjennomgå på en grundig og god måte. Det som sto i høringsutkastet knyttet til SSB-tallene, var at det kan bli en dobling. Det har ikke vært det så langt, men hvor mange som kommer på familiegjenforening, handler også om hvilke grupper som kommer til Norge. Somaliere har eksempelvis familiegjenforening i større grad enn det en del andre grupper har. Så er det sånn at når jeg omtaler rapporter – jeg tror også representanten Bekkevold kjenner til at det kan være vanskelig når du blir intervjuet, å snakke en halvtime om en rapport. Du skal være ganske rask, og du skal ta de poengene som du mener er viktige. Det med ankerbarn står i den rapporten. Vi vet også at noen barn i Norge har fått familien sin hit, de har blitt sendt til Norge og fått familiegjenforening, så det skjer i dag. Men det som er vårt hovedpoeng når det gjelder barna, er at vi må prøve å begrense tilstrømmingen, på grunn av barnas beste.
-1	Jeg takker også for det svaret og vil understreke hvor viktig det er at man også drar med skoler og barnehager. Dette vil jo være de fremste arenaene for hjelp. I den sammenhengen vil jeg understreke behovet for at de som står nærmest barna, bl.a. i barnehager og skoler, får tilbud om kompetanseutvikling. Den meldinga jeg har fått, er at økonomi ofte stanser mulighetene for kompetanseutvikling. Da er mitt spørsmål: Vil statsråden åpne for at psykiatrimidler kan brukes i kompetanseutviklingen for dem som står barna nærmest? Det andre spørsmålet gjelder de voksne. Jeg er veldig opptatt av at fengslene er overrepresentert av disse fangene. Jeg får brev med bønn om hjelp, og om at de ikke får den hjelpen de trenger, bl.a. fordi fengselshelsetjenesten ikke fungerer. Vil statsråden se på og undersøke hva slags hjelp fanger med ADHD-problematikk får, og sørge for at de får den hjelpen de trenger, og eventuelt medisinering, slik at de kan fungere bedre når de kommer ut i samfunnet?
-1	Jeg hadde gledet meg til denne replikken fra representanten Høybråten. Jeg tenkte vi skulle ha en liten runde i forhold til hva som stod i Aftenposten i går, men jeg skjønner nå at Høybråten og Kristelig Folkeparti har funnet ut at det forslaget til statsbudsjett som vi har lagt fram, har en langt bedre sosial profil enn den de selv ble tvunget til sammen med Høyre – så den er grei. Så til avskrivningssatsene. Ja, det er riktig at den forrige regjeringen har lagt inn et forslag om å endre avskrivningssatsene – som vi ikke har stått på. Det handler punkt 1 om at det ikke er av de prioriterte sakene fra Soria Moria-forhandlingene, og punkt 2 om at for de deler av industrien som dette ville betydd en betydelig lettelse for, går det ganske bra nå. Derfor er ikke det med i de prioriteringene vi har gjort for 2006.
-0	Jeg vil på vegne av opposisjonen presisere at vi ikke varsler omkamp om selve fusjonen. Den går sin gang, og de som er private eiere, skal vite at en ny regjering, fra opposisjonspartiene, ikke vil prøve å ødelegge de verdiene – de ligger fast. Man kan heller sette spørsmålstegn ved hvorfor Regjeringen synes dette er viktig, og bruker som eneste argument for å kjøpe seg opp til totredjedelers eierskap i StatoilHydro at man vil unngå at mindretallet kan hindre vedtektsendringer. Det vi varsler, er en omkamp om oljepolitikken. Hvis ikke et opposisjonsparti, eller noe parti, skal kunne varsle at man ønsker å føre en annen politisk linje enn den sittende regjering, kan man jo bare slutte med valgkamper. Det er nettopp det som er poenget, man slåss i valgkamper – og til daglig på Stortinget – om å påvirke retningen i den politikken. Selvsagt vil andre partier i regjering påvirke retningen, og så får velgerne selv velge om de ønsker en ny retning, eller om de ønsker å fortsette den kursen som den sittende regjering har.
-0	Fremskrittspartiet er opptatt av at de som eier noe, må ta ansvaret for det de eier. Følgelig er det logisk at staten tar ansvaret for sine veier, og også det økonomiske ansvaret. Men vi har fortsatt bompenger, dessverre. Det er en uting, og det skulle vi helst ikke hatt. Men når flertallet på Stortinget ønsker at vi skal ha bompenger, er det viktig at bomsatsene blir så lave som mulig, og at mest mulig av bompengeandelen går til å nedbetale veien og ikke alle andre mulige tiltak. Er Kristelig Folkeparti også opptatt av at andelen bompenger som bilistene betaler, blir lavest mulig, og at bompengene går til å nedbetale veien, og ikke alt mulig annet?
-1	Jeg får ofte spørsmål om hvorfor jeg og andre på venstresiden er så opptatt av Palestina. Det er jo mange steder i verden hvor det er mye, mye verre, er det mange som sier – som Kristelig Folkeparti i stad. Det er det. Jeg tror ikke det er så stor uenighet her i Stortinget om å ta avstand fra verdens diktaturer eller de verste krigene i verden, men det er uenighet om dette, selv om det ikke burde vært det. Venstresiden støtter bare Palestina fordi de er imot Israel, eller til og med hater Israel, er det enkelte andre som sier. Da slår jeg av. De har ikke skjønt noen ting. Jeg tror det er omvendt. Arbeiderpartiet var i flere tiår det mest Israel-vennlige partiet i Norge, og SF-ere skrev entusiastisk om kibbutzene og det israelske statsprosjektet. Utover 1970- og 1980-tallet snudde det. Israel er i dag et av verdens minst populære land, men egentlig er landet så likandes – og på mange måter veldig likt vårt. Og da forventer vi så mye mer enn å holde et folk fanget i okkupasjon i tiår etter tiår. For to år siden besøkte jeg en mann som heter Abu Nahar. Han bor i en liten landsby som heter Fasayil Al-Wusta i Jordandalen. For fire år siden begynte det israelske militæret å jevne landsbyen hans med jorda. Og uka før jeg møtte ham, ble hans og familiens hus overkjørt av en bulldoser og fullstendig knust – ikke for første gang eller andre eller tredje eller fjerde, men for femte gang. Alt han hadde igjen, var to telt som de har fått av palestinske Røde Halvmåne, for de ti menneskene i familien. Alt som er igjen av den lille bydelen, er små telt og ruin etter ruin etter ruin. Midt i restene av deres siste hus står inngangsdøra igjen alene, som en slags ensom monolitt over all ødeleggelsen. Døra var det eneste som overlevde rivingen. Det å få servert te i ruinene av et hus som er revet fem ganger, fra et serveringsbrett som hviler på bulldoserspor, er ganske sterk kost. Det lille huset til Abu Nahar og familien har ingen strategisk betydning. Mange hus blir ødelagt i kriger, og uskyldige rammes, men dette er ikke engang krig. Det er systematisk ødeleggelse rettet mot familier som er forsvarsløse, i et område der bare den ene parten bruker vold og våpen. Det er et slags moralsk bunnivå. Det er en slags moralsk konkurs, drevet fram av populistiske politikere, hensynsløse nybyggere og en kjempemektig forsvarsmakt, gjort av et land som vi forventer så mye mer av. All skryt av Israel som Kristian Norheim fra Fremskrittspartiet sto for i stad, er et argument for å stemme for anerkjennelse av Palestina i dag. Benjamin Netanyahu spekulerer i disse ødeleggelsene. Han vet godt at han i praksis har vetorett mot ethvert framskritt for fred – så lenge land som Norge venter med å anerkjenne Palestina med slappe formalargumenter. Utenriksministeren kommer i dag til å si at anerkjennelse av Palestina vil skade fredsprosessen – og det er kanskje det største selvbedraget i denne debatten at det er noen særlig fredsprosess å snakke om. Vent til det foreligger en fredsavtale, sier regjeringen. Vi venter alle i åndeløs spenning på denne fredsavtalen, som tydeligvis skal oppstå helt på egen hånd, i et vakuum, uavhengig av omverdenens press på okkupanten. Utenriksministeren fraråder gjerne norsk næringsliv å handle i Vest-Sahara. Han innfører gjerne sanksjoner mot Russland for dets ulovlige okkupasjon av Ukraina. Det er politikk vi i SV støtter. Men ikke ett virkemiddel er svakt nok for utenriksministeren når det kommer til okkupasjonen av Palestina. Den fredelige palestinske frihetsbevegelsen har bygd sin strategi på internasjonal anerkjennelse. De som tjener mest på Israels sabotasje av fredsprosessen, er de ekstreme kreftene i Palestina som Kristelig Folkeparti bruker som argument for å stemme mot. Det viktigste bidraget Norge kan gi alle de gode, fredelige kreftene i Palestina nå, er å gi dem større legitimitet og gjennomslag – ikke bekrefte Hamas’ og islamsk jihads fortelling om at den eneste motstandskampen som gir effekt, er voldelig motstandskamp. Det har over 130 land i verden forstått, nå sist Sverige. Tusen framstående israelere har levert sitt klare budskap til Stortinget: Vårt bidrag trengs. Okkupanten må ikke få sette betingelsene. Det tror jeg alle i prinsippet er enige om i denne saken. Israelere og palestinere snakker ikke sammen mer. Ungdommene deres møtes ikke. Barna lærer å frykte hverandre. Hvem vet hvilken ideologi barna til Abu Nahar vil sverge til etter å ha kommet hjem fra skolen for sjette gang til nye ruiner. I de siste ruinene av huset til Abu Nahar så jeg en sønderrevet skolebok. Under bulldosersporene lå kunnskapen og klokskapen begravd. Vi kan grave den fram. Arbeiderpartiet sa i innledningen at det er Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet som sørger for at det ikke er noe flertall i denne saken. Det er feil. Jeg er skuffet over at Arbeiderpartiet også stemmer mot vårt forslag, men det er fortsatt tid til å ombestemme seg og følge oppfordringene både fra palestinerne selv, Norsk Folkehjelp og norsk solidaritetsbevegelse og stemme i tråd med eget landsmøtevedtak. Det hadde jeg ærlig talt trodd at Arbeiderpartiet var i stand til.
-0	For å ta hele landet bedre i bruk er det en rekke ting man kan gjøre. Derfor først en etterlysning: Hvor har det blitt av gratisferjeprosjektet til Senterpartiet? Det har utviklet seg fra løfte til omtale og til slutt til taushet. Gratisferjer ville være et godt håndslag for å redusere transportkostnadene i distriktet. Det andre er et spørsmål: Hvilke økonomiske forhold er det som gjør at man må fase inn NTP og bevilge mindre i det første planåret enn det som er gjennomsnittet i handlingsprogrammet for perioden 2010–2013? Hvilke økonomiske forhold er det som begrenser innfasingen av NTP? Eller er det i virkeligheten slik at Regjeringen i forrige periode ikke sørget for nok ferdigstilte prosjekter og rett og slett har planlagt for lite, ut fra at den ikke har tenkt å bruke noe mer penger?
-1	Nei. Det er klart at det er behov for en differensiert tilnærming til dette. Vi har et langstrakt land med forskjellige utfordringer. Det som er viktig, er å sørge for at vi, særlig der det er stort press, ivaretar flertallets behov for tilgang til strandsonen, og at vi sikrer at man ikke kan gi så stor adgang til dispensasjoner som mange kommuner har gitt i dag. Så svaret er at sjøl om loven ikke er lagt fram ennå, er det klart at det vil bli lagt opp til en differensiert politikk.
-1	Eg vil rå SVs gruppe til å stemma for I. Når det gjeld II, rår eg gruppa til å stemma mot punkta 1 og 3, og altså for forslaga nr. 1 og 2. Eg rår vidare gruppa til å stemma for III, mot IV og for V.
-0	Representanten Tore Nordtun sa i sitt innlegg at når det gjaldt CO2-rensing av gasskraftverk, skal Regjeringen komme tilbake til hvem som skal bære kostnadene vedrørende dette. Jeg har registrert at Tore Nordtun for ikke så lenge siden uttalte at staten om nødvendig må betale alle kostnader knyttet til CO2-rensing vedrørende Kårstø. Dette er i sterk disharmoni med de signalene som vi har fått fra energiministeren, at staten ikke skal bære alle kostnadene. Nå spriker det igjen i Regjeringen. Hvem er det egentlig som bestemmer denne regjeringens energipolitikk? Er det slik at representanten Tore Nordtun vil kjempe for at staten skal bære kostnadene ved CO2-håndtering, ikke bare når det gjelder Kårstø, men alle gasskraftverk, slik jeg skjønner at han har uttalt? Det står i sterk kontrast til det statsråd Enoksen tidligere har uttalt, at staten ikke skal bære alle kostnadene. Hvem er det som bestemmer denne regjeringens energipolitikk?
-1	Jeg vil takke representanten Warloe for et viktig spørsmål, som selvfølgelig vil bli behandlet grundig i meldingen om klimatilpasning som regjeringen vil legge fram for Stortinget i løpet av dette året. Kommunene står overfor meget betydelige utfordringer i møte med et endret klima. Det gjelder mange – det gjelder ikke minst kommunal planlegging. Det aller viktigste er å sørge for at det ikke blir planlagt nye boliger på områder som er særlig klimautsatte, enten det er snakk om havnivåstigning, om ras – snøskred, leirras – eller om steder som er flomutsatte, og at man går i dialog med innbyggere som på et tidligere tidspunkt har bygd på slike områder, og med deres forsikringsselskaper, slik at man kan se på løsninger for hvordan de boligene skal kunne tas videre. Det samme gjelder selvfølgelig veier, jernbanelinjer og alt mulig annet. Med hjelp fra Bjerknessenteret i Bergen er det utarbeidet en oversikt over hvor mye havet vil kunne stige i alle norske kystkommuner i dette århundret. Det er jo ikke vedtatt en uniform stigning, men det er vesentlig forskjellig fra område til område. Det er f.eks. forskjellig fra Ålesund til Bergen, for å ta et eksempel. Det er laget veiledere for hvordan kommunene kan komme i gang med tilpasningsarbeidet, og det ble i 2009 laget en første helhetlig analyse av hvordan klimaendringene kan slå ut i Norge. All denne informasjonen, som er viktig for det praktiske tilpasningsarbeidet, er samlet og legges ut i en nettportal på regjeringens hjemmeside som heter klimatilpasning.no. Denne nettportalen ble lansert i 2008 og inneholder bl.a. mye praktisk erfaring fra konkrete tilpasningstiltak i norske kommuner. Gjennom Framtidens byer har de tretten største byene kartlagt hvordan de blir rammet, bl.a. gjennom tilrettelagte klima- og nedbørsprognoser. Et bredt sammensatt offentlig utvalg under ledelse av fylkesmannen i Sogn og Fjordane la fram en rapport om hvordan Norge skal tilpasse seg sitt klima i endring. Dette utvalget foreslår mye av det samme som representanten her, nemlig at det lages et klimaservicesenter som skal tilrettelegge mer detaljert og omfattende informasjon om klimaendringene og resultatene fra klimamodellene. Slik informasjon er viktig, og Meteorologisk institutt har allerede i høst i samarbeid med Norges vassdrags- og energidirektorat startet med et systematisk arbeid med å gjøre mer klimainformasjon tilgjengelig. Det samlede bildet av dette, inkludert det spesifikke forslaget som representanten fremmer, vil vi komme tilbake til i klimatilpasningsmeldingen. La meg legge til, for den interesse det måtte ha, at dette er ikke bare et norsk spørsmål. Dette er et globalt spørsmål. Det hjelper ikke regjeringen i et land, la oss si Zambia, å få vite at gjennomsnittlig blir det våtere i landet. Du må vite om det blir våtere i den nordlige delen og tørrere i den sørlige, eller omvendt, du må ha meget presise værprognoser. I samarbeid med Verdens meteorologiske organisasjon, i en samarbeidsavtale som jeg nettopp har undertegnet med dem, vil vi i Norge gjøre hva vi kan for å legge til rette for mer presis og bedre værinformasjon også for de landene som ikke har penger til å skaffe seg det på samme måte som Norge.
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Jeg har tatt opp denne problemstillingen med statsråden tidligere og fikk vel omtrent det samme svaret, bortsett fra at da ble det vist til et annet budsjett. Jeg synes det er mye bra i budsjettet, knyttet både til nødnettet, som man får en opptrapping av, og beredskapstroppens styrkede bevilgning. Men det hjelper dessverre ikke at vi utdanner flere politifolk, hvis vi ikke sørger for såpass romslige driftsbudsjetter ute i politietaten at de har råd til å ansette disse personene. Der det svikter i dette budsjettet, er bl.a. i investeringer ute i politidistriktene. Der er det betydelige mangler. Det er et skrikende behov for nye politibiler, bl.a. på Sunnmøre, det er datainvesteringer som ikke blir dekket, og en hel rekke andre ting. Dette finnes det ikke rom for, ergo må det tas over driftsbudsjettet. Dette igjen medfører at stillinger blir stående vakante. Det hjelper ikke at man får tildelt stillinger, hvis man ikke ansetter politifolk i dem. Om det er den interne fordelingen fra Politidirektoratet som er gal, eller om det er noe galt fra statsrådens side, skal jeg ikke ha noen formening om, men spørsmålet mitt til statsråden er: Ser statsråden at det i hvert fall er en skjevfordeling her?
-0	Vi skal ikke blande inn hvem som skal styre etter gitte datoer. Det får velgerne her i landet avgjøre. Det som er viktig, og som jeg bare ber statsråden om å være oppmerksom på, er å følge den modellen man til slutt velger. Grunnen til at jeg er mer bekymret over at man sprer det på flere, en gruppe, er at det i perioder kan være andre ting den samme gruppen og de samme personene også skal jobbe med, og så kommer denne biten, organdonasjon, litt på etterskudd fordi man prioriterer innenfor forskjellige sektorer. Det er derfor jeg håper man kan se på dette på nytt, og ha én spesiell person til dette. Den kanskje viktigste biten er at de donoransvarlige legene ute på sykehusene – ikke bare på universitetsklinikkene, men på alle de 25 donorsykehusene – får tid til å jobbe med dette, og får opplæring innenfor kommunikasjon. Der håper jeg statsråden gjennom sitt oppdragsdokument også kan gi klare signaler til disse sykehusene.
-0	"Det blir litt søtt å stå og høre på ministeren som står her og forteller at man legger vekt på det lokaldemokratiet og samfunnet rundt sier. Det er korrekt, det som er blitt sagt; de er blitt hørt, og alle har sagt nei, de vil det ikke, og hvis noe må vernes, så kan man verne andre områder. Men man velger her ikke å høre så mye på det. En kommune som Ballangen har stor fraflytting på grunn av at de ikke får utviklet turistnæringen og annen næring, for man verner alt sammen. Man får ikke bygd ut de lokale kraftverkene som kan gi dem skattekronene, for det har man også i verneplanen sin. Jeg ser at man ikke tar inn over seg noe av det som foregår i lokaldemokratiet. Det er jo ikke noe spesielt nytt med det partiet statsråden kommer fra. Men ser man på Europarådets charter av 15. oktober 1985 art. 4 nr. 3, sier det følgende: «Offentlig myndighetsutøvelse skal fortrinnsvis utøves av den myndighet som står den enkelte borger nærmest.» Man kan spørre seg om Norges regjering her er i strid med menneskerettighetene."
-1	Etter flere høylytte protester og påstander og skremsler om at kravene til universell utforming av boliger ville medføre økte kostnader, bestilte den forrige regjeringen – den rød-grønne – en rapport fra SINTEF om nettopp dette. Rapporten foreligger og sier at det nettopp var skremsler. Det vil ikke bli betydelig større kostnader. Vil statsråden fortsatt sørge for at folk med nedsatt funksjonsevne har tilgang til boliger? Vi er opptatt av kravene til universell utforming.
-1	Det var mykje godt å høyre frå Kristeleg Folkeparti her. Men eg har lyst til å stille spørsmål om vi kan risikere at norsk bilateral bistand går med til å bøte på konsekvensane av multilateral bistand, som vi i veldig høg grad faktisk er med på å betale. Vi må også ta innover oss at aldri er det så mange fine ord og så lite resultat som når vi snakkar om bistand, og vi må heile tida ha det presset på oss at vi skal bli flinkare, vi skal bli betre – ikkje minst i forhold til å halde oppe bistandsviljen, nestekjærleiken og solidariteten også i den norske befolkninga – slik at det får konsekvensar. For til sjuande og sist er det i botnen eit forhold mellom den norske befolkninga og befolkninga i andre land, som når småbonden er på besøk hos Småbrukarlaget i Noreg f.eks. Eg vil òg spørje utviklingsministeren: Kva er utfordringa i forhold til Verdsbanken internt, korleis han er oppbygd i forhold til demokrati, avstemmingsreglar, kven som sit i styra, osv., og i forhold til korleis dei jobbar ute i marka?
-0	Fremskrittspartiet mener Innovasjon Norge spiller en viktig rolle for å utnytte potensialet i norsk innovasjonskraft. Skattepengene som overføres til Innovasjon Norge, bør derfor ha ett overordnet mål: støtte de ideene som har best forutsetning for å lykkes i et globalt marked, uavhengig av hvor disse ideene klekkes, uavhengig av hvorvidt disse ideene klekkes av en kvinne eller en mann, men isteden setter altså Innovasjon Norge en rekke begrensende kriterier for hvilke prosjekter som skal motta støtte. Det er ikke det jeg skal ta opp i mitt innlegg, men jeg har lyst til å stille næringsministeren, og for så vidt også Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, noen spørsmål. Dere er alle enige om at det er et press i norsk økonomi. Dere er alle enige om at ytterligere én krone brukt over statsbudsjettet vil føre til inflasjon, press på kronekursen og utflagging av norske arbeidsplasser. Dere er alle enige om at det er mangel på arbeidskraft. Jeg har aldri tidligere hørt at det var avhengig av hvor i landet man var, men det er jo interessant. Jeg skal ta med tilbake til finanskomiteen og finansfraksjonen at det altså ikke er mangel på arbeidskraft i deler av Norge. Det er interessant, og jeg skal se på hvordan vi legger opp vårt statsbudsjett på bakgrunn av den informasjonen som kom fra flere rød-grønne representanter her i dag. Mine spørsmål er: Hvorfor ønsker man å bruke 5 milliarder kr, eller innenfor 5 milliarder kr, på Innovasjon Norge dersom dette har alle disse negative konsekvensene, når, ifølge Innovasjon Norge, én krone brukt på Innovasjon Norge har et potensial til å ta firegangeren, slik at økt aktivitet i norsk økonomi er 20 milliarder kr på 5 milliarder kr? Hvordan henger det sammen med at en ikke kan bruke én krone på å bygge infrastruktur, som er vårt ansvar, når man kan bruke 5 milliarder kr på ting som i utgangspunktet ikke er vårt ansvar? Det vil jeg gjerne ha et svar på. Man trenger flere arbeidsplasser i distriktene. Med andre ord: Det er altså ledige hender i distriktene. Det er mangel på arbeidskraft i de sentrale strøk, det er blitt sagt i dag, og da er Regjeringens medisin: Det er helt galt å flytte de ledige hendene fra der de finnes - det ble sagt i dag av saksordfører Ryan at det er ledige hender i distriktene - til sentrale strøk hvor det er mangel på arbeidskraft. Det man gjør, er at man øker landbrukssubsidiene, man har spesielle kriterier når det gjelder dem som bor i distriktene, slik at de har bedre tilgang til midler fra Innovasjon Norge. Er det en fremtidsrettet visjon for Norge når det gjelder næringsliv og hvordan det skal se ut i dette landet 10-20-30-40-50 år frem i tiden? Skal disse subsidiene bare økes og økes, og hvor går egentlig grensen for hvor mye subsidier man vil gi til distriktene, for fremdeles flykter folk fra distriktene til byene? Hvorfor øker man da ikke andelen til distriktene slik at folk blir værende der, hvis de tror det er den rette medisinen for at folk fortsatt skal bo i distriktene? Fremskrittspartiet har ingen tro på den medisinen, uansett hvor mye man bruker av den.
-0	I juni i år vedtok flertallet på Stortinget en meget stor omkalfatring av spesielt utdannet personale ansatt ved kompetansesentrene over hele landet med begrunnelse i at tilbudet skulle være nærmere brukerne – en utmerket idé, men ikke helt etter Fremskrittspartiets smak. Denne omleggingen ville måtte bety endrede arbeidsforhold og endret bosetting for ganske mange familier rundt omkring i landet. Det er utopi å tro at overføring av 300 stillinger vil foregå uten flytting for manges vedkommende. Nå hører vi fra talerstolen at representanten Tingelstad er bekymret for spisskompetansen ved talesenteret i Søndre Land, og det er hun nok med rette. Men merknaden om samlokalisering vil antakeligvis bevare så mye kompetanse som mulig på Bredtvet. Mener Tingelstad det er større grunn til bekymring for den spisskompetanse man besitter i Søndre Land, enn den spisskompetansen man besitter hvor som helst ellers i landet hvor det er slike sentre? Og mener representanten Tingelstad at de som virkelig har behov for denne kompetansen, mennesker med til dels meget store handikap, kan få dette i den kommunale PP-tjenesten?
-1	Det jobber vi for. Det Regjeringen har gjort, er at den har løftet de veiledende sosialhjelpssatsene. De tre partiene har også tatt initiativ overfor sine lokalpartier, slik at det skal følges opp i kommunestyrene. I tillegg har vi bedret kommuneøkonomien på en slik måte at det skal være mulig. Det er riktig at det i SVs program står at vi ønsker statlige normer. Det mener jeg, men i Regjeringen er vi enige om Soria Moria-erklæringen, og der står det økte sosialhjelpssatser. Det har vi tatt et viktig steg på nå, og det må jeg si jeg er veldig stolt over at vi har fått til.
-1	Jeg skal ta opp tråden fra en tidligere replikk, fra representanten Dåvøy til undertegnede, om SIRUS-rapporten, om rus og om forebygging av vold, bl.a. Jeg minner representanten Dåvøy om at Oslo kommune kan innføre de foreslåtte tiltakene i SIRUS-rapporten i morgen om de ønsker det. Kristelig Folkeparti er med i byrådet i Oslo kommune, så jeg vil gjerne ha en kommentar til akkurat den problemstillingen med hensyn til de signalene som kommer fra Høyre og Fremskrittspartiet om ruspolitikken og stengetider. Jeg vil spørre representanten Dåvøy om hvordan hun ser for seg at Kristelig Folkeparti skal få gjennomslag for sin politikk i et bredt borgerlig samarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet.
-1	"Det er fordi vi i et stramt budsjett har prioritert, som jeg var inne på i mitt innlegg, ungdomsskolen – få til en mer praktisk og relevant ungdomsskole – og gjennomføringen i videregående opplæring. Jeg deler representanten Hanekamhaugs understreking av at å være i form og å spise sunt bedrer konsentrasjonen. Vi har innført to timer fysisk aktivitet for 5.–7. trinn – det fungerer bra – og vi har frukt og grønt i ungdomsskolen. Det er situasjonen nå, og så får vi se hva vi har penger til neste år. For øvrig – hvis presidenten tillater – må jeg si at det rareste jeg har sett i en stortingsinnstilling på veldig lenge, er Kristelig Folkepartis forslag når det gjelder frukt og grønt. De innfører et slags teoretisk frukt og grønt – de tar bort frukt og grønt og mener at elevene skal opplyses om hvor sunt det er, i stedet for å smake, og dermed bli sunnere på sikt, antakelig. La meg si det slik; min innfallsvinkel til dette er: La oss gjøre det praktisk, konkret og relevant, (presidenten klubber) slik at elevene får gode vaner senere."
-0	Fremskrittspartiet ønsker full utbygging av E6 og E18 til firefelts motorvei. La det være klart. Men veiutbyggingen skal skje uten bompengefinansiering, og vi har et konkret forslag i innstillingen om dette. Det politiske flertallet aksepterer bruk av bompenger som delfinansiering av utbygging av E6 og E18 gjennom Østfold. En vanlig begrunnelse er at man ser dette som eneste mulighet for å løfte veiprosjekter frem i utbyggingskøen. Hvorfor er det blitt slik? Er det fordi de politiske partier som sier de kan akseptere bompenger gjennom mange år, har gitt sin støtte til infrastrukturprosjekter i distriktene med svært lav lønnsomhet? Fremskrittspartiet har vært imot en slik prioritering fordi det har medført at det blir for lite statlige midler til svært lønnsomme og riktige veiinvesteringer, bl.a. i det sentrale østlandsområdet. La meg ta et eksempel, nemlig utbyggingen av fastlandsforbindelsen til Magerøya i Finnmark, det såkalte Fatima-prosjektet som er verdens lengste undersjøiske veitunnel. I 1993 prioriterte stortingsflertallet å gå inn for dette prosjektet, som har en sluttregning på vel 1 milliard 1999-kroner, for at 3 500 innbyggere og noen få bedrifter skulle få fastlandsforbindelse. Dette utgjør en enorm kostnad på hele 300 000 kr pr. innbygger. Mange turister har heller ikke ønsket denne fastlandsforbindelsen fordi de heller ville hatt naturopplevelsen og reise med båt. Går vi til avstemningsprotokollen i Stortinget, ser vi at Fremskrittspartiet var det eneste parti som samlet gikk imot bevilgningene. I tillegg brøt Høyres Kjellaug Nakkim ut av egen gruppe og stemte imot denne etter vår oppfatning svært ufornuftige bruken av skattemidler. Hva med Østfold fylkes øvrige stortingsrepresentanter, fra Arbeiderpartiet – f.eks. Signe Øye – og Kristelig Folkeparti, som stemte for dette svært ulønnsomme prosjekt i distriktene? Jo, de vil kompensere for utskeielsene i distriktene ved å legge betydelige byrder på Østfold-bilistenes skuldre. Når det blir en vanlig eller akseptert måte å føre samferdselspolitikk på, blir resultatet på sikt negativt som en helhet, og det er den situasjonen flertallet, bl.a. fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, nå har ført Østfold opp i. Østfold har anslagsvis 6 pst. av landets biler og betaler 6 pst. av landets bilavgifter, men har sett over tid vært det fylket som, sammen med Vestfold, har fått minst tilbakeført til veibygging og vedlikehold av det som er betalt inn. Så det jeg konstaterer, er at det politiske flertall, inkludert Høyre, har gjort knefall for mektige distriktsinteresser fremfor å støtte opp om fornuftige og lønnsomme veiinvesteringer i eget fylke. Sunn fornuft har måttet vike for særinteresser og distriktspolitikk. Representanter for dette politiske flertall er de samme representanter som roper på bompengefinansiering i Østfold. Det er det som er sannheten. Lederen i samferdselskomiteen, Oddvard Nilsen, gav en stikkpille nettopp til Fremskrittspartiet. Men det er jo vi som har troverdighet! Vi sa nei til Fatima-prosjektet til over 1 milliard kr. Høyre sa ja. Vi mener at E6, som den mest trafikkerte samferdselsåre gjennom Østfold, er et nasjonalt ansvar, så jeg konstaterer en gang til: Fremskrittspartiet har troverdighet. For Fremskrittspartiet er en slik prioritering som nå gjøres, en utpining av bilfolket i Østfold som er helt uakseptabel og som må bekjempes med alle tilgjengelige demokratiske midler. Hvis dette ikke gjøres, kan det samme politiske flertall fortsette å opptre som julenisse når det gjelder distriktene, for deretter å øke belastningen som legges på Østfold-borgernes skuldre i form av bompengeinvesteringer når nye infrastrukturprosjekter skal finansieres i østlandsområdet i framtida. Det er delte meninger om politikeres dyktighet og handlekraft i Norge, men på ett område viser de en utrolig oppfinnsomhet og fantasi, og det er når det gjelder å finne opp nye skatter og avgifter eller øke dem vi allerede har. Vårt poeng er at landets bileiere betaler langt mer for å eie og kjøre bil i form av bensinavgifter, importavgift, årsavgift, dieselavgift, bompenger, omregistreringsavgift og moms på bilavgiftene enn det som bilistene får tilbake i form av veibygging og vedlikehold. Det kan best betegnes som landeveisrøveri når staten på denne måten melker bilistene som kan betale flere ganger for den samme veistrekning. Vi risikerer at oppfinnsomme politikere vil utvikle dette landeveisrøveriet videre, og avgiftene kan totalt sett bli så høye at det tas strupetak på hele biltrafikken.
-0	Jeg synes statsrådens angrep på Kristelig Folkeparti i sitt innlegg blir litt ufint, fordi det Kristelig Folkeparti har gjort, er jo bare å se en mulighet, for regjeringskollegiet til statsråden har i medier og i valgkampen gitt uttrykk for at de ville ha støttet et slikt forslag hvis det hadde blitt framlagt. Men jeg oppfatter at SVs landsmøte ble til et religiøst møte der en sier sitt, men før daggry selger sin sjel for 30 sølvpenger og benekter sin tro – så det var et problem for SV. Det som vil v��re en utfordring for statsråden, det får heller være. Hva slags syn har statsråden på oljesand i det framtidige energibildet? Hvis oljesand faktisk får en betydelig etterspørsel, så har Statoil gjort en fornuftig investering, men hvis en tror at dette ikke er noe det vil bli noe særlig lønnsomhet i og heller ingen markedsandel, så ville det bety det motsatte. Det handler mer om det overordnede energisynet. Jeg skulle gjerne ha hørt statsrådens syn på nettopp det.
-0	Det blir noen snedige replikker i ny og ne når man ikke har sett helheten i et budsjettopplegg. Dette er en av dem. Fremskrittspartiet har bl.a. tatt til orde for at vi skal ha likebehandling av Akademi for scenekunst i Østfold, så det bildet representanten ønsker å tegne, er nok ikke helt korrekt. Det som er et bedre spørsmål etter min oppfatning, er: Hvorfor ønsket Regjeringen opprinnelig å legge ned den eneste nautikkutdannelsen vi har i Norge, som også er ved samme universitet, i Tromsø? Nå snudde riktignok komiteen i siste liten, men forslaget fra Regjeringen var altså at den skulle legges ned. Et spørsmål som jeg synes er betydelig mer betimelig, er hvorfor man skal legge ned den type fagutdannelse som er utrolig viktig for næringsutviklingen, ikke hvorvidt man skal ha en kunsthøyskole og en kunstlinje i Nord-Norge.
-0	Først vil eg takke for utgreiinga. Innleiingsvis vil eg slå fast at Framstegspartiet er einig med både finansministeren og kommunal- og regionalministeren i at differensiert arbeidsgivaravgift slik ho var før 2004, både var ei treffsikker og ubyråkratisk ordning, som det var brei politisk einigheit om. No gjekk dei raud-grøne partia veldig hardt ut i valkampen og lovde langt på veg å gjeninnføre den differensierte arbeidsgivaravgifta både geografisk og i forhold til satsstrukturen, slik den var før 2004. Det er openbert at dette som det er blitt gjort greie for i dag, er eit steg i rett retning, men det er langt frå det sjumilssteget som regjeringspartia lovde i valkampen. Ein lovde då at dette skulle bli gjeninnført 100 pst., medan vi no får opplyst at det er 90 pst. oppfyllingsgrad i forhold til 2003. Det er også ei rekkje andre problemstillingar som ligg inne i den ordninga som no blir gjeninnført, og som er problematiske, bl.a. at Tromsø og Bodø, som vi er blitt informerte om, vil få ei arbeidsgivaravgift på 7,9 pst., medan området omkring desse byane vil ha 5,1 pst. Det er også sjølvsagt inne her at ein oppfyllingsgrad på berre 90 pst. inneber at det også er fleire område som tidlegare hadde lågare arbeidsgivaravgift, som ikkje får den same avgifta som tidlegare. Så vidt eg forstår, er det også næringar som blir unnatekne. Korleis verknadene av desse svakheitene vil bli, vil sjølvsagt vise seg på litt lengre sikt, og det er vanskeleg å dra nokon konsekvensvurderingar frå talarstolen no. Det er elles veldig interessant å konstatere at regjeringspartia no har innsett at betre rammevilkår og lågare skattar og avgifter er eit godt verkemiddel for å sikre sysselsetjing og verdiskaping i distrikta. Det er sjølvsagt Framstegspartiet einig i. Vi meiner også at det resonnementet og den argumentasjonen også gjeld for resten av landet. Lågare skattar og avgifter og betre rammevilkår vil sikre betre verdiskaping, og det vil også tryggje arbeidsplassane. Når det gjeld kostnadene ved denne omlegginga, er det ikkje sagt så veldig mykje om det. Det blir framstilt her som om nokon kjem vesentleg betre ut, og at ingen kjem dårlegare ut. Kommunal- og regionalministeren prøvde å antyde at dette skulle gjerast innanfor ei provenynøytral ramme. No er det vel heldigvis slik at dei fleste i denne salen – kanskje ikkje alle, men dei fleste – forstår at dersom nokon skal komme betre ut, og ingen skal komme dårlegare ut, må dette nødvendigvis koste pengar. Kven som skal finansiere dette, har vi ikkje fått noko svar på. Eg har tidlegare stilt spørsmål til finansministeren om kven som skal finansiere dei forskjellige tiltaka. Det eg har fått til svar, er at det er det dei rike som skal finansiere. Slik er det vel i dette tilfellet også. Antakeleg er det ikkje dei rike som bur i distrikta, men andre rike. Eg veit ikkje korleis ein har tenkt å leggje opp dette, men dersom nokon skal komme betre ut og ingen dårlegare, må dette på ein eller annan måte finansierast, iallfall dersom ein skal tilbake til skattenivået frå 2004. Framstegspartiet er ikkje redd for desse kostnadene. Vi meiner at skatte- og avgiftslette er ei god investering, eit godt verkemiddel for å sikre verdiskaping. Derfor burde dette vere unødvendig å dekkje inn frå andre område. Til slutt vil eg berre summere opp og seie at dette er eit steg i rett retning. Det er ikkje langt nok, iallfall ikkje så langt som regjeringspartia lovde i valkampen. Det har også ein del svakheiter og konsekvensar som openbert er problematiske, og etter kvart vil det bli avdekt kor problematiske dei er.
-0	Jeg har besøkt den russiske dumaen flere ganger og min karakteristikk er følgende: Det er en rekke slitne, perspektivløse gamle menn som først og fremst tenker med bitterhet på fortiden, og har, så vidt jeg kan forstå, ingen perspektiver, de vender tilbake til kommunismen, til sjåvinismen. Og det er selvfølgelig veldig vanskelig å samarbeide med en regjering som har en slik lammende forsamling i ryggen. Vel, Russland er kommet inn i Europarådet, Russland samarbeider med NATO, Russland deltar nå også med en av sine trette, gamle parlamentarikere i Vestunionen på møtene der. Ja, hva skal man egentlig si? Man kan jo selvfølgelig slenge til dem noen penger av og til og komme med oppmuntrende bemerkninger. – Dette var kanskje ingen diplomatisk måte å uttrykke seg på, men det avspeiler vel egentlig realitetene. Det er ikke så mye vi kan gjøre for å røre ved denne kolossen. Vi sitter her i denne salen og vet minimalt, og det er også tydelig at russerne vet lite om sitt eget land for tiden, så her tror jeg vi skal være veldig beskjedne, og så får vi snakke sammen når vi finner en anledning.
-1	Jeg er fornøyd med at vi i forbindelse med statsbudsjettet for 2007 har kommet i gang med en omlegging av bilavgiftene i mer miljøvennlig retning. Vi foreslår altså et system som premierer biler med lavt CO2-utslipp. Det er et viktig signal til både forbrukere og produsenter. I det nye systemet vil engangsavgiften beregnes på bakgrunn av kjøretøyets vekt, effekt og utslipp av CO2. Dersom det ikke finnes opplysninger om utslipp av CO2, brukes isteden bilens slagvolum. Opplysningene om vekt, effekt og CO2-utslipp vil hentes fra motorvognregisteret. Motorvognregisteret baserer seg igjen på data fra typegodkjenning. Verken motorvognregisteret eller typegodkjenningen inneholder pr. i dag opplysninger om hvilke biler som kan bruke bioetanol. Det er heller ikke satt faste kriterier for hvilke kjøretøy som skal anses som bioetanolbiler. Alle bensindrevne kjøretøy vil i utgangspunktet kunne kjøres på drivstoff innblandet en større eller mindre grad av etanol. Andelen vil kunne økes, alt etter hvilke modifikasjoner som gjøres med bilene. Som påpekt i budsjettforslaget, er det derfor ikke nå mulig å innpasse en særlig avgiftsmessig behandling av slike kjøretøy i den ordinære avgiftsfastsettelsen. Dette gjelder i utgangspunktet uansett hvordan en lettelse i engangsavgiften skal gjennomføres. Jeg har imidlertid allerede gitt Toll- og avgiftsdirektoratet i oppdrag å se nærmere på disse problemstillingene. Det er selvfølgelig på bakgrunn av den problemstillingen som representanten tar opp i sitt spørsmål. På bakgrunn av de tilbakemeldingene jeg får fra direktoratet, vil jeg vurdere hvordan avgiftshåndteringen av bioetanolbiler best kan tilpasses engangsavgiftssystemet.
-1	Jeg ble ikke helt klok på det svaret jeg fikk fra statsråden i stad. Det svaret vi fikk fra departementet i forbindelse med arbeidet med budsjettinnstillingen, var at det skulle foretas en ny full gjennomgang i 2005 av situasjonen for alle vrak. For meg ser det ut som om det er omtrent det samme som man gjorde i 1997. I 1997 konkluderte man med at det var en rekke vrak hvor man trengte å iverksette tiltak. Jeg er litt redd for at det som er i ferd med å skje her, er at vi har flyttet en enhet fra ett departement og over i et annet departement, at man ikke tar med seg de faglige vurderingene, og at man gjør alt på nytt. Resultatet av det er at nødvendige tiltak blir utsatt. Det foregår overvåkning av seks vrak. Fra det vraket som ligger ved utløpet av Namsen, har man observert at det pipler olje. Da burde vel tiden være kommet til å trekke den konklusjonen som man allerede trakk i 1997, at man bør sette i verk tiltak.
-1	Da Stortinget bad om en stortingsmelding om fengselsopplæringen, bad man også om en finansieringsplan. Denne finansieringsplanen foreligger ikke. Vi er nødt til å forholde oss til virkeligheten. Det som har skjedd i løpet av denne statsrådens periode, er at 320 nye soningsplasser er opprettet uten at én krone er kommet til fengselsopplæring. Dette er situasjonen vi står i. For at meldingen ikke bare skal bli gode ord, er man nødt til å ha finansiering med. Derfor fremmer vi i dag forslag om at man i budsjettet for 2006 skal komme med en finansieringsplan. Lederen av FOKO, Forum for opplæring innenfor kriminalomsorgen, uttalte i siste nummer av FOKO-nytt at det er lettere å gå på vannet enn å gjennomføre de vedtakene som ligger i stortingsmeldingen, uten penger. Det er sant, det koster å gjennomføre dette. Derfor har SV foreslått tidligere, og vi foreslår også i dag, at man skal utarbeide en finansieringsplan. Jeg er også opptatt av å løfte fram de samfunnsøkonomiske perspektivene ved rehabiliteringen og opplæringen. Stortinget peker i den innstillingen som vi behandler i dag, på KrAmi-prosjektet fra Sverige. Her har svensk kriminalomsorg gått nye veier i oppfølgingsarbeidet og i det tverrfaglige samarbeidet. Svensk kriminalomsorg, sosialetaten og arbeidsformidlingen har gått sammen om prosjekt etter avsluttet soning som skaffer deltakerne fast jobb, som er et av de kriteriene man har. Dette gir gode resultater. I Sverige er resultatet at for hver krone man legger inn i dette prosjektet, får samfunnet tilbake mellom 13 og 18 kr. Flertallet peker på at dette er et riktig og viktig prosjekt. Vi peker også på at hvis man i tillegg tar med utdanningssektoren, vil man kunne få enda større og bedre konsekvenser ut av dette prosjektet. Flertallet ønsker da et større prosjekt, i likhet med KrAmi-prosjektet i Sverige. Jeg ser fram til at statsråden vil iverksette dette prosjektet så fort som mulig. Det er viktig å se på de samfunnsøkonomiske konsekvensene av å styrke utdanningen og rehabiliteringen, som sagt. En investering i fengselsopplæringen er en sikker investering, det gir sikker avkastning. Det gir bedre utsikter til et godt liv for den enkelte, og det gir et bedre og tryggere samfunn for alle. Derfor er det viktig å satse på fengselsopplæringen. Jeg er glad for meldingen, men jeg er skuffet over at stortingsflertallet ikke vil garantere for en mer langsiktig og varig finansiering av fengselsopplæringen. Spredte forsøk og gode mål holder ikke i lengden. Skal de innsatte kunne regne med et skikkelig opplæringstilbud i framtiden, er det nødt til å følge med midler. Med de vedtakene som vi fatter i dag, og med de intensjonene som er i stortingsmeldingen, ser jeg fram til at Regjeringen i statsbudsjettet for 2006 vil legge fram en kraftig økning. Jeg vil med dette ta opp SVs forslag. Jeg vil også signalisere at vi vil stemme subsidiært for Fremskrittspartiets forslag, forslag nr. 3.
-1	Lat meg starta med ein kommentar til noko statsråden sa for ei lita stund sia, at ein del av dei forslaga som me behandlar her i dag, ikkje nødvendigvis var godt nok gjennomarbeidde. Det er eg for så vidt einig i når det gjeld nokre. Men andre forslag viser seg jo å vera så gode at Regjeringa kjem med dei som eigne forslag, så her må ein skilja mellom dei gode forslaga og dei dårlege. Eg tenkjer då spesielt på investeringsstøtta – som me kjem tilbake til – for å gjera folk mindre straumavhengige. Der har dei jo fått ein god idé frå forslagsstillarane i Stortinget. Så til problemstillingar knytte til stortingsmelding/revidert budsjett. Slik eg tolkar statsråden, skal dette altså gå på nettoverføring som stortingsfleirtalet har forlangt skal koma i revidert budsjett. Det kjem i revidert budsjett, mens ein del andre problemstillingar som går på styring av marknaden og på revisjon av energilova – eventuelt om ein må gjera noko med målsetjinga for ho – skal ein koma tilbake til i ei eiga stortingsmelding, og det vil først skje på haustparten. Eg vil gjerne ha stadfesta min analyse av det som statsråden sa.
-1	Jeg synes at dette er en interessant og viktig interpellasjon, og det er en bred interpellasjon. Det er bra. Og akkurat som i f.eks. frafallsproblematikken er det en helhet som må forstås og reflekteres over, og som i neste omgang må forbedres, for å minske mobbingen. Slik sett gir også kunnskapsministeren et godt svar, nettopp på grunn av at også ministeren angriper dette på den samme, brede måten. Selv vil jeg derimot ta opp en delproblemstilling som interpellanten, Trine Skei Grande, presenterte og funderte litt over. Det gjelder dette med at skolesjefen er i ferd med å bli historie rundt omkring i Kommune-Norge og Fylkeskommune-Norge. I og for seg har en vel fått som en har bedt om, da en rundt omkring i Kommune-Norge innførte tonivåmodellen for noen år siden. En ville jo nettopp ta vekk disse fagsjefene – i og for seg også disse fagkomiteene – som teknisk sjef, omsorgssjef, skolesjef osv., for det ble for mye fag, det ble for mye sektor, det ble for mye «delhet». Svaret skulle være at vi skulle få kommunalsjef, gjerne med nummer på – kommunalsjef 1, 2 og 3. Så skulle vi ta skolene og spre dem utover på disse kommunalsjefene, og så skulle vi virkelig få den helhetlige tilnærmingen. Og ja, jeg tilhører også dem som priser helhet, drømmer om helhet og mener at vi har for lite helhet, men samtidig har jeg alltid vært skeptisk til dette med at en skal vise mistillit til fag og faglighet, den samme skepsis som jeg hørte at interpellanten også hadde. La meg dvele litt nettopp ved dette med helhet. Da Lillehammer i sin tid, mot tre stemmer, innførte tonivåmodellen – innlandet ville jo heller ikke være motesinke – gjorde Lillehammer kommunestyre et interessant unntak nettopp når det gjaldt skole. Flertallet sa at på skole er det kanskje fortsatt behov for noe helhetlig, og de definerte noe som heter Lillehammer-skolen som et unntak fra tonivåmodellen, der en spredde barnehagene utover på kommunalsjefer, og så beholdt en tross alt en viss faglig helhet når det gjaldt skole. Når nå kunnskapsminister, regjering, storting, alle, fokuserer på ledelse, ikke minst knyttet til rektor og rektorskole – dette er jo så bra – blir det kanskje enda viktigere å fundere litt på om ikke nettopp disse lederne som vi nå sender på kurs, på opplæring, noe som er bra, fortsatt skal få lov til å fungere når de etter at de har vært på skolebenken, kommer tilbake til kommunen sin og inngå i nettopp en slik faglig enhet, eller helhet, gjerne med en opplæringssjef eller en skolesjef på topp. For det å være rektor er jo ofte, som jeg tror alle skjønner, et ensomt liv, nærmest en ensom kamp mot mange ulike grupperinger – det er veldig mye mellom barken og veden. Nettopp da, skal en klare å fungere alene, fungere på en god måte som leder, er en avhengig av kanskje samtidig å inngå i en slik fagenhet, som vi i stor grad hadde tidligere. Så kanskje vi oppi denne nye fokuseringen på ledelse, deriblant på rektor, nettopp burde ta en ny refleksjon omkring dette at det burde være en fagetat og en skolesjef, som selvsagt ikke skal lukke seg inne og bli seg selv nok, men som skal samhandle med det samfunnet og den kommuneorganisasjonen som skolen er en del av.
-1	Dette har vore haustens slager mellom representanten Sørfonn og meg. Eg må berre gjenta det eg har sagt før, og det er at det vert aldri stilt krav om anbodskonkurranse når vi kjøper helse- og sosialtenester. Vi har det same unntaket som regjeringa Bondevik innførte. Det gjeld òg for barnevernsinstitusjonane. Dei skal kunne gjere innkjøp gjennom såkalla forhandlingar, og ikkje gjennom eit ope anbod. Det betyr at vi prioriterer nettopp dei ideelle ikkje-kommersielle organisasjonane, som både representanten Sørfonn og eg er veldig opptekne av skal ha gode rammevilkår. Vi har – som eg òg tidlegare har gjort greie for – gått lenger enn regjeringa Bondevik på dette området, fordi vi har teke unna opptrenings- og rehabiliteringstenestene for anbodsprosedyre. Vi har faktisk gjort det som representanten Sørfonn oppfordra oss til å gjere.
-0	Vekterbransjen er som kjent en bransje i sterk vekst. Vekterne er veldig synlige i gatebildet og i forskjellige butikksentra. Nå vil statsråden ha en gjennomgang av og en sterkere kontroll med bransjen. Han påpekte en hel rekke ting som nå skal gjøres fra departementets side. Han sa også at det skal være et gebyr som disse selskapene skal betale. Likevel vil dette koste penger. Det vil koste ressurser, og det vil koste mannskap. I hvilken utstrekning vil statsråden sørge for at dette blir fulgt opp?
-1	Lat meg først koma med ei vedgåing. SV samarbeider sjølvsagt med Bellona og andre i miljørørsla. Det har me alltid gjort, og det kjem me til å halda fram med. Før i tida hadde me av og til med oss Venstre, Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti i den kampen, men nå har dei ramla av lasset, for nå er dei komne i posisjon. Sponheim sa ved tiltredinga at dette var den første miljøregjeringa. Dette håpte me ein skulle følgja opp, m.a. i denne saka. Det skjer altså ikkje, og det skal bli spennande å høyra kommentarar til brevet frå Sponheim i 1993 – der han seier veldig klart at Halden-reaktoren skal leggast ned. Kva er det som nå gjer at han har endra standpunkt? Det er like farleg som før, Sponheim. Dette må du klara opp i. SV går inn for å legga ned Halden-reaktoren. Dette er ikkje noko nytt, det er eit standpunkt me har hatt i mange år. Me har lenge meint at det er heilt uakseptabelt at Noreg, som ikkje vil ha kjernekraft, driv ein atomreaktor som produserer svært mange kilo radioaktivt avfall kvart år. Dette er avfall som me ikkje har noka god løysing på korleis me skal lagra på lang sikt. Det berre hopar seg opp og er nå nesten 10 tonn. Lat meg peika på to konkrete sider som eg meiner har mykje å seia. Det eine dreier seg om tiltru og det andre om openheit. Atomkraftverk eldest til liks med andre industrielle anlegg. Men på grunn av strålinga reaktorkjernen er utsett for, eldest atomreaktorar raskare enn «ikkje-atom»-anlegg. Det er altså årsaka til at reaktoren i Halden er eldre enn den fysiske alderen skulle tilseia. Og denne eldinga, som kort sagt vil seia at metallet blir sprøtt, inneber at eit atomkraftverks alder heng nøye saman med tryggleiken. Gamle anlegg kan altså vurderast som eit tryggleiksproblem. Difor er det heilt uakseptabelt at Noreg, som eit land som har bestemt seg for ikkje å ha atomkraftverk, likevel har ein av verdas eldste atomreaktorar. Faktum er at det underminerer den tiltrua me treng, når me peikar på behovet for å stenga gamle atomkraftverk i andre land, men samtidig driv på med denne reaktoren. Så til spørsmålet om openheit. SV har pressa hardt på for å få større openheit omkring drifta ved Halden-reaktoren. Og her skal me gje Regjeringa honnør. Det er ikkje tvil om at helseministeren, riktignok etter press, har gjort veldig mykje for å auka openheita omkring denne drifta. Det er SV svært glad for. Men me trur det er galt av fleirtalet i stortingssalen å ta bølgja for denne openheita, for allereie sist onsdag viste Aftenposten at det er fleire skjelett i dette skapet. Då dukka det opp noko som fleirtalet her ikkje visste om. Men ein seier seg likevel nøgd med dette, og seier at Bellona sine påstandar er slått tilbake, osv. Det vil koma fleire ting, tydelegvis. Faktum er nok at den tryggleiken internasjonale avtalar krev ved reaktordrift, strid mot den openheita me er vane med, og det me ønskjer i Noreg. Ikkje minst har Venstre påstått å vera eit føregangsparti her. Difor er det viktig for meg at Sponheim i dag presiserer kva haldning Regjeringa vil ha til dette vidare framover. SV sluttar seg til det Venstre, Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti har meint før, og tek opp forslaget om å stenga Halden-reaktoren. Med dette tek eg opp SV sitt forslag.
-0	Jeg tillater meg å stille statsråden følgende spørsmål: «Det er store protester lokalt når det gjelder deponering av store mengder forurenset masse i Dramstadbukta, Drammensfjorden. Fremskrittspartiet har tatt til orde for en alternativ deponering. Hvilket initiativ har statsråden tenkt å ta i denne forbindelse?»
-0	Jeg vil først få lov til å meddele at Fremskrittspartiet vil omgjøre forslagene nr. 2 og 3 til oversendelsesforslag – så er det gjort. Jeg har to spørsmål til utenriksministeren. Utenriksministeren sier at spørsmålet om humanitær bistand til Israel ikke har kommet opp fordi Israel ikke har anmodet om slik bistand. Såfremt Israel anmoder om slik bistand, vil den norske regjering vurdere en slik anmodning positivt? Utenriksministeren kommenterte ikke den langtrekking som har vært med hensyn til å få den formelle invitasjonen fra den libanesiske regjering, noe som bl.a. har medført at Tyskland har utsatt sin beslutning. Ser utenriksministeren på dette som å være bare formelle ting, eller er det et reelt politisk problem innad i den libanesiske regjering knyttet til dette?
-0	"Jeg synes debatten så langt har vært klargjørende, og jeg har den tillit til helseministeren at de to forhold jeg har påpekt, blir det ryddet opp i. Det gjelder både legevakttjeneste/akutthjelp og henvisningspraksisen. Når representanten Asmund Kristoffersen viste til at ordningen i Danmark har vart over mange år og er veldig vellykket, kan jo jeg vise til Sverige, som hadde ordningen på skinnene i to år og gikk bort fra den fordi den var for problematisk og svarte ikke til forventningene. Så her har vi begge deler å bygge på. Så sier Kristoffersen videre at akutthjelp på dagtid ikke har noe med fastlegeordningen å gjøre. Jo, den har virkelig det! Og det var jo her vi skulle prøve å gjøre situasjonen bedre for pasientene ved at fastlegene skulle pålegges dette ansvaret og ta vare på sine pasienter på dagtid. Det fungerer altså ikke overhodet! Dermed må man gjøre noe med dette, og der er jeg helt enig med representanten Olav Gunnar Ballo; jeg tror ikke vi kan løse akutthjelp på dagtid ved å bruke fastlegen og tillegge fastlegen dette ansvaret. Jeg tror rett og slett ikke det lar seg gjennomføre i praksis slik som tilstrømmingen av pasienter er på legenes kontorer hver eneste dag. Derimot er jeg helt uenig med representanten Olav Gunnar Ballo når han prøver å innbille oss at tilgangen på allmennleger har økt så betydelig på grunn av fastlegeordningen. Ja, takk for det, når man kan beregne seg en inntekt på over 800 000 kr før man i det hele tatt har sett en pasient! Dette har med markedet å gjøre, det har med penger å gjøre, når tilgangen på allmennleger har blitt så bra som den har blitt – selv om den ikke er god nok. I tillegg til det har departementet ført en meget restriktiv linje når det gjelder å godkjenne nyopprettede stillinger ved sykehusene våre, slik at sykehusene på samme tid har fått en manko på spesialister. Så til representanten Åse Gunhild Woie Duesund: Nei, det er ikke bare noe Oslo-fenomen dette, verken når det gjelder akutthjelp eller henvisningsproblematikk. Dette gjelder hele landet, og jeg vil tro at også representanten Woie Duesund har fått lignende henvendelser som jeg har fått, fra hele landet. Vi må få en ordning der pasientene ikke skal være nødt til å bruke timer på å sitte i telefonen med den ene instansen etter den andre og til slutt ikke få hjelp og kanskje sågar også miste livet under denne trafikken!"
-0	Regjeringens totale mangel på satsing på såkalt tertiærutdanning er direkte skremmende hvis vi ser det i lys av behovet nasjonen Norge vil ha for kunnskap i årene framover. Universiteter og høyskoler har blitt stemoderlig behandlet. Først ble de påført et hvileskjær, som nå nesten etterfølges av to nye hvileskjær. På toppen av det står nå også fagskolene overfor å bli påført et direkte feilskjær. Som saksordfører for fagskoleutdanning har jeg et sterkt behov for å kommentere dette. Berg-utvalget skisserte i 2000 problemene for de yrkesrettede utdanningene, som da falt mellom to stoler. Fagskoleloven ble en realitet. Et enstemmig storting gikk etter hvert inn for en statlig finansiering av de tekniske og maritime fagskolene, mens driftsansvaret fortsatt lå hos fylkeskommunene. På den måten ble fagskolene behandlet mer likeverdig med høyskoler og universiteter, som også bygger på videregående utdanning. Siden 2004 har så et enstemmig storting bedt om å få på plass en finansiering av de øvrige godkjente fagskoletilbudene, men Regjeringen har ikke levert. Som en følge av Regjeringens angrep på friskolene, valgte noen 6A-skoler å bli godkjent som fagskoler. Det er i dag over 1 100 godkjente fagskoleutdanninger, flesteparten er drevet av private. Fagskolene gir et tilbud om utdanninger som fører til en kompetanse som er viktig for samfunnet, og som etterspørres av arbeidslivet. Det gjelder f.eks. fagskoleutdanning innenfor helse- og sosialfag, mesterutdanning og IKT. Ut fra en likhets- og rettferdighetstanke er det ikke noen saklig begrunnelse for at disse fagskoletilbudene ikke skal ha samme offentlige finansiering som de tekniske og maritime fagskolene. Dette understrekes også av Karlsen-utvalget, som nylig la fram en utredning, Fagopplæring for framtida. Riktignok har Regjeringen lagt opp til en ad hocløsning i helse- og sosialfag, som gjør at kommunene kan kjøpe fagskoleutdanning, noe som i beste fall kun dekker 25 pst. av behovet. Karlsen-utvalgets utredning er nå på høring, og jeg finner det oppsiktsvekkende at regjeringspartiene, med Kristelig Folkeparti og Venstre på slep, så fundamentalt endrer fagskolenes forutsetninger mens denne saken er på høring. Både de privat drevne og de fylkeskommunalt drevne fagskolene er mot at finansieringsansvaret skal føres tilbake til fylkeskommunen. Det er kun disse politiske partiene som synes at dette er et fornuftig grep. Bakgrunnen er selvsagt at de ønsker å opprettholde tre forvaltningsnivåer i Norge. Jeg har mistanke om at det viktigste er å sikre taburetten til alle fylkespolitikerne fra disse partiene. Mange er frikjøpt i fulle stillinger, og derfor må jo noen skaffe dem litt å sysle med. Det kan jo også være hjelp til selvhjelp for en del stortingspolitikere, for da blir det mindre kamp om plassene til Stortinget. Det er i hvert fall ikke utdanningspolitikk og likeverdig behandling av tærtierutdanningene som står i fokus. Viktigheten av regionalutvikling brukes som et argument for overføringen av ansvaret. Det er regionens behov for kompetanse som skal styre utviklingen av fagskolene, heter det. Med respekt å melde, dette blir for snevert. Vi har et nasjonalt og et internasjonalt arbeidsmarked. Er det den enkelte fylkeskommune som skal vurdere kompetansebehovet i arbeidslivet? Er det virkelig noen som tror at vi med 19 fylkeskommuner som selvstendige forvaltningsnivå vil få opprettet fagskoletilbud med faglig spesialisering i de fag som ikke kan finne sin plass innenfor videregående opplæring? Er det noen som tror at den enkelte fylkeskommune ser seg økonomisk i stand til å opprette eller finansiere et tilbud om spesialisering til alle som har avlagt fag- eller svennebrev? Jeg kjenner til hvordan politikere i fylkeskommunene så på fagskolen før staten tok over finansieringen. Fagskole er ikke rettighetsbasert eller obligatorisk utdanning. Det er ikke lovpålagt oppgave å drive fagskole, så fagskolene blir en salderingspost. Kutt og nedleggelse av fagskoletilbud var resultatet. Det flertallet nå går inn for, er å føre oss tilbake til den situasjonen igjen. Samtidig ser vi at ingeniørutdanningen dokumenterer en gjennomføringsprosent på 44 pst. Mange av dem som faller fra, vil kunne være aktuelle for fagskolen. Er det noen som tror at fylkeskommunen kan se det samfunnsøkonomiske aspektet her? Er det virkelig noen som tror at fylkeskommunen kan sikre fagarbeidere smidige overganger til høyere utdanning uten at de skal måtte gå unødvendige omveier eller havne i blindveier? Hva med betydningen av internasjonaliseringsarbeidet i fagopplæring og fagskoler? Vi venter på en internasjonaliseringsmelding om høyere utdanning, men hva med det aspektet i forhold til fagopplæring? Er det noen som tror at de 19 fylkeskommunene skal drive med internasjonalisering hver for seg? Dette er en sorgens dag for fagskolene, og redningen får være at Fremskrittspartiet og Høyre må få flertall i 2009, slik at vi kan få reversert hele forslaget.
-1	Representanten Svein Harberg viser til resultatene fra årets nasjonale prøver og spør hvilke initiativ jeg vil ta for å snu den negative utviklingen når det gjelder elevenes leseferdigheter. Representanten er særlig opptatt av tidlig innsats. Jeg skal komme tilbake til at premissene for dette spørsmålet er helt feil. Formålet med de nasjonale prøvene er å vurdere i hvilken grad skolen lykkes med å utvikle elevenes ferdigheter i lesing, regning og engelsk. Nasjonale prøver skal primært gi styringsinformasjon til skolene, til kommunene og til nasjonale myndigheter. Det er også forutsatt at prøvene skal komme til nytte for den enkelte elevs pedagogiske utvikling i samarbeid mellom lærer, elev og foresatte. Nasjonale prøver er ikke prøver i fag, men i grunnleggende ferdigheter i alle fag. Prøvene i lesing og regning tar derfor ikke bare utgangspunkt i kompetansemålene i norsk og matematikk, men også i andre fag der mål for lesing og regning er integrert. Prøvene i engelsk skiller seg fra de to andre prøvene ved at de tar utgangspunkt i kompetansemål i ett fag. Det er viktig å være oppmerksom på at de nasjonale prøvene er ulike fra år til år og derfor ikke gir informasjon om utvikling i elevenes resultater over tid. Vi er opptatt av at lærere og elever skal kunne bruke oppgavene i opplæringen og vurderingsarbeidet etter at prøvene er avholdt. Det er derfor valgt å legge ut alle oppgavene som brukes. Dette gjør det foreløpig umulig å sammenligne prøver for å beregne endringer fra et år til et annet. Det er altså ikke slik at man kan si at årets nasjonale prøver er noe bevis for en negativ utvikling eller at vi ikke lykkes med tidlig innsats. Kommuner og skoler bør likevel bruke prøvene til å se om de har forbedret seg eller ikke i forhold til andre – kommuner de sammenligner seg med, fylket eller landet. Informasjon om norske elevers utvikling over tid og på nivå får vi fra de internasjonale undersøkelsene som PISA, TIMSS og PIRLS. PISA lesing viste i 2010 en positiv utvikling i norske ungdomsskolelevers leseferdigheter. PIRLS-resultatene, som offentliggjøres i desember, vil vise hvilken utvikling norske elevers leseferdigheter på 4. og 5. trinn har hatt. Vi har holdt et kontinuerlig trykk på lesing i grunnopplæringen fra strategien Gi rom for lesing! 2003–2007, innføring av lesing som en av de grunnleggende ferdighetene i Kunnskapsløftet i 2006. Timetallet i norsk ble utvidet fra 2008, og samtidig ble læreplanen justert for å styrke leseferdigheten, særlig på de tidligste årstrinnene. Lesesatsingen for 2011–2014 omfatter en rekke tiltak, både kompetansehevingstiltak og lesestimuleringstiltak. I 2013 fastsetter jeg ny læreplan i norsk, sammen med reviderte læreplaner for engelsk, matematikk, samfunnsfag og naturfag. Til grunn for dette arbeidet ligger et rammeverk for grunnleggende ferdigheter.
-0	Den rød-grønne perioden på Stortinget startet med at enkelte partier i konstellasjonen sto ute på plenen og protesterte mot sin egen regjering. Jeg har registrert at det har skjedd også i dag. Det er en fin måte å markere slutten på en rød-grønn periode på. Jeg venter fortsatt på at finansministeren skal engasjere seg i denne debatten. Det er et paradoks at regjeringen på den ene siden har innført et oljeskatteregime som stimulerer til økt letevirksomhet – ved at en faktisk får kontant betaling når en gjennomfører det, som et forskudd på skatt – men på den andre siden skal ha en politikk som reduserer antall prosjekter som blir realisert, som følge av denne letevirksomheten. Det virker litt selvmotsigende. Finansministeren har altså ikke villet delta i denne debatten. Hadde en vært fra et av de andre partiene, hadde en gjerne sagt det var feigt. Slike ord bruker vi ikke i Fremskrittspartiet. Jeg er veldig glad for at i hvert fall SV har avklart hva som er regjeringens politikk, nemlig at prosjektene skal utsettes og skal avlyses. Det fikk vi bekreftet av forrige taler. Jeg håper at også Arbeiderpartiet er mann nok til å vedkjenne seg – når de er ute i debatter – hva som er konsekvensene av deres politikk.
-0	Nå er det slik at regjeringen har sittet noen få uker, og vi er ikke ferdige med å konkludere i hvordan vi skal jobbe videre på alle områder. Så er det slik at det er satt ned et utvalg som skal utrede et helhetlig system for håndteringen av akutte sykdommer og skader. Vi legger også inn 50 mill. kr til styrking av legevakten, og i akuttmedisinforskriften foregår det nå en revidering, slik at samlet sett er dette arbeidet godt påbegynt. Når dette er på plass og vi har alle fakta på bordet, kan det godt tenkes at vi trenger å fremme den etterlyste planen.
-1	Jan Tore Sanner kan åpenbart ikke skjønne konsekvensene av det innlegget han nettopp holdt. Før valget lovet Jan Tore Sanner og Høyre at man skulle ha 16 milliarder kr i skattelette. Da sa vi: 16 milliarder kr i skattelette? Dette er penger vi i stedet vil bruke på velferd. Vi vil heller ha velferd enn skattelette. Etter valget har Jan Tore Sanner gått rundt og sagt: Det var faktisk ikke slik at det var velferd eller skattelette, for vår dynamiske, voodooøkonomiske skattepolitikk hadde ført til at alle disse pengene hadde kommet inn igjen. Nå sier han at nei, ikke alle disse pengene vil komme inn igjen. Når man skal sammenlikne de positive effektene av skattelette for dem med lavere inntekter, må man jo sammenlikne med hvordan det hadde vært hvis man hadde brukt dem på velferd i stedet. Da sier Statistisk sentralbyrå: Ok, det hadde kanskje ført til at 20-25 pst. av skattelettekuttet hadde kommet inn igjen. Med vårt opplegg bruker vi 12-13 milliarder kr mer på velferd. Det er velferd i stedet for skattelette, det.
-1	Carl I. Hagen har gitt uttrykk for hva flertallet, bestående av ham selv og Inge Lønning, mener i Presidentskapet – avgjort med Carl I. Hagens dobbeltstemme. Jeg vil bare tydeliggjøre hva mindretallet, som består av undertegnede og Ola T. Lånke, har gitt uttrykk for. Den ordinære måten man behandler representantforslag på, og som er den absolutte hovedregel – det er veldig få unntak – er at det sendes til den aktuelle fagkomité og behandles der. Den aktuelle fagkomité i dette tilfellet er justiskomiteen. Hvis man skulle brukt Carl I. Hagens resonnement, at man skal fatte et vedtak direkte i salen fordi det er en offentlig debatt omkring et spørsmål, vil jo det være helt lammende for den offentlige debatten. Jeg kan ikke skjønne logikken i det i det hele tatt. I tillegg er det slik at Politiets Fellesforbund, som er imot dette forbudet – helt uavhengig av hva man måtte mene om det – har bedt om at det blir en høring. Konsekvensen av det Carl I. Hagen her foreslår, er at man fratar organisasjonene muligheten til å komme med innspill i forbindelse med høring. Man bryter altså inn i forhold til det de som selv har uttrykt skepsis, har sagt at de ønsker. Derfor er det for mindretallet helt logisk at man følger helt ordinær prosedyre her. Dette går til justiskomiteen til behandling, man får opp den debatten som Carl I. Hagen etterlyser, på helt ordinært vis, og man får også Regjeringens syn i behandlingen i komiteen. Det er ingen grunn til at det skal gjøres annerledes her.
-1	Når Sosialistisk Venstreparti og Venstre foreslår et lobbyregister, eller nærmere presisert, legger fram forslag om at det skal utarbeides forslag til en registreringsording for dem som oppsøker Stortinget på vegne av seg sjøl eller andre for å påvirke Stortinget i saker som er til behandling, er det ut fra en genuin interesse for maksimal åpenhet rundt beslutningsprosessene. Det er viktig å vite hvem som påvirker og gir premisser for beslutningene som Stortinget tar. Saker har ofte flere sider, og det er flere forskjellige som har interesser av dem. Da er det viktig å vite, ut fra de synene som kommer fram, om det er Jørgen hattemaker eller kong Salomo som har påvirket. La det være sagt med en gang: Lobbyisme i seg sjøl er ikke noe suspekt. Lobbyisme kan være en verdifull del av demokratiet, men en lobbyist har i oppgave å påvirke politikerne til å vedta regler som gagner de interessene lobbyistene representerer. Dermed har lobbyisten makt til å sette dagsorden og legge premissene for ulike handlingsalternativ, og det skjer skjermet mot innsyn og kritisk debatt. Manglende åpenhet rundt dette kan da svekke demokratiet og muligheten til å korrigere rundt åpenbare, sterke interesser, enten det er i næringslivet eller sterke profesjonsinteresser som kan betale for dyktige lobbyister. La meg ta noen eksempler. En mektig legemiddelindustri vil ha interesse av å få sine preparater inn under blåreseptordningen. Flere ganger har vi opplevd at enten sosialkomiteen eller representanter for sosialkomiteen har foreslått at navngitte preparater kommer inn under den ordningen. Det kan godt være at det er veldig godt begrunnet og med rette, men det hadde vært av interesse å vite om det har vært spesielle legemiddelfirmaer på banen, og det hadde vært av interesse å vite hvem som hadde uformelle møter med hvem under prosessen rundt IT Fornebu. Dessuten, Regjeringas forslag fremmes vanligvis etter åpne, brede høringsprosesser. Vi vet altså hvem det er som har vært inne og gitt sine syn til kjenne, mens den samme åpenheten ikke er der rundt Stortingets arbeid fram til vedtak. Likevel, som stortingspresident Jørgen Kosmo sa, det er blitt mer åpenhet rundt Stortingets arbeid – det er det ikke tvil om. Vi har fått åpne høringer, men det er etter vår mening nødvendig å skille mellom de formelle påvirkningsformene i beslutningsprosesser, som åpne høringer, og de mer uformelle. Det er her forslaget om åpenhet rundt hvem som oppsøker stortingsrepresentanter for å påvirke, hvem de representerer, hvem de treffer, og hva saken dreier seg om, kommer inn. Et register skal fange opp direkte kontakt. Det vil ikke føre til mye ekstraarbeid, og fra før vet vi at alle som besøker Stortinget, registreres med eget navn og med navn på den de besøker. Et register kan ikke fange opp alle former for kontakt, og det er heller ikke det vi foreslår. Det er altså ikke noe argument mot åpenhet. Så hører vi at registrering av dem som besøker Stortinget i den hensikt å påvirke offentlige beslutninger, kan føre til mer fordekte møter utenom Stortinget. Det var jo også det representanten Kosmo sa. Ja, jeg skal se den stortingsrepresentanten som har tid til å møte utallige folk utenfor Stortinget. Slike argumenter har alltid kommet på banen når det har vært fremmet forslag om mer åpenhet. Det var også det vi hørte da vi skulle åpne fylkesutvalgsmøtene i Hordaland. Disse argumentene har altså ikke slått til. Mer åpenhet på noen områder framtvinger mer åpenhet på andre områder. Det er et viktig argument. Maktutredningen viser at norske stortingsrepresentanter oppfatter profesjonelle lobbyisters innflytelse som relativt stor i de sakene hvor profesjonelle lobbyister har vært engasjert. Den samme undersøkelsen viser at fire av fem stortingsrepresentanter mener at profesjonell lobbyisme bør synliggjøres. Med andre ord, det er altså ikke samsvar mellom dette og flertallsforslaget fra presidentskapet. Igjen – jeg må presisere – det at lobbyister gir premisser for beslutninger eller påvirker på en eller annen måte, er i seg sjøl ikke noen fare for demokratiet. Det kan til og med være bra for demokratiet, for lobbyister kan være en viktig demokratisk kilde til supplerende og utfyllende informasjon. Sjøl har jeg fått masse bra tilleggsinformasjon når jeg har snakket med folk fra f.eks. kulturlivet. Mange av dem gjør det av idealistiske grunner og ubetalt. Jeg er ganske sikker på at vi alle er blitt klokere av de forskjellige kontaktene vi har hatt. Men lobbyisme utfordrer likhetsprinsippet og offentlighetsprinsippet. Omsetningen av profesjonelle lobbytjenester økte gjennom hele 1990-tallet. Det er heller ikke noe galt i det, men det er et faktum at det er ulike muligheter til å kjøpe seg lobbytjenester, og dermed kan noen påvirke på bekostning av andres interesser. Slik skapes mistillit til det politiske systemet. Derfor er det viktig å få fram åpenhet rundt påvirkning. Jeg er ganske overbevist om at de som har helt rent mel i posen, ikke vil ha noe imot en slik registreringsordning. Jeg tar opp forslaget mitt, som er inntatt i innstillingen.
-0	Vi kunne lese i Nationen i uken som var, at dere lovte bot og bedring i neste års landbruksbudsjett, der alt skulle bli så mye bedre. Dere har med andre ord innrømmet at dere har gjort en veldig dårlig jobb i år – som jeg for så vidt støtter dere i, dere har gjort en dårlig jobb. Mitt spørsmål til representanten blir: Kan du nevne tre ting som du skal ha i verktøykassen din og gi til bøndene neste år, for å unngå at bøndene må flytte fra det de har, og til byen – for eventuelt å prøve å få en mulighet til å overleve?
-1	Jeg vil takke for spørsmålet. Rovvilt er en viktig og verdifull del av det norske naturmangfoldet, og rovviltforvaltningen er som kjent grundig behandlet i Stortinget. Gjennom rovviltforliket er det klargjort at vi i Norge årlig skal ha 39 ynglinger av jerv, 65 ynglinger av gaupe, 15 ynglinger av bjørn og tre ynglinger av ulv innenfor forvaltningsområdet for ulv. Et av hovedprinsippene for rovviltforvaltningen er at rovvilt og utmarksbasert beitenæring skal være arealdifferensiert, noe som innebærer at beitebruk og rovvilt gis ulik prioritet i forskjellige deler av landet. For jerv er det bl.a. for rovviltregion 1 ikke fastsatt mål om yngling. Regionen omfatter Sogn og Fjordane, Hordaland, Rogaland og Vest-Agder. Jeg vil understreke at prinsippet om arealdifferensiering ikke er ensbetydende med at områder som er prioritert til beitebruk, til enhver tid skal være frie for rovvilt, eller at beitedyr skal utelukkes i områder hvor rovvilt gis prioritet. Jerv og annet rovvilt har stor vandringskapasitet, noe som tilsier at de til tider også vil oppholde seg i prioriterte beiteområder. Den geografiske beliggenheten til Luster medfører at det fra tid til annen vil vandre inn jerv fra nærliggende områder, uavhengig av hvilke administrative grenser vi tegner på kartet. Slik sett må det derfor også i framtiden påregnes at det vil være jerv i området. Samtidig vil jeg presisere at terskelen for felling av rovvilt er lav i områder hvor beitebruk har forrang foran rovvilt, slik som i Luster kommune. I Luster er det siden 2005 registrert tre ynglinger av jerv. I samtlige hi er mordyr og unger tatt ut og avlivet av Statens naturoppsyn. I tillegg er en rekke enkeltdyr felt med bruk av helikopter. I 2009 er det i Luster tatt ut elleve dyr fordelt på to hiuttak og fem enkeltdyr etter vedtak fra Direktoratet for naturforvaltning. Dette viser at miljøforvaltningen allerede iverksetter nødvendige tiltak i tråd med forvaltningsmålene for region 1. På landsbasis har hiuttak og ekstraordinære fellinger de siste årene medført at det reelle antallet ynglinger før beiteslipp har ligget svært nær bestandsmålet. I 2007 var det etter ekstraordinære uttak 40 ynglinger, mens det i 2008 var 41 ynglinger. Dette er ensbetydende med et høyt presisjonsnivå i forvaltningen, og det er derfor ikke relevant å snakke om noen overoppfylling av det nasjonale bestandsmålet for jerv.
-0	Saken ble behørig og grundig debattert i Stortinget den 4. april. Det gjelder selvfølgelig implementering av DLD – datalagringsdirektivet. På vegne av partiene Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti. Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre vil jeg fremme følgende forslag: «Lovvedtaket bifalles ikke.» Anmerkning: «Lovforslaget bør henlegges.»
-1	Som representanten Gundersen vet, er dette en stortingsmelding. En melding er ikke en proposisjon. Her anviser man tiltak som man vil komme tilbake til i den konkrete oppfølging. I så måte er denne meldingen i form og innhold akkurat som andre stortingsmeldinger av denne karakter. Vi vet godt hva dette vil koste. Hva én time ekstra i skolen koster, vet vi godt. Det har også komiteen spurt om og fått svar på. Dette er noe vi vil komme tilbake til. Vi vet også roughly hvor mange nye lærerårsverk dette vil medføre. Det kan være 3 000–4 000, litt avhengig av hvordan man løser en del av utfordringene i skolen. Det er klart at en utvidelse av timetallet koster penger, men vi mener at dette er helt avgjørende for å oppnå bedre resultat for barna våre. Det er derfor en utvidelse av timetallet også har et innhold, nemlig matematikk, engelsk, norsk, som er basisfagene i skolen, fysisk aktivitet, som er helt avgjørende for at barna skal få balanse i dette, samt frukt og grønt og leksehjelp. Totalt sett vil dette være et knippe av tiltak som vil gjøre at barna våre lykkes bedre. Denne meldingen viser veldig entydig sammenhengen mellom barns utvikling de første årene i skolen, også før de begynner på skolen, og det at svært mange dessverre ramler fra når de kommer til videregående skole, fordi de ikke har tilegnet seg grunnleggende ferdigheter. Vår invitasjon til samarbeid, også med Høyre, om disse viktige tiltak er reell.
-1	På vegne av representantene Siri Hall Arnøy, Heikki Holmås, Ågot Valle og meg selv vil jeg sette fram forslag om endring av § 50 i Grunnloven. Forslaget dreier seg om å endre stemmerettsalderen fra 18 år til 16 år ved stortingsvalg.
-1	La meg bare gjenta det aller viktigste nå ved slutten av debatten, nemlig at Stortinget i denne saken har funnet fram til et nasjonalt kompromiss – et kompromiss hvor ulike næringer på en balansert måte kan føres framover. Ja, olje- og gassnæringen, og ja, Ketil Solvik-Olsen: Jeg deltar gjerne på oljemesse i Stavanger. Jeg har deltatt på slike messer. Jeg var sågar nettopp og åpnet en slik messe i Ghana, nettopp for å kunne legge til rette for en olje- og gassnæring som driver på en miljømessig forsvarlig måte. Men den behøver ikke å bore absolutt alle steder. Og dersom det er ett område langs kysten som det må være mulig å la være å åpne, så er dét det mest sårbare området sett fra et miljøståsted, nemlig Lofoten og Vesterålen. Men vi har også en olje- og gassnæring, og ja, reiseliv – jeg forundrer meg over at Høyre snakker ned reiselivets betydning i stedet for å se hvor viktig reiselivet er – og ja, en fiskerinæring, som er den viktigste kulturbæreren langs kysten, men alt dette innenfor en miljømessig forsvarlig ramme. Men det som likevel gjenstår som det store paradokset i debatten, som det må være lov å påpeke – jeg skjønner at Høyre og Fremskrittspartiet blir sure for det – er at Høyre og Fremskrittspartiet i replikker til SV har brukt denne debatten til å hamre på at SV har overkjørt Arbeiderpartiet når vi har kommet fram til et nasjonalt kompromiss, og i replikker til Arbeiderpartiet sier at Arbeiderpartiet har blitt overkjørt av SV og Senterpartiet når vi har kommet fram til et nasjonalt kompromiss. Og så sies det fra Solvik-Olsens side at hvis man ønsker rask igangsetting av olje- og gassvirksomhet etter valget i 2013, må man stemme på Høyre og Fremskrittspartiet. Da må jo det bety ett av to: Enten betyr det at Høyre og Fremskrittspartiet ikke har tenkt å invitere Kristelig Folkeparti og Venstre inn i en regjering, eller det betyr at Fremskrittspartiet og Høyre ikke har tenkt å ta hensyn til oppfatningen til Kristelig Folkeparti og Venstre. Nå har taler etter taler fra Kristelig Folkeparti i denne saken sagt at de er 99 pst. enige med regjeringen. De er enige med regjeringen i at vi trenger et nasjonalt kompromiss. De er enige med regjeringen i at vi ikke skal åpne for olje- og gassvirksomhet i Lofoten og Vesterålen. Hører ikke Høyre og Fremskrittspartiet hva de sier? Vil de ikke høre hva Kristelig Folkeparti og Venstre sier? Eller har de bare tenkt glatt å overkjøre Kristelig Folkeparti og Venstre i en slik regjeringsdannelse? Dette må det være lov å påpeke, og vi må kunne få et svar. Er svaret at man har tenkt å gå i regjering uten Kristelig Folkeparti og Venstre, eller er svaret at man har tenkt å overkjøre Kristelig Folkeparti og Venstre eller ikke høre på hva de sier og ikke regne dem som selvstendige partier med en egen oppfatning?
-1	Det vi får gjere her i dag gjennom dette vedtaket som kjem til å bli gjort, er at vi får følgt opp den gjevargleda som det norske folket har vist gjennom innsamlingsaksjonar osv. Eg seier meg og heilt samd i det saksordføraren sa. Men eg vil ta opp litt dette med at det ikkje var sett noka øvre grense på 1 milliard. Frå partia sitt møte med Regjeringa blei det sagt at dersom det var behov for det, kunne det vere moglegheit for ytterlegare auke. Det som har vore aktuelt i denne samanhengen, er sjølvsagt ein førespurnad frå WHO om vaksineprogram og eit konkret prosjekt med støtte på 140 mill. kr til området. Eg vil gjerne be statsråden kommentere akkurat det. Det er ingen tvil om at det ikkje bør vere noka øvre grense i ein slik tragedie som dette. Vaksine vil sjølvsagt vere ein god del av det langsiktige arbeidet. No viser vi at vi er oppe og går med nødhjelp og overgangsbistand, men også det langsiktige må inn. Det gjeld ikkje minst dette med gjeldslette og alt det som skjer på denne fronten. Noreg må også på best mogleg måte prøve å følgje opp forslaga til Englands finansminister. Vi veit at t.d. Indonesia bruker mange, mange pengar på å betale gjeld - utan at det har vore oppe til nokon gjeldskontroll, er det ingen tvil om at delar av den gamle Suhartos gjeld er diktatorgjeld som millionar av menneske i Indonesia lir under kvar dag. Då må det vere moglegheiter for å få til eit engasjement. Då må det også vere moglegheiter for at Indonesia skal sleppe å betale meir på gjelda enn dei bruker på enkle ting som husbygging og skolegang. Det håper eg at vi kan få nokre kommentarar om frå statsråden. SV sluttar elles fullstendig opp om det som ligg føre her.
-0	Jeg mener at vi la godt til rette for en variert bruksstruktur også i fjor. Det ble gjort noen endringer. Jeg mener at totalen var veldig god. Det som er viktig for denne regjeringen, er å legge til rette også for heltidsbønder, at flere skal kunne leve av gårdens ressurser. På mine mange reiser i Norge har jeg sett med egne øyne at det ikke har så mye med størrelsen å gjøre, men med hva man gjør ut av gårdsbruket. Jeg har besøkt små geitebruk der en har ansatt fem personer fordi en driver med turisme, man driver med gårdsbutikk, man yster ost – man har mange ben å stå på. Det er også bakgrunnen for at regjeringen har bestemt seg for å legge fram en egen stortingsmelding om gründerskap og verdiskaping i landbruket, slik at flere kan få mulighet til å leve av gårdens ressurser. Det var også grunnen til at vi i det jordbruksoppgjøret vi har bak oss, økte investeringsmidlene gjennom Innovasjon Norge med 30 pst. – nesten 100 mill. kr tilgjengelig for dem som er gründere i landbruket.
-1	La meg få begynne med begynnelsen. Det som er hovedpoenget i denne saken, er følgende: Energi er nødvendig for å sørge for utvikling i utviklingslandene. 85 pst. av verdens energi kommer fra fossile kilder. Det er ikke bærekraftig, det skjønner alle. Det skaper klimaproblemer. Noe av det som vi bidrar til, og som vi tjener oss steinrike på, er vekst og velstand i deler av verden som tidligere nettopp ikke har hatt det. Og så er poenget: Hvordan skal vi raskest mulig kunne legge om fra et samfunn basert på 85 pst. fossile energikilder til et samfunn basert på mye mindre bruk av slike energikilder, og der vi klarer å ta i bruk renseteknologi - noe Norge går i bresjen for å få til - for å sørge for at den CO2-en som forbrennes, ikke slippes ut i atmosfæren og skaper dramatiske klimaendringer? Lavutslippsutvalget mener at i transportsektoren - som i 2004 utgjorde ca. 30 pst. av utslippene for Norges vedkommende - er vi nødt til å ta grep. Det er to grep vi må ta. Det ene er å sørge for at vi raskest mulig får mer effektive motorer. En måte å gjøre det på er å si som Regjeringen, at effektive biler som slipper ut mindre CO2, skal være billigere enn store, drivstoffslukende biler. Den veien vi har begynt å gå - utslippene fra nye solgte biler er redusert med 10 pst. - skal vi fortsette å gå i årene som kommer. La oss si det slik: Vi får ikke akkurat drahjelp fra Fremskrittspartiet i den retningen, men det er en politikk som de fleste andre partiene her på Stortinget er med på. Den andre måten for å få gjort noe med dette, ifølge Lavutslippsutvalget, er gjennom en omfattende dreining av bruken av drivstoff over til biodrivstoff. Hvorfor er dette viktig? Jo, det er viktig av to grunner. Selv om vi allerede om en to års tid fra neste år skulle kunne introdusere effektive hybridbiler som kan lades, vil biler i Norge som blir kjøpt i år, kjøre på veiene de neste 20 årene. Ser vi på en del andre land i verden, ser vi en bilpark som kanskje er enda eldre. Bilene der vil ha behov for drivstoff, og hvis vi skal gjøre noe for å produsere det drivstoffet mest mulig miljøvennlig, handler det om å sørge for at det satses på biodrivstoff. Noe jeg har stor tro på, er at vi i større grad går over til plugg-inn-hybridbiler - som både Toyota og flere andre vil lansere i årene som kommer - som nettopp gir oss en mulighet til å bruke ren fornybar energi til å lade batterier. Det vil være en veldig effektiv måte å utnytte energien på. Men også disse bilene vil - når det gjelder lange avstander - ha behov for et eller annet drivstoff. Og hva er vel bedre enn biodrivstoff i den sammenheng? Dette er noe som ikke bare er viktig for oss i Norge. Det er også viktig for alle de landene som i dag bruker store mengder av sine sårt tiltrengte valutareserver til å betale dyrt for den oljen som produseres i verden. Derfor har bl.a. statslederen i Senegal tatt initiativ til et samarbeid både med EU og med Brasil for å lage et afrikansk «biodrivstoff-OPEC» - for å benytte det regnet som faller rundt ekvator, til å utvikle biodrivstoffproduksjon, både til glede for det landet og til glede for dem av oss som er avhengige av drivstoffet. Jeg synes det er veldig viktig det som Per Olaf Lundteigen trakk opp i forrige innlegg om mat, og som flere talere har trukket opp her, også interpellanten, nemlig at det er veldig rart hvordan denne debatten rundt økte matvarepriser raskt er blitt penset inn på biodrivstoff. Det er ingen tvil om at det fins bra biodrivstoff og dårlig biodrivstoff. Det er heller ingen tvil om at mye av matvareressursene som fins i verden i dag, går til å produsere helt andre ting enn mat til mennesker. Det er eksempelvis slik som Per Olaf Lundteigen var inne på, at vi har hatt 40 pst. økning i dyrefôrimporten i Norge fra 2000 til 2007. Det er ingen tvil om at vi gjennom vårt kjøttforbruk - gjennom forbruk av kyllingkjøtt, grisekjøtt og i og for seg også lakseoppdrett - er med på å bidra til å tappe verden for matvareressurser fordi vi vil ha denne typen kjøttproduksjon istedenfor. Dette er en debatt som kommer til å gå i tiden som kommer. Jeg tror at vi alle sammen skal være enige om at bra biodrivstoff er bra, og la oss få bruke det.
-0	Jeg vil først få lov til – kanskje litt uvanlig – å rette en trykkfeil i innstillingen. Det kan være at trykkfeilen i innstillingen har kommet fordi den samme trykkfeilen muligens har vært i Dokument nr. 8-forslaget. Det gjelder tabellen på side 2 i innstillingen. Der står det «Kjøp av operasjoner i utlandet med mer enn 3 års ventetid i Norge». Det skal selvsagt være «3 måneder» og ikke «3 år». Jeg ber om at dette blir notert, slik at man er klar over det. Så må jeg si at nå er vi inne i en virkelig merkverdig debatt. Jeg var veldig glad for innlegget til Øystein Djupedal, for han har den samme tilnærmingen som oss, nemlig at denne hellige kua som balansen i realiteten er for de andre, må vi se på når det gjelder de enkelte forslags virkning på økonomien, vi må ikke bare se på det tallet. Det er for så vidt også vårt utgangspunkt. Problemet svarte ikke hr. Djupedal på. Problemet er nettopp at hvis noen nå foreslår noe som ikke har noen innvirkning på aktiviteten i norsk økonomi, begrunner ikke Arbeiderpartiet, Høyre og de tre tidligere regjeringspartier sitt nei gjennom å se på den saken som er oppe til behandling, men de viser til at dette vil øke etterspørselen i norsk økonomi og påvirke balansen. Det er jo det som er problemet, at det å få flertall for helt åpenbart fornuftige forslag, stoppes av skredderne i Finansdepartementet, som har innbilt en del politikere at en krone er en krone uansett hvordan den er brukt, og hvor den er brukt. Og så må balansen holdes uansett. Det er en politisk argumentasjon, hvor man har lært noen setninger av disse skredderne. Siden prøver Djupedal og vi å si at jamen, keiseren er egentlig naken. Dette dere går rundt og sier, er ikke riktig, han har ikke flotte klær. Balansen er heller ikke slik. Det er forskjell på en krone brukt i utlandet og en krone brukt i hjemlandet. Det er forskjell på å øke offentlige utgifter og å redusere avgifter. Vi må se på virkningen av det enkelte forslag til bevilgning og se hvorledes det virker inn på totaløkonomien. Vi fikk det, som Siv Jensen sa, meget godt illustrert i et møte i vår gruppe med Byggenæringens Landsforening for noen dager siden. De sa at når det gjelder byggemarkedet for nye hus, er det ganske bra balanse. Der er det full sysselsetting, og der har de kapasitet til det de nå gjør. Men på anleggssiden er det vel 71 av 74 borerigger i landet som står stille, og det er permisjon i entreprenørenes anleggsavdelinger. Med andre ord: Økt bevilgning til å bygge noen flere veier, bruer og tunneler ville hindret permitteringer. Det ville ikke hatt noen annen virkning på norsk økonomi enn at vi ville fått hindret permitteringer og utnyttet den kapasitet på mennesker og maskiner som er tilgjengelig. Det er først i det øyeblikk man bevilger mer enn det er kapasitet til, at man eventuelt kan få lønnsglidning og etterspørselsvirkning fordi etterspørselen er større enn tilbudet. Der er det altså en slik situasjon. La meg ta en annen situasjon, som er enda verre. Stortingsflertallet sier stadig vekk at det er et problem i sykehusene på grunn av mangel på kapasitet i form av faglig kvalifisert personell, sykepleiere, hjelpepleiere og kanskje også leger o.a. Og Arbeiderpartiet har sagt at det kommer ikke sykepleiere opp av borehullene. Det er helt riktig, det, men det kommer noe opp av borehullene som kan gjøre at vi får en langt bedre utnyttelse og større produktivitet av de sykepleierne vi har, nemlig nytt, moderne utstyr. Hvis man har en situasjon i et sykehus – og det har man i mange sykehus – hvor en sykepleier på en jobb bruker fire timer med det utstyret de har i dag, for å gjøre en operasjon eller en behandling, kan kanskje nytt utstyr få den sykepleieren til å gjøre fire behandlinger på de fire timene, med en firedobling av effektiviteten. Da har vi ikke fått noen nye sykepleiere, men kapasiteten på arbeidsutøvelsen til den sykepleieren er gått opp til det firedobbelte, eller over det dobbelte, fordi vi har brukt oljepengene til å kjøpe moderne utstyr i utlandet og skiftet ut det gamle. Det ville være nøyaktig den virkningen at, ja, da kommer det faktisk flere sykepleiere opp av borehullene i form av penger til å kjøpe sykehusutstyr i utlandet, som ikke har noen innvirkning på norsk økonomi. Og så sier Regjeringen i revidert nasjonalbudsjett at det er nettopp der de skal spare, på en av de mest produktive og nødvendige investeringer vi har som kan bedre kapasiteten der hvor det er mangel på arbeidskraft, og få mer ut av den arbeidskraften vi har. Nå sier de at det skal spares inn krone for krone. Finansminister Schjøtt-Pedersen har nesten ikke snakket sant her oppe. For under revidert er det krone for krone, og det er ikke noen forskjell på å bruke en krone til sykehusutstyr og en krone i økt støtte eventuelt til produksjon av matvarer, hvor sysselsettingen er tredobbelt så stor som det er behov for, og man har masse arbeidskraftreserver. Det er det vi prøver å sette søkelyset på. Denne tanken om at man ser det slik at hver enkelt krone har samme virkning – Lars Gunnar Lie var vel inne på dette med makroøkonomiske modeller. Ta hensyn til dette, sies det fra Schjøtt-Pedersen. Det er her jeg kommer inn på skredderne, for det er ingen andre enn noen få mennesker i Finansdepartementet som vet hvordan de makroøkonomiske modellene er konstruert, og tenk om noen av de skredderne har gjort noen alvorlige feilvurderinger? Da bygger de hele den økonomiske politikken på disse ukjente makroøkonomiske modellene, de fem, åtte, fjorten folkene oppe i Finansdepartementet som ingen kontrollerer, og så går flertallet rundt og sier at de må se på dem, fordi skredderne der oppe i Finansdepartementet har sagt at slik er det. Og så går man rett på, selv om man ikke skjønner noe som helst selv. Det er det vi vil ha slutt på. For det er ikke slik. Schjøtt-Pedersen glemte å si at når han reviderer nasjonalbudsjettet, det planøkonomiske styringsverktøyet vårt, i revidert, behandler han krone for krone. Hvis man ikke vil tro meg på mitt ord, kan man se på side 7, tabell 1.2, som nettopp viser krone for krone hvorledes man skal dekke inn de 5 218 mill. kr som er – skal vi si – gamle, arvede regninger, eller regninger som må dekkes. Det som er enda morsommere, eller tristere, er at man ikke skal dekke inn det totale beløp gjennom utgiftskutt. Man regner med at man får økte renteinntekter fra statsbankene på 855 mill. kr, økt aksjeutbytte på 866 mill. kr og en foreslått avgiftslettelse motsatt vei på 47 mill. kr, slik at det blir 3 544 mill. kr som skal dekkes inn krone for krone. Og så glemmer man at skatte- og avgiftsøkningsanslaget er gått opp med over fem milliarder kr. Altså: Anslag på utgiftene som blir høyere, skal dekkes inn. Men det skal ikke kunne dekkes inn av den tilsvarende post på den andre siden, nemlig skatte- og avgiftsinntekter, som også anslaget har vært galt for. Det er – huff, hr. president, jeg må passe meg for ikke å bruke uparlamentariske uttrykk – en måte som kun har ett formål, og det er å sørge for at det blir verre for det norske samfunn og verre for norske borgere enn det det burde ha vært. La meg også nevne et annet forhold – så skal jeg komme tilbake til denne saken om et øyeblikk – dette med å dekke inn regelstyrte ordninger under folketrygden. Jeg har sittet åtte år i finanskomiteen jeg også, og det var aldri snakk om å gjøre noe med anslagsendringer i revidert nasjonalbudsjett – aldri. Der hvor det gjaldt reelle vedtak, fattet man vedtak, men det var aldri snakk om at anslagsendringer hadde noe med budsjettstyring å gjøre, at man skulle dekke inn feilberegninger om utviklingen når det gjaldt hvor mange biler som ble solgt, hvor mange pensjonister som holdt liv i seg litt lenger enn skredderne i Finansdepartementet hadde regnet med, at det ble røkt og drukket litt mer eller litt mindre, og at noen hadde kjøpt litt mer varer og tjenester og dermed påvirket momsen. Plutselig nå skal man bruke det som begrunnelse for å kutte i fornuftige utgiftsområder. Hr. Børge Brende sa at også Fremskrittspartiet vil kutte i utgifter. Ja, selvsagt vil vi det. Men vårt kriterium for å kutte utgifter i de offentlige budsjetter er at det er utgifter som er enten ufornuftige, eller som på en annen måte ikke er verdt det kostnaden er. Det er ikke fordi vi ønsker å bruke mer penger på et annet område. Hvis det andre området i seg selv ikke har noen negative konsekvenser, vil vi gjerne gjøre det, men hvis det er ufornuftige bevilgninger, kutter vi dem. Det å skille mellom unødvendige investeringer og nødvendige investeringer til beste for det norske samfunn, de menneskene som bor i dette land, er for oss veldig viktig. Og når begrunnelsen for å si nei til fornuftige ting er at det påvirker presset i norsk økonomi, vil vi forsøke oss med å si: La oss ta ut det som ikke har noen innvirkning på norsk økonomi. Selvsagt kan man ikke her finne ut nøyaktig på kronen eller prosenten virkningen på norsk økonomi, men vi vet en del hovedting. Vi vet, som det er sagt, at en stor del av u-hjelpen ikke får noen innvirkning på norsk økonomi – det gjelder selvsagt ikke NORAD og alle lønninger osv., men størstedelen. Nå har man, fordi det har vært et såkalt press i økonomien – som jeg mener er selvoppfunnet av disse skredderne når en ser på arbeidsledigheten på 90 000 – foreslått at vi skal la være å kjøpe jagerfly for å få dekning for noen innenlands utgifter. Som om kjøp av jagerfly skulle ha noen innvirkning på norsk økonomi! Flygerne skal vi jo allikevel ha til de flyene vi allerede har. De skal bare få nytt materiell. De skal selvsagt få en viss opplæring, men i forhold til investeringskostnadene, som er mange hundre millioner pr. fly, så vidt jeg vet, er det bagatellmessig. Men man går altså inn for å redusere kjøp av jagerfly fra utlandet fordi det har vært noe mer utbetaling av uføretrygd. Og så skulle man i hvert fall tro – la meg ta det til slutt – at Finansdepartementet og finansministeren hadde vært helt konsekvente i alt det de gjør her, og behandlet alle utgifter og inntekter likt. Men det står på side 7: «Regjeringen har tidligere i år foreslått en gjeldsnedskriving på 6,7 mdr. kroner for NSB Gardermobanen AS. Beløpet tilbakeføres til statskassen i forbindelse med sletting av gjelden i kapitalregnskapet. En har valgt å holde disse transaksjonene utenfor når en vurderer etterspørselsimpulsene fra finanspolitikken mot norsk økonomi.» Når det passer Regjeringen å holde noen milliarder utenfor, gjør de det! Men så kan man jo si at det var i tidligere tider. Ja, det var 2 milliarder i året de tre årene det tok å bygge denne banen. Der får jeg vise til det som Djupedal sa, om at denne finstyringen som man legger opp til i revidert, er fullstendig meningsløs. Dette viser hvordan ting som ses på isolert, har en helt annen virkning enn slik Regjeringen nå fremstiller det. Altså: Bare det å organisere et investeringstiltak som aksjeselskapsmodell i stedet for som stat, fjerner milliarder av kroner hvis det er et relativt stort prosjekt. Og denne finstyringen, hvor man nå har gått ned til et beløp som er 0,1 pst. av BNP som må strammes inn krone for krone – hvis vi sier vi har et nasjonalbudsjett på omtrent 1 200 milliarder kr, er altså 1,2 milliarder kr, som er 0,1 pst., et beløp som får finansministeren til å si at dette er overoppheting av økonomien. Det er fullstendig meningsløst at man har opphøyet denne balansen til en sånn hellig ku at man gjør dumme ting med det norske samfunn i form av å kutte ut helt nødvendige utgifter og øke skatter og avgifter helt unødvendig i et land som ikke har noen økonomiske problemer. Og nå lar vi den finanspolitiske, makroøkonomiske etterspørsel og snakk om press i økonomien, som ikke er noen «fin» vitenskap, styre oss ned i sluttdetaljene. Det er bare én sammenligning som er relevant, og det er «Keiserens nye klær». Vi i Fremskrittspartiet er glade for at vi tilhører den lille gjengen med den lille gutten som sier fra om at vi ikke vil være med på dette lenger. Vi vil gjøre hva vi kan for å få dette flertallet til selv å bruke hodet, ikke bare følge noen makroøkonomiske modeller som man selv aldri har sett innholdet av eller vet hvordan virker, men bare stoler på noen i Finansdepartementet som har den filosofi at enhver krone brukt i Norge, er en bortkastet krone. Det synet deler ikke vi!
-0	Jeg hadde egentlig ikke tenkt å forlenge debatten, da Morten Høglund på en utmerket måte har gjort rede for Fremskrittspartiets syn på det området vi behandler i dag. Det som fikk meg til å ta ordet, er det Bjørn Jacobsen snakket om angående herre-knekt-forholdet, og hvordan man prøver å utligne dette. Thorbjørn Jagland var også inne på at årlig bistand til Afrika kanskje ikke har hjulpet Afrika opp et nivå, at man kanskje burde se på andre måter å gjøre det på. Når det så gjelder land til land-bistand, som også Inge Lønning var inne på, virker det for meg som om det er herre til herre-bistand, som et apropos til det Bjørn Jacobsen var inne på, herre-knekt. I stedet for å hjelpe knekten opp på herre-nivå vil en herre til herre-bistand holde knekten nede for å opprettholde herrens posisjon. Det vil også i mange tilfeller opprettholde gapet mellom fattig og rik. Når det gjelder nødhjelp, er vi vel alle enige om at der bør vi yte, men i den tragiske situasjon vi har hatt med tsunamibølgen som har herjet, har man også fått den tilbakemelding fra de land som nå får nødhjelp fra oss, at man ønsker hjelp til å bygge opp infrastruktur for å yte hjelp til selvhjelp - det er det man egentlig ønsker. Jeg tror at en direkte bistand til akkurat det formålet og der det er behov, er det beste. Det er en ting som vi kanskje er uenige om. Et annet problem når det gjelder det emnet vi snakker om i dag, er egentlig dobbel administrasjon og mangel på samordning. Jeg har bl.a. vært i flyktningleirer i Afrika hvor flere hjelpeorganisasjoner har hatt tilhold i samme leir og gjort det samme. Så er da spørsmålet: Hvordan fordeler vi det vi yter? Nivået er vi nok uenige om, men hvordan skal fordelingen være? Jeg tror at en fordeling gjennom frivillige organisasjoner under kontroll vil være effektivt, også gjennom FN. Men FN består av mange ulike hjelpeorganisasjoner, og derfor må man kanskje gi føringer, iallfall en avklaring av på hvilken måte hjelpen kan ytes og best komme fram til dem som trenger det.
-1	Det er greit å diskutere reell uenighet der hvor den er, og få klargjort de ulike partienes standpunkter. Men jeg merker meg at en del av merknadene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet er merknader der man kan diskutere om uenigheten er reell. Jeg har lyst til å sitere to av de merknadene. I den ene står det: «Disse medlemmer er også sterkt uenig i at utviklingsfeil som påvises på fosteret før 12. svangerskapsuke, ikke skal meddeles kvinnen.» Jeg vil stille Britt Hildeng et helt konkret spørsmål i forhold til den merknaden: Hvor finner Britt Hildeng at flertallet uttrykker at funn som gjøres før, ikke skal meddeles, hvis vi da ser bort fra det med kjønn, som jo regjeringen Harlem Brundtland selv foreslo i 1994? Det er det ene. Det andre man skriver er: «Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet mener at ultralyd ikke må forbys som en metode for avdekking av feil hos fosteret.» Hvor i flertallets merknader finner Britt Hildeng at flertallet vil forby ultralyd som metode? Dette er helt konkrete spørsmål som det må være mulig å svare på. Den tredje problemstillingen er «Disse medlemmer finner det meningsløst at bruk av ultralyd over et visst antall skal straffes med takstøkning.» En takstøkning innebærer at man får bedre betalt for en undersøkelse, så det er en merkelig form for straff. Men jeg vil spørre Britt Hildeng hvor man i flertallets merknader finner at begrepet «takstøkning» er brukt, og spesielt at det skulle økes?
-1	Jeg kan forsikre representanten Sponheim om at jeg bruker min makt og min innflytelse til å få til en politikk for denne regjeringen som sørger for at miljø gjennomsyrer alle sektorer. Det er det vi faktisk har sett. 2007-budsjettet er en illustrasjon på det som vi klarer å få til når det gjelder miljø, og når vi sørger for at miljø gjennomsyrer alle sektorer i samfunnet. Vi har sett en historisk satsing på jernbane. Vi har fått til CO2-håndtering, og vi har sørget for masse penger til teknologiutvikling. Vi har fått til avgiftsendring, vi har fått til fornybar energi – og vi har oljefondet. Den viktigste måten en miljøvernminister kan fungere på, er ved å sørge for at miljøpolitikken gjennomgriper alle miljøområder og sektorer i samfunnet. Den innflytelsen har jeg, og den bruker jeg. Og jeg skal love Sponheim at han kommer til å se sterkere og sterkere spor, for Soria Moria-erklæringen skal oppfylles.
-0	Man viser til landbruksmeldingen. Det gjorde representanten fra Høyre, og det gjorde jeg også i mitt innlegg. Man sier der at man skal ha likebehandling mellom brukene. Man sier også at man skal ha mer matproduksjon. På mitt forrige spørsmål svarte ministeren at man ikke har redusert matproduksjonen, man har bare blitt flere mennesker. Det viser jo at da må man tilpasse. Hvis man mener at det blir flere mennesker, men at man ikke klarer å holde oppe matproduksjonen, er det jo en systemfeil. Da må det bli helt rett sånn som Fremskrittspartiet hevder i merknadene, at vi må likebehandle dem. Vi ser at Tine nå roper varsku om en mulig ny smørkrise. Da blir spørsmålet til statsråden: Er det bedre å gå ut og importere det smøret som vi trenger fra utlandet, enn å gi våre egne bønder muligheten til å gjøre det selv, tjene mer penger og få en bedre hverdag?
-0	Jeg vil også, i likhet med utenrikskomiteens leder, understreke den politiske dimensjonen som ligger i dette, og det historiske i at Russland nå er integrert i Europa på en helt annen måte enn det man opplevde for noen år tilbake. Jeg vil også gi ros til interpellanten for å ta opp et viktig spørsmål. Selv om vi snakker om en grensestasjon, er det symbol på noe mye mer. Vi er fra vår side svært tilfreds med den måten utenriksministeren imøtekom dette på. Han peker på en rekke prosesser som er på gang, og en del som han vil ta tak i. Vi imøteser nå resultater av disse prosessene og ser fremover mot at mange av de spørsmålene som i dag ses på som problematiske utfordringer, finner sin løsning, og at man bidrar til en økende fleksibilitet og smidighet. Schengen og Schengen-regelverket har vært nevnt. Representanten Akselsen stilte noen viktige spørsmål i forhold til hvilken grad av fleksibilitet vi har. Men vi må også når vi sitter ved Schengen-bordet sammen med de andre Schengen-landene, ta aktivt del i utformingen av regelverket og spille inn de hensyn og de interesser vi har. Det kan f.eks. her nettopp gå på gebyrer, på visum og slike ting. Dette er spørsmål som ikke bare har blitt reist i forhold til Russland. Også f.eks. i forhold til både Ukraina og Hviterussland er dette viktige spørsmål. Ellers er jeg veldig glad for at utenriksministeren pekte på det handelsmessige, og at man når Russland forhåpentligvis nå ganske snarlig blir fullt medlem av WTO, vil ta opp tråden og forfølge en frihandelsavtale mellom EFTA og Russland, som jeg tror vil være svært gunstig og svært viktig for Norge.
-0	Svaret på det spørsmålet er nei. Og nå har vi akkurat hørt Arbeiderpartiets parlamentariske leder forklare oss at man ikke har avgifter på alkohol i Norge fordi man ønsker å påvirke folks konsum, man har det fordi man ønsker å fylle statskassen til ymse formål, og det ber jeg representanten fra Senterpartiet om å merke seg når han i fremtidige statsbudsjett skal vurdere avgiftsnivået på ulike produkter.
-1	Eg takkar statsråden for svaret. Som han heilt riktig peikar på, er dette ei sak som eg har tatt opp før. Det er urovekkande når halvstatlege selskap opererer i utlandet på ein måte som eg synest er lite tilfredsstillande, og som ein kan stilla spørsmål ved. Eg hadde forventa at den norske regjeringa ville ha ei meir aktiv haldning enn berre å høyra på korleis styret i Hydro vurderer situasjonen, og at den faktisk sjølv ville gjera vurderingar, eventuelt ha ei gransking i forhold til den aktuelle situasjonen. Eg vil rett og slett spørja statsråden: Er det aktuelt for Regjeringa sjølv å gå inn i materien i form av å senda representantar ned eller gjera ei vurdering, utan at Hydro er engasjert i saka?
-0	Representanten Ludvigsen har den tillit til norske kommuner, og særlig de to berørte, at de vil ta ad notam Sivilombudsmannens melding til Stortinget og for så vidt innskjerpe i Kommune-Norge at man skal være flinkere og mer påpasselig med å følge offentlighetsloven. Jeg kunne tenke meg å spørre Ludvigsen hvilken garanti han mener vi har for at andre kommuner – jeg tenker da på både kommunepolitikere, kommunale rådmenn og andre – i det hele tatt er kjent med at Sivilombudsmannen har gitt denne meldingen til Stortinget, at de i det hele tatt er klar over at det har vært foretatt stikkprøver i to kommuner med et meget begredelig resultat. Er det noen ordning som gjør at Kommune-Norge automatisk får beskjed om innholdet i Sivilombudsmannens melding til Stortinget og resultatet av undersøkelsen og eventuelt Stortingets debatt om disse tingene? Hvis ikke Ludvigsen kan si hvorledes han regner med at Kommune-Norge i det hele tatt blir gjort kjent med saken, vil han da kunne være innstilt på å vurdere i hvert fall noen formidlingstiltak, slik at de berørte av denne typen undersøkelser er klar over at offentlighetsloven eksisterer, og at Sivilombudsmannen har påpekt betydelige mangler i to kommuner som er brukt i stikkprøver? Vil han da være innstilt på i alle fall å gjøre noe med dét? For hvis det er slik at han er enig i at det ikke er noen ordning hvor dette formidles, hvilken grunn har da Ludvigsen til å tro at Kommune-Norge vil rette seg etter Sivilombudsmannens synspunkter – når de altså ikke er kjent med Sivilombudsmannens synspunkter?
-1	Siste replikant fikk meg til å ta ordet likevel. I valgkampen kunne man få inntrykk av at det ikke blir bygd fornybar kraft i Norge i det hele tatt, under rød-grønt styre. Spesielt var Høyre på denne tiden «høy og mørk» og Høyres leder Erna Solberg mfl. hevdet at kun én vindmølle var bygd i Norge under de rød-grønne. Etter en ydmykende faktasjekk i det helt utmerkede faktasjekkinstrumentet til Bergens Tidende tonet opposisjonen ned påstandene, men tonen i debatten er ofte den samme i dag. I perioden 2006–2008 ble det bygd ut dobbelt så mye ny fornybar kraftproduksjon i Norge som i de andre nordiske landene til sammen. En ny runde er utlyst i Enovas vindkraftprogram, og en rekke prosjekter er under bygging, vedtatt bygd eller er ferdige. Jeg tror det er stor enighet om at Norge skal satse på og prioritere vindkraft. Samtidig kan vindkraftutbygginger være konfliktfylte – det erkjenner til og med Fremskrittspartiet – og føre til lokale konflikter som er lite ønskelige. Dette var representanten Hjemdal inne på. Behovet for god planlegging er derfor absolutt til stede. Ingen er tjent med at fornybar energi blir ensbetydende med uakseptable naturinngrep og vedvarende konflikt. Fremskrittspartiet virker for så vidt også opptatt av det nå, men da er det jo interessant å merke seg at partiet i de fleste andre sammenhenger står på en svært så liberaliserende linje i slike spørsmål. Jeg blir jo fristet til å utfordre representanten Skumsvoll til å gjenta sin prinsipielle tilnærming til at det noen ganger er sånn at det nasjonale bør ta hensyn til nasjonale interesser, se ting i større sammenheng – f.eks. når representanten Skumsvoll deltar i sine kampanjer for det han kaller lokalt selvstyre, men som egentlig er en politisk kampanje for å undergrave allemannsretten i spørsmål om strandsone. Jeg anser ikke Fremskrittspartiet for å være de ivrigste forsvarerne av vernede vassdrag og natur. Målsettingen om ny fornybar energiproduksjon er det imidlertid enighet om på Stortinget. Når det er vanskelig å identifisere saklig uenighet, er ofte siste utvei for opposisjonen å fremme forslag om utredninger, meldinger og planer. Det går igjen i debattene vi har på miljøfeltet. Men det blir ikke flere vindmøller av at vi utsetter vindkraftsatsingen i påvente av en ny, nasjonal plan. Det betyr ikke at vi ikke kan styrke de regionale planene som instrument. Opposisjonen mener at tilfellet Rogaland viser at NVE ikke tillegger planene nok vekt. Men det er jo signaler det er fullt mulig å gi, uten at vi skal vente med nye prosjekter i påvente av et planarbeid som må ventes å ta lang tid. Hvis Fremskrittspartiet er bekymret for utbygging av vindkraft, hadde det også vært interessant å diskutere med dem hvor insisterende de egentlig er på at teknologinøytrale løsninger er det eneste saliggjørende. Jeg tror nemlig sannheten finnes et sted imellom, og at vi på et tidspunkt som dette, når vi skal satse – virkelig satse – i årene som kommer, kanskje ikke bør være altfor bombastiske i vårt syn på sånne spørsmål.
-0	Forsvarsministeren understreket veldig sterkt i sitt innlegg behovet for at man har en sikker investeringsprofil framover. Han sa også at dersom det mot formodning skulle skje et eller annet med prosjektets ramme, så må det tas innenfor forsvarsbudsjettet. Det er i og for seg forståelig. Men da blir det desto viktigere at man steller seg slik at forsvarsrammene, og da særlig investeringsbudsjettet, ikke til stadighet får kutt som nærmest kommer som lyn fra klar himmel. Jeg vil gjerne vite hvorledes forsvarsministeren ser på kutt som måtte komme brått og uventet, og hvordan det vil virke inn på evnen til å styre langsiktige investeringer. Jeg vil gjerne også spørre forsvarsministeren om på hvilken måte han vurderer Stortingets beslutning om å bevilge 6 milliarder kr – hva det betyr for å få dette prosjektet gjennom på en ryddig måte uten å forrykke noe av det andre som også er nødvendig å anskaffe til Forsvaret. Det siste spørsmålet er kanskje minst like viktig, nemlig: Hva er statsrådens syn på det som er en nødvendig del av hele fregattpakken, altså utviklingen av nye sjømålsmissiler og helikoptre? Kan statsråden si noe om hvordan han nå ser for seg tempoet når det gjelder anskaffelse av helikoptre, som jo er en helt nødvendig integrert del av våpensystemene på en fregatt?
-1	Det er ikke så enkelt når en kommer fra Innlandet! Vi driver her i denne debatten og undrer oss litt over hverandres innlegg. Det skal jeg delvis gjøre også. Jeg skal likevel først og fremst komme med et konkret forslag til en av representantene som har hatt innlegg her, og det er representanten Kjell Ingolf Ropstad. Jeg undrer meg litt over at Kristelig Folkeparti går så klart ut med den konklusjon at det er riktig med nivådeling. For jeg tror egentlig at også Kristelig Folkeparti er enig i, og jeg tolker innlegget slik, at det er viktig å ha en skole der vi lærer sammen, at det er viktig å ha en skole der vi lærer å leve sammen – og at det er en viktig del av oppgaven til skolen. Vi har også hørt gjennom mange gode innlegg her at vi lærer også veldig effektivt når vi nettopp gjør det sammen. Slik sett syns jeg at det er en sjølsagt konklusjon at en støtter det som er SVs klare ambisjon, og regjeringas ambisjon, at vi skal få på plass en ressursnorm slik at vi får flere lærere på plass som i større grad kan sette vår alles ambisjon om tilpasset undervisning ut i livet. Så framfor å be om en norsk skole med mer nivådeling anbefaler jeg Kristelig Folkeparti å støtte en skole der vi får på plass en klar ressursnorm.
-0	Ungdommen må ha troen på oss. Jeg er litt i tvil om hvordan Regjeringens politikk er egnet til at ungdommen i Møre og Romsdal skal ha troen på denne sal. Det vi diskuterer i dag, er egentlig et eventyr. Det er eventyret om hvordan Hustadmarmor eksporterer mer og mer av sine produkter, hvordan Hydro Sunndalsøra er i ferd med å bygge opp verdens mest moderne aluminiumsanlegg, og hvordan Ormen Lange også bidrar til å skape de verdiene som vi sitter i denne salen og fordeler. Ormen Lange og Langeled skal forsyne Storbritannia med 25 pst. av deres gassbehov. Gass fra Norge går ellers til gasskraftverk i Europa og blir til gasskraft, med europeiske rensekrav, som Regjeringen i Norge kaller sterkt forurensende gasskraft. Kraftsituasjonen på Nordmøre kan ikke og bør ikke ses på som en isolert situasjon på Nordmøre. Det handler om Midt-Norge, og det handler i aller høyeste grad om resten av kraftsituasjonen i landet. Vi har et kraftunderskudd i normale nedbørsår som er i ferd med å bli større og større. Dette hadde Regjeringen muligheten til å gjøre noe med ved å gi et klart signal om at det skal innføres et grønt kraftsertifikat, et teknologinøytralt skandinavisk grønt kraftsertifikatregime fra 1. januar 2007. Dette ville ha gitt et signal til de aktørene som har planer for utbygging, men som ikke har tatt sin investeringsbeslutning ennå. Representanten Sørensen viste til at markedet ikke har fungert, og at det er derfor vi har en kraftkrise. Det provoserer meg. Mange prosjekter har blitt lagt fram i dette hus, og enten har de blitt kraftig desimert, eller så har de blitt totalt avvist. Muligheter Helgeland, som ligger i nærheten av de regionene som har et kraftunderskudd, kunne med minimale miljøinngrep ha produsert 1,5 TWh ren energi. Alt dette har ført til at mange aktører har sluttet å prosjektere ny kapasitet. De er fornøyd med situasjonen slik den er i dag. Representanten Sørensen og flere med henne har vist til reduksjon av privat forbruk som et virkemiddel i denne sammenheng. Når vi vet at det totale underskuddet i Midt-Norge i 2009 vil være på 9 TWh, og at det totale private forbruket i samme region er på 3 TWh, bør man forstå at dette er symbolpolitikk og ikke realpolitikk. Konsekvensene av Regjeringens politikk er at vi fortsatt vil eksportere gass til de såkalt sterkt forurensende gasskraftverkene i Europa, mens vi i Norge vil ha et stadig økende underskudd og behov for å importere stadig mer gass og kullkraft fra Europa. Man må også bygge kraftforsyningslinjer gjennom to norske nasjonalparker, mellom Sogn og Nordmøre. Jeg fatter og begriper ikke hvordan dette kan være mer miljøvennlig enn det å sørge for at det blir bygd ett eller flere gasskraftverk i den regionen som har et problem i dag.
-1	Jeg merket meg det sentralbanksjefen sa, og er overrasket over at vi har en sentralbanksjef som i mine ører hørtes ut som en Høyre-mann.
-1	Det er jo bare ett år siden – knapt ett år siden – vi endret inntektssystemet for kommunene. Vi så på de ulike tilskuddene, og vi gikk gjennom dette grundig. Det er mulig at dette ikke ble rettferdig på millimeteren, og at det fortsatt er en del urettferdigheter. Vi kan sikkert finne massevis av urettferdigheter ut fra hvilket ståsted man har. Men vi hadde en grundig gjennomgang i forbindelse med årets budsjett, og det blir litt vanskelig å komme igjen nå, et halvt etterpå, og si at her har vi en urettferdighet som vi må rydde opp i nå. Det er mulig at vi skal se på det. Jeg utelukker ikke at det kan ligge noe der, men å si det nå, et halvt år etter at vi foretok den store oppryddingen, syns jeg er vanskelig. Men jeg regner med at dette er ting som vi her på Stortinget, komiteen og departementet jobber kontinuerlig med, og ser på om det finnes fortsatt urettferdigheter som det er behov for å rydde opp i. Men jeg er ganske overbevist om at det finnes mange urettferdigheter, helt avhengig av hvor man står og ser.
-1	Det korte svaret på spørsmålet fra representanten Håbrekke er at konsekvensen av endringene i ekteskapsloven er at flere får lov til å gifte seg. Eller for å si det som en av dem som engasjerte seg på min Facebook-side i går kveld: Konsekvensen var i hvert fall at jeg ble gift. I tillegg er det en konsekvens at flere barn får lov til å vokse opp i trygge rammer og slipper å bli diskriminert, og at flere barn også får stoltere foreldre fordi de slipper å bli diskriminert. Så spør representanten Håbrekke om jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen av at det har vært en mentalitetsendring når det gjelder syn på barn. Ja, jeg kjenner meg igjen i at det har vært en mentalitetsendring. Det har vært en sterk endring når det gjelder synet på barn. Det er rett og slett blitt større rom for forskjellighet når det gjelder barn. Derfor har jeg lyst til å starte med å si at når det gjelder felles ekteskapslov, har jeg bare gode følelser. Jeg husker det som om det var i går, da jeg satt i denne salen som stortingsrepresentant og vi vedtok felles ekteskapslov. Jeg blir rørt den dag i dag når jeg tenker på den applausen – riktignok ulovlig applaus – som kom spontant fra galleriet fra mennesker som gjennom flere tiår har opplevd hvordan det har vært å være diskriminert, hvordan det har vært å være en annenrangs og til og med «forbudt» borger. Så jeg er glad for – og stolt over – at jeg var med da vår ekteskapslovgivning endret seg som følge av vedtak i denne salen, og vi bestemte at vi ikke lenger skal gjøre forskjell på folk ut fra seksuell orientering. Endringene i ekteskapsloven i 2008 sendte et tydelig signal om at toleranse og respekt går på tvers av seksuell orientering, etnisk bakgrunn og tro. Stortinget sa ja til at alle voksne mennesker uavhengig av seksuell orientering skal ha samme mulighet til å velge å inngå ekteskap dersom det er det dette paret ønsker. Jeg er også glad for at representanten Håbrekke i sin begrunnelse for spørsmålet nå sier at saken viste bred enighet om betydningen av arbeid mot diskriminering av homofile, og om å gi mulighetene for trygge juridiske rammer også for likekjønnede par. Norge var tidlig ute med å gi trygge rammer for samlivet for likekjønnede par. Partnerskapsloven, som vi fikk i 1993, var moden for å bli skiftet ut med ekteskapsloven i 2008. Flere land har nå fått tilsvarende lovgivning som tillater homofile og lesbiske par å inngå ekteskap, og mange land vurderer å innføre slik lovgivning. Det er for øvrig interessant at enkelte av våre naboland går lenger enn vår lovgivning når det gjelder homofile og lesbiskes muligheter for kirkelige vigsler. I Norge forsetter forskjellsbehandlingen ved at Den norske kirke ikke foretar vigsel av homofile eller lesbiske par. Representanten viser til at det er uenighet om forståelsen av ekteskapet som institusjon, og representanten ber om min vurdering av ekteskapets innhold og betydning i dag. Jeg mener at likestilling, likebehandling og sjølbestemmelse når det gjelder valg av livsledsager er viktige verdier som ekteskapslovgivningen er tuftet på. En viktig begrunnelse for å inngå ekteskap kan for mange være et ønske om å gi hverandre det store løftet. Jeg har for øvrig giftet meg to ganger med samme mann – det var sterkt behov der i gården for å gifte seg. Det kan være for å feire kjærligheten, invitere venner og familie osv., eller rett og slett for å få tryggere rammer om samlivet. Men like viktig er friheten til å velge ikke å gifte seg, men likevel leve i et samliv med en man elsker. Ekteskapets historie er også en historie om individets gradvise løsrivelse fra familien, kollektivet, kirken og patriarkatet. Endringene har gått i retning av større sjølbestemmelse, bl.a. med hensyn til partnervalg og til å avslutte ekteskapet ved skilsmisse. Ekteskapet som institusjon og den historiske utviklinga ble det grundig gjort rede for i forarbeidene til endringene i 2008. Stabile samlivsforhold uavhengig av sivil status og seksuell orientering mener jeg også er av stor betydning for barns trygghet. I moderne tid er det ikke kun ekteskapet som danner rammen rundt seksualitet og vern om oppvekst for barn. Heldigvis er det sånn at vi ikke lenger ser på barn som er født utenfor ekteskapet, som uekte. De fleste barn som ble født i 2011, hadde foreldre som bodde sammen. Prinsippet om barnets beste står sentralt i all norsk lovgivning. Dette prinsippet medfører at barn må sikres juridiske foreldre – juridisk mor og så langt det er mulig også en juridisk far, eller medmor. Barneloven skiller mellom barn født i ekteskap og barn født utenfor ekteskap når det gjelder etablering av farskap, men loven likestiller barn født i ekteskap og i samboerskap når det gjelder foreldreansvaret. Barneloven understreker det offentliges ansvar for å få etablert farskap eller medmorskap der dette ikke følger av pater est-regelen eller erkjennelse. Familiemønsteret har, som kjent, endret seg svært mye de siste tiårene. Familiekonstellasjonene er mangfoldige og omfatter ofte dine, mine og våre barn. Men det viktige er jo at barna har det bra, at de er ønsket, at kvaliteten på relasjonene mellom barn og foreldre er god. Folk får barn på de underligste måter. Noen av de måtene liker vi, noen liker vi ikke, noen regulerer vi, noen regulerer vi ikke – men barna, de kommer. Barnets behov for trygge juridiske rammer og likebehandling av barn er viktig. Dette prinsippet lå også til grunn for innføring av nye bestemmelser i bl.a. barneloven som følge av homofiles rett til å inngå ekteskap og lesbiskes rett til assistert befruktning. I Stortingets vårsesjon ble foreldreskap bl.a. knyttet til surrogati debattert i Stortinget flere ganger. Jeg understreker igjen at regjeringas prinsipielle syn på likeverdig foreldreskap og pappastrategi må, som flere har vært inne på, bygge på hensynet til barnets beste. Dette må gjelde uansett om det handler om barnehagepolitikk, foreldrepenger, adopsjon eller assistert befruktning. Det er ikke riktig, som representanten kom i skade for å påstå, at statsministeren og helseministeren ikke vet hva de mener om surrogati. Denne regjeringa er imot surrogati. Grunnene til det er flere, men jeg vil nevne én av dem, som er hensynet til kvinner. Det er spesielt problematisk når man inngår surrogatiarrangementer i land hvor det er mange fattige kvinner, hvor det er risiko for menneskehandel og hvor helsevesenet også har en veldig lav standard. Det er også mange andre gode grunner til å være imot – eller kritisk – til surrogati. Men barna kommer, og barna skal vi sikre. Så viste representanten til at i løpet av den korte tida den nye ekteskapsloven har eksistert, har det blitt lansert flere nye synspunkter og forslag til lovendringer når det gjelder foreldreskap og utvidelse av tilbudet om assistert befruktning. Som kjent er bioteknologiloven under evaluering, og det er helseministeren som eventuelt vil legge fram for Stortinget forslag til endringer. Jeg skal ikke gå inn på det nå. Statistikken fra Statistisk sentralbyrå viser at antallet par som inngår ekteskap, er ganske stabilt. I alt ble det inngått litt over 23 000 ekteskap i 2011, og av disse 259 med likekjønnede par. Det er noen flere kvinnelige par enn mannlige par som inngår ekteskap, og antallet er omtrent som året før. Endringene i ekteskapsloven har altså ikke ført til en utradering eller en nedgradering av ekteskapet som institusjon, som enkelt spådde.
-0	La meg bare slå fast at Fremskrittspartiet er imot enhver form for eiendomsskatt, det være seg til lands, til vanns eller i lufta, dersom Regjeringen skulle få slike ideer. De som vil få problemer her, er nok først og fremst de næringene innenfor oppdrettsnæringen som sliter med marginal lønnsomhet. Jeg tenker da på skjelloppdrett og ikke minst også torskeoppdrett og andre typer næringer, som vil bli rammet hardt. Jeg har lyst til å stille spørsmål om statsråden vil legge opp til at denne avgiften blir differensiert ut fra forskjellige næringer. Jeg vil også stille spørsmål om annen næringsvirksomhet til sjøs vil bli rammet av lignende avgifter, eksempelvis næringer knyttet til vindmøller, havner, kaianlegg, ferjetrafikk, cruisetrafikk, taretråling og annen fiskerivirksomhet.
-0	Jeg tillater meg å foreslå Per Erik Monsen.
-1	Eg må også be næringsministeren kome opp, for spørsmålet mitt går til ho. 168 millionar born står kvar dag opp for å gjere seg klare til å gå på jobben. Meir enn halvparten av borna jobbar under farlege forhold, og nobelprisvinnar Kailash Satyarthi har vore ein sentral aktivist for å få på plass ein konvensjon om forbod mot og umiddelbare tiltak for å avskaffe dei verste formene for barnearbeid, ILO-konvensjonen nr. 182. Kampen mot barnearbeid er ei av vår tids viktigaste globale utfordringar, uttala Erna Solberg då nobelprisen vart kjend. Offentleg sektor har stor marknadsmakt, ikkje minst i Noreg, og har moglegheit til å stille krav for varene ein etterspør. Helse Sør-Øst er ein offentleg instans som har gått føre og stilt krav om at grunnleggjande arbeids- og menneskerettar skal respekterast når varene dei kjøper inn, vert produserte. Det er svært viktig når vi veit at import av f.eks. kirurgiske instrument skjer frå land der risikoen for barnearbeid og uverdige arbeidsforhold er stor. Undersøkingar som er gjort av Framtiden i våre hender og Initiativ for etisk handel, viser likevel at svært få offentlege instansar stiller krav, slik som Helse Sør-Øst gjer. Det er grunnen til at SV i dag har foreslått at Stortinget skal be regjeringa om å foreslå endringar i regelverket for offentlege anskaffingar, slik at vi kan hindre at gode og seriøse leverandørar taper anbodskonkurransar fordi det offentlege ikkje etterspør at prisen dei får tilbod om, speglar lovlege og anstendige arbeidsforhold. Mitt spørsmål til næringsministeren er: Vil næringsministeren vere med på å skjerpe inn regelverket for offentlege anskaffingar, slik at brot på grunnleggjande arbeids- og menneskerettar ikkje kan nyttast som konkurransefordel for selskap som sel varer til det offentlege?
-0	La meg først si litt om omvendt voldsalarm, som interpellanten tok opp til slutt. Vi skal følge opp det og se i hvilken grad dette blir brukt av domstolene. Så langt blir det brukt i relativt få tilfeller, og vi må evaluere dette etter en stund. Men vi må ha erfaringstall for hvordan domstolene har valgt å bruke det virkemiddelet, som kan være et veldig viktig virkemiddel, særlig i den type saker hvor det foreligger dom for vold i nære relasjoner. Jeg er også enig i at det er viktig at prioritere betyr prioritere. Om øremerking er det rette i alle sammenhenger, er jeg ikke like overbevist om, men vi må i alle fall følge opp ved at når vi sier at dette skal prioriteres i etterforskningen, så betyr det at det skal gå foran. Det står jo også i Riksadvokatens prioriteringsskriv at ved ressursmangel skal disse sakene gå foran. Det er hver eneste politimesters plikt å sørge for at det faktisk følges opp. Så har jeg lyst til å si at det skjer utrolig mye godt arbeid i politiet. Disse debattene tar jo veldig ofte utgangspunkt i de sakene hvor det har sviktet, hvor det har gått galt, men vi må ikke sitte med det inntrykket at det alltid går galt, for det gjør det ikke. Det gjøres utrolig mye godt arbeid i politiet. Politiet jobber for å implementere lærdom på en bedre måte, og poenget med de tiltakene som er gjennomført så langt, er jo å se på hva som har skjedd i disse konkrete sakene – nettopp for å lære. Så må jeg si at jeg synes dette har vært en veldig god debatt, også fordi den trekker inn et breddeperspektiv som er helt avgjørende når vi snakker om vold og seksuelle overgrep mot barn. Det er ikke bare en politisak, det er også, som mange av talerne i dag har vært inne på, et spørsmål om helsetjeneste, barnevern, sosial oppfølging og skole, og det er et spørsmål om oss som borgere og det ansvaret vi tar som borgere i et slikt perspektiv. Så er det berørt at det er stor forskjell mellom politidistriktene og også politidistriktenes mulighet og evne til å prioritere. Det er noe av svaret som skal ligge i politianalysen, som interpellanten også har vært inne på. Det er viktig å få til den kombinasjonen av det nære politiet og det spesialiserte og høykompetente etterforskningspolitiet som vi må ha for denne typen saker. Jeg er overbevist om at vi skal klare å levere på det sammen i denne sal etter at politireformen blir vedtatt. Så tror jeg vi også skal ta med oss alt det ektefølte engasjementet som innleggene på denne talerstol har vist. Det er nemlig et grunnleggende og avgjørende fundament for at vi skal kunne lykkes. Derfor vil jeg til slutt komme med – ikke en pekefinger, men noe vi skal huske på som ansvarlige politikere: Vi bør i denne typen situasjoner og denne typen saker være forsiktige med å lage et politisk spill av noe vi egentlig alle er enige om skal prioriteres. Da bør vi – posisjon og opposisjon – spille hverandre gode. Det fortjener disse barna.
-0	Som sikkert alle har fått med seg, har Fremskrittspartiet vært svært skeptisk til å sende vernepliktige mannskaper med kort tjenestetid ned til Libanon der man kan komme opp i skarpe konflikter. Oppdraget i seg selv er greit nok. Av de drøyt 100 personene vi skal sende nedover, har en stor del kun avtjent noen måneder med verneplikt. Mitt spørsmål blir om Arbeiderpartiet føler seg bekvem med en slik situasjon, og om Arbeiderpartiet er helt sikker på at de mannskaper vi sender, er samtrente nok til å møte en eventuell væpnet konflikt. Fremskrittspartiet er skeptisk og ønsker mannskaper som minimum har avtjent vernepliktstiden.
-0	Nei, jeg synes ikke at den voldsomme ordbruken er feil. Jeg synes vi må kunne tillate oss det når vi rokker ved noe som er utrolig grunnleggende i Norge og i resten av verden, for den saks skyld, rokker ved personvernet og retten til å ha et privatliv. Så jeg synes jammen ikke at jeg har tatt for hardt i.
-1	Jeg skal ikke gjenta det jeg brukte mitt hovedinnlegg på å si. Det som det kunne være interessant å få høre finansministerens vurdering av, er hvorfor tingene har gått så godt som de faktisk har gjort. Hvis man skulle ta alvorlig det som skjedde her i fjor høst, skulle ikke utviklingen av norsk økonomi ha gått sånn. Busjettforlikspartiene i fjor og også Arbeiderpartiet var veldig nøye på å understreke at her måtte det dekkes inn krone for krone. Nå skjedde riktignok ikke det. Finansministeren selv bekreftet jo at bare gjennom budsjettforliket i fjor høst var det brukt 1 milliard mer enn anbefalt fra departementet, og vi ser nå at det gjennom året har vært brukt atskillig flere milliarder enn det budsjettforliket la til grunn. Og da er spørsmålet: Hvorfor har renten likevel gått ned 2 ½ prosentpoeng? Hvorfor har inflasjonen vært i sjakk i hele fjoråret? Hvorfor har arbeidsledigheten tross alt ikke økt, som vi kanskje kunne anta når man velger den typen dramatiske nedskjæringer i det offentlige forbruket? Og da må det jo finnes noen svar. Enten er teorien feil, og det tror jeg ikke egentlig – jeg tror det er en viss sammenheng her, selv om den ikke er så absolutt – eller så skyldes det andre forhold, som f.eks. råvareprisen på olje. Det er all mulig grunn til å tro at det er enkeltårsaken til at norsk økonomi tross alt vurderes som så solid som den faktisk er. Og hvis det er riktig, betyr jo det at fjorårets budsjett har gjort oss enda mer oljeavhengig enn noensinne, og det vil jo i så fall være stikk i strid med alle de signaler Finansdepartementet og Regjeringen kom med, og for øvrig ønsker, nemlig at Norge skal bli en mindre oljeavhengig nasjon, ikke en mer oljeavhengig nasjon. Eller kanskje det finnes alternative svar som finansministeren har på sitt papir? Det vil i hvert fall være interessant for Stortinget å høre hva Finansdepartementets vurdering er av dette – når alt burde ha gått til helvete, men heldigvis ikke gikk sånn.
-0	Som flere har sagt før meg, er revidert budsjett ikke noen ny budsjettbehandling, og Fremskrittspartiet legger ikke opp til omkamp på budsjettet som ble vedtatt i desember. Jeg ser at flere andre partier legger opp til å fremme forslag som ble nedstemt i desember. Det er derfor flere av forslagene som fremmes i dag, som vi er enige i, men som vi velger å stemme imot, på bakgrunn av at dette er en revurdering av det vedtatte budsjettet. Arveavgiften er et sånt eksempel. Vi ser i dag tegn til en nedkjøling av norsk økonomi, og det er tegn til økt arbeidsledighet. Derfor gjør vi en del grep, som Solvik-Olsen har redegjort for. I revidert budsjett gjøres bl.a. enkelte forandringer når det gjelder bilavgifter. Dette er forandringer vi støtter, men det er nok et bevis på et umoderne og lite tilpasset avgiftssystem for personbiler. Det har nesten ikke vært en budsjettbehandling de senere år, hvor det ikke har vært gjort flikking på det nåværende bilavgiftsystemet. Det viser at komponentene i systemet er avleggs, og at det ikke fanger opp de tekniske forandringene som skjer. Derfor har Fremskrittspartiet fremmet et eget representantforslag som baserer seg på kun to ting, nemlig utslipp og stykkavgift. Dette systemet baserer seg på velutviklede parametere som CO2-utslipp, som er én av dagens parametere, og en lav stykkavgift. Det er et framtidsrettet avgiftssystem som ikke trenger forandringer etter hvert som det skjer modernisering av bilmotorene. En omlegging til et slikt avgiftssystem, med en lav stykkavgift og en CO2-sats, vil føre til en langt raskere utskifting av bilparken, noe som vil komme miljøet til gode, og dynamiske effekter vil føre til at inntektene til statskassen i stor grad vil opprettholdes. Jeg innledet med å si at vi ser tegn til økt arbeidsledighet. Ett av områdene hvor en ser tydelig tap av arbeidsplasser, bl.a. til Sverige, er grensehandelen. Varehandelen har over år vært økende. Nå er ikke konkurranse mellom bedrifter, verken i Norge eller mellom norske og utenlandske bedrifter, noe negativt – snarere tvert imot, men problemet oppstår når det ikke konkurreres på like vilkår. Mange bedrifter i grensenære strøk taper omsetning og arbeidsplasser på grunn av norsk politikk og norske særavgifter. Man kan dra rett over grensen og kjøpe norske kjøttvarer til en lavere pris enn i Norge, bl.a. på grunn av eksportsubsidier. Nordmenn kan reise til Sverige og kjøpe billig sjokolade og brus, billige kaker og billig sukker og «godis», som det heter på svensk. Det kan de gjøre på grunn av at det i Norge er sukkeravgift på disse produktene, og at det i Sverige ikke er det. Dette er et område hvor norske bedrifter taper i konkurransen med Sverige, ikke på grunn av at de er dårligere til å konkurrere, men fordi de pålegges sukkeravgift på sine varer. Det er med andre ord de norske rød-grønne som sørger for at de taper i konkurransen. Her er vi inne på et interessant tema: sukkeravgift, nok én av de mange forunderlige avgiftene i Norge. Men ikke nok med det, i Norge klarer de rød-grønne det kunststykke å ilegge Pepsi Max og Cola Zero, som begge er brus uten sukker, sukkeravgift. Og ikke nok med det, Dent og andre sukkerfrie pastiller er også ilagt sukkeravgift. Dette er logikk på høyt plan, og man må tydeligvis tilhøre et rød-grønt parti for å forstå det. Hele systemet er gjennomført byråkratisk og skaper store problemer for bedrifter som importerer, produserer og selger varer. Hvis man importerer en pose kjeks, og én av bitene er trukket med sjokolade, skal det betales sukkeravgift for alle kjeksene, selv om alle kjeksene har lavere sukkerinnhold enn grensen for sukkeravgift. Etter å ha studert reglene for og byråkratiet rundt sukkeravgiften tror jeg det kunne ha blitt en veldig god revy av det – dessverre er den ikke morsom for de mange som rammes av dette. Vi har ved mange anledninger tidligere debattert arveavgiften i denne salen, og jeg vil vise til at Fremskrittspartiet ved flere anledninger, sist ved behandlingen av statsbudsjettet for 2013, har foreslått den fjernet. Jeg er sikker på at det ikke er mange av dem som har arbeidet hardt for å sette av verdier til sine etterlatte, som hadde en søkkrik stat i tankene. Jeg har i hvert fall ikke staten i tankene når jeg tenker på de som skal arve meg, og jeg tror ikke at det er mange andre som har det heller. Fremskrittspartiet vil i framtiden også foreslå å fjerne denne avgiften. Norge har et utall av forskjellige avgifter på alt mellom himmel og jord. Felles for alle er at de er høye, og felles for de fleste er at de inneholder en sterk progresjon. Dessverre er det mange norske særavgifter som ikke finnes i andre land. Alle disse avgiftene er med på å sørge for at Norge ligger på topp når det gjelder kostnadsnivå. Det er med på å drive lønnskostnadene, som igjen gjør at vi stadig kommer i en vanskeligere konkurransesituasjon med utenlandske bedrifter, uansett om det gjelder grensehandel eller konkurranse med utenlandske bedrifter. En måte å redusere dette lønnspresset på, hadde vært å senke avgiftene som en del av lønnsforhandlingene. Det er det lagt fram forslag om her i salen, men dessverre kommer stortingsflertallet til å stemme det ned.
-1	Jeg vil gjerne ta opp de forslagene som er fremmet i innstillinga.
-0	I likhet med et stort flertall i komiteen er også Fremskrittspartiet av den oppfatning at det ikke er nødvendig og ikke hensiktsmessig å grunnlovfeste retten til bolig som en egen bestemmelse. Det er et stort flertall i komiteen som er enig i det. Jeg føler likevel behov for å knytte noen kommentarer til det, så ingen skulle falle for fristelsen til på en måte å framstille det slik at det at man går imot et slikt grunnlovsforslag, betyr at man også går imot intensjonene i forslaget, for Fremskrittspartiet støtter selvfølgelig også at alle bør ha, og skal ha, et tilfredsstillende sted å bo. Det er veldig viktig i et land som Norge, med det klimaet vi har her. Det er to grunner til at vi har kommet til at dette ikke bør grunnlovfestes. Det er først og fremst fordi Norge har innkorporert i vårt lovverk FN-konvensjoner som sikrer menneskerettigheter. Det er således grunnlovfestet i Norge at menneskerettighetene skal gjelde. Og slik vi tolker dette, ligger det i det at alle skal ha et tilfredsstillende sted å bo. Det andre som også er et veldig viktig poeng, er at man ikke skal endre Grunnloven i tide og utide. Det er det veldig mange som har vært inne på i flere av de grunnlovsforslagene som vi har hatt oppe her i dag, og jeg synes at det i særlig grad gjør seg gjeldende i denne saken. Det er slik at hvis man vil, kan man på en rekke områder innenfor politikken som utøves innenfor alle felt som man kanskje opplever som særlig viktige, fremme forslag om å ta dette inn i Grunnloven. Det er fullt mulig å fremme forslag om det, men hvis man skulle gjøre det i enhver sak, ville man til slutt komme i en situasjon hvor Grunnloven er fullstendig utvannet. På den bakgrunn vil heller ikke Fremskrittspartiet støtte dette forslaget.
-1	Eg er sjølvsagt lei for at Arbeidarpartiet ikkje vil støtta opp om SVs forslag om Regionfelt Austlandet og problemstillinga knytt til langtidsmeldinga som kom i vår. Det er slik SV tenkjer, og sånn burde eigentleg fleirtalet i denne salen ha tenkt: Først bestemmer ein kva for eit forsvar ein skal ha, og så utviklar ein konseptet og treningsområda i forhold til det. Første spørsmålet gjeld denne EU-hæren. Det er noko spesielt med dette. Svenskane, som er medlemmer av EU, seier heilt klårt ifrå at skal dei vera med på noko sånt, skal det vera eit FN-mandat i botnen. Finnane seier at dei først og fremst vil prioritera innsats på eiga jord. EU-medlemmen Danmark vil ikkje vera med i EU-hæren, mens statsråd Godal og Jagland har det så travelt med å koma med på bileta frå EU at dei melder på 3 500 mann og mykje tungt utstyr, med svært få avgrensingar. Nå var jo òg representanten Fossli til stades då Solana, EUs utanriksminister, talte i EU, og han fekk spørsmål heilt konkret om kven som bestemmer over denne EU-hæren. Og det var ikkje tvil om det svaret, det er dei 15 EU-landa som avgjer når det gjeld EU-hæren, ikkje andre. Og då er spørsmålet: Er ein på trygg grunn i forhold til Grunnlova når Noreg pøser på så mange folk og så mykje utstyr? Det andre spørsmålet er knytt til Kystvakta. SV er altså det einaste partiet som ser det nødvendig å prioritera kystvaktfunksjonar, ikkje minst med utgangspunkt i det rovfisket som har vore, det olje- og gassarbeidet som går føre seg i nord, og «Kursk»-ulukka. Burde ikkje det òg vera eit incitament for dei andre partia? Kvifor har ikkje dette prioritet frå Arbeidarpartiet si side?
-1	Jeg syns at helseministeren omgår hele spørsmålet, for jeg spør jo om helseministeren ønsker seg denne type fullmakt. Mener helseministeren at det vil være en fornuftig bruk av ressursene målrettet å sette inn deler av disse midlene mot norske sykehus, som sannsynligvis kan foreta behandlingen langt rimeligere enn det en kan i utlandet? Og det har altså helseministeren til nå ikke svart på, til tross for at han en rekke ganger har blitt stilt de spørsmålene.
-0	Jeg har bare lyst til å benytte anledningen til å takke for en god debatt og nok en gang for godt samarbeid i komiteen om denne saken. Jeg har også lyst til å slutte meg til den oppsummeringen statsråden hadde på alle de enighetspunktene som går på tvers av partier og på tvers av blokker i Stortinget og i komiteen. Det er en styrke ikke bare for regjeringen og statsråden at man er så enig som man er, men også for sektoren som helhet. Det er en styrke ikke minst for dem. Så er det sånn at noen nyanser bør det og skal det være. Det synes jeg har kommet godt fram i debatten, selv om vi er enige om det meste. Nå skal jeg prøve ikke å forlenge debatten. Jeg har bare lyst til å kommentere noe, og det går særlig på dette med rekkefølge. Strukturmeldingen griper fatt i problemet med små og fragmenterte fagmiljøer, som er et strukturelt hinder for kvalitet. I institusjoner og fagmiljøer hvor dette er et problem, må det løses før andre tiltak vil ha særlig virkning. Samtidig tar man allerede nå grep som ikke behøver å avvente en melding, enten det er struktur eller kvalitet, f.eks. skjerpede krav til opptak i lærerstudiene og nasjonale deleksamener i tre profesjonsstudier. Det kan være med og bidra til å løfte kvaliteten i høyere utdanning, og man trenger ikke å vente til det kommer en melding med å gjennomføre noen tiltak i starten forut for den meldingen.
-1	I valkampen i Rogaland var det ein veljar frå Kristeleg Folkeparti som sa at når Halvorsen og Langeland kjem i posisjon, kjem Sodoma og Gomorra til å koma raskt. No høyrer eg på denne representanten frå Kristeleg Folkeparti at ho faktisk er ganske imponert over mykje av det som denne regjeringserklæringa uttrykkjer, bl.a. i forhold til kamp mot fattigdom, i forhold til fellesskap og i forhold til reduserte forskjellar mellom folk. Det var nemleg det motsette ein hadde med Bondevik II i posisjon: forskjellane auka, fattigdomen auka – i det heile ei forverring i forhold til det som Kristeleg Folkeparti no skrøyter på seg i forhold til raud-grønt alternativ. Er det sånn å forstå at Kristeleg Folkeparti no faktisk får gjennomslag for meir av sin politikk med den raud-grøne regjeringa enn dei gjorde då dei sjølve sat i posisjon?
-0	Jeg registrerer at Venstre – i likhet med Arbeiderpartiet, som jeg tok replikk på tidligere i dag – har et landsmøtevedtak om at man ønsker å ta imot 10 000 over to år, men at man har landet på 8 000 over tre år. Til tross for et flertall, har man altså forhandlet seg ned. Det er interessant å registrere, og her synes jeg SV har noen gode poenger, men la nå den ballen ligge. Venstre er et parti som tradisjonelt er veldig opptatt av å lytte til lokaldemokratiet. Det har jeg stor respekt for. Hvis det er slik – og man viser til den evalueringen man skal gjøre av den avtalen som Venstre har inngått – at norske kommuner, etter det som kommer av rapporter om bl.a. sviktende skatteinntekter osv., ikke kan ta imot det antallet som ligger i denne avtalen, er da Venstre villig til å gå inn for et lavere antall?
-1	Hvis man skal ha en strategi for å skaffe seg gode lærere som går ut på at man skal konkurrere seg imellom, må man i utgangspunktet akseptere at noen skal ha dårlige lærere og dårlige skoler, og andre skal ha bra lærere og bra skoler. De som skal ha bra lærere og bra skoler, er de som har store økonomiske ressurser. Det er et utgangspunkt som SV ikke er villig til å akseptere. Den skolen som ikke er bra nok for alle elevene, er ikke bra nok for noen. Den læreren som ikke er bra nok til å undervise i en god skole, er ikke bra nok til å undervise i noen skole. For min egen del kan jeg si at jeg ikke er fri for tanken om at det kanskje kan være riktig å bedømme etter innsats, men da ønsker jeg at man må belønne etter at innsatsen er gjort, og ikke før den kommer, ikke slik at man skal lokke med høye lønninger i den tro at man får den beste arbeidskrafta. Hvis man går en del rekrutteringsprosjekter etter i sømmene for å se om det har slått til, tror jeg ikke at erfaringen har vært slik at det nødvendigvis er de som priser seg sjøl høyest på markedet, som gjør den beste jobben. Så konkurranse om lærerkreftene som virkemiddel for å få en god skole tror vi ikke er vegen å gå. Her er det snakk om å gi ressurser, slik at skolen kan bli god nok til å bedre lærerutdanningen, og gi læreren og skolen rom til å utvikle gode pedagogiske metoder over et langt bredere spekter enn det vi har i dag. Så til vegsektoren. Det er riktig at SV har vært mer restriktiv når det gjelder vegbevilgninger enn f.eks. Fremskrittspartiet. Det kan sikkert også trekkes fram enkeltprosjekter som jeg kunne si kanskje ikke var av de klokeste å gå inn for. I ettertid har det jo vist seg at mange vegprosjekter, også prosjekter som Fremskrittspartiet har gått inn for, har gått med svært store overskridelser. SV har hatt en annen profil på sin samferdselspolitikk enn Fremskrittspartiet – og jeg ber representanten Solholm merke seg at vi har gått imot store prosjekter i sentrale områder som også har spist av de økonomiske midlene.
-1	Nei, det er det ikke. Jeg er helt enig med representanten Skei Grande i at tegnspråk er kultur. Tegnspråk handler om å bevare en kompetanse og et miljø. Men utgangspunktet i denne saken har altså ikke vært noe annet enn at vi ser at de statlige døveskolene vi har i dag, ikke langsomt, men raskt får færre elever. Derfor forvitrer disse kompetansemiljøene av den utviklingen vi ser og av de valgene foreldrene i utgangspunktet har tatt. Da må vi sørge for at vi har ett skikkelig sterkt tegnspråkmiljø i statens regi, og det er dét vi har lagt opp til skal være ved A.C. Møller i Trondheim, som har hatt et tilbud til døve fra 1825. Så må vi sørge for at de barna som har vært ved de andre statlige døveskolene, får et tilbud på kommunale døveskoler, og det har vi altså klart alle andre steder enn i Bergen. Jeg er helt sikker på at vi klarer å få det til i Bergen også.
-0	Det er flott at en rekke skoler gjør dette av fri vilje. Vi ønsker at flest mulig skoler skal gjøre det, og helst alle sammen, og derfor har vi vært med på det forslag til vedtak som ligger her. Vi tror at en fadderordning kan være en bra oppfølging for nyutdannede, og det var jo en av de tingene jeg fokuserte på i mitt innlegg. Når det gjelder vårt syn på Høyres Dokument nr. 8-forslag om denne spesialordningen for studiefinansiering for pedagogisk tilleggsutdanning, redegjorde jeg for det i mitt hovedinnlegg, og vil vise til det. Så til Fremskrittspartiets syn på lønn. Når vi ikke er med på Høyres forslag på dette området, er det fordi vi ikke ønsker å blande sammen rollene på den måten som Høyre ønsker. Vi har en forståelse for at lønnsproblematikk er noe man må forholde seg til, og vi har selvfølgelig personlige meninger om det generelle lønnsnivået og lønnsnivået i forhold til andre yrkesgrupper, men dette er forhold som partene i arbeidslivet bør ta seg av. Det som vi ønsker å fokusere på, er reformering av lønnssystemet, som vi mener det er betimelig at Stortinget skal ha en mening om. Og vi mener også at det bør legges til rette for et lønnssystem som motiverer dyktige personer til å søke til og til å bli i læreryrket.
-0	Når det gjelder såkalte Dokument nr. 8-forslag som oversendes direkte til behandling i denne sal, håper jeg at det i fortsettelsen ikke skal bli praksis at de på denne måten stanses i forhold til å ha en skikkelig debatt omkring viktige problemstillinger. Saken gjelder f. eks. disse ca. 20 familiene ute på Kambo. Ved å passere én gang pr. dag, uten å benytte seg av E6, men for å gjøre helt nødvendige gjøremål, vil det i nedbetalingstiden bety 130 000 kr pr. kjøretøy! Og jeg har liten tro på, etter det samferdselsministeren her uttalte, at det vil bli noen særlig større muligheter for dispensasjon. Hun uttrykte veldig klart at det skulle gis minst mulig fritak. Jeg forstår heller ikke argumentasjonen. Her dreier det seg om rundt 20 familier. Det ville jo ikke ha noen som helst betydning for betalingen og innkrevingen for E6. Det ville være en liten dråpe i havet! Men tenk hvilken goodwill og hvilken annen anseelse Stortinget ville ha fått hvis man klarte å luke bort denne utveksten! Allikevel er det ingen fra andre partier som kommer med konstruktive forslag om hvordan man skal gå videre med dette. Men det vil i hvert fall være et klart signal til det norske folk og alle som må være med og betale for landeveiens kemnerkontorer, hvilket parti som har frontet dette, og som ønsker rettferdighet!
-1	Jordbruksoppgjøret er i havn, og vi skal endelig banke det igjennom i denne sal nå i kveld. Under årets jordbruksoppgjør brøt Norsk Bonde- og Småbrukarlag forhandlingene i tolvte time. Hovedbegrunnelsen for bruddet lå i statens tilbudsdokument, der det ble slått fast at de ulike tiltak som den forrige regjeringen gjennomførte, skal videreføres. Videre var det manglende strukturprofil på de forslag som staten kom med i sitt tilbud. Dette gjelder primært virkningen av det utvidede jordbruksfradraget, som utgjorde om lag 75 pst. av rammen i statens tilbud. Den opprinnelige rammen ble under forhandlingene økt med 270 mill. kr, til 850 mill. kr, der halvparten er redusert skatt – noe lagt i bunnen og noe på toppen. Årets avtale gav en brutto inntektsvekst pr. årsverk på ca. 14 000 kr. Etter fradrag av økte kostnader knyttet til driften, som utgjør ca. 10 000 kr pr. årsverk, blir det en netto inntektsvekst på ca. 4 000 kr pr. årsverk. Norske bønder får ikke den inntektsutviklingen som sammenlignbare grupper får, men mye mindre. Nå vil noen si at det er mange måter å regne på – og det er det også – men det er slått fast at årets oppgjør ikke var det man ropte høyest hurra for ute på bygda, verken i nord eller sør, den 17. mai. Hva vil så framtida vise? Jeg tror Regjeringens merknader legger noen klare føringer som kan være svært viktige for framtidige jordbruksoppgjør. Jeg tror regjeringspartiene vil gjøre noen viktige grep i løpet av høsten og vinteren som vil være med på å legge noen klare føringer for hvordan veien framover skal bli, slik at vi om ett år kan vedta en jordbruksavtale som vil gi ny optimisme fra landsende til landsende. Endringene håper jeg vil gå på struktur og innretning, at de vil gå på noen klare prioriteringer, ikke minst på en ny politisk retning, og at det vil si noe om hvilke økonomiske premisser som blir lagt til grunn for framtidige oppgjør. Jeg har god tro på at Regjeringen vil ta de grep som vil være nødvendige for å få ny optimisme i landbruket og på bygda. Det er nemlig tre svært viktige virkemidler for å skape optimisme, bosetting og verdiskaping på bygda. Det ene er differensiert arbeidsgiveravgift, som Regjeringen har kjempet på plass fra 1. januar 2007, og så er det jordbruksavtalen, som gir norske bønder inntektsmuligheter, og i tillegg er det å satse på å gi kommunene et skikkelig økonomisk fundament, slik at vi kan få de velferdstilbudene som folk vil ha. Vi har fått en god start. Denne regjeringen leverer de varene folk trenger. Gi oss bare litt mer tid, så skal Norge virkelig bli det positive annerledeslandet som andre vil se som det gode eksempel. Det er en vei å gå, og den skal vi gå.
-0	"Norge skal være et godt land å drive næringsvirksomhet i, står det i Soria Moria-erklæringen, og det tror jeg alle kan være enig i er godt formulert. Og hvis man kikker på tidligere regjeringserklæringer, har man omtrent de samme formuleringene. Det er altså mange gode og flotte formuleringer. Ser man i de ulike partiers program, finner man igjen akkurat det samme; mange fine, flotte formuleringer som næringslivet er glad i å lese. Det er jo også slik at dette med næringslivspolitikk vekker et engasjement, spesielt i august og noen uker i september hvert fjerde år. Da er det ikke måte på hvor mange politikere som tenner sine fakler og går i fakkeltog for å protestere mot arbeidsplasser som blir fjernet. Men dessverre skjer dette bare av og til og i forbindelse med valg. Ellers er det engasjementet fraværende. Like etter valget la Telenor ned ca. 300 arbeidsplasser. Jeg så verken Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen, Åslaug Haga eller Øystein Djupedal tenne sine fakler og gå i tog for disse arbeidsplassene. I Troms – for å ta et eksempel fra det fylket jeg kommer fra, som jeg også kjenner best – ble det nedlagt fire skipsverft. 200 arbeidsplasser forsvant ute i distriktet. Det betyr relativt sett mer enn de arbeidsplassene som dessverre er i ferd med å forsvinne i Skien. Jeg så ikke én politiker som gikk i fakkeltog eller engasjerte seg på det området. Det manglet kanskje noen journalister og fotografer og noen kameralamper de kunne sole seg i, og derfor manglet engasjementet. Det må jeg si er ganske trist. For det er i denne salen rammebetingelsene for næringslivet blir lagt, og jeg skal gi ett eksempel: I fjor på denne tiden behandlet vi klimakvoteloven. Et samlet næringsliv uttalte på høringen i komiteen 16. november at man måtte få konkurransedyktige rammevilkår, man måtte få de samme rammevilkårene som resten av industrien i Europa hadde. Jeg vil da sitere det vi skrev i Innst. O. nr. 33 for 2004–2005 i forbindelse med den saken: «Med dagens forslag vil for eksempel Norske Skogs bedrifter i EU være omfattet av kvotehandel, mens de fire fabrikkene i Norge ikke er det. Det er en uheldig forskjellsbehandling som disse medlemmer tar sterkt avstand fra.» Allerede da engasjerte vi oss i Union-saken for å prøve å få like gode rammevilkår for Norske Skog og Union i Norge som de har i Europa. Men da var det helt taust fra de politikerne som har marsjert i fakkeltog der nede, da var det ingen interesse for denne bedriften. Vi pleier også hvert eneste år å fremme to forslag, og det skal vi også gjøre i år. Det ene forslaget lyder som følger: «Stortinget ber Regjeringen avstå fra å innføre ensidige nasjonale miljøavgifter som kan svekke konkurranseevnen til norsk næringsliv.» Det andre forslaget er: «Stortinget ber Regjeringen avvikle ensidige nasjonale miljøavgifter som kan svekke konkurransen til norsk næringsliv.» Felles for disse to forslagene er at samtlige partier, unntatt Fremskrittspartiet, stemmer imot dem. Det er å legge forholdene til rette for norsk industri. Jeg skal ikke si at det er dobbeltmoral, for det er nesten ikke moral i det hele tatt, og da kan man vel ikke bruke ordet dobbeltmoral. La meg avslutningsvis si noen ord om fiskeripolitikken. Sist Arbeiderpartiet satt i regjering og styrte fiskeripolitikken, var det folkeopprør langs Finnmarkskysten. Det var et stort engasjement. Det kom flylaster med folk fra Finnmarkskysten som protesterte mot Regjeringens politikk. Jeg må si at jeg er veldig spent på hva slags politikk vi får nå. Skal vi få litt mer av det samme som Arbeiderpartiet har prøvd på tidligere, eller skal man lage en ny politikk? La meg illustrere med et eksempel: På 1990-tallet bygde man noe som het Svartnes-anlegget i Vardø. Man brukte over 100 mill. kr på dette anlegget, man bygde kai for over 100 mill. kr, og anlegget var i drift i tre måneder. Da hadde man bygd opp en voldsom overkapasitet som også var med på å slå beina under en del av de andre fiskeribedriftene. Det som er problemet når det gjelder norsk fiskerinæring og utfordringene der, er at det er overkapasitet både på land og på sjø. Enten må man strukturere bort den overkapasiteten, eller så må man øke ressursuttaket. Det siste vil jeg advare veldig sterkt mot, for forskere har nå sagt at det ved den siste kontrolltellingen var 700 000 tonn mindre torsk i Barentshavet enn tidligere anslått. Det er med andre ord ikke grunnlag for å øke kvoteuttaket."
-0	Representanten Langeland er godt kjent for sin entusiasme hva angår lyntog. Personlig har jeg langt større tro på Uelands beskrivelse av lyntogsatsingen, hvor han mener at det norske folk blir ført bak lyset. Vi har sett tidligere at SV har fattet landsmøtevedtak om en jernbane fra Kirkenes til Russland, noe representanten Langeland stemte nord og ned i denne sal etter forslag fra Fremskrittspartiet. Skal vi forstå representanten slik at lyntog er flott for alle i sør, mens vi i nord ikke engang skal kunne få på plass et godstog? Eller er Finnmark og Nord-Norge for en uinteressant bortekamp å regne for representanten?
-0	Fremskrittspartiet har lagt fram et godt forslag som vil ha mange effekter, men ikke minst vil det ha den effekten som veldig mange i denne salen her også etterspør, nemlig hvordan vi skal få bedre trafikkflyt inn og ut av våre store og mindre store byer i rushtiden, og hvordan man kan få vekk køene som gjør at det er mye forurensing, som gjør at folk taper tid, og som gjør at næringslivet står i kø, som bare mellom Oslo og Asker har en kostnad på over 1 mrd. kr i året. Da leter en stadig etter løsninger. Regjeringen er jo veldig glad hver gang den kan komme med en løsning som innebærer mer bompenger, parkeringsforbud eller parkeringsavgifter på privat eiendom. Da er det plutselig fornuftig å prøve å gjøre noe med denne problemstillingen. Men når Fremskrittspartiet og Venstre her kommer med et positivt virkemiddel som regjeringen selv har anslått vil gi formidable effekter, da er det plutselig misunnelsesverdig at noen kan få en skattelettelse – når det er med på å løse en problemstilling som alle mener bør løses. Nå er det engang slik at folk som jobber, ofte reiser til jobb en gang mellom 7 og 9 om morgenen, og de skal hjem mellom 3 og 5. Derfor er det fornuftig å se på virkemidler som går på akkurat de tidspunktene når det er rushtid, og da må det jo gå på dem som er arbeidstakere, som faktisk må reise på den tiden, ikke dem som ikke har jobb, eller som er pensjonister, som dermed har større fleksibilitet i timeplanen i sin hverdag. Regjeringen har anslått at hvis man gir skattefritak for kollektivkort som er betalt av arbeidsgiver, vil ca. 175 000 av dagens reisende benytte seg av ordningen. 175 000 av dem som i dag kjører bil, ville altså bli kollektivreisende. Det er riktig at dette betyr et skattetap for regjeringen på ca. 1,8 mrd. kr. Men på den positive siden ville det gitt en økt inntekt til kollektivselskapene på 2,1 mrd. kr. Da har en tatt med at en også gir skattelettelse til dem som allerede i dag kjører kollektivt, og som dermed ikke blir netto brukere. Man får altså en økt inntekt for kollektivselskapene som er større enn det man gir i skattelettelse. Man vrir 175 000 av dagens bilister over på kollektive transportmidler, ikke fordi man skattlegger dem gjennom økt parkeringsavgift eller økte bompenger, men fordi de selv velger det. Det er altså valgfritt om man vil benytte seg av det, og vi antar at mange vil gjøre det. Det er riktig at det sikkert vil være folk som ikke bruker det. Det kan også være enkelte steder i landet der det ikke er interessant å ha det, rett og slett fordi det ikke er noen rushtidsproblematikk der, eller at kollektivtilbudet ikke er attraktivt for den enkelte. Men det betyr ikke at dette er et dårlig forslag, for sannsynligvis vil flesteparten av brukerne av dette være i de områdene der det er en rushtidsutfordring. Dermed har man altså bidratt til en betydelig bedring av problemstillingen. Det synes jeg vi burde vurdert. Det er riktig at det ikke er sikkert at folk vil få dette den 1. januar 2013 – hvis det hadde blitt innført. Men ved neste lønnsoppgjør, der veldig mange opplever å få 10 000–15 000 kr i høyere lønn, kunne dette vært en del av pakken. Istedenfor å få 10 000 kr i kontanter, som du måtte ha skattet av på vanlig måte, hadde du fått et kollektivkort, som sannsynligvis mange steder koster 10 000 kr, eller litt mindre. Hva er fordelen for arbeidstaker ved å si ja til det? Det er at da får du samtidig 2 800 kr i skattelettelse, noe du ikke ville fått om du tok imot kontantene. Derfor er det interessant for folk. Man begynner å ty til dette med misunnelse, og at det ikke er alle som ville få dette. Det er ingenting som hindrer selv en butikkansatt i å framforhandle dette med sin arbeidsgiver. Jeg ser ingen grunn til at en arbeidsgiver skal si nei til et sånt ønske fra en ansatt, for det koster jo ikke arbeidsgiveren én krone ekstra. Dette blir et svært vikarierende argument. Jeg husker reaksjonen fra Arbeiderpartiets parlamentariske leder, Helga Pedersen, da vi diskuterte dette for første gang ute i vandrehallen i fjor høst. Da var svaret: Nei, dette var typisk skattelettelse til de rikeste. Vet dere – jeg tror ikke Trygve Hegnar hadde benyttet seg av dette tilbudet, uansett hvor mange ganger han fikk det trykt opp i ansiktet sitt. Han har altfor god bil. Han ville heller se for seg at andre benyttet seg av det. Regjeringen sier at man kan anta at de rike vil gjøre det, men dette vil være et tilbud som kommer helt vanlige folk til gode. Mange vil benytte seg av det, og det vil føre til at næringslivet vil kunne transportere sine varer mye billigere rundt fordi bilene deres slipper å stå i kø. Jeg synes det er trist når denne regjeringen automatisk tyr til en sånn motstand som de her gjør, uten å gå inn i hva dette faktisk betyr og uten å ta sine egne anslag på alvor, men bruker det jeg oppfatter som vikarierende argument. Jeg er veldig glad for at Venstre støtter forslaget. Jeg er også veldig glad for at Kristelig Folkeparti og Høyre har en del positive synspunkter på det, selv om de ikke støtter det i denne omgang. Men en ny regjering kan løse dagens trafikkutfordringer på en langt mer smidig måte enn dagens regjering gjør. Jeg tar med dette opp forslaget fra Fremskrittspartiet og Venstre.
-1	Lat meg starta med ei vedkjenning: Dersom eg var medlem i Kristeleg Folkeparti, kunne eg ikkje ha fremma det forslaget som Kristeleg Folkeparti har fremma, fordi eg er agnostikar. Det kunne heller ikkje Akhtar Chaudhry, som er visepresident. Han kunne ikkje ha fremma forslaget dersom han var medlem av Kristeleg Folkeparti. Men no er me ikkje medlemmer av Kristeleg Folkeparti, me er medlemmer av regjeringsparti. Lat meg likevel vedkjenna at partiet mitt nok ville ha støtta Kristeleg Folkeparti sitt forslag dersom me var i opposisjon. Men Kristeleg Folkeparti veit utmerket godt at det er me ikkje. Kristeleg Folkeparti har vore i posisjon sjølv. Då må eg vedkjenna at eg trur det er ein grunn til at Kristeleg Folkeparti ikkje fremma dette forslaget då dei sat i regjering, og at det er ein grunn til at dei bygde gasskraftverket Snøkvit utan reinsing. Dei foreslo ikkje noko for Statoil og eigarane der. Så eg må vedkjenna at eg lurer på kva dette forslaget er, som også er fremma ein gong tidlegare? Har det noko med – og då tenkjer eg litt på vedkjenninga ein må gjera i samband med dei ti bod – å stela stemmer å gjera? Er det det me snakkar om? For det luktar litt av det. Så må eg seia at eg er veldig glad for Soria Moria II-erklæringa, for der står det nemleg at ein i den neste eigarskapsmeldinga skal gå igjennom denne eigarskapen og sjå på korleis selskapa kan bidra til lågare utslepp og gjere ein betre innsats for klimaet. Det står det i Soria Moria II-erklæringa. Som sagt: Eg stiller meg litt tvilande til motiva for å fremma dette forslaget når ein den siste gongen fekk det så grundig nedstemt. Så tek ein det opp igjen, sjølv om ein veit at det blir grundig nedstemt. Men for å visa til dei same ti boda reknar eg med at eg talar usant, og at Kristeleg Folkeparti ikkje gjer det. Eg meiner at me no må koma inn på eit litt meir konstruktivt spor når det gjeld Kristeleg Folkeparti, Høgre og Venstre. Eg meiner at me no skal ta Klimakur-saka saman. Eg håpar at Kristeleg Folkeparti, Venstre og Høgre, våre kameratar i klimaforliket, raskt kjem på banen med forslag – saman – som me kan jobba med og få gjennomført fort. Eg håpar at dei ikkje kjem med slike utspel som Kristeleg Folkeparti her kjem med, der ein blir ståande åleine og føremålet sannsynlegvis berre er å stela miljøstemmer. Eg er meir oppteken av at me skal få til praktisk politikk som faktisk gagnar miljøet. Det håpar eg Kristeleg Folkeparti òg er i fortsetjinga av dette, slik at me får eit godt samarbeid i klimapolitikken.
-1	"Bildet av regjeringen på Maldivene som holdt regjeringsmøte under vann, gikk nylig verden over. Det fortelles at regjeringen i Nepal vurderer å holde et regjeringsmøte på Everest Base Camp, hvor is og snø smelter. Jeg skal ikke foreslå stortingsmøte eller regjeringsmøte på Bryggen i Bergen! Men dette illustrerer hvordan klimaendringene angår regjeringer og nasjonalforsamlinger over hele kloden, og det er en utfordring for sektorer og samfunn som helhet, også i Norge. Klimaendringene er synlig over hele kloden, i nordområdene, på sydhavsøyer, langs elveløpene i Asia og i randsonene av Sahel-beltet i Afrika. De globale klimaendringene påvirker viktige samfunns- og utviklingsspørsmål som matsikkerhet, vannforsyning, tilgang til ren energi og fattigdomsbekjempelse. Flere og flere land slutter seg heldigvis til målet om å begrense oppvarmingen til maksimalt to grader i forhold til førindustrielt nivå. Dynamikken i klimaforhandlingene er også ny. Det var EU som langt på vei drog i gang den globale kampen mot klimaendringer, men de siste månedene har initiativet i stor grad gått over til asiatiske land. Kina og India har lagt fram vesentlige utslippskutt. Indonesia og Sør-Korea har gått lenger. Brasil har kommet inn på banen med betydelig innsats fra sin side. Afrika har en felles plattform for krav om støtte til klimatilpasning, og ikke minst, USA er tilbake på den multinasjonale arena. I tillegg til dette har omtrent hele kloden fått et bredt engasjement fra det sivile samfunn og fra næringslivet. Det går omtrent ikke én dag uten at jeg treffer organisasjoner, bedrifter, fagforeninger, studenter, forskere, kirkesamfunn og andre som har satt seg egne klimamål. Så vidt jeg vet, skal alle norske biskoper delta i København – for å gi en illustrasjon. Dette er folk som krever umiddelbar og rask handling. Dette engasjementet vil bli fulgt opp gjennom en bred deltakelse i København. Det er en stor norsk delegasjon, og i tillegg vil det vil være hundrevis, tusenvis av aktører fra næringslivet og det sivile samfunn der nede. Veien til København startet på Bali for to år siden. Her ble landene enige om å gjennomføre forhandlingsprosessen i to spor. På den ene siden må vi få en videreføring av Kyotoprotokollen. Norge ønsker at denne skal fortsette, ved siden av, eller helst integrert i en bredere avtale. Styrken ved Kyotoprotokollen er at den er rettslig bindende. Det har konsekvenser for land dersom de sier opp sin del av avtalen, eller ikke holder avtalen. Andre gode sider ved Kyotoprotokollen er at den inneholder kvantitative utslippstak og fleksible mekanismer. Men Kyotoprotokollen er ikke alene nok til å nå våre langsiktige mål. Derfor forhandler vi samtidig om en bredere avtale med forpliktelser om utslippsreduksjoner også for USA og for de avanserte utviklingslandene. Den mest fundamentale svakheten ved Kyotoprotokollen var at verken USA eller land som Kina og India hadde del i den. Vi må også få en avtale som svarer på utviklingslandenes enorme behov for finansiering, hjelp til tilpasning og teknologioverføring. Siden toppmøtet på Bali har det vært framgang på mange viktige områder. Det gjelder tiltak for å redusere avskoging, det gjelder tiltak for klimatilpasning, ikke minst i fattige land, det gjelder samarbeid om overføring av teknologier til utviklingsland, og det gjelder systemer for klimafinansiering. Men det er fortsatt langt igjen til enighet om de helt sentrale spørsmålene som utslippsreduksjoner for de rike industrilandene, finansiering av klimatiltak, hva slags tiltak de mest avanserte utviklingslandene skal sette i verk, og hvilken internasjonal status disse skal ha. I København er det dessverre lite sannsynlig at man vil klare å bli enig om en ratifiserbar avtale som favner alle forhandlingsspørsmålene, slik Norge har arbeidet for, arbeider for og vil fortsette å arbeide for. Til det er det for mange løse tråder i forhandlingene og for stor uenighet om formen på en avtale. Strategien for møtet i København må for det første være å «forsegle» enigheten om det vi har på bordet så langt. Dette må gjøres i form av en politisk forpliktende avtale, slik at landene ikke kan gå tilbake på det i ettertid. Det må altså ikke være en løs hensiktsmessighetserklæring fra statsledere, men en klar, forpliktende politisk avtale. For det andre må vi vedta en prosess som tar sikte på å ramme resultatet inn i en folkerettslig bindende form. Det må skje umiddelbart etter møtet i København, med det mål at det skal skje så tidlig som mulig i 2010. Norge har alltid vært en forkjemper for et sterkt, forpliktende internasjonalt miljøregelverk. En ratifiserbar internasjonal avtale kan ikke så lett gjøres om ved neste korsvei i noe land. For Norge er det noen overordnede nøkkelelementer som må være med i en ny global klimaavtale: Avtalen må for det første være basert på den til enhver tid gjeldende vitenskapelige kunnskap. På sikt må alle land og alle sektorer omfattes av en ny avtale med effektive etterlevelsesmekanismer. Videre bør avtalen inneholde et langsiktig mål om å begrense veksten i den globale gjennomsnittstemperatur til 2 oC i forhold til før-industrielt nivå. Avtalen må ha som mål vesentlige utslippsreduksjoner både for 2020, for umiddelbart å sette fart på teknologirevolusjonen som vi trenger, og for 2050, for langsiktig å løse problemet. Avtalen må også være en forpliktelse om økt og forutsigbar finansiering av utslippsreduksjoner og tilpasningstiltak i utviklingsland, og den må særlig gi assistanse til de minst utviklede og mest sårbare landene. Avtalen må inneholde et styrket globalt karbonmarked. Avtalen i København må videre inneholde enighet om en rask forhandlingsprosess for å utforme en ratifiserbar internasjonal avtale. Mandatet for denne forhandlingsprosessen må ha et klart mål og en klar tidsplan for en slik avtale. Til sist, men ikke minst: Når vi vet at møtet i København ikke fullt ut vil løse de langsiktige klimaproblemene, må det også være en klar forventning om at det i årene etter møtet i København tas tak i det vi ikke lykkes med i København. Alarmerende forskningsresultater de siste årene tyder på at klimaendringene skjer enda raskere enn det FNs klimapanel beregnet i 2007. Utviklingen i global gjennomsnittstemperatur ligger i det øvre sjikt av framskrivningene fra FNs klimapanel. Veksten i de globale utslippene av klimagasser ligger i overkant av det man har gjort beregninger for. Dersom utviklingen fortsetter på denne måten, risikerer vi en global oppvarming på mellom fire og seks grader. Klimaendringer i et slikt omfang vil ha dramatiske konsekvenser. Det britiske meteorologiske instituttet har sammen med forskningssentrene Hadley Centre og Tyndall Centre nylig beskrevet konsekvensene av en global temperaturøkning på fire grader. De sier at om lag en milliard mennesker vil få store problemer knyttet til ferskvann. Asias vannforsyning vil være spesielt utsatt. Den globale matsikkerheten vil reduseres betraktelig, og mange hundretalls millioner mennesker står i fare for å sulte. Andre steder vil vann, nedbør og ekstremvær skape problemer med flom, ødeleggende stormer og havnivåstigning. Flere lavtliggende øystater, som Maldivene, vil kunne forsvinne helt. La meg sitere Maldivenes president, som har inntatt en internasjonal frontrolle i kampen mot klimaendringene: Vi vil ikke bytte ut et paradis med en leir for klimaflyktninger. Selv om det er voksende enighet om et 2-gradersmål, er det langt fra enighet om hvordan dette målet skal omgjøres i konkrete internasjonale forpliktelser for i-land og u-land i en ny avtale. Det er tre forhold som særlig gjør det vanskelig å få på plass en ny avtale: For det første: Utslippskuttene som industrilandene har lagt på bordet for 2020, er langt fra ambisiøse nok til å nå 2-gradersmålet. For det andre: De store utviklingslandene – Kina, India, Brasil og andre – har vært avvisende til å forplikte seg internasjonalt til utslippsreduksjoner dersom de ikke finansieres av industrilandene. For det tredje: Det er ikke langt på bordet tilstrekkelige løfter om finansiering av utslippsreduserende tiltak og klimatilpasning i utviklingsland. USA har en nøkkelrolle i København. Jeg er helt overbevist om at Obama-administrasjonen vil at USA skal være med i en ny avtale. Utfordringen er å få USA til å forplikte seg internasjonalt til konkrete og ambisiøse utslippsreduksjoner, på lik linje med andre industriland. USA ønsker ikke å gjenta det som skjedde i Kyoto, hvor, som alle husker, Al Gore forpliktet USA – men det var ikke mulig å få det igjennom i Kongressen i ettertid. Denne gangen vil USA sikre seg at det er nødvendig støtte i Kongressen før de forplikter seg endelig. USA vil også kreve at land som Kina og India forplikter seg til å gjennomføre reelle utslippsreduksjoner. I København vil USA kreve at Kinas og andre store utviklingslands forpliktelser rammes inn rettslig, på samme måte som USAs forpliktelse. Det er ingen dristig spådom å si at det ikke vil være akseptabelt for land som Kina, India og Brasil. Det å finne et kompromiss mellom USAs krav om likebehandling her og Kinas, Indias, Brasils og andre lands krav om at det skal være felles, men differensierte forpliktelser, vil være selve hovedutfordringen i København. Industrilandene, med bare 18 pst. av verdens befolkning, står for nesten 40 pst. av verdens utslipp. For å nå 2-gradersmålet må industrilandene redusere sine utslipp med 25–40 pst. innen 2020, sammenlignet med 1990-nivået. I-landenes innspill om utslippsreduksjoner fram mot 2020 tar oss i beste fall halvveis til dette målet. Det skal mye til for at land tar med seg nye utslippstall til København, fordi dette krever nasjonale prosesser. Obama må forankre det i Kongressen. Kineserne har forankret sine utslippsmål i en bred prosess i sitt samfunnssystem. En indisk statsminister som går utenom sine mandater i København, vil møte kritikk på hjemmebane for å ha solgt ut sine indiske interesser. Så statslederne kommer med en betydelig grad av forpliktelser de har fått på hjemmebane, og ikke med stort handlingsrom til å gjøre helt nye ting i København. Samtidig er det uenighet i forhandlingene om framtiden til fleksible mekanismer, slik som kvotehandel og Den grønne utviklingsmekanismen. Norge mener selvfølgelig at det er helt uvedkommende for atmosfæren hvor i verden utslippsreduksjonen skjer. De enorme investeringsbehovene for å sikre en omlegging til et klimavennlig samfunn må i stor grad dekkes av privat sektor. Til dette trenger vi et velfungerende globalt karbonmarked. Norge arbeider aktivt for å beholde de markedsmekanismene vi har i dag, samtidig som vi må utvikle nye markedsmekanismer. Dette gjør at Norge og andre land kan påta seg ambisiøse tallmessige forpliktelser. Det bidrar også til viktig finansiering og forhåpentlig også teknologioverføring til utviklingsland. Samtidig må det være klart at de mest avanserte utviklingslandene også selv må gjennomføre de enkleste og billigste tiltakene, slik Kina og India, f.eks., har lovet når det gjelder energieffektivisering. Det må også være en rimelig byrdefordeling mellom industrilandene. USAs lovutkast har et utslippsmål som tilsvarer en utslippsreduksjon på om lag 3 pst. i 2020 i forhold til i 1990. Norge er og vil fortsatt være tydelige på at dette ikke er bra nok, gitt USAs evne til og ansvar for å bidra. Samtidig må vi erkjenne at USA sliter med ettervirkningene av åtte år med en administrasjon som først fornektet og så ikke ville gjøre noe med klimaendringene, og at USA har hatt en rask folkevekst i perioden som Europa, f.eks., ikke har hatt. Det mest positive i det amerikanske lovutkastet er at det legger opp til en bane som går helt til en utslippsreduksjon på 80 pst. i 2050, og med klare ambisjoner også for 2025 og 2030. Dette vil være i tråd med utslippsreduksjonene som er nødvendige for å nå et 2-gradersmål. Så de langsiktige amerikanske forpliktelsene er det mye godt å si om; de kortsiktige er ikke tilstrekkelige. Faren er selvsagt at hvis man ikke har tilstrekkelig kortsiktige forpliktelser, blir det heller ikke trykk nok på den nødvendige teknologiske omstilling. Et viktig spørsmål i forhandlingene som gjør det vanskelig, er at Russland har et stort overskudd av kvoter fra Kyotoprotokollens første forpliktelsesperiode. Det dreier seg i stor grad om industri som ble nedlagt etter Berlinmurens fall etter Sovjetunionens kollaps, og det er kvoter som de kan ønske å bruke selv, eller som de kan selge internasjonalt. Dette spørsmålet alene vil bety veldig mye for de internasjonale forpliktelsene, og vi må sikre en løsning som ikke undergraver miljøeffekten av en ny avtale. Norge har levert ambisiøse mål. Vi har levert penger til klimatiltak som redusert avskoging, klimatilpasning og kapasitetsbygging i utviklingsland over bistandsbudsjettet, vi har samordnet miljø og bistand mer enn noe annet land, og vi har utviklet et forslag for å skaffe langsiktig finansiering til klimatilpasning i utviklingsland. Gjennom overoppfyllelsen av Kyoto-avtalen bidrar Norge til finansiering av utslippsreduserende tiltak i utviklingsland. Vi har frivillig tatt på oss denne overoppfyllelsen for å bidra til tidlige utslippsreduksjoner og for at Norge kan bidra til utvikling og fattigdomsbekjempelse i de land der tiltakene blir gjennomført. Generelt vil vi i klimapolitikken vektlegge tiltak som har positiv effekt både for å motvirke klimaendringer og for å bevare naturens mangfold. 2010 er det internasjonale året for naturmangfold, og det er viktig at vi i tiden etter København-møtet smelter sammen disse to globale miljøproblemstillingene. I forhandlingene har Norge som eneste land uforbeholdent sagt at vi vil redusere utslippene med 30 pst. i 2020 sammenlignet med 1990. Vi vil også skjerpe dette målet slik at det tilsvarer kutt i utslippene på 40 pst., dersom det kan bidra til enighet om en ambisiøs klimaavtale der de store utslippslandene påtar seg konkrete forpliktelser. Som del av en global og ambisiøs avtale der også andre industriland påtar seg store forpliktelser, skal Norge ha et forpliktende mål om karbonnøytralitet innen 2030. De norske målene forutsetter bruk av fleksible mekanismer. I forbindelse med klimaforliket i Stortinget ble det enighet om at det er realistisk å ha et mål om å redusere utslippene i Norge med 15–17 mill. tonn CO2-ekvivalenter i forhold til referansebanen slik den ble presentert i nasjonalbudsjettet for 2007, når opptak i norsk skog er inkludert. For å sikre oss at vi har de rette virkemidlene, har Regjeringen satt ned gruppen Klimakur 2020, som skal vurdere hvordan vi kan nå 2020-målet om norske utslippsreduksjoner. Denne vil legge fram sin innstilling tidlig på nyåret. På basis av det vil Regjeringen presentere forslag for Stortinget om hvordan vi kan nå våre utslippsmål i 2020 på hjemmebane. En omfattende beskrivelse av nasjonal klimapolitikk er ikke tema for denne redegjørelsen. For de fattigste utviklingslandene, som små øystater eller afrikanske land, er det helt urimelig å snakke om utslippsreduksjoner, fordi de nesten ikke har utslipp. Derimot må de få støtte til en klimatilpasset utvikling for å hindre en økonomisk vekst av samme type som vi har hatt. Det er de store utviklingslandene – framfor alt Kina, men også India, Brasil, Indonesia og Sør-Afrika – som først og fremst må inngå forpliktelser om en lavutslippsutvikling. Mange av disse landene tar klimaspørsmålene svært alvorlig og arbeider nasjonalt for store utslippsreduksjoner. Kina har som mål at karbonintensiteten skal reduseres med 40–45 pst. innen 2020 sammenlignet med 2005. India har lagt fram tilsvarende planer med noe lavere tall, og i Kina skal 15 pst. av energiforsyningen komme fra kilder som ikke bruker fossile brensler. Jeg tror ikke det er noen dristig påstand at Kina kommer til å være verdensledende på mange miljøteknologier innen veldig kort tid. Men også et land som Indonesia har lagt fram meget ambisiøse klimamål, og Brasil og Sør-Korea har gjort det samme – for å nevne noen viktige nyindustrialiserte land, eller utviklingsland. Costa Rica har som mål å bli karbonnøytralt, akkurat som Norge. Norge arbeider for at tiltakene og planene i utviklingsland kan legges inn i en internasjonal avtale. Vi støtter EUs og andres forslag om at u-land skal utarbeide nasjonale lavutslippsstrategier, som så legges fram internasjonalt som grunnlag for videre oppfølging. Slike strategier vil inneholde både tiltak landene selv gjennomfører med egne ressurser og tiltak de får støtte til internasjonalt. Det er selvsagt veldig viktig at det etableres gode måle- og rapporteringssystemer for dette. Men dette er og kommer til å bli et av de vanskeligste temaene i København. Støtte fra industrilandene til teknologiutvikling er et nøkkelelement for å få i gang tiltak for utslippsreduksjoner i utviklingslandene. Jeg mener at industriland og utviklingsland har felles interesse av en styrket innsats for å få fram bedre teknologier. India har foreslått etablering av regionale klimateknologisentre, hvor i-land og u-land kan samarbeide om teknologiutvikling, hvor næringsliv og offentlig sektor møtes og hvor man har senter for den beste teknologien på gitte områder, uten at noe er bestemt, f.eks. et senter for solindustri i India, et for vindindustri i Kina og et for biomasseindustri i Brasil, for å illustrere selve tankegangen. Norge har støttet denne tilnærmingen, men det skal skaffes penger til det, og det skal gjennomføres i praksis. Jeg vil for øvrig ta initiativ til å gå gjennom norsk bistand med tanke på å gi den en mye tydeligere klimakomponent. Vi er ledende her, men vi har likevel en lang vei å gå både ved å gjøre all norsk bistand mer klimarelevant, se til at vi ikke gjør ting som er gale, og ved å gå opp grenseoppgangen med hensyn til hva som er klimabistand. Hvis vi ikke løser klimakrisen, vil den over tid forsterke verdens fattigdomsproblemer. Et eksempel på hva vi gjør, er at Regjeringen sammen med Scatec Solar og indiske partnere har startet utbygging av solkraft i indiske landsbyer. Jeg var i en indisk landsby som heter Rampura for ikke lenge siden. Man så i praksis hva dette betyr, en kjempegod utvikling. Barn kan for første gang begynne å lese lekser om kvelden etter at det har blitt mørkt. Tenk hvis våre barn ikke skulle kunne lese lekser etter klokken seks! Det betyr utrolig mye. Det gir grunnlag for småskalaindustri, men det er selvsagt også et glimrende klimatiltak. Noen klimaendringer er uunngåelige allerede. Mennesker har fra tidenes morgen alltid tilpasset seg til klimaet. Da Gud sendte den store stormen til menneskeheten, bygde Noah sin ark for å redde menneskene fra klimaendring, eller syklonen, den gangen. I Guyana går f.eks. systemene for flomvern og beskyttelse mot havet hundrevis av år tilbake. Det er ikke det at klimaendringene skaper helt nye forhold. Alt er problemer menneskeheten har stått overfor til alle tider – flommer, ekstremvær, tørkekatastrofer – klimaendringenes rolle er å være den store forsterkeren av disse problemene. Tenk på et musikkanlegg – det betyr utrolig mye, selv om man spiller den samme musikken som før, men skrur opp volumet ti ganger. Klimaendringene er en betydelig tilleggsbelastning for samfunn som allerede sliter med å dekke grunnleggende behov som matsikkerhet og tilgang på vann. Det er de fattigste over alt på kloden som rammes hardest av klimaendring. En halv meter havnivåstigning vil føre til at 20 millioner mennesker må flytte i Bangladesh. Det er de aller fattigste beboerne aller ytterst på Bengal-deltaet. Ikke uventet er behovet for klimatilpasning det viktigste temaet for de fattigste utviklingslandene i København. Vår oppgave er å støtte opp om og styrke de fattigste og mest sårbare landenes kapasitet og motstandskraft for å møte klimaendringene. Denne tilpasningen må først og fremst skje nasjonalt og lokalt. Mange utviklingsland har i århundrer hatt tradisjon og historie for å håndtere naturkatastrofer, men de må styrkes og hjelpes når utfordringene blir enda mye større. Dette koster. Nye beregninger gjort av Verdensbanken indikerer at kostnader med klimatilpasninger i utviklingsland er i størrelsesordenen 100 milliarder dollar årlig i de neste 20 årene. I København vil Norge særlig arbeide for et rammeverk som ivaretar behovene til de fattigste og mest sårbare landene. Disse landene må få stor og forutsigbar støtte til tilpasning. Dette må komme i tillegg til, ikke i stedet for, dagens bistand. Det er en stor fare for at mange land resirkulerer beløp ved å ta beløpene man allerede har gitt, flytte dem over til en annen del av bordet og love dem på nytt. Dette er uakseptabelt. Norge har vist vei ved å gi all klimabistand som tillegg til den opprinnelige bistanden. Norge er en viktig aktør i klimaforhandlingene, men dog en liten aktør. Vi er ikke Kina, vi er ikke USA. Et lite land som Norge har mest innflytelse hvis vi konsentrerer våre ressurser på områder hvor vi ut fra vår bakgrunn kan bidra spesielt. Vi har derfor lagt særlig vekt på internasjonal skipsfart, på finansiering, på tiltak for å stanse avskogingen i u-land og på bruk av karbonfangst og -lagring. Når det gjelder skipsfart, arbeider Norge for et nytt globalt klimaregime som skal omfatte utslipp fra både internasjonal skipsfart og luftfart. Internasjonal skipsfart slipper ut like mye CO2 som Tyskland, og utslippene har økt. For Norges del viser enkelte beregninger at utslippene fra norskeide båter ikke er så langt fra å være like store som alle andre norske utslipp til sammen. Utslipp fra skipsfart bør inkluderes i et nytt globalt klimaregime gjennom et vedtak i København med tilsvarende ambisjonsnivå som avtalen for øvrig. Om lag 75 pst. av verdensflåten er registrert i utviklingsland. Den videre oppfølgingen for å sikre at utslippsreduksjonene gjennomføres, bør foretas av FNs sjøfartsorganisasjon, Den internasjonale maritime organisasjon, fordi man der kan få et globalt regelverk for skip som også omfatter u-land. Dilemmaet på dette området er klimaforhandlingenes vekt på at det skal være felles, men differensierte, forpliktelser – altså at ikke alle land skal ha de samme forpliktelsene. Men det er vanskelig å tenke seg noe annet enn likebehandling av skip når det gjelder skipsfart. 75 pst. av verdensflåten er i utviklingsland. Det er umulig for Norge å tenke seg et system hvor det f.eks. er en forskjell på forpliktelsene til en norskeid båt registrert i Liberia og Panama, som er utviklingsland, og en norskeid båt registrert i Norge. Avveiningen mellom denne likebehandlingen når det gjelder slike utslipp og systemet for felles, men differensierte forpliktelser som utviklingslandene krever, kommer til å være den store utfordringen på skipsfartens område. Prinsippene bør legges i København og den praktiske iverksettelse i FNs sjøfartsorganisasjon. Når det gjelder finansiering, får vi ingen avtale i København uten at det er et system som sikrer tilstrekkelig og forutsigbar finansiell støtte til klimatiltak og tilpasning til klimaendringer i utviklingsland. Behovene kan være opp til flere hundre milliarder dollar årlig i 2020 ut fra Klimakonvensjonens analyser. EU og Det internasjonale energibyrå har anslått behovet til om lag 150–200 milliarder dollar. Dette er ikke eksakte tall, men sier noe om størrelsesordenen. For å skaffe nødvendige finansielle ressurser til veie har Norge foreslått at en andel av utslippskvotene til industriland auksjoneres internasjonalt, og at inntektene brukes til å støtte utviklingsland. Dette forslaget ivaretar prinsippet om at forurenser skal betale, det sikrer forutsigbarhet ved at det ikke må vedtas fra år til år i nasjonale budsjettprosesser. Løsningen kan kombineres med nasjonale innbetalinger til fond, som er foreslått av bl.a. Mexico. Statsministeren har vært i kontakt med Mexicos president, Calderón, for å se på mulighetene for felles initiativer på dette området. Jeg mener det er viktig at styringen av det internasjonale arbeidet med klimapolitikk blir liggende i FNs klimakonvensjon. Klimakonvensjonen bør sette standarder, utforme strategier og godkjenne mål, men Klimakonvensjonen skal ikke stå for iverksettelse av tiltak ute på bakken. Det må andre sørge for. Iverksettelsen bør gjennomføres av nasjonalstater og av de allerede eksisterende organisasjonene innenfor FN-systemet og Verdensbanken, slik at vi ikke taper masse tid på å etablere nye organisasjoner med nye byråkratier. Vi må samtidig være forsiktige med å opprette nye institusjoner. Det vil ta tid å få disse opp, og vi kan miste mye verdifull tid. Det viktige er at vi må stille svært høye krav til etterrettelighet og pålitelighet når det gjelder styringen av dem og kontroll av finansieringen, og støtte til utslippsreduksjoner bør være resultatbasert, slik vi jobber med skogsatsingen. Jeg ser også for meg at ideen om resultatbasert bistand er noe som vi bør vurdere om ikke vi kan gjennomføre på flere bistandsområder. Uansett utfall i København vil det ta tid før et nytt system for klimafinansiering er på plass. EU har derfor foreslått at i-landene bidrar med penger også fram til 2013, i størrelsesorden 5–7 milliarder euro. Jeg mener det er viktig å få en tidlig start, særlig for å støtte u-land i kapasitetsbygging for å gjennomføre klimatiltak og få i gang nødvendig planleggingsprosesser. Den norske finansieringen av skogtiltak er et viktig bidrag til en slik oppstart. Nesten en femtedel av de globale klimagassutslippene stammer fra avskoging i utviklingsland. Uten å stoppe avskogingen blir det svært vanskelig å løse klimautfordringen. Statsminister Jens Stoltenberg la fram Regjeringens klima- og skoginitiativ på Bali i desember 2007. Norge har etter det arbeidet for å legge fram et helhetlig forslag til en skogmekanisme som en del av avtalen i København. Det er grunn til å tro at skogtiltak i utviklingsland bør kunne bli en viktig del av avtalen, selv om det gjenstår arbeid med detaljer. Men med mindre alt blir avhengig av alt i København, er skog noe av det vi har kommet lengst på med tanke på å kunne få til en avtale. Sammen med en rekke andre land har vi sett på mulighetene for finansiering av skogbevaring i utviklingsland i perioden før en ny klimaavtale er fullt ut iverksatt. En internasjonal arbeidsgruppe har anslått at dersom rundt 20 milliarder euro legges på bordet over de neste fem årene, kan vi hindre utslipp av 7 milliarder tonn CO2 samlet. Det tilsvarer Kinas totale årlige utslipp. Det er den desidert største mulige utslippsreduksjonen i den nærmeste framtid. For å lykkes trengs penger, gode styringssystemer og god forvaltning. Fram til et slikt internasjonalt klimaregime er på plass, bidrar Regjeringens klima- og skogsatsing allerede til verdifulle forberedelser og læring. Brasil har med sitt Amazonas-fond utviklet et system for å finansiere prosjekter som kan bidra til å redusere avskogingen, deriblant alternative og bærekraftige leveveier. Brasils president, Lula, la nylig fram svært gledelige tall som viser en kraftig reduksjon i avskogingen i Amazonas. Norges sterke engasjement i Amazonas-fondet har bidratt til denne positive utviklingen. La meg si i klartekst at ikke noe enkelttiltak gjennomført av noen nasjon er i nærheten av å ha den klimaeffekten som Brasils reduserte avskoging. Avskogingsraten er også i år en fjerdedel av hva den var for bare sju år siden – et fantastisk resultat og enorme karbonmengder spart, i tillegg til betydningen for naturmangfoldet. Indonesia som sammen med Brasil er den største skognasjonen, har også lagt fram meget ambisiøse mål for drastiske reduksjoner i sin avskoging, men disse vil neppe kunne finne sted uten betydelig internasjonal finansiering. Et annet eksempel som også er viktig, er Guyana, et lite land som har hatt liten avskoging. Men faren er jo at hvis de land som har hatt mye avskoging, reduserer sin, kan presset bli større på dem som har hatt liten avskoging. Guyana har 75 pst. skogdekke og har hatt nær null avskoging. Jeg var i Guyana i november og skrev under på en intensjonsavtale der Norge vil støtte Guyana økonomisk hvis landet lykkes i å bevare landets store regnskogreserver. Når vi støtter Guyana, sender det et signal til utviklingslandene om at vi er villige til å betale for innsatsen hvis utviklingslandene lykkes i å begrense utslippene fra de tropiske skogene. Guyana på sin side viser at utviklingslandene er villige til å gjøre sin del. Avtalen mellom Norge og Guyana er den første helhetlige avtalen i sitt slag mellom et industriland og et utviklingsland. Vi tror at den etter hvert også kan bli modell for tilsvarende bilaterale avtaler. La meg også nevne for Stortinget at under mitt besøk i Indonesia i forrige uke startet vi en prosess med Indonesia for å se på muligheten for en bilateral avtale på dette området også mellom Norge og Indonesia. Norges hovedtema i København: Vi mener at for å redusere utslippene må vi øke andelen fornybar energi. Vi må øke satsingen på energieffektivisering, men vi må også få en bred anvendelse av karbonfangst og -lagring. Norge har arbeidet lenge for at prosjekter for karbonfangst og -lagring i utviklingsland skal kunne godkjennes under Kyotoprotokollen. Vi har også foreslått en ny mekanisme for å sette fart i lagring av CO2 der det ligger til rette for det, noe som er særlig viktig for en del store industrikilder. Nasjonalt er det bevilget betydelige midler til å utvikle denne viktige teknologien. Slik teknologiutvikling kommer også verdenssamfunnet til gode. På det nåværende stadium er det lite aktuelt for utviklingsland å ta del i teknologien for karbonfangst og -lagring når mange steder utvikler industriprosessert CO2 som kan lagres direkte, uten at den skilles ut fra de andre gassene, slik vi prøver å gjøre på Mongstad. Det er aktuelt nå. På lengre sikt er det klart at det er suksess på Mongstad med å utvikle teknologien og gjøre det til en pris som gjør den anvendbar for andre land, som er suksesskriteriet for karbonfangst og -lagring. Til slutt: I 1944 la Bretton Woods-konferansen et grunnlag for etterkrigstidens internasjonale regler, prosedyrer og institusjoner. Formålet var å styre unna økonomisk sammenbrudd av den typen som hadde skapt den store depresjonen og lagt grunnlag for annen verdenskrig. I København – 65 år senere – er ambisjonene minst like store og grunnleggende, og oppgaven er kanskje vanskeligere. Denne gangen gjelder det å bremse og styre unna farlige menneskeskapte klimaendringer som truer bosetting, matforsyning, helse og sikkerhet. I 1944 bestod toppmøtet av 44 allierte nasjoner som mente å representere «nearly all the peoples of the world». Til uken møtes over 190 land med høyst ulike forutsetninger for å enes om felles mål og en rettferdig fordeling av byrder og kostnader. Det er en avtale som vil berøre alle bransjer og økonomien i alle land, om man er risbonde i Kina eller Indonesia, om man sitter i Googles hovedkvarter i San Francisco, om man er norsk oljearbeider eller lærer – alle vil bli berørt av avtalen. Nettopp derfor er det vanskelig å nå den. Det er en avtale uten sidestykke hva angår interesse og mobilisering, både i og utenfor møterom og regjeringskontorer. Alle spørsmål vil ikke kunne løses og innfris i løpet av to uker i København, men grunnsteinen for framtidens internasjonale klimaarkitektur vil kunne trekkes opp, som Bretton Woods trakk opp retningslinjene for den internasjonale økonomiske arkitektur. Dette vil skje i påsyn av en hel verden. Vi skylder oss selv, våre barn og våre barnebarn å lykkes i København."
-0	Problemet er bare at de som trenger det, ikke får det tilbudet når situasjonen oppstår. Jeg viste også til – for tre måneder siden – et oppslag i Verdens Gang tilsvarende det som jeg nå tar opp, nemlig at den eldremilliarden som da ble bevilget, endte opp med å gå til kjøp av datautstyr og andre ting, i stedet for til eldreomsorg. Den situasjonen hadde vi altså for 20 år siden, den situasjonen har vi fortsatt. Og det skyldes jo at vi fra Stortingets og regjeringens side nærmest later som om vi har ansvaret for eldreomsorgen, men når problemene blir synlige, da skylder vi på kommunene. Vi må bestemme oss: Skal ansvaret for eldreomsorgen ligge i kommunene, eller skal ansvaret for eldreomsorgen ligge hos storting og regjering? Det mener jeg landets eldre har krav på å få en avklaring på, for de opplever jo at denne saken står øverst på dagsordenen ved hvert eneste valg. Så er mitt spørsmål til statsministeren: Er han fornøyd med at hans egne kommunepolitikere ikke prioriterer utbygging av eldreomsorgen?
-1	Disse debattene i Stortinget har jo fått et visst rituelt preg. De kommer en gang hvert fjerde år, og resultatet har stort sett vært det samme hver gang. SV pluss noen andre, hovedsakelig fra Arbeiderpartiet, har stemt for å endre båndene mellom stat og kirke. Denne debatten blir trolig den siste med et slikt rituelt preg. Om fire år skal Stortinget bryte de grunnlovfestede båndene mellom stat og kirke. For oss er dette også en bekreftelse på at et utrettelig arbeid nærmer seg en avslutning. Jeg skal ikke prøve å tillegge oss større ære enn det vi fortjener. Men å endre båndet mellom stat og kirke er en historisk nødvendighet, så det ville ha kommet før eller senere uansett. Vårt arbeid har forhåpentlig vært med på å framskynde prosessen. Statskirken er et ektefødt barn av enevoldstiden. Allerede rett etter reformasjonen ble det knyttet bånd mellom kirkemakt og konge-/fyrstemakt, som la grunnlaget for at det senere, under enevoldskongene, ble utviklet en teologi der Kongen fikk all makt, også i Kirken, og der Kongen var innsatt av Gud, altså opptrådte på vegne av Gud. Toregimentslæren ble utviklet for å holde folk i ro og sikre at det ikke ble stilt spørsmål ved de etablerte strukturene. Dette symbiotiske forholdet mellom kirke og konge har fortsatt helt opp til vår tid. Ikke det at kongen som person har beholdt sin makt over Kirken, men ved at de benytter alle anledninger til å framstå sammen. Det kan være alt fra kongebryllup, kronprinsbryllup eller signinger til markering av kirkehøytider. Dette er strategisk og klokt, fordi de begge representerer institusjoner som ikke er i takt med de store politiske endringene som har skjedd de siste 150 årene, med demokratiseringen av samfunnslivet. Det at statskirken og monarkiet har overlevd, tror jeg i stor grad skyldes de nære bånd som har vært mellom kirke og konge. Grunnloven førte videre ideen fra enevoldstiden, ved at man der brukte betegnelsen «forbliver». Den evangelisk-lutherske religion skulle altså fortsatt være statens offentlige religion. Utover på 1800-tallet utviklet Kirken seg i retning av å bli en embetsmannskirke. Prester og biskoper fikk styrket sin makt. Kongen overlot til presteskapet å utøve makten. Det eneste bruddet ved den tradisjonen var konventikkelplakaten, som ble opphevet i 1842. Dette skjedde under stor motstand fra embetsmannskirken. Så lenge embetsmannskirken hadde grep om utviklingen, var det i liten grad diskusjon om å skille stat og kirke. Det er vel for øvrig 127 år, tror jeg, siden Stortinget første gang fikk et forslag om å skille stat og kirke, men det fikk selvsagt liten oppslutning. Etter krigen har temaet vært oppe flere ganger - og gjennom ulike utredninger. Vi har gått fra å være et homogent samfunn til et pluralistisk. Det religiøse mangfoldet er stort. Det å knytte én religion, ett trossamfunn, til staten, slik statskirkeordningen gjør, kan derfor ikke opprettholdes. Det har et flertall etter hvert erkjent. Staten har, så langt det har vært mulig, praktisert likestilling mellom de ulike trossamfunnene. Det har vært viktig, og det har vært klokt. Tiden for å skille stat og kirke - et grunnlovsbestemt skille - er nå altså kommet. Det vil forhåpentligvis skje om fire år. Hva resultatet av dette blir, vil man først se når den nye kirkeloven skal vedtas. Men jeg tror at å knytte nye, sterke bånd mellom stat og kirke gjennom den loven som skal vedtas om fire år, vil være umulig. Av den grunn tror jeg at vi om fire år vil kunne markere et endelig skille mellom stat og kirke slik de har framstått de siste par hundre årene.
-0	I motsetjing til Senterpartiet respekterer Framstegspartiet lokaldemokratiet. Vi ønskjer ikkje på nokon måte å rasere lokaldemokratiet. Vi ønskjer færre kommunar, men vi ønskjer ikkje tvangssamanslåing. Derimot ønskjer vi frivilligheit og å gi økonomiske verkemiddel og økonomiske incentiv for å få til frivillig samanslåing. Det gjer vi fordi vi meiner at innbyggjarane vil vere tente med større kommuneeiningar, som kan byggje opp ein større kompetanse på ulike område. Vi ønskjer å bruke gulrøter – både store og små – for å få til kommunesamanslåingar. Spørsmålet mitt til statsråden er om også ho vil vurdere å vifte med nokre gulrøter overfor kommunane – for å få til frivillige kommunesamanslåingar.
-1	Vi får jo heldigvis anledning til å diskutere budsjettforslagene videre. Jeg vil holde fast på at det Fremskrittspartiet har foreslått, er uansvarlig og farlig for barnevernet. Når det gjelder familieråd, er jeg kjent med det som er gjort i Bergen, og jeg synes det er spennende. Jeg mener at alle tiltak som kan bidra til å forankre det vi gjør, enda bedre – hos familiene, hos ungene selv, hos foreldrene – og som kan involvere barnevernet i det som jo er vårt viktigste mål, nemlig å løse problemene tidlig og med utgangspunkt i de familiene der barna er, er bra. Derfor er erfaringene fra Bergen noe som vi skal se på, og også vurdere hvordan vi eventuelt kan følge opp.
-0	Jeg vil nesten beklage at jeg blander meg opp i krangelen mellom de to partiene som har tatt mål av seg til å styre dette landet etter 2005. Hvis dette skal danne opptakten, ser det jo riktig så festlig ut. Men det som fikk meg til å ta ordet i denne saken, var SVs angrep på Arbeiderpartiet og den politikken Arbeiderpartiet fører når det gjelder energi. Jeg må egentlig støtte SV i denne saken. SV har vært ganske klart. SV ønsker en høyest mulig strømpris som rammer befolkningen. Det ønsker i realiteten også Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet har fremdeles ikke svart meg på spørsmålet om hva de mener når det gjelder bygging av gasskraftverk innenfor de klimakvotene som de har tatt til orde for. Arbeiderpartiet skriver jo i innstillingen, som jeg har sagt tidligere, at det er skapt en politisk usikkerhet rundt framtidige utslippskrav, krav som Arbeiderpartiet har stått i spissen for å fremme. Det er resultatet av Arbeiderpartiets politikk vi ser. Når man snakker om å bygge gasskraftverk, er det gasskraftverk med CO2-håndtering, en teknologi som i beste fall ligger langt fram i tid. CO2-håndtering er ikke CO2-håndtering, men CO2-trylling, for det er en teknologi som ikke er kommersielt lønnsom. Så her taler Arbeiderpartiet med to tunger. Det har SV fullstendig rett i. Jeg forventer at Arbeiderpartiet nok en gang prøver å klare opp i hva de mener når det gjelder bruk av gasskraftverk og produksjon av energi.
-1	Selv om oljeprisen nå er på vei ned, er det ikke noe budsjettunderskudd vi snakker om – det regner jeg med er en forsnakkelse fra Stoltenberg. Fremdeles kommer det norske statsbudsjett til å gå med overskudd, men det er spørsmål om hvor stort det overskuddet skal være, og hvor mye penger vi skal sette av på oljefondet. Det er riktig som Stoltenberg sier, SV og Arbeiderpartiet er uenige om hvor sterk innstramming vi skal ha. Mens Arbeiderpartiet foreslår 9 milliarder kr i innstramming, foreslår SV 4,5. Det er fordi vi er bekymret for at arbeidsløsheten kommer til å øke neste år. Vi mener at innstrammingen kommer for sent og er for stor. I revidert nasjonalbudsjett derimot strammet vi faktisk inn mer enn det Regjeringen la opp til. I tillegg er vi tøffere enn Arbeiderpartiet når det gjelder å omfordele. Vi drar inn flere skattekroner enn det Arbeiderpartiet gjør, for å bruke pengene til det vi synes er viktigst. Vi synes også det er et paradoks at vi har et forsvarsbudsjett som ligger så høyt når noe av den viktigste forsvarskampen, gjelder miljøproblemene på Kola, men der driver nå forlikspartnerne og kutter. Vi må tenke annerledes når det gjelder miljøpolitikken enn det vi har gjort. Vi mener det verste som nå kan skje i norsk økonomi, er hvis vi går inn i en periode hvor renten likevel ikke går ned til tross for innstramminger, og det er, slik Stoltenberg sier, ingen eksakt vitenskap det man nå bedriver. Hvis vi nå kommer til å være i en situasjon hvor oljeprisen fortsetter å falle, og innstrammingsøvelsene fra stortingsflertallet ikke gir signaler ut i markedet som gjør at renten går ned, kan vi ha fra 20 000 til 40 000 flere arbeidsløse neste år. Det vil være personer med boliggjeld og høye renteutgifter og som veldig fort kan komme i en kjempegjeldskrise. Da er vi over i sosiale problemer av en helt annen størrelsesorden for noen enn det vi snakker om nå. Vi tror at balansepunktet ligger på et annet sted enn Arbeiderpartiet. Vi tror også at en burde satse mye mer på fellesgodene for å forsvare noe av den viktige arven fra de gamle sosialdemokrater, bl.a. enhetsskolen. Vi tror den er i fare rett og slett, og det krever en annen satsing.
-1	Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til finansministeren: «Ifølge Bergens Tidende 28. februar har Høyre utredet spørsmålet om innføring av euro som valuta i Norge, og kommet til at det er fullt mulig å ta i bruk euro selv om vi ikke er medlemmer i EUs økonomiske og monetære union. Til avisen uttaler en av partiets stortingsrepresentanter at han «et langt stykke på vei» er enig med dem som hevder at Norge snarest bør ta i bruk euro som valuta, uavhengig av norsk EU-medlemskap. Deler statsråden dette synet?»
-0	Samferdselsministeren tok oss med på en verbal reise langs E39. Det samme inntrykket ville vi nok kunne få en del andre steder også: at det er nye prosjekter som er ferdigstilt, og nye prosjekter i arbeid. Men hun glemte en vesentlig ting, nemlig å fortelle hvem som har finansiert dette. Hun glemmer å fortelle at i helhetsbildet er det faktisk slik at bilistene betaler store deler av regjeringens såkalte veisatsing, at bompenger under nettopp denne regjeringen er blitt en av hovedpilarene i finansiering av veiutbygging i Norge. Det er en utvikling som vi er sterkt imot, og som vi er sterkt bekymret over. Det er en stor ekstraskatt som hvert år legges på alle som bruker vei i Norge. Og bekymringen er ikke mindre når vi ser at mer av de pengene brukes til helt andre ting enn vei, som andre har vært inne på her i dag. Det er beskyldninger mot Fremskrittspartiet for at vi er uansvarlige, at vi befinner oss på en annen planet, og at vi sprenger alle rammer. Balansepunktet mellom det å være uansvarlig når det gjelder spesielt investering, og det å være ansvarlig, er i høyeste grad et politisk punkt. La meg illustrere det raskt med to ting: Det ene er sluttsalderingen, hvor det altså på seks måneder dukker opp over 40 mrd. kr mer på grunn av mer inntekt og mindre kostnad enn det regjeringen anslo for bare seks måneder siden. Det andre er kostnadsrammen for lyntogprosjektet, som ligger et sted mellom 300 mrd. kr og 500 mrd. kr. Skal det bygges innenfor en slik ramme, så dreier det seg altså om 30–50 mrd. kr mer. Jeg forventer at det vil ta inntil ti år å bygge. Så hvor man legger balansepunktet for det uansvarlige og det ansvarlige når det gjelder å investere – for det er jo i hovedsak det Fremskrittspartiet foreslår, og det er der den store satsingen i Fremskrittspartiets alternative samferdselsbudsjett er, det er på investering – se, det er i høyeste grad et politisk standpunkt og et politisk synspunkt. Vi synes det vil være uansvarlig å bruke så mye som 300–500 mrd. kr på ett stort prosjekt, i forhold til at den nasjonale transportplanen vi nå har og forholder oss til, faktisk er en venteliste for prosjekter. Det er venteliste for veiprosjekter, venteliste på jernbaneprosjekter. Vi mener at med nytt finansieringsverktøy og annet finansieringsverktøy kan vi gjennomføre den ventelisten fortere enn det regjeringen vil.
-1	Jeg må si at jeg synes det er meget bekymringsfullt når finansministeren begrunner sitt standpunkt i denne saken med at de hadde lagt avgjørende vekt på hva aktørene selv mener. Det er klart at et samfunn ikke kan drives på den måten, og at et bank- og finansvesen ikke kan drives på den måten. Ethvert sivilisert land har, så langt jeg kjenner til, særregler og særordninger for bank- og finansvesenet, rett og slett fordi de er nøkkelinstitusjoner når det gjelder å få dette moderne samfunnet til å gå rundt. Det betyr at det har vært særregler i alle land. Alle land har særregler innenfor bank- og finansvesenet, rett og slett fordi disse institusjonene er så ekstremt betydningsfulle. Det er klart at en stor aktør som Gjensidige NOR har en separat og egen dagsorden, selvfølgelig, som alle store aktører har det. Det er helt legitimt å ha separate og egne dagsordener. Men samtidig er det slik at vi er satt til å forvalte et annet hensyn, nemlig hva det er som tjener forbrukeren, hva som tjener næringslivet, betydningen av det å ha et differensiert bankvesen i Norge, og ikke minst betydningen av det å ha nasjonalt forankrede bank- og finansinstitusjoner. Det er klart at når denne Regjeringen har som sitt hovedmål å legge avgjørende vekt på hva aktørene mener, og de bare skal strø sand på hva aktørene mener, står vi overfor en meget bekymringsfull utvikling. For det vil i neste runde bety at man ønsker å selge seg ned i DnB, og hva skjer da? Hvis man skal legge avgjørende vekt på hva DnB ønsker, så vet man jo ikke det i en gitt situasjon, men det betyr at en kanskje ikke sitter igjen overhodet med store, dominerende forretningsbanker. Og det er dette perspektivet som bekymrer meg. Jeg var bekymret under den forrige regjeringen, som overhodet ikke tok disse hensyn, og som åpnet for en storstilt privatisering av norsk bankvesen. Det førte til at alle som én av dem man solgte, har havnet i utlandet. Nå står vi overfor en ny stor strukturendring innenfor sparebankene, og hva som skjer med disse, vet vi heller ikke. Men det som i hvert fall er helt avgjørende, er følgende: Det må jo være Stortinget, særlig i de tilfeller der vi faktisk er både lovgiver og har eierskap, som må prøve å lage et bankvesen som er til gagn for det norske samfunn.
-1	Eg synest saksordføraren la denne saka nyansert og godt fram i forhold til kva me i komiteen er einige om, og poengterte det som var viktig. Eg skal berre koma inn på eit par ting. Eg synest at det som me har sett dei siste månadene, er ei betring av smidigheita i kontrollane. Det har gått betre, og at det har faktisk blitt eit noko betre servicenivå enn det var i starten, for då var det betydeleg irritasjon og store køar og mykje trøbbel i samband med desse tryggingskontrollane. Men det er framleis stor frustrasjon over at ein skal hiva vassflaska før ein går igjennom, og så kan ein kjøpa seg ein ny på den andre sida – eller ein kan kjøpa ein tannkremtube på den andre sida. Det er ein del ting som folk ikkje forstår, så det er absolutt behov for å ha den kritiske distansen som komiteen her har, at ein må gå gjennom dette på ein skikkeleg måte – me ønskjer ikkje meir av dette. Det er klart at viss terroristar vil gjera noko, så hjelper det ikkje nødvendigvis å ha harde tryggingskontrollar på alle folk. Det vil det vera såpass avansert frå terroristane si side at det vel neppe er nok med «security» på den måten me har i dag. Det må me òg ha litt i bakhovudet, synest eg. Så er det jo det at når ein er så streng på flyplassane, og når ein skal bli strengare på hamnene, kva blir det neste då? Kva blir dette samfunnet til slutt, som heile vegen må ha ei mengd med vaktselskap som skal ta seg av dei ulike områda? Allereie er jo dette for stort. Haldninga som komiteen har, er at ein er negativ til å gå vidare med dette, men at ein skal gjera det som samferdsleministeren skriv til oss i komiteen. Me skal samarbeida om dette, me skal ha grupper på dette, og me skal jobba internasjonalt. Så har eg lyst til å koma med ein refleksjon til slutt. Etter «9/11» er det jo klart at det kom mange nye tiltak for oss alle i vestlege land. Samtidig er det jo sånn at me no opererer ute i verda med våre styrkar. Me har heldigvis trekt oss ut av Irak, men me er med NATO i Afghanistan. Eg synest at når ein har ein debatt om tryggingskontrollar og tryggleik, skal ein spørja seg om det å vera med som verdspoliti i forhold til USA sine ulike tiltak rundt om, i Irak og Afghanistan og andre plassar, faktisk fører til dårlegare tryggleik i Noreg. Å delta i sånne operasjonar som eigentleg er sette i gang av USA, men som me blir med på på grunn av NATO, skapar det meir tryggleik i Noreg? Eller skapar det meir utryggleik? Så vil eg òg minna oss alle om at me ikkje sjølve må vera med og bidra til å spreia tendens til frykt knytt opp mot grupperingar, religionar eller hudfarge o.l., som kan svekkja det biletet me har av Noreg som ein fredeleg nasjon.
-1	Helt siden Brundtland-kommisjonens rapport har vi alltid ivret for at vi skal arbeide for en verden som har økonomisk, miljømessig og sosial bærekraft, og at det skal være et mål for den politikken vi fører internt i vårt land, og overfor andre. Det leder meg tilbake igjen til Hellas, for jeg følte at Helgesen ikke ga noe skikkelig svar på spørsmålet mitt og min utfordring om hva slags stillingstagen vi tar inn i de forhandlingene som nå pågår mellom Hellas og kreditorer og EU. Mener Helgesen at det opplegget som EU legger fram, og arbeider for, overfor Hellas, er økonomisk og sosialt bærekraftig? Mener han at Hellas’ regjering tar feil når den sier at det er ikke sosialt bærekraftig å drive å kutte i pensjoner og redusere velferdsordninger og dermed hemme både sosial velferd og økonomisk utvikling?
-0	Komiteens flertall legger vekt på at merverdiavgiften er en generell avgift på forbruk, og at den derfor bør være mest mulig nøytral. Derfor vil innføringen av en lavere sats på ytterligere en gruppe varer kunne skape press for å innføre lavere sats også på andre områder. Fremskrittspartiet mener at dette er en uheldig bruk av lovens prinsipper som argument for ikke å bruke de differensieringsmuligheter som ligger i systemet. Det er ingen grunn til at Norge ikke skal kunne gjøre som de fleste andre europeiske land, som har en eller annen form for differensiering av merverdiavgiften på legemidler. Det virker noe underlig når departementet nylig har foreslått å unnta opplysningstjenester som gjelder personbefordring, et område hvor avgrensningsproblemene er atskillig større og begrunnelsen atskillig dårligere, og at et forslag om en utredning av effekten av redusert merverdiavgift skal være problematisk å støtte. Høy merverdiavgiftssats gjør at de som har lite å rutte med, betaler forholdsvis mye av det de har, i moms, og en differensiert sats vil virke sosialt omfordelende på et så viktig område som legemidler. Når et stortingsflertall kan gå inn for redusert avgift på matvarer, er det vanskelig å forstå at det samme ikke engang kan vurderes for legemidler. Jeg vil ta opp Fremskrittspartiets forslag i innstillingen.
-0	Representantforslag nr. 71 tar opp en viktig utfordring som har blitt konkretisert ytterligere de senere årene. Det antas at nærmere 250 000 mennesker i Norge har og sliter med diabetes i dag. Sykdommen medfører som kjent store utfordringer for pasienten, da pasienten må gjøre flere betydelige livsstilsendringer. Sykdommen kan også medføre betydelige komplikasjoner - i hjerte, øyne, nyrer, tenner og føtter. I tillegg til det menneskelige aspektet ved sykdommen medfører sykdommen betydelige utgifter for samfunnet, og disse utgiftene vil sannsynligvis øke i takt med at stadig flere får sykdommen. Når vi i tillegg vet at utgiftene og lidelsene til pasientene avhenger av hvor raskt sykdommen blir oppdaget, og hvor raskt de får startet med behandlingen og livsstilsendringene, er det viktig å ha et godt tilbud over hele landet. Dette ser vi tydelig ved at ca. 70 pst. av de 10 milliarder kr diabetes koster samfunnet, benyttes til å behandle senkomplikasjoner. Når vi gjennom studier ser at Norge dessverre ikke oppnår behandlingsmålene for diabetesbehandlingen, er dette uheldig. Behovet for tydelige og konkrete tiltak er derfor prekært. Når vi vet at de fleste med diagnosen diabetes behandles av kommunehelsetjenesten, er samhandlingen også mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten viktig. Dette er noe som også understrekes i Nasjonal helseplan. Jeg registrer av komiteens merknader at enkelte er redde for at representantforslaget innebærer en detaljstyring, men både jeg og Fremskrittspartiet er mer opptatt av pasientenes ve og vel enn av om noen oppfatter dette som detaljstyring. Oppdragsdokumentene fra 2008 er også helt tydelige på at alle regionale helseforetak skal etablere tverrfaglige diabetesteam, men dessverre er dette noe som ikke har skjedd. Blant annet i Østfold har man kuttet ut diabetesteamene, til tross for at statsråden samme uke sendte ut tydelige styringssignaler om at diabetesteamene skulle styrkes. Det er viktig at vi tar denne saken, som berører samfunnet, og så mange mennesker, seriøst og alvorlig. Jeg tar dermed opp forslagene fra Fremskrittspartiets representanter i komiteen.
-1	Mitt personlige syn på vikarbyrådirektivet er ingen hemmelighet, det går bl.a. fram av flere aviser i dag. På denne talerstolen er det ikke personlige synspunkter jeg representerer, men en regjering som ikke er ferdig med behandlingen av det ennå. Det er ikke uvanlig at regjeringspartiene kan ha ulike syn på disse sakene. SV argumenterer for sitt syn, Arbeiderpartiet har gjort sitt gruppevedtak, og regjeringen vil behandle saken. Når det er sagt: Jeg mener dette berører et av de viktigste spørsmål i norsk politikk, nemlig hvordan vi skal unngå en todeling av arbeidslivet, med mer midlertidighet. Det vil bety en sterk økning i forskjellsutviklingen i Norge. Jeg registrerer at Venstre nå er det partiet som går lengst i å angripe fagbevegelsen og å ta til orde for mer midlertidighet og dermed større forskjeller og mer fattigdom i det norske samfunnet. At Venstre velger å plassere seg så langt ute på høyresiden i så viktige spørsmål, er en utvikling i norsk politikk som jeg synes er både interessant og trist.
-1	Jeg har med interesse fulgt folketallsutviklingen i Nord-Norge generelt, og i Finnmark spesielt. Jeg så på tallene som nå kom for første kvartal i 2006. Det man ser, som jo er foruroligende, er en generell tilbakegang i stort sett alle Finnmarks kommuner, med unntak av to, Alta og Vadsø. Noe av det mest interessante ved det er at det også var en tilbakegang i Hammerfest, med ti i første kvartal i 2006. Det man ikke kan unngå å reflektere over når man hører denne debatten, er at en veldig stor andel av alle innlegg handler om hvordan petroleumsvirksomheten i nord skal berge Nord-Norge fra fraflytting. Så ser man at på tross av den aktiviteten har altså til og med Hammerfest en tilbakegang i den fasen der aktiviteten er på det største. Vi ser at kommuner som Loppa, Kvalsund og Passvik, som er nabokommuner, har en tilbakegang på linje med eller større enn det noen gang før har vært. Det betyr at de svarene som her gis av en del representanter, ikke kan være de riktige. Jeg må si at da jeg hørte på Børge Brende, var han jo ikke til å kjenne igjen fra da han var miljøvernminister. Khalid Mahmood sa at man må ta hele landet i bruk, men når jeg hører Børge Brende, tenker jeg at man må jo også ta hele intellektet i bruk. For han er ikke i nærheten av de refleksjoner han gjorde tidligere om å ha et bærekraftig miljø, da man kunne se ham stå i «moon boots» i Antarktis og snakke klokt. Det som slår en, er at fiskeriene også i et langsiktig perspektiv i Nord-Norge er nødt til å spille en nøkkelrolle. Det betyr at man er nødt til å skape en bærekraft for fiskeriene. Jeg var på Rolfsøya i høst. Der så jeg hvordan tyske turister nå begynner å få interesse knyttet til bosettingen på Rolfsøya, slik at man kan få en ny bosetting, da med utlendinger som er interesserte i å flytte dit, i hvert fall i sommerhalvåret. Det de er på jakt etter – som man kunne se i turistblader i Tyskland som retter seg inn mot tysk turisme – er jo ren natur, rent hav, fisk som kan fiskes, og som man kan spise. Det er klart at hvis ikke vi er opptatt av det samspillet mellom olje- og gassutvinning og andre ressurser i Nord-Norge, kan Nord-Norge tape enormt på det. Bare siden jeg havnet på Stortinget i 1997, har jeg sett hvordan turismen i Finnmark-sammenheng er kommet for fullt. Nå ser man at Sletnes fyr omdannes, slik at man kan leie hele fyret og overnatte der. Man kan ta det i bruk. I Vardø ser man hvordan byen totalt er i ferd med å endres. Her ligger det et enormt potensial. Men det er naturligvis ikke slik at det er svære selskaper som står for dette, ofte er det enmannsvirksomheter og små virksomheter, men i sum kan disse gjøre enormt mye for Finnmark. Hvis vi ikke ivaretar det perspektivet, vil vi oppleve at til og med Hammerfest blir fraflyttet. Jeg må si at når man hører denne debatten, er jo det et perspektiv som nesten er fraværende. Vi må ha med oss det perspektivet hvis vi virkelig skal snu flyttestrømmen.
-1	Jeg har forståelse for at det spørsmålet kommer opp. Samtidig er det slik at vi vedtok tidlig at vi skulle avvikle kontantstøtten, og det ble gitt varsel i god tid på forhånd. Så de familiene som nå er i denne situasjonen, hadde i og for seg mulighet til å skaffe seg informasjon om at kontantstøtten ville bli avviklet. Samtidig er det også slik at det har vært en situasjon i Nav som har gjort at enkelte familier har blitt berørt på den måten som representanten Horne beskriver. Derfor har vi sider ved dette til vurdering i Lovavdelingen i Justisdepartementet. Vi har også hatt det oppe i dialogen med Arbeids- og velferdsdirektoratet for å se hvordan vi kan håndtere den situasjonen som særlig dreier seg om at enkelte har fått feil vedtak, eller at enkelte kommer i en skvis fordi opptaket i barnehagen allerede har løpt ut. Så vi får komme tilbake til saken.
-0	Det har kommet fram i debatten at noen av dem som har hatt innlegg, er opprørt. Så har det kommet representanter som har påstått at noen er for opprørt, og noen har påstått at andre er for lite opprørt. Jeg er ikke opprørt i det hele tatt, for den debatten vi har hatt her i dag, har vi hatt mange ganger før, og akkurat det samme er sagt – om att og om att. Og i særdeleshet må jeg si at jeg ikke er enig med statsråden i at Schjøtt-Pedersen bruker store ord. Det er tomme ord, for de er gjentatt av Arbeiderpartiet i det uendelige. For det første vil jeg gjerne utfordre Schjøtt-Pedersen, for han er blitt ekspert i å kommentere hva Distriktskommisjonen har lagt til grunn for sine meninger. Jeg har vært medlem av Distriktskommisjonen. Jeg var også med da en enstemmig distriktskommisjon sa at vi skulle styrke de distriktspolitiske virkemidlene. Men jeg vil ha meg frabedt at representanten Schjøtt-Pedersen peker på hvilke distriktspolitiske virkemidler jeg vil bruke, i forhold til hvilke virkemidler han vil bruke. Det vil jeg gjerne få lov til å tolke selv. Og det er ikke slik at en går inn i en distriktskommisjon med det mandat å legge inn det enkelte partis programerklæringer og ønsker. Det er klart og tydelig også lagt inn i Distriktskommisjonens innstilling. Schjøtt-Pedersen pekte også på lokale fortrinn og regionale fortrinn. Ja, hvis Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV mener noe med å se på de regionale fortrinnene, tror jeg de bør ta noen runder med seg selv i forhold til det som har skjedd de siste 10–15 årene, der disse partiene har lagt lokk på mulighetene for regional og lokal utvikling, gjennom verneplaner, nasjonalparker osv., osv. Vi kan ta en liten kommune i Nord-Trøndelag, Snåsa, som eksempel. Hvis en legger alle verneplanene oppå hverandre, er denne stakkars kommunen vernet snart 700 ganger. De har ikke mulighet til å se på noen lokale fortrinn. Det samme gjelder for øvrig hele Nord-Trøndelag. 80 pst. av Nord-Trøndelag er på en eller annen måte vernet eller fredet fra å ta i bruk de lokale fortrinnene. Det har Schjøtt-Pedersen stått sammen med de andre partiene om. Det er ikke mulig å ta i bruk de lokale og regionale fortrinnene med den politikken som føres fra venstresiden i norsk politikk – særlig ikke hvis de skal inn i et rød-grønt alternativ, der SV skal styrke miljøprofilen og verne og frede enda mer. Da blir i hvert fall trønderne, og jeg regner med resten av landet også, enda mer passive. Det samme kan sies om gass. Arbeiderpartiet har talt med to tunger i snart ti år nå: De vil ha gass, men sørger ikke for at det blir gass. Jeg skal avslutte med det jeg innledet med: Denne debatten fører ingen steds hen, før man får et skikkelig alternativ der Fremskrittspartiet får skikkelig innflytelse på regionalpolitikken.
-1	Det er ikke riktig, som statsråden sier, at vi iverksetter flere tiltak enn før. Det er faktisk slik at terskelen for å iverksette tiltak i barnevernet er høyere enn tidligere. Ifølge meldinger iverksetter vi færre tiltak enn før, prosentvis. Over til en annen sak, som gjelder kompetanse. Dette har komiteen vært inne på flere ganger i tilknytning til barn og unge som har vært utsatt for seksuelle overgrep. Det var store overskrifter i Dagsavisen i går, hvor det stod: «Barnevernsbarn må tie om incest.» «Ansatte i barnevernet vedgår at barn må tie om overgrep, fordi ansatte ikke klarer å snakke med de traumatiserte barna.» – De har ikke kompetanse. Allerede i 2001 sa komiteen at vi skulle gjøre noe med dette. SV har fremmet et forslag om Barnas Hus i Norge – et kompetansesenter og en ny avhørsmodell for barn utsatt for seksuelle overgrep. Jeg lurer på om statsråden vil iverksette dette viktige og helt nødvendige tiltaket?
-1	SV sitter ikke i samferdselskomiteen, så da må vi forklare hvordan vi vil stemme. I denne saken vil vi stemme for innstillingen, men jeg har behov for å komme med en stemmeforklaring til romertallsvedtak I. Det ligger veldig mange gode forslag til omprioriteringer i dette romertallsvedtaket, som SV støtter og kommer til å stemme for, men SV er imot oppstart av grunnerverv for E18 Ramstadsletta–Lysaker. Vi kommer derfor i nysalderingen for 2014, som skal skje på torsdag, til å fremme forslag om å gå imot grunnerverv for E18 Ramstadsletta–Lysaker. Det ligger som en forutsetning for stemmegivingen vår i dag. Vi kommer også til å støtte VII. Ellers har jeg bare én kort bemerkning, og det gjelder strekningen E16 Kongsvinger–Slomarka, som det er knyttet ganske mange merknader til. Det gjelder dette prinsippet om hvorvidt man skal betale bompenger når man ikke bruker vegen. SV er for bompenger, men vi synes det er et veldig vanskelig prinsipp, og det gjør det veldig vanskelig å få noen aksept for det når folk som i praksis ikke skal bruke vegen, blir pålagt å betale bompenger. Det er vanskelig å forsvare det, synes jeg. Her mener jeg vi må anstrenge oss mer for å unngå det. Man kan sikkert argumentere med at også de som bor sånn til at de får en avlastning på vegen de bruker, har en viss nytte av den nye vegen. Det kan jeg nok se at er et poeng, men jeg forstår dem som ikke har tenkt å bruke vegen i det hele tatt, og som likevel nå må betale bompenger for den. Det ville også være helt bakvendt for dem å skulle bruke den vegen. Jeg er født og oppvokst i det området, så jeg kjenner området veldig godt. Så jeg tror vi er nødt til å se på hvordan vi kan få til ordninger som gjør at den bompengeinnkrevingen vi har, føles helt rettferdig og rimelig, og at de som bruker vegen, betaler for den, mens de som ikke bruker vegen, ikke betaler.
-0	Debatten om norsk distriktspolitikk har til alle tider fortonet seg som en noe underlig øvelse, spør du meg, president. Mens de distriktspolitiske ambisjoner og satsinger lenge har vært skyhøye i Norge for å bevare bosettingsmønsteret og folketallet i utkantstrøk, har utviklingen i svært mange distriktskommuner gått i stikk motsatt retning av det oppstilte mål ved at det har skjedd en storstilt fraflytting fra land og inn til byområder. Flyttestrømmen fra land til by har vært stor i mange år, og i dag bor tre av fire nordmenn i byer eller tettsteder. Dette har skjedd mens de økonomiske overføringene fra staten, for å opprettholde bosettingsmønster og folketall på bygdene, har vært formidable over en årrekke. Man kan i dag neppe konkludere klart med at tilstanden i Distrikts-Norge ville ha vært noe vesentlig verre uten dette virvar eller mangfold av distriktspolitiske virkemidler som er satt inn de siste tiårene. Det er snarere grunn til å hevde at den formidable distriktspolitiske satsingen i Norge kan ha vært en ulempe for utviklingen i mange bygdekommuner. For gjennom et utall distriktspolitiske innretninger i både inntektssystem, skatte- og avgiftssystemet, i landbrukspolitikken og i en rekke andre særordninger av distriktspolitisk art har man drevet fram en svært uheldig sysselsettingsstruktur og subsidieavhengighet i Distrikts-Norge og distriktskommunene. Med dette mener jeg at altfor mye av arbeidskraften i mange distriktskommuner på grunn av inntektssystemet er blitt ansatt i kommunal og skjermet, uproduktiv sektor, og i tillegg har også landbrukspolitikken medført en helt feil anvendelse av arbeidskraften. På toppen av det hele har man hatt en bedriftsbeskatning som ikke har fremmet lokalt eierskap av privat næringsvirksomhet. Resultatet er at i dag er ofte kommunene og offentlig sektor den desidert største arbeidsgiveren i en lang rekke distriktskommuner. Skulle vi skapt levedyktige bygder, måtte privat og verdiskapende næringsliv vært de største arbeidsgiverne, og ikke skjermet, offentlig sektor. I tillegg til dette har Utkant-Norge vanskelige ytre rammevilkår i form av store avstandsulemper, gjennom til dels dårlig infrastruktur og skyhøye avgiftsbelastninger på biltransport, noe som forverrer vilkårene for å skape et konkurransedyktig næringsliv og stimulere til nyetablering i Distrikts-Norge. Det har derfor neppe vært noen fordel for Distrikts-Norge å ha blitt tildelt en tilværelse på statlige «krykker» og bistandsmidler av velmenende distriktspolitikere. Så vidt jeg kan bedømme, er få eller ingen distriktspolitiske målsettinger om å opprettholde folketall og bosettingsmønster oppnådd i særlig grad ifølge ambisjonsnivå. Den betydelige politiske, økonomiske innsatsen som er blitt distriktene til del de senere år, synes i stor grad å være feilslått. Dette bør vi ta konsekvensen av. Distrikts-Norge må i langt større grad få muligheten til å stå på egne ben og ikke i samme grad være avhengig av statlige bistandspolitikk og, som nevnt, krykker. Men bør heller bygge bedre veier, sette ned skatter og avgifter for næringslivet, sette ned skatter og avgifter for transportsektoren, gi næringslivet bedre generelle rammevilkår, begrense offentlig sektor vesentlig, stimulere kommunesammenslåing, fjerne fylkeskommunen, fjerne odels- og konsesjonslovsystemet m.m. Det er et utall av ting man kan og bør prøve, for dagens distriktspolitikk er utdatert, og den fungerer ikke etter hensikten. Det er noe vi stadig får eksempler på. Ikke minst har debatten her i dag klart vist, som flere har sagt, at det ikke har fungert slik man gjerne ønsket. Etter mitt syn trenger vi rett og slett ingen særegen distriktspolitikk i Norge. Vi trenger kun generelle, bedre rammevilkår for næringslivet og det private initiativ.
-1	Jeg tror ikke Stjernø-utvalget har laget noen slik prognose. Det er vårt departement, Kunnskapsdepartementet, som i en stortingsmelding som vi har kalt Utdanningslinja, har lagt dette til grunn for at Stortinget selv skal kunne diskutere denne saken. Den er ikke diskutert ennå, og jeg ser fram til diskusjonen med Stortinget om på hvilken måte vi best kan møte nettopp det utdanningsbehovet som ligger her. Vi har vært tidlig ute. Vi bevilget over 3 000 plasser i revidert budsjett, følger opp de plassene i 2009-budsjettet, øker det og følger opp alt vi har bevilget til det. Så er det viktig for oss å ha gode grep både på det som trengs av utstyr, materielle forhold, kvalitet på utdanningen og det å gi rom for nye studenter. For vi i Regjeringen er opptatt av at nye studenter skal vi ha plass til, men det skal ikke gå ut over kvaliteten på undervisningen, og det skal ikke gå ut over forskningen ved våre institusjoner. Derfor er det viktig at vi har et samlet grep, og Regjeringen har lagt et grunnlag for denne diskusjonen i stortingsmeldingen Utdanningslinja, som Stortinget nå har til behandling.
-0	Arbeiderpartiet har inntatt i sine merknader at det skal være et hovedmål for Norge å være et attraktivt investeringsland. Opseth fulgte opp dette i sitt innlegg, og sa at konkurransedyktigheten i norske bedrifter ikke må skille seg vesentlig ut fra konkurrentlandenes. Det står også i Arbeiderpartiets merknader at bedriftsskattesystemet i Norge samlet sett er gunstig i forhold til i konkurrentlandene. Nå har flat skatt-utvalget sett på dette, og det viser seg at det er riktig at vi har de laveste formelle skattesatser på selskapsoverskudd, sammen med Sverige og Finland. Dette utvalget sier samtidig at det er et bredere skattegrunnlag i Norge enn i de fleste OECD-land, og at bedriftsskatten utgjør en større andel av skatteinntektene i Norge enn i de fleste OECD-land. Men det er på ett område vi skiller oss ut, og det gjelder formuesskatten Det sier Arbeiderpartiet svært lite om. Mange næringsdrivende, også utenlandske interesser, hindres i å investere i Norge på grunn av den særnorske formuesskatten. Andre land har ikke formuesskatt, eller den inntrer på et langt høyere formuesnivå. Mener ikke Arbeiderpartiet at redusert formuesskatt vil være et viktig incitament for å stimulere til investeringer? Så til det Opseth sa når det gjelder å diskutere statlige eierandeler. Det er kommet veldig uklare signaler fra Arbeiderpartiet, bl.a. når det gjelder Statoil. Ute i Europa er denne privatiseringsprosessen kommet langt – Norge er faktisk en bremsekloss i denne utviklingen – og sosialdemokratiske partier deltar i Europa. Vil ikke Arbeiderpartiet gå mer konkret inn for å avhende statlige eierandeler i statlig virksomhet?
-0	På vegne av meg selv, Ketil Solvik-Olsen, Christian Tybring-Gjedde, Jørund Rytman og Per Arne Olsen har jeg gleden av å foreslå å fjerne avgiften på båtmotorer.
-0	Når jeg nå ber om ordet, er det fordi jeg ønsker å fremme et forslag om at innstillingen slik den foreligger, sendes tilbake til Presidentskapet for fornyet behandling. Jeg vil gjerne at dette tema blir votert over før vi går inn på sakens realiteter. Men jeg vil allikevel bare ganske kort få argumentere for hvorfor et slikt forslag fremsettes ved starten av debatten på denne sak. Begrunnelsen er ganske kort: Etter avgivelsen har det skjedd en del ting, og det har blitt kjent en del ting som gjør at jeg mener at det vil være fornuftig av Presidentskapet på ny å behandle denne innstillingen. I bladet Friheten, datert 11. juni 1999, siteres Stein Ørnhøi, som i et møte i Trondheim den 5. juni skal ha uttalt: «Han etterlot ingen tvil om at en uerklært krig mot en suveren stat uten FN-mandat, var å anse som en krigsforbrytelse, og de ansvarlige norske politikerne var å anse som krigsforbrytere.» Med dette, som gjennom sitatet skal være uttalt, mener jeg at det må være god grunn til å se på Innst. S. nr. 77 for 1997-98, som ble behandlet i Stortinget, og som var retningslinjene da Stortinget bestemte at Presidentskapet skulle fremme forslag på kandidater til EOS-utvalget. Jeg skal ikke gi meg inn på en lang sitatrunde, men kort få sitere det som en samlet komite uttrykker på side 2 i innstillingen: «For å gi utvalget nødvendig troverdighet overfor de demokratiske prosesser, må utvalget derfor ha en sammensetning som sikrer bred tillit. Dette forutsetter at utvalget består av medlemmer som nyter respekt for integritet og samtidig har bred erfaring fra norsk samfunnsliv.» Med dette sitatet som grunnlag mener jeg at det åpenbart må være et brudd på de forutsetninger Stortinget selv la til grunn som kriterier for oppnevning. Jeg er kjent med at Stein Ørnhøi har sendt et brev til stortingspresidenten, datert den 18. juni 1999, og jeg skal ganske kort sitere fra dette: «Uten tilgang til notater er det umulig for meg to uker i ettertid å bekrefte eller avkrefte hva jeg skal ha sagt og hvordan jeg har uttrykt meg.» Etter min overbevisning ville Stortinget og Presidentskapet være tjent med en fornyet gjennomgang på dette grunnlag, og dermed tar jeg opp et forslag om at saken sendes tilbake til Presidentskapet. Hvis dette forslaget skulle falle, vil jeg få lov å komme tilbake i den ordinære behandling av saken, om dét skulle bli tilfellet, til en mer inngående belysning av saken sett fra mindretallets side.
-0	Det var litt morosamt at representanten Ryan nemnde Ekornes, Ekornes, som i førre veke på eit møte i Fosnavåg gav klar beskjed til sitt eige parti, Høgre, og til dei andre regjeringspartia om at dei burde gå inn for nettolønnsordning over heile fjøla. Det var også litt merkeleg at Ryan snakka så varmt om dette med fraktefartøy. Då må eg spørje: Kvifor gjekk han ikkje saman med Arbeidarpartiet, Framstegspartiet og Senterpartiet og fekk fleirtal for nettolønnsordning for fraktefartøya? Det er jo nettopp det dei ber om. Då først blir dei i stand til å få ein økonomi som gjer at dei kan investere i gassfraktefartøy o.a. som gjer at vi kan få ein moderne flåte. Eg kan ikkje skjønne at Ryan kan stå her og snakke om fraktefartøyas ve og vel, når han hadde moglegheit til å få fleirtal for ei nettolønnsordning for desse. Og spørsmålet er: Kvifor gjorde han ikkje det?
-1	Jeg får først starte med å si at denne saken faktisk ikke dreier seg om å tilbakeføre noe som helst. Denne saken dreier seg om at man først tar 5,5 milliarder fra alle kommunene, så gir man dem tilbake til 80 kommuner – og det er til de 80 kommunene som har det mest solide næringslivet fra før. Så dette begrepet, at det er en «tilbakeføring» av selskapsskatten, er uriktig, og det er behov for å få det vekk. For SV er det viktig når vi skal se på inntektssystemet for kommunesektoren, som finansierer noen av de aller viktigste velferdstjenestene som vi har i landet, å se på det som en helhet. For dette dreier seg både om inntektsutjamning og om utgiftsutjamning. Det har vært foretatt forholdsvis store endringer de siste årene. Det har endret inntektsgrunnlaget for mange kommuner – noen har tapt, og noen har vunnet, slik er det jo bestandig. Da er det litt underlig å høre representanten Sandberg fra Fremskrittspartiet, som er forundret over at det ikke går an å gjøre store grep uten at det får konsekvenser. Ja, det minner meg om en del forslag jeg har sett i kommunestyret jeg har sittet i, der man sier: Vær så snill og spar 10 mill. kr, men la det ikke gå ut over noen. Det er klart at hvis man skal foreta store grep, får det store konsekvenser. Når man f.eks. tar 5,5 milliarder fra alle kommunene og så gir dem til 80, virker det voldsomt inn på kommuneøkonomien. SV er meget kritisk til dette forslaget. Det er god høyrepolitikk, sjølsagt, at den som tjener mye, skal beholde mer sjøl. Det er slik sett ikke noe overraskende i det. Men påstanden om at kommuner som har en svak næringspolitikk fra før, skal få det bedre ved å få et kutt på flere millioner, er litt vanskelig for meg, og for SV, å forstå. Når vi i tillegg hører Høyre-representanten Hogsnes si at i det øyeblikket selskapsskatten forsvant i Tønsberg kommune, sluttet de å tenke på næringsutvikling, synes jeg sier mer om Høyre enn om kommunesektoren generelt. For det må være slik at når man driver en kommune, må man være interessert i noe mer enn bare i det som gjør at det singler flere kroner ned i lommene. At man da øyeblikkelig blir lite opptatt av næringspolitikk, synes jeg er komplett uforståelig. Det er i hvert fall ikke SVs politikk. Det å ha både bosetting, næringsliv og arbeidsplasser i en kommune er et gode. De lokalpolitikere som ikke skjønner det, regner jeg med får beskjed om det fra velgerne sine. Inntektssystemet for kommunesektoren har blitt forandret de siste årene – det har blitt mer sårbart og mer ustabilt. Denne endringen gjør det enda mer ustabilt. Det er fordi skatteandelen nå er økt – det gjør jo inntektene i kommunesektoren mer ustabile for konjunkturene, og det gir dem mye mer usikkerhet i forhold til større skatteletter. Hvis man blir mer avhengig av selskapsskatt, har også representanter fra Regjeringen og Fremskrittspartiet sagt at det gir en større usikkerhet. De anslagene som har vært gjort på skatteinntektene de siste årene, er forholdsvis langt unna innertier. Så her er det stor usikkerhet. SV har signalisert at vi er for en mer rettferdig inntektsutjamning enn det vi har i dag. Det er jo en realitet at noen kommuner har svært store inntekter, og man kan foreta ulike sammenligninger mellom kommuner som viser at dette gir urimelig store utslag. Vi har sagt at vi ønsker en tilnærming til et mer symmetrisk inntektsutjamningssystem. Men den pakken som Regjeringen har lagt fram nå, er det umulig for oss å kjøpe. Det er også umulig for oss å gjøre slike store endringer uten at man ser på helheten. Nå er det nedsatt et utvalg som skal se på inntektssystemet. Dette utvalgets mandat sier meg at SV kanskje ikke har så mye å hente, men det er i hvert fall et utvalg som har ansvaret for å se på helheten. Her ønsker SV en skarpere og mer rettferdig utjamning av utgiftene og en skarpere og mer rettferdig utjamning av inntektene. Vi mener at kommunene skal ha mer lik mulighet til å gi sine innbyggere god velferd – og være gode bo- og næringslivskommuner. Men vi ønsker altså å se dette i en helhet. Jeg må også gjenta det SV har skrevet i mange innstillinger: Vi mener og tror at det er vanskelig å få et inntektssystem som er like godt for alle kommuner, kanskje spesielt for hovedstaden. Vi tror det trengs et eget hovedstadstilskudd for å ivareta de oppgavene Oslo har.
-0	Dette er vel nærmest en «el clasico» når vi behandler spillpolitikken. Jeg tror, i og med at jeg kjenner både representantene Gjul og Simensen som rimelig oppegående personer, at de skjønner hvordan vi vil tillate utenlandske spillselskaper å etablere seg i Norge. Det er ikke fritt fram. Det handler om å etablere seg i Norge, å opprette en lisensordning. Det betyr at man er nødt til å være i Norge. De pengene man spiller for hos disse selskapene, forblir i Norge, og en viss del av omsetningen skal gå tilbake til norsk idrett, på samme måte som med Norsk Tipping. Det tror jeg faktisk de skjønner, men av mangel på gode argumenter mot det, kommer de ikke med noe annet enn at pengene forsvinner ut av landet, til skatteparadis. Det er akkurat det det gjør i dag, og den ordningen vil vi endre. Vi ønsker at disse midlene, disse 5, 6, 7, 8 mrd. kr som blir spilt i utenlandske spillselskap, skal forbli i Norge, og at deler av den omsetningen skal tilfalle norsk idrett. Det blir mer penger til norsk idrett. Dette tror jeg de skjønner, men av mangel på god argumentasjon, kommer de ikke med noe annet enn å vise til dagens ordning. Jeg er helt enig i det, det er håpløst at penger forsvinner ut. Men det styrker altså ikke Norsk Tipping. Norsk Tipping har monopol i Norge, men ikke i Europa og verden. Det er det som er den store utfordringen. Hadde man endret på det, og latt disse selskapene få etablere seg i Norge, ville man hatt gode vilkår. Så er jeg for så vidt glad for det kulturministeren sier om den framtidige økonomien, at man vil få ca. 8 mill. kr mer. Man vil det hvis man legger 2012-tallene til grunn, men ingen kan fortelle meg hva 2013-tallene blir. Sånn som prognosene ser ut, spiller man for mindre og mindre hos Norsk Tipping. Det blir mindre og mindre penger til både norsk idrett og kultur. Med andre ord, det blir enda mindre å fordele. Da hjelper det egentlig ikke at man justerer med 2 pst. opp. Det blir mindre penger i kassen til idrettslagene. Og det er idrettslagene som er de store taperne her, det er ingen vinnere. Til representanten Simensen vil jeg si: Han syntes det var frekt at vi fremmet et forslag basert på det vedtaket som ble gjort på Arbeiderpartiets landsmøte. Jeg vil oppfordre Arbeiderpartiet til å være frekke mot oss og fremme mange av våre forslag på nytt og ta det til inntekt for partiets politikk! De gjør det av og til i denne salen, og det synes vi er hyggelig. Fortsett med det – vi har mange gode forslag! Vi kommer til å produsere veldig mange gode forslag. Når Arbeiderpartiet har gode forslag, fremmer vi også dem.
-1	La meg bare helt kort komme inn på et par ting som har vært oppe i debatten nå mot slutten. Det ene gjelder kunnskapsinnhenting i barnevernet. Jeg er enig med representanten fra Høyre i at det er viktig å få kunnskap fra ulike kilder og ulike fagmiljøer. Det er ingen tvil om at vi kan ha godt av enda mer forskningsinnsats knyttet til barnevernet. Det vil gjøre norsk barnevern godt. Samtidig synes jeg at nettopp den diskusjonen maner, også forhåpentligvis i Høyre, til en viss ettertanke knyttet til at Høyre har vært de argeste kritikerne av de initiativer regjeringen har tatt siden valget 2009, for å innhente merkunnskap som grunnlag for en debatt om framtidens organisering av barnevernet. Jeg har tatt tre hovedgrep for å få det til. Jeg har satt i gang en bred evaluering av barnevernsreformen. Det er en rekke ulike fagmiljøer involvert i dette arbeidet. Det vil nå bli offentliggjort i løpet av kort tid. Jeg er ganske sikker på at også opposisjonen i det vil finne materiale som kan påvirke de konklusjoner opposisjonspartiene vil ende opp med å ha når det gjelder framtidig organisering, og som viser at det er behov for sikrere og et solid kunnskapsgrunnlag før vi tar endelige beslutninger. I tillegg satte jeg ned barnevernspanelet som ble latterliggjort av Høyre da det ble oppnevnt, men som jeg nå ser at opposisjonen stadig trekker fram som et positivt bidrag til debatten. Så har vi dessuten utvalget som skal utrede det biologiske prinsipp – debatten rundt det – som legger fram sin innstilling i februar. Vi har svært godt av kunnskap, og jeg setter pris på innlegget fra Høyre om det. Jeg håper at det også betyr at vi kan forlate den debattformen der Høyre en stund var fryktelig opptatt av å latterliggjøre våre initiativer til å få inn mer kunnskap. Helt kort også til påstanden om at denne regjeringen har bygget ned institusjonsbarnevernet: Det er ingen uenighet knyttet til at vi skal ha både institusjon og fosterhjem. Men det har vært bred faglig enighet, og det har vært forankret bl.a. i stortingsmeldingen som det her var referert til fra forrige regjering, om at man skulle ha en vending mot økt bruk av fosterhjem. Det er gjennomført. Men det er altså ikke sånn at institusjonssektoren har blitt bygd ned. Vi har ledig kapasitet i institusjonssektoren, og jeg tror nok også at når vi gjør opp status, vil vi se at det er flere barn i institusjoner i dag enn det var da reformen ble satt i verk i 2004, men andelen er lavere. Det er altså ikke noe i utviklingen som truer med å ta livet av institusjonsbarnevernet – og det er godt, for vi trenger det.
-0	Det er interessant å følge denne debatten. Ikke nødvendigvis fordi en blir opplyst om mye nytt, men fordi en lytter til veldig mye selvskryt. Landet går så det suser, sies det. Aldri har det vært bevilget mer penger, sier andre. Nei, er det rart? En har tross alt ca. 130 milliarder kr mer å bruke på 2008-budsjettet enn det en hadde på det siste Bondevik-budsjettet. Det er ikke rart at en har mer penger til bevilgning. Det relevante i en slik debatt må jo være å sammenlikne budsjettene fra partiene innenfor samme budsjettår. Da kan det være relevant å snakke om hvorvidt en har bevilget mer eller mindre enn andre parti. Men å se tre til fire år tilbake i tid på bevilgede beløp er veldig lite relevant. Problemet med en slik skrytedebatt som vi opplever nå, spesielt fra de rød-grønne, er at en i liten grad ser på systemene som ligger i bunnen. Man bevilger seg til nye høyder, men våger ikke ta en kritisk debatt om det bevilges eller videreformidles på rette måten. Hvis en f.eks. tar satsingen på fornybar energi, har den vist seg å være en gedigen bløff i forhold til de løftene som kom fra Regjeringen i 2006. Det skrytes nå veldig mye av hvor stort fondet er, men det legges liten vekt på om det faktisk resulterer i mer fornybar energi. Når vi ser på virkeligheten, ser vi at fornybarfondet utløser nesten ingen prosjekt. Det meste legges på is. Det var store forventninger da man snakket om grønne sertifikatmarked, men når en ser på hva slags politikk Regjeringen faktisk presenterer, er det til å bli trøtt av. De fleste legger seg i alle fall i en skuff og sovner der. Politikken fra Regjeringen legger sågar opp til at en skal bli sittende på gjerdet eller sovende i skuffen. Statsråd Haga har sagt at hvis det blir gjort endringer, noe hun ikke utelukker, vil det kun gjelde for de nye prosjektene som trer i kraft etter at endringen har blitt gjort. Hva tilsier det for kraftindustrien? Jo, det betyr at ingen vil ta investeringer i dag, hvis de tror at det blir forbedringer i støttenivået. Det har Regjeringen i stor grad lovet. Den har innrømmet at politikken den la fram ikke var god nok, men vil ikke si når endringene kommer. Så lenge industrien sitter og venter på at det vil skje endringer, vil ingen ta beslutning om å bygge ut kraft i dag. Det vil dermed forlenge og utsette den kraftproduksjonen som sårt trengs i dette landet. Småkraftbeskatningen som har blitt nevnt av flere her, viser òg at Regjeringen fullstendig mangler en helhet innenfor energipolitikken. Jeg er for så vidt ikke overrasket over at det kommer en slik skatteøkning på småkraftverk, for ser en på Soria Moria-erklæringen, ser en at Regjeringen uttrykker seg positivt til mikro- og minikraftverk – altså kraftverk som knapt nok bidrar noe – mens småkraftverk faktisk ble utelatt som et satsingsområde i Soria Moria. Småkraftverk skulle ikke være med i et grønt sertifikatmarked. Da er jeg heller ikke overrasket over at de ble skattlagt ekstra mye, for her har åpenbart SV fått en seier for å hindre at en tar i bruk særlig mye mer av norsk vannkraft. De få som likevel søker om å få bygge, ender opp i endeløse køer hos NVE. Saksbehandlingstiden er altfor lang, ofte flere år. Det gjør at mange ikke en gang gidder å ta seg bryet. Når en da drar fram kalkulatoren og ser om en til tross for alt skrytet, har bevilget nok penger til å følge opp sine egne løfter om fornybar energi, ser en at det heller ikke er tilfellet. Regjeringen skryter av at de skal bevilge opp til 30 milliarder kr til fond til fornybar energi innen 2012. Men skal en finansiere det målet en har satt seg ved å innfri 30 TWh innen 2016, kreves det et fond som i alle fall er tresifret i milliardbeløp – altså minst en tredobling av det ambisjonsnivået Regjeringen har lagt opp til. Da burde Regjeringen snart være ærlige: Enten justere ambisjonene i forhold til det de har tenkt å bevilge, eller justere bevilgningene opp i tråd med ambisjonene. Nå lures kraftbransjen og energiforbrukere til å tro at det er en enorm satsing, men det blir med pene tall som ikke gir resultat. Fremskrittspartiet foreslår i budsjettet en umiddelbar gjennomgang av støttesystemet for fornybar energi for å finne det rette støttebeløpet som kan innfri målsettingene. Vi må øke fondet i år. Det foreslår Fremskrittspartiet. Vi kan ikke drive på med å vente, slik Regjeringen foreslår. Samtidig ønsker vi å ta initiativ til en ny runde med grønne sertifikat, gjerne med Sverige, som allerede har innført det, men aller helst med hele Norden. Det var nettopp Nordisk Råd i Stortinget. Da var alle partiene veldig enige om at en måtte satse nordisk, men når det gjelder grønne sertifikat, er en livredd for at det skal bli investert en krone i utlandet i et grønt sertifikatmarked. Istedenfor innfører Regjeringen sitt eget opplegg, som gjør at all investering forsvinner ut av landet. Slik kan det ikke være. Fremskrittspartiet foreslår òg å delegere mer av konsesjonsbehandlingen til lokalt ansatte. Det vil være i tråd med næringskonsesjonsbehandling i dag, som er mye mer fornuftig.
-1	Det er ingen feilaktig framstilling av saken som har blitt gitt. Det som flertallet her er opptatt av, er at Regjeringen skal informere Stortinget når en så viktig sak mangler penger. Statsråden sa at man hadde nådd måltallene når det gjelder de yrkeshemmede. Det er altså 20 000 flere som er utenfor arbeidslivet nå, enn det var i fjor. Jeg har aldri hørt at Stortinget har sagt at det er et måltall. Her hadde det vært et flertall på Stortinget som hadde støttet statsråden i å få mer penger til å sørge for at intensjonsavtalen kunne virke som den var ment, nemlig at det skulle være færre og ikke flere arbeidsløse når året var omme. I tillegg mangler det også stillinger i trygdeetaten, som ikke er denne statsrådens ansvar, som var en del av avtalen om inkluderende arbeidsliv, som heller ikke er på plass. Det er mange biter som mangler her, og håndteringen av denne saken viser det vi fryktet, nemlig at Regjeringen er mer opptatt av å spare penger enn av å få yrkeshemmede i arbeid.
-0	La meg først få takke saksordføreren og for saksordførerens innlegg. Jeg var et lite øyeblikk i tvil om han faktisk kom til å bruke 30 minutter hvis han skulle gå igjennom alle de geniale formuleringene i proposisjonen. Men det viser at det er gjort et grundig og omfattende arbeid som grunnlag for det vedtaket som fattes i dag, og det er ikke naturlig at det er store politiske diskusjoner om dette, for formålet er ikke realitetsendringer, men å få oppdatert lovene, slik at de nå kan samstemme med at vi får satt i kraft den nye straffeloven fra oktober 2015. Jeg har også lyst til å takke komiteen for et godt stykke arbeid, med saksordføreren i spissen. Jeg har også lyst til å nevne at dette er en stor dag på mange måter, fordi vi nå legger grunnlaget for at straffeloven fra 2005/2009 kan tre i kraft fra 1. oktober 2015, og det er langt tidligere enn det som opprinnelig var planlagt. Det hører også med til historien at den opprinnelige planen var å følge opp i oppfølgingen av merverdiprogrammet, som er et gedigent IKT-prosjekt, og et IKT-program som ikke er satt i gang ennå, som er igjennom kvalitetssikringsprosesser nå. Og vi har en del erfaring både med denne saken i merverdiprogrammet og i andre store IKT-prosjekter i offentlig sammenheng som det er betydelig risiko knyttet til. Det betyr at hvis en skulle fortsatt den tenkningen, ville en kunne risikere at ikraftsettingen ble ytterligere forsinket. Derfor er jeg glad for at vi tok de grepene vi gjorde, og satte i gang et arbeid med å implementere ny straffelov i de eksisterende IKT-systemene. Jeg mener det er viktig også ut fra et demokratisk synspunkt. Det er Stortinget som vedtar lovene, og det er regjeringen som skal ikraftsette dem. Jeg leste i hvert fall ikke i min tid på statsforfatningsrett at det var med forbehold om at det var tilfredsstillende IKT-løsninger. Nå har vi løst opp i dette. Jeg synes det er en god sak og en bra dag for Stortinget, når vi nå bidrar til å legge til rette for at når Stortinget samles neste gang, har vi en ny straffelov ikraftsatt, og det er bra.
-0	Det er en veldig viktig debatt som representanten Hernæs her både drar opp og fortsetter. Det har bl.a. fra oss andre tidligere vært hevdet at dette må være en vei å gå. Jeg tror at hvis statsråden hadde brukt tilsvarende tid i departementet sitt på å prøve å finne løsninger for å få dette til, istedenfor å bruke så lang tid på å prøve å finne forklaringer på hvorfor ting er så vanskelig, kan hende vi faktisk hadde klart å komme litt videre allerede på dette tidspunktet. Representanten Nordtun var inne på at det selvfølgelig må være et system som gjelder for alle. Ja, jeg er helt enig med representanten Nordtun. Men det står heller ingenting i denne interpellasjonen om at dette skal gjelde et fåtall. Det er selvfølgelig slik at det må være likhet for prinsippene i denne saken. Debatten dreier seg også til dels om den såkalte forsøksordningen med å kjøpe sykmeldte ut av køen for å få dem behandlet. Dette er en forsøksordning, og står under det kapitlet i trygdebudsjettet. Spørsmålet mitt er egentlig: Hvor lenge trenger dette å være en forsøksordning, istedenfor å gjøre det om til en permanent ordning? Det viser seg på alle plan at dette fungerer. Istedenfor at man prøver å opprettholde snart vanntette skott mellom det som har med sykepenger og det som har med trygdeetaten å gjøre, burde man heller finne fram til en ordning der de man har mulighet til å kjøpe ut, får anledning til dette, slik at man hurtig kommer tilbake i arbeid. Ut fra det statsråden sa, virket det på meg som om det nesten er redselen for det private som er det underliggende i denne saken. Det håper jeg virkelig ikke er tilfellet. Jeg håper at man ser at det offentlige helsevesenet og det private helsevesenet må spille på lag. Vi er avhengig av hverandre hvis vi skal klare å få gjort noe med det norske helsevesenet. Det offentlige helsevesenet har dessverre vist at det ikke er i stand til å kunne takle den etterspørselen som er etter helsetjenester. Og da må vi faktisk bruke de mulighetene vi har også ved private institutt. Jeg håper at statsråden går tilbake til sitt lønnkammer og vurderer denne saken nok en gang, og at han kommer tilbake til Stortinget med en mer positiv holdning til denne problemstillingen senere og sørger for at Stortinget kan få vedtatt en ordning som gj��r at man kan få skattefradrag for denne typen tjenester.
-0	Jeg har også et spørsmål til finansministeren. Etter 1. januar kan også svenskene benytte seg av ordningen med den såkalte EU-kvoten, noe som innebærer at de nå kan reise til Danmark eller Tyskland og kjøre 230 liter alkohol rett hjem i stua uten å være redd for å bli tatt i tollen. Flere nordmenn har oppdaget denne muligheten og har nå begynt å opprette såkalte depot rett over svenskegrensen for gradvis å frakte dem hjem til Norge. Høyres finanspolitiske talsmann, Jan Tore Sanner, kom i en debatt med meg faktisk med følgende grove påstand, at de nordmenn som kom i skade for å opprette slike depot, de hadde et alkoholproblem. Men en mye grovere påstand var faktisk at Norge kun kunne oppleve å få den samme kvoten hvis Norge ble medlem av EU. Er finansministeren enig med Jan Tore Sanner i dette? Er det ikke slik at Norge kan endre sine kvotebestemmelser akkurat når det måtte passe norske politikere – hvis vi vil, da? Det er det jo ikke sikkert at Regjeringen vil. Alternativt kan vi altså kutte kraftig i alkoholavgiftene, som Regjeringen i Sem-erklæringen har sagt den vil gjøre, men som vi foreløpig har sett veldig lite til.
-1	Det er to område som har vore sentrale i utanriksdebatten i dag. Det er Afghanistan og det er Midtausten – Israel og Palestina. Eg har lyst til å begynne med ei lita historie frå eit område som ligg omtrent midt imellom – Kurdistan. Ein eldre mann spurde meg: Kva slags profetar har de i Europa og kva gjer de med desse profetane? Eg måtte som sant var, seie at eg var i tvil – men tvil og tru går jo i hop – så eg kunne ikkje gje noko godt svar. Han sa plutseleg: Edison er min profet. Og så peikte han opp på lysekrona. Den var ikkje så fin som lysekrona vi har i Stortinget, for det var eit heilt vanleg lysrør. Dei hadde fått lagt inn straum i landsbyen året før. Dette er sju–åtte år sia. I dag bur så godt som heile landsbyen i London, etter at det blei krig, etter at ein ikkje klarte å få gode nok løysingar, etter at det ikkje var ressursar til å få skole, helse og utdanning i dette området. Det budsjettet som no er lagt fram, har mange gode postar for førebygging av kriser og konfliktar. Ein heilt ny post er løyvinga til overgangsbistand til bruk for å sikre samanheng mellom dei langsiktige utviklingsutfordringane og humanitært hjelpearbeid, slik at ein raskt kan mobilisere ressursar og utnytte positive fasar i fredsprosessar. Når det gjeld gjenoppbygging og stabilisering i land der det nyleg har vore alvorleg konflikt, er det spesielt viktig med tiltak for å oppnå fred, forsoning og langsiktig utvikling. Vi må stille oss spørsmålet om krigen i f.eks. Afghanistan hadde kunne vore unngått om vi hadde investert like mykje i utvikling, sivilt samfunn og demokratitiltak som vi i dag brukar på krigen, om vi hadde vore forutsjåande nok til å gå inn med hjelp etter at Sovjet trekte seg ut for godt og vel ti år sidan. Vi hadde kanskje unngått Taliban-regimet som til dei grader har hindra utvikling. Eg skal ikkje tvære dette meir ut, men berre konstatere at i budsjettforslaget som ligg føre, er det mange gode forslag til å få på plass meir internasjonal rettsorden. Og praktisk eksamen kjem Noreg opp i over nyttår, då vi skal leie arbeidet i gjevarlandsgruppa for Afghanistan. SV kjem også i eit seinare innlegg til å ta for seg det dagsaktuelle spørsmålet om å sende norske styrkar til Afghanistan. Ei truverdig løysing på krisa i Midtausten kan berre oppnåast gjennom at vi får ein palestinsk stat. Heile tida vi har jobba med budsjetta utover hausten, har vi sett det auka behovet for å styrkje alt som kan førebyggje krig. SV føreslår å auke løyvingane til postane for handel og godt styresett ytterlegare. Også løyvinga til arbeidet i palestinske flyktningleirar føreslår vi å auke. Desse løyvingane kan vere spilt mjølk om ein ikkje følgjer opp med politiske resultat som får slutt på okkupasjonen av palestinsk jord. Noreg må tore å seie klart frå at det finst ein okkuperande og ein okkupert part. Om det no er slik at Israel har sett seg føre å styrte dei palestinske sjølvstyremyndigheitene, må Noreg gjere kva vi kan for å stoppe det. Det å ha ein god ven kan til tider vere noko av det tøffaste ein kan oppleve. Ein god ven seier nemleg frå når han meiner at ein har gått for langt eller at ein har rota seg bort. Vi har alle sikkert gode erfaringar med at dei venene det er verdt å ha, er dei som tør å seie frå til ein. Denne røynsla frå livets skole kan vere god å ha med seg i internasjonal politikk. Det vil ikkje skade nokon om Noreg seier frå til ein av våre næraste allierte, USA, om forhold som vi meiner har tatt feil kurs. Eksempel på dette er når USA ikkje vil løyve pengar til ICC, den internasjonale straffedomstolen, og ikkje fullt og heilt går inn for openheit om deponerte beløp i skatteparadis. Eg skal ikkje lage lista lengre, men berre slå fast at norsk utanrikspolitikk må byggje på at vi brukar dei moglegheitene vi har til å seie frå på vegner av den svakaste parten både i internasjonale fora og i land til land-samtalar. SV meiner at internasjonal kamp mot fattigdom, konfliktførebygging, internasjonalt miljøvern og vern om menneskerettane må vere hovudspørsmål i norsk utanrikspolitikk. Noreg må vidareutvikle og styrkje truverdet innafor desse områda. Som tung aktør innafor internasjonal bistand og som medspelar i ei rekkje fredsprosessar har Noreg moglegheit til å spele ei større rolle internasjonalt enn storleiken vår skulle tilseie. Men dette føreset etter vår meining at Noreg bl.a. opptrer som ein konsekvent forsvarar av fattige lands interesser, er konsekvent i kritikken av menneskerettsbrot og fører ein konsekvent miljøpolitikk. SV meiner at Noreg som ein av verdas rikaste nasjonar i endå større grad kan medverke til utvikling og kamp mot fattigdom, og føreslår derfor i sitt alternative budsjett ein auke av bistandsbudsjettet på 300 mill. kr og dessutan at det frå oljefondet skal avsetjast 5 milliardar kr til eit solidaritetsfond for investeringar i dei aller fattigaste landa. Vi må spørje oss om det er mogleg å føre ein næringspolitikk som tar omsyn til berekraft og internasjonal solidaritet. Det er samanheng mellom kva som skjer på den norske arbeidsmarknaden, og internasjonal politikk. Vi er blitt så rike at vi som andre rike land kan bli freista til å hente inn folk som skal arbeide her for ei kort tid utan å oppnå nokon rettar. Vi har for nokre år sidan avvikla eit slikt system i Sør-Afrika, betre kjent under namnet apartheid. Eg vil synleggjere dette med eit sitat frå ein verftsdirektør i skipsindustrien frå siste valkamp: «Vi må gjerne få hit arbeidskraft berre dei, for guds skuld, ikkje får same lønnsnivå som dei norske. Og vi kan sende dei tilbake når det ikkje er behov for dei lenger.» Ved eit anna skipsverft, i Aukra på Romsdalskysten, ligg Røkke-eigde Aker Yards. Direktøren der er bekymra for tilgangen på risikovillig kapital. Når og om storbankane våre får hovudsete i Stockholm eller Helsinki, vil det kunne setje tilgangen på kapital for desse skipsverfta våre i fare. Derfor vert kanskje skroga bygde heilt andre plassar. For meg seier dette at kapitalen går dit det er låge lønner, og aller best profitt blir det der det også manglar demokrati. Vi kan i Noreg risikere at dumping av lønn og kapitalmangel blir eit problem. Einaste løysinga er at fagrørsla er internasjonal, og at ein legg mest mogleg til rette for at fagrørsla i andre land kan samarbeide med den norske, og med den langsiktige målsetjinga å få opp lønnene i andre land heller enn å presse dei ned i Noreg – ikkje dermed sagt at vi skal gå aktivt inn i andre land sine lønnsforhandlingar, men det bør bli slik at lønn blir den beste måten å fordele gode i eit samfunn på. Vi avslutta i haust ein valkamp som delvis var prega av forholdet til skattar og avgifter i Noreg. I alle land som vi gjev bistand til, er mangel på skattar og avgifter eit hovudproblem. Det er jo desse skattane og avgiftene som skal betale for skole, helse og i det heile oppbygginga av ein velferdsstat. Norsk bistandspolitikk må rettast inn på å leggje føringar som gjer at vi får bygd opp ei fordeling internt i landa vi samarbeider med. Noko så enkelt som ein pose kaffi f.eks. tener eg og alle andre i Noreg mykje meir på enn bonden i det landet som produserer kaffien, berre ved meirverdiavgifta t.d. Då vi i Noreg etter krigen heldt fram med oppbygginga av vår eigen velferdsstat, fekk vi etter kvart starta opp med bistand som var prega av ein voldsom optimisme og ei tru på at ein skulle nå resultat på kort tid. Dette har vist seg ikkje å vere tilfellet, og vi har lært mykje på vegen. Trua på bistand utan at det skjer politiske reformer er borte. Vi veit òg at bistand kan setje mottakaren i ei klientrolle. Intern fordeling i eit land blir skjøtta best ved at folk får arbeid og lønn. At dette òg har ein god del å seie for sjølvrespekta, veit vi mykje om i Noreg. Derfor er det at SV foreslår ein ny post med auka midlar til fagrørsla for å styrkje det allereie pågåande utvekslingsarbeidet som går føre seg mellom fagrørsla i Noreg og i andre land. Eg skal gjerne innrømme at vi fekk ideen frå den nye posten Demokratistøtte/partier til Stoltenberg-regjeringa, som vi sluttar oss til. SV har allereie prøvd ut dette gjennom NORAD-midlar. Vi har hatt god kontakt med mange av lokallaga våre rundt i Noreg som har kontakt med kommunepolitikarar i Mellom-Amerika. Dette er demokratibygging i praksis. Kapitalstraumen mellom nord og sør er truleg negativ i høve til at det går meir pengar nordover enn sørover, fordi nedbetaling av gjeld utgjer ein så stor del av utgiftene til landa i sør. Det går føre seg mykje godt arbeid på dette området, både multilateralt og bilateralt. Eg synest at vi skal bli flinkare til å skilje mellom gjeldsslette og gjeldslette. Eg har registrert at retteprogrammet på datamaskina mi berre godtar gjeldslette med éin s. Men eg vil likevel halde fram at ordet med to s-ar, gjeldsslette, er like viktig, fordi det ofte vil vere behov for einsidig å slette gjeld, og ikkje berre lette på gjelda. Lettar ein berre på gjelda i form av refinansiering, kan dette føre til at land aldri klarer å kome seg ut av ei gjeldsfelle som dei fattigaste i desse landa i alle fall ikkje er skuldige i. SV har òg funne plass til 1 mill. kr til organisasjonar og andre som driv med informasjons- og påverknadsarbeid knytt til u-landsgjeld. Ei bevisstgjering av desse spørsmåla i den norske opinionen er ein føresetnad for å lukkast på sikt med dette arbeidet. Til slutt vil eg ta opp forslaget frå SV, som er tatt inn i innstillinga.
-0	Jeg takker statsråden for svaret på dette og det forrige spørsmålet. Vi har som sagt en helt annen politikk. Vi i Fremskrittspartiet ønsker å gi den enkelte næringsdrivende innenfor matproduksjon frihet til å drive sin eiendom. Vi vil ha et helt annet skatte- og avgiftsnivå. Vi vil at det skal være greit å drive med samdrift. Det skal være greit hvis en bonde ønsker en annen type drift enn det den forrige eier har drevet med. Det skal være en helt annen økonomi, f.eks. ved avskrivninger på landbruksbygninger og utstyr, og noe så enkelt som at vi vil ta bort makspris på eiendommer. Det har aldri vært så mange tomme gårdsbygninger som det er i dag. Mye av det skyldes at vi har en makspris, dvs. at det er det offentlige som bestemmer hva en gård skal selges/kjøpes for, uavhengig av om kjøper og selger er enig om en pris. Så det er mange, mange ting å ta fatt i her, slik at vi kan få den viktige matproduksjonen opp å gå, for der er den ikke i dag. Det kan godt være at den røde-grønne regjeringen ser på tollvern som det eneste saliggjørende, men så enkel er ikke verden, og det blir heller ikke riktig på den måten.
-0	Jeg blir fortsatt litt forundret når man her prøver å fremstille det slik at det som er problemet, er at man har en regjering som er åpen, og som derfor har samtaler. Og fordi vi har hatt en samtale med en statsråd, skal plutselig våre interne forslagsprosesser stoppe opp. Det er kanskje også forskjell på hvordan Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet ser på denne saken. For Fremskrittspartiet er ikke poenget i seg selv å finne noe å fylle noen lokaler med, finne noen aktiviteter som man kan putte inn i ellers tomme lokaler. Man ønsker her å løse et problem ved Politihøgskolen, og så får man noen lokaliteter som passer som hånd i hanske for dette. Og så er det altså slik at regjeringspartiene ønsker at her skal man ha et direktorat for brann- og eksplosjonsvern eller noe slikt, og eventuelt ha noe opplæringsvirksomhet – jeg vet ikke hva de har planer om å ha der. Det som i hvert fall er klart, er at vi ønsker en spesifikk aktivitet, nemlig Politihøgskolen, og den har vi sagt at vi ønsker å flytte, samlokalisere. Da er det også en fordel at politiets treningsfasiliteter er i så nær tilknytning til Politihøgskolens undervisningslokaliteter som overhodet mulig. Det kan jo hende at Fremskrittspartiet kan ta selvstendige vurderinger og beslutninger, uten at de på forhånd er foreslått av byråkrater i departementene! Jeg vil også ta avstand fra at forslag som ikke er fremmet fra departementene, er å betrakte som lite gjennomarbeidet og dårlig forberedt. Hvordan Kristelig Folkeparti forberedte sine saker da de ikke satt i regjering, vet ikke jeg, men jeg kan i hvert fall garantere at vi har hatt den behandling vi synes har vært nødvendig. Det innbefatter naturligvis den nødvendige gruppemessige behandling, innhenting av informasjon og faktisk også et samarbeid og innhenting av informasjon om hva Politiets Fellesforbund mener i denne saken.
-1	Et av de privilegier man har når man er statsråd, er at taletiden er ubegrenset. Etter hvert som stortingsrepresentantene går tom for tid, så kan vi bare komme igjen og igjen. Bare noen korte kommentarer til slutt. Jeg er vel kanskje blant dem i Norge som har hatt flest søvnløse netter på grunn av barnehager, og fordi det har vært utrolig viktig å klare å skaffe barnehageplass til alle barn. Det er den viktigste investeringen vi har gjort. Det som ble veldig klart for oss, var hvordan prisen på og etterspørselen etter en barnehageplass hang nøye sammen. Vi vet at mange flere enn vi trodde da vi startet med å gjennomføre barnehageløftet, ønsket seg en barnehageplass. Det kan ha vært av overbevisningsgrunner eller av velferdsgrunner. Det er helt opplagt at prisen og prisreduksjonen i seg selv også var med på å utløse en større kø enn vi hadde trodd. Så å gå den balansen mellom redusert pris og full dekning betydde at hver gang man fikk full dekning med ny pris, og så reduserte prisen på nytt, økte bare køen. Slik er det. Det betyr at vi har full dekning i dag med en pris på 2 330 kr. Får vi gratis barnehageplass, kan det hende at det plutselig kommer flere hvis det skulle bli politikken. – Nå har vi ikke lovt noe mer enn å fryse prisen på 2 330 kr. Og så for at misforståelsen om Høyres økonomiske politikk og fordelingspolitikken ikke skal få stå for evigheten, må jeg bare si: Det er ikke slik at Høyre i dette statsbudsjettet øker belastningen på middelklassen for å styrke innsatsen overfor dem som lider under fattigdom. Det som er sannheten om barnehagebudsjettet til Høyre, er at de øker foreldrebetalingen for dem som har barn i barnehage, og så bruker de en halv milliard kroner av de inntektene til å smøre sitt eget skatteopplegg med. Fordelingsprofilen i Høyres skatteopplegg er at de som har inntekt på over 3 mill. kr, får mer enn 70 000 kr i skattelette av Høyre. Så man tar fra barnehagebarn og deres foreldre og deler ut til millionærer. På den veien er det riktignok slik at man deler ut noen millioner kroner også til mer gradert betaling i barnehagene, men det kan man ikke akkurat si er en nettogevinst for småbarnsforeldre. For øvrig – til den debatten som har gått tidligere: Oslo kommune hadde full frihet til å holde lave satser for dem som hadde lave inntekter i forbindelse med Barnehagereformen. Mange kommuner gjorde det.
-1	Berre ein liten kommentar til diskusjonen om aktiv skogdrift. Det er jo brei einigheit om at aktiv, berekraftig skogdrift er viktig, men det kom nokre kommentarar her som nesten kunne tolkast i retning av at all vern av skog er eit vonde. Eg vil berre markere at fleirtalet har heilt tydeleg sagt at den aktive skogdrifta må ta tilbørleg omsyn til biomangfald og til artsmangfald, og at i det biletet er det å fortsetje å verne skog i det området der det er naturleg, veldig viktig.
-0	Til representanten Olav Akselsen vil jeg si at det foregår og har foregått en livlig Europa-debatt i Fremskrittspartiet i mange år. Det er en sak vi tar på det største alvor og bruker svært mye ressurser på. Det er riktig at det er ulike synspunkter på EU i Fremskrittspartiet, fra dem som er entusiastiske tilhengere, til dem som står steilt på nei-siden. Selv tilhører jeg de mer skeptiske. Den type argumentasjon som utenrikskomiteens leder trekker opp med hensyn til arbeidsinnvandring, har aldri vært min begrunnelse for å være skeptisk, og jeg har heller ikke opplevd den type standpunkter i særlig grad i Fremskrittspartiet. Jeg tror vi er godt tjent med den frie arbeidsvandring vi har innenfor EØS-avtalen, og etter mitt syn har det tjent norske interesser på en god måte.
-0	Det er en fremstilling som Politidirektoratet har foretatt i forbindelse med deres søknad om midlertidig bevæpning av norsk politi. Vi har forholdt oss til de vurderingene som Politidirektoratet faglig har gjort etter at PST har gjort sin trusselvurdering. Det tror jeg er veldig viktig, og det er også årsaken til at vi har innhentet oppdaterte trusselvurderinger fra PST ved hver søknad om fornyelse av den midlertidige bevæpningen. Men jeg kan ikke for egen kjøl stå for de vurderingene Politidirektoratet har gjort. Det må Politidirektoratet selv forklare og forsvare. Men det er jo slik at den nye trusselvurderingen dro trusselnivået ikke mye, men noe ned. Den dro det såpass ned at Politidirektoratet da mente at det ikke var behov for å ha den midlertidige bevæpningen. Det at det nå har kommet en uavklart situasjon i tillegg, har gjort at vi har ønsket å forlenge den noe. Jeg forutsetter at de benytter fullmakten til å ta bevæpningen ned når de mener at det ikke lenger foreligger en sånn type uavklart forhold.
-1	Jeg synes på min side det er synd at ikke representanten tar inn over seg de faktiske forhold som beskriver humaniora i stort. Jeg sa i mitt innlegg at det kan være nedprioriteringer innenfor de enkelte fagene, også i humaniora, men at det er nødvendige nedprioriteringer for å få plass til andre fag. Det er klart at vi alle har et overordnet ansvar for at det helt grunnleggende er på plass. Men det – la oss si – mer detaljerte ansvaret for prioriteringer og studietilbud ved den enkelte institusjon, enten det er universiteter eller høyskoler, er gjennom loven delegert til institusjonenes styrer. Jeg har respekt for at institusjonenes styrer ser det ansvaret, også for de humanistiske fag – som Skei Grande og jeg begge er enige om må være der. Men vi kommer ikke bort fra at universitetene og høyskolene selv bestemmer de fag og emner som skal tilbys, og hvordan disse er dimensjonert, i tråd med den akkrediteringen de har. Det er klart at gjennom budsjettprosessen kan staten ha stor påvirkning, og jeg har også redegjort for at vi faktisk har økt – og styrket – budsjettene til universitetene og høyskolene gjennom denne regjeringens virketid. Men myndighetene kan ikke gripe inn hver gang en institusjon tar en avgjørelse som kan synes vanskelig eller kontroversiell. Det ville være å undergrave institusjonenes ansvar og myndighet – og faglige autonomi. Men det er klart at vi følger med. Gjennom Universitets- og høyskolerådet har vi gitt både motivasjon og økonomisk stimulans til nettopp å ta vare på disse små fagene som er så utsatt, og som vi alle mener bør være der. Men i og med at universitetene er finansiert på institusjonsnivå og ikke på de enkelte fagområdene, må vi hele tiden ha en god balanse, og erkjenne de ulike delene av vårt ansvar mellom oss som overordnet myndighet, som stimulerer og inspirerer og også gir økonomisk støtte til at en helhet skal være på plass, og respekten for den enkelte institusjons egne prioriteringer. Finansieringssystemet skal selvfølgelig være et grovmasket system, som verken kan eller skal stimulere alle aktiviteter og oppgaver som institusjonene har. Derfor er det viktig at vi både har tett kontakt med institusjonene og at vi, gjennom Universitets- og høyskolerådet, kan gjøre slike tiltak som vi har gjort – nemlig å stimulere ekstra til dette som kan være enkeltelementer i det store bildet. Men humaniora i stort er ikke noe dårligere enn andre fagområder!
-0	Jeg er glad for det Dalheim sa nå, at han vil gjøre det billigere å kjøpe bil. Det skal jeg faktisk ta med meg i neste budsjettrunde. Da får vi se om representanten Dalheim er så ivrig etter å sette ned avgiftene, for en må jo sette ned avgiftene hvis det skal bli billigere å kjøpe bil. Dalheim sa jo at statens inntekter skal være de samme. Det vil si at en må øke avgiftene på driften av bil, og da vil altså bensinprisen øke ytterligere med representanten Dalheim. Men at det vil bli billigere å kjøpe bil – det skal det bli hyggelig å følge videre.
-0	"Jeg skulle gjerne ha tatt med meg både representanten Sjelmo Nordås og representanten Langeland ned til Bamble, så kan vi ta en liten studie i hvordan det fungerer med strekningsvis automatisk trafikkontroll. Det er ikke noe positivt tiltak. Det man ser, er ganske mye rar – og vill – kjøring, fordi folk blir livredde for at de skal kjøre for fort. Det skaper faktisk ganske mange trafikkfarlige situasjoner. Jeg får tilbakemeldinger om det nesten daglig, i hvert fall ukentlig, fra folk som kjører på veien, og som er frustrerte. Folk i Statens vegvesen, som har ansvaret for dette, tør ikke si det offentlig, men når man ikke prater i offentligheten, sier de at dette har vært et tiltak som ikke fungerer etter hensikten. Når man ser at over én million har passert her fra januar til september, og det er fem stykker som har mistet lappen på den samme strekningen, viser jo det tydelig at nå har faktisk teknologien kommet mye lenger; man ligger langt foran det med strekningsvis ATK. Da tror jeg det er andre tiltak som er mye bedre, og som burde ha vært satt i verk isteden."
-1	Det er noe kynisk over å ta på seg offerrollen i Kristelig Folkeparti og Høyre og anklage motstanderne for manglende respekt når det vi diskuterer, er en faktisk begrensning i retten til selvbestemt abort, som et overveldende flertall av befolkningen ikke vil ha tredd nedover seg. For å få det til skal Høyres stortingsrepresentanter tvinges til å stemme mot sin egen overbevisning, samtidig som opposisjonen belæres i begreper som «autoritær», «flertallstyranni» osv. Ja, representant Bollestad, det er usympatisk. Og nei, representant Ørmen Johnsen, svovelpredikanter finner du ikke i SV. Svovelpredikantene i norsk politikk befinner seg et helt annet sted, og representanten Ørmen Johnsen og resten av Høyre vet akkurat hvor det er. Enkelte argumenterer med en resolusjon som er vedtatt av Europarådets parlamentariske forsamling fra noen år tilbake. Da kan det være verdt å nevne at den ble vedtatt med et knapt flertall, der stemmer fra dypt konservative politikere fra land som Malta, Polen og Italia sikret det knappe flertallet. Når en trenger slike venner for å legitimere sitt syn, har man en dårlig sak. Høyre og Kristelig Folkeparti må gjerne prøve å få denne debatten til å handle om hvor forulempet de er over manges harme, men denne gang er det ingen som går på. Det er ikke Høyre og Kristelig Folkeparti, de som tvinger igjennom flertallet i denne salen, det er synd på. Det er ikke partiene som styrer landet, som krenkes i dag. Om det er vondt å være Høyre-representant i dag, kan man takke seg selv. Høyre- og Kristelig Folkeparti-representanter kan gjøre noe med det selv også. Det kan ikke kvinnene som sitter oppe på galleriet her. Det kan ikke unge jenter som bor i distriktene. Det kan ikke det overveldende flertall av kvinner i hele Norge som er mot henvisningsnekt. De trodde de kunne gjøre noe med det da de stolte på Høyres valgløfter. Nå er de gjort maktesløse av et Høyre som later som om de har snudd, mens de i realiteten har solgt sitt standpunkt. Det må være merkelig for disse kvinnene å se høyresiden spille forulempet i debatten i dag, samtidig som den reelle retten til abort svekkes ved bruk av partipisk og vikarierende argumenter.
-0	"Det er slik at til slutt i brevet fra departementet sies det: Departementet tar sikte på at ny lov kan tre i kraft fra 1. august 2005. I proposisjonen er det foreslått at ikrafttredelse og overgangsbestemmelser fastsettes av Kongen. Men ut fra svaret som nå er kommet, er jeg tilfreds med at statsråden på denne måten slår fast at det er opp til komiteen og til slutt Stortingets behandling å fastslå både ikrafttredelse og eventuelle overgangsbestemmelser. Det er det viktige poenget med hele spørsmålet; at vi på denne måten og gjennom svaret fra statsråden får slått fast at slik er det, og at de som ønsker å avvente det endelige resultatet, trygt kan gjøre det."
-1	"Det var et par ting jeg tenkte jeg skulle komme inn på, som jeg ikke rakk i det forrige innlegget. Det gjelder organiseringen av IKT-virksomheten i den nye materielldivisjonen i Forsvarets logistikkorganisasjon. FLO/IKT leverer sikre kommunikasjons- og støttesystemer til Forsvaret både nasjonalt og internasjonalt, til NATO, E-tjesten, Statsministerens kontor, Regjeringen osv. - til mange instanser. Denne virksomheten produserer og leverer viktige IKT-tjenester som vi benytter i forbindelse med styring og ledelse av vitale samfunnsfunksjoner, og disse tjenestene og systemene må være motstandsdyktige mot dagens trussel- og terrorbilde. De siste årene har IKT-virksomheten blitt halvert, og de gjenværende ressursene må organiseres slik at de samles og styres mot de utfordringene vi står overfor. Hvis ikke har vi tapt i forhold til de nasjonale sikkerhetsbehovene. Det derfor et mindretall foreslår, som en forutsetning for IKT-virksomheten i FLO/M, at det må organiseres med én faglig ledelse for å opprettholde hele IKT-verdikjeden. Så tenkte jeg at jeg skulle si noen ord om salg av eiendommer fra Forsvaret. Det har i den senere tiden vært en debatt om Østre Bolærne, og jeg vil bare peke på de merknadene som flertallet i komiteen gav i forbindelse med Budsjett-innst. S. nr. 7 for 2002-2003: ""Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil vise til at Regjeringen kan overdra eiendommer, bygg og anlegg som Forsvaret ikke lenger har behov for til kommuner eller til overtallig personell i Forsvaret i forbindelse med utnyttelse av etablissementer til næringsutvikling. Overdragelsen kan skje vederlagsfritt, eller med redusert vederlag der dette anses hensiktsmessig. Flertallet vil vise til Innst. S. nr. 342 (2000-2001), jf. St.prp. nr. 45 (2000-2001) og mener at dette vil gjelde noen få sterkt belastede lokalsamfunn."" Jeg vil peke på at hensynet til allmennheten i områder med stor knapphet på tilgjengelige arealer for friluftsliv, slik som i strandsonen eller nær befolkningskonsentrasjoner, tilsier at slike typer eiendommer, som skal avhendes fra Forsvaret, bør overdras til offentlige aktører etter de samme prinsippene som tidligere er lagt til grunn i sterkt belastede lokalsamfunn. Dette bør også gjelde Østre Bolærne. Etter SVs mening bør slike eiendommer forbli i offentlig eie, slik at de også kan utvikles til beste for allmennheten og ikke bare nyttes gjennom ferdselsrett."
-1	Statsråden sier at dette er kommunenes ansvar. Vi har behandlet denne saken i forbindelse med et Dokument nr. 8-forslag som SV fremmet, og det Stortinget sa da, var: «Stortinget ber Regjeringen se på strakstiltak med tanke på den vanskelige økonomiske situasjon mange krisesenter er i i dag. Stortinget ber også om at Regjeringen må finne en løsning for de krisesentrene som har mistet fylkeskommunal støtte …» Statsråden sier her at krisesenteret i Indre Østfold har fått 300 000 kr mer på budsjettet sitt. Nå viser det seg rundt omkring at krisesentra har hatt skyhøye strømpriser. Man har en KLP-regning som, når man skal lønne sine ansatte, kostet veldig mye mer i fjor. Det er også store regninger for tolketjenester. Det Stortinget mente da vi sa at statsråden skulle se på strakstiltak for å holde krisesentrene oppe til vi hadde ny finansiering på plass, var at man skulle gå inn og se på det enkelte senter. Mener statsråden at det er forsvarlig å sommerstenge krisesentre – i den verste perioden?
-1	Lat meg seia følgjande til Holstad: Poenget med å nemna dette med vedlikehald var at ein sette i verk ei renovering av desse bygningane og var ferdig med det i 1998, og året etter kjem Kristeleg Folkeparti og andre og vil svekka Hysnes si stilling og seier at det vedlikehaldet ein gjorde i fjor, eigentleg var utan verd. Det eg prøver å peika på, er at forsvarspolitikk må innebera at ein tenkjer langsiktig og har eit konsept som ein følgjer opp. Eg illustrerte at Stortinget ikkje har gjort det ved at ein brukar store midlar på noko ein går vekk ifrå eit år etter. Det var hovudpoenget.
-0	Jeg synes forslaget fra Kristelig Folkeparti er et spennende forslag. Jeg vil nok framheve at statsborgerskapsseremonien fremdeles skal være frivillig, men at vi kan jobbe for at den kan bli løftet opp gjennom bruk av positive incentiver, slik at flere kan delta. Jeg er veldig glad for at fylkesmennene, som har ansvar for statsborgerskapsseremonien, nå melder om at det er et økt antall personer som søker om norsk statsborgerskap, som velger å delta i denne seremonien. Jeg har selv vært så heldig å få delta i fem slike seremonier. Det er en staselig seremoni, og det er flott å se de norske statsborgerne aktivt ta del i seremonien, og at de har valgt å bli norske statsborgere.
-0	Behovet for infrastruktur og investeringar er stort i Møre og Romsdal. Det har fleire talarar vore inne på. Men behovet er nok ikkje mindre i landet som heilskap. Då er eg faktisk meir bekymra over etterslepet på vedlikehald, som no ligg på godt over 3 mrd. kr i Møre og Romsdal. Det betyr at når ein skal eksportere varene sine, er det over holete vegar, det er over vegar der ein er utsett for trafikkulykker osv., rett og slett på grunn av manglande vedlikehald. Like bekymringsfullt er det også når det gjeld ferje og ferjelemmar som treng ei betydeleg grad av fornying. Ferjer som ligg på fjorden og driv, er dessverre blitt eit altfor vanleg syn. Dette er kvardagen i eit av landets fremste eksportfylke. Den regionale aktøren har – som fleire har nemnt – også laga ein regional transportplan som synleggjer behov og prioriteringar. Men igjen stansar dette opp på grunn av moglegheiter til å klare å finansiere prosjekta. Når det gjeld flytting av gods frå bil til kjøl, har det vore eit politisk ønskemål som har vore framført med jamne mellomrom i mange, mange år. Det einaste vi ser her, er mangel på satsing og mangel på økonomi. Stad-tunnelen er jo eit godt eksempel på slik prioritering. Der har ein no utgreidd dette prosjektet nesten til døde. 18 gonger har han vore utgreidd, og den siste utgreiinga har vist eit litt lysare bilete enn dei 17 føregåande utgreiingane av kva for ei fantastisk investering dette kan bli. Så ser vi andre store prosjekt som ein har på gang i Møre og Romsdal. Noreveien er eit flott og fantastisk prosjekt som òg vil vere med og fremme eksportindustrien, men så viser det seg at gjennom dei tiltaka som er nødvendige for å realisere eit slikt prosjekt, blir prosjektet så dyrt at det står fram i dag som nesten uhandterleg, fordi det vil ta så utruleg mykje av dei totalressursane som ein har, framover, og det vil binde opp nye investeringar i mange, mange år framover. Derfor trengst det ei regjering som er villig til å satse på nye investeringar og ikkje berre hevde at ein har auka. Viss ein aukar frå eit lågt nivå til eit litt høgare, gjer ikkje det den heilt store susen. Så til Ålesund hamn. Skal Ålesund hamn kunne vareta dei intensjonane som interpellanten tek opp, er det òg eit stort behov for å få fjerna grunnane, slik at dei skipa som skal vareta transporten, kan komme seg inn til hamna på ein slik måte at ein er sikker på at ein ikkje gjer skade verken på seg sjølv eller på andre. Av andre eksempel på investeringar i Møre og Romsdal som er ferdige, kan eg nemne Eiksundsambandet. Eiksundsambandet viser på mange måtar eit stort behov for å få denne typen fastlandssamband. Då dette var prosjektert, rekna ein med ein auke på 60 pst. i årsdøgntrafikken – og det var å ta hardt i, meinte mange. I dag, når vi sit med fasiten, viser han at auken blei 150 pst. Dette viser altså berre at er ein villig til å investere, er det eit stort behov, og det er med på å lyfte konkurranseevna og tek ned kostnadene for næringslivet. Då er det viktig å prioritere – og prioritere rett. Når lyntogprosjektet blir brakt på bana i eit fylke som Møre og Romsdal, og ein skal prøve å flytte traseen frå Østerdalen til Gudbrandsdalen for at det skal passe Møre og Romsdal, og ein er villig til å bruke millionbeløp på eit sånt fantasiprosjekt, så er ikkje det å prioritere. Det er rett og slett å lyfte fram eit prosjekt som etter mi oppfatning er ei avsporing i debatten. Det er ein debatt som ein tek rett og slett fordi ein ikkje ønskjer å ha fokus på alle dei manglane som er på eksisterande anlegg – ein lyfter opp nye fantasiprodukt rett og slett for å ta vekk det rette fokuset. Det fokuset burde vere på opprusting av eksisterande veg, nyinvesteringar i infrastruktur og gå inn og sjå på kva er det som trengst for å lette kvardagen for dei som skal oppretthalde velferdsstaten. Det trengst, og det blir ikkje gjort i dag med den regjeringa vi har no.
-1	Mitt spørsmål gjeld litteraturpolitikken og e-bøker, og ikkje direkte boklova – men likevel. Som kjent står ikkje fjerning av moms på e-bøker i regjeringserklæringa, men få dagar etterpå gjekk Framstegspartiets kulturpolitiske talsperson ut og sa at det likevel var ønskeleg. Han uttalte til nrk.no: «Vi ønsker å likebehandle moms på papir-, lyd- og e-bøker. Aller helst ønsker vi å kutte momsen helt.» Eg lurer på: Er det aktuelt for statsråden å vurdere å kutte eller fjerne moms på e-bøker?
-0	La meg først si at jeg er veldig opptatt av behovet for trygg og sikker datalagring, uavhengig av hvilke formål det er, og hva begrunnelsen er. Jeg er også veldig opptatt av å ivareta personvernet. Derfor er jeg personlig veldig glad for å ha den ordningen vi har, for da kan vi være med å påvirke utviklingen. For å ivareta personvernet innføres det ved gjennomføringen av datalagringsdirektivet i norsk rett strenge regler for oppbevaring og uthenting av data. Det stilles krav til kryptering av lagringspliktig data, det er krav til lagringsmåte, og det er krav til sikring av lagringssted for data. Det er også restriksjoner på hvem som kan hente ut informasjon fra datalagringen. De kravene vi har i Norge, er blant de strengeste i Europa. Gjeldende regelverk er ikke til hinder for at lagringspliktige data kan lagres utenfor landets grenser, så framt angitte konsesjonsvilkår oppfylles og Datatilsynet har mulighet til å føre tilsyn med dette. Sånn sett prøver en å ivareta dette uavhengig av hvor på kloden det ligger lagret. Datatilsynet vil kunne trekke tilbake konsesjon hvis de norske strenge vilkårene for lagring ikke oppfylles.
-1	Jeg beklager at jeg stresser dette punktet, men det har noe med redelighet å gjøre, og redelighet synes jeg vi skal holde i hevd, også her i denne sal. Når jeg stresser dette, er det fordi de sier 7,5 milliarder kr utover Regjeringens forslag, men jeg har nå fått mer eller mindre bekreftet at det er ikke det de mener. Nå ble det sagt 2,5 milliarder kr i dette innlegget, som en liten kommentar. Jeg synes de skal si at dette er galt, det som står her, at teksten ikke er riktig, for det har noe med redelighet å gjøre overfor oss andre som prøver å være redelige i det vi skriver. Så var det selve forslaget, 7,5 milliarder kr utover statsbudsjettet. Vi skriver følgende, og det er viktig: «Regjeringen legger opp til en realvekst i kommunesektorens samlede inntekter på mellom 5 og 6 mrd. kroner i 2010. Veksten er regnet fra anslått inntektsnivå i Revidert nasjonalbudsjett 2009.» Og så vet vi at inntektsnivået er hevet fra statsbudsjettet til revidert. Altså er ikke forskjellen mellom 7,5 milliarder kr og 6 milliarder kr, eventuelt mellom 7,5 milliarder kr og 5 milliarder kr så stor. Vi har sannsynligvis ganske like rammer hvis vi begynner å regne på dette. Det jeg prøver å få frem, er redelighet. Det bør i hvert fall være konsistent, det må jo være samsvar mellom tekst og forslag.
-0	Fremskrittspartiet er fornøyd med at det foreslås å fjerne oljen i vraket «Nordvard» som ligger i Moss, og at det nå vil bli tømt for olje. Vi støtter derfor Regjeringens forslag til endringer. Vi vil allikevel peke på at det kun er budsjettert med 3,9 mill. kr til akuttforurensing, samtidig som departementet har fullmakt til å benytte inntil 15 mill. kr ekstra til tiltak for å hindre akutt forurensing. Vi mener at dette er et altfor lite beløp, og ønsker at denne rammen økes betydelig utover dette beløpet. Jeg vil også vise til at statsråden har avslått å gjennomføre en granskning av aksjonen etter at «Server» forliste, og at man i stedet vil igangsette en ekstern evaluering. Dette er bra, og vi mener derfor at det er viktig at Stortinget blir orientert om den eksterne evalueringen på egnet måte. Jeg vil derfor ta opp Fremskrittspartiets forslag i saken. Proposisjonen viser også til orientering om underdekningen av gebyrinntektene som skal finansiere trafikksentralene. Disse har nå opparbeidet seg et underskudd på 5,5 mill. kr med bakgrunn i at trafikkutviklingen har vært dårligere enn det som var forutsatt. Det framstår derfor som veldig enkelt for Regjeringen å bare sende denne typen regninger for økte kostnader videre til brukerne. Vi er bekymret over at det virker som om det hele tiden bare er å sende nye regninger over til brukerne, slik man også har gjort for å sikre havnene i form av ISPS-gebyrer, for å få godkjenning. Dette bidrar til en skjevfordeling i rammebetingelsene for havnene og for de forskjellige transportformene, og hvis utviklingen får fortsette, er det ikke tvil om at dette vil være i strid med vedtatte nasjonale mål om å flytte mer av godstrafikken over til sjøveis transport. Dette kan ikke karakteriseres som noe annet enn en miljøfiendtlig politikk, og det skaper tvil om Regjeringens vilje og evne til å flytte gods over fra vei til sjø. Jeg tar opp forslaget fra Fremskrittspartiet.
-1	Kontrasten mellom dem som har og dem som ikke har, er selvfølgelig sterkest i julen. Når man ser det finansministeren sa, tror jeg det var flere enn meg som reagerte svært sterkt på det at man skal oppfordre til shopping fordi dette vil skape jobber. Dette er det vi nå skal komme oss ut av et vanskelig år med, at folk har fått mer penger mellom hendene ved at renten har gått ned. Jeg har også registrert at finansministeren har moderert seg noe i etterkant, men budskapet hans var krystallklart, og var ikke feilsitert i Aftenposten. Jeg synes dette er et veldig uheldig signal å sende ut, istedenfor å sende ut det som burde vært signalet oppunder jul, nemlig at vi skal ta vare på hverandre, og at vi i større grad skal delta aktivt for dem som har lite, istedenfor at vi som har, skal shoppe enda mer fordi det da blir en og annen jobb i varehandelen. Mitt spørsmål til statsministeren var om han syntes dette var i tråd med julens budskap. Jeg kan godt tenke meg å utfordre statsministeren nok en gang: Synes han dette var spesielt klokt sagt? Burde ikke finansministeren uttrykt seg noe annerledes?
-0	Det er ikke noe vanskelig spørsmål å svare på. Vi har primære og subsidiære mål. Primært ønsker vi å lovfeste ettervernet. Men vi har en flertallsregjering, og vi vet at dette blir dømt nord og ned. Da håpet vi at ved å gå inn i Høyres opprinnelige forslag om en vurdering av dette, ville vi i hvert fall kunne komme ett skritt videre på veien. Men beklageligvis ser det ikke ut til at Regjeringen i det hele tatt er villig til verken å vurdere eller å innføre rett til ettervern for ungdom mellom 18 og 23 år.
-0	Jeg kan ikke la det henge i luften at statsråden sier at hun tar sterkt avstand fra Fremskrittspartiets budsjettkutt - jeg antar at det er det hun mener. Det som statsråden da burde gjøre, og det er faktisk et godt råd, er å lese alle de merknadene vi har hatt i alle barnevernssaker og i alle saker om lov om barneverntjenester opp gjennom årene, sånn at hun vet hvor vi står. Det vi er kritiske til, i likhet med Riksrevisjonen, er det forbruket som foregår i Bufdir, og det er der vi kutter penger. Vi kutter ikke i de kommunale rammene - snarere tvert imot øker vi dem, sånn at man skal ha mer til hjemmebaserte tjenester og fosterhjem. Jeg håper ikke at denne statsråden legger seg på en konfrontasjonslinje overfor Fremskrittspartiet, istedenfor faktisk å sette seg inn i hva vi har gjort innenfor barnevernet. Dette er saker vi brenner for og har hjerte for. Jeg håper statsråden kan se på tvers av partiene og ikke gå inn i debatten så fordomsfull som hun åpenbart var nå.
-0	Kommunen er i dag utsatt for press fra flere kanter, både som ivaretaker av distriktspolitiske målsettinger, som en arena for utøvelse av lokaldemokratiet og som en produsent av grunnleggende velferdstjenester til innbyggerne. Distriktspolitisk er kommunens oppgave å legge til rette for en fortsatt opprettholdelse av hovedtrekkene i bosettingsmønsteret over det ganske land. Og lokaldemokratisk er kommunens utfordring fortsatt å bevare sin legitimitet som en viktig politisk arena for utøvelse av kommunal selvråderett. Men det virkelig store presset mot kommunen er først og fremst i form av innbyggernes stadig økende krav og behov for raskere, billigere, bedre og kanskje også flere typer tjenester. Både innen eldreomsorgen, helsetjenesten, skolen, kulturområdet og innen de tekniske tjenestene ser vi at det stilles stadig strengere krav både fra innbyggerne og fra politikerne til pris, nivå og kvalitet på det kommunale tjenestetilbudet. Så kommunens rolle som en viktig serviceyter for innbyggerne er i dag under stadig sterkere press, i den forstand at kravene til både kvalitet og kostnader når det gjelder det kommunen gjør, vil bli betydelig skjerpet i årene som kommer. Og etter min oppfatning er dagens måte å organisere og drive kommunene på bare et øyeblikksbilde som vil endres gjennom de nye krav som stadig presser seg fram med hensyn til stadig raskere omstilling i tiden som ligger foran oss. Det gjelder derfor å henge med i utviklingen for norske kommuner. Og man må raskest mulig tilpasse sin virksomhet til de stadig nye kravene som endringene i samfunnet rundt medfører. Og så er spørsmålet: Henger kommunene med i denne utviklingen? Mitt svar er: Langt ifra! Det er rett og slett en skandale at en kommunesektor som produserer viktige servicetjenester for over 200 milliarder kr årlig, er unntatt fra enhver form for økonomisk markedspåvirkning og konkurranse. Når for mange politikere fortsatt er belemret med ideologiske sperrer, som forhindrer en aksept av mer marked og mer konkurranse i offentlig sektor, er dette en siste rest av en gammeldags måte å tenke på som vi ikke bør ta med oss inn i det neste årtusen. Dersom ikke den offentlige sektor til slutt skal brekke landets økonomiske ryggrad, må den offentlige sektor effektiviseres i betydelig grad. Jeg er imidlertid i sterk tvil om hvorvidt andre partier enn Fremskrittspartiet og Høyre er villige til å innse at en stadig voksende offentlig sektor ikke kan basere sin virksomhet på en skjermet monopolsituasjon i all evighet, der en bare kan sende enhver ineffektivitetskostnad videre til skattebetalerne og brukerne. Diskusjonen om kommuneøkonomien er dessverre i altfor stor grad dominert av tørre tall om kronestykker eller om nye kostnadskrevende ideer. Vi burde i langt større grad gjøre diskusjonen om kommuneøkonomien til gjenstand for hvordan man kan forsikre seg om at vi får en effektiv utnyttelse av hver krone som puttes inn i offentlig sektor. Dagens system inviterer kommunene til å fremstille sin situasjon som om de utelukkende har et inntektsproblem. Og dette inntektsproblemet forklares med at staten ikke følger opp med nok penger i forhold til de oppgavene kommunene blir pålagt av den samme staten. Vi bør heller spørre oss selv om det ikke er slik at kommunene har et systembetinget kostnadsproblem som er forårsaket av for lav effektivitet i fravær av enhver konkurranse. Hvilken privat bedrift kunne overlevd i et konkurransemarked med en effektivitet på nivå med det offentlige gjennomsnitt? Absolutt ingen! I det private må man sette kostnadseffektivitet og logistikk i høysetet ��� til alles fordel for øvrig. Vi har også en egen konkurranselovgivning for all privat virksomhet. Og i konkurranseloven § 1 står det: «Lovens formål er å sørge for effektiv bruk av samfunnets ressurser ved å legge til rette for virksom konkurranse.» Det er meget kloke ord. Men hva er så grunnen til at offentlig sektor er unntatt fra denne konkurranselovgivningen som gjelder så meget strengt for privat sektor. Hvorfor skal vi ikke la disse kloke ordene også komme til anvendelse i den omfattende tjenesteproduksjonen i f.eks. offentlig sektor? Hva er grunnen til at vi aksepterer en nær 100 pst. konkurransebegrensning i kommunal virksomhet, når vi vet at disse konkurransebegrensningene forhindrer soleklare effektivitets- og kostnadsgevinster til glede for både brukerne og skattebetalerne?
-0	Forsvarsministeren gjorde også på mange måter sitt til å redusere de eventuelle motsetninger som måtte ligge der, men de synliggjorte som ligger i komiteens innstilling, står nå der. Jeg forstod at man – på vanlig måte – pekte på det enkle og lett forståelige faktum at Høyre og Fremskrittspartiet har ønsket å bruke noe mer penger på Forsvaret enn det den sittende regjering og den avgåtte regjering har lystet å gjøre, det ligger nå der. Men da blir det litt underlig at det nettopp er disse to partiene som sier: Vær nå forsiktig med økonomien i dette! Det er jo slik at da komiteen fikk meldingen til behandling, lå det en prislapp med den. Da komiteen var ferdig med sitt arbeid, hadde bedt om svar på sine spørsmål, og innstillingen skulle avgis, var altså prisen nærmest tredoblet i løpet av den tiden. Det forteller at det kan være fornuftig å være forsiktig og ikke innfase dette i full bredde og full tyngde, for det kan få uanede konsekvenser. Jeg har lyst til å spørre ministeren om han mener at man nå har kontroll over alle basisinvesteringer og driftskostnader, at det nå er vel avklart, og at det er det beløpet som man nå har identifisert, som er rammen for dette. Skulle svaret være ja på det, er det greit. Skulle svaret være noe annet, styrker det Høyres og Fremskrittspartiets argumentasjon. Komiteen har i innstillingen understreket at «tjenestemønstret og kontraktsforholdene må etableres i tide og vurderes og justeres løpende utifra behov og erfaring». Det åpner etter min vurdering for at man skal ha en fleksibel holdning til kontraktsregimet, basert ikke minst på at man er nødt til å satse på soldater med 12 måneders utdanning. Er ministeren enig i komiteens vurdering av dette? Og er ministeren enig i at finansieringen skal skje utenfor rammen når det gjelder deployering og deployeringskostnader?
-1	"Som representanten Siv Jensen òg var inne på, er det eg som svarar på denne interpellasjonen på vegner av Regjeringa, og ikkje statsministeren, som for så vidt vart utfordra. Før eg går direkte til å svare på spørsmålet, har eg lyst til å seie noko generelt om embetsverket si stilling og om rammene for folkevald styring, for det er òg i lys av det bakteppet vi må sjå på spørsmålet frå representanten Jensen. Det er rett som representanten seier, at det i Noreg berre er dei politiske embeta og stillingane som vert skifta ut ved regjeringsskifte. Embetsverket vert sitjande. Det er ein skikk vi har hatt lenge, ikkje berre i Noreg, men òg i dei andre nordiske landa. Embetsverket skal både vere rådgjevar for regjeringa og utføre politikken til regjeringa. I rolla som rådgjevarar skal dei vere politisk og fagleg uavhengige og leggje til grunn den beste faglege innsikta. Fagleg uavhengigheit inneber òg at embetsverket skal gi sine råd ut frå faglege vurderingar, og berre det. Eit relevant spørsmål i denne samanhengen er kva som eigentleg ligg i omgrepet lojalitetsplikt for embets- og tenestemenn. Ein embets- eller tenestemann skal for det fyrste vere ein lojal og konstruktiv medspelar for statsråden, samtidig som han eller ho skal ta omsyn til partipolitisk nøytralitet. Embetsverket skal med andre ord, som eg sa, både vere ein reiskap for å fremje vår politikk og samstundes, like sjølvsagt, vere ein reiskap for ei ny regjering. For det andre skal embetsverket leggje fram synspunkta sine etter beste faglege skjøn, same kor lite politisk ynskelege dei måtte vere for statsråden der og då. Det er ei embetsplikt å gi saka ei så brei fagleg framstilling som mogleg, noko som inneber at eg som statsråd møter motførestillingar til det eg vil drøfte; men det er eg som tek avgjerdene ut frå dei faglege vurderingane eg får, og det er eg som skal gjere dei politiske vurderingane kopla til det. For det tredje skal embetsverket lojalt følgje opp statsråden sine avgjerder og ikkje opptre i strid med desse, sjølv om ein er fagleg ueinig. Slik er det, og slik skal det vere. Embetsverket har ulike roller, og det er difor viktig å ha ei god rolleforståing. Og det er viktig å vurdere ulike rollekonfliktar. Det gjeld både politikarar og byråkratiet. Når det er sagt, vil eg berre understreke at embetsverket i Noreg har lang tradisjon for å handtere dette, ikkje minst i departementa. Når det gjeld rammevilkåra for politisk folkevald styring, har det skjedd betydelege forandringar dei siste 15 åra som det òg er interessant å sjå på i lys av interpellasjonen frå representanten Jensen: Ei rekkje verksemder som tidlegare var ein del av forvaltinga, t.d. Televerket, Statnett, NSB og sjukehusa, er gjorde om til statlege akseselskap eller føretak. På enkelte område har staten oppretta stiftingar, f.eks. på kulturområdet. I same perioden har statlege forvaltningsverksemder fått fleire økonomiske og administrative fullmakter. På enkelte område er òg statsråden si moglegheit til å gripe inn i faglege spørsmål blitt avskoren gjennom lov, f.eks. når det gjeld tilsyna. Samtidig har det skjedd endringar i departementa sine arbeidsformer og -oppgåver. For eksempel har departementa late underliggjande organ behandle fleire enkeltsaker og klagesaker, og på nokre område er det oppretta klagenemnder. Departementa har i mykje større grad vorte utformarar av politikken, og har òg fått ei tydelegare rolle som faglege sekretariat for politisk leiing og som utøvarar av sektorpolitikk. Denne utviklinga har vore politisk bestemt. Det har vore skiftande regjeringar som har ført denne typen politikk. Men det er klart at ein kan stille spørsmål om det har svekt moglegheita for folkevald styring. I Kommune-Noreg har ein jo, som òg representanten Jensen var inne på, hatt oppretting av kommunale føretak og hatt debattar om kor politisk styrte dei faktisk er. Utviklingstrekka gjer no at folkevald styring har andre formkrav. Fleire statlege verksemder er på ei armlengds avstand frå folkevald innverknad. Eit svekt demokrati var ein av hovudkonklusjonane til Makt- og demokratiutgreiinga 1998–2003. På den bakgrunnen meiner eg og Regjeringa at det er naudsynt å vurdere om vilkåra for folkevald styring er gode nok etter denne utviklinga som eg no har gjort greie for. Representanten Jensen spør kva statsministeren eller Regjeringa vil gjere for å styrkje demokratiet på området. Dei moglege rollekonfliktane som eg har omtalt tidlegare, viser at det kan vere ei utfordring for nokon kvar å vege kryssande omsyn mot kvarandre. Derfor må vi, som representanten Jensen er oppteken av, ha merksemd mot desse kryssande omsyna. Vi må har merksemd på korleis styringsdialogen mellom departementa og underliggjande etatar kan bli best mogleg. Styringsdialogen må sjølvsagt utviklast i ein pågåande prosess. Eg meiner i lys av det eg no har sagt, at det å møte i Stortinget til ein interpellasjon er interessant, for det gjer at vi skjerper oss og tek ein ny gjennomgang av om vi er gode nok, om det systemet vi har, er godt nok. Så spør representanten Jensen: Er alt såre vel, eller er det behov for endringar? Då vil eg seie at det er alltid behov for endringar, for forvaltninga forandrar seg jo. Vi får nye arbeidsformer, ny teknologi, og verda rundt forandrar seg, og forvaltninga må forandre seg i takt med det. Det viser dei diskusjonane som Stortinget har hatt om desse spørsmåla dei siste åra. Blant anna har vi behandla St.meld. nr. 11 for 2000-2001, Om forholdet mellom embetsverket, departementenes politiske ledelse og andre samfunnsaktører. Denne stortingsmeldinga har, i lag med St.meld. nr. 23 for 2004-2005, Om bruk av karantene for politisk leiing i departementa ved overgang til stilling utanfor staten, ført til tre viktige endringar i forvaltninga: 1.reglar om karantene for statsrådar, statssekretærar og politiske rådgivarar som kjem tilbake til eller søkjer stilling i eit departementet etter at ein har avslutta ein politisk karriere 2.reglar om karantene og saksforbod for embets- og tenestemenn som går til stillingar, verv eller næringsverksemd utanfor staten 3.reglar om karantene og saksforbod for statsrådar, statsekretærar og politiske rådgivarar som går til stillingar, verv eller næringsverksemd utanfor staten I fjor haust gav det dåverande Moderniseringsdepartementet ut eit eige hefte, «Etiske retningslinjer for statstjenesten». Her vart det drøfta ein god del av dei problemstillingane som representanten Jensen er oppteken av. Det var eigne kapittel både om lojalitet, open forvaltning og fagleg integritet og objektivitet. Vi meiner at desse retningslinjene nettopp skal vere med på positivt å stimulere til ein etisk diskusjon om desse spørsmåla i departementa. No er det heldigvis sjeldan at vi treng å ta i bruk straffelova, som representanten tek opp i interpellasjonen. Det er tusenvis av embetsmenn som gjennom eit langt liv aldri er i nærleiken av å bryte lova i den grad at det skulle vere aktuelt å ta i bruk straffelova. Så kan det vere nokre få som går over grensa. Når det gjeld den rettslege moglegheita til å reagere på forsømingar i offentleg teneste, vil eg understreke at det er heilt spesielle krav til den som utøver offentleg myndigheit. Gode grunnar tilseier difor at det skal vere høve til å straffe grove tenesteforsømingar. Vi har dei to straffeboda i straffelova. Desse paragrafane vert no gjennomarbeidde og reviderte av Justisdepartementet som eit ledd i arbeidet med revisjon av straffelova. Men også etter tenestemannslova er det ei rekkje tenestlege reaksjonar som kan nyttast, som suspensjon, avskjed, oppseiing og ordensstraff. Mitt departementet har no starta ein gjennomgang av tenestemannslova for nettopp å sjå om ho er i takt med den tida ho skal fungere i. Men det er ikkje alltid nye paragrafar og reglar er det viktigaste. Nokre gonger er det viktigare å ha eit tydeleg rammeverk og eit ope og inkluderande ordskifte om desse spørsmåla. Regjeringa legg sterk vekt på openheit og innsyn i forvaltninga, som òg representanten Jensen var inne på. No har vi revidert offentlegheitslova – Stortinget behandla ho før sommaren. Vi ser på den statlege informasjonspolitikken. Vi har teke mange initiativ som vil gi betre innsyn i forvaltninga. Blant anna har mitt departement gripe fatt i ei sak som var ferdig – om ein ny offentleg elektronisk postjournal. Denne vil ikkje berre sikre enkelte utvalde journalistar innsyn, slik som i dag, men alle innbyggjarar som har lyst til å sjå kva post mitt departementet får, og kva eg svarar, skal ha moglegheita til det. Det er vesentleg for å skaffe «hvermannsen» innsyn i dei vedtaka vi gjer. Så jobbar vi vidare med prosjektet StatRes, som skal synleggjere nøkkeltal, statistikk og indikatorar for statleg verksemd. Via Internett skal innbyggjarane kunne gå inn og sjå kva vi brukar pengane til, kor mykje pengar vi brukar, og kva vi får ut av det. Vi er med i OECD-prosjekt. Vi har diskusjonar rundt toppleiarane for å sikre openheit og innsikt i forvaltninga. Det meiner eg er kanskje vel så viktig som å regulere under fleire pålegg i fleire paragrafar i straffelova."
-1	Det er første gang i mitt liv at jeg har vært med og laget en avtale med regjeringspartiene, og det var en fornøyelse. Det var en fornøyelse fordi det var forhandlinger hvor man opplevde at det gikk an å føre en dialog og komme fram til et godt resultat. Jeg har full tillit til at den milliarden er på plass innen den fristen som ble satt, 1. februar 2003. Jeg har full tillit til at innretningen på de pengene, hvordan de skal brukes, på hvilke områder og hvilken type virkemidler man bruker, altså egenkapital, lån, tilskudd, også vil bli bra, slik at det tjener de områdene som det her er snakk om. Så svaret til representanten Fossli er følgende: Ja, jeg tror at denne milliarden kommer på plass. Jeg tror også at denne milliarden vil bli til gagn for næringssvake områder som faktisk trenger disse pengene. Jeg har full tillit både til statsråd Gabrielsen og Regjeringa for øvrig til at dette blir fulgt opp.
-0	Det har vært en interessant debatt. Det har vært mange gode innlegg, og det kommer også sikkert gode innlegg etter mitt innlegg nå. Jeg synes representanten Johnny Ingebrigtsen egentlig sa det veldig godt: Vi vil alle det samme. Det vi vil, er å øke sikkerheten og respekten for sjøen – øke sikkerheten for dem som er til sjøs. Sånn som situasjonen er akkurat nå, er det vel ikke så veldig mye det er flertall for, men det er et forslag som det virkelig kan blir flertall for, og det er forslag nr. 4, dersom man gjør en endring i forslaget, som representanten Gundersen var inne på – rett og slett at man setter punktum etter «sjøen» og stryker «herunder påbud om bruk av flyteutstyr». Da får regjeringen muligheten til å komme tilbake til Stortinget med en helhetlig strategi og en helhetlig plan for å øke sikkerheten til sjøs. Da vil samtlige partier også ha muligheten til eventuelt å fremme forslag i så måte – man får en bred og helhetlig debatt. Det tror jeg vil gagne saken, og da vil også Stortinget i denne saken gjøre en spesielt klok og fornuftig beslutning. Min oppfordring til representanten Pollestad, som kommer etter meg på talerlisten, er å avklare om man kan gå inn for en sånn endring. Så er det vist til Arbeiderpartiets forslag og en del eksempler på hvor uklart det er. Her er et eksempel: Ligger man ute i en småbåt i Saltstraumen og driver gjennom Saltstraumen uten å ha verken motor på eller årene ute, kan man oppnå en hastighet på 20 knop. Da vil jeg anbefale å bruke redningsvest, selv om det ikke står i loven. Dette er et uklart forslag. Har man en båt på 7,99 meter, skal man bruke redningsvest. Har man en båt på 8,01 meter, trenger man ikke å bruke redningsvest. Det blir for meg litt underlig, og man mister det som forhåpentligvis egentlig er intensjonen i Arbeiderpartiets forslag, at man oppfordrer folk til å bruke redningsvest. Det er det vi alle er enige om. Ser man på statistikken, bør man vel egentlig bare innføre en lov om at menn i sin beste alder, dvs. over 40 år, bruker redningsvest, og alle andre trenger ikke å gjøre det – ut fra statistikken. Men det er statistikken.
-0	Vekst og verdiskaping er viktig for å sikre velstanden i samfunnet vårt – og i tillegg for statens inntekter. En har fra Fremskrittspartiets side lenge påpekt at en må ha gode rammevilkår for norsk næringsliv og norsk industri for å skape verdier i Norge – spesielt i konkurranse med utlandet, der skattenivået og lønningene ofte ligger litt lavere. Da må en sikre at norsk næringsliv er konkurransedyktig. Vi ble derfor veldig glade da regjeringen under et annet partis landsmøte fant det viktig å si at de ville komme med en pakke for å stimulere næringslivet til å investere mer, til å drive mer forskning og til å sikre overskuddene gjennom lavere beskatning. Dessverre viste det seg at dette ikke var noe som kom til å bli fulgt opp i revidert budsjett, som Stortinget nå skal behandle. Det er noe som først skal gjennomføres under en ny regjering for 2014-budsjettet. Da blir jeg litt betenkt, for hvis en allerede nå ser at situasjonen i norsk næringsliv er urimelig eller uheldig på grunn av at næringslivet taper konkurransekraft, ville jeg tro det fornuftige var å gjennomføre tiltak nå når man har anledning, og ikke skyve løsningene et halvt til ett år fram i tid – sånn som regjeringen dessverre gjør. Det er ofte sånn at når politikere klarer å definere et problem, kommer virkemidlene for å løse problemet litt for sent inn. Her kunne Stortinget faktisk gjort vedtak som førte til at en løste problemene raskere enn det regjeringen legger opp til. Nå har vi revidert budsjett til behandling. Da kan vi endre på rammebetingelsene, vi kan gjøre endringer i skattesystem, vi kan gjøre endringer i forskningssatsingen, og vi kan gjøre endringer som stimulerer til mer investering – i tråd med det som regjeringen selv har hevdet trengs i dette landet. Da er mitt spørsmål: Ville finansministeren vært fornøyd, og ville han oppfordret stortingsflertallet til å gjøre endringer allerede i revidert budsjett – i tråd med det han sier norsk økonomi trenger?
-0	Jeg har bare kort lyst til å si – som jeg også nevnte i innlegget tidligere i dag – at når det gjelder det å få ned antall dødsulykker på veiene, nevnte jeg bl.a. utbedring av sideterreng, fokus på kjøreatferd, midtrekkverk, breddeutvidelse, dobbel, gul sperrelinje og rumlefelt. Dette er gode tiltak, som også har ført til at det – uten bruk av ATK – har blitt slik at vi allerede har fått nullvisjonen innfridd på rv. 2 mellom Kongsvinger og Sverige. Dette er vel det svaret jeg kan gi representanten Eidsvoll Holmås på det spørsmålet han stilte.
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Det sies at det er ingen røyk uten ild, og selv om det i denne saken ikke er blitt full varme, ulmer det kraftig. Sykemeldinger og varslede rettssaker tyder på at arbeidsmiljøet ikke er som det burde være. Det er bekymringsfullt i et så viktig, nøytralt og objektivt forvaltningsorgan som Luftfartstilsynet skal være, og dette kan gå ut over sikkerheten innenfor norsk luftfart. Vil statsråden treffe tiltak for å rydde opp i forholdene?
-1	Nysalderingen som Stortinget i dag behandler, gir først og fremst uttrykk for én ting, og det er at norsk økonomi går svært godt. Man har altså fått 65 milliarder kr mer i inntekt enn det man hadde forutsatt. Det er klart at det er gode nyheter. Samtidig er det er par ting man skal tenke gjennom. For det første skal man tenke gjennom om dette er noe som kan vedvare over tid. Det er særlig to forhold i norsk økonomi som det er grunn til å legge vekt på. Det ene er at kapasiteten er nesten fullt utnyttet. Det betyr at det må være en hovedoppgave å frigjøre ledige hender, få de som ikke er i arbeid, i arbeid, slik at man har mulighet til å videreutvikle velferdsstaten. Velferdsstaten trenger ledige hender, og når økonomien går på høygear, som den har gjort i det året vi snart har bak oss, betyr det at det er en kjempeutfordring ikke bare for Stortinget, men også for Regjeringen, for det norske næringslivet og for offentlig sektor å sørge for at man klarer å få flere hender i arbeid. Det andre er at dette viser hvor ekstremt sårbar norsk økonomi er. Store deler av ekstrainntektene skyldes aktivitet knyttet til olje- og gassproduksjonen. Det betyr at norsk økonomi gjennom denne salderingen med all mulig tydelighet viser hvor stor usikkerhet som ligger ikke bare i anslagene på oljeprisen, men også i dollarkursen. Hvis det hadde vært fall i oljeprisen eller dollaren hadde vært mye lavere, kunne dette godt ha vært motsatt. Det viser hvor ekstremt sårbar norsk økonomi er, og hvor ekstremt avhengig vi er av å ha høye oljeinntekter. Det SV gjennom mange år har tatt til orde for, nemlig en omlegging fra investering i Nordsjøen til investering i fastlandsproduksjonen og investering i kunnskapsøkonomien, vises med all mulig tydelighet i det salderte budsjettet som nå ligger foran oss. Jeg skal ikke ta opp hele denne debatten, men bare peke på én ting: Jeg er enig i det som i utgangspunktet kan virke som ganske nøkterne anslag fra Regjeringen, som gjør at man nå får en betydelig høyere inngang av penger enn det man egentlig kunne ha forutsatt, fordi man altså utmerket godt kunne hatt den motsatte situasjonen hvis oljeprisen og dollarkursen hadde vært lavere. Det betyr at det å ha nøkternhet i forhold til hvilke anslag man i utgangspunktet skal legge fram for Stortinget, er klokt. Det er bedre å få et betydelig pluss enn å få et betydelig minus. Jeg vil likevel bare understreke et viktig poeng, nemlig at dette budsjettet med all mulig tydelighet viser – det må Regjeringen i større grad nå ta alvorlig – at hele økonomien i realiteten hviler på to priser, nemlig prisen på olje og prisen på dollar. I tidligere nysalderingsdebatter her i Stortinget har det vært tilløp til betydelig omkamp om politiske saker. Det var særlig tydelig under sentrumsregjeringen, som tok opp en veistump her og en veistump der. Det er heldigvis ikke slik i dette nysalderte budsjettet. Dette er i all hovedsak pluss og minus. Det setter SV pris på. Vi har likevel sammen med Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet funnet rom for å rette opp noe av det som har vært nødvendig knyttet til utdanningsbudsjettet. Det er naturlig å tenke seg at det blir lagt inn i nysalderingen. Det er SV glad for. Utover dette har vi ingen kommentarer. Vi står sammen med de andre partier som er nevnt her, om de forslagene som det er referert til.
-0	Fremskrittspartiet synes det er greit at denne saken vedlegges protokollen, i og med at det likevel kommer en stortingsmelding om lokaldemokrati. Når Fremskrittspartiet ønsket å ta opp en del saker på en del viktige punkter hvor vi ser at vi har utfordringer, var det særlig basert på de erfaringene vi gjorde oss i forbindelse med kommune- og fylkestingsvalget i 2007. Det gjelder ikke minst valgfusk. Vi gjorde oss noen erfaringer ved valget i 2007 som tilsier at vi bør klargjøre en del regler innenfor valgloven, og kanskje også skjerpe strafferammen for valgfusk - også muligheten for å suspendere politikere som er mistenkt for valgfusk, i perioden frem til saken er avsluttet. Forslaget om felles valgdag for henholdsvis stortingsvalg og kommune- og fylkestingsvalg er også noe vi vil ta opp på et senere tidspunkt i forbindelse med stortingsmeldingen om lokaldemokrati, og også i andre sammenhenger. Vi ser åpenbart gode grunner for at vi skal gå i den retningen. Politikere fra andre partier, inkludert regjeringspartiene, har tenkt i de samme baner. Det er riktig at det er en del andre forslag i dette dokumentet som går på stemmerett for innvandrere. Vi har en situasjon i Norge i dag hvor man som innvandrer til Norge automatisk får stemmerett etter en botid på tre år. Fremskrittspartiet mener for det første at det er en merkelig forskjell mellom stortingsvalg og kommune- og fylkestingsvalg. Men dernest mener vi også at all den tid vi har store integreringsutfordringer i forbindelse med en del innvandrergrupper, er det unaturlig at det er botid alene som skal være avgjørende for stemmeretten ved lokal- og fylkestingsvalg. Det mest naturlige hadde vært - mener Fremskrittspartiet - å knytte det til statsborgerskapet, i likhet med ved stortingsvalg. Dermed har man en klar og fornuftig inndeling som faktisk langt på vei er det vanligste i demokratiske land. Vi tar også opp problemstillinger når det gjelder kjønnskvotering. Det man ofte opplever som et problem både i forbindelse med nominasjonsprosesser ved lokalvalg og også i tiden etterpå, når posisjoner skal fordeles, er at kvinner må påta seg veldig mange verv og derfor ofte kvier seg for å stå på valgliste. Ofte har det en virkning som er stikk i strid med det som var hensikten med den endringen som i sin tid ble gjort i kommuneloven. Fremskrittspartiet mener det er helt uholdbart å legge føringer for demokratiet som går på kjønn, etnisitet og seksuell legning - denne type kriterier som i realiteten vil være til hinder for en fri demokratiutøvelse. Vi ser også at dette strekkes lenger, ikke minst så vi at likestillings- og diskrimineringsombudet, Beate Gangås, i forbindelse med valget i 2007 kom med temmelig ekstreme uttalelser, etter mitt skjønn, da hun oppfordret velgerne til å stemme ut hvite, heteroseksuelle menn mellom 40 og 50 år uten nedsatt funksjonsevne. Dette sa hun i Aftenposten den 6. september 2007. Det viser en utvikling som sett fra Fremskrittspartiets ståsted er svært problematisk, fordi man i ønsket om å få til en mest mulig såkalt rettferdig fordeling av politiske verv ut fra disse kriteriene, er villig til å tråkke på demokratiet. For det er i realiteten det jeg oppfatter at man gjør, dersom man lar den type forhold som seksuell legning, etnisk bakgrunn eller kjønn gå foran den frie demokratiutøvelsen. Hvis det er det man ønsker, kunne man be Statistisk sentralbyrå om å gjennomføre valgene, og så kunne vi trekke oss tilbake og få en statistisk fordeling som måtte være etter likestillingsombudets ønske. Men det er selvfølgelig ikke det vi ser for oss, og det er selvfølgelig ikke det noen av oss ønsker. Derfor må vi trå veldig varsomt når en får inn denne type bestemmelser i lovverket, som jeg oppfatter åpenbart er til hinder for det frie demokratiet. Det er altså ikke den type klassifisering som går på etnisitet, seksuell legning eller kjønn som skal være avgjørende, men det at man faktisk er engasjert i politikk, at man ønsker å drive med politikk, og at man tror og mener man kan gjøre det til beste for enten land, fylke eller sine respektive kommuner. Men som sagt: Fremskrittspartiet ser seg fornøyd med at saken i denne sammenhengen vedlegges protokollen. Vi vil forfølge disse temaene ved senere anledninger der det er egnet, særlig i forbindelse med stortingsmeldingen om lokaldemokrati.
-1	Vi har de siste ukene sett oppslag i noen av landets aviser om at de aller rikeste i Norge blar opp relativt store pengebeløp til Fremskrittspartiet. Det er fullt forståelig, for med Fremskrittspartiets skattepolitikk ville f.eks. Stein Erik Hagen tjent 13 mill. kr. På bakgrunn av det er det kanskje ikke så rart at både han og hans venner punger ut. For disse er det nærmest en utgift til inntekts ervervelse. Noen av oss mener at i det norske samfunnet er det relativt små forskjeller. Vi ser at alle Fremskrittspartiets forslag, både i revidert budsjett, statsbudsjettet og også i Fremskrittpartiets program, vil føre til større forskjeller i det norske samfunnet. Mener representanten Leirstein at store forskjeller mellom folk er bra, eller er det ikke bra?
-0	Først: Jeg tror representanten Lysbakken bør slappe litt av når han er redd for bemanningsnorm innenfor eldreomsorgen. Det er noe som det nå jobbes med, som statsråden også ga klart uttrykk for. Men det er veldig hyggelig at Lysbakken, som var imot dette i åtte år, plutselig har blitt for det etter at han havnet utenfor regjeringskontorene. Det er godt at det går opp noen lysglimt for en når en kommer på utsiden av regjeringskontorene og ut i den virkelige verdenen og ser seg om, for jeg er helt enig i at det er store utfordringer med bemanningen i eldreomsorgen. Det har jeg sett på alle de reisene jeg har vært på, og derfor jobber regjeringen med det, og det er en del av regjeringsplattformen. Det er litt lystig å høre på representanten Lysbakken, for i de fleste saker prøver Lysbakken å stille seg på kommunenes og lokalpolitikernes side og er opptatt av at lokaldemokratiet må få lov til å styre og bestemme, men i det øyeblikket lokalpolitikerne og lokaldemokratiet ikke gjør det Lysbakken vil at de skal gjøre, som f.eks. med skolehelsetjenesten, skal den samme Lysbakken komme hit og overstyre disse lokalpolitikerne som ikke gjør det Lysbakken mener at de skulle gjort. Da er det vel bedre heller å gjøre som vi sier, f.eks. med eldreomsorgen, hvor man ser det som representanten Tove Karoline Knutsen og andre sier, at det er store forskjeller der ute. Det har det vært i de åtte årene som den forrige regjeringen satt og styrte. Det er noe av det vi faktisk ønsker å gjøre noe med nå, og derfor kommer vi med friske midler til en ny forsøksordning. Jeg sitter tilfeldigvis også i kommunestyret, og da saken ble tatt opp i kommunestyret mitt, stemte selvfølgelig kommunestyret forslaget ned, med 17 mot 16 stemmer, med Arbeiderpartiet og de rød-grønne partiene i flertall. Men etter voteringen kom flere arbeiderpartirepresentanter bort og sa at de var lei seg, fordi de egentlig ville støtte forslaget. Det er tydeligvis blitt sånn i Arbeiderpartiet at man ikke kan stemme for gode forslag i en del kommuner, man skal stemme imot, fordi man ikke liker det som kommer fra et annet politisk ståsted enn det man selv representerer. Det er jo trist, for det betyr at innbyggerne i min hjemkommune, Bamble, får 9,9 mill. kr mindre til eldreomsorg enn de kunne fått hvis de hadde fått mulighet til å bli med i denne regjeringens forsøksordning. Det er noe Fremskrittspartiet har vært opptatt av å få på plass. Jeg synes det er litt trist å høre på at man er veldig opptatt av forskjellene, at man ønsker å gjøre noe med forskjellene, men at man ikke har noen løsning på hvordan man skal gjøre noe med forskjellene. Vi mener i hvert fall at vi har en løsning og foreslår en løsning, men den vil noen for enhver pris stemme imot. Det er synd, for denne løsningen ville gitt mer penger til eldreomsorgen rundt omkring i kommunene, som sliter, og derigjennom også bedre bemanning.
-0	Slik jeg hører det nå, ønsker representanten å forskuttere de forslagene som de fire partiene vil legge fram. Det synes jeg er litt for tidlig. Jeg mener det ryddigste nå er at man først får presentere forslagene, og så skal man diskutere dem i etterkant av det. Jeg mener det er flere veier til målet, og det som er målet, er å få til en bedre konkurranse på dagligvaremarkedet. Jeg synes det var positivt å høre på nyhetene i dag at f.eks. netthandelen øker, og at flere aktører vokser innenfor det segmentet. Det betyr at det da blir noe mer konkurranse i sektoren, og det ser ut til å være et segment som også kan vokse i årene som kommer. Vi skal ta mange diskusjoner om dette når den tid kommer, men jeg synes det er rett at de fire partiene får legge det fram først.
-0	Jeg vil gjerne følge opp dette med skatter og avgifter. Er statsministeren enig i at når det gjelder sammenlikningen med Danmark, Finland og Sverige, er det en vesensforskjell fra Norge, idet våre naboland ikke har overskudd i sine statsbudsjetter, mens Norge nå har over 200 milliarder kr i overskudd? Og – som statsministeren selv sa – det er ikke mangel på penger som er hindringen for en del, det er mangel på arbeidskraft. Hvorfor i all verden er det da galt å gjennomføre en del betydelige avgiftslettelser og skattelettelser for folk flest? Samtidig som man i revidert nasjonalbudsjett gjør det klart at overskuddet går opp med titalls milliarder kroner, får det norske folk nå beskjed om at bensinprisen har gått opp. Hvorfor i all verden kan ikke Regjeringen være med på å benytte en del av overskuddet til å sette ned skatter og avgifter? Det behøver ikke å gå ut over noen andre utgiftsområder om man gjør det. Vi har en mulighet som ingen av de andre har, til faktisk å sette ned skatter og avgifter, slik at folk flest får en fordel av at det er en god økonomi. Vi hadde også hatt muligheten til – som vi foreslo – å dele ut aksjer i Statoil til det norske folk istedenfor å ta betalt for dem for annen gang. Mitt andre spørsmål: Statsministeren sier at lærerne har fått et velfortjent lønnsløft. Er statsministeren enig i, når de har vært så fornuftige som han selv skryter av når det gjelder lærerne, at det er på tide i den kommende langtidsperioden å sørge for at sykepleiere og hjelpepleiere får et tilsvarende velfortjent lønnsløft, slik at vi gjennom lønnsfastsettelsen sikrer tilgang på den arbeidskraften innenfor denne sektoren som kommer til å bli nødvendig?
-1	Jeg vil også takke for muligheten til en viktig debatt, fordi dette handler på mange måter om hvordan de store pengene og de store strukturene virker hemmende eller fremmende på viktige politiske målsettinger, på klima, miljø og på arbeidstakerrettigheter. I Norge har vi ikke bare en svært lang tradisjon for arbeidstakerrettigheter, men det er også faktisk slik at det hos oss har medført at landet har blitt sivilisert, godene og makta har blitt fordelt, og det har vært svært effektivt og vellykket for landet også rent økonomisk. Så dette er en måte å agere på som gjør at land fungerer mer vellykket. I mai 2009 lanserte Norge «decent work»-strategien. Det var daværende arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen som gjorde det. Der holdt også den norske regjeringen fram at man skulle sikre denne type rettigheter i all politikk, i utenrikspolitikk og handelspolitikk. Det er uhyre viktig, fordi, som det heter på godt norsk, «money talks». Og hvordan våre penger og vår kjøpekraft snakker i verden, og hva slags utvikling det fremmer eller hemmer, er svært viktig. Min medrepresentant Gullvåg og jeg var med arbeids- og sosialkomiteen i tre afrikanske land for å følge denne «decent work»-strategien nå i september. Vi besøkte bl.a. i Etiopia en roseprodusent som følger «decent work»-strategien og også «fair trade»-strategien, der arbeidstakerne får skikkelige lønnsvilkår, og der man sikrer at farlige plantevernmidler ikke eksisterer. På denne måten sikrer de god utvikling i sitt område, men de sikrer også at vi i Europa og i Norge kan kjøpe blomster som vi med god samvittighet kan gi bort ved dertil egnede anledninger. Da snakker jo våre penger, og våre penger sørger for en god utvikling i andre land, og det er svært viktig at vi gjør dette. Da «decent work»-strategien ble lansert her i Oslo i mai 2009, var også generalsekretæren i WTO, Lamy, til stede og holdt en tale. Den har jeg merket meg, for den utfordret oss som er politikere, ganske kraftig. Han viste til at Verdens handelsorganisasjon har en masse regler, og det må de selvfølgelig ha. De har også sanksjonsmuligheter når noen land bryter reglene som gjelder handel og beskyttelse av den type interesser. Så viser han til at man i ILO, som er FNs arbeidstakerrettighets- og «decent work»-organisasjon – hvis vi kan kalle den det – har en mengde konvensjoner, som de fleste land faktisk har sluttet seg til, ikke bare kjernekonvensjonene som handler mest om basistingene på arbeidsmarkedet. Svært mange land har sluttet seg til disse, uten at det egentlig får noen særlig effekt. ILO har ingen sanksjonsmuligheter overfor land som bryter sine forpliktelser i ILO. Lamy ga oss som politikere en utfordring, og den var som følger: Hvis man er opptatt av arbeidstakerrettigheter – det sa han at han var, og det tror jeg ham på – fordi man ser at det er en form for rettighet som skaper utvikling, må man sikre at man har noen sanksjonsmuligheter knyttet til forpliktelsene også når det gjelder arbeidstakerrettigheter. Hvordan dette skal gjøres, er jo et åpent spørsmål. Om det vil være riktig å gjøre det innenfor Verdens handelsorganisasjon eller ILO, skal jeg ikke engang spekulere på. Men det jeg er veldig glad for, er at den norske regjeringen har sluttet seg til en strategi der man på eget initiativ velger å si at på alle områder der vi forholder oss til utenverdenen, skal vi fremme disse viktige målsettingene, ikke bare når det gjelder arbeidstakerrettigheter, men også å utvide det utover det perspektivet når det gjelder miljø og bærekraft. Til slutt: Jeg må si at jeg er ganske rystet over innlegget fra representanten Rytman, som mener at det verste man kan oppleve, er «ikke å bli utnyttet». Det er en påstand som jeg hadde håpet jeg skulle slippe å høre i denne salen. Det betyr jo at det er total mangel på forståelse for anstendige arbeidsvilkår i Fremskrittspartiet.
-0	Det er jo slik at Sverige har halvert sin saltbruk. Finland har redusert enda mer, og man vet at det ikke brukes salt verken i USA eller i Canada. Disse landene er alle arktiske land som har vesentlige likheter med Norge. Det er også land som tenker trafikksikkerhet i vesentlig grad. Hvordan kan det ha seg at Norge har et så annerledes utgangspunkt for å behandle salt på sine veier enn hva man har i de andre landene som hører hjemme i det samme arktiske området?
-1	Jeg setter også stor pris på Kristelig Folkepartis engasjement for fattigdom. Det deler vi. SV er også utålmodige. Jeg har jo nå litt erfaring både fra posisjon og fra opposisjon, og vet at jeg har fått til atskillig mer i posisjon enn det jeg gjorde i opposisjon, da Kristelig Folkeparti satt i regjering. Det gjelder bl.a. løftet i bostøtten og i de laveste ytelsene i folketrygden som vi har fått til nå, som faktisk er et milliardløft for de aller fattigste. Det er viktig. Men vi skal jobbe videre med nye tiltak. Spesielt når Regjeringen nå skal gå gjennom Fordelingsutvalgets innstilling, er det kjempeviktig å få på plass flere tiltak. For det er behov for det. SV skal være drahjelp for disse tiltakene, og inviterer også til samarbeid om det når vi skal jobbe fram store, mer strukturelle tiltak og enkelttiltak i forbindelse med behandlingen av Fordelingsutvalgets innstilling.
-0	På vegne av representantene Gjermund Hagesæter, Åge Starheim, Bente Thorsen og meg selv har jeg gleden av å fremsette et forslag om å forhindre at det gis oppholds- og arbeidstillatelse til imamer med tilknytning til totalitære, islamistiske regimer som dermed ikke respekterer eller praktiserer religionsfrihet og de universelle menneskerettighetene.
-1	Jeg mener det ikke er noen dekning for å si at regjeringen kutter i klimaforskningen gjennom budsjettet. Det er selvfølgelig mulig å mene at vi burde øke mer på klimaforskning. Det er en diskusjon jeg gjerne tar, for jeg vil slåss for mer til klimaforskning i mange kanaler. Jeg synes det er viktig. Jeg mener at det ikke er dekning for å si at regjeringen kutter i det. La meg også si, siden dette er en debatt vi har ganske ofte i Stortinget, at dette påpeker det vesentlige at det ikke er tilfeldig at hun sier dette. De underliggende etatene til mitt departement, enten det er Klima- og forurensingsdirektoratet eller Direktoratet for naturforvaltning, riksantikvaren eller andre, har fått beskjed om at de skal gi beskjed om sine faglige ståsteder, og så få lov til å gjøre det i media. Hver gang Høyre liker dette, er det flott. Hver gang Høyre derimot misliker det som sies fra en av disse underliggende etatene, ropes det på forbud, sensur og til og med kanskje på disse ledernes avgang. Jeg skulle veldig gjerne ønske at Høyre gjorde seg opp en prinsipiell vurdering av dette, for det ville klargjøre denne debatten mye mer.
-1	Som representanten Geir-Ketil Hansen også har sagt tidligere i debatten, er SV bekymret for tendensene til at vi kan få en todeling i norsk økonomi mellom en oljesektor uten bremser og et næringsliv i Fastlands-Norge som møter stadig tøffere vilkår når de skal konkurrere mot utlandet. Derfor må vi framover ha en diskusjon om hvordan vi skal sørge for at ikke veksten i én del av vår økonomi skaper problemer for andre deler av økonomien. Så tror jeg at Fremskrittspartiets alternative handlingsregel – som jeg regner med at dette var et slags salgsframstøt for – fortsatt har betydelig potensial for klargjøring. Det er i hvert fall uklart for meg akkurat hva partiet foreslår vi skal kunne bruke penger på, og ikke. SV mener dagens nivå på pengebruk har tjent oss vel, samtidig som vi er åpne for diskusjoner om hvordan vi kan balansere forbruket mellom ulike næringer.
-1	Det er for dårlig tid i et spørretimespørsmål til å gå kritisk gjennom en rapport og si om den kan avdekke nye ting i de norske fiskeriene. I svaret snakker statsråden om at investeringsnivået går i bølger, og at flåtefornyelsen tallmessig har vært dominert av fartøy under 15 meter, men dette sier jo lite om fangstkapasiteten. Hvis 80 pst. av investeringene i perioden 1985-1999 har gått til den havgående flåte, innebærer det en stor økning av fangstkapasiteten og et press på ressursene. Kan statsråden bekrefte at fangstkapasiteten i den havgående flåte har gått ned? Så vil jeg da – sjøl om det er kort tid – knytte noen kommentarer til det statsråden sier om at det skal legges vekt på fornying av flåten i Nord-Norge. Ifølge de tallene jeg sitter med fra 1985-1999, har 70 pst. av investeringene gått til fartøy i Sør-Norge, og i år – siden det skal legges vekt på det nå – er bare tre av de minst 23 fartøyene på over 34 meter som bygges, fra Nord-Norge. Tror statsråden at de tallene er noenlunde riktige, og hva gjør man i så fall med det?
-0	Jeg er fristet til å si som inngang her at det er vel snarere slik at regjeringen bør skjerpe seg litt når det gjelder å bidra til kollektivtransporten i de store byene. Denne saken gjelder forlengelse av en ordning med ekstra transportskatt på Nord-Jæren. Regjeringen er åpenbart for slik ekstraskatt – og en forlengelse av slik ekstraskatt – og Høyre og Kristelig Folkeparti er åpenbart også for slik ekstraskatt og for forlenget innkreving av slik ekstraskatt. Det er Fremskrittspartiet imot. For innbyggerne i dette området vil den samlet i perioden fra 1998 frem til 2015 bli på over 5 mrd. 2011-kroner. Vi i Fremskrittspartiet arbeider for å redusere, ikke øke, skattene. Fremskrittspartiet mener at staten skal finansiere veibygging. Vi mener at oljepenger skal brukes til infrastruktur, til vei og til bane. Fremskrittspartiet er imot regionale bomringer for å finansiere transportsystem der det inngår både statlige, fylkeskommunale og kommunale prosjekter og tiltak. Vi mener at staten skal – og bør – ta et langt større ansvar for et samlet transportsystem i de største byene. Stavanger-regionen er ett av disse byområdene. Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag i saken. Vi avviser forlenget bompengebruk, og vi ønsker en egen sak om gjennomføring av riksveiprosjektene i området basert på statlig finansiering. For øvrig henviser jeg til våre merknader i saken. Jeg vil likevel si noen ord om den såkalte belønningsordningen som regjeringen bruker for å tildele statlige kollektivmidler. Fremskrittspartiet ønsker ordninger med statlig likebehandling basert på behov for transport, ikke basert på spesielle krav om transportform og restriksjoner. I vårt alternative forslag til statsbudsjett for 2012 la vi inn 500 mill. kr til ekstra statlig kjøp av kollektivtransport i Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim. For Stavanger–Sandnes-området ville dette gitt 65 mrd. kr årlig. Det er nødvendig med bedre løsninger for kollektivtransport i storbyområdene. Behovet for kollektivtransport må dekkes både gjennom veibaserte og gjennom jernbanebaserte løsninger. Vi vil spesielt peke på at såkalte bybaner, moderne trikk, som ikke kan kobles til et nasjonalt jernbaneverk, etter Fremskrittspartiets mening er en lite egnet kollektivløsning. I de største norske byene er moderne, sikre og miljøvennlige veier fortsatt nødvendig for å sikre gode transportløsninger, som også omfatter bussbasert kollektivtransport. Fremskrittspartiet mener staten må ta langt større ansvar for finansieringen av kollektivtransporten i de største byene. Slik regjeringens opplegg er i dag, får Oslo særbehandling gjennom omfattende statlig kjøp av persontransport på jernbane, mens de øvrige største byene, som har langt mindre utbygget jernbane, får tilsvarende mindre statlig kjøp av kollektivtransport. Fremskrittspartiet mener statlig kjøp av persontransport i de største byene må skje uavhengig av transportmiddel. Da har jeg spart litt tid. Etter den lange debatten vi hadde i første sak, kan det være godt å ta med seg på en fredag.
-1	Det har vært et jevnt tråkk av Høyre-representanter oppe på talerstolen i denne debatten, og det er sagt mye interessant. Jeg har lyst til å kommentere et par av utsagnene. Jeg noterer meg jo at partiledelsen i Høyre glimrer med sitt fravær, og at det også er vanskelig å få Erna Solberg til å stille til debatt om dette temaet. Det skyldes vel ganske enkelt at det som i dag i denne sal fra Høyre blir kalt for rigid tvang og å være prinsipielt mot valgfrihet osv., faktisk er et standpunkt som Høyres egen ledelse deler med oss som her argumenter mot Høyre, i denne debatten. Vi vet jo at det er et betydelig mindretall i Høyre. Det er interessant når vi tenker på det, og samtidig hører den voldsomt aggressive språkbruken som kommer fra høyresiden knyttet til denne ordningen, som Høyre altså selv var for inntil for et år siden. Hvis vi skal ta ordbruken her seriøst, må jo det bety at Høyre inntil for kort tid siden var både for tvang og mot valgfrihet. Det synes jeg er interessant. I så måte har også de i Høyre som har et annet synspunkt, fått sitt pass grundig påskrevet i denne debatten. Michael Tetzschner sa noe som jeg bet meg merke i. Det var noe sånt som at likestilling ikke først og fremst er et resultat av politiske reguleringer, men det er overgangen fra et samfunn basert på manuelt arbeid til utdanningssamfunnet. Det er interessant, for det må jo bety at det finnes veldig få utdanningssamfunn i verden. Det er lett å se at det er voldsom forskjell på likestillingen i det norske samfunnet og i mange samfunn som ikke er så veldig langt unna. Jeg tror at når danske fedre i veldig liten grad tar ut foreldrepermisjon, er det ikke fordi Danmark er et samfunn basert på manuelt arbeid, men fordi Danmark har helt andre ordninger enn dem vi har i Norge, og at det kreves politisk mot, politisk handling, for å skape holdningsendring og tradisjonsendringer hvis vi vil få til likestilling. Det er derfor vi har kommet så langt som vi har gjort i Norge. Det er et stort paradoks, må jeg si, at det er sterkt økende internasjonal interesse og engasjement for de norske foreldrepermisjonsordningene, særlig fedrekvoten, i en tid da opposisjonen i vårt eget storting ønsker å rive dem ned. Vi lever av likestilling i dette landet, og sånn sett er dette forslaget noe som vil være svært negativt for det norske samfunnet og for norsk økonomi. Linda C. Hofstad Helleland sa noe til slutt som jeg har ventet på, og som jeg synes var ærlig. Det kom sent, men det kom til slutt. Hun sa at «vi er villig til å ofre andre mål». I det ligger det vel en slags erkjennelse av at det litt halvkvedete forsøket på å påstå at det å fjerne fedrekvoten vil føre til at fedre tar mer permisjon, ikke er så veldig godt underbygd. Det dette til slutt handler om, er nettopp det: Er det en motsetning mellom likestilling og god omsorg for barn? Jeg tror det er tvert imot. Jeg tror at likestilling er viktig for barna. Det er kanskje det som uenigheten vår til syvende og sist bunner i.
-0	Trontalen bebuder at Regjeringen vil fortsette arbeidet for et mindre og bedre statlig eierskap, og at man skal vurdere hvordan forvaltningen av dette eierskapet skal organiseres. Ved behandlingen av eierskapsmeldingen denne våren opplevde vi en politisk kamp om statsbedriftenes fremtid. Det er viktig å se utfordringene i sammenheng med den utviklingen vi opplever ikke bare i Norge, men i mange vestlige land. Det vi ser, er at den gamle industrien forvitrer uten at det skapes mye nytt som kan erstatte det som forsvinner. Trusselen om at en betydelig virksomhet flagger ut med hovedkontorer og utviklingsenheter, og risikoen for å bli et filialland er overhengende. Vi må være oppmerksomme på at det er hovedkontorene som foretar valg av strategiske leverandører, rådgivning og finansielle tjenester, og ikke bare tar beslutninger om produksjon og innkjøp. Derfor er det av vital betydning å beholde norske selskaper, med eierskap i viktige selskaper som Hydro, Telenor, Kongsberggruppen og mange, mange flere. Dette står ikke i et motsetningsforhold til det å ha utenlandske eiere i dette land. De beriker norske industrimiljøer og skaper gode konkurrenter. Det som er galt, er at vi ikke har norske kapitalmiljøer med samme kapitalstyrke som våre utenlandske konkurrenter. Selv om Norge er verdens rikeste land målt pr. innbygger, har vi ikke tilgjengelig kapital som kan gi utenlandske investorer noe særlig konkurranse. Dermed kan attraktive biter av norsk næringsliv gå på billigsalg og forsvinne ut av landet. La meg ta noen eksempler. Vi har mistet selskaper som Dyno, Findus, Nycomed, Pharma, Helly Hansen og Hydro Seafood. Kværner holdt på å forsvinne. Ved behandlingen av eierskapsmeldingen ble det fremmet forslag om nedsalg og utsalg i 70-milliardersklassen. Vi ville ikke hatt nubbesjanse til å reise tilstrekkelig kapital fra private kilder i Norge til å konkurrere om alt dette nå. Det er det som er sannheten. Fremskrittspartiet er det eneste opposisjonspartiet hvor Regjeringen kan regne med støtte til et redusert statlig eierskap av noe omfang. Men da må næringspolitikken endres først. Vi kan ikke fortsette som i dag hvor verdiene ved nedsalg eller utsalg av statens virksomhet flyttes over i oljefondet, som kun plasserer i andre land. Hva er vitsen med å bytte Statoil-aksjer med Exxon-aksjer, eller DnB med Citibank-aksjer? Det betyr bare at utenlandske selskaper får billig kapital. Vi bidrar til betydelig verdiskaping ute, uten at det får noen særlige ringvirkninger til vekst og arbeidsplasser her hjemme. Fremskrittspartiet føler en dyp uro for nedbyggingen av det private eierskap i Norge, med en tiltakende filialisering av norsk næringsliv, og manglene når det gjelder innovasjon og nyskaping i næringslivet. Et statlig nedsalg vil i dagens situasjon isolert sett ikke bidra til å styrke det private eierskap i Norge. Vi ønsker derfor en politikk som prioriterer konkrete tiltak som styrker det private eierskap, sikrer at hovedkontor og kunnskapsfunksjoner i strategisk viktige virksomheter blir i Norge, og styrker nyskapingsevnen i norsk næringsliv. Fremskrittspartiet mener derfor det er viktig å haste langsomt. Vi kan ikke støtte noe nedsalg av statlige eierinteresser i de selskapene som ble omtalt i eierskapsmeldingen, før det foreligger en plan for å styrke det private eierskap i Norge. Dette er det et flertall, bestående av samtlige opposisjonspartier i Stortinget, som stiller seg bak, selv om premissene er noe forskjellige. En slik plan mener vi bør omfatte tiltak som bedrer de generelle rammevilkårene for private eiere. Det betyr at det må bli mer lønnsomt å ta en risiko og hente ut en fortjeneste. Da er det viktig at formuesskatten fjernes, fordi den er et stort problem for norsk næringsliv. Videre er det viktig å finne løsninger på hvordan statens kapital kan bidra til å sikre konkurranse om nasjonens verdier. På vegne av Fremskrittspartiet vil jeg understreke betydningen av å sikre et betydelig innslag av norsk eierskap, gjerne ved hjelp av statlige fond som kan konkurrere med hverandre, og som fungerer på et rent forretningsmessig grunnlag atskilt fra statsmakten. Det vil bety flere muligheter for vekst og knoppskyting av våre virksomheter her hjemme.
-1	Etter en del av de innleggene som har vært holdt, finner jeg det nødvendig å påpeke at SVs rammer for budsjettet i alle de foregående åra har vært akkurat slik som alle de andre partienes har vært. Vi har altså ikke brukt mer oljepenger enn andre. I år har SV valgt å bruke 2,3 milliarder kr mer for å få ledigheten ned. Det har vært til fornuftige investeringer, som vi mener hadde vært en bedre bruk av en del av de 3 milliarder kr i økning i dagpengene, som vi nå skal saldere opp i løpet av denne uka – rett og slett å gjøre nødvendige ting. Denne regjeringen har brukt 27 milliarder flere oljekroner når året er slutt, enn det man mente var helt nødvendig ved årets begynnelse. Ennå ser det litt lysere ut i norsk økonomi, det har ikke gått helt «på dunken». Da er det jo grunn til å spørre: Hvorfor har det gått slik? Hovedgrunnen til det er jo at sentralbanken altfor sent, men nå riktignok har satt renten ned. Det er det som har virket. Det er jo overhodet ikke den såkalte stramme finanspolitikken som har vært viktig. Jeg vil bare minne om at det er 55 milliarder kr i etterslep når det gjelder oppussing av norske skoler. Det hadde vært fornuftig å få gjort det nå når vi har ledig kapasitet økonomisk og ledige bygningsarbeidere, mange går nå på dagpenger eller er permitterte. Det er mangel på IT-kompetanse i skolen. Det hadde vært mye bedre å ha de unge, velutdannede IT-konsulentene på jobb i skolen enn at de går ledige. Det hadde vært bra både for barna og for dem. For det er riktig, som statsråden nå sier, at det er veldig skadelig når man faller ut av arbeidslivet, og ikke får den kompetansehevingen som det er å stå i jobb. Så sier representanten Skovholt Gitmark at Regjeringen ikke har vært passiv. Nei, det skal være visst! De har vært veldig aktive i å kutte, spesielt når det gjelder de yrkeshemmede. Nå sier statsråden at man har inngått en ny intensjonsavtale. Det er vel og bra, men hva med praksis? Hvor i statlig virksomhet skal folk med yrkeshemming nå få jobb? Det er arbeidsplasser med høykompetanse Regjeringen og Arbeiderpartiet nå har kuttet muligheten til å få utdanning til. SV vet at det er veldig mange av de yrkeshemmede som kan, hvis de får muligheten. Den muligheten er nå sterkt begrenset. Hvilke kommuner er det som vil ha råd til å ansette yrkeshemmede, når de allerede er så presset at arbeidsmiljøet er slik at folk blir syke av å jobbe der? Jeg bare spør. Det må være lov å spørre om det når man har en målsetting om at yrkeshemmede skal få jobb. Et eller annet sted må de jobbe. Det er tøft i det private næringsliv om dagen. Det er like tøft i det offentlige.
-1	Jeg vil starte med en påstand: Det er det organiserte arbeidsliv og fagbevegelsen som har sivilisert Norge, og gjort at folk kan leve av og med arbeidet sitt, og at goder og makt i samfunnet er sterkere fordelt her enn i mange andre land. Det har vært bra for landet – for innbyggerne – og bra for næringslivet og økonomien. Det er å rokke ved denne tryggheten og velferden når høyresiden ønsker seg flere midlertidig ansatte, mer innleie, lavere lønninger for arbeidsfolk og fritak for formuesskatt for milliardærer. Da bryter vi spleiselaget, og det fører til at færre er organisert, og at makta fordeles skjevere i samfunnet. Forskjellene mellom folk øker, og vanlige folks innflytelse i samfunnet svekkes. Det er det denne debatten handler om. Det er helt riktig at det er høyresidens politikk som truer arbeidstakernes rettigheter i Norge. Det er det som er problemet, både for SV og for fagbevegelsen. Det er høyrepolitikken – ikke hvor reglene eller påleggene kommer fra. Men vi må evne å se når høyrepolitikken kommer fra EU. Vi må evne å kjenne den igjen, og vi må evne å stoppe den. Det er derfor vi er imot en del av de reglene som kommer, fordi de truer dette. Dette er SV og fagbevegelsen enig om. Vi må sikre at ikke EU via direktiver eller via domstolene kan overprøve norske lønns- og arbeidsvilkår og tariffavtaler, eller sette til side ILO-konvensjoner. Bekymringen er at vi ser at ESA engasjerer seg i reglene for å endre norsk arbeidsliv, og de fire mest kjente dommene i domstolen – Rüffert, Laval, Viking Line og Luxemburg – blir brukt som brekkstang for å svekke arbeidstakernes rettigheter. Dommene setter arbeidstakernes muligheter for kampmidler og kollektive avtaler til side hvis de hindrer fri etablering og fri tjenesteflyt. Det kan begrense landenes råderett i arbeidslivspolitikken. Fordi disse dommene passer så dårlig med den norske modellen, er vi veldig bekymret for den utviklingen vi ser. Dette skyter fart – det er på en måte en eksplosiv kraft i dette nå, med krisen i Europa, som er skapt av at høyresiden ikke har villet styre finansakrobatene og bankene og har sendt regningen til vanlige folk, som mister både jobben og pensjonen. Det skaper massearbeidsløshet, og folk kommer selvfølgelig til Norge. SV er for arbeidsinnvandring – vi trenger det, de trenger det – men vi er voldsomt opptatt av hvordan dette forandrer norsk arbeidsliv. Det er jo sånn at når arbeidsløsheten eksploderer, kuttes lønninger, og ingen tør hevde rettighetene sine, for da mister de jobben, enten i EU eller her. Når høyresiden i Norge i tillegg er imot de mest virkningsfulle tiltakene mot sosial dumping, mener jeg at deres taler her i dag blir fryktelig hule. Det er større og mindre tiltak mot sosial dumping, men de viktigste tiltakene, som virkelig kan bety at sosial dumping blir avslørt og skal koste mye – som innsynsrett og solidaransvar, kollektiv søksmålsrett, som vi jobber med, og store deler av vikarpakken, som de står her og forsvarer – har man altså stemt imot. Og hvorfor gjør de det? Jo, det avslører de når de skriver i innstillinger at disse tiltakene hindrer konkurranse på lønn. Og det betyr å gå ned i lønn, det, for vanlige folk – for renholdere, bygningsarbeidere, stuepiker og andre vanlige arbeidsfolk. Jeg mener det er en ren krigserklæring fra partier som i all sin politikk viser at de er mest for de rike og de privilegerte. Det er sånn at hvis EU sier hopp, hopper Høyre og Fremskrittspartiet, mens vi utfordrer til å bruke handlingsrommet, slik at EU og EØS-avtalen ikke kan gripe inn overfor norske tariffavtaler og norske regler i arbeidslivet. Det haster med å sikre dette, fordi presset kommer til å øke enormt framover på grunn av den kritiske situasjonen. Det foreligger f.eks. direktiver som risikerer å ha som konsekvens at vi må fjerne noen av tiltakene mot sosial dumping. Jeg vet at den norske regjeringen protesterer mot det – det er jeg helt enig i og veldig glad for – og det hadde vært interessant å høre om den høyresiden som i dag forsvarer norsk arbeidsliv, norske lønninger og norsk lovverk, kunne gi støtte til regjeringen i den kampen, slik at vi kan sikre de tiltakene som gjør at vi beholder det organiserte og velfungerende arbeidsmarkedet i Norge.
-1	Jeg må si at jeg synes at tonen fra Sanner nå er litt i overkant. Jeg besvarer henvendelser fra folk som har spart i livrente hele veien, og jeg forstår jo at de som har spart i livrente og av den grunn har fått en betydelig lettelse i formuesskatten, nå ikke er fornøyd med denne endringen. Det er likevel en veksling i forhold til skattefavorisering for sparing til pensjon som vi står inne for å gjøre, og det er et prioriteringsspørsmål.
-0	Det er jo slik i praksis at folk vanligvis ønsker å lytte til dem som måtte føle seg forulempet – og det er på sett og vis dét Fremskrittspartiet gjør. Vi føler at vi ikke blir behandlet ut fra det samme likeverd, ut fra demokratiske rettigheter, som de andre representantene, når det gjelder det nordiske samarbeidet. Vi vet hvordan lovene var på midten av 1990‑tallet. Vi vet når lovene ble endret. Vi vet hva som ligger inne med hensyn til en ny endring – og det tilsier at vi faktisk er tilbake omtrent der vi var på 1990‑tallet. Det er ikke noen voldsom endring, det er mer en gjentakelse av seg selv.
-0	"Det kunne vært fristende å bruke dette innlegget på å imøtegå de usaklige angrep som forrige taler kom med overfor Fremskrittspartiet, men jeg skal la det ligge. Vi som nå representerer den nye justiskomiteen – og justisministeren, som fortsetter i denne perioden – har en hovedoppgave i denne fireårsperioden, og det er å sikre at vanlige folk har tillit til rettsstaten, at vanlige folk opplever at de får hjelp av rettsstaten når de har behov for det. Jeg må si at jeg nå er relativt bekymret for den vanlige manns tillit til dette viktige systemet. Trygghet for liv, helse og eiendom er et av de viktigste prinsippene vi har i vårt samfunn, og som vi skal ha i et moderne samfunn og i en rettsstat. Det er derfor beklagelig at flere og flere av oss opplever at disse grunnleggende prinsippene ikke er til stede for enkeltmenneskene. Vi opplever bølger av vold – umotiverte sådanne – og vi ser nå en bølge av innbrudd i folks hjem. Noe av det mest krenkende vi kan oppleve, er at andre har vært inne i hjemmet vårt og forsynt seg av det vi har der. Den manglende oppklaringsprosenten når det gjelder vinningskriminalitet, bidrar til å svekke folks tillit til systemet. Det er noen som kan gjøre noe med dette; det er statsråden, og det er Stortingets justiskomité. Vi kan ikke risikere at folks tillit til rettssystemet blir borte, for da vil vi også risikere at folks tillit til oss som politikere og til det politiske systemet blir borte. Derfor er det å ha synlig politi viktig. Jeg forstår derfor den frykten som folk i Follo nå har rundt omorganiseringen av politiet i Follo, hvor vi ser at de lokale lensmannskontorene blir lagt ned for å få dem sentralisert. Vi ser bl.a. at Enebakk kommune, som ligger litt i utkanten av dette distriktet, frykter det som vil skje med tanke på nærhet til politiet. Derfor har politimesteren i Follo en betydelig oppgave i å kommunisere ut – og nå i etterkant sikre at folk opplever – at polititilbudet ikke er blitt svekket ved denne omorganiseringen, men heller blir bedre. Det har også i høst vært en betydelig debatt rundt situasjonen i domstolene, og jeg vil benytte anledningen til å gi honnør til lederen av Domstoladministrasjonen, Tor Langbach, for at han har turt å dra i gang en debatt om ressurssituasjonen i domstolene. Det er viktig at embetsmenn tør å gå ut og kritisere Regjeringen, og da dette budsjettforslaget som statsråden i år har lagt frem. Langbach har i en høring i justiskomiteen sagt at domstolene er ca. 50 mill. kr underfinansiert for å få gjort den jobben som de er blitt satt til å gjøre. Dette må vi ta på alvor, for 50 mill. kr totalt sett er lite i forhold til den totaliteten vi har på justisbudsjettet. Derfor velger Fremskrittspartiet å bevilge betydelig mer til domstolene. Det denne debatten også har ført til, er en mer prinsipiell debatt rundt domstolenes stilling, og hvordan ansvarsforholdet til Justisdepartementet og domstolene er organisert. Vi stiller spørsmål ved om det er riktig at domstolene er underlagt den utøvende makt og departementet, og om dette kan være med på å true maktfordelingsprinsippet på sikt. Vi foreslår derfor at det blir nedsatt en uavhengig kommisjon som skal gå igjennom dette og komme med en innstilling om hvorvidt domstolene i stedet bør organiseres under Stortinget."
-1	Jeg takker igjen for svaret. Jeg kan opplyse om at det også er norske advokater som har god kjennskap til både Tyrkia og til kurderne, som er villige til å reise nedover. Jeg håper at de da kan få hjelp av den norske stat til å gjøre det. Anledningen er også nå inne til å ta opp kurderspørsmålet på bred basis for å sikre kurderne elementære rettigheter som folk. Hvis ikke det gjøres nå, er mange veldig redd for at volden og terroren får lov til å fortsette. Og som jeg sa tidligere: Vestens unnfallenhet må i hvert fall ikke få fortsette. Derfor er det viktig å få satt dette spørsmålet på den internasjonale dagsordenen og ikke bare å ta det opp med Tyrkia. Jeg vil derfor gjerne utfordre utenriksministeren på om han kan ta et initiativ til å få i gang en internasjonal uavhengig granskingskommisjon for å etterforske menneskerettighetskrenkelsene, og om han også vil ta initiativ til å få i gang en fredskonferanse. Det er jo helt i tråd med det utenriksministeren sa, at veien til en fredelig løsning er gjennom dialog.
-1	SV er helt enig med Arbeiderpartiets Bjarne Håkon Hanssen i at dagens helseforetaksmodell er en udemokratisk modell. Derfor tok SV initiativ til å få en helt annen modell, en forvaltningsmodell, som skulle plassere ansvaret inn i Stortinget, og at det skulle være folkevalgte organer som bestemte modellen. Det fikk vi støtte til fra både Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. Den modellen vi har i dag, er Arbeiderpartiets modell, den er vedtatt som en helseforetaksmodell av Arbeiderpartiet, foreslått av en arbeiderpartiregjering og gjennomført med støtte fra Høyre og Fremskrittspartiet. Det er bra om vi kan få en kamp om den modellen og få en endring etter høstens valg. Men det som åpenbart er mulig, er at man allerede med den modellen vi har i dag, sikrer folkevalgt styring i mye sterkere grad enn det vi har gjort. Statsråden har alle muligheter til å formalisere at man vedtar nasjonale helseplaner som bestemmes av Stortinget etter forslag fra statsråden, slik at man får en struktur på helsevesenet som er bestemt av folkevalgte. Vil statsråden bidra til det?
-1	Det blir med hjelm, men bare helt i begynnelsen. Vil presidenten at jeg tar av meg hjelmen?
-0	Selv har jeg 15 års erfaring fra den kraftkrevende industrien, og jeg vet at planleggingsfase og utbygging tar lang tid. Derfor er det vanskelig å forstå at regjeringen holder så strengt på disse 15 årene. Offentlig eierskap endres slett ikke om man utvider grensen fra 15 til 30 år. Bransjen sier at det er for kort tid, så alt taler for at regjeringen i sin prosess egentlig har tatt feil, og at man bør endre. Når Arbeiderpartiet i sitt stortingsvalgprogram for 2009–2013 sier at partiet vil arbeide for at utleieperioden skal øke fra 15 til 30 år, er spørsmålet: Er dette noe som bare Arbeiderpartiet arbeider med, eller ser også statsråden og hans departement på den samme saken? Hvis så er tilfellet, kan vi forvente et svar på om det er det ene eller det andre? Når man arbeider mot et mål, er det greit å vite når man kommer fram.
-0	Jeg har også lest artikkelen i Nordlys hvor Torgeir Knag Fylkesnes kom med ganske feilaktige påstander om regjeringens politikk på dette området. Jeg kan bare si at når jeg besøker Nord-Norge, hører ikke jeg noe rop om mer subsidier. Det jeg hører enhver bedriftsleder og enhver bedrift lokalisert i denne regionen be om, er konkurransedyktige rammebetingelser som gjør at de kan stå seg i konkurransen med resten av landet og resten av verden. Det leverer denne regjeringen. Det er derfor vi er opptatt av å forsterke investeringene i infrastruktur over hele landet, det er derfor vi er opptatt av å redusere det samlede skattetrykket over hele landet, det er derfor vi er opptatt av forskning og utvikling som skal tilkomme hele landet, og det er derfor vi er opptatt av å styrke utdanningstilbudet over hele landet. Alle disse tiltakene vil virke. Og det er tiltak jeg har hørt norsk næringsliv etterspørre mer av. Det vil de også få.
-1	Jeg takker for svaret. Jeg var ikke helt fornøyd. Barne- og familiedepartementet bestemte sist høst at foreldre-barn-institusjoner ikke lenger skulle defineres som barnevernsinstitusjoner. Mange av dem var definert som det fra før, til tross for at det bor svært hjelptrengende foreldre som selv er under 18 år, på disse institusjonene. Alle er henvist dit fra barnevernet. Mange kommer direkte fra andre barnevernstiltak hvor de ikke lenger kan være fordi de er blitt gravide. Det er uforståelig at når ett barn blir til to barn, skal man ikke ha den samme rettssikkerheten som man hadde i det tiltaket man bodde i før man ble gravid og fødte et nytt barn. Dette er et omsorgstilbud rundt omkring i landet som er ekstremt viktig. Mange av disse barna får jo ikke videre omsorg av sine foreldre. Noen steder bor det også barn alene, uten foreldre, i disse institusjonene. Hvem skal ta ansvar for disse barna? Hvem mener statsråden har ansvaret?
-1	"Jeg vil gjerne istemme takken for en bred og god debatt. Jeg tror de fleste av elementene for å bekjempe mobbing har vært tatt opp. Jeg har gjerne lyst til å starte oppsummeringen med å gi ros til det initiativet som den forrige regjering tok i 2002 i forbindelse med Manifest mot mobbing. De tiltakene vi nå har satt inn i kampen mot mobbing, er flere enn dem man startet med i 2002 – og det skulle på en måte bare mangle, for hvis det er behov for flere tiltak og bredere innsats, må vi bare stille opp med det. Jeg tror vi nå har en bredde av tiltak, et fokus nasjonalt og lokalt, med en blanding av arbeid for bedre læringsmiljø og innsats i forhold til mobbing som gir et godt utgangspunkt for at vi skal lykkes bedre. Den største undersøkelsen vi har om dette, nemlig Elevundersøkelsen, viser ingen økning av mobbing, men den viser heller ikke noen nedgang. Samtidig er det et par ting vi ikke har full klarhet i. Hvis man f.eks. opplever mobbing ukentlig i norsk skole – og det er ca. én av 20 elever som gjør det – og det er en mobbesituasjon som løses i løpet av 14 dager fordi voksne, ansvarlige mennesker rundt dem tar affære, griper inn, snakker med dem som mobber, og med dem som mobbes, og får ordnet opp i det, er det en ubehagelig opplevelse. Hvis det varer i årevis, kan det prege resten av livet til vedkommende person. Så vi snakker om mange lag når det gjelder hvor stor alvorlighetsgraden er. Det vi vet om skoler som har lite mobbing, er at de har en tydelig ledelse, og at de lykkes på mange andre områder også. Det er i veldig stor grad slik at det er sammenheng mellom en tydelig ledelse, fra rektor til lærere, fra lærerne i klassene, hvor det er systemer og kontroll, og hvor alle har den tryggheten at de vet hva som er akseptabelt, og hva som ikke er akseptabelt, og hva som er konsekvensen av de handlingene de gjør. Det er riktig at vi har fått en rapport fra NIFU STEP om mobbeprogrammene og deres virkning, men det er ikke sikkert at man har en tilstrekkelig god belysning av mobbeprogrammenes virkning hvis man bare sammenligner skoler med og skoler uten mobbeprogrammer. Det kan være slik at noen som har hatt betydelige mobbeproblemer, f.eks. har brukt Zero eller Olweus' program og hatt et veldig godt hjelpemiddel til å få redusert mobbingen på sin skole. Så her må vi ha en nyansert holdning til hva som virker, og hva som ikke virker. Vi har gode forskningsbaserte programmer som vi vet virker, men vi vet at det som er suksesskriterium nummer én, er ikke om man benytter program eller ikke; det er om man jobber systematisk over tid. Og det skal alle skoler gjøre."
-1	Norge har i de hemmelige engasjementsreglene for stabiliseringsstyrken i Irak unntatt seg fra det som omhandler maktbruk, med unntak av selvforsvar, som statsministeren presiserer. De reglene som danner grunnlaget for Norges unntak, er ukjent for Stortinget. Men gjennom den debatten som har framkommet i mediene de siste dagene, kan det synes som om stabiliseringsstyrkens oppgave er vesentlig videre enn Norges unntak. Mener statsministeren at dette betyr noe for det humanitære inntrykket Regjeringen har skapt rundt det norske bidraget, de oppgavene stabiliseringsstyrken – som vi faktisk er en del av, med våre unntak – gjør i Irak, og dermed også for andres inntrykk av stabiliseringsstyrken i Irak som noe annet enn en humanitær operasjon?
-1	Jeg kan forsikre representanten om at både jeg som statsråd og departementet har løpende kontakt med fagskolerådet. Jeg har vært på ganske mange møter og konferanser med dem og har ingen problemer med kommunikasjonen og med å lytte til det fagskolerådet mener. Det som det her er snakk om, er et arbeid som ble gjort i forbindelse med forvaltningsreformen. Jeg tror at både representanten og jeg vil være enig i at fylkeskommunenes ansvar for fagskolene er viktig å understøtte på alle måter, både gjennom den regionale forankringen – fagskolen er en viktig del også av fylkeskommunens ansvar for regional utvikling – og interessen for at fagskolene fungerer på en god måte. Så vil vi – i ethvert budsjett – se på både fylkeskommunenes økonomi og det som eventuelt måtte være direkte myntet på fagskolene. Men her har vi god kommunikasjon og gode prosesser, og jeg håper at fagskolene også kan bidra til at vi får et godt og variert utdanningstilbud.
-1	Jeg fulgte med interesse med på det innlegget som representanten Heieren Hundhammer holdt på vegne av Høyre, for det som her sies, er på mange måter at man har med et parlament å gjøre som oppfører seg utilbørlig overfor en mindretallsregjering. Flertallet i dette parlamentet er ikke villig til å rette seg etter de direktiver som Regjeringen gir. Det er en måte å betrakte parlamentarisme på som i hvert fall jeg oppfatter som helt ny. Det er faktisk Regjeringen som må sikre seg parlamentarisk grunnlag for det som man legger opp til, og det grunnlaget er ikke til stede i denne salen. Det man kan forundres over, både i denne saken og i en rekke saker vi nå ser komme fra Regjeringen, er at Regjeringen ikke på forhånd har sikret seg flertall, for så å la seg forbløffe over at flertallet er misfornøyd med at man ikke har fått det man har bestilt. Det er jo det som er tilfellet her. De føringene som er lagt, er så klare med hensyn til at man skal jobbe innenfor en felles offentlig etat, riktignok med å utrede ulike løsninger, at når Regjeringen i praksis foreslår én sosialetat, én arbeidsetat og én pensjons- og familieetat, er ikke det svar på det som Stortinget har bedt om. Det er mulig at Regjeringen kan leve bekvemt med at man i sak etter sak fremmer forslag overfor Stortinget som Stortinget ikke ser seg fornøyd med og må sende tilbake, men da er det Regjeringen selv som må ta ansvaret for at prosessene forsinkes. Det SV har vært opptatt av lenge, helt siden vårt forrige landsmøte i 2001, er at man skal jobbe med å få til den felles offentlige etaten. Det vil altså si at den enkelte bruker skal ha én dør å gå inn til der man kan henvende seg, og at man, uansett årsak til at man er avhengig av offentlig bistand, skal kunne få den hjelpen på det kontoret, i den etaten. Det er klart at dette gir betydelige muligheter som man i dag ikke har. Det vi ofte ser i forhold til den enkelte bruker, er, som også andre har vært inne på, at man blir en kasteball i et system der man lett definerer ansvaret over på neste etat. Et eksempel kan være at en som ikke er kommet inn i et arbeidsforhold, og som over tid har mottatt sosialstønad, henvender seg på arbeidskontoret for å motta dagpenger, men ikke har opparbeidet retten til det. Han har heller ikke, fordi han ikke har et ansettelsesforhold, rett på sykepenger. Uansett hvor man da går, vises man videre i systemet. Kanskje ender man opp på en type sosialstønad som ikke bringer en videre i det hele tatt. Og i stedet for å motta den ytelsen som en korttidsytelse, blir man gående på den lenge, uten at man har mulighet for å komme videre. Dette gjør at vi i SV mener at én ting er at man må jobbe med å få til en felles etat som har en felles målsetting om å øve bistand, en annen ting at man også må se på lovverket. Hvis man tenker seg at man både skal se på og utvikle en felles offentlig etat, og at man også skal utvikle et nytt lovverk på området, er vel dette en av de største – kanskje den største – reformer vi har stått overfor i moderne tid i Norge. Det å skulle tenke seg, når Regjeringen foreslår noe helt annet, at Stortinget selv skulle utvikle dette, og at Stortinget selv presist skulle beskrive akkurat hvordan dette skulle være, uten at man skulle gi organisasjoner mulighet til å gi sitt besyv med i den prosessen, kan ikke regjeringspartiene i fullt alvor mene. Det er klart at hvis Regjeringen hadde synliggjort ulike alternativer innenfor det som var bestillingen, og latt ulike høringsinstanser fått ta stilling til det, hadde man hatt muligheten til å gå videre. Men den muligheten har Regjeringen avskåret Stortinget fra, slik at det blir ingen andre alternative løsinger her enn at man må be Regjeringen om å gjøre den jobben som Stortinget faktisk har bestilt. Når Regjeringen sier at den også ønsker å gjøre noe med dette, håper SV at man denne gangen tar bestillingen mer på alvor enn man gjorde første gang. Og igjen, for å si det slik, er det klart at dagens systemer, som vi også var inne på i fattigdomsdebatten, ikke stimulerer til at man raskt kan få den hjelpen som gjør at man kan bli selvhjulpen. Vi ser at ordninger knyttet til sosialstønad er formulert på en måte som gjør at mange ekskluderes fra trygdeytelser. Jeg vil si at det er ett begrep man burde ha sett nærmere på, og det er begrepet «sosial uførhet». Vi vet at foreligger det såkalt sykdom, skade eller lyte, åpner det seg muligheter innenfor folketrygdsystemet for den enkelte, der man vil kunne ha rettigheter basert på både sykepenger, rehabiliteringspenger og attføring, som ikke minst er viktig når det gjelder å kunne få et egnet arbeid, eller i noen tilfeller ved varig uførhet, en varig uførepensjon. Vi vet at det finnes mange i samfunnet som kan ha hatt en vanskelig oppvekst, alkoholiserte foreldre, utrygge rammer rundt hele sin oppvekst, og kanskje en skolegang man aldri har fått gjennomført, og som i egentlig forstand ikke har en sykdom, men er det jeg vil karakterisere som sosialt uføre. Man er utilpass i forhold til et arbeidsforhold og trenger i aller høyeste grad bistand i en vanskelig fase av livet for å komme ut av den situasjonen man befinner seg i i dag. Men i dag vil det ikke med det lovverk som eksisterer, være mulighet for vedkommende til å komme ut av dette annet enn ved å søke bistand på sosialkontoret, som ikke har noe apparat knyttet til yrkesrettet attføring, eller har noen mer langsiktige ytelser som muliggjør at man skal kunne øve hjelp til selvhjelp. Det vi i SV mener, er at man, parallelt med å jobbe for den felles offentlige etaten, må se på hvordan man kan tilpasse lov om sosialstønad til trygdelovgivningen. Vi skal ikke bebude at vi har noe fasitsvar på det i dag, men man bør i et langsiktig perspektiv, når man jobber med denne reformen, se på hva slags muligheter som finnes for å integrere grupper som i dag faller utenfor, på en slik måte at man mer langsiktig kan gi hjelp til alle som har problemer. Det som ligger i bunnen for denne argumentasjonen, er ikke at flere over tid skal bli varig uføre, men at flere over tid nettopp skal kunne bli selvhjulpne gjennom målrettet hjelp. Det er klart at innenfor en slik felles etat vil man ha muligheter for å ha noen som er høyt skolert når det gjelder å jobbe med arbeidstreningstiltak, yrkesrettet attføring og langsiktige kontakter mot det generelle arbeidslivet som er tilpasset den enkeltes behov. Man vil kunne ha noen som har spesiell kompetanse knyttet til trygdemessige ytelser, og man vil kunne ha noen som har spesialkompetanse knyttet til sosiale problemer, men da innenfor den felles etaten, slik at den enkelte ikke skal måtte gå fra dør til dør. Vi ser med spenning fram til at Regjeringen på nytt kommer tilbake til Stortinget, og vi ønsker på en konstruktiv måte å være en samarbeidspartner. Men Regjeringen kan altså ikke forvente at Stortinget skal legge seg flat for løsninger som er stikk i strid med det Stortinget har bedt om, bare fordi Regjeringen kommer med et dokument til Stortinget uten å ha forhørt seg om hvorvidt det foreligger noe flertall som støtter retningen på det. Jeg må si at jeg er oppriktig overrasket over hvor liten ydmykhet regjeringspartiene i så henseende viser med hensyn til å få løst denne saken på en hensiktsmessig måte for dem som trenger det, de ulike brukerne som i dag er mottakere av ulike former for trygdemessige og sosiale ytelser.
-1	Jeg vil berømme Anniken Huitfeldt, som nå gir oss muligheten til å diskutere et stort spørsmål som får lite oppmerksomhet: inkludering av funksjonshemmede i norsk utviklingsarbeid. Tre rød-grønne statsråder, Heikki Holmås, Espen Barth Eide og Inga Marte Thorkildsen, sto i 2013 bak et policy-dokument som viste en klar vilje til å satse mer på funksjonshemmede i norsk utviklingsarbeid. Erklæringen kom i forbindelse med at Norge ratifiserte FN-konvensjonen om rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Spørsmålet nå er hvordan denne følges opp videre av Børge Brende og regjeringen. I dokumentet understrekes betydningen av en helhetlig, integrert tilnærming til funksjonshemmedes rettigheter, herunder utdanning, likestilling, helse, humanitær innsats og internasjonalt samarbeid. Norges bistand til funksjonshemmede utgjør fortsatt under 0,5 pst. av Norges bistand. Det er så marginalt at det vel knapt kan kalles en satsing. Funksjonshemmede får så lite ressurser og oppmerksomhet i norsk bistand at norske ambassader heller ikke kjenner til Norges politikk på området. Det forteller Atlas-alliansens leder, Morten Eriksen, til Bistandsaktuelt. SV mener Norge må levere sin første rapportering til FN for implementering av konvensjonen i 2015. Jeg håper utenriksministeren kan informere Stortinget om hvordan han vil følge opp artikkel 32 i FN-konvensjonen om internasjonalt samarbeid i praksis. Funksjonshemmede er overrepresentert blant fattige og utgjør 20 pst. av verdens fattigste. Funksjonshemmede rammes derfor ekstra hardt av klimaendringer og naturkatastrofer. Vi vet også at manglende matvaresikkerhet fører til funksjonshemning. Anslagsvis 20 pst. av funksjonshemninger oppstår på grunn av feilernæring. Menneskerettighetene er et viktig prinsipp for humanitær innsats, sammen med prinsippene om deltakelse og ikke-diskriminering. Hvordan vil regjeringen konkret sørge for at funksjonshemmede blir inkludert i Norges humanitære innsats, slik som beredskapsplaner, operasjonelt nødhjelpsarbeid og gjenoppbygging, som universell utforming av hjem, latriner og skole, og matvareutdeling som også når funksjonshemmede? Det er ofte et hav av velvilje når politikere prater om funksjonshemmede. Men når man snakker om en av verdens største minoriteter, som også er noen av de mest sårbare og utsatte i krig og kriser, hjelper det ikke med velvilje så lenge det ikke følges opp i praksis. Debatten i dag er en start. SV forventer at utenriksministeren prioriterer arbeidet for inkludering av funksjonshemmede i bistandsarbeidet, og vil følge saken tett framover.
-0	Da vi holdt på med det store barnehageforliket, var SV veldig opptatt av søskenmoderasjon og inntektsgradert foreldrebetaling – så opptatt av det at vi faktisk for første gang i historien fikk en forskrift til behandling i Stortinget. Nå viser det seg at det er svært mange kommuner som ikke har innført inntektsgradert foreldrebetaling og heller ikke søskenmoderasjon. Hvorfor har ikke SV vært tydeligere og mer på banen når det gjelder dette? Har de allerede glemt at de jobbet så mye med dette? Glemte de det så snart de kom innenfor regjeringsdørene?
-0	Jeg vil presisere at denne måten å bruke bekymringssamtaler på, ikke er begrenset til personer under 18 år. Bekymringssamtaler brukes for en langt større gruppe, men da er den basert på en reell dialog gjennom en invitasjon, hvor en da frivillig blir deltaker i en sånn kommunikasjon. Det brukes også av PST og av forebyggende enheter i politiet i utstrakt grad – også i grupper med langt eldre personer enn dem som er 18 år. Jeg deler bekymringen for dem som kanskje ligger i et grenseland, som trenger denne ekstra motivasjonen, for å kalle det det, for å komme i en slags dialog med politiet. Men jeg tror vi er nødt til å vurdere nøye hva konsekvensene av det også vil være før en eventuelt går videre med å vurdere en utvidelse av hjemmelsgrunnlaget. Men jeg synes dette er et interessant innspill, som vi skal ha med oss videre.
-0	Takk for det. Jeg er ikke så overrasket over svaret og selvfølgelig den statistikken som er framvist, for det er en kjensgjerning langs kysten at politiets beredskap til sjøs er altfor dårlig. I tillegg skaper det stor utrygghet. Det er en kyst med mange øyer, holmer og strekninger med en sterkt økende fritidsbåttrafikk. I tillegg har til og med Stortinget påpekt dette og gitt nye oppgaver til politiet til sjøs, bl.a. det som har med promillegrenser og oppfølging av bruk av redningsvest etc. å gjøre. Vi har sett mange stygge ulykker som har medført drukninger. Jeg er glad for at statsråden nå endelig ser ut til å ville ta dette opp i tildelingsbrevet, men problemet er jo den økonomiske situasjonen ute i politidistriktene. Hvis man bare skal gjøre som man har gjort hittil, og si at man skal ta det ordinære driftsbudsjettet til disse investeringsmidlene, er det fortsatt stillinger som blir holdt vakante. Vil statsråden se på muligheten til å gi tilleggsbevilgninger i denne saken?
-0	Då representanten Haugli hadde ordet første gongen, sa han at dette først og fremst er ei sak som dreiar seg om lovverk for å hindre innsidehandel og spekulasjon, og han håpte debatten ville dreie seg om det. Dessverre gløymde Haugli sine eigne medrepresentantar frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti innlegget hans då dei starta. Kall dette for det det faktisk er: Dette er eit generaloppgjer med Per Arne Olsen og ikkje noko anna. Det burde representantane frå Arbeidarpartiet og SV vore modige nok til faktisk å innrømme. Då er vi inne på kva som er Stortingets rolle. Stortinget som lovgivande forsamling har eitt oppdrag, nemleg å gje eit tilstrekkeleg lovverk. Dømminga er opp til andre aktørar. Tønsberg kommune har behandla denne saka i alle rette instansar, og konklusjonen ligg føre. Den kan ein vere einig eller ueinig i, men det er realiteten. Likevel opptrer SV og Arbeidarpartiet i dag også som ei form for dømmande forsamling. Dersom det faktisk hadde vore slik at Stortinget oppfatta dette som ei prinsipiell sak om innsidehandel og spekulasjon i bustadmarknaden, trur eg at Venstre hadde vore til stades i salen. Eg trur Kristeleg Folkeparti hadde vore til stades i salen. Eg trur at til og med representantar frå Senterpartiets stortingsgruppe hadde valt å vere til stades i salen. Men det er dei ikkje. Kvifor er dei ikkje det? Jo, fordi dei opplever denne saka akkurat på same måten som Framstegspartiet gjer, nemleg som ein hån mot Stortingets rolle som lovgivande organ. Eg trur Per Arne Olsen, til liks med mange andre, gjennom Ungbo-saka har teke lærdom av ho i den forstand at det er ikkje sikkert, når ein ser kva etterpel slike saker får, at ein ville valt å handle på same måten. Likevel er det slik at Per Arne Olsen valde å kjøpe ei leilegheit til dottera si, som var innanfor målgruppa. Mange av oss unge får hjelp til å etablere oss første gongen. Vi lovprisar foreldra våre for at dei faktisk stiller opp i etableringsfasen i ein periode der inntektene kanskje ikkje er dei største. Det er ikkje slik at Per Arne Olsen har budd i denne leilegheita, heller. Tvert imot, dottera til Per Arne Olsen har budd i denne leilegheita, og ville nok framleis ha budd der dersom det ikkje hadde vore eit innbrot på natta mens ho sov og at ho derfor i etterkant ikkje har funne det trygt å bu i leilegheita. Eg hadde trudd at representanten Thorkildsen, som ofte gjer seg til talsmann for kvinner som blir utsette for den type handlingar, faktisk hadde evna til å nyansere biletet noko meir enn redaktøren i Tønsbergs Blad har vist evne til. Derfor er eg i minst like stor grad skuffa over representanten Thorkildsen i denne saka som eg er over måten enkelte medium har valt å handtere saka på. Vi er tente med ei kritisk og undersøkjande presse – også når ho sett det kritiske søkelyset på Framstegspartiets handlingar. Det trur eg Tønsbergs Blad har bidrege til. Men når dei til dei grader går over streken og faktisk ikkje evnar å ta sjølvkritikk, dei heller, for nokre av dei oppslaga dei har hatt, synest eg det er ei anna sak. Det skal pressa sjølv få handtere. Vi veit f.eks. at denne saka har vore gjenstand for PFU-behandling, der enkelte representantar i PFU meiner at ein heilt klart er i grensesona for kva som er akseptabelt innafor retningslinene som PFU har å halde seg til. Det som er utfordringa, er at Stortinget som lovgivande forsamling bør opptre som det, og så får andre ta seg av enkeltsaker. Ein kan gjerne seie at dette er ein prinsipiell diskusjon om innsidehandel, men heile innstillinga er gjennomsyra av ei enkelt sak, og berre den. Om ein hadde ei prinsipiell tilnærming til innsidehandel og spekulasjon, slik det blir hevda frå forslagsstillarane, hadde det vore éin ting, men det er ikkje det. Det er ikkje ei einaste anna sak som er nemnd. Punkt for punkt går ein gjennom ei konkret sak. Då burde ein heller manne seg opp og kalle ein spade for ein spade. Ein må gjerne ta eit oppgjer med Per Arne Olsen, men det høyrer ikkje heime i landets nasjonalforsamling.
-0	Selvfølgelig mener jeg det, og det er jo også derfor regjeringen fremmet flere forslag til innstrammingstiltak som skal bidra til at vi får en bedre registrering av identitet, og at vi kan oppbevare opplysninger i lengre tid enn det vi kan i dag. Men jeg mener at når du oppgir feil identitet og man på en måte sier at det skal vi legge til side, så skal vi notere den nye identiteten og så skal du få statsborgerskap, så premierer vi personer som har gitt falsk informasjon til norske myndigheter. Det mener jeg er feil. Men som sagt mange ganger: Vi vil følge opp dette i tråd med det Stortinget har vedtatt, og da kommer vi tilbake til hvordan man kan løse dette. Selv om jeg mener at det er mange saker som burde vært prioritert – og representanten bruker også ofte å gi kritikk for at det går for sent med saksbehandlingen – er dette da saker som vil kunne gå foran.
-1	Eg tek ordet berre for å koma i protokollen. Det gjeld påstandar som er sette fram av mine vener i Framstegspartiet om datalagringsdirektivet, der me jo stod saman. Det høyrest ut som om me har gått frå kvarandre, men det har me ikkje. SV, og sikkert òg Senterpartiet, har gjentekne gonger uttalt seg svært kritisk til FRA-lova. Eg har vore i mange debattar der eg har teke avstand frå ho, og der eg på ein måte har bede svenske myndigheiter om ein slutt på dette. Når eg seier at me ikkje har noko med det, så er det ut frå poenget til samferdselsministeren, nemleg at det er svenske myndigheiter som vedtek svenske lover. Då har det vore mi oppfatning, og det har eg òg diskutert med samferdselsministeren, at den norske regjeringa må kontakta den svenske regjeringa – og få presset opp på det nivået. Hovudpoenget er altså at det ikkje er Hoksrud og Langeland som vedtek lovene i den svenske Riksdagen.
-0	Sosialministeren snakket i store og fine vendinger om fordelingspolitikk, om velferdsutvikling, om utjamningsmeldingen sin og en rekke andre ting. Men da virker det underlig for de av oss som har kommet så langt at vi har fått lest budsjettet grundig, at det Regjeringen gjør, er å innføre stadig mer skatt på sykdom i dette landet. Man har en generell utvikling når det gjelder egenandeler som i hvert fall jeg blir veldig bekymret over, for de syke, og gjerne de kronisk syke, i dette landet har problemer når det gjelder økonomi. Er det god fordelingspolitikk fra sosialministerens side stadig å øke egenandelene for syke mennesker i dette landet? Hvorfor kunne ikke sosialministeren og Regjeringen ha ventet på det arbeidet som pågår, eller som i hvert fall skal pågå, når det gjelder å vurdere de totale egenandelene i dette landet? Det er den ene biten. Så litt om det som har å gjøre med oppfølging av handlingsplanen for eldreomsorgen i Norge. I gårsdagens VG står det en artikkel om utviklingen når det gjelder sykehjemsplasser i Norge, og utrolig nok – men dessverre slik Fremskrittspartiet har påpekt tidligere – er det faktisk en nedgang i antall sykehjemsplasser hvis en sammenlikner med 1996. Så spørsmålet mitt til sosialministeren er da: Hvordan ser sosialministeren på denne utviklingen, at det som bygges rundt omkring i kommunene, er omsorgsboliger og ikke sykehjemsplasser, som det er et skrikende behov for i dette landet? Vil sosialministeren gripe fatt i dette, slik at vi nå kan få fart på byggingen av sykehjemsplasser i Norge?
-0	Siste taler var svært opptatt av om vi skulle oppfattes som en del av den sosialdemokratiske siden i norsk politikk eller som en del av den borgerlige siden. Fremskrittspartiet ønsker å bli oppfattet som Fremskrittspartiet. Det er faktisk det eneste alternativet i norsk politikk, og de som leser budsjettinnstillingen, ser at det kun er ett alternativ. Det er ett parti som kommer med andre forslag som monner, og det er Fremskrittspartiet. Derfor er det slik det alltid har vært: Det er Fremskrittspartiet mot resten. Så prøver representanten å gjøre et poeng av at det er en debatt i Fremskrittspartiet, og at det er en dreining på gang når det gjelder private investeringer. Fremskrittspartiet vil ikke ha direkte statlig eierskap i privat næringsvirksomhet. Derimot vil vi ha en fondsbasert eierstruktur, som er basert på å styrke folketrygden. Det er slått fast ganske klart i programmet.
-1	Én av de tingene som ble tatt opp og gjennomført da vi behandlet nettopp disse spørsmålene i en egen stortingsmelding for ikke så lenge siden, var at skolene skulle ha plikt til å sette i gang tiltak overfor enkeltelever i det øyeblikket de så at man hadde noen faglige utfordringer. Man skulle ikke vente og se på enkeltvedtak. Det mener jeg er den rette veien å gå og ikke frata de elevene rettigheter, men samtidig sørge for at skolen er rustet og på plass med én eneste gang med tiltak for å hjelpe f.eks. en elev som sliter med å lese. Økningen i spesialundervisning har flatet ut de siste par årene. Men vårt mål er å sørge for at elevene i småskolen får så god hjelp tidlig, at vi ikke har den utviklingen med økning i spesialundervisningen gjennom skoleløpet. Her er det én ting til som er veldig viktig: Vi må ha en romslig og inkluderende skole i bunnen. Forskning fra Kunnskapsløftet kan tyde på at vi har fått en for smal og akademisk skole – derfor også dette arbeidet med praktisk og variert undervisning.
-0	Då regjeringa la fram denne saka, gjorde vi det med utgangspunkt i at vi ville oppheve priskontrollen. Det meiner eg framleis ville ha vore det beste alternativet. Eg innser at det ikkje er fleirtal i Stortinget for det. Så gjer Stortinget to ting i dag: Dei ber meg direkte fastsetje moglegheita til å heve grensa for priskontrollen til 3,5 mill. kr. Det vil eg følgje opp. Dei ber om ei rekkje nye vurderingar for å vite meir om dei konsekvensane som representanten Storberget er bekymra for. Det skal eg levere, slik at Stortinget får eit godt avgjerdsgrunnlag for sitt vidare arbeid i den retninga. Då er vi altså i ein situasjon der vi framleis strekkjer oss lenger enn Arbeidarpartiet har vist vilje til. Og då er jo det store spørsmålet i dag, når Arbeidarpartiet utfordrar på alt som kan gå gale med dei forslaga vi no legg på bordet, samtidig som ein seier at ein ikkje får gjennomslag: Kva er Arbeidarpartiets reelle alternativ til desse forslaga?
-1	Det er nok politisk strid om hvorfor det er en økonomisk krise i Europa i dag, men jeg hadde nok håpet på en erkjennelse fra høyresiden av at et frislepp av markedskreftene uten politisk kontroll er en sterkt medvirkende grunn til at det har gått så galt som det har gått – for det er et faktum. EU har på mange måter gått foran i den type frislepp, og de er nå i stor økonomisk krise. Jeg kunne sagt mye om dette, men jeg har tatt ordet for en annen sak. Det henger nøye sammen, for arbeidsmarkedet og det vi produserer der, er bærekraften i økonomien. Utenriksministeren sa i sitt innlegg at det for Norge skal være en høy terskel for å komme med en innsigelse mot et direktiv, og at det er aktuelt der Norge skiller seg fra Europa. Det gjør vi når det gjelder deltakelse i arbeidsmarkedet, når det gjelder lav ledighet, høy sysselsetting, høy produktivitet og et arbeidsmarked som fordeler både penger, makt og innflytelse i samfunnet veldig sterkt. Det har vært medvirkende til at Norge er et meget vellykket land på mange områder, og at folk i dette landet står mye bedre rustet mot finanskrisenes kast enn man gjør i veldig mange andre land. Derfor er betydningen av vikarbyrådirektivet viktig, og det er viktig at vi går inn i det med stort alvor. Jeg tror ikke det er noen som er imot å sikre at vikarer skal ha en god beskyttelse i arbeidslivet, men hensikten med direktivet er nok i større grad å legitimere bemanningsbyråene og innleiebyråene. I Norge har en av hovedbjelkene vært fast ansettelse. Fast ansettelse i en bedrift betyr at en har kontroll på både arbeidsmiljø, lønninger og den type ting, men også at man har et næringsliv som ikke er strukturert ut fra et ønske om å unndra seg skatter, avgifter og forpliktelser. Dessverre ser vi slike tendenser i dag. Man ønsker å få dette som et viktigere innslag i arbeidsmarkedet. Jeg tror ikke det er noen god utvikling. Det er mange myter om bemanningsforetakene. En myte er at innleie er nødvendig for fleksibiliteten – det er det ikke. Bedriftene kan ansette folk når de trenger dem, og si dem opp når de ikke trenger dem. Det er en myte at midlertidig ansettelse fører til fast ansettelse – det er heller ikke dokumentert, overhodet ikke. Bemanningsforetakene skaper nye jobber, mener noen – de skaper jo ingen jobber. De skaper bare noen nye jobber som ikke er faste. En myte er også at midlertidig ansettelse fyller de ansattes behov – man er ansatt som vikar eller i et bemanningsbyrå fordi man ikke har fått noen annen jobb.
-1	Jeg vil snakke om det som med god grunn omtales som den største utfordringen i vår tid, nemlig klimaet. Jeg vil starte med å skryte av stortingspresidenten vår, Thorbjørn Jagland, som holdt en klok og visjonær tale under åpningen av det 152. storting nå på tirsdag. Etter en valgkamp som i liten grad var visjonær og framtidsrettet, var det godt å få høre en tale som tok vårt ansvar som folkevalgte på alvor. Jagland appellerte til lederskapet hos oss, og sa at demokratiets prosjekt er opplysning og framskritt, ikke først og fremst å løpe etter det som er populært akkurat nå. Det innerste i solidaritetstanken er derimot «viljen til å ofre noe for andre, i dette tilfellet mennesker som ikke ennå er født.» Vi som er folkevalgte og beslutningstakere i dag, risikerer å få en hard dom når historiebøkene skrives. Neste generasjon kan bli nådeløs, med god grunn, men den kan også se tilbake på oss med stolthet. Trontalen bærer bud om at Regjeringen ønsker at Norge skal være et foregangsland i klimapolitikken. Vi i SV er enig med Norges stortingspresident i at vår innsats på hjemmebane er en forutsetning for å kunne påvirke de internasjonale klimaforhandlingene i positiv retning. SV har hele tiden ment og ønsket å gå lenger enn andre partier på Stortinget både når det gjelder vern av sårbare havområder mot petroleumsaktivitet og når det gjelder rensing av gasskraftverk. I regjering har vi fått vedtatt rensing av gasskraftverkene både på Kårstø og på Mongstad. Hadde det ikke vært for SV, ville begge disse gasskraftverkene blitt bygd uten rensing. I tillegg har vi i forvaltningsplanen fått gjennomslag for vern av Vesterålen og Lofoten. Regjeringen har vedtatt at Norge skal redusere sine klimagassutslipp med 30 pst. innen 2020. Vi setter også av 20 milliarder kr til et fond for fornybar energi og energieffektivisering. Vi har innført verdens strengeste system for kvotehandel. I tillegg har vi økt investeringene til jernbanen med 50 pst. i 2007. Et sentralt element for SV har vært å få på plass utslippsmål for hver samfunnssektor. På dette området er det gjort banebrytende arbeid. Her slås det også tydelig fast at hvis en sektor ikke ligger an til å nå sitt mål, må nye tiltak vurderes. Handlingsplanene er et viktig ledd for å få alle sektorer til å tenke: Hva betyr våre handlinger for klimaet på jorda? Det må bli like viktig å utrede kostnader for klimaet som følge av en beslutning, som det i dag er selvsagt at vi utreder hva tiltak og beslutninger koster i form av kroner og øre. Klimameldinga er en marsjordre til de forskjellige samfunnsområdene om å starte arbeidet for å få ned utslippene. Samtidig varsler meldinga et betydelig løft for klimaforskning og teknologiutvikling. Klimameldinga gir SV gjennomslag for iverksetting av klimatiltak som vi har jobbet for lenge: forbud mot oljefyring i nye bygg fra 2009, støtteordning til konvertering fra oljekjel til ny fornybar oppvarming, deponiforbud for organisk avfall fra 2009, program for utvikling av teknologi for havvindmøller, styrking av rammebetingelsene for ny fornybar energiproduksjon, å vurdere opprettelsen av et organ for omstilling til miljøvennlig transport – det som kalles Transnova – krav til omsetning av biodrivstoff, øremerking av bompenger til kollektivtransport og å styrke belønningsordningen for kollektivtransport. I tillegg foregår det nå et utredningsarbeid om elektrifisering av sokkelen. Det er et stort potensial for kutt i olje- og gassproduksjonen. I alle de årene SV var i opposisjon, ble vi konfrontert med påstander om uansvarlighet. Vi var uansvarlige fordi vi ville omfordele, investere i kunnskap om miljø – kort sagt føre en bærekraftig og solidarisk politikk. I dag tror jeg mange legger mer i begrepet uansvarlighet enn det de snevreste økonomene gjør. Det er f.eks. lite ansvarlig å legge seg på en forståelse av kostnadseffektivitet som ikke også ser på kostnadene ved ikke å gjøre noe for å forebygge dramatiske klimaendringer. Det er grunn til å merke seg at orkanen Katrina kostet 125 milliarder dollar. Det er litt over hva vi totalt bruker over statsbudsjettet i Norge. Vi må venne oss til å tenke på klimakonsekvensene av all menneskelig atferd. Som Erik Solheim sa i New York i mai i år: «Trusselen fra global oppvarming illustrerer bedre enn noe annet hvordan menneskeheten (…) er i et skjebnefellesskap. Den globale oppvarmingen er et produkt av den rike verdens velstand, men rammer hardest de som i minst grad har bidratt til å skape den.»
-0	Jeg tillater meg å foreslå Ursula Evje, Per Ove Width og Kenneth Svendsen.
-0	Utfordringen er vel at vi produserer mer enn vi trenger av enkelte ting, som egg og svin, mens vi produserer for lite av andre ting vi trenger, som f.eks. storfekjøtt, lam og sau. I et regulert marked er det en utfordring å greie å produsere det folket faktisk vil spise. Det er noe som denne regjeringen kommer til å jobbe videre med. Når det gjelder jordbruksforhandlingene og artikkel 19-forhandlingene, er vi en mindretallsregjering, og derfor er det hele tiden viktig for oss å snakke med andre partier på Stortinget, ha god dialog og finne ut hva de andre partiene er opptatt av. Til syvende og siste vil det da bli en vurdering av hvordan man skal legge opp løpet når det gjelder disse sakene. Det vil vi komme tilbake til i starten av mai, og vi vil komme tilbake til disse forhandlingene til høsten.
-1	Jeg må få lov til å komme tilbake til disse spørsmålene når vi legger fram statsbudsjettet for 2007. Men representanten Hoksrud har helt rett i at vi nå driver et omfattende arbeid for å få en mer konsekvent sammensetning av engangsavgiften, slik at også miljøhensyn tas nærmere med i betraktningen når folk kjøper bil, fordi engangsavgiften har såpass stor betydning. Da vil det også være et forhold som man tar sterkere med i vurderingen når man anskaffer seg ny bil – ikke bare hver gang man står ved bensinpumpa. Men jeg må understreke en gang til at overgangsreglene når det gjelder disse engangsavgiftene, har vært veldig lempelige. Vi har hørt på næringen underveis, nettopp for å gjennomføre det slik at det ikke skal få urimelige effekter for enkelte. Men det vil selvsagt alltid være slik at en og annen faller utenfor. Slik er det dessverre alltid når vi setter en tidsfrist.
-1	Jeg ser i Fremskrittspartiets partiprogram at de framholder at bidrag til utviklingshjelp i stor grad bør baseres på den enkeltes godvilje: «På prinsipielt grunnlag være sterkt kritiske til ordningen med tvungne bidrag til statlig utviklingshjelp gjennom beskatningen fordi dette bidrar til å svekke den enkeltes personlige ansvarsfølelse og giverglede. Vi vil derfor begrense den statlige bistanden.» Det ser vi også følges opp i forslaget til budsjett. Videre er det kun ett land som blir nevnt spesifikt i Fremskrittspartiets partiprogram når det gjelder utviklingsstøtte. Det står da at Fremskrittspartiet går inn for å «opprettholde Norges utviklingspolitiske engasjement i Afghanistan.» I forslagene fra Fremskrittspartiet ser vi også at Afghanistan er en av få poster som ikke er blitt utsatt for kutt. Hva er det som gjør at Fremskrittspartiet har en så stor tro på at bidrag akkurat i Afghanistan lykkes i større grad enn andre steder?
-1	Mitt spørsmål går til statsråd Arnstad. Eg trur det er viktig at me minner kvarandre om at det faktisk ikkje er kome nokon nye miljøparti her på Stortinget, og om kva miljørørsla meiner i spørsmålet om gasskraftverk. Bellona, Natur og Ungdom, Naturvernforbundet – ja, faktisk ei samla miljørørsle – og òg mindretalet i Arbeidarpartiet meiner at det er gale å bygga sterkt forureinande gasskraftverk. Og då synest eg det er riktig av oss å få utdjupa hovudargumentet til m.a. den nye statsministerkandidaten frå Arbeidarpartiet og hans miljøvener i Høgre og Framstegspartiet, dette at ein skal slutta å importera sterkt forureinande gasskraft. Eg vil gjerne be statsråden klårgjera denne problematikken, ikkje minst òg i forhold til at danskane faktisk har fasa ut kolkraft.
-0	Jeg vil bare få knytte en bemerkning til det siste: Vi fikk beskjed om at saken var utsatt på ubestemt tid fordi departementet ikke var ferdig med å behandle høringsuttalelsene. Det som skjer nå, er at det er over 20 lokal-TV-stasjoner i Norge som føler at de er blitt offer i en problemstilling som egentlig er mellom NRK og de store kommersielle rikskanalene. Lokal-TV har de seneste årene etablert seg som et seriøst medietilbud i lokalsamfunnet, og vi synes de heller burde ha vært støttet opp om istedenfor at man legger hindringer i veien. Det som har skjedd nå, er at de rammebetingelsene som var kjent da eierne søkte om konsesjon og gjorde betydelige investeringer, er blitt endret. Det lokal-TV nå sier, er at det er vanskelig å satse seriøst på lokal-TV for framtiden. Så man kan jo lure: Hva kan statsråden bidra med for å gjøre det litt lettere for lokal-TV i framtiden?
-1	Den gang jeg var ung på ordentlig, fikk jeg meg et sted å bo til en all right pris. I dag koster den leiligheten jeg kjøpte, tre ganger så mye. Det er ikke tilfeldig. Det er veldig bra at så mange folk her i landet har et sted å bo, og selv eier det. Faktisk er det slik at omtrent to tredeler eier boligen sin selv. Det er ikke tilfeldig. Det er faktisk ikke tilfeldig i det hele tatt. Da mine besteforeldre og sikkert mange av representantenes foreldre, ja kanskje noen av representantene selv, kjøpte sin første bolig etter krigen, var den husbankfinansiert. Og den var husbankfinansiert fordi folk trengte bolig. Og politikerne, altså de som ledet landet den gang, sa at dette må vi gjøre noe med. Og de gav store tilskudd gjennom Husbanken, de gav store, rimelige lån til boligbygging, og de gav billige offentlige tomter. Dette var god sosialdemokratisk politikk, og det funket! I dag skal man være blind for ikke å se at det fins en haug med folk som har problemer på boligmarkedet – problemer med å skaffe seg et sted å bo. Unge folk har trøbbel, folk med minoritetsbakgrunn har trøbbel og arbeidsløse har trøbbel. De kalles med en fellesbetegnelse vanskeligstilte på boligmarkedet. Men det er boligmarkedet som er vanskeligstilt, når folk ikke får seg et sted å bo. Da kan vi velge én av to løsninger: Vi kan velge å bruke politikk, slik SV vil, for å løse problemet. Vi vil bruke 800 statlige millioner kroner på tilskudd til utleieboliger til unge folk og til andre. Vi vil gi gode lånebetingelser gjennom Husbanken, og vi vil bruke offentlige, statlige og kommunale, tomter til å bygge boliger på – fordi vi trenger det. Eller man kan velge den andre løsningen, som er å la markedet løse problemet, og nå ser jeg at tidligere rektor – nå statsråd – Norman sitter i salen, og han vil sikkert gi meg rett i at markedet aldri vil løse problemet for dem som ikke har penger. Det ligger i markedets natur. Derfor trengs det en politikk. Jeg ble veldig glad da jeg så Sem-erklæringen, der det faktisk stod noe om dette, nemlig at Husbanken i større grad skal bidra til bygging av boliger for vanskeligstilte. Og så stod det: «Spesielt må det legges opp til en betydelig satsing på boligbygging.» Jeg ble blid, men jeg ble desto sintere da jeg så budsjettet som ble lagt fram, der det ble kuttet i tilskuddet til boligbygging. Det ble kuttet i utlånsbeløpet i Husbanken, og muligheten til å bruke offentlige tomter til billige boliger ble fjernet. Jeg skjønner statsråd Foss som sier at man kan ikke klare å løse alle problemer i ett budsjett, man kan ikke oppnå hele Sem-erklæringen i ett budsjett. Men skal vi satse på boligbygging, og skal vi tro på den nye regjeringen, er det en utrolig dårlig start å begynne med å kutte.
-0	Forsvarets musikk er vi enige om er en viktig del av det selvstendige Norges historie og en kulturskatt som Stortinget har sagt vi skal ta vare på. At Forsvarets musikk med sine fem korps og x antall ansatte skal styrkes med 1 mill. kr., er ikke i realiteten en styrking. Det er en reduksjon, for det er ikke nok til å dekke verken lønns- eller prisvekst. Det er helt klart. Dette vil føre til at f.eks. Forsvarets musikkorps Nord-Norge i beste fall vil ha aktivitet i 20 av 52 uker til neste år – sitt jubileumsår. Mener virkelig statsråden at aktivitet i 20 av 52 uker er tilfredsstillende, og at det er å følge opp Stortingets vedtak?
-1	Jeg er enig med Lilletun i at partipolitikk i betydningen hvorvidt man liker eller ikke liker partipolitikken til et regime, er selvsagt helt irrelevant. Det som ikke er irrelevant, er om et regime eller en regjering følger en utviklingsorientert politikk som bidrar til å løfte opp landets fattige, som bidrar til å skape den nødvendige økonomiske vekst og den bygging av stat og fordeling som skal til. Det er høyst avgjørende spørsmål. Hvis begrepet «bistandsfaglig» skal gi mening, må det være et grunnleggende politisk begrep, fordi det er politikken som er det viktigste. En fornuftig utviklingspolitikk er det aller viktigste. Så kan man selvfølgelig se på de enkelte elementene i den ut fra en bistandsfaglig synsvinkel, f.eks. hvordan driver man en mest effektiv korrupsjonsbekjempelse. Jeg mener at å organisere konservative, høyreorienterte partier og kristeligdemokratiske partier på en folkelig og fin måte rundt omkring i verden, også er en viktig del av norsk bistand til demokratiutvikling og utvikling, og vil selvsagt støtte det også.
-1	Vi vil ha nordmenn, for dei har så fine bilar, sa dei i austafrikanske landsbyar for 20 år sidan. Dette var ein av konklusjonane då ein evaluerte innsatsen til Fredskorpset i Afrika. Den forma for fredskorpsinnsats eksisterer ikkje lenger. Eg trur det viser at ein lærer av dei feila ein gjer, og at ein endrar kartet etter terrenget. Det er eit stort budsjett. Totalt ligg løyvingane til utanriksbistand på 25 milliardar kr. I går behandla vi forsvarsbudsjettet. Det er på 31 milliardar kr. Vi begynner nesten å komme i balanse her. I Afghanistan er det truleg passeleg balanse mellom sivile og militære bidrag. Kva seier eit så stort budsjett oss? Sjølvsagt gjev det enorm innflytelse ikkje minst for utviklingsministeren. Vi gjev mykje pengar og skal fortsetje å gje mykje pengar. Utanriksministeren er ikkje til stades her akkurat no, men det er klart at den politiske innflytelsen vi så gjerne vil ha, er også med på å utvikle den politikken som er nødvendig ute. Det er kombinasjonen av desse to hand i hand som må vere summen som vi alle bør arbeide for å nå. Det kan gjerne diskuterast akademisk om det er ein slags norsk god hensikt-idé. Men kva gjer det? Eg har aldri høyrt at nokon har hatt vondt av å ha gode hensikter. Så vil det sjølvsagt vere slik at vi ikkje lykkast alltid. Men også Framstegspartiet og Høgre veit at det er viktig at vi her i Stortinget kan påverke politikken. I førre periode var Høglund og eg i Brasil. Vi var på eit flott møte med ein regnskogorganisasjon. Vi fekk sjå at kanskje burde det vere betre orden på miljøbistanden der. Vi tok opp dette då vi kom heim til Noreg, saman med frivillige organisasjonar, og vi fekk ein samrøystes komite med på dette. Den førre regjeringa begynte arbeidet, og denne regjeringa utfører arbeidet slik at det blir endringar i korleis vi utfører miljøpolitikken i bistandspolitikken, altså meir ein handlingsplan. Vi spør: Gjer vi verkeleg det vi sa vi skulle gjere? Så har vi sjølvsagt Norfund og urfolket, og dette må vi få orden på. Men eg trur at generelt sett lyttar Regjeringa til kva Stortinget seier, når vi saman med frivillige organisasjonar og andre praktikarar tek opp at her må kursen justerast litt. Iallfall er utviklingsministeren, slik eg har hørt han i dag, veldig positiv til dei innspela som vi måtte kome med, for det er klart at det kan bli betre. Alt kan bli betre. Eg skal ikkje leggje meg opp i volumdebatten, for det får vi sikkert diskutere mange gonger etterpå. Men så er det slik at det er ikkje alltid dei vil ha oss, om vi har aldri så mykje pengar og aldri så mange flagg. I Sudan, der kanskje den største krisa i Afrika er no, vil dei av politiske årsaker ikkje ha oss. Det bør få oss til å tenkje igjennom kvifor, og kva for politiske prosessar som er på gang. Der bør vi trø varsamt. Vi bør følgje med i det arbeidet som foregår i FN, der ein faktisk utfordrar det historiske som er slått fast, om at statar er suverene. Men via Canadas arbeid med rapporten «Responsibility to Protect» er det heilt klart at vi har eit ansvar for å verne, eit ansvar for å verne sivilbefolkninga og eit ansvar for å verne enkeltindivid. Dette er slått rimeleg klart fast. Det utfordrar gammal suverenitetspolitikk, men med dette kan vi syte for at både gårsdagens budsjett på 31 milliardar kr og dagens budsjett på 25 milliardar kr faktisk kjem dei som lir mest, til gode. Så får vi sørgje for at både dei sivile og dei militære innsatsane kjem dei som lir mest, til gode, og at det blir det vi oppnår med politikken vår. Dette kan vi antakeleg ikkje vedta her i huset, men vi kan alle vere med og bidra, anten det er offiserane som sat her i går, eller NGO-ane som er til stades i dag. Men vi kan alle bidra for at vi skal bli flinkare. Det vil vere den gordiske knute i internasjonale operasjonar, som det heiter i det militære, men også i forhold til at vi ønskjer å bety noko, vi ønskjer innflytelse. Så berre kort om mikrokreditt: Det som har skjedd med sletting av gjeld, er sjølvsagt veldig bra. Mikrokreditt lykkast av ein grunn. Det er fordi vi ute i verda har ein rentefot på opptil 20 pst. Kvifor klarer ein dette betre med mikrokreditt? Jo, fordi ein garanterer for kvarandre – anten for naboen, for ei tante, ein onkel eller ein bestefar. Problemet med det er at det kan slå hardt tilbake om ein ikkje får dette i orden. Om ein ikkje klarer å betale gjelda si, kan det ramme eit heilt lokalsamfunn. Vi har sett nokre tendensar, men i det heile er mikrokreditt bra, nettopp fordi ein får ned renta, og ein får tryggleik. Når vi slettar gjeld, og må slette gjeld, er det fordi tryggleiken var altfor dårleg. Kanskje var låna altfor dårleg funderte. Det er iallfall ingen tvil om at både Nobelkomiteen og Stortinget er einige om at mikrokreditt har framtida framfor seg. Det kan vi satse meir på.
-0	Jeg er enig i at dette er en kritisk situasjon, men jeg tror ikke en skal skape inntrykk av at dette kan løses over natten. Det er altså slik at de som i dag sitter over, sitter over ikke fordi det er en ønsket situasjon fra politiets side, ikke fordi det er en ønsket situasjon fra min side – eller fra noen annens side – men fordi alternativet er verre. Derfor tror jeg det er nødvendig at vi tillater oss å se dette i sammenheng, at vi bruker den tiden som er nødvendig, for å løse det. En del av løsningen, som komiteen selv har pekt på, kan være å endre måten en politiarrestcelle er utformet på, for å redusere den belastningen den som er innsatt der, vil bli påført. Så jeg tror vi må se på flere spor. Representanten er sikkert kjent med Vestfold politidistrikt, som har innredet noen celler på en litt annerledes måte. Det nye politihuset i Østfold politidistrikt har både klokke og mulighet for lysstyring. Og det er forskjell på gamle politiceller og de som nå bygges i nye politihus.
-0	Det er en interessant debatt som interpellanten her har reist. Den passet godt i forlengelsen av debatten vi hadde i går kveld, om straffeloven. Det som er fascinerende, er at representanten Thorkildsen i kjent stil drar til og kjører en debatt stort sett i jeg-form. Det er selvfølgelig betryggende å kunne være et sannhetsvitne for resten av det norske samfunn. Spørsmålet er om det er samsvar mellom hennes opplevelse og det som er de reelle problemene. Engasjementet påpekte jeg i går, og det skal jeg gi henne honnør for i dag også, men tidvis synes jeg nok at representanten Thorkildsen kanskje går litt langt i å påberope seg å være den eneste som kjenner problemene, og som kjenner løsningene. Jeg tror faktisk løsningene ligger i en politisk debatt og en politisk prosess som føres i Stortinget i ulike sammenhenger, i samspill med departementene og andre faginstanser. Det er gjerne slik man utformer ting og legger grunnlag for det som vil være en felles politikk. Jeg synes dessverre, eller kanskje heldigvis, at det er slik at ingen har ensidig rett på sannheten i forhold til tiltak og muligheter innenfor dette problemet. Representanten Thorkildsen er bekymret for Fremskrittspartiets løsninger, og jeg kan gjøre henne oppmerksom på at det er gjensidig for oss når det gjelder SVs tilnærming til dette. Jeg har ikke noe dårlig samvittighet. Hvis man ser på budsjettresultatet for inneværende år, har Fremskrittspartiet, sammen med Regjeringen, styrket bl.a. jobben i forhold til ofre- og pårørendeomsorg med bindinger til Stine Sofies Stiftelse. Vi har gjort en jobb i forhold til representanten Thorkildsens hjemfylke. Jeg tror at det vi har tatt tak i, er gode og fornuftige tiltak. Vi har selvfølgelig også gjort det i forhold til soning og soningsproblemer ved å styrke bevilgningen til Livet Etter Soning. Så jeg har egentlig ikke dårlig samvittighet. Det er vel også slik at SV og Fremskrittspartiet har en rimelig motsatt tilnærming til denne problemstillingen. Jeg opplever det slik at representanten fra SV tilkjennegir at det er samfunnets skyld at man har kriminalitet. I Fremskrittspartiet vil vi nok gå lenger andre veien og si at den enkelte må gå i seg selv og ta ansvar for sine egne handlinger. Hvis ikke vil vi få et samfunn hvor det er lov å gjøre hva man vil, og så kan man skylde på samfunnet etterpå. Muligheten til å gjøre noe med dette handler om å ha et mangfold i forhold til ulike tiltak. Ulik kriminalitet skal straffes på ulike måter, fra fengsel til åpen soning og programarbeid. Der synes jeg komiteen har vært rimelig enig om det man gjør, og det er et stort spekter innenfor dette feltet. Vi har selvfølgelig bruk for flere soningsplasser. Der har statsråden en jobb å gjøre, både innad i Regjeringen og kanskje her for å skaffe et flertall for gjennomføring av det. Nå har vi pratet lenge om det. Det er på tide at man får gjort noe med Halden og gjerne Indre Salten hvis det skulle være mulig. Til sjuende og sist handler vel dette om politiske prioriteringer og politiske holdninger hos den enkelte av oss. Alt i alt er ikke resultatet bedre enn det flertallet i denne salen er i stand til å få til.
-0	Først en stor takk til interpellanten for å ta opp et veldig viktig tema. Trafikksikkerhet er det aller viktigste for oss. Folk skal være trygge når de kjører på norske veier, de skal vite at de kan komme fram med livet i behold, og at veiinfrastrukturen er så god at den ikke utgjør en fare. Tiltakspakken basert på Nasjonal transportplan når det gjelder trafikksikkerhet, er snart ferdig og vil bli presentert. Jeg vil sørge for at den også blir omtalt i revidert budsjett, slik at Stortinget kan gi tilbakemeldinger på om de mener at Nasjonal transportplan på området trafikksikkerhet blir fulgt opp slik som en ønsker og forventer. Dette er et tema som har opptatt både meg og regjeringen fra dag én i regjering. Vi var raskt ute med å øke bevilgningene til tunnelsikkerhet – vi økte med over 50 pst. Vi økte bevilgningene til vedlikehold av veinettet, og vi økte også bevilgningene til Statens vegvesen direkte inn mot kontrollvirksomhet. Bare på det siste ser en forskjell på hvilken regjering som styrer. Denne vinteren vil det sannsynligvis bli gjennomført fire ganger flere kontroller av tunge kjøretøy enn forrige vinter. Det handler om politiske signaler, og det handler om prioriterte midler. Jeg har deltatt på flere kontroller selv, og jeg har møtt Vegvesenet mange steder i landet for å snakke om dette. Jeg er veldig glad for det engasjementet en ser fra Vegvesenets folk, og de initiativene de selv tar til å forbedre systemene, melde tilbake til oss om hva slags ønsker de har, for at de skal kunne jobbe bedre på sin arbeidsplass. Vi har også varslet en rekke grep, og jeg kommer til å ta opp en del av de tingene her. Trafikksikkerhet handler om mange momenter, både om veiens beskaffenhet og om hvordan vi sikrer den. Det handler om hvordan vi vedlikeholder den, og det handler om sjåførenes ferdigheter og holdninger. Jeg kommer til å fokusere på tungtransport, fordi det også var det interpellanten brukte mest tid på. Det betyr ikke at de andre tingene er glemt, men jeg vil komme tilbake til dem ved andre anledninger. Norske vinterveier er ganske krevende for trafikantene, ja norske sommerveier kan også være ganske krevende når en tenker på bredden på en del av veiene. Selv våre europaveier mangler gul midtstrek en del steder. Slik ønsker ikke jeg at det skal være, men det tar tid å utbedre det, dessverre. Så er det også utfordringer med kjøretøyene på veiene. Veldig mange transportører, veldig mange sjåfører, er flinke, men det finnes i økende grad – opplever jeg, i hvert fall – trafikkfarlige kjøretøy med sjåfører som ikke har de kjøreegenskapene de burde hatt på norske veier. Det er både norske transportører og et større innslag av utenlandske transportører som slurver. I og med at problemene er sammensatte og knytter seg til ulike forhold, f.eks. veinett, vær, føreforhold, trafikkvekst og kunnskapen til dem som kjører på veiene, må vi også ha et veldig bredt grep når det gjelder hvilke tiltak vi setter i gang. Vi har alt varslet flere tiltak, og vi har satt i gang flere tiltak allerede. Dette er det også bra at Stortinget engasjerer seg i. Med hensyn til vei- og infrastrukturtiltak er en kjent med at Statens vegvesen har en landsdekkende standard for vinterdrift. Det har en hatt en stund. Det er viktig at de følger den standarden de har satt, men det er også viktig at de kartlegger spesielle problemstrekninger vinterstid og ser på hvilke ytterligere utbedringstiltak som kan gjøres. En del utbedringstiltak, f.eks. på E39 i Vest-Agder, vil ta tid, for det handler om å bygge bedre vei. Men det å sørge for at en drifter den bedre inntil ny vei er på plass, er også viktig, og der ser en på grep for hvordan en skal være på plass tidligere når en ser at snøen kommer, f.eks. at Utrykningspolitiet og Vegvesenet setter seg ned og ser værmeldingen sammen. Det er noe av det vi har snakket om, og som de skal etablere som rutine, rett og slett for å kunne være i forkant av været, istedenfor først å komme når en ser at det fysisk snør. En annen ting som vi diskuterer og kommer til å gjøre noe med, er flere oppstillingsplasser for tunge kjøretøy. Når man har kontroller i dag, blir de få parkeringsplassene som er langs veien, raskt fylt opp, og det betyr at kontrollen må avbrytes. Det kan ikke være sånn. Vi må sørge for at det er tilstrekkelig med parkeringsplasser både ved grenseovergangene våre og der en har hyppige kontroller, sånn at en faktisk har rom for å gi biler kjøreforbud og la dem bli stående. I dag kan en spekulere i at få biler stoppes fordi parkeringsplassen fylles opp, og så går trafikken som normalt etterpå. Fordi en del kontrollstasjoner ved grenseovergangene stenger når arbeidstiden er slutt kl. 16, vet useriøse aktører når det er fornuftig å komme inn i landet ut fra deres perspektiv. Fra vårt perspektiv må vi sørge for at det er grensekontroll hele døgnet, sånn at ikke noen kan spekulere i åpningstidene til Vegvesenet. Vi må også jobbe for å få etablert flere døgnhvileplasser for yrkessjåfører. Vi skal ha et møte sammen med bensinstasjonsaktørene og andre i bransjen nettopp for å se hvordan vi sammen med dem kan etablere flere steder. Det er naturlig at en ser på muligheten for å ha både drivstoff, mat og andre tilbud når en først har en hvilestasjon, og at det ikke bare blir normale rasteplasser uten noe tilbud. Men her mener jeg at staten ikke skal være den som har ansvaret for driften av bensinstasjoner. Det er de kommersielle aktørene. Men vi må ta initiativ, slik at de også ser muligheter. Vi må se hvordan vi kan legge bedre til rette for at de får lov til å bygge dette uten for mange problemer fra myndighetene. Vi må sørge for at vi får mer effektive kontroller. Noe av det jeg har observert, er at det brukes mye tid på papirarbeid når en er på kontrollene. Derfor er det viktig at en får automatiske, eller digitale, verktøy, sånn at en kan krysse av på en iPad eller lignende og redusere unødvendig papirarbeid. Vi skal sørge for at det blir utviklet og forbedret kontrollteknologi, f.eks. automatisk skiltavlesing, sånn at vi kan registrere biler som har vært problembiler før, og lettere stoppe dem, og ikke stoppe alle de som gjennom mange kontroller har vist seg ikke å ha problem. Det er viktig at vi bruker tiden på dem som er utfordrende. På samme måten kan vi etablere et system som avdekker feil og mangler på f.eks. bremser på kjøretøy ved hjelp av varmesøkende kamera. Alt dette forenkler hverdagen for dem som jobber her, og forenkler i tillegg hverdagen for dem som har alt i orden. Så må vi forbedre samhandlingen mellom kontrollinstansene. Jeg har allerede hatt møte med politisk ledelse i Justisdepartementet og representanter for Utrykningspolitiet, Politidirektoratet og Vegdirektoratet for å se hvordan en kan samkjøre deres arbeid bedre. Det betyr også at en del av regelverket må forenkles, sånn at Vegvesenet kan utskrive de bøtene som man i dag trenger å få en politipatrulje på plass for å gjøre, f.eks. hvis det jukses med hviletid og fartsskriver. Det er meningsløst at en må hente politibil for å skrive ut en bot når det er bevist fra Vegvesenets side at kriminaliteten er begått. Derfor må vi sikre nødvendige hjemler og endringer i lovverket. En av de tingene vi jobber med, er hensiktsmessige tvangsmidler for å stoppe kjøretøy, eller immobilisere kjøretøy, f.eks. bruk av hjullås. Det er helt rart, synes jeg, at det ikke allerede er på plass. Nå er det et prøveprosjekt på Sørlandet. Vi ønsker i regelverket å gjøre det mulig å ta det i bruk alle steder. Når vi i tillegg endrer vegtrafikkloven § 36 b, får vi større muligheter til å holde tilbake kjøretøy inntil bøter, forelegg eller andre gebyrer er betalt. I dag ser vi at en del transportører bare nekter å vedta forelegget, og så kjører de videre. Så står myndighetene der uten mulighet. Dette burde vært utbedret for lenge siden. Så er det viktig at vi styrker kjøretøysikkerheten. Arbeiderpartiet er i dag ute i Aftenposten og sier at det må gjøres tiltak. Det er helt riktig. Det ene tiltaket de selv viser til var gjennomført, var kravet om vinterdekk på førerhus på bil. Det synes jeg er viktig, men det er åpenbart altfor lite. Derfor jobber vi også med å stille krav til vinterdekk på tilhenger. Der er det et arbeid på gang. Vegdirektoratet har fått beskjed av meg om å sende forslag til krav om vinterdekk på EØS-høring. Vi ønsker å få et slikt krav iverksatt allerede fra høsten 2014 hvis alt går bra. I tillegg er det viktig at Vegvesenet, når de stopper biler, sjekker om bilene er riktig lastet, sånn at vekten kommer på drivhjulene og ikke ligger helt bak på tilhengeren. Vi må også stille krav om bedre kjøreferdigheter for sjåførene. Jeg har gitt beskjed til Vegdirektoratet om å utrede handlingsrommet i EØS-avtalen med tanke på å stille krav om et såkalt vinterførerkort. Det var noe som ble tatt opp i Stortinget i hvert fall i 2010. Da ble det avvist fra forrige regjering. Vi akter å få gjennomført det. Derfor reiser jeg også til Brussel på torsdag for å diskutere dette med EU-kommisjonen. Det er viktig at vi her legger vekt på at kravene skal gjelde for alle sjåfører uavhengig av nasjonalitet, og at vi har definerte strekninger der vi stiller sånne krav. Det er viktig for at vi også skal kunne gjennomføre det. Bruk av falske førerkort bekymrer meg. Derfor er det viktig at vi får opp elektroniske systemer som kommuniserer på tvers av landegrenser, sånn at vi i tillegg til å se på førerkortet også kan kontrollere om førerkortet er registrert i de nasjonale basene rundt omkring. Det er et arbeid vi har iverksatt og vil få resultater av. Så til slutt: Trygg Trailer, som ble tatt opp av interpellanten, er noe vi, når vi har sett erfaringer fra andre, vil sørge for at det blir en nasjonal runde på sammen med bransjen.
-0	Eg takkar for svaret. Framstegspartiet har foreslått oppretting av Nav-ombod ved fleire høve – og fått støtte frå fleire, men ikkje frå regjeringa. Regjeringa seier i Soria Moria II-erklæringa at dei skal vurdera eit velferdsombod/Nav-ombod. Kor lang tid skal regjeringa bruka på å vurdera dette? Eller har ein allereie vurdert dette vekk?
-1	Noreg og Israel har gode bindeledd. Norsk og israelsk arbeidarbevegelse har hatt og har langvarige vennskapsband. Israel har òg i tillegg til veldig mange andre organisasjonar ein fredsbevegelse og ti palestinske representantar i nasjonalforsamlinga Knesset. Vi veit no at fredsbevegelsen og dei palestinske parlamentarikarane er under ekstra press for tida. Ein av dei, Azmi Bishara, kjem til Noreg neste veke, og fleire i Noreg er uroa over hans situasjon, m.a. Fellesutvalget for Palestina. Ein lurer på kva det er som skjer når Israel, som med rette også mange gonger snakkar om sitt demokrati, vel å bruke ord som høgforræderi og å ta immuniteten frå ein parlamentarikar. Eg vil spørje utanriksministeren korleis Noreg kan ta eit initiativ for at desse to grupperingane, altså fredsbevegelsen og dei palestinske parlamentarikarane, ikkje blir marginaliserte.
-0	Komiteen var, som fleire har nemnt, på reise i området og fekk sjå dei omfattande skadane som desse utsleppa representerer. Det var forferdeleg å sjå den nedsvidde naturen som vi opplevde å sjå i området rundt der. Desse utsleppa kjenner jo ingen grenser, så dei kjem også over på norsk side og påverkar miljøet der. Om det var svak eller dårleg økonomi i bedrifta som var bakgrunnen for manglande vilje eller evne til opprydding, kunne eg kanskje i større grad ha forstått realitetane i saka, men det som er saka, er at selskapet går med milliardoverskot – store overskot årleg – og det manglar berre vilje. Eg må seie at eg syntest det var ei underleg forestilling da vi møtte lokalpolitikarar der oppe og prøvde å ta opp denne problemstillinga på politisk nivå i Murmansk, for det blir gitt dispensasjon etter dispensasjon, og problemet får lov til å eskalere. Framstegspartiet sitt ønske er at ein held fram med å trykkje på i denne saka for å få ei meir miljøvennleg løysing på denne svært forureinande aktiviteten, og at dette arbeidet blir prioritert framover.
-1	Representanten Sanner avla både i går og nå nettopp, i likhet med representanten Ine Marie Eriksen, Sosialistisk Ungdom og undertegnede en visitt. Jeg velger å skrive det på kontoen for furting over tapte skolevalg. Og selv om jeg gjerne diskuterer behovet for et sosialistisk samfunn med representanten Sanner, vil jeg velge å snakke om noe annet i dag. Det er en økende tendens til at utenlandsk kapital tar over norske bedrifter. I 1995 stod utenlandsk eide bedrifter for 18 pst. av industriproduksjonen i Norge. I 1999 stod utenlandske eiere for 28 pst. Dette har skjedd samtidig som norsk kapital har strømmet ut av landet både gjennom oljefondets investeringer i utenlandske selskaper og gjennom norske kapitalisters etablering i lavkostland. Uansett hva man måtte mene om norske kapitalister, er det gunstig for Norge å ha et næringsliv som er basert her, som kan styres ut fra norske behov, og hvor beslutningene tas nærmere alle de nordmenn som blir berørt av det. Den motsatte situasjonen fører til større usikkerhet for arbeidsplasser og lokalmiljø. Kværner er nå i en situasjon der selskapets skjebne er lagt i utenlandske hender, og vi har en rekke eksempler på, f.eks. det som skjedde med Hydro Seafood, at det ikke finnes nok norske eiermiljøer med tilstrekkelig evne eller vilje til å beholde sentrale deler av norsk næringsliv på norske hender. Den nye regjeringen har uttrykt et klart ønske om å føre en storstilt privatiseringspolitikk. Men en rekke økonomiske kommentatorer har i det siste påpekt at det å legge ut statsbedrifter for salg i dag vil kunne støvsuge det innenlandske kapitalmarkedet ytterligere, og dermed føre til at enda flere norske bedrifter, både tidligere statsbedrifter og andre, havner på utenlandske hender. Spørsmålet til representanten Sanner blir da: Er Høyre villig til å gjennomføre sine planer om omfattende privatisering også hvis konsekvensen er at eierskapet ved enda flere viktige norske bedrifter blir ført ut av landet? Er privatisering viktigere enn nasjonalt eierskap for Høyre?
-1	Den gangen avlønningen av stortingsrepresentantene ble endret i 1996, var SV med på å putte de andre godtgjørelsene som kom i tillegg til lønn, inn i det vanlige lønnsgrunnlaget, dvs. den hovedoperasjonen som gjorde at grunnlaget for beregningen av pensjonene for stortingsrepresentanter ble som det ble. Den gangen så hele Stortinget at man hadde fått en økning i stortingspensjonen som kunne være urimelig. Det står i merknadene fra Presidentskapet at stortingspensjonen øker betydelig, og at det er nødvendig å se nærmere på dette. Det er altså ikke bare SV som har sett at dette var en urimelig økning av pensjonen som følge av en opprydningsjobb i forhold til stortingslønnen. Hvis representanten Halvorsen hadde ønsket å være råpopulist i denne saken, kunne jeg ha plaget Stortinget og Presidentskapet mange ganger med forslag om å endre dette. Jeg har stille og rolig tatt det opp med Presidentskapet av én grunn, og det er at SV mener det skal være rimelige og anstendige lønns- og pensjonsforhold for stortingsrepresentanter. Vi er tillitsvalgte, vi gjør en jobb på vegne av folk. Det betyr at de ordningene vi har, skal tåle dagens lys. Vi oppfatter pensjonsordningen som urimelig god på de to områdene vi har nevnt, og det ville ha vært i Stortingets felles interesse å gjøre noe med det. Det er over halvannet år siden dette ble tatt opp med Presidentskapet sist. Det er også over halvannet år siden man sa at man skulle begynne å undersøke hva som var rimelige nivåer i samfunnet for øvrig. Jeg synes vi har vært ekstremt tålmodige. Fremskrittspartiets rolle i denne saken synes jeg er helt patetisk – absolutt og fullkomment patetisk! Jeg synes det er meget pinlig at ikke Fremskrittspartiet har vært med på dette – de som alltid ellers bare er ute etter å stille stortingsrepresentantene i et så dårlig lys som mulig og fyre opp under politikerforakt så godt det lar seg gjøre. Hvorfor i all verden har ikke Fremskrittspartiet gått i bresjen for å rydde opp i denne saken? Tvert imot gjemmer de seg nå bak et stortingsflertall som ikke iler med å få ryddet opp i dette. Vi har i fire år vært tålmodige med en ordning som har vært urimelig. Det er rimelig at Stortinget strammes opp, slik at det gjøres noe med denne saken. Carl I. Hagen kan bare skamme seg. Vi er nødt til å gjøre det, for dette dreier seg om den felles tilliten folk har til at politikere gjør en redelig jobb. Det er vel og bra om Brørby-utvalget nå etter at saken er tatt opp igjen, kan få et tilleggsmandat til å se på dette, men jeg synes – og SV synes – at vi burde få klar beskjed om i hvilken retning dette bør gå. Derfor er vi ikke fornøyd med at man sier at Presidentskapet skal gi et tilleggsmandat. Det burde rett og slett være slik at Stortinget nå gav en klar beskjed om at dette skal det ryddes opp i.
-1	Takk for svaret. Jeg tenkte ikke bare på revidert nasjonalbudsjett, jeg ser litt lenger framover. Dette vil gi en inntektsøkning for staten på ca. 3-4 milliarder kr, kanskje 5 milliarder kr hvis en følger opp LOs opplegg med 15 pst. skatt på aksjeutbytte. Så hvis vi ser dette i et litt lengre perspektiv, hvis vi ser fram til budsjettet for 2001 og kanskje også enda lenger, er statsråden innstilt på å gå inn og se på om man skal skattlegge aksjeutbytte for å få til en fordeling og også skape inntekter for det offentlige slik at vi kan gjennomføre viktige offentlige satsingsområder som utdanning og helse?
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Jeg er i grunnen litt overrasket. Den faglige vurderingen i den norske offentlige utredningen var entydig og enstemmig på at Larvik var det beste faglige valget. Men i stortingsmeldingen anbefalte departementet Sandefjord. Årsaken til det var følgende: «Hvis den sammenslåtte domstolen lokaliseres i Sandefjord, vil det være mulig å gjennomføre sammenslåingen med en utvidelse av de eksisterende lokalene. Hvis domstolen lokaliseres i Larvik vil det måtte anskaffes nye lokaler. Departementet har derfor» – altså på denne bakgrunn – «valgt å foreslå Sandefjord som sete for en sammenslått domstol.» Nå er dette gamle saker, og det har skjedd mye. En av de tingene som har skjedd, er at den økonomiske fordelen Sandefjord hadde, er borte. Larvik og Sandefjord er nå likestilt økonomisk, mens faglig var Larvik å foretrekke for syv år siden – og det kan hende at Larvik fortsatt er det. Utgangspunktet er at Stortingets beslutning, når slike premisser endres, bør kunne reformeres. Det er også slik at Domstolsadministrasjonen i Østfold og Telemark tillater en slik endring og har tatt initiativ til en slik endring. Hvorfor vil ikke statsråden være med på det i denne sammenheng?
-0	Enigheten om forsvars- og sikkerhetspolitikk, som statsråden nevnte, er stor i dette hus, og det er vi enige om. Selv SV har jo nå etter hvert myknet på det området. Så har jeg i mitt tidligere liv drevet masse med salg og markedsføring, og da vet jeg at gjentakelser virker til slutt – da går det til slutt inn hos kunden, bare man gjentar det nok. Derfor gjentar jeg det som gjelder Marinen, fordi jeg aldri får et utdypende, godt nok svar av statsråden når det gjelder spesielt MTB-ene, som hun nevnte at jeg nevnte nesten til kjedsommelighet. Men jeg gjør det likevel. Da spør jeg: Hva var Regjeringens motiv for å hugge opp de operative MTB-ene, all den tid vi ikke hadde annen kapasitet og de skulle seile fram til 2015? Når forventer statsråden at de nye MTB-ene er operative, og hvordan skal vi få trent disse mannskapene som nå ikke har noe å trene på?
-1	SV har markert seg på venstresiden i norsk politikk. Nå samarbeider vi i en regjering med to andre partier som ligger til høyre for oss. Når det er sagt, vil jeg si at jeg stiller meg fullt og helt bak det som står i eierskapsmeldingen som er lagt fram, og i innstillingen som er lagt fram fra regjeringspartienes representanter. Statlig eierskap gir god politisk styring. Det har vi mange eksempler på. Vi har ikke vanskeligheter med å se for oss hvordan verden ville sett ut hvis f.eks. Fremskrittspartiet skulle fått gjennomslag for sine drømmer om å selge oljereservene på norsk sokkel. Det er ingen stor snuoperasjon som har skjedd i SV. Vi jobber godt sammen med de to andre partiene og har kommet fram til gode kompromisser, som vi er veldig fornøyd med.
-1	Forliket med Arbeidarpartiet innebar kutt så vel i Miljøverndepartementets budsjett som i Olje- og energidepartementets budsjett, bl.a. gjennom ytterlegare kutt i Kartverket. Meiner representanten Onarheim at miljø- og energibiten er blitt betre no etter forliket med Arbeiderpartiet? Eller er det blitt verre? Spørsmål nr. 2 går på nordområda, sjølvsagt. No meiner altså Willoch, Berntsen og alle ungdomsorganisasjonane minus Framstegspartiets Ungdom at ein må bruka meir tid før ein gjer noko i nordområda. Eg har tidlegare vore inne på at det å stimulera til auka utvinningsgrad, som også Onarheim nemnde i innlegget sitt, er ein fornuftig strategi, som også mange firma er interesserte i at ein skal fokusera meir på. Men då blir spørsmålet: Korfor støttar ikkje regjeringspartia forslaget frå SV om nettopp dette?
-1	Jeg takker statsråden for svaret. Jeg er helt enig i at der hvor situasjonen fører til økt og uhensiktsmessig ressursbruk, vil en samordning være uegnet. Jeg ble oppmerksom på problemstillingen under et besøk på Dombås, der man altså opplevde at et helikopter fra redningstjenesten ble fløyet inn, mellomlandet og tanket opp ved siden av det helikopteret som står på Dombås, for så å fly inn i et område i umiddelbar nærhet av Dombås og gjøre et søk, samtidig som det helikopteret som var stasjonert på Dombås, ikke var i bruk til andre formål. Man får da en helt uhensiktsmessig ressursbruk nettopp ved at man ikke bruker det helikopteret som er plassert nærmest. Utstyrsmessig beskrev de det også slik at dette ikke ville ha vært noe problem i det hele tatt. Søket kunne ha vært avbrutt, og helikopteret ville kunne ha vært brukt til ambulanseoppdrag uten forsinkelse. Det utvikler seg tydeligvis to parallelle kulturer der man ikke uten videre har den samordning og det samarbeid man burde hatt for å få til en bedre ressursbruk. Ser helseministeren den problemstillingen, og kan han tenke seg å gå nærmere inn i den og vurdere en bedre samordning?
-1	Jeg tror ikke det er behov for at jeg går gjennom hele historien bak disse spørsmålene. Det har saksordføreren og andre vært inne på. Men vi er i den situasjon at det er lagt ulike prinsipper til grunn for samordning av ulike ytelser i offentlige ordninger og i private ordninger, og det er en forskjellsbehandling som vanskelig kan forklares. Den har sin historie - og det er ikke noen oppfinnelse fra denne regjeringen - som går tilbake til ulike regjeringer, og kan antakelig spores tilbake til at det er spørsmål som er behandlet i ulike lover på ulike tidspunkt og derfor ikke er sett i sammenheng. Vi jobber nå, som flere har vært inne på, med en proposisjon som skal legges fram for Stortinget av arbeids- og inkluderingsministeren, og jeg vil følge opp de spørsmålene som tas opp i dette representantforslaget, i den forbindelse. Jeg tror ikke at det er bærekraftig på sikt å ha en slik ulikebehandling av ordninger som har en historisk begrunnelse, og som jeg ikke finner noen god forklaring på ut fra dagens situasjon. Så med disse signalene til Stortinget kan jeg forsikre om at dette er en problemstilling som vi kommer til å følge opp og komme tilbake til Stortinget med.
-0	Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kunnskapsministeren: «Regjeringen har innført lovpålagt leksehjelp fra 1. til 4. klasse. Narvik kommune har fått tildelt 338 000 kr for fire måneder, men har per dags dato bare gitt halvparten av skoleelevene fra 1. til 4. trinn leksehjelp. Hva mener statsråden om det, og vil statsråden påse at kommunen bruker de øremerkede midler til leksehjelp?»
-1	Berre eit kort spørsmål til slutt som går på kvotesystemet. Det skal etablerast eit kvotesystem, og i eit slikt system er det berre rike land som på ein måte kan kjøpa seg fri, etter mi meining. For Bangladesh er det lite aktuelt t.d. Kva synest utviklingsministeren det er nødvendig for Noreg og den norske regjeringa å gjera, slik at ein sikrar at det blir ei slags rettferd i det kvotesystemet som ein skal etablera, og som det er eit fleirtal for å etablera? Kva kan me gjera i forhold til eit utviklingsland som Bangladesh for å sikra at dei ikkje tapar i denne kampen?
-0	Fremskrittspartiet erkjenner at det er ulikt syn i denne sal omkring bistandspolitikken, også til palestinerne. At stortingsflertallet umiddelbart skulle hoppe på Fremskrittspartiets holdning til bistand, har vi ikke tro på. Men på bakgrunn av den aktuelle situasjonen hadde vi håpet at vi kunne få støtte til å holde igjen, eller – som vi har formulert det – straks stoppe den bistanden som nå ytes. Vi ser at andre land også vurderer det. Tyskland holder igjen deler av sin støtte til palestinerne, så dette er ikke et ukjent tema blant giverlandene. Vi registrerer den generelle holdningen til bistand fra Regjeringen, fra stortingsflertallet, men vi mener situasjonen i dag krever at vi vurderer dette med litt andre øyne enn hva vi hittil har gjort.
-1	Jeg føler behov for å kommentere en del av de tingene som opposisjonen har sagt her på tampen, før jul. Både jeg, Jan Tore Sanner og Lars Sponheim burde kunne være enige om at norsk økonomi har mindre påvirkning på både amerikansk og europeisk økonomi enn omvendt. Det er altså slik at i den perioden vi har sittet og styrt, spesielt det siste året, har oljeinntektene gått opp, investeringene i oljesektoren har gått opp, og det skyldes altså ikke skattelette i oljesektoren. Etterspørselen internasjonalt har gått opp. Meg bekjent skyldes ikke den etterspørselsøkningen lokale skatteletter gitt verken av Jan Tore Sanner eller av Lars Sponheim. Det er samtidig slik at senkning i skatt kan gi en bedret skatteinntekt isolert sett innenfor et område, men ikke større inntektsøkning enn skatteletten man samtidig har gitt. Derfor er det smart å gjennomføre effektive endringer i skattesystemet som skaper økte inntekter noen steder, og dumt å gjennomføre skatteendringer som ikke fører til en bedret effektivitet i økonomien. For eksempel har den politikken som har vært ført når det gjelder deler av omleggingen av boligbeskatningen, ført til at folk investerer mye i bolig i stedet for å investere i små og mellomstore bedrifter, plassere inntektene sine der. Det representantene for den forrige regjeringskoalisjonen kan ta ansvaret for, er det Statistisk sentralbyrå nettopp offentliggjorde, nemlig at forskjellene mellom rike og fattige økte i løpet av de fire årene da den forrige regjeringen satt med makten. Jeg vil gjerne at de skal komme opp – ikke akkurat nå, president, men kanskje etter jul – og ta ansvar for det på en skikkelig måte. Vi får mange anledninger senere også. Når det gjelder Fremskrittspartiets bruk av penger, vil jeg si én ting: Det er helt tydelig at skredderøkonomene i Fremskrittspartiets rådgivningsgruppe har gått amok på Fremskrittspartiets filtloft. Det er altså slik at sletting av gjeld er å bruke av den samme formuen som vi ellers ville ha spart opp av oljeinntektene. Det Fremskrittspartiet gjør, er å komme løpende i salderingen og bevilge alle disse pengene, enten som 90-poster eller 70-poster, eller 50-poster i noen sammenhenger. Det er penger som går ut. Man kan gjerne si at man gjennomfører en investering i veisektoren. Men meg bekjent har det aldri vært mulig å regne stamveien mellom Bergen og Oslo som en eiendel som lett kan omsettes på det vanlige private markedet, dersom man senere skulle trenge pengene. Vi er helt enige om at det er fornuftig å investere i veisektoren. Vi er helt enige om at det er fornuftig å gjøre forskjellige investeringer i samfunnssektoren. Vi har hatt skam nok til å prioritere dette innenfor våre ordinære budsjetter, istedenfor å gjøre det som gjeldsslette i etterkant. For å si det veldig enkelt: Hvorfor er det rettferdig at det akkurat i forbindelse med de veiprosjektene som sist ble finansiert med bompenger, er det bilistene skal få skattelette? Hvorfor er det rettferdig? Hvorfor kunne ikke disse pengene i stedet gått ut til folk på andre måter, eller vært brukt til nye veiprosjekt andre steder, hvis man synes veiprosjekter er så viktige? Er det slik at Fremskrittspartiet i alle sine budsjettforslag fra nå og videre framover vil fullfinansiere og ikke legge opp til bompengefinansiering i det hele tatt? Hvis det er tilfellet, synes jeg det er kjempeflott, for da vil det komme tydelig fram fra Arne Sortevik og de andre i Fremskrittspartiet. Fra bystyret i Bergen kjenner jeg Arne Sortevik som en anstendig mann som brukte pengene på en ordentlig måte. Men nå kommer han som – i disse juletider ville det være rimelig å si – julenisse og deler ut penger til bilister på enkelte steder i landet der det i dag tilfeldigvis er en bompengestasjon. Det tilsvarende gjelder den gjeldsletten som gis til noen norske sykehus. Er det rettferdig at det er akkurat de sykehusene som har opparbeidet seg gjeld, som skal få den gjeldsletten som det legges opp til her? Ville det ikke være rimelig å gjennomføre det som overføringer til sykehussektoren, istedenfor å foreta gjeldsletting nå? Jeg er helt sikkert sist inntegnede taler, og da benytter jeg anledningen til å si at dette var en liten oppsummering i forhold til opposisjonens innspill her. Debatten om hva som er voodoo-økonomi og ikke voodoo-økonomi, hva som er voodoo-skattelette eller ikke, vil helt sikkert komme til å fortsette i årene som kommer, selv om det blir spennende å se hvor lenge Jan Tore Sanner og de andre representantene for de borgerlige partiene vil si at økningen i norsk økonomi skyldes akkurat deres skattelettelser og ikke endringer bl.a. i verdensøkonomien. Jeg synes det er fascinerende at vi nettopp i det året vi har satt opp skattene for å prioritere fellesskapet, ser at veksten i skatteinntektene er høyest.
-1	I det siste nummeret av Newsweek er det foretatt en rangering av verdens mektigste land. Norge kommer på niende plass – ikke på grunn av vår militære deltakelse i Irak eller i Afghanistan, men fordi vi er et land med høy livskvalitet og med betydelig diplomatisk makt. Det er altså den rollen Norge, som et lite land i verden, har tatt: som tilrettelegger for fredsprosesser og å støtte opp under FN. Det er det som har gitt oss internasjonalt ry, og som Newsweek gir høy score for. Det er i hvert fall én gang i året vi er sikret at Norge har internasjonal oppmerksomhet, og det er den dagen Nobels fredspris deles ut. Det betyr altså at rundt omkring i verden – i den grad man vet om det – er Norges utenrikspolitiske innsats knyttet til oppdrag for fred og oppdrag for å nedbygge konflikter, og vi er et velferdsland. Etter SVs oppfatning burde dette være overskriften på den rollen som Norge skal ta internasjonalt. Og vi burde rendyrke den mye mer. Vi burde se det vi bidrar med når det gjelder bistand, når det gjelder militær innsats, når det gjelder utenrikspolitisk og diplomatisk innsats, sammen. Og vi har en lang vei å gå før vi kan si at alt dette er integrert under en overskrift der vi rendyrker det som lille Norge med 4 ½ million mennesker kunne gjøre en enda viktigere jobb på, nemlig å være en fredsbyggende nasjon. Det SV ønsker for den videre debatten om Norges bidrag internasjonalt, er å se på hvordan vi kan forsterke denne rollen ytterligere. Vi har et potensial for å ha en enda sterkere posisjon som fredsbygger. Vi har en mulighet til ikke å måtte samordne vår utenrikspolitikk fordi vi står utenfor EU. Vi har et rykte etter innsats f.eks. når det gjelder fredsbygging i Midtøsten, tilrettelegging av fredsarbeid i Guatemala, den jobben som nå gjøres i Sri Lanka, som vi kan ta utgangspunkt i videre. Men forutsetningen for å kunne rendyrke dette er etter vår oppfatning at vi gjør noen klarere veivalg og prioriteringer. Vi har begrensede militære ressurser. Ikke minst har vi begrensede personellmessige ressurser. Vi kan ikke si ja både til å stille opp maksimalt i USA-ledede operasjoner og NATO-operasjoner og samtidig yte betydelige bidrag direkte under FN. Det siste går jo fram av alle statistikker. For få år siden hadde Norge et personell på 1 300–1 400 direkte under FN. I dag er det under 30. Norges internasjonale militære bidrag er nå først og fremst under NATO-kommando, og det er de norske styrker i Kosovo og Afghanistan. I Irak er vi som kjent underlagt den britiske okkupasjonsstyrken. Men vi vet at vi har mulighet til å kunne bidra militært med rundt 1 000 personer ute samtidig i dag. Nå har vi 800 personer ute, og det betyr at vår kapasitet i dag er strukket langt. Vi stiller kritiske spørsmål fra SVs side ved flere av prioriteringene som Regjeringen har gjort. Særlig er vi imot at Norge bidrar med 150 soldater i Irak, og at vi valgte å støtte opp under en okkupasjon av Irak, som det eneste landet som på det tidspunkt hadde gått imot krigen. Vi mener for det første at det at vi så raskt stilte med egne styrker, var egnet til å så tvil om vårt standpunkt til krigen mot Irak. Vi var fra SVs side glad for det som var Norges standpunkt til krigen, og vi oppfattet at det var et prinsipielt standpunkt. Men det forelå ikke noe klart mandat fra Sikkerhetsrådet på det tidspunktet da Norge stilte styrker i første runde. For det andre mener vi at det er uheldig at Regjeringen insisterer på at Norges innsats med soldater er av en annen karakter fordi det ikke er militære soldater, men humanitære soldater. Det er et forhold som særlig Befalets Fellesorganisasjon har etterlyst en ærligere framstilling av fra Regjeringens side når det gjelder situasjonen i Irak. For det tredje er det etter vårt syn helt uholdbart at styrkene ble finansiert over bistandsbudsjettet for inneværende år, og vi er glad for at det i det minste for framtiden er blitt ryddet opp i finansieringen av dette. Vi oppfatter at det norske bidraget i Irak først og fremst er en politisk markering og en politisk håndsrekning til USA etter at vi tok avstand fra krigen. Selv om soldatene kan vise til noen resultater av sitt arbeid, kan det ikke være grunnlag for å påstå at det norske styrkebidraget i Irak utgjør en avgjørende innsats for befolkningen. På bakgrunn av dette mener SV at det ville være en mye ryddigere situasjon om vi avviklet vårt bidrag til Irak. Det er mange andre oppgaver som bør prioriteres. Vi fremmer derfor et forslag om at Regjeringen forbereder en avvikling av dette styrkebidraget i løpet av sommeren 2004. Inge Lønning trenger ikke å gjøre dette til en snuoperasjon fra SVs side. Det er få dager siden forsvarsbudsjettet var til behandling i salen, og der var det klart at SV gikk imot at Norge skulle stille styrker i Irak. Men vi tar til etterretning at det er et flertall i denne sal for at det skal være styrker på plass fram til sommeren 2004. Vårt subsidiære standpunkt er at man starter nå med å avvikle dette bidraget. Også i Afghanistan er det en uoversiktlig situasjon rundt de norske styrkene. I SV oppfattet vi det som uheldig at Norge deltok i kamper gjennom «Enduring Freedom» uten at det var mulig for den norske offentligheten å danne seg et konkret bilde av hva konsekvensene av kampene var, hvilke eventuelle gevinster som ble oppnådd, og hvor avgjørende de norske styrkene var. Vi er glad for at Norge nå er ute av «Enduring Freedom», og når vi nylig kunne lese at amerikanske styrker den siste tiden til sammen har drept omkring 15 barn i luftangrep, bidrar ikke dette til å redusere vår kritiske holdning til denne krigføringen. Vi har hele veien støttet norsk deltakelse i ISAF, også det siste bidraget. Det er ingen tvil om at sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er svært vanskelig. Det er nødvendig med en langsiktig tilstedeværelse for å hindre nye konflikter. SV har så langt stilt seg bak styrkebidraget i forbindelse med Loya Jirga. Hvorvidt Norge skal påta seg framtidige militære oppgaver i Afghanistan, mener vi vil avhenge av om vi har kapasitet i forhold til andre oppdrag som det kan være ønskelig at vi påtar oss, og vi mener at det er viktig at ISAF fortsetter å ha klart fredsbevarende og stabiliserende oppgaver. Vi oppfatter det ikke slik at fred og stabilisering er hovedmålet med «Enduring Freedom», og vi vil derfor stille oss svært kritiske dersom det skulle gå mot en sammenslåing av «Enduring Freedom» og ISAF under NATO-kommando. Vi vil imidlertid stille oss positive til at Norge trapper opp den ikke-militære støtten til gjenoppbygging av Afghanistan. Når det gjelder dette, mener vi at vi har langt igjen før det internasjonale samfunnet har innfridd sine løfter. Hele SVs poeng er at debatten om Norges bidrag internasjonalt i mye større grad bør være preget av å tenke parallelt. Vi kan ta Afghanistan som et utgangspunkt. De militære bidragene til Afghanistan overgår i dag langt det som er de humanitære bidragene til Afghanistan, og utenriksministeren er sikkert like oppmerksom på det som SV. Men det som kommer til å avgjøre om det blir fred i Afghanistan på lang sikt, er om man klarer å bygge opp et sivilt samfunn der de som skal forsørge familier, har en annen mulig måte å forsørge familien sin på enn å måtte melde seg til neste krigsherre for å få penger. Der er det man ikke klarer å balansere godt nok, der er det man ikke klarer å få samordnet den internasjonale innsatsen godt nok, og der er det Norge kunne hatt en enda mer offensiv holdning. Fra SVs side skulle vi ønske at vi for framtiden diskuterte enda tydeligere på hvilken måte vi kan ta utgangspunkt i det vi er kjent for internasjonalt allerede, nemlig for å være et fredsbyggende land, et land som har bidratt mye til konfliktløsning, litt mer enn størrelsen skulle tilsi. Det er en rolle som Norge kunne ha, og som ikke alle land kan inneha. I dag er altfor mye av Norges bidrag internasjonalt preget av at vi ønsker å bidra litt her og der ut fra hvor NATO eller USA har sin hovedinnsats – kanskje først og fremst for å plante det norske flagget nært dem – uten å se at vi kan ha en rolle som ikke bare er å gå i kø med resten av NATO-landene og USA, men som er en fredsbyggende rolle som det ikke er like enkelt for dem å ha. Med dette vil jeg gjerne ta opp det forslaget som er omdelt på representantenes plasser.
-1	Eg deler fullt ut analysen frå representanten Vallersnes: Norske interesser byggjer på fossile energikjelder. Vi er også med i den vestlege kulturkretsen, som byggjer på folkeretten. Spørsmålet er korleis vi kan bidra med desse analysane i f.eks. Midtausten. Akkurat no om dagen snakkar alle om Iran og 30-årsjubiléet for den iranske revolusjonen, men ingen snakkar om Mossadegh, som vi fjerna – når vi først snakkar om den vestlege kulturkretsen. Vi sende inn barnebarnet til Teddy Roosevelt med to koffertar fulle med tusendollarsetlar. Tre månader etter var den første og hittil siste reelt folkevalde presidenten i Iran fjerna. Så høyrer eg Framstegspartiet seie at Hamas kan bli betre. Det må jo tyde på at dei kan bli betre ved at ein snakkar med dei. Støttar Høgre opp om den «ha kontakt med Hamas»-linja som Regjeringa har ført?
-0	Jeg takker statsråden nok en gang for et svar som var enda litt nærmere det jeg ønsket. Det er klart at når Forsvaret hugger opp gode vogner som i dette tilfellet, i noen tilfeller vogner som kunne ha kjørt 27 mil, som har jeg fått bekreftet, og hvor plasten fortsatt sitter på setene, er dette vogner som har mye bruksverdi igjen. Det er klart at når Forsvaret ikke ser muligheten for inntekter, og samtidig som de roper på penger, så gir dette feil signaler til store deler av Norges befolkning. Jeg håper Forsvaret fortsatt kan være like flinke som de har vært, med å selge ting som man ikke har behov for. Disse motorene, som er Volvo B18 og Volvo B20 sport, er det stor etterspørsel etter og vil gi en god pris. Det står mange bilopphuggingsfirmaer i kø for å skaffe seg disse. Man betaler et opphuggingsfirma et sted mellom 1 000-4 000 kr, har jeg hørt, la oss si 2 000 kr i snitt. Hvis man ganger dette med 2 000 vogner, får man en anseelig utgiftspost istedenfor å få inntekter.
-0	Aller først ønsker jeg å komme med noen refleksjoner knyttet til det juridiske grunnlaget for IceSave-avtalen mellom Nederland, Storbritannia og Island. Islands tilslutning til EØS-samarbeidet på begynnelsen av 1990-tallet innebar bl.a. at islandske banker fikk anledning til å konkurrere på lik linje med andre banker i resten av Europa. Det er altså ikke slik som komitélederen antyder, at det var noen uansvarlige mennesker som satte i gang noe rart borte på Island, som vi kunne få inntrykk av. Det er en avtale – EØS-avtalen – som også Norge er en del av, og norske banker ekspanderte også gjennom samarbeid med andre land i andre land. Forskjellen er at Island er et veldig lite land og har en veldig liten økonomi. Konsekvensen var at Islands tre store banker valgte å ekspandere sin virksomhet i utlandet, for det var der kundepotensialet var størst. Av samme grunn valgte europeiske banker ikke å opprette bankfilialer på Island, for der var det ikke nok kundegrunnlag. Gjennom ekspansjon i andre land hadde de tre islandske bankene på det meste en omsetning som var ti ganger høyere enn Islands bruttonasjonalprodukt. Denne veksten skjedde både mens bankene i hovedsak var statlig eid, og etter at bankene ble privatisert på begynnelsen av 2000-tallet. Finansnæringens kollaps på Island reiser mange spørsmål. Enkelte av disse er juridisk svært kompliserte og er på mange måter upløyd juridisk mark. Det overhengende er selvfølgelig: Kan en stat stilles økonomisk til ansvar dersom deler av det private næringsliv påtar seg økonomiske forpliktelser overfor utlendinger næringslivet ikke selv er i stand til å overholde? Med andre ord: Er det virkelig slik at Island som nasjon står juridisk og økonomisk ansvarlig for tap som de private islandske bankene har pådratt seg? IceSave-avtalen bygger på et slikt prinsipp, og det er nettopp dette prinsippet mange islendinger mener er galt, derav den store folkelige motstanden mot IceSave-avtalen. Det er altså ikke – igjen – slik, som komitélederen prøver å antyde, at Island gjør opp for seg. Island har ikke inngått noen forpliktelser, det er tre private banker som tidligere var offentlig eid, som har inngått forpliktelser, og det er der det juridiske dilemma er. Det at Stortinget i dag diskuterer situasjonen knyttet til Island, er av stor viktighet. Det er helt naturlig at Norge som nasjon stiller opp for våre venner på Island. For Fremskrittspartiet er det viktig å påpeke følgende: Vi er glad for at det nå er stor tverrpolitisk enighet om støtten til Island. Det muliggjør at også fremtidig støtte kan gis og gjennomføres raskt. Statsgarantien for lån fra Norges Bank til sentralbanken på Island fikk enstemmig tilslutning av Stortinget i fjor, og var et viktig vedtak. Norge som bidragsyter er helt på topp i forhold til våre naboland, og viser med dette vår vilje til å støtte Island. Innstillingen som finanskomiteen har lagt frem, er tilnærmet enstemmig, men jeg har lyst til å trekke frem følgende merknader som er av særskilt viktighet for Fremskrittspartiet, og som vi forventer at Regjeringen legger klar vekt på: «Flertallet understreker at Norge ikke har gjort de konkrete IceSave-avtalene mellom Island, Nederland og Storbritannia til en betingelse for videre utbetaling av lånet til Island.» Dette er jo på mange måter problematikken som forslaget til Kristelig Folkeparti reiser, og gjør forslaget fra Kristelig Folkeparti overflødig. En slik klar uttalelse fra komiteen bekrefter at Norge er villig til å bidra – uavhengig av diskusjonen mellom Island, Storbritannia og Nederland. Videre siteres fra innstillingen: «Flertallet viser til at det viktigste nå er å få på plass grunnlaget for at IMFs styre kan behandle og godkjenne neste gjennomgang av stabiliseringsprogrammet.» Her forventer Fremskrittspartiet at Regjeringen, gjennom sin representasjon og eventuelle innflytelse i IMF, sørger for at en slik styrebehandling kan bli gjenstand for en snarlig avklaring, og at Storbritannia og Nederland ikke bruker konflikten uenighet knyttet til IceSave til å trenere videre behandling i IMFs styrende organer. For Fremskrittspartiet er det helt avgjørende at Norge er villig til å lytte – og handle raskt – dersom Island ber om ytterligere bistand, ut over det som er gitt gjennom statsgarantien i fjor. Fremskrittspartiet mener Norge må være villig til å strekke seg langt for å bistå islendingene. Norge som nasjon – med våre finansielle muskler – skal gå i bresjen for en slik bistand, dersom Island skulle ha behov for ytterligere støtte i form av lån e.l. Men for Fremskrittspartiet er det også viktig at vi følger opp det Island selv ønsker, og ikke det vi eventuelt tror at islendingene trenger. Så kan jeg jo legge til at Fremskrittspartiets stortingsgruppe var på Island i helgen. I tillegg til å ha lava opp til knærne hadde vi møter både med dagens politikere og gårsdagens politikere. Det var tidligere statsminister Haarde, det var leder av selvstendighetspartiet Bjarni Benediktsson og i tillegg flere andre. De bekrefter det som jeg nå sier, at det store juridiske spørsmålet er hvorvidt Island står ansvarlig som nasjon for forpliktelser pådratt seg av tre privateide banker. Det stiller et veldig vanskelig spørsmål. Det har ingenting med det som lederen av komiteen antydet, at Island gjør opp for seg. Island er i denne sammenhengen ingen enhet, og det er Islands argumentasjon.
-0	Under debatten har flere sagt at det ikke er noe nytt i saken. Jo, det er noe nytt. Merkelig nok er det tydeligvis flere som ikke har fått med seg det. Det har nemlig vært et valg, et valg der flertallet av lokalbefolkningen sier klart fra om at de ikke vil ha noe av Tønsbergpakken – et prosjekt som ennå ikke er påbegynt. Det eneste som har skjedd, er naturligvis at bommene har kommet opp, men det er altså fremdeles fullt mulig å stanse dette prosjektet, for det er ikke tatt et spadetak foreløpig når det gjelder veiene. For øvrig mener jeg at hele problematikken er overdimensjonert. Det er ikke noe stort problem i Tønsberg. Det er ikke noe større problem i Tønsberg enn det er i andre byer av denne størrelsen. Vi har et lite rushtrafikkproblem, som alle byer har, en halvtime om morgenen og en halvtime om kvelden. Jeg bor i området og har vært bruker av denne veien i årevis ved at jeg har arbeidet på den andre siden av byen, har kjørt gjennom byen morgen og kveld – i årevis, som sagt. Jeg har for moro skyld tatt tiden jeg bruker, utenom direkte i rushtiden. Gjennom Tønsberg bruker man ganske nøyaktig 8 – åtte –minutter og her er vi i gang og skal bygge et veiprosjekt til milliarder av kroner, og som skal påføre befolkningen store – jeg vil påstå – lidelser, gjennom mange år. Kenneth Svendsen framla Fremskrittspartiets syn på saken på en utmerket måte, så jeg behøver ikke gjenta det. Men det er interessant at 80 pst. av befolkningen ikke vil ha denne veien, de vil ikke ha denne løsningen, for det er ikke det problemet som noen vil ha det til. Dette er godtgjort gjennom meningsmålinger, og det er helt klart og tydelig. Valgdeltakelsen gikk altså opp i Tønsberg-området med 20 pst. nettopp på grunn av dette prosjektet, og det er ganske bemerkelsesverdig. Bompartiene Høyre og Arbeiderpartiet led knusende nederlag. Jeg vil av beskjedenhet ikke nevne hva Fremskrittspartiet i disse kommunene fikk, men det var gedigne resultater. Men, merkelig nok, selv om befolkningen har en helt klar holdning til dette, så bryr altså ikke disse partiene seg om dette, og heller ikke statsråden. Snakk om respekt for lokaldemokrati og folkets mening! Nei, stopp hele prosjektet, lytt til befolkningen! Foreta en konsekvensutredning der man kanskje kan ta for seg bedre alternativer, og også kollektivtrafikken – den er nemlig glemt i stor grad i denne saken.
-1	Jeg synes at både interpellanten og statsråden hadde veldig viktige og interessante innlegg som belyser et viktig spørsmål. Også det faktum at det er andre gangen på kort tid vi har denne debatten, viser at det er et engasjement i denne salen. Og det trengs virkelig et engasjement for verdens fattige, for det er jo de fattigste som først og fremst blir rammet av matvarekrisa. Det at det er engasjement, viser jo også at FAO-møtet får en større betydning enn det var tenkt å få. Det at FNs generalsekretær har satt ned en arbeidsgruppe for å se på matvarekrisa, understreker jo behovet for engasjement. Situasjonen for de minst 850 millioner som er kronisk underernærte, og som møter de økende matvareprisene, er alvorlig. Nå hører vi altså at nye 100 millioner står i fare for å få livet forringet på grunn av matmangel. Som flere har vært inne på: Resultatet ser vi. Det er sosial uro, det er opptøyer og tap av muligheter fordi denne matvaremangelen og sult først og fremst - eller særlig - rammer barn hardt. Interpellanten var jo inne på at vi kan se for oss en utvikling der flere barn blir tatt ut av skolen fordi foreldrene ikke har råd til å sende dem dit, eller fordi barna må gjøre andre ting, og Marit Nybakk var inne på dette med at det truer muligheten til å nå tusenårsmålene. Så er det, som mange har sagt, og som vi understreket i forrige diskusjon, mange årsaker til matvarekrisa. Derfor må det flere løsninger til. En viktig årsak, som også vises ved at det nå er mindre matvarelagre, er at det har vært spekulasjon i matvareprisen. En annen årsak er monopolisering av handel med mat til noen få, multinasjonale konsern. Det har fått for liten oppmerksomhet i debatten, synes jeg. Videre: subsidiering av bruk av landbruksareal til produksjon av biodrivstoff, og at det er en sammenheng mellom klimaendringene og matvarekrisa. Så vil jeg si litt om jordbruk. Da komiteen var på besøk i Verdensbanken, møtte vi Norges representant der, som også var styremedlem i Verdensbanken. Han var veldig tydelig på at jordbruk over lang tid var blitt nedprioritert i Verdensbankens arbeid. Det var ikke minst på grunn av press fra Vesten at det hadde skjedd. Så vi må nok erkjenne at landbruksutvikling heller ikke er blitt tatt nok på alvor i Norges utviklingspolitikk. Men det har altså vært en trend, og det at en nå ser på dette på nytt, viser jo at det er mulig å snu den trenden Jordbruket har stor betydning for matvaresikkerhet i mange fattige land, og, som også andre har vært inne på: Den afrikanske bonden er som regel en kvinne. Sånn sett kunne vi løftet mye av det vi sa i den forrige debatten, inn i denne debatten. Mat er blitt en del av den internasjonale handelen på lik linje med andre varer, og resultatet ser vi. Siden 1980-tallet har de 50 fattigste landene og utviklingslandene som gruppe gått fra å være netto mateksportører til netto matimportører. Dermed har utviklingslandene i minkende grad evnet å verne om egen matproduksjon. Jeg fortalte i forrige debatt om Ghana, som har gått fra å ha en stor kylling- og tomatproduksjon til å måtte importere de samme varene. Det var ikke minst på grunn av to ting, nemlig kravet fra Bretton Woods-institusjonene om å slutte å subsidiere bl.a. gjødsel og dumping av subsidierte matvarer fra EU og USA. Jeg vil da framheve at vi kanskje bør ta opp igjen det gamle kravet fra 1974 om at retten til produksjon for egen befolkning også betyr politisk handlingsrom. Og så vil jeg framheve retten til vann som en menneskerettighet og sammenhengen mellom fred, konflikt, krig og matvareproduksjon.
-1	SV kommer også til å stemme for disse forslagene, og vi slutter oss til det som er blitt sagt fra saksordføreren om saken. Dette er faktisk en av de små lenkene i kampen for å gjøre velferdsstaten vår bærekraftig, fordi det dessverre nå foregår så store endringer i arbeidsmarkedet, også i bygge- og anleggsnæringen, der det er milliarder som unndras, der arbeidslivets regler forvitrer, og der ærlige bedrifter ikke har en eneste mulighet til å konkurrere med dem som bedriver kriminalitet. Det er også slik at forbrukerne, eller de som trenger en tjeneste, og som vil kjøpe «hvitt», har store problemer med å få det til. Så dette er en viktig bit, og den må tas videre, slik som saksordføreren sa i sitt innlegg. Jeg vil også gi ros til byggenæringen her, men det er problemer i veldig mange bransjer. Dette må håndteres helhetlig og grundig. Veldig mange er opptatt av forenkling, og at dette skal være enkelt både for bedriftene, for myndighetene og for forbruker. Det er en veldig god målsetting, men når man ser på den kreativiteten som utøves i disse bransjene for å unndra seg å følge regler – både når det gjelder arbeidsmiljø og sikkerhet, når det gjelder lønninger, når det gjelder innbetaling av skatt og de økonomiske forpliktelsene man har – så er det bra å lete etter enkle løsninger. Men jeg er nok litt i tvil om det lar seg gjøre, for her er det jo slik at sjøl de mest skarpskodde menneskene fra Økokrim og Arbeidstilsynet ikke alltid klarer å nøste opp i disse veldig vanskelige forholdene. Det er så veldig mye penger å tjene på å unndra skatt og drive med sosial dumping at jeg tror vi ikke må bli så naive at vi tror at dette lar seg løse med enkle registreringsordninger. Her må det være både registreringsordninger som faktisk reelt sett speiler de faktiske forholdene, og det må være kontrollmekanismer på statlig nivå som gjør at risikoen for å bli oppdaget i svindel er stor, og at konsekvensene, når det blir oppdaget, er at det svir økonomisk, fordi dette er så lønnsomt. Til slutt: Den viktigste faktoren her for å holde dette i mest mulig seriøse former er at vi også styrker organisasjonsgraden på arbeidstakersiden. Det er helt avgjørende at vi holder en mye høyere organisasjonsgrad enn den vi har i noen av de andre bransjene – bygg og anlegg er av de beste – der denne useriøsiteten er i ferd med å bre seg. Det er nettopp derfor modul 2 er så viktig å få i gang. Det er derfor det er så viktig at man ikke bare vurderer å utrede den – jeg vet jo litt om den typen departemental bomull, for å si det sånn – men poenget her er at det må gjøres. Vi må bestemme oss for å gjøre det som byggenæringen sjøl sier er nødvendig for at de skal klare å ha lite grann kontroll på dette. Derfor er det også så viktig at påseplikt og kontrollplikt foregår i hele kontraktkjeden. Utviklingen i arbeidsmarkedet nå er jo underkontrakt på underkontrakt på underkontrakt med et eller annet bemanningsselskap. Hvis man ikke klarer å ha kontroll på hele kjeden, blir dette bare et slags skall der det foregår mange ting inni allikevel, helt useriøst. Så jeg er glad for at alle er enige om retningen her, men jeg er nok redd for at her må det skarpere lut til – hardere klype – for å få dette til. Så til slutt til ROT-fradrag og RUT-fradrag. Jeg er nok ikke enig med representanten fra Senterpartiet i den saken, og jeg finner det helt unødvendig at mennesker som har råd til å ha hushjelp og til å pusse opp kjøkkenet sitt, skal få skattefradrag for den typen ting, men ærlige bedrifter og ærlig arbeid skal kunne gjøres enklere å få til enn i dag.
-0	Sjølv om regjeringa og dei raud-grøne partia opnar lite grann opp for private aktørar, skin det likevel igjennom at ein ikkje likar private aktørar, og at ein ikkje likar konkurranse. For nokre år sidan uttalte den kinesiske leiaren Deng Xiaoping: Det spelar lita rolle om katten er svart eller kvit, berre han fangar mus. Framstegspartiet ønskjer ei statleg finansiering av grunnleggjande velferdstenester. Det skal ikkje vere opp til den enkelte å måtte betale det sjølv. Men om det er private eller offentlege som yter desse tenestene, er vi mindre opptekne av, så lenge tenestene er gode og dei som mottek tenestene, er fornøgde. Mitt spørsmål er: Kvifor er den raud-grøne regjeringa mindre pragmatisk når det gjeld dette med private aktørar og konkurranse, enn kinesiske leiarar i Kina er?
-1	Om Fremskrittspartiet var underlagt markedsføringsloven, ville forslaget fra Fremskrittspartiet om lovfesting av retten til fritt skolevalg bli dømt som villedende og dermed ulovlig markedsføring. Uttrykket «fritt skolevalg» holder ikke det det lover. Det er nemlig ikke elevenes valgfrihet som foreslås, men opptak til skoler basert på karakterer og sortering, og det skal innføres med tvang. For det første er innholdet i forslaget tvilsomt og ikke egnet til å skape en bedre skole for elevene – tvert om. For det andre mener Fremskrittspartiet at staten skal tvinge fylkeskommunene, lokale folkevalgte organer til å innføre Fremskrittspartiets ideologi – enten de vil det eller ikke. Fremskrittspartiet er ikke for folk flest. De prioriterer eliten. De elever som har best karakterer, skal få lov til å velge fremst i køen: hvor de vil gå på skole, og hva slags skole de ønsker å gå på. Fremskrittspartiet har ikke mye respekt for kommunene og vil åpenbart avvikle det lokale folkestyret, unntatt i strandsonesaker og når det gjelder snøscooterkjøring. Det ene er spørsmålet om Stortinget skal overstyre skoleeieren – fylkeskommuner og kommuner – i denne saken: overkjøring av de lokale folkevalgte. Det andre er konsekvensen av å tvinge eieren av de videregående skolene til å innføre karakterbasert opptak. Det er sikkert en meget god høyrepolitikk, men det er ikke bra for elever flest, og det er trussel mot satsing på den offentlige fellesskolen. Dette er ikke nytt. Fremskrittspartiet hadde et likelydende forslag i 2004. Da stod de alene. Nå har de Høyre med på laget. Høyre har snudd. Jeg vil gjerne sitere Høyre fra debatten for to år siden: «For Høyre er det kommunale selvstyret så viktig at rikspolitikerne skal være forsiktige med å detaljstyre når det gjelder lokale initiativ og ulike lokale løsninger.» Og: «Det er mange som ikke er beredt til å akseptere at folk og kommuner velger forskjellig. Heldigvis er vi i Høyre det.» Og videre: «Vi må godta at de velger forskjellig. Det er kanskje det som er Fremskrittspartiets problem, at ikke alle vil som dem, og at de da ikke bør få velge.» Da stod Fremskrittspartiet alene, nå har de fått Høyre med seg. Høyresiden står sammen om tvangen, på sidelinjen, heldigvis. På Høyres landsmøte i 2006, for bare litt over en uke siden, sa partileder Erna Solberg følgende i sin avslutningstale: «Høyres formål er å skape muligheter for alle, og (…) vi skal virkeliggjøre dette gjennom å jobbe for fem klare mål for Norge.» Det første punktet var en «kunnskapsskole der ingen elev blir hengende etter». Erna Solberg la vekt på at Høyre fra nå av skulle snakke mer om og fokusere mer på de aller svakeste i skolen. Det varte ikke lenge – nøyaktig fram til 22. mai. Et bredt flertall på Stortinget, fra sentrum til venstresiden, mener at de lokale folkevalgte fortsatt skal bestemme i dette spørsmålet. Det er lokaldemokrati. I tillegg er det brede flertallet enige om at skoleinntak basert på karakterer har mange svært uheldige konsekvenser. Det forsterker sosiale forskjeller, og det innebærer vanvittig mye unødvendig transport, der elevene må bruke mye tid til å komme seg til og fra skolen. Det er dårlig for miljøet, og det er dårlig for økonomien. SV vil bruke penger på å utvikle skolen, satse på kvalitet i skolen, ruste den opp og ikke på å frakte elever over store avstander. Denne frakten fører også til segregering, og i distriktene truer den eksisterende skoler. SV mener at det heller må være en rettighet for 16-åringer å kunne gå på sin nærmiljøskole i størst mulig grad. Denne rettigheten vil Fremskrittspartiet og Høyre ta fra 16-åringer gjennom tvangstiltak og ved lov. Heldigvis vil flertallet på Stortinget noe annet.
-0	Det er med en viss ironi og en smule paradoksalt at jeg takker interpellanten for å ha tatt opp denne problemstillingen. Men det skal jeg komme tilbake til. Altså: Jeg takker interpellanten, jeg vil bare understreke det. Eierskap i egen bedrift bidrar til å gjøre den enkelte arbeidstaker mer engasjert, mer involvert og mer villig til å stå på, rett og slett fordi man har en økonomisk tilleggsgevinst ved at bedriften lykkes. Tjener bedriften penger, så er ikke belønningen kun at man får beholde jobben, muligens kombinert med et sentralt fremforhandlet kronetillegg, men faktisk direkte økonomisk uttelling fra høyere verdisetting av bedriften på børs samt gjennom utbetaling av overskudd gjennom utbytte, og at man får større innflytelse. Selv om statsråden uttrykte at man kan vedta at de ansatte skal få innflytelse, er altså eiermakt utvilsomt et mye mer effektivt virkemiddel dersom man ønsker innflytelse i bedriften. Privat eierskap er en vinn-vinn-situasjon for bedrift og tilsatte, samtidig som det gir mindre rom for offentlig styring, innblanding og kontroll. Vi opplever tidvis en regjering som rakker ned på privat eierskap – ikke alle i regjeringen gjør det, men enkelte medlemmer i regjeringen gjør det åpenbart – samtidig som den samme regjeringen kjøper stadig flere aksjer på Oslo Børs og på verdens børser. Men nylig endret statsministeren retorikken radikalt, og omfavnelsen av kapitalister og bedriftseiere under partiets landsstyremøte for et par dager siden var klam, men gledelig. Det er å håpe at statsministerens retorikk blir til politikk. Fremskrittspartiet lover å følge med på hva regjeringen gjør, og ikke hva den sier den skal gjøre. Hva med f.eks. å etablere et mål – dette er en oppfordring til finansministeren – om at det private eierskap på Oslo Børs skal dobles, og at man lanserer politikk som kan nå dette målet. Fritaksmetoden tilsier at en storinvestor kan opprette et holdingselskap hvor alle utbytter tilflyter med minimal beskatning. Ved investering av store beløp kan investoren ta ut store beløp uten utbytteskatt, dette fordi selv en lav skjermingsrente kan gi store beløp. Gitt en skjermingsrente på eksempelvis 2 pst. vil man ved en investering på 100 mill. kr kunne ta ut 2 mill. kr uten utbytteskatt. Man kan altså leve ganske godt på skattefrie millionbeløp dersom man er bemidlet i utgangspunktet. Det er et stort paradoks at en storinvestor gis så gode vilkår i skattesystemet, mens en småaksjonær ikke gis tilsvarende mulighet. Dette var en problemstilling Fremskrittspartiet gjorde resten av Stortinget oppmerksom på i forbindelse med behandlingen av skattereformen av 2004, en reform som for øvrig hadde som intensjon å introdusere utbytteskatt i bytte med formuesskatt, men hvor vi endte opp med begge deler, noe kanskje presidenten har inngående kjennskap til. Fra innstillingen ønsker jeg å sitere følgende: «Disse medlemmer» – altså Fremskrittspartiets medlemmer – «vil fremheve at aksjonærmodellen kan bli tung å etterberegne for skatteyter. Særlig for småinvestorer vil dette være mye innsats for små beløp.» Og videre: «Disse medlemmer påpeker tilpasningsmuligheten for personlige aksjonærer gjennom å gjøre sine investeringer gjennom et holdingselskap. Så lenge man gjennom holdingselskapet reinvesterer gevinstene kan man akkumulere formue i holdingselskapet, og kun ta ut skattefritt utbytte. For småsparere er en slik tilpasning selvsagt en ressurskrevende løsning, og dette blir et fortrinn for de allerede bemidlede. På denne bakgrunn bør et minstefradrag for lavere aksjeinntekter vurderes.» Det var kun Fremskrittspartiet som sluttet seg til den merknaden. Men det er tross alt viktigere å se fremover. Så hvordan skal vi fjerne denne forskjellsbehandlingen og gjøre det like skattemessig attraktivt for småaksjonærer? For å rette opp «feila frå i går» nevner interpellanten innføring av KLAS-modellen. KLAS står for Konti for Langsiktig Aksjesparing, og ideen er å gi småinvestorene samme vilkår som storinvestorene har gjennom fritaksmetoden. KLAS er en innretning som består av en dedikert bankkonto med en tilhørende verdipapirkonto i et lukket system uten aksjekapital og uten formkrav knyttet til foretaksregister, regnskapsavleggelse og revisjonsplikt. Hver innretning gis et identifikasjonsnummer som muliggjør en skattemessig adskillelse fra sparerens eventuelle øvrige verdipapirer. Fritaksmetoden vil komme til anvendelse som for aksjeselskaper, noe som vil si at spareren ikke betaler skatt på gevinst eller utbytte før beløpet tas ut av KLAS. Fremskrittspartiet er altså ikke like bekymret som finansministeren er over at man en gang må betale skatten. Vi ser på den type holdning som litt formyndersk, og vi har faktisk tiltro til at den enkelte er i stand til å planlegge sin egen økonomi og sin egen fremtid uten at staten skal overstyre. Det sentrale er at spareren på denne måten vil ha mulighet til å reinvestere midlene ved å kjøpe nye verdipapirer, uten å måtte betale skatt på gevinsten i første omgang. Administrasjon og rapportering besørges av kontofører, typisk sparerens aksjefondsforvalter eller bank. Dersom KLAS oppløses og spareren har realisert et tap, vil spareren få fradrag for tapet. Fremskrittspartiet er åpne for forbedringer i systemet og mener KLAS-modellen kan bidra til å gjøre aksjeinvesteringer mer attraktivt.
-1	Som sagt er dette bredt omtalt i handlingsplanen. Regjeringen har dessuten varslet at den kommer med en stortingsmelding til våren om integreringspolitikken, der vi vil ha særlig oppmerksomhet rettet mot kvinner og likestilling. Når kvinner lever i ufrihet, enten de har minoritetsbakgrunn eller majoritetsbakgrunn, har samfunnet et ansvar for å gripe inn og hjelpe i de kvinnenes frigjøringskamp. Men jeg tror at Fremskrittspartiet og regjeringen har noen strategiske uenigheter knyttet til hvordan det gjøres. Jeg har f.eks. ingen tro på at ved å forby bestemte klesplagg, ved å sende politiet for å jakte på disse kvinnene, så vil de bli mer fri. Jeg tror at det isteden vil gjøre at de blir midtpunkt i en dragkamp mellom storsamfunnet og konservative krefter, som vil gjøre at det blir enda flere av disse kvinnene som aldri får gå ute på gaten, aldri får gå på norskkurs, og som vi dermed aldri får muligheten til å nå med budskapet om at enhver kvinne i Norge er fri til å ta sine egne valg, kaste de plagg hun ikke vil gå med, jobbe hvis hun vil det – bestemme over sitt eget liv.
-0	Justis- og beredskapsdepartementet fikk 5. februar i år oversendt et forslag fra Politidirektoratet om lovendring med det formål å styrke politiets håndtering av sikkerhets- og ordensmessige utfordringer ved arrangementer, særlig i forbindelse med fotballkamper. Det forslaget som nå er sendt departementet, er resultatet av en intern høringsprosess hvor politidistriktene og Kripos ble bedt om å vurdere behovet for å styrke hjemmelsgrunnlaget for politiets arbeid med tribunevold og voldelige fotballsupportere. Politidirektoratet anbefaler at politiet gis et bedre hjemmelsgrunnlag for å ilegge mer omfattende oppholdsforbud enn det politiloven og straffeprosessloven gir adgang til i dag. Konkret foreslås det en utvidelse av straffeprosessloven § 222 b for å styrke politiets hjemmelsgrunnlag. Forslaget til lovendring skal nå behandles i departementet. Det er akkurat mottatt. Vi har en meget handlekraftig regjering og et handlekraftig justis- og beredskapsdepartement, men vi har ikke ferdigstilt det arbeidet i perioden fra 5. februar. Samtidig vil jeg sammen med kulturministeren snarlig gjennomføre et møte med Norges Fotballforbund. Det er viktig for oss å høre deres synspunkter på forslaget til lovendring som har kommet, og diskutere andre aktuelle tiltak for å styrke arbeidet mot tilskuerbråk og voldelige supportere i forkant av en ny sesong. Det er viktig med en nær dialog. Vi har felles interesse av og ansvar for å sikre trygge rammer rundt fotballarrangementer. Jeg oppfatter at det i utgangspunktet allerede er et godt samarbeid mellom politiet og fotballmiljøene, både med Norges Fotballforbund og med klubbene. Jeg vil trekke frem at det er etablert et nasjonalt fotballinformasjonspunkt, NFIP, som Kripos har ansvar for. Kripos koordinerer det nasjonale etterretningsarbeidet, i samarbeid med politidistriktene, og kontakten med andre land og med Interpol. Videre gjennomføres det samordningsmøter og dialog med Norges Fotballforbund ved siden av dette. I tillegg til å se på nye virkemidler, som f.eks. spørsmålet om lovendring som representanten Bøhler tar opp i spørsmålet, må vi også se på de mulighetene vi allerede har. Det er viktig med nødvendig tilstedeværelse fra politiets side når slike utfordringer oppstår. Like viktig er det gode, forebyggende arbeidet med tidlig innsats. Det å kunne komme i forkant av at problemer utvikler seg, skal selvfølgelig alltid være idealet. I møter med Norges Fotballforbund ser jeg frem til å diskutere hvordan vi rent faktisk kan forberede oss bedre i forkant av årets sesong. Vi bør ha gode forutsetninger, siden vi er enige om målet, nemlig at idretten ikke skal være beskjemmet av vold og ordensforstyrrelser i og utenfor tribunen.
-0	La meg først få lov til å få peke på det som også representanten Karin Andersen var inne på, det med å være trygg på hvor du kan henvende deg. Det tror jeg er viktig. Om man skal ha en egen varslingsenhet eller om man skal gjøre det på en annen måte, det har heller ikke jeg og regjeringen tatt stilling til. Kanskje den beste måten kan være at man bygger opp veiledningskompetansen på dette i Arbeidstilsynet, som allerede har veilednings- og informasjonsbiten på dette området. Men så må man prøve å passe på at man ikke lager strukturer som gjør det vanskeligere å utnytte kompetansen i de andre etatene, for her trenger vi et samarbeid på tvers for å lykkes i alvorlige saker – nettopp ved at det er flere instanser som er inne. Men det er ting vi ser på, og som vi gjerne vil ha en debatt med Stortinget om videre fremover: Hva er den mest effektive måten og den beste måten å organisere det på? Jeg føler at det som har kommet frem i debatten, ikke er fastlåste posisjoner, men at vi alle sammen har et ønske om å trygge hverdagen for dem som ønsker å varsle om kritikkverdige forhold – og at det skal bli tryggere og bedre. Så har jeg også lyst til bare å understreke det som representanten Rotevatn sa. Jeg synes det har vært interessant å ha fått lov å delta i debatten. Det kunne vært enda mer interessant hvis man hadde fått en større og bredere debatt enn det som vi har fått i dag. Men jeg registrerer at vi i hvert fall har fått gode innspill fra dem som har deltatt i debatten. Så kan jeg avslutte med å si at jeg har ikke noe problem med å gratulere dem som har vunnet Fritt Ords Pris – og herved er det gjort. Jeg tror det får være det siste ordet.
-0	I denne saken har det vært snakket mye om pigger og ikke pigger. Representanten Rigmor Kofoed-Larsen tok opp helsedelen av problemet. Nå er det slik at det er flere leger som har hevdet at bruk av piggfrie vinterdekk gir mer allergi enn vanlige piggdekk på grunn av rågummiblandingen som er i disse dekkene. Dette er vel ikke helt utredet ennå, og jeg venter spent på resultatet. Disse helseskadene må også veies opp mot andre allergiskader fra piggdekkbruk. Det er heller ikke helt klargjort at bruk av piggfrie dekk gir færre trafikkuhell enn piggdekk, særlig når føret er glatt, våt is. Man må også betale en pris for støvplager på grunn av strøsand, og man flytter egentlig problemet fra vinteren til våren når denne sanden skal sopes opp, og det vanlige veistøvet har blitt malt ned til fint støv. Det er også gjort en beregning som viser at bare oppsopingen av dette veistøvet vinterstid og i forlengelsen av sesongen på vårparten for Oslos vedkommende vil bli på over 30 mill. kr. For dem som er opptatt av miljøet, finnes det i dag miljøvennlige ovner som man kan installere i huset sitt, men der hindres man av et regelverk som gjør at det skal veldig mye til for å kunne skifte ut en dårlig ovn med en bedre. Når det gjelder Høyres forslag, støttes dette av Fremskrittspartiet, selv om ikke vi er medforslagsstillere. Men vi er opptatt av at det ikke må oppfattes dit hen at kommunene står uten mulighet til å gå imot innføring av piggdekkavgift.
-1	Dersom man finner ut at ting ikke går som de skal, er det viktig å komme inn så tidlig som mulig og rette opp eventuelle feil.
-1	Det er jo alltid slik at når man er inne i verneprosesser, er det viktig at alt som har interesse for saken, kommer med i vurderingene. Jeg vil kommentere akkurat det som har med Trillemarka å gjøre. En av grunnene til at vi nå jobber litt intenst der, er jo det vi har fått på bordet knyttet til Artsdatabanken. Det viser seg at det er enda flere rødlistearter som er truet i Norge, og veldig mange av dem befinner seg i Trillemarka-området. Da er det viktig å sørge for at den dokumentasjonen kommer godt fram og er tydelig med i den vurderingen vi gjør. Slik er også prosessen i de vernesaker vi holder på med. Vi jobber med innholdet for å få alle interesser med i vurderingene.
-1	Jeg forutsetter at løfter fra Kristelig Folkeparti ikke er avhengig av nye representanter eller at noen går over til en annen komite, for da er jo ikke løfter i innstillinger så veldig verdifulle lenger. Representanten Kofoed-Larsen sa at NSB har ikke hele skylden for problemene, og så foretok hun en skylddeling mellom NSB og Jernbaneverket. Jeg merket ingen ydmykhet, ingen sjølransakelse når det gjelder det ansvaret som ligger i denne sal. Jeg var med og behandlet den forrige jernbaneplanen, og Kristelig Folkeparti står sammen med oss i å konstatere at den kjørevegen vi har, er første generasjons jernbane som med få unntak er bygd for 100-150 år siden. Kravene til trasé, hastighet, bæreevne, profil i tunneler mv. var den gangen helt andre enn i dag. Kristelig Folkeparti beskriver et jernbanesystem som er gammeldags, førstegenerasjons jernbane, og så sier de at det arbeiderpartiregjeringa ville gjøre den gangen når det gjelder investeringer i jernbanen, var for puslete. Kristelig Folkeparti sier at det må en betydelig sterkere satsing til enn det Regjeringa legger opp til. Et kraftig løft i investeringene måtte til, sa Kristelig Folkeparti i 1997. Så foreslo de 3,2 milliarder kr ekstra for fireårsperioden for å prøve å løfte jernbanen og få den modernisert. Det kom jo naturligvis ikke én krone de tre årene de satt i regjering og det fjerde året da de var budsjettpartnere. Da spør jeg: Er det ikke grunn til litt ydmykhet? Hvis man mener at det er fortidas jernbane, hva kan man kreve av operatøren når det gjelder punktlighet, når det gjelder det å kunne kutte ned reisetid osv. og gi en god service til kundene? Faktisk er det vanskelig på mange generasjoners gammelt jernbanenett å gjøre det, så jeg synes hun skal komme hit og ta en skikkelig sjølkritikk for den dårlige jobben deres regjering gjorde i fireårsperioden.
-0	Hvileskjæret, det berømte hvileskjæret, som Regjeringen innførte for budsjettåret 2007, får nå synlige konsekvenser for universiteter og høyskoler i deres budsjetter for neste år. For å ta Universitetet i Oslo, må det altså kuttes 205 mill. kr i neste års budsjett. 205 mill. kr er mye penger, det er størrelsen på et vanlig kommunebudsjett i Norge. Disse kuttene går i høyeste grad ut over studentene bl.a. ved at kurs må slås sammen, studentene får redusert veiledning og redusert seminarundervisning, osv. Dette er stikk i strid med intensjonene i Kvalitetsreformen, der et av hovedmålene var nettopp tettere oppfølging av studentene. Fremskrittspartiets påstand er at Regjeringen er i ferd med å ødelegge Kvalitetsreformen for høyere utdanning ved å stramme til i bevilgningene. Man klarer ikke å gjennomføre en stor reform ved å bevilge mindre penger til formålet. Dette skjønner alle, bare ikke Regjeringen. Nylig kom en stortingsmelding om status for Kvalitetsreformen, og vi var jo alle spente på den. Denne kunne ikke med klarhet si om kvaliteten på høyere utdanning var endret. Men nå, når universiteter og høyskoler må gjøre store kutt i sine budsjetter for neste år, frykter vi at kvaliteten vil gå ned. En ting sier imidlertid stortingsmeldingen om Kvalitetsreformen helt klart, og det er at fagpersonalet har fått mindre tid til forskning, og det i seg selv er veldig alvorlig. Er det noe som blir et viktig konkurransefortrinn for Norge i tiden framover, er det jo nettopp at vi er kjempegode på forskning. Dette er det tverrpolitisk enighet om, siden alle står bak at vi skal nå målet om 3 pst. av BNP til forskning innen 2010. Derfor er det urovekkende at forskningsministeren nå sier at dette målet er helt urealistisk. Hva mener så statsråden hun kan gjøre for å få fart på forskningen, og når mener hun det er realistisk å nå 3 pst.-målet? Bevilgningene til forskning er på ingen måte i tråd med ambisjonene om at Norge skal være en ledende kunnskapsnasjon. Det er dessuten svært problematisk at Forskningsfondet ikke lenger brukes som en strategisk finansieringsmekanisme for norsk forskning, men at størstedelen av veksten brukes til den økte kontingenten i EUs rammeprogram for forskning. For å sitere Egil Kallerud, forsker ved NIFU STEP: «Fondet blir stadig nærmere en ordinær tilskuddspost på statsbudsjettet.» Forsknings-Norge har akutt behov for tilførsel av økte bevilgninger. Faglig stagnasjon, manglende rekruttering og gammeldags utstyr er bare noen få områder som er kommet i bakevja. For å være attraktiv for kunnskapsindustrien må vi ha fagarbeidere i verdensklasse, tilstrekkelig med høyt utdannede realister og topp moderne vitenskapelig utstyr for våre forskere. Uten en betydelig opptrapping av kunnskapsinvesteringene vil Norge komme i en situasjon der vi ikke kan tilby våre bedrifter den kompetansen de trenger i framtiden. Fremskrittspartiet mener også at økt satsing på en åpen konkurransearena innen næringsrettet forskning vil utløse ambisiøse, brukerstyrte prosjekter med stort verdiskapingspotensial, noe Norge i langt større grad enn før må ta sin del av. Instituttgjennomgangen viser at vi har vesentlig dårligere basisfinansiering enn våre europeiske konkurrenter. Det viser seg at de europeiske instituttene ligger på ca. 40 pst. i basisfinansiering, mens de norske teknisk- industrielle instituttene her hjemme ligger på kun 12 pst. i snitt. Det krever mye av de norske instituttene hvis de skal klare å hente hjem vesentlig flere EU-midler framover når rammene blir så forskjellige. Et annet viktig område vi må se på, er faktisk det hjemlige markedet hvor det offentlige i 2005 foretok innkjøp for 280 milliarder, uten at det er etablert en strategi for hvordan offentlige virksomheter kan etterspørre varer og tjenester som omfatter nyskaping, og som kan ha nytte utover den enkeltstående leveransen. Fremskrittspartiet oppfordrer derfor statsråden til å se på hvordan det kan etableres kraftfulle finansieringsmekanismer knyttet til offentlige innkjøp, hvor det da kan stilles krav til investering, forskning og utvikling ved større offentlige anskaffelser. Så må jeg få si følgende: Denne Regjeringen snakker med høy røst i den offentlige debatten om miljøproblemer, fattigdomsbekjempelse og andre globale utfordringer. Ja, men rent vann, oljesøl, nye vaksiner, biomembran, osv., osv., det er jo nettopp på disse områdene man kan løse problemene med økt fokus på forskning og utvikling. Da er det rart at vi ikke får det til. Regjeringen kan satse på dette nå, hvis de vil, men det vil de ikke.
-0	Jeg vil først få takke for komplimenten fra Kristelig Folkepartis parlamentariske leder, for jeg tolker det som en kompliment når han sier at på disse spørsmålene om internasjonale forhold og miljø er det velkjente, faste, forutsigbare synspunkter. Overfor dem som hevder at Fremskrittspartiet vingler, er det godt å få en slik attest at vi på dette området er forutsigbare og står for det samme, og vi har ikke sett noe som i realiteten gir noe grunnlag for noen endring når det gjelder våre standpunkter internasjonalt. Vi ser det fortsatt slik at det ikke er noen vits i at Norge bidrar til store statlige gaver slik at en del i den tredje verden kan berike seg. Mugabe har vel nok penger nå etter at han har kunnet la være å satse penger på sitt eget folk og har tatt imot inntekter som han kan plassere, for han har jo sluppet å bruke penger på folket, og da har han tatt de inntektene som er, og plassert andre steder, til seg selv. Det er nok av slike eksempler – vi har sett hvordan det er blitt krig og elendighet osv. Hadde den u-hjelpspolitikken som har vært ført de siste 20-30 år, vært vellykket, hadde hjelpen jo ikke vært nødvendig lenger, og det er mange som også hevder at den har vært mer til skade enn til gagn. Miljøet er under meget, meget sterk bedring. På de aller fleste områder er miljøsituasjonen langt bedre enn den var for 20-30 år siden. Man har funnet på noen nye, teoretiske miljøproblemer, som vi har liten tro på egentlig eksisterer som annet enn begrunnelse for politikere som ønsker å øke skatter og avgifter og drive med lovregulering, som bl.a. CO2-problematikken, så der er det ikke noe nytt. Men jeg tillot meg også å si en del i mitt innlegg om hva vi vil – vi vil jo ha en helt annen landbrukspolitikk. Vi syns det bør være et formål at vi får kvalitetsvarer til norske husholdninger til en rimelig penge, istedenfor som i dag, med altfor dyre varer. Vi bør omlegge energipolitikken, skolepolitikken, samferdselspolitikken, konkurransepolitikken – politikken på en rekke områder. Vi fortsetter å glede oss over at vi – dessverre kanskje – bare har vært forut for vår tid.
-1	Som saksordfører hadde jeg et innlegg, og så har jeg holdt kjeft. Diskusjonen har gått langt ut over det denne saken egentlig fortjener, og jeg har bare lyst til avslutningsvis å oppsummere. Det er enighet om at det skal lønne seg for kommunene å få vindkraft. Det er ikke der skoen trykker i dag. Det lønner seg for kommunene, problemet er at det ikke lønner seg for vindkraftprodusentene. Regjeringa kan knytte til seg ekspertise når den vil. Den trenger ikke, som representanten Skumsvoll antydet, noe stortingsvedtak for å få til det. Hvis dette er et bilde som endrer seg vesentlig i tiden framover, er jeg helt enig med statsråden i at skatteopplegg hører inn under Finansdepartementet og i statsbudsjettet, og da vil en helt sikkert vurdere noen endringer. Problemet er at opposisjonen har fremmet et forslag der man ikke egentlig vet sjøl hva man ønsker, og nærmest invitert til et seminar om hva som kan gjøres for å få skatt til kommunene. Tiden er rett og slett ikke inne for å ha noe seminar om dette. Nå bør det være stabile vilkår som gjør at det kan lønne seg for flest mulig å etablere vindkraft.
-0	Fremskrittspartiet har valgt å stå utenfor de fleste komitemerknadene i innstillingen til St. meld. nr. 15 om nasjonale minoriteter, og henviser alternativt til fraksjonens generelle kommentarer. Men det er slett ikke i mangel av respekt for noen av de nasjonale minoritetene eller minoritetsgruppene som omtales i innstillingen. Av Fremskrittspartiets generelle kommentar fremgår det at partiets grunnsyn er at alle norske statsborgere skal behandles mest mulig likt i det norske samfunn, både nå og i fremtiden. Fremskrittspartiet tror ikke på at en egen politikk for enhver nasjonal minoritet nødvendigvis er det beste for fremtiden. Vi bør alle ha de samme plikter og rettigheter i samfunnet, uavhengig av eventuell gruppetilhørighet eller kulturbakgrunn. Dette er et syn som understrekes av alle partier, jeg viser til at det i en komitemerknad bl.a. står at «det norske samfunn bygger på respekt for menneskerettighetene og demokratiske prinsipper». Og videre står det: «Alle som bor i Norge, uavhengig av hva slags bakgrunn de har, skal ha like rettigheter, plikter og muligheter i alle deler av samfunnet.» Disse overordnede retningslinjene for likebehandling er vi jo alle helt enig i. Prinsippet om likeverdighet er et grunnleggende element i Fremskrittspartiets samfunnssyn, og derfor ser vi det som ønskelig å styre unna politiske forsøk på å utforme ordninger som medfører særbehandling av mennesker ut fra en eller annen definerbar gruppetilhørighet – om det er på etnisk, kulturell eller annen bakgrunn. Og for min del synes jeg det er vanskelig å forestille seg at det er noen fordel å utforme en egen politikk for å bevare en spesiell kultur eller et eget språk for alle de grupper som etter hvert vil bli å regne som nasjonale minoriteter i det norske samfunn. Det kan bli ganske mange. Jeg tror derfor at en skal være svært varsom med å tro at det vil være fornuftig å føre en slags særpolitikk for innbyggere i Norge som tilhører en bestemt nasjonal minoritet. Og som jeg sa i sted, vi vil jo få flere slike nasjonale minoriteter innenfor nasjonalstaten Norges grenser etter hvert. En egen politikk som baseres på økonomiske eller andre former for statlige støttetiltak til én nasjonal minoritetsgruppe fremfor en annen minoritetsgruppe er negativt, for dette kan ofte fremprovosere konflikter gruppene imellom, og da er altså veldig lite oppnådd med en slik politikk. Fra statens side bør derfor prinsippet om full likebehandling legges til grunn i størst mulig grad. Alle minoritetsgrupper, nasjonale eller andre, har selvsagt rett til selv å ta vare på sitt eget språk og sin egen kultur, men dette bør altså fortrinnsvis være deres eget ansvar og ikke et statlig ansvar. Jeg er derfor grunnleggende uenig i det syn at likebehandling bare kan skje ved hjelp av forskjellsbehandling, for det er faktisk det som er det gjennomgående hovedtrekket i denne saken. Jeg skal avslutte med at vi i Fremskrittspartiet har full respekt for de nasjonale minoritetenes selvsagte rett til å hevde eget språk, egen identitet, egen kultur. Men nok en gang: Dette må først og fremst være et selvstendig ansvar for de grupper dette gjelder, og det bør ikke, slik jeg ser det, bli et forpliktende statlig ansvar.
-1	Kun fem av 18 fylkesmenn greier å få gjennomført lovpålagt tilsyn med barn i barnevernsinstitusjoner. Det er en bekymring for manglende tilsyn, og det kan føre til at barn plasseres på feil paragraf, slik at de ikke får de rettigheter de har krav på, eller at omsorgen i institusjonen heller ikke er tilfredsstillende. Flere embeter rapporterer at de ikke har ressurser til å ivareta sine lovpålagte oppgaver. Departementet har pålagt økte tilsynsoppgaver uten at det er fulgt opp med økte ressurser. Det er meget alvorlig når tilsynet med det kommunale barnevernet og barnevernsinstitusjonene ikke er godt nok ivaretatt. Når det offentlige griper inn overfor barn og deres familier, må en være sikker på at det tilbudet en gir, er tilpasset det enkelte barns behov, og at innholdet holder kvalitetsmessig mål. Hva vil statsråden iverksette for at loven ikke skal brytes? Dette ligger jo under hans departement.
-0	Jeg er redd foregående taler har misforstått hele fundamentet i Fremskrittspartiets forslag, og jeg skal komme tilbake til det. En av rettsstatens viktigste forutsetninger er en uavhengig domstol. Utgangspunktet for maktfordelingsprinsippet er at de tre statsmaktene, uavhengig av hverandre, utøver den myndighet de er tillagt etter Grunnloven. Etter parlamentarismens inntog i 1884 skjedde imidlertid en sterk maktoverføring reelt sett fra utøvende til folkevalgt makt. Den utviklingen har på mange måter forsterket seg etter hvert. Stortinget er det øverste folkevalgte nivå, og en utvikling hvor den folkevalgte statsmakt har en noe annen stilling enn de to ikke folkevalgte statsmakter, fremstår i dag som ganske rimelig. Forslaget om å involvere Stortinget ved utnevnelsen av høyesterettsdommere er ment å ivareta borgernes rettigheter bedre. Det er Stortinget som er borgernes representanter, mens den utøvende makt har en helt annen og mer begrenset funksjon. En regjering er avhengig av ikke å møte mistillit i Stortinget, og er således avhengig av Stortinget for å kunne gjøre sin konstitusjonelle plikt etter Grunnloven. Det samme er imidlertid ikke tilfellet for domstolene, på tross av at Høyesterett, ofte i større grad enn regjeringen, påvirker den faktiske rettstilstanden gjennom sin dømmende og rettsskapende kraft. I dagens system er en jurist med ambisjoner om sete i Høyesterett avhengig av å stille seg i et favoriserende lys overfor den utøvende makt, som har utnevnelsesrett alene etter innstilling fra Innstillingsrådet – altså motsatt av det som representanten Ljunggren her forsøkte å gi inntrykk av. Borgernes statsmakt, det folkevalgte storting, holdes helt utenfor denne prosessen. Stortinget har heller ikke, på tross av insinuasjoner om det motsatte, både i innlegget fra Ljunggren, og fra statsråden i forbindelse med behandlingen av denne saken, noen reell kontrollfunksjon overfor regjeringens utnevnelse av høyesterettsdommere. Det er utenkelig at Stortinget gjennom sin etterfølgende kontroll vil kunne påvirke utnevnelsen av dommere til Høyesterett. I beste fall vil Stortinget kunne kaste en statsråd for å ha gjort formelle feil ved en utnevnelse eller dersom Stortinget ikke har tillit til statsrådens virke. Med det vil ikke påvirke sammensetningen av den tredje statsmakt. Det er åpenbart riktig når departementet mener at demokratihensyn kan tale for å involvere Stortinget i utnevnelsesprosessen. Vi lever da i et demokrati. Jeg er derfor overrasket over konklusjonen når departementet i neste vending mener at faren for partipolitiske utnevnelser gjør at man skal se bort fra demokratihensynet. Det må jo bero på en misforståelse når flertallet mener at dagens utnevnelsesprosess er mindre politisk enn en prosess hvor landets borgere høres gjennom sine representanter på Stortinget i forkant av utnevnelsen. I dag står regjeringen i prinsippet fritt til å utnevne dommere, gjerne ut fra den til enhver tid sittende regjerings politiske ståsted. Det er måter å gjøre det på, til tross for at Innstillingsrådet er uavhengig. Det er dagens system som gir grunnlag for mistanke om eventuelle partipolitiske utnevnelser. Ved å involvere Stortinget, som en forhåndsgodkjenning av flere kandidater, fjernes hele det partipolitiske aspektet ved utnevnelsene, og begge de to øvrige statsmaktene, både den folkevalgte og den utøvende, er involvert i prosessen frem mot uavhengige dommere i den tredje statsmakt. Det er – uavhengig av hva vi måtte mene – nylig gjennomført studier som viser at dommeres bakgrunn i stor grad påvirker deres domsutøvelse. Domstolene vil i fremtiden bli utsatt for et enda mer kritisk søkelys enn det de allerede utsettes for i dag. Det vil kunne føre til at enkelte kan hevde at regjeringer utnytter utnevnelse av dommere til den høyeste domstol i dette land for å sikre politisk grunnsyns gjennomslag ved fremtidige dommere i Høyesterett når de selv må forlate regjeringsembetene. Det fremstår som lite innsiktsfullt når departementets svar baserer seg på en tidligere diskusjon om å legge dommerutnevnelser til Stortinget. Dette forslaget handler absolutt ikke om det, så jeg er litt usikker på om statsråden har tatt seg bryet med å lese forslaget før hun sendte svar til komiteen. Så er det dessverre slik – vi opplever det nå også – at mange viktige konstitusjonelle debatter i denne sal reduseres til spørsmål om hva som er politikk, og hva som ikke er politikk. Demokrati handler om politikk, alt er egentlig politikk. Det blir ikke mer eller mindre politisk av at regjeringen har mer makt over den såkalt tredje og uavhengige statsmakt enn den folkevalgte forsamling. Jeg håper vi i fremtiden kan ta slike diskusjoner med et noe mer åpent sinn enn det jeg mener har skjedd under behandlingen av dette forslaget, ikke minst etter det som ble bekreftet i representanten Ljunggrens innlegg, for utgangspunktet her er å skape en upolitisk prosess frem til utnevnelse av en enda mer uavhengig og kompetent Høyesterett. Jeg vil dermed ta opp Fremskrittspartiets forslag i saken.
-0	Det er liten tvil om at interpellanten tar opp et stort og viktig spørsmål, som jeg tror det er tverrpolitisk enighet om i denne salen at man må ha et alvorlig blikk på. Selvfølgelig er det betenkelig at 200 000 arbeidere hver dag er i en situasjon der de er i kontakt med kjemikalier. Statsråden var selv i sitt innlegg inne på at 500 personer årlig mister livet på grunn av yrkesrelaterte skader. Interpellanten viste i sitt innlegg til at nærmere 800 personer årlig dør av kjemikalier. Det som kanskje er den store utfordringen, og der jeg synes vi kanskje bør være litt målrettet, er å se tilbake på historien. Vi kjenner til den debatten som har foregått i media bl.a. når det gjelder tannlegeassistenter og dette med kvikksølv. På den tiden de holdt på med dette, var det nærmest en allmenn oppfatning at dette ikke var skadelig. Og så får man en god del år i ettertid en debatt om hvorvidt det var farlig allikevel. Så begynner man med en del forskning og en del utredning, og de lærde strides om hvorvidt det er farlig eller ikke. Vi må iallfall ikke stille oss slik at vi kommer i en situasjon der de menneskene dette angår, må gå rettens vei og kjempe en lang kamp i rettssystemet for å bli trodd i forhold til de skadene man har blitt påført når det gjelder kjemikalier. Derfor fordres det også en betydelig innsats når det gjelder forskning. Vi må ha kunnskap på et tidlig tidspunkt om hva det er som er farlig, om hvilke kjemikalier det er som er farlige, hvilke konsekvenser disse kjemikaliene kan få, hvilket verneutstyr man skal bruke, og hvordan man skal beskytte seg for ikke å bli rammet av disse kjemikaliene. Det er også en annen gruppe som i stor grad har vært omtalt i media. Det gjelder virksomheten offshore, der vi vet at noen har vært utsatt for kjemikalieeksponeringer som har medført at de har fått både synlige og store illeluktende sår, som gjør at noen ektefeller – ifølge media – faktisk ikke ønsker å ligge sammen med sin ektefelle. Dette er en forholdsvis alvorlig situasjon. Vi kan ikke komme dit hen at en må kjempe en lang kamp for å bli trodd med hensyn til om en har vært utsatt for kjemikalieeksponering eller ikke. Derfor er jeg også veldig glad for, slik statsråden var inne på, at det gjøres en del på dette området. Hvis jeg ikke oppfattet ham feil, sa han at ting går i riktig retning, men det går ikke raskt nok. Jeg håper at vi gjennom et tverrpolitisk storting, med statsråden i spissen, kan sørge for at farten holdes oppe, at vi går fortere, at vi skaffer oss mer kunnskap på dette området, og ikke minst at vi har et mer målrettet virkemiddelapparat for å unngå at folk blir unødvendig skadet av kjemikalier. Jeg ønsker iallfall det arbeidet velkommen, og jeg gleder meg til å følge de tiltakene som statsråden refererer til. Jeg gleder meg også til å se de nødvendige effektene av dem.
-1	Jeg opplever at debatten omkring bioteknologiloven her i dag i det alt vesentlige har skjedd i en atmosfære som saken fortjener, og at man synliggjør respekt for ulike standpunkter. Samtidig er det elementer i forhold til det som har vært sagt, som jeg har lyst til å kommentere. Noen av utsagnene representerer ytterpunkter. John Alvheim uttrykte at man vil få en revisjon av bioteknologiloven på alle vesentlige punkter. Det er et utsagn som jeg ikke kan se at det er noen dekning for. Man vil få en full gjennomgang av hele bioteknologiloven, som man for så vidt i utgangspunktet også skulle ha i den stortingsperioden som kommer. Men gjennom det vedtak som blir fattet, legges det føringer for at man ikke skal ha gjennomgangen helt på slutten av perioden, men man skal søke å gjøre det så snart det rent praktisk og innenfor forsvarlige rammer lar seg gjøre. Men det betyr ikke at man nå plutselig skal gi avkall på de standpunkter man har inntatt i forhold til enkeltsaker som har vært grundig behandlet i inneværende periode. Jeg mener at det er vesentlige standpunkter et flertall har inntatt. Det er også endringer på en del punkter. Blant annet barns rett til å kjenne sitt biologiske opphav vil det være viktig for SV å stå fast ved. Vi har diskutert andre områder i forhold til rettigheter. SV har tatt stilling til homofiles rettigheter i samfunnet, som til dels er berørt i loven. Det vil være viktige spørsmål for oss å ta opp igjen. Så det er ikke sånn at vi nå plutselig kommer til å ende opp med en lov som på alle mulige områder vil se helt annerledes ut. Dermed reagerer jeg egentlig også på utsagnet fra Åse Gunhild Woie Duesund om at SV, sa hun, har foretatt en «helomvending». Jeg ser at SV gjennom sitt landsmøtevedtak inntar et annet standpunkt i forhold til bruken av preimplantasjonsdiagnostikk. Men det er viktig å understreke at samtlige partier i Stortinget har støttet bruken av preimplantasjonsdiagnostikk på visse vilkår, som ved alvorlig, arvelig kjønnsbundet sykdom, som jeg sa. Det har også Kristelig Folkeparti gjort. Det har for øvrig også Senterpartiet gjort, selv om Ola Gløtvold argumenterer som om man har vært imot at teknologien skal tas i bruk. Det SV sier her, er at man skal utvide indikasjonsområdet, men at man fortsatt skal ha etiske innfallsvinkler for når teknologien skal kunne tas i bruk, og at det blir en oppgave for det kommende storting å ta stilling til kjørereglene. Det å søke å framstille det som om man nå ikke skal ha etikk omkring dette, blir jo helt galt. Det er også en annen side ved dette, nemlig en økonomisk side, som det blir viktig å diskutere: Hva er det fornuftig at man etablerer av tilbud i Norge ut fra rent faglige betraktninger, og hva er det fornuftig at man sier at man skal tilby i utlandet? Og hvor skal grensene gå, opp mot de resultatene som kan tenkes oppnådd? Det er en viktig debatt som vi også må ta med oss i neste stortingsperiode.
-0	Jeg takker statsråden for at han var litt mer utfyllende og konkret nå. Vi vet alle at en boplikt gjelder for så og så mange år, så er man ferdig med den og flytter eventuelt til et tettsted, og så blir gården stående tom. Gården drives, men den blir stående tom for folk. Der må man bl.a. også se på regelverket, slik at noen andre kan bebo gården. Det kan ikke være det viktigste at den som eier gården, bor der, men at gården blir bebodd, sånn jeg ser det. Det er store verdier som står der, som jeg sa i mitt første oppfølgingsspørsmål, og det er klart at hvis man ikke får tilbake det man investerer i gården, hvis man ikke får tilbake det man f.eks. koster på låven eller huset fordi vi har slike makspriser og prisreguleringer, så forfaller eiendommene. Jeg mener derfor fortsatt at det er kjempeviktig at vi får vekk dette med makspriser og prisregulering, i hvert fall at vi myker opp loven. Man må også se på dette med bolyst, for det er ikke tvil om at botvang er noe folk ikke liker.
-1	Noreg har eit velferdsnivå og ein levestandard som få land kan konkurrere med, men det er ei utfordring at det òg skal vere sånn i framtida. Regjeringa ynskjer ein sterk og effektiv offentleg sektor som gir innbyggjarane gode tenester. Difor må vi ha full fart på fornyinga i offentleg sektor. Gjennom fornyinga skal vi m.a. sikre at tilbodet er innretta mot innbyggjarane. Vi må organisere tilbodet slik at folk får sine behov dekte der dei er, uavhengig av lommebok og sosial status. Det skal vere enkelt å kome i kontakt med det offentlege, og ein skal få rettferdig behandling. Det er viktig at vi løyser fellesskapsoppgåvene så effektivt som mogleg for å frigjere pengar til andre prioriterte område. Men utfordringa er å ikkje la effektiviteten gå ut over kvaliteten, slik vi har altfor mange eksempel på. Vidare må vi vere sikre på at offentleg sektor òg er ein spennande og utviklande stad å jobbe. Vi treng at folk trivst og utviklar seg i jobben sin, for det er berre på den måten vi sørgjer for at offentleg sektor er i front som tenesteytar. Det er ikkje tvil om at det har vore behov for fornying på mange område, og det vil vere behov for både fornying og omstilling i offentleg sektor, som i privat sektor, kvar einaste dag – ein kan ta skatteetaten som eksempel. Å fylle ut sjølvmeldinga i dag er jo noko heilt anna enn for berre nokre få år sidan. 1,25 millionar menneske fylte ut sjølvmeldinga si elektronisk i inneverande år, likevel har skatteetaten mål om å verte betre, og dei utfører brukarundersøkingar for å verte stadig betre. Regjeringa har altså som mål at vi skal fornye og utvikle offentleg sektor utan at det fører til auka sjukefråvere og utstøyting frå arbeidslivet. Eitt av verkemidla er å sjå på arbeidstida. I tilleggsproposisjonen har vi difor lagt inn ei løyving på 10 mill. kr, som skal nyttast til å førebu forsøks- og forskingsverksemd knytt til ulike organiseringsformer av arbeidstida – òg kalla 6-timarsdag. Dette er ei oppfølging av Regjeringa si politiske plattform frå Soria Moria. Det er altså sånn at 700 000 menneske står utanfor arbeidslivet. Eg kan ikkje sjå at fire år med høgrestyre har klart å få ein einaste av dei inn i arbeidslivet. Tvert om, det talet har auka. Då må det gå an å sjå på om det er anna enn pisk – kutt i trygder, kutt i stønader – som kan få folk inn i arbeidslivet, få folk til å stå lenger i arbeid og ikkje gå av stadig yngre, og ikkje minst få kvinner, som stort sett er dei med deltidsstillingar, til å auka arbeidstida si. I sum vil det vere ein ekstrem fordel for samfunnet. Då trur eg vi skal tore å sjå på om ei arbeidstidsordning kan medføre denne typen gode. Vi skal sjå på produktivitet. Vi skal sjå på sjukefråvere. Vi skal sjå på trivsel og dermed ytt kvalitet i tenesta. Vi skal sjølvsagt sjå på kva arbeidsgivaren eventuelt vil både vinne og tape, og vi skal skaffe oss kunnskap om makroøkonomiske konsekvensar. Men vi snakkar altså om å førebu forsøk i 2006. Vi snakkar om å gå små steg framover, vonleg frå 2007. Vi skal sjølvsagt sjå på dei erfaringane som er hausta i dei prosjekta som no går, både i offentleg og ikkje minst i privat sektor. Det er det hyggelege, at vi har private arbeidsgivarar i dette landet som tek IA-arbeidet sitt på alvor, som ser at dei har ei inntening på botnlina ved å innføre 6-timarsdag, anten det er ein bilverkstad eller eit lakseslakteri som gjer det – veldig spennande, og det skal vi sjå på. Så til den delen av fornyingsarbeidet som handlar om IT. MiSide blir eit kvantesprang for elektroniske tenester til innbyggjarane. MiSide skal gi innbyggjarane sikker og brukarvennleg tilgang til offentlege elektroniske tenester – det kan vere å byte fastlege, bestille eit helsetrygdekort, bestille berekning av alderspensjon, søkje om skattekort, melde flytting, reservere seg mot direkte reklame eller tenester knytte til studielån og arbeidssøk. MiSide skal òg gi meg som innbyggjar informasjon om kva opplysingar det offentlege har om meg – kva køyretøy som er registrert på meg, kva adressa mi er, kven fastlegen min er, og kva som f.eks. er mine eigedommar. Vi driv og etablerer MiSide no. Vi vil køyre testing på sida framover og satsar på å få ho opp å gå i løpet av fyrste kvartal. Førebels er det sju statlege verksemder med. Utfordringa er å få kommunale tenester inn på den same sida, slik at innbyggjarane, uavhengig av om det er kommune, fylkeskommune eller stat som leverer tenestene, har ein plass å logge seg på for å hente ut den ynskte tenesta. Dette er eit fantastisk spennande prosjekt. Det er ein viktig del av fornyingsarbeidet, og vi har absolutt ambisjonar om å få det opp å gå så snart som mogleg.
-0	En tilleggsbevilgning på 1,3 milliarder kr er ganske enormt, og burde vært helt unødvendig. Jeg synes statsråden hadde en litt underlig formulering. Han snakket om at man sitter og legger sammen regningene. Da virker det som om at her har det vært regninger ute et eller annet sted, man får dem inn og legger dem sammen, og så kommer man til et tall som man ikke visste om. Dette er tall som den tidligere regjeringen naturligvis har ansvar for, og som de burde ha kommet fram med på et mye tidligere tidspunkt. Komiteen påpekte, som komitelederen nettopp nevnte, på et tidlig tidspunkt at dette ville kunne komme til å skje. Da virker det underlig at man i tillegg til at man sitter og legger sammen regninger, også peker på at her er det underliggende etater og avdelinger eller hva man skal kalle det, som tydeligvis har sittet på regninger som man ikke har visst om. Jeg er veldig glad for at den sittende statsråd sier at rutinene nå er under vurdering, og at man ønsker å gjøre noe med det. Det siste håper jeg blir det viktigste. Det virker for meg som om dette delvis har vært ute av kontroll. Og 1,3 milliarder kr er ikke bare å kimse av.
-0	Statsråden tok opp dette med variasjoner i nedbør som en utfordring. Det er jeg helt enig i. Så har regjeringen selv tidligere valgt å ha mobile gasskraftverk som en viktig del av beredskapen sin. Jeg er uenig med regjeringen i rekkefølgen, at en heller skal stenge ned industri enn å starte opp de mobile gasskraftverkene. Men kan jeg allikevel håpe at statsråden står ved stortingsrepresentant Borten Moes prioritering fra i fjor høst, om at de mobile gasskraftverkene skal kunne brukes mer offensivt enn i dag hvis de kan bidra til å påvirke strømprisene i en region? Jeg respekterer og aksepterer at statsråden helst ikke vil ta dem i bruk hvis en ser at flaskehalsproblematikken ikke er til stede, og dermed ikke påvirker prisene vesentlig. Men i en del tilfeller kan det skje. Da er det ikke nødvendigvis sånn at det er fare for at det går i svart i dag som ligger til grunn, men ønsket om å rasjonere vann og ikke minst ønsket om å spare strømkundene i en region for veldig høye strømpriser som følge av en feilslått energipolitikk.
-1	En god ting med at saken har tatt lang tid, er at jeg tror at hver stein er snudd. En skal aldri si aldri i en sånn sak. Det kan hende at det er noe som ikke er vurdert, men jeg tror alle sider ved dette, både kostnader og de ulike miljøsidene, er veid veldig grundig opp mot hverandre. Jeg gir Bredvold honnør for å framføre argumentene for det ene alternativet, som altså har bred oppslutning i Hamar-området, på en god måte. Jeg setter egentlig ikke spørsmålstegn ved noen av argumentene, men de må altså veies opp mot argumentene som er knyttet til den betydelige ulempen for internasjonalt anerkjente våtmarksområder, som peker i motsatt retning. Det kan ikke være likegyldig når Norge slutter seg til internasjonale konvensjoner. Vi kan ikke etter eget forgodtbefinnende bare bryte dem. Så man må altså veie disse to hensynene opp mot hverandre.
-0	Det Stortinget vel enstemmig har sluttet seg til, er prinsippet om at saker der risikoen for skade på store verdier eller – og selvfølgelig først og fremst – liv og helse er størst, er de sakene som skal prioriteres. Selv om omfanget av våningshus, eller bolighus mer generelt, som er i en sånn situasjon at det er stor fare for liv og helse ved flom og skred, er begrenset, er det totale omfanget av etterslepet når det gjelder sikring mot flom og skred, stort. Jeg tror derfor at det Stortinget har gitt tilslutning til, nemlig å prioritere liv og helse først og fremst, men også store materielle verdier, er en riktig prioritering, og det er det forvaltningen har forholdt seg til etter at Stortinget behandlet saken.
-1	Den store og substansielle forskjellen på flertallet i komiteen, som består av SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet, og mindretallet, som representerer et flertall i Stortinget, er det faktum at flertallet i komiteen mener at tidligere underskudd fra sykehusdriften ikke må trekkes inn i fylkeskommunale budsjett for 2002 og framover. Det ligger altså igjen en stor gjeld i fylkeskommunene etter statlig sykehusovertakelse, og den gjelda er i sin helhet stort sett opparbeidet i sykehusene, som har fått lov til å legge fra seg hele gjelda da de opprettet de nye statlige foretakene. Hva slags konsekvenser kommer vi til å se av dette hvis vi ikke retter det opp? Vi kommer ikke til å se noen konsekvenser i helsevesenet. Det er ikke det at SV ønsker det, men poenget er at dette er en sak som i hovedsak dreier seg om den videregående skole. Bare i mitt fylke, som er Hedmark, dreier dette seg om 140 mill. kr som ligger igjen i gjeld. Når vi vet at en klasse koster mellom 850 000 kr og 1,3 mill. kr, vil det bety bortimot 100 klasser i den videregående skole, hvis man skulle fjerne alt dette. Er det noen som greier å forestille seg det? Jeg må si at jeg har etterlyst utdanningsstatsråden i denne saken, for jeg lurer litt på hvor de utdanningspolitiske visjonene til Regjeringen er, når de ser helheten av den politikken de nå fører, og når de på en måte ennå ikke har greid å ta et standpunkt til at denne gjelden som sykehusene faktisk har opparbeidet, må betales av noen andre enn elever i den videregående skole. For det er jo det som vil bli resultatet. SV er et seriøst skoleparti, og for oss er det en selvfølge at staten skal betale regningen og ikke sende den til ungdom landet rundt. Vi ønsker at den videregående skole i det nye tusenåret skal være framtidsrettet, mer moderne, mer mangfoldig, mer fleksibel, og også ha plass til voksne som nå har fått en rett til utdanning. Slik blir det altså ikke hvis ikke Regjeringen velger en annen løsning enn den vi til nå har sett at de har vært villige til. Det er mange skoler som trenger utstyr til moderne bygg, det er veldig mange deler av den videregående skole som trenger opprustning. Hvis man ikke dekker dette underskuddet, vil resultatet være et massivt klassekutt og en investeringstørke i den videregående skole i overskuelig framtid. Det er ikke akkurat en imponerende strategi for dem som kaller seg skolevennlige og næringsvennlige, for god skolepolitikk er også god næringspolitikk. Det kan da umulig være slik at man er så iskald at man har tenkt å sitte stille og se på at videregående skole får en så alvorlig knekk, og at framtida til så mange ungdommer raseres, bare fordi man har lyst til å ta knekken på fylkeskommunen! Jeg frykter det. Hvorfor har nå denne gjelden blitt som den har blitt? Hvis man ser på styringen av sykehusene som nå har opparbeidet denne gjelda, har ikke styringen vært særlig annerledes i de fylkeskommunale sykehus enn den har vært i statlige sykehus. Hvert eneste år får statlige sykehus, som har det samme finansieringssystemet, som har de samme problemene med å holde driftsbudsjettene sine, ekstrabevilgninger i Stortinget fordi de behandler flere pasienter og får underskudd. Fylkeskommunene har ikke blitt behandlet på den samme måten. Det samme gjelder lønnsoppgjørene, som òg har balla på seg og blitt dyre, fordi man har trengt gode lønnsoppgjør i helsesektoren. Men regningen skal altså betales, og det har verken storting eller regjering vært villig til å gjøre. I tillegg har SV fått et brev fra helseministeren av 22. mars 2002 som viser at helseministeren stiller seg bak den økningen i behandlingen av pasienter i fylkeskommunale sykehus som har vært til nå, og han anbefaler også at de nye statlige foretakene skal ligge på et så høyt behandlingsnivå i tida framover. Det må jo bety at man har hatt full politisk backing når man har behandlet pasienter også i fylkeskommunene. Det vil også bety at man har både en moralsk og en politisk forpliktelse til å følge opp dette med finansiering, når man mener at disse helsetjenestene har vært nødvendige, og hvis man ikke ønsker at den videregående skole skal gå inn i det nye tusenåret langt dårligere rustet enn før.
-1	Det representanten Syversen tar opp, er helt riktig. Det er ikke bare meglere som er aktører her, det er også kjøpere og takstmenn. Det er klart at når vi går gjennom eiendomsmeglerloven for å vurdere å legge fram forslag til Stortinget om endringer i nettopp den, kommer vi også til å skjele til om vi har et tilstrekkelig grunnlag til bare å endre eiendomsmeglerloven, eller om vi også skal ta initiativ til at andre forhold endres. Det er jo summen av dette som er viktig ved salg av bolig.
-1	I Soria Moria-erklæringen har vi en klar visjon om at vi skal gjenreise Norge som miljønasjon. Jeg har ikke sagt at vi er i mål. Det jeg har sagt, er at dette budsjettet er et viktig ledd – ett første skritt – for å nå det målet. Men det er helt riktig som representanten Brende sier, at det er en lang vei å gå, fordi miljøområdet har vært så veldig forsømt de siste årene. Derfor er det ikke gjort på ett år. Men vi har tatt det første skrittet. Når det gjelder fornybar energi, er det også helt riktig at på det området har det ikke vært gjort noe tidligere. Derfor har vi altså tatt det første skrittet. Men vi er slett ikke i mål på det, og vi har mye å gjøre. Men vi har altså tatt det første skrittet for å gjenreise Norge som miljønasjon. Når det gjelder selve vurderingen av satsingen på fornybar energi, må vi se resultater over litt tid før vi begynner å kritisere et opplegg som nå så vidt er kommet i gang. Jeg tror at det er viktig å ha muligheten til å evaluere og se på prosjektene før vi feller dom over dem.
-0	I en rapport fra Folkehelseinstituttet, Psykiske lidelser i Norge: Et folkehelseperspektiv, finner vi at rundt en fjerdedel av befolkningen vil rammes av en angstlidelse i løpet av livet, og at depresjon vil ramme en av fem. I tillegg har vi rusrelaterte lidelser, personlighetsforstyrrelser, spiseforstyrrelser og schizofreni. Nøkkelen til et godt psykisk helsevern er å komme tidlig inn med hjelp. Mange forteller meg at det er krevende å finne ut av hvor de kan få hjelp, deretter blir de stående i en kø. Gjennomgående får jeg høre at man må vente for lenge, og at plagene blir mer alvorlige under ventetiden samt at behovet for medisinering blir større enn de selv mener er bra. Det snakkes mye om psykisk helse, heldigvis, selv om vi har en lang vei å gå for å gi riktig behandling i riktig mengde til rett tid. Men nå snakker vi i hvert fall om det. Temaet er ikke like tabu, og folks kunnskap har blitt bedre. Nå er det ikke enten helt gal eller normal. De fleste vet nå at dette kan ramme hvem som helst, at man kan bli frisk, og at psykiske plager handler om alt fra lettere angstanfall og depresjoner til tunge psykoser. Men nettopp derfor er psykisk helse veldig sammensatt, og det er krevende å gi målrettet og riktig hjelp. Her føler jeg at vi svikter. En ung jente fortalte meg at hun var blitt utsatt for seksuelle overgrep gjennom hele barndommen fra hun var seks år gammel. Først nå i en alder av 25 hadde hun for første gang snakket med helsepersonell om dette, fordi hun for første gang hadde fått nok tillit til å tørre å si noe høyt. Selv om det var godt endelig å snakke om det, rev det opp masse gamle sår og hun ble veldig syk. I tillegg følte vedkommende hun hadde snakket med, at hans kompetanse ikke var god nok når det gjaldt de massive seksuelle overgrepene hun hadde vært utsatt for. Han mente hun burde fått hjelp av en annen. Jeg synes det er flott når de som skal gi hjelp, erkjenner at de ikke strekker til, men da må de ha muligheten til å sende pasienten videre til noe annet, og slik er det dessverre ikke. Min mening med å si dette er erkjennelsen av at vi mangler tilbud, og at ventetiden er for lang, noen ganger uansvarlig lang. Men å bøte på lange ventetider med å gi et tilbud som ikke er riktig, gagner ingen, snarere tvert imot. Spiseforstyrrelser og ungdom som kutter seg, er tegn på at ting ikke er helt som det skal, tegn som er lette å se. Det er ingen tvil, det er noen som har vondt i sjelen. Men behandlingstilbud er det lite av, i hvert fall et behandlingstilbud som er tilpasset dette. Jeg har snakket med mange som sier at de har fått hjelp, men de har ikke fått den hjelpen som gjorde en forskjell, og at det er frustrerende å stampe rundt i et helsevesen i desperat leting etter å bli frisk og hele tiden bli henvist til noe som ikke behandler grunnen til at man begynte å kutte seg eller sulte seg. Så har vi selvmord og selvmordsforsøk. Man antar at det forekommer nær ti ganger så mange selvmordsforsøk enn faktiske selvmord. Noen mennesker har mange forsøk bak seg. Ofte er dette et rop om hjelp. Jeg registrerer at Handlingsplan mot selvmord er forsinket, men jeg håper helseministeren holder trykket oppe med å få den ferdig så snart som mulig. Tallet på mennesker som ikke lenger orker livet, er for høyt. Og til slutt litt om tvang: Bruken av tvang går ikke ned, og den har store variasjoner rundt omkring i landet. Jeg skulle virkelig ønske at vi hadde greid å gjøre noe med dette. For meg virker det som om folk som har blitt utsatt for tvang, aldri kommer helt over det, og det er tydeligvis noe av det verste som kan skje et enkeltmenneske. Selv om jeg erkjenner at tvang også i framtiden vil være nødvendig, ber jeg helseministeren ha et fokus på hvorfor vi ikke får ned bruken av tvang. Jeg tror dessverre dette handler om at vi ikke har et godt nok utbygd tilbud, som gjør at vi ikke i god nok grad klarer å komme tidlig inn og gi riktig hjelp der og da. Psykiatriløftet vi fikk til sammen, ga mye godt for psykisk helse. Men alle er likevel enige om at vi ikke kom helt i mål med alle de delmålene vi hadde satt oss. Derfor er det nå uhyre viktig at vi ikke svekker eller river ned det vi faktisk fikk til, men verner om det og videreutvikler det. Der har regjeringen et særskilt ansvar, og det er vanskelig å se at de faktisk tar dette ansvaret. Første skritt må uansett være å erkjenne at det ikke er godt nok, og erkjenne at grunnet stram økonomi blir veldig gode tilbud lagt ned. Det skjer over hele landet, og det skjer nå. Fremskrittspartiet vil ha flere kommunepsykologer, lavterskeltilbud, øremerkede midler og differensierte tilbud. Derfor har vi foreslått det i vårt alternative budsjett.
-0	Som en av forslagsstillerne er jeg glad for at Høyre og Kristelig Folkeparti støtter vårt forslag om en egen stortingsmelding for å styrke sjøtransportens konkurranseevne. Det er synd at regjeringspartiene ikke vil støtte forslaget, men nøyer seg med å legge det ved protokollen. Om forslaget har det vært høring i transportkomiteen. Der deltok Norsk Havneforening, Logistikk- og Transportindustriens Landsforening, KS Bedrift Havn, Norges Rederiforbund og Maritimt Forum. Fraktefartøyenes Rederiforening har i etterkant av høringen sendt uttalelse om forslaget. Samtlige som deltok, berømmet initiativet og ga bred støtte til forslaget om en egen stortingsmelding om å styrke sjøtransportens konkurranseevne innenfor nasjonal transport av personer og gods. Det er gledelig. Det er også gledelig at det er bred politisk enighet om at mer gods og mer transport må flyttes fra land til sjø. Men det blir mest med festtaler. Tydeligere mål, strategier og konkrete, virksomme tiltak savnes. Det er etter Fremskrittspartiets syn en stor ulempe for god transportpolitikk at ansvaret for sjøtransport ligger under Fiskeridepartementet og ikke under Samferdselsdepartementet. Fremskrittspartiet har foreslått samling i Samferdselsdepartementet mange ganger og vil nok gjøre det igjen. Vi har merket oss at dette også ble påpekt på høringen og i forbindelse med høringen: «Sjøtransportspørsmål bør sortere under SD og ikke FKD.» Bakgrunnen for forslaget fra Fremskrittspartiet er rapporten «Hvordan styrke sjøtransportens konkurranseevne?» Den ble fremlagt i november 2010 og er utarbeidet av Logistikk- og Transportindustriens Landsforening, Norsk Havneforbund, Norske Havner og Kystverket i fellesskap. Det er en omfattende, viktig og nyttig rapport. Den inneholder forslag til handlingsplan med 20 tiltakspunkter. Rapport og handlingsplan gir et godt grunnlag for en stortingsmelding. Av konkrete forhold som er påpekt fra næringen og brukerne, er skjevheter i avgiftsstruktur når en sammenligner landbasert transport med sjøbasert transport. En illustrasjon: For et containerskip langs kysten kan fem anløp innebære at avgifter utgjør nesten 50 pst. av skipenes samlede driftskostnader. Av de avgiftene er det staten som forsyner seg med nesten to tredjeparter. Sjøtransportens infrastruktur er i stor grad brukerfinansiert. For 2011, som saksordføreren redegjorde for, betaler næringen 640 mill. kr i avgifter og gebyrer til Kystverket, og av dette går over 500 mill. kr alene til lostjenesten. Derfor har Fremskrittspartiet sammen med Høyre forslag om å gjennomføre endringer i lostjenesten. Vi mener det er mulig å få ned avgiftene, uten at dette går ut over nødvendig sikkerhet langs kysten. Fremskrittspartiet er enig med næringen og med brukerne. Det er avgjørende for konkurransekraften til sjøtransporten at det samlede avgiftstrykket reduseres, med særlig fokus på det statlige avgiftsnivået. Kutt fra regjeringen er bra, men det er smått. Så er det slik at i forrige periode forsøkte Fremskrittspartiet mange ganger å få en egen stortingsmelding om luftfarten. Det ble vi avvist på, inntil juni 2008, for da la regjeringen frem en egen rapport kalt «Strategi for norsk luftfart». I innledningen sa daværende samferdselsminister Navarsete bl.a.: «Luftfartsstrategien er eit sjølvstendig dokument som gjev høve til å drøfte luftfarten meir inngåande enn Nasjonal transportplan. På same måten gjev strategien også høve til å ta opp tema som er spesielle for luftfarten, og som det ikkje er naturleg å ta opp i Nasjonal transportplan.» Det er dette vi ber om, helst i form av en stortingsmelding, men det er like fullt nyttig om det blir gjort i et eget strategidokument. Vi håper jo at selv om regjeringspartiene avviser en stortingsmelding i dag, så vil regjeringen arbeide for å gi sjøtransport den samme oppmerksomhet som de faktisk har gitt luftfarten. Det er enda viktigere at dette blir gjort innenfor sjøtransportområdet. Da vil det være mulig å få en bred gjennomgang av tilstanden for sjøtransport og strategiene for å få en virksom sjøtransport i årene som kommer.
-0	La meg først slå fast at hadde Fremskrittspartiets innvandrings- og kriminalpolitikk vært ført, ville for øyeblikket – basert på opplysninger i media – minst én av de berørte sittet i fengsel og ikke vært ute og eventuelt hatt adgang til å delta i disse handlingene. Det er også sannsynlig at flere av de andre ikke ville ha befunnet seg i Norge. Litt av elementet i Fremskrittspartiets innvandringspolitikk er at mange av disse ganske enkelt ikke ville ha vært sluppet inn i landet. Men mitt spørsmål dreide seg altså ikke om det, men det dreide seg om retten og plikten for ledere i ytre etater til å gi uttrykk for sine meninger. Lederen i justiskomiteen, Trond Helleland, har gitt uttrykk for at han ønsker munnkurv. Det står det samme i Dagsavisens oppslag i dag, at «nå vil justisministeren ta kontakt med politidirektør Ingelin Killengreen. Hun vil få beskjed om å stramme tøylene». Jeg vil ha et generelt utsagn fra statsministeren om at både forsvarssjef, offiserer, overleger, rektorer og andre i ytre etater skal ha plikt til å si sin mening når det gjelder konsekvensen av den politikk regjering og stortingsflertall fører på alle områder.
-0	Jeg har et spørsmål til statsråd Lysbakken. Vi som bor i Norge, er så heldige å kunne nyte friheten som et trygt demokrati gir oss. Vi har retten til å ytre oss, vi har i det alt vesentlige retten til å bestemme over vårt eget liv, og vi har retten til å bestemme hvem vi ønsker å gifte oss med. Denne retten gjelder dessverre ikke alle som er bosatt i Norge. Når vi ser at antallet tvangsekteskap øker eksplosivt under den rød-grønne regjeringen, så forteller det oss at det er mange mennesker med minoritetsbakgrunn som ikke kan leve med den samme friheten som resten av oss tar for gitt. Det burde uroe statsråden langt mer enn det jeg har registrert at han har gitt uttrykk for i det siste døgnets debatt om dette spørsmålet. Snarere tvert imot hører jeg Lysbakken si at Regjeringens politikk virker. Men hvordan kan han påstå at Regjeringens politikk virker når offentlig statistikk viser at antall tvangsekteskap i Norge øker kraftig? Det er et tegn på at man må iverksette andre tiltak for å sikre at også mennesker med minoritetsbakgrunn får den samme retten til å velge hvem de skal gifte seg med. Derfor har jeg lyst til å utfordre statsråden: Fremskrittspartiet har mange ganger fremmet forslag om å iverksette tiltak, som man bl.a. har gjort i Danmark, som virker. Ett av dem er å innføre en aldersgrense på 24 år for henteekteskap. Vi ser av all statistikk at veldig mange som blir hentet til tvangsekteskap i Norge, er under 23 år, og veldig mange også under 18 år. Da bør alarmbjellene ringe i departementet, og da bør statsråden gripe inn og iverksette det tiltaket som har virket med hell i Danmark, og som har ført til at man har fått en kraftig reduksjon i antall tvangsekteskap.
-1	Jeg vil starte med å takke representanten Gunnar Gundersen for at han tar opp et meget viktig tema i sin interpellasjon i dag: lærerutdanningen og tiltak for å kunne styrke dagens lærerutdanning. Vi vet at lærerutdanningen nok er en av de aller viktigste utdanningene vi har i Norge i dag. Læreren er den viktigste ressursen vi har i skolen. Lærerens kompetanse sammen med den kompetansen som skoleledelsen har, er avgjørende for kvaliteten i den norske skolen. Vi vet også at den norske skolen i dag ikke i stor nok grad makter å utligne de sosiale forskjellene. Vi har en skole som på mange måter er med på å forsterke disse. Vi vet også at land som vi liker å sammenlikne oss med, f.eks. Finland, er gode på å bruke skolesystemet til å utjevne sosiale forskjeller. Vi vet også at altfor mange barn går ut av skolen i dag uten å ha lært å lese og skrive skikkelig, eller uten å ha en god nok tallforståelse, og dette er alvorlig. Vi vet også at lærerne, gjennom sin utdanning, lærer bort det som de lærer at de skal lære bort. Det er viktig at vi har en utdanning som er relevant for praksis, og som binder teori og praksis sammen på en god måte. Det er viktig at vi bygger opp under ledelsen på de ulike institusjonene. Det er nødvendig å tenke på lærerutdanningen langs to baner - den kortsiktige og den langsiktige. Først til den kortsiktige: Vi er avhengig av at lærere som er ferdig utdannet denne våren og neste vår, er gode, og har hatt en utdanning som er relevant med hensyn til det livet som de skal ut til i skolen. Vi har, som andre har vært inne på, en NOKUT-evaluering som på mange måter viser at vi har store utfordringer innen norsk lærerutdanning, men vi vet også at nåværende statsråd og tidligere statsråd har grepet fatt i disse problemstillingene, og de lokale lærerstedene har tatt opp problemstillingene og videreutviklet lærerutdanningen under tett oppfølging av departementet - noe som Tora Aasland har redegjort for tidligere. Jeg kan f.eks. vise til Tromsø, hvor det er startet en forskerskole. Alle lærerstudentene skal gjennom denne forskerskolen. Det er også satt i gang et internt evalueringsprosjekt når det gjelder lærerutdanningen, og et eksternt prosjekt sammen med Universitetet i Tromsø for å ha en gjennomgang av hvordan man kan bedre lærerutdanningen på kort og lang sikt. Jeg er veldig glad for at statsråden følger opp de ulike læringsinstitusjonene på den måten hun gjør, og det er viktig at tiltakene i planene blir gjennomført på en god og konstruktiv måte. NOKUT-evalueringen viser at vi har mange utfordringer innen norsk lærerutdanning. En av dem er at man får et godt og tydelig ledelsesnivå. Frafallet innenfor lærerutdanningen er altfor høyt, gjennomsnittlig frafall er vel på om lag 40 pst. Vi er nødt til å få et veldig tydelig faglig trykk på lærerutdanningen. Når det gjelder lærerutdanningen, er det viktig at det er et tett samarbeid mellom utdanningsinstitusjonen og den lokale skolen, og at det er en god oppfølging av studentene etter endt utdanning. Som jeg innledningsvis var inne på, er det viktig å følge to spor i denne debatten. Det ene er det umiddelbare, som er satt godt i gang av nåværende statsråd og av tidligere statsråd Øystein Djupedal. For noen dager siden hadde komiteen et seminar om lærerutdanning, hvor bl.a. Astrid Søgnen, som representant fra Oslo kommune, sa at det var viktig å holde pusten og ta seg tid til å se på hvordan man kunne få en god lærerutdanning på lang sikt. Det gjør denne regjeringen med en stortingsmelding som er ventet rundt årsskiftet. Det er helt nødvendig at vi i framtiden får en lærerutdanning som står seg så godt at man rekrutterer de aller dyktigste blant oss til denne utdanningen. Vi hadde sist endring i lærerutdanningen for om lag seks år siden, men slik kan vi ikke fortsette. Det kan ikke være slik at vi får en lærerutdanning som skal endres av hver nye regjering. Kristin Clemet la fram planer om en lærerutdanning som vi beklageligvis nå er nødt til å gå inn og endre på. Slikt skaper ikke stabilitet, og lærerutdanningen fortsetter å være gjenstand for diskusjon blant politikere og blant folk ellers. Det er nødvendig at vi nå, med den stortingsmeldingen som kommer, får en bred og helhetlig diskusjon om hvordan vi aller best kan skape en lærerutdanning som står seg i framtiden.
-0	Det er mulig at budsjettforliket ble feiret med både bløtkake og serpentiner, men man kan vel kanskje lure på om det også ble feiret med portvin, i og med at dette er den alkoholtypen som faktisk får et redusert avgiftsnivå etter dette budsjettopplegget. Det kunne være interessant å høre finansministerens vurdering av hvorfor akkurat portvinen skulle bli plukket ut. Er det for å motvirke grensehandel, eller er det for å få ungdom til å drikke mer portvin og mindre av noe annet? For å spørre om noe som er litt mer alvorlig: I skatteforliket har vi sett en skisse av marginalbeskatningen som følge av dette. Der ser man ikke en marginalbeskatning som går jevnt og trutt oppover i tråd med inntektsutviklingen, men som hopper opp og ned helt uten sammenheng med inntektsutviklingen. Er det etter finansministerens oppfatning en gunstig utvikling av marginalbeskatningssystemet? Og hvis ikke, hva skal i så fall til for å rette dette opp? Jeg har også et tredje spørsmål. Nok en gang går det samlede skatte- og avgiftstrykket opp. Jeg har lyst til å spørre finansministeren om hvor han mener at smertegrensen går for enkeltpersoner og for bedrifter hva gjelder deres samlede skatte- og avgiftstrykk. Det blir sagt gjentatte ganger at det er nødvendig å øke skatte- og avgiftstrykket, og derfor vil jeg gjerne vite hvor finansministeren mener at grensen for dette går, og om det ikke snart er på tide kanskje å sette en stopper for økninger.
-1	I likhet med tidligere talere vil jeg gi ros for det grundige forarbeidet som Ytringsfrihetskommisjonen har gjort, og som har lagt grunnlaget for en veldig verdifull debatt. Jeg håper ikke at denne debatten stilner ved at debatten i Stortinget om denne grunnlovsbehandlinga er over. Det kan ikke være tvil om at grunnlovsbehandlinga i dag kommer til å styrke ytringsfriheten i Norge, slik også andre har vært inne på. Det forhåndsarbeidet som ligger til grunn for innstillingen i dag, reiser mange prinsipielle spørsmål som krever avveininger. Jeg vil derfor gi stor ros til regjeringsfraksjonen og saksordfører for det konstruktive samarbeidet vi har hatt, også i det avveiningsarbeidet mellom viktige hensyn og fundamentale menneskerettigheter som har vært nødvendig i dette arbeidet. Jeg vil gi Høyre en ekstra ros for konstruktiv tilnærming, for det var ikke åpenbart at Høyre ville gjøre det. Derfor denne ekstra rosen. Debatten i sommer viste at det var nødvendig med visse videre avklaringer for å få et grunnlovsmessig flertall og for å gjøre Grunnloven tydeligere, og vi er veldig glade for at det nå ser ut til å lykkes. Ytringsfriheten er en viktig bærebjelke i et demokratisk og liberalt samfunn. Mye grums kan renses opp i, og mange kritiske forhold kan rettes på når debatten foregår mer i det offentlige rom. Derfor er vi så opptatt av at ansattes ytringsfrihet skal styrkes. Det er viktig at fellesskapet strekker seg langt for at ytringsfrihet skal kunne finne sted. Retten til å ytre seg blir ikke reell før meninger som mange tar sterk avstand fra, også får sin plass i samfunnsdebatten. Noe annet ville være misbruk av majoritetens makt og en rettsstat fremmed. Men ytringsfriheten, som jeg oppfatter det i denne debatten, kan altså ikke være absolutt. Jeg vil nevne noen tilnærminger som vi i SV synes er viktig i dette arbeidet. For det første mener vi at Grunnloven må gi leseren den rette forståelsen i den grad det er mulig med Grunnlovens språkdrakt. Derfor er jeg glad for det forslaget til grunnlovsendring som kom i dag. Derfor har vi lagt inn i forslag nr. 2 at det skal stå: «Ytringsfrihed skal finde Sted.» Vi mener videre at dersom det skal finnes grenser for ytringsfriheten, må det gå fram av teksten – ikke hvilke skranker, for det må gjøres i alminnelig lovarbeid. Det er det flertallet har lagt inn i andre og tredje ledd i forslag nr. 3. Dernest har det vært viktig for oss å arbeide ut fra den forståelsen at det er ikke er ytringsfriheten som er absolutt i et liberalt og demokratisk samfunn. Det er menneskerettighetene som er absolutte. Den liberale grunntanken vil for oss være at hvert enkelt individ har visse ukrenkelige menneskerettigheter. Det er rettigheter til frihet til noe, som f.eks. å ytre seg, og frihet fra noe, f.eks. diskriminering, vern mot grovt hatefulle og rasistiske ytringer eller seksuelle krenkelser. Jeg er glad for at likestillingsdirektøren gir støtte til flertallets syn på dette området i gårsdagens Aftenposten. Hun begrunner støtten særlig ut fra vernet som kvinner trenger mot overgrep, enten det gjelder vold i nære relasjoner, pornografi eller kjønnsdiskriminerende reklame. Grensene for den enkeltes frihet går der den enes frihet blir den andres ufrihet. Det bringer meg over til den tredje, viktige tilnærminga, nemlig maktperspektivet. Mennesker og krefter med makt og ressurser og som stort sett ikke opplever særlig diskriminering, har større mulighet og frimodighet til å ytre seg i det offentlige rom eller slå tilbake ytringer de ikke liker, enn det mennesker uten makt har. Ytringsfrihetskommisjonen tar høyde for dette når de omtaler den økende mediekonsentrasjonen. Mindretallet i kommisjonen tar hensyn til det når de går imot politisk reklame i TV. SV går i likhet med mindretallet imot politisk reklame i TV og mener at den demokratiske debatten kan korrumperes når de mest ressurssterke kan kjøpe seg TV-tid. Vi går imot politisk reklame i TV, slik vi alltid har gjort, men vi skjønner at vi har tapt, og støtter derfor subsidiært Regjeringas tilnærming om at det trengs begrensninger i omfanget av og ressursbruk på TV-reklame. Maktperspektivet ligger også til grunn når vi vil oppheve blasfemiparagrafen. Den er etter vår forståelse et vern for religiøse lederes maktutøvelse og ikke et vern for den enkeltes religiøse følelser og ytringer. Ut fra dette perspektivet vil en liberal tilnærming være at den enkeltes frihet og rettighet må tas vare på av samfunnet, med særlig oppmerksomhet på svake gruppers rettigheter. Derfor er vi opptatt av en grenseoppgang mellom en sterkere frihet til å ytre seg og et vern mot diskriminering – simpelthen fordi enkeltpersoner som f.eks. ut fra etnisk opprinnelse eller seksuell legning til stadighet blir utsatt for grov diskriminering eller hatefulle ytringer, til slutt blir marginalisert og indirekte fratas muligheten til å delta som medmennesker i samfunnet. Derfor er vi enig i at rasismeparagrafen må skjerpes. Derfor blir infrastrukturkravet som nå grunnlovfestes, så viktig. Vi har f.eks. vært opptatt av at minoritetsbefolkningen skal få styrket sin rett til både kunstneriske og kulturelle ytringer. Ut fra bl.a. et ytringsperspektiv jobber vi for en kunst- og kulturpolitikk som ivaretar dette. Ressurser og makt er systematisk skjevfordelt mellom kvinner og menn i Norge. Som et feministisk parti har det også vært viktig for oss å få fram dette i innstillinga. Det blir feil når kjønnsperspektivet og manglende likestilling ikke tas med når ytringsfriheten debatteres. Det er med dette bakteppet jeg registrerer at Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet vil liberalisere pornografilovgivinga og gi grunnlovsvern for kommersielle ytringer, i hvert fall noe grunnlovsvern. Vern av porno eller av kommersielle krefter kan etter vårt syn vanskelig begrunnes ut fra demokratiet, sannhetssøking eller individets frie meningsdanning. Pornoindustrien legger grunnlaget for vår tids slaveri, nemlig handel med kvinner og barn, og den økende pornofisering av jenter og gutter i det offentlige rom gjør dagens forbud mot kjønnsdiskriminerende reklame veldig viktig. Jeg tar Ytringsfrihetskommisjonen på alvor når den sier at grunnlovsvern av kommersielle ytringer vil kunne true forbudet mot kjønnsdiskriminerende reklame eller dagens regler om reklame rettet mot barn. Jeg er glad for at representanten Kjell Engebretsen har modifisert Arbeiderpartiets syn, at han viser til flertallets merknad og slutter seg til den. Men synet på pornolovgivinga gjenstår det en opprydning i. Det er forunderlig, for Arbeiderpartiets talsmann sa følgende i debatten i juni 2000, da Seksuallovbruddutvalgets innstilling ble debattert: «Arbeiderpartiet er fornøyd med at et flertall ikke ønsker en endring av pornografidefinisjonen. Slik hindrer vi at pornoindustrien stadig skyver grenser og får nye markeder, noe vi mener har en uheldig påvirkning både på samfunnet generelt og på den enkelte, f.eks. barn og unge. Problemet er snarere at det offentlige rom allerede er betydelig preget av en kommersiell utnytting av seksualitet.» Jeg er altså enig med Arbeiderpartiets talsmann den gang. «Stadig oftere knebles lærere, sykepleiere, barnevernansatte og leger. Noen av dem så effektivt at de trues med oppsigelser dersom de snakker ut om kritikkverdige forhold.» Dette skriver politisk redaktør i Aftenposten, Harald Stanghelle. Også Sivilombudsmannen har gang på gang vist at ansattes ytringsfrihet knebles. Det kan være mange grunner til det. Vi i SV ser at AS-ifisering, konkurranseutsetting, oppmerksomhet mot den enkelte institusjons bunnlinje og en strømlinjet mediestrategi truer den retten til kritikk og fri meningsutveksling som er basis for et levende demokrati. Jeg er derfor veldig glad for at en enstemmig komite vil styrke ansattes ytringsfrihet. Det er bra, men vi vil mer. Vi sier: Se på Sverige! I reglene for Stockholm by heter det: Det er en selvsagt rett for våre medarbeidere å få kontakt med og uttale seg til mediene. Ytringsfriheten og friheten til å meddele seg tilhører grunnsteinene i det svenske demokratiet. Etterforskning av ansattes kontakt med mediene må derfor ikke forekomme. Sverige har også regler som gir effektiv beskyttelse for ansatte som sier åpent fra om kritikkverdige eller straffbare forhold på sin egen arbeidsplass, det såkalte «meddelarskyddet». Vi vil arbeide for å få samme type regelverk her i Norge og kommer senere til å ta initiativ til det. Vi håper da at vi får støtte fra flertallet og ikke bare Fremskrittspartiet, som vi har fått støtte fra i merknadene til akkurat dette. Jeg tar opp forslag nr. 2 i innstillinga.
-0	Vi er alle kjent med at en del av Hordaland er i ferd med å stå overfor en alvorlig kraftutfordring takket være mange års unnfallenhet, men vi skal ikke skylde på statsråden som er her i dag. Så er spørsmålet, når man snakker om dette med regionale og nasjonale hensyn osv.: Mener statsråden at vindmøllene på Austevoll vil være noe signifikant bidrag for å berge kraftforsyningen i Hordalandsområdet, eller er det knapt nok et merkbart bidrag i den sammenheng?
-0	Som representanten sikkert er innforstått med, kan man ikke ved ny AFP, hvis man har uføretrygd før man er 62 år, motta AFP etter 62 år. Arbeiderpartiet sa som kjent da man overtok regjeringskontorene, at man ønsket å få flere i arbeid og færre på trygd. En slik problemstilling, at man ikke kan ta ut AFP hvis man har vært delvis uføretrygdet før 62 år, innebærer at man eventuelt må jobbe til man er 67 år. Mange av dem som har fått uføretrygd, kan ikke jobbe til de er 67 år – det er nettopp derfor de er uføre. Vil ikke det føre til økt press på uføregrad og uførepensjonering, som vil føre til at vi får færre i arbeid og flere på trygd?
-1	Først vil jeg få ta opp det forslaget som står i innstillingen. For SV er det viktig at inntektssystemet for kommunene bygger på rettferdig fordeling både når det gjelder utgiftssiden og inntektssiden. Det er antakelig umulig å få på plass et system som fanger opp behov og inntektsfordeling i så ulike kommuner som Oslo og Utsira, som alle ville være fornøyd med. Sjøl er jeg mer og mer i tvil om vi får alle kriterier inn i ett eneste system. Men det skal jeg la ligge nå. Den tekniske siden av saken gikk saksordføreren grundig gjennom, og hovedsynspunktene er SV helt enig med Arbeiderpartiet i. Det trengs et inntektssystem som bedre fanger opp kostnader knyttet til oppgaver innenfor rus og psykiatri. Det er tungt prioriterte oppgaver for oss alle sammen. Det er derfor viktig at kommunene har råd til både forebygging, rehabilitering, pleie, omsorgstilbud, boliger og ettervern. Endringene som blir foreslått, kommer på et vanskelig tidspunkt, og det gjør alle endringer vanskelige. Nå er det riktig at det er blitt litt bedre, fordi budsjettforliket fikk på plass litt over 2 milliarder kr i budsjettet for 2004. Men jeg vil da minne Stortinget om at skattesvikten i år for kommunesektoren er nesten like stor. Det betyr at vi er omtrent på status quo for kommunesektoren, sett under ett. 66 av 434 kommuner tjener på omleggingen. Det aller meste av det går til de fem storbyene og til noen andre folkerike kommuner, som Bærum, Asker, Sandnes og Sola. En del små vestlandskommuner får også litt mer fordi de høye skilsmissetallene ikke lenger premieres så mye som før, og da taper finnmarkskommunene på det. Hovedstaden har en del oppgaver som ingen andre har. Det må den få anerkjennelse for, og den må få mulighet til å ivareta de oppgavene som følger med det. Staten har et medansvar for at den har et inntektsgrunnlag for de oppgavene. Noe av dette kommer av rus og psykiatriproblemer, fordi Oslo har halvparten av landets injiserende rusmisbrukere, et stort alkoholkonsum i forhold til landet ellers, og det er mange som reiser inn fra bygda og bygdebyene både for spenningens skyld og fordi problemene deres blir så synlige i et oversiktlig lokalsamfunn. Andre større byer opplever noe av det samme og har også oppgaver i forhold til omlandet sitt. Men mange andre landkommuner har også store problemer når det gjelder rus og psykiatri. Noen av de henvendelsene vi har fått fra kommuner i denne saken, lyder omtrent som så: Nå har vi endelig greid å stable på beina et tilbud som kan fange opp rusmisbrukerne, slik at vi kanskje kan hindre dem før de blir hektet og reiser til Oslo. Vi kan gi dem et boligtilbud, vi kan gi dem et tilbud som gjør at de ikke blir tunge rusmisbrukere. Men nå endres altså inntektssystemet slik at vi mister disse pengene, og da er risikoen for at mange av dem reiser, like stor. Så dette er ikke et enkelt problem å løse, og det er mange ting som spiller inn. Så er det jo slik at det ikke bare er leit og vondt og vanskelig i byen. Tvert imot sier alle trender at byen er populær. Den trekker mange som har det vanskelig, men jammen trekker den også mange av dem som har kompetanse, kreativitet og høye inntekter, den trekker mange ungdommer og mye penger. De frie inntektene pr. innbygger er stort sett høyere i byene enn på landet, og veksten i disse inntektene øker mer i de sentrale områdene enn i resten av landet. Oslo har f.eks. landets rikeste og landets fattigste innbyggere. Og det er her vi ser Høyre-politikken best. Bare i år taper Oslo, etter sine egne opplysninger, nærmere en halv milliard kr på grunn av skattelettepolitikken. Da ser vi at skattelettepolitikken slår rett inn i rusomsorgen og psykiatriomsorgen fordi man har prioritert slik. Så det er jo også et valg man gjør. Og da går det ut over akkurat det denne saken skulle handle om, nemlig at vi skulle ha penger nok til å ta vare på dem som har rus- og psykiatriproblemer. Hvis vi skal få til det, kan vi ikke gjøre det bare ved å ta fra andre kommuner, men vi må også se på andre muligheter og sikre inntekter til dette. Da må vi selvfølgelig se på fordelingspolitikken både mellom kommunene, internt i kommunene og mellom inntektsgrupper. Inntektsfordelingen i inntektssystemet f.eks., som vi i SV er opptatt av, er slik at skatteinntektene må være over 134 pst. av landsgjennomsnittet før man må bidra med 50 pst. av overskytende inntekt til kommuner med veldig lave skatteinntekter. Det sier litt om at man ikke bare kan fokusere på utgiftene, men man må også være villig til å være med på inntektssiden. Hele inntektssystemet dreies nå over mot kommuner med stor innflytting, og det er gode grunner til det. En av grunnene er at der hvor veldig mange er innflyttet, har tilbudet på de områdene vi snakker om i dag, lett for å bli hengende etter, men også når det gjelder de vanlige velferdsoppgavene som skole og helse. Det blir veldig galt hvis det henger etter på en slik måte at en stor og kjøpekraftig befolkning blir veldig misfornøyd med det offentlige tilbudet og søker etter private løsninger. Da brytes fellesskapet opp, og derfor har SV sagt ja til mange av de endringene som har gått på at man ønsker å øke inntektene til innflyttingskommunene mer enn i dag. Forslaget til den delkostnadsnøkkelen som vi behandler i dag, og som har utgangspunkt i rus og psykiatri – som Stortinget har vært enig i – har etter SVs mening dessverre ikke blitt et kriterium som fanger opp det godt nok. Det har blitt et urbanitetskriterium. Det kan kanskje være det vi skal ha, men da må vi si det og ikke si at dette skal dekke opp utgiftene til rus og psykiatri, når det ikke stemmer. Det er jo veldig mange levekårsparametre ellers også, og den fordelingen som vi ser ut til de forskjellige kommunene, treffer ikke bare galt i forhold til rus og psykiatri. Den treffer også galt i forhold til høyinntektskommuner som f.eks. Asker og Bærum. Til Kommunal Rapport har statsråden uttalt at Stortinget ikke har bedt om en ny kostnadsnøkkel. Det forundrer meg litt. Statsråden er vel Regjeringens skarpeste kort, og jeg er ganske overbevist om at hun skjønte at Stortinget bad om en annen fordeling fordi man så disse feilene. Begrunnelsen ble også gitt. Men jeg skjønner også at Regjeringen fint kan ignorere det Stortinget sier. Den lykkes med det fordi Fremskrittspartiet ikke er til å stole på verken i denne saken eller i andre saker, og svinger hit og dit ikke bare fra sak til sak, men også i samme sak. Senest den 29. oktober uttalte Per Sandberg til Kommunal Rapport at denne kostnadsnøkkelen ikke var akseptabel og måtte sendes tilbake. Så det er litt vanskelig å forstå. Statsråden har også vært «provosert av protestene mot hennes nye nøkkel», og sier sjøl at «de faglige vurderingene skal være faglige. Urbanitetskriteriet er det som samsvarer best med kommunenes faktiske utgifter til rus og psykiske problemer». Det er et litt merkelig utsagn i betraktning av hva Hans Olav Melberg i SIRUS, som har utredet dette, også uttaler til Kommunal Rapport, hvor det heter: «Han kan ikke svare på om kommunenes faktiske utgifter til rus og psykiatri fanges bedre opp med den nye sosialhjelpsnøkkelen. Departementet har brukt det kriteriet vi anbefalte, nemlig folketall, men har bestemt vekten av det selv. Det skulle vel veie opp for at hovedstads- og storbytillegg tas bort. Effekten av å legge mindre vekt på arbeidsledige og skilte har vi ikke sett på. Jeg ser at det blir en del rare utslag. Men det finnes ingen variabel som passer perfekt for alle kommuner.» Det siste kan nok SV være enig i. Han sier også at det er mange andre kommuner som har store utgifter til rus og psykiatri, og nevner at Drammen lå på topp i 2001, og at utgiftsveksten har vært størst blant de nest største kommunene og byene. Omfordeling av penger til kommunene er en stor sak. Det er en politisk sak. Å tro at såkalt faglige kriterier som Regjeringen fikser litt på, ikke er politikk, synes vi er litt naivt. Selvfølgelig er dette politikk, og da kan man si det rett ut. SV mener at saken burde vært utredet bedre. Hvis det er rus og psykiatri man skal rette på, får man rette på det. Men vi vil holde fast ved de forpliktelsene vi gav i en fellesmerknad fra SV og Arbeiderpartiet i behandlingen av kommuneproposisjonen for 2004, og sørge for at Oslo og Bergen innenfor de pengene som nå kan fordeles, sikres inntekter på linje med det de ville fått i den foreslåtte omleggingen fra Regjeringen.
-0	Avsløringer av ulovligheter i fiskerinæringen fikk betydelig oppmerksomhet høsten 2000, bl.a. utløste uttalelsene til fiskekjøper Odd Lorentzen om storstilt fiskejuks i Dagbladet 27. november det året kraftige reaksjoner. Opplysningene om at betydelige trålfangster ble lastet rett om bord i trailere uten å være registrert noen steder, toppet nyhetsbildet. Andre ulovligheter som var avdekket i ulike sammenhenger, dreide seg om overfiske og om ulovlig utkast av fisk, omskrivning på sluttseddelen av fiskeslag og størrelse samt rapportering av fangst fra andre områder enn der fisken var fanget. Daværende fiskeriminister Otto Gregussen hadde fått sannsynliggjort at det foregikk juks og ulovligheter av et omfang som var helt uakseptabelt. Departementet varslet økt kontrollvirksomhet og strengere reaksjoner fra myndighetenes side. Det var også bred enighet om behovet for handling innenfor noen sentrale tiltaksområder. Som et ledd i dette arbeidet ble det etablert en gratis tipstelefon gjennom Fiskeridirektoratet 1. januar 2001 for henvendelser om ulovligheter i fiskerinæringen. Senere på våren ble lovforslag om kontrolltiltak samt fiskeriministerens redegjørelse om ulovligheter, kontroll og tiltak i fiskerinæringen behandlet av Stortinget. Ingen politiske partier gikk imot etableringen eller hadde kritiske bemerkninger til denne tipstelefonen. Fremskrittspartiet ser det ikke som et angiveri, men som et uttrykk for samfunnsansvar når borgere melder fra om kriminelle handlinger som undergraver vår ressursforvaltning. Regjeringen har nå opprettet en generell tipstelefon for økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet som et reelt alternativ til andre ordninger. Mye kan tale for at en tipsordning lagt under Økokrim kan være et tjenlig redskap i kampen mot fiskefusk. Informasjonen blir oversendt til Fiskeridirektoratets folk for vurdering og behandling. Det er viktig å understreke i denne sammenheng at all informasjon som mottas, blir kontrollert med hensyn til etterrettelighet før eventuelle tiltak iverksettes. Systemet skal være slik at fiskernes rettssikkerhet blir godt ivaretatt. Seriøs etterforskning kan også bidra til å fjerne ubegrunnede mistanker og rykter. I kampen mot fiskefusk er dette et knippe av helt nødvendige tiltak som er gjennomført, og som er viktig, og som hele det politiske miljøet er opptatt av. Det er også slik at Økokrims tipstelefon vil bli evaluert med rapportering av erfaringer. Så får vi følge med i hvordan det går framover, og det er jo mitt inntrykk at dette tas meget alvorlig i alle partier.
-1	Fremskrittspartiets veier er ofte uransakelige. Standpunktene skifter fra dag til dag. Men i denne innstillingen er det enda mer ekstremt: Standpunktene skifter fra side til side. På side 62 skriver de om høyskolene og deres ansvar – vi har et prinsipp om at høyskolene har et regionalt politisk ansvar: «Distrikts- og regionalpolitiske oppgaver bør etter disse medlemmers mening ikke inngå i høyskolenes oppgave.» Det er et klart og prinsipielt standpunkt de der inntar. Men så går vi videre til side 64, der vi omtaler Høgskolen i Tromsø. Da endrer standpunktet deres seg. Da er de med på en flertallsmerknad som bl.a. SV står bak. Vi er glad for at de støtter oss i noe som nettopp går på å ta et regionalpolitisk ansvar. Går vi til side 65 og det som gjelder Høyskolen i Ålesund, er de med på en annen flertallsmerknad, der de bl.a. skriver: «Disse medlemmer mener derfor at CoE blir et viktig virkemiddel både i regionalpolitikken» osv. Det er klart dette kan være et uttrykk for politisk schizofreni. Men er det det, eller er det ren populisme vi her er utsatt for?
-0	Jeg skal være veldig rask og ikke forlenge debatten så mye. Men i mitt innlegg utfordret jeg statsråden på å se på muligheten for at man kan fordele egenandelsbiten over flere måneder enn det som er tilfellet i dag, fordi enkelte ved årets start har problemer med å klare kostnadene. Særlig hvis man har en kombinasjon av flere typer preparater knyttet til helsa, får man ofte denne regningen på toppen - altså full effekt. Så spørsmålet mitt er om statsråden samtidig med at hun nå vil vurdere kjøp av frikort ved starten av året, også vil vurdere den andre veien, slik at det også for dem som har dårlig økonomi, kan finnes en løsning.
-1	Jeg takker nok en gang utenriksministeren for svaret. Men det gjenstår etter min mening mange spørsmål når det gjelder politikken overfor Irak, både når det gjelder Norges og det internasjonale samfunnets tilnærming, og også når det gjelder hvordan erstatningskrav på til sammen 320 milliarder dollar som er reist, skal håndteres. Gjennom lederskap for sanksjonskomiteen vil Norge kunne spille en sentral rolle i å skape en ny strategi overfor Irak. Den vanskelige og fastlåste situasjonen i Irak og forholdet mellom Irak og FN tilsier at det bør skapes nye virkemidler og tenkes nytt. Har eller vil utenriksministeren få utarbeidet en helhetlig Irak-politikk, eller en Irak-strategi, og vil denne i så fall bli presentert for Stortinget?
-1	Denne semja som Kristeleg Folkeparti opererer med, går eg ut frå gjeld medlemmene i komiteen og ikkje medlemmene i Stortinget. Men det kan jo Rise få presisera. Frå SV si side vil eg seia at me kuttar ca. 3 milliardar kr i forsvarsbudsjettet, i hovudsak på investeringsfronten, nettopp for å venta på langtidsmeldinga for å diskutera kva slags konsept me skal ha, og så sjå på kva investeringar som må til etter det konseptet. Ein annan ting som skil oss ut, går på miljø- og ressursforvaltning, altså Kystvakta. Der er SV det einaste partiet som ser det naudsynte i auka tilsyn m.a. med ressursane i nordområda. Og eg har lyst til å utfordra Kristeleg Folkeparti nettopp på denne saka, for ofte – eller ikkje ofte, men i alle fall nokre gonger – så står sentrum saman med SV i miljøpolitikken. Er dette ei av dei sakene som Kristeleg Folkeparti kan seiast å ha måtta forhandla vekk i forhandlingane med Arbeidarpartiet, eller er det rett og slett berre ikkje prioritert frå Kristeleg Folkeparti si side? Det siste spørsmålet er knytt til det eg har vore inne på fleire gonger, EU-hæren. Arbeidarpartiet er veldig tydelege når dei uttalar seg om EU-hæren, at det berre er ei vidareføring av sentrumsregjeringa sin politikk på dette området. Det som forsvarsminister Godal og utanriksminister Jagland står for når det gjeld EU-hæren, er altså ei vidareføring av det arbeidet Kristeleg Folkeparti og sentrumsregjeringa starta medan dei sat i posisjon. Eg ønskjer å utfordra Lars Rise på om dette er realitetane, og på kva forhold Kristeleg Folkeparti har til EU-hæren.
-0	Jeg merket meg i statsrådens innlegg at det er en naturlig ideologisk forskjell mellom Fremskrittspartiet og statsråden – men jeg skal ikke bruke så mye tid på det. Jeg har bare lyst til å høre om statsråden har hatt dialog med oppdrettsnæringen i denne saken når det gjelder bindingstid. Statsråden var opptatt av at kommunene må ha forutsigbare rammebetingelser når det gjelder bindingstiden. Det er også oppdrettsnæringen, for det er jo faktisk den som investerer de største beløpene i så måte. Et annet område jeg vil utfordre statsråden på, er: Hvorfor kan man ikke dele ut disse konsesjonene vederlagsfritt? Det kunne faktisk sikre at også lokalt eierskap ville få en mye bedre anledning til å komme inn. Og som jeg nevnte i mitt innlegg, har Finnmark mangel på kapital. I så måte vil også lokale gründere ha lettere for å slippe til i denne næringen.
-0	Takk for et svar som var ganske som forventet. Det er under denne regjeringen at bruken av bompengefinansieringen har økt kraftig, og det kommer nok til å komme flere spørsmål og flere forslag fra Fremskrittspartiet for å forsøke å stoppe denne utviklingen, som vi anser som både svært uheldig og unødvendig. Årlige innbetalinger fra bilistene er nå langt større enn det staten bruker på investeringer i veier. Det innebærer en omfattende ekstraskatt. I statsbudsjettet for 2012 stiller bomselskapene hele 9,2 mrd. kr til disposisjon, og av dette brukes hele 1,6 mrd. kr på kollektivtiltak, altså ikke til tiltak på vei. Vil regjeringen legge frem en årlig oversikt over innbetalingen og bruk av bompengene, slik at bilister og offentlighet tydeligere kan se omfanget av bruken av bompenger og omfanget av den ekstraskatten som denne omfattende bruken resulterer i?
-1	Eg synest både klima- og miljøvernministeren og andre har argumentert ganske godt for kvifor det er riktig med Kyoto 2-avtalen. Men det er eitt argument til som eg har lyst til å leggje til. Det er at Kyoto 2 er ein del av den «dealen» verda gjorde i Durban, om korleis vi skal klare å bringe dette spørsmålet framover – der rike land tok på seg det som kan sjå litt urimeleg ut, sett frå utsida, nemleg at ein skal lage ein avtale for ein såpass liten, avgrensa del av verda der berre ein del rike land deltar, og der mange andre ikkje slepp til. Men då tok mange andre, som Kina, India, Brasil osv., på seg å vere med i den prosessen mot 2015, som er den andre sida av den «dealen». No har vi oppfylt den eine delen av det. No er det løpet mot 2015 som avgjer. Og la meg sjølvsagt vere heilt krystallklar på at Kyoto 2 jo ikkje er i nærleiken av det som trengst for å løyse klimaproblemet. Det er berre ei bitte lita brikke i eit større bilde fram mot 2015. Då er vi ved den prosessen som skal skje no. Det er veldig bra at det kjem ei sak her i salen om Noregs internasjonale forpliktingar no i vår. Det vert ei kjempeviktig sak. Men Noreg og EU har eit svært tett samarbeid, og EU er ei av dei store, tunge drivkreftene for å få ein sånn avtale. Dermed vert klima- og energipolitikken i EU og deira prosess no i vår ein avgjerande del, som vil vere med på å avgjere kva det er mogleg å få til i ein ny avtale i 2015. Norske innspel dit er viktige. Regjeringa avgjer heilt sjølv i kva grad ho vil involvere Stortinget. Men Stortinget kan òg be om å verte involvert og få saker til behandling. På vegner av SV ber eg, som eg gjorde i Europautvalet før i dag, om at Stortinget faktisk får lov til å behandle den svært viktige saka om kva for klima- og energipolitikk vi skal anbefale EU å ha. Eg gjer det fordi eg på fleire viktige punkt er kritisk til det som vart presentert, men eg gjer det òg fordi det er ein av dei tyngste politiske prosessane vi no er inne i, og ikkje minst fordi noko av det mest positive den nye regjeringa har kome med til no, er europaminister Helgesens klare initiativ om å vere tidlegare inne, om å bruke Stortinget som ein aktiv arena for debatt og innspel. Det som vart presentert for oss i dag, var altså at det skulle vere ein rein prosessrunde. Energi- og miljøkomiteen var ikkje til stades. Vi fekk presentert det slik at ein snart ville sende innspel. Så viser det seg at pressemeldinga er ute omtrent før vi er ferdige med møtet. Eg ber klima- og miljøvernministeren om å involvere Stortinget, og at det no vert teke som ei sak, at det vert ein runde i Stortinget som òg kan klare opp: Er det støtte for det, og kva er Noregs innspel?
-0	Dersom trafikkprognosene underestimeres, vil det føre til at veistrekninger blir underdimensjonert. Dette er sløsing med samfunnets ressurser. Det har vært en debatt i dag hvor man viser klare eksempler på hvilke konsekvenser det får når veiene er underdimensjonert. Du får store trafikkutfordringer og sikkerhetsutfordringer. Når det gjelder hjemfylket mitt, Aust-Agder, er jeg veldig redd for at den nye traseen E39 fra Kristiansand vestover mot Stavanger vil bli bygd som en to- og trefeltsvei fordi man antar en urealistisk lav trafikkvekst. Er statsråden enig i prinsippet om at all utbygging på rute 3 skal bygges som en firefelts vei?
-0	Jeg har et spørsmål til nærings- og handelsministeren. Den største næringspolitiske utfordringen landet står overfor, er at deler av norsk næringsliv forvitrer og ikke erstattes av ny verdiskapning og nye arbeidsplasser. Det kjente analysebyrået Morgan Stanley Dean Witter har funnet ut at Oslo Børs er Europas billigste børs. Det betyr at bl.a. norske bedrifter selges på billigsalg, dels fusjonerer eller legger ned sin virksomhet. I inneværende år har Stortinget behandlet både en næringsmelding og en eierskapsmelding som har kommet fra statsrådens departement uten at det er fulgt opp med tilstrekkelige virkemidler som kan redusere eller stoppe denne negative utviklingen med utflytting og filialisering av deler av norsk næringsliv. Er det slik at Regjeringen administrerer en politikk for utflytting?
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Dette er et svært viktig spørsmål. Det rent klimamessige skal jeg la ligge nå, men det politiske, og spesielt når det gjelder faren for økt arbeidsledighet, vil jeg komme inn på, for på en energikonferanse som har vært holdt tidligere denne uken, kom det fram at 90 pst. av de investeringene som kommer til å bli foretatt i prosessindustrien, vil bli gjort i land som ikke har ratifisert Kyoto-avtalen. Da står man overfor en voldsom utfordring. Vi statsråden sørge for at norske miljøkrav overfor bedrifter – og klimatiltak – ikke blir strengere enn kravene i de landene vi konkurrerer med, slik at vi unngår å miste en del industriarbeidsplasser til land som ikke har ratifisert Kyoto-avtalen, og som har langt lavere miljøkrav på andre områder?
-1	I 2012 stilte Erna Solberg seg i spissen for kritikken mot høye lederlønninger og bonuser. Ifølge Aftenposten 22. januar for to år siden kunne vi lese at ifølge Erna Solberg er lønnsmoderasjon blant ledere en kritisk ingrediens i Høyres medisin mot krisen i eurosonen. Det forbauser meg at ikke bare står statsministeren her uten tiltak, men også uten vilje til å gi et signal til DNB om at bonuser av denne størrelsen i den situasjonen vi nå har, er feil. Det overrasker meg. Jeg forstår det sånn at regjeringen med dette sier at de har skrinlagt forslaget om en finansskatt. Det er synd. Det ville betydd muligheten til å bruke penger på bonusfest for andre i dette samfunnet enn banksjefer, og det ville ført til en bedre regulert næring. Da må jeg spørre: Er det ett eneste annet tiltak Erna Solberg vil innføre for å få lederbonusene ned og sette bremsene på i finansnæringen?
-0	Som medlem av Stortingets justiskomité kan jeg ikke unngå å engasjere meg i denne viktige samferdselspolitiske debatten. Regjeringen har vedtatt at det skal legges et beredskapssenter på Alnabru. I Norge, hvor vi har så mye plass – og for så vidt også i Oslo-området – skal man altså legge to svært viktige samfunnsinstitusjoner på omtrent samme tomt. Så kan man spørre seg hva som er klokskapen i det. Dette er ikke et innlegg mot beredskapssenter. Å få etablert et beredskapssenter i Oslo-området er særdeles avgjørende og noe opposisjonen har etterlyst lenge. Men det jeg etterspør, er tydelighet fra samferdselsministerens side om hva dette vil bety for Alnabruterminalen og eventuelt en utvidelse av den. Det vi kunne høre i Østlandssendingen den 29. august 2012, var: «Resultatet av et beredskapssenter på Alnabru kan bli mer tungtrafikk på veiene. – Alnabru går en usikker framtid i møte. Det mener Einar Spurkeland, informasjonssjefen hos godsgiganten Schenker.» Schenker er altså et av de største godsselskapene i Europa. Noe av det samme har også lederen i LO i Oslo sagt, på vegne av de medlemmene de har i forbindelse med jernbane og logistikk. Derfor er det særdeles viktig at vi får etablert et beredskapssenter, men man må stille spørsmål ved klokskapen ved å legge disse to viktige institusjonene omtrent på samme tomt. Kan samferdselsministeren i sitt innlegg si om hun er tilfreds med at regjeringen har gjort dette valget, eller om dette vil få konsekvenser for godshåndtering og jernbanedrift, som man må håndtere på et senere tidspunkt, og som man ikke tilstrekkelig vet konsekvensene av ennå? Jeg vil utfordre samferdselsministeren på dette punktet, slik at vi kan få klarhet i dette nå, for nå er vi i en fase hvor det ikke er for sent å snu. Det ligger alternativer i nærområdet som man fort kan gå over til, bl.a. en tomt ikke så langt unna og en som er noe lenger unna. Det handler om at man er tydelig på hvilke konsekvenser dette vil få. Jeg mener at man også er nødt til å se på konsekvensene for det samferdselsmessige, ikke minst når det nå har kommet frem at det å etablere et beredskapssenter på Alnabru kan ta så mye som åtte til ti år. Det vil få betydelige konsekvenser også for eventuelle videre utvidelser av Alnabruterminalen.
-0	Verdens fattige er selvfølgelig også folk flest. Hvis man hadde sett Fremskrittspartiets forslag bl.a. i landbrukspolitikken de siste årene, ville man sett at er det noe parti som er opptatt av frihandel og å slippe verdens fattige bønder til på det norske markedet, er det nettopp Fremskrittspartiet. Det er en politikk vi kommer til å videreføre, og vi ser fram til Kristelig Folkepartis støtte på store, viktige endringer i norsk landbrukspolitikk.
-0	Jeg tillater meg å stille barne- og familieministeren følgende spørsmål: «Etter dagens regelverk for permisjon for far i forbindelse med barnefødsel får far ikke de fire ukene som er forbeholdt ham, hvis ikke mor har hatt over 50 pst. stilling. Dette gjelder selv om far har hatt full stilling i mange år og forsørget familien. Mener statsråden det er rettferdig at fedre blir avskåret fra full pappapermisjon fordi mor ikke har vært i full stilling?»
-0	Jeg vil begynne med å takke saksordføreren for å ha dratt saken igjennom komiteen og også for et godt og informativt innlegg her i dag. Jeg er også glad for at Sosialistisk Venstreparti løfter denne saken, for dette er en viktig sak som berører mange. Så kan man selvfølgelig si at det at man løfter saken nå, er noe unødvendig all den tid regjeringen allerede har tatt grep i mange av de problemstillingene Sosialistisk Venstreparti tar opp, og vi tar ytterligere grep i revidert nå på fredag. Jeg tror at de fleste som har fulgt og følger denne debatten, ser at det er en tverrpolitisk enighet om at alle ønsker de uføre vel, man ønsker gode og forutsigbare ordninger, men noe av utfordringen med hele Stoltenberg-reformen er: Hva er i utgangspunktet historien – hva lå bak da reformen kom? For målet tror jeg alle deler, det at vi skal ha en uføretrygd som gjør det enkelt å kombinere arbeid og trygd, at de som ikke har noe restarbeidsevne i det hele tatt, skal ha en inntektssikring som er verdig og god. Men samtidig må vi ha et system som gjør at det alltid skal lønne seg å jobbe. Den som er ufør, men kanskje har noe restarbeidsevne, skal fritt kunne benytte den uten å være redd for at det skal gå ut over uføregraden. Det er et viktig premiss. Men det som er noe av utfordringen videre med uførereformen, eller Stoltenberg-reformen, er at det opprinnelig ble fremstilt som at dette var en reform som ingen skulle tape noe på. Det har blitt sagt både fra denne talerstolen og i media, og derfor er jeg veldig glad for at arkitekten bak Stoltenberg-reformen, Arbeiderpartiet, i dag for første gang i merknadene innrømmer at reformen la opp til at noen kom til å tape. Det er slik med mange justeringer. Men det som er det viktige, og som jeg er glad for, er at statsråden har tatt de grepene han kjempet for i opposisjon: det å legge inn en overgangsordning. Det er allerede på plass. Den styrker regjeringen og stortingsflertallet nå, og det er bra. Men så er det også flere andre viktige momenter som Sosialistisk Venstreparti tar opp i forslaget. Det ene går på bruttogrensene for andre ytelser. Det er viktig, for det har aldri vært intensjonen at andre ytelser skal berøres som følge av Stoltenberg-reformen, og der er jeg også glad for at regjeringen har tatt grep – som representanten Lise Christoffersen også var inne på – opp mot bl.a. Husbanken. Men jeg tror vi også må se dette i et litt større perspektiv, for hvordan levevilkårene er for de uføre, handler om mer enn kun hvor mye de får utbetalt i uføretrygd. Det handler om hvilke utgifter man har. Da kan man ikke se isolert på det og se bort fra de andre grepene som regjeringen og stortingsflertallet har gjort, med å redusere avgifter, som gjør at de pengene man har, faktisk strekker til lenger. Det jeg da håper, er at Sosialistisk Venstreparti, som nå viser en god omtanke for de uføre, også kan være med og se på utgiftssiden – mange uføre sliter med å få kronene til å strekke til – og at en kanskje heller kan være noe mer positiv til regjeringen og stortingsflertallets ønske om å redusere avgiftene og dermed bedre vilkårene for de uføre. Som sagt er dette en stor reform. Fremskrittspartiet deler intensjonene bak reformen, men reformen hadde muligens noe preg av hastverk, og det har vi sett flere uheldige utslag av etter at reformen ble implementert nå 1. januar. Da er jeg glad for at regjeringen har tatt grep, og også følger situasjonen nøye og er parat til å ta eventuelt ytterligere grep hvis det er behov for det.
-0	Jeg vil takke for svaret, og jeg forstår av det at statsråden ikke vil gå inn for at kvinner skal straffes. Men norsk rett gir dårlig vern for de feildømte fedrene – de får en dårlig erstatning. Statsråden var selv inne på at de får tilbakebetalt det de har betalt feil i barnebidrag, men i tillegg sliter disse fedrene psykisk også. Man har også vært inne på at norsk rett kan bryte med Den europeiske menneskerettskonvensjon, EMK. Det er flere saker som etter EMK faktisk gir menn rett til ikke bare reell erstatning, men også erstatning for tort og svie. Mitt oppfølgingsspørsmål til statsråden blir da: Ser statsråden at norsk rett kan stride mot Den europeiske menneskerettskonvensjon?
-1	Det er riktig. Dette er ikke mitt konstitusjonelle ansvar overfor Stortinget. La meg bare si hva som står i Soria Moria-erklæringen. Der står det «at det i Nordland VI ikke skal igangsettes petroleumsvirksomhet i perioden. Når den helhetlige forvaltningsplanen foreligger skal det for de øvrige havområdene utenfor Lofoten og nordover, inkludert Barentshavet avgjøres hvilke områder som skal åpnes, og hvilke områder det ikke skal foregå petroleumsaktivitet i». Dette skal bestemmes av Stortinget. Det er det som dekker Regjeringens syn, så langt som vi er kommet nå. Men vi vet at vi står overfor en situasjon der Regjeringens behandling av den forvaltningsplanen som skal legges fram, skal avgjøre hvilke områder som skal åpnes, og hvilke områder som skal lukkes. De områdene som skal lukkes, kan bare gjenåpnes ved et stortingsvedtak.
-0	"Stortingsvalget gav en sammensetning av Stortinget som nesten er historisk – i hvert fall etter den annen verdenskrig – i den forstand at det for første gang er etablert et flertall på ikke-sosialistisk side uten at man regner med Senterpartiet. Senterpartiets mangeårige vippeposisjon er omsider avsluttet, og mange av oss er bønnhørt når det gjelder hovedmålsettingen for stortingsvalget. Etter valget har det også skjedd en dramatisk utvikling i norsk politikk, idet den årelange diskusjonen om toblokksystemet og en sentrumsregjering som såkalt blokkuavhengig er avsluttet, og det mer normale – for de fleste land – igjen har blitt situasjonen: Det er i realiteten en vanlig toblokkdeling. Særlig de siste dagers begivenheter har vist dette – i går ved at leder i Senterpartiet, Odd Roger Enoksen, erklærte at Arbeiderpartiet og SV var potensielle regjeringssamarbeidspartnere, og dagens oppslag i Dagsavisen om at tidligere statsminister Jens Stoltenberg, nåværende parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet, også ser fremtidsmuligheter i en samarbeidsregjering, et samarbeid mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV. Dermed er toblokkdelingen stadfestet igjen. Jeg tror det er fornuftig. Det gir klarere alternativer. Det gir en klarere politisk kamp, og det gir velgerne langt bedre informasjon og valgalternativer. Det tror jeg er et sunnhetstegn for demokratiet. Det kan også medføre at det blir økt oppslutning ved senere valg når det blir en klarere situasjon for velgerne. Etter valget har det vært diskusjoner om dannelse av ny regjering – det å gjennomføre noe jeg sa mange ganger i valgkampen, nemlig «morn""a Jens». Det har selvsagt vært det som har tatt tid, og det har foregått i ryddige og ordentlige parlamentariske former som jeg syns alle kan være fornøyd med. Venstre, Kristelig Folkeparti og Høyre har forhandlet på Sem. De har laget et dokument, Sem-erklæringen, som grunnlag for en ny regjering. Vi syntes det var trist. Vi syntes det var uklokt at man ikke i begynnelsen i alle tilfelle inkluderte Fremskrittspartiet, som landets tredje største parti. Vi syns det hadde vært mer naturlig, det hadde vært et bedre grunnlag for den videre prosess om vi i hvert fall hadde vært brakt noe mer inn i bildet, i og med at basisen for at de snakket om å danne regjering, var at de innregnet Fremskrittspartiets støtte i Stortinget. Det hadde vært noe mindre kluss og oppstandelse hvis man hadde forholdt seg mer til det politiske terrenget enn til det politiske kartet som man selv hadde tegnet før valget. Da hadde det vært noe ryddigere forhold. Sem-erklæringen ble avgitt, og vi er på mange områder glad for den politiske kursendring som der er varslet. En kursendring som også er gjentatt i Regjeringens erklæring, må jo bety en endring fra det som har vært arbeiderpartiregjeringens politikk. På flere områder går det bra: Det varsles betydelige skatte- og avgiftslettelser – vi vil gjerne ha mer – det varsles konkurranseutsetting, og vi får nå vedtatt det jeg fremmet som forslag første gang i 1983, nemlig om forskjellsbehandlingen mellom bruk av private bedrifter kontra egne ansatte i det offentlige – det skulle ikke merverdiavgiftslovgivningen være noe hinder for. Det vil nå omsider bli gjennomført, går jeg ut fra, fra 1. januar, og det vil bli en revolusjon når det gjelder konkurranseutsetting av offentlig betalte oppgaver og tjenester over det ganske land. Det håper vi vil gi et kvalitetsmessig dramatisk bedre tilbud og redusere kostnadene, fordi vi i alle offentlig betalte tjenester vil nyte godt av konkurransen. Vi ser særlig frem til at dette også skal gjennomføres når det gjelder helsetjenester og eldreomsorgstjenester – hvor man roper på større valgfrihet, større valgmulighet for brukerne – og vi ser frem til større grad av oppfinnsomhet og bedre organiserte arbeidsplasser i den offentlige serviceindustrien nå når den blir konkurranseutsatt. Det gleder vi oss til. Vi er skuffet over at det verken i Sem-erklæringen eller i regjeringserklæringen er åpnet for å gjøre noe for norske pensjonister. Det har vært slik at de har ligget etter. Grunnbeløpet har i mange år vært underregulert. Vi kommer fortsatt til å arbeide intensivt for at grunnbeløpet skal reguleres minst i takt med pris- og lønnsstigningen, og ikke bare «om lag», som nå. Det har faktisk landet råd til. Jeg la merke til at Oddvard Nilsen i replikkordskiftet snakket sterkt om behovet for at det skulle være overskudd. Det er jeg enig i. Det han glemte å si, var at statsbudsjettet også neste år er gjort opp med et overskudd – på over 150 milliarder kr. Det er greit at man alltid skal tenke litt langsiktig og fornuftig, men det betyr i hvert fall at landet har råd til også å tenke litt på dem som ikke kommer til å leve så veldig lenge, nemlig de som i dag er pensjonister. Man burde i hvert fall ha varslet at man vil gjøre noe med det tyveriet som skjer fra gifte pensjonister. Vi kommer til å gjenta under budsjettbehandlingen at vi vil ha langt mindre avkortning enn 25 pst. når det gjelder gifte pensjonister. Den vil vi gradvis ha fjernet helt, slik at vi ser på pensjoner som noe som vi har betalt inn premie for å få, og ikke som en sosial ytelse sånn som den nye regjeringen tydeligvis varsler. Her vil vi ha gjort noe, det har faktisk staten råd til. Det er også med glede vi konstaterer at den nye regjeringen aksepterer at man skal finansiere den forsvarsstruktur som ble vedtatt på vårparten. Jeg hadde faktisk etter den debatten trodd at Arbeiderpartiet – det heter det i trontalen – også ville finansiere den struktur i Forsvaret som ble vedtatt. Det har da ikke den avgåtte regjering gjort, og jeg skjønner at Stoltenberg selv i debatten her har innrømmet at det mangler ca. 3 milliarder kr for å finansiere den forsvarsstrukturen som ble vedtatt. Det regner jeg da med at den nye regjeringen i sitt tilleggsbudsjett vil endre. Så har jeg lyst til å si at det har vært en del diskusjoner om former for regjeringsdannelser, grunnlaget for regjeringsdannelser. Tidligere stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl organiserte et seminar for Stortinget hvor vi drøftet en del av våre parlamentariske styringsformer, bl.a. det å prøve å sikre et større grunnlag av stabilitet for regjeringsdannelser, fordi mindretallsregjeringer har vært ustabile. I den debatten har det vært tatt til orde for å innføre igjen i Norge noe som heter «investitur» – oversatt til norsk betyr det vel et «innstemmingsvedtak», altså at det skal være et flertall som stiller seg bak en ny regjering før den gamle går av og det dannes en ny. Det er det som de facto denne gangen også har skjedd. Det var først etter at Sem-erklæringen forelå og Fremskrittspartiet fikk svar på sine 54 spørsmål til de planlagte tre regjeringspartier – etter en grundig behandling i Fremskrittspartiets organisasjon, hvor våre medlemmer skal ha sin innflytelse gjennom representative organer i partiet – at vi til slutt offentlig gav til kjenne at vi ville støtte dannelsen av en ny trepartiregjering. Derved gikk også den forrige regjering av. Dette har jo utelukkende skjedd utenfor stortingssalen og utenfor Stortinget – mer i det offentlige rom. Det er Fremskrittspartiets syn at vi kanskje burde vurdere også å få forankret denne type dramatiske og viktige hendelser innad i Stortinget ved å begynne å praktisere noe som kalles et «innstemmingsvedtak», eller et godkjennelsesvedtak, i forhold til en ny regjering. For dem som vil vite mer om dette, vil professor Trond Nordby helt sikkert ha mange utlegninger om det og når det gjelder investituret, som ble borte i 1908, men som også har vært del av vårt styringssystem tidligere. På basis av det jeg nå har sagt, vil jeg fremme følgende forslag: «Erklæringen fra Regjeringen Bondevik, basert på Sem-erklæringen og svar på spørsmål fra Fremskrittspartiets stortingsgruppe, godkjennes, idet Regjeringen har Stortingets tillit.» Det vil være et vedtak i Stortinget som også klargjør hvorfor vi har fått den nye regjering, hva som er grunnlaget. Dette ordet parlamentarisk «grunnlag» er det ikke noen ensidig definisjon på, så la meg heller bruke ordet «basis». Det bør også i Stortingets forhandlinger være klart hvorfor det har vært regjeringsskifte, og hvilket flertall som i realiteten er årsaken til at det blir et regjeringsskifte. Jeg syns noe av det som har vært litt ugreit, er at man fra Regjeringens side liksom har latt som om alle opposisjonspartier er helt like. Det er en markant forskjell mellom Fremskrittspartiet som opposisjonsparti og Senterpartiet, SV og Arbeiderpartiet, idet de andre tre ikke har ønsket et regjeringsskifte. Vi har gjort det, og derfor syns vi det også bør manifesteres gjennom et vedtak i Stortinget."
-0	Nå i debatten tror jeg det er fornuftig å minne om at hensikten med restaurantdrift er å servere oss god mat og god drikke, for når man hører på beskrivelsen av restaurantbransjen, spesielt i interpellasjonen, får man vel et inntrykk av at restaurantbransjen har helt andre formål. Jeg tror beskrivelsen bare delvis er riktig og absolutt ikke representativ, og vi må tross alt huske på at det bare er en liten del av restaurantbransjen som er snusket. Det er faktisk få bransjer som er underlagt flere kontrollorganer som kan avdekke uregelmessigheter. Restaurantbransjen har skattemyndighetenes vaktsomme øyne rettet mot seg, Arbeidstilsynet kommer hyppig på kontroll, og kommunale skjenkekontrollører kommer også hyppig på kontroll. Jeg tror at hvis man skal bekjempe organisert kriminalitet, må man rette oppmerksomheten mer mot helt andre områder, eksempelvis vår flyktning-, asyl- og innvandringspolitikk, enn mot restaurantbransjen. Men jeg innser jo at det er problemer i deler av bransjen, og jeg er enig i de forslagene som Arbeiderpartiet fremmer, og vil stemme for dem. Jeg kan ikke være enig i at det er riktig å gjøre restaurantbransjen ansvarlig for gatevolden i Oslo. Det er jo slik at vold ofte skjer når veldig mange mennesker er samlet på ett sted, og selvsagt når man er påvirket av alkohol. Det er bare en mindre del av alkoholkonsumeringen i Oslo som skjer ved restaurantene. Jeg har registrert at statsministeren og Kristelig Folkeparti har som omtrent det eneste svar når man skal diskutere voldsbruken i Oslo, at restauranter og nattklubber bør stenges en time eller to tidligere på kvelden, slik at enda flere mennesker kan samles i Oslo sentrum når de på samme tid kommer ravende ut av restaurantene og krangler om de samme drosjene. At det skulle føre til mindre vold, føler jeg svært ulogisk. Faktisk er det slik at lange åpningstider på nattklubber fører til at folk går hjem på forskjellig tid, og det blir mindre ansamling av fulle mennesker i sentrum på de samme tidspunktene. En annen løsning for Kristelig Folkeparti er selvfølgelig å ha færre skjenkeløyver, slik at køene blir enda lengre ved de nattklubbene som er åpne, og folk kan stå der og krangle og knuffe for å forsøke å komme inn i nattklubbene, med den risikoen det medfører for at noen slår. At det skulle føre til mindre vold, er også høyst ulogisk. Jeg har registrert at statsråden, positivt nok, ønsker å heve kompetansen og styrke politiet når det gjelder å bekjempe svart økonomi. Han sa det samme i den forrige debatten, positivt nok: Han ville heve kompetansen i politiet og styrke politi og påtalemyndighet for å bekjempe seksuelle overgrep mot barn og kvinner. Og så vil statsråden ha mer politi i Oslos gater og gater i andre byer på kveldstid. Veldig bra! Til alt dette trengs det penger, til alt dette trengs det et skikkelig politibudsjett. Nå har man altså fått et budsjett der det viser seg at overtidsbudsjettet er kraftig redusert, bl.a. i Bergen, og det vil selvfølgelig ikke føre til det ønskede resultat.
-1	Jeg ønsker å ta ordet for å presisere at verden ikke er så svart-hvit som representanten Thomsen prøver å framstille den. Jeg lurer på om Fremskrittspartiet har tatt inn over seg at det finnes en del mødre i dette landet som ikke oppgir korrekt barnefar for å beskytte sine barn. Så kan man vurdere om det er riktig eller ikke, men det finnes situasjoner i Norge der barnefar også er bestefar. Det ville være ødeleggende og ikke nødvendigvis til barnets beste å bli konfrontert med dette fra tidlig alder. Disse ekstreme, groteske og brutale eksemplene blir også omfattet av Fremskrittspartiets forslag.
-0	Statsråden sa at denne regjeringen overoppfyller Nasjonal transportplan når det gjelder jernbane. Det er det interessant å få vite fire måneder ut i første del av denne planperioden, der det mangler ca. 850 mill. kr. Så sa også statsråden nå på slutten at hun vurderer å flytte midler fra investering til drift og vedlikehold. Det kan i utgangspunktet høres fornuftig ut. Utfordringen vår er at mange av investeringsprosjektene nesten er museumsgjenstander. De burde vært plassert på museum og skulle ikke vært en del av infrastrukturen vår. Når det gjelder f.eks. Eidangerparsellen, som jeg kjenner veldig godt, er det sånn at farten nå er nede i 20 km/t, og det kan vel snart hende at Jernbanetilsynet sier at man ikke lenger får lov til å kjøre der. Spørsmålet er: Hvilke strekninger vil statsråden skyve ut i tid? Er det Mossetunnelen, er det Ulrikken, er det Eidangerparsellen, er det Oslo–Ski? Eller hvilke investeringsprosjekter vil statsråden nå skyve ut i tid? Det er også en kjempeviktig del av drifts- og vedlikeholdsutfordringene på jernbanenettet.
-1	Jeg har systematisk svart på de spørsmål som er blitt stilt fra opposisjonen, men det må også være anledning til å avkreve opposisjonen svar på de mest sentrale spørsmålene i denne debatten. Det mest sentrale spørsmålet i denne debatten er om man ønsker sammenhengende nett for rekreasjonskjøring. Jeg ser veldig positivt på det forsøksprosjektet som er gjort i Vinje og andre kommuner. Kan vi finne måter å avgrense dette på, slik at vi får den samme effekten som i Vinje, vil jeg se veldig positivt på det. Min oppfatning er at det store flertallet av befolkningen – og jeg vil utfordre Stortinget til å være med i den tenkningen – er skeptisk til å få et Finnmark-system. I Finnmark er det kommunene som selv har tatt beslutningene, men det har altså medført et sammenhengende løypesystem – det samme har man i Sverige – som jeg tror veldig få ønsker i fjellområdene i Sør-Norge f.eks.
-0	Igjen: lyse utsikter, ja, for justisministeren, men dog med et par små betenkeligheter. Det ene som han var inne på selv, var forholdene rundt kostnadene. En ting som bekymrer politidistriktene ute, er at de tidvis har store kostnader ved å transportere fanger – jeg holdt på å si land og strand rundt. Og det betyr at store deler av driftsbudsjettene deres går med til å dekke reisekostnader og transportkostnader i denne sammenhengen. Det er slik at også justissektoren har sin budsjettregulering hver høst, hvor det viser seg at det har vært store summer som har gått gjennom systemet. Og min utfordring, som mitt siste spørsmål her, blir: Kan justisministeren tenke seg å vurdere endringer i forhold til dagens ordning, hvor man f.eks. får en sentral budsjettpost som dekker all fangetransport i landet? Og kunne justisministeren tenke seg en ordning hvor det ble gjort til en overslagsbevilgning, så man slapp disse store avvikene i forhold til det som var budsjettert? Jeg forutsetter at det er behovet som ligger til grunn for fangetransporten, som bør være avgjørende her, ikke budsjettposten – for den sprekker etterpå uansett.
-1	Eg sit på eit spørsmål som eg har stilt før til kunnskapsministeren. Det handlar om studiestøtte. Eg fekk ikkje eit skikkeleg svar på det. Regjeringa og sentrumspartia har valt å dytte på avgjerda – eventuelt ikkje avgjerd – om å auke til elleve månaders studiestøtte fordi ein treng å vite meir, ein treng å greie ut meir. Eg skal prøve å vere så konkret som mogleg i spørsmålet mitt, slik at eg er sikra eit svar: Heilt konkret: Kva er det ministeren har tenkt å finne ut om studentanes levekår som vi ikkje allereie veit i dag?
-1	Jeg har to spørsmål til statsråden. Det første: Da man bygget firefelts motorvei i nordfylket i Vestfold, ble den faktiske trafikkøkningen 7 pst. det påfølgende året. Det var langt mer enn man hadde trodd. Hva tror statsråden at trafikkøkningen vil bli som følge av denne parsellen? Det var det første spørsmålet. Det andre spørsmålet er i forhold til de vurderingene som partiet Venstre gjorde i forbindelse med behandlingen av Nasjonal transportplan for inneværende periode, som gikk på at rekkefølgen på jernbaneinvesteringer og veiinvesteringer i dette området burde gjøres på en slik måte at man økte jernbanens konkurransefortrinn. Hvilke tiltak ser nå samferdselsministeren for seg må til for å få opp konkurransekraften på Vestfoldbanen?
-1	Først har jeg lyst til å komme med en liten kommentar til replikkordskiftet mellom statsministeren og representanten Høybråten på formiddagsmøtet, for representanten Høybråten svingte seg til de store høyder og viste til proposisjonen som hadde gått til Stortinget. Men han må ha oversett et rettebrev som gikk fra Finansdepartementet og finansministeren den 2. november, som omtaler akkurat dette punktet, og som gjør at formuleringene er akkurat i tråd med det representanter for de rød-grønne har sagt i debatten i hele dag. Det er nesten litt uvirkelig å stå her nå i år og tenke ett år tilbake. For ett år siden var vi i en situasjon der vi skulle håndtere den mest krevende økonomiske krisen siden annen verdenskrig, preget av meget stor usikkerhet, og med utfordringer som vi ikke hadde vært borti tidligere, f.eks. når det gjelder bank- og kredittvesenet. Når vi nå ser oss tilbake, kan vi konstatere at vi satte inn de rette tiltak til riktig tidspunkt, i riktige dimensjoner, at Norge heldigvis har klart seg bedre gjennom denne finanskrisen enn de fleste andre land, at vi har den laveste arbeidsløsheten i Europa, og at vi kommer til å ha det neste år. Det betyr at vi kan konstatere at den medisinen som de rød-grønne partiene og Regjeringen hadde for å bekjempe finanskrisen, har virket. Det er en del nå som i denne diskusjonen fortrenger hva som var opposisjonens utfordringer hele veien i løpet av disse månedene. Det var «for lite, for seint» opp igjen og opp igjen. Det stemmer ikke – det har ettertiden vist. Heldigvis traff vi med tiltakene våre. Dermed har vi reddet mange fra en situasjon med arbeidsløshet, tap av inntekter osv., som folk i andre land opplever. Jeg er også godt fornøyd med de store grepene vi har tatt i den økonomiske politikken gjennom fire år, og som har realisert mange store, viktige velferdsreformer og fordelingspolitiske og miljøpolitiske mål som vi har satt oss. Jeg er stolt over det skippertaket vi har tatt når det gjelder barnehagedekning – jeg skal komme litt tilbake til det. Jeg er meget godt fornøyd med summen av de endringene vi har gjort i fordelingspolitikken når det gjelder formuesskatten. Og med den verdsettelse av boliger i formuesskatten som innføres i forbindelse med behandlingen av dette budsjettet, har vi gjort formuesskatten til et fordelingspolitisk virkemiddel som den ikke var for fire og fem år siden. Da var det veldig mange vanlige pensjonister med et nedbetalt hus og noen kroner i banken som betalte betydelig formuesskatt. Jeg er fornøyd med den rollen som Norge nå har tatt i internasjonale miljøforhandlinger, hvor vi er et foregangsland, og med nivået på bistanden. Det er jo ikke så godt å se hvordan det ville vært hvis de rød-grønne hadde tapt valget når man ser på alternativene fra opposisjonen. Hva ville da vært politikken som skulle gjennomføres neste år? Den ville sprike i alle retninger. Det vi kan slå fast, er at fordelingsprofilen ville vært betydelig dårligere. Men ellers er vel opposisjonens øvelse stort sett å være imot Regjeringen. La meg til slutt komme med én veldig viktig utfordring som jeg inviterer Stortinget til å være med på å møte, og som viser at i Norge er det større forskjeller enn det vi liker å tro – og større klasseforskjeller knyttet til utdanning enn det vi liker å tro. Når 30 pst. av dem som begynner på videregående skole, ikke fullfører etter fem år, har vi et betydelig problem. Da har vi en stor utfordring når det gjelder kunnskap og utdanning, da har vi en stor utfordring når det gjelder fordeling. Vi vet at de som ikke fullfører mer enn grunnskolen, er de som først mister jobben hvis arbeidsløsheten rammer. Det er høyere sykefravær blant dem, det er betydelig høyere uføretrygding blant dem. Nå har jeg fått ansvaret for en formue som er større enn Statens pensjonsfond, nemlig den humane kapitalen og 1 million barn og ungdom under 20 år. Vi har et systematisk perspektiv for å sørge for at flest mulig kommer seg gjennom grunnskolen og kan gjennomføre en videregående utdanning sånn at vi får disse frafallstallene ned. Klarer vi å få til det, med systematisk arbeid fra tidlig innsats i barnehage, i ungdomsskole og til videregående utdanning, da har vi bidratt mer til verdiskaping i framtiden enn om de beste prognoser for forvaltningen av Statens pensjonsfond – Utland, eller oljefondet, skulle slå til. Det er en jobb som jeg ser fram til å konsentrere meg om.
-0	Suget mot Oslofjorden ble nevnt. Det suget vi har mot Oslofjorden kan i hvert fall ikke lastes IT-senteret på Fornebu, der det til nå er skapt 550 arbeidsplasser – ikke dårlig, men det monner ikke i denne sammenhengen. Når det gjelder statusrapport, gis jo det av SIVA to ganger om året. Men det som flertallet knytter dette opp mot, er at man også skal se på IT Fornebu som et næringspolitisk virkemiddel. Og det skal man gjøre etter 23 måneder, når man nettopp har kommet i gang. Jeg tror at hvis man snakker med uavhengige om dette, så vil de si akkurat det samme som Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet: Man får vente litt, og se når dette har kommet litt av gårde, så kan vi gjøre noen vurderinger og eventuelt endre noe i tråd med det flertallet ønsker politisk. Men til dette forslaget …
-0	Representanten Langeland mener tydeligvis at Fremskrittspartiet har fått stort gjennomslag for sitt alternative budsjett. Jeg skulle ønske representanten Langeland hadde hatt rett, men så er dessverre ikke tilfellet. Flertallet er på vei i samme retning som Fremskrittspartiets, mente han, men jeg skulle ønske at de var det i større grad. Men jeg ser jo at sakte, men sikkert kommer de etter oss i disse saker, som i tidligere saker. Det er ikke på langt nær så godt som vi skulle ha ønsket. Når det gjelder kalking, som Langeland var inne på, har det vært en prioritert oppgave for Fremskrittspartiet i mange år. Vi har ønsket å sette inn krefter der vi ser pengene kan utnyttes til noe fornuftig. Når det gjelder rømning av fisk, må jeg tilstå at jeg ikke har satt meg helt inn i dette, men jeg regner med at det blir godt ivaretatt av dem som har oppsyn og dem som skal stelle med dette, så jeg ser ikke nødvendigheten av å sette i verk ytterligere tiltak.
-1	Jeg blir ganske provosert. Det er helt klart at komiteen gjorde en feil da omkampen ble tatt i forbindelse med budsjettet. Men dette er vedtatt to ganger, og det provoserer meg at statsråden ikke følger opp vedtak som blir gjort i denne salen. Jeg skal ikke dra inn alle de andre sakene som det også gjelder, men jeg håper at vi får en presisering av at dette blir tatt til følge, når vi nå vedtar dette for tredje gang. Jeg er også litt forbauset over at statsråden ikke er mer bekymret over at vi har over 100 000 arbeidsledige, og at vi har mange barn som lever under fattigdomsgrensa. Hun sier i sitt brev at skyldnere skal leve enkelt og sparsommelig under gjeldsordningen – og det er klart, det gjør de. En økning som det legges opp til her, vil også kunne oppfattes som urimelig tatt i betraktning at det er kreditorene som finansierer forbruket. Jeg opplever at statsråden her er mer opptatt av kreditorene enn av familier som over lang tid lever under vanskelige forhold.
-1	Mitt spørsmål går til kirke-, utdannings- og forskningsministeren. Tidligere i dag har statsråden brukt begrepet minstestandarder. Det faktiske forhold er vel at det er veldig få minstestandarder innenfor skoleverket i dag. Rapporten fra de statlige utdanningsdirektørene viser til dels store forskjeller i ressursinnsats kommunene imellom. I stortingsmeldingen om nasjonalt vurderingssystem understreker for så vidt også statsråden og departementet det samme. I redegjørelsen i går var statsråden opptatt av nye undervisningsmetoder, praktiske arbeidsmåter i grunnskolen, og nøkkelordet var mangfold i skolen. Mitt spørsmål til statsråden blir: Er dette mulig å få til uten å legge inn minstestandarder når det gjelder ressursinnsats, og hvilke tiltak vil statsråden sette i verk for å sikre eventuelle minstestandarder på dette området?
-1	Eg takkar for svaret. For SV sin del er det viktig å gripa det vonde ved rota. Slik eg forstår det nå, må me faktisk bruka ein del u-hjelpsmidlar konkret til klimatiltak, i staden for at me gjer det som me burde gjera, nemleg redusera klimagassutsleppa våre. Eg ønskjer ein kommentar frå statsråden til den politikken som Noreg har i forhold til klimagassproblematikken, i forhold til at ein reduserer bensinprisen og dermed får auka biltrafikk, og at ein går inn for å bygga gasskraftverk. Meiner statsråden at det faktisk er med på å redusera u-hjelpa ved at me brukar midlane til andre ting, i forhold til at dette er eit klimaproblem?
-0	Jeg vil få stille et spørsmål til fiskeri- og kystministeren. I forbindelse med at statsråden nylig har besøkt Vega i Nordland, kunne man mandag lese på nettstedet www.kyst.no at statsråden i forbindelse med at det må opprettes flere arbeidsplasser i lokalsamfunnet tilknyttet oppdrettsnæringen, har uttalt følgende til NRK: «Derfor må oppdretterne nå skape flere arbeidsplasser der de bor, og det skal de gjøre ved å videreforedle fisken, sier hun til NRK. Oppdretterne bruker av våre felles arealer, og derfor må oppdretterne ta oppfordringen om å legge mer igjen i lokalsamfunnene.» Mange av problemene knyttet til bearbeidelse av fisk, og særlig av laks, er knyttet til tollbarrierer som oppstår som følge av at jo høyere bearbeidingsgrad, jo større tollvern møter vi i det internasjonale markedet, jf. en viss jordbruksavtale som har vært kommentert her tidligere i dag, om hvorvidt man skal kunne øke tollbarrierene eller ikke. Spørsmålene mine til statsråden er følgende: På hvilken måte har statsråden tenkt å følge dette ytterligere opp? Har statsråden tenkt å pålegge oppdretterne å bearbeide laksen ytterligere, eller har statsråden tenkt å pålegge ytterligere skatt eller avgifter knyttet til bruk av sjøareal? På hvilken måte har statsråden tenkt å gjøre dette gjennom sitt virkemiddelapparat? Eller har statsråden tenkt å overlate dette til næringen selv, som må være den rette til å vurdere hvorvidt et marked vil ta imot en økt bearbeidelse av fisken, eller ikke?
-1	Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til utdannings- og forskningsministeren: «Kommuneregnskapene fra 2003 viser at de setter av stadig mindre midler til elevenes undervisningsmateriell. Enkelte kommuner har kuttet med så mye som 25 pst. fra 2001 til 2003. Tallene viser også at det er store forskjeller kommunene imellom. Mens elevene i Utsira får 4 938 kr hver til læremateriell, får elevene i Oppegård kun 777 kr. Gode læremidler er ved siden av lærerkreftene det viktigste verktøyet vi har for å sikre kvalitet i skolen. Vil statsråden godta slike store variasjoner i elevenes opplæringstilbud?»
-0	Jeg lar Høyre få den æren.
-0	Jeg skal la Hagebakkens innlegg passere i stillhet. Jeg har en kommentar til representanten Gullvåg, som stod her oppe og rakket ned på Oslo og de kommunale tjenestene som Oslo tilbyr sine innbyggere. Det er jo merkelig da, at stadig flere mennesker ønsker å flytte til denne byen, og så er det jo litt interessant å se at Fremskrittspartiet og Høyre vinner valg etter valg. Da kan man lure på om velgerne har sett noe annet enn det representanten Gullvåg har observert fra sin høye hest her inne i stortingssalen. Men jeg skulle snakke litt om Sørheim-utvalget. Ingen i denne sal diskuterer nemlig premissene for eller mandatet til Sørheim-utvalget, at økte kommunale tjenester vil stanse flyttestrømmen til sentrale strøk og større befolkningssentra. Dette midlet har altså ikke virket til nå. Man har prøvd det samme år etter år etter år, og flyttestrømmen har fortsatt faktisk økt i omfang. Så det er da ikke helt sikkert at folk flytter fra de små og mindre kommunene fordi det ikke er tilstrekkelig med bøker i biblioteket, eller fordi det ikke er tilstrekkelig med vann i bassenget, eller fordi man ønsker et bedre eller større konserthus eller kulturhus. Det er kanskje ikke dette som er hovedårsakene til at folk flytter fra de små kommunene - det er kanskje helt andre grunner. Kanskje de flytter fordi de ønsker å studere, kanskje de flytter fordi de forelsker seg og gifter seg, kanskje de flytter til større befolkningssentre fordi de der kan få en jobb, ikke bare én jobb, men med mulighet for å bytte og etter noen år kunne gå til en annen jobb. Et slikt mangfold av muligheter finnes ikke, og vil aldri finnes, i små kommuner. Men den problemstillingen har Sørheim-utvalget glemt å diskutere. Man tror altså at ved å ta fra de stedene hvor folk ønsker å bo, og gi til de stedene hvor folk ikke ønsker å bo, blir det mer mangfold og flere folk i grisgrendte strøk. Fremskrittspartiet tror ikke noe på den medisinen. Det har vært prøvd år etter år, men fungerer ikke, og det kommer heller ikke til å fungere denne gangen, uansett hvor mye de ønsker å ta fra de store befolkningssentra. Man tar fra Oslo, som etter hvert har fått store utfordringer - utfordringer som regjering etter regjering har pålagt Oslo, med hensyn til 107 000 ikke-vestlige innvandrere, som utgjør en stor, stor kostnad i nesten alle våre sosiale institusjoner. Oslo klarer seg foreløpig, men man ønsker altså å ta enda mer fra Oslo. Man stikker hodet i sanden og later som om disse utfordringene ikke eksisterer, og ber Oslos politikere rydde opp. Det er uverdig. Fremskrittspartiet har en annen løsning, med stykkprisfinansiering, som Per-Willy Amundsen har vært innom. Det vil løse de grunnleggende velferdsbehovene i kommunene. Så får kommunene ha det skattenivået de ønsker å ha selv, og man får gi kommunene de tilbudene som trengs så den skatten strekker til.
-0	Fremskrittspartiet deler forslagsstillernes bekymring relatert til dagens rusomsorg, og deler intensjonen om å få på plass en mer helhetlig behandlingskjede innenfor rusfeltet. Men jeg må få lov til å si at i tillegg til det som foreslås i representantforslaget, må også andre tiltak på plass for å få en god, effektiv og helhetlig behandling av rusmiddelavhengige. Jeg vil minne om at Fremskrittspartiet har hatt en annen tilnærming til hvordan NAV-reformen skulle fungere, enn det som ble vedtatt. Det ville vært hensiktsmessig overfor rusmiddelavhengige å få lagt kommunenes sosialtjeneste inn i NAV-systemet, slik at man kunne få kontroll på hele behandlingsforløpet og en enklere ansvarliggjøring av de økonomiske virkemidlene. Fremskrittspartiet er av den oppfatning at man med dagens system allerede i utgangspunktet har mistet helheten i tjenestetilbudet når sosialtjenesten og NAV er atskilt. Rusmiddelmisbrukerne opplever en situasjon hvor de blir kasteballer i systemet, og ansvarligheten blir pulverisert. Dagens NAV-system bør derfor bli revidert med den hensikt å inkludere sosialtjenesten i NAV. Vi kan alle se at dagens system ikke fungerer. Slik vi ser det, ligger mye av årsaken til det akkurat der. Det er i dag ca. 3 500 mennesker som står i kø for å komme til behandling underlagt LAR. Til tross for Regjeringens uttalte målsettinger om satsing på rusfeltet er det fortsatt lange ventetider for å komme til behandling både i et LAR-opplegg og for dem der total rusavholdenhet er målet. Det er behov for en betydelig styrking av omsorgs- og behandlingstilbudet til rusavhengige, og det er ikke minst viktig å forstå at man må sikre et mangfold av behandlingstilbud. Det er et faktum at en i dag vet for lite om hva det er som faktisk virker av behandling. På denne bakgrunn ønsker Fremskrittspartiet at Regjeringen vurderer å innføre en godkjenningsordning for rusbehandling underlagt Helsedirektoratet, slik at en kan få bedre oversikt, kontroll og mulighet for forskning. Vi ønsker å bevilge mer midler til forskning på dette feltet. Som sagt: Fremskrittspartiet støtter forslagene. Vi fremmer vårt eget forslag i stedet for forslag nr. 6 fra Venstre, men vi vil støtte det subsidiert. Hvordan i all verden er det mulig å fremme forslag til en aldersgrense for deltakelse i et LAR-tilbud? Både her og i en rekke andre tilfeller foreslår man i denne sal aldersgrenser relatert til behandling som satt i system blir utrolig firkantet for dem som har behov for hjelp. Ved deltakelse i et LAR-tilbud må det være den enkeltes rusmiddelhistorie som ligger til grunn. Å fastsette en aldersgrense vil uansett ekskludere mange fra å få et tilbud, spesielt når vi vet at 3 500 står i kø. Det kan være mer uriktig å gi LAR-tilbud til en 30-åring som kanskje kun i kort tid har hatt et avhengighetsforhold til opiater, enn det kan være å gi et LAR-tilbud til en 18-åring som kanskje har hatt et avhengighetsforhold til opiater i flere år. Derfor fremmer vi et eget forslag, men støtter Venstres forslag subsidiært, i og med at forslaget legger opp til at deltakelsen skal vurderes individuelt. Helt til sist: Det er liten tvil om at rehabiliteringssiden for rus må styrkes betraktelig. Veldig ofte er det på den siden det sviktes mest i samfunnet. Én ting er å få på plass en enhetlig behandlingskjede, men blir ikke dette fulgt opp med nok midler til rehabilitering, sløser vi både med menneskelige og med økonomiske ressurser. Jeg tar opp forslagene fra Fremskrittspartiet.
-1	Jeg synes det har vært interessant å følge den debatten som har vært her i dag, og jeg vil innledningsvis si at det er virkelig prisverdig av lederen i sosialkomiteen – og interpellanten – å ta de initiativ han tar, knyttet til narkotikaomsorgen. Jeg synes han har et både troverdig engasjement, og med de innspillene som kommer, er noen hver av oss nødt til å tenke gjennom det tilbudet man har hatt for narkomane, og de behandlingstilnærminger man har hatt. Jeg synes at når noen begynner å gjøre et poeng av at Arbeiderpartiet har sviktet sitt ansvar, er det for billig, for her har alle partiene sviktet sitt ansvar. Også i SV har holdningen knyttet til behandling med metadon vært restriktiv. Jeg må for min egen del si etter at sosialkomiteen var i Hong Kong, at det var til ettertanke å se de resultatene de hadde der. Man bør i mye større grad gjøre metadon tilgjengelig, og man bør gjøre det raskt over hele landet. Og selvfølgelig skal det skje som ledd i et rehabiliteringsopplegg. Når Arbeiderpartiet i dag kommer med sine ti punkter, synes jeg det er veldig prisverdig. Spesielt når vi ikke skal realitetsbehandle forslaget i salen, men får det oversendt til sosialkomiteen – og jeg forstår at det også blir realiteten med forslagene fra Fremskrittspartiet – betyr det at man på en helt annen måte enn til nå må tenke gjennom den politikken som har vært ført når det gjelder narkotika og narkotikamisbruk i Norge, og gjerne også at regjeringspartiene får anledning til å trekke inn de andre perspektivene de er opptatt av. Men jeg synes å merke at her er det ulike holdninger i ulike partier, og at regjeringspartiene er de som på en måte holder mest igjen og er mest skeptiske til tiltak, kanskje også når det gjelder metadon. Vi må ta innover oss at narkotikaomsorgen i Norge faktisk har sviktet. Det er så betydelige forskjeller på de resultater man har oppnådd i andre land og i Norge, at vi ikke kan sitte og vente på at vi får tall tilsvarende det som man fikk i fjor – 270 er et aldeles uhyggelig tall. Og når sosialministeren sier at narkotikamisbrukere også bruker helsevesenet, fordi de utvikler sykdom, er det viktig å være presis på at narkotikamisbruk, rusmiddelmisbruk, er en sykdom i seg selv. Når interpellanten er opptatt av at det må man se på, kanskje også se på om helseavdelingen i Sosial- og helsedepartementet skal ha ansvaret, synes jeg det er en type betraktninger som faktisk har mye for seg. Det kan nesten ikke være sterkt nok engasjement knyttet til de narkomane og til å gjøre forholdene bedre for dem. Ethvert initiativ som i så henseende setter saken på dagsordenen, vil i hvert fall jeg og SV se på som prisverdig. Derfor vil jeg gi ros også til Arbeiderpartiet for det initiativet de her har vist. SV vil følge dem langt på vei, selv om man må diskutere Subutex, og om det skal frigjøres.
-1	Jeg er litt opptatt av hva som er tilgjengelig militær kapasitet ved internasjonale operasjoner til neste år. Kan forsvarsministeren angi det totalt disponible antall personer til internasjonale operasjoner neste år, forutsatt at vi snakker om bidrag av den typen som vi nå har i Kosovo, Afghanistan og Irak? Dernest: Norge har innmeldt kapasiteter til NATO Response Force for neste år. Kan forsvarsministeren si noe om hvilke bidrag vi har meldt inn for neste år, og om disse er inkludert i det antall personer som beskrives som tilgjengelige ressurser i svaret på det første spørsmålet? Er det slik at når vi regner med NRF, finnes det ikke ledig kapasitet til f.eks. Sudan? Eller er det slik at styrker vi har innmeldt i NRF, skal brukes i en av de internasjonale operasjonene vi allerede er inne i?
-0	Når man skal diskutere hvilke hensyn som skal vektlegges når adopsjonsreglene skal vurderes, er det helt klart barnets behov som er det sentrale og avgjørende. Det må ikke være hensynet til potensielle adoptivforeldre som veier tyngst. Da sporer debatten helt av etter Fremskrittspartiets oppfatning. Fremskrittspartiet ser ikke at det er noe stort behov for endring i adopsjonslovgivningen på dette punktet, slik som forslagsstillerne her foreslår. Det er i dag ingen mangel på gifte par som ønsker å adoptere barn, og disse kan gi adoptivbarnet mye som enslige ikke kan. Barn har et sterkt behov for forskjellige rollemodeller å forholde seg til. Det å ha både en mor og en far bidrar til dette, og det gir disse barna som fra før er i en vanskelig livssituasjon, en ekstra oppfølging som enslige dessverre ikke kan gi. Gifte par har etter Fremskrittspartiets syn den beste forutsetning for å kunne gi disse barna en mest mulig stabil oppvekst og oppfølging. Forslaget fra Arbeiderpartiet kan også synes å gå mer på de ensliges rettigheter, altså hvorvidt de enslige skal få lov til å adoptere på lik linje med par, hvis man ønsker å bli adoptivforelder. Dette er et fullstendig feil utgangspunkt. Etter Fremskrittspartiets oppfatning er det barnets rettigheter og behov som er det sentrale. Forslagsstillerne ønsker her å sette på dagsordenen enkelte gruppers rettigheter, og om enslige kan være gode oppdragere og omsorgspersoner. Forslagsstillerne og deres parti har i mange år understreket viktigheten av at barna vokser opp med foreldre av begge kjønn. De samme politikerne har også understreket betydningen av kjønnskvotering for at barna skal ha to kjønn å forholde seg til i forskjellige situasjoner. Frykten for et samfunn hvor barna vokser opp uten mannlige rollefigurer, har her vært et viktig argument. Ser ikke forslagsstillerne at de med dette forslaget er med på å styrke og øke eneforeldresamfunnet? Er eneforeldresamfunnet det samfunnet vi ønsker? Fremskrittspartiet derimot ønsker et samfunn hvor kjernefamiliens rolle styrkes betraktelig, og at barn får mest mulig trygge og sikre oppvekstvilkår. Omdebatterte forslag tviler Fremskrittspartiet på vil bidra til en styrking av denne. Dersom man ønsker å øke antall mulige adoptivforeldre, må man heller se på tiltak som kan få flere ektepar til å ønske å adoptere, eller kanskje se på lovverket. Med denne bakgrunn kan ikke Fremskrittspartiet støtte forslaget. Vi mener at dette er et tilbakeskritt i familiepolitikken i Norge, og det vil ikke Fremskrittspartiet være med på. At enslige i enkelte spesielle tilfeller som f.eks. slektskap kan bli adoptivforeldre, tilsier allerede loven i dag, og dette vil Fremskrittspartiet fortsatt opprettholde.
-0	Jeg er glad for at statsråden i alle fall får med seg slutten på debatten i landets nasjonalforsamling om budsjettet og også om konkurransepolitikken. Konkurransetilsynet påla Statkraft å selge seg ut av Trondheim Energiverk. Den beslutningen har statsråden omgjort og dermed svekket Konkurransetilsynets stilling som et uavhengig kontrollorgan. Dette vil medføre at Statkraft får en høyere markedsmakt og samtidig vil ha muligheten til å regulere prisene oppover. I sin begrunnelse framholdt statsråden at man i Norden skulle jobbe med å minske flaskehalsene for overføringer. Når dette ikke er fulgt opp i statsbudsjettet med bevilgninger til Statnett, er mitt spørsmål: Vil Regjeringen tilføre Statnett mer midler, slik at statsråden kan gjennomføre det hun har sagt i sin begrunnelse?
-0	Jeg hadde ingen endringsforslag under Referat, men jeg vil gjerne knytte en spesiell kommentar til flere av disse saker, og det gjør jeg både overfor Regjeringen og overfor Stortinget, i egenskap av nestleder i delegasjonen til EFTA-parlamentarikerne som arbeider innenfor EØS-området. Norge ligger nå på en av de siste plasser når det gjelder å få innlemmet en del EØS-komitebeslutninger i sin lovgivning på ordinær måte, og det er relativt flaut at vi bruker lang tid. Jeg ser her at sak nr. 253 ble godkjent av EØS-komiteen den 17. desember 1999 og kommer nå til Stortinget. Sak nr. 257 ble godkjent av EØS-komiteen 25. februar i år og kommer nå til Stortinget. Sak nr. 258 ble godkjent 17. desember 1999 og kommer nå til Stortinget. Sak nr. 262 ble godkjent av EØS-komiteen 31. mars i år og kommer nå til Stortinget. Stort sett er innstillingene i Stortinget i denne typen saker slik som de var i to saker vi nettopp nå har behandlet, nemlig Innst. S. nr. 183 og Innst. S. nr. 182, at «komiteen har ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre slikt vedtak» – altså godkjennelse. Og disse to sakene var beslutninger av 31. mars i år, som vi altså har brukt meget lang tid på også her. Jeg tillater meg å be Regjeringens representant ta opp i Regjeringen om det går an å få fortgang i behandlingen av disse sakene i Regjeringen. Så tillater jeg meg også å anbefale Stortinget at man behandler sakene langt raskere når det er relativt klart at vi ikke har noen kommentarer, og vedtar dem. Vi er nå blant de siste til å drive med sommelvirksomhet på dette området, og det synes jeg er flaut. Det er ingen grunn til at vi bruker tid på kurante saker. Det som er politiske saker av betydning, har jeg selvsagt ingen problemer med at vi debatterer og diskuterer, men å drive med byråkratisk sommel i regjering og storting bør vi ikke gjøre når vi ligger veldig dårlig an i de rangeringstabellene som lages innenfor EU-området. Beklager at jeg ikke fant noen annen måte å ta dette opp på enn her i salen under Referat!
-1	Når du må forsikre Stortinget om at du ikke er en særinteresseregjering, blir jeg litt bekymret. Det tror jeg må være første gang at har skjedd. Regjeringen demonstrerer med dette budsjettet at de er villige til å ofre ganske mye for å gi skattelette til noen ganske få. Selv om regjeringen kun har sittet noen uker, har høyrepartiene hatt mange år til å vise fram sine prioriteringer i sine alternative statsbudsjetter. Så når tiden nå har vært knapp – som finansministeren har helt rett i – får vi et godt bilde av hva Høyre og Fremskrittspartiet egentlig synes er viktigst å prioritere, og jeg kan nesten høre helt hit til stortingssalen, alle sjampanjekorkene som sprettes oppe i Holmenkollåsen. Dette skjer på bekostning av noen andre: Barnefamilier i hele landet har gledet seg til flere barnehageopptak i året, med den forutsigbarheten og tryggheten det gir, og studenter har feiret gjennomslaget for det som et massivt flertall på Stortinget er for, nemlig 11 måneders studiestøtte. Ingenting av dette har Høyre og Fremskrittspartiet prioritert. Selv ikke med mer oljepenger til rådighet tar høyresiden seg råd til å gjennomføre løft for barnefamiliene, studentene, kunnskap og miljøet. I årevis har høyresiden snakket om at vi rød-grønne ikke kan prioritere, og så øker de selv oljepengebruken, uten at det er nye utsikter i norsk økonomi for å finansiere skatteletter – ikke investeringer, reformer og nye velferdstilbud. Det kuttes også i det som kanskje er det aller største bidraget Norge gir i klimakampen, nemlig regnskogsatsingen. Og 1 pst. -målet i bistand, som har stått som en påle i åtte år, er nå borte. Jeg tror finansministeren har helt rett: Det som er viktigst for regjeringen, har kommet først. Derfor fjernes hele arveavgiften – en av de viktigste skattene for omfordeling og utjevning i Norge. Formuesskatten reduseres, og regjeringen gjør seg høy og mørk og sier at vanlige folk også får skattelette. Det stemmer: Vanlige inntekter får noen hundrelapper i skattelette, mens de som tjener over 200 mill. kr i året, får over 40 000 kr i skattelette. Det er noen som betaler for dette. Det er ikke bare økt oljepengebruk: Færre flyktninger får slippe inn i Norge. Aleneforsørgere får mindre. Det kuttes i barnetrygden. Det kuttes i foreldrepermisjonen. Maksprisen for barnehagene ryker. Jeg vil gi finansministeren rett i én ting: Hun har gjort viktige endringer. Det betyr ikke nødvendigvis at de er gode. Noen grupper vil være veldig fornøyd med dette statsbudsjettet, og jeg vil ikke bli overrasket hvis det viser seg å være et visst sammenfall mellom disse gruppene og de gruppene som i størst grad bidro til Høyres og Fremskrittspartiets valgkamp.
-0	Regjeringen la i fjor høst frem et budsjett med de første skrittene for å dreie norsk økonomi og det norske samfunnet i en ny og bedre retning, en retning som gjør at hverdagen blir enklere for folk flest, for vi legger til rette for flere trygge, gode arbeidsplasser, og en videreutvikling av velferdstjenestene, som gir mer frihet og trygghet for innbyggerne. Dette arbeidet har vi videreført hver eneste dag siden vi gikk inn i regjering. Revidert budsjett er ikke stedet for store nye satsinger. Likevel har vi klart å gjøre noen grep som trekker i samme retning som vi igangsatte i høst. Vi holder fast på kursen vi staket ut i fjor høst. Vi har fjernet arveavgiften, redusert formuesskatten, redusert bedriftsbeskatningen og personbeskatningen, samtidig som vi er i full gang med nødvendige reformer, til det beste for folk flest. Skal vi opprettholde veksten i økonomien og sørge for å videreutvikle tjenestene til innbyggerne, må vi legge til rette for økt produktivitet og bedre ressursbruk. Vi legger opp til å bruke 141 milliarder oljekroner over budsjettet i år. Det er 2 mrd. kr mer enn lagt til grunn i høst. Bruken av oljeinntekter må selvsagt tilpasses situasjonen i økonomien, men samtidig er det helt sentralt hvordan oljepengene brukes. Bruken av oljepenger skal gi grunnlag for en vekstkraftig økonomi i dag og i fremtiden. Regjeringen reduserer derfor det samlede skatte- og avgiftsnivået, og vi øker satsingen på investeringer og kunnskap. Samtidig øker regjeringen trykket på reformer som styrker vekstevnen i økonomien. Vi behandler et revidert budsjett i en tid der landene rundt oss fortsatt er preget av finanskrisen, av de ubalansene som bygget seg opp i forkant, og av det kraftige tilbakeslaget som fulgte. Vi ser nå heldigvis tegn til bedring flere steder. Likevel er det mange land som sliter. I euroområdet er arbeidsledigheten høy og verdiskapingen fortsatt lavere enn før finanskrisen. I et slikt perspektiv er situasjonen i norsk økonomi gunstig. Selv om den økonomiske veksten i Norge dempet seg litt i fjor, har både produksjon og sysselsetting økt markert siden 2008. Ledigheten er lav både historisk og sammenlignet med andre land. For i år og neste år regner vi med en vekst i verdiskapingen i fastlandsøkonomien på rundt 2 pst. Dette er på linje med resultatet for fjoråret, men litt lavere enn vi la til grunn i fjor høst. Det er også litt lavere enn gjennomsnittet for de siste 40 årene, på rundt 2,5 pst. Sysselsettingen er fortsatt stigende, og ledigheten ventes å holde seg på et nivå under gjennomsnittet for de siste 25 årene. Det betyr ikke at vi er fri for utfordringer. Avdempingen i veksten den senere tiden må ses i sammenheng med disse utfordringene. Siden årtusenskiftet har aktiviteten i norsk økonomi blitt trukket opp av en markert bedring i Norges bytteforhold overfor utlandet. Høy oljepris har gitt høy aktivitet på norsk sokkel. Etterspørselen fra petroleumsvirksomheten har gitt sterke vekstimpulser til norsk fastlandsøkonomi. Men vi må regne med at dette bildet vil endre seg. Den medvinden vi har hatt fra oljevirksomhet, vil gradvis snu til en forsiktig motvind. Oljenæringen vil fortsatt være svært viktig for oss, men den vil ikke lenger bidra til å trekke veksten i fastlandsøkonomien opp. Det er et brudd med trenden gjennom de siste 40 årene. Det vil kreve omstillinger. Selv om norske bedrifter har vist god tilpasningsevne under oppbyggingen av oljevirksomheten, kan slike omstillinger trolig bli langt mer krevende når den samme virksomheten bygges ned. Et høyere kostnadsnivå i Norge enn i andre land vil bidra til å gjøre disse omstillingene mer krevende. Høye kostnader gjør mange norske bedrifter allerede i dag sårbare hvis prisen skulle falle eller kronen styrke seg. I revidert peker vi på at konsekvensene for norsk økonomi av svakere etterspørsel fra oljevirksomheten også vil avhenge av hvor brått endringene kommer. En tredje utfordring jeg vil peke på, er nedgangen i produktivitetsveksten vi har hatt siden 2005. Det er en utvikling som det er grunn til å være bekymret over. På lang sikt bestemmes velferden i Norge først og fremst av utviklingen i arbeidsinnsats og produktivitet. Gjennom de siste 40 årene har vi vent oss til vedvarende høy vekst i levestandarden. Skal vi opprettholde denne veksten, må produktivitetsveksten opp. Det innebærer at vi må øke reformtrykket både i offentlig forvaltning og i resten av økonomien. Vi kan ikke basere oss på at en gunstig prisutvikling på vår eksport skal sikre oss høye inntekter i fremtiden. Jeg forventer at Produktivitetskommisjonen vil gi oss gode råd om hvordan produktiviteten i norsk økonomi kan økes. Regjeringen sitter imidlertid ikke med hendene i fanget og venter. Vi har startet arbeidet med å redusere skatter og avgifter, vi har startet arbeidet med kommunereformen, vi har startet arbeidet med å gå igjennom arbeidsmiljøloven og annet regelverk, og vi har satt ned et ekspertutvalg som skal gå igjennom virksomheten i Nav. Regjeringen fører en politikk som gir næringslivet økt konkurransekraft og dermed mulighet til å skape større verdier og trygge arbeidsplasser for fremtiden. Regjeringen arbeider for at næringslivet skal få gode, generelle rammebetingelser, et forutsigbart skattesystem, bedre infrastruktur, muligheten til å ansette kompetente medarbeidere og tilgang på kapital. Skatt er ikke et mål, men et middel. Regjeringen vil bruke skatte- og avgiftssystemet til å finansiere fellesgoder, sikre sosial mobilitet, oppnå mer effektiv ressursutnyttelse og gi bedre vilkår for norsk næringsliv. Privat eierskap skal styrkes, og det skal lønne seg mer å jobbe, spare og investere. Regjeringen vil også stimulere til mer miljøvennlig atferd. Regjeringen reduserer det samlede skatte- og avgiftsnivået for å gi mer maktspredning, øke verdiskapingen og gi større frihet for familier og enkeltmennesker. I budsjettet for 2014 tok regjeringen de første skrittene for å dreie norsk økonomi og det norske samfunn, og vi holder fast ved det. Det er mulig for oss å gjøre noen forsterkninger av prioriteringene vi la til grunn i høst, bl.a. gjennom å øke innsatsen på lærerløftet ytterligere og retur av personer uten lovlig opphold og kriminelle. Vi foreslår også å styrke skattyters rettssikkerhet ved å stramme inn muligheten for innsyn i skattelistene og ved å gjøre taxfree-ordningen mer fleksibel. Vi foreslår også å fjerne hele avgiften for båtmotorer. Det er en svært ressurskrevende avgift å kreve inn, og det å fjerne den er i tråd med regjeringens mål om å forenkle skatte- og avgiftssystemet. Det vil også komme båtfolket til gode. Nye motorer bråker mindre og er mer drivstoffgjerrige og vil være et incentiv til å bytte ut gamle motorer. La meg også avslutningsvis få lov til å gi finanskomiteen og Stortinget honnør for rask behandling av den differensierte arbeidsgiveravgiften. Det er en viktig sak som det i mange år har vært bred enighet om er et svært målrettet virkemiddel, som vi har hegnet om ved alle de utfordringer som har møtt oss gjennom en lang rekke år. Jeg har merket meg den brede enigheten i innstillingen. Jeg har også merket meg flere av anmodningsforslagene, og disse vil regjeringen følge opp på egnet måte. Jeg er også glad for at regjeringen i sitt arbeid inn mot EU lyktes i å gjøre forbedringer i den ordningen som opprinnelig lå på bordet. Det handler om målrettet og systematisk dialog med europeiske myndigheter, og at vi har nådd frem med argumentasjonen om at det er mulig å få til en snevrere definisjon av hvordan denne ordningen skal virke. Men jeg vil også forsikre om at regjeringen kommer til å følge utviklingen nøye. Den nye ordningen begynner å virke 1. juli, og vi vil være i tett dialog med det berørte næringsliv for å se på om det bør gjøres andre endringer i tiden som kommer. La meg helt til slutt benytte anledningen til å ønske Stortinget en god sommer og takke for konstruktivt samarbeid gjennom dette året.
-0	Jeg takker statsråden for svaret, og jeg er spesielt glad for at han understreker dette med pasientens rett til fritt sykehusvalg. Jeg synes det er ganske ille når sykehusene i Nord-Norge kritiserer pasientene fordi de benytter seg av fritt sykehusvalg, noe som er både lovlig og legitimt. Fordi pasientene velger behandling ved et sykehus i Sør-Norge, blir de beskyldt for å legge opp til en kombinasjon av behandling og ferie. Dette er etter mitt syn rett og slett usmakelig. Helse Nord har opprettet svært få avtaler med private spesialister. Dette kan være en av grunnene til at man reiser sørover. At reiseutgiftene nå er overført fra Rikstrygdeverket til foretakene, vil selvfølgelig tynge budsjettene i Helse Nord – et forslag som Fremskrittspartiet for øvrig stemte imot. Endelig er den innsatsbaserte finansieringen redusert fra 60 til 40 pst., noe som også gir større utgifter til helseforetakene. Vil helseministeren ta initiativ overfor Helse Nord til at man skal inngå flere avtaler med private tilbydere?
-1	Eg er heilt einig i det formålet. Lat meg begynne med å presisere eit par ting. Kommunane er ikkje pålagde å tilby inntektsgradert foreldrebetaling, men moderasjons- og fritaksordningar for barnefamiliane med lågast betalingsevne. Og dersom ein ser på talet på barn, er fleirtalet omfatta av dette, for dei fleste store kommunane og dei største byane har slike ordningar. I sum har altså talet på barn som er omfatta av den typen ordningar, auka dei siste åra. Friplassar er eit anna nytta verkemiddel. Men eg er einig i at vi gjennom å setje ned maksprisen ytterlegare og å sjå på andre ordningar må fortsetje å gå i ei retning som gjer at fleire av dei som har lågast inntekt, får moglegheita til å nytte seg av det tilbodet som barnehagen er.
-0	Fylkeskommunen er død. Ved behandlingen av St.meld. nr. 12 har Fremskrittspartiet valgt å fokusere på hvordan kommunene, demokratiets grunnmur, kan styrkes. For eksempel har vi tatt til orde for at kommunene bør få ansvar for langt flere oppgaver, som næringsutvikling, havbruk, drosjekonsesjoner, tillatelser til å gi småkraftverkskonsesjon og ikke minst pengespillpolitikken. Jeg har lest Aftenposten og Kommunal Rapport på nettet i dag, og jeg oppfatter at det er stor splid i regjeringspartiene om å styrke lokaldemokratiet når det gjelder spilleautomater. Det blir interessant å følge utviklingen videre og se hvem som virkelig mener det de sier om å styrke lokaldemokratiet. Vi ønsker også at kommunene skal overta ansvaret for videregående opplæring. Vi understreker at skolene skal være selvstyrte og stykkprisfinansiert. Norge er et lite land, med 4,6 millioner innbyggere, og har i dag tre forvaltningsnivåer. Fremskrittspartiets standpunkt til reformen har derfor hele veien vært å avvikle fylkeskommunen som et forvaltningsnivå og fordele oppgavene mellom de to resterende nivåene. Siden fylkene har mistet ansvaret for sykehusene, har mellomnivået ikke hatt noen oppgaver som kan forsvare nivåets eksistens. Regjeringspartiene har i utgangspunktet ønsket å styrke fylkene gjennom en omfattende forvaltningsreform, som ble varslet, der fylkene skulle erstattes med større regioner med ansvar for en rekke viktige samfunnsoppgaver. Jeg tror mange av våre lokalpolitikere fortsatt venter på denne omfattende reformen. For dette oppfattes ute i Kommune-Norge som et mageplask. Utgangspunktet var at man ønsket regioner, en overkommune, for enhver pris, og man har så lett etter oppgaver å fylle dette mellomnivået med. Når vi ser innstillingen til første del av reformen, er det klart at de nye overkommunene bare ville få små og ubetydelige oppgaver utover det fylkeskommunen har i dag. Reformen er derfor bare et spill for galleriet, med en omdøping av fylkeskommunen til region, samt en tilføring av små og ubetydelige oppgaver som neppe vil være nok til å legitimere mellomnivåets eksistens på sikt. Ingen i Norges befolkning har et forhold til fylkeskommunen, eller en overkommune, men alle – alle – har et forhold til den kommunen de bor i, og den bør styrkes. Det kan gjøre det lettere for et nytt flertall å fjerne fylkeskommunene, eller overkommunene, den dagen de kommer i posisjon. Det er ikke sånn at kvalitet på demokrati kan måles i antall politikere og antall folkevalgte nivåer. Tvert imot gjør fylkeskommunene, eller overkommunene, det vanskeligere for velgerne å stille politikerne til ansvar, fordi regionene må samordne sine avgjørelser med kommune og stat. Kommunepolitikerne og stortingspolitikerne kan dermed skylde på regionalpolitikerne og motsatt hver gang det går feil. Man utvanner altså politiske vedtak ved å legge skylden på hverandre, som vi har opplevd noen ganger fram til i dag. Fremskrittspartiet og Høyres tonivåmodell er uten tvil mer demokratisk enn regjeringspartienes modell, fordi politikerne mer direkte vil kunne stilles til ansvar for politikken som føres. Kommunen bør også ha økt ansvar for fiskeri- og havbrukspolitikken. Det innebærer også at konsesjonsmyndigheten overføres til den enkelte kommune innenfor rammen av plan- og bygningsloven, veterinærhensyn og forurensningsloven. Rammebetingelsene for næringen må ta utgangspunkt i markedshensyn dersom man skal kunne utnytte vekstpotensialet. Samtidig vil vi advare mot Regjeringens politikk i forhold til at regionene blir en overkommune i plan- og byggesaker. Vi har gått imot at kontorstrukturen i Vegvesenet endres for at regionene, eller overkommunene, skal ha noe å pusle med. Fylkesmannen bør erstattes av en forvaltningsdomstol som kan foreta legalitetskontroll av lokalpolitiske vedtak. I regionreformen har Regjeringen hoppet over noe av det som for Fremskrittspartiet er aller viktigst i kommunepolitikken, nemlig å gi økte incentiver til vekst i kommunene og næringene i kommunene. Vi ønsker at kommunene på sikt får et sterkere incentiv til bedre rammebetingelser for vekst og velstandsøkning ved at den enkelte kommune får beholde en langt større del av de skatteinntektene de får inn i kommunen i dag. I denne sak har vi derfor tatt til orde for fri kommunal skattøre under forutsetning av at stykkprisfinansiering av grunnleggende velferdstjenester innføres først. Istedenfor et desperat forsøk på å tilføre fylkene nye oppgaver og døpe dem om til regioner, mener jeg at Regjeringen burde ha sett på hvordan et lite land som Norge kan greie seg uten et kostbart og byråkratisk mellomnivå. Til slutt: Nå har regjeringspartiene, som er tilhengere av regioner, fått prøvd seg. De har flertall, og de kan gjøre som de vil, men de har ikke fått det til.
-0	Det er ingen tvil om at partiet SV står for dei utsegnene som blei refererte her. Så seint som i bioenergidebatten 8. november 2010, under Bioenergidagene, var det representantar frå SV som gjentok dette standpunktet om at ein ønskte høgare pris. I Midt-Noreg har vi opplevd å leve under eit prisregime der høg pris skal vere eit verktøy for å redusere straumforbruket. Bakgrunnen for det kjenner vi alle. Pristiltaket har fungert, med pristoppar heilt opp i 12–14 kr per kilowatt-time. Dette har ført til betydelege permitteringar i smelteverksindustrien. Det har stansa ny industrietablering. Det har gitt eksportbedriftene store meirutgifter og ramma blindt dei med minst ressursar – sågar slik at dei har måtta gå inn på betalingsordningar med kraftselskapa fordi dei har hatt store problem med å klare å betale dei. Synest statsråden at erfaringane frå Midt-Noreg er så positive at dei bør kome heile landet til gode?
-0	Jeg må bare påpeke at det ikke er jeg som finner opp ordet «innvandrerorganisasjoner». Det er et begrep som benyttes i Arbeids- og inkluderingsdepartementets budsjetter – det er faktisk en egen post i deres budsjetter. Men det er jo et problem når man får denne type saker. Det er ikke noen tvil om at det er med på å skade anseelsen til innvandrerorganisasjoner, innvandrere, når denne type sak får et så voldsomt fokus som dette. Jeg tror det burde være i alles interesse at vi av hensyn til integrering unngår denne type saker, og da kommer man tilbake til Utenriksdepartementets rutiner. Når man kan få utbetalt 120 000 norske kroner på bakgrunn av en håndskrevet faktura, kan man vel umulig ha lagt til grunn særlig gode kontrollrutiner på dette feltet?
-0	"Etter å ha hørt debatten så langt, skal ikke jeg trekke frem miljøvernministerens såkalte kvaliteter. Det tror jeg ville være pinlig for mange i Høyre å skulle høre om. Muligheten for og tilgangen til naturopplevelser er viktig for folks naturforståelse og miljøengasjement. Etter vårt syn fungerer dagens friluftsliv i hovedsak godt; det er også godt innarbeidet hos befolkningen og lite konfliktfylt. I de aller fleste tilfeller er det ikke noen konflikt mellom allmennhetens ønske om fri ferdsel og vernet om grunneieres eiendomsrett. Allmennheten har også et ansvar for å ferdes på en hensynsfull måte, både overfor miljøet og overfor grunneiere og rettighetshavere. Grunneiere har på sin side et ansvar for at det ikke legges hindringer i veien for den naturlige, frie ferdsel. Både grunneiere og allmennheten har et felles ansvar for å motvirke konflikter, og etter vårt syn bør konflikter løses lokalt og i samsvar med nasjonale lover og forskrifter og lokale tilpasninger. Den private eiendomsretten er den som best sikrer en forsvarlig forvaltning av naturområdene. Samtidig er det viktig å sørge for adgang til fri ferdsel i utmark og sikre adgangen til naturområdene, slik det er tradisjon for her til lands. Private grunneiere har helt klare personlige interesser av å forvalte sine eiendommer i et langsiktig perspektiv, slik at verdiene holdes i hevd gjennom hele livsløpet og kan overlates til neste generasjon i minst like god stand som tidligere. En rekke kommuner langs kysten har funnet frem til gode og frivillige løsninger for å sikre allemannsretten. Derfor mener vi at det er viktig å arbeide for at det er tilstrekkelig med strandsone tilgjengelig for allmennheten, uten at den private eiendomsretten svekkes. Fremskrittspartiet har stor respekt for den private eiendomsretten, og vi vil ikke under noen omstendighet gå inn for å tvangsinnføre 25-metersregelen i strandsonen, slik Høyres miljøvernminister Børge Brende og Regjeringen ønsker. Det vil etter vårt syn være med på å svekke den private eiendomsretten kraftig, redusere verdien av eiendommene, føre til at bruksmulighetene på egen eiendom blir sterkt forringet og ikke minst føre til konflikt i områder der det ikke har vært konflikt tidligere. Ofte blir det fremstilt som om eiere av strandeiendommer tar seg til rette etter eget forgodtbefinnende når de bygger båthus, hytte, hus eller brygge på egen eiendom. Nesten alle som bygger i strandsonen, har faktisk fått offentlig tillatelse av lokale myndigheter. At det i noen tilfeller er ulovlig bygging, er riktig, men det må ikke medføre at lovverket strammes inn slik at lokale myndigheter langs vår langstrakte kystlinje ikke lenger kan sørge for og gi mulighet til lovlig bygging i strandsonen. Mange eiere av strandeiendommer oppfatter det nå som om et politisk flertall, myndigheter og byråkrater uthuler deres rettigheter, og dermed gjør inngrep i vanlige familiers mulighet til å planlegge sine liv og til fritt å benytte sine boliger, hager og hytter. Vi fremmer derfor forslag om å avstå fra å foreslå en ny regel i friluftsloven om at der avstanden fra hytte eller hus er minst 25 meter, kan allmennheten ferdes. Norge er et langstrakt land med spredt bosetting og med stor variasjon i byggepresset langs strandkanten. Derfor må etter vårt syn hytte- og boligbygging tilpasses lokalt uten et stivbent, sentralt lovverk, som 100-metersbyggeforbudet er. 100-metersforbudet er egentlig en gigantisk beslaglegging av eiendom, uten noen form for erstatning. Vi er av den oppfatning at kommunene selv må få bestemme hvor bygging av hytter og hus skal skje i strandsonen. Derfor synes vi forbudet om bygging i 100-metersbeltet er svært uheldig og bør oppheves, noe vi også fremmer forslag om. Friluftsliv er noe som står høyt i kurs hos det norske folk. Motorisert friluftsliv har lange tradisjoner langs kysten for båtfolket. Noen bruker båt med motor også på vann i innlandet, på innsjøer, og mange bruker bil for å kjøre til områder som er egnet til friluftsliv. Fremskrittspartiet ønsker en friluftspolitikk som balanserer ulike hensyn, og som også gir rom for motorisert friluftsliv med bruk av snøscooter. Snøscooter er en berikelse for mange mennesker og gjør at disse får gode natur- og friluftsopplevelser. Vi er av den oppfatning at bruk av snøscooter skal underlegges fornuftige reguleringer som gjør at bruk skjer uten at det skaper problemer for andre eller skaper uforsvarlige belastninger på naturen. Dagens meget restriktive snøscooterpolitikk medfører økende ulovlig bruk av snøscooter. Siden det er fullt lovlig å kjøpe snøscooter, bør også myndighetene i langt større grad sørge for å legge forholdene til rette for bruk av snøscooter. Derfor var det med stor skuffelse vi registrerte at miljøvernministeren stoppet de regelendringene som var varslet av arbeiderpartiregjeringen, og at heller ikke Arbeiderpartiet følger opp det som Stoltenberg-regjeringen varslet. Jeg skjønner godt at snøscooterfolket i dag er oppgitt over Høyre og Arbeiderpartiet. Det har de god grunn til. Det organiserte snøscooterfolket i Norge ønsker ikke en situasjon med et konfliktfylt forhold til andre interessegrupper. Andre grupper bør heller ikke ha enerett på hele naturen og ensidig motarbeide dem som ønsker et motorisert vinterfriluftsliv. Det bør arbeides for å finne løsninger som alle kan leve med. Vi har store nok naturområder å ta av, så det burde egentlig ikke være et problem dersom det var politisk vilje til det, noe det dessverre ikke er. Det bør også være et mål at det blir et landsdekkende løypenett hvor en kan ferdes på snøscooter i forsvarlig regulerte former. Sverige og Finland har f.eks. lyktes med sin liberale snøscooterpolitikk, først og fremst fordi den lovlige kjøringen foregår i et svært velorganisert system, hvor kommunene og snøscooterklubbene løser utfordringene i fellesskap. Det er dessuten viktig at man har funnet frem til en reguleringsform som er allment akseptert i befolkningen. I Norge er det blitt et grunnleggende problem at det er betydelig avstand mellom lovreguleringene som snøscooterferdsel er underlagt, og den alminnelige rettsoppfatning. Forholdene kommer lett ut av kontroll i en situasjon hvor svært mange mener at de offentlige reguleringene er urimelige. Fremskrittspartiet ønsker å åpne for at den enkelte kommune skal få muligheten til å opprette egne, særskilt merkede løyper for snøscooterkjøring. Disse løypene må selvfølgelig opprettes i samarbeid med den enkelte grunneier. Vi mener videre at det bør kunne åpnes for motorferdsel på skogsbilveier og på islagte vassdrag hvor det er adgang til å kjøre med båt på sommerstid. Vi i Fremskrittspartiet mener at kommunal selvbestemmelse angående bruk av snøscooter er et godt eksempel på hvordan kommunene kan være med på å få frem et lokalt engasjement. Vi mener at Regjeringen snarest bør legge forholdene til rette for at kommunene får større bestemmelse over sine egne arealer, der den private eiendomsretten selvsagt skal ivaretas. I fremtiden vil det være viktig å legge forholdene til rette for at funksjonshemmede gis mulighet til å ferdes i naturen. Derfor er vi fornøyd med at det nedsettes en arbeidsgruppe som skal se på disse forholdene, og jeg er spent på de resultatene som kommer ut av det arbeidet. Til slutt vil jeg ta opp Fremskrittspartiets forslag, som står i innstillingen."
-0	Jeg synes vel kanskje den sammenligningen var å ta i litt, for å si det forsiktig. Det vi nå ser i Europa, er noe ganske annet enn de relativt marginale forskjellene vi finner i vårt eget land. Også Fremskrittspartiet er opptatt av at hele landet skal ha en positiv utvikling. Under den sittende regjering, med Senterpartiet ved roret gjennom mange år, har vi egentlig sett den motsatte utviklingen, nemlig økt fraflytting fra distriktene. Mange sliter med å klare seg på grunn av dårlige rammebetingelser bl.a. for næringsutvikling. Jeg synes i grunnen at Senterpartiet bør begynne å feie litt for egen dør før de går til angrep på andre partier. Fremskrittspartiet tror at det er en rekke virkemidler som vil stimulere til økt verdiskapning, økt sysselsetting og økt bosetting ute i distriktene, bl.a. gjennom å la folk – familier og bedrifter – få beholde mer av egen inntekt, fremfor at de må gi fra seg en stadig økende del til staten.
-1	"Jeg kjenner også til den enkeltsaken fra mediene, men ikke noe utover det, så det er vanskelig å gå inn i akkurat det eksemplet. Men vi har en rekke eksempler på at det er behov for forenkling av Navs regelverk og praksis når det gjelder foreldrepermisjon. Derfor har jeg satt i gang en gjennomgang av regelverket for å se hva vi kan gjøre for å forenkle prosedyrene rundt dette. Det krever mye ressurser hos Nav. Vi ser også eksempler på at det bl.a. har vært fedre som har mistet permisjon på grunn av at de har søkt for sent; det har vært uklarheter rundt informasjonsbiten. Alt dette er jeg i tett dialog med Nav om for å få til bedre løsninger, i tillegg til at vi ser vi på selve regelverket. Det er også viktig, mener jeg, å peke på at ordningen er fleksibel; det er mulig å ta ut permisjon over lang tid – opptil tre år. Så det er også mulig for en del foreldre å løse noen av de problemene som kommer opp i mediene."
-0	Jeg vil også kommentere litt av det som er framkommet i debatten i dag. Bare man snakker om styrking av personvernet mange nok ganger, tror Arbeiderpartiet og Høyre faktisk at det er det vi gjør. Men da må noen komme og fortelle meg hvordan man styrker personvernet ved å følge med på alt jeg gjør på mobil og på Internett. Jeg skjønner ikke det. Det kan høres ut som Internett kom til Norge i går, når vi hører på representanten Haugli, siden det nå skal bli så bra for politiet og hjelpe dem når det gjelder nettkriminalitet. Men jeg har faktisk surfet på nettet siden 1995, og fra 1995 til i dag har man oppklart saker med alvorlig nettkriminalitet svært mange ganger – helt uten direktiv. Og så snakker man om personvern. I medlemslandet Danmark, f.eks., har man hatt en forventet opplysningslagring på 15 000 lagringsenheter per år per person. Det ble 100 000 lagringsenheter per person per år. I et annet av medlemslandene i EU var det fire offentlige instanser som skulle ha tilgang til det lagrede materialet. Det viste seg etter et par år at 181 offentlige instanser fikk tilgang til lagret materiale. Så vet vi at personopplysninger er blitt solgt og misbrukt etter at direktivet ble innført. Når det nå er leverandørene som skal ha ansvaret for lagringen, betyr det at det ikke bare er én som håndterer den lagrede informasjonen. En her snakket om at den lagrede informasjonen forsvant inn i et sort hull. Sånn er det ikke, informasjonen oppbevares og kan hentes ut av dem som betjener de lagrede dokumentene. Representanten Kolberg sa at Fremskrittspartiet ikke følger med i den teknologiske utviklingen. Men med all respekt – Arbeiderpartiet vil innføre datalagringsdirektiv og DAB-radio og kan vel neppe hevdes å følge med da. Naivt er det også å tro at kryptert informasjon forblir hemmelig. Toppen fem minutter tar det å dekode slik informasjon. Norges befolkning skal overvåkes, men ikke nok med det – vi skal jammen betale for det også!
-0	Her var det mange påstander og mange gale påstander. Det er bred enighet i norsk politikk om at det er viktig å legge til rette for at flere er i arbeid og står lengst mulig i arbeid. Da burde det bekymre representanten Trettebergstuen mye mer at vi har om lag 600 000 mennesker i arbeidsfør alder som i dag er på utsiden av arbeidsmarkedet. Det er en problemstilling denne regjeringen tar på alvor, og denne regjeringen har tenkt å iverksette tiltak for å lette veien inn i arbeidsmarkedet, som for mange oppleves som et uoverstigelig hinder. Samtidig er det viktig å ha ordninger som gir en tilstrekkelig grad av fleksibilitet. Da er det antakelig sånn at en av forskjellene i norsk politikk er synet på om man skal ha tillit til at enkeltmennesket og enkeltfamilier selv kan ta valg som passer dem og deres hverdag, avhengig av om de har små barn eller eldre barn eller ikke barn.
-1	Jeg hører at den parlamentariske leder i Fremskrittspartiet snakker om raushet, og det setter vi i SV stor pris på. Vi skal også prøve å være rause mot Fremskrittspartiet og andre partier her i salen, det kan jeg love. Men så til min replikk. Vi vet at i valgkampen var Fremskrittspartiet veldig markert i forhold til bl.a. å ha aksjoner rundt bomstasjonene, der man bl.a. betalte bompengene – eller deler av bompengene – for bilistene. Og det gjorde at man fikk betydelig oppmerksomhet. I budsjettinnstillinga står det at Fremskrittspartiet mener at det at man fjerner bomstasjonene og innkrevingen, ikke vil ha noen betydning for norsk økonomi. Vi vet at det er 13 milliarder kr som det på en måte vil gi i mer kjøpekraft for norske bilister. Dersom ikke det vil ha noen betydning for norsk økonomi, overrasker det SV. Hvor blir det av pengene? Mitt spørsmål til Siv Jensen: Mener hun virkelig at 13 milliarder kr i skattelette til bilistene ikke betyr noe for norsk økonomi?
-0	Det er ikkje berre norske realfagentusiastar som vert svikta av regjeringa. Det vert også dei eldre når ein faktisk ikkje tek opp fleire som søkjer om sjukepleiarutdanning, i utdanningstilbodet. Tal viser no at det er over dobbelt så mange som søkjer på sjukepleiarutdanninga som førsteval, som dei som faktisk vert tekne opp i skulane. Då er utfordringa: Når regjeringa skal innføre Samhandlingsreforma frå 1. januar 2012, trengst kompetansen som dei over 4 000 studentane som ønskjer sjukepleiarutdanning, faktisk kunne ha bidrege med. Korleis vil regjeringa følgje opp både Samhandlingsreforma og ei verdig eldreomsorg når denne statsråden ikkje sørgjer for at det vert nok sjukepleiarar i framtida?
-0	Jeg takker helseministeren for svaret. Jeg setter stor pris på at helseministeren umiddelbart reagerte på saken da den ble kjent i media. Jeg håper at politietterforskningen som er i gang, vil resultere i påtale, hvis ikke er jeg redd for at vi er på farlig glid når det gjelder aktiv dødshjelp i våre offentlige sykehus under dekke av smertebehandling. Det må etter mitt skjønn reises spørsmål ved Helsetilsynets saksbehandling i denne saken. Dette gjelder ikke minst oppnevnelse av sakkyndig, som er en venn og kollega av overlegen. Jeg reagerer også sterkt på at medisinering av denne pasienten har skjedd fra Roma, og ikke i selve sykehuset, og at den medisineringen har pågått flere dager uten at overlegen har sett pasienten. Mitt oppfølgingsspørsmål til helseministeren blir: Vil helseministeren pålegge Statens helsetilsyn å behandle saken på nytt, og da med en uhildet utenlandsk sakkyndig, i og med at to utenlandske sakkyndige har uttalt seg negativt i forhold til overlegens opptreden?
-0	Det er et par kommentarer som jeg blir nødt til å knytte til foregående talers innlegg. Det vises til svenskehandelen. Det er riktig at svenskehandelen ikke går ned bare på grunn av forslaget. Det må gjøres i kombinasjon med at alkoholavgiftene går ned, og også med det tilgangsmessige, at vin kan selges i butikk. Representanten viser til at man her bryter med Høyres program. Ja, man gjør det, det er helt korrekt. Jeg tok med meg Høyres stortingsvalgprogram, fordi jeg trodde at når man går til valg på en ting og til og med skriver det i stortingsvalgprogrammet, er det i hvert fall meningen å holde det. Her skriver Høyre: «Høyre mener det bør være samme tilgjengelighet for vin som for øl, og vil tillate salg av vin og sterkøl i dagligvarebutikkene. Kommunene må få tilbake retten til å bestemme skjenketider for alkoholholdig drikke uten å være bundet av tidsrammer fastsatt av Stortinget.» Når det gjelder det siste: jf. den saken som Høyre stemte imot for en liten stund tilbake, som gjaldt utvidede åpningstider. Dette forslaget dreier seg om en justering av dagens vinmonopolordning og slik at Norge får et lovverk som er mer i tråd med det man har i resten av Europa. Det er to unntak – det er helt riktig. Det er EU-landene Sverige og Finland. Jeg tror nok personlig at vi om ikke så veldig mange år også vil se en endring i holdningene i disse landene. Det vises til Vinmonopolets kontrollfunksjon og den gode jobben som de gjør. Men gjør man egentlig det? Kan man si at man har en god kontrollfunksjon når bortimot 40–50 pst. av alkoholomsetningen i Norge skjer illegalt, enten via smugling eller via hjemmebrenning? Da stiller jeg meg spørsmålet om man virkelig har den gode kontrollen som enkelte hevder at man har. Så var representanten fra SV, Sigbjørn Molvik, oppe her og viste til at hvis man øker tilgjengeligheten, får man økt misbruk. Da er det interessant at det samme partiet for en liten stund tilbake ville opprette polutsalg på servicekontorene i kommunene. I tillegg er man med i flertallet som ønsker å se på ytterligere tiltak for at Vinmonopolet skal kunne omsette sine varer. Fører ikke det til mer misbruk i henhold til representanten Molviks syn? Illegal omsetning er et problem. For å hindre illegal omsetning vil dette forslaget kunne være til hjelp, fordi man da i hvert fall er sikret at denne typen varer faktisk er tilgjengelig der man selger også andre typer varer til konsumpsjon. Så i den forbindelse vil man kunne påvirke, i hvert fall vil man få gitt de personene som ønsker å handle lovlig, muligheten til det. Det er faktisk i en rekke kommuner i dag mye enklere å få tak i illegale produkter enn det er å få tak i lovlig omsettelige varer i dette landet. Flertallet bruker en argumentasjon som går på at økt tilgjengelighet er en utfordring. Men man går jo med åpne øyne inn for at Vinmonopolet skal kunne selge varene sine over Internett, og at de skal utdeles på postkontoret – ja til og med av landpostbudet. Da er spørsmålet mitt: Hva er det som er så mye verre med at kunden selv kan få lov til å plukke varene og kjøpe dem i dagligvarehandelen? Handelslekkasjen var jeg inne på, men en liten kommentar til: Det er jo interessant og litt morsomt å se av merknadene at også Kristelig Folkeparti faktisk åpent innrømmer – og man skulle tro at man til og med ønsker å gjøre noe med det, det vil jo vise seg senere – at prisnivået, avgiftsnivået i Norge på alkohol, er det som fører til bl.a. handelslekkasjen til Sverige. Man har jo hardnakket tidligere hevdet at det i veldig liten grad er alkoholavgiften som er årsaken, men heller andre varer. Så i den forbindelse synes jeg det er positivt at Kristelig Folkeparti nå åpent innrømmer at handelslekkasjen faktisk også i stor grad skyldes alkoholavgiftene. Så vil jeg minne om ESA-dommen, som faktisk innebærer – og statsråden har jo også tidligere varslet at man må følge opp den biten – at når det gjelder cider og vin med alkoholstyrke på inntil 4,75 pst., skal det kunne selges i butikk. Da tror jeg ikke det tar mange årene før også flertallet i denne sal faktisk vil ha en tilnærming til Europa når det gjelder dette. Det er jo et uttalt ønske fra befolkningen når det gjelder spørsmålet om hvor vin skal selges, at det skal skje i butikkene. Jeg tar helt avslutningsvis opp Fremskrittspartiets forslag, som er inntatt i innstillingen.
-0	Denne debatten ble vel omtrent slik man kunne forutse på forhånd. Som jeg sa i mitt hovedinnlegg, håpet jeg at debatten skulle bli mer faktabasert, og jeg håpet man skulle diskutere, rett og slett av hensyn til idretten, av hensyn til folk for øvrig som måtte høre på og følge debatten, og ikke komme med påstander om uriktigheter i en sånn debatt. Arbeiderpartiet er ansett for å være et styringsparti som ønsker kunnskapsbasert, faktabasert informasjon før man tar beslutninger, og så blander man det jeg kaller epler og pærer inn i debatten med ikke å ville se reglementet man har i Europa isolert sett og internt, men bruker bl.a. forhold i nevrokirurgen Kirkebys rapport. Jeg har også lest den, og jeg har også utfordret Kirkeby tidligere. Hvorfor blander man reglementer i USA og Asia – med 139 dødsfall – og tar det inn i norsk og europeisk sammenheng? Hvorfor gjør man det? Rapporten er helt riktig med tanke på hva som gjelder i USA, og hva som gjelder i Asia, men nå er vi i Europa, og derfor tror jeg ikke noe på den. I mitt yrke som lege, ble det sagt fra representanten Helseth, har jeg sett slåsskamper mellom mennesker. Ja, men det er da en grunn til at man bruker hansker i denne bokseidretten, man slår ikke med bare never. Når man sier at formålet er å slå og skade motstanderen, da er det på tide å fjerne seg fra Rocky-filmen fra 1976. Det er altså ikke slik det foregår. Det er ikke lov å slå på siden av hodet. Hvorfor er det ikke det? Jo, for det er farlig. Det er ikke lov. Det er ikke lov å slå under beltet. Nei, for det er farlig. Det er ikke lov. Det er ikke formålet å skade motstanderen. Nei, som jeg sa i hovedinnlegget, blir de fleste kamper avgjort på teknisk knockout, på poeng – ikke knockout, men poeng, kjære storting. Naturligvis skal man drive et antidopingarbeid – det står det i saken – i henhold til WADA-regelverket. Man må altså da – som alle andre – la seg teste før kamper, under og etter. Når man begynner å snakke om antikorrupsjon, kan det høres ut som om man bruker en påstand fra Idrettsforbundet som de kun har fra media, hvor man sa at det var organisert kriminalitet i boksing. Man klarte ikke å dokumentere, for man hadde ikke dokumentasjon, man hadde lest det i noen medier. Dette bruker nå Arbeiderpartiet – styringspartiet – som sannhetsvitne. Det synes jeg er spesielt, og jeg synes det er leit med tanke på debatten – kanskje ekstra leit med tanke på idretten, alle som utøver idretten, og som ønsker å kunne utøve den på norsk jord. Den eneste forskjellen om det blir et ja eller nei i dag, er at de kan bokse hjemme i Norge. Det blir verken mer eller mindre farlig av den grunn.
-1	På dette området tenker Regjeringen selvfølgelig bredere. Det som representanten nevnte, er et stort område med kjemikalie- og miljøgifter, og dette er en av verdens største miljøutfordringer. Vi jobber her bl.a. med regulering av kjemikalieutslippene, og vi har allerede en rekke internasjonale avtaler på plass. Vi skal også jobbe mer aktivt for å implementere dem i ulike land og i ulike sammenhenger. Dette er et arbeid vi prioriterer høyt, både nasjonalt og internasjonalt.
-0	Det overrasker meg litt at representanten Sørensen ikke nevnte menneskeskapte klimaendringer så veldig mye i sitt innlegg, spesielt tatt i betraktning at det alltid er med i hennes kritikk mot Fremskrittspartiet. Vi har hørt i dag at representanter fra Arbeiderpartiet omtaler forvaltningsplanen som offensiv på petroleumsområdet. Det betyr altså at SV ønsker å støtte en politikk med økt oljeutvinning og gassutvinning i nord. Det betyr at de produktene som vi da henter opp, vil slippe ut CO2. Hvordan harmonerer det, i forhold til den kritikken som SV til stadighet retter mot Fremskrittspartiet i klimapolitikken, når SV faktisk her går foran og vil øke utvinningen av olje, som vi vet det ikke vil være CO2-rensing på når den er forbrukt? Riktignok har SV gått inn for mobile gasskraftverk, som da må framstå som en større miljøbølle enn Fremskrittspartiets primære løsning. Men jeg får det ikke helt til å stemme i forhold til den replikken representanten Sørensen hadde på meg.
-0	Jeg merket meg at Øystein Djupedal sa at det var hvileskjæret som felte ham som statsråd, og da statsråd Aasland tok over nøkkelen, sa hun at hun kom «til dekket bord», og hun lovet å videreføre Djupedals innsats. Vi får håpe at Aasland gjennom Regjeringens budsjettforhandlinger har hatt mer gjennomslagskraft enn det Djupedal hadde innenfor dette området, slik at vi kan få tilbakeført de kuttene som har vært på høyskoler/universiteter og i forskningssektoren. Imidlertid er det to institusjoner som har blitt straffet dobbelt av denne regjeringen. Universitetet i Stavanger og Høgskolen i Østfold fikk i tillegg før dette hvileskjæret også kutt i sine bevilgninger knyttet til husleiekompensasjonen. Ser statsråden at det kan være urimelig hardt for disse institusjonene å kunne klare seg økonomisk med disse forholdene?
-0	Da Regjeringen la fram sitt budsjettforslag i oktober, hadde jeg på flere områder vanskelig for å tro det jeg leste. Her kom en regjering utgått av Det norske Arbeiderparti med forslag om elavgift på kraft til industrien i tillegg til konjunkturavgift som i realiteten ikke var noe annet enn en økning av arbeidsgiveravgiften, avgifter som hvis de ble vedtatt, ville medført kostnadsøkninger for konkurranseutsatt kraftkrevende industri som de færreste kunne overleve med. Og i bakgrunnen kunne vi høre LO-leder Yngve Hågensen som lovpriste budsjettforslaget og sa at dette var det beste budsjett for Norge på lang tid, et budsjett som hvis det ble vedtatt, ville medført at tusenvis av hans medlemmer ville bli satt på porten. Nå gikk det ikke fullt så galt, men til erstatning for dette fikk vi en annen merkverdighet: I budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene heter det i punkt 15 bl.a.: «Regjeringens forslag om el-avgift…på industrien…frafalles. Det innføres i stedet en ordinær el-avgift på industriens forbruk av kraft til administrasjon og annen virksomhet. Avgiften skal ikke pålegges elektrisitet til bruk til produksjon.» Denne raritet bærer preg av å være sydd sammen av skrivebordsteoretikere som aldri har satt sine ben i en industribedrift. Her skal en altså betale avgift på den strøm som går til belysning, kontormaskiner og lignende, mens produksjonsrettet utstyr skal være fritatt for avgift. Det er mange som spør seg om dette i det hele tatt lar seg gjennomføre i praksis, og hvem i all verden skal kontrollere at dette etterleves? Vi kan imidlertid slå fast at den nye vekstnæringen i Norge blir produksjon og salg av strømmålere, som følge av dette vedtaket. Jeg vet ikke om ordet «latterlig» er et parlamentarisk uttrykk, men jeg har ikke vært i stand til å finne et annet ord som er dekkende for dette. Regjeringen foreslo også en kraftig økning av elavgiften til forbruker, og denne er ytterligere forverret av budsjettavtalen med sentrumspartiene. Fremskrittspartiet vil selvfølgelig ikke være med på disse avgiftsøkningene. Vi har i Norge rikelig tilgang på energi. Vi produserer nærmere 3 000 TWh i form av kraft, olje og gass, og vi klarer å bruke bare 6-7 pst. av dette selv, resten går til eksport. Fremskrittspartiet mener at denne energirikdommen må komme det norske folk og norsk næringsliv til gode Vi mener videre at det skal være fri konkurranse mellom de forskjellige former for energikilder, uten noen som helst subsidiering fra det offentliges side. Vi vil heller ikke bruke skattebetalernes penger til andre tiltak som har som målsetting å endre energiforbruket, og ei heller bruke avgifter for å endre eller redusere forbruket. Det er gjennom mange år skapt en myte om at vi i Norge er noen store energisløsere. Dette er selvfølgelig ikke riktig. Flere undersøkelser viser at norske husholdninger ikke har større energiforbruk enn husholdninger i andre land vi normalt sammenligner oss med. I tillegg må vi huske på at tilgangen på store mengder kraft til konkurransedyktig pris har spilt en avgjørende rolle for industrireising, verdiskaping og velstandsutvikling over det ganske land gjennom store deler av det forrige århundret. Så til oljesektoren. Høye oljepriser og høy dollarkurs i tillegg til relativt høy oljeproduksjon medfører at denne viktige næringen tilfører landet store inntekter. Det er imidlertid viktig at vi hele tiden fokuserer på denne næringens rammebetingelser og sikrer langsiktighet og forutsigbarhet, slik at vi står bedre rustet ved et eventuelt kraftig fall i oljeprisene. Vi ser dessverre en nedgang i prisene de siste dagene, uten at det så langt iallfall har vært urovekkende. Sist vi hadde et kraftig fall i oljeprisene, medførte dette at en rekke utbygginger på sokkelen ble utsatt eller skrinlagt. Dette rammet leverandørindustrien spesielt hardt, med både oppsigelser og permitteringer, og dessverre også oppsplitting av kompetansemiljøer det hadde tatt flere tiår å bygge opp. Komiteen har nylig hatt til behandling St.meld. nr. 39 for 1999-2000 om olje- og gassvirksomheten, som skal behandles her i salen den 18. desember, og jeg ser også fram til en gjennomgang av skatteregimet på sokkelen. Jeg håper at resultatet av dette samlet vil styrke norsk sokkels konkurransekraft, slik at vi forhåpentligvis unngår de store svingningene i utbyggingstakten. Fremskrittspartiet mener vi må legge forholdene bedre til rette for utnyttelse av våre gassressurser i samfunnet generelt, i tillegg til for kraftproduksjon, og vi er tilfreds med at en enstemmig komite ber Regjeringen komme tilbake med en helhetlig strategi for bruk av gass i Norge. Vi mener også at tiden er overmoden for en delprivatisering og børsnotering av energiselskapene Statoil og Statkraft, og fremmer også i år forslag om dette. I budsjettavtalen mellom Regjeringen og sentrumspartiene er de økonomiske rammene innenfor rammeområdene 12 og 13 etter vår mening altfor høye. Vi vil derfor i år som i fjor ikke legge fram alternative forslag innenfor disse nye rammene, da dette vil ødelegge den totale budsjettprofil vi har lagt opp til. Vi vil imidlertid vise til Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett innenfor rammeområdene 12 og 13, som er gjengitt i innstillingen. Jeg vil med dette ta opp forslag nr. 5 på vegne av Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, forslagene nr. 7, 8 og 9 på vegne av Fremskrittspartiet og Høyre og forslag nr. 10 på vegne av Fremskrittspartiet.
-0	Representantforslaget om å trekkje Statoil ut av tjæresandverksemd i Canada er ikkje nytt. Denne debatten har vi hatt tidlegare, og han gjentar seg no. Men når det gjeld kompetanse og myndigheit til å gjere investeringsvedtak i dei statleg eigde selskapa, ligg det i dag – og slik må det også vere – til styret og leiinga i selskapa. Problemstillinga som dette forslaget tar opp, blir frå statens side handtert i eigarskapsmeldinga, som fleire også har vore inne på. Statoil har i fleire år gitt uttrykk for at selskapet vil gå stegvis fram i utviklinga av oljesandprosjektet i Canada. Både kommersielle og miljømessige omsyn blir lagde vekt på i vurderingane til selskapet. Vi ser at Statoil investerer betydelege midlar i forsking og utvikling av ny teknologi for å kunne utvikle prosjektet på ein mest mogleg berekraftig måte. Statoils mål om å redusere karbonutsleppa frå oljesandutvinning med over 40 pst. innan 2025 er altså industrileiande. Dette viser at nettopp Statoil er eit føregangsselskap som viser veg når det gjeld å redusere fotavtrykket på denne typen utvinning. Vi veit at tjæresandutvinning vil fortsetje i lang tid framover, då ressursane er så store at dei vil bli tatt ut. Då er det viktig med eit selskap som er villig til å vere leiande på miljømessig god produksjon. Der er Statoil leiande per i dag og har ambisiøse mål.
-1	Jeg har følgende spørsmål til utenriksministeren: «Den tibetanske buddhisten Tenzin Delek Rinpoche ble dømt til døden av kinesiske myndigheter den 2. desember 2002, og har siden sittet i fangenskap. Rinpoche engasjerte seg sterkt for tibetanernes sosiale og religiøse rettigheter, og dommen synes relatert til dette. Kinesiske myndigheter har i flere tiår brutt med menneskerettighetene i Tibet. Hva vil utenriksministeren gjøre overfor kinesiske myndigheter hva angår menneskerettighetene i Tibet generelt og situasjonen for Rinpoche spesielt?»
-1	Leiarløningane i statlege selskap har lege i front også i forhold til det private. Det har vore ein lønnsgalopp – no heldt eg på å seie noko som ikkje er særleg parlamentarisk – som ikkje liknar noko. Staten har eit heilt spesielt moralsk ansvar for å sørgje for at leiarløningar er på eit nivå som moralsk svarer til det som er folkets oppfatning av kva som er riktig. Det er så spennande å vere leiar i så spennande bedrifter som Telenor, Statoil, Flytoget osv. at eg trur ingenting på at det som avgjer, er 2-3 mill. kr meir eller mindre. Det er ikkje det som avgjer om kompetansen blir påverka eller ikkje. Det å ha eit statleg eigarskap forpliktar på langt større område enn berre å følgje kva som går føre seg i marknaden. Det er ikkje sånn at vi kan konkurrere med Google når det gjeld løn, men vi kan konkurrere når det gjeld interessante oppdrag for folk som har lyst til å ta artige jobbar.
-0	"La meg få lov til å begynne med å følge opp representanten Hagen med å si at det å velge Fremskrittsparti-løsningen stort sett er et godt valg, og jeg kan anbefale flere å gjøre det både når det gjelder kommunepolitikk og når det gjelder helsepolitikk. Grunnen til at jeg ba om ordet, er ikke bare å kommentere musikkferdighetene til representanten Knutsen. Jeg er ikke sikker på, uansett tonesetting, at dette kommer til å bli den største hiten hennes, og jeg er ikke sikker på at det kommer til å bli spellemannpris – til det har hun laget altfor gode ting tidligere. Jeg ba om ordet fordi både representanten Haugli og representanten Stokkan-Grande var innom mitt innlegg og ga inntrykk av at jeg malte et sort bilde. Jeg brukte faktisk de første tre minuttene av mitt innlegg til å skryte av meldingen og av det regjeringen har foreslått. Det kan virke som at det var en viss selektiv hørsel ute og gikk. Men så presenterte jeg et bilde av en del av de utfordringene som norsk helsevesen står overfor, og det var direkte sitater fra denne meldingen og innstillingen vi behandler i dag – både infeksjonsfaren, legemiddelbruken, pasientundersøkelsen som viste dårlig skår på ventetider, informasjon, koordinering osv. Alt det jeg leste opp, er faktisk ting fra selve innstillingen – som vi alle sammen deler. Det er noe av utfordringen her; at vi faktisk skal ta tak i de tingene som ikke fungerer så bra i norsk helsevesen. Vi er enige om at veldig mye er bra, men vi skal gjøre noe med det som må tas tak i. Jeg er ikke med på at jeg har tegnet et bilde som ikke er korrekt, jeg forsøker å tegne et bilde av de utfordringene som norsk helsevesen står overfor, og som vi alle sammen i denne sal bør ta tak i. Da har jeg tillatt meg å påpeke at den største utfordringen i norsk helsevesen ikke er overforbruk eller overbehandling – uansett hva som står i den amerikanske rapporten – men med over 250 000 mennesker i kø for behandling i dette landet, og med at de som står i kø, står der lenger enn noen gang, tror jeg ikke hovedfokuset vårt skal være at vi overbehandler pasienter. Jeg er ganske overbevist om at det er mye vi kan gjøre. Det vil redusere pasientskader, det vil også resultere i at mennesker kommer kjappere tilbake fra sykehusene, og det vil være en god politikk for dette landet."
-0	Det er godt at representanten Christoffersen er tilfreds med sitt eget innlegg, det hadde vært uheldig hvis hun ikke hadde vært det. Jeg tar det til orientering. Det jeg sa, var at da uførereformen ble vedtatt, var det ikke lagt inn forutsetninger om en overgangsordning. Det var kjent i skatteproposisjonen for 2012–2013 at mange kunne komme dårligere ut, og at noen kunne komme bedre ut, men det var ikke den gangen tatt høyde for en overgangsordning. Jeg var i opposisjon og hadde merknader i innstillingen til sakene om at man burde komme tilbake med en overgangsordning. Jeg sto alene om de merknadene. Ergo tok ikke flertallet den gangen høyde for det. Det var denne regjeringen som la det frem, det er et faktum. Jeg synes det er bra at vi har fått en enighet i Stortinget om overgangsordningen, jeg synes det er bra at vi har et samlet storting som er opptatt av å sikre levekårene for dem som er for syke til å kunne delta i arbeidslivet, men samtidig står fast på de prinsippene vi var enige om da vi vedtok uførereformen.
-0	La meg si det en gang til: Regjeringen er klar til å legge til rette for industriutvikling i alle deler av landet, så også i Nord-Norge, så også i Nordland. Representanten Juvik kommer fra en av de delene i Nord-Norge som er virkelig store på kraftkrevende industri. De grepene man gjorde der for mange generasjoner siden, handlet om å høste av de rike naturressursene ved å bygge regulerbar vannkraft i regionen. Det skapte grunnlaget for elektrifisering av Helgeland, det skapte muligheter for industrialisering av Helgeland, og det var et viktig bidrag til at vi fikk det moderne Norge vi fikk. Tidligere statsminister Stoltenberg sa at de store vannkraftutbyggingenes tid er forbi. Nå har vi en regjering som ikke deler den oppfatningen.
-0	Jeg takker for svaret. Jeg er kjent med det som er lagt inn i revidert budsjett. Men det er når berørte parter får regnet på hva endringene innebærer, at de mange og sterke reaksjonene kommer – reaksjonene på at det som er omtalt som «mindre» kutt, blir mer enn 15 pst., fordi, som også statsråden har redegjort for, man tar hele belastningen på dem som melder seg som nye lærlinger. Jeg går ut fra at departementet selv har regnet på dette mange ganger, før man iverksetter en slik omlegging – det er jo et nokså omfattende rundskriv – og at departementet må ha kjent til virkningen, at «mindre» innebar mer enn 15 pst. kutt. Likevel har departementet sluppet dette, i stedet for å komme med en tilleggsproposisjon, som Regjeringen f.eks. har valgt å gjøre i spørsmålet om å skaffe 12 mill. kr ekstra til eksamen i grunnskolen.
-1	Jeg gjør først oppmerksom på at representanten Gitmark tidligere har stilt meg dette spørsmålet skriftlig. Det skjedde 10. april i år, og han fikk svar 25. april. Det er riktig at det etter gjeldende regler er en noe videre adgang til å utlevere opplysninger til offentlige myndigheter enn til private aktører. Det skyldes at folkeregisteret ble opprettet som et felles register for ulike offentlige myndigheter, slik at disse slipper å føre egne separate personregistre. Folkeregisterets formål er således først og fremst å tjene offentlige interesser. Folkeregisteret er avhengig av å motta opplysninger fra den enkelte borger for at det til enhver tid skal inneholde korrekte opplysninger. Den enkelte borger må ha tillit til at informasjonen som gis folkeregisteret, ikke videreformidles fritt til enkeltpersoner og private institusjoner. Ellers er det grunn til å frykte at det blir vanskeligere å få den enkelte borger til å melde fra om nye eller endrede forhold. Registerets behov for korrekte opplysninger er altså avhengig av at befolkningen har tillit til at opplysningene i det vesentlige benyttes i tråd med registerets hovedformål. Personer og private institusjoner kan etter folkeregisterloven få utlevert ikke-taushetsbelagte opplysninger fra folkeregisteret dersom opplysningene er nødvendige for å ivareta lovmessige rettigheter og plikter. I forskriften til loven er det fastsatt at opplysninger om noen få «navngitte identifiserbare» personer kan utleveres med mindre opplysningene kan røpe et personlig forhold. Fødselsnummer alene er ikke ansett som nok til å identifisere en person. Fødselsnumre kan forveksles mellom personer, eksempelvis ved at andre personers fødselsnummer oppgis i kontrollsituasjoner, eller at man ved feiltasting av et siffer kan få opp en annen persons identitet. Personvernhensyn tilsier således at man foretar kontroll mot flere kriterier enn bare fødselsnummer. Av hensyn til personvernet og faren for forveksling av opplysninger besluttet Sentralkontoret for folkeregistrering i 2003 å innskrenke søkekriteriene slik at fullt navn og fødselsdato eller fullt navn og fødselsnummer måtte være kjent. Fra og med 15. mars 2006 er det imidlertid også mulig å gjøre oppslag på etternavn i kombinasjon med følgende elementer: fornavn adresse poststed eller kommune Av personvernhensyn vil opplysninger ikke bli utlevert dersom søkekriteriene gir treff på registrerte personopplysninger til mer enn én person. I et slikt tilfelle må søket spesifiseres ytterligere for å sikre entydig treff, eller man kan rette en henvendelse til Særregisteret ved Sør-Hedmark likningskontor for manuell behandling. Finansdepartementet og Fornyings- og administrasjonsdepartementet har nylig satt ned en arbeidsgruppe som skal foreta en bred gjennomgang av folkeregisterets rolle som det sentrale registeret på personinformasjonsområdet. Viktige oppgaver for arbeidsgruppen er å vurdere hva som skal være folkeregisterets formål og prinsippene for utlevering av folkeregisteropplysninger, både til private og til det offentlige. Arbeidsgruppen skal avgi sin sluttrapport innen 1. april 2007.
-1	Heilt uavhengig av finanskrisa ser vi jo på regelverket. Det har eg varsla lenge. Evalueringa av terskelverdiane har eg varsla sidan 2006, så det må ikkje kome som ei overrasking på opposisjonen eller Stortinget at vi faktisk har bestilt den evalueringa. Ho vart lagd fram for meg i sommar. Som representanten Gunvor Eldegard var inne på, fortel evalueringa at det som no har vorte gjort, er effektivt samfunnsøkonomisk sett. Så tek vi ho med oss i dei vidare vurderingane av terskelverdiane og av kor dei skal liggje, i arbeidet med stortingsmeldinga. Vi kjem til å melde det til Stortinget i stortingsmeldinga. Eg er heilt einig med representanten Kielland Asmyhr i at det er viktig at ein følgjer dei grunnleggjande konkurransevilkåra som ligg i konkurranselova. Uansett om ein har eit innkjøp på 50 000 kr, 100 000 kr, 500 000 kr eller 1 mill. kr, oppfordrar regelverket til å bruke konkurranse og å spørje flest mogleg. Det er fellesskapen sine midlar vi handlar for, og det er heilt opplagt at vi skal bruke dei på den mest vettuge måten.
-0	La meg først få lov til å takke saksordføreren og komiteen for et svært godt samarbeid underveis i denne saken. Det har vært viktig, og det har gitt et veldig godt resultat. Som kjent har regjeringen så langt videreført Stoltenberg II-regjeringens spesialordning for lokalt ansatt personell som har hatt et direkte ansettelsesforhold med norske styrker og politi i Afghanistan fra 1. januar 2011 eller senere. I tillegg sendte Justis- og beredskapsdepartementet en instruks til underliggende etater 1. juli 2014 om at personer som har jobbet for norske styrker i Afghanistan, og som søker asyl i Norge, skal få sin søknad realitetsbehandlet her. Det skal skje uavhengig av om vedkommende har oppholdt seg i et annet land som er omfattet av Dublin-forordningen, og uavhengig av ansettelsestidspunkt. Tidligere lokalt ansatte er således sikret en individuell behandling av sine søknader i Norge. Som jeg skrev i mitt brev til komiteen 8. januar i år, så mener regjeringen at det er viktig å ivareta tolker som har blitt særlig eksponert på bakgrunn av sitt arbeid for Forsvaret eller andre norske myndigheter, som omtales i forslaget som kamptolker, og at det derfor er hensiktsmessig å endre retningslinjene som den forrige regjeringen vedtok. Når nå komiteen har presisert at det legges til grunn at sakene skal behandles individuelt, oppfatter jeg at det er samsvar mellom det som er forslagene, og det som er regjeringens syn. De nye retningslinjene vil legge til rette for at alle saker som gjelder tolker som har blitt særlig eksponert på bakgrunn av sitt arbeid for Forsvaret eller andre norske myndigheter – i forslaget omtalt som kamptolker – fra 2006, skal realitetsbehandles dersom det søkes om dette. Dette gjelder også saker der det tidligere er blitt gitt avslag. De nye retningslinjene vil også legge til rette for at det vil være en lav terskel for å innvilge opphold. Jeg vil understreke at det i arbeidet med nye retningslinjer er nødvendig å finne løsninger på en del praktiske utfordringer, som jeg også har omtalt i mitt brev til komiteen. Dette vil være knyttet bl.a. til verifisering av arbeidsoppgaver og ansvar for den enkelte søker, gjennomføring av intervjuer o.l. Når det gjelder komiteens tilråding om snarest mulig å lage retningslinjer for hvordan lokalt ansatte tolker og annet personell skal ivaretas i forbindelse med utenlandsoperasjoner, viser jeg til at Forsvarsdepartementet har fastsatt retningslinjer for bruken av lokalt ansatt personell for fremtidige internasjonale operasjoner. En vurdering av om lokalt ansatt personell skal få komme til Norge som følge av jobben de har gjort for norske styrker, vil inngå i den vurderingen av gjeldende regelverk som Justis- og beredskapsdepartementet skal gjøre i samarbeid med bl.a. Forsvarsdepartementet. Når det gjelder representanten Andersens spørsmål knyttet til fremdrift, så er det viktig for oss at dette kommer på plass raskt. Arbeidet er allerede i gang i departementet. Det er ikke satt en endelig sluttdato, men dette er et prioritert arbeid i Justis- og beredskapsdepartementet, også for å sikre at de sakene som nå er til behandling, blir behandlet under de nye retningslinjene. Når det gjelder oppholdsgrunnlag, så er det utlendingsloven som vil være hjemmelsgrunnlaget for opphold, og det er årsaken til at det er justis- og beredskapsministeren som står her i dag, og ikke forsvarsministeren.
-1	Nesvik reiser tre problemstillinger som det er vanskelig å besvare under ett. For å ta AAN først: Jeg mener at organisasjonen gjør mye nyttig arbeid, men med den formen man har valgt å gi støtten på, nemlig at det også skal være for å informere før et abortinngrep, blir det en uheldig kobling. Man burde ikke ha knyttet det opp til en slik virksomhet, da det skal være en livssynsnøytral informasjon i forkant av et sånt inngrep. Det er SVs prinsipielle standpunkt og årsaken til at vi kutter støtten. Når det gjelder legemiddelpolitikken, kan ikke jeg se noen inkonsekvenser fra SVs side i det hele tatt. Vi ser at med det indeksbaserte systemet som det legges opp til, har man en mulighet for å få kontroll. Det vi også har sikret, som vi har fått flertall for, er at man skal vurdere ordningen allerede etter ett år. På den måten sikrer vi jo nettopp det Harald Tom Nesvik etterspør, nemlig en gjennomgang i forhold til legemiddelpolitikken. Så til MR-bussen, når den først nevnes her. Det er klart at det vi har fått gjennomslag for, er i en bredde på så mange områder at det vil ha konsekvenser for hele landet. Jeg synes at MR-buss er noe en burde hatt i langt flere fylker enn bare Finnmark. Det er et prisverdig initiativ man har tatt med å starte det. Alternativet for hver enkelt som det skal gjennomføres magnettomografi av, er en reise fra Finnmark tur-retur Oslo på grunn av lang ventetid i Tromsø, og kostnadene pr. reise vil ligge i størrelsesorden 6 000–7 000 kr pr. pasient. Så leier man inn en buss som koster 250 000 kr i leie, og så gjør man unna 80 undersøkelser, noe som gir en betydelig innsparing for Rikstrygdeverket. Det uheldige er imidlertid at det er Rikstrygdeverket og ikke helseforetakene som sparer pengene, som dermed får merutgifter i stedet for innsparing ved å starte en slik ordning. Jeg mener at man med utgangspunkt i den ordningen man har fått til i Finnmark, burde se på en slik ordning i andre fylker. SV vil konsekvent støtte en slik tilnærming dersom man får det til i andre fylker. Men initiativene tas jo nå ute i helseforetakene, helt i tråd med hva Fremskrittspartiet har villet, og ikke i Stortinget, der vi burde ha lagt føringer for politikken.
-1	Litt i den same gata som det Arbeidarpartiet utfordra Senterpartiet på: No er det verkeleg grunn til å lura på kor Senterpartiet står i forhold til ein del politiske område. Me har høyrt at den nye nestleiaren vil ha gasskraftverk, og seinast i helga gjekk Senterpartiet i Rogaland inn for å byggja ut Saudavassdraget, pluss at dei gjekk inn for gasskraftverk, så dette sprikjer litt i alle retningar. Før kunne ein vita at når f.eks. Bondelaget og Norske Lakseelver sa noko, var Senterpartiet stort sett einig. I dag må me vel spørja oss om det er så enkelt. I denne saka er det jo SV som står saman med Norske Lakseelver og Noregs Bondelag om å krevja Villaksutvalet si innstilling vedteken. Senterpartiet vil ikkje det. Dei er ikkje opptekne av å følgja dei faglege råda som blei gjevne i innstillinga frå Villaksutvalet, og SV lurer på korfor. Så til dette med lokalt næringsliv, som Senterpartiet seier at ein er oppteken av. Men når ein ikkje går inn for innstillinga frå Villaksutvalet, risikerer ein å setja i fare dei inntektene som Surnadal kommune, Bjerkreim kommune og andre har av nettopp villaksen. Sal av fiskekort i Surna utgjorde 1,5 mill. kr, og dei reknar inntektene frå villaks til å vera mellom 15 og 20 mill. kr i den kommunen. Det same vil gjelda f.eks. for Bjerkreim i min kommune. Så her er det noko som ikkje stemmer heilt. Heilt til slutt. Senterpartiet er jo ikkje spesielt …
-0	Det var jo en rørende enighet vi nå var vitne til. La meg begynne med å si at jeg håper statsråden hadde en fin tur til Trillemarka i går. Jeg har følgende spørsmål til statsråden: «Verneprosessen i både Hyllingsdalen og Trillemarka–Rollag har skapt stor debatt lokalt. Regjeringen har sagt at de vil legge vekt på gode verneprosesser basert på debatt med lokale krefter og god dialog med Stortinget for å skape bredest mulig flertall for sin politikk. Den 15. juli uttalte representanten Ola Borten Moe til Nationen at han så det som naturlig at vern som var klart større enn Stortinget hadde gitt sin tilslutning til, skulle behandles i Stortinget. Vil Stortinget få disse sakene til behandling?»
-1	Til spørsmålet og oppfølgingen fra Øystein Djupedal er det bare å si at sosialministeren mener at det er de folkene som trenger det aller mest som nå skal på tiltak, og som nå skal bli prioritert av Aetat. Men de menneskene som nettopp krever den type skreddersøm at de krever kurs som koster mer enn 50 000 kr eller mer enn 100 000 kr i et løp, er jo akkurat de som trenger dette aller mest. Dette er jo bl.a. funksjonshemmede. Vi hadde folk på høring i kommunalkomiteen i dag som sa at det er flere vellykkede mennesker som vil ut i arbeid, men som statsråden og Regjeringen nå vil forhindre kommer ut i arbeid. I tillegg er det slik at Aetat i dag har kun en tredjedel av det antallet tiltaksplasser og stillinger som de hadde sist gang arbeidsløsheten var så høy som den er nå, nemlig i 1997. Det er både SV og NHO faktisk enige om.
-1	Vi blei vel ikkje klokare av den spørsmålsrunden der. Det er ein annan ting som vi har blitt usikre på i komiteen i prosessen, og det er konsultasjonsordninga mellom Sametinget og regjeringa. Sånn som ein skal forstå konsultasjonsavtalen mellom Sametinget og regjeringa, som er fundamental for Noregs arbeid og internasjonale forpliktingar, osv., er at i dei sakene der Sametinget vurderer sjølv at dette er relevante spørsmål for Sametinget, skal dei få innvilga konsultasjon. Det er det ikkje anledning til å avvise, ifølgje våre internasjonale forpliktingar. I denne prosessen har Sametinget tatt kontakt og fått avvist konsultasjon i denne saka og har hatt ein serie innspel. Sånn som eg oppfattar svara frå ministeren, vurderer ministeren å kome tilbake til dei spørsmåla som blir reiste av Sametingsrådet, men eg er ikkje heilt sikker på om eg har forstått det rett. Kan ministeren utdjupe det?
-1	Venstre går hardt ut mot fagrørsla når dei kjempar for dei svakaste i arbeidslivet. Betyr det at Venstre ønskjer seg bort frå den norske samfunnsmodellen og vil avvikle det trepartssamarbeidet mellom arbeidsgjevar, arbeidtakar og det offentlege som har vore ein suksess i norsk arbeidsliv og for norsk næringsliv?
-0	Regjeringen har et mål om 30 TWh ny fornybar energi innen 2016. Målene til Senterpartiet har det vel strengt tatt aldri vært noe å si på - jeg minner om klimamålene fra 1990. Det er virkemidlene som ikke er til stede. Det eneste konkrete virkemiddelet som er lagt på bordet når det gjelder ny fornybar energi, som har hatt noen særlig effekt, har vært å øke vannkraftbeskatningen med 8 øre/kWh. At det bidrar til å nå målet om 30 TWh ny fornybar energi innen 2016, tviler jeg på. Samtidig har Regjeringen valgt å bruke mellom 2 og 2,5 milliarder kr på disse midlertidige kraftverkene i Møre og Romsdal. Vi har altså to veldig gode gryteklare prosjekter på Harbakfjellet og på Ytre Vikna - vindkraftprosjekter som er klare til bygging. Kan statsråden love at det blir gitt virkemidler slik at disse vindmølleparkene kan realiseres så snart som mulig?
-0	Jeg takker igjen for svaret. Men jeg må få lov til å si at jeg ble litt skuffet, og jeg vil nesten påstå at det ligger noen motsigelser i det som statsråden nå framsatte. Også i det forrige spørsmålet som statsråden fikk, om miljø og dieseldrevne biler, sa statsråden at det var et overordnet mål å få til et bedre miljø ved transport. Statsråden sier i sitt første svar til meg at redusert piggdekkbruk og områder rundt det skal prioriteres for å få ned svevestøvkonsentrasjonen. Da er det litt merkelig at statsråden på en positiv måte går inn for å legge en europavei gjennom et tettbygd strøk og en by, når vi vet at det i Steinkjer og i området rundt er veldig stor konsentrasjon av tungtransport, tømmertransport osv. Å fjerne bruken av piggdekk i Steinkjer og områdene rundt er ikke så enkelt som i resten av landet. Jeg må si at jeg er litt skuffet, og jeg vil gjerne spørre statsråden til slutt: Er dette Regjeringens miljøarbeid?
-1	"Jeg vil rette et spørsmål til helseministeren. I november bevilget Stortinget, alle partier unntatt Arbeiderpartiet, 1 milliard kr til behandling av pasienter i utlandet. Etter at Stortinget vedtok å bevilge pengene, er det fra en rekke hold kommet fram at det finnes en restkapasitet for behandling i Norge som står uutnyttet; det har kommet brev fra lederen i Norsk Ortopedisk Forening, henvendelser fra Martina Hansens Hospital og også fra mindre sykehus, som sykehuset i Mo i Rana, Røde Kors Klinikken osv. Det betyr at en del inngrep som nå foretas i utlandet, sannsynligvis kunne ha vært foretatt langt rimeligere i Norge, og med mindre belastning for pasientene. Jeg vil stille helseministeren spørsmålet om han ser for seg at de midlene kan brukes på en økonomisk mer regningssvarende måte, og mer målrettet overfor pasientene, ved å benytte i hvert fall en del av denne summen i Norge istedenfor å sende pasientene til utlandet."
-1	SVs forslag, nr. 2, lyder: «Stortinget ber Regjeringen om å gjøre det klart overfor Norges allierte i NATO at Norge ikke vil føle seg forpliktet til å låne ut eller selge militært utstyr til allierte som deltar i en krig som stortingsflertallet ikke støtter og/eller som stortingsflertallet mener ikke har tilstrekkelig forankring i Folkeretten.» Mener representanten Nybakk at det ikke finnes situasjoner der Stortinget, slik som etter dette forslaget, kan avgrense salg eller utlån av våpen til allierte? Eller bør dette ansvaret utelukkende ligge i regjeringen, som en mulighet til å utøve et skjønn ut fra det gjeldende, etablerte regelverk?
-1	Det kan statsråd Røe Isaksen også! Statsråden har i grunnen oppsummert min hovedkritikk av ham selv allerede, så jeg trenger ikke å bruke tid på det. Men jeg vil gjerne spørre statsråden om det lekseopprøret som nå brer seg rundt om i landet. Vi ser en rekke foreldreaksjoner, både lokale og nasjonale, der foreldre ønsker seg forsøk med andre måter å organisere øvingsarbeidet på, både fordi for mange barn ikke får hjelp med øvingsarbeidet sånn som dagens hjemmelekser fungerer, og fordi barnefamilier i tidsklemmen opplever veldig mye stress og mas rundt leksene. Vi ser også at stadig flere lærere engasjerer seg for å prøve nye måter å organisere øvingsarbeidet på, fordi de forsøkene som har vært rundt om i landet, bl.a. viser at det å gjøre lekser på skolen med lærere til stede gir en bedre mulighet til å følge opp de elevene som sliter mest, men også de elevene som gjør det best – og dermed bedre muligheter til tilpasset opplæring. Derfor er en sentral del av SVs plan for en heldagsskole, som statsråden er imot, at det skal være rom for å legge hjemmeleksene inn i skoledagen, sånn at det i stedet blir skolelekser med lærer til stede. Det er SV alene om. Men rundt om i landet foregår det jo nå forsøk. Min gamle barneskole, Møhlenpris i Bergen, fikk støtte fra Røe Isaksens partifeller i det avgåtte byrådet i Bergen til å prøve dette i høst, og Tromsø kommune har varslet omfattende forsøk. Derfor er mitt spørsmål om lekseopprøret gjør inntrykk på statsråden, og om han er positiv til forsøk med skole uten hjemmelekser.
-0	Først takk til interpellanten som tek opp ei viktig sak. Villaksstamma vår har fått aukande fokus i ei tid då vi også ser at oppdrettslaks er sterkt etterspurd, med rekordstore salstal og gode prisar. Mange meiner at det er nøye samanheng mellom oppdrettsvolum og problemet med m.a. lakselus. Nettopp lakselusa er blitt eit aukande problem mange stader. Det er gjennomført eit samordna avlusingsprosjekt, som er nemnt her tidlegare, av oppdrettsnæringa, som har redusert problemet betydeleg. Men framleis er det eit stykke igjen før ein kan seie at ein har situasjonen under full kontroll. Situasjonen er god i nord, mens utfordringane i sør derimot er større. Vidare utgjer Gyrodactylus salaris eit press mot villaksstamma, og Framstegspartiet er klar på at satsinga for å fjerne denne parasitten må aukast betydeleg. Denne sjukdommen blei som kjent innført i elvane av offentlege aktørar, og her må bokstaveleg talt forureiner betale, og det må gjerast raskt. For då å vareta dei biologiske spesialitetane og tilpassinga laksen har til dei enkelte elvane, er det viktig at genbanken har evne og ressursar til å vareta den svært viktige ressursen villaksen er. Så nokre ord om røkting av dei enkelte elvane. Det blir i dag gjort eit umåteleg viktig og godt arbeid av enkeltpersonar og elveeigarar. Dette arbeidet bør styrkjast, og der har det regionale forvaltningsnivået eit ansvar. Som vi er kjende med, blir det i dag innbetalt eit betydeleg beløp til fylkeskommunane i konsesjonsavgift, og her har m.a. fylka ei betydeleg moglegheit til å ta eit ansvar. Møre og Romsdal er eit godt døme i den samanhengen. Dei har fått tilsegn på i underkant av 20 mill. kr i konsesjonsavgift, og bestemde då at desse midlane skulle gå til førebyggjande tiltak for villaksen i vassdraga i fylket. Så nokre ord om rømming av oppdrettslaks: Store mengder fisk går tidvis tapt. Eg las nyleg om det i avisa Driva, som fortel om store mengder kiloslaks i Sunndalsfjorden, som blir fiska med sluk frå strender og kaier. Dei representerer naturlegvis ein fare for lokal villaksstamme, spesielt dersom dei etter kvart får gå opp i lokale vassdrag der dei kan vere med på å forureine biologisk. Men når det då blir foreslått å gi løyve til garnfiske, for på denne måten å ta opp mest mogleg av den rømte fisken, får ein merkeleg nok nei til det. Her er eit eksempel på uforståeleg såkalla fagleg vurdering og kva som er hensiktsmessig for å løyse eit akutt lokalt problem. Problemet er framleis ikkje løyst. La meg understreke at når det gjeld rømming frå oppdrettsanlegg, er det heilt uakseptabelt, og vi ser heldigvis at denne problemstillinga er i ferd med å bli mindre aktuell. Lat meg avslutte med at vi må leggje vinn på å få ei løysing som gjer at både havbruksnæringa og villaksnæringa kan leve vidare, nærast side om side. For den eine næringa er viktig for, som det blir sagt her, opptil 100 000 knytte til friluftsliv, og havbruk gir oss store eksportinntekter som velferdssamfunnet vårt treng.
-1	Etter samråd med departementet sende Utdanningsdirektoratet den 13. juli 2007 ut på høyring to forslag om å skjerpe kompetansekrava for tilsetjing av lærarar i grunnskulen. Det eine forslaget var å skjerpe kravet for tilsetjing av førskulelærarar det første året i grunnskulen, det andre var å skjerpe fagkrava til lærarar som skal tilsetjast for å undervise i dei tre faga norsk, matematikk og engelsk på ungdomstrinnet. I høyringa vart det gjort greie for at departementet og direktoratet ønskte endringane snarast mogleg. Det vart òg orientert om at det i departementet skulle setjast i gang eit arbeid med sikte på ei prinsipiell vurdering av heile kompetansekapitlet i forskrifta. Det arbeidet er i gang og vert sett på i nær samanheng med den vurderinga vi skal gjere av lærarutdanninga. Forslaget i høyringa var at dei førskulelærarane som skal tilsetjast på det første årstrinnet, må ha minst eitt års vidareutdanning innretta mot undervisning. Det vil seie at kravet vert det same som noverande krav for tilsetjing av førskulelærarar på 2.-4. årstrinn. I tillegg vart høyringsinstansane spurde om førskulelærarar med vidareutdanning bør kunne tilsetjast på heile barnetrinnet og ikkje berre på 1.-4. årstrinn. Bakgrunnen for dette spørsmålet var at ved innføringa av Kunnskapslyftet var det tidlegare skiljet mellom småskuletrinnet og mellomtrinnet oppheva. Eg er kjend med at resultata frå høyringa no ligg føre i Utdanningsdirektoratet. Så snart tilrådinga frå Utdanningsdirektoratet vert oversend departementet, vil eg ta standpunkt til kva som skal setjast i verk av dei forslaga og spørsmåla som har vore på høyring. Eg kan forsikre representanten Gundersen om at eg er oppteken av at sentrale styresmakter skal gi klare signal om at dei som vert tilsette som lærarar, skal ha kompetanse i samsvar med dei undervisningsoppgåvene tilsetjinga gjeld for.
-0	Jeg konstaterer også at Fremskrittspartiet sitter i byrådet i Oslo takket være - stort sett - god støtte fra Kristelig Folkeparti. Det gleder meg selvfølgelig. Det er slik at det er ingen selvfølge at alt politiet kommer med, er noe som man automatisk hopper på og sier er en god idé. Det har heller aldri vært vårt poeng når vi støtter politiet i forhold til økte ressurser. Politiet får gjøre sine prioriteringer, og i likhet med mange andre instanser er Oslo-politiet en høringsinstans når man lager alkoholpolitiske retningslinjer i denne byen. For Fremskrittspartiet er det et utgangspunkt at man må se på de innspillene man får, og så må man se på hva som er en fornuftig politikk ut fra et liberalistisk standpunkt. Vi er helt overbevist om at liberale skjenketider bl.a. sørger for mindre drosjekøer, mindre ansamlinger av mennesker som skal hjem på samme tidspunkt, en bedre flyt i det. Vi tror derfor det blir feil å ha en betydelig innstramning, slik noen representanter i Oslo og Oslo-politiet ønsker. Det er klart at hvis politiets råd skulle følges i alt, kunne man kanskje gå til den ytterlighet å si at hadde man overvåket alle hjem, hadde man kanskje fått ned kriminaliteten, men det er noe med at man faktisk må avveie noe innenfor den politikken man står for.
-0	Skipsfartsmeldingen var imøtesett med store forventninger, forventninger som ikke minst var skapt av næringsministerens uttalelser i forkant av framleggelsen. Desto større var skuffelsen da meldingen kom. Spesielt gjelder dette de ansatte om bord i utenlandsferjene. Som representant fra Vestfold, et av landets viktigste ferjefylker, med stor ferjetrafikk både til Sverige og Danmark, ser jeg på flertallets beslutning om å fjerne nettolønnsordningen for de ferjeansatte som en ulykke både for fylket og for den maritime næringen som sådan. For ferjebyene Larvik og Sandefjord vil resultatet mest sannsynlig bli at norske ansatte om bord vil måtte gå i land og bli erstattet av svenske eller danske sjøfolk som vil bli minst 40 pst. billigere å ansette fordi de har en nettolønnsordning som stortingsflertallet vil frata norske sjøfolk. Sverige og Danmark har sammen med resten av EU en ordning som skal gjøre EU-landene til et ledende område på skipsfart, og har innsett at for å realisere dette ønsket må de ha sjøfolk som er konkurransedyktige lønnsmessig. Og EU skiller ikke mellom de ulike gruppene om bord. Alle blir behandlet likt. Alle disse landene er i en vesentlig dårligere økonomisk situasjon enn Norge, men de har valgt å gi sin maritime næring konkurransedyktige rammebetingelser fordi de ser at dette totalt sett er lønnsomt. Hvis flertallsvedtaket i dag blir stående, vil flere tusen norske sjøfolk måtte gå i land, og ferjerederiene vil ikke ha noe annet valg enn å flagge ut til Danmark eller Sverige. For Vestfolds del vil dette bety direkte tap av over tusen arbeidsplasser om bord i ferjene. I tillegg vil administrasjonen forsvinne, og på sikt vil hele det maritime miljøet bli sterkt svekket. Også leverandørindustrien og mange tiltalls bedrifter som leverer varer og tjenester til ferjene, vil bli rammet av dette. For Vestfold er innstillingen en ulykke, og jeg er glad Fremskrittspartiet ikke er med i flertallet. Denne kortsiktige politikken må regjeringspartiene og Sosialistisk Venstreparti ta ansvaret for.
-0	På vegne av Øyvind Korsberg, Per Roar Bredvold og meg selv vil jeg fremsette et privat forslag om avvikling av kjerneområdene for rovvilt, samt fremme de nødvendige endringer slik at man kan oppnå et mer effektivt uttak av rovvilt som gjør skade eller skaper truende situasjoner.
-0	Denne saken var oppe i nyhetene – eller for å si det sånn, den sprakk i nyhetene – i januar, og tilfeldigvis var det samme dag som vi hadde spørretime her i Stortinget. Jeg husker at Storberget ble spurt om hvordan han så på denne saken, som da var kommet fram i media. Det var helt tydelig at Storberget selv ikke var klar over at fortolkningen var annerledes i Arbeidsdepartementet enn i Justisdepartementet. Da Fremskrittspartiet fremmet dette representantforslaget, var det i den hensikt å få fram og synliggjøre den fortolkningen av regelverket som de ulike departementene har i forbindelse med opptjening av pensjonspoeng og andre rettigheter for utenlandske kriminelle som er under soning i norske fengsler. Videre ble det i media også satt fokus på hvordan det var mulig at utenlandske kriminelle kunne opptjene disse rettighetene uten at Justisdepartementet og andre visste om dette. Ja, hvordan går det så for seg? Hvis man har til hensikt å utføre kriminelle handlinger i Norge og reiser inn for å utføre dette, vet man samtidig at skulle man bli tatt, har man faktisk på mange områder et bedre liv enn det man kanskje kommer fra. Man opptjener rettigheter i forhold til folketrygden, man får dagpenger, som faktisk er to–tre ganger større enn en årslønn i mange av landene som disse kriminelle kommer fra, man har seng, man har varm mat, man har enerom, man har tv, osv. Og for å ta det spørsmålet som representanten Torve stilte, om det skulle være forskjell i soningsforholdene, kan man jo si det sånn at når vi vet at 70 pst. som soner i det nye Halden fengsel, er kriminelle utlendinger som kanskje ikke skal ha rehabilitering og tilbakeføring til det norske samfunnet, men som faktisk har et utvisningsvedtak på seg etter endt soning, sier det seg selv at de kanskje har andre soningsforhold enn dem som får rehabilitering og andre former for tilbud i de ulike fengslene. Arbeidsdepartementets fortolkning av regelverket er, og dette er sitat fra en pressemelding: «Avsoning i norske fengsler i samsvar med rettskraftig dom er ikke å anse som ulovlig opphold. Personer med dommer på 12 måneder eller mer vil derfor være å anse som medlemmer av folketrygden i henhold folketrygdloven paragraf 2-1.» Videre ser vi også, som sagt, at dagpenger som den enkelte opptjener mens han soner, overgår en vanlig årsinntekt. Jeg vil sitere litt fra statsrådens brev, hvor Arbeids- og velferdsdirektoratet selv har opplyst at «den aktuelle gruppen i praksis er blitt regnet som ordinære medlemmer i trygden. Det er likevel uklart i hvilken utstrekning dette har ført til tilståelse av andre ytelser enn helsetjenestene. Gruppen tas imidlertid inn i folkeregisteret, og det kan være tilstått ytelser som for bosatte uten at etaten har vært klar over bakgrunnen for folkeregisterføringen.» For meg er det et tankekors at man ikke har vært klar over fortolkningen som har funnet sted, og også at justisministeren ikke har vært klar over at på dette området innenfor hans fagfelt, har ikke grensedragningen vært synlig for hvilke rettigheter den enkelte som sitter inne, har. Det har vært et av de viktigste områdene som Fremskrittspartiet og også Høyre har satt fokus på, at man burde ha vært klar over hvordan den fortolkningen ville slå ut for de utenlandske kriminelle som sånn sett ikke skulle hatt noen rettigheter. Vi har egentlig hatt en dag i dag som har vært innom veldig mange av de områdene som justiskomiteen befatter seg med, både når det gjelder soningsavtale og andre områder som vi er opptatt av, og som vi i framtiden kommer til å berøre. Men vi ser iallfall at justisministeren har tatt til etterretning de tankene som vi har hatt, og de usikre signalene som har kommet fra ulike departement. Til slutt må jeg bare si at vi forventer at den samordningen som burde ha funnet sted, vil komme i framtiden.
-0	Saken om vernet av Trillemarka som Regjeringen kom med allerede i St.prp. nr. 1 for inneværende år, er på mange måter merkelig. Nå er det blitt klart i dag at Høyre støtter vårt forslag nr. 103. Det setter jeg stor pris på. Det er ikke merkelig – det var på høy tid. Fremskrittspartiet setter stor pris på den støtten vi får. Det som imidlertid er merkelig, er egentlig at SV prinsipielt ikke støtter et frivillig vern av Trillemarka. Det som grunneierne har lagt fram i Trillemarka-saken, er altså et forslag om det største skogvernet som noensinne er gjennomført i Nord-Europa – 100 000 mål er foreslått vernet. Her kunne SV med begge hendene grabbet til seg et verneområde på 100 000 mål, samtidig som man kunne ha fratatt Fremskrittspartiet, og nå også Høyre, muligheten vi har fått i dag til å peke på at så ikke skjer. Konsekvensen av det som Regjeringen nå ser ut til å gjøre, er jo at alle de frivillige verneprosessene rundt omkring i Norge, kommer til å gå i stå. Konfliktnivået kommer til å øke dramatisk, og det kommer til å bli både vanskeligere og dyrere å gjennomføre vern rundt omkring i Norge. Det trodde ikke jeg at SV var interessert i. Men når denne saken ikke får en avklaring, må det være fordi SV kjører denne saken knallhardt – mot lokaldemokratiet og egentlig også mot naturvernet. Det er for så vidt også merkelig at Arbeiderpartiets representanter er uklare på dette. Noen mener noe, og andre mener noe annet. I Arbeiderpartiet virker det som om jo nærmere fjellet man bor, jo mer vennlig innstilt er man overfor frivillig vern – men det er uklart hva Arbeiderpartiet mener om saken. Men det mest merkelige med denne saken er jo at Senterpartiet ikke klarer å klinke til i dag og si at det er uaktuelt for Senterpartiets stortingsgruppe å støtte et tvangsvern av Trillemarka. Det hadde jeg ventet, og om det også skulle medføre at Regjeringen sier ok, vi tar ikke noe vern i denne perioden, vi venter med vernet til etter 2009, hadde det for så vidt vært greit, men det er rart og trist at vi i dag ikke får en klargjøring, og at det er frivillig vern i Trillemarka som blir gjennomført.
-1	Som sagt: Det som er viktig no, er at vi jobbar for eit system etter 2012, både i Noreg og i EU‑samanheng, der kvotar i størst mogleg grad skal seljast. Det betyr for norske verksemder at dei må leggje til grunn at det ikkje vil vere gratistildeling, men at kvotar vil seljast etter 2012. Så er det slik at når EU endeleg har vedteke sitt system, lagt rammene for sitt kvotesystem fast, må vi kome tilbake til å gjere dei nødvendige vurderingane om korleis vi skal innrette vårt eige system her i Noreg.
-1	La meg begynne med å oppfordre statsministeren til å gå hjem og lese EFTA-dommen på nytt, for det er ikke den forrige regjeringen som ble dømt. Utslippene var riktignok i forrige periode, men det var denne regjeringen som ble dømt, fordi denne regjeringen ikke var i stand til å levere en plan for hvordan man skulle sørge for å få luftforurensningen under kontroll. Og den planen finnes fremdeles ikke. Jeg vil bare understreke at denne regjeringen, altså statsministerens regjering, ikke har fremmet ett forslag om å øke engangsavgiften – for lokal forurensning – på biler, men er blitt tvunget av Stortinget til å øke den i hvert eneste budsjett. Til slutt: Jeg oppfatter ikke at byene er klar over at de nå har en mulighet til å innføre lavutslippssoner på akuttforurensende dager. Betyr dette at dersom Oslo kommune og Bergen kommune legger fram en sånn plan, garanterer statsministeren at hun vil si ja til dem?
-0	På vegne av representantene Gunnar Kvassheim, Gunvald Ludvigsen og meg selv vil jeg framsette et representantforslag om nasjonalt kompetansesenter for å motvirke helseskade knyttet til kjemikaliebruk.
-1	Bakgrunnen for denne politikken er at Norge har et stort problem med CO2-utslipp. I den såkalte referansebanen for hva Norge har lovt internasjonalt i forhold til København-avtalen fram mot 2020, er det lagt inn en reduksjon på 1 mill. tonn på Mongstad og en tilsvarende reduksjon på 1 mill. tonn på Kårstø. Hvis man skulle bygge ut andre gasskraftverk og la være å bygge ut noe på Mongstad, vil det altså øke utslippene totalt sett i Norge meget betydelig i forhold til hva vi internasjonalt har lovt at vi skal gjøre. Det er selvsagt ikke en aktuell politikk. Regjeringen ønsker velkommen et gasskraftverk med rensing i Elnesvågen. Da øker vi ikke de norske CO2-utslippene. Hvis vi kan få til det, vil vi også utvikle ny teknologi. Det er positivt, men det kan ikke komme til erstatning for gasskraftverkrensing på Mongstad.
-1	Det er et par ting jeg synes er lite grann oppsiktsvekkende ved denne saken. Det ene som er viktig, og som er oppsiktsvekkende, er selvfølgelig at man fra Regjeringens side lar være å gå inn på det kommisjonen foreslår, nemlig å ta det ansvaret man skal ha, ved å sette seg i en situasjon der man gir erstatning som om man har et objektivt ansvar. Det andre er at statsråden i brev til kontrollkomiteen sier bl.a.: «Hva institusjoner eller enkeltpersoner visste om faremomentene ved dykking, er det vanskelig for meg å ha noen formening om.» Det er altså det han sier. Jeg synes det er problematisk, for det er jo nettopp hva det var enkeltpersoner, for ikke å snakke om institusjoner, hadde kunnskap om i denne saken, som er sakens fakta. Det er jo det som avgjør hvorvidt man skal kunne si at man har foretatt det som Lovavdelingen sier: «En klanderverdig overtredelse av en plikt til å handle når myndighetene blir oppmerksomme på en fare kan etter omstendighetene medføre erstatningsansvar.» Kommisjonen sier i sin oppsummering rundt tilsyn og disse tingene at så vidt kommisjonen har forstått, mente de menneskene som hadde med tilsynet å gjøre, at de hadde oversikt og kontroll over de arbeidsoppgaver de var satt til å ivareta. Men vi har flere andre eksempler på at det er gjort oppmerksom på ting som er farlige, som det likevel altså ikke er reagert på. Da vil jeg gjerne stille dette enkle spørsmål til statsråden: Har statsråden forelagt disse nye opplysningene for Lovavdelingen i Justisdepartementet? Justisdepartementets lovavdeling sier altså at det som framkommer i kommisjonens utredning, kan man ikke se er «tilstrekkelig til å fastslå noe rettslig ansvar for staten». Spørsmålet er da: Er disse nye opplysningene blitt forelagt Lovavdelingen i Justisdepartementet? Og det andre er: Hva skal etter statsrådens mening til for at grensen for hva som er tilstrekkelig kunnskap, og for at tilsynsoppgavene – de manglende – har blitt utført så grundig som de burde vært, er overtrådt fra det offentliges side?
-1	Statsråden slår tydelig fast at spørsmålet om utbygging eller ikke på Fosen og øvrige vindkraftprosjekter, fornybarprosjekter, i Norge er dypest sett et spørsmål om hva som er kommersielt lønnsomt. Derfor er jeg ganske overrasket over at statsråden hoppet bukk over mine to hovedutfordringer til ham, nemlig spørsmålene: Hva gjør han med at Statkraft sier at prisen framover blir for lav til å forsvare investeringer kommersielt? Hva gjør han med at det er usikkerhet om elsertifikatprisen? Man kan få en overinvestering som kan gjøre at prisen kan komme til å gå mot null, på samme måte som da sertifikatmarkedet i EU, altså CO2-sertifikatmarkedet, kollapset i 2007. Hva har statsråden tenkt å gjøre med disse to tingene, som tross alt er bunnplanken for om man får investeringer eller ikke?
-1	Kjell Engebretsen har alltid en hyggelig tone. Jeg håper at tonen kan utvikles, og at samarbeidet kan forbedres. Og jeg takker hjerteligst for å få lov å snakke litt om hvordan vi skal forvalte og forsvare et av verdens største matfat som egentlig er den viktigste jobben Norge er satt til i verdenssamfunnet. Vi har altså ansvaret for et havområde som tilsvarer ca. 30 pst. av hele Europas landområder. Og den situasjonen man nå er oppe i, er jo det som Forsvaret egentlig har slitt med i hele tiden etter den kalde krigens slutt, nemlig at man ikke har klart å få på plass en forståelse av hva som er forsvar etter den kalde krigens slutt. Da gjør man sånne vedtak som at man skal bruke milliarder på milliarder på investeringer i fregatter. Arbeiderpartiet var jo enig med SV i at vi ikke trengte MTB-er, men gav seg. Så da får vi MTB-er også – nye milliarder. Paradokset er jo at det som var situasjonen for Kystvakten, som i dag er de som skal overvåke våre havområder, er at de mangler penger til drift. Hva skal vi med alle disse milliardinvesteringene, når stortingsflertallet ikke har hatt noen formening om hvordan man skal sikre driften, for faktisk å gjøre jobben? Man burde jo begynne i motsatt ende: sørge for at man har en kystvakt der den kapasiteten som faktisk finnes med de båtene de faktisk har, er slik at de kan overvåke kystområdene på et ansvarlig vis. Nå er det nemlig slik at i hvert fall tre ulykker som kunne hatt ganske stort omfang, er forhindret bare ved flaks. Sånn kan vi faktisk ikke ha det. Og da er det vi mener, en mye mer forsvarlig forvaltning i lys av fremtidens store utfordringer enn det stortingsflertallet mener.
-1	Det har vært et problem å få kommunene til å opprettholde det nominelle nivået på sin innsats når det gjelder barnehagene. Det har vært en nedgang hvert år siden vi inngikk dette forliket, og nedgangen fra 2003 til 2004 var også ganske stor. Jeg vil gjerne spørre statsråden om hvilke virkemidler det kan være aktuelt å bruke overfor de kommunene som ikke opprettholder sitt nominelle nivå. Man er helt avhengig av at de gjør det. Et annet spørsmål gjelder kostnadsmodellen, som har slått feil ut for mange barnehager. Noen barnehager tar nå ut store millionoverskudd, mens andre, private barnehager har problemer med lønnsutbetalinger og er truet med konkurs og nedleggelse. Hvilken modell mener statsråden vi bør iverksette framover for at vi skal få til en mer stabilisert drift i de private barnehagene?
-0	Det er en faktisk misforståelse. Det gjelder et forslag som er vedtatt.
-1	Jeg har ikke sagt at kommunesektoren som helhet fikk 5–10 pst. i kutt, men jeg har sagt at kommunene på mange områder har måttet gjøre sånne kutt på enkeltsektorer, og det har jeg mange eksempler på – bare så ikke det blir en misforståelse. Så er det ingen tvil om at kunnskapsministeren, som alle andre ministre i en budsjettkonferanse, slåss med nebb og klør for å få bevilgningene opp på alle sine felt og alle sine ansvarsområder. Det er Regjeringen som sådan og de prioriteringene vi har gjort i fellesskap, som begrunner helheten i det budsjettet som er lagt fram – og det er en enorm satsing på barnehager, på samferdsel, på bistand og på mange andre viktige områder. Jeg skjønner at høyskole- og universitetssektoren gjerne skulle sett pluss i sine budsjetter for 2007, men i en helhet, som dette budsjettet er, mener vi at det er forsvarlig. Så gleder jeg meg til å se opposisjonens alternativ, for vi har lagt fram et meget godt budsjett. Det betyr ikke at det er svære påplussinger overalt, men opposisjonen skal få en ganske krevende oppgave hvis summen av den kritikken som dette budsjettet har fått, skal føre til at de legger fram alternative statsbudsjetter som viser at de kan gjøre noe med alt.
-0	Jeg beklager at jeg forlot podiet. Jeg ble så revet med av forrige taler at vi måtte holde dialogen gående. Byluften i Bergen er også noe som bekymrer meg, fordi den er over grenseverdiene en del ganger. Vi har gjort flere grep i Bergen for å prøve å få bukt med dette. Et av de viktige tiltakene tror jeg er å sørge for at en får strøm fra land til flere av de skipene som ligger i Bergen havn. Det er en betydelig forurensningskilde. Så handler det også om å få flere til å reise mer miljøvennlig til jobb, enten ved bruk av lavutslippsbiler eller nullutslippsbiler, ved å reise kollektivt eller ved å gå og sykle. En del av virkemiddelbruken vi har nå, som jeg oppfatter at det er veldig stor enighet om i Stortinget, er bymiljøavtalene. Det er noe som ble påbegynt i Nasjonal transportplan av den forrige regjeringen, og som vi viderefører med liv og lyst, der en rett og slett fra statens side går inn med en statlig kapital til investeringer. Det er noe som ikke ligger like forpliktende inne i NTP, men kommunene forplikter seg til areal- og transportbruk deretter. Det vil være det viktigste virkemiddelet i denne saken.
-0	"For å ha et levende demokrati er det viktig at alle velgerne benytter sin stemmerett. PC, Internett, mobiltelefoner og SMS-er tror jeg har kommet for å bli. Det er midler som vi bør ta i bruk, og som vi bør ta i bruk nå. Forslaget er tenkt som et pilotprosjekt i noen kommuner ved kommune- og fylkestingsvalget nå til høsten. I den høyteknologiske verden vi lever i, er det fornuftig at vi benytter oss av den tekonologein vi til daglig bruker, også nå til valget. Erfaringer fra andre land har vist at det er fullt mulig å gjennomføre valg bl.a. via Internett. Vi ser også hva som er mulig ved innlevering av selvangivelsen, som i dag skjer via SMS og Internett, samtidig som vi klarer å ta vare på personsikkerheten. Én av årsakene til at Fremskrittspartiet ønsker en slik ordning, er den synkende valgdeltakelsen, som vi er bekymret for, som vi også har i Norge. Særlig ser vi det blant de unge, som er den helt klare målgruppen for en slik ordning. Mange ville nok ha sagt at stortingsrepresentanter som skal ta stilling til dette forslaget, ikke er den største målgruppen. Jeg tror derfor at hvis man gjør det enklere for velgerne å stemme, er det stor sannsynlighet for at flere vil benytte seg av stemmeretten, noe som kan bidra til å snu trenden og øke deltakelsen. Når vi ser hva valgdeltakelsen i Estland har ført til – man har der hatt en økende valgdeltakelse; 5,5 pst. av avgitte stemmer ble avgitt nettopp via Internett – har vi da råd til å la være å prøve dette? Det er sikkert noen gammelmodige stortingsrepresentanter som er skeptiske til denne nye utviklingen. Så vil jeg bare minne om at dagens valgordning, med papirvalg, ikke er sikker nok, ettersom Norge senest ved siste valg fikk kritikk fra internasjonale valgobservatører. Den er heller ikke sikker nok. Hvorfor ikke sette i gang pilotprosjektet? Det bør være en tankevekker for dem som er skeptiske til stemmegivning over Internett. Avslutningsvis er nok ikke aldrende stortingsrepresentanter som skal ta stilling til dette forslaget, den største målgruppen."
-1	Representanten Nesvik var inne på språkbruk. Han sa at det vel ikke går an å være mot fritt brukervalg – for det er frihet, og det er valg. Jeg vil minne representanten Nesvik om at språk er makt, og at man ofte har prøvd å tildekke de forskjellige sider ved samfunnet ved å bruke et blomstrende språk – som er tiltrekkende, og som gjør at det nærmest ikke går an å være imot. Jeg vil gå litt mer inn på såkalt fritt brukervalg. Det er viktig å huske på at omsorg ikke er en vare som har spesifikke produksjonsmål, og som kan prises og omsettes på samme måte som en oppvaskmaskin eller et kjøleskap. Dette skulle det være unødvendig å si, men vi ser at mange har den oppfatningen at offentlig sektor er treg og inneffektiv, og at innføring av markedsprinsipper i eldreomsorgen – enten rene markedsprinsipper eller hybridvarianter – vil gjøre den både effektiv og god. Både privatisering, konkurranseutsetting, såkalt fritt brukervalg og pengene-følger-pasienten eller -brukeren mener vi er en trussel mot idealer som rettferdighet, trygghet, likhet og fellesskap. Og vi tror at det vil føre til mye byråkrati, detaljstyring og merarbeid for pårørende. Det snakkes så fint om frie valg, men frie valg bør handle om mer enn å velge firmalogo, noe som faktisk har vært tilfellet her i hovedstaden. Spør man landets eldre, vil de understreke at det aller viktigste for dem er visshet om at de, når de en gang blir hjelptrengende, får tilstrekkelig hjelp. Det er mye frihet i slikt. Dernest er hjelptrengende eldre opptatt av å få større innflytelse over hjelpens innhold. De eldre i hovedstaden mener f.eks. at man innenfor hjemmehjelpstjenestene er altfor firkantet. Hjelperne i Oslo går etter et detaljert vedtaksskjema som ikke skal avvikes. Det hjelper ikke at den eldre en dag heller vil ha hjelp til å få handlet noen tekniske hjelpemidler i butikken, når det på hjemmehjelperens arbeidsskjema uttrykkelig står at i dag skal vinduene vaskes. En slik firkantethet har eldre grunn til å bli sure for. Er det noe som nettopp kjennetegner høy alder og sykdom, er det en ustabil form og et ustabilt bistandsbehov. Hjelpebehovet varierer fra dag til dag. Derfor trengs det fleksible tjenester. Oslo SV har fremmet forslag om et prøveprosjekt hvor de eldre sjøl skulle få ha avgjørende innflytelse på hvordan hjelpen skal utføres. Stockholm har hatt et vellykket prøveprosjekt på dette. Forslaget var sånn: «Det etableres et forsøksprosjekt ut fra en overordnet målsetting om å gi eldre større innflytelse over egen hverdag. Det er også et mål at prosjektet kan inngå som en del av Oslo kommunes arbeid med å forebygge større hjelpebehov. Reell valgfrihet også når det gjelder hvilke oppgaver som skal utføres vil kunne gi eldre større trygghet og økt livskvalitet.» Men nei – forslaget ble nedstemt, av de samme som mener at valgfrihet er så viktig.
-0	Først vil jeg oppklare noe som er åpenbare misforståelser med overlegg. Fremskrittspartiet ønsker ikke å bruke opp pensjonspenger. For det første er det en brøkdel av det årlige overskuddet som vi bruker. Vi ønsker å investere pengene og kutte i forbruket på statsbudsjettet. Vi ønsker å investere pengene i fremtidig vekst, skape de forutsetningene som gjør at et næringsliv som ikke er avhengig av olje og gass, som ikke lever av olje og gass, kan skapes i Norge. Da må man altså bygge infrastrukturen - bygge veier. Man må ha lavest mulig skattetrykk, slik at næringslivet kan bli konkurransedyktig, slik at fremtidens generasjoner kan gå inn i et næringsliv og skape verdier og ikke leve som rentenister av statsråd Kristin Halvorsens overføringer i form av alle mulige sosiale ordninger. Det er ikke slik vi skaper en nasjon. Vi skal ha noe å leve av. Det er det Fremskrittspartiet ønsker. Mitt konkrete spørsmål til statsråd Kristin Halvorsen er: På hvilket grunnlag avviser hun et utenlandsbudsjett som skaper minimalt press på norsk økonomi, når vi allikevel har pengene investert i dollar i utlandet, kan handle i dollar i utlandet og få apparater til forskning, få medisinsk utstyr, politiutstyr og forsvarsutstyr til Norge, uten å skape press i norsk økonomi? Hva er årsaken til dette?
-1	Jeg registrerer at representanten fra Høyre tydeligvis ikke har lest noen av de faglige anbefalingene som har kommet til disse sakene, at han ikke har fått med seg at regjeringen har brutt våre konvensjonsforpliktelser når det gjelder å rådføre seg med dem det gjelder, og at faggruppene – f.eks. innen habilitering – forteller at dette er så små og spinkle miljøer, og at man ikke må rive dem opp. Når det gjelder varig tilrettelagt arbeid, er det altså én gruppe som regjeringen og representanten nå vil ta ut av den statlige arbeidsmarkedspolitikken, og det er utviklingshemmede. Dette er diskriminering fordi mennesker med utviklingshemming har samme rett til arbeid som andre, og staten har en forpliktelse til å være med og betale dette. Hvis dette ikke skal gå over statsbudsjettet, men være en del av rammen til kommunesektoren, vet vi at man kommer til å måtte slåss om midler med mange andre oppgaver – og staten legger fra seg en forpliktelse de har.
-1	Finansieringen av FN har vært en del av den offentlige debatten i mange år. Bakgrunnen for at man har diskutert dette, er to forhold. Det ene er at FN kontinuerlig har bruk for mer penger, særlig til sitt humanitære arbeid. Det andre er at enkelte store bidragsytere ikke har bidratt i den grad de er forpliktet til, og at FN dermed kontinuerlig har hatt finansielle vanskeligheter. Diskusjonen internasjonalt har dreid seg om hvordan FN skal kunne få en annen finansiell basis. Et av forslagene som er fremmet, går på at det etableres et internasjonalt støttefond for humanitær bistand. En del av den internasjonale debatten har også dreid seg om FNs tusenårsmål, om hvordan man skal klare å finne en permanent eller bedre finansiering av FN. Bakgrunnen for SVs forslag i dag er i første omgang den humanitære katastrofen som oppstod i Sørøst-Asia etter tsunamien, da verden helt forbilledlig klarte å stille opp. Både nasjoner, enkeltmennesker og bedrifter gav støtte i et omfang vi aldri noensinne har sett maken til, og det var et lærestykke i hvordan internasjonalt samarbeid faktisk kan foregå. Det var ikke minst også et lærestykke i hvordan enkelte nasjonalstater var i stand til å håndtere en så håpløs og umulig situasjon som da oppstod. I etterkant av dette kom mange katastrofer som til da hadde hatt internasjonalt søkelys, i stigende grad i skyggen. Erfaringen fra den moderne verden er at det internasjonale samfunnet i begrenset grad er i stand til å fokusere på og ha stor oppmerksomhet rettet mot mange store katastrofer på en gang. Det vi med sikkerhet vet, er at f.eks. det afrikanske kontinentet har mange store katastrofer som ikke har internasjonal oppmerksomhet i samme grad. Det er ikke like lett for de store humanitære organisasjonene å samle inn penger til disse. Dette er bakgrunnen for SVs forslag. Det som lenge har vært en del av den internasjonale debatt, ønsker vi å bringe inn i stortingssalen, i første omgang gjennom et forslag om at Stortinget stiller til rådighet en større sum penger for Regjeringen – i neste omgang som en del av den permanente finansieringen av FNs humanitære bistand. Vi mener at dette er et godt forslag. Vi mener at dette ikke står i motstrid til at Norge heldigvis har mange andre virkemidler for å bidra nasjonalt og internasjonalt, slik det også går fram av flertallets merknad. Dette står ikke i motstrid til at vi yter bistand gjennom ordinære bevilgninger over statsbudsjettet – det vil være et viktig supplement. Men kanskje er noe av det aller viktigste med vårt forslag den symboleffekten det vil ha at en stor bidragsyter stiller en større sum penger til rådighet for FN, at andre kan se at det er mulig. Eksempelets makt kunne i så måte føre til at det etter hvert ble et fond av et visst omfang, som da kunne stå til rådighet for Sikkerhetsrådet. Dette er en del av de vakre tankene som mange har om hvordan man framover skal klare å finne bedre måter å finansiere internasjonal humanitær bistand på, der FN er i førersetet. Dette er bakgrunnen for vårt forslag. Vi mener at det fortsatt har aktualitet. Det er ikke flertall for dette forslaget i dag, og det overrasker oss for så vidt ikke. Men vi tror det er viktig at vi også i Norge har startet den debatten som mange deltar i internasjonalt, simpelthen fordi vi ser det internasjonale samfunns utilstrekkelighet nesten hver gang det skjer en stor humanitær katastrofe. Tsunamien er et eksempel på hvordan dette kan skje. Vi håper at det skal være mulig å gjøre like store anstrengelser fra verdenssamfunnet hvis noe slikt skulle skje igjen, men all erfaring tilsier at det hadde vært godt om FN hadde hatt en finansiell reserve, som vi i første omgang hadde stilt til rådighet for den norske regjering, slik at FN på en helt annen måte kunne vært aktiv med én gang. Bare avslutningsvis: Det som dessverre er situasjonen, er at når det oppstår en humanitær katastrofe i tillegg til at det allerede eksisterer humanitære katastrofer, er at FN må rundt til medlemsstatene og be om penger. Vi vet at denne situasjonen ofte har ført til at man ikke får de pengene man var forespeilet, og at katastrofens omfang dermed blir større. Derfor vil vi bringe vårt forslag videre. I denne omgangen vil det bli stemt ned. Jeg tror at neste gang dette kommer opp i Stortinget, vil flere partier se at forslaget har mye for seg. Jeg tar opp forslaget fra Sosialistisk Venstreparti.
-0	Jeg skal ikke beskylde representanten Alstad for å være spesielt godt bevandret i Fremskrittspartiets program når det gjelder kulturpolitikk, eller i de standpunkter vi har inntatt her i Stortinget tidligere. Det er klart at det innenfor kulturområdet, som alle andre områder, fins noen saker som er bedre enn andre, og ressursene er selvfølgelig begrensede. Det som er et av poengene her, er at dette er en nasjonal oppgave. Det er det heldigvis bred enighet om i denne salen. Videre er det ikke minst viktig å understreke den betydelige egeninnsats som har vært ytet på vegne av disse tre seilskutene gjennom flere tiår. Dette er ikke et prosjekt som utelukkende er avhengig av offentlige, statlige krykker. Det er et idealprosjekt på mange måter, i den forstand at her er det en samhandling mellom privat innsats, fylkeskommunal og kommunal innsats, og statlig innsats. Det som har vært understreket her tidligere i dag, som er så viktig, og som det er positivt at det er allmenn oppslutning om i denne salen, er at det nå synes å bli en permanent løsning som kan sikre disse viktige nasjonale kulturskattene for Norge i tiden som kommer.
-0	"Jeg takker statsråden for svaret, og ser fram mot at vurderingen er foretatt. Disse mulighetene som kryssjekking vil gi, vil bl.a. føre til at man vil forsterke et eventuelt nytt norsk politiorgan, som nå skal kjempe mot grensesprengende organisert kriminalitet, og det er også etter politiets eget ønske. Det tar sekunder å sjekke et fingeravtrykk, og det er viktig å få ta i bruk Kripos"" hypermoderne dataregistre fullt ut. Dette er derfor positivt, og det er veldig viktig å etterkomme politiets ønsker på dette området for å avsløre kriminelle utlendinger i Norge, og for øvrig også alle andre kriminelle elementer. De asylsøkere som ikke har gjort noe galt, har jo intet å frykte, og slik sett kan fingeravtrykk bidra til å fjerne mistanke mot personer. Jeg håper også at statsråden er enig i en slik konklusjon fra undertegnede."
-0	Det er ikke bestandig like lett å vite hvordan fremtiden vil se ut. Likevel får vi tidvis visse innblikk i enkelte utviklingstrekk som skaper politiske utfordringer. Forslaget fra Venstre berører ett av disse. Vi ser alt nå at det sannsynligvis i årene fremover vil være et betydelig behov for flere kvalifiserte lærere. Samtidig som presset i arbeidsmarkedet er stort og NOKUT gir allmennlærerutdanningen strykkarakter, undres vi politisk på hvordan vi skal gi våre fremtidige skolebarn en opplæring som er fremragende, også sett med et blikk på den internasjonale kunnskapskonkurransen. Årsaken er at vi er i ferd med å «rake opp for» lærere. I år har vi også opplevd at søkningen til allmennlærerutdanningen har gått ned med hele 17 pst. Kvaliteten på søkerne er noe redusert, og årsakene er sikkert sammensatte. Det bidrar imidlertid ikke til å lette på utfordringene at årsakene til redusert søkning er uklare og mangeartede. Fremskrittspartiet mener at initiativet fra Venstre om en egen rekrutteringsplan for å sikre tilstrekkelig antall kvalifiserte lærere i grunnopplæringen i to trinn er et godt initiativ. En skulle kunne driste seg til å tro at også regjeringspartiene mente det, men det mener de altså ikke. De viser tvert imot til at det ikke vil være noe problem å rekruttere et tilstrekkelig antall kvalifiserte lærere i årene som kommer. Det skjer til tross for at kunnskapsministeren i Verdens Gang den 15. mai deler Utdanningsforbundets bekymring for lærermangelen. Det er et paradoks at Regjeringen på den ene siden er bekymret for lærermangelen når den uttaler seg til VG, men at den overfor Stortinget viser til at det ikke er noen særlig utfordring. Samtidig understrekes det overfor Stortinget at det er igangsatt tiltak som følge av behandlingen av St.meld. nr. 16, og da kan en jo merke seg at det er igangsatt tiltak for å rette opp en situasjon som Kunnskapsdepartementet mener ikke eksisterer. Det er et paradoks at Regjeringen ikke ser noe behov for en rekrutteringsplan for allmennlærere, mens man samtidig i St.prp. nr. 67, kommuneproposisjonen, selv foreslår en egen rekrutteringsplan for førskolelærere. Fremskrittspartiet er enig med forslagsstillerne i at det er viktig og nødvendig å sikre at en på lang sikt har et tilstrekkelig antall kompetente lærere. Hvis vi svikter denne oppgaven nå, vil vi aldri kunne hevde oss i den internasjonale kunnskapskonkurransen. Vi vil bli sittende igjen og fortsatt se på at internasjonale kunnskapsundersøkelser plasserer Norge langt under midten. Fremskrittspartiet mener en slik rekrutteringsplan vil bidra til å forebygge en mulig kompetansesvikt i grunnopplæringen, og vi undrer oss sterkt over at regjeringspartiene så langt virker ganske avslappet til hele problemstillingen. Jeg håper likevel at kunnskapsministeren mener alvor når han har sagt at han ønsker å følge nøye med. Det tar tid å utdanne lærere med kompetanse. Det kommer en dag da det er for sent å iverksette tilstrekkelig gode tiltak. Prisen for denne typen sommel er det elevene som må betale.
-1	Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre slår på side 9 i innstillingen fast at de er fornøyd med Regjeringen. Som opposisjon har de faktisk ikke noe annet valg enn å innrømme det. Ingen kan trekke i tvil at denne regjeringen prioriterer vekst i kommuneøkonomien. Satsing på kommunene er en viktig del av oppskriften for å nå de mål våre tre partier har satt seg i Soria Moria-erklæringen. Vi har startet grunnarbeidet: Vi er i ferd med å gi Kommune-Norge tryggere økonomisk grunn, og det er opposisjonen minus Fremskrittspartiet fornøyd med. Eller som de tre tidligere regjeringspartiene formulerer det – de er fornøyd med at Regjeringen følger opp den gode utviklingen i kommuneøkonomien. For dette er et løft. Og vi skal være så rause å innrømme at 2005 også var et rimelig godt år for kommunenes økonomi. Men aktiviteten var lav, og kuttene fortsatte også, ifølge Det teknisk beregningsutvalg. Nå får vi til både vekst i inntekter og aktivitet. I løpet av våre to første år i regjering vil de frie inntektene bli løftet med 8 milliarder kr – 8 milliarder! Vi fikk til en vekst i frie inntekter på 5,7 milliarder kr i vårt første felles budsjett. Vi øker med 3,9 milliarder kr sammenlignet med Bondevik-regjeringens siste budsjett. Vi viderefører nivået til neste år og plusser på med 2–2,5 milliarder kr i nye frie inntekter. Oppå dette vil det også bevilges penger, ca. 2 milliarder kr, til øremerkede formål. Og hva brukes s�� pengene til? Undersøkelser viser at kommunene bruker pengene på å øke velferden. 80 pst. av kommunene klarer med opplegget for i år å sikre eller øke innsatsen for de eldre. En like stor andel av våre kommuner klarer å sikre eller øke innsatsen i skolen. Det viser en gjennomgang av hva kommunene har brukt økt handlefrihet til. Svært mange kommuner har brukt pengene på å ansette flere i eldreomsorgen og styrke skoletilbudet. Tilbakemeldingene fra kommunesektoren er at de får rom til å bygge nye barnehager, til å ansette flere i omsorgsoppgaver og til å satse på bibliotek og kultur. Hovedpoenget er at opplegget for 2006 og 2007 gir grunnlag for vekst og økt aktivitet. Tallene for 2005 viser at kommunene har oppnådd et netto driftsresultat på over 3 pst. Den rød-grønne snuoperasjonen har i det første året hindret nye kutt i lærerstillinger, i omsorgstilbud og i kulturtilbud og økte SFO-satser. De siste ti årene har vært en prøvelsens tid for Kommune-Norge. Underskuddene har økt. Godt over 100 kommuner fikk ikke endene til å møtes. De ble underlagt statlig kontroll og havnet på ROBEK-lista. Derfor blir det litt patetisk når Fremskrittspartiet mener at Regjeringen ikke holder løftene. De første to rød-grønne budsjettene er faktisk de beste for Kommune-Norge siden midten av 1990-tallet. Regjeringen har også innledet et tett samarbeid med kommunene gjennom KS om å lage en plan for oppretting av ubalansen i kommuneøkonomien. Det dreier seg bl.a. om det store etterslepet i vedlikehold av bygg, trolig på ca. 40 milliarder kr. Om noen skulle være i tvil: Ingen ting vil i denne sammenhengen være viktigere enn å sette kommunene i stand til å hente inn etterslep og til å makte vedlikeholdsoppgavene. SV vil at monumentet etter de første perioder med rød-grønn regjering skal være skolebygg som det skinner av, ikke nedslitte skoler der malingen flasser og muggsoppen overtar. Regjeringen skal også gjennomgå inntektssystemet. Oppfølgingen av Borge-utvalgets innstilling er i gang, og dette vil bli fremmet til behandling i kommuneproposisjonen for 2009. SV stemte mot den delvise tilbakeføringen av selskapsskatten til kommunene som Bondevik-regjeringen foreslo. Vi ser at selskapsskatten har gitt uheldige utslag for det store flertall av kommuner, ikke minst i distriktene og utpregede pendlerkommuner. Et grep i inntektssystemet som foretas i opplegget for 2007, er at språkopplæring for språklige minoriteter går fra øremerking til delvis innlemming i rammetilskuddet. Her fryses imidlertid fordelingen mellom kommunene. Vi har også kommentert dette i en merknad som forutsetter at kommuner som opplever sterk vekst i språkopplæring for minoriteter, også må få dette finansiert. SV skal følge med på at det skjer. Noen korte kommentarer til Fremskrittspartiets alternative budsjett: Summen av forslag og merknader vil i praksis bety nedrigging av lokaldemokratiet. I stedet vil Fremskrittspartiet ha stykkprisfinansiering av – og hold pusten, president! – «grunnleggende velferdstjenester som helse, omsorg, grunnskole, videregående utdanning samt sosiale tjenester». I praksis setter Fremskrittspartiet sin lit til staten. Og så hevder Fremskrittspartiet at statlig stykkprisfinansiering av eldreomsorg, skole og sosiale tjenester vil gi mindre byråkrati enn at dette skjer gjennom kommunene. God jul, sier jeg. Har Fremskrittspartiet tenkt over hvilket statlig byråkrati som må bygges opp – i Oslo – for å avgjøre hvilke skiftende tjenester og behov bestemor på 90 år har? Fremskrittspartiet foreslo for inneværende år endringer i inntektssystemet, fjerning av bl.a. tilskudd til de minste kommunene og Nord-Norge-tilskuddet, som ville rasert velferden og arbeidsplassene i distriktene. (Presidenten klubber.) Til slutt: En opptrapping av kommuneøkonomien er nødvendig bl.a. for å gjennomføre Kunnskapsløftet og for å nå målet om 10 000 flere årsverk innenfor pleie og omsorg. (Presidenten klubber.) Senterpartiet, SV og Arbeiderpartiet er i gang i et samarbeid som er viktig for landet.
-1	Søren Fredrik Voie fortsetter å svinge seg. I stad i innledningsforedraget sitt fortalte han at han og Regjeringen hadde et oppgjør med dagens grunnskole og dagens læreplaner. Jeg er ikke sikker på at Søren Fredrik Voie har fått med seg – det er mulig det har glippet et øyeblikk – at den generelle delen av læreplanen i skolen ligger fast. Det er der vi har trukket opp målene, kunnskapssynet og elevsynet, og det ligger fast. Det er mulig at Høyre ønsker å endre det også, men flertallet har i alle fall sagt at den generelle delen av læreplanen ligger fast. Så har det vært bred politisk enighet om at vi skal endre faglæreplanene. Det har vi vært enige om hele veien – at de ikke er gode nok, på den måten at de har vært for omfattende, læringsmålene har vært for utydelige. Vi har sagt at dette skal vi gjøre noe med. Politisk har det vært bred enighet om at den delen av skolen skal vi gjøre noe med. Men grunnlaget, den generelle delen av læreplanen, ligger bom fast. Og takk for det, for det er der menneskesynet, elevsynet, kunnskapssynet er nedfelt, og det er det helt avgjørende. Voie sier nå i sitt siste innlegg at det har vært en omfattende satsing på forskning. Det er godt mulig at vi har satset på forskning. Men i forhold til målet er vi ikke kommet et hakk nærmere. Man kan harselere med målet, gjennomsnittet i OECD. Men vi er ikke kommet nærmere, det er problemet. Fortsatt bruker land vi ønsker å sammenlikne oss med, Sverige og Finland, mellom 3 og 4 pst. av bruttonasjonalproduktet til forskning. Vi bruker 1,8 pst. – da forholder jeg meg til tallene fra Forskningsrådet. Ved starten av perioden brukte vi 1,6 eller 1,7 pst. Vi har altså ikke nærmet oss målet i løpet av denne fireårsperioden. I motsetning til andre partier fremmet vi i SV forslag. Vi laget en opptrappingsplan, en fireårig opptrappingsplan, slik at vi skulle nå målet i 2005. Vi fikk dessverre ikke flertall for dette, og nå ser vi hva som skjer, nemlig at vi ikke er kommet nærmere. Dette er ganske alvorlig. Forskning, forskningsinnsats, forskerutdanning – alt dette er grunnlaget for den verdiskaping vi skal ha framover. Hvis ikke vi er villige til å satse på det, hva skal vi egentlig satse på i dette land? Det er utgangspunktet, og der er vi ikke kommet et hakk nærmere, beklageligvis. Det er status quo i forhold til der vi startet for fire år siden. Det er vi nødt til å ta innover oss, for det er jo de faktiske forhold. Det er tall som vi alle sammen greier å lese, hvis vi har en viss vilje til å lese det vi får oss forelagt. Altså har vi ikke kommet nærmere det som var målet når det gjelder forskningsinnsats. Vi har deltatt i debatten om innholdet i skolen. Vi har foreslått en ny lærerutdanning. Vi sier at vi skal ha nye læreplaner. Vi ser behovet for å utvide lærerutdanningen fra fire til fem år, osv. Jeg synes vi har gått inn i debatten om innholdet i skolen, så jeg forstår ikke hvorfor Høyre driver og maser om dette om igjen og om igjen!
-0	Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta ordet en gang til. Men representanten Eia kom med noen påstander som var så uhyrlige at jeg ikke kan la dem stå uimotsagt. Representanten sa bl.a. at Fremskrittspartiet gjør barnevernet til «økonomiske modeller». Det er i beste fall historieløst, og i verste fall en påstand som bør stå for representanten Eias egen regning. For er det noe vi har kjempet for, så er det barnas rett og de svakestes rett. Innerst i våre hjerter fører vi en kamp for disse barna. Helt fra representanten John I. Alvheims tid har vi kjempet for at de barna skulle få det best mulig. Når man da sier at Fremskrittspartiet gjør barnevernet til «økonomiske modeller», ja da faller det nesten på sin egen urimelighet. At Senterpartiet ikke lytter til kommunene sine, er jo også ganske oppsiktsvekkende. For kommunene som vi har kontakt med, snakker om samarbeidet med fagteamene som ikke godt nok, særlig de små kommunene. Det var jo intensjonen at de skulle være en hjelper for de små kommunene, hvor det kanskje var bare én ansatt. De når ikke gjennom. Det er altfor mye møtevirksomhet i fagteamene, og man kommer rett og slett ikke til orde. Og når da representanten Eia viser til at fylkesmannen i Sogn og Fjordane sier at det ikke er noen samarbeidsproblemer på Vestlandet, vel da har ikke fylkesmannen i Sogn og Fjordane vært på reise rundt i kommunene verken i Hordaland eller i Møre og Romsdal. Der hørte vi andre historier. Til og med statsråden sier at samarbeidet mellom det statlige barnevernet og det kommunale barnevernet kan bli bedre. Jeg håper ikke representanten Eias historieløse syn på hva Fremskrittspartiets syn på barnevern er, blir stående. Og når også statsråden tar inn over seg at det er samarbeidsproblemer mellom det statlige og det kommunale barnevernet, regner jeg med at det kommer til å bli tatt noen grep i håp om å få bedret samarbeidet.
-0	Jeg takker statsråden for svaret, og jeg er glad for at han vil gå inn og se på denne problematikken. Det er et problem for mange pasienter plutselig å få en ny fastlege. Det er uforståelig for pasientene og også for meg – og jeg vil heller ikke akseptere det – at en datamaskin skal ta dette valget for mennesker som trenger legehjelp. For kronisk syke er dette spesielt vanskelig. Det er gjerne pasienter som har hatt sin fastlege over flere år, og familier blir plutselig tildelt ulike leger. Det er ikke vanskelig å skjønne at dette skaper problemer. De norske helselovene har så langt lagt veldig stor vekt på brukerperspektivet. Men her har man overkjørt det i sin helhet. Disse helselovene er delvis fremlagt av nåværende helseminister, og jeg trodde at også Regjeringen var en varm tilhenger av at pasientene og brukerne skal få mest mulig innflytelse på sin situasjon. Er helseministeren tilhenger av de pasientrettighetene man kan få inntrykk av foreligger i helselovene?
-1	Åtte år med rød-grønn regjering ga et rødere og grønnere Norge. Det var en tid for trendbrudd, da landet vårt på mange områder snudde en negativ tendens til en positiv utvikling. Etter to tiår med økende forskjeller gikk den økonomiske ulikheten ned. Etter at Norge hadde sakket akterut sammenliknet med andre land, snudde utviklingen, og resultatene i skolen gikk oppover – mest for de elevene som i utgangspunktet stilte svakest. Ved utgangen av den rød-grønne regjeringsperioden var klimagassutslippene de laveste siden 1995, med unntak for det økonomiske kriseåret 2009. Etter mange år med privatiseringspolitikk under skiftende regjeringer ble fellesskapet styrket med kraftig utbygging av viktige offentlige velferdsordninger. Befolkningen øker nå i hele landet, selv i områder som har opplevd langvarig stagnasjon. SV har vært pådriveren for størst mulig og raskest mulig forandring i retning av mer fellesskap og et bedre miljø. Vi skulle gjerne ha gått fortere fram på mange områder, men vi er stolte over den retningen som Norge har tatt i våre år i regjering. SVs holdning er at vi kan kompromisse om alt, bortsett fra nettopp det – den politiske retningen for samfunnet. Det er derfor SV er i opposisjon til den regjering som på fredag la fram sin erklæring for Stortinget. Den signaliserer på avgjørende områder en annen retning for Norge. Klimaproblemene er vår tids største utfordring. Det er sagt så mange ganger at det låter som en klisjé, men i dag føles det likevel nødvendig å minne om det. For av åtte hovedsatsinger i regjeringsplattformen handler ingen om miljø. Det er en hovedsatsing å redusere skattene, og det er en hovedsatsing å redusere antall kommuner. Det er til og med en hovedsatsing å redusere såkalte særnorske forbud. Men det er ikke en uttalt hovedsatsing å redusere norske klimagassutslipp. Jeg skjønte ut fra innlegget til representanten Helleland at det er å forstå som en honnør til Kristelig Folkeparti og Venstre. Det er i hvert fall en type honnør de neppe ønsker å bli belønnet med flere ganger. Enhver ansvarlig regjering burde ha kampen mot klimaendringene på toppen av sine prioriteringer. En moderne og kunnskapsbasert regjeringsplattform burde vist en vei mot lavutslippssamfunnet gjennom redusert oljeavhengighet, en storsatsing på fornybar energi, omstilling til grønne næringer og grønn transport. Det vi har fått forelagt oss, er en plattform for et blåere Norge. Men det er ingen plattform for et grønnere Norge. Det er en blågrå plattform. Vår nye miljø- og klimaminister har sagt i media at det ikke betyr noe at klima ikke er en egen satsing i plattformen fordi klimapolitikken skal være styrende for alle statsråder. I SV skal vi vokte de ordene hver eneste dag. For det hviler nå et svært stort klimaansvar på finansministeren, på samferdselsministeren, på landbruksministeren og på olje- og energiministeren. Til sammen har de ansvaret for svært mange av de viktigste virkemidlene for å få utslippene ned. Og når vi vet at nettopp disse statsrådene er fra et parti som stadig reiser tvil om hvorvidt klimaendringene er menneskeskapte – nå sist gjennom landbruksministerens manglende vilje til å rydde opp i egne, tidligere uttalelser – må det være lov å møte denne regjeringen med en viss klimaskepsis. Et grønt lyspunkt i den nye plattformen er punktet om et fortsatt oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja, som også sikrer iskanten, Jan Mayen, Skagerrak og Mørebankene mot oljevirksomhet de neste fire årene. Med det videreføres den rød-grønne politikken som SV fikk til, for disse områdene. All ære til Kristelig Folkeparti og Venstre som fikk gjennomslag for det i samarbeidsavtalen med regjeringen. Likevel har Venstre og Kristelig Folkeparti et stort ansvar, fordi de nå har valgt å overlate initiativet i miljøpolitikken til to partier som til nå ikke har prioritert miljø. Det må de gjøre nå! Det er derfor SV i dag, sammen med Miljøpartiet De Grønne, foreslår at regjeringen skal komme til Stortinget med en sak om hvordan den vil styrke Klimaforliket. Vi i SV og alle andre partier i Stortinget har nå et stort ansvar for å møte alle forslag til klimatiltak på en konstruktiv måte. Vi vil gå inn for ethvert forslag som sørger for lavere klimagassutslipp, og som sørger for at Klimaforliket blir gulvet i norsk klimapolitikk og ikke et tak. Norges velstand og velferd bygger på en samfunnsmodell som har noen unike trekk. Vi skaper for å dele, men vi har også erkjent at vi må dele for å skape. Velferdsstaten, med omfattende fellesskapsløsninger og sterke sikkerhetsnett, er lønnsom. Et regulert arbeidsliv med betydelig makt til arbeidstakerne er effektivt. En aktiv politikk for likestilling mellom kvinner og menn tjener hele samfunnet. SVs mål er å forsterke disse sidene ved det norske samfunnet. Vi vil gi arbeidstakerne mer makt gjennom nye tiltak mot sosial dumping og gjennom å satse på tillit i stedet for privatisering. Vi vil satse mer på utdanning gjennom en mer helhetlig skoledag for barna våre og større investeringer i forskning. Vi vil ta likestillingspolitikken videre ved å sikre rett til heltid for kvinner i arbeidslivet og fortsette å gjøre det lettere å kombinere familie og arbeid ved å sikre to opptak i året i barnehagene og forsvare maksprisen. Vi vil at alle i Norge skal få verdig omsorg og rett behandling innenfor et offentlig helsevesen som er likt for alle, som styres etter folks behov og ikke etter hva som er lønnsomt. Vi vil redusere forskjellene i Norge ytterligere for på den måten å styrke tilliten og det sosiale samholdet i vårt samfunn. Og for å klare alt dette tør vi å si det få andre i norsk politikk sier: At de som har mye, må bidra mer, at finansnæringen, de som sitter på store verdier i eiendom, de med høye inntekter eller store formuer, alle burde bidra mer til fellesskapet, at det er viktigere med vekst i skolenes, helsestasjonenes og barnevernets budsjetter enn med enda mer vekst i privat forbruk. Og vi sier at velferdsstaten og skolen skal tjene innbyggerne, de skal ikke tjene penger. Vi vil ha et kvalitetsprinsipp i velferd og skole: Hver krone som bevilges til barnevern, rusomsorg, skoler eller eldreomsorg, skal gå til det og ikke til profitt i kommersielle selskaper. Grunnleggende velferdsoppgaver skal utføres av private, ideelle eller offentlige aktører, det skal ikke være kommersiell butikk. Det er vårt verdivalg. Den nye regjeringen vil gå en annen vei. I plattformen heter det: «Regjeringen mener i utgangspunktet at produksjon av velferdstjenester skiller seg lite fra andre tjenester.» Dette er en ordrett avskrift fra Fremskrittspartiets program. Hvis det som her står i plattformen er gjennomtenkt og bokstavelig ment, er den på dette punktet ytterliggående. Det er en ideologisk krigserklæring mot en bærebjelke i den norske modellen, som nettopp bygger på at noen oppgaver er så viktige for innbyggerne at vi velger å løse dem i fellesskap. Sagt på en annen måte: Å gi barna våre skolegang eller å pleie våre gamle og syke innebærer noe helt annet og fundamentalt forskjellig fra å tilby andre tjenester som manikyr eller skifte av eksospotte. Økt privatisering er et ideologisk standpunkt. Det finnes ingen forskning som viser at kvaliteten på velferdstjenestene går opp hvis de drives av kommersielle interesser. Likevel kan kvaliteten på offentlig velferd bli bedre – i noen tilfeller veldig mye bedre. Veien dit går ikke gjennom å gi mer makt til markedet, men ved å gi mer makt til dem som vet hvor skoen trykker. Det betyr å lytte til brukerne og til deres erfaringer og å gi større faglig frihet og tillit til de ansattes faglige vurderinger. Offentlig sektor trenger en tillitsreform som erstatter byråkrati med faglig handlingsrom og konsulentmakt med brukermakt. SV vil invitere alle som bryr seg om offentlig sektor, til å være med på å utvikle en sånn tillitsreform i årene som kommer. SV har tre hovedsatsinger denne stortingsperioden: En helhetlig miljøpolitikk for å omstille Norge til et bærekraftig lavutslippssamfunn, en helhetlig økonomisk politikk for å bygge ut fellesskapet, styrke likestillingen og redusere de økonomiske forskjellene mellom folk og en solidarisk utenrikspolitikk for fred, miljø, fordeling og menneskerettigheter, som tar utgangspunkt i hva som er bra for verden, ikke bare hva som er bra for Norge. Disse tre perspektivene er enten altfor svake eller fraværende i regjeringens plattform og erklæring. Vi vil jobbe utrettelig, både i og utenfor Stortinget, for at miljø, rettferdighet og solidaritet ikke blir glemt i den tiden Norge skal styres på en blå-grå plattform.
-1	Eg vil berre slutta meg til at det er viktig at ein har ei seriøs saksbehandling når det gjeld bruk av gass i Noreg, som statsråden her var inne på. Min replikk er knytt til Regjeringas handtering av EØS-avtalen. Det var jo Arbeidarpartiet ved Gro Harlem Brundtland som fekk igjennom EØS-avtalen, som m.a. reduserer makta i denne salen nærmast dagleg, og som innfører meir marknadsliberalisme i Noreg. Kristeleg Folkeparti har alltid vore eit EØS-parti. Ein har godteke ulike direktiv som kjem frå EU, bortsett frå patent på liv, som ein tok dissens på. Senterpartiet og SV ønskjer ei anna tilknyting til EU enn EØS-avtalen. Kva for tankar gjer statsråden seg om det når ein ser at ein i denne saka faktisk skriv at ein ikkje lenger har styring i norsk industripolitikk på grunn av EØS-avtalen? Kva meiner statsråden då om EØS-avtalen?
-1	Kvar gong ein kjem på politikarbesøk til dei tre–fire nordlegaste sjukestuene i Troms, får alle politikarar som er der, eitt spørsmål. Eg tenkjer eg skal bere fram det spørsmålet for Bent Høie, for alle hans partikameratar som har vore der, har svart ja på det spørsmålet, og det er, rett og slett: Vil ministeren kunne garantere for vidareføring av sjukestuetilbodet i Skjervøy, Nordreisa, Kåfjord og Kvænangen?
-1	Det er eit mål i norsk utdanningspolitikk at alle elevar skal ha like moglegheiter til å lykkast. Derfor synest eg at representanten Dørum tek opp eit viktig tema når han peikar på at det har utvikla seg ein forskjell over tid mellom gutar og jenter når det gjeld karakternivået i sentrale fag i skulen. I grunnskulen er det klare forskjellar mellom karakterane til gutar og jenter både når det gjeld standpunktkarakterar, og når det gjeld karakterar til eksamen. Forskjellane er størst i heimkunnskap, KRL, norsk hovudmål og sidemål skriftleg, og langt mindre i matematikk, der jentene i gjennomsnitt har 0,1 karakterpoeng betre enn gutane. I 2006 hadde jentene i gjennomsnitt fire grunnskulepoeng meir enn gutane då dei gjekk ut av grunnskulen. Grunnskulepoeng er då summen av karakterar i elleve fag. Gutane fekk 42 i snitt, jentene 46. Forskjellen har vore stabil dei siste fem åra, men han har altså utvikla seg over tid. Forskjellen mellom gutar og jenter vert mindre i vidaregåande skule enn i grunnskulen, men framleis er det ein forskjell i favør av jentene, òg på studieretningar der fleirtalet av elevar er gutar. Så bør det leggjast til at sjølv om både gutar og jenter i Noreg trivst godt i skulen, har Thomas Nordahl peika på at det her òg er ein liten kjønnsforskjell i favør av jentene – jenter trivst noko betre enn gutar. Samtidig er det liten forskjell mellom jenter og gutar når det gjeld synet på den rolla utdanning har, og viktigheita av utdanning. Begge kjønn meiner at utdanning er viktig, utan omsyn til kva ein kjem til å drive med i framtida. Ei undersøking viser at 96 pst. av begge kjønn meiner det er viktig å få gode karakterar. Trass i det viser det seg at det er store forskjellar når det gjeld arbeidsinnsats og karakterresultat. Det sentrale spørsmålet er kvifor gutar meiner at utdanning er like viktig som det jenter meiner, og tilsynelatande er motiverte for skulearbeidet, men likevel ikkje får så gode resultat. Det er altså godt dokumentert at jenter gjer det betre enn gutar, både i grunnskulen og i den vidaregåande opplæringa. Vi har derimot mindre kunnskap om årsakene til det. Forskarar har peikt på ulike årsaker til at jentene skårar høgre enn gutane. Det er mykje som tyder på at enkelte trekk ved den norske skulekvardagen kan bidra til mindre læring blant gutar. Forsking som er gjord i klasseromssituasjonen, viser at mange norske klasserom er prega av ustrukturert undervisning, uklare reglar, utydelege krav og få tilbakemeldingar. Det er funn som tyder på at dette kan vere spesielt uheldig for nokre grupper gutar. Det finst derimot lite støtte for ein påstand som av og til vert fremja i offentlegheita, nemleg at kvinnelege lærarar har ein negativ innverknad på læringa og trivselen til gutane. Enkelte hevdar òg at forventningar til at gutar er taparar og ikkje kan tilpasse seg skulen, kan verke inn på motivasjonen til gutane og trua på eigne evner. Internasjonale undersøkingar viser at slike fordommar særleg rammar gutar frå heimar med låg inntekt og lågt utdanningsnivå. Det eksisterer altså ingen eintydige forklaringar på forskjellen mellom prestasjonane til gutar og jenter i opplæringa. Men det ser ut til at kjønnsforskjellar oppstår og veks seg sterke, bl.a. fordi mange gutar ikkje får dei grunnleggjande ferdigheitene som dei treng, på eit tidleg tidspunkt. Dette fører til lågare motivasjon for skulearbeidet og mindre sjansar til å lykkast vidare i utdanning og arbeid. Det er verdt å merke seg i debatten at det ikkje er kjønn, men utdanninga til foreldra – altså sosial bakgrunn – som har den klart sterkaste samanhengen med læringsutbyttet til elevane. Mens den gjennomsnittlege forskjellen som går på kjønn, altså var på fire grunnskulepoeng, er forskjellen i poengsum for elevar med foreldre med meir utdanning enn vidaregåande opplæring og elevar som ikkje har det, på elleve poeng. Det er altså ein betydeleg sterkare samanheng med sosial bakgrunn. Men det betyr at dersom ein ser på samanhengen mellom sosial bakgrunn og kjønn, så har vi ei særleg stor utfordring når det gjeld gutar med foreldre med lågare sosial bakgrunn, og resultata. Når det gjeld kva vi skal gjere, trur eg vi må tenkje både på lang og på kort sikt. Vi treng for det første meir kunnskap om kvifor gutar og jenter får ulikt utbytte av skulen. NOVA har fått i oppdrag å utarbeide ei kunnskapsoversikt over årsaker til kjønnsforskjellar i utdanninga. Når rapporten frå NOVA er klar, i desember, har vi eit betre grunnlag for å gå vidare og setje i gang ny forsking og oppfølging, og bruke den allereie eksisterande kunnskapen. Det er behov for meir forsking om samanhengen mellom manglande prestasjonar frå gutane og skulen som system og kultur. Det inneber at ein må sjå på det faglege innhaldet, på arbeidsmåtar og undervisningsaktivitetar, på lærarens rolle og kompetanse, på innsatsen frå leiinga og på kulturen ved den enkelte skule. Vi gjer allereie mykje for å betre situasjonen. Gjennom innføringa av Kunnskapsløftet vert det lagt særleg vekt på grunnleggjande ferdigheiter. Grunnleggjande ferdigheiter er særleg viktige fordi dei er ein føresetnad for læring i alle andre fag. Dersom ein ikkje kan forstå og bruke det ein les, vert det veldig, veldig vanskeleg å lære seg matematikk, engelsk eller andre fag. Forsking viser at det ofte er her det sviktar for gutane. Svake grunnleggjande ferdigheiter fører til dårlege resultat seinare, ein dreg det med seg gjennom heile løpet og ut i vaksenlivet. Så har vi sett i gang eit meir systematisk arbeid dei siste åra med tidleg innsats når problem vert oppdaga, ikkje minst overfor gutar. Dette arbeidet er i gang ute i skulane, og bør vere ei kjerneoppgåve i åra som kjem. Eg vil særleg nemne strategien «Gi rom for lesing», der gutar og lesing er sett på dagsordenen. Vi veit at det generelt i skulen føregår mykje arbeid for å auke vekta på lesing, men også andre kjernefag, som matematikk, dei første åra på barnetrinnet. For det fjerde veit vi at forsking viser at åra før skulestart er veldig viktige for læringa til elevane i framtida. Derfor er barnehagen som arena i ei særstilling, kanskje det viktigaste i dag for det ein tek med seg inn i skulegangen, i tillegg til det ein har med seg frå foreldra. Med den situasjonen vi har no, der ein særs stor del av gutane og jentene går i barnehage, betyr kvaliteten, moglegheitene til å stimulere språket og arbeidet som kan førebu gutar – og jenter – på det som møter dei i dei første skuleåra, mykje. Det gir oss eigentleg ei stor moglegheit til å forbetre det arbeidet i åra som kjem. Så må vi òg sjå om det er trekk ved den skulen vi har skapt, som må endrast. Gir skulen rom nok for praktisk kunnskap? Alle har behov for å kjenne at dei meistrar noko i skulekvardagen. Kanskje finst det for få slike moglegheiter til meistring for gutar? Vi må diskutere om skulen skal verte meir retta mot dei elevane som har sin styrke på det praktiske området, slik at deira evner og eigenskapar vert verdsette i skulen, og at dei opplever meistring. Eg er, som representanten Dørum, oppteken av dei praktisk-estetiske faga og kor viktige dei er i den norske skulen. Det sjette punktet eg vil nemne, er lærarens rolle. Det vi veit frå veldig omfattande forsking, er at lærarens kompetanse og lærarens rolle i skulen er heilt avgjerande for elevanes læringsutbytte. Derfor er vi åra framover nøydde til å ha ei systematisk satsing på læraren, på lærarens etter- og vidareutdanning, på ei ny allmennlærarutdanning, og på lærarens status og rolle i samfunnet. Det vil framover spele ei rolle for gutar og jenter i skulen. Til slutt: Eg har òg eit arr, rett under auget, frå min barndom – for min del etter ein murstein, ikkje eit spyd. Eg må innrømme at eg ikkje kjenner til systematisk forsking på om ein litt røff barndom har ein positiv effekt på gutars resultat og skulegang, men eg vil ikkje utelukke at korleis ein opplever oppveksten, kan bety noko for den seinare skulegangen.
-0	Jeg takker for spørsmålet. La meg starte med å si at uførereformen ble vedtatt i 2011, etter en grundig utredning i Uføreutvalget. Det kom også klart og tydelig frem i Uføreutvalgets rapport, og ikke minst i proposisjonen som ble levert til Stortinget, at hovedformålet var at det skulle bli enklere å kombinere arbeid og uføretrygd. Man skulle komme omtrent likt ut. Det betydde at noen ville komme bedre ut, noen ville komme litt dårligere ut. Det står det også i dokumentene. Det var et utgangspunkt som var godt kjent for Stortinget, og som ble fremlagt for daværende regjering. Selv satt jeg i opposisjon på det tidspunktet og mente at skattereglene kunne være et problem for enkelte i en overgangsfase. Derfor kom denne regjeringen med en overgangsordning, for å forhindre at så mange over natten skulle få en ekstra skatteøkning. Overgangsordningen fungerer tilfredsstillende og har gjort at færre enn det vi trodde da vi laget statsbudsjettet, trenger den overgangsordningen. Det betyr at det er flere som kommer bedre ut. Så vil det fortsatt være slik at noen kommer dårligere ut. Jeg er enig med representanten Andersen i at vi alle har et felles ansvar for å sørge for at intensjonene, formålet med uførereformen, blir ivaretatt på en god og riktig måte, og at man samtidig sørger for å ha en god politikk som forhindrer at folk kommer dramatisk dårligere ut med hensyn til levekår fremover.
-0	Den 27. februar gjorde Stortinget eit vedtak om å innføre nettolønnsordning og utvide den ordninga i forhold til det som var før, og at Regjeringa skulle kome tilbake til Stortinget med dette opplegget i revidert nasjonalbudsjett. Så opplever vi at på Høgres landsmøte seier finansminister Per-Kristian Foss at han ikkje aktar å kome tilbake til Stortinget med dette i revidert, og då blir spørsmålet: Aktar Regjeringa no å ta ein omkamp i Stortinget på denne saka, og aktar ein ikkje å følgje opp eit fleirtalsvedtak i Stortinget når det gjeld nettolønnsordninga, som vart gjort den 27. februar i år?
-0	Fylkesmannsembetet og heile ideen om Regjeringa og Kongen sitt fremste embete, fylket, er ei overleving etter eit autoritært og gammaldags styresett som vi burde ha lagt bak oss for lengst. Kommunepolitikarane over heile landet opplever at deira avgjerder vert overprøvde av småkongar blant fylkesmennene, og at den reelle makta difor framleis ligg hos Kongen og Regjeringa sitt fremste embete, fylket, akkurat som for fleire hundre år sidan. Kvifor kunne ikkje Regjeringa i reforma ta skrittet heilt ut og fjerne fylkesmannen ein gong for alle, i staden for å vidareføre denne autoritære og gammaldagse institusjonen frå den tida då Noreg var eit einvelde og vart styrt av ein lunefull konge?
-1	La meg først si når det gjelder beskrivelsen av norsk skole, at den heldigvis ikke er så svart som representanten Anundsen nå skisserer. Den elevundersøkelsen som det refereres til på forsiden av Dagbladet, viser at mesteparten av norske elever – mer enn 80 pst. – trives i norsk skole og har en god skolehverdag. Vi kan faglig bli enda bedre, men vi har et veldig godt fundament for at norsk skole skal kunne bli bedre. Jeg bruker mye tid ute i norsk skole, og mitt inntrykk er det er veldig gode samarbeidsforhold mellom foreldre, elever, skolens ledelse og administrasjon og lærere. Men det kan selvfølgelig godt tenkes at det finnes situasjoner der en elev føler seg urettferdig behandlet. Da er det viktig at foreldre opptrer på en måte som ikke svekker lærerens autoritet. Det betyr at man må bruke en gitt anledning til enten å kontakte skolens ledelse, skolens eier eller andre – for man må skape et tillitsforhold i en skole. Hvis man er misfornøyd med en karakter, er ikke svaret å ta med seg en advokat. Advokater har ingenting i en foreldresamtale å gjøre. Der er det foreldre, barn og pedagog som skal være til stede. Hvis man har bruk for ytterligere bistand for å løse et problem, kan ikke det løses i klasserommet. Det må løses i andre, egnede organer.
-0	Jeg vil takke statsråden for redegjørelsen. Det er tverrpolitisk enighet om at vi ønsker et trygt og godt helsevesen for alle. Da er vi avhengige av at vi unngår slike store saker som skremmer. At folk har tillit til helsevesenet, er viktig. Hvis man mister tilliten og blir redd, blir man også sykere. Jeg kjente veldig på det da saken i Asker og Bærum kom opp, fordi jeg selv hadde vært igjennom en lang prosess med en som sto meg nær, og som døde av kreft der. Jeg kjente på alle de tankene som raste gjennom hodet i den perioden vi var gjennom, og lurte på om vi hadde vært blant dem som kanskje var blitt berørt den gangen, og jeg tenkte at det sikkert var mange som satt med de samme tankene som jeg gjorde. Det var ikke noe all right. Redegjørelsen til helseministeren viser jo at dette er en forferdelig kompleks sak. Det er så mange ting som skal klaffe. Det er mange mennesker som er rundt hver og en person, og alle må ting gjøre riktig for at det ikke skal bli noe feil, så jeg er for så vidt enig med helseministeren i at vi aldri kan gardere oss 100 pst. Men jeg har igjen lyst til å minne om det Helsetilsynet sa til oss i vårt møte, at hadde vi lært av de feilene vi hadde gjort før, så hadde det ikke kommet nye feil, men vi er ikke flinke nok til å lære. Den 15. februar kom rapporten fra helseregionene, og jeg var i en debatt i Dagsnytt 18 med helseministeren hvor hun kunne fortelle at den gjennomgangen som var foretatt, viste at det ikke var feil andre steder. Jeg uttrykte i den debatten litt skepsis og bekymring overfor dette funnet, fordi alle enkelthenvendelser som jeg fikk, og får, ikke sto helt i stil med tallene til helseministeren. Jeg sa også at vi i Fremskrittspartiet ikke var fornøyd med at dette bare skulle være en intern granskning, og at vi ønsket en ekstern granskning. Den 13. september kunne vi på NRK høre om en person som har utviklet prostatakreft mens han sto ett år i kø for utredning ved urologisk avdeling ved Universitetssykehuset Nord-Norge. Han var altså én av 450 pasienter som var blitt glemt, og som ikke var blitt kalt inn til utredning. Da er mitt spørsmål: Hvorfor fant man ikke dette da man hadde denne interne gjennomgangen av saker? Den 7. oktober kunne VG skrive om 62-åringen som hadde ventet fire år på å bli innkalt til kontroll etter en hjernesvulstoperasjon. Molde sykehus innrømmer at alle som skulle vært til kontroll før 31. desember 2008, var slettet fra ventelistene på grunn av sprengt kapasitet. Molde sykehus mente at 62-åringen burde ha mast og purret litt selv, for de som hadde mast og purret, hadde ikke blitt glemt. Igjen er jo spørsmålet: Var den interne gjennomgangen bra nok? Hvorfor fant man ikke disse tingene da man hadde den interne gjennomgangen? Fremskrittspartiet har fremmet forslag om en ekstern gjennomgang av helseforetakene våre. Det har ikke regjeringen ønsket, men jeg mener fortsatt at det er nødvendig. Nå har helseministeren lagt fram en tipunktsplan og følger sikkert tett opp de sakene vi kjenner. Jeg er veldig opptatt av de sakene vi ikke kjenner, og av at vi ikke har et helsevesen som er avhengig av at folk maser og purrer. Til slutt vil jeg legge til at ukeavisen Ledelse 17. september skrev om pasientsikkerhet og at mye av rapporteringen siles vekk på vei oppover i systemet – oppover til lederne. Det er en doktoravhandling om pasientsikkerhet og helseledelse som er blitt lagt fram i denne sammenhengen. Når det gjelder det helseministeren var inne på om at meldinger kommer inn og kommer riktig, mener jeg at dette er en veldig viktig sak å følge opp i tiden framover.
-0	Jobbsjansen er allerede styrket med 10 mill. kr. Det er et prosjekt som jeg forstår fungerer veldig bra, og jeg kommer til å besøke ett av disse tiltakene for å ta det nærmere i øyesyn. Jeg har den holdningen at det er viktig å være ute i felten og se det, føle på det og snakke med dem som er der, for å få under huden hvordan ting fungerer – så det kommer jeg til å gjøre. Jeg vet ikke helt hva representanten Karin Andersen sikter til når hun sier at jeg ikke har tro på raskere bosetting og saksbehandling. Jeg skjønner ikke hva det var av det jeg sa, som fikk henne til å dra en slik slutning. Tvert imot må vi jobbe for både å få til raskere saksbehandling og raskere bosetting, og i mellomtiden må vi også se på hvordan mottaksapparatet vårt fungerer. Et av forslagene som ligger her, gjelder dette med integreringsmottak. Det å komme raskere i gang med integreringen for dem som etter all sannsynlighet skal være her, er veldig viktig for å få folk til raskt å kunne stå på egne bein. Så her er det mange gode forslag som vi kommer til å følge opp.
-1	Kristelig Folkeparti er sammen med Høyre og Fremskrittspartiet om et forslag som handler om å tilbakeføre selskapsskatten til kommunene. Jeg utfordret i sted Trond Helleland på om han overhodet kjenner til noen som helst slags form for statistikk, forskning – noe som helst – som viser at økt næringsbeskatning til kommunene vil føre til økt satsing på næringslivet. Tvert imot vil det, sånn som vi jo kjenner til, føre til mer penger til en del kraftkommuner og til de kommunene som har folk med høyest inntekt, høyest sysselsetting og lavest arbeidsløshet. Mitt inntrykk er at bykommunene har en naturlig magnetisme på befolkning som kommer til seg, mens en god del distriktskommuner har større problemer, og der er alle politikerne på tvers av partiene opptatt av næringsvirksomhet.
-1	"Først til representanten Tetzschner: Det høres ut som han ikke har fått med seg at regjeringen har sagt ja til å delta i det europeiske arbeidet for å rebosette mange av de flyktningene som har kommet inn i Dublin-området, og det er jo fordi hele Dublin-systemet bryter sammen når mottakerlandene slutter å stemple passene og folk bare reiser videre. Det advarte SV mot i fjor høst, for det var det visst vanskelig å få med seg da, og det har det visst vært vanskelig å få med seg nå også, at man gjør dette. For at systemet ikke skal bryte sammen, må man vise litt solidaritet med dem som bærer de største byrdene. Det har vært mulig å forutse dette. Det var bare å ta en liten kikk utenfor våre landegrenser og se at dette måtte komme før eller siden, og den kritikken vil stå. Nå håper jeg vi kommer videre. Vårt forslag om en ny bosettingsordning handler om å tenke nytt. Det så vi da vi satt i regjering; vi sendte dette forslaget ut på høring. Og det handler om at dette ikke er en oppgave som går over, eller som er frivillig. En kan ikke bo noe annet sted enn i en kommune i Norge, og har man fått lovlig opphold av staten, bør man få muligheter til å bosette seg raskt og komme i gang med integrering. Regjeringens proposisjoner er fulle av disse setningene: Rask bosetting er god integrering. Rask bosetting er god integrering. Ja, det er det! Det er utrolig viktig at vi kommer i gang, at alle kommunene bygger opp kompetanse på dette, at man ikke har diskusjoner «om», men «hvordan», og at man styrker integreringsarbeidet raskt nå, for det er mulig å gjøre dette bedre, og vi må gjøre det bedre. Derfor er jeg også veldig bekymret når regjeringen nå – og også Venstre og Kristelig Folkeparti – diskuterer om man nå skal ha også de som får opphold i Norge, til å skulle sitte på vent i fem år. Mange har vært oppe her og beskrevet den situasjonen som flyktningene er i – hva de har måttet legge bak seg, hva de har tapt. De kommer til et samfunn de kanskje aldri har hørt om engang. Og så ønsker vi å si: Velkommen hit! Sett i gang med språkopplæring og integrering, for hvis du skal klare deg i dette samfunnet, må du gjøre det. Hvis disse menneskene skal sitte på vent i fem år for å få vite om regjeringen kanskje har tenkt å kaste dem ut igjen... Jeg tror de aller fleste som kommer, vil reise hjem hvis det blir fred raskt, det er ingen som vil noe mer enn det. Tar det lang tid, må de få lov til å etablere seg i et samfunn. Ungene deres kommer til å bli norske. Vi må gjøre alt vi kan for at de blir integrert og klarer seg godt i samfunnet og bidrar til det. Hvis de har dette utsendelsesspøkelset hengende over seg, er jeg ganske overbevist om at det kommer til å gå mye dårligere."
-0	Den saken vi behandler her i dag, handler dypest sett kanskje om noen av de viktigste sidene som er til hinder for god integrering i Norge. Det handler om ekstremisme i islamismens form, som er til hinder verdimessig for å lykkes med integreringen dersom det skal få stor oppslutning blant personer med innvandrerbakgrunn. Så kan jeg skyte inn at det er ikke riktig slik som det fremstilles her av forrige taler, at bare man tar en utdannelse og kommer seg i jobb, så løser man den problematikken. Tvert imot viser det seg at den radikaliseringen vi har sett over hele Europa, har skjedd blant mennesker som nettopp har et økonomisk greit fundament, og som har tatt utdannelse. Så den type paralleller blir for enkel som forklaringsvariabel. Jeg utelukker ingen av de virkemidlene som man viser til som alternativer til Fremskrittspartiets forslag. Men det som er viktig, er at man kan – som den forrige representanten sa – ha flere tanker i hodet samtidig. Og da bør man se på de forslagene Fremskrittspartiet her har ramset opp, for det kan effektivt møte den radikaliseringen vi ser over hele Europa. Vi vet at wahhabististene fra Saudi-Arabia er svært ivrige etter å finansiere moskeer verden over. Og det gjør man ikke uten at man forventer noe igjen i forhold til den ideologi som spres i disse moskeene. Det at man da har et klart standpunkt og avviser den type finansiering, kan jeg ikke skjønne skal være et problem i det hele tatt. Det blir for enkelt bare å vise til at religionsfriheten er så problematisk når det gjelder dette, at man ikke kan trekke de grensene. Det er klart man kan trekke de grensene om man er villig til å gjøre det. Det nytter ikke at komiteen i sine merknader kommer Fremskrittspartiet mye i møte i retorikk når man ikke gjør det samme i politikk. Man må innse at tiltak er nødvendig for å møte denne radikaliseringen. Man må innse at man ikke kan gjemme seg bak religionsfrihet i denne kampen. Religionsfrihet er litt interessant. Jeg og Fremskrittspartiet oppfatter at de andre partienes lunkne holdning til å gripe fatt i denne problemstillingen gjennom politiske tiltak nettopp handler om at islamisme, som i likhet med nazisme og kommunisme er en ideologi som er menneskefiendtlig, men som i motsetning til kommunismen og nazismen, som har sine fundamenter i andre begrunnelser, det være seg raseforståelse eller klasseforståelse, gjemmer seg bak religionen islam. Det gjør at vestlige samfunn dessverre ikke klarer å møte den utfordringen og det problemet i like stor grad som man har gjort med andre ismer som har ødelagt og truet frihet verden over. Så synes jeg det er interessant at når Fremskrittspartiet lytter til Arbeiderpartiets eget integreringsutvalg og fremmer forslag som til forveksling er likelydende med forslag som Arbeiderpartiets integreringsutvalg har valgt å ta opp, så er det et samlet storting – minus Fremskrittspartiet – som stemmer imot, slik som det foreløpig ser ut. Det synes jeg er svært spesielt. Det viser igjen at retorikk og politikk bør og må henge sammen hvis det skal ha noen som helst slags troverdighet. Tre av de forslagene som ligger i innstillingen, og som er fremmet av Fremskrittspartiet, har sitt opphav i Arbeiderpartiets integreringsutvalg og møter på mange måter en del av de utfordringene som Fremskrittspartiet tar opp her. Det dette handler om, er ikke enkel retorikk og – jeg holdt på å si – enkle politiske og billige poeng, men det handler om å stoppe at sinnet til unge mennesker med innvandrerbakgrunn som vokser opp i Norge, blir formørket av denne ideologien som er totalt menneskefiendtlig. Det må Stortinget snart ta inn over seg. Fremskrittspartiet tar opp sine forslag.
-0	Jeg har et spørsmål til nærings- og handelsministeren. Igjen skaper Regjeringen uforutsigbarhet når det gjelder rammebetingelsene for statsselskapene. For fire måneder siden bestemte Stortinget, med regjeringspartienes støtte, at normalreglene i aksjeloven skulle gjelde for utbytte i Statkraft. Allikevel foreslår nå Regjeringen å omgjøre dette vedtaket før det er innført, og foreslår et utbytte for Statkraft på et nivå som er ren mishandling. Så mitt spørsmål til statsråden blir: Hvorfor ønsker man nå å gå imot det man for fire måneder siden sa man var for, og som daværende næringsminister fra Stortingets talerstol lovte å følge opp?
-1	Det var interessant å høre av hr. Holtes innlegg at han har brukt mye tid på samtaler med ordførere som har vært på besøk – det skulle ha vært artig å være flue på veggen under en del av de samtalene. Jeg antar at de der har hørt det samme som det vi hører, det samme som faktisk også står i kommuneøkonomiproposisjonen, nemlig at økonomien i kommunene nå er den dårligste på hele 1990-tallet. Det er interessant å legge merke til at det var statsminister Bondevik selv som, i en debatt for noen dager siden, måtte trekke fram budsjettforliket fra 1996 for å vise at det fantes penger i kommunene. Siden 1996 har Stortinget altså hatt tre kommuneøkonomiproposisjoner til behandling, og økonomien i kommunene har kontinuerlig blitt verre. Jeg skjønner at det er et sårt punkt for Senterpartiet, for Senterpartiet er kjent for – i hvert fall har de latt som det så langt – å være et parti som er opptatt av fellesforbruk i kommunene, distriktssatsing mv. Men nå ser vi altså hvordan det har gått når man har valgt de forlikspartnerne man har. Senterpartiet kan ikke unndra seg det ansvaret man har ved å sitte i regjering og faktisk administrere et fellesforbruk som nå blir lavere, og administrere kommuner som har mindre penger, noe som fører til større egenbetaling og til at kommunene – i større grad enn før – ikke er i stand til å løse de oppgavene de er pålagt. Det er klart at det er sårt for Senterpartiet – det har jeg ikke et øyeblikk problemer med å se – men partiet må altså ta ansvaret for de valg de gjør. Og hvis man velger å gå til sengs med partier som sier at kutt i fellesforbruket er det viktigste, må man stå oppreist og si det – ikke komme her i Stortinget og late som om kommunene får bedre vilkår til neste år, eller i år, for den saks skyld, enn de har hatt før. Det vet jo alle sammen ikke er realiteten. Grunnen til at det er vekst i kommuneøkonomien er at de øremerkede tilskuddene til eldre, psykiatri og helse – som et samlet storting står bak – har økt. Men det krever økt egenfinansiering av de frie inntektene fra kommunene, noe som gjør at kommunene har mindre penger igjen, særlig til barn og unge. Det er dypt beklagelig at det er situasjonen. La meg da utfordre Holte helt til slutt: Det fins et alternativt flertall her i Stortinget for en politikk som vil føre til mer penger til fellesforbruket. Å støtte dette er den eneste løsning Holte har på sitt dilemma.
-1	Jeg takker for svaret, men jeg er litt overrasket over det, for dette var ikke et spørsmål som dreide seg om øremerking kontra rammestyring, men om en debatt som griper inn i noe av det alvorlige problemet som dreier seg om kriminalitet, vold og utstøting av samfunnet. Det er riktig at kommunesektoren sjøl må ta ansvar for sine prioriteringer, men Stortinget må også gjøre det. Det som Regjeringen har lagt fram og Stortinget har vedtatt ved utløsningen av midlene til eldreomsorgen, har vært nødt til å gå ut over barne- og ungdomstiltak. Når vi da vet at skoler og barnehager er de viktigste fellesarenaene – i hvert fall går alle på skolen, og barnehagen er også en fellesarena – for å lære seg å fungere sammen, for å bli integrert, og for å bli sosialisert inn i det samfunnet man lever i, er det litt forstemmende at ikke Regjeringen ser at den innretningen budsjettene har fått, bidrar til å svekke skole og barnehage. Da er mitt konkrete spørsmål: Vil det ligge en annen innretning på kommende planer, og vil det bli lagt inn penger til kommunene for å følge opp den planen som statsministeren skisserte i spontanspørretimen før i dag?
-1	Retten til selvbestemmelse over egen kropp, og dermed retten til selvbestemt abort, var og er en av de viktigste seirene for den norske kvinnebevegelsen. Dette er ikke en rett noen må ta for gitt, og det er en rett langt fra alle kvinner i denne verden nyter godt av. Det gikk 65 år fra norske kvinner først formulerte kravet, til loven kom på plass i 1975. Som andre har nevnt tidligere i debatten, måtte man før den tid stå med luen i hånden og veies og måles av en nemnd som skulle avgjøre om man fikk innvilget søknaden sin om abort eller ikke. Kompromisset som ble gjort i 1975, ga kvinner rett til selvbestemt abort helt fram til tolvte uke, selv om den medisinske grensen for når det er forsvarlig å utføre abort, er senere. I SV mener vi at restene av nemndsystemet må bort, og at det alltid skal være en kvinnes eget valg – innenfor den medisinske grensen. Vi vet at i land der selvbestemt abort ikke er lovlig, dør mange unge jenter av komplikasjonene etter illegale aborter. Kvinnekampen og likestillingskampen har ofte handlet om muligheten til å bestemme over egen kropp. Abortspørsmålet har vært helt sentralt i denne kampen. La meg fra denne talerstolen understreke betydningen av å beholde selvbestemt abort som en mulighet for jenter i Norge. Men selvsagt er det en fordel å unngå abort hvis man kan det. Det er alltid et mål å redusere uønskede graviditeter. Derfor synes jeg vi fortsatt skal arbeide for bedre og mer tilgjengelig prevensjon, for bedre seksualundervisning med fokus på egne grenser og for helsestasjon for ungdom. Jeg vil advare mot forslag som ønsker å stramme inn jenters mulighet til prevensjon, til nødprevensjon, som angrepille, eller til abort. Jeg deler representanten Ryggs meninger om at ingen skal måtte ta abort av økonomiske årsaker eller som følge av press. Men la meg også legge til at ingen skal presses fra å ta abort på grunn av moralisme eller påføring av skyld og skam. Når vi diskuterer hvordan vi skal forebygge uønskede graviditeter, må vi passe oss for at vi unngår det. Helt til sist vil jeg si at abort først og fremst handler om retten til å bestemme over egen kropp, og at jeg håper at alle i denne salen ønsker å verne om dagens abortlov.
-1	Det er opplagt et behov for å finne ut av hva som er rommet for skjønn i spørsmålet om å låne ut eller eksportere våpen eller annet militært materiell til allierte, og om det fins noe rom for skjønn, eventuelt hva slags rom for skjønn. Forslag nr. 2, fra SV, som er lagt fram i debatten i dag, er fra SVs side ikke ment å være et forslag som medfører utmeldelse av NATO, men et forslag ment til å påvise det rommet for skjønn som vi mener det må være når det gjelder spørsmål om utlån av våpen. Det kan ikke være slik at Norge fordi vi er medlem av NATO, er forpliktet til å låne ut militært materiell hvis én i alliansen er i en krig som vi mener ikke har forankring i folkeretten. Da blir vi via bakveien dratt inn i en militær konflikt som vi i utgangspunktet er imot. Regjeringen legger fram saken som om det ikke fins noe rom for skjønn. Her er det bare automatikk. Arbeiderpartiet, som er enig med Regjeringen i sakens realiteter, sier i debatten at dersom Stortinget var blitt konsultert, enten åpent eller i den utvidede utenrikskomite, kunne man ha kommet til en annen konklusjon. Deler utenriksministeren denne oppfatningen?
-0	Innledningsvis kan det være på sin plass å minne om en del føringer som en samlet komite eller et flertall har lagt til grunn gjennom flere komiteers behandling for utvikling av et IT- og kunnskapssenter på Fornebu. Saksordfører Rudihagen var inne på dette, men jeg tror det er viktig, ut fra den replikkrunden vi har hatt, å gjenta noe av dette. Det må være klinkende klart: Stortinget har bestemt at formålet er å skape et senter av internasjonal betydning som skal bidra til ny næringsvirksomhet og nye utdanningsfunksjoner i et samspill mellom forskning, utdanning og næring. Ved næringskomiteens behandling av IT-meldingen i fjor støttet komiteen etablering av kunnskapsintensiv næringsvirksomhet og utvikling av et konkurransedyktig IT-senter på området. Et flertall i komiteen var ikke enig med Regjeringen i at tomtene kunne bys ut på det åpne markedet uten særskilte føringer, men at det skulle legges inn forutsetninger. Potensielle kjøpere eller leietakere må derfor presentere en plan for å tilfredsstille kravene til et slikt senter. Og like viktig: Flertallet mente det var nødvendig å stille til rådighet et landområde som er stort nok til å dekke behovet, og det ble understreket nødvendigheten av å komme raskt i gang med en virksomhet som kan skape en kopling mellom utdanning og utvikling. For Fremskrittspartiet er det viktig at forholdene legges til rette, slik at Stortingets anmodning om å komme raskt i gang kan følges. I den utviklingsprosessen som vil komme, er det viktig med et aktivt samspill mellom staten og privat virksomhet. Staten må ivareta næringspolitiske mål og få mest mulig ut av verdiene staten eier, mens de private er viktige for å gi driv og dynamikk. Staten kan legge inn bygninger og eiendommer i et felles eierselskap med de private aktørene som har de beste planene, og som samtidig stiller nødvendig kapital til rådighet. Taksering av statens eiendommer med IT-føringer gjennomføres i tråd med EØS-regelverket. Avtalen bør utformes slik at staten kan selge seg ut etter en tid, og dermed ha muligheten til å heve en gevinst på verdiøkningen av området. Komiteens flertall, Fremskrittspartiet medregnet, er av den oppfatning at Regjeringens opplegg om å avsette Terminalbygget og omkringliggende arealer på tilnærmet 200 dekar til formålsbestemt IT-relatert virksomhet og undervisningsbruk vil være for lite til å realisere intensjonene med et kunnskapssenter. Vi mener også at den endelige konkrete beslutning om størrelsen må tas i samråd med den gruppering av private aktører som legger fram den beste planen. Regjeringen sier i meldingen at målet er å skape et senter med relasjoner både nasjonalt og internasjonalt. Det er likevel slik at vi mener de forslagene som ligger i meldingen, ikke vil være tilstrekkelige til å realisere visjonen om et nasjonalt IT-senter av internasjonalt format, slik Stortinget har lagt til grunn. Regjeringens forslag innebærer bare at noen virksomheter flyttes til Fornebu. Det tenkes smått og oppsplittet, ikke helhet, vilje og mangfold. Med det valgte opplegget fra Regjeringen vil vi ikke få et kraftfullt senter på Fornebu, slik flertallet ser det. Det er høyst tvilsomt om opplegget vil virke attraktivt på noen andre sentrale, internasjonale miljøer eller teknologiparker i andre land. Et vellykket kunnskapssenter krever at området er stort nok til å omfatte alle aktører som skal bidra til kunnskapssenteret. Senteret må oppnå kritisk masse angående antall og variasjoner av bedrifter og utdannings- og forskningsinstitusjoner, samtidig som det må legges til rette for et bredt spekter av tjenestetilbud. Det betyr at for å kunne skape et innovativt og internasjonalt attraktivt miljø, må det legges til rette for en omfattende virksomhet, og dermed også et tilstrekkelig areal. Dette gjelder uavhengig av hvem som eier Fornebu-området. Fremskrittspartiet stiller seg positivt til en bred satsing på Fornebu, fordi vi ser at dette kan være en stor mulighet for norsk kunnskapsindustri. Oslo-området er det eneste området i landet hvor det er tilstrekkelig konsentrasjon av kompetanse, kapital og kunder til å utvikle tyngdepunkt av internasjonal dimensjon for visse typer kunnskapsbasert næringsliv. Her kan bedriftene får en god mulighet til å utvikle seg fra mikronivå og til å skape muligheter for krevende samspill. Her vil det også være lettere å få tilgang til den risikokapital som er helt nødvendig for å skape et vekstkraftig næringsmiljø. Det kan bli en betydelig drivkraft for en vellykket, landsdekkende regional utvikling. Et sterkt nasjonalt senter vil, riktig utnyttet, muliggjøre en tilsvarende vekst i regionale kunnskapssentra. Informasjons- og kommunikasjonsteknologien åpner for dette, og det er allerede etablert en rekke relasjoner mellom IT Fornebu og regionale kunnskapssentra, som kan bli pulsårer i en fremtidig nettverksøkonomi. Det ligger et forslag i innstillingen om at den gruppen som legger fram den beste planen for området, også må ha med tiltak overfor regionene. Jeg vil understreke nok en gang at det er viktig å komme raskt i gang. Første skritt i utviklingen av et kunnskapssenter kan være å begynne i Terminalbygningen og høste erfaringer for det videre arbeid. Det er også viktig at det går kortest mulig tid fra aktivitetene i Terminalbygningen starter opp, og til det øvrige kunnskapssenteret kommer i gang. De sterke føringene i merknadene og de forslag som vedtas her i dag, vil gi klare pålegg til Regjeringen. Med disse vedtak vil vi være kommet et langt skritt videre for å starte realiseringen av IT-senteret gjennom konkrete tiltak. Vi har store forventninger til utviklingen på Fornebu og til mulighetene for å skape et nytt kunnskapsbasert næringsliv. Det vil være en stor utfordring for aktørene. Hvis det lykkes, vil det gi Norge flere ben å stå på, fordi det kan skapes et betydelig næringsliv innen de kunnskapsintensive og særlig vekstkraftige næringsområder. En suksess vil ikke basere seg på tilfeldigheter, men være en følge av en bevisst organisering av koblingen mellom læring og næring, mellom forskning og forretning, mellom det private og det offentlige. I en tid i retning av større økonomisk usikkerhet også for Norge forsterkes nødvendigheten av en ny utvikling. Oljeprisfall, lavere kronekurs og høy rente viser at selv vårt land, med alle naturgitte fortrinn, er økonomisk sårbart. Utfordringene er å gripe de nye mulighetene som bys – mens det ennå er tid – og som vil være betydningsfulle for utviklingen av kunnskapssamfunnet. Fremskrittspartiet vil følge den videre prosess med argusøyne.
-1	La meg først få takke for gratulasjonen og returnere den. Det er ekstra hyggelig når den kommer fra en hordalending, og det var godt å kunne ønske Hordaland Venstre tilbake på Stortinget. SV vil stå sammen med alle andre partier som vil gjennomføre tiltak som har en reell effekt mot barnefattigdom. Det er grunn til å minne om at satsingen på det området er langt større i dag enn den var etter forrige borgerlige regjering. Det blir spennende å se hva denne borgerlige regjeringen vil gjøre. Det er flere enkelttiltak som er lagt fram i samarbeidsavtalen, som vi vil støtte. Men jeg finner også grunn til å advare mot en del av de tingene som ligger i regjeringens plattform – særlig knyttet til barnetillegget til de uføre og overgangsstønaden – forslag som Fremskrittspartiet og Høyre tidligere har foreslått, som vil kunne gi mange tusen nye fattige barn, og også gjeninnføringen av kontantstøtte for toåringer, som vil være svært skadelig. Så jeg håper Venstre vil stå sammen med oss i motstanden mot den type tiltak.
-0	På vegne av stortingsrepresentantene Arne Sortevik, Bård Hoksrud og meg selv vil jeg fremme representantforslag om utredning om mulig forlengelse av Flytoget til Sandefjord Lufthavn Torp og Moss Lufthavn Rygge.
-1	Det vi diskuterer nå, er et spørsmål av enormt stor nasjonal betydning. Det handler om eierskapet til framtidens aller mest verdifulle ressurser – om de skal tilhøre noen få redere eller hele folket. Jeg så i Dagbladets nettutgave i går kveld at Høyres representant Frank Bakke-Jensen nektet for at evigvarende kvoter hadde noe med privatisering å gjøre, dette til tross for at i høyesterettssaken som nylig gikk, fikk vi høre fra Fiskebåtredernes Forbund at kvotekjøp var å sammenligne med kjøp av en landbrukseiendom. Vi ser mye lek med ord fra regjeringen. Jeg frykter vel at vi snart vil få høre at dette ikke er et spørsmål om fiskerett, men fiskemulighet. Det vi står overfor, er en privatisering av ressurser. Hvordan kan en kvote ikke være privatisert hvis noen skal eie den til evig tid?
-1	Jeg merket meg at representanten Tingelstad hadde visse problemer med å forklare forskjellen på en lovfestet plikt og en forskriftsmessig plikt, slik som dagens system er. Jeg har innledningsvis lyst til å minne om utgangspunktet for denne saken. Her i Stortinget startet det med et Dokument nr. 8-forslag fra SV, Dokument nr. 8:71 for 1994-95. I det dokumentet konkluderte en med et forslag i tre punkter. For det første åpnet en for at det burde gis en individuell rett til permisjon. For det andre at det burde etableres finansieringsordninger der partene og staten deler ansvaret. Og for det tredje konkluderte en med et forslag om en kommisjon som skulle kartlegge omfanget av etter- og videreutdanning, og som skulle legge til rette for en etterutdanningsreform. Som kjent gjorde Buer-utvalget utredningen. I dag vedtar vi så en individuell rett, selv om vi nå ikke fastsetter noe bestemt omfang eller kvantifiserer det, slik som det var foreslått i Dokument nr. 8-forslaget. Jeg antar at vi vil komme tilbake til det i forbindelse med selve lovfestingen når Stortinget skal vedta den nye loven. Vi angir noen finansieringsordninger, uten at det samlede ansvaret er fordelt på de ulike aktørene. Med denne innstillingen har komiteen på flere sentrale områder foretatt noen viktige veivalg. Jeg vil også påstå at på disse områdene er komiteen ganske konkret, slik at de som skal arbeide videre med innstillingen – departementet, de ulike utdanningsinstitusjonene og partene i arbeidslivet – bør ha ting å gripe fatt i. Med denne innstillingen understreker flertallet at det er ulike måter å tilegne seg kunnskaper på. Selv om det kanskje kan virke pompøst, er jeg også ganske sikker på at denne innstillingen vil gjøre at vi vil få et nytt og utvidet kunnskapsbegrep. Kunnskap er ikke noe som forvaltes på bestemte steder. Disse stedene forvalter et sett av fag og læreplaner, de forvalter ulike metoder og en akademisk tradisjon. Men kunnskap er vesentlig mer omfattende enn det som forvaltes av de ulike utdanningsinstitusjonene, og det er viktig å ta med seg i den videre diskusjonen. Resultatet av denne debatten og innstillingen er nødt til å endre og utvide utdanningsinstitusjonenes ansvar. De skal ikke lenger bare ha ansvar for bestemte aldersgrupper, men skal nå ta del i et kompetanseløft som omfatter hele befolkningen. Universitetene, høyskolene, de videregående skolene og grunnskolene må utvikle utdanningstilbud til andre grupper, grupper som vil ha andre læringsarenaer enn de vanlige studiestedene. Utdanningsinstitusjonene skal også vurdere folks realkompetanse – jeg understreker i forhold til de fag og læreplaner de selv forvalter. Dette må skje på en annen måte enn gjennom det etablerte testings- og eksamenssystemet. Det bør være åpenbart at det må være sammenheng mellom selve utdanningssystemet og testingssystemet – eksamensformene. Folk som har tilegnet seg kunnskap på andre måter enn gjennom det etablerte utdanningssystemet, kan selvsagt ikke prøves etter de samme eksamensordningene. Utdanningsinstitusjonene skal foreta en skjønnsmessig vurdering av kompetansen. Dette stiller krav til en grundig vurdering av egne fag og egne læreplaner, som igjen vil måtte påvirke innholdet i disse planene. Det som primært – jeg understreker primært – er en reform for livslang læring, vil også bli en innholdsreform i hele vårt utdanningssystem, fra grunnskolen til høyere utdanning. Jeg vil våge den påstand at innstillingen på en del sentrale områder er banebrytende. Som flere har sagt tidligere, ønsker vi nå å lovfeste en individuell rett til permisjon. Alle arbeidstakere får en individuell rett. Det er ikke arbeidsgiver som skal avgjøre om en ansatt trenger permisjon for etter- og videreutdanning. Retten skal også omfatte utdanning som ikke direkte er knyttet til arbeidssituasjonen. Dette er et kompetanseløft som skal omfatte alle. Å gi arbeidsgiverne en eksklusiv rett til å avgjøre permisjonssøknader vil være å legge for stor beslutningsmyndighet til tilfeldige arbeidsgivere. Vi i SV har foreslått at retten bør tas inn i arbeidsmiljøloven. I tillegg er det flertallet sier om realkompetanse, en viktig del av reformen. Vi vil få et system der jeg tror den generelle studiekompetansen blir nedtonet. Vi er nok, med denne nye måte å definere kunnskap og kompetanse på, i ferd med å bevege oss mot nedtoning av den generelle studiekompetanse og mer i retning av spesiell studiekompetanse for de ulike utdanningsveiene. Det må bl.a. bli en konsekvens av denne reformen. Vi får et system der en på bakgrunn av realkompetanse, på bakgrunn av annen utdanning, på bakgrunn av arbeidslivserfaring, kan få avkorting i studiene. Vi utvikler et system der arbeidslivserfaring, annen type kunnskap, annen type utdanning, kan bli en del av den formelle utdanningen. Vi etablerer et system der alle skal ha rett til å få vurdert sin realkompetanse, og det er utdanningsinstitusjonene som skal gjøre dette. Vi får individuell rett til grunnskole. Fortsatt er det mange i dette landet som mangler grunnskoleutdanning. Det rent psykologiske ved å gi alle en individuell rett er viktig, og det skal ikke vi nedtone. Det psykologiske i at vi får en individuell rett, vil for mange være viktig for å benytte seg av dette tilbudet. Jeg beklager at det ikke er flertall for å få til en individuell rett til videregående opplæring. Videregående utdanning er helt sentralt, fordi den sertifiserer for yrker, den utdanner til fagbrev, og den gir generell studiekompetanse. Derfor skulle vi i starten av denne omfattende reformen ha sikret – og jeg hadde sett det ønskelig at vi fikk til – en individuell rett til videregående opplæring. På en del områder er vi etter min oppfatning for dårlige. Vi er rimelig uklare når det gjelder økonomi. Vi gir noen anvisninger. Statens lånekasse skal være en viktig finansieringskilde til livsopphold, det skal utvikles et system innenfor Lånekassen som gjør at voksne har muligheten til å benytte seg av dette. Vi sier viktige ting når det gjelder investeringsmidler fra SND – at statlige midler skal brukes i retning av å etterspørre kompetanse, at det skal brukes statlige midler i næringslivet, i små og mellomstore bedrifter, slik at de har muligheten til å etterspørre utdanning. Det er en viktig sak. I tillegg sier vi noe om at partene også skal finne fram til ordninger. Jeg skulle ønske at vi der hadde vært litt klarere med hensyn til det offentlige ansvar. Hadde vi vært det, tror jeg vi hadde hatt større muligheter for å få dette til. Helt til slutt: Om vi skal lykkes, er avhengig av flere forhold. Vi er avhengig av at arbeidsgiverne ikke ser dette som en kostnad, men som et felles løft for å sikre konkurranse og konkurransefortrinn. Vi er avhengig av at utdanningsinstitusjonene utvikler sine tilbud, og at de griper den ballen som nå er lagt, til å utvikle gode utdanningstilbud. Vi er avhengig av å sikre økonomien i dette, og at vi også greier å motivere de voksne til å benytte seg av de tilbud som nå blir utviklet. Jeg tar så opp vårt ene forslag. De forslag som vi er sammen med Arbeiderpartiet om, er tidligere tatt opp.
-0	Jeg må si jeg blir overrasket. Nå har saksordføreren fått sjansen flere ganger til å oppklare dette, og til eventuelt å bekrefte at flertallet i komiteen er enig i det som kommunal- og regionalministeren sa i sitt brev den 27. april d.å. til komiteen. Og da må jeg spørre på nytt, og dette er det springende punktet her: Er det slik å forstå ut fra den merknaden som står på side 2 i innstillingen, at flertallet mener at den negative organisasjonsfriheten i Norge i disse sakene er ivaretatt gjennom menneskerettsloven? Det mener jeg at saksordføreren må avklare, for hvis ikke saksordføreren klarer å avklare det, får ingen av dem som eventuelt skal tolke det som står i flertallsinnstillingen, vite hva flertallet egentlig mener, når saksordføreren på vegne av flertallet har skapt en helt unødvendig usikkerhet. Men nå får saksordføreren sjansen nok en gang til å oppklare dette og til å gjøre det tindrende klart hva flertallet legger i den merknaden.
-0	Dagen i dag kunne vært en gledens dag. Dagen i dag kunne blitt historisk. Dagen i dag kunne vært den dagen Stortinget vedtok en nasjonal strategi for bruk av gass innenlands til industriutvikling, verdiskaping og sysselsetting. Dagen i dag kunne blitt den dagen norsk industri og norsk næringsliv har ventet på i årevis for å få tatt i bruk våre enorme gassressurser både som energikilde og råstoff. Men slik ble det ikke! Regjeringspartiene og SV har nå inngått en allianse som trenerer utviklingen av Norge som gassnasjon i flere år. Stortinget har ventet i to og et halvt år på at to regjeringer skulle ferdigstille den såkalte gassmeldingen. Resultatet var ikke imponerende, men Stortinget fikk i alle fall en slags virkelighetsbeskrivelse det hadde gått an å bygge videre på. – Og det har også noen av oss gjort. At partiet SV, som vi alle vet er allergiske mot gass, og som er imot det aller meste av industri i dette landet, motarbeider det å ta gassressursene i bruk, må ikke komme som noen overraskelse på noen. Når partiet Kristelig Folkeparti, som nærmest har en religiøs motstand mot gasskraft, og som i vinter har vist for all verden at de ikke har noe som er i nærheten av en energipolitikk, trenerer industriutvikling og verdiskaping, overrasker ikke det heller. Men at partiet Høyre skulle være med på å hindre utnyttelse av våre gassressurser på denne måten, er både forbausende og skuffende. Partiet Høyre, som gjennom mange år har framstilt seg selv som næringslivspartiet framfor noen, viser nå sitt sanne ansikt, når de bevisst er med på å utsette bruk av våre gassressurser til industriutvikling og verdiskaping i årevis. Og jeg registrerer nå med beklagelse at mange av de planene som industrien hadde, både i Grenland-området og andre steder, må skrinlegges eller i beste fall utsettes. Fremskrittspartiet vil legge forholdene til rette for at både næringsliv, industri og det norske folk skal få nyte godt av våre enorme gassressurser. Det er derfor nødvendig med infrastruktur for å få distribuert gassen til de steder der industrien og næringslivet kan nyttiggjøre seg den. Vi fremmer derfor forslag om at utbygging av hovedrørledninger for gass gjøres til et myndighetsansvar. Vi foreslår videre å opprette et statlig selskap som skal foreta vurderinger, utredninger og finansiering av infrastruktur for gass, og at selskapet tilføres 5 milliarder kr i egenkapital i første omgang. Det er i dag en rekke industribedrifter som er interessert i å ta i bruk gass både som energikilde og som råstoff, og flere vil det bli dersom vi får infrastrukturen på plass. De fleste av disse industribedriftene er ikke på egen hånd i stand til å foreta de investeringer som er nødvendig i infrastruktur, og dette skyldes selvfølgelig at volumene for hver enkelt blir for små. Det er derfor avgjørende at staten stiller opp og tar ansvar for denne infrastrukturen, noe som også staten har gjort når det gjelder infrastruktur på strøm. Vi ser for oss at det statlige selskapet i stor grad får det samme ansvar for gassdistribusjon som Statnett i dag har for sentralnettet i strømforsyningen. For å få opp volumene i distribusjonen av gass, selvfølgelig i tillegg til å bedre kraftbalansen, må man snarest også bruke gass til kraftproduksjon. Det er i dag gitt tre konsesjoner på utbygging av gasskraftverk i Norge: i Skogn, på Kårstø og på Kollsnes. Ingen av disse er foreløpig tatt i bruk. Det er flere årsaker til dette. Både gasspriser og strømpriser har selvfølgelig hatt en betydning, men den viktigste årsaken er likevel den politiske usikkerheten bl.a. rundt framtidige utslippskrav og kostnadene ved slike krav. Og i tillegg er selvfølgelig infrastruktur avgjørende for å få i gang Industrikraft Midt-Norges prosjekt i Skogn. Det er også selvfølgelig avgjørende for dem som skal bygge gasskraftverk, at alle økonomiske fakta er på bordet før en investeringsbeslutning kan foretas. Stortinget vedtok 9. mars 2000 at norske gasskraftverk skulle ha de samme rammebetingelser som andre innenfor EØS-området. Det virker ikke som om de aktører som har fått konsesjoner, har særlig tillit til dette, og jeg forstår dem veldig godt. Man kan bare lese innstillingen vi behandler i dag, hvor Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet står bak et liknende forslag. Høyre har også her dessverre falt av lasset. Vi i Fremskrittspartiet vil i tillegg at kostnadene ved eventuelle særnorske utslippskrav må dekkes av dem som lager slike konkurransehemmende krav, nemlig den norske stat. Vi vil i tillegg legge forholdene til rette for ytterligere konsesjoner for gasskraftverk, i tillegg til de tre som er gitt. Interessante områder for dette er eksempelvis Grenland, Østfold, Risavika i Rogaland, Mongstad og Tjeldbergodden, men også andre steder kan være aktuelle. Det er dessverre et faktum at den politiske usikkerheten rundt gasskraftverkene ikke på noen måte er fjernet ved behandlingen av denne meldingen. Det er meg komplett ubegripelig at flertallet i denne sal ikke vil bruke våre gassressurser til kraftproduksjon. Denne misforståtte symbolpolitiske miljøpolitikk eller, rettere sagt, mangel på miljøpolitikk, er jo den direkte årsak til at vi må importere store mengder sterkt forurensende kullkraft og atomkraft. Jeg vet ikke om «strutsepolitikk» er et parlamentarisk uttrykk, men jeg finner dessverre ikke noe uttrykk som er like dekkende. Det er også helt greit for stortingsflertallet å bruke store mengder energi i trykkstøtte for å pumpe gassen ut av landet, for senere å importere kraft som er produsert fra den samme gassen. Og også her forsvinner store mengder energi i overføringsnettet. Jeg stod på denne talerstolen for litt over tre år siden ved behandlingen av energimeldingen og sa at det lille man hadde fått til med hensyn til gassbruk i Norge, snarere var fått til på tross av sentrale myndigheter enn ved hjelp av sentrale myndigheter. Og jeg beklager at dette er enda mer sant i dag. Behandlingen av energimeldingen for tre år siden var det som initierte at vi skulle få en skikkelig helhetlig strategi for bruk av gass i Norge. Nå, tre år senere, kan jeg dessverre konstatere at vi fortsatt står på stedet hvil, og vil gjøre det i minst to år til. Jeg synes det er ganske utrolig at en energistormakt som Norge er, klarer å rote det til for seg på denne måten og ikke griper de enorme muligheter vi har. Vi kunne i dag gitt startskuddet for en stor satsing på bruk av gass i Norge og gjort denne viktige energiressursen tilgjengelig for store deler av landet. Slik ble det dessverre ikke. Meldingen omhandler også hydrogen som i framtiden skal bli en av våre viktigste energibærere, og jeg er tilfreds med at et enstemmig storting går inn for å nedsette et nasjonalt hydrogenutvalg som skal formulere nasjonale mål og nødvendige tiltak for å utvikle hydrogen som energibærer og virkemiddel for innenlands verdiskaping. Jeg er også tilfreds med at Stortinget ber Regjeringen om å ta et initiativ til et grønt sertifikatmarked, som skal behandles i Stortinget senere. Vi vil selvfølgelig komme tilbake til dette senere, men det er avgjørende for oss hva som skal omfattes av dette sertifikatmarkedet, og at det internasjonalt er bredest mulig forankret. Jeg vil med dette ta opp Fremskrittspartiets forslag i innstillingen.
-0	Representanten Fossum innledet med å peke på at hun er veldig fornøyd med at proposisjonen nå har bidratt til å fjerne mange av usikkerhetsmomentene rundt Bjørvika-alternativet. Representanten sier videre at det synes å være full kontroll vedrørende kostnadene ved en eventuell bygging i Bjørvika. Jeg vil gjerne stille noen spørsmål til representanten. Jeg har fått med meg at representanten Fossum i media har sagt at det her ikke dreier seg om rammer, men her dreier det seg om anslag. Kan representanten Fossum på noen slags måte gi garantier i forhold til prisutvikling i Bjørvika? Tror representanten Fossum at de anslagene som ligger i proposisjonen på 1,8 milliarder kr, er tilstrekkelig for å få ferdigstilt et monumentalt bygg i Bjørvika? Representanten Fossum er også opptatt av fredningsvedtaket vedrørende stasjonsmesterbygningen på Vestbanen. Og da har jeg et spørsmål: Hvis man nå skulle gjøre arkeologiske funn, eventuelt i Bjørvika, i forbindelse med prosjektet, vil representanten Fossum da reversere sin interesse for Bjørvika og falle tilbake på sitt primære ønske, som er Vestbanen? Jeg har også interesse av å spørre representanten Fossum om hva som har skjedd i forhold til fjorårets behandling, hvor det eneste argumentet Arbeiderpartiet den gangen hadde for å gå for Bjørvika, var byutvikling. Men det som ligger på bordet i dag, inneholder ikke noe om byutvikling. Sånn sett har all argumentasjon fra fjoråret falt bort. Så nå må det finnes nye argumenter for at Arbeiderpartiet går inn for det dyreste og mest pengeslukende alternativet.
-0	Jeg har faktisk litt lyst til å rose statsråden. Vi har et bra vern i Norge. Vi hadde også et bra vern under den forrige regjeringen. Jeg er meget glad for at statsråden i dag sier at man skal sette ned et ekspertutvalg for på nytt å gå igjennom alt som har med stråling å gjøre. Det er viktig, for ting er i utvikling, og ting står ikke stille. Men jeg tror det blir veldig vanskelig hvis man skal utlove noen garantier for at ingen skal kunne bli skadet, når vi vet i hvor stor grad følsomheten for stråling varierer fra menneske til menneske. Det er jo der det store problemet ligger: Hvordan skal vi kunne få til et vern som ivaretar alle i samfunnet, når følsomheten er så variabel som den er? Går vi ut for å samle inn kunnskap og rapporter om strålefare og stråleproblemer, vil vi se at om vi henter inn 100 rapporter, slår de hverandre omtrent i hjel. Det er veldig ulike oppfatninger om hva som er riktig, og hvor grenseverdiene skal ligge. Det er ingen tvil om at vi trenger langt mer forskning på dette området. Å krangle om grenseverdier blir i prinsippet ganske håpløst når vi ikke har på plass en forskning som kan bekrefte eller avkrefte om stråling er skadelig – da med utgangspunkt i hvor følsomt hvert enkelt menneske er. Å sette en grense på det nivået eller det nivået uten å ha på plass en slik type forskning først blir meningsløst. Så kan man krangle om grenseverdier så lenge man vil, men det er faktisk ved å få forskning på plass at man får reelle grenser å forholde seg til som ivaretar vår egen befolkning. Statsråden var så vidt inne på internasjonale regler og Russland, og om man overholder grenseverdiene der. Da kan jeg bekrefte at det gjør man ikke. Der sender man med så sterke signaler at i hvert fall der jeg bor, har jeg ikke lenger Telenor, NetCom eller andre norske selskaper. Det eneste jeg kan ringe over, er Russland. Så at de bryter internasjonale avtaler, er det ingen som helst tvil om. Jeg er litt uenig med interpellanten som sammenligner med asbest. Vi vet alle hvilke skadeproblemer man hadde med asbest en gang i tiden, men jeg vet ikke om det er relevant å sammenligne ulike typer trådløse nettverk, mobiltelefoner og baser med asbest. Asbest er et støv som man kan få i seg, og som kan utvikle kreft. Stråler er noe helt annet. Uansett hva vi velger å gjøre, er det altså slik at trådløse nettverk i alle sine former, mobiltelefoner i alle sine former har kommet for å bli. De er der i dag, de vil være der om ti år, de vil være der om 20 år. Men det betyr ikke at ikke vi skal gjøre en jobb gjennom forskning, som skal ivareta de fleste av oss, helst alle. Men det er vanskelig, for vi vet at vi har ulik følsomhet for stråling. Derfor må vi legge ned en mye større innsats når det gjelder forskning.
-0	Jeg ser meg dessverre nødt til å stille justisministeren følgende spørsmål – men i og med at hun er sykmeldt, er jeg glad for at det er statsråd Lilletun som skal svare: «Politimesteren i Vest-Agder går nå inn for å innskrenke polititjenesten i Flekkefjord kommune. Flekkefjord politistasjon skal være stengt på dagtid søndager, samt mellom kl. 23.00 – 07.00 hver ukedag. Dette er et stort og betydelig tilbakeskritt for polititjenesten og beredskapen i Flekkefjord, som også får ringvirkninger overfor de nærliggende kommuner. Hva vil statsråden gjøre for å hindre dette?»
-0	Det kunne ha vært interessant for Stortinget hvis én statsråd kunne svart på det vedkommende ble spurt om. I hovedspørsmålet fra representanten Hoksrud var spørsmålet følgende: Er statsråden tilfreds med at 640 kB kan karakteriseres som bredbånd? Er det ikke å lure folk, kommuner og fylker når man sier at man har en dekningsgrad på 99 pst., når man opererer med at bredbånd er 640 kB? Når man i Sverige opererer med 2 MB for å karakterisere det som bredbånd, når man i enkelte kommuner i Norge opererer med en målsetting om 10 MB for å karakterisere det som bredbånd, opererer denne regjeringen med en standard på 640 kB, som ikke er framtidsrettet overhodet. Da synes jeg det er rett og rimelig å kreve et svar fra statsråden: Er det rett og slett målsettingen at bredbånd er 640 kB? Da har ikke Regjeringen fulgt med i timen.
-1	Jeg tar for øvrig opp forslaget som er omdelt i salen.
-1	Ingen bør i noka sak ha ei smertegrense knytt til korkje rykte eller rapportar i ei avis. Derfor ser eg fram til å få dokumentasjon på kva som stemmer, og eg reknar med at forsvarsministeren vil ta det opp i innlegget sitt i dag, og at det vil kome informasjon til Stortinget og andre om kva som er dei faktiske forholda.
-0	Statsråden har vært med på en økning av bevilgningene til kvalifiserende forkurs ved universiteter og høyskoler her til lands. Fremskrittspartiet betviler ikke at det er et stort behov for disse kursene all den tid grunnutdanningen ikke holder den nødvendige kvalitet. Behovet for generelle kvalifiseringskurs bekrefter denne oppfatningen, som synes å være forankret både i undersøkelser fra Norge og fra utlandet, og spesielt siden våre studenter ikke lenger har carte blanche til å søke studier i utlandet. Spesielt bekymringsfullt er det innenfor matematikk, der kun 15 pst. har den nødvendige minst ett års fordypning på mellomtrinnet. Det store behovet i norsk utdanning er en kvalitetsforankring av skolens innhold og elevenes utbytte, uavhengig av foreldrenes økonomi eller formuesforhold, og ikke i samme grad skolefritidsordningen, som synes å være et stort punkt. Fremskrittspartiet vet at statsråden i større grad er opptatt av de organisatoriske rammetiltak. Det er her statsråden vektlegger sin såkalte utvikling av den norske skolen. Når vil statsråden rette blikket mot innholdet og den kvalitet som finnes i dialogen mellom lærer og elev? Ser statsråden at en bedre faglig kvalitet gir eleven bedre utbytte av skoledagen, samtidig som det sparer den enkelte elev og samfunnet for unødvendige kostnader til prekvalifisering ved opptak til høyere utdanning?
-0	Fremskrittspartiet mener at Norge har naturgitte forhold som muliggjør høsting av marine ressurser på en god og effektiv måte. Det ble i fjor eksportert fisk og fiskevarer for til sammen 30 milliarder kr. Vi mener derfor at fisk og marine produkter har potensial til på sikt å kunne utvikle seg til den viktigste eksportnæringen. Derfor er det viktig å legge til rette for en bærekraftig utnyttelse av fisk, skalldyr, sjøpattedyr, skjell, tang og alger. Men Fremskrittspartiet mener at dereguleringen og liberaliseringen av fiskerinæringen går for langsomt. Det som burde være en effektiv og frittstående næring, er fortsatt preget av en mengde offentlige tiltak, reguleringer og lovpålegg. Det er maktpåliggende for oss å presisere dette, selv om vi erkjenner at fiskerinæringen må reguleres til en viss grad, bl.a. fordi ingen har naturlig eiendomsrett til havets ressurser. Likevel synes vi at det er for stor avstand mellom en fornuftig regulering basert på å sikre konkurransefrihet innen næringen, og dagens mengde reguleringer, forskrifter og regler. Sjøpattedyr er en del av det økologiske systemet. En fornuftig beskatning vil ha positive konsekvenser for bestanden av en rekke fiskeslag. Bestanden av sel, bl.a. i Øst- og Vestisen, er nå blitt så stor at den er i ferd med å bli en alvorlig trussel for enkelte fiskebestander, og har faktisk vært det ganske lenge. Derfor vil Fremskrittspartiet arbeide for en økning av selfangsten gjennom å etablere en avtale med Russland om dette. I denne forbindelse kommer vi ikke utenom å nevne den norske vågehvalfangsten. Denne fangsten bidrar til å skape lønnsomme arbeidsplasser for fangere, produsenter og tilhørende næringer langs kysten. Vi vil også her minne om Fremskrittspartiets Dokument nr. 8-forslag hvor vi ber Regjeringen omgående oppheve Norges selvpålagte eksportforbud av produkter fra vågehval, en sak som er til behandling i komiteen. Fremskrittspartiet mener det er altfor strenge vilkår når det gjelder tildeling av konsesjon for havbruk/oppdrett, og at dette virker negativt for næringen. Vi er primært av den oppfatning at konsesjonsordningene skal fjernes, og at begrensningene kun skal være de som følger av forurensning og veterinære hensyn. Det naturlige må være å arbeide for at de kommuner som har naturgitte forhold for havbruk/oppdrett, skal tilrettelegge i sine reguleringsplaner for slik næringsvirksomhet. Vi mener videre at fôrkvoter innen denne næringen er et utidig inngrep i den enkelte bedrift og derfor må bringes til opphør. Skal vi få den vekst i denne næringen som etterstrebes for årene som kommer, må Norge få til en mye bedre lakseavtale med EU enn tilfellet er i dag. Som kjent skal det høsten 2001 forhandles om ny lakseavtale som skal iverksettes i juni 2002. Mange aspekter ved lakseavtalen må omarbeides eller fjernes ved de nevnte reforhandlinger. Når det gjelder fiskeriavtalen, vil Fremskrittspartiet gå inn for at næringsavtaler og annen selektiv virkemiddelbruk må avvikles, unntatt når det gjelder tilskudd til selfangst. Vi mener at selv med endrede fiskekvoter for fiskeslag i 2001 vil det være gode vilkår for næringen. Vi vil derfor som et alternativ åpne for en annen organisering og struktur som kan gi en bedret avkastning av det vi kan kalle fiskeformuen. Fremskrittspartiet vil også understreke betydningen av å ha et næringsperspektiv på fiskerinæringen. Vi mener derfor at distriktspolitikk og kompetansehevende tiltak må ivaretas bl.a. gjennom det ordinære virkemiddelapparatet og utdanningsinstitusjonene, uavhengig av næring.
-0	Justisministeren pratet om høye og mørke. Det skal ikke så mye til at man er høyere enn justisministeren, men at jeg er mørk, kan jeg i hvert fall ikke bli beskyldt for! Jeg hadde håpet at justisministeren hadde kommet hit med litt mer klar og tydelig vilje til å komme med midler for å få på plass dette. Justisministeren prater om at Fremskrittspartiet kunne ordnet opp da vi satt i regjering. Vi har aldri sittet i regjering, selv om det høres sånn ut, men vi var en del av et flertall. Så vidt jeg vet, kom forskriften i 2007. Da var det fortsatt den rød-grønne regjeringen som styrte butikken. Når statsråden sier at han vil vente og se hva brannutdanningsutvalget kommer med av konklusjoner i 2012, synes jeg det er litt interessant å lese hva man faktisk i dag sier for 2012. Bamble kommune er jo en kommune som er styrt av Fremskrittspartiet, så det kan vel kanskje være derfor de ikke har fått plasser – men i det jeg leser her, står det i hvert fall: «I 2012 skal det gjennomføres 16 grunnkurs deltid som skal være sluttført innen 1. desember 2012. Det er allerede gjennomført opptak og opptaksmelding er sendt ut til de respektive kommuner/regioner. Din kommune/region fikk ikke tildelt kurs.» Dette er 2012. Det betyr altså at man legger opp til den samme utdanningen i 2012 som vi har hatt i 2011, som viser at bare i Telemark er det 150 personer som skulle hatt grunnkurs for deltidsansatte i brannvesenet. Det er 150 personer som når ulykken er ute, eller når vi har en annen grunn som gjør at man er avhengig av brannmenn «ute i krig», som representanten Trældal sa, skulle hatt utdannelse, men som ikke får det – og som, mange av dem, heller ikke vil få det før fristen går ut, og forskriftens krav om at alle skal ha utdannelse, går ut. Det betyr da sannsynligvis at det vil være mange mennesker som ikke vil ha den utdannelsen. Med den takten som justisministeren og det politiske flertallet og regjeringen legger opp til, vil det altså være flere tusen brannfolk som ikke vil ha mulighet til å få den nødvendige utdannelsen. Det er jo det dette handler om. Og det er småpenger å klare å sørge for at man får på plass disse kursene, det er ikke kapasitetsproblemer eller andre ting. Det er ren og skjær økonomi som er grunnlaget for at man ikke kommer videre og sørger for at alle får den utdannelsen de skulle hatt, og som vi faktisk burde gi dem for at de skal være best mulig rustet til å gjøre den jobben de gjør, når det skjer noe som gjør at de må rykke ut. Det står også her – det er også til kommunen – når det gjelder beredskapsutdanning trinn 1 – deltid: «Vi viser til deres søknad (…). Skolens budsjettmessige forhold for inneværende år tillater ikke oppstart av flere deltidskurs i 2011. Skolen har plukket ut de to deltidskursene som har fått opptaksmelding om kursstart i 2012. Dersom noen av disse 2 takker nei, vil skolen ta nærmere kontakt.» Det er det svaret kommunene får rundt omkring. Det betyr at det er mange frustrerte brannfolk ute som gjerne ville hatt utdannelse, og som kunne fått utdannelse, hvis justisministeren og regjeringen hadde lagt noen flere midler på bordet. Så jeg håper i avslutningen at justisministeren også ser at det er fullt mulig å gjøre det – det er mulig å følge opp det kravet og det lovverket som vi har bestemt innenfor dette området – og at han nå vil si at dette vil han se nærmere på, og sørge for at det blir en utvidelse utover de 16 kursene som er i 2011, og de 16 kursene som nå er foreslått for 2012, at han faktisk kommer med mer penger, slik at brannfolk får en god utdannelse og er rustet til å gjøre jobben de skal gjøre for samfunnet.
-1	Jeg synes det er viktig at dette engasjementet finnes i alle partier, men jeg synes ikke de forslagene som fremmes i dette dokumentet, er veldig presise ut over å forsterke den kursen som regjeringen allerede har lagt. Vi har en strategi, og den kommer til å bli ytterligere omtalt i meldingen som kommunal- og regionalministeren skal legge fram. Vi som har ansvaret for utdanning, kommer hele veien til å ha som forventning til de institusjonene vi har ansvar for, at de nettopp skal delta i desentralisert utdanning, komme med stadig nye tilbud og utvikler sine nettløsninger. Jeg mener at vi selvfølgelig skal sørge for at vi holder det trykket oppe uansett, men at vi har en strategi. Det opposisjonen foreslår, er egentlig ikke noe prinsipielt ut over det. Regionalministeren kommer tilbake til sin vinkling på dette, så vi har en høy oppmerksomhet rundt dette.
-1	Flere har nevnt fra talerstolen her i dag at landet vårt er i en spesiell situasjon. Spesielle situasjoner krever spesielle løsninger. Det var sånn den rød-grønne regjeringen møtte finanskrisen. Det er ikke tilfellet nå. Tvert imot brukes det stor kraft i debatten her i dag på å avvise nettopp situasjonsspesifikke løsninger, gjennom f.eks. å forbedre permitteringsregelverket, som det i dag har blitt argumentert veldig godt for. Vi vet at de svenske erfaringene, Sverige har jo ikke hatt et regelverk tilsvarende vårt, viser at det ikke er sånn at folk nødvendigvis bytter beite – at industriarbeidere begynner med andre ting når det blir nedgang i industrien. De svenske erfaringene viser at når folk blir sagt opp, ja så kommer de tilbake til samme bransje, men da som innleide løsarbeidere istedenfor som fast ansatte. Men regjeringen vil ikke møte en spesiell situasjon med spesielle løsninger. Heller enn en aktiv næringspolitikk framholdes passivitet gjennom næringsnøytralitet, men markedet er ikke egnet til å løse problemer som markedskreftene selv har skapt. Det er de ikke, det har de aldri vært, og det kommer markedet heller aldri til å være i stand til. Selv om landet vårt er i en spesiell situasjon nå, er det slående at veldig mange flere havner i en vanskelig situasjon hver gang Høyre styrer landet. Sist Høyre hadde regjeringsmakt, var også arbeidsledigheten rekordstor, samtidig som veldig få nye arbeidsplasser ble skapt. Vi hører ofte at det var så krevende å overta arven etter de rød-grønne. Jeg vet ikke om det kan kalles krevende å overta styringen av et land med historisk lav arbeidsledighet. Jeg vet ikke om det kan kalles krevende, men jeg er overbevist om at det er noe med ideene som svikter, de politiske og ideologiske ideene om at markedets usynlige hånd skal ordne opp i arbeidsledighet, i klasseskiller, i kjønnsmakta – for det kommer aldri til å skje. Det er sosialistisk politikk, det er styring, det er mål, vilje og handling som gjør oss i stand til å møte vår tids største utfordringer, og da må vi ha spesielle løsninger i en spesiell situasjon.
-1	Siden jeg ser Trine Skei Grande stå på talerlisten, vil jeg bare be om at det forslaget som er framsatt fra Venstres side om å stoppe uttransportering til Hellas, blir omgjort til et oversendelsesforslag, slik at vi får behandlet det på en skikkelig måte. Bakgrunnen er veldig enkel, og det er at prinsippet og selve forutsetningen for at vi skal la andre land behandle asylsøknadene til Norge, nemlig det landet de kom først til, baserer seg på selve prinsippet om at forutsetningen om at EUs reglementer og direktiver, som handler om prosess, om behandling, om hvilken status det er som skal legges til grunn for å få opphold, faktisk oppfylles. Da er er det altså sånn at FNs høykommissær for flyktninger og menneskerettsorganisasjoner advarer mot å sende folk tilbake til Hellas. Bakgrunnen for det er todelt. Det ene er at antallet som får behandlet søknadene sine, er omtrent 1 pst. av dem som faktisk er søkere. Det andre er at de som får innvilget sine søknader, ligger på omtrent 1 pst. av dette igjen. Det er altså på et nivå som ligger langt under det sammenlignbare land som Storbritannia, Sverige, Danmark eller Norge, for den saks skyld, gir. En annen bakgrunn for at dette er trøblete akkurat nå, er at Den europeiske menneskerettighetsdomstol allerede har sagt at det er i strid med menneskerettighetene å sende enslige mindreårige asylsøkere tilbake til Hellas. Derfor gjør ikke Norge det, på linje med andre land. Nå er det saker som er oppe til behandling både i Den europeiske menneskerettighetsdomstol og i EUs egen domstol. I påvente av dette har Storbritannia utsatt utsendelse av flyktninger og asylsøkere. Derfor mener jeg at det ville være riktig å stoppe denne utsendelsen. Særlig prekært er dette for barnefamilier. Men regjeringen ved justisministeren har varslet at dette er noe som regjeringen ønsker å vurdere på en skikkelig måte. Da ønsker jeg å oppfordre Venstre til å la være å behandle denne saken nå, men la den undergå en skikkelig behandling, for det synes jeg denne saken fortjener.
-1	Jeg vil egentlig stille samme spørsmål til statsråden som jeg stilte til Marit Arnstad i sted. Hun er veldig opptatt av at vi ikke skal kaste blår i øynene på folk, som hun beskriver det, nemlig ved å sette en høyere kvote for lisensjakt enn det man egentlig forventer å ta ut. Spørsmålet er om statsråden er enig i dette. Ønsker hun å beholde dagens ordning, der man setter et høyt tak, men har en forventning om at man i realiteten tar ut et lavere antall rovdyr? I så fall tror jeg kanskje at man burde kommunisere det enda tydeligere ut fra både statsråden og miljømyndighetenes side og fra hele forvaltningens side. Eller skal regjeringen komme Marit Arnstad i møte og sette et mye lavere kvotetak på antallet dyr man ønsker å felle, men til gjengjeld sette et tak som man har til hensikt å nå opp til?
-1	Jeg har først lyst til å si at siste delen av statsrådens resonnement deles fullt og helt av SV. Jeg er også glad for at statsråden slo fast at avtalen som er inngått med partene i arbeidslivet om å redusere sykefraværet, står fast. At ytringsfriheten gjelder, er greit, men jeg vil spørre statsråden om han ikke mener at det er lurt at de som har inngått en slik avtale, i så fall benytter den med litt klokskap og omtanke, og ikke oppfører seg slik at det ved første korsvei sås tvil om den. Det er nemlig et flertall på Stortinget som kunne tenke seg å støte dette om ganske raskt hvis ikke Regjeringen nå står fast på avtalen og viser trygge holdninger til dette. Så til et annet viktig tema, og det er omstilling og privatisering. Vi i SV har lyttet med interesse til hva statsråden har sagt bl.a. i trontaledebatten, og vi har registrert at det har vært faglig tyngde og integritet i det statsråden har sagt, på tross av den store politiske uenigheten det er mellom SV og Høyre på dette punktet. Men vi frykter at statsråden er en ulv i fåreklær, særlig fordi vi nå ser hva som skjer i Stortinget. For her, i sene nattetimer, gjøres det vedtak der bl.a. Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet i samferdselskomiteen har vært med på å gjøre Posten, NSB og Luftfartsverket om til AS uten i det hele tatt å ha diskutert det med administrasjonen eller de ansatte. Og da har jeg lyst til å ta opp det statsråden sa i sitt innlegg i trontaledebatten: «Det fjerde og siste hovedprinsippet i moderniseringsarbeidet er at det må forankres hos de ansatte. Gode offentlige tjenestetilbud forutsetter entusiasme og pågangsmot hos dem som yter tjenestene. En prosess som de ansatte i verste fall er imot, og i beste fall bare halvhjertet er med på, vil ikke føre til målet. Vi vil derfor legge stor vekt både på å lytte til de ansattes organisasjoner og å trekke dem sterkt inn i arbeidet.» Vil statsråden følge dette opp i forhold til sine partikolleger og fortelle at en slik prosess som vi nå har vært vitne til, ikke er akseptabel?
-0	Jeg vil rette honnør til interpellanten, Grung, for å bringe en viktig debatt opp på dagsordenen. Fedme er en medisinsk tilstand der overflødig fett kan ha negativ effekt på helsa. En barne- og ungdomstid når man er alvorlig overvektig, kan være – bokstavelig talt – en tung belastning for den det gjelder. I 2010 var 22 pst. av landets tredjeklassinger i kategorien med fedme eller overvekt. Jeg vet litt om hvordan det er å være stor – eller overvektig, om du vil. Det føler jeg på kroppen, og jeg kjenner meg godt igjen i utfordringene som til stadighet er gjenstand for diskusjon. Min oppfordring er derfor: Gjør som jeg sier, ikke som jeg har gjort! Min vekt la ingen demper på mine barne- og ungdomsaktiviteter. Jeg deltok i alle. Det var først da bevegelse ble byttet ut med yrkesliv, møter og wienerbrød, de for mange kiloene kom sigende – sakte, men sikkert. Og tro meg: Livet her i dette huset kan også bidra til at det ikke er en slim-fit-modell man kikker etter hvis man stikker innom en herreforretning som har spesialisert seg på å selge klær til store gutter. Barn som helt ned i barneskolealder daglig lever med følelsen av at kroppen ikke fungerer til det hodet ønsker å være med på av aktiviteter som andre barn og unge deltar i, som gym på skolen, løping eller dansing, har en ekstra psykisk belastning å leve med. Det er ikke gøy å delta på ballett om det ikke finnes klær i alderstilpasset størrelse å få tak i. Det er ikke morsomt for et barn til stadighet å bli plukket ut sist til laget på kanonball i gymmen fordi man ikke rører seg raskt nok eller løper fort nok. Det i seg selv oppleves som utilstrekkelighet, og man mister følelsen av å være en del av det sosiale fellesskapet. Vi vet at psykiske lidelser kan gi fedme og overvekt, samtidig som vi vet at fedme og overvekt i seg selv gir økt risiko for depresjon og psykiske lidelser. Å behandle fedme og overvekt hos barn er ingen enkel sak. Skolen er en viktig arena for forebygging, men dette er i hovedsak et familieanliggende, og vi må nå frem til barna via foreldrene. Hele familier må omstille seg når det gjelder kosthold, men også når det gjelder fysisk aktivitet. Foreldrene må være gode rollemodeller og sette klare grenser for sine barn, og samtidig vise hvilken glede fysisk aktivitet kan gi. Mestring gjennom morsomme hverdagsaktiviteter kan være tur i skog og mark, spille fotball på løkka og gå tur til fots eller ta sykkelen fatt for å komme seg til skolen. Det er dessverre ikke sjelden vi hører om trafikkaos rundt landets mange barne- og ungdomsskoler som følge av at foreldre henter og kjører sine barn til og fra. Dessverre gjøres dette også fordi foreldrene er bekymret for å sende barna ut i trafikken og i hverdagen generelt. Skolen er en viktig arena, hvor det er avgjørende å gi alle barn likeverdige muligheter til daglig fysisk aktivitet, bevegelsesglede og positive opplevelser knyttet til fysisk aktivitet. Fremskrittspartiet har lenge ment at å øke graden av fysisk aktivitet i skolen er et godt folkehelsetiltak for å stimulere til mer fysisk aktivitet og mestring for barn og unge. At økt fysisk aktivitet i skoletiden styrker konsentrasjonen i klassetimene, og at elevene lærer mer og dermed oppnår bedre resultater i skolen, er godt kjent i en rekke forsknings- og idrettsmiljøer. Det absolutt beste må være om vi i størst mulig grad kan forebygge. Regjeringen har økt tilskudd til både jordmortjenesten og helsestasjonstjenestene i kommunene. På den måten er jeg glad vi kan bidra til at gravide og nybakte mødre kan få veiledning når kroppen har vært igjennom en stor påkjenning, og også bidra til økt fokus på kosthold og helse til denne gruppen – og hvor viktig kosthold og helse er for at deres barn skal få en sunn og god oppvekst. Skolehelsetjenesten vil med økte ressurser kunne bidra til at skoleelever kan få råd og veiledning om både kosthold og fysisk aktivitet, enten ved helsesøster på skolen eller ved hjelp av PPT i kommunen. Jeg retter også en takk til statsråden, som ga en god redegjørelse. Jeg er selvsagt både glad for og stolt over at Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen har tilrettelagt for betydelig vekst i sine sykehusbudsjetter, noe som kan bidra til økt oppmerksomhet om den viktige utfordringen interpellanten har reist.
-1	Eg kan tilby representanten Skei Grande mange studiesirklar dersom ho føler ho treng det. Det er ikkje dermed sagt at vi slepp unna dei vanskelege grenseoppgangane. Det er jo ein gong sånn at skal vi klare å gjere noko spesielt for dei frivillige, for dei ideelle og for dei sosiale entreprenørane, må vi på ein eller annan måte skilje dei ut frå dei kommersielle, som vi ikkje skal spesialbehandle. Så er det ikkje dermed sagt at vi ikkje skal ha andre private i tillegg, men no har vi lovt at vi skal spesialbehandle ideelle og dei sosiale entreprenørane. Då må vi på ein eller annan måte beskrive dei, og den problemstillinga kan ikkje Venstre vri seg unna ved å referere til studiesirklane i Sosialistisk Venstreparti.
-1	Jeg tenkte bare jeg skulle redegjøre litt for komiteens tilråding – som vi står sammen med Regjeringen og Senterpartiet om – om ikke å bifalle forslaget om å stoppe den private bosettingen. Grunnen til det er at vi syns det er greit at det gjennomføres et prøveprosjekt, når det er i gang. Alle som har vært på et asylmottak og sett hvordan det er der, skjønner jo at det ikke er kjipt for en familie å bo der sammen med barn istedenfor – hvis man skal etablere seg, og hvis det er sannsynlig at vedkommende familie kommer til å etablere seg i Norge – å komme seg ut av asylmottaket og bo lokalt, for å komme inn i et mest mulig vanlig liv. Det som på en måte er en slags form for misforståelse – eller jeg vet ikke hva – er jo at dette allerede skjer i dag. Det er bare det at det ikke oppfordres økonomisk til det. Det er jo sånn at det å bo på et asylmottak er et tilbud som man får. Det er ikke noe man på død og liv er nødt til å gjøre. Dette prosjektet vil jo i hovedsak også bare gjelde for familier og par, noe som kom klart fram i det brevet vi fikk fra statsråden. Det vil gjelde for folk som mest sannsynlig vil komme til å bosette seg i Norge, og som har søknader som er under behandling. Dette vil fremme integreringen kjappest mulig. Det vil være mer akseptabelt for kommuner å si ja takk til akkurat den flyktningfamilien hvis de slipper å være nødt til å bosette familien etter at vedkommende kommer. Dessuten mener jeg at sammenligningen med Sverige ikke er relevant. I Sverige har de en annen politikk enn det som vi opplever at dette forsøksprosjektet går ut på. De har en politikk som i mye større grad går ut på å bosette folk på permanent basis, også lokalt, når de får opphold. Det fører til en veldig opphopning i de store byene og skaper gettoer. Ved å legge betingelser på disse kontraktene – som er en av forutsetningene som ligger inne fra flertallet i komiteen – dvs. legge inn forutsetninger om anstendige boforhold, skikkelig standard på leiligheter og ikke krøkkete opphopninger av 13 mennesker på en ettroms-leilighet vil vi sikre at dette kommer til å bli bra. Det blir spennende å se hvordan prosjektet går.
-1	Frå ein eller annan planet tilbake til landjorda. Eg synest Hareide har ei god leiing av komiteen, og eg tvilar ikkje på at han kan bli ein god leiar av Kristeleg Folkeparti. Det ser me fram til. Det eg ønskjer å få svar på i dag, er det som er blitt sagt i media i det siste, at Hareide skal bli meir folkeleg og mindre kristeleg, og det gleder jo SV. Men spørsmålet er kva dette betyr. Betyr det at Hareide på ein måte skal bli sånn som partiet «folk flest»? Er det sånn at det blir ein annan klimapolitikk no, der klimatilpassing og sånne ting – som me var ute og demonstrerte og tok imot for Kirkens Nødhjelp – blir mindre viktig, der solidaritet med fattige blir mindre viktig, dersom Hareide skal samarbeida med Framstegspartiet?
-1	På bakgrunn av den svært korte tida komiteen har hatt til å behandle ei såpass viktig sak – vi har kjent til saka i 14 dagar, men det er ei sak som har versert i systemet i ti år – føler eg meg ikkje komfortabel med å måtte behandle ho på denne måten. Eg ønskjer å fremme forslag om at saka vert send tilbake til komiteen for grundigare behandling.
-0	Spørsmålet som jeg tror mange utenfor denne bygningen stiller seg, er hvor lenge man skal følge med før man gjør noe. I Fremskrittspartiet mener vi at et viktig signal fra Regjeringen om at man faktisk vil gjøre noe, vil være at man forskutterer. Det er et lite kontroversielt finansielt verktøy, men det viser iallfall en vilje til å legge til rette for gjennomføring av mindre tiltak, og det er samtidig et finansielt signal om at nødvendig sluttplanlegging og klargjøring av større prosjekter kan settes i gang. I tillegg må jeg også vise til, som også representanten Sandberg gjorde, den informasjonen som kom under budsjetthøringen i transportkomiteen i går, der man i tillegg til å dokumentere ledig kapasitet også peker på at prisstigningen som vi har hatt i år, spiser opp mye av den gledelige økningen som er kommet i budsjettet.
-1	Vi jobber aktivt med to av de viktigste kritikkpunktene fra NOKUT når det gjelder forsøk og vurderinger i forhold til de ekspertråd vi får. Det ene er praksis, og forholdet mellom praksis og teori, og det andre er styrking av selve kjernen i lærerutdanningen, nemlig pedagogikkfaget. Dette henger sammen. Pedagogikkfaget i seg selv betyr kanskje at det blir en bedre måte å lære på - når man har et tettere løp enn i dag, og ved å forholde seg til praksis. Det vil selvfølgelig være en særdeles viktig del av de vurderingene vi gjør. Det store spørsmålet er hvor detaljert både vi og Stortinget skal være i den endelige behandlingen av lærerutdanningen, og i hvilken grad vi skal gi noen flere overordnede føringer for hvordan institusjonene skal gjennomføre sine utdanningstilbud.
-1	Nobelprisvinnar Edvard Moser åtvarar mot ei utvikling mot meir resultatfinansiering av forsking. Kva er det kunnskapsministeren har forstått om forsking som Edvard Moser ikkje har forstått?
-0	Til tross for at mange vil hevde at årsaken til at verdens oppmerksomhet er rettet mot nord og Arktis er endringer i klimaet, vil jeg påstå at det heller er de store økonomiske mulighetene som ligger i regionens enorme naturressurser – fisk, mineraler, olje og gass – som er årsaken. Det er liten tvil om at vi står overfor en ny epoke hva angår næringslivets muligheter og økte aktiviteter i nord. Dette gjelder ikke bare for Norges interesser i nord. Også Canada, USA og Russland har mange av de samme utfordringene: store ressurser og en sårbar og utsatt natur og et sårbart miljø. Det er liten tvil om at tilgang til energikilder og flyten av dem har vært avgjørende for global strategisk politikk gjennom de siste 40 årene. Det er heller ingen tvil om at IKT-bransjen har trengt og vil trenge mineraler i all framtid. Det samme behovet for mineraler vil alternative, fornybare energikilder ha. Det er heller ingen tvil om at de arktiske områdene produserer store mengder sunn mat som fisk, skalldyr, krabber og mye mer. Derfor vil en av våre hovedutfordringer bli å frambringe ressursene i nord til markedene på en sikker og miljøvennlig måte – med de mulighetene det kan gi Norge, med vår strategiske geografiske plassering. Det er derfor viktig at vi evner å løfte blikket vårt og tenker på hvordan vi fra norsk side kan samarbeide effektivt med våre naboland, Sverige, Finland og Russland, for å få på plass transportruter og logistikk som kan løse våre felles utfordringer. Vi må få på plass ulike transportveier, både til havs og til lands, som gjør oss i stand til å utvikle Nordkalotten på en langt bedre måte enn vi gjør i dag. Vi ser at Finland diskuterer og ser for seg en ny jernbaneforbindelse til kysten i nord. Her må Norge komme på banen slik at vi sammen med finnene kan legge til rette for at en slik jernbane kan komme til norsk havn for utskiping av malm og mineraler. Det er heller ingen tvil om at de fleste veier, både i Norge og våre naboland, går fra nord til sør. Det er ingen tvil om at hvis vi skal kunne utnytte vårt potensial i nord, må vi også få på plass transportruter for øst–vest-aksen på en langt bedre måte enn vi har i dag.
-0	Jeg takker statsråden for svaret, som jeg for så vidt er fornøyd med, men det gjelder for eiendommer som er for videresalg. Staten eier mange og store eiendommer, bl.a. areal rundt flyplasser – jeg tenker da spesielt på mitt hjemfylke – og det kan være prestegårder og andre faste eiendommer som staten ikke har planer om å selge, men som man av en eller annen årsak må sitte på. Det som er viktig for meg, er at det er tilnærmet like regler over hele Norge, slik at flest mulig får anledning til å leie disse arealene, ved at det settes en maksimal leietid, at det gjøres på anbud hvor det er gagnlig, at de som får leie, helst tar bosetting i vedkommende kommune, at rett yrkesbakgrunn er til stede etc. – altså like forhold over hele landet. Jeg tenker som sagt spesielt på eiendommer som staten har sittet på i en årrekke.
-0	La meg først få lov til å takke interpellanten for en god interpellasjon, og – jeg hadde nær sagt – et enda bedre innlegg i salen. Jeg tror jeg kan si at jeg er enig med representanten Skei Grande i alt hun sa. Jeg er veldig begeistret for at også Oslo-representanter er så tydelige i sin honnør til den jobben som Oslo politidistrikt har gjort over mange år, og som har gitt veldig, veldig gode resultater for borgerne i Oslo, med redusert kriminalitet. Nå ser det også ut til at oppklaringsprosenten faktisk går opp. Det er også veldig positivt. Så skulle jeg kanskje ønske at det var flere til stede i salen og i presselosjen for å høre den positive omtalen som representanten Skei Grande gir av Oslo-politiet, for det er vel fortjent. Det skjer også veldig mye positivt arbeid rundt om i hele Politi-Norge. Men jeg forstår også bekymringen som representanten Skei Grande uttrykker i denne interpellasjonen. Oslo politidistrikt er et veldig spesielt politidistrikt på mange områder. Interpellanten har vært inne på en del av det, men det er altså vårt største politidistrikt. De er robuste og ganske godt rustet til å håndtere spesielle situasjoner. De disponerer også over nasjonale beredskapsressurser. I tillegg er et hovedstadspoliti preget av at det er mange viktige objekter som i spesielle tider krever mer oppmerksomhet. La meg også si at politiet er en rammefinansiert virksomhet, og vi har tydelige forventninger til at politiet løser sine oppdrag innenfor de økonomiske rammene som Stortinget har vedtatt. Det betyr i utgangspunktet at spesielle utfordringer på ett område må løses gjennom omdisponeringer og endringer på andre. Siden regjeringsskiftet har politiet hatt sterk prioritet også budsjettmessig. De to siste budsjettårene har politiet og påtalemyndigheten samlet fått en budsjettvekst på om lag 1,56 mrd. kr korrigert for lønns- og prisvekst og inkludert merverdiavgift. Det skal bl.a. gi rom for 700 nye politistillinger, 100 mill. kr til endringer og sivilt ansatte som frigjør politikraft – en helårseffekt på 140 mill. kr – 50 nye påtalejurister, om lag 16 nye statsadvokatembeter og flere saksbehandlerstillinger hos statsadvokatembetene og om lag 30 nye stillinger til Oslo politidistrikt direkte for økt politioperativ innsats på utlendingsfeltet. Sånn sett har tilførselen av ressurser også en positiv virkning for Oslo politidistrikt og setter distriktet noe bedre i stand til å håndtere sine oppgaver helt generelt. Samtidig har politiet i Oslo, som nevnt, noen særskilte oppgaver som følge av at de har ansvaret for hovedstaden. Dette er i noen grad hensyntatt i fordelingen av midler til politidistriktene, men når det oppstår en situasjon som medfører en midlertidig høyning av beredskapsnivået med det som resultat at en må øke vaktholdet rundt helt sentrale objekter, vil det kunne føre til en for høy belastning innenfor de tildelte rammene. Selv om Oslo politidistrikt er i stand til å håndtere situasjonen, vil det kunne gå ut over andre prioriterte områder, akkurat som representanten Skei Grande skisserer at hun frykter, og som også politiet har uttrykt i media. Oslo politidistrikt leverer gode resultater på mange områder, og det er en tendens til ytterligere forbedring. Det vil være vanskelig å akseptere at deler av dette arbeidet må settes tilbake fordi politidistriktet må sikre økt vakthold. Siden november 2014 har antallet faste vaktoppdrag og oppdrag ved arrangementer økt. Det er ingen tvil om at de iverksatte tiltakene er nødvendige, men de påvirker også Oslo politidistrikts mulighet til å levere på andre områder. Vi har en viss erfaring rundt dette også fra trusselsituasjonen i fjor sommer, da merkostnadene for politiet ble anslått til om lag 60 mill. kr. Oslo politidistrikts andel av kostnadene var om lag 21 mill. kr, selv om den intensiverte økte beredskapen bare varte i noen dager. Regjeringen foreslo, som kjent, å kompensere politiet for disse merutgiftene, noe Stortinget også sluttet seg til. Ifølge Politidirektoratet håndterte Oslo politidistrikt i 2014 ca. 650 demonstrasjoner, 275 større og mindre arrangementer, 80 mottagelser og 44 besøk. Oslo står med alle sine institusjoner i en helt spesiell stilling i forhold til landet for øvrig. Det skjerpede trusselbildet siden november i fjor har medført økt beredskapsbehov og vaktholdsbehov i 2015, og derfor har regjeringen, som representanten Skei Grande helt riktig bemerket, i revidert nasjonalbudsjett foreslått en økning til Oslo politidistrikt på om lag 38 mill. kr. Det er penger som er ment å sikre at den økte beredskapen i minst mulig grad skal gå ut over andre viktige politioppgaver. Revidert nasjonalbudsjett ligger, som kjent, i Stortinget for behandling i disse dager. Økt beredskap er samtidig ikke bare et spørsmål om penger, men også om bemanning. Selv om politiet gjør sitt ytterste for å ivareta øvrige oppgaver på en god måte, kan det ikke utelukkes at et vedvarende økt beredskapsnivå midlertidig kan gå på bekostning av enkelte av politiets øvrige oppgaver. Oslo politidistrikt har fått tildelt midler til 80 nye politistillinger som er ment for ferdigutdannede studenter fra Politihøgskolen, og syv nye påtalejurister. Dette vil også bidra til å gjøre politidistriktet enda mer robust til å håndtere økt beredskap. Det er viktig for regjeringen å fortsette oppbyggingen av politiet, slik at en kan nå målet om to polititjenestemenn og -kvinner per 1 000 innbyggere i løpet av 2020. I tillegg vil endringer som kommer i forbindelse med oppfølgingen av nærpolitireformen, der regjeringspartiene sammen med Venstre har funnet svært gode løsninger for fremtiden, kunne bidra til å styrke Oslo-politiets muligheter til enda bedre leveranser i fremtiden. Så er det selvfølgelig slik at jeg vil følge denne situasjonen også fremover. Jeg kan nok ikke tilfredsstille representanten Skei Grandes ønske om å gi noen forsikringer om at alle oppgaver Oslo-politiet skal løse, vil bli løst på en like god eller bedre måte enn det har vært gjort så langt, men dette er noe vi kommer til å følge nøye, og som jeg vet at også Politidirektoratet følger nøye opp. Jeg mener at vi gjennom å foreslå denne tilleggsbevilgningen på drøye 38 mill. kr til Oslo-politiet også følger opp den bekymringen som representanten Skei Grande har gitt uttrykk for både i innlegg og i interpellasjonen, og jeg mener at vi derved også gir Oslo-politiet gode rammevilkår til å sikre opprettholdelse av den vesentligste delen av sin ordinære virksomhet på en sånn måte at det økte vaktholdet ikke i for stor utstrekning går ut over andre prioriterte oppgaver.
-1	Eg er veldig for forsking – lat meg understreke det – òg når det gjeld både innhald og andre sider ved barnehagar. Men eg må få lov til å seie at det er jo ikkje slik som ein kan få kjensla av her, at vi no driv eit stort eksperiment med 80–90 pst. av norske barn. Det er altså omfattande forsking og omfattande erfaringar over mange år vi har i Noreg og mange andre land med omsyn til barnehagar, og vi har dermed eit svært godt grunnlag for å kunne seie at det er eit viktig tilbod – når det er kvalitativt godt – som har stor betydning på ulike måtar for barn. Samtidig må vi vere opptekne av at foreldras rolle i forhold til eigne barn, anten det no gjeld omsorg eller læring, er kjempeviktig og vil vere det for alle.
-0	Jeg takker for spørsmålet, men jeg vil minne representanten om at det grønne skiftet i budsjettforliket definitivt ikke var Fremskrittspartiets primærpolitikk. Bortsett fra at vi er godt fornøyd med at trygge, eksisterende familiebiler skal bli billigere, så må vi nok innrømme at det grønne skiftet er det andre partier som må ta sin del av æren for. Men vi har vært med og stemt for forslaget, og det inneholder den paragrafen som du nevner. Nå skal dette ut på høring, nå skal det gjennomgås, vi skal få innspill fra næringen for å se på hvordan avgiften best mulig kan innrettes, men jeg tror nok ikke at vi opplever det samme som vi gjorde med poseavgiften, at den blir fjernet fullstendig. Jeg vil også påpeke det som representanten tok opp i spørsmålet til Siri Meling tidligere, om Haugesund lufthavn, og så vil jeg også si at Widerøe har vært ute og sagt at markedssvikt i markedsandelen kanskje er den viktigste årsaken til at de velger å kutte ruter.
-1	Nå tror jeg at representanten Kristoffersen ikke riktig vet hva SND Invest er. Det er ikke statlige arbeidsplasser, men det er staten som gjennom SND bidrar til egenkapital i enkelte virksomheter. SND Invest ligger utenfor det vi mener er SNDs og statens viktigste oppgave. Og vi har nå fått flertall for ca. 200 mill. kr mer til SND gjennom dette budsjettet. Vi har også fått en halv milliard gjennom virkemiddelproposisjonen til dette store «Ryan-fondet», altså distriktsfondet, som skal bidra til arbeidsplasser i næringsfattige områder – en betydelig seier for offentlig virkemiddelapparat, og ikke minst en betydelig seier for næringsfattige utkantkommuner. SND Invest har vært en rent vanlig kommersiell aktør, som vi mener at det private bank- og finansmarked i all hovedsak bør ta seg av. Disse bedriftene ligger i all hovedsak i Oslo og Østlandsområdet – sikkert god kapital for dem som har disse bedriftene, men vi har ment at det offentlige virkemiddelapparatet mer bør målrettes mot områder der det trengs mest. Det som ligger i virkemiddelproposisjonen, som er vedtatt her i Stortinget for få dager siden, er en betydelig styrking og forbedring av det offentlige virkemiddelapparatet, der saksordføreren, Ryan, har gjort en forbilledlig jobb til gagn for norsk næringsliv. Det er vi svært stolte av.
-0	Da energi- og miljøkomiteen var i Trøndelag – og for så vidt også da vi var i Møre og Romsdal uken før – ble det understreket at det eneste som kan gi et tilstrekkelig nytt kraftvolum til en akseptabel kostnad innenfor den tidshorisonten vi ser på, er gasskraftverk. Det er faktisk fysisk mulig å bygge et gasskraftverk på ca. tre år. Det betyr at begynner vi i dag, har man et gasskraftverk oppe før sommeren 2009. Men det vil være et gasskraftverk uten CO2-håndtering. Nå snakker statsråden om at man godt kan bruke midlertidige eller mobile gasskraftverk, som har halvparten så god virkningsgrad som et vanlig gasskraftverk, og som ikke har CO2-rensing. Det er altså en akseptabel løsning. Men å tillate at Tjeldbergodden bygges uten CO2-rensing fra dag én, har statsråden allerede sagt ikke er aktuelt, ifølge et intervju på NRK Dagsrevyen forrige onsdag. Da er spørsmålet: Burde man ikke se bort fra Soria Moria-erklæringen, hvor man krever CO2-rensing fra dag én, og tillate at det bygges, når alternativet er et mye dårligere mobilt gasskraftverk?
-0	Vi blir nok neppe helt enige om hvordan vi skal håndtere dette. Det konstaterer vi. Men jeg har lyst til å vise til det høringsnotatet som nå er sendt på høring, og som vil danne grunnlaget for den saken som regjeringen skal legge fram. I den saken har Skattedirektoratet foreslått som konsekvens for eventuelle aviser som bryter denne avtalen, at man bl.a. skal ha mulighet for å ilegge bøter. Regjeringen konkluderer med at det må holde at de avisene neste år ikke får denne tilgangen og avviser forslaget om å gi bøter til aviser som bryter en slik avtale. Mitt spørsmål er egentlig: Avviser man dette med bøter overfor avisene og media på prinsipielt grunnlag, eller er det noe man vil vurdere på et senere tidspunkt hvis dette ikke fungerer med det reaksjonsmønsteret som ligger i høringsnotatet per dags dato?
-1	Skattebetalerne har jo ro rundt dette, for vi har lagt fram et statsbudsjett for 2007 der det står helt klart hva som er endringer i skattesystemet for inneværende år. Alle, inkludert opposisjonen i Stortinget, må vente til statsbudsjettet for 2008 kommer, for å se hvilke eventuelle skatteendringer som kommer fra da av. Jeg har en viss forståelse for at Høyre har et ønske om å holde liv i alle mulige tenkelige skattedebatter, men det er altså ingen grunn til å diskutere noen realiteter før Regjeringen eventuelt kommer til Stortinget med forslag om noen endringer. Vi jobber systematisk for å få til et mer rettferdig skattesystem. Nå har vi en omfattende skattereform, og vi ser ikke enda helt hvordan den har slått ut, for det tar tid før vi får ligningene og kan gjennomgå det. Men jeg kan bekrefte at vi kommer til å jobbe systematisk hele denne stortingsperioden for å få til et mer rettferdig skattesystem. Det vi har gjort, har i stor grad vært at vi har tettet skattehull som f.eks. bare de mest privilegerte har kunnet benytte seg av.
-1	Jeg takker for svaret. Statsråden bekrefter det jeg frykter, at vi igjen vil oppleve at staten og Oslo kommune ikke klarer å bli enige om en tiltakspakke som skal iverksettes på de dagene når luftforurensningen er aller verst. Jeg er hjertens enig i det statsråden sier, at det burde ha vært piggdekkavgift i Oslo. Det har Oslo SV foreslått i det budsjettet som de nå behandler. Jeg er også hjertens enig i at det er det totale luftforurensningsnivået i Oslo som må ned. Likevel har vi et ansvar nå når vi snart vil oppleve den vanskeligste sesongen, de vanskeligste dagene når luften er direkte helsefarlig, og astmatikere må holde seg inne, og barn blir holdt hjemme eller ikke kan gå ut i barnehagen fordi de ikke tåler luften. Jeg er glad hvis statsråden kan garantere at vi, i hvert fall før jul, vil få en slik beredskapspakke på plass.
-0	Jeg vil også gi honnør til interpellanten for å ha satt dette nok en gang på dagsordenen, for det er veldig viktig å se på problemene som følge av at krav om individuell plan ikke følges opp. Det som gjør hele situasjonen litt spesiell, er at vi i dag diskuterer en sak om hvorfor Stortingets tidligere vedtak ikke følges opp – for det er faktisk et krav om at det skal utarbeides en individuell plan. Og det blir veldig spesielt når f.eks. helse- og omsorgsministeren gang på gang må ta kontakt med de regionale helseforetakene og spørre: Hvor blir det av planverket? Jeg trodde faktisk det var slik at når Stortinget vedtok en lov, skulle loven følges, at det som står i loven, skal følges opp på en skikkelig måte. Dersom så ikke gjøres, har vi et problem. Det er åpenbart at i denne saken når det gjelder utarbeidelse av individuell plan, har vi et svært problem, både i forhold til de regionale helseforetakene og i forhold til kommunenes manglende evne og vilje til å følge opp dette på en skikkelig måte. Men la oss så gå litt videre, til vi får på plass den individuelle planen, for det er da jeg virkelig begynner å bli bekymret. For hvordan skal man der ute kunne følge opp de enkelttiltakene som skal til for å få rusmiddelmisbrukeren over i en mer normal situasjon, bort fra misbruket og få satt i gang hele apparatet rundt, slik at man kan skaffe seg jobb, bolig og ta opp igjen sitt eget sosialt nettverk? Jeg finner også grunn til å stille spørsmål om hvorfor de regionale helseforetakene pr. i dag viser en fullstendig manglende evne og vilje til å sette rusmiddelmisbrukeren i sentrum. For der ute er det faktisk slik. Jeg skal nevne et enkelt eksempel som jeg har fått høre om denne uken: Helse Midt-Norge inngår bl.a. ikke avtaler med rusavvenningsinstitusjoner hvis de er et AS. Det er rimelig spesielt. En institusjon har fått beskjed om at siden den ikke er en stiftelse, men et AS, kan det dermed ikke undertegnes en avtale. Man skriver også at Helse Midt-Norge ikke er interessert i å inngå nye avtaler med rusavvenningsinstitusjoner. Det viser helt åpenbart at man ikke tar på alvor de sammensatte problemene som rusmiddelmisbrukerne har i dette landet. Jeg håper at helse- og omsorgsministeren nå vil ta en gjennomgang med foretakene og sørge for at de gir et best mulig tilbud om avvenning til de rusmiddelmisbrukerne som ønsker det. Da er det viktig å ha én ting for øye: En rusmiddelmisbruker som i utgangspunktet er motivert til behandling, kan ikke bli satt på venting i én, to, tre eller fire måneder, for da er også motivasjonen borte, og da vil problemene stå i kø.
-1	Jeg har følgende spørsmål til kommunal- og regionalministeren: «Ifølge Telemarksavisa 3. mai 2004 ønsker en irakisk familie med et 7 år gammelt multihandikappet barn, som har fått oppholdstillatelse i Norge, å bosette seg enten i Tinn eller Skien kommune. Ingen av kommunene ønsker å ta imot familien av frykt for høye framtidige utgifter knytta til barnets pleie- og omsorgsbehov. Hva kan statsråden gjøre for å hindre at et multihandikappet barn på denne måten blir kasteball mellom kommuner på grunn av frykt for store framtidige utgifter?»
-0	Situasjonen i Volda er ikke enestående. Derfor blir jeg litt overrasket når både statsråden og representanten fra Arbeiderpartiet etterlyser eksempler på at Fremskrittspartiet har stått på og kjempet for bygdeskolene. Jeg vil anbefale både statsråden og representanten Norvoll å ta seg en tur til Nord-Trøndelag. For det er ikke lenger siden enn torsdag at kommunestyret i Levanger kommune med Arbeiderpartiet i spissen foretok en massiv nedleggelse av bygdeskoler. Dette skjedde rett og slett fordi Arbeiderpartiet og Senterpartiet i fellesskap i 15-20 år har vanstyrt økonomien i Levanger kommune på en slik måte at man stod overfor valget enten å legge ned skoler eller å komme under statlig administrasjon. Og når Arbeiderpartiet i den kommunen fikk valget mellom disse to alternativene, valgte de altså å legge ned skolene. Dette er en interessant debatt, og jeg deler selvfølgelig statsrådens syn på at samarbeidsutvalgene skal høres før nedleggelser. Det blir de selvfølgelig også – det skulle bare mangle. Men så skiller statsråden og undertegnede lag. For når han snakker om at kommunene har myndighet, vet jeg ikke hvorvidt han peker på administrasjonen eller politikerne. Min erfaring er at det er administrasjonen som foretar nedleggelsene, og at det skyldes rolleskiftet i forvaltningen, der politikerne har blitt utredere og administrasjonen de som tegner opp løpet. Når det gjelder valgfriheten, er det ikke riktig det statsråden sier. Det at eleven har rett til å velge den nærmeste skolen, påstår han er det motsatte av Fremskrittspartiets modell. Men Fremskrittspartiets modell er akkurat det at foreldre og elever fritt skal få velge. Og da kan de velge den nærmeste skolen, og stort sett tror jeg at foreldre og elever ønsker det, men det kan selvfølgelig være eksempler på at de ønsker andre valg. Situasjonen er i dag den at myndighetene som statsråden kaller det, eller lokalpolitikerne sitter på sin taburett og peker på hver enkelt elev og sender dem fra den ene kanten av kommunen til den andre. Det er akkurat den problematikken som ville forsvinne gjennom Fremskrittspartiets system der pengene følger eleven. Og da vil jeg si med en gang – for det blir vel en del av debatten senere, tenker jeg – at vi selvfølgelig ønsker å differensiere og ta høyde for de lokale forholdene slik at det blir en differensiert pris. Så har jeg også lyst til, selv om dette ikke er en debatt om kommuneøkonomi, å peke på de tallene som er kommet fram i forhold til underskuddet i kommunene, og å se på de eiendomsforholdene som kommunene har. Kanskje er ikke våre kommuner så fattige likevel.
-1	Vi er i en situasjon der skattemyndighetene er blant de offentlige etater som får best skussmål av forbrukerne og skattyterne. Det er veldig gledelig. Det betyr at de har lagt seg enormt i selen for å være i front når det gjelder forenklinger, når det gjelder muligheter for elektronisk å melde tilbake på selvangivelsen, sende SMS osv. Vi gjør mange forbedringer i den retning. Det er selvfølgelig også for å ha en effektiv behandling av sakene. Jeg har ikke oppfattet at det har vært en storm av innsigelser fra ligningsfunksjonærer når det gjelder den måten vi behandler dette på. Jeg har også oppfattet at den informasjonen som skattyterne får, er tilstrekkelig. Hvis det er mange henvendelser angående dette, kan vi gjerne foreta en undersøkelse. Men jeg synes kanskje ikke vi skal gjennomføre store endringer i dagens praksis fordi representanten Skovholt Gitmark har fått en mail.
-0	Det som etatene – Vegvesenet, Jernbaneverket, Kystverket og Avinor – vet, er at de har mer midler å rutte med i dag enn det den forrige regjeringen la opp til i fjor høst. Det tror ikke jeg skaper usikkerhet hos dem. Det ser de at skaper muligheter, det skaper muligheter til å realisere flere veiprosjekter, flere jernbaneprosjekter. Samtidig har vi igangsatt mange reformer, nettopp for at systemet skal bli bedre og mer effektivt, så du får bygd vei og jernbane raskere og billigere og bedre. Dette er også noe som vi med stor glede ser at både Jernbaneverket og Vegvesenet omfavner med glede. For de har lenge prøvd å reformere systemet sitt, men opplevde til og med at den jernbanerapporten som departementet selv sto bak, om hvordan en kan endre jernbanesektoren i Norge, ble lagt i en skuff fordi den inneholdt ord som «konkurranse» og «anbud». Vi vil gjerne bruke den typen virkemidler, for vi ser at selv Jernbaneverket ser at de kan få mer igjen for pengene ved å drive mer effektivt. Og da kan ikke vi drive og legge fram en NTP hver gang vi gjør en endring, men i budsjettene informerer vi, og Stortinget er de som vedtar … (Presidenten klubber.)
-1	For det første har jeg lyst til å minne om at denne prosessen har vært veldig bred og veldig grundig i forhold til de omleggingene som har vært, med grundige høringsrunder. Det var stor grad av enighet om at de reglene vi hadde, ikke var praktikable videre framover. Det er et utgangspunkt. Det er ikke slik at Finansdepartementet har sittet og funnet på noe som kommer som en stor overraskelse på næringen. Det er det ene. Det andre er at vi nå skal gå igjennom dette og se på det. Det er et positivt svar jeg gir representanten Flåtten her i forhold til de problemstillingene som er kommet opp. Det er vanskelig for oss å forstå at de endringene som er gjort, kan ha så dramatiske konsekvenser som enkelte nå sier, når våre beregninger viser et mer-proveny på 10 mill. kr, som er et forsiktig anslag. Vi kommer til å gå igjennom dette med utgangspunkt i å se om det er utilsiktede virkninger av denne skatteomleggingen som betyr at den skal vurderes. Stortinget vil selvfølgelig få orientering hvis vi foreslår endringer i dette, og representanten Flåtten vil få svar på alle de spørsmålene han måtte ønske å stille.
-0	Helt siden 2005 har Universitetssykehuset Nord-Norge og Helse Nord finansiert et antall sengeplasser i sykestuene i Nord-Troms. Sykestuene i Finnmark har historiske årsaker og springer ut av en forsøksordning med aktivitetsbasert finansering. Forsøksordningen er avsluttet, men tilskuddet er likevel videreført. Og fra 1. januar neste år får alle kommuner i landet en lovpålagt plikt til å ha kommunale øyeblikkelig hjelp-senger. Andre steder drives sykestuer i et spleiselag, spesialisthelsetjenesten kjøper plasser av kommunen, eller kommunen kjøper plasser i spesialisthelsetjenesten. På alle nivåer innen spesialisthelsetjenesten finner vi lokale tilpasninger, og det er i de fleste tilfeller veldig bra. Det betyr at vi lettere kan gi flere tjenester nær der folk bor, og man kan finne lokale tilpasninger som hensyntar demografi og geografi. Men det er helt klart at vi under arbeidet med Nasjonal helse- og sykehusplan ser at vi har vanvittig mange forskjellige innretninger på dette. Det aller viktigste for Fremskrittspartiet er imidlertid ikke hvor mange innretninger vi har, men at tilbudet er best mulig for flest mulig, og at dette krever at vi hele tiden er opptatt av forbedringer. Enkelte har behov for å protestere mot enhver endring som kommer. Det skal vi passe oss vel for å gjøre. Endringer er i de aller fleste tilfeller både riktige og nødvendige. Vi ser derfor veldig fram til å få en skikkelig gjennomgang og en debatt rundt hvordan vi ønsker at våre innbyggere i hele landet skal møtes – i dag, i morgen og på lang sikt. SV fremmer her et representantforslag der de ber regjeringen sikre at sykestuene i Nord-Troms videreføres fra 1. januar 2016. I brev av 24. april slår helseministeren fast at det ikke er planer om å svekke finansieringsgrunnlaget for sykestuedriften i Nord-Troms i 2016. Siden intensjonen i forslaget allerede er imøtekommet, har flertallet fremmet et forslag som går videre på hvordan dette skal løses også etter 2016. Jeg regner med at forslagsstillerne ikke ønsker en stor usikkerhet rundt disse spørsmålene hvert år, og vi ber derfor om at Nasjonal helse- og sykehusplan tar dette opp i seg når den kommer til behandling. Vi støtter derfor ikke representantforslaget, men komitéinnstillingens forslag til vedtak.
-0	Statsråden har flere ganger blitt utfordret på konkrete ting, uten at hun har besvart det. Jeg gjentar det nok en gang, så statsråden ikke glemmer det før debatten er slutt. Hvorfor er det greit å dedikere et gasskraftverk på Aukra, men ikke i Fræna? Hva er det som er forskjellen på de to kraftverkene? Hvorfor har det blitt gitt avslag til Hammerfest Energi, når det er basert på CO2-rensing? Statsråden gjorde et poeng av at det var Fremskrittspartiet og Regjeringen som var uenige om prinsippet, men NVE praktiserer jo en politikk på vegne av Regjeringen, der både Fræna og Hammerfest Energi får avslag selv med CO2-rensing. Når man sier at man skal ha 3 TWh vindkraft realisert i 2010, skal man være oppe og produsere 3 TWh, eller er det nok at det er kontraktsfestet i Enova? Nok et spørsmål: Opptrer NVE uavhengig av Regjeringens signal, og er statsråden fornøyd med måten NVE behandler søknader på? Og det siste spørsmålet: Før mobile anlegg ble bygd, har Regjeringen vurdert om de skulle inkluderes i fullskalaanlegg, slik Industrikraft Møre ønsket i forhold til Statnett?
-0	Jeg vil få stille følgende spørsmål til helseministeren: «Ifølge oppslag i Sunnmørsposten 9. februar 2000 var det dagen før et overbelegg på 20–25 pasienter ved de medisinske avdelingene, dette samtidig med at en sengepost med 30 senger står tom som følge av at dersom denne avdelingen skal tas i bruk, vil dette medføre en driftskostnad på 5 mill. kroner. Dette er en situasjon som fortoner seg meget underlig for de pasientene som blir liggende i korridorene på Sentralsjukehuset i Møre og Romsdal. Mener statsråden at dette er et problem som må løses umiddelbart?»
-1	Om eit lobbyregister vil vere eit verkemiddel i kampen mot korrupsjon, er jo heilt avhengig av korleis det vert utforma. Dei ulike rapportane og dei vurderingane som har vore gjorde i våre naboland, viser at då må det vere veldig vidtrekkande. Ein må nesten ha eit forbod mot å kunne treffe selskap utanom dei som er registrerte som innkomande besøk i eit departement. Det er det vi har peika på, nemleg at utan ei slik veldig vidtrekkande registrering vil ein risikere at det kanskje nettopp kjem den type selskap som ikkje vil ha offentlegheitas lys på besøket eller på den saka dei er der for å fremje. Dei vil finne andre treffpunkt med politikarar eller andre avgjerdstakarar som dei ønskjer å påverke. Eit lobbyregister har altså vore meint å skulle vere eit tillegg til det ein elles gjer for offentlegheita. SV har gjort mykje for å auke offentlegheita og innsynet i forvaltinga i den perioden vi har sete i regjering.
-0	Jeg takker statsråden for svaret, som var tilfredsstillende så langt. Departementet jobber med dette, med den intensjonen å finne frem til løsninger. Det gjelder jo ikke bare disse ørsmå Q-meieriene, men det handler om at vi skal få til konkurranse på dette området i Norge, fordi Stortinget har sagt det, og fordi både forbrukere og produsenter sannsynligvis vil være tjent med det. Dette ble også luftet i spontanspørretimen, så jeg har for øvrig ingen oppfølgingsspørsmål.
-1	Jeg takker for svaret. Det er grunn til å uttrykke dyp bekymring både over kidnappingen av kurderlederen Öcalan og den videre behandlingen av han. Dypest sett handler ikke dette om Öcalan, men det handler om skjebnen til det kurdiske folket. Derfor er det nå så viktig at Vestens unnfallenhet og svik mot det kurdiske folket ikke får fortsette. Det var et svik, mener jeg, da ingen vestlige land ville ta imot Öcalan eller vurdere den fredsplanen han la fram, og heller ikke ville diskutere den med han. Men så til rettssaken mot Öcalan: Verdenssamfunnet vet at Öcalan ikke får en rettferdig rettergang, og det som har hendt til nå, bekrefter jo akkurat det. Det er likevel viktig at presset mot Tyrkia fortsetter, i tråd med det utenriksministeren gjorde rede for, men at man også går enda lenger. Og da har jeg et spørsmål: Vil utenriksministeren ta initiativ til å få Tyrkia til å gå med på at Öcalan blir framstilt for en internasjonal domstol?
-0	Først og fremst er jeg opptatt av at vi må støtte industrien i en viktig jobb for å øke lønnsomheten og aktiviteten på norsk sokkel. Det er et faktum at dette kan komme til å bli krevende i Norge, men en av grunnene til at det er mindre krevende på norsk sokkel enn på mange andre sokler i verden, er nettopp den brede politiske enigheten om hovedlinjene rundt norsk petroleumspolitikk, det at selskapene vet at her har vi forutsigbare, gode rammer å jobbe innenfor. Det har jo selvfølgelig Arbeiderpartiet en viktig del av æren for, siden de står bak hovedlinjene i norsk petroleumspolitikk. Samtidig har jeg lyst til å si at Statoil i dag har 21 400 ansatte. 18 800 av dem er ansatt i Norge, og en stor andel av dem i og rundt Stavanger. De har skapt store verdier for kongeriket Norge – med utgangspunkt i Stavanger – og slik vil det også være i framtiden.
-1	Det er en veldig klar fordeling av ansvar, også for oppfølging av pengene som Stortinget vedtar i sine budsjetter, men fra min side vil jeg si at, ja, alle de pengene som vi utbetaler, går til de prosjektene de skal gå til. Representanten Myhre reiser et interessant spørsmål av – vil jeg si – nesten filosofisk karakter. Det er klart at når vi er inne og støtter opp om noen konkrete prosjekter, finnes det alltid en mulighet for at regjeringer kan velge å prioritere andre ting på sine budsjetter. Derfor har vår politikk i stadig større grad gått ut på å hjelpe regjeringer til å øke sine inntekter gjennom investeringer i noen områder, gjennom å bygge opp gode finansinstitusjoner og gjennom å øke skatteinngangen i landene for å sørge for at pengene våre ikke går til erstatning for andre penger og dermed omprioriteres på budsjettene, men i stedet sørger for at landene selv øker sine inntekter.
-0	Nei, det er ikke riktig – dessuten brukte jeg en tredjedel av mitt innlegg på de etiske retningslinjene. Fremskrittspartiet har sagt at vi ønsker å motarbeide f.eks. korrupsjon. Det har ingenting med markedsøkonomi å gjøre. De landene – det er mange land som driver med korrupsjon – og de bedriftene som driver med korrupsjon, har ingen retningslinjer. Det kan vi nemlig ikke lovregulere gjennom noe reguleringsapparat, om det gjelder OECD, IMF, FN, EU eller EØS. De som driver med korrupsjon, og som vi oppdager driver med korrupsjon, mener jeg skal utelukkes. Der må vi være ganske nådeløse. Det er et godt eksempel. Jeg mener at barnearbeid også har vært et eksempel på det. Men det forutsetter at alternativet for disse barna er skolegang. Vi skal ikke mer enn 200 år, kanskje 300 år, tilbake i tid, da drev Norge også med barnearbeid, i landbruket og i gruvene. Hvis en utenlandsk regjering hadde kommet og sagt til oss at det får dere ikke lov til, det er uetisk, tror representanten at norske bedrifter hadde funnet seg i det? Poenget er at man er på forskjellige utviklingsnivåer, og vi implementerer våre utviklingsnivåer fra 2007 for land som er på et lavere utviklingsnivå enn oss. Og det kaller vi for etikkimperialisme.
-0	Venstre har tre statsråder i Regjeringen, i tre betydelige departementer, deriblant landbruksminister Lars Sponheim. Vi vet at det norske landbruket i dag står overfor betydelige utfordringer. Vi har de høyeste matvareprisene i hele Europa – jeg leste her om dagen at de er over 50 pst. høyere enn gjennomsnittet – vi har de høyeste overføringer pr. bonde, og vi har mange misfornøyde bønder. Ser vi på regelverket innenfor norsk landbruk, er de fleste reglene veldig gamle, 50–70 år, ja, mange er fra mellomkrigstiden. Vi vet at Sem-erklæringen, som er Regjeringens plattform for landbrukspolitikken også, inneholder svært lite som kan bidra til et mer rasjonelt og effektivt landbruk. Fremskrittspartiet vil fjerne en god del av disse stengslene, slik at den driftige norske bonde kan overleve i tiden fremover. Det blir kanskje færre bønder, men vi ville få et mer robust landbruk. Jeg har bitt meg merke i noe som står i Sem-erklæringen. Der er det et løfte om at prisforskjellene mellom norske landbruksvarer og nabolandenes landbruksvarer skal reduseres. Det vi vet skjer i Sverige, er at der er det et press på å holde matvareprisene nede, og de vil kanskje synke. Konkurransemyndighetene er aktive. Man får utenlandske kjeder. Det skjer ting i EU i forhold til Agenda 2000 osv. Hvordan mener Venstre at landbruksministeren og Regjeringen skal innfri sine løfter til velgerne og det norske folk for å redusere prisforskjellene når det gjelder matvarer mellom Norge og nabolandene? Kunne hun tenke seg å gjøre noe med alle disse reguleringene vi har, slik at vi kan få et effektivt og mer fritt landbruk i dette landet?
-1	Jeg har aldri vært i tvil om at statsråd Horne har både hjertet og pepperkakehjertet på rett sted. Og når det er reinsdyr inne i bildet, da blir finnmarkrepresentanten ekstra glad. (Munterhet i salen.) Jeg synes Jenter og teknologi er et veldig flott og konkret prosjekt. Samtidig ser vi at det kan kreve strukturelle grep for å ta et systematisk oppgjør med trange kjønnsroller og forventninger til gutter og jenter, fra barnehage til skole og til videre utdanningsvalg. For å gjøre det trengs det målrettede prosjekter, og noen viktige bærere av den typen prosjekter er gjerne likestillingssentrene, som først opplevde kutt i budsjettet. Hva tenker statsråden om likestillingssentrenes rolle når det kommer til å bære fram endringsprosjekter som også kan utfordre kjønnsrollene i tiden som kommer?
-1	Eg har brukt mi tid i debatten på å gå igjennom dei endringane Regjeringa foreslo for Stortinget i samband med ny lov om offentlege innkjøp, og som vi fekk brei tilslutning til i Stortinget. Eg meiner at vi med det har gitt innkjøparane i kommunane, fylkeskommunane, helseføretaka og staten eit godt verktøy – eg er ikkje sikker på om vi kan bruke ordet «verktøy» lenger – til å halde seg innafor lova. Og det er det viktigaste. Det er det vi skal bidra med. Vi skal bidra med lover og reglar som er lette å følgje, og som minskar rommet for skjøn og tvil om kva som er rett, og kva som er gale. I tillegg har vi innført, som eg seier, sanksjonar dersom det blir gjort grove brot på kunngjeringsreglane. I tillegg offentleggjer vi no mykje meir, som eg var inne på. Det er plikt om at protokollar skal leggjast ut, som t.d. postlister. Kven som helst – media, innbyggjarar og andre leverandørar – vil dermed få mykje større innsikt i kva som faktisk går føre seg ved innkjøp. Og heretter kan altså kven som helst klage dette inn for KOFA. Når det gjeld KOFA, har KOFA sjølv sett seg eit mål om både kva tid dei skal ha fått ned restansane, og kor lang saksbehandlingstid som etter det skal vere normalen. Eg skal vurdere å følgje opp representanten Foss si utfordring og presentere Stortinget for det målet. Eg har ikkje funne det rett å gjere det pr. no, i og med at ein nettopp har kome i gang med å få ned restansane. Skal vi først kunngjere eit mål, må vi vere i stand til å nå det målet. Det viktigaste for meg er at eg etter gjennomgangen med KOFA i Bergen fekk veldig klare lovnader, og eg har veldig stor tru på at ein er på rett veg og vil få ned restansane, slik at det å klage blir opplevd som ein reell prosess, og at svaret ikkje kjem etter både vinter og vår. Elles var representanten Starheim inne på ei konkret hending frå Nordfjord, som gjaldt interkommunale selskap. Representanten Ib Thomsen og fleire var inne på det same, at det skjer ein del i kommunesektoren. No har ikkje eg noko ansvar for det, men det eg bruker å seie, er at kommunestyra er altfor lite villige til å diskutere det kommunerevisoren faktisk leverer av rapportar. I desse rapportane ligg det mykje interessant. Det kan godt hende at nokre av oss er nerdar når vi i kommunestyra har synst det har vore interessant å diskutere revisjonsrapportar, men eg har alltid halde innlegg, for eg synest det er interessant: Kva bruker vi skattebetalaranes og fellesskapets pengar til, og skjer det på rett måte? Eg vil i alle fall seie at ein slik diskusjon som Stortinget i dag har hatt, og som vi skal ha fleire gonger, burde òg kommunestyrerepresentantar rundt omkring i landet ta initiativ til.
-1	Diskusjonen om hvor mye arbeidsledigheten vil øke i løpet av vinteren og høsten, må være en akademisk diskusjon, for det Regjeringen nå erkjenner, er at arbeidsledigheten vil øke. Det ser vi gjennom alle de prognoser som ligger i revidert nasjonalbudsjett. Vi ser det ikke minst ved at Regjeringen selv har justert opp anslaget for dagpengeutbetalinger. Om det blir 30 000 eller 20 000 ledige, står vi altså overfor en situasjon med økende arbeidsledighet. Jeg skal gi Restad honnør for at han faktisk var mer – skal vi si – optimistisk gjennom vinteren enn det bl.a. jeg var, for jeg trodde ledigheten kom til å øke tidligere enn den gjør. Men det vi nå står overfor, er en situasjon der Regjeringen også erkjenner, som mange andre institutt gjør, at ledigheten vil gå opp. Og da er jo spørsmålet: Er det riktig av Regjeringen bare å øke dagpengeutbetalingene, eller er det viktig å sette inn tiltak for å motvirke ledigheten? Mitt konkrete spørsmål er: Hvilke tiltak tenker Regjeringen på? Da vi gikk noen runder i vinter, var finansministeren, og også statsministeren, opptatt av hvilke tiltak, og sa at Regjeringen var beredt til å sette inn tiltak når som helst. Et tiltak kan (presidenten klubber) være å fornye ferjeflåten i innenriksfart, (presidenten klubber) som er et fornuftig tiltak for akkurat den bransjen som nå rammes hardest – verftsindustrien.
-0	Arveavgift ved generasjonsskifte i familieeide bedrifter tapper bedriftene for egenkapital. Dette gjør bedriftene mindre økonomisk robuste, og gjør at bedriftene i mindre grad kan foreta investeringer for å sikre arbeidsplasser og fremtidig inntektsgrunnlag. Samtidig som Regjeringen inndrar arveavgift fra levedyktige bedrifter og svekker deres muligheter for ekspansjon, bruker Regjeringen 4,5 milliarder kr på Innovasjon Norge, som har som oppgave å gi økonomisk støtte til nye, innovative ideer som mangler kapital. Ser representanten Micaelsen paradokset i at staten årlig inndrar milliardbeløp fra konkurransedyktige og verdiskapende bedrifter som sikrer arbeidsplasser, samtidig som den samme staten sprøyter milliardbeløp inn i upløyde bedriftskonsepter gjennom Innovasjon Norge?
-1	La meg starte med å gi eit illustrerande eksempel på den situasjonen Noreg er i i dag: Vest-Agder hadde ved inngangen av året rundt 14 000 oljerelaterte arbeidsplassar. No er talet eit sted mellom 9 000 og 10 000 arbeidsplassar. 30 000 oljejobbar i Noreg vil forsvinne i løpet av kort tid, anslår SSB. Sidan 2013 har over 15 000 jobbar allereie forsvunne. Dette er dramatiske tal for dei som mistar jobben, og eit viktig varsku for alle oss i denne salen. Noreg treng rett og slett å byggje ein ny økonomi, og dersom ikkje Stortinget og regjeringa snart tar innover seg alvoret og verkeleg tar større grep, vil oppseiingane fortsetje utan at det finst alternativ for kompetente og dyktige folk. Det vil vere eit dobbelt tap for Noreg. Omstillinga til eit mindre oljeavhengig Noreg må kome raskare enn mange trudde for berre få år sidan. Likevel ser vi lite handlekraft frå regjeringa. I ein situasjon kor vi treng kraftig å byggje opp støtta til forsking, utvikling, innovasjon, oppskalering og teknologisatsing innanfor andre næringar enn olje og gass, fortset regjeringa å investere dei store pengane i nettopp olje og gass. Det er illustrerande at 13 pst. av dei totale forskingsmidlane går til olje og gass, medan berre 3 pst. går til fornybar energi. Den same manglande erkjenninga ser vi innanfor innovasjonsverkemidla, eksportstøtteordningane og verkemiddelapparatet generelt. Olje og gass får forrang, og dermed blir dagens økonomi sementert. Det grøne skiftet er i realiteten ein bløff – det skjer rett og slett ikkje i Noreg i dag. Noreg treng ein langsiktig omstillingspolitikk for å unngå ein brå brems med langvarige konsekvensar for økonomien og dei sysselsette. Ein slik politikk må hjelpe oss med gradvis å orientere oss bort frå olje og gass som det store lokomotivet i norsk næringsliv. Oljenæringa vil vere viktig i mange år framover, men omstillingsbehovet vil ikkje forsvinne sjølv om oljenæringa kan kome til å oppleve nye oppturar. Tidlegare tiders langsiktige oljepolitikk la grunnlaget for den gode økonomiske situasjonen vi har i dag, men no må vi leggje grunnlaget for framtidig verdiskaping og velferd. Viss vi ikkje prioriterer omstilling høgt nok, let vi kortsiktige økonomiske og politiske omsyn gå føre den totale velferda, på tvers av generasjonar. Resultatet kan bli høgare arbeidsløyse og lågare skatteinntekter og eksportinntekter. Da har vi gått i luksusfella. Måla i ny norsk økonomi må vere ein stor auke i eksportnæringar utanfor olje og gass, ei målretta overføring av kompetanse frå olje og gass til nye område og å skape fleire titals tusen eksportretta arbeidsplassar – mange av dei i verksemder som enno ikkje finst. Og til slutt: Vi må vere aktive når det gjeld det at ny teknologi er i ferd med å endre føresetnadene for all produksjon og verdiskaping. Datamaskiner kan gjere stadig meir komplekse kontoroppgåver, og ei rekkje manuelle yrkesgrupper risikerer å bli automatiserte bort. Internett og delingsøkonomien gjer at nye verdikjeder veks fram, og den globale konkurransen blir skjerpa. Det kan vere gode nyheiter for Noreg dersom vi er offensive, men det er dårlege nyheiter dersom vi er passive. I SVs alternative statsbudsjett gjer vi seks overordna grep for å starte eit reelt grønt skifte: For det første bruker vi 7 mrd. kr mindre av oljepengane enn regjeringa. Inntektene frå olje og gass kjem til å gå kraftig ned i åra som kjem. Det betyr at det nivået vi i dag har på oljepengar, er altfor høgt. For det andre legg vi om verkemiddelapparatet for å fremje eksportnæringar utanfor olje og gass. Vi føreslår omlegging av Garanti-Instituttet for Eksportkreditt og Eksportfinans. Vi føreslår å utfase dei særskilte offentlege støtteordningane til oljeforsking. Og vi føreslår å bruke Innovasjon Noreg meir målretta for å fremje det grøne skiftet. For det tredje føreslår vi kraftig styrking av risikoorientert kapital. Det er for stor risikoaversjon i verkemiddelapparatet i dag. Vi anar ikkje kva vi kjem til å skape i framtida, men vegen dit er risikofull og full av forsøk og konkursar. Vi må vere villige til å satse. For det fjerde føreslår vi omfattande, særskilde satsingar innanfor område det er grunn til å ha tru på i framtida: havvind, CO2-lagring, aquakultur, bioøkonomi og teknologi generelt. Det er få land – om noko – som har klart stor omstilling av økonomien ved å føre ein næringsnøytral politikk, noko som vi dessutan ikkje har i Noreg i dag, all den tid dei store satsingane er innanfor olje og gass. For det femte føreslår vi ei særskild satsing på kysten. Vi har kalla satsinga «elektrifisering av kysten». I det ligg ei omfattande satsing på nærskipstrafikk, ferjer og fiskebåtar. Ikkje berre vil det redusere utsleppa – det vil også styrkje ei verftsnæring i krise. For det sjette føreslår vi ei opprusting av regionane si evne til å drive fram omstilling. Regjeringa har kutta veldig i dei regionale utviklingsmidlane og dermed fråtatt dei som har skoen på, å drive aktiv politikk. Eg vil med dette ta opp dei forslaga SV har fremja.
-1	Jeg vil gjerne stille et spørsmål til statsministeren. Statsministerens parti sliter med elendige meningsmålinger, og den siste i dag gir Kristelig Folkeparti en oppslutning på under 6 pst. Nå skal man jo ikke fortvile over én dårlig måling, og en skal heller ikke la seg styre av dårlige meningsmålinger hvis en har et viktig politisk prosjekt. Men når man får mange dårlige målinger, kan det jo være et uttrykk for at velgerne er skuffet og ikke har tillit til den politikken som Regjeringen fører, og som sådan mane til ettertanke hos statsministeren. Land og strand rundt lyser fortvilelsen fra folk som opplever kutt i omsorgstjenester og på skolesektoren. Jeg har noen tilfeldig valgte eksempler her, fra Evenes kommune, som må kutte i rammetimetall, fra Tysfjord kommune, der man diskuterer å slå sammen klasser, fra Bergen kommune, der en av foreldrene sier at det særlig er de svakeste elevene det går ut over. (Presidenten klubber.) Kan statsministeren skjønne at velgerne er skuffet?
-1	Det burde ikke overraske noen av SV er imot kontantstøtten. Det har vi vært siden dag én. Vi mener at det er riktig å satse på barnehager og en omsorgsform som er til gagn for barna. Vi er stolte av at SV sammen med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet har framforhandlet en avtale som fører til at barnehagesektoren i Norge til neste år får nesten 2 milliarder kr mer. Fra 1. august neste år får vi en gjennomsnittspris på 2 500 kr og fra 1. januar 2004 – altså om et års tid – får vi en makspris på 2 500 kr. Året deretter får vi en makspris på 1 500 kr pluss den prisstigning som måtte ha vært i perioden. I tillegg får vi en massiv utbygging av barnehageplasser, slik at mange som i dag ikke har mulighet til å få en barnehageplass, vil kunne få det. Det største problemet i dag er mangelen på barnehageplasser for barn under 3 år. Etter at kontantstøtten kom, har det i praksis nesten ikke vært bygd ut barnehageplasser for de aller minste barna. Det gjør at svært mange, i hovedsak mødre, som hadde ønsket å være ute i arbeidslivet, som hadde ønsket utdanning, som hadde ønsket å delta i samfunnslivet, ikke har mulighet til det. Når staten nå har en ordning med kontantstøtte, velger man selvfølgelig å ta imot den. Svært mange av disse ville ha valgt annerledes hvis de hadde hatt valgfrihet, men realiteten er at kontantstøtten ikke har skapt valgfrihet. Den har skapt det motsatte, for man har ikke et valg når det gjelder å få barna inn i barnehager hvis man ønsker det. Barnehagekameratenes store forlik om barnehager gir en reell valgfrihet, og det er jeg meget stolt av. Så til skattebiten av forliket. Det er ingen hemmelighet at dette har vært Fremskrittspartiets ønske i disse forhandlingene. De har fått gjennomslag for det, og som motytelse har vi fått gjennomslag for det som har vært viktig for oss, nemlig utbygging og lavere pris. Samtidig skal man også huske på at Dagens Næringslivs reknestykke er feilaktig, for når vi får en makspris på 1 500 kr, er effekten av skattefradraget helt marginal. Da får vi en total kostnad på barnehager for hver enkelt familie som er langt lavere. I tillegg vil man ikke ha de samme kostnadene i skattesystemet som før.
-1	Berre for at det ikkje skal vere nokon tvil, vil eg gjerne gjenta det eg sa i hovudinnlegget mitt: Vi er svært godt nøgde med innstillinga frå komiteen og med saksordføraren sin jobb. Og lat meg leggje til når det gjeld svaret frå statsråden, der han seier han føler seg bekvem med det som er komme fram her i dag: Det er eg veldig nøgd med. Så lat det ikkje vere tvil om det. Eg lurer på korfor saksordføraren har interesse av å så tvil om det. Sjølvsagt er det ein samanheng mellom korleis ein vel å organisere forhandlingane, kven som får lov til å delta i forhandlingane, og resultata. I denne samanhengen handlar det om kven norske styresmakter definerer som gjeldande partar. Er det utelukkande forskarar, styresmakter og representantar for Noregs Fiskarlag, eller er det også andre gjeldande partar i fiskeriforhandlingane med andre land? Sjølvsagt er det ein samanheng mellom korleis ein organiserer dette, og resultatet av forhandlingane. Det skulle vere ganske openbert ut frå internasjonale miljøforhandlingar at grad av openheit, grad av deltaking og grad av demokratisk kontroll absolutt har innverknad på resultatet. Her innser eg at vi er i mindretal på Stortinget, men som eg sa i mitt hovudinnlegg: Eg er viss på at internasjonale trendar er på vår side og jobbar for oss i denne saka.
-1	Komiteens leder bruker mye tid på å si at virkeligheten har forandret seg, og dermed må man fram med nye virkemidler knyttet til industrien. La meg først bare ta en liten parentes om dette, for hvis det virkelig var slik, burde Fremskrittspartiet nå være enig i at det ensidige inflasjonsmålet som man har innført, var det i utgangspunktet Fremskrittspartiet som var alene om i denne sal. Så fikk man plutselig lurt med seg stortingsflertallet, og etter den tid har det altså virkelig gått unnabakke for norsk industri, med en rekordsterk krone og et rekordsterkt rentenivå, som i all hovedsak kan tilskrives at vi har fått et helt nytt mål for hvordan dette skal fastlegges. Vi skal altså ikke ha sammenheng lenger i den økonomiske politikken. Finanspolitikk og pengepolitikk henger altså ikke lenger sammen, og det er det industrien som må blø for, og industrien kan sende en lite vennlig tanke til Fremskrittspartiet som har vært de som har målbåret dette i denne salen. Det betyr at hvis man mente at man skal ha nye virkemidler, ville det første være å få en penge- og finanspolitikk som henger sammen, og en mindre uavhengig sentralbank. Fremskrittspartiet er i stor grad skyld i at norsk industri nå blør, og det må også Fremskrittspartiet ta innover seg. Så legger jeg merke til følgende, og det er i grunnen det som er min utfordring til Fremskrittspartiet: Fremskrittspartiet har klart det beundringsverdige kunststykket å late som at de er innenfor, og late som at de er utenfor, på samme tid. Det er det sterkeste opposisjonspartiet, samtidig som det ved alle viktige korsveier har gitt støtte til den sittende regjering. Det betyr at Regjeringen nå er bastet og bundet til Fremskrittspartiet, og jeg antar at Fremskrittspartiet på samme måte er bundet til Regjeringen, i en litt merkelig symbiose. Her om dagen var Carl I. Hagen på Shippingklubben og gjorde sine hoser grønne, eller kanskje han gjorde sine hoser blå. Iallfall slapp han der katta ut av sekken og sa at hans mål var en regjering av Fremskrittspartiet og Høyre. Det betyr altså at man i dag på en måte later som at man er både innenfor og utenfor – man er i opposisjon til Høyre-politikk, og man er i posisjon når det er nødvendig. Det interessante spørsmålet til Siv Jensen blir følgende: Er hun enig i dette? Er Fremskrittspartiets langsiktige prosjekt en regjering av Fremskrittspartiet og Høyre? I så fall betyr jo det at Fremskrittspartiets retorikk på mange felt må endres.
-1	Jeg vil presisere at det mangler ikke penger, og Regjeringen har ikke kuttet, som jeg hørte representanten Dørum sa tidligere i dag. Det er helt feil at Regjeringen har utført noe kutt på dette budsjettet. Tvert imot: Vi har økt budsjettet både i revidert nasjonalbudsjett og nå i salderingen av 2008-budsjettet. Og vi har lagt inn full effekt av basisbevilgningsgjenopprettelsen av kuttet i 2009-budsjettet. Så jeg ser optimistisk fram mot 2009. Når Dørum nå snakker om både lønnsjustering og pensjonspremieutfordring som er kommet, gjelder det dels utgifter som påløper i 2008, og dels utgifter som påløper i 2009. Jeg velger da å ta utfordringen om å tenke gjennom hva slags struktur vi har på den måten vi dekker opp for eventuelle endringer i lønnsoppgjør på med hensyn til det som er lagt inn i budsjettet. Det blir en viktig oppgave for arbeidet som Regjeringen skal gjøre framover i 2009, og enn så lenge er jeg svært glad for at vi har fått de 160 millionene til sektoren i år.
-0	Jeg skal bare si noen få ord om SVs forslag om å stoppe salget av våpen til «land som begår grove menneskerettighetsbrudd og overgrep mot egen befolkning». Et litt humoristisk poeng er at for dem som bare begår litt mindre grove menneskerettighetsbrudd, er det ok. Det er ikke slik at Norge selger våpen til land som begår grove menneskerettighetsbrudd. Vi selger forsvarsmateriell. Og av de landene som man mener har disse grove bruddene, antar jeg at det er Saudi-Arabia som er det landet man er mest opptatt av, hvor det var 2,4 mill. kr i fjor – selvfølgelig et sjenerende og stort tall. Men det man eksporterer, er altså det som kalles kategori B-materiell. Det er alt fra hjelmer til sanitetsutstyr til enkelte komponenter. Det er den typen ting man eksporterer – det er det som går under kategorien forsvarsmateriell. Når man fremmer et forslag, må man først sette seg inn i hva det er man snakker om, hvilke land snakker man om, skal man lage det generelt, og hva er konsekvensen av det man foreslår. Har partiet SV virkelig gått inn og sett på: Hva vil konsekvensen være av det de gjør? Hva vil konsekvensen være for våre allierte? Samarbeidsprosjekter vil kunne legges på is. Mange arbeidsplasser går tapt. Hvilken ingeniørkunnskap forsvinner? Hva med samarbeidet mot FFI? Har de gått inn i alle disse detaljene før de fant denne setningen – i hui og hast? Eller er det hopp-og-sprett-politikk, som egentlig bare er for å vise et politisk poeng, som er formulert på en svak måte, som ikke er korrekt, og som dessuten ikke stemmer overens med hva vi faktisk eksporterer? Poenget er avvist.
-1	Den viktigaste fornyinga av Noreg er den digitale. I dag kan ein f.eks. bytte fastlege på nett, ein kan endre adresse, ein kan søkje lån i Lånekassa, eller ein kan levere sjølvmeldinga på nett. Dagens offentlege nettløysingar er berre byrjinga. Når vi legg tenester ut på nett, vert det enklare for innbyggjarane og for næringslivet, fordi dei kan bruke tenestene når dei vil. Men vi har nokre utfordringar. Offentlege nettenester har vore for lite samordna. Dette gjeld særleg innlogging, der innbyggjarane har måtta halde seg til eit kaos av passord og PIN-kodar – eitt passord til NAV, eitt passord til Skatteetaten, eitt til Lånekassa og eitt til kommunen. Dette ryddar vi no opp i. I desse dagar får innbyggjarane eit brev med PIN-kodar som kan brukast til innlogging på offentlege tenester. Ved fyrste innlogging kan ein registrere mobilnummer, slik at ein enkelt og greitt får PIN-kode på sms til seinare innloggingar. Denne ID-løysinga vil gjere det enklare for innbyggjarane å bruke offentlege tenester på nett. Noko av det viktigaste vi foreslår på budsjettet for 2009, er å utvikle ein felles offentleg infrastruktur for elektronisk identifisering. Det er foreslått 80 mill. kr til oppgåva, som DIFI har ansvaret for. IKT-satsinga har tidlegare vore behandla i transportkomiteen, men budsjettet for direktoratet vart i år etter Presidentskapets avgjerd, sendt kommunal- og forvaltningskomiteen. Men arbeidet knytt til IKT er framleis transportkomiteens ansvar og bør derfor òg debatterast av den komiteen. Eg har registrert at både Høgre, Framstegspartiet og Venstre i kommunalkomiteen kutta kraftig i driftsbudsjettet til DIFI – som representanten Helleland bør vete ikkje ligg i Florø, men på Leikanger i Sogn. Dette kuttet vil få dramatiske konsekvensar for utrullinga av elektronisk ID og difor òg for fornyinga av Noreg. Arbeidet med elektronisk ID er kanskje den viktigaste oppgåva direktoratet har neste år. Å redusere budsjettet slik dei tre borgarlege partia foreslår, vil innebere ei omfattande omstilling for direktoratet og ta merksemd og ikkje minst ressursar vekk frå arbeidet med elektronisk ID. Ein felles infrastruktur for identifisering vil vere til nytte både for innbyggjarane, for næringslivet og for offentleg sektor. Innbyggjarane og næringslivet skal kunne bruke éi innloggingsløysing til alle offentlege tenester. Forgjengaren min uttalte nyleg at viss han skulle ha gjort jobben på nytt, ville han ha arbeidd for ein felles standard på IKT-området. Det gjer godt at tidlegare statsrådar støttar denne regjeringa sitt arbeid. For det er nettopp å standardisere vi gjer. Allereie våren 2006 bestemte Regjeringa at vi skulle setje ned eit standardiseringsråd som skulle gi oss tilrådingar i dette arbeidet. Denne regjeringa har bestemt at IKT-utviklinga i offentleg sektor skal basere seg på opne standardar. I framtida vil vi ikkje akseptere at statlege verksemder låser brukarar av offentleg informasjon til lukka format. Regjeringa vedtok difor i fjor fyrste versjon av referansekatalogen for forvaltningsstandardar. Vi gjorde der HTML, PDF og ODF til obligatoriske standardar når statlege verksemder skal publisere på nett. Ei forskrift som skal påleggje kommunane det same, er no på høyring, og KS er hjartans einig med Regjeringa når det gjeld arbeidet med standardisering. Standardiseringsrådet har i desse dagar sluttført sitt arbeid med versjon 2 av referansekatalogen, der ein vil få dekt nye område for IKT-bruk i offentleg sektor. Denne skal no behandlast i departementet før den skal på høyring. Blant anna har dei sett på standardar for dokumentformat for utveksling mellom offentlege etatar og innbyggjarane og næringslivet, standardar for universell utforming og standardar for lyd, bilete og video. Så nokre ord om breiband. Eg registrerer at det er nokre litt uforståelege merknader om det i innstillinga. I Soria Moria-erklæringa lovde denne regjeringa breiband til alle. I sommar fekk vi ein rapport på bordet der det også går fram at 99,8 pst. av landet sine innbyggjarar no har tilgang til ei breibandsløysing. Vi har brukt 1 milliard kr i offentlege midlar. Staten har brukt 700 mill. kr, som har utløyst lokale og regionale midlar. 96 000 husstandar i Distrikts-Noreg har fått breiband, fordi denne regjeringa har sagt at vi skal ordne opp der marknaden ikkje ordnar opp åleine. Korleis opposisjonen då kan skrive at vi bryt løftet om breiband, er for meg ubegripeleg. Det må vel berre bety ein ting, nemleg ei anerkjenning av at Regjeringa har gjort noko som dei borgarlege partia aldri ville ha satsa på dersom dei sat i regjering.
-0	Først til den forrige representanten, som sier at Monsens fortelling er «rystende». Ja, det er vi helt enige om. Monsen er en av dem som sitter på galleriet, og som sier at når han får forespørsler fra folk om de bør varsle en sak eller ikke, anbefaler han at de ikke skal varsle, fordi lovverket er for dårlig, og fordi oppfølgingen er for dårlig. Da blir det jo litt spesielt at den samme representanten som sa at han var rystet over det som ble sagt, i neste moment sier at han synes det er spesielt at noen ønsker å endre loven så tidlig etter at loven trådte i kraft. Dette er jo noen av dem som vet hva dette vil si, og hva denne saken handler om – hva dette med varsling handler om. Det er de som anbefaler oss å gjøre om på det lovverket og sørge for å få på plass en varslerenhet. Da blir det jo litt spesielt at de samme representantene omtrent tiljubler loven og hvor god den er, og de tiljubler Fafo-rapporten, som altså viser at 30 pst. av varslerne har store problemer. Hvis man går enda mer i dybden, tror jeg nok også at en del av varslerne der det vurderes slik at den nye paragrafen har fungert bra, også sannsynligvis vil nyansere bildet noe mer, på bakgrunn av de opplysningene jeg får. Jeg har fulgt opp i hvert fall én sak veldig tett og sett hvordan det offentlige agerer når det gjelder det å bli møtt som varsler. Jeg må si det var en ganske rystende opplevelse det også, å oppleve at det når man tar kontakt med forskjellige departementer, etater eller andre direktorater, ikke er rutiner for hvordan man skal håndtere dette. Og så har vi sett at flertallet i Stortinget i dag sier nei til å be regjeringen om å få på plass rutiner som gjør at det offentlige ivaretar varslerne på en god måte, ved å ha rutiner for hvordan man skal håndtere varslingssaker. Jeg synes det er ganske spesielt å høre både på statsråden og andre fra regjeringspartiene. Min opplevelse av dette er i hvert fall helt annerledes, når jeg hører hvor tiljublet dette er, og hvor fornøyd man er med varslerparagrafene, og hvordan de fungerer i dag. Og er det ikke sånn at med en gang man ser at noe ikke fungerer, burde man ikke da endre på det, i stedet for å vente? Det er jo det opposisjonen nå gjør. Vi ønsker å endre nå, fordi vi ser at det ikke fungerer etter intensjonene. Og i hvert fall, når jeg har hørt på alle som har vært oppe og hatt ordet i dag, har alle vært enige om at vi ønsker å gjøre noe med dette. Vi er opptatt av varslerne, vi ønsker å verne varslerne, men vi ønsker altså ikke å gjøre endringer i lovverket som gjør at flere vil få mulighet til å varsle. Man skal også få fram at det er noen bra kommuner, og bedrifter, som gjør mye, og som ønsker å ta varslere på alvor. Porsgrunn kommune har gjort om regelverket sitt, og de har bare hatt to stykker som har varslet i løpet av et år. De ønsker nå å se på hvordan man skal få flere til å varsle, fordi man er opptatt av at når det er kritikkverdige forhold, skal man ta det på alvor, og man skal gjøre noe med det. Så sier representanten Pollestad: En evaluering ser alle partiene fram til. Ja, hvis alle ser fram til det, kan vi ikke da i hvert fall sørge for å sette en dato for når vi skal være ferdige? Jeg har lyst til å utfordre regjeringspartiene videre: Når det gjelder de som har kjent det på kroppen, og som vet hva dette handler om, bør ikke det minste kriteriet være at de skal få lov til å være med i denne evalueringen? Det er det vårt forslag handler om. Vi ønsker å få satt ned et utvalg som skal gjøre denne evalueringen, hvor også varslerne, de som har varslet, skal få lov til å være med og få fram sin erfaring med det å varsle. Dessverre opplever vi at det er mange gode ord, både fra representanten Pollestad, fra representanten Karin Andersen og fra representanten Forsberg. Det er mange gode, fromme ønsker, men det er altså ikke vilje til å ta dette på alvor nå. De som har varslet og er varslere, de ønsker at vi skal ta dette på alvor nå og ikke vente. Representanten Forsberg og sannsynligvis representanten Gullvåg leser vel det LO-organisasjonene skriver om kongressen til LO, som ikke var for så veldig lenge siden, hvor bl.a. Per-Yngve Monsen var til stede og fortalte sin historie. LO Stat sier i hvert fall i etterkant at ja, vi har sovet i timen. I dag har stortingsflertallet muligheten til ikke å fortsette å sove i timen, men faktisk støtte opp om Fremskrittspartiets forslag, ta varslerne på alvor, sørge for at varslerne får et skikkelig vern, og at man får på plass en enhet som gjør at man får komme til noen og få hjelp til å finne ut om man er en reell varsler eller ikke. Det vil være til det beste for varslerne, det vil være til det beste for bedriftene, det vil være til det beste for alle å hindre at man risikerer økonomisk ruin fordi man reelt sett egentlig ikke er en varsler.
-0	Såkornfond er en del av Regjeringens og dermed Senterpartiets langsiktige strategi. For tiden er det under etablering et investeringsfond for Indre Østlandet fordi START-fondet ikke fyller sin rolle som regionalt fond. Ifølge opplysninger foreligger det tilsagn om tegning av en kapital på vel 70 mill. kr, og for å få til et slagkraftig fond er det anslått et kapitalbehov på minimum 100 mill. kr. Komiteens flertall, som Senterpartiet er en del av, ber derfor om at det blir vurdert å opprette et såkalt såkornfond for Indre Østlandet. Er det såkornfond som skal være substansen i Regjeringens næringslivspakke, og er det det Enoksen mener skal løse næringslivsproblemene i Norge i lavkonjunkturperiodene?
-1	Hvis dette var en oppfordring til representanten Halvorsen om å ta seg en tur utenlands, takker jeg for oppfordringen. Jeg skulle gjerne ha fulgt den, men det lar seg ikke gjøre akkurat nå. Det som står i SVs merknad, står jeg helt inne for. Det er klart, det er opplagt at det kan bli større problemer for fiskerinæringen hvis Norge skal behandles som tredjeland. Men det er ikke sånn at de som har brakt dette inn som det eneste argumentet for å godkjenne en utvidelse av EØS-avtalen til å gjelde det veterinære område, på noe som helst slags vis dokumenterer omfanget de vanskelighetene ville hatt. Da syns vi det er et for dårlig argument for å endre kontrollsystemet for mat. Dette var jo framme i høringene, opp og ned. Det var heller ingen der som kunne dokumentere hva slags type problemer som kunne oppstå. På spørsmål om hvem det var som stod klar til å overta Norges eksportandel, ble det vist til andre tredjeland, som eventuelt vil ha samme problemer med eksport til EU som Norge vil ha. Særlig fordi det er det eneste argumentet som tas fram med stor tyngde i dag, syns jeg at de som går inn for å anbefale denne avtalen, burde følt et vist ansvar for å sannsynliggjøre hva slags omfang av problemer det kunne være. Men vi anser at det fins ett argument for avtalen, og at det argumentet heter fisk, men det fins mange argumenter imot, og det dreier seg om forbrukervern.
-1	"Dette er inga enkel sak, og det burde det heller ikkje vere for nokon. Flytevest styrkjer sikkerheita til sjøs og reddar liv. Difor ønskjer vi at fleire skal bruke det. Likevel lèt for mange flytevesten liggje i båten – det er eit tungt argument for å påby det. Ein representant frå Arbeidarpartiet sa frå Stortingets talarstol at dersom eit påbod kan redde berre eitt liv, da er det verdt det. Men skal verkeleg Stortinget gjennomføre alle tiltak som kan hindre ulykker eller dødeleg sjukdom? Kva slags samfunn får vi da? Da ville ikkje berre flytevest ha vore påbode; det ville også f.eks. sykkelhjelm. I 2011 omkom tolv syklistar i Noreg, åtte av dei brukte ikkje hjelm, og to av dei kunne ha redda livet dersom dei hadde gjort det. Vi veit at solarium aukar sjansen for hud- og føflekkreft. Vi veit at røyking og alkohol drep. Vi veit at ekstremsport tar liv – berre i fjor døydde fire norske basehopparar. Dersom det handla om å bruke loven for å redde eitt liv, er det eit veldig stort tal på sikkerheitstiltak, forbod og påbod vi burde ha innført. Med ein heilt konsekvent politikk for tryggleik ville flytevest og sykkelhjelm ha vore påbode for alle. Røyking, brennevin, solarium, basehopping ville ha vore forbode. Dersom du tente deg ein sigarett i hagen, sykla til nærbutikken utan hjelm eller sette deg i seilbåten utan flytevest, ville det ha vore politiets plikt å straffe deg, ikkje fordi du skada andre, men fordi du braut ein regel som var laga for å beskytte deg mot deg sjølv. Kvar påske går folk i fjellet utan tilstrekkeleg utstyr eller kunnskapar, nokon forulykkar kvart år, men eg har ikkje høyrt om nokon som har føreslått å forby det, og ingen ville ha antyda at det ikkje å gå inn for å forby det, er å bere eit personleg ansvar for at desse menneska forulykkar. Det er ikkje slik i dag at alt som er farleg eller skadeleg, er forbode – ikkje eingong alt som er dumt, er det. Slik bør det heller ikkje vere. Dersom nokon sit i ei lita snekke og har lyst til å sole seg på heile kroppen, bør dei i kraft av si eiga fornuft få lov til det. Eit påbod blir særleg pussig dersom dei som sit i nemnde snekke, skal vere pålagde ved lov å ha på seg ein redningsvest, mens ein skjergardsjeep på over åtte meter skal få suse forbi i høg fart med ein rusa førar, ein mann over 40, utan at loven seier noko om det. Det er den praktiske konsekvensen av forslaget frå Arbeidarpartiet. Som SV-ar er eg for ein sterk offentleg sektor, eg er for ein effektiv og sterk stat, og eg er for lovar som ofte er strenge, som beskyttar alle, uavhengig av bakgrunn, uavhengig av klasse og uavhengig av kjønn. Men det er ikkje ein del av mi ideologiske overtyding at folk ikkje skal ha ansvar for seg sjølv; tvert imot meiner eg at fellesskap, reguleringar og det å dele er bra for alle, nettopp fordi det gjev folk ein større fridom til å leve sitt eige liv og ei større moglegheit til å ta vare på seg sjølv. Eg meiner difor vi bør vere svært varsame med å innføre forbod og påbod i spørsmål som handlar om kva enkeltmennesket gjer med seg sjølv og sitt eige liv. Men når min fridom set grensar for andre sin fridom, stiller saka seg annleis. Difor er eg for røykeloven, men imot å forby tobakk. Eg er for flytevest, men eg synest ikkje det skal vere politiets oppgåve å bøteleggje eit vakse menneske utan flytevest ein varm sommardag. Vi kan ikkje forby alt vi ikkje liker – akkurat den setninga har også høyresida brukt til det keisame gjennom tiår – men høyresidas parti går i bresjen for forbod mot det dei ikkje liker. Tiggeforbodet er det verste eksemplet. I staden for å løyse fattigdomsproblemet skal dei fattige jagast. Det er ein forkasteleg form for sosial renovasjon – tilnærminga til kvinneundertrykking og klesplagg som burka og niqab er det same. Framstegspartiet ivrar for forbod. Eg meiner at ei prinsipiell tilnærming til desse spørsmåla er å vere konsekvent skeptisk til å bytte fridom mot sikkerheit og like skeptisk til å setje grensar for den enkeltes fridom, med mindre det er nødvendig for å sikre andres. Den makta Stortinget har, skal ikkje brukast til å regulere bort dumskap eller eitkvart personleg ansvar. Eg tar med dette opp forslaget frå SV."
-1	SV og Arbeiderpartiet har stått sammen om flere viktige ting i innstillingen. Det gjelder ikke minst ønsket om å fjerne delingsmodellen og ønsket om å innføre utbytteskatt, og et felles standpunkt om å avvise Regjeringens usosiale skatteletteforslag. Det er imidlertid også noen punkter der vi har skilt lag, og det er særlig ett som har forundret oss. Det har i den senere tid kommet fram at en rekke store multinasjonale selskapers datterselskaper i Norge i praksis ikke blir skattlagt i det hele tatt. Store konserner skatter null av sine overskudd i Norge ved - sannsynligvis - å flytte deler av overskuddet utenlands gjennom såkalte internprisingssystemer. Nå har en forsker ved BI lagt fram en rapport omtalt i Morgenbladet i dag som anslår omfanget av internprising bare i små og mellomstore utenlandskeide bedrifter til flere hundre millioner kroner i tapte skatteinntekter hvert år, i tillegg til at dette selvfølgelig gir store ulemper for norske selskaper som konkurrerer med disse. (Presidenten klubber.) Vi er forundret over at Arbeiderpartiet ikke har sluttet seg til vår merknad hvor vi ber Regjeringen om å reise denne problemstillingen i proposisjonen. Betyr det at Arbeiderpartiet ikke lenger synes at dette er et problem, eller betyr det at man vil sette dette på dagsordenen i en annen sammenheng?
-0	Representanten Lauvås fortalde at han har vore ordførar under fleire kommunalministrar. Det har eg òg, og eg må ærleg innrømma at eg merka ikkje så stor forskjell på om det var Erna Solberg eller nokon av dei raud-grøne. Men eg registrerer at min etterfølgjar i Austevoll merkar stor forskjell på Jan Tore Sanner, for når ho set opp budsjett for neste år, så er det pengar til overs. No er ikkje den kommunen ein kommune som har vekstkommunetilskot, det er rett og slett fordi alle kommunar får meir. Så med mindre ein har prioritert annleis, er det pengar til overs til å gjera gode prioriteringar. Representanten Terje Aasland drog seg opp til dei store høgder når det gjeld kva eg har sagt knytt til ei sak. Hadde han vore til stades i heile debatten, hadde han registrert at det har vore omtala og debattert tidlegare i dag. Det er heller ikkje sånn, som representanten Helga Pedersen seier, at dei fire borgarlege partia har ulikt syn. Her er det ein fleirtalsmerknad frå Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre som seier at fylkesmennene skal handtera dette på ein smidigare måte. Viss ein hadde høyrt etter, sa ministeren at han vil følgja opp den fleirtalsmerknaden, så det trengs ikkje noka avklaring, det har allereie ministeren gjort.
-1	I det budsjettforslaget som vi har lagt fram, har vi en omfattende omlegging av ligningsverdien på bolig. Det forslaget har fått oppslutning fra alle partiene her på Stortinget, fra Fremskrittspartiet til Venstre, og selvfølgelig oss selv, SV, som har lagt det fram – bortsett fra Høyre. Høyre er ikke med. Den omleggingen av ligningsverdien i formuesskatten vil innebære at de aller, aller fleste mennesker må betale mindre formuesskatt, og noen få mennesker må betale mer. I Oslo snakker vi vel om at 92 pst. får lik eller mindre. Det er en omlegging som er dypt rettferdig, for det er slik i dag at har man en leilighet på Frogner som vil ha en markedsverdi på 19 mill. kr, vil leiligheten ha en ligningsverdi på omtrent 200 000 kr, mens en leilighet på østkanten som har en markedsverdi på under 3 mill. kr, vil få en vesentlig høyere ligningstakst. Jan Tore Sanner, hvorfor vil ikke dere være med på den rettferdige omleggingen som vi foreslår?
-1	Det begynner å bli litt fart i debatten nå. Vi fikk uenighet i SV i synet på hva som er riktig lønn. Det ble litt spennende plutselig, men jeg tror det baserer seg på en liten misforståelse. Jeg har iallfall brukt mesteparten av dagen – vi har nå holdt på i fire og en halv time – til å snakke om lønn som virkemiddel for å rekruttere flere lærere. Jeg tror det er ganske bred enighet i vårt parti om at det er lønn som både på kort og lang sikt er det mest effektive virkemidlet hvis vi skal greie å få fram flere lærere. De som er utdannet som lærere, og som står i en valgsituasjon hvor de kan velge andre yrker, må vi få inn i skolen, og vi må også prøve å motivere unge mennesker, 19-åringer, som står ved et veivalg med hensyn til hva slags utdannelse de skal ta, for å få dem til å ta lærerutdanning, og da tror vi lønn er det beste virkemidlet. Så har jeg lyst til å provosere Arbeiderpartiet og de andre litt mer på dette med en viljeserklæring. Det er fortsatt litt uklart for meg hva dette er. Det kan være noe positivt, går jeg ut fra, og det synes som om statsråden tar det positivt. En viljeserklæring må jo være noe mer enn å gi uttrykk for en vilje. Jeg går ut fra at det må resultere i en handling et eller annet sted, at Arbeiderpartiet ønsker at det skal føre til handling et eller annet sted – at statsråden, om ikke kirkeministeren så iallfall administrasjonsministeren, tar fatt i denne viljeserklæringen og omsetter den i handling på en eller annen måte. Hvis det betyr det, er vi faktisk langt på vei enig. Vi er enig hvis det betyr at statsråden i de kommende forhandlingene med lærerorganisasjonene både i år, neste år og videre er innstilt på å si ja til lærergruppene, at de tilbud som skal legges fram for lærergruppene, må være høyere enn det som legges fram for andre grupper, nettopp for å sikre rekruttering. Hvis det er det denne viljeserklæringen betyr, kan jeg godt si at vi vil stemme for det, men det er ikke mulig, for en viljeserklæring er jo ikke noe forslag, så vi får ikke engang lov til å stemme for det. Rune Kristiansen har jo i dag oppfordret oss til å stemme for noe som det ikke er mulig å stemme for, fordi det ligger som en merknad, men hvis han hadde formulert denne viljeserklæringen som et forslag og det betyr det som jeg sier, skulle det garantert fått SVs stemmer, og jeg er sikker på at også Høyre kommer til å stemme for det hvis det er det det betyr. Så litt om den utviklingspotten som Arbeiderpartiet har kommet med forslag om. Jeg skulle ønske at vi fikk et system med en minstetimeressurs som var så høy at det i denne potten, i denne minstetimeressursen, lå ressurser også til utviklingsarbeid. Og hvis vi hadde kommet tilbake til det vi hadde på ungdomstrinnet for ti år siden, med 47 ½ time, tror jeg nok det hadde vært et skikkelig løft for ungdomstrinnet. Da ville det også ligge ressurser til både utvikling og mye annet spennende på det trinnet, det er jeg ganske overbevist om.
-1	Det er jo ikke riktig det Per-Willy Amundsen her svarer. Av budsjettet for 2006 går det helt klart fram at Fremskrittspartiet vil redusere basistilskuddet med 50 pst., fjerne Nord-Norge-tilskuddet og fjerne regiontilskuddet. Vi har fått regnet ut hva konsekvensene vil bli hvis man gjør det. For den landsdelen som Per-Willy Amundsen kommer fra, vil overføringene til kommunesektoren, inklusiv fylkeskommunen, bli redusert i milliardklassen – for fylkeskommunen med 400 mill. kr alene. For Harstad kommune, som Amundsen kommer fra, vil budsjettet bli redusert med over 40 mill. kr. Det er klart at dette rammer skoler. Det rammer helse, det rammer kollektivtransport, og det rammer videregående skole. Hvordan kan Amundsen forklare at dette ikke vil bli konsekvensene? Vi har jo fått regnet det ut, så han må fortelle helt klart hvordan man skal sikre at kommunene unngår kutt ved å gjøre disse endringene i overføringssystemet.
-0	Jeg takker presidenten for utvist velvillighet og beklager at det ble litt kluss på vekslingssiden mellom muntlig og ordinær spørretime. Spørsmålet til samferdselsministeren er: «I 2008 omkom 256 personer i trafikken i Norge. Tallet på dødsulykker har økt med 10 pst. i forhold til 2007. Hele 171 av de omkomne er bilførere eller passasjerer. Antall omkomne fotgjengere har økt fra 23 til 30. Hordaland, Møre og Romsdal og Hedmark har flest omkomne. Vårt naboland Sverige hadde i 2008 det laveste dødstallet i trafikken siden 1945, og tallet ble i fjor redusert med 10 pst. Utviklingen i antall dødsulykker er sterkt bekymringsfull. Hva vil statsråden gjøre på kort sikt for å få en reduksjon i antall dødsulykker?»
-0	Først må jeg si at jeg er glad for at rapporten ble offentliggjort etter ganske sterkt press fra Fremskrittspartiet. Man måtte faktisk helt opp på statsministernivå for å få frigitt rapporten som representanten Brende har lagt som en viktig premiss for sin interpellasjon i dag. Fremskrittspartiet er svært fornøyd med at vi nå får en debatt hvor vi får synliggjort hva man vil gjøre for å sikre at vi har en best mulig oljevernberedskap langs hele kysten vår. For Fremskrittspartiet er det viktig å sikre at vi har en skikkelig beredskap som er i stand til å møte både dagens krav og framtidens krav. Det er også viktig at beredskapen er god langs hele kysten, fordi det er svært høy trafikk langs hele norskekysten og ikke bare i nordområdene eller sør i landet. Det er stor transport langs hele kysten, og da er det viktig at man har en beredskap som tilfredsstiller hele kysten. Et av de siste bevisene på at kysten vår er både skummel og farlig, er vel ulykken utenfor Fedje, med «MS Server» som gikk ned. Dette viste med all tydelighet hvor sårbar beredskapen vår er, og hvor viktig det er å ha en skikkelig beredskap som gjør at man på en best mulig måte kan hindre forurensning både av miljøet vårt og naturen vår. Jeg har litt lyst til å rose representanten Børge Brende for å ha tatt opp denne viktige saken, slik at man nå får en skikkelig diskusjon i Stortinget som er bred, og som kommer inn på det meste av dette med beredskapen langs kysten vår. Jeg må allikevel tillate meg å si at jeg synes det er gledelig at Høyre endelig har skjønt at oljevernberedskap er viktig og noe vi må gjøre noe med, og at representanten Brende nå har fått opp øynene. Jeg registrerer at han i Dagbladet i går var ute og sa at han, med bakgrunn i den rapporten som ble frigitt i februar 2007, mente at man måtte bruke 200 mill. kr for å sikre oljevernberedskapen langs kysten vår. I forbindelse med budsjettbehandlingen og i forbindelse med behandlingen av revidert budsjett i fjor foreslo Fremskrittspartiet å øke bevilgningene både generelt til oljevernberedskapen og selvfølgelig spesielt til å gjenopprette hoveddepotet på Fedje. Vi foreslo å øke bevilgningene til å skifte ut utstyr med 100 mill. kr, for å bedre kapasiteten der, og vi foreslo i tillegg å bevilge ytterligere 100 mill. kr til merking og utbedring av farledene langs kysten vår – noe Høyre da stemte imot. Det blir jo litt spesielt at man er så aktiv nå, et halvt år etterpå, og virkelig har vilje og mener at man nå kan bruke 200 mill. kr. Det blir også litt spesielt fordi vi 15. mai skal diskutere hoveddepotet på Fedje. Der har jo Fremskrittspartiet også foreslått å få en helhetlig plan for hele kysten for å se om vi bør ha en enda større beredskap enkelte steder, og få utvidet med flere hoveddepoter. Der står Fremskrittspartiet dessverre foreløpig helt alene, men det kan jo hende at også andre partier i forbindelse med behandlingen i Stortinget kan tenke seg å slutte seg til Fremskrittspartiets forslag. Jeg synes også jeg må kommentere litt av det statsråden sa, fordi hun sier at ut fra dagens sikkerhetsvurdering er beredskapsnivået tilfredsstillende. Ut fra rapporten, som er utarbeidet av Kystverket, mener jeg at det ikke er det man kan legge til grunn. Når statsråden i tillegg sier at man har fem år til å gjennomføre investeringer i henhold til rapporten, sier jo rapporten ganske klart at man faktisk må gjøre grep hvert eneste år,og nå ligger man langt på etterskudd i forhold til det som sies i rapporten. Til slutt må jeg si at jeg gleder meg til de kommende budsjettbehandlingene og ikke minst til revidert budsjett, som snart kommer. Da håper jeg at vi får støtte av Høyre til Fremskrittspartiets forslag om å øke bevilgningene til oljevernberedskapen i landet vårt.
-0	Det er en tendens at rusmisbrukere blir sett på som en ensartet gruppe. Faktum er at de er like forskjellige som folk flest – har ulik ballast og ulike tilleggsutfordringer. Fremskrittspartiet mener at mangfoldet med offentlige, ideelle og private institusjoner er viktig og nødvendig for å møte ulike mennesker. Faktum er også at stadig flere institusjoner, både ideelle og private, som tidligere har gitt mange mennesker mye muligheter og et rusfritt liv, legges ned, og mangfold og ekspertise blir borte. Ser regjeringen i det hele tatt at dette skjer? Og har regjeringen i det hele tatt noen planer for å redde det mangfoldet og den ekspertisen som vi har landet rundt?
-1	Jeg tar egentlig ordet for å understreke at også SV var enig i den beslutningen som ble tatt for vel et år siden om å fjerne bonusprogramordningen på innenlands rutenett. Vi mente det var riktig fordi ordningen, i tillegg til avtalene med reisebyråene, var et effektivt hinder for konkurranse og et effektivt hinder for å slippe nye selskap til. Det er kanskje grunn til å minne om at det var veldig mange som var imot. Det var veldig mange som drev en aktiv kampanje for å beholde bonuspoengordningen. Ikke minst LO og NHO var aktive imot. I ettertid ser vi at det var riktig. Flyprisene har gått ned, og vi har fått Norwegian. Spesielt for oss fra Nord-Norge, hvor flyprisene var svært høye, opp mot 7 000 kr for å fly tur-retur fra en av flyplassene i Nord-Norge, har flyprisene gått radikalt ned. Det har kommet befolkningen til gode. Argumentene imot den gangen var jo bl.a. at det ville svekke SAS i den internasjonale konkurransen, SAS mot de andre store internasjonalt, og man ville kunne risikere at SAS ville bukke under og bli oppkjøpt. Når jeg tar ordet nå, er det for å stille statsråden et spørsmål når man ser at bonusprogramordningen muligens også skal fjernes på internasjonale flyginger i Skandinavia. Der konkurrerer jo ikke SAS med Norwegians innenlandsselskap. Der konkurrerer man jo med Lufthansa, KLM og British Airways. Så hvordan vil statsråden forsikre seg om at SAS, som flyr utenlands, i framtiden vil konkurrere på like vilkår med internasjonale flyselskap?
-1	Jeg hadde en sensorkollega på Høgskolen i Lillehammer, som ved en klage sa: Er jeg i tvil, så leser jeg oppgava. Jeg syns at Fremskrittspartiet og Høyre burde være såpass i tvil når temaet er boligpolitikk at de leser stortingsmeldinga, og at de også følger med på bl.a. det Miljøverndepartementet sammen med Kommunal- og regionaldepartementet veldig konkret har gjort når det gjelder innsigelser. Når vi har fått en sånn debattform at vi latterliggjør at statsråden ikke følger med Finanstilsynet, kunne det være interessant å latterliggjøre tilsvarende tilbake igjen – at en bør følge med på det som gjelder regjeringas konkrete og rådende politikk for tida: forenkling av plan- og bygningsloven, byggesaksbehandling og planbehandling, og ikke minst det som gjelder innsigelser og mer offensiv planlegging.
-1	Hjertelig takk! Når det gjelder Voksenåserklæringen, er det ingen grunn til å betvile riktigheten av innholdet i den. Det betenkelige er at det er blitt enda riktigere i løpet av det halvannet året som er gått. Det er derfor nærliggende å spørre om den forskjellsmeldingen som kommer, bare skal synliggjøre forskjellene som er sterkt økende, eller om det vil ligge en konsekvensanalyse i den i form av tiltak som skal virke utjevnende på forskjellene. Når man fra Regjeringens side beskriver at det er nødvendig med innstramminger, kan man jo påpeke her at det hadde vært mulig å finansiere en god del av tiltakene som hadde vært nødvendige, gjennom eksempelvis skatt på aksjeutbytte, og ved at man ikke hadde hatt et nullskattregime for rederinæringen. Flere eksempler kunne vært nevnt. Kan man fra Regjeringens side nå forvente, i forbindelse med det kommende budsjett og som en konsekvens av forskjellsmeldingen, at det vil bli igangsatt tiltak som vil virke utjevnende, og hva slags tiltak vil det i så fall være?
-0	Det var VG som ønsket det, ja, men jeg tror finansministeren var relativt enig i det. Da bør vi også være enige om at hvis folk skal opprettholde forbruket, eller kjøpe mer, bør man kanskje ha noe mer penger å kjøpe for. Og der kommer skattelettelsen inn. Men jeg konstaterer at vi er uenige på det punktet. Jeg tror også det er bred enighet om mange av de tiltakene som ligger her, og jeg føler at finansministeren langt på vei på mange måter også innrømmer at det som kommer nå, er ting man for så vidt kunne ha vedtatt før. Jeg hører man sier at de pengene som kom i statsbudsjettet nå i høst, har man ikke klart å bruke opp ennå. Men poenget med den type bevilgningsforslag og de vedtak som Stortinget fatter når det gjelder investeringer, er jo nettopp at disse tingene skal prosjekteres, de skal gå på anbud, og så skal de iverksettes. Jo tidligere den type investeringsvedtak kommer på plass i Stortinget, jo viktigere er det for å få sysselsettingseffekt for inneværende år. Jeg registrerer at flere at de beløpene som er foreslått i denne tiltakspakken, også gjøres overførbare, slik at hvis man ikke får brukt opp pengene, vil noe av dette ha effekt først neste år. Så til rentenedgangen. Fremskrittspartiet er i likhet med resten av Norge veldig glad for at Norges Bank satte styringsrenten kraftig ned for en liten tid tilbake. Hvis man leser begrunnelsen til Norges Bank, var det ikke det statsbudsjettet som Regjeringen fikk trumfet gjennom i Stortinget før jul. Bakgrunnen for rentenedsettelsen fra Norges Bank var den betydelige internasjonale finansuroen, med de betydelig negative innvirkningene dette har også for Norge. Det er begrunnelsen for at Norges Bank setter styringsrenten ned. Jeg konstaterer nå at Regjeringen foreslår en oljepengebruk som er i tråd med det Fremskrittspartiet foreslo i november. Da var kanskje ikke Fremskrittspartiets budsjettforslag så veldig uansvarlig allikevel.
-0	Bare veldig kort: I mitt hovedinnlegg fikk jeg ikke anledning til å gå inn på forslagene nr. 3 og 4 fra Fremskrittspartiet, men vi fikk litt om dem i replikkrunden. Forslag nr. 3 begrunner vi med at vi har hatt en rekke saker som faktisk har gått helt til Høyesterett, der overgriper står på sine krav om både samvær og foreldreansvar etter til dels grove overgrep mot sine barn. Det er derfor Fremskrittspartiet er litt utålmodig, som jeg sa i replikkrunden, for å få på plass en lovendring her også, sånn at det er overgriper som etter avsoning i mye større grad må bevise at man kan ha samvær med sine barn eller få tilbake foreldreansvaret. Det er derfor vi knytter det opp mot forslag nr. 4. Det skjer ikke bare i barnebortføringssaker, men vi ser også generelt i Norge at ved samlivsbrudd og skilsmisser, der barn er involvert i barnefordelingssaker, er det dessverre altfor stort fokus på foreldrenes både behov og rettigheter. Derfor ønsker Fremskrittspartiet, og vi er glad for at Kristelig Folkeparti slutter seg til forslaget, at man får en automatisk oppnevning av bistandsadvokat som er knyttet til barnets rettigheter og i mindre grad opp mot de voksnes rettigheter og behov i denne typen saker. Heldigvis er det riktig, som det har blitt sagt tidligere i dag, at én sak er kanskje én for mye når barn er involvert, men foreløpig har vi i hvert fall få sånne saker. Derfor er det ikke noe kostnadsspørsmål, heller – det er mer snakk om å sikre de få barna som blir utsatt for denne typen traumatiske opplevelser. Så vil jeg benytte anledningen til å signalisere at hvis vårt forslag nr. 3 faller, vil vi subsidiært støtte Høyres forslag nr. 5, hvis Høyre ikke ønsker å oversende det. Jeg synes at de signalene som kommer fra statsråden nå knyttet opp mot både forslag nr. 3 og forslag nr. 5, er meget positive. Og jeg tolker svarene fra statsråden dit hen at man faktisk har et ønske om å gå videre i denne retningen.
-1	Det var godt sagt. Eg håper ikkje Steensnæs oppheld seg for mykje i mørket, men at han trivst ute i lyset, og at han kanskje vil sjå det lyset SV held opp, i forhold til kva for politikk han bør velja i framtida. Det er nemleg litt rart, det som skjer i dag. Som eg sa i mitt innlegg, meiner NVE at i saka om vasskraft og kraftbalanse, og i Sem-erklæringa, er det så strenge føringar – altså dei føringane som Regjeringa og Steensnæs sjølve har lagt opp til – at dei seier at dette må dei gå imot på det grunnlaget. Og så kan ein òg lesa heilt tydeleg at det skal vera ein meir restriktiv politikk, men det er det altså ikkje i dag. Det må Steensnæs forklara meg. Dessutan vil eg gjerne høyra om den liberaliseringa ein no ser i forhold til kraftpolitikk og utbyggingspolitikk, vil ha konsekvensar for kommande vassdragsutbyggingar, jf. Bjerkreim og Vefsna.
-0	Representantene Brørby og Hoddevik mente at det spriker stadig mer mellom Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Det skal jeg også få si noen ord om. Det representanten Østberg nå presterte å si, var at Høyre ikke er for en god og rettferdig fordelingspolitikk – i denne sammenheng underforstått: De går inn for selskapsskatten. Nå er det jo slik at også Senterpartiet går inn for selskapsskatt, sammen med Høyre og Fremskrittspartiet, og da får vel representanten Østberg et lite problem vis-à-vis sin eget senterpartikamerat. Jeg vil også få lov til å komme inn på noe som jeg ser på som et rimelig kuriøst forslag fra bl.a. Kristelig Folkeparti. Det ligger altså vitterlig et forslag inne om å innføre et klimatillegg i kalde strøk av landet, og en kan jo nesten få grunn til å spørre: Er dette seriøst ment? Hvilke kommuner skal i så fall få tilført penger til mer oppvarming? Og skal kriteriene for dette være å måle frostdybden, eller skal en se på gradestokken, eller skal en se på hvor lange vintrene er? Det blir nok vel komplisert å finne ut hvilke fylker og kommuner som skal få dette klimatillegget. Mange kommuner vil vel kunne gjøre krav på et slikt tillegg. Det var også slik at Kristelig Folkeparti i budsjettet for i år gjorde sitt beste for å øke elavgiftene – de økte dem rekordmye over hele landet. Men nå har de altså fått en slags dårlig samvittighet og vil iallfall gi noen kommuner tilbake noe i form av et klimatillegg, slik jeg forstår det. Dette litt uvanlige forslaget pirrer imidlertid min nysgjerrighet i den grad at jeg gjerne vil at Kristelig Folkeparti skal si noe mer om hva dette går ut på. Er det slik at Norge blir noe enklere ved å innføre dette klimakriteriet i kostnadsnøklene?
-0	Jeg skal prøve å svare på noen av utfordringene i dette innlegget, og så får vi komme tilbake til resten senere i debatten. Men først har jeg lyst å takke interpellanten for å reise et viktig tema og et viktig spørsmål, og jeg er helt enig med interpellanten i det hun tar opp, nemlig at det er en utfordring for både samfunnet og ikke minst den enkelte at det er for lav yrkesdeltagelse blant grupper av innvandrerkvinner. Derfor er det et mål for regjeringen å øke andelen innvandrerkvinner som deltar i arbeidslivet. Vi vet at den beste forutsetningen for frihet, likestilling og likeverd er å være selvforsørget og ha egen arbeidsinntekt. Arbeid er også avgjørende for å bekjempe fattigdom og for å heve den enkeltes levestandard, livskvalitet og selvrespekt. Som interpellanten skriver i interpellasjonen: «Arbeid er en nøkkel til integrering.» Og jeg vil innledningsvis si at jeg har store forhåpninger til de kommende generasjonene som fødes i Norge, for tall fra 2013 viser at 34 pst. av jentene tar utdanning på universitet eller høyskole, og 27 pst. av guttene gjør det samme. I den øvrige befolkningen er tilsvarende tall 26 pst. for jentene og 18 pst. for guttene. Arbeid er en av nøklene til integrering, men språk er nøkkelen til arbeid. Gode norskkunnskaper vil i de fleste tilfeller være en forutsetning for å få jobb. Vi må derfor satse på norskopplæring med god kvalitet for å få flere innvandrerkvinner ut i arbeid. Introduksjonsprogrammet og opplæring i norsk og samfunnskunnskap er et av våre viktigste tiltak for nyankomne innvandrere. Jeg har under arbeid forslag som skjerper kravene til norskopplæring, og kommunene skal ta initiativet til å sette i gang opplæring i norsk og samfunnskunnskap, og det kan kun gis fritak for opplæring i samfunnskunnskap hvis den enkelte har kjennskap til det norske samfunnet. Opplæring i samfunnskunnskap er viktig for å få grunnleggende kjennskap til sentrale lover og verdier i vårt samfunn. Det gjelder ikke minst kvinners rettigheter og barns rettigheter. Det er mange kommuner som gjør et godt arbeid med introduksjonsordningen, og denne uka har jeg vært på besøk i Karmøy kommune. De har de siste årene hatt veldig gode resultater og fikk i fjor prisen som årets introduksjonsprogramkommune av IMDi Vest. Det kommunen gjør som er så bra, kan sies veldig enkelt: De ser den enkelte personen, både dens styrker og svakheter. Det er den enkeltes behov som er utgangspunktet for den kvalifiseringen som kommunen gir. God kartlegging av den enkelte innvandrer og individuelle planer er viktig for at man skal lykkes med introduksjonsordningen. Kommunen forteller også at de hele tiden jobber med kvalitet i norskopplæringen. De har tett oppfølging av den enkelte deltager i introduksjonsprogrammet, og de har et godt samarbeid mellom voksenopplæringen og Nav, med nabokommuner, med frivillige og med private. Ordførere som jeg har møtt denne høsten, har sagt at det er viktig at vi jobber tett sammen, at det er en fleksibilitet i introduksjonsordningen, at man kanskje skal se på om den skal være mer yrkesrettet, for noen lærer enklere ved å ha en yrkesrettet opplæring, og at det er større fleksibilitet i introduksjonsordningen. Jeg ser at kommunene som lykkes med introduksjonsprogrammet, også klarer å få kvinnene ut i arbeid. Men det er for store forskjeller på kvinners og menns resultater, og det er for store forskjeller mellom kommunene. Det er derfor viktig at kommunene prøver å se til hverandre og lærer av dem som gjør et godt arbeid. Det er et arbeid som jeg ønsker å intensivere framover. Jeg holder nå på med å starte opp en større evaluering av introduksjonsordningen og opplæringen i norsk og samfunnskunnskap, og jeg vil bruke den evalueringen til å få innspill til hvordan regjeringen kan utvikle og styrke ordningene for kvalifisering av nyankomne flyktninger og innvandrere. Jeg er bekymret for de kvinnene som ikke er omfattet av introduksjonsordningen, og som trenger kvalifisering. Vi i regjeringen vurderer nå om flere grupper enn i dag skal få et tilbud om å delta i introduksjonsprogrammet. For kvinner uten rettigheter til introduksjonsprogrammet eller ordninger i Nav kan Jobbsjansen være en mulighet. Det er inspirerende å møte kvinner som har vært med i Jobbsjansen, og som tar tak i livet sitt og viser at det nytter. Det forteller meg at det viktigste for dem er økonomisk selvstendighet og det å være gode rollemodeller for barna sine. Regjeringen vil derfor fortsette arbeidet med Jobbsjansen og videreutvikle dette tilbudet. For å få til et godt integreringsarbeid i kommunene må vi samarbeide med alle gode krefter. Myndighetene kan ikke få til god integrering alene. Frivilligheten har en helt sentral rolle og gjør en god innsats. Det gjelder organisasjoner som Røde Kors, Norsk Folkehjelp, MiRA-senteret og LIN, Likestilling, Inkludering og Nettverk. De driver en virksomhet som det er viktig å jobbe videre med. Jeg besøkte bydelen Gamle Oslo denne uken og så det arbeidet som Norsk Folkehjelp gjør med integreringsprogrammet OASEN, med bl.a. aktivitetsplikten som er lagt inn i gratis kjernetid nå, hvor man faktisk klarer å hente inn flere foreldre, spesielt kvinner, som har vært lenge i Norge uten å ha lært seg så mye norsk som de trenger for å kunne komme seg ut i arbeidslivet. Det å se f.eks. en dame fra Libanon, som har vært i Norge i 19 år, nå sitte på skolebenken og lære seg norsk viser at den aktivitetsplikten som vi har fått på plass, nytter. Jeg jobber også med en ny likestillingsmelding. I den vil vi drøfte viktige tema som vil bringe likestillingen videre på områder som har særlige utfordringer. Det temaet som interpellanten her tar opp, vil bli en viktig del av det likestillingsarbeidet. Regjeringen vil også utvikle en ny og helhetlig politikk for voksne som står i fare for å falle utenfor, eller som står utenfor arbeidslivet, på grunn av manglende kompetanse eller svake grunnleggende ferdigheter. Gjennom meldingen om livslang læring og utenforskap vil vi legge fram en politikk som skal bidra til at den enkelte kan skaffe seg kompetanse og grunnleggende ferdigheter, som grunnlag for en stabil og varig tilknytning til arbeidslivet. I den sammenhengen vil vi også se på utfordringen med at mange har god utdannelse og kompetanse med seg fra sitt hjemland, men det er mange ganger veldig vanskelig for dem å få dette godkjent og da kunne benytte seg av den kompetansen. Regjeringen jobber nå for å få raskere godkjenningsordninger, bedre realkompetansevurdering og tilbud om oppdatering av kompetanse, for å sikre at den utdanningen som innvandrerne har med seg, kan brukes også i Norge. Regjeringen har som mål at Norge skal være et av Europas mest innovative land. Tiltak for å få flere innvandrerkvinner til å etablere egen virksomhet kan skape økt sysselsetting og vekst. I 2014 ble det innført en ny tilskuddsordning hvor kommuner og fylkeskommuner kan søke støtte til å styrke og utvikle det ordinære tilbudet om etablereropplæring, slik at det kan legges bedre til rette for etablerervirksomhet for innvandrere. Etter ønske fra Stortinget, som jeg er veldig glad for, skal Buskerud fylkeskommunes Norsk senter for flerkulturell verdiskaping gis en særskilt rolle som et nasjonalt kompetansesenter i denne sektoren. Mange hundre gründere har gjennomført etablererprogram gjennom tilbudet i Drammen, og over 150 av disse har kommet i gang med eget firma. Andelen kvinnelige etablerere har vært på 41 pst. Private og offentlige virksomheter kan også søke om støtte til mentor- og traineeordninger. Et av tiltakene som har fått støtte, er NHOs Global Future, som er en talentmobilisering av høyt utdannede kvinner og menn med innvandrerbakgrunn. Målet er bl.a. å få disse inn i lederstillinger og styreverv. En rapport fra SINTEF viser at det programmet har vært en stor suksess. Interpellanten var inne på at det er en utfordring å få kvalifisert kvinner med liten eller ingen utdanning til å få en varig tilknytning til det norske arbeidslivet. Men det er også en stor utfordring for samfunnet at det er mange høyt kvalifiserte innvandrerkvinner som ikke får jobb, som ikke blir innkalt til intervju, eller som må finne seg en jobb som de er overkvalifiserte for. Som min partikollega Mazyar Keshvari sier i heftet Tør du ansette meg?: «Å luke ut de beste hodene er idiotisk … Integreringen av innvandrerkvinner blir ikke bedre av at de blir kastet ut av søknadsbunken på grunn av etternavn, kjønn og antatt bakgrunn. Mye av dette handler om fordommer, da arbeidsgiveren ikke kjenner vedkommende eller hva vedkommende kan og står for.» Jeg mener dette er diskriminering. Diskrimineringsloven om etnisitet håndheves av Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillingsnemnda. Jeg arbeider nå med en ny felles likestillings- og diskrimineringslov, og jeg vil i den forbindelse også sette i gang en utredning av håndhevingsapparatet, som bl.a. tar sikte på å gi den diskriminerte mulighet til oppreisning uten å gå veien om domstolene. Slik det er i dag, får det ingen konsekvenser å diskriminere – dette er noe jeg ønsker å endre på. En styrket håndheving vil også være et bidrag til økt sysselsetting blant innvandrerkvinner, for det vil da koste å diskriminere.
-1	Framstegspartiet må gjerne hissa seg opp fordi SV påpeiker den politikken dei fører og den ustabiliteten dei viser i viljen til å vera med i politiske kompromiss. SV, som har vore 30 år i opposisjon, har altså ein heilt annan vilje enn Framstegspartiet til å vera med på å inngå breie forlik for å skapa den forutsigbarheita som næringslivet og andre ønskjer seg på klimaområdet, på pensjonsområdet, på rovdyrområdet – ei rekkje område. Der melder altså Framstegspartiet seg ut. Det er berre å konstatera fakta. Så er det sånn at realiteten i forslaget frå Framstegspartiet er, som Per-Kristian Foss påpeikte, dårleg, for konsekvensen er ikkje berre udemokratisk, men poenget er at ein må visa handlekraft her og no. Sjå på måten finanskrisa blei handtert på av denne regjeringa! Det hadde ikkje vore mogleg dersom Framstegspartiets grunnlovsforslag hadde blitt vedteke. Me hadde ei regjering som viste handlekraft der og då. Dersom det hadde vore premissar for korleis finanspolitikken skulle førast, som Framstegspartiet prøver å få til, hadde ein ikkje hatt den fleksibiliteten til å behandla finanskrisa på den beste måten i Europa. Det er sånne ting Framstegspartiet må ta inn over seg. Det høyrest ut som om forslaget har ein god intensjon, men samtidig seier òg forslaget at den næringspolitikken ein har i dag, ikkje er god nok. Det er nok hovudpoenget med dette forslaget.
-0	Jeg har lyst til å lese hva spørsmålet som ble stilt, var: I hvilken grad har regjeringen hatt kontakt med svenske myndigheter når det gjelder FRA-loven og utvidelse av denne? Når statsråden i stad sa at hun tolket hva som har skjedd etter 2009, var ikke det spørsmålet, spørsmålet er begge deler. Det betyr at det som statsråden svarte på i stad, ikke er riktig. Det jeg går ut fra at Samferdselsdepartementet og statsråden har lest og svart Stortinget på, er at det har vært ett møte, og det var før loven trådte i kraft i 2009. Jeg synes dette er alvorlig, og jeg er glad for at statsråden nå sier at hun skal være mer fremoverlent på dette, fordi hun er enig i at dette ikke er bra for norske borgere. Men jeg synes det er for passivt at statsråden i tillegg hele tiden skylder på at dette er nasjonalt lovverk i Sverige. Hele poenget for Fremskrittspartiet og grunnen til at vi ber statsråden om å ha en mye mer offensiv holdning og være mye opptatt av dette, er at vi må prøve å påvirke svenske myndigheter – på samme måte som innbyggerne i Sverige har påvirket svenske myndigheter til å endre regelverket og lovverket der overfor svenske innbyggere. Men det er tydeligvis greit så lenge det ikke er svenske innbyggere. Jeg opplever nå at statsråden ikke har gjort så veldig mye offensivt for å hindre FRA-loven og den inngripen den medfører i enkeltmenneskers personvern her i Norge, og ikke minst de nye konsekvensene den får for innbyggerne i Norge fra 1. oktober 2012. Jeg håper virkelig at vi ser en mer offensiv statsråd, og at vi får en oversikt over hva statsråden har gjort i denne saken. Jeg vil også oppfordre statsråden til å lese innlegget til Jon Wessel-Aas om at svensk overvåkning er krenkende for norske borgeres menneskerettigheter, og den klagen som også er sendt til Europarådets menneskerettighetsdomstol. Jeg håper statsråden leser dette og kommer mer offensivt på banen for å ivareta personvernet til norske innbyggere. Jeg synes det er trist at man har gjort så lite for å hindre den massive muligheten som svenske myndigheter har fått til faktisk å gå inn i innhold på internettrafikken til norske borgere. Jeg håper at statsråden kommer tilbake og sørger for at vi får vite om alt som er gjort i denne saken, og for å få se hvor offensivt det har vært. Som sagt: Vi har opplevd at representanter her har sagt at dette burde ikke Stortinget blande seg opp i. Jeg synes definitivt at dette er noe Stortinget burde blande seg opp i og faktisk burde kunne instruere regjeringen til å følge opp, for å ivareta norske innbyggeres rettigheter og personvern.
-0	Det er mye god likestillingspolitikk i god familiepolitikk, og for denne regjeringen er familiepolitikken en viktig del av likestillingsdebatten. Vi har nå sett at det er ca. 10 pst. av fedrene som ikke tar ut fedrekvoten, som vi ønsker at flere foreldre skal kunne få lov til å ta ut med den unntaksordningen som er sendt på høring. Jeg var i kontakt med en far som var lærer, og som var veldig fortvilt over at han ikke kunne få lov til å overta mors uker. Mor var selvstendig næringsdrivende og hadde ingen mulighet til å ta ut de ukene. Det gikk ut over familien, men ikke minst gikk det ut over barna, som da måtte enten til dagmamma eller i barnehage, mens familien ønsket at barnet skulle være hjemme med familien. Med en utvidet unntaksordning vil kanskje flere fedre ha muligheten til å kunne overta noen av ukene fra mor og også kunne være lenger hjemme med barna sine, som er det beste, når vi vet at foreldrepengeordningen i dag er til for barna.
-1	Interpellanten tar opp viktige spørsmål, og jeg er glad for at forbrukerpolitikken settes på dagsordenen i Stortinget. Dette er spørsmål som angår både våre hjemlige forbrukerrettigheter og hvordan Norge som EØS-land kan påvirke regelverksprosessen i EU. Jeg kan forsikre om at regjeringen er svært opptatt av begge deler, og jeg redegjør gjerne for vårt aktive arbeid med denne saken. Direktivforslaget som interpellanten viser til, ble fremmet av EU-kommisjonen høsten 2008. Som representanten påpeker, er dette et forslag som vil kunne få omfattende konsekvenser for europeisk rett, og gjennom EØS-avtalen også for norsk lovgivning og rettstilstanden for norske forbrukere og næringsdrivende. Grunnen er dels at direktivforslaget reviderer og erstatter ikke mindre enn fire gjeldende direktiver, dels er grunnen til de omfattende konsekvensene at kommisjonens forslag er basert på totalharmonisering, hvor vi ikke kan ha avvikende regler. De gjeldende direktivene er bygd på minimumsprinsippet, som gir landene mulighet til å gå lenger i forbrukerbeskyttelse. Totalharmonisering hindrer derfor i større grad landenes mulighet til å bestemme over eget lovverk. Direktivforslaget omfatter regelverk innenfor ulike deler av kontraktsretten og berører regelverk under Justisdepartementet og Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Oppfølgingen av direktivforslaget skjer derfor i samarbeid mellom disse to departementene. Det norske synet på kommisjonens opprinnelige forslag kan oppsummeres på følgende måte: Slik dette forslaget er utformet, innebærer det en svekkelse av forbrukervernet i Norge på enkelte områder. Utgangspunktet for regjeringen har vært at norske forbrukerrettigheter ikke skal svekkes, samlet sett. Et sentralt element er at Norge foretrekker minimumsharmonisering, slik at vi kan stille strengere krav enn etter direktivforslaget. Vi er i utgangspunktet skeptisk til totalharmonisering – jeg aner den holdningen også hos interpellanten – men vi ser at det kan være mindre grunn til skepsis på noen områder. For eksempel kan det være hensiktsmessig med like regler innen EØS-området når det gjelder angrefristens lengde, som i Norge er på 14 dager. Det ble derfor i den norske holdningen lagt til grunn at spørsmålet om harmonisering til en viss grad må avgjøres fra sak til sak. Regjeringen anså det som viktig å videreføre norske regler som anses særlig viktige for forbrukerbeskyttelsen. Det gjelder bl.a. krav om en reklamasjonsfrist på fem år for varer som er ment å vare vesentlig lenger enn to år, som vi har i Norge i dag. Dette kan f.eks. være aktuelt for varer som vaskemaskiner og tv-apparater. Kommisjonens forslag har derimot en absolutt reklamasjonsfrist på to år for å påberope seg mangler ved en vare. Det har også vært viktig å kunne opprettholde forbrukerens rett til på visse vilkår å velge mellom retting og omlevering ved mangler og i visse tilfeller rett til erstatningsgjenstand i ventetiden ved reparasjon eller omlevering. Norge har også en nyere bestemmelse om krav til skriftlig bekreftelse fra forbrukerens side for at avtaler inngått ved uanmodet telefonsalg skal anses gyldig. Bestemmelsen har vært svært effektiv i Norge, og det er viktig at denne kan opprettholdes. Forbrukerombudet, som fører tilsyn med markedsføringsloven, viser til at antallet klager har gått betydelig ned som følge av nettopp denne bestemmelsen. Så til interpellantens spørsmål om hva som er gjort fra norsk side for å sikre forbrukerinteressene i denne saken. Jeg kan forsikre om at det har vært et stort engasjement fra norsk side. Vi har også merket oss et positivt engasjement fra Stortingets side. Både forbrukermyndigheten og regjeringen har lagt ned mye arbeid og gjort en stor innsats for å påvirke prosessen i EU. Kommisjonens forslag ble først sendt på bred høring i Norge etter at det ble lagt fram i oktober 2008. For å gjøre næringslivet og andre interesseparter bedre kjent med forslaget ble en representant for kommisjonen invitert til et åpent høringsmøte i Oslo i januar 2009. Møtet ga nyttige innspill og avklaringer til regelverksprosessen. I etterkant av høringsrunden ble norske posisjoner behandlet i regjeringen. Det er utarbeidet felles uttalelser fra EØS/EFTA-landene i to omganger: først til direktivutkastet fra mars 2009 og deretter til EU-parlamentets behandling nå sist høst. I forkant av disse uttalelsene har det vært avholdt høringer i Norge. EØS/EFTA-uttalelsene har vært aktivt fulgt opp. På møter i EFTAs arbeidsgruppe for forbrukersaker har representanter for kommisjonen, EU-parlamentet og de vekslende formannskapene vært invitert for å presentere og diskutere utviklingen av direktivet. Det er også ved flere anledninger gitt egne norske innspill om viktige bestemmelser i direktivet til medlemmer av Europaparlamentet og andre aktører og institusjoner. På politisk nivå har både barne-, likestillings- og inkluderingsministeren og justisministeren samt statssekretærer i de to departementene hatt møter med statsråder og statssekretærer i Spania og Sverige under disse landenes formannskap, med EU-parlamentarikere og med kabinettet til EUs justiskommissær. I tillegg ble det tidlig etablert en kontaktgruppe mellom berørte departementer i de nordiske landene for å vurdere konsekvenser av direktivet. Ikke minst har departementene hatt stor nytte av EU-delegasjonen i Brussel, som har hatt bred kontakt og møter med utvalgte delegasjoner fra EU-landene, særlig formannskapslandene. I Norge har vi også hatt informasjonsmøter med bl.a. forbrukerinstitusjonene og Utenriksdepartementet og tilsvarende møter med NHO og HSH for dialog og gjensidig informasjon om arbeidet med direktivforslaget. Behandlingen av direktivet både i Ministerrådets arbeidsgruppe og i Europaparlamentet viste tidlig at det var betydelig motstand mot en totalharmonisering av direktivet, og at det var en stor bekymring for at forbrukerrettighetene skulle svekkes i ulike land. I mars 2010 kunngjorde EUs justiskommissær at kommisjonen på denne bakgrunn hadde oppgitt ambisjonene om en totalharmonisering og i stedet ville gå inn for en modell med såkalt «targeted harmonization». Dette kan beskrives som en totalharmoniseringsmodell med unntak, slik at det for visse deler eller bestemmelser blir adgang til å gi bedre forbrukerbeskyttelse enn direktivet. Dette har senere preget behandlingen også i de andre EU-organene. Saksordføreren i indremarkedskomiteen i EU-parlamentet la i juni 2010 fram et konkret, revidert forslag hvor en slik blandet harmoniseringsmodell var lagt til grunn. Det er fremmet en rekke endringsforslag som er under behandling, med sikte på avstemning i komiteen i slutten av januar i år og første lesing i plenum i parlamentet i mars. Behandlingen i Ministerrådets arbeidsgruppe tok en ny vending mot slutten av fjoråret. Etter at det belgiske formannskapet konkluderte med at det ikke var mulig å oppnå enighet om kapitlene om kjøpsrettigheter og urimelige avtalevilkår, fikk det tilslutning til å stryke disse kapitlene i Ministerrådets vedtak av 20. desember. Det vil si at medlemsstatene går inn for bare å harmonisere enkelte regler knyttet til fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted, som f.eks. telefonsalg, internettsalg og -kjøp og gate- og messesalg. Et slikt direktiv vil være svært begrenset sammenlignet med kommisjonens opprinnelige forslag. Konsekvensene for norsk lovgivning vil være tilsvarende mindre. Hvordan parlamentet – den andre parten i beslutningsprosessen – vil reagere på Ministerrådets vedtak, og hvilke konsekvenser det får for dets innstilling og den videre framdriften av direktivet, er vanskelig å vurdere på det nåværende tidspunkt. Men mye trekker nok i retning av at det blir et ganske annerledes direktiv, med et mindre virkeområde enn det som opprinnelig ble foreslått av EU-kommisjonen. Den videre utviklingen vil uansett bli nøye fulgt fra norsk side.
-0	For å slå fast de faktiske forhold: Norge har Europas høyeste ølavgifter, og med budsjettforliket øker de ytterligere med 2,5 pst. Hvis Borg Bryggerier, som er et moderne bryggeri, hadde hatt samme ølavgifter som i Sverige, ville de være fullt ut konkurransedyktige og faktisk på enkelte varer kunnet produsere rimeligere enn i Sverige. For å ta et eksempel på hvor ille dette er: Borg Bryggerier leverer juleøl til Sverige. Hvis Kari og Ola østfolding kjørte etter bryggeribilen til de svenske systembolagene, kunne de kjøpe tilbake norske varer og spare kr 10,50 på en flaske juleøl! Er det ikke snart på tide at vi gjør noe med disse urimelighetene, slik at de 5 300 bryggeriarbeidsplassene vi har igjen i Norge, kan forbli i Norge? Jeg minner om at vi har mistet ett stort og to mindre bryggerier alt i inneværende år. Det eneste som skjer, er at arbeidsplassene flyttes ut, men ølet blir konsumert likevel.
-1	Jeg merker meg at Høyre og Venstre i innstillingen har gått ett skritt fram, men tar to skritt tilbake i forbindelse med viljen til å regulere pengespill. Jeg ser at de er skeptiske til den høringen som nå pågår, i forbindelse med at man skal kunne kontrollere overføringer av penger og gevinster på nett, at det blir vurdert å gjøre spill som ikke er godkjent, ulovlig i Norge. Jeg er selvfølgelig klar over at et slikt tiltak ikke vil hindre alt spill på nett. Målet er heller å heve terskelen for spill på nett, da vi fra SVs side mener at det er en uheldig virksomhet. Jeg hadde inntrykk av at Høyre også mente det. Så ser vi at Høyre i stedet ønsker å gå inn for andre typer restriksjoner. Det har vært sagt at tiltakene ikke vil virke, men da finner jeg det merkelig at de internasjonale spillselskapene, som har sagt at de ikke vil virke, nå bruker millioner på annonser i norske aviser for å hindre at dette blir vedtatt. Finner Thommessen det merkelig at de selskapene som selv sier at dette ikke kommer til å virke, er villige til å bruke millioner for å hindre at det blir vedtatt?
-1	Selvfølgelig er det et mål både for meg og for studentene og universitetene og høyskolene at studentene skal gjennomføre sine studier på kortest mulig tid i forhold til normert tid – altså ikke for kort, men normert tid. De skal få med seg god kunnskap. Vi legger til rette for at det skal skje på flere måter, både gjennom bevilgninger til universiteter og høyskoler generelt, som jeg var inne på, gjennom å opprette nye studieplasser, som ikke skal gå ut over kvaliteten på undervisningen, og gjennom studiestøtteordningene, som faktisk under vår regjering har vært prisjustert hvert eneste år. Så studentene får en høyere sum pr. år i studiestøtte nå hvert år fordi den prisjusteres. Så jobber vi, som jeg sa, med både en levekårsundersøkelse og med oppfølging av hvordan vi kan bedre studiestøtten. Men jeg vil absolutt understreke at Norge ligger meget godt an internasjonalt når det gjelder vår måte å ha studiestøtte på. Sammenligner vi oss med andre land, kommer norske studenter svært godt ut.
-1	Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å forlenge denne debatten, men Alvheim gav oss en direkte utfordring. Grunnen til at SV ikke går inn på dette forslaget, er måten det er formulert på. Det er jo ikke slik at all pasientbehandling som skjer ved sykehusene, og all økningen i den behandlingen, nødvendigvis er et gode. Det vi har sett, er at det gjennom hele 1990-tallet gjennomgående har vært en betydelig økning av kostnadene knyttet til sykehusdriften, og da spesielt den somatiske delen av sykehusdriften i Norge, og at vi nå nærmer oss 35 milliarder kr i kostnader bare knyttet til somatiske sykehustjenester. Ser man på de midlene som nå går til de ulike helseforetakene, ser man jo at beløpene er enda høyere. Slik formuleringen er i Fremskrittspartiets forslag, kan det jo virke som om enhver kostnadsøkning er et gode bare den er knyttet til sykehussektoren, og slik går det bare ikke an å tenke hvis man er opptatt av at man skal bruke midler på en hensiktsmessig måte i dette landet. Jeg har nevnt det en rekke ganger tidligere, men vil gjenta det: Hadde man brukt midlene innenfor helsesektoren på andre, mer kostnadseffektive måter, hadde man sannsynligvis i hvert fall kunnet unngå en del av de økningene som vi ser nå. Derfor har også SV påpekt det betenkelige ved en del av kostnadsveksten. I sosialkomiteen foreslo SV – og fikk støtte fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet – at man burde overføre midlene til reisekostnadene til de ulike helseforetakene, nettopp for å stimulere til nærhet i behandlingen for å unngå lange reiser. Det fikk vi altså ikke flertallet med på. Men det er et av flere eksempler på hvorfor man etter SVs, syn i stedet for å få stadig økte kostnader fordi flere reiser lenger – det absurde i det ser vi jo når det gjelder utenlandsbehandlinger, der man kanskje kommer opp i flerdoblede behandlingskostnader for til dels enkle tilstander – bør være mye mer opptatt av hele behandlingskjeden, og at behandlingen skjer nærmest mulig der brukeren bor, forutsatt at det er medisinsk forsvarlig. Det betyr økt satsing på sykestuer. Det betyr økt satsing på ambulerende spesialisttjenester, på utbygging av den psykiatriske behandlingen i de ulike kommunene – også når det gjelder barne- og ungdomspsykiatri, for mange unge må i dag reise altfor langt bort fra familien for å få behandling. Det forslaget Fremskrittspartiet kommer med her, er bare en stimulering til økt kostnadsvekst, og Fremskrittspartiet burde, hvis de mente alvor med å ivareta befolkningens tarv på en god måte, i stedet ha gått inn for det forslaget som SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet har fremmet, nemlig om å foreta en gjeldssletting i fylkeskommunene for å sikre de andre virksomhetene som fylkene kommer til å ha ansvaret for fra 1. januar.
-1	Eg hadde håpt at han allereie hadde vore lagd fram. Vi har jobba med nokre namn, men dei vi har spurt, er travle personar, slik at ein del har måtta takke nei. Det betyr at vi jobbar heilt i sluttfasen med dei siste personane, så han kjem rett rundt hjørnet. Som representanten Lars Sponheim var inne på, er dette eit område som Venstre har stått hardt på, og som vi òg står hardt på. Vi har stor glede av å ha støtte i Stortinget for det arbeidet vi gjer, og av å verte utfordra. Det har eg sagt tidlegare. Vi har gjort andre ting på dette området. Eg har f.eks. hatt ute på høyring ei slik om innsyn i e-post, som går på det same. Det som eg, og eg vil tru òg Venstre, er oppteken av, er at sjølv om vi no set ned ein personvernkommisjon, betyr ikkje det at vi skal parkere alle debattar om personvern i det offentlege rom, og heller ikkje i Stortinget. Tvert imot, vi set ned ein personvernkommisjon for å få meir debatt, for å få fleire røyster inn i debattane om personvern, som jo er viktig. Eg håper jo å verte utfordra vidare på dette, sjølv om vi no set ned ein personvernkommisjon.
-0	Framstegspartiet ønskjer eit lågare, enklare og meir føreseieleg skattesystem enn det vi har i dag. I vårt alternative statsbudsjett har vi teke på alvor og lagt vekt på dei utfordringane som Noreg står overfor. Tal frå USA, Asia og Europa trekkjer stort sett alle i same retning, nemleg at dei økonomiske utsiktene framover er svært usikre. Det er openbert at ei slik svak internasjonal utvikling også kan påverke Noreg i langt større grad enn det vi har sett til no. Derfor er det fornuftig å gjere ein del forbetringar i rammevilkåra som gjer at vi vil stå betre rusta til å møte ei slik utvikling. Den norske staten har i dag ein svært god økonomi. Samtidig har vi eit urimeleg høgt skattenivå, det er blant dei høgaste i verda. Eit høgt skattenivå og eit komplisert og lite føreseieleg skattesystem verkar på mange måtar som sand i den økonomiske velferdsutviklinga. Det reduserer produktivitetsveksten og dermed også den framtidige verdiskapinga, samtidig som det kostar unødvendig mykje å administrere både for skattytar og for det offentlege. Eit unødvendig høgt skattenivå vil også medføre større kapitalflukt til utlandet og også at fleire blir avhengige av overføringar frå det offentlege, med dei negative konsekvensane det gir. Derfor ser Framstegspartiet på skattelette og eit enklare og meir føreseieleg skattesystem som ein av dei absolutt viktigaste føresetnadene for ei god og stabil velstandsutvikling. I vårt alternative statsbudsjett har vi derfor føreslått skattelette for nesten 10 milliardar kr meir enn det som Regjeringa har gjort. Den største delen av vår skattepakke er at vi aukar personfrådraget med heile 8 400 kr i klasse 1 og 16 800 kr i klasse 2. Denne skatteletten vil isolert sett bety 2 352 kr i klasse 1 og 4 704 kr i klasse 2 og vil sjølvsagt bety mest for dei med dei lågaste inntektene. Etter vår oppfatning er det også dei som har størst behov for skattelette. Vi synest også at det er direkte feil å bruke administrative ressursar på å skattleggje dei med dei absolutt lågaste inntektene. Derfor har vi i vårt budsjett føreslått at den såkalla frikortgrensa blir sett til 50 000 kr. Oppjustering av særfrådraget for eldre og uføre frå 17 640 til 25 000 kr har vi også føreslått for å styrkje den økonomiske situasjonen for desse gruppene. Vi har også føreslått at innslagspunktet for toppskatt skal setjast til 360 000 kr i klasse 1 og 413 000 kr i klasse 2. Dette vil innebere ein skattelette på opp mot 2 605 i klasse 1 og 6 615 i klasse 2. Skattelikskap bør også vere eit viktig prinsipp for fleire enn Framstegspartiet. Derfor går vi inn for at norske sjøfolk skal ha like rammevilkår som i dei landa det er naturleg å samanlikne oss med. Den urimelege skatteskjerpinga som blei innført i 2002-budsjettet for firmabileigarane, er også fjerna i vårt alternative budsjett. Etter vårt opplegg skal alle med formue under 850 000 kr i klasse 1 og 880 000 i klasse 2 bli fritekne for statleg formuesskatt. Dette forslaget vil også leggje til rette for ein reduksjon i skattemotiverte disposisjonar for å unngå formuesskatt. Framstegspartiet sitt alternative statsbudsjett er eit gjennomtenkt, gjennomarbeidd og heilskapleg budsjett som vil kome folk flest til gode i form av betre kjøpekraft og i form av større verdiskaping for framtida. Vi er også trygge på at vårt alternative statsbudsjett ville gitt eit betre grunnlag for lågare prisstiging, høgare produktivitetsvekst, betre arbeidstilbod og dermed også lågare rente enn Regjeringa sitt statsbudsjett vil gi. No er vi likevel i den situasjonen at vårt alternative statsbudsjett, trass i sine gode kvalitetar, dessverre ikkje vil få fleirtal. Derfor vil vi subsidiært slutte oss til det forbetra budsjettet frå regjeringspartia. Etter forhandlingsrundane med Framstegspartiet er dette eit budsjett som trass i alt går i riktig retning, sett frå Framstegspartiet sin ståstad. Og slik vi vurderer det denne gongen, er det betre med eit lite steg i riktig retning enn med eit sosialistisk styre med auka skattar og meir byråkrati og dermed eit langt steg i feil retning.
-1	Da de ulike medlemmene av sosialkomiteen i ettertid skulle se på årsaken til at man fikk denne endrede praksisen fra departementets side, krevde det en ganske inngående lesning av en tosiders beskrivelse av luftambulansetjenesten. Jeg tror, i hvert fall vil jeg erkjenne det på vegne av Sosialistisk Venstreparti, at slik som fremstillingen den gang var fra departementet, var det ikke mulig å fange opp konsekvensene av budsjettendringen. Jeg registrerer at departementet i ettertid uttrykker at man må være lojal i forhold til Stortingets vedtak. Men det jeg synes er tilfellet her, er at departementet og regjeringene – den forrige regjeringen og nå den sittende regjeringen – har gitt en fremstilling av denne saken som på mange måter fører Stortinget bak lyset. Ser man grundig på forhistorien til at man fikk disse tilbakeføringsoppdragene, var det ut fra samarbeidsavtaler mellom departementet, Rikstrygdeverket og de ulike fylkene.
-1	Statsråden beskrev i sitt innlegg innholdet i et brev fra en mor, og jeg synes det var en klok tilnærming statsråden hadde. Men det som er et dilemma, er at konsekvensen av den politikken som føres av den sittende regjering – nå er det ikke sikkert at den hadde vært vesensforskjellig om det hadde vært en annen regjering – er veldig sterk fokusering på sykehusøkonomien og på helt andre områder enn det som nødvendigvis handler om psykiatri, som handler om rusmidler – som handler om å hjelpe nettopp de gruppene som skulle vært hjulpet, og som moren gjennom sitt brev til statsråden gir uttrykk for trenger hjelp. Denne situasjonen er blitt beskrevet i avisartikler, f.eks. i Dagsavisen, i VG – og i Aftenposten i dag, hvor det står: «Den sterkt psykotiske pasienten var så aggressiv at personalet på Ullevål opplevde ham som truende. For å få ham til å roe seg, ble han sendt hjem.» Denne situasjonen har vært beskrevet over så lang tid at i SV opplever vi det nå slik at det er behov for en grundig gjennomgang av dette, at statsråden bør gi Stortinget en redegjørelse med hensyn til hvordan man skal få kontroll med situasjonen. Kan statsråden gjøre det – rett og slett gi en redegjørelse overfor Stortinget om situasjonen i psykiatrien nå på nyåret?
-0	Jeg takker for svaret, og jeg takker for den innsatsen som er gjort for å løse problemene på Røst. Det er veldig bra for det samfunnet. Værøy og Røst har mange av de samme problemene, som statsråden også påpekte, men nå står det en bedrift klar til å investere. De har søkt om å få mer strøm, og det er det usikkert om de får. Hvis de ikke får mer strøm, betyr det at de flytter. Situasjonen er ikke så prekær at det fører til at man slår ut anleggene, men man kjører anleggene sånn som i dag. Hvis man bygger i framtiden, vil man få akkurat den samme situasjonen på Røst og Værøy som man har på Træna, nemlig at anlegget slås ut. Faren er nå at selskapet velger å investere andre steder og flytter fra Værøy, og det synes jeg ville være tragisk. Vil statsråden ta initiativ til et møte mellom Lofotkraft og Værøy og Røst for å finne en løsning på dette?
-1	Jeg tror mange er enige i at en av de store feilene som er blitt begått på Balkan de siste årene, er at man har forsøkt å løse problemene ett for ett – som f.eks. at man i Dayton glemte Kosovo for å løse Bosnia, og så ble hele problemet flyttet dit. SV hadde i forrige uke en delegasjon i Montenegro. De kom hjem med den veldig klare melding at alle i Montenegro frykter at en borgerkrig kan starte der når som helst. En hvilken som helst gnist kan få den til å bryte ut, og de demokratiske kreftene i Montenegro er fryktelig redde for å bli glemt av NATO og resten av Europa i den situasjonen de nå er inne i. Når man nå tenker og planlegger for en etterkrigssituasjon med en internasjonal styrke i Kosovo, er mitt spørsmål: Planlegger man også for en tilsvarende innsats i Montenegro? Hvilke initiativ kan Norge nå ta for å sikre at det også i Montenegro kommer inn en fredsbevarende styrke som kan gjøre at ikke Montenegro blir den neste sjakkbrikken i spillet på Balkan? Hvilke andre initiativ kan vi ta for å styrke regjeringen i Montenegro? Kan vi bidra til å sikre at regjeringen i Montenegro blir en aktiv deltaker i det internasjonale diplomatiet på eventuelle konferanser etter en løsning?
-0	Jeg går en etappe videre i den store ulvejaktstafetten. Vern av rovvilt synes åpenbart å være viktigere for statsråden og den sittende regjering enn trygghet for næring og folk i områder hvor man føler seg utrygg. En konsekvens av økt rovdyrbestand er selvsagt den at byttedyrene, i denne sammenheng svært ofte hjorteviltet, vil få et økt press. Jakt på hjortevilt og elg representerer en betydelig næringsutvikling i bygdene og er noe som opptar svært mange nordmenn. Mitt spørsmål blir: Er statsråden opptatt av konsekvensene for jaktbart hjortevilt når man vurderer størrelsen på rovdyrbestandene? Hva vil statsråden gjøre for å få en næringsriktig balanse i dette?
-0	Jeg er enig med statsministeren i at det kan være fornuftig å endre reglene for opsjonsprogrammer. Men litt av problemet som denne regjeringen står overfor, er jo at de her driver en offentlig heksejakt på ledere i statlige selskaper. Det er altså ikke en måte å drive eierskapspolitikk på. Det å drive eierskapspolitikk gjennom avisene er sjelden ansvarlig, det er bare populistisk. Jeg synes faktisk at Regjeringen burde fremstå som en ryddig og profesjonell eier og håndtere dette ved å ta opp denne type utfordringer og spørsmål direkte med selskapene, direkte med lederne og direkte med styrene, fremfor å tillate at rød-grønne politikere nærmest helt uten mål og mening uttaler seg om disse sakene – til og med uten å vite hva de snakker om. Det er fornuftig å ha en diskusjon om nivået på opsjoner og om utviklingen i opsjonsprogrammer. Mitt spørsmål til statsministeren er: Synes han at det er fornuftig med opsjonsprogrammer som inkluderer alle ansatte i en bedrift og ikke bare topplederne?
-1	Jeg er fullt innforstått med at en partileder kan ha andre oppfatninger enn det regjeringen til enhver tid har. Men dette er ikke et hvilket som helst spørsmål. Derfor er det av svært stor betydning at vi ikke har en regjering som sier to forskjellige ting om sitt syn på noe så grunnleggende for det norske demokratiet som menneskerettighetene. Derfor er det spesielt om Siv Jensen forbeholder seg retten til å si én ting i stortingssalen og noe annet utenfor. Det vil være en stor fordel for regjeringen om regjeringens budskap er ett – i denne salen, på TV 2 og andre steder. Jeg vil spørre om det nå er sånn at regjeringen kommer til å snakke med én stemme i denne saken, også i media, og at den ene stemmen vil si det motsatte av det Siv Jensen sa på TV 2, nemlig at det selvfølgelig ikke er aktuelt å sette menneskerettighetene til side i denne eller noen annen sak.
-1	"Jeg vil også starte med å gi honnør til forslagsstillerne. Dette er et veldig viktig innspill i et arbeid som regjeringa er i gang med, nemlig oppfølginga av Finanskriseutvalgets rapport, men også initiativer som er tatt i forkant av dette på bakgrunn av den finanskrisa som har slått inn over verden på en dramatisk måte, og også til dels inn over vårt eget land på en alvorlig måte. Det må være skuffende for representanten Tybring-Gjedde å høre at vi skal arbeide videre med disse forslagene. Nå er ikke Tybring-Gjedde her akkurat nå, men jeg tror nok det kan være en fordel at vi ser disse tingene i sammenheng, og håper da på forståelse fra Kristelig Folkeparti for at det skal gjøres. Jeg kan i hvert fall love fra SVs side at vi kommer til å ha en offensiv tilnærming til akkurat disse spørsmålene, for det er et helt klart behov for en ny og mer offensiv tilnærming til finanssektoren, som i altfor stor grad har fått operere fritt med liten risiko, særlig globalt. I Norge har vi vært framsynte nok til å ta en del grep overfor finanssektoren som jeg må si ikke alltid har vært mottatt med like stor begeistring, men som allikevel har kommet på plass, og som har reddet deler av denne sektoren fra å bli hardere rammet enn de ellers ville ha blitt som en følge av denne krisa. Men som Bent Sofus Tranøy, som var med i Finanskriseutvalget, påpeker, har finanssektoren vært systematisk tilgodesett i forhold til andre næringer, uten noen fornuftig grunn, som han sjøl sier. For det første har de sluppet moms, for det andre har de åpenbart sluppet noen risiko. Som finanskrisa så tydelig viste, har de drevet sin virksomhet etter prinsippet: mynt, jeg vinner; kron, staten taper. Eller sagt på en annen måte: Hvis man går ut med en gevinst, skal den tilfalle den enkelte, mens tapene skal sosialiseres, altså fellesskapet skal være nødt til å ta på seg disse tapene. Det er klart at det også er noe av bakgrunnen for den sosiale uroen og de opprørene som vi ser i veldig mange land rundt oss. Det skyldes at veldig mange mennesker reagerer sterkt på at de skal være nødt til å betale prisen for en krise som er skapt av en sektor som i stor grad har sluppet unna regulering, og i stor grad også har sluppet unna å betale til fellesskapet. Så et par av de forslagene som har kommet fra Finanskriseutvalget, er det vel verdt å se på, nemlig dette med en stabilitetsavgift og ikke minst en aktivitetsskatt. Jeg er forundret over at Venstre da Finanskriseutvalget la fram sine anbefalinger, på sine hjemmesider raskt tok avstand fra akkurat disse forslagene, fordi de mente at dette ville være å pålegge en spesiell næring en særskatt. Vi ser det helt motsatt. Vi ser det sånn at dette i så fall ville være med på å gjøre finansnæringa til en del av samfunnet så å si, der de også må være med og bidra på samme måte som alle andre er nødt til. I tillegg er jo det også veldig viktig for å sikre at vi unngår nye bobler og nye kriser. Hvordan vi regulerer denne næringa, og hva slags bidrag de skal gi til fellesskapet, vil være med på å berede grunnen for hvordan de vil opptre også i framtida. Vi skal ikke ta for gitt at man har lært av alle sine feil, uten at vi hjelper til. Så vil jeg også til slutt trekke fram et forhold som er veldig viktig for hvordan dette går videre, nemlig sosiale forskjeller og ulikhet i verden. Da vil jeg si det veldig direkte: I dag er det sånn at de tre rikeste personene i verden tjener like mye som de 500 millioner fattigste menneskene i verden. Det mener vi er dypt urettferdig. Men i tillegg er det farlig hvis det utvikler seg sånn at vi får en superrik elite som bare blir rikere og rikere, uten at de helt vet hvor de skal plassere pengene sine, og bruker innovative grep og plasserer pengene inn i nye strukturerte produkter eller hva det måtte være, som også kan bidra til nye bobler, og som går direkte ut over den vanlige forbruker og enkeltmenneskene. Så her er det nok å ta tak i, og vi gleder oss til debattene videre."
-1	Noen må jobbe på søndag fordi det er viktig. Politi, sjukehus og brannvesen må fungere hele tida. Men det står ikke akkurat om liv og død å kunne kjøpe sko og sminke på søndagen. Folk som jobber i butikk, trenger å ha fri sammen med ungene sine. Nå hører jeg at statsministeren mener at man sjøl kan velge hvilken dag man vil ha fri. Jeg vet ikke om det kommer til å bli akseptert at man tar ungene sine ut av skolen på en onsdag for å være hjemme og ha denne felles fridagen. Jeg regner med at det ikke lar seg gjøre. Når det er sånn at alle undersøkelser viser at prisene vil øke, at flere småbutikker vil gå konkurs, og at flere må jobbe ubekvemt på søndag, som ikke akkurat oppleves som noen frihet – hva er det da som gjør at regjeringen står på dette? Mener statsministeren at det er en viktigere frihet å kunne kjøpe sko og sminke på en søndag enn å sikre at flere familier kan få være sammen med ungene sine på en felles fridag?
-1	Det er en klar ambisjon i regjeringsplattformen om å utvide det tilbudet som dreier seg om gratis kjernetid i barnehagen. Jeg har vært rundt og sett på en del av de tilbudene som er i barnehager, og man har veldig gode erfaringer med dem. Dette er tilbud som først og fremst rettes mot områder og bydeler hvor det er et stort antall barn med minoritetsbakgrunn. Vi ser at de lærer mer i barnehagen. Men også skolene rapporterer om at dette er barn som kommer bedre forberedt til skolen, særlig når det gjelder norskkunnskaper. Så vi har veldig mye å hente på dette. I tillegg ligger det nå en sak i Stortinget som dreier seg om kvalitet i barnehagen, så vi kan komme tilbake til de spørsmålene som dreier seg om kartlegging. Men det er viktig for meg å understreke at barnehagen nettopp skal være et sted for lek og læring. Det er utrolig mye man kan lære – og kunnskap man kan få – gjennom lek. Men større grad av bevissthet når det gjelder hvordan man legger opp det pedagogiske tilbudet, kan sikkert gjøre oss klokere.
-0	Jeg vil berømme Venstre for en rekke gode forslag og tiltak. Jeg har samarbeidet med Venstre de siste fire årene, bl.a. i forbindelse med forenklingsforslag i næringskomiteen. Her er veldig mye å gripe fatt i. Jeg vet også at regjeringen er i gang med et arbeid innenfor flere departementer som gjelder forenkling av regelverk, innrapportering etc., noe som er svært viktig, særlig for de små gründerbedriftene. SkatteFUNN og BIA-ordningen er også svært viktige for å komme videre. Jeg er svært glad for å kunne samarbeide videre med både Venstre og Kristelig Folkeparti i årene som kommer, om mange gode tiltak til glede for norsk næringsliv, tiltak for ny økonomisk vekst, der vi kan få økt produktivitet, sett i forhold til reallønnsveksten – nettopp for å kunne være konkurransedyktige i årene som kommer.
-1	Det er igjen ikke et svar på det jeg spør om. Jeg skjønner at vi ikke får en lov som støtter oss i dette, og at statsråden ikke vil ta omkamp. Men det jeg spør om er: Hvilke andre ting mener statsråden det er viktig å gjøre for å hindre at utplanting av norsk gran blir en trussel mot det biologiske mangfoldet der den plasseres ut, når den ikke er en stedsspesifikk art – altså når den ikke hører hjemme på stedet?
-0	Det var godt å høre utenriksministeren redegjøre for Regjeringens ambisjoner, på samme måte som han gjør det i Soria Moria-erklæringen som foreligger. Av de tingene som jeg synes er interessante og positive der, er at man ønsker å fokusere på måloppnåelse, ikke minst med hensyn til bruk av Verdensbanken som verktøy. Man sier bl.a. at norsk volum av bistand til Verdensbanken er avhengig av bankens resultater når det gjelder reform- og demokratiseringsprosesser. Det synes jeg er veldig positivt. Samtidig er jeg litt overrasket over at man ikke er like offensiv når det gjelder FN. FN har et byråkrati som har vokst seg større enn stort, og som jeg tror Norge langt på vei mener også bør kunne reformeres på en rimelig måte. Det er også etablert en egen enhet, The Office of Internal Oversight Services, som skal gå igjennom byråkratiet i FN. De har lagt fram en rapport nylig som viser at ting er som de er, man har ikke evnet å gjøre en eneste ting. Resultatet, som det sies i rapporten, er at «no attempt has been made to track any savings or efficiency gains». Da blir mitt spørsmål til utenriksministeren: Hvorfor har man ikke samme kritiske fokus på FN som man har på Verdensbanken?
-0	Da jeg fikk høre hva Regjeringen og statsråd Brende nylig hadde foretatt seg nede på Haugsjå gård i Froland, trodde jeg knapt mine egne ører. Jeg ble ikke bare rasende, men faktisk henimot lamslått. Jeg tenkte med meg selv at dette er altså Høyre anno 2003 – et helt ugjenkjennelig parti som bedriver rene statsovergrep mot forsvarsløse grunneiere i Distrikts-Norge, som valser over eiendomsretten og gir blaffen i hva Stortinget har sagt om å unngå høy konfliktgrad i slike vernesaker. Høyre står for en statlig voldtekt av grunneierne ute i Distrikts-Norge. Partiet er nå blottet for all troverdighet vedrørende respekten for den private eiendomsretten. Jeg konstaterer at grunneierne nå er blitt like rettsløse som Høyre er i ferd med å bli velgerløse i Distrikts-Norge. Det første er ille, men det andre er vel fortjent. Alt dette er altså Høyre-politikk anno 2003. Det er jo til å undres over.
-0	Jeg takker statsråden for svaret, og jeg er meget glad for at departementet nå er i fullt arbeid med å gjøre noe på dette området. Det er jo en enorm tilstrømming til Norge, og det vi risikerer hvis man ikke får fortgang i dette arbeidet, er at de som har et reelt beskyttelsesbehov, ekte flyktninger, blir sittende i lange køer på grunn av at UDI og mottaksapparatet er overarbeidet. I Sarpsborg kommune, som er en av mange kommuner i Østfold hvor det nå etableres statlige mottak, har man vært misfornøyd med at man pålegges oppgaver, fordi man ikke får dekket de fullstendige kostnadene til nettopp det som statsråden nevnte, helse- og tolketjenester, barnevern og administrasjon. Her får man altså et beløp på 479 000 kr til å dekke dette. Men kommunen lager et eget mottaksregnskap for å kunne legge på bordet hva som er de reelle og nødvendige kostnadene for å yte disse tjenestene (presidenten klubber). Vil statsråden innføre ordninger, slik man har i Sverige og Danmark, der de fulle kostnader blir dekket når kommunene pålegges disse tjenestene?
-0	Da kan jeg sitere mitt første svar. Finansministeren skriver: «Vi vil òg sjå nærare på forslaget om lagringstid i samarbeid med andre ansvarlege styresmakter.» Dette svaret kommer altså i forbindelse med at vi sier at vi skal komme tilbake til saken i budsjettet for 2016. Vi kan godt lage en mye større debatt om bl.a. datalagringsdirektivet, men jeg tror at alle vet at når det gjelder personvernrettigheter og lignende, er de aller fleste partier i dette storting mye mer opptatt av det enn spørsmålsstilleren er. Så der er vi nok litt uenige.
-0	Jeg er tilfreds med den vurderingen som helseforetaket har gjort, og forholder meg til de prioriteringene som der er gjort. Samtidig er jeg trygg på at Helse- og omsorgsdepartementet har sterkt fokus på beredskap og trygghet i sine vurderinger når de styrer helseforetakene på sitt vis. Jeg har ingen grunn til å mene at den beslutningen som er tatt av helseforetaket, skulle vært gjort annerledes, og føler meg trygg på at beredskapen er tilfredsstillende ivaretatt også etter denne endringen.
-0	Jeg takker statsråden for et fyldig og godt svar, hvor det ble nevnt hvor mye som er gjort, og litt om planene framover, som jeg skjønte. Som statsråden sa, er det riktig at Hedmark er det største elgfylket i landet. Bare for å forklare litt om det: I løpet av én time for noen dager siden ble seks elger drept i Hedmark, fire av tog og to av biler. Det sier litt om hvor stort dette problemet er, både når det gjelder dyr som blir drept, dyr som lider, materielle skader og personer som blir involvert i dette. Når seks dyr blir drept i løpet av én time - det er ganske sterkt - hjelper det ikke så mye hva som er gjort. Spørsmålet mitt er: Hva skal vi gjøre for å få ned dette tallet? Statsråden nevnte en rekke tiltak, men de tiltakene må komme nå. Det har aldri vært så mange ulykker i januar måned som nå i år i Hedmark. Hva vil statsråden gjøre nå straks?
-1	Høgre har brukt mykje tid etter at Pensjonskommisjonen la fram innstillinga si, på å kritisere SV sin modell, universell folketrygd: ikkje stimulerte han til arbeid, og så var han heilt skrekkeleg fordi han òg fordelte mellom pensjonistane. Eg lytta med interesse til Heidi Larssen sitt svar til Tore Nordtun. Ho ville ikkje på langt nær innrømme, eller i alle fall ikkje seie det høgt, at den modellen som ho som saksordførar no rår Stortinget til å vedta, ikkje gir eit auka arbeidstilbod. Ho vil altså ikkje ta innover seg den radikale endringa som den modellen som ho faktisk sjølv tilrår i dag, kan gi. Meiner ho at den modellen som ho rår Stortinget til å vedta i dag, ikkje fører til at samfunnet får eit auka arbeidstilbod? Viss ho svarer nei på det spørsmålet og framleis meiner at modernisert folketrygd ville vere betre, korleis vil ho då forsvare den modellen ho legg fram i dag, som berekraftig i framtida?
-1	Velferdsstaten er et spleiselag. Den er bygd på prinsippet om å yte etter evne og få etter behov. Alle som har et lovlig opphold i Norge, opparbeider seg rettigheter, tett knyttet til de forpliktelsene det innebærer å være et medlem av det norske samfunnet. Derfor beholder nordmenn disse rettighetene også når de har gjort noe kriminelt og må sone straffen i fengsel. Det må fort legges til at det er gitt en lang rekke bestemmelser om bortfall eller reduksjon av ytelser under opphold i fengsel. Det er rimelig, og det er naturlig. Det har imidlertid aldri vært meningen at utlendinger som kommer til Norge kun for å begå kriminalitet, skal kunne opparbeide seg sosiale rettigheter, f.eks. pensjonsrettigheter, mens de soner i norske fengsler. En slik praktisering av regelverket er selvfølgelig ikke ønskelig. Jeg setter derfor pris på at regjeringen nå har satt i gang et arbeid for å rydde opp i dette. Justisministeren har gjort grundig rede for dette arbeidet i sitt brev av 16. april i år til komiteen. Så hørte jeg at representanten Michaelsen rettet sterk kritikk mot statsråden for ikke å vite at disse reglene ble tolket slik, og at disse reglene har ligget der. Da kan jeg jo si at disse reglene har vært offentlige. Alle kunne ha sett dem tidligere, også Fremskrittspartiet. Statsråden har selvsagt sitt konstitusjonelle ansvar for hvordan de er blitt tolket og brukt, men alle vi kunne ha sett at de ligger der. Så det å legge et altfor stort ansvar for det på statsråden, var litt merkelig. La meg så benytte anledningen til å markere SVs avsky over kriminaliteten begått av organiserte kriminelle bander som kommer til Norge ens ærend for å begå kriminalitet. Europas åpne grenser har dessverre bidratt til at ikke bare folk med rent mel i posen reiser rundt, men også til at kriminelle misbruker denne friheten. Jeg er tilfreds med den innsatsen norsk politi i det siste lagt har ned for å finne og utvikle nye metoder og samarbeidsmekanismer over distriktsgrenser for å få bukt med de omreisende kriminelles virksomhet. Et tiltak som vil virke avskrekkende i dette arbeidet, er å sende de kriminelle til sine respektive land for å sone der. Jeg er tilfreds med det arbeidet regjeringen og justisministeren har lagt ned her, og jeg ser fram til en økt overførsel av de kriminelle til sine hjemland, slik justisministeren har varslet Stortinget om.
-1	Ja, det er rettferdig å ha et skattesystem som betyr at man betaler skatt etter evne. Formue og verdier som ikke nødvendigvis er lønnsinntekt eller kapitalinntekt, har også med evne til å betale skatt å gjøre. Det er ikke slik at de med de største formuene og de største verdiene her i samfunnet er de som bidrar mest til statskassen i forhold til hva de faktisk har. Derfor vil det alltid være en utfordring for oss å sørge for at vi streber mot et mer rettferdig skattesystem. Så synes jeg at representanten Tybring-Gjedde nå viser Fremskrittspartiets fordelingsprofil veldig klart. Det er klart at det forslaget fra Fremskrittspartiet om å fjerne formuesskatten er det samme som å gi de 100 rikeste menneskene i Norge 7 mill. kr i skattelette hvert eneste år. - Jo, det har jeg tall på, så det er ikke noen grunn til å riste på hodet av det. - Fordelingsprofilen på det man foreslår når det gjelder skatt ellers, betyr at man måker store deler av det vi i dag forvalter i fellesskap, til de rikeste menneskene i Norge.
-0	Med respekt å melde er det vel regnskapstallene som styrer den offentlige sektoren også. Det reduseres, det kuttes, og det er lange ventelister. At det derfor blir noe bedre hvis man dropper konkurranseutsettingen, kan jeg vanskelig se. SV har visjoner om at det ikke skal være noe klasseskille. Men det må da ikke være slik at da skal alle ha det verst mulig! Vi må jo sørge for at alle får det best mulig! Og med konkurranseutsetting blir det altså konkurranse mellom det offentlige og det private. Representanten Andersen snakket om statlig kontroll. Jeg tror det må være en fundamental feil oppfatning i SV hvis de tror at vi skal slippe det private markedet helt løs, uten at man har kommunale, fylkeskommunale eller statlige avtaler. Man snakker om omstilling i offentlig sektor. Ja, det drives mye omstilling i offentlig sektor. Det finnes kommuner med prosjekter som stort sett resulterer i et nytt mellomledersjikt, og der det blir stadig færre kroner som når fram til brukerne. Da må jeg spørre: Mener SV virkelig at det kun er ansatte i det offentlige som kan redusere klasseskillet og bedre kvaliteten innenfor offentlig sektor?
-0	Jeg vil gjerne tilbake til noe statsministeren sa om behovet for stabilitet og forutsigbarhet om rammevilkår. Er statsministeren enig i at det er opp til både regjering og storting, og at det derfor når man f.eks laget en langtidsplan for forsvaret 8. juni i år, og så dramatisk ikke følger det opp i budsjettet, er det politikernes eller Regjeringens ansvar at man ikke får forutsigbarhet? Det samme gjelder refusjonsordningen for sjøfolk, som ser ut til å ha et halvt års varighet fordi partier endrer oppfatning. Kunne statsministeren også tenke seg å være med på å utrede en reform for vårt budsjettsystem, slik at alle lovendringer, som vi nå har en haug av i forbindelse med statsbudsjettet, blir skilt i tid fra statsbudsjettbehandlingen til å skje på vårparten, slik at statsbudsjettbehandlingen utelukkende dreide seg om fastleggelse av de forskjellige satsene? Vi kunne muligens også lage et system hvor alle endringer i skattelovreglene kun ble gjort hvert fjerde år – én gang i hver periode – slik at næringslivet og andre visste at det i hvert fall var en fire års tid hvor de kunne vite hva lover og regler var på det viktige økonomiske området som skatter og avgifter er.
-0	Det hevdes med tyngde fra regjeringshold at det er stor privat rikdom i Norge, og at den offentlige fattigdommen er tilsvarende stor. Selv om mange av dem som har høyere inntekt, ikke har noe å klage på, er ikke dette bildet rett. Den som virkelig gjør det godt, er staten gjennom sine enorme inntekter fra oljevirksomheten, inntekter som man i liten grad vil dele med befolkningen. Men det som kraftigst rammer dem som har minst, er økningen i avgiftene. Dette er utgifter som rammer usosialt, og hardest dem som er nederst på rangstigen. Den nye rød-grønne regjeringen har satt seg som mål å avskaffe fattigdommen, et mål som Fremskrittspartiet deler. Men da burde Regjeringen starte med å løfte noen byrder av skuldrene til dem som har minst. Men det er det stikk motsatte Regjeringen gjør, bl.a. ved å øke momsen på matvarer. Dette rammer ikke dem som Regjeringen så forkastelig kaller «de rike». Det rammer dem som må studere prislappen når de skal kjøpe seg litt pålegg til brødskiva. Mange som i dag har minstepensjon, sitter med en leilighet eller et hus som over tid har steget kraftig i verdi på grunn av utviklingen i boligmarkedet. Dette fører til at formuesskatten øker. Det samme gjør den usosiale skatteøkningen ved skatt på fordelen av å bo i eget hus. Dette fører ikke til fem øre i ekstra inntekt for den enkelte, men tvert imot til økte utgifter, som skal betales av minstepensjonen. Det betyr at en minstepensjonist som knapt har til livets opphold på grunn av statlige beskatninger, tvinges til enten å selge huset eller leiligheten eller gå på sosialkontoret for å få til livets opphold. Dette er ikke en politikk Fremskrittspartiet støtter. Jeg forstår så godt at Arbeiderpartiet har sluttet å synge det verset i «Internasjonalen» som handler om at staten skal lette byrdene til befolkningen. Denne regjeringen står for det motsatte! Det som opptar meg mest, og som jeg synes er det mest uverdige som staten gjør, er å sette minstepensjonen til den del av befolkningen som har bygd opp dette landet, de som vi langt på vei kan takke for den velstanden vi i dag nyter, til et nivå som gjør at stadig flere må gå den tunge veien til sosialkontoret for å få ekstra tilskudd til livsopphold. Når flertallet i denne salen setter minstepensjonen til et nivå som fører til slike tilstander, samtidig som staten svømmer over av penger, føler jeg at samfunnet har sviktet. Det må være forunderlig for innbyggere i andre land som vi liker å sammenligne oss med, å konstantere at Norge, som mange hevder er verdens beste land å bo i, ikke engang har råd til å gi minstepensjonistene en pensjon som ligger innenfor EUs egen fattigdomsgrense, en pensjon som er så lav at flere og flere må gå den tunge veien til sosialkontoret. Det er ikke slik at alle eldre har det dårlig, tvert imot. Det er mange som i dag hever pensjon, som har det godt, men det er de som har en eller annen form for tilleggspensjon. Fremskrittspartiet og jeg er opptatt av at de som ikke har denne tilleggspensjonen – husmora som var hjemme og passet ungene, noe som var vanlig for mange av de kvinner som i dag mottar minstepensjon – skal kunne leve et verdig liv med en minstepensjon. Etter mange år med underregulering av pensjonene fremmer Fremskrittspartiet derfor forslag om at minstepensjonen heves med 13 000 kr, slik at vi i det minste kommer over EUs fattigdomsgrense. Det betyr at de som i dag ikke har tilleggspensjon, skal slippe å gå den tunge veien til kommunens sosialkontor. Så mye skylder vi dem som har vokst opp med denne rikdommen, de som gav oss denne unike muligheten. Takken for dette bør ikke være at vi tenker mest mulig på oss selv og vår framtid, og at vi skal ha en god pensjon. Jeg hadde håpet at et samlet storting kunne være med på å gi dem som bygde den rikdommen som mange i dag har, og nyter godt av, et verdig liv etter at en lang arbeidsøkt er over. I debatten om det nye pensjonssystemet har Arbeiderpartiet og SV beskyldt Fremskrittspartiet for å ønske å gjøre alle til minstepensjonister. Alle ville få en dårligere pensjon. Det har ikke vært måte på hvor stygg Fremskrittspartiet skulle være med pensjonistene. Nå ligger realitetene på bordet, i form av et forslag om en bedre framtid for dagens minstepensjonister, de som har lavest pensjon. Det avslører Arbeiderpartiets, Senterpartiets og Sosialistisk Venstrepartis sanne ansikt. De vil ikke være med på å gi den gruppen pensjonister som i dag har den dårligste hverdagen, en bedre hverdag. Jeg konstaterer at det for disse partiene er langt fra å snakke og skrive om fattigdom til faktisk å foreslå eller å stemme for et forslag som ligger i salen, som kunne ha gitt denne gruppen et bedre og mer verdig liv.
-0	Jeg takker statsråden for en god og klargjørende orientering, som gir svar på de spørsmålene enkelte skytterlag, enkelte medlemmer og andre har stilt meg om dette. Jeg synes selvfølgelig det er bra at det ikke blir gitt bort/solgt ammunisjon som har «gått ut på dato», og at den blir avhendet og destruert på en forsvarlig måte i henhold til Forsvarets bestemmelser. Det er, som sagt, bra. Mitt spørsmål går da videre på annen ammunisjon som Forsvaret av en eller annen grunn ikke har bruk for. Her svarer statsråden at denne type ammunisjon ikke forefinnes pr. dato. Det tar jeg til orientering. Dette er også greit. Men spørsmålet blir da videre: Hvis det i framtiden av en eller annen årsak, f.eks. i forbindelse med omorganisering i Forsvaret, er ammunisjon som ikke har «gått ut på dato», som er fullt brukbar, og som ikke er farlig eller skummel, er det da mulig at statsråden kan vurdere om denne type ammunisjon kan bli tildelt eller solgt til skytterlag, medlemmer eller dem som står på listen over dem som i dag får ammunisjon.
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Så langt har NSB hatt enerett på personbefordring på og langsmed sporet. Når situasjonen er slik som den er, vil statsråden også se på den eneretten, slik at også andre selskap tillates å befordre passasjerer med buss der NSB ikke har et tilbud?
-1	Hvis det ikke hadde vært en alvorlig situasjon, og Regjeringen ikke hadde innsett det, hadde det selvfølgelig ikke foreligget noe forslag til forskrift. Så enkelt er det. Grunnen til at det er en forskrift, er at man anså at det var en alvorlig situasjon, og at man nettopp fryktet for at folk skulle stå uten hjelp fra politiet fordi arbeidstidsbestemmelsene da ville vært arbeidsmiljølovens. Man fryktet at man ikke kunne være sikker på å komme til en enighet om dette. Derfor la man fram dette forslaget, og nå sitter man og forhandler. Jeg skal ikke legge meg opp i de forhandlingene, men det er mange temaer som er på det bordet. Vi som ønsker å finne en løsning på dette som er praktikabel, må satse på det kortet, og det gjør vi. Det er nettopp fordi det har vært behov for flere politifolk at vi har satset på det. Studenttallet lå dessverre lavt, og det tar tid å få utdannet de folkene. Det holder vi på med. Det er derfor jeg blir litt bekymret over at man på en måte spiller ut dette verre enn det er. Jeg har ikke skjønnmalt situasjonen på noen som helst slags måte. Hvis dette hadde vært en situasjon der man bare kunne la være å gjøre dette og stole på at det gikk bra allikevel, hadde jeg selvfølgelig vært imot at man skulle lage en slik forskrift. Jeg tror ikke det er noe noen har ønsket seg. Men det har nettopp vært ut fra alvoret i situasjonen at Regjeringen har vært nødt til å gjøre det – nettopp ut fra det som representanten Oktay Dahl er opptatt av, nemlig at det skal være politifolk til stede når folk trenger det. Som sagt, den jobben føler jeg, med stor tilfredshet, at denne regjeringen har håndtert på en langt sterkere måte enn den forrige regjeringen. Den mangelfulle satsingen vi så da, drar vi dessverre med oss i lang tid.
-1	Det er enda verre enn som så, for dette gjelder ikke bare store norske selskaper, dette er statlig eide selskaper som driver en kampanje mot statens egne inntekter. Og sist gang lyktes de også med å redusere statens inntekter med 2,5 milliarder kr, men betydelige deler av de pengene har de stukket i egen lomme. Nå er det jo sånn at folk flest ikke kan se spor av den reduksjonen som skjedde i bensin- og dieselavgiften i bensinprisen. Hvis vi hadde brukt 2,5 milliarder kr til å styrke kollektivtrafikken, hvis de kravene de nå stiller, som beløper seg til 6–7 milliarder kr i ytterligere årlige inntektsreduksjoner, hadde blitt brukt slik at T-banen i Oslo var i en slik forfatning at folk visste at den kom og gikk, og at de gjerne ville ta den som et alternativ til privatbilen, og at til og med Jørgen Kosmo ville ta toget og bruke Vestfoldbanen med bankende hjerte og varm kaffe, da kunne disse pengene vært brukt til samfunnsnyttig ansvar. Mener statsministeren at det er lurt at felleskassa nå bruker noen kroner på å styrke miljøbevegelsen slik at den kan danne en motmakt til disse grådige statsselskapene?
-1	La meg starte med å gi interpellanten ros for å ha tatt opp et veldig viktig tema. Etiopia er et av Afrikas viktigste land – det nest største i folketall. Etiopia er kanskje Afrikas for øyeblikket største utviklingssuksess med fantastisk framgang på nesten alle økonomiske og sosiale indikatorer. Det er ikke et viktig land for norsk bistand, men det er den største bistandsmottaker i Afrika, sånn at det å vurdere Etiopia er viktig for å vurdere effekter av bistand. Det kan tyde på at bistand virker, i og med at det er en så stor økonomisk og sosial framgang i Etiopia. Men Etiopia er også et land med betydelige demokratiske problemer, som interpellanten pekte på. Så det er flott at vi får en debatt om dette i Stortinget. Før vi går inn på det, la oss også huske at Etiopia er et utrolig komplisert land hvor de to store folkegruppene amhara og oromo utgjør 60 pst. av befolkningen, men hvor det er mange titalls, eller hundretalls, andre folkegrupper. Det er et land med meget stort og betydelig politisk potensial for etniske stridigheter, så det er ikke et land som er som Norge, i utgangspunktet. Jeg tror det er mer naturlig å sammenlikne potensialet for vold og konflikt i Etiopia med potensialet i f.eks. Elfenbenskysten eller Sudan, som er to land som akkurat nå er på balansepunktet i Afrika. Det er en utfordring å styre et så mangfoldig land som Etiopia. Etiopia har ikke noen demokratisk tradisjon. Landet er bedre nå enn på noe annet tidspunkt. Haile Selassie brakte ikke utvikling i Etiopia, og hans etterfølger, det såkalte Derg-regimet, var et kommunistisk diktatur som man ellers veldig sjelden har sett i Afrika. Den nåværende statsleder, Meles Zenawi, var altså den som tok opp kampen og erstattet det ekstremt brutale kommunistiske diktaturet i Etiopia med noe som er langt, langt bedre. La meg nå først og fremst konsentrere meg om utviklingen i Etiopia – så får jeg eventuelt komme tilbake til Riksrevisjonen hvis interpellanten ønsker det – for å få sagt noe vesentlig om noe. Vi har lest rapporten fra Human Rights Watch. Vi har lest den sammen med andre givere, og konklusjonen er at vi ikke kan legge den til grunn for forståelsen av utviklingen i Etiopia. Det er en samstemmig, enstemmig, oppfatning blant alle land om at denne rapporten ikke gir et rimelig bilde av situasjonen. Det mener USA. Det mener alle våre nærstående vestlige land. Det mener Verdensbanken. Det mener FN. Vi kan ikke legge en enkeltstående rapport til grunn når alle andre mener noe annet. Den såkalte giverlandsgruppa i Addis Abeba, Development Assistance Group, der Norge inngår, har offentlig avvist virkelighetsbeskrivelsen i rapporten, og den har gjort det enstemmig. Det betyr at det ikke er grunnlag for å hevde at bistand systematisk deles ut etter partibok på landsbygda i Etiopia, og at dette skulle kunne skje uten at en eneste giver visste om det. Det er heller ikke dekning for å si at bistand brukes til å diskriminere og straffe tilhengere av opposisjonspartiene. Dette betyr ikke at det ikke kan være enkeltstående episoder av et slikt slag. Det betyr heller ikke at man ikke skal ha en tett dialog med myndighetene og med betydelig press på dem ta opp disse. Det gjør vi, og det vil vi gjøre. Men det er ikke et systematisk mønster slik det blir framført i Human Rights Watch-rapporten. Derimot ønsker jeg rapporten velkommen fordi den bringer fram det nødvendige politiske fokus, som vi må ha, og et fokus på politisk risiko i et av Afrikas vanskelige land. Vi vil ta opp både med FN og Verdensbanken at vi må få et sterkere fokus på de kritiske elementene som rapporten bringer fram. Det er altså ting som vi tror er kritikkverdig i enkelttilfeller, men som ikke representerer et systematisk mønster, slik Human Rights Watch mener. Jeg vil ta opp dette med både FN og Verdensbanken ved de første muligheter framover. Jeg må også si at Etiopia er en av verdens største utviklingspolitiske suksesser det siste tiåret. Etiopia ligger nå på andreplass i verden med hensyn til innfrielse av FNs tusenårsmål. Det er diskusjon i detalj om hvert eneste tall som kommer derfra. Men hovedbildet er det ingen tvil om, og hovedbildet kan enhver som reiser til Addis Abeba, ved observasjon se. Når du kommer til Addis Abeba, ser du en omfattende byggevirksomhet. Og alle som reiser rundt i Etiopia, sier at man kan se det samme på landsbygda: Dette er et land i rask utvikling. Det er altså 85 mill. mennesker i Etiopia, så det er ikke uten betydning. På 15 år er ekstrem fattigdom i Etiopia redusert, fra 50 til 30 pst. av befolkningen. Etiopia ligger nå an til å nå tusenårsmål 1 om halvering av fattigdom, utrydding av ekstrem fattigdom og sult innen 2015. Med unntak av enkeltstående lokale og regionale eksempler er det mange år siden vi leste om store sultkatastrofer i Etiopia. Etiopia vil også nå tusenårsmål 2 – på 20 år har barns tilgang til grunnskole steget fra 32 pst. til 94 pst. Det er ikke noen liten framgang, og de ligger også an til å nå en rekke av de andre tusenårsmålene – enten helt eller nesten. Det gjelder tusenårsmålet om bekjempelse av hiv/aids og malaria, det gjelder reduksjon av barnedødelighet, og det gjelder miljø. Det er også en betydelig framgang knyttet til tusenårsmålet om kvinners situasjon. Igjen, det er noe diskusjon om presist desimalnivå, men Etiopia har hatt 10 pst. økonomisk vekst, hvert år, de siste årene. De hevder selv at de skal kunne komme opp i 14 pst. At det er mulig, stiller jeg meg personlig noe tvilende til, for vi kjenner ikke noe land som har klart det uten at det har vært i en gjenoppbyggingsfase etter en krig. Men det er ingen diskusjon om at vi snakker om dét eller ett av de raskest voksende landene i Afrika, og dét eller ett av de raskest voksende utviklingslandene på jordkloden overhodet. Så dette er en formidabel suksess som vi er nødt til også å ha med i bakgrunnsteppet når vi vurderer Etiopia. Så er det likevel helt riktig, som Ine Marie Eriksen Søreide er inne på, at den politiske utviklingen i Etiopia ikke er like gledelig som den økonomiske og den sosiale utviklingen. Valget ble ikke akseptert av EU, som hun var inne på. Valgresultatet fra valget 23. mai 2010 ble at 545 av plassene i parlamentet gikk til regjeringspartiet, og det er kun én plass som ikke kontrolleres av statsminister Meles Zenawis regjering. Selv for en representant for en flertallsregjering er dette noe i overkant av hva som er ønskelig! Nå er andelen som stemte på regjeringspartiet, ikke offentlig, men den ligger nok vesentlig lavere enn antallet representanter de har fått inn, slik at de er blitt premiert av en valgordning som gjør at de som er størst i hvert enkelt valgdistrikt, vinner fram, men det er selvsagt ikke en valgordning som fremmer en langsiktig demokratisk utvikling. Også ved lokalvalgene er det det samme bildet – en veldig dominans av Meles Zenawis regjeringsparti. Utvisningen av flertallet av de norske diplomatene i Etiopia i 2007 skapte en kritisk situasjon mellom norske og etiopiske myndigheter. Vi har ansett det for veldig viktig å gjenoppbygge tilliten, fordi Etiopia spiller en så sentral rolle for konfliktløsning i Afrika og er en viktig strategisk alliert også for Norges allierte. Etiopia har tatt en lederrolle i internasjonale klimaforhandlinger og i en rekke andre situasjoner som er vesentlige for Norge og for globale interesser. Det kan ikke være noen tvil om at statsministeren i Etiopia, Meles Zenawi, har spilt en veldig konstruktiv rolle i konfliktløsning i Sudan. Etiopia har vært en av Norges nærmeste samarbeidspartnere i forbindelse med konfliktløsningen i Sudan. Vi har stort sett felles synspunkter, og Meles Zenawis rolle i en rekke internasjonale fora har vært veldig sentral i konfliktløsninger. Han har stor tillit både i Nord-Sudan og i Sør-Sudan. Han har også spilt en sentral rolle i de internasjonale klimaforhandlingene, bl.a. ved å få Afrikas aksept for en del av de posisjonene som rike industriland har hatt, og dermed har han bidratt til en dialog som har vært veldig, veldig nyttig. Det er enkeltstående positive trekk ved menneskerettighetssituasjonen, som også interpellanten var inne på. En av Etiopias ledende opposisjonsledere, Birtukan Mideksa, ble løslatt fra fengsel i oktober. Hun var på mange måter symbolet på opposisjonsbevegelsen, men enten har hun ikke selv ønsket å ta, eller hun har ikke blitt tillatt å ta, noen sentral rolle etter løslatelsen. Så hun er blitt løslatt, men uten å ha noen sentral politisk posisjon. Jeg vil legge til – og det er et tema som jeg tror også vil interessere Høyre – at når det gjelder den økonomiske utviklingen i Etiopia, har vi ansett at det er fornuftig å stimulere landet til i større grad å satse på privat sektor. For mye av den økonomiske utviklingen kan være statsdrevet, og det kan dermed i det lange løp bli vanskeligere å grunnfeste de økonomiske strukturene i Etiopia. Så for å avslutte: Etiopia er et komplisert land. Det er et veldig viktig land, et land med ingen demokratisk historie og tradisjon – hvor dog menneskerettighetssituasjonen er bedre enn den har vært tidligere – men det er et land med betydelige og store menneskerettighetsutfordringer som vi må ta tak i. Vi har en omfattende dialog med Etiopia, etter hvert på politisk nivå. Statsministeren har hatt jevnlige møter med statsminister Meles Zenawi, og også jeg har besøkt landet og planlegger nye besøk, allerede om 14 dager ved Den afrikanske unions presidentmøte i Addis Abeba. Sudan og Elfenbenskysten vil være hovedfokus, men det gir også en anledning til dialog med etiopiske myndigheter om mange av de spørsmålene vi diskuterer her.
-1	Informasjonssystem og nettverk er i dag utsette for stadig fleire ulike truslar og sårbarheitsfaktorar. Dette reiser nye spørsmål omkring sikring og korleis ansvarsforholda på desse områda er organiserte. Kompleksiteten fordrar ei god, nasjonal koordinering av ressursane på området, og eg er difor glad for at Riksrevisjonen har føreteke ein forvaltningsrevisjon av dette fagområdet. Vi tek absolutt på alvor dei påpeikingane som er komne frå Riksrevisjonen, og ikkje minst den rimeleg klåre talen som komiteen har gitt i si innstilling – det vil eg iallfall forsikre om. Eg vil gjerne få kommentere nokre av merknadene frå komiteen til enkelte av funna i Riksrevisjonen si undersøking. Statsråd Storberget skal òg kome med kommentarar i eit innlegg etterpå. Til det som vedkjem ansvar for koordinering og tverrgåande tilsynsoppgåver, skriv komiteen følgjande: «Når det gjelder ansvarsfordelingen for koordinering og tverrgående tilsynsoppgaver innen IT-sikkerhet, konstaterer komiteen derimot at det fortsatt mangler grunnleggende avklaringer.» Og vidare: «Oppsummert anser komiteen at arbeidet med å sikre IT-sikkerhet synes å lide under manglende koordinering og avklaring av funksjoner, og vil uttrykke bekymring for situasjonen.» Mykje av det var jo saksordføraren òg inne på i sitt innlegg. Til det er det å melde at ei avklåring av koordineringsansvaret mellom departementa no er under utgreiing i ei interdepartemental arbeidsgruppe som er leidd av mitt departement, Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Eg skal sjølvsagt sørgje for at ansvarsspørsmåla og dei andre forholda som òg saksordføraren var inne på, vert tekne opp og lagde fram for Stortinget på ein eigna måte i løpet av 2006, slik komiteen har bedt om. Eg får resultatet frå den interdepartementale gruppa vonleg i løpet av ein månad. Når det gjeld det som går på teletryggleik og -beredskap, er det rett at det berre er eit fåtal av tiltaka i St.meld. nr. 47 som er ferdigstilte, men svært mykje arbeid er i gang, og fleire tiltak er gjennomførte. Meldinga har eit tidsperspektiv på fem år. Fleire av tiltaka krev ytterlegare konkretisering og utgreiing før dei kan setjast i gang. Like viktig er det at teknologien og brukarmønstret har endra seg og ført til at det har vore behov for å revurdere innrettinga på enkelte tiltak, f.eks. det som har med prioritet i nett å gjere, der Post- og teletilsynet bl.a. på grunn av endring i bruksmønster har valt å jobbe for å få på plass ei teknisk løysing for prioritet i mobilnettet, og ikkje i fastnettet. Dette er jo eit område der teknologien spring fort, og det kan vere vanskeleg å henge med. Det betyr at ein må gjere endringar i sine prioriteringar undervegs som kanskje krev nye utgreiingar, men eg vil berre understreke at vi har – og vi tek – det største ansvaret for dette. Vi fokuserer på det, men det hender av og til at ein må snu papira annleis, rett og slett fordi teknologien og brukarmønstret endrar seg. Så til komiteen sine merknader om NorCERT/VDI og NorSIS: «Komiteen konstaterer at ingen av de to organene så langt synes å ha nådd vesentlige mål for virksomheten.» «Komiteen imøteser avklaring både på SIS’ ansvar og oppgaver i forhold til relevante faginstanser og VDIs organisering for å sikre fastsatte mål.» «Komiteen forutsetter at spørsmålet om plassering, ansvar og forhold til andre aktører snarest blir avklart.» Her vil eg understreke – saksordføraren var òg på slutten av sitt innlegg inne på det – at Regjeringa og mitt departement tok to viktige grep for å styrkje IT-tryggleiken i budsjettframlegget for 2006, og Stortinget har allereie vedteke dei forslaga som låg der. Dette fekk brei omtale i budsjettproposisjonen frå – dåverande – Moderniseringsdepartementet. Senter for informasjonssikring, NorSIS, er permanent etablert på Gjøvik, og eit nasjonalt varslings- og hjelpeorgan, NorCERT, er permanent etablert ved Nasjonal sikkerhetsmyndighet. NorCERT er no fullt ut integrert med varslingssystem for digital infrastruktur, VDI, i Nasjonal sikkerhetsmyndighet. Ansvar og oppgåver vart beskrivne i budsjettproposisjonen. Det er slik at NorCERT skal stå for varsling og assistanse ved tryggleiksbrot spesielt mot kritisk infrastruktur, mens NorSIS skal drive forebyggjande arbeid retta mot små og mellomstore verksemder i offentleg og privat sektor, inkludert kommunane. I lag gjer NorCERT, NorSIS, Post- og teletilsynet, Kredittilsynet og andre sektoraktørar, i samarbeid med private aktørar, ein betydeleg innsats for å styrkje IT-tryggleiken i landet. Som sagt: Vi tek på alvor det som er påpeika av Riksrevisjonen, som er forsterka og understreka av komiteen. Nokre tiltak har vi fått på plass. Vi er i gang med andre, og eg skal som sagt kome tilbake til Stortinget på eigna måte i løpet av året for å rapportere resultat når det gjeld ytterlegare forhold som er nemnde i innstillinga.
-1	Jeg har lyst til å utfordre utenriksministeren til å reflektere litt videre der han stoppet opp på talerstolen. Det nordiske samarbeidet bygger vel egentlig på tre tunge søyler. Den ene er det institusjonaliserte, formaliserte Nordisk Ministerråd og Nordisk Råd. Den andre er den folkelige delen av samarbeidet som Foreningen Norden står for. Og den tredje er det mer utenrikspolitiske og forsvarspolitiske samarbeidet, som er halvformalisert, kan vi kanskje si. Nå skal tidligere utenriksminister Stoltenberg komme med en vurdering, men mitt spørsmål til utenriksministeren nå er om han kan reflektere litt rundt: Kan det være et svar og kan det være en vei å gå inn i framtiden at denne delen av samarbeidet – dette halvformaliserte samarbeidet på utenriks og kanskje også på forsvar – blir en del av det institusjonaliserte, det formaliserte i regi av Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd?
-0	Jeg har bedt om ordet til et innlegg senere, og da skal jeg svare mer utførlig. Til dette med fondet vil jeg bare kort si det slik at jeg tror at både i forhold til vedtak i komiteen og kanskje også ved gjennomlesning av Sem-erklæringen, er det grunnlag for å vente en avklarende sak fra Regjeringen om fondet. Det skulle derfor ikke være nødvendig for komiteen å ha et møte med fondet, men tvert imot å vente på at Regjeringen følger opp det Regjeringen er bedt om å gjøre med hensyn til nedsalg av eiendommer, og derved en klargjøring av den økonomiske situasjonen i Opplysningsvesenets fond.
-0	Jeg synes dette er en interessant og givende debatt, men jeg blir noe frustrert når jeg hører Senterpartiets bortforklaringer. Jeg trodde at Senterpartiet var for levende bygder, jeg trodde de var for en god distriktspolitikk, jeg trodde at de var for livskvalitet, men slik er det dessverre ikke. Det opplever vi i dag. Jeg synes det er veldig merkelig at representanten Ola Borten Moe fra Senterpartiet sier at han er stolt over det de har fått til når det gjelder erstatningsordninger for dyr som har gått tapt. De er altså stolte over at de har fått til en erstatningsordning for dyr som går tapt. Jeg er helt overbevist om, og jeg snakker med mange bufeholdere, at det er ingen som har bufe for at de skal bli tatt av rovdyr, for deretter å få erstatning. Det er det ingen som ønsker, og det er det ingen som vil. De vil leve av det de produserer, og ikke av at rovdyr, i dette tilfellet ulv, klarer å ta sauene deres. Jeg er også litt betenkt over at det er såpass liten interesse fra hedmarksbenken i denne saken. Så vidt jeg ser, er det bare Gunnar Gundersen og undertegnende som tar saken. Dette er en kjempeviktig sak for mange fylker, men kanskje mest for Hedmark. Under valgkampen, som jeg nevnte i mitt forrige innlegg, reiste representanter fra Hedmark rundt omkring og fortalte hva de skulle gjøre med rovdyr. En av dem var Trygve Slagsvold Vedum, førstekandidat for Senterpartiet. Han er ikke til stede her i dag, men han skrev et brev om bl.a. grenseulv til oss andre førstekandidater den 21. august i fjor. Jeg hører ingenting fra ham i dag om dette. Vi ser også i en lokalavis, Østlendingen, lørdag den 27. mai, at gruppelederen i Senterpartiet, Merete Furuberg, «forventer et rovviltopprør på tinget». Hvor er det opprøret? Tidligere nevnte Ola Borten Moe svarer på dette innlegget og sier i samme artikkel at han ikke ønsker noe opprør. Jeg mener helt bestemt at hvis vi skal gjøre noe med denne saken, må det et opprør til, og her må flere enn Fremskrittspartiet være med. Dette handler om levende bygder, god distriktspolitikk og ikke minst livskvalitet for dem som ønsker å leve ute i distriktet.
-1	"Det er riktig at Fremskrittspartiet vil gjøre alle til minstepensjonister – men ikke bare det; de sier sågar at pensjonen skal være omtrent på dagens nivå. Det betyr at det må kuttes med ganske mange milliarder. Og det skjønner jeg jo godt, for den andre siden av dette er kanskje minst like interessant, nemlig at Fremskrittspartiet sier at de skal fjerne trygdeavgiften og arbeidsgiveravgiften. Jeg har tatt meg bryderiet med å kikke litt i statsregnskapet for å se hva dette betyr. Trygdeavgiften utgjør 62,5 milliarder kr. Arbeidsgiveravgiften utgjør 88,7 milliarder kr. Sammenlagt blir dette ca. 150 milliarder kr, eller ca. en femtedel av statens samlede inntekter. Det betyr at det ikke bare er tilleggspremiene i pensjonen som forsvinner. Da forsvinner også arbeidsledighetstrygden, uføretrygden, rehabiliteringspengene, sykehjemsplasser, barnehageplasser og skoleplasser. En femtedel av statens inntekter er altså et ganske betydelig beløp. Det betyr selvfølgelig at man ikke bare vil gjøre landets pensjonister til minstepensjonister, de må sågar få en lavere pensjon – for ellers eksisterer det ikke penger i dette. Det vil være interessant å høre hva Siv Jensen har tenkt å si til det. Jeg kunne tenke meg å stille følgende spørsmål: Hvordan i himmelens navn har Siv Jensen tenkt å kompensere for et bortfall av statens inntekter på 150 milliarder kr?"
-1	La meg først gi spørreren rett i at denne saken har tatt lang tid. Jeg har betydelig forståelse for den frustrasjonen som mange i Hamar-regionen føler ved at saksbehandlingen her går sakte. Men grunnen er at det er en veldig viktig sak, en sak hvor en nokså klar lokal oppfatning står mot internasjonale prinsipper som Norge har forpliktet seg til. Det er ingen lett avveining mellom disse. Som kjent har Miljøverndepartementet fått innsigelser mot begge de to kommuneplanalternativene som foreligger. Innsigelsene mot alternativ A, som følger dagens E6-trasé, er begrunnet i hensynet til naturverdier og økologisk balanse i Åkersvika naturreservat. Innsigelsene mot alternativ B, som går utenom deler av naturreservatet, er begrunnet i jordvernhensyn. Støymessig kommer de to alternativene ganske likt ut. Jeg har fått mange henvendelser, både fra enkeltpersoner og fra institusjoner i Hedmark, om denne saken. Så det er en sak det er stort engasjement for. Jeg synes det er veldig viktig at alle berørte får sagt sitt. Jeg tror det å ta en riktig avgjørelse her er viktigere enn akkurat hvilken dag avgjørelsen tas. Miljøverndepartementet er nå inne i en prosess med andre departementer, framfor alt selvfølgelig Samferdselsdepartementet og andre som er sentrale i saken, for å finne den riktige løsningen. Men til syvende og sist er den avgjørende avveiningen her mellom et våtmarksområde som har Ramsar-status, og som vil bli negativt berørt av det ene alternativet, og lokale hensyn, som særlig er knyttet til jordvern, og som peker i motsatt retning. Det er ikke noen lett avveining mellom internasjonale forpliktelser og lokale oppfatninger.
-1	Nå stiller representanten Keshvari saken helt på hodet. Det var hans innlegg jeg støttet, der han sa at likestilling var en viktig verdi i Norge, som vi skulle bygge opp under. Så spørs det da om politikken bygger opp under det. Fremskrittspartiet er det partiet som helt systematisk har kuttet i de tiltakene, både kvalifiseringsstønaden, gratis kjernetid i barnehagene og Jobbsjansen for innvandrerkvinner, f.eks. – tiltak som er evaluert, og som virker. De får folk i arbeid og støtter opp under en grunnleggende verdi som Fremskrittspartiet sier at de nå deler. Forklaringsproblemet ligger i Fremskrittspartiet. Derfor er spørsmålet igjen: Har man forandret syn på disse tiltakene, eller har man tapt kampen der Høyre, forhåpentligvis, har vunnet kampen om disse tiltakene, som er veldig viktige?
-1	Først en kommentar til Inge Lønning om å adoptere en tradisjon. Jeg er enig med ham i hans beskrivelse av situasjonen i Frankrike, men jeg tror egentlig ikke det er noen fare for og heller ikke mulig for noen å adoptere en tradisjon, selv etter at vi har foretatt et skille mellom stat og kirke i Norge. Carl I. Hagen brukte ordene «Kirken selv» som begrunnelse for sitt forslag. Jeg er litt usikker på hva han legger i begrepet «Kirken selv», for for meg er Kirken mye rart. Den består i alle fall av ulike deler, bl.a. har vi en demokratisk kirke med menighetsråd opp til og med kirkeråd. Så har vi en embetsmannskirke og mye annet. Så hva som er det entydige ordet for «Kirken selv», er rimelig uklart for meg. Det er mer et retorisk grep for å prøve å vise at man er veldig positiv til denne «Kirken selv». De fleste av oss forstår at for å foreta en omfattende endring av Grunnloven må det et mer grunnleggende arbeid til enn det som vi har lagt fram i vårt grunnlovsforslag. Det som likevel er skuffende, er at partiene ikke benytter denne anledningen og denne muligheten til å synliggjøre sine prinsipielle standpunkt i denne saken, at de ikke benytter anledningen til å ta en debatt som også kunne være et innspill til den kommisjonen som nå jobber med kirke-stat-problematikken. Jeg tror det vil være viktig for dem å få klare og entydige innspill i det arbeidet som de holder på med. Et flertall i denne sal støtter åpenbart et skille mellom stat og kirke på prinsipielt grunnlag, så det i seg selv vil jo være et viktig bidrag til utvalget som skal jobbe med disse sakene videre. Tiden innhenter oss alle. Det gjelder også institusjoner og organisasjoner. Statskirken er en institusjon som tiden er i ferd med å innhente. Jeg vil våge den påstand at det finnes ikke andre alternativer i tiden framover enn å foreta et skille mellom stat og kirke. Vi har, tror jeg, rett og slett ikke noe alternativ. De som måtte ønske det, vil rett og slett ikke ha mulighet til å opprettholde denne institusjonen i veldig mange år framover. Vi er blitt et pluralistisk samfunn. De ulike religionene og de ulike livssynene lever side om side på en OK måte, men det betyr også, i og med at vi ikke er et homogent religiøst samfunn lenger, vi er et pluralistisk samfunn, at vi er nødt til å ta konsekvensene i form av at vi løsner båndene mellom stat og kirke. Det som er interessant for oss, er jo at Kirken selv – og da snakker jeg om de demokratiske organene i Kirken, nemlig Kirkerådet – oppnevnte Bakkevig-utvalget, som alle er kjent med, og et nesten enstemmig Bakkevig-utvalg konkluderte med å foreslå at de relasjonene som vi har i dag, må endres. Det var vel det de kalte det, altså underforstått at en oppløsning av statskirken vil måtte komme. Jeg synes det er ganske imponerende, det er godt gjort i alle fall, at en kirke som i utgangspunktet har privilegier, frivillig velger å si at dem må vi endre, og der må vi foreta endringer. Det synes jeg Kirken, iallfall utvalget, skal ha ros for å ha erkjent og sagt. Jeg skulle også ønske at flere partier i Stortinget var klare og entydige på at dette skillet må komme. Jeg har også lyst til å si at etter et skille mellom stat og kirke er det viktig at vi har en religionspolitikk i dette landet. Jeg ser også for meg at etter at vi får et skille mellom stat og kirke, vil det være naturlig at man i den framtidige Grunnloven skriver noe om religionsfrihet og statens ansvar for likestilling mellom tros- og livssynssamfunnene, og at staten også har et ansvar for å legge til rette for at folk både individuelt og kollektivt skal kunne utøve sin religion på en god og skikkelig måte. Jeg ser også for meg at etter et skille mellom kirke og stat skal staten være med og legge til rette også økonomisk for at dette kan praktiseres på en god måte. Jeg ser også for meg at Den norske kirke, slik som i dag, i framtiden vil kunne ha visse oppgaver i tilknytning til nasjonale høytidsdager osv. Når vi får til dette skillet mellom stat og kirke, blir kanskje det viktige å definere hvilken rolle staten skal ha i forhold til det å ha en religionspolitikk. Jeg forstår, og jeg synes kanskje det er fornuftig, at vi ikke får flertall for dette forslaget nå, i og med at en kommisjon er i arbeid, men jeg ser fram til den dagen vi får et skille mellom stat og kirke, som er absolutt nødvendig.
-0	Det vil uansett ta lang tid før de nye redningshelikoptrene er på plass, og da får vi også håpe at man får signert avtalen i løpet av dette året, noe som ikke er for tidlig. Dette er en sak som svært mange utover i landet og langs kysten er opptatt av. Når det gjelder vanlige folk som er bekymret for sine nærmeste som har sitt daglige arbeid enten på oljeplattform, på sjøen, som fisker eller i nærskipstrafikken, hvilket signal vil statsråden sende til disse menneskene? Kan våre innbyggere være trygge på at redningshelikoptertjenesten vil nå frem når det er behov?
-1	Representanten Momyr spør om SV er villig til å bidra til at næringslivet kan få gode rammevilkår. På det spørsmålet er svaret et ubetinget ja. Det er klart at næringslivet skal ha gode rammevilkår. Så er spørsmålet: Hvilke typer rammevilkår er de beste for næringslivet? Der er nok oppfatningene noe forskjellige i Høyre og SV, etter det jeg har erfart fra tidligere behandlinger. Men jeg vil understreke at det er ikke bare rammevilkår direkte rettet mot bedriftene som er viktige for å få bedrifter i Distrikts-Norge til å overleve. Det er en rekke andre faktorer – som infrastruktur, kommuneøkonomi, det å opprettholde butikken osv. – som også er avgjørende for at bedrifter skal kunne bestå, for det er en sammenheng mellom alt sammen. Men vi er villige til å diskutere ordninger med alle partier i Stortinget for at norsk næringsliv skal ha mulighet til å konkurrere og ha mulighet til å opprettholde arbeidsplasser både i byer og på landsbygda.
-0	Først av alt, takk for en god debatt. Men jeg må få lov til å si at det har nærmet seg et norgesmesterskap i vikarierende argumenter. Når du hører representanten fra Sosialistisk Venstreparti forklare hvorfor dette må ta tid, og at Statkraft kanskje må se på sin portefølje, eller når representanten Heggø fra Arbeiderpartiet nærmest prøver å skape et inntrykk av at Fremskrittspartiet ønsker å transportere fossefall fra Norge til utlandet, begynner det å bli relativt merkelig. Så vidt jeg vet, har Norge solgt seg ned i bl.a. Telenor – apropos det å få inn privateiere. Så vidt jeg vet, går det fortsatt an å ringe i Norge, selv om Telenor er et delvis privatisert selskap. Så vidt jeg vet, driver Statoil fortsatt sin virksomhet i henhold til det staten ønsker, til tross for at man har solgt seg ned i selskapet. Man må ikke bare bruke vikarierende argumenter her, men prøve å se på den faktiske interpellasjonsteksten og hva jeg stiller spørsmål om. Jeg stiller spørsmål om følgende: Når kan Statkraft få et svar på sin forespørsel? Jeg har ikke sagt noe om hvor mye egenkapitaltilførsel som bør komme til selskapet, men jeg har sagt at staten som eier må i hvert fall kunne gi et svar til en av Norges største og viktigste bedrifter innenfor fornybar energi. Det er jo det profesjonelle eierskapet det dreier seg om. Når representanten Terje Aasland henviser til SAS-saken, er ikke den saken noe kroneksempel på glitrende eierskap fra statens side. Nei, SAS er jo et selskap som har turet godt framover, der vi flere ganger har fått nye forespørsler om å tilføre ny kapital fordi man i selskapet ikke har lyktes med omstillingsprosessene. Ellers stiller jeg meg fullt ut bak det bl.a. representanten Svein Flåtten henviste til. Ja, vi må kunne se på kapitalsituasjonen for Statkraft også på andre måter. Derfor framstilte jeg i mitt innlegg en rekke forskjellige måter man kan gjøre det på, hvis det er det man ønsker. Men problemet er at selv om statsråden sier at de snakker med Statkraft, kan det se ut som om det er forskjellige signaler som kommer – ikke minst når budskapet som statsråden sender, kanskje ikke blir mottatt på den måten statsråden ønsker. For selskapet selv sier jo at de mest sannsynlig ikke har gått inn i en del prosjekter som følge av at man mangler en avklaring. Det er jo avklaringen som nå må komme. Det er ingen vesentlig forskjell mellom situasjonen knyttet til Hydros oppkjøp av Vale S.A. og den situasjonen som Statkraft faktisk står oppe i. Begge to ønsker og trenger en avklaring, og det minste staten kan gjøre, er å bruke kortere tid og gi styret sitt svar på forespørselen.
-1	Eg vil takka vår utmerkte leiar for eit godt innlegg. Han viste seg òg å vera ein god fotballspelar, og når han speler på lag med SV, så vinn han! Så no har eg to utfordringar til representanten Hareide. Den eine går på: Då Hareide sat i regjering, løyvde samferselsstatsråden frå Venstre 1,3 mrd. kr til jernbane. No løyver denne regjeringa 12,5 mrd. kr til jernbaneformål – er det ei positiv utvikling? Kan Hareide tenkja seg å vera med SV på ein sveitsisk modell, der me bruker bensinavgifta? Det var det eine spørsmålet. Det andre spørsmålet går på vedlikehald. Riksrevisjonen seier at den modellen som Kristeleg Folkeparti var med og innførte, kostar mykje meir pengar, har meir byråkrati og fører til dårlegare vedlikehald. Bortimot 300 mill. kr taper me på den modellen – eller 5 mil med midtrekkverk. Ønskjer Hareide at det skal fortsetja?
-1	Jeg er glad for at Stortinget i dag skal diskutere et tema som jeg har vært opptatt av siden studietiden ved NTNU, nemlig miljøteknologi, bl.a. fordi dette er framtiden for norsk industri og framtidsrettede arbeidsplasser i Norge, men også av en annen grunn. La meg si som Jan Kjærstad, som starter sin bok Forføreren slik: «La meg fortelle en annen historie.» Ifølge FNs såkalte milleniumsmål skal verdens fattigdom reduseres med 50 pst. i løpet av ti år. En slik velstandsvekst kan ikke skje uten ved hjelp av en massiv vekst i energiforbruket. Til sammen er det 2 milliarder mennesker i verden som mangler tilgang til moderne former for energi. Dette innebærer at de verken har tilgang til elektrisk lys eller har muligheten for å operere moderne maskiner. Dette behovet kan ikke dekkes av fossil energi, for det vil ikke klimaet på jorden tåle. Med stigende oljepriser så er det samtidig et stadig mer aktuelt spørsmål om fattige mennesker ville ha råd til en fossilbasert velstandsutvikling. Utfordringene er formidable. Samtidig har det i Norge vokst fram industrieventyr som kan vise seg å være en del av løsningen. Norsk industri har de siste årene vist stor omstillingsevne. Det som syntes å være solnedgangsnæringer, har gjennom satsing på solenergi vist seg å være – i bokstavelig forstand – soloppgangsnæringer. Gamle industrisamfunn som Glomfjord, Narvik og Herøya tilbyr i dag moderne, framtidsrettede arbeidsplasser. Ifølge Senter for fornybar energi ved NTNU tilsvarer mengden med solenergi som treffer jorden per år, omtrent 15 000 ganger verdens totale energiforbruk. Dagens solcelleteknologi, med 15 pst. effektivitet, kan forsyne Norge med 120 TWh årlig, tilsvarende dagens elproduksjon, ved å dekke 0,4 pst. av landområdet i Norge med solceller. En tilsvarende verdi gjelder også for USA. Derfor er det mulig å dekke hele vårt elektrisitetsforbruk med solceller. Enkelt sagt er en vanlig solcelle en tynt skåret skive av krystallisert silisium som er overflatebehandlet og påført et nett av strømførende ledninger som fanger opp elektrisiteten som blir produsert når lyset treffer skiven. Silisium er et av de vanligste grunnstoffene i naturen, og produseres av sand, kvarts og gneis. Selv om den nye operaen vil få landets største solcellepanel, er markedet for solenergi i Norge begrenset. I hovedsak benyttes solenergi i hytter og i stadig flere fyrlykter og fyrtårn langs norskekysten. REC er definitivt et av våre største teknologiske fyrtårn. Det er gåtefullt at et land med så lang mørketid og så mye lavt skydekke kan bli verdensledende på solenergi. Men det handler i stor grad om at Norge er blitt verdensledende i produksjon av silisiummetall – råstoffet for solceller. Selskapet REC ble etablert i det gamle industrisamfunnet Glomfjord av gründerne Alf Bjørseth og Reidar Langmo i 1996. Det startet med produksjon av silisiumskiver for solcellepaneler. Etter hvert har selskapet utvidet spekteret til å omfatte alt fra produksjon av superrent silisium via skiver til ferdige solcellemoduler og -paneler. I dag er selskapet – bokstavelig talt – et lysende eksempel på at det kan satses og skapes nye arbeidsplasser på bakgrunn av miljøteknologi både i Norge og internasjonalt, ikke bare i bedrifter under REC-paraplyen, slik som Scanwafer, men også for alle underleverandører, slik som f.eks. Artech AS på Kalbakken, som ferdigstiller automatiserte produksjonsceller for Scanwafer på Herøya, eller som Orkla Exolon på Orkanger i mitt hjemfylke Sør-Trøndelag, som produserer silisiumkarbid som benyttes til å skjære de tynne skivene av krystallisert silisium. Orkla Exolon har ca. 30 pst. av verdensmarkedet for den silisiumkarbid som brukes i produksjon av solceller og er en av de industribedriftene som kan komme til å lide under mangelen på overføringskapasitet for strøm til Midt-Norge. For selv lysende industrieventyr kan ha sine skyggesider. Tradisjonelt er solcellesilisium hentet fra avkapp fra elektronikkindustriens silisium. Indirekte er mye av dette norskprodusert silisiummetall. Elkem har 50 pst. av verdensmarkedet for rent silisium til elektronikkindustrien, men det er i ferd med å bli stor knapphet på såpass rent silisium. Elkem Solar er i ferd med å utvikle en prosess som skal rense silisium fra norske smelteverk for solindustrien. Utviklingen foregår ved et pilotanlegg i Kristiansand. I full skala vil dette innebære at silisiumbærende mineraler fra kvartsittbrudd i bl.a. Finnmark og Nordland kan bli omdannet til det råstoffet som er nødvendig for å lage silisiumskiver i Norge. Elkem Solar spås også en lysende framtid og kan gi ny energi til norske smelteverk. I dag importerer vi silisium til produksjon av solceller. Vi har store forekomster av kvarts, i tillegg til høy kompetanse på og forutsetninger for selv å produsere rent silisium. Det er i så måte et paradoks at vi importerer råmaterialet når vi bokstavelig talt sitter på et fjell av silisium. En utfordring i forhold til å produsere rent silisium selv er selvfølgelig at det må avdekkes flere drivverdige forekomster. Bransjen etterlyser her en minerallov som har vært varslet i 22 år, men i tillegg er man også svært opptatt av at det utdannes for få geologer her til lands. 95 pst. av ferdigutdannede geologer forsvinner til petroleumssektoren, og nå trues utdanningen av framtidige ressursgeologer av nedleggelse på grunn av manglende nasjonal satsing. Jeg deler bergindustriens bekymring over situasjonen, ikke minst fordi Norge har et enormt potensial for videre satsing på solenergi. Mitt spørsmål er derfor: Deler næringsministeren min visjon om framtidsrettede industriarbeidsplasser, og hvordan vil han bidra til at norsk solindustri fortsetter å lyse? Solenergi er langt fra det eneste eksemplet på vellykket satsing på miljøteknologi her til lands. Her er det mange gode eksempler på hvordan miljøteknologi skaper nye og lønnsomme arbeidsplasser. Tomra har markert seg i forhold til returløsninger. Plastec leverer renseløsninger for drikkevann som er svært viktig i nødhjelps- og bistandssammenheng. I den norske aluminiumsindustrien ser vi at framtidsrettede bedrifter erstatter forurensende Søderbergovner med moderne prebakeovner som har mindre utslipp, og som bruker mindre strøm pr. produsert enhet. Prosessindustrien forsker og utvikler prosesser som vil redusere energiforbruket betraktelig. Vi vet at enøk og gjenvinning i industrien både kan bidra til å sikre lønnsomhet, gi en bedre kraftbalanse i Norge og redusere de globale utslippene gjennom teknologioverføring. Ved Umoe Mandal er det etablert rundt 40 arbeidsplasser for produksjon av vindmøller på det området der man tidligere produserte minesveipere med den samme typen teknologi som ble utviklet for krigsskipene. Dette er vel det nærmeste eksemplet vi har her til lands på at sverd smis om til plog. Umoe i Mandal, jernstøperiet i Kristiansand og stålvirksomheten i Mo i Rana er underleverandører til den danske vindkraftindustrien, som er verdensledende. Vestas hadde 60 ansatte i 1987 og 10 618 ansatte 1. januar 2006. Man kan jo spørre seg hvorfor dette skjedde i Danmark og ikke i Norge. Vi har jo mye mer vind. Det er flere industrisamfunn som har fått nytt liv på grunn av vindmøller. På Verdalsøra utvikler Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk sammen med Hydro et norsk teknologimiljø for produksjon av store vindturbiner, skreddersydd for norsk vær og vind. Noen lever kanskje i den villfarelse at SV ikke liker vannturbiner. Det stemmer ikke. I SV mener vi at det er størrelsen det kommer an på. SV har tidligere fremmet forslag om en aktiv satsing på å utnytte energien fra drikkevannet gjennom å erstatte bremseventiler med turbiner. Men ikke nok med det, i SV-styrte Rana kommune åpnes snart landets første avløpskraftverk som skal utnytte energien fra avløpsvannet til Mo Industripark. Her produseres det naturligvis ved hjelp av fallhøyden i vannverket allerede 25 GWh årlig. Vannturbiner er noe vi har solid kompetanse på her til lands, bl.a. ved NLI Sørumsand Verksted, som næringskomiteen besøkte i vinter. En annen ting vi har mye av her i landet, er bondevarme. Nå er det ikke reaksjonene på landbruksoppgjøret jeg har i tankene. Norske bygder gror igjen av skog og kratt, og generelt er tilveksten større enn avvirkningen. Her popper det opp den ene bedriften etter den andre, for med stigende oljepriser leter folk naturligvis etter alternative oppvarmingskilder. Jeg kunne ha sagt mye om hvorfor bioenergi er lurt, men jeg tror nesten det vil være å undervurdere mine medrepresentanter. Mitt hovedpoeng i denne sammenhengen er å få fram at her har vi et område med stort potensial for å skape arbeidsplasser, spesielt i Distrikts-Norge. Eksemplene viser at det næringslivet, inkludert norsk industri, trenger, er en omstilling til bærekraft. Dette gir framtidsrettede arbeidsplasser. Vi må ha et perspektiv som fanger helheten, og der man ser verdikjeder i sammenheng. En flertallsregjering gir et godt utgangspunkt for å tenne fyrlyktene og vise vei mot økt bærekraft og langsiktig satsing på framtidsrettede industriarbeidsplasser i Norge – arbeidsplasser som både har et globalt perspektiv, slik som solenergi, og et nasjonalt fokus slik som vind, og et mer lokalt fokus som bioenergi. Teknologiutvikling og investeringer i enøk og gjenvinning samt miljøforbedringer utover EU-standard rammes ikke av forbudet mot statsstøtte, artikkel 61 i EØS-avtalen. Til tross for EØS-avtalens klamme hånd over norsk industri har vi et stort handlingsrom i å forfordele slike satsinger med mulighet til å øke innsatsen, f. eks. i forhold til investeringsstøtte og bedriftsrettet FoU. Gjennom Soria Moria-erklæringen er alle regjeringspartiene enige om at vi skal bli en miljønasjon og være i forkant av utviklingen. Mitt spørsmål er derfor: Hva kan næringsministeren gjøre for at Innovasjon Norge skal kunne framstå som mer mottakelig for slike framtidsrettede arbeidsplasser? Kan han garantere at hver fiber i Regjeringen jobber for å oppfylle Soria Moria-erklæringens intensjon om strategiske satsinger for å gjøre Norge ledende på miljø?
-0	Igjen føler jeg at vi er på bølgelengde og er enige i denne saken. Jeg ser òg i forbindelse med vedtaket om at fag i ungdomsskolen skal praksisrettes ytterligere, at dette er en gyllen mulighet for virkelig å ta dette i bruk og dermed gi elevene et bedre grunnlag for økonomiforståelse. Men jeg kjenner også til at det faktisk ikke er så uvanlig at statsråden til tider, når det er noe hun virkelig mener, får departementet til å sende ut et brev med et ønske om hvor viktig hun synes enkelte ting er. Da lurer jeg på om statsråden vil informere Skole-Norge – f.eks. gjennom et brev – om hvor viktig hun synes dette er, også sett i lys av praksisretting av fag på ungdomsskolen.
-1	Jeg vil åpne med å si at jeg synes det hadde vært fint om Venstre også hadde vært i komiteen, for jeg tror Venstre har mye å bidra med på mange av disse områdene. Men jeg vil gi Venstre muligheten til å svare på dette spørsmålet om sykelønn, om Venstre ønsker, i likhet med Regjeringen og flertallet, at man ikke skal gå løs på arbeidstakernes rettigheter i sykelønnsordningen i den jobben vi nå skal gå inn for å få ned sykefraværet, få vekk sykdom og få folk tilbake til arbeidslivet. Og det andre spørsmålet jeg har lyst til å stille Venstre, er dette: Både SV og Venstre er partier som er veldig opptatt av at folk skal kunne flytte på seg over landegrensene og jobbe i ulike land, men en av tingene som vi er veldig opptatt av der, er tiltakene mot sosial dumping. Vi ser at andre borgelige partier er imot disse tiltakene, fordi de hindrer konkurranse på lønn – altså at rengjøringsarbeidere og snekkere skal gå ned i lønn for å beholde jobben sin når det kommer billige, utenlandske arbeidstakere. Er Venstre enig i det?
-0	I mitt innlegg fortalte jeg om den ungdommen som på grunn av mangel på tiltak har blitt plassert en hel måned på et hotell i Oslo, uten tilsyn av det offentlige barnevernet. Guttens advokat betaler dagpenger til ham, slik at han har noe å leve for. Mener statsråden at det er bedre å plassere en ungdom på hotell framfor å bruke private barnevernsinstitusjoner som har både et godt tilbud og plass?
-1	Som samfunn står vi overfor flere store utfordringer – fattigdom, omfordelingsspørsmål og en menneskeskapt klimaendring som vi alt nå føler på kroppen. Finanskrisen gir oss tid til ettertanke og viser at det kapitalistiske systemet verden er bygd på, på mange måter har spilt fallitt. Politikkens vesen må endre seg og våge å bli langsiktig i sin natur. Med SV i regjering skjer det: En satsing på gode barnehager for alle barn til en rimelig pris, bedre skoler og mer og bedre høyere utdanning og forskning. SVs ideologiske grunnlag finnes i ideen om menneskets grunnleggende rett til å kontrollere sitt eget liv og sin egen tilværelse. Statens oppgave er å sikre menneskene rett til å leve gode liv slik at folk får frihet til å kunne realisere sine mål alene og i fellesskap med andre. Det er opplagt at en sterk og omfattende velferdsstat er den eneste måten vi kan sikre menneskene en slik frihet på. Like opplagt er det at det vi gjør i dag, vil vi bli målt på i morgen, om vi lykkes med å skape en skole og et utdannings- og forskningssamfunn som gir alle muligheter – ikke bare rett til å lykkes. SVs kunnskapspolitikk starter i barnehagen. Vi vet at barnehage er viktig for barns språkutvikling og tall- og romforståelse. Dette vises senere i skolen. Derfor innfører vi lovfestet rett til barnehageplass til en rimelig pris. Maksprisen fryses. Høyre og Venstre øker barnehageprisene. Når SV snakker om tidlig innsats, handler det om å gi barn hjelp når de trenger det. Det å bygge opp under den offentlige fellesskolen og ikke legge til rette for privatisering er et av de viktige, overordnede grepene som SV gjør. Det er nok ingen yrker som er så krevende som det å være lærer. Du skal være til stede for elevene dine til enhver tid. Du skal være forberedt til timen, du skal være oppdatert, og du skal kunne ditt fag godt. Du skal se hver enkelt elev, du skal skape et godt læringsmiljø for den enkelte, lage gode relasjoner og godt samarbeid mellom elevene og legge til rette for et godt opplæringsmiljø for en hel klasse. Du skal skape kunnskapsrike barn som er trygge på seg selv, og som vet hva de skal øve mer på. Læreren er avgjørende for kvaliteten i barnehage og i skole. Det er behov for flere dyktige lærere i årene fremover. Læreren må få økt status og kompetanse. Det er vi politikere som må gi lærerne de verktøyene de trenger for å kunne gjøre sitt arbeid på en best mulig måte. Derfor er SV glad for at budsjett 2009 er et budsjett som satser på lærerne. Tidlig innsats er viktig ved at vi får flere lærere på 1.–4. trinn i norsk og regning. Dette er tiltak som vil gi rom for om lag 4 pst. flere lærere. Det vil bli innført en plikt for skoleeier til å gi forsterket opplæring, og det vil bety flere lærere pr. elev i disse fagene enn før. Det innføres et varig system for videreutdanning for lærere. Når videreutdanningssystemet er fullt ut innfaset, vil dette gi rom for at i overkant av 2 000 lærere årlig kan ta 30 studiepoeng. I tillegg forsterkes innsatsen både i etterutdanning, leseopplæring, regneopplæring, rådgivning og annen etterutdanning i IKT og i elevvurdering. Og man gir også mer penger til etterutdanning i fag- og yrkesopplæring i videregående skole. Rektor er avgjørende viktig for at vi skal lykkes med skoleutvikling. En slik ny rektorutdanning som innføres av denne regjeringen, er historisk. Utdanningen skal tas over 18–24 måneder og gjennomføres mens rektor er i arbeid. Det innføres også kompetanseutvikling for barnehageledere. Det kommer en stortingsmelding om en ny lærerutdanning i starten av 2009. I budsjettet ligger det 100 mill. kr til dette. Det ligger også inne penger for å styrke rekrutteringen til læreryrket, og det opprettets 180 nye studieplasser i lærerutdanningen. Et av de alvorligste samfunnsproblemene vi har, er at så mange elever faller fra i videregående skole. Størst er frafallet i Nord-Norge og på de yrkesfaglige studieretningene. Landsgjennomsnittet når det gjelder yrkesfaglige studieretninger, er nå at 27 pst. av elevene slutter underveis, mens 8 pst. fullfører uten å bestå. Karlsen-utvalget har lagt fram en NOU på bestilling fra denne regjeringen. Den har gitt oss over 80 forslag som det er viktig å følge opp. I budsjettet ligger det også inne 75 mill. kr for å sikre en fullfinansiering av fagskoler innenfor helse- og sosialfag. Og dette er viktig for at alle fagskolene skal bli gratis. Men hovedproblemene er at for mange elever går ut av grunnskolen uten å ha en god nok tallforståelse og uten å kunne lese, og at elever blir skoletrette på ungdomsskolen. Vi må gjøre noe med grunnskolen, særlig ungdomstrinnet. Jeg er veldig glad for at Regjeringen nå jobber med en stortingsmelding om en mer praktisk rettet skole. Det er for mange elever som opplever at skolemiljøet deres ikke er godt nok. I Stortingets vedtatte opplæringslov § 9a, om elevenes skolemiljø, har vi vedtatt at hver enkelt elev har rett til et skolemiljø som fremmer læring, trivsel og helse. Det er slik at for mange skolebygg ikke er gode nok. Rentekompensasjonsordningen for å pusse opp skolebygg og basseng er utrolig viktig og gir en utstrakt hånd til kommunene. For mange barn opplever at de ikke blir inkludert eller at de blir mobbet på skolen. For mange barn gruer seg hver dag til å gå på skolen. Det er alvorlig. Det er kun systematisk og vedvarende jobb som hjelper. Derfor er jeg glad for at man i budsjettet fordobler pengene til antimobbearbeid i skolen. Skolene trenger veiledning. Det er viktig å ta inn i lærerutdanningen hvordan man håndterer konflikter i skolen. Det vil også bli etablert et program for inkluderende lærings- og oppvekstmiljø, som vil gjelde i alle skolene i landet, der man kan jobbe systematisk med problematikken, slik at skolene får oppfølgning, skolering og hjelp. For å lykkes i skolen er elevenes medvirkning og foreldrenes involvering i skolen av avgjørende betydning. Alle foreldre er en ressurs for sine barn. Den holdningen foreldrene viser, er avgjørende viktig for barns læring. Derfor har de rød-grønne på Stortinget også i år økt bevilgningene til FUG, som vi gjorde i fjor. Vi har også økt bevilgningene til Elevorganisasjonen. For å oppnå lik rett til utdanning er man avhengig av at skolen er gratis. Høsten 2009 vil alle elever i videregående skole få gratis læremidler og et stipend for utstyr som avhenger av hvilken studiespesialisering man velger. Her kutter Høyre og Venstre i sine budsjetter. Den rød-grønne regjeringen satser på kunnskap og forskning. Regjeringen styrker handlefriheten ved universiteter og høyskoler ved å øke basisbevilgningen med 300 mill. kr. Alle pengene er dermed tilbakeført fra det kuttet som ble gjort i 2007. I det ekstraordinære budsjettet styrker man også institusjonene med 160 mill. kr. Det institusjonene gjør nå, er å slite etter det kuttet som Høyre-regjeringen gjorde da de satt i posisjon. Behovet for nye forskerrekrutter er avgjort til stede. I budsjettet legges det inn 200 nye stipendiatstillinger. Universitets- og høyskolesektoren har i mange år vært opptatt av at rekrutteringsstillingene er underfinansiert, og at det mangler postdoktorstillinger. Derfor har den rød-grønne regjeringen økt satsen pr. stilling med ca. 150 000 kr. Hver stilling er nå oppe i 800 000 kr. Det opprettes en postdoktorstilling for hver fjerde stipendiatstilling. Da skaper vi mer sammenhengende karriereveier for unge forskere, og det gjør det lettere for institusjonene å holde på og utvikle de forskertalentene de har. SV er glad for at odontologibygget ved Universitetet i Bergen og patologibygget ved Høgskolen i Oslo er inne på årets budsjett, og for at det settes i gang samlokalisering av Høgskolen i Bergen i 2010. I 2009 blir det utbygd om lag 1 000 nye studentboliger. Mens Bondevik II-regjeringen skar ned på bevilgningene til studentboliger hvert eneste år da de satt med makten, har nå den rød-grønne regjeringen kommet opp på 1 000 hybelenheter pr. år. I budsjettet blir også studiestøtten prisjustert. Dette gjorde ikke de borgelige da de satt med makten. Det rød-grønne flertallet har økt Forskningsfondet med en styrke og i et tempo som mangler sidestykke i norsk historie. Fondskapitalen er økt med 36 milliarder kr de årene vi har vært i regjering, til 72 milliarder kr. FoU-bevilgningene er økt med om lag 3,17 milliarder kr i løpet av perioden. I budsjettet i år opprettes det også et regionalt forskningsfond på 6 milliarder kr, noe som Høyre og Fremskrittspartiet er imot. Det er utrolig viktig med slike fond for å sikre regional utvikling. Det er viktig, fordi man kan få sendt kompetansen rundt omkring i landet. Dette vil være viktig for regional utvikling i landet, og spesielt i Nord-Norge. For å styrke forskningsevnen må vi også investere i utstyr. Et viktig grep er øremerkingen av avkastningen på 4 milliarder kr av Forskningsfondet. Det vil gi nesten 200 mill. kr til utstyr i 2010, og det vil være en forutsigbar finansieringsmekanisme, som både forskningssektoren og arbeidslivsorganisasjonene har etterlyst. I tillegg bevilges det 80 mill. kr på årets budsjett. Vi har avdekket hvordan flere lærere i skolen gir bedre læring. Hvert barn og hver elev skal sikres god oppfølging og læring fra tidlig alder. Våre forsknings- og empiribaserte funn og ambisjoner står i kraftig opposisjon til høyrepartiene, som brukte hele forrige stortingsperiode til å benekte sannheten om sammenhengen mellom ressursbruk og resultater.
-1	Overraskelsen var ikke at seilingsledene ble innført, men at de ble innført bare fra Vardø og til Nordkapp. Jeg tror mange av oss har tenkt at når det først skulle skje, skulle man også ta med de to områdene som statsråden selv nevner, som har vært utsatt for trafikk som har gått nær kysten, nemlig Røst og Stad. Jeg forstod også Kystverket dit hen at man ikke trengte seilingsleder andre steder, og jeg er derfor glad for at statsråden nå sier noe annet, at spørsmålet om seilingsleder også utenfor Lofoten og utenfor Stad vil bli vurdert videre. Jeg ser da fram til å få den bebudede stortingsmeldingen. Vi får håpe at den kommer tidlig i 2004 og ikke sent i 2004, for det er klart at dette vedrører spørsmål som fort kan bli akutte, og som et minimum bør vi vel ha som målsetning å få de seilingsledene på plass før neste vintersesong.
-1	Alle replikker fra Høyre i dag illustrerer det faktum at skal vi få til en jernbanesatsing etter valget, er vi helt nødt til å ha et flertall som gjør at Fremskrittspartiet og Høyre ikke lenger har makt i samferdselspolitikken. Det jobber vi for hver eneste dag, for vi står for våre prioriteringer. Ja, vi synes det er jernbanens tur. Som komiteens leder så malende har talt i dag – han har sagt at jernbanen har vært forsømt i tiår. Det er jeg helt enig i. Nå er det jernbanens tur. Det skal vi jobbe for hver eneste dag fram til valget, og så skal vi sørge for at de som ikke liker jernbanen, ikke skal få lov til å ha den avgjørende innflytelsen over den jernbanepolitikken vi skal jobbe for i framtiden.
-0	Jeg har spørsmål til justisministeren. Som følge av at stortingsflertallet og regjeringer ikke har lyttet til Fremskrittspartiets advarsler og forslag gjennom mange år, er resultatet den forventede økning i kriminaliteten, bl.a. i gjengkriminalitet og når det gjelder åpen strid med skytevåpen i Oslo. Politiets Fellesforbund har nå fremmet følgende krav: Flere biler i Oslo må utstyres med skytevåpen. Våpnene må oppbevares inne i bilene, slik at tjenestemenn raskt kan bevæpne seg når farlige situasjoner oppstår. Politiet må få biler som er sikret mot skudd, såkalte halvpansrede biler. Flere tjenestemenn må ut i operativ tjeneste. Det bør debatteres om hver enkelt tjenestemann skal få sitt personlige våpen. Vil justisministeren bekrefte at særlig kravet om å få våpen i kupeene vil bli etterkommet øyeblikkelig, slik at ikke flere politifolk blir satt i livsfare – med øyeblikkelig mener jeg innen utgangen av neste uke? Vil de andre kravene bli etterkommet i løpet av i hvert fall februar måned, slik at vi nå kan slutte opp om politiets kamp mot den voksende kriminaliteten?
-0	Mitt spørsmål går til undervisningsministeren. Jeg skal love ikke å spørre om gasskraftverk. Ved Høgskolen i Rogaland er situasjonen at rundt 100 ansatte må jobbe i brakker. Studentene trør nesten oppå hverandre. I lengden er situasjonen uholdbar. Det haster med det nybygget som har vært diskutert i flere år, men som en ennå ikke har fått prosjektmidler til. Mitt spørsmål er ganske enkelt om undervisningsministeren nå vil legge sin tyngde inn for å få fortgang i dette prosjektet? Jeg hadde håpet at vi kunne få til et resultat ved hjelp av vår felles tyngde.
-1	Jeg er glad for at statsråden maner til edruelighet når det gjelder trafikksikkerhetsspørsmål. Jeg synes det i denne sammenhengen også er grunn til å huske på at et av de land i verden som har flest drepte i trafikken, er USA, og det er vel vanskelig for Fremskrittspartiet å påstå at de står veldig langt tilbake når det gjelder veibygging. Så det er også andre ting som skal til. Men jeg har et spørsmål til statsråden. Jeg blir litt forferdet hvis det er slik at mer bompenger på E18 er det eneste tiltaket som skal til for å øke konkurransekraften på Vestfoldbanen. Sist man gjorde det, da man bygde E18 i nordfylket, gikk jernbanetrafikken dramatisk ned, og veitrafikken vokste. Hvilke tiltak vil statsråden sette i verk for å få opp konkurransekraften på Vestfoldbanen?
-1	Jeg tror faktisk at Fremskrittspartiets statsskrekk er mye, mye større enn Sosialistisk Venstrepartis markedsskrekk. Det er faktisk slik at jeg på en rekke områder tror at markedet er den riktige regulatoren, men skal den være det må det også være visse spilleregler. Jeg tror ikke på den frie konkurranse, jeg tror på en konkurranse som har visse spilleregler å følge, slik at det fungerer. På telesektoren er det veldig viktig at det er slike spilleregler, hvis ikke, vil det bli ulike typer tjenester og priser over hele landet. Jeg tror at det gamle Televerket faktisk gjorde en god jobb som forvaltningsbedrift. Så ble det AS – det stemte vi imot, det burde vi kanskje ikke gjort den gangen – og også som statsaksjeselskap har de gjort en god jobb, lenge før konkurrentene kom inn og lenge før man så perspektivene og hvor tøff konkurransen ville komme til å bli. Prisene gikk nedover og tjenestene ble bedre. Det er ganske fantastisk. Egentlig burde Fremskrittspartiet gå i seg sjøl og undre seg på hvordan det er mulig at et statsselskap i et land som har vært så vanskelig å bygge ut som Norge, kan være landsomfattende og være blant dem som har de billigste og noen av de beste tjenestene i Europa. Hvordan kan det være mulig? I Fremskrittspartiets ideologiske verden burde det egentlig være en absurditet, men jeg tror ikke de akter å bruke tid på å tenke gjennom det, for de har en slags fobi som går ut på at alt staten gjør, må bli galt. Jeg tror markedet har sin rolle å spille, men jeg tror ikke det frie markedet nødvendigvis er det beste. Jeg tror det markedet som har spilleregler å følge, er det markedet som kan føre til at vi får et godt samfunn å leve i, og at vi får reguleringer som gjør at vi ikke får de aller mest negative utslagene av de frie markedskreftene. De tar nemlig ikke noen menneskelige eller samfunnsmessige hensyn. Det er der vi er nødt til å gripe inn.
-1	Jeg har merket meg de ulike synspunktene som har kommet fram i behandlingen av denne saken når det gjelder det som er å betrakte som å bli syk, utover normal graviditet. Jeg er veldig opptatt av at vi skal se på dette i de vurderingene vi nå gjør, slik at vi får også dette med i den totale gjennomgangen. For det bør jo ikke være slik at fordi man er student, får man ikke nyte godt av de ordningene som vi ellers har i samfunnet.
-0	Nå fikk vi faktisk et nytt eksempel på at motstanderne av forslaget møter seg selv i døren. Man skal lytte til de faglige råd, for det gjør visst ikke Fremskrittspartiet, selv om vi har et mye bredere grunnlag for å vurdere vårt forslag. Det er én instans, og det er den faglige instansen som nå representanten Torve viser til, som mener at Fremskrittspartiets forslag om tvungen kjemisk kastrering vil gjøre overgriperen farligere. Da synes jeg at Arbeiderpartiet og representanten Torve skulle si at vi vil ikke ha noen frivillig behandling, heller, vi kan ikke la noen pedofile få frivillig behandling, for da blir de farligere – hvis man skal være konsekvent i sine meninger. Poenget er, som statsråden har vært inne på og som det blir sagt her, at det finnes mange tiltak. Det er ingen som har kritisert Regjeringen for alle de tiltakene de har iverksatt. Vi støtter dem. Så mener vi at det går an å bruke enda flere tiltak. I salen er man helt enig om at de som begår seksuelle overgrep mot barn, uansett om de er alvorlige eller ikke, som noen framholder det, skal tas. Da vil vi ha flere tiltak å bygge på for å møte utfordringene. Noen av holdningene skapes også her. Når forslagsstillere blir beskyldt for at det er underliggende «strømninger», «oss mot røkla», «menneskesyn» osv. som gjør at vi fremmer dette forslaget, så skaper flertallet i denne salen noen holdninger som demper det vi alle sammen er enige om, nemlig at flere tiltak, og strenge tiltak, for å hindre overgrep mot barn må på plass. Jeg setter Torves utsagn om underliggende «strømninger» opp mot det som faktisk har kommet fra advokaten til lommemannen. Når det gjelder lommemannen, som har tilstått 16 tilfeller av overgrep mot barn, sier advokaten: Lommemannen er ferdigsonet dersom han bare dømmes for de 16 tilfellene han har erkjent, fordi han har sittet to år i varetekt. For 16 overgrep mener altså jurister at to år er nok! Det er de samme holdningene som sendes ut herfra når man avviser forslaget og bruker den type argumenter mot forslagsstillerne. Ingenting er treffsikkert. Vi har ingen tiltak som gir garantier, men jeg tror at vi gjennom flere tiltak, samlet sett, kan nærme oss en garanti mot ytterligere overgrep mot barn.
-0	Ja, seminar er jo for flere av regjeringspartiene en yndet form å drive politikk. Så det skulle passe. Det har vært en spesiell debatt som vi nå runder av. Den har vært preget av kommunikasjonsavdelingene. Det er de som har vokst mest i regjeringsapparatet. Jeg har ventet på et oppgjør fra Arbeiderpartiet. Det ble varslet tidlig. Men et oppgjør bør ha substans og relevans, begge deler manglet. Et oppgjør handler ikke om å klistre karakteristikker på motparten, men om å diskutere realiteter. Det har vi ikke sett. Arbeiderpartiet har tatt et oppgjør med stråmenn – et oppgjør med standpunkt som veldig få i denne salen har. De gir inntrykk av at det er et budsjett som er tilpasset situasjonen, uavhengig av om man venter høy vekst eller lav vekst. Det er ikke troverdig, men vi får huske dette når den første krisepakken kommer, om den var så godt tilpasset dette budsjettet som det en trodde. Men det er litt rart når alle som er uenig i enhver prioritering fra regjeringen, blir omtalt som enten sutrete, sure eller negative. Det er ikke en veldig konstruktiv form for debatt. Jeg registrerer ut fra denne debatten at asfalt skaper inflasjon i landet, mens turbiner ikke gjør det. Bygger en veier, bryter en handlingsregelen, men bygger en et kraftverk, så gjør en det ikke. Og hvis et sosialdemokratisk styre, f.eks. i Hellas, har kjørt landet på dunken, må en for all del ikke redusere skattene i Norge, selv om overskuddet i norsk statsbudsjett er på 345 mrd. kr. Fremskrittspartiet har hatt som tilnærming at vi her diskuterer statsbudsjettet nettopp for Norge, ikke for Hellas, og da må vi ta hensyn til de mulighetene som en har her til lands. Arbeiderpartiet har angrepet en dynamisk skattepolitikk som ingen her har forsøkt å forsvare, og Arbeiderpartiet mener de ansvarlige har 345,7 mrd. kr i overskudd på statsbudsjettet, mens de uansvarlige har 344,8 mrd. kr i overskudd. En del av debatten har handlet om økonomisk vekst, der en får inntrykk av at alt som går godt, skyldes rød-grønn politikk. Jeg vil lese fra Økonomiske analyser 3/2010. Der står det: «Etterspørselen fra petroleumsvirksomheten bidro dermed i meget høy grad til konjunkturoppgangen som tok slutt ved årsskiftet 2007/2008, og ga impulser som deretter motvirket konjunkturnedgangen i kjølvannet av finanskrisen i 2008 og i 2009.» Jeg tror vi skal gi æren til dem som har investert mye i Norge, på tross av manglende petroleumsmelding og på tross av at flere av regjeringspartiene egentlig ikke ønsker at den næringen skulle investere mer i Norge. Så æres den som æres bør. Fremskrittspartiet har etterlyst ambisjoner og handlekraft. Det har vært det for flere i opposisjonen, men vi har ikke fått det fra regjeringen, dessverre. Men jeg tror ikke dette er siste gangen vi diskuterer budsjettall for Norge for 2012. Dessverre nytter det ikke bare å snakke om solskinn når vi ser mørke skyer, da må vi forholde oss til skyene, men det får vi vel gjøre en annen dag.
-0	Det var interessant å registrere at representanten Lysbakken var svært kritisk til regjeringens håndtering av flyktningsituasjonen, men jeg skulle likt å se en regjering som hadde klart å hive seg raskere rundt for å få på plass bl.a. de mottakssentrene man nå får på plass. Denne regjeringen leverer også i en svært krevende situasjon, og det er jeg absolutt veldig glad for at regjeringen gjør. Så registrerer jeg at representanten Lysbakken er veldig opptatt av å framstille seg selv og SV som det partiet som er snillest i klassen – dumsnilt, vil noen kanskje hevde. Men dette handler selvfølgelig om hvor mange man skal ta imot. SV er imot, tydeligvis, at man skal sende ut dem med ulovlig opphold – jeg er glad for at det er et bredt stortingsflertall som er for å sende ut dem som ikke har lovlig opphold i Norge. Men spørsmålet blir egentlig: Hvor mange mener SV man skal ta imot? Man var ikke enig i forliket på 8 000, man ville ta imot langt flere, og nå snakker man omtrent som om man vil åpne grensene. Hvor mange titalls tusen i året synes SV det er naturlig at Norge tar imot?
-1	Eg prøver meg på nytt – til olje- og energiministeren: «Statoil har rundt 200 eigedommar som SFT reknar som forureina. Selskapet brukar til dømes mykje større beløp på ulike former for sponsing enn på å rydde opp i gamle miljøsynder. Selskapet brukar ca 5. mill. kroner årleg på å rydde i gamle utslepp frå bensinstasjonar, og eit tilsvarande beløp på gamle tankanlegg. Er statsråden nøgd med selskapet si handtering av saka, eventuelt vil generalforsamlinga gripe inn for å få eit høgare tempo på oppryddinga?»
-0	Representanten Dørum har lagt fram et forslag om å støtte Forsvarets framtidige styrkestruktur, med unntak av antall HV-distrikter. Han sa også litt om antall heimevernssoldater. I framtiden blir det en reduksjon på 10 pst. i antall heimevernssoldater, altså fra 50 000 til 45 000. Det er jo ikke så lenge siden vi reduserte antallet fra 83 000 til 50 000, så jeg synes ikke dette rimer helt. Jeg trodde at Venstre var veldig opptatt av Heimevernet, som jeg er sikker på at de er. Det å redusere antallet med såpass mange menn, er en ganske betydelig og stor nedgang.
-1	Jan Olav Olsen brukte som begrunnelse for at Høyre ikke var med på en del av merknadene, at dette var detaljstyring, og de ville dermed ikke være med på dem. Høyre og regjeringspartiene har gått ut av en del merknader som stort sett går på institusjonenes ansvar – og kaller dette detaljstyring. Hvis meldingen og vår innstilling ikke skulle gå inn på noen detaljer, ville det kanskje ikke bli så veldig mye igjen verken i meldingen eller i vår innstilling. Men det som er viktig for mindretallet – og som Jan Olav Olsen kaller detaljstyring – er å pålegge og fortelle institusjonene, universitetene og høyskolene at de må ha struktur, og at de må ha modeller for hvordan de skal greie å rekruttere folk til forskerstillinger og stimulere folk til å ta en doktorgrad, en postdoktorstilling osv. Vi skriver en del om det integrerte miljøet og behovet for å integrere disse nye doktorandene i de faglige miljøene. Det følte heller ikke Høyre behov for. Vi skriver en del om at disse stipendiatene og postdoktorstillingene er viktige ressurser i et fagmiljø for å kunne drive forskningsbasert undervisning osv., og vi skriver om det som går på veilederutdanning, at institusjonene har strukturorganisering for å drive en god veiledning, og at dette ikke bare er den enkelte veileders, men et samlet miljøs ansvar. Det var disse tingene Høyre meldte seg ut av. Høyre hadde åpenbart ikke behov for å gi disse føringene overfor institusjonene. Jeg vil derfor gjerne spørre Jan Olav Olsen: Hva er det som er så detaljstyrende innenfor dette i forhold til resten av det vi skriver i innstillingen, og resten av det som ligger i meldingen?
-0	Vi kjem ikkje til å føreslå noko som sprengjer vinmonopolordninga. Det veit vi at det ikkje er grunnlag for, det kjem vi ikkje til å føreslå. Eg har stor respekt for desse produsentane, men eg klarar ikkje skjøne logikken når Senterpartiet er for å selje alkoholhaldig drikke frå gardsbruk når det er 4,6 pst. alkohol, men når det er 4,8 pst., vert det plutseleg eit mareritt for alle aktørar. Eg skjøner ikkje logikken. Det hadde vore konsekvent viss Senterpartiet var imot alt, men det er dei jo ikkje. Det er dei ikkje, og det er det som forundrar meg med den linja som Senterpartiet vel, det er inga klar haldning, ikkje noko klart linjeval i kvar grensene går, og difor meiner eg argumentasjonen vert dels påteken.
-0	Fremskrittspartiet var bl.a. det eneste partiet i denne salen som faktisk sto utenfor pensjonsforliket, der bl.a. SV var med på å drive – kan man si i motsatt retning – et pensjonsran av dem som blir eldre, gjennom en underregulering av grunnbeløpet i folketrygden med 0,75 prosentpoeng hvert eneste år i forhold til lønnsutviklingen i samfunnet for pensjonister. Dette bør man kunne se på på mange måter. Jeg deler ikke representantens begeistring for at det har blitt knallrødt i Tromsø, og det tror jeg ikke innbyggerne heller kommer til å glede seg over så veldig lenge. Det er helt feil som representanten Bergstø sier, at konkurranseutsetting – det er ikke snakk om privatisering, det er snakk om å konkurranseutsette for å sørge for at man betaler den rette summen for den rette tjenesten – er å brutalisere arbeidslivet. Men at SV har det synet om at private er en styggedom, må jeg bare ta til etterretning. For Fremskrittspartiet er enhver arbeidstaker like mye verdt – enten han jobber i offentlig sektor eller i privat sektor.
-1	SV støtter fullt og helt forslaget fra representantene Åslaug Haga og Endre Skjørestad om å gjeninnføre den midlertidige loven om rett til innsyn i overvåkingspolitiets arkiver fram til 31. desember 2003. SV foreslo sammen med Arbeiderpartiet i budsjettinnstillinga for inneværende år at denne loven burde forlenges. For SV betyr innsynsloven spesielt mye. Vi har mange medlemmer som har opplevd hvordan overvåkingspolitiet ulovlig har overvåket dem, vi har medlemmer som har fått reduserte muligheter og redusert livskvalitet fordi deres politiske engasjement for en bedre verden ble ansett som en trussel mot rikets sikkerhet. Mennesker i Norge opplevde at ektefeller ble bedt om å angi hverandre, at det ble umulig å få arbeid, at venner de stolte på, i virkeligheten stod på det såkalte hysj-politiets informantlister – og at årsaken til dette var et lovlig og legitimt politisk ståsted og engasjement. SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet ønsker at innsynsloven skal gjeninnføres fram til 31. desember i år, altså i ett år ekstra. Dette får vi ikke flertall for, noe vi beklager. Rett før fristens utløp 31. desember i fjor kom det inn tusenvis av søknader til Innsynsutvalget. Etter hvert som enkeltpersoner har fått oversikt over hva som ligger i mappene deres og dette er blitt kjent, har det vist seg at stadig flere har følt behov for å sjekke om de har mapper på seg, de også, og i så fall hva som er innholdet i disse mappene. Man kan ikke utelukke at opplysninger som kommer fram gjennom innsyn i mapper i tida framover, kan lede til at flere enkeltpersoner og nye grupper ønsker å sjekke sine mapper. Som forslagsstillerne peker på, er kvinnebevegelsen og den samiske befolkning eksempler på grupper som seint er blitt klar over at de kan ha blitt utsatt for overvåking. Vi kan heller ikke utelukke at noen ikke har vært klar over at fristen for å be om innsyn utløp 1. januar. Siden Innsynsutvalget vil være operativt i relativt lang tid framover, og det, som vi nå har påpekt, finnes mange gode grunner til at fristen bør forlenges med ett år, mener vi det er sterkt å beklage at det ikke blir flertall for forslaget fra representantene Haga og Skjørestad, et forslag som også har vært fremmet av SV og Arbeiderpartiet tidligere.
-0	Jeg vil bare få statsråden til å understreke det hun nå sa, nemlig at medlemsstatene kan innføre – og bruke – en komprimert variant. Dette er en sak som i hovedsak har full tilslutning. Vi ønsker altså en felles utdanning, men vi er også opptatt av at den skal virke rekrutterende – og ikke motsatt. Da er det viktig å understreke at Norge kan bruke en komprimert variant, med 140 timer undervisning istedenfor 280 timer. Jeg ber statsråden bekrefte at det vil bli lagt til rette for at Norge kan bruke den komprimerte modellen, slik at vi får en god virkning – som ikke på noen måte er rekrutteringsavvisende.
-1	"Jeg er av og til litt forundret over en del av de replikkene som kommer, og at det samme tydeligvis må sies om igjen og om igjen. Det er flere representanter fra SV som har vært oppe på talerstolen i dag og sagt at utgangspunktet vårt nå er at man ikke står for et regjeringsalternativ som har som utgangspunkt å øke skattene. Men de partiene som har tradisjon for å øke noen skatter som heter egenandeler, er jo regjeringspartiene. Jeg regner med at vi om et par dager kommer til å få se et statsbudsjett som øker de skattene igjen, og vi vet hvem det rammer. Det er folk med lave inntekter; mange av dem har ikke engang arbeid, men må leve på trygd og stønader. Den skatteøkningen skulle jeg ønske at også Høyre hadde bekymret seg litt mer for. Når det gjelder verdiskaping, hadde jeg en replikk tidligere i dag der jeg tok til orde for en større satsing på forskning, utvikling og utdanning. For det er nemlig det som kan trygge framtida vår og gjøre at vi har noen arbeidsplasser å leve av i framtida. Det er ikke kutt og sparing som kan trygge framtida for oss, våre barn eller barnebarn."
-1	Uttrykket er lett å forstå for en som er oppvokst på Bislett, også. Jeg tror ikke vi tar stort anstøt av det, men la nå det være. Interpellanten stiller et veldig konkret spørsmål: Med hvilken begrunnelse har Miljøverndepartementet gått inn for utvidelse av fredede og vernede områder? Svaret er veldig enkelt: Med bakgrunn i den verneplanen som Fremskrittspartiet i sin tid var med på å stemme for i Stortinget. Nasjonalparkplanen ble vedtatt i Stortinget i 1993. Fremskrittspartiet var den gang for planen, men jeg synes det er – det er kanskje heller ikke et parlamentarisk uttrykk – litt flaut at representanter som først er for en plan i Stortinget, bruker resten av livet på å lete etter alle sanne og urimelige motforestillinger mot den, og hver gang det kommer en lokal innvending, kaster man seg på den istedenfor å være med og stå fast ved den planen man selv har gått inn for, og forsøke å få den til – selvsagt i konstant dialog med lokalbefolkningen. I 2010 vil nasjonalparkplanen bli fullført, med ett eller to unntak. Det har Stortinget og skiftende regjeringer – ikke minst Høyres Børge Brende bidro til dette – all mulig grunn til å være stolte av. Da vil vi også ha lagt bak oss ett kapittel i norsk miljøhistorie, nemlig verneplaner i det man kan kalle utmark der hvor det ikke bor så veldig mange mennesker, dog noen. Neste fase vil være hvordan vi tar vare på miljøet tett på der et stort flertall mennesker i Norge lever og bor. Jeg blir særlig lite imponert når jeg hører representanten si at lokalbefolkningen ikke kan benytte disse områdene. Jeg vet ikke hvor det kommer fra. Det er selvsagt også ved vern full anledning til bærplukking, til jakt og til fiske. Samiske næringsinteresser – reindrift – kan i all hovedsak fortsette som før. Selvsagt kan, skal og bør lokalbefolkningen bruke nasjonalparkene. Hensikten med nasjonalparker er jo ikke å verne dem for å holde mennesker ute, men det er bl.a. også for å verne viktige deler av norsk natur sånn at mennesker skal kunne ta den i bruk. Det er altså ingen hindring for høsting av naturressurser på forsvarlig måte i tråd med verneformålene at man har en nasjonalpark, og mye næringsvirksomhet kan tillates. Senest for en måned siden hadde vi en runde om Hardangervidda her i Stortinget, og slik jeg oppfatter det – i hvert fall fra de Høyre-representantene som fremmet dette – har man i ettertid funnet gode kompromisser, nettopp fordi saken var oppe i Stortinget, og det bidro til det. Om 14 dager skal jeg til Valdres for å se på hvordan man kan ha en dialog med lokale seterlag i Valdres, om hvordan vi kan utvide Ormtjernkampen nasjonalpark på en måte som vil være akseptabel. I Finnmark pågår det for tiden et arbeid med tre verneplaner. Det gjelder utvidelse av en nasjonalpark i Kautokeino, som jeg kvier meg for å forsøke å uttale navnet på. Representanten er helt sikkert langt mer i stand til det, men den heter noe i retning av Goahteluoppal. Øvre Anárjohka er lettere å uttale. Den ligger i Karasjok kommune. I tillegg er det en myrplan, som fortsatt ligger til forberedelse hos fylkesmannen i Finnmark. Alt dette er i tråd med målet for nasjonalparkplanen, som er å sikre et representativt utvalg av norsk natur, å sikre vern av større, sammenhengende urørte naturområder, å sikre områder med landskapsmessige verneverdier og å sikre vern av planter og dyr og deres leveområder, særlig områder hvor det er verdifull natur. Hvis man går konkret inn på de områdene som foreslås vernet, vil jeg få lov til å nevne at i Anárjohka-området er det skogen. Det er furu- og bjørkeskog. Den truede arten sandfuruskog finnes i store deler av området, og det er et av de viktigste naturskogområdene i Norge. Det finnes mange sjeldne sopparter i Anárjohka, og det er den største naturlige granforekomsten i Norge nord for Saltfjellet og en av de vestligste utløperne av den sibirske taigaen i Norge – for å gi den konkrete begrunnelsen for verneområdet. Når det gjelder verneområdet i Kautokeino, er det store myr- og våtmarksområder, der vi bl.a. finner de siste palsmyrene i Norge, med en type permafrost som bare forekommer i områder med en årsmiddeltemperatur under ÷1 °C. I alle disse verneområdene kan man treffe på de fire store rovdyrartene. Våtmarksområdene er noen av Norges viktigste hekkeområder for mange rødlisteregistrerte fuglearter, som sedgås, storlom, brushane, myrhauk. I ravinene finner vi den truede lappsangeren og den sjeldne duetrosten. I furuskogen hekker kongeørn, fjellvåk, lavskrike og dvergspurv. I tillegg til dette er fiskeforekomstene karakterisert av østlig naturlig innvandrede arter, som sik, gjedde, harr, abbor, lake og ørekyte. Fra nord kommer laks, ørret, røye og trepigget stingsild, for å nevne noen av naturkvalitetene i området. Det har også vært et rikt samspill mellom mennesker og natur i området, så det finnes også viktige kulturminner å ta vare på. Myrplanen, som altså er noe annet enn de to nasjonalparkområdene, er den siste i rekken av fylkesvise tematiske verneplaner som ble vedtatt gjennomført allerede tidlig på 1980-tallet. Det var før Fremskrittspartiets inntreden, tror jeg, så jeg skal ikke gi partiet ansvaret for den, skjønt kanskje var partiet med på å stemme for den også. Målet med de tematiske verneplanene er innenfor hvert fylke å sikre et representativt utvalg av ulike sentrale naturtyper. Så viser interpellanten til ulike lokale innvendinger og kritiske merknader. Det er en del av en naturlig prosess. Jeg kjenner ikke noe verneområde i Norge hvor det ikke har vært en dialog med lokalbefolkningen, hvor man dels har kommet lokale innvendinger i møte, og dels i noen tilfeller har valgt å verne trass i lokale innvendinger. Det legges opp til en grundig og åpen saksbehandling i alle vernesaker. Min innstilling er alltid å be den lokale forvaltningen ved fylkesmannen, eller en lokal miljøvernmyndighet av ulikt slag, om å lytte så mye som mulig til lokalbefolkningen. For de to nasjonalparkforslagene i Finnmark har fylkesmannen hatt hjelp av særskilte opprettede arbeidsgrupper med representanter for brukerne og kommunene. Man tar sikte på å opprette en tilsvarende arbeidsgruppe til hjelp for fylkesmannen ved utarbeidelse av forslagene til myrplan. Den faktiske prosessen som foregår her, går langt utover hva som er direkte lovpålagt, men er et uttrykk for vår regjerings, og sikkert også tidligere regjeringers, politiske ønske om faktisk å ha en så bred prosess med lokale myndigheter som mulig. La meg også til slutt nevne at når disse områdene formodentlig i løpet av 2010, etter dialog med lokalbefolkningen, får et større eller mindre vern, vil jo det skje innenfor en ny politisk ramme som den rød-grønne regjeringen har skapt, mens de regjeringer som Fremskrittspartiet støttet, ikke gikk inn for lokal forvaltning av vernet. Vi har nå lagt om prosessen, slik at det blir en lokal forvaltning av vernet. Det vil det selvsagt bli lagt til rette for også når det gjelder nasjonalparkene i Finnmark. Det blir opprettet lokale forvaltningsstyrer, og de vil ha betydelig handlefrihet til å håndtere vernet, selvsagt innenfor de rammer som Stortinget fastsetter – og så til Kongen i statsråd. Den rød-grønne regjeringen har også kraftig trappet opp et verdiskapingsprogram for verneområdene. Det vil selvsagt også komme til anvendelse i Finnmark, slik at man kan bruke nasjonalparker som foranledning til økt turisme, mer opplysning i lokalsamfunnet, bruke dem overfor skoleelever i undervisningssammenheng, men framfor alt for å tiltrekke næringsliv og turisme av ulikt slag, på basis av vernet. Vi har altfor ofte holdt de vernede områdene i Norge litt hemmelig. De er ikke godt skiltet på veikart, med anvisning om hvordan man skal komme dit. Ved at vi gjør mer av dette, samtidig som vi stimulerer lokalt næringsliv til å utnytte verneområdene, slår vi to fluer i én smekk. Vi får vernet vesentlige deler av norsk natur, og vi skaper viktig næringsliv i noen av Norges utkantområder.
-0	"Det digitale bakkenettet oppfattes av noen som et foreldet system. Andre oppfatter det som det eneste saliggjørende. I andre land har vel denne satsingen ikke vært udelt vellykket. Nå sier saksordfører at det omsider er kommet investorer på banen som ønsker å satse penger på dette. Men er det slik det er, da? Er det ikke heller slik at det finnes investorer som vil bruke skattebetalernes penger å investere med? Ikke bare tvinger dette det norske folk til å kjøpe en boks for å kunne motta digitale sendinger, men faktum er at vi også får en økning av lisensen – som ingen spurte skattebetalerne om de ønsket. Det forundrer meg derfor at Regjeringen kan gå inn for at den norske befolkning skal pålegges å kjøpe små bokser og få økt lisensen for å få et digitalt bakkenett; alternativet er svarte skjermer. Man kan hevde så høyt og så lenge man vil at dette er det beste for den norske befolkning. Men vi har hatt et stort påtrykk av lisensbetalere som er bekymret for denne ekstrakostnaden. Så mitt spørsmål til statsråden blir: Mener statsråden og resten av Regjeringen at det er helt i orden at skattebetalerne skal pålegges en ytterligere avgiftsøkning uten at lisensbetalerne er forespurt?"
-0	Jeg registrerer at for andre gang unnlater statsråden å svare på det egentlige spørsmålet, nemlig om hun selv har tro på at det vil bli realisert gasskraftverk i Norge. Skogn har konsesjon. Skogn har utslippstillatelse. Ja, men de har ikke gass. Regjeringen har ikke gjort noe for at staten skal ha et myndighetsansvar for å føre gass fram til de store forbrukerne. Der har Regjeringen sviktet. Men jeg registrerer at statsråden sier at utviklingen av CO2-rensing er altoverskyggende for det som skal skje når det gjelder gasskraft. Forrige energiminister fra samme parti, basert på den samme regjeringserklæring som nåværende energiminister, sa at gasskraftverk må til for å kunne løse kraftkrisen i Midt-Norge. Og den har også statsråden erkjent er ganske nært forestående, de nærmeste årene - vi snakker ikke om 2016-2018, men om 2010-2011. Da må en spørre: Ser ikke statsråden en viss ulempe for Midt-Norge ved at en skal først utvikle CO2-rensing før en kan løse kraftkrisen ved å bygge et gasskraftverk?
-1	Jeg tenkte jeg skulle si noe om noe som Per Sandberg har brukt mye tid på i komiteen, og som det er skrevet mye om i merknadene, men som det ikke ble sagt noe om i innlegget i det hele tatt. I budsjettinnstillingen skriver Fremskrittspartiet i sine merknader at «alle mennesker er født frie og like i verdighet og rettigheter, uavhengig av rase, farge, kjønn, språk, religion, opprinnelse eller oppfatninger». De skriver også at «et samfunn som bygger på likeverd må respektere menneskers ulike egenart, kultur, holdninger, erfaringer og livsførsel». Dette er jo kjempebra! Problemet er bare at det er ingenting i flyktningpolitikken og innvandringspolitikken til Fremskrittspartiet som henger sammen med akkurat dette. I forhold til f.eks. arbeidstillatelse skriver de bl.a. at en er nødt til å se på om enkeltes rettigheter må være svært begrenset, og at «det må gjøres flere og større unntak fra hovedprinsippet om like rettigheter» – med andre ord for folk som kommer hit for å jobbe. Om integrering sier de at det forutsettes at folk som kommer hertil, skal akseptere det norske samfunns kultur og bli en del av og ta del i det. Men dette er det jo flere grunner til å stille spørsmål ved om Fremskrittspartiet faktisk lever opp til. Mitt syn på norske verdier er at forskjellen på en imam som er for tvangsekteskap eller omskjæring, og mitt syn, og på mitt syn og synet til de aller fleste i Fremskrittspartiet er akkurat like stor. Og mitt syn er også det at jeg står nærmere en iransk opposisjonell ateist enn f.eks. ledere av enkelte deler av indremisjonen som ikke tillater kvinner å ha stemmerett i trossaker. Ser ikke Fremskrittspartiet at det her er et utrolig stort sprik?
-1	Som det medlemmet av den arktiske delegasjonen som kanskje har vært med kortest tid, tillater jeg meg å komme med en liten refleksjon over det jeg har hatt gleden av å få være med på i arbeidet den korte tiden. Som en innledning: Det arktiske samarbeidet skriver seg tilbake til midten av 1990-tallet. Det var den gangen, som nå, miljø og miljøsamarbeid som sto i fokus. Etter som årene har gått, er den menneskelige dimensjonen – bosettingen i arktisk område – også blitt sentralt, og vi har fått et arktisk universitet. Det arktiske samarbeidet knyttet til miljø og beredskap har også utviklet seg i en svært positiv retning, i retning av forpliktende internasjonalt samarbeid. Det gjelder særlig beredskap etter hvert som seilingsleden i Nordøst- og Nordvestpassasjen åpnes, forpliktende samarbeid knyttet til beredskap – men det går også i retning av forpliktende samarbeid når det gjelder miljøforvaltningen i det arktiske området. Det er veldig positivt. Den legges til grunn, det er en kunnskapsbasert, konsekvensutredet forvaltning av de arktiske områdene. Her har Norge gått foran ved at vi har vedtatt en forvaltningsplan for Barentshavet og en forvaltningsplan for Norskehavet, der sårbare områder og hensynet til miljøet legges til grunn. Når jeg understreker dette, er det fordi jeg opplever særlig den siste tids debatt om å gå inn i Lofoten og Vesterålen og starte med leteboring før man har gjort ferdig kunnskapsinnhentingen, som en debatt som står sterkt i strid med den debatten og de temaene som er sentrale når vi møtes i Arktisk råd. Man følger ikke opp de nasjonale debattene når det gjelder det vi har forpliktet oss på, og det ansvaret vi har i samarbeidet i Arktisk råd. Det samme gjelder når man har diskusjoner om å bevege seg opp i polare områder – sågar helt opp mot Nordpolen – med tanke på oljevirksomhet. Det er debatter som sentrale aktører i Norge står for, og som står i sterk kontrast til det samarbeidet og det ansvaret som Norge har i Arktisk råd. Jeg sier at vi har et ansvar, for Norge har også sekretariatet for Arktisk råd, vi har administrasjonen i Tromsø. Så i tillegg til at vi har gått foran med de forvaltningsplanene vi selv har behandlet og vedtatt i Stortinget, og som sikkert kan bli mal for hva de øvrige arktiske statene kan legge opp til, må vi følge det opp også når vi på hjemmebane fører en debatt om petroleumsvirksomhet i arktisk område, i arktisk region, når det gjelder å beskytte sårbare havområder og legge miljø og bærekraft til grunn. Så vil jeg avslutningsvis også understreke det som representanten Ivar Kristiansen sa i sitt innlegg: Arktisk samarbeid kommer til å bli mer og mer sentralt i årene som kommer. Det er jeg helt overbevist om. Det er viktig at Stortinget har en parlamentarikerdelegasjon i Arktisk råd, en fast delegasjon som bør få prioritet og oppmerksomhet i Stortinget. Det er viktig, og det vil vi i SV også støtte opp om. Helt til slutt vil jeg også, i likhet med representanten Kristiansen, berømme komiteens leder, Morten Høglund, for å ha bidratt til at det arktiske samarbeidet på en utmerket måte har kommet på dagsordenen i Stortinget.
-0	Tusen takk for tilbudet om å svare ja eller nei, men jeg forbeholder meg retten til å gi det svaret jeg faktisk ønsker å gi. Dersom inngåtte avtaler ikke blir overholdt, er det selvfølgelig slik at det må få konsekvenser. Det tror jeg dagens fiskeriminister har gjort på en utmerket måte. Det forventer jeg også at fiskeriministeren i framtiden kommer til å gjøre, og det er jeg også ganske sikker på at fiskeriministeren kommer til å gjøre.
-1	Jeg takker for svaret. Jeg registrerer at det ikke gis noen garanti, men er det i denne regjeringa og i dagens Høyre drøftet muligheten for at man i framtida kanskje bør selge Statkraft? Er det drøftet på statsrådens kontor eller andre plasser at det er en mulighet som man bør ha åpen, når ikke garantien kan komme? Synes statsråden det er problematisk å være eier av Statkraft? Ser statsråden det som viktig at det norske samfunnet på en måte ivaretar den tradisjonen som ble startet av Johan Castberg – som det står byste av utenfor statsrådssalen – med å ta vare på de norske ressursene på en god og fornuftig måte? Synes Gabrielsen det er viktig at også han som næringsminister med ansvar for Statkraft ivaretar den tradisjonen videre til beste for det norske folk?
-1	"La meg peke på tre hovedperspektiv i det SV har gjort i revidert nasjonalbudsjett, som også bør være tre perspektiv eller hovedutfordringer for vårt samfunn. SV har nylig publisert en rapport, kalt «Forskjellsnorge 2002», som påviser at forskjellene i det norske samfunnet øker, og øker til dels dramatisk. Hovedårsaken til dette er et svært gunstig skattesystem for særlig kapital- og aksjebeskatning. Aksjeutbytte på mottakers hånd er i Norge skattefritt, i motsetning til i alle sammenlignbare land. Det gjør at de rike blir rikere. Mer enn 60 pst. av alt aksjeutbytte i Norge går til om lag 5 000 enkeltpersoner. Disse mottar i snitt ca. 3,5 mill. kr hver skattefritt – mer enn en vanlig sykepleier vil tjene i løpet av 12 år. Mer enn 90 pst. av alt aksjeutbytte går til de 10 pst. rikeste. Dette skatteamnestiet til de rikeste er den enkeltårsak som gjør at forskjellene øker, noe som er både urimelig og urettferdig, og ikke minst undergraver det den alminnelige skattemoral. Det finnes ingen grunn til at disse inntekter skal unndras beskatning, slik som i USA, England, Tyskland, Japan, Sverige, Danmark eller hvilket som helst annet sammenlignbart land. Det som er påfallende, er at disse menneskene, som også mottar dette skattefrie aksjeutbyttet, i all hovedsak er de samme menneskene som har høyest inntekt i vårt samfunn. Dette er på den ene siden. På den andre siden har vi en dramatisk utvikling knyttet til utstøting fra arbeidslivet. Om lag 15 pst. av dem som er i yrkesaktiv alder, er utenfor det ordinære arbeidsmarkedet. Dette tallet er dramatisk høyt. Dette er mennesker som av ulike årsaker ikke arbeider, enten fordi de er på uføretrygd, på attføring, på rehabilitering eller er arbeidsledige. Dette er et av vårt samfunns aller største utfordringer. Hvordan kan vi bidra til at disse menneskene kommer i arbeid og kan leve av egen inntekt, og hvordan skal vi hindre at flere havner på denne reservebenken? For den enkelte og for samfunnet vil dette ha vært en enormt stor positiv gevinst. Dette hovedperspektivet må flere enn SV ha for seg. Men det er dette som er Forskjells-Norge, et Norge der mange har masse, der de fleste har det greit, men dessverre altfor mange sliter for å få det til å gå rundt. Denne Regjeringen har åpenbart som mål å forsterke forskjellene, både fordi de er helt handlingslammet overfor tiltak til de fattigste, og samtidig fører en skattepolitikk som i så stor grad favoriserer de rikeste. Dette kommer klarest til uttrykk ved at man har fjernet skatten på aksjeutbytte, man gir altså 1,5 milliarder kr eller der omkring rett i lommen til dem som i utgangspunktet har mest. Vi har i denne innstillingen mange forslag for å bøte på denne utviklingen, men det er særlig to forslag jeg vil peke på, som jeg også pekte på i min replikk til Hill-Marta Solberg, som kan gjøre noe med dette. Men skal det være mulig å gjøre noe med dette, må man hele tiden og kontinuerlig fokusere på at denne forskjellsutviklingen ikke skal skje. Det betyr at man årlig bør fokusere på hvordan utviklingen har vært, og man bør ha som langsiktig mål å sørge for at det ved utgangen av denne stortingsperioden er mindre forskjeller i det norske samfunn enn det var ved inngangen til den. Dette budsjettet er gjort opp sammen med Fremskrittspartiet nok en gang, som kommuneøkonomien ble det i går. Det betyr at man ikke prioriterer innenfor dette perspektivet som jeg nå ønsker at vi skal gjøre. Man prioriterer altså ikke bostøtte eller for den saks skyld å hjelpe unge funksjonshemmede ut av sykehjemmene. Man prioriterer helt andre spørsmål. Det betyr at jeg nok en gang har lyst til å invitere Stortinget til å være med på dette perspektivet og disse to forslagene som SV har reist. Hvis Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet ønsker at dette perspektivet til enhver tid skal være levende i den offentlige debatt, og hvis man ønsker at Regjeringen ikke kan unnlate å legge fram årlige rapporter i budsjettet for hvordan utviklingen i vårt samfunn har vært, stemmer man mot dette. Men hvis man mener at det er viktig at dette perspektivet ikke må glemmes, at de fattige ikke må glemmes, og at tiltak må settes inn for å hindre at denne utviklingen fortsetter, da bør man stemme for dette. Den andre store utfordringen er bedringen i fellesskapets økonomi. Et av de store paradoksene i vårt samfunn er nemlig at staten er rik, de fleste av oss har rikelig med penger, samtidig som kommunene er fattige. Det å sikre at barna våre har gode skoler, det å sikre gode helsetjenester, god barneomsorg og gode sykehus er det aller viktigste perspektivet for å videreutvikle velferdsstaten. I dette reviderte budsjettet er det få tegn til at dette perspektivet er levende. Stortinget har muligheten, hvis Stortinget vil, til å si at kommunene kan utføre sine oppgaver bedre enn i dag. Dette er fullt mulig også innenfor ansvarlige økonomiske rammer. Det kommunene er rammet av i år, er spesielt tre forhold som gjør at situasjonen for mange vil oppleves svært dramatisk. Det er både et lønnsoppgjør, som har vært godt, det er økte pensjonskostnader og ikke minst økt gjeld. I tillegg har selvfølgelig folk forventninger til at kommunene skal gi gode tjenester. Mange ordførere demonstrerer i disse dager mot dette opplegget. Kristelig Folkepartis ordførere høres ut som SVere hele gjengen, og det samme gjør Høyres ordførere, simpelthen fordi de ikke forstår det urimelige i at denne rike staten vi har, ikke skal sørge for at velferdstilbudet blir bedre eller i hvert fall ikke verre. Vi har innenfor det budsjettet som vi legger fram, som er noe strammere enn Regjeringens budsjett, funnet rom for 1,7 milliarder kr til styrking av frie inntekter til kommunene. 1,7 milliarder kr er det altså fullt mulig å finne prioritering for hvis man vil det. Vi registrerer dessverre at flertallet ikke vil det. Jeg tror mange ordførere fra mange ulike partier tar det som et svik at partienes egne folk her i Stortinget ikke ønsker å støtte opp om det viktige arbeidet som våre lokalpolitikere gjør. Den tredje utfordringen for vårt samfunn som vi legger vekt på, er at vi i større grad må vri investeringer bort fra oljeindustrien og over til fastlandsøkonomien. Det er altså fastlandsøkonomien – det vi har i hendene, og det vi har i hodet – vi skal leve av i framtiden. Det er kunnskapen vi må dyrke fram. Det betyr at vi må frigjøre kapital til å investere i det som er framtiden for Norge. Det er alt fra utdanning til SND, til risikovillige lån til bedrifter, til det som i utgangspunktet skal skape nye muligheter for Norge. Det betyr at dette er uendelig viktig også innenfor et miljøperspektiv. Det betyr at vi må kutte bevilgningen til Snøhvit, som er en av de bevilgningene som ligger i årets reviderte budsjett med mer enn 500 mill. kr, 500 mill. kr som med fordel kunne ha vært brukt på nesten hva som helst, som hadde vært en bedre måte å bruke dem på. La meg også trekke fram to seirer SV har i årets budsjett. Den ene er den mye omtalte barnehageavtalen, som er en formidabel politisk seier for alle landets småbarnsforeldre og alle landets barn. Den er behørig debattert tidligere i stortingssalen, så jeg trenger ikke gå inn på den, men det er klart at dette kanskje er det aller viktigste grepet som skjer i dette budsjettet. Vi er veldig stolte over å ha vært med på dette, og vi er stolte over at vi har bidratt til at alle landets småbarnsforeldre kan se framtiden noe tryggere i møte. Den andre store seieren i dette budsjettet er at vi nå vil få på plass etiske retningslinjer for oljefondet. SV har i mange år nesten alene slåss for å få et etisk regelverk som hindrer at pensjonspengene våre investeres i bedrifter som ikke bare undergraver norsk utenrikspolitikk, men som undergraver alminnelig anstendighet og menneskerettigheter. Lenge har vi vært alene om dette. Gradvis har flere sett at det perspektivet SV har, åpenbart er det eneste riktige. Vi har lagt på bordet overveldende dokumentasjon på at dette ikke er noe særfenomen som SV holder på med – det er det stadig flere internasjonale fond som gjør, simpelthen også fordi avkastningen ofte er bedre i fond som tar hensyn til miljø og tar hensyn til menneskerettigheter, enn i de fond som ikke gjør det. Vi har nå tydeligvis fått et enstemmig storting, etter at hr. Sanner måtte gå den ydmykende gang opp her og si at han ville støtte dette. Vi er glad for det. Vi er glad for at også Regjeringen nå støtter det. Det betyr at det vil være et enstemmig storting som nå skal legge press på dette. Et etisk regelverk skal hindre at vi i framtiden opplever det vi har opplevd, nemlig at våre pensjonspenger bl.a. investeres i barnearbeid, i landmineproduksjon og alt annet som det norske samfunn tar avstand fra. SV har i dette budsjettet lagt seg på omtrent det samme balansepunktet som Regjeringen. Vi har et noe strammere budsjett, men det skal vi ikke gjøre et stort nummer av, for vi er, i likhet med mange, også bekymret for utsiktene til at renten kan gå opp. Statsråd Foss har ved en rekke anledninger forsikret om at pengebruken er ansvarlig. Vi tar det til etterretning og regner med at det er godt fundert. Realiteten er likevel den at hvis det skulle bli renteuro i løpet av sommeren, så er dette Regjeringens og Per-Kristian Foss"" ansvar alene. Hvis han hadde ment at det var riktig å bruke noe mindre penger for å dempe presset i økonomien, hadde vi syntes at det var et råd som vi kanskje skulle ha fulgt. Men han har valgt å legge seg på det balansepunktet han har, og det betyr at dette ansvaret er det Høyre, Høyres finansminister og Regjeringen alene som har. Vi har i innstillingen fremmet en rekke forslag, og de vil jeg hermed ta opp. Jeg vil også ta opp forslag nr. 75, fra representanten Olav Gunnar Ballo på vegne av flere partier, siden han ikke skal ha ordet i dagens debatt."
-1	Jeg kan ikke se hva Venstre har gjort i dette budsjettet for å redusere todelingen i norsk økonomi.
-1	Mellom 15 og 20 pst. av alle barn og unge i Norge har psykiske vansker. Blant norske 15- og 16-åringer har hver fjerde jente og hver tiende gutt slike problemer. Disse tallene er fra Nasjonalt folkehelseinstitutt og bygger på undersøkelser i norske fylker. I alt 8 pst. av barn og unge under 18 år har så store psykiske vansker at de hadde fått en diagnose dersom de hadde søkt hjelp. De er behandlingstrengende. Før puberteten er to av tre av disse gutter, og atferdsproblemer, oppmerksomhetsforstyrrelser og ADHD dominerer. Det er et viktig tema representanten Rune J. Skjælaaen har tatt opp i dag. Det aller viktigste for meg er ikke om det er et riktig antall barn som har fått diagnosen, eller om det er flere barn som skulle hatt en diagnose. Det som er aller viktigst for SV og for meg, er at vi får fokus på barna våre, og at de sikres den hjelpen de trenger. Det er farlig med en utvikling mot et diagnosesamfunn. Samtidig vet vi at veldig mange barn ikke har fått den diagnosen som de burde fått. Temaet som i dag er tatt opp, berører mange felt. Et av de viktigste feltene, og der man bør sette inn mange flere tiltak, er skolen og utdanningsområdene. Skolen skal være til for barna våre. Det er nødvendig at vi gjør mer enn det som er blitt gjort inntil i dag, for å sikre at alle barn får den tilrettelagte opplæringen som de etter loven har krav på. Vi må ta barna våre på alvor. Det er altfor mange fortvilte foreldre og barn som ikke får den hjelpen de trenger. Vi er nødt til å vise at barns behov for ekstra hjelp må avgjøre hvilke tiltak som blir satt i gang skolen, ikke om barna har fått en diagnose. Vi trenger et sterkt og nytt fokus på at skolen er til for elevene våre. For mange hjelper det med mer tilrettelagt og praktisk arbeid i skolen. For mange er det nødvendig med medisinering, men det er viktig at man ikke kun medisinerer. Det er viktig at elevene våre føler at de har en meningsfull skolehverdag, der alle føler mestring. En stor gruppe menn er i ferd med å falle utenfor. Gutter skårer langt dårligere enn jenter i den internasjonale elevtesten PISA. I 2003 fikk en fjerdedel av de norske guttene lavest eller nest lavest skår på lesetesten. Om lag én av tre gutter kutter ut videregående utdanning før de har bestått eksamen. Frafallet er størst innenfor yrkesutdanningen, og man vet at dette fører til vanskeligheter med å få jobb i etterkant. Altfor mange barn må vente altfor lenge før de får den hjelpen de trenger. ADHD-foreningen mener at det tar om lag fire år fra foreldrene skjønner at barnet trenger hjelp, til en diagnose er stilt. I den tiden vokser problemene for mange barn og blir uovervinnelige – mens de venter på hjelp. Det trengs mer opplæring for lærerne i ulike typer problemer som elevene strir med. Vi vet at forskjellen på skoler er enorm, og også når det gjelder skolers mulighet til å følge opp de rådene som PP-tjenesten har gitt dem. Den hjelpen barn får i dag, er altfor tilfeldig, og kommer mye an på hva slags kompetanse som finnes innenfor den enkelte skole. På mange skoler blir det satt inn en ekstra assistent. Vi vet at det kan føre til at situasjonen faktisk blir verre og ikke bedre. Derfor er det viktig at vi fokuserer på kvalitet og kompetanse blant lærerne våre. Det er viktig å styrke spesialhelsetjenesten, men det er også viktig at tiltakene settes inn på lavest mulig nivå, i førstelinjetjenesten. For det første må lærerne få økt kompetanse. Vi er nødt til å se på en ny type lærerutdanning. For det andre er det viktig å styrke skolehelsetjenesten – jeg ber statsråden om å vurdere det. Vi vet at skolehelsetjenesten fungerer, og en styrket skolehelsetjeneste vil gjøre hverdagen mye bedre for veldig mange elever.
-0	Jeg kan berolige statsministeren med at Fremskrittspartiet er meget komfortabelt med rollen som det eneste partiet som i dette storting faktisk er interessert i å kutte drivstoffavgiftene ganske dramatisk, for det vil jo faktisk gi velgerne et veldig klart alternativ når de skal gå til urnene i september neste år. Så til det jeg har lyst til å stille spørsmål om. I revidert statsbudsjett valgte Regjeringen altså å fremme forslag om å øke drivstoffavgiftene ytterligere. Bakteppet for dette, argumentasjonen til Regjeringen selv, er klimapolitikken. Man er opptatt av at folk skal bruke bil mindre, og man mener at ved økte drivstoffavgifter vil folk bruke bil mindre. Problemet er at man i dette reviderte statsbudsjettet legger opp til at hele denne økningen av diesel- og bensinavgiften skal rett inn i statskassen som en økt inntekt. Ergo tror man ikke at folk skal kjøre bil mindre. Man tar som utgangspunkt for provenyet at folk skal kjøre bil akkurat like mye, og ergo tar staten disse 135 millionene inn i statskassen. Med andre ord er dette rett og slett en bløff. Betyr dette at Regjeringen ikke tror på sin egen retorikk om at folk da skal kjøre bil mindre?
-1	For det første vil jeg si at målet er delt opp i to – 2 pst. av de 3 pst. er det næringslivet som skal sørge for, og 1 pst. skal staten sørge for. Hos oss er det mye å gjøre for næringslivet, for å si det sånn. Det er den viktigste grunnen til at vi er forskjellig fra de andre landene. Det vi alle sier om dette målet, er at det er veldig vanskelig å styre etter. Vårt brutto nasjonalprodukt er ikke helt som andre lands brutto nasjonalprodukt. Når det f.eks. er krig i verden, er det dårlig for forskning for da er prosenten lav. Når det er finanskrise, er det bra for forskning for da får man et lavt BNP og dermed en høy forskningsandel. Det vi gjør, er å styre forskningen etter forskningspolitiske mål, og da har vi faktisk fått til ganske mye. Vi har hatt en vekst i forskningen siden 2005 på 50 pst. Og hva har dette gått til? Jo, det har gått til bedre kunnskap om klima, en kraftinnsats for klimaforskning, det har gått til økt støtte for det vi kaller nysjerrighetsdrevet forskning, det har gått til store avsetninger til vitenskapelig utstyr, og det har gått til grunnlaget for våre universiteter og høyskoler for å kunne gi studentene den beste undervisningen innenfor alle fag og alle områder. Så denne forskningen kommer samfunnet til nytte, og den er viktig for landets forskningsinnsats. Jeg tror de aller fleste land nå som har 3 pst.-målet – som vi ganske riktig fremdeles har – har gått bort fra en årstallsfesting av det målet. Vi har det som et langsiktig mål, men det er ikke på den måten vi styrer forskningen. Det er mange andre måter å måle forskningsinnsats på som er viktigere for oss.
-0	I tv-programmet «Ut i naturen» med tittelen «Beklager stengt!» såg vi mange former for aktivitet i naturen, spesielt utøvd av ungdomar. Frå same program hugsar vi også at miljøvernministeren ønskte å bli hugsa som den statsråden som fekk ungdomen tilbake igjen til naturen. Av dei forskjellige aktivitetane som vi såg utøvd, var det aktivitetar som ein kanskje treng litt tid for å finne eit godt regelverk rundt. Men samtidig var det også aktivitetar som ein relativt raskt må kunne gå inn og finne gode løysingar for, utan at ein byråkratiserer og brukar lang tid på det. Eksempelvis vil eg nemne dette med surfing på Jæren, der ein la beslag på ei 100 meter lang strandlinje, som ikkje verkar å vere noko stort inngrep. Ser statsråden at for ikkje å misse denne friluftsaktiviteten hastar det med å opne for den typen aktivitet?
-0	Det Dokument nr. 8-forslaget fra representanten Bastesen som behandles i Innst. S. nr. 129, har jeg veldig sans for. Jeg er for mye av den gjeldssletting som representanten Bastesen går inn for i forslaget sitt, og jeg hadde støttet hele forslaget hvis det hadde omfattet bare bomstasjoner og ikke ferjer og alt det andre. Jeg synes det er ganske leit at staten i dag krever inn hele 40 milliarder kr av bilbrukere, og av det er faktisk 2,2 milliarder kr avgifter på bomveier. Den utgiften staten har i dag, er så vidt over 10 milliarder kr, og da dekker det både driften, vedlikeholdet og litt til investering på veisektoren. Det som er synd, er at det er et stadig økende antall veibommer, og snart skal jo staten finansiere ethvert veiprosjekt med nye bommer. Og selv om staten tar inn 2 milliarder kr i bomavgifter fra bilistene, er det blitt slik at driften av bomstasjonene er blitt så omfattende at en stadig økende del av de inntektene som tas inn på bomstasjoner, går til ren sysselsetting og ikke til det som det opprinnelig var forutsatt at de skulle gå til, nemlig bygging av nye veier. Men slik er det dessverre ikke blitt, og vi i Fremskrittspartiet er veldig betenkt over at bomavgiftene er blitt så ekstremt høye i mange tilfeller at bomstasjonene istedenfor å binde lokalsamfunn sammen, som var meningen, mange steder har blitt en barriere. Jeg vil særskilt vise til Fjærlandsbommen i Sogn og Fjordane, hvor man nå faktisk er oppe i en billettpris på 290 kr tur/retur for en vanlig bil, og det er ikke mange som har råd til å ta seg en tur ned til Sogndal eller opp til Fjærland når de skal ut med den ufattelige sum av 290 kr for å passere en bom. Riktignok er veien blitt bra, men jeg tror det er i drøyeste laget, og man får bare mindre trafikk enn det som var forutsatt når man gjør det på den måten. Jeg vil derfor ta opp vårt forslag, som lyder som følger: «Stortinget ber Regjeringen fremlegge en egen sak for Stortinget om en gjeldssletteordning, innenfor en totalramme på 10 mrd. kroner, for offentlige vegprosjekter som er finansiert ved bompengeavgifter. Det forutsettes at eventuell gjeld begrenses til den gjeld som var forutsatt i prosjektene da de ble godkjent av Stortinget.» Til slutt vil jeg bare peke på at jeg synes det er litt merkelig at når det gjelder å fjerne gjeld på jernbane, mener flertallet i denne salen at da er det plutselig ikke snakk om inflasjon, og da er det ikke snakk om at man har for lite penger, da sitter lommeboken sannelig løst på innerlomma. Jeg ser at representanten Myrli nikker, så han er sikkert rede til å poppe opp med enda flere slike gjeldssaneringer på jernbanen hvis han fikk lov til å velge fritt. Så jeg synes det er merkelig at når det gjelder vei, da skal man bare melke bilistene enda mer, og når det gjelder bom, skal man melke bilistene enda en gang, og så skal man ta bomavgiften og føre den over til jernbanen igjen.
-0	Selv om saksordføreren velger å forholde seg taus til denne meldingen, er det en viktig sak for Fremskrittspartiet, og jeg ønsker å benytte min tilmålte tid til å si noen ord om Omsetningsrådets virksomhet og regnskap. Omsetningsrådet baserer seg på inntekter fra en varierende omsetningsavgift fra produsenter samt bevilgninger over den årlige jordbruksavtale – dette for å sikre produsentene en sikker og jevn avsetning for sin produksjon og priser som er regulert i henhold til jordbruksavtalen. Fremskrittspartiet mener dagens reguleringer gjennom pris- og markedssamarbeid faller uheldig ut for norske konsumenter. Omsetningsrådets virksomhet som en del av jordbrukets kommandoøkonomi bidrar til et høyt kostnadsnivå og svekker konkurranseevnen. Derfor er det behov for en avvikling av Omsetningsrådets virksomhet på lik linje med andre offentlige innblandingsmekanismer i landbruket. Hvorfor skal man videreføre omsetningsloven og Omsetningsrådet når det dreier seg om en over 60 år gammel lov, som kan sammenlignes med systemet man hadde i det tidligere Øst-Europa, hvor man ikke først og fremst tenkte på hva forbrukerne og markedet var tjent med? Man kan produsere og produsere og sørge for at varene blir mottatt gjennom et rigid lovverk og reguleringer. Dette vil selvfølgelig skade produsentene på lengre sikt og være uheldig for forbrukerne. Vi burde i 1998 ha kommet lenger og forlatt et system som minner om tidligere østeuropeiske tilstander, hvor man sikret seg beskyttelse mot konkurranse. Systemet ble et formål i seg selv og la seg som en klam hånd over samfunnsutviklingen og var i utakt med innbyggernes interesser. Fremskrittspartiet har lenge arbeidet for å oppheve omsetningsloven. Vi har tidligere ved flere anledninger fremmet forslag om å ta fjørfe- og grøntsektoren ut av loven. Dette er områder hvor det skulle være relativt lett å tilpasse seg det innenlandske forbruket, men vi har dessverre ikke fått med oss et flertall i Stortinget. Likevel er det bare et spørsmål om tid før en omlegging av markedspolitikken, med mer konkurranse i omsetningen, vil tvinge seg frem. Dessuten støtter Næringslovutvalget og Konkurransetilsynet våre forslag. For en tid tilbake tok en arbeidsgruppe oppnevnt av Næringslovutvalget for seg forskjellige reguleringsordninger innen landbrukssektoren. Det ble rettet et kritisk søkelys på omsetningssystemet for landbruksvarer, og det ble gitt en rekke anbefalinger. Blant annet mente arbeidsgruppen at den offentlige reguleringen av fjørfe- og grøntsektorene burde oppheves. Noen må alltid gå foran, trekke opp løypa, fjerne en del gammel vanetenkning og noen hellige kuer, og i denne saken er det Fremskrittspartiet som gjør den jobben. Jeg håper og tror at det snart vil kunne bli et flertall slik at noe kan skje i forhold til den 60 år gamle omsetningsloven – dette som et ledd i et viktig arbeid for å få fjernet den maktkonsentrasjon som Omsetningsrådet representerer, til beste for forbrukere, skattebetalere, næringen selv og de eksportproduserende land i den tredje verden.
-0	Utjamningsmeldingen som i dag foreligger til behandling i denne salen, er et meget omfattende dokument, i hvert fall hvis man ser på tykkelsen på den boken som foreligger. Utjamningsmeldingen ble i sin tid fremlagt av regjeringen Bondevik og har i ettertid blitt omfavnet av Arbeiderpartiet – for det er bare slik man kan tolke det faktum at regjeringen Stoltenberg valgte ikke å trekke saken tilbake. Dette vises også når man leser komiteens innstilling, der de samme partiene står sammen om bortimot alt. Selve meldingen er på 275 sider. En skulle da kunne forvente at den var spekket med nye opplysninger og ikke minst løsninger på de forskjellige problemene som vi står overfor. Det er imidlertid et faktum at antall sider ikke står i stil med de forslag til endringer som fremkommer som konklusjon. Det hadde vært ønskelig om meldingen kunne vært mer konsentrert om de enkelte løsningsforslag, men en opplever isteden at den inneholder en rekke gjentakelser og selvfølgeligheter. Noe av det som blir inngående drøftet, er det faktum at landets innbyggere har forskjellig innkomme. Er det noe galt i at personer tjener ulikt og bor forskjellig? Eller er det rett og slett et faktum at det både er bra og ønskelig med en slik utvikling? Fremskrittspartiet tilhører ikke dem som vil forsøke å gjøre alle i dette landet så like som mulig, men vi vil i stedet gi det enkelte individ muligheten til å dyrke sine egne evner og få betalt for det. Meldingen burde i mye større grad ha tatt opp problematikken om hvordan en skal kunne ivareta interessene til dem som faller utenfor dagens velferdssystem. Fremskrittspartiet ser det som en selvfølge at alle skal ha like rettigheter og plikter, uavhengig av etnisk, kulturell eller sosial bakgrunn. Derfor er det også viktig at vi ikke legger opp til et system der en gir visse særfordeler til enkelte grupper. Dette vil i så fall være med på å undergrave den enkelte borgers tillit til velferdsstaten. Det er nettopp dette som flertallet i denne salen er i ferd med å gjøre gjennom å innføre en særskilt innføringsstønad for nyankomne innvandrere, samt at man er i ferd med å innføre en særskilt ordning for pensjonister med kort botid i Norge. Fremskrittspartiet vil hevde at disse gruppenes interesser er godt nok ivaretatt gjennom dagens ordninger, og vi vil gå imot begge disse forslagene. Fremskrittspartiet er glad for at sikkerhetsnettet og eventuelle velferdstiltak med overføring fra det offentlige ikke i så stor grad skal knyttes opp mot deltakelse i yrkeslivet. Men det er helt klart at det ikke må legges opp til en ordning når det gjelder økonomiske ytelser fra det offentlige, som undergraver det faktum at det til enhver tid skal lønne seg for dem som er i stand til å arbeide, å ha et arbeid. Det hevdes at norske borgere vil få de samme helse- og omsorgstilbudene i et desentralisert helse- og omsorgsvesen. Fremskrittspartiet er imidlertid av den mening at i et desentralisert helse- og omsorgsvesen vil det i stor grad være den enkeltes bostedsadresse og lommebok som vil være av avgjørende betydning for om en får et godt tilbud eller ikke. Det hevdes i meldingen at Norge har et lavt skattenivå sett i forhold til de land vi konkurrerer med. Dette tyder på at Regjeringen ikke i tilstrekkelig grad er klar over at dersom man tar med de ufattelig høye avgiftene norske innbyggere må betale i tillegg til sine skatter, ligger Norge på verdenstoppen når det gjelder skatter og avgifter og det som innbyggerne må betale. Flertallet i komiteen er meget opptatt av hvordan man kan få lov til å fordele andres penger istedenfor å se på ulikhetene i samfunnet, som bl.a. er et sunnhetstegn innenfor visse områder. Alle kan ikke være like, og samfunnets oppgave må være å hjelpe dem som faller helt utenfor. Fremskrittspartiet er opptatt av hvordan personer med ulike funksjonshemninger skal kunne få utnytte sine evner på en best mulig måte. Det gjør en etter Fremskrittspartiets mening bl.a. ved å legge forholdene til rette slik at også personer som ikke kan ha sertifikat, eller ikke kan gjøre seg nytte av offentlige kommunikasjonsmidler grunnet sin funksjonshemning, skal kunne ha en mulighet til å komme seg på jobb. Denne problemstillingen har til fulle blitt personifisert gjennom en del oppslag i TV 2 om en person som ikke får økonomisk støtte til å komme seg på jobb, selv om vedkommende har legeerklæring på at hun ikke kan nytte offentlige kommunikasjonsmidler grunnet sin funksjonshemning. Jeg har flere ganger tidligere vært i kontakt med denne personen om denne problemstillingen, og på bakgrunn av dette fremmet Fremskrittspartiet et forslag til merknad som komiteen heldigvis enstemmig har sluttet seg til. Der står det følgende: «En del funksjonshemmede, eller personer med spesielle lidelser, er forhindret fra å delta i arbeidslivet fordi de på grunn av funksjonshemningen ikke kan ha sertifikat eller benytte offentlige transportmidler, og komiteen vil understreke at det vil være bedre – både økonomisk og menneskelig – å sikre denne gruppen støtte til transport enn å la dem gå over på uføretrygd.» Fremskrittspartiet forventer at denne merknaden fra en enstemmig komite vil være tilstrekkelig for å løse problemene for denne gruppen. Jeg har imidlertid lagt merke til at representanten Karin Andersen på vegne av SV har fremmet et forslag som det etter Fremskrittspartiets mening ikke skulle være nødvendig å fremme. Men det ville være galt å stemme imot noe som en er enig i, og Fremskrittspartiet vil derfor stemme for dette forslaget. Representanten Øyangen listet opp en rekke problemstillinger i sitt innlegg. Hun viste bl.a. til presset i boligmarkedet og høye priser i sentrale strøk, og særlig i de store byene. Dette er faktisk noe som vi politikere veldig enkelt kan gjøre noe med. Vi kan sørge for at det blir regulerte tomter som man kan bygge ut, istedenfor å holde enkelte grenser «hellig», som f.eks. Oslo med Marka-grensen. Her er det en rekke forskjellige ting som kan gjøres med enkle grep i kommunene, slik at det blir mulighet for boligbygging. En annen ting man også er opptatt av, er hvordan vi kan få folk ut igjen i arbeid. En rekke personer går dessverre over lengre tid på økonomisk sosialhjelp. Og det er beklagelig at enkelte faktisk nærmest ser på sosialkontoret som sitt opprinnelige lønningskontor. Fremskrittspartiet er av den formening at skal vi kunne få gjort noe med denne problemstillingen, må vi slå sammen arbeidskontor, trygdekontor og sosialkontor til én enhet. På denne måten kan vi få loset folk ut gjennom systemet og ut i et lønnet arbeid. For det er veldig viktig at personer i dette landet som kan arbeide, også kommer seg ut i arbeid. Til slutt vil jeg fremme de forslag som Fremskrittspartiet står alene eller sammen med andre om.
-1	SV foreslo i vår at sikkerhetsdelen i Avinor, det gjelder bl.a. styringssentralene og kontrolltårnene, bør skilles ut av selskapet og legges direkte under Samferdselsdepartementet. Vi mener at den delen av luftfarten er så viktig at den ikke bør ligge i et AS, som skal være selvfinansierende og svare for avkastningskrav. Forslaget har etter hvert fått bred støtte, senest på lederplass i Aftenposten i går, hvor de skriver at de håper at de mange problemene innenfor luftfarten den siste tiden vil få regjering og storting til å se på konstruksjonen av Avinor på nytt. Er samferdselsministeren villig til å vurdere å trekke ut sikkerhetsdelen av Avinor for å skjerme den mot omfattende budsjettkutt og nedbemanning?
-0	Jeg merket meg statsministerens innlegg her tidligere i kveld, der han kom med mange betraktninger om hvordan arbeidslivet er i Norge per dags dato, hvordan utsiktene vil være fremover, og også om den kompleksiteten vi ser ute i Europa. Det er litt interessant å høre på statsministeren når han sier at vi må være forberedt på at ledigheten vil øke: «Det kan gå bedre enn vi tror, men det kan også gå verre enn vi frykter.» Dette minner meg litt om fotballtreneren som sa de siste berømte ordene før laget skulle ut på banen for å spille: Vi kan vinne, vi kan også tape stort i dag, men vi satser på uavgjort. Når vi hører denne debatten, synes jeg på mange måter at vi har en regjering som satser på uavgjort. Det er ingen fremtidige, nye, store reformer – ingen vyer og visjoner om hvordan vi skal løse utfordringene, hvordan vi skal få flere prosjekter i gang for å sikre sysselsetting og sikre økt aktivitet, i en tid der vi er mer sårbare med tanke på internasjonal økonomi. Nei, man satser på uavgjort, og man viser til de reformene man vedtok i Stortinget for mange år tilbake. Det er regjeringens svar på fremtidige vyer og visjoner. En regjering som ser bakover og ikke fremover, tror jeg heller ikke har de rette virkemidlene for å løse fremtidens utfordringer. Det er litt interessant, for Fremskrittspartiet har sagt klart og tydelig: Vi ønsker mer aktivitet, vi ønsker høy sysselsetting, vi ønsker å skape flere arbeidsplasser, derfor har vi også sagt ja til å igangsette Industrikraft Møre. Vi har sagt ja til prosjektene på Hydro på Karmøy. Vi har sagt ja til gasskraftverk på Skogn, og vi har sagt ja til Alcoas planer. Vi har sagt ja til en rekke planer som kunne ha ført til økt sysselsetting, men også opprettholdt sysselsettingen. Det som er hverdagen for dem som jobber i konkurranseutsatt næringsliv, de som er avhengig av å få solgt sine varer og tjenester ute i Europa, er at de er urolige i disse dager. De er usikre på om de har en arbeidsplass å gå til på nyåret, eller om det blir permitteringer. Vi har en statsminister som så til de grader er tydelig fra denne talerstolen i dag på at vi må forvente økt ledighet, og det er jo nettopp innenfor denne sektoren den økte ledigheten vil komme. Da blir det for meg helt ubegripelig at den sittende regjeringen velger å reversere permitteringsreglene, for så å skulle komme tilbake igjen til Stortinget for å endre dem på nytt, hvis den situasjonen skulle oppstå, noe man allerede i dag fra denne talerstolen melder vil være sannsynlig. Hvorfor i all verden skal man endre permitteringsreglene? Hvorfor kan man ikke opprettholde disse permitteringsreglene, som vi vet og har erfaring med – fra 2009 – at førte til redusert ledighet, mer fleksibilitet og mindre kostnader for arbeidsgiverne? Det skal man da se bort fra. Jeg registrerer i denne saken at det kun er Fremskrittspartiet som ønsker å beholde disse reglene, noe vi mener er fornuftig. Jeg registrerer også at både arbeidsgivernes og arbeidstakernes organisasjoner er enig med Fremskrittspartiet i akkurat det. Så har jeg lyst til – det siste minuttet jeg har igjen – å touche det statsministeren sa om den største reformen – pensjonsreformen – og grepet som er gjort når det gjelder slanking og modernisering av offentlig sektor, da han ble utfordret av min partileder, at man da kunne stå lenger i arbeid. Jo, det er til en viss grad riktig, men man har altså vedtatt en pensjonsreform som er sånn at de som er friske og har gode stillinger, kan stå lenger i arbeid, mens de som er slitne og har harde stillinger, mest sannsynlig vil måtte jobbe til de stuper for å ha en verdig pensjon når man går av. Og ikke nok med det: Man har vedtatt en offentlig tjenestepensjon som bryter fullstendig med pensjonsreformens intensjoner, som vil føre til mer innlåsning av arbeidsmarkedet, og som ikke vil føre til at man vil få mer pensjon ved å stå lenge i arbeidslivet. Det er konsekvensene av den reformen som dette stortinget har vedtatt. Det trodde jeg, med respekt å melde, at også statsministeren har fått med seg, men det har han tydeligvis ikke.
-0	Som jeg sa: Vi kommer fra og med 1. januar 2015 til å sørge for at alle nettselskapene årlig rapporter til NVE om dette. Det er fire år til dette skal være på plass, og det er noen av nettselskapene som kommer til å bruke betydelige deler av de fire årene på å sørge for det. Det er det ene. Det andre er at jeg er overbevist om at nettselskapene kommer til å se den muligheten AMS gir dem til å utvikle nye forretningsmodeller, f.eks. når det gjelder styring av strømmen. Det vil være krav om det til alle som skal installere AMS, at grensesnittene skal være slik at den typen tilleggstjenester blir mulig å levere. Så mener jeg at markedet må sørge for at det kommer på plass. Det er uansett en viktig del av begrunnelsen for dette systemet, og det er der vi kan hente ut en betydelig del av sparte ressurser i framtiden, som representanten også peker på.
-1	Forsvarets virksomhet er i sin natur forbundet med en viss risiko. Nettopp derfor arbeides det kontinuerlig med å forbedre kompetanse, sikkerhetsrutiner og regelverk. Sikkerhet har svært høy prioritet i Forsvaret. Alle i Forsvaret, fra de vernepliktige til generalene, blir gitt systematisk opplæring i helse, miljø og sikkerhet. En person som gjennomfører befalsskole, krigsskole og stabsskole, vil totalt ha 160–200 timers opplæring i helse, miljø og sikkerhet. For å styrke denne opplæringen ytterligere har Forsvaret inngått avtaler med sivile undervisningsinstitusjoner. I samarbeid med Universitetet i Tromsø er det bl.a. utviklet et studium i helse, miljø og sikkerhet. Høgskolen i Gjøvik har utviklet et utdanningsopplegg for risikohåndtering i internasjonale operasjoner. Forsvaret er nå i ferd med å utvikle et felles helse-, miljø- og sikkerhetssystem for hele organisasjonen. Systemet skal innfases i 2008 og vil gjøre det lettere å følge utviklingen av helse, miljø og sikkerhet over tid og identifisere forbedringsområder. Summarisk vil jeg også nevne følgende tiltak: Det er opprettet egne stillinger for å ivareta sikkerheten i forsvarsgrenene, forsvarssjefen har utarbeidet retningslinjer for oppfølging etter ulykker, handlingsplanen for holdninger, etikk og ledelse har bl.a. fokus på utvikling av god sikkerhetskultur, og Forsvarets helseregister dokumenterer personskader systematisk. Bekjempelse av rusmidler med aktiv forebygging av misbruk er også en del av sikkerhetsarbeidet i Forsvaret. Holdningen til omgang med alkohol er restriktiv, og det er nulltoleranse for bruk av narkotika og dopingmidler. Våre unge soldater er svært opptatt av sikkerhet. Hvert år velger de tillitsvalgte som er inne til førstegangstjeneste, et tema for en soldataksjon. Aksjonen for 2006–2007 het «Kjenn din fiende» og fokuserte på sikkerhet. Valget av tema er et tydelig uttrykk for de vernepliktiges engasjement for sikkerhetsarbeidet i Forsvaret. Økt oppmerksomhet på helse, miljø og sikkerhet de siste årene har styrket personellets bevissthet og påvirket hele kulturen i Forsvaret i en positiv retning. Dette arbeidet vil fortsette.
-1	For SV er kommunesektoren helt sentral, fordi den gir viktige velferdstjenester til befolkningen som er helt nødvendige, både for den enkelte og for utviklingen av samfunnet. Den er en utrolig viktig demokratisk arena, og ikke minst er den motoren og forutsetningen for jobbskaping og næringsliv i hele landet. Det moderne næringslivet i Norge etterspør gode skoler. Det etterspør barnehager som er der når foreldrene trenger å være på jobb, som de kan være trygge på, til en pris de har råd til å betale. Det etterspør et kulturtilbud som er slik at det er attraktivt å bo i kommunene. Det etterspør spennende lokalsamfunn – der saksbehandlingen ikke går tregt. Derfor er det så alvorlig når regjeringen nå varsler en helt annen retning i økonomifordelingen til kommunene. Mange lavinntektskommuner strever med nettopp det vi snakket om. Det er alvorlig for den enkelte, som kanskje ikke får den oppfølgingen man trenger når man er funksjonshemmet eller eldre og sjuk. Det er alvorlig for skoler, som kanskje ikke greier å følge opp alle elever på en god nok måte, eller det ligger an til kutt i bevilgningene til barnehagene og høyere barnehagepris. Man ønsker altså ikke lenger å tilby moderne tjenester til rimelige priser, men ønsker at de kommunene som har høye inntekter sjøl, skal få beholde mer av dem. Det betyr jo at man skrur av motoren i mange av de kommunene som hadde trengt et ekstra løft. Jeg og SV ser at vekstkommunene har store utfordringer. Det er helt riktig. Derfor har man et vekstkommunetilskudd. Vi mener det er riktigere å diskutere eventuelt å øke dette, uten å ta fra de kommunene som sliter mest med økonomien. Det er ikke noe som vil gå bedre ved at disse kommunene får mindre penger. De blir heller ikke mindre næringsvennlige. Og de kommer til å slite enda mer med alle de tjenestene som alle partiene er her oppe og sier skal være like gode og likeverdige i hele landet. Jeg registrerer også med litt bekymring følgende: Jeg mener at kommunesektoren ikke skal ha så mye øremerking – men jeg er ikke så imot øremerking som veldig mange andre her – eller rettighetsfesting. Det er fordi jeg har jobbet med sosialpolitiske spørsmål i over 30 år og ser hvem som taper kampen om ressursene i kommunebudsjettene. Det er de utviklingshemmede. Det er de vanskeligstilte, som må gå til Nav. Det er de ungene som trenger spesialundervisning og ikke får det. Det er noen av de sykeste eldste, som noen ganger må ha en hel hærskare av slekt og venner for å få de rettighetene de skal ha, fordi de ikke klarer å hevde sine rettigheter sjøl. Derfor mener jeg at på enkelte områder må rettighetene være sterke, og at de må følges. Så får vi diskutere på hvilke områder friheten skal være større. Et av de viktige områdene i fylkeskommunene er det som handler om regional utvikling. Det kan godt hende at fylkeskommunene kunne ha brukt disse pengene på en friere måte. Det er det ikke SV imot å diskutere i det hele tatt, men vi er imot å redusere pengene. Jeg tror at fylkeskommunene sjøl fint kunne ha bestemt om de ville legge asfalt, eller om de ville samarbeide med næringslivet. Det som er kritisk, er at man reduserer handlingsrommet ved at man ikke får bestemme det, eller ved at det blir mindre penger. Det blir det ikke god utvikling av. Jeg må også si at jeg er ganske bekymret over noen av signalene fra noen partier når det gjelder bolig, nemlig at man vil reversere kravene til universell utforming og de viktige energikravene, som vi har lagt inn for at boligsektoren skal oppfylle sin del av klimaavtalen, og for at folk ikke skal behøve å betale skjorta for å holde husene sine varme. Universell utforming betyr at samfunnet skal være for alle, og at også de som trenger en tilpasset bolig, skal kunne få velge fritt. Til slutt til Arkivverkets sentraldepot og Norsk helsearkiv på Tynset. Vi har – sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet – fremmet et forslag i salen i dag, fordi vi mener at denne saken har det vært arbeidet med så lenge. Den lå helt klar. Det var en handlekraftig regjering som ville ha dette på plass. Det dreier seg om en stor investering i Distrikts-Norge, med mange arbeidsplasser, et tema som har vært diskutert i mange år, som er konsekvensutredet, og der det er konkludert. Jeg registrerer at denne regjeringen nøler. Derfor har vi fremmet et konkret forslag i dag, der man i hvert fall slår fast lokaliseringen.
-1	Som det er sagt, angir Dublinkonvensjonen prosedyreregler for hvilket land som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad innenfor avtaleområdet. Konvensjonen er dermed tilsynelatende flyktningpolitisk nøytral. Konvensjonen sier hvor og ikke hvordan asylsaker skal behandles. Konvensjonen pålegger ikke avtalelandene noen bestemt flyktningpolitikk. Men etter SVs skjønn kan tilknytning til Dublinkonvensjonen i praksis komme til å innebære en innstramming i norsk flyktningpolitikk. På denne bakgrunn velger SV å si nei til norsk tilknytning til Dublinkonvensjonen. En kikk på globusen er nok til å konstatere at Norge vil ha utstrakt mulighet til å sende asylsøknader til land hvor asylsøkeren har oppholdt seg på vei til Norge. Vi ligger som kjent i en utkant. SV mener at enda mer utstrakt bruk av førstelandsregelen vil være å fraskrive oss vår del av ansvaret for flyktninger. SV ser denne saken i sammenheng med andre bestrebelser på å bygge opp stadig høyere barrierer rundt de rikeste europeiske landene mot flyktninger fra fattige land. Dette er også en av grunnene til at SV har gått imot norsk tilknytning til Schengen-avtalen. Dublinkonvensjonen og EUs flyktningpolitikk er blitt kritisert fra flere hold. I Norge har både NOAS og Flyktningerådet kritisert Dublinkonvensjonen. For SV er det overordnede målet for flyktningpolitikken å sørge for at retten til asyl skal opprettholdes og gjøres mer reell. Dublinkonvensjonen vil bidra til å gjøre det vanskeligere å søke asyl i Norge og i Europa generelt ved at det blir vanskeligere å søke i et annet land dersom en får avslag i ett. Etter SVs oppfatning vil tilknytning til Schengen og til Dublinkonvensjonen bety en innstramming i norsk flyktningpolitikk. Det vil lett kunne oppstå en dynamikk som medfører at avtalelandene tilpasser seg de mest restriktive lands praksis. Det er åpenbart fordeler med å få et prinsipp som sikrer at en søker får sin sak behandlet fortest mulig, og ikke risikerer å bli sendt som en pakke fra land til land. Men SV mener at de negative virkningene av Dublinkonvensjonen vil overskygge de positive. Det oppgis i St.prp. nr. 38 at Dublinkonvensjonen ikke har fungert fullt ut etter forutsetningene og at en derfor har satt i gang arbeidet med å opprette fingeravtrykksregisteret Eurodac. Dette registeret har i seg selv problematiske sider ved at det vil innebære en omfattende registrering av store befolkningsgrupper, og det er usikkerhet knyttet til hvorvidt asylsøkere vil bli slettet fra registeret om de får opphold i et land. Det er i dag store forskjeller mellom europeiske land når det gjelder praktiseringen av Flyktningkonvensjonen. Selv om vi frykter en tilstramming i flyktningpolitikken som følge av tilknytning til Dublinkonvensjonen, mener vi at dette til en viss grad kan motvirkes dersom Regjeringen har vilje til å føre en selvstendig, human flyktningpolitikk. I erkjennelsen av at det synes å være flertall for at Norge skal tilknyttes Dublinkonvensjonen, fremmer SV og Senterpartiet et forslag om at Stortinget skal be Regjeringen «om å fastsette som et prinsipp for praktisering av Dublin-regelverket, at asylsøknader ikke skal sendes tilbake til land med en asylpraksis som er vesentlig mer restriktiv enn Norges». Jeg tar opp forslaget.
-1	Alle er enige om at målet er en lønnsom fiskerinæring, men det påfallende er at når du besøker de ulike bedriftene, f.eks. i Mehamn, er det jo en rekke som klarer å drive lønnsomt. Men det budskapet de ga til meg på mandag, var at det de trenger for å kunne tjene enda mer penger, er bedre tilgang på fisk. Det vi nå risikerer, er at fisken tas bort fra kysten fordi regjeringen gir trålerne tillatelse til å dra av gårde med mer av fisken. Erna Solberg og jeg har det til felles at vi elsker den vidunderlige byen Bergen, men det må vel også sies at Bergen har en noe uheldig historie, noen hundre år tilbake, når det gjelder å utnytte nordlendingenes fiskeressurser, og det ville vært trist om den første statsministeren fra Bergen på lang tid også skulle bli den som dramatisk svekker kystfolkets rett til å få sin del av verdiene i havet. Derfor vil jeg spørre en gang til om statsministeren står fast på at den plikten til å levere fisk som hittil har vært knyttet til bestemte anlegg og kommuner, ikke lenger skal være det?
-1	Datalagringsdirektivet inneber å påleggje lagring av ei omfattande mengd informasjon om vår mobil- og nettbruk – kven du ringjer til, når du ringjer, kor du ringjer frå, kor lenge du snakkar, kven du sender e-post til, mottakar, når du er på Internett, og kor lenge du er der. SV er motstandar av å innføre datalagringsdirektivet av tre grunnar. For det første er det vår sterke overtyding at kvart enkelt menneske er uskuldig til det motsette er bevist. Vi bør ikkje basere oss på ein tankegang i vår rettsstat der vi gir pålegg om å samle spor om kvar nordmann, sidan vi kan kome til å bli skuldige. Då bidreg vi til å endre statusen til kvart menneske, frå uskuldig til potensielt skuldig. For det andre aukar plikt til lagring av store mengder data risikoen for at noko kjem på avvege og for misbruk. Lagringa utgjer ein personvernrisiko. Eg likar eigentleg ikkje ordet «personvern» – det høyrest ut som noko som vi skal stoppe ut og setje på museum. «Integritet» er eit betre ord etter mitt syn. Kven du ringer til, kven du sender e-post til, er informasjon som på avvegar kan krenkje din integritet – eksempel: ein mail frå ein tilsett i SV si gruppe til Arbeidstilsynet om tilhøvet i gruppa, fire telefonar til krisesenteret sist helg frå ein kvinneleg representant, eit hemmeleg tips til ein journalist, gjentekne mailer til ei adresse som sluttar med swingersnorge.com. På avvegar kan slike opplysningar krenkje integriteten til dei involverte. For det tredje: Så lenge du er uskuldig, er det ikkje noko problem, seier enkelte. Eg meiner det er motsett. Eg meiner at det som er problemet, er at vi er uskuldige. Mistenkte kan vi sikre lagring av informasjon om allereie, og kanskje bør dette verte betre. Det alvorlege no er korleis direktivet kan påverke alle som ikkje er mistenkte for kriminalitet. I ei undersøking frå det tyske Forsa Institute frå 2008 svarte over halvparten av dei spurde at dei ikkje ville bruke teleutstyr når dei skulle snakke med psykolog, ekteskapsrådgivar eller om rusmisbruk som følgje av datalagringsdirektivet. 11 pst. svarte at dei allereie hadde avstått frå å bruke telefon, mobiltelefon eller e-post i visse tilfelle. Vi er ikkje tente med at uskuldige menneske held tilbake eller lat vere å søkje opp kunnskap av frykt for å verte sedde over skuldra. Malte Spitz, parlamentarikar for Dei grøne i Tyskland, gjekk til rettssak for å få utlevert teledata om seg sjølv frå Deutsche Telekom, og fekk det. Så gav han det til avisa Die Zeit, som saman med postar frå bloggen hans og Twitter kunne konstruere bevegelsesmønsteret hans dag for dag i eit halvt år. Den 1. september 2009 har dei bevegelsesmønsteret hans i 20 timar, den 4. september i 16 timar. Dei fleste dagane har dei ein slik oversikt over han. Gå inn på nettet og sjekk sjølv – interessant lesing. Opplysningar som lek ut, kan krenkje integriteten vår, men kunnskapen om at det vert lagra, kan i seg sjølv redusere fridomen vår. Sjølv om SV er sterkt mot direktivet, vil eg seie at vi er endå meir bekymra for den gradvise endringa i haldningar, moglegheiter og politikk som går føre seg. Vi har allereie ei omfattande lagring av data, og vi har ei omfattande kameraovervaking. Internasjonalt, eller her i landet, vert det diskutert å registrere søk på nettet, å setje inn ei brikke i alle bilar som kan opplyse om kvar dei er. Vi ønskjer oss betre og meir omfattande helseregister som kan koplast, betre register med meir informasjon om barn i barnehage og skule. Vi har prøvd oss på romavlytting òg. Eg kjenner fleire av desse forslaga godt. Dei er alle godt meinte og vel grunngjevne på sitt felt. Men forstår vi og tenkjer vi over konsekvensane av summen? Den franske filosofen Jacques Attali, som òg var mangeårig rådgjevar for president François Mitterrand, har skrive boka «Kort historie om framtida» om temaet. Han skildrar eit tenkt framtidssamfunn der staten overvakar helsa vår, kosthaldet, transporten og skulearbeidet til barna – ikkje fordi politikarane har vorte totalitære, ikkje av kommersielle omsyn, men av funksjonelle omsyn. Kosthaldet og folkehelsa vert betre med systematisk registrering av kva vi et. Skuleresultata vert betre når vi kjenner til korleis elevane er, og korleis dei jobbar. Og alle forstår sjølvsagt at kampen mot kriminaliteten vert meir effektiv med registrering og lagring av stadig fleire data. Alle tener på det. Vi får meir kunnskap, samfunnet vert betre og tryggare. Det einaste vi mister, er litt slark i samfunnsmaskineriet. Men eg er for slark. Så lenge det er slark, er det håp, for slark er eit teikn på fridom: den potetgullposen du ikkje skulle ete, forbikøyringa du ikkje skulle teke, innleveringa du juksa på – eller meir direkte knytt til datalagringsdirektivet – e-posten du ikkje skulle ha sendt, staden du ikkje skulle ha vore ei natt. Fridomen til ikkje å gjere det – eller kanskje til og med å gjere det av og til – er av uvurderleg verdi for det enkelte menneske. Men det er òg av uvurderleg verdi for samfunnet at vi menneske har eit stort frirom, ein integritet, som vi kan utfalde oss i. Det må ikkje berre vere rom for det perfekte livet. Det må òg vere rom for slarket i samfunnet. Datalagringsdirektivet fører sjølvsagt ikkje til eit slikt samfunn, lat meg vere klar på det. Men summen av ei rekkje vedtak og moglegheiter over tid kan føre oss i ei slik retning. Vi registrerer, overvakar, lagrar og tek i bruk langt meir informasjon no enn for eit tiår eller to sidan. Difor er vegen vidare viktig. Kva vil vi ønskje å bruke informasjonen til om ti år? Kva data kan vi kople for å få fram meir og betre informasjon? Kva vert det neste vi skal registrere og lagre? I lys av dette: Er det ikkje klokt å tenkje seg om ein gong til? Det heiter seg at ein skal la tvilen kome tiltalte til gode, og i dette tilfellet meiner SV det vil vere fornuftig: EU si evaluering av direktivet er ikkje komen enno. Ho vil gje oss informasjon om kvar EUs lovgjeving går vidare. Vårt naboland Sverige har utsett implementeringa. I fleire land sine rettssystem verserer det saker om direktivet etter at det har vorte kjent grunnlovsstridig. Sjølv om det kjem brysame landsmøte i tida framover: Når vi har moglegheita til å utsetje det, og det er godt grunngjeve, bør vi gjere det. Eg meiner det har kome ein god ting ut av debatten, som vi førebels avsluttar i dag. Det er at eg trur ikkje det er avslutninga. Eg trur kanskje det er byrjinga – byrjinga på ein langt meir levande samfunnsdebatt om balansen mellom vår fridom og integritet på den eine sida og alle dei vel grunngjevne funksjonelle ønskja vi har som samfunn på den andre sida. Vi – altså Stortinget, regjeringa, det politiske systemet – må vere førande i ein prinsipiell debatt om dette i framtida. For lenge har vi sett dei enkelte samfunnsinteressene i førarsetet og i rask rekkjefølgje vedteke velmeinte og funksjonelle forslag om registrering og overvaking på ulike felt. Dei prinsipielle spørsmåla har vi sett til side til tilsyn. Dette er politikk snudd på hovudet. Det må jo vere omvendt – at politikarane diskuterer og vedtek dei overordna rammene for samfunnsutviklinga, og så ber vi om oppfølging og diskusjon basert på korleis dei ulike omsyna skal varetakast på kvart enkelt felt i samfunnet. Den som er villig til å ofre sin fridom for ein midlertidig tryggleik, fortener korkje fridom eller tryggleik, har den amerikanske filosofen og vitskapsmannen Benjamin Franklin sagt. Eg vil leggje til: I eit friare samfunn vil vi føle oss tryggare enn i eit samfunn der vi har ofra mykje av fridomen vår. Lat oss tru at den omfattande debatten om datalagringsdirektivet betyr ein renessanse for fridom og personleg integritet som sentrale spørsmål i samfunnsdebatten.
-0	Allerede tidlig på 1980-tallet begynte noen lokale politikere å drømme om en ferjefri forbindelse mellom Østfold og Vestfold. Det første politiske vedtaket ble fattet i 1987, og bakgrunnen er selvfølgelig de store trafikale utfordringene som dette sambandet medførte allerede da, og som det ikke minst i dag medfører. Som det står i innstillingen, går det 1,3 millioner kjøretøy årlig med Horten–Moss-ferja i dag, og det fører til store trafikkbelastninger, sikkerhetsbelastninger, støybelastninger og ikke minst miljømessige konsekvenser for de to lokalsamfunnene. Utfordringen har vært at prosessen har tatt tid, og til tross for ulike utredninger har man aldri konkludert med at bygging skal skje, verken av tunnel eller noe annet. Det er egentlig litt artig i april som fylkestingsrepresentant å være med på å fatte et vedtak om at man skal iverksette prosesser for å finne ut status, og i dag, i juni, som stortingsrepresentant være med på å se at en samlet komite og et samlet storting står bak at en ønsker å gå videre med en eventuell utredning. Det er således en gledens dag, og jeg synes det er hyggelig at komiteen er så tydelig på at dette er noe de vil vurdere å prioritere. Det er viktig for hele regionen. Men det er en viss forskjell på disse to forslagene. Hovedforskjellen er at forslaget fra Fremskrittspartiet går på en ordning mellom Vestfold og Østfold og ikke nødvendigvis mellom Horten og Moss. En annen forskjell er finansieringen. Saksordføreren var klar og tydelig på at en av fordelene med en fastlandsforbindelse mellom Østfold og Vestfold vil være et felles bolig- og servicemarked. Det er jeg enig i. Men det blir mye vanskeligere å få til et slikt felles bo-, service- og arbeidsmarked hvis man setter opp en tollstasjon midt på brua eller midt i tunnelen. Da vil det i seg selv være en skranke – en skranke som vi på mange måter allerede i dag har i forhold til ferjetrafikken – som vil føre til at utviklingen av denne fellesregionen og utviklingen av disse felles arbeids-, bolig- og servicemarkedene i det minste vil ta mye mer tid og vil være mer problematisk enn hvis en hadde finansiert dette, slik Fremskrittspartiet vil, med statlige midler. Det er et viktig prosjekt. Det er stor trafikkbelastning, og det vil være veldig viktig for disse regionene å få dette skikkelig. Det er riktignok et godt skritt videre. Det er en god dag for innbyggerne i Horten og Moss, og det er en god dag for innbyggerne i Vestfold og Østfold. Jeg synes det er interessant å merke seg at komiteen har tatt frem brualternativet. Etter debattene tidligere i dag og for så vidt andre tunneldebatter forstår jeg at skepsisen til tunnelbygging i dette landet er i ferd med å bre seg. Jeg merker meg det med interesse og ser frem til at utredningen om en forbindelse mellom Østfold og Vestfold også vil inneholde en vurdering av et brualternativ.
-0	Hvis jeg ikke husker feil, er den beregnede skatte- og avgiftslettelsen på om lag 7 mrd. kr for neste år, og det er lettelser som går i riktig retning, sett med regjeringens øyne. Det er nødvendig og riktig med skattelettelser nå for å stimulere til flere norskeide bedrifter og arbeidsplasser. Det er viktig å styrke muligheten for å skape flere arbeidsplasser rundt omkring i vårt land, også i distriktene, som jeg er vant til at representanten Slagsvold Vedum er opptatt av. Da handler det om å styrke mulighetene for å reinvestere i egne bedrifter, og et av de viktigste virkemidlene vi kan ta i bruk for å gjøre det, er å redusere formuesskatten, men selvsagt er det også viktig at vi fjerner arveavgiften, som har skapt store utfordringer, særlig knyttet til generasjonsskifte i familieeide bedrifter.
-0	Velferdsteknologi er viktig og nødvendig for å dekkje framtidas omsorg. Det er veldig mange land som er komne langt lenger enn Noreg på dette området. Derfor er det viktig at vi begynner å få opp farten, og at ein tek initiativ frå statleg hald. Det er viktig at ein tek initiativ frå sentralt hald bl.a. fordi vi har veldig mange små kommunar, 429 kommunar, som har ulike føresetnader for å ta i bruk velferdsteknologi på eiga hand. Derfor er det viktig at ein får rettleiing og informasjon frå statlege aktørar, slik at ein kan få implementert dette så fort som mogleg. Dette er sjølvsagt viktig for å gi pleietrengande ein betre kvardag. Eg registrerer at fleire er veldig fornøgde. Representanten Audun Lysbakken var veldig fornøgd med at dette skulle bli eit satsingsområde framover. Ein viser til denne stortingsmeldinga som vi har venta på lenge. Eg synest at det for så vidt er positivt at ein varslar ei stortingsmelding, men regjeringa har no sete i over sju år. Vi burde kunne forvente at det hadde skjedd meir enn det som faktisk har skjedd. No er det på tide med handling. Helseministeren snakka om at dette var eit bra oppvarmingsband. Det må jo bety at vi framleis ventar på hovudbandet. Som sagt har vi venta i sju år på dette hovudbandet, eller at det skal skje noko på dette området. Framstegspartiet meiner at no er det nok prat, no er det nok meldingar. No må vi ha handling på dette området. Derfor har vi fremma tre konkrete forslag. Eg registrerer at det er fleire som gir uttrykk for at ein er einig i forslaga, men at ein ikkje vil stemme for dei. Eg synest det er ein god regel at ein stemmer for det som ein er for, og så stemmer ein mot det som ein er mot. Det er iallfall det Framstegspartiet har som utgangspunkt. Eg registrerer at andre ikkje har det som utgangspunkt. Eg synest sjølvsagt det er positivt at ein har sendt eit lovforslag på høyring. Men om ein er einig i at ein skal kunne ta i bruk sporingsteknologi, slik Framstegspartiet har foreslått, synest eg at ein bør gi uttrykk for det ved å stemme for forslaget. Innføring av utstrakt bruk av sporingsteknologi vil gi betre og tryggare kvardag for mange som dessverre ikkje greier å ta vare på seg sjølve. Det vil medføre at ein ikkje utset seg sjølv for fare.
-1	Jeg vil først takke statsråden for svaret. Det var et veldig klart, men veldig lite nyansert svar. Jeg er veldig skuffet over svaret. Denne saken har engasjert og opprørt et helt lokalsamfunn. Den har engasjert skoleledelsen, elever, lokalbefolkningen og kommunestyret. Ser statsråden det poenget som man har pekt på hele tiden, at disse guttene er midt i en utdannelse som de på helt ordinært grunnlag har blitt opptatt til tidligere, og at det vil være både lite menneskelig og lite humant å sende disse guttene ut av landet før de har fått fullført sin påbegynte utdannelse?
-1	Jeg vil også takke representanten Kjersti Toppe for en viktig interpellasjon. Det er en kjent problemstilling, men den ga oss muligheten til en gledelig opplevelse, og det var å høre en statsråd fra den nåværende regjering snakke om det problematiske ved midlertidighet i arbeidslivet. Det gleder meg, fordi tonen fra regjeringen til nå har vært motsatt i andre saker som handler om midlertidighet, der regjeringen legger til rette for mer av det. Jeg mener at helseministeren her er på rett spor. Det er mange viktige grunner til å gjøre noe med situasjonen for leger, som vi snakker om her, men også generelt i helsevesenet vårt når det gjelder midlertidige ansettelser. Det ene handler om forutsigbarheten for den enkelte ansatte, det at unge mennesker skal ha muligheten til å planlegge et liv, etablere seg og legge grunnlag for å komme videre i livet på en måte som er vanskelig uten den tryggheten som faste stillinger gir. Den andre siden er det vi har vært mye inne på i denne debatten, maktforholdene som oppstår ved utstrakt bruk av midlertidighet. Vi har, som interpellanten viste til, stygge eksempler på diskriminering av gravide leger. Det er bra og viktig at Likestillings- og diskrimineringsombudet har slått ned på det, men vi vet også at terskelen for den enkelte for å ta kontakt med LDO er høy. Det er all grunn til å tro at det også er mange eksempler på diskriminering i norsk arbeidsliv generelt – og helt sikkert på sykehusene – som går under radaren. I tillegg betyr skjevere maktforhold, enten vi liker det eller ikke, at det blir vanskeligere å være varsler. Selv om oppfordringen til alle om å varsle om forhold de ikke liker, må være like sterk til en midlertidig ansatt lege som til en som ikke er det, vet vi at i virkeligheten har dette noe å si for i hvor stor grad vi legger opp til at folk tør å si fra. Det gjør selvfølgelig at ansettelsesforholdene for nettopp legene får en ekstra dimensjon, for det er nært knyttet til spørsmålet om pasientsikkerhet. Det vet helseministeren godt, siden han selv har tatt opp dette i interpellasjon tidligere og har belyst nettopp den problemstillingen. Jeg synes representanten Kjersti Toppe er inne på en del viktige poenger når det gjelder forutsetningene for å gjøre noe med dette problemet. Jeg tror det må mer til enn bare en god styringsdialog. Det handler om at norske sykehus har blitt en organisasjon – eller rettere sagt flere organisasjoner – som er vanskelig å styre, med mange ledd mellom gulv og ledelse. Derfor er debatten om stedlig ledelse relevant, og derfor er jeg også bekymret for i hvor stor grad signalene helseministeren nå forteller oss at han gir, vil nå fram. Det kan være mer komplisert i denne sektoren enn i en del andre. Vi har imidlertid en del gode erfaringer. Forrige regjering gjorde etter mitt syn en god jobb når det gjaldt å legge et nødvendig press på høyere utdanningsinstitusjoner for å få ned det som er en utstrakt bruk av unødvendig midlertidighet også der. De tallene er ikke gode nok ennå, men de ble bedre i forrige periode. Det skyldtes en effektiv bruk av en aktiv styringsdialog. Det er viktig og nødvendig. Man var tydelig i tildelingsbrevene til institusjonene, tydelig på å følge opp dem som ikke leverte. I tillegg sørget Kunnskapsdepartementet for å skaffe seg de verktøyene som måtte til for å kunne følge opp dem som ikke leverte, bl.a. ved å etablere nye styringsparametre – som er et fryktelig ord for et godt tiltak – nemlig en kartlegging av hvor utbredt midlertidigheten egentlig var. Slik klarte Kunnskapsdepartementet og statsråd Kristin Halvorsen å følge det opp nøye. Jeg håper at Bent Høie vil lykkes med det samme. Det kunne være kjekt å få høre enda litt mer i statsrådens siste innlegg om hvordan han tenker seg å følge opp denne styringsdialogen framover.
-0	Det er en svært interessant og viktig debatt som representanten Giltun reiser med denne interpellasjonen. Jeg tror kanskje det viktigste vi gjør, er å jobbe langs flere akser, og at vi ikke konsentrerer oss om enten det ene eller det andre. Den samhandlingsreformen som statsråden har varslet, er ett av grepene. Det er et særdeles viktig grep for hvordan vi i framtiden skal kunne jobbe for å få plassert pasienten der pasienten burde bli behandlet etter LEON-prinsippet, altså det laveste effektive omsorgsnivået, der pasienten har det beste utbyttet av behandlingen. Men vi må ikke glemme at samme hvor dyktig man er på dette feltet, vil pasienter fortsatt bli syke og ha behov for sykehustjenester og tjenester innenfor spesialisthelsetjenesten. Nå viste statsråden to ganger i sine innlegg til disse 44 000 pasientene som lå på sykehus og var ferdigbehandlet. Det er de altså ikke. Dette er utskrivningsklare pasienter. De er overhodet ikke ferdigbehandlet. Det er derfor de venter på sykehjemsplass, og de kommer kanskje heller ikke til å bli ferdigbehandlet, men må leve med sykdommen sin. I Dagbladet lørdag den 3. januar kunne man lese at ved utgangen av 2008 stod det 256 800 pasienter på venteliste. 256 800! Dette tallet har økt hvert eneste år denne regjeringen har sittet ved makten. Som representanten Bøhler var inne på, er kanskje ikke det største problemet at det er ventelister. Det som virkelig er et problem, er at vi nå ser økning i ventetiden. Den siste tiden har den gjennomsnittlige ventetiden økt fra 73 dager til 76 dager, men vi ser at innenfor enkelte pasientkategorier er ventetiden bekymringsfull. Statsråden bruker også diabetes som eksempel. Ja, det er et svært viktig område, der vi mest sannsynlig kan få veldig stor effekt av å sette i gang enkelte tiltak. Da er det jo også merkverdig at Regjeringen ikke engang følger opp sin egen strategi for diabetes. Det er til og med utarbeidet en nasjonal strategi, og man følger den ikke opp. Det må være et problem også for Regjeringen. Når det bl.a. gjelder avdekking av diabetes, særlig type 2, hos svært mange som ikke engang vet at de har fått sykdommen, er jo det første man burde gjøre, å inngå forhandlinger bl.a. med fastlegene, nettopp for å se på et takstsystem knyttet til utvidede blodprøver, slik at risikogruppene får tatt denne testen. Riktignok er det mange måter å jobbe på, men vi er nødt til å begynne å se på hele behandlingskjeden. Også når det gjelder finansieringssystemet, må vi se på hele behandlingskjeden – ikke stykkevis og delt – fra å få avdekket en diagnose og fram til rehabilitering og tilbakeføring. Det er en rekke ting som vi der må gripe fatt i. Vi må ikke komme dit at mens gresset gror, dør kua. Vi kan ikke bare vente på samhandlingsreformen. Vi vet jo faktisk ikke når den blir innført. Det eneste vi vet, er at det er kommet et signal om at innen 1. april, i løpet av denne tidshorisonten, skal den gruppen som statsråden har satt ned, fremme en innstilling til statsråden. Så vet ikke vi hvordan behandlingen vil foregå mellom de enkelte regjeringspartiene, og vi vet ikke når saken kommer til Stortinget, men det er én ting vi vet, nemlig at i det samme tidsrommet vil svært mange – titusener av pasienter – stå i kø og vente på behandling. Man har det innenfor psykiatri. Statsråden sier at han ikke har noen tro på det som har med avtalespesialister å gjøre – og henviser til at de er i sykehusene. De er jo ikke det. Avtalespesialistene er nettopp en del av helsevesenet som har avtale med spesialisthelsetjenesten, men som ofte befinner seg utenfor sykehusene. Og da må vi jo ta i bruk den ressursen som er der. Vi har store utgifter til sykepenger, uførepensjoner og andre offentlige ytelser. Det er en direkte sammenheng mellom pasienter som ikke får hjelp, og det å gå sykmeldt og kanskje bli ufør og trenge ytelser resten av livet. Jeg ser fram til samhandlingsreformen. Jeg ønsker et samarbeid og skal stille opp når som helst for statsråden på det feltet, men vi er også nødt til å tenke langs flere akser – vi er også nødt til å hjelpe dem som allerede står i kø og venter på behandling.
-0	Jeg er helt enig med finansministeren i at oljeprisen har mye å si for kronekursutviklingen og dermed også for rentenivået. Man vet at anslaget som Regjeringen opererer med i budsjettet for oljeprisen for neste år, er på 110 kr. I løpet av budsjettprosessen har det ikke kommet signaler fra Regjeringen om at man ønsker å redusere det anslaget i takt med det som alle ekspertene på oljemarkedet har gitt uttrykk for, nemlig at det kommer til å være en vedvarende lavere oljepris i hele 1999. Da vil det være interessant å høre finansministerens vurdering av hvorfor Regjeringen ikke har funnet det aktuelt å nedjustere anslaget for oljeprisnivået slik at det kommer i takt med det hele markedet oppfatter vil være et riktig nivå for 1999. Dernest: Så sa finansministeren i sitt innlegg at det var en veldig nøye sammenheng, at oljeprisen påvirker kronekursen, som igjen påvirker rentenivået i Norge. Og nettopp fordi oljeprisen er en faktor som det er svært vanskelig for norske politikere å styre, blir det desto rarere at finansministeren gjentar at pengepolitikken fortsatt ligger fast fra Regjeringens side. Hvis det er slik at Regjeringen heller ikke ønsker å ta pengepolitikken i bruk for å få renten ned, hva er det da som ligger i dette som finansministeren snakker om, å kjøle ned økonomien? Hva slags virkemidler er det Regjeringen ønsker å ta i bruk som i seg selv vil føre til en mer stabil krone, som igjen vil føre til et lavere rentenivå?
-1	Jeg er enig med Fridtjof Frank Gundersen i at det er meningsfylt å diskutere Kosovo også i denne debatten, ikke bare fordi at en krig som har drept 200 000 mennesker i Europa, selvsagt er det viktigste som har skjedd i Europa på 1990-tallet, men også fordi det er gjennom håndteringen av krisene at institusjonene blir til. NATOs videre utvikling og utviklingen av EUs utenrikspolitiske samarbeid blir mer styrt av håndteringen av en krise som den i Kosovo, enn av det møysommelige, dagligdagse arbeidet mellom slike kriser. Jeg er også helt enig med Gundersen i at det ikke er meningsfylt å være nøytral i forhold til den serbiske undertrykkelsespolitikken og albanernes legitime rett til en form for selvstyre i Kosovo. Derimot er det selvsagt et paradoks at Fremskrittspartiet nå gjør seg til talspersoner for kosovoalbansk selvstyre, et parti som bare for ett år siden mente at situasjonen i Kosovo var så trygg at alle kosovoalbanere kunne sendes hjem uten det minste problem, og hvor nestlederen i partiet mente at de bare kunne lære seg serbisk der nede, og så var problemene over. Men la oss nå heller ta spørsmålet seriøst. Det er to vesentlige innvendinger mot at verdenssamfunnet skulle diktere løsningen på kosovoalbansk selvstyre. Den ene er at et fullstendig selvstyre i betydningen én kosovoalbansk stat bare kan bli resultat av krig. Det finnes ingen tenkelig forhandlingsløsning som kan innebære en helt selvstendig kosovoalbansk stat. Så å gå inn for det, og hvis verdenssamfunnet skulle diktere det, kan det bare skje gjennom krig. Det kan bli det faktiske resultatet, men det er altså en pris å betale hvis det er det vi går inn for. Det andre og mer vesentlige er selvsagt at kosovoalbansk selvstyre har konsekvenser for hva man skal gå inn for i en rekke andre konflikter på kloden. Hva da med Kurdistan, Sri Lanka og Kashmir? Og hva med grensedragninger i Afrika, hvor det knapt er en eneste stat som har det man kan kalle naturlige, nasjonale grenser? Disse spørsmålene må Fremskrittspartiet også svare på hvis de mener at verdenssamfunnet skal diktere en egen stat i Kosovo.
-0	Det snakkes fra mange hold vakkert om nødvendigheten av å bedre kommuneøkonomien fordi det er her velferden skapes. Likeverdige tilbud skal være målet innenfor kommunenes kjerneområder som skole, helse og omsorg. Så har man skapt et system som i praksis viser seg å prioritere helt andre politiske målsettinger. Rapporten fra Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi viser at fordelingen av de statlige rammeoverføringene til kommunene i stor grad er medansvarlig for det. Samlebegrepet «kommuneøkonomien» gir egentlig svært liten mening når vi ser at inntektsforskjellene kommunene imellom er meget store, og at disse forskjellene i stor grad er skapt i denne sal. Når gjennomsnittsinntekten for kommunene i Vestfold er 91 pst. av landsgjennomsnittet, og den for kommunene i Østfold er 92 pst., mens den tilsvarende prosenten for Finnmark er 133, viser det med all mulig tydelighet at geografi er det viktigste kriteriet for fordeling av de statlige rammeoverføringene. I tillegg kommer arbeidsgiveravgiften, elavgiften, spesielle skatteregler osv. Dette fører naturligvis til det alle sier de er imot, nemlig store forskjeller i de kommunale tjenestetilbudene. Fremskrittspartiet mener at overføringene fra staten til kommunene skal skje etter objektive kriterier. Derfor må en vesentlig større del gis som innbyggertilskudd, fordi det er den delen av rammeoverføringene som gis etter kriterier som tar hensyn til kommunenes ulike utgiftsbehov, og som legger til rette for en likeverdig kommunal service i alle landets kommuner. Andre tilskudd, som Nord-Norge-tilskuddet, regionaltilskuddet og det ekstraordinære skjønnstilskuddet, er motivert ut fra en politisk tenkning som har som mål å forfordele noen kommuner og regioner på bekostning av andre, basert på geografisk beliggenhet. Fremskrittspartiet ønsker å sikre alle kommuner et likeverdig tilbud innenfor kjerneområdene skole, helse og omsorg. Vi mener at den beste måten å gjøre dette på er å la staten overta det direkte økonomiske ansvaret for disse aller viktigste offentlige oppgavene. Bare på den måten kan vi unngå de store og til dels dramatiske forskjellene i tjenestetilbudene som vi ser i dag. I Fremskrittspartiets alternative budsjett kutter vi ca. 3,4 milliarder kr i overføringene til kommunesektoren, men virkningen på lønninger og priser som følge av Fremskrittspartiets samlede opplegg vil føre til at stort sett alle kommuners økonomi styrkes. Fremskrittspartiet mener at det er store potensielle effektiviseringsgevinster å hente i offentlig virksomhet, ikke minst i kommunesektoren. Effektivitet er først og fremst et spørsmål om å oppnå resultater, fortrinnsvis med mindre ressursinnsats. Den sosialdemokratiske løsningen har hele tiden vært å putte mer penger inn i offentlig sektor framfor å se på selve organiseringen og effektiviteten. Dette betyr ineffektivitet og gir ikke samfunnsøkonomisk optimale løsninger. Markedsøkonomien har vist at konkurranse er et godt virkemiddel for å oppnå størst mulig effektivitet og gode tilbud til rimelige priser. Derfor bør også offentlige tjenester konkurransestimuleres. Det er ingen grunn til at oppgaver som det offentlige har ansvaret for, må utføres i offentlig regi. Det offentlige kan konsentrere seg om å finansiere tjenestene og overlate til private å produsere dem. Skal private bedrifter og offentlige etater konkurrere om oppdrag, forutsetter det at konkurransen er reell. Det er dessverre ikke tilfellet i dag, og det er særlig to forhold som gjør at det er slik. For det første har det offentlige ofte ikke en reell prising av sin tjenesteproduksjon, fordi ikke alle kostnader er med i kalkylen, som husleiekostnader, deler av administrasjonskostnader o.l. For det andre må vi få en momskompensasjonsordning som er generell, og som ikke favoriserer produksjon med egne ansatte. Det er avgjørende at Regjeringen følger opp sine løfter fra Sem-erklæringen og lager en momskompensasjonsordning som er generell, som går direkte til den avdeling eller den etat som har hatt utgiften, og som gir kompensasjonen vesentlig raskere enn i dag. Da først vil vi kunne hente ut effektiviseringsgevinster fra offentlig sektor, som ikke minst Høyre har basert sine løfter om skattelette på. Vi har fått en ny regjering som er blitt til med støtte fra Fremskrittspartiet. Grunnlaget for en slik støtte var løfter om at denne regjeringen ville føre en annen politikk enn arbeiderpartiregjeringen. Særlig hadde vi store forventninger til Høyres løfter om betydelige skatte- og avgiftslettelser. Det er ikke å ta for hardt i å si at våre forventninger så langt ikke på langt nær har blitt innfridd. Det er overraskende at en regjering med Høyre som det absolutt største partiet står fast på et budsjettforslag som inneholder skatte- og avgiftsskjerpelser på en lang rekke områder. Regjeringen ønsker å øke tobakksavgiften, engangsavgiften på bil, årsavgiften, omregistreringsavgiften, bensinavgiften, dieselavgiften, båtmotoravgiften, smøreoljeavgiften, CO2-avgiften, avfallsavgiften, kjemikalieavgiften, sjokoladeavgiften, grunnavgiften på drikkevareemballasje, miljøavgiften på drikkevareemballasje og sukkeravgiften. Dette er forslag om skjerpelser av 15 ulike avgifter. Fremskrittspartiet går imot disse skjerpelsene og foreslår i tillegg en lang rekke lettelser på avgiftssiden, både fordi vi mener at det generelle skatte- og avgiftsnivået i Norge er altfor høyt, og fordi avgiftene rammer spesielt usosialt, dvs. uten hensyn til betalingsevne. Særlig gjelder dette noen avgifter, som f.eks. elavgiften og bilavgiftene, som i tillegg til at de er usosiale, også utgjør betydelige beløp for den enkelte. Derfor foreslår Fremskrittspartiet betydelige reduksjoner i disse avgiftene. Fremskrittspartiet tar også den betydelige og stadig voksende handelslekkasjen til Sverige og Danmark på alvor og ønsker å gjøre noe med den. Den eneste farbare veien å gå er å gjøre noe med det høye norske avgiftsnivået, spesielt alkoholavgiftene, fordi alkohol er kanskje den viktigste lokkevaren i forhold til grensehandelen, men også fordi den store avgiftsforskjellen mellom Norge og resten av Europa gir grobunn for organisert kriminalitet av betydelige dimensjoner. Vi har sett fremveksten av mafialignende organisasjoner som har spesialisert seg på smugling av sprit og tobakksvarer. Fortjenestemulighetene er enorme, og smuglingen sammen med hjemmebrenning og taxfree-handel har ført til at under 50 pst. av brennevinet som drikkes i Norge, omsettes gjennom Vinmonopolet. I det illegale markedet er tilgjengeligheten stor, også for mindreårige, og kvaliteten dårlig, til tider livsfarlig. Fremskrittspartiet mener at det i lengden er umulig for et land å leve med så store forskjeller i avgiftsnivå i forhold til nabolandene, og vil gjøre noe med det nå. Derfor foreslår vi å redusere tobakksavgiftene med 40 pst. og å redusere alkoholavgiftene ned til svensk nivå. Vi mener det er nødvendig å gjøre såpass kraftige grep hvis vi skal greie å endre folks atferd. En reduksjon på henholdsvis 15 og 5 pst., slik Regjeringen foreslår, vil etter vår oppfatning ikke ha noen effekt i retning av å endre folks vaner, men bare føre til reduserte inntekter for staten. Når vi vet at Sverige blir nødt til å redusere sine avgifter ytterligere, er det viktig at Norge også følger med for å unngå en ytterligere økning i smugling og grensehandel. At dette vil koste staten betydelige avgiftsinntekter, er ikke nødvendigvis riktig selv om Finansdepartementet påstår at det er slik. Det finnes noe erfaring fra utlandet som sier det motsatte. I Sveits, som hadde et høyt avgiftsnivå i forhold til nabolandene og et betydelig grensehandelsproblem, ble avgiftene på sterkvin og brennevin redusert med i gjennomsnitt ca. 40 pst. fra 1. juli 1999. Til tross for at det totale alkoholforbruket sank med 4,5 pst. året etter, steg statens avgiftsinntekter. I tillegg fikk Sveits full momsgevinst av all grensehandel som ble trukket hjem fra nabolandene. Budsjettet inneholder ingen tiltak for å fornye bilparken, noe som ville være det viktigste miljøtiltaket på bilsiden. Den norske personbilparken har en gjennomsnittsalder på ca. ti år, og nærmere 40 pst. av bilene er fortsatt uten katalysator for rensing av avgasser. Den høye gjennomsnittsalderen er også et sikkerhetsaspekt, idet nye biler er betydelig sikrere enn eldre. De siste årene har det vært en rivende utvikling på dette området, og det bør ikke være slik at norske bilister på grunn av høye avgifter skal være nødt til å kjøre rundt i mer trafikkfarlige biler enn bilister i andre land. Ved avgiftsomleggingen i 1996 ble det lagt til grunn at vektkomponenten skulle stå for ca. 45 pst. av engangsavgiften på typiske familiebiler. Vekten av slike biler ble den gang anslått til ca. 1 100 kilo. Etter den tid har vekten på slike biler økt med 50–100 kilo, vesentlig som følge av økt sikkerhet, både konstruksjonsmessig og som følge av nytt sikkerhetsutstyr som kollisjonsputer, blokkeringsfrie bremser osv. Vektøkningen har ført til at vektkomponenten nå står for rundt 60 pst. av engangsavgiften. I tillegg slår progresjonen i effekt og volumdelen kraftig ut. Dette rammer i særlig grad barnefamilier, som er avhengig av større biler som nødvendigvis også må ha en større motor, men som av økonomiske grunner må velge små og mer trafikkfarlige biler som ikke dekker familiens behov. Derfor foreslår Fremskrittspartiet en gjennomsnittlig reduksjon i engangsavgiftene på 20 pst. som et første skritt for å få et avgiftsnivå på linje med gjennomsnittet i Europa. Fremskrittspartiet ønsker også å senke andre avgifter på bil og bilbruk som drivstoffavgiftene, årsavgiften og omregistreringsavgiften. Norge har et utall av mer eller mindre godt begrunnede avgifter. Noen har en historisk begrunnelse, noen blir begrunnet ut fra miljøhensyn, mens andre er rent fiskale. Fremskrittspartiet mener at Regjeringen bør ta en gjennomgang med sikte på å fjerne de avgiftene som er dårlig begrunnet, har liten økonomisk betydning, skaper økt byråkrati og stort sett bare er til irritasjon for folk flest.
-0	Muligens har jeg litt tungt for det – jeg innrømmer det – og hvis jeg har tungt for det, skal jeg be om unnskyldning for det. Men jeg får litt problemer her nå. AS Norge går med nær 400 mrd. kr i overskudd, så det er helt åpenbart at staten isolert sett ikke trenger de 4 mrd. kr man tar i arveavgift. Det er altså ikke provenybegrunnet. Det er mulig at denne arveavgiften en gang eksisterte fordi man trengte pengene, men nå trenger man ikke pengene, så man trenger ikke denne avgiften. Mitt spørsmål til statsråden er: Hva er den prinsipielle og ideologiske begrunnelsen for at staten skal være part i samtlige arveoppgjør i dette landet?
-0	Når det gjelder representanten Orheims bekymringer over Fremskrittspartiets alternative budsjett, vil jeg anbefale representanten å holde ut kvelden og lytte til mitt innlegg senere i kveld. Men det jeg gjerne vil utfordre representanten Orheim på, er: Når vi kikker tilbake, har det seg slik at Arbeiderpartiet gjennom 1990-årene har bygd opp et barne- og ungdomsvern som inneholder en hel rekke forebyggende tiltak og en hel rekke tiltak for styrking av oppvekstvilkår for barn og unge. Uavhengig av dette registrerer vi fortsatt en økning av antall innmeldte saker og saker som er under behandling hos barne- og ungdomsvernet. Uavhengig av dette fortsetter også den negative utviklingen med barne- og ungdomskriminalitet og økende uro i barne- og ungdomsskolene. Etter at Arbeiderpartiet i fjor hadde lagt fram sitt budsjett, dukket denne problemstillingen opp for fullt. Da gikk Arbeiderpartiet meget høyt på banen og tryllet plutselig fram en antivoldspakke til 50 mill. kr. Når jeg kikker i innstillingen som foreligger i dag, ser jeg at i forliket omhandles barne- og ungdomsvernet i fem setninger. Mitt spørsmål til Arbeiderpartiet og representanten Orheim er: Mener Arbeiderpartiet og representanten at denne problemstillingen omkring barne- og ungdomskriminalitet og uro i barne- og ungdomsskolene ikke eksisterer lenger nå, siden antivoldspakken ikke har fått en eneste plass i budsjettet for år 2000?
-0	Jeg synes det er litt utrolig at representanten Thorbjørn Jagland ikke skjønner at det er systemene som er gale. Det er altså slik at skal man styrke skolen, må man gi penger. Skal man styrke eldreomsorgen, må man gi mer penger til eldreomsorgen. Når man hører på den retorikken som særlig Arbeiderpartiet bruker fra denne talerstol, får man det inntrykk at alle problemer blir løst bare vi har store, sterke og byråkratiske kommuner. Men det er helt rett, Fremskrittspartiet er ikke opptatt av å styrke kommunene for å styrke byråkratene i kommunene. Vi er opptatt av å styrke innbyggerne, hvert enkelt individ som bor i de ulike kommunene, og de rettighetene og mulighetene som de har. Hvis det hadde vært slik at Arbeiderpartiet virkelig hadde vært opptatt av mangfoldet i kommunene, hadde de ikke gått inn for å gjøre om selskapsskatten til en statlig skatt. Det er det ene incentivet kommunene har til å stimulere til næringsvekst og nye arbeidsplasser – til mer inntekter for kommunene. Men Arbeiderpartiet gikk inn for å fjerne nettopp den muligheten, under dekke av at man skulle drive nok et område med fordelingspolitikk. Det fører bare til at de kommunene som driver godt og som er effektive, blir fratatt incentivet for å drive enda bedre. Jeg kan ikke forstå at Arbeiderpartiet ikke ser det. Arbeiderpartiet står også her og snakker om denne enhetsskolen. Ja, hva er den? Arbeiderpartiets oppfatning av den er altså at man skal dytte inn en gjeng med uformede, unge mennesker i den ene enden, og forhåpentligvis skal det tyte ut gode sosialdemokrater i den andre. Men dette samfunnet er basert på individer som har ulike behov for læring, ulike behov for utvikling, og som står på ulike nivåer gjennom hele livet. Hvorfor er det så galt at man skaper en skole som også stimulerer de som er flinke, like mye som man stimulerer de som er mindre flinke? Da må man ikke ha en enhetsskole, men man må ha en skole tilpasset det individet som går i skolen. Og så vil man begynne å utvanne dette ved å fjerne karakterene og sette færre krav til at elevene skal bli flinke. Jeg synes at det er en helt gal vei å gå i forhold til å få en god skole. Men for å bedre kommuneøkonomien må man først og fremst sette krav til effektivisering. Til og med SV kaster seg nå inn i debatten om hvor viktig konkurranse er for å få prisene ned. Det snakker man om når man nå avregulerer telesektoren. Da er det konkurransen som står i fokus. Men den skal altså ikke stå i fokus når vi snakker om eldreomsorg. Dette dreier seg ikke om at private skal tjene penger på andres elendighet. Det dreier seg om å utnytte pengene på en slik måte at vi får mest kvalitet igjen for pengene. Det er det innbyggerne som har krav på, og ikke kommunene.
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Jeg har forståelse for at han ikke kan ta standpunkt til saken her og nå. Det som er betryggende for meg, er at han eventuelt, dersom det er nødvendig, vil komme tilbake til saken. Poenget her er at det det har vært lagt opp til fra Viken Energinetts side, er en lite miljøvennlig løsning som skaper stor uro blant en befolkning i størrelsesorden 6 000 mennesker. Det man har lagt opp til, er at man tredobler strømstyrken og velger en løsning som er gammeldags. En klar løsning her ville være å sørge for at ledningen blir kablet og gravd ned i bakken. Men jeg takker statsråden for svaret så langt, og så tillater jeg meg å komme tilbake til saken dersom det skulle være nødvendig.
-0	Jeg ønsker å stille følgende spørsmål til landbruks- og matministeren: «Selvforsyningsgraden av norskproduserte landbruksvarer har i løpet av den tiden den rød-grønne regjeringen har sittet med makten, blitt redusert fra 52 pst. til 47 pst. Dette stemmer dårlig med de ambisjoner regjeringen hadde. Er dette noe statsråden er fornøyd med?»
-0	Jeg tillater meg å sette frem forslag om tilpasninger i regelverket slik at godkjenning av konserndannelser i finansinstitusjoner også kan omfatte at et datterselskap har eksterne minoritetseiere som ikke er finansinstitusjoner.
-1	Om Einar Steensnæs ikke vil vedkjenne seg sitatet om at en sentrumsregjering verken kan kvantifiseres eller eksemplifiseres, er det for så vidt greit, men det er en ganske presis beskrivelse av de to år vi har hatt med en sentrumsregjering. Om det er en journalist i Dagsavisen som har funnet det opp, er det uansett et klassisk, tidløst sitat. En betraktning man kan gjøre – og det viser jo Einar Steensnæs’ innlegg til fulle – er at man driver politikk mellom budsjett og ikke i budsjett. I budsjett har man så langt valgt å gå til høyre. Jeg synes det er prisverdig at Steensnæs bruker mye tid på bistand i sitt innlegg, og det er et illustrerende eksempel på hva de to år med forlik mot høyre har ført til. Jeg har aldri betvilt Steensnæs’ oppriktige engasjement for bistand, men i den planen man la fram i Voksenåserklæringen, skulle man trappe opp til 1 prosent i løpet av fire år. Nå legger man etter to år fram en plan over seks år. Det betyr at ambisjonene er relativt beskjedne i forhold til det som har vært utgangspunktet. Men slik må det bli når man ikke fokuserer på politikken, når det viktigste er å sitte på taburetten. Det har på en måte vært den presise oppsummeringen av de to år, så langt. Jeg må også gi Nilsen et par poeng for at når man nå velger å samarbeide mot venstresiden i norsk politikk – og det er jo prisverdig – vil resultatet bli et helt annet. Det betyr igjen at oppsummeringen av at det er likegyldig for Regjeringen hva som til sjuende og sist blir vedtatt, er en oppsummering som er ganske treffende. Nå skal ikke jeg komme med betraktninger over hvordan forhandlingene kommer til å gå. Jeg håper likevel i det lengste at det vil føre til at vi får en bedre politikk for landet. Men det som kanskje forbauser meg aller mest, er at i de budsjett som Regjeringen har lagt fram, og i de ulike dokument som Regjeringen legger fram for Stortinget, er det svært få visjoner. Det er lite luft, og det er lite fremadskuende politikk. Oppsummeringen av dag-til-dag-politikken er også treffende. Årets budsjett og årets norske økonomi viser f.eks. at vi er mer oljeavhengige enn noensinne, og mitt spørsmål til Steensnæs er følgende: Hvordan skal vi sørge for at nasjonen inn i det neste årtusen blir mindre oljeavhengig når alle budsjett denne regjeringen har lagt fram, viser at vi blir mer oljeavhengig?
-1	Det aller viktigste vernet for gravide vil være at man har en kontrakt, og at man har et arbeid å gå til også når man får kul på magen og har en endret livssituasjon i vente. Derfor lurer jeg på: Ser statsråden at det finnes likestillingspolitiske argumenter mot å la arbeidsmiljøloven åpne opp for flere midlertidige stillinger, spesielt med tanke på dem som har en kontrakt som går ut samtidig som terminen nærmer seg?
-0	Kristelig Folkepartis forslag omhandler et ønske om å oppnå økt trygghet i byene. Selv om det er storbyene som har mest vold, bråk og uro, er dette en problemstilling som selvfølgelig er like viktig også på små steder. Det er noen få som klarer å ødelegge tryggheten for de mange, og dette kan vi aldri akseptere. Flere voldtekter i Oslo den siste tiden har dessverre aktualisert forslaget ytterligere. Unge jenter strømmer til selvforsvarskurs, og de tar en rekke forholdsregler før de går ut om kvelden. Dette er bra, men det er likevel synd at de føler at dette er nødvendig. Nå når sommeren nærmer seg, øker utelivet, og humøret stiger opptil flere hakk. Da burde alle kunne nyte lange lyse kvelder uten å være redde for å bli skremt eller skadet på noen som helst måte. Trygghet er helt grunnleggende for et godt liv. Utrygghet fører med seg angst, søvnproblemer og økt sykelighet generelt. Derfor er dette et usedvanlig viktig tema. Jeg vil derfor også appellere til våre kommunestyrer og lokalpolitikere om å ta denne diskusjonen lokalt. Det er ingen tvil om at synlig politi er svært viktig og helt avgjørende. Der får regjeringen ta sitt ansvar for de manglene vi har der. Samtidig er det mange andre tiltak man kan gjøre lokalt for å bidra til å øke tryggheten for innbyggere og andre som oppholder seg i kommunen. Da handler det om opplyste veier og plasser, godt utbygd kollektivtilbud og nok drosjer. Det handler om gode fritidstilbud og gode holdninger. Mye av volden har dessverre sammenheng med overforbruk av alkohol. Derfor er det viktig å ha virkemidler som fungerer, og virkemidlene må brukes. For Fremskrittspartiet har det vært viktig å gi gode og forutsigbare arbeidsforhold for dem som er seriøse i utebransjen. Samtidig er vi opptatt av at de som bryter loven, driver useriøst eller skjenker mindreårige eller allerede synlig berusede personer, skal det slås hardt ned på. Nasjonale retningslinjer og sanksjoner har Fremskrittspartiet gjentatte ganger etterlyst fra helseministeren, uten at hun har syntes at dette er viktig nok. Dagens ordning gir kommunene full frihet når det gjelder hvordan de vil gjennomføre sine kontroller. De kan selv bestemme hva som er alvorlig lovbrudd, og hva som kan karakteriseres som et mindre lovbrudd, og reaksjonene mot lovbruddet varierer voldsomt. Der noen kommuner gir en advarsel, vil en annen kommune inndra skjenkebevillingen. Et entydig strengt regelverk, likt for hele landet, ville gitt sterke signaler om viktigheten av at regelverket blir fulgt, og ville kunne medføre større respekt for det lovverket vi alle mener vi behøver overfor denne bransjen. STAD-prosjektet fra Stockholm kan vise til kraftig reduksjon av overskjenking og vold samt nedgang i skjenking av mindreårige. Nye prosjekter som kan vise til gode resultater, bør vi kopiere. Vi trenger ikke å finne opp allting selv. Fremskrittspartiet har etterlyst en innføring av STAD-prosjektet ved flere anledninger. Her har helseministeren vært noe lunken, men jeg velger å være optimist denne gangen, da helseministeren tross alt ikke avviser det. Det er også positive signaler når en samlet komité ber om at STAD-prosjektet innføres i storbyene i løpet av neste år. Om man ønsker resultater, må man også foreta seg noe. Det er tross alt ingen politisk uenighet om at alle skal føle seg trygge, og at overforbruk og uvettig bruk av alkohol er et problem for den enkelte og for samfunnet. Fremskrittspartiet vil støtte forslagene nr. 3, 4, 5 og 6 som ligger i saken.
-1	Jeg lover at dette skal bli mitt siste innlegg i denne debatten. Jeg er glad for debatt om barnevernet. Jeg er også opptatt av at vi skal få fram hvordan virkeligheten er der ute, for den er ofte ikke sånn som vi skulle ønske den var. Det skyldes at langt flere barn enn før tar kontakt med barnevernet, eller at langt flere bekymringsmeldinger når fram til barnevernet enn før. Ressurssituasjonen i barnevernet har ikke holdt tritt. I tillegg reises flere og flere kritiske innvendinger mot arbeidsdelingen mellom stat og kommune, sånn som den ble etablert av den forrige regjeringen. Derfor er jeg også mer enn villig til å ta imot både opposisjonens gode råd og opposisjonens utålmodighet når det gjelder ting som ikke er bra nok. Det jeg derimot ikke er villig til, er å akseptere et bilde av at regjeringen ikke gjør noen ting, sånn som det nå er gjentatt fra alle opposisjonspartier – unntatt Kristelig Folkeparti – i denne debatten, eller at vi skulle være tilfreds med situasjonen. For det er åpenbart, både ut fra de prioriteringer vi har gjort bl.a. i inneværende års budsjett og ut fra de redegjørelser jeg har holdt her for Stortinget, at begge deler er feil. Jeg er heller ikke villig til å høre på at vi bare utreder istedenfor å handle. Opposisjonen blander stadig sammen ulike debatter om barnevernet og sier at vårt svar er utredning. Det er én ting vi utreder nå. Det er spørsmålet om vi skal gjøre endringer i det biologiske prinsipp i barnevernet. Det opplever jeg er noe som flere partier har hilst velkommen, men som alle erkjenner at det er store dilemmaer knyttet til. Så er det én ting vi evaluerer. Det er barnevernsreformen fra 2004. Det forbauser meg at opposisjonen mener vi allerede for flere år siden burde endret den reformen som de selv var med på å innføre for bare syv år tilbake. Det er i utgangspunktet en svært kort virketid for en så omfattende reform. Men vi begynner nå å se at mange ting ikke har slått ut sånn som den regjeringen der Venstre satt, ønsket at det skulle gjøre. Derfor har jeg åpnet for endringer – ikke sent, men tidlig, sett i forhold til det som vil være vanlig i alle andre sånne saker. Denne regjeringen har altså forvaltet den reformen som den forrige innførte, og jeg registrerer utålmodigheten hos opposisjonen med å endre den. De andre tingene opposisjonen stadig påpeker at vi har behov for å gjøre noe med, kompetanse, fosterhjem, folk i førstelinjen, utreder vi ingenting på: Vi handler på alle feltene! For et år siden kom jeg her og fikk kritikk gjentatte ganger for at vi ikke klarte å ordne 400 nye stillinger i det kommunale barnevernet. En samstemt opposisjon ga den gangen uttrykk for at det var det viktigste å få til. Nå får vi det til, og da sier opposisjonen at det skjer ingenting. Det kan jeg ikke forstå, og jeg vil oppmode til at vi alle bidrar til en mer nyansert debatt om disse tingene.
-1	Det er veldig mange temaer man kunne ta opp, men jeg vil velge meg ut noen. Det ene er at jeg vil gi full støtte til dem som sier at når Norge nå skal forhandle med EU om industrielle, interessante spørsmål, som f.eks. norsk næringsmiddelindustri, må en forhandle ut fra norske interesser. Det er uhyre viktig, og det er et bredt flertall i Stortinget som ikke bare forventer, men forlanger at regjeringen gjør det. Så har jeg hørt på debatten – og det er mulig jeg har gått glipp av noen innlegg – men jeg kan ikke se at det har vært noen som egentlig har svart, og i hvert fall ikke ministeren, på utfordringene som ble gitt fra Bård Vegar Solhjell når det gjelder flyktninger og situasjonen i Middelhavet. Når vi feirer Berlinmurens fall, bygges det nye murer rundt Europa. Norge bidrar til det. Vi bidrar altså til å stenge folk både ute og inne, og det mener jeg det er grunn til å reflektere over. Det andre er at det foregår en menneskelig katastrofe i Middelhavet fordi folk nå flykter. Veldig mange fra Syria flykter til Nord-Afrika, setter seg i usikre båter og omkommer på havet. Italias aksjon, Mare Nostrum, for å redde folk er altså avsluttet. Frontex, som Norge er med på gjennom det europeiske samarbeidet, har ikke denne funksjonen, for det handler om grensekontroll. Vi vet at dette skjer. På hvilken måte tar regjeringen internasjonale initiativ for å sikre at vi berger mennesker som dør på havet, som vi vet om, og som norske båter – gudskjelov – av og til plukker opp? Det andre er Dublin-avtalen. Det er en avtale som skal sikre at man får opphold i det første landet man kommer til. Det gjør jo at veldig mange flyktninger selvfølgelig kommer til Hellas, Italia og Malta. Nå sier disse landene at de ikke lenger vil stemple passene til folk – de vil la dem slippe gjennom – fordi de ikke klarer å ta dette store ansvaret alene, når det ikke er en bedre ansvarsdeling mellom landene innenfor Dublin-avtalen. Jeg kan ikke se at regjeringen har gjort noe som helst med, eller svart noe som helst på, disse utfordringene. Vil regjeringen ta et initiativ, rekke ut handa til disse landene – som nå ikke lenger klarer denne oppgaven sjøl, verken å berge folk på havet eller å ta imot alle flyktningene – og reforhandle dette, slik at vi er i stand til å ta imot flere, og dele på de oppgavene? Debattene foregår jo i et lys der vi etter hvert ser på migrasjon som ulovlig virksomhet og ren kriminalitet. Det mener jeg vi bør tenke over. Migrasjon handler jo om frihet og om at folk skal kunne både berge livet og skaffe seg et bedre liv.
-1	Slik som jeg forstår forslaget, dreier det seg om å lage en forpliktende opptrappingsplan for nye rekrutteringsstillinger, men vi vet at det er mange forhold som spiller inn når det gjelder hvor mange nye doktorgrader vi faktisk får. Vi har en utfordring mange steder når det gjelder gjennomstrømming, og jeg er veldig opptatt av det. Vi har nå også ny data på individnivå for hele utdanningssektoren som kan gi oss noen indikatorer på at det går an å jobbe mer systematisk i forhold til gjennomstrømming. Det vil altså ikke fanges opp av dette forslaget. Så vet vi at både arbeidsvilkår, hvor moderne utstyr vi har, og om vi har tidsmessige bygninger osv., også vil ha betydning for hvor mange doktorgrader vi får, og hvor attraktiv hele sektoren framstår. Derfor er det viktig at vi ser de totale prioriteringene i sammenheng og ikke bare plukker ut den ene som dreier seg om rekruttering. Det vil være balansen her, hvordan vi klarer å innfri på alle disse områdene, som til syvende og sist avgjør.
-1	Det kan virke smått og uvesentlig å ta opp en sak om sommerferiens plassering etter den ufattelige katastrofen som har rammet Sørøst-Asia. Vår politiske hverdag må likevel fortsette, og med katastrofen i mente får vi en påminnelse om at mange av våre politiske saker blir små i møte med slike tragedier. I håp også om å unngå en debatt om formaliteter la meg innledningsvis presisere: Det er skoleeierne som vedtar skoleruten. Opplæringsloven har rammer for antall skoleuker i løpet av skoleåret. Innenfor disse rammene er det kommunene og fylkeskommunene som legger ut skoledagene utover året. Loven sier at det skal være 38 ukers undervisning innenfor en ramme på 45 uker. Det er en del forhold som påvirker kommunenes muligheter til å legge ut skoledagene. Plassering av eksamen påvirker kommunenes frihet til å legge ut skoleruten. Samordning av skyss legger sterke føringer på kommunene. Som kjent blir eksamensdagene fastsatt sentralt. Skoleskyssen er det delvis busselskapene som avgjør. I tillegg til dette er det sterke tradisjoner i Norge for å starte sommerferien rundt 20. juni, med skolestart igjen i midten av august. Sist sommer fikk vi en debatt i media om ikke skoleferien burde forskyves. Flere somrer med det beste sommerværet i august var åpenbart én grunn. Dessuten har Danmark vedtatt å forskyve ferien, og de fleste land i Europa har tradisjon for å legge ferien til juli og august. Værstatistikken for de siste 30 årene bekrefter folks oppfatning av at august er en bedre sommermåned enn juni. Selv om det ikke er sterke og signifikante utslag, viser tallene for de siste 30 årene at det er flere dager i august med temperaturer på over 10 og 20 grader - det er ikke dramatisk store forskjeller mellom disse to månedene, men det er forskjeller. Spesielt i Nord-Norge er august en måned da det er flere dager der temperaturen er over 10 og 20 grader. Jeg har også lyst til å understreke at det kan være pedagogiske argumenter for å forskyve sommerferien. Skoleåret er som kjent inndelt i to semester, og dette er en ordning som jeg mener bør fortsette. Vi som kjenner skolen fra innsiden både som elever og som lærere, vet at det ofte kan være problemer med en effektiv utnyttelse av skoleåret. Spesielt tiden på slutten av året blir ofte dårlig utnyttet. Går vi lenger tilbake, var 17. mai tiden for avslutning, spesielt i videregående skole. 17. mai-festen var også en fest for at et utdanningsløp var kommet til en slutt. De senere årene er eksamen lagt etter 17. mai både i grunnskolen og i videregående skole. Tiden fra 17. mai til skoleslutt er likevel så kort at det er vanskelig å få til gode og engasjerende opplegg. Skolestart eksempelvis 1. september med skoleslutt eksempelvis 10. juli gir anledning til en annen inndeling av skoleåret. Første semester kan da gå fram til februar, første semester får en bedre organisering, og en driver ordinær undervisning helt fram til jul uten alle opplegg som følger av at en avslutter et halvår. Dessuten vil en få en arbeidsøkt på nesten to måneder etter 17. mai, som vil gjøre det lettere å opprettholde opplegg helt fram til skoleavslutning. Eksamen, i den grad den skal opprettholdes, kan legges til slutten av juni. Samlet vil dette gi en bedre utnyttelse av skoleåret. Det bør også være aktuelt å drøfte en utvidelse av skoleåret ved en slik omlegging. Kan det være aktuelt å utvide skoleåret fra 38 til 39 uker for å få en mer effektiv opplæring? Så kan en argumentere med at en bedre utnyttelse av skoleåret kan oppnås uten å forskyve tiden for sommerferien. Det er selvsagt mulig. Men vi vet alle at det er lettere å oppnå innholdsendringer om en samtidig gjør endringer i skolenes rammer. I en tid da utdanning, skole og kunnskaper er i ferd med å miste status og posisjon, trengs det grep som kan gjøre det å skaffe seg utdanning til en prioritert sak blant unge mennesker. I de voksnes verden er heltene de som tjener mest penger. Grådighet og materialisme er det vi setter opp som forbilde for de unge. Da hjelper det lite om vi samtidig moraliserer over de unges manglende vilje til å velge realfag eller over at de nedprioriterer skole og utdanning. Forskyvning av sommerferien kan også benyttes til å bli enig om en felles skolestart om høsten. I noen land er det en slik felles skolestart. Noen av disse landene har greid å gjøre skolestart til en festdag, Day of Knowledge, kunnskapens dag. Det er kanskje for optimistisk, men hva om vi gjorde siste lørdag i august til en felles skolestartdag, en felles festdag? Jeg tror at det er mange gode grunner til å vurdere en forskyvning av sommerferien. I tillegg til de klimatiske, det som går på temperatur, det som har med antall sommerdager å gjøre, er det også pedagogiske grunner til å vurdere en slik endring. Mitt anliggende er derfor å løfte opp debatten, men også samtidig å be statsråden ta initiativ overfor kommuner og fylkeskommuner, kanskje gjennom KS, for å se på om det kan være aktuelt, og om vi bør prøve ut en ordning med skolens sommerferie i siste del av juli og i august og samtidig prøve å få til en felles skolestartdag, en felles festdag når skolene starter. Det kan jo være et tankekors for oss som tilhører 68-generasjonen, som var med på å rive ned festdager, og kanskje også en viktig påminnelse om at vi skal prøve å løfte fram noen nye festdager. En felles skolestart kan være en slik festdag som vi klarer å få til. Om vi ikke klarer å få til et felles opplegg for hele landet, kunne vi kanskje starte med Nord-Norge. Værstatistikken viser klart at de største utslagene for august er i Nord-Norge. Hvis vi ser på tabellene fra Meteorologisk institutt for de siste 30 årene, er det spesielt i Nord-Norge at det er bedre vær i august enn i juni. Jeg er spent på å høre innspill og debatten, om dette er noe vi bør prøve å ta opp, uten at vi skal si at vi styrer dette herfra. Dette bør kanskje fortsatt være et ansvar for skoleeierne. Men det å lage en festdag ved skolestart bør være en oppgave for Stortinget.
-0	Fremskrittspartiet overprøver ikke noen type forhandlinger. Så vidt jeg vet, er det ingen av partene som har krevd å få levealdersjustert tjenestepensjonen sin opptjent før 2011, snarere tvert imot. Det er det jeg står her og sier fra talerstolen. Det andre punktet er at når det gjelder innfasingsmodellen, som det så fint heter, som det ble enighet om den 4. juni på Statsministerens kontor, er vel ikke den modellen noe som har vært ute på høring hos partene i arbeidslivet og heller ikke vært gjenstand for forhandlinger. Men man la opp til i forhandlingene som Fremskrittspartiet ivaretar, en nærmere utredning om hvordan disse prinsippene skal ivaretas på en god måte. Man ville beholde tilnærmet dagens ordning. Det var det som var utgangspunktet for partene, hvis man går inn og leser om lønnsoppgjøret i 2009. Det tar Fremskrittspartiet inn over seg, og det er vi fortsatt varme forsvarere av.
-0	Som saksordfører Magnar Bergo sa, er det ikke første gang vi i Fremskrittspartiet foreslår å heve grensen for tollfri import fra 200 kr til 1 000 kr. Så jeg regner med at de fleste er kjent med hva saken gjelder, som også saksordføreren greit har redegjort for. Det tragikomiske og interessante i denne saken er at de aller fleste partiene - alle bortsett fra Senterpartiet, så vidt jeg er kjent med - har lovet velgerne at man vil heve grensen. Så når vi i Fremskrittspartiet for tredje gang på få år foreslår her i Stortinget å heve den, hadde jeg håpet at flere partier hadde støttet oss. Grensen på 200 kr har ligget fast så lenge jeg kan huske. Det er kanskje ikke så rart, i og med at den faktisk har stått stille så lenge jeg har levd, og lenger enn det. Vi må helt tilbake til 1975, da denne tollgrensen ble innført. Med en indeksregulering til dagens nivå ville den, som kjent, ha ligget på 1 000 kr. Som finansministeren skriver i svarbrevet til finanskomiteen, er antall sendinger i sjiktet 0 kr-1 000 kr relativt høyt. Det utgjorde ca. 317 000 fortollinger til en verdi av rundt 46 mill. kr de første ni månedene i fjor. Oppjustert til tolv måneder blir det ca. 60 mill. kr. Det er altså ikke de store summene som staten går glipp av i tollinntekter. Men det finansministeren ikke har regnet på - i hvert fall ikke skriver eller sier noe om - er hvor mye alt byråkratiet med disse 317 000 fortollingene koster Tollvesenet og Posten, hvor mye ressurser staten bruker på dette, og, kanskje det aller viktigste, hvor mye tid folk flest, forbrukerne, bruker på å fortolle sendingene. Det store motargumentet i saken nå - ja, det er nesten utrolig å høre det - er hensynet til norsk næringslivs behov og behovet for like konkurransevilkår. Det er ikke så ofte man hører dét fra representanter for Sosialistisk Venstreparti, i hvert fall ikke når det gjelder alle andre næringslivssaker som vi har behandlet her i Stortinget i det siste, eller tatt opp med Regjeringen, som f.eks. konkurranseutsatt norsk industri, som absolutt ikke har samme rammevilkår som man har i andre land. Men plutselig, i denne sak, bruker man det som argument. Uansett, jeg tror faktisk en heving av grensen vil ha minimal betydning for norsk næringsliv. Det vil nok medføre at noen f.eks. kanskje kjøper et dataspill, som oftest er produsert i utlandet, av en utenlandsk nettbutikk, framfor å kjøpe det av en norsk nettbutikk eller en norsk butikkforhandler, med de ulemper man da har. Hvis det f.eks. er behov for reklamasjon eller lignende, er det kanskje ikke alltid like greit å sende varen tilbake til f.eks. Japan og så vente på å få den tilbake igjen. Til sammenlikning er det ikke så veldig mange som kjøper charterturer til Syden fra Sverige, selv om man faktisk kan spare flere tusen kroner på det. Noen få gjør det - jeg har faktisk gjort det selv et par ganger - men de fleste synes det er tryggest og mer praktisk å kjøpe via et norsk reisebyrå. Videre er det mange tilfeller hvor det ikke er mulig for forbrukeren å få tak i en vare i Norge. Man har kanskje særinteresser innen visse områder - enten innen kultur eller hva det enn måtte være. Man ønsker da det produktet fra utlandet og er nødt til å importere det selv. Det er altså et unødvendig mellomledd som da skal ha penger for den jobben, i tillegg til at det tar utrolig lang tid. Kort sagt: Fremskrittspartiet står i denne sak på forbrukernes side. Jeg hadde også håpet at de partier som har lovet sine velgere å heve grensen, også stemmer for å heve den. Slik sett gleder det meg at de øvrige ikke-sosialistiske partiene her i Stortinget nå fremmer følgende forslag: «Stortinget ber Regjeringen komme tilbake i statsbudsjettet for 2009 med en oppjustert beløpsgrense for tollfri import på om lag 400 kroner.» Jeg vil så ta opp Fremskrittspartiets forslag, om å heve beløpsgrensen til 1 000 kr. Jeg regner med at presidenten legger opp voteringen slik at det blir votert over Fremskrittspartiets forslag først. Jeg innser at det er en risiko for at vårt forslag faller, og vi i Fremskrittspartiet vil da subsidiært støtte forslaget fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre.
-1	Regjeringen har satt ned to utvalg som skal se på norsk sikkerhetspolitikk. Det vesentlige spørsmålet i forhold til investeringer og bruk av forsvarsmidler var at man gav seg tid til å se an hva de rådene de kom med, faktisk dreide seg om – i stedet for Ludvigsens bekymring om at ikke alle automatisk er villig til å punge ut. Poenget er vel i første omgang å finne ut hva man faktisk skal forsvare seg mot, og på hvilken måte man skal gjøre det. Men det var ikke det jeg tok ordet til i forhold til Kosmos innlegg. Det var en litt merkelig avslutning for en som er leder i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite, og som i utgangspunktet burde være en som elsker å kontrollere alle underliggende etater og alle departementer. Men velvillig tolket skjønner jeg hva som er poenget, nemlig å gjennomgå offentlig sektor på en slik måte at man er sikret å bruke folk – som kanskje er den viktigste ressursen i offentlig sektor – men også å bruke penger på en slik måte at man får høyest mulig tjenesteproduksjon ut av dem. En viktig utfordring da er å se på om offentlig sektor faktisk er så ineffektiv som mange vil ha det til. Jeg tror det eksisterer en del myter om dette. Vi har f.eks. sammenlignet helsevesenet i USA med det offentlige helsevesen i Norden, og det viser seg av 25 pst. av pengene i det privatiserte helsevesenet i USA går til administrasjon, mens 6-7 pst. av pengene i det norske helsevesenet går til administrasjon. Kan hende det likevel er for mye! Og det er helt opplagt behov f.eks. på sykehussektoren for å administrere på en helt annen, effektiv måte, slik at pasientene blir tatt skikkelig hånd om. Den store utfordringen jeg tror at Arbeiderpartiet, SV, og kanskje også sentrumspartiene står overfor, er å møte den privatiseringsbølgen som vi ser kommer på mange områder i offentlig sektor, med en skikkelig vilje til omstilling og med et omstillingsprogram som også gir mulighet til å dele opp i ulike enheter – selvstyrte enheter, mer makt til de ansatte. Er det f.eks. tanker som Jørgen Kosmo og jeg kunne samarbeide om?
-1	Først til Carl I. Hagen: Vi har ikke noe imot at sentralbanksjefen kommer til Stortinget. Vi mente det var uklokt at dette var knyttet opp til budsjettet, som Hagen så veldig tett gjør. Men jeg mener at det er riktig at Stortinget har en dialog med sentralbanken. Men det aller viktigste er jo at sentralbanksjefen forstår hva storting og regjering ønsker. Han er altså et redskap for det vi ønsker, og ikke motsatt. Det er jo det som gjør at vi kritiserer både mandatet og utøvelsen av mandatet, simpelthen fordi en sentralbanksjef og hans styre skal opptre i tråd med det som er flertallets ønske og Regjeringens ønske. Det jeg synes vi i stigende grad har sett, er at han mener seg å være en overdommer i den økonomiske politikken, hvilket er veldig uheldig og etter SVs syn udemokratisk. Vi har, som enkelte talere har påpekt, vært imot denne måten å fastsette renten på, med et inflasjonsmål og en stadig stigende grad av uavhengighet for sentralbanken. Det er ingen hemmelighet. Jeg mener nok at tiden har vist at dette systemet, for en liten valuta, for et lite land med en åpen økonomi, er meget sårbart. Dette er så ekstremt sårbart. Et inflasjonsmål kan sikkert fungere bedre i en større økonomi, innenfor EU eller innenfor et større valutasamarbeid. Vi er heldigvis ikke med i et slikt valutasamarbeid. Det krever en helt annen helhetstenkning i økonomien hvis det skal kunne dra i samme retning. Jeg er allikevel tilfreds med de signaler som er gitt fra finansministeren og også fra flere av representantene i Stortinget, om de to forhold som er avgjørende viktige. Punkt 1 er at de signaler som vi gir Sentralbanken, skal det legges vekt på. Det som er sagt i revidert nasjonalbudsjett og i forskrifter, at det skal forstås pluss/minus 1 pst., betyr at denne mekaniske forståelsen av det som sentralbanksjefen og hans styre så langt har tatt til orde for, ikke er i tråd med det storting og regjering ønsker. Det vil jeg anta vil være et meget viktig signal som sentralbankens styre og sentralbanksjefen må merke seg, for dette er sagt og uttalt av et klart flertall i Stortinget. Og sentralbanksjefen må, om han vil eller ikke, avfinne seg med at slik er det faktisk i et demokratisk folkestyre. Det andre som jeg er tilfreds med, er at flere her tar til orde for – eller i hvert fall mener å vurdere – at det å ha en debatt om dette i seg selv ikke er skadelig. I England er referatene fra hovedstyremøtene i sentralbanken åpne og tilgjengelige i løpet av kort tid, simpelthen fordi det å ha en offentlig debatt om dette i seg selv ikke svekker noe som helst når det gjelder langsiktighet eller forutsigbarhet i pengepolitikken. Det er viktig at storting og regjering til enhver tid justerer dette hvis det er nødvendig. Vårt ønske er selvfølgelig et annet mandat, men det som et flertall her har lagt vekt på, er at produksjonen, sysselsettingen og kronens verdi skal vektlegges av Norges Bank. Det er et uendelig viktig signal, for det kan bety at vektleggingen av totaliteten i økonomien fra Norges Bank for fremtiden vil bli annerledes. Det vil medføre at renten går ned, og det vil medføre en svekkelse av valutaen – hvilket jo nå er uendelig viktig.
-1	Også jeg vil takke interpellanten som tar opp noen utrolig viktige spørsmål, som jeg skulle ønske at vi hadde hatt mye lengre tid til å diskutere. Jeg vil også takke statsråden for veldig innsiktsfulle og inspirerende svar. Statsråden poengterer at Norge er et flerkulturelt land. Ja, vi er det. Det betyr at vi har mange identiteter og mange historier her i landet. Mange av de historiene handler om den trippelundertrykking minoritetskvinnene er utsatt for: først som kvinne i det norske samfunnet, dernest som minoritet og så som kvinne i miljø med sterke patriarkalske strukturer, som Saera Khan beskrev på en veldig god måte. Det er jo nettopp dette Fremskrittspartiet ikke ser. De ser ikke at det er snakk om en trippelundertrykking av kvinnene. De snakker bare om kultur som svar på de utfordringene vi står overfor, og kommer derfor med enkle svar. Jeg tviler på om de har snakket med minoritetskvinnene sjøl. Vi har kommet langt her i Norge, men det er som følge av en lang og seig kamp, ikke minst mot de kreftene som Fremskrittspartiet representerer. Vi som har kjempet for kvinnefrigjøringen her i Norge, plikter å stå side ved side med minoritetskvinnene. Vi plikter å være med på å føre deres kamp videre – ikke for dem, men sammen med dem. Noe av det som vi bør gjøre mye mer, er å synliggjøre de sterke kvinnene som sjøl har tatt tak. Det har vært altfor lett å usynliggjøre dem, enten det har vært MiRA-senteret, leder av Somalisk kvinneforening eller for den saks skyld Kadra. Jeg er derfor glad for at statsråden så sterkt poengterer at minoritetskvinner har samme krav på å få oppfylt sine rettigheter og utnytte sine muligheter og ressurser som andre norske kvinner, og at manglende økonomisk uavhengighet er et av de største hindrene mot likestilling av kvinner. Ja, den leksa har vi lært, og den gjelder også for minoritetskvinnene. Dersom minoritetskvinnene holdes utenfor norsk språk og samfunnsliv, er det rett det som statsråden sa, nemlig at menns makt overfor kvinnene øker. Derfor er retten til arbeid også en viktig minoritetskvinnesak. Jeg må si jeg blir skremt når jeg ser tallet på hvor mange kvinner som blir holdt utenfor arbeid, og de som har arbeid, har helt sikkert både lav lønn og lav status. Da introduksjonsprogrammet ble behandlet, gikk SV inn for at programmet også skal være en rett for de kvinnene som kommer på familiegjenforening, og at de automatisk skal ha barnehageplass. I forrige uke hørte jeg noen skrekkelige historier om situasjonen for de kvinnene som ikke får automatisk opplæring i norsk, og som ikke får automatisk opplæring i hva slags rettigheter de har i det norske samfunnet. Statsråden var inne på to temaer som jeg hadde tenkt å ta opp, nemlig barnehage og kontantstøtte. Det er jo riktig at en plass i den gode fellesarenaen, barnehagen, vil kunne gi barn med minoritetsspråklige foreldre muligheten til å lære norsk, og at minoritetskvinnene kan ha det som en møtearena. Parallelt med en bedre barnehagedekning, særlig blant ett- og toåringer, har det vært en generell nedgang i bruken av kontantstøtte. Det foruroligende er at nettopp blant minoritetsbefolkningen har det vært en økning i bruken av kontantstøtten. Så kan en spørre seg: Hvorfor det? Jo, det henger sikkert sammen med bl.a. lave inntekter og dårlig sysselsettingsnivå, men det fører i hvert fall til at kontantstøtten blir en økonomisk støtteordning som holder barna ute av barnehagene, og slik hindrer integrering. Derfor er det så viktig for oss at vi nå setter debatten om kontantstøtten opp på nytt, og i hvert fall sørger for å få den avviklet når vi har full barnehagedekning.
-0	Her må jeg si meg uenig med statsråden. Så lenge et poeng her er at holdningene farger fremstillingen, og det innrømmer jo 62 pst. av journalistene og hele 75 pst. av befolkningen som er blitt spurt, ifølge undersøkelsen til Opinion, er det etter min mening et problem at man opprettholder en pressestøtte som er med på å låse fast den markedssituasjonen man har i dag. Min mening og mitt ønske ville da være at man så mer kritisk på pressestøtten slik den er i dag, og om den virker etter forutsetningene. Da tenker jeg særlig på den forutsetningen å sikre meningsmangfoldet.
-0	Jeg vil først tillate meg å bemerke at i replikkordvekslingen med representanten Huitfeldt gav hun uttrykk for at det var unødvendig med forskning fordi loven skulle endres. Meg bekjent er det ingenting i det høringsforslaget som er sendt ut om endringer i friskoleloven, som skulle tyde på at vi ikke har friskoler etter at ny lov er vedtatt. Det betyr at det fortsatt ville være relevant å få undersøkt i hvilken grad friskoler har en positiv eller negativ innvirkning på den offentlige skolen. Jeg vil fastholde at jeg tror motivet for at en stoppet dette prosjektet, var at en ikke ville ha svaret. For noen er det vi behandler i dag, kun en disponering og fordeling av norsk rikdom på budsjettkapitler. For andre handler det om hvorvidt dagens politikere er fremsynte og gir kommende generasjoner muligheten til å ta et godt grep om de utfordringene vi vet kommer. Norge er igjen beæret med topplassering i den internasjonale levekårsundersøkelsen, og nordmenn flest har all grunn til å være fornøyde. Mens folkets formue i løpet av neste år er ventet å overstige 2 300 milliarder kr, plassert i utenlandske porteføljer med ulik grad av risiko, sitter utdannings- og forskningssektoren igjen med noen undringer etter dette budsjettforslaget. Styrene ved landets universiteter og høyskoler undres over hvilke kutt og nedskjæringer de skal komme med for å imøtekomme Regjeringens innsparingskrav. Få av oss vil vel si at en effektivisering i størrelsesorden 1,5 pst. av driftsbudsjettet er dramatisk. Noen vil til og med kunne hevde at det er fornuftig med en budsjettreduksjon fra tid til annen for å bidra til å bedre ressursutnyttelsen og få mer igjen for de pengene som brukes. Likevel må budsjettreduksjoner på høyskoler og universiteter ses i en større sammenheng. Universiteter og høyskoler er viktige i utviklingen av kunnskapssamfunnet, og de må være langsiktige og faglig selvstendige forvaltere av kunnskap. I Regjeringens styringsdokument, også kalt eventyrerklæringen fra Soria Moria, står det at Regjeringen vil styrke bevilgningene til universiteter og høyskoler. I statsbudsjettet for 2005 foreslo Bondevik II-regjeringen et kutt på 78 mill. kr til universiteter og høyskoler for å kutte antall studieplasser. Den gang reagerte de sosialistiske partiene kraftig, og i Budsjett-innst. S. nr. 12 for 2004-2005, side 62, omtaler Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet kuttforslagene på statlige høyskoler med 30,6 mill. kr på denne måten: «Disse medlemmer har merket seg at reduksjonen ikke er begrunnet i annet enn behovet for innsparing på budsjettet, uten å reflektere det faktiske behovet i sektoren. Disse medlemmer mener den foreslåtte reduksjonen representerer et brudd på forutsetningene som har ligget til grunn for gjennomføringen av Kvalitetsreformen innen høyere utdanning, der en av målsetningene er å gi institusjonene større grad av forutsigbarhet.» Noe senere i merknaden står det at forslaget «innebærer et kutt i basisfinansieringen til institusjonene og rokker ved forventningen om at finansieringssystemet skulle ligge fast over tid». Jeg merker meg med interesse den dramatikk som gjenspeiles i merknaden fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Det kuttet som i 2005 var så dramatisk, representerer i området en fjerdedel av det kuttet universitetene og høyskolene får, som de samme partiene insisterer på i statsbudsjettet for 2007. Begrunnelsen er først og fremst hensynet til det samlede budsjettopplegget. Den kritikken de nåværende regjeringspartier fremmet i budsjettet for 2005, rammer dem selv i dag med fire ganger den samme styrke. Det viser et interessant trekk i norsk politikk, og det er ikke et trekk vi kan være stolte av. Fremskrittspartiet foreslo i finansinnstillingen at det ikke skulle gjennomføres kutt i bevilgningene til universitetene og høyskolene. Elevene i videregående skole har blitt lovet gratis skolemateriell i flere år. I dag behandler vi et forslag fra Fremskrittspartiet om at alle elever i videregående skole allerede fra førstkommende høst skal få fritt skolemateriell. Regjeringen går mot dette forslaget og vil innføre en fylkeskommunal ordning som skal innfases over tre år. Det betyr at 66 pst. av elevene i videregående skole ikke får ta del i denne ordningen fra høsten. Det vil nok bli oppfattet som ganske urettferdig av de to tredjedelene som fortsatt må betale skolemateriellet selv. At Regjeringen overlater til fylkeskommunen å ta den upopulære avgjørelsen om at det må innføres en utlånsordning for skolebøker, som gjør at elevene ikke kan bruke ordinær studieteknikk med understrekninger og kommentarer i læreboka, er lite ansvarsfullt. Fremskrittspartiet vil gi elevene en bok- og materialkortordning, hvor de med en form for rekvisisjon kan plukke ut eget utstyr etter eget pensum og utstyrsliste. Da vil eleven kunne velge det læremateriellet som passer den enkelte best. Vi registrerer at både Elevorganisasjonen, Utdanningsforbundet, forfattere, forleggere og en rekke andre, er enig med Fremskrittspartiet i at en utlånsordning vil være den minst fornuftige modellen for fritt skolemateriell. Vi tar til etterretning at Regjeringen overser det. Tidligere i år kunne Riksrevisjonen avsløre at opplæringstilbudet ved en rekke grunnskoler ikke var tilfredsstillende. Riksrevisjonen pekte særlig på at elever som hadde behov for ekstra oppfølging, men som ikke hadde rett til spesialundervisning, var særlig utsatt. Jeg vil derfor gjerne få peke på at Fremskrittspartiet i finansinnstillingen foreslo å bevilge 55,5 mill. kr til ulike tiltak for elever med særskilte læringsutfordringer. Nå når Kunnskapsløftet er under gjennomføring, er det avgjørende at de elevene som tidligere var mest utsatt for å bli oversett, ikke skal bli det under reformeringen av grunnopplæringen. Derfor er det viktig å fokusere særskilt på denne elevgruppen. Riksrevisjonen kunne også meddele at det var lærernes kompetanse som var den viktigste faktoren for om elevene fikk nødvendig tilpasset opplæring. Tidligere har undersøkelser som PISA og TIMSS vist oss at vi har store atferdsutfordringer i norsk skole, ved at våre klasserom utmerker seg negativt med bråk og uro. Fremskrittspartiet foreslo 20 mill. kr ekstra til etter- og videreutdanning av lærere, med særlig vekt på klasseledelse. I tillegg mener Fremskrittspartiet at det er viktig å stimulere til en likere behandling av private og offentlige tilbydere av utdanning. Derfor foreslo vi å innføre en ordning med kapitaltilskudd for friskolene og økt bevilgning til de private høyskolene. Mang en gang har vi opplevd talere fra landets fremste talerstol – jeg henviser til denne – hevde at Regjeringens politikk vil løse de velferdsutfordringene vi står overfor i Norge. Den tidligere lederen av finanskomiteen, nå statssekretær Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, sa under finansdebatten, da han fortsatt ledet finanskomiteen, at Regjeringen innfrir sine skoleløfter. Representanten Huitfeldt meddelte i samme debatt at Regjeringen skulle øke bevilgningene til høyere utdanning i løpet av perioden. Jeg undres om vi ikke omtrent på samme tid til neste år vil høre de samme setningene. Men saken er at Regjeringen ikke innfrir sine valgløfter. I kommunene kuttes det for tiden i skolebudsjettene. Det tilsettes ikke flere lærere. Skolebøkene blir ikke skiftet ut over alt, og det er ikke én eneste elev som har fått smake på Regjeringens skolematsatsing. Fremskrittspartiet foreslo i finansinnstillingen å øremerke 600 mill. kr til grunnopplæringen. Både Fremskrittspartiet og Utdanningsforbundet har tro på øremerking som virkemiddel for at pengene skal havne i skolen. Da blir ikke økningen omprioritert av ivrige, dyktige lokalpolitikere med en rekke ulike lokale valgløfter og ønskemål. Blant annet antyder flere undersøkelser at kompetanseutviklingsmidlene for lærerne blir brukt til helt andre formål enn til å bedre lærernes kompetanse. Dersom en satsing på skole skal ha troverdighet, er det nødvendig med tilstrekkelig øremerking, oppfølging og kontroll. Bare på den måten vil en kunne holde ord når en sier at skole skal stå høyt oppe på prioriteringslisten. Jeg synes det er viktig at vi også bruker litt tid i debatten på å diskutere kirkepolitiske spørsmål. Til tross for at det for tiden er et stort og bredt folkelig engasjement i debatten om Den norske kirkes fremtidige tilknytning til staten, er de kirkelige diskusjoner i denne sal nærmest fraværende. Det kan selvfølgelig skyldes at kirkestatsråden er mer opptatt av andre ansvarsområder enn dem som hører det kirkelige til, men tidvis registrerer jeg at det svinges ut slag i flere retninger, sist mot Kirkerådet, som har konkludert i stat–kirke-spørsmålet på en måte som tydeligvis har falt statsråden tungt for brystet. I en budsjettbehandling som denne er det neppe naturlig å trekke opp en større spekulasjon om den skjebnen Gjønnes-utvalgets innstilling vil få. Det er imidlertid høyst relevant å peke på at Regjeringen foreslår flere reduksjoner på kirkelige kapitler i sitt forslag. De har heller ikke til intensjon å følge opp prostereformen. I tillegg har Regjeringen lagt opp til at realkapitalen i Opplysningsvesenets fond kan angripes. På denne måten risikerer vi nå at Kirken tappes for ressurser, sakte, men sikkert. Det skjer midt i en debatt om fremtidig tilknytningsform. Fremskrittspartiet har foreslått 52 nye prestestillinger. Vi har gått mot endringer i lov om Opplysningsvesenets fond som nå tillates tappet, og vi vil beholde bevilgningene til det lokale kirkedemokratiet. Et særskilt argument for dette er jo nettopp at Kirken, midt i en endringsprosess, ikke skal tappes. Vi håper at regjeringspartiene fra og med neste budsjett vil bidra til å sikre finansiell stabilitet for Kirken på lang sikt. Norge er et land som er rikt på penger og olje. Vi er en nasjon med få mennesker, men av disse få har mange høy utdannelse. Av dem med høy utdannelse er det mange som har kompetanse i verdensklasse. Fremskrittspartiet tror det er viktig å få frem flere av dem. Vi tror det viktigste perspektivet for en pengenasjon som Norge vil være å utnytte denne situasjonen med rikdom pengemessig til å stimulere mennesker til å yte sitt ytterste, til å lete der ingen har lett før, og til å finne løsninger som intet hode har sett maken til. Det er én måte å sikre en slik kompetansebygging på, og det er å sikre tilstrekkelige ressurser og gode forutsetninger for økt forskningsinnsats. Det er verdt å merke seg at alle de fire opposisjonspartiene, med følge fra et samlet Forsknings-Norge, et samlet universitets- og høyskolemiljø samt en rekke næringslivsaktører peker på at Regjeringens forskningssatsing er en gedigen skuffelse. Det er leit at fremtiden har så liten vekt i denne regjeringens prioriteringer. Fremskrittspartiets forskningspolitikk ville gitt forskningen i 2007 900 mill. kr mer enn Regjeringens opplegg og i 2008 nesten 2 milliarder kr mer. Ved behandlingen av denne budsjettinnstillingen i fjor stod Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre sammen om tre forslag. Når denne budsjettdebatten etter hvert vil gå mot slutten, vil det være klart at Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil stå sammen om 20 forslag. Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre står sammen om ytterligere to. Siden det fra enkelte hold i Regjeringen stadig vises til de store ulikhetene mellom partiene på ikke-sosialistisk side – og jeg skal ikke underslå at det på enkelte områder er store ulikheter mellom disse partiene – er det en glede å kunne fremvise på dette området, i den gode viljes navn, at en kan finne frem til en rekke gode løsninger på dette fagfeltet som er langt bedre enn de regjeringspartiene er kommet til enighet om. Derfor er det med stor glede at jeg på vegne av de nevnte partier, Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, tar opp de 20 forslagene vi står sammen om. Jeg tar også opp de to forslagene Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre står sammen om, samt de forslag Fremskrittspartiet har fremmet alene.
-1	I saken tas det opp forslag om lovendringer for å sikre at en forelder ikke skal belastes økonomisk i tilfeller hvor ekspartneren velger å være hjemme med redusert eller ingen lønn etter å ha fått barn med ny partner. Eksemplifiseringen jeg har sett i media, og også hørt her i stor grad, er å belyse saken med at far er den som er den bidragspliktige, og mor er den som har fått nye barn med ny partner, og som da er bidragsmottaker. Her blir eksemplet at far finner det urimelig å skulle betale mer i bidrag fordi hans ekspartner går ned i inntekt som følge av å ha fått et nytt barn. Det finnes selvfølgelig også eksempler der denne faren får barn med ny partner, og kanskje reduserer inntekten som følge av det. I dette tilfellet ville det kunne gi redusert bidrag til ekspartner som følge av hans valg om nye barn. Det er viktig at saken ses på fra begge sider når en først skal vurdere dette, som også representanten Nilsson Ramsøy var inne på. Slik jeg forstår denne saken nå, er det inntektsreduksjonen på inntil 20 pst. som er gjenstand for drøftelse, hvorvidt det da skal foretas en skjønnsvurdering eller ikke. Har man en større reduksjon, gjøres det en vurdering av hvorvidt dette er rimelig eller ikke. Som flere har vært inne på tidligere, er det mange ulike årsaker til at foreldre går ned i inntekt lik 20 pst., hvorav omsorgsansvar kan være én av grunnene. Uttak av foreldrepenger i ett år er automatisk en nedgang på 20 pst., redusert stilling for å kunne hente i eller følge til barnehagen eller tidsklemme kan også nevnes. Det kan godt være felles barn med den bidragspliktige som kan være grunnlaget for at man er i tidsklemme. Det å skifte jobb eller gå i gang med etter- og videreutdanning kan også resultere i en mindre inntektsreduksjon. Det kan skje uten at man har valgt å få nye barn med en ny partner, men man har da en inntektsreduksjon som kan påføre en økt plikt til bidrag for den bidragspliktige. Vurderingen som skulle bli foretatt i Likestillings- og diskrimineringsnemnda, har også vært tatt opp av representanter her. Slik jeg har forstått det, er det to bestemmelser i bidragsregelverket om inntektsreduksjon. Det ene er inntektsreduksjon på inntil 20 pst., og hvorvidt det skal godtas for både bidragspliktige og bidragsmottakere uavhengig av årsak. Det andre gjelder inntektsreduksjon på over 20 pst., og om det skal godtas uten videre, og om det må foretas en vurdering av om det er en rimelig grunn til inntektsreduksjonen. Saken som nemnda har vurdert, faller – slik jeg har forstått det – innunder sistnevnte regel. Nemnda har da med andre ord ikke vurdert 20 pst.-regelen, og det er jo den jeg føler vi i stor grad diskuterer her i dag. Som statsråden skriver i sitt svarbrev, kan det være gode grunner både for og imot å beholde regelen i bidragsregelverket som aksepterer at både bidragsmottaker og bidragspliktig uavhengig av årsak har en inntektsreduksjon på inntil 20 pst. uten at inntekten skjønnsfastsettes. Det er jeg helt enig i, og jeg ser fram til at vi kan få en sak hvor man ser på de ulike konsekvensene dette kan få for begge parter, og den gjensidigheten som dette selvfølgelig må medføre i slike saker.
-0	Når det gjelder den tredje rullebanen på Gardermoen – som jeg anser vil komme, spørsmålet er bare hvor langt ut i tid – er det noe en vil komme tilbake til i arbeidet med Nasjonal transportplan. Der vil det også ligge klima- og miljøvurderinger. I Nasjonal transportplan kommer vi til å ha en egen klimastrategi, men jeg vil advare mot å ha en tilnærming til infrastrukturbygging generelt der en ser på forrige generasjons miljøkonsekvenser av å bruke bil, buss eller fly og sier at fordi ting har vært galt i gamle dager, så skal vi ikke tenke på å bygge ut infrastrukturen for neste generasjon. Det er en form for fly som kommer til å være i luften, det er en form for kjøretøy som kommer til å være på veiene, men som vil ha et helt annet miljøregnskap, et langt mer positivt miljøregnskap, enn det en ser i dag. Derfor må vi i dag planlegge den infrastrukturen som vi tror at neste generasjon vil ha behov for, og ikke alltid komme på etterskudd. Når det gjelder utslippene fra flytrafikken, vil jeg påpeke at utslippene per person, kilometer transportert, går ned. Men det er flere folk som flyr, det er riktig, fordi vi blir flere folk i dette landet, men utslippene går altså ned per enhet. Den utviklingen er jeg også veldig overbevist om vil fortsette. Vi vet at Avinor, som er statens eget selskap, har bidratt med hundrevis av millioner kroner til utviklingen av biodrivstoff. En gjør det nå lettere å bruke biodrivstoff f.eks. på Gardermoen. Det er et bidrag til å sørge for at luftfarten vil ha en framtid som transportør, samtidig som en får redusert og til slutt eliminert CO2-uslippene fra næringen. Så kjenner jeg meg ikke helt igjen i de tallene som representanten Hansson bruker, for han gir inntrykk av at utslippene har økt med en million tonn i Norge. Det er ikke riktig. Den statistikken som en gjerne finner det tallet i, er fra norskeide luftselskap totalt sett, men der vet vi at mye av den veksten som har kommet, har kommet ved at Norwegian stadig oppretter flere ruter utenlands, ruter som ikke engang er innom Norge, og jeg synes ikke det er riktig at vi skal begrense utviklingen av norsk luftfart fordi at norske selskaper har suksess med konkurranse i utlandet. Derimot ser vi at utviklingen i CO2-utslipp fra luftfart i Norge ligger relativt flatt. En klarer altså å redusere utslippene per avgang, per reiste passasjer, og dermed har man en flat utvikling. Det siste momentet som er verdt å ta med, er at luftfarten er en del av klimakvoteregimet. Det betyr at skulle det bli økte utslipp fra luftfarten, ville det måtte kompenseres ved at en reduserer utslipp andre steder i Norge eller i utlandet, i andre næringer. Det betyr altså at økt lufttrafikk, med økte utslipp, vil ikke gi økte utslipp totalt sett, fordi da må andre ta kostnadene med å redusere der man kan gjøre det billigere. Vi må gå ut fra et klimaperspektiv der vi reduserer utslippene mest mulig totalt sett, ikke bare ser på en enkelt bransje.
-1	Dette har åpenbart vært en god høst for Kristelig Folkeparti. De har hatt en høy profil, og Arne Lyngstads innlegg føyer seg godt inn i denne Kristelig Folkeparti-selvtilfredsheten vi har merket nå i høst. Man kan jo få en følelse av at det er Kristelig Folkeparti som har styrt budsjettforhandlingene, og man kan også lure på om det finnes ett område der Kristelig Folkeparti ikke har vunnet fram. Men på ett område vet noen av oss at det ikke er grunn til den selvtilfredsheten som vi får demonstrert. Det gjelder forskning. For knapt et år siden la daværende Kristelig Folkeparti-statsråd fram en forskningsmelding, og et flertall her i Stortinget var klare på at forskningssatsen skal økes. Vi skal opp på et høyere nivå, vi skal nå OECD-gjennomsnittsnivå i løpet av en femårsperiode. Men verken det opprinnelige budsjettet eller dette budsjettforliket fører oss nærmere dette målet. Det må være klinkende klart. Vi kommer ikke en tøddel nærmere dette målet, til tross for at budsjettforliket øker rammene for undervisningssektoren med 250 –270 mill. kr. Halvparten av dette er til forskning, og forskningsinnsatsen øker med godt og vel 100 mill. kr i og med budsjettforliket. Det er det faktiske forhold. Skal vi nå det målet vi har satt oss, må den offentlige forskningsinnsatsen hvert år i en femårsperiode øke med minst 1 milliard kr. Dette fører oss ikke nærmere målet. Derfor blir spørsmålet til Kristelig Folkeparti, som var med på målet om OECD-gjennomsnittsnivå i løpet av en femårsperiode: Opplever de at vi er kommet nærmere dette målet med det budsjettet som de nå slår seg på brystet og er veldig godt fornøyde med?
-1	Representanten Voie svingte seg til de store høyder og utbasunerte klart og tydelig at underskuddet innenfor helsesektoren iallfall ikke skulle ramme utdanningssektoren. Men det er jo det som er i ferd med å skje nå! Det store genererte underskuddet på ca. 1,8 milliarder kr, som er dokumentert i en NIBR-undersøkelse, vil ramme videregående skole. Det er nødt til å ramme videregående skole hvis vi ikke gjør noe med det, nettopp fordi utdanningssektoren er den største sektoren som fylkeskommunen sitter igjen med. Det er også den mest økonomisk krevende sektoren. Og hvis en nå skal fordele dette genererte underskuddet på 1,8 milliarder kr på de ulike sektorene som er igjen, er det åpenbart for alle at dette vil ramme videregående skoler – hvis vi altså ikke gjør noe med det. Så det grunnleggende og prinsipielle spørsmålet er: Er vi villige til å sanere og ta ansvaret for dette genererte underskuddet? Og bare et lite apropos: Når staten nå har tatt over sykehusene, er det ganske kjapt kommet klare signaler om at her er det behov for tilleggsbevilgning. Og her er staten åpenbart villig til å legge inn ekstra penger. Det var man ikke den gangen fylkeskommunen satt med ansvaret for helsesektoren. Er vi da villige til å løfte vekk dette genererte underskuddet og si at fylkeskommunene skal starte på scratch i forhold til de gjenværende sektorene de har ansvaret for? Det er det grunnleggende – og det prinsipielle – spørsmålet som Søren Voie overså og svingte seg godt over. Så til statsråden. Jeg forstår jo at statsråden ikke vil si hva som kommer i revidert. Men jeg hadde for så vidt ventet at statsråden hadde problematisert dette forholdet som er tatt opp i interpellasjonen, nemlig: Vil dette ramme videregående skole, og hvilke konsekvenser kan det få for videregående skole hvis fylkeskommunene kommer i en økonomisk situasjon der de ikke er i stand til å opprettholde tilbudet, ikke i stand til å opprettholde et desentralisert utdanningstilbud, opprettholde skoleklasser osv.? Og hvis de blir tvunget til å kutte på grunn av at vi ikke er villige til å overføre eller sanere gjeld, vet vi at det er de dyreste tilbudene som i første omgang blir kuttet. Det vet vi. Det er naturlig. Sånn må det være. Og de dyreste tilbudene er de yrkesfaglige tilbudene. Så jeg venter spent på revidert og på hva Regjeringen vil legge inn der. Min sterke oppfordring er at her må det legges inn penger. Hvis vi ikke gjør det, vil dette helt klart i årene framover – iallfall i 2003 – ramme videregående skole, utdanningstilbudet og omfanget av de ulike tilbudene
-0	"Da Stavanger kommune startet arbeidet med den nye kommuneplanens arealdel, ble fylkesmannen og representanter for landbruksavdelingen, miljøavdelingen og kommuneavdelingen invitert til et dagsseminar hvor kommunen bl.a. var representert ved ordfører og rådmann. I løpet av planprosessen klarte man å finne fram til realistiske løsninger i nær kontakt med både fylkesmann og fylkeskommune. Det er denne samarbeidsløsningen, som var godkjent av fylkesmannen fordi den tok tilstrekkelig hensyn til byens landbruksarealer, Miljøverndepartementet nå har overprøvd. Det er oppsiktsvekkende. Vi vet jo av erfaring, og også fra nabokommunene Sandnes og Sola, at fylkesmannen ofte overprøver lokale folkevalgte vedtak på en måte som i alle fall undertegnede finner direkte udemokratisk. Det er ille nok og burde vært gjenstand for mer debatt. Men at vi nå har fått en miljøvernminister som ikke bare feier til side bystyrevedtak, men også i praksis feier til side statens egne lokale representanter, er bekymringsfullt. Jeg registrerte at miljøvernministeren fortsatt argumenterer på samme måte som Venstre, hennes eget parti, gjorde i Stavanger kommunestyre, og at hun argumenterer mot flertallet av Stavanger-politikerne som faktisk bor i nærheten av de områdene som dette vedtaket angår. Som statsråden kanskje la merke til ved begynnelsen av stortingsmøtet, ble det i dag overlevert et privat forslag, et såkalt Dokument nr. 8-forslag, fra representantene Tore Nordtun, Jan Johnsen og meg selv, et forslag som representanten Tore Nordtun har utarbeidet, og som vi andre har sluttet oss til. Dette forslaget, som altså er underskrevet av representanter fra tre partier som til sammen har et solid flertall i Stortinget, ber Regjeringen vurdere på nytt Stavanger kommunes arealplan. I premissene for forslaget ligger en sterk kritikk av Miljøverndepartementets vedtak om å endre arealplanen. Dette forslaget vil med stor grad av sikkerhet oppnå flertall i stortingssalen etter at komitebehandlingen er ferdig. Det er også årsaken til at det ikke er lagt fram noe forslag i denne interpellasjonsdebatten. Etter min vurdering er det mer seriøst å få en grundig komitebehandling av et privat forslag framfor ikke-gjennomarbeidede forslag i en interpellasjonsdebatt. Men miljøvernministeren skal være klar over at hun, dersom hun står på de standpunktene hun har framført her i dag, vil slå hodet ganske hardt mot stortingsbygningen, og det er en ganske solid murbygning; det vil gjøre ganske vondt."
-1	Både da vi var utafor regjering, og etter at vi kom i regjering, har vi hatt innflytelse når det gjelder transportpolitikken og hvor mye penger vi skal bruke på jernbane. Vi inngikk forlik før vi kom i regjering, som vi videreførte i regjering, og vi fikk med den nye nasjonale transportplanen en opptrapping, en historisk økning til jernbane. Så både Venstre og SV er spesielt opptatt av tog og av jernbane – og det er bra. Jeg syns det er fint at Venstre fortsatt vil ha trøkket på jernbane. Det vil vi også – i allianse med andre på utsiden som er opptatt av dette. Også i klimaforliket – som jeg har lyst til å trekke fram – lå det inne en økning til jernbane som allerede det første året ble innfridd i budsjettet. Det er riktig at vi ikke kommer til å stemme for Venstres forslag til budsjett. Da måtte vi bl.a. også ha stemt for en skattelette til de aller rikeste i Norge – de som har over 3 mill. kr i bruttoinntekt – på 70 000 kr. Det ønsker vi heller ikke.
-1	Det trur eg er fleire ting, men viss eg skal nemne noko, vil ein veldig avgjerande faktor vere, trur eg, å styrkje kunnskapen om effekten av klimaendringane, ikkje minst når det gjeld havforsuring. Det er ein kraftig undervurdert effekt av klimaendringane, som heldigvis no får meir merksemd, også innan forskinga, om korleis det systematisk kan påverke, endre og flytte artsmangfaldet. Det vil vere svært viktig for oss. Det kan få store konsekvensar for våre havområde. Vi ser for oss at vi skal kunne gjennomføre pilotprosjekt og tiltaksanalysar, som ytterlegare tiltak for å forbetre miljøtilstanden i områda i Nordsjøen og Skagerrak, og at vi skal kunne vidareutvikle eit samordna overvakingssystem for dei ulike områda, og det kan vere eit viktig grunnlag for framtidige forvaltningsplanar. Det er i alle fall blant dei sentrale tinga.
-0	Også dette kort: Det står en del om innføring av kammerlås og at man skal ta vekk tennstempelet. Det er jo en informasjonssak, og derfor gjør ikke Fremskrittspartiet noe særlig med det. Men vi viser til Budsjett-innst. S. nr. 7, hvor vi går mot dette – bare så det er helt klart.
-1	Som representanten sikkert forstår, er det ikke mulig for meg å gi en eksakt dato for når dette vil skje, men målsettingene som er gitt av Regjeringen på dette området, er meget klare, og vi vil ha absolutt fullt trykk for å nå dem. Hvis representanten tillater en kommentar til forurenser betaler-prinsippet: Problemet med det notatet som opposisjonen leverte til Regjeringen for bare noen få uker siden, var at det ikke var spor av forurenser betaler-prinsippet i notatets 61 punkter. Jeg tror at en viktig del av dialogen om klimameldingen i Stortinget må være at vi i større grad får det slik at de som forurenser, betaler for å rydde opp i forurensingene. Det er en rekke områder der det vil være potensial for den diskusjonen i debatten mellom opposisjon og regjering om et klimaforlik. Vi kan ikke bare pøse ut penger til alle gode formål, heller ikke til miljøområdet, selv om det ligger mitt hjerte nær å gi mye til alt riktig når det gjelder miljø. Vi må også ha penger inn igjen, og da er det rimelig at forurenser betaler for oppryddingskostnadene.
-0	På vegne av representantene Kenneth Svendsen, Ketil Solvik-Olsen og meg selv har jeg gleden av å fremme forslag om å gi Regjeringen fullmakt til å redusere merverdiavgift på strøm og elektrisitetsavgift i perioder med ekstraordinær høy strømpris.
-1	Svaret på det er ja, og derfor har jo regjeringen styrket permisjonsrettighetene for selvstendig næringsdrivene. Vi ønsker at de skal få muligheten til å ta del i velferdsordninger som denne på lik linje med andre. Så er jeg litt forbauset over at representanten stiller spørsmål som om det bare var menn som hadde foretak eller jobber som selvstendig næringsdrivene, som skulle gjøre det vanskelig for dem å være hjemme. Det er også mange kvinner i denne posisjonen som når de får barn, allikevel, av åpenbare grunner, må finne mulighet for å være hjemme i en periode. Jeg tror det er få jobber som er umulig å kombinere med en periode i permisjon, særlig fordi vi har så fleksible ordninger, f.eks. muligheten for å ta ut permisjon gjennom tidskontoordningen. Derfor mener jeg vi har et system som er fleksibelt, som er innrettet mot bredden i arbeidslivet vårt. Så er det jo også sånn at fedrekvoten kommer på toppen av en ordning som allerede er den rauseste i verden.
-1	Det som virkelig er historieløst i denne debatten, er at noen tror at en enkelt arbeidstaker på en arbeidsplass er like sterk som en arbeidsgiver. Det vet alle som har vært i arbeidslivet, at sånn er det ikke, og jeg har vært der i 17 år, så jeg har prøvd litt av hvert. Det som er historisk her, er at arbeidsfolk har skjønt at de må stå sammen hvis de skal kunne balansere dette og få sin del av verdiskapingen og få lover og regler som gjør at man kan fungere som arbeidstakere og familiemennesker, og helst stå i arbeid til pensjonsalderen. Det er dette fellesskapet som gjør at man får fram produktiviteten i den viktigste ressursen vi har i dette samfunnet, nemlig menneskene, og det er dette fellesskapet som er nødvendig også når noen forsøkes lokket ut i å skulle jobbe seint og tidlig og helg og søkn og hele tida fordi man er ung og sterk, og det er morsomt å jobbe. Jeg lærte dette av min far, som var skogsarbeider. Han så på noen av dem som var yngre enn seg sjøl, og som sprengte alle akkorder og jobbet og ødela helsa si før de var 30. Min far sto som den eneste skogsarbeideren til pensjonsalderen, fordi han skjønte at han måtte ta menneskelige hensyn i sin arbeidshverdag. Det er ingen som ønsker at alt skal være som før. Nei, tvert imot, SV har forslag om forsterkninger av arbeidsmiljøloven, f.eks. å lovfeste retten til heltid, og det er mange ting som må gjøres annerledes enn før hvis vi skal komme oss velberget inn i framtida. Vi må dele mer. Da blir vi mer produktive. Det sier også OECD, at vi taper 9 mrd. kr i året på ikke å dele godt nok. Vi må styrke velferden og arbeidsvilkårene slik at færre blir sjuke, vi må styrke det slik at flere kan få heltid, og vi må begynne å hanke inn penger fra økonomisk kriminalitet, som er i ferd med å slå beina under arbeidslivet vårt og samfunnet vårt. Der er det mye å hente. Men det bør ikke gjøres på den måten som høyresida nå foreskriver, som er gammeldags Høyre-politikk. Det er ikke moderne i det hele tatt. En av de første tingene regjeringen gjorde da den kom til makta, var å fjerne kravet til helseforetakene om at de skulle jobbe for heltid. Ja, det er en faktisk aktiv handling fra regjeringen, som fjerner jobbing for heltid i det området som staten har ansvaret for, og der man er arbeidsgiver. Så det er ingenting som tyder på at denne regjeringen er opptatt av heltid, men det er mye som tyder på at den er opptatt av å svekke arbeidstakernes rettigheter.
-1	Jeg takker statsråden for svaret. Jeg har en viss forståelse for at det er vanskelig å gå inn på enkeltsaker. Men hvis man ser det i et litt større perspektiv, ser vi f.eks. innenfor det fagfeltet som jeg selv har min bakgrunn fra, som lege, at man i EØS-området gir en generell tillatelse til arbeid i Norge med mindre kompetansekrav enn man hadde før. Man måtte ha en god del tilleggskurs tidligere for å sikre en utlikning i forhold til ulike fagområder i Norge, sosialmedisin, trygdemedisin osv. Samtidig er det nærmest umulig, om ikke det, så i hvert fall svært vanskelig, for andre med tilsvarende kompetanse utenfor EØS-området å få arbeid i Norge. For meg, og jeg tror mange med meg, virker den grenseoppgangen svært ufornuftig. Når man har behov for kompetanse i Norge, må man finne fram til en tilnærming for å kunne la folk komme hit og arbeide – en tilnærming som ikke bestemmes av om landet tilhører EØS eller ikke, men primært ut fra spørsmålet: Er dette en kompetanse som er egnet og tilstrekkelig, slik at vedkommende kan få arbeid i Norge? Har statsråden noen kommentarer til den problemstillingen?
-0	Å være både likestillingsminister og inkluderingsminister er to viktige arbeidsoppgaver, men en må ha to tanker i hodet samtidig. Mitt mål som inkluderingsminister er at de som har fått lovlig opphold, får en tilhørighet til det norske samfunnet, at de blir møtt med respekt, og at de blir inkludert i samfunnet. Da vet vi at både språk, utdanning og arbeid er viktig, som jeg som minister skal arbeide for på dette feltet. Så er det også i forbindelse med inkludering, likestilling og diskriminering, ikke minst, et viktig arbeid, og regjeringen vil nå jobbe med en universell likestillings- og antidiskrimineringslov, som vil stå i fokus. Det er mange ting som kan komme inn der som det er viktig å se på. Men samtidig blir det fremmet en handlingsplan om antisemittisme. Jeg tror det er viktig at vi kan få andre ting også inn i denne handlingsplanen, som jeg vil komme tilbake igjen til Stortinget med.
-1	Også jeg vil takke utenriksministeren for en fyldig og god redegjørelse. Det er ingen tvil om at EU på enkelte miljøområder vil være drahjelp for oss som ønsker en mer miljøvennlig framtid. EUs holdning til Kyoto-avtalen er et eksempel på det. Jeg forventer også at EU vil være til hjelp når vi nå skal gå i gang med forhandlinger om ytterligere reduksjoner i utslipp av klimagasser. På enkelte områder stikker likevel EU kjepper i hjula for oss som vil hindre menneskeskapte klimaendringer. Staten er en helt nødvendig støttespiller for å få til rensing av gasskraftverkene på Mongstad og Kårstø. Som utenriksministeren sa i sin redegjørelse, er Regjeringa urolig for framtida både på Kårstø og på Mongstad fordi EUs regelverk på dette området ikke er klart. Vi kan ikke utsette en månelanding fordi EU ikke får på plass regelverket. Vi må fortsette med våre planer for rensing, samtidig må vi presse på EU for å få på plass regler som sikrer at vi kan gi statsstøtte til å rense gasskraftverk. Jeg tror at Norge kan være et foregangsland på dette området, et land de som arbeider for et bedre miljø i EU, kan bruke som eksempel i sitt arbeid for å redusere utslipp av klimagasser. De problemene vi nå kan ha med EU, er eksempel på hvordan EUs regelverk for det indre marked fungerer. Det er markedskreftenes frie spill som er regelen, alt annet er unntaket. Det finnes unntak fra denne regelen, og nå må vi sørge for at statlig støtte til håndtering av CO2 blir ett av unntakene. Jeg ser at enkelte er blendet av Brussel og mener at det er Regjeringas feil at EU ikke allerede har godtatt at det kan gis statlig støtte til CO2-håndtering. Jeg tror vi må innse at den norske regjeringa, sjøl om det er en flertallsregjering, ikke alene kan bestemme over EUs regelverk. Det kunne vi heller ikke gjort sjøl om vi hadde vært medlem av EU. Jeg tror det er viktig at vi alle, uansett syn på både EØS og EU, setter kjepphestene på stallen. Vi må nå sørge for at gasskraftverkene på Mongstad og Kårstø blir renset etter planen. På andre miljøområder enn klima sliter vi mer med EU. Et stadig tilbakevendende problem er at vi ønsker å gå lenger enn EU når det gjelder å redusere bruk av miljø- og helseskadelige stoffer. Det var noe Norge sleit med allerede under EØS-forhandlingene for mer enn 15 år siden. Den gang slapp vi å tillate bruk av asbest, fordi vi fikk overgangsregler. Etter at EØS-avtalen ble inngått, har vi flere ganger måtte tillate bruk av stoffer som vi i utgangspunktet ønsket å forby, bl.a. tilsetninger i barnemat. Denne regjeringa har inntatt en mye mer offensiv holdning til EU enn tidligere regjeringer. Det er ikke noe vi gjør bare for å beskytte oss sjøl. Vi kan også påvirke EU. Ved å gi statsstøtte slik at bedrifter kan redusere utslippene sine av klimagasser, kan vi drastisk påvirke EU. Det samme gjør vi hvis vi forbyr miljø- og helseskadelige stoffer. Stortinget behandlet i vår St.meld. nr. 14 for 2006-2007, Sammen for et giftfritt miljø – forutsetninger for en tryggere fremtid, hvor en samlet komite støttet Regjeringa bl.a. når det gjaldt forbud mot miljøgifter i forbrukerprodukter. Komiteen bad også Regjeringa vurdere forbud mot bromerte flammehemmere. SFT har nå sendt ut på høring et forslag om å forby 18 miljøgifter i forbrukerprodukter. Regjeringas holdning er at det har vi rett til å gjøre i forhold til EØS. I sin høringsuttalelse er ESA kritisk til at vi kan forby disse stoffene. Det er viktig at vi utfordrer regelverket i EØS. ESA må også ta inn over seg de problemer miljøgifter representerer. Ny kunnskap om både klimaendringer og miljøgifter krever endringer i hvordan reglene i EØS anvendes, og hvordan de forstås. EU påvirker oss på godt og vondt. Sjøl om jeg kunne tenkt meg at vårt samarbeidsforhold med EU var mer jevnbyrdig, har Norge, et rikt naboland, et samarbeid med EU som mange land vil misunne oss. EU har inngått avtaler med andre land, avtaler som Norge aldri ville akseptert. Et eksempel er avtaler EU ønsker å ha med utviklingsland, Economic Partnership Agreements, såkalt EPA. EPA har skapt stor motstand, ikke minst fordi felles regler først og fremst gir fordeler til EU. Tidligere har disse landa hatt tilgang til EUs markeder på mer fordelaktige vilkår enn EU har hatt til utviklingslandas markeder, såkalt asymmetri. På den måten har bedrifter i disse utviklingslanda hatt mulighet både til å eksportere produkter til EU og å hindre at hjemlandets industri blir utkonkurrert av EU-bedrifter. De gamle avtalene med EU kunne vært mye bedre, men mange utviklingsland går nå fra vondt til verre på grunn av EPA, fordi at prinsippet nå er like regler for bedriftene både i EU og i u-landa. Like regler slår ulikt ut når forskjellene mellom dem som omfattes av reglene er store. Tidligere president i Tanzania, Julius Nyerere, har illustrert problemet med felles regler med hvordan det ville slå ut hvis han og Muhammad Ali møttes i en boksering. Norge tåler bedre enn mange u-land å være i ringen med EU med de samme reglene. Problemet med EUs handelsavtaler er at de gjelder for land som har et mye dårligere utgangspunkt for å konkurrere med de samme reglene. Skal ulike land bli behandlet som likeverdige, må reglene være forskjellige. Fordi vi ikke er medlem av EU, har vi heller ikke felles handelspolitikk med EU. Norge kan derfor bruke eksemplets makt til å lage mer solidariske avtaler med utviklingsland. Det må være avtaler med regler som gir størst fordel til dem som trenger det mest. Dette handler ikke om veldedighet, det handler om rettferdighet. Vi har nå opplevd økt arbeidsinnvandring fra øst til Norge. Det er ingen tvil om at denne arbeidsinnvandringa fører godt med seg. Det blir stadig flere ledige hender, noe som gjør at vi kan skape mer. I tillegg kan det føre til at bedrifter i øst må tilby bedre lønns- og arbeidsvilkår for å holde på de ansatte. Særlig positivt vil det virke dersom arbeidsinnvandrere fra øst får oppleve hva fagorganisering kan bety for lønns- og arbeidsvilkår mens de jobber her i vest. De erfaringene er gull verdt både for dem sjøl og for de mange som reiser hjem igjen. Økt arbeidsinnvandring kan også øke faren for sosial dumping, fordi arbeidsgivere forsøker å presse arbeidstakere til å godta lav lønn og elendige arbeidsforhold. Mennesker som kommer til Norge for å få seg et arbeid, er ekstra utsatt for dette presset. Som Regjeringa skriver, kan denne sosiale dumpingen føre til en urettferdig konkurransesituasjon med urimelig press på opparbeidede rettigheter og svekket rekruttering til særlig utsatte yrker og bransjer, og til at seriøse bedrifter kan tape oppdrag og kunder til useriøse aktører. Det er viktig at vi legger til rette for å hindre sosial dumping. Det viktigste er å unngå høy arbeidsledighet. Er arbeidsledigheten lav, er muligheten der for at arbeidsgivere utnytter menneskers nød og betaler dem mindre. Det nest viktigste er organisering. Gode fagforeninger, med flinke tillitsvalgte lokalt, er uvurderlig i kampen mot sosial dumping. I tillegg må vi unngå regler som kan føre til sosial dumping. Regjeringa arbeider nå med tjenestedirektivet. Dette direktivet skal øke konkurransen om å yte tjenester. Det kan vi tåle dersom arbeidstakerne var effektivt organisert også i det vi for lengst kaller «utsatte» deler av norsk arbeidsliv, hotell og restaurant, biltransport, reingjøring og de mange andre tjenestejobbene som vil bli utsatt for heftigere utenlandsk konkurranse. Regjeringa foretar nå en grundig vurdering av tjenestedirektivet. I den vurderinga er det viktig å ha med seg de erfaringene fagbevegelsen har. Vi må ikke godta at lav lønn og dårlige arbeidsvilkår skal gi dramatiske konkurransefortrinn i kampen om jobbene, noe som allerede skjer i dag, særlig i de deler av arbeidslivet som ikke dekkes av tariffavtaler. Kampen mot sosial dumping er internasjonal, og arbeidstakere må lære av hverandre. Jeg vil derfor trekke fram et viktig lyspunkt i norsk europapolitikk: Det at det for neste år foreslås en tilskuddsordning til partene i arbeidslivet for at de skal kunne drive nettverksarbeid i forhold til søsterorganisasjoner i EUs nye medlemsland i Sentral- og Øst-Europa. Den nye reformtraktaten blir neppe favorittlektyre i medlemslandene. Likevel er det viktig at den gjøres tilgjengelig for folk. Vi har også bruk for å kjenne til den traktaten. Derfor er det positivt at utenriksministeren i sin redegjørelse er åpen for at den skal oversettes til norsk.
-1	Jeg registrerer at når det kommer en klage til fylkeslegen, vil det åpenbart vært to parter her: Det vil være helsepersonell, som kanskje i utgangspunktet føler seg utsatt i den forstand at man kan ha begått en feil, og det vil være pasienter som har en opplevelse av at helsepersonellet har begått en feil – og så får man en balansegang hvor fylkeslegen må finne fram til en vurdering som begge parter kan akseptere som rimelig. Pasientskadeerstatningen får på sett og vis en annen rolle her, fordi det i utgangspunktet ikke nødvendigvis må foreligge feil fra helsepersonellets side. Men resultatet skal likevel ha vært en belastning for den som er blitt rammet – og så vil det være en erstatningsordning i kjølvannet av det. Når det gjelder en konkret sak, som bl.a. var oppe i helsemagasinet «Puls» – jeg forventer ikke at statsråden skal gå inn i enkeltsaker – ble den altså sivilrettslig behandlet, med en dom som innebar en erstatning for vedkommende. Men så anker Norsk Pasientskadeerstatning dommen. Og jeg oppfatter det ikke som helt uproblematisk at Pasientskadeerstatningen da, hvis man uten å måtte bevise skyld, har fått støtte i et sivilrettslig apparat, på sett og vis blir en motpart. Ser statsråden at den rollen kan være vanskelig ut fra folks forståelse av dette organet?
-0	Jeg har lest forslaget til Senterpartiet og har sett at det er moderert kraftig fra den gangen det ble fremmet i Stortinget, til etter at vi har behandlet det i komiteen. Vi kjenner nesten ikke igjen forslaget i forhold til det som opprinnelig ble fremmet. Det virker som om Senterpartiet har endret politikk på det området bare under behandlingen av saken i komiteen. Så fikk jeg spørsmål om vi har problemer med at private eier infrastrukturen. På mange områder i Norge eier private infrastrukturen, og det fungerer veldig bra. Det vi har hengt oss opp i her, er at man må kunne vurdere dette lokalt. Vi har tro på lokaldemokratiet. Senterpartiet sier også at de har tro på lokaldemokratiet, men i denne saken beviser man faktisk det motsatte.
-1	Jeg ser at representanten Woldseth, som var sakens ordfører i 2003, har forlatt salen. Til min replikk om at Fremskrittspartiet da omtalte pengespill som det såkalte problemet, repliserte Woldseth til meg at vi hadde ikke noe vi skulle ha sagt, for vi hadde ikke støttet dem på at 1 pst. av spilloverskuddet skulle gå til behandling. Jeg ser at representanten Knudsen er til stede, og regner med at han kan lese og bekrefte at Woldseths opplysninger er feil. Det var faktisk slik at det var representanten Lund Bergo som fremmet forslaget. Fremskrittspartiet sluttet seg til, vi fremmet forslaget sammen og stemte sammen i salen. Pengespill er jo i utgangspunktet forbudt. Når vi allikevel har det, er det fordi pengene skal gå til såkalte gode formål. Så har vi gjennom de siste årene sett at det har gitt slike problemer at vi var nødt til å gripe inn. For å belyse det lite grann: Vi bruker i dag 150 ganger mer på pengespill enn i 1990. 150 ganger – det sier kanskje ikke så mye når det er snakk om pengespill, men la oss tenke på alkoholforbruk, for det er noen likheter. Jeg er ikke for et forbud mot alkohol, jeg er heller ikke for et forbud mot spill, men vi må ha det regulert, og vi må sette i gang tiltak hvis det kommer ut av fasong. Rundt 1990 var konsumet av alkohol ca. 5 liter pr. innbygger. Det har økt til i overkant av 6 liter, og vi er bekymret. Hvis vi hadde hatt den samme økningen i alkoholforbruk siden 1990 som vi har hatt i pengespill, ville hver nordmann nå ha hatt et konsum på 750 liter. Da er det kanskje flere enn SV som ville ha grepet inn lite grann før. Vi må skaffe penger til gode formål. SV er ikke prinsipielt imot pengespill, men vi mener at vi må ha det i kontrollerte former, og vi har vært talsperson for at det er Norsk Tipping som skal styre dette. Norsk Tipping er under statens styring og kontroll og vil måtte gjøre som vi sier. Det er likevel ikke slik at jeg eller SV er veldig tilfreds med alt som Norsk Tipping gjør. Norsk Tipping har to hjernehalvdeler – den ene skal drive forsvarlig spill, og den andre skal skaffe mest mulig penger. De to hjernehalvdelene snakker ikke alltid like godt sammen der oppe på Hamar, og det skal vi være bevisst i tiden som kommer. Det med frivillige har også vært framme. Jeg er av den oppfatning at en del av de spillene som Norsk Tipping har overtatt fra de frivillige, bør tilbake til frivilligheten, slik at de, når de mister automater, kan ha incitament til å drive sine egne organisasjoner og kanskje gjøre en bedre jobb på enkelte felt når det gjelder ufarlige spill som Norsk Tipping har i dag.
-1	Jeg takker for det jeg betrakter som et oppløftende svar, men vil likevel følge opp. Bruk av lukkede formater og protokoller fører til at man blir bundet til programvare fra én leverandør. Det er viktig at alle skal kunne benytte seg av statens tjenestetilbud, uansett økonomisk bakgrunn. Prisene på datamaskiner ligger i dag så lavt at også de minst ressurssterke brukerne kan anskaffe dem. Men da vil programvare være en stor kostnad, og siden det finnes gode gratisalternativer, er det viktig å sikre at flest mulig kan benytte seg av dem. Mitt spørsmål til statsråden er derfor: Vil statsråden jobbe for å sikre at den norske forvaltningens tjenester benytter åpne formater og protokoller, slik at tilgangen sikres for flest mulig brukere?
-1	Eg kjenner ikkje den enkelte saka som det vart vist til her, men eg vil på generelt grunnlag seie at alle planlagde avvik frå det minstetimetalet som elevane har krav på, skal følgjast opp. Det vil seie at alle rapportar som kjem inn om at det kanskje er avvik, eller at det kanskje vert planlagt avvik, skal undersøkjast. Fylkesmannens rolle er å sørgje for at dette vert følgt opp i alle fylke i Noreg. Det er jo varsla nettopp at vi skal ha eit tilsyn, altså ei undersøking om korleis dette kan følgjast opp rundt omkring i Noreg, om den typen planlegging foregår. Då vil eg kome tilbake med resultata frå det, slik at vi skal få eit betre grunnlag for den vidare diskusjonen.
-1	Jeg vil først takke saksordfører for godt utført arbeid og for å ha strukket seg langt for å prøve å få til et flertall, selv om det i utgangspunktet var stor avstand politisk mellom partiene i komiteen. Jeg vil også si at jeg er fornøyd med at Arbeiderpartiet har tatt noen viktige skritt, slik SV ser det, i riktig retning i forbindelse med denne saken. Ikke minst gjelder det den iver og den viktighet Arbeiderpartiet har lagt på at vi må få mer gods over på jernbane og sjø og færre trailere på veiene. Det synes jeg er oppløftende. Jeg har likevel lyst til å utfordre representanten Starrfelt på ett område, og det gjelder veiutbyggingen rundt de store byene. Vi ser mange steder at vi har køer, og det skrikes om mer vei, men er det ikke også slik at Arbeiderpartiet i større grad må ta innover seg at vi ikke kan bygge oss ut av køproblemene rundt de store byene?
-1	I denne saken vil jeg si fire ting. For det første må vi som samfunn være opptatt av at norsk ungdom ikke blir rekruttert inn i det vi kan kalle et helvetes liv for den enkelte og for hans eller hennes nære familie, med de konsekvensene det medfører for samfunnet. Derfor må vi bekjempe innføring og omsetning av narkotika i Norge. Samtidig må vi bidra til at fattige mennesker i de land hvor narkotiske stoffer, opiater, blir dyrket, får hjelp til å dyrke noe annet, positivt, i stedet for opiater. For det andre må samfunnet gjøre det det kan når det gjelder holdningsbyggende arbeid. Her må vi voksne gå foran som gode eksempler for den oppvoksende slekt. For det tredje: I bekjempelse av narkotika, slik som i alle andre saker, må enkeltindividets integritet, personvern og rettssikkerhet ivaretas, i tråd med våre rettsstatlige prinsipper. Det betyr at politiet må være ekstremt nøye med hvordan de gjør sitt forebyggende arbeid. For det fjerde: Elevene er, og skal være, politiets fremste allierte her. For å få elever med som sine alliansepartnere må de behandles som alliansepartnere og ikke mistenkte eller kriminelle i utgangspunktet. Dette kan gjøres ved at elevene gis større medvirkning i denne saken. Vi i SV mener derfor at Venstres forslag nr. 1 er et godt forslag, og det vil få SVs støtte. Videre mener SV at skolen, i samråd med det lokale elevrådet, bør ha avgjørende innflytelse på hvorvidt politiet skal komme, hvordan søket skal gjennomføres, og hvor søket skal gjennomføres. Til slutt må jeg innrømme at vi i denne saken burde ha konsultert både Kunnskapsdepartementet og utdanningskomiteen her på huset. Det er en glipp i denne saken. Derfor er jeg ikke sikker på om siste ord i denne saken er sagt.
-0	"Det enkleste man kan gjøre som politiker, er å fordele ansvaret på en sådan måte at ingen har ansvaret, og det er det denne regjeringen har gjort med hensyn til over 17 000 km med vei. På godt norsk heter det å toe sine hender, men det blir jo ikke noe mer eller bedre vei av den grunn. Det er ingen tvil om at OPS er en meget fornuftig måte å organisere både vei- og baneutbygging på. OPS gir entreprenører bedre forutsetninger for både prosjektering, utbygging og vedlikehold – ikke minst kan større og sammenhengende parseller bidra til lavere kostnader og høyere effektivitet. Men OPS finansierer altså ikke veiutbyggingen. Jeg ser i dag at både Høyre og Kristelig Folkeparti bruser veldig med fjærene, men jeg må si at det er en heller mager hane som bruser. Så til representanten Sønsterud, som ikke klarer å forstå at Fremskrittspartiet og Høyre ønsker å effektivisere innen offentlig sektor; hun skjønner ikke at dette er mulig. Jeg vil da vise til en rapport fra 2011 som viser at Norge har 13 960 ansatte til å forvalte transportinfrastrukturen, Sverige, med dobbelt så mange mennesker og langt mer vei og bane, har 13 200 ansatte, Finland har 4 300 og Danmark har 4 400. Er det vanskelig å forstå at det går an å få på plass en mer effektiv organisering, eller er det slik at man ikke ser skogen for bare trær? Representanten Langeland skjønte ikke hvorfor svensk ungdom tok seg arbeid i Norge. Vel, det gjorde de på 1970-tallet, det gjorde de på 1980-tallet, og det gjorde de på 1990-tallet og på 2000-tallet, under ulike regjeringer og ulike regimer. Det er vel heller slik at Norge har store mengder med olje og gass og har store økonomiske muskler, slik at vi faktisk er i stand til å stå for en progressivitet i vårt samfunn. Sverige har ikke olje og gass. Så vanskelig er det."
-1	Eg vil takka komitéleiaren for godt samarbeid. Kristeleg Folkeparti vil kasta oss raud-grøne ut av regjering og føretar derfor eit slags verdival som vil føra til at me får kutt i hjelpa til fattige folk i andre land, at me får reduserte inntekter til bøndene og at me på vårt område sannsynlegvis får høgare fart – ikkje på toga, men på vegane. Me får ikkje forsøk med alkolås, me får auka klimagassutslepp og me får dårlegare fartskontrollar. For meg ser det ut som om Kristeleg Folkeparti skal inn i eit slags ekteskap med Framstegspartiet, men dei gjer det liksom sånn at det blir tvangsekteskap fordi politikken dei får med seg på kjøpet er ein slags tvangssituasjon for Kristeleg Folkeparti. Så kva meiner Kristeleg Folkeparti om dette tvangsekteskapet dei skal inngå?
-0	Senterpartiets representant Slagsvold Vedum sier at politikken virker. Ja, vi registrerer jo det med de siste medieoppslagene og i salen her at det er et opprør i Senterpartiet. Så den virker tydeligvis ikke engang i Senterpartiet. Den virker så godt at man legger ned tre bruk per dag – 21 i uken. Det er Senterpartiets politikk. Så blir vi også beskyldt for at vi er utydelige. Jeg kan ikke forstå hvorfor, for ellers blir man beskyldt for man er for brå. Så sier komitélederen også at vi blir fri for mat på bordet hvis den borgerlige politikken slår inn. Det er litt merkelig at det ikke er fritt for mat på bordet i resten av verden og i resten av Europa, som har en politikk som vi ønsker å føre. Så litt til Lillian Hansens etterlysning. Jeg synes det er ganske påfallende at representanten Hansen nå forteller hele Stortinget at hun ikke har lest merknadene, at hun ikke har lest dokumentene. Alt det hun spør om, står i dokumentene.
-1	"Jeg takker for et godt, solid svar. Utenriksministeren er også i salen nå, så jeg håper at vi får noen flere spørsmål og noen flere svar. Utenriksministeren vil kunne svare bedre ut fra sitt saksområde og sin kjennskap til Bosnia som sitt virke. Vi i Norge har gjort en god jobb når det gjelder Bosnia. Vi har brukt bortimot 1,8 mrd. kr – kanskje mer enn det – i løpet av de siste ti år på å bygge opp Bosnia og Bosnias institusjoner og menneskerettighetene. Vi har god kontakt med Bosnia. Vi reiser ofte – bortsett fra Stortinget, det bør det kunne gjøres noe med – men jeg er ikke sikker på om Europa har gjort sin del av jobben. Det er en følelse i Bosnia at Europa ikke har viet Bosnia den oppmerksomhet som Bosnia fortjener, ut fra det faktum at vi på 1980- og 1990-tallet så hvilken vei det holdt på å gå. Vi klarte ikke å gi dem den oppmerksomheten. Så gikk det virkelig galt. Vi vet at ting ikke skjer over natta; det tar alltid tid. Sånn skjedde det i Rwanda, sånn skjedde det på Sri Lanka. Vi klarer ikke å komme på offensiven, vi klarer ikke å se ting før det skjer. Det er derfor viktig at vi bruker alle de maktmidler vi har, for å presse serberne i Bosnia – slik jeg hørte i interpellasjonssvaret – til å få grunnloven i Bosnia i tråd med Menneskerettskonvensjonen. Det er kanskje det viktigste som må gjøres, og det skjer ikke av seg selv. Så er det helt riktig at Bosnias territorielle integritet må respekteres og konsolideres. Det har vært et bedre forhold mellom Bosnia, Serbia og Kroatia i det siste, det forholdet er på bedringens vei. Jeg vil nå høre om utenriksministeren kan fortelle oss litt mer om dette forholdet, og ikke minst hvordan det kan forsterkes. Samhandelen mellom Norge og Bosnia er ikke veldig stor. Det kan det gjøres en jobb med. Jeg hører gjerne om utenriksministeren har noen tanker om det."
-1	SV ønsker at Statkraft, som jeg sa i mitt innlegg, skal bli ledende på miljøvennlig energi. Ny fornybar energi er et område som har et stort potensial i seg, og jeg tror at Statkraft har nok utfordringer ved at de skal bli ledende på de ulike feltene der. For øvrig vil jeg si til representanten Kristiansen at det er mulig at Castberg betakker seg for å stå utenfor statsrådssalen etter at Høyre har fått herje med kraftsektoren som de nå gjør.
-1	Eg er for så vidt einig i at statsråden har opptredd ryddig og informert Stortinget om overskridingane som har vore. Samtidig vil eg seia at sjølv om godkjenning til utbygging er gjeven, er staten ein så stor del av dette prosjektet at dersom staten finn det nødvendig å gripa inn i forhold til dei overskridingane som er komne, eventuelt nye som måtte koma, er det klart at då må staten som majoritetseigar i Statoil, og som stor eigar i lisensen, sjå på kva utgiftene av å fortsetja vil vera. No vel stortingsfleirtalet og Regjeringa å gå vidare. SV har reist dette som ei problemstilling og viser til at når det gjeld så store pengar som det her er snakk om, må ein tenkja seg nøye om før ein går vidare. Stortingsfleirtalet vel noko anna. Spørsmålet til statsråden er likevel knytt til oppdraget til norsk verftsindustri. Som statsråden veit, har SV ein annan olje- og gasspolitikk enn den politikken som stort sett har vore ført av stortingsfleirtalet. Me har ein meir langsiktig politikk, med lågare tempo. Spørsmålet er spesielt knytt til dette med Statoil. At Statoil blei privatisert av eit stortingsfleirtal, inneber det at ein tydeleggjorde at Stortinget seier frå seg det høvet til å styra som ein hadde før selskapet blei privatisert? Og er det umogleg for Stortinget seinare å gripa inn i høve til Statoil, f.eks. når Statoil skal velja oppdragsgjevarar, nettopp på grunn av den privatiseringa?
-0	Dette er et lovforslag som høres veldig teknisk ut. Formålet er altså at prognoser om forkortet levetid hos den skadelidte som kan tilbakeføres til den ansvarsbetingende hendelsen, ikke lenger skal kunne begrunne terminvis utbetaling av menerstatning. Men det som det i realiteten handler om, er – som saksordføreren var inne på – at hvis f.eks. et sykehus begår en tabbe som fører til at pasientens liv vil bli forkortet, vil dagens regelregime føre til at en kan risikere terminvis utbetaling, altså at den skadelidte, som får livet sitt forkortet av sykehusets feilbehandling, vil få langt, langt lavere erstatning enn om skaden ikke hadde skjedd. Det vil si: Hvis skaden ikke hadde skjedd, ville det altså ikke vært kortere levetid for vedkommende. Det som har fremstått som så urimelig, nemlig at den som forvolder skaden, skal «slippe billigere unna» fordi skaden er så dramatisk at livslengden blir forkortet, endres nå med dette lovforslaget. Jeg er veldig glad for at det har skjedd en vesentlig politisk bevegelse siden 2010, og at dette lovforslaget nå vedtas enstemmig.
-0	Det var kanskje ikke så overraskende at debatten nærmet seg en slags landbruksdebatt. Det kunne man jo forventet av en regjering hvor Senterpartiet har solid styring. Det er vel heller ikke noe ukjent at man innenfor landbruksdebatter, hvis vi skal holde oss til det, er mer enn villig til å bruke subsidier. Nå skal ikke jeg dra dette lenger enn nødvendig. Men jeg har lyst til å peke på én ting som jeg er enig med hr. Holstad i, og det er at en del av omstillingen ikke har gått etter forutsetningene. Stortinget forutsatte i sin tid at man skulle redusere staber og – for å si det sånn – høyere makter med ca. 25 pst. Det motsatte har vel nesten skjedd. Det vil være feil å si det, men utviklingen har ikke vært i tråd med det man burde forvente. Så kan man kanskje forsvare Forsvarets ledelse med at de har vært i kontinuerlig omstilling gjennom åtte-ni år, og det krever også et administrativt apparat. Men når man begynner å få et system hvor det man rår over av tropper som skal disponeres, nesten ikke er større enn det antallet som disponerer dem, da har vi uten tvil et problem. Så det kan gjøres noe når det gjelder omstillinger. Stortinget har heller ikke gitt noen særlig god hjelp, for når det gjelder en del av de omstillingene som Forsvaret har ønsket, har Stortinget tatt med distriktspolitiske hensyn. Representanten Holstad vil sikkert kjenne seg godt igjen når det gjelder dette. En rekke vedtak har åpenbart vært mer preget av distriktspolitisk velvilje enn av de nødvendigheter innenfor organisasjonsstrukturen som har vært klarlagt på forhånd. Så her tror jeg flere kan takke hverandre for at man har kommet opp i dette. Selve hovedstrukturen ligger fortsatt fast, slik Stortinget har vedtatt den, og da får man holde seg til det, da. Ellers må man foreslå strukturendringer, og det har man altså til dags dato ikke gjort av format som vises.
-0	I likhet med saksordføreren er jeg enig i at den store debatten skal vi ta i Odelstinget. Likevel har jeg lyst til å si at dette er en utrolig viktig sak. Jeg hadde nesten ønsket at debatten om denne saken hadde vært i morgen eller i neste uke, etter at vi har vedtatt den lovendringen vi skal vedta senere i dag. Helt til slutt vil jeg bare ta opp mindretallsforslagene i innstillingen.
-0	En av de viktigste jobbene til olje- og energiministeren er å bidra til en sikker energiforsyning som nå og i framtiden kan gi grunnlag for økt velferd og verdiskaping i mange tiår framover. Norge har rikelig tilgang på fornybare energiressurser. Denne regjeringen har slått fast at vi ønsker å øke den fornybare energiproduksjonen, kraftproduksjonen, i Norge. På den måten ønsker regjeringen å legge til rette for fortsatt industriutvikling, eksport av aluminium og silisium og andre industriprodukter fra kraftforedlende industri, men også for økt kraftutveksling med andre land, land som i dag får sin energiforsyning fra kullfyring. Vi ønsker også å erstatte deler av det fossile energiforbruket i Norge med fornybar elektrisk kraft. Det norske kraftforbruket kan nå være inne i en god, positiv utvikling. Vi ser i deler av industrien tegn på at kraftforbruket kommer til å øke. Elkem Solar har allerede startet opp igjen silisiumproduksjonen på Sørlandet og vil etter hvert komme opp i full produksjon. Det går jeg ut fra er en gledelig nyhet ikke bare for olje- og energiministeren, men også for Miljøpartiet De Grønne, som er opptatt av solcelleprodusert energi. Vi forventer også at petroleumsindustrien vil kreve mer kraft i årene som kommer, både i allerede vedtatte prosjekter og nye prosjekter. Så vet vi også at befolkningsveksten vil gi oss en underliggende vekst i kraftbehovet i årene som kommer. Den gode tilgangen på fornybare energiressurser gjør det lett å glemme hvor sårbart det norske kraftsystemet er for variasjoner i temperaturer og i tilsig. Det er ikke mange år siden, vil jeg minne om, at frykt for manglende kraftutbygging og et stort kraftunderskudd dominerte den offentlige debatten. Senest vinteren 2010–2011 hadde Norge en kraftsituasjon som Statnett vurderte som anstrengt – og til dels svært anstrengt i deler av landet. I løpet av 2010 var det lite tilsig i magasinene, og det kalde været den vinteren sammen med økt aktivitet i industrien ga et rekordhøyt forbruk. Regjeringen prioriterer sikker energiforsyning i alle landsdeler. Det er en av grunnene til at vi ønsker å bygge ut mer fornybar energi i Norge.
-0	Institutt for klinisk sexologi har spesialisert seg på denne gruppen og behandler flere som har blitt dømt for seksuelle overgrep. De sier at de har 40–50 personer som foreløpig ikke har forgrepet seg, men som ber som hjelp. Dette instituttet har kapasitet til å hjelpe mange flere. De sier at de har sendt henvendelser til Helse- og omsorgsdepartementet om at de – ved å få mer bevilgninger – vil kunne hjelpe disse, men at de har fått avslag på det de siste årene. Så spørsmålet er: Burde vi ikke ta denne kostnaden ved å hjelpe disse pedofile, framfor å ta kostnaden ved ødelagte liv i den andre enden?
-0	"Jeg er litt skuffet over statsrådens svar; jeg må imidlertid takke for det. Man vil se på muligheten til å få forbedringer. Det synes iallfall jeg er en meget passiv holdning. Jeg ønsker mer å høre statsrådens private holdning i denne saken, for dette har jo en god del sider. Når man klager på skatten, er risikoen stor for at klagen blir liggende lenge. En årsak er at bare seks av ti årsverk ved likningskontorene går med til vanlig saksbehandling. Samtidig bruker svært mange av de ansatte ved likningskontorene arbeidstiden til annet enn å behandle likninger – nesten 40 pst. av årsverkene brukes faktisk på ledelse, opplæring og administrasjon – og resultatet er bl.a. at likningskontorene ikke klarer å svare på klagen innen fristen på tre måneder, en frist som likningskontorene selv har satt. Jeg vil spørre statsråden: Vil statsråden ta noe initiativ til å innføre absolutte tidsfrister overfor likningskontorene, slik at kundene kan få en bedre behandling?"
-0	Det var mye finans. Jeg skal spørre om helse. Regjeringspartiene viser i sine merknader til at de er tilfreds med at regjeringen har fulgt opp verdighetsgarantien på en god måte. Samtidig har flere aviser ved flere anledninger vist til at kommunene selv sier at de ikke finner noe nytt i denne garantien, og således ikke vil gjøre noe annerledes. Er det slik at verdighetsgarantien er som kreftgarantien, altså ingen garanti, men bare en medisinskfaglig anbefaling?
-0	Jeg vil på vegne av representantene Torbjørn Andersen, Tord Lien, Kåre Fostervold og meg selv framsette forslag om en helhetlig vannkraftsatsing.
-0	Jeg skal være den første til å beklage. Jeg har sannsynligvis overhørt representantens Chaudhrys konkretisering, og det beklager jeg på det sterkeste. Men jeg registrerte jo at justisministeren også prøvde seg på samme øvelse, gjennom å si at vi kutter 200 mill. kr ett år og 70 mill. kr neste år og legger det sammen. Det blir dramatiske kutt. Jeg skal prøve å unngå å forlenge debatten. Men det er klart at når man peker på det som det var enighet om i justiskomiteen og Stortinget for bare kort tid siden når det gjaldt kampen mot organisert kriminalitet, er jo denne pakken fra Fremskrittspartiet når det gjelder utvidet grensekontroll, en del av det, selvfølgelig, og det blir nok kanskje det viktigste området også. Hvis vi skal gå foran i å bekjempe organisert kriminalitet av ulik karakter, vil vi måtte gjøre noe med grensekontrollen vår på forskjellige måter. Til representanten Lillehovde: Så må vi bare erkjenne at ja, vi har forskjellig virkelighetsforståelse i Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Vi er kanskje litt mer utålmodig enn Arbeiderpartiet er, og så er det sånn at vi tenker nytt, og at vi tør å utfordre det bestående. Da tror jeg, som jeg sa i mitt innlegg, at disse forslagene på et eller annet vis blir ruget på i regjeringen også. Så trenger det ikke å være denne regjeringen som fremmer det i en annen innpakning. Det kan være en annen regjering, selvfølgelig. Men at det på et eller annet tidspunkt blir nødvendig, er jeg helt sikker på, også ut fra den debatten som representanten Åse Michaelsen viste til, som foregår i Europa. På oppfordring fra representanten Chaudhry, som spør hvorvidt det kommer noen penger i forbindelse med revidert, kan jeg si at hvis Fremskrittspartiets forslag blir vedtatt her i dag, skal jeg også sørge for at det blir finansiert, for vi har ikke kommet i mål med revidert ennå. Vi driver og forhandler, også internt i vårt parti. Men det er klart at hvis disse forslagene blir vedtatt i dag, og det viser seg at det koster penger, skal jeg sørge for at det blir lagt inn i revidert budsjett også, sånn at Chaudhry får finansiert det, hvis det er sånn at han ønsker å støtte noen av Fremskrittspartiets forslag.
-0	Først en kort replikk til representanten Sigbjørn Molvik. Min erfaring er at det er de fattigste kommunene som gjennomgående har den beste eldreomsorgen, så det er ikke alltid mangel på penger i kommunene, men det er mangel på prioriteringer. Flere og flere norske statsborgere flytter ut for kortere eller lengre tid til varme strøk i Europa, eksempelvis Spania. Det er usikkert hvor mange det eksempelvis er i Spania. Det finnes heller ikke pålitelige tall for hvor mange som er tilflyttet Spania, eller som bare er der midlertidig. Stiftelsene Det norske Diakonhjem, Diakonissehuset Lovisenberg og Solgården har gjennomført en prosjektstudie på Costa Blanca hvor man har klarlagt hjelpebehovene i den norske befolkningen, med særlig vektlegging på omsorg og pleie for eldre og syke. Det fremgår av studien at de fleste nordmenn har flyttet til Spania av helsemessige årsaker, og at de aller fleste lever på pensjon eller uføretrygd. En vet at eldreomsorgen i Spania er relativt dårlig utbygd, og etter hvert som alderen øker, får mange norske borgere store problemer i forhold til pleie og omsorg. Fremskrittspartiet mener at det bør legges frem for Stortinget en evalueringsrapport med drøfting av innføring av tiltak, særlig når det gjelder helse og omsorg og pleie ved livets slutt, i budsjettfremleggelsen til høsten. Flere kommuner har etablert sykehjemsdrift i Spania. Kostnadene i Spania ligger 20 pst. lavere enn for sykehjemsdrift i Norge. Ved innføring av en finansieringsordning av eldreomsorgen der pengene følger pasientene, vil det bli langt lettere administrativt å gi slike tilbud i utlandet fra det offentlige i Norge.
-0	For nøyaktig ti år siden ble det fra denne talerstolen behandlet en interpellasjon om samme tema, og alle innleggene fra den debatten er like aktuelle i dag. Fremdeles øker forekomsten av astma blant barn, og fremdeles er det stor usikkerhet om hvorfor så mange rammes. Det har lenge vært opplest og vedtatt at 10 pst. av norske barn har astma. Så publiseres det en ny studie, og man ser at det ikke er 10 pst., men sannsynligvis 20 pst. Flere tusen oslobarn har vært fulgt siden de ble født i 1992, og hver femte av dem har astma. Undersøkelser også andre steder i landet viser at forekomsten sannsynligvis er så høy også utenfor bymessige strøk. Diagnostiserte tilfeller har økt fra 1,7 pst. i 1950 til dagens 10–20 pst. Hvorfor øker så forekomsten av astma? Mange er arvelig disponert, men ingenting tyder på at den genetiske arveligheten har økt. Det som utløser sykdommen, er miljøfaktorer, infeksjoner og påvirkninger av høyst forskjellig karakter. Barn som er tatt ved keisersnitt, kan ha noe økt risiko for astma, men dette kan ha sammenheng med økt risiko for atopisk allergi på grunn av at nyfødte brakt til verden ved keisersnitt har annerledes bakterieflora i tarmen. Derfor advares det mot bruk av keisersnitt der det ikke er helt nødvendig. Mange flere premature barn med særlig lav fødselsvekt overlever nå. De fødes med umodne lunger og har økt risiko for å utvikle astma med årene. Dette gjelder særlig premature barn som er født ved keisersnitt. Svangerskapet og den første perioden i livet synes å være viktig med hensyn til senere utvikling av astma og allergi. Det er også kjent at opphold i barnehage øker risikoen for luftveisinfeksjoner hos barn, og det er vist at barnehagebarn oftere får astma enn andre barn. Hvis dette er riktig, vil vi kunne forvente en fortsatt økning nå som alle barn skal tidlig i barnehage. I tidlig barnealder er forekomsten av astma en og en halv til to ganger større hos gutter enn hos jenter, men denne forskjellen blir motsatt etter puberteten. Årsaken til denne kjønnsforskjellen er ikke kjent, og det er ikke lett å finne noen logisk forklaring på dette. Man kjenner til at røyking og luftforurensing fra bl.a. biler, bål og industri er skadelig, og her er lungesyke spesielt utsatt. Teppegulv var populært en tid, men nå er de fleste bevisst på støvproblemene, spesielt hvis det er astma og allergi i familien. Fuktskader med muggvekst i kjeller og våtrom forsterker symptomene. Men hva med ventilasjonsanlegg i offentlige bygg og borettslag? Skjer rengjøring av kanaler og bytting av filter hyppig nok og godt nok? I mange tilfeller trekkes friskluften inn fra et loft der det ikke er frisk luft, men støv. Det er utført mye rehabiliteringsarbeid ved skoler og barnehager for å bedre inneluften og også for å fjerne mugg og fuktskader, men dette har tydeligvis ikke resultert i færre astmatilfeller. Kostholdet er ikke det første som slår en når en tenker på astma. Men man vet at morsmelk er bra for spedbarn når det gjelder å forebygge, og for de større barna kan omega-3, f.eks. tran, og frukt med antioksidanter være av betydning. Det er derfor viktig å vurdere barnas kosthold i forbindelse med astmaundersøkelser. Dette blir ofte forsømt. Helsestasjoner og skolehelsetjenesten, som er nevnt her, må ha gode kunnskaper for å kunne gi råd til foreldrene, og til skolen for øvrig. Det er behov for nye diagnosemetoder ved kronisk lungesykdom hos barn, hevder overlege Dorlöchter ved Sykehuset Østfold HF. Det er viktig at barn får en tidlig diagnose, og at behandlingen kan starte opp tidligst mulig i sykdomsutviklingen. Dette kan oppnås ved bruk av HCRT, en form for bildediagnostikk som viser skader på lungene selv om lungefunksjonen er normal. Metoden brukes en del i utlandet, men bare i beskjeden grad i Norge, noe som bør endres snarest. Det eksemplet som Sonja Irene Sjøli viste til her, viser at det er behov for det. Forskerne vet ikke nok om årsakene til økningen i forekomsten, og det er fortsatt et stort behov for videre forskning på dette området. Norges Astma- og Allergiforbund har satt opp en prioriteringsliste, som Sonja Irene Sjøli viste til, og den bør Regjeringen og alle partiene i Stortinget støtte opp om. Men det hjelper ikke med en nasjonal strategi hvis den ikke følges opp med nødvendige midler. Mange miljøfaktorer kan bedres, men det er ikke mulig å fjerne alle kilder som framkaller ubehag og sykdom hos allergikere og astmatikere. Vi vet at veldig mange i årene som kommer, vil være helt avhengig av gode medisiner for å klare hverdagen. Derfor er det viktig at stadig bedre bivirkningsfrie legemidler blir tilgjengelig. Så får vi se om en tilsvarende debatt om nye ti år kan gi svar på om vi lykkes i å reversere denne utviklingen, slik at færre vil få astma i årene som kommer, eller om tallene fortsatt vil øke.
-0	Det er nå stor usikkerhet i Forsvaret på grunn av problemene med leveranser av de nye nettopp nevnte helikoptrene av typen NH90. To er levert – i hvert fall seks år forsinket. Så vidt jeg har forstått, er det nå på tale å si opp hele avtalen. Det som opptar mange, er for det første når de øvrige tolv blir levert. Forsvarsministeren nevnte nettopp at det tredje kanskje kommer på nyåret en gang. Men det som kanskje er enda viktigere, er at hvis hele avtalen blir sagt opp – og vi snakker da igjen om fire, fem, seks, syv år frem i tid før nye helikoptre kan komme på plass – har forsvarsministeren nå en plan for hvordan helikopterressursen i tilstrekkelig grad skal være tilgjengelig frem til leveransene er unnagjort?
-0	Jeg er glad for at det er en bred enighet om hovedlinjene i denne proposisjonen. Fremskrittspartiet har i en årrekke argumentert for at saksbehandlingen på utlendingsfeltet må forenkles. Denne proposisjonen er derfor på mange måter en seier for Fremskrittspartiet, og jeg vil utfordre opposisjonen til å se på andre deler av innvandringspolitikken med like konstruktive øyne som i denne saken. Det har vært et stort problem at det har blitt framsatt uforholdsmessig mange omgjøringsanmodninger. Klageinstansen i Utlendingsnemnda mottar og behandler hvert år et stort antall anmodninger om omgjøring av endelige vedtak. Det ble fremmet – som representanten fra Høyre var inne på – om lag 6 000 omgjøringsanmodninger i 2012. Dette utgjør nesten halvparten av alle realitetsbehandlede saker på asylfeltet. De aller færreste klagene fører til omgjøring, og i mange tilfeller er det helt åpenbart at anmodningen ikke kan føre fram. Det er derfor ønskelig både å effektivisere behandlingen og å redusere antallet anmodninger som blir levert. Vi vet at kapasiteten på asylfeltet er sprengt, 5 500 mennesker står i bosettingskø og like mange venter på uttransportering. Fremskrittspartiet har alltid vært helt klare på at vi skal ha en rask og effektiv saksbehandling på en måte som ivaretar rettssikkerheten til den enkelte. En lang ventetid er uverdig for den enkelte asylsøker som får livet sitt satt på vent, det er dyrt for samfunnet og det er dårlig for integreringen. Lovforslaget gjør at de omgjøringsanmodningene som åpenbart ikke kan føre fram, gis en forenklet behandling. Dette er veldig positivt for asylprosessen, og jeg ser fram til ytterligere forslag til forbedringer av asylprosedyren fra regjeringen. Skal vi unngå de situasjoner vi har sett de senere år, der barn og andre tilbringer årevis i limbo mens man avventer asylbehandlingen, er det viktig at UDI og UNE sørger for en rask avklaring. I denne sammenheng er utlendingsforvaltningens totale saksbehandlingskapasitet i aller høyeste grad relevant. Jeg er derfor glad for dette forslaget, der det i større grad kan gis standardiserte svar på omgjøringsanmodninger. Det vil føre til at utlendingsforvaltningen vil få frigjort kapasitet til å kunne behandle asylsøknader raskere i første instans. Har søkeren et reelt beskyttelsesbehov, skal dette avklares raskt. Tilsvarende skal en asylsøker som ikke har beskyttelsesbehov raskt sendes ut av landet. Lovforslaget inneholder også en rekke innstramminger, som er positivt. Tidligere har det vært mulig å få behandlet en omgjøringsbegjæring selv om søkeren ikke oppga bosted eller hadde ukjent oppholdssted. Den nye hovedregelen er at denne typen søknader nå skal avvises. Det finnes ingen god og nøyaktig oversikt, men det er anslag på at det er så mye som 20 000 illegale innvandrere bare i Oslo-området. Det er derfor av stor samfunnsmessig betydning at vi har kontroll på bostedsadressen til personer som ennå ikke har fått opphold. Det vil i samråd med samarbeidsavtalen være enkelte unntak for barn, og det er noe man ser på i forhandlingene mellom regjeringspartiene og samarbeidspartiene. Det er allikevel positivt at vi nå får på plass en slik viktig og generell innstramming. Asylsystemet er overmodent for reform, og det å gi omgjøringsanmodninger som åpenbart ikke kan føre fram, en forenklet behandling, er et riktig skritt på veien. Vi i Fremskrittspartiet er glade for at vi har klart å sette dagsordenen i denne type saker, og jeg kan forsikre alle om at Fremskrittspartiet vil arbeide hardt hver eneste dag framover for en helt nødvendig opprydding i norsk asylpolitikk.
-0	Jeg har også, som jeg gjorde i mitt innlegg, lyst til å kritisere statsråden for behandlingen av JFS-prosjektet. Jeg syns det har vært en uryddig behandling, og det har jeg som sagt tidligere gitt uttrykk for. Jeg har bare lyst til å nevne kort det som jeg spurte om i den åpne høringen. Det ser altså ut som det er 84 pst. av utviklingskontraktene som allerede er gitt til USA, at det ytterligere er gitt 10–12 pst. til Storbritannia, og at enkelte andre land som Nederland og Israel som har gode kontakter med våpenindustrien i USA, antakeligvis har fått litt allerede, og da er det jo et stort spørsmål om hva som blir igjen til norsk industri, og hva en gjenkjøpsavtale egentlig vil inneholde. Så har jeg også lyst til å si litt om St.meld. nr. 17 for 2001-2002, om samfunnssikkerhet, som skulle vært behandlet her i dag, og det ville vært en stor fordel om den hadde blitt det, men dessverre har det ikke blitt sånn. Disse to sakene, St.meld. nr. 17 og den proposisjonen vi behandler i dag, henger jo på en måte sammen. I media har det vært kritisert at dette ikke har skjedd, og media har lagt skylden på Stortinget, eller komiteen, for den saks skyld. Det syns jeg er helt galt. Grunnen til at den ikke behandles i dag er jo at flertallet i komiteen har bedt om at saken utsettes for å få mer substans i dette, og det er også grunnlaget for at Fremskrittspartiet foreslo at hele meldingen skulle sendes tilbake, fordi vi syns den rett og slett var for dårlig, og at den ikke inneholdt substans overhodet. Nå ble justisministerens anseelse reddet av komiteflertallet som foreslo som sagt å utsette saken til oktober. De som foreslo det, tror jeg også egentlig innerst inne hadde hatt lyst til å sende hele saken tilbake. Det er Regjeringens ansvar å trekke konklusjoner og ikke la dette henge i luften slik det er gjort i denne meldingen. Man inviterer rett og slett til stortingsregjereri, og det er gjort her, og det har imidlertid ikke vært noe annet alternativ.
-0	La meg begynne med å minne Jens Stoltenberg om bakgrunnen for en del av min kritikk da Regjeringen la fram sitt statsbudsjett. Hovedgrunnen var at jeg sa at vi er verdens rikeste land, men Regjeringen prioriterer å bruke 162 milliarder kr til å øke oljefondet. Og da har man gått inn på masse smålige kutt for å få det til, det står jeg fast på. Problemet er jo at her er Arbeiderpartiet hjertens enig med Regjeringen. Også Arbeiderpartiet – når de lager sitt alternative statsbudsjett – begynner med: Hva er viktigst? Jo, det aller viktigste er å øke oljefondet med 162 milliarder kr. Det skal ikke komme til noe mer enn det som økonomene i sine kontorer, rom og kjellere har funnet ut er forsvarlig. Jeg står fast ved det. Det vi kunne gjøre, var å velge om vi bare skulle ha vårt eget primære budsjett, eller om vi skulle gå inn i forhandlinger. Det har vært slik gjennom mange år at også Arbeiderpartiet har stemt subsidiært, som er nest best, fordi alternativet har vært verre. Og det var selvsagt den situasjonen vi kom i. Da Arbeiderpartiet presenterte sitt alternative budsjett, med ca. 4 milliarder kr mer i skatter enn det som nå blir vedtatt, og da de kom med innstramminger for små og mellomstore bedrifter gjennom delingsmodellen – og en rekke andre ting som gikk den gale veien, med økning i skatter og avgifter – var det vi så at hvis vi i hvert fall kunne få fjernet de verste ulempene gjennom Bondevik-regjeringens budsjett, kunne det kanskje bli spiselig og gis subsidiær tilslutning. Og det har det blitt. Vi har fått gjennomslag for det Jens Stoltenberg forhandlet om, men som han ikke greide. Permitteringsordningen blir ikke endret. Vi fikk økt avskrivningssatsene for næringslivet. Vi fikk økt pensjonene for gifte pensjonister, noe som har vært en mare i 20 år, og som vi har kjempet for i 20 år. Alle andre partier har alltid stemt mot, har alltid vært mot å gjøre noe konkret. Nå er plutselig nesten alle partier enig med oss. Vi synes at vi har valgt det fornuftige, men det er fremdeles masse i budsjettet som vi ikke liker, som er usosialt, og som vi svært gjerne skulle ha endret på. Men vi fikk i hvert fall gjort det noe bedre – og vi unngikk regjeringskaos, med Jens Stoltenberg tilbake i stolen.
-1	Jeg takker for svaret. Det var et godt svar, og jeg oppfatter det slik at statsråden nå er på glid i dette spørsmålet. Det er et langt skritt både i forhold til hva Arbeiderpartiet har sagt tidligere, og i forhold til hva tidligere statsråder har sagt. Jeg er helt enig i at ei godkjenningsordning ikke er noe sesam sesam for å få en god kvalitet, men det er én viktig forutsetning for å få god kvalitet og for å hindre at hvem som helst kan åpne en barnevernsinstitusjon, slik som det er i dag. Hvem som helst kan faktisk gjøre det, og så lenge fylkeskommunene er prisgitt de private løsningene fordi de ikke har nok plasser selv, kan man altså risikere at unge blir plassert i en institusjon som ikke er god nok, så lenge vi ikke har denne godkjenningsordninga. Jeg minner om at f.eks. barnehagene har ei godkjenningsordning. Det jeg vil spørre statsråden om, er om hun ser noen prinsipielle grunner til ikke å behandle denne saken veldig, veldig raskt og ikke vente til Befring-utvalget har vært ute på høring.
-0	Jeg vil også få lov å takke interpellanten for å reise viktige spørsmål her i salen i dag. Før jeg går inn på selve interpellasjonstemaet, en liten visitt til representanten Hansen: Det er en veldig forståelig advarsel til Israel i forhold til et eventuelt angrep mot Iran. Jeg deler langt på vei den bekymringen. Men vi må vel si at det som dog er spesielt med Iran i denne sammenheng, er at de har kommet med erklærte trusler og ønsker om å utslette staten Israel. Det gjør forholdet til Iran veldig spesielt, og det er forståelig at Israel er bekymret. Når det gjelder overgrepet mot kurderne, som representanten Chaudhry prisverdig tar opp, og som utenriksministeren på en forbilledlig måte er veldig tydelig på å definere folkemordbegrepet i forhold til, er det utrolig viktig at vi ikke glemmer, og at vi legger kunnskap om dette inn i historiebøkene, inn i undervisningen, inn i alle relevante sammenhenger. Det har vi gjort når det gjelder holocaust mot jødene under den andre verdenskrigen, og det gjør vi når vi opplever ting som er så grusomme som det representanten Chaudhry detaljert beskriver, og som det er viktig at gir oss et kollektivt minne, og ikke minst for at ungdommen skal få en forståelse av hvorfor mange av oss engasjerer oss i politikk – nemlig for å forhindre den typen situasjoner. Jeg har heller ikke noe problem med å dele interpellantens bekymring for kurdernes situasjon generelt. Kurdernes landområde er fordelt på flere land, og spesielt situasjonen i Syria er i dag vanskelig. Det var ikke enkelt før borgerkrigen brøt ut, men det er særdeles krevende nå. Iran, som jeg var inne på tidligere, er også et land hvor mange kurdere bor, og hvor situasjonen for menneskerettigheter generelt og for kurdere og andre etniske minoriteter er svært krevende. Jeg vil gi regjeringen anerkjennelse for arbeidet med hensyn til ulike former for våpen – masseødeleggelsesvåpen og klasevåpen har vært nevnt. Vi har ment at regjeringen her har gjort et forbilledlig arbeid. Så til det som utenriksministeren også brukte en del tid på: kjernevåpen. Det er og forblir en av vår tids største utfordringer. Vi har kjernevåpen nær den norske grensen i Barentsregionen. Et program som kanskje mer i det stille har gjort mye godt for ikke minst å ta hånd om en rekke atomubåter på russisk side, er det såkalte Nunn-Lugar-programmet, som har pågått i 20 år. Dette er et samarbeid med hovedsakelig amerikansk finansiering, hvor man har gått inn i Russland og tatt for seg atomubåter og andre kjernevåpen som bør destrueres og ødelegges på en forsvarlig måte, og ikke minst sørge for at dette ikke havner i hendene på elementer som vi ikke ønsker skal ha denne typen kapasitet. Nå signaliserer russerne – ifølge de informasjoner jeg kan lese i pressen – at de ønsker å avslutte dette samarbeidet. Det er bekymringsfullt. Her bør vi – sammen med amerikanerne, selvfølgelig – prøve å få russerne til å fortsette samarbeidet og fortsette det gode arbeidet som her har skjedd. Russerne mener at de kanskje nå har kapasitet til å håndtere dette selv, men vi tror at slik fjerning av atomvåpen best skjer i et samarbeid under internasjonal overvåking, og hvor vi kan sørge for at denne typen våpen destrueres, slik at de for all fremtid ikke kan benyttes igjen. Slik vil vi totalt sett redusere all kapasitet på ulike masseødeleggelsesvåpen – i dette tilfellet kjernevåpen – men den historiske lærdommen her vil også kunne trekkes inn når det gjelder andre våpen, som biologiske og kjemiske våpen, som også har vært tatt opp i interpellasjonsdebatten.
-1	Som representanten Ågot Valle helt riktig påpeker, er kvinners livssituasjon et av de aller viktigste spørsmålene i utviklingspolitikken. Blant alle de grunner som hun legger fram: Kvinner lider ofte spesielt under krig og konflikt. De er uskyldige ofre for en konflikt startet av menn og drevet av menn. Kvinner er ofte blant de fattigste i mange land, men også de som bringer en hel familie ut av fattigdom. Kvinner er de som er lavest utdannet, og døtrene deres er de som får minst utdanning og dermed dårligst framtidsutsikter. I nær sagt alle dimensjoner som har med utvikling og fred å gjøre, er kvinners situasjon derfor et veldig viktig anliggende. Dette er også en hovedgrunn til at vår regjering har definert kvinnepolitikk som et av de fire hovedsatsingsområdene innenfor utviklingspolitikken. Vi gjør det også fordi vi tror det er et område hvor Norge har særlig mye å bidra med. Vi er et land som internasjonalt oppfattes som et sted hvor kvinners rettigheter har kommet lenger enn i mange andre land. Vi har heldigvis langt flere kvinner i storting og regjering enn andre land, selv om det var bitte lite grann flaut at Chile slo oss på målstreken og ble det første landet i verden med 50 pst. kvinner i regjering. Dette er viktig, og vi har mye å bidra med, derfor skal det være et hovedanliggende for oss framover. En av de klassiske debattene, slik jeg har fulgt kvinnepolitikken i Norge i 30 år, er om det viktigste er å starte særegne kvinnetiltak, eller om det viktigste er at kvinneperspektivet kommer igjennom på alle de store områdene i politikken. Svaret på det, slik jeg ser det, er: Ja takk, begge deler. Vi kan ikke ha bare det ene eller bare det andre. Det kan godt hende at det trengs en egen FN-organisasjon som konsekvent og i det daglige setter kvinnespørsmål på dagsordenen. Det er mye som taler for at man burde ha det, men det kan ikke være i motsetning til at kvinnespørsmål også må inngå i alle de FN-organisasjonene som driver med arbeidstakerrettigheter eller barnerettigheter, eller utviklingspolitikk eller fred eller hva det måtte være. Man må ha begge deler. Jeg var i Liberia ganske nylig, og dette illustrerer egentlig det hele: Jeg spurte Liberias nye kvinnelige president, Ellen Johnson-Sirleaf, hva vi kan gjøre fra norsk side, og hva som var det første hun ville be oss om for å hjelpe henne. Da sa hun: politi. Det er kanskje ikke det første man vil tenke på fra en klassisk norsk kvinnesakssynsvinkel, men det illustrerer selvsagt et kjernepunkt, nemlig at uten et alminnelig politi har kvinner i Liberia ingen beskyttelse. En hvilken som helst mann kan begå de overgrep og voldshandlinger han vil mot en hvilken som helst kvinne, og han blir aldri stilt for retten. Det er ingen som helst beskyttelse for det mest basale i livet. Derfor er politi det første de trenger, og derfor har Norge gått inn og sagt av vi vil støtte egne mottaksenheter for kvinner og barn ved politistasjoner over hele Liberia som et strakstiltak, og etter hvert komme tilbake til hva mer vi kan gjøre for Afrikas første kvinnelige folkevalgte president. La meg også si noe substansielt om det som er et hovedanliggende for Ågot Valle, nemlig mødrehelse og seksuelle rettigheter for kvinner. Det er kanskje det mest kontroversielle temaet internasjonalt på dette området, og det er et område hvor denne regjeringen ønsker å være helt i front. Der mange vil snakke forsiktig og i dulgte ordelag, skal vi være tydelige. Det er også et område hvor det er en uheldig polarisering og hvor vi ikke bare kan skrike, men også må få andre med oss. Kanskje var det et lite, positivt skritt vi så i går da det ble kjent at Vatikanet og ledende katolske kretser i alle fall begynner å myke opp sine posisjoner bitte lite grann. Ingenting vil i alle fall være mer velkomment enn om det skulle skje. Norge vil være ledende i arbeidet for kvinners rettigheter, for kvinners makt og kontroll over egen seksualitet og alle spørsmål knyttet til moderskapet. Vi samarbeider med de nordiske landene og med Nederland og Storbritannia om å få seksuell helse og mødrehelse inn som helt sentrale temaer i forbindelse med oppnåelse av tusenårsmålene. Mødredødelighet er faktisk det kriteriet hvor det er størst forskjell mellom de aller rikeste og de aller fattigste landene i verden. Vi er i front i støtten til FNs befolkningsfond og en viktig giver der. Vi er i front i støtten til den internasjonale organisasjonen International Planned Parenthood Federation, som på en måte er en slags spydspiss i kampen for mange av de viktigste rettighetene på områder som interpellanten var inne på. Vi støtter retten til trygg abort. Det er helt sentralt. Titusener av kvinner i Afrika dør fortsatt etter det som er å sammenlikne med de gamle strikkepinnehistoriene fra Norge. De dør under de mest uverdige forhold på grunn av aborter som de har forsøkt å ta, ofte i ren desperasjon, og på ingen som helst helsemessig fornuftig måte. Det er uverdig, og det er noe som alle burde være i stand til å ta avstand fra, uansett hva man ellers mener om selvbestemt abort. Vi ønsker også å avkriminalisere abort og mener at abort må være en rett i andre land, og vil ta til orde for avkriminalisering av abort i alle internasjonale fora. Vi ser sammenhengen mellom seksuell helse og hiv og aids. Makt over egen seksualitet til kvinnene er et av de mest sentrale spørsmålene når det gjelder å bekjempe aidsepidemien internasjonalt. I det øyeblikket kvinner har kontroll over sin egen kropp og menn tar ansvar for egen atferd, vil vi være kommet et langt skritt videre på det området. Vi må også sikre allmennheten tilgang på kondomer. Norge vil selvsagt delta på den store FN-sesjonen om aids og hiv i New York i månedsskiftet mai-juni. Jeg vil delta der og forsøke å fronte de synspunktene som gjør seg gjeldende i denne debatten, i et slikt FN-forum. Et annet område som interpellanten var inne på, er spørsmålet om økonomiske rettigheter for kvinner. Jeg skal fare over det litt raskere, men det dreier seg til dels om rettigheter i den formelle sektor. Det er jo slik at nesten overalt er kvinners lønn i formell sektor mye lavere enn menns lønn i samme sektor, og ofte er kvinnene de mest utsatte i den formelle sektor. For eksempel var det slik at da Asia-krisen slo inn i 1997, var det kvinnene som først måtte gå. Menn beholdt jobben lenger, selvsagt fordi man opprettholdt jobben så langt som mulig for den som hadde den høyeste lønnen, og arbeidsgivere så det lettere å sparke ut kvinner enn menn. Så kvinners rettigheter i formell sektor er viktig. Men kvinners rettigheter i uformell sektor er like viktig, fordi uformell sektor i mange land i svært stor grad består av kvinner, og mange flere kvinner har jobb i uformell sektor enn i formell sektor. Her må man simpelthen gå framover på begge bein samtidig, i samarbeid med ILO – altså FNs arbeidstakerorganisasjon, hvis leder kommer til Norge i nær framtid, invitert av Regjeringen – og selvfølgelig i tett samarbeid med norsk fagbevegelse og gjerne også med Næringslivets Hovedorganisasjon, som vi helt sikkert vil ha ganske sammenfallende synspunkter med på disse områdene. Men kvinners rettigheter både i formell og uformell sektor må sikres i det videre arbeidet på det økonomiske området. Interpellanten Ågot Valle spør om den evalueringen som er gjennomført av kvinnestrategiene i de senere år. Svaret på det er at det er vel ikke en spesielt oppløftende evaluering. Det som i all hovedsak sies i evalueringen, er at det er mangel på resultater, grunnet uklare ansvarsforhold og, tror jeg, i stor grad uklarhet om det jeg startet med, nemlig hvorvidt man skal ha egne kvinneprosjekter, egne kvinneprogrammer, egne kvinneorganisasjoner – og forfølge det langs det sporet, eller som det så veldig flott heter på fagspråket, at man skal «mainstreame» kvinnespørsmål, dvs. om kvinnene skal inn i finansdepartementet, miljøverndepartementet eller alle de andre stedene hvor beslutninger tas. Og svaret må bli: Begge deler, takk! Fra Regjeringens side vil vi både gi støtte til spesifikke kvinneprosjekter og til spesifikke kvinnetiltak i Verdensbankens og FNs regi og til arbeidet i alle politiske fora for at kvinneperspektivet skal inngå i den alminnelige politikken, enten det gjelder finanspolitikk eller krig og fred. Regjeringen vil legge fram en ny handlingsplan for kvinner og likestillingsarbeid i utviklingssamarbeidet. Den skal være klar i løpet av året. Vi vil selvsagt innby til en bred prosess der, hvor et utkast vil være utarbeidet i konsultasjon med mange. Når det utkastet legges ut, vil vi innby til kommentarer fra alle hold – selvsagt fra kvinneorganisasjoner, men også fra alle dem som måtte være interessert i å kommentere det. Selv Fremskrittspartiet er hjertelig velkommen til å kommentere spørsmålet om de skulle vise en snev av interesse for kvinner i utviklingspolitikken på en sjelden, solrik dag! Jeg vil helt til slutt si at statsministeren har påtatt seg et veldig viktig arbeid som en av lederne for FN-panelet som skal se på FNs videre skjebne. De spørsmålene vi diskuterer her i dag, er blant de spørsmålene som vil inngå i arbeidet der. Jeg tror at mitt råd til ham vil bli det jeg har sagt her, nemlig at han må vektlegge både spesifikke kvinnespørsmål og at kvinnetenkning må inn i alle sider av FNs virksomhet. Og det samme må vi gjøre i våre bilaterale programmer og når det gjelder Verdensbanken.
-0	Først dette med økende egenandeler, som representanten Ballo viste til at en har fått i primærhelsetjenesten. Ja, og det er takket være fastlegeordningen, som også representanten Ballo lovpriste og vel lovpriser fremdeles. Nå må man altså betale 70 kr for å få utlevert sin egen journal fra den legen man har flyttet fra, til den legen man har flyttet til. Det er jo en helt unødvendig utgift som er påført pasientene. Og slik er det blitt: egenandeler for resepter, konsultasjoner over telefon, osv. Så det er ikke blitt noen lukrativ ordning for pasientene sett ut fra et økonomisk ståsted. Så var det forholdet mellom liv og lære. Vi har i de siste budsjettene i den forrige perioden primært gått imot enhver økning av egenandelene. Så viser jeg til samarbeidet med Bondevik-regjeringen de to årene den satt, hvor vi inngikk et budsjettforlik. Nå vet ikke jeg om Olav Gunnar Ballo og Sosialistisk Venstreparti noen gang kommer i den situasjon at de må inngå forlik med andre partier for å løse situasjonen rundt et statsbudsjett, men det vi fikk til med Bondevik-regjeringen den gang, var at vi fikk beholde taket på de egenandelene som var foreslått økt, men vi måtte akseptere den generelle økningen av de øvrige egenandelene. Og det var en økning som var formidabel. Det var den største økningen av egenandelene som jeg noen gang har sett i dette hus, med Bondevik-regjeringen den gang. Men det er det man må betale for å gå inn og kompromisse. Jeg tror alle og enhver skjønner at det ikke var med lett hjerte vi gjorde det, men vi måtte altså prioritere det ene mot det andre, og så ble det slik.
-1	Nei, det var ingen forglemmelse. Grunnen til at SV ikke har vært med på den merknaden – på samme måten som vi ikke er med på forslag og merknader når det dreier seg om positivitetsagenter – er ikke at vi mener at dette ikke er gode tiltak, men at vi har den innstillinga at vi ønsker at kommuner og fylkeskommuner skal få sine distriktspolitikkpenger i samlepotter, og at de sjøl skal kunne få lov til å velge hvordan de vil bruke pengene. Slik sett synes vi at dette er gode ideer, men vi synes ikke det er riktig at Stortinget skal sitte og bestemme så detaljert hva det er man skal drive med. Hvis man ut fra lokalt behov ønsker eventuelt å opprette en nasjonal database, ønsker vi at de skal få frihet til å kunne bruke pengene sine til dette, sjøl om jeg tror at det kanskje ikke er det mest hensiktsmessige. Jeg tror kanskje at regionale databaser er enklere å ha oversikt over og enklere å lage litt lokal profil på, slik at man kan profilere hva som er de ulike landsdeler eller regioners fortrinn når man ønsker å selge seg som et godt bosted og arbeidssted for ungdom. Grunnen til at vi ikke er med på den merknaden og heller ikke med på forslaget om positivitetsagenter, er rett og slett at vi ønsker å gi lokal frihet når det gjelder de distriktspolitiske midlene som blir gitt. Distriktene skal sjøl få lov til å velge hvilke tiltak de vil bruke pengene på.
-1	Tilføring av midler til Forskningsfondet er en veldig hensiktsmessig måte å trappe opp forskningen på. Av det fondet som i dag er på 60 milliarder kr, har vi i løpet av ett og et halvt år tilført 24 milliarder. Under den forrige regjeringen ble det tilført en og annen milliard nå og da. Vi har tatt to store jafs: 14 milliarder i det første budsjettet og 10 milliarder i det budsjettet vi nå er inne i. Men 60 milliarder er ikke taket på Forskningsfondet. Hvor stort dette blir i løpet av vår periode og i framtiden, vil hvert enkelt budsjett og hver enkelt regjering bestemme, men i Soria Moria-erklæringen står det veldig tydelig at veksten i forskning skal skje ved en kombinasjon av bevilgning og avsetning til fondet. Avsetningen til fondet har som sagt under vår regjering vært rekordstor – hele 24 av 60 milliarder. Derfor er det ikke riktig som representanten egentlig antydet i sitt første spørsmål, at forskning ikke har hatt spesielt gode budsjett under vår regjering. Tvert imot har de hatt gode budsjett. Men alle, både vi og opposisjonen, skulle helt sikkert hatt mer penger til alle formål som Stortinget bevilger penger til, men det er altså ikke mer penger enn dem vi har til rådighet.
-0	Som regjeringen har informert Stortinget om flere ganger, jobber vi med en jernbanereform som har som mål at vi skal gi et bedre reisetilbud for folk i pendlersituasjon, den reisen en tar til og fra arbeid, og sørge for at vi får mer gods over på jernbane. Dette er målsettinger som jeg på ingen måte er første statsråd som uttrykker, men jeg ser at utviklingen på godstransporten ikke har gått i den retningen en har hatt visjoner om før. Det tyder på at en ikke har gode nok system, gode nok strukturer i jernbanesektoren til faktisk å få til en endring. Det handler om for dårlig vedlikehold, det handler om for lite og for dårlig frekvens, det handler om for høye kostnader sammenlignet med alternativene. Vår reform går på at vi skal samle mer myndighetsansvar i noen organ, og la andre organ, som f.eks. NSB, få lov til å være et mer konkurransepreget selskap. Det vi ser, er at der NSB er utsatt for konkurranse, nemlig på NSB Gjøvikbanen, leverer de også best kundetilfredshet. Det er viktig å få reformer som står seg over tid, derfor tannkremmetaforen.
-1	For SV er det sjølvsagt viktig at vi styrkjer dei institusjonane vi har – Arbeidstilsynet, skatteetaten og den typen ting – men det er langt frå nok. Det ein treng, er ei omfattande organisering og at ein legg til rette for at også fagrørsla kan ha desse som medlemer. Det blir gjort elles i Europa av LO sine søsterorganisasjonar i ulike byar, for ein har det same problemet der også. Ein treng rett og slett å få desse menneska organisert i sitt interessefellesskap.
-1	Representanten Holte sa nå i sitt svar at det var en rettesnor for Senterpartiet å oppføre seg slik i regjering som Arbeiderpartiet hadde gjort, altså at de kunne svinge hit og dit. Da må jeg spørre: Vet ikke representanten Holte at vi nå har gjennomført et budsjettsystem som gjør dette umulig, og kan representanten Holte beskrive innholdet av de avtalene som er inngått med Fremskrittspartiet og Høyre, på en slik måte at det sannsynliggjør at det er mulig å finne noen andre forlikspartnere ved neste korsvei? Det er ikke så lett for oss andre å se, men det hadde vært veldig fint om Senterpartiet nå kunne avklare en gang for alle at de ser denne åpningen, at de har lyst til å bruke den. Så sier Holte at Senterpartiet opprettholder tjenestene i kommunesektoren. Da må jeg spørre om representanten Holte ikke vet at det mangler i hvert fall 4 milliarder kr i kommunesektoren for å opprettholde tjenestene. Og det som skjer når vi øremerker til helse og omsorg, slik Regjeringen har gjort, og slik flertallet ønsker, er at kommunesektoren må kutte systematisk på barn og unge og på skolesektoren, fordi pengene ikke er øremerket på samme måten. Da må jeg spørre om dette er god senterpartipolitikk. Er dette villet politikk, eller er det slik at Senterpartiet nå bøyer seg for alt som kommer, uansett hva det er, og bare lar det skje, fordi de er mer glad i regjeringsposisjonen enn de er i alle de hjertesakene som de stod for før forrige valg?
-1	Jeg er, om mulig, enda mer opptatt av å bekjempe forskjeller og fattigdom nå enn jeg var for kun få år siden. Ikke minst når jeg ser hvordan toppledere i næringslivet nå tillater seg å melde seg ut av det store fellesskapet, ikke hører på noen og bidrar til at deres egne tillegg og ordninger gir dem lønnsøkninger og inntektsøkninger som andre bare kan drømme om, er jeg intenst opptatt av å understreke den verdien vi har i det norske samfunnet, hvor viktig det er at vi har et samfunn med små forskjeller mellom folk. Når det gjelder å bekjempe fattigdom, gjør vi det med mange virkemidler. Det viktigste virkemiddelet er å sørge for at flest mulig får muligheten til å prøve seg i arbeidsmarkedet. Heldigvis har vi historisk lav arbeidsløshet som gir den muligheten, men det vil fremdeles være slik at mange ikke har sjanse til, uansett hvordan man tilrettelegger for en arbeidsdeltakelse, å delta der. Da dreier det seg om den viktige jobben som arbeids- og inkluderingsministeren nå gjør for å styrke sosialhjelpsklienters rettigheter når det gjelder sosialhjelp - det er på initiativ fra Sivilombudsmannen - og det dreier seg om på hvilken måte vi kan lage gode trygdeoppgjør. Det forrige trygdeoppgjøret var et veldig godt trygdeoppgjør. I tillegg skulle man jobbe videre med både minstepensjon og unge uføre. Så dreier det seg selvfølgelig også om flere andre støtteordninger, f.eks. bostøtteordning og mange andre ting som er viktige for dem som sliter med dårlig råd. Jeg er veldig glad for at skatteetaten har vært en av de offentlige instansene som har hørt på folk som har kommet i skattegjeld fordi de ikke klarte å forholde seg til et skattekrav som i utgangspunket kanskje var ganske lite, og der alle vinduskonvoluttene gikk i bøtta og de lot være å svare på telefonen. Nå driver skatteetaten oppsøkende virksomhet, ringer folk, kommer til avtaler. Det gjør at man kan forhindre den typen kriser som vi vet at mange kan komme i.
-0	Hvis det viser seg at Kunnskapsdepartementet i dag har kommet med nye vurderinger og oppdaterte anslag på dette, bør det selvsagt reflekteres i sluttarbeidet med revidert budsjett i Stortinget. Det er jeg helt enig med representanten Giske i. Men jeg mener fortsatt at hovedtilnærmingen til dette bør handle om det saken gjelder, nemlig at vi ved å stimulere gjennom lærlingtilskuddet og stimuleringstilskuddet, faktisk oppnår resultater. Det blir flere plasser. Det blir mer aktivitet. Det burde vi glede oss over og sørge for å øke bevilgningen til formålet, slik at flere ungdommer kan få den utdanningen de ønsker seg.
-1	Til Lønning: Det at Grunnloven lovfester fri næringsutøvelse i Norge, er ikke å sammenlikne med f.eks. å grunnlovfeste fri kapitalbevegelse. Også Norge er knyttet til dette gjennom EØS-avtalen. Men det er det at konkurransen er overordnet alle andre forhold, som gjør at vi blir nødt til å gi slipp på et så godt virkemiddel som differensiert arbeidsgiveravgift, som gjør at heimfallsretten kan komme opp til diskusjon, og at endatil øremerking av kvinnelige professorer ved Universitetet i Oslo blir en hindring for den frie konkurransen. Så må jeg gjenta: Det er altså ethvert lands rett å bestemme sin egen veg, og da er det helt uinteressant hva SV mener om dette. Men det skal bli spennende å se hva folket sier når man skal ha folkeavstemning om den nye forfatningen, den nye grunnloven.
-1	La meg bare avslutte denne diskusjonen om freshman-året, for jeg mener at vi har gode argumenter for å si at det første av fire år i en bachelorutdanning egentlig tilsvarer et nivå på Vg3 i Norge. Likevel er det jo sånn at vi hele veien må vurdere de virkemidlene vi har fordi vi ønsker økt internasjonalisering når det gjelder høyere utdanning. Derfor mener regjeringen at det er viktig å se på de systemene vi har, for ønsket om å bidra til økt internasjonalisering vil være overordnet de vurderingene vi gjør av hvilke nivåer det skal være. Så om Erasmus-programmet og fornyelse av det. Vi har jo et stort antall elever og studenter som har interesse av å ta deler eller hele studiet i utlandet. Jeg tror ikke vi kommer til å ha så store utfordringer med det. Utfordringen er kanskje mer å få spredt det på litt flere land enn det som ungdommens interesser retter seg mot nå.
-0	Interpellanten tar i denne saken opp problematikken knyttet til om det nå finnes en egen kvinnehelsestrategi, og hvorvidt man har fulgt opp det som Stortinget tidligere har vedtatt. Statsråden har for så vidt i sitt innlegg bekreftet at det jobbes med dette, og at man ser på dette knyttet til en rekke forskjellige saker. Vi så det vel også i forbindelse med budsjettet, der en del av dette var omhandlet. Det er viktig at alle borgere i dette land føler at deres interesser hva gjelder helse blir godt nok ivaretatt, uavhengig av kjønn, alder, eventuell funksjonshemming etc. Dette gjør at vi i alle typer saker som vil kunne få innflytelse på folks helse, uansett må ivareta helseperspektivet, også kvinnehelseperspektivet i en del sammenhenger, der dette utkrystalliserer seg som et hovedområde. Det er imidlertid ikke til å komme bort fra at det er grunn til å sette spørsmålstegn ved om det i en del situasjoner ikke har vært tilstrekkelig fokusert på det som har med helseperspektiv å gjøre. Fremskrittspartiet ser det som en selvfølge at ethvert menneske i dette landet er like mye verdt, og at alle derfor må ha de samme rettigheter knyttet til helsetilbud og behandlingssted. En egen kvinnehelsestrategi kan i noen sammenhenger være veien å gå, men vi må heller ikke bli så fokusert på én del av befolkningen at vi glemmer å ha fokus på resten av befolkningen. En har gjennom tidene kunnet få inntrykk av at det også i helsevesenet har blitt gjort forskjellige prioriteringer, knyttet til hvorvidt en har hatt en statussykdom – som noen har kalt det – eller ikke. Og da kan vi bl.a. nevne hjerte-kar, nevrologi, høyt blodtrykk etc. Slik kan vi ikke ha det! Det skal være en likhet for befolkningen, uansett hvilken lidelse en har, og hvilket kjønn en har. I den forbindelse har det nok også med rette blitt vist til den manglende satsing på forskning og behandling hva gjelder bl.a. muskel- og skjelettlidelser, fibromyalgi og en del andre helseplager. Det er med andre ord grunn til å rette fokus mot de manglende bevilgningene til medisinsk forskning generelt sett og mot typiske kvinnelidelser spesielt sett. Det er uakseptabelt at noen får et dårligere tilbud, om det så er på grunn av kjønn, nedsatt funksjonsevne eller andre ting. Det er ikke akseptabelt. Interpellanten tar opp en viktig problemstilling i sin interpellasjon. Men det er også i forlengelsen av denne viktig å ha fokus på hele befolkningens helsesituasjon i årene som kommer, slik at alle sikres et godt og variert tilbud, uavhengig av kjønn, alder, nedsatt funksjonsevne etc. Da må vi også sørge for at helsevesenet har de midlene som skal til for å kunne yte de tjenestene de skal yte. Det er viktig at vi bevilger tilstrekkelige midler til medisinsk forskning, slik at vi er sikre på at Norge også bidrar med sin del hva gjelder å få på plass en del behandlingsformer. Det er også viktig at vi sørger for en rask tilgang til de beste medisinene. Interpellanten tar opp en viktig problemstilling som må følges opp. Men problemstillingen må også kunne overføres til hele befolkningen, slik at vi sikrer et best mulig tilbud, uavhengig av alder, kjønn, nedsatt funksjonsevne o.l.
-1	Ja, jeg tar opp forslaget som er i innstillingen.
-0	Det meste har vært sagt i denne debatten, så jeg skal bare prøve å svare på et par invitter som har kommet i diverse innlegg. Til statsråden vil jeg bare si med én gang: Fremskrittspartiet ønsker selvfølgelig også endringer, og vi vil se på andre måter å bruke penger på. Jeg var selv i mitt innlegg inne på viktigheten av å bruke innsatsen bl.a. i sykehjemmene for å kunne redusere unødige innleggelser i sykehus. Vi bør se på måten avdelingene er organisert på, på sykehusene. Her er svært mye å gripe fatt i. Det ser Fremskrittspartiet fram til å være en bidragsyter til. Det er grunnen til at jeg hospiterte på tre sykehus bare i høst, og jeg har hospitert på ett til nå i sluttfasen, slik at det blir fire. Representanten Asphjell utfordret meg knyttet til St. Olavs Hospital. Det er riktig det han sier om overskriftene i 2005, men den store debatten i 2005 dreide seg bl.a. om når en får på plass psykiatrisenteret ved St. Olavs Hospital, som opptil flere representanter fra Sør-Trøndelag som nå er medlemmer av Regjeringen, tok til orde for. Det er foreløpig tatt ut av planene for St. Olavs Hospital. Det ligger ikke inne i de bevilgningene som foreligger. Dermed blir det spesielt å følge den saken. Det har også vært noen invitter knyttet til det såkalte eldreforliket. Noen kaller det et eldreforlik, noen har omtalt det som en avtale. Det som er det spesielle, er at samtlige partier faktisk har sagt at man er enige i innholdet. Så her har statsråden virkelig backing nok til å kunne dra i gang dette. Man apropos hvorfor Fremskrittspartiet ikke var med på å skrive under på forslaget: Det er nettopp den såkalte gimmicken man brukte der, at man tok det som er selve innholdet, helt ut av perspektiv. Kristelig Folkeparti har til og med nedtonet sitt eget Dokument nr. 8-forslag knyttet til verdighetsgarantien, for man går fra å be om i forslaget at det skal «innføres» en verdighetsgaranti, til å si i avtalen at man «hensyntar». Fremskrittspartiet er for øvrig det eneste partiet som faktisk støtter forslaget til Kristelig Folkeparti om en verdighetsgaranti, som skal behandles senere. Videre går det også på kompetansenivået. Det er også tonet ned i denne avtalen. Enkelte ganger er det slik at man kan få inntrykk av – og får bekreftet – at tomme tønner ramler mest. Det er dette et tydelig eksempel på. Jeg er svært glad for at både Høyre og Kristelig Folkeparti nå har varslet at de også støtter en søknad fra Tingvoll senter knyttet til det som har med oppfølging å gjøre. Jeg håper statsråden vil gi en positiv innstilling til den saken, for det eneste alternative senteret som har vært i den regionen, i det fylket, er nettopp blitt lagt ned som følge av at man ikke fikk avtale med det regionale helseforetaket. Innbyggerne i det området har derfor et stort behov for å få dette på plass.
-0	For det første vil jeg si til stortingsrepresentanten at jeg går ut fra at representanten fra Venstre vil redegjøre for synet på akkurat den avgiften. Når det gjelder saken, om flyselskapene, flyplasser og alt som har med den sektoren å gjøre, tror jeg man skal se litt større på det. Det er ikke bare dette forslaget som har kommet i forbindelse med finansavklaringen, som ligger der. Vi har en oljesektor som sliter, og det har ført til at passasjertallet har sunket med 30 pst. Det er et økt behov for «security»-avtaler osv. på flyplassene, som også har gjort at Avinor har krevd større avgiftspåslag fra flyselskapene. Vi har andre typer avgifter som gjør det delvis til en utfordring for flyselskapene. Det vi nå gjør, er å sende på høring det forslaget som er vedtatt, og gå i dialog med flyselskapene på dette området. Jeg er sikker på at vi vil finne noe som vil fungere bra.
-0	Ja, i mange sammenhenger er det det folk gjør. De velger ulike varer i et assortert system. Når man har svake argumenter, er det helt klassisk at man klager på motparten over at det ikke er helhet og sammenheng. Det er i realiteten ord uten innhold. Det er mange politiske saker som kan behandles helt isolert. Strafferammer når det gjelder forbrytelser, henger ikke sammen med en god del andre ting. Det er spørsmål som vi har oppe, som ikke trenger noen helhetsvurdering eller trenger å ses i noen sammenheng. Der hvor vi vet vi må ha en sammenheng og helhet, er i statsbudsjettet. Nå opplever vi f.eks. at etter at Arbeiderpartiet har inngått et forlik med Regjeringen, vil de ha omkamp i revidert budsjett på stadig flere saker. De frasier seg ansvaret for det som skjedde i forbindelse med budsjettbehandlingen. Vi sa i hvert fall åpent i fjor at vi ikke var enige i alt vi hadde stemt for, men vi hadde andre årsaker. Jeg aksepterer altså ikke de argumentene som Martin Engeset bruker.
-0	I budsjettinnstillingen skriver bl.a. Senterpartiet at de vil «peke på at det under arbeidet med statsbudsjettet for 2009 ble klart at konjunkturene var i ferd med å snu, og at finanskrisen ville få realøkonomiske konsekvenser. Dette er det tatt høyde for i budsjettet». Nå har vi sett at på grunn av finanskrisen har Notar gått over ende, Ekornes har varslet at de innfører firedagers uke, Maskinentreprenørenes Forbund – MEF – sier at de i løpet av første kvartal 2009 kommer til å få ledig kapasitet på 30 pst., etter et halvt år vil de ha 50 pst., og etter ett år vil de ha 80 pst. ledig kapasitet. I store deler av den anleggsvirksomheten de driver, er det personer fra bl.a. Nordland. Og det er ikke ett tiltak for å løse dette i budsjettet – og vi behandler altså statsbudsjettet for 2009 nå. Da lurer jeg på: Er det slik at man ikke tar høyde for den finanskrisen som nå kommer? Akter man å sitte og se på at flere og flere blir ledige og blir permittert?
-1	I mellomtiden gjør regjeringen særdeles mye, ikke minst med de satsingene som ligger der nå i neste års budsjett. Jeg kan berolige representanten, som jeg hørte i et tidligere replikkordskifte påstå at man ikke har tenkt lenger enn til 2011. Det er klart vi har det. Det ligger i det rundskrivet som er sendt ut til alle kommuner og alle fylkesmenn, at regjeringen vil videreføre bevilgningene – og da snakker vi nå om bevilgningene til først og fremst kommunene – også utover 2011. Så vår plan er at her kommer vi til å videreføre disse midlene. I tillegg til det har jeg også hørt etterlysningen av en opptrappingsplan. Det er klart at det ligger mange elementer i denne planen og i det arbeidet vi nå gjør for å styrke barnevernet, som selvfølgelig handler om å fortsette med de gode tingene som vi ser virker, men også om å ha et utvalg som forteller oss hva det er som kan virke enda bedre, og hvordan vi kan få til samspillet mellom stat og kommune på en enda bedre måte. Vi har felles mål: alt det beste for barna. Vi gjør absolutt det vi kan for å få det til, og vi har et mål som har en sikt også utover neste år.
-0	Vi har i media registrert fleire tragiske ulykker der demente har teke seg ein tur ut i det fri og ikkje funne tilbake igjen til der dei oppheldt seg. Det har vore stilt spørsmål ved om det er godt nok at dei har ein alarm på seg. Då vil ein kunne registrere at det har skjedd noko, men ein veit ikkje kor det har skjedd, og ein finn dei på eit tidspunkt som gjer at det ofte har fått eit tragisk utfall. Vil statsråden vurdere bruk av GPS på demente, noko som kan medføre at ein innan kort tid kan finne slike personar dersom dei skulle kome bort frå den institusjonsplassen dei har? Eg har forstått det slik at Datatilsynet støttar ei slik ordning.
-1	Representanten Lødemel etterlyste visjoner, mens representanten Siv Jensen snakket om frihet. Frihet er å kunne velge spansk ost, sa hun. Slik kan vi ha ulike visjoner for vårt politiske virke, for hun snakket ikke i det hele tatt om det jeg tenker på som det viktigste, nemlig frihet til å kunne leve i et trygt samfunn som ikke ødelegges av klimaendringer, et samfunn der vi fortsatt kan oppleve uberørt natur, der vi kan høste av naturen, ha frihet til å kunne la ungene gå til skolen uten redsel for å bli påkjørt av biler, kunne puste i ren luft og ikke få livet forkortet av utslipp fra biler. Vi skal nå starte arbeidet med å gjennomføre klimameldinga. Mange gode politiske vedtak er på plass, men jobben er ikke gjort. Norge skal starte på veien mot det karbonnøytrale samfunnet, og vi skal kutte klimagassutslippene med 30 pst. innen åtte år. Transportsektoren er den største kilden til utslipp. Skal vi få redusert disse, må vi ha en storstilt overgang fra biler med fossilt drivstoff til mer drivstoffgjerrige biler, til nullutslippsbiler som elbiler, men først og fremst en storstilt overgang fra bil til kollektivtrafikk, særlig i byområdene. Vi har sagt det før, men nå er det helt sant: Salget av elbiler tar helt av. Nå tar de opp konkurransen med fossilbilmodellene. Norge er verdens fremste elbilland takket være avgiftsfordeler og andre fordeler som var en viktig del av klimaforliket. Nå ser folk at elbil lønner seg, men det er dessverre ikke nok hvis du er redd for å stå på landeveien med tomt batteri. Det som nå mangler, er en infrastruktur for lading, sånn at elbilen kan bli et fullverdig alternativ også for lengre turer. Vi trenger en nasjonal ladeplan for å ta bort rekkeviddeangsten hos elbilførerne og hos alle de potensielle elbilkjøperne. Stortinget skal i løpet av sesjonen behandle Nasjonal transportplan. Etter å ha blitt oversett og sviktet av varierende regjeringer gjennom flere år er jernbanen nå kommet på dagsordenen, og jernbanesatsinga er blitt mer enn doblet. Det er noe SV er stolt av. Men det er ikke nok om vi skal klare å gjøre jernbanen til det foretrukne alternativet. Én ting er å bygge ut kapasitet for befolkningsveksten på Østlandet, men som klimatiltak har jernbanen bare effekt om den også tar andeler fra dem som i dag reiser med bil. Det er nødvendig å få til en rask utbygging av intercitytriangelet på Østlandet som et første ledd i en satsing på lyntog mellom regionene. Skal vi få til det, må vi ikke bare prioritere jernbane, men vi må prioritere jernbane på bekostning av dyre motorveier på det sentrale Østlandet. Petroleumssektoren er den nest største utslippssektoren. I framtida må vi bruke mindre fossilt brennstoff. Det betyr at vi må belage oss på en framtid der vi er mindre avhengig av oljeboring enn i dag. Boomen som vi i dag ser i oljeinvesteringene, må styres og dempes, og vekstkraften må rettes mot bærekraftige næringer. Oljedirektoratet la i august i år fram rapporten Elektrifiseringsvurderinger for midtre nordsjø. Rapportens konklusjon er at bruk av ren strøm fra land lønner seg med den CO2-kostnaden som ble vedtatt i Klimameldinga. Oljedirektoratet forutsetter at elektrisk kraft er tilgjengelig for Utsirahøyden fra 2017, som igjen forutsetter investeringsbeslutning i 2013. Dette er vedtak for framtida, fordi oljefeltet Johan Sverdrup vil ha produksjon fram til 2060. Likevel står arbeidet med elektrifisering i stampe. Rettighetshaverne Lundin, Det norske og Statoil skulle levere en studie om områdeelektrifisering, men arbeidet er stanset. Selskapene tenker seg at feltene Dagny og Ivar Aasen godkjennes utbygd med gassturbiner, og at en studie av kraft fra land først kommer i forbindelse med oljefeltet Johan Sverdrup. Vi i SV forutsetter at arbeidet med disse PUD-ene legger opp til elektrisk kraft fra oppstart. Situasjonen krever politisk lederskap. Oljeselskapene må få klar beskjed om at løsninga på Utsirahøyden er ren strøm fra land. Dette er tiltak som kan bidra til å kutte Norges klimautslipp med opp mot 2 pst. Vi hørte på radioen i dag at livsstilssjukdommer er den største årsaken til dødsfall. Vi blir sjuke av et samfunn med store forskjeller, der penger teller mer enn ren natur. Når vi legger til rette for sykling og gåing, er det godt for folkehelsa. Lavutslippssamfunnet er et godt samfunn for folk.
-0	De få, men viktige skrittene som regjeringen i samarbeid med Venstre og Kristelig Folkeparti tar i forbindelse med neste års statsbudsjett, gir lettelser til brede grupper i samfunnet. De gir også viktige lettelser til næringslivet, som skal stimuleres til å skape mer verdiskaping i Norge. Da må vi sette dem i stand til å skape flere arbeidsplasser, og vi må trygge mulighetene for å investere mer. Derfor har denne regjeringen både prioritert lettelser til bedriftene og lettelser til husholdningene. Det er tiltak som også regjeringen vil fortsette med, men innretningen og nivået på fremtidige lettelser vil selvsagt regjeringen komme tilbake til i de kommende statsbudsjett.
-0	Den 8. oktober fikk vi overlevert statsbudsjettet, presentert ved finansminister Siv Jensen. I debatten umiddelbart etter budsjettframleggelsen brukte representanten Snorre Serigstad Valen noe av sin taletid på å snakke varmt om sliterne i samfunnet. Han ramset opp en rekke yrkesgrupper og nevnte sykdomsgruppen revmatikere, en sykdomsgruppe som under det rød-grønne styret fikk dårligere tilbud gjennom økte egenandeler, dårligere behandlingstilbud og færre medisiner på blå resept. Jeg har forsøkt i min gjennomgang av SVs alternative budsjett å finne hvilke grep det er SV gjør for å avhjelpe situasjonen både for kronikere og ikke minst for dem han selv kaller for slitere.
-0	Jeg takker statsråden for svaret, og selvfølgelig er jeg kjent med den – skal vi kalle det – motargumentasjon, iallfall den argumentasjon som ble fremført av statsråden. Det er et faktum at det satses lite på dette området i Norge. Jeg er vel for så vidt skuffet over det svaret jeg fikk. Selv om det jobbes med det, er det små bevilgninger og små ressurser som settes inn på dette området. Det jeg vil kalle den avvisende holdning som norske myndigheter har hatt til dette spørsmålet, er bemerkelsesverdig så lenge en vet at en både i Danmark, Sverige og Finland anerkjenner at elektromagnetiske strålinger kan ha en til dels alvorlig innvirkning på den menneskelige organisme. En del undersøkelser viser at det er klare sammenhenger her: kreft hos barn som har bodd i et nærmiljø tett inntil kraftledninger. Det jeg vil spørre statsråden om, er: Hvorfor er det strengere bestemmelser i flere andre land når det gjelder krav til avstand mellom bolighus og høyspentlinjer, enn det det er i Norge?
-1	"Om lag 2 milliarder mennesker lever i fattigdom i vår verden. Over 1 milliard mennesker lever i ekstrem fattigdom, de lever for under 1 dollar per døgn. En av dem er Gina Ionesco. Hun befinner seg i Oslos gater, hun sover under broen i Sinsenkrysset, hun har reist fra sine tre barn i Romania. Minstebarnet er ni måneder, de to andre er fem og seks år. Gina – sammen med sin mann – tjener mellom 100 og 200 kroner per dag ved å tigge i Oslos gater. Penger sender hun hjem. Sist de gjorde det, var for én måned siden. «Pengene bruker vi til mat til barna og melk til minstegutten,» sier bestemoren, som passer på disse barna. «Pengene sender jeg til Romania. Det holder til litt mat, et måltid eller to, ikke mer.» Det sier Gina til Dagsavisen. Dette er livet Gina, hennes tre barn og flere tusen andre mennesker bare i Europa lever, for ikke å snakke om alle de andre fattige rundt omkring i verden. For alt vi vet, kan Gina sitte rett utenfor denne salen, dette huset, og kjempe sitt livs kamp: Hvordan skal jeg få mat i kveld? Hvordan skal min baby få melk i kveld? Samtidig debatterer Stortinget saken. Og hva er det vi debatterer? Debatterer vi hvordan vi kan avskaffe eller bekjempe fattigdom? Debatterer vi hvordan vi kan gjøre livet lettere for Gina og hennes ni måneder gamle baby? Debatterer vi hvordan vi kan skaffe Gina jobb, slik at hun kan komme ut av fattigdommen? Nei, vi debatterer hvordan vi kan fjerne Gina fra våre gater, ikke hennes fattigdom. Gatene skal renses og renoveres. Vårt største problem i dag er mennesker som står i nød og tigger i våre gater. Noen ønsker sågar å bruke rettsstatens sterkeste midler; politi og fengsel. Vi har et problem. Vi er ikke i stand til å sette oss i fattige menneskers situasjon. I denne salen finnes det representanter og partier som er ihuga tilhengere av EU og dens fire friheter. De vil ha fri flyt av arbeidssøkende, tjenesteytende og kapital, men de vil ikke samtidig se de fattige i nød som finnes i samme EU, i øynene. De som kan komme og styrke vår velferd, er velkomne, men de som trenger å tigge, er ikke velkomne. Det er et paradoks, det er en selvmotsigelse noen bør innse. Jeg er glad for at regjeringen fortsatt mener at vi ikke kan bekjempe fattigdom ved å nedlegge et forbud mot å tigge en femmer til melk til Ginas ni måneder gamle baby. Regjeringspartiene har blitt enige om at tigging fortsatt skal være tillatt i Norge, at det kan gis adgang til å registrere mennesker som ønsker å tigge i våre gater, slik at vi kan gi tiggere trygghet, fjerne kriminelle fra våre gater og gjøre våre gater trygge. Det åpnes for å gi adgang til å forby tigging i gitte tidsperioder og i gitte geografiske områder, men det skal aldri gjøres slik at det blir et de facto forbud i hele byen. Og slike begrensninger kan ikke gjennomføres før, og uten at, det foreligger sosiale tiltak som dusj, toalett og tildeling av enkel mat, en kopp suppe, til mennesker i nød. Jeg skal ikke legge skjul på hvor jeg og SV står i denne saken, men når man først må finne kompromisser sammen med sine samarbeidspartnere, mener jeg at vi har funnet gode tiltak som vil gi mennesker i nød mulighet til å få tak i penger til melk til barna og et måltid. Samtidig skal kommunene legge til rette for at disse menneskene kan oppholde seg i Norge med menneskeverdet i behold. Det er slik et sivilisert samfunn skal opptre."
-1	Skal ein til fred og forsoning, ser ein etter folkeretten. Skal ein til Betlehem, ser ein etter stjerna. Det må finnast nokre slike lyspunkt i ei verd full av krig og konfliktar. Representanten Lilletun er av dei som har signalisert både openheit og vilje i forhold til dei forslaga som er komne frå ulike land, at dette må vi ha ein debatt om før FNs tryggingsråd skal fatte vedtaka sine. Men eg synest det blir eit problem når partiet hans då samtidig er med i ei regjering som så til dei grader tviheld på at vi ikkje skal ha nokon debatt, og at ein nesten trekkjer i tvil den såkalla brysame opinionen. Når folk demonstrerer, når Kyrkja seier ifrå – når til og med offiserane seier ifrå – må det vere moglegheiter for at desse folka også blir representerte i Regjeringa, ikkje berre her i Stortinget. Når t.d. Kristeleg Folkeparti sin tidlegare statssekretær Haaland Matlary heilt klart dokumenterer at Noreg får massevis igjen – eg heldt på å seie snill makt – ved å drive med verdidiplomati, er det den forma for arbeid vi må drive endå meir med. Det er der vi har noko å hente. I den samanhengen vil eg spørje representanten Lilletun om han kan tenkje seg å gå endå lenger og støtte dei forslaga som vi frå SVs side meiner vil auke Noregs verdidiplomati, og som vi legg fram her i salen i dag.
-0	Representanten Ågot Valle fortsetter å gi et vrengebilde av Fremskrittspartiets forhold til humanitær bistand til Afghanistan. Høsten 2001 var vi veldig raskt ute med å foreslå et rimelig stort beløp som vi ikke fullt ut fikk gjennomslag for, bl.a. ville ikke SV følge oss på det. Men tilbake til den militære støtten som vi har hatt til stede i Afghanistan i flere år nå, og som ikke er SVs fortjeneste fra begynnelsen av. Erkjenner SV at også de militære har hatt en rolle å spille i Afghanistan for i hvert fall i utgangspunktet å kvitte seg med et Taliban-styre i Kabul, og gi et grunnlag for en positiv utvikling i landet? Så er vi enige om at det er mange utfordringer. Ågot Valle har på en fremragende måte belyst flere av dem. Men militær tilstedeværelse er også en nødvendighet for et fritt Afghanistan.
-1	Eg har tenkt å begynne i den delen av Irak som det står best til i, i nord, i dei kurdiske områda. Vi hadde også eit møte i komiteen her for nokre dagar sia med ein representant for sjølvstyreregjeringa der. Det blei heilt klart slått fast at sjølv der er arbeidsløyse, kriminalitet og terror eit stort problem, også eit stort problem for demokrati, nettopp fordi det er grunnlaget for å få til eit sivilt styre – å få til oppslutning om politiske myndigheiter. Ein slit også i det området med ein forsoningsprosess, ein har faktisk 274 massegraver rundt om i Irak som ein driv på med å identifisere. Det viser kva for ein enorm prosess Irak skal igjennom på sikt. Dei kurdiske områda var dei som leid mest under Saddam, men på grunn av flyforbodssoner og andre tiltak klarte ein i dei kurdiske områda å byggje lokalt sjølvstyre. Dette gjer at desse områda nord i Irak er dei som fungerer best, ut frå mål om demokrati, sikkerheit og økonomisk utvikling i dag. Ein tredjedel av Irak er altså på god veg til å bidra i eit framtidig Irak fordi dei har styrt sjølve, og fordi ein har respektert kurdarane sine behov. Kva er det som vil verke i Irak? Eg trur at det å identifisere ein opposisjon er viktig. Vi hadde tidlegare i haust eit besøk av ei dame som var minister for menneskerettar i Irak i Allawi-regjeringa, som ein sjølvsagt kan seie mykje om, men ho hadde vore i opposisjon i 20 år, i Paris. Ein hadde altså lagt til rette for at ein i Paris kunne drive politisk arbeid, politisk opposisjon mot Saddam Hussein. Det er jo ein annan del av politikken her i landet at vi må passe på at vi gjev nok fristad, anten det er på Åndalsnes eller i Oslo, nettopp for at folk frå ulike land kan drive ein sunn, seriøs opposisjonspolitikk, mot det regimet dei er imot. Eg trur det er verkeleg preventivt i forhold til terrorisme, for dersom folk får gode moglegheiter til å drive politisk arbeid, slepp ein å få valdelege måtar å jobbe politisk på. Eg trur også det er viktig å få fram truverdige løysingar i Irak, fordi mykje av skepsisen dreier seg nettopp om dei som spør: Er det eigentleg ressursane Vesten er ute etter i Irak? Det er ingen tvil om at det er stor skepsis i den samanhengen. Så vil eg seie ein gong til at arbeid, dette med å få i gang næringslivet, er viktig. Det ser vi i veldig mange land. Vi ser det ikkje minst i fattige land, der det nesten er umogleg å få tidlegare soldatar til å kaste automatgeværet og byte det ut med jordbruksreiskap. Her er det mykje å gjere, og det er det som er dei sivile åtgjerdene i desse forholda. Så har eg lyst til å sitere litt frå det som foregår i debatten i USA, for der blir det diskutert veldig ope. Det seiest jo direkte i USA at ein i Irak er på veg mot ulike variantar av islamittisk styre, i sentrum og i sør, og at Irak sjølvsagt er prega av ei veldig svak sentralmakt og forvalting til fordel for milits- og regionbasert makt, altså krigsherrar som styrer. Situasjonen er også prega av faren for at kurdarane, nettopp for å bevare det dei har oppnådd, kan finne på å trekkje seg endå lenger unna. Ein kan risikere at Irak oppnår status som ein såkalla «failing state». Den skepsisen mot det USA gjer i Irak, er jo òg sterk i debatten i USA. Det kjem til uttrykk på mange måtar. Det seiest f.eks. at USA ikkje greier å kvitte seg med desse omgrepa og dei meiningane som kjem fram i debatten om USAs okkupasjon, at ein trur at USA ikkje kjem til å forlate Irak, og at dei vil ha permanente basar i landet, og at USA på den eine eller den andre måten vil sikre seg Irak sin nasjonalrikdom. Ein må jo få fram reell politikk, politiske resultat, som kan drive tilbake desse påstandane i praksis. Her vil eg også åtvare mot eit eventuelt norsk handelssamkvem, nettopp fordi mange trur at det vi frå Vesten si side er ute etter, er olja. Så vil eg til slutt seie at vi også i Noreg bør tore å ta innover oss at dette er ein debatt om kva som er rolla til den einaste supermakta i verda. Kva for utanrikspolitiske strategiar kan vi rekne med at USA har? Og kva kan vi forvente av dei framover? Det vi ser no, er at FN blir sidestilt. Det er foreslått ein ny doktrine om forkjøp. Vi ser også at atomparaplyplanane ikkje er lagde til sides.
-0	Undertegnede har ikke underkommunisert problemstillingen som vi står overfor. Vi står overfor mange forskjellige utfordringer, bl.a. annet langs kysten fra Aust-Agder i sør og oppover mot Møre og Romsdal. Så påpekte jeg i mitt innlegg – i likhet med det som representanten Gahr Støre ga uttrykk for – at det i andre deler av landet faktisk er en uendret eller synkende ledighet. Å gå ut og si hva de tre viktigste tiltakene er, tror jeg er veldig vanskelig, for vi treffer ulikt. Å satse bl.a. innenfor vei og bane, samferdselssektoren, gjør at vi kan hente ingeniørkompetanse derfra og inn i en annen sektor. I tillegg ser vi at også andre fylker, hos Kongsberg Gruppen etc., vil ha nytte av ingeniørkompetansen fra olje- og gassektoren. Det som er viktig, er at vi får på plass gode pakker, at vi får på plass en rekke tiltak som kan favne bredt, slik at flere kommer i arbeid, og at vi tar innover oss at vi også må sørge for – som sagt – å jobbe bredt og målrettet med de tiltakene vi gjør, for å få størst mulig utbytte av dem.
-0	I spørsmål nr. 6 til statsråden i forbindelse med komitébehandlingen sier Posten i sitt svar at selskapet vil fortsette utviklingen av virksomheten med Norden som hjemmemarked. Da har jeg lyst til å stille et spørsmål til statsråden, for hun har fått i hvert fall navnet sitt på et av selskapene som Posten driver med: De såkalte Blomquist-bilene i Slovakia blir nå kalt «Kleppa-bilene». Det jeg lurer på, er: Er statsråden fornøyd med at det har vært mye utfordringer med det selskapet, samtidig som vi altså ser at det har en omsetning på 199 mill. kr og bare 3 mill. kr i overskudd? Og det kan jo ikke være en del av kjernevirksomheten, siden Slovakia ligger langt utenfor Norden, så vidt jeg ser når jeg leser kartet. Spørsmålet er om statsråden synes at dette er god lønnsomhet, og om hun synes det er fornuftig å fortsette på den måten, med de utfordringene man har hatt i forbindelse med det selskapet både denne vinteren og tidligere vintre.
-0	Skolen skal bli et bedre sted å lære, ikke bare et sted å være. Det er bra. Doktoravhandlingen som jeg viste til i mitt innlegg, viste at elever er lei av slagordet «ansvar for egen læring». Elevene etterspør der lærerens ansvar. Elever føler seg overlatt til seg selv, og timene blir brukt til helt andre ting enn skolearbeid. For lærerne fører ansvar for egen læring til store mengder ekstraarbeid. Spørsmålet mitt er: Vil statsråden ta en gjennomgang av Reform 94 for å se om den virker etter hensikten, eller om den rett og slett er med på å produsere flere elever til spesialundervisning, som vi aller helst vil ha færrest mulig i?
-0	Jeg har lyttet til mange av de gode innleggene i denne saken. Interpellanten drar opp en svært viktig debatt. Problemet er bare det at gjennom de få årene jeg har vært her på Stortinget – 13 hittil – så har disse festtalene og målsettingene kommet gang på gang. Alle har uttalte målsettinger om at det er viktig at vi får mer transport fra vei til sjø, og fra land til sjø generelt sett. Gang på gang har det kommet mange gode og fine visjoner. Det er viktig at vi holder denne debatten varm, og jeg skal prøve å komme inn på noen punkter. For øvrig: Jeg har relativt mange års erfaring fra havnestyrer etc. og har jobbet mye med disse spørsmålene før jeg kom på Stortinget, men også etterpå. Noe av det som flere har vært inne på, bl.a. representanten Hoksrud, er nettopp problemet knyttet til avgiftsnivået på sjøtransporten. Dette er en av de tingene vi er helt nødt til å få gjort noe med dersom vi skal få til målsettingene våre om å vri en større del av transporten fra landjorden – særlig fra biltrafikken – og over på sjøen. Vi ser også at alle de forskjellige avgiftene, og måten de kreves inn på, er et problem. Det er faktisk et problem å holde oversikt over disse tingene – avgifter som påløp i den havna du kommer fra, den du skal til, og så har du de statlige avgiftene og de gebyrene som kommer der. I tillegg har vi fått stadig mer konkurranse fra utenlandske fartøy, inn langs norskekysten, der vi har fått en annen problemstilling, nemlig NOx-avgiften, som vi har her i landet for våre fartøy. Det har dessverre vist seg at når en del av de utenlandske skipene har gitt blaffen i å betale disse avgiftene, har de ikke blitt godt nok fulgt opp i ettertid med tanke på å få innkrevd nettopp NOx-avgiften. De utenlandske båtene kan også være medlemmer av det norske NOx-fondet, men dessverre viser det seg at dette ikke gjøres på en god nok måte. Vi har også mange små og familieeide fraktefartøy langs kysten, med veldig lav egenkapital. Disse fartøyene har faktisk store problemer med å fornye seg i det markedet som er, og her kommer også inn det som har å gjøre med tilgangen til kapital. Videre er det helt åpenbart at når vi skal planlegge nye havner og ny havnestruktur, må da den viktigste å få på banen og spørre til råds om hvordan det skal gjøres, i hvert fall være næringslivet og den som faktisk skal ha varene sine fraktet. Vi kan vedta så mye vi bare vil, og så mange havner vi bare vil, men hvis ikke havna ligger der næringslivet har behov for det, så kommer de aldri til å gjøre seg nytte av den havna likevel. Så finnes det en del havnebrukere som har store problemer nettopp med å bruke skjønn, fordi det har med markedets etterspørsel å gjøre – når markedet skal ha et produkt. La oss ta en veldig stor del av den trailertransporten som går på veiene, nemlig termotransporten. Ja, det er jo nettopp laksen. Her er det så enkelt som at hvis du ikke er på markedet i Paris klokken fem om morgenen på onsdag, og du har den laksen stående der da i fersk tilstand, ja, da har du ikke solgt den. Og da har du et problem, for da får du heller ikke solgt den laksen. Derfor er nettopp hurtigheten veldig viktig. Når det gjelder infrastruktur i selve havnene, er det jo viktig at disse havnene har økonomisk grunnlag til å kunne videreutvikle seg. Vi ser nå stadig større containerskip langs havnene. I Ålesund har vi blitt besøkt av stadig større containerbåter, ja, det siste som har kommet dit, er firekraners containerbåter – for å illustrere størrelsen på disse skipene. Da må man ha skikkelig infrastruktur. Men kanskje det aller viktigste for å få disse havnene til å fungere er transporten inn mot havna fra landsiden, at man får samlet opp en del av dette godset til noen havner som er konkurransedyktige med sin plassering, fordi kanskje det aller dyreste i forbindelse med å få ting over fra land til sjø, er nettopp omlastingene. Det dyreste for en båt, for et skip, som er i trafikk, er den tiden man faktisk ligger i land. Da er det viktig at den infrastrukturen er på plass, og ikke minst at farleden inn til disse havnene også er av en slik karakter at de er konkurransedyktige. Og en annen ting: Det er jo helt åpenbart når man snakker om transport fra vei til sjø, at det var lettere i gamle dager når man hadde de store sentrallagrene som samlet opp tingene. I dag er faktisk lagrene til mange bedrifter konstant under reise, på vei mot bedriftene. Da blir det ofte slik at sjøtransporten – hvis de ikke kan konkurrere på infrastruktur og hurtighet – taper i konkurransen. Men gebyrene og avgiftene er det viktigste.
-0	Jeg tror det er viktig å minne statsråden om at bosetting av flyktninger er en oppgave som kommunene må være med på å løse. Og i og med at kommunene skal være med på å løse det, er det jo en oppgave som kommunene påtar seg. Det er helt ubegripelig for meg og Fremskrittspartiet at ikke statsråden, som utgår fra Senterpartiet, tar kommunene på alvor når en stadig får tilbakemeldinger om at kostnadene i forbindelse med å bosette flyktninger, asylsøkere og folk som er kommet hit på humanitært grunnlag, ofte – selv om det er variasjoner, som statsråden var inne på – er større enn det de får dekket av staten. Det er klart at da oppstår det en mistillit mellom kommunene og staten som går på at staten ikke er til å stole på i disse viktige spørsmålene, og da er det ikke rart at det hoper seg opp en masse folk som blir sittende i statlige mottak. Og når direktøren i UDI kan gå ut og si at alle de som sitter i mottakene, skal ut i Kommune-Norge enten kommunene vil eller ei, så er det klart at det lokale selvstyret blir satt på prøve. Jeg tror det er helt avgjørende hvis Regjeringen skal ha troverdighet og tillit overfor kommunene – og det er det også tverrpolitisk enighet om i enkelte kommuner – at de kostnadene som en bruker på denne bosettingen, er nødt til å gjennomgås på nytt, slik at kommunene får dekket de reelle utgiftene. Og da nytter det ikke å ha en gjennomsnittsberegning ut fra hva de totale kostnadene i gjennomsnitt er i landet, for en vet jo at boligprisene er forskjellige fra landsdel til landsdel og fra kommune til kommune. Derfor syns jeg at statsråden burde ha tatt på alvor den invitten som Fremskrittspartiet er kommet med gjennom denne interpellasjonen, det initiativet som representanten Danielsen her har tatt, nemlig at Oslo kommune og alle de andre om lag 390 kommunene som har mottatt personer til bosetting, får dekket de reelle kostnadene. Det er i hvert fall et håp, selv om Arbeiderpartiets representant Øye var inne på at Fremskrittspartiet vil stenge grensene totalt. Det vil vi ikke. Vi vil ta imot dem som virkelig trenger en hjelpende hånd og en nødhavn. Vi vil også ta vår andel av den kvoten som Norge som nasjon skal ta imot, men vi vil ikke premiere folk som kommer på et galt grunnlag, som oppgir falsk identitet og som får lov til å bli. Det som Arbeiderpartiets representant sa her, nemlig at en på nytt må se på de kostnadene som kommunene har i forbindelse med bosetting av dem som har sittet i statlige mottak, lover i hvert fall bra for framtiden. Det lover bra hvis en på en seriøs og skikkelig måte kan rekke ut en hånd til Kommune-Norge, slik at kommunene får dekket de kostnadene som de tross alt har i det viktige arbeidet med å få innvandrere integrert i det norske samfunnet.
-1	Jeg er i hvert fall helt sikker på at en politikk der man fjerner pensjonsordninger, kutter tilskuddet for mange av de minste brukene, har en dårligere økonomi i jordbruksoppgjøret, totalt sett, enn det den forrige regjeringen hadde, vil eskalere bruksnedleggingen veldig kraftig. SV har lagt fram et eget forslag i dag der vi bl.a. styrker kornøkonomien, for det er viktig at man styrker de store brukene der det er mulig å dyrke korn i landet, fordi vi må ha opp kornproduksjonen i Norge. Så jeg tror representanten Gundersen må se litt på de forslagene som SV faktisk har fremmet, og se at det at det har vært en veldig sterk sentralisering og en fraflytting og nedlegging av bruk ikke er noe argument for å fremme en politikk som gjør at det går dobbelt eller tredobbelt så fort som i dag. Det vil gjøre at vi risikerer ikke å kunne øke matproduksjonen i framtida.
-0	Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til forsvarsministeren: «Hæren har ingen flere soldater å sende ut til internasjonale oppdrag fordi det ikke innkalles nok ungdom til verneplikt samt at øvelser og trening, ifølge Forsvaret, er på et farlig lavt nivå. Ser statsråden dette problemet, og hvordan vil hun i så fall løse dette?»
-0	Da kan jeg i hvert fall informere representanten Bergstø om at jeg har både hjerter, reinsdyr, griser og litt forskjellige pepperkakeformer. Jeg tror det er viktig at vi kan ha valgfrihet for de familiene som baker pepperkaker. (Munterhet i salen.) Til spørsmålet fra representanten Bergstø: Hva gjør vi for å endre kjønnsrollene? Jeg tror det er viktig – dette ligger også i likestillingsmeldingen – å fokusere på at jenter og gutter faktisk kan bli hva de vil, og ta den utdanningen de vil ut fra hvilke interesser og kunnskaper de har, ikke ut fra hva som finnes av forventninger. Jeg er veldig glad for at regjeringen i budsjettet har fått inn flere millioner kroner til prosjektet Jenter og teknologi, som er et samarbeid mellom NHO og Universitetet i Agder, der vi klarer å få flere jenter til å søke seg til ingeniørstudiet. Det er et viktig tiltak for at flere jenter skal kunne bli ingeniører. Vi trenger flere jenter som ingeniører, og vi trenger også flere menn som sykepleiere og lærere. Derfor vil jeg også trekke fram tiltaket Menn i helse, som også er et viktig prosjekt.
-1	"Utenriksministeren sa i sin redegjørelse at den sikkerhetspolitiske situasjonen ikke er blitt bedre i tiden som har gått siden den utenrikspolitiske redegjørelsen i januar. Det er et utsagn som jeg og SV kan si oss helt enig i. Etter SVs oppfatning er vi i den paradoksale situasjonen at det landet som gjerne regnes som vår viktigste allierte i sikkerhetspolitikken, stadig bidrar til å gjøre verden til et farligere sted. Dette er ikke lenger en kritikk som venstresiden er alene om. Det er en kritikk som f.eks. denne uken reises gjennom et opprop fra en gruppe som kaller seg Diplomats and Military Commanders for Change, hvor USAs tidligere militære sjef William Crowe og tidligere CIA-direktør admiral Stansfield Turner er blant dem som er med - ikke gamle SV-ere med andre ord. Ifølge NRK i går kritiserer de Bush-administrasjonen for å ødelegge respekten for USA ute i verden, og for å gjøre verden farligere. I april kom gjesteprofessor Jeffrey Record ved den amerikanske hærens krigsskole med klar kritikk av Bushs strategi mot terrorisme. Han sa at Bush med Irak-krigen åpner en ny front i Midtøsten for islamistisk terrorisme, noe som har trukket oppmerksomhet og ressurser bort fra å sikre USA mot nye angrep, og det har avsporet den globale kampen mot terror. Kampen mot terrorismen kan ikke vinnes militært. Dette er et budskap som Norge må framføre meget klart i det internasjonale samfunnet - overfor USA, men også overfor Israel og Russland, for å nevne noen av de landene som i dag legger stor vekt på å skulle slå militært ned på terrorisme. Den overdrevne troen på militære virkemidler tar ressurser fra andre virkemidler som faktisk kan føre fram. Men enda verre er det at militær voldsbruk en rekke steder i verden fører til at stadig nye grupper av unge mennesker lærer seg at det er ett virkemiddel som gjelder til syvende og sist: Det er vold, vold og atter vold. Kampen mot terrorisme kan ikke føres ved å tilsidesette demokratiske og sivile rettigheter, eller ved å tilsidesette internasjonale konvensjoner og åpne for bruk av terror og overvåkning, som innebærer å sette alle andre personvernhensyn til side. Som utenriksministeren selv var inne på, er det ikke lett å få gjennomslag for tanken om å fremme demokrati og respekt for menneskerettigheter i land hvor dette er mangelvare, når budbringeren selv ikke er i stand til å praktisere de verdier en forsøker å overbevise andre om. Siden 11. september 2001 er det brukt gigantiske summer på den militære kampen mot terror. Tusenvis av mennesker er drept i Afghanistan og Irak, både sivile og militære. Flere rekrutteres til ekstremistiske miljøer og terroraksjoner. Til sammenligning er det gjort lite for å adressere årsakene til at mennesker rekrutteres nettopp til denne typen ekstrem virksomhet. Er Regjeringen enig med oss i at det er blitt satset for mye på militære virkemidler, og at USA satser for mye ressurser på dette i forhold til andre virkemidler? For en uke siden kom nye tall fra det svenske SIPRI, som overvåker verdens militære forbruk. Her går det fram at verden brukte 11 pst. mer penger på våpen i 2003 enn året før. Hovedårsaken var krigene i Afghanistan og Irak. Fra 2002 og til nå har våpenutgiftene steget med til sammen 18 pst. For året 2003 kommer de opp i gigantiske 956 milliarder dollar, dvs. 6 400 milliarder kr. Det brukes ti ganger så mye midler fra de rike industrilandene på militær teknologi som det som gis i utviklingshjelp. Dette er tall fra 2001. I stedet for å satse så mye på våpen, må det satses på konfliktforebygging og konfliktløsning. Det er billigere, og det forhindrer de enorme lidelsene som en krig uansett vil føre til. Situasjonen i Irak er dramatisk og vanskelig. Det var tydelig at USA hadde en strategi for å vinne krigen, men ingen strategi for å vinne freden. Den nye sikkerhetsrådsresolusjonen rydder terrenget på papiret på en rekke områder, og klargjør situasjonen ved overgang til selvstyre. Men dessverre vil vel ikke så mye i praksis bli endret ved en ny resolusjon, i hvert fall ikke umiddelbart. Om Irak reelt sett oppnår selvstyre 30. juni, vil bl.a. avhenge av hvor reelt USA vil gi fra seg makt. Vil det f.eks. ligge til rette for at Iraks oljerikdommer nå kommer den irakiske befolkningen til gode? SV mener at okkupasjonsmaktene også i tiden framover må bære hovedansvaret for sikkerheten i Irak så lenge det er nødvendig, og så lenge de kommende selvstyremyndighetene mener at det er ønskelig. I SV står vi fast ved at Norge burde trekke alle styrker ut av Irak, vi burde ikke ha vært der, og vi bør ikke være der. Hovedstyrken er nå trukket ut. Det er egentlig historisk og oppsiktsvekkende at Regjeringen insisterer på å holde tolv stabsoffiserer i Irak for å kunne plante det norske flagget der - bare med støtte fra Fremskrittspartiet i Stortinget, og ikke med støtte fra noen andre partier. Jeg kan ikke huske at tilsvarende har skjedd i norsk utenrikspolitisk historie. SVs mening er at vi nå bør prioritere Afghanistan, og vi bør prioritere å ha kapasitet til å støtte opp under fredsprosesser hvor Norge er involvert, og FN-operasjoner. Vi stiller oss positivt til at Norge bidrar til gjenoppbyggingen av Irak med kortsiktige og langsiktige bidrag til utvikling. Hele regionen vil være tjent med at Irak kommer på fote økonomisk og sosialt sett, og det vil være like viktig med politisk stabilitet som militære bidrag. Faktisk er den politiske stabiliteten en forutsetning for en militær og sikkerhetsmessig stabilitet. Jeg er helt sikker på at vi alle reagerte med sjokk og kvalme da vi så disse bildene av amerikanske soldater som mishandler irakiske fanger, som gikk verden over. Utenriksministeren var også klar på at han selv var rystet. Det er imidlertid vanskelig å tro at dette er virksomhet som kan skje hvis soldatene er redd for å bli oppdaget. De har tatt bilder selv hvor de poserer med mishandlede fanger, og sender bildene hjem via nettet til venner og kjente. Det virker som de tror at de er i en kultur som godtar brudd på elementære menneskerettigheter. Derfor er det vanskelig å forstå at dette skal være enkeltepisoder som skal etterforskes, og ikke en kultur som må gås nærmere etter i sømmene. I tillegg sies det jo høyt, tydelig og klart - i en høring for Senatet har forsvarsminister Rumsfeld bekreftet det - at følgende er tillatt i Irak: såkalt søvnkontroll, dvs. å nekte fanger å sove, diettmanipulasjon, dvs. å sulte fanger, plassering i ubehagelige stillinger, ekstremt høy lyd, osv., som regnes som overgrep og brudd på humanitære spilleregler og som tortur. Derfor er også dette forhold, uttalte forhold, som Norge må protestere mot. I denne sammenheng må vi heller ikke glemme den situasjonen som eksisterer på Guantanamo-basen på Cuba, der det er mye som tyder på at det også holdes mindreårige som fanger. Til slutt har jeg lyst til å komme inn på den konflikten i verden som i seg selv bidrar til mest rekruttering av terrorister. Det kan ikke være tvil om at det er Israels framferd overfor palestinerne som er den konflikten som hvis den ble løst, ville bidratt mest til fred og mest effektivt i kampen mot terror. Da synes jeg det er oppsiktsvekkende at utenriksministeren ordlegger seg så forsiktig. Han sier det slik: ""For Regjeringen er det urovekkende at partene ikke synes å ville ta dette innover seg. I stedet synes partene fanget i en ond sirkel av angrep og gjengjeldelser."" Jeg synes Regjeringen beskriver en situasjon med to likeverdige parter, og ikke en situasjon der én makt er en ulovlig okkupant med systematiske brudd på folkeretten, slik Willoch beskriver det med sine egne øyenvitneskildringer fra Palestina. Det er viktig at Norge sier klart fra at det er forskjell på en okkupant og dem som blir okkupert, og det er viktig at Norge skjerper tonen i forhold til Israel. Norge må sette på dagsordenen diskusjonen om på hvilken måte det internasjonale samfunnet kan reagere overfor en stat som systematisk bryter folkeretten slik som Israel gjør, og hvordan Norge kan ta dette opp med USA, som bidrar med milliarder av dollar hvert eneste år i støtte til Israel. Trusler om å trekke den støtten tilbake ville i seg selv vært effektivt i forhold til å få Israel inn på et annet spor. Kjetil Bjørklund fra SV vil komme inn på situasjonen i Afghanistan og på Balkan i et senere innlegg."
-1	Jeg er litt usikker på om jeg er «vonbroten» etter denne debatten. Jeg er iallfall skuffet – det er ganske klart, for jeg hadde nok håpet at det skulle vært litt mer offensive holdninger, litt mer interesse for å gå inn i noen av de forslagene som vi har lansert. Vi valgte denne gangen å ta fatt i innholdet i skolen. Vi valgte læreplanene som utgangspunkt. Vi ønsker å snakke om læreplanene og diskutere dem. De legger til rette for det aller meste. Det er store friheter for den enkelte skole, den enkelte kommune, den enkelte lærer til å bruke dette læreplanverket. Jeg hadde på mange måter håpet at vi skulle få en diskusjon rundt hvorledes vi som har vært med på å vedta disse læreplanene, skulle stimulere og gi impulser til skolene for å iverksette og bruke de planene som ligger der. Derfor er jeg litt skuffet når gulrøttene blir for små. Jeg kunne godt dra fram noen svære gulrøtter, men jeg ville vel tro at sjansene for å få Kristelig Folkeparti med på de store gulrøttene var mindre enn for å få dem med på små gulrøtter. Derfor drog jeg fram noen små gulrøtter og hadde håpet at Kristelig Folkeparti kunne tenke seg i hvert fall å vurdere dem. Men jeg forstår det slik at de kjenner ikke lukta engang, og da blir det ikke noe særlig fart på det. Det er litt skuffende, det må jeg få lov å si. Jeg er enig i at forsøkene må komme nedenfra. Det er ikke mitt eller SVs mål å prøve å styre forsøkene ovenfra. Jeg er enig med statsråden i at vi på mange måter har en for sentralistisk skole. Jeg er enig med Høyre også – det er jo interessant at jeg kan si at jeg er enig med Høyre i akkurat det at det kan være en del begrensninger på grunn av en del sentralisme i vår skole. Det skal vi være med og diskutere, for poenget er å stimulere det nedenfra. Men uansett hvor omstilling skal skje – enten det er i det private næringsliv eller hvor det er – kan en være 100 pst. sikker på at det blir lagt inn ganske mange omstillingsmidler. En får ikke omstilling i en bank, eller hvor det måtte være, uten at en er sikker på at det finnes omstillingsmidler. Det er noe av det jeg har prøvd å si. Hvis vi skal få til omstilling, hvis vi skal greie å stimulere skolene til å ta i bruk læreplanene, virkelig prøve ut nye ting, må det være noen gulrøtter – selv om de er små – på samme måte som tilfellet er i næringslivet og andre steder. Det var tanken, å prøve i hvert fall å få en aksept for den måten å tenke på. Derfor er jeg noe skuffet over at det ikke var mulig. I vårt forslag nr. 2 bruker vi en formulering som sannsynligvis ikke er så veldig heldig: «Stortinget ber Regjeringen iverksette ulike forsøk …» Nettopp for å få fram at disse skal komme nedenfra, ønsker jeg å endre «iverksette» til «stimulere til». Jeg håper at det da kan bli noe lettere for dem som frykter SVs sentralistiske utdanningspolitikk. Den er ikke så sentralistisk som mange tror.
-1	Det er en vanskelig balansegang, for skal man få et budsjett til å gå i hop, må man hente midler fra noen steder. Men opposisjonen leser budsjettet på en spesiell måte, for hvis man ser på hvor store egenandeler som faktisk blir refundert av staten, har de tallene aldri vært høyere – tak 2-ordningen har aldri vært bedre. Det er innført skjermingsordninger som Regjeringen har styrket, og som gjør at man i dag i sum aldri har hatt bedre ordninger for å hindre at de mest utsatte gruppene får dekket sine merkostnader. Det går derfor ikke an å se på en relativt beskjeden økning av egenandeler isolert. Man er nødt til å se på alle de ordningene som faktisk finnes, og det er altså ordninger som aldri har vært bedre utviklet enn med denne regjeringen.
-1	For det første vil eg følgje opp Regjeringas Soria Moria-erklæring, der hovuddelane av SVs program har fått gjennomslag og retninga er veldig klar – i retning SV. Så til spørsmålet: Ja, det er mange kommunar, Oslo, Skedsmo og mange andre eg sjølv har besøkt, som gjer ein veldig god jobb når det gjeld skole, og som det er mykje å lære av. Eg kjem til å kikke nærmare på korleis dei har gjort det i desse kommunane og i ei rekkje andre kommunar når det gjeld ulike forhold framover, for eg trur det er mykje å lære der. Så har eg merka meg at når det kjem gode resultat i ein kommune som er styrt av Høgre, som Oslo på skule, legg Høgre veldig stor vekt på at dette kjem av god politisk innsats frå Høgre, men når det kjem noko dårlegare resultat i same kommunen på eit anna felt, nemleg når det gjeld barnehagar, legg dei langt mindre vekt på det ansvaret som Høgre har for resultata i kommunen.
-0	La meg først gi honnør til saksordføreren, som på en glimrende måte la frem saken og de vurderingene som foreligger fra regjeringens side, og som en enstemmig komité har sluttet seg til. Bare noen ord til det som representanten Lundteigen tok opp. Her snakker vi om å styrke arbeidstakernes rettigheter. Det blir gjort med den nye endringen. Jeg tror det er viktig at man får dette på plass så fort som overhodet mulig. Det er heller ikke noe urovekkende i det. Når det gjelder ikrafttredelsestidspunktet, tenker jeg som så at dette er i forbindelse med akutt sykdom. Om man gjennomfører det med en gang, eller om man venter til 2015, tror jeg ikke har noe å si for den problemstillingen som blir tatt opp. Jeg tror ikke folk evner å planlegge akutt sykdom allerede fra denne sommerferien av. Det tror jeg er noe som oppstår på kort tid – det er det som ligger i ordet «akutt». Dermed synes jeg det er et godt argument for at man bør få dette i gang så fort som overhodet mulig – at vi implementerer dette så fort som overhodet mulig.
-0	Kunnskapsministeren er tydelig på at hun ser den store utfordringen for norsk skole når det gjelder å få nok lærere i årene framover. Samtidig svarer hun i sitt brev til komiteen at erfarne lærere f.eks. kan brukes som veiledere for nyutdannede – eller andre kompetanseoverføringstiltak. Men dette er noe som partene selv må komme fram til gjennom forhandlinger. Men igjen, nå er det engang sånn at dette koster penger, noe som ofte er en mangelvare i mange kommuner. I brevet sies det at regjeringen ønsker å satse på de tiltakene som alt er igangsatt, og vil vurdere effekten av disse. Dersom seniorlærerne skal fritas for ordinær undervisning og brukes som veiledere, eller ha færre elever i klassen, vil dette medføre økte utgifter for kommunene. Vil ministeren da sørge for finansieringen av dette, og i hvor mange år vil hun vurdere effekten av igangsatte tiltak?
-1	Det er framleis sånn at forsvarsevna, iallfall delvis, byggjer på forsvarsviljen i folket, og denne forsvarsviljen kan bli trua av teikn i tida som tyder på at doktrinen «angrep er det beste forsvar» tek om seg. Eg viser til debatten den seinare tida om eit meir aleinegåande, eit meir unilateralt USA, eit NATO – og dermed også Noreg – med ein «out of area»-strategi. I samband med dette er det uhyre viktig med openheit og informasjon om dei nye retningane. Det er likevel gledeleg at Regjeringa i proposisjonen presiserer at det i langt større grad enn før er «rom for å anvende hele spektret av sikkerhetspolitiske virkemidler, i første rekke de: (1) politiske, (2) lovmessige, (3) politimessige, (4) diplomatiske, (5) økonomiske, (6) informasjonsmessige, (7) humanitære», og at bruk av militærmakt utgjer kun eitt virkemiddel, noko som i dei fleste situasjonar neppe vil vere det dominerande sikkerheitspolitiske virkemidlet. Dette synest eg er ei veldig god utgreiing, ei veldig god haldning, iallfall i utgangspunktet. Eg vil også åtvare mot ei utvikling der landa i Europa konkurrerer med USA når det gjeld midlar brukte til forsvar. Det er allereie eit alvorleg tankekors at det blir brukt enorme midlar til militært forsvar, mens det til samanlikning blir brukt lite på aktiv førebygging og løysing av konfliktar. Dette perspektivet må også avspegle seg i budsjettsamanheng ved at ein ser på forholdet mellom dei midlane som blir løyvde til militære formål, og dei midlane som blir brukte i andre samanhengar for å førebyggje eller løyse konfliktar. Noregs mest vesentlege bidrag for å hindre framtidige konfliktar er ikkje investeringar i vårt eige forsvar, men våre økonomiske og politiske val i møte med bl.a. aukande sosiale forskjellar og miljøkriser. Bidrag i freds- og demokratiprosessar er også investeringar i sikkerheit. Det er brei semje om at Noreg ikkje står overfor nokon stor trussel om fiendtleg invasjon. Russlands militære kapasitet er dramatisk svekt, og det er lite sannsynleg med militær aggresjon frå Russland. Naboskapet med Russland inneber likevel sikkerheitsutfordringar knytte til fattigdom og dårleg atomsikkerheit. Det vil derfor vere i norsk eigeninteresse å bidra til velferdsutvikling og til ei betre handtering av atomsikkerheitsspørsmål. Noregs viktigaste sikkerheitspolitiske utfordringar utover dette er knytte til at vi har eit av verdas viktigaste matfat rett utafor kysten vår, og at vi er Europas viktigaste produsent og leverandør av olje og gass. Dagens trusselbilete tilseier at vi må ha eit sterkt engasjement internasjonalt, og at norsk sikkerheit av og til kan tryggjast best ved at vi deltek i internasjonale operasjonar. Men eg vil presisere følgjande: For det første er det svært uheldig at det utviklar seg eigeninteresser i Forsvaret knytte til deltaking i internasjonale operasjonar, som inneber eit press for at vi skal delta på flest moglege plassar og med mest mogleg avanserte våpen. For det andre er det farleg om terskelen for å setje inn militære tiltak blir senka. Og for det tredje må vi halde fast ved at det er FN som skal gje mandat for internasjonale operasjonar, og i regelen FN som skal leie sånne operasjonar. I tillegg vil eg ta inn dette med openheit og informasjon, som vil vere grunnleggjande for at folk flest skal støtte opp om forsvaret vårt. Informasjonsrutinar og prinsipp om offentlegheit i Forsvaret bør utgreiast av eit utval, ikkje minst fordi Stortinget og folk flest skal kunne ha kontroll over dette. Vi treng å ta i bruk det utvida sikkerheitsomgrepet. Det utvida sikkerheitsomgrepet tek utgangspunkt i at militært relaterte sikkerheitsproblem også finst på individuelt og internasjonalt nivå, ikkje berre på nasjonalt nivå. Sikkerheitspolitikk omfattar også individa si sikkerheit og internasjonal fred og sikkerheit generelt. Då – og først då – vil miljøproblem, fattigdom, eit individs rett til mat osv. komme inn i sikkerheitspolitikken. Eg er sikker på at dette også vil stå i betre stil med engasjementet til folk flest i forhold til globalisering og dei enorme utfordringane verda har i forhold til å utjamne forskjellane mellom fattig og rik. Eit sånt moderne forsvar, som omfattar det utvida sikkerheitsomgrepet, vil etter mitt skjønn styrkje forsvarsviljen og dermed forsvarsevna i Noreg.
-1	Takk for svaret og for anerkjenninga av problemet. Men eg fekk inntrykk av at det stoppa ved anerkjenninga av problemet når statsråden begynte å beskrive moglege tiltak på dette området. Der fekk vi ei lang problematisering av å gjere noko. Kvifor kan det vere viktig nettopp her? Som statsråden i tidlegare spørsmål har understreka, er offentleg sektor svært stor i Noreg, og det offentlege eigarskapet er svært stort. Det er eit område der vi verkeleg kunne spele ei rolle og gjere noko med regelverket og følgje det, som nokre store aktørar allereie gjer med suksess. Så stør vi formålet om forenkling, sjølv om eg kanskje synest omgrepet «monster» er meir passande for andre forhold enn dette regelverket. Ein kan jo tenkje seg forenkling ved å ta vekk krav, men ei anna mogleg forenkling er å seie at ikkje kvar enkelt aktør skal vurdere det sjølv, men at dei rett og slett skal ta det omsynet kvar gong, slik at det vert ein innarbeidd standard som alle må følgje. Er det ei tenkjeleg moglegheit i arbeidet til statsråden?
-1	Av alle de spørsmål jeg har fått, er vel egentlig dette det jeg er mest forundret over. Særlig er jeg forundret over å få det fra en representant som jeg setter så høyt som Syversen, fordi det at statsråder har dialog med ulike interessegrupper i det norske samfunnet, kan ikke være negativt. Det som virkelig ville være farlig, var hvis man ikke hadde det. Det er en lang, etablert tradisjon i Norge for å ha kontakt med næringslivet om skatteordninger og andre ting som berører dem. Tilsvarende har selvfølgelig Arbeiderpartiet, men også SV og andre partier i mange, mange år hatt tilsvarende dialog med fagbevegelsen. Det som kanskje er litt nytt, er at fordi vi har fått et grønt parti inn i regjeringen, har vi også en sterk interesse av å ha en tilsvarende dialog med miljøbevegelsen, altså heve miljøbevegelsen opp på et nivå hvor næringslivet og fagbevegelsen lenge har vært som en naturlig samtalepartner for å prøve ut ideer, for å teste ut, for å tappe den kunnskapen som er der. Hvis noen skulle stille krav til meg som statsråd at jeg skal slutte med dette, vil jeg i alle fall si at for meg blir politisk virksomhet da nokså meningsløs. Jeg ønsker også å ha det med mange av de kjernegruppene som Kristelig Folkeparti forhåpentligvis har dialog med, med misjonsorganisasjonene, med Kirken. Har man viktige anliggender i forhold til Kirken, har man dialog med Kirken før man trer en beslutning ned over hodet på dem. Dette ønsket jeg å ha. Det ble servert boller og kaffe på dette møtet. Jeg har hatt det i mange år i forskjellige formater – ikke nødvendigvis med akkurat de samme som ble invitert til dette møtet, men jeg har hatt telefonsamtaler, møter på mitt kontor osv. Det er klart at hvis deltakere på et slikt møte umiddelbart løper til media med det, blir det vanskeligere å ha det, men det er jo en risiko de som er der, tar. Det vil gjelde næringslivet, misjonsorganisasjonene, Kirken, fagbevegelsen også. Hvis de umiddelbart løper til media med det, blir det mindre kontakt. Men jeg håper at dette var et feilskjær etter dette møtet, og jeg håper at jeg kan ha fortsatt tett kontakt for å prøve ut ideer og høste av deres erfaringer.
-1	Eg vil òg starta med å takka saksordføraren for eit veldig grundig arbeid og ikkje minst for at ein gjennom det arbeidet har halde god kontakt med fagbevegelsen og Postkom, fagforeininga til dei posttilsette. Det er ikkje tvil om at det er særdeles viktig at ein sørgjer for at dei tilsette blir varetekne når ein skal gå gjennom ei så stor reform som dette. Eg var sjølv på postkontoret i Stavanger på laurdag og posta eit brev. Då snakka eg med dei tilsette som eg møtte, og dei sa at dei grua seg til dette, for dette kom til å bli vanskeleg. Dei skal allereie ha allmøte i morgon tidleg, altså no på tysdag, og gå gjennom den vidare prosessen framover. Det betyr at både sjefane og dei tilsette allereie tek dette seriøst og jobbar ut frå at ein skal gjera dette i godt samarbeid, så ein ikkje får konflikt i den vidare prosessen med det store inngrepet som dette vil vera, og som dessverre er nødvendig i forhold til den situasjonen som er i postmarknaden. Så er det slik at eg registrerer at folk er ganske fornøgde med t.d. postomdelinga. Då er det rart at folk flest og andre høgrefolk – heldt eg på å seia – skal laga løysingar som folk ikkje nødvendigvis blir fornøgde med, når dei er fornøgde med det dei har. Dei vil gjerne behalda det dei har. Det får me berre registrera. Så vil eg gje skryt til Posten for at dei ikkje berre har fornøgde kundar, men dei er òg offensiv på klima- og miljøsida i forhold til m.a. elbilar og omdeling med elsyklar og litt av kvart slikt. Det set ikkje minst – trur eg – eit nesten samla storting pris på, med utgangspunkt i den førre debatten om klima. Så nokre merknadar knytte til EU-tilpassinga som Framstegspartiet og Høgre ønskjer seg. Det er positivt å registrera at Kristeleg Folkeparti her skil lag med potensielle framtidige kameratar på høgresida og stort sett held seg inne med den raud-grøne regjeringa når det gjeld postmeldinga. Det er positivt, og me tek det som eit signal. Men det som er det rare, er at desse partia ikkje ser på kva problem EU har p.t. Kvifor har EU hatt problem? Nei, dei problema ser dei heilt vekk frå. Dei vil inn med dei same tiltaka som ikkje verkar i EU, og som skapar problem i EU – dei skal me no få meir av i Noreg: meir marknad, meir anbod, mindre statleg styring, meir privatisering, meir børs. Ja, spør grekarar og spanjolar om dette, om det er noko som verkar, om det er noko dei vil ha meir av. Då trur eg dei får eit eintydig svar, når EU no må bruka pengar på å berga bankar og finansvesen, når ein har prøvd ut dette marknadsliberalistiske systemet som dei vil ha meir av i Noreg. Det er ikkje tvil om kva konsekvensen av det vil bli. Det blir dårlegare tenester, og tenestene blir dyrare for folk flest. Det er slik eit marknadsliberalistisk system fungerer, og det vil bli dårlegare tilbod for dei som bur i distrikta. Det er openbert med eit marknadsliberalistisk system. Dessutan bekymrar Framstegspartiet seg for kabotasje. Ja, kor kjem denne kabotasjen frå? Kjem han frå Noreg? Han kjem jo nettopp frå EU-systemet, der ein har den såkalla frie konkurransen som gjer at ein kjem med utspekulerte anbod og sørgjer for å kjøra eit system som utfordrar norsk arbeidsmiljølovverk når det gjeld sosial dumping. Ser ein på kva Framstegspartiet gjer når det gjeld arbeidsmiljølovverket, er det nettopp å svekkja det. Det er ei førebuing på at kabotasje eigentleg skal bli regelen i Noreg med Framstegspartiet sin marknadsliberalistiske politikk. Eg synest det er litt morosamt med Høgre som går tilbake til 1647 – til statthaldarsamfunnet, til ein dansk statthaldar som oppretta Posten, og til ein nederlendar som starta drifta – for å argumentera for kvifor ein må privatisera Posten. Ein vel altså ikkje å sjå på dei faktiske forholda i dagens EU, men leitar tilbake til nokre gamle eksempel frå 1600-talet og 1800-talet. Eg trur at det som er viktig for oss raud-grøne i dag, er at me seier nei til postdirektivet, me seier nei til eit system som ikkje verkar i EU. Me vil ikkje ha det i Noreg – me vil ha eit system som verkar, som Posten likar, og som dei tilsette set pris på.
-1	Regjeringa vidarefører den sterke miljøsatsinga vi har hatt, i 2013. Budsjettforslaget til Miljøverndepartementet har ein auke på 11,4 pst. i forhold til 2012. I tillegg er det storstilte miljøsatsingar på mange andre departement sine budsjett. Denne auken er ikkje eineståande, tvert imot har regjeringa gjennomført ei stor miljøpolitisk satsing over fleire år. Samanlikna med 2005 er Miljøverndepartementets budsjett om lag dobla frå den gongen. Kampen mot klimagassar og global oppvarming er vår tids største miljøutfordring. I den seinare tida har naturen gjeve oss mange signal om kva vi kan vente dersom klimaprognosane slår til. Havisen i Arktis smeltar langt raskare enn vi kunne førestille oss, øydeleggjande ras, flaumar og uvêr skjer oftare enn før, og vert no av forskarer knytte direkte til menneskeskapte klimaendringar. Målet om å avgrense den globale temperaturauken til 2 grader vert både viktigare og vanskelegare. Klimameldinga frå i vår og klimaforliket her i Stortinget viser retninga for Noreg sin innsats mot klimaendringane. Vi skal ta på oss eit kutt mot 2020 på 30 pst., med ein ambisjonen om to tredjedelar her. Derfor følgjer regjeringa opp klimaforliket i statsbudsjettet. CO2-avgifta på sokkelen skal aukast med 200 kr. Det vert sett av 10 mrd. kr ekstra til klima- og energifondet, og klima- og skogprosjektet vert auka til 3 mrd. kr. Belønningsordninga for kollektivtrafikk vert auka med 262 mill. kr, og løyvingane til klimaforsking går opp, bl.a. I Noreg er det i underkant av 2 000 artar som er trua av utrydding som følgje av at leveområda deira vert reduserte eller endra. Det er viktig å sikre at dei trua artane framleis kan finnast i naturen vår. Regjeringa foreslår å auke løyvinga til skogvern med 111 mill. kr, til 231 mill. kr. Det er nær ei dobling. Vernet vil omfatte område over heile landet der det er gjort avtalar om frivillig skogvern. I fleire av områda lever det ei rekkje trua artar. Det vert òg fremma forslag om å auke løyvinga på 22 mill. kr til ei rad tiltak for å følgje opp rovdyrforliket. Løyvinga til nasjonalparkane går opp med 68 mill. kr. Vidare foreslår regjeringa at løyvingane til lokal forvaltning i verneområde vert auka med 14 mill. kr. Gjennom å leggje til rette for varsam bruk legg vi grunnlaget for varig bruk av naturen, til glede for både nolevande og komande generasjonar. Vi vernar naturen for å sikre varig bruk av naturen. Stadig fleire av oss bur eller arbeider i byane. I byane møtest mange miljøutfordringar – luftkvalitet, støy, transport, bumiljø, arealdisponering. Dersom vi planlegg godt, kan vi løyse mange konfliktar og hindre at andre oppstår. Folkeauken i sentrale strøk av landet gjer at desse spørsmåla må høgare opp på den politiske dagsordenen. Vi må vidareutvikle bypolitikken. Regjeringa foreslår derfor ei løyving på 30 mill. kr til satsing retta mot dei store byane. Løyvinga skal medverke til framtidsretta byplanlegging, betre miljø og leggje til rette for auka bustadbygging. I tillegg foreslår vi ei auka løyving til folkehelse og friluftsliv på 20 mill. kr. Mykje av desse pengane er retta mot nærfriluftsliv, altså friluftsliv nær der folk bur i dei store byområda. Regjeringa foreslår òg å auke innsatsen på området kulturminne og kulturmiljø til 570 mill. kr. Det er ein auke på 62 mill. kr, eller 12 pst., frå 2012. Det vert sett fram forslag om ein auke på 18 mill. kr til store industrielle kulturminne, som Odda, Atlungstad brenneri i Hedmark og Haldenkanalen. Det er òg foreslått ein auke til andre kulturminne. Eg er glad for at Stortinget er klar over at det trengst auka innsats til fartøyvern, derfor er eg einig i at denne posten vert styrkt gjennom ei omprioritering av midlar. Eg må òg seie at eg registrerer at Framstegspartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti vil behalde Kulturminnefondet og styrkje det med overføringar. Dei vil ikkje gje effekt før i 2014, så effekten av budsjettforslaga frå desse tre partia er mindre pengar til kulturminnefondsarbeidet neste år. Og sidan renta går ned, vil det vere mindre pengar i 2014 enn med forslaget frå regjeringa. Gjennom år no har vi fått eit bilete av kva ei Høgre- og Framstegsparti-regjering vil gje. Dei vil gje mindre til miljø i Noreg. Partia har systematisk svekt løyvingane til miljøpolitikken, og dei vil gje mindre til miljø internasjonalt. Men det er òg store forskjellar mellom dei. Representanten Amundsen sa at det ikkje er noko problem å verte einige. Eg skulle ønskje at debatten kunne avdekkje, at han ville bekrefte, at Framstegspartiet vil leggje seg paddeflat (presidenten klubber), akseptere at menneskeskapte klimaendringar er menneskeskapte, og vidareføre heile klimaforliket (presidenten klubber) for at partia skal verte einige dersom dei kjem i regjering saman.
-0	I et brev til energi- og miljøkomiteen i forbindelse med Snøhvit skriver statsråden at vi i et normalår har et underskudd på 6–7 TWh, samtidig som det heller ikke er særlige utsikter til økt produksjon i framtiden. Samtidig innrømmer han at veksten i forbruket vil fortsette, og han fraråder derfor elektrifisering av Snøhvit-anlegget. Han skriver videre at dette vil føre til økt tilførsel av kraft fra utlandet, da vi mangler kraft i innenlandsmarkedet. Konsekvensen av dette er økt kraftproduksjon i andre land, som vil komme fra kull- eller fossilbasert kraftproduksjon. Så konkluderer statsråden med at økt kraftimport til dette formål derfor ikke vil peke i retning av reduserte CO2-utslipp. Jeg er selvfølgelig enig i den konklusjonen, men hvorfor i all verden konkluderer ikke statsråden på denne måten når det gjelder de andre gasskraftverkene?
-0	La meg starte med å gi ros til saksordføreren for den jobben som er lagt ned i forbindelse med behandlingen i komiteen, men ikke minst for det innlegget som saksordføreren holdt her i sted. Det setter jeg pris på, og det er konstruktivt. Jeg må jo også gi ros til forslagsstillerne for å ha fremmet dette forslaget. Jeg har som mangeårig opposisjonspolitiker vært med på å fremme tilsvarende forslag under de rød-grønne, men da fikk vi ikke noe gehør for at man skulle komme med en reiselivsmelding. Nå registrerer jeg at de rød-grønne synes det er på tide å komme med en reiselivsmelding. Om det skyldes at de rød-grønne har havnet i opposisjon eller ikke, vet jeg ikke, men jeg synes i alle fall det er merkelig. Jeg må si at jeg er svært, svært glad for at statsråden og regjeringen sier at det skal komme en reiselivsmelding til Stortinget. For reiselivet er like sammensatt som dette landet er både langt og bredt, og har egentlig alt å tilby turister. Når det er sammensatt, så betyr det at det er mange departementer som er berørt av reiselivet, i realiteten alle departementer: Samferdselsdepartementet, som nevnt her tidligere, er berørt i form av både vei, tog, fergeforbindelse, Hurtigruten, og ikke minst fly. Justisdepartementet har en viktig rolle. Klima- og miljødepartementet har en svært viktig rolle. Vi opplever jo stadig vekk at reiselivsbedrifter kommer med nye produkter som det hender av og til – for å si det litt forsiktig – at Klima- og Miljødepartementet setter en stopper for. Kommunaldepartementet har også en viktig rolle, og ikke minst Finansdepartementet. Slik kunne jeg egentlig ha ramset opp alle departementer og deres måte å være med på å påvirke reiselivsnæringen. Så det at man får en melding til Stortinget, der hele regjeringen får være med og utforme den meldingen, synes jeg er svært bra. Og en viktig rolle her vil jo selvfølgelig reiselivsaktørene ha, ikke bare ved å komme med innspill, der de rød-grønne laget en intern strategi, men her vil det faktisk være reelt innspill som Stortinget kan ta del i, og være med og utforme en god politikk. Noen viser til at denne regjeringen har redusert noen overføringer til markedsføring av reiselivet. Hadde den debatten vært så enkel at den kun dreide seg om størrelsen på beløpet, så hadde det egentlig vært en ganske enkel debatt, for da ville jo den som hadde det største beløpet, vunnet. Reiselivsnæringen er helt avhengig av å ha et innhold, og det er ikke bare slik at dess mer penger man bruker på markedsføringen, dess mer får man igjen for det. Det har man sett mange eksempler på. Komiteen var i forrige uke i Brussel og så markedsføring av sjømat – norsk sjømat, internasjonal sjømat – og der var det ikke noen som sa at bare vi bruker mest mulig penger, så får vi mest mulig igjen av det vi markedsfører. Det er jo måten man jobber på – måten man jobber opp imot nye markeder, måten man jobber opp imot de etablerte markedene, og ikke minst de produktene man klarer å utforme. Så der har næringen en viktig rolle, og regjeringen er en god og avgjørende bidragsyter i så måte. Forrige taler, Hans-Jacob Bønå, viste til viktigheten av petroleumsnæringen, og det kan jeg bare slutte meg helt og fullt til. Vi kommer begge fra den samme landsdelen, der petroleumsnæringen for så vidt er ganske ny. Vi har sett hvordan petroleumsnæringen har banet vei, bl.a. i Hammerfest og i Kirkenes, og den betydningen det har hatt for infrastrukturen i Nord-Norge, har vært helt avgjørende. Og det er jo den samme infrastrukturen som reiselivsnæringen bruker. Det blir altså flere arbeidsplasser, det blir flere som flytter til de regionene, og det er flere som kan være med og utforme en god reiselivsnæring, og man får også flere turister. Så her henger alt sammen med alt. Jeg vil bare avslutte med å si at jeg synes det er kjempebra at regjeringen kommer med en reiselivsmelding, og igjen leverer regjeringen gode saker til Stortinget.
-1	De nasjonale prøvene i 2004 var parodiske. Det viste seg også i ettertid at de var dårlig faglig fundert. De ble gjennomført med en offentliggjøring som inviterte til rangering – en rangering som gav et inntrykk av skoler som det ikke var noe faglig grunnlag for å gi. Derfor tok vi et veldig viktig grep da de rød-grønne fikk flertallet i 2005. Vi tok en pause i de nasjonale prøvene i 2006. Vi har gjort om innholdet i de nasjonale prøvene. De er av en langt annen faglig karakter i dag. Vi offentliggjør dem på en slik måte at de kan brukes på skolen og i kommunene, men ikke slik at de inviterer til rangering av skoler. Dermed er det også sånn at både lærere og elever og foreldre ser en helt annen nytte i dagens form for nasjonale prøver enn det som var situasjonen i 2004. Jeg synes det er merkelig at Høyre-folk ikke har tatt mer selvkritikk for ut fra ideologiske og politiske grunner å ha rast igjennom et testsystem for norsk skole som det var dårlig faglig grunnlag for. Nå har vi fått et helt annet grep på det.
-1	La meg først begynne med å be representanten Lilletun om unnskyldning. Jeg sa at til og med representanten Lilletun hopper når Carl I. Hagen sier hopp. Det kunne bli tolket som om jeg var i tvil om han fysisk sett var i stand til å hoppe. Slik var det selvsagt ikke. Men jeg har oppfattet at representanten Lilletun ikke er noen tradisjonell høyrepolitiker, så jeg tenkte han hadde noen politiske problemer med å hoppe under regi av Carl I. Hagen. Men det hadde han altså ikke. Så til noe av det som jeg oppfatter som å være mer spill og spetakkel i norsk politikk enn det velgerne fortjener. Den seansen som vi akkurat har vært gjennom nå, dreier seg ikke om de realitetene som avstemningen ved dagens slutt kommer til å inneholde. Den dreier seg om at vi er i en situasjon der Norge har en Høyre-dominert regjering, og der Carl I. Hagen nå inviterer til en slags kvoteforhandling om hvor mange kabinettsspørsmål som kan stilles i løpet av denne regjeringsperioden. Det som er interessant, er å se først på hva slags politikk Regjeringen selv fører, og deretter på hva slags regi som Carl I. Hagen tillater. Det er ingen tvil om at dette er en regjering med en Høyre-dominert politikk. De store milliardene er det Høyre som bestemmer. Vi har en regjering med et flertall av Høyre-statsråder, med en sterk mann i finansministerens posisjon, Per-Kristian Foss, som bestemmer de store milliardene i den økonomiske politikken, og så blir det selvsagt noen millioner til statsministerens parti. Det skulle da bare mangle. Vi er i en situasjon der Jan Petersen er utenriksminister og bestemmer den utenrikspolitiske politikken. Det går stort sett ut på å nikke når Bush sier nikk. Så hvis man hopper hjemme når Carl I. Hagen sier hopp, og nikker ute når Bush sier nikk, så sier vel det noe om denne regjeringens selvstendige rolle. Det som blir Bondeviks rolle, er å få æren av å gå i Stortinget med jamne mellomrom og stille kabinettsspørsmål. Det som dette kan føre til, er fire år med en Høyre-dominert politikk lagt fram fra Regjeringen, en regjering som er helt avhengig av å sitte på Carl I. Hagens nåde, men der spillet blir slik at Carl I. Hagen kan tvinge Regjeringen til å stille kabinettsspørsmål, og dermed stemmer han for en politikk som han i alle andre sammenhenger tar skarp avstand fra og raljerer med så godt han kan. Han kommer i den situasjonen at han har full regi over denne regjeringen, hva de skal snakke om og når, når det skal stilles kabinettsspørsmål og hvor og i hvilke saker, men står helt fritt til å toe sine hender og ikke ta ansvar for den politikken som Regjeringen faktisk fører. Det er jo en posisjonering som må være behagelig hvis det man først og fremst har på hjertet, er å få være i begivenhetenes sentrum. Men det må jo være et svik overfor Fremskrittspartiets velgere, som faktisk er opptatt av resultater, hvorav mange nå hadde tro på at de pensjonene som de er fortvilte over er for lave, faktisk kunne få et løft. Det blåser Carl I. Hagen i. Det er ikke det kveldens votering kommer til å dreie seg om. Kveldens votering kommer til å dreie seg om hvem som har makt over denne regjering, og hvem ikke – ikke hvem som skal få, og hvem ikke. På et eller annet tidspunkt må noen stille Fremskrittspartiet spørsmål, og jeg begynner i dag: Hva får velgerne igjen, annet enn underholdningsverdien og Carl I. Hagen på TV, av å stemme på Fremskrittspartiet? Ingenting! De får bare tilfredsstillelsen ved fortsatt å være rasende over at det faktisk ikke skjer noe i forhold til f.eks. fordelingspolitikken. Vi oppfatter ikke at det valgresultatet som velgerne gav, var et kraftig folkerop om mer Høyre-politikk. Det som har skjedd fra kommunevalget til nå, er ikke Høyres fremgang. De står på stedet hvil, de. Det som skjedde fra kommunevalget for to år siden og fram til nå, er SVs fremgang og Arbeiderpartiets tilbakegang. Det er de største endringer. Det betyr at man i stedet for dette spillet og spetakkelet burde hatt et storting som konsentrerte seg om noen av de viktigste utfordringene som vi står overfor. Vi har behov for en betydelig utbygging av de offentlige tjenestene i Norge. Vi står overfor en eldrebølge, og mange vil behøve mye større omfang på tjenestene fra samfunnet. For at vi skal få til det, må vi ha en skattefinansiert velferdsstat, der folk ser at de får noe igjen for de skattepengene de faktisk betaler inn. Jeg tror at mange av velgerne som i år slo i bordet og kanskje valgte høyresiden, er villig til å betale skatt, hvis de bare ser at de får kvalitet igjen. Det gapende paradokset som mange opplever, er jo at man stiller opp for fellesskapet, men at kvaliteten på det man får igjen, er altfor dårlig – på skolen, på offentlige helsetjenester osv. Det er en meget stor utfordring. Men da må vi altså også forsvare det som skal ligge i bunnen, nemlig at hvis man vil ha en velferdsstat der alle har rettigheter, er det lurt og solidarisk å gjøre det i fellesskap – betale inn skatt og få igjen etter behov. I veldig mange andre land betaler jo vanlige mennesker i vanlige jobber, når de legger sammen det de betaler i skatt og i private forsikringer, mye mer enn det vanlige mennesker betaler i skatt i Norge. Noen må snart opp og forsvare at slik skal det være. Men da må det samtidig settes sterke krav til at når det gjelder det vi mener er viktigst for fremtiden, skal det også skje noe. Da må skolen rustes opp slik at standarden på det offentlige tilbudet er minst på høyde med den veldig mange unger er vant til å ha hjemme. Det er det som er signalet på om vi har et fellesskap som kan matche det som går privat eller ikke. Da må det være slik at hvis man får et funksjonshemmet barn, slipper man å fly til hundre kontorer – nå overdriver jeg litt, men ikke så fryktelig mye – for å få hjelp og støtte i en fortvilet situasjon. Det er ikke en virkelighet som mange opplever. Da må det være slik at hvis man blir utsatt for en ulykke, fungerer offentlig sektor så ubyråkratisk at man faktisk får den hjelpen man trenger, og ikke må studere alle mulige paragrafer og være mer ressurssterk enn de fleste i denne salen er, for å klare å få ut den hjelpen man trenger. Det betyr at vi må ha en offentlig sektor som kjennetegnes av kvalitet, men som også kjennetegnes av at makt og myndighet flyttes nedover i systemet, slik at det er mulig å bruke hodet og lage fleksible løsninger for dem det gjelder. Vi tror at mange gjerne vil være med på noe som er viktig for fremtiden. Vi tror at mange er enige med oss i at vi bor i en urettferdig verden. Vi tror at mange er enige med oss i at forsvarspolitikk er noe annet nå etter 11. september enn det vi trodde før. Vi tror at mange er enige med oss i at noe av det viktigste vi kan gjøre for fremtiden, er å føre en miljøpolitikk som er slik at ungene kan overta en verden fra oss som er bedre enn den vi fikk fra våre forgjengere. Da må man gjøre noen langsiktige valg, som setter fremtiden foran nåtiden og morgendagen. Vi tror at mange velgere er enige med oss i at vi ikke skal ha et fattigdomsproblem i Norge. Men vi skal heller ikke ha et veldedighetssamfunn, der noen skal stå med luen i hånden for å være verdig trengende. I et moderne samfunn er fattigdom et relativt begrep. I et moderne samfunn dreier fattigdom seg om om man kan være med på det det store flertallet er med på, eller ikke. Slik må man fortsatt måle det. Vi er bekymret når Regjeringen kommer med nye signaler om hvordan man skal plukke ut verdig trengende. Hva har velgerne krav på? Velgerne har krav på at de som er valgt inn på Stortinget, oppfører seg som folkevalgte og er mest opptatt av å få til størst mulig resultater i den retning som velgerne gav mandat til. Det er det SV kommer til å fortsette å slåss for i denne fireårsperioden. Vi slåss for å få resultater hver eneste dag her, men også for å bygge opp allianser, slik at denne Høyre-politikken kan erstattes ved neste valg. Regjeringen har stilt kabinettsspørsmål i dag. Det er for å tvinge Hagen på plass og vise hvem det er som har makten til å si når noen skal hoppe. Det er helt klinkende klart at dette er en regjering som ikke har vår støtte.
-0	I likhet med foregående taler merket jeg meg hva representanten Chaudhry sa, spesielt fordi det var en representant fra SV som sa at foreldre med lav utdanning ikke kan gi ungene sine den tryggheten de fortjener. Det er med respekt å melde særdeles sjokkerende at SV lager et klasseskille på den måten. Det jeg også merket meg, er at de fleste som har vært på talerstolen her, har bemerket at barn og ungdom må føle trygghet. De må ha en god voksenkontakt gjennom foreldre, gjennom lærere, og få den tryggheten som de fortjener. Det er når den tryggheten svikter, at det må settes inn tiltak slik at de får hjelp til å få tilbake den tryggheten de må ha for å få en god oppvekst. Dette vil være et klart forebyggende tiltak. Statsråden var inne på rusforebygging, og at Fremskrittspartiet ønsker å liberalisere alkoholloven. Nå har Fremskrittspartiet sagt at vi ønsker å liberalisere, men vi har ikke sagt at vi vil selge alkohol til personer under 18 år. Det er disse dette dreier seg om. Statsråden var også inne på at Fremskrittspartiet ønsker å kutte i integreringen. Det er helt feil, og det vet også statsråden. Vi ønsker å ta inn færre innvandrere og heller bruke mer penger på hver innvandrer.
-0	Det var det bedrevitende og belærende innlegget fra Kristin Halvorsen som fikk meg også til å falle for fristelsen til å gå opp. Det er klart at for et parti som SV, som hadde et godt valgresultat, men som har null innflytelse og har null betydning, er det lett å bli akkurat som en del av tilskuerne til fotballkamper, håndballkamper og ishockeykamper: Man er så mye bedre enn de som er med. Og det er det som preger Kristin Halvorsen nå når hun kommer med en kanonade av kritikk med hensyn til hvor elendig jobb man har gjort. Hun ville hatt rett hvis vi hadde gitt oss for de meget små tingene vi ble tilbudt når det gjaldt disse forhandlingene, men det gjorde vi altså ikke. Vi har faktisk kjempet som noen løver for de velgerne som hun snakker om, og hun kommer helt sikkert til å møte John I. Alvheim i debatt om disse tingene senere. Men hun selv og SV har jo ikke oppnådd noen ting. Det er klart at stemmevolumet, sarkasmen og den belærende tonen overtar da. Det er vel også det samme som hun i SV i realiteten holder på med når det gjelder bombingen av Afghanistan. De har være så høyt på banen og dummet seg til de grader ut, for det har vist seg at de har tatt feil, og det har de gjort også her. Jens Stoltenberg har ett poeng – og der er jeg enig. Jeg synes også det er beklagelig at de partier som stod bak regjeringsdannelsen, ikke fant frem til en løsning. Det burde ha vært mulig. Vi mener vi burde ha greid det. Hadde det vært en imøtekommenhet hos regjeringspartiene og en fleksibilitet, burde vi kunnet komme i havn. Det er ikke noen god situasjon at vi går inn i en periode hvor det altså reelt sett ikke er flertall for det budsjettet som blir vedtatt, på grunn av at Regjeringen i dag setter sin stilling inn på å få rammene vedtatt. Men det er også klart at vi må se det fra vår synsvinkel. Alle partier, inkludert Fremskrittspartiet, har som rettesnor å få gjennomført den politikken de har fortalt velgerne. Det er for oss hovedrettesnoren. Og nå vil vi i hvert fall få frihet til å kunne påvirke politikken når det gjelder resten av budsjettet, i alle komiteer. Utgangspunktet er at vi gjerne vil ha innflytelse for vår politikk og er åpne for videre forhandlinger, som det har vært sagt tidligere. Og så kommer det en periode på våren. Jens Stoltenberg, og for ikke å snakke om Kristin Halvorsen, synes sikkert det er fælt at det kanskje kan bli nye situasjoner hvor de som tilskuere vil se på at andre kan få innflytelse under forhandlinger om revidert nasjonalbudsjett og andre ting. Men det er noe som Fremskrittspartiet er klar over, at vi da har frihet til å kunne forhandle om å få til løsninger til beste for den politikken vi står for. I så måte er det klart at det er et bedre utgangspunkt for oss det som nå er situasjonen, enn om vi hadde gitt oss for de knapper og glansbilder vi ble tilbudt under forhandlingene.
-1	Siden Per Sandberg ikke skjønner spørsmålet når det kommer fra Arbeiderpartiet, kan kanskje jeg klare å spisse det lite grann slik at han forstår det nå. Det gjelder folk med minoritetsbakgrunn. Fremskrittspartiet sier at det viktigste vi kan gjøre, er å sørge for at alle lærer seg norsk. Fremskrittspartiet sier også at folk med minoritetsbakgrunn som kommer til Norge, selv skal betale for norskopplæringen sin. Jeg vet ikke, jeg, men vanligvis vil Fremskrittspartiet at markedskreftene skal råde. Og vanligvis sier vi at jo dyrere noe er å gjøre, jo færre er det som kommer til å gjøre det. Da spør jeg: Hvis det er slik at man ønsker å sørge for at alle skal lære seg norsk, at man ser det som en viktig utfordring, tror Fremskrittspartiet det blir flere eller færre som får muligheten til å lære seg norsk, hvis de for det første ikke får norskopplæring på asylmottakene – slik som Fremskrittspartiet sikret sammen med Regjeringen – og for det andre ikke får betalt for norskopplæring i storbyene?
-1	Jeg er veldig godt fornøyd med statsrådens svar. Jeg ser at vi har en statsråd som er ekte opptatt av denne problematikken. Jeg nøyer meg med det og slutter her. Jeg vil bare ønske statsråden en riktig god jul, og så håper jeg at det blir et godt nytt år for arbeidet for barn og unge i Norge.
-0	Takk nok en gang til interpellanten som har satt en viktig sak på dagsordenen, og takk til alle som har deltatt i debatten og kommet med gode og viktige innspill for den videre prosessen. Så er det sånn – som jeg sa i mitt hovedinnlegg – at det er mange brukere som har sammensatte utfordringer som gjør at man må tenke nye løsninger. Det er riktig som representanten Christoffersen peker på, at IKT er viktig. Men IKT i seg selv er ikke nok, hvis man ikke også har et moderne tilpasset lovverk for den virkeligheten folk lever i. Det må en også ta inn over seg. Jeg ble utfordret av representanten Trettebergstuen. Ja, Fremskrittspartiet leverte et representantforslag som ble behandlet i fjor vår. Regjeringen skal ha en helhetlig gjennomgang av Nav. Representantforslaget var et forslag om en helhetlig gjennomgang av Nav med tanke på brukerperspektivet, avbyråkratisering, effektivisering og bedre brukeroppnåelse. Det skal regjeringen i gang med. Så til de forslagene som det pekes på at vil være naturlig å kjøre gjennom et ekspertutvalg, og som også ble tatt opp den gangen i representantforslaget. Åtte av de ni punktene har vi diskutert her i dag i denne interpellasjonsdebatten. Både det som går på myndige Nav-kontor, det som går på sammenslåing av kontor, og spørsmålet som går på hvordan vi skal få partnerskapet til å fungere bedre og mer enhetlig, har vi vært gjennom, og Nav-ombud har vi vært gjennom. Jeg har ikke konkludert, det skal jeg innrømme, og jeg er ikke sikker på at bare å følge modellen til pasientombudet er den riktige modellen. Det kan også være den modellen som Oslo kommune allerede i dag kjører, som vil være riktig for flere Nav-kontor, eller det kan også være den måten Sverige har organisert det på, som de kaller «jungelhjelpen». Her ønsker vi gjennom et ekspertutvalg å se på hvordan vi kan få de beste løsningene som fungerer best for brukerne vi har i vårt arbeids- og velferdssystem. De forslagene det er pekt på, kunne jeg tatt ett etter ett – de har vi diskutert her i dag og de hører naturlig hjemme i en helhetlig gjennomgang av Nav. Så vil jeg avslutningsvis si at vi kommer tilbake med ulike saker. Hvis noen oppfattet det slik at det kommer en stortingsmelding om Nav til høsten, er ikke det riktig. Vi skal nedsette et ekspertutvalg før påske, og de skal få litt tid å jobbe på. Men det vi skal legge frem i løpet av høsten, er en stortingsmelding og tiltak for å få flere i arbeid – med tanke på den meldingen vi trakk – sånn at vi er presise på det, og at det ikke er noen misforståelser. Nok en gang: Takk til interpellanten, jeg ser frem til gode debatter rundt Nav også i fremtiden.
-0	Det var aldeles ikke et sleivspark. Det var en oppriktig bekymring for at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV i de enkelte kommunestyrene rundt omkring i det ganske land nå vil bruke kommunebudsjettet for neste år i noen grad for å markere at det er flertallet som står bak statsbudsjettet for neste år, som er årsaken til at kommunene har problemer. Jeg er oppriktig bekymret for det. Og jeg er ikke bare oppriktig bekymret heller, for jeg er jo ikke annerledes i forhold til andre representanter i kommunalkomiteen enn at jeg har en viss form for interesse av hvordan budsjettene lages i de forskjellige kommunene, så jeg prøver å holde et lite øye med det. Og jeg registrerer, på tross av påstanden om at kommunene har elendig økonomi, at det fortsatt brukes penger på å beholde næringsselskap, beholde de administrative leddene, bevare mellomleddene og endatil ansette nye ledere i administrative stillinger, mens det på det samme budsjettet kuttes på skole, helse og omsorg. Da blir jeg oppriktig bekymret. Og det er beklagelig at Arbeiderpartiet ikke føler den bekymringen. Jeg vil også si, når det fra representanten Øye tidligere i dag ble lagt fram en hel masse kutt og påstått at det er mange folk som tar kontakt, at det gjelder også undertegnede. Men det folk er opptatt av, er de partiene som sitter i kommunestyrene og kutter på helse, omsorg og skole. Og det er Arbeiderpartiet. Det er Senterpartiet. Og det er til og med SV. Så jeg tror faktisk at det å prøve å kritisere Fremskrittspartiet, som bare sitter i konstellasjon ett sted og har påvirkning i et par andre kommuner, for at det blir kutt i eldreomsorgen og skolene i kommunene, er en drøy overdrivelse. Der tror jeg Arbeiderpartiet må ta noe av ansvaret selv.
-1	Det er mange i dag som har rost debatten som en nyansert debatt. Og det er mulig, det. For meg er den litt for konturløs. Jeg syns vi har hatt en tilpasningsdebatt som ikke er problematisert i forhold til hvor denne tilpasningen ender hen. Jeg er klar over at det er andre som har andre målsettinger med tilpasningsarbeidet enn jeg har, men jeg syns at når man tilpasser seg steg for steg slik man nå gjør, er det ikke så vanskelig å peke på hvor man ender hen. Da ender man et sted som er i strid med folkeavstemningen som ble avholdt. Mitt nei-standpunkt til EU er stort sett det samme som det representanten Gunnar Breimo redegjorde for i stad. Det er ikke noe passivt utenforskap, men en aktiv Europa-politikk basert på den friheten vi har utenfor. Noe som jeg syns er typisk i tilpasningsdebatten nå, er at man ikke bare tilpasser seg det man faktisk blir bedt om å tilpasse seg, men også ønsker å tilpasse seg langt mer. Et eksempel på det er debatten om euroen. Det virker som det for EU-tilhengerne på en måte er viktigere å presse Regjeringen enn å foreta en grundig vurdering av hvilke tiltak det faktisk er de ønsker å påføre Norge. For når EU – hvis vi tar eurodebatten – har bruk for lav rente for å gi på gass, har Norge bruk for høy rente for å kjøle ned økonomien, og omvendt. Istedenfor å villede opinionen med uklart snakk om valutakoblinger til euro, bør vi på det økonomiske området legge til grunn at første bud i en aktiv Europa-politikk må være å sikre full sysselsetting og en jevnere fordeling av samfunnsgodene i Norge. De fleste EU-land strever med de motsatte problemene: Hvordan hindre ytterligere vekst i arbeidsløsheten, som i snitt er over 10 pst.? Hvordan skal vi hindre at ulikhetene blir enda større? En tilpasning til euro vil gjøre dette systematisk vanskeligere å få til. En tilpasning til euro vil ta fra oss mange av de virkemidlene vi trenger, og som land i Europa etter hvert mister. Vi ser også at det i Europa jobbes med forslag som går på at minstelønninger skal senkes, at lønnsforhandlinger skal desentraliseres, at arbeidsledighetstrygden senkes, osv. Dette er konsekvenser av en felles valutapolitikk, som også vil slå ut i Norge hvis vi følger denne lite kritiske EU-tilpasningsrollen. Så en aktiv Europa-politikk er noe så krevende som å vise at det utenfor EU er mulig å holde arbeidsløsheten nede i et lite land med en ekstremt åpen økonomi. Jeg syns ikke at Regjeringen har vist at de har særlig mange egne forslag eller egne tiltak som man kan tenke seg å ta i bruk for å sikre dette. På meg virker det tvert imot som om man er villig til administrere absolutt alt, bortsett fra medlemskap, selv om det vi sitter igjen med er det samme som et medlemskap, bortsett fra at vi ikke har den politiske innflytelsen. Det syns jeg er i strid med folkeavstemningsresultatet. Jeg håper at vi ved de korsveier som snart kommer, og som har vært nevnt flere ganger her i dag, der regjeringspartiene i hvert fall hver for seg ved flere anledninger har sagt at det kan være aktuelt å bruke vetoretten, viser at det kan være mulig. For dette dreier seg om å ivareta vitale norske interesser, som jeg føler vi har en forpliktelse til å gjøre på basis av resultatet fra folkeavstemningen.
-1	Jeg vil også takke for en viktig interpellasjon, og jeg vil takke statsråden for et veldig godt svar. Jeg tror at disse stadig tilbakevendende temaene vi har om folk som har rettigheter og ikke får oppfylt dem, er nødt til å spore oss til en litt større diskusjon om hvilke styringsmetoder, hvilke organisasjonsmodeller vi velger, og hva slags filosofi vi har for styring av velferdstjenester. Jeg mener at vi har lagt oss for langt i tankegangen til «New Public Management» i mye av styringen av disse tjenestene. Jeg synes at innlegget til representanten fra Høyre på en måte viste veldig tydelig at styrene blir mer bekymret når det er problemer med penger, enn for at folk faktisk ikke får helsetjenester. Vi er ved kjernen av noe der. Jeg kom litt for sent til debatten fordi jeg satt i møte med pasientombudene. De har på en måte den andre siden av denne saken. Helsetilsynet har sine tilsyn. Det som pasientombudene kan melde i sin årsmelding fra 2009, er at de har flest saker innenfor psykisk helsevern. Det er flere der enn på andre områder. Det handler om alle ulike temaer, fra feilbehandling til mangel på behandling og fristbrudd – alt sammen, men det er altså mer på dette området enn på andre. Noe av det aller viktigste pasientombudene skriver i sin årsmelding, og som de også sa til oss som var så heldige å få ha dette møtet, er at noe av problemet er at når man oppdager feil, lærer ikke organisasjonen av feilene. Det blir på en måte enten en personifisert sak eller noe som blir behandlet på et eller annet nivå. Men det er ikke kultur for å lære av de feilene som blir begått. De skriver også i årsmeldingen noe som jeg synes har bredd seg som en ukultur, og det er at når man gjør en feil, beklager man brukerens opplevelse av den, men ikke feilen. Jeg synes det er en uting, som har spredd seg mange steder, at man er lei seg for det enkelte menneskets følelse av å ha vært i en lei situasjon, men ikke egentlig for det man har gjort. Pasient- og brukerombudene sier også i rapporten at de «er bekymret for mange tjenestesteders manglende vilje til å lære av egne og andres feil». Det å ha strukturer som gjør dette på en skikkelig måte, og som bidrar til at man får en kultur som har fokus på å gjøre de riktige tingene, er viktig. Det andre de peker på, og som jeg tror også kan bidra til at det blir mindre feil, er det å ha svært god informasjon til brukerne – en informasjon som brukerne kan forstå, og som på en måte blir en del av kvalitetssikringen av de behandlingsoppleggene som man faktisk får. Jeg tror at dette er uhyre viktig i hele helsetjenesten, spesielt viktig kanskje innenfor psykisk helsevern. Så sier de samtidig noe som jeg også tror er svært relevant for gruppen som trenger tjenester fra psykisk helsevern. Veldig mange pasienter mottar tjenester fra flere tjenestesteder, og de etterlyser konkret plassering av ansvaret for samordning av helsetilbudet. Dette ser vi i offentlig sektor, vi ser det når det gjelder familier med funksjonshemmede barn, og vi ser på veldig mange områder at mange trenger hjelp fra flere. Denne samordningen – den enkelte må på en måte være litt «Frøken Detektiv» sjøl og løpe rundt og koordinere offentlig sektor – er en tilleggsbelastning for mennesker som er syke som er utover enhver grense. Det gjør, tror jeg, at det skjer flere feil enn det hadde trengt å gjøre, og jeg mener at helsevesenet med tanke på ressursbruken der også hadde tjent enormt på det hvis noen hadde gjort dette. For jeg tror at det brukes store ressurser nå på en slags runddans som er for uplanlagt og ukoordinert. Så dette er viktig helt fra hvordan man behandler den enkelte pasient som ikke har fått den behandlingen han skal ha, til den helt store systemtenkningen rundt det. Jeg er svært glad for de signalene statsråden nå ga, og for hvor alvorlig hun tar denne meldingen fra Helsetilsynet. Vi må legge denne ved siden av det som pasient- og brukerombudene sier, og så må vi se på det helt fra styringsstrukturene ned til læringsstrukturene og hvilken kultur det er som får leve i disse organisasjonene.
-1	Jeg er glad for å kunne si at Regjeringen har innledet et samarbeid med Oslo kommune som går lenger enn et samarbeid om eiendom og byutvikling. Det vil være en helhetlig satsing som tar opp tema som transport og miljø, bolig og inkludering. Soria Moria-erklæringen varslet følgende: «Regjeringen vil gjennomføre tiltak for områder i storbyene som har særlige utfordringer, slik som Groruddalen i Oslo.» Regjeringen vil styrke samarbeidet med Oslo kommune om Groruddalen med mål om en bærekraftig byutvikling i Groruddalen, med bedre levekår for dalens beboere og arbeidstakere. Allerede i januar hadde jeg sammen med kommunal- og regionalministeren, statssekretæren i Samferdselsdepartementet og statssekretæren i Arbeids- og inkluderingsdepartementet, et møte med byrådet i Oslo. Vi ble der enige om å forberede samarbeidet mellom staten og Oslo kommune innenfor fire programområder. Hvert av programmene skal ledes av ulike etater i Oslo kommune, men vil få en klar forankring i ulike departement. De fire programmene – og departementene – er miljøvennlig transport i Groruddalen, hvor Samferdselsdepartementet er samarbeidsparter Alna, grønnstruktur og kulturmiljø, hvor Miljøverndepartementet er ansvarlig bolig-, by- og stedsutvikling, hvor Kommunal- og regionaldepartementet er ansvarlig sosiale forhold, skole, oppvekst og inkludering, som koordineres av Arbeids- og inkluderingsdepartementet Kultur- og kirkeministeren har i tillegg tilbudt et samarbeid med Oslo kommune innen et eget program for kultur, idrett og fritid. Vi avventer svar på om byrået er interessert i et samarbeid også på dette området. Så snart spørsmålet om et eventuelt femte program er avklart, vil vi altså inngå en intensjonsavtale med byrådet om samarbeidet i Groruddalen, der bl.a. varigheten av det enkelte program skal avklares. Regjeringen er innstilt på at et langsiktig perspektiv for samarbeidet må forutsettes, inntil ti år for enkelte av programmene. Statens økonomiske bidrag for de ulike programmene vil bli avklart i statsbudsjettet for 2007. Statlige og kommunale etater og bydelene vil samarbeide om å få fram de fem handlingsprogrammene. Videre skal samarbeidet med beboere, organisasjoner, borettslag og næringslivet bygges ut i et langsiktig arbeid for å bedre både fysisk og sosialt miljø og bedre levekårene samlet sett i Groruddalen. Samarbeidet med kommunen om handlingsprogrammet for Alna, grønnstruktur og kulturmiljø, som Miljøverndepartementet har ansvar for på statlig side, er allerede startet. Vi vil i år bidra med vel 5 mill. kr til programmet som skal foreligge i høst, sammen med handlingsprogrammet for miljøvennlig transport. De andre handlingsprogrammene vil kunne foreligge i løpet av året. Oslo bystyres behandling av byrådets forslag til helhetlig utviklingsplan for Groruddalen vil bli en viktig premiss for innretningen av samarbeidet. Samarbeidet stat/kommune skal ledes av et årlig politisk møte mellom miljøvernministeren og byrådslederen, sammen med aktuelle statsråder og byrådet. Et administrativt samarbeidsutvalg for Groruddalen ble konstituert 7. april. Miljøverndepartementet og Samferdselsdepartementet samarbeider allerede med Oslo kommune om Miljøsone Groruddalen. Samferdselsdepartementet vil bidra med betydelige midler til å utvikle miljøvennlig transport i Groruddalen i perioden 2006–2009, med vekt på sykkelveinettet og bedre tilgjengelighet til kollektivsystemet. Arbeidet med å forbedre miljøet rundt den banebaserte godsterminalen på Alnabru er startet. Statsbygg samarbeider med Jernbaneverket, Statens vegvesen og Oslo kommune om planer for bedre atkomst til terminalområdet for å unngå tungtrafikk i lokalmiljøet og planer for opprydding rundt godsterminalen med beplantning. Oslo kommune ønsker å åpne Alnaelva i et parkbelte med gang-, sykkel- og turvei langs terminalen for å få kontinuitet mellom Alnaparken, ovenfor Nedre Kalbakkvei og den åpne Alnaelva på Breivoll, nedenfor terminalen. Miljøtiltakene vil skje parallelt med Jernbaneverkets planer om å modernisere og effektivisere baneterminalen på Alnabru og legge bedre til rette for godstransport på bane. Jeg er glad for at godstransport på bane allerede tar markedsandeler fra godstrafikk på vei. Det pågår også et aktivt samarbeid mellom NSBs datterselskap, ROM Eiendomsutvikling, som eier flere store eiendommer i Groruddalen, og Oslo kommune. Partene samarbeider bl.a. om å utvikle Nyland Syd-området. Dette området bør ses i sammenheng med den planlagte ombyggingen av Alnabru godsterminal. NSB ønsker å leie ut deler av tomten på Nyland til Bama til terminalvirksomhet, nært knyttet til Alnabruterminalen. En slik plassering vil medføre at mer godstransport flyttes fra et hardt belastet veinett i Groruddalen og over på jernbanen. Tomtens nære tilknytning til Alnabru godsterminal og til hovedveinettet medfører også at bomiljøet vil bli mindre utsatt for belastning enn ved dagens transportmønster. Dessuten vil utviklingen av tomten bidra til å frigjøre betydelige areal, som utvidelse av Alnaparken, og medvirke til sammenheng i grøntstruktur. Et annet viktig område for samarbeid mellom staten og kommunen er arealer rundt Grorud jernbanestasjon. Der ligger det til rette både for opprydding og byutvikling, bedre overgangsmulighet for kollektivtransporten og bedre sammenheng i Alnaparken. Det er altså mange tiltak som nå er på gang i disse programområdene som vi nå har satt i gang arbeidet med, og jeg er sikker på at vi ganske raskt vil se synlige resultater av samarbeidet mellom Oslo kommune og statlige myndigheter.
-0	Bare en kort oppklaring: For det første ønsker også Fremskrittspartiet å hjelpe både innvandrerkvinner og innvandrermenn inn i arbeidslivet, på samme måte som vi ønsker å hjelpe folk med nedsatt arbeidsevne, funksjonshemmede, inn i arbeidslivet. Og jeg vil minne representanten Andersen om at Fremskrittspartiets alternative budsjett ikke har fjernet inntektssikringen for denne gruppen. Vi kom med en egen jobbstrategi på 1,5 mrd. kr mer enn det som regjeringen la opp til. Vi styrket arbeidsavklaringspengene nettopp for å ta høyde for at man skulle ha inntektssikring. Men det vi ikke ønsket, var å gi folk passive ytelser fremfor å bli aktivt fulgt opp for å komme tilbake til arbeidslivet. Jeg registrerer at der er det en stor forskjell: Fremskrittspartiet ønsker – og det står vi for – at folk skal hjelpes inn i arbeidslivet. Uansett om man er innvandrerkvinne, innvandrermann, funksjonshemmet eller en vanlig borger som er arbeidsledig, så skal man ha hjelp til å komme inn i arbeidslivet. Derfor har vi også sikret en bedre jobbstrategi, og vi har sikret at vi skal ha mer på arbeidsavklaringspenger, slik at man har inntektssikring. Det hopper representanten Karin Andersen glatt over. Den store forskjellen er at vi ønsker å hjelpe dem inn mot arbeidslivet fremfor at de skal bli gående på passive ytelser, mens SV ønsker at de skal bli værende på passive ytelser. Det registrer jeg er den store forskjellen, og på det området tror jeg vår politikk er bedre enn SVs politikk.
-1	Jeg er veldig glad for det siste Ola Elvestuen, komitélederen, sa. Jeg mener det bare nødvendiggjør at vi får opp en egen debatt om det punktet. Vi får diskutere hvordan vi skal gjøre det på en egnet måte, men det som skal være Norges innspill til EU, bør altså være forankret i det som er Norges oppfatning. Når regjeringen så klart har sagt at den ønsker å involvere Stortinget på en skikkelig måte, kommer jeg stadig tilbake igjen til at jeg mener vi bør gjøre det samme som de gjør i Danmark. Regjeringen bør, i alle saker der de har en posisjon overfor EU, legge fram en sak for Stortinget, som blir behandlet i den angjeldende komiteen. Dette har presidentskapet gjort en meget god utredning på på et tidligere tidspunkt, og det mener jeg denne saken viser at det er nødvendig at vi gjør også i Norge. Jeg tenkte jeg skulle benytte anledningen til å gratulere to. Den ene jeg vil gratulere, er Bård Vegar Solhjell, som var med på å framforhandle Kyoto 2, og gjorde en glitrende jobb. De andre jeg vil gratulere, er Fremskrittspartiet, som – jeg skal ikke si på mystisk vis – har landet på at de slutter å se på Kyoto-avtalen som symbolpolitikk, og begynner å se på den som et virkemiddel for å gjennomføre klimapolitikk. Enten det betyr at det etter hvert er begynt å sive en anerkjennelse inn i Fremskrittspartiet av at klimaendringene er menneskeskapte, og at det er verdt å gjøre noe med det, eller det skyldes at klimaskeptikerne i Fremskrittspartiet har gått på et heidundrende nederlag, er det like fullt god grunn til å gratulere Fremskrittspartiet med at de i dag stemmer for Kyotoprotokollen. Jeg synes det er riktig å understreke det komitéleder Ola Elvestuen var inne på, nemlig at Stortinget enstemmig ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en sak om innrettingen av Norges internasjonale klimainnsats i løpet av vårsesjonen 2014. Hvorfor er det viktig? Det er viktig fordi verdens ledere skal samles, og det vi trenger, er helt åpenbart en ny «drive» i klimapolitikken internasjonalt, der land forplikter seg til hva det er de er interessert i å gjøre. For alle som var på Warszawa-konferansen, og alle som fulgte med i etterkant av den, bør det en gang for alle være klart at troen på og ideen om at vi skal få en internasjonal klimaavtale som er ambisiøs nok til at den setter en CO2-pris som er sterk nok til å gjennomføre og tvinge fram den omstillingen som er nødvendig, er steindød. Det kommer til å bli en internasjonal klimaavtale, men vi vet at innholdet i den ikke kommer til å bli ambisiøst nok. Det gjør at hver enkelt er nødt til å se seg selv i speilet og spørre: Hva har vi tenkt å bidra med for å komme i mål? Norge er giganter. Vi er de som pumper opp mest fossile ressurser per innbygger i verden, og på CO2-utslippssiden ligger vi langt over det verden tåler per innbygger. Den forrige regjeringen hadde som et grunnleggende mål for sin politikk at vi må ta utgangspunkt i at hvert enkelt menneske skal ha like stor rett til å forurense kloden, og bruker den allmenningen som muligheten for å skape energi og slippe ut CO2 for å skape økonomisk utvikling, er. Det betyr at vi må drastisk ned. Spørsmålet er når den erkjennelsen går opp for Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet har – som vi hørte tidligere i debatten – en veldig tydelig politisk ambisjon om at man ikke skal gjøre noe som er særnorsk. Det eneste som skal få lov å være særnorsk i Fremskrittspartiets oppfatning, er de høye utslippene, det høye forbruket av fossile ressurser og den høye uthentingen av fossile ressurser. Det går altså ikke hvis vi alle sammen skal kunne komme fram til en rettferdig fordeling av jobben med å få til det grønne skiftet. Derfor er det veldig bra at vi får framlagt en sak der Fremskrittspartiet og Høyre i fellesskap kan gi Stortinget en mulighet for å diskutere hvordan vi skal gjøre vår rettferdige og rimelige andel av jobben, som er den klimadugnaden hele Norges befolkning – iallfall store deler av Norges befolkning – ønsker å være med på. Lord Nicholas Stern sa om det veldig tydelig på møtet sist gang jeg snakket med ham og lyttet til ham, at det trengs lederskap for å gjennomføre dette. Siden klima- og miljøvernministeren tidligere var inne og snakket om at hun vurderte redegjørelse eller sak – stortingsmelding – på klimasiden, vil jeg bare si at når Stortinget her vedtar at vi ønsker en sak om innretting, betyr det at det ikke er åpning for en muntlig utgreiing etter § 45 i Stortingets forretningsorden. Det betyr at vi forventer å få en ordentlig sak som vi kan ha til behandling i komiteen.
-1	Det kunne høyrast ut på representanten Bror Yngve Rahm som eg dreiv og brukte kontantstøttepengar til energiforsking og enøktiltak. Det skulle eg gjerne ha gjort, men dessverre er det ikkje så enkelt. Dei pengane ligg i ein annan komite og kan ikkje disponerast til dei miljøtiltaka eg arbeider med for SV i energi- og miljøkomiteen. Så til dette med samarbeid med Arbeidarpartiet. Det som er viktig for SV, er politikken. Dersom ein får gjennomslag på vesentlege felt i miljøpolitikken, når det gjeld rettferdig fordeling, utdanning, kunnskap – dei sentrale elementa i SV sin politikk – er det aktuelt med eit samarbeid, men det er ikkje aktuelt med samarbeid med eit parti som liknar så mykje på Høgre for tida. Tvert imot, det synest eg er lite relevant, for dei har ikkje ein offensiv miljøpolitikk. Dei må koma oss i møte dersom me skal kunna vera med på noko, men det er svært lite sannsynleg, ut frå den politiske situasjonen og ut frå det at sentrumspartia har bunde seg opp til ein kontantstøtteavtale med Høgre og Framstegspartiet som tydelegvis skal gå ut denne perioden. Eg vil berre seia til sentrum: Eg håpar at sentrum klarer å få gjennomført meir av det som står i Voksenåserklæringa. Det hadde me forventningar til då de tiltredde. Det håpar eg framleis på, og me prøver å bakka dette opp, men de må vilja det sjølve òg. De må stå på det som står i dette dokumentet. Der synest eg de gjer ein for dårleg jobb, og det tener ikkje miljøsaka på.
-0	Småskalaproduksjonen i Norge er viktig, men vi må være klar over at den ikke kan erstatte den betydelige bulkproduksjonen vi har. Den kan være et supplement og gi inntektsmuligheter for en del bønder. Jeg synes at departementet har gjort en hel del. Stortinget skal bevilge inntil 500 mill. kr totalt sett til et omstillingsprogram, og det popper opp ideer både her og der rundt om i landet. Men problemet er jo nettopp leveranser. Jeg vet om en dame i Ski som har levert brokkoli til Meny-kjeden i en del år, med god kvalitet og til lav pris – hun er absolutt konkurransedyktig. Så inngår NorgesGruppen en avtale med Bama, og det er slutt på leveransene, til tross for at prisene på brokkolien er lavere, kvaliteten er bedre og kundene etterspør den. Folk går i denne Meny-butikken og spør om å få brokkolien, men det svares at det er inngått en avtale med Bama. Hva er statsrådens reaksjon? Er dette brudd på konkurranselovgivningen eller med intensjonen i konkurranselovgivningen?
-1	I utviklingspolitikken er vi alle saman einige om at det utvida tryggingsomgrepet er viktig. Vi snakkar då sjølvsagt om fattigdom, for utan at vi driv fattigdomsbekjemping, kan vi ikkje få noka god trygging. Det er òg ein debatt no om miljøet, at vi tek det inn i utviklingspolitikken. Kan det true fattigdommen? Men så er Dørum veldig god når han klart og tydeleg seier at dette med sårbarheit og sikkerheit for det sivile samfunnet òg er viktig å dra med inn i denne debatten. Vi veit frå internasjonale operasjonar at ein må gå nokre internasjonale grensegangar. Men vi veit at det kan vere gode samarbeidseffektar mellom militær innsats og sivil innsats. Dersom vi i tillegg gjer det på den rette måten, vil vi kunne få ein dobbel effekt. Ved å pøse på med militære åtgjerder utan å vere der med bistand og utviklingsmidlar, kjem vi ingen veg. Men mitt spørsmål til Dørum blir: Er Venstre òg med på at miljø- og klimatrusselen absolutt bør høyre med i det utvida tryggingsomgrepet?
-1	Nei, la det være helt klart: Det er fiskerne som skal fiske fisken og levere til industrien, som skal produsere den. Vi skal ikke ha et slikt system at industrien skal gi kvotene. Det som forslagets punkt 3 betyr, er f.eks. at hvis de trålerne som har leveringsplikt i Mehamn, hvor det skal landes ca. 6 500 tonn, ikke kan levere etter lovens bokstav og det som er bestemt her, åpnes det for at kommunale organer, kommunestyret, kan fordele dette kvantumet til andre fartøy, f.eks. kystflåten, som er fullt ut kapabel til å fange dette råstoffet og levere det ferskt til bearbeidelse og virksomhet i land. Det er det det betyr.
-0	Hill-Marta Solberg sa nettopp nå at Jan Tore Sanner måtte tåle at det ble satt søkelys på virkningen av hans politikk. Ja, da håper jeg også at Hill-Marta Solberg tåler at det blir satt søkelys på virkningen av Arbeiderpartiets politikk. Derfor skal jeg stille et helt konkret spørsmål, og håper at det også blir like konkret besvart. I Arbeiderpartiets budsjettforslag for neste år foreslår Arbeiderpartiet skatteøkninger for 250 000 helt vanlige lønnsmottakere i Norge, altså for 250 000 mennesker. Hva er det ved en slik skatteøkning som er sosial politikk? Hva er det ved en slik politikk som vil bidra til å trygge arbeidsplassene, eller bidra til at flere mennesker kan klare å leve av egen inntekt? Det vil jeg veldig gjerne ha svar på. Jeg vil ha svar på det og ikke svar på alle andre ting som Arbeiderpartiet kunne tenke seg å foreslå i budsjettet hvis de bare hadde hatt noen innflytelse over det i det hele tatt.
-1	Da hørte Christian Tybring-Gjedde dårlig etter, for jeg trakk i hvert fall fram tre ting som vil bidra til økt privat verdiskaping. Det ene er at vi har gjeninnført den differensierte arbeidsgiveravgiften, noe som gir bedre muligheter for næringslivet rundt omkring i distriktene som ligger langt vekk fra de store markedene i det sentrale østlandsområdet og de store byene. Den differensierte arbeidsgiveravgiften hadde den forrige regjeringen så å si gitt opp å få innført. I brev til EU har de klarert det. Vi, derimot, satte det i fokus med en gang og fikk trykk på det. Vi har gjennomført det løftet innenfor samferdsel som vi var veldig opptatt av å få til. Vi har satt av penger til godstrafikk for å håndtere det godset og få mer gods over på jernbane, noe som er bra for både miljøet og trafikksikkerheten rundt omkring. I tillegg til dette har vi satt av mer penger til næringsutviklingstiltak i distriktene. Det er én ting som det er viktig å si helt til slutt: Det er faktisk ikke sånn som Tybring-Gjedde sier, at det å sørge for en god offentlig sektor g��r på bekostning av det private næringslivet. Tvert imot: Et godt utdanningssystem og gode barnehageplasser er avgjørende for å bidra også til privat næringsutvikling.
-1	Jeg vil begynne med å si at SV er for at ansatte skal ha innflytelse over sin egen bedrift, og vi har to forskjellige innfallsvinkler til dette. Den ene er den demokratiske. Det handler rett og slett om at vi mener at arbeidsfolk som jobber i en bedrift, skal ha innflytelse over hvordan bedriften styres og hvordan bedriften utvikler seg, rett og slett fordi vi mener at det å bidra med sin arbeidskraft i produksjon, er et veldig sterkt bidrag og avgjørende for at en bedrift skal lykkes, og vi mener derfor at det også bør følge demokratiske rettigheter med dette. Den andre innfallsvinkelen vår er at vi ser at det at arbeidstakere har innflytelse på hvordan bedriften drives, har positive effekter på hva slags resultater denne bedriften oppnår i konkurranse med andre bedrifter, og på hvordan denne bedriften klarer å utvikle seg videre framover. Så fremmer representanter fra Høyre et forslag som har ett hovedelement, som først og fremst går ut på å sørge for mer skattelette, fordi dette bidrar til mer privat eierskap og mer ansatteeierskap. Da finner vi grunn til å stille to spørsmål til Høyres representanter. Det ene går på at det er påfallende hvordan skatteletteforslag av denne karakter kommer rett etter at budsjettet er vedtatt og hvor det ikke er fremmet et tilsvarende forslag om skattelette fra Høyres side. Vi ser nå, og vi ser det i et liknende forslag vi skal behandle senere i dag, hvordan man er veldig rundhåndet med å dele ut skattelette som man ikke er villig til å putte inn i sine egne alternative budsjetter. Men la nå det være. Den andre innfallsvinkelen til Høyre er at dette er et virkemiddel som har fungert så godt at nå må vi gjøre bare enda mer av det. Hvis vi ser på norsk samfunnsliv i dag og ser på aksjeeierskap blant ansatte, kan jeg ikke se at det virkemidlet som Willoch innførte, har ført til at ansatte i betydelig større grad er blitt medeiere og har fått betydelig større innflytelse på bedriftene, slik det er i dag. Jeg tror tvert imot at vi ser at noe av effekten av dette har vært at opsjoner og aksjeeierskap er delt ut til de folkene som har mest penger i bedriftene, og at man følgelig har fått en skattemessig fordeling av disse pengene som har ført til at det har kommet menneskene med høyest lønn, direktører og andre høytlønte, mest til gode, først og fremst som en ekstra avlønning, slik finansministeren også skriver i sitt brev. Jeg vil gjerne ta representanten fra Høyre, Jan Tore Sanner, på alvor i forhold til debatten om ansattes eierskap. Den boken som det er referert til i Mandag Morgen, og som er skrevet av Corey Rosen, «Equity» – som altså handler om eierskap – har tre viktige premisser for at dette med ansattes eierskap skal fungere. Det ene er at ansattes eierskap er betydelig. Det andre er at man er nødt til å utvikle en eierskapskultur. Og det tredje er at man er nødt til å organisere hele bedriften på en måte som gjør at de ansatte har innflytelse på alle prosesser i bedriftene. Dette er forutsetningen. Altså: flat struktur – betydelig innflytelse. Husk at dette er en modell som vi har praktisert i Norge, bare på en annen måte enn det Høyre legger opp til. Vi har praktisert dette i Norge gjennom å sikre de ansatte innflytelse i styrer, på prosesser, på eierskap, gjennom arbeidsmiljølov, gjennom aksjonærlover og andre lover. På de områdene har altså Høyre i veldig mange sammenhenger vært motstander av den linjen som venstresiden i Norge har ført. Man har stemt ned dette. Senest så vi det i forbindelse med arbeidsmiljøloven, der ansattes representanters innflytelse på organisering av arbeidstid – bruk av overtid og den type ting – ble trappet ned. På tross av at dette er sentralt for at en medarbeidereierstrategi skal lykkes, mener altså Høyre at med den modellen vi har valgt i Norge, har man gått motsatt vei for å sikre ansatte innflytelse på sin egen virkelighet. Vi tror derfor at det som vil være sentralt å gjøre, er å se på andre virkemidler enn bare skattelettevirkemidler, for vi har ingen tro på at skattelettevirkemidlene vil ha de effektene som Jan Tore Sanner og de andre forslagsstillerne ønsker. Der har altså Regjeringen varslet at vi ønsker å gjennomgå samvirkelovgivningen. Vi har styrket ansattes rettigheter i arbeidsmiljølovgivningen, og vi mener at det er nødvendig å se på hvordan andre land organiserer i andre selskapsformer enn bare aksjeselskaper, f.eks. se på Italia og Spania, der ansattes representasjon og eierskap i bedriften er sikret.
-0	Jeg hører representanten snakke om appeller fra statsministeren. Det er slik at vi på Stortinget forholder oss til inngåtte avtaler, og det er ikke noen tvil om at det ble inngått en avtale. I hvert fall i Fremskrittspartiets stortingsgruppe var det en stor debatt knyttet til asylavtalen mellom de fire partiene, og det gikk en kule varmt, og jeg antar at også i de andre partiene gikk det en kule varmt. Og så opplever man, fordi man får et tall i eufori på noen landsmøter, at man skal ta imot flere asylsøkere til Norge – ikke at man skal hjelpe dem i nød, men til Norge. Da er det en appell fra statsministeren, samtidig som vi har en avtale. Så du forholder deg altså ikke til avtalen, men til statsministeren.
-1	Som jeg har sagt tidligere i et replikkordskifte, merker en statsråd seg bestandig det som sies både i flertalls- og mindretallsmerknader og forslag i Stortinget. Det gjelder selvfølgelig også i denne saken. Når det gjelder den innstillingen som representanten viser til, knyttet til et dokumentforslag i Stortinget i vår, har komitemerknaden to ledd. Det første leddet dreier seg om driftsutgifter til skoler for funksjonshemmede. Det har vi kvittert ut ved at det er videreført i det forslaget som nå ligger til behandling her i Stortinget. Det andre dreier seg om å gi en vurdering av skoler for funksjonshemmede og deres behov for statlig støtte til f.eks. utbygging. Departementet har i høringsnotatet som er sendt ut i forbindelse med friskolene, varslet at denne vurderingen vil bli lagt fram for Stortinget som egen sak våren 2007. Friskoleloven er nå på høring. Det betyr at vi har til punkt og prikke tilbakemeldt til Stortinget på disse punkt. Det siste punktet vil også komme tilbake til Stortinget for en mer omfattende behandling knyttet til friskoleloven.
-0	Først av alt vil jeg takke for en interessant debatt som har vist skillelinjene relativt godt, selv om jeg tror intensjonen til de fleste er på samme nivå, nemlig det å sørge for å sikre norske arbeidsplasser, sikre hovedkontorfunksjoner, som faktisk alle partier har med, og, ikke minst, også forskning og utvikling. Men et tema som man har gått veldig fort forbi, bare noen få har vært inne på det, er det ønsket, som riktignok mindretallet tar opp i innstillingen, om at én ting er det offentlige eierskapet, som man behørig debatterer i denne saken, men en annen ting er mangelen på en stortingsmelding om det private eierskapet og rammevilkår for både utøvelsen og muligheten for det private eierskapet. Jeg håper at statsråden kan være imøtekommende. Selv om komiteens medlemmer fra de rød-grønne partiene er avvisende til et slikt forslag, håper jeg at statsråden tar imot det. Selv om det ligger an til å bli nedstemt her i dag, håper jeg statsråden tar dette med seg, fordi det er svært viktig for å vise kursen, hvor vi skal gå framover. Det er en rekke personer som er villige til å satse av sine egne sparepenger og sin egen kapital nettopp til å kunne skape virksomhet i Norge. Det er ikke slik at det utelukkende er det offentlige eierskapet som driver velferden i dette landet. Det er nok slik at i all hovedsak er det nettopp private bedrifter – innbyggerne i dette landet – som gjennom sine skatter og avgifter etc. bærer hovedutgiftene for staten, slik at man sikrer både sykehjemsplasser, sykehusplasser etc. Så til representanten Tetzschner som tar opp nettopp det som har med de regionale helseforetakene å gjøre. Det er helt på sin plass. Det skulle nok hatt en bredere plass også i denne meldingen, sett fra komiteens side, men det er helt åpenbart at det er en debatt som vi er nødt til å ta på mange fronter. Det er jo også en invitasjon til de rød-grønne politikerne som var veldig opptatt av det som har med lederlønning og pensjonsordning å gjøre, for hvis det virkelig er en sektor der man har sett at lederlønningene er skyhøye, pensjonsordningene er skyhøye, og antall direktører i forhold til antall ansatte er skyhøyt, ja da burde man kanskje begynne å kikke seg selv i kortene.
-0	Hvert år fødes flere barn som har blitt påtvunget store narkotikadoser de ni månedene de har tilbrakt i mors mage. Når navlestrengen kuttes, stopper tilgangen på narkotika, og en flere uker lang nedtrappingsperiode med steinharde abstinenser begynner for den lille. Jeg oppfatter at Helsedirektoratet bagatelliserer disse konsekvensene. Jeg oppfatter at Helsedirektoratet prioriterer kvinnene framfor de nyfødte barna. Og jeg føler at Helsedirektoratet på denne måten svekker sin egen tillit i befolkningen. Har helseministeren den samme bekymringen?
-0	Jeg føler i prinsippet ingen trang til å forsvare representanten Lønning. Det er han fullt ut i stand til å gjøre selv hvis han ønsker det. Men når det blir hevdet her at Lønning svartmaler debatten om den norske skole og ikke vil være med og diskutere skolens realiteter, føler jeg helt prinsipielt at det er riktig at også andre går opp og sier noe i den sammenhengen. Faktum er jo at de grunnleggende realitetene i skolen er man dyptgripende uenig om. Når man ikke er villig til å sette seg ned og finne et minste felles multiplum av enighet om det faglige innholdet, av status på kvalitet, sier det seg selv at man står og roper fra hver sin ende av skogen. De som taper på dette, er i realiteten alle de barna og ungdommene som befinner seg i vakuumet mellom disse to ropene. Derfor ville det antakeligvis vært mye mer fruktbart om vi satte oss ned og ble enige om et minste felles multiplum av kvalitetsmessig standard på den norske skolen.
-1	SV mener at landbrukspolitikken nå går i feil retning. Når man leser merknaden i innstillingen, virker det som om Venstre også mener det, for den går på viktige prinsipielle saker som jordvern, produksjonsfordeling, kanaliseringspolitikk, ikke flytting av matproduksjon til flatbygdene, at det er kombinasjonskua vi må satse på, slik at vi får mer miljøvennlig kjøttproduksjon i tillegg, og dessuten at det er bekymring for nedgang i kornarealet, og at det må stoppes. Men det som er rart, er at Venstre er med på dette i merknader, men de partiene Venstre støtter i regjering, er ikke med på merknadene om disse bærebjelkene i norsk landbrukspolitikk. Det er da det er grunn til å stille spørsmål også til Venstre: Går det noen grense for Venstre i hvor feil retning landbrukspolitikken kan gå før Venstre sier nei?
-1	Eg forstår at Framstegspartiet vrir seg når dei må bruka replikkar seg imellom for å skaffa seg betre tid til bortforklaring. Det er jo veldig interessant. Eg har erfart Framstegspartiet i budsjettposisjon under Bondevik II. Dei skrik altså opp og brukar 50 milliardar kr i det eine sekundet, og når dei kjem inn i forhandlingar i samband med budsjett, er det berre eit musepip igjen. På tre år klarte Framstegspartiet i posisjon 1 mill. kr på vegvedlikehald, mens no når ein er ute av kontoret og ute av forhandlingar, har ein plutseleg 50 milliardar kr på bordet - utan problem. Dette blir lite seriøst. Mitt spørsmål til Sortevik gjeld det som Framstegspartiet stadig vekk konfronterer andre med, klimaforliket. No har jo Sortevik vore i Kyoto, og alle andre parti på Stortinget seier at kvar ny regjering skal ha klimaforliket i botnen. Skal Sortevik i regjering for å skaffa verkelege pengar?
-0	Tre poeng på tre korte minutter. Norden som hjemmemarked: Det er en nokså forbeholden anbefaling departementet gir. Jeg siterer fra side 26: «Samferdselsdepartementet har tidligere lagt til grunn at NSBs utenlandsengasjement må skje ut fra en forsiktighetsstrategi. Departementet holder fast ved denne strategien og vil understreke at den bør gjelde for hele kjernevirksomheten.» Det er forsiktig sagt ganske begrensende. Det er en slags engstelighetsstrategi når man sier ja til Norden som hjemmemarked. Så til bybanen i Bergen, knyttet til aktivt eierskap og bruk av NSB: Min oppfordring til mange partier, men spesielt til samferdselsministeren, er at man bruker den redskapen man har når man skal utvikle kollektivtilbudet innen persontransporten i den store norske byen Bergen. Der er det også påbegynt et prosjekt hvor kommunen tutler av gårde – hvis det er et parlamentarisk uttrykk, president – tutler av gårde selv uten å ha noen spesiell kompetanse, mens NSB og Jernbaneverket, som har kompetansen, er holdt langt unna. Bruk styringsmakten og få dette på riktig spor! Det er min oppfordring til samferdselsministeren. Til slutt det tredje poenget, som jeg benytter anledningen til å ta opp også i denne debatten: Vi må få en bedre samferdselsstatistikk. Vi må få en samferdselsstatistikk som har mer entydige og avklarte begreper, og som gir muligheter for å få en god og riktig sammenlikning av hva som skjer når det gjelder energiforbruk og miljøutslipp i ulike transportsektorer og fra ulike transportmidler. Blant annet må vi ha en klar sortering på henholdsvis persontransport og godstransport. I dag har vi ikke det. I dag har vi statstikk hvor epler og pærer sammenliknes ganske fritt og ukritisk. Her bidrar NSB med noen miljøregnestykker for hvor miljøvennlig det er å reise med tog, som i alle fall i parlamentarisk ordlyd «lar seg diskutere». Grunnen til det er at vi ikke har noen klar og god samferdselsstatistikk for disse to viktige begrepene, energiforbruk og utslipp knyttet til produksjonen, henholdsvis tonnkilometer og personkilometer. Min oppfordring også her i dag til samferdselsministeren er å gå inn i denne problematikken og sørge for at vi får en avklart og entydig samferdselsstatistikk. Da kan vi også få riktigere og mer edruelige debatter.
-1	Da jeg gikk opp på denne talerstolen i juni og la fram dette forslaget, var det en varm sommerdag ute i Oslo. Det var veldig mange mennesker som tagg om penger. De fleste som gikk til jobben, opplevde å bli spurt flere ganger i løpet av den tiden de gikk gjennom sentrum og f.eks. ned til Stortinget, om de kunne gi noen småpenger. Det raste en debatt i mediene om hvordan man skulle håndtere dette problemet som endte i at man gjenopplivet den berømte løsgjengerloven og forbudet mot tigging, som egentlig hadde vært en sovende lov veldig lenge. Vi kan forstå at det er ubehagelig å få mange spørsmål fra mennesker som kan være i en ganske desperat situasjon, om man kan bidra med penger. Men det er ikke en all right måte å håndtere dette på at man tar i bruk maktmidler istedenfor å møte dette med sosiale tiltak. Dette handler om enkeltmenneskers tragedier, men det handler også om at samfunnet faktisk ikke er i stand til å ivareta disse menneskenes behov på en skikkelig måte. Hvis man spør dem om hva de skulle ønske seg, og det har jeg gjort ved en del anledninger, er det mange som sier at de gjerne skulle ha fått kommet inn til behandlingsplass med en gang da de var motivert, og da de trengte det, eller at de skulle slippe å sitte i kø og måtte tigge om penger i mellomtida for å finansiere et rusmisbruk som de egentlig gjerne skulle ha blitt kvitt. Så jeg er veldig glad for at hele komiteen slutter seg til intensjonen om å fjerne en lov som helt åpenbart har sett bedre dager. Det er nå på tide at vi får fjernet den. Og det mener jeg er et godt budskap ut til de menneskene som egentlig er på bunnen av rangstigen i Norge.
-0	Det kan nok en gang være grunnlag for å stille spørsmål om hvordan vi ute i samfunnet skal vite at man følger en forsiktighetslinje, så lenge man ikke ser om den linjen i ettertid har vært fulgt. Jeg tror nordsjødykkerne oppfattet situasjonen som om man har spilt en slags poker med staten, hvor den ene parten spiller med åpne kort og den andre parten holder kortene tett til seg. Vi har vært inne på det med bevishensyn, at det bl.a. er derfor man har foreldelsesloven. Jeg synes man her legger mye ansvar på den som er offer. Jeg mener at når staten er den eventuelle parten som skal yte erstatning, kan ikke de samme hensyn gjøre seg gjeldende for erstatningsbeløp i forhold til foreldelse og forutsigbarhet, som når f.eks. to bedrifter, eller to privatpersoner, har en tvist om et beløp – spesielt ikke når staten har særrettigheter. Så jeg lurer på om statsråden ser nyansene her, når staten er skadevolder med spesielle rettigheter i forhold til når andre er skadevoldere.
-0	Statsråden er litt overrasket over at det er bare mor det er snakk om i disse sakene her. Den foreldrepermisjonen vi har i dag, er begrunnet også i opptjeningsretten til mor, og ofte er det det som er avgjørende. Når alt kommer til alt, er det veldig mye økonomi i slike saker også. Men fra Fremskrittspartiets side har man tenkt på valgfriheten, enten det er mor som overtar noen uker fra far, eller far som overtar noen uker fra mor – hver familie må finne den ordningen som er best for seg. Mitt spørsmål til statsråden blir: Vil statsråden gjøre noe med opptjeningsretten til far, slik at far får selvstendig opptjeningsrett? Jeg tror at hadde vi fått selvstendig opptjeningsrett, hadde også flere fedre vært hjemme, uten at det var noen kvote som beregnet dette.
-0	La meg få lov å takke saksordføreren for et meget godt innlegg, og ikke minst for å ha ledet denne saken på en utmerket måte i komiteen. Jeg vil også benytte anledningen til å takke de andre i komiteen for å ha vært med og bidratt til å komme fram til en veldig god løsning når det gjelder både behandlingen av meldingen og det å legge til rette for næringen. Vi i Fremskrittspartiet hadde ett utgangspunkt da vi begynte behandlingen av denne saken, og det var at man skulle få en bredest mulig forankring i Stortinget. Det har vi fått. Det sikrer langsiktighet og forutsigbarhet for næringen, og det er vi veldig glade for. Som det framgår av innstillingen, er det stor enighet. Det er SV og Miljøpartiet De Grønne som står utenfor. Jeg tror at den erfaringen vi har gjort oss i komiteen, er at vi har økt kunnskapsnivået betydelig. Kanskje det er årsaken til at SV og Miljøpartiet De Grønne reiser kritikk. Som det står i innstillingen fra komiteen, er dette en viktig næring. Sjømatnæringen produserer 1,25 mill. tonn matfisk til en førstehåndsverdi av over 40 mrd. kr. Det utgjør 14 millioner måltider laks hver eneste dag. Det er klart at det er en svært viktig næring for Norge, men ikke minst er det en helt avgjørende næring også internasjonalt når det gjelder å produsere mat. Det gjør man på en energimessig god måte. Man gjør det på en fôrmessig og arealmessig god måte. Det er altså en effektiv og klimavennlig matproduksjon, som Norge bidrar stort til. Det er et godt utgangspunkt. Det har vært nevnt en del om produksjonsområder. Jeg skal ikke gjenta det, men for Fremskrittspartiet har det vært viktig å få mer forskning og kunnskap inn i en eventuell framtidig, ny modell. Det har vært interessant å se på de ulike forskermiljøene, som har litt ulik tilnærming, og da er det naturlig at man bruker mer tid på å innhente nødvendig kunnskap for å kunne gjøre de rette grepene for framtiden for denne næringen. For bærekraft er et nøkkelord som går igjen, og vi ønsker, som resten av komiteen, at det skal bli en optimal arealutnyttelse av kysten – ikke minst for oppdrett, men også når det gjelder slakting og bearbeiding av råstoff. Vi i Fremskrittspartiet er veldig glade for at man har funnet en god løsning på spørsmålet rundt dette som blir betegnet som en arealavgift, og at vi nå har fått til en bred enighet om et havbruksfond, setter vi stor pris på. At alle kommuner som har oppdrett, kommer til å ha glede av dette fondet, synes vi er veldig bra. At samtlige partier står bak den modellen man har landet på, er svært bra. Det står seg over tid, det står seg forhåpentligvis også både etter skiftende regjeringer, som kanskje kommer i framtiden, og i alle fall etter de valgene som kommer framover, slik at det blir forutsigbarhet for disse kommunene. Så jeg er glad for at de partiene som hadde arealavgift med årlig avgift inne i merknadene, har gått bort fra det, for det man vet – bygd på historisk erfaring – er at også oppdrettsnæringen kommer til å møte vanskelige tider, der økonomien blir krevende framover, der det ikke er blå tall på bunnlinjen, men røde tall, og det er krevende å skulle betale inn en avgift når man går i minus. Så jeg er svært glad for at man har landet på denne gode løsningen. Jeg vil avslutningsvis bare si litt om interregionalt biomassetak. Regjeringen vil evaluere det, og vi vil se på det, men vi er klar over, som også regjeringen er, at en evaluering må tilpasse ordningen til et nytt system, der fleksibiliteten opprettholdes og styrkes. Det er viktig for å sikre nødvendig råstoff til slakteriene og de bedriftene som driver med bearbeiding av råstoff, sånn at man får en god og sikker råstofftilgang også i framtiden.
-0	Som Østfold-representant har jeg fulgt grenseproblematikken både for tollvesen og for politietat, og de gjør et glimrende arbeid også i Halden-distriktet. Og vi vet at stikkprøvekontrollene ved grensen har hatt stor betydning. Vi fikk økte ressurser i begynnelsen av 1990-årene i samband med Golf-krisen, og da beslagla man alt fra avsagde hagler og finlandshetter til komplett falskneriutstyr for pass. Det gjorde at vi fikk et fingeravtrykksregister for dette i Norge som er koblet mot utenlandske registre. Det statsråden nå har sagt, er i hvert fall en indikasjon på at hun er sterkt opptatt av at vi også i framtiden skal ha en effektiv kontroll med spesielt internasjonal kriminalitet og illegal innvandring til landet vårt. Og jeg regner med at det er et løfte fra hennes side innenfor en ny modell å følge dette opp.
-0	Den måten det fremstilles på her av representanten Slagsvold Vedum, er selvfølgelig ikke korrekt. Vi ønsker, helt riktig, at staten faktisk skal kunne stille noen krav når man gir tilskudd til religiøse organisasjoner. Det er overhodet ikke urimelig. Så får det være opp til den enkelte religiøse organisasjon å velge om man ønsker å motta offentlig tilskudd eller ikke. Men det er altså ikke slik som representanten prøver å fremstille det, at dette har å gjøre med noen statlig opphøyd mening, for det vi ønsker å gjøre, er å fremme likestilling, fremme demokratiforståelse. Vi vil fremme likeverd i innvandrermiljøer, og da må vi kunne gjøre det på en god måte, hvor vi faktisk stiller krav til innsyn, oversikt over hva som foregår, slik at vi kan løfte det opp og ha en offentlig debatt i allmennheten om det.
-1	Eg vil gjerne stilla følgjande spørsmål til arbeids- og administrasjonsministeren: «Sjølv om målet er å auke andelen menn i kvinnedominerte yrke, skjer det motsette. I Stavanger auka kvinneandelen i grunnskulen frå 72,3 pst. i skuleåret 1996-97 til 74,1 pst. i inneverande skuleår. Me veit alle at det meste av forklaringa er dei urimelege skilnadene i lønn mellom manns- og kvinnedominerte yrkesgrupper. Vil statsråden sørgje for at det blir avsett ein likelønnspott ved lønnsoppgjeret, eventuelt kva blir gjort for å sikre likelønn og fleire menn i kvinnedominerte yrke?»
-0	Jeg skal få stille følgende spørsmål til kommunal- og regionalministeren: «Porsgrunn kommune krever 700 kroner i saksbehandlingsgebyr for å behandle søknader om å bruke egen hage som opplagringsplass for egen privat småbåt. Kommunen tolker båtopplag til å være søknadspliktig etter bestemmelsene i plan- og bygningsloven. Å innkreve byggegebyr for å tillate privat båtopplag i egen hage får mange til å reagere med undring. Er det hjemmel i plan- og bygningsloven for å kreve at opplag av småbåt i egen hage er søknadspliktig så lenge det ikke foreligger naboklage?»
-0	Jeg takker for svaret. Det er bra at man har tatt tak i dette med utenlandske trailere, som klart er et problem. Men når Norges Lastebileier-Forbund hevder at det i år har vært dårligere vintervedlikehold enn noensinne, så er det et problem. Mangel på strøing og dårlig brøyting har gjort mange sjåfører helt oppgitt, og det er jo sjåførene som på mange måter får skylden for dette. Lastebileier-Forbundet hevder også at sjåfører henges ut med påstand om at de ikke vil bruke kjettinger, mens realiteten er at det nesten ikke finnes plasser til å legge på kjettinger, og at de plassene som er, ikke blir brøytet. Statsråden var inne på den definerte standarden for når det glatt eller ikke. Når man så får slike opplysninger om at det er veldig glatt, vil da statsråden se på om disse definisjonene er riktig utformet, slik at det virkelig ikke er for glatt når de her slår til?
-1	Det er mange av oss som har vært på kino i høst og fått en ny kinoopplevelse. Mange av oss har sett filmen Al Gore laget, «Den ubehagelige sannheten». Noen av oss var også så heldige at vi fikk høre Al Gore snakke etter den første visningen av filmen i Norge. Da han fikk spørsmålet fra salen om hva han syntes Norge burde gjøre for å følge opp de utfordringene han beskriver i sin film, svarte han ganske kort og enkelt: Følg opp alle de forslagene som kommer i rapporten til Jørgen Randers, som har ledet Lavutslippsutvalget i Norge. Det utvalget la fram sin rapport i går. Jeg synes det er grunn til å gi ros til tidligere miljøvernminister Knut Arild Hareide for å ha satt ned utvalget – for det var spennende lesning vi fikk i går fra Jørgen Randers. Utvalgets oppgave var å vise hvordan Norge kan få redusert sine utslipp av klimagasser med to tredeler innen 2050, altså ingen enkel oppgave. Da er det desto mer oppmuntrende at hovedkonklusjonen i rapporten er at dette er nødvendig, det er gjørbart, og – kanskje det aller mest gledelige – det er ikke umulig dyrt. Tiltakene har man i rapporten lagt vekt på skal være få og store, basert på relativt kjent teknologi. De skal være politisk realiserbare, de skal bidra til internasjonal teknologiutvikling, og de skal være kostnadseffektive og robuste. I tillegg har utvalget vært modig og sagt at det er elleve tiltak som det mener at Regjeringen bør sette i gang allerede nå, i denne stortingsperioden. Da er det godt å representere en regjering som har åtte av de tiltakene i Soria Moria-erklæringen, og som er i full gang med å gjennomføre flere av dem. I dag – altså én dag etter at Lavutslippsutvalget la fram sin innstilling – la olje- og energiministeren fram vår satsing på ny fornybar energi, og da spesielt produksjonsstøtten til vindkraft, biokraft og småkraft. Mange slike prosjekter vil bli lønnsomme med denne støtteordningen. Jeg registrerte i debatten i dag i et replikkordskifte at ikke alle representanter fra opposisjonen deler dette synet. Da er det godt å vite at det verken er representantene Kvassheim, Brende eller Sponheim som er aktører i vindkraftmarkedet, men at det er de som kommer til å komme med fasiten for om dette er godt nok. Da var det godt også å få melding fra NRK Rogaland i dag om at Lyse Energi sier at de nå er klare til å investere i vindkraft. Det andre tiltaket man er i full gang med, er CO2-rensing. Det er et av tiltakene som også Lavutslippsutvalget begrunner som et viktig norsk bidrag til teknologiutvikling. Klarer vi å få på plass det, vil vi komme med et avgjørende bidrag til å få ned globale CO2-utslipp. Min oppfatning er at vi som en stor olje- og gassnasjon har et internasjonalt ansvar for å få til nettopp det. Et tredje av de tiltakene som Lavutslippsutvalget peker på, er at man må få til økt satsing på enøk i bygg og husholdninger. Da er det også godt å vite at vi allerede har vedtatt en støtteordning for å gjøre det lettere for folk å gå over fra oppvarming med panelovner til oppvarming basert på mer miljøvennlig bioenergi og bruk av varmepumper, og at det allerede er sendt på høring byggforskrifter som stiller mye strengere energikrav til ting som skjer i framtida. Representanten Siv Jensen har fremmet et forslag i salen i dag om å opprette et eget statlig selskap som skal kjøpe CO2. Det er nødvendigvis ingen dårlig idé, men det overraskende er at det er Fremskrittspartiet som fremmer et slikt forslag, og som mener at staten skal bruke så mye penger på å redusere klimautslipp. Fremskrittspartiet stemte som kjent imot Kyoto-avtalen så sent som i 2002, og i Fremskrittspartiets program for inneværende periode vil man fremdeles ikke se at det er noen sammenheng mellom klimautslipp og de menneskeskapte aktivitetene. Derimot skriver Fremskrittspartiet at man bør «unngå å sløse knappe ressurser på å sette i verk en rekke symbolske tiltak mot CO2-utslipp». Da er det godt å se at dette er en problemstilling som også Lavutslippsutvalget adresserer. Det sier nemlig at skal det være lønnsomt, ikke umulig dyrt – eller rasende billig, som Jørgen Randers selv sa – å få ned utslippene, krever det at man setter i gang tiltakene tidlig. Jo lenger vi venter med å sette i gang tiltak, jo dyrere blir det å få ned utslipp av CO2. Jeg tror at det blir interessant i oppfølgingen videre. Vi har nye ting som skal skje. Vi jobber med sektorvise klimahandlingsplaner for å få ned utslipp. Det skal komme nytt kvoteregime for den første Kyoto-perioden. Det er mange tiltak som skal til skal vi klare å nå de målene, og jeg mener vi er på god vei til å få det til allerede.
-1	Vi har økt forskningsbudsjettet i kroner og øre med en halv milliard kroner. Så har da pris- og renteutviklingen ført til at det ble 0,13 pst. mindre enn året før. Men jeg mener vi har et så pass høyt nivå på forskningsbudsjettet at for dette ene året som kommer, vil vi tåle dette. Jeg kommer til å jobbe for, selvfølgelig, å øke forskningsbudsjettene i årene framover. Det vi har klart å gjøre i dette neste års budsjett, er å holde på en høy vekst – en vekst som faktisk av forskningsanalytikerne selv er blitt betegnet som en formidabel økning av veksten de siste årene. Vi holder oss på det høye nivået, og ved å omprioritere innenfor forskningsbudsjettet får vi til en styrking av det som er den Fri prosjektstøtte innenfor Forskningsrådet. Det opplever jeg er blitt oppfattet som et meget godt signal i forskningsmiljøene selv fordi man har savnet en styrking av nettopp denne forskningen. I tillegg har vi styrket polarforskning og andre områder.
-1	Jeg tror representanten Molvær Grimstad med sin lange erfaring her i Stortinget vet at det ikke er departementet som fastsetter lønnen verken for førskolelærere eller for andre offentlig ansatte, og at man som statsråd skal være ytterst varsom med å uttale seg om disse spørsmålene. Disse håndteres av partene i arbeidslivet. Slik har det vært, og slik vil det bli. Det betyr at det ville være veldig uryddig av meg å gi signaler om dette. Lønnsspørsmål er det altså andre som har forhandlingsansvaret for. Vi vil legge fram en rekrutteringsplan ut fra de virkemidlene vi rår over. Og departementet rår over mange virkemidler for at førskolelærerutdanningen skal framstå som attraktiv, og for at de som tar utdanningen, skal velge å bli i yrket. Jeg vil også si at jeg har vært mye rundt i barnehager i min korte tid som statsråd, og jeg er glad for den store entusiasmen og den høye kvaliteten som er i barnehagesektoren, og ikke minst den store gleden de føler ved å ha blitt en del av Kunnskapsdepartementet. Det synes barnehagesektoren er veldig fint, og det er jeg veldig glad for at vår regjering har lyktes med.
-1	De foreslåtte fire nye forskriftsendringene i fagskoleloven vil legge til rette for å forankre i forskrift et framtidig nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for fagskoleutdanningene. I forbindelse med forrige revisjon av fagskoleloven understreket komiteen viktigheten av at departementet, sammen med aktørene innen utdanning, utvikler et godt nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk. Det er den jobben som nå er gjort. Jeg er enig med komiteen i at det er viktig å synliggjøre fagskolene på en bedre måte. Én måte å gjøre dette på er å bedre det statistiske grunnlaget for fagskolene, og det arbeider vi nå systematisk med. Den viktigste synliggjøringen er gjennom kvalifikasjonsrammeverket. Det vil vise fagskoleutdanningens plass i utdanningssystemet og dens særpreg, som flere av talerne har vært inne på, som et yrkesrettet alternativ til høyere utdanning, og faktisk som en del av vårt høyere utdanningstilbud. En annen viktig synliggjøring er opprettelse av det nasjonale fagskolerådet. Dette er nå opprettet med bred representasjon fra partene i arbeidslivet og fra ulike organisasjoner. Vi har invitert fire representanter fra Fagskolerådet til å delta i departementets arbeid med å utarbeide læringsutbyttebeskrivelser for fagskoleutdanningen. Dette er et veldig konstruktivt og positivt arbeid. Det må være forutsigbare overgangsordninger mellom fagskoler og høyere utdanning, og jeg merker meg at komiteen er opptatt av det. Men etter min mening gir bestemmelsene i universitets- og høyskoleloven om godskriving og fritak for utdanninger tilstrekkelig grunnlag for gode måter å gjøre nettopp dette på. Universitetene og høyskolene skal i disse tilfellene foreta en faglig vurdering av fagskolekandidatenes utdanningsbakgrunn. Hovedregelen bør derfor fortsatt være at det er den faglige bakgrunnen og ikke automatikk som skal avgjøre overgangsordningene fra én utdanning til en annen. Jeg ønsker også å arbeide for at det innenfor relevante fagområder kan gjøres avtaler om fritak mellom fagskoler og høyere utdanningsinstitusjoner. Det er viktig at vi får et smidig og fleksibelt system for dette. En slik avtale foreligger allerede for toårig teknisk fagskole, som er opptaksgrunnlag til enkelte studier. Videre vil jeg vise til at det i 2008 i EU ble vedtatt en råds- og europaparlamentsrekommandasjon om et europeisk kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring, naturlig forkortet til EQF. I Norge ble arbeidet med å utarbeide et overordnet nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring satt i gang høsten 2009. Det er viktig for Kunnskapsdepartementet at hjemmelsgrunnlaget er på plass i alle relevante lover før henvisningsdokumentet for det overordnede nasjonale kvalifikasjonsrammeverket sendes til EU-kommisjonen. Et samlet forslag til nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk skal være klart våren 2011. Vi arbeider som sagt med å gjøre dette helhetlig, slik at fagskolene er en naturlig del av alle nivåer i utdanningene. Vi tar sikte på å oversende henvisningsdokumentet for det overordnede nasjonale kvalifikasjonsrammeverket til EU-kommisjonen i slutten av 2011. Jeg ser av innstillingen fra komiteen at Høyre og Fremskrittspartiet er bekymret for tilknytningen til fylkeskommunene. Etter min mening handler dette om den tilliten vi har til vårt regionale nivå, til fylkeskommunene. Finansiering er et viktig utgangspunkt for denne diskusjonen, og vi har så langt klart å overføre akkurat det samme beløpet til fylkeskommunene som fagskolene hadde da de var en del av det statlige systemet. Men vi kommer selvfølgelig til å følge dette nøye, og jeg er veldig positiv til at vi har det nasjonale fagskolerådet, som også er med og følger utviklingen sett fra alle aktørenes side. Det positive ved at det er forankret i fylkeskommunen, er at fylkeskommunen ikke bare har ansvaret for videregående opplæring og voksenopplæring, men også er en viktig regional utviklingsaktør, noe som skulle være en god stimulans for å tilrettelegge for gode fagskoletilbud, enten det er innenfor det tekniske, det maritime – som vi ser i Møre og Romsdal, som er et foregangsfylke når det gjelder dette – eller når det gjelder andre typer fagskoletilbud. Vi er opptatt av at vi nå får dette på plass, slik at vi på en god måte kan følge opp arbeidet med kvalifikasjonsrammeverk og den helhetlige tilnærmingen, og jeg er overbevist om at vi i fellesskap kan få til et enda bedre grunnlag for fagskolene framover.