diff --git "a/other_data_formats/tsv/train.tsv" "b/other_data_formats/tsv/train.tsv"
deleted file mode 100644--- "a/other_data_formats/tsv/train.tsv"
+++ /dev/null
@@ -1,3600 +0,0 @@
-1	Det var spesielt det representanten Harald Tom Nesvik sa, som gjorde at jeg bad om ordet. Det er også naturlig å kommentere noe av det Sonja Sjøli sa. Jeg synes at de betraktningene som begge representantene kom med, er veldig unyanserte. Man framstiller det som om Regjeringen og de tre regjeringspartiene generelt er motstandere av alt som har med private tjenester å gjøre, mens opposisjonen, og da spesielt Høyre og Fremskrittspartiet, er veldig for det. Det er et bilde som stemmer dårlig med virkeligheten. Da man innførte fastlegeordningen, ble den på mange måter drevet gjennom av Arbeiderpartiet og SV. I utgangspunktet hadde man kommuneleger som var fast ansatt i mange kommuner. Så ble de privatpraktiserende, selvstendig næringsdrivende og fikk arbeidsgiveransvar. Hvis man ser på avtaler som er inngått med privatpraktiserende spesialister, ser man at det ikke var Høyre og Fremskrittspartiet som drev gjennom at man burde utnytte den kapasiteten – det var i all hovedsak SV og Arbeiderpartiet og også fylkeskommunene, før man fikk helseforetakene. Det man så, var jo at mange av de privatpraktiserende spesialistene skummet fløten i helsemarkedet uten noen forpliktelser. Å gå inn og ta forpliktelser og få et refusjonstilskudd, mot at man faktisk måtte være med og ta unna ventelistene, fikk ned ventelistene, men forpliktet dem på en helt annen måte. Noen av de verste eksemplene jeg har sett på at man skal ha frihet uten ansvar, har kommet fra Fremskrittspartiet, som har foreslått at man skal ha en refusjonsordning for privatpraktiserende spesialister, uten at man knytter det til forpliktelser om hva slags pasienter man skal behandle. Derfor er framstillingen til de to partiene ganske blottet for refleksjoner i forhold til bruken av offentlige midler. Det man er nødt til å se på når man gir midler, gir refusjon til privatpraktiserende spesialister, er om midlene brukes målrettet. På ett punkt er jeg imidlertid enig, og det gjelder at det finnes en del eksempler på kapasitet som ikke utnyttes fullt ut. Da får man målrette det i forhold til de eksemplene. Ett eksempel på det er jo Capio i Østfold. Jeg har fått ganske mange henvendelser angående det. Det har også kommet en del henvendelser fra SV-ere som opplever at deres egne familiemedlemmer har alvorlig sykdom, og så står det ledige behandlingsplasser der. Vi har jo et forslag til behandling i komiteen fra Fremskrittspartiet angående det. Jeg må nok si at det gir grunn til ettertanke når det gjelder helseforetakslovgivningen, hvis offentlige myndigheter, i dette tilfellet Regjeringen, ikke skal ha virkemidler for å kunne utnytte ledige plasser på et område der man absolutt har behov for å foreta behandling – i påvente av at det offentlige skal bygge opp det tilbudet. Det burde man selvfølgelig kunne gjøre. Det kan jo heller ikke være slik at det må være nødvendig å gå veien om Fritt sykehusvalg, som jeg har hørt Fremskrittspartiet flere ganger har tatt til orde for, for at det offentlige skal styre virksomheter og sikre bruk av kapasitet der kvaliteten er god, og der man trenger plassene. Det er på mange måter, synes jeg, en fallitterklæring hvis man skal måtte kalle noe som ikke er sykehus, for et sykehus for å utnytte den kapasiteten. Det synliggjør også hvor liten grad av politisk styring man har med virksomhetene, og i hvor stor grad det overlates til andre å vurdere hvilke tjenester som skal brukes. Dette er spesielt knyttet til spisevegring. Ellers må jeg si at jeg etterlyser, både fra Høyre og Fremskrittspartiet, en mer kritisk vurdering av hva slags private tjenester man skal bruke. Hvilken pris skal man betale for tjenestene? Hvem er det som står på venteliste? Hvor mange flere behandles nå enn før? For en av grunnene til at flere står på venteliste, er jo at kapasiteten er betydelig utvidet etter at Regjeringen overtok. Derfor er dette relativt unyanserte og ureflekterte betraktninger, som i liten grad beskriver den virkeligheten vi står overfor, og som søker å skape lettvinte, retoriske poenger for de to partiene nå såpass nært opptil den kommende valgkampen.
-1	Det er selvfølgelig en diskusjon om hvor mange timer dette skal være. Men det viktigste i denne saken er å konstatere at en prøve er nødvendig, og at det er stadig flere som faktisk går opp til prøver. Så vet Foss like godt som noen andre at selv om ett parti i en koalisjonsregjering har fremmet en sak som vedkommende parti skal ha en viktig diskusjon om på sitt landsmøte, er det ikke nødvendigvis slik at det uten videre blir regjeringens politikk med én gang. Her må man gi prosessen noe tid. Men vi ser fra SVs side også positivt på det arbeidet som Arbeiderpartiet har gjort i sitt utvalg. Vi har kanskje noe annet syn på noen av de forslagene som er der – og kanskje noen synspunkter i tillegg. Men det vil komme fram når også regjeringen diskuterer dette. Så jeg ser fram til en konstruktiv og god prosess, med både Arbeiderpartiets innspill og Høyres utålmodighet, i denne saken. Jeg er sikker på at vi kommer tilbake til Stortinget med et forslag – som vi er nødt til å vurdere, men som da vil bli mer presist.
-0	Takk for svaret, i den grad det var et svar. De to første linjene er tatt fra Senterpartiets eget program for perioden 2005–2009. Her er et sitat til: «For å få til denne satsinga på samferdsel meiner Senterpartiet at det kan vere nødvendig å bruke oljepengar. Det er forsvarleg til tiltak som lettar sentraliseringspresset, som set ledige i arbeid og som fjernar flaskehalsar og ulykkesfare og gjev næringslivet billegare transport.» Mener statsråd Navarsete det samme nestleder Navarsete i Senterpartiet?
-0	Det er jo riktig at vi må til våre alternative statsbudsjetter for å finne vår prinsipale holdning til forsvarsbudsjettets rammer. Når vi har valgt å gi Regjeringen støtte på budsjettet, har det vært en subsidiær stemmegivning, og vi innrømmer at vi i de forhandlinger som vi har hatt med Regjeringen, ikke har vunnet frem innenfor forsvarsområdet. Det skal vi være helt åpne og ærlige på, det er en del slag man må innse at man taper. Vi har gjentatte ganger når spørsmålet om utenlandsoperasjoner har vært oppe i det forum hvor dette som regel behandles, nemlig den utvidede utenrikskomite, tatt opp spørsmålet om finansiering. Det har vært gjentakende. Jeg skal gjerne også komme tilbake med mer dokumentasjon til representanten Nybakk, uten at jeg har det med meg til dette replikkordskiftet.
-0	I dagens Dagsavisen sier stortingsrepresentant Astrid Marie Nistad fra Arbeiderpartiet følgende: «Hvis en asylsøker blir siktet for flere kriminelle forhold og politiet mener de sitter på sikre bevis, bør søkeren kunne utvises før søknaden er ferdigbehandlet.» Er statsråden enig med sin stortingsrepresentant i dette, og er statsråden enig i at Regjeringen hittil har vært altfor slapp, bl.a. ved å gå imot forslag fra Fremskrittspartiet som effektivt – hvis de hadde vært vedtatt – ville ha hindret falske asylsøkere fra å begå kriminalitet med base i et norsk asylmottak? Hvor mange ganger skal vi fortsatt være vitne til at Regjeringen snakker, snakker, snakker, snakker? Når kan vi konkret forvente handling i form av direktiver til politi og de som driver asylmottak, om å sørge for at personer det er stor grunn til å mistenke for å begå kriminalitet, stoppes i å gjøre dette?
-1	Hver gang jeg hører boligminister Solberg, føler jeg at når hun sier at det finnes ingen kortsiktige løsninger, så mener hun egentlig at det finnes ingen kortsiktige løsninger som Regjeringen vil prioritere. De finnes, men Regjeringen vil ikke prioritere dem. Jeg vil si to ting: Det ene gjelder Husbankens lånerammer. Da statsråden i fjor høst i budsjettvedtaket strammet inn på lånerammene til Husbanken med 2 milliarder kr i forhold til arbeiderpartiregjeringens forslag til økning, så førte det til at Husbanken gikk tom for utlånsmidler før sommeren. Det er ingen tvil om at det førte til en oppbremsing i igangsettingen av boligbyggingen. Hvis en snakker med bransjeorganisasjonene, så sier de: Ja, det er faktisk sånn at vi har trøbbel med å skaffe oss finansiering til boligbygging, når ikke Husbanken lenger har midler som de kan stille opp med. Og husk at dette er lånerammer som staten tjener penger på! Vi tjener penger på å låne ut disse midlene, og vi får fart på boligbyggingen. Men hvorfor vil så ministeren ikke prioritere dette? Jo, det er to grunner til det. Det ene er at hun ikke vil ha boligbygging, hun vil heller ha skattelette. Og det å satse penger på Husbankens lånerammer – selv om det ikke har noen utgiftsside i statsbudsjettet, men faktisk en inntektsside – kan bidra til å få fart på økonomien i forhold til boligbyggingen. Og det er dumt, tenker Erna Solberg. Men nå er det altså faktisk sånn at boligbyggingen har gått ned, og det burde definitivt være rom for å bruke mer penger gjennom Husbankens lånerammer. Og den andre siden ved dette er den rent politisk-ideologiske Høyre-tenkningen, som går ut på at Husbanken står for en for stor del av lånevirksomheten til nybygde boliger. For Husbanken står for mellom 45 og 50 pst. Det synes vi er bra. Det synes Høyre er for mye, de vil ha ned det, og vil isteden at de private bankene skal finansiere boligbyggingen. Men det fører altså til lavere boligbygging. Og da sier jeg: Vi vil heller ha boligbygging og utlån fra Husbankens side, og så merker vi at Høyre-regjeringen ikke vil det. Men det hadde vært et kortsiktig tiltak som hadde funket. Så over til de bostedsløse. Det er en ubalanse i leiemarkedet. Og det er ingen tvil om at Erna Solberg har helt rett i at en god del av de folkene som er bostedsløse, har behov for flere ting enn bolig. Men problemet i dag er jo at mange av dem ikke har bolig engang, og da må vi begynne der. Og så tror vi at det blir flere bostedsløse når det føres en usosial boligpolitikk fra Regjeringens side. For det er nemlig sånn at når det blir høyere priser, da vil det også bli flere folk som ikke har råd til å betale.
-0	Representanten Lene Vågslid skal få svar på sine spørsmål. Ingen ting er vel en større inngripen i foreldres liv enn at de blir fratatt sitt barn. Dessverre ser vi ofte at det er nødvendig. Ofte kan vi også se at det skulle ha vært gjort mye tidligere enn det har blitt gjort. Barnevernet har stor makt. Ofte får en henvendelser fra besteforeldre, foreldre, tanter og onkler som ønsker å vite mer om barnevernet har krenket menneskerettighetene. Fremskrittspartiet mener at hvis den utvidede familien kan finne gode og trygge løsninger for barnet selv, skal det tungtveiende grunner til fra barnevernets side for å gripe inn i familiens forhold. En skal ikke glemme at barn også har rettigheter, og en må være villig til å se på hvordan rettssikkerheten for barn i barnevernet kan styrkes, uten at man går helt i skyttergaven. Ved å ta det skrittet som barnevernet gjør ved en omsorgsovertakelse, legge en sak fram for fylkesnemnden, ser vi at det er viktig at alle tiltak har vært prøvd, og at en er sikker på at barnevernet tar de rette avgjørelsene. Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker fatter i dag vedtak etter lov av 17. juli 1992 nr. 100 om barnevernstjenester, om overtakelse av omsorg for et barn og fratakelse av foreldreansvaret. Intensjonen med opprettelsen av fylkesnemndene var å styrke rettssikkerheten for barn og foreldre ved å etablere et avgjørelsesorgan som var uavhengig og frittstående. Fylkesnemndene er et slags domstolslignende forvaltningsorgan som kun kan overprøves av domstolene. Som jeg innledet med, er det viktige beslutninger som fylkesnemndene tar i enkeltmenneskers liv. Men da er det også viktig å påse at rettssikkerheten for alle parter blir ivaretatt. Dette er viktige argumenter for å legge fylkesnemndene inn i det ordinære rettssystemet, slik at vi er sikre på at rettssikkerheten blir ivaretatt. For Fremskrittspartiet er rettssikkerheten viktig, og det kan være grunn til å stille spørsmål ved nettopp barns rettssikkerhet i det å ha et domstolslignende organ utenfor det ordinære rettsapparatet. Jeg har i den senere tid blitt gjort kjent med at en stor del av de sakene som blir avgjort i fylkesnemndene, i dag blir anket til tingretten. I slike saker ser vi også at barnevernet anker til lagmannsretten. I påvente av utfallet i lagmannsretten blir fylkesnemndens vedtak gjeldende. Jeg hadde en gang en mor på kontoret mitt som opplevde dette. Barnevernet anket saken etter at mor hadde vunnet i tingretten. Under anken fra barnevernet til lagmannsretten trådte fylkesnemndens avgjørelse i kraft, og mor mistet barnet. Da saken kom opp i lagmannsretten, fikk mor beskjed om at saken gikk i hennes favør, men siden det hadde tatt så lang tid, mente lagmannsretten at barnet, som da var baby, hadde blitt knyttet til fosterforeldrene. Det kan godt hende at det var en riktig avgjørelse. Men jeg vil likevel stille spørsmål om rettssikkerheten til alle parter i slike saker har blitt godt nok ivaretatt. Så kan vi sikkert si i dag at de ordinære domstolene ikke besitter spesialkunnskap om barns oppvekst og behov, samt kjennskap til de verdikonflikter som ofte oppstår i vanskelige barnevernssaker. Det er viktige motargument, men dette kan løses ved at dommerne får spesialopplæring i slike saker. Ja, kanskje vi bør gå så langt at vi oppretter egne familiedomstoler. En slik opplæring er uansett viktig å få på plass allerede i dag, da en vet at de fleste sakene som blir avgjort i fylkesnemndene, uansett blir anket inn for domstolene. Fremskrittspartiet mener at det også er viktig at alle parter i en sak blir hørt og får legge fram sine argumenter, og at de blir ivaretatt på en helt annen og bedre måte i det ordinære domstolssystemet enn i fylkesnemndene. I tillegg er sammensetningen i fylkesnemndene slik som den er i dag, uheldig med tanke på rettssikkerheten. Dagens praksis viser at fylkesnemndene i svært liten grad selv, uavhengig av barnevernet, oppnevner sakkyndige. Barnevernstjenesten får dermed en annen stilling enn den private part i saker om omsorgsovertakelse. Slike eksempler får i alle fall meg til å reise tvil om uavhengigheten til sakkyndige, og det er betenkelig at psykologer både kan være utredere for kommunen og sakkyndige medlemmer av fylkesnemndene. For å ivareta rettssikkerheten, som også statsråden er opptatt av, er det viktig for alle parter at oppnevnte sakkyndige er objektive og partsnøytrale i sine vurderinger. Jeg må si jeg er skuffet over komiteens flertallsinnstilling i denne saken. Ikke én gang nevner flertallet ordet «rettssikkerhet». Det er ikke én merknad der en stiller seg spørsmål om en er sikker på at barnas rettssikkerhet blir godt nok ivaretatt. Når en i dag vet at fremstående menneskerettsjurister stiller spørsmål og lurer på hva som foregår, er det naivt av flertallet å stole så blindt på at de avgjørelsene som blir tatt, er de rette. Fremskrittspartiet er klar over og glad for at en nå har fått satt ned en kommisjon som skal se på arbeidsformen, men vi mener at vi også må se p�� innholdet og avgjørelsene i fylkesnemndene. Med det tar jeg opp forslagene fra Fremskrittspartiet.
-0	Det var i 2004 enighet om at alle som bygger fornybaranlegg etter 2004, skulle være med i sertifikatordningen da denne ble innført. Cirka 160 anlegg ble bygget i perioden 2004–2009. Regjeringen har imidlertid vedtatt at det bare er anlegg bygget etter september 2009 som blir med i sertifikatordningen. Mitt spørsmål er: Synes statsråden at de som bygget anlegg mellom 2004 og 2009, har blitt dårlig behandlet av den rød-grønne regjeringen når de ikke får delta i sertifikatordningen?
-1	Eg må få knytte nokre kommentarar til spørsmålet om utfasing av oljefyring og verkemiddel retta ikkje minst mot hushald. To ulike stader i klimaforliket – og eg kan forsikre forsamlinga at eg kjenner det relativt godt og følgjer det ganske nøye – står det omtalt i ulike vedtak: eitt om utfasing av oljefyring, der det står nemnt at det skal vere støtteordningar. Det føreset støtteordningar frå 2013. Det mest offensive kjem i eit vedtak litt lenger nede, der det står at regjeringa skal leggje fram slike, men det er ikkje talfesta. Så har det ved ulike høve i ein tidlegare debatt i Stortinget og i media vorte satt fram påstandar om at klimaforliket er brote. Det har eg reagert på. Eg er ueinig i det. I samband med budsjettet prioriterte vi å gjere – til punkt og prikke – alt vi måtte gjere i budsjettet for å oppfylle det. Men det var éin månads effektiv arbeidstid til budsjettet, som altså krev at ein jobbar litt med det og går inn i det, og då må vi gjere det. Og som eg har sagt tidlegare her i dag: Det finst støtteordningar frå 2013, men for å oppfylle det svært ambisiøse målet med utfasing av oljefyring til 2020 vil det definitivt vere behov for både det eine og det andre i framtida. Olje- og energiministeren har no nemnt Enova, og vi kan nok vere trygge på at vi kjem til å kome tilbake med ulike ting i åra som kjem. Det må greiast ut – som det for så vidt òg står i klimaforliket – korleis det skal gjerast, og det er ingen tvil om at det òg er andre sider av det som må opp til debatt viss ein skal løyse ut det målet. Lærdommen av dette er kanskje at når vi har inngått eit forlik, bør vi vere nøye med å snakke saman før vi hevdar at det er brote, og at vi frå regjeringa si side etter beste evne må følgje det opp akkurat sånn som det står. Det er litt av det opposisjonen no forventar av oss. Viss eg får lov heilt til slutt, vil eg takke for debatten med å seie kort: Klimatoppmøtet i Doha gjorde ein del viktige vedtak, men eg synest det er ganske presist beskrive av fleire her at både Kyoto 2 og andre ting som er vedtekne, i seg sjølv er aller viktigast fordi bordet no er rydda for det verkeleg viktige arbeidet med å prøve å lage ein avtale der alle dei store og viktige utsleppslanda i verda er med i åra som kjem. Det kjem til å verte ei ekstremt krevjande politisk utfordring. Korleis Noreg kan bidra til det, trur eg vert ei kjerneutfordring for alle parti her på Stortinget, iallfall dei som er opptekne av det, i åra framover. Korleis kan vi få land som Kina og USA med? Kva skal vi gjere med dei behova for utsleppskutt vi vil ha før den avtalen trer i kraft, med meir handlingsretta initiativ? Korleis skal vi få andre land med på å trappe opp klimafinansiering, slik Noreg gjer? Ein nødvendig del av det må vere å få landa i sør med. Og den debatten som vi så vidt har begynt her, trur eg vi kjem tilbake til i denne salen mange gonger i åra som kjem.
-0	Regjeringspartiene har i merknads form skrevet at «private aktører må brukes der tilbud om rekonstruksjon ikke kan gis innen rimelig tid». Ordet «rimelig» er veldig diffust. For eksempel er tre hår i suppa rimelig mye, mens tre hår på hodet er rimelig lite. Hvor mange år anser regjeringen som rimelig, sett i denne sammenheng?
-1	Det har for så vidt vært oppløftende å høre ikke bare Høyre-folk, men også Frp-ere i hele dag snakke om hvor bra det er for sysselsettingen at det har kommet mange asylsøkere det siste året. Det er en ny tone fra enkelte deler av borgerlig side, for å si det sånn. Men jeg har problemer med å se hvordan alle midlene som er kuttet i tiltakspakken, er omdisponert til annen politikk som skaper arbeidsplasser. Hvis man ser bort ifra kuttene på vei, som statsministeren sier omdisponeres til jernbane, er det jo fortsatt en rekke kutt hvorav det største er sysselsettings- og vedlikeholdspakken for Sør-Vestlandet. Da lurer jeg for det første på: Kan statsministeren bekrefte at tiltakspakken fortsatt er på 4 mrd. kr.? Jeg synes det er rart å måtte spørre om dette mange ganger. Det andre jeg lurer på, er: Hvis det er sånn at det er gjort omdisponeringer, hva er det de 500 millionene som før skulle gått til sysselsettingstiltak i kommunene, nå går til som skaper arbeidsplasser?
-1	Denne saken handler om to sentrale spørsmål. Rent praktisk handler den om å dekke utgiftene til årets lønnsoppgjør som staten selv har framforhandlet eller lagt sterke føringer for. Staten har, som vi har hørt, ikke for vane å dekke kommunesektorens mervekst i lønnsoppgjør utover statsbudsjettets prognoserte vekst. Det er i utgangspunktet et godt prinsipp avledet av at partene i forhandlinger er selvstendige og ansvarlige. Om dette fungerer spesielt hensiktsmessig, er et annet spørsmål. Regjeringen Bondeviks håndtering av dette spørsmålet i 1998 har gitt kommunene et kraftig banesår. Det er Stortinget som vedtar en prognosert pris- og lønnsvekst, og det er dette som framstår som kommunenes handlingsrom i lønnsoppgjøret. Allerede her ligger sterke føringer. Til dette føyer det seg at staten forhandler før kommunene for lønnsgrupper som kan og skal sammenliknes i forbindelse med lønnspolitikken i kommunene. Staten på sin side har en omvendt holdning til sine overskridelser. På dette området er Stortinget meget rausere med sine tilleggsbevilgninger. Kommunene har ikke det samme frie inntektsposialet når det gjelder å hente dekning for sine merutgifter, og må bygge ned tjenester i kvantitet og kvalitet. Stortinget er utrolig konsekvent i sin underdekning av de fordringer og forventninger vi legger til kommunen som tjenesteyter. Ingen privatbedrift ville noensinne påta seg ansvaret for oppgaver på de premisser Stortinget gir kommunene. Det er dette Stortinget gjerne kaller å ville effektivisere, og som jeg kaller å rasere, eller – mer folkelig – kaldkvele. Og en kan altså spørre seg om kommunen som part i lønnsoppgjørene er å betrakte som en fri part. Det andre spørsmålet handler om utgiftsberegninger. I denne saken som i nesten alle andre saker som handler om å dekke inn kommunenes merutgifter, er det sprik mellom statens beregninger og Kommunenes Sentralforbunds beregninger. Det hadde vært godt om en med klokkertro kunne feste lit til departementets utregninger, men historien forbyr oss det. Jeg velger i denne saken å feste lit til Kommunenes Sentralforbunds beregninger. Det er ikke fordi Kommunenes Sentralforbund som regel treffer bedre i sine forhandlingsberegninger enn departementene, for vi må kanskje innse at det er utviklet en kultur hvor partene posisjonerer seg mot hverandre, men det er ugjendrivelig slik at det er to parter her, hvor den ene er fattig og den andre er rik, og er det da logisk at den rike skal skånes på den fattiges bekostning? For framtiden er det av avgjørende betydning at departement og Kommunenes Sentralforbund sørger for å bli enige før slike saker legges fram til behandling i Stortinget, og at det legges inn rutiner for evaluering av vedtak, slik at en systematisk kan rette opp eventuelle utilsiktede utslag av vedtak Stortinget gjør. Et paradoksalt utslag i denne saken er at mens de private skolene både er sikret kompensasjon for i år og senere år gjennom budsjettforliket med sentrum, er kommunene ikke sikret dekning for sine utgifter for senere år hvis Kommunenes Sentralforbunds beregninger viser seg å være riktige. SV vil følge opp saken og komme tilbake til Stortinget hvis det viser seg at så er tilfellet. SV er vanligvis kritisk til privatskoler, i alle fall mange privatskoler. Men vi synes ikke at det å underdekke og på en måte kaldkvele – som jeg kalte det i sted – privatskolene er den riktige måten å ta diskusjonen for eller mot privatskoler på. Det må vi gjøre på prinsipielt grunnlag, og det må være kjøreregler som er forutsigbare for de private skolene som for de offentlige, som for kommunene generelt. Det er det synspunktet vi legger til grunn for også å være med og støtte opp om denne tilleggsbevilgningen til privatskolene.
-1	Jeg er glad representanten tar opp spørsmålet. SV mener det er rimelig å jobbe, men det er først og fremst rimelig å være i meningsfull aktivitet. Derfor ønsker vi ordninger der den enkelte blir sett, der man får hjelp på Nav-kontoret sitt i stedet for at man har en blind aktivitetsplikt som fungerer som moralisme mot fattige. Vi frykter også at man vil bli satt til oppgaver for lavere betaling enn det de som i dag utfører oppgavene, får. Jeg har selv jobbet på Nav. Jeg har vært sosialarbeider og møtt mennesker som er i en vanskelig livssituasjon, og som trenger ordninger som passer for dem. Da frykter jeg en blind aktivitetsplikt mest av alt, for jeg tror det vil bli til hinder for å finne gode løsninger for det enkelte mennesket.
-1	Jeg vil først si at SV er helt klare på at vi har bidratt til å flytte Norge i mer miljøvennlig retning. Vi har hatt gjennombrudd både når det gjelder målsettinger, når det gjelder sektorvise handlingsplaner, når det gjelder CO2-rensing, ikke minst, og når det gjelder vern, f.eks. i Lofoten og andre områder, og vern av Vefsna – bare for å nevne noe. Så var jeg i stad inne på at jeg tror Venstre må holde seg for nesa i framtida hvis de skal samarbeide med Fremskrittspartiet. Jeg tror kanskje at representanten Holten Hjemdal har holdt seg litt for øra da jeg svarte på forrige replikk, for da sa jeg at det ikke er en reduksjon i bevilgningene til skogvern neste år. Det som ser ut som en reduksjon, skyldes at gammelt skogvern avsluttes. Men nytt skogvern vil det bli like mye penger til. Og så kommer vi tilbake til saken når spørsmålet om Trillemarka er avgjort. Men det er altså ikke tilfellet at vi reduserer når det gjelder vern.
-0	La meg gjøre det helt klart: Fremskrittspartiet er for alkolås. Punktum. Jeg finner det urimelig når det nå igjen konstrueres et eller annet om at Fremskrittspartiet ikke er for alkolås. Det er egentlig ikke det vi diskuterer. Det vi diskuterer, er: Hvordan skal vi få det på plass? Det har vi kanskje forskjellig tilnærming til. Jeg vil referere noe jeg sa i mitt innlegg tidligere, og jeg gjentar – her står det, og jeg sa det i stad: «En ordning med påbudsregulering fra statlig hold er for oss lite aktuelt per i dag, da dette vil kunne medføre økte kostnader for den norske transportnæringen der det ikke er avklart.» Det var det jeg sa i stad. Derfor vil jeg igjen påpeke at Fremskrittspartiet er for alkolås, nettopp på grunn av at det fungerer. Men vi ser også at vi kanskje har en annen oppfattelse av veien dit. Vi tenker i mye større grad at det må finnes muligheter til å velge det frivillig. Og om den evalueringen og vurderingen som kommer fra statsråden, kommer fram til at det ikke er mulig, så tar vi stilling til det da. Målet er det samme for oss som for andre her, men vi ønsker først og fremst gulrot i stedet for pisk. Vi har tro på at det enkelte busselskap, det enkelte transportselskap, selv ser seg tjent med å innføre alkolås. Da må vi fra statlig hold legge til rette for det – med gulrot og ikke pisk.
-1	Eg må nesten ta ein replikk sidan nesten heile innlegget var som ein replikk til SV. Kristeleg Folkeparti som krigsparti kjem tydeleg fram i innlegget til Lars Rise. Det begynte med 70 millionar bistandskroner til Irak. Tek ein det derifrå og ut, veit ein kor Kristeleg Folkeparti står i denne samanhengen, når dei i tillegg til å bruke bistandsmidlar til krig også vil vere med og kjøre dette vidare. Så til opplæring. SV har vore imot opplæring. Vi har vore for det i Afghanistan. Eg har sjølv besøkt dei norske ISAF-styrkane. Dei gjer ein kjempegod jobb. Dei viser at dei har det som på godt norsk heiter folkeskikk. Dei gjer ein kjempejobb, det er ingen tvil om det. Det støttar vi opp om. Men i Irak, der 800 menneske har døydd sidan siste regjering tok over, veit vi at det er ein heilt annan situasjon. Eg vil spørje representanten Lars Rise rett ut: På kva måte har han tenkt å følgje opp Mellomkirkelig Råd sitt vedtak om å bli kvitt atomvåpna på europeisk jord?
-0	Representanten Tørresdal skal ha ros for å ha tatt opp denne saken. Det er et vepsebol hun stikker hånden inn i. Alle kjenner vi til påstander om at man må kjenne folk i det kommunale for å få gjennomslag, og det er et stort problem ved Kommune-Norge. Korrupsjon er ille uansett, men det er verre om det skjer i offentlig sektor enn i privat sektor. Det offentlige er avhengig av tillit når de skal forvalte vårt lovverk og vår felles økonomi. Hvis vi ikke kan stole på dem som forvalter makten, hvem skal vi da kunne stole på? Det er spørsmål vi må stille oss. Jeg må også stille spørsmål ved det representanten fra Senterpartiet hevdet, om at det var belegg for å si at man hadde mer korrupsjon i privat sektor enn i offentlig sektor. Jeg skulle gjerne sett det faktiske grunnlaget og dokumentasjonen for den påstanden. Det snakkes mye om manglende tillit til det offentlige og til politikerne. Representanten Tørresdal refererte til en undersøkelse som viste at tre fjerdedeler av det norske folk tror at det er en del korrupsjon, tror at det er tvilsom håndtering av innkjøp, og mener at det skjer uetiske ting. Det burde skremme oss i denne sal. Jeg har selv jobbet i det offentlige med innkjøp, og det er en krevende øvelse. Riktignok er mine erfaringer nå åtte år gamle, men det som var helt åpenbart på den tiden jeg jobbet i denne sektoren, var at man manglet kompetansehevingstiltakene. Man var lite fokusert på det arbeidet som faktisk ble gjort, og at det skulle være kvalitativt innhold i det. Det er et inntrykk jeg fortsatt har, og det inntrykket er kanskje også skapt av at jeg fortsatt driver som kommunepolitiker i en større kommune i Buskerud. Vi kommer ofte over både påstander og uheldige saker som tyder på at det i flere kommuner rundt omkring er svært uheldige forhold. Vi i Fremskrittspartiet tror at noen av problemene kan løses med Fremskrittspartiets modell for finansiering, bl.a. når det gjelder helse og skole. Med en direkte statlig finansiering av dette, med et kronebeløp pr. elev eller pr. pasient, vil det bli mindre man faktisk steller med i kommunene og således også mindre muligheter for problemer. På det området stiller jeg meg uforstående til påstanden fra representanten Dag Terje Andersen om at vi gjennom alternative modeller, som både den forrige regjeringen og Fremskrittspartiet har jobbet for, får mer korrupsjon. Det ligger i disse modellenes natur at det faktisk vil føre til mindre korrupsjon. Når man har mer brukerstyring gjennom fritt brukervalg og marked, og mindre styring gjennom politikere og byråkrater, blir det naturlig nok mindre korrupsjonsmuligheter. Det er selvfølgelig klart at dette bare vil løse en del av problemene. Kommunene vil også med Fremskrittspartiets modell ha en del forvaltnings- og utviklingsoppgaver. I den sammenheng er det viktig at man har et strengt regime hvor man fokuserer på innholdet i konkurranseutsetting og anbud, og har klarhet og åpenhet rundt disse prosessene. Fra Fremskrittspartiets side er vi skeptiske til direkte kjøpsordninger som gir muligheter for personlige relasjoner, og at personlige relasjoner skal være utslagsgivende for hvilke leverandører det offentlige velger. Vi tror resepten ligger i konkurranseutsetting og anbud og i en streng oppfølging av innkjøpsregelverket, slik både familie-, kultur og administrasjonskomiteen og kommunalkomiteen sa i forrige periode. Vi tror også, i likhet med statsråden, at det fra den politiske ledelse og administrasjon må fokuseres på de uheldige sidene ved korrupsjon. Vi tror at vi må satse på strengere straffer på det området, og at vi må opprettholde de terskelverdier som er for å sikre at det ikke blir økte muligheter på dette området. Vi tror også at den konkurranseloven vi har, er med på å sikre at korrupsjon innen næringslivet lettere blir avslørt og kan slås hardere ned på, slik vi bl.a. gjorde i Tine-saken.
-1	Da vil mitt neste spørsmål være om det betyr at regjeringen er helt klar på at den ikke ønsker et kvotesystem hvor man blander fossile utslipp og utslipp fra avskoging i det samme kvotesystemet, for det er jo det som er utgangspunktet for at det reageres her. Kvoter er jo til syvende og sist utslippsrettigheter. Utslippsrettigheter er noe vi ønsker å sikre oss for å kunne fortsette å forurense. Det fattige land frykter, er at de vil havne i en situasjon der de blir bedt om å la skogen stå, slik at rike land kan fortsette å bruke fossil energi. Det finnes betydelige faglige innvendinger mot å blande fossile utslipp med utslipp fra skog i samme kvotesystem – fordi skoger er viktige karbonlagrere, men også usikre, ikke sant? Hvis vi betaler for å la skogen bevares, og dermed krever utslippsrettigheter for fossil energi, har vi ingen garanti likevel for at skogen står i årene etterpå. Så mitt spørsmål er om klima- og miljøministeren er imot et kvotesystem der disse ulike utslippstypene blandes?
-1	For det første tror jeg vel kanskje ikke at jeg skal forstå representanten Lien dit hen at han etterlyser en høyere avgift, selv om visse bakgrunnsregnestykker for beregningen av denne avgiften skulle tilsi at hvis vi bare tok miljøhensyn fort, raskt og brutalt, skulle avgiften vært satt høyere. Men vi har prøvd å finne et system for dette, der vi starter med de største fiskebåtene og de største enhetene og de største kjelene, og med en forholdsvis lav avgift for å få til den omstillingen som vi vil ha på plass. For fiskerinæringen er jo kompensasjonsordningene på over 90 mill. kr, slik de er foreslått i budsjettet. Men jeg forstår jo at næringene er opptatt av å få til dette på en slik måte at de lider minst mulig. Jeg beklager egentlig at den forrige regjering ikke var mye tidligere på banen med dette, fordi jeg tror at man i en dialog med næringene over lengre tid kunne fått til et noe annet løp enn dette. Jeg samarbeider gjerne med næringene videre framover om hvordan dette kan gjøres, men avgiften må innføres fra 1. januar 2007, for vi har ikke noen tid å miste. Så er det jo spørsmål om vi kan tilpasse det litt annerledes framover.
-1	SV tar opp forslaget til dei raud-grøne. Så vil eg seia til representanten Halleraker: Poenget var at du vil innføra den same politikken som dei har i Sverige – han er blå-blå, og det er han du vil importera hit – han går veldig dårleg i Sverige, og derfor kjem ungdomar hit til det raud-grøne Noreg for å søkja arbeid. Der har du eit forklaringsproblem, men du får koma tilbake til det som er så bra med den politikken som ikkje verkar i Sverige, men som skal verka i Noreg når Høgre får makt. Anne Marit Bjørnflaten har på godt vis lagt fram vår hovudprofil i denne budsjettdebatten. Det er ingen problem for oss å stå rakrygga og seia at her blir det satsa på samferdsel. Med årets budsjett er NTP nok ein gong oppfylt. Då Hareide og Schou var i posisjon, blei aldri Nasjonal transportplan oppfylt, men blir oppfylt av den raud-grøne regjeringa. Dei bør læra av oss korleis politikken skal gjennomførast. Det er viktig. Aktiviteten på veg- og jernbanesektoren har aldri vore større enn no. Han var minimal då Hareide og Schou sat i regjering. Dei foreslo faktisk berre 1,3 mrd. kr til investeringar i jernbanen. No har SV fått dette opp – saman med dei andre – til 6,1 mrd. kr i komande år. Her på huset har me òg i samarbeid med vår gode samferdselsminister fått til budsjettendringar på to viktige punkt. Befolkninga på Tverlandet i Bodø har lenge venta på ein stasjon, som vil kunna føra til at ein får mindre biltrafikk, mindre klimagassutslepp og til at næringslivet kan tena meir pengar. Derfor er det strålande, synest dei, at me har klart å få på plass oppstartsløyvingar til Tverlandet stasjon. Me har òg i samarbeid med samferdselsministeren plussa på til Transnova, sånn at me får ein større innsats for å ta i bruk nye verkemiddel for bl.a. å få ned klimagassutsleppa, men òg for å få ned forureininga i byane. Som kjent er Noreg best på elbil i verda – under den raud-grøne regjeringa. Det skal me sjølvsagt fortsetja med å vera, og me skal styrkja innsatsen for å få endå betre miljøteknologiske løysingar for byområda. I Doha er det no vanskelege Kyoto 2-forhandlingar, og ikkje minst kvotehandel har me sett av NRK-dokumentaren til Erling Borgen er problematisk, og at Noreg treng å ha eit kritisk forhold til handelen. Men det er altså FNs regelverk me følgjer. Det skal me sjølvsagt fortsetja med, men me har grunn til å vera kritiske med utgangspunkt i den dokumentaren som viser at ikkje alt er like enkelt i dette kvotehandelssystemet. Klimaforliket på Stortinget er veldig bra, for det seier at veksten i transporten i byområda skal ein ta kollektivt. Derfor har denne regjeringa styrkt belønningsordninga for å redusera biltrafikken. Her tar me òg grep for å gje kommunane moglegheit til å løysa den transportveksten som dei får. Det som har vore problemet, er at det tilbodet har dei hatt ei stund frå alle partia, unntatt Framstegspartiet. Men dei har ikkje nytta seg av det, bortsett frå i Trondheim – som har gjort det på ein skikkeleg måte over lang tid. Andre byområde har ikkje klart å ta dei nødvendige grepa som partia frå Høgre til SV har sagt at me må ta for å få pengar av staten. Derfor er det veldig gledeleg at eg kan lesa i Stavanger Aftenblad at ordførarane i Stavanger, Sola og Sandnes har no gått saman om å foreslå rushtidsavgift og andre bompengeløysingar som gjer at dei kan få pengar til f.eks. bybane og bypakkar i Stavanger-regionen og på Nord-Jæren. Det er veldig viktig, for det vil kunna føra til at næringslivet på Nord-Jæren – som taper hundrevis av millionar på å stå i kø – kan koma ut av den køen, sånn at det går an å tena meir pengar for dei som treng det i mitt område. Når eg går rundt på terminalen på Gardermoen, stadig vekk i nye, lange tunnelar osv. med flotte kafear – «you name it» – som ser veldig strålande ut, går eg og tenkjer: Korleis er det med tog? Korleis er det med togsatsinga i forhold til det me satsar på fly? Korleis skal me få dette til? Jo, fordi dei har eit systeim der dei kan låna pengar med statsgaranti og byggja ut for 14 mrd. kr – og utan at det er bestemt her i parlamentet, gjer dei det. Då er det noko gale når me må kjempa kvart år med andre for å få pengar til toginvesteringar. Då må me laga eit system for toga som ikkje diskriminerer. Det fortener dei no når me skal forhandla om ny NTP. Når det gjeld korleis dette skal gjerast på togsida, har stortingsfleirtalet sagt heilt tydeleg – alle minus Framstegspartiet – at når ein skal byggja noko nytt – dersom det kan tenkjast at ein innfører eit høghastigheitsnett i framtida – skal det byggjast i 250 km/t pluss, sånn som ein no gjer i Vestfold. Me byggjer altså lyntog i Noreg no, for stortingsfleirtalet – alle unntatt Framstegspartiet – har sagt at det skal me gjera. Bygginga i Vestfold er på ein måte første skritt mot Vestlandet. Når me tenkjer jernbaneutbygging, må me ikkje tenkja at det er Austlandet som skal ha løysingar. Me må tenkja at dei løysingane me får på Austlandet, skal òg gjelda i Trøndelag, Bergen, Hordaland og Stavanger i eit framtidig høgfartsnett. Tenkjer me berre Austlandet, får me trøbbel med resten av landet. Det vil me ikkje ha, me vil samla heile landet om løysingar som verkar. I 2008 trekte me inn internasjonal kompetanse for å få ei drøfting mellom Jernbaneverket og Deutsche Bahn/Norsk Bane om traséval langs Mjøsa. Det førte til at stortingsfleirtalet – dei raud-grøne – med utgangspunkt i det møtet faktisk kom fram til at me må bruka internasjonal kompetanse, for ein kunne ikkje svara for at Jernbaneverket sa at dette var mykje dyrare, men Deutsche Bahn sa det var billegare. Me fekk ikkje eit skikkeleg svar, derfor kom dette vedtaket om 250 km/t pluss. Det er å byggja landet. Me kjem til å redusera flytrafikken, me kjem til å redusera trafikkulykkene, me kjem til å redusera godstrafikken, og me kjem til å redusera klimagassutsleppa dersom me går vidare med den framtidsretta løysinga som stortingsfleirtalet i dag står for. Problemet er ikkje farten, som me høyrde om til morgonen i dag, det er ikkje farten som er problemet. Det er at me ikkje har den finansieringsmoglegheita som flyplassen har. Det er det som er problemet. Då må me laga ein modell, og det er flott at Arbeidarpartiet har vedtatt at ein skal laga eit opplegg for finansiering av tog. Det må me no samarbeida om framover, og det må bli konkretisert i neste NTP. Me må ikkje laga dette til eit spørsmål om fart, me må laga dette til eit spørsmål om pengar. Landsstyret i SV har derfor samrøystes vedtatt at me ønskjer 25 mrd. kr i året til tog, 250 mrd. kr på ti år til Elisabeth Enger og Jernbaneverket. Det vil føra til den utviklinga Noreg treng på dette området. Nokre vil seia at det er mykje pengar. Eg vil seia ja, det er mykje pengar, men årleg bruker me 200 mrd. kr på olje- og gassinvesteringar i dette landet. 2 000 mrd. kr på ti år bruker me til olje- og gassinvesteringar. Og så skal me ikkje kunna bruka 250 mrd. kr på toget! Me må laga ein modell der me satsar på toget. I Sveits går toget etter klokka, seier dei, eller ein kan stilla klokka etter toget – det er så presist. Der har folkefleirtalet vedtatt ein finansieringsmodell. Folket har sagt at dei vil ha tog. Der har dei altså vedtatt at dei skal bruka bompengar frå tungtransporten, dei skal bruka miljøavgifter frå biltransporten, og dei skal bruka eit fond for å byggja jernbane heile vegen. Derfor er Sveits sannsynlegvis best i verda på tog. Der skal Noreg òg, men då må me kikka til Sveits bl.a. for å finna finansieringsmodellar. I Noreg er det lite folk, seiest det, me flyg mest i Europa, me har lite motorvegar – derfor er våre togløysingar lønsame. Sosialistisk Venstreparti vel framtidas løysingar, og det håper me at me skal få til saman med regjeringa i den nye Nasjonal transportplan. Så ser eg at det blir lite til vegar her no, men det var vel gjerne ikkje så uventa.
-1	Jeg er helt enig med representanten Eriksen i at en god lærer er nøkkelen til en god skole. Det viser all utdanningsforskning, og det er også derfor vi har så stort omfang når det gjelder etter- og videreutdanning. I budsjettet for 2013 bevilger vi – i utgangspunktet til videreutdanning – midler til 1 850 nye lærere. Jeg har blitt enig med KS og lærerorganisasjonene om en fordeling av kostnadene, der staten tar 50 pst. av kostnadene ved videreutdanning av lærerne. Det synes jeg er en veldig god deal, og det viser at vi egentlig tar et større ansvar for lærere enn vi gjør for noen andre yrkesgrupper, nettopp fordi det er så viktig. I forbindelse med ungdomstrinnsmeldingen har vi et omfattende etterutdanningstilbud. I løpet av dette skoleåret kommer vi til å nå 3 600 lærere med ekstra opplæring i lesing, skriving og regning, for å jobbe mer praktisk og variert og for å nå de elevene som sliter mest. Dette er et tilbud som er blitt veldig godt mottatt, og som vi nå skal ta med oss videre i vår omfattende ungdomsskolestrategi. Så på dette området har vi fullt trykk. Så er det én utfordring vi har når det gjelder bruken av videreutdanningsmidlene, og det er at det er over 150 kommuner som ikke benytter seg av dette tilbudet overhodet. Når vi ser nærmere på listen over kommuner som benytter seg av det eller ikke, ser vi at dette i veldig stor grad har sammenheng med politiske prioriteringer. Vi har prøvd å lage dette videreutdanningstilbudet sånn at det er desentralisert. Det er ulike opplegg rundt omkring i landet, og da er det helt riktig at det er et spleiselag, der kommunene også må være med og betale reisekostnader. Jeg skal selvfølgelig se nærmere på om vi kan fordele dette bedre distriktsmessig, sånn at det er lettere tilgjengelig for distriktskommuner. Men først og fremst er utfordringen til kommunene: Benytt den gode avtalen vi nå har kommet fram til når det gjelder videreutdanning!
-1	Først vil jeg få slutte meg til det Ola T. Lånke sa når det gjelder Rådet for folkemusikk og folkedans. Der skal vi dele skylden i komiteen, her har vi ikke vært på høyden, og vi har ikke gjort jobben vår sånn som vi burde. Det skal vi rette opp igjen. Når det gjelder Fremskrittspartiet, er jeg enig med Giske. Etter at vår avtale ble undertegnet, har Fremskrittspartiet valgt å prioritere egne flaggsaker rundt omkring i Norge og brukt penger på disse istedenfor å oppfylle den avtalen vi hadde. Vi har ikke fått noen begrunnelse i dag for hvorfor så har skjedd. Jeg deler også Giskes bekymringer i forbindelse med den kulturelle skolesekken. Men signalene er nå er så klare ut fra det som står i innstillingen, at jeg tror ikke de skulle være til å misforstå. Så noen ord om film. I Norge har vi en betydelig norsk filmarv som skal vises allmennheten, men vi må sikre at behandlingen av disse filmene skjer på en forsvarlig måte. Norske filmer av historisk og kulturell verdi er i ferd med fysisk å gå tapt for alltid, fordi det ikke er nok midler til å konservere et tilstrekkelig antall meter film pr. år. SV vil bidra til at uerstattelige filmskatter og kulturdokumentasjon kan bli ivaretatt for kommende generasjoner gjennom å styrke bevilgningen til Norsk Filminstitutts restaureringsarbeid. SV ønsker å støtte en aktiv norsk filmproduksjon, som skal profilere og formidle norske filmuttrykk gjennom langfilm, kortfilm, animasjon eller dokumentarer. Det må legges til rette for et miljø som kan bearbeide og utvikle ideer som ikke først og fremst er basert på ren markedstenking for å oppnå publikumssuksesser, og vi må sikre plass til en kunstnerisk utvikling i Filmutviklingen.
-1	Jeg registrerer at det finnes ikke den næring i Norge, kanskje med unntak av norske bønder, som Fremskrittspartiet ikke ønsker å gi skattelettelser. Hvis Norges mest formuende banker på døra til Hagesæter og kompani og sier at vi har bruk for skattelettelser, får de det. Fremskrittspartiet var det eneste partiet i denne salen - så vidt jeg oppfattet det - som mente at oljenæringen nå hadde et berettiget krav på å få lettelser i størrelsesordenen 10 milliarder kr. Det syntes de var helt legitimt. Fremskrittspartiet sier bare ja og amen. Rederinæringen i Norge er en næring som er kraftig subsidiert av norske skattebetalere. Jeg er forbauset over at en av våre stolte og eldste næringer har gjort seg avhengig av offentlige subsidier for å kunne bli her. Det står enhver næringsvirksomhet fritt å flytte hvis man ønsker det. Det kan vi ikke hindre med skattesystemet. Vi ønsker at de skal bli i Norge. Det norske samfunnet gir i betydelig grad noe tilbake gjennom sosiale velferdsordninger. Det vi registrerer, er at rederiene gir lite tilbake til oss i form av skatteinntekter til den norske stat. Jeg er forbauset over at rederiene opptrer på den måten de gjør, når de er så lite villige til å gi noe tilbake til det norske samfunn.
-1	Jeg registrerer at statsråden stort sett er såre fornøyd med situasjonen når det gjelder Den norske kirke, og vi har hatt en opptelling av antall nye prestestillinger. Jeg skal ikke gå inn i den debatten. Det som overrasket meg litt, og som jeg har lyst til å utfordre statsråden litt på, er at vi jo var forespeilet en egen melding om Kirkens økonomi, noe Stortinget har bedt om. Vi hadde regnet med at vi skulle få denne meldingen, slik at vi fikk mulighet til å diskutere alt fra kirkebygg til prestestillinger osv. Den har vi ikke fått. Vi vet også at Kirkerådet og de som representerer Den norske kirke, er skuffet og synes at dette er for dårlig. På ett område har statsråden hatt mulighet til å få støtte i Stortinget, og det går på de gamle kirkene – det å ta vare på middelalderkirkene, spesielt med hensyn til ansvarsfordeling mellom stat og kommune. Statsråden har hatt mulighet til å komme til Stortinget. Vi hadde kunnet rydde opp i dette forholdet. Staten kunne ha tatt ansvaret for disse kirkebyggene, slik at en kunne ha vedlikeholdt dem på en skikkelig måte. Hvorfor har ikke statsråden benyttet den sjansen istedenfor å skylde på kommunene? Det går rett og slett ikke an å si at det er kommunene som har ansvaret for det som nå skjer!
-1	SV mener at folk må få velge å bo der de vil, men det er et samfunnsansvar å gjøre det mulig. De store ulikhetene i levekår går ikke mellom by og land, de går mellom fattig og rik både i bygd og by. Folk flytter ikke fra bygda fordi det er fælt og fattig der, men de flytter fordi de hver eneste dag får beskjed om at framtida er et annet sted, og at det går så mye bedre i byen. Distriktspolitikken handler derfor om å gi like gode utviklingsvilkår og framtidsmuligheter for hele landet. Derfor blir f.eks. bredbåndsatsing på samme tid og til lik pris viktig. Mennesket er den viktigste ressursen, og da blir befolkningsnedgang et stort problem, og skole, utdanning og kompetanseheving tilsvarende viktig. Utdanning er det viktigste strategiske virkemiddel både for dem som vil gi det enkelte mennesket makt og styring over sitt eget liv, og for dem som vil gi ulike deler av landet mer makt over sin framtid. Kommunalministerens gjentatte løfter om mer penger til kommunene blir derfor avgjørende om vi skal lykkes også med distriktspolitikken. 12 milliarder kr i underskudd i kommunesektoren kan ikke oppveies av småpenger verken til bedre kommuneøkonomi eller økning av de distriktspolitiske virkemidlene. Samordning av større myndighet lokalt har SV i flere år foreslått gjennomført, og er blitt nedstemt på det. Vi tror det er en riktig veg å gå, og vi mener det haster. I redegjørelsen sin nevner statsråden forsøkene i Hedmark og Oppland spesielt, der de sjøl skulle få lov til å bestemme mer over hvor ressursene skulle brukes. Men får de det? Innlandsfylkene kjenner både ministeren og jeg godt, og der trengs det en utdanningssatsing og en kvinnesatsing mer enn noe annet – det kan vi lese ut fra tabellene i redegjørelsen. Det har fylkeskommunene tatt tak i, og de har greid å etablere et tilpasset studietilbud for enslige forsørgere slik at de kan gjennomføre videregående utdanning. Det vil være grunnlaget for å komme videre, for å skape arbeidsplasser og få arbeid. De trenger litt økonomisk hjelp for å få dette til, og det har de bedt om, fra arbeidsmarkedsetaten, som gjennom behandling av velferdsmeldinga har blitt pålagt et spesielt oppfølgingsansvar for denne gruppa. Men det får de ikke. Nei, sier arbeidsmarkedsetaten, dette er mot reglene. Men var det ikke nettopp slike regler og vanntette skott som skulle brytes ned for å få gjort viktige ting som en ellers ikke greier med vanlig samarbeid? Dette blir altså ansett som så viktig i disse fylkene at de vil prioritere det. Enslige forsørgere er en målgruppe statsråden igjen og igjen har sagt er avgjørende for velferdspolitikken, og det er et avgjørende distriktspolitisk grep å få det utført. Jeg vil be statsråden om å ta tak i dette og få ryddet opp – for hvis man skal ha forsøk med samordning, må de også være reelle, slik at man får gjort de tingene som er viktigst. Så tilbake til den differensierte arbeidsgiveravgiften. Representanten Meltveit Kleppa tok ikke tak i det som var viktig i mitt innlegg i stad, ikke de mindre endringer som vi til nå har måttet tilpasse oss, men det viktige faktum at hele ordningen nå ikke lenger er godkjent som norsk skatte- og avgiftspolitikk, men er regionalpolitikk, og at vi sjøl ikke lenger kan bestemme verken virkeområde eller nivået på det. Dette er en viktig ordning, som norske bedrifter i distriktene har hatt stor nytte av. Det er et viktig skattepolitisk grep for arbeidsplassene i distriktene, og det forundrer meg litt at også partier som er veldig opptatt av skatt på andre områder – skatter og avgifter – ikke ser ut til å ense dette i det hele tatt. Fram til 2003 ser det ut til at ordningen skal få bestå, men hva skjer etterpå? Det er det SV har vært opptatt av, som vi har etterlyst bl.a. sentrumsregjeringas større engasjement for. Hvorfor vil man ikke få utredet de prinsipielle konsekvensene og de alvorlige konsekvensene av dette? Og hvorfor vil man ikke sette i gang med et arbeid for å se om man kan få opp og stå tilsvarende ordninger som kan bidra til den samme virkningen som den differensierte arbeidsgiveravgiften har? Poenget er jo at det nå pågår en utvidelse av EU østover. De vil der få helt andre saker på sin dagsorden enn klima og spredt bebyggelse og lange transportavstander som vi har i Norge, og som er noen av grunnene til at denne ordningen er så viktig for oss. Der vil det være helt andre problemstillinger, og det er for så vidt rimelig, men for den norske ordningen kan det bli katastrofalt, og den kan bli endret i en slik grad at den blir sterkt svekket som distriktspolitisk virkemiddel.
-1	Representanten Engeset har helt rett i at 6-timersdagen er en sak som SV har slåss for lenge. Men jeg ble veldig forundret over at representanten Engeset, som nettopp har stått på talerstolen og talt varmt for et av de tiltakene som mange bedrifter og offentlige organisasjoner med stort hell har gått inn for, nemlig å innføre 6-timersdagen for eldre arbeidstakere, nå plutselig mener det er stigmatiserende. Det er det selvfølgelig ikke. Dette er et av tiltakene som flere bedrifter har gjennomført, som de har fått god aksept for, og som faktisk gjør at eldre arbeidstakere står lenger i arbeidslivet. Det er vanskelig å forstå at dette skal være veldig positivt så lenge Høyre snakker om det, men svært negativt når SV snakker om det. Det er riktig at det vi gjør nå, er å gjennomføre disse forsøkene. Målsettingen er sjølsagt å se om dette virker positivt. I så tilfelle er det absolutt i SVs interesse at denne type arbeidstidsordninger også blir vurdert for andre grupper.
-0	En sen kveld i romjula sitter man i Finansdepartementet og foretar en ganske voldsom endring av denne forskriften uten at den er blitt sendt på høring, uten at bedrifter som ville bli berørt av en slik endring, ble varslet, og på toppen av det hele gjennomførte man dette med tilbakevirkende kraft. Reaksjonene lot ikke vente på seg. Nyttårsaften, første nyttårsdag, annen nyttårsdag stod i hvert fall ikke min telefon stille. Det var bedriftsledere som var meget frustrerte over handlemåten til Finansdepartementet. Og når vi da etter at dette Dokument nr. 8-forslaget ble lagt frem, opplever at Finansdepartementet gir uttrykk for at de hadde så mye å gjøre, og at det var årsaken til at man unnlot å sende forslaget ut på høring, syns jeg at dette krever denne sals oppmerksomhet. For man kan ikke føre troverdig, langsiktig og forutsigbar næringspolitikk ved å endre så vitale forskrifter en sen nattetime i departementet. Når saksordfører nå redegjorde for at hensikten med denne forskriften er å lette omorganiseringer, da er det vel litt paradoksalt at man ender opp med å stramme inn regelverket så betydelig at forenklingsaspektet er borte og skattebelastningen blir økende. Jeg syns også det er noe lettvint når flertallet i finanskomiteen sier at de regner med at dette blir godt ivaretatt av departementet. Men nå har altså historien vist at departementet på ingen måte har ivaretatt dette på en god måte. Det er også grunnen til at denne saken er blitt lagt frem i finanskomiteen, fordi noen må ta ansvar for at sånne ting ikke skjer. Jeg har vondt for å forstå hvorfor dette forslaget, i to punkter, som er lagt frem i denne saken, ikke får støtte. For som saksordfører sa, er det bred enighet om at dette skal innarbeides i skattelovgivningen. Der er vi enige. Men forutsetningen fra finanskomiteen og Stortinget i sin tid var jo nettopp at vi skulle bli orientert og få dette tilbake før det blir gjort endringer. Når saksordfører viser til at det tilligger finansministeren å gjøre dette, er det riktig, men Stortinget er ikke dermed så handlingslammet at man ikke sier fra hvis man mener at Regjeringen foretar grep som man er uenig i, og det er derfor dette nå er tatt opp. Jeg vil med dette ta opp forslaget fra Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte, og innstendig anmode flertallet i denne sak om å snu.
-1	Jeg er litt overrasket over at en stortingsrepresentant tar opp forhandlinger mellom partene i arbeidslivet, der vi ikke er en part, i Stortingets spørretime. Forhandlingene mellom lærerorganisasjonene og KS håndteres av KS og lærerorganisasjonene. Vi har selvfølgelig kontakt med både KS, Utdanningsforbundet og andre lærerorganisasjoner om alminnelige spørsmål, men ikke om spørsmål knyttet til dette. Dette er spørsmål som håndteres av partene. Vi har delegert dette ansvaret. Det betyr at de må håndtere også dette spørsmålet.
-1	Jeg mener det ville være veldig, veldig dumt nå å erklære for evig og alltid at ikke slik teknologi på et eller annet tidspunkt kan finnes. Det vi tar stilling til nå, er om den teknologien eksisterer i dag, om vi i dag bør sette i gang en slik oljeleting, og svaret på det er nei. Hvorvidt slik teknologi kan finnes i 2030, 2050 eller 2100 – da eksisterer neppe verken Solvik-Olsen eller jeg – er helt umulig å si. Teknologiutviklingen har vært enorm på mange andre områder. Så reagerer jeg litt på at Solvik-Olsen, når Høyre og Fremskrittspartiet i hele denne debatten ved nær sagt hver eneste replikk har angrepet enten SV for å ha overstyrt Arbeiderpartiet eller Arbeiderpartiet for å ha gitt litt inn overfor SV og ikke ser betydningen av et slikt nasjonalt kompromiss, reagerer på at jeg sier noe om at det sier noe om den innstillingen Fremskrittspartiet og Høyre har til sine potensielle samarbeidspartnere, som man åpenbart mener at det ikke skal gjøres noen kompromisser med.
-0	Denne interpellasjonen går inn i et skjæringspunkt mellom Justisdepartementet og justissektoren og Barne- og likestillingsdepartementet. Det var én ting som slo meg da jeg leste denne interpellasjonen, og det var filmen «Kamilla og tyven», en veldig fin film om barns forhold og vennskap til en kriminell. Filmen viser et barns glede og sorg over, og omsorg for, den vennen som det traff på som var kriminell. Omtrent 4 000 barn opplever i løpet av et år at mor eller far er i fengsel. Det er et veldig høyt tall – et urovekkende høyt tall. Det er 4 000 uskyldige barn som opplever at en kjær person havner i fengsel. Fangers barn er ingen ensartet gruppe. Omstendighetene rundt fengslingen, barnets alder, utviklingsnivå og tilknytning til den fengslede kan variere. Mange foreldre velger dessuten å ikke fortelle barnet at mor eller far er i fengsel. Hvor mange av oss har ikke av og til brukt fengsel som et skremsel overfor våre barn? Fengsel framstår som noe alvorlig. Det er skremmende, det er nedverdigende, det er helt forferdelig for barn. Fengsel forbindes altså med noe skremmende, og det kan være en belastning for barnet. Det er veldig viktig det som interpellanten tar opp her i dag. Barna er uskyldige ofre som indirekte blir straffet som følge av at mor eller far havner i fengsel. Mange barn føler skyld og skam. Det er ikke lett å fortelle på skolen at mor eller far er i fengsel. Mange barn i dag får livssituasjonen sin snudd på hodet på grunn av foreldrenes samlivsbrudd. Barn går da igjennom kriser, og skolen og helsevesenet er der for å hjelpe hvis det er nødvendig. Noen barn går også igjennom en skyldprosess og har en reell krise i forbindelse med foreldrenes samlivsbrudd. Dette er noe som også barn som har mor eller far i fengsel, opplever. Fengsling kan bety tap av en viktig omsorgsperson, og barn kan reagere med lengsel, sorg, savn, gråt og sinne. Barn er like glad i mor eller far selv om mor eller far havner i fengsel. Det er den ubetingede kjærligheten som barn gir sine foreldre. Fangers barn har fått altfor liten oppmerksomhet. Derfor er det godt at vi har denne debatten i dag. Og da er spørsmålet: Hva kan vi bidra med? Jeg har først og fremst lyst til å gi honnør til det arbeidet som Foreningen for Fangers Pårørende utfører. Det informasjonsmateriellet, den informasjonen og den kunnskapen som de har, er veldig viktig for støtte og råd som de gir pårørende. Kriminalomsorgen har også en stor oppgave i fengslene. Det er å tilrettelegge for besøksrom for familier. Det er ikke alle fengsler som har slike fasiliteter i orden i dag. Det er små rom, det er lite rom for privatliv, og det kan virke veldig avskrekkende på barna når de kommer på besøk til sin far eller til sin mor. Det er også viktig med åpenhet i skole- og barnehagesituasjonen og på helsestasjoner. Det er noen som opplever at de blir mobbet, og det er kanskje noen barn som synes det er godt at det er noen lærere på skolen som vet om at de har mor eller far i fengsel, slik at de kan følges opp. Barnet er et offer. Men det er ikke barnet som skal straffes. En må ta hensyn til familien. Mange familier opplever det som en økonomisk belastning at mor eller far er havnet i fengsel. I tillegg til alle de andre belastningene som de sliter med, sliter de også økonomisk. Statsråden bad i dag om innspill fra Stortinget. Da har jeg lyst til å komme med et konkret innspill. Fremskrittspartiet fremmet i forbindelse med behandlingen av budsjettet i fjor høst et forslag om å «utrede og fremme eventuelle forslag til lovendringer til en ordning hvor den som har omsorg for barnet mens den andre av foreldrene sitter i fengsel, anses som aleneforsørger». Jeg håper at statsråden vil ta dette med seg, i forhold til budsjettarbeidet nå til høsten.
-0	Forklaringen til Arbeiderpartiet blir jo ikke noe bedre av at man forsøker å trekke inn en vanskelig parlamentarisk situasjon i avveiningen mellom konjunkturavgift eller ikke på bygg. Da sentrumspartiene og Arbeiderpartiet satt og forhandlet om budsjettet i høst, var det ene og alene en forhandling om å komme til enighet om et statsbudsjett. Vi var på det tidspunktet ikke engang i nærheten av en parlamentarisk situasjon i Stortinget hvor Regjeringen truet med sin avgang. Det var et forhold som på ingen måte var avklart eller kjent for Stortinget eller finanskomiteen på det tidspunkt. Da blir det litt søkt når Dag Terje Andersen prøver å knytte dette opp mot en tidligere situasjon, hvor vi altså hadde et kabinettsspørsmål i salen som dreide seg om være eller ikke være for den daværende regjering. Det var altså ikke et spørsmål om man var for eller mot konjunkturavgift på bygg. Jeg synes det er ganske viktig å skille disse forholdene fra hverandre. Det at et slikt forslag ikke har blitt noe av én gang, kvalifiserer for så vidt heller ikke til at man skal gjøre et nytt forsøk på noe som alle har vært enige om ikke er bra. Men jeg registrerer – jeg vet ikke om jeg skal registrere det med glede – at det nå blir signalisert fra Arbeiderpartiets side at vi kan være rimelig sikre på at det ikke kommer et slikt forslag i fremtiden. Det håper ikke jeg heller. Jeg synes ikke det verste i hele prosessen er hvorvidt man mener at konjunkturavgift på bygg er en fornuftig sak eller ei, men det er måten forslaget blir til på. Det er et problem at slike forslag blir til i sene nattetimer i en forhandlingssituasjon, og at man ikke tar innover seg konsekvensene av hva det innebærer, mens man sitter og forhandler om det. Det er et større problem enn hva det faktisk medfører etter at det er vedtatt.
-1	Som barneminister må jeg si at jeg syns det er mildt sagt spesielt, meget uheldig og helt feil å gå i den retninga som Fremskrittspartiets representant skisserte nå. Man vil ikke legge til rette for likestilt foreldreskap i barnets første leveår, som jo har betydning for i hvilken grad man følger opp barnet videre og blir kjent med barnet. Så skal man også ty til forsterket kontantstøtte, i hvert fall skal man videreføre kontantstøtten, og jeg regner med at man da vil gå tilbake til å gi det også til og med to års alder – altså opp til tre år. Vi vet at det nesten bare er kvinner som mottar den, og da forsterker man også et kjønnsdelt foreldreskap hvor det er kvinnene som primært er omsorgsgivere, mens mennene konsentrerer seg mer om jobb. Men når man så kommer til samlivsbrudd, er det likestilling som gjelder, helt uavhengig av hva som måtte være best for barnet, og helt uavhengig av hvem barnet kjenner og er trygg på. Nei, da skal man dele likt. Det henger rett og slett ikke på greip, og det er i hvert fall ikke barnefaglig forsvarlig å gjøre det på den måten. Jeg vil be om at man går igjennom argumentasjonen sin og bestemmer seg for hvilket bein man egentlig ønsker å stå på. Jeg er helt sikker på at det både fra et likestillingssynspunkt og fra et barneperspektiv er viktig å legge til rette for et likestilt foreldreskap. Da kommer man ikke utenom en sikring av balansen i foreldrepermisjonen – å sikre at fedre har muligheten til å være tilstedeværende – og da må man også spørre seg hvordan kontantstøtten fungerer i dette systemet, om den bidrar til å sementere og befeste en ulikhet mellom mødre og fedre som gjør at barna ikke har muligheten til å bli like godt kjent med pappaene sine.
-0	Jeg håper statsråden kan bidra til å oppklare et par ting som jeg lurer litt på. Først: Statsrådens parti er vel blant dem som har gått hardest ut i klimadebatten, og har tegnet et bilde – særlig statsrådens forgjenger – av framtiden dersom man ikke kutter i klimagassutslippene, som nærmest endetidslignende tilstander. Man har gått svært langt i virkelighetsbeskrivelsen av hvor man kan ende. Det som blir det store spørsmålet, er: Dersom man ser for seg at verden nesten går under dersom man ikke strammer til når det gjelder klimagassutslippene, hvorfor er man ikke opptatt av å kutte der det får mest mulig effekt? Hvorfor henger man seg opp i totredjedelsmålet når det gjelder innenlandske kutt? Hvis man frykter fremtiden, må jo poenget være å få ned utslippene så raskt som mulig – ikke hvor man gjør det.
-0	Jeg vil stille statsråden et oppfølgingsspørsmål. God styring, som statsråden nevnte – jeg regner med at hun sikter til Helse Øst – medfører også smertelige kutt. I Helse Øst er det korridorpasienter, i Østfold er det varslet, eller foretatt, store vikarkutt, og 20 pst. av rehabiliteringstilbudet i Helse Øst er kuttet det siste året. Dette er alvorlig, og spesielt alvorlig når man går mot en julehøytid og man vet at 1 500 eldre i dette landet ligger på sykehus i påvente av sykehjemsplass. Norge mangler 12 000 sykehjemsplasser – hvis vi skulle vært på samme nivå som Sverige. Dettte er årsaken til at mange eldre ikke får komme hjem til en sykehjemsplass i hjemkommunen sin, hvor de burde fått et godt pleietilbud når de kom ut av sykehuset. Det eneste Regjeringen nå har varslet, er et tilskudd til kommunene i 2008. Det medfører ikke flere sykehjemsplasser i de nærmeste to–tre årene. Hva vil statsråden gjøre for å sikre at eldre som ligger på sykehus, får en sykehjemsplass når de kommer hjem, og for at eldre som ligger hjemme i påvente av sykehjemsplass, får det raskt?
-1	I 1996 ble det foretatt en opprydding i stortingslønningene, og lønnsfastsettelsen ble delegert – såkalt – til et eget lønnsutvalg. Diverse godtgjørelser ble samtidig tatt inn i den vanlige stortingslønnen. SV var den gangen uenig i at man skulle nedsette et eget lønnsutvalg, men det er for så vidt ikke saken her i dag. Uansett er det Stortinget som har ansvaret for hvilke lønns- og arbeidsbetingelser og pensjonsordninger som gjelder for stortingsrepresentanter. Det vi har til behandling i dag, er lønnsøkningen for neste år. Lønnsutvalget har foreslått en lønnsøkning på 50 000 kr for stortingsrepresentantene. Det ble ikke foreslått noe i fjor. Det er foreslått betydelig mer for statsråder og for statsministeren. Denne lønnsøkningen kan absolutt diskuteres, men fordelen med det er at det er ryddig og renslig hva stortingsrepresentantene faktisk tjener. Det framgår av vedtaket, og alle kan sette seg inn i det. Det som ikke er ryddig, er den pensjonsordningen som stortingsrepresentantene har. Det var også et tema i 1996 da den nye ordningen ble vedtatt, og alle kunne den gangen se hvilken urimelig økning i stortingspensjonene som var resultatet av den oppryddingen som ble foretatt. I 1996 var stortingspensjonen på 195 000 kr, i dag er den på over 320 000 kr. Det er særlig to forhold som gjør at denne pensjonsordningen er spesielt og urimelig god. Det ene er at det er 12 års opptjeningstid for stortingspensjoner, mens de fleste andre har 40 års opptjeningstid. Det andre er at den beregnes til 66 pst. av den til enhver tid vedtatte stortingslønn. De fleste andre har pensjoner knyttet til regulering av grunnbeløpet i folketrygden. Det er Stortinget som regulerer grunnbeløpet i folketrygden, og det er mange som har påpekt at grunnbeløpet er underregulert fra stortingsflertallets side i løpet av mange år. Men det er også rimelig at en del reagerer på at det ikke har betydning for våre egne pensjoner, fordi vi stortingsrepresentanter har særordninger. I 1996, da den nye lønnsordningen for stortingsrepresentanter var til behandling, så man de urimelighetene som oppstod. Presidentskapet bad om fullmakt til å nedsette et utvalg som skulle se nærmere på dette. Det utvalget er ikke nedsatt. SVs gruppe har ved flere anledninger henvendt seg i det stille til Presidentskapet om denne saken, senest i mars 1999. Det var også tema på et gruppeledermøte i april 1999, der det ble vedtatt at man administrativt skulle gjøre visse sammenligninger mellom pensjonsvilkårene for stortingsrepresentanter i Norge og det som er vanlig i andre land. Men det er altså halvannet år siden. Det er viktig at stortingsrepresentantene har ordninger som oppfattes som rimelige og rettferdige for folk flest. Jeg oppfatter det slik at det var rimelig samstemmighet i 1996 om at den pensjonsordningen som stortingsrepresentantene har, ikke er rimelig og rettferdig. Og det er ikke rimelig at stortingsrepresentanter sammenligner seg med det som er vanlig for toppledere i næringslivet ellers. Vi er folkevalgte og tillitsvalgte, vi har i tillegg ansvaret for å bestemme det som er andres pensjoner, og derfor må vår egen pensjonsordning tåle dagens lys. Det skal rett og slett være et anstendig system som gjør at velgerne har tillit til at vi tar hensyn når vi fastsetter andres pensjon, og ikke har særordninger for oss selv. Jeg vil gjerne vite hva Presidentskapet tenker seg at vi skal gjøre med denne saken videre, og tar opp forslag nr. 1, som er omdelt på plassene, som er et forslag om et vedtak som går i en klar retning, nemlig at Stortinget ber Presidentskapet om å ta nødvendige initiativ for å endre stortingsrepresentantenes, statsrådenes og Høyesteretts pensjonsordninger slik at de samsvarer mer med vanlige pensjonsregler, bl.a. slik at årlig regulering av pensjonen følger grunnbeløpet i folketrygden.
-1	Statsministeren satte i gang en antimobbekampanje med henblikk på arbeidsplassen i sin nyttårstale. Det regner jeg da med også skulle gjelde dem som ble diskriminert eller mobbet på grunn av sin seksuelle legning. Nå har vi derimot fått vite av den nye lederen i Kristelig Folkeparti, og statsråd i Regjeringen, at dette slapp man å kommentere. Det er ikke slik som statsråden hevdet her i stad, at det er greit at man kan mene hva man vil. Men statsråd Høybråten har nektet å kommentere spørsmålet om det er greit at Misjonsforbundet diskriminerer folk med en annen seksuell legning enn det som anses å være det normale. Er det riktig at man kan skjule seg bak at dette er et teologisk spørsmål, for å unngå å ta stilling til et viktig spørsmål om like rettigheter, diskriminering og mobbing?
-1	Målet i klimaforliket om å redusere norske utslipp med 15–17 mill. tonn CO2 er et ambisiøst mål som bare kan nås på basis av betydelig politisk vilje til å redusere på nær sagt alle områder i samfunnet. Men når man skal tenke gjennom hvordan man skal gå fram for å gjøre det, tror jeg vi skal starte med et grunnleggende utgangspunkt, og det tar jeg fra bistandsverdenen, hvor det finnes et prinsipp som vi prøver å følge, og det er: «Do no harm», som oversatt til norsk betyr: Gjør ingen skade. Hvis man ønsker å redusere norske utslipp, må vi iallfall ikke starte med å øke dem. Her har vi i dag sett to vesentlige forslag fra høyresiden om først å øke norske utslipp, for så å kutte dem etterpå. Det ene er forslaget om gasskraftverk som skal være uten rensing, og det andre er å redusere betydningen av kjøpesenterforskriften, og dermed få mer biltrafikk. Og la meg nevne det tredje som er aktuelt akkurat nå: Høyres landsmøte vedtok å stille krav til regjeringen om umiddelbart å sette i gang konsekvensutredning av oljeboring i Lofoten og Vesterålen, som vi skal ha høringskonferanse om i morgen. Høyre har historisk vært et parti som mente at Norge ikke skulle bli så avhengig av olje, men ved hver eneste korsvei hvor det er mulig å kreve at Norge skal bli mer avhengig av olje, gjør man det. Og det er klart at gjør man dette i tillegg til alt det andre som er foreslått, starter vi arbeidet med å redusere norske klimautslipp i virkelig oppoverbakke – først øker vi dem på en serie områder, for så å skulle arbeide med å få dem ned. Nå registrerer jeg i debatten at det er bred oppslutning om hva regjeringen gjør internasjonalt på klimaområdet. Det er jeg glad for å høre, fordi det å få ros fra opposisjonen er så sjeldent for den sittende regjering at når vi får det, må vi iallfall tro at det virkelig er genuint ment. Regjeringen gjør mye på klimaområdet. Vi får masse ros internasjonalt på klimaområdet, f.eks. fra høyresidens konservative partifeller i Storbritannia, som kom hit for en uke siden, og var fulle av ros for hva Norge gjør internasjonalt på klimaområdet. Man snakket om Norges sterkt ledende rolle på dette området, og hvordan de kunne bli inspirert og lære av oss, men også selvsagt ha dialog om gode ting som de gjør. Så er det spørsmål om hva vi kan gjøre mer i Norge i tillegg til Klimakur. Klimakur blir altså lagt fram neste år og vil tegne det brede bildet. Det er altså ikke slik som det skapes inntrykk av her, at det ikke gjøres noe. Veldig mye gjøres. Vi har gjennomført klimaforliket i all hovedsak. Det kan krangles om detaljer i det, men i all hovedsak er klimaforliket gjennomført punkt for punkt. Kvotesystemet, som er grunnmuren i ethvert klimaregime, er på plass. Det satses betydelig på forskning på klimaområdet. Beløpene til Enova er tredoblet. Jeg sliter hele tiden med å gjenta dette i forhold til hvordan det var under Bondevik-regjeringen, men det er altså en dramatisk økning på det området. Også når det kommer til de tingene som det spesifikt etterspørres her, nemlig de raske, kostnadseffektive tiltakene, gjøres det mye, men det kan gjøres mer. Snorre Serigstad Valen var inne på forbrenningsavgiften. Det var altså en avgift som ble innført for å få til større materialgjenvinning i avfallspolitikken, men når det etter hvert ble klart at den hadde uheldige klimapolitiske og også konkurransemessige sider for norsk næringsvirksomhet, er den lempet på, og det kan forhåpentlig ha betydning for å få redusert noe transport på det området. Så krever opposisjonen miljøteknologi, og den krever det i dag. Ja, den krever det altså noen uker eller måneder etter at regjeringen har lagt dette fram og sagt at dette skal vi gjøre. Vi skal sette i gang et vesentlig program for miljøteknologi i forbindelse med statsbudsjettet. Det er helt all right å slå inn åpne dører – men det er altså noe som gjøres. Så kom vi med nye byggregler fra 1. juni – også det en av de lavthengende fruktene – hvor det ikke vil være anledning til å installere ny oljekjele. Vi vil også fortløpende komme med ulike slike tiltak på de mange områdene som her er foreslått. La meg til slutt si at ett av de problemene som vi sliter med når det gjelder de enkle og billige tiltakene, er at på en god del områder blir ikke tiltak som er direkte markedsøkonomiske, umiddelbart lønnsomt iverksatt av markedsaktørene. Man kan spørre om hvorfor det skjer. Jeg tror svaret ligger i at det også er andre hindringer enn de rent økonomiske. Det er folks kjennskap til mulighetene, det er så enkle ting som at jeg bor i mitt hus, og det er betydelig andre problemer knyttet til å innføre mer fornuftige energitiltak i hjemmet enn de rent kostnadsmessige. Det kan være forhold som er pekt på av flere her, nemlig forholdet mellom leier og eier av en bolig. Det er altså en serie av slike strukturelle ting i samfunnet som vi må angripe hvis vi skal få gjennomført selv de tiltakene som umiddelbart er rent markedsøkonomisk kostnadseffektive.
-1	Jeg er sikker på at representanten Flåtten ser at det gjøres en avveining mellom ulike hensyn for å heve standarden på dette området. Det har i tillegg vært en fleksibel og lang overgangsordning, som nettopp har tatt hensyn til den realkompetansen som mange av disse i utgangspunktet har hatt. Og på et eller annet tidspunkt må en slik overgangsordning opphøre. Det er bakgrunnen for framgangsmåten i denne saken. Men når det gjelder de søknadene som Kredittilsynet har til vurdering, bidrar jeg gjerne med en avklaring av situasjonen for dem som eventuelt har søknader inne.
-0	Familieministeren avsluttet innlegget sitt med å berøre et område som jeg også vil utfordre henne på. Vi har nettopp behandlet barnehagemeldingen, og veldig mye av familiepolitikken til Arbeiderpartiet dreier seg om barnehager. Nå ser vi rundt omkring, som også familieministeren var inne på, at de enkelte kommunene enten legger ned barnehager eller øker foreldrebetalingen. I barnehagemeldingen ble det sagt at statsstøtten skal opp, og at det skal legges inn ekstra tiltak. På tross av dette ser vi nedleggelser og at kommunene øker foreldrebetalingen. Dette er selvfølgelig en konsekvens av Arbeiderpartiets generelle politikk. Kommunene får tildelt oppdrag og oppgaver og må prioritere midlene, og da blir barnehagesektoren nedprioritert. Men det er noe jeg har tenkt å prøve å få familieministeren til å bekrefte. Det siste året har både familieministeren og statsministeren i flere sammenhenger gått ut med påstander om at Fremskrittspartiets barnehagepolitikk vil gjøre barnehagene dyrere. Da blir mitt spørsmål til familieministeren: Kan hun legge fram dokumentasjon som bekrefter dette? Hvis vi sier at kostnadene for en barnehageplass i dag er på mellom 90 000 og 100 000 kr, hva vil da en barnehageplass koste med Fremskrittspartiets modell? Jeg synes det er litt merkelig, for situasjonen er jo den at Fremskrittspartiet bruker mer midler til barnehagesektoren enn det Arbeiderpartiet gjør. Da synes jeg det er litt merkelig at kostnadene skal opp. Min påstand er det motsatte. Resultatet ser vi nå: Kostnadene til barnehagene stiger. Jeg tror at vi med Fremskrittspartiets modell ville sørget for at de gikk ned. Så hvis jeg kunne få en bekreftelse på det, ville det være fint.
-0	"Jeg hadde egentlig ikke tenkt å forlenge debatten, men jeg kan jo ikke unngå å kommentere representanten Gunvor Eldegards angrep på mitt innlegg. Hun var tvilende til at dette var det beste budsjettet noensinne for gründere i Norge, etter at hun hadde pratet med én gründer og han ikke hadde noen problemer med formuesskatten. Jeg vet ikke om hun gikk ut under innlegget mitt, men jeg tviler på at hun hørte hele innlegget mitt. Hele min fokusering var på – det prøvde jeg i hvert fall – nettopp tilgang på risikokapital, at det er flere måter å få risikovillig kapital på, fra det offentlige, selvfølgelig, men også fra private, og hvorfor det er så få private norske investorer, men også utenlandske investorer. Men det er eventuelt bare å ta kontakt med næringslivsorganisasjonene, Bedriftsforbundet, NHO og andre og høre hva de synes om dette budsjettet i forhold til hvordan det var under den rød-grønne regjeringen. Da vil man kanskje få et annet svar. Så må man selvfølgelig ikke bare se på risikokapital, men også på alt det andre som kommer næringslivet til gode – de enorme investeringene i samferdsel, kraftig reduksjon av skatter og avgifter – som selvfølgelig har noe å si for konkurransekraften i forhold til andre land. Ellers refererte hun til – i tillegg til det at man trengte risikokapital – at det når det gjaldt fokusering på forenkling, var et enormt skjemavelde; bare det å søke om penger fra Innovasjon Norge tok et år. Men slik har det vært i flere år, og det skal vi selvfølgelig gjøre noe med – det fokuserer denne regjeringen på. Uten å nevne noe navn kan jeg ta en liten test i forsamlingen her – om noen vet hva en av de raskest voksende bedriftene i Drammen driver med. Jo, de hjelper gründere med å få risikokapital, nettopp ved å hjelpe dem med skjemaveldet. Det sier jo litt. Jeg setter meg når som helst gjerne sammen med representanten Gunvor Eldegard og sammenligner – punkt for punkt – det budsjettet som vi nå skal vedta, med alle budsjettene de siste årene. Så kan vi se hvem som vinner. Ellers vil jeg minne om at Stortinget har vedtatt en rekke representantforslag som nettopp går på styrking av rettighetene og rammevilkårene for selvstendig næringsdrivende – godt hjulpet av Venstre – herunder også å tillate «mikro AS». Jeg har stor tro på at 2015 vil bli et veldig godt år for gründere."
-0	Jeg vil bare bemerke at jeg håper det er en fortløpende vurdering. Det er det jeg fikk svar på også, og det kan jo selvfølgelig være at noe av dette blir justert opp igjen når man ser at det er behov for det.
-1	Noreg har bidratt med økonomisk støtte til å byggje opp palestinsk politi, og mange gode norske tenestemenn har også vore der. Men det som nyleg har skjedd, er at ein har direkte knust politihovudkvarteret i Gaza, og så kjem ein etterpå og forlanger handling overfor sjølvmordsbombarar. Altså: Israel forlanger palestinsk handling, for så å frata palestinarane moglegheit til faktisk å handle. Eg vil spørje statsministeren om Noreg vil protestere overfor Israel mot det forhold at den norske sivile innsatsen, gjennom oppbygging av sivilt politi, er blitt øydelagd.
-0	Først vil jeg gratulere Lysbakken med vervet som parlamentarisk leder. Det blir interessant å se hvordan han skjøtter det vervet i den konstellasjonen han er med i. Så vil jeg bare minne Lysbakken om at når han snakker om arbeidsledighet, skal han ikke undervurdere de 140 milliarder kr som denne regjeringen har klart å utløse i investering i olje- og gassvirksomheten på norsk sokkel – som er langt høyere enn det noen annen regjering har klart – og at det har bidratt veldig mye til å holde hjulene i gang og å holde arbeidsledigheten lav. Det er altså et beløp som er mye større enn tiltakspakken til Regjeringen. Men klimapolitikken gikk Lysbakken litt raskt gjennom. Jeg vil peke på f.eks. gasskraftverket på Mongstad, et gasskraftverk som SV var med på å gi grønt lys for, uten rensing fra dag én. I beste fall blir det vel rensing fra dag 1 501, når renseanlegget kanskje står oppe i 2014. Men nettopp fordi SV var så veldig for å kreve rensing fra 2014, og man nå ser rapporter som tyder på at det blir ytterligere forsinket, vil jeg spørre: Hva slags rolle vil SV ta i forhold til gasskraftverk på Mongstad hvis det heller ikke blir rensing fra 2014?
-0	Fremskrittspartiet er en varm tilhenger av EØS-avtalen. I fravær av å være et klart EU-parti på ja- eller nei-siden har vi vært et av de partiene som har omfavnet EØS. Alle er nå enige om at handlingsrommet må utnyttes. Samtidig vet vi at EØS-avtalen snart går inn i sitt 20. år. I den perioden har EU forandret seg. Det juridiske – det traktatmessige – har endret seg, og geografisk har EU endret seg. Det har også hatt betydning for EØS. Det har skjedd mye i Norge og i Europa på de 20 årene. Nå har vi – og jeg må berømme det som har skjedd de senere år – en åpen og relativt fordomsfri debatt om nye direktiver, stillingtagen osv. Fremskrittspartiet har valgt å gå imot direktiver, men veldig ofte er vi – der vi er politisk enige – for direktivene. Så har jeg bl.a. argumentert i denne sal, i flere år, for at vi bør se på en oppdatering, en oppgradering av avtalen. Det gjelder mye det tekniske. Men det er jo ikke unaturlig at man også kan ha ambisjoner med tanke på det materielle innholdet, det som for så vidt ikke ligger inne i det traktatmessige, men som er en del av hele avtalen. Så må vi jo se hvor langt vi kommer. Vi sier ikke i noe programforslag at vi sier opp EØS-avtalen, og så begynner vi å forhandle om noe nytt. Vi ønsker å se på sider tilknyttet avtalen – se hvor langt vi kommer – og så må vi kunne ha ambisjoner. Tidligere ble man advart mot en strategi hvor man åpnet opp EØS-avtalen. Det var en Pandoras eske, og man kunne bli møtt med så mange motkrav at man kunne risikere å bli satt på sidelinjen. Vi tror Norge er relevant for EU på mange måter. Vi tror vi er en samtalepartner og en samarbeidspartner som EU vil sette seg seriøst ned med, hvis vi har et mandat til å snakke med EU. Det er jeg sikker på at vi, etter en bred diskusjon, klarer å få fremforhandlet. Så det er bakgrunnen for vår tenkning. Det er riktig at det er nevnt sider ved avtalen i vårt programutkast som vi ønsker å diskutere. Det er ikke mer dramatisk enn det. Om vi evner å komme i mål med eventuelle samarbeidspartnere, og så med EU, gjenstår å se. Og det er opp til styrkeforholdene, ikke minst etter det kommende stortingsvalget.
-1	Det forekommer meg at denne debatten har vi hatt før. SVs syn på gasskraft er det samme nå som tidligere, og det vi mener i forhold til energipolitikken, er at vi skal få til en energiomlegging som gir mer vannbåren varme, som gir mer fleksible energisystemer. Vi har fått flertall i innstillingen for et pliktig grønt sertifikatmarked, som betyr en økning av satsingen på ny fornybar energi. Dette er SVs løsning, og vi skal holde oss innenfor rammene av Kyotoprotokollen og de begrensningene som klimapolitikken faktisk legger på energiforbruket vårt. Samtidig vil jeg si at jeg synes det er litt naivt å tro at en massiv satsing på gassrør og gasskraftverk over natten nærmest vil gi massevis av arbeidsplasser, noe som er en sentral del av retorikken til Arbeiderpartiet. I dag er det over 90 000 som er arbeidsledige, men det er ikke slik at om vi hadde lagt gassrør i morgen, ville vi ha skapt massevis av arbeidsplasser. Tvert imot, vår politikk går ut på – og vi har lagt fram et eget Dokument nr. 8-forslag om det i Stortinget – hvordan vi kan skape arbeidsplasser gjennom å bruke 2 milliarder kr, over 12 000 jobber, bl.a. ved å satse på ny fornybar energi. Dersom vi øker overføringene til Enova med 350 mill. kr, og samtidig innfører, slik som vi gjør i dag, et pliktig grønt sertifikatmarked, kan vi ganske raskt utløse over 1 000 arbeidsplasser. Jeg vil minne om at en satsing på bioenergi vil gi 400 distriktsarbeidsplasser for hver TWh, mens et gasskraftverk bare gir sju arbeidsplasser pr. TWh. EU har dessuten regnet ut at 1 MW installert vindkraftproduksjon skaper 15–19 arbeidsplasser. Dette omfatter både produksjon, salg, installasjon, drift og vedlikehold, og skal Norge nå målet vårt om 3 TWh vindkraft innen 2010, må det bygges ut vindmøller med ca. 1 000 MW installert effekt. Det innebærer 15 000 årsverk.
-0	Jeg takker for svaret, som jeg i sin enkelhet tolker som positivt. Grunnen til at jeg tok opp dette spørsmålet, var ønsket om å løfte soldatenes kår opp på stortingsnivå, da soldatenes ve og vel betyr mye for Fremskrittspartiet og undertegnede. Med en daglønn på drøyt 100 kr vil kostnadene for soldatene ved å komme seg hjem på perm og tilbake til tjenestestedet være av den største betydning. Dette handler selvfølgelig om sikkerhet for soldatene, men også – og ikke minst –om trivsel og livskvalitet. Det å komme seg hjem regelmessig er av den største betydning for den enkelte soldat, men jeg tror også dette vil avspeile seg i hvordan den militære tjenesten blir utført. Når man vet at soldaten i dag f.eks. må betale kr 118,50 på en reise tur-retur Oslo-Bergen med rabatt kontra hele 1 186 kr uten en avtale mellom NSB og Forsvarsdepartementet, sier det seg selv at uten en avtale blir hjemreise ikke mulig så mange ganger i løpet av tjenestetiden.
-0	Til det siste skal jeg være like ullen som Senterpartiet og alle de andre partiene er når de får den typen garantispørsmål. Vi er i en programprosess, og vi vurderer de siste lovendringene ut fra det. Vi har ikke tatt noen beslutning her. Men vi prøvde, og det vet Skjælaaen meget godt, å få til et kompromiss her som både LO, NHO og industrien var interessert i. Det forslaget til kompromiss falt dessverre. Det Skjælaaen innledet med, synes jeg er interessant. Jeg synes det er artig at vi blir utfordret. Det er til Fremskrittspartiets fordel at vi blir utfordret, og at det blir satt et kritisk søkelys på oss. Det ønsker vi, og det vet vi vil bli forsterket fram mot september neste år. Det er vi fornøyd med. Men det som er uriktig i det Skjælaaen sier, er at de andre partiene diskuterer vårt program. Det gjør de jo ikke! De diskuterer én setning nå, en annen setning neste uke, og så tar de en tredje setning uken deretter. Hvis de ønsker å diskutere Fremskrittspartiets politikk, må de gjøre som Gro Harlem Brundtland sa i sin tid: Man må se det hele i sammenheng. Fremskrittspartiet har en sammenhengende politikk. Det er viktig, men det ønsker selvfølgelig ikke de andre partiene å fokusere på.
-1	Det vil sikkert glede statsministeren å høre at det i hvert fall er noen her i stortingssalen som er enig i Regjeringens holdning til spørsmålet om gasskraftverk, og jeg har ikke tenkt å gi mye ros om det. Allikevel står vi overfor en betydelig utfordring. Det er klart at hvis vi bygger gasskraftverk, er Norges mål i Kyoto-avtalen enda lenger borte. Allikevel, uten at vi har bygd gasskraftverk, ligger vi i dag betydelig over de utslippskrav som Kyoto-avtalen stiller. Hvis man ser på utslippsprognosene framover, er det all mulig grunn til å tro at vi i 2008 vil ligge enda mange prosentpoeng over det vi er tillatt gjennom Kyoto-avtalen. Da er spørsmålet hvordan man allerede i dag kan sørge for tiltak som gjør at man kan nå den planen som er lagt i Kyoto-avtalen. Og da er utfordringen til Regjeringen: Hvilke konkrete tiltak annet enn å stoppe planlagte gasskraftverk er det Regjeringen har tenkt på for at vi faktisk skal klare å redusere CO2-utslippet? Når det gjelder gasskraftverkene, så vil de stå for større utslipp enn den totale norske aluminiumsindustri, og det sier jo litt om hvilket omfang vi snakker om. Men mitt spørsmål er: Hvilke tiltak er det Bondevik-regjeringen har tenkt å iverksette for å nå Kyotos forpliktelser?
-0	Det har i de siste par årene vært en betydelig økning i ressursene til jernbanen. Det bygges ny infrastruktur, og det anskaffes nytt materiell. I statsbudsjettet for 2015 økes bevilgningene til jernbanen med mer enn 14 pst. For første gang på mange tiår reduseres vedlikeholdsetterslepet, og antallet avganger på de viktigste persontogstrekningene øker betydelig. For eksempel kan jeg nevne økningen fra fire til sju avganger på Sørlandsbanen, begge veier mellom Stavanger og Oslo, noe som også har betydd en økning i antall avganger til og fra Nelaug på Arendalsbanen. Regjeringen sørger gjennom disse budsjettprioriteringene for å styrke jernbanens konkurransekraft. Toget skal gjøres til et mer attraktivt transporttilbud for pendlere rundt de store byområdene, men også for godstrafikk over lengre avstander. Vi har fortsatt et betydelig etterslep på grunn av strukturelle problemer, driftsavbrudd, forsinkelser på grunn av nedslitt infrastruktur, mangel på materiell, mye nedslitt materiell og elendig sporkapasitet på enkelte strekninger. Forsømmelsen fra tidligere regjeringer viser mangelen på deres politiske vilje til å gjøre noe for jernbanen. Behovene for endringer er godt kartlagt og ganske åpenbare etter åtte år med rød-grønn regjering og en sammenhengende periode med reformtørke i samferdselssektoren. Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen gjør nå de nødvendige og overmodne reformgrepene både på jernbanen og i veisektoren. Målsettingene våre er klare. Vi skal ha mer jernbane igjen for pengene, for alle de midlene som investeres. Det skal være et klart ansvarsforhold ved å skille myndighets- og driftsoppgaver, og vi skal ha effektiv utbygging av infrastrukturen. Kundenes behov vil være viktig, og vi skal legge til rette for at flere skal ønske å bruke toget som et daglig transportalternativ. Erfaringsmessig vil muligheten til at flere aktører kan ta del i å utvikle transporttjenestene over tid, gi innovasjon og et mer kundetilpasset tilbud. De rød-grønne fortsetter i det samme sporet de fulgte under den rød-grønne regjeringen. De er fullstendig uten endringsvilje og inne på et nedlagt sidespor.
-1	Jeg deler også det synspunktet at det burde vært unødvendig å fremme dette forslaget. Men forhistorien er slik at det har vært nødvendig. Dessverre har heller ikke saksordfører rett i at det er én enkelt sak som har utløst dette. Det viser jo bare igjen at flertallet og Regjeringa verken har sett innholdet i de merknadene som har vært skrevet, eller har hørt hva som har blitt sagt i debattene, nemlig at dette ikke har vært en sak som har dreid seg om kun ett tiltak, men det er ett tiltak som har vært et eksempel som har vist at de har kunnet fylle en rolle overfor en helt prioritert målgruppe som både Regjeringa og Stortinget har, nemlig de som faller utenfor arbeidslivet. Dette har vært et eksempel på et tiltak som har fylt en viktig rolle der, som har hatt en annen kultur, en annen måte å jobbe på, og som etter vår beste viten ser ut til å ha lyktes, i hvert fall i like stor grad som mange av de andre tiltakene som Aetat har. Så for SV er ikke dette et spørsmål om hvem som skal gjøre hva. Aetat samarbeider med mange private leverandører av tiltak og opplæring. Det mener SV at de bør gjøre, men Aetat skal ha ansvaret for det. Men rammene som man har lagt for dette, er for trange. Jeg har lyst til å vise til en artikkel i Dagbladet fra den 18. april i år, der det er et intervju med statsråd Kosmo, der Kosmo klokt og innsiktsfullt tar til orde for at man må forandre kulturen i en del av offentlig virksomhet, nettopp for å sørge for at de som nå ikke når fram i systemet, og kanskje mange av dem som faller utenfor arbeidslivet, skal kunne få god nok hjelp. «Systemet er for rigid, og skjemaene bestemmer der sunt bondevett ville vært langt bedre», sier statsråden. Og det er det denne saken dreier seg om. Flertallet har ikke hatt noe ønske om at alle ordninger som dreier seg om regler i forhold til slike tiltak, skal bort, men vi har ønsket at det skal komme sunt bondevett og folkelig forstand inn i praktiseringen av dem, slik at tiltak som fungerer godt, ikke skal legges ned. Det er det det dreier seg om. Dessverre er det slik at brevene fra statsråden i denne saken – og de har vært mange – viser at det er en lang vei å gå før både statsråden og byråkratiet er i stand til å tenke annerledes og se utover sektoriseringa som er i systemet nå. Det er en stor utfordring for alle å få til det. For veldig mange av dem som trenger det mest, er hjelpeapparatet mest utilgjengelig, for det er tiltak både her og der, og reglene på det ene feltet slår i hjel åpninger på det andre feltet og gjør det vanskelig. Når vi ser på de spesielle tiltakene som vi har pekt på i dette forslaget, dreier det seg i hovedsak om sjølhjelpsprosjekter. Det betyr at de har en annen kultur og en annen måte å tenke på enn det hjelpeapparatet generelt sett har. SV har svært stor sympati for tankegangen i disse prosjektene, som går ut på det som på engelsk heter «empower» – jeg finner ikke noe godt norsk ord for det. Men det dreier seg nettopp om å sette folk i stand til å hjelpe seg sjøl, å la folk med egne ressurser få lov til å jobbe fram sin sjølrespekt, sin idé, sin visjon, sin tro på at man skal kunne få et bedre liv og komme seg ut i arbeid eller starte egen bedrift. SV mener at for de ressursene vi har brukt på disse tiltakene, har vi faktisk fått mye igjen. Noen vil mislykkes, det vil de også i de prosjektene som nå går i ren Aetat-regi. SV er meget opptatt av at vi nå får en evaluering av de tiltakene som blir satt inn i forhold til de målgruppene vi nå snakker om, og at den evalueringen må gjelde både de tiltakene som blir gitt i offentlig regi, og de tiltakene som blir gitt i samarbeid med private tilbydere av slike tjenester. Det er nemlig nødvendig for å få til den kvaliteten som er nødvendig, ikke bare for at vi skal være sikre på at pengene blir brukt bra, men også for å lykkes med å hjelpe folk tilbake til arbeidslivet.
-1	Det er et breit flertall for å bygge opera. Når et samlet storting – bortsett fra Fremskrittspartiet – sier ja, er det fordi vi ønsker å finne en løsning for aktører og for publikum. Det er grunnen til å bygge opera. Men det er ikke forbudt å ha to tanker i hodet på én gang, ja tre tanker også, hvis det er plass. Operaen er først og fremst for det som skal skje innenfor veggene, men et operahus kan også som byggverk, som et arkitektonisk monument, bli noe vi vil legge merke til, og vi har ikke flust med det i denne byen. I neste uke skal jeg ned til Strasbourg på møte i Europarådet. Da kommer jeg – med værforbehold – til å ta meg en utepils på Place de la Cathédrale. Og over det duggende pilsglasset skal jeg beundre katedralen, som jeg har gjort før under opphold i Strasbourg. Jeg er ikke noe fast besøkende av kirkehus, men den katedralen er et fantastisk byggverk. Og sånne byggverk skal ha rom, de skal ha luft. Katedralen i Strasbourg burde hatt mer luft enn den har. Operaen er et byggverk som i tillegg til å bli en god arbeidsplass og en god plass for publikum, skal ha luft og rom. Den skal være synlig og ikke ligge mellom høghus i Vika. Nå skal ikke kveldens vedtak knyttes til bydelsutvikling i Bjørvika, men det sier seg sjøl at vi som ønsker Operaen dit i utgangspunktet, er positive til å prioritere bydelsutvikling i Bjørvika. At Høyre er så fantasiløse at de ikke ser andre alternativer enn et høl der hvor Operaen kan ligge, alternativt millionærboliger, syns jeg er lite visjonært. Det som er sørgelig, er flertallets manglende evne til å prioritere. Det reageres sterkt på sentralisering og investeringer i dette landet, med god grunn. Men det er ikke Operaen som er problemet, heller ikke bydelsutviklingen. IT-Fornebu med 20 000 – 30 000 arbeidsplasser og enorme veg- og baneinvesteringer som langt overgår Bjørvika, er et mye større problem. Og de arbeidsplassene kan lokaliseres hvor som helst, men Den Norske Opera bør ligge i Oslo. Og så må jeg flytte meg litt nordover mot avslutninga av innlegget. Det er snakk om at opera er for det lille segmentet av interesserte. I min heimby, jernverksbyen Mo i Rana, er det annethvert år operaoppsetting. Det er alltid ca. 2 000 mennesker som ser disse forestillingene. Da kommer det solister fra Den Norske Opera, og så har de jobbet lokalt med kor og orkester. Folk springer fra øvelsene for å dra på nattskift, og tar på seg hjelmen og vernestøvlene. Det ville jeg nektet å tro for en del år siden, men sånn er det faktisk. Det er en opplevelse som fanger hele lokalsamfunnet. Det er en kultur ikke bare for fiffen, for så mye fiff har vi ikke i Rana.
-1	Det er helt korrekt som Børge Brende sier, at det var noen reduksjoner i utslippene i perioden 2001–2005. Først og fremst skyldtes det høye oljepriser, som gjorde at man fikk en utskifting fra fyringskjeler og over til elektrisitet. Det som vi imidlertid skal være veldig klar over, er at de framskrivningene som vi nå ser, og som vi nå har, viser en økning. Det skyldes først og fremst vedtak som den forrige regjeringen gjorde. Alle som jobber med klimapolitikk, vet at vedtak en gjør tidligere år, får konsekvenser etter noen år. Det vi nå ser, er akkurat det. Utbyggingen av Snøhvit, tillatelser på Ormen Lange, Kristin-feltet, Alvheim-feltet osv., er tillatelser som er gitt av den forrige regjering, og som nå resulterer i økende utslipp. Vi har altså en klimaregning som denne regjeringen nå må sørge for å få betalt, og det skal vi gjøre. Jeg er veldig glad for samarbeidsinvitasjonen.
-0	Interpellanten tar opp et svært viktig tema, og dette er et tema som gjelder mange personer. Én ting er den ene gruppen med leddgiktspasienter, men vi vet at når det gjelder muskel- og skjelettlidelser generelt sett, er vel kanskje det en av de største gruppene med hensyn til bl.a. frafall fra arbeidslivet og økte ytelser knyttet til nettopp uføretrygd og andre ytelser. Det er nettopp i en slik setting at hele behandlingsforløpet blir viktig. Det er viktig å komme raskt inn til utredning, å få den utredningen foretatt og få en diagnostisering, sørge for at de som har behov for kirurgi, får det, og at de som trenger legemidler, får det, inn til rehabilitering og så videre tilbakeføring. Statsråden sier i sitt svar til interpellanten at når det gjelder denne gruppen, er det sendt ut en prioriteringsveileder. Problemet er jo bare at det er nettopp utredningen det er lang ventetid på. Det er veldig vanskelig å gå inn og si at denne gruppen skal prioriteres før man faktisk er blitt utredet, og man vet hva som feiler den enkelte. Man kan ikke bare lettvint forklare det med at man har sendt ut en prioriteringsveileder, når man ikke får den utredningen og diagnostiseringen som er så viktig. Det som har med rehabilitering å gjøre for denne gruppen, er også svært lite omtalt. Når det gjelder rehabilitering av leddgiktpasienter og av muskel- og skjelettlidelser generelt sett, vet vi at det er svært viktig med rehabiliterings- og opptreningsopphold. Det går på bevegelighet, det går på det å kunne takle sykdommen, og vi vet også at svært mange av dem som får den gode oppfølgingen i alle ledd, og som var i jobb i utgangspunktet, kan fortsette i jobb betydelig lenger enn om man ikke hadde fått dette tilbudet. Vi vet også at det er svært nyttig å få et slikt opphold, slik at man kan få mindre smerter og fungere bedre i hverdagen. Det er heller ikke alle som skal rehabiliteres tilbake til jobb – mange har falt utenfor yrkeslivet. Det er også gledelig at det har kommet svært mange nye legemidler, og la oss håpe at den utviklingen fortsetter. Dette er en gruppe som har behov for betydelig hjelp. Som også statsråden var inne på, er det etter hvert som alderen tynger, grunn til å tro – det vet vi vel for så vidt en del om også – at plagene blir større med alderen. Da er det viktig at vi nettopp har den kompetansen som vi i dag kan formidle ut til alle ledd i behandlingskjeden. Jeg vil be om at statsråden i de vurderingene han nå skal foreta – og statsråden sa jo det i sitt andre innlegg her – vil se på nettopp det med kompetansebiten. Da er det jo viktig at vi kan bruke den kompetansen som vi allerede har begynt å opparbeide ved Diakonhjemmet Sykehus. La oss bruke den kompetansen. La oss utvide den kompetansen, slik at flere får tilgang til den, og at man kan drive med mer veiledning ut til kommunehelsetjenesten, som det er viktig har den kompetansen som de skal ha, slik at vi kan gi enda mer kompetanse til rehabiliteringsinstitusjonene, som har behov for ytterligere kompetanse, og ikke minst til slutt at pasientene også selv blir satt enda bedre i stand til å kunne takle sin egen sykdom. Jeg håper statsråden vil ta dette med seg og i hvert fall vurdere å utvide den virksomheten som allerede er ved Diakonhjemmet, slik at vi kan få disse tingene ytterligere opp og fram til nytte og glede for flere pasienter. Jeg håper også at statsråden setter i gang og intensiverer arbeidet med at flere får rehabilitering og opptrening. Det er veldig viktig. Vi vet at det nytter med rehabilitering og opptrening, ikke bare i et samfunnsøkonomisk perspektiv, hvor man til de grader vil tjene på det ved at folk kan stå lenger i jobb eller bruke mindre medisiner etc., men også for den enkelte til å kunne takle sykdommen sin og for de pårørende som har den belastningen som de har i en slik situasjon. Ja, dette er en vinn-vinn-situasjon, og derfor er det viktig at vi bruker de ressursene som skal til, at vi sørger for at man gir rehabilitering. Eller: La oss sørge for at vi har økt kompetanse og innsats i alle ledd til glede for pasientene.
-1	Jeg takker for svaret, og jeg synes at den første delen av svaret var atskillig mer sympatisk enn den andre delen. Derfor vil jeg gjerne si at jeg er glad for at statsråden sier han vil vektlegge natur- og friluftshensyn og lytte nøye til beslutningene og prosessene som går lokalt. Jeg kunne tenke meg å stille spørsmål til statsråden om han også erkjenner – eller ser – at der man har en god prosess med lokale miljøer, friluftsinteresser og naturinteresser, får man ofte en kortere prosess enn hvis man velger å overkjøre de lokale myndighetene. Derfor vil jeg bare be ham bekrefte at han i prosessene som nå kommer til å gå, kommer til å lytte til de lokale interessene med hensyn til natur og miljø. Jeg vil også stille spørsmålet om en sånn runde med natur- og miljøinteresser kan være avgjørende for at man eventuelt lar være å velge at det skal gå en vei der.
-0	Hvorfor gjelder ikke det samme resonnementet for dem som eventuelt mottar uføretrygd og andre trygder? Det er akkurat den samme logikken man kan bruke overfor dem, men det er tydeligvis et annet resonnement som brukes overfor dem. Hvorfor denne forskjellen?
-0	Ærede president! I denne fireårsperioden har jeg hatt gleden av i mesteparten av tiden å lede den nest største stortingsgruppen, etter Arbeiderpartiet. Og fordi jeg også har vært den representant som fra tid til annen har tillatt meg å være uenig med presidenten i enkeltsaker, og også tatt ordet flest ganger etter møtets slutt, vil jeg benytte denne siste anledning til å få lov å si et hjertelig takk for de åtte årene som stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl har ledet Stortinget. Det har vært gjort på en utmerket måte på tross av noen få enkeltsaker. Derfor synes jeg også at jeg er berettiget til å si at stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl virkelig har fått sitt navn inn i historien gjennom den reformvirksomhet som har vært gjennomført i de siste åtte årene. Det har vært innført spontanspørretime, det har vært innført skriftlige spørsmål, og det har vært innført nye voteringsordninger. Dette møtet hadde i gamle dager vart minst to timer lenger, til opplysning for dem som ikke har vært her så lenge som enkelte av oss. Det har vært en enorm besparelse. Stortingspresident Kolle Grøndahl har også tatt initiativ til et grunnlovsseminar, som har medført større interesse for den type spørsmål. Det har blitt nedsatt – etter hennes initiativ – et grunnlovsutvalg, som er i arbeid, og som allerede har avgitt en delinnstilling og gjennomført høringer. Det har også vært gjennomført andre betydelige reformer. Jeg vil få lov til å takke og gratulere stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl med meget godt utført arbeid. Hun vil få sin plass i Stortingets historie. Og helt til slutt ærede president, fordi vi av og til har tillatt oss å være litt uenige når det gjelder ditt ivrige engasjement for den såkalte kvinnesaken og kvinnerepresentasjon, er det en spesiell glede for meg å ønske stortingspresident Kolle Grøndahl lykke til som fylkesmann! (Munterhet i salen) (Akklamasjon i salen)
-1	Jeg må si meg enig i at det er i veldig gode hender hos statsminister Jens Stoltenberg, og med statsråd Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen til å samordne det hele er det i svært, svært gode hender. Men selv i så gode hender som det er dette et reelt, stort problem. Man merker det – hvordan skal man få brakt sammen disse prosessene – på veldig mange områder. Vi har f.eks. en rekke statlige etater. Det kan være motsetning mellom deres ønske om en bestemt lokalisering og en kommunes eller et fylkes ønske om en lokalisering på et annet sted, gitt transportmønster, eller på annen måte. Dette er prosesser der det ikke finnes en løsning en gang for alle, men som krever daglig engasjement og oversyn. Hvis representanten Helleland bringer inn slike saker fra Buskerud, er jeg mer enn beredt. Det er f.eks. en diskusjon rundt sykehusplasseringen i Drammen, hvor det er hensyn som taler for både den ene og den andre plasseringen.
-0	Statsråden spør om det er statens oppgave å lage en kanon. Jeg synes det er statens oppgave å sikre den norske kulturarven for ettertiden, og da må også det være ett element. Nå har ikke vi lagt oss veldig opp i hvordan denne kanonen skal utføres og utarbeides. Derfor er det egentlig åpent for den til enhver tid sittende regjering hvordan denne jobben skal gjøres. Men jeg har et spørsmål til statsråden: Støtter statsråden det regjeringspartiene sammen med Høyre og Kristelig Folkeparti sier i innstillingen, der de kaller den norske kultur for en «såkalt norsk kultur»?
-1	Da vil jeg følge opp der representanten Karin Andersen slapp. Det har kommet noen replikker mot SV knyttet til forskjellsutviklingen i Norge. Hele komiteen slutter seg til at Gini-koeffisienten er en god måte å måle forskjeller internt i et land på. I internasjonal sammenheng har Norge vært helt unikt de siste årene, for i en finanskrise har forskjellene gått ned i Norge, mens de har økt i de aller fleste landene rundt oss. Grunnen til at vi har fått til det, er at vi har ført en fordelings- og skattepolitikk – som opposisjonen er motstander av – som har vært effektiv for å redusere forskjellene. Jeg vil takke for en god debatt. Det er masse ting vi burde hatt mer tid til å diskutere. Én av dem er Høyre og Fremskrittspartiets gode og konstruktive innlegg, men også tausheten om de store kuttene de vil gjøre i bistandsbudsjettet. Det går an å si mye fint om en bedre måte å bruke pengene på eller hvilke områder vi burde prioritere høyere, men det faktum gjenstår at Fremskrittspartiet vil kutte 7 mrd. kr i bistand. Det er uvisst hvor mye Høyre vil kutte, annet enn at de har sagt at de vil gå bort fra 1 pst.-målet, som er veldig viktig for de rød-grønne. Vi burde hatt mer tid til å diskutere rettferdig naturressursforvaltning, altså betydningen av nasjonalt eierskap til naturressurser, og den reforhandling av urettferdige gruveavtaler f.eks. som Norge skal være med og støtte opp om. Vi burde hatt mer tid til å snakke om kampen mot skatteparadiser, disse verdens glorete blodigler som legger til rette for tyveri fra folk, og som legger til rette for ulovlig våpenhandel og skattesnusk. Vi burde hatt mer tid til å diskutere utviklingen internasjonalt, der reaksjonære land har funnet sammen i en slags patriarkalsk akse og gått sammen om å svekke mange av de framskrittene vi har hatt for kvinners rettigheter i hele verden de siste tiårene. Der har Norge en kjempeviktig rolle. Vi er f.eks. ikke EU-medlem, og det betyr at vi slipper å gjøre kompromisser med land som Malta og Polen før vi uttaler oss om retten til selvbestemt abort og kvinners reproduktive og seksuelle rettigheter. Vi burde hatt tid til i større grad å diskutere sivilsamfunnets betydning. Alle partiene her i salen er enige om at sivilsamfunnet er viktig, og vi kappes om å si flotte ting om organisasjonsliv og sivilsamfunn, men det faktum gjenstår at opposisjonen vil kutte i informasjonsstøtten. Høyre vil endog fjerne den fullstendig. Den meldingen som vi har diskutert i dag, er et produkt av den innflytelsen det sivile samfunn øver på norsk politikk. Sivilsamfunnet er ikke bare frivillighet og et tillegg til det politiske Norge. Det er også et viktig korrektiv og en viktig kompetanse- og premissleverandør for norsk politikk, og det er en side ved norsk utviklingspolitikk som vil forsvinne hvis Høyre får gjennomført sin politikk. Jeg rekker ikke mer, men jeg synes det har vært en veldig spennende debatt.
-0	Regjeringen har foreslått å redusere, kanskje kan en til dels si fjerne, pristilskuddet, uavhengig av at Konkurransetilsynet har gitt sterke signaler om at slike ordninger ikke har noen virkning. I finanskomiteen har det dannet seg et flertall som sannsynligvis sender hele saken tilbake til Regjeringen, idet de peker på at den eventuelle nye ordningen er svært dårlig utredet. Det har kommet mange signaler om ikke å legge om ordningen, på grunn av at ingen som er berørt av den, har fått komme med høringsuttalelse. Det står videre at Regjeringen med den nye ordningen ønsker en selvfinansierende ordning. Jeg vet ikke hva statsråden legger i en selvfinansierende ordning for slike pristilskudd. Hvem er det som skal skaffe til veie de midlene som skal videreføres som tilskudd, hvis dette skal gjøres selvfinansierende? Er det slik at man skal ha en ordning uavhengig av allerede eksisterende tilleggsavgift på bensin og autodiesel, eller har statsråden andre muligheter til å finne finansiering?
-0	Det er bare å konstatere at Regjeringen her, som i de to foregående saker, opptrer som en brems for alle gode tiltak som kan skape ny tiltrengt produksjonskapasitet av elektrisk energi i Norge. Fremskrittspartiet er meget skuffet over dette. Når det gjelder det som er intensjonen i dette forslaget, å delegere konsesjonsmyndighet til kommunene, anser Fremskrittspartiet det som et meget godt forslag. Vi har også kommet med noen tilleggsforslag som ytterligere forsterker de gode hensiktene. Det som for så vidt var kjennetegnende ved statsrådens innlegg, var en slags mistillit til kommunenes kompetansenivå i forhold til å kunne håndtere denne typen saksbehandling. Da er mitt spørsmål: Hvorfor i all verden er statsråden så skeptisk til kommunenes kompetanse til å håndtere disse sakene, som dette forslaget innebærer?
-1	Siden Kongshaug ikke er med i komiteen, skal jeg holde meg til det mer generelle og det prinsipielle. På side 20 i denne innstillingen skriver Venstre bl.a. «For dette medlem er det likevel et mål at veksten i det offentliges utgifter må være lavere enn veksten i samfunnet for øvrig.» Hvorfor dette er et mål, sier en ingen ting om, og Kongshaug kan jo da få lov til å forklare oss hvorfor akkurat dette er et mål. Men det jeg egentlig ønsker å spørre om, er: Vi ser inn i 2009, med sannsynligvis lav vekst i samfunnet for øvrig – og vil dette målet, som Venstre trekker opp, begrense vår mulighet til å drive en aktiv motkonjunkturpolitikk? Hvis veksten i offentlig sektor skal være iallfall ikke høyere enn veksten i samfunnet for øvrig, eller totalveksten i samfunnet, er det helt klart at dette vil legge sterke begrensninger på vår mulighet til å drive en aktiv motkonjunkturpolitikk. Det går jeg ut fra Venstre innser. Da er mitt spørsmål: Vil dette målet, som Venstre tegner klart og tydelig for oss, være styrende når Venstre skal foreslå sin motkonjunkturpolitikk?
-0	Det var statsrådens siste innlegg som fikk meg til å reagere. Det hørtes ut som om man i distriktene i Norge i fremtiden kun skulle drive med turistvirksomhet. Jeg tror nok at mange som nå bor i distriktene, ikke ser for seg gleden, slik statsråd Solheim åpenbart oppfatter det, i å være kioskbetjenter eller guider for turister. Jeg tror faktisk at når man bor i distriktene, ønsker man å drive med landbruk, man ønsker å drive med skogbruk, man ønsker å drive med annen type produktivt næringsliv og ikke bare være kioskbetjenter og guider, slik man vil være med et fremtidig helvernet Distrikts-Norge under SV.
-0	Jeg registrerer at Regjeringen ønsker å kjøre videre på politikken med tvang, rigide regler osv. Det er jo den politikken man har hatt i en årrekke, og den har avstedkommet en redusert bruk av nynorsk, slik som representanten Olemic Thommessen påpekte i sitt innlegg. Man kan spørre seg om det ikke er på tide å ta til vurdering om man skal fortsette å dunke hodet inn i den samme murveggen gjentatte ganger. Kanskje bør man tenke nytt, og kanskje bør man se at den politikken man har ført, har bidratt til å gi nynorsken en negativ klang hos dem som har bokmål som hovedmål. Så mitt spørsmål til statsråden er: Hva ser han er nytenkning i det som er lagt frem i dag?
-0	Jeg vil bare oppklare en del misforståelser, som egentlig ikke er misforståelser, men bevisst feilinformasjon. Representanten Lundteigen mener at Fremskrittspartiet i alle fall må vise noen plasser der vi kutter, og gir inntrykk av at vi er et parti som bruker penger på alle områder, uten å prioritere. Hvis representanten Lundteigen hadde fulgt med i de siste års statsbudsjett, ville han ha sett at Fremskrittspartiet netto kutter utgiftene til staten. Men vi gir skattelettelser som er større enn våre utgiftskutt, derfor bruker vi litt mer oljepenger på å balansere budsjettet enn det regjeringen gjør. Men det er altså netto kutt på utgiftssiden. Med Fremskrittspartiets statsbudsjett hadde vi ikke hatt et statsbudsjett med utgifter på over 1 000 mrd. kr, men på under 1 000 mrd. kr – så vi viser at vi prioriterer. Representanten Lundteigen er helt sikkert uenig i mange av de prioriteringene, og det er helt greit, det er jeg komfortabel med. Men å gi inntrykk av at vi øker utgiftene, blir en helt feil framstilling. Innenfor de omprioriteringene vi gjør, klarer vi å prioritere vedlikehold av veier, økt satsing på sykehjem, økt satsing på helsevesenet, samtidig som vi kutter på en del andre områder. I en del av denne debatten gir en altså inntrykk av fra regjeringens side at den prioriterer alt innenfor statsbudsjettet, og at Fremskrittspartiet er uansvarlig når vi foreslår en ny finansieringsmetode. Vårt argument er jo at vi bruker akkurat de systemene og konseptene som regjeringen har lagt til grunn. Når representanten Micaelsen gang på gang sier at denne regjeringen prioriterer alt innenfor på statsbudsjettet, mens Fremskrittspartiet skal ha to tappekraner inn i oljefondet, viser han en fullstendig ignoranse overfor hva regjeringens budsjettpolitikk er. Regjeringen bruker titalls milliarder kroner utenfor dagens handlingsregel – f.eks. til fly og flyselskap, til å bygge flyplasser, til å bygge kraftverk, transportering av strøm. I revidert budsjett, som vi skal behandle fredag, kommer vi til å vedta et såkornfond som skal opprettes med penger bevilget utenfor handlingsregelen, og det skal ikke telles med i budsjettbalansen. Men det er utvilsomt penger som vil tilføres norsk økonomi. Kommunalbanken vil bli tilført penger, uten at det skal telles med i balansen, rett og slett fordi slike ting definerer en som formueomplassering. Da må det gå an å ha en diskusjon om hva som egentlig er formålet med formueomplassering. Er det den viktigste måten å omplassere vår formue, altså våre oljepenger, å gi penger til å drifte et flyselskap som taper penger år for år? Jeg vil heller at mine barn skal kunne ha bedre veier enn at vi skal ha et flyselskap som går med tap, men det er vi åpenbart uenige om. Det får være en prioritering Arbeiderpartiet støtter opp om, men Fremskrittspartiet er ikke enig. Derfor har Fremskrittspartiet stilt seg litt undrende til et parti som SV, som sier at nå er det viktig å satse på fornybart og satse på kollektivt. Jeg er enig i at vi har en handlingsregel som lar oljeinvesteringer og fly få lov til å få oljepenger utenfor den regelen, men med en gang en skal begynne å investere i jernbane, skal en begrenses av en handlingsregel. Derfor har Fremskrittspartiet fremmet forslag i Stortinget, der vi faktisk er inspirert av dagens finansministers ideer som han har skrevet kronikk om i Aftenposten den 12. februar 2008, der han mente at statlige selskap som Jernbaneverket og Statens vegvesen burde omorganiseres, gjøres om til statlig aksjeselskap og driftes på samme måte som Avinor. Da ville du få en mer framtidsrettet veiutbygging, en mer framtidsrettet jernbaneutbygging. Det er litt rart når regjeringen, i en debatt som dette, later som om en behandler alt likt, når en åpenbart behandler infrastrukturutbygging på helt ulikt vis, og der man lar oljepenger komme noen til gode, men ikke andre. Vi vil ha en debatt om hvem det skal komme til gode. Vi mener at vei og jernbane er minst like viktig som å bygge flyplasser og ikke minst som å drifte flyselskap. Derfor er denne debatten viktig. Når saksordføreren drar den opp, svarer vi på den – selv om den egentlig hører til i en annen debatt, hvor vi faktisk skal behandle Fremskrittspartiets forslag.
-1	Jeg vil også understreke at jeg heller ikke har fått noen signaler som tyder på at det vil bli noen buklanding for kvalitetsreformen, tvert imot har jeg også fått sterke signaler på at det er ganske stor entusiasme. Det er selvsagt avhengig av hvorledes vi takler det videre, men akkurat nå virker det som om det er mye entusiasme. Vi må iallfall ikke her fra denne talerstol tegne et bilde av at denne reformen ikke vil bli gjennomført, og at det er motstand rundt om på institusjonene. Jeg er dessuten også enig med statsråden i at det foregår veldig mye bra innen norsk forskning. Vi har jo lett for å drive med selvplaging og selvpining i dette landet og fortelle hverandre hvor håpløst og hvor dårlig det står til med det meste. Det er veldig mye bra. Vi har fått på beina ganske mange sentre for fremragende forskning, og det var veldig mange gode kvaliteter i miljøet som ikke kom med i den omgangen. Alt dette tyder på at det er veldig mye bra i norsk forskning, og det bildet synes jeg det er viktig at vi av og til tegner opp, slik at vi ikke alltid driver med selvplaging og selvpining. Men jeg har noen spørsmål til statsråden. Vi skal ikke legge opp til noe særlig økning i antall faste stillinger. Det ligger i meldingen, her skal det være effektivisering og rasjonaliseringen. Økningen skal komme i stipendiat- og postdoktorstillinger. Det ligger for så vidt også i innstillingen fra komiteen og dessuten i meldingen. Så legger man fortsatt opp til at doktorgradsperioden skal være på tre år. Det betyr at de stipendiatene ikke skal gå inn og påta seg undervisningsoppgaver. Vi har vedtatt en kvalitetsreform som vil kreve mer undervisning, tettere oppfølging av studentene, og da blir mitt spørsmål: Hvem skal gjøre det hvis vi ikke engang skal kunne legge opp til en fireårig doktorgradsutdanning der ett av årene blir et undervisningspliktår? Dette er jo også i samsvar med evalueringen fra Evalueringsutvalget, det vil være den beste modellen. Så mitt spørsmål til statsråden er: Burde det ikke allerede nå være et klart og tydelig svar at dette ønsker vi, dette er måten å gjøre det på?
-1	Jeg er glad for representanten Dørums kommentarer. Det er selvfølgelig en utfordring for skolen at mange barn er borte i deler av skoleåret og ikke får den opplæring som de må ha, særlig i norsk, for å kunne beherske det norske samfunnet. Denne rapporten fra Høgskolen gir jo god kunnskap om noe av dette. Dette er ikke bare en utfordring, det er selvfølgelig også en ressurs at vi har tospråklige barn i norsk skole, det er en fordel for vårt samfunn. Men norsk språk er det viktigste for å fungere i det norske samfunnet. Vi har allerede sammen med Arbeids- og inkluderingsdepartementet tatt initiativ til et prosjekt som vi skal samfinansiere, og som skal starte i 2009, for å innhente ytterligere kunnskap om skoleopphold i foreldres opprinnelsesland, med bakgrunn i denne rapporten fra Høgskolen i Oslo som det er henvist til. Dette vil være en oppfølgende studie for barn og ungdom som har gått på skole i Pakistan, om hvordan de lykkes videre i studier og yrkeskarriere i Norge. Så det er allerede tatt et initiativ for å skaffe oss mer kunnskap, men i utgangspunktet er vi veldig åpne for å se på om ting kan gjøres på en bedre og enda mer suksessfull måte enn det vi gjør nå, for dette er en stor utfordring for oss.
-1	"Hovedgrepet i denne stortingsmeldingen handler om at vi i framtiden skal ha økosystembasert forvaltning. Områdene fra Lofoten og hele Barentshavet skal være det første området vi forvalter etter denne nye modellen. Det er ingen tilfeldighet at det er dette området som skal prøves ut, for det er et av de mest rike, spennende områdene som finnes i verden, og som vi forvalter. Primærproduksjonen er ekstremt høy langs iskanten om våren, og dette gir grunnlaget for de store naturverdiene og det biologiske mangfoldet som finnes der. Barentshavet har noen av verdens aller største og rikeste fiskerier. Noen av verdens viktigste gyteområder for kommersielle fiskesorter er konsentrert langs kysten av Nord-Norge, og havstrømmene fører der hvert år med seg den høyeste konsentrasjon av egg, larver, av torsk, hyse, sei og lodde og sild som er kjent i verden. Ingen andre områder i verden har sånne konsentrasjoner. Torsken kan oppnå en bestandsstørrelse på opptil 6 millioner tonn og er verdens viktigste matfisk. Loddebestanden kan komme opp i 7 millioner tonn, og Barentshavet har sannsynligvis den største loddebestanden som fins på verdensbasis. Vi må forvalte Barentshavet på en sånn måte at det også i framtiden er ett av verdens viktigste matfat. Men en økosystembasert tilnærming betyr også at vi tar vare på de artene som vi ikke spiser eller lever av. Det gjelder ikke minst sjøfugl, og Barentshavet er et av de viktigste områdene for sjøfugl i verden. Røst og Gjesværtappan er blant verdens viktigste fuglefjell når det gjelder alkefugler som lunde og lomvi. Og skal vi tenke økosystembasert, trenger vi mer viten om dette. Vi vet i dag at 3/4 av bestanden av gulnebblom overvintrer i Barentshavet, at ca. 40 pst. av all kysthekkende storskarv i Europa hekker i Barentshavet, og at over 1/3 av verdens lundefugler hekker og finner sin mat i Barentshavet. Og skal vi tenke økosystembasert, skal vi ta hensyn til dem også. Vi vet at lomvibestanden i Barentshavet har vært gjennom en reduksjon som er den største vi har sett hos noen sjøfuglbestand noensinne i verden. I dag er den bare 5 pst. av sin opprinnelige størrelse, og det illustrerer hvor sårbart dette området er for inngrep. Vi skal også ta hensyn til at Barentshavet er det rikeste området i arktiske strøk vi kjenner når det gjelder bunndyrsfauna. Og jeg er glad for at vi har klart å verne det korallrevet vi fant utenfor Røst. Men vi må vite mer om dette. Det er bare 10 pst. av bunnen av Barentshavet vi kjenner. Strengt tatt kjenner vi overflaten på Mars bedre enn vi kjenner bunnen av Barentshavet. Det krever ny forskning å gjøre noe med det. Det er sånn at skal vi klare å ha en økosystembasert tilnærming, skal vi også ta hensyn til sjøpattedyrene i Barentshavet. Vi vet at grønlandshvalen er en av de mest utrydningstruede hvalartene som fins. Den heter på engelsk «the right whale». Det var fordi hvis en skjøt den, så sank den ikke. Derfor var det den som var lettest å høste, fra tidlige tider. Vi har grønlandshval igjen i Barentshavet. Vi skal ta vare på den. Vi har en isbjørnbestand i Barentshavet også, og det er det eneste området hvor den lever fritt uten å bli jaktet på. Vi har et ansvar for å følge opp det. Det gleder meg stort å se, i skyggen av en forferdelig krig, at det kom en god nyhet fra USA i forrige uke. Senatet sa nei til oljeboring i Alaska. Åtte republikanere krysset gulvet og stemte med demokratene for å stanse Bush"" plan om å drive med oljeboring i Arktis. Vi har også vårt Arktis. Åpner vi områdene i Barentshavet for oljeleting, stiller vi oss bak USA i å være den som er flinkest i klassen i miljø. La det være en liten advarsel til kommende debatter! Helt til slutt: Jeg lurer på om det er en liten feil i innstillingen, som jeg vil be komiteens leder om å se på. SV er veldig tilfreds med at Regjeringen vil legge føre var-prinsippet til grunn for arbeidet med videre oppfølging i oppryddingen av forurensede sedimenter. Det har vi skrevet inn som en egen merknad, og jeg registrerer til min forbauselse at regjeringspartiene ikke er enig med Regjeringen på dette meget viktige området. Det er fint hvis komiteens leder kan oppklare det."
-1	Ja, gjerne. Det har aldri vært snakk om å gjøre noen skatteendringer eller andre typer endringer for å tilrettelegge for noen spesiell stiftelse som Røkke måtte ta initiativ til. Det jeg kan bekrefte, er at det har vært undersøkt hva som er gjeldende regler når det gjelder skatt og framgangsmåte rundt opprettelsen av en stiftelse. Det har vært kontakt på administrativt nivå mellom Finansdepartementet og folk fra Aker for å klargjøre hva som er dagens regler. I Finansdepartementet henviste man så videre til Skattedirektoratet, som er de som behandler denne type spørsmål, men det har aldri på noe tidspunkt vært aktuelt å gjøre noen endringer i gjeldende skatteregler for å tilrettelegge for noen form for fond eller stiftelse. Det er heller ikke slik at det har vært snakk om opprettelse av nærmest et arbeiderpartifond, som jeg ser det er omtalt som. Det er en allmennyttig stiftelse det har vært snakk om.
-1	Noen korte merknader også fra SVs side. Vi står jo bak innstillinga. Jeg vil bare understreke at vi har jo faktisk styrket BSU-ordninga. Men det er klart at det også er et dilemma knyttet til det, som vi også har understreket, nemlig at det gjerne er de som er bemidlet, som benytter seg av denne type ordninger. Særlig når det gjelder privat pensjonssparing, vet vi jo – det er det gjort analyser av – at det er de mest privilegerte delene av befolkninga som benytter seg av en sånn ordning. For eksempel viser jo finansministeren i brev til komiteen til at den forrige ordninga, nemlig IPA-ordninga, ble benyttet av dem som desidert har mest, og da vi avviklet den i 2006, viste det seg at om lag 60 pst. av skatteskjerpelsen tilfalt de 20 pst. av befolkninga med høyest bruttoinntekt. Så dette har også en sosial side. Det spørsmålet som vi må stille oss, er jo: Hvor stor andel av fellesskapets ressurser skal vi prioritere brukt til å subsidiere dem som er mest privilegert? Det er et spørsmål som vi bør ta alvorlig. Så til Christian Tybring-Gjedde, som – som vanlig, vil jeg si – tok munnen ganske full fra talerstolen og spisset sitt budskap. Han sa at stadig færre er med, og at vi har gjort folk til rentenister som er avhengig av ulike stønader – det er liksom ikke måte på hvor ille det går med oss her i Norge. I debatten om nysalderinga var det jo flere som påpekte nettopp det motsatte, nemlig at vi kan være rimelig fornøyde med den økonomiske situasjonen i dette landet, spesielt hvis vi ser oss rundt, men at vi er i en situasjon som allikevel er veldig alvorlig fordi vi er avhengig av landene rundt oss. Det er, som bl.a. representanten Lundteigen var inne på, en økende statsgjeld rundt omkring, og vanlige mennesker opplever at de må finansiere det gildet som finanseliten har kost seg med gjennom mange år. Jeg vil bare understreke at i Norge er det faktisk sånn at sysselsettingsandelen er en av de største i verden. Og jeg vil også si til representanten Tybring-Gjedde at noe av det som bl.a. bidrar til at det er så mange mennesker som er med, som deltar og er i arbeidslivet, er bl.a. at vi har ført en aktiv likestillingspolitikk, som altså Fremskrittspartiet alltid har vært imot. Så situasjonen ville ha vært ganske annerledes dersom det hadde vært representanten Tybring-Gjedde som hadde hatt hånda på rattet. Det samme gjelder også i spørsmålet om hva slags arbeidsliv vi skal ha. Er det noe vi vet, er det i hvert fall at et mer brutalt arbeidsliv, der arbeidstakernes rettigheter er sterkt svekket, bidrar til at veldig mange mennesker ender opp på stønader istedenfor å kunne stå lenger i jobb. Og økt bruk av midlertidighet, en sterk økning i bruken av konkurranseutsetting, anbud og privatisering er også noe av det som får veldig mange til å ende opp på stønader. Så der tror jeg kanskje at jeg ville ha dempet meg et par hakk. Til slutt vil jeg også bidra med lykkønskninger. Jeg ønsker alle i komiteen en god jul og takk for et veldig godt samarbeid.
-0	I et foredrag holdt i Stjørdal i januar sa statsråden det samme som statssekretær Ellingsen har sagt i flere debatter som jeg har deltatt i, nemlig at kalkulasjonsrenten har liten eller ingen betydning for prosjektene. Det finner jeg særdeles underlig. Hvorfor har vi den da? Er ikke hensikten med kalkulasjonsrenten at den skal brukes som et reelt verktøy for å vise de reelle forskjellene mellom prosjekter? I dag er det ingen, selv ikke samferdselsministeren, som tror at den virker og er rett. Det er utrolig at en kalkulasjonsrente - som er satt reelt, og som viser en tilbakebetaling til samfunnet som overgår avkastningen fra oljefondet - ikke skulle ha innvirkning på Stortingets bruk av midler som samfunnet tar inn. Mener virkelig statsråden at det skal være slik?
-1	Jeg må starte med å gjenta at dette altså ikke skjedde under den rød-grønne regjeringen, men under en borgerlig regjering, hvor iallfall flere av partiene var blant dagens opposisjonspartier – bare så vi har det utgangspunktet. Det som er Høyres og Fremskrittspartiets problem – jeg vil nødig virke arrogant – er at de ikke klarer å påvise én ting som gjøres noe annet sted for å bekjempe korrupsjon, som ikke vi gjør i Norge. Vi gjør mer enn våre svenske og danske kolleger, som er borgerlige regjeringer. De gjør også mye, de er også blant de mest avanserte, men vi gjør mer enn dem. Hvis det finnes en god idé der ute som vi ikke benytter oss av, så få den på bordet, la oss få den diskutert. Men debatten i går viste jo at opposisjonen bare forsøker å slå inn åpne dører – de klarer ikke å påvise én ting som kan gjøres, og som ikke vi prøver å gjøre etter fattig evne. Når de ideene kommer, vil jeg vurdere dem alle sammen, for det å ha en korrupsjonsfri bistand er selve fundamentet for tilliten til bistanden.
-1	Det er rett at SV har den sterkeste kommuneøkonomien av alle partier. Det har vi fordi vi mener at det er et verdivalg. Men det er ikke riktig som representanten Torbjørn Andersen fra Fremskrittspartiet sa, at for å gjennomføre dette, trenger man å øke skattene. Regjeringen og også Fremskrittspartiet legger på bordet at de ønsker store skattelettelser i framtida. Vi kommer til å bli rikere. Hva skal vi bruke den rikdommen til? Fremskrittspartiet og Regjeringen sier at vi skal ha større skattelettelser for de pengene. SV sier nei. Vi vil ha bedre skole, bedre velferd og bedre barnevern for de pengene. Det er et verdivalg, og det står SV for. Det er fullt mulig å bruke pengene på en mye mer fornuftig, målrettet og framtidsrettet måte enn det både Fremskrittspartiet og Regjeringen gjør.
-0	Fremskrittspartiet mener at den penge- og kredittpolitikken vi har i Norge i dag, og som Fremskrittspartiet har slåss for siden begynnelsen av 1980-tallet, er den beste. Det er en penge- og kredittpolitikk som har et ytre rammeverk som skaper forutsigbarhet for finanssektoren, og som har lange linjer både i forhold til utviklingen av prisstigning og andre indikatorer. Det er noe helt annet enn den pengepolitikken som har vært ført i USA, som vi aldri har ment har vært den riktige.
-1	Representanten Fredriksen var oppteken av at eg var bekymra for Framstegspartiet. Det er eg ikkje i det heile. Eg trur Framstegspartiet lever i beste velgåande, men eg var oppteken av om Framstegspartiet var interessert i å få noko til, og det er noko heilt anna. Ønskjer ein resultat av den politikken ein driv med, eller ønskjer ein berre å protestera i politikken? Då oppfattar eg det av og til sånn at nokre gonger vil òg gjerne Framstegspartiet ha nokre resultat, og då forsøkjer ein å bidra til ein konstruktiv dialog for å koma til det resultatet. Det har vore mitt utgangspunkt heile vegen i denne saka i dei ti–tolv åra eg har jobba med dette, og ikkje kome nokon særleg veg, på grunn av m.a. konflikten mellom russisk og norsk utanriksdepartement og ueinigheit om samarbeidsnivået. Det er det som er utgangspunktet mitt, nemleg at skal me få til ei jernbanesatsing i nordområda og Sør-Varanger, må me få til nokre grep som gjer dette mogleg. Då er ikkje det grepet å skjella ut alle andre for at dei ikkje vel den løysinga ein har sjølv, men då er det å gå i ein dialog med dei andre for å finna ei løysing som gjer at ein faktisk får det til. Det inviterer eg til i fortsetjinga. Så får me sjå om Framstegspartiet vel partitaktisk, eller om dei vel å vera med på å finna ei løysing på ei viktig sak for nordområda.
-0	I fjor høst orienterte vi Stortinget om vår strategi for arbeidet med karbonfangst og -lagring i forbindelse med statsbudsjettet for i år. I den strategien framkommer det at TCM er et viktig element i regjeringens strategi, og anlegget har allerede levert viktige resultater i form av kvalifisering av teknologier for CO2-fangst og reduksjon av risiko tilknyttet denne typen prosjekter. Vi har hatt flere leverandører inne med ulike teknologier der det er et svært kompetent miljø, hvis kompetanse kommer til nytte ikke bare i annen norsk industri, men også i karbonfangstanlegg i andre deler av verden. Vi har også hentet ut viktig lærdom om hva slags andre miljømessige utfordringer man kan påtreffe ved etablering av fullskala karbonfangstanlegg, også informasjon som er delt med våre internasjonale partnere, og har blitt tatt i bruk også internasjonalt. Teknologisenteret er også en viktig brikke for det internasjonale samarbeidet og har styrket samhandlingen og samarbeidet mellom Norge og ikke minst USA på dette viktige teknologiområdet. Det har alltid ligget til grunn for dette arbeidet at Teknologisenteret skal driftes i tett samarbeid med industrielle aktører. Det har vært et prinsipp som har hatt støtte fra Arbeiderpartiet – det antar jeg det har fortsatt. Det mener i hvert fall jeg er kjempeviktig, men også å sørge for at anlegget fortsatt vil være attraktivt for teknologieiere som vil teste teknologien sin der. Det er også viktig i det videre arbeidet med TCM. Så har vi også i strategien varslet at vi skal vurdere ulike alternativer for drift av Teknologisenteret etter at den eksisterende deltakeravtalen utløper i august 2017. Det er et oppdrag vi nå har gitt til Gassnova, bl.a. å evaluere hvordan anlegget har nådd de målene regjering og storting har satt, men også ulike alternativer for organisering av driften etter 2017. Dette arbeidet vil selvfølgelig Stortinget bli holdt orientert om i forbindelse med budsjettprosessen.
-1	Nei, for det første vil jeg si at det er fordi det gir ingen mening å lage en egen pott som heter tilskudd til amerikansk forskning, på grunn av at dette er forskning på en rekke områder som etterspørres basert på hvilket behov vi har for å forske. Noen ganger vil det være amerikanske tenketanker, institutter og institusjoner, andre ganger vil det være helt andre steder. Det er ingen tvil om at vi ønsker å fremme samarbeid mellom institusjoner i Norge, USA og andre steder og i utdanningsinstitusjoner og universiteter i sør. Så vil jeg si én ting til. Som en oppfølging av denne rapporten, og på grunn av at vi nå har tatt fatt i en del av den kritikken som er framkommet i rapporten – som vi altså bestilte selv – kommer vi før sommeren til å legge fram en strategi, få opp en strategi, som nettopp handler om hvordan vi skal bruke forskningen i utviklingssamarbeid, for vi mener det er viktig å ha et forskningsbasert og kunnskapsbasert utviklingssamarbeid.
-0	De feiloppfatninger statsråden har av Fremskrittspartiets syn, kan hun, hvis hun leser litt nøyere i merknadene, få oppklart. Jeg skal ikke ta for meg disse, men i stedet bemerke at Regjeringen er veldig flink med ord, med løfter, med vurderinger, med utredninger og den type ting, men når det gjelder handling, er det ikke veldig imponerende. Ett område er selvfølgelig pappas rettigheter. Et annet område er likelønn. Regjeringen kan gjøre noe med disse sakene før sommeren, dersom den ønsker det. Parlamentarisk leder i Fremskrittspartiet, Siv Jensen, har lagt frem et forslag om sikring av økt lønn i kvinnedominerte lavtlønnsyrker. Det er jo slik at det er et rødgrønt flertall som kan gjøre noe med dette før sommeren. Mitt spørsmål til statsråden er: Hvorfor har man ikke tatt tak i dette tidligere enn nå?
-1	Jeg har et par kommentarer til noe av det som har blitt sagt i debatten, bl.a. at når lønnskommisjonen har gitt en innstilling til Stortinget, må Stortinget følge den, uansett. Jeg må si at det er en påstand som jeg ikke kan slutte meg til. Jeg oppfatter det vel ikke slik at Stortinget er fri for det ansvaret man har, for den beslutning man tar, uansett hvem som rår oss til å ta en beslutning. Lønnskommisjonen ble opprettet, etter mitt syn, for at Stortinget skulle fri seg fra ubehaget med å vedta sin egen lønn. Det må vi, uansett, så det må vi stå for. Jeg er enig i at stortingsrepresentanter skal ha en god lønn, og det har vi. Det er ingenting i situasjonen i dag som tilsier at det er nødvendig, eller at det er behov for denne økningen. Etter mitt syn er det en helt unødvendig bruk av penger. Det har også vært argumentert mot at man skal bruke kronetillegg. Noen av oss har jo en fortid i andre forsamlinger, der man har drevet med lønnsoppgjør. Der har det vært et godt prinsipp – i hvert fall i deler av arbeiderbevegelsen – at kronebeløp er det som fordeler mest rettferdig. Det er faktisk det man lever av. Det er for lønningen eller trygda man skal kjøpe det man trenger. Når vi bruker prosentregning, vet alle at prosenter av et lite beløp blir få kroner, prosenter av et stort beløp, som vår lønning, blir mange kroner – og da øker faktisk forskjellene i kjøpekraft ganske dramatisk. Når vi nå er i en situasjon der det går så det suser i samfunnet og alle har behov for å sammenligne seg med noen som tjener mer enn seg, og leter fram, for å si det slik, de folkevalgte og de personene som tjener mer enn seg, kunne det kanskje være et poeng for Stortinget å gå foran. En bør heller sammenligne seg med alle de meget velutdannede, velskolerte, kloke og dyktige menneskene som skal bemanne en hel rekke viktige stillinger i dette samfunnet, og som vi som storting og myndigheter er helt avhengige av også har en forståelse for det lønnsnivået som ledere bevilger seg – og at forskjellene på et vanlig lønnsnivå i samfunnet og lønnsnivået til politiske ledere ikke blir for stort. Så jeg mener det hadde vært et veldig godt bidrag fra Stortingets side å si nei takk til denne lønnsøkningen nå, og se på systemet med hvordan man øker lønningene – altså med kronetillegg og ikke prosenttillegg – og, selvfølgelig, som representanten Ågot Valle sa, gå gjennom pensjonssystemet vårt. Det er store endringer på gang når det gjelder pensjonssystemet for absolutt alle andre, og jeg tror det vil være minimal forståelse i befolkningen hvis ikke de endringene som gjelder alle andre deler av befolkningen, også skal gjelde dem som er politikere, i storting og i regjering.
-1	Først: Aner jeg en snev av ironi under spørsmålet om streng politikk på kriminalitetsområdet fra SVs side? La meg da bare få si at på det ene området der jeg har hatt ansvaret for å gjøre noe, er politikken blitt vesentlig mye strengere. Denne regjeringen tar et helt annet og strengere utgangspunkt i all korrupsjonsbekjempelse innenfor Utenriksdepartementet og internasjonale spørsmål. Når vi sier streng, mener vi streng, inkludert strenge straffer – bare så det ikke er noen tvil om det. Så til spørsmålet. Det er et veldig relevant spørsmål at vi ikke nå legger oss på en praksis der de som er seinest ute, gjør minst mulig og strekker seg kortest, får de beste betingelsene. Derfor er det helt avgjørende at når det gis dispensasjoner, skal de gis i henhold til en streng plan som forteller nøyaktig hvordan man skal oppfylle målsettingen.
-0	La meg først slå fast at Politiets sikkerhetstjeneste har tilgang til trafikkdata, og det viktigste nå er å sikre at PST får beholde tilgangen til de trafikkdata man har allerede i dag. Men min utfordring til statsministeren er, i kjølvannet av både Erna Solberg og Per-Kristian Foss, bedre kommunikasjonsverktøy mellom storting, regjering og underliggende etater. For det er ikke noen tvil om at det denne høsten har vist seg i en rekke saker at PST har kjempeutfordringer, og at våre hemmelige tjenester har store utfordringer. Det ser ut som om virkelighetsbeskrivelsen både i forhold til trusselnivå, hvilke verktøy man har tilgjengelig, og hvilke verktøy man har behov for, er nødt til å få en større gjennomgang, og at man må jobbe kontinuerlig med det. Fremskrittspartiet har en rekke ganger foreslått en sikkerhetskomité på Stortinget som kan ha en kontinuerlig dialog med regjering og underliggende etater, slik at man raskt kan omstille seg hvis det er behov for store ressurser inn i PST og de hemmelige tjenestene. Hvordan stiller statsministeren seg til en slik komité?
-0	Jeg har merket meg svarene fra statsråden på både det ene og det andre spørsmålet fra representanten Knudsen. Vi husker vel alle bråket for noen år siden da daværende Kanal 24 fikk en konsesjon som P4 hadde hatt i mange år. Det skjedde etter at Kanal 24 leverte en svært velskrevet konsesjonssøknad. Er statsråden fornøyd med den måten Kanal 24, nå Radio Norge, som er mer eller mindre en musikkanal, har etterlevd konsesjonen sin på? Og: Mener statsråden at denne saken gir et godt grunnlag for å frata godt innarbeidede virksomheter konsesjon og gi den til dem som er flinke til å skrive søknader, men som åpenbart lover mer enn det de kan holde?
-0	Årets stortingsvalg gav et borgerlig flertall på Stortinget bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet med tillegg av to distriktsmandater fra Venstre. Valget er på en måte historisk idet den sosialistiske blokken med Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet nå er i klart mindretall i denne sal. Vi har fått et naturlig og klarere skille mellom de politiske blokkene, og det lå godt til rette for en flertallsregjering, men en slik regjeringsdannelse ble blokkert av Kristelig Folkeparti. Fremskrittspartiet måtte imidlertid trå til som fødselshjelper for den nye samarbeidsregjeringen vi nå har fått. La meg legge til at heller ikke politisk fødselshjelp er gratis i dette landet. Debatten i dag tar utgangspunkt i to dokumenter, nemlig trontalen fra den avgåtte Stoltenberg-regjeringen og den nåværende regjerings tiltredelseserklæring. Legger man disse to dokumentene ved siden av hverandre, er det forbausende stor likhet når det gjelder fromme ønsker og uforpliktende løfter om at vi alle skal få det så mye bedre med de ulike regjeringsalternativene. Det er dog en prinsipiell, avgjørende forskjell på de to foreliggende dokumenter, nemlig dette at trontalen og Stoltenberg-regjeringen tar utgangspunkt i det kollektive menneskesyn, mens Samarbeidsregjeringens politikk bygger på enkeltmenneskets frihet, integritet og tilrettelegging for personlig livsutfoldelse. Dette er en viktig forskjell. Ut fra denne betraktning kan det vel neppe være en overraskelse for noen at Fremskrittspartiet med sitt ideologiske ståsted gav sin støtte til å etablere den nye samarbeidsregjeringen. Som det fremgår av tiltredelseserklæringen fra den nye regjeringen, har den sin verdiforankring i rettsstatens demokratiske prinsipper og den kristne, humanistiske kulturarv. Fremskrittspartiet har også det samme ideologiske ståsted. Et tankekors er det da for meg å registrere at det er Fremskrittspartiets verdisyn og menneskesyn som skulle utelukke partiet fra regjeringssamarbeid. Jeg tror en skal være meget forsiktig med i det politiske liv å karakterisere politiske motstandere etter en religiøs verdiskala. Fremskrittspartiet ser med spenning frem til den politikk og ikke minst de politiske resultater denne regjeringen vil frembringe. På mitt eget fagfelt, helse og omsorg, er det mye å gripe fatt i for å bedre velferden og livskvaliteten til et betydelig antall norske borgere. Jeg tar som gitt at sykehusreformen blir gjennomført som planlagt fra Odelstingets side, uten forsinkelser av noen art. Jeg forutsetter også som antydet i Sem-erklæringen, at pasientrettighetsloven blir endret så snart som mulig, slik at det gis juridisk rett til behandling for pasienter som oversitter den tidsfrist som er fastsatt fra faglig hold. Jeg regner også med at Regjeringen i sitt forslag til statsbudsjett øker den innsatsbaserte finansieringen fra 50 pst. til 60 pst., noe alle sykehus har bedt om. Dette har jo også vært et Høyre-krav de seneste år, og jeg regner det da som rimelig sikkert at dette kommer på plass. Jeg forventer også at kryptaket i finansieringsordningen blir fjernet, slik at sykehusene får full DRG-betaling for all pasientbehandling, og at det ikke settes tak på antall behandlede pasienter. Det er min og Fremskrittspartiets anbefaling til Regjeringen når det gjelder opptrappingsplanene innen kreftomsorg og psykiatri, at disse planene blir gjennomgått på nytt for å se om kart og terreng er sammenfallende. Jeg har personlig en mistanke om at både psykiatriplanen og kreftplanen ikke lenger er à jour med de intensjonene Stortinget i sin tid hadde om en betydelig opprusting av psykiatrien og kreftomsorgen. Innen kreftomsorgen er det særlig mangel på strålebehandling som er iøynefallende, og det skorter også en god del på livshjelpsbehandling i terminalfasen og et generelt bedre tilbud om smertebehandling ved våre sykehus. Vi har fortsatt uverdige og uakseptable forhold innen eldreomsorgen, og som nylig er avdekket i en rapport fra Den norske lægeforening. Nå må vi én gang for alle ta på alvor den situasjonen vi har hatt i eldreomsorgen over lang tid. Det er virkelig et tankekors at vi nå etter å ha brukt 26 milliarder på opprustingen av eldreomsorgen, har en dårligere sykehjemsdekning enn da reformen ble påbegynt tre år tilbake i tid, og at vi har alvorlig svikt i den interne omsorgen i veldig mange offentlige sykehjem. Når sykehjemsdekningen er så dårlig som den er, skyldes det etter min mening at kommunene har prioritert omsorgsboliger av rent økonomiske grunner, og derfor har latt være å bygge tilstrekkelig med sykehjemsplasser for de mest pleietrengende. I denne sammenheng mener jeg at både den tidligere Bondevik-regjeringen og Stoltenberg-regjeringen i for liten grad har fulgt opp og påsett at behovet for sykehjemsplasser ble dekket i første fase av eldreplanen. Fremskrittspartiet mener at eldreplanen må videreføres, men da med en sterkere prioritering av sykehjemsplasser for å dekke behovet for slike plasser innen utgangen av 2003. Fremskrittspartiet legger inn i budsjettforslaget for 2002 en økning på 300 000 kr til investeringstilskuddet for bygging av sykehjemsplasser for å understreke nettopp den prioriteringen jeg har omtalt. Jeg vil også på vegne av Fremskrittspartiet overfor denne regjeringen signalisere at vi har et sterkt ønske om at rusomsorgen flyttes ut av sosiallovgivningen og over til helselovgivningen, og at omsorgen blir et statlig ansvar fra 2003. Det samme ønske har vi også når det gjelder tannhelsetjenesten, som i dag dessverre befinner seg i et alvorlig vakuum. Fremskrittspartiet har i denne valgkampen sterkt fokusert på det tyveri som begås av staten i forhold til ektepar som blir pensjonister, hvor ekteparet til sammen blir frastjålet ca. 25 000 kr i pensjon. Dette mener vi er dypt urettferdig, idet pensjonen må betraktes som en individuell forsikring og en rettighet pensjonistene har krav på. Argumentet for å gjøre dette kuttet i ektefellenes pensjon er at det skal være billigere husholdning for to enn for en. Dette er en argumentasjon som Fremskrittspartiet avviser kontant. Pensjonen er en rettmessig ytelse for den enkelte som i sitt yrkesaktive liv har innbetalt sin pensjonspremie. Jeg vil henstille til Regjeringen allerede i neste års statsbudsjett å påbegynne en nedtrapping av trekket i pensjonen for ektepar og samboerpar. Selv om det ikke var uventet, har jeg med stor skuffelse registrert at Samarbeidsregjeringen signaliserer en mer restriktiv holdning til gen- og bioteknologiproblematikken. Sem-erklæringen annonserer således at den vil gå imot terapeutisk kloning og forskning på befruktede egg. Fremskrittspartiet er selvfølgelig enig i at gen- og bioteknologien kan stille oss overfor etisk vanskelige valg hvor føre var-prinsippet har en relevans, men dette prinsippet må ikke bli så sterkt at vi forhindrer norske forskningsmiljøer og norske klinikere i å kunne delta på internasjonalt høyt nivå når det gjelder utvikling av gen- og bioteknologien. Vi må utnytte også denne teknologien på en positiv måte til beste for våre medmennesker. Jeg har ingen forståelse for tankegangen om at vi i Norge skal kunne benytte forskningsresultater fremkommet på forskning ute, men som vi ikke vil tillate å forske på i eget land. Fremskrittspartiet vil føre en positiv og konstruktiv politikk i samarbeid med den nye regjeringen, men dette betinger faktisk at Regjeringen også er positiv og konstruktiv i samarbeid med Fremskrittspartiet. Det korrigerte statsbudsjett fra Samarbeidsregjeringen vil gi et signal om hvorvidt denne regjeringen vil ha et godt forhold til Fremskrittspartiet eller ikke. Jeg håper den vil ha et godt forhold til Fremskrittspartiet. Til slutt tar jeg opp to forslag. Det ene lyder som følger: «Stortinget ber Regjeringen følge opp Regjeringen Stoltenbergs positive holdning til etablering av sprøyterom.» Det andre lyder: «Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag for å overføre ansvaret for rusmisbrukere til helsevesenet.»
-1	Jeg var veldig disiplinert nå, president. Jeg jobber med saken!
-0	Det skal være meg en glede å forsterke kritikken, for når representanten Holmberg viser til den svenske prosessen, anbefaler jeg henne å se på den prosessen som Sverige har vært igjennom. Sverige har hatt grundige undersøkelser, utredninger og vurderinger i forhold til utfordringene. Og de har brukt lengre tid. Men når de fatter sine vedtak, blir det gjort på et grunnlag som er helt annerledes enn det som Regjeringen her legger fram i sin proposisjon. De har sett at utfordringene er mye større enn det denne regjeringen har sett, og er derfor også mye mer restriktive i forhold til de vedtak som de kommer fram til. Men jeg er enig med representanten Holmberg i at Arbeiderpartiet og SV også bør ha samme kritikken, for de har heller ikke på et tidlig nok tidspunkt klart nok signalisert at de ønsker seg overgangsordninger. Det var det bare Fremskrittspartiet og Senterpartiet som gjorde. Og når det gjelder det utvalget som Regjeringen hadde nedsatt for å se på denne ordningen, som representanten Holmberg viser til, kom det helt klart fram at de møtte sterk kritikk for å ha unntatt rapporten. Det var ikke Fremskrittspartiet som gav den kritikken, det var det pressen som gjorde, og det stiller jeg meg helt bak.
-0	Det er godt at saksordføreren presiserte at man ved den måten man håndterer dette på, ikke karakteriserer disse landene som uetiske. Det sa fungerende saksordfører. Faren er vel at det kan bli oppfattet slik i de landene hvor en del av disse bedriftene er lokalisert og hører hjemme, men det gjenstår for så vidt å se. Nå er det slik i denne innstillingen fra finanskomiteen, at flertallet på mange måter ikke diskuterer de problemstillingene som undertegnede og representanten Tybring-Gjedde har kommet med. Man velger på mange måter utelukkende å vise til det som er konklusjonen, også fra finansministerens side, om at fordi disse retningslinjene kun har vart i litt over et år, bør man avvente noe lenger tid før man tar en evaluering. Det er noe pussig at man skal avvente en evaluering når det er et faktum at stort sett alle de største forsvarsprodusentene er ekskluderte i forhold til de retningslinjene som gjelder. Jeg savner også en argumentasjon i komiteens innstilling om hvorfor man ikke ønsker å gå inn i debatten. Grunnen til at jeg tok ordet var primært det som er avslutningen i brevet som er stilet til komiteen fra statsråden, hvor man bruker som argument: «Det er naturlig å evaluere retningslinjene etter at de har fått virke en tid. Basert på de erfaringer vi vinner fremover, bør man vurdere om retningslinjene fungerer i tråd med intensjonen. Retningslinjene har imidlertid vært i kraft i bare vel ett år og det er behov for noe mer erfaring før vi gjennomfører en slik evaluering.» Nå er det slik at statsråden er til stede i salen, og jeg tror også statsråden har tegnet seg på talerlisten. Det kunne vært greit for Stortinget å få en avklaring om når man ser for seg en slik evaluering – hvor lang tid man vil avvente før man får en avklaring og en ordentlig diskusjon rundt de spørsmålene vi som forslagsstillere reiser i dokumentet. Jeg håper statsråden kan komme inn på det i løpet av debatten.
-0	Statsråd Victor Normans redegjørelse – Modernisering, effektivisering og forenkling i offentlig sektor – var meget lovende og representerer et viktig skritt i riktig retning i arbeidet med den høyst påkrevde moderniseringsprosessen i den offentlige sektor. Norge har altfor lenge hatt en tilnærmet jumboplass når det gjelder evne til fornyelse og modernisering innen det offentlige. Man har lenge tviholdt på de offentlige monopolers rett til å kunne utføre og drifte de offentlig finansierte velferdsoppgavene. Denne offentlige monopolstillingen har resultert i en manglende evne til effektivitet og kvalitet i den offentlige sektor, og konsekvensene ser vi altså i dag, i form av en skrantende velferdsstat som stadig er mer preget av utilstrekkelighet og av feil og mangler som vi ikke kan leve med i lengden. Statsrådens kloke redegjørelse bør imidlertid markere et vendepunkt i så måte. Fornyelse, modernisering og effektivisering av offentlig virksomhet er et av de største løft vi står overfor som nasjon og som politikere, for dette er slett ingen lett sak som en bare løser sånn rett over natten. La meg få presisere ettertrykkelig at det virkelig store effektiviseringspotensialet innen offentlig virksomhet ikke ligger i å slå sammen noen politidistrikter her eller noen veikontorer eller noen militærleirer der. Det virkelig store effektiviseringspotensialet ligger i å skape en virksom konkurranse mellom et mangfold av offentlige og private aktører om å få drifte den offentlig finansierte velferdsproduksjonen. Til det må vi stimulere fram bl.a. et mangfold av private sykehus, et mangfold av private skoler og et mangfold av private omsorgsforetak, for å skape en sunn konkurranse basert på kvalitet og pris og innbyggernes rett til fritt å kunne velge hva de selv foretrekker: offentlige eller private tilbydere. Dette forutsetter igjen selvsagt også en omlegging av dagens finansieringsordning til et nytt finansieringssystem etter prinsippet om at pengene følger brukeren eller kunden. Dette vil kunne revolusjonere velferdssamfunnet og åpne for et velferdsmarked med optimal konkurranse og fokusering på kvalitet, omfang og kostnadsnivå. Velferdsstatens feil og mangler er ikke først og fremst et resultat av for lite penger, men et resultat av den totale mangel på kvalitetsfremmende konkurranse på utførersiden. Velferdsstatens største hemsko er at den på utførersiden i årevis har vært skjermet fra enhver effektivitetsfremmende konkurranse. Det er ikke så lenge siden Statskonsult og Sandbekk-utvalget konkluderte med at det var 10–30 pst. – eller rundt 40 milliarder – å spare ved å innføre konkurranse mellom offentlige og private om å drifte de offentlige velferdstjenestene. Vi må altså derfor si at nå må det tilnærmede sykehusmonopolet, omsorgsmonopolet og monopolskolen belage seg på å måtte konkurrere på like vilkår med private aktører om å tiltrekke seg brukerne eller kundene i et velferdsmarked. Det vil styrke både kvalitet og omfang på disse tjenestene. De mange offentlig ansatte bør være de første til å hilse denne lille revolusjonen velkommen, for nå får de altså muligheter til bedre lønn og bedre arbeidsbetingelser i et nytt stort og dynamisk arbeidsmarked innen velferdssektoren, med et mangfold av private velferdsaktører som vil måtte konkurrere om å tiltrekke seg deres arbeidskraft. For å få dette til, må vi som politikere skjære gjennom all motstand og opptre med resolutt vilje til handling. Dette omstillingsarbeidet må nå settes i gang for fullt med full tyngde så fort som mulig, så effektivt som mulig. Her er det enkeltmenneskets frihet og valgfrihet som er satt i sentrum, både brukerne, de ansatte og skattebetalerne blir vinnerne i denne omstillingsprosessen som vi her debatterer i dag. Det er for mitt vedkommende faktisk grunn til å være i en slags hallelujastemning over innholdet i redegjørelsen vi debatterer i dag. Da er min tid ute.
-0	Jeg skal bare nevne et par–tre forhold som hoppes over. Det første: Det er forventet en enorm befolkningsvekst i både Oslo og Akershus. Det er en villet politikk. Det er ikke en politikk man må gjennomføre, men det er en politikk man vil, og det er en politikk man gjennomfører. Det er et utgangspunkt. Det skaper enorme behov. Det må de som ønsker at den politikken skal føres videre, ta ansvar for. Det var punkt 1. I merknadene er det sitert fra et brev fra statsråden: «Økt biltrafikk vil forsterke kapasitetsproblemene.» Ja vel. Hvis man tror det – la oss si at det er tilfellet: Hvorfor fullfinansierer man ikke da all kollektivtrafikk? Ville ikke det vært det mest fornuftige? Man sier at det vil bli umulig for kollektivtrafikken hvis vi bygger ut veier – det er ikke mulig. Nei vel, her står statsråden og flere andre representanter i salen og sier kollektivtrafikk, kollektivtrafikk, kollektivtrafikk, men ingen fremmer forslag om full statlig finansiering av kollektivsatsingen innenfor Oslopakke 3. Det er bare prat – unnskyld meg, president – det er bare prat, og det har det vært fra dag én. Nå kunne man ta dette på alvor. 35 mrd. kr, sa representanten Ingjerd Schou, det er mye penger. Ja, det er mye penger, men det er faktisk det det koster. Når man driver med denne snikskattleggingen av bilistene og alle andre som er ute og farter på veiene våre, er det en ekstraskatt, for det er ikke brukerbetaling. Man kjører ikke buss samtidig som man kjører bil. Det er ikke brukerbetaling. Jeg betaler for naboen som kjører buss. Det er ikke brukerbetaling, det er en ekstraskatt på 5 000–10 000 kr, som det kommer til å bli etter hvert, og kanskje mer enn det. Hvis man bor f.eks. rundt Vestkorridoren, som er tatt ut av pakka, og muligens, skal finansieres separat, ja så blir det 10 000–20 000 kr i året. Hvor tror man de pengene går? Tror man at hver enkelt som kjører der, kommer til å betale det? Selvfølgelig blir det ikke sånn. De vil gå til sin arbeidsgiver og si at dette koster det meg å komme på jobb – det må arbeidsgiver betale og finansiere. Hva gjør arbeidsgiver da? Jo, det blir produksjonskostnader for arbeidsgiver, han legger på. Hva skjer da med varene han produserer? De blir dyrere. Hva skjer med norsk konkurranseevne? Jo, den går ned. Så sitter vi altså med Statens pensjonsfond på 3 500 mrd. kr i utlandet som vi investerer i våre konkurrentlands infrastruktur, og så lar vi vår egen industri dø, fordi vi insisterer på å skattlegge bedriftene enda mer. Det er ikke klokskap, det er dumskap.
-1	Vi behandler i dag et privat forslag fra stortingsrepresentantene Karin Andersen, Magnar Lund Bergo og undertegnede om å evaluere og justere utilsiktede utslag av de nye bidragsreglene, som trer i kraft 1. oktober 2003. SV ønsker ikke en omkamp, slik Fremskrittspartiet hevder, men vi mener at det har kommet fram ulike uheldige utslag som krever justeringer. Vi er glade for at Arbeiderpartiet, som var en av pådriverne, også ser dette. Det vil selvsagt også være viktig å se på hvordan de nye bidragsreglene virker over tid, men det er altså allerede nå avdekket betydelige skjevheter som rammer spesielt de fattigste. Det er særlig uføretrygdede bidragsmottakere og bidragsytere som har barnetillegg i trygden. Vi har ikke råd til å vente med å rette opp disse skjevhetene til reglene har fått virke over tid. Vi kan ikke ta ansvaret for at noen med allerede lav levestandard skal få ytterlig forverret økonomi, som rammer barna ekstra hardt. Vi har nok av tallmateriale og annet grunnlag for å endre på noen av de verste utslagene allerede nå og dermed kunne forebygge alvorlige problemer for familier der barnebidraget er en vesentlig del av økonomien. Barna må ikke bli de store taperne etter innføring av den nye ordninga. Enslige forsørgere har mange utfordringer, og de nye bidragsreglene må ikke skape et større skille mellom barn som bor sammen med begge foreldrene, og barn som bor alene med en av foreldrene. Målet er at de nye reglene ikke skaper nye og flere fattige i Norge og dytter enda flere inn i køen på sosialkontorene. SV vil påpeke at mange bostedsforeldre får en betydelig forverret økonomi etter endring av bidragsreglene som blir gjort gjeldende fra 1. oktober 2003. Det viser mange fortvilede henvendelser til mange av oss stortingsrepresentanter. Fortvilelsen som det gis uttrykk for, har mange fellesnevnere. Jeg vil nøye meg med å nevne noen av dem. De nye bidragsreglene gir lavere bidrag, og siden det er en overvekt av kvinner som er aleneforeldre, betyr det at det er flest kvinner som nå får dårligere råd etter de nye bidragsreglene. Det er samtidig innført en maksimumsgrense som grunnlag for beregning av barnebidrag til en inntekt av inntil 600 000 kr hos den bidragspliktige, mens det ikke er innført noen minimumsgrense for barnebidrag til bidragsmottakere. Bidragsreglene ble endret fra en prosentmodell til en kostnadsmodell. Mens bidraget hittil har blitt beregnet etter en fast prosentandel av bidragsyterens inntekt, legger de nye reglene bidragsmottakerens inntekt og graden av samvær til grunn, samtidig som de nye standardbudsjettene fra Statens institutt for forbruksforskning legges til grunn som kostnad pr. barn. I tillegg skal utgifter til transport ved samvær deles. Resultatene blir betydelig lavere bidrag for de fleste, og som nevnt tidligere, særlig for bidragsytere med høy inntekt. De nye bidragsreglene er kompliserte, og dette øker muligheten for konflikt. Både størrelsen på bidraget og omfanget av samværet vil kunne bli gjenstand for stadige konflikter og gjentatte forhandlinger. Det kan også medføre at bidragsytere kan ønske stadig mer samvær enn de ellers ville ha gjort, mens bidragsmottakere vil kunne ønske å begrense samværet for ikke å tape økonomisk. Dette er svært uheldig, og det kan utvikle seg til det motsatte, økonomisk motiverte interesser mellom foreldrene i forhold til omfanget av samværsretten til barnet. Særlig der forholdet mellom foreldrene er dårlig, vil de nye bidragsreglene gi økte muligheter for konflikter. Uansett er det barna som er de største taperne når foreldrene er i konflikt. Da bidragsreglene var til behandling i Stortinget i juni 2001, gikk SV imot den foreslåtte kostnadsmodellen, som vi mener ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til barnas beste. Den tar ikke hensyn til de store variasjoner det er mellom utgifter til barnetilsyn og boutgifter. SIFOs gjennomsnittlige standardbudsjett for forbruksutgifter er et minstestandardbudsjett. Det innebærer at barn ikke får ta del i den bidragspliktiges levestandard når bidragspliktige har høy inntekt. SV er generelt bekymret for at de nye bidragsreglene fører til økte forskjeller mellom barn som bor sammen med sine foreldre, som jeg var inne på i stad, og som kan nyte godt av begge foreldres økonomi, og barn av skilte foreldre. Et annet problem med bidragsreglene er at bidragspliktige med lav inntekt ikke får noen forbedring i den nye modellen, mens derimot bidragspliktige med høy inntekt får redusert sitt bidrag og betaler vesentlig mindre enn de gjør i dag. SV mener at det er viktig at begge foreldrene skal kunne ha samvær med sitt barn, men vi er bekymret for at økonomiske motiver kan overskygge hensynet til barnets beste når foreldrene forhandler om samvær. Istedenfor den kostnadsmodellen som Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet gikk inn for, foreslo SV en forbedring av den allerede eksisterende modell, prosentmodellen. Det var flere instanser med solid barnefaglig kompetanse som sammen med SV ønsket en forbedring av prosentmodellen, og flere av disse var imot å bruke kostnader som utgangspunkt for bidragsfastsettelse. SV gikk imot at det innføres gebyr på fastsetting og endring av bidrag ved å ha en nøytral instans som fastsetter bidrag, og dette er umulig å samarbeide om for foreldre med høyt konfliktnivå. Det er viktig å sikre barnas beste i en vanskelig livssituasjon for alle parter. Størrelsen på bidraget blir da ikke i seg selv et konfliktområde, og fokus kan settes på arbeidet med å finne løsninger for samarbeid. Det er i alle fall uten tvil til barnas beste. SV foreslo også at Regjeringa skulle ta initiativ til et lavterskeltilbud, der familier i krise som følge av samlivsbrudd kan få økonomisk rådgivning og veiledning i forhold til konflikthåndtering. Vi som har fremmet dette Dokument nr. 8-forslaget, fremmet tre forslag: «1. Stortinget ber Regjeringen justere utilsiktede og urimelige utslag av de nye bidragsreglene slik at de ikke rammer de med lavest inntekt før reglene trer i kraft 1. oktober 2003. 2. Stortinget ber Regjeringen vurdere å fjerne meklingsgebyret som for mange er et økonomisk løft, og som kan innebære økt konflikt mellom foreldre og ramme barna. 3. Stortinget ber Regjeringen gjennomføre en evaluering av det nye regelverket for beregning av barnebidrag innen utgangen av 2004, slik flertallet i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen ba om i Innst. O. nr. 127 (2000-2001).» Den kostnadsmodellen som er lagt til grunn i de nye bidragsreglene, setter en prislapp på barnet som tar utgangspunkt i et minimumsnivå beregnet ut fra SIFOs satser. Ved å fremme dette private forslaget som vi debatterer i dag, ønsket SV å ivareta komiteens flertallsmerknad, der det helt klart sies at hvis det oppstår utilsiktede virkninger som rammer dem som har lavest levestandard, skal dette rettes opp. Det er også behov for en kontinuerlig vurdering av bidragssatsene fra departementets side for å sikre at det ikke er flere systematiske og alvorlige utilsiktede virkninger av de nye bidragsreglene. I dag velger stortingsflertallet å stemme mot store deler av vårt forslag for å vente på en ytterligere evaluering av de nye bidragsreglene før noen endringer blir gjort. Vi trenger ikke flere tall og telefoner fra fortvilte foreldre som bevis på at de nye bidragsreglene slår feil ut for de fattigste og mest sårbare i vårt samfunn. Vi trenger handling og vilje til å endre reglene nå, før de trer i kraft. Jeg og SV appellerer til stortingsflertallet om å stemme for SVs forslag i denne saken, som berører så mange, spesielt mange barn. Jeg tar opp våre forslag.
-1	Jeg takker representanten Rudihagen for en mulighet til å oppklare en åpenbar misforståelse som er publisert gjennom Dagsavisen. Det viktigste er selvfølgelig at mennesker kan leve av egen inntekt. Det er det aller viktigste tiltaket vi kan gjøre for å bekjempe fattigdom. Derfor la jeg også i mitt innlegg stor vekt på at det finnes mye samfunnet kan gjøre for at mange av dem som har minst, kan leve av egen inntekt. Det er mange gode grunner til det. For samfunnet er det et pluss, for den enkelte er det et pluss. Nå er det selvfølgelig slik at mange ikke kan leve av egen inntekt. Gjennom valgkampen ble det fokusert stadig sterkere på de fattigste. Det skyldtes delvis SVs engasjement gjennom lang tid. Både Arbeiderpartiet og ikke minst Kristelig Folkeparti og det som nå er regjeringspartiene, hadde fullstendig oversett dette. Derfor kom dette midt under valgkampen som en bombe for de fleste. De færreste partiene, bortsett fra SV, var forberedt på dette. Vi har nemlig i mange år fokusert på det som vi kaller Forskjells-Norge, nemlig den forskjellsutviklingen som har funnet sted i vårt samfunn gjennom 1990-tallet. Det har dessverre vært i en periode da Arbeiderpartiet i all hovedsak har hatt regjeringsmakt. Nå legger vi merke til at det denne regjeringen gjør, er å komme med enkelte tiltak. Vi legger merke til at Arbeiderpartiet etter at de fikk noen bonuspenger av regjeringen Bondevik, kommer med noen tiltak. Det er vi glade for. Vi er glade for at det nå forhåpentligvis finnes et flertall i denne sal for tiltak som faktisk vil få betydning for dem som sitter nederst ved bordet. Det er selvfølgelig ikke slik at SV ønsker at de som går på sosialhjelp eller annen offentlig ytelse, skal ha – slik som det stod i Dagsavisen – stortingslønn. Dette er selvfølgelig helt misvisende! Jeg kan bare rette opp to åpenbare misforståelser i den artikkelen. Vi ønsker å fjerne kontantstøtten. Det betyr at man automatisk tar bort en betydelig del av dette. Vi ønsker heller ikke at bilgodtgjørelse skal ligge inne i denne SIFO-satsen for sosialhjelp. Det gjør at denne familien som presenteres i Dagsavisen, med SVs regnestykke vil komme ut med noe over en tusenlapp mer enn det som er dagens nivå.
-0	Til tross for en slik tordentale registrerer jeg at medlemmer av regjeringen ikke er fornøyd, for de ser at behovet er langt større enn det regjeringen gir handlingsrom til. Det er ikke rart at regjeringen kan skryte av at de bruker mer penger på vei, for denne regjeringen henter inn 300 mrd. kr mer i skatte- og avgiftsinntekter i år enn det f.eks. Bondevik-regjeringen gjorde i 2005. Vi må huske at denne regjeringen bruker også budsjetttriks, som å bevilge penger til rentekompensasjon, som gjør at man faktisk kan utløse 4 mrd. kr mer i investeringer, men det kommer ikke fram gjennom bevilgninger på budsjettet. Dermed kan regjeringen skryte av at de bruker mindre enn 4 pst.-regelen, mens de i realiteten kan ende opp med å bruke mer. Poenget er likevel at vi har et budsjett der vi ikke klarer å skille mellom investeringer og forbruk. Oljeindustrien kan altså investere så mye de vil uten at det er satt en grense og anses som uansvarlig, men med en gang noen foreslår å bruke 1 mrd. kr mer på f.eks. vei enn det regjeringen har sagt, defineres det som uansvarlig. Ser finansministeren det som han gjorde da han var fylkesmann, at dette er urimelig, og at man ikke klarer å bygge landet?
-0	Fremskrittspartiet mener at organisert kriminalitet i dag er en stor og voksende trussel mot vårt samfunn. Vi mener det er viktig å få en bredest mulig forståelse av denne kriminalitetens omfang. Det bør også forskes på hvor store økonomiske konsekvenser denne kriminaliteten medfører for vårt samfunn. Det må fokuseres på hvor stor denne kriminaliteten er med tanke på økonomi. Videre er det interessant å se hvordan denne kriminaliteten påvirker det norske næringsliv og også offentlige anskaffelser. Det er viktig å se hvilke etterforskningsmetoder som ikke bare vil være oppklarende, men som også vil kunne være forebyggende. Fremskrittspartiet ser det som sannsynlig at det sivilmilitære samarbeidet i fremtiden vil bli langt mer utstrakt enn det har vært frem til i dag. Vi er i likhet med Sårbarhetsutvalget av den oppfatning at det ville være ønskelig å forenkle de eksisterende rutiner for bruk av militære styrker til støtte for politiet. Ved bruk av militære styrker i fredstid vil dette alltid være etter rekvisisjon fra politimyndighet. Vi mener det er hensiktsmessig med en nærmere vurdering av en inndeling av hvilke militære styrker som ved rekvirering i fredstid utelukkende skal operere under politimestrenes ansvar. Det bør vurderes om det eventuelt er avdelinger som skal kunne tillegges eget operativt ansvar, med hovedansvar lagt til Forsvarsdepartementet etter at rekvisisjon fra politimyndighet er innvilget på politisk nivå. Fremskrittspartiet mener at dette er en problemstilling som er aktuell også på norsk landterritorium. Vi ønsker i likhet med Sårbarhetsutvalget en grundig utredning av om kommandoforholdene mellom politiet og Forsvaret er hensiktsmessige i forhold til ulike alvorlige situasjoner samfunnet kan risikere å stå overfor. Når det gjelder spørsmålet rundt flyktninger og asylsøkere, ser Fremskrittspartiet at asylsøkere uten kjent identitet kan være en risiko, og at det slik sett vil være hensiktsmessig å kunne plassere disse i utvidede, lukkede og overvåkte UDI-områder. Dette er viktig for at det på en kontrollert måte kan innhentes opplysninger om de aktuelle personers bakgrunn. Vi ser at det lett kan oppstå uheldige situasjoner dersom man ikke tar høyde for å begrense uidentifiserte asylsøkere og deres bevegelser. Vi mener også at det ut fra et helsemessig synspunkt i enkelte situasjoner kan være ønskelig for å unngå spredning av epidemier og liknende, dersom dette fremstår som en reell trussel i en fremtid. Vi mener også at dette sånn sett på sikt kan være noe å ha i bakhånd for å ivareta den enkeltes helse og rettigheter. Fremskrittspartiet mener at et felles nødnummer vil lette tilknytning til alarmsentralene for publikum. Ett nummer er ofte enklere å forholde seg til enn tre numre. Det er etter vår mening også en fordel at de ulike etater får den nødvendige informasjon så koordinert som mulig, og da også raskest mulig. Vi mener at en felles alarmsentral med aktører fra ulike sektorer, f.eks. liknende det de har i USA, vil gi publikum og de aktuelle etater en trygghet for at informasjonsflyten blir så effektiv som mulig.
-0	Personvern og ytringsfrihet er sentrale elementer i det norske demokratiet. Personvernutfordringene på Internett øker som følge av den teknologiske utviklingen, der Internett og elektronisk kommunikasjon i økende grad har blitt en del av den private sfære. Personvern og ytringsfrihet må bli ivaretatt når det norske folk bruker elektronisk kommunikasjon – og man viser til Datatilsynets rolle, som også er viktig her. Det foreslås en oppmykning av vilkårene for at private aktører skal kunne overvåke trafikken på nettet og få tilgang til informasjon som identifiserer personer som er innehavere av de abonnementer som blir benyttet, noe Fremskrittspartiet mener er et tankekors. Det er noe vi mener er et politiarbeid. Forslaget innebærer også at det åpnes for blokkering av nettsteder, noe som kan oppfattes av mange som en knebling av ytringsfriheten. Det har kommet flere kritiske høringsuttalelser til regjeringens forslag, og IKT-Norge skriver følgende: «IKT-Norge mener det er oppsiktsvekkende at departementet sier at å fjerne krav om konsesjon ikke vil ha innvirkning for personvern. Det er grunn til å minne om at det ikke er tilfeldig at det er krav om konsesjon i dag. Dersom kravet om konsesjon bortfaller til fordel for en varslingsplikt vil flere ti- eller hundretusen rettighetshavere på egenhånd kunne starte innsamling, registrering og behandling av IP-adresser.» Dette mener Fremskrittspartiet er et tankekors, og vi mener det er et politiarbeid. Det er informasjon som i dag anses som sensitiv, og det er krav om konsesjon for å sikre at behandlingen av informasjonen ivaretar personvernet, som er viktig. Opplysninger som kan knytte en person til en IP-adresse, bør ikke utleveres til andre enn politiet. Det har vært en stor offentlig debatt knyttet til negative konsekvenser for personvernet og ytringsfriheten. Norge oppleves i dag som – en versting, vet jeg ikke, men i hvert fall å ha noen skrubbsår når det gjelder å publisere opplysninger om folk, bl.a. om inntekt og formue, som har vært debattert i denne salen før. Personvernet forverres ytterligere ved at datalagringsdirektivet er vedtatt. Det er viktig at regjeringen tar utfordringer knyttet til krenkelse av opphavsretten på Internett alvorlig, og det støtter Fremskrittspartiet. Det er ikke som siste taler sa – at Fremskrittspartiet ikke bryr seg om lov og rett. Jo, det gjør vi, og vi synes dette er viktig. Men derfor mener vi også det er så viktig at det er politiet som må ta seg av det, og ikke den enkelte. Det er imidlertid et utfordrende felt. Jeg ser at den teknologiske utviklingen gjør at balansegangen mellom gode tiltak og krenkelse av personvernet er hårfin, og den er også meget uoversiktlig. Men prinsippet om at det er politiet, og ikke private personer, som skal ha myndighet til å innhente opplysninger i forbindelse med etterforskning av mulige lovbrudd, må ligge fast. Det er ikke det at Fremskrittspartiet ikke mener at private kan gjøre en god jobb, men akkurat denne saken mener vi er såpass viktig når det gjelder ytringsfriheten og personvernet, at det er en typisk politisak. Jeg vil ta opp forslaget som Fremskrittspartiet har fremmet i saken. Jeg ser også at Venstre har lagt fram et forslag på bordene våre i dag. Fremskrittspartiet vil støtte det også, men det er ennå ikke fremmet.
-0	Jeg ønsker å stille følgende spørsmål til justisministeren: «For en tid siden kom det fram at krigsforbrytere fra det tidligere Jugoslavia skal sone her i landet. At Norge tar et internasjonalt ansvar, er greit nok, samtidig som det fører til noen problemstillinger som kan være av interesse. Skal utenlandske krigsforbrytere som soner i Norge, sone etter de samme kriterier som andre fanger i norske fengsler, eller foreligger det særlige forordninger som kriminalomsorgen må forholde seg til?»
-1	Dette slapp i fisken- argumentet, altså det fiskeargumentet som saksordføraren var inne på, vil eg gjerne ha utdjupa litt. Sjølve utgangspunktet for at ein nå har forhandla fram ein avtale, er jo nettopp dette med norsk fiskeeksport. Det sa Jagland, og det seier nå Bondevik-regjeringa, sjølv om dei nåverande regjeringspartia sa noko heilt anna i opposisjon. Då tenkte jo me i SV at dette argumentet ville bli skikkeleg utgreidd i stortingsproposisjonen og i høringane. Men det har jo ikkje skjedd. Det finst altså ikkje nokon dokumentasjon for behovet for denne avtalen. Tvert imot ville jo EU hamna i ein konflikt så vel med EØS-avtalen som med WTO-avtalen om norsk fiskeeksport blei diskriminert i grensekontrollen. Så eg må rett og slett spørje saksordføraren om det eigentleg er behov for denne avtalen, eller om det er andre behov som stortingsfleirtalet har i denne saka. Det andre spørsmålet: Føremålet med EØS-avtalen er auka handel begge vegar, og det er klart at me har ein stor handel med laks, som Gabrielsen var inne på, men ikkje ein særleg stor handel med EU. Anne-Lise Bakken seier i dag til nokre aviser at det er tøvete av Arbeidarpartiet om dei meiner at det ikkje blir meir handel. Og når saksordføraren er kjend med at det er meir salmonella og andre matborne sjukdomar i EU – kan då ordføraren for denne saka som altså seier at kontrollen nå vil bli betre, lova det norske folket at det ikkje vil bli meir matborne sjukdomar i Noreg?
-0	"Mitt spørsmål går også til landbruks- og matministeren. Debatten om bondens inntektsutvikling er svært viktig. Men i den norske landbruksdebatten har det klart vært en ensidig fokusering på statlige overføringer. Den norske bonden er næringsdrivende på lik linje med andre næringsdrivende i vårt samfunn, og da er det en faktor som er viktig for inntektsutviklingen; nemlig at man har kontrollen og muligheter til å påvirke egen inntekt og utnytte de muligheter som – i dette tilfellet – landbrukseiendommen har, og at egen dyktighet og pågangsmot skal være et viktig bidrag i inntektsutviklingen. Så ser vi samtidig at norsk landbruk er den mest gjennomregulerte næringen vi har i dette landet. Hva vil statsråden gjøre for at den norske bonden kan arbeide under mindre regulerte forhold?"
-1	Begrunnelsen er akkurat den samme som jeg gav i replikken til representanten Hagen, nemlig at man skal være ytterst varsom med, og det har Stortinget vært, å innhente Høyesteretts uttalelse i denne type vanlig saksbehandling. Sist gang det ble brukt, som sagt, var i 1945 i en helt ekstraordinær situasjon. Så ble det brukt i 1933 knyttet til pantegjeld, og før det hadde det ikke vært brukt siden 1845. Utgangspunktet for det har vært en relativt bred enighet i Stortinget om at Stortinget skal være meget varsom med å gå inn i det som er domstolens senere virke. Derfor har man vært tilbakeholden. Mitt utgangspunkt igjen i dette er at jeg aksepterer at spørsmålet kan bli stilt. Jeg legger til grunn at Regjeringen er på trygg juridisk grunn i det man gjør. Hvis rettsapparatet er av en annen oppfatning, vil Høyesterett i sin tid få anledning til å si det.
-0	Norsk luftfart har en veldig god sikkerhetshistorikk. Helikopter på norsk sokkel har også en god historikk, som ble tatt opp. Det har jeg alle intensjoner om at vi skal videreføre. Det er derfor vi også ser an hva EU vedtar før vi selv konkluderer med hva vi vil være med på. Vi ønsker ikke å være med på endringer som betyr at vi får svekket sikkerheten, verken for dem som flyr helikopter, eller for dem som er passasjerer. Det handler også om omdømmet til norsk petroleumssektor. Det handler om at vi skal ha en oljesektor som både skal være renere enn det som er vanlig i verden, og tryggere. Det må vi opprettholde på en god måte. Derfor er det viktig at vi ser på hva de til slutt vedtar, og får Luftfartstilsynet og andre ekspertgrupper til å gjøre en vurdering av det. Så må vi gjøre en vurdering av de øvrige konsekvenser dette vil ha for helikopternæringen, for oljenæringen, for arbeidstakere og de sidene av det. Siden dette ikke er ferdig i EU, er det ennå heller ikke riktig, mener jeg, å konkludere med om en trenger en ekstern utredning, eller om våre interne ressurser er mer enn gode nok.
-1	Ja, eg sa òg i mitt innlegg at eg håper det går bra med klimaforhandlingane på Stortinget. Dykkar parti har lagt fram 15 forslag innanfor transportsektoren. Eg synest alle 15 forslaga er interessante, men òg mange av dei andre 61 er sjølvsagt interessante. Men det dei er prega av, er Ole Brumm, for ein seier berre kva ein vil gje til folk, ein seier ikkje kva folk må gjera sjølve. Det håper eg ein vil koma fram til gjennom forhandlingane. Om ein skal ha ei belønningsordning, skal ein då pøsa på med nye motorvegar? Er det sånn at ein faktisk må leggja til rette med kollektivfelt og ha det i botnen for å få dei midlane? Sånne vilkår skal me leggja opp til. Ein kan ikkje berre seia: Her har du pengane, gjer kva du vil! Ein må faktisk sjølv gjera ein betydeleg innsats lokalt om ein skal få dei pengane som desse sju byområda no har moglegheit til å få. Så må eg jo seia at med SV i regjering har me fått ei heilt anna satsing på klima og på jernbane enn det som Kristeleg Folkeparti, Venstre og Høgre klarte i regjering – endåtil stemte dei imot å auka dei løyvingane då dei sjølve var i posisjon.
-1	Det er grunn til å legge merke til Amundsens avslutning på replikkordskiftet med Bjørg Tørresdal, som dreide seg om kvoteflyktninger, der han svarte at kanskje vil vi øke antallet, kanskje vil vi redusere det. Hadde han i tillegg lagt til følgende setning: Det er avhengig av hvilken forsamling jeg snakker til, hadde dette vært en flott overskrift på Fremskrittspartiets politikk. Dette er jo populisme i n-te potens! 2009 er det første året med en forholdsvis omfattende omlegging av inntektssystemet til kommunene. Vi skaper et mer rettferdig inntektssystem for kommunene. Vi introduserer nye tilskuddsordninger, som veksttilskudd, hovedstadstilskudd, Namdalskommunene kommer inn under samme tilskuddet som nordlandskommunene, vi foretar en endring av inntektsutjevningen, der vi trapper opp til 57 pst., og skatteandelen skal reduseres ned mot 45 pst. Dette er en viktig omlegging. En av utfordringene når vi legger om inntektssystemet og endrer på grenser, jf. Namdalstilskuddet, er at kommuner som ligger utenfor grensene, med en gang opplever at dette er urimelig, opplever en viss urettferdighet. De har de samme utfordringene, de ligger kanskje akkurat utenfor den grensen vi etablerer, men de har lik struktur på mange måter, og de har de samme utfordringene. Dette er noe vi må være obs på. Dette må vi alltid ha i bakhodet når vi foretar endringer og justeringer av grenser. Jeg kan gi ett eksempel. Osen kommune i Sør-Trøndelag faller utenfor Namdalstilskuddet, i og med at den ikke ligger i Namdalen. Dermed opplever de det som urimelig at de kommer vesentlig dårligere ut enn andre kommuner som ligger innenfor grensene, og som da får økt tilskudd. Når jeg drar fram dette, er det fordi det er viktig at vi også framover hele tiden er obs på dette, og at vi ser på hvorledes vi eventuelt kan kompensere urimeligheter gjennom bruk av skjønnsmidler . I og med at vi fortsatt opprettholder en stor ordning med skjønnsmidler, er det viktig at vi våger å se på hvorledes vi eventuelt kan rette opp skjevheter som blir skapt på denne måten. Det er min oppfordring både til departementet og også til fylkesmannen at her må en være obs og fange opp urimeligheter som oppstår på grunn av justeringer som har som formål å få til forbedringer av dagens system. Det samme ser vi i Nord-Norge når det gjelder tiltakssonen. Det er viktig at vi tar på alvor de kommunene som opplever det som urimelig at de ligger i samme tiltakssone som finnmarkskommunene, men får et vesentlig lavere tilskudd. Vi må hele tiden være på vakt og ta de utfordringene som disse kommunene stilles overfor. Vi har skrevet noe om det i innstillingen, og jeg regner med at departementet også vil følge opp og påse og være i dialog med disse kommunene, slik at det de opplever som urimelig i alle fall kan kommuniseres og eventuelt også gjøres forbedringer eller endringer på. Dette budsjettet blir viktig på mange områder, men jeg har lyst til trekke fram bostøtteordningen. Her tar vi et skikkelig løft, en skikkelig forbedring av dagens bostøtteordning. På årsbasis tilfører vi 1 milliard kr. Dette er kanskje et av de aller viktigste fattigdomstiltakene vi kan iverksette. Det er viktig å gjøre bolig overkommelig for en større del av befolkningen, som i dag faller utenfor dagens bostøtteordning, og Regjeringen fortjener ros for at de har tatt dette løftet fra 1. juli 2009, med helårseffekt fra 2010. Dette er det mange fattige, mange som lever i en vanskelig situasjon, som vil oppleve som et vesentlig og sentralt tiltak. Det blir fulgt opp. Hvis vi i tillegg kan følge opp med forbedring av husleieloven, som vi holder på med, og også forbedre finansieringsordningen, iallfall øke rammene til Husbanken, er vi i ferd med å utvikle en boligpolitikk som er total, og som er god. Jeg ser at det bare er to sekunder igjen, og jeg hadde masse jeg skulle ha sagt, men jeg får i hvert fall holde meg til den klokken som tikker og går, så da sier jeg takk.
-0	Jeg deler selvfølgelig statsrådens syn, at vi skal ikke svartmale. Men det viser seg at den delen av industrien som går opp, er den olje- og gassrelaterte delen. Eksportindustrien vår sliter. Det viser også dette barometeret fra NHO, nettopp om den økende pessimismen i bransjen selv, i næringen selv. Utgangspunktet for mitt spørsmål er at vi må prøve å være i forkant. Statsbudsjettet skal vi diskutere etterpå, i hvert fall næringskomiteens, så det skal vi bruke relativt mange timer på senere. Men mitt spørsmål til statsråden blir nok en gang: Vil statsråden i hvert fall ta et initiativ til at vi kan få en bredere debatt nettopp i Stortinget knyttet til industrien og framtiden for industrien? Det gjelder rammevilkår, selvfølgelig skatte- og avgiftsordninger og en rekke andre felt. Da er nettopp en industrimelding viktig – grunnlaget ble faktisk allerede lagt gjennom en NOU helt tilbake til 2004. Etter det ble det lagt i en skuff. Men jeg håper statsråden i hvert fall kan være positiv til at vi nettopp får en slik industrimelding for å legge forholdene til rette.
-0	Jeg må innrømme at jeg savner en klar uttalelse fra helseministeren der han sier direkte til alle ansatte i helsevesenet – særlig i de statlig eide sykehusene – at dersom de sitter inne med kunnskaper om kritikkverdige forhold som ikke blir løst på en akseptabel måte, skal de ha rett, men også plikt til å informere allmennheten og sine overordnede. På den måten fjerner man den frykten som folk i helsevesenet tydeligvis har i dag. På tross av det helseministeren nå sier, føler de frykt, og det skal de ikke føle. Jeg vil anbefale helseministeren å lese justisminister Dørums innlegg under behandlingen av ny § 100 i Grunnloven, hvor han forsikret at vi skal ha en åpenhetspolitikk. Når det gjelder interne og skriftlige retningslinjer, er det vel ikke nødvendig å spørre de fem regionale helseforetakene hvordan de hver for seg vil ha det. Som eier må det da være bedre å lage ett sett regelverk og gi instruks om at det skal følges. Istedenfor å sette fem til å oppfinne hjulet hver for seg må helseministeren kunne ta initiativ, lage et regelverk og sørge for full åpenhet som en hovedregel i helsevesenet.
-0	Jeg er glad for at statsråden antyder at hun tar disse utfordringene seriøst. Vi har nemlig også parallelle utfordringer i Kommune-Norge, noe som interpellanten tar opp i sitt innlegg. Demokratiet er eller kan være i fare om vi ikke tar dette alvorlig. Som eksempel kan vi se at rådmenn rundt omkring i kommunene ikke alltid lojalt følger opp lovlig fattede kommunestyrevedtak, uten at det får noen som helst konsekvenser. Dette er en utfordring for Kommune-Norge. Hva gjør man da? Det er et stillingsvern rundt rådmenn. Det ble gitt noen tips fra representanten Foss om andre måter man kan bli kvitt ansatte på, men seriøse kommunestyrepolitikere ser dette som veldig problematisk. I små kommuner kan det også være problematisk at kommunestyremedlemmer sitter på begge sider av bordet – at de f.eks. er ansatt som rektorer eller sitter i andre sentrale stillinger i kommunen. Det er en utfordring. Man har også sett at interkommunale selskaper driver på egen hånd, riktignok med et lovlig valgt styre, men med et helt klart demokratisk underskudd på folkevalgte. Budsjettarbeidet i kommunene er viktig. Det er viktig at det er tillit mellom kommunens administrasjon og dem som skal gjøre de endelige vedtakene i kommunen. Da er det viktig at administrasjonen legger fram alle faktaopplysninger. Der har nok mange lokalpolitikere sett at det faktisk ikke legges fram opplysninger. Det unnlates å legge fram opplysninger, og budsjettet legges fram på en lite pedagogisk måte, som gjør at lokalpolitikerne ikke har mulighet til å sette seg grundig inn i dette. I kommunene har man en administrasjon som jobber kontinuerlig med budsjettet. Når budsjettet blir lagt fram, får lokalpolitikerne et kort tidsrom til å danne seg et bilde av det. Da er det viktig at det legges fram riktige opplysninger. Jeg er glad for at interpellanten tar opp dette viktige spørsmålet, og jeg er glad for at statsråden også ser på dette som et viktig spørsmål. Jeg håper at vi kan følge dette videre framover og finne gode løsninger både kommunalt og statlig.
-0	Når det gjelder finansieringen av Fremskrittspartiets veldig gode forslag over statsbudsjettet, har jeg lyst til å minne representanten Borten Moe om at Norge i motsetning til nesten alle andre land går med store overskudd som det er fullt mulig å investere i vårt eget land fremfor å la være å gjøre det. Så til landbrukspolitikken: Når Fremskrittspartiet tar til orde for en omlegging av norsk landbrukspolitikk, er ikke det først og fremst for å finansiere eldreomsorg eller veibygging. Det er for å frigjøre landets matvareprodusenter fra et omfattende byråkrati, et omfattende og krevende lovverk som ikke akkurat skaper den fleksibiliteten og dynamikken og de tilpasningsmulighetene som norske matvareprodusenter kunne hatt hvis regelverket var mer liberalt. Dette gjelder ikke bare Norge. Det er mange andre land som driver en noe spesiell subsidiepolitikk på det området, samtidig som man snakker pent om å gjøre noe med fattigdommen i den tredje verden. Da kunne man begynt med å ta bort tollbarrierene og inkludert de fattige landene i verdenshandelen.
-1	Siv Jensen har nå hatt litt mer enn 15 timer med trontaledebatt på seg til å svare på et enkelt, men ofte gjentatt spørsmål i denne debatten. Representanten Arnstad har stilt spørsmålet, representanten Hareide har stilt spørsmålet, representanten Gahr Støre har stilt spørsmålet – jeg har også stilt spørsmålet – og det må være lov å forvente at finansministeren møter opp for å svare på det spørsmålet når det er så tydelig at så mange partier på Stortinget ønsker svar. Jeg skal være den første til å argumentere for at det skal være rom, også innenfor et regjeringssamarbeid, til å mene ulike ting. Det påpekte statsministeren i replikkvekslingen tidligere i dag. Men det er likevel et troverdighetsproblem for en regjering når en snakker med to tunger om noe som ikke bare handler om å være uenig i sak, men som handler om hvorvidt en faktisk skal gjennomføre Stortingets vedtak og regjeringens politikk eller ikke. Realiteten er at vi har bak oss en valgkamp der halvparten av regjeringen har drevet valgkamp for å sabotere det man samtidig vil at vi skal ha tillit til at de skal gjennomføre fra sine statsrådposter. Da er det rimelig å be finansministeren om å avklare, her i Stortinget, hva hun i dag mener om det hun selv sa i august, og hva som er hennes holdning til det som statsministeren sier at vi skal regne med at regjeringen står samlet bak. Den eneste måten å tolke Siv Jensens manglende oppmøte for å svare er at det er så ubehagelig å svare på spørsmålet at hun heller lar være. Da må svaret fra Stortinget være at vi kommer til å fortsette å stille det spørsmålet helt til vi får svar, så det er egentlig opp til regjeringen å velge om dette skal fortsette utover høsten eller ikke. På et eller annet tidspunkt vil vi få et svar, men det beste ville vært å få det nå. SV fremmer to forslag til votering i dag. Det ene er et forslag om at Norge skal følge Tyskland og se bort fra Dublin-avtalen når det gjelder retur av syriske flyktninger til andre europeiske land, og når det gjelder retur til land som Italia og Ungarn. Det håper jeg naturligvis å få støtte fra flere partier til i dag. I tillegg fremmer vi forslag om å inngå langsiktige avtaler med ideelle aktører om drift av asylmottak, slik at vi kan skape stabilitet og trygghet for dem, og slik at vi unngår at flyktningkrisen fører til en kommersialisering av flyktningmottak i Norge. Jeg vil oppfordre andre partier til å støtte de forslagene.
-0	Jeg har et spørsmål til vår ærede finansminister: «Påskehandelslekkasjen til Sverige blir norgeshistoriens største, viser omsetningsøkningen med 20-30 pst. på svensk side d.å. Det handles mer kjøtt, tobakk, alkohol, søtsaker, brune- og hvitevarer, innredninger, medisiner og foretas bilreperasjoner og serviceoppgaver mv. Tapet blir 10 000 jobber på norsk side i forhold til en grensehandel i balanse. På konferansen «Handel 03» lovte næringsministeren reduserte særavgifter på grensehandelsutsatte varer. Hva vil Regjeringen foreta seg for å redusere grensehandelslekkasjen?»
-0	Jeg tillater meg å fremme forslag om å gi Norges Bank full uavhengighet.
-0	Jeg takker igjen helseministeren for svaret. Vi skal være klar over at den medikamentelle behandlingen vi her snakker om når det gjelder kreft, ikke er eksperimentell behandling, men en vel dokumentert og anerkjent behandling, ikke bare i eget land, men i hele verden. Det er derfor viktig at også norske pasienter kan få del i dette behandlingsopplegget. Jeg er glad for at det nå legges vekt på å få dette synkronisert med DRG-opplegget, og syns det var en veldig interessant tanke fra helseministerens side. Jeg håper at dette vil lykkes, og at man også tar høyde for at det skjer en så rask utvikling på dette området at nye medisiner og medikamenter kan komme i løpet av måneder, og da må norske pasienter også i den sammenheng være prioritert i forhold til utenlandske pasienter.
-0	Riksrevisjonens undersøkelse av tverrfaglig spesialisert behandling av rusmiddelavhengige viser at det ikke finnes klare retningslinjer for hvordan behandlingen skal legges opp, og hvilke behandlingsmetoder som bør benyttes, verken blant de private eller de offentlige behandlingsinstitusjonene. Det er viktig at Helse- og omsorgsdepartementet prioriterer arbeidet med å få på plass nasjonale retningslinjer for disse tjenestene, og Fremskrittspartiet hadde helst sett at disse kom på plass før 2015, slik det er antydet av departementet. Som det er påpekt av Riksrevisjonen, representerer de private institusjonene en betydelig del av den samlede faglige kompetansen innen dette feltet. De regionale helseforetakene har i for liten grad benyttet den kompetansen som disse institusjonene representerer. For Fremskrittspartiet er det viktig at behandlingskapasiteten og kompetansen utnyttes best mulig. Vi er mindre opptatt av om det er i privat regi, eller gjennom det offentlige. Det er pasientene, ikke hvem som driver virksomheten, som er det sentrale for oss i Fremskrittspartiet. Når de private institusjonene besitter kompetansen, er det derfor viktig at de trekkes sterkere inn i utviklingsarbeidet til de regionale helseforetakene, f.eks. når det gjelder utarbeidelse av regionale rusplaner, utnyttelse av beleggkapasitet, ettervern osv. Undersøkelsen viser at rundt 70 pst. av pasientene ikke har fått utarbeidet en individuell plan, og i de tilfeller hvor det foreligger en individuell plan, er denne ofte mangelfull. Her har institusjonene åpenbart en jobb å gjøre. Vi forutsetter at Helse- og omsorgsdepartementet følger opp, slik at flere får den hjelpen de trenger, herunder, som nevnt, utarbeidelse av individuell plan. Vi merker oss at institusjonene opplever problemer med kommunene, som skal hjelpe pasientene tilbake etter oppholdet på institusjon. Problemene er i stor grad knyttet til det å skaffe bolig og til ettervern. Dersom man ikke får orden på dette, og får til bedre samarbeid, kan oppholdet på institusjon være bortkastet. Og det er det ingen av oss i denne sal som ønsker. Avslutningsvis: Vi ser i øynene at denne rapporten avdekker svakheter ved de private institusjonene. Men problemene som rapporten tar opp, gjelder for de tilsvarende offentlige institusjonene, problemer som f.eks. manglende samhandling, manglende individuelle planer, manglende retningslinjer osv. Og jeg må påpeke, til slutt, at det opp gjennom årene har vært en rekke medieoppslag om køer når det gjelder rusbehandling. Senest i helgen var det et nyhetsmedium som meldte at ca. 4 000 rusmisbrukere står i kø. Det er derfor særs viktig at de private plassene i Norge ikke bygges ned.
-0	La meg begynne med å si takk til komiteen for godt og grundig arbeid – som vanlig – med dagens innstilling. Flere har vært inne på situasjonen i oljeindustrien. Der vi har bak oss en periode fra 2002 til 2014 med mer eller mindre sammenhengende og til dels sterk vekst i oljepris, i aktivitetsnivå, men også i kostnadsnivå, må vi anerkjenne at industrien nå er inne i en krevende omstilling med lavere aktivitet og utfordringer i markedet. Dette rammer både mennesker og bedrifter, og det er ingen tvil om at dette er krevende for mange. Petroleumsvirksomheten er Norges suverent største og viktigste næring. Den bidrar til verdiskaping til statskassen, og den bidrar til sysselsetting over hele landet. Derfor er det greit å se at i 2015, men også i 2016 er vi i et historisk perspektiv i en situasjon hvor investeringene på norsk sokkel fortsatt må anses å være høye. Ikke minst er den viktige feltutviklingen av Johan Sverdrup en sterk og viktig bidragsyter til det. Jeg er glad for at Stortinget har lagt til rette for at Johan Sverdrup-utviklingen kan følge opprinnelig tidsplan. Det er fortsatt et stort potensial for å skape verdier fra norsk sokkel – anslagsvis halvparten av våre ressurser er utvunnet med en klar overvekt av gass som andel av de gjenværende ressursene. Det er ingen tvil om at verdiskaping og aktivitet i næringen er avhengig av at vi gjør nye funn hvis vi skal se feltutvikling også i perioden etter 2020. Derfor er regjeringen opptatt av å legge til rette for arealer til næringen. Jeg er glad for at det er en del av den brede, forutsigbare rammen for denne industrien som har betydelig oppslutning i Stortinget. I budsjettet legger regjeringen vekt på å opprettholde disse stabile og forutsigbare rammene for aktiviteten. Vi legger til rette for å styrke satsingen på forskning, utdanning og teknologiutvikling i industrien. Vi legger – som bl.a. representanten Bru var inne på – til rette for internasjonalisering av leverandørindustrien som bidrar til verdiskaping og sysselsetting i Norge, men også at vi får vår verdensledende teknologi for høye helse-, miljø- og sikkerhetskrav spredt til industrier også i andre deler av verden. Så har jeg lyst til å si at de store inntektene fra olje og gass også er med på å bidra til finansieringen av mange av de gode klimatiltakene som jeg er helt sikker på at min kollega Helgesen kommer til å komme tilbake til. Og så har jeg lyst til å si at jeg er glad for at man entes om en ambisiøs avtale i Paris. Det legger på mange måter grunnlaget for at vi i felleskap med våre partnere internasjonalt kan legge til rette for bærekraftige globale energisystemer. Samtidig gjør nettopp det at denne avtalen er så ambisiøs som den er, at det blir enda viktigere at vi i fellesskap sørger for at det er de mest effektive tiltakene som blir gjennomført først. Noen ganger får jeg inntrykk av at det nærmest er et mål at tiltakene skal være dyrest og vanskeligst mulig. Jeg mener at ambisjonsnivået som kommer ut av møtet i Paris, gjør at det er viktig at vi finner de mest effektive tiltakene. Når det gjelder ressursene på norsk sokkel, er det ca. 1 pst. av verdens gjenværende oljeressurser som vi i framtiden kan produsere. Det er også Norges suverent største industri, den viktigste bidragsyteren til finansiering av velferdsstaten, og det er 1 pst. av oljen i verden. Jeg tenker at det ikke kommer langt opp på listen over fornuftige tiltak aktivt å bidra til å stenge ned olje- og gassaktiviteten. Så skulle jeg gjerne ha snakket om flom og skred også, men det ser jeg at tiden ikke tillater.
-1	Interpellasjonen som vi behandlar her i dag, er ein veldig viktig interpellasjon. Skog er ein av våre fornybare ressursar, og det er viktig at vi brukar den ressursen på ein best mogleg måte når det gjeld verdiskaping og eit optimalt miljø. Det vi no ser konturane av, er at vi har fleire næringar som er heilt avhengige av skogen. Den vi har hatt hovudvekta på her, er den tradisjonelle treforedlingsindustrien. Men vi har også den trebearbeidande industrien, og vi har den nye bioenergiindustrien. Det som er den store utfordringa, er at vi må få ei heilskapleg tenking for korleis vi skal bruke den viktige, fornybare ressursen som skogen er, til å få god økonomi i alle dei tre næringane og dermed også få ein god økonomi i skogsdrifta. Det med at vi f.eks. kan bruke bioenergien til å ta vare på grot og rydde skog, sånn at økonomien i skogbruket blir betre, er ei av dei moglegheitene som vi har gjennom å satse på kompetanseutvikling i næringskjeda. Sidan eg er inne på kompetanse, har eg lyst til å vise til ein rapport som kom frå Østlandsforskning i 2009. I den rapporten er det peikt på tre sentrale rammevilkår for skogbruksnæringa og for dei næringane som byggjer på skogbruket. Eit av dei sentrale rammevilkåra som Østlandsforskning legg vekt på, er kompetanse. Eg skal lese opp kva Østlandsforskning peikar på som viktige kompetanserammeføresetnader for nettopp denne industrien: oppretthalde relevant utdanning på masternivå oppretthalde etterutdanningstilbod som mogleggjer kompetanseheving i eigen arbeidsstokk tilrettelegging for forskningssamarbeid mellom aktørane i treforedlingsindustrien og nasjonale forskingsmiljø samarbeid med Finland og Sverige om utdanning og forsking. Dette viser det som eg har vore oppteken av, at vi har ein tendens til å gløyme kompetanse når vi snakkar om rammeføresetnadene for å utvikle ein berekraftig, framtidsretta næringsstruktur i Noreg. Og denne næringa er absolutt ikkje noko unnatak. Noko av det som eg faktisk oftast møter når eg er ute og reiser og snakkar med folk òg i denne næringa, er at kompetanse på alle nivå i organisasjonen er det som skal til for å sikre framtida. Det neste skrittet, etter det som har med kompetanse å gjere, og for så vidt òg det som har med forsking å gjere, og ikkje minst forskingssamarbeidet med dei andre nordiske landa, som ligg langt framme i forsking på trebearbeidande og treforedlande industri, er at vi er i ferd med å lage gode stimuleringsordningar for større investeringar basert på forsking. Det nye miljøteknologiprogrammet som næringsministeren var inne på, er nettopp eit eksempel på at vi i den tradisjonelle industrien, som m.a. treforedlingsindustrien er ein del av, ser eit behov for ein del større investeringar for å få pilotanlegg på skjener. Det nye miljøteknologiprogrammet, som SV har kjempa for å få fram, er nettopp eit eksempel på at vi kan lyfte fram forskinga frå kontorpulten, frå laboratoriet og til industriell gjennomføring. Dermed får vi ei heilskapleg kompetansekjede frå forsking via utdanning av operatørar og fagfolk på alle nivå til pilotanlegg, som kanskje er ein av dei sentrale langsiktige rammeføresetnadene òg i denne næringa.
-1	SV kommer også til å stemme for forslagene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Jeg tror jeg glemte å si det i stad. Så sa representanten Kjenseth omtrent det samme som jeg sa, nemlig at barna må bli hørt. Da må det gjelde f.eks. Forandringsfabrikken, som ble nevnt, men også Landsforeningen for barnevernsbarn. Det er viktig å høre på dem. Det er også viktig å si når justisministeren sitter her, at dette også handler om politiet, at de må prioritere det og ta det på alvor, for der er det stygge saker. Den siste er Monika-saken i Bergen, der det har gått aldeles gærent. Man svikter barn som har blitt drept, på det aller groveste. Sånn går det ikke an å fortsette. Jeg tror det var en misforståelse da saksordfører Ebbesen sa at jeg mener det er veldig vanskelig for barnehageansatte å melde, og at derfor må man bryte et tabu. Det er ikke det det handler om. Det handler om at det må være et hjelpeapparat der som hjelper den familien og de ungene i det øyeblikket du sier ifra, for hvis ikke pakker noen av disse familiene sekken og drar til neste kommune. Da er ungen ute av den eneste situasjonen i løpet av døgnet da du vet at ungen ikke blir utsatt for vold. Det er det de ansatte står overfor, og det betyr at det apparatet som skal hjelpe disse familiene, må være der. Det er derfor vi må øremerke pengene, både til barnevernet og til skolehelsetjenesten, for skolehelsetjenesten må være til stede. Vi vet at det blir ikke prioritert hvis vi ikke øremerker det. Det handler om at for dem som melder, ikke minst for barna, må det være trygghet for at i det øyeblikket man åpner munnen og sier det forferdelige, så må det skje noe. Hvis ikke er det jo enda skumlere å gjøre det, og det betyr at mange ikke sier noe. Til slutt: Det pågår en debatt om unge som detter ut av både arbeid og skole, og representanten Christoffersen var inne på det. Jeg ønsker meg virkelig at særlig toppolitikere er forsiktige med å felle dommer over ungdom som sliter. Da virker det som om vi har glemt debatten om mobbing. Da har vi glemt debatten om vold mot unger. Da har vi glemt debatten om alle de problemene som en del unger kan ha, og så snakker man om vondt i viljen og stå opp om morra’n og slå i bordet og ordne opp. Veldig mange av disse ungdommene tror jeg er redde, utrygge, har ikke opplevd kjærlighet, har ingen tro på seg sjøl. De trenger noe helt annet enn at de mest vellykkede i samfunnet kommer med lettvinte løsninger, for å si det sånn. Dette er alvorlig, som flere har sagt, for det å oppleve vold skader hjernen. Det å være vitne til vold skader hjernen. Vi som voksne er nødt til å sikre at de som sier ifra om dette, får hjelp og ikke må vente.
-1	For SV er miljøpolitikken viktig, og den er faktisk så grunnleggende at vi bøyer oss for både naturens og miljøets tålegrense når det viser seg at menneskets virksomhet går over den og det truer ressursgrunnlaget og levegrunnlaget vårt. Fremskrittspartiet er vel de som har vært lengst unna denne politikken. De må vel nærmest regnes som analfabeter på dette området og er overhodet ikke interessert i å høre på forskerne engang når de dokumenterer ganske tydelig at her er vi i hvert fall nødt til å være føre var. Jeg har lest denne innstillingen ganske nøye, og til min forundring er det i punkt 2.2 en enstemmig komite som slutter seg til at «all menneskelig aktivitet må underordnes naturens og miljøets tålegrense». Jeg satte nesten kryss i taket, for jeg lurte på: Kan dette være sant? Men når en blar litt bakover, skjønner jeg at det er det ikke. Dette er en talemåte fra flere av partiene, og bl.a. i særlig grad fra Fremskrittspartiet. For når representanten Hedstrøm holder sitt innlegg, snakker han ikke om å tilpasse norsk næringsliv til natur og økologi og til naturens tålegrense, han snakker om å tilpasse det til avkastningskravene til den mest grådige internasjonale kapitalen som finnes. Hvordan kan dette henge sammen? I tillegg til det avslutter han sitt svar på den forrige replikken med å mane til at norsk landbruk nå skal ut på eksportmarkedet, fordi vi er så reine og så miljøvennlige og så økologiske og flotte, slik de europeiske forbrukerne vil ha det. Jeg vil be om at representanten Hedstrøm dokumenterer på hvilken måte Fremskrittspartiets politikk på landbruksområdet ville framelske økologisk produksjon, rein mat og trygg mat. Tvert imot er Fremskrittspartiets landbrukspolitikk basert på de samme prinsippene som industrilandbruket i Europa.
-1	Alle partier strides om pengebruken, sa Godal fra Arbeiderpartiet. Det er riktig. Dette gjøres i en situasjon der barn og gamle føler seg maltraktert i budsjettprosessen, sa han også. Og det er riktig. I hvert fall 4,5 milliarder kr mangler det i kommunesektoren hvis vi skulle unngå kutt der. Og så skal vi ikke bruke konjunkturmetoden når vi behandler forsvarsbudsjettet! Nei, den kan man visst bare bruke til å maltraktere tilbud til barn og unge, men ikke til å skyve på tiltak i Forsvaret, som etter manges mening kan vente. Og skulle jeg trodd på de katastrofebeskrivelsene som spesielt Høyre og Fremskrittspartiet kommer med i dag, måtte de ha satt det først, og det har de altså ikke gjort. Det viktigste for dem er ikke én krone mer i skatt – ikke én krone. Da kan jo på en måte denne trusselen ikke være så stor hvis den ikke var verdt en eneste krone i skatteøkning for noen. I Forsvaret sjøl er det jo litt delte meninger om pengebruken. Jeg kan vise til at etter at generalmajor Werner Christie i Dagsavisen den 26. oktober støttet kontreadmiral Aam i at det går an å kutte noen milliarder i investeringer, rykket forsvarssjef Solli ut og sa følgende i henhold til VG den 10. november «Når jeg tar en avgjørelse og fremmer min anbefaling, har vi tradisjon i Forsvaret for å stoppe den interne militære debatten.» Det forteller meg at det er ulike syn i Forsvaret på hvor vi skal bruke penger, og de forskjellene syns jeg bør komme tydelig fram i debatten framover. Så var en representant for Arbeiderpartiet oppe og sa at forutsetningen i langtidsmeldingen er brutt. Ja, den er det! Den er brutt. Det er ikke første gang forutsetningene i en melding brytes. Jeg får håpe at det går like dårlig med gjennomføringa av denne som det har gått med jernbanemeldinga. Den har man heller ikke forholdt seg til. Jeg kan peke på noe som Stortinget er nødt til å forholde seg til framover når det gjelder investeringer. Og da vil jeg peke på de store investeringene – for det er store investeringer og ikke beskjedne, som representanten Hernæs sa i dag – når det gjelder skytefelt på Østlandet. Der har man altså fra 1997 kalkulert med 700 mill. kr i utgifter, og det er 50 pst. usikkerhet knyttet til disse beregningene. En kan jo bare se på hvilke meldinger vi i dag har fått om byggingen av Rikshospitalet, for å forstå hva slik usikkerhet betyr. Luftfartsverket sier at de må betale 30 000 kr om dagen for å få flyttet flytraseene. Det skal foretas ekspropriasjon, og det skal foretas avbøtende tiltak. I Hedmark denne uka var det et enstemmig fylkesutvalg, der Høyre var med, som sa at avbøtende tiltak kommer til å beløpe seg opp mot 1,6 milliarder kr. Så her blir nok flere nødt til å ta virkeligheten innover seg og prioritere.
-0	Norsk utenrikspolitikk må ha som hovedansvar å sikre norske interesser gjennom et forpliktende internasjonalt samarbeid, med sikte på internasjonal avspenning, varig fred, en friest mulig verdenshandel og respekt for grunnleggende menneskerettigheter. Det er vår mening at åpne markeder er det beste virkemiddel for å skape økonomisk utvikling. Derfor må det til en kraftig reduksjon av handelsbarrierer og proteksjonistiske tiltak. Ikke bare fattigdom, men også dårlig styresett og korrupsjon, hindrer utvikling i store deler av verden, noe utviklingslandene selv må ta et ansvar for, ved å føre en politikk som gagner samfunnene og legger til rette for vekst og utvikling. Svært mange land er rammet av interne, voldelige konflikter eller konflikter mellom land. Dette utgjør en vedvarende trussel mot arbeidet for utvikling og fattigdomsbekjempelse, og det gjør at man må være svært nøye med at hjelp fra andre land ikke havner i urette hender og bidrar til å øke avstanden mellom fattig og rik, eller forlenger en pågående konflikt. Effektiv bistand fra rike land kan bidra positivt, også ved varer og tjenester. Derfor bør det private næringslivets rolle i bistanden styrkes, og de rike landene må gi utviklingslandene bedre markedsadgang, særlig innenfor landbruk og tekstiler. Det er jo liten vits i å sette et land i stand til å produsere eksportvarer, når det ikke er vilje til å kjøpe disse, eller det legges hindringer i veien. Våre utenriksstasjoner bidrar med å være våre øyne og ører ute, og har god kjennskap til landenes behov både for import og eksport, noe som er viktig både for næringslivet og for bistand. Fremskrittspartiet vil framheve viktigheten av at norsk utenrikspolitikk først og fremst må ha som mål å sikre viktige norske interesser, og at dette må gjenspeiles i de prioriteringene som gjøres i departementet og ved våre utenriksstasjoner. Godt organiserte terrornettverk medfører en trussel mot hele den demokratiske verden, derfor må Norge fortsatt sette kampen mot internasjonal terror og kriminalitet høyt på sin dagsorden og i sine prioriteringer. Når det gjelder bistand, er Fremskrittspartiet skeptisk til den rådende strategi i det norske bistandsarbeidet, der en stor del av bistanden kanaliseres gjennom statlige bistandsaktører som NORAD. Jeg vil på ingen måte underkjenne den kompetanse som finnes i Norge på dette området, men mener at den u-hjelpen som skal gis framover, i større grad bør kanaliseres gjennom koordinert internasjonal innsats gjennom FN og ved hjelp av frivillige norske og internasjonale organisasjoner. Det må også i større grad enn i dag stilles krav om måloppnåelse, og det må kunne forventes at man dokumenterer oppnådde resultater. Dette må bli et krav til alle som utøver bistand med offentlige midler, slik at man oppnår størst mulig effektivitet. Der mottakerland av u-hjelp motsetter seg innsyn i hvor hjelpen blir av, eller der mye av hjelpen forsvinner i det statlige fordelingsapparatet, bør det stilles krav om at hjelpen gis direkte til de grupper den er tiltenkt. Det må også settes søkelys på hvordan landet bruker sine egne midler når bistandsland velges. Det endrede forslag, forslag nr. 1, er omdelt i salen og tas herved opp sammen med de øvrige romertall i Fremskrittspartiets forslag, forslag nr. 1, som er inntatt i innstillingen.
-1	Først har jeg lyst til å gi ros til Høyre for det engasjementet de har for asylsøkere, og spesielt for de enslige, mindreårige asylsøkerne. Jeg er helt enig i det Høyre her framførte. Men jeg har to spørsmål til Høyre, og det ene går på næringslivet. Høyre er veldig opptatt av næringslivets rammevilkår, og en viktig del av det i Norge er den differensierte arbeidsgiveravgiften, som er stor og tung. Den betyr mye for både bedriftene og distriktene. Det har vært et veldig stort engasjement for de 14 kommunene som har fått endret arbeidsgiversone, et veldig stort engasjement. SV har delt det, men vi har syntes at det kanskje har vært litt i overkant, når man vet at hele ordningen med hensyn til resten av det distriktspolitiske virkemiddelet kan stå for fall allerede i 2003. Vi er veldig forundret over at Høyre,som er opptatt av hva slags avgifter næringslivet skal betale, ikke er mer opptatt av å vite hvordan det faktisk kommer til å gå med denne avgiften i framtida, og av at Regjeringa lager et godt opplegg, slik at man kan sikre gode rammevilkår for bedriftene i distriktene framover. Jeg kunne derfor ha lyst til å spørre Erna Solberg om hvorfor de ikke deler SVs bekymring for dette. Så er det en annen sak hvor SV og Høyre har vært veldig på linje, og det er når det gjelder å få bedret lønns- og arbeidsvilkårene for lærere. Men det er veldig mange grupper i offentlig sektor som trenger lønns- og arbeidsvilkår som gjør at man kan greie å rekruttere og beholde folk. Derfor har SV i årets innstilling fremmet et forslag om at vi ønsker en tilsvarende rekrutteringsmelding for kommunal sektor, altså et samarbeid der staten og kommunene lager en rekrutteringsmelding for å sikre at vi faktisk greier å bemanne de reformene vi er enige om. Jeg kunne tenke meg å invitere Høyre til å være medspiller også i denne saken, for rekrutteringsmeldinga for lærere var jo vellykket, for her så man at det var en metode å gjøre det på for å komme fram. Kunne Høyre tenke seg også å se på det når det gjelder de andre viktige stillingene i kommunesektoren?
-0	Det var veldig mange momenter på én gang. Jeg har lyst – som jeg har prøvd å gjøre noen ganger de siste tre, fire, fem månedene – å redegjøre for den overordnede politikken på norsk sokkel. Et av de viktige prinsippene, som har ligget til grunn i snart 45 år, er at det ikke er staten som produserer gass på norsk sokkel, eller som tar investeringsbeslutninger, kommersielle beslutninger og tekniske beslutninger på norsk sokkel. Det gjør selskapene. Jeg noterer meg at store, internasjonale energiselskaper – i tillegg til de norske – har vært interessert i feltene som nå blir utlyst i den 23. runden. Det mener jeg er en klar indikasjon på at folk som er mer egnet enn jeg til å gjøre kommersielle beslutninger, mener at det her er mulig å drive lønnsom energiproduksjon i mange tiår framover.
-1	Det er jo en paradoksal situasjon, som jeg tror veldig mange ser: Vi har en rik stat, mange av oss har bedre råd enn på lenge, og så har vi en kommunal armod, der vi ser at forfallet og arbeidsledigheten faktisk og paradoksalt nok øker – i en situasjon der norsk økonomi går bedre enn på mange år. Når man hører Per-Kristian Foss’ svar på de spørsmålene og de utfordringene han får om dette, kan det nesten virke som om han er tilfreds med situasjonen. Det er altså nesten 90 000 mennesker som ikke har fast arbeid. Arbeidsledigheten innenfor offentlig sektor går ikke ned, den går opp i enkelte sektorer. Det er jo dette som er den store utfordringen: Hvis vi ikke er i stand til å skape full sysselsetting i en situasjon der norsk økonomi er bedre enn noensinne, når skal vi da klare å skape full sysselsetting? Derfor må jeg si som en utfordring til Per-Kristian Foss at han må være noe mer offensiv og si at dette skal vi faktisk gjøre noe med, i stedet for den litt tilbakelente stilen at dette ordner seg nok hvis vi bare lar markedet holde på lenge nok.
-1	Jeg vil overhodet ikke bestride at regjeringens plan var å legge fram denne stortingsmeldingen sist fredag. Det ble jo lenge sagt at vi gjorde dette fordi det kom midt under stafetten i VM. Og så viste det seg at den reelle grunnen var at Terje Riis-Johansen ønsker å bli fylkesordfører i Telemark og lenge har ønsket å gå ut av regjeringen, men ville koble det til dette, og ha lagt fram dette før han var ferdig. Selvsagt var det planen. Men fem dager er ganske lang tid i politikken. Det er full anledning til å korrigere mange ting i en stortingsmelding på fem dager. Jeg skal ikke gå i detalj om hva som ble korrigert i denne.
-1	På NATO-toppmøtet i Praha skal NATOs styrke- og kommandostruktur opp til debatt, og det tas sikte på at NATO skal opprette en stående hurtigreaksjonsstyrke på 21 000 mann under NATO-kommando. Det skal også opp på toppmøtet hvilke andre spesialkapasiteter de ulike NATO-landene skal bidra med i framtidige NATO-operasjoner, og samtidig skal det gis klarsignal for utviklingen av et rakettskjold. Samtidig har Norge store uløste oppgaver når det gjelder å kunne verne om ressursene i våre enorme havområder, bl.a. har vi en oljevernberedskap som ikke kan handtere store oljeulykker, og en kystvakt som ikke kan holde alle skip i drift. Mener forsvarsministeren at en hurtigreaksjonsstyrke til bruk i offensive operasjoner hvor som helst i verden er et viktigere satsingsområde for Norge enn å holde høy beredskap i våre egne havområder, bl.a. for å unngå den typen ulykker som vi nå har sett utenfor spanskekysten? Og mener forsvarsministeren at det å utvikle et alliert rakettskjold er den rette veien å gå for å handtere framtidige trusler mot vår sikkerhet?
-1	Det er ganske interessant å være tilskuer til Høyres hamskifte i velferds- og arbeidspolitikken. De av oss som har hatt gleden av å jobbe med dette temaet i mange år, også under statsråder fra Høyre, kan ikke unngå å legge merke til den store endringen som har skjedd siden Victor Norman var arbeidsminister. For det første Victor Norman gjorde da han ble det, var å gå løs på tiltakene, slik at de ble redusert kraftig på tross av at arbeidsledigheten var høy. Han gikk løs på deler av regelverket, slik at man hindret den skreddersømmen som Høyre tar til orde for, og han hadde i det hele tatt en politikk som var stikk i strid med den stortingsmeldingen som denne regjeringen har lagt fram. Jeg har lyst til å spørre Høyre, som også i sine budsjetter nå friskt salderer med de skatteinntektene som denne regjeringen har tatt inn og gir ut til velferdsgoder, om det er slik at Høyre har sett at deres politikk faktisk var feil, og at den ville gitt mindre velferd, og derfor også ville sørget for at flere ble fattige, flere ble ekskludert, og flere ikke ville greie å komme seg inn i arbeidslivet, noe som er et meget viktig formål?
-1	Jeg skal spørre om noe som vi har diskutert før i denne salen, nemlig helseregionene. Vi bygger jo vår spesialisthelsetjeneste på det regionale prinsipp, nemlig gjennom helseregionene. Bakgrunnen for det er at Norge er et stort og langstrakt land med ulik befolkningssammensetning og ulik bosetningsstruktur, og det regionale prinsippet bidrar til at vi kan bygge ut spesialisthelsetjenesten best mulig i forhold til disse forskjellene. I tillegg bidrar jo også den regionale organiseringen til at vi får en rettferdig og riktig fordeling av ressursene, pengene. Magnussen-utvalget har bidratt til det, og det ligger til grunn. Kristelig Folkeparti ønsker å avvikle denne ordningen, sammen med Fremskrittspartiet og Høyre, og sentralisere styringen til et sykehusdirektorat. Ser ikke representanten Dåvøy at man da kan slå beina under nettopp det å kunne utvikle en spesialisthelsetjeneste i hele landet på en god måte?
-1	Norge gjør mange ting innenfor dette området. En av de tingene vi gjør, er å bygge allianser. Jeg var, som det ble nevnt her, i Tyskland i går for å komme i kontakt med miljøvernministeren i Tyskland, som nå sitter med formannskapet i EU. I tillegg har vi nær kontakt med mange andre samarbeidspartnere, både miljøvernministeren i Storbritannia og andre enkeltland. I tillegg til disse bilaterale samtalene og den kontakten vi har, er det viktig at Norge bidrar til miljøteknologi, utvikling av teknologi som har betydning for den globale oppvarmingen. Noe jeg er helt sikker på vil ha stor betydning for Norges bidrag, er det vi nå gjør knyttet til Mongstad – utviklingen av en renseteknologi som kan ha betydning både i Norge og i andre land.
-1	For å følge opp der Eirin Faldet slapp, kan jeg si at det nå er en enstemmig komite som går inn for at også Aetat skal samarbeide med andre etater i slike prosjekter – ikke bare strategisk, men også med sine virkemidler. Det er faktisk en åpning Stortinget nå har gitt, så da er det opp til statsråden å virkeliggjøre det. Og det håper vi at han gjør. Nå hadde jeg kanskje håpet at representanten Faldet, som er i samferdselskomiteen, hadde snakket om kommuneøkonomi og kollektivtrafikk, for tilskuddene til kollektivtrafikken ligger jo innenfor fylkeskommunens rammebevilgninger. Og jeg skal fortsette litt med det jeg snakket om i stad. Problemet er at vi ikke får noen tilbakemelding, verken i St.prp. nr. 1 eller i kommuneøkonomiproposisjonen, på hvor mye vi får til kollektivtrafikken, hva den koster, om prisene går opp eller ned – altså: Får folk et bedre tilbud eller et dårligere tilbud for de pengene vi legger inn her? Det er altså overhodet ingen tilbakemelding. Og det er et problem, for flertallet sier at de ønsker å styrke kollektivtrafikken, og da bør vi få litt mer begrep om hvordan de pengene vi putter inn, faktisk kommer ut i form av tjenester. Nå vet vi at prisene når det gjelder kollektivtrafikken, øker de fleste stedene, at tilbud legges ned, og at de blir dårligere. Og da velger folk privatbilen, med alle de ulempene som det fører med seg. Så her er vi altså nødt til å ta noen nye grep, og da må vi først og fremst ha kunnskap. Så til slutt en siste bemerkning om bolig. Penger er ikke noe problem, sier statsråden – det er penger nok til å bygge billige boliger. Det er vel penger der, men SV tviler på at det faktisk er penger nok til å gi tilstrekkelig store tilskudd til at boligene blir billige nok, slik at de som har dårlig råd, har råd til å leie eller kjøpe dem, og slik at kommunene har råd til å gå inn i prosjektene og ikke må stille med for stor egenandel. Det er tilskuddsutmålingen som den er nå, for liten til. Så er det litt påfallende, synes vi, at Regjeringa og stortingsflertallet velger å gå inn på eiersida i et selskap som heter IT Fornebu, som burde ha greid seg sjøl. Og hvis de ikke hadde gjort det, så hadde det for så vidt ikke gjort noen ting, for de burde ha livets rett aleine, på egne bein. Men når det gjelder de som vi vet ikke greier seg på egne bein, der går ikke staten inn på eiersida når man ser at det går både vinter og vår og år etter år før noe positivt skjer. Det er aldeles ufattelig for SV at det skal være så stivbeint på de områdene der enkeltmennesket er helt prisgitt at det offentlige faktisk gjør jobben sin, mens når det gjelder de næringsprosjektene som vitterlig burde greie å stå på egne bein, der er staten med, både med penger og på eiersida.
-0	La meg bare understreke at i det skriftlige brevet som ble sendt, var formuleringen åpenbart uheldig. Men min statssekretær, som signerte dette brevet, sendte også en mail til de samme, og der var formuleringen mer presis. Der står det at det er gjennom forhandlingene om bymiljøavtalene mellom Oslo og Akershus og staten at det vil være aktuelt å drøfte prioritering av og framdrift for Ahusbanen. Der er vi tydelige – som vi også burde vært i brevet. Vi er allerede i gang med forarbeidet til det å forhandle om bymiljøavtalene. I løpet av 2015 bør denne avtalen være signert. Det er i hvert fall vårt ønske når det gjelder framdrift. Jeg tror at både Oslo og Akershus ønsker det samme. Det er i hvert fall veldig positive signaler vi får fra styrende politikere i de to fylkene. Jeg ser også at en lokalt ser med ny interesse på nettopp disse ordningene. I forrige NTP, som de rød-grønne framla, ble Fornebubanen omtalt som et eventuelt prosjekt. Med oss er det et garantert prosjekt. Staten skal bidra. Jeg er glad for at Bøhler fatter ny optimisme med ny regjering.
-0	Jeg har lyst til å følge opp det samme en gang til. Vi vet at det er stor ledig kapasitet i privat og ideell sektor – akkurat som det selvfølgelig også er noe ledig kapasitet i det offentlige – og rent samfunnsøkonomisk ville det jo være fornuftig å bringe mennesker ut av ventelistekøene og tilbake i arbeid. På den måten sparer vi penger på sosialbudsjettet og andre ting. Når vi vet at vi har denne ledige kapasiteten, bør ikke statsråden være mer offensiv i det brevet som skal gå til helseregionene og si at man ønsker at man skal benytte denne kapasiteten som er i ideell sektor, for det vil samfunnet ha godt av?
-1	Jeg har vært ordfører for den delen av saken som har dreid seg om SIVA, så jeg tenkte jeg skulle gjøre litt rede for de merknadene som komiteen har. Det dreier seg konkret om at Riksrevisjonen bad om innsyn i et notat om framtidig organisering og forvaltning av SIVA, Selskapet for industrivekst. Det ble avslått av departementet, også spørsmålet om innsyn i deler av dokumentet. Og det fremgår av korrespondansen mellom departementet og Riksrevisjonen at man har ulik forståelse av innsynsretten. Departementet viser til at dette dreier seg om et notat med departementets interne overveielser og diskusjoner, og at man ut fra lovtolkninger og praksis ikke har kunnet se at Riksrevisjonen kan kreve slike dokumenter fremlagt. Departementet viser bl.a. til Regjeringens forslag om at Riksrevisjonen ikke skal kunne kreve innsyn i dokumenter fra Regjeringen eller departementene som gir til kjenne overveielser av politisk art. Riksrevisjonen på sin side anfører at det må tilligge revisjonen selv å avgjøre hvilken informasjon man trenger for å utføre de kontrolloppgavene som man er pålagt av Stortinget, og at i praksis har det bare vært regjeringsnotater som har vært unntatt fra dette. Det er en samlet komite som uttaler at man ikke kan se forhold som tilsier at det aktuelle dokumentet ikke burde vært utlevert. Flertallet, dvs. Arbeiderpartiet, SV og Fremskrittspartiet, har dertil stilt seg undrende til at departementet bl.a. legger en høringsuttalelse fra Regjeringen til ny lov for Riksrevisjonen til grunn. Flertallet understreker at innsynsretten ikke vil være avklart før ny lov er vedtatt, slik det også har vært påpekt fra andre talere her nå. Det er en samlet komite som på bakgrunn av dette ønsker en redegjørelse fra departementet om hvilke andre saker som Riksrevisjonen har blitt nektet innsyn i, og begrunnelsen for disse avslagene. Komiteen har her ikke samlet seg om en felles formulering, men jeg oppfatter forskjellen mellom merknadene fra flertallet og mindretallet som nyanser. Flertallet sier også at man ønsker klarhet i disse forholdene før utkastet til ny lov for Riksrevisjonen legges fram for Stortinget. Nå har jeg oppfattet det slik at Arbeiderpartiet og Høyre har tatt visse forbehold, eller moderert litt den etter mitt syn nokså klare kritikken som kommer fram i merknadene. SV har for sin del i en merknad sammen med Fremskrittspartiet gått videre og understreket at Riksrevisjonen må ha full frihet til selv å velge hvilke dokumenter som er nødvendige for å oppfylle kontrollfunksjonen. Unntaket har vært, som jeg nevnte, regjeringsnotater. Departementet har anført at man ikke er kjent med uttalelser fra Stortinget som støtter den tolkningen av innsynsretten som Riksrevisjonen legger til grunn. Jeg har ikke oversikt over hva Stortinget har sagt, eventuelt ikke sagt, om dette. Men vi ser det iallfall slik at de til dels enstemmige merknadene fra komiteen i denne saken må oppfattes som en slik uttalelse.
-0	Det var SV-representantens innlegg som fikk meg til å reagere litt, og det er det jeg i utgangspunktet vil kommentere. Jeg merket meg at etter SVs syn bør vi ikke ha fjernsynsreklame for politiske syn, fordi det kan villede mottakeren, og fordi noen har mer penger enn andre. Den samme begrunnelsen kunne man også brukt for å forby all reklame, og det er kanskje det som er SVs mål: Vi kan ikke la RIMI få reklamere på tv fordi Kiwi ikke har så mye penger, og vi kan ikke la Coca-Cola få reklamere, fordi en del av reklamen muligens kan villede noen mottakere til å tro at man blir overlykkelig og får et fantastisk liv bare man kjøper en flaske Coca-Cola. En annen ting som jeg reagerte på i SVs innlegg, var at man kategorisk slo fast at et slikt forbud ikke var i strid med Grunnloven. Nå er det nytt for meg at SVs representant May Hansen er grunnlovsjurist og ekspert på det området. Men det står vitterlig i proposisjonen at det er strid blant de lærde grunnlovsjurister om hvorvidt dette forslaget er i strid med Grunnloven. Slik sett er det noen jurister som mener at det er det, og noen som mener at det ikke er det. Men vi er altså i den heldige situasjon at vi har May Hansens kunnskaper på dette område. Det vi diskuterer, er begrensninger i ytringsfriheten. Noen mener at om man har begrensninger i ytringsfriheten, har man ikke ytringsfrihet, men en begrenset rett til ytring – begrenset av hva det politiske flertall vil tillate. Det politiske flertallet består i dette tilfellet av SV, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. Jeg merket meg at representanten for Senterpartiet hevdet at vi ville regulere dette ved å pålegge tv-selskapene å fordele tid til de ulike partiene osv. Når jeg tok frem dette som eksempel, var det fordi man har gjort dette i andre land. Jeg sa ingen ting om hva vi faktisk ønsker, og hvordan dette bør organiseres i Norge. Avslutningsvis: I Venstres innlegg ble det påpekt at man har en stadig sammensmelting av teknologiene. Da blir det et paradoks når vi kan se tv-reklame på bredbånd på nettet. Og jeg har aldri egentlig forstått dette at når man driver valgkamp, så kan man kjøpe reklame på nettet, man kan kjøpe helsider i avisen, man kan kjøpe masse tid i lokalradioen, mens det å kjøpe litt reklametid i en lokal tv-stasjon skal være forbudt. Det har jeg vanskelig for å forstå.
-1	Det er for så vidt noko me har diskutert tidlegare som eg ønskjer å utfordra Venstre på, nemleg det at Venstre var med i Bondevik I og trakk seg frå regjeringa då ho gjekk av fordi Høgre og Arbeidarpartiet pressa fram ei løysing som gjorde at det kunne byggjast sterkt forureinande gasskraftverk. Nå viser det seg at Venstre, som nå sit i regjering – nokon har gjerne gløymt det – er med på eit løp som betyr at dei vil vera med og statssubsidiera eit gasskraftverk som slepper ut 0,9 mill. tonn CO2. Samtidig vil Venstre vera med på å byggja ut Snøhvit i eit sårbart område for bl.a. fisket. I valkampen hørte me ein del om Venstre som miljøparti. Eg må jo seia at det miljøalibiet blir temmeleg ruste når dei nå er med på det dei er med på i denne regjeringa. Så spørsmålet til Venstre er: Er det nå blitt god miljøpolitikk å byggja eit sterkt forureinande gasskraftverk som slepper ut 0,9 millionar tonn CO2? Siste spørsmålet går på Aksjon Jærvassdraget. Venstre har stått på for at dette dugnadsprosjektet skal få dei nøvendige midlane i eitt år til. Venstre kuttar nå dette. Har representanten ei god grunngjeving for det?
-1	Representanten Hagesæter set lyset på ei viktig og aktuell problemstilling, som eg er glad for å kunne svare på. Miljøverndepartementet held på med ein gjennomgang av heile motsegnsystemet i plan- og bygningslova og ser på moglegheita for eit meir effektivt system. Talet på motsegner er éin av faktorane som har kome fram i debatten, om korleis vi kan finne målretta tiltak for å få betre og raskare planprosessar. Tala og statistikken ein viser til i spørsmålet frå representanten Hagesæter, er innhenta gjennom KOSTRA-systemet og viser delen motsegner som er fremja til reguleringsplanar frå dei ulike fylka i åra 2004–2011. Ettersom fylkesmennene har kompetanse etter plan- og bygningslova til å fremje motsegner til fleire ulike fagtema, er det rimeleg at det er noko variasjon mellom dei ulike fylka når det gjeld talet på motsegner. Tema som ligg til fylkesmennene sine fagområde er bl.a. forureiningssaker som støy og vasskvalitet, naturmangfald, friluftsliv, samordna areal- og transportplanlegging, kjøpesenterpolitikk og jord- og skogbruk. Vilkåra for å fremje motsegn er at planen strir mot nasjonale eller vesentlege regionale interesser knytt til det enkelte fagområde. Det er to grunnar til at Fylkesmannen i Buskerud skil seg ut med mange motsegner – samanlikna med dei andre fylka – som vi kan identifisere som tydelege og forklarande. For det første har Buskerud langt fleire hytteprosjekt i fjellet enn dei fleste andre fylke. Det skjer ofte i administrativt sett små fjellkommunar med store areal, kor det er til dels mangelfulle planar når det gjeld lovpålagde utredningstema som snaufjellandskap, friluftsliv, inngrepsfrie område, villrein og anna naturmangfald. Kunnskapen om ulike verdiar er varierande i fjellområda, og det vil derfor kome fram ny kunnskap i samanheng med utarbeidinga av reguleringsplanar. For det andre følgjer Fylkesmannen i Buskerud opp temaet «støy» i tråd med føringane i det årlege embetsoppdraget. Ikkje alle fylkesmennene har kapasitet til å følgje opp dette temaet like godt. Støy er ei stor belastning for mange menneske i landet, og det er utarbeidd ein nasjonal handlingsplan mot støy. Arealplanlegginga er eit viktig punkt, og det er derfor positivt at Fylkesmannen aktivt følgjer opp støyproblematikken. Situasjonen i Buskerud er òg den at det er ein kommune med store areal, avgrensa plankompetanse i enkelte av dei og ofte litt detaljerte kommuneplanar, mens planlegginga i Oslo og Akershus er prega av ein langt betre plankompetanse, betre registrering av verdiar og meir detaljerte kommuneplanar. Det forklarar delvis dei store forskjellane i talet på motsegner, men det kan ikkje forklare alt. Det er òg andre betydelege forskjellar mellom enkeltfylke, som representanten Hagesæter var inne på i sitt innlegg, som ikkje stemmer med dette bildet. For eksempel er Sogn og Fjordane òg eit fylke med mange ganske små kommunar, som kan ha nokre av dei same utfordringane, om enn ikkje det same hyttepresset i alle områda. Og viss ein samanliknar Oslo og Akershus med andre befolkningstette område, kommer Oslo og Akershus spesielt godt ut, òg samanlikna med fylke som Rogaland, Hordaland eller Sør-Trøndelag. Derfor er det òg gode grunnar til å sjå på kva det er ein kan strekkje seg etter i dei fylka som har ein høg del motsegner, men òg det motsette: Kva vert gjort godt og riktig, og som får planprosessar til å fungere, der delen motsegner er spesielt låg? Eg skal også nemne at Fylkesmannen i Buskerud viser til at det er ein markant nedgang i talet på motsegner frå 2011 til 2012. I 2011 var det motsegner til ca. 40 pst. av reguleringsplanane, mens det sank til 25 pst. i 2012. Det skuldast ifølgje Fylkesmannen at kommunane no i større grad tar vare på nasjonal politikk i sine planar. Tala ein viser til i interpellasjonen, har kome fram som ein del av motsegnsprosjektet, som eg har sett i gang i departementet og i regjeringa. Her får vi fram kunnskap om både plan- og motsegnspraksis og andre variasjonar som gjev grunnlag for målretta tiltak framover. Eg er opptatt av at vi skal klare å redusere talet på motsegner, gjennom både betre samordning og meir kunnskapsbasert planlegging. La meg i slutten av innlegget seie nokre ord om dei viktigaste temaa eller rettesnorene eg har i det arbeidet: For det første er det viktig at motførestillingar kjem tidleg, dvs. at motsegner kjem tidleg i prosessen, og at det er tidleg involvering i prosessen frå dei instansane som kan tenkjast å fremje motsegner. I dag er det faktisk eit veldig tydeleg lovkrav om at ein skal delta tidleg i prosessen for å kunne fremje motsegn, og det er viktig at vi sørgjer for at det skjer i realiteten, og at motsegner kjem tidleg i prosessen. Eg trur dei fleste vil vere einige i at vi kan kjenne det igjen frå vårt eige arbeid: Motførestillingar som kjem opp tidleg, synest vi kan vere ålreite og til og med bra å få inn, men når nokon kjem med noko heilt i siste sving, kan det ofte skape støy, irritasjon og problem for planlegging. Det andre temaet er samordning. Vi har varsla eit forsøksprosjekt i nokre fylke med det. Det vil vere viktig, og i tillegg ser vi no vidare på om det kan vere ei retning å gå i meir generelt, i tillegg til dei forsøksprosjekta vi skal gjennomføre no framover. For det tredje er det viktig, som rapporten som KS bestilte, viser, og som det vart referert frå her oppe, at når det fremjast motsegn, skal det vere når det er nødvendig. Det kan derfor vere viktig å sikre god dokumentasjon og vise til grunnlaget for ei motsegn, slik at det går tydeleg fram at det er i tråd med lovverket og dei føringane som nasjonale myndigheiter legg, når det vert fremja ei motsegn. For det fjerde vil vi i arbeidet med dette vurdere om det bør innførast fristar på dei ulike nivåa i forvaltinga, frå kommune og heilt opp til Miljøverndepartementet, for å sikre ei føreseieleg og så rask som mogleg saksbehandling. Då vil eg presisere at rask saksbehandling er viktig, men god saksbehandling er òg viktig. Så eg trur eit fornuftig prinsipp kan vere «så raskt som mogleg», men at ein må bruke den tida som er nødvendig for å sikre ei trygg og god saksbehandling. Men vi vurderer altså spørsmålet om fristar. For det femte er det, som representanten Hagesæter på ein god måte får fram i interpellasjonen sin, viktig òg å sjå på praksis. Og god praksis er ikkje noko ein kan vedta. Men som ein del av dette arbeidet vil det i åra framover vere nødvendig å sjå på om det i nokre fylke kan skje ei forbetring, medan det er nokre fylke som får det til. Og det eg ser i mitt arbeid, er at ikkje berre er det store variasjonar i talet på motsegner, det er òg store variasjonar i kor god dialogen er mellom den enkelte fylkesmann og kommunane i fylket. Det er ingen tvil om at òg arbeidsmåten overfor kommunane varierer mellom dei enkelte embeta, og at det er ting å hente på å vurdere praksisen nærare. Heilt til slutt: Det som vi i alle fall kan seie heilt sikkert, er at når kommunar har godt planarbeid, systematisk oversikt over og kunnskap om sin eigen kommune og tek omsyn til det i sitt planarbeid, er det ein sikker måte å halde talet på motsegner nede på. Om ein i tillegg har god dialog med dei instansane som fremjar motsegner, eller som kan tenkje seg å gjere det, bidreg det òg til å avgrense talet på motsegner og sikre godt planarbeid i kommunane.
-0	Også Fremskrittspartiet mener det er en offentlig oppgave å ivareta utdanning, opplæring og forskjellige fasetter av det. Vi kan diskutere i en del tilfeller hvem som skal utføre dette, men det er i hvert fall en offentlig oppgave å ivareta at Norge befinner seg på et høyt nivå på dette området. Og så kommer denne påstanden om subsidiering igjen. Fremskrittspartiet liker ikke å subsidiere – og det går vi ikke inn for i dette tilfellet, heller. Det er jo EØS-regelverket som skal følges, det skal være en kommisjon med uavhengige takstmenn – hvis vi nå kan følge den fremgangsmåten. Det får vi jo se framover, i og med at Arbeids- og administrasjonsdepartementet i går la fram en betenkning utført av et advokatfirma. Jeg setter også et spørsmålstegn ved at den kommer dagen før vi skal fatte et vedtak her i Stortinget, når disse føringene fra et politisk flertall og spørsmålet om å legge statlige verdier og eiendommer inn i et selskap har ligget der helt siden vi behandlet IT-meldingen. Jeg syns faktisk det går på seriøsiteten løs i departementet når man slipper den informasjonen ut dagen før det skal fattes et vedtak. Det kan sies mye om det arbeidet som er gjort der – jeg har alt fått jurister til å se på det – men det får vi komme tilbake til senere, for det rekker vi ikke her i en slik replikkveksling. Så jeg vil si det klinkende klart: Fremskrittspartiet er imot subsidiering, det er ikke tillatt etter EØS-regelverket. Hvordan skulle vi få subsidiert dette – og forholde oss til internasjonale lover og regler?
-1	Venstre skal ha honnør for forslaget om å ta imot 500 flere kvoteflyktninger, men baksida av medaljen er ikke så ærerik, for Venstre foreslår faktisk å kutte hjelpen til verdens fattigste med 34 mill. kr, samtidig som partiet ikke følger Regjeringa fullt ut når det gjelder å dra inn mer fra norske rikinger. Venstre vil kutte hjelpen til Latin-Amerika, med den merkelige begrunnelsen at det vil svekke fattigdomsorienteringa, men faktum er jo at fattigdommen er skrikende og miljøutfordringene formidable i flere latinamerikanske land. Budsjettet har en klar profil også i forhold til Latin-Amerika – sosial utvikling, miljøretta tiltak, biologisk mangfold, bærekraftig og demokratisk bruk av naturressurser, støtte til urfolk og til fattige kvinner. Så spørsmålet mitt er: Er det sånn at det er urfolk, biologisk mangfold, fattige kvinner og arbeidere i Latin-Amerika som skal betale for det veldig gode forslaget om å ta imot flere kvoteflyktninger?
-1	Når eg høyrer spørsmålet, kjem eg til å tenkje på ein stor amerikanar som ein gong har sagt at der alle tenkjer likt, er det ingen som tenkjer nytt. Så det at det er diskusjon i ei regjering, er sunt for at vi skal få innovasjon, som representanten veldig ofte snakkar mykje om. Når det gjeld pelsdyr, er vårt standpunkt veldig kjent, og kva som kjem i meldinga, vil tida vise.
-0	En tidligere statsrådkollega av statsråden har uttalt at hvert nedlagt bruk er et nederlag. I årene fra 2005, mens den rød-grønne regjeringen har sittet med makten, har det faktisk blitt nedlagt flere landbruk rundt omkring i det ganske land, enn noen gang tidligere i norsk historie. Det nedlegges tre bruk om dagen og 21 i uken med denne regjeringen. Mitt spørsmål til statsråden blir: Er statsråden fornøyd med utviklingen? Ser ikke statsråden at den politikken man har ført, har spilt falitt?
-1	Bare en kort kommentar. Når disse lønnsjusteringene blir behandlet i Stortinget, er det alltid tilrådd av Regjeringen at man skal ha full dekning for lønnsoppgjøret. Og Stortinget slutter seg alltid enstemmig til, det er aldri en kommentar til det. Jeg bare minner om det. Før i dag har vi diskutert kommuneøkonomien. Der foregår det ikke like greit, der er det problemer både med å finne dekning for de lønnsoppgjørene som staten forhandler fram sjøl for lærerne, og ikke minst for de nødvendige lønnsøkningene som kommer som følge av de forhandlingene som føres i kommunesektoren. Det er et stort behov for å få en god lønns- og arbeidsgiverpolitikk i offentlig sektor generelt, for vi står overfor et stort behov med hensyn til å rekruttere og beholde kvalifiserte og dyktige fagfolk. Jeg vil bare minne om det. Jeg går sjølsagt inn for innstillingen, men jeg må si at denne forskjellsbehandlingen liker jeg svært dårlig.
-0	Grunnen til at eg tok ordet, var at Jan Sahl gjorde seg skuldig i to feil. For det første gjaldt det ikkje replikkordskiftet med Anita Apelthun Sæle, det var med Magnhild Meltveit Kleppa. Det andre er – og det er jo vesentleg – at dersom pasienten er frisk, treng han ikkje medisin. Og dersom ein gir ein pasient som er frisk, medisin, vil han faktisk bli avhengig. Det er det som er clouet ved vår politikk, for vi meiner at å tømme distrikta for verdiskapinga gjennom høge skattar og avgifter som blir trekte inn til Oslo, for så å bli administrert via byråkratar, med kva det kostar, for så å bli delte ut igjen til distrikta, det er å gi medisin. I staden seier Framstegspartiet: Lat verdiane få bli der dei blir skapte! Lat dei der ute som skapar verdiane, få moglegheita til å skape nye verdiar og bruke midlane, og lat storsamfunnet vere med og legge til rette for infrastruktur! Då får du ein frisk pasient som ikkje treng medisin. Og når vi veit at 60 pst. av verdiskapinga går føre seg langs kysten vår, eksklusive oljenæringa, då skjønar ikkje eg kvifor vi skal bruke denne forma for politikk. Det er riktig som Einar Johansen påpeikte, at Framstegspartiet ikkje har ein særskild distriktspolitikk. Nei, men vi har ein politikk som også er tilpassa distrikta, for gjennom vår politikk vil distrikta få moglegheit til å blomstre og bløme. På den måten kan vi få oppegåande distrikt, på den måten kan vi no legge til rette for distriktsnæringa og kanskje den framtidsnæringa vi ser, den næringa som skal overta etter oljealderen, nemleg havbruk i stor og vid forstand, som kan gi oss verdiar til kanskje 250 milliardar kr i året. Men dersom vi ikkje legg forholda til rette for dette no, øydelegg vi den moglegheita vi har. Og dersom vi då skal halde på og pøse inn overføringar – som jo er pengar som er skapte ute i distriktet – kvifor kan dei ikkje få vere igjen der ute, slik at distrikta får moglegheita til å bløme og blomstre og hente kompetanse og gjere det attraktivt å bu og drive der ute? Det er klart at dersom vi skal ha ein fiskeripolitikk som den SV står for, ja, då skuslar vi det bort. Einar Johansen har jo rett i at SV viser at dei ikkje har greie på dette og kunnskap om kor dei skal ta ressursane frå. Så vil eg til slutt ta frå representanten Meltveit Kleppa den gleda at Arbeidarpartiet kan distansere seg frå Framstegspartiet ved å stemme for forslag nr. 1. Det klarer dei ikkje, for det har Framstegspartiet tenkt å gjere sjølv, så dermed er ikkje det så lett.
-1	Eg får vel seie meg svært fornøgd med at Framstegspartiet vil støtte SV sitt subsidiære forslag tertiært! Det seier vel noko om kor vanskeleg det har vore å få noko som helst ut av denne saka. Eg tek ordet berre for å gjere greie for ei lita endring som er gjord i forslaget vårt. Det er i setninga som lyder: «Stortinget ber Regjeringa opprette et fond som skal gå til …» Der har vi gjort ei endring, og forslaget lyder då: «Stortinget ber Regjeringa opprette et fond, for eksempel etter svensk modell, som skal gå til» osv. Dette berre for å gje Regjeringa litt hjelp i utarbeidinga av meir konkrete og detaljerte vilkår. Eg vil også gjere merksam på at det forslaget som ligg på bordet, har ein verknad for 2003 rekna til 130 mill. kr i forhold til dei tala som departementet har lagt på bordet. Det vil altså bli eit netto provenytap på 130 mill. kr ved utvidinga av nettolønnsordninga til offshore, herunder bøylelastarar og supplybåtar.
-0	Jeg skulle ønske Arbeiderpartiet kunne bestemme seg. Enten får de sterkt kritisere oss fordi vi kutter altfor mye, og kutter og kutter og kutter, eller de får kritisere oss for at vi er rause med bruk av oljepenger. Men nå gjør de altså begge deler, og det henger ikke noe særlig på greip. Det er riktig at vi vil ha en dramatisk omlegging av landbrukspolitikken. Hvorfor skal vi, når det er mangel på arbeidskraft, bruke altfor mange mennesker i den sektoren? Vi følger opp det som Regjeringen selv sier, vi må bruke ressursene, menneskene, der de er nødvendig, og vi har overfull sysselsetting i landbruket. Det vet alle. Selv Senterpartiet innrømmer at vi kunne produsere like mye mat med en tredjedel så mange årsverk som i dag. Når det gjelder kommunene og kommuneøkonomien generelt, styrker vi kommunesektoren med opp mot 6 milliarder kr, fordi kommunene også har utgifter ved at de må kjøpe varer og tjenester. Statistisk sentralbyrå har regnet ut at prisene vil være 5 pst. lavere i forhold til Regjeringens forslag. Da får kommunene mer for pengene. Det samme gjelder utviklingen når det gjelder kostnadene ved fremtidige lønnsoppgjør. Våre skattelettelser medfører at de ikke får så høye rammer, uten at det går ut over de enkelte. Så vi har jo styrket kommunesektoren som sådan. Så jeg skjønner ærlig talt ikke Arbeiderpartiets kritikk. Ser de ikke denne sammenhengen, at når prisene går ned, får man også mer i kommunene? Alt dette står i innstillingen. I tillegg vet Arbeiderpartiet at Fremskrittspartiet har fremmet mange forslag om at eldreomsorgen, helsevesenet og utdanningssektoren skal finansieres direkte fra staten etter en innsatsbasert finansieringstenkning – som vi delvis har fått ved sykehusene. Vi styrker kommunenes økonomi, istedenfor det Arbeiderpartiet vet at de forteller eventyrhistorier om.
-1	Eg har eit spørsmål til kulturministeren. At kvalitet kostar, er ein av dei tinga livet har lært meg, òg åra i politikken. Kvalitet kostar i helse, i samferdsel, i utdanning – på alle område, òg i kulturlivet. Vi har no ein kulturminister som har gjort eit særleg poeng av å snakke ned kor viktig pengar er for kulturfeltet. Ho var jublande glad for eit kulturbudsjett der ho måtte ta ein betydeleg reduksjon frå det raud-grøne budsjettet – etter budsjettkonferansen – som eit av svært få felt. Ho poengterer t.d. i kulturdebatten: «Jeg mener at et ensidig fokus på tilskuddsnivået gjennom mange år har fjernet oppmerksomheten fra innhold og kvalitet i den offentlige kulturdebatten.» Det er kulturkutt, men samtidig ei fridomsreform. I Aftenposten har kulturministeren sagt at ho skal «sette kulturlivet fri fra konkrete føringer og innholdsmessige ønsker fra rikspolitikernes side». Eg meiner dette er å snu det på hovudet. Eg kjenner rett og slett ingen kunstnarar eller kulturinstitusjonar som har vorte ufrie av å få meir pengar dei siste åtta åra. Derimot trur eg dei elevane som ikkje har fått plass på kulturskulen fordi dei manglar ressursar, eller dei kulturinstitusjonane som ikkje får tilby det mangfaldet av oppsetjingar som brukarane deira ønskjer, kanskje kan snakke om ufridom. Mitt spørsmål til kulturministeren er ganske enkelt: Korleis skal kulturlivet verte meir fritt ved at det får mindre pengar? Kan ho gje eit eksempel på ein kunstnar eller ein kulturinstitusjon som har opplevd aukande ufridom på grunn av den raud-grøne kulturpolitikken?
-0	Jeg hadde ikke tenkt å ta replikk på våre budsjettkamerater, men representanten provoserte meg en smule. Han hevdet nemlig at Fremskrittspartiet, med et kutt på 500 mill. kr, ville rasere kulturtiltak. Jeg vil gjerne spørre representanten Thommessen om hvor han har det fra. Det vi nemlig sier i vårt budsjett, er at vi må tenke nytt. Vi utfordrer faktisk hele Kultur-Norge til å tenke nytt og annerledes. Synes Høyre det er greit at man ikke tenker nytt, at man går i det sporet man har gått i, og far har gått før en? Hvor fritt og uavhengig blir kulturlivet når staten finansierer det meste?
-0	La meg først takke for tilgivelsen for tjuvstarten. Vi har hatt et visst inntrykk av at vi får flertall for hoveddelene av den proposisjonen vi har lagt frem. Det betyr at vi har hatt god tid til å forberede oss. Slik sett er vi godt i gang med det arbeidet som skal igangsettes. Det er også Politidirektoratet veldig godt rustet til. Når det gjelder kultur og ledelse, er det en utrolig viktig diskusjon, men det er også en diskusjon som vi må passe på ikke blir forenklet, på den måten at en later som om ingenting har skjedd. Etter at Gjørv-kommisjonen fremla sin innstilling, er det gjennomført et stort arbeid på ledelse, kultur og holdninger i Justis- og beredskapsdepartementet og i Politidirektoratet. Gjennom endringsprogrammet har det skjedd mye, men det er fortsatt veldig mye som gjenstår. Det er mange måter å engasjere seg i debatter om dette på. Det handler om forskning. Det handler om at det har sterkt fokus i Politidirektoratet, i kommunikasjonen med politimestrene og hos politimestrene i linjen nedover. Det handler om at det er godt samarbeid mellom de ulike politimestrene og fagforeningene og å sikre at man har en bredde i tilnærmingen til ledelse, kultur og holdninger. Jeg er enig i representantens vurderinger av hva som skal til for at vi skal si at vi har lyktes med det. Da er det mindsettet som må endres. Jeg er ikke helt sikker på om stortingsmeldinger endrer dette mindsettet.
-0	Representanten Kvifte Andresen snakket veldig varmt om likestilling, og at likestilling var en av de sakene som gjorde at hun engasjerte seg i politikken. Men av og til lurer jeg på om likestilling for SV bare gjelder kvinner, og ikke menn. I dag er det slik at menn etter samlivsbrudd og i forbindelse med samvær og omsorg ofte blir diskriminert i forhold til kvinner. Når det gjelder foreldrepermisjonen og fedrekvoten, som har vært viktig for SV å få inn, ser vi at far ikke har selvstendig opptjeningsrett. Da vi fikk budsjettet i år, der regjeringen legger opp til å øke fedrekvoten til 14 uker, var Fremskrittspartiet litt skuffet over at man ikke heller hadde funnet plass til å gi far selvstendig opptjeningsrett. For det er for få fedre som i dag har selvstendig opptjeningsrett. Så mitt spørsmål blir: Er representanten enig at far burde fått selvstendig opptjeningsrett?
-0	Jeg skal ikke forlenge debatten noe særlig, men jeg har lyst til å få svar på to spørsmål vi har stilt. Det ene spørsmålet er til statsråden, for han svarte ikke på spørsmålet mitt i replikken. Vet statsråden hvor mye frivillige miljøvernorganisasjoner totalt får over statsbudsjettet, ikke bare fra Miljøverndepartementet, men også de andre departementene? Det vil jeg gjerne at statsråden kommer opp og svarer på nå. Er svaret ja, vil jeg gjerne ha en oversikt over det – ikke akkurat i salen her, men få det tilsendt. Spørsmål 2 går til Arbeiderpartiet. I går stemte Arbeiderpartiet imot følgende forslag som vi fremmet: «Stortinget ber Regjeringen arbeide for at norsk industri skal ha like krav til utslipp av såkalte klimagasser som man har i andre land innen EØS-området.» I dag er Arbeiderpartiet med på et likelydende forslag fra Fremskrittspartiet. Kan Arbeiderpartiet forklare meg hvorfor man er imot den ene dagen og for neste dag?
-1	I denne saken, som i den forrige saken, er SV en del av flertallet i komiteen, og for å spare litt taletid vil jeg vise til saksordfører Lånkes grundige innledning og også Froyns beskrivelser, som jeg stort sett kan slutte meg til. Jeg vil samtidig benytte sjansen til å rose saksordfører Ola T. Lånke både for denne saken og de forrige sakene, for en god prosess i viktige og omfattende saker. Ideen om utviklingen av Bjørvika er spennende. Det ligger an til å bli et kjempeløft for å få utviklet et område i hovedstaden som lenge har vært forsømt. Det ligger nå an til at mange gode krefter drar i samme retning. Det var her Norges hovedstad var lokalisert for rundt 1000 år siden. Etter hvert som veier og kryss er fjernet, har ruinene av Middelalderbyen også kommet til syne, og Middelalderparken er etablert som et flott område for rekreasjon, kulturarrangementer og festivaler. Slik sett er området en flott og naturlig plass for et monumentalbygg som den nye operaen. Planen for senketunnel er, slik jeg ser det, en forutsetning både for plassering av Operaen og videreutvikling av Bjørvika som bydel. Det er derfor avgjørende og positivt at senketunnelen nå kan bli en realitet som et spleiselag mellom stat, kommune og brukere. Det er også flott med den brede enigheten og forståelsen det er for nettopp dette prosjektet i komiteen. Bjørvika er så langt mulighetenes bydel. Som vanlig er det mange forskjellige interesser og meninger knyttet til et slikt prosjekt. Fra SVs side hadde det vært ønskelig med kommunen som en tung partner i prosjektet, ikke minst med tanke på en helhetlig utvikling av området. Jeg er kritisk til en selskapsstruktur som vil gi private investorer for stor innflytelse. Når det likevel ikke er blitt slik, mener vi det er viktig at kommunen bruker sin reguleringsmyndighet, rekkefølgebestemmelser og andre virkemidler de har, for å styre den videre utviklingen. Fra SVs side ønsker vi oss en bydel med høy andel boliger – og i denne sammenheng snakker vi ikke nødvendigvis om høye boliger – og løsninger som setter miljøet i fokus. Det er også viktig at standard og utforming ikke blir slik at det bare er de med mest penger som kan innta denne bydelen, slik vi f.eks. så ved utviklingen av Aker Brygge. Et annet SV-krav i denne sammenhengen er at en andel rimelige utleieboliger tas inn som moment i forhandlingene. Det er viktig at de som nå skal ta beslutninger i forbindelse med utviklingen av Bjørvika som bydel, tar hensyn til Operaen og Middelalderparken som premisser for utviklingen av bydelen.
-0	Det var interessant å høre statsrådens refleksjoner over utlendingers møte med Norge. Det er mange utlendinger som i hvert fall jeg har vært i kontakt med, som får lov til å kjøre rundt på de dårlige norske veiene, og som spør om når de kommer inn på den gode motorveien eller på europaveien. Jeg har da måttet fortelle at de har kjørt på europaveien i flere timer, så de opplever det kanskje ikke akkurat like glamorøst som de eksemplene som statsråden viste til. Men jeg har lyst til å utfordre statsråden på det hun sa fra talerstolen, at man ikke ønsket en egen melding om sjøtransporten fordi man ønsker ikke å gå inn og diskutere veldig mye oljevernberedskap, og man ønsker ikke å gå inn og diskutere slepebåtberedskap, som er viktig for mange av havnene langs kysten på Sørlandet, hvor man altså ikke har en tilfredsstillende slepebåtberedskap. Spørsmålet blir jo da: Når har statsråden tenkt å diskutere disse viktige problemstillingene når man ikke vil diskutere dem i Nasjonal transportplan?
-1	Samtidig som vi daglig gleder oss over vitaliteten og suksessene innen norsk film, ser vi skyene i bakgrunnen. Det har vært et tema i debatten før i dag, og jeg har ikke lyst til å slippe det helt ennå. Det går mot at staten skal selge sine aksjer i Norsk filmstudio. Det tragiske i denne sammenhengen er at Arbeiderpartiet stiller opp som garantist for at dette faktisk skjer. Miljøet selv sier at et salg med stor sannsynlighet vil føre til nedleggelse. Det er investert hundretalls millioner på Jar, og miljøet vil vanskelig kunne bygges opp igjen. Ingenting skulle glede meg mer enn at disse skyene ikke slipper det de skjuler. Hva slags sikkerhet har statsråden for at filmstudioet på Jar vil leve videre? Mener statsråden at det i Norge, i motsetning til i andre land med langt flere årlige filmproduksjoner, eksisterer miljøer som kan overta driften av Norsk Filmstudio? Har statsråden en plan B?
-1	Jeg må vel tillate meg å starte med å si at maken til flåseri fra en finansminister som det i forrige ordskifte er det ikke ofte man hører, heldigvis. Men la meg komme til spørsmålet – det er også til finansministeren: Regjeringen anslår i prognosene for revidert budsjett en vekst i offentlig sektor for neste år på 1 pst., som er veldig lavt. Det er langt under prognosen for prisstigning neste år. Veksten i privat sektor skulle ha vært tre ganger så høy. Det vil bety at vi til neste år vil se et forsterket bilde av det vi har sett nå og gjennom flere år, nemlig at offentlig sektor taper på bekostning av privat forbruk. Det vil bety at skolene, barnehagene, eldreomsorgen, pensjonistene, alle sammen, vil oppleve den samme smalhans til neste år som det vi opplever nå. Prognosen er altså 1 pst. 1 pst. vekst i offentlig sektor er i realiteten en nedgang i offentlig forbruk på viktige velferdsområder. Det som da er min utfordring til finansministeren, er: Er han fornøyd med det? Mener han at 1 pst. vekst, som da i realiteten ikke er vekst i offentlig sektor, er noe Høyre-regjeringen kan være tilfreds med?
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Omstilling er helt naturlig. At bedrifter blir nedlagt, er også helt naturlig. Det er jo slik næringslivet skal fungere. Når det gjelder den differensierte arbeidsgiveravgiften, var det et enstemmig storting som utøvde press på både den forrige regjeringen og denne regjeringen for å få til løsninger som var forenlige med EØS-avtalen og ble godkjent av ESA. Jeg tror det er mange som skal få lov til å dele æren. Når det gjelder omstillingsloven, vil jeg stille spørsmålet: Hvor mange av disse bedriftene hadde man unngått å legge ned dersom omstillingsloven var gjort gjeldende?
-1	Tradisjonelt har bistand gått frå velgjerd til statleg bistand til det vi no meir kallar for utviklingspolitikk. Eg er veldig glad for at også Kristeleg Folkeparti stressar at miljø og klima er viktig og bør inn i denne politikken, samtidig som Kristeleg Folkeparti er god til å problematisere den tradisjonelle bistanden, at det kan vere eit misforhold mellom tradisjonell bistand og det nye som kjem. Men det er jo i opposisjon ein er som mest kreativ – i alle fall veit eg litt om det. Kva slags idear har Kristeleg Folkeparti hanka opp når det f.eks. gjeld å skaffe meir pengar til dei nye utviklingspolitikkområda som miljø og klima, slik at det ikkje skal bli til ulempe for dei meir tradisjonelle områda som landbruk og fattigdomsbekjemping? Vi veit alle saman at vi brukar i verda ca. 1 000 milliardar dollar på våpen, 300 milliardar dollar på eksportsubsidiar, og så er det smular til bistand: 50 milliardar dollar. Kvar ser Kristeleg Folkeparti for seg at vi kan hente meir pengar til dette med klima- og miljøspørsmål?
-0	I replikkordskiftet tidligere i denne debatten klargjorde Øystein Djupedal, sakens ordfører, at han personlig mener at folkeavstemningsresultatet skal legges til grunn, og at han vil føle seg forpliktet til å følge det. Så vidt jeg forstår, er dette også nedfelt i Sosialistisk Venstrepartis arbeidsprogram, slik at med mindre SVs representanter på nominasjonsmøtet reserverer seg mot denne delen av arbeidsprogrammet, vil samtlige SV-representanter i neste stortingsperiode hvor det eventuelt kommer på tale at Norge fremforhandler en avtale med en internasjonal sammenslutning eller organisasjon som medfører suverenitetsavståelse, under en ratifiseringsprosess i Stortinget stemme i samsvar med flertallet i folkeavstemningen. Er det riktig oppfattet? Er det SVs posisjon at alle SVs representanter vil akseptere folkeavstemningsresultatet, med mindre de på nominasjonsmøtet har reservert seg mot arbeidsprogrammet?
-1	Jeg vil gratulere Høyre med dagen. Partiet har endelig kommet seg på sporet. Det er oppriktig og hyggelig ment. Det er løfterikt at et så bredt flertall i innstillingen om høyhastighetsring uttrykker at utvikling av jernbanen som en tidsmessig attraktiv, miljøriktig og sikker transportløsning er viktig for å nå målene i Nasjonal transportplan. For SV er begrunnelsen som ligger i innstillingen, god grønn framtidsmusikk. At Høyre og SV er enige om at vi bør få et togtilbud som kan konkurrere ut forurensende flytrafikk mellom de største byene i Sør-Norge, er bra. Fremskrittspartiets innstilling kan forbigås i all stillhet. Ikke skjønner de klimaproblemene, og de kommer seg nok aldri ut av asfalttåken. Den felles rød-grønne, blå og gule viljen til å satse på toget er, som sagt, gledelig. Og denne felles forståelsen måtte komme under en rød-grønn regjering. Denne regjeringen har satt jernbanen på dagsordenen igjen. Vi løfter jernbaneinvesteringene med 50 pst. til neste år. For første gang når vi nivået i Nasjonal transportplan. Statsråd Skogsholm fulgte opp noen knappe formuleringer i NTP, og strekningen Oslo–Göteborg ble spesielt plukket ut. Statsråd Navarsete har fulgt opp og fått fart i høyfartsutredningen. Nå er mandatet utvidet til en best mulig gjennomgang av mulighetene for høyhastighetsbaner her i landet. Det skjer ved bruk av uavhengige utredere. De er ikke bundet av eksisterende planer for utviklingen av jernbanenettet. De skal på et fritt grunnlag utrede mulighetene. SV er enig i den vurderingen som flertallet i komiteen har, at denne utredningen også må belyse potensialet for en sørnorsk høyhastighetsring, slik som beskrevet i forslaget fra Høyre. Til våren vil vi få et enda bedre politisk grunnlag for å diskutere framtidens moderne jernbane. Den debatten vil SV ta del i med all vår styrke. Høyhastighets jernbaner i Norge bryter med vante forestillinger, for å si det mildt. Mange forbinder det med Japan, Frankrike og kanskje Sverige. Det er derfor verdt å merke seg at bl.a. Norsk Bane har påvist at Norge er svært interessant for høyhastighet. Vi har noen av de mest trafikkerte flyrutene i Europa. Det flyr f.eks. like mange mellom Oslo og Bergen/Haugesund som det gjør mellom New York og Washington, og det er nesten like mange flyreisende mellom Oslo og Stavanger som mellom London og Paris, vel en million passasjerer. Fire millioner passasjerer flyr mellom byene i det sørligste Norge. Det er 12 000 flyreisende hver dag. Det er like mange som i 40 fjerntog daglig, i hver retning. Selv en moderat overgang fra fly til bane vil gi svært mye togtrafikk. I Norge bidrar samferdselssektoren med 25 pst. av utslippene av klimagasser. Mindre enn 0,5 pst. av disse skyldes jernbane, mens veitransporten alene står for 70 pst. På et framtidens banenett kan ett godstog frakte like mye last som 80 trailere – på halve tida! Det gir lave kostnader og store tidsbesparelser. Når toget blir så attraktivt at det kan konkurrere ut fly på lange distanser og bil på kortere strekninger, vil det ikke bare gi enorme miljø- og klimagevinster, men også et mye større potensial for inntekter. Slik kan billettinntekter og inntekter fra godstransport også bidra til å betale for investeringene. Det er et nytt konsept, og det virker realistisk. Vi har gode eksempler fra Europa på at dette kan være mulig også i Norge. For oss som bor på Vestlandet sør for Sognefjorden, er Haukelibanen også et spennende prosjekt. Det er også et gjennomarbeidet konsept som vil gjøre Norge avstandsmessig mindre, og mer miljøvennlig. Det er fremdeles en visjon å kunne sette seg på toget i Haugesund og ankomme Oslo drøye to timer senere. Men visjoner er viktige. Med slike visjoner kan Norge faktisk på ny bli et land som satser på jernbanen 100 år etter at landet brukte et helt statsbudsjett på Bergensbanen, fordi vi er i ferd med å gjenoppdage jernbanen som det effektive transportmiddelet som samtidig er det overlegent mest miljøvennlige. Jeg tror jernbanen vil bli vinneren, og ser fram til den dagen jeg kan være med på åpningen av Flotmyr stasjon.
-1	Eg synest både representanten Bøhler og representanten Blåfjelldal heldt gode og interessante innlegg om ting som gjekk meir direkte på vidaregåande utdanning, og som eg vil kommentere. Eg vil først berre gjere det heilt klart at vi ikkje har tenkt å redusere krava til kunnskap om Stortingets oppbygging, slik ein kanskje kunne forstå det frå denne talarstolen. Vi vil tvert imot sørgje for at dei er tydelege og til stades både i grunnskulen og i vidaregåande skule. Representanten Blåfjelldal tok opp det problemet at det kanskje framleis er ein statusforskjell – sjølv om han formelt ikkje er der, og sjølv om vi nok er betre enn andre mellom ulike vidaregåande løp – med for lite praktiske inngangar der. Eg har liknande opplevingar sjølv. Eg var i Froland for ikkje så veldig lenge sidan, og der møtte eg ein elev som gjekk på anleggsmaskinførarlinja, som sa til meg: Kvifor skal eg lese dikt av Shakespeare på engelsk, når det eg treng, er å kunne bestille delar på engelsk og lese manualar på engelsk. I læreplanen står det ikkje noko om det, der står det at vi skal ha god kjennskap til engelskspråkleg litteratur tilbake til 1500‑talet. Eg trur faktisk vi må gå inn i den debatten og sjå på om vi har læreplanar, pedagogikk, lærarar, undervisning, som er retta mot delar av elevgruppa og ikkje andre. Representanten Bøhler tek opp liknande problemstillingar, og eg meiner tankane hans rundt dette, om den gruppa som fell mellom alle stolar i dag, er svært interessante, og dei er blant det vi kjem til å ta med oss vidare i arbeidet med det eg omtalte som «I praksis». Eg vil òg seie at det vi har sett frå den perioden då vi hadde ei blanding av karakterbasert og geografisk opptak i Oslo, nettopp er at sentrumsskulane i Oslo fekk eit meir blanda elevgrunnlag, og at mange av dei som voks opp i sentrumsskulane, fekk moglegheita til å gå på eigne nærskular, og at det var positivt. Til slutt: Representanten Vogt sa at alle bør ha moglegheit til å få fin bil, bra jobb, tene pengar og verte rike. Eg kunne ikkje ha sagt det betre sjølv: Det bør ein. Eg trur forskjellen i politikken er at eg meiner at alle skal ha moglegheit til å få fin bil, bra jobb og tene pengar, men i dag er dei moglegheitene ekstremt skeivt fordelte. Nokre veks opp slik at dei har stor sjanse for det, andre har ein bakgrunn som gjer at det er veldig vanskeleg. I tillegg meiner eg at dei som trass i alt ikkje vert rike og tener store pengar – dei fleste – likevel skal ha moglegheita til fin bil og ein bra og sikker jobb. Og det er eit viktig skilje i politikken: at dei veldig mange som trass i alt ikkje kjem til å stå på statistikken over dei som tener mest, framleis skal ha dei moglegheitene. Og då kan vi ikkje dele ut skattelette i milliardklassen til dei rikaste og føre ein politikk som gjer at renta kan gå opp, kutte i dei offentlege tilskota til SFO, slik at utgiftene til barnefamiliane aukar osv. Det trur eg er forskjellen. Takk for ein god debatt og ein viktig interpellasjon.
-1	I St.meld. nr. 16 for 2006-2007, … og ingen sto igjen, peikte Kunnskapsdepartementet på at det var behov for å få eit betre kunnskapsgrunnlag om dei forholda i utdanningssystemet som spelar ei rolle for sosial utjamning. Kunnskapsdepartementet varsla i meldinga at dei ville greie ut spørsmålet om eit lovgrunnlag i barnehagelova for å hente inn nødvendige data. Etter kvart som barnehagedekninga vert betre, og ettersom Regjeringa kjem til å føreslå å innføre rett til barnehageplass, meiner departementet at det er eit stort behov for å kunne måle kvaliteten på barnehagetilbodet. Vi treng òg eit betre datagrunnlag for å vurdere langsiktige effektar av å setje inn tidlege tiltak og å sjå samanhengen mellom det å ha vore i barnehage og seinare læring. I høyringsnotatet føreslo derfor Kunnskapsdepartementet at det skal kunne hentast inn opplysningar til eit nasjonalt register om opphald i barnehage. Registeret skal berre nyttast til å utarbeide statistikk. Forslaget inneber ikkje at det skal forskast på situasjonen til kvart enkelt barn. Departementet vurderer for tida merknadene som kom i høyringsrunden, og er i dialog med Datatilsynet for å sikre at alle personvernomsyn vert tekne vare på. Eit endeleg forslag vil departementet komme tilbake til i den odelstingsproposisjonen som vert lagd fram. Eg vil peike på at det her er snakk om eit svært avgrensa register, som berre skal ha opplysningar om om eit barn har hatt plass i ein barnehage. Registeret vil såleis berre innehalde fødselsnummeret til barnet og organisasjonsnummeret til barnehagen. Det er ikkje aktuelt at registeret skal ha opplysningar om kunnskapen eller dugleiken til kvart barn eller andre opplysningar om den enkelte.
-1	Det er nok bønder i byen, var eit av slagorda i EU-kampen i 1994. Sidan då har talet på bønder i byen auka, matprodusentane blitt færre og færre og nedlagde bruk fleire og fleire. Slik eg forstår forslagsstillarane, er denne utviklinga positiv, fordi den gjev forbrukaren billigare varer. Er lågare prisar det einaste målet for politikken på dette området, er eg redd for at produksjonen av mat kan bli liten i dette landet – og då vil talet på bønder i byen auka dramatisk. Det ville vore ei overdriving å legga skylda på denne utviklinga på Hedstrøm og hans parti åleine. Det er sjølvsagt eit ansvar fleirtalet her må bera – ikkje minst dei som står for ein EU-tilpassingspolitikk og som vil at pengemakta skal ha større innverknad enn folkemakta. I samband med dette er banankrigen mellom EU og WTO interessant og klårgjerande for dei som meiner at det berre er Adam Smith si usynlege hand som skal råda grunnen. Nå skal altså EU og etter kvart sikkert også Noreg få skikkeleg billig og industriprodusert kjøt frå onkel Sam. Problemet er at for at det skal bli verkeleg billig, er det blitt sprøyta med hormon, slik at det kan veksa fortare og kosta mindre å produsera. Dette eksempelet illustrerer i kva retning me går om låg pris er den einaste verdinormen for dei politiske måla me har. Det er matprodusenten, altså bonden, som ser ut til å vera hovudproblemet for forslagsstillarane, sjølv om dei i tillegg reiser nokre viktige problemstillingar. Det er eit stort problem for mange i heile landet – ikkje berre på grensa – at krava til lønsemd til fire einerådande kjeder har fjerna nærbutikken. Men er det berre krav til lønsemd? Når Dagbladet sist fredag kunne fortella at ein kjedeeigar tente 20 405 kr i timen kvar einaste dag i 1998 på matvaresal, snakkar me vel heller om eit grådigheitsproblem. Og her har forslagsstillarane eit problem. Det er nemleg heilt uaktuelt for dei å støtta SV i å få eit skattesystem som kan føra meir tilbake til fellesskapet, pengar som fellesskapet kunne bruka til f.eks. å redusera matmomsen og derved få ned prisen. Men for Framstegspartiet er rikfolk heilage. Forslagsstillarane ønskte i utgangspunktet å bruka nokre millionar på å utreda noko som er utreda før, og som landbruksministeren har starta eit arbeid med. Forslaget er derfor heilt overflødig om det ikkje hadde vore andre motiv som var drivkrafta. SV er derfor nøgd med konklusjonen frå fleirtalet i komiteen, og ser fram til ei stortingsmelding som har visjonar om ein landbrukspolitikk som har fleire mål enn låg pris. Du kan som kjent kjenna prisen på alt, men ikkje verdien på noko.
-1	Det hadde vært greit om vi hadde en statsråd som var i stand til å svare ja eller nei på spørsmålet: Er dette til syvende og sist en politisk vurdering? Det åpenbare svaret er jo ja. De miljøfaglige argumentene er mot. Det fremkommer også i Miljødirektoratet sitt brev. Jeg vil gå til forslag til vedtak II, som kommer til å bli vedtatt her i dag: «Stortinget ber regjeringen igangsette et arbeid for å utrede mulighetene for å redusere deponeringsbehovet ved framtidig utvinning av mineralressurser.» Det sentrale spørsmålet til statsråden i denne anledning er følgende: Kommer statsråden til å gjøre dette, gjennomgå de utslippstillatelsene som er gitt allerede, før denne saken behandles i statsråd, med utgangspunkt i at Stortinget ønsker en innstramming for å redusere utslippene av masser i framtiden?
-1	Det er faktisk, oppi alt alvoret her, litt moro å høyre når Jan Tore Sanner prøver å stå fram som ein god sosialdemokrat. Eg føler jo at han gjer sitt beste for å skjule sin blå politikk med ein lysegrøn retorikk, og når han hevdar at Høgre aldri har prøvd å privatisere norsk skuleverk, trur eg han må gå og snakke med sine kollegaer som har styrt nokre av dei departementa som har med den typen ting å gjere. Eg var også lokalpolitikar då Høgre sat med makta. Hadde dei fått gjennomslag for den privatiseringa som dei skulle gjere i Vest-Agder, hadde det knapt vore nokon offentleg vidaregåande skule i Vest-Agder, bortsett frå i Kristiansand. Det var vel ikkje berre snakk om privatisering, men ei sterk sentralisering, og det står jo lite i samsvar med den lovprisinga av mindre forskjellar som Jan Tore Sanner har presentert i andre samanhengar. Så skal ikkje eg minne Jan Tore Sanner på kva for by som har flest fattige, for det er det andre som har gjort før her i dag. Så eg skal avslutte med ein liten kommentar til Hans Olav Syversen. Det er mogleg at han tenkjer berre på kapitalskattlegging når han har uttalt i merknaden sin at han synest at regjeringa legg for stor vekt på fordelingspolitikk i skattepolitikken, men sånn som merknaden er formulert, er det heilt tydeleg at ein er misnøgd med fordelingspolitikken i skattepolitikken i eit breiare perspektiv.
-1	Jeg spurte forsvarsministeren tidligere i dag om Riksrevisjonens rapport om programmet GOLF var ferdigstilt. Statsråden svarte på dette gjennom å bekrefte at hun ikke er kjent med om denne rapporten er ferdig. Så spurte jeg om hva som nå er kostnadsestimatet for programmet GOLF i hele programperioden. Dette svarte ikke statsråden på. Jeg vil gjerne gjenta spørsmålet: Hva er nå kostnadsestimatet på programmet GOLF gjennom hele programperioden?
-0	"Jeg har ikke noe behov for å forlenge debatten, men i kjølvannet av forliket mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene har jeg behov for noen avklaringer. Jeg registrerer at det ikke bare er jeg som har behov for det, men også medlemmer i forsvarskomiteen og ikke minst de berørte avdelinger og en del lokalmiljøer. Det første går på flytting av kystjegerne. Regjeringene hadde det utgangspunktet at de skulle flyttes til Olavsvern, men regjeringspartiene og Arbeiderpartiet har jo som en fast øvelse å stikke kjepper i hjulene for Olavsvern, og sørger for at det blir minst mulig forsvarsaktivitet der. Det er bare å registrere. Spørsmålet går rett og slett på lokalisering av de båtene som kystjegerne skal bruke, og da spesielt vinterstid. Jeg registrerer at i gårsdagens Tromsø står det et intervju med Åge Konradsen i forsvarskomiteen, som svarer følgende på spørsmålet om hvor disse fartøyene skal stasjoneres: ""Jeg vet sannelig ikke hvor de skal legge dem, men det overlates til Sjøforsvaret å løse, og da ser jeg ikke bort fra at det blir dokka på Olavsvern."" Jeg ber statsråden avklare hvor disse fartøyene skal lokaliseres, for det er ganske viktig at kystjegerne faktisk har fartøy å operere med, i og med at de skal operere i kystområdene. Det er en ganske grei måte å bli fraktet på. Så over til 337-skvadronen. Det står at det daglige vedlikeholdet skal utføres på fartøyene. Det er for så vidt greit nok. Men hva med faseettersyn? Jeg tenker på det ettersynet som tas når man har vært 30 timer i luften, 60 timer i luften eller 90 timer i luften. Hvor skal det ettersynet tas? Hva skjer etter den femårsperioden, når garantien utløper? Med andre ord: Hva gjør man med framtidig vedlikehold, og hvilke vedlikeholdspartnere har man tenkt å legge seg opp mot? Eller har man tenkt å vurdere å legge dette til det åpne markedet, og ikke slik som det står i proposisjonen, at man legger føringer mot Sola? Jeg ber også statsråden avklare hvordan man har tenkt å løse innfasingen av NH-90, og ikke minst avklare om driften av 337-skvadronen, som regjeringspartiene og Arbeiderpartiet ikke ønsker å bruke, skal ligge på Bardufoss? Dette tror jeg er viktige spørsmål, som jeg forventer at statsråden avklarer i et innlegg litt senere."
-1	Her dreier det seg om en enkeltsak, der fylkesmannen har overprøvd et kommunalt vedtak når det gjelder 100-metersbeltet. Manglende respekt for lokaldemokratiet, raser Høyre, og får tilslutning fra Fremskrittspartiet, og da blir jo prinsippet enda mer hult. For det er klart at omsorgen for lokaldemokratiet står opp mot andre prinsipper, f.eks. prinsippet om at lover skal følges. Det spørs om ikke det utslagsgivende i strandsonepolitikken, både for Høyre og Fremskrittspartiet, først og fremst er omsorgen for grunneierne. Her skyver Røe Isaksen et enkelteksempel med en funksjonshemmet mann foran seg, en sak det umiddelbart kan være lett å føle sympati med. Men som han sjøl også sier, skal ikke politikk formes ut fra sånne enkeltsaker. Det finnes ofte gode argumenter for den enkelte dispensasjon. Særlig vanskelig er det jo der det allerede ligger boliger i områder der vi ønsker strandsonen frigjort i framtiden. Det kan være bittert, men det er altså fullt levelig også å bo mer enn 100 meter fra stranda. Når fylkesmannen sier nei, betyr det veldig ofte – det er min erfaring som lokalpolitiker – at man etterpå, til tross for protester, finner gode løsninger som alle er godt fornøyd med. Vi har altså i over 40 år hatt et forbud mot bygging i 100-metersbeltet. Det er en del kommuner som har valgt å se bort fra forbudet, og har åpnet for en rekke dispensasjoner, men det var jo aldri meningen at dispensasjonsadgangen skulle undergrave norsk lov og allmennhetens rettigheter. Lovens bestemmelser handler om å gjenreise respekt for loven og forbudet mot bygging i strandsonen. Sånn sett reagerer jeg litt når det blir sagt fra flere her at kommunene plikter å følge opp en nasjonal politikk. Kommunene plikter like mye å følge opp rettighetene til allmennheten, den enkelte borger, som ikke eier strandsoneområder i kommunen. Det har alltid vært begrensninger i eiendomsretten. Allemannsretten har vært en gammel rett. I utmark kan hvem som helst ferdes, plukke bær og sopp. En grunneier har ikke rett til å bygge hvor han vil, sjøl om det er hans egen tomt. Så kunne man tenke seg en endring av allemannsretten i retning av mer privatisering, som kunne gjøre at grunneieren slapp så mange besøk inn på eiendommen sin. Men på den annen side ville det også hindre hans egen frie ferdsel. Og det er bakgrunnen for allemannsretten, at samfunnet tjener på felles bruk av friluftsområder. Det vil koste mye å stenge folk ute fra retten til å kunne gå på ski i skogen en vinterdag og å kunne plukke sopp eller slå opp teltet på fjellet. Allemannsretten er en begrensning i eiendomsretten som alle tjener på. Men den har endret seg over tid, og særlig har vi opplevd at områdene i strandsonen er blitt et knapphetsgode. Til tross for et 40 år gammelt forbud mot å bygge i 100-metersbeltet har det blitt bygd ut strandsone tilsvarende avstanden Oslo–Polarsirkelen. Det er kommunenes slepphendte praksis med å innvilge dispensasjoner som er hovedårsaken. Det har redusert allmennhetens rettigheter, sterkest der hvor etterspørselen etter slik tilgang har vært størst, altså i pressområdene, og da snakker vi f.eks. om Vestfold og Sørlandskysten. Så lenge det var natur nok og ingen ble nektet ferdsel, var det ikke så sterkt behov for å presisere allmennhetens rettigheter. Lenge har det vært sånn at det har vært overkommelig for mange nordmenn å skaffe seg hytte også langs kysten. Det har vært natur nok å ta av. Det har alltid vært et sted å komme til vannet for å bade. Derfor har Norge vært ekstremt slepphendte med stranda i pressområdene, til forskjell fra politikken i land som f.eks. Sverige. Min erfaring er at det er grundig saksbehandling hos fylkesmannen. Nettopp økonomien knyttet til tomter i strandsonen, som gjør at motparten ofte kan kjøre lange rettssaker, gjør at det er en særdeles grundig saksbehandling. Og det betyr at lokalkunnskapen er like grundig hos fylkesmannens saksbehandlere som hos kommunens politikere. Jeg kan være enig med Røe Isaksen i at det er viktig å gi funksjonshemmede tilgang til strandsonen. At alle skal ha tilgang til strandsonen, betyr også at funksjonshemmede skal ha det, og derfor er det viktig å tilrettelegge gjennom bygging av kyststier osv. Men de strenge bestemmelsene i plan- og bygningsloven er etter min mening en seier for respekt for lov og orden og for den lille manns og kvinnes historiske rettigheter i utmarka.
-1	Jeg er stolt over at regjeringen har lagt fram tidenes første stortingsmelding om likelønn. Den viser hvordan likestillingspolitikken kan bidra til å redusere lønnsgapet mellom kvinner og menn. I meldingen analyserer og beskriver regjeringen likelønnsproblemet. Meldingen peker ut klare mål, og den inneholder konkrete tiltak som vil styrke likestillingen i norske familier og norsk arbeidsliv. Et likestilt samfunn er en forutsetning for lønnsutjevning mellom kvinner og menn. I meldingen viser vi at familie- og likestillingspolitikken har betydning for lønnsforskjellene og for økonomisk utjevning mellom kjønnene. Diskriminering og forskjellsbehandling, som ligger innbakt i tradisjoner og snevre kjønnsroller, både kan og må møtes med politiske tiltak og lover som gir mer frihet til alle – og bedre økonomisk fordeling. Kvinner tjener fortsatt i gjennomsnitt mindre enn menn per arbeidstime. Og kvinner har vesentlig lavere årsinntekt enn menn. Likelønnskommisjonen ga en grundig analyse av situasjonen. Stortingsmeldingen vår bygger på denne kunnskapen, på vurderingene og på høringsuttalelsene. Lønnsgapet tettes ikke av ett tiltak alene. Vi må ha tiltak både innenfor lønnsdannelsen, innenfor familiepolitikken og innenfor arbeidslivet for å nå målene våre. Noe må løses i lønnsoppgjørene, noe kan endres gjennom politiske vedtak. Derfor legger vi i meldingen fram forslag på områder der myndighetene kan og bør ta ansvar. Vi vil hindre lønnsdiskriminering på arbeidsplassen gjennom større åpenhet om lønn. Vi vil gjøre det gjennom presisering av foreldres rettigheter i og etter permisjon når det gjelder lønn og karriereutvikling. Vi vil sikre ammefri også for de kvinnene i arbeidslivet som ikke har det i dag. Jeg hører at det fra borgerlig hold harseleres litt med dette forslaget, men det handler altså om å gi arbeiderklassens kvinner i privat sektor de samme rettighetene som mer privilegerte kvinner i andre deler av yrkeslivet har. Det er et viktig forslag for likestilling. Videre vil vi styrke kvinners posisjon i arbeidslivet gjennom familiepolitiske tiltak. Jeg er stolt over at regjeringen nå presenterer en skisse til tredeling av foreldrepengeordningen. Det betyr at vi følger opp den politikken vi allerede er godt i gang med å gjennomføre. 1. juli kommer enda en utvidelse av fedrekvoten. Vi ønsker på sikt en mer likestilt ordning, som understreker både kvinners og menns rettigheter, slik at fellestiden i permisjonen virkelig er fellestid. Fedrekvoten virker. Pappaperm betyr større mulighet for far til å være hjemme, men også mulighet for mor til å være i arbeidslivet. Vi har mye forskning som understreker sammenhengen mellom pappaperm og likelønn. På dette området er høyresidens valgfrihet fengende, men falsk. Den vil føre til mindre likestilling og større lønnsgap. Vi har fått høre flere ganger nå at Fremskrittspartiet og Høyre undrer seg over at det ikke er flere konkrete tiltak i meldingen, samtidig som de vil gå imot alle konkrete tiltak som ligger der. Det forundrer meg. Det forundrer meg også at de legger vekt på å svekke arbeidsmiljøloven som et tiltak for å fremme likelønn. Det er i disse tider overraskende at partiene på høyresiden trekker fram Adecco-effekten som et signal om mer likelønn. Jeg tror de fleste andre opplever det som et signal om lønnsdumping, som ikke minst vil ramme kvinner hardt i framtiden. Likestillingspolitikken har vist at det nytter, den skaper forandring. Over to generasjoner har vi opplevd til dels dramatiske samfunnsendringer når det gjelder kvinners og menns roller og posisjon i arbeid, familie og samfunnsliv. Lønnsgapet er en av de store urettferdighetene som gjenstår. Kampen mot ufrivillig deltid, kampen for likestilling av skift og turnus er eksempler på hva vi må gjøre i arbeidslivet. Det å forbedre pappapermisjonen og skaffe barnehageplass til alle er eksempler på ting vi må gjøre i familiepolitikken. Lønnsdannelsen kan selvfølgelig ikke styres politisk, men det er et politisk ansvar å bidra til at likelønn står høyt på dagsordenen i lønnsoppgjørene. Til sammen vil en bred strategi på de tre områdene bidra til å tette lønnsgapet. Den borgerlige opposisjonen går i motsatt retning. La meg sitere kort fra innstillingen: «Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener det er et sentralt politisk mål å bekjempe ulikelønnen i Norge.» Det illustrer med noen få ord hva denne debatten handler om. Høyresiden vil gå imot de tiltakene som bidrar til likelønn i familieliv og arbeidsliv, og har samtidig ikke noen konkrete forslag til hvordan man skal bidra til å tette lønnsgapet. Det er et tydelig signal til de kvinnene som er opptatt av likelønn ved høstens valg.
-1	Representanten Bror Yngve Rahm sa i sitt svar på min tidligere replikk at dette burde vært rettet til statsråd Einar Steensnæs. Og den oppfordringen akter jeg å følge opp. Det er for meg et stort paradoks at statsråden tilsynelatende ikke er opptatt av den praktfulle naturen i Rogaland, som han nå vil bygge ned ved å legge disse fire vassdragene i rør. Jeg kunne godt tenkt meg å få en utdypning av verdien av det som står i Sem-erklæringen, om at epoken med de store vannkraftutbyggingene er over. Det er ikke noe godt argument at Arbeiderpartiets tidligere statsministers ord – om akkurat det samme – og Regjeringens erklæring er sammenfallende. Det er ikke noe argument for at man skal gå inn for en stor vannkraftutbygging. Spørsmålet er: Hva med de gjenstående vassdragene, hva med eksempelvis Vefsna i Nordland – betyr det nå at epoken virkelig er over når disse elvene er lagt i rør?
-0	Jeg synes dette har vært en veldig god debatt som omhandler en omfattende og veldig viktig sak. Flere har vært inne på de store utfordringene med å skaffe personell framover, og den utfordringen har vi jo allerede i dag. Det har også vært litt mer utbrodering i forhold til behovet for nytt innhold i legeutdanningen, ikke en svekkelse som en oppdeling av utdanningen faktisk kan føre til. Jeg er veldig glad for at statsråd Halvorsen, på spørsmål fra Eriksen, var tydelig på at de nye universitetene hadde sin selvsagte plass i videreutviklingen av profesjonsutdanningene. Det var også veldig positivt. Når saksordføreren i sitt avslutningsinnlegg her sier at regjeringen er lei av beslutningsvegring, vil jeg vise til at det er enormt mange gode løsninger i denne meldingen. Dessverre ligger det ingen konkrete forslag for at de skal bli vedtatt. Det skal fremdeles utredes og utredes. Alle pasientene, brukerne av det som vi har snakket om nå, opplever det samme i det uvisse i lange tider framover, istedenfor at vi allerede nå kunne vært offensive, både storting og regjering, og sagt at der har vi så gode løsninger på plass at vi allerede i dag kan gå inn for det. Det er ikke sikkert at det hadde kostet så forferdelig mye i kroner engang. Hvis vi leser det som kom av høringssvar osv., var de aller, aller fleste veldig positive til omlegging av det som går på innhold i utdanningene, på samarbeid og i det hele tatt. Så her synes jeg med rette at det er lov å si at regjeringen og stortingsflertallet lider av beslutningsvegring – dessverre – på pasientenes vegne.
-1	Jeg har dette spørsmålet til kulturministeren: «Det bekreftes fra sentrale folk i NRK-ledelsen at det kan være aktuelt med reklamefinansiert undervisningsfjernsyn ved omlegging til digitalt fjernsyn. Samtidig foreslår Nyborg-utvalget skjerpet forbud mot kringkastingsreklame rettet mot barn. Mener statsråden at reklamefinansiert undervisningsfjernsyn lar seg forene med målsettinga om å minske reklamepresset mot barn, og vil hun foreta seg noe overfor NRK for å hindre en eventuell reklamefinansiering av NRKs undervisningsfjernsyn?»
-0	Avstandene i nord er ganske store, og når gravide unge damer skal flyttes titalls mil for å føde, er det ikke bra. Veinettet er dårlig oppe i nord. Det eneste de nå har fjernet, er skiltene om elgfare, for veiene er så dårlige at elgen har sluttet å gå på dem. Ifølge dyrehelseloven er det slik at det ikke er lov å flytte på drektige kyr. Men man kan gjøre det med unge damer – det kan man gjøre. Så spørsmålet her er hva man vil prioritere. Jeg har et spørsmål til statsråden. Det gjelder at regionen Sør-Troms/Nordland er et svart hull i såkalt ambulansehelikopterdekning. Dette har jeg tatt opp med statsråden tidligere. Hvis man skal legge ned fødeavdelinger, vil statsråden da sørge for at vi får en ny ambulansehelikopterbase sånn at man i hvert fall har muligheten til å ta akutte tilfeller?
-1	Det høyrest ut som eit veldig uklart svar – dette er vedtak. Riksarkivet på Tynset var eit vedtak som denne regjeringa stoppa, Direktoratet for økonomistyring var eit vedtak som denne regjeringa sette i verk sjølv. Det å vurdere å leggje ned Veterinærinstituttet er òg eit vedtak som denne regjeringa sjølv har tatt på seg, og ikkje minst Rettsgenetisk senter, som har vore oppe i denne salen fleire gonger, og som er noko som helseminister Bent Høie har kome med. Så dette er ikkje ein arv frå ei tidlegare regjering, dette er faktisk eit barn av den nye regjeringa. Mitt spørsmål går nok ein gong til ministeren: Kjem ministeren, som dirigenten i dette spørsmålet, til å setje pauseknappen på pågåande sentralisering?
-1	Regjeringen har de siste dagene blitt kritisert for å ville lage et utydelig lovverk gjennom de endringene som ligger på bordet i dag. Det er lett å støtte den kritikken når man også ser at ordninger som fungerer fortreffelig i dag, skal endres eller flyttes. Mens SV ønsker en sterk arbeidsmiljølov, skulle man tro at regjeringen benytter anledningen til å lage en sysselsettingsstrategi for flere byråkrater. Ikke et vondt ord om den gode jobben som gjøres av Arbeidstilsynet – tvert imot, det har vi mange lovord om – men vi mener at tilsynet burde få konsentrere seg om sine kjerneoppgaver. Vi ønsker ikke å ha en arbeidsmiljølov som kunne hatt som arbeidstittel: Med byråkrati skal landet bygges. Mitt spørsmål er: Hvor mange nye stillinger i Arbeidstilsynet vil man trenge for å kunne ivareta alle de nye endringene i dagens arbeidsmiljølov som regjeringen legger opp til?
-1	I forrige periode brukte Fremskrittspartiet sin makt til å kutte i forskningen på klima og miljø. I budsjettavtalen mellom de daværende regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, statsbudsjettet for 2003, ble det gjort kutt på miljø- og energiforskning på 60 mill. kr. Jeg understreker at dette kuttet ikke lå inne i Bondevik-regjeringens opprinnelige budsjett, men forslaget kom som en direkte konsekvens av avtalen med Fremskrittspartiet. Det er et paradoks at Fremskrittspartiet i den politiske debatten framhever usikkerheten rundt menneskeskapte klimaendringer samtidig som de kutter ned på forskningen, som faktisk kan gi bedre innsikt. Hvordan kan vi få bedre forståelse for usikkerheten rundt framtidens klima hvis forskningen på klima og miljø kuttes?
-0	I forbindelse med budsjettbehandlingen denne høsten har det før budsjettet ble lagt frem, etter at det ble lagt frem, og da forhandlinger skulle komme, vært en offentlig debatt om samarbeidskonstellasjonene i norsk politikk. Man har sett og trukket frem forskjellige teorier fremover mot stortingsvalget i 2005. Det har selvsagt vært knyttet spesielt stor oppmerksomhet til hva som ville skje i høst, i forbindelse med at vi har et stortingsvalg neste år. Nå er situasjonen slik at det har lyktes de tre ikke-sosialistiske partier som er i regjering, og Fremskrittspartiet gjennom gode, konstruktive og av og til litt spennende forhandlinger å komme frem til et budsjettforlik, slik at vi får en ryddig prosess når det gjelder hele statsbudsjettbehandlingen. Dette skjer samtidig som de tre sosialistiske partier i sterkere grad samordner seg, koordinerer seg og ønsker å fremstå som et troverdig rød-grønt regjeringsalternativ ved valget neste år. Dermed er det på gang endringer i norsk politikk. Vi er på vei bort fra en tenkning hvor det var tre blokker, en høyreblokk, en venstreblokk og en sentrumsblokk, og er på vei til det mer tradisjonelle toblokksystemet, med to hovedsider i det politiske bildet i Norge. Det blir befestet gjennom dette budsjettforliket. Det er klart at alle vil se fremover mot 2005. Vi i Fremskrittspartiet har også trukket opp en strategi og sagt hva som er vårt ønskemål, nemlig at hvis det blir et ikke-sosialistisk flertall, ønsker vi å bidra gjennom samtaler og forhandlinger i håp om å finne frem til at det kan bli dannet en regjering med et avklart flertall bak seg i Stortinget. I så måte vil jeg si at dette forliket er interessant. Det bedrer situasjonen og klimaet på ikke-sosialistisk side. Forliket har også fått en klar sosial profil. Flere punkter i forliket ville jeg i hvert fall tro regjeringspartiet Kristelig Folkeparti skulle være fornøyd med, og det har vel også kommet frem i den offentlige debatten etterpå. Derfor skulle det være mulig å se fremover mot en bedre situasjon. Ofte har det vært slik at forholdet mellom Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti har vært et tema. Vi har med interesse merket oss at det har blitt en ny partiledelse i Kristelig Folkeparti. Vi har også analysert situasjonen litt, og ser at på viktige områder for Kristelig Folkeparti, som f.eks. familiepolitikken, er Fremskrittspartiet en nær alliert. Det gjelder kontantstøtten og valgfriheten for småbarnsforeldre. Vi er enige om å styrke friskolene, og i budsjettforliket fikk vi til en styrking av kapitaltilskuddet til friskolene. Vi står sammen om å opprettholde ønsket om en kristen formålsparagraf – som vi har hatt, og bør ha – i barnehager og i skoleverket. Vi hadde felles syn på partnerskapslovproblematikken for noen år siden. Vi konkurrerer vel nesten om politikken når det gjelder Midtøsten og forholdet til Israel. I forliket lyktes vi med å få til en låneordning for kirkebygg, noe som ikke skulle være mot Kristelig Folkepartis synspunkter. Vi har i mange andre debatter sagt at vi bygger på de kristne grunnverdier. Vi fikk styrket kommuneøkonomien, sosialprofilen og helseprofilen i budsjettet. Jeg tror avstanden er blitt noe mindre. Derfor blir det interessant å følge utviklingen i Kristelig Folkeparti og forholdet til Fremskrittspartiet i tiden fremover. Det har vært mange positive synspunkter også i Høyre, så jeg synes dette går i riktig retning. Jeg snakker selvsagt nå hele tiden om forholdet etter valget i 2005, det er jo det som blir det interessante. Jeg tror ikke det skjer noen endringer i forholdene før etter valget, eventuelt, og det synes jeg er interessant. Jeg har merket meg at i en av dagens aviser sier statsministeren i den nåværende regjering at han er negativ til et annet forhold til Fremskrittspartiet. Jeg har lyst til å si: Det finner jeg av mindre interesse, fordi det er partiledelsen i Kristelig Folkeparti som vil telle med hensyn til hva som skal skje etter valget i 2005. Hva den sittende regjering måtte ha av synspunkter på dette området, finner jeg altså relativt uinteressant. Det er ikke de som sitter der nå, i hvert fall ikke alle, som vil ha noen innflytelse på dette. Vi i Fremskrittspartiet ser med forhåpning på at de mange krefter som nå er i gang nedenfra, både i Kristelig Folkeparti og Høyre, kan bidra til at vi kan få et annet klima og et annet forhold, slik at man på ikke-sosialistisk side utover våren som en målsetting for valgkampen i 2005 kan prøve å fremstå som et realistisk alternativ med hensyn til en regjeringsdannelse med et avklart flertall bak seg i Stortinget.
-1	For fem år og fire dager siden ble barnehageforliket inngått. Alle skulle få rett til barnehageplass til nedsatt pris. Soria Moria-erklæringen fulgte det opp. Og tallenes tale fem år og fire dager etterpå er klokkeklar: Fra budsjettåret etter at et enstemmig storting inngikk barnehageforliket er det bygd 71 000 nye heldags barnehageplasser, og 46 000 nye barn får barnehageplass i løpet av året. Totalt regner vi med at drøyt 251 000 barn går i barnehage ved utgangen av 2007. Bare etter at vår regjering overtok, er det blitt bygd formidable 38 900 barnehageplasser. Det er også sånn at i revidert nasjonalbudsjett i år legger vi opp til en økning i anslaget over barnehageutbygging fra drøyt 19 000 barnehageplasser opp til 22 500. Dette er en formidabel satsing. Dette er noe vi er stolte over å ha fått anledning til å være med på å ta initiativ til, og vi merker oss at flere av de partiene som i sin tid var med på å inngå denne enstemmige avtalen, i dag – og tidligere – løper fra den inngåtte avtalen ved bl.a. å øke barnehageprisen. Og jeg merker meg at Jan Tore Sanner fra Høyre overhodet ikke anslår betydningen for arbeidstilbudet av at han og Høyre øker barnehageprisen med 300 kr i måneden. Men en skal ikke være Einstein for å forstå at dyrere barnehageplasser betyr at færre mennesker vil benytte seg av tilbudet og dermed muligheten til å gå ut i arbeidslivet. For å gi foreldre en reell valgfrihet var det et kjempeviktig krav at vi senket barnehageprisen. Den må videre ned. Dette gjør vi i kommune etter kommune. I Beiarn har SV-eren Frigg-Ottar Os fått til gratisbarnehager, og det har ført til at alle barn i kommunen går i barnehage, og har sørget for at flere gjør det. I Oslo utvider vi forsøkene med gratis barnehagetilbud. Vi sørger for at flere av dem som har mest behov for det, kommer i barnehage. Dette er viktig for oss. Dette er et av de viktigste valgløftene til SV, og vi innfrir. Hver eneste gang vi legger fram et budsjett, sørger Regjeringen for at dette store velferdsprosjektet som vi har lagt opp til, faktisk blir innfridd. Det er jeg stolt av, og det er jeg og Regjeringen enig om er en viktig satsing. Det er veldig mye positivt å spore av satsinger i dette budsjettet. Vi får til satsingen på frukt og grønt. Vi innfører altså frukt og grønt i alle skoler som har ungdomsskole. Vi gjør forsøk med heldagsskole, både med gratis skolemåltid noen steder og med utviding av timetall, fordi vi mener dette er det viktigste for å videreføre det vår regjering har grepet fatt i, nemlig at en av de største utfordringene for skolen som følge av fire år med Høyre-skole og mange år med en skolepolitikk som ikke har fungert godt nok, er et frafall i videregående skole som har vært urovekkende høyt. Innen yrkesfaglige studieretninger i noen av de nordligste fylkene har vi frafall på rundt 50 pst. og oppover. Dette gjør vi noe med med en satsing på rådgivning. Vi gjør noe med det ved satsingen med hensyn til å gripe fatt i folks tidlige læringsprosesser. Vi har en stor satsing på miljøvern, og jeg syns nok at det er ganske fascinerende å høre på Høyre, for – det er også blitt tatt opp i Dagens Næringsliv – de fikk ikke, før de forlot regjeringskontorene, innført et omsetningspåbud. Nå kommer vi med et forslag til omsetningspåbud i det budsjettet vi legger fram, som er mer ambisiøst enn det noe parti i opposisjonen har fremmet forslag om tidligere. Vi vil sørge for å få på plass 5 pst. omsetningspåbud i 2009. Så vidt jeg husker, var Venstres forslag tidligere på 2 pst., og 4 pst. i 2010. Vi kommer altså med en opptrapping som starter med en gang. Dette er en storstilt satsing på klima og reduksjon av CO2. Derfor synes jeg kritikken fra Jan Tore Sanner faller på sin egen urimelighet. Den økonomiske situasjonen er slik at arbeidsløsheten etter at vi overtok, er halvert. Det er slik at vi har fått til at vi har den laveste arbeidsløsheten som vi har hatt i løpet av de siste 20 årene. Dette er vi stolt av, og det at vi opprettholder den høye satsingen på arbeidsmarkedstiltak, gjør at vi kan klare å få en del av de menneskene som tidligere har vært langtidsarbeidsløse, til å komme tilbake til arbeidslivet. Vi er den første regjeringen som legger fram et budsjett som ligger under handlingsregelen, og sender dermed ut et tydelig signal til markedet og andre som hører på, at vi har tenkt å føre en politikk og ha kontroll over økonomien.
-0	Jeg tror at i motsetning til meg, tror representanten Freddy de Ruiter at bare det er staten som styrer det, at det er i statlig eller offentlig regi, så blir alt bra. Mitt utgangspunkt er faktisk at det at elevene kan få velge, gjør at skolene blir best mulig, enten de er private eller offentlige. Det at bestemor eller bestefar kan få lov til å velge, gjør at man faktisk skjerper seg og gir det beste tilbudet. Jeg trodde det faktisk var sånn at det var tilbudet som var det viktige. Dette er langt på utsiden av det vi egentlig diskuterer nå, nemlig bompengepakken på Nord-Jæren – og det er vel egentlig sånn at da skal alle innleggene dreie seg litt om det. Jeg vil i hvert fall minne om at istedenfor å kaste bort 160 mill. kr – som representanten Freddy de Ruiter synes er greit – på denne pakken skulle man brukt dem til å gi skikkelige helsetjenester eller skoletilbud til mange elever.
-0	Jeg takker representanten Holten, som er en hyggelig person, for hyggelige ord om Fremskrittspartiets samarbeidsvilje. Jeg føler også at det var en god tone i våre budsjettforhandlinger. Vi kom til enighet, og jeg hører representanten Holten og faktisk også andre fra samme parti si med stor tyngde at Fremskrittspartiet har klart å dra dette budsjettet i rett retning. Da er det jo forunderlig at Kristelig Folkeparti er så veldig mye mot at Fremskrittspartiet skal inn i regjering sammen med dem. For hadde vi sittet i regjering sammen med dem, kunne vi selvfølgelig ha dratt dem enda mer i rett retning, slik at Kristelig Folkeparti hadde blitt enda mer fornøyd med løsningene i budsjettet. Hvis det Holten sier, kan oppfattes som en invitasjon til samtaler, stiller vi gjerne opp når det måtte passe representanten. Vi har altså stilt opp alternativ til bygging av jernbane. Når det gjelder lange strekninger, er ekspressbussen et godt alternativ. For mange tror jeg det etter hvert vil vise seg at bussen er et mer fleksibelt og bedre alternativ enn jernbane. Litt av poenget vårt når vi prater så varmt for ekspressbussen, er jo at folk skal få lov til å velge tilbud, velge om de vil bruke jernbane eller ekspressbuss, og da tror jeg at mange kommer til å velge bussen. Når det gjelder trafikkork, er det helt rett det Holten sier. Det er trafikkork på E18, på E6, stort sett over alt, og grunnen er enkelt og greit at veiene er for lite utbygd. Det eneste fornuftige er å bygge ut veinettet i dette landet, slik at bilene og ekspressbussene og andre som bruker vei, kan kjøre på ordentlige og trafikksikre veier og nå frem til rett tid.
-0	Vi ser at musikkbransjen og filmbransjen har lidd under ulovlig nedlasting, og det er vi alle enige om at må bekjempes. Krenkelse av opphavsretten er det viktig at vi debatterer i Stortinget, men det er også viktig at vi har de riktige virkemidlene. Fremskrittspartiet er enig i at ulovlighet og kriminalitet må bekjempes, men forskjellen mellom oss og regjeringspartiene er at vi mener at kriminalitet og ulovlighet må bekjempes av politiet. Ser statsråden ingen fare ved at private – Securitas – skal samle inn opplysninger fra de private – altså en slags privatisering av etterforskningen som politiet har vært alene om fram til i dag?
-1	Vi er alle kjende med behovet for å skape ein best mogleg internasjonal rettsorden. I så måte kan den tragiske hendinga 11. september vere med på å skape større oppslutnad om f.eks. Den internasjonale straffedomstol – ICC. Intensjonen med ICC er jo nettopp å straffeforfølgje enkeltpersonar som forbryt seg mot menneskeheita. I denne forbindelsen kan det verke som om den sivile rettsordenen blir sett til sides når George Bush gjev ordre om å rettsforfølgje terroristmistenkte og anvende spesielle militærdomstolar. Medan det frå Noreg og mange andre land blir lagt sterkt vinn på å styrkje prinsippa for rettsstaten, kjem det no eit amerikansk utspel som vil undergrave det internasjonale arbeidet for å styrkje prinsippa for rettsstaten. Når ein innfører militærdomstolens prinsipp utafor det militære systemet, blir det på ein måte lagt opp til ein heilt annan justis enn dei rettsstatsprinsippa Noreg prøver å få internasjonalt gjennomslag for. Eg vil spørje statsråden om kva slags tiltak han vil setje i verk for å påverke USA i denne samanhengen. Og vil det vere naturleg å ta dette opp med president Bush, f.eks. 5. desember?
-1	Neste oppklaring: Når det gjelder hallelujastemninga, var ikke jeg i hallelujastemning, men jeg oppfattet at store deler av forsamlinga var det. Jeg stilte meg utenfor. Marit Nybakk hadde en del spørsmål til meg – først om ikke fellesorganet er viktig. Poenget er at på alle nivåer skal altså EU-landene samles først, og så skal vi få se hva de vil. Det er altså innflytelse etter at avgjørelsene er tatt. Dermed får vi trædd avgjørelsene nedover hodet på oss. Det eneste positive i denne sammenhengen – jeg ser av og til lyspunkt, jeg også – er at de faktisk har klart å forhandle fram en mulighet som gjør det lettere å gå ut. Det skal de ha all mulig kredit for. Så var det flyktning- og asylpolitikk. Det har jeg kommentert så mange ganger at det gjør jeg ikke på nytt. Handboka om samarbeid, om trusler mot den offentlige orden og sikkerhet, avfeier Marit Nybakk på en skremmende måte. Den gjelder jo nynazister og sånne som vi gjerne vil beskytte oss imot! Vi har erfaringer for at overvåkingspolitiet registrerer langt mer. Det er et så følsomt område at jeg syns det er uhyre betenkelig at det ikke blir problematisert, at en bare registerer og konstaterer et sånt samarbeid. Anders Sjaastad viste til at jeg syns det er så trist og leit med Schengen. Ja, det syns jeg – ikke bare trist og leit, men jeg syns det er alvorlig. Sjaastad viste til at jeg faktisk hadde vist gode evner som spåkvinne i 1997, fordi jeg da hadde sagt noe om at det ble enda verre hvis avtalen ble integrert i EU. Det er faktisk tilfellet at også flere av de juristene som førte forhandlingene, som vurderte den, sier at vi i sum har fått en dårligere innflytelse. I tillegg la altså den forrige regjeringa stor vekt på at det var en avtale der nabolandene våre faktisk hadde vetorett i og med at det krevdes enstemmighet i den avtalen, og at de aldri ville gå imot ting som var i Norges interesse. Det har vi også mistet. Så på flere måter har det klart blitt dårligere. Og den dynamiske delen gjør det helt klart verre. Så var det «vandrehistorien». Det syns jeg er en utrolig betegnelse. En vandrehistorie – da har man laget en historie som ikke er sann. Er det ingen som tør å gå inn i den? Utenriksministeren sier at SV ikke har lest svarene. Jo, vi har lest svarene godt og grundig, og vi er ikke fornøyd med alle svarene. Vi syns det er ganske betenkelig at Justisdepartementet ikke har skaffet seg rede på saken om Stephanie Mills, for det er en prinsipielt uhyre viktig sak. De sier at de ikke kan ta stilling. Så er det faktisk sånn at Norge i et sånt tilfelle etter reglene kunne gi tillatelse til at hun fikk komme inn her dersom hun hadde søkt på forhånd (presidenten klubber). Men hvis hun stod ved grensen, måtte hun bli avvist. Hvis hun hadde søkt på forhånd, måtte vi varsle Frankrike (presidenten klubber), så begrensningene er ganske omfattende. – Mer rakk jeg ikke.
-1	Det første eg vil seie, er at det kanskje viktigaste og mest effektive verkemidlet er å halde bestandsmålet for særleg gaupe og jerv. Der har vi tidlegare lege langt over, både nasjonalt og i regionen, men der har vi no både nasjonalt og regionalt for gaupe kome ned mot bestandsmålet, og òg jerv ligg no to over regionalt. Så er eg klar over at om ein ser på fylkesfordelinga, ser ho litt annleis ut. Men eg vil iallfall seie at eg vil vere tilbakehalden med å overstyre det, og eg er for så vidt òg spørjande til om det betyr at Høgre no inviterer til ein debatt rundt om vi skal gå inn og overstyre dei regionale rovviltnemndene i større grad. Eg trur eg vil seie at det klart viktigaste eg kan gjere når det gjeld rovviltforliket på det området, er å sørgje for at vi ligg så tett opp mot bestandsmåla både regionalt og nasjonalt som vi kan. Der har vi hatt ei klar forbetring dei siste åra. Førebyggjande tiltak er viktige. Eg gjekk gjennom litt av det. Men det er ingen tvil om at det òg er ei utfordring med omsyn til sørsamisk reindrift og den måten ho blir gjord på. Det er noko eg oppfattar at representanten Lødemel òg erkjende i sitt innlegg. Det gjer det krevjande. I Nord-Trøndelag er reindrifta arealkrevjande, rovdyr krev areal, og det er ingen tvil om at det er eitt av fylka der det skapar dei største utfordringane og potensielle konfliktane. Så vil eg avslutningsvis seie at eg synest det i innlegget mitt var viktig å peike på at det i næringa òg er andre årsaker til tap av beitedyr og variasjonar i slaktevekt, enn rovvilt. Det å faktisk få endå betre kunnskap om kva faktorar som påverkar det, og kva slag tiltak som i sum kan sikre den sørsamiske reindrifta best, synest eg er viktig. Då har eg forhåpningar til den forskinga vi har sett i gang, som nettopp har hatt som siktemål at ein skal betre vilkåra for den sørsamiske reindrifta.
-0	Det kan virke som statsråden soler seg litt i glansen av at en så stor andel lærlinger ble ført fram til fagbrev. Jeg vil stille statsråden spørsmålet om ikke dette i stor grad også skyldes fagplanen, for de fagplanene jeg kjenner til i dag, skal kandidaten stort sett kjenne til. Når man tidligere gikk opp til fagbrev, skulle man kunne dem. Jeg tror ikke næringslivet på død og liv ønsker at alle skal ha et fagbrev. Det skal være en viss kvalitet på et fagbrev. Det skal også være et bevis på at personen er attraktiv på arbeidsmarkedet. Så jeg gjentar spørsmålet til statsråden: Ser han ikke at det er sammenheng mellom den store andelen som får fagbrev og innholdet i fagplanen? Når Fremskrittspartiet legger vekt på at det også skal læres folkeskikk, tror jeg – og det vil jeg minne flertallet om – at det er viktig at ungdommene, når de kommer ut i arbeidslivet, har en basiskunnskap om hva som blir akseptert i næringslivet. Jeg tror ikke flertallet er klar over hva som i virkeligheten skjer.
-1	Jeg er helt enig i at det ikke hjelper å gi kommunene mange milliarder kroner for å ansette flere lærere og helsearbeidere hvis de ikke finnes. Men jeg greier ikke helt å se at det er gjort noen kutt i utdanningskapasiteten innenfor høyere utdanning. Nå snakker vi om høyskolene, for det er stort sett de som utdanner profesjonsarbeidere som lærere, sykepleiere osv. Det er ikke gjort noen kutt, tvert imot er det bygd opp og gitt rom for en økning i antall studenter innenfor disse områdene. Problemet er ikke mangel på kapasitet når det gjelder profesjonsutdanningene innenfor høyskolene. Problemet er vel at for få søker til den type utdanning. Vi har en felles utfordring i å prøve å stimulere unge mennesker til å søke den typen utdanning, og vi har en felles utfordring i å ta i bruk ulike virkemidler for å stimulere flere unge til å søke til profesjonsutdanningene innenfor høyskolene. Der tror jeg at både regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti har et felles ønske og felles mål. Der tror jeg vi kan enes om det aller meste.
-1	I mitt første innlegg måtte eg konsentrere meg om hovudavtalen, så eg vil ta ordet for å kommentere eit par andre saker som har vore oppe i debatten. Først ein liten kommentar til representanten Rigmor Andersen Eide. Fleire av dei sakene som ho tek opp, har fått større gjennomslag i denne regjeringa enn i den regjeringa Kristeleg Folkeparti sat i. Det gjeld ikkje minst inntektspolitikken. Det var relativt stabilt sideleie på inntektspolitikken under den førre regjeringa. Det blei ei brukbar utvikling på inntektsutviklinga då vi fikk den raud-grøne regjeringa. Så har eg lyst til å seie litt om profilen på oppgjeret. Den avtalen vi behandlar i dag, har ein langt meir distriktsvenleg og langt meir miljøvenleg profil enn dei avtalane som Sponheim forhandla om. Vi har avtalar som legg vekt på beite, og avtalar som legg vekt på grovfôr – vi nyttar dei nasjonale ressursane, og det er viktig også for miljøtenkinga og for den globale klimatenkinga. Vi har ein avtale som legg vekt på miljø, og som dermed tek vare på distrikta, som også er ein viktig del av miljøprofilen i dette oppgjeret. I tillegg har vi auka dei direkte løyvingane til miljøtiltak med 157 mill. kr. Så min konklusjon er at når Venstre legg opp til å kritisere dette oppgjeret fordi det ikkje er miljøvenleg nok, bør dei ta ein liten kikk i spegelen og sjå kva Sponheim gjorde.
-0	Jeg vet at representanten Hareide i likhet med undertegnede er veldig opptatt av rus og psykiatri og av dem som virkelig sliter i samfunnet. Spørsmålet mitt til representanten Hareide er derfor knyttet til behandling for rusavhengige. Da denne regjeringen tok over stafettpinnen etter de rød-grønne, var det over 4 000 personer som sto i kø og ventet på behandling for rusavvenning, ikke bare på metadon- eller Subutex-behandling, men på behandling for rusavvenning. Det er svært viktig at de personene på det feltet som vil, får en mulighet til å komme inn på de behandlingsstedene som kan hjelpe den enkelte – gjerne i samråd med lege eller pårørende. Dette gjør nettopp det frie behandlingsvalget svært viktig. Spørsmålet mitt til representanten Hareide blir: Er representanten Hareide enig i at framover nå må vi prioritere de personene som står i kø og venter på avvenning, og derigjennom det frie behandlingsvalg?
-1	Jeg synes det er et positivt signal, og jeg er glad for det svaret. Vi vil også håpe at det signalet vil føre til handling fra Samferdselsdepartementets side, slik at vi får fortgang i denne prosessen. Jeg regner med at det da vil bli resultatet. Hvis ikke får vi ta det opp på et tidspunkt hvor samferdselsministeren har mulighet til å møte i Stortinget. Jeg takker for svaret. Jeg har egentlig ikke behov for videre oppfølgingsspørsmål.
-0	Statsråden har kanskje registrert at undertegnede representerer Buskerud fylke. I dette fylket er fylkeskommunens økonomi svært stram. Dette har bl.a. ført til at fylkestinget har fattet vedtak om kraftige nedskjæringer og nedlegging av tilbud innen teknisk fagskole. En god del av tilbudene blir altså borte fra høsten hvis man ikke får en statlig overtakelse – altså finansiering. Jeg tror ikke Buskerud er det eneste fylket hvor det er slik. Jeg har selvfølgelig forståelse for at det vil ta en viss tid å etablere en oppdatering av lovverket, en ny finansieringsordning og øvrige administrative strukturer i henhold til denne innstilling som i dag behandles. Det som bekymrer, er hva som skjer med de tekniske fagskolene i overgangsfasen mellom dagens system og en fremtidig statlig finansiering. Det vil jo være direkte meningsløst om vi nå på grunn av noen måneder eller en periode på et år eller to mellom to typer av organisering, skal få en nedlegging av et tilbud som det vil være svært vanskelig å bygge opp igjen. Mitt spørsmål til statsråden er: Hva vil statsråden gjøre for å påse at det eksisterende tilbud innenfor teknisk fagskole opprettholdes – helst på dagens nivå – i påvente av etablering av nytt lovverk, ny finansieringsordning og ny administrativ struktur?
-1	Eg trur det er to ting olje- og energiministeren må ha heilt klårt for seg. Nå veit ikkje eg, sidan representanten Halleraker var litt utydeleg, om det gjeld for Samarbeidsregjeringa sin del, men for fleirtalet i energi- og miljøkomiteen er det to ting som har vore viktig. Det eine er at når det gjeld utgreiing av ulike modellar for nett-tariffering, så gjeld det heile nettet. Det er fleirtalet veldig tydeleg på. Det konsulterte me på nå. Arbeidarpartiet, Framstegspartiet og SV har òg vore veldig tydelege når det gjeld dette. Det er det eine punktet. Så synest eg også at statsråden var litt utydeleg når det gjaldt transformatorane. Det står veldig tydeleg følgjande i ein fleirtalsmerknad: «Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Framstegspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, meiner at transformatorane bør vere ein viktig del av sentralnettet.» Altså: Det er ønskeleg. Det betyr jo ein direkte invitasjon til at ein kan overta fleire av transformatorane. Det var to presiseringar frå fleirtalet. Eg vil gjerne utfordra statsråden her. Eg er litt usikker, men eg meiner at statsråd Steensnæs òg var statsråd i 1991, men då undervisningsminister, då liberaliseringa av energilova blei vedteken. Det var vel Senterpartiet som dreiv gjennom dette, men med statsråd Steensnæs si hjelp. Mitt spørsmål går på det grepet ein då gjorde, i forhold til det ein nå står framfor, i forhold til at statsråden vel å vera utydeleg når det gjeld privatisering av Statkraft, når ein ser at ein er tydeleg når det gjeld Statnett. Eg lurer litt på kvifor ein skil dei to når eit samrøystes storting seier at det ikkje er nødvendig å sjå på Statnetts eigarskap.
-0	Det jeg uttaler meg om når jeg snakker om «worst case»-scenario, det som nesten er en religiøs tilnærming til effektene av menneskeskapte klimaendringer, er politisk – altså politikere som jeg mener drar denne debatten for langt. Som jeg sier – gjerne for tredje gang – selvfølgelig er det sånn at menneskelig aktivitet påvirker klimaet på den planeten vi bor på. Vi er 7 milliarder mennesker, så selvfølgelig er det sånn. Men så er det snakk om omfang, det er snakk om effekter, det er snakk om hvor mange grader CO2 i atmosfæren påvirker, osv. Denne rapporten som jeg tok utgangspunkt i, med et eksempel, var publisert i Science. Den er tung, i den forstand at det er ikke noe som lett avfeies. Så registrerer jeg at det er ulike resultater fra ulik forskning, og jeg avviser ingenting. Mitt og Fremskrittspartiets utgangspunkt vil alltid være – og skal være – at vi tar vitenskapen på alvor. Vi gjør ikke dette, jeg holdt på å si, til en politisk symbolpolitikk hvor man trekker ting for langt. Vi må ha en rasjonell tilnærming.
-0	Jeg vil takke interpellanten for å rette oppmerksomheten mot en sak som er viktig i dag, og som med all sannsynlighet vil bli enda viktigere i framtiden. Norden har ikke alltid hatt tradisjon for nært samarbeid, men om vi tar tidsepoken etter annen verdenskrig, er det liten tvil om at de nordiske land har hatt en meget positiv utvikling når det gjelder utveksling, samarbeid, harmonisering av lover og ikke minst forståelse av hverandre. Når dette er sagt, er det ikke slik at våre utfordringer er løst. De vil alltid være der, i en dynamisk verden som er i evig utvikling. Behovet for et dypere samarbeid innenfor infrastrukturutbygging, både innenfor samferdselssektoren og med hensyn til å sikre overføring av energi, er stort internt i Norden – og kanskje størst i den nordligste delen av Norden: det arktiske området. Vi vet i dag nær sagt alt om de utfordringer Østersjøen og Storebælt byr på – Østersjøen med sine problemer med forurensning og sine store utfordringer om vinteren med isproblemer, og Storebælt, hvor utskipningskapasiteten fort blir for liten i forhold til behovet som Finland og Sverige har innenfor industrien. Malm- og mineralproduksjon og ekspandering på området er nøkkelen her. En annen side er Norges muligheter til energiproduksjon i nord, knyttet til både vindkraft og gass/olje. Dette kan bli en vinn-vinn-situasjon for både Norge, Sverige og Finland. Vi trenger å få på plass både øst–vest-forbindelser og sør–nord-forbindelser mellom våre land ut fra topografi og næringslivets ønsker. Ofotbanen kan stå som et flott eksempel på et samarbeid mellom to land som alle parter har hatt fordel av. Vi trenger å utvikle samarbeid med Finland på disse områdene. Finland ønsker å kunne eksportere malm via Norge fra Pajala-Kolari og mange andre steder nord i Finland, samtidig som de ønsker energi fra Nord-Norge. Vi ser at det er behov i Nordland, i Mo i Rana, for å kunne skipe ut malm fra Sverige. Det er sterke ønsker fra Sverige om å utvikle og bygge ut mot Trøndelag, med tanke på både gods og passasjerer. Det samme gjelder lenger sør, både i Kongsvinger-området og i Østfold. Men så kan man jo spørre seg om vi har de riktige verktøyene for å utvikle disse prosjektene. Nordisk råd forsøker å sette fokus på dette, men samtidig er mandatet til Nordisk råd og de vedtak som blir fattet der, kun rådgivende overfor de ulike lands parlamenter – det være seg om det er plenumsvedtak eller om det er vedtak fattet av Nordisk ministerråd. Noe annet – relatert til så store samfunnsmessige utbygginger vi her snakker om, hvor vei, bane og energioverføringer inngår – er om Nordisk råd vil ha en slik rolle, med 880 mill. kr i året og hovedkontor i Danmark. Jeg tror det er svært viktig at Næringsdepartementet og Samferdselsdepartementet kommer mye tidligere og tydeligere på banen overfor Finland og Sverige og ikke minst overfor Russland. Mangelen på tydelige, styrende strukturer synliggjøres godt i nordområdepolitikken, hvor Utenriksdepartementet i dag er blitt gitt det største ansvaret for infrastruktur og utvikling. UD har helt klart sine virkeområder som er mer enn viktige nok – la det være hevet over enhver tvil. Men når det gjelder det å være en pådriver for nærings- og infrastrukturutbygging, vil det være mer naturlig at dette ligger under Næringsdepartementet og Samferdselsdepartementet. Jeg er bekymret for dette. Når vi vet at vi i Finnmark siden 1990 har jobbet for å få til ulike prosjekter, og når man snakker om 2040, som er de beskjedene vi får tilbake via nordområdemeldinger, er jeg fort redd for at kua kan dø mens gresset gror. Når dette er sagt, vil jeg ønske alle mine kolleger her på Stortinget i dag en riktig god påske. Håper alle vil kose seg – enten det blir på, med eller uten scooter.
-0	Vi har jo undersøkt litt dette med konsesjonsgrense og hvor mange som nå har satt i gang bygging av større kyllinghus, og det gjelder tre–fire stykker på Jæren. Så hvis det var denne konsesjonsgrensen som var årsaken til problemene i kyllingmarkedet, så synes jeg det er vanskelig å finne forklaringen der. Det som er sikkert, og som jeg hører at representanten Storberget også er enig i, er at det er etterspørselssvikten som er det mest vesentlige. Så skjønner jeg veldig godt at det er en vanskelig situasjon for dem det gjelder. Jeg vet også at en nå i Nortura-systemet vurderer den situasjonen som er oppe i Trøndelag, der vi vet at det er noen produsenter som er usikre. Men så er det slik at vi har behov for økte produksjoner innenfor landbruket, f.eks. på storfe, slik at de som vil drive med landbruk, har muligheter også videre, om det ikke skulle være kyllingproduksjon.
-1	Det opprører meg at kommunen krever markedsleie av de dårligst stilte i samfunnet. «Hvordan skal de ha råd til å betale det markedet krever?», spør kommunalministeren i gårsdagens Dagbladet. Ja, det er akkurat det dette forslaget handler om: Hvordan i all verden skal folk med dårlig råd ha mulighet til å betale markedsleie? Slik lovverket er i dag, og slik flertallet på Stortinget tydeligvis fortsatt har lyst til å ha det, kan kommunene med loven i hånd forlange markedsleie, forlange gjengs leie. Og det har de, som kommunalministeren helt riktig sier, overhodet ikke råd til. Så det er flertallets politikk som tillater f.eks. Oslo kommune å føre den umenneskelige sosiale boligpolitikken som de gjør. Hadde bedre kommuneøkonomi hjulpet på dette? Ja, i en del kommuner hadde det gjort det, i kommuner som hadde hatt en styring, der man hadde vært villig til å drive en sosial boligpolitikk. Men i mange kommuner er jo nettopp det politiske ønsket at man ikke skal drive en sosial boligpolitikk. Man ønsker et system med noen hardt tilmålte sosiale kroner til dem som ikke greier seg, og så skal de løpe fra kontor til kontor for å se om de finner ut av disse ordningene og hver dag bli fortalt om igjen og om igjen: Du kan ikke være trygg på at du skal bo der du bor neste måned, og du får være så snill å ta deg sammen, for den måten du lever livet ditt på, er ikke god nok. Jeg reagerer meget sterkt på detaljer i statsrådens brev til komiteen, der hun nærmest legger skylden på den enkelte for rot i egen økonomi, og for at de ikke har råd til å betale markedsleie, f.eks. i Oslo. Det står i brevet at det er svært mange personer som har god råd, men som av andre grunner roter bort pengene og ikke greier å betale husleien. Folk med dårlig råd og sosiale problemer trenger å kunne være trygge i sine egne hjem. Mange lever med trusselen om å bli kastet ut også av kommunale utleieboliger. Hvis noen av representantene har vært i nærheten av dem, så lukter det angst og fortvilelse rundt dem. Veldig mange av disse familiene har unger. Er det noen unger som trenger et trygt sted å bo, som trenger å slippe å leve med trusselen om å måtte flytte, skifte venner, skifte skole, skifte barnehage stadig vekk, så er det disse ungene. Og jeg blir ganske fortvilet over alle de krokodilletårene som blir grått over folk med dårlig råd. Alle forslag som blir fremmet, blir møtt med motforslag. I dag, når vi fremmer forslag om regulerte, lave husleier for dem som trenger det mest – det er slett ikke et forslag om å regulere husleien i alle private boliger, slik noen sier her i dag – da skal vi bygge flere boliger. Når SV fremmer forslag om å bevilge penger til å bygge flere boliger, er det heller ikke noe flertall for det. Så sier de at kommunene skal legge seg på kostnadsprinsippet. Ja, kostnadsprinsippet er for dyrt for mange, og i tillegg er det ingen reguleringer som sikrer at kommunene følger kostnadsprinsippet. Det er strukturmangel i norsk boligsektor. Det er altfor få utleieboliger, og de er altfor dyre. Hvis Regjeringen skal følge sin politikk med å bygge mange flere boliger og bruke mange milliarder på tilskudd og lån til dette, så er det helt vesentlig at vi sikrer at de pengene kommer dem som trenger billig husvære til gode. Det er vi ikke sikre på i dag. Er ikke flertallet noe bekymret for det? Vi kan bruke milliarder av kroner til å bygge boliger, men det er ikke sikkert det blir en eneste billig bolig av det. Hvordan skal da folk kunne ha råd til å bo? SV står fast på at Regjeringen og flertallet har gitt Høyre rett i sin boligpolitikk. Det er fordi man sier at de boligpolitiske virkemidlene heretter skal være personrettet. Det betyr at det skal være mer klientifisering, slik Arbeiderpartiets ordførerkandidat i Oslo, Ann-Marit Sæbønes, sier i en artikkel hun skrev i Dagbladet for noen uker siden. Det som er mangelen i norsk boligpolitikk, er mange nok billige utleieboliger slik at de som trenger det, kan få bo der. Det blir i debatten i dag også henvist til at det er svært mange som leier ut sin privatbolig, og at det er billig. Ja, jeg ønsker en liste over de boligene som jeg kan ta med meg til dem som ringer meg og trenger et billig sted å bo, for de lever med hjertet i halsen og vet ikke hvor de skal gjøre av seg om fjorten dager. Så den listen vil jeg gjerne ha. Det er noen som trenger den.
-0	Takk for det, president! Det er jo en god erstatning at undertegnede kommer – istedenfor Gunn Karin Gjul. Men for å bruke idrettsspråket er hun vel meldt og er underveis. La meg først få lov å takke saksordføreren for en glimrende jobb med behandlingen av denne saken i komiteen. Som saksordføreren redegjorde for, er det enighet i komiteen og i Stortinget om denne saken og at det er en gladsak. Jeg er for øvrig også glad for at komiteen er så raus med taletiden i en sak der vi er helt enige – det siste var vel en smule ironisk ment. Det er jo ikke ofte man får lov å behandle en søknad, eller mene noe om en OL-søknad, som er så realistisk som denne. En del andre søknader, som riktignok ikke er kommet til Stortinget, men som har vært debattert i media, har jo en helt annen virkelighetsoppfatning enn denne søknaden, bare så det er sagt. Det er bred enighet om å støtte denne søknaden. Man ser viktigheten av å legge forholdene til rette også for ungdommen for at de skal få en arena for å utøve sin idrett og sin sport. Denne aldersgruppen, fra 14 til 18 år, som det her er snakk om, tar jo på mange måter steget inn i de voksnes verden også når det gjelder idretten. Derfor er det bra at man kan prioritere en slik garanti, sånn at det blir en mulighet til å få dette arrangementet i Norge. På ett punkt skiller komiteen litt lag, og det går på det forslaget som vi har framsatt, og som jeg også framsetter her i salen. Vi mener at et ungdoms-OL er flott. Men det er lokalisert på ett sted, og vi synes det bør være på sin plass å gi en god mulighet også til resten av landet, for det er altså i hele landet man finner gode idrettsutøvere. Man finner en kommende Andreas Thorkildsen, en kommende Petter Northug, en kommende Thor Hushovd og en kommende Marit Bjørgen. De er i hele landet, og derfor ønsker vi å legge mulighetene til rette også for det. Så vi fremmer et forslag om å bevilge like mye midler som denne statsgarantien, som da kan spres over hele landet. Jeg tror et sånt forslag hadde blitt svært godt mottatt ute i Idretts-Norge, for det vi vet – og som vi også skal behandle i neste sak – er at det er et skrikende behov i hele landet for midler til idrett. Det gjelder ikke minst barne-, ungdoms- og breddeidretten. At noen partier som i mange sammenhenger snakker varmt for disse gruppene, ikke kan være med å støtte et sånt forslag, synes jeg er litt merkelig. Man ser verdien av å tilføre midler til denne gruppen rundt omkring i landet dersom man er interessert i idrett, og dersom man deltar på litt av det idrettsarbeidet som skjer rundt i landet. Så dette ville vært kjærkomne midler. Man kunne på mange måter ha arrangert et mini-OL i hvert eneste fylke i landet og fått mye stor og god oppmerksomhet omkring dette. Men det ønsker altså ikke de andre partiene å være med på. Det synes jeg er litt trist og litt leit på vegne av idretten – barne-, ungdoms- og breddeidretten i Norge. Til slutt vil jeg ta opp Fremskrittspartiets forslag i innstillingen, og håper og ønsker at flere partier kan slutte seg til det glimrende forslaget.
-0	Etter mitt syn er det rimelig spesielt at man velger å dele departementsstruktur ut fra fokus i den offentlige debatt. Hvis man mener, som statsråden sier, at man faktisk ser en sammenheng mellom innvandringspolitikk på den ene siden og integreringspolitikk på den andre, er det jo veldig spesielt at man ikke samler dette i samme departement. Man kan nesten få inntrykk av at dette handler mer om at de to regjeringspartiene Arbeiderpartiet og SV i sin uenighet, som åpenbart hersker på dette feltet, velger en delt løsning for nettopp å unngå intern friksjon. Da er det ganske spesielt, etter Fremskrittspartiets syn, at man har mer fokus på den offentlige debatten og interne uenigheter enn man har på faktisk å løse utfordringene på dette feltet. Vil statsråden i den oppfølgingen …(presidenten klubber). Jeg stopper der.
-0	Som representanten Høybråten var inne på, er vi enige om veldig mye i denne innstillingen. I deler av bistandsdebatten er det fokusert på den store norske bistandsindustrien, og på at noen hevder at en begrunnelse for å opprettholde bistanden er at man skal holde alle disse organisasjonene og arbeidsplassene gående. Vi har en særmerknad der vi sier at målet må være en utvikling der «utviklingslandene i fremtiden skal kunne klare seg uten bistand». Jeg vil bare ha en bekreftelse fra representanten Høybråten på at dette selvfølgelig er et mål som deles av Kristelig Folkeparti.
-0	Jeg takker igjen helseministeren for svaret. Jeg er fullt klar over hva som ligger i planene for å bedre denne situasjonen. Men planer er en ting, praksis er en annen ting, og det tar rimelig lang tid før vi får de nye ressursplassene som helseministeren snakket om. Jeg mener noe må gjøres nå, og at man ikke må vente med det. Det har faktisk vært dokumentert at etter at man la ned Reitgjerdet sykehus, som var et spesialsykehus for denne typen pasienter, har man hatt veldig mange uheldige situasjoner med sinnssyke i norske fengsler. Hadde man fulgt Fremskrittspartiets råd, hadde man for lengst hatt en spesialinstitusjon for disse pasientene. Jeg vil henstille til helseministeren at man finner strakstiltak nå fortest mulig for å ta ut de sinnslidende som i dag sitter i norske fengsler.
-0	Jeg er klar over at mange av forholdene knyttet til Aker-saken hører til næringsministerens bord. Men det er klart at når det bl.a. i dag kommer opplysninger i media om at Finansdepartementet har jobbet med denne stiftelsen, er det ikke helt unaturlig at man tar dette opp med finansministeren. Jeg skjønner at finansministeren nå mener at det ikke har vært jobbet på den måten som media påstår, og det er for så vidt greit. Da har vi fått høre det fra finansministeren, og jeg regner med at hun er på trygg grunn i forhold til det. Men når det gjelder Aker-saken, var næringsministeren og statsministeren veldig klare på at i den prosessen man er i nå, har Regjeringen stilt tøffe krav om såkalt nullstilling av disse transaksjonene. Jeg antar at også finansministeren har et syn på dette. Jeg har sett at finansministeren har vært relativt taus i disse sakene. Men er det slik at også finansministeren står helt klart bak de opprinnelige kravene fra næringsminister og statsminister om at disse transaksjonene må nullstilles?
-0	I forbindelse med tilleggsproposisjonen for 2014 fremmet også regjeringen forslag om å tette noen skattehull, noe vi mener ville være et fremskritt i det fremtidige skattesystemet. I tillegg jobbes det nå ganske offensivt internasjonalt for å få på plass gode avtaler som også bidrar til mer gjennomsiktighet, mer åpenhet og i mindre grad internasjonal skatteplanlegging. Det er bra. Vi undertegnet en avtale i Berlin senest for få uker siden. Det arbeidet mener jeg det er viktig at vi fortsetter å holde oppe trykket på. Jeg mener det er viktig hele tiden å se på hvordan vi kan forbedre den typen regelverk internasjonalt, i tillegg til at vi selvfølgelig også jobber med hvordan vi skal skru sammen vårt eget skattesystem av konkurransemessige årsaker.
-0	Fremskrittspartiets hovedmålsetting for Kirken er å få en fri og uavhengig kirke. Dette betyr både indre selvstyre og en finansiering som er basert på klare økonomiske ansvarsforhold. Ansvaret for finansieringen av statskirken er og må være statens direkte. Dagens situasjon med mange ulike offentlige finansieringskilder er lite egnet til en helhetlig forvaltning av Den norske kirke. Uforutsigbare rammer og en elendig forvaltning av den kulturhistoriske bygningsmasse er også et resultat av at ansvaret er pulverisert mellom flere offentlige aktører. Videre er viljen til forsikringsselskapene til å tegne poliser svært liten, og den koster dyrt. Dette er bakgrunnen for at Fremskrittspartiet vil samkjøre finansieringen av restaurering og oppgradering av Kirkens kulturhistoriske bygg og inventar til ett sted. Fremskrittspartiet ser det som lite hensiktsmessig at avkastning fra Opplysningsvesenets fond skal finansiere barne- og ungdomsarbeid, forskning, presteboliger m.m. Dette burde være klare økonomiske ansvarsområder som ivaretas over den ordinære driften, og derved av staten direkte. Vi har religionsfrihet i Norge, vi har en aksept for at den skal sikres ved statlige bevilgninger. Det må være en rettesnor. Eiendomsforholdet til fondet synes å være klart, men det synes å være klart i to motsatte retninger, nemlig ved at den ene delen av denne forsamling mener det er statens – til å bruke som staten vil når staten vil – og den andre delen mener at det må tilfalle den som har startet akkumuleringen av fondet, nemlig Kirken selv. Det mest naturlige sted å ha denne helhetlige forvaltningen for kulturverdiene er i Opplysningsvesenets fond. Dette er som kjent et fond som baserer seg på salg av kirkelig eiendom, og på den bakgrunn må fondets oppgave være å ivareta den bygningsmasse som det her er snakk om. At fondets avkastning må defineres på samme måte som det er vanlig for andre fond, fremstår som naturlig. Dette betyr ikke at det er noe ønske om en gradvis svekking av fondet ved at all avkastning benyttes, for så at inflasjonen skal spise fondets realverdi over tid. Fremskrittspartiet ønsker en klar økning av Opplysningsvesenets fond, fordi ivaretakelsen av de kirkelige kulturskatter ikke er et prosjekt en blir ferdig med, men noe det må arbeides med kontinuerlig. Et godt restaurert og oppgradert kirkegods vil være et gode både for Kirken selv og for samfunnet for øvrig. Vi er i Norge naturligvis sterkt knyttet til denne kirkelige kulturarven. For å styrke fondet slik at oppgavene kan ivaretas på en hensiktsmessig måte, er et raskere salg av prestegårdene nødvendig. Den sendrektighet som har vært vist, kan ikke fortsette. Derfor ønskes det en oversikt over hvor langt en er i prosessen, og hva som er hindringer som skaper forsinkelser. Fremskrittspartiet ser ikke boplikten som et godt utgangspunkt for å sikre prester i Den norske kirke. Spesielt problematisk er det når en tvinger enkeltmennesker og familier til å bo i trekkfulle gamle bygninger. Tvang i denne forbindelse kan ikke forsvares, selv om den blir praktisert. Fremskrittspartiet ønsker å erstatte boplikten med en borett som gir kommunen en plikt til å stille egnet bolig til disposisjon dersom presten ønsker dette. Dette vil gi en større fleksibilitet for alle parter. Samtidig gis prestene en gyllen mulighet til å komme seg ut på boligmarkedet før de blir tvangsflyttet dit, ved at de må forlate sin prestebolig fordi de har nådd pensjonsalder. Dette er en rettighet som prester bør ha på lik linje med alle andre mennesker i dette samfunnet. En naturlig følge av dette er at de presteboliger som eies av Opplysingsvesenets fond, avhendes, og kapitalen legges til fondets grunnkapital. De boligene som eies av kommunen etter loven av 1996, blir fortsatt eid av kommunen. Fremskrittspartiet ser det som avgjørende for en helhetlig og fornuftig drift av Den norske kirke at finansieringen går direkte fra staten til Kirken. Da vil en kunne se at alle Kirkens oppgaver og drift blir ivaretatt i sammenheng. Til slutt vil jeg ta opp de forslag fra Fremskrittspartiet som er beskrevet i innstillingen.
-0	Jeg vil tilbake til E134 og Haukelitunnelene. Er statsråden tilfreds med fagetaten Statens vegvesens håndtering av dette prosjektet? Jeg kan minne om bakgrunnen litt mer enn det jeg rakk i innlegget mitt. Bakgrunnen er et Dokument nr. 8-forslag fremmet i 2004 av representanter fra tre partier, Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet og Senterpartiet, der en tok opp spørsmål knyttet til høydebegrensning for denne viktige forbindelsen mellom øst og vest. Det var en omfattende behandling i Stortinget i 2005. Det var to høringer før Stortinget fattet sitt vedtak. Er statsråden tilfreds med måten Statens vegvesen har håndtert denne saken på? Hvis svaret er nei, kan statsråden forsikre om at man tar grep, slik at man ikke igjen risikerer en behandling der Statens vegvesen legger inn andre elementer i saken enn det Stortinget har forutsatt?
-0	Jeg har et spørsmål til justisministeren. I Dagsavisen for i går kan vi lese følgende: «Politimester i Tromsø, Truls Fyhn, går inn for reisenekt for asylsøkere.» Og videre står det: «Tromsø opplever en betydelig økning i antall asylsøkere som begår kriminelle handlinger i Tromsø. Politimesteren i Tromsø synes det er uforståelig at asylsøkere har adgang til å reise bort fra mottakene. –Asylsøkerne bør ikke ha anledning til å reise noe sted, mener Fyhn.» Dette er i samsvar med tidligere forslag fra Fremskrittspartiet om å opprette spesielle asylmottak hvor asylsøkerne, som kanskje heller skulle vært omtalt som «velferdssøkere», ikke kan gå ut av det området de skal være i. Særlig skulle det gjelde for asylsøkere som vi i utgangspunktet vet har grunnløse søknader, stort sett asylsøkere fra tidligere Øst-Europa og land i tidligere Sovjetunionen. Vil Regjeringen nå være lydhør overfor de mange lokalsamfunn som krever strengere tiltak, slik at de slipper den kriminaliteten som disse «velferdssøkere» bringer med seg?
-1	Jeg viser til min replikk til representanten Høie tidligere i debatten i dag angående sykelønnsordninga og intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv. Jeg syns at jeg fikk et noe uklart svar av representanten for regjeringspartiet Høyre. Det er altså slik at regjeringspartiene i sine merknader i budsjettinnstillingen sier at de vil vurdere innstramminger i regelverket for sykepengeutbetalinger. Jeg vil derfor be statsråden bekrefte, eventuelt avkrefte, om det er slik at Regjeringa i den perioden avtalen omfatter, nemlig fram til 2005, vil avstå fra å vurdere og eventuelt fremme forslag om innstramminger i reglene for sykepenger, f.eks. i form av karensdager. Det er jo slik at denne avtalen er inngått av tre parter – Regjeringa, arbeidstakerne og arbeidsgiverne. Det kan derfor være interessant for Stortinget å høre statsrådens vurderinger omkring dette spørsmålet. Jeg vil så videre vise til utspillet fra NHO-direktør Olav Magnussen i Dagbladet den 6. desember, hvor han tar sterkt til orde for kraftige innstramminger i sykelønnsordninga. Hvordan vurderer statsråden denne type utspill fra en av avtalepartene? Og har Regjeringa vurdert å komme med noen form for reaksjoner overfor NHO på slike forsøk på, – slik som jeg ser det – å rive grunnlaget vekk for å nå de mål som ligger i intensjonsavtalen, og som alle ser ut til å være enige om?
-0	Jeg registrerer at statsråden både prater om dugnad og om hvor fantastisk man stiller opp her. Jeg bare lurer på om ikke statsråden også legger til grunn de dokumentene som man selv har vært med på å vedta i Stortinget, som en Nasjonal transportplan som gjelder for inneværende periode, som sier at bompenger skal kunne være inntil 50 pst. Her er altså bompengene langt over 50 pst. Så jeg lurer litt på hvor grensen går for statsråden og for Senterpartiet, som hun representerer, som til og med i programmet som de har gått til valg på, og som gjelder, sier at bompenger skal være et supplement til statlig finansiering, og ikke slik det har blitt nå, og slik det også er i denne pakken, en stor andel av hele finansieringen.
-0	Det er med litt skuffelse jeg registrerer at mine mistanker når det gjelder denne merknaden som har fått overskrifter, ikke har bakgrunn i en realitet. Vi så i media i går at representanten Oppebøen Hansen var ute og sa at nå skulle det bli sanksjoner, det skulle bare mangle. Jeg har hørt det her i salen i dag også fra representanten Oppebøen Hansen og representanten Chaudhry – nå skulle det komme sanksjoner. Nå får vi altså bekreftet fra statsråden at denne merknaden betyr ingenting, for nå skal alt overlates til regjeringen, og det skal vurderes på forskjellige plan innenfor maktapparatet, som justisministeren sier. Forslaget fra Fremskrittspartiet og Høyre er jo bare et ønske om å involvere Stortinget for å få nok kompetanse og nok innspill til å få treffsikre tiltak for å sikre rettssikkerheten og rettighetene. Da er mitt spørsmål: Når regjeringen etter hvert har vurdert dette, kan statsråden på et eller annet tidspunkt tenke seg å legge fram en sak på eget initiativ for Stortinget?
-1	Jeg er helt uenig med representanten Flåtten i at det isolert sett er skjedd en forbedring gjennom den endringen som ble gjort ved å utskille tekniske installasjoner i en egen saldogruppe. Det er de samlede virkningene som gjør at dette er en langt bedre løsning, og den er derfor også godt mottatt rundt omkring i Bedrifts-Norge og i næringslivet. Så jeg mener at representanten Flåtten og alle andre må se på de samlede virkningene av de endringene som er gjort, og det er positivt for næringslivet.
-0	Morten Lund opplyser her at Senterpartiet vil gå inn for at beskatninga av næringsformue blir fjerna, men at ein framleis skal ha skatt på privat formue. No er det sjølvsagt positivt at Senterpartiet går inn for å frita næringsformuen i alle fall, men eg synest ikkje det er så positivt at ein ønskjer å behalda skatt på privat formue. I dag blir 40 pst. av formuesskatten betalt av pensjonistar. Dette er sannsynlegvis ein andel som ikkje kjem til å gå ned i åra framover, men snarare auke. Då er mitt spørsmål til representanten Lund: Synest Senterpartiet det er greitt at pensjonistar som har greidd å spare opp nokre hundretusen i løpet av eit langt arbeidsliv og har desse plassert i banken, skal måtte betale formuesskatt av dette beløpet?
-0	Representanten Sandal er et klart eksempel på hvor useriøst Arbeiderpartiet er for tiden. Innledningen på hans replikk hører mer hjemme i en barnehage enn i Det norske storting. Det er kanskje årsaken til at Arbeiderpartiet har store problemer med å krangle om hvem som for tiden skal være størst av SV og Arbeiderpartiet på meningsmålingene. Kanskje er det faktisk slik at SV og Senterpartiet i dag er mer edruelige enn det populistiske Arbeiderpartiet. Hvis Sandal, som faktisk har litt erfaring og litt innsikt i det som foregår her i huset, hadde registrert hva som skjedde under budsjettbehandlingen, hadde han sett at med vår politikk og med vårt alternative budsjett hadde ikke alle disse arbeidsledige gått i arbeidsledighet. Da hadde de vært i sysselsetting og hadde hatt det meget godt – meget godt. Når det gjelder de endringene som vi var med på i forliket i forhold til dem som er arbeidsledige, er det helt klare tegn i tiden på at de tiltakene vi setter i verk der, vil skape større interesse for å skape seg jobb. Det bør også Arbeiderpartiet være interessert i, istedenfor for å la dem gå passivt på tiltak.
-1	Det siste svaret var avklarende for 2030 – Norge får med denne avtalen ikke et mål som er eksplisitt for innenlandske kutt i 2030. Men det har vi jo for 2020, og mitt spørsmål handler om det. Gang på gang har statsministeren kommet til Stortinget og sagt at hun vil forsterke klimaforliket. Vi har for 2020 klare mål – vi har klare mål for hva som skal kuttes innenlands, og vi er enige om at utslippene i 2020 ikke skal være høyere enn 47 mill. tonn CO2. Det er viktig med nasjonale mål fordi det vil hjelpe oss med å komme i gang med den klimaomstillingen som er nødvendig for å utvikle ny industri og nye arbeidsplasser i framtiden, før andre gjør det. Miljødirektoratet har lagt fram en rekke svært konkrete forslag som viser oss hvordan vi i de årene som gjenstår til 2020, kan redusere våre utslipp med en betydelig del av det som trengs for å nå målet. Derfor ble mange av oss overrasket da vi leste Dagens Næringsliv 6. februar, for der er det et intervju med Høyres miljøpolitiske talsmann, Nikolai Astrup, der han i forbindelse med at han driver brannslokking rundt 2030-målene, i en bisetning avlyser 2020-målene for innenlandske kutt på en svært oppsiktsvekkende måte. Om klimaforlikets mål om innenlandske kutt sier Nikolai Astrup: «Det vil ikke skje.» Istedenfor skal målet nå nås ved hjelp av u-landskvoter, det som Venstres leder har kalt fiksfakseri, og som statsministeren selv slaktet på en veldig tydelig måte i sin landsmøtetale i fjor. Er statsministeren enig med Nikolai Astrup – er de innenlandske målene nå avlyst? Hvorfor er i så fall ikke Stortinget informert om det på en annen måte enn gjennom Dagens Næringsliv?
-1	Nei, jeg tror ikke at det ikke blir et overskudd på dette også som går til Norsk Tipping. Men det som er, er at det reguleres. Det er faktisk slik at jeg, hvis jeg har astma, ikke går inn et sted hvor det røykes. Det skal ikke være slik at det skal stå automater og klirre utenfor Rema 1000, slik at man blir tirret opp til å spille på den automaten når man også er under 18 år. Det Stortinget har vedtatt, forholder SV seg til. Det er jo det man nå diskuterer her i dag. Det kan hende vi får en helt annen situasjon hvis vi ikke får medhold. Da må man vurdere et monopol, som jeg har sagt. Men det er helt klart at det å regulere markedet og at mer av overskuddet går tilbake til Frivillighets-Norge, er det som er viktig. Jeg skjønner faktisk ikke at det går an at man fra Fremskrittspartiets side aksepterer at såpass store mengder av overskuddet går tilbake til dem som eier automatene, istedenfor til Frivillighets-Norge.
-1	Jeg er fristet til å legge til at barneombudet i Norge jo er imot datalagringsdirektivet. Det er kanskje ikke så viktig hva barneombudet sier om dette, som visstnok er et stort slag for barns rettigheter. Jeg fikk ikke svar fra saksordføreren, så jeg har tenkt å prøve med Arbeiderpartiet. Det gjelder de tallrike unntakene fra kravet om fire års strafferamme for å få utlevert trafikkdata. Dette vil gjøre det mulig å kartlegge journalisters kildenettverk om de skulle være så frekke å avdekke hemmelige og kritikkverdige forhold i statsforvaltningen. Nå er sikkert representanten Bjørnflaten fristet til å vise til avtalen som er gjort vedrørende romavlytting av redaksjoner. Det er irrelevant her. Jeg har et helt konkret spørsmål som gjelder straffeloven §§ 90 og 91: Hvordan kan Arbeiderpartiet forsvare fri adgang til journalisters trafikkdata om de avdekker hemmelige og kritikkverdige forhold i staten, noe som må sies å være en ganske viktig del av journalisters virke?
-1	Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren: «Det er store variasjoner mellom kommunene når det gjelder delingstimer på ungdomstrinnet. I en rapport fra Norsk Lærerlag basert på data fra GSI-statistikken, og som omfatter alle kommuner, varierer tallet på delingstimer fra 0,6 til 21,8 timer pr. uke. Et stort antall kommuner bruker under 5 timer til deling. Mener statsråden at en skole som har 0,6 timer til deling, kan oppfylle læreplanens krav til tilrettelagt undervisning, og er det en nedre grense for timer en skole med gjennomsnitts klassestørrelse bør ha?»
-0	Regjeringen og det nye flertallet er nå helt klar på at veldig mye er bra i Norge. Det er takket være skiftende regjeringer og skiftende stortingsflertall gjennom mange år. Men det er fortsatt mange som ikke opplever å kunne få oppfylt sine drømmer. Det er fortsatt mange, som jeg var innom i mitt hovedinnlegg, som står utenfor arbeidslivet, som har lyst til å være en del av arbeidslivet. Da handler det om å iverksette tiltak som gjør at flere kan komme inn i arbeidslivet, gjennom å forenkle, gjennom å avbyråkratisere Nav og gjennom å sørge for at folk får den hjelpen og støtten de skal ha.
-1	Det er ikkje vanskeleg å slutte seg til hyllesta til Regjeringa og utviklingsministeren for godt arbeid som har vore gjort, og auka budsjett. Det er trøbbel på området internasjonalt i forhold til mengda bistand. Den går jo ned. Eg ser at ein reknar med at den kanskje på sikt vil gå opp. Men det er samtidig trist at vi ser at det er så mykje krig i verda at det òg dreg vekk bistand frå dei meir tradisjonelt bistandsavhengige områda. I tillegg ser eg at det er lett å få pengar til bomber. Då er det «ja». Når det gjeld pengar til nødhjelp og bistand, blir det meir eit «tja». Eg skal ikkje seie «nei», men eg vil seie det er meir «tja» då. Då vi begynte med bistand for mange år sidan, hadde vi ein veldig optimisme. Vi trudde at berre vi gav, ville dette gå fort og greitt. Det har vist seg at det ikkje blei slik. Kanskje skal vi også ta med den hovudideen som var der frå byrjinga av, at dette skulle ha innverknad på oss i Noreg og på det norske samfunnet. Eg trur t.d. at vi kjem til å måtte reise til Afrika ein gong for å lære å leve. Kanskje må vi reise ut på den norske landsbygda også for å lære oss noko av landsbygdkulturen i Noreg. Så litt til spørsmålet mitt som gjeld rammevilkåra, som er like viktige som bistanden. Det må i den samanhengen ikkje berre fokuserast på handelsvilkår. Strukturtilpasningsprogramma som IMF og Verdsbanken kjører, veit vi kan innehalde nedbygging av handelshinder, liberalisering av finanssektoren, privatisering osb. – med store konsekvensar for vanlege folk. I budsjettet er det ikkje mogleg å finne nokon kritiske punkt om eller kommentarar av dei multinasjonale finansinstitusjonane. Eg vil spørje utviklingsministeren om vi kan risikere at delar av norsk bistand går med til å reparere skadar som har kome til for dei fattigaste, som ei følgje av ein politikk tilrådd av dei multilaterale finansinstitusjonane. Er Noreg på line med IMF og Verdsbanken når det gjeld kva som skal til av reformer i alle våre hovudsamarbeidsland?
-0	Det forundrer meg hele tiden at Kristin Halvorsen stadig poengterer at det er USA som har lært opp bin Laden og hans medspillere til terroraksjoner. Det unnskylder da vel ikke det faktum at de har gått til terroraksjoner. For øvrig syns jeg Thorbjørn Jagland holdt et godt innlegg her i dag, og jeg er helt enig i det han sier, og i hans synspunkter. Men i en replikk til Jagland brukte Kristin Halvorsen uttrykket om ham at han var «kjapp» og «skråsikker». Er det noen som i sine kommentarer og meninger om aksjonen i Afghanistan nettopp har vært kjappe og skråsikre, så er det jo SV – og som etter min mening har tatt så grundig feil. Og det forundrer meg ikke at SV, etter at det nå synes som om aksjonen i Afghanistan er vellykket, hele tiden prøver å bortlede oppmerksomheten ved stadig å prate om andre ting. Den humanitære situasjonen i Afghanistan er én ting, og det er vi enige om, men de prøver stadig å snakke om utenforliggende ting, bl.a. trekker de inn USAs innbetaling til FN. USA har jo nå startet sin innbetaling, selv om det er vel sent – det kan vi være enige om – men de har i hvert fall oppfattet dette som at det nå er på tide å gjøre opp for seg. Den aksjonen er altså i gang. Jeg oppfatter dette som et forsøk fra SVs side på å lede oppmerksomheten bort fra den komplette feiltolkningen av det som har skjedd i Afghanistan, som nettopp SV har. Og da må jeg spørre: Mener SV fremdeles at bombingen i Afghanistan var feilslått for å nå målsettingen? Og videre: NATO har spilt en sentral rolle under denne aksjonen. Hva er nå SVs holdning til NATO, og vil de følge opp sitt program om å nedlegge NATO?
-0	Min plan tar det litt mer enn to minutter å fortelle om. Derfor vil det være mange momenter som jeg mer enn gjerne skulle kommunisert, men jeg tok altså hovedlinjene her. Det jeg vil advare sterkt mot, er å ha den tilnærmingen som forrige regjering hadde: Fordi det hastet å få gjort noe kortsiktig, omla en engangsavgiften på biler, sånn at det plutselig strømmet ut dieselbiler i norske byer. Det er de problemene vi nå prøver å løse når det gjelder lokal miljøforurensning, og der vi faktisk har fått pålegg fra EU om at vi overskrider kravene, som altså er en kjempeutfordring nå mange steder. Vi må ha løsninger som gjør at en faktisk gjør dette på lang sikt, og derfor er det den langsiktige tilnærmingen jeg har. Så kan det godt hende at det betyr at en ikke får så store utslippskutt innen 2020 som SV skulle ønske, men en får et samfunn som henger sammen, og en får en bedre ressursbruk. Jeg er mer opptatt av hvilke utslipp en har i 2030 enn i 2020. Jeg vil tenke langsiktig, og da må en få en god ressursbruk. Den tilnærmingen som de rød-grønne hadde, med å piske folk inn, tror ikke jeg funker, for i kampen mellom å redde verden og hente i barnehagen vinner barnehagen hver dag.
-1	Det budsjettet vi skal vedta i dag, er et styrket budsjett i forhold til det budsjettet som Bondevik-regjeringen la fram, og Venstre har jo hatt justisministeren. Jeg vil spørre representanten fra Venstre om representanten ser det budsjettet som blir vedtatt i dag, som et bedre eller et dårligere budsjett enn det som Bondevik-regjeringen opprinnelig la fram.
-0	Jeg vil bare ta avstand fra påstanden om at dette er et spekulativt spill. Det har vært kjent gjennom alle år at Fremskrittspartiet både i opposisjon og i posisjon har et ekte engasjement knyttet til landets pensjonister. Det er nettopp derfor vi i en situasjon hvor vi regjerer på bakgrunn av et pensjonsforlik Fremskrittspartiet ikke har sluttet seg til – men akseptert som en forutsetning for å sitte i regjering – har tatt et initiativ fra regjeringens side og gått i dialog med de andre partiene på Stortinget for å se på hvordan vi for fremtiden kan sikre at kjøpekraftsutviklingen for pensjonistene blir bedre enn den vil komme til å bli hvis det fortsetter i en tid med moderate lønnsoppgjør. Jeg mener det er et viktig signal til landets pensjonister, og jeg håper at det er en problemstilling som også Senterpartiet tar på alvor – Senterpartiet var tross alt med på det pensjonsforliket Fremskrittspartiet ikke var med på.
-0	Denne og tidligere regjeringer, med Arbeiderpartiet i spissen, har ansvaret for den situasjonen som vi nå har i strømmarkedet. Disse partiene har vært med og hindret utbygging av ny vannkraft. Det er det mange eksempler på – Øvre Otta og sist Sauda-utbyggingen – og ikke blir det bygd gasskraftverk heller, bl.a. på grunn av den politiske usikkerheten som er skapt med hensyn til utslippskrav for CO2. Energiministeren snakker stadig vekk om bygging av gasskraftverk med CO2-håndtering, men det er en teknologi som ligger åtte–ti år fram i tid når det er snakk om et fullskalaverk. Arbeiderpartiet – Regjeringens nye samarbeidspartner – tar stadig til orde for bygging av gasskraftverk innenfor rammen av våre klimaforpliktelser. Mitt spørsmål til Steensnæs er: Kan det bygges konvensjonelle gasskraftverk innenfor rammen av våre klimaforpliktelser? Da snakker jeg om med den teknologien som er tilgjengelig i dag.
-0	Dette har vært en merkelig debatt. Det har vært veldig mange gode innlegg som virkelig har fokusert på den situasjonen som barnevernet er i i dag, og hvordan veldig mange barn og voksne der ute kjenner den situasjonen de er i hver dag, på kroppen. På fredag hørte vi statsrådens redegjørelse. Jeg satt og lyttet, og jeg fant ut at jeg var enig i nesten 99 pst. at det han sa. Jeg starter faktisk mitt innlegg i dag med å gi statsråden ros for å reise denne debatten her i dag. Jeg er sikker på at han virkelig bryr seg om at barnevernet i Norge skal fungere. Vi har blitt bedt om å ha en debatt i dag om den redegjørelsen som kom. Og så blir det en diskusjon og en debatt her om hvem som gir mest penger, og hvem som vil kutte, i stedet for at vi diskuterer løsninger. Det som denne debatten dreier seg om, må jo være at vi skal ha et barnevern som fungerer. Og det er ikke ukjent for denne sal at Fremskrittspartiet mener at det biologiske prinsippet er veldig sterkt, og slik har det vært helt fra Anders Lange styrte. Fremskrittspartiet mener at den rimeligste måten å drive barnevernet på, er å ha tidlig hjelp i hjemmet, for da kan vi klare å unngå at barna blir tatt ut av familiene sine. Så vet vi også at man av og til er nødt til å gripe inn, og at staten må ta over ansvaret. Men det er akkurat da problemene kommer, for vi ser at når staten overtar ansvaret, fungerer det ikke. Vi ser at flere og flere barn skifter fosterhjem fordi det ikke fungerer. Flere og flere får ikke det tilsynet de har krav på. Blant annet ser vi at vi er nødt til å ha en debatt og en diskusjon om hvordan vi skal gripe dette an videre. Denne debatten har også dreid seg om budsjettet, også Fremskrittspartiets budsjett. Det statlige barnevernet har et budsjett neste år på 5 mrd. kr. I det budsjettet kutter ikke Fremskrittspartiet, men vi flytter 500 mill. kr. Vi flytter 200 mill. kr over til kommunene og førstelinjetjenesten, og vi tar 300 mill. kr og bruker dem til kjøp av private tjenester. Kommunene kan også benytte seg av disse. Så etterlyser statsråden tiltak – ja vel. Fremskrittspartiet har foreslått tidligere hjelp, det å ha et mangfold, både statlige og kommunale fosterhjem. Vi kan ha institusjoner, både private og offentlige. Men vi må også ha øremerking. Vi har etterlyst øremerking lenge. Nå har den endelig kommet, og det er vel og bra. Men jeg er redd for at det som kommer fra regjeringen, ikke er nok. Derfor håper og tror vi at det kommer mer. Fordi om det blir satt ned masse utvalg – og det ser også Fremskrittspartiet fram til – må vi likevel ha noen strakstiltak. Det må vi få på plass, slik at de ungene som er der ute i dag, ikke lider, og slik at vi ikke hører i nyhetene i morgen eller på fredag om barn som får problemer når ansvaret for dem blir overtatt av staten.
-0	Det er ikke særlig overraskende at et forslag som det vi her behandler, kommer fra motkreftene til sykehusreformen. For disse samme motkreftene dukker det stadig opp et eller annet problem – som egentlig ikke er et problem. Langt mer skuffende er det at Arbeiderpartiets representanter i sosialkomiteen har latt seg påvirke av disse motkreftene for å åpne foretaksstyremøtene, altså overkjøre det som ligger i proposisjonen, at dette skal de regionale foretakene selv få lov til å bestemme. Her går representantene fra Arbeiderpartiet sterkt mot sin egen tidligere helseminister, Tore Tønne, som er arkitekten bak sykehusreformen, og som mente – og fortsatt mener – at åpne styremøter ville være å begrense styrenes selvstendige virksomhet, en selvstendighet og et ansvar de er tillagt i henhold til foretaksloven. De regionale helseforetakene er underlagt offentlighetsloven, og det burde være tilstrekkelig. Det er oppnevnt brukerutvalg, slik at foretakene har løpende kontakt med brukerorganisasjonene og med brukerne i full offentlighet. I tillegg åpner lovproposisjonen for at styrene i foretakene kan utvise skjønn når det gjelder åpne styremøter, og vi har et foretak som har gjort dette i praksis. Jeg kan ikke se at lukkede styremøter så langt har skapt noen problemer – med unntak for media, som stadig skriker om mer åpenhet. Det kan det lett bli, dersom styremøtene gjøres åpne. Man kan få unødig utrygghet, engstelse, debatt og misforståelse om det som foregår i styremøtene. Slik jeg ser det, er det iallfall for tidlig å diktere helseforetakene å ha åpne styremøter. En må i det minste vente noen år, la dette få gå seg til og se hvilke problemer ved lukkede møter som er reelle, og hvilke som ikke er det. Jeg synes det er rimelig at Stortinget tar konsekvensene av den foretaksloven som er etablert, og som i forhold til styrets ansvar og disposisjoner ligger tett opp til en AS-modell som ikke opererer med åpne styremøter. Helseforetakene står foran en formidabel oppgave når det gjelder strukturering, intern organisering og oppgavefordeling, og bør nå få ro til å jobbe ut fra foretaksmodellens intensjoner. Det blir iallfall rikelig anledning til å komme tilbake til saken på et senere tidspunkt. Dette er begrunnelsen for at Fremskrittspartiet fastholder sitt tidligere standpunkt om at avgjørelsen om åpne styremøter skal tillegges de regionale foretakene.
-0	Det er et slikt svar som gjør meg mer usikker på i hvilken grad vi vil kunne fylle en rolle som en større gasseksportør i framtiden. De fine overskriftene kan alle stille seg bak, men når det gjelder virkemiddelbruk som skal følge opp overskriftene, er det mangler. Statsråden tar selv opp 20. runde og TFO 2008. Det er ikke unikt for denne regjeringen at den gjennomfører konsesjonsrunder. Det gjør alle regjeringer. Det som er unikt for denne regjeringen, er at begge deler er kraftig utsatt uten begrunnelse. Det er unikt, for det har ikke tidligere regjeringer gjort. Det som òg er unikt med denne regjeringen, er at den ikke har lagt fram en eneste petroleumsmelding i denne stortingsperioden, mens det har vært en tradisjon å ha en petroleumsmelding minst hvert annet år, gjerne hvert år på et tidlig tidspunkt. Det gjør at en ikke klarer å vise at en vil følge opp i praktisk arbeid den retning Norge kunne ta for å øke sin gasseksport, spesielt med tanke på rød-grønne politikere som vil stoppe letevirksomheten. Kan statsråden bekrefte at det motsatte vil skje?
-1	På vegne av representanten Bjørn Jacobsen og meg selv vil jeg fremme forslag om klarere retningslinjer for situasjoner hvor norske soldater stilles under andre lands kommando i internasjonale militæroperasjoner.
-0	Jeg er sikker på at statsråden fullt og helt deler ønsket om å få mer effektiv trafikksikring og også deler min utålmodighet. Igjen med referanse til statsbudsjettet på side 46 om mål og prioriteringer står det: «Strekninger med mange og alvorlige ulykker vil bli fulgt opp spesielt.» Det er riktig som statsråden peker på, at det også er en prosess for å få nye behovskriterier for å bygge midtrekkverk. Ulykkessituasjonen på denne strekningen er spesiell. Det tror jeg vi har klarlagt nå gjennom to runder, og de tallene som er vist frem gjennom dem. Hvilke spesielle og konkrete tiltak vil man nå gjøre? Vil man bruke den åpningen, som et nytt regelverk kan gi generelt, til også å gjøre noe særskilt med å få på plass midtrekkverk på denne strekningen, i alle fall før 2018, men også kanskje i løpet av 2012, 2013 og 2014?
-1	"Jeg vil først ta opp forslaget som er omdelt i salen, fordi vi ikke sitter i komiteen. Jeg vil også med én gang varsle at vi vil gi subsidiær støtte til Arbeiderpartiets forslag. «Til lags åt alle kan ingen gjera; det er no gamalt og vil so vera.» Sånn sa Ivar Aasen det, og det er jeg enig i, for det er ikke lett å lage tomtefestelov. Det er mange som har prøvd. Det er ulike hensyn her som skal veies, men jeg har lyst til å si at hjemmet vårt – det huset vi bor i – er ikke hvilken som helst eiendom. Det er mange juridiske betraktninger knyttet til dette, og til eiendomsrett til en tomt. Men det å ha et forutsigbart forhold til at man faktisk har råd til å fortsette å bo i hjemmet sitt, er for SV en veldig viktig verdi. Tomtefesteordningen var muligens god, men nå har den blitt utrygg og dårlig, også fordi regjeringens forslag går for langt i retning av den som eier tomta. Det er ganske stor forskjell på den saken som var i henhold til EMK og vurderingen av forholdene i den, og det systemet som regjeringen nå har foreslått. Jeg mener at forslaget fra regjeringen ikke bidrar til å minske risikoen for at denne saken kommer til å fortsette å gå i Den europeiske menneskerettsdomstol, men da med den andre parten som part, fordi det handler om hjemmet til folk, og fordi det også er eiendomsforhold og rettigheter knyttet til det. Det er en diskusjon om innløsning og regulering av leie, men jeg synes at det i debatten høres ut som om man regner med at den festeavgiften man har betalt opp igjennom flere år, liksom ikke teller med. Realiteten er jo at hvis dette blir for ubalansert, må den som bor i hjemmet sitt, som står på denne tomta, betale tomta flere ganger. Det er mulig at noen mener at det er rett og rimelig – det mener ikke SV. Jeg har også hørt representanter fra regjeringspartiene uttale at den som har inngått en slik kontrakt og har bygd huset sitt på en festetomt, vet hvordan det er og har gått inn i det med åpne øyne. Det må en vel også kunne si om den andre parten i disse sakene. Hvis man legger ut festetomter, vet man at det ikke er en eiendom som er åpent omsettelig, men man vet også at man har en utrolig trygg avkastning, selv om den er lav. Jeg forutsetter at de som har gått inn på eiersida, også har tatt det i betraktning. Det er mulig at det forslaget som regjeringen har lagt fram, etter det vi har fått opplyst, kan gi en tidobling av festeavgiften sammenliknet med dagens regler. Det er åpenbart altfor mye. I den saken som har vært vurdert i henhold til EMK, var markedsverdien mye lavere på tomta. Så når regjeringen nå vil at den som ønsker å forlenge festet, skal betale 2,5 pst. av tomteverdien, er det åpenbart, etter vårt syn, en altfor stor økning. Hvilket nivå som er passelig, er jo et politisk spørsmål og en avveining. Jeg er nok redd for, selv om flertallet nå har redusert dette litt – og det er jeg selvfølgelig glad for at de gjør – at dette vedtaket ikke står seg, fordi vi mener det fremdeles er for ubalansert, og nå i den andre retningen. Så vårt forslag går ut på at man i tillegg til å sette prosenten av tomteverdien til 1,25 pst. også ønsker at begrensningsregelen per tomt ikke skal være 9 000 kr, men 6 000 kr, og at multipliseringsfaktoren skal være 3 000 kr og ikke 6 000 kr. Forslaget er fremmet."
-0	Jeg ønsker å stille landbruksministeren følgende spørsmål: «Det kan synes som om personlig boplikt ikke har noen positiv virkning for å styrke bosettingen ute i distriktene. Kan statsråden tenke seg å fjerne denne hindringen for en sunn utvikling av Bygde-Norge?»
-0	Eg er glad for at statsråden ikkje, slik som enkelte andre i denne salen, stigmatiserer fiskarane som notoriske kjeltringar. Det er enkelte som er avslørte, og dei skal sjølvsagt ha si straff. Men det som undrar meg litt, er at når statsråden seier det er nulltoleranse for utkast, som eg er heilt einig i, så vil ein samstundes gi eit amnesti for dei som står fram og seier at dei har kasta fisk med vilje og til og med utan at dei på brua visste det, slik det vart sagt i det aktuelle TV-programmet. Men ein vil gå til det steget at ein vil politimelde reiarlaget. Ser ikkje statsråden at dette kan samanliknast med å politimelde butikkeigaren når dei tilsette stel?
-1	Spørreren berører mange og viktige debatter. Det er helt klart et dilemma det det pekes på her, nemlig hva man skal akseptere av beslutninger i land Norge gir budsjettstøtte eller bistand til. Det var en bred nasjonal debatt i Uganda om flykjøpet til president Museveni. Vi fant ikke noe grunnlag for at Norge kunne stoppe bistanden til det landet, selv om presidenten gjør noe som jeg personlig ikke er veldig glad for – for å si det forsiktig – nemlig å foreta dette flykjøpet. Det var altså en bred, åpen debatt, og det var betydelig kritikk av det, men også betydelig forståelse for det, i Uganda. Men det er selvsagt ikke slik at norske penger gikk til det. Så inviterte vi, Utenriksdepartementet, Dambisa Moyo til Norge fordi vi ønsker denne debatten. Vi tror ikke, som vi gjorde veldig lenge i Norge, vi bare kan vurdere bistand på basis av at intensjonene er gode. Det er ikke det viktigste. Spørsmålet er om virkningen er god. Hun fremmet en kritikk jeg har veldig liten sans for, nemlig at bistand ikke virker generelt, og – framfor alt – troen på at kapitalmarkedene står klare til å pøse ufattelig masse penger inn i Afrika bare bistanden forsvinner. Det argumentet står veldig svakt. Det er ingen grunn til å tro at kapitalmarkedene i dag er beredt til å sprøyte inn mye penger. Det var vanskelig før finanskrisen, og mye vanskeligere etter. Jeg avviste det argumentet. Jeg avviste også argumentet om at bistand ikke virker. Bistand har virket enormt bra i Europa. En av grunnene til at Spania, Portugal, Irland eller Øst-Europa nå kommer opp, er de gigantiske bistandspakkene som EU gir. Det samme gjelder f.eks. det USA gav til Sør-Korea under den kalde krigen, ut fra sikkerhetspolitiske grunner – det har virket. Derimot gav jeg henne rett i et viktig punkt, som jeg mener er den viktigste kritikken av bistand, og det er at vi må hindre at bistand omformer en stat til det vi kan kalle en tiggerstat, hvor politikere, næringsliv og det intellektuelle liv retter seg inn mot å ta imot bistand, istedenfor å bygge en sterk stat, og å bygge et produktivt marked og et robust næringsliv. Vi vet at det er kombinasjonen av stat og marked som bringer land ut av krisen, og en tiggerstat er farlig i så måte.
-0	Etter å ha hørt på denne debatten i dag, har jeg to store bekymringer. Den ene er alle de rød-grønne representantenes hyllest av dette budsjettet og den manglende evnen til å ta inn over seg den spesielle situasjonen verdensøkonomien og norsk økonomi nå er inne i. Den andre og viktigste bekymringen jeg har, er at nærings- og handelsministeren ikke har vist seg i Stortinget i dag, og ikke har holdt innlegg her om den alvorlige situasjonen norsk næringsliv nå er inne i. Det er svært bekymringsfullt, og det er et alvorlig signal til norsk bedriftsliv, til norske bedriftsledere og ikke minst til de ansatte i de tusenvis av norske bedrifter som i dag lurer på hvilken fremtid de har. Nærings- og handelsministerens oppgave er å være bedriftenes viktigste talsmann. Vi må bare innse at hun har sviktet der. Den økonomiske krisen som vi er inne i, er mer alvorlig enn de fleste av oss aner. Vi ser hva som skjer internasjonalt, vi ser hva som skjer i den viktigste forbruksdrivende økonomien i verden: Amerikansk økonomi har stoppet helt opp. Dette kommer til å bli svært alvorlig inn i 2009, og det vil måtte komme ganske mange aktive pakker for å få rettet opp dette. Som medlem av næringskomiteen har jeg daglig kontakt med bedrifter i de fleste bransjer, og det de melder tilbake, er svært alvorlig. De melder tilbake at det er tilnærmet full stopp i de fleste bransjer, handelsnæringen melder om sviktende salg og eksportbedriftene melder om det samme. Det vi nå trenger, er en sjokkstart av norsk økonomi. Sentralbanksjefen har en viktig rolle der i å få satt renten godt ned nå, slik at folk merker det raskt på sin privatøkonomi. Men i tillegg må vi også ta lærdom av hva internasjonale ledere foreslår, nemlig massive skattelettelser. Vi ser nå hva EUs ledere nettopp har foreslått, vi ser hva Barack Obama også har foreslått: skattelettelser til middelklassen, altså til folk flest. Også sosialdemokraten i London, Gordon Brown, foreslår det samme. Og så trenger vi nå en aktiv SMB-politikk – en aktiv politikk for små og mellomstore bedrifter – i denne alvorlige krisen.
-1	Jeg må kommentere et par av de påstandene som kom fra Høyre. Den første går på at det er så stor risiko å sitte med vannkraften. Er det stor risiko å eie Statkraft? Den dagen staten ikke klarer å tjene penger på Statkraft, den dagen tror jeg aldri vi får oppleve, og jeg kan ikke se at det overhodet fins noen risiko om vi eier Statkraft. Den andre påstanden er fra representanten Kristiansen, som er opptatt av at vi har en redsel for utenlandsk kapital. Hadde Høyre fått det som representanten Kristiansen vil, og som Høyre ville da man holdt på med konsesjonslovene, hadde det stort sett vært utlendinger som hadde hatt retten til vannkraften i Norge. Men heldigvis var det partier den gangen som klarte å ta Høyre og sette dem på plass, slik at vi har høstet av de verdiene i mange år etterpå. Jeg er svært glad for at Høyre den gangen ikke fikk viljen sin, men denne gangen har de delvis fått det. Helt til slutt vil jeg si at jeg syns dette har vært en interessant debatt, fordi vi ved flere anledninger har fått Høyre ut på banen, de sier helt tydelig at de egentlig ønsker å gjøre noe mer enn bare å gjøre det om til AS, man ønsker å privatisere det. Det er også Fremskrittspartiet enig i. Så jeg tror det i tida framover vil bli en tøff kamp å klare å unngå at man starter med delprivatiseringa. Jeg tror at vi gjør et feil vedtak i Stortinget i dag. Og når jeg engang blir gammel og sitter i gyngestolen min og har oldebarn på fanget, skal jeg i hvert fall si: Det var ikke oldefars skyld at de gjorde dette med vannkraften! Jeg gjorde så godt jeg kunne.
-0	Jeg kan forsikre representanten Marthinsen om at finansministeren følger opp de vedtak Stortinget fatter. Så er jeg samtidig opptatt av at vi skal utforme lover og regler som er praktikable, og som ivaretar flere hensyn på en gang. Derfor har det vært viktig at vi har hatt gode prosesser rundt dette som både har avdekket ulike problemstillinger og pekt på andre hensyn som vi faktisk må ta. Jeg tror ikke det er et problem at Stortinget gjennomgående er opptatt av å ivareta personvern. Det mener jeg er et sunt prinsipp som vi bør legge til grunn i alle ting vi gjør. Men vi må samtidig klare å finne de gode løsningene og de gode svarene som også ivaretar det som er det overordnede hensynet i denne saken.
-1	Det å lære av historien er helt nødvendig for å hindre at man gjentar den. Det å lære av sin nære historie handler også om bli kjent med seg selv, sitt lokalsamfunn og sitt land. Derfor er jeg uendelig glad for at det skal etableres et professorat for å avdekke ukjente sider eller mindre belyste områder fra annen verdenskrig. Likevel synes jeg det er underlig at flertallet i komiteen ikke kan stille seg bak forslaget om en spesifikk styrket formidling og forskning på annen verdenskrig i Nord-Norge. For det er jo det som er essensen i forslaget. Det handler om å tette et hull i den nasjonale fortellingen. Det handler om kjennskap til vår egen nære historie, vår egen nasjonale fortelling. Krigen var jo ikke lik i landet vårt. Evakueringen og nedbrenningen er et nasjonalt traume. Den tyske tilstedeværelsen hadde et annet omfang og et annet uttrykk i nord, og motstanden var tydelig til tross for at utmerkelsene i større grad har vært tildelt motstandshelter i sør. Det har de vel fortjent, og det er heller ikke så rart at det har gått en grense mellom nord og sør når medaljer skulle deles ut, for en historie som ikke er fortalt, er også vanskeligere å hedre og løfte fram. I min barndom og oppvekst og skolegang var vi så heldige å få besøk av dem som husket krigen, og som orket å fortelle og stå i de opplevelsene som de selv hadde hatt. Kommende generasjoner har naturlig nok ikke den samme muligheten som vi hadde. Hva skal lærerne tilby ungene da? Mange lokale historikere og historielag har gjort en uvurderlig innsats for å dokumentere og samle krigshistorie, men fremdeles mangler en samlet gjennomgang for å dokumentere og tilgjengeliggjøre den nordnorske krigshistorien for kommende generasjoner. Det er naturlig at en fortelling fra nord også fortelles fra nord. Likevel forstår vi at Stortinget ikke skal vedta professorat og beliggenhet i detalj, men det er heller ikke det som er essensen i forslaget. Det handler om at man skal ivareta en balanse og sende et tydelig signal om at det trengs en forskning på og en formidling av den nordnorske fortellingen spesifikt. Det var politiske grunner til at store deler av den nordnorske motstandskampen og hendelsene i nord ikke ble løftet fram i nasjonsbyggingen etter krigen. Det mener jeg at vi skal ta et ansvar for i dag. Vi har en historisk mulighet til å få dokumentert vår egen nære historie. Den må vi ikke la gå fra oss, for det kan bli for sent.
-1	Det er ikke noe problem å være enig i at det var et stort tilbakeskritt at man ikke fikk en avtale om de internasjonale klimaforpliktelsene, men samtidig har altså ikke Norge tatt noen grep i løpet av det siste året som peker i en sånn retning. En ting er at man skal komme med en stortingsmelding til våren der man sannsynligvis skal ha masse rosende omtale av hva man har tenkt å gjøre, men man har altså på en rekke ulike veiskiller hatt muligheter for å iverksette tiltak – som man har valgt ikke å gjøre. Det gjør jo at Norge sammen med USA og kanskje et par andre land nå er lenger unna å nå de mål som er nedfelt i Kyoto-avtalen, enn vi var da Kyoto-forhandlingene pågikk. Og det betyr at det skal dramatiske virkemidler til for den vanlige norske forbruker, for den vanlige norske industrien og for næringslivet, hvis vi skal være i nærheten av å nå Kyoto-avtalens mål som tross alt er relativt beskjedne. For den siste klimarapporten viser jo at Kyoto-avtalens mål er utilstrekkelig. I de neste hundre år vil det være mye større endringer av klimaet enn man tidligere har tenkt. Så det betyr at man faktisk må gå inn med dramatiske virkemidler. Det er ikke nok f.eks. å redusere bensinavgifter, man må rett og slett ta store, omfattende samfunnsgrep. Betyr det at denne ministeren faktisk har tenkt å foreslå for Stortinget så omfattende grep som denne klimarapporten krever?
-1	Eg skal begynne med eitt av dei tre orda som vi i dag bruker når vi snakkar om forsvar til vern om Noregs sikkerheit, interesser og verdiar. Eg har tenkt å begynne med verdiane, for det er eit teikn til endring og - etter mitt skjønn - også betring. Den betringa kom ikkje minst i førre veka då den amerikanske høgsteretten heilt klart og tydeleg for tredje gongen kom med ei avgjerd om at alle fangar har krav på ein rettargang i sivile domstolar. Det er ingen tvil om at det som vi kallar for habeas corpus - ingen kan bli fengsla utan lov og dom - no er slått fast for tredje gongen. Det skal vi ta inn over oss. Det er veldig bra, for dei verdiane er det vi har med oss, anten det er UD-folk eller soldatane våre ute. Det er grunnlaget for alt vi driv med i internasjonale operasjonar. No er det, som eg sa, tredje gongen at dette har blitt vedteke. No kan det endrast, for det er ikkje fleirtal i Kongressen for å underkjenne høgsteretten si avgjerd. Vi kjem til å komme dit - og det har lege heilt klart - at det ikkje finst noko som heiter «fiendtleg stridande». Den gamle, gode erkjenninga at «prisoner of war» er eit omgrep som skal respekterast, kjem til å tre meir og meir fram. Det er ikkje sånn at ein plutseleg er ein såkalla fiendtleg stridande, at ein ikkje eingong er eit menneske. Alle er menneske. Det er grunnlaget for heile den vestlege kulturkretsen, og det er grunnlaget for all statsbygging og politikk i dei landa vi er allierte med. Eg har lyst til å fortelje ei lita historie. Ein kveld for nokre år sia såg eg på ein god cowboyfilm i staden for å sjå på Skavlan, og filmen var sjølvsagt «Texas Rangers». Handlinga gjekk føre seg på 1800-talet. Det begynte som eit borgarvern. Rangerane drog ut. Dei fekk tak i kvegtjuvane, dei skaut dei, og dei hengde dei. Dette gjorde dei heilt til det plutseleg ein dag var ein som sa: Men er ikkje vi like ille viss vi ikkje tek dei med heim og lèt dei få ein rettargang? Det enda med at dei tok dei med heim. Dei dreiv ikkje sjølvtekt, og faktisk blei fangane dømde i Texas. Det var grunnlaget for Texas Rangers. Eg er ikkje like trygg på at dei texanarane som rir i dag, har dei gode kvalitetane frå 1800-talet. For oss er det viktig at den fangeavtalen vi har med Afghanistan, er oppe og går, og at dei fangeflya som vi veit er blitt påtalte av Europarådet, ikkje er i norsk område. Vi veit at ingen her i salen vil tilbake til Irak. Eg har ikkje hørt nokon som har foreslått eller vore inne på tanken om det eingong. Eg har ikkje eingong hørt at nokon vil tilbake til Operasjon «Enduring Freedom». Grunnen til at eg tek opp dette, er at vi skal ha eit forsvar først og fremst for Noreg, men vi skal også avgi kapasitet til folkeretten. Våre kvinner og menn som er ute, går med flagg på brystet, dei går med uniform. Dei kan ikkje som diplomatane og UD-folka snike seg rundt anonymt i grå dressar. Desse folka skal verkeleg stå til svars for dette. Vi ser at det blir feira 17. mai enkelte plassar i verda nettopp på grunn av innsatsen til våre kvinner og menn ute. Eg hadde sjølv gleda av å vere med på 30-årsjubileet for FN-soldatane. Fleire av offiserane der spurde meg: Jaja, Jacobsen, når skal det bli fleire av oss? No begynner vi å bli så gamle at vi begynner å seie: Har du sett den, eller har du sett den, og hugsar du han som budde på brakka vår? Når skal vi få nye påfyll? Der har vi endå fleire utfordringar - med å oppfylle Soria Moria, med å komme oss tilbake og komme på plass i FN. Det kjem vi til å klare. Vi er ikkje spesielt velkomne i enkelte delar av verda, og dessverre er det knytt til den muslimske verda. Dette vil måtte få følgjer for oss framover, og det kjem vi til å måtte innrette oppdraga våre etter. Vi har kollegaer i andre land. Under ei høring i den amerikanske forsvarskomiteen nettopp kom det fram at ein faktisk har drive med tortur. Det er ingen tvil om det. Dei har slått det fast, og dei vil heller ikkje vite av det. Det som vi kan ta med oss etterpå, er at dette var det sterkt åtvara mot frå amerikanske militære juristar: Sånn kan vi ikkje gjere det. Det var sterke åtvaringar. Så dette kviler på oss politikarar. Dette går på verdiar. Men det er det nye signalet vi ser ute i verda - at vi antakeleg kjem til å få andre verdiar flytta høgare opp. Det vil gjere det lettare å kunne forsvare bidraga våre internasjonalt. Og kanskje skal vi få til den rette balansen ved å høre på fagmilitære råd, f.eks. frå dei fagmilitære juristane. Det var jo det vi starta med då vi fekk FS 07. Eg har sjølv måtta seie i militærforlegningar og på debattmøte rundt i landet at det er jo ikkje ei fremmend makt, det er jo ikkje ei fiendtleg innstilt makt, eller Sverige eller Russland, som har lagt fram dette. Det er det samla fagmilitære Noreg som har lagt fram FS 07. Skulle ikkje vi høre på dei, skulle ikkje vi lytte til dei, ville vi vere rimeleg tilbakestilte her i salen. Når det gjeld dette med forlik, har eg registrert at jo fleire forlik og jo fleire vi har blanda inn i det, jo lenger har vi bevegd oss bort frå dei fagmilitære råda. Samtidig vil eg seie at det vi enda opp med, er rimeleg bra. Det er ingen tvil om at det er eit godt skritt vidare for å få til eit forsvar i balanse. Ser vi på kvalitetssikringsprosessen, er det det beste eg kan sjå at vi kan få til, og det er rimeleg tryggleik for at økonomien ligg der. Så får vi sjå kva vi politikarar gjer når dette skal behandlast i budsjettform. At Forsvaret klarer desse oppgåvene, er eg ikkje i tvil om i det heile. Det er lista opp rimeleg godt kva som er oppgåvene deira, kva dei skal gjere, og kva prosentar vi skal hente inn pengar på. Kanskje må vi gjere meir, men det viktige no er at dei begynner å jobbe med dei intensjonane som ligg i denne langtidsplanen. For gjer Forsvaret det, vil det vere mykje lettare når vi i neste omgang skal komme hit og ordne med budsjett og bidra med vårt. Det er ingenting som er så lett som å bidra med vårt frå denne salen viss heile denne store etaten, som er så viktig for landet vårt, har gjort sitt fagleg. Dei har fått ei kjempeutfordring, men eg trur at dei kjem til å klare det, og da blir det så mykje, mykje lettare å kunne seie at vel, då skal vi bidra med vårt slik det er sagt og sett opp i langtidsplanen. Samtidig veit vi at desse langtidsplanane har ein tendens til ikkje å bli fyllestgjorde i denne salen. Men no står oppdraget der, og utfordringa ligg der for Forsvaret. Og det at vi har fått til grep som forslaget om 800 mill. kr herifrå, det at vi tek frå investeringar og fører over på drift, det at vi tek dei riktige grepa, slik vi har gjort allereie i Hæren, det at vi veit at dei grepa vi har teke, vil kunne følgjast opp i praksis, gjer meg veldig trygg på at dette kjem til å bli, og er, ein god langtidsplan. Det har vore mykje snakk om kvar den operative leiinga skal vere. Eg har sagt det sånn at vi skal ikkje flytte henne til Bodø, vi skal flytte henne heim til Bodø. Ho har vore ute på ein mangeårig rundtur der ho aldri skulle ha vore - men lat no det liggje, det var kanskje andre trusselbilete som låg til grunn for det - men i alle fall vil ho no vere til stades i Nord-Noreg og i nordområda, der ho hører til. For det er ingen tvil om at det som frå denne salen er sett på som den viktigaste utfordringa for nasjonen Noreg, er dei interessene vi har der oppe. Og det er jo der vi har lært alt - i denne finstemde politikken i nordområda overfor russarane, som no begynner å komme tilbake til gammal stordom på ein ny måte. Det er denne finstemde politikken der oppe, som vi kan vere stolte over, som vi skal ha med oss ut i internasjonale operasjonar, der vi så tydeleg og klart veit at det er ikkje berre å bryte på med militære åtgjerder, det må vere ein balanse. Denne balansen har tryggja Noreg i 50 år - også, for all del, saman med dei alliansepartnarane vi har hatt. Derfor er det bra at det i innstillinga no ligg ein merknad om eventuelt å kjøpe tilbake Kystvakta. I den førre stortingsperioden lurte vi det norske folk litt, for vi sa at no satsar vi mykje på Kystvakta. Det gjorde vi slett ikkje. Vi sette ho ut til private, løyvde ikkje 50 øre herfrå. Det slit Kystvakta med i dag, med ein enorm auke i driftsbudsjetta. Når Framstegspartiet seier at vi har så mykje pengar som vi aldri har hatt, stemmer jo det, men då burde vi ha evne til å kjøpe fartøya tilbake, sjølvsagt dersom det er mogleg i forhandlingar med reiarlaga som no har dei. For Kystvakta er eit symbol. Ho er ikkje berre eit symbol i praksis til sjøs, men også symbolet på den fint avstemde politikken vi har i nordområda. Vi er til stades med eit sivilt element, som er Kystvakta, som er drive av militære, og så har vi i tillegg Marinen som ein muskel som skal liggje der som ein reserve, langt bak, aldri for synleg, men vere til stades, utan at det er dei som står for den daglege drifta og handteringa i nordområda. Dette er norsk forsvarspolitikk i ei lang, raud linje. Det bør vere dette som skal peikast ut framover til å vere politikken, og vi skal i tillegg ha det med oss som idégrunnlag når vi skal ut i internasjonale operasjonar. Dette kan vi, dette har vi gjort før, det har blitt respektert og følgt opp av russarane så lenge vi har stått fast på våre sjølvpålagde avgrensingar. Så litt om verneplikt. Det er jo ein illusjon - eg vil bruke ordet illusjon - at vi har ei verneplikt. Sjølvsagt er det ikkje ei verneplikt i praksis, for vi kallar jo ikkje inn folk. Når ein ser etter kor mange som kjem inn, er det veldig få. Men så er det den lykka her at vi er alle einige om at vi ønskjer flest mogleg kvinner inn i Forsvaret - og det er jo ut frå Forsvarets behov. Det kan vi menn ta inn over oss. Vi er for så vidt ikkje gode nok, alle vi. Forsvaret er òg avhengig av å rekruttere blant kvinner. Det er ferdig sesjonert 4 000 kvinner. Det blir veldig spennande å sjå kor mange av desse som vel å gå inn i tenesta. Dersom dei tiltaka som er trekte opp av Brestrup-utvalet osv. begynner å verke, slepp vi kanskje å gå dit at vi må kalle inn folk mot deira vilje. For eg trur ikkje tvang er av det gode. No får vi prøve dette med sesjon. Eg håper at Forsvaret endrar seg sånn at kvinner skjønner at dei er velkomne. Nokre frå komiteen var i Stavanger, på Madla, for 14 dagar sia - tillitsmannsordninga. Der kom det fram at det faktisk enno er trakassering, på ulike vis, av kvinner i Forsvaret. Dette må vi ordne opp i, slik at kvinner aldri er i tvil om at dei verkeleg er velkomne i Forsvaret, og at dei sjølvsagt kan take utdanning i leiing, få gode jobbar og utvikle seg - som menn kan. Eg trur at på sikt er vi der vi skal vere. Så vi har, som eg sa, Forsvarets behov for å få tak i gode folk, men vi har sjølvsagt også folkets behov for å vere representert i Forsvaret. Vi kan aldri tenkje oss eit forsvar utan f.eks. nordlendingar eller vestlendingar. At det skal vere ut frå geografi, er det ingen tvil om, men også ut frå samfunnslag og anna skal det vere breiast mogleg rekruttering til Forsvaret. Det er kanskje det viktigaste. Eg har sjølv møtt folk høgt oppe i Forsvaret som har sagt at då dei kom inn på rekruttskolen, kunne dei aldri tenkje seg å vere i Forsvaret lenger enn høgst nødvendig. Så gjekk det to veker, så gjekk det fem månader, og så blei det deira karriereveg. Det er det vi må satse på: Dei kjem inn, begynner å like seg, og føler at dette er ein plass der ein kan gjere ein innsats og då sjølvsagt jobbe. Bitte litt om økonomi til slutt: Interne omprioriteringar og endringstiltak - det er jo skikkeleg politikarspråk, det kan nesten ikkje bli betre, eller verre, for så vidt, men der trur eg det ligg. Går Forsvaret inn og tek sin del av oppdraget, skal til og med eg frå SV vere med på å seie at då har vi kanskje vore med og bestemt oss for det forsvaret vi vil ha, og så får vi finansiere det.
-1	Jeg syns at representanten Jagland er veldig kjapp og veldig skråsikker i forhold til at det man nå har foretatt seg, er klokt for framtiden. Dette er altså et område av verden som har vært herjet av krig og borgerkrig i mange tiår. Siden Sovjetunionen trakk seg ut av Afghanistan, har dette vært et glemt hjørne av verden med voldsomme overgrep mot sivilbefolkningen og en stor humanitær katastrofe. De som nå har utført terrorhandlinger, bin-Laden og disse andre Mujaheddin-soldatene, ble jo i sin tid rekruttert av USA fordi hovedfienden som man skulle slå tilbake den gangen, var Sovjetunionen. Og den gangen bagatelliserte man nettopp dette: Hva gjorde det vel å rekruttere noen få muslimske soldater når den store kampen dreide seg om å få slutt på den kalden krigen? På samme måte står man nå i fare for å foreta seg noe i dag som kan føre til ny terror på sikt. Dette vet vi faktisk ikke noe om. Men det som vi har hatt den største frykten for i forbindelse med de krigshandlingene som nå har foregått i Afghanistan, i tillegg til for den humanitære situasjonen inne i Afghanistan, har vært: Hva skjer i mange andre land i regionen, i mange andre miljøer der mange av bin Ladens argumenter har gjenklang, der man nå kan se at USA er den store fienden og er satt inn i kampen mot islam? Det er jo det som biskopene har holdt fram når de har protestert mot krigen og krevd bombestans. Det er jo det som mange Aghanistan-kjennere har holdt fram. Mange av dem som har vært opptatt av denne regionen er nettopp de som nå har engasjert seg, de som ikke glemte, men som prøvde å få resten av verden til å være interessert i hva som faktisk skjedde i Afghanistan. Det er det de har holdt fram nå. De frykter en ny situasjon hvor verden glemmer Afghanistan på nytt, hvor de overlates til seg selv.
-0	For noen dager siden var representanten Heikki Holmås min motdebattant i Dagsnytt Atten på NRK. Temaet var forvaltningen av Statens pensjonsfond, og representanten Holmås forsvarte med stor iver Regjeringens utelukkelse av investeringer i bl.a. verdens største forsvarsbedrift, amerikanske Lockheed Martin – dette fordi bedriften driver uetisk virksomhet. I samme program, men noen minutter tidligere, argumenterte forsvarsminister Strøm- Erichsen fra den samme regjeringen varmt for å hurtiganskaffe, uten konkurranse, transportfly fra nettopp bedriften Lockheed Martin. Hvorfor er det slik at denne regjeringen mener at anskaffelser fra Lockheed Martin, som gir profitt til bedriften, er mindre uetisk enn å være aksjeeier i bedriften og få profitt fra bedriften?
-0	Jeg har ikke påstått at biodrivstoff er hovedårsaken. Det er det også veldig få andre som har gjort. Men mange har sagt at det er en viktig delårsak. Når FNs matvareprogram anbefaler at vi må slutte med å satse på biodrivstoff inntil en får andregenerasjons teknologi på plass, er det et veldig sterkt signal. Det er ikke bare en fremskrittspartirepresentant som sier det, men det er faktisk FNs matvareprogram. Og FN pleier SV å ha et veldig varmt forhold til i alle andre saker, bortsett fra når FN anbefaler kjernekraft og en redusert satsing på biodrivstoff - åpenbart. Gordon Brown ber om en revurdering av det. Klimaministeren i Danmark ber om en revurdering av det. Likevel har Regjeringen som ambisjon å brenne maten til 2,8 millioner mennesker og synes det er greit, fordi biodrivstoff ikke er hovedårsaken til at verdens fattigste ikke har råd til å kjøpe mat. Når miljøvernminister Solheim i Paris likevel anbefaler andre land å vurdere sin satsing, burde ikke da også Regjeringen lytte til sin egen miljøvernminister og faktisk revurdere sin egen satsing, og ikke for enhver pris ønske å gjennomføre klimaforliket?
-1	Representanten Bredvold må komme på våre gruppemøte og setje seg inn i kva vi har vedteke. Vi har ikkje sagt at vi er imot å kjøpe fly. Det vi har sagt, er at SV primært ønskjer å forlengje levetida på dei flya vi allereie har. Så er det no eingong slik at Framstegspartiet legg fram forslag i dag om å seie opp den avtalen som eg i stad kalla for ein husmannskontrakt. Eg er veldig glad for at Framstegspartiet i dag legg inn eit forslag om å seie han opp. Det er veldig mange i SV som er einig i det forslaget som Framstegspartiet legg fram i dag. Elles er det berre å seie at vi satsar på at alle alternativ skal fram, at vi skal få ein best mogleg og breiast mogleg debatt om dette, slik at skattebetalarane sine pengar og offentlege midlar ikkje skal gå inn i eit milliardsluk som etterpå viser seg å vere feil. Og kanskje det aller viktigaste: Tenk om vi om ti år ser at dette ikkje var trusselen, det er klimatrusselen som er viktig. Det einaste vi veit, er at jagarfly ikkje verkar mot klimatrusselen. Vi kan ikkje avskjere CO2 i nordområda med jagarfly.
-0	Skal norsk næringsliv kunne følge med og hevde seg i den internasjonale konkurransen, må det skapes nye næringer basert på tilgjengelig råstoff, moderne teknologi og ny viten. Et slikt prosjekt ble nylig presentert via et TV-innslag, hvor en forsker fra SINTEF viste at ikke bare torskefileten m.m. kan brukes som mat, men at fiskeavfallet, som vi normalt kaster – miljøproblemet med andre ord – også kan anvendes i sin helhet til andre formål, som gir et enormt inntjeningspotensial. Denne typen viten om produkter får vi som oftest via anvendt forskning, som derfor tjener både næringsliv og den enkelte forsker og – ikke minst – dennes arbeidsplass. Men skal anvendt forskning og ny utvikling av allerede kjente næringer og teknologi være med på å bære et fremtidig næringsliv, må de norske forskningsmiljøene være av høy internasjonal standard og kanskje av mye høyere kvalitet enn det vi har i dag, slik at også næringer utenfor vårt lands grenser er interessert i hva som skjer i Norge, og ikke minst er villig til å betale for norsk kunnskap i sterk konkurranse med andre nasjoner. Kort sagt: Denne aktiviteten koster penger – mange penger. Det er imidlertid utopi og i beste fall norsk «sjøldigging» å tro at vi kan være best på alt. Selv om enkelte har hevdet at «det er typisk norsk å være god», er det ikke typisk for et lite land som ønsker å hevde seg på verdensnivå, å spre sine ressurser slik at spisskompetansemiljøer vannes ut. Vi må erkjenne at noe forskning også må foregå i utlandet. Videre er det ikke noe mål i seg selv å være selvforsynt med både utdanning og forskning. Det vi snakker om, er arbeidsplasser og velferd for kommende generasjoner, som ikke kan basere seg på et liv i makelighet og egoisme betalt med oljepenger. Norske arbeidsplasser kan skapes og trygges av forskning og kunnskap tilegnet i utlandet også. Og arbeidsplasser vil vi komme til å trenge nær sagt i bøtter og spann i fremtiden, når olje og gass ikke lenger er tilgjengelig i samme omfang som nå i våre områder – ca. 800 000 arbeidsplasser, har jeg hørt. Det ble faktisk sagt at man ikke engang visste hva disse skulle bestå i. Ganske enormt, spør du meg. Jeg som er blitt litt eldre, husker at da oljeeventyret startet og det ble diskutert hva vi skulle bruke disse enorme summene til, var det fra noen en klar forutsetning at mye skulle investeres i nettopp forskning. Denne forskningen skulle bl.a. erstatte tapet av tekoindustrien, som var meget følbart den gangen. I tillegg skulle det bli et slags fremtidens klondyke, nyskaping av næringer, slik at vi hadde noe å falle tilbake på når det hele tok slutt. Dette var et godt standpunkt. Men når meldingen om miljøene nå dokumenterer at de i virkeligheten har blitt sultefôret med midler, er det etter Fremskrittspartiets mening betimelig å spørre flertallet: Hvorfor lovte dere noe som dere ikke holdt? Næringer forsvinner i rivende tempo. Norske bedrifter blir solgt til utlandet og deretter slaktet. Det er et paradoks at vi som en rik nasjon ikke er i stand til å utvikle noe nytt som vi kan produsere og leve av og samtidig få inntekter av via patenteringer og lisensmidler. Fremskrittspartiet har av mange blitt beskyldt for ikke å ha noen politikk verken når det gjelder utdanning generelt eller forskning spesielt. Det synes å være beskyldninger som mer faller inn i kategorien at en bør fjerne søkelyset fra seg selv og sin egen bakgård, fordi bakgårder generelt sier mye om den som eier dem. Fremskrittspartiet har alltid erkjent at grunnforskning er et offentlig ansvar, og derfor er det et overordnet offentlig finansieringsansvar. Når det gjelder grunnforskningens spesielle situasjon som et sett av byggeklosser i en nasjonal diffus kunnskapsbase, er denne typen forskning ikke bare et offentlig ansvar, det er et fundamentalt ansvar knyttet opp til universiteter og spesielt vitenskapelige høyskoler. Det er derfor med en viss undring vi ser at alle andre partier ønsker – og det svært sterkt – å spre begrensede midler enda mer enn i dag i et regionalt perspektiv som åpenbart skal gjøre enkelte høyskoler til mer attraktive studiesteder. Dette er også en måte å bruke forskning på. Jeg undres på om seriøse forskere ser dette fremstøtet som spesielt positivt. Nå skal det innrømmes at vi lever i teknologiens tidsalder, og at forskning i prinsippet også kan skje i samarbeid med andre og kan utføres nesten hvor som helst, kun avhengig av utstyr og plass. Men jeg oppfatter ikke flertallet slik at man tenker på ting som et virtuelt verdensuniversitet eller et virtuelt forskningsmiljø. Flertallsstandpunktet om regionalisering og stedbundethet virker altfor fastlåst til slike ideer. Med andre ord er man fortsatt bundet av gammelt tankegods. Fremskrittspartiet har også merket seg at meldingen legger betydelig vekt på at høyere utdanning skal være forskningsbasert. Siden flertallet i komiteen på det sterkeste har gått i rette med undertegnede når det gjelder dette spørsmålet, vil jeg sitere fra meldingen side 41, med henvisning til ny felles lov for universiteter og høyskoler som trådte i kraft 1. januar 1996: « – gi høgre utdanning som er basert på det fremste innenfor forskning, kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap – drive forskning og faglig utviklingsarbeid og/eller kunstnerisk utviklingsarbeid.» Hvis ikke dette betyr at all høyere utdanning skal være forskningsbasert, er det jammen på høy tid å spørre om hva flertallet på Stortinget egentlig har ment med disse ordene. Videre står det at «universitetene og de vitenskapelige høgskolene har et særlig nasjonalt ansvar for grunnforskning og forskerutdanning». Er dette bare store ord når dette nå skal regionaliseres for å skape vekst i distriktene? Fremskrittspartiet har alltid hevdet at en konsentrasjon av grunnforskning og forskningsmiljøene vil forenkle både administrasjon og gjennomføring, slik at nasjonen får nødvendig grunnforskning for de bevilgede midler og ikke administrasjon og sysselsetting. De faktiske forhold er at grunnforskning har vært utført og finansiert på universitet, høyskoler, institutter m.m., og det ser nesten ut til at uoversiktlighet har vært et mål. Er dette korrekt, kan det nesten oppfattes som en erkjennelse av at jo mindre andre er i stand til å finne ut om hva som virkelig skjer, jo lettere er det å styre både bevilgningene og resultatet. Det har også vært perioder med stor arbeidsledighet, hvor kapasiteten ved høyere utdanningsinstitusjoner som utfører grunnforskning, har vært tøyd til bristepunktet for å «pynte» på realitetene. Denne volumøkningen sammen med et håpløst finansieringssystem har også rammet forskningen sterkt. Flere har allerede erkjent det her i dag. Jeg hadde imidlertid håpet at partiet Høyre i hvert fall ved denne behandlingen ville gjennomføre sin påståtte politikk om konsentrasjon, kvalitet og høyt internasjonalt nivå når det gjelder forskning. Men det er nesten patetisk når en leser saksordførerens forsøk på og observerer hans ekstreme villighet til å inngå i kompromisser som vanner ut hele systemet – bare for å slippe å stå frem alene om synspunkter som i bunn og grunn er gode og langt på vei deles av Fremskrittspartiet. Vi må bare innse at styringskåthet er viktigere enn å la faglig dyktige mennesker få lov til å forske ut fra egen overbevisning og behov for ekstern finansiering. Det virker som om flertallet, akkurat som tante Sofie i «Folk og røvere i Kardemomme by», er mer opptatt av orden, system og kontroll enn av spontanitet, utvikling og frihet. Denne tilsynelatende optimale flertallspolitikk har nå ført til at våre tidligere fremste forskningsbaserte utdanningsinstitusjoner ikke lenger holder faglige kvalitetsmål. Jeg kan kort nevne at næringslivet stiller spørsmål ved faglig dyktighet innen visse teknologiske miljøer ved NTNU. For en del år tilbake var det en utenkelig situasjon. Noen har et betydelig ansvar. Men det kan ikke legges på Fremskrittspartiets terskel. Dette partiet har stilt berettigede spørsmål ved både utdanning og forskning i Norge i mange, mange år. Når det gjelder det meget store antall rekruttstillinger som skal opprettes i løpet av en femårsperiode, er det kun én ting å si, nemlig at å vedta antall og plassering nå antakelig ikke vil hjelpe institusjonene i det lange løp, da systemet blir altfor rigid. Videre må det være klart at næringslivets forskningsinnsats over tid synes å være styrt av helt andre kriterier enn de som vektlegges av Regjeringen over tid, nemlig markedene. Dette kan tyde på at næringslivets interesser og behov ikke er tilstrekkelig vektlagt. Det er betenkelig når det fra store bedrifter og næringer blir påpekt at kvaliteten i Norge ikke er tilfredsstillende, og at spørsmålet om høy kvalitet blir brukt som begrunnelse for forskning i utlandet. Fremskrittspartiet er også smertelig klar over hvor sårbart et næringsliv som hovedsakelig består av små og mellomstore bedrifter, er, og at disse har varierende behov for nyutvikling. Når man da går inn for og ønsker økt satsing fra næringslivet, bør ikke økt satsing skje ved hjelp av tvungne avgifter pålagt små og sårbare næringer. Det må basere seg på et eget ønske fra næringen, f.eks. som Fremskrittspartiet skriver i sine merknader: «Disse bedriftene bør gis mulighet til å inngå i en eller flere privatfinansierte forskningspooler der dette ansees hensiktsmessig fra den enkelte bedrifts ståsted». Og det må være frivillig. Poolene skal naturligvis styres av bedriftene selv. Det er også viktig å gjøre oppmerksom på noe som de øvrige i komiteen åpenbart har glemt, at EUs rammeprogram for forskning, EUREKA-samarbeidet, og nordisk forskningssamarbeid synes å ha holdt båten flytende når nasjonale kilder tørker inn. Men så vidt jeg kan se, er det ingen av flertallskonstellasjonene som har brydd seg om å vurdere de betydelige ressurser og all den arbeidstid som forskerne selv må bruke til å definere, beskrive og kvalitetssikre prosjekter, og så skrive detaljerte søknader om penger. Etter Fremskrittspartiets oppfatning er dette en meget bekymringsfull utvikling og et felt hvor også flertallet bør være interessert i å finne løsninger. Jeg vil med dette ta opp de forslag som Fremskrittspartiet står sammen med andre om, eller står alene om.
-0	Jeg har forsøkt å telle, og jeg tror det er mer enn 50 tiltak som er omtalt i stortingsmeldingen. Ambisjonene på dette viktige området er store. Det skal Regjeringen ha honnør for. Fremskrittspartiet ønsker årlige tilbakemeldinger til Stortinget om oppfølgingen og virkningene knyttet til disse mer enn 50 tiltakene. Hvordan vil statsråden sørge for at Stortinget får tilbakemelding? Statsråden har selv gjennom svar på spørsmål fra komiteen om IKT-utgifter vist til at anslaget for offentlig sektor ligger på et sted mellom 6,5 og 11,5 milliarder kr årlig. Hvordan skal vi få se effekten av disse årlige tiltakene i offentlig sektor? Et viktig poeng i denne meldingen er jo at det ligger til rette for utvikling og fornyelse av offentlig sektor ved å bruke IKT-teknologi. Da må vi også se at vi får noe igjen for pengene.
-1	Jeg kan bekrefte overfor statsministeren og presidenten at vi ligger i tørrtrening for å kunne klare å danne et nytt flertall neste valg, også en flertallsregjering. Det er den store forskjellen mellom høyresiden og venstresiden i politikken, nemlig at det kan finnes et flertallsalternativ på sentrum-venstre-siden, mens det bare finnes et mindretallsalternativ på høyresiden. Begrunnelsen for å prøve å få fram en flertallsregjering er sterk. Denne regjeringen har ingen mulighet til å si hvordan mange av dens saker ender i Stortinget. Vi sitter med rovdyrmeldingen, vi sitter med skattereformen, og vi sitter med revidert nasjonalbudsjett. Regjeringen legger fram noen forslag, det kan gå hit eller dit i Stortinget, og mye tid kastes bort på å avklare disse flertallene. Hvis vi hadde klart å få til et sentrum-venstre-flertall og en flertallsregjering med klar kurs, kunne vi virkelig satt i gang noen store prosjekter i norsk politikk. Finnes det noen mulighet for at høyresiden og Kristelig Folkeparti kan matche dette med et forslag til en flertallskonstellasjon?
-1	Det blir i sannhet en merkelig skattereform når alle spørsmål som er ubehagelige for finansministeren, skal utsettes til senere. Da har vi ikke lenger en skattereform, men noen utvalgte flaggsaker for Høyre, å behandle i Stortinget. Vi er i den situasjon at finansministeren den ene dagen utfordrer noen fradrag og den andre dagen sier at han skal frede noen, som han nettopp sa. Det må være på sin plass, hvis vi skal komme videre i denne debatten, at finansministeren er klar på hvilke fradrag som skal diskuteres, og hvilke fradrag som skal fredes. Hvis det er noen fradrag som finansministeren har lyst til å frede, synes jeg han skal gjøre det nå. Hvis ikke må vi regne med at alle fradragene som ikke er nevnt spesifikt i det som er oppe til diskusjon, kan stå for fall.
-1	For det første synes jeg det er veldig interessant å se Kristelig Folkepartis alternative statsbudsjett, for det er bare en variant av det statsbudsjettet som den rød-grønne regjeringen har lagt fram. Det vitner om en politisk slektskap som er nærmere oss enn mange andre partier i denne sal. Representanten Syversen følte i tillegg at det bruste i hans blod, så det vil jeg virkelig si at jeg er godt fornøyd med. Så så ille kan det umulig være, hvis Sørfonn nå skulle ha rett i at denne jammerdalen stemmer. For det første har vi et veldig klart fokus i dette budsjettet, og det gjelder det som små og store bedrifter sier er deres største utfordring nå, nemlig at de trenger arbeidskraft. Det er det som først og fremst avgjør om de kan utvide produksjon, om de kan ta alle de ordrene de har. Derfor har vi et veldig klart fokus på det. Det andre klare fokuset, som også er et område der næringslivet er veldig tydelig hørt av vår regjering, er på samferdselspolitikken. Det har ikke vært lagt fram et så godt samferdselsbudsjett på veldig, veldig mange år. Mange næringsdrivende og småbedrifter, særlig i distriktene, har sagt at det er vanskelige flaskehalser for dem. Derfor er dét viktige prioriteringer i dette budsjettet – og god næringspolitikk.
-0	Jeg vil henlede oppmerksomheten på at representanten Jagland hevdet at Fremskrittspartiet ønsker et privat skolevesen hvor alle kan kjøpe seg frem. Dette er ikke korrekt, hvilket jeg skal gå inn på senere. Representanten Thoresen hadde flere refleksjoner om hvilket lokalsamfunn han ønsket, og hvilken skole han foretrakk. Jo takk, den er ganske lik den svenske enhetsskolen, som av svært mange hevdes å være i raskt forfall, den detter fra hverandre. Dette ønsker ikke Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet ønsker en levende skole, en skole med utviklingsmuligheter, ut fra brukernes behov. Vi ønsker – som representanten Grete Knudsen er fullstendig klar over at vi er enige om – at den likeverdige opplæringen skal bli gitt til alle barn i Norge uavhengig av foreldrenes økonomi, bosted osv. Dette var faktisk komiteen helt enig om da vi la fram innstillingen til meldingen vi diskuterte for noen dager siden. Fremskrittspartiet erkjenner at lærerne er den absolutt viktigste ressurs for å få nettopp denne skolen. Og det betyr at lærernes generelle status, muligheter i arbeidsmarkedet og lønn må ivaretas på en bedre måte enn i dag. Om disse lærerne er ansatt i offentlige skoler eller private skoler, er egentlig helt uinteressant, fordi lærerne er et mangfold i seg selv, og de skal ivareta et mangfoldig skolemiljø til gode for 550 000 elever som er samlet i det som kalles den norske grunnskolen av i dag. Og dette er ikke verken en gjennomsnittsmasse eller en enhetlig masse, det er 550 000 forskjellige individer som skal utvikles. Og vi i Fremskrittspartiet mener at dette utmerket godt kan gjøres innenfor et stort og bredt spekter av skoletilbud bestående av både gode offentlige enhetsskoler og et mangfold av private skoletilbud. Men – og det må være klart – disse må sidestilles. Det må ikke, som i dag, gjøres en klar diskriminerende forskjell på de private skolene som av en eller annen merkelig grunn får lov til å etablere seg, i forhold til alle dem som skulle ønske at de nettopp kunne bli etablert. Så la det være klart: Innenfor skole ønsker Fremskrittspartiet likeverd basert på mangfold – som ikke betyr likhet.
-1	Når jeg bad om ordet, var det fordi saksordføreren innledet med å si at alle er opptatt av situasjonen for fattige barnefamilier, og at den må bedres – jeg oppfattet at det var et budskap fra ham. Det kan vel være at alle i gitte situasjoner når det diskuteres, slik som det diskuteres her i salen i dag, vil si at det er spørsmål man er og bør være opptatt av. Men måten å måle i hvilken grad man er opptatt av det på, må være gjennom den konkrete politikken. Jeg fornemmer ut fra argumentasjonen i det andre innlegget til Arnesen at man beveger seg i riktig retning, i retning av at færre faller utenfor, og at forskjellene blir mindre. Men ikke minst viste behandlingen av utjamningsmeldingen og det som står i den, at så ikke er tilfellet. Fra 1980-tallet har forskjellene mellom fattige og rike blitt stadig større i Norge. Vi ser hvordan nye grupper de siste årene har falt utenfor. Arbeiderpartiet forsøker å få oppmerksomheten bort fra eget parti og over på Høyre og Fremskrittspartiet – det er for så vidt berettiget at man retter oppmerksomheten mot disse to partiene – men først og fremst bør Arbeiderpartiet gå i seg selv. Er man opptatt av disse spørsmålene, må man også eksempelvis se på hvorfor barnetrygden skal tas med i beregningsgrunnlaget for sosialstønad, slik at man får innkorting når man mottar barnetrygd. Hvorfor er det slik at Arbeiderpartiet, som sier de ønsker å gjøre noe i forhold til barnehagene, ikke kan være med på allerede nå å fastsette maksimumssatser for barnehagene, noe som vil ha konsekvenser nettopp for de fattigste? Hvorfor er det slik at Arbeiderpartiet ikke kan være med og følge opp vedtak om avvikling av hospits, men i stedet bare skal ha en slags langsiktig avvikling som skaper akkurat den samme usikkerheten som før vedtaket ble fattet i forbindelse med behandlingen av utjamningsmeldingen? Hvorfor er det slik at egenandelene i forhold til helse øker under Arbeiderpartiet, selv om man sier at det er betenkelig at man har egenandeler? Hvorfor er det slik at Arbeiderpartiet ikke vil være med på å fjerne egenandelene i grunnskolen? Hvorfor er det slik at Arbeiderpartiet ikke vil hindre at man får egenandeler knyttet til leirskoler, og være med på å følge opp en utvikling der? Det er jo den typen spørsmål man må stille seg hvis man skal ha troverdighet knyttet til at man er opptatt av disse gruppene, ellers blir det fine taler uten innhold. Mest grotesk blir dette synliggjort når man får en situasjon i forhold til Oslo der Arbeiderpartiet flagger at man gjennom sosialstønadsordning og minstesatser skal være med på å trygge situasjonen for dem som har det vanskeligst. Egentlig er det å oppfatte sånn at man i Oslo skal kutte satsene ytterligere. Og så får man reaksjoner, jeg vil si helt berettiget, nettopp fra Høyre. Det er ikke lenger sånn at Arbeiderpartiet står veldig sterkt når man retter den kritikken mot Høyre. Da bør man faktisk gå i seg selv.
-0	Det denne arbeidsministeren og denne regjeringen kan si til de pensjonistene, er at Stortinget har vedtatt en pensjonsreform med levealdersjustering. Denne regjeringen er opptatt av en klar sosial profil, men vi er også opptatt av en klar rettferdighet i måten vi organiserer og tilrettelegger politikken på. Derfor er det rettferdig at alle alderspensjonister får samme levealdersjustering. Det vil gjøre at man får et enklere, avbyråkratisert system som gjør at man får en riktigere måte å beregne pensjonene på. Jeg synes det er fornuftig. Jeg synes det er bra å sørge for at vi har rettferdighet i pensjonssystemet – at denne regjeringen forholder seg til Stortingets vedtak. Selv om Fremskrittspartiet var imot pensjonsreformen, må vi forholde oss til Stortingets vedtak – noe annet hadde vært oppsiktsvekkende – og gjennomføre det på en rettferdig måte. At rettferdighetsprinsippet ligger til grunn, synes jeg er veldig bra.
-1	Høyre hamrer og hamrer på at de har bevilget flere penger til politiet, og de vil ha mer politi. Da stiller jeg et enkelt spørsmål: Hvor skal man hente disse politifolkene? Per 15. oktober var det 300 ikke-besatte politistillinger, og 95 pst. av dem som var uteksaminert, hadde jobb. Hvor skal man hente politifolk for å ansette der hvor Høyre sier de vil ansette dem? For SV og denne regjeringen er det viktig å sørge for at vi har et kompetent og nært politi som nyter høy tillit i befolkningen. Det har vi i dag. Det er viktig at avstanden mellom folk og politiet er minst mulig, og terskelen for å kunne kontakte politiet må være lav. Alt som kan hindre denne dialogen, bør vi være meget kritiske til. Et knapt flertall av delegatene på Politiforbundets landsmøte har vedtatt at de skal jobbe for en generell bevæpning av politiet. Dette mener SV av mange årsaker er et feilspor, og det er vi ikke alene om. Det støttes heller ikke av dem med kompetanse i Norge, og heller ikke i virkeligheten i Norge. Som jeg tidligere nevnte, meldte Aftenposten at det ble avfyrt 76 skudd av politiet i Sverige i fjor. Norsk politi gjorde det én eneste gang. Vi har veldig stor respekt for de menn og kvinner som gjør Norge trygt hver eneste dag, men vi mener at det å bevæpne politiet vil gjøre politiet utrygt, ikke mer trygt. Jeg stilte et spørsmål til komiteens leder fra Fremskrittspartiet: Hva bygger Fremskrittspartiet sitt syn på når de ønsker å bevæpne politiet – hvilke utredninger, hvilken kompetanse osv.? Da sa representanten at han ikke var helt sikker på det ennå, og henviste til et spørsmål han hadde sendt til statsråden. Jeg har hentet det spørsmålet som representanten sendte, og der står det: «Hvilken tidsbruk og kostnadsramme ser statsråden for seg er nødvendig for å innføre fast bevæpning for operative polititjenestemenn?» Han uttalte til TV 2 Politisk: «Når både politiet og publikum er utrygg i hovedstaden vår – da er det verdt et forsøk på å få på plass generell bevæpning i Oslo.» Spørsmålet er: Har Fremskrittspartiet truffet en beslutning, eller har Fremskrittspartiet ikke truffet en beslutning om å bevæpne norsk politi? Og hvis Fremskrittspartiet ønsker å bevæpne norsk politi – på hvilket grunnlag gjør de det? Hvordan skal de begrunne å gjennomføre dette tiltaket, som vil endre norsk politi og det norske samfunnet for evigheten?
-1	Jeg merket meg at statsråden ikke svarte skikkelig på spørsmålet mitt. Slik oppfattet jeg det. Jeg er absolutt opptatt av innholdet, og ikke bare av å lage en plan. Men poenget er at da man laget f.eks. eldreplanen for utbygging av boliger, hadde man helt konkrete måltall for hvor mange boliger man skulle oppnå. Det ene oppfølgingsspørsmålet mitt til statsråden er da: Hvorfor vil man ikke ha helt konkrete måltall når det gjelder å oppnå et tilstrekkelig antall boliger, for å løse dette problemet på en skikkelig måte? Det er det ene. Det andre er: Fra enkelte byer meldes det nå at saksbehandlingstiden i Husbanken er for lang. Fra Tønsberg meldes det at kommunen ikke raskt nok får behandlet søknadene sine om kjøp av boliger som man ønsker å bruke til akkurat dette formålet. En av grunnene kan være at det er for lite penger. En annen grunn er at Husbankens ordninger ikke er godt nok innrettet på annet enn å bygge boliger, og ikke godt nok innrettet for kommunene til å kjøpe boliger på et privat boligmarked, som det faktisk er rimeligere å benytte seg av.
-1	Det er svært gledelig og betryggende at flertallet i helse- og omsorgskomiteen er enig i at det er et mål å redusere bruken av tvang overfor mennesker med psykisk sykdom, utviklingshemning og demens i Norge. Tvang strider mot grunnleggende menneskerettigheter om selvbestemmelse og personlig frihet. De som blir utsatt for tvang, opplever det som svært krenkende. Vi i SV er derfor glad for at flertallet mener at behandlingen skal være mest mulig frivillig, og at tvang bare skal brukes i helt spesielle situasjoner. Norge har mer enn 10 000 tvangsinnleggelser i psykiatrien i løpet av ett år. SINTEF-rapporten fra juni 2007 dokumenterer at bruk av tvang øker overfor pasientgrupper som psykisk utviklingshemmede, psykiske syke og demente, og den viser at Norge scorer høyt på internasjonale statistikker over tvangsbruk sammenlignet med andre land. Dette bekymrer oss i SV. Flere av høringsinstansene har pekt på behandlingskriteriet som en årsak til at tvang er mye brukt, og at fjerning av dette kriteriet vil kunne redusere tvangsbruken. Vi ser derfor fram til det arbeidet som skal gjøres i arbeidsgruppen, som skal settes sammen i disse dager, for å se nærmere på problemstillinger knyttet til dette. Arbeidsgruppen skal også vurdere om gjeldende tiltaksplan mot tvang bør suppleres med nye tiltak. Rapporten er planlagt ferdigstilt innen juni 2009. SV er opptatt av bred deltakelse fra brukerrepresentantene i arbeidsgruppen, og vi ber om at dette blir ivaretatt ved opprettelsen av arbeidsgruppen. Dette inkluderer organisasjoner som Mental Helse Norge, Landsforeningen for Pårørende innen Psykiatri og Landsforeningen We Shall Overcome. Ifølge Statens helsetilsyn og Rådet for psykisk helse er det store geografiske forskjeller når det gjelder bruk av tvang, og disse forskjellene skyldes ofte ulik fagkultur. Fagkultur er vanskelig å endre, men dette er svært viktig å fokusere på. Dette viser viktigheten av og behovet for å rette større fokus mot menneskerettigheter i helsetjenesten og for økt kunnskap blant ansatte om lovregulering og praktisering av tvang mot psykisk utviklingshemmede, psykisk syke og demente. SV er derfor glad for at komiteens flertall også ser behovet for at det utarbeides undervisningsmateriell med fokus på menneskerettigheter til bruk for helsepersonell innenfor omsorgen for disse gruppene. Menneskerettighetsjurist Gro Hillestad Thune har lenge påpekt behovet for dette. I brev til komiteen av 10. juni 2008 har hun påpekt viktigheten av at undervisningen ikke legges opp for teoretisk og juridisk. Opplæringen bør være praktisk og enkel og skje i samarbeid med de ansattes organisasjoner, personer med erfaring som pasient og pårørende. Dette bør det lyttes til. Man bør også løfte fram de gode eksemplene fra behandlingstilbud med lite bruk av tvang. Forebyggende tiltak som tidlig hjelp og god tilgang på gode fagfolk blir understreket som svært viktig i høringsnotatet fra Landsforeningen for Pårørende innen Psykiatri. Også økt samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten må etableres for å sikre kompetanseoverføring om forebygging og praktisering av tvang og sammenhengende og kontinuerlig hjelp for å hindre at noen faller utenfor behandlingsapparatet. Vi er glad for at helseministeren nå vil vurdere om det bør iverksettes ordninger for å stimulere til samhandlingsmodeller med sterkere organisatorisk forpliktelse og bedre finansieringsordning for ambulante team. Det er mange som opplever det krenkende og uverdig å bli hentet hjem av uniformerte politimenn når man er i en krisesituasjon. Dette bør det være helt unødvendig å utsette pårørende og pasienter for i dag. Derfor mener SV sammen med flertallet i komiteen at helseforetakene bør etablere samarbeidsrutiner med politiet for å forebygge unødig bruk av uniformert politi når det gis bistand ved innleggelser. Så til representantforslaget fra Venstre om å utarbeide en handlingsplan for å redusere tvangsbruk innenfor psykisk helsevern. Gjeldende Tiltaksplan for redusert og kvalitetssikret bruk av tvang i psykisk helsevern ivaretar flere av de formålene representantforslaget innebærer. Arbeidsgruppen nedsatt av Helsedirektoratet vil i tillegg til å vurdere behovet for behandlingskriterier supplere gjeldende tiltaksplan med ytterligere tiltak for å forsterke innsatsen for en redusert og kvalitetssikret bruk av tvang i psykiatrien. Vi vil igjen påpeke behovet for menneskerettighetsundervisning for å forhindre unødig bruk av tvang, og ser fram til ferdigstillelsen av arbeidsgruppens rapport.
-1	Det er et viktig mål å redusere omfanget av unødvendige rapporteringskrav, overdreven målstyring og byråkrati i helsevesenet vårt. Men jeg vil understreke ordet «unødvendig», for det finnes noen områder der det er nødvendig å gi veldig tydelige styringssignaler – ganske enkelt fordi det ikke finnes god nok kultur rundt om på arbeidsplassene, eller rundt om i helsevesenet i dette tilfellet, for å skape endring. Når regjeringen nå har gått gjennom oppdragsbrevene for å se om en kan kutte, noe som jeg i og for seg synes er prisverdig, synes jeg det er ganske avslørende hva en velger å ta bort, og hva en velger å la stå. Utgangspunktet for at SV har fremmet dette forslaget er at de tre siste årene med krav fra den rød-grønne regjeringen til helseforetakene, har virket. Den forrige regjeringen innførte i 2011 et krav om at foretakene skulle redusere andelen deltidsarbeidende med 20 pst., og gjentok kravet i 2012 og 2013. Det er et viktig likestillingskrav, men det er også veldig viktig helse- og omsorgspolitikk, fordi et trygt og godt arbeidsliv, et attraktivt arbeidsliv, et stabilt arbeidsliv har veldig mye å si for kvaliteten på helsetjenestene. Hva er egentlig ufrivillig deltid? Ufrivillig deltid innebærer en enorm sløsing med arbeidskraft. Det betyr – og dette gjelder, som vi vet, særlig kvinner – at arbeidskraften til veldig mange mennesker i dette landet ikke blir brukt slik som den kunne blitt brukt, at mange menneskers ressurser ikke blir tatt i bruk, at mange mennesker ikke får utfolde seg i yrkeslivet slik som de skulle ønske. Vi frykter dessuten at den store deltidsandelen i helsevesenet kommer til å gå ut over den livsviktige jobben vi har når det gjelder rekruttering framover – og dermed også ut over kvaliteten. Det kommer sterke historier, når en spør de menneskene som jobber, eller har jobbet, i mindre stillinger enn de skulle ønske, om hvordan den hverdagen er. Det handler om spenningen og utryggheten en føler hver gang vaktlistene kommer og en ikke vet hvor mye en får jobbe. Det handler om mangel på penger fordi en, hvis en ikke får nok vakter, ikke får inntekt nok til å forsørge seg og sine. Det handler om mangelen på trygghet for framtiden fordi mennesker med en svært lav stillingsandel kanskje ikke får huslån – kanskje ikke får andre ting som andre regner som en selvfølge. Jeg synes også det er grunn til noen ganger å stille spørsmål ved hvor frivillig den såkalt frivillige deltiden er. Derfor må en heltidskultur innebære noe mer enn bare tiltak for å få dem som er erklært ufrivillig på deltid, over på heltid. Vi vet at det er mange strukturer i samfunnet vårt som gjør at særlig kvinner ser seg nødt til å velge å være hjemme istedenfor i arbeid. Noen lykkes i kampen mot ufrivillig deltid. Særlig ser vi det i spesialisthelsetjenesten i statlig sektor, men også i kommunene. Jeg har lyst til å peke på Gamvik kommune i Finnmark, som vel har blitt den første kommunen i landet til å avskaffe ufrivillig deltid. De markedsfører seg nå – i jakten på nye ansatte i pleie og omsorg – som heltidskommunen. Det viser at det er mulig hvis en har politisk vilje. Gamvik har for øvrig ordfører fra SV. Det som er avgjørende, er å gå fra fine ord til konkret handling. Da trengs det politisk vilje til å skape den heltidskulturen som vi snakker om. Det den rød-grønne regjeringen hadde, var nettopp vilje til konkret handling, ikke bare i forbindelse med den saken vi diskuterer nå, men også ved bl.a. å styrke fortrinnsretten, som nå har en konkret effekt rundt om på arbeidsplassene. Når Sykepleierforbundet og Fagforbundet i høringer ber om at disse kravene overfor helseforetakene gjennomføres, er det selvfølgelig fordi de som er mest opptatt av dette, tror at det virker å stille slike krav – og frykter konsekvensene av den prioriteringen regjeringen har gjort. Det synes jeg regjeringspartiene skal merke seg. Jeg er glad for at de andre rød-grønne partiene har støttet SVs forslag. Det er et veldig tydelig skille mellom vår side og borgerlig blokk når alle de borgerlige partiene går imot det.
-1	Det var eigentleg representanten Ketil Solvik-Olsen, ein utflytta rogalending, som fekk meg til å ta ordet, for han kalla meg personleg den raude faren, og det set eg jo pris på å bli kalla. Men då er det viktig for meg at eg faktisk har eit politisk prosjekt, og det prosjektet er ikkje å ta doktorgrad i syting, sånn som representanten legg opp til. Det er faktisk å få ting gjort. Derfor blir eg nøydd til å spørja representanten – den no framståande, høgverdige representanten frå Framstegspartiet – om kva han har fått til for Rogaland. Eg kan seia at eg iallfall har levert 3 mrd. kr til jernbane og har levert masse pengar til veg, til rassikring. Kor mykje har Framstegspartiet fått til, sidan dei syter sånn over det den raude faren har fått til? Så er det ein annan ting som er interessant. Framstegspartiet sit nemleg i posisjon på Nord-Jæren og i Rogaland. Dei er i fleirtal. Der sit dei og driv inn bompengar dag etter dag – stakkars utsette bilistar blir flådde av Framstegspartiet dagleg, med deira vilje, i fleirtal. Og så kjem han her og kjeftar på meg! Kva i alle dagar er dette, Solvik-Olsen? Du er den fremste pengeinnkrevjaren sjølv, med ditt eige parti i spissen, og så kjeftar du på meg. Nei, eg synest at den nye, komande mannen i Framstegspartiet bør avgrensa seg frå talarstolen i Stortinget. Eg registrerer at han omfamnar Arbeidarpartiet, mens det eg trudde Siv Jensen hadde sett han til, var å omfamna Høgre. Det har ikkje Framstegspartiet gjort i dag.
-0	Narasin er et koksidiostatika som vi nå har satt i gang en rekke prosjekter om for å forske nærmere på. Jeg er opptatt av at vi skal ha forskningsbaserte tilnærmelser til det vi skal gjøre. Det som er ett av spørsmålene, er: Dersom vi kutter ut narasin, kan det bety at vi må bruke mye mer antibiotika? Er det i så fall noe vi ønsker? Er det i så fall noe som vil forbedre situasjonen innenfor kyllingproduksjonen? Det er slett ikke sikkert. Derfor er det viktig først å ha kunnskapen i bunnen, før vi eventuelt går til slike skritt. Så er det også viktig å si at Vitenskapskomiteen for mattrygghet nå er i gang med å se nærmere på dette. Jeg ser fram til at vi får flere fakta på bordet – rett og slett – i denne saken, slik at det kan danne grunnlag for å ta stilling til spørsmålet.
-1	Personvern er viktig for SV. Derfor har vi, i likhet med et bredt lag av aktivister med veldig ulik politisk bakgrunn, konkludert og tatt klar stilling mot EUs datalagringsdirektiv. Dette kommer også til uttrykk i regjeringsplattformen sammen med Senterpartiet. Derfor avgjøres ikke denne saken nødvendigvis av det rød-grønne flertallet, men av de partiene som ennå ikke har bestemt seg – i Stortinget. Dermed kan Høyre fort bli det partiet som avgjør spørsmålet om å bruke reservasjonsretten mot EUs datalagringsdirektiv. Jeg registrerer at f.eks. representanten Røe Isaksen fra Høyre har omtalt direktivet som et grovt angrep på personvernet. Det er positivt. Derfor lurer jeg på om representanten Solberg, uten å skulle konkludere nå for åpen sal, likevel stiller seg åpen for å støtte bruk av reservasjonsretten mot EUs datalagringsdirektiv.
-1	Framstegspartiet er oppteke av kraftbalansen, som vanleg, og meiner at dersom ein får byggja ut fleire elvar, vil han betra seg, i tillegg til at ein ønskjer å byggja gasskraftverk, gassrøyr og litt av kvart. Det som forundrar SV når det gjeld kraftbalansedebatten, er nettopp den passiviteten ein ser frå Framstegspartiet med omsyn til å få realisert ulike prosjekt i budsjettforlik, t.d. dette med gassrøyr og dette med gasskraft. Aldri legg Framstegspartiet i budsjettforlik noko vekt på det. National Geographic har kåra Noreg og norske fjordar og elvar til verdas vakraste reisemål. Reiselivsbedriftene seier at det er eit stort potensial for næringsutvikling her. Meiner Framstegspartiet at dei som skal komma til Noreg, skal få sjå norsk natur, eller skal dei få sjå røyrgater, høgspentlinjer, betongdammar og alle andre ting som ein no ønskjer i dag?
-1	Nei, SV vurderer ikkje eit lukka mottakssystem, og vi vurderer ikkje internering av folk som har gjort det som for etniske nordmenn vil framstå som lovbrot av svært liten karakter, som f.eks. ikkje å søkje om pass. Eg tek avstand frå at vår integreringspolitikk handlar om å hive mest mogleg pengar etter dette formålet. Vår integreringspolitikk, som går godt fram av Soria Moria-erklæringa, handlar for det første om å stille krav og for det andre om å gi hjelp. Det var ein god artikkel i Aftenposten for nokre dagar sidan om nettopp dette spørsmålet. Her var det nettopp ein innsett som peikte på dette: Vi må stille krav til folk, men vi må også gi hjelp. Å overlate folk til seg sjølv – altså framstegspartipolitikk, nemleg å behandle alle likt – gir ikkje god integrering. God integrering er altså å ha ein kvalitativt god politikk. Det handlar ikkje om berre å hive pengar etter folk.
-1	Det er mye å reagere på i måten Høyre opptrer på fra denne talerstolen i denne saken. Det første jeg reagerer sterkt på, er at representantene fra Høyre glatt overser det faktum at deler av den norske multietniske befolkningen faktisk føler at de ikke har tillit til politiet. Når representanten Helleland i stad f.eks. sa at politiet nyter høy tillit, så fortalte han ikke samtidig at det gjelder ikke for en del av befolkningen, spesielt ikke den delen av befolkningen som har minoritetsetnisk bakgrunn. Det er et problem som jeg hadde forventet at også Høyre, som påberoper seg å være et parti som er for inkludering av disse i samfunnet, ville ha tatt innover seg og således jekket seg noe ned i denne saken. En annen ting som gjelder framstillingen fra Høyre, går på hvorvidt dette ville være meget kostbart og byråkratisk. Som representanten Hofstad vet, er det snakk om et visittkort med et tjenestenummer og sted og tid for kontrollen. Og så er det ikke slik at politibetjenten må kjøre rett tilbake til politistasjonen og registrere dette. Som Hofstad vet, er det faktisk slik at det kan vedkommende gjøre på slutten av arbeidsdagen sin, eller ved innbringelse av en person hvorved vedkommende allikevel skal til politistasjonen. Så dette er bare tull.
-0	Det er ikke behov for ytterligere oppfølging. Jeg skal sørge for at brevene kommer statsråden i hende.
-1	Mange av oss har opplevd den trygge følelsen det er å være nordmann i utlandet. Vi er vant til å bli hyllet for norsk utviklingspolitikk og for vår innsats for fred. Kanskje er det derfor ekstra opprørende å være vitne til de siste dagers dramatiske hendelser: demonstrasjoner mot Norge, flaggbrenning, angrep mot en norsk ambassade og mot en norsk militærbase. Jeg tror mange flere enn meg syns at dette er uvirkelig. Fra SVs side er vi opptatt av å komme ut av den situasjonen vi er kommet i. SV vil fortsatt arbeide for gjensidig respekt mellom mennesker med ulik tro og ulikt livssyn. Gjensidig respekt innebærer at vi forsøker å unngå en opptreden som andre føler er krenkende. Det gjelder både i forhold til tro og i forhold til grunnleggende menneskerettigheter. Jeg vil gi ros til statsministeren. Han gjør det helt klart at ytringsfriheten er en menneskerettighet vi alle nyter godt av. Samtidig må en vise forståelse for at enkelte ytringer kan virke krenkende på andre. Men vi må ikke begrense ytringsfriheten – sjøl om vi viser større varsomhet. Det står respekt av den måten norske muslimer har håndtert hendelsene på. De har tydelig markert hvor uakseptable reaksjonene mange steder har vært, og har understreket at dialog er løsningen. Det er kun gjennom dialog – kun det – vi kan legge det som har skjedd, bak oss og sammen arbeide for økt forståelse og gjensidig respekt. Vi må nå arbeide for å styrke båndene mellom mennesker i Norge med ulik bakgrunn og ulik religion, ikke minst blant ungdom. Vi vil derfor støtte opp om den siden ved det videre arbeidet, og ber Regjeringa prioritere deltakelse og dialog på en felles arena. Jeg vil berømme Regjeringa for den resolutte og bestemte måten de har håndtert det som har skjedd, på. Vi i SV har full tillit til at det vil fortsette. Det som nå har skjedd, må ikke få konsekvenser for vårt bidrag når det gjelder å forebygge, dempe og løse konflikter. Det som har skjedd, krever fortsatt norsk dialog, bl.a. i Midtøsten. SV vil understreke hvor viktig det er at Norge fortsatt skal være en tydelig og god fredsnasjon.
-1	På vegne av representanten Sigbjørn Molvik og meg sjøl vil jeg fremme forslag om å avvikle ordningen med anbud på produksjon av ortopedisk fottøy.
-1	SV er positiv til at Regjeringen nå har sett at det er behov for en økt innsats, og er spent på oppfølgingen av den. Da er det spørsmål om Regjeringen har noen friske penger å legge på bordet for å få til økt aktivitet. På energiministerens område er det flere ting som kan gjøres. Det ene er at det er et stort potensial for miljøvennlig energi, der man kan sette i gang, bevilge penger, få utløst miljøvennlig energi, få arbeidsplasser. Det andre er at man kan øke utvinningsgraden i Nordsjøen på de feltene som fins. Det har Stortinget vedtatt etter et forslag fra SV. Der kan det, hvis Regjeringen er villig til å legge penger på bordet, settes i gang virksomhet som får fram mer olje fra de feltene som allerede er utbygd. Det vil utløse en økt verdiskaping, og det vil komme mange arbeidsplasser ut av det. Når vil Regjeringen komme med konkrete forslag?
-1	Jeg vil også få ønske statsråd Hareide velkommen til den muntlige spørretimen. Jeg vil starte med å spørre om han føler seg bekvem med de økonomiske rammene som kulturminnevernet har fått. Jeg lurer på hvilken sammenheng han ser mellom de økonomiske rammene og muligheten for å utøve skjønn når det gjelder vurdering av om kostnaden skal belastes den private aktøren, eller om det er rimelig at det offentlige går inn og tar en andel av de store kostnadene, som det kan bli snakk om i enkelte tilfeller, slik eksemplet fra Frosta viser. Ser statsråden at det er et dilemma her? Og er han bekvem med de økonomiske rammene som det viktige kulturminnevernet har, når det gjelder å ta vare på fortidsminner, og når det gjelder å hindre at disse fortidsminnene forsvinner for ettertiden?
-1	Det er noen ganger man føler seg som i et absurd teater, som nå når man hører på statsråd Enoksen. Jeg hadde gleden av å sitte her i stortingssalen sammen med 32 senterpartister i forrige periode, og jeg tror ikke jeg tar mye feil når jeg sier at halvparten av de innleggene som ble holdt her i salen, dreide seg om Distrikts-Norge og kommuneøkonomi og hvor ille det faktisk stod til i Kommune-Norge. Når man nå hører de bortforklaringene som statsråden kommer med om hvordan situasjonen er i norske kommuner, der man skylder på inntektssystemet, skylder på statlige reformer, at alt skal bli bedre en gang i fremtiden, er det grunn til å huske på et ord som dette: «In the future we will all be dead.» Kommunene lever altså ikke i fremtiden, de lever nå. Mitt spørsmål går ikke på hvor mye statsråden egentlig har tenkt å gi, men det er følgende: Føler statsråden seg bekvem med de ressursene som stilles til rådighet for norske kommuner? Føler han seg bekvem med at staten og Stortinget ikke bevilger tilstrekkelig med penger? Og: Føler han seg bekvem med at alle de ca. 100 ordførerne i Senterpartiet er svært misfornøyd med de rammene som Stortinget stiller til rådighet?
-1	Det er brei semje om at vi skal leggje til rette for landbruk over heile landet. Dette er ein del av norsk distriktspolitikk, men det er også viktig for å halde oppe norsk landbruksproduksjon. Dersom små, marginale bruk går ut av produksjon, blir produktiv jord lagt brakk og produksjonskapasiteten går ned. Skal vi klare å halde oppe landbruk over heile landet, er det viktig å ta vare på ein variert bruksstruktur. Vi treng både små og store bruk, og vi treng samdrifter der det er hensiktsmessig. Derfor er det viktig å føre ein politikk som legg til rette for ulik bruksstorleik og ulike driftsformer. For å oppnå det er det viktig å føre ein politikk som balanserer ulike omsyn. Tilskotsordningane i jordbruket er differensierte for å jamne ut forskjellar på grunn av bruksstorleik og distrikt. Dei har bl.a. som formål å kompensere små bruk for skalaulemper. I samdrifter fell grunnlaget for slik skalakompensasjon bort. Fjerning av kvotetak og avstandsavgrensingar for samdrifter vil favorisere samdrifter framfor enkeltbruk av same storleik. Det vil vere i strid med målsetjinga om å leggje til rette for variert driftsstruktur og bruksstorleik. Norsk topografi legg ikkje til rette for stordrift overalt i landet. I nokre av områda der eg kjem frå, Vest-Agder, og også i nokre område på Vestlandet, vil det å leggje til rette for samdrifter veldig ofte kome i konflikt med store avstandar. Dermed blir det mykje energibruk og ikkje alltid hensiktsmessig drift, og derfor er det ikkje nødvendigvis optimalt å leggje til rette for og prioritere samdrifter på ein måte som gjer at dei får fordelar framfor andre former for gardsdrift. Elles kan det vere grunn til å merke seg nokre av merknadene frå Framstegspartiet. Framstegspartiet legg i sine merknader vekt på at vi skal sleppe bonden fri, men eg trur at viss vi skulle gjere dei kutta i tilskotsordningane som Framstegspartiet har lagt opp til i sine budsjettframlegg opp gjennom tidene, ville det vere meir snakk om å sleppe bonden fri frå næringa. I store delar av landet – bl.a. der eg kjem frå: Sørlandet, og også på Vestlandet og i Nord-Noreg – vil det vere heilt umogleg å drive landbruk med dei føringane som Framstegspartiet legg opp til. Når Framstegspartiet snakkar om å sleppe bonden fri, er det ein retorikk som dei fleste bønder har avslørt for lenge sidan. Dei ser heilt klart at å sleppe bonden fri i Framstegspartiets definisjon, er ein måte å avvikle store delar av norsk landbruk på. Det er ikkje berre spørsmål om å avvikle landbruk i distrikta og dermed få til ei sentralisering av landbruket, det vil også føre til ei generell sentralisering utover sentraliseringa av landbruket, for i den augneblinken bygda mister dei siste gardane sine, vil også moglegheitene for å drive anna næringsverksemd bli reduserte. Kjem ei bygd under eit kritisk minimum i sin aktivitet, uansett kva for næring det er snakk om, vil det bli vanskelegare å drive næring i det heile tatt. Når det er lite folk igjen i bygda, er det heller ikkje lett å få i gang annan aktivitet innanfor andre næringar, f.eks. turisme. Den retorikken Framstegspartiet stadig brukar, om å sleppe bonden fri, har lite substans i den breie forståinga av kva landbruk i Noreg skal vere for noko. Vi er glade for at det berre er Framstegspartiet som står for den politikken i denne samanhengen – sjølv om det også er uklart kva Høgre står for.
-1	Eg hadde ikkje tenkt å ta ordet i debatten, men eg forstod at representanten Borghild Tenden fortalde ei historie om at SV-arar ringde Venstre og bekymra seg over jernbanesatsinga. Då reknar eg med at representanten Tenden startar med å fortelja og forklara kva som skjedde med jernbanen i dei to periodane då Venstre sat i regjering – eg trudde forresten at alle SV-arar var litt oppdaterte på dette, så det forundrar meg litt at dei ringjer representanten Tenden. Men det kan jo vera at det er nokre kunnskapslause i SV òg, noko eg tvilar på. No føreslår Venstre at ein skal utbetra Stockholm-sambandet. Ja, kva var det Venstre gjorde i regjering? Dei la ned – Venstre med Skogsholm i spissen – toget til Stockholm, heia toget! Nei, å komma med forslag om det når ein er i opposisjon, og be om truverde, synest eg er mykje forlangt. Så om dei ringjer igjen til representanten Tenden, ber eg dei vera så venlige å ringja til meg, så skal eg oppdatera dei på historia – men no trur eg kanskje dei fleste er oppdaterte. Det som skjedde med Venstre i regjering, var nettopp ei nedprioritering av toget. Blant anna samarbeidde dei med Framstegspartiet om budsjetta, og Framstegspartiet var imot toget. Dei såg på toget som eit sosialistisk, kollektivistisk prosjekt og skar i togløyvingane på det tidspunktet då Venstre var i regjering. Men likevel valde Venstre å samarbeida med Framstegspartiet om budsjetta for toget. Så eg trur gjerne ein skal begynna med å kikka seg sjølv litt i korta før ein forlanger svar frå SV. Om representanten følgjer med på landsmøtevedtak til SV, er det klart at då hadde ho sett at løyvingane til toget, med 50 pst. av stemmene, ville vore på eit helt anna nivå enn i dag. Det er opplagt. Men me er fornøgde med at me har klart å kvitta oss med Venstre sitt nivå på togløyvingane, for det var jo totalt elendig. No er me i alle fall tre, fire gonger høgare enn då Venstre var i posisjon. Det går føre seg ganske mykje for tida av togprosjekt, som fleire talarar har vore inne på, ikkje minst statsråden og Arbeidarpartiets representant Kjernli, noko som gjer at me kan ta igjen nokre av dei forsømmingane som har vore dei mange åra Venstre har vore i regjering. No kan me begynna å retta opp dei skadane som Venstre gjorde for jernbanen sin del, då dei var i posisjon. Eg gleder meg òg over at Arbeidarpartiet på sitt landsmøte no har fatta offensive vedtak på jernbanen, ikkje minst knytte opp mot finansiering. Det gjev moglegheiter for at me kan få større løyvingar til toga, og dermed auka fart på utbygginga. Då vil eg på vegner av SV, og sikkert òg dei andre regjeringspartia, oppfordra Venstre til å samarbeida om å få auka løyvingane, slik at me verkeleg kan stå saman om å få toget til å gå fortare, få fleire til å ta toget og færre til å kjøra bil. Det er nokre av dei felles målsetjingane me har. Når det gjeld svenskesatsinga, er det litt dumt at me no har fått ei borgarleg regjering der borte som ikkje ønskjer ei sånn satsing på toget som dei raud-grøne la opp til i sin valkamp. Det ser ut til at me har problem med å f�� til det gode samarbeidet me har hatt tidlegare med svenskane, for å få betre samband mot Sverige. Det er grunn til å vera med på eit lag som skal auka satsinga og satsa meir på toget i Noreg – absolutt. Eg er veldig glad for at då Venstre, Høgre og Kristeleg Folkeparti kom ut av regjering, blei dei meir interesserte i toget, og dei har òg andre budsjett enn det dei hadde då dei hadde makt. Eg er veldig glad for at dei same partia er med på, og støtter opp om, at me no skal ha 250 km pluss på alle strekningar, slik saksordføraren var inne på, og at me no leverer ei høgfartsutgreiing som skal bringa tognasjonen Noreg mange skritt vidare. Venstre, Kristeleg Folkeparti og Høgre er no ute av regjering og kan samarbeida med ei offensiv regjering om jernbanepolitikken. Det bør vera utgangspunktet i det vidare arbeidet for å styrkja toget.
-1	Eg har nokre kommentarar til nokre av dei tema som har vore oppe i debatten. Eit tema som har vore oppe, er at enkelte synest å lage ei motsetning mellom å satse på ein sterkare distriktsprofil og det å auke matvareproduksjonen i Noreg. Det vil eg seie er fullstendig feil slutning. Det viktigaste grunnlaget for å auke matvareproduksjonen, og for å ha ein stor matproduksjon i Noreg, er å oppretthalde det dyrka arealet. Det er slik med topografien i Noreg at viss vi skal oppretthalde det dyrka arealet, må vi også ta vare på dei små og mellomstore bruka – som ofte er kombinasjonsbruk. Det er relativt store delar av det dyrka arealet, både i det fylket eg representerer, og i ein del andre fylke, som vil forsvinne viss vi ikkje tek vare på distriktsprofilen i landbruket. Så det å leggje til rette berre for dei store, effektive bruka vil føre til en heilskapleg reduksjon i matvareproduksjonen i Noreg. Det som skal til for å oppfylle målsetjinga om auka matvareproduksjon i Noreg, er dermed å satse på ein sterk distriktsprofil. Alternativet er ein auka matvareproduksjon i enkelte sentrale strøk og at summen totalt sett for Noreg vil gå ned. Så har eg nokre kommentarar til Framstegspartiet: Vi kan kanskje – med godvilje – seie at dei har utvikla ein retorikk om landbruk, men å seie at dei har ein politikk om landbruk er å ta hardt i. I den grad dei har ein politikk, går han ut på å sleppe laus marknaden, slik at dei flyttar all landbruksproduksjon til nokre få sentrale strøk i landet. Til slutt vil eg berre seie litt om dei som prøver å gjere eit nummer ut av at det har vore brot under den raud-grøne regjeringa, men ikkje under andre regjeringar. Det kan nok ha meir med forventingane å gjere. Der trur eg Venstre har rett – dei borgerlege partia har klart å skru forventningane så høgt at bøndene gir opp.
-1	Forslaget fra Steinar Bastesen syns vi i SV er meget betimelig og godt. Dette med nasjonalt eierskap over en del viktige naturressurser syns vi igjen bør settes i fokus i nasjonalforsamlinga. Hvis vi går mange år tilbake, var nasjonalt eierskap over naturressurser et sentralt tema, sjøl så langt tilbake som før første verdenskrig. Det vi opplever i dag langs sjøen, er at en god del av de naturressursene står i fare for å bli oppkjøpt – noen er allerede oppkjøpt – av utenlandske eiere. Så kan man si at det at utenlandske eiere kommer inn, kan være en betydelig fordel, fordi man får inn kapital, kompetanse osv. Men det store problemet man ser i dag, er at utenlandske eiere da vil ha stor styring over hvordan man organiserer ulike foredlingsanlegg, og ikke minst er det de utenlandske eierne som får, eller tar, den store delen av det overskuddet som man kan forvente av disse naturressursene. Senest i går hadde jeg et møte med en kommune i Sør-Trøndelag som har brukt massevis av millioner. De har i tillegg fått penger fra SND og fra andre aktører for å bygge opp en infrastruktur for oppdrettsnæringa. Så skjer det at staten selger seg ut til et nederlandsk selskap, som overtar dette. Og hva blir resultatet, fem år etter at det er gjort betydelige investeringer? Jo, resultatet er at selskapet nå strukturrasjonaliserer, i den forstand at det legger ned alle arbeidsplassene og flytter dem et annet sted, med den begrunnelse at økonomien er krevende for tida, og derfor må man gjøre en del nye grep. Jeg syns at forslaget fra Bastesen må vi komme grundig tilbake til i Stortinget. Jeg er enig med resten av komiteen i at dette er en så stor sak at vi kunne ikke ta den til realitetsbehandling her og nå, men jeg vil be statsråden om at denne saken får høy prioritet i Regjeringa, og at man kommer tilbake til Stortinget når man er ferdig med det arbeidet.
-0	Det er riktig at det er ulike deler av debatten som går på ulike tema. Noen tema handler mye om trafikksikkerhet, andre om sosiale forhold. Men Arbeiderpartiet har jo selv i innledningen av debatten sagt at dette henger sammen, derfor er grep som handler om veisikkerhet, inne i forslaget fra Arbeiderpartiet. Så jeg synes det er litt rart at de selv mener de kan diskutere begge ting samtidig, mens regjeringspartiene kun skal diskutere det ene, altså sosial dumping. Jeg har i mitt innlegg – og jeg opplever at mange fra regjeringspartiene har gjort det samme i sine innlegg – påpekt mange grep som det jobbes med, som handler om sosial dumping. Men det vi synes er litt rart, er at Arbeiderpartiet fremmer masse forslag få måneder etter at de gikk ut av regjering, som de i løpet av åtte år ikke selv tok initiativ til å foreslå i regjering. Jeg er enig i at vi skal se framover, for det er der vi skal forme politikken. Da har vi vist til en rekke tiltak vi jobber med. Jeg har vist til en pressemelding som vi sendte ut, som gir et sammendrag av disse. Det er altså en rekke tiltak som Arbeiderpartiet ikke ville gjennomføre da de satt i regjering, men som denne regjeringen nå er i gang med. Jeg er veldig glad for at alle partiene i Stortinget er glade for at vi har firedoblet kontrollen av vogntog og femdoblet antall vogntog som får kjøreforbud. Men det måtte altså en ny regjering til for at det skulle skje. Det er jo litt rart når representanten Giske sier at alle har vært enige om bedre kontroll av kjøretøy, at en ikke gjennomførte det under den forrige regjeringen. Det måtte altså et regjeringsskifte til. Når det gjelder sosial dumping, nevnte jeg i mitt innlegg at vi bevisst har sittet og ventet på kabotasjegruppen, men ikke uten å gjøre noe annet. Vi har hatt masse møter med ulike aktører, med Yrkestrafikkforbundet, med Norsk Transportarbeiderforbund, med NHO Logistikk og alle de andre for å få synspunkt, men vi har bevisst ikke gått ut og konkludert og fremmet noe i Stortinget, nettopp for å respektere kabotasjegruppen, og for å respektere dem som har sendt høringsinnspill. Jeg trodde det var litt av poenget da den forrige regjeringen satte ned denne gruppen, at en faktisk skulle få en seriøs behandling, og ikke bare skyfle det vekk i et politisk spill fra Arbeiderpartiet. Men jeg nevnte også i mitt innlegg at selv om kabotasjegruppen har vært under arbeid, har vi satt i gang en rekke tiltak rundt myndighetsorganene som jobber med dette, spesielt Arbeidstilsynet – Arbeidstilsynet sammen med politiet når det gjelder måten de driver kontroller på i Nord-Norge, Arbeidstilsynet og Skatteetaten når det gjelder måten de driver kontroller på på Vestlandet, for å gjøre erfaringer av dette. Hvis en ikke har fått med seg disse utsagnene fra regjeringspartienes innlegg i debatten, synes jeg det sier litt mer om en debatteknikk der Arbeiderpartiet ikke skal være det nysgjerrige partiet som en sier, men tvert imot driver en sverteteknikk, slik nestlederen i partiet framførte det på tv for ikke så lenge siden. Vi skal lære av historien. Derfor er det viktig at vi ser hva som har skjedd. Vi har lært at vi ikke skal utrede oss i hjel, vi skal fremme konkrete tiltak. Det beste eksempelet på det er vogntogkontroller. De neste eksemplene vil dere få fortløpende i Stortinget når ting skal vedtas – og som vi nå skal få et detaljert lovforslag om.
-0	Jeg takker for svaret. Nå er det jo slik at verken pasientorganisasjonene, tilsatte eller kommunene i Lista-regionen ønsker en overflytting. Sykehuset i Flekkefjord er, som statsråden sikkert vet, et moderne sykehus med høyt faglig nivå og også en veldig viktig brikke i nettopp Sørlandets sykehusstruktur. Nå er det dessverre skapt usikkerhet og bekymring i befolkningen om sykehusets framtid. Flekkefjord sykehus, som driver med overskudd, er nok redd for – med de økonomiske rammene innen foretakene som er knappe, og som vi vet skal kuttes ytterligere – at sykehuset kan bli en salderingspost på budsjettet, særlig fordi det ligger i utkanten av begge disse helseforetakene. Hva tenker statsråden om det?
-1	La meg først bare understreke at dette med tippemidler selvfølgelig ikke er en del av min portefølje. Men samtidig er vel det grunnen til at Kreftforeningen ser at de vil ha mindre inntekter i framtiden, og dermed bruke mindre penger på kreftforskning. Det er et resultat av endringen når det gjelder automatene, som da ligger under kulturministeren. Finansieringen av medisinsk forskning og kreftforskning har i dag mange ulike kilder. Kreftforeningen er en av dem – frivillige organisasjoner er en av dem. Men Forskningsrådet, universiteter og høyskoler, næringslivet og ikke minst instituttene og, kanskje aller viktigst, sykehusene er jo en del av dette. Det betyr at det å koordinere et så mangfoldig og omfattende felt som en så omfattende sykdom som kreft jo er, er veldig krevende. Derfor vil det arbeidet som er satt i gang av Forskningsrådet, kunne gi oss bedre indikasjoner på om ressursene kan utnyttes bedre – om vi kan gjøre dette på en annen, bedre og mer treffsikker måte enn vi i dag gjør. Det betyr at jeg imøteser dette dokumentet fra Forskningsrådet med stor interesse, og det vil sikkert også ha interesse her i Stortinget.
-0	Nei. Det kommer ikke på tale at vi vil være med på å utsette denne reformen. Vi fremmet forslag om den første gangen i 1983, i Kåre Willochs statsministerperiode. Når vi nå får den gjennomført, er det etter mas fra oss i alle år. Vi synes det har tatt for lang tid, men her har Regjeringen levert. Vi synes man burde gjort det for lenge siden, men omsider får vi det til. Det som er mangelfullt ved selve reformen, er at staten ikke er med, og at de statlige, så vidt jeg vet, helseforetakene utgjør litt av problemet her. Kanskje er det funnet løsninger, men staten er ikke med nok. Det bør det snarest gjøres noe med. Jeg kan ikke begripe at Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV er imot den friheten en kommune skal kunne ha når den f.eks. skal ha renhold av bygninger. Når det er et privat renholdsfirma som reelt sett kan gjøre det rimeligere enn egen etat, hvorfor skal man da belaste innbyggerne i kommunen med høyere utgifter? Og så skyldes det utelukkende subsidieringen av kommunens egen aktivitet gjennom momsordningen. Jeg er veldig glad for at den blir endret 1. januar. Da får vi en revolusjon i Kommune-Norge.
-0	Hyggelig det! La meg bare gjenta nok en gang at når det gjelder penge- og kredittpolitikken, har Fremskrittspartiet gjennom mange år fremmet sine forslag i denne salen, og vi fikk gjennomslag for det i 2001. Jeg husker vel at det fikk meget bred støtte fra alle partier i denne salen. Så til kutt. Fremskrittspartiet mener altså at det er rom for effektiviseringer i norsk offentlig forvaltning. Det er mulig Kristelig Folkeparti mener at det ikke er behov for det, men vi mener altså at det er det. Det lar seg gjøre, til tross for at man vil ha gode tilsynsordninger. Fremskrittspartiet har alltid vært for tilsyn, enten det er kredittilsyn eller andre typer tilsyn, rett og slett fordi det er en nødvendig del av samspillet i et samfunn. Vi har aldri foreslått å avvikle Kredittilsynet - det kan jo nesten høres slik ut. Men hvis man mener at det ikke er rom for å effektivisere i offentlig sektor, synes jeg partiene skal tørre å si det. Vi mener at det rommet er der, og vi kommer til å fortsette å fremme de forslagene.
-1	Jeg tror jeg heller sender statsministeren et hyggelig julekort og bruker taletiden her til å snakke om den meget alvorlige situasjonen i Midtøsten. Jeg lurer på hva som egentlig er Kristelig Folkepartis og Regjeringens holdning i forhold til den konflikten som pågår. Grunnen til at jeg undrer meg veldig, er at «Folkets Framtid», Kristelig Folkepartis eget organ, i sin artikkel den 7. desember har en meget lite flatterende tegning av president Arafat, som en rotte, og en tendensiøs artikkel i forhold til balansen mellom palestinske og israelske interesser. Men fra svært mange andre hold er det jo nå mange som protesterer mot at Israel, som er en okkupasjonsmakt, undergraver president Arafat, som er palestinernes lovlig valgte leder. Jeg vil gjerne vite hva statsministeren mener om Sharons undergraving av palestinske myndigheter, deres aksjoner i palestinske områder, og om statsministeren mener at Israel er en okkupasjonsmakt.
-0	I Regjeringens strategi for vekst i havbruksnæringen er det slått fast at det er et mål om nye aktører og å strupe de minste aktørene. Dette er sammenfallende med de aktørene som har lavest – som de nye aktørene – eller ingen kontantstrøm. Statsråden bekreftet i sitt svar til Korsberg at likviditet i næringen er et problem, og det er helt åpenbart at de små er de som er minst likvide. Allikevel foreslår Regjeringen å ta betalt 8 mill. kr pr. konsesjon. Da er mitt spørsmål til statsråd Pedersen om hun, for nettopp å lykkes med sin egen strategi for også å involvere nye aktører i næringen, som et tiltak i finanskrisepakken vil gå inn for å redusere kjøpesummen, eller åpne for en avdragsordning som små aktører i Nord-Norge har bedt Regjeringen om å vurdere.
-0	La meg starte med å vise til merknadene og forslaget som ligger i innstillingen. Det som er utgangspunktet her fra forslagsstillerne, er å styrke Stortinget som lovgiver. Som Foss helt riktig sier, bruker man i stor grad Lovavdelingen i Justisdepartementet i dag, og til saker som ligger til behandling i Stortinget, fungerer det stort sett greit. De gangene det ikke har fungert optimalt, er når stortingsrepresentanter på eget initiativ ber om assistanse for å utarbeide et lovforslag. Det har vært tatt opp tidligere i denne sal ved Morten Ørsal Johansen bl.a. Noen lovforslag og det arbeid som skal gjøres, er mer krevende enn andre. Da er det etter mitt syn problematisk når man ikke får nødvendig assistanse. Så er det sånn at juridiske spørsmål kan få ulike svar. Lovavdelingen i Justisdepartementet bistår mye, men det er ikke til å legge skjul på at også Lovavdelingen i Justisdepartementet har gjort en del feilvurderinger i det siste. Det har jeg skrevet i innstillingen, tre konkrete saker, og den fjerde er muligens underveis. Det er den saken vi behandlet om medieeierskapsloven i Stortinget på mandag, der man har fått en helt annen konklusjon fra Schibsted, som har brukt jurister, enn det Lovavdelingen i Justisdepartementet har kommet til. Hva som blir utfallet av det, er det for tidlig å konkludere med, men det viser bare at det ikke er Lovavdelingen i Justisdepartementet som sitter med fasiten i alle saker. Jeg tror også det blir vanskelig å finne ett miljø som sitter med alle svar, men det som er utgangspunktet for forslagsstillerne, er å styrke stortingsrepresentantenes mulighet for å komme med gode og ikke minst riktige lovforslag. Så er det ikke sånn som flertallet i presidentskapet skriver i sine merknader helt til slutt, at det er «liten grunn til å styrke Stortingets utredningskapasitet på permanent basis med sikte på lovteknisk assistanse». Det som skrives i forslaget, er at man skal nedsette et utvalg for å vurdere hvordan man på best måte kan legge til rette for stortingsrepresentantene. Det som er mitt utgangspunkt, og også forslagsstillernes utgangspunkt, er rett og slett å få de beste verktøyene som er mulig å oppdrive, selvfølgelig innenfor rimelighetens grenser, overfor stortingsrepresentanter. Det føler vi ikke blir ivaretatt i dag, og det følte vel heller ikke en stor del av opposisjonen på mandag da vi behandlet saken om medieeierskapsloven, der det helt åpenbart kom fram at vi får et lovforslag fra Kulturdepartementet, behandlet i kulturkomiteen, og har verken kapasitet eller kompetanse til å vurdere det juridiske rundt det, og spesielt når det blir tidspress i så måte. Det er sånn at Stortinget forholder seg til regjeringen og ikke nødvendigvis til Lovavdelingen i departementet. Til slutt tar jeg opp forslaget som jeg har i innstillingen.
-1	Vi har registrert forslaget, og vi synest det er veldig interessant. Vi vil kome tilbake til korleis vi vil stemme, men det er openbert at dette er eit forslag som er etter vår politikk. Eg trur frivilligheit generelt er ein veldig undervurdert verdiskapingsfaktor i Noreg, kanskje spesielt for høgreregjeringa. Det er veldig vanskeleg å dokumentere BNP-effekten av frivilligheit. Vi veit betydinga av det, men vi klarer ikkje å dokumentere dei direkte effektane på same måte som lønt arbeid. Eg meiner at frivilligheit er ein veldig sentral del av landbruket, men òg andre næringar, som det er viktig å vidareføre gjennom sentrale avtalar.
-0	Det er litt underleg at Arbeidarpartiet, Det norske Arbeidarparti, som har snakka om nasjonale ressursar og nasjonale verdiar, no plutseleg skal regionalisere heilt ned på kommunenivå når det gjeld fiskeressursane. Nesten kvar enkelt kommune, iallfall kvart fylke, skal sitje med sin eigen verdi, sine eigne kvotar. Er ikkje fisken ein nasjonal rett og ein nasjonal ressurs? Eg lurar på korleis Arbeidarpartiet, og ikkje minst folk med ein nordleg dialekt, ville ha reagert dersom vi på same måten skulle regionalisere oljeressursane våre og sagt at avgjerdene og råderetten når det galdt desse verdiane, skulle regionaliserast slik at det vart Rogaland, Hordaland, Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane som skulle bestemme over dei? Eg skjønar ikkje kvar Arbeidarpartiet vil, og det hadde vore interessant å få ei nærare utgreiing av det.
-0	Når det vedtas et nytt inntektssystem, burde man kanskje forvente at systemet ville sørge for en såkalt rettferdig fordeling, en fordeling av midler som setter alle kommuner i stand til å utføre gode tjenester innenfor helse og omsorg, sosiale tjenester, skole og oppvekst - på samme måte. Slik er det dessverre ikke i dag, og slik vil det heller ikke bli med det nye inntektssystemet. Jeg kan vise til Østfold, som er - og som fortsatt vil bli - et fylke der kommunene får lite frie midler til disposisjon, og hvor eiendomsskatt blir brukt for å kunne ivareta helt grunnleggende velferdsgoder. Det er også det fylket som sammen med Vestfold har lavest sykehjemsdekning - ikke fordi de eldre i disse fylkene ikke har behov for sykehjemsplass på lik linje med andre, men rett og slett fordi det er en skjevfordeling av midler som gjør at disse kommunene ikke kan ivareta innbyggerne på samme måte som andre kommuner. Det er ikke slik at alle syke i dette landet får en likeverdig behandling. Det har vært sterk fokus på skjevfordeling av midler i helseforetakene, men når det gjelder å sørge for likeverdige helsetjenester som utføres i kommunene, er det altså ikke samme interesse og engasjement. Nå er det slik at 90 pst. av helsetjenestene utføres i kommunene, og kommunene får stadig overført flere tunge pleietrengende. Uten et inntektssystem som sørger for at pengene følger pasienten, vil skjevheter i helsetilbudet forsterkes i årene som kommer. Det er også slik at psykiatrimidlene nå skal innlemmes i rammetilskuddet. Det var en glede å høre at Kristelig Folkeparti går sammen med Fremskrittspartiet om å foreslå at disse midlene fortsatt skal være øremerket. Det viser seg - og har vist seg mange ganger tidligere - at i det øyeblikk penger innlemmes i rammetilskuddet, svekkes tilbudet. Spesielt innenfor pleie- og omsorgssektoren er dette alvorlig. Vi får store oppgaver i årene som kommer - det blir stadig flere eldre, stadig flere pleietrengende som kommunen får ansvar for, og sykehusene planlegger også kortere liggetider. Det er derfor rett og slett merkelig at ikke flere partier nå begynner å tenke på at pengene må følge pasienten for at vi skal få et sammenhengende og godt tilbud. Stadig flere kommuner ser seg nødt til å innføre eiendomsskatt - ikke fordi de vil ha mer penger å rutte med til alt som er hyggelig og greit, men rett og slett på grunn av at de har så dårlig med inntekter at de ikke klarer å opprettholde et skoletilbud eller et helse- og pleietilbud på en forsvarlig måte. Det kan da ikke være slik at de fattigste kommunene, de som kanskje har innbyggere med lavest inntekt, skal se seg nødt til å innføre eiendomsskatt for å kunne opprettholde helt elementære goder til sine innbyggere? Jeg hørte Arbeiderpartiets representant Svein Roald Hansen snakke om skjenketidene i Fredrikstad. Jeg kan fortelle at innbyggerne i Fredrikstad var langt mer bekymret for den lave sykehjemsdekningen og arven etter en arbeiderpartistyrt kommune gjennom mange år - en kommune med landets høyeste eiendomsskatt og landets laveste sykehjemsdekning. Jeg håper at flere etter hvert vil se på inntektsfordelingen på en helt annen måte enn det som blir vedtatt i dag.
-0	Det vi diskuterer her, er jo egentlig noen lovfestede rettigheter som barn har, nemlig retten til et trygt og godt læringsmiljø. Det er hjemlet i opplæringsloven, det er statsråden godt kjent med. Der står det mye spennende. Det er altså slik at hvis private skoler bryter HMS-regelverket i forhold til opplæringsloven, og også andre lover, mister de retten til å drive skole. Staten tar over, elevene blir etter hvert overført til offentlige skoler på kommunalt nivå. Men hvis offentlige skoler bryter HMS-regelverket og opplæringsloven på andre måter, får det ikke noen andre konsekvenser enn at fylkesmannen sender et mer eller mindre surt brev til kommunene. Dette stemmer ikke regjeringspartiene for i dag, men: Vil statsråden vurdere hvorvidt man bør innføre sanksjonsmuligheter også for offentlige skoler?
-0	Både finansministeren og jeg tjener bra, 750 000–800 000 – finansministeren tjener kanskje en million. Vi betaler begge inntektsskatt. La oss si at jeg velger å bruke opp hele inntekten min på fjas og tull og tøys, mens finansministeren er nøysom og sparer deler av sin inntekt – og vi gjør det slik over mange år. Hvis formuen til finansministeren går over 750 000 kr, kommer vi i en situasjon der han må betale formuesskatt. Da har med andre ord hans nøysomhet og sparing over år straffet seg, mens mitt forbruk på tant og fjas har vært lønnsomt. Vi har betalt den samme inntektsskatten. Synes finansministeren det er et rettferdig prinsipp at den som er nøktern og sparer, må betale formuesskatt fordi vedkommende ikke har brukt opp lønnen sin?
-1	Jeg har stor respekt for Ine Marie Eriksen Søreides kunnskaper når det gjelder utdanning – det gjelder òg dem hun refererer til på høyskolene, som også jeg besøker. Jeg er klar over at man har ønsket seg mer ressurser inn i både høyskoler og universiteter, både til studieplasser og til forskning. Jeg syns vi urettmessig har fått mye negativ kritikk for det ene året det var en liten pause i økningen i bevilgningene. Det har vi fått gjentatt og gjentatt. Jeg mener det er en myte, det som er sagt om at vi ikke har satset på forskning og utdanning i denne perioden. Det har vi gjort, både med tanke på grunnskolen og ikke minst universiteter og høyskoler. Også på forskningssiden har forskningsinnsatsen økt under denne regjeringa i forhold til tidligere. Jeg syns man prøver å skape en myte her – det er ikke reelt.
-1	Jeg vil takke representanten for et godt innlegg. Jeg er helt enig i at det å løse klimaproblemene – å klare å stoppe de farlige klimaendringene, samtidig som vi tar vare på det biologiske mangfoldet og klarer å gjøre det på en rettferdig måte, som det er mulig å få bred oppslutning om, noe jeg tror er helt nødvendig – er vår generasjons største utfordring. Til Rasmus Hansson har jeg ett spørsmål. Innlegget hans var i all hovedsak knyttet til miljø- og klimaspørsmål, noe som jeg har forståelse for. Det ene spørsmålet er som følger: Hva er det viktigste Rasmus Hansson ønsker å få til på Stortinget, som ikke handler om miljøpolitikk?
-1	Både barnehager og skoler skal selvfølgelig lære om den kulturarven vi er en del av. Og julehøytiden er en uendelig viktig anledning for både barnehager og skoler til å tenke igjennom både vår kulturarv og ikke minst det religiøse aspektet ved julen og adventstiden som sådan. Det skal selvfølgelig barna delta i og lære om. Det er en viktig del av den kulturarven vi som nasjon har. I lovverket som vi er satt til å forvalte, er det veldig tydelig at man ikke skal ha forkynning, i den forstand at man skal ha anledning til å gi fritak for de barna som ikke deler den dominerende statskirketroen. Det er også slik det praktiseres i de fleste barnehager og i de fleste skoler. Dette håndteres klokt og fornuftig lokalt. Slik ønsker også vår regjering at det skal håndteres – klokt og fornuftig lokalt.
-1	"Hvorfor er det sånn at vi i Norge, hvor levestandarden er så god og helsetilstanden i befolkningen er blant de beste i verden, likevel må sette folkehelse og økt innsats for forebygging så høyt på dagsordenen? Er det egentlig nødvendig? Svaret på hvorfor det er nødvendig, ligger i to sider ved vårt samfunn. Det ene er at baksiden av velstandsmedaljen er at vår livsstil knyttet til mindre aktivitet, kosthold, alkohol og tobakk, medfører økt helserisiko og flere livsstilssykdommer. Men det andre – som kanskje er det aller viktigste – er knyttet til de store helseforskjellene i samfunnet som følger de forskjellene som vi ellers kjenner til: klasseskille som ligger i sosial status, posisjon og økonomi. Folkehelsepolitikken er avgjørende for dem av oss som mener at det gode samfunn er det med små forskjeller, og som ønsker å redusere forskjellene ytterligere. De med høyest utdanning og de beste levekårene, har bedre helse og lever lenger enn de som sitter nederst ved bordet. Dette vet vi mer om i dag enn vi gjorde for 10–20 år siden. Vi vet at vi ikke kan behandle oss ut av det, vi vet at selv om vi bruker stadig mer penger på behandling, er reparasjon bare en del av svaret i helsepolitikken. Vi trenger å bruke større ressurser på forebygging. Derfor er vi i SV glad for at regjeringen og Stortinget i forbindelse med behandlingen av Samhandlingsreformen og folkehelseloven, har vedtatt nettopp det; at folkehelse og forebygging skal gis betydelig høyere prioritet i årene som kommer. Den meldingen vi diskuterer i dag, følger opp de føringene og forventningene som ble lagt til grunn da Stortinget behandlet folkehelseloven. Meldingen understreker at staten skal ta et betydelig overordnet ansvar i folkehelsepolitikken, det skal ikke være kommunene og fylkenes ansvar alene. Meldingen understreker videre at alle statlige sektorer og departementer får et ansvar for folkehelsen, akkurat som næringslivet og arbeidslivet har det. Folkehelse skal være overordnet samfunnspolitikk, ikke bare sektoransvar for helsesektoren og helsemyndighetene. Det skal satses på forskning og kunnskap. Staten skal tilrettelegge for kommunene med økt kunnskap om helsetilstanden i befolkningen lokalt og hvilke tiltak som gir de beste resultatene. Og spesialisthelsetjenesten skal få et betydelig ansvar for forebygging. Det er mange kommuner, organisasjoner, foreninger og frivillige lag som gjør mye på området – tilrettelegger for fysisk aktivitet, organisasjoner bidrar til psykisk helse og forebygging, og ikke minst gjøres en fantastisk innsats innen friluftsliv rundt om i landet. I alle disse miljøene er det store forventninger og ikke minst stor entusiasme knyttet til folkehelsearbeid som bidrar til lokal mobilisering, trivsel, bygging av gode lokalsamfunn og sterke fellesskap. Det er bra at dette skal og må følges opp bedre og med mer ressurser i årene som kommer. Det må satses bredt, sånn at intensjonen med det overordnede folkehelsearbeidet og målretting mot utsatte grupper, følges opp. Vi har noen viktige mål og noen viktige valg i årene som kommer. Det handler om å klare å prioritere forebygging, ikke bare reparasjon. Det handler om å klare å prioritere en politikk som gir mindre, og ikke større, forskjeller, og det handler om virkelig å satse på forebygging på de arenaene der det er viktigst. Der merker jeg meg at det ikke er bare enighet i denne salen. Det er f.eks. betydelig uenighet om hvordan vi skal utvikle morgendagens skoledag, som sannsynligvis er en av de aller viktigste arenaene for folkehelsearbeid. I SV tror vi på en ny skoledag der vi satser på lærerne, men også på å bygge en ny skoledag rundt lærerne – med mat og fysisk aktivitet. Jeg merker meg at Høyre gjør to av de viktigste folkehelsetiltakene til saker de vil profilere seg aktivt imot, både i denne debatten og i valgkampen. Vi tror at kosthold og det å bevege seg, er en forutsetning både for god helse og for kunnskap i morgendagens skoledag. Det er en veldig god stortingsmelding vi behandler i dag. Den kommer til å danne grunnlag for folkehelsepolitikken i lang tid framover. Nå blir jobben for oss å følge dette opp."
-1	Svaret fra ministeren var litt skremmende. Norge deltar i en rekke internasjonale forhandlinger, om miljø, WTO osv., og dette har vi en samfunnsmessig debatt om. Det er ikke sånn at man holder norske posisjoner skjult også i ettertid. Her dreier det seg om det fiskeriministeren i forrige spørsmål sa var nasjonale ressurser. Det dreier seg ikke på en måte om et spill mellom parter, verken mellom Norge og Russland eller partene som deltar i konsultasjoner og som er til stede i delegasjonene under forhandlinger. Her dreier det seg om nasjonale ressurser som skal tas vare på. Derfor er det helt utillatelig at man ikke kan få en politisk debatt om den norske posisjonen – i alle fall i ettertid – om den er forsvarlig ut fra ressursmessige forhold. Og derfor får jeg heller ikke svar på hva som har vært den norske posisjonen. Nå har vi fått en avtale, etter at dette spørsmålet ble skrevet, som – etter det jeg kjenner til – ligger ca. 50 pst. over det som er forskernes anbefalinger. Når man i tillegg kommer fram med det som har vært av fusk, spør jeg: Er dette en ansvarlig ressurspolitikk?
-1	Det jeg har sagt, er at nå ligger det en mulighet for en avveining og et skjønn i forhold til disse to måtene å sikre at de tjenestene som utføres, nettopp ivaretar den uavhengigheten som eiendomsmeglerne skal ha. Jeg mener at det vi nå må satse på, er at praksis framover klarer å avveie de to hensynene. Og hvis Flåtten ikke er fornøyd med praksis, er jeg helt overbevist om at han kommer tilbake til det i en senere spørretime.
-1	Dette ble varslet da vi foreslo dette i budsjettet, så det kan ikke ha kommet som noen overraskelse på komiteen. Dette var tvert imot en del av en plan for å endre loven, slik at man har et hjemmelsgrunnlag for å komme tilbake med en nærmere bestemt norm for lærertetthet. Så dette har ligget i kortene hele veien. Hvis jeg kunne få lov til å gi Høyre et bitte lite råd, er det å la den begeistringen man har for lærere, også føre til at man hører på lærere. Det er ingenting jeg opplever at lærere oftere tar opp med meg, enn ønsket om å gjøre en god jobb på en slik måte at man kan følge opp hver enkelt elev bedre. Dette er et svar til disse ekspertene, som jeg også lytter til, nemlig de som har skoen på, og som gjør jobben hver eneste dag, som har en veldig sterk overbevisning om at dette vil gjøre læreryrket mer attraktivt og gjøre lærerjobben mer interessant og overkommelig. Det er ingenting jeg opplever at lærere oftere tar opp med meg, enn ønsket om å gjøre en god jobb på en slik måte at man kan følge opp hver enkelt elev bedre. Dette er et svar til disse ekspertene, som jeg også lytter til, nemlig de som har skoen på, og som gjør jobben hver eneste dag, som har en veldig sterk overbevisning om at dette vil gjøre læreryrket mer attraktivt og gjøre lærerjobben mer interessant og overkommelig.
-1	Berre først ei kort betraktning: Sjeldnare har eg høyrt nokon vere så misfornøgd med ikkje å få vere med på noko som dei synest er så dumt, som det representanten Amundsen no karakteriserer den breie einigheita som. Grunnen til at vi nok ein gong – alle partia, med unntak av eitt – er einige om måla, er at vi må bidra med både kostnadseffektive og raske kutt internasjonalt. Eit eksempel på det er regnskogsatsinga når det gjeld Brasils avskoging, kanskje det største klimatiltaket internasjonalt – fantastisk viktig. Arbeidet vi no har sett i gang med kortliva klimadrivarar, er eit anna eksempel. Men ingen land, ingen økonomiar, kjem til å sleppe unna. Då er det slik at det heldigvis har vorte ganske brei einigheit etter kvart i Noreg – sjølv om det framleis er ein del ueinigheit om tiltak og enkeltheiter – om at vi er best tente med raskt å gjere viktige omstillingar innan transport, industri og på andre område, ikkje minst fordi det òg inneber framskritt for samfunnet vårt. Dei framskritta vil ikkje Framstegspartiet vere med på, og det får vi berre respektere.
-0	Nå ser det ut som om debatten så langt i dag dreier seg om regjeringssamarbeid og mulighetene for det. Det er på en måte en debatt ikke vi deltar i. Nå er det jo slik at man skal ha noe å leve av, og en av de næringene som skal overta etter olje og gass, er oppdrettsnæringen. Med bakgrunn i de dårlige utsiktene for villaksen ble Rieber-Mohn-utvalget nedsatt for å foreslå tiltak for å berge laksen. Blant forslagene utvalget kom opp med, var det mest kontroversielle å stenge store deler av finnmarksfjordene og for øvrig resten av Kyst-Norge. Tallet på oppdrettsanlegg langs kysten har økt, og man fryktet at rømt oppdrettslaks skulle føre sykdommer over til villlaksen. Det har jo skjedd en del siden den gang. Kartlegging av lakselus, som har vært gjennomført i sommer, viser at det er villaksen som kommer med lakselusen. Mange av de etablerte sannhetene om villaks og oppdrettslaks må kanskje revurderes. I sommer har villaksfisket overgått all forventning i nesten hele landet. Det er gjort fangster som man må flere tiår tilbake i tid for å finne sammenligning med. Det nevnte altså ikke representanten Pedersen med ett eneste ord. Og mitt spørsmål til Arbeiderpartiet er: Er Arbeiderpartiet fremdeles like bekymret for villaksens fremtid? Og støtter Arbeiderpartiet villaksutvalgets utredning om å stenge store deler av Kyst-Norge for oppdrett?
-1	Jeg vil gjerne stille et spørsmål til statsministeren. Det er blitt kjent i løpet av de siste dagene at Statoil-sjef Harald Norvik har hatt en hemmelig pensjonsavtale som beløper seg til inntil 29 mill. kr., og at dersom den utbetales som avtalt, vil det overskride det Norvik har mottatt som lønn mens han var direktør i Statoil. Mitt spørsmål til statsministeren er: Mener statsministeren at dette er en anstendig avtale, og mener han at de utallige reforhandlinger fram til Norviks avgang også er en rimelig framgangsmåte?
-1	I motsetning til foregående taler tar SV ordet i denne debatten for å uttrykke litt mindre sympati for det Høyre og Fremskrittspartiet står for av synspunkter i denne saken. Vi ønsker også en gjennomgang av lovverket, fordi vi ønsker utvikling og ikke avvikling av landbruket. Vi ønsker å fokusere mer på bolyst enn boplikt, vi tror at det er en rett vinkling. Men hvis eiendomsrett og markedsmekanismer skal være de eneste rettesnorene for landbrukspolitikken heretter, blir det avvikling. Vi ønsker en gjennomgang av både odelslov og konsesjonslov. Vi ønsker en gjennomgang og en omfordeling av ressursene innenfor landbruket, da med motsatt innfallsvinkel av den Arbeiderpartiets taler hadde da han var oppe her og snakket om en nedre grense. Derimot synes vi det er på tide å få en øvre grense for overføringer til store bruk. Vi ønsker også at gjennomgangen må ha som hovedsiktemål en gjennomgående økologisering av norsk landbruk. Vi må ha en politikk for å produsere mat i Norge. Det er et multifunksjonelt siktemål, som Rudihagen sa. Men hvis vi ikke holder steinhardt fast på at det skal være matproduksjon, kommer landbruket til å tape. Norsk landbruk er nødt til å være noe annet enn den store masseproduksjonen som foregår i andre land, vi taper uansett hvis vi legger oss på den linja. Derfor må en økologisering av landbruket generelt, men også spesielt, være en hovedmålsetting i alle de politikkgjennomgangene som vil komme i stortingsmeldinga. Dette vil vi komme tilbake til når stortingsmeldingen kommer. Vi kommer til å gå inn i det med det siktemål å reformere, men da i en motsatt retning av det Høyre og Fremskrittspartiet i dag har snakket om.
-1	Jeg takker interpellanten for en veldig viktig debatt. Denne debatten om norsk språk er selvfølgelig en debatt man aldri blir ferdig med. I en stadig mer internasjonal og global verden er presset mot små språkområder, som det norske, større. Samtidig har vi dette dilemmaet som små språkområder selvfølgelig bestandig vil være i – det å ivareta vår egenart, ivareta språkets viktige funksjon både som fagspråk og som formidlerspråk i alminnelig dagligtale og samtidig ha en internasjonal horisont. Det skal man tenke igjennom. Vi publiserer 0,4 pst. av verdens totale forskning. Det er et ganske beskjedent tall. Vi er helt avhengig av at våre fremste forskere og universiteter og høyskoler formidler på et språk som er rettet inn mot kompetente og dyktige fagmiljøer internasjonalt. Det er dette dilemmaet vi hele tiden står overfor. Vi vil legge fram en stortingsmelding neste år, i 2007, der norsk som fagspråk vil ha en sentral rolle. Vi ønsker å legge fram dette i sammenheng, for etter min vurdering, og her deler jeg nok ikke helt interpellantens holdning, tror jeg det er veldig viktig å se fagspråket sammen med bruk av norsk i sin alminnelighet. Det å ha en diskusjon i Stortinget om en separat melding om norsk som fagspråk, som er frikoblet fra norsk i sin alminnelighet, tror jeg ikke er heldig. Inntil det motsatte er bevist velger vi denne tilnærmingen, nemlig at det å ha en felles behandling av dette, er klokt. Det er lenge siden Stortinget har fått en slik sak – helhetlig – til behandling, og jeg tror også Stortinget vil sette pris på å få denne muligheten til en bred gjennomgang av de ulike utfordringene vi står overfor knyttet til norsk språk. Så vurderer vi, selvfølgelig, som jeg sa i mitt hovedsvar til representanten Reikvam, hvilke ulike grep vi kan gjøre i lovverk og på annen måte for å styrke norsk som fagspråk. Når jeg da ikke velger å gå inn i den indikatoren som interpellanten gjør, er det fordi den utgjør en ganske liten del og har virket i ganske kort tid. Men vi er nå i en prosess med å utvikle en indikator som går på formidling av dette. Der ser vi at norsk har betydning i veldig mange sammenhenger. Også det at lærebøker kan bli en del av dette, tror jeg vil ha stor betydning. Når det gjelder formålsparagrafen – som interpellanten også la merke til at jeg nevnte – mener vi at dette er ulike tiltak som sammen gjør at vi klarer denne vanskelige balansegangen. La meg bare understreke helt avslutningsvis at det er fryktelig krevende for et lite språkområde å ivareta språkets egenart og betydning som fagspråk samtidig som en stadig større del av verden er internasjonal, og kunnskapsbasene er internasjonale. Men vi må klare dette dilemmaet. Det er det Universitetet i Oslo – og ulike innstillinger – nå viser, nemlig at disse dilemmaene kan man ikke komme rundt. Man er nødt til å være bevisst. Og la meg si at mitt inntrykk er at universitetene og høyskolene er seg bevisst det dilemmaet.
-1	Det er selvsagt ikke noe problem at det stilles spørsmål i Stortinget. Det er stortingsrepresentantenes ikke bare rett, men plikt, dvs. at stortingsrepresentanter som ikke stiller et betydelig antall kritiske spørsmål til regjeringen når de kommer fra opposisjonen, ville ikke gjøre jobben sin. Det som derimot er et problem, er når partier som Fremskrittspartiet hamrer løs på synspunkter som ingen har. For det kunne tenkes at det fantes noen der ute som hadde tiltro til Fremskrittspartiet, og siden Fremskrittspartiet hamret løs på disse standpunktene, trodde at det var noen som mente det. Det er ingen – jeg gjentar ingen – som mener at alle rovdyr i Norge skal vernes, at det ikke skal tas ut rovdyr. Spørsmålet er hvordan vi skal finne den fornuftige balansen og den vanskelige balansen mellom å ha utmarksbasert sauebruk, og for den del også andre utmarksbaserte næringer, og rovdyr. Det er vanskelig, men det er altså noe Stortinget har vedtatt med et bredt flertall. Det er noe det er et bredt flertall for i befolkningen, og noe som vi skal fortsette med.
-1	Nå er det vel slik at bonusordningene som brukes i Norges Banks regi, går over flere år så man får med seg svingningene, slik at de negative resultatene i år, faktisk får virkninger på bonusen også to år fram i tid. Jeg tror ikke at Fremskrittspartiet hørte etter da jeg snakket. Jeg sa jo bl.a. at de bonusordningene som finnes, og som nettopp finnes i forbindelse med den aktive forvaltningen, er et av argumentene mot den aktive forvaltningen. Nå har Fremskrittspartiet selv ønsket at man skal gå inn og drive aktiv forvaltning, at man skal sette av egne penger til et norsk forvaltningsmiljø, som nettopp vil ha den type bonuser som Fremskrittspartiet her argumenterer imot. Jeg vil også minne om at når vi i forbindelse med våre meldinger om statlig eierskap har gitt klart uttrykk for at vi ikke skal ha overdreven bruk av bonuser og opsjoner, har Fremskrittspartiet konsekvent stemt imot å sette slike begrensninger som vi har ønsket.
-0	Da Regjeringen tiltrådte i fjor, var forhåpningene til arbeids- og administrasjonsministeren store. Endelig skulle landet få en minister med et fremsynt perspektiv på fornying og effektivisering av offentlig sektor. Med en akademisk bakgrunn som skulle gi tanker og idéer for en fremtidsrettet offentlig sektor, skulle noe endelig skje. Men hva har skjedd? Beklageligvis kan det synes som om statsråd Norman har sittet ganske stille på kontoret sitt. Der har han kanskje hatt mange gode tanker, men noen synlig gjennomføringsevne har vi ikke sett. Hva har f.eks. skjedd med digitale sertifikat? Hvis det er en nyvinning som virkelig kan øke befolkningens direkte tilgjengelighet til det offentlige saksapparat, er det dette. Med digitale sertifikat vil det være mulig å sende søknader elektronisk og følge fremdriftsprosessen over Internett. Digitale sertifikat vil øke det offentliges muligheter til effektiv og rasjonell saksbehandling. Når skal vi få slike? Hva har skjedd med vyene om effektiv elektronisk saksbehandling i det offentlige? Når mange offentlige virksomheter tar papirutskrift av henvendelser på e-post og sender dem rundt i saksmapper, er dette en fallitterklæring. Hva skjer med offentlighetens innsyn i offentlig saksbehandling? Når den er elektronisk, er det fullt mulig å åpne den for innsyn. Dette har vi ikke sett gjennomført, og vi har heller ikke hørt at dette vil skje. Kanskje statsråden har tenkt tanken, men ikke funnet ut hvordan den skal gjennomføres?
-0	For å følge opp representanten Øye satte jeg meg ned for å prøve å finne en perle i Nord-Trøndelag som jeg kunne omtale på samme måte. Men så kom jeg til den konklusjonen at denne salen jo har vernet og fredet hele Nord-Trøndelag, så problemet er ikke til stede. Det er klart at interpellanten peker på et vesentlig problem, som er sterkt stigende. Det er klart at hvis vi ikke gjør noe med dagens inntektssystem for kommunene, og hvis vi ikke gjør noe med sosialtjenesteloven og refusjonssystemet, blir dette problemet til slutt så omfattende at vi kanskje ikke greier å hanskes med det. Det blir veldig komplisert hvis vi skal forholde oss til og kanskje bruke dagens inntektssystem for å møte dette problemet. Det tror jeg blir helt umulig. Derfor er det interessant at statsråden i dag trekker fram et eksempel fra Danmark, om lovpålagte brukervalg. Jeg tenker tilbake på spørretimen i går, der statsråden på en måte latterliggjorde mitt spørsmål om vi kanskje skulle gå i retning av å prøve å innordne oss i forhold til mer brukervennlige systemer, der midlene og ressursene følger brukeren i større grad. Jeg håper at statsråden vil studere systemet i Danmark ytterligere, når det nå skal settes ned et utvalg som skal se på et nytt inntektssystem. For å finne løsningen på dette og for å møte hensynet til framtidens brukere, der kravene vil bli større og større – og flere har pekt på mobiliteten i befolkningen – er det klart at vi må ha en større fleksibel offentlig forvaltning i forhold til den type tjenesteytelser. Da vil jeg bare i korte trekk peke på alternative løsninger. Representanten Hogsnes var faktisk inne på, uten at han utdypet det noe ytterligere, dette med rammevilkårene for kommunene. For å tilrettelegge for kommuner som har stor turisme, er det selvfølgelig slik at vi blir nødt til å gå i retning av at kommunene i større grad kan styre dette selv, bl.a. gjennom en fri skattøre. Når vi nå skal se på bedriftsbeskatningen, ser jeg også for meg at vi i større og større grad gir kommunene en mulighet til å få tilbake den type skatt. Men det er klart at det er ikke helt riktig det statsråden peker på, at det i kommunene skapes store inntekter med dagens system i forhold til turismen, for staten stikker av med det meste i forhold til kobling mellom ramme og skatt. Så incentivet til kommunene ved at de får beholde større deler av de skatteinntektene som kommer gjennom turismen, vil være fordelaktig, slik at de kan tilrettelegge for ytterligere ytelser og styrking av de ytelsene som ligger innenfor de områdene som interpellanten peker på.
-1	Det viktigste med SVs beskrivelse er å vise at vi har mulighet til å gjøre ting svært mye bedre enn det vi gjør i dag. Vi har jo et fantastisk rikt land, vi er ikke fattigere i Norge, og det er ikke det at kommunene har svært mye mindre penger nå enn de har hatt før. Men det er, som sagt, et svært rikt land, og befolkningen ønsker seg god kvalitet på tjenestene, og de ønsker seg flere tjenester. Så da er spørsmålet: Hadde det vært lurt å gjøre det – eller er det lurt å la det private forbruket øke, la den private velstanden øke, la et lite mindretall sakke akterut – slik det skjer nå – la det sakte skje en forverring i kommunesektoren, la egenandelene på barnehagetjenestene sakte gå oppover – det gikk ikke sakte heller i år – la egenandelene på helse øke, slik det er gjort nå? Og egenandeler på helse er skatt på sjukdom, og egenbetaling i barnehager er skatt på behov. SV ønsker at vi skal betale skatt etter økonomisk evne, og ikke på behov eller sjukdom. Vi syns at det er feil. Jeg skjønner at representanten Gjedrem syns at dette er litt ubehagelig å høre, men det er faktisk en realitet: Er en sjuk, må en betale en skatt, og er en mye sjuk, må en betale mer i skatt. Det er noen tak på det, og det er jo bra, men i fjor økte det med 700 mill. kr. Så til spørsmålet om dette er syting. Nei, de meldingene jeg får fra skoler som ikke har råd til å skaffe seg det mest elementære, eller fra kommuner som har gamle på dobbeltrom, folk som ligger i korridoren på sjukehuset, oppfatter jeg ikke som syting. Jeg oppfatter at dette er reelle problemer, og jeg mener vi har råd til å gjøre noe med det. Vi er rike, vi kunne sørge for at det ikke var slik, og jeg er litt forundret over at Kristelig Folkeparti ikke er enig med SV i det.
-1	Først må jeg rette opp en åpenbar misforståelse: Løpende opptak koster et ukjent milliardbeløp. Prislappen for to opptak i året, altså et opptak til, er 1,9 mrd. kr. Det er selvfølgelig fordi vi da må bygge opp ledig kapasitet som skal stå klar: Det må stå tomme barnehageplasser klare for å ta imot flere barn. Fordi vi har 60 000 ledige barnehageplasser i august hvert år, er det 1. september som er valgt som det tidspunktet hvor alle kommuner må sørge for at de har barnehageplass til dem som er født før den datoen. Så stusser jeg litt over at opposisjonen er bekymret både for at vi ikke kan ha løpende opptak, og for at vi ikke har førskolelærere nok. Den ledige kapasiteten vi eventuelt måtte ha bygd opp for å ha løpende opptak, ville ha krevd førskolelærere som vi i dag ikke har. Så er jeg enig med representanten Horne i at jeg ønsker meg større blanding, kjønnsblanding også, blant førskolelærere, og gjerne flere menn. De som jobber godt med dette, sørger for at de rekrutterer flere menn samtidig. Det er litt ensomt å være én av et annet kjønn i et kollegium.
-1	Det forundrer meg litt at representanten Rudihagen, som sitter i finanskomiteen, ikke har oppdaget i f.eks. siste revidert nasjonalbudsjett, som vi skal behandle i morgen, at SV faktisk bruker litt mindre penger enn Regjeringen. Ellers bruker vi akkurat like mye penger i våre opplegg som det Arbeiderpartiet gjør. Et par år i forrige periode har vi endog brukt mindre. Vi fordeler annerledes. Det er faktisk mulig, og det er det politikk dreier seg om. For SV er altså en god kommuneøkonomi, en god skole og en god eldreomsorg viktigere enn f.eks. en del av de prosjektene som Arbeiderpartiet har prioritert i forhold til Forsvaret. Når det gjelder pensjon, er SV medforslagsstiller på alle de forslagene som går på å få utredet om det er mulig å få noen ordninger for pensjonskostnadene som kan lette trykket noe. Jeg må si at jeg tror Arbeiderpartiet også må se i øynene at vi blir flere gamle, og at dette er en økning i kostnadene som vi er nødt til å ha et realistisk forhold til og være villige til å betale.
-0	Jeg takker nok en gang for svaret. Det er klart at dette også gir ringvirkninger for de norske sjåførene kontra de utenlandske. Når vi slipper farlige vogntog inn i Norge som kjører forholdsvis billig – det er klart disse skal få lov til å kjøre – går det også ut over de norske transportørene ved at marginene blir såpass små når det gjelder inntjening, og det blir da mindre penger til vedlikehold. Jeg håper at statsr��den, som han nå har sagt, tar tak i denne saken og fører den videre, slik at jeg om to år slipper å stille tilnærmet samme spørsmål.
-0	Jeg vet ikke hva konkret det er representanten Christoffersen ønsker å ha i revidert. Det er oversendt til komiteen gjennom flere brev, grundig, hvem som kommer likt ut, hvilke komponenter som må være på plass for å komme likt ut. Jeg redegjorde fra talerstolen for hvem som blir tapere, hvem som blir vinnere. Hva mer er det man egentlig ønsker? Det står også i forhold til inntektskategoriene hvordan dette slår ut. Jeg kan alltids legge den informasjonen ved revidert nasjonalbudsjett hvis det er ønskelig. Men er det da ny og annen type informasjon utover det vi nå allerede har levert, som representanten ønsker å ha med inn?
-0	Jeg synes representanten Bøhler talte bra. Mye av det som ble sagt, er vi helt enige i. Men det er nå sånn at hvis utlendinger tigger i Norge, så er det noe galt med det sosiale og ikke minst økonomiske nettverket i det landet de kommer fra. Da er det sånn at strakstiltak faktisk ikke løser problemet. Vi er nødt til å tenke på langsiktige løsninger – det er påkrevd. Vi vet også at i noen kulturer har tiggeriet sammenheng med folkegruppers levesett. De kan leve som nomader i de land og kulturer hvor det er historiske og geografiske forutsetninger for det, men ikke i industrialiserte og pengebaserte samfunn sånn som her i Norge. Derfor er fattigdomsproblemtikken internasjonal. Den må løses bilateralt og multilateralt, og det må samarbeid til både mellom nasjonene og mellom religiøse og humanitære organisasjoner, fortrinnsvis i den enkeltes hjemland. Det jeg sa nå, var en del av det som stod i Fremskrittspartiets Dokument 8:71 S for 2011–2012, som ble fremmet i 2011. Vi har sett – siden dette forslaget ble fremmet og nedstemt – hvordan det har ballet på seg, særlig om sommeren, når det gjelder tigging. Verken det forslaget som representanten Tetzschner snakker godt for – å lage et lokalt forbud fra bydel til bydel eller fra sted til sted – eller det som Arbeiderpartiet har som sin hovedsak – altså meldeplikt – kan ikke vi se at løser problemet. For den enkelte som tigger, er jo allerede kommet til Norge, og det blir egentlig bare en forskyvning av problemene. For om man ikke har lov til å tigge i Oslo, ja vel, hvor skal de så gjøre av seg? Var det noen som trodde at de reiser ut av landet igjen? Nei, da reiser de til neste kommune. Da vil man få en opphopning i f.eks. Drammen. Og vi kan da ikke være tjent med at vi tvinger disse folkegruppene på en evig reise rundt i det ganske land. Vi må ta utgangspunkt i å hjelpe disse gruppene som har behov, først og fremst i hjemlandet sitt. Det er humant. Da justiskomiteen var i Romania, besøkte vi ulike organisasjoner som jobbet målrettet med romfolkets problemer. Representanten Bøhler var inne på nettopp dette: Hvordan kan vi hjelpe disse gruppene, både med å etablere gode boforhold, etablere skolegang, osv.? Da hjelper det ikke at Norge lar det være tillatt å kunne tigge her. Da blir det faktisk lukrativt å låne barn, låne naboens barn, stjele barn og ta dem med til Norge: ta dem ut av skolen, ta dem ut av de trygge omgivelsene som de er i, for å bruke dem her fordi det er penger å tjene på dem. Det er også sånn at organisert kriminalitet blir begått under dekke av tigging. Og selv om noen kanskje kommer til Norge i god tro og tror at de kan tjene til livets opphold med tigging, så ender mange av dem i organisert kriminalitet. Dette er svake grupper som står lagelig til for hogg. Vi må få til tiltak i hjemlandet. Jeg kommer fra Sørlandet, og i Kristiansand ble det bygd en offentlig sanitærbrakke som ble satt nede på kaia. Det har også skapt debatt. For det blir jo til at vi lager en sånn «vi»- og «de»-debatt – de som tigger skal ikke få lov til å benytte offentlige toalett, de skal måtte gå i en brakke spesielt laget for dem. Blir ikke det en forskjellsbehandling? Den debatten har i hvert fall rullet nede på Sørlandet, og det er mange aspekter ved den som jeg synes flere bør se på og ta til seg. Derfor har vi i Fremskrittspartiet diskutert sommerens hendelser. Vi har diskutert den økningen som har vært, og vi opprettholder vårt syn på at det bør være et helhetlig forbud i hele landet. Så får vi være villige til å se på ulike tiltak med våre EØS-midler og med andre midler for å løse problemene i den enkeltes hjemland. Derfor må vi innføre forbud mot tigging på offentlig sted, og så får alternativet være – inntil dette blir en realitet – at en gir den enkelte kommune myndighet til å regulere dette.
-1	Å skaffe seg kunnskap om våre to sidestilte norske språk, nynorsk og bokmål, er allmenndannelse. Språket er en del av vår kulturarv. Språket er røtter, og det er viktig for vår identitet. Å gjøre skriftlig sidemål valgfritt kan nok for noen virke som en harmløs idé, men det vil på sikt gjøre oss fattigere på kunnskap og når det gjelder forståelsen av det norske språk som helhet. I innstillingen viser forslagsstillerne til et forsøk med valgfritt skriftlig sidemål som ble gjennomført i ni videregående skoler i Oslo i 2004. De bygger faktisk en stor del av sin argumentasjon for hvorfor de ønsker valgfritt skriftlig sidemål rundt dette forsøket. Evalueringsrapporten fra NIFU STEP er interessant lesing. Den slår fast at initiativet til forsøket ikke kom fra skolene eller utdanningsmyndighetene, men var et resultat av en langvarig politisk prosess. Det må også understrekes at forskningsmiljøene innenfor norskfaget ved universiteter og høgskoler oppfatter forsøket som politisk begrunnet, og ikke tilstrekkelig faglig eller pedagogisk begrunnet. Miljøene vil derfor ikke involveres i dette forsøket. Rapporten ligger for øvrig lett tilgjengelig på nettet, og den konkluderer med følgende: «Forsøket hadde ingen effekt på elevenes leseferdigheter.» «Forsøket hadde ingen effekt på elevenes muntlige framstillingsevne.» «Forsøket hadde lite å si for elevenes holdning til norskfaget.» «Forsøket hadde en svak positiv effekt på elevenes holdning til nynorsk.» Her må det bemerkes at NIFU STEP mener det er grunn til å peke på virkemidlene i forsøket, ikke bare på fritaket for skriftlig opplæring i sidemålet. Virkemidlene har bl.a. bestått i forfatterbesøk og lesing av spesielt utvalgt litteratur, noe som uten tvil har gjort undervisningen mer interessant for elevene. Det er positivt. Det har også bidratt til at elevene har fått en større kulturell forståelse for nynorsk, og det er også positivt. Men mitt spørsmål er: Kunne man oppnådd denne effekten også uten å frita elevene for den skriftlige delen av sidemålet? Jeg mener ja. Måten elevene motiveres på, og måten undervisningen tilrettelegges på, er alfa og omega for hvordan elevene skal oppfatte faget. Videre viste forsøket en svak bedring i elevenes skriftlige ferdigheter i hovedmålet, men igjen må man ta det forbehold at virkemidlene i forsøket, og da særlig den prosessorienterte skriveopplæringen, med en mappe som vurderingsform, kan gi en egen positiv effekt på karakteren i skriftlig hovedmål - uansett. Etter å ha lest evalueringsrapporten fra NIFU STEP kan jeg ikke se at rapporten gir de svar som høyresiden ønsker med hensyn til å gjøre skriftlig sidemål valgfritt. Deres argumentasjon om at elevers prestasjoner i hovedmålet vil bli bedre, har liten rot i fakta. Det er derimot forunderlig, og ikke så rent lite opprørende, å se hvordan høyresiden - som liker å framstille seg selv som talspersoner for kunnskap i skolen - ikke bare bidrar, men tar initiativ til et forslag som i realiteten går ut på å svekke kunnskapsnivået i den norske skolen. Fremskrittspartiets representanter argumenterer i sine merknader med følgende: «Desse medlemene viser til at norske elevar har låg fagleg kompetanse i lesing og meiner det kan vere ein samanheng mellom kravet til undervisning og eksamen i to nesten like skriftspråk som er ein del av årsaka.» Fremskrittspartiets svar på kunnskapsmangel er altså å senke kunnskapskravene, i stedet for å jobbe for at alle skal lære mer. De får dessverre Høyre med på lasset. Riktignok kommer argumentene i en litt annen innpakning, men det endrer ikke på det urovekkende faktum at høyresidens svar på dårlige resultater er å senke målsettingen. Jeg må få si at det eneste eksemplet jeg kjenner til der man kommer nærmere målet ved å senke listen, er når man danser limbo. Jeg hadde håpet at Høyre holdt seg for god til å kaste skolen ut i en limbodans. Det er ikke ved å gjøre skriftlig sidemål valgfritt vi får økt våre elevers lese- og skrivekompetanse, det er gjennom tidlig innsats. Jeg er svært glad for at kunnskapsministeren har varslet en intensivering, en satsing på systematisk lese- og skriveopplæring i de fire første skoleår samt en satsing på språkstimulering i barnehagen. Det er det som vil gi resultater, og det er medisin for å bedre norskkunnskaper i skolen. La oss gå ut av sidesporet og slå fast at undervisning i sidemål er en viktig del av skolens formidling av den norske kulturarven. Kjennskap til, samt bruk av, begge skriftformene er en vinning for det norske språket. Hvis jeg skal tillate meg å si det, tilfører det elevene kunnskap, og kunnskap er det enkleste å bære videre i livet.
-0	Jeg takker for svaret, som gir avgiftsbetalerne i Bergen lite å glede seg over i forbindelse med det som faktisk har skjedd i perioden 1991–2000. Det er riktig som statsråden sier, at fylkesmannen fører tilsyn både med kommunens budsjetter og med kommunens regnskaper. I budsjettene bør det etter mitt syn ligge et avgiftsbudsjett som forhåndsberegner avgiftene. I kommunens regnskaper forutsetter jeg faktisk at det ligger regnskaper også innenfor områdene vann- og avløpsavgifter. Kommunens egen revisjon konkluderer altså, etter flere runder med beregninger supplert av eksterne konsulenter, med at ulovlig høye avgifter er innkrevd over en tiårsperiode. Dette er en sak med mange prinsipielle sider, og det er viktig å få klare signaler fra landets kommunalminister. Hvordan kan det være mulig å kreve inn 350 mill. kr for mye i vann- og avløpsavgift, dersom fylkesmannen har utført sin kontrolloppgave? Hvilken tillit kan avgiftsbetalerne ha til et system som baserer avgift på selvkost, når kostnadene ikke kontrolleres? Tar ikke statsråden ansvar dersom fylkesmannens kontroll ikke avdekker ulovligheter i avgiftsberegningene?
-0	Fremskrittspartiet viser gjennom sitt alternative statsbudsjett hvilken politikk vi ønsker å føre, hvis velgerne gir oss mandat til det. Det er selvfølgelig valget i 2009 som er avgjørende for hvilket styrkeforhold partiene faktisk skal ha i eventuelle regjeringsforhandlinger, slik det også var for de partiene som i dag sitter med regjeringsmakt. Fremskrittspartiet fører ikke en urealistisk og uansvarlig økonomisk politikk – tvert imot. Faktisk har bl.a. Statistisk sentralbyrå regnet på Fremskrittspartiets økonomiske opplegg og sagt klart ifra at vårt opplegg, slik vi innretter den økonomiske politikken, ville gitt mindre inflasjon og mindre press på renten – det motsatte av det representanten Sandal påstår. Vi vil komme tilbake til konstruktive regjeringsforhandlinger med andre partier hvis velgerne gir oss tilslutning for det i 2009.
-0	Elektronisk kontroll eller hjemmesoning er et toårig prøveprosjekt som er igangsatt i seks fylker, og som skal evalueres. For en tid tilbake sa representanten Ingrid Heggø i NRK at denne ordningen nå skulle utvides til å gjelde hele landet, og at det var flere straffedømte som skulle få slik soning. Et par dager etter var komiteens leder, Anne Marit Bjørnflaten, ute i Nordlys og sa akkurat det samme, at denne ordningen nå skulle utvides til å gjelde hele landet. Rett før påske stilte jeg statsråden spørsmål om det var slik at det var laget forskrifter for at denne ordningen nå skulle utvides til å gjelde hele landet og ikke bare de seks fylkene. Svaret fra statsråden var at det ikke var tilfellet. Da blir mitt spørsmål til statsråden: Er det statsråden som har rett i at denne ordningen ikke skal utvides? Eller er det Ingrid Heggø og Anne Marit Bjørnflaten som har rett?
-0	Takk, det går an å gjøre det enkelt. Det som jeg tar ut fra svaret her, er at Norge har så mye penger at det faktisk er fornuftig for norsk økonomi å låne pengene ut billig og heller snu oss rundt og låne pengene hjem igjen dyrt når vi skal bygge bompengeprosjekt. Jeg kan ikke se at det å være rik betyr at du skal sløse vekk pengene og faktisk tape penger i bankmarkedet. Det er jo det denne regjeringen gjør. Når vi har en oljeformue, burde vi i alle fall la bompengeselskapene få lov til å låne penger fra oljefondet til den renten som Danmark får. I stedet er det altså sånn at når du bygger en bompengevei – og det gjelder jo stort sett de fleste veiene som denne regjeringen bygger – så tvinges du til å gå til privatmarkedet og låne penger. Veldig mange går til Kommunalbanken, men Kommunalbanken funder seg jo 97 pst. i utlandet, og dermed betyr det at presset i norsk økonomi blir akkurat det samme om du tar hjem egne oljepenger, eller om du går til City of London og tar hjem penger fra dem. Presset i norsk økonomi blir det samme, fordi du tilfører utenlandsk valuta i begge tilfellene. Forskjellen er at det som regjeringen gjør, er å sørge for at en eller annen bankmann i City of London eller et annet finansmarked sitter og tjener penger på dette, i stedet for at vi bruker vår egen oljeformue som vi har skapt, til å bygge de veiene som gir en positiv avkastning for dette landet. Vi har altså sett at du får tre og en halv krone for hver krone du investerer hvis du bygger hovedveier i Norge. Det er en god investering.
-0	La meg takke forslagsstillerne for å ta opp temaet og for et godt forslag. La meg også berømme både forslagsstillerne og Kristelig Folkeparti for et veldig godt samarbeid om jernbane og samferdsel generelt. Det har vært et kraftig løft på jernbaneområdet etter regjeringsskiftet. Ja, det var en vekst også i bevilgningene i årene før, men nå ligger vi faktisk godt foran skjema for Nasjonal transportplan. Jeg registrerer at i innstillingen fra komiteen er det enkelte partier som sier at en er på etterskudd. Når det gjelder jernbane, ligger vi altså godt i forkant. For første gang på mange år, ja på tiår, reduserer vi nå forfallet på jernbanen. Det var et forfall som økte hvert år til tross for økte bevilgninger, fordi pengene ikke ble prioritert til å vedlikeholde infrastrukturen. Den prioriteringen gjør vi. Er det én ting vi har lært av alle de problemene som har vært med jernbanen, der folk blir stående på perrongen og vente på tog som ikke kommer, eller som kommer for sent, er det at infrastrukturen må være i orden for at jernbanen skal fungere. Det er spennende og flott å bygge nye strekninger, og det er også en del av det vi gjør, men vi må sørge for at det vi har, fungerer. Det handler om tillit. Det handler om at folk skal kunne våge å bruke jernbanen for å komme seg til jobb, og ikke minst komme seg hjem, hvis de har en stram timeplan der de skal rekke skole, barnehage e.l. Da er tillit det viktigste. Derfor er satsingen på vedlikehold noe av det jeg er mest stolt over at de fire partiene har fått til sammen. I tillegg bygger vi altså mer jernbane. Vi framskynder en rekke små og større prosjekter. Noe så enkelt som det å forlenge plattformene på Jærbanen gjør at vi i rushtiden kan begynne med doble vognsett i stedet for enkle. Det i seg selv gjør at vi får det som en foreslår i dette forslaget, nemlig et bedre tilbud i lokaltogtrafikken. Vi har også sagt at vi skal kjøpe flere togsett. På en del steder er togsettene åpenbart altfor dårlige. På Vossebanen og Gjøvikbanen kan vi ikke ha de settene som er, veldig lenge. Andre steder handler det om økt kapasitet. I den forbindelse må vi også bygge flere hensettingsspor, for vi begynner faktisk å få et parkeringsproblem på norsk jernbane. Det er for få steder å parkere togene når de ikke er i bruk. Det viser litt om hvor mange nye tog som kjøpes inn. Men det skal vi fortsette med – både å bygge parkeringsplasser og å kjøpe togsett. Det har blitt gjort flere ting. Det har blitt gjort forbedringer i rutetabellen til NSB flere ganger – for noen år siden, under den forrige regjeringen, og det ble gjort en ny revidering i 2014. Som følge av det er det nå over 100 flere togsett ute på sporene hver dag, både fordi en har planlagt det over tid, og fordi en gjorde det økonomisk mulig å gjøre enda mer enn det som var planlagt med nesten å få doblet antall avganger mellom Oslo og Stavanger, med å forlenge pendelen på Trønderbanen så man får med Melhus. Alt dette gjør at man når nye markeder og får flere til å ønske å bruke NSBs tilbud. Det å koordinere det opp mot lokal kollektivtransport, slik at en får en sømløs overgang fra buss til tog og motsatt, er også en del av det som gjør at kollektivtilbudet blir mer attraktivt. Jeg vil også ta med et punkt som går på hvordan man bruker tiden om bord. Vi må sørge for at det er mulig å få sitte for å jobbe, slappe av eller være på sosiale media om man ønsker det. Da er tilgang på bredbånd eller trådløst nett svært viktig. Det er veldig gøy å møte folk i Telenor som sier at dette har de kranglet om i 15 år – telekomselskapene, NSB og Jernbaneverket – om hvem som har ansvaret på hvilket sted, og hvordan de skal koordinere det. Ingen har blitt enige. Det har vi altså klart å ordne opp i på rundt ett år, rett og slett ved å få partene ned rundt samme bord i Samferdselsdepartementet, fordi dagens flertall ønsker og ser behovet for at ikke bare skal det være tog, men en skal også kunne bruke tiden effektivt. Det gir altså et bedre tilbud til folk når de er om bord, og det å frigjøre tid, det å gi tiden om bord en verdi, gjør at det blir mer interessant i seg selv å ta tog i stedet for å kjøre bil. Det merket vi da vi reiste rundt på landets jernbanestrekninger. Representanter fra de fire partiene som nå har flertall, har altså reist på alle strekninger med persontogtransport i løpet av noen dager nettopp for å treffe pendlere. Det de sier mange steder, er at det å kunne sette seg ned, åpne pc-en og begynne å jobbe gjør at tiden faktisk er arbeidstid og ikke tapt tid. Der er det en stor forskjell. Så økt vedlikehold, økte investeringer, flere togsett, bedre perronger, bedre kvalitet og nå i tillegg en reform som gjør at vi samler ansvaret mye tydeligere, tyder på at det som Venstre her ønsker, og som en samlet komité stiller seg bak, er noe som blir en realitet.
-0	Det er selvsagt ingen enkel oppgave å delta i et stafettløp, som forsvarsministeren nå har gjort, og overta en stafettpinne som – jeg holdt på å si – mange har mistet under vekslingen og på vei til vekslingen. Da er det lett å bli disket. Jeg har hørt hva statsråden nå har sagt, og jeg oppfatter statsrådens svar til forrige replikant slik at man her skal følge opp de merknader som flertallet har lagt inn i innstillingen, dersom vi får et vedtak i tråd med innstillingen til Stortinget. I dette ligger det da også noe om tempo og framdrift og hensynet til de berørte, og jeg tar det for gitt at statsråden står ved det hun sa. Når det er sagt, vil jeg si at jeg regnet med at statsråden, når hun holdt et slikt innlegg som hun gjorde, hadde fulgt opp meldingen med en sammenhengende argumentasjon for betydningen av å skaffe soldatene våre den best mulige utdanning. Men så havnet man i den samme grøften som forrige forsvarsminister på en måte hadde spadd opp, og så blir man liggende der. Så sier man at ja, vi vil så gjerne, men vi greier ikke å få det til, for vi må nedprioritere utdanningen. Da blir mitt spørsmål: Har man noen tro på at 0+-alternativet vil kunne realiseres og samtidig tilfredsstille Forsvarets behov? Og det siste spørsmålet er: Føler statsråden det som forsvarsminister tilfredsstillende å utdanne soldater for nasjonale og internasjonale operasjoner som ikke får det treningsgrunnlaget som Forsvaret selv mener de bør ha for å settes inn i alvorlige situasjoner?
-0	Jeg skal innrømme at seteavgiften ikke er god, den erkjennelsen skal jeg komme med. Og vi har nok ingen annen forklaring i år enn vi hadde i fjor, det skal jeg innrømme for representanten Faldet. Det er å gi og ta når en skal gå inn i debatt og forhandle. Vi hadde jo valget om vi skulle forhandle med Arbeiderpartiet eller om vi skulle havne på sentrum, og det er helt klart at vi fikk mer av sentrum, vi gjorde det. Vi ønsket mye til vei, det har aldri Fremskrittspartiet lagt skjul på, og her fikk vi faktisk 150 mill. kr mer til veiinvesteringer. Hadde vi gått for Arbeiderpartiets forslag, hadde vi bare flyttet 260 mill. kr fra vedlikehold og over på veiinvesteringer, og vei hadde da stått fortsatt summa summarum med null. Og jeg ville da være veldig betenkt over alle de tilbakemeldinger jeg ville få fra folk når vinteren begynner å sette inn for fullt, om at man ikke får brøytet, man får ikke opprettholdt veikapitalen, det er slitasje alle steder. Så her var det den avveining at vi gikk til sentrum. Men jeg skal være enig i det, seteavgiften er vond, den.
-1	Et av mine mål med å fremme denne interpellasjonen var og er å løfte denne debatten som angår minoritetene, over i et positivt spor. Som jeg var innom i mitt hovedinnlegg, er den daglige debatten altfor negativ. Der fokuserer vi på alt som er galt med det flerkulturelle, det multietniske samfunnet. Derfor er det riktig og viktig at den politiske ledelsen i dette landet klarer å løfte debatten over på et annet spor – et positivt spor – for å se hvilke positive verdier minoritetene representerer i dette landet. Jeg takker justisministeren for en meget god og viktig redegjørelse. En god del av de tiltakene som denne regjeringen har gjennomført, visste jeg om fra før. Det viser seg også at disse tiltakene fungerer. Prosjektet «Rekruttere og beholde» viser at det er behov for å satse særskilt, satse aktivt. Det viser også at denne typen tiltak virker når vi klarer å rekruttere såpass mange mennesker. Tiltakene, holdningene og sporene er jo ikke annerledes i dag enn de vi brukte for 30–40 år siden for å dra kvinner inn i samfunnslivet, inn i arbeidslivet. Så er jeg veldig glad for at statsråden fastslo at politietaten skal gjenspeile befolkningens sammensetning. Det skulle bare mangle, men det er veldig hyggelig at den rød-grønne regjeringen fastslår det. Statsråden var innom det. Jeg er også glad for at statsråden varslet at en skal se på kompetansekravene. Jeg står fortsatt fast ved at kompetansekravene ikke skal senkes for å rekruttere flere med minoritetsbakgrunn til politiet, men de må synkroniseres med dagens virkelighet. Politiet må jobbe med frivillige organisasjoner, som Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering, OMOD. Jeg har et spørsmål helt på slutten til statsråden. Nå har politiet fått 462 nye sivile stillinger. Vil statsråden jobbe for at mennesker med minoritetsbakgrunn som ikke har politifaglig kompetanse, kan rekrutteres inn i denne kvoten, slik at kontakten mellom minoritetene og politiet øker?
-1	Under den rød-grønne regjeringen ble forskjellene i Norge redusert for første gang på 20 år. Det er jeg stolt av. De eneste som har grunn til å skamme seg på fattiges vegne, er de som ikke prøver å gjøre noe med livssituasjonen deres. SV jobber morgen, middag og kveld, dag og natt, for å endre maktforholdene i samfunnet, for at alle skal kunne stå i sin fulle lengde, og for at folk skal ha brød på bordet og en god arbeidssituasjon i sine liv. Derfor er det helt avgjørende at de velferdsordningene vi var med på å styrke, fremdeles forblir gyldige i folks hverdag. Ellers vet vi at forskjellene vil øke. VG hadde en overskrift om at SV gir skattelette til «folk flest», så det er ingen tvil om at de med lavest inntekt vil tjene godt på våre skatteletter – i motsetning til regjeringen, som fremmer de rikeste.
-0	Det som bekymrer og irriterer meg med Regjeringens budsjettforslag, er at man ikke tar på alvor den urovekkende utviklingen når det gjelder handelslekkasjen til utlandet, noe spesielt bryggerinæringen i Norge rammes hardt av. Tall fra Bryggeriforeningen viser at grensehandelen allerede nå ligger på 9 milliarder kr årlig, og høyst sannsynlig vil den øke til 10 milliarder kr neste år, bl.a. på grunn av særnorske ulogiske avgifter på sjokolade og sukkervarer, økning i matmomsen, tobakkavgiften, emballasjeavgiften, snusavgiften og alkoholavgiftene. De siste tiårene har vi vært vitne til at flere norske bryggerier har måttet legges ned på grunn av økt konkurranse fra utenlandske bryggerier og norsk avgiftspolitikk. Som drammenser er jeg naturlig nok opptatt av at Norges eldste bryggeri, Aass Bryggeri, ikke skal lide samme skjebne. Når det nå viser seg at grensehandelen og smuglingen har nådd hele 40 millioner liter øl pr. år – noe som tilsvarer produksjonen ved to norske bryggerier som Aass og Mack – er det på tide å reagere. Dette dreier seg ikke bare om norske bryggerier, men også om andre norske næringer som taper på grensehandel. Men dette er også for meg en meget viktig prinsipiell sak: Hvorfor har vi så høye alkoholavgifter i Norge? Hvorfor er Regjeringens politikk slik at det kun er de rike som kan ta seg råd til å ta et glass rødvin hver dag, eller nyte et par pils når de har lyst? For det er jo ikke noen tvil om at høye alkoholavgifter er noe som rammer folk flest, og ikke minst de aller fattigste i landet. Det er ikke sjelden jeg hører politiske motstandere fortelle om alt det fæle som kan skje hvis man drikker alkohol, men sjelden presiseres det da at det gjelder alkoholmisbruk – noe som er en viktig presisering. For skulle man avgiftsbelegge alt som kan misbrukes, hadde listen blitt veldig lang. Vi kan vel alle være enige om at for mye av det gode kan bli for mye av det gode. På samme måte: Hvis man spiser veldig mye potetgull, er ikke det sunt, og det kan få uheldige følger. Hvis man veldig ofte spiser hamburgere, er ikke det sunt, og det kan få uheldige følger. Eller, hvis man spiser veldig mye kaker og drikker kaffe med fløte hver dag, er ikke det særlig sunt. Så si meg – og nå håper jeg ikke at jeg gir de rød-grønne noen gode ideer: Hvorfor har man ikke da skyhøye avgifter på alt som er usunt her i Norge? Hvorfor hører man ikke om snacks-misbruk og snacks-avgift, om hamburger-misbruk og hamburger-avgift, eller om kakemisbruk og kakeavgift? For det kan utvilsomt gi uheldige samfunnsøkonomiske virkninger i form av dårlig helse, fedme, sykehusinnleggelser osv. Det samme gjelder for misbruk av alkohol. Men hva med lite eller moderat bruk av alkohol? Det siste tiåret har det vært gjennomført hundrevis av undersøkelser som tyder på at et moderat alkoholforbruk kan ha en gunstig effekt på kropp og helse. Blant fjorårets anbefalinger fra amerikanske helsemyndigheter siterer man fra flere undersøkelser som viser at lett eller moderat alkoholforbruk kan knyttes til mindre fare for hjerte- og karsykdommer. Det har lenge vært hevdet at rødvin hjelper mot Alzheimers sykdom. Forskere har konkludert med at folk som drikker noen få drinker i uken, har mindre risiko for å bli overvektige. Forskere har funnet ut at visse sammensetninger i rødvinen kan forhindre skader på tannkjøttet og stoppe bakterier i munnen i å spre seg. Det er offentliggjort forskningsresultater som viser at de som drikker fra ett glass rødvin og opp til fem flasker vin i uken, har betydelig skarpere tankeprosess enn totalavholdsmennesker, ettersom fordelen med alkohol er at den øker blodgjennomstrømmingen til hjernen. Forskere har funnet ut at personer med måtelig alkoholkonsum løper mindre risiko for å utvikle diabetes type 2. Dette er bare noen av de konkrete helsemessige konsekvensene av moderat bruk som forskere har kommet fram til. Vi må ikke glemme den sosiale gevinsten. Den kan man ikke tallfeste eller beregne samfunnsøkonomisk. Men, som til og med norske psykologer sier, kan det at man i hyggelig lag nyter noen glass rødvin eller noen pils, føre til at man får venner og øker evnen til sosialt samvær. Alkoholen gir økt trivsel og er en «ice breaker», spesielt her i Norge. Avslutningsvis vil jeg presisere at poenget mitt ikke er å rose alkoholen opp i skyene. Den kan resultere i mye negativt hvis den misbrukes. Men jeg og mine velgere vil gjerne ha friheten til å velge, uten å betale skyhøye avgifter til staten.
-0	Gleden min var ikke langvarig, forstår jeg, for usikkerheten består. Regjeringen har sagt – det har statsråden bekreftet, samtidig som miljøvernministeren har bekreftet det – at Tjeldbergodden ikke får konsesjon uten CO2-rensing fra dag én. Det er det som står i Soria Moria-erklæringen. Når statsråden i det første svaret sa at en vil vurdere en periode uten CO2-rensing, er det en endring i forhold til Soria Moria-erklæringen – en gledelig endring riktignok, men det blir en endring. Vi vet at hvis Tjeldbergodden skal ha CO2-rensing, blir det ikke gasskraftverk der før i 2012. Mongstad-aktørene har sagt at skal de ha kostnader ved CO2 utover det kvoteregimet gir, så bygger de ikke. Men selve kraftvarmeverket der er lønnsomt. Da er spørsmålet: Hvilke tiltak har Regjeringen for å sikre at det bygges gasskraftverk på Mongstad og på Tjeldbergodden der aktørene får rammebetingelser uten masse ekstrakostnader og usikkerhet rundt CO2-regimet?
-1	Barnevernet handler i det store og hele om at en del barn trenger et nytt hjem, at det hjemmet skal være trygt, og at det skal være voksne folk der som har en genuin interesse for og kapasitet og kompetanse til å gjøre jobben. Det tunge ansvaret dette er, har denne regjeringen tatt på stort alvor og satset på barnevernet mer enn det har vært gjort på svært mange år, og det er nødvendig. Når vi skal rekruttere fosterhjem – det er det behov for, og det er vel ingen som ønsker at noen barn skal stå og vente i kø for å få et fosterhjem – er vi nødt til å gjøre det ut fra nødvendig og grundig nok kompetanse. Den jobben har regjeringen satt i gang å gjøre. Det er helt nødvendig, for det har vært vanskelig å rekruttere bl.a. minoritetsforeldre, som representanten Hofstad Helleland var oppe her og sa. Og hvordan det er mulig å lese regjeringens svar på disse spørsmålene som at man ikke er interessert i det, er en fortolkning som – for å si det sånn – andre lesekyndige ikke ville finne på å tenke, at det var sånn at man ikke mente at det var viktig. Man har satt i gang et arbeid for å gjøre det, men det er man altså ikke villig til å se på, og man er ikke villig til å se på den kompetansen man må hente inn for å ta noen av de andre viktige spørsmålene. Vi har altså satt i gang en rekrutteringskampanje, og det er svært viktig. Det er Bufdir som har ansvaret for dette, den etaten som noen av de skarpeste kritikerne her i dag var villige til å skjære ned med opptil ½ mrd. kr. Da synes jeg man skulle være litt mer lavmælt i sin kritikk mot mangelen på kompetanse i dette systemet og mangelen på kapasitet i dette systemet. For det er dette det handler om, at vi er nødt til å sette dette systemet i stand til å håndtere denne vanskelige oppgaven og rekruttere flere foreldre. Jeg er veldig glad for at man nå også skal gå gjennom situasjonen for de kommunale fosterhjemmene, for det er helt nødvendig. Det er nødvendig å rekruttere mange flere og gode fosterhjem, fordi vi må ha fosterhjem som passer mer som hånd i hanske også til det enkelte barn. For det er så viktig med både kjemi og kompetanse i disse tilfellene. Jeg har også i avisene sett eksempler på svært useriøs rekruttering av fosterhjem, der barn har blitt avertert med bilde, og opplysninger om at vedkommende er spesielt kjekk og pen eller flink til å spille fotball, eller hva det nå måtte være. Jeg har også hørt ansvarlige politikere i Oslo gå tilbake på disse kampanjene og sagt at dette tok de selvkritikk på, og det er jeg veldig glad for. For vi er nødt til å rekruttere fosterforeldre ut fra en annen type seriøsitet og en annen type mer langsiktig ansvar og engasjement enn dette. Jeg er veldig glad for det som statsråden og regjeringen nå har gjort på dette området. Det er ingen fra regjeringspartiene som har sagt at vi er i mål på dette, eller at situasjonen er slik at alt er i orden. Tvert imot satser vi sterkt på dette, nettopp fordi det er et behov for det. Derfor har vi også øremerket penger til kommunene, nettopp for at disse pengene ikke skal forsvinne ut til andre ting. Derfor har vi satt i gang disse store arbeidene nå for å få den nødvendige kunnskap for å gjøre de riktige grepene og for å kunne rekruttere flere fosterhjem – flere gode fosterhjem – til dette veldig viktige arbeidet. Så hører jeg at det er noen som er svært opptatt av ideologi i denne debatten, svært opptatt av at dette skal være et privat marked, og mer opptatt av at det skal være et privat marked for noen, enn at vi skal rekruttere dem som er mest kompetente og mest opptatt av dette, uten at det nødvendigvis skal være et forretningsområde for noen. Jeg har hele mitt liv samarbeidet tett med frivillig sektor. Der finner jeg mange av de mest engasjerte menneskene som jobber med denne typen spørsmål og andre typer spørsmål, ut fra en genuin interesse og et engasjement som jeg mener vi har stor nytte av å involvere mer i dette arbeidet – kanskje spesielt for å rekruttere fosterforeldre med minoritetsbakgrunn, fordi mange av våre innbyggere med minoritetsbakgrunn også har god kontakt med mange av disse frivillige organisasjonene, og gjennom det er jeg sikker på at vi når flere av dem som vi trenger så sårt.
-1	Jeg takker for svaret. Jeg har full forståelse for at moderniseringsministeren ikke kan forskuttere et eventuelt svar fra Konkurransetilsynet. Men det som er interessant her, er jo at på regjeringshold er det den frie konkurransen som på en måte er det drivende elementet. Og når man snakker om fri konkurranse, vil jeg minne moderniseringsministeren om at det er veldig stor forskjell på det å kjøpe seg strøm på strømmarkedet, hvor man kjøper helt homogene produkter, og det å kjøpe programvare fra forskjellige leverandører. For det krever stor opplæring å skifte programvareleverandør. Så spørsmålet mitt til moderniseringsministeren er helt enkelt: Deler moderniseringsministeren den oppfatning at hvis man skal sikre fri konkurranse innenfor programvareområdet, må man gi opplæring i flere systemer for å hindre at én aktør kan profittere på at den allerede har en stor markedsposisjon og automatisk får gitt opplæring til brukerne?
-0	Mindretallet er skuffet over Arbeiderpartiet, med de ambisjonene de har, og som Stoltenberg hadde i sin IT-redegjørelse for noen år siden, da man hadde noen bunnplanker i årene 2002 og 2004. Jeg hadde håpet på en langt mer offensiv holdning, uten de små endringsforslagene som kommer fra dette forliket med regjeringspartiene. Så til spørsmålene. Som vi skriver i våre merknader i innstillingen, kan vi selvfølgelig ikke si at beløpet blir eksakt 3 milliarder kr. Det vil selvfølgelig bero på etterspørselen fra kommunene. Derfor skriver jo vi i våre merknader at vi må kunne justere disse bevilgningene etter det antatte behovet, slik som det vil melde seg. Det at enkelte kommuner nå har vært ute og vært fremtidsrettede og bedret forholdet og konkurransedyktigheten for innbyggerne og bedriftene i den enkelte kommune, er positivt, men det løser ikke samordningsproblemene. Et bredbåndsfond vil løse samordningsproblematikken som Regjeringen og Arbeiderpartiet ikke har noe svar på.
-1	Hvis Ketil Solvik-Olsen ikke hørte at jeg sa «klima», har han ikke hørt godt etter, for jeg sa at klimakrisen er en av de viktigste krisene – uten tvil den viktigste krisen – som vår generasjon står overfor, og jeg regner også Ketil Solvik-Olsen med i «vår generasjon», selv om ikke han har tatt klimakrisen like godt inn over seg. Det jeg mener er avgjørende viktig, er at den måten vi nå kommer oss ut av den krisen vi er inne i, på, også bidrar til å løse klimakrisen. Jeg var på Zerokonferansen på mandag og tirsdag og hadde gleden av å høre Arnold Schwarzenegger, som pekte på hvilke muligheter som ligger i utvikling av miljøteknologi for å skape arbeidsplasser, samtidig som det løser krisen. Men jeg hørte også på bekymringene til Giddens: Man var redd for at dette kanskje ikke skulle gå bra, fordi det ikke var nok «trøkk». Vi har tenkt å legge fram en klimamelding som sørger for at vi kutter det vi har lovet å kutte fra Stortingets side.
-1	Hvorfor driver vi med politikk? Hva er det viktigste ved vår politiske gjerning? Vi er velsignet med et demokrati som på veldig mange måter fungerer godt – et fritt samfunn, en fri debatt, et sivilsamfunn som legger premisser, en kritisk presse. Vi har tatt nasjonalt eierskap til enorme naturressurser, som gjør det mulig for oss å fordele og skape et godt samfunn. Vi har tusenvis av milliarder av kroner i formue rundt omkring i verden. Vi har alle forutsetninger for å få til noe virkelig stort. Så hvorfor driver vi med politikk? Jeg driver med politikk fordi jeg helt fra barneskolen av gikk og funderte over betydningen av økonomiske forskjeller – hvor mye det hadde å si at noen i skolegården hadde så lite, mens andre hadde så utrolig mye, hvor mye det hadde å si for mulighetene deres senere i livet, selv i egalitære Norge, hvor mye det hadde å si for hvordan en ble sett på, hvordan barna møtte hverandre. Forskjeller og urettferdigheten i forskjeller var det som gjorde meg politisk bevisst. Det er det viktigste for meg i mitt politiske arbeid. Verdens ressurser er helt ubegripelig skjevt fordelt, og Norge, som utgjør en helt mikroskopisk del av verdens befolkning, eier 1,3 pst. av alle verdens børsnoterte verdier. Det er en helt abnorm andel av verdens produksjonsmidler. Resten av verden forholder seg til Norge som en av verdens største og mektigste eiere. I et slikt perspektiv finnes det ingenting mer fullkomment naivt enn troen på at Statens pensjonsfond utland er en slags nøytral sparegris som ikke oppfattes politisk av resten av verden. Så klart det er politikk, så klart eierskap er politikk, så klart eierskapsutøvelse er politikk, så klart betingelsene for eierskap er politikk, og så klart de moralske, etiske og solidariske skrankene vi setter for vårt eierskap, er politikk! Likevel insisterer de fleste norske politikere på å si at SPU, nei, det har ingenting med politikk å gjøre. Det er denne formen for laissezfairetankegang som gir passivitet og manglende interesse for feltet, som gir oss passive politikere, politikere som forteller oss at etiske retningslinjer, nei, det lar det seg ikke gjøre å ha, som forteller oss at menneskerettigheter og urfolks rettigheter, nei, det må vi ikke blande inn i forvaltningen, som sier at klimakrisen, hva har vel den med vår nøytrale sparegris å gjøre? Regjeringen har gitt denne uinteresserte politikeren denne formen for ikke-politisk politikk et ansikt. Det er ingen erkjennelse av etisk ansvar i denne meldingen. Det er ingen visjoner om å bruke eierskapet til noe positivt. Det er ingen refleksjoner rundt karbonbobla som truer verden, som er den mest utrygge investeringen av dem alle, og som truer verdens økonomi. Det er ingen vilje til å ta det ansvaret en så stor eier som Norge bør ta. Tvert imot er det mest konkrete i regjeringens melding et ønske om å legge ned Etikkrådet. Jeg skulle ønske at stortingsflertallet ikke lot seg holde som gissel av regjeringens elendige innstilling. På den ene siden er det bra at finansminister Siv Jensen går på et sviende nederlag i spørsmålet om Etikkrådets framtid, men samtidig er ikke det noen grunn til å flytte beslutningsmyndigheten til Norges Bank. Bukken og havresekken, president, bukken og havresekken! Jeg mener at Arbeiderpartiet har latt seg lure av regjeringspartiene til å akseptere en slappere etisk forvaltning enn før og enda mindre rom for politisk styring med kapitalen enn før, og jeg håper at vi følger dette tett opp framover. Hvorfor driver vi med politikk? Regjeringen sier det egentlig rett ut: De driver med politikk for å svekke politikken. Mange av dem som nå er ministere i regjeringen, møtte jeg som Unge Høyre-politikere for 10–15 år siden, og da snakket de om å sette grenser for politikk. Det gjør de nå. Også Siv Jensen har mer tro på markedets evne til å løse folks problemer enn folks egen evne til å løse problemer, og hennes håndlangere her på Stortinget er villig til å dra det poenget til det helt ekstreme, ved f.eks. å bære seg over hvor mye Norge har tapt på ikke å være med å finansiere tobakksindustrien. Om ikke annet er det et ærlig standpunkt. Jeg driver med politikk for å omfordele, for å være med og ta ansvar for jordens framtid. Problemet er at det høres ut som en klisjé. Det burde vært et minstemål for anstendig politisk virke, men det avvises av stortingsflertallet som virkelighetsfjernt. Men pokker heller, jeg vil pælme kull ut av oljefondet, jeg vil styrke arbeidstakerrettighetene og urfolks rettigheter, jeg vil ha etiske retningslinjer for statsobligasjoner, jeg vil investere mer i fornybar energi, jeg vil investere mer i utviklingsland, og jeg vil styrke Etikkrådet og beholde makten over uttrekksmekanismen utenfor banken selv, slik at etikk noen ganger trumfer andre hensyn. Så får stortingsflertallet sitte der og sture og plassere seg på feil side av historien. Jeg vil ta opp SVs forslag og håper på et mer progressivt stortingsflertall neste år, når vi behandler dette på nytt.
-1	Jeg vil tillate meg å stille følgende spørsmål til justisministeren: «To offentlig nedsatte kommisjoner har lagt frem utredning om forliset av «Utvik Senior» og kommet til to ulike konklusjoner. Saken har versert i 26 år og har vært en stor belastning for familie, pårørende og lokalsamfunnet. Det er nødvendig at statsråden griper inn i saken, og at det iverksettes gransking av offentlige myndigheters håndtering av saken. På hvilken måte vil statsråden følge opp «Utvik Senior»-saken, og når vil et punktum i saken kunne bli satt?»
-1	På vegne av representantene Bjørn Jacobsen, Ågot Valle og meg selv vil jeg legge fram forslag om tiltak for å følge opp SAPRIN-nettverkets rapport om konsekvensene av Verdensbankens strukturtilpasningsprogrammer.
-0	Komiteens flertall har en bemerkning som man har vært inne på tidligere, hvor det står: «Komiteen sitt fleirtal,» …«ber Regjeringa leggje vekt på arbeid som kan betra situasjonen for kvinner.» Nå har sistnevnte taler også inkludert barn og ungdom som de grupper det bør tas spesielt hensyn til. Og mitt spørsmål er om han ikke nå kan være så vennlig å inkludere også syke og gamle, for så er det bare enkelte grupper menn man ikke behøver å ta spesielt hensyn til.
-1	Jeg har hatt mange møter med PBL og KS – det er omfattende kontakt mellom departementet, PBL og KS om nettopp dette. Vi venter på en rapport fra Senter for økonomisk forskning om kommunenes praktisering av forskriften om likeverdig behandling. Det er veldig viktig for oss at kommunene tar det ansvaret de har for å finansiere de private barnehagene, og at det er forutsigbarhet når det gjelder hva slags rammer de har. Jeg regner med at den rapporten som kommer ganske snart, kan gi oss mer kunnskap om hvordan dette ser ut. Det er veldig viktig at PBL og KS er enige om hvordan regelverket er å forstå.
-1	Jeg kunne nå ha hatt et ideologisk innlegg for betydningen av fellesskolen i et stadig mer flerkulturelt samfunn eller et ideologisk innlegg mot kapitaltilskudd. Men valgets kval som jeg hadde fra plassen min, var enten å trykke på knappen «Avstå fra taletid» eller takke for debatten. Jeg valgte det siste: takke for debatten. Jeg likte veldig godt Høyres forslag da det i sin tid kom, for det var et forslag som sa: La oss se nøyere på det regelverket og de modeller som er i bruk. Da er jo avstanden veldig liten fra det spørsmålet til den holdningen som bl.a. statsråden signaliserer her i dag, at sjølsagt er det viktig kontinuerlig å prøve å få dette til å fungere best mulig og mest mulig forståelig, og sjølsagt for at en på den måten skal bygge opp under intensjonen med 85 pst. Jeg synes debatten her viser veldig klart at dette ikke er en ideologisk debatt for og imot privatskoler – privatskoler i et visst omfang har kommet for å bli, og det er med på å gjøre Skole-Norge mer fargerikt. Det er først og fremst en beregningsteknisk utfordring, og så har vi litt ulike holdninger til hvordan vi skal møte den utfordringen. Det er veldig viktig at vi ikke om igjen og om igjen, to–tre ganger i året, møter debatter av typen: Her er det et knippe skoler som ikke skjønner helt hva slags beregningsmodeller som er i bruk, skjønner ikke helt praksisen som blir lagt til grunn i direktorat og departement. Jeg er overbevist om at direktorat og departement synes det er like frustrerende at privatskolene ikke helt skjønner hva slags tankegang og hva slags praksis som ligger til grunn fra deres side. For det er riktig, som statsråden sier, at det er ikke en diskusjon her om vi skal inkludere husleie eller ta hensyn til vedlikeholdsutgifter. Vi har en modell der det er forutsatt at det skal bli tatt hensyn til, men så kan vi diskutere hvordan dette fungerer i praksis. Jeg synes de som nå går inn for kapitaltilskudd, kanskje bør skjele litt til den debatten vi nå har omkring barnehager, for der ser det ut som om alle er enige om at det er viktig å få på plass et lovverk som sikrer en mot at det kan bli en uheldig kapitalopphoping eller en uheldig utbyttepolitikk. Da er det greit nok at vi i utgangspunktet her har kanskje 100 pst. ideelle aktører, men når vi tenker lovverk og prinsipielt, må vi også ha et lovverk som sikrer oss mot eventuelle mer tradisjonelle, kommersielle aktører på dette feltet, som f.eks. på barnehagefeltet.
-0	Vi er her i dag for å debattere og vedta statsbudsjettet for 2009 samt en rekke representantforslag. Det interessante er at utgangspunktet for debatten har endret seg enormt de siste månedene, til og med ganske mye de siste ukene også. Finanskrisen, som oppstod i USA bl.a. på grunn av noen politikeres evige trang til å blande seg inn i markedet, har kommet til Norge, noe som har gjort at statsbudsjettet var utdatert allerede da Regjeringen la fram budsjettet. Det er derfor for meg ganske underlig at til tross for alt det som har skjedd siden Regjeringen la fram sitt forslag til statsbudsjett, er det ikke noe stortingsflertall for strakstiltak i budsjettet for å møte finanskrisen. Derimot vil stortingsflertallet gjøre det vanskeligere for næringslivet med enda høyere beskatning, spesielt for familiebedrifter. Regjeringens skatte- og avgiftsopplegg gjør det langt vanskeligere å gjennomføre generasjonsskifte og sikre eierne investeringskapital. Og hva er det hele næringslivet og gründere nå skriker etter? Jo, det er investeringskapital. Regjeringen fjerner heller ikke formuesavgiften eller arveavgiften. Næringslivet og folk flest bør tilføres, ikke fratas kapital. Regjeringen gjør det også enda mer vanskelig for norsk bryggerinæring, ved å foreslå over 60 pst. økning av avgiften på alkoholfrie drikkevarer, til tross for at Regjeringen har lovet, til og med skriftlig i Soria Moria-erklæringen, at man vil «endre avgifter som er en ulempe for norske produksjonsarbeidsplasser blant annet i konkurranse mot import». Men nei da, her gjør man faktisk motsatt. Man endrer avgiftene slik at det blir enda verre. Jeg registrerte at finansministeren nå ønsker at folk flest skal bruke mer penger. Det er interessant at dette kommer fra en finansminister fra Sosialistisk Venstreparti. Men har ikke finansministeren skjønt at folk flest omtrent blir skattet i hjel av finansministeren, at store deler av inntekten folk flest får, går til å betale skatter og avgifter til finansministeren og verdens rikeste stat? Og det lille man har igjen, stort sett, går til nødvendige utgifter som også blir hardt skattet, som f.eks. strøm, mat, bensin osv. – og ikke minst renter på boliglånet. Men finansministeren velger altså å gamble mer med skattepengene til folk flest på aksjespekulasjoner i utlandet, i stedet for å la folk flest beholde mer av sine penger, og i stedet for å bruke litt mer av statsoverskuddet til investeringer i Norge. Imens gjør alle andre land rundt om i verden det motsatte. De gir nå enorme skatte- og avgiftslettelser til næringsliv og folk flest. Det synes jeg Regjeringen også burde gjøre. Avslutningsvis vil jeg si noen ord om representantforslaget fra stortingsrepresentantene Elisabeth Røbekk Nørve og Leif Helge Kongshaug om at skipstunneler likebehandles med annen infrastrukturbygging i merverdiavgiftslovgivningen, ettersom jeg i finanskomiteen har vært ordfører for denne saken. Som forslagsstillerne viser til, er skipstunneler ikke omfattet av merverdiavgiftsloven § 16 første ledd nr. 13, noe som kommer av at det pr. i dag ikke er anlagt noen skipstunneler i Norge. Nå foreligger det imidlertid planer om å bygge en skipstunnel, såkalt Stad skipstunnel, som lenge har vært til utredning. I en sluttrapport fra Kystverket konkluderes det med at tunnelen vil gi en positiv samfunnsøkonomisk nytte. Det er dermed viktig at det legges til rette for at prosjektet blir behandlet på lik linje med andre infrastrukturtiltak på land. Dermed er fritaket viktig å få på plass, dvs. fritak for merverdiavgift i siste omsetningsledd for tjenester med planlegging, prosjektering, anlegg, reparasjon og vedlikehold av offentlig vei. Uenigheten i finanskomiteen går på at flertallet, bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at spørsmålet om et eventuelt momsfritak må vurderes nærmere hvis vedtak om bygging av Stad skipstunnel foreligger, og rår derfor Stortinget til at representantforslaget vedlegges protokollen. Mindretallet i komiteen, bestående av Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, støtter forslagsstillerne og fremmer forslag om at Stortinget ber Regjeringen endre merverdiavgiftsloven § 16 første ledd nr. 13.
-1	Eg synest det var mykje positivt i det svaret, og eg trur ikkje det er tvil om at miljøministeren og eg er heilt einige om alvoret i dette problemet. Det kan vere ein ganske dramatisk situasjon for ein rekkje dyreartar, men òg for nokre av dei som er aller mest kjende. Det gjorde eit stort inntrykk på meg då Sør-Afrikas miljøvernminister, då ho var på besøk i fjor, fortalde meg at dei har så mykje som 90 pst. av alle svarte nashorn i verda, og at desse dyra – med dagens tempo – kunne vere utrydda i 2025. Det er nesten ikkje til å fatte. Men nettopp derfor er eg opptatt av tiltaka mot dette, og eg er jo klar over at klima- og skogprosjektet kan ha noko større moglegheit til – innan eit år – å bruke ekstra pengar dersom ein finn gode tiltak. Eg kunne tenkje meg å gjenta spørsmålet. Vil statsråden vere ein pådrivar for at vi bidrar med ekstra midlar i dette internasjonale arbeidet?
-1	Jeg er veldig glad for det musikalske svaret fra finansministeren, og la meg da få lov til å følge opp med følgende: Både finansministeren og jeg er enige om at dette var ualminnelig dårlig skjønn av styret. Det tidligere styret i SAS viste også at de hadde dårlig skjønn, og det styret ble jo sparket fordi man hadde inngått en avtale med Maersk om deling av markedet. Det nye styret – som ikke har virket veldig lenge – har altså i løpet av kort tid klart å vise at de har akkurat like dårlig skjønnsutøvelse som det tidligere styret. Vil det være aktuelt for den norske regjering, eventuelt sammen med andre nordiske eiere av SAS, å ta initiativ til at dette styret ikke får fortsette, at det bør skiftes ut, rett og slett fordi det i en situasjon som krever litt statsmannskunst, har vist det motsatte, nemlig at grådighetskulturen er det viktigste?
-0	Det var representanten Arnesen som fikk meg til å ta ordet, fordi han viste til at alle fagmilitære råd gikk inn for å legge ned Olavsvern. Nå er det jo slik at det har vært andre rapporter, som Regjeringen ikke har lagt vekt på, som har konkludert i en helt annen retning. Hvis det var så enkelt at man bare skulle følge de fagmilitære rådene, hadde man egentlig ikke trengt å være på Stortinget. Det er kanskje en tanke nominasjonskomiteen i Arbeiderpartiet i Troms kan sysle litt med framover. Så er det slik at Bjørn Jacobsen har sagt at Olavsvern vil eller kan gjenoppstå. Det er tydelig at representanten Bjørn Jacobsen tror på et liv etter døden, eller så må han ha et slags tryllepulver så han kan trylle liv i Olavsvern, som han i dag sammen med representanten Arnesen sørger for å få nedlagt.
-0	"Jeg er rimelig tilfreds med at tanken om å gjøre oljefondet og eventuelt også Folketrygdfondet til reelle fond for pensjonsforpliktelsene vinner stadig mer tilslutning. Vi har snakket om det i Fremskrittspartiet lenge, lenge. Vi fikk høre i årevis at vårt folketrygdsystem var basert på «pay as you go», med andre ord at det var de løpende skatte- og avgiftsinntekter som skulle fastsettes slik at man fikk råd til å betale utgiftene, og at et fond derfor var helt unødvendig. Det var statens skatte- og avgiftsoppkrevingsrolle som skulle garantere for folketrygdens forpliktelser. Jeg husker også en debatt med daværende statsminister Gro Harlem Brundtland og meg selv under åpningen av valgkampen i 1989, hvor jeg kunne påvise at når man fremførte forpliktelser og skatte- og avgiftsinntektsanslag, var løftene fra Arbeiderpartiet om pensjoner i år 2030 – man opererer ofte med langsiktige forpliktelser – slik at man ville mangle 100 milliarder årlig i sine budsjetter for å dekke det. Det ble den gangen avfeid, men senere har også Arbeiderpartiet begynt å tenke litt annerledes, og de ser at det kan være fornuftig å tenke litt langsiktig. Forslaget om å grunnlovfeste at avkastning og uttak av Folketrygdfondet kun skulle gå til pensjoner, står vi fast ved. Det betyr selvsagt at i det øyeblikk man tok penger fra fondet eller avkastningen til å betale pensjonene, ville man frigi nøyaktig det samme beløp på det ordinære statsbudsjettet. De pengene ville selvsagt da bli tilgjengelige for andre formål. Det har ikke Martin Engeset helt skjønt, men det får man tilgi, for det har heller ikke Jens Stoltenberg skjønt; han har sagt at vi prøver å bruke oljepenger to ganger. Det er klart at i det øyeblikk penger kommer fra oljefondet til løpende pensjoner, vil de ordinære midler som i dag går til å dekke de løpende pensjoner over statsbudsjettet, være der i form av et overskudd som er tilgjengelig for andre forhold. Det som imidlertid er hovedpoenget vårt, er å sikre nettopp pensjonsutbetalingene bedre enn andre offentlige utgifter. Det dreier seg om individuelle, opparbeidede rettigheter. For øvrig vil jeg overfor Martin Engeset også gjøre oppmerksom på at det kanskje kunne være en fordel å lese ikke bare merknader, men også det tekniske sammendraget i innstillinger. Jeg vil vise til side 1, annen spalte, litt ned i første avsnitt, hvor det står: «Grunnlovsforslaget forutsetter at lov om Statens petroleumsfond utformes slik at alle ordinære inntekter som skatter og avgifter i utgangspunktet tilfaller statskassen med mindre de er øremerket gjennom lovverket til spesielle formål og at det fattes konkrete vedtak om overføring av midler til Petroleumsfondet eller Folketrygdfondet. Når slike vedtak er fattet og overføring er gjennomført, vil midlene være låst i henhold til grunnlovsforslaget.» Det forutsetter altså en annen lov om Statens petroleumsfond som vil gjøre det fullt mulig at de årlige skatte- og avgiftsinntekter og inntekter fra salg av SDØE kommer inn på statsbudsjettet. Hvis de hadde kommet inn på statsbudsjettet slik som nevnt her, ville vi i 2004 ha et overskudd i statsbudsjettet på 130 milliarder kr totalt sett. Å finansiere en stakkars lettelse i bensinavgiften på 3 milliarder kr av et overskudd på 130 milliarder er ikke det helt store problemet. Når Martin Engeset gjorde så stort nummer av at det bare er en uke siden vi tok opp denne tanken – forslaget kommer i revidert nasjonalbudsjett – ville det i hvert fall vært fullt mulig, i og med at jeg forholder meg til Grunnloven slik den til enhver tid lyder, og ikke til mulige fremtidige endringer. Men uansett, om vårt forslag i dag hadde blitt vedtatt, hadde det vært fullt mulig å vedta en nedsettelse av bensinavgiften, slik at det norske folk ikke fikk høyere bensinpris som følge av at den norske stat soper inn 30 milliarder kr ekstra i oljeinntekter hvis oljeprisen holder seg ut året. Takken for at staten får 30 milliarder kr mer i uventede nye inntekter, er altså fra stortingsflertallets side at norske bilister skal betale en høyere bensinpris og ikke ha noen fordel i det hele tatt. Det synes vi faktisk er uklokt overfor befolkningen. En liten del av den store merinntekten burde vært brukt til å sørge for å holde bensinavgiften slik Regjeringen mente den skulle være da den laget sitt budsjett. På denne bakgrunn tar jeg opp forslaget i innstillingen. Der har «Alternativ 1» falt ut ved en inkurie. Forslaget fra Fremskrittspartiet skal da lyde: «Dokument nr. 12:20 (1999–2000) – forslag fra Carl I. Hagen om ny§110 d Alternativ 1 i Grunnloven – bifalles.»"
-0	Jeg tror vi alle skal være klar over at uavhengig av hvordan vi tilrettelegger, er det veldig vanskelig å gardere seg mot store skader hvis en stor ulykke skjer. Akkurat derfor er det veldig viktig at vi prioriterer dette høyt, og har en best mulig føre-var-beredskap. Så kan vi spørre oss selv: Har vi det? Vi kan se på ulykken i Biscayabukta med «Prestige». Det var 20 000 mennesker som ryddet opp på stranden i flere måneder for å få det noenlunde greit. Der har man et rimelig temperert hav. Hva har vi i nordområdene hvis en sånn type ulykke skulle skjedd der? Man kan trekke en sammenlikning med da hurtigruta kom i brann i Ålesund. Hvilken beredskap ville vi ha hatt i Finnmark hvis dette skulle skjedd i Berlevåg eller i Båtsfjord? Vi har ikke noen innsatsgruppe i Finnmark som er spesialtrent til å kunne gå ombord på båter og slukke brann til sjøs. Da måtte vi ha hentet mannskap fra over 100 mil borte. Den reaksjonstiden vi hadde i Ålesund, ville vært mange ganger lengre. Allikevel sier denne regjeringen: Her er alt såre vel, og ingen skal pinadø komme og fortelle oss noe annet. Samtidig sier man at dette er et særdeles viktig område, hvor vi må ha på plass en best mulig beredskap. Men å være villig til å gå inn og se på hva man faktisk kan gjøre, det hopper man bukk over. Norge som kystnasjon har en langt større tilknytning til havet enn f.eks. vårt naboland Sverige. Vår avhengighet av havet er langt større. Likevel ser vi at Sverige går til innkjøp av 25 speedlektere, nettopp for å kunne senke reaksjonstiden og bli langt mer effektive når det gjelder å kunne ta opp oljesøl. Hva gjør vi i Norge? I Norge vurderer vi om vi skal gå til innkjøp. Vi vurderer. Jeg husker at jeg i forbindelse med statsbudsjettet for 2010–2011 stilte et spørsmål om de pengene som var bevilget til oljeberedskap, var brukt opp. Da vi kom halvveis inn i året, var 71 mill. kr av 105 mill. kr fortsatt ikke brukt. (Presidenten klubber.) Det er ikke et sunt tegn.
-1	Den rolla kan ho velje sjølv.
-0	Som saksordføreren var inne på, skal vi i dag fjerne en avgift, nemlig den statlige fiskeravgiften. Spesielt gledelig er det at partier som ønsker flest mulig skatte- og avgiftskroner, går inn for dette. Avgiften utgjør om lag 11 mill. kr, penger som i stor grad brukes til forskning på ferskvannsfisk og til kultivering av fiskevann, noe som er positivt. Bortfall av avgiften betyr reduserte inntekter til staten, og partiene har ulike måter å løse inntektstapet på. Vi i Fremskrittspartiet mener at disse 11 mill. kr kan omdisponeres innenfor miljøvernbudsjettets ramme, som er på om lag 2 milliarder kr, mens Arbeiderpartiet ber Regjeringen ta hensyn til inntektstapet under den ordinære budsjettbehandlingen. Betyr det at Arbeiderpartiet overhodet ikke ser noen mulighet til å omprioritere innenfor Miljøverndepartementets budsjett? Er Arbeiderpartiet helt avhengig av å få økte midler for å dekke opp inntektstapet? Vi flytter jo ganske mye penger innenfor departementets budsjett når det gjelder bl.a. midler til kalking, som de ulike regjeringer kutter så det står etter, og som et komiteflertall klarer å løfte på plass igjen hvert eneste år. Jeg lurer også på om Arbeiderpartiet i fremtiden vil gå inn for bruk av rotenon i elver og vassdrag. Avslutningsvis sa saksordføreren at Arbeiderpartiet ville «rydde opp i avgiftsjungelen». Da vil jeg stille spørsmålet: Hva slags andre avgifter er det Arbeiderpartiet ønsker å fjerne?
-0	Eg vil tru at då Nord-Noreg-tilskotet og regionaltilskotet blei oppretta, så var det for at ein skulle dekke ein del av dei utgiftene som enkelte kommunar har på grunn av geografi og anna, i samband med ein del av det vi ønskjer dei skal ta seg av – helse, omsorg, utdanning osv. Men poenget er at vi har ingen garanti for kva dei pengane blir brukte til. Det vi i Framstegspartiet foreslår, og meiner er den rette vegen å gå, er at staten overtek det økonomiske ansvaret for all helse og omsorg, oppvekst, utdanning og skule. Då er det ikkje lenger noko grunnlag for å gi spesialtilskot til dei forskjellige landsdelane i dette landet. Ein kan sjølvsagt lage, som vi også nemner i vårt program, graderte tilskotssatsar på grunn av diverse geografiske og andre forhold, på ein generell basis, slik at ein held oppe dei mange små, effektive og gode sjukehusa og fører vidare ein effektiv og god skule med ein del utkantskular på grunn av distansar og reiseavstand for elevar, og det same gjeld vidaregåande skular. Så det er mogleg – men då er det øyremerkt. Rattsø seier at stykkprisfinansiering er den einaste forma for øyremerking som fører til effektivitet og rasjonalisering. Då har vi garanti for at alle i dette landet er sikra eit tilbod innanfor helse, omsorg og utdanning, uavhengig av kvar i landet ein bur, uavhengig av kommunal økonomi og kommunalpolitikarane sine prioriteringar. Det må vere det viktigaste. Det som er målet for Framstegspartiet, er at vi skal få eit likt tilbod innanfor desse basistenestene for alle som bur i Noreg, slik at alle skal få ta del i velferdsskapinga som vi har i dette landet.
-0	Jeg kunne ikke dy meg da saksordføreren begynte å prate om knekkpunkt og kollektivandel. Det er jo det som er noe av den store utfordringen rundt prosjektet, og som KS2 faktisk tar inn over seg, og det er trafikken og trafikkmengden. Jeg tror også ganske klart at det er utfordringer med det. Som representanten Sortevik sa, at beregningene med TASS 5 er tilnærmet verdiløse ettersom både modellbrukerne og etterfølgende trafikkseminar har definert bort alle sammenhenger mellom bompengenivå, reisemønster og reisemiddelvalg. Det er ganske sterk kost i forhold til dette prosjektet. Til representanten Langeland, som sa at nå må man stå opp for noe. Vi står faktisk opp for noe, fordi vi mener at med de tingene som er kommet fram i denne saken, er det mange utfordringer som gjør at man velger å si nei til det framlagte forslaget, men vi ønsker å få på plass en fastlandsforbindelse til Ryfast. Men jeg er jo spent på om representanten Langeland, som er imot prosjektet, som har kjempet imot prosjektet i all tid, kommer til å stemme for prosjektet i dag, eller om han kanskje ikke kommer til å være til stede i dag. Det kan være interessant om representanten Langeland kommer til å stå opp for noe. Så har jeg lyst til å si til noe av den siste informasjonen som har kommet fram de siste dagene, og det er at det er rundt 130 mill. kr i vedlikeholdskostnader bare for de to tunnelene. Det er mer penger enn alt det mitt hjemfylke får til samferdsel i løpet av et år til fylkesveinettet – og det er for to tunneler. Sånn tror jeg nok det er for mange andre fylker også, som får mye mindre enn 130 mill. kr til å gjøre investeringer og vedlikehold på veinettet sitt. Så jeg skjønner at mange reagerer da. 2,6 mrd. kr – selvfølgelig må vi, hvis dette vedtaket blir fattet, sørge for å vedlikeholde tunnelene og sørge for at de er trygge å kjøre i. Men jeg er redd for at vi kommer til å se kostnadssprekk på kostnadssprekk på dette prosjektet. Det kommer til å bli dyrt, og dessverre vil det være innbyggerne i hele Rogaland som sannsynligvis må ta regningen når fylkeskommunen må stille opp for garantien sin på 6 mrd. kr. Jeg håper jeg tar feil, men jeg er redd for at jeg om noen år, som jeg sa i mitt tidligere innlegg, kommer til å si: Hva var det jeg sa? Det gikk sånn som jeg fryktet, men ikke som jeg håper. For jeg håper selvfølgelig, og jeg er glad for hver meter asfalt. Men jeg tror at dette er et sjansespill. Jeg er usikker på om vi har valgt en god løsning, spesielt når det gjelder kvalitetssikringen og den rapporten som kommer derfra, som er så klar og tydelig, og til og med etter at Vegdirektoratet har lagt fram sitt, og brukt noen få linjer i proposisjonen på hvorfor de bare blankt avviser KS2. Men det betyr jo at vi heretter ikke beh��ver bruke millioner av kroner i året på KS2 eller KS1, for det er noe regjeringen ikke velger å ta hensyn til allikevel.
-1	"Jeg kan bare slutte meg til det Lise Christoffersen sier. Vi har jo ment dette hele tiden og er veldig glade for at både Arbeiderpartiet og Høyre nå åpenbart åpner for det. Arbeiderpartiet har fattet et vedtak på sitt landsmøte der man er enig i det SV har stått for. Så vi har i hvert fall to regjeringspartier som er tydelige på at man ønsker dette. Så vil jeg også oppfordre Høyre til å ta den diskusjonen litt bredere. Vi har ikke råd til dette i årets budsjett, men vi er positive til språkopplæring. Jeg er veldig spent på å se om f.eks. Høyre kommer til å gå inn for språkopplæring for arbeidsløse EØS-innvandrere i sitt alternative statsbudsjett nå, eller om dette er noe som de tenker seg en eller annen gang i framtiden. Det blir all right å se. Jeg vil bare imøtegå én ting som Michael Tetzschner sa; det er egentlig bare en oppfordring til å tenke litt på det jeg sier. Og så skal jeg ta en litt teit regelgreie i etterkant. Når man sier at arbeidsinnvandring er et ubetinget gode, vil jeg si at det ikke er riktig, for hvis man har arbeidsinnvandring som bidrar til f.eks. dramatisk å redusere lønnsutbetalingene til uutdannede og ufaglærte i Norge, vil jeg ikke se på det som ubetinget positivt. Vi har behov for å sørge for at arbeidskraft i Norge brukes til det beste for samfunnet sett under ett. Det er best at det kun utføres arbeid som er mest mulig produktivt, og som gir mest mulig avkastning. Får man en rekke ufaglærte mennesker som arbeider billig, får man håndvask av bil-priser, sånn som vi har det her i Oslo, som ligger langt under det vi alle sammen vil mene er en anstendig timelønn. Det er ikke ønskelig. Tilsvarende vil jeg si at det er grunn til å være litt bekymret for den delen av norsk næringsliv som har tatt inn flest arbeidsinnvandrere de siste årene, nemlig byggenæringen. Det er ingen næring som har hatt så negativ produktivitetsutvikling de siste årene, som byggenæringen. Det er ingen tvil om at det kan skyldes at man tar inn arbeidsinnvandrere der man har et kortsiktig perspektiv på hvor lenge man har tenkt å ansette dem, folk som reiser igjen når høykonjunkturen er over – og så har man en negativ produktivitetsutvikling. Det gjør også at jeg vil be Høyre vurdere om ikke spørsmålet om språkopplæring bør være bredere enn bare for de arbeidsløse, og om det ikke er bra for samfunnet å gjøre det de gjør i Canada, nemlig å si at alle som kommer hit, skal få hjelp til språkopplæring, sånn at alle kan yte sitt beste i arbeidslivet, istedenfor å si at man vil vente med å bruke språkkompetansen til man er ferdig. La meg bare helt til slutt ta ett eksempel der jeg mener vi må ha en regelendring. I dag vil det være sånn at hvis du er fagutdannet som snekker eller tømrer, vil du kunne få jobb som tømrer. Hvis du er fagutdannet som bygningsingeniør og har en utdannelse som absolutt vil være lukrativ for Norge, får du ikke arbeidstillatelse som tømrer. Det er ikke åpenbart at det er et fornuftig regelverk."
-0	Vi har vært pådrivere for å få til en reforhandling av EØS-avtalen, men vi tar absolutt til etterretning at det nå ikke lar seg gjøre. Blant annet de brev som kommisjonen har sendt, har for så vidt vært med på å legge den ballen død. Nå er allikevel utvidelsen av EU relativt nær forestående, i hvert fall hvis vi skal tro det danske EU-formannskap. Da skal kommisjonen forhåpentligvis være i en annen situasjon med hensyn til bl.a. kapasitet. Min utfordring til utenriksministeren er at vi skal komme i posisjon til EU er rede. Jeg vil i den anledning gjerne ha utenriksministerens bekreftelse på at Norge vil arbeide aktivt for å komme i den posisjon at så fort utvidelsen er kommet så langt at kommisjonen er rede til å sitte ned ved forhandlingsbordet med oss, så er vi klare til å gjøre det. Vi vil presse på for at vi kan få en reforhandlet, oppdatert og mer moderne EØS-avtale. Jeg skal ikke nå strekke det lenger enn til i hvert fall å få inkludert de traktatendringer som det er naturlig å få inkludert i EØS-avtalen.
-1	En del frivillige organisasjoner kunne helt sikkert gjort seg nytte av høyere beløp, mens andre organisasjoner – som SV ser det – kanskje kunne ha fått mindre penger. Det er en løpende diskusjon som man må ta internt. På dette området er det veldig mange organisasjoner som gjør et veldig viktig arbeid som supplerer det arbeidet som gjøres i det offentlige. Når det gjelder barnefattigdom, handler det primært om å omfordele ressurser og samordne innsatsen – ha tidlig innsats. Vi må skjønne mer av det vi driver med, fordi vi må rette mer av innsatsen mot mødrene. Da jobber vi bl.a. opp mot frivillige organisasjoner – kvinneorganisasjoner – på innvandrerfeltet. De får i dag støtte av oss for bl.a. å jobbe oppsøkende mot kvinner, sånn at de kan komme seg inn i arbeidslivet. Det som i hvert fall ikke hjelper, er å ta overgangsstønaden fra de kvinnene som nå sliter – da kommer vi i langt større grad enn i dag til å få fattige barn. Omtrent 17 000 flere fattige barn vil det bli med Fremskrittspartiets opplegg.
-0	Vårt mål er å holde omdisponeringsgraden så lav som mulig, men det må balanseres mot samfunnshensyn. Og denne regjeringen har en mer offensiv holdning når det gjelder utbygging av veier, infrastruktur og jernbane, f.eks., enn det den forrige regjeringen hadde. Det kan selvfølgelig bety at det vil bli bygd ned noe mer i den sektoren. Men vi skal holde igjen alt vi kan på andre områder. Det er også viktig i denne debatten å ha med seg at det nydyrkes mer areal i Norge enn det som går ut av drift – hvert eneste år. Mye av det arealet som går ut av drift, blir ikke bygd ned, men det går ut av drift fordi noen slutter å produsere, noen slutter å slå, noen slutter å bruke arealet. Det er fullt mulig – hvis det skulle komme en situasjon der en trengte det – å ta det opp igjen, benytte det på nytt. Så er det også viktig å si at næringen selv, landbruket, bygger 1 500 driftsbygninger hvert år. Det betyr at de må omdisponere jordbruksareal til å få opp disse bygningene, så det å ha en nullvisjon er ganske urealistisk.
-1	Mitt spørsmål går til forsvarsministeren. Om kort tid sendes norske soldater til Irak, og statsråden har tidligere uttalt at de unge menn og kvinner vi sender ned, er Norges bidrag i kampen mot voldelig islamsk ekstremisme. Framstillingen av dette norske krigsbidraget både fra regjeringen og fra samtlige partier på Stortinget, med unntak av SV og Senterpartiet, har vært påfallende uproblematisk – Norge engasjerer seg i kampen mot ISIL på de gode kreftenes side. Det er, med respekt å melde, en naiv framstilling av virkeligheten i den krigen vi nå er i ferd med å ta del i. I dag er det over 50 ulike sjiamilitser i Syria og Irak, som alle hevder å kjempe mot ISIL. Flere av disse gruppene opererer sammen med de irakiske militære, eller hæren og militsgruppene, og de flyter over i hverandre. Amnesty, Human Rights Watch og andre har i flere rapporter dokumentert systematiske, grusomme menneskerettighetsbrudd både fra militsene og den hæren vi skal trene opp – utenomrettslige henrettelser, massehenrettelser og systematisk nedbrenning av sunnimuslimers eiendom i områder der ISIL er beseiret. I det hele tatt minner framferden ganske mye om ISIL, og den undergraver uten tvil kampen mot ISIL. Norge er i ferd med å gå inn i en svært uoversiktlig krig der våre allierte ser ut til å stå bak grove menneskerettighetsbrudd og overgrep. Vi vet lite om hva vår deltakelse vil føre til. Tidligere har forsvarsministeren uttalt at den typen oversikt over situasjonen er viktig når de norske soldatene er på plass. Mener regjeringen at vi nå har god nok kunnskap om hvem våre styrker skal trene opp i Irak, og hva slags forhold disse styrkene har til de brutale militsgruppene?
-1	Jeg tviler heller ikke på Kristelig Folkepartis engasjement for vanskeligstilte. Men det er derfor det er så viktig å få avklart hvor grensene går for Kristelig Folkeparti, f.eks. når det gjelder forslagene om kutt for de barnefamiliene som mest risikerer å havne i barnefattigdom, nemlig de enslige forsørgerne, men også når det gjelder det behovsprøvde barnetillegget for mennesker som er for syke til å være i arbeid, og som har uføretrygd. Det vil være mange tusen barn – i hvert fall mellom førti og femti tusen – som i så fall med et pennestrøk blir fattige. Jeg har lest litt i dette alternative budsjettet til Kristelig Folkeparti også, der de sier at de ønsker arbeidsplikt for sosialhjelpen, men også at de kutter penger i kommunesektoren når de gjør dette. Så i sum blir det Kristelig Folkeparti gir til sosialhjelp, mindre enn det regjeringen gjør. Hvordan kan du forklare det?
-1	Jeg føler at jeg svarte på det spørsmålet til Kvassheim, men jeg gjentar det gjerne. For å kunne ta den riktige beslutningen i 2010 trenger vi å kartlegge alle forhold av betydning for eventuell oljeleting i Lofoten og Vesterålen. Da må man vite om det finnes oljeressurser der. Det er det seismikkprogrammet selvsagt skal bidra til. Så må man kartlegge havmiljøet. Det er det MAREANO dreier seg om. Så må man se på fiskeridelen av dette og se på hvordan oljevirksomhet eventuelt vil virke inn på oppvekstvilkårene for torsk. Så må man se på turismebiten. Man må ta det totale bildet. Det jeg derimot er opptatt av, er det strategiske bildet i det norske samfunnet. Over en 20-30 års periode har vi bygd opp en meget betydelig pengebruk på oljevirksomheten og en altfor lav pengebruk på miljø. For første gang tar en regjering tak i dette og virkelig satser på miljø. Etter 15 års reell stillstand øker vi nå betydelig. Det burde alle miljøhjerter i Stortinget glede seg over, og det er det veldig mange miljøhjerter utenfor Stortinget som gleder seg over.
-1	Jeg må si jeg er veldig glad for det spørsmålet. Hvis vi venter til vi har tilstrekkelige måltall på alle områder før vi gjør noe med den urettferdigheten som ligger i kjønnsbalansen, tror jeg vi må vente svært lenge. Derfor er det viktig for meg i en tid hvor vi selvfølgelig trenger rekrutteringsstillinger, også å erkjenne at vi trenger kvinner til slike stillinger, og at vi får kvinner fram i de øverste stillingene vi har, innenfor våre universitets‑ og høyskolesystemer. Det er det denne ordningen tar sikte på. Jeg kommer ikke til å gjøre noe som bryter med den dommen som er avsagt, men jeg kommer til å gjøre hva jeg kan for å legge meg tett opp til den, slik at vi kan få noe ut av den muligheten som ligger i å få kvinner fram gjennom øremerkede stillinger. Da blir det midlertidige stillinger i første runde, men jeg erkjenner at det er bedre enn ingenting.
-0	Statsråden brukte selv i sitt innlegg litt tid på å påpeke at ventelistene går ned, og det gjorde han samme dag som Riksrevisjonen la fram en rapport som viser utstrakt feilregistrering, store avvik, juks – det er mitt ord – men registrering i strid med regelverket er Riksrevisjonens ord. Samtidig har elleve tilsyn visst det samme, og vi kjenner også til juks tidligere fra Asker og Bærum og fra OUS. Jeg har sett på nyhetene i dag at statsråden tar rapporten på alvor. Han skal ta tak i det allerede i morgen, og det setter jeg pris på. Han skal innkalle og klargjøre. Det er på mange måter dialog. Mitt spørsmål blir: Hvilke tiltak utover dialog vil statsråden iverksette for å endre denne feilregistreringen?
-1	I denne saken har jeg god samvittighet. Jeg er glad for å ha bidratt til å hindre Fremskrittspartiet sammen med Arbeiderpartiet i på et tidlig tidspunkt å plassere hele smørja i Namsos – hvis ikke hadde det ligget der i dag, alle bevilgningene hadde gått til Namsos – uten å snakke med verken bransje, miljøer eller andre. Jeg er glad for og har to ganger i salen tatt initiativ til at vi har fått utredninger som har gjort at også partiene har fått mulighet til å behandle dette. Sjøl ville jeg gjerne hatt saken tilbake – ikke som en budsjettsak, men som en egen sak i Stortinget. Det er ikke alltid vi får det sånn som vi vil i politikken, men på SVs vegne har jeg i hvert fall god samvittighet for at vi har gjennomført en demokratisk prosess. Vi har etter god behandling i partiet havnet på at Trøndelag er alternativet, men samtidig at også de andre miljøene rundt omkring i Norge skal få sine plasseringer. Det er jeg rimelig godt fornøyd med.
-0	Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til miljøvernministeren som vil bli besvart av forsvarsministeren: «I Hedmark og Oppland er 17 070 sauer rovdyrdrept i løpet av årets beitesesong. Dette er en kjøttmengde som tilsvarer årsforbruket til 70 000 mennesker. Synes statsråden 17 070 drepte sauer er et akseptabelt tapstall for å ha rovdyr i disse to fylkene, eller hvilket tall synes statsråden man skal akseptere?»
-0	Jeg må beklage, for jeg greier ikke å samle trådene i det som blir sagt fra representanten Apelthun Sæle. Hun legger stor vekt på at Kristelig Folkeparti og Regjeringen har enorm tro på storbypolitikerne. Mitt spørsmål er: Hvor i denne meldingen, og hvor i denne innstillingen gir Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene uttrykk for at de har tro på storbypolitikerne? Her legges det opp til, og det vektlegges fra regjeringspartiene, en sterkere statlig styring overfor storbyene. Det legges opp til et konfliktråd, eller en samordningsordning som Regjeringen ønsker å kalle det. Jeg ser ikke at regjeringspartiene overhodet har stor tiltro til storbypolitikerne her, særlig ikke når vi hører at representanten Apelthun Sæle også vektlegger fylkeskommunens rolle i forhold til regional utvikling og overordnet myndighet overfor storbyene.
-0	Jeg må bare få lov til å si at jeg likte replikken fra Aksel Hagen aller best i dag. Det er ingenting pussig i det. Det er altså slik at du som ungdomsskoleelev allerede i dag kan gå opp til privatisteksamen. Det kan du først gjøre ett år etter at du ikke har fått standpunktkarakter. Det vi ønsker å problematisere og debattere – og som jeg opplever at statsråden i stor grad er enig med meg i, i dagens Dagsavisen – er at lærerne faktisk bruker veldig mye ressurser på elever som ikke er interessert i å være til stede i skolen. Vi mener at det er mer fornuftig å bruke ressursene på de elevene som er til stede på skolen, som ønsker å lære noe. Og hvis Senterpartiet mener det er mest fornuftig å bruke midlene og ressursene i skolen på de elevene som ikke er interessert, får vi bare notere oss det.
-1	Berre for at SV òg skal vera tydeleg i denne saka: Me er òg veldig fornøgde med at ein samla komité er heilt klar på at dette var ulovleg metodebruk frå overvakingspolitiet si side. Dersom ein ser dette i litt historisk perspektiv, forundrar det meg ikkje at det var ein sånn metodebruk så seint som dette, når ein ser på overvakingspolitiets historie under den kalde krigen og metodikken som blei brukt då. Eg hadde bl.a. ein fagforeiningspamp til onkel som blei overvaka ulovleg over 30 år av overvakingspolitiet. Det rydda me av vegen då me fekk Lund-kommisjonen. No har me fått eit EOS-utval som følgjer med på dette, så det forhåpentlegvis ikkje skjer ulovlegheiter igjen. Men me hadde altså nyleg ambassadesaka, som ikkje var særleg god reklame for PST. Eg seier det same som alle talarar no har vore inne på, og som Kolberg òg var inne på, at dette var ei ulovleg handling. Eg oppfordrar den nye justisministeren til å følgja opp PST på ein god måte, sånn at me får eit overvakingspoliti i samsvar med dei lover og retningslinjer som me har i Noreg, samtidig som me frå Stortingets side må sørgja for at EOS-utvalet får dei ressursane som dei treng for å følgja opp det.
-1	Det er riktig at det tidligere har vært en dårlig ordning for kommunene når det gjelder ressurskrevende brukere. Det er et problemområde som denne regjeringen tar tak i, og som det er lagt inn forslag på. Denne ordningen skal forbedres i løpet av perioden, og det er også foreslått i budsjettet.
-1	Jeg vet ikke om Inge Lønning vil være spanskekongen eller anbefaler presidenten å være spanskekongen, og at jeg skal være Chavez …
-1	"Det er enkelte replikker som er relativt forutsigbare. Dette var en slik. Jeg kan berolige representanten Svendsen med at jeg i hele mitt yrkesaktive liv har vært ansatt i en mellomstor privat bedrift, som selvfølgelig hele tiden sliter for å få ting til å gå sammen. Det har vært en interessant og spennende yrkesbakgrunn å ha, for da ser man hvordan skatte- og avgiftspolitikken faktisk fungerer: Den fungerer negativt, men også positivt. Vi har ikke noe ønske om at norske arbeidsplasser skal flagges ut, men vi har ønske om at alle skal bidra rettferdig for også å kunne nyte godt av dette samfunnets totale velferdstjenester – som en bedrift gjør, både i form av infrastruktur, i form av helse og i form av utdanning. Alle norske bedrifter nyter godt av den norske velferdsstaten. Jeg har så langt ikke sett at en eneste norsk prosessindustribedrift har flyttet ut. Hva kommer det av? De krav vi skal stille til prosessindustrien, er de samme som de vi skal stille til all norsk næringsvirksomhet, også til norske privatpersoner, nemlig at vi gjennom avgiftssystemet må ha slike skatter og avgifter at det omfordeler, og at det også endrer atferd. Vi støtter 1 øre elavgift for industrien, men det gjør vi ikke uten motytelser. For vi ønsker at deler av disse pengene skal gå inn til fond for omstilling, for å spare energi. Det å ha en rent fiskal avgift for å dra penger inn i statskassen, har ingen mening. Det er jeg enig i, hvis det var det representanten Svendsen mente. Men det er gjennom den typen avgift og den typen fondsoppbygging der bedriftene kan få stimulans og forskning på hvordan man sparer energi, at man videreutvikler disse bedriftenes konkurransekraft overfor andre bedrifter i andre land. Norsk prosessindustri er helt riktig verdensledende innenfor miljø, innenfor hvordan man bruker energi. Men det har ikke skjedd gratis; det har skjedd fordi myndighetene har stilt krav til bedriftene. Dermed har de blitt bedre, mer konkurransedyktige, noe som gjør at norsk prosessindustri i all hovedsak er den mest konkurransedyktige vi har internasjonalt sett. Det skyldes myndighetenes krav bl.a., men også at bedriftene selv er dyktige. Vi fremmer ingen krav i denne finansinstillingen som vil ta livet av en eneste norsk bedrift, men mange av dem må selvfølgelig omstille seg, og det er positivt."
-0	På vegne av Gjermund Hagesæter, Ulf Erik Knudsen, Karin S. Woldseth og meg selv vil jeg sette fram forslag om likebehandling av ukepresse og dagspresse med hensyn til merverdiavgift.
-1	Jeg har de siste dagene vært på reise i noen av de områdene i Nordvest-Russland der Barentssekretariatet har sitt virke. Utfordringene i disse områdene er enorme. Det er store miljøødeleggelser på Kola. Store områder med død natur og svart snø gjorde et sterkt inntrykk. Det gjorde også den sosiale nøden, som er vanlig i Nordvest-Russland. Vi snakker altså om en av grensene mellom land på denne kloden med størst sosiale forskjeller. På grunn av budsjettnedskjæringen er det altså umulig for Barentssekretariatet nå å gjennomføre mange prosjekter som kunne gitt bedrede forhold og større mellomfolkelig samhandling i disse områdene. Antallet prosjekter har gått dramatisk ned. Jeg vil spørre utenriksministeren om ikke det å fremme den mellomfolkelige forståelsen mellom Norge og Russland er et viktig utenrikspolitisk anliggende, og at en slik måte å jobbe på gir stor utenriks- og sikkerhetspolitisk effekt med forsiktig økonomisk innsats.
-1	Jeg vil gjerne takke representanten Hove for at han tok opp sammenlikninga med Telia-Telenor. For der var det faktisk slik at vi hadde ikke hatt Riksrevisjonen inne, vi hadde ikke hatt noe Mydske-utvalg, og vi hadde ikke hatt noen andre utvalg. Samferdselskomiteen holdt åpen høring og prøvde å få flest mulig data på bordet. Jeg mener at i den saken var vi dårlig informert, ikke minst vi som var i mindretall den gangen. Komiteen greide å dra sine konklusjoner ut fra ei høring, og ikke noe mer, mens her har man hatt en uendelig prosess, med utvalg, høringer osv., pluss Riksrevisjonen. Og så sier man: Vi skal grave opp alt på nytt. Vi skal ha ei gransking som omfatter absolutt alle områder. Ingenting har vi fått svar på ennå. Sammenlikninga faller egentlig på sin store urimelighet. Man kunne jobbet for å finne konklusjoner ut fra det materialet man har, og hvis man eventuelt etter høringene hadde noen tilleggsspørsmål, kunne man – som det ble nevnt mange ganger under høringene – da fått svar på dem. Det har man ikke ønsket. Jeg må bare si at jeg synes dette er en svært useriøs måte å jobbe på, og jeg tror det er mange forskjellige motiver for det som det kanskje blir flertall for her i salen. Noen er styrt av autopilot, som det er sagt før, mens de i Fremskrittspartiet jo egentlig var klare til å konkludere. Men så, når man ikke får flertall, hiver man seg altså med på ei ytterligere gransking. Jeg har litt større problemer med å skjønne at Høyre ønsker å strø salt i sine egne åpne sår – men jeg har ofte problemer med å skjønne Høyre. Når det gjelder Senterpartiet og Venstre, skjønner jeg egentlig at det er like greit å følge sentrum og ikke allerede nå vise en splitt i blokka, uten å ha satt seg inn i verken høringene eller saken.
-1	Eg skal ta opp eit tema som det har vore fokusert lite på hittil i debatten, og det er forsking. Eg deltek i ei arbeidsgruppe for forsking og innovasjon, som er eit underutval med representantar frå både næringsutvalet og kunnskaps- og kulturutvalet. Der har vi ein del spennande prosjekt på gang som eg synest det er naturleg å trekkje inn i denne debatten. Det eine området som vi har jobba mykje med, er infrastruktur og samarbeidsnettverk for forsking i nordområda. Her skjer det mykje – vi har BarentsWatch og fleire ting som er på gang – men dette er opplagt eit potensial for ei endå sterkare satsing på forskingssamarbeid og ikkje minst på samarbeid knytt til infrastruktur, som er ganske kostnadskrevjande i nordområda. Nordområda er kanskje eitt av dei mest spennande og viktigaste områda for forsking som vi kan sjå for oss i tida framover. Det er eit sentralt område for klimaforsking, og det er eit konfliktfylt område med tanke på å ta vare på miljøet, med eit sterkt press frå oljeindustrien. Då vil forskingskompetanse vere veldig avgjerande for å ta dei riktige avgjerdene med tanke på kor vi skal bore etter olje, og kor vi ikkje skal bore etter olje, og kva sikkerheitskrav vi må stille til både skipsfarten og oljeindustrien for at det skal vere forsvarleg, og for at vi ikkje skal kome ut for uheldige situasjonar. Her har nok arbeidsgruppa for forsking og innovasjon meint at det er behov for å leggje endå meir trykk på regjeringane for å få sett fokus på denne delen av samarbeidet i Nordisk råd. Så er det eit anna område som vi har jobba mykje med, og det er Toppforskingsinitiativet, som var eit kraftig felles forskingslyft for klima og fornybar energi. Dette er eit program som starta i 2009, og som skal vare i fem år. Det vil seie at det begynner å nærme seg slutten, og arbeidsgruppa for forsking og innovasjon er veldig oppteken av at vi no må begynne å jobbe aktivt mot Nordisk råd og regjeringane for å sikre ei skikkeleg vidareføring av det forskingslyftet som Toppforskingsinitiativet har vore eit eksempel på. Det er vel i fagmiljøet nokså brei einigheit om at Toppforskingsinitiativet har vore ei vellukka forskingssatsing, så vi føler eit veldig ansvar for at vi klarer å lyfte opp engasjementet rundt det å få ei vidareføring av forskingssatsinga i Nordisk råd på minst same nivå i neste femårsperiode. Vi har også ei utgreiing på forskingssida. Det har vore ei utgreiing frå den såkalla høynivågruppa, som har laga ein rapport, Vilje til forsking. Der er det fleire forslag til korleis vi skal få styrkt forsking og innovasjon, så det jobbar vi med også i tida framover.
-0	Budsjettet Stortinget nå vedtar, gir rom for kraftig satsing på samferdselsformål på så mange ulike plan, både det rent fysiske med å kunne bygge mer ny vei og jernbane, legge til rette for bedre luftfart og havner, vedlikeholde det vi har, planlegge det vi skal bygge, og ikke minst legge til rette for mer miljøvennlig og effektiv transport på infrastrukturen som bygges. Det er litt rart å høre debatten så langt, der noen gir inntrykk av at miljø ikke betyr noen ting. Hvis en hadde gått gjennom listen, hadde man sett masse grep som reduserer utslipp i byer, ikke minst av CO2. Denne satsingen skjer over hele landet. Statens vegvesen har et rekordbudsjett. Det som er interessant, er at i alle regioner av landet sender Vegvesenet ut sine pressemeldinger: I Nord-Norge kan de nå begynne å redusere vedlikeholdsforfallet for første gang på mange, mange år. På Vestlandet er bevilgningsøkningen i milliardklassen. Men fra opposisjonen hører vi at dette er altfor dårlig. Det er litt rart at når en altså får en vekst på milliarder av kroner mer enn det man hadde, ikke bare under de rød-grønne, men i 2015, karakteriseres det som for dårlig. Det vitner om liten vilje til å ta innover seg realitetene. Budsjettet har økt fra 41 mrd. kr i 2013 til 60 mrd. kr i 2016. På tre år har vi nesten 20 mrd. kr mer å disponere innenfor samferdselssektoren. Det gir mye handlingsrom, ikke minst fordi vi ikke bare tenker på hvor mye penger vi har, men også på å bruke dem på en bedre måte. Det gjør regjeringen mye med på reformsiden. Det er flere ting som vektlegges. Vi skal gjøre hverdagen bedre for pendlere. Gjennom å bedre reiseopplevelsen og effektiviteten på reisen folk gjør 200 ganger i året, kan vi gjøre den store forskjellen. Det er der man ofte opplever kø og kork. Det er der vi kan gjøre de store miljøforbedringene. Så skal vi sørge for at mer gods reiser kollektivt, at mer gods bruker jernbane og skip for å komme fram, men samtidig legge til rette for at vi har en god, seriøs og sikker lastebilnæring i Norge som tar de siste strekningene fra terminaler til målet. Der satser vi også bredt. Det handler om flere kontroller på veiene for å ta ut de useriøse aktørene fra lastebilnæringen, det handler om at infrastrukturen skal fungere. Nettopp vedlikehold er et av satsingsområdene der vi gjør langt mer enn man hadde planlagt i Nasjonal transportplan. Jeg understreker det fordi man gir inntrykk av at man ikke gjør noen ting fra eller til med tanke på Nasjonal transportplan. Jo, på vedlikehold satses det langt mer enn det som var planlagt. Det interessante er at selv med den nye NTP-en var den rød-grønne regjeringens forslag til 2014-budsjettet en reduksjon av vedlikeholdsbudsjettet, ikke en økning, som var påkrevet. Vi reduserer nå forfallet for andre år på rad etter mange tiår med vekst. Der de rød-grønne i 2014-budsjettet foreslo å bruke totalt 5,1 mrd. kr på fornying og vedlikehold av vei og jernbane, er budsjettet for 2016 – bare to budsjettår senere – på ca. 9,5 mrd. kr. Det vitner om forskjell. Ikke minst er det viktig fordi i tiden vi er i nå med turbulens i oljeindustrien i en del fylker, skaper dette viktige sysselsettingsplasser. På fredag forrige uke besøkte jeg CargoNet. De kunne si at bare de siste to årene hadde antall innstilte togavganger gått ned til en tredjedel av det vanlige nivået i årene før, på grunn av at infrastrukturen nå fungerer. Da sier kundene at med frekvensen vi nå har, med den påliteligheten, er gods på jernbane mye mer attraktivt. Politikken vår fungerer, markedet responderer. Det andre området er å planlegge mer for framtiden. Det er kjekt å kunne lese i Stavanger Aftenblad at planleggerne i Vegvesenet sier: Før holdt vi på å planlegge én og én liten parsell, nå planlegger vi 20 mil om gangen. Det gir oss helt andre muligheter. Det viser at politikken fungerer. Jernbaneverket hadde i sitt tredje år i forrige stortingsperiode 46 mill. kr i planleggingsbudsjett. Det var året de skulle legge fram sin nasjonale transportplan. 46 mill. kr hadde fagetaten på jernbane. I 2016 vil den ha 1 144 mill. kr. Det gir et helt annet handlingsrom og en helt annen troverdighet når man satser på jernbane. Skulle vi nådd nivået de rød-grønne la opp til for jernbane i NTP, måtte vi faktisk kuttet jernbanebudsjettet med rundt 2,5 mrd. kr. Det sier noe om hvordan dagens flertall satser kraftig på dette. Det er ikke nok bare å planlegge og tro at ting blir bygd. I så fall hadde vi allerede hatt et fantastisk motorveisystem i dette landet etter at Arbeiderpartiet i 1963 la fram sin nasjonale motorveiplan. Planer må følges opp med handlekraft. Det ser man i investeringsbudsjettet til regjeringen og det som vedtas i Stortinget. Vi framskynder en rekke veiprosjekter, for eksempel rv. 70 og E 39 Bjørset–Skei. Vi gjennomfører planene som har vært, både på vei og på jernbane. Så ivaretar vi trafikksikkerheten. Der har det vært et tverrpolitisk arbeid over lang tid. Statistikken går i riktig retning, men tross alt snakker vi nok om en rundt 120 personer som blir drept på veiene i 2015. Vi er langt fra i mål. Det arbeidet må styrkes. Men vi bygger flere midtdelere, vi lager flere rumlefelt, det bygges flere sykkelveier enn det som opprinnelig var planlagt, og det er for å forsterke trafikksikkerhetsarbeidet. Vi skal utvikle byer som blir mer miljøvennlige, bedre for folk å bo i og som løser trafikkutfordringene på en bedre måte. Fra Oslo S er det rundt 114 flere togavganger hver dag nå sammenliknet med for bare kort tid siden. Oslo kommune får fire ganger mer penger i belønningsordningen for kollektivtrafikk med de første to årene under dagens flertall, sammenliknet med de siste to årene under forrige flertall. Vi forhandler om bymiljøavtaler og har allerede begynt å bevilge penger til f.eks. Fornebubanen, der staten sier at vi skal ta halvparten av regningen, langt mer enn det som ligger inne i Nasjonal transportplan. På sykkelveisatsingen legger budsjettet og forliket opp til en økning på 60 pst. sammenliknet med 2015-budsjettet. På gods samarbeider vi med havnene, vi får på plass kutt i losberedskapsavgiften, vi har reformert losordningen. Dette gjør også at mer gods går på sjø, og dermed kan vi få vekk noen flere lastebiler fra veiene. Det bidrar også til bedre miljø. På bompengesiden har vi foreslått en bompengereform. Jeg synes det er trist at Arbeiderpartiet og Senterpartiet kutter alle forsøk på å redusere bompengesatsene og belastningen på bilistene, men jeg er glad for at man likevel har fått flertall med Kristelig Folkeparti og Venstre for å gå videre med å bevilge penger for å kunne kutte satsene, og at vi får grønt lys til f.eks. å se på en statlig låneordning som kan gi lavere rente rett inn i bomprosjektene. Det var noe forrige regjering avslo, men som dagens regjering nå jobber med. Posten gjør en viktig jobb med fysisk leveranse av brev og pakker rundt i landet. Der ser vi at markedet endrer seg gjennom mer digitalisering. Posten får også flere pakker å levere, men færre brev. Ny postlov skal innføres i løpet av 2016. Posten Norge er godt posisjonert, og jeg ser fram til arbeidet som skal skje der. Innenfor luftfarten legger vi til rette for at Avinor kan bygge ut flere lufthavner bedre og raskere, gjennom at vi tar mindre utbytte. Avinor har også vist seg som et effektivt selskap som håndterer økonomien sin på en god måte. Vi har redusert avgiftene Avinor tar fra flyselskapene for lufthavnsformål. Samtidig legger vi til rette for at Fagernes lufthavn kan utvikle seg til en charterlufthavn. Dermed har vi altså en spesiell ordning for den flyplassen. Telekomsektoren er et fantastisk område, ikke bare fordi den tillater enda bedre kommunikasjon i tale, og ikke minst digitalt mellom personer, men også fordi den kommer til å være med og reformere transportsektoren. Det investeres mellom 6 og 8 mrd. kr i året i den sektoren. Jeg synes det er litt rart å høre fra Arbeiderpartiet at markedet ikke betyr noe i dette, og det derfor er støtteordninger som er suksesskriteriet – et marked som altså legger 6 til 8 mrd. kr på bordet til sektoren. I går var jeg med og så Netcom, TeliaSonera, sette verdensrekord i hastighet innenfor det eksisterende 4G-nettet gjennom å kalle det 4,5G. Det gir oss mulighet til å tenke at vi kan ha trådløst bredbånd rundt i distriktene i stedet for fiberkabler. Her er mulighetene store, og vi må velge løsningene som gir flest tilgang til telekom for en lavest mulig penge. Dette er også viktig, for når vi skal ha visjoner om hvor vi skal i framtiden, må vi ikke bare tenke at vi skal bygge mer vei og jernbane, selv om regjeringen legger opp til det. Vi må også sørge for at vi kan bruke den infrastrukturen mer effektivt. Da er ITS – intelligente transportsystemer – og teknologien rundt det svært viktig. Regjeringen har derfor hatt et utstrakt samarbeid både med andre land og ulike næringer for å sørge for at vi bygger ut infrastruktur og legger regelverket til rette for å kunne få mer autonome kjøretøy på veiene, mer jernbane på de samme sporene. Vi må også sørge for at infrastrukturen i bunnen fungerer. Derfor er utbyggingen av fiberkabler og 4G-nett – 5G-nett på sikt – svært viktig i den overordnede samferdselspolitikken. Jeg er stolt over det vi får til. Vi er langt ifra i mål, men kursen er absolutt riktig.
-1	Det er klart at jeg har full forståelse for at statsråden ikke kan love gull og grønne skoger her og nå, men det er også sånn at de statlige bevilgningene betyr utrolig mye også for kommunale og fylkeskommunale bevilgninger. De utløser jo masse millioner av kommunale og fylkeskommunale bevilgninger. Det at staten opprettholder en sånn størrelse på utsmykkingsordninga, er også et viktig signal til kommuner og fylkeskommuner om at dette er en viktig ordning som vi må holde fast på. Det er da bekymringsfullt, mener jeg, at signaler om en nedtrapping av ordninga, det var jo det i budsjettet, kommer nå samtidig med en struping av kommunene og fylkeskommunene. Jeg vil bare oppfordre statsråden til å kjempe som en løvinne for at denne ordninga skal trappes opp, slik komiteflertallet bad om, og at det er en del av å få kulturbudsjettet opp på et skikkelig nivå.
-0	Jeg registrerer at representanten ikke besvarte mitt spørsmål, for hvorfor valgte Arbeiderpartiet å gå imot merknadene i 2011 om en overgangsordning? Utfordringene som overgangsordningen skulle rette opp i, ble vi også klar over i 2013. Hva var begrunnelsen for at Arbeiderpartiet da ikke valgte å fremme forslag om det?
-0	Jeg var leder i transportkomiteen i forrige periode, og jeg kjenner meget godt til Fremskrittspartiets ambisjoner når det gjelder å bygge infrastruktur. Denne regjeringen har ikke vært i nærheten av det heller – de er langt unna Fremskrittspartiets ambisjonsnivå på det. Ambisjonsnivået til denne regjeringen, både i denne perioden og i forrige periode, var å overlate enda mer av finansieringen av infrastrukturen til den enkelte bruker gjennom bompenger og andre typer restriksjoner på bilistene. Nå skal bilistene også betale for all mulig annen type infrastruktur etter hvert. Det er det jeg mener med det. Denne regjeringen bygger ikke noe mer vei med statens midler i dag enn man gjorde for sju–åtte år siden. Man har overlatt mer til bilisten i så måte. Så handler det også, hvis jeg får lov til å si det, om at man skal se helheten i Fremskrittspartiets politikk. For det handler også om noen strukturer og systemer. Denne regjeringen framstår som museumsvoktere på alle mulige områder. Det er milliarder å hente på å modernisere dette landet, på å bygge dette landet på en helt annen måte.
-0	Det er mye det stilles interpellasjoner om i denne sal, og den saken vi nå behandler, er kanskje ikke av de sakene som vi har hatt mest fokus på. Spørsmålet er om vi da skal fokusere så sterkt på dette området. I mine notater til denne interpellasjonen står det ganske mange spørsmålstegn. Jeg stiller spørsmålet om dette er et så sentralt og viktig tema som interpellanten hevder. Jeg merker meg at interpellanten tar til orde for å styrke opplæringen i nabospråk. Han foreslår maskinoversetting, og at nabospråklige søk i databaser skal gjøres lettere. Jeg vil stille spørsmålet: Hva er formålet? Er det slik at vi ikke forstår hverandre på dansk, svensk og norsk? De fleste av oss er oppvokst med svensk tv og etter hvert danske filmer, og vi har en stor turisme og handelsutveksling mellom landene. Det vil derfor være betimelig å stille spørsmål ved om dette faktisk er et problem som bør løses av politikerne. Man skal i en slik debatt vokte seg vel for å ta i bruk engelsk, men i England har man et ganske treffende ordtak: «If it isn’t broken, don’t fix it.» Det kan muligens være tilfellet i denne problemstillingen. Maskinoversettelse, flerspråklige databaser eller søk, osv. Trenger vi dette? Er det interessant for mer enn en håndfull akademikere og noen lærere? Jeg tror i alle fall at det har begrenset interesse. Når det derimot gjelder språkpolitikk generelt, er det klart at det er et viktig tema, som også Fremskrittspartiet er opptatt av. Ivaretakelsen av det norske språket vil være viktig i tiden fremover. På dette området er det overhodet ingen uenighet. Vi er under press fra verdensspråkene, og vi må styrke norsk både i media, i fagmiljøene, i skolen og i den daglige bruk – også innenfor ikt og programvaresektoren. Det er mange måter å styrke det norske språket på, men jeg tror neppe det interpellanten skisserer, er veien å gå. Fremskrittspartiet har ingenting imot at vi har tilgang til svensk og dansk litteratur på bibliotekene og skolene, og at vi har den flotte tilgangen vi har, til flere tv-stasjoner i og kulturelle innslag fra våre naboland. Spørsmålet er om vi skal prioritere knappe ressurser til dette området. Her vil Fremskrittspartiet si seg enig med utdanningsminister Djupedal, som i det siste har kommet til at man må ha en langt høyere prioritering av og mer fokusering på kjerneområdene i den norske skolen. Det synes vi er veldig bra, og det er i og for seg en god kopi av det Fremskrittspartiet har sagt de siste 20 årene. Statsråden opplyser at det kommer en språkmelding, og det ser Fremskrittspartiet frem til. Vi vil i forbindelse med den saken konkretisere våre vurderinger, men vi vil helt klart fokusere på det press som er fra verdensspråkene, på de utfordringer som den store innvandringen til Norge har gitt oss i forhold til språk, og også på nynorskens fremtid. Vi har i tidligere språkdebatter i denne sal hevdet, og det står vi fast ved, at det ikke er mulig å sørge for at nynorsken overlever bare ved tvang, kvoteringer og statsstøtte. Det må fokuseres på den daglige, frivillige bruk både i den offentlige sektor og i media dersom nynorsken skal ha en mulighet til å overleve, slik vi alle ønsker.
-1	Eit barn med ein skulesekk er håp. Eg trur at nesten overalt kor ein kjem i verda, gjev det håp å sjå eit barn på veg til skulen med ei veske eller ein sekk, det gjev ein følelse av at – yes – her går det framover, og det er jo fordi det er godt dokumentert at utdanning er ein heilt nødvendig føresetnad for framgang i land på veldig mange forskjellige måtar. Det er føresetnaden for at barn begynner å stille spørsmål, leiter etter gode løysingar, ser seg om i verda etter forbetring av sine eigne samfunn, at dei vert meir kritiske, at dei lærer at det finst betre måtar å gjere ting på og andre verdiar som kan vere viktigare andre stader, men det er òg føresetnaden for at ein lærer seg dei praktiske ferdigheitene som skal til for å byggje opp ting. Derfor er det òg så brei einigheit om at det å satse på utdanning vil vere eit svært viktig prosjekt for Noreg i utviklingspolitikken i åra som kjem, ved sidan av ein del andre viktige og nødvendige sider ved god utviklingspolitikk som må til for å utvikle eit land, slik som helse, naturressursar, miljø, fordeling, likestilling, for å nemne nokre. I tillegg til at utdanning har den effekten at ho kan utvikle eit land, har tydelegvis òg utdanning i utviklingspolitikken den effekten at ho kan samle eit heilt storting – i all hovudsak – om å vere einig i det same. Eg vil derfor, iallfall i store trekk, slutte meg til det dei tidlegare talarane her har sagt, men eg tenkte eg skulle bruke mitt innlegg til nokre punkt som andre i mindre grad har kome inn på. Det første er at det er to viktige sider ved utdanning, og den eine er yrkesfag. Yrkesfag er godt dekt i ei god melding, men eg har sjølv sett at yrkesfag ofte vert nedprioritert i utdanningssystema, og at det er altfor lite utvikla i mange utdanningssystem i sør. Så det å byggje opp system for ei god yrkesfagutdanning er ein heilt nødvendig del av det å byggje landet. Mange manglar heilt elementær kompetanse i fysisk å byggje sine eigne land, og eg synest det er ein styrke at dette har kome lenger fram. Det eg derimot kanskje synest er den eine svakheita ved ei elles god melding, er at ein manglar fokus på barnehagar og førskule, for tidleg innsats er nøyaktig like viktig i fattigare land i sør som det er i det rike landet Noreg. Det er derfor etter mi oppfatning nødvendig at vi legg større vekt på dette òg i utdanning i utviklingspolitikken i åra som kjem. Det tredje er at utdanning òg er viktig på den måten at ho er med å sikre framtidige inntekter til staten, og eit land der alle har fått tilgang til utdanning, kan sikre ei jamnare fordeling. Men ei jamn fordeling og eit godt fungerande velferdssystem må òg til for å finansiere utdanningssystema. Derfor er det arbeidet vi gjer med å hindre kapitalflukt, med å sikre eit godt fungerande skattesystem, eit viktig arbeid for å finansiere den utdanningspolitikken – som trass alt i hovudsak må drivast av andre inntekter enn inntektene frå norsk og anna utviklingsstøtte. Så til det siste, og det er noko eg vil problematisere, eller iallfall reflektere litt over, og det er, som det står i innstillinga, at ein ønskjer «å etablere resultatbasert finansiering som prinsipp i utdanningsprogrammer og -prosjekter der det er hensiktsmessig». Eg er på ein del område ein klar tilhengar av resultatbasert finansiering i utviklingspolitikken, f.eks. når det gjeld regnskog, som eg har jobba mykje med. Men fordi eg har jobba mykje med dette området, har eg òg fått innblikk i dei ganske betydelege utfordringane knytt til resultatbasert finansiering. Og sjølv når det gjeld noko relativt statisk som skog, er ikkje den måten å måle på berre uproblematisk, bl.a. fordi det er menneske som lever av han, som bur der, osv. Når ein introduserer menneske, så vert det, trur eg, meir komplisert å drive med resultatbasert finansiering. Eg var på Madagaskar med Erik Solheim for nokre år sidan, då han var utviklingsminister og eg var kunnskapsminister. På overflata kunne dei der vise til fantastiske tall i sitt utdanningssystem, bl.a. høg deltaking og gjennomføring, men når ein gjekk bak tala, viste det seg at svært mange ikkje lærte sjølv dei heilt elementære tinga som dei i teorien skulle lære. Så viss vi skal prøve ut dette, må vi, etter mi oppfatning, gjere det med forsiktigheit, og vi bør sørgje for at vi måler det vi faktisk ønskjer å måle – ikkje overflatiske tal – og vi må ha tenkt igjennom dei effektane vi har ved å drive ressursbruk mot det vi då faktisk måler. Takk til saksordføraren, og takk til regjeringa for å ha lagt fram ei god melding.
-1	Jeg kan overhodet ikke være enig i at statsministeren gav et uklart svar. Tvert imot synes jeg han gav en veldig klar forpliktelse på at denne regjeringen skal nå målet om 1 pst. til bistand, men han vil ikke røpe nøyaktig hvilken tiendedel vi ligger på i morgen. Det er vel hva alle tidligere regjeringer har gjort, man venter med budsjettet til budsjettet legges fram for Stortinget. Vi ønsker en dialog og en allianse med Kristelig Folkeparti i disse spørsmålene. Jeg synes det er kjempeflott at Kristelig Folkeparti er en pådriver. Slik jeg ser det, og historisk, er de to grunnleggende fundamentene for norsk utviklingspolitikk, altså den hjemlige forankringen av det, Kristen-Norge og arbeiderbevegelsens solidaritetsverdier. At de to går sammen i et samarbeid mellom Kristelig Folkeparti og Regjeringen på dette området, er aldeles strålende. Vi kommer til å øke kroneinnsatsen i Afrika betydelig i morgen. Om det skulle føre til at det er en tiendedel eller to eller tre mindre i prosent, spiller veldig liten rolle for Afrikas fattige når det er en dramatisk økning i antall kroner til Afrika. La meg til slutt si at Verdens matvareprogram er et eksempel på en organisasjon vi har lagt om støtten til. De har sitt fortrinn i krisehåndtering og i sultkatastrofer, og der vil vi gi støtte til dem, men ikke til generell matvarehjelp, fordi de har veldig lett for å drive lokale bønder ut av virksomhet.
-0	Representanten prøvde å gi et inntrykk av at dette statsbudsjettet er godt tilpasset situasjonen. Men for to dager siden innrømmet finansministeren at vekstanslagene måtte reduseres, og at de skulle tilpasses virkeligheten. Det skjedde riktignok uten at det kom en eneste endring i bevilgningene eller på inntektssiden i statsbudsjettet – ikke en eneste endring, til tross for at en innrømmer at verden blir ganske annerledes enn det en trodde da budsjettet ble laget. I Stortinget har regjeringspartiene endret med 30 mill. kr. Er 30 mill. kr nok for å tilpasse et redusert vekstanslag i økonomien, slik at budsjettet fortsatt er oppdatert i forhold til virkeligheten?
-1	Siden statsministeren sier at det er for få kvinner som tjener nok til å få skattelette, kunne han kanskje ha tenkt på å gi skattelette til dem som tjener noe mindre. De tall som SV har bedt Finansdepartementet legge fram, er dramatiske. De viser at når det gjelder lettelsen i personbeskatningen som er gitt under regjeringen Bondevik, har over 80 pst. av skatteletten i forhold til toppskatt og fritaket for skatt på aksjeutbytte gått til menn, og over 60 pst. av lettelsen i boligskatten har gått til menn. Tallene viser at regjeringen Bondevik er de velstående middelaldrende menns regjering. Hvordan er det mulig for statsministeren å forsvare en skattepolitikk som på denne måten setter likestillingen i revers?
-0	Jeg merket meg med interesse statsrådens orientering om bedringer i styringsdialogen og rapporteringen, og jeg håper også Riksrevisjonen har merket seg det samme, med tanke på den videre oppfølging av etaten. Regjeringen har flere ganger uttalt en målsetting om å få flere reisende over på kollektivtransport, og toget skal spille en sentral rolle i den målsettingen. Tror virkelig statsråden at de stadig tilbakevendende problemene med forsinkelser, innstillinger og jernbanestasjoner som må stenges for kortere eller lengre tid, gjør det mer attraktivt og fristende for de reisende å benytte tog?
-0	Først vil jeg takke representanten Gundersen for at han fremmer denne viktige saken i en interpellasjon. Saken handler om det største norske skogsalget siden dansketiden og dets forretningsmessige grunnlag. Salget omfatter hele ca. 1,067 mill. dekar, hvorav ca. 750 000 mål er produktivt. Resten er mindre produktivt, dvs. veier, sjøer, elver, myrer etc., hvor skogproduksjonen er minimal eller tilnærmet null. Prisen ble svimlende 1,725 mrd. kr, noe som ligger langt over takstene, som varierte mellom 750 mill. kr og 1,2 mrd. kr. Hadde dette vært solgt til private med samme avstand mellom takst og salgssum, hadde nok byråkratiet og flertallet av politikerne sagt nei til konsesjon. De ville ha hevdet at skogens avkastning ikke ville ha stått i forhold til salgssummen, og dette er vel sakens kjerne. Selve skogeiendommen er fordelt mellom Hedmark, Telemark, Agder-fylkene og Buskerud. Cirka 80 pst. av den ligger i skogfylket Hedmark. Den er videre fordelt i 19 kommuner og på til sammen 150 adskilte enheter. La det også være sagt at skogen har vært drevet på en fagmessig svært dyktig måte og har store utmarksmuligheter i tillegg til bare tømmerverdien. Det er store verdier i jakt og opplevelser. Det er mange koier og skogshusvære, det er sjøer og elver m.m., med sine inntektsmuligheter. Dette er ressurser som finnes, og kan utnyttes, med et stort inntektspotensial. Dette er det selvsagt tatt hensyn til i taksten. Siden planene om salg ble kjent i februar i år, har mange vist interesse for eiendommen – noen for hele, andre for deler av den. Det har også vært spekulert i om utenlandske firmaer – kanskje spesielt svenske – ville kjøpe den. Noen skeptikere hevdet at da ville skogen forsvinne. Hvordan dette kan gå til, vet ikke jeg. Men, som sagt, noen tenkte slik. Det ble mange møter hvor det ble dannet potensielle kjøpergrupper, f.eks. der flere kommuner gikk sammen. At også enkelte private aktører spekulerte på kjøp, var helt naturlig. Av de store svenske som kunne være interessert i et slikt kjøp, var Bergvik Skog, med Stora Enso, samt Korsnäs mfl. På norsk side var private skogselskaper interessert, men også flere andre enkeltstående skogeiere og andre næringsdrivende. For Fremskrittspartiet er det viktig at private norske aktører kan stilles like gunstig, slik at en eventuell gevinst ved et senere videresalg ikke skulle være gjenstand for gevinstbeskatning. Dette svarte finansministeren dessverre nei til. Undertegnede har i et skriftlig spørsmål til landbruks- og matministeren spurt om et eventuelt salg av deler av Statskog – og til hvilken pris. Statskog har hundrevis av skogteiger på under 5 000 mål, til sammen ca. 425 000 mål, kanskje mer, som jeg mener Statskog bør selge. Disse er for Statskog urasjonelle, og en del av dem er også hardt drevet. Ifølge fagfolk har Statskog drevet en større utbyttepolitikk enn vanlige, private skogeiere. Det vil si at den skogen som Statskog forhåpentligvis selger i nær framtid, er såkalt framtidsskog, som trenger mye pleie. Et annet moment mange frykter ved Statskogs kjøp av Borregaard Skoger, er at store deler av den nå blir fredet. I et intervju i avisen Hamar Arbeiderblad av 26. oktober i år sier også finansminister Sigbjørn Johnsen: «Kjøpet er gjort på et forretningsmessig grunnlag i konkurranse med flere anbydere. Statens rådgivere mener det er en riktig pris.» For min del synes jeg ikke det høres riktig ut å betale mellom 525 og 975 mill. kr mer enn takst for å kjøpe skog. Private må tenke langsiktig økonomi, og da kan det ikke være så lettvint at det for Statskog bare er å by så mye som mulig for å fjerne enhver konkurranse, og så be Stortinget – dvs. det rød-grønne flertallet – om pengene. Da blir ikke kalkulasjonsrenten riktig. Det må bli slik at private AS-er og offentlig eide skogeiendommer prises på samme måte, med en lik kalkulasjonsrente. Hvis ikke dette gjøres, vil privateid skog ha en lavere verdi enn andre. Jeg kan ikke tro at det er ønskelig. Derfor er denne saken, dvs. salget, prinsipielt veldig viktig. Derfor må Stortinget gi private samme mulighet til å få en riktig pris når noen ønsker å selge skog. Dette må også selvfølgelig gjelde når staten eksproprierer eiendom fra private.
-1	Vi skal jo diskutere NATO seinare i dag. Men berre for å ha det sagt, er SV, som vi alltid har vore, imot NATO. Men det er ingen tvil om at vi jobbar med å gjere det verste i NATO betre. Då begynner vi med atomvåpenstrategien osv. Men som sagt skal vi diskutere det nærmare seinare i dag.
-1	Jeg kunne ha skjønt statsrådens innlegg hvis jeg hadde stått her og sagt at det var Nord-Norgebanen jeg skulle bygge i morgen. Men det dette gjelder – og som det mangler penger til på infrastruktursiden i norsk jernbane i dag – er om vi klarer å få til et dobbeltspor til Ski før 2015 eller ikke! Så magert står det til på infrastruktursiden. Jeg ble ganske overrasket da jeg leste Dagsavisen i forrige uke, hvor statssekretæren i Samferdselsdepartementet sier: «Skjevheten eller undersatsingen på jernbanen har i realiteten vart i femti år. Vi er inderlig klar over at det trengs mer penger til tog og jernbane, men vi ser at vi ikke klarer å få mer ut til jernbanen av Stortinget». Vi må bare ha det helt klart for oss at hvis Regjeringen i forbindelse med Nasjonal transportplan ønsker å fremme en storsatsing, slik at jernbane blir det moderne framkomstmidlet der jernbanen har sine fortrinn, er det flertall for det på Stortinget. Det lover vi statsråden at vi skal sikre.
-0	Nå er ikke jeg formann i Fremskrittspartiet, men jeg skal selvfølgelig svare på vegne av Fremskrittspartiet. Det kan ofte bli litt pussig når en representant for et annet parti skal prøve å beskrive hva vår formann har sagt. Det er selvfølgelig dømt til å gå galt. Men ok, la oss forholde oss til hva som er realitetene i saken. Fremskrittspartiet konstaterer, og det er viktig – og det tror jeg faktisk folk flest er enig med oss i – at det tross alt er storsamfunnet som nå stiller opp. Staten stiller opp. Det er en gigantisk pakke på 350 milliarder kr, som faktisk er like stor som hele vårt trygdebudsjett og helsebudsjett til sammen på ett år. Det er en stor pakke. Hvis det var sånn at dette ikke var å bidra på en positiv måte, ville jo heller ikke næringen benyttet seg av pakken. Det er klart at man stiller opp, og det er klart at man tar en form for risiko – i proposisjonen står det at Regjeringen dog anser den risikoen for liten. Men man tar en risiko, og det er ikke da galt at vi når en nå sikrer at disse bankene får innlån, får kapital – som bl.a. kan slå ut i bonusordninger for direktører på et senere tidspunkt – allerede nå sier at skal man benytte seg av pakken, ønsker vi ikke at den type bonusordninger skal benyttes.
-1	Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti har mange fellesmål. Jeg er helt sikker på at Kristelig Folkeparti ville fått realisert enda flere mål i et enda bedre politisk fellesskap. Den norske modellen har den aller beste forutsetningen og det aller beste grunnlaget for omstilling. Derfor er det etter SVs syn helt avgjørende å ha en politikk som styrker og ivaretar den norske modellen – altså et godt organisert arbeidsliv og et fungerende trepartssamarbeid. Vi ønsker å ha en forsterket permitteringsordning, for hvis en reell omstilling skal skje, er vi nødt til å ivareta den industrielle kompetansen som landet har, og som vil være vårt aller viktigste fortrinn i et grønt skifte.
-1	Det er nettopp denne logikken som gjør at det er umulig å danne et fornuftig flertall i denne stortingssalen så en kan gå løs på noen av de viktige, langsiktige oppgavene vi må jobbe med i norsk politikk. Hvis Arbeiderpartiet fortsetter å ha den holdningen at vi vedtar det vi mener, og så hanker vi inn støtte fra Fremskrittspartiet i den ene saken, fra Høyre i den andre saken og fra sentrumsregjeringen i den tredje saken, da er vi i nøyaktig samme situasjon som i 1997. Og miljøpolitikken er et kjernepunkt her for om det fins et samarbeidsgrunnlag mellom sentrum og SV på den ene siden og Arbeiderpartiet på den andre siden. Derfor må mitt neste spørsmål være: Er Stoltenberg enig med Jagland i at det som hadde vært mest forutsigbart og best i forhold til å planlegge langsiktig, var en sentrum-venstreallianse i norsk politikk som kunne samarbeide om de store linjene innenfor en fireårsperiode?
-0	Først: Jeg sa vel i innledningen av mitt innlegg at jeg ikke var helt sikker på om det var på NRK eller TV 2 jeg hadde sett programmet. Jeg er i hvert fall glad for at også statsråden har sett det samme programmet – og så er vi enige om at vi har fått noe igjen for lisenspengene våre, og det er jo bra. Så får vi la de reklamefinansierte fortsette å produsere på sin måte. Jeg vil gripe fatt i det statsråden sa til slutt i sitt innlegg. Statsråden hevdet at undertegnede i sitt innlegg ikke tok opp det som hadde med sjøfolkene å gjøre, knyttet til områdebegrensningene, og sjøfolkenes vilkår og kompetanse. Jo, det var nettopp det jeg gjorde. Hvis statsråden hadde fått med seg det jeg sa i mitt innlegg, presiserte jeg helt tydelig dette. Men for at statsråden skal få det med seg, skal jeg gjenta det jeg sa. Jeg sa følgende: «I motstrid til dette står Norsk Sjøoffisersforbund, som viser til gjennom en uttalelse på sin hjemmeside at de på sin side mener at oppheving av fartsområdebegrensningene vil kunne gi en «massiv utflagging fra NOR og tap av norsk kompetanse.»» Videre sa undertegnede: «Dette viser selvfølgelig at en er helt nødt til å finne en balansegang som sikrer konkurransedyktige vilkår i skipsregistrene, samtidig som en sikrer norske arbeidsplasser og norsk kompetanse.» Nettopp fordi jeg er opptatt av de norske arbeidsplassene og kompetansen både på sokkelen og langs norskekysten, tok jeg opp denne problemstillingen. Jeg sa det var viktig å finne en balansegang som begge parter er tjent med. – Jeg tror det er viktig at vi har med oss den biten. Dette er en sak jeg er meget opptatt av. Det er ikke statistikken vi er opptatt av, altså hvor mange skip som er her og der, men de positive ringvirkningene vi kan få som følge av at vi er en sterk skipsfartsnasjon med en stor norsk flåte. Selv om statsråden hadde et veldig godt innlegg, kunne jeg ønske meg at han hadde vært litt mer konkret. Spørsmålet mitt er hva statsråden faktisk vil gjøre. Statsråden viste i sitt innlegg til både innspill og dialog og det som ligger der, men jeg har selvfølgelig også tatt meg den frihet og sett på hvilke saker som Nærings- og handelsdepartementet har tenkt å sende over til Stortinget i løpet av vårsesjonen. Der ligger det ingen ting. I den forbindelse hadde det vært greit å få høre litt mer konkret om hva som er planene til statsråden. Jeg var selvfølgelig også på verftskonferansen i Ålesund og hørte statsrådens innlegg. Det var faktisk meget godt, interessant og positivt. Det næringen er opptatt av, er at vi må få på plass rammevilkårene. Vi må høre hva det er man faktisk har tenkt å gjøre, og så hadde det vært greit å høre om statsråden også vil garantere for at man ikke vil ta en omkamp om rederibeskatningen.
-0	Jeg har ved ulike anledninger tatt opp finanskrisen og måten den berører fiskerinæringen på. Første gangen, som statsråden var inne på i sitt innlegg, var i begynnelsen av november. Da fikk jeg til svar at det ikke var nødvendig å ta noen grep. Så tok jeg opp det samme spørsmålet for fjorten dager siden, under finansdebatten. Da viste stastråden til de tiltakene og pakkene som Regjeringen har kommet med, og sa at det var tilstrekkelig. Så leste jeg i Fiskeribladet i går at statsråden sier at i slutten av januar kommer Regjeringen til å legge fram en tiltakspakke som skal motvirke skadevirkningene for fiskerinæringen. Da er spørsmålet: Hvilke skadevirkninger har finanskrisen påført fiskerinæringen, og hva kan finanskrisen påføre næringen av skader?
-1	Det er fristende å kvittere spørsmålet med å spørre: Hva er det som gjør Høyre så misfornøyd og så forferdelig negativ til alt det fine som faktisk skjer innenfor våre utdanningsinstitusjoner, universiteter og høyskoler? Vi leverer: Vi produserer doktorgrader, vi driver forskning på høyt nivå, og vi utdanner studenter i store mengder og langt oftere på normert tid og kortere tid enn for noen år siden. Dette er gode utviklingstrekk. Og så har vi også et system hvor universitetene og høyskolene er selvstendige institusjoner. De har selv et ansvar for sine egne budsjetter, de har bl.a. et ansvar for å ta høyde for noen av de uforutsette utgiftene som kommer innenfor lønns- og pensjonssektoren. Men likevel er det en viktig oppgave og et viktig ansvar for meg å sørge for at de har en god basis – og de mener jeg de har. At det i år er mer målrettet, er et politisk valg Regjeringen har gjort. Det er nødvendig for å møte nye studieplasser, samtidig som vi har finansieringsordninger som alle er enige om hvordan fungerer.
-1	Først vil jeg gjerne beklage overfor Stortinget at jeg ikke var på plass da møtet startet i dag. Det skyldtes en misforståelse. Jeg trodde jeg var en halv time for tidlig ute, men jeg var altså noen minutter for sent. Det beklager jeg. Jeg har lyst til å si at dette er en debatt jeg har gledet meg til lenge. Det er på mange måter en veldig interessant innstilling. Vi har på plass tre vesentlige grep, som øker ambisjonsnivået innenfor forskning og høyere utdanning. Det ene er en tiårig langtidsplan for forskning som skal se forskningsinnsats, infrastruktur, bygg, stipendiater og studieplasser i sammenheng. Det er et veldig viktig virkemiddel for nettopp å kunne ta de grepene som skal til for å få satt oss mål for ti – og legge grunnlag for – 20, 30 år framover i tid. Det er meget viktig, og jeg gleder meg til å samarbeide med sektoren og alle ressurspersonene vi har i Norge, for å få til en god langtidsplan. Det andre er at Kunnskapsdepartementet var den store vinneren i revidert nasjonalbudsjett. Vi fikk på plass fire nye kunnskapsbygg – som kommer i tillegg til det ene som lå der fra budsjettet i 2013 – i revidert nasjonalbudsjett. Det betyr at i inneværende år gjør Stortinget vedtak som sikrer investeringer i kunnskapsbygg med en ramme på til sammen nesten 9 mrd. kr. Det er et kjempeløft på et område der vi vet det var store behov, og vi er langt mer framoverlent for å kunne løse de nye oppgavene i denne sektoren. For det tredje har regjeringen varslet at vi ønsker å være 100 pst. medlem av Horisont 2020, det store, nye forsknings- og innovasjonsprogrammet. EU har egentlig ikke helt vedtatt det ennå, men det kommer til å legge veldig viktige premisser for den europeiske forskningspolitikken framover. For norske forskere og norske forskningsmiljøer vil det være veldig viktig å se hvilke muligheter som ligger der. Dette er en politisk veldig, veldig interessant innstilling – og det er en veldig pussig innstilling. Vi rød-grønne holder sammen gjennom hele innstillingen – det burde ikke sjokkere noen, vi har god erfaring med det – og mange steder står komiteen helt samlet. Men når vi begynner å se litt nærmere på opposisjonen, danner det seg et mønster som er tydeligere mellom Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, mens Høyre har en egotripp på siden. Det synes jeg er pussig og interessant, men kanskje også litt urovekkende når det gjelder stabiliteten rundt forskningspolitikken framover. Regjeringen har høye ambisjoner for norsk forskning, og vi har prioritert forskning veldig høyt. Realveksten i statsbudsjettet siden 2005 har vært på 12,5 pst., realveksten innen forskning på 32 pst. Vår forskningsinnsats per innbygger er nest høyest i OECD-området, så det er betydelige midler vi satser på forskning. Det er utrolig viktig, for det kommer til å være avgjørende for om vi klarer å holde veksten. Vi er et høykostland, vi kan ikke regne med å produsere billigst. Vi kan heller ikke regne med at en liten befolkning på fem millioner kommer til å dominere den internasjonale forskningspolitikken. Men det er viktig at vi har høye ambisjoner og klarer å spisse oss godt. Vår overordnede vurdering er at kvaliteten i norsk forskning er god, og at utviklingen går i riktig retning. Men man trenger ikke å være dårlig for å bli bedre. Vi har høyere ambisjoner, og et godt grunnlag gir bare enda bedre muligheter for virkelig å spisse kvaliteten. Vi skisserer i denne stortingsmeldingen flere ambisiøse tiltak for å skape flere forsknings- og utdanningsmiljøer i internasjonal toppklasse, for å legge bedre til rette for dristighet og fornyelse i forskningssystemet, for å bidra til utvikling av næringsliv og offentlig sektor, for å stimulere til sterkere internasjonalisering i deler av systemet – at det er god sammenheng mellom nasjonal og internasjonal virkemiddelbruk – og for å tilrettelegge for enda bedre samspill om utvikling og bruk av kunnskap. Vi gjennomfører de hovedmålene som lå i St. meld. nr. 30 for 2008–2009, Klima for forskning – og som Høyre nå skaper usikkerhet rundt – fordi vi må leve opp til det som er temaet for meldingen, nemlig lange linjer. Det er ikke sånn at vi hvert fjerde år skal kaste om på hovedprioriteringene våre innen forskningspolitikken. Vi skal bidra til å møte globale utfordringer, vi skal gi god helse- og omsorgstjeneste av høy kvalitet, vi skal styrke forskningsbasert velferdspolitikk og profesjonsutøvelse i velferdstjenestene, vi skal fremme et kunnskapsbasert næringsliv i hele landet og bidra til næringsutvikling innenfor områdene mat, marin, maritim, reiseliv, energi, miljø, bioteknologi, IKT, nye materialer og nanoteknologi. For å oppnå dette skal Norge ha et velfungerende forskningssystem. Vi skal ha høy kvalitet i forskningen, vi skal ha en høy grad av internasjonalisering, og vi skal ha en effektiv utnyttelse av forskningsressurser og forskningsresultater. I tillegg vil regjeringen understreke at utdanningskvaliteten har veldig stor betydning for samfunnets evne til omstilling og innovasjon. Det er gjennom å utnytte ressursene våre bedre – arbeidskraft med økt kunnskap, kompetanse og bruk av teknologi – at vi må sørge for at nøkkelfaktorene for å få til omstilling og verdiskaping i norsk økonomi er på plass. Den veksten som tildelingene til næringslivet har fått gjennom Forskningsrådet fra 2005 til 2011 har vært på 74 pst. Dette er den mest markerte veksten i perioden, først og fremst på grunn av veksten i bevilgningen til brukerstyrt forskning. Vi vil fortsette å prioritere et bredt sett av virkemidler, både en åpning for forsknings- og innovasjonsmidler og tematiske satsinger på områder der Norge har strategiske fortrinn. Meldingen varsler f.eks. et marint kunnskapsløft. Det er vesentlig at vi har et klart perspektiv med hensyn til hvordan vi skal utnytte de mulighetene som ligger i at vi knytter oss til Horisont 2020. Her varsler jeg at vi skal utarbeide en egen strategi – en forsterket strategi – i forhold til følgende: Vi har mange miljøer som i dag er på banen, som er offensive og samarbeider godt innenfor det som har vært EUs rammeprogram. Men vi kan forbedre dette, for vår kontingent kommer antakeligvis til å være på ca. 16 mrd. kr fram til 2020. Vi skal ha en strategi for å få mest mulig nytte av de kontingentpengene vi bevilger, både når det gjelder hvilke områder vi deltar på, hvordan vi kan støtte opp om norske søkerprosesser, og hvordan vi kan være med på å ruste norske forskningsmiljøer til å orientere seg i denne retningen. Men vi må også sørge for at vi har et handlingsrom til nasjonale prioriteringer, både fordi det er mange egenandeler knyttet til disse EU-programmene, og fordi det er noen områder der Horisont 2020 ikke vil prioritere våre egne behov høyt. Årets forskningsmelding skiller seg ut fra tidligere forskningsmeldinger ved å legge betydelig mer vekt på sammenhengen mellom forskning og utdanning. Forskning bidrar til kunnskapsutvikling. Utdanningskvalitet bidrar til innovasjon, og den nye globale akademiske delingskulturen via Internett har gitt oss eksempler på verdensomspennende kunnskapsdeling, anført av verdenskjente akademikere og universiteter. Dette kan bety revolusjonerende muligheter for demokratisering, anvendelse og spredning av kunnskap. Det er avgjørende at de som arbeider med forskning, har gode rammebetingelser for å gjøre en god jobb. Derfor er mange av de tiltakene som varsles i meldingen, nettopp rettet mot det. Jeg er veldig glad for Jeg er veldig glad for at forslaget om innstegsstillinger har fått så god mottagelse i mange miljøer. Det gir en mulighet for større forutsigbarhet. Vi har varslet at vi skal trappe opp innsatsen mot midlertidige ansettelser. Det er en veldig viktig del nå i styringsdialogen med ulike institusjoner, der de institusjonene som har økt eller fremdeles høy grad av midlertidighet, kan pålegges å lage egne handlingsplaner for å redusere midlertidigheten. Så dette er av veldig stor betydning. Jeg er også veldig glad for at komiteen er helt enstemmig når det gjelder åpen tilgjengelighet – «open access» – og ambisjonene vi har på dette området. Dette er et godt utgangspunkt for en offensiv forskningspolitikk for framtiden.
-1	Jæren er vel det mest intensive landbruksområdet i Nord-Europa, der ein produserer mest dersom ein måler anten ut frå talet på dyr pr. areal eller ut frå nitrogenforbruk. Eg forstår at vi har eit intensivt jordbruk i Noreg, og vi har òg eit lågintensivt jordbruk. Vi skal ha begge delane. Men det vi kan gjere noko med i forhold til omlegging av norsk jordbruk, er å sjå på innsatsfaktorane. Eg skal ikkje bruke ordet «økologisk», men vi kan nærme oss det. Så eg vil spørje næringsministeren: Korleis går den type arbeid føre seg? Og så må vi sjå på det som er grunnlaget for eksportsubsidiane, for dersom vi har overproduksjon, er det det som er grunnlaget for alle eksportsubsidiane, det er derfor vi har dei. Kva gjer ein for å få til ei betre marknadsregulering? Og så må vi ein tur til Zambia. I samband med utgreiinga frå statsråden har vi fått inn melding frå Kirkens Nødhjelp og frå Naturvernforbundet. Kirkens Nødhjelp snakkar veldig mykje om dette med vatn. Men det er problematisk å ta vatn til grønsakproduksjon når det kanskje skulle ha vore brukt til drikkevatn i staden. Så det er ikkje fullt så enkelt som å sende grønsaker frå Afrika til Europa.
-1	Jeg har følgende spørsmål til fiskeriministeren: «Fiskeridepartementet har stengt seifiske for konvensjonelle fartøy langs kysten av Nord-Norge. Den konvensjonelle flåten er den som kan gjennomføre ei bærekraftig høsting av ressursene. Hva er begrunnelsen for at Fiskeridepartementet mot råd fra egen faglig etat og fiskeriorganisasjonene har utelukket den konvensjonelle flåten, mens ei utvalgt gruppe seinotfartøy har fått monopol på utnyttelsen av seiressursene?»
-1	Jeg må få gjenta det jeg har sagt tidligere, jeg er veldig fornøyd med at rammen når det gjelder havner og farleier er oppfylt. Det så ikke så lyst ut tidlig i denne planperioden, men det er rettet opp i de to siste år. Når det gjelder dette med prioriteringen derimot, er vi inne i litt urent farvann. Statsråden snakket i sitt svar til representanten Sahl om «en dynamisk prosess», om utviklingen som skjer osv. Men det må tas noen beslutninger, og det er viktig på hvilke premisser de tas, for det som er i ferd med å skje nå, kan bli ei veldig uryddig behandling. Det er en tendens til at man i komiteen har begynt å dra ut enkelthavner for å prioritere, og det vil være ei uheldig utvikling hvis det brer om seg, for vi har ikke forutsetning for å prioritere mellom de mange hundre fiskerihavner som kan være aktuelle. Vi ville få en helt ny arbeidssituasjon, og jeg tror ikke nivået er det riktige. Derfor er det viktig at statsråden kan bekrefte at man prøver å respektere de prioriteringer som skjer i fylkene. Vi har jo opplevd at sterke aktører i sentralt politisk miljø har fått inn havner som ikke var prioritert i fylkene, f.eks. Svartnes i Finnmark. I Nordland har vi også fått andre prioriteringer enn fylket har gjort. Jeg tror det er viktig for å unngå den situasjonen at Stortinget skal begynne å prioritere, at man her har en ryddig prosess. Jeg har avslutningsvis lyst til å stille et spørsmål vedrørende Stad skipstunnel. Nå gis det ca. 30 mill. kr årlig til farleier. I Nasjonal transportplan, som vi skal ha til behandling senere, er det snakk om å øke beløpet til 60 mill. kr, og mitt spørsmål til statsråden er: Dersom man går inn for bygging av en skipstunnel til 400 mill. kr, hva vil det bety for det som skal gjøres når det gjelder farleier og sikkerhet for øvrig? Det er jo en enorm investering.
-0	Det er ei glede å stå her og kunna snakka om nesten berre kvinner – for det er sånn eg opplever det. Eg er sjukepleiar, og eg har enno – til dags dato – aldri opplevd at mine mannlege kollegaer har dårlegare betalt enn eg har. Vi må ha klart for oss at likeløn har vi faktisk mange, mange plassar i samfunnet vårt, og spesielt i det yrket eg kjem ifrå. Eg er også stolt av i periodar å ha valt å gå ned i stilling. Eg har vore ein frivillig deltidstilsett, dette fordi min familie og eg har funne ut at det var det beste å gjera i periodar – og jammen er eg stolt av det. Det som eg er litt redd for med denne debatten, er at no som vi skal ha rett til heiltid, kan dei som vel å ha deltid, bli sett litt ned på. Det er litt vanskeleg og tøft for dei der ute, dei har omsorgsoppgåver eller det er andre ting som gjer at dei vel ikkje å ha full stilling. Så det skal vi vera litt påpasselege med. Til ufrivillig deltid: Det er viktig at dei som ønskjer det, skal gå opp i stilling. Eg har to forslag som er viktige å ta med seg. Vi må få fleksible løysingar i høve til turnusar, og vi må ta oss råd til å få opp grunnbemanninga, spesielt innafor helsevesenet. Dette vil gjera at fleire får jobba heiltid, og ein vil faktisk få ein nedgang i sjukefråveret, som er veldig høgt i denne bransjen. Det er flott at så mange menn ønskjer å yta omsorg og ha omsorgsoppgåver, som ein ser at kvinner kanskje tek veldig mykje av. Det synest eg er positivt. Men det nyttar ikkje å prata, det nyttar å handla. Det er mi utfordring til alle dei som har snakka om dette på talarstolen. Representanten Ingalill Olsen frå Arbeidarpartiet seier at ho er stolt av å vera medlem av det mest likestilte partiet i Noreg. Jo, det kan ein kanskje seia. Men i Dagbladet 7. april i år går Arbeidarpartiets kvinnepolitiske leiar, Anniken Huitfeldt, ut og vurderer å gi kvinnelege arbeidstakarar med ansvar for eldre foreldre betalt omsorgspermisjon. Velkommen etter, så bra! Vi hadde forslag i fjor i mars – for eitt år sidan. Har det skjedd veldig mykje på den tida i samfunnet? Eg trur ikkje det. Vi fekk støtte frå Kristeleg Folkeparti. Takk for det, men eg kunne tenkt meg at støtta kom frå Arbeidarpartiet, sia dei er så opptekne av dette. Og dei vil berre gi det til kvinnene. Men kjære vene, er det ikkje likestilling vi skal ha, då? Kva med menn, som har stått på talarstolen og sagt at dei vil yta meir omsorg? Det er jo noko som er gale. Eg seier: Velkommen etter, eg synest forslaget bør komma opp igjen, og då skal vi gjerne støtta det, men då skal det gjelda både kvinner og menn. Og kva med dei eldre som berre har gutar? Er det sambuarane deira eller konene deira som skal trø inn der òg, som alle andre plassar? Eg berre spør.
-0	Jeg synes det er prisverdig at representanten er såpass tydelig på at en skal se hvor pengene kommer fra, og hvor de går hen. Nå ser det ikke ut som om det blir noe problem at bistandspenger brukes til regnskog, for ifølge Dagens Næringsliv kan de tre milliardene være forsinket i hvert fall ett år, men en registrerer jo at mange bistandsorganisasjoner sier at de har merket en vridning fra bistandsarbeid til miljøarbeid under denne regjeringen og med den nye statsråden. Det jeg derimot ønsker å spørre om, er: Når det gjelder klimaforliket, skryter Regjeringen og «Bondevik-partiene» av at det skal bevilges 250 mill. kr mer til jernbane. Det er visst en enorm greie. Statsråden kan derimot ikke svare på om dette skal være en netto eller en brutto økning. Hvis vi ser på dagens budsjett, er 250 mill. kr mindre enn man trenger for å inflasjonsjustere dette. I fjor var økningen på jernbanesektoren på over 400 mill. kr. Er egentlig 250 mill. kr mer til jernbane en så fryktelig god seier å flagge?
-0	Hvis representanten Omland hadde tatt med resten av sitatene som sto i den artikkelen, så ville han ha sett at vi også ber regjeringen om å gjøre en utredning her, og jeg stoler faktisk på at jurister og fagfolk i regjeringen klarer å lage et lovverk som gjør at vi unngår slike smutthull. Representanten Omland er også klar over at hvis en vil lete etter smutthull, så vil en alltids finne det. I lovverket i dag er det utrolig mange smutthull, og derfor ber vi regjeringen om å komme tilbake med en sak til Stortinget som gjør at de smutthullene blir tettet.
-0	Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til finansministeren: «Det svenske Systembolaget skal nå bygge en rekke polutsalg langs den norske grensen. De fleste vin- og spritmerkene er mye billigere i Sverige, og mange tror at de nye utsalgene vil drive grensehandelen enda mer i været når dette vareutvalget blir enda lettere tilgjengelig for det norske folk. Hva kan statsråden tenke seg å gjøre for å redusere grensehandelen med eventuell tanke på å redusere de norske prisene?»
-1	Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til helseministeren: «Helse Øst behandler for tiden en sak om omstrukturering av sykehusene i Akershus. Det ligger forslag om nedleggelse av Stensby sykehus. Akershus fylkeskommune har investert flere titalls millioner de siste årene før statlig overtakelse. Mange fryktet at press mot nedleggelse kunne bli større etter statlig overtakelse. Mener statsråden at det ligger innenfor hans fullmakt å stoppe en nedleggelse selv om styret i Helse Øst vedtar det, og vil han eventuelt bruke en slik fullmakt?»
-1	I denne debatten har det vært en del snakk om inntektsforskjeller – det er bra – men det har også vært noen misforståelser ute og gått. Både Kristelig Folkeparti og Høyre har snakket som om målet med å snakke om fordeling er å straffe noen eller ta noe fra noen. Men det både jeg og representanten Marthinsen fra Arbeiderpartiet har prøvd å løfte fram, er debatten om inntektsforskjeller, hvor mye man har å leve for. I den sammenheng er det verdt å nevne at både SV og Arbeiderpartiet stemmer for et opplegg som gir større skattelette til dem som har minst, inkludert de som er i arbeid, men også de som går på trygd, enn det Høyre og Fremskrittspartiet gjør. Det å søke små forskjeller handler ikke om å straffe de rike eller å være mer opptatt av å ta noe fra noen på toppen, som representanten Syversen formulerte det. Det handler f.eks. om tillit. I de siste dagene har det gått en viktig debatt om tillit her i landet. Tilliten er høy i Norge. Aftenposten hadde en uformell lommebokundersøkelse, der de la ut 20 lommebøker i Oslo og fant ut at 15 ble levert tilbake. Det er bare et lite og uformelt eksempel på noe som det også finnes godt faglig belegg for: Samfunn med små forskjeller og der alle bidrar etter evne, er også samfunn der tilliten mellom folk er høyere og tilliten til institusjoner er høyere, med alt det gode det fører med seg. Jeg mener det er noe av det fineste med landet vårt – alt fra at jeg kan be sidemannen om å passe på sakene mine når jeg er på kafé og går bort i noen minutter, til at det ikke ble ranet og plyndret i Oslo sentrum i de kaotiske timene etter bombeeksplosjonen den 22. juli. Dette kommer ikke av at vi nordmenn er bedre mennesker enn andre folk. Det kommer av at vi har bygd et system som bygger på tillit, og som dermed styrker tilliten. Tillit er en fornybar ressurs. Gir du tillit, får du tillit tilbake. Viser du manglende tillit, kan du forvente manglende tillit tilbake. Så det er ikke til å bli overrasket over at tilliten falt i land som Sverige og Finland på 1990-tallet under store vansker og økonomiske omstillinger, og at tilliten mellom folk er mye lavere i de landene som nå opplever store økonomiske og sosiale problemer i Europa. Den norske tilliten er en verdi og et gode som må forvaltes fornuftig. Det forutsetter at vi har en forståelse av hvorfor samfunnet vårt er bygd opp som det er. At vi har formuesskatt i Norge, er f.eks. ikke fordi det er noe ønske om å straffe de rike, som statsministeren antydet under trontaledebatten. Det er fordi det er et gode for alle at man ser at alle bidrar etter evne. Når folk flest ser at også de rikeste må bidra til fellesskapet, øker viljen til selv å bidra. Og ved selv å bidra har nok mange i Norge med rette en følelse av å bidra til noe større enn seg selv. Skattesystemet vårt er ikke bare til for å finansiere offentlig sektor eller styre atferd, men for å sikre like muligheter for å utjevne forskjeller. Jeg tror den skattepolitikken regjeringen nå får flertall for i Stortinget, over tid vil svekke denne tilliten i Norge, for det første fordi den legger til rette for en utvikling der de økonomiske forskjellene i Norge for første gang på åtte år vil øke i 2014. Norge vil med en politikk som favoriserer dem som tjener mest, følge den europeiske trenden vi i mange år har klart å unngå å være en del av. For det andre er det fordi politikken ikke er basert på empiri, ikke fakta, ikke dokumenterte virkninger, men retorikk. Det er bare retorikk å hevde at kutt i formuesskatt og fjerning av arveavgiften har noen positiv effekt på økonomien. Det er bare retorikk å hevde at folk flest får mer å rutte med når vanlige inntekter får en skattelette på under kronen om dagen, og SV og Arbeiderpartiet øker bunnfradraget for lønn og trygd mer enn det regjeringen gjør. Det er bare retorikk å hevde at skattelettene gir folk bedre råd når de finansieres med ting som kutt i barnetrygden, økt makspris på barnehager og en rekke andre kutt, som rammer vanlige folk mest. Det er en retorikk jeg tror mange etter hvert vil gjennomskue. Problemet er at i mellomtiden vil milliard på milliard ha blitt flyttet fra vanlige folks lommebøker til den samme rike eliten som i størst grad stemmer på Høyre og Fremskrittspartiet. Det er en form for maktspredning Høyre aldri snakker om, spredning av økonomisk makt. Det er kjernen i hvorfor fordeling av inntekt og formue er viktig – det er å spre reell makt og gi reelle muligheter for folk flest.
-0	Jeg takker helseministeren for svaret, som jeg oppfatter slik at helseministeren er enig med meg i at fastlegene ikke kan innkalle sine listepasienter til sin private praksis for å oppnå større økonomisk gevinst. Min bekymring er imidlertid at dette kan være toppen av et isfjell, og at flere fastleger enn den aktuelle i denne saken driver på samme måte. Jeg spør derfor helseministeren om departementet har kjennskap til om flere fastleger har denne type dobbeltpraksis som rammer listepasientene, uten at pasientene egentlig er klar over det. I dette tilfellet var det en oppegående pasient som gjennomskuet forsøket på svindel, men jeg er redd for at ganske mange pasienter overhodet ikke ville ha reagert, men vært glad for å få en time hos sin lege. Vil helseministeren ut fra denne konkrete saken sørge for at fastlegene får de nødvendige presiseringer av hvilket ansvar de har for sine listepasienter, og at denne type privatpraksis ikke kan aksepteres?
-1	Jeg vil sette fram forslag om å øke statens utgiftsdekking av kommunale utgifter ved bosetting av flyktninger og regelendring som gjør det mulig å bruke arbeidsmarkedsetatens tiltaksmidler til opplæring og arbeidstrening for personer som må vente lenge på å få avgjort sin asylsøknad.
-1	Høyre vil tilbakeføre selskapsskatten til kommunene for å motivere kommunene til aktiv næringsutvikling. Det kan jo høres fristende ut for de kommunene som tror at det betyr at de får nye penger. Men det gjør de jo ikke, for kommune får jo i dag inntektene fra selskapsskatten tilbake, men fordelt i rammetilskuddet. Så dette vil vel være et forslag som først og fremst fører til skjevere fordeling, og ikke minst ganske tilfeldig over år. Selskapsskatten går jo dit selskapets hovedkontor ligger, og det er ikke nødvendigvis der virksomheten er, og verdiskapinga skjer. Er dette en måte å sørge for at Tetzschners kommune, Oslo, der det er flest hovedkontor, får mer penger, på bekostning av kommuner i resten av landet?
-1	Jeg vil starte med å takke representanten Akhtar Chaudhry for muligheten til å informere Stortinget om regjeringas omfattende arbeid med å kartlegge og motvirke etnisk diskriminering i arbeidslivet. Det er flott å få bruke min debut som statsråd i Stortinget til nettopp å snakke om et så viktig tema for hele samfunnet og for den enkelte. Som min forgjenger sa da rapporten ble lagt fram: «Det finnes ingen mer effektiv måte å si at folk ikke er en del av fellesskapet på, enn ved å diskriminere dem i en jobbsøkerprosess.» Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har i flere år jobbet systematisk med å framskaffe et bedre kunnskapsgrunnlag for å bekjempe etnisk diskriminering. Undersøkelsen, som danner grunnlag for denne interpellasjonen, viser at sannsynligheten for å bli kalt inn til jobbintervjuer reduseres vesentlig for søkere med utenlandske navn. Tallene viser også at det er store forskjeller mellom kjønnene, mellom ulike geografiske områder og mellom sektorer, bransjer og stillingstyper. Regjeringa ser svært alvorlig på de funnene som denne undersøkelsen avdekker. Det gjør noe med menneskers selvfølelse å søke på jobb etter jobb og ikke bli kalt inn til intervju fordi foreldrene ikke kommer fra Bergen eller Lom. Arbeid er det viktigste virkemiddelet for å sikre den enkelte gode levekår, økonomisk sjølstendighet og for å oppnå likestilling mellom kvinner og menn. Arbeidsplassen er en viktig møteplass mellom innvandrere og resten av befolkninga. Høy sysselsetting og verdiskaping danner grunnlaget for utvikling av velferdsstaten og velferdssamfunnet. Vi kan ikke ha det slik at man ikke får jobb på grunn av navnet sitt. Vi må sikre at den enkelte får jobb i tråd med sine kvalifikasjoner. Innvandrere utgjør en viktig del av arbeidskraften i Norge. Et større mangfold blant de ansatte kan åpne opp for flere markeder og øke lønnsomheten. Ved å gjenspeile befolkninga i størst mulig grad vil både private og offentlige virksomheter få større legitimitet i samfunnet og også få økt aksept blant flere grupper. Menneskerettighetskonvensjonene gir staten plikt til å verne individet mot alle typer diskriminering. Sentralt i regjeringas arbeid mot diskriminering står et tidsriktig lovverk samt det å sikre effektiv håndheving av lovgivninga. Et godt rettslig vern er helt nødvendig, men ikke tilstrekkelig for å motvirke diskriminering. Handlingsplanen for å fremme likestilling og hindre etnisk diskriminering er et viktig verktøy for å målrette og systematisere regjeringas arbeid på dette feltet. Et sentralt innsatsområde i handlingsplanen er arbeidslivet og samarbeid med arbeidslivets parter. Arbeidsgivere, offentlige myndigheter og arbeidslivets organisasjoner fikk fra 1. januar 2009 en lovpålagt aktivitets- og rapporteringsplikt for å fremme likestilling og hindre etnisk diskriminering. Dette er et svært viktig tiltak. Et hovedmål i regjeringas handlingsplan er å bidra til en god oppfølging av disse pliktene, og samarbeid med partene i arbeidslivet står derfor sentralt – akkurat som interpellanten nevnte. Vi må vite hvordan terrenget er når kartet skal tegnes, og da trenger vi kunnskap. Et mål med handlingsplanen er derfor å øke kunnskapen om art, omfang og årsaker til diskriminering. Den undersøkelsen som vi nå har referert til, og som utgangspunktet for denne interpellasjonen, er nettopp ett tiltak i handlingsplanen for å øke kunnskapen om diskriminering i arbeidslivet. Handlingsplanens statusrapport for 2010 viser at arbeidet med tiltakene er godt i gang. Arbeidsgiveres og tillitsvalgtes holdninger til mangfold i arbeidslivet er kartlagt. Det er etablert samarbeid med hovedorganisasjonene i arbeidslivet om innføringen av aktivitets- og rapporteringsplikt. Det er utarbeidet veiledere om pliktene og iverksatt flere pilotprosjekter for å få fram gode eksempler på arbeid som kan motvirke diskriminering. En egen rapport som oppsummerer og framhever de beste prosjektene, er under planlegging. Eksisterende kunnskap om rekruttering og økt mangfold skal sammenfattes og gjøres lett tilgjengelig. Statistisk sentralbyrå har utviklet en indikator som gir bedrifter mulighet til å finne ut hvor mange innvandrere som er ansatt i deres næring, sett i forhold til andelen innvandrere som bor i bedriftens region. Tallene viser at innvandrerrepresentasjonen i 2010 var høyest i bedriftene i Finnmark, Nordland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal, og at bedriftene i Østfold hadde lavest innvandrerrepresentasjon. Personer med innvandrerbakgrunn er generelt underrepresentert i norske styrer. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet jobber derfor med ulike tiltak for å rekruttere personer med etnisk minoritetsbakgrunn til styrer i offentlig eide foretak. Foruten tiltakene i handlingsplanen er det en rekke andre initiativer som det er relevant å nevne i denne sammenhengen: Man har en forsøksordning med moderat kvotering av personer med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn i stillinger i tolv statlige virksomheter. Forsøket har økt bevisstheten om rekruttering av personer med innvandrerbakgrunn i disse virksomhetene. Regjeringa har utvidet forsøksperioden, og nå skal virksomhetene kvotere hvis det foreligger søkere med tilnærmet like kvalifikasjoner. I statsforvaltningen er det, med godt resultat, bestemt at minst én søker med minoritetsbakgrunn skal innkalles til intervju hvis personen er kvalifisert til stillinga. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet har i oppdrag å støtte kommunesektoren med en tilsvarende ordning. Det er siden 2006 avholdt årlige møter mellom ministeren og lederne i de statlige, heleide virksomhetene for å drøfte hvordan antall ansatte med minoritetsbakgrunn kan øke. Arbeidet er i år styrket ved at det er etablert et nettverk for økt mangfold i disse virksomhetene. Antirasistisk Senter får midler til prosjektet JobbX, som tilbyr skreddersydde jobbsøkingsaktiviteter til ungdom i alderen 16–26 år. I 2011 var det 64 pst. av deltakerne som søkte jobb, som fikk jobb etter endt kurs. Nettsida mangfoldsportalen.no gir veiledning om rekruttering av personer med innvandrerbakgrunn, og om mangfoldsarbeid er opprettet. Utdeling av Mangfoldsprisen, som IKEA fikk i 2011, er også et eksempel. Arbeidet mot diskriminering og for mangfold i arbeidslivet må være systematisk, tydelig og ta inn over seg hvor ille det er både for enkeltindivider og for samfunnet når deler av befolkninga hindres i å bidra med sine evner. Undersøkelsen om mulighetene for å komme til intervju med et utenlandsk navn, har vist oss at vi ikke er i mål. Vi må fortsatt jobbe aktivt og målrettet for å bekjempe etnisk diskriminering. Nå arbeider regjeringa med en stortingsmelding om integreringspolitikken. Diskriminering og minoriteters deltakelse i arbeidslivet blir viktige temaer. Samarbeid med partene i arbeidslivet vil fortsatt være et sentralt virkemiddel, men også andre tiltak vurderes, f.eks. de tiltakene som er anbefalt i den rapporten som representanten Chaudhry viste til. Vi må bl.a. spørre oss sjøl om terskelen for diskrimineringsvern i Norge er for høy, om det bør bli sanksjonsmuligheter for Likestillings- og diskrimineringsnemnda, og om arbeidsgivers aktivitetsplikt bør konkretiseres. Én ting er på det rene: Funnene fra undersøkelsen utfordrer grunnleggende likhetsidealer i det norske samfunnet, og dette er noe regjeringa tar på dypeste alvor.
-0	Senterpartiet sier i sitt program at det er «Tid for tog». Det heter videre at Senterpartiet vil «gjennomføre et økonomisk krafttak overfor vedlikehold og nyinvestering av jernbanestrekninger». Spørsmålet er: Er det eksisterende jernbaner eller er det det nye konseptet høyhastighetsjernbane Senterpartiet vil prioritere? Eller mener Senterpartiet at det finnes ekstra midler til gode formål? Og da spør jeg: I så fall, hva med gode veiprosjekter, har Senterpartiet ekstrapenger til dem også?
-0	Jeg har et par spørsmål. Jeg hører at statsråden har vært i Vestfold, og det er veldig bra, for det er for så vidt der skoen virkelig trykker. Det er jo slik at i hvert fall én kommune i Telemark, kanskje to, blir rammet spesielt av dette. Jeg har registrert at både fylkesutvalget i Telemark og KS i Telemark har gitt klare tilbakemeldinger om at det også må skje noe på rv. 32 og rv. 40, som jeg opplever at statsråden ikke ser behovet for å gjøre noe med, fordi hun mener at det er så kort tid igjen til situasjonen normaliserer seg. Jeg er faktisk ikke sikker på at man har kvittet seg med disse utfordringene når bare ett av løpene blir åpnet. Jeg kan tenke meg å spørre statsråden konkret hva hun vil gjøre med disse strekningene. Hvor mye er nå satt av, f.eks. til asfaltering og andre tiltak, og hva vil man gjøre framover? Jeg registrerer jo når jeg kjører på veien, at det skjer ting, men hvor mye er satt av totalt for å sørge for at det blir gjort noe med den uholdbare situasjonen som fortsatt er der, og som fortsatt vil være der et par måneder til?
-1	Svaret er at fattigdom og nød i verden vil mangedobles om vi ikke fort nok klarer å slutte å bruke kull som energikilde, av den enkle grunn at det er de landene med den fattigste befolkningen og med de største utfordringene som også vil rammes hardest av klimaendringene. Det er kun en mye mer omfattende satsing på fornybar energi som kan sørge for at verdens befolkning i sin helhet får nyte godt av den rikdommen vi skaper, og som kan sørge for at våre barnebarn også kan leve i en sånn verden og ikke i en verden preget av uvær, tapt artsmangfold og matmangel.
-0	Ja, jeg tar opp de forslagene Fremskrittspartiet står bak.
-1	Jeg klarer ikke å se at kommunene er spesielt lønnsledende. I hvert fall har ikke jeg noe kunnskap for å kunne påstå det. Det som er viktig for at vi skal unngå sentralisering, er at vi gjør en del konkrete grep. Den differensierte arbeidsgiveravgiften, som jeg pekte på i mitt innlegg, er et meget effektivt grep. Vi har fått flere forskningsrapporter som har gått gjennom hva det er som virker i norsk distriktspolitikk. Der har man pekt på at det vi gjør i Nord-Troms og Finnmark, er effektivt. Det vi har gjort gjennom differensiert arbeidsgiveravgift, er effektivt, og det vi har gjort gjennom Innovasjon Norge, er også til dels effektivt – det er litt mer varierende resultater der. For at vi skal hindre sentralisering, må vi fortsette å ha en del virkemidler der vi prioriterer og satser på spesielle ting i utkantene. Jeg er opptatt av at vi ikke må se på det som en subsidiering. Det er en nasjonal politikk for hvordan vi skal bevare bosettinga i Norge, for det er viktig for hele landet.
-1	Min gamle fransklærar på ungdomsskolen sa: Torgeir, det er menneskeleg å falle, men det er umenneskeleg å bli liggjande. Dette er eit forslag som på mange måtar grip inn i den store diskusjonen om skole for kven og når. Sjølv om alle får lov til og har rett til å gå på skole, er det ikkje alltid skolen er noko for alle. Ein kan ha gjort ulike val, ein kan ha trått feil, ein kan ha gjort forskjellige typar ting som gjer at ein ikkje passar inn. Som nemnt frå Arbeidarpartiet sin representant, er det store arbeidet mot fråfall i skolen noko som grip eigentleg inn i fundamentet i heile skolen og systemet. Skolepolitikken må bli meir mangfaldig, må kunne famne om meir praktiske og estetiske dimensjonar enn den gjer i dag. Ein må gjere ting tidlegare enn ein før har gjort. Blant anna er valfag i ungdomsskolen eitt grep for rett og slett å tilby dei som elles er skoletrøtte, i dei normale faga i skolen, å finne andre arenaer å få motivasjon på, og knyte seg til stader, f.eks. Kautokeino, der ein kan ta jegerprøven i valfag. Så veit vi at på vidaregåande er fellesdelen veldig avgjerande. Det er den viktigaste enkeltårsaka til at folk fell frå der. Kanskje må vi gå fullstendig gjennom fellesdelen, kanskje vi må tenkje heilt nytt på den, kanskje gå bort frå den. Når det gjeld lærlingplassar, som er ei tilbakevendande utfordring, er det veldig bra at regjeringa no har fått på plass innkjøpsordningar med krav om å tilby lærlingplassar, som eg støttar fullt ut. Så til retten til vidaregåande opplæring. I dag blir fråfall berekna berre ut frå det du har rett innanfor. Idet nokon fell utanfor og så kjem tilbake gjennom vaksenretten eller gjennom andre ordningar som enkelte fylkeskommunar har, tel ikkje det inn i fråfallsstatistikken. Så eg har eigentleg stor sans for forslaget frå Senterpartiet. Representanten frå Senterpartiet har eit poeng i at vi er nok litt sløve ved ikkje berre å gå for det. Når SV no landar på Arbeidarpartiet og Venstre sitt forslag, er det rett og slett fordi vi jamt over ønskjer å sjå forslaga i samanheng. Dersom det er store saker som er på veg, der det er grunn til å tru at desse problemstillingane verkeleg blir tatt opp, og dei er ikkje langt fram i tid, dei er undervegs, ønskjer vi å sjå dette i samanheng generelt. Vi har i tidlegare saker, spesielt når det gjeld saker frå Venstre, der ein har kome i forkant av større behandlingar, gått imot forslaga sjølv om vi i prinsippet har vore einige. Men vi har ønskt å vente til ein tar dei store grepa. Dette er ikkje ei sak som eg synest det er enkelt ikkje å vere med Senterpartiet på. Eg vil rose representanten for å ta det opp, og eg tar kritikken for slappheit ad notam!
-0	Representanten Andersen sa vi skulle ta SVs forslag på alvor, og det har jeg tenkt å gjøre. I det forslaget SV har fremmet i saken i dag, registrerer vi at det står: «Som en hovedregel skal reguleringen av godtgjørelsene for stortingsrepresentanter og statsråder følge lønnsutviklingen i arbeidslivet, målt i kroner siste år.» Hvis jeg har skjønt det riktig, skal SV i dag stemme imot en lønnsøkning. Man ønsker den samme lønnen som man hadde før denne saken kom. Men hvis vi skulle ta SVs forslag på alvor, og hvis dette hadde blitt vedtatt tidligere, ville forslaget medført at man faktisk hadde fått et tillegg og en lønnsøkning, slik forslaget til SV er formulert. Da vil jeg bare stille følgende to spørsmål: Er det slik at det er sammenheng mellom hva SV faktisk foreslår, et forslag som vi tar seriøst, og det man kommer til å stemme? Kan representanten Andersen fortelle med nøyaktig hvilket kronebeløp SV vil at stortingslønnen nå skal øke, i tråd med det forslaget de har fremmet?
-0	I vår har vi sett at det har vært en del demonstrasjoner, bønder har demonstrert, og man er ikke fornøyd med regjeringens politikk. Arbeiderpartiet er veldig flink til å si at de har alle verktøyene som trengs i verktøykassen for å hjelpe næringslivet. Derfor er mitt spørsmål til representanten Haugen følgende: Kan representanten gi meg tre ting som han vil ta ut av verktøykassen og bruke, slik at bøndene til neste år skal slippe brudd og slippe å demonstrere?
-0	Eg tillet meg å stille kommunal- og regionalministeren følgjande spørsmål: «I den seinare tid har ein sett og høyrt stadig fleire klage over vedtaket om at selskapsskatten vart gjord statleg. Mange senterpartiordførarar er med i klagekoret. Det siste er at fleire og fleire bedriftseigarar seier dei merkar at kommunane bryr seg mindre og mindre om næringsutvikling. Tønsberg kommune sa nyleg nei til 250 arbeidsplassar fordi dei ikkje hadde råd. Grunngjeving: statleg selskapsskatt. Kva aktar statsråden å gjere?»
-1	Jeg takker for svaret. Jeg er spesielt opptatt av boligpolitikk, som samferdselsministeren enkelt og greit har gjennomskuet, fordi jeg mener det er for få boliger, det er for dyrt å etablere seg for både unge og andre, og utleiemarkedet er for lite – spesielt er det for få billige utleieboliger. Staten eier, både gjennom sine BA-selskaper og ved bare å være stat, store områder bl.a. her i Oslo, som jeg representerer. Det jeg ønsker, er større mulighet for kommunene til å drive langsiktig planlegging. Og da holder det ikke med disse to månedene som samferdselsministeren her snakker om. Da trenger man ved et eventuelt salg mer tid på forhånd for å kunne omregulere og bruke dette på en annen måte. Mitt spørsmål er da: Vil det være mulig for statsråden å instruere Posten og NSB om å varsle kommunene lengre tid i forveien om eventuelle salg av sine eiendommer?
-0	Jeg vil henlede oppmerksomheten på temaet teori innen yrkesfagene. Arbeiderpartiet har, som resten av komiteen, vært helt klar på at det er mange som opplever at det er for mye teori på yrkesfagene. Sammen med flertallet i komiteen har man tilsluttet seg kommentarer som i korthet går ut på å gjøre svært lite – eller ingenting – med problemet. Fremskrittspartiet tror at man burde kunne få ned teoridelen i yrkesfagene. Iallfall må man kunne få ned den mer allmenne teorien og fokusere mer på teori knyttet til yrkesfagene. Vi har også fremmet et forslag om dette. Jeg oppfatter at Arbeiderpartiet registrerer problemet, men ikke vil gjøre noe som helst konkret med dette, som bl.a. fører til at mange ungdommer faller ut av yrkesopplæringen. Jeg spør: Hvordan vil Arbeiderpartiet forklare at man registrerer et så betydelig problem uten å gjøre noe konkret? Lærebokproduksjon og priser på skolebøker er et annet tema som er berørt i innstillingen, og som ble betydelig berørt i den valgkampen vi har bak oss. Da lovet Arbeiderpartiet elevene at det skulle etableres en utlånsordning for skolebøker, og at de skulle få et skolebokstipend. Faktum er at det er ca. 175 000 elever i den videregående skole. Hvis man antar at disse gjennomsnittlig bruker 3 000 kr på skolebøker – antakeligvis er det et lavt anslag – vil Arbeiderpartiets utlånsordning koste 525 mill. kr å etablere og trolig 150-200 mill. kr i året å opprettholde. I tillegg kommer stipendkostnadene på 175 mill. kr. Dette er ikke ubetydelige beløp, og det ville være opplysende å få bekreftet at Arbeiderpartiet i høst vil fremme forslag om dette, og få vite hvor man skal hente pengene fra.
-1	Det har allerede i denne debatten vært hyppig referert til Jon Lilletuns gledesutbrudd ved inngåelsen av budsjettforliket. Slik som jeg kjenner Ingebrigt Sørfonn, er også han en mann som gjerne vil tegne en bredere himmel over sitt politiske prosjekt enn bare milliarder av kroner i skatteletter. Likevel har dét altså vært en del av grunnlaget for en regjering som i løpet av litt over to år har delt ut nesten 20 milliarder kr i skattelette, og som samtidig har vært ute av stand til å gjøre noe vesentlig med f.eks. kommunenes økonomiske situasjon. Den påplussingen til kommunene som nå kom i budsjettforliket, vet vi er knapt nok til å utligne skattesvikten kommunene har opplevd. Likevel sier Sem-erklæringen at det skal gjennomføres enda kraftigere skatteletter, en total skattelette på 30 milliarder kr skal være gitt i løpet av perioden. Mitt spørsmål til Ingebrigt S. Sørfonn er om han mener målet om så omfattende skatteletter bør oppfylles.
-0	Spørsmålet om hvorvidt det skal være anledning til å oppløse Stortinget og skrive ut nyvalg midt i en periode, er noe Stortinget, som flere nå har vært inne på, har vurdert en rekke ganger tidligere. Fremskrittspartiet har drøftet dette og ser helt klart at det i enkelte spesielle situasjoner bør kunne være en slik anledning. Det kan f.eks. være i situasjoner hvor det viser seg nærmest umulig for Stortinget å få et budsjett vedtatt, eller, som også andre har vært inne på, ved regjeringsdannelser. I slike tilfeller vil det etter Fremskrittspartiets oppfatning kunne være ønskelig med en form for oppløsningsrett. Jeg har hørt fra flere av representantene i dag at dette er et meget komplisert spørsmål. Det finnes en rekke modeller som man kan benytte seg av. En løsning kan være at regjeringen alene har rett til å oppløse Stortinget. Det vil etter Fremskrittspartiets oppfatning ikke være en ønskelig ordning, fordi det reduserer Stortingets makt og gir ytterligere spillerom for regjeringer. Gjennom noen år har det etablert seg en praksis i Norge med mindretallsregjeringer. Det faktum gjør at en ordning hvor regjeringen alene kan oppløse Stortinget, vil være meget betenkelig sett med Fremskrittspartiets øyne. En annen modell kan være at både regjering og storting må godkjenne en slik oppløsning. En tredje modell kan være at denne muligheten ligger hos Stortinget alene. Fremskrittspartiet ser at de aller fleste sammenlignbare land har bestemmelser om oppløsningsrett. Det er imidlertid store forskjeller mellom disse landene når det gjelder praktiseringen av dette regelverket. Sverige har f.eks. nesten aldri benyttet disse reglene, mens Danmark gjør det relativt ofte. Vi er av den oppfatning at disse spørsmålene krever meget grundig behandling før endelig vedtak fattes. Derfor bør man også vurdere andre instrumenter i samspillet mellom Stortinget og regjeringen. Som saksordføreren var inne på, er et annet instrument dette med investitur. Det innebærer som kjent at et flertall i Stortinget må stille seg bak en regjeringsdannelse gjennom vedtak. Dersom man innfører en slik ordning, vil man kunne risikere at en regjeringsdannelse blir enda mer komplisert enn slik den framstår med dagens ordning. I en slik situasjon virker det relativt klart at det bør være en mulighet for Stortinget til selv å kunne oppløse Stortinget dersom man finner det umulig å danne en regjering. Vi ønsker derfor å vurdere også det instrumentet, og vi ønsker å ta initiativ til at det i denne perioden blir fremmet et slikt forslag, som kan behandles i neste stortingsperiode.
-1	Skal vi få til ei kopling mellom kultur og næring, må vi ha både verkemiddel gitt ovanfrå og ei mobilisering nedanfrå. Ser vi på innhaldet i dei to omgrepa, finn vi mange likskapar. Både kultur og næring handlar om å skape noko nytt. Begge aktivitetane har i seg ei tru på framtida og ei tru på eigne krefter. For utkantane kjem det utvida verdiskapingsperspektivet i tillegg, dvs. at distrikta må vere kulturelt tiltrekkjande for at vi skal kunne utvikle og halde på den kompetansen som kan vidareforedle dei naturressursane som vår økonomi kviler på. Nokre meiner kulturen skal vere ei vare i ein marknad, eller at næringslivet skal vere ei finansieringskjelde for kulturen. Vi må nettopp difor målbere integrasjon og sektoroverskriding i saka. Altfor mange kulturaktivitetar manglar ein kommersiell profesjonalitet, og altfor mange næringsprosjekt mislukkast fordi ein ikkje har forstått dei kulturelle rammene for produksjon og marknadsføring. Der eg kjem frå, har fleire aktørar, både offentlege og private, gått i hop og utvikla eit naturbruksprosjekt: koplinga verna natur, kultur og næringsinteresser. Målet er auka verdiskaping gjennom natur- og kulturbasert næringsutvikling i og ved utvalde verneområde. Ein ynskjer å avklare og dempe konflikten mellom vern og lokal næringsutvikling og å utnytte verneområda til marknadsføring av fylket som ein buplass, ein arbeidsplass og eit reisemål. Ein har kartlagt problema og avklara hinder for å kome vidare. Desse ser ut til å vere økonomi, sentralisering, mangel på idear, mangel på kommunikasjonar, mangel på tid, mangel på mot og mangel på kompetanse. Men det burde vere håp om å kome over desse hindera. Ein samla næringskomite understreka i siste budsjetthandsaming kor viktig det no er å føre ein aktiv politikk for nyskaping, leggje til rette for kreativitet, idear og nyetableringar. Skal desse orda verte til noko meir enn ord, må det føre til handling. Det krev ei stor satsing på forsking og utvikling, og det krev ikkje minst eit aktivt verkemiddelapparat. Då treng vi eit verkemiddelapparat som har ulike verkemiddel for dei ulike stadia i innovasjons- og nyskapingsprosessen. Finanskomiteen har denne veka vore på Sunnmøre, og der helste Jens Petter Ekornes oss med følgjande ord: Utan distriktsutviklingsmidlane hadde det ikkje vore industri på Sunnmøre i dag. Det fortel oss nettopp kor viktig det er at vi har eit verkemiddelapparat som er sterkt, og som er oppegåande, ikkje minst i desse tider då næringslivet slit. Og det er det vi som må ta ansvar for. SV ser difor fram til den varsla meldinga om verkemiddelapparatet og den handlingsplanen for heilskapleg innovasjonspolitikk som statsråden var inne på. Men det betyr at dei begge må ha nettopp den innfallsvinkelen som interpellanten har teke opp i dag.
-0	Representanten tok veldig prisverdig opp flere forhold rundt kvinners utvikling i Afghanistan. Samtidig er det kjent – og det er helt greit for meg – at SV står for en annen politikk når det gjelder den internasjonale militære tilstedeværelsen, og ønsker vel primært å trekke den ut så fort som mulig. Hvordan ser man for seg at kvinners posisjon i Afghanistan blir hvis man foretar en hurtig uttrekning av de internasjonale militære styrkene?
-1	"Jeg må vel innrømme at denne saken i all hovedsak i dag kommer til å handle om Forsvarets regnskaper. Dette er jo en interessant sak, også når vi sammenlikner den med den sivile verden utenfor Forsvaret. Dersom en bedriftsleder, med en sivil bedrift med mange tusen ansatte, hadde kommet til sin revisor og fortalt at det ikke var mulig å få gjort opp regnskapet fordi man hadde skiftet regnskapssystem underveis i året og ikke fått det til å fungere riktig, så hadde revisoren antagelig tenkt: Hører jeg riktig nå? Er dette mulig? Dette hadde altså aldri gått i det private næringsliv, uansett hvor mye man hadde kunnet påvise at man hadde omstilt sin organisasjon i løpet av året. Konsernstyrer, som ofte er dominert av Høyre-folk, hadde aldri godtatt dette. Riksrevisjonens kritikk er meget omfattende på en rekke punkter. Man konkluderer med at det ikke er mulig å godkjenne regnskapet for 2003 for Forsvarets militære organisasjoner. På punkt etter punkt – ja på nærmest alle punkter – har det vist seg at ting ikke har fungert. Det gjelder lønn, det gjelder anskaffelser, det gjelder inntekter, det gjelder lagerhold osv. Advarslene har vært mange, fra Forsvaret selv, fra uavhengige aktører som har gitt Forsvaret råd, og til og med – i den grad Stortinget har vært informert – fra enkelte partier her på Stortinget, særlig knyttet til problemstillinger og advarsler omkring program Golf, og også knyttet til Forsvarets oppgaveportefølje, som fremdeles er for stor. Og det er jo noe av det som er problemet. Det er meget sterk kritikk som rettes mot forsvarsministeren i flertallsinnstillingen i dag. Det kan vi alle se, og det er vanskelig å forstå at statsministeren ikke tar konsekvensene av det reelle innholdet i denne kritikken. Kritikken er meget sterk, og den grenser opp til mistillit. Så fremmer Carl I. Hagen sitt mistillitsforslag her i dag; så lett bør ikke forsvarsministeren slippe unna. For meg høres det ut som om det er forholdene i 2004 som er grunnlaget for dette forslaget, og den saken har jo ennå ikke kommet hit til Stortinget. Men det er all grunn til å reise meget sterk kritikk mot den behandlingen som Lars J. Sølvberg og Erik Hernes har måttet gjennomgå. Det framstår som panikkartet. Men er dette en sak som representanten Hagen mener egentlig ligger i Stortinget? Er ikke dette faktisk en sak som kommer hit senere? Spørsmålet om informasjonsplikten er interessant. Representanten Engeset nevnte den brevvekslingen som foregikk med Forsvarsstaben i november 2003, og fram til den 8. januar 2004, da den plutselig stoppet. Den handlet om muligheten til å innfri nedbemanningsmålene og de manglende muligheter til dette dersom man ikke fjernet oppgaver. Dette gjaldt riktignok for både 2004 og 2005. Så ble det laget utkast til svar, som ikke ble sendt, og forsvarskomiteen ble jo aldri informert. Når ble det oppnådd enighet mellom Forsvarsstaben og Forsvarsdepartementet? Jo, det ble oppnådd enighet høsten 2004. Det vi nå sitter med etter 2004-overskridelsen, er på mange måter fasiten på det som var grunnlaget for Forsvarsstabens brevveksling med departementet høsten 2003. Derfor henger jo disse sakene sammen. 2004 belyser 2003. Så til forståelsen av det hele. Hvis det økonomiske rotet, som representanten Nybakk var inne på, ikke skyldes omstillingsprosesser og de problemene som er knyttet til det, hva skyldes det da? Er problemet dårlig ledelse? Er problemet systemsvakheter i organisasjonen? Hva kommer dette rotet av? Kritikken er meget sterk. Til slutt vil jeg også lese opp det som er komiteens tilråding IV her i dag, og jeg vil utfordre forsvarsministeren på det punktet. Forslaget lyder: «Stortinget ber Regjeringen uten unødvendig opphold legge fram en egen sak for Stortinget som synliggjør hvordan Regjeringen skal gjenvinne overordnet styring med Forsvarets økonomi.» Det er viktig at Stortinget får denne saken. Stortinget må få den så fort som overhodet mulig hvis det skal være mulig å rette opp inntrykket av Forsvaret som en rotete organisasjon, som nå sprer seg ute i befolkningen. Det er ingen grunn til at det skal få fortsette."
-1	Jeg takker statsråden for det utfyllende svaret. Jeg er selvfølgelig glad for at det virker som at statsrådens holdning er at om Stortingets intensjon i forhold til forebygging skal kunne oppfylles, vil det også være nødvendig at Helseutvalget klarer å videreføre sitt arbeid. Slik jeg forstod statsråden, mente han at det viktige nå ikke var hvilken post disse pengene kom fra, men at det var penger. Det er selvfølgelig en god og praktisk tilnærming som jeg deler. Men like fullt vil jeg gjerne at statsråden skal presisere dette ytterligere, i og med at statsråden også viste til Helsedirektoratet. Er det slik at statsråden mener at det vil være nødvendig at Helseutvalget får mer penger, fra et eller annet sted, for å kunne drive sitt viktige arbeid?
-1	Det blei litt fart i sakene, for å seia det sånn! Men eg må nok opplysa komiteens leiar, Anders Anundsen, om at det neppe er korrekt å utnemna Martin Kolberg til teatersjef, for ein teatersjef har nemleg anledning til å bestemma kva stykke han ønskjer å setja opp. Det har ikkje Kolberg hatt i denne saka. Så er det korrigert og den kunnskapen på plass hos komitéleiaren. Det som er historia frå høgrepartia, Framstegspartiet og Høgre, er at dei driv ikkje med politikk, dei driv berre med kontroll og høyringar for kontroll. Det har ingenting med politikk å gjera. Det er jo interessant, for eg trudde nettopp at det var noko av det me heldt på med. Men i denne saka gjer me tydelegvis ikkje det. Me driv berre med kontroll i denne saka. Så kan ein spørja om det som har stått i avisene om mafiaverksemd og maktarroganse, på ein måte byggjer opp mot at me må gå vidare på dette sporet. Eg ville jo tru at ein leiar av kontrollkomiteen ville ha samtalar med sin partileiar om korleis ein skal takla nyheitsbildet. Eg vil jo gå ut frå at det er klarert med Anders Anundsen at Siv Jensen skal seia det ho seier, og at Per Sandberg skal seia det han seier. Då blir det litt rart at ein prøver å vri seg unna det, men eg trur i alle fall det er normalt i andre parti at dersom ein skal bruka så sterke ord mot nokon, bør ein sjekka det opp mot komiteens leiar. Så til denne høyringa. Regjeringspartia ville ikkje ha noka høyring, det var utgangspunktet. Så kjem høyringa. Me bruker masse tid på å førebu oss. Me har forsøkt å få ei brei høyring. Me har bl.a. trekt inn Børge Brende. Me stiller spørsmål til alle, men når me kjem til Børge Brende, som kan fortelja noko om korleis det er å sitja i styret i Statoil, og korleis det er å vera styreleiar i Mesta, og korleis ein kan utøva sin posisjon som medlem av eit styre, stiller altså ikkje Høgre og Framstegspartiet nokre spørsmål til han. Dei hoppar altså galant over den moglegheita dei har i forhold til eigne folk, eigne høgrefolk. For meg blir det utruleg provoserande og ein maktarroganse som eg ikkje har opplevd i den komiteen før, men som, etter mi oppfatning, svekte komiteens inntrykk utetter. Litt tilbake til dette med at det eigentleg ikkje er politikk å utnemna folk til styra. Per-Kristian Foss bruker Harald Norvik som sanningsvitne på at dersom ein blir invitert inn som eigar, må dei nye eigarane få innflytelse. Ja, nettopp – det må dei jo. Harald Norvik har vore direktør i Statoil, som blei delprivatisert i 2001, og det er jo klart at då må ein gje innflytelse til dei nye eigarane. Det er derfor dette dreier seg om kva slags folk som sit i styra, og kva politiske haldningar dei har til det eigarskapet. Vil dei ha eit aktivt eigarskap, eller vil dei har eit passivt eigarskap, der ein berre sit og tel pengar? Eg vil jo tru at Framstegspartiet og Høgre vil oppnemna folk til styra som på ein måte gjer noko av det dei ønskjer frå staten si side. Det er i alle fall sånn eg tenkjer: Dersom ein har ei raud-grøn regjering, ønskjer ein på ein måte meir raud-grøn politikk, òg gjennom den eigarskapsutøvinga ein har. Og det er det uttrykket eg oppfattar at Trond Giske har forsøkt å vareta i forhold til det fleirtalet han har i ryggen for å driva med eigarskapspolitikk. Det ser altså representantane frå Framstegspartiet og Høgre vekk frå, og dei forsøker altså å gjera dette til ei sak som først og fremst ikkje dreier seg om politikk. Men når ein ser på historia, ser ein jo at dette sannsynlegvis dreier seg om eit takk for sist til Trond Giske i forhold til Telenor-salet. Nei, her har opposisjonen hatt ei dårleg sak. Stortinget og kontrollkomiteen har brukt masse tid på ei sak som me ikkje burde ha brukt tid på. Det bør vera lærdommen for Høgre og Framstegspartiet i denne saka.
-1	Det som er veldig lett for meg å forstå, er for det første dei reelle problema som utsleppa av svoveldioksid og miljøtilstanden ved verket i Nikel medfører overfor Aust-Finnmark, ikkje minst Kirkenes-området og Pasvikdalen. Det som òg er veldig lett for meg å forstå, er frustrasjonen som ein føler i regionen, og som mange som jobbar med dette hos styresmaktene, òg føler etter så mange år utan gode nok resultat. Første gongen eg besøkte Kirkenes, snakka eg med det sivile samfunn og politikarar som tok opp saka. Det er ganske mange år sidan. Då eg drog oppover Pasvikdalen, såg eg over til Nikel og såg kor nære det ligg. Så den sida av saka forstår eg. Eg er likevel ikkje einig i at min gjennomgang av saka var lite konkret, tvert imot meiner eg at han var svært konkret. Eg gjekk gjennom korleis vi politisk mange gonger over år har jobba systematisk med saka og teke ho opp. Eg gjekk gjennom dei økonomiske bidraga og avtalen vi har hatt. Men felles for alt saman er at vi ikkje har hatt det politiske gjennomslaget og fått dei resultata vi skulle ha hatt, same kva slags regjering Noreg har hatt i dei åra. Så seier representanten at dette må lyftast til øvste nivå. Det eg gjekk gjennom, viser at saka har vorte lyft til øvste nivå, med mindre representanten meiner at det finst nivå over statsministeren. Noregs statsminister, utanriksministeren, nærings- og handelsministeren og miljøvernministeren har teke det opp på alle nivå, både i det daglege bilaterale samarbeidet og på politisk nivå. Nettopp det å ta saka opp på ein meir tydeleg måte overfor russiske styresmakter er ein sentral del av strategien no. Vil det vere enkelt? Nei, det vil vere vanskeleg, men nettopp derfor hastar det, og det er viktig å følgje det opp systematisk. Så er eg personleg overtydd om at i denne saka, overfor eit mektig og stort naboland og eit stort industrikonsern, er nok det å jobbe politisk og systematisk overfor styresmaktene og selskapet det verkemiddelet vi har. Det skal vi fortsetje å gjere på best mogleg måte. Med mindre representanten og andre tenkjer i heilt andre baner om korleis Noreg skal oppføre seg overfor Russland i ei sånn sak, så er det som må til, å leggje mest mogleg press på styresmaktene, på konsernet, dokumentere problema, fortsetje å presse på og la det verte ein del av det integrerte samarbeidet med Russland nettopp slik som vi har gjort, slik at det kan verte ein del av det samla økonomiske samarbeidet vårt.
-1	Eg sluttar meg heilt til det som representanten Ingebrigt Sørfonn seier om Konkurransetilsynet. Det er veldig viktig at Konkurransetilsynet er eit sterkt og uavhengig tilsyn, og det er det òg under denne regjeringa. Eg blandar meg ikkje bort i vurderingane til Konkurransetilsynet når Konkurransetilsynet har ei sak til vurdering. Eg kan oppmode om at dei ser på enkelte sektorar, slik som eg har gjort knytt til skadeforsikring, men så lenge Konkurransetilsynet har ei sak under behandling, har denne regjeringa ingen ting med dei vurderingane som Konkurransetilsynet gjer. Det må berre vere heilt slått fast. Så er det ei politisk vurdering, og det ligg i konkurranselova at den som får eit vedtak, har lov til å anke. Det går mot Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Då skal eg vurdere både dei konkurransefaglege vurderingane til Konkurransetilsynet, og det gjer eg, og i tillegg skal eg ta andre samfunnsmessige omsyn som, som eg òg har vore inne på, statsrådar før meg frå den borgarlege regjeringa har gjort, og som eg kjem til å gjere. Det handlar ikkje om å undergrave Konkurransetilsynet, men om å gjere dei politiske vurderingane.
-1	Det som har slått meg, er at tre av de interpellasjonene som holdes i dag – den første fra Nesvik om eldre og ernæring, nå fra Laila Dåvøy om sykehus og sykehjemskapasitet og så deretter fra Inge Lønning om lindrende behandling og omsorg i livets siste fase – tangerer spørsmålet om hvordan vi skal utvikle kommunehelsetjenestene på en bedre måte, nettopp for å kunne avlaste sykehusene. Det spørsmålet vil jeg prøve å komme nærmere inn på her. Statsråden har vært veldig tydelig på at det behøves en samhandlingsreform, og det er jeg helt enig med ham i. Jeg synes det er særdeles prisverdig at Bjarne Håkon Hanssen legger så stor vekt på ressursbruken når man nå skal prioritere oppgavene man skal ta fatt på for å få til resultater når det gjelder samhandling. Jeg registrerte i forbindelse med trontaledebatten at Inge Lønning da stilte spørsmål ved om dette kunne være nødvendig, fordi det tidligere har vært gjort en del utredningsarbeid – Wisløff‑utvalget var vel bl.a. nevnt. Men da jeg den gang stilte Inge Lønning et konkret spørsmål, hva slags forslag han i så fall ønsker å komme med med bakgrunn i det som tidligere er gjort, hadde han ikke noe svar på det. Det tror jeg er mye av problemet, at selv om alle ønsker samhandling, er det veldig vanskelig, uten at man får det konkretisert, å vite hva som er de riktige grepene for å sikre at folk behandles der de er mest tjent med det, og fortrinnsvis på omsorgsnivå som er nærmest mulig der man bor, hvis ikke tilstanden krever at man må sendes lenger. Når man diskuterer sykehus, slår det meg, når man ser tilbake, at det er få områder der både storting og andre organer fungerer mer konservativt enn nettopp når det gjelder dette. For en tid siden gikk jeg inn på et dokument som heter St.meld. nr. 9 for 1974–75, som er et uhyre interessant dokument, fordi man der gjennomgår hele sykehusvesenet i Norge, ser på det i et regionalt perspektiv og spør seg: Hva slags endringer er nødvendige? Det er et grundig dokument, som man har mye å lære av også hvis vi tenker på at vi har vedtatt en nasjonal helseplan, og hva vi burde ha fylt den med i dag. Men i det dokumentet omtales bl.a. situasjonen i mitt eget hjemfylke, Finnmark, og man beskriver driften av sykehusene i Vardø og Vadsø. Den gang hadde man altså fire sykehus i Finnmark, og jeg kan jo huske den diskusjonen nedlegging utløste i Finnmark med hensyn til at man skulle slå ring omkring de to sykehusene, og hvor mange år det gikk før de ble avviklet. Og jeg må jo si, når man snur seg tilbake og ser på den diskusjonen i dag, at det var helt riktig å legge dem ned – det må det ikke herske noen tvil om. Det å skulle drive et sykehus med utgangspunkt i 3 000 innbyggere, eller for den saks skyld 6 000, som det var i Vadsø, er ikke forsvarlig med utgangspunkt i den kvaliteten man må sikre, og slike eksempler kunne man ha nevnt fra mange steder i landet. Hvis vi ser på sykehusstrukturen i dag, er jo den i det vesentlige preget av et helt annet bosettingsmønster enn det vi har. Mange av de kommunene der det ligger sykehus i dag, har opplevd at folketallet har gått ned, samtidig som det finnes steder der det bor kanskje det dobbelte og det tredobbelte uten at det er noe sykehus der i det hele tatt. Men veldig ofte diskuteres dette ut fra et slags sysselsettingsperspektiv, distriktsperspektiv, ikke ut fra en overordnet målsetting om at ressursene skal brukes riktig. Og hvis vi ser på bruken av 102 milliarder kr, som vi nå er oppe i i forhold til spesialisthelsetjenesten, ser på den veksten som har vært innenfor spesialistsektoren, der man har fått en økning siden man innførte helseforetaksreformen på over 12 pst. når det gjelder leger, og så, parallelt, ser at når det gjelder primærhelsetjenesten, har det bare vært rundt 2 pst. økning, skjønner man jo at det er en egendrift innenfor dette systemet som hele tiden vil presse oss til nye bevilgninger, også når de ressursene kunne ha vært brukt langt mer hensiktsmessig ute i kommunene og sikret befolkningen en bedre tjeneste der. Men hvis vi skal få til det, hvis vi skal få til den måten å utnytte ressursene på, må vi jo også være villige til å se på strukturelle endringer. Da må vi være villige til å si ærlig: Her er det faktisk ikke grunnlag for en fødeavdeling, her er det kanskje ikke engang lenger grunnlag for et sykehus. Det går ikke an å konservere det ved å si at ingenting skal nedlegges, som om det er gitt – og gudgitt – for enhver tid at alt skal være som før. Det er den verste tilnærmingen dette huset kan ha dersom vi ønsker dynamikk i forhold til utvikling både av nye spesialisthelsetjenester og også et bedre samlet tilbud til hele befolkningen.
-0	Jeg vil ta opp litt av den samme tråden som representanten Nordtun tok opp i sin replikk til Høie. Høyre sier i innstillingen veldig lite om fremtidige vannkraftutbygginger generelt, og det forundrer oss at Høyre står sammen med Senterpartiet bak et forslag om å tillate utbygging av Melfjord etter at nødvendige supplerende konsekvensutredninger er foretatt. Derfor vil jeg spørre representanten Høie: Har Høyre problem med å ta standpunkt til hva de skal mene om fremtidige vannkraftutbygginger? Og videre: Dersom Høyre virkelig ønsker noen fremtid for vannkraften i Norge, hvorfor støtter de ikke da Fremskrittspartiets forslag om utbygging av vassdragene med et noe redusert og mer skånsomt alternativ for Beiarn?
-1	Jeg deler representant Bredvolds oppfatning om at Heimevernet har mye lokalkunnskap og mye å bidra med. Jeg har ikke mye å tilføye til det svaret jeg har gitt, annet enn at det er klart at Heimevernet er inne i en helt ny militær situasjon hvor det planlegges mindre for invasjonsforsvar enn tidligere. Man tenker mer i retning av terroraksjoner, trusler knyttet til klimaendring og bidrag til norske operasjoner i utlandet, hvor Heimevernet gir en base av folk med kunnskap som kan brukes. Så Heimevernet har fått mange nye oppgaver. Det framgår at det vil bli noe redusert øvingsaktivitet i Heimevernet i en kort periode, men at det på lengre sikt opprettholdes og styrkes med ytterligere bevilgninger.
-0	Jeg takker sosialministeren for svaret. I det store og hele oppfatter jeg svaret slik at også sosialministeren finner den spesielle transporten som var utgangspunktet her, kritikkverdig, men jeg har også registrert at sosialministeren opptil flere ganger i sitt innlegg presiserer at dette ikke var det vanlige – dette var et spesielt tilfelle. Jeg er ikke så sikker på det ut fra de opplysningene jeg har fått. Sosialministeren sier også at folketrygden har et ansvar når det gjelder å transportere syke mennesker på en rimelig måte. Jeg hadde ønsket at sosialministeren i tillegg til rimelig hadde føyd til en forsvarlig måte. Det gjorde sosialministeren noe senere i sitt innlegg. Ellers kunne jeg tenke meg å stille et konkret spørsmål i forbindelse med at rutinene ved Oslo kjørekontor nå er gjennomgått og eventuelt gjort noe med. Har man foretatt seg noe når det gjelder gjennomgang av rutinene generelt utover i landet? Det var det ene spørsmålet. Et annet spørsmål jeg stilte i mitt innlegg, men som jeg ikke fikk svar på, var dette: Er det rimelig og riktig at pasientene skal belastes kostnadene ved hvilepauser under transporten når transporten tar over det toppnivået av tid som jeg nevnte, nemlig to–tre timer? Det bør være en hvile-, spise- og toalettpause innenfor disse tre timene. Jeg skulle også gjerne hatt svar på om ikke kostnadene ved dette også bør dekkes av de som er ansvarlige for transporten, ikke av pasienten selv. Helt til slutt: Det er greit nok at man beklager ting som har hendt. Det er vel og bra, men det er for meg ikke nok. Vi hører gang på gang at det beklages fra ansvarlig hold når det oppdages uverdige forhold både innenfor helse og omsorg. Men slike ting må få en reaksjon, det må gjøres noe i forhold til de menneskene som sitter med dette ansvaret og tar slike avgjørelser som den vi så i forbindelse med denne spesielle transporten. Har sosialministeren gitt eksempelvis Oslo trygdekontor og trygdedirektøren en skikkelig skrape for denne spesielle hendelsen, eller godtar man at dette var en engangsforeteelse – det har ikke hendt før, og det skal ikke hende i ettertid? Det er ikke nok. Det må bli slutt på at man kan komme unna alle feiltagelser som skjer innenfor helse og omsorg bare man beklager. Det må få konsekvenser for dem som iverksetter slike uverdige transporter som den vi her har vært vitne til.
-0	Statsråden sier at opposisjonens forslag er gode, og at hun vil vurdere disse nøye. Da regner jeg med at statsråden ikke deler synet til SVs representant Lena Jensen når det gjelder disse forslagene, at de er useriøse og kun tenkt som «demonstrasjonsforslag». Har jeg forstått det rett?
-1	Jeg skjønner på Hill-Marta Solberg at man trenger pinsett og lupe for å se forskjellen mellom Arbeiderpartiets og sentrumspartienes kommuneopplegg for inneværende år, men denne diskusjonen om opplegget for neste år viser at det kan være noen større forskjeller. Uansett, det som er mitt store hjertesukk når jeg hører på denne diskusjonen, med litt fartstid på Stortinget, er at når Arbeiderpartiet er i posisjon, er det sentrum som ønsker litt mer til kommunene. Når sentrum er i posisjon, er det Arbeiderpartiet som ønsker litt mer til kommunene. Hvis man er i en situasjon hvor de forhandler med hverandre, blir det litt mer til kommunene, men det blir litt etter innfallsmetoden og litt etter hvilket år det er. Det skjer ikke i forbindelse med revidert, fordi da kan man kjøre slalåm, og da ender man på en forholdsvis liten differanse. Det som er det store paradokset, er at et stortingsflertall ikke klarer å prioritere over tid en skikkelig satsing på offentlig sektor og derigjennom en skikkelig satsing på Kommune-Norge. Vi er inne i en gigantisk omfordeling. Den har vart på hele 1990-tallet. Det har betydd at privat sektor har vokst mye sterkere enn offentlig sektor, og det er det paradokset som slår inn i hverdagen til hver enkelt av oss. Det er det paradokset mine unger ser hver eneste dag på skolen, når de ser hvor dårlig standard det er, når de har de råd til å pusse opp halve skolen og ikke den andre halvparten, mens den standarden de har privat, er mye høyere. Det er det som er så sprøtt, når foreldre som ønsker en god offentlig skole, begynner å snakke om at jammen, skal tro om vi ikke må foretrekke en privat skole, for våre egne små poder driver vi ikke og gambler med. I Skien kommune, som er nær der jeg var i min barndom, fikk man diverse små svømmebassenger rundt omkring på 1970-tallet for at ungene skulle lære å svømme. Det var god trim og fint om vinteren og i det hele tatt. Nå er alle tømt for vann, for de har ikke råd til å ha oppvarmet vann og holde dem ved like. Den slags småligheter finner man rundt over alt. Den offentlige sektoren som man bygde ut på 1960- og 1970-tallet, er man nå i ferd med å knipe inn på. Derfor hadde man trengt et stortingsflertall som satte seg som mål at man systematisk skulle satse på å omfordele slik at man fikk opp standarden på offentlig sektor, slik at vi gikk av gårde med hjertebank til helsestasjonen, til skolen og hvor det skulle være, og at det lyste av offentlig sektor, slik vi gjerne ville ha den. Ingen må tro at SVs forslag om 4 milliarder kr utover det Regjeringen har foreslått, vil bety fest og lettsindigheter rundt omkring i kommunene. Det er et godt påslag, men det er også meget nøkternt i forhold til de forventningene vi har, fordi vi forventer en standard som er mye bedre enn det vi har nå, og vi forventer et mangfold i tjenestene som er mye større enn det vi har nå. Vi kommer til å kreve framover et mye mer individuelt rettet tjenestetilbud, et mye mer individuelt rettet skoletilbud.
-1	Hvis kommunene skal få et større handlingsrom, er ikke det de har bruk for nå, flere oppgaver som ikke er fullfinansiert av staten, og at staten tar fra dem oppgaver som de i dag utfører godt, og som – som kemnerforeningen sa da de var i høring i kommunalkomiteen i Stortinget – vi vil tape 2–3 mrd. kr på fordi skatteinnkrevingen i kommunene er bedre enn i staten. Det er mulig å ta ut de bitene som er svært kompliserte, og sentralisere dem, hvis det er det som er behovet. Dette handler vel mer om at regjeringen har en veldig sterk tro på at sentralisering og det som er stort og samlet, er bra. Da er det veldig rart at man samtidig skal desentralisere oppgaver som staten i dag gjør godt, f.eks. habilitering av mennesker med utviklingshemming, hjelpemidler til folk med funksjonsnedsettelser og varig tilrettelagt arbeid – som er ordninger som trenger å være like over hele landet – uten at det følger statlig øremerkede penger med.
-0	Slik forslagene nr. 2 og 3 fra Kristelig Folkeparti lyder, kunne Fremskrittspartiet tenke seg en presisering, at det dreier seg om basseng ved sykehusene og ikke ute i kommunene – dette fordi vi ikke ønsker å overstyre kommunene. Dersom det er sykehusene vi snakker om, vil jeg varsle at Fremskrittspartiet vil støtte disse. Det å ha et godt rehabiliteringstilbud er særdeles viktig for et velferdssamfunn. Fremskrittspartiet mener det er et overordnet ansvar at helseforetak og kommuner til enhver tid har gode rehabiliteringstilbud. Tall som Helse- og omsorgsdepartementet selv har opplyst om, viser at det er en liten nedgang i antall rehabiliteringsplasser fra 2005 til 2009. Riktignok sies det at det har vært en faglig utvikling, økning i polikliniske tiltak og dagopphold og noe færre døgntilbud. Men stadig flere står i kø for behandling, og stadig flere venter på et rehabiliteringstilbud. Dette skjer samtidig som private institusjoner står med ledig kapasitet og klare til å ta imot pasienter som venter på plass for et behandlingstilbud. I tillegg har helseforetakene store variasjoner i sine tilbud, som følge av dårlig økonomi hos det enkelte foretak. Kommunene har de samme utfordringene. Dette skjer på tross av at i den helsemodellen Samhandlingsreformen legger opp til, må habilitering og rehabilitering få en tydelig plass, både i kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Det sies også at individuelle pasientforløp forutsetter gode, tilpassede og samstemte opplegg, at habilitering og rehabilitering må bli en naturlig del av pasientforløpet for de pasientgrupper som trenger dette. Men det er med dagens finansieringsordning en lang vei å gå for å få dette til. Med dagens system er det, og vil det kunne være, store variasjoner og forskjeller avhengig av hvor du som pasient bor, på hvilken hjelp eller behandling du vil få – dette fordi det enkelte helseforetak eller kommune har forskjellige innsparingsbehov grunnet svak økonomi. Dette vil igjen bety at det blir større forskjeller i befolkningen, da rike kan kjøpe seg tilbud, og de som ikke har økonomi til det, må stå og vente på et tilbud som kanskje ikke kommer tidsnok for at vedkommende skal kunne komme tilbake i eksempelvis arbeid. Fremskrittspartiet synes det er sterkt beklagelig at det er en slik situasjon i landet at mennesker blir stående i kø for et behandlingstilbud, eller i ytterste konsekvens blir stående uten et tilbud. Eksempelvis vil jeg nevne en undersøkelse som er blitt gjort blant fastleger for Helsedirektoratet, der temaet var rehabiliteringstilbud for ungdom under 30 år. Kun et fåtall av legene vurderte tilgjengeligheten til rehabiliteringen som god. De sier også at den største hindringen for bruk av rehabiliteringstilbud for ungdom og unge voksne er at tilbudet er uoversiktlig, at tilbud mangler, samt lange ventetider. De fleste fastleger vurderer det også dit hen at rehabiliteringstilbud er et meget viktig virkemiddel for å redusere antall uføretrygdede. Dette viser at det går feil vei når det ikke satses mer på rehabilitering. Ved å satse mer på rehabilitering ville flere kunne kommet tilbake til arbeid eller ta annet arbeid, dersom forholdene blir lagt til rette. Dette ville gitt store samfunnsøkonomiske gevinster og ikke minst økt livskvalitet og verdighet for den det gjelder. Vi vet alle hvor viktig det er å kunne være frisk nok til å kunne gå til et arbeid og føle at man bidrar i samfunnet, og ikke minst betydningen av å kunne stå opp i hverdagen uten smerter eller plager. Det er trist å merke seg at private tilbydere står med ledig kapasitet som ikke blir benyttet. Det er med andre ord på høy tid at finansieringsordningen endres til at pengene følger brukerne. Med en slik finansieringsmodell ville det ikke vært noen problemstilling slik det fremstår i dag, der det er ledig kapasitet hos de private samtidig som det er manglende kapasitet eller tilbud i offentlige institusjoner. Fremskrittspartiet mener det må satses mye mer på rehabilitering enn det som gjøres i dag. Her trenger vi et løft og en omlegging av finansieringen. Det er god økonomi å investere i mennesker, slik at verdighet gjenskapes hos den enkelte, i tillegg til at mange av disse pasientene kan fortsette eller komme tilbake i arbeid. I et av verdens rikeste land kan vi ikke tillate oss at mange faller utenfor et yrkesaktivt liv som følge av manglende opptreningstilbud eller annet. Et velfungerende Norge med gode behandlings- og opptreningstilbud må sees på som en investering og ikke som en utgift. Fremskrittspartiet ønsker å satse mer på habilitering og rehabilitering og mener det må få en tydeligere plass enn det som det har i dag. Fremskrittspartiet hilser derfor en diskusjon om å åpne for å utnytte ledig kapasitet ved private ideelle og kommersielle tilbud hjertelig velkommen – dette for den enkeltes beste og retten og muligheten til et verdig liv.
-1	Det var klart heilt frå byrjinga at det var nettopp eit forsøk vi lanserte dette som. Det var òg gjort eksplisitt klart at det var eit forsøk over eitt år. Slik sett har vi halde nett det vi lova - at vi gjorde ei utprøving av ein utvida skuledag på mange forskjellige måtar i ulike kommunar og skular. Det er no i ferd med å bli avslutta. Som sagt, har SINTEF no sett i gang ei evaluering som vil bli levert til sommaren. Eg ser veldig fram til resultata, for dei kjem til å bli spennande - og vi har godt grunnlag for å seie at vi vil vinne omfattande ny kunnskap om korleis ein utvida skuledag kan gjennomførast, og kva for effektar han har, etter det året med forsøk som vi no er ferdige med.
-0	Noreg er eit av dei landa som bidreg mest, målt per capita, til klimaarbeidet, og etter no å ha deltatt som observatør av FNs arbeid ein månads tid og sett arbeidet dei gjer innanfor ei rekkje viktige område, kan eg også konkludere med at vi viser godt igjen i statistikkane om økonomiske bidrag, også når det gjeld FNs grøne fond. Norfund gjer også eit svært viktig arbeid på fornybarsida utanlands og i ei rekkje land – og er eit anna eksempel på Noregs bidrag på dette området. Noreg har aktivt bidrege med utvikling av det internasjonale arbeidet på klimaområdet, og ambisjonane vidare er slett ikkje reduserte – snarare tvert imot. Difor er det at ein no føreslår ein konkret klimaprosent som eit mål, ei avsporing, etter Framstegspartiet si meining. Politiske ambisjonar gjennom eit prosentmål er ein dårleg idé, då det fokuserer på ressursallokering framfor på det som er viktig: effektiv og god ressursplassering. Denne regjeringa har vore og vil framleis vere heilt i fremste rekkje globalt når det gjeld ressursbruk målt per capita, men å låse det til ein eksakt prosent av BNI er rett og slett ein dårleg idé. Til slutt nokre ord knytte til representanten Ingunn Gjerstad sitt innlegg, der ho tar opp problemet med korrupsjon: Vi ser i dag at store midlar går til denne typen arbeid, og då er det svært viktig at dette arbeidet ikkje blir øydelagt av at uærlege sjeler kjem inn og får forsyne seg av ressursane til dette viktige arbeidet. Så det er svært viktig å fokusere på dette også.
-0	"Jeg vil gjerne stille et spørsmål til forsvarsministeren: «I media fremgår det at en høyere offiser fra Forsvarets overkommando møter opp i en muslimsk moské under fredagsbønnen for å verve personell til Forsvaret. Mener statsråden at dette er riktig ressursbruk av offiserer ved Forsvarets overkommando, og er dette etter pålegg fra statsråden eller hennes departement for å oppnå Regjeringens målsetting om mer personell med innvandrerbakgrunn i Forsvaret; er statsråden enig i denne fremgangsmåten?»"
-0	Hvis representanten hadde tatt seg bryet med å høre på første del av mitt innlegg, ville han ha hørt at jeg var inne på nettopp dette temaet. Det er nettopp innenfor helse og skole f.eks., som er viktige samfunnsområder, og hvor Arbeiderpartiet har styrt, at vi har enorme forskjeller. Med Fremskrittspartiets finansieringsordninger for disse områdene vil man få likhet. Man vil kunne få like mye penger enten man ønsker å gå til et privat sykehus eller til et offentlig sykehus, man vil kunne få like mye penger med seg fra statskassen enten man velger en privat skole eller en offentlig skole. Vi ønsker å bidra til at dette ikke skal føre til økte forskjeller, men til mer likhet uansett hvilket tilbud man velger – privat eller offentlig.
-1	Et av de utviklingstrekkene vi nå ser i mange kommuner, særlig de som er Høyre-styrte, er at man mer og mer bruker konkurranseutsetting og anbud. SV ønsker et samarbeid med frivillig sektor, men for øvrig mener vi at vi skal drive velferden offentlig. Men det er sånn at en del av disse kommersielle aktørene ikke er pliktig til å følge det samme lovverket som det offentlige, særlig når det gjelder forvaltningsloven, offentlighetsloven og arkivloven. Det gjør at det er vanskelig å sammenligne de resultatene man får ut av dette, og det blir hemmelighold rundt viktige kvalitetsindikatorer som det er nødvendig å vite noe om hvis man er ute etter å finne ut hva som fungerer best. Derfor har vi fremmet et forslag om å sikre full åpenhet om disse kvalitetsindikatorene, og at man også må følge det samme lovverket. Da er spørsmålet: Hvorfor kan ikke Senterpartiet støtte dette lovforslaget?
-0	Kampen mot terror er fortsatt en av de store internasjonale utfordringene, mer enn fem år etter 11. september 2001. Vi møter denne kampen daglig, ikke minst gjennom vårt engasjement i Afghanistan. Hvordan fører vi kampen? Hvordan hindrer vi rekruttering til terroristenes rekker? Hvordan fjerner vi støtten til terrorister og deres håndlangere? Én teori er at det handler om fattigdom. Bekjemper vi den, er vi nærmere målet. Det kan godt være. Uansett er kampen mot fattigdom viktig. Men jeg vil mene at like viktig er kampen for demokrati, frihet og åpnere samfunn. Det er ut fra den kjensgjerning at kampen mot ekstremisme, fundamentalisme og voldsforherligelse er mest effektiv i åpne og demokratiske samfunn, men også fordi både fattigdomsbekjempelse, kvinners rettigheter, barns vilkår, ytrings- og religionsfrihet har best vilkår der demokratiet får lov å slå rot. Derfor må norsk utenrikspolitikk kontinuerlig arbeide for at disse verdiene fremmes, og for at vår oppførsel på den internasjonale politiske arena er tydelig og forutsigbar. Selv i møte med den realpolitiske virkelighet må det være lov å ha noen kjøreregler. Norge har en isolasjonspolitikk overfor Myanmar og det samme overfor myndighetene i Hviterussland, og det er fordi begge stater oppfører seg på en måte som vi finner uakseptabel. Men hvorfor disse to land? Skiller de seg ut på en særlig måte? I grad av ufrihet er de dessverre i kompaniskap med mange flere. Man kan kanskje hevde at disse land isoleres fra Norge på grunn av at de er enkle å isolere. Den politiske og økonomiske kostnaden er lav. Om dette er kurant, kan være verdt en egen debatt. Et sted hvor vi på ulike måter kommer i inngrep med all verdens stater, er FN. Bruker vi vår stemmegiving i FN til å premiere demokratiske stater i forhold til dem som står for en annen og mer totalitær politikk? Hva legger f.eks. Norge til grunn for sin stemmegiving ved valg til Sikkerhetsrådet? Nå forstår jeg etter å ha lest Klassekampen i går at Regjeringen ikke ønsker en debatt om dette temaet. Det fremstår i det minste som svært underlig, for dette bør i aller høyeste grad være et viktig tema å diskutere. Det samme gjelder handelspolitikk og økonomisk samkvem: Hvem foretrekker vi som partnere, og hvordan går vi frem? Betyr det noe som helst hva våre partnerland har for styresett, eller er vi likeglade? Oppfører vi oss som USA? Snakker vi høyt om frihet og demokrati hjemme og når det passer, mens vi ser bort fra gode verdier og prinsipper hvis utsikten til en god forretning eller politisk allianse er i sikte? Nå henger ikke jeg ut USA fordi de er en versting på området – tvert imot – men fordi det er et godt eksempel på at det kan være stor forskjell på retorikk og realpolitikk. Prediker vi ytringsfrihet til det ytterste, eller er vi mer opptatt av at stater som står oss verdimessig fjernt, ikke skal føle seg støtt og krenket? Hvor mye legger vi bånd på oss selv for å være politisk korrekte og venn med alle? Den oppfatning vi sitter igjen med etter karikaturstriden i vinter, er at det var svært viktig for norske myndigheter å ta avstand fra de, etter Regjeringens syn, mer spesielle elementer som trykket disse karikaturene, uten at vi samtidig med tyngde tok opp den manglende toleranse og ytringsfrihet som er i den arabiske verden. Er nasjonen Norge slik at vi fortjener å bli truet som folk og oppleve at våre ambassader blir angrepet, slik vi opplevde i karikaturstriden? Selvsagt ikke. Og uten å være overlegen og nedlatende må det være lov å fremheve at vi mener vårt samfunn med alle slags ytringer og meninger er langt å foretrekke fremfor de stater og samfunn som var hardest i kritikken av Norge og Danmark. Utenrikspolitikk kan ikke bare handle om å opprettholde gode forbindelser. Det må også være lov å være tydelig på hva vi mener er rett, et forsøk på verdioverføring, et forsvar for individuelle rettigheter. Har vi en utenrikspolitikk og utviklingspolitikk som er demokratifremmende? Belønner vi demokratier, eller spiller det ingen rolle? Oppmuntrer vi til flerpartistyre og religiøs toleranse, eller dekker vi de store verdimessige utfordringer bak honnørord som dialog og bak lukkede dører i FN-systemet? Jeg etterlyser en mer helhetlig utenriks- og utviklingspolitikk, en politikk som er mer konsekvent, som i større grad signaliserer verdier og hva vi forventer. Så er det selvsagt slik at i en vanskelig verden finnes det sjelden ideelle løsninger, noe som bare er godt, eller noe som bare er ondt. Men vi skal være tydelige i vårt budskap hjemme og ute og klare på når vi inngår nødvendige kompromisser. Da vil det bli lettere å føre en debatt om hvor kompromissene bør ligge, og ikke minst medfører det klare mål i forhold til fremme av demokrati og menneskerettigheter. Kanskje kan vi også klare å etablere standarder som andre nasjoner ser seg tjent med å kopiere.
-0	Dette synes jeg var et usedvanlig merkelig spørsmål. Vi har altså tilsatt en politidirektør, som leder norsk politi. Statsråden er ikke politidirektør, like lite som statsråden skulle være riksadvokat eller direktør for UDI. Jeg tror det er nødvendig å ha en grunnleggende forståelse for hvordan statsforvaltningen fungerer, før man anklager en statsråd for ikke å ta ledelse og grep. Hvis en går litt igjennom hva som er realiteten i de sakene representanten nå ramset opp, tror jeg nok ikke det er mangel på ledelse fra statsrådens side som er utfordringen. Dette er en meget tydelig, klar og forventningsfull statsråd, som ikke bare har det overordnede ansvaret for det politietaten gjør, men også for en rekke andre etater. Og jeg tror nok det er viktig at en statsråd skal erkjenne hvilket ansvar statsråden har, og hvilket ansvar som faktisk ligger på direktoratene. Hvis en ikke klarer det, bør man være varsom med måten man håndterer politikk på. Jeg mener spørreren nå viste en klart manglende forståelse av hvordan statsforvaltningen fungerer.
-0	Fremskrittspartiet inngår ikke i flertallets merknader i innstillingen, og det skal jeg begrunne nærmere. Vi ser jo at slik det fungerer i dag, og som meldingen bærer bud om, så underholder dagens rigorøse lov- og regelverk innenfor landbrukslovgivningen et stort og omfattende byråkrati som skalter og valter med andre menneskers eiendomsrett. Her ønsker Fremskrittspartiet en mye mer liberal lovgivning og en mer liberal lovpraktisering enn dagens lov- og regelverk. Vi sier rett ut at det er en trussel mot den enkeltes rett til fritt å eie og råde over egen eiendom. Fremskrittspartiets prinsipale holdning er derfor å avvikle en del av de restriksjoner som er lagt på jord- og skogbrukseiendommer, samt å oppheve de bestemmelser som gjelder for bo- og driveplikt, og lovgivning som hindrer fri omsetning av jordbrukseiendommer. Dette standpunktet er vel kjent. Innenfor det bestående lov- og regelverk ønsker vi en liberal praktisering av jord- og konsesjonsloven. Når nå den statlige forkjøpsrett blir opphevet, kan vi ikke se noen grunn til at dette skal kombineres med mulighetene til å avslå konsesjon. Det kan til en viss grad bety en videreføring av dagens politikk som vil begrense friheten og den private eiendomsretten. De siste ti år har det totale landbruksareal i Norge økt med 4 pst. av det som er i drift. Det er en økning i alle landsdeler. Økningen har funnet sted til tross for relativt liten nydyrking i denne perioden og en del omdisponering av dyrket jord til andre formål. I en situasjon hvor vi opplever et til tider sterkt overproduksjonspress mot alle de tradisjonelle landbruksproduktene i Norge, må det være greit, mener vi i Fremskrittspartiet, å lette dette presset ved å omdisponere arealer til annen verdiskapende produksjon når det ivaretar eller styrker jordvernet. Saksordføreren var i sitt innlegg inne på dette med golfbaner, og jeg har her med meg Innst. S. nr. 167 for 1999-2000 om norsk landbruk og matproduksjon, som vi behandlet i vår, da hele landbrukssektoren fikk en omfattende behandling i Stortinget. I den innstillingen vises det til en utredning som er foretatt av Eirik Romstad i 1999 ved Institutt for økonomi og samfunnsfag ved Norges landbrukshøgskole, der han slår fast at det å omdisponere bruken av jordbruksarealer til golfbaner, innebærer å styrke jordvernet i Norge. For hvis man legger om til golfbaner, forutsatt at det gjøres på en skikkelig måte, ved at vanningsrør og andre installasjoner legges under plogdypet, så er det en meget fornuftig omlegging. Jeg vil også vise til dagens Nationen og et intervju med landbruksministeren, der han sier at det er overproduksjonen som bl.a. gjør at jordbruksoppgjørene de siste årene har slått negativt ut for bøndene. Da er jo dette med alternativ bruk, hestehold, golfbaner osv., et incitament til at man også kan gjøre det lettere for bøndene å få mer ut av jordbruk, skogbruk og annet de har på sine eiendommer. Så derfor ser vi det som meget fornuftig at man i dagens situasjon åpner for muligheten til å omdisponere til golfbaner osv. Den meldingen som Stortinget behandler i dag, inneholder i hovedtrekk en oversikt over endringer i regelverk og tallmateriale som viser departementets, fylkeslandbruksstyrenes og kommunenes virksomhet i den perioden meldingen omfatter. Som jeg har sagt tidligere, fikk alle partier grundig belyst sine grunnleggende politikkområder ved behandlingen av St.meld. nr. 19 for 1999-2000 i vår, og jeg vil derfor avstå fra ytterligere kommentarer til denne meldingen nå. Det fremgår dessuten ganske tydelig av innstillingen hva de forskjellige partier står for – hva flertallet står for og hva mindretallet står for. Jeg føler at vi vil komme tilbake til mer grunnleggende debatter om disse problemstillingene i samband med jordbruksoppgjøret til våren.
-0	I trontalen vart det sagt at regjeringa skal syte for god velferd. Eg stiller spørsmålet: Skal det vere god velferd over heile landet, eller er det berre dei folkerikaste delane av landet som skal ha gode velferds- og helsetilbod? I dei seks åra vi no har hatt eit raud-grønt styre i dette landet, har dei reist land og strand rundt og fortalt at ingen lokalsjukehusfunksjonar skal leggjast ned. Dette gjeld både raud-grøne stortingspolitikarar og regjeringsmedlemmer, heilt opp til statsministeren. Kva ser vi så skjer rundt i landet? Jau, helseføretaka, både dei regionale og dei lokale, held fram med å ta bort funksjonar frå velfungerande lokalsjukehus, utan at helsestatsråden grip inn og stoppar nedbygginga og nedbemanninga ved mange lokalsjukehus. Eg trekkjer den konklusjonen at den dobbeltkommunikasjonen som vi har sett i denne valkampen når det gjeld lokalsjukehusa sine funksjonar, er gjord berre for å tekkjast veljarar. Vi har registrert at raud-grøne enkeltrepresentantar har kome med sterke lovnader om å rydde opp når det gjeld lokalsjukehuset på Nordfjordeid. Eg vil i denne samanhengen vise til stortingsrepresentantane Lundteigen og Toppe sine utsegner til lokalaviser i Nordfjord og på fleire valmøte i same distrikt. No registrerer vi at dei nemnde lovnader ikkje har nokon verdi, fordi helseføretaket driv på same måten som det har gjort tidlegare, og tek bort viktige funksjonar og driv personforfølging av tilsette, tilsette som også slåst for at lokalsjukehuset skal bestå i den forma som vart bestemt i Nasjonal helseplan. Eg viser til Framstegspartiet sitt forslag om å stoppe den nedbygginga av lokalsjukehusa som vi er vitne til, og eg forventar at dei stortingspolitikarane som reiste land og strand rundt og gav sterke lovnader om å oppretthalde fullverdige lokalsjukehus, støttar vårt forslag, slik at vi kan stoppe nedbygginga. Om ikkje set eg store spørsmålsteikn ved moralen til desse representantane.
-0	Eg må seie at eg undrar meg litt over argumenta som kjem på bordet her med tanke på beskrivinga av vass-skuter. Statsrådens eiga beskriving av vass-skuter er ganske lik det ein kan finne i ei beskriving av ein småbåt med stor utanbords motor – rask akselerasjon og på alle måtar lik det som gjeld ein vass-skuter. Det er òg slik at dette er ein ungdomsaktivitet, og vi ser på mange måtar det som representanten Lødemel var inne på, aktivitetar som ungdom gjerne er med på, og gjerne ungdom som har all grunn til å kome seg ut og rive seg laus frå både spel og pc, som aktiviserer seg på denne måten. Så høyrer vi representantar frå regjeringa som seier at det ikkje er så stort behov for å regulere med unntak av at det er måten det blir køyrt på som er problemet. Det kan jo ikkje vere ei samla vurdering knytt til at det er måten det blir køyrt på, som gjer at ein konkluderer som ein gjer.
-1	Fordi dei fleste skattane vert betalte av menn, kjem skattelettane menn til gode, sa finansministeren i stad, og ser ut til å vere såre fornøgd med at det er slik. Er ikkje finansministeren i det heile interessert i å sjå på kvifor det er slik? Har det ikkje f.eks. samanheng med at kvinner er å finne i låglønsyrke, i stor grad i deltidsstillingar? Har ikkje finansministeren nokon som helst slags ambisjonar om å kunne gjere noko med det? Eg vil påstå at Regjeringa har ein unik sjanse i skattereforma no og i pensjonsreforma seinare i år til faktisk å gjere noko med det – gi kvinnene incentiv til å jobbe meir, ved å gi skattelette i botnen og leggje fram ei pensjonsreform som ikkje gjer 70 pst. av dei til minstepensjonistar. Det vil òg føre til at kvinner vil auke arbeidstilbodet sitt. Både finansministeren og SV er opptekne av at vi treng folk i arbeid, av å halde folk lenger i arbeid, og det er kvinnene som kan gi nasjonen det arbeidstilbodet. Men kvifor er Regjeringa så totalt uinteressert i å sjå reformene i lys av dette?
-0	Lederen i Fagforbundet, Jan Davidsen, mener ifølge Dagsavisen at Regjeringen ikke holder hva de lovte i Soria Moria-erklæringen. Lederen mener også at det var en ren valgkampbløff Regjeringen kom med. Davidsen mener at vi nå trenger et kommuneopprør. Ser statsråden at det kan være problematisk for Fagforbundet, for ved at Fagforbundet valgte å gi valgkampstøtte til de rød-grønne partiene, er de nå med på å legitimere denne nedprioriteringen av kommunene?
-0	Saksordføreren syntes det var altfor tilbakelent av regjeringspartiene og Fremskrittspartiet å ville avvente den varslede boligmeldingen. Men jeg tror ikke man skal overdramatisere her. La meg få legge til at i dag står det 34 000 tomme gårdsbruk rundt i landet, og ytterligere står det 100 000 tomme hus rundt omkring, og på grunn av odels- og konsesjonslovsystemet er det stort sett uaktuelt å få kjøpt disse byggene. Er det ikke bedre at noen får overta disse småbrukene, pusse dem opp og bruke dem og kanskje bosette seg der for å lette på presset i mer sentrale strøk, i stedet for at disse 34 000 gårdene og 100 000 husene står tomme og bare forfaller fordi Senterpartiet vil verne om odels- og konsesjonslovsystemet og i praksis gjør det umulig å overta og å få kjøpt disse boligene?
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Norge har svært mange heldagsbemannede grenseoverganger, men vi har samtidig også veldig mange som ikke er det, dessverre, og det ville ha vært en kjempejobb å kontrollere alle disse til alle døgnets tider. Jeg er fornøyd med at statsråden har bedt Tollvesenet om å intensivere denne kontrollen. Det er positivt, og det er bra. Så til mangelen på likhet mellom lastebiler og busser, og her setter jeg et stort spørsmålstegn. Hvorfor skal det være en forskjell på disse kjøretøyene – og da tenker jeg altså på lastebil/buss – avhengig av dieseltankens størrelse? Det kan vel ikke være noe godt grunnlag for den forskjellsbehandling at den ene gruppen, altså lastebilene, kan ta inn 200 liter tollfritt, mens den andre kan ta inn 600 liter. Dette må vel være noe merkelig.
-1	Jeg setter stor pris på den tonen som representanten Sponheim tar, for det er ikke tvil om at det er urolige tider med mye usikkerhet. De store linjene - det store bildet - i forhold til dette budsjettet har vi jo visst om i et års tid. Vi som må jobbe med dette hver dag, har jo visst at det var finansuro. Vi har ikke visst hvor dramatisk det kunne bli de siste ukene, men vi har hele veien visst at vi nå skulle lande denne høykonjunkturen på en slik måte at vi kom best mulig gjennom den. Da er det en balanse mellom arbeidsplasser og arbeidsløshet, det å passe på at den er lav inn i en tid med lavere vekst, samtidig som budsjettet skal legge til rette for lavere rente i en situasjon hvor pengemarkedsrenten drar rentenivået opp. Og dette er resultat av vår avveining av hvor den balansen må ligge. Det er fordi man ser at familier som har tatt opp store boliglån, som har strukket strikken langt, som har måttet etablere seg for første gang på det tidspunktet hvor boligmarkedet var på toppen, nå er bekymret og urolig. Den virkelig store utfordringen de kan få, er hvis en i familien har mistet jobben mens de har planlagt for to inntekter. Da er deres økonomiske situasjon helt annerledes. Og den balansegangen må vi derfor klare å treffe. Så i forhold til småbedriftene: Det er jo ikke slik at vi øker skattetrykket. Vi holder oss på nivået fra 2004. Men det er riktig, som Lars Sponheim sier, at vi foreslår at de som har aller mest i Norge, skal bidra mer. Og det er dessverre slik at når det gjelder arveavgiften, så er en viktig grunn til at den mangler legitimitet eller forståelse blant det norske folk, at folk ser at de absolutt rikeste har kunnet planlegge seg rundt arveavgift og ikke har betalt. Nå tetter vi de hullene, samtidig som vi tar hensyn til de små familebedriftene.
-0	Jeg har den glede å framsette et representantforslag på vegne av representantene Siv Jensen, Arne Sortevik, Hanne Dyveke Søttar og meg selv om å sikre trygg ferdsel og gjenopprette tilliten til sikkerheten i norske veitunneler.
-1	På bakgrunn av de mange positive reaksjoner som er kommet på intensjonen i forslaget, vil vi be om at forslaget blir omgjort til et oversendelsesforslag.
-0	Takk, president. Da må jeg være rask. Kort til Schjøtt-Pedersen og Arbeiderpartiet: Nei, Arbeiderpartiet har ikke noen argumenter. Representanten Schjøtt-Pedersen viser jo det, for det eneste han gjør fra talerstolen, er å sitere andres argumenter. Jeg etterlyser fortsatt hva det er Arbeiderpartiet ønsker med sine regioner, for det har ikke kommet noen konkrete argumenter fra Arbeiderpartiet. Jeg registrerer også at representanten Schjøtt-Pedersen har slått fast at SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet nå har slått seg sammen og ønsker den samme regionalpolitikken. Det er interessant. Det skal vi følge med omhu. Så til innretningen på distriktspolitikken: Det beste grepet vi kan gjøre for at distriktene skal få levelige vilkår, er å åpne for at de skal få utnytte de fortrinnene de har. Det innebærer en massiv satsing på infrastruktur, i særdeleshet satsing på vei, og det tredje er skatte- og avgiftslettelser. Disse tre momentene sammen er det som skal til for å løfte distriktene. Alle disse momentene er Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet imot, og da får vi ikke noen ny innretning på norsk distriktspolitikk.
-0	Jeg takker igjen statsråden for svaret. Det er klart at legene ble fornøyde når de kunne kjøpes til en fastlegestilling. For den enkelte pasient er fastlegeordningen blitt langt dyrere enn forutsatt, og det ble ved siste budsjettforlik innført en rekke tilleggsegenandeler for pasienter som jeg mener er dypt urettferdige og uholdbare. Telefonhenvendelser er nå pålagt egenandel på 85 kr, 21 kr er tillagt konsultasjon og sykebesøk ved legevakt, og det betales høyere egenandel for fastlegen hvis han/hun er spesialist i samfunnsmedisin. Jeg finner det helt meningsløst at om jeg tilfeldigvis har fått en fastlege som er spesialist i allmennmedisin, skal jeg betale mer enn en annen pasient som ikke har denne typen lege, som han heller ikke har bedt om. Videre er det etter mitt skjønn umoralsk av både Regjeringen og Legeforeningen å pådytte større egenandeler på de kronisk syke for å komme til enighet i tariffspørsmål med Den norske lægeforening. Vil helseministeren rette på dette?
-1	"Øygruppen Bolærne er ikke lenger isolert til en diskusjon om 45 flotte øyer i Oslofjorden og om hvem som skal kjøpe til hvilken pris. Den har blitt et eksempel på at det er av stor betydning at slike eiendommer eies av folket i fellesskap. Denne saken dreier seg om den 45. øya, Østre Bolærne, men har gjennom innstillingen fra komiteen også betydning for andre eiendommer som Forsvaret skal selge. Forsvaret skal nemlig selge mange eiendommer, og flertallet på Stortinget har forlangt at salgene skal gi inntekter til å dekke noen av utgiftene til andre deler av Forsvaret. Stortinget har åpnet for at særlige grunner kan gi grunnlag for å gjøre unntak fra prinsippet om salg til den som betaler mest. Det har gitt forsvarsministeren mulighet til å bruke skjønn, men det har hun ikke skjønt. Derfor skjedde det som skjedde. Østre Bolærne ble solgt til full markedspris, til tross for at Direktoratet for naturforvaltning hadde sagt at de var interessert i eiendommen, men ikke i bygningene - og for så vidt ikke hadde frie midler - at Nøtterøy kommune var interessert, men ikke hadde penger, og at Vestfold fylkeskommune var interessert, men ikke hadde forkjøpsrett. Forsvarsministeren kunne altså brukt skjønn. Det fantes offentlige kjøpere, men forsvarsministeren skjønte ikke at dette var viktig. Hvorfor gjorde hun ikke det? Og hvorfor har dette blitt en stor sak, der Stortinget i siste liten har tatt over, og instruerer forsvarsministeren om at Østre Bolærne skal forbli i offentlig eie? Det er det Stortinget nå gjør. Det er jeg glad for, men saken kunne ha vært unngått dersom forsvarsministeren hadde skjønt at det er bedre at det offentlige eier denne eiendommen, enn at det er allemannsretten som skal avgjøre offentlighetens tilgang til - i denne saken - utmarksarealer som det ennå ikke foreligger stadfestet reguleringsplan for, slik det kom fram i den åpne høringen. Jeg vil sitere fra § 2 i friluftsloven: ""I utmark kan enhver ferdes til fots hele året, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet."" Allemannsretten er helt vesentlig, for den gir folk ferdselsrettigheter i naturen. Men mange vil som en ren refleks være forsiktige med å gå inn på privat eiendom, til tross for at man faktisk har rett til det. Det er ferdselsrett langs hele kysten. Allikevel er det mange som føler at tilgangen til strandarealene er blitt kraftig redusert de senere årene - på grunn av hytter, hus, gjerder, brygger og andre installasjoner. Man føler seg som inntrenger på privat grunn. Slik skal det ikke være, men bl.a. av slike grunner blir de relativt urørte arealene enda viktigere. Jeg vil anta at dette er en av grunnene til at folk har gått mann av huse i Vestfold den siste tiden. Østre Bolærne vil nå bli sikret å bli i offentlig eie, og det vil også være mulig å utvikle eiendommen til beste for friluftslivet. Forsvaret skal selge mange eiendommer, og for mange av disse er det også særlige grunner til at de ikke bør selges til private, uten at det er avklart hva slags samfunnsinteresser som er knyttet til dem, og om slike interesser skal legge føringer når det gjelder hvem som skal kunne overta. Derfor er det gledelig at en samlet komite nå ber Regjeringen foreta en total gjennomgang av Forsvarets eiendommer som er aktuelle for salg, og vurdere hvilke eiendommer som er interessante med tanke på allemannsretten, friluftsliv og kulturhistorie. Det vil deretter bli laget en plan for hvordan eiendommer som er av størst interesse for allmennheten, kan forbli i offentlig eie. Jeg er glad for at en samlet komite også vil be Regjeringen foreta en gjennomgang av retningslinjene for salg av forsvarseiendommer som skal avhendes, slik at det er klare retningslinjer ved framtidige salg. Denne saken har jo vist at det ikke er så klart hvem som har forkjøpsrett, og hvem som ikke har det. Det er derfor viktig at dette nå blir gjort helt klart. For SV er det ikke viktig at Forsvaret skal tjene mest mulig penger på salg av eiendommer, men at eiendommene avhendes slik at de kommer folket til gode der det er behov for friluftslivsarealer og verneområder, eller der det er kulturhistoriske grunner som tilsier det. Etter SVs mening hadde dette vært betydelig enklere dersom statens avhendingsinstruks, som tillater vederlagsfri overføring mellom statsinstitusjoner, også gjaldt for forsvarsbygg. Da hadde vi unngått den situasjonen som oppstod da Direktoratet for naturforvaltning meldte sin interesse, men ikke hadde råd til å kjøpe hele eiendommen. Eiendommen kunne ha vært overført til annen offentlig eier - uten kostnader. SV og Senterpartiet har for å gjøre dette mulig fremmet forslag om endring av avhendingsinstruksen, og jeg tar hermed opp dette forslaget. Jeg vil be Arbeiderpartiet redegjøre for om det kan være aktuelt å støtte forslaget om endring av avhendingsinstruksen, etter at gjennomgangen av de ulike eiendommene er foretatt."
-1	Alle elevar på 5. og 8. årstrinn gjennomførte nasjonale prøver i lesing, rekning og lesing på engelsk i september i fjor. Skulane fekk tilgang til sine eigne resultat med ein gong. Offentlegheitslova regulerer vilkåra for å offentleggjere resultata frå nasjonale prøver. Det er teieplikt for opplysningar om resultata til den enkelte eleven på dei nasjonale prøvene. Ein kan ikkje offentleggjere resultata for ein skule eller ein kommune slik at ein kan identifisere resultata til ein enkelt elev. I desember i fjor vart resultata frå dei nasjonale prøvane publiserte på Skoleporten saman med andre data om læringsresultat, ressursar, læringsmiljø og gjennomføring av opplæringa. Her kan skular og kommunar hente og samanstille data for eigen skule og kommune eller fylkeskommune og òg gjere samanlikningar med andre. I tillegg er sjølvsagt resultata tilgjengelege for den enkelte elevs foreldre og føresette. Resultat på skulenivå er berre tilgjengeleg på den lukka, passordverna delen av Skoleporten. Kvar kommune har fått passord, slik at dei og skulane i kommunen kan sjå eigne data. Grunnen til at Regjeringa ikkje publiserer resultata på skulenivå, er at vi ikkje ønskjer å leggje til rette for rangering av skular, sjølv om det ikkje er mogleg å sikre seg mot at det skjer i media. Det er skulane og kommunane som først og fremst skal bruke resultata frå prøvene på skulenivå som utgangspunkt for ein diskusjon om kvaliteten på opplæringa og kva som må gjerast for å betre resultata til elevane. Resultata på kommunenivå er offentleg tilgjengelege på Skoleporten og har vore ein del av grunnlaget for den offentlege debatten vi har hatt om skulen den siste tida. Bondevik-regjeringa publiserte resultata frå nasjonale prøver på skulenivå. Dette var ei medverkande årsak til strid om prøvene og boikott frå mange elevar i vidaregåande opplæring. Mange lærarar var òg skeptiske og oppfatta prøvene meir som ein kontrollmekanisme enn som ein reiskap for kvalitetsutvikling for den enkelte skulen. No har det vore ro om dei nasjonale prøvene, og gjennomføringa har vore vellukka. Det har vore stor semje om at dei nasjonale prøvene er nyttige reiskapar for skular og kommunar, og at det er nødvendig med betre kjennskap til det utbyttet elevane har av opplæringa. Andreas Schleicher, som leiar PISA-prosjektet i OECD, var i Oslo i desember i samband med framlegginga av PISA-resultata. Han peikte på at forskjellane mellom norske skular er svært små samanlikna med andre OECD-land, og at publisering og rangering av resultatet ved skulane kan gje eit villeiande bilete av tapar- og vinnarskular. Det som er den største utfordringa for Noreg, er dei svært store forskjellane vi har innanfor kvar skule. Det er ei utfordring både skular, kommunar og nasjonale styresmakter må ta alvorleg. Då må vi ikkje berre vere opptekne av skilnader mellom skulane. Ekspertrapporten frå OECD frå 2005 om likeverd og rettferd i utdanningssystemet gav heller ikkje ei eintydig tilråding om publisering av data på skulenivå. Tvert om rådde OECD-ekspertane Noreg til å gå varsamt fram, og dei peikte m.a. på faren for at publisering av skuleresultat kunne føre til auka forskjellar mellom skulane.
-0	Senterpartiet er veldig opptatt av å ta hele landet i bruk, og de er veldig opptatt av distriktene. Fortrinnsvis gjennom politiske vedtak og bruk av offentlige midler skal man fremme næringsutvikling og vekst og få investeringer. Med det utgangspunktet og hvis dette virkelig betyr mye for Senterpartiet, er mitt spørsmål til representanten Slagsvold Vedum hvorfor man da i realiteten viderefører og forverrer en formuesskattprofil som i realiteten vil bidra til at man flytter enda mer kapital fra distriktene og inn i investeringer i sentrale strøk.
-0	Det er jo økonomiske, positive incentiv, som det står i tilleggsproposisjonen, som ein varslar at ein skal utgreia og sjå på fram mot kommuneproposisjonen neste år. Når det gjeld heilskapen i denne regjeringa sin politikk i forhold til kommuneopplegget, har ein i plattforma sagt ein del ting som går på å lata verdiane bli meir igjen der dei blir skapte. Men heilskapen i dette må regjeringa få lov å koma tilbake til og foreslå for Stortinget i kommuneproposisjonen for 2015 og kanskje òg i seinare kommuneproposisjonar. Det er viktig å utgreia dette godt og sjå på heilskapen. Hovudsaka vår i forhold til kommunereforma er at me skal forsøkja å få kommunane med på laget og lata det bli ei reform som startar nedanfrå, og ei reform som først og fremst dreier seg om oppgåver og ikkje fullt så mykje om å teikna kart frå Oslo eller detaljstyra. Me skal forsøkja å få ei positiv reform. Det ønskjer me å invitera Stortinget med på, og det har vore fleire møte allereie på parlamentarisk leiarnivå, så ein ønskjer å forankra den prosessen godt. Då blir det feil i dag å vera kategorisk om kva som er innhaldet.
-1	Det er ikke dyrere å ha lavere sykefravær. En god del steder der man ser at 6-timersdagen er prøvd ut, er lavere sykefravær og høyere trivsel en del av resultatene. Jeg er glad for at Høyre synes 6-timersdagen høres fantastisk ut. Det synet deler vi fra SVs side. Nå tror jeg heller ikke at veien dit går gjennom denne salen alene. Veien til 6-timersdagen må gå gjennom at vi kan legge til rette gjennom forsøk, i både privat og offentlig sektor, for at vi skal kunne se hva det gjør med lønnsomheten, hva det gjør med sykefraværet, om det har en innvirkning på hvor lenge folk klarer å stå i jobb og hvor godt liv vi synes vi har. Veien til 6-timersdagen må skje gjennom at det prioriteres også i oppgjørene, fra fagbevegelsens side.
-0	Det er noe som ikke stemmer når Norge med alle sine velferdsordninger ligger på verdenstoppen, og i OECD-sammenheng i det øverste sjiktet, når det gjelder personer som enten går sykmeldt eller får innvilget uføretrygd. Ifølge NOU 2007:4, Ny uførestønad og ny alderspensjon til uføre, er offentlige utgifter til ytelser ved sykefravær og uførhet rundt 4 pst. av BNP i Norge. Dette er mer enn to ganger gjennomsnittet i OECD-landene. I Norge har vi en sykelønnsordning som er meget gunstig for personer som lider av en eller annen form for sykdom. Det er mulighet til å skrive egenmelding, det er ingen reduksjon i lønn av noe slag, og det er heller ingen karensdager, slik de fleste land det er naturlig å sammenlikne oss med, har. Det betyr at muligheten for å komme tidlig under behandling og dermed redusere risikoen for at sykdomsforløpet skal få utvikle seg til en uføregrad, skulle være langt mindre i Norge enn i sammenliknbare land. Arbeidstakerne er også beskyttet gjennom arbeidsmiljøloven. Om ikke den norske arbeidsmiljøloven er verdens strengeste og mest omseggripende, så ligger den i hvert fall helt i toppsjiktet. Denne loven reduserer nesten alle sider i arbeidslivet og beskytter arbeidstakere mot nesten alt og alle. Jeg nevner bare regulering av arbeidstid og den gjennomgående reguleringen av overtid. Det betyr at selv om arbeidspresset for mange grupper kan være stort, vil det i de aller fleste andre land være langt større for tilsvarende gruppe mennesker. Det burde derfor ikke være noe som skulle tale for at arbeidsforholdene er verre i Norge enn i andre land, snarere tvert imot. Det burde bety at det er langt større muligheter i Norge for å beholde arbeidstakere lenger i arbeid med mindre sykdom og mindre slitasjeskader enn i sammenliknbare land. I tillegg har Norge et avansert arbeidstilsyn som følger opp arbeidsplassen, slik at arbeidsplassen skal være trygg og sikker slik at ulykker unngås, men også slik at en kan forebygge arbeidsrelaterte sykdommer. Arbeidstilsynet følger også opp etter en ulykke for å avklare hendelsesforløpet slik at slike ulykker i framtiden kan unngås. Dette gir Arbeidstilsynet stadig mer kunnskap, slik at de kan spre informasjon både til arbeidstakere og arbeidsgivere om hvordan ulykker og slitasjeskader blant arbeiderne kan unngås. Også på dette området ligger Norge langt fremme i OECD-sammenheng. Med et sterkt arbeidstilsyn som har både kunnskap og virkemidler, burde også det bane veien for færre ulykker og belastningsskader, noe som igjen burde gi færre sykmeldte og færre uføretrygdede i forhold til sammenliknbare land. Norge ligger også langt framme når det gjelder HMS-arbeid – alle bedrifter skal ha en HMS-ansvarlig. Arbeidet med helse, miljø og sikkerhet skal gå som en rød tråd gjennom bedriftens arbeid. I tillegg har alle større bedrifter som en del av dette arbeidet en egen bedriftshelsetjeneste, som har spisskompetanse på helse, miljø og sikkerhet. Ikke mange land, om noe, ligger så langt framme i dette arbeidet som Norge. Likevel ser det ikke ut som dette har noen virkning i form av færre uføre eller sykmeldte, sammenliknet med i andre land. Hvis en skulle komme i den ulykksalige situasjon å bli syk eller komme ut for en ulykke som fører til skade, er det utallige ordninger som skal være med på å få folk tilbake i arbeid. Det kan være omskolering til annen type arbeid, rehabilitering eller attføring tilbake til samme arbeidsplass som en hadde før skaden eller sykdommen. Ifølge NOU 2007:4 er det intet OECD-land som bruker så mye penger på rehabilitering og attføring som Norge. Vi har innført ordninger som skal legge forholdene til rette på arbeidsplassen, uten at dette skal koste arbeidsgiveren eller arbeidstakeren noe. Ja, jeg vet ikke om noe land som har så sjenerøse ordninger som Norge på dette området, ordninger som vi for så vidt alle er enige om. I tillegg til det jeg har gjennomgått, har ansatte i Norge forholdsvis lange ferier, og en feriepengeordning som setter alle i stand til å ta ferie minst en gang i året. Selv om vi har innført alle disse ordningene, bruker en masse penger på forebyggende arbeid gjennom bl.a. bedriftshelsetjenesten for at folk skal holde seg friske, og bruker en masse penger på rehabilitering for å få folk tilbake til arbeidsplassen, er andelen av sysselsatte som går over til sykepenger og uføretrygd blant de høyeste i OECD-landene. Dette er et dilemma, og jeg går ut fra at det også er det for statsråden. Det er dette dilemmaet denne interpellasjonen dreier seg om. Virker ikke alle de ordningene vi har i Norge? Hva skal til for å få flere ut fra et passivt liv som ufør, hvis en er i stand til å arbeide i en eller annen grad? Jeg er sikker på at mange som i dag er uføre, vil tilbake i arbeid. Det viser også tallene i St.prp. nr. 1 fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet som vi skal behandle torsdag. Der vises det til at det i 2006 var kontakt med 8 000 uføre med spørsmål om de ville tilbake til arbeidslivet. Av disse svarte ca. 5 000 personer at de ønsket seg tilbake til arbeidslivet. Bare 2 700 av disse kom tilbake på heltid eller deltid eller trappet opp sin arbeidsinnsats. Dette tyder på at altfor få av dem som ønsket seg ut i arbeidslivet, fikk tilbud om det. Jeg tror at hvis vi skal nå lenger med dette, nytter det ikke bare å spørre en som har uførepensjon, om han ønsker å komme tilbake i arbeid. Jeg tror at det må stilles krav. Ett av kravene må være at en jevnlig får vurdert arbeidsevnen. Dette må gjelde alle som har uføretrygd, ikke bare dem med midlertidig uføretrygd. Jeg er sikker på at det ved gjennomgang av alle som i dag er erklært uføre, vil vise seg at det er mange som ikke burde ha vært det, og mange som burde ha hatt en annen uføregrad. Gjennom jevnlig vurdering ville en kunne legge til grunn den forandringen som skjer i samfunnet, med nye tekniske løsninger, nye hjelpemidler, nye måter å arbeide på, nye yrker og kanskje framfor alt nye holdninger. Mange av dem som jeg kjenner som har en eller annen funksjonshemning, er uføretrygdet – helt uten grunn. De er faktisk akkurat som deg og meg. De har bare en annen måte å komme seg fram på, og da må vi legge til rette på en langt bedre måte enn i dag for at de kan delta i arbeidslivet. Ifølge arbeidskraftundersøkelsen, AKU, er sysselsettingen blant funksjonshemmede under 45 pst., mens den for den øvrige del av befolkningen er 83 pst. Det er for dårlig. En stor gruppe av dem som har en eller annen form for funksjonshemning, ønsker seg inderlig ut i arbeid, og vi bør legge alle gode krefter til for å tilrettelegge slik at de når det som jeg tror flertallet i denne salen også har som mål, nemlig å komme seg ut i arbeid. Jeg har hatt møte med flere bedriftseiere i Nordland, ja, faktisk vært på møte med Bedriftsforbundet i Nordland, hvor flere bedriftseiere var til stede. På slike møter unnlater jeg ikke å nevne hvilke ressurser næringslivet går glipp av ved ikke å ansette godt utdannede personer med funksjonshemning. På slike møter er det nedslående å få vite at bedriftseiere ikke kjenner til de gode ordningene som finnes for å legge til rette for personer som har en funksjonshemning og som mottar uføretrygd, men som ønsker seg ut i arbeid og burde få komme ut i arbeid. Derfor har Fremskrittspartiet både i årets budsjettbehandling og tidligere år tatt opp forslag om at organisasjonene skal få et langt større ansvar for å informere om slike ordninger. Jeg er sikker på at hvis FFO, Handikapforbundet og de andre særorganisasjonene fikk et særlig ansvar for å informere om de tiltakene som faktisk ligger der, ville de i egeninteresse nå langt flere enn departementet eller andre offentlige instanser med denne informasjonen. Nå kan det kanskje høres ut som om alle som i dag mottar uføretrygd, skal tilbake i arbeid. Det er ikke tilfellet. Mange av dem som i dag er uføre, vil ikke komme tilbake til arbeidslivet og bør det heller ikke. Men vi skylder å gi dem som på en eller annen måte på et eller annet nivå kan delta i arbeidslivet, mulighet til å delta på den sosiale arena som arbeidsplassen er. Vi skylder også dem som ikke kan komme tilbake til arbeidslivet, en trygd som det går an å leve av. Én måte å gjøre det på, er å få alle som er i stand til å arbeide, ut av uførhet. Da vil det bli rom for å øke nivået på pensjonen. Jeg ser spent fram til statsrådens svar på hvordan vi skal klare å nå det målet som jeg tror kanskje alle er enige om, men der det spriker litt når det gjelder løsningen, nemlig å få flere uføre tilbake til arbeid.
-0	I dag skulle vi hatt en gledens dag. I dag skulle vi sett konturene av fremtidens Helse-Norge. I stedet ser vi side opp og side ned med ord – fagre ord og gode intensjoner, men nærmest tomt for konkret handling og håp for alle dem som har ventet på denne saken. Først hadde vi fire år med en rød-grønn regjering nærmest uten initiativ innen helsepolitikken i Norge whatsoever. Så, etter at Stortinget hadde gått fra hverandre etter en fireårsperiode, og man gjorde seg klar for valgkamp, ja da kom den, svaret på fremtidens utfordringer, den reformen som skulle være svaret som alle hadde ventet på. Og faktisk var Bjarne Håkon Hanssens samhandlingsreform god, og den fikk unison støtte fra alle hold, også fra opposisjonen. Håpet var skapt, engasjementet vokste. Meldingen gir et godt og presist bilde av et fragmentert norsk helsevesen, hvor pasienten ofte er den tapende part. Altfor mange mennesker og pasienter står i kø, faller igjennom eller blir behandlet på galt sted. De må vente på nødvendig og fornuftig rehabilitering fremfor å komme seg tilbake i arbeid. Fremtiden ser dystrere ut om vi ikke gjør noe. Vi blir flere, vi lever lenger, vi kan behandle sykdommer som tidligere ikke lot seg behandle. Ja, alle er enige om at skal vi klare fremtidens utfordringer, må vi starte nå. Forventningene var skapt, og heldigvis var responsen stor. Over hele landet startet helsearbeidere, ledere, kommunepolitikere, presse, forskningsmiljøer og ikke minst private og ideelle miljøer å forberede seg. Med stort engasjement og forventning ble dette lagt på skuldrene til dette storting og denne helse- og omsorgskomiteen. Forventningene ble ikke mindre av at statsminister, stortingspresidenten selv og nåværende helseminister trakk dette fram som den store saken som hele Stortinget burde stå bak. Det er bakteppet når Samhandlingsreformen i dag skal behandles – en dag det dessverre ikke er noen grunn til å flagge. Da jeg søkte på Google på ordet «samhandlingsreformen» det siste året, fikk jeg over 94 000 treff. Til sammenligning fikk jeg 24 000 treff da jeg søkte på «rusomsorg», og da jeg søkte på «ventelister i sykehus», fikk jeg 22 000 treff. Det forteller litt om engasjementet. Jeg søkte også på «Bjarne Håkon Hanssen og samhandlingsreformen», og det utløste 1 500 treff, noe som betyr om lag fire-fem treff hver eneste dag han var helseminister. Dette synes jeg sier mye om de forventninger og den optimisme som har vært knyttet til Samhandlingsreformen. Da er det et enormt paradoks at en så mye omtalt reform nå ender i så ekstremt lite konkret. Det må faktisk regjeringspartiene ta skylden for helt alene. Man kan spøkefullt si at det eneste som er igjen av reform i dette, er selve overskriften, for som vi vet, kjennetegnes reformer av vilje – vilje til konkret handling, vilje til konkrete forslag, økonomisk vilje og ikke minst vilje til å endre lovverk. De tre borgerlige partiene har lagt seg i selen for å komme regjeringspartiene i møte. Vi hadde et reelt ønske om å fylle reformen med et innhold og bidra til et bredt forlik, som denne reformen både trenger og fortjener. Hver dag får vi rapporter som viser at behovet for reform er til stede: Mennesker som dør mens de venter i kø – noen fordi det ikke er plass til dem eller fordi plassene ikke blir benyttet. Andre – som vi dessverre har opplevd i vinter – dør forfrosne fordi ingen visste at de i det hele tatt trengte hjelp. Atter andre lever i et rusmareritt, til tross for at de er motivert for behandling. Og er de så heldige å få behandling, finnes det altfor ofte ikke noe ettervern, og veien tilbake til det gamle miljøet og rusen blir så altfor kort. Hver gang vi i opposisjonen har tatt opp problematikken knyttet til at det står 260 000 mennesker i helsekø, har svaret fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV vært: Bare vent – Samhandlingsreformen. Hver gang vi har presset Regjeringen på at det sto, og står, 4 500 rusmisbrukere i kø for å få hjelp, har svaret vært: Samhandlingsreformen. Hver gang vi har tatt opp den uakseptable situasjonen i eldreomsorgen, har svaret vært: Bare vent på Samhandlingsreformen. Senest i spontanspørretimen sist onsdag var statsministerens svar med hensyn til lokalsykehusene og nedleggelse: Bare vent – Samhandlingsreformen. På hvert eneste område og i hver eneste sak har altså svaret vært: Vi vet at det ikke er helt bra, men bare vent, snart kommer Samhandlingsreformen. Vel, nå har reformen kommet, og behandlingen i Stortinget går mot slutten. Det er ikke ett eneste tiltak, ikke én eneste konkret votering, ikke ett eneste element som blir vedtatt i denne sal i dag som reduserer helsekøer, som gir rusmisbrukere hjelp, som gir de eldre en verdig eldreomsorg, eller som sørger for at rehabiliteringsfeltet blir styrket slik de fortjener. Dagen i dag kunne vært annerledes, og den burde vært annerledes. En samlet opposisjon fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti la tid og krefter i å komme fram med et realistisk og godt samarbeidsdokument, med hele 42 konkrete punkter, som vi gjerne ville diskutere med Regjeringen, eller regjeringspartiene. Vi i opposisjonen har fremmet disse forslagene, som alle har det til felles at de ville sikre pasienter, brukere, eldre osv. en bedre fremtid. De ville skape systemer som forenkler, som gir rettigheter og som på sikt bidrar til et mer effektivt helse- og omsorgsvesen. For bare kort å nevne noen: Vi har bl.a. et forslag om å innføre årlige hjemmebesøk hos dem som har passert 75 år. Det ville koste noe å etablere det, men vi vet alle – også fra de kommunene som praktiserer dette – at det reduserer behovet for tidlig innleggelse på sykehjem, det ville på sikt spart samfunnet for mye penger, og det ville gi et bedre liv for mange av de pleietrengende vi har i landet. Forslaget om bemanningsnorm for leger på sykehjem ville likedan bidratt til nødvendig oppgradering faglig. Opposisjonen har også foreslått å gi primærlegen rett til å skrive pleietrengende inn på sykehjem, et forslag som igjen ville ha vært med på å sikre en verdig eldreomsorg i Norge. Vi har også foreslått en forsøkslov som gir muligheter for engasjerte kommuner og andre – de som har skoene på og kjenner problemene – som ville prøve ut modeller, til å gjøre det. Vi forutsetter i dette forslaget at prøveprosjektene må vise at de bidrar til en bedre samhandling før de eventuelt blir allmenn politikk. På denne måten tar vi det lokale engasjementet på alvor. Da får vi en reform som er bygget nedenfra og opp, og ikke omvendt. Under den forrige borgerlige regjeringen ble ventelistene for nødvendig sykehusbehandling redusert. Med dagens regjering har de igjen økt, og er nå oppe på svimlende 260 000. Det skyldes både en underfinansiering, at man har satt ned ISF-andelen, og at man har fått allergi mot private løsninger. Hva gjør man så når man ser at ventelistene igjen blir lengre? Jo, man foreslår å redusere ISF-andelen ytterligere – forstå det den som kan. Vår løsning er den motsatte: Øk ISF-andelen. La det igjen bli lønnsomt å behandle pasienter. Og ja, vi vet at det systemet ikke er perfekt, og at bl.a. kronikere ikke alltid har kommet heldig ut. Men la oss heller korrigere det som slår feil ut, og det ved en gjennomgang f.eks. av DRG-systemet, som vi også foreslår – få inn en dynamikk og en fleksibilitet som ivaretar de hensyn. La oss ikke ødelegge et system som fungerer fordi noen få faller utenfor, da reparerer vi heller det. Det viktigste med Samhandlingsreformen var vel kanskje habilitering og rehabilitering, de usynlige felt. Men det er først når vi har lyktes i å sørge for at folk ikke blir syke eller at de som er syke, kommer tilbake i arbeidslivet etter å ha vært syke, at vi har klart å reformere helsevesenet. Det er på disse felt de største forventningene ligger. Det er også her de store innsparingene for samfunnet og den enkelte ligger. Også på dette feltet har Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti fremmet konkrete forslag. Her ønsker vi en opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering. Vi må tore å si hva vi skal gjøre, og vi må være så konkrete at det kan måles. Derfor ønsker vi en slik konkret plan, og vi satser på å utnytte de ideelle og private på feltet. Dette er etter min mening pinlig, flaut, ja direkte trist fra regjeringspartienes side. Dette har blitt en reform uten innhold som sannsynligvis hadde langt større funksjon som et valgkampdokument for regjeringspartiene enn å gi pasienter og brukere i Norge et bedre helse- og omsorgstilbud. Dagen i dag kunne ha vært annerledes. Dette kunne ha vært dagen da et samlet politisk Norge hadde stått sammen om den viktigste reformen i helsevesenet på svært mange år. Dette kunne ha vært dagen da flagget ble heist til topps ved landets sykehjem, ved rehabiliteringsinstitusjoner osv. Med disse ord vil jeg også få lov til å ta opp de forslag Fremskrittspartiet er med på i saken.
-0	Fremskrittspartiet vil selvfølgelig håndtere den saken på lik linje med absolutt alle andre saker. Fremskrittspartiets program sier at vi er tilhengere av monarkiet, og det er det rådet vi vil gi folket inntil partiprogrammet eventuelt endres.
-0	Som representanten Slagsvold Vedum utmerket godt vet, er Fremskrittspartiet fortsatt for sterk nedsettelse av skatter og avgifter og mindre offentlige inngrep – la det ikke være noen tvil om det. Så er situasjonen den – som man også vet – at vi er i et regjeringssamarbeid med Høyre. Regjeringen er i mindretall i Stortinget. Vi må sikre flertall i Stortinget, og det gjør vi ved å få til gode avtaler med Kristelig Folkeparti og Venstre. Da vil det ikke alltid være slik at Fremskrittspartiets primærpolitikk får gjennomslag i forhandlingene. Da må man gi og ta, og så må man få et resultat som er bedre enn det som ville vært alternativet med Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV.
-0	Oljedirektoratet har også jeg bare gode ord å si om. Det er andre som sitter på bremsen når det gjelder å utvikle olje- og gassektoren i Norge, og som statsråden nok kjenner bedre til. En annen vinkling på den problemstillingen som vi har hatt i forhold til Gullfaks, er sikkerheten. En vet at hovedverneombudet har trukket seg fra sin stilling der ute. Petroleumstilsynet, som gjør en fremragende jobb, har samtidig i sine budsjettinnspill til arbeidsministeren sagt at de gjerne skulle hatt mer ressurser for å kunne gjøre jobben sin skikkelig. Men det ble ingen økning i bevilgningene fra regjeringen. Når en ser på den siden av f.eks. Gullfaks-hendelsen, der folk føler seg utrygge, og der Statoil i en del uker har visst om problemene uten å orientere så mange andre enn myndighetene – knapt nok sine egne ansatte, skal vi tro enkelte rapporter – vil Petroleumstilsynet kunne se for seg en styrking framover, for å kunne være «på ballen» i disse sakene?
-0	I motsetning til de foregående spørsmålsstillerne skal jeg stille miljøvernministeren et spørsmål som har med hans fagområde å gjøre. Miljøvernministeren har hatt høy profil når det gjelder statlig vern. Statlig vern er i de fleste tilfellene i realiteten beslaglegging av privat eiendom uten økonomisk kompensasjon. Bare for å nevne noen eksempler: Man har Trillomarka, Skibotn og Lyngsalpene, i tillegg til et omfattende barskogvern. Man har forbud mot bygging og fradeling i hundremetersbeltet langs kysten og lignende tilfeller. Fellesnevneren for dette er at det er overkjørsel av private grunneiere. Det er overkjørsel av folkevalgt lokaldemokrati. Så har jeg den glede å lese en resolusjon fra Høyres landsmøte der det står: «Høyre vil styrke den lokale selvråderetten i kommunal planlegging og forvaltning.» Da er spørsmålet: Hva vil statsråden gjøre for å følge opp Høyres eget landsmøtevedtak?
-0	Etter å ha hørt foregående taler hadde jeg tenkt å starte med å si at jeg opplever at interpellanten og dagens regjering ønsker en forholdsvis lik utvikling, hvor man ved bruk av pisk kan få folk bort fra å bruke bilen som transportmiddel til og fra jobb osv. Fremskrittspartiet ønsker heller å ha en annen tilnærming til hvordan vi skal løse de utfordringene vi står overfor, og de problemstillingene vi ser. Vi tror at utbygging av infrastruktur og det å se på avgiftssystemet er tiltak som er viktige hvis man skal gjøre noe med de utfordringene man ser i forhold til miljøproblematikken. Jeg synes også det er viktig å ha med seg når man prater om at kollektivtransport er veldig viktig, at det faktisk er mange barnefamilier som har flere barn, og som er avhengige av å levere barn i den ene barnehagen og så i den andre barnehagen. Da er det kanskje ikke så enkelt å kunne bruke det offentlige kollektivtilbudet, da er man helt avhengig av å bruke privatbilen for å få levert barn i skole og barnehage. Jeg tror det er umulig å sikre et skikkelig, godt utbygd kollektivtilbud i hele landet med mindre denne regjeringen ønsker å putte inn langt mer midler enn det jeg er overbevist om at den noen gang vil kunne klare. Det har jeg svært liten tro på. Jeg vet også at det er skolebussen som er det eneste kollektivtilbudet mange steder rundt omkring i distriktene. Da tror jeg heller ikke at man kan satse ensidig på kollektivtransport og kollektivutbygging. Fremskrittspartiet mener den beste måten å redusere utslippet på er å sørge for god infrastruktur i form av godt utbygde veier og samferdselsnett i hele landet. En slik utvikling vil sikre mindre utslipp fra bilen, fordi man slipper å kjøre på dårlige utbygde veier som gjør at man får økt utslipp, fordi man bruker mer drivstoff, osv. På mange av stamveiene våre er det unødig mye drivstoffutslipp fra tungtransporten, fordi de kjører på så enormt dårlige veier – de må bruke masse energi og ressurser på å kjøre opp og ned på de dårlige veiene. Jeg synes det også er viktig å ha med seg, når vi diskuterer det vi nå gjør, at bilindustrien i løpet av de siste 20 årene har fått til en kraftig reduksjon i utslipp fra bilene sine. Det er en utvikling som har ført til langt mer miljøvennlige biler enn det vi hadde tidligere. Da er det et paradoks at Norge har en av Europas dårligste og eldste bilparker, som forurenser langt mer enn de nye og moderne bilene man nå får kjøpt på markedet. Det å ha en av Europas eldste bilparker mener jeg har vært en villet politisk utvikling i form av det skatte- og avgiftssystemet som det dessverre har vært bred enighet om blant det politiske flertallet på Stortinget. Man kan derfor spørre seg hvor opptatt man virkelig egentlig er av å gjøre noe med klimaet, når man velger et slikt avgiftssystem som det vi har i dag. Jeg har registrert at Regjeringen har signalisert at det skal komme en avgiftsomlegging i forbindelse med statsbudsjettet for 2007, noe foregående taler også fulgte opp. Men jeg har også registrert at det nå er tydelige signaler som viser at dette blir utsatt til ut i 2007. Det kunne være greit å få en avklaring på om denne regjeringen har tenkt å legge fram en omlegging av avgiftssystemet i forbindelse med statsbudsjettet for 2007, eller om dette er noe som kommer senere.
-1	Jeg forstod gjennom en kort, liten passiar med Høyres finanspolitiske talsmann at det under den sittende regjering ikke lenger heter harrypenger, det var under foregående regjeringer. Det heter nå prebenpenger. Det er jo interessant, men jeg skal ikke stille spørsmål om prebenpenger heller. Det som er poenget, og som framgår av finansministerens svar, er at det er fullt mulig, hvis saken er omtalt og offentlig debattert, ikke lenger å definere den som en ny sak. Den kan da med full tyngde legges inn i nysalderingen, selv om den overhodet ikke er omtalt tidligere. Det var det finansministeren svarte på min replikk. Det er jeg glad for. Det betyr at nysalderingen i realiteten åpner for en ny budsjettbehandling av saker som ennå henger igjen. Det er jeg glad for, for jeg mener at situasjonen i Øst-Finnmark er så spesiell at det er riktig å gjøre det. Jeg er også glad for at finansministeren fastslår at siden saken er offentlig debattert og omtalt, er det å betrakte som helt greit. Jeg registrerer også at han har et delvis offensivt forsvar for hvorfor man bruker 2,2 milliarder kr, uten inndekning, for å kompensere i kommuneøkonomien. Det er jeg også glad for. Det er altså etablert en ny praksis på to helt avgjørende felter i løpet av denne debatten og med denne innstillingen, og det er jeg glad for.
-0	I et moderne, inkluderende og rikt velferdssamfunn er det viktig å ha ordninger som ivaretar personer med nedsatt funksjonsevne, men også ordninger som ivaretar deres pårørende. Det finnes gode ordninger, og det finnes ordninger som mange er godt fornøyd med. Med dessverre er det også veldig store muligheter for å falle utenfor disse ordningene. Foreldre til funksjonshemmede barn har uttalt at det ikke nødvendigvis er barnet som sliter dem ut, det er det de offentlige myndighetene og kampen for å få nødvendig støtte, økonomisk trygghet og koordinerte tjenester som gjør. Foreldre og pårørende er viktige omsorgspersoner, men i dagens samfunn er man som voksen person avhengig av inntekt. Det er derfor viktig å sikre forutsigbare ordninger og ha inntektssikring for dem som har omsorg for tungt pleietrengende familiemedlemmer. Jeg skal gå litt igjennom punktene – ikke så veldig nøye, men jeg skal forholde meg til de punktene som er foreslått, ikke til dem som opprinnelig lå i forslaget. Det er nemlig litt endring, bl.a. er nivået på omsorgslønn tatt ut, og det er ikke i de forslagene som fremmes i dag. Rådgivning ved ultralyd er veldig viktig. Fremskrittspartiet synes det er viktig at blivende foreldre til barn med funksjonsnedsettelse får god informasjon og opplysning – også gjerne tett kontakt med brukerorganisasjoner – på et veldig tidlig stadium. De skal vite at de skal kunne ta imot et barn som skal få et godt liv. Vi mener det er viktig at dette kommer inn i svangerskapsomsorgen så tidlig som mulig. Derfor har også Fremskrittspartiet gått inn for tidlig ultralyd. Allerede ved tolv uker skal de som tar ultralyd, være i den offentlige svangerskapsomsorgen – ikke på en privat institusjon hvor de ikke får informasjon. Så rådgivningsfunksjonen er viktig, også den ved barneavdelingen på sykehusene. Det å få oppfølging hele veien – det å ha fagpersoner der som kan gi råd når man får et barn med funksjonsnedsettelse, eller når man har et barn på sykehus – burde være et krav som kunne innfris. Individuell plan er det på de fleste områder i dag, men dessverre følges det altfor dårlig opp, og vi etterlyser en evaluering. Selvfølgelig må dette følges opp med tiltak som gjør at planene fungerer etter intensjonen. Så er det BPA, som det stadig er debatt om her i salen. Alle partiene er enige om at den ordningen skal forbedres. Det har tatt tid. Regjeringen har nå sittet i åtte år, og det har også vært landsmøtevedtak i Arbeiderpartiet på at det skal rettighetsfestes, men det virker ikke som om det er vilje til å innføre en rettighetsfestet, god BPA-ordning som ivaretar brukernes behov. Så lenge det skal gjøres innenfor dagens ��konomiske rammer, frykter jeg vel at den ordningen blir veldig amputert. I et av forslagene går vi inn for at det skal være en statlig ordning. Det er viktig. I dag mister mange funksjonshemmede sine tilbud i kommunen ved flytting. De mister også retten til en brukerstyrt personlig assistent, og må søke på nytt. Dette skjer også innenfor ulike bydeler i Oslo. Sånn mener vi det ikke kan være. Vi mener vi må ha likebehandling. Vi kan ikke ha grensehindre innenfor eget land, det får være nok med de grensehindrene man har innenfor Norden for øvrig. Like rettigheter burde alle som bor i Norge, ha. Jeg synes forslag nr. 5 er et veldig viktig punkt. Det har også vært tatt opp tidligere at man skal se på disse ordningene som en helhet. Det står om omsorgslønn og pleiepenger der, og det er en begrepsforvirring. Det kan for mange virke meningsløst hvordan disse ordningene fungerer, så det å få en fullstendig vurdering, også en sømløs inntektssikringsordning, er viktig. Rett til feriepenger, etterlønn og omsorgslønn er også viktig, og nivået bør heves. Det vil si at det kanskje ikke nødvendigvis er timesatsen som bør heves, men nivået på hvor mye omsorgslønn som blir utmålt i forhold til de oppgavene pårørende gjør. Det regner jeg med vil bli vurdert når det blir en helhetlig vurdering av disse ordningene. Dette vil bli en veldig viktig sak for dem som nå er i opposisjon, når de kommer i posisjon etter valget. Det er en viktig sak å ta tak i raskt, slik at den kan gjennomføres mens man sitter i regjering, og ikke slik som regjeringen nå har gjort med alle disse sakene, som ikke er nye forslag. Det er forslag som er gjentatt, diskusjoner vi har hatt gang på gang, og løfter som ikke er innfridd. Når man ikke innfrir når man sitter i regjering, har man lite å fare med når man kommer i opposisjon etterpå. Det skal vi sørge for at den nye regjeringen gjør, når det blir en regjering med en helt annen kulør enn den vi har i dag.
-0	Rikke Lind tegnet et bilde av en professor i biologi som kom hjem etter å ha arbeidet i utlandet, hjem til Norge fra et ekspansivt miljø hvor det ble stilt krav til professorene, hvor de ble evaluert, og hvor også professorene hadde klare mål å strekke seg etter. De kom hjem til et system i stagnasjon. Med flertallets vedtak, som Rikke Lind faktisk er en del av, vil dette være en tilstand som vil fortsette på ubestemt tid. Fremskrittspartiet beklager dette. Vi hadde helt klart andre målsetninger og forutsetninger, men det vil ikke få det nødvendige flertall. Så vil jeg gå over til statsrådens svar på min replikk, som avslørte en kanskje lett arrogant holdning til enkeltindividets rett til personlig tankevirksomhet og til å ta selvstendige standpunkter. Jeg forsøkte å forklare statsråden at de enorme innsparingene som ble påvist av Norman-utvalget i «Mot bedre vitende?», langt på vei ville dekke de økte utgiftene knyttet opp til Fremskrittspartiets forslag, og at man derfor ikke ville behøve å bruke en så stor andel av det overskuddet vi bunkrer opp, som det statsråden ledet oss til å tro. Det er grenser, og det bør være grenser, for ungdommelig overmot. Når statsråden parerer med at han ikke skjønner hvor Fremskrittspartiet tar pengene fra, må det være mulig å antyde at en lyttende holdning til Stortingets øvrige representanter ville vært kledelig i denne sammenheng. Jeg har tidligere i mitt hovedinnlegg sagt at jeg ikke vil delta i et hylekor mot statsråden. Fremskrittspartiet vil heller ikke prøve å påstå at Fremskrittspartiet eier vesentlige deler av den reformen som blir vedtatt, selv om nettopp dette vil bli klarlagt over tid. Fremskrittspartiet er derimot opptatt av at det gode arbeid må fortsette kontinuerlig for å etablere nye fagområder med høy kvalitet og ny forskning, og at studentene blir tilgodesett og ivaretatt på en ordentlig og respektfull måte. Dette er viktige momenter for oss. Og jeg forventer at vi også blir møtt på samme måte.
-0	Det er jo ganske betegnende at Kristelig Folkeparti ikke har forstått at det fremdeles finnes et trusselbilde her i verden, og et trusselbilde i nord. Det synes jeg er ganske oppsiktsvekkende, for det har alle andre forstått og sett. Alle andre har sett hva som har skjedd i den senere tid fra russisk side i nordområdene, på havet. Er det da noen grunn til å tro at lignende ting ikke kan skje på land? Er ikke Kristelig Folkeparti opptatt av at vi skal ha et forsvar som til enhver tid skal kunne møte et trusselbilde på norsk jord? Jeg synes det er ganske oppsiktsvekkende at Kristelig Folkeparti ikke ser at det eksisterer et trusselbilde. Det virker nesten som om de kunne være interessert i å legge ned det minimumsforsvaret vi har, som jeg var inne på i mitt innlegg, og i så tilfelle er det enda mer oppsiktsvekkende.
-1	Denne regjeringa bryter ikke løftene for barnehagesektoren. I år blir det bevilget 3,2 milliarder kr til en økt satsing på barnehager. Det er helt riktig, som representanten sier, at en del kommuner ikke har behandlet de private barnehagene godt nok. Det sier komiteen i sin innstilling. Den sier også at det er en kommunal plikt å gi de private barnehagene en likeverdig behandling, og at man må vurdere de kommunene som ikke gjør det. Maksprisen er ikke et statisk tall. Det vet representanten godt. Denne reformen var vi sammen om, og det er en kostnads- og prisjustert makspris som foreligger i innstillingen og i budsjettet fra Regjeringa.
-1	I de årene som vi har påvirket kommuneøkonomien, har kommuneøkonomien blitt styrket vesentlig – hvert eneste år. I tillegg til det har vi fordelt inntektene på en mye mer rettferdig måte. Vi mener med kommuner som vi mener med folk, at de rike skal være med på å dele på utgiftene, slik at også de kommunene som har liten inntekt, skal kunne få muligheter til å ha gode skoler og gi god eldreomsorg. Jeg registrerer at den regjeringen vi nå har, vil forandre på det, slik at alle kommuner i mitt fylke, Hedmark, vil tape. Alle kommuner i Oppland og alle kommuner i Sogn og Fjordane vil tape, og nord for Trøndelag er det vel ikke en eneste kommune som vil vinne på det opplegget som Fremskrittspartiet og Høyre ser for seg, nemlig at de rike kommunene skal beholde mer penger sjøl. Da vil jo de som har lave inntekter, få mindre. I tillegg til det svikter skatten i år med over 2 mrd. kr. Det vil vi kompensere. Her ser det ut til at Fremskrittspartiet svikter.
-0	La meg ta et kort tilbakeblikk: For et halvt år siden, i juni 2012, var det elleve bortføringssaker under etterforskning, og der man forsøkte å få barna tilbake til Norge – elleve barn. Året før var det enda flere, da var det over 20 barn. Jeg må si det er gledelig at komiteen er enig om å stanse overføringer av velferdsytelser til barnebortførere, og jeg er også fornøyd med at komiteen såpass enstemmig slår fast at det vil bidra til å få ungene raskere tilbake til Norge og redusere antallet bortføringer. Det er positivt. Men det som bekymrer meg, er den sittende regjeringens manglende handlekraft. La meg gå tilbake til 5. september 2012. De fleste av oss husker dokumentaren om Geir som ble vist på TV 2. De fleste av oss ble veldig berørt av denne dokumentaren og syntes den var rørende. Den handlet om Geir, som hadde kjempet i ti år for å få tilbake sin sønn som var bortført av mor. Sønnen befant seg i Spania. Mor mottok fortsatt velferdsytelser, barnebidrag og barnetrygd fra norske myndigheter. Geir måtte leie inn profesjonell hjelp, egne styrker, for å dra ned til Spania og kidnappe sitt eget barn tilbake til Norge. Han måtte overfalle sitt eget barn på gaten i Spania, og de hadde lagt en detaljert løype for å forhindre at de ble stoppet av politiet på veien tilbake. Dette gjorde han for rettmessig å få tilbake sitt eget barn, til sitt eget land, til sin egen familie. I sju år har den sittende regjeringen sagt at man skal stoppe utbetalingene av velferdsytelser til barnebortførere, at man skal ta de nødvendige grep. I 2009 sa man at nå var lovverket så og si klart, det var bare å trykke på beslutningsknappen for å få det igangsatt. Den 5. september, samme dag som dokumentaren gikk på TV 2, var Arbeiderpartiet på TV 2-nyhetene og sa at de lovet full stopp av utbetalinger av trygdeytelser til barnebortførere – full stopp – og at det skulle bli en viktig sak for dem i den kommende valgkampen. Hvis denne saken er så viktig, hvorfor kan man ikke da støtte Fremskrittspartiets forslag? Hvorfor kan man ikke trykke på stoppknappen? Hvorfor kan man ikke si at det er uakseptabelt å gi penger til barnebortførere og på den måten legitimere kriminalitet? Jeg vet ikke hvor barneministeren sitter, om hun har hendene på eller under bordet eller hva hun gjør i denne saken, men i hvert fall skjer ingenting. Man sier at man skal ha nye utredninger, som må på nye høringer, altså skal man gjøre mer av det man har holdt på med i sju år nå – høringer og utredninger. De ungene som er bortført, trenger ikke flere høringer, de trenger ikke flere utredninger. De trenger politikere som evner å vise handlekraft til å gjøre de nødvendige grepene som må til for å forhindre at flere barn blir bortført fra dette landet. Jeg må si det er skuffende å se den passiviteten som barne- og likestillingsministeren har vist i denne saken. Jeg registrerer også at Justisdepartementet er krystallklare: i 2010 sier de at det er lovhjemmel, også i forhold til internasjonal rett, til å kunne stoppe utbetalinger til barnebortførere, mens Barne- og likestillingsdepartementet skal utrede dette videre. Da blir man fristet til å spørre: Hvor er samsnakkingen – og kompetansen – mellom de to departementene? Er det virkelig sånn å forstå at det ene departementet ikke har skjønt blåbæret av hva man snakker om, mens det andre departementet har skjønt alt i hop? Det faglige grunnlaget ville jeg tro Justisdepartementet og Lovavdelingen er i stand til å gjøre rede for. Man bør bruke den lovhjemmelen som de har sagt gjelder, og få dette iverksatt så fort som mulig. Jeg er skuffet over at stortingsflertallet ikke kan bli med på Fremskrittspartiets forslag.
-1	Eg er glad for at Stortinget er veldig fleksibelt når det gjeld både debattider og anna, slik at vi får avvikla debatten. Det set eg pris på. President! Til saka: Det er viktig at offentleg sektor og òg statlege etatar yter gode og tidsriktige tenester som er tilgjengelege for innbyggjarane. Det er vi heilt einige med forslagsstillarane om. Men når det er sagt, vil eg streke under at det er viktig å utvikle tenlege tilbod som treffer dei enkelte behova så godt som mogleg, og det tilseier fleksible og skreddarsydde løysingar som treffer brukarane og innbyggjarane. Så veit vi at eit moderne familieliv inneber at ein må oppsøkje eit offentleg kontor frå kl. 16 til kl. 18. Det kan hende det er eit vel så moderne familieliv å ha behov for tenester etter kl. 20. Difor vert rigide løysingar ikkje å møte innbyggjarane sine behov. Så er det, som òg fleire har vore inne på, slik at det er ei kostnadsside ved det. Og vi skal streve etter ein kostnadseffektiv offentlig sektor. Det å ha ei løysing for alle er på ingen måte ei kostnadseffektiv løysing. Difor er eg ikkje samd i at det bør setjast sentrale krav til bestemte, utvida opningstider til ein så stor del av dei statlege etatane som det representantane sitt forslag medfører. Fleirta-let i komiteen har då òg kome fram til same konklusjon. Det vert gale om Stortinget skulle fastsetje opningstider som skulle gjelde for heile landet, sjølv i utvalde etatar. Når det gjeld dei kommunale styresmaktene, er det slik, som komiteen seier, at spørsmålet om opningstider må løysast av dei lokale styresmaktene sjølve, i lag med dei tilsette og leiinga på dei ulike kontora, ut frå lokale tilhøve og lokale behov. Men ein skal sjølvsagt ha eit tidsperspektiv òg når det gjeld dei kommunale løysingane, fordi effektivisering i kommunal forvaltning medfører nye måtar å møte innbyggjarane sine på. Eit tilbod er difor ikkje lagt ein gong for alle, men det er heller ikkje slik at det som gjeld éin kommune, gjeld for andre kommunar automatisk. I fleire kommunar har ein prøvd utvida opningstid på servicekontor, bibliotek – typiske plassar å oppsøkje informasjon. Men erfaringane frå desse forsøka er absolutt ikkje eintydige. Nokre finn det ikkje formålstenleg rett og slett fordi det er for få brukarar som nyttar seg av den utvida opningstida, og så sluttar dei med det etter at forsøksperioden er over. Det viser seg kanskje igjen i, som òg Kosmo var inne på, at veldig mykje av den informasjonen ein har behov for, er digitalisert, og folk søkjer informasjon sjølve der dei treng det. Dette understrekar at det er behov for fleksible løysingar og ikkje ei felles standardløysing. Når det gjeld dei statlege etatane, må vurderingane kome på bakgrunn av behov. Å utvide opningstider i brei skala for store grupper av statlege etatar er såpass ressurskrevjande at ein skal ha god dokumentasjon for å finne at det gir innbyggjarane betre tilgjenge. Difor er eg glad for at fleirtalet i komiteen stiller seg positive til at offentlege kontor med jamne mellomrom skal gjennomføre brukarundersøkingar for å dokumentere brukarane sine ønske og behov. Spørsmålet om å forplikte statlege etatar til tiltak for å betre brukarrettinga er viktig og noko eg har gripe fatt i. I tillegg til at mitt departement følgjer opp kravet om gjennomføring av brukarundersøkingar, vurderer eg å foreslå at ei systematisk brukarundersøking vert lagd inn i tildelingsbreva, altså som ein del av styringsdialogen med underliggjande etatar. For å svare på Bent Høie sitt spørsmål: Dette er nettopp for å verte målt – ikkje for å vere for engsteleg for å verte målt – av dei som skal bruke tenestene våre, nemleg brukarane. Systematiske brukarundersøkingar som vert lagde ope og tilgjengeleg ut, slik at ein kan sjå kva resultatet av brukarundersøkingane er, er ein måte å kommunisere med innbyggjarane på og ikkje minst ein måte å ha den dialogen på som gjer at vi vert målte på dette. Det jobbar vi med. Utover det har vi tenkt å lage ein rettleiar om brukarretting. Målet med rettleiaren er å omtale kva forventningar som vert stilte til etatane når det gjeld brukarretting og kva tiltak som vert stilte. Rettleiaren skal ha eit heilskapleg perspektiv på brukarretting, på bakgrunn av denne regjeringa sitt syn på fornying av offentleg sektor. Etatane må få høve til å vurdere konsekvensane av tiltaka sine, og dei må sjølvsagt involvere dei tilsette. Det er viktig viss ein skal gjere desse jobbane med fornying, med utvida opningstider. Då kan det godt hende at nokre etatar har eit behov for utvida opningstid, andre ikkje. Men lat dei då avgjere ting sjølve, slik at dei ikkje får ei løysing trædd ned over seg. Nokre kan ha behov for nokre timar, andre for ein dag fast i veka, nokre for fleire dagar fast i veka, andre i månaden. Til slutt to ord om døgnopen elektronisk forvaltning: Det er noko som vi jobbar med kontinuerleg. Det ligg rett rundt hjørnet at vi får lansert MiSide, som representantane her i salen veit har vore utsett fleire gonger, både av førre og noverande statsråd. Den sida vil vere hovudmøteplassen for innbyggjarane i høve til dei statlege etatane sine tenester, og etter kvart ein god plass. Kommunane står klare. Nokre kommunar har lyst til å vere med frå starten av, og vi prøver å få dei på plass så fort som mogleg. Det vert ei side, ein plass å gå. I staden for å gå rundt og hugse 15 nettsider hugsar du ei side og ein plass der du finn dei tenestene vi elektronisk kan tilby deg som innbyggjar. MiSide er ikkje ferdig når ho er ferdig. Då startar nettopp vidareutviklinga, slik vi har sett med Altinn. Når det gjeld politi og pass, er det berre det å seie at pr. i dag ligg skjema ute, slik at du kan ha ting klart og fylle ut eit skjema før du går på passkontoret. Det andre å seie er at viss du går utanom ferietida, viss du hugsar at du treng nytt pass utanom ferietida, tek det stort sett berre eit par dagar å få seg eit pass. Det er òg døgnopne politistasjonar i alle dei store byane. Her er systemet meir fleksibelt enn vi vil ha det til, i alle fall viss folk hugsar å planleggje reisene sine i litt god tid på førehand.
-1	Denne proposisjonen dreier seg om noen av de elementene i Forsvaret som forble uavklarte etter behandlingen av St.prp. nr. 45 for 2000-2001 i forrige periode. Det er et stort behov for radikale omlegginger av Forsvaret for at det skal kunne svare på de utfordringene som det står overfor, ikke minst i lys av at den kalde krigen er slutt, og at dette samfunnet står overfor andre trusler, slik som mulige framtidige terroranslag overfor et stadig mer sårbart samfunn. SV er av den oppfatning at det bevilges mer enn store nok økonomiske ressurser til Forsvaret i dette landet, og at det er en hovedutfordring å bruke de ressursene som bevilges, på en måte som gir et rasjonelt forsvar som løser de virkelige utfordringene Forsvaret står overfor. Videre mener SV at det må være disse premissene som skal avgjøre hvor strukturelementer skal være lokalisert, og ikke distriktspolitiske hensyn. Jeg skal ikke forskuttere behandlingen av noen av de sakene vi skal behandle før sommeren som omhandler forsvarsstrukturen eller andre måter å handtere vår sårbarhet på, men konstaterer altså at det fremdeles er betydelig rom for mer rasjonell drift og innsparinger i Forsvaret. Denne saken omhandler opprettelsen av Forsvarets sanitet, lokalisering av Militærmedisinsk utdannings- og kompetansesenter og flytting av Forsvarets hundeskole. Det er viktig at Forsvaret har en effektiv og tidsmessig sanitetsorganisasjon, og det er nødvendig å samle sanitetsressursene under en felles faglig ledelse. For meg er det viktig at den delen av fagområdet sanitet og veterinærtjeneste som er felles for alle forsvarsgrener, blir samlet i et militærmedisinsk utdannings- og kompetansesenter, og at dette blir lokalisert strategisk for å kunne betjene hele forsvarsstrukturen på en effektiv måte. Slik sett er Sessvollmoen et godt alternativ. Jeg vil som Leif Lund presisere at eksisterende dykkermedisinsk kompetanse i tillegg til flymedisinsk og annen spesialmedisinsk kompetanse forblir der de er plassert i dag, for å sikre at den viktige spisskompetansen opprettholdes. Forholdet til bedriftshelsetjenesten i den nye strukturen er et viktig tema, og jeg henviser da til merknaden som også Leif Lund redegjorde for. SV støtter for øvrig innstillingen.
-0	Representanten Aarrestad svingte seg til de store høyder i sidemålets forsvar her i stad. Jeg blir noe bekymret når representanten gir uttrykk for at den tvungne sidemålsundervisningen skal vernes under enhver omstendighet, når vi vet at det knapt finnes noe fag i norsk skole der elever er mindre motivert for å lære noe særlig. Samtidig bør det være rimelig enighet selv i denne sal om at den praktiske virkningen av tvungen sidemålsundervisning er relativt liten. Selv om Norge er stort og har mange forskjellige dialekter, bidrar ikke dagens sidemålsundervisning til å lette kommunikasjonen mellom folk med ulike målføre. Jeg skulle gjerne vite hvordan representanten Aarrestad vil motivere elever til fortsatt innsats i sidemålets navn. Lærernes arbeidsforhold og lønn har også vært tema i debatten. Representanten Grete Knudsen mente at lønnen alene ikke vil øke lærernes trivsel. Jeg er enig med Knudsen i dette, men det er åpenbart at lønnsproblematikken er en viktig drivkraft og en vesentlig faktor for en lærers trivsel og motivasjon for faget. Hovedproblemet er ikke nødvendigvis at det generelle nivået for lærerne bør øke så voldsomt, men fleksibiliteten i lønnssystemet bør derimot bedres betydelig. Man må vekk fra en type flatlønnsprofil og over til en mer individuelt vektet lønnsretning. Jeg kan vanskelig forestille meg et vesentlig lønnsløft for lærerne så lenge lærerorganisasjonene tviholder på dagens lønnssystem, med likelønn og sentrale lønnsforhandlinger. I Sverige har det vært lokale lønnsforhandlinger for lærere en stund, og det har vist seg at dette har bidratt til å øke lærerlønningene, det har bidratt til økt fleksibilitet i undervisningen, samtidig som lærernes trivsel har blitt bedre. Så jeg håper at statsråden har sett nøye på det svenske systemet, og at han er i løpende kontakt med lærerorganisasjonene om denne problematikken.
-1	Jeg tegnet meg for å komme med noen kommentarer til Fremskrittspartiet. Først vil jeg beklage, på vegne av representanten Anne Tingelstad Wøien og meg selv, at når man har så sterke vitnesbyrd fra Sørlandet om det som foregår der nede, er det fælt at vi ikke har tilsvarende fra innlandet, fra Gjøvik–Raufoss-området, som også satser veldig tungt og spennende på dette området. Det er fint at det satses begge plasser – og sikkert flere andre plasser også. Så litt til Fremskrittspartiet, og for det første til Tord Lien: Det er flott å bli gitt oppmerksomhet på den måten. Nå tror jeg det Tord Lien ga meg oppmerksomhet for, var et problemområde som jeg ikke sa noe om i innlegget mitt – det kan vi sjekke ut fra manus etterpå – nettopp dette med avlønning av stipendiater. Det er selvsagt interessant for alle som driver med utdanning på dette nivået, at man skal konkurrere mot et lønnsnivå der ute. Men per i dag er situasjonen for stipendiater slik at Norge og de øvrige nordiske land allerede er attraktive på grunn av de økonomiske betingelsene, for i de fleste land får stipendiatene kun stipend, men her får de en form for lønn. Det som vil skje hvis vi øker dette, er at ikke minst andelen utenlandske søkere vil øke. Det er jo spennende, men det er ikke sikkert at det er hele løsningen på problemet. Dette er en spennende diskusjon – det koster mye penger å øke lønnsnivået, og det er godt kommentert fra andre på talerstolen her i dag. Det ble ikke kommentert av meg, men Tord Lien trodde tydeligvis det. Når det gjelder ideologiske forskjeller, er det interessant at det er Fremskrittspartiet som står for den planøkonomiske tilnærmingen – Fremskrittspartiet som ikke har tro på at utdanningsinstitusjoner i nært samarbeid med samfunnsliv, næringsliv og skoleeier kan bygge ut et tilbud her, men ønsker fra oven å bygge ut noen få, begrensede tilbud, mens vi øvrige i salen nettopp er glade for at det er mange institusjoner som på ulike måter prøver å komme dette tilbudet i møte. Når det gjelder dette med nasjonale opptak og landslinjer, synes jeg Tord Lien har en uheldig sammenligning. Landslinjer brukes i dag for å sikre tilbud på områder der det er for få søkere og for liten interesse til at dette kan løses av den enkelte fylkeskommune. Det som er situasjonen – og som vi ikke minst ønsker skal være situasjonen her – er at det blir så stort engasjement og så stor interesse rundt dette at de ulike fylkeskommuner kan utvikle og bygge opp et bredt tilbud. Det er enda et eksempel på at der det store flertallet ønsker et bredt tilbud, ønsker Fremskrittspartiet på mange måter å begrense det samme tilbudet.
-0	Her står en av de såkalte kulturfiendtlige representantene. Det er jo bestandig Høyre og Kristelig Folkeparti som står i fremste rekke og sier at de er liksom kulturpartiene i Norge. Her hadde de en gyllen anledning til å vise det i praksis. Men hva gjør de? De gjør stikk motsatt. Det er vanskelig å bryte inn i momssystemet, har flere representanter sagt her. Hvordan er momssystemet i dag, da? Går jeg ned på McDonald’s og kjøper meg en is eller en hamburger, betaler jeg 12 pst. moms hvis jeg går ut på gata og spiser den der. Hvis jeg finner ut at jeg skal spise den inne, må jeg gå inn igjen og betale 24 pst. moms. Å legge dette kulturtiltaket i nullsystemet, må jo være veldig enkelt. Avisene har nullsystem, flere andre har nullsystem – at dette skal være noe hokuspokus, er for drøyt. Men her følger Regjeringen altså gladelig i sosialistenes spor og ønsker flere byråkrater. Det er det dette går ut på. Dette er vel ikke akkurat i den ånd som Høyre hele tiden har stått for – at nå skal man avbyråkratisere. I tillegg til at staten pålegger eierne å istandsette og vedlikeholde etter bestemte regler – det koster en god del mer med den rehabiliteringen som gjøres – tar staten inn 24 pst. moms på alt dette, og det blir en stor økning for dem som er eiere av disse bygningene. I tillegg til dette verner mange kommuner en hel del bygninger. Det er tre forskjellige grader kommunene kan verne en bygning etter, og denne iveren har grepet om seg i mange kommuner. Men i tillegg til dette pålegger mange kommuner eiendomsskatt på disse bygningene. Om ikke momsen er nok, skal man også ha eiendomsskatt. Og så kommer man tilbake en tredje gang og pålegger formuesskatt på disse bygningene. Finnes det ingen grenser for grådigheten fra det offentlige når det gjelder å pålegge skatter og avgifter på slike bygninger? Først freder og verner man private eiendommer, så pålegger man de private eierne store utgifter til vedlikehold og rehabilitering av disse vernede og fredede bygningene. Deretter pålegger man dem eiendomsskatt, i tillegg til at man plusser på med formuesskatt. På toppen av dette kommer en ivrig stat med 24 pst. moms på rehabilitering, som egentlig koster det dobbelte av hva det ville ha kostet for en vanlig bygning – og dette fra dem som man kaller kulturpartiene. Når det gjelder mitt fylke, Oppland, er snart hele fylket vernet og fredet, og det er ivrige byråkrater i kommunene – pluss en del i staten – som driver med dette. Hva blir resultatet oppe i dalførene hos oss? Jo, det forfaller. Det er bare å ta seg en tur oppover, så ser man dette. Finansministeren har ikke vært oppe på talerstolen her i dag – jeg håper han kommer. Det hadde vært fristende til slutt å få et svar fra ham på om han ikke ser vanviddet i denne avgifts- og skattleggingen av gamle flotte bygninger.
-0	Jeg hadde ikke tenkt å ta ordet, men når statsråden sier at han ikke kjenner seg igjen i den situasjonen som er beskrevet om de dyretragediene som vi ser i Finnmark, blir jeg lettere skremt. Vi ser av rapporter at 20–25 pst. av slaktevekten i enkelte sidaer og enkelte distrikter har gått ned. Det er bare 20 pst. av distriktene som har anbefalt slaktevekt, som er satt opp av regjeringen og Mattilsynet. Slakteriene melder om at det i enkelte distrikter nesten ikke er indrefilet igjen på reinen fordi den er så avmagret. Det er også kommet opp. Så er det kommet forskning som melder om at reinen faktisk mister alt som er av tenner på få år fordi den spiser for mye stein når det er for lite mat. Så mitt spørsmål blir: Når skal statsråden slutte å prate og begynne å handle?
-0	Jeg skal gi statsministeren mulighet til å svare på nettopp spørsmålet knyttet til det som har med problemet med korridorpasienter og med manglende bevilgninger til helsevesenet å gjøre. Det som er åpenbart, er at det innenfor helsevesenet i hvert fall ikke blir flere årsverk. Her går vi nå mot en avvikling av flere typer tjenester innenfor sykehussektoren, i tillegg til at vi ser at kommunene ikke tar imot ferdigbehandlede pasienter som ligger i sykehus. Dette er det desidert dyreste leddet i helsevesenet, altså pasienter i sykehus, kontra det å få dem overført til sykehjemstjenestene og andre ting i kommunene. Dette skyldes i stor grad manglende sykehjemsplasser, i tillegg også selvfølgelig til organisatoriske problemer. Spørsmålet mitt til statsministeren er: Vil han nå gripe fatt i den manglende samhandlingen mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten? For dette kan ikke bare tas av ett departement, Helsedepartementet, men må tas i samarbeid med Kommunal- og regionaldepartementet. Vil statsministeren ta et initiativ nå, slik at vi kan få en ordning for korridorpasientene, så ferdigbehandlede pasienter skrives ut til den kommunen de hører hjemme i?
-1	Den skatteloven vi har i dag, forvaltes av ligningsmyndighetene og av Skattedirektoratet. Det behandles slik at det er ankemuligheter. Jeg går ikke inn i den saksbehandlingen som nå pågår. Men jeg er fullt innforstått med det som jeg oppfatter at det er bred politisk enighet om, nemlig at når ideelle organisasjoner, selv om de er organisert som AS, har store idrettsarrangementer og går med overskudd som brukes til andre ideelle arrangementer som kan gå med underskudd, eller til andre aktiviteter, er det en åpning i skatteloven for en håndtering som Birkebeinerrennet har hatt tidligere.
-0	Da har jeg gleden av å fremme et forslag på vegne av representantene Ketil Solvik-Olsen og meg selv om fleksible avgifter på strøm i perioder med ekstraordinært høy strømpris.
-0	Representanten Signe Øye fra Arbeiderpartiet roste Arbeiderpartiets fortreffelige boligpolitikk og kritiserte Fremskrittspartiets politikk. Mange av de tiltakene som Arbeiderpartiet her foreslår, er gammel arbeiderpartipolitikk. Arbeiderpartiet har altså siden 1945 hatt regjeringsmakt i 41 av 57 år! Man kan nesten karakterisere innstillingen til Arbeiderpartiets boligutvalg som et slakt av det partiet har gjort innen boligpolitikken tidligere år, mens de altså hadde makten. Hvorfor har ikke Arbeiderpartiet gjort mer for å gjennomføre det de nå foreslår, i alle de årene de selv hadde regjeringsmakt, i stedet for å kritisere andre partier for å ville vente noen måneder på å få framlagt en boligmelding?
-1	Det trur eg ikkje eg vil vere så veldig behjelpeleg med før vi har gjort ein del andre ting. Mi store utfordring her er at teknologien går framover, som vi veit, for Forsvarets del. Vi veit at dei nye flya vi eventuelt kjem til å kjøpe i framtida, med all den teknologien dei har, vil vere i stand til å drive suverenitetshevding og territorialovervaking. Kanskje eitt fly vil ha kapasiteten til ti fly. Vi veit altså at den teknologiske utviklinga også taler til Forsvarets fordel, på den måten at ein ikkje treng så mange fly – og ein treng ikkje å drifte så mange fly. Dette var berre eitt eksempel. Vi ser også at truslane endrar seg totalt. Vi ser ikkje for oss at vi skal kunne trenge eit invasjonsforsvar. Vi skal bort med ein masse slagmarkskapasitetar. I staden skal vi ruste opp rettsavdelinga i Utanriksdepartementet, dei forhandlingsvegane og moglegheitene som diplomatiet gjev. Derfor trur eg ikkje at behovet for store forsvarsløyvingar er der.
-1	Jeg vil gjenta noe av det jeg sa i mitt hovedinnlegg. Grunnen til at vi har ønsket å begrense dette til det som har vært den sekundære anbefalinga fra flertallet i Revisjonspliktutvalget, handler nettopp om de alvorlige og vektige innvendingene som er kommet mot selve forslaget. Det er mange gode grunner til å være for dette forslaget i forenklingsøyemed for næringslivet, og det har vi full forståelse for. Men det er også viktig å merke seg innvendinger som er kommet fra særdeles tunge aktører i høringsrunden, da dette forslaget var på høring. De kom bl.a. fra Byggenæringens Landsforening som frykter økt useriøsitet i byggebransjen, som allerede er mye preget av det, fra LO og ikke minst fra justismyndighetene. Derfor er det ingen grunn til å skynde seg med dette, men heller ta det litt med ro.
-0	Jeg takker representanten Meling for å ta opp et godt tema som en fin oppfølging til debatten om EUs fornybardirektiv som ble reist på fredag. Men det er likevel en surrealistisk situasjon å ha en slik debatt i et land som i forhold til EUs perspektiv har 25 pst. av EUs vann, 50 pst. av EUs gass, 75 pst. av EUs oljereserver og 1 pst. av EUs befolkning, og som allikevel kan karakterisere så mange områder som kritiske når det gjelder energiforsyning. Jeg stiller meg fullt og helt bak virkelighetsbeskrivelsen til representanten Meling. Jeg skal ikke gjenta den. Men jeg registrerer at det også i denne debatten er en gjenomgående tone fra Regjeringen hvor utrolig treffsikre de selv har vært. Det er en virkelighet som jeg ikke oppdaget da jeg i dag var på Norweas årskonferanse, altså vindkraftsektoren. Det er en virkelighetsbeskrivelse som en ikke oppdaget på Småkraftforeningens årskonferanse i Haugesund i forrige uke. Det forklarer hvorfor en ikke får utløst det potensialet som finnes i norsk energisektor, og som gjør at en får den situasjonen en nå har. Utfordringen i Norge er ikke at en mangler ressurser. Utfordringen er ikke at en mangler bransjefolk med kunnskap og tilgang til kapital. Men en mangler rammebetingelser. Så kan en alltid skryte av at en får realisert noen småkraftverk, litt vindkraft og slikt, men poenget er alt en ikke klarer å få realisert, som blir satt på vent fordi Regjeringens politikk er uforutsigbar. Det er det som er problemstillingen her. Det har også vært gjennomgående i denne debatten at en har vist til unnlatelsessynder, gjerne tilbake til Ormen Lange, altså seks år tilbake i tid, unnlatelsessynder som både Senterpartiet og Arbeiderpartiet selv var med på – så det er sagt – så de kan ikke bare skylde på en Bondevik-regjering. Men en skulle tro at i løpet av seks år, hvorav denne regjeringen har styrt i fire og et halvt år, hadde en fått i gang litt flere prosesser enn bare å peke på de Statnett-prosessene som kom i gang under Bondevik-regjeringen. Denne regjeringen kan heller ikke skryte av at de har tilført Statnett særlig flere midler. De har sagt nei takk til de tre ønskene som Statnett har kommet med, om å få tilført mer kapital. Så håper en på flere kabler. Det kan ikke jeg si meg uenig i, men jeg er likevel litt overrasket over at statsråden ikke er tydeligere på å gi marsjordre til de prosjektene som nå foreligger, der bransjen selv har sagt at de må ha en investeringsbeslutning i forhold til kabling inn til Bergen innen denne påsken. Det er noe som jeg ønsker å utfordre statsråden konkret på. Det er greit at en har en klagebehandling. Jeg har full respekt for at det er komplisert. Men dette er samtidig en sak som har ligget ganske lenge. Kan vi forvente at det kommer et ja-svar eller nei-svar til prosjektet før påske, slik at hvis svaret er ja, kan en komme i gang, og hvis det er nei, kan en umiddelbart komme i gang med å se på de andre alternativene. Eller kan vi risikere at beslutningsvegring gjør at dette prosjektet drar ut et år til i tid? Så skal jeg også gi noen andre konkrete utfordringer. Det er riktig at en ikke klarer å bygge et gasskraftverk eller en vindmøllepark over natten. Det respekterer jeg. Vi har ofte i slike debatter før sagt at det er viktig å komme i gang med beslutninger, for prosjekthorisontene er lange. Det var mer spenstig å si det i 2005. Da trodde jeg faktisk at ting ville skje. Når vi sier det samme i 2010 og fortsatt venter på at ting skal komme i gang, har vi faktisk tapt fem år. Noe konkret som Regjeringen kan gjøre, er å gjøre som Arbeiderpartiets fylkeslag i Midt-Norge har bedt om, nemlig å sørge for at en tar vekk kravet om CO2-rensing ved oppstart på gasskraftverkkonsesjoner. Det vil i hvert fall kunne framskynde investeringsbeslutninger. Er statsråden villig til å gjøre det? Det er et konkret spørsmål. Når det gjelder de mobile gasskraftverkene, har det nå vært en sak på høring. Når kommer beslutningen om at de får lov til å starte opp, at de altså får konsesjon? Det er også en prosess som har vart litt for lenge. Fornybarsatsing i Midt-Norge er ofte noe som mange snakker om. Spesielt representantene fra SV og Senterpartiet snakker om potensialet for fornybar energi – helt enig. Men poenget er at i konkurranse med andre er altså ikke fornybarprosjektene i Midt-Norge blitt prioritert av Enova. Vil statsråden i lys av den situasjonen som er i Midt-Norge, komme med en egen pakke, f.eks. i tråd med det Fremskrittspartiet har foreslått på 300 mill. kr, som kun skal gå til fornybarprosjekter i den regionen? Det er en start. Med hensyn til vindkraft: Vil statsråden oppklare de utsagnene mange i bransjen har oppfattet, at han noen ganger snakker om at målet om 3 TWh står fast, mens han nylig i forbindelse med Enovas resultatmål sa at problemet med vindkraft er at det er for kostbart, noe som ikke falt i god jord? I forhold til småkraft: Kan han si at han nå er villig til å se på en overgangsordning for å gjenskape tillit? På vannkraft: Er han villig til å se på skattereglene, slik at skattereglene for vannkraft er like gunstige som for olje? Og vil NVEs studie bli forelagt Stortinget til behandling og ikke bare bli lagt i en skuff i regjeringskontorene?
-1	Det var jo ei ære å få det siste ordet før fredsprisutdelinga – det var fint! Lat meg berre håpa at Høgre kjem tilbake for å svara meg på den replikken som eg hadde til dei, om kva for tiltak dei vil ha for å få ned biltrafikken i byane. Det klarte dei ikkje å svara på, og dei klarte heller ikkje å svara på kvifor dei er schizofrene når det gjeld motorvegar og lyntog. Me skal ha: Ja takk, begge delar! Men då reduserer ein lønsamheita til ein av dei. Regjeringa – og spesielt SV – har fått ein del kritikk for manglande satsing på klima, og spesielt var kritikken hard i energi- og miljødebatten her for nokre dagar sidan – ikkje så hard i dag av ein eller annan grunn. I alle fall er det viktig for SV å få presisert at det møtet som no går føre seg i København, er kjempeviktig for oss. Då må me òg hugsa på at ein tredel av utsleppa våre kjem frå biltrafikken. Då må me gjera noko med det òg! Så har eg lyst til berre å rippa litt opp i historia. Det er gjerne litt ubehageleg, men det var faktisk slik at klimagassutsleppa ikkje var noko som den raud-grøne regjeringa fant på i 2005. Det var faktisk noko som kom før det – ikkje minst var det Bondevik I som bidrog, sjølv om Bondevik I blei ein liten helt då regjeringa gjekk av på grunn av gasskraftverk. Då dei kom i posisjon igjen – som Bondevik II – var dei byggmeistrar med smil om munnen som bygde sterkt forureinande gasskraftverk på Kårstø og sterkt forureinande gasskraftverk på Snøkvit. Der er det enorme utslepp. Så sa eg i ein replikk til Kristeleg Folkeparti at i 2006-budsjettet gjekk løyvingane til tog ned, men skatteletten opp. Det har me no endra på. No går løyvingane til tog opp, og skatteletten ned. Det meiner me er ein god politikk for fellesskapet og ein god politikk for jernbane, klima og miljø. Men me kan sjølvsagt gjera det betre på heimebane enn det me gjer. SV har på sitt landsmøte vedteke ei ramme for jernbane på 10 milliardar kr. Då kunne me brukt endå meir pengar på tog og klimagassreduksjon enn det me klarar med den ramma me har i dag, sjølv om denne regjeringa har fått til ei mangedobling i forhold til tidlegare borgarlege regjeringar. Det er altså ikkje rett at me ikkje gjer noko, me gjer mange ting. I mitt eige og samferdselsministeren sitt fylke har me no brukt milliardar av kronar på å byggja dobbeltspor og godsterminal. Det er faktisk slik at på Nord-Jæren står transporten for 70 pst. av klimagassutsleppa. No legg denne regjeringa til rette for å få ned klimagassutsleppa der. Om Stavanger-regionen no skjerpar seg og kjem med skikkelege søknader ut frå beløningsordninga, vil dei òg kunne få pottar – meir pengar til å satsa meir på det kollektive. Eg har òg lyst til å seia – noko som er ei viktig sak for SV – at Regjeringa i inneverande år har løyva 6 mill. kr til planlegging av bybane på Nord-Jæren. Så vil eg òg seie til dei som seier at me satsar for lite på tog, at me har i alle fall eit prosjekt som ikkje er småpengar, og det er dobbeltspor Oslo–Ski. 12 milliardar kr, som me no startar opp med, er ikkje småtteri. Det prosjektet skal gjennomførast. Prosjektet er prosjektfinansiert, og det er ei gigantsatsing som vil få stor betyding for klimaet. Eg trur – for førebels å starta med den første konklusjonen min – at det at me har Høgre, Venstre og Kristeleg Folkeparti ute av regjering, viser seg å gje fart på satsing på tog og togutbygginga. Det er derfor viktig, trur eg, for dei som er opptekne av toget, både togdirektørar og andre viktige personar som eg høyrer på her, at dei må satsa hardt på at den raud-grøne regjeringa fortset. Så seier eg: Når det gjeld klima, må me gjera meir heime. Det er eg heilt einig i, for klima dreier seg om solidaritet. Det er ikkje først og fremst me som blir ramma av klimagassutsleppa førebels, det er folk i dei fattige landa. Det er dei som døyr av våre utslepp. Det er Vesten som har stått for utsleppa, det er derfor me må med i København. Me har eit mykje større ansvar enn dei fattige landa. Men det rammar òg oss på heimebane. Derfor er det litt morosamt med Framstegspartiet som forsøkte å bortforklara at vegvedlikehald, rassikring osv. er dyrare no på grunn av klimagassutsleppa, men at dei viser til at me berre overdriv her. Men eg vil seia til Framstegspartiet at det òg i Noreg kostar å driva med forureining – når det gjeld dei budsjetta me snakkar om i dag. Skattebetalarane får svi for ein politikk som dreier seg om at ein ikkje tek klimaproblemet på alvor. Fredsprisvinnar Obama, som er her i dag – men han er ikkje til stades her av ein eller annan grunn – har òg snakka om lyntog. Schwarzenegger har fått fleirtal for å byggja lyntog i sin stat, men fredsprisvinnar Obama har òg ønske og målsettingar om å byggja høgfartstog i USA. Dersom han no får troppane sine ut av Afghanistan etter kvart, får han råd til det òg. Men det som er poenget mitt, er at det i desse dagar er 100 år sidan Bergensbana blei opna av Kongen. Det var ein transportrevolusjon for Noreg. Det førte til ein heilt annan mobilitet. Det var modige politikarar som sto bak dette. No kan me som er her, dra i gang ein ny transportrevolusjon. Me kan plassera masse nasjonale fly på bakken. Me kan få mange vogntog og bilar av vegane ved å gå inn for det som Stortinget har sagt, å ha bygging av lyntog som siktemål. Lat meg ta eit element som ikkje er så mykje sett på når det gjeld tog – så får ein og annan fnyse av det då: Det er berre vegar som tel når det gjeld trafikksikkerheit. Men trafikksikkerheit er faktisk mykje meir – òg knytt opp mot at ein har gode kollektivtilbud, inklusiv tog. Eg er veldig glad for at me på Stortinget klarte å få 15 mill. kr til midtdelarar og 5 mill. kr til Trygg Trafikk, slik at me kan driva med haldningsarbeid, men me må òg tenkja på det me faktisk gjer i forhold til togsatsing. I Japan har Shinkansen kjørt i 45 år. Han har frakta fire milliardar menneske. Det har ikkje vore nokon ulykker på reisene. Tenk dersom alle dei fire milliardane var ute og kjørte bil på dårlege eller gode motorvegar, ville det då ha vore fleire trafikkulykker? Her må me vera litt visjonære med omsyn til korleis me skal takla ulike problem – altså er toget delvis ei løysing òg på dette problemet. Dersom me flyttar hundretusenvis av vogntog og bilar vekk frå vegane, då må det jo bli mindre ulykker. Det blir mindre støy, det blir mindre vegslitasje og det blir mindre forureinande trafikk. Eg er egentleg ein veldig dårleg mann for klimaet slik som eg reiser no. Dersom eg skal ta toget, tek det meg 14 timar å reisa i helga. Dersom eg tek flyet, kjem eg ut med seks timar i helga. Men dersom me får dette lyntoget, så kan eg ikkje berre reisa miljøvenleg, men eg kan òg bruka mykje mindre tid – fire timar drygt. På den reisa kan eg òg sitja med min pc, min e-post, min mobil og vera hekta opp mot heimeverda – nærmast ha eit heimekontor på lyntoget på mi reise til Oslo. I sommar kjørte eg lyntog med direktøren for Deutsche Bank. Han sa – det som Høgre ikkje svarte på – at noko av det viktigaste for Noreg og lønsemd i forhold til lyntog er nettopp det at me ikkje har konkurrerande motorvegar, slik som dei har i Tyskland. Då må ikkje Høgre byggja dei motorvegane slik at dei øydelegg lønsemda for lyntoga. Då må dei gjera som SV og regjeringspartia. Det er andre ting å snakka om enn lyntog, sjølv om det ikkje høyrest slik ut. Denne regjeringa har no gjort viktige grep, ikkje minst i forholdet by og land. Me er klar på at me differensierer politikken i by og land, me sørgjer for at det blir større fokus på rassikring, me får gjort noko med rassikring, me får gjort eit vegvedlikehald i distrikta. Det er kjempeviktig. Eg kan som president i Løvebakken MC-klubb òg seia at Regjeringa faktisk har satsa meir på vegvedlikehald. Det er eit av dei punkta eg får mest skryt for i desse miljøa. Me satsar mykje meir på gang- og sykkelvegar. Me satsar mykje meir på hamnar – eg fekk iallfall sagt det – me satsar mykje meir på trafikksikkerheit, og me utgreier bane i nord. Eg trur det norske folk har grunn til å vera fornøgde med det den raud-grøne regjeringa no gjer innanfor dei budsjetta som me behandlar i dag. Så får eg heller koma tilbake i replikkordskiftet, dersom det skulle vera noko som ikke er heilt 100 pst.
-1	Til statsråden vil jeg si: Takk for engasjementet for kollektivtrafikken. Det er ekte, og jeg skjønner at hun står på! Men det er ikke små utfordringer hun skal håndtere, heller, i den regjeringen hun sitter. I Vestfold har trafikken på nye E18 det siste året økt med 11 pst., og jernbanen har tapt mange passasjerer. Vi står foran nye, store motorveiutbygginger også i Østfold, hvor det også mangler infrastrukturinvesteringer på jernbanen. Komiteens leder sa tidligere i dag på en måte at statsråden var den nest beste veisamferdselsministeren dette landet har sett siden Kjell Opseth. Jeg må si at jeg frykter at hun da er den nest verste jernbanestatsråden siden Kjell Opseth! Spørsmålet mitt er: Hva har statsråden tenkt å gjøre parallelt med disse motorveisatsingene for å sørge for at jernbanen ikke taper andeler til vei når disse nye veiene kommer? Jeg hører man sier at dette budsjettet satser på kollektivtransport. Men hvordan skal man forklare det til folk neste år, når det kommer rutekutt og tilbudet blir dyrere? Da må det i hvert fall være sånn at vi har satset for lite. I kollektivmeldingen var vi enige om incentivordninger, og vi trodde vi skulle få litt penger til dem i dette årets budsjett. Det gjorde vi – 2 mill. kr! Det manglet kanskje to nuller i forhold til de forventningene som var ute i kollektivselskapene. Helt til slutt, denne konkurransen med Flytoget, hvor statsråden skal eie to aksjeselskap: Hvem holder statsråden med?
-1	Jeg begynner å gjenta meg sjøl. Vi er som sagt kritiske til en slik stor satsing på ett sted, bare så det er sagt. Men helt avslutningsvis – i og med at jeg har 30 sekunder – håper jeg nå at man lykkes på Fornebu, når det er gjort et vedtak i Stortinget. Jeg håper at mest mulig av dette lykkes, når man først har satt i gang og satt inn så mye penger Det er et lovlig fattet vedtak, og vi håper det skal gå bra. Men vi må innse at dersom det ikke går bra, dersom det er i ferd med å gå av skinnene, må vi også ta det innover oss og gjøre de nødvendige grepene. Det dette handler om, er hvordan vi forvalter de pengene som vi har satt inn i dette prosjektet.
-0	I forbindelse med debatten om vern av vassdrag og elver har jeg bare lyst til å benytte anledningen til å vise til to elver som er vernet, Altaelva og Målselva. Det kryr av liv langs disse elvene, både i form av friluftsliv og i form av fiske. Selv om disse elvene har blitt regulert, er de ikke borte. Laksen er heller ikke borte, kanskje bortsett fra enkelte ganger når man skal prøve å fiske den. Man klarer altså å ivareta verdiskapingen til tross for den utbyggingen som har skjedd i disse vassdragene. Og bare for å nevne det: Nitimen i NRK har hatt kåring av nasjonalfossen i Norge. Den ble kåret i Målselv. Målselvfossen er altså nasjonalfossen i Norge, og den er i et regulert vassdrag. Så denne debatten blir litt svart-hvit. Representanten Rahm var inne på at man skulle ta vare på naturen for framtidige generasjoner. Hvorfor vil ikke representanten Rahm ta vare på dagens generasjoner, ta vare på lokaldemokratiet og legge forholdene til rette for en verdiskaping i distriktene som gagner både folk og næringsliv?
-0	I henhold til forretningsordenen skal de innlegg som avholdes fra denne talerstol, være relatert til den sak som behandles. Det var litt vanskelig å se hvor mye av innlegget til representanten de Ruiter som var relatert til den saken som faktisk ligger til behandling. Jeg har bare kort lyst til å vise til de Ruiters karakteristikk av Fremskrittspartiet. Jeg tror han sa «et mørkeblått, liberalistisk parti» – og forslaget dreier seg altså om statlig finansiering av grunnopplæringen. Jeg tror kanskje representanten de Ruiter bør lese seg litt opp på ideologi og ideologisk historie før han lirer av seg den type tirade. Skoletilbudet finansieres i dag som rammefinansiering til kommuner og fylker. Innenfor de rammene Stortinget fastsetter i de årlige budsjetter, skal kommunene gi de grunnleggende og viktige velferdstilbudene innen skole og omsorg til innbyggerne. Denne ordningen er basert på en grunnleggende tenkning om at det er den enkelte kommune selv som best er i stand til å vurdere organisering og kvalitet på det tilbudet som skal gis. Resultatet av denne finansieringsordningen er at tilbudet innenfor skole og omsorg er svært varierende i de over 430 ulike kommunene og 19 fylkene som gjør ting på sin måte. De prioriterer det de mener er viktigst. I tillegg til de grunnleggende tilbudene ser vi at mange kommuner prioriterer en rekke andre ting – både investeringer i aksjer, kulturhus og store, fine rådhus. I dagens situasjon må de fleste kommuner kutte i sine skolebudsjetter. Aldri før har netto driftsresultat i kommunene vært dårligere enn i dag. Det betyr at den friheten flertallet mener er så viktig for kommunene, i dag først og fremst består i frihet til å kutte mer i skole og innen pleie og omsorg. Det er de største utgiftspostene, og de lider mest når kommunekassen er tom. Fremskrittspartiet mener at utdanning er en så grunnleggende rettighet at alle skal ha rett til et kvalitativt godt tilbud, uavhengig av bosted. Dersom en skal oppnå en slik garanti, er det avgjørende at finansieringen av tilbudet endres. Kun ved å innføre en statlig, direkte differensiert stykkpris som skal gå til den enkelte skole via hver enkelt elev, vil en skape forutsigbare driftsrammer for skolene, basert på nasjonale prioriteringer og kvalitetskrav. Det betyr ikke – som regjeringspartiene tror – en massiv privatisering av skolene i landet, men en trygg og sikker finansiering, uavhengig av hvem som eier dem. Kommunene og fylkene vil stort sett fortsatt være skoleeiere, men de vil slippe å kutte i skolebudsjettene når kommuneøkonomien går dårlig. En rekke kommuner og fylker har innført en form for stykkprisfinansiering av skolene allerede, og erfaringene er stort sett gode. Fremskrittspartiet presiserer at det er en differensiert stykkpris som er løsningen, slik at en elev som har f.eks. dysleksi, har med seg en høyere stykkpris fordi det er behov for mer innsats i læringen. Det samme gjelder fremmedspråklige elever og en rekke andre som av ulike årsaker har behov for økt oppfølging i skolen. På den måten blir dette elever som er ettertraktet av skolene, og skolene får automatisk ressurser til å gi eleven det tilbudet vedkommende har krav på. I dagens system får ikke skolene ett eneste øre mer for elever som trenger denne oppfølgingen, og resultatet er at elevene får et dårligere tilbud enn det de har krav på. Et forslag om stykkprisfinansiering avhenger også av at det innføres fritt skolevalg i hele grunnopplæringen. Vi mener at elevenes valgfrihet er et grunnleggende prinsipp, og at en viss konkurranse mellom skolene er sunt. Jeg er overrasket over at Høyre ikke støtter dette forslaget, særlig siden de i en interpellasjon i denne sal for kort tid siden viste til at elevenes valgfrihet er en helt grunnleggende rettighet. Det er underlig at denne rettigheten kun ivaretas i interpellasjonsdebatter, og ikke når det voteres over konkrete forslag. Kanskje skyldes det at valgfrihet som grunnleggende rettighet ikke inntrer før på videregående nivå, hvilket jo i tilfelle gir som resultat et noe merkverdig prinsipp. Det er også verdt å merke seg at Fremskrittspartiet står alene om å foreslå en ny friskolelov med fri etableringsrett for private skoler, med rett til offentlig tilskudd. Skolene må selvsagt oppfylle de nødvendige kvalitetskrav mv., men dette vil tydeligvis ingen andre partier ha noe av. Det er synd. På ovenstående bakgrunn tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag i innstillingen.
-1	Grunnen til at vi fremmet forslaget om at vi skulle sørge for å få framlagt en melding for å vise hvordan man hadde tenkt å styrke klimaforliket, var nettopp at vi vet at halvparten av regjeringen – la oss si det på en annen måte: ett av to partier i regjering – ikke var med på selve klimaforliket, og heller ikke i utgangspunktet følte seg bundet av selve klimaforliket den gangen det ble inngått. Derfor tok jeg opp med samferdselsministeren de to områdene der vi vet at klimautslippene er størst i Norge, nemlig på samferdselssiden og på den andre siden olje- og energisiden – som er de to store utslipperne. Begge disse departementene er styrt av FrP-ere som ikke automatisk vil føle seg bundet av klimaforliket. Jeg tok opp nettopp det punktet i klimaforliket som handler om samferdsel i og rundt storbyene. I klimaforliket står det: «Flertallet har merket seg at prognosene for befolkningsutviklingen fremover viser at befolkningen i landets største storbyområder innen 2030 vil øke med 30–40 prosent. Flertallet understreker at veksten i persontransporten som denne befolkningsøkningen fører med seg må tas med kollektivtransport, sykkel og gange, og at i og omkring storbyområdene skal kollektivformål og sykkeltiltak gis økt prioritet ved fordeling av samferdselsbevilgningene.» Dette er avgjørende. Føler samferdselsministeren seg bundet av denne forpliktende formuleringen som ble inngått mellom alle partiene på Stortinget, minus Fremskrittspartiet? Svaret hans, da jeg stilte spørsmålet i går, var «ull». Det som er viktig for denne regjeringen, er å sikre at vi får mer transport av både personer og varer over på mest mulig miljøvennlige løsninger. Det betyr ikke nødvendigvis at man skal basere seg på en konkret løsning eller et konkret årstall, sånn som man har hatt litt for mange problemer med tidligere. Derfor spør jeg igjen statsministeren: Kan statsministeren garantere at Høyre, regjeringen og Fremskrittspartiet føler seg forpliktet av alle formuleringene i klimaforliket, inklusiv den som handler om transport? Hvis man skal prioritere transport, og man skal lykkes med å få veksten av persontrafikken i og rundt storbyområdene over på kollektiv, gange og sykkel, betyr det som står i klimaforliket at man må prioritere bevilgninger til disse områdene: kollektiv og gange og sykkel i storbyområdene. Jeg vil advare statsministeren mot å komme med et like ullent svar som samferdselsministeren. Det vil i så fall signalisere at man ikke føler seg forpliktet av alle delene av klimaforliket, som jeg mener er avgjørende for at vi skal lykkes med den ambisiøse politikken som er helt nødvendig for å stoppe de farlige klimaendringene.
-0	Jeg vil også følge opp dette med bistand, som statsministeren var inne på i sitt innlegg. I et forskningsprosjekt fra NTNU i vinter, tror jeg det var, kom man fram til at mye av bistanden i Afrika hadde ført til at man økte konfliktene istedenfor å skape fred, fordi mye av pengene havnet hos lokale krigsherrer, som dermed fikk penger til å kjøpe våpen, som styrket sin egen makt, og så skapte dette splittelse og krig istedenfor fred. Nå vet vi at Afghanistan har mange av de samme sosiale strukturene, bl.a. en stammestruktur med krigsherrer osv., og er et ganske splittet og fragmentert land i den forbindelse. Så mitt spørsmål til statsministeren er: Hvordan skal Norge unngå at våre bistandspenger blir brukt på denne måten også i Afghanistan?
-0	"La meg aller først få lov til å takke interpellanten for å ta opp et viktig tema som ofte ikke blir sett på som sexy nok for norsk media, med mindre man reiser på konferanser med paraplydrinker – men et desto viktigere tema å ta opp i denne sal, hvis etterutdanning og det å ha de best utdannede og best etterutdannede legene i dette landet skulle lide under noen vedtak som er gjort. Fremskrittspartiet har det utgangspunktet – og det har sikkert de fleste i denne sal – at en god arbeidsgiver selvfølgelig alltid skal sørge for, og har et eget ansvar for å sørge for, at deres ansatte er de beste til å utvikle den virksomheten man driver, videre. For å ha de beste må man ha de best utdannede og ikke minst de best etterutdannede. Det er også sånn at offentlig sektor, som har et ansvar for å utdanne alle i dette landet, selvfølgelig også har et stort ansvar. Når det er slik at en del etterutdanning har vært betalt av andre tidligere, og det bortfaller, skulle det bare mangle at ikke arbeidsgiver og det offentlige, som i dette tilfellet også er arbeidsgiver, tar et ansvar for dette. Nettopp det offentlige var en pådriver for at dette vedtaket skulle komme, og det er veldig bra. Det var mye oppmerksomhet rundt det noen mente kunne oppfattes som uheldige bindinger til bransjen eller selskaper, og jeg tror vi alle sammen er tjent med at vedtaket som er gjort av bransjen om at det ikke lenger skal sponses, er veldig bra. Det er også slik i denne bransjen, kanskje mer enn i mange andre bransjer, at mye av den medisinske utviklingen, det å ligge på topp, det å ha de beste legene, de beste sykepleierne, ikke bare går på faget, men medisinen utvikles av bransjen i form av medisinutvikling, i form av det utstyret som utvikles, og som hele tiden fornyer seg. Det vil alltid være en del av en viktig etterutdanning for våre klinikere. Det må da være slik at det er mulig å ha to tanker i hodet samtidig. Jeg tror ikke vi noen gang kommer dit hen at bransjen, enten det gjelder medisiner eller utstyr, ikke vil være en bidragsyter på disse konferansene, som man nødvendigvis må reise til for å få oppdatert seg faglig, nettopp fordi mye av utviklingen foregår hos dem. Det løses veldig enkelt andre steder ved at man vurderer det faglige innholdet; er det viktig både for legen og for arbeidsgiver – helseforetaket i dette tilfellet – betaler man reise og opphold og har således ikke noen binding til dem som måtte presentere noen nyvinninger, enten det er produkt eller medisinsk utvikling, på konferansen. Når ikke minst myndighetene har vært på den siden som har ønsket at disse bindingene skal forsvinne, påligger det selvfølgelig også myndighetene å sørge for å ta sin skjerv av de ekstra kostnadene som tidligere var dekket av andre. Det betyr, som interpellanten er bekymret for, en bekymring som jeg deler, at hvis dette ikke skal gå på bekostning av pasienter eller på bekostning av at vi faktisk får dårligere etterutdannede leger, må det avsettes midler, og vi må ha en klar og tydelig ledelse i helseforetakene på at dette skal prioriteres. Jeg tror også det er bekymringsfullt, som representanten Sjøli var innom, at noen i helseforetakene synes å oppfatte det dit hen at man ikke lenger skal delta på konferanser. Jeg tror at det også vil være ganske ulykksalig for utviklingen av medisinen i dette landet. Men vi må ha arbeidsgivere, og i og for seg også arbeidstakere i form av legeforening, sykepleierforening osv., som har midler og et ansvar for at deres medlemmer etterutdanner seg, slik at de også tar det ansvaret og er seg sitt ansvar bevisst. Ikke helt overraskende mener både undertegnede og Fremskrittspartiet at det da må settes av mer midler til de regionale helseforetakene, nettopp for at vi skal få rom for dette. Men jeg tror også det er viktig at statsråden i sitt oppdragsdokument er klar på at dette skal være en klar prioritering, at det understrekes meget tydelig at for at vi skal ligge på topp, for at vi skal ha de beste legene, skal dette være en klar prioritering i fremtiden."
-1	I høringen som vi hadde med sentralbanksjefen, sa sentralbanksjefen, muligens som svar på et spørsmål fra Jan Tore Sanner, at den nominelle normalrenten ville ligge et sted mellom 5 og 6 pst. Da er spørsmålet mitt til Jan Tore Sanner: Er Jan Tore Sanner uenig i vurderingene til sentralbanksjefen, at den nominelle normalrenten på et langsiktig nivå vil ligge mellom 5 og 6 pst.? Det andre spørsmålet til Jan Tore Sanner er: Vi er på toppen av en høykonjunktur, og har Jan Tore Sanner noen veldig gode argumenter for en politikk som akkurat på toppen av høykonjunkturen gjør at vi skal ha en nominell normalrente som ligger vesentlig lavere enn det sentralbanksjefen legger opp til?
-1	Nei, jeg føler ikke at vi har gjort det. Det viktigste for kommunal frihet er at kommunesektoren har en god økonomi, slik at det er samsvar mellom de oppgavene kommunene har, og de inntektene de har, og at vi har en velferd og en moderne kommunal sektor som er på linje med samfunnet ellers. Det er SVs hovedoppgave, og derfor legger vi mest penger inn i ramma. Det har vi gjort i mange år. Jeg kan ta ett eksempel på noe av det som nå framstår som liksom å skulle selges som en stor kommunal frihet ved å innlemme: Det er 2 mill. kr på landsbasis til kartlegging av biologisk mangfold, og unnskyldningen fra Regjeringen er at dette koster veldig mye arbeid på registrering. Ja, hvis vi skal kartlegge biologisk mangfold, så må vi vel registrere det. Det går rett inn i en database hos fylkesmannen – det koster ingen verdens ting. Dette dreier seg om å gi kommunene betalt for å kunne gjøre en spesiell oppgave fordi de kanskje har en biotop de skal ta vare på. Det er ett av de små eksemplene. Det har overhodet ingenting med kommunal frihet å gjøre å fjerne slike øremerkede tilskudd. Men god økonomi i kommunesektoren har mye med kommunal frihet å gjøre.
-0	Eg har vel ein følelse av at både statsråden og regjeringspartia sine medlemer i komiteen støttar forslaget vårt. Då har eg lyst til å stille følgjande spørsmål til statsråden: Eg har fått mange meldingar frå funksjonshemma som må flytte frå heimen og inn på ein institusjon fordi dei ikkje klarer å finansiere ei ombygging av heimen sin, noko som gjer at ektemaken kanskje ikkje får moglegheit til å besøke den andre ektemaken på grunn av stor avstand. Dette går mykje på finansiering. Vil statsråden vere med og syte for at det no vert oppretta ei finansieringsordning som gjer at desse kan få lov til å byggje om bustaden sin og dermed bu heime lenger, og for så vidt også på den måten spare kommunane for store utgifter?
-1	Vi har en vår bak oss der representanter fra det ene regjeringspartiet åpent uttaler at de føler seg dolket i ryggen av det andre regjeringspartiet, og der de to regjeringspartiene har skilt lag i voteringer her i Stortinget i to saker som mildt sagt har budsjettkonsekvenser. Det ene er trygdeoppgjøret og kjøpekraften til pensjonister, det andre er spørsmålet om å ta imot flere flyktninger fra Syria. Det respekterer jeg, men det blir unektelig rart når representanten Breivik fra Venstre står fast på at samarbeidet mellom regjeringen og støttepartiene ikke bærer preg av spill, akkurat når vi har denne våren bak oss. For alle oss som står utenfor og ser på, er det helt åpenbart at det er spill dette samarbeidet bærer preg av. Den sentrale forskjellen mellom Venstre og SV, og som gjør Breiviks innlegg så rart, er at Venstre er et opposisjonsparti. I motsetning til SV i forrige periode sitter ikke Venstre i regjering. Venstre har en partileder som tidligere har uttalt at de skal stemme for det de er for, og mot det de er imot. Det må ha vært en grunn til at Venstre valgte ikke å gå inn i regjering med Høyre og Fremskrittspartiet, og jeg ville tro at den grunnen var at de ville være med og danne flertall for det det er flertall for på Stortinget. Det er mildt sagt oppsiktsvekkende at opposisjonen lar seg plassere på rekke av en mindretallsregjering når regjeringspartienes egne representanter ikke stemmer likt i saker med budsjettkonsekvenser her i Stortinget. Både finansministeren og representanten Limi har i sak i dag uttalt seg svært positivt til målsettingen om sterkere land-for-land-rapportering og hensikten bak et sånt regelverk. Da blir det enda rarere for meg, og jeg vil tro også for Arbeiderpartiet og Senterpartiet, at det ikke er mulig å vedta dette i dag. Vår invitasjon til et samarbeid for å få dette til er helt oppriktig. Når representanten Syversen sier at vi burde ha innrettet vårt forslag på en måte som gjorde det mulig å få flertall for det, så tar vi det på alvor. Vi har fire dager på å formulere et forslag sammen som vi kan fremme som et løst forslag i salen på fredag. Både vi, Arbeiderpartiet og Senterpartiet går gladelig inn i samtaler med Kristelig Folkeparti og Venstre for å finne en måte å formulere et slikt forslag på som gjør det mulig å danne flertall på Stortinget for det det faktisk er flertall for, uten at det krenker budsjettavtalen Venstre og Kristelig Folkeparti har gjort med Fremskrittspartiet og Høyre.
-1	Jeg tror det er viktig først å rydde i fakta her. De endringene som Stortinget har bedt om, er iverksatt. Stortinget har ikke i sin merknad – og det er det heller ikke tatt til orde for i departementets melding – foreslått å endre denne grensen på 80 pst. Det kan selvfølgelig Stortinget gjøre. Jeg er også åpen for å gjøre endringer, for jeg ser at en del av de sakene representanten Horne påpeker, kan oppleves som urettferdig. Så må vi veie det opp mot at det også kan være rimelige grunner til at noen reduserer inntekten sin lite grann. Likestillings- og diskrimineringsnemnda har hatt svært mange saker. Det er også grunnen til at regjeringen nå styrker nemndas saksbehandlingskapasitet i statsbudsjettet. Jeg håper vi kan få en rask behandling av denne saken. Jeg er helt åpen for å gå inn i en diskusjon om eventuelle endringer, men jeg ønsker å avvente hva nemnda sier. Jeg synes det er viktig å få en prinsipiell behandling der, og så håper jeg vi får den raskt.
-1	Sosialistisk Venstreparti har lang tradisjon for å hjelpe dei smålåtne, så det vi får sjå på etter kvart. Men eg skal gå tilbake til kjernen i saka. For ein person som har jobba eit langt liv i industrien, er det veldig interessant og spennande å få lov å diskutere det i denne sal, og vi er glade for at saka blir teken opp, sånn at vi kan få ein god diskusjon om norsk industripolitikk. Ein av dei tinga som eg i mitt lange liv i industrien har snakka om – sidan tidleg på 1980-talet – er at god miljøpolitikk er god næringspolitikk. No ser eg faktisk at det tiår for tiår er fleire som begynner å ta det innover seg. I dag er det vel relativt få, knapt nok Framstegspartiet, som tør å avvise at god miljøpolitikk er god næringspolitikk. Eg skal berre nemne nokre eksempel på kva som ligg bak ein sånn påstand. Eg har sikkert sagt det før, men ein god ting kan ikkje seiast for ofte. For nokre veker sidan var ei heil side i Fædrelandsvennen dominert av ei utsegn frå ein av leiarane innanfor oljeteknologiindustrien. Han sa at det er dei strenge miljøkrava i Noreg som har gjort at vi har ein internasjonalt leiande industri i dag. Fordi vi var tidleg ute med å stille strenge miljøkrav til norsk industri, har han utvikla ein teknologi som gjer at han i dag er verdsleiande teknologisk. Men det er ikkje berre det at miljøkrav gjer at vi får mindre utslepp, eller at vi får betre teknologi for eksport. Det er faktisk sånn at det veldig ofte òg fører til lågare produksjonskostnad og betre kvalitet på produktet. For går du fyrst gjennom ein prosess, så blir han betre på fleire område. Eg kan jo nemne at eg på måndag skal besøke Alcoa på Lista. Der skal vi sjå på ein prosess som, viss han blir vellukka, kjem til å revolusjonere aluminiumsproduksjonen i heile verda. Då kan det rett og slett vere sånn at den offensive miljøsatsinga i Noreg – med gode støtteordningar i Innovasjon Norge og Enova – kan revolusjonere og gjere aluminiumsproduksjonen i verda vesentleg mindre energikrevjande. Og det er eit resultat av at nokon har tort å stå opp og seie at miljøpolitikk er næringspolitikk. Så har eg lyst til å gje nokre kommentarar til representanten Flåtten. For viss han har følgt med, så har eg så lenge eg har vore i Stortinget, snakka om at det er verd å bekymre seg over at vi har ein oljeøkonomi som er veldig oppheta, og at det går ut over den landbaserte industrien. Problemet er berre det at eg aldri har sett at verken Flåtten eller andre har kome med noka løysing på den problemstillinga. Og som nokon har sagt før her i dag: Det vi treng, er løysingar og ikkje nødvendigvis nye meldingar. Men eg meiner for så vidt at vi kan vere opne for meldinga, viss det skulle vere hensiktsmessig. Eg var på eit møte i går, som blei arrangert av oljeteknologinæringa, og dei har teke poenget. For dei ser at dei er i den oppblåste næringa. Og dei veit at på eit eller anna tidspunkt må dei kanskje omstille seg til å drive andre næringar. Det med at næringa sjølv no legg seg på eit teknologisk kompetansenivå som gjer at dei kan omstille seg frå éin produksjon og éin marknad til ein annan, er eit av dei bidraga som kan gjere at vi kan byggje bru over dei ulike delane av norsk næringsliv som har ulike marknader i dag, og som har ulik bereevne etter kostnadsnivå. Så ei av dei verkeleg viktige satsingane er at vi må ha eit breitt kompetansenivå og eit næringsliv som er villig til å satse så breitt at det kan omstille seg når det er nødvendig.
-1	Det er jo feil at vi ikke har bidratt til å redusere forskjellene. I den tiden denne regjeringen har sittet, er forskjellene i Norge redusert, og det er som følge av den skattepolitikken som er ført, bl.a. med eiendomsskatt. Så det er en utvikling som går i motsatt retning av hva Fremskrittspartiets skattepolitikk ville ha bidratt til. Så sier spørreren at det ikke foreligger konkrete forslag til hvordan vi skal gjennomføre folkehelseloven, hvis jeg oppfattet spørsmålet riktig. – Det var ikke det. Kan du gjenta spørsmålet, da?
-0	Samferdselspolitikk er også distriktspolitikk. Vi har hørt flere av Arbeiderpartiets representanter si fra talerstolen her i dag at man er veldig fornøyd. En arbeiderpartimann som ikke er så veldig fornøyd, er Tore Sandvik, som er Arbeiderpartiets fylkesordfører i Sør-Trøndelag. Han kaller Bondevik-regjeringens prioritering av E6, landets livsnerve, for et mageplask, og at det var pinlig for Børge Brende og Høyre i Sør-Trøndelag at ikke E6 i Soknedal kom inn i statsbudsjettet. Nå har altså flertallet i Stortinget, med Arbeiderpartiet i spissen, tenkt å vedta et budsjett som ikke innebærer en satsing på E6 i Soknedal, landets livsnerve. Det har vært mye snakk om jernbane og bredbånd. Jeg har lyst til å trekke inn noe som ligger mitt hjerte nær, nemlig lakseoppdrett, den hurtigst voksende næringen i Norge, en av få næringer som har et vekstpotensial som er i stand til å etterfylle de tapte oljeinntektene vi vil se i framtiden. Det er mulig det går an å bygge jernbane fra Trondheim til Hitra og Frøya, hvor mesteparten av denne produksjonen i min del av landet skjer, men jeg tror ikke det er sannsynlig. Men en ting er jeg helt sikker på: Det går ikke an å sende laks i e-post! Dessverre er ikke kyst- og fiskeriministeren til stede her nå. Jeg har likevel lyst til å påpeke det fra denne talerstol, da det ble stilt spørsmål om det i sted og sagt at Fremskrittspartiet har råd til veldig mye når det gjelder oljevern. Jeg vil si at jeg tror ikke vi har råd til ikke å prioritere oljevern. Et eksempel på det er at da «Prestige» forliste utenfor kysten av Spania, så kostet det den spanske staten 45 milliarder kr. Vi har ikke råd til ikke å prioritere oljevernet i Norge. Representantene fra Arbeiderpartiet, Tor-Arne Strøm og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, var veldig opptatt av dette, og nevnte fra talerstolen at dette må prioriteres. Jeg håper at kyst- og fiskeriministeren tar dette med seg, og at de utspillene som kom fra talerstolen tidigere i dag, er mer enn en hilsen hjem. Senterpartiet, SV og Fremskrittspartiet har tidligere stått sammen om en økt satsing på oljevernet. Jeg håper vi får den hjelpen fra Senterpartiet og SV som vi har bruk for, for å få til en økt prioritering av oljevernet i Norge. For det har vi ikke råd til å se bort fra.
-1	Jeg tror nok at representanten Ørsal Johansen trakk det jeg sa noe langt i sine konklusjoner. Det er heller ikke slik at vår regjering ikke lytter til det som kommer fra internasjonalt hold. Tvert imot er det jo – og jeg vil si ofte i motsetning til hva representantens eget parti vektlegger – slik at vi legger stor vekt på hva som kommer fra internasjonalt hold. Men da er det også viktig at vi forklarer hvorfor vi har den politikken som vi har. Vi forklarer det bl.a. ut fra de praktiske grunnene som jeg har anført, samtidig som dette ikke handler om at vi ikke ønsker å vite hvilket språk som snakkes, men at det er et spørsmål om hvordan en ønsker å bruke statistikken og om det er mulig å få tak i god nok statistikk til at det faktisk kan brukes til noe fornuftig. Det som vi i hvert fall har vært veldig opptatt av, er at vi både skal sikre ivaretakelse av morsmål og førstespråk, at vi skal sikre at elever lærer seg godt norsk, at vi tar utgangspunkt i det vi vet om bl.a. viktigheten av å kunne beherske morsmålet, det f.eks. å kunne ha tolketjenester tilgjengelig – det handler også om planlegging – det å ha flerspråklige assistenter i barnehagene som gir bedre tilbud til barna, og som gjør at barna føler seg tryggere og også lærer seg norsk raskere og får venner osv. Så er det ikke minst viktig at vi har en god politikk for minoritetene og for urfolk i Norge, og der har vi, som jeg nevnte, gjort undersøkelser som bl.a. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet og også Sametinget har stått bak. Det har gitt oss noe innsikt, og bl.a. syns jeg det er gledelig å se en positiv utvikling blant noen av disse språkgruppene. Men det er ikke enkelt å skaffe denne statistikken, og man må i alle fall mene at det er så viktig at det forsvarer en ressursbruk i den andre enden. Med det innlegget som representanten Ørsal Johansen her framførte, regner jeg med at Fremskrittspartiet sjøl i sitt alternative budsjett kommer til å fremme midler til å foreta en slik språkkartlegging, og at man da også begrunner nærmere hvorfor det i så fall er en riktig ressursbruk og prioritering. Det er ikke slik at vi ikke er interessert, men jeg begrunnet ganske inngående hvilke vurderinger vi har lagt til grunn når vi har landet på den konklusjonen vi har gjort.
-0	Det er etter Fremskrittspartiets mening beklagelig at så mye av utdanningsfinansieringen ligger innen rammene som går til kommuner og fylkeskommuner. Det er en ordning som gir liten sikkerhet for elevene. I grunnopplæringen er det slik at eleven er viktigst. Kommuner og fylkeskommuner er mindre viktige. Derfor burde vi ha en annen finansiering. Vi burde ha en finansiering hvor pengene følger elevene. Et begredelig eksempel på hvordan denne ordningen virker, har vi knyttet til leirskolesituasjonen. Heldigvis har et flertall, sammen med Fremskrittspartiet, nå avvist ytterligere innlemmelse av midler til leirskoler. Det er synd at SV ikke hadde den oppfatningen for to år siden, da vi behandlet kommuneproposisjonen for 2004. Da var SV med og tok vekk en del av de øremerkede midlene til leirskolene. Effekten av det er jo blitt at tilbudet nærmest er forsvunnet. Mange steder hvor det er blitt opprettholdt, er det slik at foreldrene må betale. Da er vi ganske langt fra det SV iallfall sier at de er opptatt av å forsvare, nemlig gratisprinsippet i skolen. Så til en annen sak, nemlig byggvedlikehold, som også foregående taler var inne på. Vi har med ulike konstellasjoner i Stortinget nå bevilget 10 milliarder kr til byggvedlikehold, og vi har 5 milliarder kr igjen på det programmet som Regjeringen la frem, og som det har vært enstemmig oppslutning om i Stortinget. Det er lagt inn i kommuneproposisjonen en vurdering som er en slags selvvurdering. Man spør skoleeierne om de synes byggene er bra. Det er omtrent like troverdig som å spørre råkjørere om de synes de overholder fartsgrensen. Vi har i dag fått en ny rapport fra Riksrevisjonen som slår i hjel dette bildet, og som viser at seks av ti skoler får stryk, som det står i Dagsavisen i dag. 58 pst. av skolebyggene har en bygningsmessig tilstand som ikke er tilfredsstillende. Vi snakker om elevenes læringsmiljø, vi snakker om arbeidsmiljøet for norske skoleelever. Her må det fortsatt tas et krafttak. Det er ikke slik at jeg frikjenner kommuner for skyld når det gjelder prioritering av byggvedlikehold. Der er nok bildet veldig varierende. Noen kan med rette si at de har hatt det trangt med midler, og andre har ikke prioritert det. Men jeg vil frikjenne elevene for straff. Når det gjelder å avgjøre skyldspørsmålet her, har det akademisk interesse for elever og foreldre. Det som er viktig for dagens elever, er at vi får gjort noe med den bygningsmessige skolestandarden i Norge, som altså jevnlig roser seg av å være blant verdens rikeste land, men hvor 58 pst. av skolebyggene har en bygningsmessig tilstand som ikke er tilfredsstillende. Det er en skam. Her må det tas et krafttak.
-0	Jeg vil få stille følgende spørsmål til samferdselsministeren: «I Norge har det i stadig større tempo blitt etablert bompengestasjoner for å finansiere veibygging som bilistene allerede har betalt gjennom avgifter til staten. I VG 7. januar d.å. kommer det frem at bompengeselskapene, i tillegg til avgiften, tar skyhøye gebyrer hvis bilisten ikke har med seg penger. Dette gjelder ofte for bilførere som ikke har kunnskap om at det er en bompengestasjon i området. Vil statsråden sørge for at disse urettferdige gebyrene blir fjernet?»
-0	Jeg takker for svaret så langt. Jeg registrerer på nytt at justisministeren er mer opptatt av å skjerme de kriminelle enn av å ta hensyn til dem som utsettes for denne type kriminalitet. En person som gang på gang har vist at han ikke respekterer reglene, skal skjermes – i motsetning til dem som ønsker å beskytte seg mot dette. Det synes jeg er et dårlig signal fra statsråden. En annen ting som det hadde vært interessant å høre statsrådens syn på, er prøveløslatelse. Når personer som gang på gang, som sagt her opptil flere hundre ganger, har vært anmeldt for ulike forhold, skal ha samme rettigheter til prøveløslatelse som andre, er det etter mitt skjønn veldig bekymringsfullt. Stortinget har påpekt at det man ønsker som verktøy i denne sammenheng, er en utvidet adgang til bruk av DNA. Her venter Stortinget på en tilbakemelding fra statsråden. Da blir spørsmålet mitt: Vil statsråden vurdere endringer i forhold til prøveløslatelsesregimet? Når kan vi forvente en oppfølgning av Stortingets forespørsel om utvidet bruk av DNA?
-0	Jeg vil gjerne spørre statsministeren litt mer om dette med tiden og hvem som skal avgjøre. Det er mulig han sa det nå, men jeg reagerte i sted på at Jens Stoltenberg uttalte at inspektørene må få den tiden de selv mener de trenger. I uttalelsen fra Det europeiske råd var også Frankrike og Tyskland med på en uttalelse hvor de sier at det er Sikkerhetsrådet som skal avgjøre hvor lang tid inspektørene skal ha. Jeg vil gjerne få en bekreftelse på at også statsministeren og den norske regjering mener det, og ikke det som Jens Stoltenberg gav uttrykk for, nemlig at det var inspektørene selv som skulle fatte avgjørelsen om hvor lenge de skulle være der. Det synes jeg ville være å overføre litt for mye makt og ansvar til inspektørene og ut av FN. Jeg vil gjerne at det slås fast at det er FNs sikkerhetsråd som avgjør dette. Mitt andre spørsmål gjelder resolusjon 1441, om Regjeringen mener at den i realiteten også hjemler aksjoner. Det står i 1441 at det er den siste sjansen som gjennom den gis til Saddam Hussein. Det bekreftes også i uttalelsen fra Det europeiske råd 17. februar, hvor det står: «Iraq has a final opportunity to resolve the crisis peacefully.» De har allerede fått den siste muligheten til å samarbeide. Mener da Regjeringen at hjemmelen allerede foreligger i resolusjon 1441 og alle de øvrige resolusjoner også, for en aksjon hvor det blir konsekvenser hvis Irak ikke følger opp sine forpliktelser?
-0	Jeg har ikke til hensikt å diskutere hvem som har feil, og hvem som har rett. Jeg har lyst å gjøre representanten oppmerksom på at jeg er helt uenig i at det har kommet fram ny, signifikant informasjon i denne prosessen – tvert imot. Akkurat de samme innvendingene som har kommet i denne høringsrunden, ble også grundig adressert i denne fantastiske stortingsmeldingen, som jeg har med meg her, som ble lagt fram av den rød-grønne regjeringen, og som heter En næring for framtida – om petroleumsvirksomheten, hvor disse utfordringene er adressert, og som Stortinget hadde tilgang på. Stortinget adresserte disse i sin behandling, men konkluderte – likeens som meg – med at det med de begrensningene som finnes, vil være forsvarlig å åpne disse blokkene for petroleumsaktivitet. Da var SV i regjering.
-0	Halleraker sa at Fremskrittspartiet skryter av at Regjeringen har en aktiv miljøpolitikk, men det er ikke noen automatikk i at vi er enig i all den aktiviteten som Regjeringen har satt i gang. I forbindelse med behandlingen av St. meld. nr. 12 for 2001–2002, «Rent og rikt hav», ville Fremskrittspartiet at Regjeringen skulle prioritere arbeidet med nødhavner og strandsettingssteder for fartøy som var i nød. Den gangen var det bare Fremskrittspartiet som mente det. Denne gangen har også Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet sluttet seg til det arbeidet. Og under debatten av Dok. nr. 8:128 og Dok. nr. 8:135 sa statsråd Svein Ludvigsen at arbeidet med nødhavn og strandsettingssteder skulle være på plass i februar. Når man så ser på merknadene i innstillingen i dag, er ikke regjeringspartiene med på merknaden om dette. Jeg lurer derfor på om regjeringspartiene støtter sin egen statsråd på dette feltet.
-1	I dette landet lever flere hundre, kanskje så mange som tusen, kvinner og barn på flukt fra ekstremt voldelige menn – menn de har hatt et forhold til, og som nekter å la dem være i fred. Denne interpellasjonen er resultatet av den frustrasjonen, fortvilelsen og frykten som preger disse kvinnenes og barnas liv. Vi kan ikke ha tålmodighet på deres vegne. Det gjør meg opprørt og sint at vi har tillatt at en gruppe mennesker lever i konstant frykt, på flukt fra terror og trusler om drap i det som av FN er kåret til å være verdens beste land å bo i. Jeg er så heldig at jeg er blitt kjent med en av disse kvinnene. Jeg kan ikke si navnet hennes offentlig, for hun er slettet fra alle registre, hun lever på det som kalles for kode 6. Når jeg snakker med henne, og hun griner av frustrasjon og tviler på om hun orker dette livet stort lenger, tenker jeg at jeg i hvert fall ikke skal ha tålmodighet på hennes vegne. Og det burde ingen andre ha heller! Jeg er fristet til å si at en statsråd som befatter seg mye med terrorismedefinisjoner om dagen, burde ta seg en tur og besøke disse kvinnene og deres barn og be om deres definisjon på terrorisme. I et norsk perspektiv er nok sannsynligheten for at en kvinne og hennes barn blir utsatt for terrorisme langt større enn at dette huset blir det. Alternativ til Vold anslår at rundt 100 000 menn har et voldsproblem som direkte rammer norske familier, og volden reproduserer seg for hver eneste dag vi tillater et slag, et spark eller en drapstrussel. Statsråd Dørum snakker ofte om nulltoleranse. Nulltoleranse mot menn som terroriserer og drapstruer kvinner og barn, etterlyses herved. Hver eneste kvinne og hvert eneste barn som lever på flukt her i landet uten at staten griper inn, er en fallitterklæring. Men det er også et brudd på menneskerettighetene, rettigheter vi har forpliktet oss til å følge. En kvinne sa det slik: Jeg skulle ønske jeg kunne søke asyl i et annet land og være sikker på at jeg blir beskyttet. Er ikke det litt flaut? Og er det ikke litt flaut at vårt beste svar til disse menneskene hittil har vært at vi i disse dager utreder muligheten til å endre personnummer? Skal vårt svar virkelig være at vi ikke skal gjøre noe med årsaken til problemene deres, altså voldelige og terroriserende – og sannsynligvis syke – menn, men at vi i stedet skal bruke kreftene våre på å gjemme bort ofrene enda bedre enn i dag? Er det ikke dessuten en illusjon å tro at vi kan klare å gjemme dem godt nok, med mindre vi sender dem til et annet land, langt borte? Mobile voldsalarmer, sier statsråden. Følgende melding tikket inn på min mobiltelefon den dagen statsråden og jeg diskuterte dette på Politisk kvarter tidligere i år: «Voldsalarm i handa med kniv i ryggen er en falsk trygghet!» Poenget er at vi snart må ta redselen deres på alvor. Og redselen forsvinner ikke med mindre trusselen forsvinner – med mindre mannen får hjelp til å fikse sitt eget liv i stedet for å ødelegge andres. Her kommer jeg inn på mitt neste poeng: Hvorfor må de som driver behandlingstilbudene som fins, trygle og be om penger hvert eneste år for å få lov til å fortsette å hjelpe menn med voldsproblemer? Hvorfor må Per Isdal i Alternativ til Vold bruke tid og ressurser på møter med departementene, når han har langt mer fornuftige ting å bruke tida si til? Hvorfor valgte staten å trekke seg ut av Alternativ til Vold i Oslo når det innebar at 50 Akershus-familier mistet tilbudet sitt på senteret? Dette er jo en investering i liv. Dette er en investering som kanskje kan forhindre at noen av guttene som i dag utsettes for fedres vold, direkte eller indirekte, ender opp som framtidas voldsmenn. Er det noe vi alle vet, er det at vold avler vold – et gammelt jungelord kanskje, men det er like fullt gyldig. I rettferdighetens navn må jeg takke statsråden for det engasjementet han har vist for å få på plass familievoldskoordinatorer ved alle de nye politidistriktene. Dette kan forhåpentligvis føre til at kvinner, som at hun jeg kjenner, i framtida vil slippe å oppleve at anmeldelser hun inngir, blir henlagt nærmest etter samlebåndsprinsippet. Hun har 38 henlagte anmeldelser bak seg, og hun er tragisk nok ikke et enkeltstående tilfelle. På bakgrunn av hennes og andres historier har jeg bedt statsråden i brevs form ved en tidligere anledning om å vurdere en uavhengig gjennomgang av sakene til kvinner som lever på denne måten, for å se om det kan være grunnlag for en rettssak. Trusler om å drepe noen skal tas på alvor, ikke henlegges uten etterforskning. Hadde statsråden eller jeg sjøl blitt utsatt for liknende trusler, tror jeg ikke vi hadde måttet trygle og be om at noe måtte skje. Da tror jeg noe hadde skjedd med én gang. Betyr det at vi er mer verdt enn dem? Svaret på brevet jeg sendte, var ikke tilfredsstillende. Jeg bad om å få vite om muligheten for en ny gjennomgang ville vurderes. Det vil den ikke bli, bl.a. med den begrunnelse at vi snart skal få på plass familievoldskoordinatorer ved de 27 nye politidistriktene. Så vi skal altså være tålmodige? Vi skal altså be kvinnene og deres barn om å vente til kompetansen og kunnskapen er på plass, slik at de kan levere inn en ny anmeldelse? Ifølge Stovner politistasjon vil det ta tid – kanskje et år, kanskje enda mer – før dette vil fungere som det skal. I mellomtida har barn fått ødelagt barndommen sin, og kanskje vil vi til og med oppleve at enda en kvinne må bøte med livet fordi hun ikke ble tatt på alvor av den lokale politistasjonen og av hjelpeapparatet for øvrig. Over ti kvinner mister livet på denne måten hvert eneste år. Hvor mange som begår selvmord som en direkte konsekvens av terrorvirksomhet, vet vi ikke. Ifølge statsadvokat Morten Eriksen er mange av disse mordene justismord, og han etterlyser vilje til å gi ofrene i slike saker like stor beskyttelse som vi i dag gir gjerningsmannen. Han mener faktisk at rettssikkerheten for disse mennene har gått for langt. I forlengelsen av dette vil jeg spørre om det er slik at vi tror at noen kvinner velger helt frivillig å leve på skjult adresse over flere år, eller om dette kanskje er en klar indikasjon på at noe er galt. Jeg har ingen tro på at dette er et ledd i en kampanje for å forhindre at menn skal få samvær med barna, men jeg vet at for mange av disse barna er det et problem når faren får samværsrett med dem. Hva er vitsen med å flykte fra en voldelig mann når du likevel må sørge for at han får treffe barna? Og hvordan kan et nytt personnummer, nytt navn og nytt bosted forhindre ham i å finne ut hvem de er, og hvor de bor, når han allikevel får muligheten til å presse dette ut av ungene? Jeg tror vi må ta innover oss at noen av disse mennene er virkelig syke og svært farlige og lite egnet til å ha ansvar for barn. Disse kvinnenes bønn går nettopp først og fremst på å tenke på barna, på hva de opplever av frykt og skam, på hvordan det føles å måtte bytte skole nok en gang fordi faren eller stefaren igjen har klart å finne ut av hvor de bor. Jeg undrer meg også over om det nå skal bli slik at vi skal gi barna nye navn og nye personnumre. Skal vi virkelig kreve av barn at de må gjøre dette, at de fra nå av skal hete Nina i stedet for Inger eller Fredrik i stedet for Odd Einar? Uansett blir det håpløst, for resultatet er nødt til å bli at de blir funnet, med mindre vi også skal kreve at de for all framtid skal kutte kontakten med familie, slekt og venner, slik de familiene gjør som i dag lever på kode 6. Tro meg, disse menneskene er ensomme nok som de er i dag, og det er ikke vår oppgave å gjøre denne ensomheten permanent. Med dette overlater jeg ordet til statsråd Dørum og ber om at han redegjør for departementets arbeid for kvinner og barn som lever på flukt i verdens beste land.
-0	Jeg vil få lov å stille følgende spørsmål til helse- og omsorgsministeren: «Dette året har det kommet nye regler for dekning av utgifter til næringsmidler. Dette har ført til at noen barn med medfødte stoffskiftelidelser har falt ut av stønadsordningen i folketrygdloven § 5-14. For noen koster spesialmat 40 000 kr pr. mnd. Selv om dekningsgraden er 90 pst., blir 4 000 kr en stor belastning for dem det gjelder. Dette angår ikke mange barn, men uten spesialkosten vil noen dø og noen bli mentalt tilbakestående eller miste fysisk funksjonsevne, ifølge ekspertene. Hva kan gjøres for å hjelpe disse barna?»
-1	På vegne av representanten Kristin Halvorsen og meg sjøl vil jeg sette fram forslag om regelverk som sikrer varig rimelige husleier i sosiale utleieboliger.
-1	Som en veteran blant stortingsrepresentanter, som nå har vært her i 18 år, må jeg si at jeg er litt forundret, særlig over det som Fremskrittspartiet får seg til å si i denne saken. Jeg sitter her med et avisoppslag fra Bergens Tidende i 2004, der en person som var samferdselspolitisk talsperson i Fremskrittspartiet og het Kenneth Svendsen, sier følgende: «Legg ned Bergensbanen og erstatt den med en motorvei.» Videre står det: «Svendsen vil kutte overføringene Jernbaneverket og NSB får i forbindelse med drift og vedlikehold.» Og videre: «I tillegg vil han selge de eiendommene Jernbaneverket og NSB har.» Vi har hørt at Fremskrittspartiet synes at det er så forferdelig med vedlikeholdet av jernbanen, og at det ikke har vært bra nok under den rød-grønne regjeringen. Ja vel – jeg sitter her med Nationen fra den 8. mai 2006. Der sier daværende samferdselspolitiske talsperson i Fremskrittspartiet, Per Sandberg, følgende: «I våre alternative statsbudsjetter de siste årene, har vi kuttet i budsjettene til jernbanen. Nå må vi begynne å se på hvor vi skal kutte på jernbanen.» Vi som har drevet med politikk lenge, har vært med på at folk fra både Høyre og Fremskrittspartiet har villet legge ned f.eks. Rørosbanen, som er en kjempeviktig bane for godstransport og persontransport. Mange av disse små banene som man nå gråter krokodilletårer over, hadde vært nedlagt hvis Høyre, og særlig Fremskrittspartiet, hadde fått viljen sin. I perioden fra 2006 til 2013 var det i budsjettene fra Fremskrittspartiet 1,5 mrd. kr mindre til vedlikehold. I vår periode styrket vi investeringene på jernbanen. Det er bra, det nyter passasjerene og denne regjeringen godt av. Det er derfor det går bedre på jernbanen nå. Det hadde vært lurt om vi hadde lært av de landene som har fått dette til, f.eks. Sveits. De har samlet, ikke spredd. De har investert i skinnegangen, i togene og i styringen av togene under ett. Derfor lykkes de. Det er noen ting i verden som man i økonomien kaller naturlig monopol. Jernbanedrift er det. Jernbanedriften i Norge bør ikke splittes opp og privatiseres. Til slutt: Dette råkjøret på én måned handler ikke om hva regjeringen har gjort før man har lagt fram saken. Det handler om hvor mye tid det er til demokratiske prosesser – for politikerne, for passasjerene og for de ansatte – under behandlingen i Stortinget. Jeg hører nå at det er full forvirring, også i regjeringspartiene, om hva privatisering er. Det tyder på at man ikke vet hva man gjør.
-0	Mange har gitt uttrykk for at de har vondt for å forstå de tiltakene regjeringen har lansert. Justisministeren har gjort noen forsøk på å forklare disse. Jeg skal lese noen sitater som hun ga til Dagbladet 7. mai, da hun skulle forklare registreringsordningen: «Det innføres en registreringsordning. Så er det opp til kommunene hvordan de vil registrere dette. Vi skal også samarbeide med dem om hvordan det kan gjøres enkelt for de delene av pengeinnsamlingen som vi må passe på at vi ikke byråkratiserer for mye.» Det var veldig klart. Jeg tror alle nå forsto hele hensikten med en registreringsordning. På spørsmål om et brudd på registreringsplikten alene vil kunne gi bortvisning og forelegg, svarer justisministeren følgende: «Når du har et forbud mot tigging til tid og sted, så er reaksjonen sannsynligvis en vanlig reaksjon på en ordensforstyrrelse.» Nå ble nok mange veldig mye klokere med tanke på hvordan regjeringen har tenkt å håndheve dette. Mitt spørsmål er: Hva er vitsen med å foreslå tiltak som overhodet ikke vil virke, og som folk flest ikke forstår?
-0	Utenriksministeren nevnte helt korrekt at det er stor grad av enighet, og at vi står sammen om hovedlinjene. Det vil vi også fra vår side understreke. Det er på enkelte punkter vi ser litt annerledes på situasjonen og påpeker ting på en noe annen måte og vektlegger ting litt annerledes, men i kampen mot terror og i forholdet til Irak er vi ganske samstemte. Jeg tok opp en utfordring i mitt innlegg i forhold til Midtøsten, nemlig bistanden til palestinerne. Jeg vil komme litt tilbake til det og utfordre statsråden på det spørsmålet. Han sier i sin redegjørelse at man nå vil drøfte vår bistand med palestinske myndigheter for å finne den riktige balansen. I Europa, bl.a. i Europaparlamentet, og spesielt i Tyskland, har man startet granskning av hvordan disse midlene har blitt benyttet tidligere. Også i Norge har man fokusert på det. Det er klart det er begrenset hvor tilbakeskuende man skal være, men i den grad midlene har blitt benyttet til ting som ikke har fremmet fredsprosessen – dette var også representanten Rise innom i sitt innlegg – er det direkte skadelig og vil være med på å forlenge en vond konflikt. Jeg vil utfordre utenriksministeren til å si noe om hvordan vi kan komme inn på et godt spor og bidra til at de midlene som gis, ikke faller i gale hender og ikke brukes på tiltak som vi alle, tror jeg, er enige om at det ikke skal brukes på.
-1	De endringene vi har gjort, har vært godt begrunnet, også fordi det har vært snakk om land der betydelige deler av undervisningen foregår på et språk som norske studenter har vanskelig for å ha god kjennskap til på forhånd. Dette er jo en stadig tilbakevendende utfordring for oss, for når det gjelder de landene som har fireårige bachelorgrader, har regjeringens utgangspunkt vært at det første av disse fire årene ikke vurderes å være på nivå med høyere utdanning i Norge og heller ikke gir uttelling i form av studiepoeng. Det er en nivåvurdering som det har vært enighet om i Bologna-prosessen, så Norge er ikke alene om det. Men vi har likevel gjort enkelte unntak, som representanten Warloe har vært inne på, når det gjelder støtte til førsteårsstudenter. Det gjelder for studier ved enkelte læresteder i USA av høy kvalitet, som omfattes av ordningen med tilleggsstipend, og det dreier seg om støtte til BRIC-landene. Jeg mener at de virkemidlene… (presidenten klubber).
-1	Ja, vi mener at dette er et budsjett som styrker næringslivet, som øker sysselsettingen, og som sørger for at det satses og investeres langsiktig, forsvarlig og – jeg holdt på å si – til beste for folk og land. Det er rett og slett fordi vi vet at det går ikke an å sikre arbeidsplasser, eller distrikt, eller næringsliv, eller forvaltning, ved å pøse ut til eiere i bøtter og spann. Punkt 1: For det er jo ikke sånn at norsk næringsliv går i underskudd. Nei, de gjør ganske gode penger. Punkt 2: Det er jo ikke sånn at de nedlegger bare bedrifter som har gått konk, eller som går med underskudd. Nei, de flytter ut bedrifter som går med pene overskudd. Men hvis ryktet går om at det er høyere overskudd å få andre steder, tar de med seg tannbørster eller hva det måtte være, og drar. Sånn går det ikke an å legge opp en næringspolitikk i Norge i 2002. Det krever en viss styring, men det krever også at en satser på at det vi skal slå gjennom med, er kunnskap og kompetanse. Vi kan ikke vinne noe på å være den flinkeste gutten eller jenta i klassen på lavest mulige skatter og avgifter, vi kan ikke vinne noe på å være de som skal konkurrere på lavest mulig kostnad på arbeidskraften. Men vi kan konkurrere på kompetanse, vi kan konkurrere på kunnskap, derfor er det den beste næringspolitikken framover. Når man er rundt omkring og snakker med mange bedriftsledere, ser man at nettopp dette mangler man mange steder også: Kompetent arbeidskraft, som kan gjøre en jobb i konkurranseutsatt sektor. Og det viktigste som Høyre – hvis de er opptatt av å høre på næringslivet – virkelig burde nyorientere seg på, er jo pengepolitikken. Det som eksportindustrien nå virkelig sliter med, er høy kronekurs, og det er fullt mulig også innenfor Norges Banks mandat pr. i dag å føre en annen pengepolitikk.
-0	I Stortinget er det ofte slik at vi debatterer praktiske utfordringer. Dette er utfordringer som ikke nødvendigvis er politiske i sin natur, men utfordringer vi alle er enige om at det må gjøres noe med, men hvor vi er uenige om tempoet, om omfanget og om de finansielle rammene. Det er slike prioriteringsdebatter det er flest av. Jeg vil berømme interpellanten for å reise en prinsipiell og ideologisk debatt knyttet til sparing. Dette er et område hvor det er en reell ideologisk uenighet mellom sosialister på den ene siden, som mener staten er best egnet til å ta vare på oss alle, og oss ikke-sosialister på den andre, som mener at det bør hvile et større ansvar på den enkelte og at den enkelte gis mer mulighet. Så har vi representanten Lundteigen, som faller sånn midt imellom. Finansministeren kan jo sin Marx. Han snakket om arbeidskraften og kapitalen, og hvem som skulle ha mest innflytelse på bedriften. Det er kanskje greiest på den måten, at man opprettholder den typen konfliktorientert debatt, for da kan Arbeiderpartiet bare beholde det manuskriptet de har hatt i alle år. Utfordringen for sosialister, og Arbeiderpartiet spesielt, er når man ikke klarer å finne denne store skilnaden mellom kapitalen på den ene siden, og arbeidskraften på den andre. Når dette er mer diffust, vet ikke Arbeiderpartiet helt hvor de skal plassere seg. Det hele dreier seg i bunn og grunn om hvilket samfunnssyn man har, og hvilken politikk man tror vil understøtte et slikt samfunnssyn. Som liberalist har jeg tro på enkeltmennesket. Jeg mener statens rolle bør være å legge forholdene til rette slik at flest mulig kan lykkes på egen hånd. Gir man folk ansvar, vil folk også ta ansvar. Politikken bør derfor legge til rette for en slik samfunnsutvikling. Formynderskapet sier derimot at sjansen for at enkelte mislykkes, at de ikke klarer å passe på seg selv, eller sløser bort pengene sine, er så stor at det derfor er mer fornuftig at staten definerer den enkeltes behov og gir det man trenger, og på det tidspunktet staten mener man trenger det. Jeg tror på en samfunnsmodell som etablerer incentiver for å få folk til å stå i jobb eller yte litt ekstra – en samfunnsmodell som knytter enkelte goder opp mot yrkesdeltakelse, og som viser tydelig at det lønner seg å arbeide. Det skal lønne seg å bidra. Skattefordel knyttet til privat sparing er nettopp et incentiv for å la arbeidsfolk bli mindre avhengig av staten. En slik ordning verdsetter nøkternhet, nøysomhet og langsiktig planlegging. En slik ordning krever disiplin av den enkelte arbeidstaker og belønner dem som velger å ofre forbruket i dag i bytte mot større økonomisk frihet i fremtiden. Sosialister liker ikke slik tenkning. Deres første innfall vil alltid være: Hva med dem som velger ikke å spare? Disse vil jo ha langt mindre å rutte med når de blir pensjonister. Urettferdig, roper sosialister, men de overser bevisst at arbeidstakere som har brukt opp sin månedlige inntekt på forbruk, har tatt et bevisst og informert valg om dette. De har selv valgt ikke å spare, og da har man faktisk dårligere råd enn dem som har valgt å spare gjennom et langt arbeidsliv. Men hva med dem som ikke har fast inntekt, spør sosialister – og sist representanten Egeland i sted. Vi kan jo ikke etablere en ordning som holder disse utenfor. Urettferdig, roper sosialistene. Det er helt feil. Det er slett ikke urettferdig at folk som har vært yrkesaktive hele livet, får et skatteincentiv for å spare til pensjon. Det er tvert imot fornuftig og helt rettferdig. Men det vi i denne salen er helt enige om, er at mennesker som av ulike årsaker ikke har kunnet bidra i arbeidslivet, skal ha et økonomisk sikkerhetsnett finansiert av staten. Jeg må komme med et lite spark til Høyre, selv om vi i denne saken er enige. For det er liten tvil om at Fremskrittspartiet og Høyre har et omforent syn på at det er en egenverdi at folk sparer. Det er et godt tegn at mennesker planlegger og tar ansvar for sin egen fremtid. Og slik jeg forstår interpellanten, ønsker han altså at slik sparing gjerne kan erstatte litt av den offentlige sparingen, for som han sa: «Staten sparer mye, mens private sparer lite.» Det er en økende ubalanse. Spørsmålet blir da hvorfor Høyre så inderlig og helhjertet og kompromissløst står fast ved en tilfeldig valgt regel for oljepengebruk. Hvorfor denne voldsomme omsorgen for handlingsregelen? Greit nok at man kan prioritere innenfor handlingsregelen, som har vært Høyres mantra – og det er for så vidt fornuftig – men dersom målet er å overføre sparing fra det offentlige til det private, er jo handlingsregelen den aller fremste hindringen for slik sparing.
-0	Jeg kan fortelle hvordan regjeringen tenker med den ordningen vi har, og det går på at vi vil gi en stimulans til de bomselskapene som finnes rundt om i landet i dag, til å slå seg sammen til noen få bomselskaper. Ved å komme inn i ett av de store regionale eller statlige selskapene som en oppretter, vil en få kompensert sine renteutgifter. Vi kan ikke tvinge bomselskaper til å endre struktur, men vi kan stimulere dem, og det gjør vi med rentekompensasjonsordningen. Hvis man hadde gitt alle en økt statlig andel, hadde man fratatt dem stimulansen til å reformere systemet, derfor er rentekompensasjonsordningen viktig. Så er det viktig i denne sammenheng at når man får samlet all bompengegjelden, fra å ha den i 50–60 selskaper til ned i 2–3, har de en helt annen lånekapasitet ute i markedet. Det betyr at de kan framforhandle lavere rentenivå, og da sparer staten penger ved at nivået blir lavere enn det ville vært da man hadde individuelle lån, og dermed blir det mindre som må kompenseres i statsbudsjettet. Så det er en vinn-vinn-situasjon for bilistene og skattebetalerne.
-1	For å starte med det siste spørsmålet: Vi er nå i en prosess med å etablere kontakt med alle de statsrådene som er naturlige samarbeidspartnere på ulike felt. Jeg har allerede begynt å ha en del møter med de som driver med miljø og utvikling på ulike områder, men – som i enhver ny regjering – det er klart at den britiske regjeringens hovedfokus så langt har vært på den innenrikspolitiske dagsordenen og på de mange reformer og nedskjæringer som de skal ha gjennom i britisk politikk. Men det skal ikke stå på oss når det gjelder å etablere den kontakten, og vi imøteser gjerne et samarbeid med Venstre om kontakt på det området. Her vil den dobbeltheten som ligger i eventuelle partikontakter i kombinasjon med statskontakter, bare være en styrke. Jeg er helt enig med interpellanten i at informasjon er utrolig viktig. Kjernekraftindustrien har tradisjonelt vært en industri med stor grad av hemmelighold. Det har dels hatt sin begrunnelse i frykten for, som det ble nevnt her også, terrorisme, potensiell misbruk i våpenindustri, og det er mange andre i og for seg legitime grunner, men sikkert også en overdreven tro på at hvis man bare ikke informerer nok, vil folk bli mindre skremt. Jeg deler interpellantens syn, at det motsatte er tilfellet. Vi trenger maksimal informasjon, og vi vil kontinuerlig presse på både britiske myndigheter og eierne av anlegget for å få maksimal informasjon. Når det gjelder terrorfare og andre potensielle trusler, skal ikke jeg opphøye meg til noen stor ekspert på det området, men jeg vil vel kanskje tro at det finnes andre atomanlegg i verden som utgjør en større potensiell terrortrussel mot menneskeheten. Det er jo ikke nødvendigvis en terroraksjon på selve anlegget som vil være den største terrortrusselen, men det i seg selv at en ikke-statlig aktør og en ekstrem gruppe skulle få kontroll over spaltbart materiale som kunne brukes til å forurense drikkevann, forurense en by – man trenger ikke lage en bombe, trenger ikke sprenge et anlegg for at det skal kunne ha helt drastiske konsekvenser. Så det er en ekstrem fare, ikke spesielt for Storbritannia og Norge, men for menneskeheten hvis så skulle skje, og det må bekjempes med alle legale og fornuftige midler. Men jeg tror ikke den terrorfaren er spesifikk for Sellafield, selv om den selvfølgelig også eksisterer der.
-0	I likhet med hva jeg har følelsen av at presidenten sliter med i dag, sliter jeg med en svært sår hals. Hvis jeg får noen hostebesvær i løpet av innlegget, får presidenten ha meg unnskyldt.
-1	Mitt svar kan også leses som et varmt forsvar for ekteskapet. Det kan jeg gjerne komme tilbake til ved en annen anledning, men nå til svaret til representanten Flåtten. Jeg synes det er en rørende omtanke for bankenes soliditet Flåtten legger for dagen. Vi er avhengig av å ha solide banker. Vi er også avhengig av at kundene ser ikke bare at vi klarer å få finansmarkedet og pengeflyten til å fungere igjen, men at de selv får del i rentenedgangen. Det er fordi dette er viktige signaler, ikke bare når det gjelder de beslutningene enkeltpersoner tar, som har betydning for hvordan aktiviteten kommer til å være i norsk økonomi framover, og for arbeidsplassene, men også når det gjelder hva slags beslutninger bedriftene tar. Veldig mye av det vi nå sliter med, er tillit og usikkerhet om framtiden. Da er bankene helt sentrale. Den beskjeden som går til kundene når bankene følger rentenedgangen og ikke faller for fristelsen til å ta høyere marginer enn før, er enormt viktig med tanke på hvordan arbeidsmarkedet utvikler seg videre.
-0	Denne saken føyer seg godt inn i den lange debatten vi har hatt i dag om distrikts- og regionalpolitikken, hvor vi i mange innlegg har hørt alle de andre partiene med store ord vektlegge hvor viktig det er med god infrastruktur. Særlig blir et godt utbygd veinett i distriktene nevnt i den sammenhengen – det bør prioriteres høyt. Denne innstillingen fra flertallet viser at dette bare er festtaler. Det er med stor interesse jeg også, i tillegg til at jeg har lyttet til de forskjellige innleggene tidligere i dag, har sett på de forskjellige merknadene i innstillingen om distrikts- og regionalpolitikken. Særlig er det interessant å merke seg hvor Høyre står sammen med Fremskrittspartiet. Ja, til og med Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti står sammen med Fremskrittspartiet om merknader som peker på hvor mye som må på plass både innen investering og veivedlikehold på samferdselssektoren. Særlig pekes det på hvor viktig det er ute i distriktene. Her beviser alle de andre partiene det motsatte. La det ikke være noen tvil: Fremskrittspartiet deler representanten Røtveis og også representanten Sahls synspunkter når det gjelder alle de positive sidene ved prosjektet i Namdalen. Forskjellen er bare at representanten Sahl sier at den eneste måten å få dette prosjektet på plass på, er gjennom bompenger. Han sier at Fremskrittspartiet har en lettvinn måte å håndtere slike prosjekt på, og vi overser kreative løsninger. Fremskrittspartiet ser ikke på bompenger som en kreativ løsning. Bompenger i Namdalen vil rett og slett bli en belastning for namdalingene. Det er også interessant å merke seg hva Røtvei åpnet med i den forrige saken: Når vi får disse bompengeprosjektene på plass, blir det så mye enklere å få fram posten, sier han. Det blir akkurat det motsatte – det blir tyngre å få fram posten, og det blir dyrere. Men det er altså et underliggende argument for flertallet. Så er det også interessant å merke seg at begge disse representantene peker på det lokalpolitiske flertallet, som har gått for dette prosjektet. Ja vel, men her har det sannelig vært mange brutte løfter. Vi så også av resultatet av lokalvalget i 1999 hva namdalingene syns om de brutte løftene. Noe annet jeg vil nevne i denne sammenhengen, er prioriteringer. Jeg merker meg at det er de samme partiene som her ønsker en bomring rundt Namsos, som på et tidligere tidspunkt ville bruke nesten 1 milliard kr på å legge sju rundkjøringer gjennom Steinkjer sentrum. Her står det på 140 millioner statlige kroner for å få hele prosjektet i havn uten bompenger. Men de er altså villig til å bruke 1 milliard kr for å bygge noen rundkjøringer midt i Steinkjer sentrum og forbi barneskolen osv. – en merkelig prioritering, spør du meg! Og dette er i en periode hvor staten eser ut av penger! Dette er i en situasjon der anleggsbransjen sliter – det er 3 000 ledige anleggsarbeidere som står i kø for å få jobb! Dette er i en periode der vi snakker om å flytte arbeidsplasser ut i distriktene! Og dette er i et område der vi ser for oss stor vekst i framtiden! Det er nesten så en får mistanke om at flertallet rett og slett bevisst ønsker dårlige og dyre løsninger i distriktene for å vanskeliggjøre folks mobilitet. Det virker som om flertallet er redd for at folk skal oppdage en verden utenfor distriktene, og dermed få gjort sine egne valg. Jeg fremmer det forslaget på vegne av Fremskrittspartiet som står i innstillingen, og avslutter med å si at jeg syns det er trist at flertallet har brukt flere timer i dag på å synliggjøre sin falskhet overfor det norske folk i distrikts- og regionalpolitikken.
-0	Det er helt riktig, som representanten Øye sier i sitt innlegg, at situasjonen er alvorlig. Fremskrittspartiet går i sine merknader mye lenger enn som så og vil vel mer eller mindre karakterisere det som en krise. Dette er en proposisjon som ble lagt fram av regjeringen Stoltenberg. Ut fra St.prp. nr. 1 for 2001-2002, altså budsjettet fra samme regjering, ser vi at anslaget for asylsøkertilstrømning også neste år er økt betraktelig, til 12 000. Så ut fra det som representanten Øye nå sier, er det alvorlig. Mitt spørsmål til representanten Øye er da: Deler representanten det som ligger som forutsetning eller måltall neste år når det gjelder asylsøkertilstrømning, når vi har den situasjonen som vi har nå? Vi vet at anslaget for i år var ca. 8 000, og så får vi kanskje det dobbelte, altså opp mot 16 000 i år. Hvilke betraktninger har representanten Øye rundt et anslag på 12 000 neste år, som ligger i St.prp. nr. 1? Vil det bety at Arbeiderpartiet vil akseptere en dobling også neste år – kanskje 20 000, 22 000 eller 24 000 asylsøkere? Og betyr ikke det som Arbeiderpartiet nå ønsker å legge inn i økte anslag og utviding av mottakerapparatet, at Arbeiderpartiet også indirekte åpner for økt asylsøkertilstrømning neste år?
-1	Stortinget har vedtatt et prosjekt knyttet til etablering og anskaffelse av fregatter som kommer til å bli en hodepine i lang tid framover. Det er situasjonen. SV var ikke med på det vedtaket den gangen det ble innrettet, fordi vi mente at fregatter ikke ville dekke de behovene vi reelt sett står overfor. Jeg var inne på det i mitt innlegg: Hvordan kan vi forvalte bedre med fregatter enn vi kan f.eks. med flere kystvaktskip, som jo kan være et alternativ? Situasjonen nå er jo at vi har problemer med å kunne reversere et vedtak. Og da er det spørsmål om på hvilken måte vi forholder oss til det. Forholder vi oss til det på den måten at vi går inn i saken og begynner å vurdere hvilke alternativer som kan finnes for terminering, for salg, for bygging til andre kapasiteter som vi har mer bruk for, eller lar vi det skure og gå? Jeg registrerer at det er mest interesse for det siste i Stortinget.
-1	Ja, no skal det bli veg i vellinga! Eg er veldig glad for at Høgre presiserer at dei no er sterkt for kollektivtransport og jobbar for det, og bruker dei pengane som denne regjeringa ikkje har gjeve i skattelette, nettopp på kollektivtransport. Det er lovande for framtida i den forstand at Høgre då sannsynlegvis vil samarbeida med Regjeringa om å kutta ut den skatteletteprofilen som dei har lagt slik vekt på, og i staden satsa på kollektive og miljøvennlege løysingar, slik denne regjeringa gjer. SV er svært fornøgd med å vera med i ei fleirtalsregjering som endrar retninga på politikken i Noreg. Det blir mindre høgredarwinisme og meir rettferd og solidaritet. Det er me veldig fornøgde med, og det kjem også fram av politikken. No har me nemleg ei regjering som byggjer politikken sin på føre var-prinsippet. No har me ei regjering som vil gjera Noreg til eit føregangsland i miljøpolitikken, bl.a. ved å redusera klimagassutsleppa. No har me ei regjering som skal stoppa privatiseringa, og som styrkjer det norske folks eigarskap til så vel naturressursar som til infrastruktur – ei regjering som allereie på nokre få veker har klart å endra kursen for Noreg. Men, lat det vera sagt, me erkjenner sjølvsagt at me har eit stykke veg å gå i forhold til det som står i Soria Moria-erklæringa. Det må til og med eg innrømma. Med Soria Moria-erklæringa og budsjettet har det norske folk likevel fått vita at me no skal gå i ei anna retning. No blir det meir satsing på miljøvennleg transport. No blir det ei satsing på infrastruktur som gjer at næringslivet i distrikta kan veksa og utvikla seg. Den politiske kursen heiter altså meir fellesskap og rettferd. På kort tid har den raud-grøne fleirtalsregjeringa klart å styrkja satsinga på samferdsel betydeleg. Me er ikkje heilt der me burde vera, men dette området får altså 460 mill. kr meir enn det Venstre, Kristeleg Folkeparti og Høgre hadde i sitt forslag. Når ein òg veit kor billig Framstegspartiet har vore i forhandlingar med mindretalsregjeringa, veit ein at no har ein fått ei regjering som satsar offensivt på samferdsel i ein heilt annan grad enn det den førre regjeringa gjorde. Ein må hugsa på at me no får ei offensiv satsing på miljøvennleg kollektivtransport ikkje berre innanfor jernbane, som for SV er veldig viktig, men òg ei heilt anna satsing for å få fleire reisande frå bil og over på buss, bane og båt. SV er svært fornøgd med at det blir slått fast i Soria Moria-erklæringa. Der blir det også slått fast at jernbanen skal få den største satsinga i første delen av perioden. Det vil bli følgt opp i dei kommande budsjetta. Nettopp på grunn av at me allereie er på etterskot på ein del område fordi me ikkje klarer å retta opp alle dei feila som Bondevik II har gjort i forhold til samferdsel, har dei raud-grøne i transport- og kommunikasjonskomiteen teke opp dette med prosjektfinansiering som står i Soria Moria-erklæringa. Me ønskjer ikkje å behalda den ordninga som høgresida har, der ein satsar på at bankar skal tena gode pengar på å byggja vegar. Me ønskjer heller at staten skal gje oss rimelegare lån, eller andre modellar, som gjer at utgiftene med å finansiera infrastruktur ikkje blir så store som dei blei, og ville blitt, med ein Høgre-dominert politikk. Kva for ein modell me vil velja for denne prosjektfinansieringa, er under utgreiing, men allereie i budsjettet for 2007 kjem ein tilbake til korleis dette skal skje. Den raud-grøne regjeringa er som sagt eit stykke unna Soria Moria-plattforma, og det skulle berre mangla. Ingen kan venta at me på så kort tid skulle ha klart å retta opp alle dei feila som Bondevik II har gjort. Men me er klare til å jobba vidare med utgangspunkt i det løyvingsnivået som me har i dag, for så å auka det i neste runde, slik at dei måla me har i Soria Moria-erklæringa for samferdsel, skal gje resultat i forhold til dei løyvingane som kjem i neste runde. Eg vil berre heilt til slutt seia at det at denne nye raud-grøne regjeringa tek klimaproblematikken på alvor på ein heilt annan måte enn den førre, er veldig gledeleg for SV. No får ein ei satsing for å redusera utsleppa, ikkje berre på gasskraftverk, men også innan transportsektoren. Som vår miljøvernminister melde frå Montreal: Der skal Noreg no vera offensiv. Me har innan samferdselspolitikken moglegheitene til å gjera noko aktivt der. Det er SV glad for at Soria Moria-erklæringa følgjer opp, og det skal me stå på for å få til.
-1	Kva som skal reknast som breiband, vil sjølvsagt vere litt ulikt, ut frå kva type brukar du er. Ein husstand har antakeleg bruk for ein annan type breiband enn det ei høgteknologibedrift som den eg nemnde i stad som eit eksempel, har. Skular med mange brukarar vil òg ha eit anna behov enn det ein husstand har. Difor kan det vere fornuftig å ha ei brukarorientert tilnærming til det. Breiband er definert som tovegs kommunikasjonsnett som kan overføre ulike former for data, som tekst, lyd og levande bilete, og som samstundes må bere nye tenester for å tillate at mange brukar nettet samtidig. Eg har lese den brukarorienterte tilnærminga. OECD, som Framstegspartiet viser til i merknadene sine, har to måtar å definere det på. Dei har både det dei kallar tenestedefinisjon, som er det vi kallar brukardefinisjon, og så har dei ein minimumsstandard. Då legg dei seg på 256 kilobit. EU har 144. Det som vert selt i Noreg i dag, har minimum 1 megabit. Og utviklinga går berre framover. Difor seier eg at det ikkje nødvendigvis er like lurt å leggje seg på ein låg minstestandard. Då kan ein iallfall vere trygg på at dei distrikta som får breiband sist, kanskje òg får den dårlegaste standarden. Då er det betre å bruke brukardefinert standard som eit utgangspunkt.
-1	Under mottoet «alle skal med» går mitt oppfølgingsspørsmål til utanriksministeren, så utanriksministeren kan tre fram. Frå i sommar av har Noreg på ei rekkje måtar teke opp spørsmålet om påstandane om amerikansk overvaking av borgarar i forskjellige land med amerikanarane på embetsnivå, med politisk leiing i Justisdepartementet, og det var tema då dei nordiske statsministrane møtte president Obama. Det same har andre land gjort. Det som har vist seg i ettertid, er at for ei rekkje andre land er det etter alt å døme slik at ein del av dei første avklaringane ikkje var fullt ut avklarande, for å seie det slik. Derfor er mitt spørsmål til utanriksministeren: Tok utanriksministeren dette spørsmålet opp med den amerikanske utanriksministeren då han for kort tid sidan møtte han? Og viss ikkje: Vil han ta det opp med den amerikanske utanriksministeren eller andre relevante myndigheiter no?
-1	"Regjeringen har behandlet den situasjonen som vi nå er i, og fremmer et forslag for Stortinget om en tiltakspakke som vi mener er godt balansert. Det er godt at opposisjonen ser at mange av de forslagene som de har tatt opp i dialog med oss, er ivaretatt, og det er riktig, som mange har vært inne på, at når vi diskuterer hvilke tiltak vi mener det er fornuftig å gjennomføre for å bekjempe virkningen av finanskrisen i Norge, vil det være mye felles gods. Det betyr at mange av forslagene kommer det til å være bred enighet om i Stortinget. Det er ingen som har kritisert størrelsen på pakken – det er mulig at opposisjonen trenger litt mer tid på dette, men det er ingen som fra Stortingets talerstol først og fremst har hatt som kritikk at den er for liten. Det er jo et veldig offensivt grep når vi ser på landene rundt oss. Det er ingen som tar så store grep som oss, hvis vi også måler grepet i forhold til hva slags utfordring man har på arbeidsmarkedet, og hvilke virkninger finanskrisen har på norsk økonomi. Og – og det er viktig – vi kommer tidlig, mye tidligere enn andre. Det hersker tydeligvis noen myter her om at mange andre land har vært så tidlig ute; det er feil. Hvis vi ser på det EU i gjennomsnitt har vedtatt av budsjettstimulanser for 2009, sammen med det de har varslet for 2009, er det 1,1 pst. av BNP mot våre 2,3 – og så er de anbefalt å gå opp til 1,5. Så vi kommer altså tidlig, vi kommer mye mer kraftfullt enn landene rundt oss, vi kommer med godt gjennomarbeidede prosjekter som vi vet vi kan komme raskt i gang med, vi kommer med en klar grønn profil, og vi løser viktige oppgaver som vi gjerne vil løse for framtiden. Likevel må vi regne med at arbeidsløsheten kommer til å øke i 2009. Vi har balansert pakken godt. Vi er selvfølgelig åpne for justeringer i Stortinget, vi ønsker å diskutere realitetene i dette, men det er også viktig at denne pakken vedtas raskt. Så i denne balansegangen vil jeg gjerne invitere Stortinget til videre diskusjon. Vi er beredt til å gi all bakgrunnsinformasjon som måtte være nødvendig for det arbeidet. Men den grønne profilen og fordelingsprofilen ligger selvfølgelig til grunn, og den er klar og tydelig på begge områder. Når det så gjelder innretningen på skatteforslaget, har representanten Sponheim rett i at de hjørnesteinsbedriftene, altså større industribedrifter, som kan ha fryktelig vanskelige tider, men likevel gå med overskudd, ikke treffes av dette forslaget. Men jeg er ikke sikker på om det er noe skatteforslag som egentlig vil være dem mest til hjelp i den situasjonen vi nå er i, fordi det er fallet i etterspørselen utenfra som er den største utfordringen. Betydelig lavere etterspørsel og betydelig dårligere priser er det vanskelig å kompensere gjennom skattesystemet. Da har vi andre, mer offensive tiltak – tiltak for arbeidsløse, permitteringsregelverksforbedringer, tiltak over Innovasjon Norge, andre tiltak over Næringsdepartementets budsjett og andre tiltak over Kunnskapsdepartementets budsjett. Disse tiltakene må vi nå sammen sørge for kan gå inn i enkeltbedrifter og inn i programmer i enkeltbedrifter, slik at man i løpet av den tiden som nå blir vanskelig, kan gjennomføre opplæring og videreutdanningsprogrammer, utvikle nye produkter osv., slik at det er mulig å komme seg gjennom de utfordringene vi nå har foran oss. Jeg takker opposisjonen for konstruktive tilbakemeldinger. Jeg tror ikke jeg skal bruke en eneste kalori på den debatten som jeg regner med er gårsdagens debatt, om vi kommer tidlig eller sent. Vi kommer kraftfullt, mye tidligere enn mange andre og med mye større grep enn de aller fleste andre."
-0	Takk for spørsmålet. Venstre og Fremskrittspartiet deler oppfatningen om betydningen av små og mellomstore bedrifter. Det er dem vi har flest av i Norge, og da er det selvsagt også viktig at vi bygger gode, konkurransedyktige rammebetingelser rundt dem. Det handler selvsagt om skatt, det er jeg enig med Breivik i, og det er derfor regjeringen nå går målrettet gjennom hele skattesystemet med sikte på forenkling og reduksjon. Jeg er sikker på at vi også vil få innspill fra Venstre i den prosessen for å se nærmere på andre enkeltelementer av det. Dette vil også være naturlige elementer når vi diskuterer en større skattereform, for vi kan ikke underslå det faktum at bedriftsfloraen i Norge ser ut sånn som den gjør. Da må vi også være opptatt av å finne de mest treffsikre og målrettede virkemidlene, men dog innenfor et skattesystem som er enkelt og oversiktlig. Lager vi det for komplisert, lager vi også komplekse regler og strukturer som skal etterprøves og kontrolleres i den andre enden. Og det er jo en annen dimensjon jeg er opptatt av: å forenkle og avbyråkratisere strukturen rundt. Derfor tar jeg nå grep både i forhold til toll- og avgiftsetaten, skatteetaten og Statens innkrevingssentral fordi det vil gjøre det offentlige byråkratiet rundt skatteinnkrevingen enklere og lettere å forholde seg til både for selvstendig næringsdrivende og for den enkelte skattyter. Næringsministeren er i full gang med å gå gjennom ulike lover for å se på hvordan de kan forenkles. Dette er jeg sikker på at Venstre er enig med regjeringen i er et viktig tiltak for å forenkle hverdagen for små og mellomstore bedrifter. Så regjeringen jobber på flere fronter for å gjøre det enklere å være næringsdrivende i Norge, og jeg er sikker på at vi kan finne frem til gode og vellykkede tiltak i tiden fremover.
-0	Det er nå fire måneder siden forslaget om økt norsk innsats i Adenbukta ble fremmet. Dessverre må vi slå fast at situasjonen i farvannene øst for Afrika blir verre og verre for hver dag som går. Pirater tar stadig nye skip i arrest og holder besetningen som gisler for å true til seg stadig høyere beløp i løsepenger for hvert skip. Bare i årets tre første måneder ble 31 skip og rundt 800 mannskaper tatt i piratenes varetekt. En ting er de økonomiske konsekvensene av piratvirksomheten. I tillegg er det opprørende at sjøfolk i hundrevis skal holdes innesperret i kaprede skip. Påkjenningene er enorme. Piratene truer dem hele tiden med våpen. Noen av piratene er bare barn. Sjøfolkene får ingen informasjon. Arbeidsplassen deres er ikke bare blitt et fengsel, men et torturkammer. Norge har et ansvar for å delta aktivt i piratbekjempelse. Piratene opererer stadig lenger sørover. Nå kapres også skip langs kysten av Kenya, Tanzania og Mosambik, og det nærmer seg Sør-Afrika. Skip som skal med kull fra Mosambik til Tyrkia, tar nå veien rundt Sør-Afrika, Atlanterhavet og Gibraltarstredet. Det tar 15 dager ekstra i forhold til å seile langs østkysten av Afrika og gjennom Suezkanalen. Piratvirksomheten fører til at øystaten Seychellenes bruttonasjonalprodukt blir redusert med anslagsvis 4 pst. Havner i Kenya er blitt stengt, cruisetrafikken har nesten opphørt, matvareprisene blir høyere på grunn av utryggheten i farvannene langs Afrikas østkyst – dette bare for å nevne noen av virkningene av piratenes nådeløse angrep på fredelig internasjonal skipsfart. Den 4. mars sendte Næringsdepartementet ut et høringsbrev, der ett av forslagene var å endre våpenforskriften slik at norskregistrerte skip kan ha våpen og ammunisjon om bord. Næringslivsstatsråd Giske har offisielt ikke trukket noen konklusjon, men Giske sa selv til Dagens Næringsliv 4. mars i år: «Det er ikke noen fattige guttunger som ror ut og tar en stor båt. Det er gjennomprofesjonelt.» Han er altså enig med oss i Fremskrittspartiet. Så er det de som sier at man må ha en løsning på land før man kan bekjempe piratvirksomheten effektivt. Det var nok riktig til å begynne med, men nå er piratvirksomheten blitt et selvstendig fenomen, helt løsrevet fra det som er situasjonen på landsiden i Somalia. Norsk Sjøoffisersforbund har gjort en undersøkelse som viser at forslagene fra Giskes departement har støtte. Blant skipsførerne ønsker 91 pst. å ha muligheten til å ta om bord bevæpnede vakter. Men så langt er ingenting skjedd på det området. Men det beste er å gjøre det umulig for piratene å kapre skip. Piratvirksomhet er av like gammel dato som organisert skipsfart. Like gammel er også erfaringen med at kun væpnet motstand hjelper for å bekjempe pirater. Norge hadde en fregatt i området i noen måneder for halvannet år siden. Det viste seg å være et effektivt tiltak mot piratene. Det er ikke nok til å stoppe piratvirksomheten, men det er et godt bidrag, som sammen med innsats fra andre land vil være effektivt. Norge er en stor sjøfartsnasjon. Vi har et ansvar. Vi skal sende et Orion-fly som skal være i virksomhet i området, men det er ikke nok. Jeg mener det er usolidarisk av Norge å skyve nesten hele byrden over på andre land. Norge har moderne og slagkraftige krigsskip, og vi har økonomiske ressurser som behøves for å gjøre en aktiv innsats. Dessverre må vi slå fast at regjeringen har vært tafatt og passiv. Forsvarsministeren har hittil bare nevnt at en fregatt kan deployeres i 2012. Når i 2012 vet vi lite om. Det kan med andre ord dreie seg om halvannet år før en fregatt er på plass. Regjeringen dobbeltkommuniserer. Den ene statsråden kommuniserer ett syn, en annen statsråd det stikk motsatte. Statsråd Faremos passivitet står i grell kontrast til statsråd Giskes ønske om handling. Mindretallet i utenriks- og forsvarskomiteen ønsker derfor å styrke NATO-operasjonen Ocean Shield ved at vi stiller en fregatt til disposisjon igjen i år, og så snart som mulig. Jeg tar derfor opp forslaget fra komiteens mindretall.
-1	Jeg skal ta replikken meget alvorlig. Men det er nødvendig å si først at det er litt overraskende at Fremskrittspartiet velger å ta replikk på SV om kommuneøkonomi. Uten at jeg husker detaljene i Fremskrittspartiets opplegg, innbiller jeg meg at vi snakker om en fjerning av skatter og avgifter i størrelsesorden 23 milliarder kr. Så er det selvfølgelig mulig å mate alle de økonomiske modellene inn i en datamaskin, som på den andre siden spyr ut et resultat som sier at da kommer folk til å jobbe så og så mye mer, og da kommer folk til å jobbe slik, og dermed får en et plussresultat. Alle vet at det ikke er riktig. Det var Margaret Thatchers store idé på 1980-tallet i England: Hvis en bare fjernet skattene, kom folk til å jobbe så mye mer. Aldri har arbeidsledigheten eksplodert i større grad enn den gjorde under Margaret Thatcher. Det er klart at et høyt fellesskapsforbruk er hele nøkkelen både til sysselsetting, til velferd, til alt det viktige som vi holder på med. Jeg har truffet mange Fremskrittsparti-lokalpolitikere som kommer til meg og klager sin nød over hvordan situasjonen er i Kommune-Norge. Fremskrittspartiet har etter hvert ganske mange kommunepolitikere som sitter og sliter med akkurat de samme problemene som våre folk sliter med. For de har de samme foreldrene på døren: Hvorfor skal du legge ned barnehageplassen min? Hvorfor skal SFO-taksten gå opp? Hvor er det blitt av det vi var lovet? Fremskrittspartiets lokalpolitikere har akkurat de samme menneskene på døren som våre folk har. Men hva er det Fremskrittspartiet på Stortinget gjør? Jo, de mater mange modeller inn i en svær maskin og sier at de styrker kommuneøkonomien. Men det er ikke et menneske i verden som tror på det. Alle vet at Fremskrittspartiet har ett mål for øye, og det er å redusere statens og kommunenes inntekter gjennom lavere skatter og avgifter, for på den måten tror man at samfunnet blir bedre. Vi har det helt motsatte utgangspunkt. Vi ønsker å styrke kommunenes økonomi fordi det er der velferd skapes, det er slik gode kommuner skapes, det er der solidaritet skapes, og det er der man skaper viktige, gode verdier for våre barn og unge. Det er SV stolt av.
-1	Det var kanskje året før det var de største skadene med Galven-tispa. Men la nå det ligge, det er mulig jeg husker feil der. Vi vil ha tett kontakt med den svenske forvaltningen for å kunne følge ulven og vurdere tiltak. Vi vil ha tett kontakt med fylkesmennene, i dette tilfellet spesielt fylkesmannen i Hedmark, som er viktigst hvis vi snakker om Stange–Ringsaker-området, og vi vil vurdere det straks hvis det eventuelt skulle vise seg å være skade. I praksis er det jo to mulige tiltak: Det ene er å fange ulven og flytte den, og det andre er å jakte på ulven og fjerne den. Begge disse tiltakene vil selvsagt bli vurdert hvis ulven skulle gjøre betydelig skade. Men la meg legge til at på fredag reiser jeg til Øyer i Gudbrandsdalen for å snakke med sauebønder der i forkant av beitesesongen. Selvfølgelig er ikke situasjonen lik to steder. Den er ikke nødvendigvis den samme i Øyer som i Stange og Ringsaker, men det er ikke langt fra Stange og Ringsaker, så det vil altså være en del av forberedelsene til å ha en dialog med næringen om hva som er riktig å gjøre.
-0	La meg starte med en hilsen tilbake til saksordføreren: Turen i Afghanistan var særdeles flott. Selv om jeg vet at dere hadde en spennende høring, ville jeg ha gjort det samme valget én gang til – med all respekt for Stortinget. Representanten Myrli sa at flyvalget var avgjort – det var liksom ikke noen problemstilling, for det vedtaket var gjort tidligere. Det er mulig at jeg tar feil, men jeg har også hatt en forståelse av at et vedtak her bare gjaldt til neste vedtak var gjort. Det er vel et faktum at både regjeringer og storting har skiftet standpunkt underveis i en sak. Eller har jeg misforstått? Det kunne være interessant å høre om det er slik at alt Stortinget og regjeringen gjør, er absolutt. Det tror jeg dessverre ikke er sant. For i så fall: Hvorfor er vi da bekymret for kontraktene til industrien? Hvis dette løpet er gjort, kan vi da bekymre oss for det? Da er det ikke noe problem lenger, for da har vi gjort valget: Vi skal ha dem uansett, uavhengig av kostnader og hele pakka. Det tror jeg egentlig ikke man vil. Jeg tror man ønsker å være hands on når det gjelder både økonomi og flere ting. Til representanten Gustavsen: Ingenting ville vært bedre enn om vi kunne få kontraktene her i landet, at vi kunne få leveranser tilsvarende kjøpet – det deler jeg fullt ut. Det ville vært perfekt og flott. Men utfordringen er, som representanten selv sa, at vi har en «best value»-situasjon. Vi kan altså ende opp med at vi ikke får det. Og hva er svaret da? Jeg oppfattet at statsråden ikke svarte på mitt spørsmål til henne om det tidligere i dag. Så da er jeg tilbake til der saksordføreren var: Vi har tatt valget. Vi skal ha flyene koste hva det koste vil, og de forbeholdene som vi har tatt, har en variabel substans. Så til SVs parlamentariske leder, som jeg registrerte var bekymret for Fremskrittspartiets holdning: Vi har altså tatt det ansvaret, som representanten Svein Roald Hansen var inne på. Vi ser at flyet går nå, for å si det på den måten. Vi skal være medansvarlige og si ja til å kjøpe de fire flyene. Jeg registrerer at SVs parlamentariske leder ikke kommenterer at han da har hatt det ærefulle oppdrag å sørge for at SV som regjeringsparti bidrar til å styrke amerikansk forsvarsindustri tungt. Det er jo en gledens dag for dem av oss som synes at det er smart. Så til statsråden: Statsråden prater om velvilligheten mellom regjering og storting. Ja, den velvilligheten skyldes altså primært Stortingets ønske om å få mer fakta på bordet fordi det var mangelfullt. Så sier statsråden noe som jeg ble fascinert over. Hun sa: Da man fremmet proposisjonen for Stortinget, la man ut masse informasjon på FDs hjemmeside. Med all mulig respekt: Forsvarsdepartementets hjemmeside er ikke noen veggavis for Stortinget.
-0	Det er ikke stor uenighet mellom undertegnede og representanten Lønning i denne saken, men jeg vil dvele litt ved formuleringen som gjaldt størrelsen på det finansielle bidraget. Når det gjaldt forhandlingene vedrørende kvoter på fisk, innrømmet representanten Lønning at det var kun den nest beste løsning. Når det gjaldt det finansielle bidraget, fikk man nærmest inntrykk av at siden vi er så rike, var det rimelig greit at bidraget ble på den størrelsen det ble. Er representanten Lønning komfortabel og bekvem med at det er et finansielt bidrag på 1,8 milliarder kr pr. år? Jeg spør fordi det kan godt hende at EØS skal utvides også fremover.
-0	Det var ikke min mening at denne saken skulle forlenges til kveldsmøtet, men når jeg nå engang bad om ordet, var det med bakgrunn i at både statsråden og Inga Marte Thorkildsen kom med innlegg som er uten rot i virkeligheten når de beskriver Fremskrittspartiets politikk. Statsråden nevnte at størrelsen på pengeboka ikke må være avgjørende for å få god omsorg, og Thorkildsen sa at med Fremskrittspartiets politikk vil det kunne bli et klasseskille innenfor helse og omsorg. Dette klasseskillet er allerede til stede i Norge innenfor helse og omsorg. Dette klasseskillet har vært der de siste 20 årene. Alle med høy utdanning, god jobb og høy lønn eller som bare har god råd, har benyttet seg av omsorgs- og helsetilbud i utlandet i lang, lang tid. De som står i kø i Norge i dag, er folk flest, som ikke har råd til disse tjenestene på et tidlig tidspunkt. Det er jo nettopp Arbeiderpartiets politikk som har ført til disse sosiale skillene mellom dem som kan tillate seg å kjøpe seg fram i køen, og folk flest som må godta å vente, bl.a. gjennom sykelønnssystemet. Dette finner man riktig sett ut fra en samfunnsøkonomisk helhetstenkning. Den viktigste grunnen til dette er nettopp at man ikke klarer å ta i bruk de ressursene som ligger der innenfor helse og omsorg. Den andre grunnen er at man ikke ønsker å gi dem som trenger det, juridisk bindende rettigheter. Det at man ikke ønsker juridiske rettigheter, fratar pasientene makten, og det styrker makten til byråkratiet. Fremskrittspartiet har fremmet denne typen forslag i en årrekke, og vi gjør det også i dag. Det Regjeringen ønsker, er et tilbud til dem som trenger et helse- eller omsorgstilbud, ved at byråkrater, som ikke har kjennskap til den enkeltes ønsker, skal få lov til å bestemme over den enkelte. Dette er en gjennomføring av en elitistisk tankegang hvor den enkelte blir fratatt alle rettigheter, og rettighetene og makten blir overført til byråkrater. Det er denne makten Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet ønsker å beholde, fordi de tror at de vet bedre og kan ta klokere valg enn det enkelte mennesket. Hva er galt med at fru Hansen eller hr. Larsen får en mulighet til å kunne velge bort et helse- eller omsorgstilbud som de er misfornøyd med? Det er trist at noen tror de er blitt gitt en gave til å bestemme over og på vegne av andre, når den enkelte kan gjøre et valg selv, spesielt med tanke på at det er 70 pst. av de eldre som klarer seg helt utmerket alene og kan ta sine egne valg.
-0	Først til det siste statsråden sa om at det er instruksen om å utvise mulla Krekar eller inndra hans oppholdstillatelse som er den operative delen av forslaget. Premissene ligger i det jeg sa fra talerstolen. Jeg nevnte faktisk rikets sikkerhet to ganger. Statsråden har bekreftet at både rikets sikkerhet og utenrikspolitiske årsaker kan legges til grunn. Begge deler tilsier at mulla Krekars oppholdstillatelse i Norge inndras. Jeg vil gjerne spørre: Hva er årsaken til at Regjeringen eller statsråden ikke har benyttet den muligheten hun selv bekrefter å ha, til å sørge for at mulla Krekar for lengst har mistet sin oppholdstillatelse? Det er mitt første spørsmål til statsråden. Så vil jeg spørre: Har Regjeringen fått noen henvendelser, anmodninger, råd, synspunkter på dette fra andre lands myndigheter, f.eks. Nederland, Amerika eller andre land som har en interesse for mulla Krekar? Eller er dette vurdert helt isolert i den norske regjering? Det er det andre spørsmålet. Men hovedspørsmålet mitt er altså: Når Regjeringen selv i september/oktober hadde sterke meninger om dette, hvorfor er ikke denne saken ferdigbehandlet i Regjeringen? Hvorfor ligger den der og flyter?
-1	Det er ei viktig sak interpellanten tek opp. SV er oppteke av levande bygder og eit landbruk som kan føregå i alle delar av landet, også på Vestlandet og i Vest-Agder der eg kjem frå. Vi er opptekne av eit landbruk som kan klare seg under vanskelege naturgitte føresetnader, slik at ein kan utnytte dei naturressursane som Noreg har, og som er viktige i den globale matvareproduksjonen. Eg var i helga på eit seminar der ein presenterte forskingsresultat som viste at dei små bruka kan ha like gode inntekter pr. årsverk som dei store bruka. Det viser at vi for å ta vare på breidda i norsk landbruk, for å ta vare på den dyrka jorda som vi har, slik at ho framleis skal bli dyrka, treng deltidsbonden. Vi treng den bonden som har eit mindre gardsbruk enn det som skaper full sysselsetjing. Difor er det, som interpellanten var inne på, veldig viktig at vi legg til rette for at vi får ei tilleggsnæring som passar i kombinasjon med eit landbruk, som passar til å drive eit gardsbruk som kanskje ikkje gir eit heilt årsverk, eller som kanskje ikkje gir eit heilt årsverk til fleire familiemedlemmer som ønskjer å jobbe på bruket. Så utgangspunktet for interpellasjonen er veldig bra og veldig i tråd med den politikken som SV meiner vi må føre dersom vi skal ha levande bygder, og dersom vi skal ha landbruk i heile landet. Problemet er at Framstegspartiet berre har ei løysing på alt. Same kva det har blitt interpellert om frå Framstegspartiet i landbrukspolitikken i det siste, er det eitt forslag til løysing: meir liberalisme, mindre fellesskap, mindre solidaritet. Framstegspartiet vil ha eit frislepp, eit frislepp som vil avfolke mange bygder, og som vil føre til ei drastisk nedlegging av landbruket i Bygde-Noreg. Noreg er eit variert og kronglete land. Eg kjem frå ein gard der vi pleier å seie at det er så bratt at hadde det vore litt brattare, kunne vi ha brukt han på begge sider. Så det er heilt opplagt at det i ein slik situasjon ikkje kan vere same vilkår for flatbygdene på Austlandet som for brattbygdene på Vestlandet. Det er det som er bygd inn i norsk landbrukspolitikk. Ein har eit mangfald av dyrkbar mark, og for at ho skal bli dyrka, må vi ha ulike vilkår i ulike delar av landet. For å få til det må vi ha reguleringar. Det er umogleg å tenkje seg at det kunne ha vore drive gardsbruk på den garden eg kjem frå, dersom vi ikkje hadde hatt dei solidariske ordningane med forhandlingar, reguleringar og kollektive løysingar som det vi har utvikla i Noreg. Men det er akkurat desse ordningane som Framstegspartiet vil til livs. Framstegspartiet vil til livs dei kollektive ordningane. Føresetnaden for å kunne drive ein kombinasjon av landbruk og turisme er jo at det er landbruk. Det hjelper ikkje veldig mykje å argumentere for ein kombinasjon av landbruk og turisme dersom ein har ein politikk som fører til at landbruket blir lagt ned. Det Framstegspartiet legg opp til, er eit frislepp som gjer at det lønner seg for bonden å gå ut av landbruket.
-0	Jeg synes det er rimelig defensivt av statsråden å henvise til et tariffoppgjør når det gjelder en såpass alvorlig sak som dette vi her snakker om. Det dreier seg om en årlig bevilgning på 4 mill. kr for å opprettholde en brannberedskap til sjøs. Her i landet har vi en tradisjon for å trå til når ulykkene skjer, og da er vi ganske runde når det gjelder å bevilge penger. Det er vel og bra. Men kan statsråden tenke seg at vi kan bli flinkere til å sette av midler til de forebyggende tiltak, slik at vi slipper å oppleve ulykkene? Jeg vil bare henvise til Dagsavisen den 10. april, hvor direktør i Direktoratet for sivilt beredskap, Helen Bøsterud, sier noe av det samme: «Beredskapen i det norske samfunnet i dag er for dårlig organisert, og situasjonen er så alvorlig at liv, helse og verdier kan være unødvendig truet.» Dette gjelder ikke minst brannberedskapen til sjøs. Derfor må jeg spørre statsråden: Hvilke tiltak har hun tenkt å sette i verk for å få en ordning på dette?
-1	I forrige periode deltok Venstre i en mindretallsregjering som aksepterte kutt i forskning på klima og miljø i budsjettforliket med Fremskrittspartiet. Blant annet kuttet man 60 mill. kr i 2003-budsjettet. I denne perioden har vi hatt høyere vekst i forskningsinnsatsen enn da Venstre satt i regjering, vi har styrket forskningen, vi har styrket studentvelferden, og vi har styrket klimaforskningen. Det blir da vanskelig å forstå hvorfor Venstre som erklært miljøparti vil erstatte en rød-grønn, klimavennlig og kunnskapsrik kunnskapspolitikk med et regjeringsalternativ som historisk sett leder til kutt i miljø- og klimaforskningen. Så spørsmålet blir: Kan Dørum utdype hvorfor Venstre – med de erfaringene de har gjort seg – vender seg mot Høyre og Fremskrittspartiet når de skal finne alliansepartnere i forskningspolitikken?
-0	Jeg har den glede å framsette et representantforslag på vegne av representantene Kari Kjønaas Kjos, Kenneth Svendsen, Øyvind Korsberg og meg selv om å legge til rette for en helhetlig gjennomgang av de forhold som barna på kysthospitalene ble utsatt for.
-0	Denne Regjeringen har vist et ønske om å skyve stadig større byrder over på brukerne av helsevesenet, og da bl.a. i form av økte egenandelstak. Regjeringen ønsket i sitt budsjettforslag for 1998 å øke egenandelstaket fra 1 290 kr til 1 390 kr. Dette ble heldigvis stoppet i forhandlinger mellom Fremskrittspartiet, Høyre og regjeringspartiene. I det opprinnelige forslaget for 1999 var det lagt inn en økning fra 1 290 kr til 1 550 kr. Dette ble også heldigvis stoppet i det forliket som kom med Høyre, Fremskrittspartiet og regjeringspartiene. Komiteen har også i flere merknader – fra forskjellige partier og partikonstellasjoner – henvist til at snart må nok være nok når det gjelder egenandeler, fordi byrdene nå blir stadig større for befolkningen. Mitt spørsmål til sosialministeren er: Tar sosialministeren disse signalene når det gjelder egenandeler på alvor, slik at man i hvert fall neste år kan slippe å få disse økningene fra sosialministeren?
-0	Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til samferdselsministeren: «Totale kostnader per passasjer og kilometer på tog kontra ekspressbusser er et viktig samfunnsspørsmål for å få et så godt tilbud til de reisende som mulig. Hva er, som et eksempel, de absolutte kostnader fordelt per passasjer på en strekning på Rørosbanen mellom Tynset og Oslo?»
-0	Sett fra et forbrukerperspektiv: Vi bruker nettet mer og mer, og veldig ofte er det slik at flere og flere av arbeidsoppgavene faller på forbrukeren i tilknytning til den finansinstitusjonen eller den offentlige institusjonen som man oppsøker. Veldig ofte er det slik at arbeidsmengden blir skjøvet over på forbrukeren, samtidig som forbrukeren opplever å måtte betale mer for en tjeneste. På den ene siden effektiviserer man, på den andre siden får man andre til å gjøre jobben – som da i tillegg må betale mer for den tjenesten man faktisk utfører. Hvilke tanker har statsråden rundt det?
-0	Jeg har bare lyst til å korrigere representanten Gustavsen med hensyn til hva jeg sa innledningsvis i mitt første innlegg. Det var at jeg stilte spørsmål ved om vi skulle bøye oss for frykten for å såre noen fordi de har en religiøs eller politisk overbevisning. Jeg mener at vi må evne å tenke litt bredere enn som så. Til det siste spørsmålet har jeg bare lyst til å si at vår intensjon med og vår bakgrunn for å fremme dette forslaget er at vi mener at uniformer, det være seg om det er i Politiet eller Forsvaret, som er et av statens viktigste virkemidler, skal være fokusert og ha ett symbol, og det er det norske flagget. Det er det man slåss for og skal ut og slåss med når man er i det norske forsvaret. Jeg synes det er noe besynderlig at man etter dagens reglement ikke kan bære uniform ved eksempelvis lovlige politiske demonstrasjoner. Da står det eksplisitt i dagens reglement at man må gå i sivil. Men samtidig kan man altså i daglig tjeneste gå rundt med politiske eller religiøse symboler. Så sier man at det ikke er et problem i dag. La meg da bare vise til at rett oppe i gaten her ligger Slottet. Der har vi Garden, som står på 24-timersvakt, og som også har begrenset politimyndighet i dag. Jeg har ikke registrert – og jeg har vært i Garden selv og avtjent min verneplikt der – at det har stått en gardist foran Slottet med eksempelvis hijab. Jeg lurer på hvordan de som hadde tatt turen opp dit, og det er det mange som gjør hver eneste dag, som ser på vaktparaden og på soldatene og tar bilder, ville reagert dersom man så en gardist med dette. For er det noe Garden er stolt av, er det nettopp uniformen sin, med denne flotte hatten med dusk. Det er noe alle gardister gjerne går med og er stolte av å bære. Jeg må si at jeg har fulgt denne debatten med litt interesse, og jeg synes ikke den argumentasjonen som blir presentert fra representanter for de sosialistiske partiene, er god nok. Jeg registrerer at det tydeligvis er uenighet mellom den statsråden som sitter her i salen, og hennes kollega Tadjik når det gjelder bruk av denne type symboler på uniformer som faller inn under den norske stats virkemiddelapparat. Det synes jeg er synd. Men jeg ser at vi kommer ikke så veldig mye videre i denne debatten sånn som det er nå, derfor velger jeg å avslutte der.
-0	La meg slå helt klart fast at Fremskrittspartiet er imot fedrekvoten fordi vi ønsker at foreldrene selv skal kunne få lov til å bestemme fordelingen av de ukene de skal ha. Det Fremskrittspartiet også ønsker, er at det skal være automatisk delt omsorg ved samlivsbrudd. Det er Fremskrittspartiets politikk. Vi mener at det hadde vært mye enklere hvis vi hadde hatt automatisk delt omsorg. Det som er viktig, er at når denne regjeringen er for en fedrekvote, så må logikken være at den også fungerer hvis det blir et samlivsbrudd. Derfor forundrer det meg at representanten her snakker om at delt omsorg, at far tar del, er en god egenskap, men ikke selv ser at det er like viktig ved et samlivsbrudd. Men kanskje synes representanten nå at dette er en så god idé at hun vil kjempe for delt omsorg også ved samlivsbrudd.
-0	Både saksordføreren og statsråden kom i skade for å si at en ikke kunne behandle kompensasjon til Opplysningsvesenets fond før dommen er endelig. Utfordringen nå er at staten ved å anke saken risikerer å påføre skattebetalerne ytterligere kostnader gjennom at den kan bli erstatningspliktig for det tapet som da er reelt i fondet, som den i utgangspunktet har sagt den skal kompensere likevel, men også fordi saksomkostninger for motparten selvfølgelig vil bli mye høyere. Staten ble altså idømt 1,45 mill. kr i saksomkostninger for motparten, og i tillegg kommer da saksomkostninger for staten selv. Jeg synes det er en underlig tilnærming når man sier at man ikke ønsker å gå inn i spørsmålet om hvordan en skal løse det tapet som både blir påført OVF og også Kirken, før en er ferdig med rettssaken. Nå går det for så vidt ikke så lang tid, men her kunne man vært føre var og lagt opp til et system som gjorde at Kirken i hvert fall ikke ble skadelidende. Så er det litt underlig når statsråden hele tiden sier at Kirken ikke skal tape på dette, men vi skal ikke kompensere OVF. Hva betyr det for presteboligene? Prestene er en del av Kirken, men presteboligene eies av Opplysningsvesenets fond. Hvordan skal statsråden gjennom årlige budsjetter forsøke å kompensere for bortfallet av inntekter som er sårt trengt av Opplysningsvesenets fond for å pusse opp nedslitte prestegårder og presteboliger rundt omkring i det ganske land, uten at Opplysningsvesenets fond får hånd om de pengene? Jeg forstår på en måte ikke tenkningen rundt dette. Hvis staten nå går på et tap, hvor lang tid vil det ta før staten er i stand til å kompensere de reelle konsekvensene for Opplysningsvesenets fond? Det var en del av oss som var veldig tidlig ute og sa at det er avgjørende at denne instruksen ikke settes i verk før en får avklaring på det rettslige spørsmålet etter at KA gikk til sak mot staten. Men da var det tydeligvis utrolig viktig for staten – les Regjeringen – å få i gang denne tomtefesteinstruksen sånn at en kunne få utløst de tomtene uansett hva det rettslige resultatet til slutt ville bli. Jeg synes det er en beklagelig måte å håndtere en veldig viktig sak på. Dette er en stor sak i forhold til dem som er involvert. Men det er også en viktig og stor sak i forhold til dem av oss som er opptatt av at Grunnloven i dette hus skal ha en litt tyngre betydning enn det Regjeringen har tillagt den i denne saken.
-0	Jeg vil følge opp representanten Gitmarks innlegg og si at det er riktig at det er veldig få kommuner som har bygd ned mye av strandsonen. Farsund kommune bygde over en 20-årsperiode ned 2 pst. Det vil ta 100 år å bygge ned 10 pst. med denne farten – og de er blitt kritisert fordi de gir så mange dispensasjoner. Men det som er tilfellet, er at sosialistene og deres holdning hindrer at de minst bemidlede får seg hytte på Sørlandet, for på Sørlandet og langs Oslofjorden er det helt forskjellig. Der hvor jeg kommer fra, Farsund – som er så langt sør i landet som mulig – kan alle få bygd seg en hytte hvis man får tillatelse. Så må man differensiere og si at her kan det bygges, og her kan det ikke bygges. Jeg inviterer statsråden og komiteen til å komme og se hvordan det er i Farsund. Da ville man kanskje få en annen oppfatning av denne saken.
-1	I et tidligere svar her innrømte ministeren at han ikke kunne være sikker på at noen av disse var returnert i strid med forutsetningene. Jeg skjønner at ministeren må svare at han stoler på utlendingsforvaltningen, men er det mulig for statsråden i hvert fall å kunne svare på hvorfor retningslinjene som UDI har for internflukt i Afghanistan, ikke forholder seg helt konkret til og helt svarer til de retningslinjene som UNHCR har? Det er ikke noen tvil om at UNHCRs retningslinjer for retur av barnefamilier til internflukt er strengere, nettopp fordi de forutsetter at det må være et nettverk der som er villig til og i stand til å gi meningsfylt støtte. Og det kan man vel ikke si har vært på plass når familier må flykte, som det første de gjør.
-1	Det er lang tradisjon i norsk samfunnsliv for at fagbevegelsen har framforhandlet avtaler som senere har vært gyldige for alle. 37,5-timers uke og AFP-ordningen er to eksempler på det bare fra de siste ti års lønnsoppgjør. Når statsministeren nå sier at hans begrunnelse for å gå imot at dette blir en del av lønnsoppgjøret, er at det treffer bare noen, og når han samtidig sier at han er for at alle de 900 000 arbeidstakere som i dag ikke har tjenestepensjon, skal få det, er det bare én logisk konklusjon på dette, og det er at Regjeringen ved oppfølgingen av Pensjonskommisjonen vil foreslå obligatorisk tjenestepensjon. Ellers er det ikke mulig å komme med den begrunnelsen at det bare er lønnsoppgjøret som treffer noen få – hvis man da mener samtidig at denne tjenestepensjonsordningen skal treffe alle arbeidstakere. Derfor er et naturlig oppfølgingsspørsmål til statsministeren: Forstår jeg nå statsministeren riktig, og vil det bety at en logisk oppfølging av dette vil være at Regjeringen vil foreslå obligatorisk tjenestepensjon for alle, og at det derfor ikke er nødvendig at det blir en del av lønnsoppgjøret?
-0	La meg først bare slå fast at det er ingen som prøver å spille offer her. Hvis det er noen som har spilt offer etter 22. juli, er det til de grader Arbeiderpartiet, og det bør de også gjøre, for de var et av de store ofrene. Og det er det Arbeiderpartiet nå tydeligvis har lagt en strategi på – å videreføre denne debatten gjennom å angripe Fremskrittspartiet. Vi skal stå oppreist og ta denne debatten, men jeg vil gjerne utfordre utenriksministeren, for utenriksministeren har også vært ute og betraktet noen av Fremskrittspartiets representanter som hatske og ondskapsfulle. Jeg vil be om hjelp fra utenriksministeren: Dersom ord fører til handling, noe utenriksministeren også har antydet, er det slik at ord fra Fremskrittspartiet kan føre til handling, men ikke ord fra Arbeiderpartiet – når Arbeiderpartiet snakker om islamisering, når Arbeiderpartiet kaller muslimske ledere for mørkemenn, når Arbeiderpartiet er motstander av burka? Eller: Når Arbeiderpartiet sier at Fremskrittspartiet skal bekjempes med alle midler, hvilke midler er det da man skal bruke?
-1	Jeg registrerer økende uenighet i miljøpolitikken mellom de gamle regjeringspartiene Venstre og Høyre. Vi får kritikk fra Høyre for å være for miljøvennlige, fordi vi ikke vil åpne for å bygge sterkt forurensende gasskraftverk uten krav om CO2-håndtering. Samtidig kritiseres vi fra Venstre for ikke å være miljøvennlige nok. Den miljøpolitiske avstanden har økt mellom Venstre og Høyre etter at de forlot regjeringskvartalet. Denne avstanden er også en pekepinn på hvorfor den forrige regjeringen ikke fikk til en miljøvennlig håndtering av CO2-utslippene, på tross av løftene i Sem-erklæringen. Gunnar Kvassheims innlegg viser at Venstres miljøpolitikk har hatt godt av regjeringsskiftet. Regjeringsskiftet har i tillegg vært bra for dem som ønsker CO2-håndtering og satsing på ny fornybar energi. Men jeg må bare gjenta spørsmålet som representanten Hansen stilte: Ser Kvassheim for seg at en allianse mellom Høyre og Fremskrittspartiet, der Venstre er med, løser de utfordringene vi står overfor når det gjelder å redusere utslippene av klimagasser?
-1	"Først vil jeg takke statsråd Knut Storberget for at han så sporty stiller opp på så kort varsel, da Karita Bekkemellem er blitt syk. Dette er en interpellasjon som jeg tar opp fordi jeg er alvorlig bekymret for om hjelpeapparatet og rettsapparatet har forstått hvor skadelig det er for et barn å vokse opp med vold i familien – også når barnet ikke blir slått sjøl. Inntil nylig har vi hatt avgjørelser i domstolene som tyder på at man har sett på familievold som enkelthendelser, ikke som en tilstand som barnet kontinuerlig berøres av. Og jeg tror jeg har belegg for å påstå at svært mange innen retts- og hjelpeapparatet ikke er klar over at barn som er vitne til at moren blir utsatt for vold, faktisk kan bli mer skadet enn dersom de sjøl blir slått. Øyvind Aschjem fra Alternativ til Vold sier i dagens Aftenposten: «Barn som vokser opp med vold i familien, er ikke lenger å betrakte som vitner, men som direkte utsatt.» Vi hører stadig gjennom media, og gjennom direkte kontakt til mange av oss her på huset, om mødre som fortviler fordi barnas far har fått samværsrett til tross for at han har mishandlet og truet henne. Da jeg ble valgt inn på Stortinget i 2001, møtte jeg til og med kvinner som hadde fått innvilget bosted på såkalt kode 6, dvs. at de bodde på hemmelig adresse fordi de fryktet så sterkt å bli utsatt for vold eller drap, men som opplevde at de til tross for dette ble pålagt å sørge for at mannen de hadde flyktet fra, skulle få være sammen med barna. Dermed måtte de likevel bo i nærheten av ham. Flere opplevde til og med at offentlige etater ikke sikret opplysninger om bosted, og mange barn har opplevd et forferdelig press på å gi sin far opplysninger om hvor moren bor, og hvem hun er sammen med. Et annet eksempel på vanvittig praksis fikk vi 6. november i år. Da kunne vi høre på NRK om en kvinne som måtte betale flere tusen kroner i måneden for å finansiere tilsyn ved samvær, sjøl om det er retten som har pålagt tilsyn fordi eksmannen hennes er voldelig og hun har voldsalarm. Politiet har funnet ti våpen hjemme hos mannen – men samvær med barna, det skal han altså ha. Vi vet nok om konsekvensene av å vokse opp med vold i familien. Alternativ til Vold anslår at om lag 100 000 barn vokser opp i voldsutsatte familier. Familievold rører ved barnets fundamentale opplevelse av trygghet, og trygghet er en forutsetning for barnets utvikling og tilknytning. Barn som lever i et voldshjem, kan faktisk få skader på hjernen. Dette er påvist av bl.a. Bruce Perry i 2004. Fordi hjernen fokuserer all sin energi på volden og truslene rundt seg, blir andre deler av hjernen underutviklet. En oppsummering av 47 ulike studier viser at barn som lever i voldsutsatte hjem, ofte er mer utagerende, mer aggressive, skaper mer konflikter og har en mer «antisosial» atferd enn andre barn. Andre er innagerende, engstelige og triste, og den fysiske helsen er ofte dårligere enn hos andre barn. Mange studier fra ulike fag gir grunnlag for å si følgende: Krenkede og skadde jenter – vi vet dessverre for lite om guttene – vokser opp til å bli krenkede og skadde kvinner, som blir mødre til barn som blir krenket og skadet. Den generasjonsovergripende effekten av kvinners voldserfaring er nå svært godt dokumentert. Den tilsier at misbrukte kvinner, særlig hvis de også har vært misbrukte jenter, har stor risiko for en rekke problemer og sykdommer, som spiseforstyrrelser, stor overvekt, kroniske smerter, kroniske sykdommer, seksuelle problemer, sjølmordsfare, sjølskade, rusmisbruk osv. Dette er derfor ytterst alvorlig, og det er svært viktig at kunnskapen benyttes aktivt – ikke minst av helsevesenet – for å avdekke og forebygge vold og overgrep, og gi adekvate tilbud til mennesker med slike erfaringer. Dr. med. og allmennlege Anna Luise Kirkengen har i sin bok «Hvordan krenkede barn blir syke voksne» vist hvordan krenkelser som vold og overgrep påvirker barns helse gjennom et helt liv hvis de ikke får hjelp. Og får de hjelp? Det er min påstand at vi ikke har et godt nok apparat til å hjelpe barn som lever med vold i familien, eller for den saks skyld barn som blir utsatt for overgrep. I sommer hospiterte jeg en uke på barnevernskontoret i bydel Sagene. Jeg fikk være med på klientsamtaler og møtte flere av de kvinnene som vi hører om i media, fortvilte kvinner som vil at barnevernet skal gripe inn og beskytte barna deres, mødre med barn som utagerer etter langvarig mishandling og trusler, hvor barne- og ungdomspsykiatrien med all tydelighet ikke forstod hvor viktig denne volden var for barnets helse og atferd, med i stedet lette etter andre faktorer. Jeg møtte en kvinne med fire låser på døra. Hun leverte barnet til samvær når faren bad om det, og turte ikke engang å be om at de skulle inngå en avtale. Men jeg møtte også en kvinne som kom til førstegangssamtale fordi legevakta hadde sendt bekymringsmelding etter at hun kom fullstendig forslått som en følge av brutal mishandling. Hun satte stor pris på at legevakta hadde brydd seg om hennes barns ve og vel, og tok imot barnevernets bistand med stor takk. Og jeg møtte barnevernsarbeidere som gjør en fantastisk innsats, og som har tatt på seg rollen som koordinator for å få til det viktige lokale samarbeidet mellom de som møter barna hver eneste dag, de som er nødt til å snakke sammen hvis vi skal oppnå det målet som de fleste snakker om: Rask og koordinert hjelp til barn som lider. Samtidig er det etter min mening tydelig at barnevernet har for begrensede muligheter til å gi den hjelpen de burde kunne gi til disse barna, sjøl der de får til det viktige tverretatlige samarbeidet. Barnevernet mangler myndighet i samværssaker hvor alvorlige konflikter mellom foreldrene skader barna, eller hvor samværskonflikter er et resultat av vold og trusler. I dag er det uklart hvorvidt barnevernet kan sette i gang en undersøkelse av forholdene hjemme hos samværsforelder – som oftest far – dersom de frykter at barnet utsettes for omsorgssvikt eller vold. De kan ikke stoppe åpenbart skadelig samvær, eller gå til fylkesnemnda for å be om at dette gjøres. De kan heller ikke be om at det iverksettes tilsyn ved samvær. De har bare to muligheter: 1.Å vurdere hvorvidt mor klarer å beskytte barnet sitt godt nok mot en voldelig far. Og hvis ikke: vurdere hvorvidt mor er en god nok omsorgsperson for barnet sitt. Det betyr altså at de til syvende og sist kan bli nødt til å ta fra mor omsorgen fordi hun ikke klarer å beskytte barnet. 2.Å råde mor til å gå rettens vei for å få stoppet samværet, og eventuelt anmelde far, noe svært få ønsker eller tør å gjøre. Alt ansvar blir dermed lagt på mor. Jeg tror de fleste er enig i at dette er helt urimelig. Det er i dag ikke eksplisitt uttrykt i loven at det skal gis skjerpet straff for familievold hvis barn er vitne til volden. Det bør det. Barna bør også få en klar mulighet til voldsoffererstatning i slike saker, på samme måte som i Sverige. Det tror jeg vil virke oppdragende. Dommere, advokater og andre som har betydning for utfallet av samværssaker, må få god kunnskap om familievoldens konsekvenser for barn, og jeg mener at det bør vurderes om fylkesnemnda, ikke domstolene, er rette instans i samværskonflikter som utvikler seg så alvorlig at barnevernet mener at barnet lider. I tillegg må barneperspektivet innarbeides i rutiner og systemer i hjelpeapparatet. Psykiatrien og rusomsorgen, legevakt og annen helsetjeneste må få rutiner som gjør at de alltid varsler barnevernet når de er bekymret for barn de har i behandling, eller barn av pasienter de har i behandling. Helsestasjonene er særlig sentrale, for vi vet at volden kvinner utsettes for, øker når de er gravide. Politiet har de siste åra fått langt bedre rutiner og systemer. Både dagens justisminister og også den forrige, jeg sjøl og mange andre har vært pådrivere for å få dette til. Mange andre hjelpeinstanser kan lære mye av hvordan politiet har utviklet seg på dette feltet. I dag sier mange at de er redde for å melde fra til barnevern eller politi, i frykt for å ta feil. Men for barna er det langt verre at ingen gjør noe når det er mistanke om at noe er galt, enn at noen reagerer unødig. Redd Barna kaller det rett og slett for tjenesteforsømmelse når hjelpeapparatet lar være å sende bekymringsmelding. Fra SVs side har vi store forhåpninger til Barnas hus, som skal opprettes fra neste år, og som jeg sjøl er en av forslagsstillerne bak. Og vi har forhåpninger til at barneministeren – og gjerne også justisministeren – vil ta enda flere tverrdepartementale initiativer på dette feltet. Vi vet at både barneministeren og justisministeren er opptatt av å beskytte barn mot vold og overgrep. Derfor ønsker vi at de tiltakene jeg har skissert, blir seriøst vurdert, som styrking av barnevernet, tydelige krav til tverretatlig samarbeid lokalt, nye og tydelige rutiner og systemer for bekymringsmeldinger, strengere reaksjoner i retten når barn er vitne til vold, og økt kunnskap og kompetanse i alle ledd. Jeg tror verken hjelpeapparatet eller rettsapparatet helt har forstått hva det betyr for et barn å leve med vold i familien. Jeg tror mange fortsatt sier: Ja, men han brukte jo ikke vold mot barnet. Vi må gjøre alt hva vi kan for å forhindre at barn må lide under denne mangelen på forståelse."
-0	Jeg forsto ikke om statsråden var enig eller ikke enig i om dette var riktig bruk, og jeg stiller spørsmålet nok en gang. Allerede 1. november 2000 hadde jeg oppe spørsmål om skilting bl.a. Det er jo ganske mange næringsdrivende som ønsker å sette opp skilt langsetter f.eks. rv. 3, som vi nå omtaler, og det fikk de nei til. Dette har jeg spurt om mange ganger – både i 2004, 2006 og framover, fram til nå – og alle gangene har det vist seg at man får avslag, nettopp på grunn av at en masse skilting langsetter veien tiltrekker seg bilistenes oppmerksomhet. Man skulle jo tro, med all respekt, at når man ser fargede elgskilt i tre som er satt opp på trærne langsetter rv. 3, har det motsatt hensikt. Det tror i hvert fall jeg. Det er mange som har snakket med meg om dette, og de skjønner ingen ting. Det alle mener, er at det må være en annen måte å bruke 1 mill. kr på for å øke trafikksikkerheten. Jeg spør statsråden én gang til: Synes statsråden det er riktig?
-1	Det er egentlig ganske sjelden i Stortinget at det er så lite behov for at en statsråd tar ordet som i denne debatten, for her kan jeg slutte meg til så godt som alt som er sagt i alle innlegg, unntatt i Fremskrittspartiets. Det var en god gjennomgang av saksordføreren. Arbeiderpartiet og Høyres innlegg inneholdt også veldig mye av det jeg har på hjertet. Skovholt Gitmark sa f.eks. at FN er en uunnværlig organisasjon, og en tungrodd organisasjon. Begge deler er uomtvistelig riktig. Uten FN ville verdenssamfunnet sett veldig mye dårligere ut. Vi trenger FN for å gi legitimitet. Jeg tenker f.eks. på situasjonen i Libya nå, hvor man er avhengig av FN for å gi legitimitet til de tiltakene man ønsker å gjøre. FN er også en av de viktigste utviklingsaktørene på bakken rundt omkring. Så FN er helt uunnværlig. FN er ikke bedre enn hva 200 land til sammen klarer å bli enige om. FN er tungrodd. Det har vært tilfeller av pengemisbruk og korrupsjon. Alt dette er like riktig. Det finnes bare ett svar på det, nemlig at Norge som et lite land som er avhengig av FN, og som setter FN veldig høyt, gjør sitt aller ytterste for å gjøre FN bedre. Det er ikke noe som helst fnugg av tvil om at Norge er en internasjonal pådriver for en FN-reform. Statsminister Stoltenberg ledet det panelet som har gjennomført de største forandringene i FN i de senere år, nemlig det å få til ett FN på landnivå. Dette har vært veldig vellykket i mange land – ikke så vellykket overalt – men i det store og hele har det vært en stor suksess å få FN til å opptre som én organisasjon og ikke som et vell av mange små i de landene de har aktiviteter på bakken. Så Norge er en pådriver. Det betyr ikke at vi ikke kan høste erfaringer fra hva andre land har gjort. Sverige har vært nevnt her. Men jeg vil like mye si at Storbritannia i det siste har vært pådriver for nødvendige og riktige reformer i FN. Det gjør disse landene til veldig naturlige samarbeidspartnere for Norge. Vi har veldig mange av de samme ideene som Sverige og Storbritannia. Selv om de har sentrum-høyre-regjeringer og vi har sentrum-venstre-regjering, er det på ingen måte noen hindring for at vi kan samarbeide om gode reformer i FN-systemet. Jeg mener at det er akkurat det samme som gjelder for FN, som gjelder for frivillige organisasjoner, og som gjelder for statlig bistand, nemlig at det må være fokus på resultater. Resultater må kunne måles eller sannsynliggjøres. Det betyr ikke at det er like lett å måle resultater på alle områder. Selvfølgelig er det lettere å måle hvor mange skoleplasser eller hvor mange sykehusklinikker du kan bygge. Det er ikke så lett å måle kvaliteten på utdanning eller kvaliteten på helsetilbudet. Det kan være enda mye vanskeligere å måle f.eks. hvordan Verdens helseorganisasjon påvirker det globale helsetilbudet, eller om FNs miljøprogram virkelig påvirker politikken på landnivå. Men det at det er vanskeligere, gjør ikke at det er en ambisjon vi skal fjerne. Også når FN har en normativ rolle, og når FN forsøker å påvirke politikk, skal ambisjonen være at vi måler om dette har effekt. Hvis det ikke har det, prøver vi å kanalisere våre midler inn der det kan ha effekt, og vi prøver å påvirke og forandre strukturer som ikke er gode nok. Så er det enighet om et forslag om at vi skal ha en kontinuerlig vurdering av FN-organisasjonenes effektivitet. Der vil jeg bare si at når det gjelder arbeidet med å videreutvikle de såkalte profilarkene, så har en delegasjon allerede vært i Stockholm for å få bedre innsikt i svenskenes gjennomgang av dette. Vi har sett at de er veldig like Norge, men vi vil fortsette med å forbedre samarbeidet med Sverige om det. Dette vil innarbeides i budsjettproposisjonen for 2012. Vi er også aktive i det internasjonale nettverket som heter MOPAN – fin forkortelse. Det er et nettverk av 16 giverland som gjennomfører gjennomganger av FNs ulike organisasjoner. I 2011 vil Norge ha særlig ansvar for å vurdere FNs organisasjon for ernæring og landbruk og FNs høykommissær for flyktninger. Andre FN-organisasjoner vil bli vurdert under ledelse av andre. FNs landbruksorganisasjon er en av dem vi har hatt betydelige kritiske merknader til og derfor også har trukket ned på støtten til. La meg si at noe av det mest spennende som har skjedd internasjonalt det siste året på dette området, er gjennomgangen som den nye regjeringen i Storbritannia har gjort. De har gjort det enestående at mens de kutter bevilgningene på alle andre områder, så øker de bevilgningene til bistand, og de opprettholder bevilgningene til helse. Jeg tror det er uten sidestykke i verdenshistorien at en regjering som kutter så mye, ikke bare lar være å kutte, men faktisk øker sitt internasjonale bidrag – det er veldig interessant og positivt – men som et ledd i det er det også gjennomført en grundig gjennomgang både av land og av de ulike FN-organisasjonene, inkludert Verdensbanken, Det globale fondet osv., og det er gitt karakterer til dem. I all hovedsak har de de samme vurderingene som oss, men vi skal selvfølgelig studere de britiske synspunktene og gå nærmere inn på dem, og også, i kontakt med Mitchell, innby til samarbeid mellom Norge og Storbritannia om hvordan vi skal få brukt vår samlede påvirkningskraft i riktig retning i FN-systemet.
-1	La meg først replisere til Jan Tore Sanner, som sa at representanten Grande Røys hadde en replikk han ikke likte. Vi registrerer at Høyre og Fremskrittspartiet har mye kyss, klapp og klem i disse dager. Vi registrerer det, og vi synes det er interessant. Vi synes det er nødvendig å spørre Høyre hva de egentlig holder på med, særlig fordi Bondevik selv har funnet grunn til å advare mot dette. Jeg forstod i replikken at han synes det ble for lite kritikk av Høyre. Det skal han nå få i rikelig monn – det kan jeg love representanten Sanner! Dette budsjettet er det klareste eksemplet på Høyre-politikk vi har hatt i denne perioden, og det desidert mest usosiale budsjettet også. Det viser med all mulig tydelighet hvem det er som har makten i Regjeringen. Dette er klassiske Høyre-forslag som nå kommer tilbake. Dette er et budsjettforslag som vil medføre økte forskjeller i Norge. Dette er et budsjettforslag som ikke vil medføre en vesentlig reduksjon av arbeidsledigheten, til tross for at Norge går svært godt om dagen. Og ikke minst, dette er et budsjett som vil gjøre at kommunene fortsatt vil slite meget tungt. Selv etter en beskjeden økning etter budsjettforliket dekkes ikke engang skattetapet til norske kommuner opp. Det er ikke helt uten grunn at til og med Høyres egne ordførere nå er svært misfornøyd og klager sin nød. De kan vel ikke være spesielt beroliget når de får høre av Jan Tore Sanner, med dårlig skjult arroganse, at kommunene har fått nok penger, slik han sa det i Aftenposten for to dager siden. Det som kanskje er det mest slitsomme for mange av Høyres lokalpolitikere, er at forskjellen i virkelighetsbeskrivelsen mellom stortingsbenken og regjeringskontorene og kommunene er så uendelig stor. Høyres lokalpolitikere rundt om i landet sliter akkurat like mye, og de møter de samme velgerne på butikken som våre lokalpolitikere gjør. Høyres virkelighetsoppfatning her fra Stortinget er at de har nok penger, de må bare bruke dem mer effektivt, som det heter på Høyre-språket. Jeg vil tro at Høyre har betydelige problemer mange plasser lokalt, simpelthen fordi virkelighetsbeskrivelsen Høyres sentrale politikere gir, er så langt unna virkeligheten man møter i norske klasserom, i norske sykehjem eller hvor det måtte være i kommunen. I dette budsjettforslaget som ble lagt fram av den Høyre-dominerte regjeringen, har vi mange klassiske, usosiale Høyre-forslag, og la meg ta noen av dem, slik at Jan Tore Sanner blir fornøyd. Man foreslo over 1 milliard kr i økte egenandeler nok en gang. Man skattlegger altså sykdom, men man skal ikke skattlegge rikdom. Man økte sykelønnsutbetalingen for arbeidsgivere med over 1 milliard kr – et klassisk forslag som er typisk Høyre. Dette ble stoppet i budsjettforliket. Man gav store skattelettelser til høyinntektsgrupper, mer enn 4 milliarder kr til dem som er over innslagspunktet for toppskatt. Man gav store lettelser i formuesskatten – ikke for dem med en vanlig bolig, men til dem som har aksjer eller formuer i aksjer. Verdsettelsen av dette skulle reduseres fra den bokførte verdi til 65 pst. av verdi. Dette er et forslag som bare alene gjør at en mann som Rimi-Hagen får flere titalls millioner kroner i skattelettelser. Det er vel dette som er det største paradokset. Det er sikkert mange som mener det kan være riktig å gi skattelettelser, og det er mange i Norge som har bruk for skattelettelser, men hvorfor i himmelens navn mennesker som Rimi-Hagen skal få skattelettelser, tror jeg det er svært vanskelig for mange av oss å forstå. I tillegg foreligger dette usosiale forslaget om økning av momsen med 1 pst. til 25 pst., som Høyre også har gått inn for. Her registrerte jeg at Jon Lilletun mente at det at man fikk økt momsen med 1 pst. var en seier for Kristelig Folkeparti. Da slapp man 9,3 milliarder kr i skattelettelser, man fikk bare 3,3 milliarder kr. Det viser vel med all mulig tydelighet hvem som har preget dette budsjettet mest. Det er Høyre, og Kristelig Folkepartis seier var en økning av momsen med 1 pst. Det sier litt om helheten i dette budsjettet. Jeg tror nok også mange tenker som så at hvis det er nødvendig å stramme inn, hvis det er nødvendig å gi skattelettelser, er dette budsjettet et galt signal, for det er mange i Norge som med fordel bør stramme inn. De får mer i dette budsjettet, og de som burde fått skattelettelser, får ikke det i dette budsjettet. Med andre ord, dette er et budsjett i feil retning, det er et budsjett som ikke aktivt bruker finanspolitikken til å utjevne forskjeller, til å slåss mot f.eks. økte egenandeler eller til å gi muligheten til større kommunal handlefrihet. Det er, for å si det akkurat som sant er, et budsjett uten ambisjoner for landet vårt. Engelskmennene bruker ofte å si man skal ha enten «hands on» eller «hands off». Når man sier «hands off», er det det som denne regjeringen har. Man har altså ikke ønske om å ha styring, man har ikke ønske om å bruke de virkemidlene og den viljen som skal til for å prøve å få det beste ut av landet vårt. «Hands off» betyr simpelthen at man ikke tar det ansvaret det er å sitte og prøve å styre. Vi ønsker «hands on» – det betyr at vi ønsker at vi skal prøve å bruke de ulike virkemidlene staten besitter, for å få et bedre samfunn for oss alle sammen. La meg si litt om det som ligger i vårt alternative budsjett, og som er en annen måte enn den den sittende regjering bruker av virkemiddel for å virkeliggjøre det beste i samfunnet vårt. Hovedutfordringen, sett fra SVs ståsted, er at vi må kjempe mot ledighet og mot forskjeller. Vi har 100 000 mennesker som i dag ikke har et arbeid å gå til. Bare i løpet av denne stortingsperioden har tallet på langtidsledige økt til 25 000 – 12,5 pst. av ungdommen vår under 25 år har ikke et arbeid å gå til. Og dette i en situasjon der næringslivet går godt. Det er «all time high» på Oslo Børs. Norsk næringsliv har svært gode tider, samtidig registrerer vi det paradokset at ungdommen ikke kommer seg i arbeid. Én grunn til det er at det finnes ingen automatisk sammenheng mellom det at næringslivet går godt, og at folk kommer i arbeid. Det vi ser, er at investeringslysten i Fastlands-Norge er lav. Den er høy i oljesektoren, høy i petroleumssektoren, men lav i Fastlands-Norge. Grunnen til det er at det ikke automatisk er sammenheng mellom et stort overskudd og at man investerer i Norge. Det er det paradokset vi nå ser. Når vi da har en regjering som er «hands off», som ikke ønsker å bruke det virkemiddel som statsbudsjettet er, til å skaffe ungdom muligheten til å komme seg inn på arbeidsmarkedet, resulterer det i at på tross av at man nå burde hatt en langt lavere ledighet, har vi ikke det! Det SV ønsker å gjøre med dette, er å ha flere målrettede tiltak som vil gjøre det mer lønnsomt å skape arbeidsplasser i Norge. Vi ønsker å bedre avskrivningsreglene for norsk industri, som gjør det mulig å investere i fornying av produksjonsapparatet for å opprettholde høy produktivitet. Vi ønsker å satse massivt på forskning. Forskning er én av de aller viktigste komponentene for at norsk næringsliv skal være konkurransedyktig. Vi er sjanseløse i konkurranse om lavest mulig kostnad, men vi har all mulig grunn til å tro at våre arbeidsplasser vil være konkurransedyktige hvis vi har mer kunnskap om produktene. Vi satser på Innovasjon Norge, som er et av de viktigste statlige virkemiddelapparatene for å skaffe egenkapital til norske gründere eller bedrifter som ønsker å utvide egenkapitalen. For dette er kanskje et av de aller største paradoksene, vi har et land som flyter over av penger, samtidig som det er så vanskelig for flinke unge mennesker å få noen til å skyte penger inn i bedriften. Det er langt mer lukrativt å kjøpe eiendom eller bolig, for her reduserer jo Regjeringen skatten, og dermed er det langt mer lukrativt for et menneske som har penger, å satse på bolig, for det er en sikker investering, som gir avkastning, og til og med ikke skatt, istedenfor å ta sjansen på å satse på unge mennesker som ønsker å skape en arbeidsplass. Det som også er nødvendig, er at vi bedrer kommuneøkonomien. Kommuneøkonomien er faktisk noe av det viktigste når det gjelder å få mennesker i arbeid. Én grunn til at vi nå ikke har lavere ledighet enn vi har, er nettopp at kommunesektoren har det så stramt at kommuneansatte sies opp for første gang i moderne tid. Det som også er et paradoks, er at det fins ingen sammenheng, som Høyre gjerne sier, mellom lavere offentlige utgifter og bedre rammevilkår for næringslivet. Nylig ble det publisert en rapport fra World Economic Forum, som er et meget høytflygende økonomisk råd. New York Times oppsummerer en del av sammenhengen på følgende måte: Glem myten om den skandinaviske sosialismen og hvordan dens skatter og dyre offentlige helsetjenester ødelegger privat næringsliv. Intet kan være lenger fra sannheten. Det viser seg at fire av de seks øverste på listen over konkurransedyktige økonomier i verden er de fire nordiske land – de fire landene med høyest skattenivå i verden. I Norge tar nemlig fellesskapet store deler av regningen som næringslivet selv må ta i mange andre land, og på den måten bidrar man til konkurransekraft for næringslivet. Det betyr at Høyres ensidige fokusering på lav skatt ikke bare er feil, den er simpelthen meget feil! Og nå blir ikke det sagt bare fra SVs side, men også av mennesker som i sin alminnelighet deler et konservativt livssyn. Dette er det i grunnen viktig å vite når man skal målrette tiltak for å skaffe arbeidsplasser både i industri og i offentlig sektor. Det interessante er at hvis man er rundt og snakker med norsk næringsliv, vil man se at norsk næringsliv av erfaring faktisk mener akkurat det samme. De er opptatt av egenkapital, de er opptatt av forskning, de er opptatt av at det offentlige skal bry seg, de er opptatt av at det simpelthen skal finnes noen der å spille ball sammen med. Det vi nå har, er en regjering som ikke ønsker å spille ball sammen med dem som ønsker å skape arbeid og velstand i Norge, og det er foruroligende. Vi har en formue som er viktigere enn noen annen i dette landet, og det er mennesker. Det er arbeidskraft, det er hode og det er hender. Det er det SV ønsker å virkeliggjøre i dette budsjettet, og at vi satser mer på et framtidsrettet næringsliv. Hele den innretningen vi har, er et annet fokus enn det den Høyre-dominerte regjeringen har, for de setter bare lavere skatt i fokus. Men lav skatt skaper ikke et mer konkurransedyktig næringsliv. Et målrettet samspill, der myndighetene bruker sine muligheter og næringslivet gis vekstmuligheter, er det som skaper flere arbeidsplasser og framgang. I tillegg satser SV på offentlig økonomi, på kommunen og på sykehusene. Vi ønsker å bruke 6,5 milliarder kr mer på kommunene, som gjør det mulig for kommunene å ha et velferdstilbud med større kommunal handlefrihet, som gjør det mulig å ruste opp skolene våre, som gjør det mulig å ruste opp sykehjemmene, som gjør det mulig å ansette mennesker igjen i kommunesektoren, og som gjør det mulig å ta igjen det etterslepet veldig mange kommuner har, ikke minst på vedlikehold og andre viktige oppgaver. Dette er helt nødvendig, også for sysselsettingen, men det er først og fremst nødvendig fordi vi i dette landet har råd til å bruke mer penger på fellesskapet. Det er altså et paradoks som mange ser, at mens denne staten flyter av penger og svært mange av oss har bedre privat økonomi enn noen gang, har ikke kommunen, der velferden produseres, der ungene våre går i skolen, nok penger til helt nødvendige oppgaver. Dette paradokset er det vi prøver å løse i vårt alternative budsjett ved målrettet å gi mer penger til dem som produserer velferd i Norge, de mange titusenvis av ansatte der ute som produserer velferd for samfunnet vårt, og som vi skal gi større mulighet til å skape et godt samfunn for oss alle. I tillegg ønsker vi å styrke sykehusøkonomien, som er helt avgjørende for å få en bedre sykehusbehandling. Her har vi altså fått et budsjettforlik som går i helt feil retning, der en større del av sykehusets inntekter skal være gjennom innsatsstyrt finansiering, et veldig lite målrettet og treffsikkert virkemiddel for å hjelpe f.eks. folk med psykiatriske lidelser, folk med kroniske lidelser eller mennesker med vanskelig diagnostiserbare lidelser. Dette vil bety mer av de operasjonene det er lett å finne en diagnose for, og mindre av det sykehuset faktisk har bruk for. Det var jo derfor Regjeringen også reduserte innsatsstyrt finansiering i forrige budsjettforslag – vi har nå kommet tilbake til 60 pst., som er en ulykke for norske sykehus. Vi ønsker å utsette balansekravet. Det er nødvendig for at sykehusene skal ha lengre tid til å komme i økonomisk balanse. Vi tilfører sykehusene 1 milliard kr, som er helt avgjørende for at de skal klare flere pasientbehandlinger. Det tredje SV fokuserer på i sitt alternative statsbudsjett, er miljøet. Det er helt avgjørende i de tider vi nå er inne i. Det er til og med slik at det nå er framstående amerikanske republikanere som skjønner at de er nødt til å ta ansvar for miljøet på en helt annen måte enn det man gjør. Grunnen til det er at klimaendringene er større enn det vi har hatt grunn til å frykte. Den siste rapporten levner liten tvil om at den globale oppvarmingen er en realitet. Det betyr at det må settes inn tiltak som hindrer klimagassutslipp. Det å hindre eller redusere klimagassutslippene er en langsiktig prosess. Det vi nå vet, er at Russland har ratifisert Kyoto-avtalen, noe som gjør at disse kravene vil bli stilt til hele det europeiske næringslivet, også i Norge. Det betyr at vi er nødt til å gjøre jobben hjemme, lokalt, slik at vi skal kunne bidra til at vi får en mer miljøvennlig verden. Da er det særlig to ting som er avgjørende, og som SV tar tak i i dette budsjettet. Det ene er å skaffe mer rom for fornybar energi. Det betyr at vi må satse mer på forskning og tilskuddsordninger som gjør det mulig å ha mindre fossilt brensel. Her har Norge et grenseløst potensial, både i form av at vi kan skape mye energi og ikke minst ved at vi kan skape framtidsrettede arbeidsplasser. La oss bare ta solcelleindustrien, som er et godt eksempel på hvordan det er mulig for flinke mennesker å skape næringsvirksomhet, skape framtidsrettede arbeidsplasser og ikke minst skape produkter som forurenser mindre enn de energibærerne vi i dag har litt for mange av. Dette vil skape tusenvis av arbeidsplasser og være en måte som vi kan gå inn i framtida på. Men det vil ikke minst, og det er kanskje det viktigste perspektivet, bidra til mindre CO2-utslipp, som jo er helt avgjørende. Det andre viktige forslaget i så måte er å flytte transport over til kollektiv transport. Det betyr at vi må satse mer på jernbane og gi større tilskudd til kollektiv trafikk, særlig i byene, der det er mulig for mennesker å reise kollektivt uten at det oppleves som en veldig tidssløsing. Vi bruker mye penger på dette fordi det er nødvendig for å nå de mål som er satt i klimapolitikken, og for å skape et bedre miljø for barna våre. Noen må gå foran og ta miljøet på alvoret. Det vi har gjort i Norge i mange år, er at vi har snakket om at miljøet er viktig, men ingen har vært villig til å gå foran og si: Det krever at vi faktisk setter inn noen tiltak. SV anviser i dette budsjettet hvilke tiltak som kan gjøres (presidenten klubber). Jeg hører at presidenten klubber. Det betyr at jeg skal avslutte. Jeg må bare få ta opp de forslagene som er referert i innstillingen og som SV er medforslagsstiller til eller står alene om.
-0	Det kom noen påstander som jeg bare må få lov til å dokumentere. Vi har prøvd å undersøke litt. Når det gjelder EØS-avtalen, som flere har vært opptatt av, står det ordrett i Del III Fri bevegelighet for personer, tjenester og kapital, Kapittel 1 Artikkel 28, som omhandler disse spørsmålene. Det står bl.a. i punkt 2: «Den frie bevegelighet innebærer at all forskjellsbehandling av arbeidstagere fra EFs medlemsstater og EFTA-statene på grunnlag av statsborgerskap skal avskaffes når det gjelder sysselsetting, lønn og andre arbeidsvilkår.» Men så heter det i punkt 4 i Artikkel 28: «Bestemmelsene i denne artikkel skal ikke anvendes på stillinger i den offentlige administrasjon.» – Relativt klart! Så til Norden. Dette er hentet fra Nordisk Ministerråd: «Krav på medborgarskap för offentliga anställningar och uppdrag i Sverige». Der står det: «Enligt regjeringsformen (…) får endast den som är svensk medborgare inneha eller utöva:» – og så står det åtte–ni strekpunkter. Videre står det: «Enligt lagen om offentlig anställning (…) får endast svenska medborgare ha anställning som: - åklagere eller polis - militär.» Og så står det: «Regjeringen ges även befogenhet att föreskriva eller för särskilda fall besluta att vissa kategorier av anställninger skall förbehållas svenska medborgare. Dessa kategorier omfattar:» – og så er det tre omfattende strekpunkter. Det står videre når det gjelder Finland: «Krav på medborgarskap för offentliga anställningar och uppdrag i Finland. Enligt statstjänstemannalagen kan man utnämna endast finska medborgare til följande tjänster» – og så 14 strekpunkter. Det står også henvist til vår grunnlov § 92 når det gjelder en del ting om Norge, altså krav om statsborgerskap for offentlige stillinger og oppdrag i Norge, og de omfattende bestemmelser som er der. Det står også tilsvarende under punktet om krav om dansk statsborgerskap ved ansettelser i staten – en lang rekke ting som er der. Når man henviser til nordisk samarbeid, kunne man altså tatt seg bryderiet med å gå til informasjoner som vi har hentet ut fra Nordisk Ministerråd, fra www.HalloNorden.org, og så ville man funnet at Fremskrittspartiet har helt rett. Det er Norges storting og Norges regjering som beslutter hvilke stillinger som vi ønsker skal forbeholdes norske statsborgere. Jeg aksepterer at det kan være uenighet om hvilke stillinger det bør være. Vi vil fastholde vårt syn, at UDI er i en særstilling. Det er jo for så vidt bekreftet, bl.a. av Per-Kristian Foss, som sa at av forsiktighetshensyn i UDI sørger man for at ingen saksbehandler som er utlending, behandler søknader fra en som kommer fra det samme landet som vedkommende er statsborger i. Man har allerede gjort visse ting – da har man erkjent visse ting. Da er det jo bare et spørsmål om en grensedragning: Hvor streng skal man være? Vi fastholder vårt forslag, som er i samsvar med alle våre internasjonale forpliktelser, inkludert Nordisk Råd.
-1	Jeg mente å registrere at statsråden tegnet seg for å svare på de spørsmålene og utfordringene han har fått. Så har jeg registrert at han åpenbart har trukket seg. Da må jeg få utfordre statsråden på nytt, både på de spørsmål som jeg tok opp i stad, og også et par andre. Et av de trekk vi ser i kommuneøkonomien, er at egenbetalingen innenfor ulike sektorer øker: helsesektoren – sykehjem og sykehus – barnehager, skolefritidsordning, renovasjon og mange ulike felt. En stadig større og viktigere del av kommunens inntekter kommer gjennom en annen form for beskatning enn den tradisjonelle form for beskatning vi har hatt. Dette har vært skarpt kritisert av mange, også av den sittende regjeringen den gangen man var i opposisjon. I tillegg til de mange andre spørsmålene jeg hadde i mitt forrige innlegg til statsråden, kunne jeg tenke meg å høre hvordan han ser for seg at den utviklingen skal snus, hvis kommuneøkonomien fortsatt skal være så trang som det her legges opp til. Statsråden har jo innrømmet at kommuneøkonomien er trang. Ut fra det utgangspunktet som Regjeringen angivelig har, både i Voksenåserklæringen og ellers i sin generelle politikk, skulle det nå være en gitt anledning til at kommunene skulle få litt mer handlefrihet, men situasjonen er tvert imot den motsatte. Kommunene vil neste år få mindre handlefrihet enn de hadde i år, det vil også bety at de har mindre handlefrihet enn de hadde året før. Dette er helt vesentlige spørsmål for denne regjeringens politiske fundament, og derfor kan ikke statsråden unndra seg å komme opp på talerstolen og svare på de spørsmålene som opposisjonen har på disse viktige feltene. Jeg utfordrer derfor kommunalministeren til ikke å trekke seg neste gang, men gå opp og si hvordan man har tenkt å finne løsninger på disse utfordringene. Så et par ord til Fremskrittspartiet – Hagen og hr. Solholm og andre som har vært oppe her. Det er én ting som er befriende med Fremskrittspartiet, og det er at man ikke har lovt at norske kommuner skal få bedre råd. I så måte er det prisverdig, for de sier det rett ut: Vi har ikke noe ønske om å bygge velferd i norske kommuner, vi har ikke noe ønske om at kommunene skal ha selvråderett overhodet, vi ønsker at staten skal ha en sareptakrukke som de som ønsker, skal kunne stikke hånda si oppi og ta ut det de ønsker i forhold til helse, skole eller hva det nå er. I så måte er det prisverdig, men det er jo ikke på den måten man bygger et samfunn, det er ikke på den måten man bygger et land, det er ikke på den måten man skaper like muligheter for alle landets borgere når det gjelder helsetjeneste, skole, barnehager eller hva det ellers er. La meg også si noe til Inge Lønning, som brukte en del av sin replikk her på SV og utdanningspolitikk. Det er noen ganger når jeg hører Inge Lønning snakke om utdanningspolitikk, at jeg tenker: Har hr. Lønning fått med seg at realskolen er nedlagt? Har hr. Lønning fått med seg at framhaldsskolen er nedlagt? Eller hvilken skole er det han snakker om? Han snakker om en helt annet skole enn den skolen som faktisk er, og han angriper også SV for at vi vil begrense privatskolene. Ja, det gjør vi. Men hva er det da Høyre f.eks. gjør i revidert nasjonalbudsjett? Der tar man 70 mill. kr fra kompensasjon til 6-åringer. Høyre skjærer ned med et større beløp til den offentlige skolen enn det vi ønsker å begrense økningen til privatskolene med.
-0	Jeg er fornøyd og takker for svaret.
-1	Forbrødringen er ikke kommet så langt at jeg kan svare på vegne av Jan Petersen, så jeg får heller komme med noen spørsmål til ham. Det som alltid forundrer en når man hører Høyre snakke om utenrikspolitiske spørsmål, er at det synes nærmest uvesentlig hva Norge skal gjøre i de institusjonene som vi er med i. Altså, det avgjørende er å være medlem av NATO og å komme inn i EU, men vi får nesten aldri høre noe om hva Høyre vil bruke vårt medlemskap i disse institusjonene til. Det savner jeg hver gang, og jeg savnet det også i dag. Altså: Hva skal være Norges rolle? På hvilken måte skal vi påvirke? Hvordan skal vi påvirke forholdet til USA? Hva skal vi påvirke i EU? Men la nå det ligge, og la oss ta fatt i det som er Petersens anliggende, nemlig EU-debatten. Utenrikskomiteen kommer nå tilbake fra en rundreise i Slovenia og Slovakia, og jeg tror den gav oss ganske tydelige inntrykk på to punkter. Det ene er den overveldende positive innvirkning EU har på den politiske situasjonen i disse landene. EU er det som setter standarden for menneskerettigheter – EU påvirker f.eks. Slovakia til en helt annen respekt for sigøynernes virkelighet og liv enn de ellers ville hatt – og EU setter også langt på vei fornuftige økonomiske målsettinger for disse landene. På den annen side kommer vi også hjem med et inntrykk av at prosessene vil ta mye lengre tid enn en del her hjemme later som. Den formuleringen vi vanligvis hørte, var at man opprettholder målsettingen om EU-medlemskap i år 2003, men underforstått: Man har egentlig ikke tro på det, men regner med at man snakker om 2004 og 2005, og da for de søkerlandene som ligger aller først i løypa. Da blir det uforståelig hvorfor man har så fryktelig hastverk med å prakke på Norge en debatt som ikke er sunn. Det usunne kommer når Jan Petersen sier at det eneste mulige standpunkt for den som er intellektuelt åpen, er medlemskap. Ja, har man det utgangspunktet, hvordan i all verden skal det da være mulig å føre en meningsfylt meningsutveksling mellom sidene i Norge? Steensnæs og jeg tilhørte nei-siden i 1994. Vi kan ikke føre en meningsfylt meningsutveksling på basis av at bare de som er på ja-siden, er intellektuelt åpne, slik Jan Petersen sier.
-0	I de siste to årene, og spesielt i 2011, har det vært en stor debatt knyttet til brudd på arbeidstidsbestemmelser, spesielt rettet mot offentlig sektor. La meg få lov til bare å ta tre eksempler: Vi kan ta Moss kommune, med ordfører fra Arbeiderpartiet, som ble anmeldt av Arbeidstilsynet for grove og langvarige brudd på arbeidstidsbestemmelsene, Lillehammer, styrt av Arbeiderpartiet, som ble anmeldt for 7 006 brudd på arbeidsmiljøloven, og Trondheim, styrt av Arbeiderpartiet, som ble anmeldt for 26 100 brudd. I tillegg ser vi at det er en betydelig økning av anmeldelser også i sykehussektoren, der enkelte leger og ansatte sier at det har blitt såpass alvorlig nå at man velger å slutte i jobben sin. Mener statsråden at vi ser et bilde av et brutaliserende arbeidsliv innenfor offentlig sektor, spesielt i pleie- og omsorgssektoren, eller er det et bevis på at lovens bestemmelser er utgått, og at man trenger mer fleksibilitet?
-0	Det er greit at en ønsker å skryte av gode beslutninger på vegne av sin egen regjering - det er forståelig. Men i en debatt som dette er det likevel litt meningsløst å gjøre det, for det er jo ingen mulighet for å etterprøve om det faktisk er en god beslutning eller ikke, så lenge en ikke har tilgang til tallmaterialet som viser ulike vurderinger. Og historien viser som kjent ikke alternativer 20 år fram i tid. Representanten Nordtun får derfor ta på sin egen kappe om beslutningen er god eller ikke. Jeg skulle gjerne hatt tallmaterialet for å kunne stemme i hundre prosent og si at jeg er enig. Spørsmålet som gjenstår, er fortsatt, når det er så betydelige avvik i anslagene: Er det et tap på 30 millioner fat, eller er det et tap på 600 millioner fat? Hvis jeg hadde drevet en bedrift og kommet med to investeringskalkyler som det var 2 000 pst. forskjell i bunnlinjen på, så tror jeg at de som satt med pengesekken, ville ha sagt: Gå tilbake og gjør regnestykkene om igjen og finn to alternativer der avvikene er litt mindre! Det bør være større åpenhet i slike saker, slik at vi kan forstå og se på beslutningsgrunnlaget som er tatt. Først da får man den tilliten som trengs for at man skal kunne stille seg bak det. Så bør en i oljemeldingen gjennomgå incentivene som er for oljeindustrien, slik at oljeselskapene og samfunnet i større grad har den samme interessen når de skal ta investeringsbeslutninger. For, som sagt, når StatoilHydro, der staten nå skal eie to tredjedeler, i denne saken ikke har vært i stand til å se hva som er de samfunnsmessige ønskemålene, skal vi ikke tro at andre oljeselskaper vil ivareta den interessen. Og når StatoilHydro ikke er i stand til å ivareta den interessen for Troll Videreutvikling, hvordan kan vi da tro at StatoilHydro vil ivareta ønskene fra det politiske miljøet om bredde i forskningen, om å ivareta leverandørindustrien - alt dette som ble kommunisert så veldig flott da fusjonen ble debattert på Stortinget? Jeg regner med at statsråden i oljemeldingen vil fokusere på myndighetsorganene - om det er behov for å styrke noen av dem ytterligere. Det var jo et krav fra opposisjonen da StatoilHydro-fusjonen ble debattert og vedtatt. Det har blitt gjort litt fra myndighetenes side, men jeg synes denne saken her vitner om at det fortsatt er et stykke igjen. Det er ikke sikkert at en i framtiden får gleden av å ha to konkurrerende miljøer som kan debattere saken i offentligheten før den kommer til beslutning i departementet, slik som vi har hatt i denne saken. Jeg registrerer, selv om statsråden sier at de internasjonale signalene har vært tydelige fra Regjeringens side, at det er flere internasjonale aktører som har sagt at den beslutningen som ble tatt, kom som et sjokk på dem. Da er det gjerne statsministeren som har vært mer offensiv i sine løfter enn det statsråden har vært, når han har snakket med utenlandske aktører.
-1	For at forskarar skal kunne ha fridom til verkeleg å tenkje fritt og vere dei banebrytarane vi ønskjer i samfunnet vårt, er det viktig at dei har tryggleik i jobben. Det har vore ei ganske unison einigheit her på huset om at vi alle ønskjer å kome bruken av dei mellombelse stillingane i akademia til livs. Men regjeringa har nyleg varsla at dei ønskjer å utvide løyva for bruk av mellombels tilsette i arbeidslivet. Og eg har også lagt merke til at ein har endra litt på argumentasjonen også i budsjettet når det gjeld korleis ein omtalar reduksjon av mellombelse stillingar. Mitt spørsmål er: Kan ministeren garantere at vi ikkje kjem til å sjå auka bruk av mellombelse stillingar i høgare utdanning, i forsking, på institutt osv. i tida framover, men at det vil bli redusert, slik planen var?
-1	Det som skjer i arbeidslivet, er utrolig viktig for fordelingen av både makt og penger i Norge. Derfor er SV så opptatt av at vi greier å beholde et velordnet arbeidsliv der vi har lov til sjøl å bestemme tariffavtaler, der vi har kontroll over arbeidsmiljøloven, og der vi ikke åpner opp for flere midlertidige ansettelser og utrygge arbeidsforhold. Derfor er jeg veldig glad for at regjeringen har satset massivt mot sosial dumping med sterke tiltak. Opposisjonen stemmer dessverre imot de viktigste av dem, de som sikrer at de lavest lønte med de hardeste jobbene ikke skal behøve å få en mye tøffere arbeidsdag og lavere lønninger. For det er det det går ut på. Og det er et slikt arbeidsliv som blir presset av den arbeidsløsheten som vi ser rundt oss i Europa. Det kommer tusenvis av mennesker hit, og mange av dem får jobb. Det er jeg glad for, men det presser lønningene, og det presser arbeidsmiljøet, nedover. Da er det uhyre viktig at vi bevarer det som har vært den viktigste fordelingen av makt og penger i dette landet, og at dette arbeidslivet er slik at flere av dem vi nå alle sammen snakker om, som har helseproblemer og plager, skal ut i arbeidslivet – at de også skal ha et arbeidsliv det går an å være i, leve med og leve av. Et arbeidsliv uten de tiltakene mot sosial dumping som regjeringen har satt inn, er ikke et arbeidsliv der disse menneskene vil kunne få sin plass. Det blir lavere lønninger, det blir hardere arbeidsdager, og det blir mer utrygghet med flere midlertidige ansettelser og flere vikarer. Det er ikke et arbeidsliv for dem som trenger å få fotfeste der, og som sliter med andre problemer. Det er en økt satsing på at ungdom skal komme i arbeid i dette budsjettet, og det er en økt satsing mot deltid. Det er utrolig viktige områder, som SV støtter sterkt. Det er en sterk debatt i Norge om fattige barn, og den skal vi snakke mer om, for det er slik at det er noen som har grunn til å klage. Men jeg blir ganske opprørt når jeg hører at de partiene som med direkte vedtak i sine alternative budsjetter gjør tusenvis av unger fattige over natta, tar vekk inntekten som en enslig forsørger skal ha mens man kvalifiserer seg for arbeid. Jeg understreker det igjen, for det er tydelig at verken Fremskrittspartiet eller Høyre kan lese hva som står i innstillinga, nemlig at dette er en inntekt man har mens man kvalifiserer seg for arbeid. Den fjerner man. Det er anslagsvis 17 000 barn som er berørt bare i den ordningen, og det er slik at man ikke får de pengene hvis man ikke kvalifiserer seg. Da er det heller ingenting å spare hvis man sier at man skal få pengene hvis man kvalifiserer seg. Og vi gjør det nettopp fordi vi vet at disse foreldrene trenger å kvalifisere seg. For de som gjør det og har brukt ordningen fram til i dag, de har fått jobb. De samme partiene syns det er helt greit å betale folk tusenvis av kroner for å være passive hjemme på kontantstøtte. De familiene, som har to forsørgere, skal man ta vare på og gi tusenvis av kroner. Det viser jo fordelingssynet til disse partiene veldig, veldig tydelig. Noe annet som SV gjør i dette budsjettet av veldig viktige ting som handler om de fattigste barna, er det vi gjør på Barne- og likestillingsdepartementets område. Vi har den største satsingen på barnevern på 20 år. Barnevern går som en svart, vond tråd gjennom generasjoner av vonde liv. Det er det viktigste vi kan gripe fatt i hvis vi ønsker at folk skal få et bedre liv og kunne bryte ut av risikoen for å havne i fattigdom. Vi satser også massivt på det som heter Jobbsjansen, nemlig at innvandrerkvinner til og med skal kunne oppsøkes hjemme for å motiveres til å være med og kvalifisere seg for å få jobb. Grunnen til at de fleste norske barn ikke er fattige, er jo at vi som er mødre og kvinnfolk, har kvalifisert oss og har egen lønning. Sånn kommer det til å være for innvandrerkvinnene også. Det er en lang veg, vi må ha tålmodighet i den satsingen, vi må kvalifisere dem, og vi må motivere dem for at de skal komme i jobb. Det er i disse familiene barnefattigdommen øker, og da er det ingen mening i å ta fra dem den inntekten de kan leve av mens de kvalifiserer seg.
-1	Da skal jeg gå rett på noen konkrete saker. Både NGO-ere og advokater her i Norge vil trå til for å hjelpe IHD med å reise saker i Strasbourg og få i gang kampanjer i Tyrkia. Mitt spørsmål er da: Vil statsråden bidra til at de får muligheter til å hjelpe IHD? Og videre: Norge overtar formannskapet i OSSE over nyttår. Det kunne være en glimrende anledning å bruke akkurat det vervet til å presse Tyrkia til å oppheve de lovene som gjør det mulig å drive den type forfølgelse og trakassering som Tyrkia gjør i dag, og se om det også er mulig å få til sanksjoner for å øve press på Tyrkia.
-0	Jeg finner vel egentlig grunn til også å takke presidentskapet for at vi faktisk fikk anledning til å behandle denne saken, som ifølge regjeringen hastet litt, og samtidig bruke mer tid på de store, viktige utfordringene når det gjelder spesialundervisning. Senest i dag la Utdanningsdirektoratet fram Utdanningsspeilet 2011. Trenden er ikke snudd, snarere tvert imot. Vi brukte forrige skoleår 17 pst. av alle midlene i grunnskolen på spesialundervisning. På 8.–10. trinn var det 20,4 pst. En av fem kroner vi bruker i grunnskolen eller ungdomsskolen, bruker vi altså på spesialundervisning. Nå skal vi diskutere hvordan vi kan snu denne trenden når vi behandler resten av saken, men det illustrerer at det vi diskuterer nå, omorganiseringen av Statpeds tjenester, er viktig for mange elever og for ressursbruken. Siden Utdanningsspeilet kom i dag, synes jeg at vi gjerne kan knytte en kommentar til ett punkt der, nemlig at bare 25 pst. av elevene får omfordelt tid innenfor timetallet. Det tror jeg er en av de tingene vi må se nærmere på til høsten. Når det gjelder omorganiseringen av Statped, er det slik at det er bred enighet i denne salen om at oppfølging av kommunene krever tung kompetanse – tyngre kompetanse i dag enn før – bl.a. fordi vi har ambisjoner om å nå alle barna. Derfor er vi også enige om at omorganiseringen av Statped i all hovedsak er ønskelig. Jeg synes det er litt trist at man ikke har kunnet komme til full enighet om dette. Det er to forhold opposisjonen, og Fremskrittspartiet, reagerer spesielt på. Det ene var saksordføreren inne på, Hunstad skole. Man sier at nå er det ivaretatt. Jeg er ikke enig i at det er ivaretatt i dag. Når man vet at dette er en gruppe elever som allerede har noen utfordringer, hvorfor har regjeringen valgt først å konkludere med at skolen skal nedlegges, for deretter å gå i dialog med Bergen kommune? Hadde det ikke vært en mer fornuftig rekkefølge, skapt mer trygghet for disse elevene, om man hadde gjort dette i motsatt rekkefølge og startet med dialogen med Bergen kommune, startet med å sørge for at tilbudet ble etablert? Jeg er heller ikke trygg på at den løsningen regjeringen har valgt, er god nok. Jeg mener at dette er noe staten fortsatt burde hatt ansvaret for. Men slik ble det ikke. Jeg håper iallfall at statsråden er villig til å ta kritikk på den prosessen som har vært. Så til et annet forhold: Da man gjennomførte helsereformen, konkluderte man etter hvert med at Helse Øst og Helse Sør skulle slås sammen. Det trodde jeg for så vidt at alle politiske partier i dag innså var en tabbe. Men nå velger man altså å gjøre det samme med «Statped Størst» – det man etablerer i dag. Den er altså betydelig mye større enn de andre Statped-regionene. Det ser jeg ikke behovet for. Jeg tror at det på den ene siden er viktig å kraftsamle kompetanse, men samtidig er det viktig at det ikke blir for stor avstand fra den enkelte kommune. Det tror jeg blir vanskelig å oppnå med den Statped-regionen som jeg kaller Statped Størst, som skal omfatte hele østlandsområdet og hele sørlandsområdet. Så en liten bekymring til, som kanskje ikke trenger å være noen bekymring. Kanskje kan vi få avklart dette i dag. For noen grupper er kompetansemiljøene så små at det ikke er snakk om noen regionalisering. Man frykter derimot oppsplitting. Dette gjelder både diagnosene ved ervervet hjerneskade og dette med blinde og svaksynte. Jeg håper statsråden kan berolige dem som er bekymret for at disse miljøene skal bli splittet opp, ved å avklare i dag om man fra regjeringens side kommer til å legge til rette for at disse viktige fagmiljøene kan holdes samlet. Så vil jeg fremme de forslagene Fremskrittspartiet er medforslagsstiller til.
-0	Til det første er jeg nødt til å svare at Fremskrittspartiets fraksjon har jo således fått gjennomslag for at det skal være et annet innhold i tilbudet til fanger som soner i utlendingsfengsel, enn til fanger som ikke soner i utlendingsfengsel. Utlendingsfengselets innsatte er personer som skal returneres etter fengselsopphold, og det er da naturlig at de har et annet innhold i soningen enn andre innsatte. Når det gjelder spørsmålet om vedlikehold, er de 50 mill. kr representanten Henriksen viser til, til ekstraordinært vedlikehold. I tillegg er det 80 mill. kr til ordinært vedlikehold. Det betyr at vi satser på ekstraordinært vedlikehold der vi har til hensikt å sikre at vi slipper å legge ned plasser. Fordi den forrige regjeringen ikke prioriterte opp vedlikehold av norske fengsler, har vi et vedlikeholdsetterslep som er gigantisk. Hvis vi ikke hadde brukt disse 50 mill. kr, måtte vi ha redusert kapasiteten i fengslene i 2015. Det er det disse pengene er ment brukt til. Når det gjelder glattceller, rekker jeg i hvert fall å si at Riksadvokaten har laget nye retningslinjer for bruk av glattceller, hvilket forhåpentligvis gjør at situasjonen nå er bedre enn det den var.
-0	Det vil representanten Helga Pedersen finne ut av i løpet av fireårsperioden.
-0	Satsing på romfartsvirksomhet er utvilsomt positivt. Det er positivt for forskning, positivt for utvikling og positivt for næringsliv. I proposisjonens tekst står det: «De statlige bevilgningene til romvirksomheten er begrunnet i nytteverdi for samfunnet på flere områder. Romvirksomheten er kjennetegnet ved at teknologiutvikling, brukerinteresser og strategiske hensyn inngår i nær sagt alle prosjekter, og at ringvirkningene av virksomheten ofte viser seg på flere områder, både innenfor og utenfor romvirksomheten.» Det er helt korrekt. Det som er synd, er at denne regjeringen ikke evner å se sammenhengen mellom forsvarsindustrien og romfartsindustrien. Det vi snakker om nå, er akkurat de samme bedriftene. Jeg vil derfor oppfordre Regjeringen til å utfordre næringsministeren til faktisk å bruke Forsvarets anskaffelsesvirksomhet og Forsvarets gjenkjøpsavtaler effektivt og aktivt også når det gjelder romfartsvirksomheten. Det er et paradoks at nær sagt samtlige globale romfartsvirksomheter er bannlyst fra Statens pensjonsfond – Utlands investeringsunivers. Der er regelen krystallklar og utelukker bedrifter som Northrod-Grumman, Lockheed Martin, Raythron og alle de store, også de europeiske store bedriftene som EADS. Men de oppfordrer norske bedrifter til å samarbeide med de samme bedriftene de selv har bannlyst på investeringsuniverset. Her er det et paradoks. Jeg vil utfordre og oppfordre næringsministeren til å ta kontakt med finansministeren, slik at de etiske retningslinjene for Statens pensjonsfond – Utland, kan bli revidert.
-0	Jeg registrerer at det er noen tiltak som skal iverksettes ganske raskt, slik at de blir til hjelp også for dem som venter i dag. Når det gjelder Fremskrittspartiet, har vi vært veldig bekymret for denne situasjonen gjennom mange år. Jeg kan gå tilbake til 1997 og sitere John Alvheim, som den 17. juni sier i Stortinget: «Det er for meg imidlertid et stort paradoks at samtidig som man konstaterer en betydelig mangel på psykiatere og psykologer, har Regjeringen med tilslutning av et flertall i Stortinget fått gjennomslag for å frata de såkalt avtale-løse psykiatere og psykologer refusjon fra Folketrygden, noe som helt åpenbart på sikt, og på kort sikt, vil gjør personalmangelen i den psykiatriske helsetjeneste enda verre enn tilfellet er i dag, og som vil ha alvorlige konsekvenser for framtidige og nåværende pasienter.» Jeg vil spørre statsråden: Vil statsråden vurdere å gjeninnføre ordningen hvor avtaleløse psykiatere og psykologer kan få refusjon fra folketrygden, slik at pasientene selv kan velge hvem de ønsker å gå til, og slik at behovet for flere innen disse yrkene kan reguleres i tråd med det som pasientene har behov for?
-1	Jeg forsto det sånn at representanten Heidi Nordby Lunde etterspurte SVs kompetanse når det gjelder det å inngå kompromiss. Den deler jeg veldig gjerne, for vi har øvd oss en del på det. Når en iblant må akseptere ting som en ikke er for, fordi en ikke har flertall for det, vil min første anbefaling være til dem som nå skal sitte i regjering en stund, å være ærlig. Velgerne forstår at Høyre ikke egentlig mener det Høyre nå plutselig står og argumenterer for. Vær heller ærlig om det. Reservasjonsmulighet dukket aldri opp i Høyres vokabular før etter uker med forhandlinger med Kristelig Folkeparti. Og veldig få, verken av oss som er mot det i denne sal eller folk der ute, tror at den overbevisningen kom av seg selv fra Høyre, uten noen påvirkning fra Kristelig Folkeparti. Det er en ærlig sak å si det. Jeg synes at det er viktig å gå litt inn i det som har blitt fikenbladet til høyresiden i denne debatten, nemlig forskjellen mellom reservasjonsrett og reservasjonsmulighet. La meg bare peke på det representanten Wilhelmsen Trøen sa i sitt første innlegg i dag. Det handlet om hvorvidt fastleger skulle ha den samme rett til å reservere seg som personell på sykehus, og representanten Wilhelmsen Trøen svarer ja. Det er det beste eksempel på hvor uklart dette er, at ikke engang Høyre selv i sine innlegg i denne debatten klarer å skille mellom mulighet og rett, men sammenligner dette med den reservasjonsretten som helsepersonell på sykehus har. Da er det kanskje mye forlangt at alle de kvinnene som skal håndtere dette systemet på et tidspunkt når det blir implementert, skal se den forskjellen. Hvorfor er det ingen forskjell av betydning på det som nå foreslås, og det Bent Høie var mot i 2012? Jo, fordi det er utopisk å tro at informasjon i brev og på en nettside skal nå alle som kommer til å komme til fastlegen sin og be om henvisning til abort, fordi det ikke er realisme i at dette ikke skal bli en utfordring i distriktene, der fastlegeknappheten er stor, og fordi det er sannsynlig at flere leger enn før vil reservere seg når dette legitimeres. Så er det blitt en vanlig øvelse å skylde på forrige regjering i alle spørsmål. Det gjøres også i dag, istedenfor å ta ansvaret selv. Forrige regjering ga kommunene en klar oppfordring om å rydde opp i dette. Når vi nå ser at det ikke har skjedd, må den sittende regjeringens svar være å gjøre noe med det. Hva slags realisme er det i at den skal få kontroll på dette etter en lovendring, når den ikke engang prøver å få kontroll på det i dag? Det praktiseres ulovlig reservasjon, og helseministeren gjør ingenting med det. Hvis flertallet vil bli trodd på at de har gjennomføringskraft, så vis det nå.
-1	Jeg tar ordet av to grunner. Den ene er at jeg gjerne vil trekke forslag nr. 31, som er omdelt i salen. Bakgrunnen for at vi trekker det, er at det svaret statsråd Steensnæs gav på en utfordring, etter vår vurdering er tilfredsstillende. Det betyr at en vil komme tilbake til dette. Det er også begrunnelsen for at vi gjerne vil støtte forslag til VII i den trykte innstillingen, som er en del av forliket mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene. Begrunnelsen for dette er at vi ser for oss at et pilotanlegg som vil hindre utslipp på ca. 1 million CO2, kan bygges på Snøhvit. Forstod jeg Steensnæs rett, mente han at Snøhvit var et av de aktuelle stedene å bygge et slikt anlegg. Det øvrige som står i dette forslaget, er i tråd med det gassforliket som SV var med på sammen med Regjeringen, så det har vært den siste biten av dette forslaget som har vært problematisk for oss. Vi ønsker da å støtte dette. Når jeg nå først har ordet, la meg også bare si som en liten oppsummering fra SVs ståsted at vi er svært usikre på hva framtiden vil bringe med denne regjeringen, som vingler videre. Denne debatten har vel med all mulig tydelighet vist at denne regjeringen ikke har noen spesielt fast kurs i sin politikk. Vi er usikre på hva dette betyr for de ulike saker som Stortinget skal behandle gjennom året. Det er vel fort å tenke, når man inngår et omfattende forlik for et budsjettår, at budsjettpartnerne ikke står spesielt fritt, selv om man i denne debatten har latt som om man står fritt. Det blir interessant å se om Arbeiderpartiet faktisk vil bruke den friheten som de påberoper seg å ha på tross av budsjettavtalen. Det kan bety at det fremdeles vil være mulig å lage politikk i tråd med det som Arbeiderpartiet og SV har felles, og at vi også sporadisk kan finne støtte hos Fremskrittspartiet, en politikk som gjorde at vi f.eks. var i stand til å få til en barnehageavtale, som var et veldig stort og viktig løft, og som innfridde valgløfter fra svært mange partier i denne salen. Men det gjenstår å se. Vi registrerer i grunnen bare at Regjeringen driver med en dobbeltkommunikasjon, som de gjerne må drive med for vårt vedkommende. Men det blir interessant å se hva Arbeiderpartiet faktisk gjør i tiden framover. For øvrig var dette å betrakte som en stemmeforklaring fra SV, så da vil ikke jeg ta ordet mer til det.
-0	Fra ulike hold er det uttrykt bekymring nettopp over at den tilleggsanalysen for Fensfjorden og Mongstad/Sture-regionen som er foretatt, ikke er god nok. Den gir ikke et korrekt trafikkbilde og en korrekt beskrivelse av situasjonen som faktisk kan oppstå på bakgrunn av omfanget av anløp, størrelsen på skipene og typen last. Den siste tilleggsanalysen var faktisk også unntatt offentlighet i en periode. Mener statsråden at han har forsikret seg om at risikoanalysene gir et korrekt beslutningsgrunnlag? Og mener statsråden at saken er opplyst i henhold til forvaltningslovens bestemmelse?
-1	I og med at det er fiskeriministeren som svarer her i dag, har jeg lyst til å stille et oppfølgingsspørsmål som for så vidt knytter seg til det spesielle i Finnmark, med den avhengigheten man har til fiskeriressursene nettopp i forhold til utdanning. Det vi ser, er at man ofte, også i kystmiljøene i Finnmark, mangler kompetanse når det gjelder fiskeri. Man går inn i basis, primærnæringene, men ikke nødvendigvis på en slik måte at man bygger opp kompetansegivende tiltak og har folk med høy utdannelse innenfor fiskerifaget. Har statsråden noen tanker om Samisk høgskole og høgskolemiljøet generelt i Finnmark når det gjelder å benytte denne type kompetanse i typiske kystsamiske områder, hvor det kanskje ikke er reindriften, men nettopp fiskeriene som har vært den tradisjonelle leveveien, og der man ser at det er behov for tiltak for å videreføre den type kultur og sikre bosetting og levedyktige lokalmiljøer i tiden som kommer?
-1	Vi har nettopp høyrt to gode innlegg, som på mange måtar gir uttrykk for dei utfordringane vi har på dette feltet, og som vi vil ha i veldig mange år. Riksrevisjonen har hatt som utgangspunkt å vurdere om departementet har teke vare på sitt nasjonale ansvar for å medverke til at vaksne får det tilbodet om grunnskuleopplæring og opplæring på vidaregåande nivå som dei har krav på etter opplæringslova. Riksrevisjonen sin rapport er på fleire punkt kritisk til korleis grunnopplæringa for vaksne er teke vare på. Det er uløyste oppgåver knytte til vaksne si deltaking i grunnopplæringa, som medfører at både kommunesektoren og staten har utfordringar som krev nye tiltak. I det vidare arbeidet tek eg med meg resultata som Riksrevisjonen sin rapport viser, og merknadene frå komiteen. Riksrevisjonen har konsentrert problemstillingane om formell læring i ordinær utdaning. Mange av satsingane frå departementet har vore tiltak som er utanfor det formelle utdaningssystemet, retta mot vaksne i arbeidslivet med svake grunnleggjande dugleikar, samarbeid med Nav om arbeidssøkjarar og læring på andre måtar utanfor det ordinære utdaningssystemet. Desse tiltaka er ikkje omfatta av undersøkinga. I rapporten peikar Riksrevisjonen på at deltakinga i grunnopplæringa blant vaksne er relativt låg sett i forhold til det som var forventa då vaksne fekk utvida lovfesta rett til opplæring. Eg konstaterer at tiltaka i oppfølginga av kompetansereforma ikkje i så stor grad som forventa har ført til auka deltaking i formell grunnopplæring for vaksne. Ei god forklaring på dette trur eg er at det må vere nokre føresetnader til stades for at vaksne skal nyte godt av offentlege tilbod, f.eks. moglegheita til å kombinere opplæring med arbeid, stønad til livsopphald og arbeids- og livssituasjonen generelt. Det er god grunn til å anta at korleis desse vilkåra er lagt til rette for den einskilde, saman med situasjonen på arbeidsmarknaden, i stor grad påverkar motivasjonen til å delta i opplæring. Dei siste åra har arbeidsmarknaden vore god. At det har vore enkelt å få arbeid, kan ha medverka til at mange vaksne ikkje opplever at dei treng meir opplæring. Eg vil følgje utviklinga på arbeidsmarknaden nøye. Det er viktig at kommunar og fylkeskommunar i samarbeid med arbeidsmarknadsstyresmaktene følgjer opp med gode tilbod. Eg vil minne om at det er kommunane og fylkeskommunane si plikt å oppfylle den einskilde sin rett til grunnskule og vidaregåande opplæring. Likevel har det i nokre tilfelle vore uklart om regelverket er tilstrekkeleg forstått av skuleeigarane, t.d. når det gjeld moglegheitene for tilpassing innanfor ramma av læreplanane. Eg har difor bedt Utdanningsdirektoratet sørgje for god rettleiing om korleis grunnopplæring for vaksne kan tilpassast innanfor rammene av lærarplanane. Riksrevisjonen peikar vidare på at svakheiter ved informasjonsarbeidet er ein viktig grunn til vaksne si låge deltaking. Eg meiner ein viktig føresetnad for informasjonsarbeidet må vere at dei som treng informasjon, skal få det når dei har behov for det, og at informasjonen vert retta inn mot der målgruppa er, t.d. i arbeidslivet, i Nav-systemet osv. For å nå ut til vaksne i arbeidslivet med behov for opplæring i grunnleggjande dugleikar etablerte departementet Program for basiskompetanse i arbeidslivet i 2006. Same år tok Kunnskapsdepartementet initiativ til ei samarbeidsavtale mellom Arbeids- og inkluderingsdepartementet og KS for å sikre betre samarbeid mellom dei lokale Nav-kontora og kommunesektoren om opplæring som tiltak for arbeidssøkjarar. Begge desse tiltaka er målretta mot grupper av vaksne som ofte ikkje vert fanga opp av kommunane sine tiltak. Eg har òg bedt både Utdanningsdirektoratet og Vox arbeide vidare med informasjonstiltak som kan treffe målgruppa betre. Riksrevisjonen meiner òg at for få vaksne på vidaregåande opplæringsnivå får vurdert realkompetansen sin, at det er manglande likebehandling fylkeskommunane mellom, og at det må etablerast ei lik forståing av regelverket. Ordninga med vurdering av realkompetanse er krevjande og vil innebere eit visst skjøn. Eit regelverk som er så detaljert at det fjernar det skjønsmessige elementet, vil kunne bli lite tenleg med omsyn til både innhald og omfang. Det er òg viktig å ta vare på dei prinsippa for individuell vurdering som låg til grunn for ordninga. Men eg er einig med Riksrevisjonen i at det framleis er eit forbetringspotensial når det gjeld utvikling av systemet for vurdering av realkompetanse. Eg har derfor allereie bedt Utdanningsdirektoratet om å arbeide for at fylkeskommunane utviklar ein meir eins praksis når det gjeld realkompetansevurdering av vaksne. Statistikkgrunnlaget for vaksne i vidaregåande opplæring har manglar, og eg ser at det er behov for å styrkje dette for betre å kunne kartleggje og følgje aktiviteten som gjeld vaksne si læring. Problema er bl.a. knytte til at fylkeskommunane har ulike administrative system for rapportering, og at dei rapporterer på ulike måtar. Det er sett ned ei arbeidsgruppe med representantar frå Utdanningsdirektoratet, departementet, SSB, fylkeskommunane, VIGO styringsgruppe og Vox som arbeider med å betre statistikkgrunnlaget. Gruppa undersøkjer m.a. kva for nasjonale føringar som er nødvendige for å få til felles saksbehandlings- og registreringssystem. Riksrevisjonen peikar på at det i liten grad er ført tilsyn med kommunane og fylkeskommunane si oppfølging av retten til grunnopplæring. Dei siste åra har Utdanningsdirektoratet på oppdrag frå departementet lagt ned eit betydeleg arbeid i å leggje om og betre fylkesmannen sitt tilsyn etter opplæringslova. Departementet vurderer endringa som vellykka. Ressursane til tilsyn vart styrkt i 2008, og det er òg foreslått ei styrking i 2009. Det skal gi grunnlag for å auke omfanget av fylkesmannen sine tilsyn, både det hendingsbaserte og det nasjonale tilsynet. Tema for tilsyn vert valt ut frå kunnskapen om tilstanden i sektoren og korleis regelverket vert praktisert. Ei samla vurdering avgjer kva for tema som vert prioritert. Eg ser òg at oppgåve- og ansvarsfordelinga mellom Utdanningsdirektoratet og Vox kan ha framstått som uklar, og kan ha hindra best mogleg verknad av tiltak retta mot grunnopplæring for vaksne. Eg har derfor hatt ein gjennomgang av og gjort ei presisering av ansvars- og oppgåvefordelinga mellom Utdanningsdirektoratet og Vox, særleg med omsyn til grunnopplæring for vaksne som har rett til slik opplæring etter opplæringslova. Endringa vil kunne medverke til at grunnopplæring for vaksne vert tydelegare forankra i dialogen med sektoren, og at informasjonen ut til sektoren vert tydelegare og meir konsistent. Fylkesmennene sitt ansvar for rettleiing og tolking av regelverket vil bli presisert. Ei tydelegare oppgåve- og ansvarsfordeling mellom direktoratet og Vox vil bl.a. kunne medverke til at grunnopplæringa for vaksne får ei høgare prioritering, særleg når det gjeld arbeid med å få fram kunnskap om korleis regelverket fungerer i praksis, og når det gjeld arbeidet med forvaltninga av regelverket, informasjonsarbeid osv. Ei tydelegare oppgåve- og ansvarsdeling vil òg kunne medverke til betre samordna dokumentasjon og analyse av vaksne si læring. Det betyr at oppgåvene Vox har hatt i direkte tilknyting til grunnopplæring for vaksne som har denne retten, vert overført til Utdanningsdirektoratet frå og med 2009. Det vert òg overført ressursar frå Vox til Utdanningsdirektoratet for å byggje opp eit godt kompetansemiljø og for å styrkje direktoratet sitt arbeid på dette området. Så kan eg i tillegg nemne at av mange meir langsiktige tiltak er vi i gang med å førebu ei stortingsmelding om kompetanse for framtida. Kompetansebehova for vaksne med låg formell utdaning vil sjølvsagt òg verte omfatta av denne meldinga. Ikkje minst i den konjunktursituasjonen vi no går inn i, vil dette verte eit svært viktig tema i åra framover, i tillegg til kompetansesituasjonen for ungdom som er i alder for vidaregåande skule – som begge er store utfordringar, og der mange enkeltpersonar vil møte ein tøffare arbeidsmarknad i åra som kjem, særleg dei som har låge grunnleggjande ferdigheiter.
-1	Det er jo kjempebra hvis klimaforliket står fast, men hvis det er det eneste som står fast, mens utslippene går opp, er ikke uttalelsen fra ministeren særlig mye verdt. Derfor har jeg ett enkelt spørsmål til statsråden, og det er følgende: Oljesektoren må redusere sine utslipp. Da kan de ikke gå opp, utslippene fra oljesektoren må gå ned. Hvor mange tonn CO2 mener ministeren må kuttes andre steder hvis man ikke får til en full elektrifisering av Utsirahøyden? Og hvor skal i så fall disse kuttene tas?
-1	Til statsministeren. Han er klar for å svare på alt! I går var jeg i Sogn og Fjordane og snakket med kommunepolitikere som forteller om følgende virkelighet: De har strammet inn på sine budsjetter nå mange år på rad. Nå er situasjonen at de må stramme inn enten ved å legge ned omsorgstjenester, ved å si opp folk i omsorgstjenestene eller ved å legge ned skoler. Jeg kan ta Gloppen kommune, som nå må stramme inn 8 mill. kr på et fra før magert kommunebudsjett – og det er en kommune med 5 800 innbyggere. Er det Regjeringens velferdspolitikk at det skal legges ned skoler og strammes inn på omsorg?
-0	Det må satses enda mer på opplysning og holdningsskapende arbeid, som kan bidra til at flere unngår uønskede svangerskap, og at antall aborter går ned. Det er også viktig å tilrettelegge for at flere velger å føde barn tidligere, og at de velger å beholde barnet selv om graviditeten ikke var planlagt. Fremskrittspartiet har i alle år verdsatt arbeidet til Amathea, og mener at mange aborter kunne vært unngått hvis gravide som var i en vanskelig situasjon, hadde fått hjelp til å klare å bære fram barnet. Abort skal ikke være et alternativ til prevensjon, men Fremskrittspartiet ser det faktisk ikke som en offentlig oppgave å betale prevensjon for voksne kvinner. Som representanten Mandt-Bartholsen sa, er det vel slik at vi i Fremskrittspartiet mener at hvis en kvinne ikke ønsker å bli gravid, så har hun selv et ansvar for ikke å bli det, på samme måte som en mann som ikke ønsker å bli far, selv har et ansvar for at han ikke blir det. Det er imidlertid flere årsaker til at aborttallene har gått ned i aldersgruppen 16-19 år de senere årene. I 2002 ble det mulig for helsesøstre og jordmødre å rekvirere p-piller, noe som kan ha hatt veldig stor betydning. Men antall aborter i tenåringsgruppen har faktisk steget igjen fra 2005 til 2006. Fremskrittspartiet vil, som det ble sagt her, på bakgrunn av evalueringen ikke anbefale å avslutte ordningen med hjemmeaborter. Dagens støtteordning til nybakte foreldre kan virke urettferdig, og Fremskrittspartiet ser behov for en mer rettferdig ordning. Det er ulike årsaker til at en som er gravid, ikke har hatt mulighet til å opparbeide seg rettigheter til fødselspenger. Det kan være på grunn av utdanning, en hjemmeværende periode med små barn, skifte av jobb eller bosted eller på grunn av sykdom, for å nevne noen årsaker. Alle bør få en offentlig støtte som bidrar til at de slipper å gå ut i arbeidslivet det første året etter en fødsel. Mange oppgir nå økonomi - tap av et års inntekt - som en årsak til at de tar den tunge beslutningen om å ta abort. Fremskrittspartiet mener det er riktig å se på hvordan forholdene kan bedres. I dag er det mye snakk om hvordan far og mor skal fordele den betalte permisjonstiden mellom seg, men for mange nybakte foreldre er dette ikke engang et tema. Det er en stor gruppe mødre som ikke har rukket å jobbe i seks måneder før fødselen. Fremskrittspartiet mener ikke at det er riktig at de som jobber, skal ha rett til 80 pst. av inntekten i ett år, mens andre får et mindre engangsbeløp og må søke om bidrag til livsopphold eller begynne å jobbe rett etter en fødsel. Denne typen forskjellsbehandling viser seg faktisk å ha en stor betydning for de valg de gravide tar, og også for når kvinner velger å få barn. Fremskrittspartiet mener det vil være riktig å øke stønaden til dem som i dag mottar engangsstønad, til 2 G. I dag finnes det forskjellige ordninger, bl.a. for enslige mødre, trygdede, de som er på rehabilitering, studenter, samboende uten inntekt og de som har opparbeidet seg rettigheter til fødselspenger i permisjonstiden. For den siste gruppen er pengene en erstatning for tapt arbeidsinntekt. De er skattepliktige, de fordeles og utbetales hver måned i den tiden foreldrene har permisjon. Fremskrittspartiet mener at når engangsbeløpet heves til nærmere 135 000 kr, må dette fordeles i en månedlig skattepliktig stønad som utbetales i barnets første leveår, og som samordnes med andre offentlige stønads- og trygdeordninger, med andre ord en erstatning for annen stønad eller inntekt på lik linje med foreldrepengene til dem som har permisjon fra en jobb. Det vil gi dem som ikke har opparbeidet seg rettigheter, en mulighet til å være hjemme i stedet for å gå ut i jobb det første året. Forslagsstillerne fra Kristelig Folkeparti vil av ukjente årsaker knytte et større beløp til selve fødselen. De vil ikke samordne de offentlige stønadene, noe som vil føre til at mange får dobbelt opp med stønad. De vil få stønad til livsopphold og et engangsbeløp i tillegg. Dette finner Fremskrittspartiet det vanskelig å støtte. Jeg vil også si jeg er litt skuffet over at forslagsstillerne ikke har tenkt bedre gjennom det, når de fremmer et så omfattende forslag. Det er et veldig godt forslag - tanken bak forslaget er veldig god - men vi fant det riktig å se litt på hvordan det kunne innrettes for at det skulle bli en rettferdig og riktig ordning som gjorde det lettere for gravide å beholde et barn, selv om graviditeten ikke var planlagt, og selv om de ikke hadde opparbeidet seg rettigheter. Da kunne de også i den perioden slippe å søke om sosialtrygd eller få andre typer trygdeordninger for å kunne klare seg økonomisk hvis de beholdt barnet. Jeg tar opp forslaget til Fremskrittspartiet.
-0	Det har tatt elleve år å komme hit vi er i dag, så det er flere regjeringer som har brukt tid på denne saken. Det som nå er viktig, er å komme hurtig videre på en forsvarlig måte. Konsulenten som har sett på kontrakten, advarer også mot å bruke for lang tid på evalueringen. Det går jeg ut fra at statsråden har merket seg. Det er to trinn, men i det siste trinnet er det fem faser, så da er det kanskje en mulighet for å forsere fremdriften en smule når man går i gang med trinn 2 og de fem ulike fasene. Jeg vil gjerne ha en vurdering av det. Og så er det snakk om påbygging av TEDS, som skal gjøre det mulig å få bilde frem. Det er kanskje den aller viktigste delen for mange brukere av dette nødnettet. Er man sikker på at denne teknologien vil være tilgjengelig fra 2009?
-1	Også jeg vil rose saksordføreren for den jobben han har gjort for å få til en enstemmig innstilling, og for den åpenheten han har vist overfor de innspillene som har kommet utenfra. Norge er i forhold til folketallet en stor våpeneksportør. Derfor har vi et særlig ansvar for å ha en streng kontroll med hva våpnene og våpendelene brukes til, og at det er kontroll med hvor de brukes – at de ikke havner i kriger som strir mot folkeretten, eller i okkuperende land. Denne innstillinga viser at både Stortinget, Regjeringa og det sivile samfunnet er opptatt av en forsvarlig kontroll og at det skjer stadige forbedringer. Slik sett er det en prosess der vi ennå ikke er helt i mål. På dette området er det svært viktig med innsyn og åpenhet. Regjeringa vektlegger det og tar nye steg for økt åpenhet. Det er bl.a. første gang at meldinga gir informasjon om forsvarsmyndighetenes utførsel av eget materiell og utførsel av håndvåpen. Det sivile samfunnet reiser viktige spørsmål og fungerer som viktige vaktbikkjer i arbeidet med innsyn, åpenhet og kunnskap om kontroll av eksport av forsvarsmateriell. Flere organisasjoner gir ros for at det nå er større åpenhet, men de samme organisasjonene etterlyser en sterkere kontroll med hvor norsk krigsmateriell faktisk ender, og mener at det må innføres sluttbrukererklæring overfor alle mottakere av norske våpen og annet forsvarsmateriell. Som saksordføreren sa, tar Norges Fredslag og PRESS til orde for å innføre et eksportkontrollråd etter svensk modell, der parlamentarikere involveres direkte i godkjenning av eksportlisenser. Disse mener Norges rolle som eksportør av våpen og forsvarsmateriell vanskelig lar seg forene med Norges rolle som fredsorganisasjon. Det blir viktig å videreføre arbeidet i forhold til våpeneksport og våpenkontroll, ved bl.a. å se på hva vi kan følge opp av innspill som kommer fra organisasjonene. I innstillinga ligger det jo også sterke føringer. Jeg vil vise til PRIOs rapport fra 2006, Bullets Without Borders. Den viser at mangel på kontroll ved eksport til NATO-land kan føre til at norske våpen kan komme på avveie. Videre viser en rapport fra Amnesty International at våpendeler produsert i Norge har havnet i Israel etter videresalg fra USA, selv om Norge har forbud mot eksport av våpen til land i krig og konflikt. Dersom Amnesty International har rett, viser det at det er nødvendig med nye initiativ. I meldinga sier Regjeringa at den vil vurdere om det ligger en merverdi i å nedfelle internasjonal humanitærrett og menneskerettighetene som vilkår på våpeneksportkontrollområdet. Her får Regjeringa komiteens fulle støtte. Siden 1997 har dette vært normgivende i eksportkontrollen, men det er et problem at dette ikke er juridisk bindende. Menneskerettighetene er udelelige og universelle og kan ikke brytes av hensyn til andre interesser. Regjeringa tar en aktiv rolle internasjonalt for å få bukt med den ukontrollerte spredningen av håndvåpen. Spredningen av håndvåpen er et alvorlig hinder for utvikling og bidrar til brudd på menneskerettighetene verden over. Og som Marit Nybakk sa: Den dreper også mange mennesker. Desto viktigere er det at vi har kontrollsystemer som sikrer at norske våpen eller norsk ammunisjon ikke blir videresolgt og havner hos stater som begår brudd på menneskerettighetene, eller at det ikke oppstår andre situasjoner som vil være i strid med øvrige eksportkontrollregler. Soria Moria-erklæringa slo fast at Norge skal jobbe for en internasjonal konvensjon om våpenhandel. Norge er en aktiv støttespiller for bl.a. Storbritannia i arbeidet for en Arms Trade Treaty. FN vedtok resolusjonen Towards an Arms Trade Treaty 26. oktober i år. Det er et første steg mot regulering og felles spilleregler for våpenhandel. Det er stor motstand mot dette i en del land, som f.eks. USA, som stemte imot, men jeg er trygg på at Norge vil spille en viktig rolle videre. Mer enn noen gang trengs de kreftene som kjemper mot spredning av atomvåpen og for nedrustning. Derfor må kampen mot ikke-spredning og for nedrustning forsterkes. Norges engasjement på dette området har lenge vært klart, både under den forrige regjeringa og denne regjeringa. Norge har vært og skal være en pådriver for et bredest mulig og mest mulig forpliktende ikke-sprednings- og nedrustningsarbeid. Spredning av kjernefysiske våpen er en alvorlig trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Det er derfor viktig at Norge fortsetter samarbeidet i sjulandsgruppa for å komme videre i oppfølginga av tilsynskonferansen i 2000. Og særlig er det, som også representanten Marit Nybakk sa, viktig siden man ikke ble enig om noen videre tiltak på tilsynskonferansen i 2005. Alle som ser den opptrappinga som skjer, og det trusselbildet som skapes av Iran og Nord-Korea, ser også at her må man ta dette på alvor. Det er også alvorlig når det nå er stadfestet at Israel har atomvåpen, slik Vanunu har hevdet tidligere. Jeg vil avslutningsvis rose en oppgående fredsbevegelse, som nå mobiliserer for atomvåpennedrustning og krever et forbud mot atomvåpen. De av oss som har jobbet med de samme spørsmålene, og som har en fortid i bl.a. Nei til Atomvåpen, vet hvilken kraft det kan ligge i en slik mobilisering.
-1	"Jeg skal prøve å fortsette der jeg ble klubbet ned sist – og avslutte mitt innlegg, egentlig. I løpet av debatten i dag har det jo vært en viss spenning om hvorvidt opposisjonspartiene kunne opptre samlet med tanke på de lange linjene og perspektivene for framtiden. De har jo annonsert i media at i denne meldingen og i de merknadene de har skrevet, får vi et innblikk i hvordan de har tenkt å styre landet i framtiden dersom de vinner valget. Men det faktiske forhold er jo at de ikke har klart det, de har jo ikke gjort det, i særdeleshet ikke på de aller viktigste områdene for tiden framover. I den økonomiske politikken står jo Fremskrittspartiet utenfor; de har et annet syn på handlingsregelen, de vil bruke mer penger. I forhold til innvandrerpolitikken, altså i forhold til inkludering, står Fremskrittspartiet utenfor med en ensidig fokusering på problemene og ikke et ord om mulighetene. I klima- og miljøpolitikken står også Fremskrittspartiet utenfor; de aksepterer sågar ikke FNs klimapanels konklusjoner og analyse med hensyn til menneskeskapte klimaendringer. Så har de da – i merknads form – skrevet seg sammen om at de vil bruke oljefondet, innfasing av oljefondet, på en annen måte enn regjeringspartiene. De har vel ikke brukt ordet «øremerking», men de vil bruke pengene på investering i samfunnsnyttige ting som infrastruktur, mer til forskning og mer til skatteletter til næringslivet. De sår tvil om hvorvidt det skal være øremerking, eller om det skal prioriteres – jeg vet egentlig ikke hva som er forskjellen. Men når vi nå, i dag, har utfordret dem på hva som skal kuttes – dette er jo store penger, det er snakk om 125 mrd. kr som skal omprioriteres – har de ikke noe svar på det, men viser til at budsjettene de har levert de siste årene, gir svar på det. Men de budsjettene gir ikke svar. Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti vil bruke mer penger på kommunesektoren, de vil bruke mer penger på pleie- og omsorgssektoren, de vil bruke mer penger på kollektivtransport, og de vil bruke mer penger på skole, og de vil bruke øremerkede penger til læring og etterutdanning. Alle områdene ligger utenfor det disse sier de hovedsakelig skal bruke oljefondet på. Så der de har skrevet seg sammen, kan de ikke gi svar på hvordan politikken vil bli på området. Så debatten i dag har særlig vist oss at opposisjonspartiene ikke har en samlet politikk på de viktigste områdene for framtiden, det som denne perspektivmeldingen handler om."
-1	Jeg vil få lov til å stille spørsmål til kommunal- og regionalministeren. Det skjedde et grusomt såkalt æresdrap i Sverige for to dager siden. En far drepte datteren sin bare fordi hun var jente og krevde sin rett til å være et sjølstendig menneske. Det kan skje også her. Gamle, patriarkalske, mannssjåvinistiske og religiøse maktstrukturer som vi kjenner godt igjen fra kvinnekampen også i Norge og i Europa, lever i beste velgående i lukkede miljøer der kultur og religion feier menneskerettighetene til disse jentene under teppet. Jenter og kvinner er livredde også i Norge. SV er ganske overbevist om at verken hjelpeapparatet eller integreringspolitikken er parat og nok i stand til å hjelpe disse jentene eller til å snu de forstokkede og uakseptable holdningene som finnes i mange av disse miljøene. Hva vil statsråden og Regjeringen gjøre?
-1	Jeg takker statsråden for svaret. Jeg registrerer at begrepet «omkamp» brukes i forhold til helsereformen. Jeg vil understreke at intensjonen vår i SV er å finne fram til virkemidler som kan ta tak i den kritikken som nå kommer opp når det gjelder helseforetaksmodellen, og bringe den inn i et spor hvor man sikrer at man bruker midlene på en god, konstruktiv og målrettet måte. Det var jo ikke tilfeldig at jeg siterte Bondevik, for han brukte også begrepet «demokratisk underskudd» da vi vedtok helseforetaksreformen i juni i 2001. Jeg synes, hvis man ser på en del av den kritikken som framkom den gangen under debatten i salen, at erfaringene har vist at den kritikken hadde noe for seg. Man er nødt til å ta tak i dette på en måte som kan sikre en type føringer som vi i dag ikke har. Jeg kan skjønne at det ser annerledes ut fra statsrådens synspunkt, fordi han føler at han får det på sitt bord. Men det er klart at det er et behov for å gå mer grundig inn i de prosessene som skjer, også fra Stortingets side, slik SV ser det. Så er det to elementer til som vi er opptatt av – mer overordnede elementer. Det ene er at det vi ser som en slags strukturell endring, som skisseres i helseforetakene, i veldig stor grad bærer preg av sentralisering av tjenester, altså at mindre enheter rammes og trues, og så at det er de større man på mange måter skal satse på. Det er også et element av privatisering i det som skjer, som ikke er ubetydelig. En øyelege uttalte til Dagsavisen 31. januar i år: Professor Bjørn Nicolaissen ved Ullevål universitetssykehus påpekte at man har gitt driftsstøtte til privatpraktiserende øyeleger, som allerede i utgangspunktet har et inntektsgrunnlag på et par millioner kroner eller mer. Så bruker man offentlige midler uten at man knytter det opp mot forpliktelser. Dette rammer i sin tur nettopp universitetssykehusene, hvor man ikke har midler til professorater, og hvor man mister en del av grunnlaget i forhold til spesialisering av assistentleger. Det får ringvirkninger av både samfunnsøkonomisk og samfunnsmessig karakter som det virker som man ikke tar høyde for når det gjelder utvikling av helsereformen. Det kan godt tenkes at dette oppfattes som en slags utilbørlig kritikk, men det er jo først og fremst et forsøk på å se på hvordan man kan målrette virkemidlene slik at vi kommer bedre ut. Jeg registrerer at Høybråten var i Alta og så på det desentraliserte tilbudet der – og roste den type tilbud. Noe av spørsmålet blir nettopp: Hvordan kan man stimulere til en utvikling som går motsatt vei, at flere tilbud blir lokalisert der folk bor, og at det gis tilbud, enten det er dialyse eller cytostatikabehandling av pasienter, eller for den saks skyld sykestueplasser? Hvordan kan vi få en struktur som stimulerer til det, i motsetning til slik som strukturen nå går i retning av, sentralisering av stadig nye tjenester?
-0	No er dette ei sak som det er forholdsvis brei semje om på dei fleste punkt, men ikkje på alle. Tilsyn og kontroll er openbert viktig, og det er vel noko som alle er samde om. Slik Framstegspartiet ser det, er denne meldinga eit godt utgangspunkt og gir eit betre grunnlag for at ein kan få ei effektiv og god ressursutnytting. Det er i alle fall det vi håper at denne stortingsmeldinga skal botne ut i. I Noreg har vi stort sett høg kvalitet i forvaltninga. Vi har god rettstryggleik. Vi har lite korrupsjon. Vi har lite kameraderi, og vi har også lite usakleg forskjellsbehandling rundt omkring i kommunane. Men når eg seier at det er lite av desse tre tilhøva, er det ikkje slik at dei ikkje eksisterer i det heile. Derfor er det sjølvsagt viktig at vi held god kontroll med det, at det ligg på eit lågt nivå, og at vi sikrar rettstryggleiken rundt omkring i landet. Samtidig er det viktig at vi ikkje brukar for mykje ressursar på tilsyn og kontroll og offentleg byråkrati. Vi må ikkje bli eit land av kontrollørar. Vi må også vere observante på den veksten som vi har hatt i statleg byråkrati og også starten på ein begynnande hollandsk sjuke i Noreg. Derfor er dette sjølvsagt ein viktig balansegang mellom både å halde ein god kontroll og ha eit godt tilsyn, samtidig som vi held byråkratiet nede på eit lågast mogleg nivå. Framstegspartiet har også i ein merknad vist til nokre område der statleg tilsyn er viktigare enn på andre område. Eit av dei områda som vi har peikt på, er barnevernet. Det er eit område der vi ikkje har råd til å feile. Konsekvensane ved å feile i barnevernssaker er dramatiske. Derfor er det viktig at vi har eit godt tilsyn og ein god kontroll med den sektoren. Her er altså kontrollen og tilsynet ekstra viktig. Vi har også ei utfordring. Noreg er jo eit lite land. Vi er under 5 millionar innbyggjarar. Det er altså under halvparten av talet på innbyggjarar som lever i Stor-London by. Trass i at vi er eit lite land, har vi tre forvaltingsnivå. Vi har staten, 19 fylkeskommunar og 430 kommunar. Det skaper sjølvsagt ei utfordring med omsyn til lokal forvalting og sjølvsagt også med omsyn til tilsynet. Desse 430 kommunane har veldig ulik størrelse. Oslo er som kjent den største, med 586 000 innbyggjarar. Utsira er den minste. Etter dei siste tala eg såg, er det 218 innbyggjarar på Utsira. Det er klart at då er det ulike føresetnader for Oslo på den eine sida og Utsira på den andre. Dei kommunane som er store, men likevel mindre enn Oslo, og dei kommunane som er små, sjølv om dei er litt større enn Utsira, er det store forskjellar på når det gjeld dei utfordringane ein står overfor. Kontrollutfordringane blir veldig ulike. Ein stor kommune kan leggje til rette for ein eigenkontroll, noko som ein liten kommune ikkje kan. I mange små kommunar er det også manglande kompetanse på mange område. Om ein manglar juridisk kompetanse, kan enkle lovfortolkingar skape utfordringar kva gjeld rettstryggleik, dersom kompetansen blir misbrukt eller manglar. Det er vel ingen tvil om at utfordringane ville blitt lettare når det gjeld tilsyn og kontroll og rettstryggleik, dersom vi hadde hatt f.eks. ca. 100 kommunar i Noreg, og alle hadde hatt ein størrelse på ca. 10 000 og oppover. Då kunne vi brukt mindre byråkrati, og vi kunne dermed hatt fleire ressursar tilgjengeleg, som kunne gått til tenesteyting av grunnleggjande velferdstenester. No er ikkje dette ein debatt om kommunestruktur. Eg har for lengst innsett at med ein kommunalminister frå Senterpartiet og med mange godt betalte ordførarar rundt omkring i dei 430 kommunane, også frå Senterpartiet, er det lite håp om at det skjer noko dramatisk og vesentleg med kommunestrukturen dei neste åra. Som dei to førre talarane har vore inne på, er det brei semje på dei fleste områda i denne saka, og det er ein samla komité som står for mesteparten av merknadene. Vi har også nokre gode merknader saman med våre vener frå Høgre og Kristeleg Folkeparti, pluss eit mindretalsforslag frå desse tre partia, som Michael Tetzschner, ordførar for saka, har vore inne på, og eg vil ikkje bruke meir tid på det. Vi legg altså til grunn at dette er eit skritt i riktig retning, og at denne meldinga vil leggje til rette for ei meir effektiv, meir føreseieleg og betre tilsynsverksemd i tida som kjem. Det er viktig, både for å sikre rettstryggleiken og for å avgrense veksten i byråkratiet, slik at auka overføringar til kommunane framover kan brukast til betre og fleire velferdstenester til innbyggjarane i kommunane.
-1	Eg vil òg begynne med å gi presidentskapet ros, kanskje særleg stortingspresidenten, for arbeidet med å gjere endringar i ordningane for stortingsrepresentantar – ikkje minst å leggje til grunn det krystallklare, at dei skal vere i tråd med det andre grupper i samfunnet har, og som folk flest dermed vil oppfatte som rimelege. Det er etter mi oppfatning eit ganske viktig arbeid som vert gjort no, og som vil gi ein heilt annan legitimitet for dei godtgjerslene, pensjonane og andre ordningane som vi som stortingsrepresentantar har. Eg har teikna meg til sak nr. 1, og så vil representanten Chaudhry gå igjennom nokre punkt i dei andre sakene etterpå. Det er positivt at vi no omsider gjer om på pensjonsordningane for stortingsrepresentantar. Stortingsrepresentantar har altfor lenge hatt ein gullpensjon som ikkje stod i noko rimeleg forhold til andre pensjonsordningar i samfunnet. SV har gjentekne gonger, over mange år, foreslått å endre dei – avskaffe dei og innføre ei anna ordning. Vi har vorte nedstemde her i salen mange gonger, til dels med raljering frå talarstolen. No er det omsider eit samrøystes storting som går inn for å gjere dette. Det er veldig bra. Men det er etter mi oppfatning òg heilt feil å gjere det med verknad frå 1. januar 2012 og ikkje – som alle har trudd ein skulle gjere – med verknad frå inngangen av denne stortingsperioden, oktober 2009. Det er tre sentrale grunnar til det: For det første er intensjonen i Stortingets vedtak om omgjering av pensjonsordninga for stortingsrepresentantar heilt krystallklar. Det skulle gjerast frå inngangen av perioden, hausten 2009. Det er omtala i Johnsen-utvalget, i innstillinga frå presidentskapet den gongen, ja, saksordføraren for saka den gongen, som no er medlem i presidentskapet – representanten Korsberg – sa frå Stortingets talarstol: «Stortinget vedtok i vår en ny pensjonsordning som skal gjøres gjeldende for nye representanter fra og med inneværende høst.» Det sa han altså frå Stortingets talarstol ved behandlinga av saka den 10. desember 2009. Den same informasjonen vert lagd ut på Stortingets nettside og vert kommunisert offentleg. Der kan ein lese: «Ny ordning er forutsatt innført for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer med virkning fra høsten 2009.» Så vi veit kva vi gjer: Det er kommunisert offentleg, det vert sagt her frå talarstolen, det står i innstillinga. For det andre meiner eg det er heilt feil at vi no skal ha ein periode på over to år, der stortingsrepresentantar som sit ved sida av kvarandre her i salen, får ulik opptening. Det som alle forstår er rimeleg, er at viss du har sete tolv år på Stortinget, får du ei opptening for tolv år, og viss du har sete i fire år, så får du for fire år. Men no kjem vi i den situasjonen at f.eks. akkurat den dagen i dag opptener representanten Andersen og representanten Pedersen, eller representanten Solhjell og representanten Thorkildsen, ulik pensjon for denne tida, ikkje ut frå at den eine gjer ein betre jobb enn den andre, eller at vi jobbar meir, men berre ut frå at den eine har sete lenger på Stortinget enn den andre – før. Og det er heilt urimeleg. Det er eit heilt ukjent prinsipp i pensjonssystemet at ein skal ha høgare pensjon fordi ein har vore lenger i ei stilling, eller tene opp for det konkrete året den konkrete dagen. Det er heilt urimeleg at vi skal ha stortingsrepresentantar med ulik pensjonsopptening, berre som ei rein premiering for å ha sete i fleire stortingsperiodar før – altså oppteninga for denne perioden. Så det vert feil med den ulike oppteninga. Forholdet til Grunnlova er ekstremt viktig, og eg har nøye lese regjeringas brev, der ein gjer greie for Justisdepartementets lovavdelings vurdering av forholdet til Grunnlova. Dei er vår kanskje fremste kompetanse på det spørsmålet. Eg har sjølv vore i ein situasjon der eg har gjort meg nytte av den kompetansen og dei vurderingane. Eg veit at det alltid er viktig rettleiing. Eg veit at dei ofte har rett, og av og til ikkje. Men det er rettleiing og råd til landets nasjonalforsamling, indirekte frå regjeringa. Grunnlovas vedtak om tilbakeverkande kraft er veldig viktig for å beskytte vanlege menneske mot det ein kanskje kan oppfatte som overgrep, nemleg dersom nasjonalforsamlinga vedtek noko som dei ikkje er ein del av – eller vert som ein uskuldig tredjepart, og at ting som har skjedd før, får konsekvensar for dei. Men det kan umogleg vere sånn at Grunnlovas ånd er å beskytte stortingsrepresentantar mot konsekvensane av våre eigne vedtak, iallfall ikkje når vi heilt openbert der og då har skjønt kva vi vedtek, seier det herfrå og skriv det i ei innstilling. Så eg meiner at det er nøydt til å vere ei feil forståing, og at den riktige forståinga er at når nasjonalforsamlinga – vi som forvaltar lovverket – gjer eit vedtak, må vi stå opp for det, òg nesten tre år seinare. For å avslutte: Vi visste kva for vedtak vi gjorde då. Vi må stå for det. Det er urimeleg med ulik pensjonsopptening i dei åra her. Eg meiner at det òg vil stå seg som vedtak. Då vil òg Stortinget ha endra sine pensjonsreglar før pensjonsreforma tek til å gjelde. Det sømmer seg ein leiar å gå føre, ikkje å komme hanglande litt etterpå. Så det er godt at vi får endra dei reglane, men vi bør gjere det på den måten vi tidlegare har sagt at vi skal gjere.
-0	Jeg har bare lyst til å starte med en liten digresjon til det siste taler sa. Hun sier at Fremskrittspartiet og Høyre står for en markedsstyrt arbeidslivspolitikk, at Kristelig Folkeparti nå har hengt seg på det, og at det betyr færre arbeidsplasser. La meg da stille spørsmålet: Hvorfor det? Hva er alternativet? Er det ikke sånn at de fleste bedriftene i dette landet er avhengig av – og deltar i – et marked for å selge sine varer og tjenester? Alternativet er et økonomisk lukket samfunn bestående av offentlig styrte bedrifter. Hvis det er det som er Arbeiderpartiets politikk, er det iallfall et stort systemskifte som har kommet fra den kanten. Men nok om det. Jeg synes det er en interessant debatt, og jeg vil rose interpellanten for å ta opp et viktig spørsmål. Det det handler om i mitt hode – og for Fremskrittspartiet – er rett og slett å kunne realisere drømmer til flere av dem som ønsker å delta i arbeidslivet, som i dag av en eller annen grunn står utenfor det arbeidslivet. Det er hovedinngangen til vår politikk og i vår tenkning: Hvordan skal vi klare å realisere drømmene til de menneskene som ønsker å delta i et arbeidsliv, enten helt eller delvis? Da er det mange grep som må tas. Vi må bl.a. få et mer skreddersydd Nav-system som kan følge opp likt over hele landet, som faktisk var en av intensjonene i Nav-reformen da vi behandlet den første stortingsmeldingen i 2002–2003, og proposisjonen i 2004–2005. Hele intensjonen var et skreddersydd system som kunne følge opp brukeren og lykkes med å flytte folk fra trygd og over til arbeid. Det ser vi ikke at man har lyktes med i dag. Vi har fått mer fragmentering, mer oppdeling, og vi ser at det varierer stort, avhengig av hvor du bor i landet. Derfor mener jeg interpellasjonen og interpellantens spørsmål er betimelig. Jeg blir jo litt overrasket når statsråden og representanter fra posisjonen snur tvert om når vi utfordrer: Hva er målet til den sittende regjeringen når det gjelder arbeidsmarkedspolitikken? Hvilket mål har man satt seg? Kan man definere målet? Kan man synliggjøre målet? Kan man tydeliggjøre det målet? Man går rett i forsvarsposisjon og opptrer som dårlige opposisjonspolitikere. Det er slik at man skulle tro at det var opposisjonen som satt og hadde styringen i dette landet. Her sitter vi med en flertallsregjering, og det er jo helt naturlig at det er den som må definere sin egen politikk, synliggjøre de politiske målsettingene man har satt seg for å lykkes med å få flere i arbeid. Jeg er glad for at statsråden sier at ventetiden kan oppleves lang, og at det er noe de vil gripe fatt i, det er noe de vil gjøre noe med, for å prøve å få den ned. Men jeg registrerer også at statsråden i sitt svar har lite tro på arbeidsmarkedsbedriftenes innsats på dette området, for hun gjentar, ikke bare i denne debatten, men i flere debatter, at det hjelper ikke bare å få noen flere tiltaksplasser i arbeidsmarkedsbedriftene, det løser ikke problemet. Men så vet vi at de bedriftene som har lyktes godt, er de som jobber godt med dette. Vi ser det både i Telemark og i Nord-Trøndelag, som ligger høyt oppe på statistikken når det gjelder folk som har vært på tiltak, og som har kommet ut i ordinært arbeid igjen. Det er også en indikasjon på at det nytter, og at det er et viktig virkemiddel. Avslutningsvis: Når statsråden leker seg med tall og sier at det har ikke blitt flere uføretrygdede i forhold til andelen av befolkningen, må vi huske på at grunnen til det er at det er nesten likt i forhold til 2006, det er bare å gå inn og sjekke statistikken. Men det er fordi vi har fått langt flere eldre over 67 år, som ikke lenger er berettiget til uføretrygd – det er en del av forklaringen – samtidig som man i 2010 flyttet 55 000 uføretrygdede over til arbeidsavklaringspenger. Så her sjonglerer man og trikser litt med statistikken, etter mitt skjønn. Helt til slutt ønsker jeg et klart svar fra statsråden: På hvilken måte ønsker man å følge opp Brofoss-utvalget? Vil man komme med en konkret stortingsmelding? Det statsråden bl.a. sier i dag, er at vi også må diskutere om Nav kan gjøre mer, og hun er overbevist om at Nav kan gjøre mer på dette området. Det betyr jo at hun på mange måter står på denne talerstolen og sier at regjeringen vil legge fram forslag i henhold til modell 2, slik som Brofoss-utvalget har lagt fram. Jeg vil gjerne ha det bekreftet eller avkreftet om det er modell 2 regjeringen går for.
-1	La oss ikke i denne smule uenighet i denne saken glemme at det i utgangspunktet jo er en gladsak, at Forsvarets virksomhet på Hjerkinn nedlegges. Et stort, betydelig friluftsområde, et av de aller største vi har i hele Sør-Norge, frigjøres og kan helt eller langt på vei tilbakeføres til sin naturlige tilstand. Det er en svær, flott, fin ting som, uansett den lille uenighet om faktisk en liten flik av dette, nemlig veien, må bli stående. Vi må ikke glemme det. Den legendariske Ringebu-ordføreren Erik Winther snakket om at en må få ut småsteinen av skoene. Med det tror jeg han mente at det faktisk er ganske flott å gå innover der, og den lille irritasjonen som noen da måtte føle, er som småstein i skoene å regne i et svært og flott område. Det må være utgangspunktet. Så har Norge - en annen del av utgangspunktet - et helt særlig ansvar for å ta vare på villreinen. Det ansvaret tar Regjeringen alvorlig. Etableringen av et villreinsenter på Hjerkinn er et synlig bevis på dette. Det er en del av vårt internasjonale miljøansvar, men det er også noe av det flotteste dyrelivet som finnes i Norge. Det gir - uansett konklusjonen på selve veispørsmålet - en mye større mulighet til å ta miljøansvar. Så er det riktig, som representanten Kvassheim sa, at det Bondevik II-regjeringen her kom fram til, åpenbart var et kompromiss. Det gikk ut på at en skulle åpne for at Den Norske Turistforening skulle få overta Snøheim. Det var et kompromiss mellom bruk og vern. Men det hører med til historien, når man blåser seg opp til ganske betydelige høyder over andre, at det var nettopp representanter for Bondevik-regjeringen som ønsket å nulle ut det kompromisset som Bondevik-regjeringen fant, og brakte saken inn i Stortinget. Jeg sier ikke det med ironi - bare litt ironi - men det gjør i hvert fall at vi kanskje bør dempe gemyttene noe i denne saken. Komiteens flertall mener at innhenting av spesifikk kunnskap fra områdene rundt Snøheim vil kunne bidra til et enda bedre beslutningsgrunnlag, og de mener også at det kan bidra til å dempe konflikter. Flertallet mener derfor at det bør gjennomføres en kartlegging av villrein, friluftsliv og næringsutvikling basert på ulike scenarioer ved tilbakeføringen av Hjerkinn-anleggene. En slik kartlegging bør bl.a. ta for seg villreinens arealbruk, trekkveier, beite og effekter av inngrep. Det gir ingen mening å gjennomføre hele denne utredningen dersom konklusjonen er gitt på forhånd. Derfor er jeg enig i det som ligger i forslaget fra Høyre og Kristelig Folkeparti, at man kommer tilbake til Stortinget for endelig beslutning i denne saken på basis av den informasjon som dette betydelige arbeidet med innhenting av mer kunnskap, medfører. Det forhindrer ikke at jeg personlig er meget skeptisk til varig trafikk på denne veien, og mener at det er meget sterke grunner for at den bør stenges. Men det er ikke noe galt og negativt i kompromisser, tvert imot mener jeg at det er en ganske stor og fin ting at vi evner å inngå kompromisser i Norge. At det inngås kompromisser mellom det lokale engasjement som har vist seg i denne saken, og det betydelige verneansvaret som vi har, at vi nå får dette utgreid mye, mye bedre, og at vi med mer detaljkunnskap får sett på i hvilken grad dette har innflytelse på villreinens bevegelser og liv, må bare være av det gode. Men la meg likevel, siden noen av representantene tar litt av i motsatt retning, slik jeg ser det, bare minne om at Norsk institutt for naturforskning sier at en opprettholdelse av veinettet «vil medføre en permanent fortsettelse av hovedskadevirkningene som Forsvarets aktiviteter har påført dyrelivet i området, og vil med stor sannsynlighet kunne forsterke denne virkningen ved overføring til almenn og mer ukontrollerbar sivil bruk. En tilbakeføring av faste inngrep i form av veger, vil øke andelen av kvalifisert villmark i området betydelig. I tillegg vil sanering av Snøheim ha klar positiv betydning for reinen på lang sikt. Dette vil sikre tilbakeføring av reinens leveområde og tilhørende kvaliteter som tilsvarer tilstanden før etableringen av skytefeltet. Herunder vil en på lang sikt kunne påregne en økning i bæreevnen på 10-15 pst.». For å oppsummere mener jeg at det er all mulig grunn til å være kritisk og skeptisk til åpning av dette veiområdet. Det er gode grunner til at hensynet til villreinen tilsier at veien bør stenges for trafikk, men det er også alle mulige gode grunner til å inngå det kompromisset at dette blir grundig utredet, og at man da kommer tilbake med en endelig konklusjon i 2012.
-0	Det er noen ganger jeg lurer på om regjeringen stemmer ned forslag fra Fremskrittspartiet bare fordi det kommer fra Fremskrittspartiet, uavhengig av hvor godt et forslag er. Saken i dag, om endring av regelverk for mobile slakterier, burde være noe alle kunne samles om. Forslaget gagner de slakteriene det gjelder, det gagner distriktene, og, ikke minst, det vil gagne bøndene. I tillegg gagner det dyrevelferden. Alle disse momentene er noe alle har en positiv holdning til. Allikevel vil Arbeiderpartiet, SV, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet stemme imot. For meg synes det som om det man sier positivt om distrikts- og landbrukspolitikk ute på stands, i debatter etc., ikke alltid er det samme som når det kommer til votering i stortingssalen. Jeg registrerer også at Senterpartiet ikke tar ordet i en debatt som omhandler bøndenes muligheter. Det forbauser meg.
-0	Den nye regjeringen har startet opp et stort arbeid, og det går på å rydde etter den foregående regjering som har etterlatt seg store utfordringer. Vi finner bl.a. enorme etterslep på vedlikehold, store restanser i justissektoren, lange helsekøer og økende byråkrati – bare for å nevne noe. Hvilke hovedgrep er det de rød-grønne tar i sitt budsjettforslag for å løse de nevnte utfordringene? Jeg hørte også representanten Slagsvold Vedum snakke varmt om verktøy, men jeg oppfattet ikke hvilke verktøy de var villige til å bruke.
-0	I innleggene fra både Senterpartiet og Kristelig Folkeparti ble det hintet om at Fremskrittspartiet ikke var like bekymret som de andre partiene over det kommersielle press som er på barn og unge. Her må jeg sitere fra innstillingen, der det bl.a. står: «Komiteen ber departementet jobbe videre med å opprettholde den restriktive praksisen når det gjelder markedsføring rettet mot barn og unge, herunder et fortsatt forbud mot reklame rettet mot barn i norske TV-sendinger.» De påstander – eller hint – som kommer, er altså grunnløse. Jeg vil også si at representanten fra Senterpartiet trekker det vel langt når han sier at Fremskrittspartiet og Høyre vil nøye seg med en overgangsordning. Det er faktisk hans egen regjering som i proposisjonen skisserer denne overgangsordningen. Den er nevnt i proposisjonen – og er altså en anbefaling fra hans egen regjering. Så når man går løs på andre partier, bør man kanskje være noe i nærheten av virkeligheten og ikke lage uenighet der ingen uenighet eksisterer. Det store spørsmålet i denne saken er hva som skjer dersom man ikke får til ordninger og lovformuleringer i Norge, slik alle her på Stortinget åpenbart ønsker. I sitt svar på mitt replikkspørsmål oppfattet jeg at statsråden var farlig nær å ønske å bryte med EØS-avtalen, eller legge ned et veto, mens jeg føler at det blir noe mer nyansert i forhold til spørsmålet som ble stilt av representanten Olemic Thommessen fra Høyre. Jeg oppfatter det slik at det vil bli en informasjonssak til Stortinget, og det er vi selvfølgelig glad for. Men samtidig mener vi at EØS-avtalen er så sentral for Norge at den bør opprettholdes. Og jeg oppfatter også at det er signalet fra statsråden.
-0	Påstanden om at bygningen ikke tåler krav til museets inneklima, og at kunsten derfor blir skadet, er en påstand som er imøtegått av galleriets tidligere sjefskonservator fra 1957 til 1999, som bør ha kunnskap om dette. Da er spørsmålet mitt: Hvilket inneklima er det det dreier seg om? Skader av inneklimaet er heller ikke påvist, verken på bygninger eller på kunsten de siste 100 årene. Det bør være kunst der, sier noen representanter fra regjeringspartiene. Men det er jo nettopp derfor man flytter, fordi at man er bekymret for kunsten og for inneklimaet. Kan statsråden si noe om det og forklare hvorfor det er så viktig? Og så vil jeg ta opp en gang til: Hva skal bygget brukes til? Er det lesesal, er det hotellsenger nær Karl Johan, eller er det et snobbete, eksklusivt kjøpegalleri som blir kalt Nasjonalgalleriet? Kunst kan jo ikke være der, for det er jo så dårlig inneklima.
-1	Norske studenter har meget gode ordninger i utlandet, sannsynligvis bedre enn omtrent alle andre, og det enten man justerer eller ikke. Nå justerer man altså stipenddelen. Men det er jo ikke bare slik som Warloe sier, at studentene «må belage seg på» å studere i utlandet. Vi vil gjerne at studenter studerer i utlandet. Vi oppfordrer til det, og vi ser heldigvis gledelige økninger i tallet på utenlandsstudenter, også til USA, som ikke har hatt noen sterk økning de siste årene. Nå ser det ut til å gå rette veien. Jeg synes ikke det er noe poeng i å gjøre dette annerledes enn det gjøres i dag. Det er en enkel, forutsigbar og standardisert løsning både for studentene og for Lånekassen. Og det er som sagt en rausere ordning enn det man har i alle andre land, vil jeg påstå.
-1	Jeg må starte med å gratulere Høyre. Hvis man ser i det som er regjeringspartienes finansinnstilling, og ser på det som er lagt fram av regjeringen Bondevik, er det ikke mulig å se noe annet enn helt tradisjonell, vanlig Høyre-politikk. Jeg klarer ikke å se at Kristelig Folkeparti overhodet har satt sitt stempel på dette. I så måte er det bare å gratulere Høyre med at Høyre nå har lyktes med å få kommandoen over denne regjeringens politikk, og redusert de øvrige partiene i Regjeringen til rene støttepartier for Høyre. Likevel er det ikke nok for å få flertall i Stortinget. Det er ganske merkelig å se på den øvelsen som nå skjer og har skjedd i finanskomiteen, i denne balansegangen, der Fremskrittspartiet hele tiden gir litt støtte og litt ydmykelse, litt støtte og litt ydmykelse. Det kan i sannhet ikke være enkelt å prøve å få dette til, men det ser ut til at man skal sjangle videre på en eller annen måte også gjennom denne debatten. Representanten Sanner la vekt på at Høyre hadde gjort så mye mot fattigdom i sitt budsjett. Det jeg legger merke til, er at når man snakker om fattigdom, må man ha et finsikte som er slik at man er 100 pst. sikker på at alle de tiltak man gjør, skal treffe 100 pst. Hvis det finnes den minste tvil om at dette ikke er målt på millimeteren, og at noen finner ut at denne ordningen ikke er 100 pst. god, må man erstatte den med en annen ordning eller ta ordningen bort. Men når det gjelder skatt på aksjeutbytte, tar man bort 1,5 milliarder kr uten en eneste føring. Man sier elegant at dette fører til at man investerer mer i norsk næringsliv. Det gjør at Norge som ett av to land i OECD ikke har skatt på aksjeutbytte. Når det gjelder de rikeste, de som har mest, gir man altså glatt bort 1,5 milliarder kr. De 85 rikeste i Norge får 1,7 mill. kr hver, mens 3,5 millioner nordmenn ikke får en eneste øre av dette. Her skal man ikke bruke finsikte. Her skal man si: Joda, disse pengene går sikkert tilbake til næringslivet i form av investeringer. Men det er jo ikke det som skjer. Vi vet at det private forbruket blant denne gruppen av det norske folk er enorm i forhold til det vanlige. Mitt spørsmål til representanten Sanner er: Hvorfor bruker man ikke finsikte på dette, mens alle de fattigste skal finsiktes helt ned på millimeteren?
-1	Slik eg forstår Høgres Dokument 8-forslag, er det sannsynlegvis lagt fram for å få fokus på jernbane og viktige løysingar for jernbanen, altså kryssingsspor, som eit viktig tiltak. Då tenkte eg, som SV-ar og medlem av regjeringspartiet SV, at om ein legg fram eit Dokument 8-forslag, er det fordi ein prioriterer dette i sine budsjett. I og med at engasjementet for dette er så stort, måtte eg inn og sjekka dette i Høgres budsjett. Når ein føreslår at regjeringa skal satsa meir på kryssingsspor, må ein i alle fall begynna med seg sjølv. Men det viste seg at det har ein ikkje gjort. I Høgres budsjettforslag for 2011 er det ingenting om kryssingsspor. Det synest eg er merkeleg, når me i dag diskuterer det som ei viktig sak for Høgre. Det det er pengar til, er sjølvsagt veg. Så der er Høgre til å kjenna igjen. Men dermed blir det noko holt når Høgre ser ut til å prioritera tog, men i realiteten ikkje gjer det med dei ramene dei jobbar innanfor. Så skal sjølvsagt også eg delta i gratulasjonen når det gjeld den nye vegen som blei opna. Transportkomiteen har vore og sett på den vegen, og det var m.a. ei flott bru der, som til og med eg, som ikkje likar sånne raske vegar, syntest var fin. Men det er veg – og det blir satsa på veg. Men, som representanten Kjernli var inne på, regjeringas innsats på jernbanen er formidabel i forhold til den innsatsen som ein hadde då dei borgarlege partia var i regjering. Til Framstegspartiet kan eg òg seia at eg ikkje kan hugsa at dei i dei budsjetta som dei forhandla fram med Bondevik II, nokon gong prioriterte jernbane. Men så har jo Framstegspartiet sin politikk på dette området gjennomgått ein revolusjon – frå å kutta har dei no begynt å plussa på milliardar på milliardar, og dermed klarer dei å halda seg inne både med jernbanefolk og med vegfolk i det partiet. Problemstillinga som Høgre reiser, er veldig viktig. Det er ikkje tvil om at om SV hadde fått viljen sin, hadde me brukt endå meir pengar på jernbanen. Men det er ikkje sånn at me skal bruka pengar på å laga ein plan når me faktisk har ein plan som me held på å realisera. Det ville vera misbruk av byråkratiets tid. Då må me heller la byråkratiet jobba for å realisera det me allereie har, og ikkje gjera som Høgre, å bruka meir tid på utgreiingar. Då må me heller handla. Heilt til slutt: Eg kjørte sjølv godstog med CargoNet, frå Trondheim til Stavanger. Eg vil seia at følelsen av å kjøra med 30 vogntog bak, som ikkje er på vegen og skapar trafikkfarlege situasjonar, som ikkje er på vegen og lagar mykje støy, og som ikkje er på vegen og forureinar ved å sleppa ut klimagassar, er ein stor følelse. Så det å sørgja for meir gods på bane, som er forslagsstillaranes utgangspunkt, er kjempeviktig. Men då vil eg anbefala alle som vil jobbe for å få det til, faktisk å bruka pengar på det i sine budsjett. Då har Høgre tydelegvis noko å læra av SV: Skal ein satsa på toget, må ein ha pengar til toget.
-1	Jeg har tenkt å prøve ikke å gjenta det foregående talere og saksordføreren har sagt når det gjelder gjennomgangen av Riksrevisjonens rapport og de høringene som komiteen har foretatt, men har noen punkter til utdypelse som kanskje ikke har vært så godt belyst. Jeg tror, i motsetning til foregående taler, at den store utfordringen for framtida ikke er hvordan man kan lage et fiks ferdig prosjekt når det gjelder f.eks. en sykehusutbygging, som skal gjennomføres nøyaktig på dét viset og stå ferdig nøyaktig på dét viset åtte år, ti år etter. Jeg tror utfordringen ved dette er at man mens man bygger f.eks. et sykehus, vil ha en så stor utvikling når det gjelder den medisinsk-teknologiske siden, og når det gjelder pasientenes krav om hvordan et sykehus skal fungere, at prosjektet må endres underveis. Hvis ikke, er det ikke et tidsriktig sykehus man står ferdig med åtte år etter. Da er den store utfordringen: Hvordan i all verden skal man klare dette samtidig som man ikke gir et byggeprosjekt sugerør inn i statskassa? Hvordan kan man klare et fleksibelt prosjekt samtidig som man ikke risikerer overskridelser i denne størrelsesorden? Det som har kommet veldig tydelig fram under høringene, er at man i begynnelsen, da Rikshospitalet skulle bygges, hadde et byggeprosjekt, et hus, i hodet – altså et fysisk bygg med senger og litt ledninger og forskjellig sånt – men at det underveis viste seg at dette ikke var et hus eller et bygg i den forstand, men et prosessanlegg, og at det egentlig ikke gikk helt opp for verken de som hadde ansvaret for gjennomføringen eller som skulle kontrollere det, før hele greia skulle skrus sammen da det ble høsten 1998. Da var det man oppdaget at alle disse prosessene ikke fungerte, da var det skandalen ble et faktum, når innflytting stadig ble utsatt. Og det er på disse områdene man må trekke lærdom til senere. Det skal bygges flere sykehus i dette landet. Teknologien kommer til å være i en rivende utvikling, pasientenes krav, pårørendes krav, de ansattes krav til hvordan et funksjonelt sykehus skal være, kommer også til å være i utvikling. Det er dette lærdommen må settes inn på. Når man er på befaring på Rikshospitalet, er det altså ikke slående luksus og gigantisk plass som er det mest iøynefallende. Hvis man f.eks. går inn på barneavdelingen, er det mest slående at her er det liten plass. På dette feltet har det skjedd enormt på teknologisiden, på dette feltet har det skjedd enormt når det gjelder foreldres krav og rett til å være sammen med alvorlig syke unger, og det hadde vært en mye større skandale at det ikke hadde blitt tatt hensyn til det, enn at det har blitt gjort. Derfor mener SV at det er her den store utfordringen ligger framover. Et sentralt punkt når det gjelder overskridelser og endring av prosjektet, er at Stortinget vedtok en utvidelse av Rikshospitalet høsten 1996. Det var daværende helsestatsråd Hernes som la fram dette for Stortinget, og Stortinget vedtok med åpne øyne en utvidelse av Rikshospitalet uten å vedta en kostnadskalkyle. Det er Stortingets ansvar. Ingen førte Stortinget bak lyset i den sammenheng. Det som lå statsråden og Stortinget på hjertet da, var at man hadde kommet så langt i byggeprosjektet at hvis man ikke satte ned foten og bestemte en utvidelse på det daværende tidspunkt, ville det blitt dyrere og dårligere å gjøre det senere. Så er det spørsmålet om hvem som har ansvaret for det som har gått galt, og forholdet til Stortinget underveis i dette prosjektet. Jeg tror at stortingsflertallet og saksordføreren har falt for fristelsen til å legge kjendisfaktoren betydelig til grunn når ansvaret skal plasseres. På et tidlig tidspunkt, da komiteen bestemte hvem som skulle innkalles til høringer i denne saken, var tidligere finansministre ikke engang aktuelle. Det kom til etter hvert. Jeg tror Stortingets flertall er i fare for å gjøre en prinsipiell feilbedømming i forhold til ansvarsplassering når det gjelder denne type prosjekter. Etter min oppfatning er det helt klart at for utbygging av Rikshospitalet er det de tidligere helseministre og arbeids- og administrasjonsministre som har hovedansvaret. Finansdepartementet er vel innom alle svære – ja både store og mindre – prosjekter. Hvis man lager et konstitusjonelt regime som er sånn at Finansdepartementet når det gjelder overskridelser, får hovedansvaret for de prosjektene som egentlig er gjennomført av andre departementer, da kan man komme i et ansvarsforhold i forhold til Stortinget som blir sånn at man lager Finansdepartementet til et kjempemessig superdepartement og finansministeren til en overordnet ansvarlig statsråd. Det vil devaluere ansvaret og makt og myndighet i de andre departementene, og det vil undergrave både den autoriteten og det ansvaret som andre ministre har når det gjelder informasjonsplikten til Stortinget. Derfor er jeg veldig interessert i å få vite hva flertallet egentlig mener. Er det nå sånn at finansministeren egentlig har det overordnede konstitusjonelle ansvaret for alle saker som har vært innom Finansdepartementet på et eller annet tidspunkt? Det er faktisk ganske vesentlig både for Stortinget og Regjeringen å vite hva flertallet i komiteen egentlig mener når det gjelder dette. Er det også sånn at komiteen mener på alvor det som står i en merknad i innstillingen, nemlig at drakampen mellom Statsbygg og Finansdepartementet – her om hvor mye penger som skulle bevilges til utvidelsen av Rikshospitalet – skal legges fram for Stortinget etter dette? Da skal nemlig Stortinget få det moro. Min arbeidssituasjon er allerede sånn at det virker som om noen har tømt en container med papir inn på kontoret mitt hver eneste uke, og vi strever for å få nesa over kanten og sette oss inn i det som er relevant. Er det nå sånn at flertallet i komiteen ønsker at komiteen skal gjøres kjent med alle drakamper mellom Finansdepartementet og underliggende etater? I denne saken har altså Statsbygg fått det nøyaktig som de bad om. De fikk til slutt det beløpet de bad om av Finansdepartementet. Og hvis jeg kjenner Finansdepartementet rett – og jeg har ganske god innsikt i det etter hvert – driver Finansdepartementet alltid på sånn. De prøver alltid å prute. De burde prøvd seg i basaren i Marrakech eller hvor som helst, de hadde gjort det strålende. Selvsagt – det er på en måte et finansdepartements jobb. Men jeg er altså ikke interessert i å bli dynget ned med dokumentasjon om disse drakampene, og særlig ikke når underliggende etat har fått det beløpet de bad om. Det som hadde vært interessant på dette tidspunktet, var at Stortinget ble opplyst om at det ikke forelå noe skisseprosjekt da bevilgningen ble gjort. Det mener SV også. Men det er urimelig å si at det ville vært avgjørende for saken, fordi det avgjørende beslutningstidspunktet i Stortinget ikke var i forbindelse med revidert i 1997, det var høsten 1996, og da vedtok altså Stortinget med åpne øyne en utvidelse som de ikke visste hva kostet. Jeg vil gjerne invitere flertallet i komiteen til å gjøre seg noen prinsipielle betraktninger om hvilke føringer flertallets merknader kan gi for ettertiden når det gjelder forholdet mellom departementer, når det gjelder hva slags omfattende opplysninger Stortinget vil ha og begrunnelsen for at flertallet i sine merknader gir finansministeren hovedansvaret, for slik må man lese det. Den sterkeste språkbruken og den mest omfattende omtalen retter seg mot Finansdepartementet, mens det hadde vært rimeligere at det var tidligere helseministre og arbeids- og administrasjonsministre som tok ansvaret for den skandalen som gjennomføring av utbyggingen av Rikshospitalet har vært. Nå tror jeg imidlertid at man har kommet til det punktet at man ikke bør la skandalepreget henge ved Rikshospitalet for framtiden. Jeg tror at vi har fått et tidsriktig rikshospital. Vi vet at bakgrunnen for de mange dragkampene som har vært om Rikshospitalet, har vært politisk uenighet, også internt i partiene i Stortinget og mellom sentrum og periferi. Man var redd for å få et rikshospital som var for stort, som var en for stor magnet på spesialister fra hele landet. Det er også bakgrunnen for at det har vært vanskelig å planlegge Rikshospitalet i detalj fra det tidspunktet beslutningen har blitt tatt, til det ferdige Rikshospitalet har stått der.
-1	Nå har vi igjen den situasjon at det bringes opp fem–seks forskjellige spørsmål i hvert spørsmål for å kritisere Regjeringen. Det er ikke lett å svare på alle. La meg ta NOx-utslippene. Hvis Fremskrittspartiet har kommet med dette på et tidligere tidspunkt, er det fint. Jeg vet ikke om det er et parlamentarisk uttrykk å si at selv blind høne kan finne korn, men det er iallfall et utmerket bilde på dette. Det kan godt hende at avtalen med industrien burde ha kommet før. Antakelig burde den ha kommet allerede ca. år 2000, rett etter Göteborg-konferansen, for å få dratt dette i gang. Men iallfall er det veldig mye bedre at den kom enn at den ikke kom. Og de regjeringene som Fremskrittspartiet har støttet, fikk den ikke fram. Vi har fått den fram. Nå går utslippene ned, og vi kan få en NOx-politikk i Norge. Vi kommer litt for sent i mål, og det skyldes at det har vært så mye dødtid før vi fikk det til.
-0	Fremskrittspartiet mener faktisk – og det har for så vidt også trafikkansvarlig i Statens vegvesen klart og tydelig sagt – at hvis man bygger motorvei, reduserer man også antallet drepte i trafikken med 80–100 pst. Og Fremskrittspartiet vil, i motsetning til Regjeringen, som bare vil bygge 230 km motorvei, bygge 2 300 km motorvei. Det betyr at man vil få en kraftig reduksjon i antallet skadde og drepte i trafikken. Som representanten Susanne Bratli vet, hvis hun leser innstillingen, har Fremskrittspartiet mange gode tiltak for trafikksikkerhet, både når det gjelder å bygge vei, når det gjelder informasjonstiltak, og når det gjelder andre trafikksikkerhetstiltak. Hvis man leser innstillingen, vil man se at Fremskrittspartiet er opptatt av trafikksikkerhet og fremmer de forslag som faktisk virkelig virker når det gjelder trafikksikkerhet. Fysiske tiltak er de beste tiltakene, og er de tiltakene som virker umiddelbart. Da kan man faktisk av og til gjøre feil, uten at det får katastrofale konsekvenser.
-1	Representanten Robert Eriksson fra Fremskrittspartiet forsøker å underslå at Fremskrittspartiet har kuttet grovt i budsjettet som skal gi flere ansatte i Nav, som kan hjelpe folk i en vanskelig situasjon. Når jeg påviser dette, forsøker han å antyde at det er «talltriksing». Slik snakker vel den som vet ganske mye om det sjøl. For vi kan regne. Fremskrittspartiet har i sitt budsjett riktignok en økning på dette kapitlet, men det kommer av at man har gjort en rokering når det gjelder de utgiftene som skal gå til helserefusjonsområdet, som Fremskrittspartiet ikke vil plassere der flertallet har plassert det. Det er altså 339,7 mill. kr som Fremskrittspartiet har flyttet fra denne posten. Det betyr at hvis man legger sammen disse tallene, er det 260 mill. kr som hver dag kuttes i Navs budsjett til stillinger og ikke minst til opplæring i denne etaten – og det er jo nå kjempeviktig at folk som jobber i denne etaten, får opplæring. Det er en krevende jobb de står overfor, og noe av det vi vet, er jo at det trengs mer kompetanse og mer opplæring. Ikke minst trengs disse stillingene. Hvis vi bruker de samme tallene som Regjeringen har brukt når den har økt antall stillinger til Nav i tiltakspakken, vil det med Fremskrittspartiets opplegg for Nav gjennom de to siste åra være et kutt på langt over 1 000 stillinger. Jeg vil si at det er et opplegg for det komplette kaos for arbeidsledige og pensjonister og for dem som jobber i Nav. Jeg synes at Fremskrittspartiet kunne være voksne nok til å innrømme dette. Det står svart på hvitt i budsjettet at disse pengene er flyttet, og det gir et kutt på denne posten, omtrent som jeg sier. I fjor turte Fremskrittspartiet å vise fram disse kuttene sine. I år har de ikke engang vært modige nok til å vise fram det de kutter. Jeg synes det er ganske oppsiktsvekkende for et parti som har penger til omtrent alt mellom himmel og jord ellers, at de har sett seg nødt til å gå løs på denne etaten i en så vanskelig situasjon som den er i. Men jeg skjønner jo at de trekker seg nå og helst vil at folk ikke skal vite om det. Men jeg tror folk bør merke seg at Fremskrittspartiet har en politikk som går ut på at Nav ville ha vært i en helt umulig situasjon nå som situasjonen på arbeidsmarkedet har forverret seg.
-1	Martin Kolberg har på ein god måte gjort greie for regjeringsfraksjonen sitt syn på denne saka. Eg har berre lyst til å presisera eit par ting til og òg utfordra statsråden på eitt punkt. Det er sånn at høyringar svært ofte fører til ny kunnskap, og eg trur at me er mange som syntest det var ei veldig god høyring, der me fekk konkret informasjon om korleis Sivilforsvaret sine tilsette bl.a. følte sin arbeidssituasjon ut frå dei målsetjingane som regjering og storting har. Skulle dette då ha ført til at me klarte å skaffa noko meir pengar til Sivilforsvaret, er jo det positivt. I alle fall klarte me å plussa på 30 mill. kr. Så kjem me altså tilbake til vidare oppfølging av dei økonomiske forpliktingane som står igjen, i revidert budsjett og i komande budsjett. Så dette blir følgt opp. Det eg ønskjer ein kommentar på frå statsråden, er den eine merknaden som komiteen står samla om, nemleg at ein klagar på at det ikkje er nokon god styringsdialog mellom departementet, Sivilforsvaret og dei tilsette. Det står direkte i ei utsegn at meldingar blir skuva «under teppet». Eg vil gjerne at statsråden seier noko om ho har teke ut teppet, eller om ho har tenkt å slutta med å skuva ting under teppet, eller korleis ein vil gripa fatt i den kritikken i forhold til regjeringa sitt arbeid med dette viktige feltet som Sivilforsvaret er.
-0	Bistandsbevilgningene har de senere år skutt i været. Bevilgningene til f.eks. Russland, som vi har vært inne på tidligere i debatten, har blitt redusert år for år. Neste år er målsettingen å gjøre et nytt kjempehopp innenfor u-hjelp – hvis man skal tro Sem-erklæringen. Hva dette vil gjøre for vår innsats i Russland, blir spennende å følge med på. Mener utenriksministeren at den sterke fokuseringen på ODA-godkjent bistand gir det nødvendige handlingsrom for å ivareta viktige hensyn i våre nærområder?
-0	Også jeg vil gi honnør til interpellanten for å ta opp et særdeles viktig tema, og jeg synes det er sagt veldig mye bra i debatten så langt. Jeg skal ikke nødvendigvis gjenta det, men fokusere på litt andre aspekter. Når det gjelder akutthjelpen og det at det er fare for hungersnød, er jeg sikker på at Norge vil stille opp, og jeg håper verdenssamfunnet vil stille opp. Men det er, som det er sagt her, også viktig på hvilken måte hjelpen gis. Én ting er at vi ikke dumper mat fra Vesten, men om vi kjøper mat lokalt, er det viktig at vi ikke undergraver lokale markeder og lokal distribusjon. Derfor kan - som representanten Nybakk var inne på, og som andre har vært inne på - dette med å gi kontanter for å benytte de eksisterende markeder og systemer for distribusjon være viktig. For det er ikke slik at det alltid er mangel på mat, men prisen er blitt for høy for svært mange. Og her virker det som om mange - også, får vi håpe, utenfor Norges grenser - har lært av tidligere feil. Så synes jeg det var veldig gledelig at statsråden brukte mye tid på å snakke om behovet for reformer i afrikansk landbruk. For vi ser, som statsråden var inne på, at det er nedgang i produksjonen. Her vil vi fra vår side fokusere på de høye tollbarrierene. Vanligvis har vi snakket om høye tollbarrierer på mat, men her er det jo høye tollbarrierer ikke bare på mat, men f.eks. på gjødsel og på landbruksmaskiner - alt det man trenger for å ha et moderne, fungerende landbruk. Det er jo, i hvert fall sett fra vårt ståsted, ingen fornuft i at disse landene som sliter med å fø egen befolkning, skal ha disse tollsatsene. Bruken av gjødsel i Afrika er i gjennomsnitt en tidel av hva den er i OECD-landene. Det har noe å si for hvor mye mat man klarer å produsere. Og selv om landbruksarealene er store, er det en manuell landbruksproduksjon, uten mye bruk av maskiner og heller ikke bruk av gjødsel. Dette henger rett og slett sammen med en proteksjonistisk politikk, som må stoppes. Så kan man diskutere om landene har behov for å beskytte egen matproduksjon. Jeg mener at heller ikke det er særlig fornuftig, men å beskytte seg mot import av gjødsel virker i hvert fall veldig negativt. Jeg tror også en stimulans og konkurranse når det gjelder matproduksjonen ville ha vært bra. Konkurranse bidrar generelt til bedre resultater, og det vi har sett, er at de landene som beskytter sine markeder mest, ofte stagnerer mest. Det er få incitamenter til å produsere, og kvaliteten på varene er ofte også dårligere enn hva den kunne ha vært. Ikke minst lever en større andel av befolkningen i afrikanske land i byer. De rammes veldig hardt av høye tollmurer. 70 pst. av verdens handelsbarrierer er mellom fattige land. De tollbarrierer vi har mot den fattige verden, er et kjempeproblem, men de tollbarrierer som er mellom fattige land, er et minst like stort problem. Så disse tingene må tas tak i for at man nettopp skal oppnå det som statsråden helt riktig poengterte: Vi må få gjort noe som gir et helt annet produksjonsnivå i afrikansk landbruk. Dette vil nødvendigvis ikke alene rette opp ting. Det handler om kompetanse, og det kan handle om investeringer. Men vi ser dessverre at en del regjeringer som har forsøkt å sette i gang tiltak - jeg kan nevne Nigeria som et eksempel - ikke har lyktes i å få pengene til å nå ut til de fattigste bøndene. På papiret har programmene sett bra ut, internasjonale NGO-er og internasjonale bistandsland har kunnet støtte dem, men mottakerne har rett og slett ikke sett særlig mye til pengene. Så igjen: Måten man gjør dette på, er veldig viktig for om det gir resultater. Men med den type høyttenkning som foregår her, som vil foregå på FAO-møtet osv., kan vi kanskje få et nytt løft, ikke minst for afrikansk landbruk, som vil bety svært mye.
-0	Som ventet kom Morten Lund fra Senterpartiet inn på distriktspolitikk. Han kom inn på forholdet kommune–stat, statlig detaljstyring, og mente at den statlige detaljstyringen var for sterk. Der følger jeg representanten Morten Lund fullt ut. Jeg er glad for at Senterpartiet er seg bevisst de sakene, men det å frigjøre kommunene fra statlige pålegg, statlig tvang og statlig overstyring er én ting. Etter mitt syn er byråkratiet i kommunene selv viktig i forhold til å styrke lokalpolitikerens rolle. Derfor kunne det være interessant å spørre representanten Morten Lund om det ikke her er behov for en slanking av en del stillinger i det byråkratiske systemet, alle de byråkratene som er ansatt i de enkelte kommunene, om han ikke samtidig som han ønsker å frigjøre kommunene fra den statlige styringen, ønsker en slanking av byråkratstillingene rundt i Kommune-Norge for å styrke lokalpolitikernes rolle?
-1	Beklager. Det vet jeg godt, president!
-0	Det er jo litt søtt å høre på statsråden, som erklærer at man ved å stille spørsmål ikke reduserer konflikten. Da blir altså det å stille spørsmål i denne salen om en konflikt et demokratisk problem. Det finner jeg merkelig som svar. Næringen melder om flere nedlagte bruk enn noen gang før. Den ønsker at man skal bevare kulturlandskap. Statsråd Brekk har ofte stått og fortalt hvor viktig det er å holde kulturlandskapet i orden, noe som jeg er enig med statsråd Brekk i. Men det er klart at man da må velge om man klarer å drive en næring videre. Jeg forstår godt at statsråden vil verne rovdyrene, for SV er jo ikke akkurat et parti som er næringsvennlig. Så mitt spørsmål til rovdyrenes beste venn, Solheim, blir: Når har du tenkt å ta næringen på alvor?
-0	Jeg vil ikke framstå her som den som vil innføre flere gebyrer i kommunen og den som er mest gebyrkåt. Men jeg mener det er rimelig at Statens vegvesen dekker de kostnadene en kommune har ved behandling av planforslag som Statens vegvesen sender inn, for på den måten å sikre at tilbudet til private aktører ikke blir redusert, og at man ikke får en forskjellsbehandling. Eventuelt kan man innføre en ordning hvor den aktuelle kommune gebyrlegger faktisk arbeid med planarbeidet etter selvkostprinsippet, slik at man tydelig kan se hvilket arbeid som er utført av Statens vegvesen selv, og hva som er utført av den aktuelle kommune. En slik ordning vil også ivareta interessene til Statens vegvesen, slik at de ikke betaler gebyr til kommunen for arbeid de faktisk selv utfører. Jeg vil peke på at kommunene ved behandling av private planforslag kan kreve saksbehandlingsgebyr – og det kan man være sikker på at også gjøres. Jeg mener det er rimelig at Statens vegvesen selv dekker de faktisk dokumenterte kostnader en kommune har ved behandling av planforslag fra Statens vegvesen. Kommunene går ikke akkurat lysere tider i møte. Realiteten er at kommuneproposisjonen som kom på fredag, er skuffende svak for kommunene – i en allerede tøff hverdag for kommunene, der vi vet at kommunepolitikerne prøver å snu hver sten for å få økonomien til å strekke til lengst mulig. Regjeringen hevder at kommunene får 6,5 milliarder kr mer, men det er langt fra realiteten. I det tallet har Regjeringen regnet inn økning i tiltakspakken og revidert. Dersom vi også tar høyde for at fylkeskommunene får ansvar for de aller dårligste veiene i landet, er realiteten langt dårligere enn Regjeringen forsøker å framstille den som. Konsekvensene av at man pålegger kommunene flere oppgaver og nye oppgaver, der de ikke kan ta betalt for oppgavene man utfører, til selvkost, blir dårligere kår for kommunenes primæroppgaver, som eldreomsorg og skole. Behandlingen påfører kommunene vesentlige saksbehandlingsoppgaver og låser kapasiteten, og ikke minst blir de påført merkostnader. Det må om nødvendig lovendring til, slik at Statens vegvesen og andre statlige aktører må betale saksbehandlingsgebyr på linje med alle andre aktører. Avslutningsvis vil jeg påpeke at regjeringspartiene, fylkesmannen og nå også sentralbanksjefen roper at kommunene skal ta ut inntektspotensialet i kommunene. Hva tenker de på da? Ikke å legge gebyrer på Statens vegvesen – nei, de tenker på eiendomsskatt, som er en langt mer usosial skatt som rammer de svakeste. Det ropes det ikke om fra disse aktørene. Så vil jeg ta opp fellesforslaget fra Fremskrittspartiet og Høyre.
-1	Det er helt riktig at det var viktig for SV å få en god fordelingsprofil på uføretrygden, og at vi fikk løftet dem med minst inntekt. At de nå kommer bedre ut, er jo bra. Det tror jeg vi alle er enige om – jeg har ikke hørt noen som er uenig i det. Det er selvfølgelig heller ingen hjertesak for SV å slåss for at de med høyest inntekt nødvendigvis alltid skal beholde den. Problemet nå er at vi får en del eksempler der det er andre som taper inntekt – og mye inntekt – på de omleggingene som er blitt gjort, og der det er veldig vanskelig å finne ut hva som egentlig er årsaken. Det kan ha mange grunner, og flere har vært inne på det. Jeg har bare behov for å si det, for jeg hører at statsråden prøver å ri to hester. Han vil ikke helt ta ansvar for reformen, så er han egentlig veldig for reformen, og så er reformen veldig bra, og virkningene er bra – og alt som ikke er bra, det er det noen andre som har ansvaret for. Det som SV ber om nå, er for det første: Vi kommer til å komme med noen konkrete forslag for å forsøke å rette opp noe av dette. Det andre er at vi ber statsråden og regjeringen om å se på disse resultatene når de kommer, for å se om det kan være noen endringer vi kan gjøre for å unngå slike utilsiktede, store virkninger for noen. Det er ikke noe annet enn det vi ber om, nettopp fordi overraskelsen var stor for mange av oss da en del av disse eksemplene kom, og fordi det fremdeles gjenstår å forklare noen av dem. Og det handler overhodet ikke om mennesker med inntekter i millionklassen. Jeg vil også minne om at det er ingen på uføretrygd som har sånne inntekter, og at man også selvfølgelig bør anse mennesker som har uføretrygd, som sjølstendige personer med egen inntekt. Om man er gift eller ikke, bestemmer man sjøl – for å si det sånn – og det bør ikke ligge til grunn når man skal se på pensjonsinntekter. Det er jo en sak som Fremskrittspartiet har vært veldig opptatt av før, og som jeg i prinsippet også håper de vil føre videre, sånn at den uføretrygden man har, skal knyttes til person og ikke til om man er gift eller ikke. Da må vi se på virkningene for personen også i de tilfellene der vedkommende er gift og kanskje har en ektefelle eller samboer med høy inntekt. Det er det enkelte menneskets kompensasjon og om det er blitt gjort endringer i den som er urimelige, vi er nødt til å se på. Så vil jeg igjen oppfordre regjeringen til å komme med endringer i bostøtten allerede nå i revidert. Det er nødvendig, slik at ikke flere mennesker får problemer med å ha et trygt hjem.
-1	Det er veldig hyggeleg på SV sine vegner å få lov til å ønskje ein ny statsråd velkommen til Stortinget. Og kva kunne vore ei betre sak å debutere i enn ei sak der komiteen er hjartans einig – i alle fall i vedtak? Norsk skole har veldig mange gode sider. Likevel veit vi at vi m.a. har ei stor utfordring når det gjeld sosial utjamning av forskjellar i læringsutbytte blant elevane. Evalueringa av Reform 97 fortalte oss at det er for lite systematikk og samanheng i læringsarbeidet i norsk skole. Eg trur det der er ein samanheng. Forsking har fortalt oss at skolar som lukkast i forhold til sosial utjamning av læringsforskjellar, der ein ut frå sosioøkonomiske bakgrunnsvariablar kunne ha forventa lågare karakterar enn på ander skolar, m.a. er kjenneteikna av at dei har ei sterk og fagleg tydeleg pedagogisk leiing. Dei kan ha ulik praksis, men er kjenneteikna av det. Skoleleiing er sentral i forhold til pedagogisk utvikling, og det er avgjerande for om vi klarer å lukkast betre enn vi i dag gjer i norsk skole. Då vi behandla St.meld. nr. 16 for 2006-2007, var Stortinget einig med departementet i at ein skal kartleggje korleis skoleleiing blir ivareteke ved ulike skolar i dag, og vurdere om det er godt nok ivareteke i lovverket i dag. Det får vi anledning til å kome tilbake til seinare. Eit anna kjenneteikn ved skolar som lukkast i læringsarbeidet, er at dei klarer å realisere prinsippet og målsetjinga om tilpassa opplæring. Evalueringa av den tidlegare omtalte Reform 97 fortalde oss at det er eit prinsipp som har sterk støtte i norsk skole i dag, men at det er langt mellom ideal og praksis. Det er langt mellom idealet om tilpassa opplæring og det som faktisk skjer i skolen, og det lærarane faktisk seier at dei gjer. Vi har lite skoleforsking og få klasseromsobservasjonar, men i den grad vi har kunnskap, er det det forskinga fortel oss. Heile poenget med tilpassa opplæring er at elevane skal møte ein skole som tek utgangspunkt i dei – i interessene deira, i evnene deira, i det dei faktisk kan, og det som er potensialet deira. Vi skal ikkje sitje her på Stortinget og skrive ut ein fasit på kva som er ein god læringssituasjon, og korleis ein driv god læring. Det er eit ansvar som ligg på skolen. Det er eit enormt ansvar for lærarane som profesjonsutøvarar. Då kunne det sjølvsagt vere freistande å snakke om evalueringa av allmennlærarutdanninga. Det får Stortinget òg anledning til å kome tilbake til seinare, så eg skal la det liggje og seie at samanhengen her er at den praksisen som er i skolen, heng saman med leiinga. Representanten Anundsen var innom at lærarane er leiarar i læringssituasjonen. Det er eitt aspekt ved leiing. Det andre aspektet er sjølvsagt det som går på korleis skolen blir leidd, og den pedagogiske verksemda på skolen. Skoleleiing handlar enkelt og greitt om korleis ein organiserer verksemda slik at god læring kan skje. Det vil det alltid vere ulike svar på. Dei besøka som komiteen gjorde i samband med behandlinga av forslaget frå Høgre – som eg i ei bisetning skal seie er eit godt initiativ frå Høgre – viste oss at det finst ulike leiingsmodellar i norsk skole. Det fell i alle høve saman med mine eigne erfaringar frå andre skolebesøk. Det er eit mylder av ulike måtar å organisere læringsarbeidet på skolane på, og slik vil det sannsynlegvis alltid vere. Det eg synest er interessant, er at den klassiske forskjellen i leiingsfilosofi mellom «top–down» og «bottom–up» òg gjer seg gjeldande i skolen. Derfor trur eg at ein del av det som er viktig med denne saka, faktisk er at ein får ein diskusjon og debatt om kva leiing handlar om, og kva som er ei god, effektiv og ikkje minst fagleg sterkt grunna leiing. Vi er frå SV si side veldig glade for at vi får sjansen til å kome tilbake til denne problemstillinga og ein del andre problemstillingar seinare. Vi ser fram til å diskutere dette i tilknyting til spørsmål som dette heng saman med. Vi ser fram til dei debattane som kjem, for dette handlar om veldig mykje meir enn rammevilkåra for leiing. Dette handlar enkelt og greitt om korleis læring skjer i den norske skolen.
-1	Jeg tar ordet til et tilsvar til Ola Gløtvold, fordi jeg forstår at både han og tidligere sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa er misfornøyd med at SV ikke er med på disse merknadene. Det kunne vi jo godt ha vært. Det er en rekke av betraktningene der vi i utgangspunktet er enig i. Men jeg tror at man kan syntetisere meldingen ned på én setning for å finne ut hva som står der, og det kan sies som følger: «Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre som man vil.» Den type betraktninger kan man selvfølgelig være enig i, eller man kan si at man ønsker en type særbetraktninger hvor man prøver å fange substansen i dette, og den er det, som jeg sa i sted, lite av i meldingen. Jeg tror at man kan gjøre mye mer enn det denne meldingen har gjort, ved å legge opp til at bl.a. utdanningen er konkret knyttet til etiske sider ved omsorgen, innholdet i den, krav til fagpersonell, krav til hva slags type bemanning man skal ha ved sykehjemmene og innenfor den hjemmebaserte omsorgen osv. Men straks man begynner å snakke om det, så snakker man også om utgifter. Og det snakker man selvfølgelig ikke om her, for de pengene frigjør man jo ikke til formålet. Jeg mener at det man godt kan problematisere, er satsingen ute i kommunene på bedre tjenester, gjerne på bekostning av den enorme kostnadsveksten man har hatt i sykehussektoren, for da får man en diskusjon om reelt innhold, om kvalitet, om prioritering og om hvor satsingen skal være, mens det som står her, blir for uforpliktende. Og da fant jeg at det kunne være greit: La oss markere det ved å stå på våre egne merknader – så får nå heller folk bli indignert over det. Jeg registrerer også når man får debatten omkring konkurranseutsetting, hvor viktig det er å være presis i begrepene. Hva er det man skal konkurrere på? For det blir veldig fort en konkurranse på pris innenfor et område der det egentlig går på bekostning av kvaliteten. Jeg tror ikke at det, i motsetning til på sykehussektoren, er veldig mye å spare innenfor norske sykehjem eller innenfor hjemmebasert omsorg ved å redusere omkostningene ytterligere ved at de som jobber der, skal springe fortere, eller at de skal være færre på hvert skift. Jeg tror tvert imot at man i et stort samfunnsmessig perspektiv har mye å tjene på å tilrettelegge for mer ressurser inn i omsorgssektoren, mer personell innenfor den hjemmebaserte omsorgen og bedre bemanning ved sykehjemmene, fordi man får en type konsekvenser av det som gjør at belastningen på sykehussektoren blir mindre. Det vil være lettere å skrive folk ut fra sykehus, og man vil i det hele tatt i et samfunnsmessig perspektiv kunne løse problemene på en bedre måte. Og da tror jeg at en del av de elementene man bringer inn i forhold til konkurranseutsetting, er med på å forverre situasjonen ytterligere. Så når man diskuterer konkurranseutsetting, skulle jeg ønske at både Høyre og Fremskrittspartiet var presis med hensyn til hva man diskuterer: Hva slags bemanningsfaktor ønsker man, hva slags innhold ønsker man i tjenestene, og hvordan kan man sikre kvaliteten på dem?
-0	Trygghet for liv og eiendom er viktig, og det er innbyggernes soleklare rett å ha trygghet. Derfor har vi en stor utfordring i samfunnet i dag – politiet har en stor utfordring. Vi sitter i dag med et minimumspoliti som skal løse oppgaver som ligger langt over det vi har mannskaper til. Hvis vi sammenligner oss med andre skandinaviske land, f.eks. Danmark og Sverige, har de én politibetjent pr. ca. 500 innbyggere. I Norge har vi én politibetjent pr. ca. 600. Det er en utfordring. Jeg er glad for at Regjeringen nå har økt opptaket ved Politihøgskolen, og at vi etter hvert vil kunne ta inn flere ansatte i politiet. Men da krever vi også at det blir økninger i budsjettene til politiet, slik at de får anledning til å ta inn flere ansatte, slik at de får anledning til å la politibetjenter som nærmer seg pensjonsalderen, få lov til å stå lenger i tjeneste, og slik at de får råd til å gi flere sivilt ansatte jobb innen politiet og dermed bidra til at vi frigjør etterforskningsressurser. Fremskrittspartiet ønsker å øke politibudsjettet med 300 mill.kr. Dette mener vi vil kunne være med og bidra til en økt innsats for politiet. Vi ønsker også å lage et eget investeringsbudsjett for politiet. Vi har et stort etterslep innen politiet når det gjelder moderne utstyr og biler bl.a. Vi ønsker også med det investeringsbudsjettet å satse på ikke-dødelige våpen. Vi ønsker et investeringsbudsjett de neste to årene på ca. 500 mill. kr. Vi tror ikke at dette er nok, men det er i hvert fall et godt steg på veien. Når det gjelder Oslo-politiet spesielt, står de overfor en del utfordringer som resten av landets politi ikke har. Oslo er hovedstad i landet når det gjelder statssetet, men det er også en narkohovedstad og et hovedsete for store deler av den organiserte og tunge kriminaliteten. Vi har også en befolkningstetthet i Oslo som gjør at en stor del av hverdagskriminaliteten vil ligge til dette området. Det betyr at Oslo-politiet alene vil ha bruk for mye større ressurser enn resten av landet. De har også et problem med bl.a. oppklaring av voldskriminalitet og voldtekter. Her må det en reell satsing til, og vi mener at Oslo-politiets budsjett må økes betraktelig. Det er beklagelig at man kan gå nedover landets hovedgate og se at det blir omsatt narkotika helt åpenlyst uten at noen løfter en finger for å gjøre noe med det. Det har vært skrytt mye av at soningskøen nå er blitt redusert. Det er positivt at vi får en reduksjon av soningskøen, men Fremskrittspartiet er skeptisk til en del av de metodene som brukes for å redusere køen, bl.a. prøveløslatelser, ekstraordinære rabatter, samfunnsstraff osv. Vi mener dette er å flytte problemene fra innsiden av murene til utsiden. Det er også uenighet når det gjelder måten å bruke samfunnsstraff på, og spesielt dette med hjemmesoning. Det forundrer meg lite grann at det er Arbeiderpartiet som foreslår hjemmesoning, noe som jeg kaller en soning der man får et sosialt klasseskille. For det sier seg selv at personer som Kjell Inge Røkke vil ha langt bedre soningsmuligheter og soningsforhold enn han som bor i en pappeske nede ved Akerselva. Vi har sett at det nå blir en økning og en satsing innen det forebyggende arbeidet. Det er utrolig positivt. En del av det forebyggende arbeidet foregår bl.a. i konfliktråd og forliksråd. Her skal det satses betydelige ressurser, for dette gir resultater. Men da forundrer det meg litt at forliksråd og konfliktråd, og også den jobben som meddommere gjør i rettssalene, ikke blir verdsatt på en ordentlig måte. Regjeringen foreslår faktisk å kutte i møtegodtgjørelsen til forliksrådene. De foreslår å kutte i møtegodtgjørelsen til meddommere i rettssaker. De sier at dette er en samfunnsplikt. Ja, det er en samfunnsplikt å være meddommer. Det er en samfunnsplikt å la seg velge til å sitte i forliksråd. Men har statsråden tenkt på de belastningene disse medlemmene har når de sitter i disse rådene, og ikke minst de som sitter som meddommere i rettssalen? De får høre tragiske historier om hendelsesforløp i alvorlige voldssaker, og de får se bilder som ikke akkurat er pene og egner seg for allmennheten. Denne belastningen må de ta med seg når de går hjem etter å ha vært i en rettssak, og da skal vi «verdsette» dem med å kutte den vesle møtegodtgjørelsen de har. Dette er under enhver verdighet. Så vil jeg til slutt få lov til, i likhet med en del andre representanter, å gi ros til Regjeringen. Som representant for Oppland fylke er jeg selvfølgelig glad for at Regjeringen og Storberget nå vil satse på Slidreøya i Vestre Slidre. Tusen takk!
-0	Eg takkar for eit kort og greitt svar. Problemet er også at det hastar med å få eksporten i gang. Det ligg no mange tonn med kvalprodukt på lager, og det er jo avgrensa kor lenge dette kan liggje på lager før kvaliteten blir så dårleg at produkta ikkje har nokon marknadverdi i det heile. Oppfølgingsspørsmålet blir difor: Dersom Island og Japan ikkje har eit slikt system, medan Noreg har det – for vi må jo kunne ta nokre prøver for at ein skal kunne kjenne det att på nye prøver – er det ikkje då mogleg at Noreg kan tilby Japan og Island eit slikt utstyr, om det er manglande utstyr det står på? Dersom det er regelverket det står på, kan vi kanskje sende over vårt eige regelverk, som eg reknar med er såpass bra at det kan la seg gjere for desse landa å kunne opne for import, for det hastar.
-1	"Jeg har aldri gitt et inntrykk av at det å eie en bedrift i seg selv er noe som gjør deg til en rik person. Det vet vi masse om. Brorparten av bedriftene i Norge har såpass få ansatte at vi skjønner at de folkene som leder og eier dem, ikke er rike. Nettopp i en tid da vi har hatt den høyeste høykonjunkturen på flere tiår, regner vi med at folk har lagt seg opp penger og har satt av noe til dårligere tider også. Hvis det er riktig, som representanten Sponheim sier, at dette er nøkterne bedriftseiere, vil nøkterne bedriftseiere nettopp ha gjort den type ting. De har ikke investert med sikte på eller i den tro at det kommer til å være 6 pst. eller 7 pst. vekst i Norge i all evighet. De regner med at etter en høykonjunktur, kommer det en lavkonjunktur, og så har de satt av penger. De endringer vi har gjort i arveavgiften – som ikke umiddelbart rammer en haug med bedrifter, for folk driver heldigvis ikke og dør i tide og utide; planlagt dødsfall som rammer de rikeste, er vel ikke akkurat noe som skjer – mener jeg det er viktig å sørge for ikke rammer bedriftseiere. Det mener vi at vi har fått til et godt opplegg for."
-1	Jeg ser at min kollega er innom Stortinget som vararepresentant, og jeg skal ikke gå veldig detaljert inn i tallbudsjettet, men forholde meg til overordnet politikk. Jeg forstår at Kristelig Folkeparti har et varmt hjerte for det svake mennesket og for medmennesker som sliter. Vi har hatt en debatt om romfolket i det siste i Norge som man meget trygt kan si mange ganger har vært på et nivå hvor Kristelig Folkeparti er uenig. Nå ønsker Kristelig Folkeparti å gå i et regjeringssamarbeid – dersom det, mot formodning, skulle bli flertall – med Høyre, som har hatt en hard retorikk mot romfolket, og som ønsker å forby muligheten til å tigge, selv om man ikke har muligheten til å forsørge seg selv. Hvordan forholder min kollega seg til det?
-0	Representanten Micaelsen bruker bl.a. argumentasjonen om at momsmanntalet og momsregelverket er veldig komplisert og vanskeleg å setje seg inn i for ideelle organisasjonar. Derfor bør ideelle organisasjonar kanskje framleis betale 25 pst. moms – altså på grunn av at dei vil ha problem med å setje seg inn i regelverket. Eg ønskjer då å stille eit spørsmål til representanten Micaelsen. Dersom dette regelverket er så komplisert og vanskeleg å forstå, kan det jo tenkjast at det også er ei utfordring for små bedrifter allereie i dag. Bør ein ikkje då vurdere å forenkle regelverket, gjere det enklare, meir forståeleg og oversiktleg slik at også ideelle organisasjonar kan komme innunder det og små bedrifter kan få ein enklare kvardag?
-0	I og med at jeg kommer fra en typisk hyttekommune, en kystkommune som heter Tjøme, synes jeg at jeg er berettiget til å si noen få ord. Jeg håper presidenten er enig i det. For dem som ikke vet det – men jeg tror de fleste vet det – ligger Tjøme ca. ti mil herfra, mot sør, og det tar halvannen til to timer å kjøre dit med bil. Øykommunen har 4 500–5 000 fastboende. På sommertid tidobles antallet, det vil si at det da er 40 000–45 000 mennesker der. Jeg vil påstå at for dem som bor på Tjøme, merkes det omtrent ikke – bortsett fra når en skal gå i butikken, da møter en dem, men da gjør vi som bor der og er vant til det, det på en annen måte. Dette er altså en typisk ferie- og fritidskommune. Jeg har aldri merket at det er noe problem med hensyn til strandsonen på Tjøme. Ta en båttur rundt Tjøme – en vil se og merke at en kan gå i land nesten hvor som helst. Det er altså ikke nedbygd, det er en ren og skjær overdrivelse. Jeg vil avslutte med å si som miljøvernlederen på Tjøme, at det at strandsonen gror igjen, er et større problem enn hyttebyggingen. Det tror jeg illustrerer ganske godt det hysteriet og den overdrivelsen som er rundt hyttebygging og nedbygging av strandsonen.
-0	Nå er det mange kommuner som frykter hva som vil skje med dette kvalifiseringsprogrammet i tiden som kommer, for når det gjelder de vurderingene som er gjort, er de heller ikke enige i det. Der er det lagt opp til at en del skal ut av programmet, og at man skal få færre inn igjen. Det stemmer ikke med det som skjer i de aktuelle kommunene. De har helt andre måltall enn det man opererer med i det tildelingsbrevet. Jeg frykter at vi nok en gang ser eksempler på Regjeringens gulrotpolitikk. Man kommer først med gulrøtter: Dette skal staten dekke – og så stimulerer man til høy deltakelse, som man har gjort her. Man har også veldig gode resultater fra Sagene i Oslo, men de må nå kutte helt ned til 100 plasser, fra nærmere 260. Det er dramatisk! Og så legges det inn i rammetilskuddet fra neste år av. De fleste kjenner jo til hva som skjer når dette blir lagt inn i rammetilskuddet. Da blir det en del av kommunens øvrige budsjett. Det vil bli en stor belastning for kommunene å kunne tilby gode tiltak – for det er gode tiltak vi trenger, ikke bare å få noen over på tiltak. Dette er det derfor mange som er bekymret for. Hva kan statsråden si om 2011? Og vil det eventuelt bli lagt inn i rammetilskuddet?
-0	Som jeg sa i mitt innlegg nettopp, har jeg fått med meg de refleksjoner og betraktninger som leder frem til det vedtaket Stortinget gjør i dag, og det vil selvsagt regjeringen følge opp. Etter å ha innhentet råd fra de organer vi bør høre, vil vi komme tilbake til detaljene rundt dette i statsbudsjettet for neste år.
-0	Poenget er akkurat at i en situasjon der vi har to bidragsbetalende fedre som har likelydende samværsavtaler for barna sine, må den ene betale fullt bidrag, mens den andre, som har felles eller delt omsorg, slipper det. En ekstra dag med samvær med barna kan altså bety ti tusener av kroner for den ene bidragsyteren. Den magiske grensen går ved fem måneder, som i bidragssystemet betyr 152,5 dager. Da regnes omsorgen for å være delt, og gjensidig bidragsplikt utløses. Erfaring viser nå at den enkelte saksbehandler i trygdeetaten regner hele og halve samværsdager på en sånn måte at bidragsbetaler hele tiden kommer under denne grensen. Synes ikke statsråden at dette er en neglisjering av den vesentlige omsorgen samværsforeldre yter for sine barn?
-0	Takk for svaret. Det er vel også grunn til å tru at alle medikament og tilsetjingsstoff som blir brukte for å behandle fisken anten mot sjukdom eller for å ta lakselusa, er godkjende av Mattilsynet og andre som skal ha tilsyn med kva som blir brukt. Spørsmålet mitt blir då: Blir det kommunisert vidare at det er godkjende remedium som blir brukte, slik at kvar og ein kan gå inn og etterprøve og få sjekka at desse medikamenta er godkjende også av EU, så vidt eg forstår?
-0	Regjeringens forslag vil ikke i særlig grad endre mye på dagens situasjon i Finnmark, for vi har et etablert løypenett. Men det vil fortsatt bli slik at Fylkesmannens miljøvernavdeling kan overkjøre lokale demokratiske vedtak, og lokalt demokrati og lokalt styre ønsker tydeligvis verken Arbeiderpartiet, Senterpartiet eller SV. Regjeringspartiene har tydeligvis liten tro på lokal kompetanse og folkevett i de kommunene og fylkene de selv representerer. I praksis innebærer regjeringens forslag at det skal være slik at Lierne og Røyrvik skal kunne få forvaltningsmyndigheten og adgang til å etablere scooterløyper, men ikke nabokommunene Grong og Snåsa. Verdal og Meråker skal også kunne få myndighet til å etablere scooterløyper, men ikke nabokommunene Levanger og Stjørdal. Det er ikke 1. april i dag, men man skulle faktisk tro det. For paradokset i det man her legger fram, er faktisk at regjeringen nå innfører tre ulike rettslige regimer mellom kommuner innenfor det samme rettsområdet. Et annet poeng i denne sak etter vanvittig mange år med saksbehandling er at regjeringens såkalte kompromiss skal ut på høring i en mengde tilsyn, organisasjoner, foreninger, kommuner og fylkeskommuner. Så hva som kommer tilbake til Stortinget – ja, det er det vel ingen i denne sal som vet i dag. Vi erfarer altså at allerede nå har tolletaten slaktet hele forslaget og hevder at forslaget bryter norsk lov. Tydeligvis er ønsket om å skyve hele denne saken ut i tid, langt større enn viljen til å ville noe som helst. Slik er det, og slik har det dessverre vært i 18 år, hvorav Senterpartiet og Arbeiderpartiet er de partiene som har vært lengst i regjering. Jeg regner ikke med SV i den blokken der, for hadde det partiet bestemt, hadde vi ikke hatt scootere i Norge, og vi hadde ikke hatt denne debatten i Stortinget i dag.
-1	Det høres nesten ut som om Høyre beklager at norsk skole er på rett vei, og at elevene lærer mer etter åtte år med rød-grønt styre og en SV-statsråd i den posisjonen. Det håper jeg er en åpenbar misforståelse. Så til nivådifferensiering: Det er lov å nivådifferensiere, og det kan være nødvendig for å få til tilpasset opplæring. Men det er veldig gode grunner til at det ikke skal være på permanent basis. Vi har bred internasjonal forskning som viser at elevene lærer mindre enn hvis de er i heterogene grupper. Det er fordi det er veldig lett å stille for lave forventninger til dem som presterer dårligst, og elever lærer av hverandre. Hvis man får inn en kultur der man er opptatt av læringsutbytte og av å heve elevene, er det det som løfter de fleste elevene. Ny GIV går denne balansegangen, men det er ikke et argument for permanent nivådeling i skolen.
-0	Mitt spørsmål går til den ærede helseminister. Jeg har den senere tid mottatt fra helseregionene meldinger jeg ikke liker, nemlig at helseforetakene planlegger kutt i behandlingstilbudet i 2003. Helseministeren har i ulike sammenhenger og senest i det foreliggende forslag til statsbudsjett forsikret at den vanskelige sykehusøkonomien ikke skal føre til reduksjoner i behandlingstilbudene ved våre sykehus. Det er jeg glad for. Akershus sentralsykehus har i disse dager lagt ned geriatrisk enhet, og overlegen er oppsagt. Er helseministeren orientert om dette, og hva har i tilfelle helseministeren gjort for å forhindre at så skjedde? Det kan vel ikke være slik at foretakene i den grad er fristilt i forhold til helsepolitiske prioriteringer?
-0	Jeg er faktisk enig med statsråden i at vi har fått et godt pedagogisk resultat med denne meldingen, som har sin opprinnelse i Fremskrittspartiet, og at vi har fått en bedre pedagogisk forståelse av sammenhengen mellom ressurser og resultater. Når vi nå viderefører dette, håper jeg at vi får det som en melding. Jeg håper også departementet vil utvide sin ressursdefinisjon noe, slik at vi kan fortsette utviklingen av den pedagogiske forståelsen. Jeg vil også vise til at skolebygg er ganske stemoderlig behandlet i meldingen. En halv kolonne på side 13 er lite, problemet tatt i betraktning. Vel er det slik at dette utvalget nå er nedsatt, men jeg vil minne om at vi også har et vedtak som er fattet av regjeringspartiene og Fremskrittspartiet knyttet til behandlingen av trontalen, om at vi skal få en nærmere redegjørelse for vedlikeholdssituasjonen for skolebygg i 2004. Jeg går ut fra at vi får det med et fullverdig innhold, og ikke med beskjed om at vi venter på et nylig nedsatt utvalg.
-0	Det synes som om energiministeren har gått på politisk skole hos utenriksministeren, og at dialog skal være det viktigste virkemidlet i energipolitikken. Istedenfor å si at en nå skal ha ytterligere møte med bransjen og lytte til innspill, bør statsråden huske at denne regjeringen nå har styrt i snart 53 måneder. Jeg har sittet på Stortinget like lenge. Vi har hatt en skog av innspill fra bransjen – jeg bruker begrepet «skog», for jeg vet hvilket parti statsråden tilhører. De siste to årene har dette vært et tema i budsjettbehandlingene. Det burde være slutt med å vente på innspill og heller være tiden for å komme med et utspill. Som forrige spørrer tok opp: Det er en rekke kontrakter som nå skal inngås, som har lang varighet. Hvis en da skal måtte sitte og vente til juni før en vet hva Regjeringen mener, tipper jeg at de kontraktene kommer til å bli inngått med en forventning om at avgiften vil bestå, og at en dermed sender dem til utlandet. Ser ikke statsråden det problemet at når en ikke selv kommer med utspill, går kontraktene fortsatt ut av landet, i en langsiktig horisont?
-0	Det er en enstemmig komité som legger fram innstiling i denne saken, der vi behandler melding om eksport av forsvarsmateriell fra Norge i 2011. Det er avgjørende at eksport av forsvarsmateriell skjer på en fornuftig, etisk og forsvarlig måte og til nasjoner som vi, så langt det er mulig, kan stole på følger intensjonene som ligger i de avtaler som inngås hva gjelder bruk av forsvarsmateriellet vi eksporterer. I 2011 var den samlede verdien av eksporten i underkant av 3,9 mrd. kr. At det er et potensial for å øke eksporten uten at dette skjer på bekostning av innsyn, kontroll og sikkerhet, er Fremskrittspartiet ikke i tvil om. I stortingsmeldingens kapittel 3 beskrives rammeverket for eksportkontroll og hvordan Norge arbeider med å styrke kontrollen med eksport av forsvarsmateriell. Dette rammeverket har sin bakgrunn i et vedtak fattet allerede i 1959 – selvsagt med modifiseringer og endringer flere ganger opp gjennom årene. Det avgjørende er selvsagt hvordan vi som nasjon etterlever dette regelverket og sikrer at eksporten skjer innenfor de rammer som er vedtatt. Det er viktig at departementet og Stortinget hele tiden er bevisst på hvordan gjeldende retningslinjer etterleves og spesielt hvordan mottakerland vurderes sett opp mot hvordan materiellet kan benyttes i det enkelte mottakerland. Et strengt eksportkontrollregelverk må praktiseres, samtidig som det ikke må sette hindringer i veien for å sikre utviklingen innen denne industrien, som sikrer nye, kompetansefokuserte arbeidsplasser i Norge. For Fremskrittspartiet er det viktig å understreke at vi nå vedtar en reell innskjerping av kriteriene for eksport av forsvarsmateriell ved at søknader om B-materiell kan avslås med begrunnelse i atferdskriteriene. Dette vil, slik vi ser det, innebære at enkelte av dagens mottakerland vil måtte vurderes på nytt ut fra de nye kriteriene. Fremskrittspartiet er opptatt av at eksport av forsvarsmateriell skjer innenfor gjeldende regler, og at det er forankret i Stortingets vedtak og intensjon. Vi mener derfor det er viktig å ha klare regler for denne type eksport, slik at norsk industri kan rette sine markedssatsninger mot de land som fyller kriteriene for mottak. Norge er tjent med en solid, høyteknologisk forsvarsindustri. Det støtter Fremskrittspartiet fullt opp om. Det er derfor gledelig å se at industrien er enig i det regelverk som i dag foreslås vedtatt.
-1	I debatten er det sagt at denne meldinga viser at det er «tillit» til lokalpolitikken og til lokalpolitikerne. Det i seg selv er et merkelig utsagn, for hvem er det som skal ha tillit til lokalpolitikerne? Jo, det ligger en sånn sentralistisk tenkning bak, at vi her på Stortinget skal ha tillit til lokalpolitikerne. Jeg vil snu det på hodet og si: Har lokalpolitikerne tillit til oss? Det ville være et like interessant spørsmål, men det er jo ingen som stiller det. Så jeg håper inderlig at vi slutter med den typen formuleringer. De som skal ha tillit til lokalpolitikere, og de som skal ha tillit til oss, det er folket, og det vises gjennom valg, valgdeltakelse osv. Så en liten kommentar til Ib Thomsen, som sier at beslutningene må tas nærmest den det gjelder. Er det et parti som er imot det, og som demonstrerer det ved denne innstillingen, så er det Fremskrittspartiet. Gjennom forslaget om at pengene skal følge personen, tar de fra de lokale muligheten til å disponere ressursene på ulike måter. Dette er den mest sentralistiske tenkningen som ligger i denne innstillingen: at pengene skal følge personen. Man kan altså godt angripe oss for spørsmålet om hundremetersonen, eller om kommunene bør få lov til å bestemme hvor spilleautomatene skal stå, men det er jo bagateller i forhold til det dramatiske som vil ligge i å ta ifra kommunene retten til å fordele ressursene – de frie midlene. Så til et mantra som Høyre gang på gang serverer, at fylkeskommunen mangler legitimitet. Hva betyr det egentlig? Legitimitet får du gjennom valgdeltakelse, oppslutning ved valg. Og vi vet at oppslutningen ved kommunevalget og ved fylkestingsvalget stort sett er den samme, det skiller kanskje 2–3 pst. – 62–63 pst. ved kommunevalget, litt over 60 pst. ved fylkestingsvalg. Og så går grensen for legitimitet der. De må slutte å bruke ordet legitimitet, de må heller bruke andre begreper: de ønsker ikke tre nivåer. Det er en ærlig sak, det er et politisk valg. Men slutt å bruke ordet legitimitet, for det er ikke tilfellet. Så til felles valgdag. Regjeringspartiene sier at vi skal diskutere dette, og for min egen del, helt personlig – vi har ikke diskutert dette i partiet – vil jeg si at det er gode grunner til å diskutere det. Det blir litt vanskelig for mange å se sammenhengen mellom storting og kommune/fylkesting når vi har to ulike valgdager, og de ser ikke helt sammenhengen mellom de rammene som kommunene har, og de vedtak som blir gjort i Stortinget. Ved å slå sammen til én valgdag, vil man kunne få noen sammenhenger som man ellers ikke får. Jeg sier ikke dermed at vi skal gå for en felles valgdag, men jeg synes det er gode grunner til å problematisere det, det er gode grunner til å diskutere det. Derfor synes jeg det er merkelig at det her nå blir sagt at dette har vi bestemt. Sånn er det ikke.
-0	Jeg vil begynne med å takke statsråd Vidar Helgesen for en svært god redegjørelse. Regjeringen viser med tydelighet at den mente alvor da den varslet en mer aktiv europapolitikk. Det har vært et taktskifte i debatten, og det tror jeg mange er svært glade for, ikke minst i norsk næringsliv. Rammene for europapolitikken finnes i EØS-avtalen, Schengen-samarbeidet og de øvrige avtalene med EU. Det er Norges vei inn til EU-samarbeidet. Debatten i dag bør derfor ikke handle om hvorvidt man er for eller imot norsk medlemskap i EU, eller hvorvidt man liker eller misliker det prosjektet som EU er. Den bør snarere handle om hvordan vi kan bli enda bedre til å utnytte det handlingsrommet som ligger fremfor oss. Dersom det finnes et handlingsrom, skal det utnyttes! Det handler om å være tidlig på ballen, og det handler om å være fremoverlent. Det handler om å følge bedre med på ordskiftet som er i EU på politisk nivå, og det handler om å være på i debatten, snarere enn å komme løpende etter med innspill eller innsigelser i etterkant. En aktiv europapolitikk handler om å fremme norske interesser, og skal vi fremme norske interesser, må vi medvirke når felles regelverk skal utformes, ikke vente på at EU har behandlet ferdig sine saker før vi engasjerer oss. Da er det ofte for sent. For et par dager siden var det valg til Europaparlamentet. Resultatet av valget gir ikke et entydig bilde, men at valget for mange ble et protestvalg og en reaksjon mot noe, kan vi nok ganske raskt konkludere med. EUs befolkning køet seg ikke akkurat foran valglokalene. Knappe 43 pst. var valgdeltakelsen på. Det er ikke mye å skrive hjem om. Den laveste valgdeltakelsen var i Slovakia, som har knappe ti år bak seg som medlem. Man skulle tro at de nyinnmeldte kanskje var de mest ivrige, men 13 pst. var valgdeltakelsen på. Det er forstemmende, rett og slett. Det er så lavt at det knapt gir noen legitimitet i det hele tatt. Det er trist. Det er også begredelig når nasjonalistiske partier fra den brune ytterkanten stormer frem, slik eksempelvis Front National i Frankrike, som også har en antisemittisk historie, gjorde. Hver fjerde franskmann stemte på partiet. Tyskerne toppet det hele ved å stemme inn en representant for nazistiske NPD. Det er til å grine av, og det må faktisk være lov å felle en liten tåre for Europa i en sådan stund. Men man skal være forsiktig med å blande alle disse såkalte EU-kritiske partiene i én felles samling, for de er også sterkt ulike. Etter min mening finnes det mye god EU-kritikk der ute, bl.a. fra de britiske konservative eller fra det danske Liberal Alliance. Vi kan også tolke det som skjedde i Storbritannia på en litt annen måte. Der vant altså det EU-kritiske UKIP frem, men valget ble også en nesestyver for rasistene i British National Party – det er da noe. Også populisten Geert Wilders i Nederland fikk seg en nesestyver. Så i noen land var det noen lysglimt. Selv om jeg er bekymret når nasjonalismen brer om seg i Europa, er jeg også veldig klar på at det faktisk kan komme noe positivt ut av valget. Bekymringsmeldingene fra en del av de EU-kritiske partiene kan ikke feies under teppet, og kanskje kan dette føre til en ny debatt, som også kan påvirke oss her i Norge. Det er faktisk utfordringer knyttet til innvandring, til byråkrati, til trygdeeksport og til økonomi. Selv om problemet når det gjelder f.eks. trygdeeksport, kanskje fremstår som lite i praksis, så berører det folks rettferdighetssans og det etterlatte inntrykk. Jeg er veldig glad for at regjeringen har sagt at den kommer til å jobbe med noen løsninger på det. Europaparlamentsvalget er nok ikke en reaksjon mot samarbeid, men mot sammensmelting. Valget er nok også helt klart et uttrykk for at mange føler det er for stor avstand mellom Brussel og borgerne. Mange har også argumentert med at de har sett seg lei på at enkelte land som har skjøttet økonomien sin godt, må opptre som kausjonister for dem som ikke har husholdert like klokt. Drar vi det enda litt videre, kan vi kanskje til og med konkludere med at EU delvis kan skylde seg selv for den situasjonen som har oppstått etter valget. Den kan nok være et uttrykk for både manglende tro på og manglende tillit til EU-prosjektet og ikke minst et varsko om at prosjektet har blitt for altomfattende, for massivt og for tungt. Selv om det har vært en liten nedgang i ungdomsledigheten, er den fortsatt rekordhøy i mange EU-land, og det er klart slikt påvirker stemningen. Statsråd Vidar Helgesen startet sin redegjørelse med å påpeke at det i år er 25 år siden murens fall i Europa. Det er nok en av de aller største hendelsene i vår tid. Neste år er det 25 år siden Sovjetunionens og kommunismens sammenbrudd. Men i år er det også 15 år siden Kosovo-krigen. Neste år er det 20 år siden den blodigste av alle krigene på Balkan, Bosnia-krigen, som ble avsluttet med Dayton-avtalen. To av de landene som var en del av det gamle Jugoslavia, er nå integrert i EU – Slovenia og Kroatia. De andre står og banker på døren. Uavhengig av hva man mener om et norsk medlemskap i EU eller ikke, er det viktig at den europeiske integrasjonen får lov til å pågå fremover. Vi trenger fortsatt mer samkjøring, men vi trenger mindre overstyring. Vi trenger at integrasjonen skjer på nasjonalstatenes premisser, og at man har samarbeid, ikke sammensmelting. En av de aller viktigste sakene fremover, som har stor betydning for norsk næringsliv, er den såkalte TTIP. Dette dreier seg om å skape verdens største frihandelsområde. Statsråden påpekte i sin redegjørelse at 70 pst. av norsk vareimport kommer fra EU og USA, og at de mottar hele 86 pst. av vår eksport. Det sier seg selv at vi fra Norges side må være aktive i prosessen rundt TTIP, på best egnet måte. Det vil ha stor betydning og store konsekvenser for norsk næringsliv. Jeg har stor tiltro til at statsråd Helgesen og regjeringen vil være «på ballen» når det gjelder TTIP, eller snarere også når det gjelder TTIP. Jeg vil avslutte med noen få ord om noe jeg synes var veldig positivt. Jeg er klar over at det er litt uenighet både i salen og i regjeringen på dette området, men jeg er faktisk blitt veldig glad i EU-domstolen, spesielt etter EU-domstolens konklusjon om at datalagringsdirektivet er i strid med EUs charter om grunnleggende rettigheter. Det var en viktig avgjørelse. Det er en sak som betyr mye for mange av oss. Den avgjørelsen ga meg litt ekstra tiltro til systemet igjen. Det var en gledens dag, og jeg håper at man nå også tar konsekvensen av det i de ulike medlemslandene.
-1	Eg vil tilbake til hovudspørsmålet frå representanten Ryan, for trass i auka merksemd blir dyr framleis påførte unødige lidingar. Då Stortinget behandla dyrevernmeldinga i fjor, sa vi i komiteen at vi ønskte at ein skulle jobbe for å finne alternativ til bruk av dyr til forskingsføremål. Erfaring tilseier at ny teknologi gjer at det å bruke dyr til forskingsføremål burde vere unødvendig, men det krev satsing, og det krev at ein tek ein del grep. Vi har fått signal om at det ikkje skjer noko på denne fronten, at ein ikkje satsar, og at ein ikkje er aktiv i forhold til å la vere å påføre dyr unødige lidingar i samband med forsking. Er det riktig? Kva har statsråden tenkt å gjere for å følgje opp Stortinget sitt vedtak i forhold til dette?
-1	Noe som ofte slår en i lokalpolitikken, enten det er på kommune- eller fylkesplan, er hvor ofte de fleste partiene fraskriver seg ethvert kjennskap til sine partifeller i denne salen. Det blir sagt at «statlige myndigheter» har bestemt, «staten» har bestemt, som om ikke avgjørelser som er viktige for Kommune-Norge, blir tatt av deres egne partifeller her i Oslo. Jeg har ingen problemer med å vedkjenne meg SV. Årsaken til de andre partienes talemåter er åpenbare. I plassen for å styrke økonomisk det som partiene lover eller ønsker å få gjennomført lokalt, blir store midler brukt til å subsidiere de som allerede har det fett. Alle parti sier at skole og utdanning er viktig, ja, til og med det viktigste. I en reportasje i Stavanger Aftenblad for en tid tilbake ble kontrasten mellom de som har, og de som ikke har, vist tydelig gjennom situasjonen til to familiemedlemmer. En far, som jobbet i en bank, beveget seg i lyse, velutstyrte lokaler med plenty av plass. Avkommet satt i et overfylt klasserom med dårlig inneklima, en arbeidsplass uten nødvendige fagbøker og oppslagsverk, som er et «must» for å følge opp den ambisiøse læreplanen. Slik er situasjonen altfor mange plasser i Kommune-Norge. Skolene avgjør i disse dager hvilke elever de har råd til å kjøpe nye bøker til, og hvem som må klare seg med gamle, utdaterte læreverk. Kanskje skroter også banken eller oljeselskapene noe IT-utstyr, så det blir færre elever pr. maskin når tilfeldige smuler utdeles – et tankekors i forhold til det som skal skje av investeringer på Fornebu. For å finansiere viktige kommunale oppgaver er det f.eks. de som vasker, som nå skal bli melkeku. De sendes ut på anbud – disse lavtlønte, hardt arbeidende renholderne, som som regel er kvinner. Når jeg ser den lokale iveren som f.eks. Kristelig Folkeparti viser for at renholderne skal bli en ny inntektskilde, er jeg fristet til å foreslå at partiet oppretter en ny verdikommisjon – for renholdere. Da ville en kanskje få tydeliggjort hvor viktig deres innsats er, ikke minst i skolen, der de også er svært viktige omsorgspersoner. Jeg gremmes iallfall over den økonomiske utvikling i Kommune-Norge, som så lite verdsetter det helt grunnleggende, særlig for barn og unge.
-0	Jeg har et spørsmål til olje- og energiministeren: «Miljøvernminister Hareide sier i Dagsavisen 2. november i år at regjeringspartienes avtale for gasskraftverkene ikke opphører ved stortingsvalget neste høst, men at Sem-avtalen på dette området gjelder fram til 2008. Deler statsråden denne oppfatningen?»
-1	La meg først si noe om de 4 mrd. kr. Jeg er klar over at det er et regneeksempel, men for øyeblikket er Fremskrittspartiet og Høyre omtrent to like store partier, og jeg går jo ut fra at regjeringsforhandlingene mellom Fremskrittspartiet og Høyre ikke er basert på at Høyre skal få det 100 pst. som de vil, og at Fremskrittspartiet i disse forhandlingene ikke skal få noen ting. I så fall er jo det en ganske interessant opplysning for Fremskrittspartiet. Man må jo anta at det i hvert fall ikke blir Høyres politikk alene som ligger til grunn. Med andre ord, med et kompromiss mellom Høyre og Fremskrittspartiet må det jo da bli en drastisk og vesentlig reduksjon av norsk bistand. Dette bringer da den norske borgerlige regjeringen helt i utakt med f.eks. den svenske borgerlige regjeringen, som har syntes det har vært viktig å opprettholde bistanden. Det kommer vi ikke under noen omstendighet bort fra i dette regnestykket, hva det nå enn måtte bli. Når det gjelder kvotetaket, er det en vanskelig avveining mellom det å ha en norsk landbrukspolitikk som sikrer bosetting i hele Norge, og det at det skal være utviklingsfremmende. Jeg er helt enig i at jo mer vi kan handle med utviklingsland på gode vilkår, jo bedre er det.
-1	Jeg takker for svaret. Eksempelet fra Akershus som var gjengitt i Aftenposten, bekymrer meg veldig, ikke minst fordi den omfattende bruken av overtid er utbredt ved de fleste norske sykehus, noe helseministeren også bekreftet i sitt svar. Dette har mange negative konsekvenser. For det første vil bruken av overtid i et slikt omfang kunne gå ut over den enkelte arbeidstakers helse, og den kraftige økningen i sykefraværet i Akerhus tyder jo på det. For det andre vil dette måtte gå ut over kvaliteten på det arbeidet disse ansatte skal utføre overfor pasienter. Og for det tredje må det være en svært dyr og lite hensiktsmessig måte å drive sykehus på. Det er slik at mange sykepleiere som går i deltidsstillinger, ønsker å jobbe fullt, men får ikke utvidet sine stillinger. Hadde de fått anledning til det, ville etter min oppfatning åpenbart behovet for å bruke overtid blitt redusert. Hva kan helseministeren gjøre for å rette på dette?
-1	Det sa jeg jo i innlegget mitt. Jeg sa at jeg er glad for de endringene som er kommet nå. Det er stort sett å forskriftsfeste det som sto i stortingsmeldingen Barn på flukt, hvor vi slo fast at praksis var blitt for streng, og at man ønsket en praksisendring, men det var ikke mulighet til å få enighet i den regjeringen om å endre forskriftene. Så jeg er veldig glad for at det har kommet. Du må ha meg unnskyldt, president, men jeg har ikke opplevd verken Høyre eller Fremskrittspartiet som noen forkjempere for dette. For å si det sånn: Ikke i noen av de årene jeg har sittet på Stortinget, har jeg opplevd at de har vært noen forkjempere verken for de lengeværende barna eller for en mer human asyl- og flyktningpolitikk. Tvert imot, det har vært innstramming som har vært målet, og jeg opplever at Kristelig Folkeparti og Venstre har slåss en kamp og fått gjennom de liberaliseringene, mens Høyre og Fremskrittspartiet har fått til innstramminger.
-0	Nei. Som jeg sa i mitt innlegg, tror jeg faktisk det ville fått minimal betydning, med de eksemplene jeg brukte. Når det gjelder SVs kamp for like konkurransevilkår, kan jeg vise til nok av eksempler på at utenlandsk næringsliv faktisk har en rekke andre fordeler, f.eks. når det gjelder skattelette og forutsigbarhet, som jeg også har tatt opp med Regjeringen og her i Stortinget.
-1	Nå tillot presidenten bare gaupe og Sørpolen. Vi kom over på jerv, men jeg går ut fra at det er anledning til å diskutere det også. Vi følger samme politikk for jerv som for gaupe, nemlig å legge Stortingets målsettinger til grunn og ha rovviltnemndene som det viktigste virkemidlet for å iverksette Stortingets vedtak. Det vil si at rovviltnemndene fastsetter hva slags jakt som skal drives, men de må operere innenfor rammen av Stortingets vedtak. Ellers vil vi komme i en umulig situasjon, hvor én del av landet praktiserer det på én måte, og en annen del av landet praktiserer det på en annen måte. Jeg tror også det etter hvert i så fall vil bli meget betydelig regional misnøye hvis man f.eks. skulle ha mange flere rovdyr i ett område enn i et annet, sammenlignet med Stortingets måltall. Når det gjelder gaupe, er vi nå etter vår oppfatning nær Stortingets bestandsmål, som er 65 familiegrupper. Det har vært en betydelig reduksjon siden 2009, hvor det ifølge våre målinger var 92 familiegrupper – igjen med den usikkerheten vi alle må innrømme er knyttet til dette.
-1	Det forundrer meg at hver gang vi får nye tall på bordet om barnehageutbygging, blir statsråden overrasket over at så mange nye barnehageplasser blir spist opp av barn som ønsker heldagsplass. Hvorfor har ikke statsråden lagt inn en beregning av en økning i etterspørselen etter barnehageplasser når prisen går ned? Når prisen går ytterligere ned ved innføring av makspris trinn 2, til kr 1 750, vil behovet bli betydelig økt. Hvorfor har ikke statsråden sett at det er en sammenheng mellom pris og etterspørsel? Dette har vi fortalt statsråden mange ganger, og det vet vi også fra erfaringene i Sverige da man innførte makspris der. Foreldre i Norge vil nå ha rimeligere barnehager. De velger bort kontantstøtte, og det må statsråden snart ta innover seg. Hva vil statsråden gjøre for å få på plass det reelle behovet for barnehager i Norge? Hva er det reelle behovet når det gjelder utbyggingstakten?
-1	Først må jeg bare rydde av veien en liten sak som Tord Lien fra Fremskrittspartiet kom med. Representanten Serigstad Valen har ikke kommet med noe forslag om forbud. Han har sagt at vi må intensivere arbeidet med ny teknologi, og representanten har flertallet i komiteen bak seg på det. Norsk havbruksnæring har hatt – og har – stor betydning for landet. Næringa skaper store inntekter og mange arbeidsplasser, og som vi vet, har den også stor betydning for eksportinntektene våre. Det er vel og bra. Men slik næringa framstår i dag, vil jeg hevde at den ikke er bærekraftig. Hver og en av aktørene i oppdrettsnæringa er seriøse og skaper verdier for folk og for samfunn, men problemet er altså det samlede omfanget. Når det er så store volum i produksjonen, vil også en lav rømningsgrad føre til store problemer for villaksen. Norge har, som vi vet, et særlig ansvar for den norsk-atlantiske villaksen, og situasjonen er bekymringsfull. En tredjedel av bestandene er truet, og jeg tror det er 45 som har gått tapt. Og rømning, som den vi hadde på Trøndelagskysten, er – for å si det forsiktig – en uønsket hendelse i den sammenhengen. Det er dessverre ikke enestående. Gjennom flere år har vi sett flere rømninger, og det er altså sånn at når laksen rømmer, trekker den opp i elvene og blander seg med villaksen. I Sør-Trøndelag, der jeg bor, har vi to veldig viktige elver, det er Gaula og Orkla. Dette er kjente lakseelver som trekker folk fra hele verden til seg. Folk som bor langs elva og som har rettigheter, kan selge fiskekort og opplevelser, og det skaper ringvirkninger for hele lokalsamfunnet. Reiselivsnæringa har stor betydning. Vi ønsker jo å ta vare på disse tradisjonene. Den oppdrettsnæringa vi har i dag, er ikke bærekraftig. Villaksen blir nå truet, og reiselivet blir dermed også truet. Det er vanskelig for folk oppigjennom Gaula og Orkla å selge døgn til fiskerne når man vet at det er lite fisk å få. Vi ønsker og har en klar forventning om at oppdrettsnæringa setter i gang ei omstilling for ei framtid der man har rømningssikre anlegg, hvor man har kontroll på sjukdom og kontroll på miljøpåvirkninger. Det er bare sånn vi kan få en varig oppdrettsnæring som fortsatt kan bidra med viktig produksjon og verdiskaping langs kysten – og da snakker jeg om matproduksjon. Vi trenger fisken, men dette må skje på en måte som er bærekraftig.
-1	Jeg registrerer at Venstre i sitt alternative statsbudsjett øker maksprisen betydelig og på den måten finansierer veldig mange andre viktige tiltak som Venstre er opptatt av. Det står Venstre selvfølgelig helt fritt til å gjøre. Vår regjering er opptatt av at vi skal ha en makspris som gjør det mulig for alle som ønsker det, å ha en barnehageplass. Vår generelle politikk for barnehager har jeg gitt uttrykk for i et tidligere svar, og det er den mest ambisiøse politikk på barnehageområdet noen regjering noensinne har hatt. Jeg registrerer også med en viss forbauselse at man i opposisjon mener noe annet enn det man gjorde i posisjon. Det var opposisjonspartiene som startet den store satsingen på barnehager under den forrige regjering – de gikk imot dette i Stortinget – men på tross av det fikk vi en start på det store barnehageløftet. Jeg er veldig stolt over at vår regjering nå skal sluttføre det. Det betyr at alle barn som ønsker det, skal få en barnehageplass til en rimelig pris og med høy kvalitet.
-1	Jeg støtter den innstillingen som foreligger, og som regjeringspartiene naturligvis står samlet om. Det jeg har lyst til å komme med en del betraktninger om, er kvaliteten på og innholdet i fødetilbudet, og hva som er bestemmende for det. Jeg kan selv huske at da jeg begynte i turnustjeneste i Alta, der det er en fødestue med ca. 150 fødsler i året, hadde det kort tid før vært en setefødsel som gikk galt, og moren mistet barnet – barnet døde. Jeg vil tro at de foreldrene fortsatt tenker: Hvis barnet hadde blitt født på sykehus, hadde de da kunnet berge det? Alt tyder på det. Jeg vil tro at den legen som stod i den situasjonen, siden, gjennom hele sin karriere som lege, vil tenke igjennom: Hva var det jeg gjorde galt, hvordan kunne vi ha hindret dette? Det samme tror jeg jordmoren vil tenke. I en slik situasjon på et sted med relativt få fødsler må man naturligvis tenke igjennom nettopp det. Var det sånn at man i Alta den gang hadde grenseoppganger som var ufornuftige, slik at den fødselen rett og slett ikke burde ha skjedd i Alta? Hadde man for dårlige rutiner med hensyn til ultralyd? Dette er jo mange år siden. Man er nødt til å ha en type kvalitetskontroll som ikke bare går ut på at fordi fødselen skjer nært, er kvaliteten sikret, når det faktisk er noen som mister livet når den skjer nært. Gjennom de siste årene har jeg sett oppslag i media i Finnmark, to av dem spesielt knyttet til Kirkenes sykehus. Det var et oppslag om at under en fødsel forsvant fosterlyden – man var usikker på årsaken til det, og så ble også mor dårlig. Konsekvensen var at man ved Kirkenes sykehus opplevde en situasjon der både mor og barn døde. Dette er bare to år siden. Så får man en overskrift i Sør-Varanger Avis der det står at dette må ikke føre til en debatt om fødetilbudet ved Kirkenes sykehus. Så går det ett år, og så mister man ved Kirkenes sykehus et barn som skulle vært tatt med keisersnitt, fordi vikarierende gynekolog sannsynligvis ikke hadde kompetanse på keisersnitt, og dermed styrte klar av hendelsen ved å gå og ta seg lunsj i stedet. Det er klart at hvis man får en diskusjon om slike forhold som om det er et ikke-problem, er vi inne på en særdeles farlig linje. Vi er jo nødt til, som beslutningstakere, å ha oversikt over den typen hendelser. Vi er nødt til å ha innsyn i de vurderinger Statens helsetilsyn gjør, som gjør at vi når det kommer til stykket kan si: Denne kvaliteten er for dårlig. Dere kan rett og slett ikke videreføre dette fødetilbudet som det er i dag – vi er nødt til å stenge det. Man kan ikke skape debatter der man framstiller det som om ethvert tilbud i Norge i dag er godt nok, for det er det ikke. Vi har hatt diskusjoner om veldig små fødeavdelinger, der man framstiller det som om man sikrer kvaliteten for den gravide ved at de avdelingene videreføres. Det er ikke riktig. Mange av disse fødetilbudene har hatt et kvalitetsmessig for dårlig innhold, og det var helt riktig, som man påpekte i akuttmeldingen allerede i 2001, at de tilbudene ikke burde vært videreført. Så oppstår det reaksjoner i befolkningen – man kan ikke forvente at befolkningen skal ha en faglig innsikt i denne typen kvalitet – som blir understøttet, helt misforstått, av politikere, og som gjør at man viderefører en del tilbud som ikke burde ha vært videreført. Derfor er diskusjonen om fødetilbudet viktig. Trygve Slagsvold Vedum trakk fram Tynset. Han nevnte fødestuen der, som jeg også har vært og sett på, og som jeg tror er av veldig høy kvalitet. Men det man også bør understreke, er at det som var før på Tynset, var ikke en fødestue, men en fødeavdeling. Når man snakker med dem som jobber der, sier de at det var helt riktig å avvikle fødeavdelingen på Tynset, fordi man ikke kunne oppebære den kvaliteten man trenger på en fødeavdeling, og som også tilsier at man skal ha beredskap av gynekologer, anestesileger og annet personell for å kunne ta keisersnitt. Derfor tar man høyde for det på Tynset og prøver å hindre situasjoner der det kan skje. Derfor bør man også med tanke på en del steder der det i dag er fødeavdeling, si at det er ikke riktig at vi skal fortsette å ha fødeavdeling. Det burde være et annet tilbud. Det burde være en fødestue, slik at vi sikrer oss mot slike hendelser som de jeg har beskrevet ved Kirkenes sykehus, der man rett og slett risikerer livet, hvis man føder der. Slike diskusjoner er man nødt til å tore å gå inn i. Så kan man si: Ved å styrke det tilbudet, ved å sikre at man har vikarordninger, ved å sikre samarbeid med store avdelinger, kan man kanskje beholde kvaliteten. Men hvis vi ikke tør å være tydelig på det, kan det hende at vi lurer deler av befolkningen til å ta del i et tilbud som i dag er kvalitetsmessig for dårlig.
-0	La meg først få takke for spørsmålet. Deretter vil jeg si at jeg i grunnen er veldig stolt av det resultatet vi nå ser, bl.a. at Politiets utlendingsenhet nå er i stand til å sende ut flere personer enn noen gang tidligere. Det viser at politiske prioriteringer omsettes i praktisk handling, ved hjelp av dyktige fagetater. Retur av utlendinger uten lovlig opphold i Norge er et høyt prioritert område for regjeringen. I år har vi derfor gjennom budsjettbehandlingen sørget for at politiet gjennomfører minst 7 100 returer. Det er en økning på rundt 45 pst. sammenliknet med det Stoltenberg II-regjeringen foreslo i 2014. Satsingen gir gode resultater. Til og med oktober hadde politiet gjennomført 5 876 returer. Hele 33 pst. av disse er personer som har blitt ilagt straffereaksjon i Norge. Fordi det ikke utføres personkontroll ved kryssing av indre Schengen-grense, vet vi ikke hvor mange av de tvangsreturnerte som senere kommer tilbake til Norge. Den beste indikasjonen på antallet utlendinger som returnerer til Norge etter å ha blitt uttransportert, er derfor antallet utlendinger som anmeldes for brudd på innreiseforbudet. Politidirektoratet opplyser at det i 2013 ble anmeldt 448 saker for brudd på innreiseforbudet, og så langt i år er det anmeldt 370 saker. Det har vært en betydelig økning i antallet utvisninger. Det har også vært en betydelig økning i antallet anmeldelser for brudd på innreiseforbudet i en viss periode, og gjennom Prop. 181 L for 2012–2013 ble strafferammen for brudd på innreiseforbudet firedoblet. Det ble også lagt en føring på at normalstraffenivået ved førstegangsbrudd bør være fengsel i ett år. Proposisjonen ble sanksjonert i statsråd 10. januar i år. Tilbakemeldingene fra politiet er at økningen i antallet personer som blir anmeldt for brudd på innreiseforbudet, kan se ut til å ha stoppet noe opp – noe som kan vise at tiltaket har hatt effekt.
-1	Jeg merket meg at da Jon Lilletun var ferdig med å lese opp innlegget sitt, hadde han behov for å understreke at dette selskapet skulle opptre stort sett internasjonalt. Jeg oppfatter at det var en del av indremedisinen, for jeg går ut fra, etter det som ligger i innstillingen, at dette selskapet skal opptre nasjonalt. Når Høyre snakker om tungetale, føler jeg sterkt at det er Høyre som driver med tungetale om et selskap som skal raide oppover langs kysten. Dette er en vekstnæring. Det er helt klart at i en vekstnæring vil det være sterke kapitalinteresser som står klare til å hoppe inn. Her står sterke kapitalinteresser klare til å kjøpe opp etter hvert som det blir mulighet til å skaffe seg markedsandeler innenfor dette området. Da regner jeg med og antar at Kristelig Folkeparti også mener at Statkorn Holding skal kunne brukes for å være med og strukturere på en fornuftig måte hvis det er behov for det, når sterke kapitalinteresser er på vei oppover langs kysten, for å prøve å samordne, for å prøve å utnytte fordeler som måtte finnes. Jeg synes det er viktig at Lilletun understreker dette, slik at det ikke bare fremstår som at dette er et selskap som skal opptre i Chile og i Canada, men at det også har og vil få en rolle innenfor norsk havbruksnæring.
-1	Det er eit mål for Regjeringa at norsk utdanning skal vere god, og det er òg eit mål for nasjonen å hevde seg i internasjonalt samarbeid. Internasjonaliseringa i skulen dreier seg i stor grad om å gje unge menneske den kompetansen dei treng for å lukkast i samfunnet i dag og i morgon. Internasjonalisering vil kunne føre til at elevane og lærarane utviklar solidaritet med elevar og lærarar i område med svakare føresetnader for å lukkast i den globale konkurransen. Målet om internasjonalisering, som inkluderer internasjonal forståing hos norske elevar og lærlingar, er heimla i opplæringslova og den generelle delen av læreplanen. I fleire stortingsmeldingar og i læreplanane for norsk grunnopplæring finn vi omtale av kor viktig det er med internasjonalisering. Vi ser på internasjonalisering av norsk utdanning som ein integrert del av norsk utdanningspolitikk. Den skal stimulere til den faglege utviklinga til elevane og lærlingane. Kompetanse i språk og kunnskap om framande kulturar er viktig for at samfunnet og spesielt næringslivet, som melder at å kunne berre engelsk ikkje er nok, skal kunne fungere i ein open verdsøkonomi. For at nyutdanna skal vere kvalifiserte for eit stadig meir internasjonalt samfunns- og næringsliv, trengst det endå meir kompetanse enn det ein får i dag. Vi er opptekne av god språkopplæring og av at fleire og fleire elevar skal velje å fordjupe seg i framandspråk i den vidaregåande opplæringa. Fordi vi er opptekne av internasjonalisering og god språkopplæring, har vi no slått saman programområda for språkfag, samfunnsfag og økonomi i den vidaregåande skulen for å få fleire til å velje språk. Andre tiltak vil verte drøfta i den komande språkmeldinga. Heldigvis vel fleire og fleire framandspråk i ungdomsskulen. Noreg tek del i EU sitt program for livslang læring, LLP. Det er eit program som vender seg m.a. til barn og unge i grunnopplæringa, inkludert barnehagane. Lærarar og elevar som har teke del i dette programmet, eller i dei tidlegare utdanningsprogramma på ein eller annan måte, t.d. gjennom utveksling, melder om auka motivasjon for læring og kunnskap om andre kulturar og folk. Til slutt vil eg igjen nemne at ei eiga stortingsmelding om språk snart vil verte lagd fram, og at det på eit seinare tidspunkt vil verte presentert ei melding som omhandlar internasjonalisering i utdanninga. Vi meiner at internasjonalisering og globale dimensjonar i opplæringa medverkar til at lista ligg høgt, og at dette vil kunne føre til auka respekt, openheit, toleranse og demokratisk sinnelag hos elevane, saman med ei styrking av den interkulturelle dialogen.
-1	Jeg vet ikke hvor representanten Skjelstad har det fra at det ikke kan være sterke fagmiljøer i interkommunalt samarbeid. Erfaringen er at det kan det være. Det er helt riktig at barnevernet mange steder trenger å ha en mye større enhet enn en kommune, for der er man veldig avhengig av at man ikke blir for tett på. Det kan godt tenkes – og vi kan også godt diskutere det – at det f.eks. bør være en fylkeskommunal eller regional oppgave, fordi det har en annen karakter. Når det gjelder miljøkompetanse, er det en ordning som var i kommunesektoren før, og som har blitt fjernet. Der handler det ikke bare om at man skal ha noen som har den miljøkompetansen, men kommunene og fylkeskommunen må ha egne penger, slik at de både kan iverksette klimatiltak på sine områder, og at de kan iverksette de utrolig dyre tiltakene for klimatilpasning, slik at skadene på viktig infrastruktur ikke blir så store som de blir i dag når uværet kommer.
-1	Regjeringen deler Borghild Tendens hensikt, nemlig å få kommunene til å være mer aktive, gjøre mer i klimaarbeid og miljøpolitikk mer generelt. Vi tror det er positivt at det legges vekt på det, og som mange av talerne i debatten har sagt, er det jo lokalt og konkret utslippene foregår – ikke i en slags abstrakt verden der ute. En må ta tak i det der det foregår, og kommunene er veldig viktige aktører. Det pågår jo allerede en serie prosesser som har et skjæringspunkt mot det som her foreslås. Vi har programmet «Framtidens byer», hvor de 13 største byene er aktive – det gjøres mye der. Astrup hadde en god start på kommunevalgkampen med en gjennomgang av hva som gjøres i Oslo, men det gjøres mye bra arbeid både i Oslo og i de andre kommunene på mange områder. Vi har programmet «Livskraftige kommuner», hvor langt flere kommuner er med, og det er en serie andre tiltak. Det er sendt ut statlige planretningslinjer for klima- og energiplanlegging i kommunene, hvor veldig mange kommuner har fulgt opp med egne planer. Selv om det ofte er et betydelig antall kommuner som ikke er med, er det klart at de kommunene som er med, dekker den altoverveiende delen av befolkningen – og også av utslippene. Kommunene har stor innflytelse på en serie sider ved klimapolitikken: Arealplanlegging – jeg kommer tilbake til kjøpesentre ganske snart, men det er et eksempel på det – kollektivtrafikk er et annet eksempel. Energiforsyning, både kommunens egen energibruk og tilrettelegging for innbyggerne, er et annet område. Ganske snart kommer klimatilpasningsutvalgets innstilling, og kommunene vil få klare oppgaver der også. Til slutt vil jeg peke på et tema som jeg mener det er viktig å ta tak i. Det er at vi ikke kan ha det sånn at hver gang det kommer nye og viktige oppgaver, skal det nødvendigvis være slik at alle aktører skal gjøre alt de gjorde før, så kommer dette på toppen, og de skal ha nye penger for å gjøre det. Jeg hadde for ikke lenge siden en god meningsutveksling med noen av mine meget gode venner i Den norske kirke, der de erklærte at Den norske kirke skulle bli en veldig viktig klimapolitisk aktør. Men forutsetningen var at staten bidro med penger, slik at de kunne få noen stillinger for å gjøre dette. Det må være mulig for Den norske kirke, innenfor rammen av de svære bevilgningene de har, og alle de stillingene de har, å se på om ikke noe av det kan brukes på klimaområdet. Så gikk det ikke lenge før jeg møtte noen fra LO, og jammen var det akkurat det samme budskapet der også. LO skulle også bli veldig aktive på området – så sant de kunne få statlige bevilgninger til å gjøre noe. Treffer man folk fra næringslivet, er det langt fra sjelden å høre det samme, at også de skal gjøre en hel masse på klimaområdet så sant staten betaler for det – og nå er det kommunene. Det er altså ikke slik at klima kommer på toppen av alt annet man gjør her i verden, som en ny utfordring. Klima er en av de mest sentrale eller kanskje den mest sentrale utfordring som menneskeheten står overfor, helt avgjørende å ta tak i for alle, enten det er Kirken, fagbevegelsen, næringslivet eller kommunene. Det kan ikke være slik at man skal gjøre alt akkurat som før – på den gamle måten – og få ekstrabevilgning før man begynner å gjøre noe på klimaområdet. Når jeg sier dette, er det fordi vi må se på alle støtteordningene vi har, og hvordan vi kan bidra til at de blir mer effektive, og se på alle retningslinjene som kommer fra statlig hold. Men vi skal være forsiktige med å lage nye systemer som først og fremst har den effekt at ting man likevel ville ha gjort, blir gjort ved å sende søknad om nye penger.
-0	Regjeringens og NATOs strategi er at ISAFs kampstyrker gradvis trekkes tilbake og skal være helt ute innen utgangen av 2014. Militær strategi er som sjakk, man må tenke flere trekk inn i fremtiden. Og hvis vi nå ser for oss at Taliban roer seg ned og bygger seg opp og vi får en kraftig opptrapping av kamphandlingene utover sommeren og høsten 2014, som gjør at det åpenbart er slik å forstå, når vi kommer så langt, at afghanske myndigheter fortsatt vil ha behov for militær tilstedeværelse fra det internasjonale samfunn, vil da regjeringen ta et initiativ til at det endelige exit-tidspunktet blir vurdert igjen, fremover mot utgangen av 2014?
-0	Det er interessant at Senterpartiets Odd Roger Enoksen, som liten næringsdrivende i Distrikts-Norge, sier at det også er en strøm, kanskje en liten strøm, av små næringsvirksomheter som flytter til distriktene, og at det er industriledere som ønsker å etablere seg i distriktene. Dette viser at det her er en forskjell. En markedsliberalist som meg mener at det er bedriftene selv som skal avgjøre hvor det er attraktivt å starte virksomhet, utvide virksomheten og skaffe arbeidsplasser, og ikke, som i denne situasjonen, at det er politikere og byråkrater som skal avgjøre det, og som skal styre utviklingen. Dette er den store, prinsipielle forskjellen. Og det vil også gjelde andre veien. Det kan være bedriftsledere i Distrikts-Norge som ønsker å etablere seg i sentrale strøk av landet, og hvis alternativet kanskje er konkurs og nedleggelse, må det være mye bedre for verdiskapingen i Norge at bedriftene levere videre, bare det er innenfor landets grenser. Og jeg vil si til slutt, for tiden er knapp, at den distriktspolitikken som er ført i Norge etter krigen, der vi sprøyter inn 30-40 milliarder kr i forskjellige virkemidler til distriktene, har resultert i den største folkeflyttingen vi har hatt fra distriktene til sentrale strøk. Det som Enoksen her går inn for, alternativ 3, og som støtter opp om Regjeringen, betyr bare en videreføring av denne mislykkede distriktspolitikken, som vi snarest mulig må komme bort fra.
-1	Det er et godt spørsmål fra representanten Høglund, for jeg tenker at det er viktig å slå fast at vi fra norsk side, og det oppfatter jeg at det er bred enighet om, har en nulltoleransepolitikk overfor korrupsjon, og at vi hele tiden er i dialog om hvordan vi kan klare å fremme den politikken. I Norge har det gjort at vi fra den rød-grønne regjeringens side har innført nye strenge kontrollrutiner, også standardiserte rutiner, ved alle ambassadene våre. Vi har opprettet en sentral kontrollenhet som fører bedre tilsyn, og som nå kjører saker. Vi har full åpenhet rundt dette, og på vegne av regjeringen skal jeg legge fram en ny åpenhetsrapport som vil gå igjennom alt arbeidet vi gjør mot korrupsjon. Så er det etter min oppfatning en viktig forskjell, og som vi godt kan diskutere videre. Det er en viktig forskjell mellom FN-organisasjoner og de organisasjonene som vi har, det er at de FN-organisasjonene der vi sitter i styrene, krever den samme typen åpenhet i organisasjonene for at de skal gjøre den jobben med å få tilbake penger som misbrukes. Der gjør vi jobben i organisasjonene istedenfor når det gjelder organisasjoner der vi ikke sitter i styrene.
-1	Representanten Eirin Faldet var opptatt av at endringer i bidragsreglene har vist at veldig mange kommer opp i store økonomiske vanskeligheter. Jeg er veldig glad for at også Arbeiderpartiet begynner å se det etter hvert. Det er nye toner fra dem, for denne ordninga vi nå har, er jo basert på meldinga fra arbeiderpartiregjeringa. Blant annet innførte man en kostnadsmodell som om barn var en vare man setter pris på – og en ganske lav pris – bl.a. fordi man går ut fra SIFOs standardbudsjett. Det viser seg at dette budsjettet ikke gir rom for verken fritidsaktiviteter eller bøker i videregående skole osv., og at man ikke tar hensyn til store variasjoner i levestandard, slik at ungene ikke får muligheter til å ta del i begge foreldrenes levestandard. I tillegg har man da innført et gebyr på konflikt. Ser statsråden at dette er elementer i basisen for bidragsreglene som man må endre på?
-1	Jeg vil gi honnør til Regjeringa for at den har lagt fram to veldig viktige meldinger det siste året, som tar opp problemer vi sjelden diskuterer på en systematisk måte. Med St.meld. nr. 16 for 2006-2007, … og ingen sto igjen, og St.meld. nr. 20, som vi debatterer nå, tar Regjeringa tak i det faktum at Norge er et land med økende sosiale ulikheter som er systematiske, som er generasjonsovergripende, og som reproduseres. Dette er slik til tross for at vi har utviklet en relativt sterk og god velferdsstat, at vi nok en gang er kåret til verdens beste land å bo i, og til tross for at politikken gjennom mange tiår har vært preget av en likhetsideologi. Noen vil nok hevde at dette snarere har dreid seg om en likhetsretorikk, i alle fall i seinere år. Jeg tror at mange har en forestilling om at alle nordmenn har omtrent de samme mulighetene, at valgfriheten er rimelig likt fordelt, og at de fleste har det rimelig greit, tross alt. Mange hadde nok blitt mer enn sjokkerte hvis de var klar over at menn på vestkanten i Oslo i snitt lever 12 år lenger enn menn på østkanten. Vi finner sosiale helseforskjeller nesten uansett hvordan vi måler sosial posisjon, og nesten uansett hvilke mål på helse som benyttes. Sosiale ulikheter i helse er ikke bare et fattigdomsproblem. Sosialmedisiner og allmennlege Steinar Westin har påpekt at fattigdomsretorikken, som ofte har vært framtredende i politisk debatt, formidler et bilde av de sosiale ulikhetene i helse som et marginalt problem som vi best løser ved hjelp av målrettede tiltak. Men, sier han, forskningen gir på sin side best støtte til en modell som viser at de sosiale helseulikhetene har økt gjennom hele befolkningen, som en helsegradient. Det er blitt sagt en gang at det lureste en kan gjøre for å unngå å bli ufør er å bli professor. Sjansen for å ende opp som ufør i Norge er 30 ganger større for en med grunnskole enn for en med høyere utdanning. Sosiale ulikheter i helse danner en gradient gjennom alle inntekts-, yrkes- og utdanningsgrupper i befolkninga. Leger lever i snitt lenger enn lærere, som igjen lever lenger enn håndverkere, som igjen lever lenger enn renholdere. En helsefremmende politikk, som er rettet mot hele befolkninga, basert på tanken om at alle skal ha like muligheter, er den beste veien å gå for å redusere sosiale ulikheter i helse i de breie lag. Dette handler om rettferdighet. Vi kan ikke lykkes med å redusere helseforskjellene hvis vi tror at god eller dårlig helse bare er et spørsmål om individuelle livsstilsvalg. Om vi røyker mye, beveger oss lite, eller spiser usunt, er selvfølgelig i noen grad opp til oss sjøl. Men samtidig har sjansen for at mennesker f.eks. begynner å røyke nær sammenheng med sosiale bakgrunnsfaktorer som inntekt og utdanning. Sjansen for at hver enkelt tar de rette, helsemessige valgene er ikke jevnt fordelt i befolkninga. Sosiale strukturer i samfunnet er medbestemmende for hvilke valg folk tar. Derfor har vi også et kollektivt ansvar for å tilrettelegge samfunnet på en måte som gjør at det blir enklere og mer nærliggende for folk å ta de rette valgene. Like viktig er det at vi må skape et samfunn som forebygger dårlig psykisk helse, rusproblemer og helseproblemer som f.eks. har sammenheng med sosial utestenging eller en vanskelig oppvekst. Barndommen har stor betydning for hva slags helse vi får seinere i livet, faktisk større betydning enn vi var klar over. Det er også av den grunn utrolig viktig at Regjeringa gjør alt hva den kan for å sørge for nok gode og billige barnehageplasser og et aktivt og synlig barnevern. En god barndom varer hele livet, mens en vond barndom kan gjøre varig skade. En særlig tøff barndom kan gi 30 til 50 ganger større risiko for hjertetrøbbel, rusmisbruk, depresjon og sjølmord i voksen alder. Det viser den store ACE-studien, der nær 18 000 amerikanske kvinner og menn er med. Utenlandske studier blant kvinner som angir å ha erfart ulike former for misbruk eller mishandling som voksne, har vist at disse kvinnene, i tillegg til denne erfaringa, med svært stor sannsynlighet har to forhold til felles: For det første har de mange ulike helseproblemer og levevansker, for det andre har de også opplevd misbruk, mishandling og vanskjøtsel som barn. Den generasjonsovergripende effekten av kvinners voldserfaring og påfølgende helseproblemer er nå svært godt dokumentert. Forskninga på gutter og menn er dessverre mye mindre omfattende. Men ACE-studien fra USA, som jeg refererte til, omfatter også menn. Denne studien viser at oppvekstvilkår med vold og krenkelser er langt mer utbredt enn vi liker å tro. I USA ble de veldig overrasket over at tallet var så høyt, ikke minst fordi deltakerne i hovedsak er hvite, velutdannede personer fra middelklassen. Mange deltakere som hadde opplevd mishandling, omsorgssvikt eller overgrep som barn, hadde en sykdomshistorie preget av ekstrem overvekt, rusmiddelmisbruk eller røyking. Antakelig vil vi få en tilsvarende studie i Norge i nærmeste framtid. Vi må bruke den kunnskapen vi nå har, til å skape et helsevesen som i større grad forebygger helseproblemer og avdekker årsaksforhold. I tillegg må vi rette all vår energi mot å beskytte barn. Jeg er veldig glad for at en enstemmig komite ber Regjeringa bruke de kunnskapene vi har om forholdet mellom en tøff barndom og seinere helseproblemer, til å sørge for at sammenhengen mellom krenkelser og sykdom blir et vesentlig tema i helseutdanningene og i andre relevante utdanninger, i tillegg til at vi skal gjennomgå systemer og rutiner for å sørge for at barn blir fanget opp når de har det vanskelig.
-1	Mitt inntrykk av Kristeleg Folkeparti er at Kristeleg Folkeparti er til å stole på når det verkeleg gjeld. For åtte år sidan i denne salen fikk vi faktisk det første fleirtalsvedtaket mot klasebomber. Det var lagt fram av SV, men takka vere Kristeleg Folkepartis dåverande parlamentariske leiar, Steensnæs – det var litt voteringsrot – og at Haakon Blankenborg frå Arbeidarpartiet slutta seg til, blei det faktisk eit fleirtal for det som i dag, åtte år etterpå, blir signert av 100 land. Så Kristeleg Folkeparti er til å stole på når det verkeleg gjeld dei viktige sakene her. Men kan vi rekne med Kristeleg Folkeparti i framtida når vi skal få til auka nedrusting, jobbe meir mot atomvåpen og sjølvsagt få ei meir human verd? Kan vi då rekne med Kristeleg Folkeparti i forsvarspolitikken?
-1	Det er en viktig sak som er tatt opp, men det blir lett en debatt på tomgang. Og det må kanskje bli slik når en fra regjeringspartiene stiller spørsmål til sin egen regjering, uten at det er kommet fram noen nye føringer, noen nye forslag, noen nye ideer. Den beskrivelsen som Falch Fladmark gir av situasjonen, er det bred enighet om: Vi har et problem. Det som er svaret, løsningen, er begrep som «koordinering, samarbeid og tverrfaglighet». Det har vi sagt, og det gjentar vi gang på gang uten at vi kommer noe særlig videre. Jeg tror det er flere grunner til at vi ikke lykkes bedre. Problemet ligger bl.a. i mangel på fagfolk. Rundt om i norske kommuner, rundt om i norske skoler, mangler vi en god del kompetanse til å løse den type problemer. Det er mangel på folk innenfor PP-tjenesten rundt om i kommunene. Når vi skal styrke førstelinjetjenesten, ser vi at mange kommuner sliter med rekrutteringen. Vi vet det også er problemer med å skaffe spesialpedagoger i en del av utdanningssektoren – der ligger også et av problemene. Jeg tror noe av det viktigste vi kunne prøve – og det vi vet at vi har gode erfaringer med – er de såkalte beredskapsteamene, som vi har i en del kommuner. Det er en del kommuner som har prøvd ordningen med beredskapsteam, som har med både folk fra utdanningssektoren, psykiatrien, PP-tjenesten og sosialtjenesten. Deres oppgave er å gripe fatt i problemene i det øyeblikket de oppstår, med sikte på en rask utredning, slik at nødvendige tiltak settes inn. Så jeg tror at i den grad vi kunne gjøre noe – og det kan vi sikkert – utover å bruke alle de vakre ordene som det er bred enighet om, burde en kanskje gi sterkere føringer overfor kommunesektoren om å gjøre noe med organiseringen, og gå inn med beredskapsteam som har en oppgave i forhold til dem som får problemer og trenger hjelp fra ulike etater. Om det bør lovfestes, eller hvorledes det bør gjøres, vet jeg ikke, men det bør iallfall komme klare signaler om at dette må organiseres på en annen måte. Helt til slutt: Det at vi ikke lykkes med slike ting, det at vi ikke får det til på en skikkelig måte, kan også skyldes at kommuneøkonomien ikke åpner for dette, at det er vanskelig å få ansatt nok fagfolk, det er problemer med økonomien, og da blir det denne delen av arbeidet som blir nedprioritert.
-1	Jeg leste avisen i går. Jeg synes det er fascinerende å se hvordan Tord Lien i Klassekampen utbasunerte at oljeprisen skal opp igjen, mens VG på sin side skrev hvordan oljeprisen nå har nådd et krakk, og at vi er i et krakk. Jeg skal la være å spørre oljeministeren om akkurat dette, og inviterer han heller til å komme i et senere innlegg og drøfte noen av de langsiktige utfordringene for oljeprisen og oljenæringen i Norge. Jeg vil heller spørre om en ting som har vært viktig for Stortinget det siste året. Det handler om elektrifisering av Utsira. Elektrifisering av Utsira var vedtatt av Stortinget at skulle skje innen 2022. Så vidt jeg har forstått, skulle Statoil ha valgt konsept i løpet av 2015 for hvordan man skal gå videre med dette, men det har ikke skjedd. Jeg vil derfor spørre Tord Lien: Hva gjør olje- og energiministeren for å sikre at Stortingets vedtak om elektrifisering innen 2022 blir fulgt opp, og for kvalifisering av elkjeler istedenfor gasskjeler?
-1	Jeg tror representanten Kjønaas Kjos må sette seg litt bedre inn i den innstillingen som ligger her, for der står det faktisk om Prosjekt servicehunder. Vi ber om at retningslinjene for det planlagte prosjektet vurderes på nytt. Det skal i gang, og brukerne skal være med i planlegging og evaluering av ordningen. Så der har det skjedd endringer i komiteen. Det tror jeg man skal kikke på. Så er det vel slik: Jeg hørte heller ikke at Fremskrittspartiet reiste rundt i valgkampen og forklarte velgerne sine om kutt f.eks. i uføretrygden, noe som de nå presenterer. Diskusjonen om hvor mye penger man har, kan være vond og vanskelig. Men det er klart at det er mulig for noen partier å sette opp budsjetter som ikke er beregnet – og problemet med Fremskrittspartiets budsjett er jo at det ikke er kalkulert. Man har beregnet hva de tiltakene man legger inn, koster, men man har sjøl funnet på hvor mye man sparer på det. Man har funnet på ganske mange milliarder, og da har man ganske mange milliarder å strø ut over mange gode ting. Jeg skulle ønske det var slik, men slik er det altså ikke! Alle partier har fått sine budsjetter beregnet av Finansdepartementet. Det har SV gjort så lenge jeg har sittet på Stortinget, og da må vi forholde oss til ordentlige tall. Dette er ikke ordentlige tall, og da blir dette et liksombudsjett som det er vanskelig for andre å forholde seg til. Det har vært snakket litt om arbeidsevnevurdering her, og det er noen som prøver å spre et inntrykk av at når vi innfører arbeidsevnevurdering, skal det ikke gjelde alle. Jo, det skal det. I loven, i forarbeidene og i det vi jobbet med i forrige periode, er det slik at det skal gjelde alle. Men det vi ikke gjør, men som Fremskrittspartiet gjør, er å tvinge folk som går på uføretrygd, til å gå til Nav og bli arbeidsevnevurdert, og f.eks. miste trygden hvis det viser seg at de har en liten restarbeidsevne. Hvor er det arbeidslivet som vil ta imot alle disse tusen uføretrygdede som Fremskrittspartiet med et pennestrøk i sitt budsjett har sagt skal ut i arbeidslivet? Det arbeidslivet fins ikke. Vi ønsker at folk med uføretrygd skal kunne komme til Nav og be om å få hjelp og tiltak for å kunne komme ut i arbeidslivet, og at de skal få beholde uføretrygden sin hvilende i ti år hvis de vil prøve seg i arbeidslivet. Det er dette vi ønsker. Så til diskusjonen om sykefravær: Det har vært mange gode forsøk rundt omkring. Mandal har vært nevnt. Tenketanken Manifest, som er venstresidas tenketank – i motsetning til den som representanten Røe Isaksen ofte refererer til, nemlig Civita – har jo trukket fram noen av disse eksemplene. Jeg kan nevne et annet, Harstad kommune – høyrestyrt – som har kjempeordninger med 3-3-turnuser på sykehjem, noe som har gjort at sykefraværet har gått rett ned, og hvor folk faktisk også har fått større stillinger. Jeg er ikke redd for å reklamere for det i det hele tatt. Alle disse positive tiltakene bør vi se på, og jeg oppfordrer også statsråden til å gjøre det. (Presidenten klubber.) Dette er bra tiltak som virker.
-0	La meg først på vegne av Fremskrittspartiets fraksjon i justiskomiteen ønske den nye statsråden velkommen til den første av forhåpentligvis mange debatter her i salen. Statsråden sa i sitt innlegg at ressursene i politiet må brukes godt. Det har vært enighet her i Stortinget over mange år om at bevilgningene til politiet skulle økes ganske dramatisk, slik de har blitt de siste årene. Statsråden peker på den kommende resultatreformen. Men jeg kunne tenke meg å spørre – fordi dette er ting som haster allerede nå, vi er nødt til å få mer politikraft ut på gatene nå, vi er nødt til å få fart i etterforskningskapasiteten: Hvilke tiltak ser statsråden for seg nå på kort sikt som kan bidra til at vi får mer ut av de politiressursene som vi har investert i politiet?
-0	I proposisjonen som vi nå diskuterer, ligger det inne veldig mange forskjellige små, men viktige ting. Det ligger inne midler til å få gjort ting med ras som har gått i løpet av året, brannen i Gudvangatunnelen får vi bevilget penger til å fikse opp etter, og vi får midler til å gjenoppbygge Skjeggestad bru i Vestfold – mange slike ting som er viktige å få på plass for at infrastrukturen vår skal være så god som mulig. Jeg er helt enig med dem som tar opp ferjesituasjonen og kostnadsutviklingen som har vært der. Det er dog litt rart at Arbeiderpartiet gir inntrykk av at det er sene kontraktsinngåelser som nærmest er hovedgrunnen til at kostnadene går i været. Det vitner om en litt svartmalende tilnærming og lite realisme i forhold til hva som faktisk skjer. Det er også litt rart hvis en gir inntrykk av at det er veldig mange ferjeselskap i Norge, men at knapt noen av dem ønsker å by på kontraktene. Faktum er at det bare er ca. tre ferjeselskap som kan by. Dermed kan en ikke forvente at det er mange titalls selskap som stiller opp. Regjeringen har grepet fatt i den utviklingen som har vært. Vi er ikke bekvemme med at kostnadene går i været slik som de gjør – noe som ikke skyldes tiden for kontraktsinngåelse, men rett og slett et presset marked, og at det har kommet veldig mange nye krav som gjør at prisene går i været. Vi har derfor for lenge siden satt i gang et arbeid nettopp for å se på innkjøpskompetansen og hvordan vi kan koordinere ting for å få sterkere kjøpermakt, og ikke la det være et selgers marked. Vi har også sett på grep for å sørge for at når en stiller nye, strenge miljøkrav, skal en ha mulighet til å kunne bygge nye båter og inngå avtaler med verftene. Det er litt rart å få den kritikken fra Arbeiderpartiet, som bare for en uke siden hadde lyst til å begynne å kansellere allerede inngåtte kontrakter om å bygge nye ferjer. Da snakker en om hastverksarbeid og å bruke penger unødvendig. Vi finansierer de reformene som er igangsatt. Det er reformer som vil gi som resultat at en kutter kostnader og får bygd vei og jernbane raskere. Vi ser allerede resultat av de grepene som regjeringen og stortingsflertallet har gjort. Vi reduserer altså vedlikeholdsetterslepet på vei og jernbane for første gang på mange tiår. Gjennom organiseringen av vei- og jernbanesektoren vil en fortsatt sikre full statlig kontroll med det som skjer. Det er altså feil når Arbeiderpartiet sier at dette som skjer, er en privatisering. Men vi får samlet ansvaret på en bedre måte. Jeg hadde håpet at Arbeiderpartiet ville gå inn i jernbanereformen og lese hva vi faktisk foreslo, istedenfor å diskutere en reform som ingen i Stortinget har foreslått. I veiselskapet er det altså full framdrift på alle de veiprosjektene som skulle igangsettes. I tillegg får vi gjennomført reformen. Når Arbeiderpartiet gir inntrykk av at det er ting som forsakes her, er det faktisk ikke riktig. Innenfor luftfart skjer det også positive ting. Vi gir Avinor Flysikring AS fullmakt til å kunne konkurrere om oppdrag i utlandet. Det vil gjøre at de kan bruke sin kompetanse og sine flyveledere på en bedre måte, og skape inntekter og kunnskapsutvikling som vil styrke selskapet. Jeg er litt overrasket over å høre den debatten som nå drar seg opp når det gjelder flyplassen på Leirin. For kort tid siden var min statssekretær Aarset på Leirin og berettet om hvilke planer regjeringen hadde med tanke på den flyplassen. Lokalt ble han faktisk møtt med jubel. Det er da litt rart når enkelte stortingsrepresentanter for de rød-grønne partiene her prøver å gi inntrykk av at alt er svart og grusomt når de aktørene som faktisk har jobbet med dette, sier at dette gir oss et godt grunnlag nettopp for å utvikle charterturisme i dette området. Det var jo også en del av den debatten vi hadde i fjor, hvordan vi skal sørge for at vi får brukt denne flyplassen til det formålet som en nå lokalt mener en har en sjanse til å gjøre noe med, nemlig å utvikle charterturisme. Da sa en lokalt at det var rett rundt hjørnet. Vi gir en tre år til å fullføre dette, og så ser vi på veien videre. Men det er litt rart at Arbeiderpartiet mener at en skal opprettholde en flyrute som hadde tre passasjerer i snitt fordi en også hadde visjoner om å ha chartertrafikk der. Det er ikke god økonomi. Ikke at det overrasker meg at ikke Arbeiderpartiet forstår det, men det er faktisk misbruk av skattebetalernes penger. Derimot er det veldig målrettet det som flertallet nå istedenfor gjør, nemlig å gi lokale reiselivsaktører muligheten til å utvikle et chartertilbud som skal «serve» regionen, uten at vi trenger å bruke penger på å holde en flyplass åpen når det ikke er passasjerer der. Det er meningsløs bruk av skattebetalernes penger. Men jeg er glad for at stortingsflertallet gir oss støtte til den strategien vi har, innenfor både vei, jernbane og luftfart, som vi her har diskutert. Jeg ser fram til å vise resultatene fortløpende.
-0	Med begrenset taletid er det klart at man har begrensede muligheter til å gjøre rede for europeisk asylpolitikk. Men jeg kan anbefale representanten å lese Fremskrittspartiets utredning på dette området. Det finnes svært mye stoff om dette, og det er veldig mye interessant som skjer rundt i Europa, for det er altså slik at de fleste europeiske land nå strammer inn asylpolitikken. Så til dette som sies, at asylsøkere i utgangspunktet ikke har gjort noe galt, og at man derfor ikke kan benytte lukkede asylmottak. Jeg vet ikke hvordan representanten Tørresdal vurderer det, men når man kommer til Norge og misbruker asylinstituttet, slik de fleste i dag dessverre gjør, uten å ha behov for legal beskyttelse, synes ikke jeg det er en fair og rettferdig fremgangsmåte, ikke minst med tanke på de personene som faktisk trenger beskyttelse. Så man må jo vurdere hvorvidt det er slik at alle som søker asyl i Norge, er uskyldige eller ikke. Poenget er at vi i dag har et system som åpenbart ikke fungerer, og vi har asylsøkertall som er noen av de høyeste i hele verden. Det er utfordringen.
-0	Først av alt vil jeg takke interpellanten for å ta opp temaet, og det har interessante problemstillinger. Som nevnt er hovedstrategien for EFTA å skygge EU, for å sikre at norsk næringsliv får samme markedsadgang som konkurrentene i EU-landene. Men vi ser at EU i avtaler med land hvor EFTA var tidligere ute, har inngått mer omfattende avtaler, noe som skaper behov for oppgradering av våre avtaler. Vi ser også at EU er foran EFTA og Norge, f.eks. med USA. Videre har EU ratifisert frihandelsavtalen med Colombia, og det samme har USA, noe Norge ikke har, og noe som uten tvil vil ramme både norsk og colombiansk næringsliv. Dette mens våre konkurrenter i EU, og USA, har et konkurransefortrinn. Hovedmålsettingen med en frihandelsavtale er å skape verdiskapning og velstand i Norge gjennom handel, at det skal bli mer handel mellom avtalepartnerne. Derfor blir jeg faktisk noe bekymret når jeg registrerer at enkelte grupperinger og politikere ønsker at en frihandelsavtale skal inneholde mye mer av andre ting enn tollreduksjoner, tollfrihet, investeringsbeskyttelse og handel. Sterke krefter ønsker at frihandelsavtaler skal ta for seg miljøpolitikk, menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter og næringslivets samfunnsansvar osv. Jeg vil faktisk advare litt mot denne utviklingen. Vi ser jo allerede nå at noen land ikke aksepterer en slik innblanding i sitt lands innenrikspolitiske spørsmål. Blant annet er dette, slik jeg har forstått det, hovedgrunnen til at den underskrevne frihandelsavtalen mellom Norge, EFTA og Colombia, som ble skrevet under for fem år siden, ikke har blitt sendt til Stortinget for ratifisering – fordi enkelte sivilsamfunnsorganisasjoner ikke var fornøyd med avtalen fordi man bl.a. ønsket å referere til arbeidstakerrettigheter. Dette er en bra sak å jobbe for, noe jeg tror alle i denne sal er enig i, men skal det være et ultimatum fra norsk side å ha med dette i en frihandelsavtale og i alle framtidige frihandelsavtaler? Hva hvis motparten sier nei – skal det da ikke bli en frihandelsavtale? Hvem taper på det? Alle. Hvem vinner? Ingen, slik jeg ser det. Det minner meg litt om debatten vi har hatt i finanskomiteen og i denne sal flere ganger, om de etiske retningslinjene for vårt oljefond, at man f.eks. ikke skal ha aksjer i selskaper som kan skade miljøet og har kritikkverdige forhold med tanke på arbeidstakerrettigheter osv. Da var det ønskelig – og et krav – at man selger seg ut, noe vi i Fremskrittspartiet og jeg har advart mot, for hvem vinner på det? Det er jo bedre at man som medeier i selskapet kan ta opp disse utfordringene og kritikkverdige forhold på selskapets generalforsamling og foreslå endringer og sette det på dagsordenen. Hvis man ikke er medeier, har man ikke denne muligheten. Så tilbake til spørsmålet om en frihandelsavtale: Den skal altså skape mer handel mellom Norge og andre nasjoner, og som vi vet: Handel skaper fred. Det skaper mer dialog mellom næringslivet i hvert av landene og mellom politikere i hvert av landene. Handel får fattige ut av fattigdom, og handel skaper fred. Er det da smart å blande seg bort i innenrikspolitiske spørsmål og kreve det ene og det andre når man skal forhandle om en frihandelsavtale? Jeg mener ikke det, og jeg vil advare litt imot en slik utvikling. Vi har andre fora for slike spørsmål der man kan gjøre det. Avslutningsvis vil jeg ta opp dette med at EFTA også vurderer å åpne opp forhandlinger med land i Afrika, som Angola. Hva er egentlig tanken her, og hva skal tilbys fra norsk side? For mange av disse landene er det allerede full tollfrihet for alle varer inn til Norge, slik jeg har forstått det. Er det da slik å forstå at de andre EFTA-landene per i dag ikke gir disse afrikanske landene full tollfrihet? Er det da mer snakk om bilaterale investeringsbeskyttelsesavtaler? Hvis Norge og EFTA skal ha strenge krav til våre potensielle nye handelspartnere i frihandelsavtaler, blir det kanskje litt underlig at man ikke har samme krav til de fattigste landene i verden, som i dag har full tollfrihet inn i Norge.
-0	I forbindelse med de sakene som vi har sett, snakker vi nå om bruk av tvang overfor enkeltmennesker og enkeltmennesker som har problemer med å ivareta sin egen interesse. Da blir det til at kommuner faktisk tvangsflytter mennesker sammen i institusjoner. I noen tilfeller er det helt klart at en del personer som i forbindelse med HVPU-reformen har blitt skrevet ut til ensomhet, kanskje ville hatt behov for et tilbud. Men det som vi ser nå, er faktisk at man bruker tvang for å kjøre disse personer sammen av hensyn til økonomien. I den forbindelse vil jeg spørre sosialministeren: Mener sosialministeren at dette ikke er et overgrep overfor enkeltpersoner? Hvis sosialministeren mener det, vil man ta initiativ til å sørge for at rettighetene til disse personene blir ivaretatt på en langt bedre måte?
-1	SV og Senterpartiet vil sjølvsagt beklaga viss me skapar forvirring hos ein så erfaren stortingsrepresentant som Per-Kristian Foss, men viss han hadde fremma dette som eit forslag, så hadde jo det blitt nedstemt. No har presidentskapet moglegheita til å tyggja på det forslaget. Når svenskane har innført dette m.a. på forskingssida, burde det ikkje vera mogleg for presidentskapet her òg å drøfta den problemstillinga ved å nedsetja eit utval, slik som SV og Senterpartiet foreslår, med statsrettsvitarar, med politikarar, for å diskutera problemstillinga, bli klokare og mindre forvirra, og så koma tilbake til Stortinget viss ein meiner at dette er ei dårleg løysing, eller ei god løysing? Det me er ute etter, er jo nettopp å formalisera t.d. slike forlik som Per-Kristian Foss snakka om. I dette biletet framstår Framstegspartiet veldig rart. Dei er jo ikkje med – det gjeld stort sett alle forlik. Dei er altså uforutsigbare i forhold til stortingsfleirtalet. Me kan nemna klimaforliket, me kan nemna rovdyrfoliket, me kan nemna privatskuleforliket, me kan nemna pensjonsforliket – altså stabilitetsuttrykket som me ser politisk på Framstegspartiet, er jo nesten ikkje eksisterande. Og går me tilbake til historia då Framstegspartiet skulle forhandla med Per-Kristian Foss t.d. om budsjetta, var det jo ganske forvirrande når det galdt å vita kva Framstegspartiet eigentleg ville. Det var masse halloi og mykje bråk. Eg har full forståing for at Framstegspartiet i ein sånn situasjon burde disiplinera seg og ville bli disiplinert av sitt eige forslag viss det blei vedteke. Men når ein t.d. i forslag til vedtak VI i budsjettforhandlingane for 2005 foreslo at ein skulle sjå på å redusera sukkertøy- og sjokoladeavgifter for å konkurrera med Sverige, samtidig som ein i forslag til vedtak X foreslo at ein skulle ha ein nasjonal handlingsplan for diabetes, forstår ein kor stabiliteten i Framstegspartiet er når det gjeld desse spørsmåla. Så her meiner eg at det einaste som – for så vidt litt humoristisk sagt – kan sikra den stabiliteten som Framstegspartiet er ute etter, er ei fleirtalsregjering. Så då er det jo berre å gå ut og oppfordra veljarane til å stemma på ei raud-grøn fleirtalsregjering, sånn at me kan behalda den stabiliteten som næringslivet i dag seier dei har – iallfall seier to av tre i næringslivet at dei ikkje har noka dårleg konkurranseevne med dei rammevilkåra dei har i dag. Så det er kanskje det beste rådet til Framstegspartiet. Lat meg avslutta med å seia at eg synest ikkje at ein skal ta så lettvint på dette forslaget om utgreiing som Senterpartiet og SV gjer. Det er mogleg for presidentskapet å foreta ei vurdering av dette. Det er mogleg å sjå til Sverige, snakka litt med presidentskapet i Sverige, og skaffa seg meir kunnskap om problemstillinga for å sjå om det er aktuelt for Noreg å ha eit nivå mellom grunnlov og lov – òg i det norske parlamentet.
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Slik jeg ser det, vil departementets fremgangsmåte med forfordeling av Statoil ikke akkurat styrke norsk sokkels konkurransekraft, og heller ikke bidra særlig positivt når norske selskaper skal ut og hevde seg internasjonalt. Jeg vil derfor spørre statsråden: Hvor mye av de resterende 5 pst. bør en etter hans mening selge til Hydro og de andre selskapene? Og vil statsråden vurdere å ta i bruk auksjonsprinsippet ved salg av SDØE-andeler, for det er vel bare dette som kan få synliggjort de reelle verdiene av disse andelene?
-0	Bare et tilsvar til statsråd Slagsvold Vedum og flere andre rød-grønne politikere som sier at hvis det blir regjeringsskifte, vil dette være dramatisk, det må ropes varsko, det blir store konsekvenser, og det er nedleggelse av hele landbruket. Det er etter min mening et bevis på at de innrømmer at deres politikk ikke fungerer, for i dag fungerer den ikke. Men, som jeg sa tidligere i dag: Dagens situasjon er at vi har for lite melk, for lite smør, for lite ribbe, for lite pinnekjøtt, vi har mat som er 64 pst. dyrere enn det dyreste EU-landet. Vi har altså tre bruk som legges ned hver dag – 21 i uken, til og med på søndagene – og for første gang i historien har vi under 10 000 jordbruksbedrifter. Vi har altså en nedgang på 70 000 dekar jord på ett år – det er med statsråd Slagsvold Vedum i regjering – og kjøttindustrien mangler råvarer, i verdens rikeste land. Det er den rød-grønne politikken i et nøtteskall.
-1	Nordsjødykkerne var pionerer og helt nødvendige for at Norge kunne ta del i oljeeventyret. Uten nordsjødykkerne hadde vi ikke hatt f.eks. oljefondet, som bikka 5 000 mrd. kr her om dagen. De betalte dyrt. De betalte med sin fysiske helse og sin psykiske helse, og det gikk jo også ut over familiene. I går kom en viktig dom som gir dykkerne rett. I denne saken har Fremskrittspartiet og SV vært helt enige. Dykkerne fortjener noe helt annet, og jeg ser også at Fremskrittspartiets nestleder mener det samme. Der er vi helt enige. Vil statsråden bruke sin autoritet til å ta opp igjen det felles forslaget fra SV og Fremskrittspartiet fra 2005, som også Senterpartiet var med på, om å gi en økonomisk oppreisning og kompensasjon etter gjeldende erstatningsregler, som om staten hadde et rettslig ansvar for pionerdykkerne?
-0	Jeg må innrømme at jeg er relativt sjokkert over at dette er oppe til behandling i Stortinget i dag. For det første er ikke dette en fremdriftsplan som er omforent i finanskomiteen. Finanskomiteen mottok den på mail i går, som et utkast til ny fremdriftsplan. Det er helt vanlig at komiteene behandler dette først og så går videre til Stortinget med det. Som sekretær i finanskomiteen var jeg heller ikke på forhånd orientert om dette, noe jeg synes er relativt spesielt, i og med at ledelsen i komiteene som regel omforener den type ting før de legges frem. Jeg var altså helt ukjent med det før jeg mottok det på mail på lik linje med den øvrig komite. Det er også lagt opp til at opposisjonen skal svare så mye den makter innen kl. 23 lørdag kveld. Det betyr at vi ikke får mange timene på å se igjennom et muligens veldig omfattende forlik og ta stilling til det. I tillegg vet vi at departementet har antydet at de trenger 36 timer før de kan svare på spørsmål fra opposisjonen knyttet til dette. Og det sier seg selv at det vil være omtrent umulig for opposisjonspartiene å forholde seg på et saklig grunnlag til det eventuelle forliket. Så det er all mulig grunn til å være varsom med å presse dette gjennom, hvis man ønsker at denne salen skal kunne forholde seg til saker på normal, demokratisk måte.
-0	Som vi vet er det de private barnehagene som har stått for den største tilførselen av nye barnehageplasser de siste årene. For en tid tilbake stod de tre regjeringspartiene sammen med Fremskrittspartiet i Stortinget om å foreslå skatteincentiver for arbeidsgivere som betalte operasjoner for sine ansatte. Kunne det tenkes at Regjeringen ville vurdere å tenke litt nytt også når det gjaldt barnehagetilbudet, slik at man kunne vurdere en skatteincentivordning for bedrifter som bygde barnehageplasser for barna til sine ansatte?
-0	Jeg takker olje- og energiministeren for innlegget. La meg presisere et par ting. Denne debatten skal ikke dreie seg om å løse Norges energiforbruk på kort sikt – ikke det at energiministeren sa det, men bare slik at det er oppklart. Et forsknings- og utviklingsprosjekt, eventuelt med bygging av et testanlegg, vil gå over en tidsperiode på ca. 15–20 år. Så dette er langsiktig. Vi ser at det bygges kjernekraftverk i våre naboland, og selv om vi ikke ønsker at det skal bygges kjernekraftverk basert på uran i Norge – det ønsker ikke jeg heller – så vil faren for ulykker ved uranbaserte kjernekraftverk i våre naboland i høyeste grad være noe som vil påvirke vårt miljø i Norge. Da må en spørre: Hvordan kan vi bidra? Jeg mener at thoriumkraftverk faktisk er et bidrag som, selv om en ikke skal bygge noe som helst i Norge, vil være i vår egen interesse. Det er riktig at prognosene viser at fossilt brensel vil være det ledende framover, men det går an å prøve å få endret disse prognosene. Det kan komme andre typer teknologier som viser seg å være langt billigere og langt mer tilgjengelige enn det vi trodde da prognosene ble laget første gang. Jeg tror at prognosene som lages om ti år, vil vise at thoriumkraftverk har en mye større andel av verdens energiforsyning enn det en nå ser for seg. Det er interessant og bra mye av det som skjer når det gjelder CO2-rensing. Men rensing av CO2 fra kull- eller gasskraftverk bringer ikke mer energi inn på kloden – tvert imot, man bruker 15–20 pst. av den energien som er i kull og gass. Derfor er det et miljømessig poeng, men det har lite med å sikre energiforsyningen å gjøre. Det samme gjelder hydrogensamfunnet, som alle her er for. Skal man skape hydrogen, bruker man energi i prosessen. Fordelen er at man flytter utslippet og kan rense utslippet, men det bringer ikke mer energi inn på kloden. Solceller er kjempespennende. Det er verdt å merke seg at når Carlo Rubbia, som utviklet atomkraftverket, ikke fikk støtte politisk, gikk han over til å forske på solceller. Han sier at det er to ting som kan redde verdens energiforsyning: solceller og thoriumkraftverk. Det at han nå jobber med solceller, betyr ikke at han mener at thorium har blitt mindre relevant – snarere tvert imot. Så kan vi se litt på avfallsproblemet. Avfallsproblem er det også her, men det er langt mindre enn ved uranbaserte kjernekraftverk. Når vi ser at bare Kina og India planlegger 60 anlegg, bør vi se litt på forskjellen. Fem års drift ved thoriumkraftverk vil gi 3 tonn med avfall, tilsvarende en halv kubikkmeter i volum. Kun 180 kg av dette vil trenge langtidslagring, og da snakker vi om lagring i opp til 400 år. Vi snakker ikke om tusenvis av år lenger. Etter 400 år er radioaktiviteten fra det avfallet mindre enn tilsvarende radioaktivitet fra kullkraftavfall som har gitt samme energimengden. Det viser potensialet i dette, og det er derfor jeg spør igjen: Selv om vi ikke skal forplikte oss til å bruke én krone på dette, ville statsråden vært villig til i hvert fall å være med og arrangere en konferanse om temaet?
-1	Nei, det er tvert imot Høyre som pleier å ta til orde for å senke skatter og avgifter for å hjelpe bransjer de hevder er i krise. Vi i SV er helt ærlige på at vi mener at nullmoms for pressen er et godt mediepolitisk virkemiddel, og vi har tatt til orde for et bredt forlik i Stortinget, der vi ønsker at flere partier skal være med på en sånn løsning. Jeg håper at Høyre også etter hvert blir det. Men så mener jeg selvfølgelig at vi bør ha et blikk på at mediebransjen er i krise når vi uansett diskuterer disse sakene. Det er jo ikke sånn at hverdagen i avisredaksjonene i norske lokalaviser, i Nationen og i Klassekampen, som ble nevnt som eksempler tidligere, er uavhengig av den økonomiske situasjonen ellers. Jeg mener at en av de viktigste formene for næringsliv vi kan ha i Norge, en forutsetning for demokrati og frihet, er en fri og uavhengig presse. Da er det selvfølgelig sånn at vi bør stille opp med det som trengs for å sørge for at den friheten er reell og ikke f.eks. kun prisgitt internasjonale mediekonsern med andre hensikter enn et godt offentlig ordskifte i Norge.
-1	For bare sju år siden avskoget Brasil noen og tjue tusen kvadratkilometer per år – nå er det kommet ned til 6 000. Vi håper å få det ytterligere ned. Hele verden, alle, anerkjenner dette som et helt fantastisk, enestående resultat. Å tro at det kan være mulig å avvikle avskogingen på ett år: Det kan eventuelt bare gjøres i den mest brutale form for politistat – som jeg ikke tror Fremskrittspartiet ønsker – å sende politiet ut og stoppe bønder som slår ned skog på noen kvadratmeter for å forsørge familien sin ut fra om de har kveg eller soya. Det er ikke mulig å gjøre dette på noen bedre måte enn Brasil gjør det, og de gjør det mye, mye bedre enn noe annet land. La oss anerkjenne det. Det er ikke slik at Brasils regjering ønsker å avskoge mer. De har en systematisk plan for å avskoge mindre, men det er et lovforslag i parlamentet som er blitt kritisert – med rette – av en god del, men det er slik at norske penger til Brasil kommer på basis av resultater. Går avskogingen opp, blir det mindre penger fra Norge.
-0	Jeg takker statsråden for svaret nok en gang. De 3 000 som blir påkjørt, er 3 000 ulykker – altså ikke hvor mange som er skutt, men 3 000 elger som blir påkjørt i Norge av bil på forskjellige veier, og mange av veiene er i Hedmark. Men ikke alle elgene dør under påkjørselen, det blir skader både på materiell og på dyrene, og dermed får vi dyrelidelser. Ellers tror jeg nok at statsråden og undertegnede har en felles forståelse for problemet og ønsker at det skal løses. Det er forskjellige måter å løse det på, og statsråden har nevnt noe. Jeg tror personlig at f.eks. fôringsplasser er en god ting, slik at elgen har et sted hvor han kan få mat, som ikke er i nærheten av trafikkert vei. Jeg tror også kantrydding er viktig. Jeg tror godt vintervedlikehold er veldig viktig. Jeg tror det er bra med en oppfølging med viltnemnder, altså et samarbeid der. Jeg tror at lavere fartsgrenser i perioder på enkelte strekninger kan være riktig. Jeg tror at bedre skilting kan være riktig. Jeg tror at opplysning òg er viktig, og selvfølgelig også en del andre ting, og dette vil jeg at statsråden skal ta fatt i.
-0	På vegne av representantene Jan-Henrik Fredriksen, Ingebjørg Godskesen, Arne Sortevik, Åge Starheim, Gjermund Hagesæter og meg selv har jeg gleden av å sette fram forslag om snarest å sette i gang arbeid med heving av ubåten U-864 og fjerning av kvikksølvlasten på 67 tonn.
-1	For så vidt over et døgn siden besøkte vi den rikeste Høyre-ordføreren i hele landet, og han gav faktisk oss i opposisjonen rett. Han sa at magasinene burde vært fullere da vi gikk denne vinteren i møte, og at det burde vært ført en politikk som sørget for at den kraften vi produserer her i landet, faktisk ville komme innbyggerne til gode. Det er ikke akkurat noen hjelp i at vi har et så dønn liberalisert kraftmarked som vi har, noe som faktisk innebærer at en del kraftverk spekulerte i – og dermed skapte utrygghet for folk – at det skulle regne senere på høsten. De gamblet med vanlige folks strømregning som de visste at de uansett kunne trekke inn igjen i form av økte priser senere på høsten. Jeg vil si én ting om den politikken som føres på stadig flere områder, på boligmarkedet og i strøm- og energimarkedet. Når man lar markedet styre, slik som Regjeringen – Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre – vil, blir det flere som faller utenfor. Det blir flere som kommer inn under Regjeringens slagord om å hjelpe dem som trenger det mest. Da må fellesskapet betale mer, penger som ikke går i lommene til dem som lider under høye boligpriser og under høye strømpriser, men som går i lommene til andre som tjener på de samme prisene. Da er spørsmålet: Synes statsråden det er greit at flere folk som har vært utenfor sosialsystemet lenge, kommer tilbake til sosialkontoret – som på sosialkontoret på Kongsvinger – som en følge av at vi velger markedsløsninger som støter flere folk ut, slik at de kommer i den posisjonen at de trenger hjelp mest?
-0	Det er litt rart å bli utfordret på ting som f.eks. bompenger der Arbeiderpartiet og Senterpartiet har protestert når regjeringen har foreslått å redusere bompenger, og så får jeg altså kritikk fra de samme partiene når jeg ikke gjennomfører reduksjon av bompenger. Så det hadde vært en fordel om opposisjonen kritiserte i tråd med den politikken de fører, og ikke kritiserte i strid med den politikken de selv fører. I bompengereformen har vi lagt til grunn at en i veiselskapet skal ha de bompengene som ligger i NTP, rett og slett fordi det er det vedtaket Stortinget har gjort. Når en da kommer til de endelige veiprosjektene, ser jeg for meg at vi gjør det samme som vi har gjort på E6 i Helgeland nord – fjerner bomstasjoner og reduserer bompengegjelden – men det gjør vi i det enkelte prosjekt når det fremlegges. Men for at Stortinget skal ha noe å forholde seg til når det gjelder porteføljen i veiselskapet, er det naturlig at vi legger til grunn den fordelingen av statlige midler kontra bompengemidler som Stortinget allerede har vedtatt, og så tar vi endringene. Så langt har det altså vært reduksjoner i bompengeandelen i en rekke veiprosjekter, rett og slett fordi vi har en ny regjering, som vil ha mindre bompenger.
-0	Finansministeren viste til at han har vært opposisjonspolitiker tidligere, og hvis alt går etter min plan, kommer han snart til å være det igjen. Finansministeren sier også at jeg kommer fra nord, der vi er vant til opprørt hav. Det er helt rett: Jeg kommer fra nord, der vi er vant til opprørt hav. Det er sånn at når det er opprørt hav, legger vi til rette for framtiden. Det kan vi f.eks. gjøre sånn at vi slipper å kjøre over alle de fjellovergangene vi har i nord, som koster oss og næringslivet dyrt. Vi kunne gjort investeringer for framtiden, lagt til rette for næringslivet i nord og på Vestlandet som skal frakte varene sine inn til markedene, gjort store investeringer, fått satt ut store internasjonale prosjektanbud for å få bygd nye, ordentlige veier, sånn at vi hadde fått kostnadene og dieselforbruket ned og miljøutslippene ned. Det gjør man altså ikke. Man legger seg på en linje der man ligger 1,7 mrd. kr etter Nasjonal transportplan. Så er det sånn at det sies i budsjettet at man skal overføre 5,6 mrd. kr fra sykehusene i forbindelse med Samhandlingsreformen, og så øker man kommunebudsjettet med 5 mrd. kr. Betyr det at man ikke har en økning på kommunebudsjettet, eller betyr det at man kan legge de to summene sammen? Det klarte jeg ikke å lese ut av dette, men det hadde det vært interessant å få vite.
-1	Hvis jeg kan komme med en liten visitt til Høyre først, som har endret tomtefesteloven på en sånn måte at mange hytteeiere har fått en festeavgift som er helt hinsides, vil jeg si at jeg synes kanskje representanten Sanner skulle gå litt stillere i dørene. Så til det konkrete spørsmålet når det gjelder våningshus. Det vår regjering har gjort, er å gi mulighet, som Sanner var inne på, til å ilegge eiendomsskatt i hele kommunen. Tidligere var f.eks. hytter unntatt, og det var ikke mulig. Det er et prinsipielt standpunkt som også tidligere regjering på prinsipielt grunnlag var enig i var en ryddigere måte å få det til på. Så er det sånn med våningshus at det er større forpliktelser forbundet med et våningshus enn andre tilsvarende boliger, og derfor skal de verdsettes lavere enn en tilsvarende bolig. Hvor mye mindre det vil utgjøre i forhold til markedsverdien, vil avhenge av lokale forhold, og derfor er dette overlatt til lokale myndigheter og kan ikke ankes til meg. Når det gjelder de beløpene som representanten Sanner nevner for hytter, synes jeg for det første at det er en betydelig overdrivelse det han antyder om hva slags nivå eiendomsskatten kan være på. Det er lokale myndigheter som avgjør dette. Det er god begrunnelse for at det skal være mulig å ilegge eiendomsskatt også utover sentrale strøk, bl.a. fordi mange hytteeiere jo benytter seg av kommunenes tjenester. Det ser vi som en stor utfordring i stadig flere kommuner som har store hytteanlegg i sin kommune.
-1	Eg definerer ein open allmenning som noko heilt anna enn moglegheiter til å dra kokefisk! Når statsråden foreslår å stoppe inntaket i gruppe II, stengjer han i realiteten allmenningen. Då har ikkje folket langs kysten moglegheiter til å utnytte dei ressursane som er der. Det forslaget til forskrift som Fiskeridepartementet har sendt ut, er etter mi meining ei lovendring, ei endring av ein lov som har eksistert i 800 år, heilt sidan Magnus Lagabøter. Eg har lyst til å gjenta spørsmålet mitt til statsråden: Har statsråden i det heile tatt vurdert å sende dette forslaget via Stortinget, eller synest han at han er i sin fulle rett til å gjere lovendringar?
-1	SVs syn på denne saken skulle etter hvert være vel kjent. Vi deler ikke den innstilling som flertallet nå vil gå inn for. Det betyr allikevel ikke at vi ikke mener at mye av det som har skjedd her, er kritikkverdig. Jeg var en av dem som tok initiativet til den store etterutdanningsreformen i forrige stortingsperiode, og de fleste av oss har vel til tider bruk for både voksenopplæring og etterutdanning. Det er i grunnen en klok leveregel at man aldri har lært nok her i verden, at man stadig vekk kan lære mer, og ikke minst stadig vekk kan se at ting man har både sagt og gjort, nødvendigvis ikke bestandig var fryktelig klokt. Det er også en del av den store etterutdanningsreformen. Når jeg registrerer at statsråden har sagt det hun har sagt, må jeg si at hvis jeg hadde vært adm. direktør i et selskap som slik hadde fått passet påskrevet offentlig, så hadde jeg vel tatt det som en ganske sterk irettesettelse. Jeg ville sterkt ha vurdert hva dette egentlig betyr. Etter min vurdering er den oppfordring som har kommet fra representanter fra en rekke parti, svært riktig: Dette er uklokt og må korrigeres fra Stortingets talerstol! Det som er åpenbart, er følgende, helt uavhengig av hva SV måtte mene om børsnoteringen av Telenor: Telenor er ikke lenger en statlig forvaltningsbedrift, men et børsnotert selskap og dermed underlagt helt andre – skal vi si – kommersielle og lovmessige spilleregler enn de gamle forvaltningsselskapene var. Og det betyr at det er selskapets styre som er ansvarlig overfor departementet, og ikke selskapets adm. direktør. Grete Knudsen lever åpenbart i den villfarelse at det fremdeles er den gamle arbeiderpartikulturen som skal kunne styre disse selskapene. Det betyr at min svært innstendige oppfordring er, i likhet med mange andres her, at det ville være klokt av fru Knudsen å korrigere det inntrykket som er skapt gjennom disse intervjuene i avisene.
-0	Det er ganske spesielt å registrere at representanten Holmås kommer med et angrep på Fremskrittspartiet og påstår at de fattige i Norge ville fått det mye verre med Fremskrittspartiets politikk – dette kommer altså fra en representant for et parti som sa at man kunne fjerne fattigdommen i Norge med et pennestr��k, noe som finansministeren gikk til valg på: Jeg tror det var ganske mange fattige i Norge som fikk store forhåpninger da de rød-grønne inntok regjeringskontorene. Men ingen av disse menneskene kan i dag si at de har fått en mye bedre hverdag – fattigdommen er altså ikke avskaffet. Men la nå den debatten ligge. La meg konsentrere meg om ett forslag som går på dette, nemlig de 20 mill. kr Fremskrittspartiet foreslår til frivillige organisasjoner som yter hjelp til fattige – fattige som Regjeringen selv ikke har klart å hjelpe. Hvis dette forslaget er så sympatisk som representanten Holmås uttrykker det, hvorfor i alle dager kan man ikke stemme for det – et forslag på 20 mill. kr – når statsøkonomien går med et overskudd på 489 milliarder kr i inneværende år?
-0	Fremskrittspartiet ser med bekymring på dagens utvikling av stadig mer aggressiv tigging. Gjennom medieoppslag og uttalelser fra politiet har det etter hvert blitt tydelig at tiggingen også fører med seg andre, mer alvorlige, forbrytelser, som innbrudd og grove ran. Da løsgjengerloven ble opphevet i 2005, var det med begrunnelse i at antall tiggere var blitt sterkt redusert over en periode. Videre begrunnet man opphevelsen med at tigging i større grad burde ha en sosialpolitisk oppmerksomhet mer enn en kriminalpolitisk. På dette tidspunktet var tigging noe som i stor grad utelukkende angikk norske borgere, noe som også saksordføreren var inne på i sitt hovedinnlegg. Åpningen av grensene mot Øst-Europa i 2005 har medført at dagens tiggere i større grad er tilreisende fra andre land. Rumenere utgjør en hoveddel av disse. Gjennom ulike medieoppslag har man sett at rumenere organiserer seg i grupper, der enkeltpersoner blir utplassert på ulike steder i byen og tigger der. Denne formen for organisert tigging utgjør ofte et skalkeskjul for andre, mer alvorlige former for kriminalitet. Innbrudd og grove tyverier er ikke en uvanlig konsekvens av tiggeproblematikken. Mindre alvorlige forhold, som nasking og lommetyverier, følger også i kjølvannet av det tilreisende tiggermiljøet. Gjennom medieoppslag har man den siste tiden sett hvordan antall lommetyverier har eksplodert både i byene generelt og i Oslo spesielt. Det er nødvendig å utnytte spillerommet i Schengen-avtalen bedre enn man gjør i dag. Økt oppmerksomhet på grensekontroll med hyppige stikkprøver også innad i Schengen vil kunne bidra til å hindre kriminalitet i norske byer. Jeg vil også påpeke at man har sett flere urovekkende eksempler på menneskehandel i forbindelse med det rumenske tiggermiljøet. En sak behandlet i Bergen tingrett for en tid siden omfatter både handel med og seksuelt misbruk av barn, og barna ble tvunget til både tyveri og salg av falske gullsmykker. Dessverre er realiteten at det norske straffenivået og fengselsvesenet – som vi diskuterte i forrige sak – ikke virker preventivt på personer med bakgrunn fra land med et vesentlig høyere straffenivå og en lavere fengselsstandard. Menneskehandel er en så alvorlig forbrytelse at det haster å få på plass tiltak. En økt politifaglig oppmerksomhet på menneskehandel kombinert med en umiddelbar heving av strafferammene for denne type forbrytelser vil være hensiktsmessige og forebyggende tiltak. I et forsøk på å få kontroll på tiggeproblematikken har en rekke kommuner i dag innført registreringsplikt for tiggere. Dette gir politiet mulighet til å bortvise tiggere som ikke har tillatelse til å tigge, og er således et lite skritt i riktig retning. Men denne løsningen er ikke tilstrekkelig og vil byråkratisere og vanskeliggjøre politiets arbeid sammenlignet med et generelt forbud. Det er også liten grunn til å tro at de store utfordringene knyttet til dagens tigging vil forsvinne selv om tiggerne påbys å ha en kommunal tiggetillatelse. Oslo kommune har gjentatte ganger forsøkt å gå enda lenger og ønsker å få gjennomført et lokalt totalforbud mot tigging. Dette har altså ikke vært mulig å gjennomføre etter dagens regelverk. Viljen til problemløsning i kommunene er generelt stor. Det vil derfor være klokt å utarbeide ordninger som lar kommunene selv innføre tiltak for bekjempelse av tigging. Et forslag til løsning her kan være kommunale bøter mot ulovlig tigging. Denne type ordninger vil kunne avlaste politiet samtidig som det lokale selvstyret styrkes. Politiet i Oslo har gått tydelig ut mot dagens ordning og ønsker et forbud. Kilder i Oslo-politiet har uttalt at situasjonen er vanskelig håndterbar uten en klar hjemmel for bortvisning av aggressive tiggere. Etaten har således sagt at man ønsker en slik lovhjemmel. Man bør derfor være meget varsom med å ignorere klare oppfordringer fra den etaten som arbeider med denne problematikken daglig. Dessverre velger altså regjeringen å vende det døve øret til. Tiggeproblematikken har nå blitt så omfattende at det haster å få på plass tiltak. Menneskehandel, utnyttelse av barn, lommetyverier og innbrudd er straffbare forhold som følger i kjølvannet av tiggevirksomheten. En handlingsplan mot kriminalitet i tilknytning til tiggermiljøet er nødvendig for å få kontroll på situasjonen, og med den kunnskapen man har i dag, taler sterke hensyn for at en slik handlingsplan – som Fremskrittspartiet har foreslått i sitt representantforslag – også omfatter et generelt forbud mot tigging. Jeg tar opp de forslag Fremskrittspartiet fremmer i innstillingen.
-0	Jeg har to spørsmål om forvaltningsreformen – selv om vi skal behandle kommuneproposisjonen i morgen, går jeg ut fra at samferdselsministeren også har oppfatninger omkring det. Først til den ene nye milliarden i frie inntekter: Forholder det seg slik at vel halvparten forsvinner i en regning betalt til Statens vegvesen, som altså skal tjene to herrer, både statens gjenværende veier og fylkeskommunenes nyanskaffede veier? Forsvinner halvparten av milliarden til det? Det andre spørsmålet om samme forvaltningsreform er: Hvilke nasjonale føringer vil komme fra sentrale myndigheter? Nå har statsråden minnet om at bakgrunnen for reformen er at fylkeskommunene skal være regional utviklingsaktør. Men i andre sammenhenger der forvaltningsreformen er behandlet, har det jo vært understreket en viss bekymring og signalisert et ønske om nasjonale føringer, altså utover det regionale. Vil det komme nasjonale føringer omkring veistandard og ferjestandard?
-0	Jeg håper det er næringsministeren som svarer, for jeg har større forhåpninger til et godt svar fra ham enn til et fra energiministeren. Dette handler altså om rammebetingelser for kraftforedlende industri. Jeg skal ikke bruke mange ord på å beskrive industrien. Vi er nok skjønt enige alle sammen om at det er en viktig næring, som foredler våre energiressurser på en god måte, som er viktig for sysselsetting og gir gode eksportinntekter. Jeg har besøkt mange av disse bedriftene, fra Lista i sør til Finnfjord i nord. Det er to hovedbudskap som generelt kommer fra de besøkene. Det ene er tilgangen på kraft til konkurransedyktige priser. Det andre er rammebetingelsene rundt CO2-utslipp. De to temaene er veldig viktige. Selv om også lønnskostnader og andre ting betyr mye, så er det ting vi kan hente inn igjen gjennom god organisering – god effektivitet på bedriften. Men for å sikre konkurranseevnen for den kraftforedlende industrien, så er kraft, pris og CO2-betingelser vesentlig. Det er noe en politisk kan gjøre noe med. Kraftforedlende industri er primært eksportrettet. Man møter en global konkurranse. Man lever på margin for foredlet råstoff og selger videre. Særnorske kostnader klarer vi ikke å hente inn med dagens marked. Det er altså ikke et eget marked for aluminium med lave CO2-utslipp kontra aluminium med høye CO2-utslipp. Alt omsettes samme sted. Når det gjelder kraft, har regjeringen ofte sagt som svar at de har levert et industrikraftregime. Det er vel og bra. Jeg utfordrer ikke det i det hele tatt, og jeg tror det har nærmest enstemmig støtte i Stortinget. Problemet er bare at for det første er det industrikraftregimet ennå ikke fungerende og for det andre er det altfor smalt i forhold til behovene. Faktum er at industrien er mer eksponert i kraftmarkedet i dag enn den var da denne regjeringen overtok. Gjennom hjemfallssaken i Stortinget ble industrien fratatt muligheten til å eie vannkraft sånn som de gjorde før. Det å sikre kontroll med vannkraftressurser for dermed å sikre kontroll med kraftprisene er ikke lenger mulig. Å kunne eie en tredjedel av et vannkraftverk må skje på helt kommersielle vilkår. Du kan ikke sikre deg at du leverer den strømmen inn til egen bedrift. Den må ut i markedet. Den linken som dermed tradisjonelt har vært mellom industri og energi, er brutt av dagens regjering. Med et arbeiderparti i spissen er det egentlig et paradoks. I tillegg har denne regjeringen redusert utleieordningen. Tidligere var den mer eller mindre ubegrenset. Svartisen kraftverk, som var et samarbeid mellom Vattenfall og Nordland fylkeskommune, ville ikke vært mulig i dag. Det er et kraftverk som er bygd ut med Vattenfalls kapital primært, men som Nordland fylkeskommune vil ende opp som eiere av til slutt. Det er på grunn av utleieordningen, som før varte mye lenger enn i dag. Nå er den begrenset til 15 år. Jeg er veldig klar over, og det er nok Arbeiderpartiet ennå mer klar over – at de skulle ønske at den var 30. Men det er en kamp som de ikke har villet ta, til tross for at de garantert har flertall for det i Stortinget. Men det betyr at på hjemfallssaken og på utleieordningen har industriens konkurranseevne blitt svekket som følge av regjeringens ideologiske tilnærming. Da hjelper det lite å ha et industrikraftregime som kan gi en liten øre i gevinst ved at du tar vekk risiko for selgere av kraft ved konkurser. Store bedrifter som Hydro har også sagt at industrikraftregimet ikke betyr noe for solide selskaper. Det står sågar i industrikraftregimets forutsetninger at ordningen ikke skal kunne gis til selskaper som sliter økonomisk. Ergo: Det er de solide bedriftene som i utgangspunktet heller ikke trenger veldig mye støtte, som den ordningen er laget for. Dagens politikk gjør at industrien heller ikke trenger å bruke krefter på å se på nye vannkraftprosjekter, fordi de vet at de ikke får lov til å realisere dem. Dermed er vannkraft i stor grad spilt ut av hendene på industrien. Alternativ som gass, som er det eneste andre som kan gi volum nok med energi som en kan kontrollere, er i utgangspunktet en god løsning. Vi er en stor gassnasjon. Vi eksporterer gass nok til 200 gasskraftverk. Men også her setter regjeringen dessverre foten ned. Næringsministeren har selv vært i Qatar og var svært positiv til at Hydro åpnet et stort aluminiumsverk med integrert gasskraft der nede. Han var svært stolt. Men når Alcoa kommer til Norge og vil bygge et nærmest identisk opplegg – med en investeringsramme på 15 mrd. kr, 500 arbeidsplasser direkte og gjerne 300 på leverandørsiden basert på gass fra Snøhvit – så sier igjen regjeringen nei. Dette er blitt avvist av både parlamentarisk nestleder i Arbeiderpartiet, Helga Pedersen, og de rød-grønnes fraksjonsleder i energi- og miljøkomiteen, Eirin Sund. Det er altså greit for denne regjeringen om Alcoa bygger et aluminiumsverk f.eks. i Frankrike, kjøper LNG-gass fra Snøhvit og brenner det i Frankrike. Men det er fullstendig ugreit om Alcoa sender penger, arbeidsplasser, kapital til Norge, men også brenner gassen i Norge. Da ser en seg blind på det nasjonale CO2-regnskapet framfor å se på de globale effektene. Så har enkelte sagt at Alcoa bare må få til CO2-rensing, så kan de bygge i Norge. Ja, men da er det nok å se på Industrikraft Møre, som har kommet med et prosjekt, har konsesjon, krav om rensing, får samarbeid med Siemens om å bygge et gasskraftverk med integrert rensing. Men da også snur regjeringen ryggen til. Prosjektet er skrinlagt, og Industrikraft Møre har i dag klaget saken inn for ESA fordi de mener det er forskjellsbehandling. Det sier litt om hvordan de aktørene som faktisk prøver å innfri regjeringens politikk, også blir møtt, og hvordan de ikke blir jublet inn, men tvert imot avvist. Regjeringen stiller ikke opp med noen bidrag tilsvarende som på Mongstad. Regjeringen bidrar heller ikke med noen form for infrastruktur til å transportere CO2 fra et renset gasskraftverk. Det er ingen som kan forvente at den enkelte industribedrift, verken stor eller liten, vil ha kapitalbase til å bære prosjekter som staten må ta på Mongstad. Og konsekvensene er skrinleggelse. Det synes jeg er utfordringer som jeg håper næringsministeren vil gripe fatt i. Jeg forventer ikke at næringsministeren her og nå vil si at problemene er løst, men jeg håper at han kan erkjenne, i motsetning til miljøvernministeren og energiministeren, at dette er problemstillinger som man ser på som uheldige for industrien. For det er et poeng, når industrien ønsker å etablere seg i Norge, når industrien ønsker å utvide sin virksomhet, at det altså er politiske vedtak som gjør det umulig – det er ikke mangel på kapital, det er ikke mangel på interesse for å utvikle norsk råstoff, men det er den politiske aksepten for at det kan skje her hjemme. Har vi blitt så rike at vi ikke lenger bryr oss om de arbeidsplassene som ny industri kan gi oss? En annen side av dette er også at de industrimiljøene, de ingeniørmiljøene, som skal være med på å videreutvikle bedre miljøløsninger, bedre produksjonsløsninger, som bruker mindre energi, som har mindre utslipp, og som er mer lønnsomme, svekkes ved at man ikke får investere mer i Norge. Så det at regjeringen tror at de gjør miljøet en tjeneste med å si at man ikke skal få bygge industri med CO2-utslipp i Norge, medfører bare at den kapitalen går andre steder, for det er etterspørselen etter aluminium som gjør at Alcoa vil investere i Norge. Den blir jo ikke lavere om staten sier nei til Alcoa i Norge. Det betyr bare at Alcoa realiserer produksjonskapasitet et annet sted for å dekke dagens behov. Det betyr at miljøene bygges opp et annet sted, det betyr at konkurranseevnen og klyngene flyttes gradvis. Det ser vi også på Hydro på Karmøy, der regjeringen nå gir inntrykk av at gjennom å gi kapital til Hydro, skal Hydro investere på Karmøy, mens arbeiderne på Karmøy i dag er ute på NRK Rogaland og sier at det er aldri det de har spurt om. Det de har spurt etter, er rammebetingelser, og det er rammebetingelsene jeg nå har utfordret regjeringen på. Jeg håper statsråden tar det seriøst. Det andre momentet som jeg nevnte innledningsvis, er kraftpris og CO2-påslag. Mange land i Europa jobber for å få ordninger som kompenserer CO2-kostnader i kraftprisen, fordi de ser at deres egen industri ikke vil være konkurransedyktig globalt når ikke alle land har CO2-kostnadene inkludert i kraftprisen. Dette har dessverre blitt avvist av næringsministerens kolleger. Både miljøvernminister Solheim og energiminister Riis-Johansen har tidligere avvist at man skal kunne kompensere noe som helst, fordi det er viktig at CO2 har en pris, og det å kompensere vil ødelegge poenget med klimapolitikken. Jeg mener det å flytte ut norsk industri, og dermed bare flytte utslippene, er en dårligere klimapolitikk. Jeg håper statsråden også vil gi et bidrag der. Til slutt: Når det gjelder de direkte CO2-kostnadene, er det et tema som jeg har brakt opp mange ganger tidligere. Jeg har oppfattet næringsministeren til å være ganske positiv til at man skal ha tildeling av CO2-kvoter på linje med det man har i andre land. Derfor skal jeg ikke utfordre ham på det – jeg vil bare be ham bekrefte at det faktisk er regjeringens politikk. For det er ikke lenger enn ett år siden at SV i denne sal sa at denne regjeringen ikke ville tildele en eneste kvote gratis etter 2013. Jeg håper statsråden kan bekrefte at det er feil.
-0	Jeg vil få stille et oppfølgingsspørsmål til Dåvøy. Det har vært flere prosjekter enn Rikshospitalet og det som for øvrig har vært nevnt her, som egentlig – av en del i hvert fall – har blitt karakterisert som rene skandaleprosjekter. Spørsmålet mitt til statsråden er følgende: Har noen noen gang – slik statsråden ser det – blitt stilt til ansvar for de overskridelser og skandaler vi har sett i forbindelse med Statsbygg? Og også: Vil statsråden ta et initiativ til at man får et system slik at noen, når man får slike overskridelser og skandaleprosjekter innenfor Statsbygg-systemet, i fremtiden vil bli stilt til ansvar for de prosjektene som de legger fram?
-1	Jeg takker for alle lykkønskninger det er mulig å gi. Den saken som representanten Flåtten tar opp, er en sak som så langt ikke har vært til vurdering verken i Skattedirektoratet eller i Finansdepartementet. Det er når den saken eventuelt kommer dit, at vi kan gå inn i avgrensningsspørsmål.
-1	Lokaliseringsdebattar er ikkje enkle. Det viser denne saka godt. Men i motsetning til operadebatten klarar me i dag å avslutta denne lokaliseringsdebatten, sjølv om det er usikkert kor fleirtalet ligg, slik eg har forstått det. I SV har me vurdert om ein ikkje også i denne saka burde venta til regjering og storting hadde bestemt kva for eit forsvars- og tryggingskonsept Noreg skal ha, før me føretar desse endringane. Og det hadde nok vore betre å ha forsvarskonseptet klart, men vår konklusjon i denne saka er at det ikkje er nødvendig å venta. La meg starta med Midt-Noreg. Det er merkeleg at delar av sentrumspartia ser ut til å vilja legga ned Hysnes. Å halda på denne øvingsavdelinga har klare distriktspolitiske argument i tillegg til dei meir militærstrategiske. Og kystartilleriinspektøren avviser altså ikkje denne løysinga. Det er dessutan eit viktig poeng at Hysnes øvingsavdeling nyleg har renovert det meste av bygningsmassen. Ja, faktisk blei undervisningsbygg, kantine og velferdsbygg seinast renovert i 1998, altså for eit år sidan. Det må vera lov å seia at det vitnar om svært dårleg planlegging om ein nokre år etter å ha brukt mykje pengar på renovering, seier at dette har me eigentleg ikkje bruk for. Konklusjonen er altså at Hysnes ikkje bør bli lagd ned, og at Hysnes bør halda fram med å utdanna nærforsvarspersonell i like stor grad som i dag. Når det gjeld Sjøforsvarsdistrikt nord, er dette noko vanskelegare, men ut frå ei heilskapsvurdering, der også distriktspolitiske omsyn inngår, går SV inn for å legga sjøforsvarsdistriktet til Ramsund. I spørsmålet om Sjøforsvarsdistrikt sør skal eg ikkje argumentera for plassering i min eigen heimby – Stavanger – men her støttar SV ei plassering i Marvika, dette ikkje minst ut frå dei fagmilitæres klare og overtydande anbefalingar, ikkje minst frå øverstkommanderende i Sør-Noreg. Denne løysinga utnyttar dessutan eksisterande infrastruktur, samtidig som Marvika frå før har dei fleste anløpa frå dei allierte. Forsvaret er i endring, og det vil koma mange nye omstruktureringar og lokaliseringsdebattar. Og det vil nok bli mange omkampar også, slik me nå ser tendensar til når det gjeld Regionfelt Østlandet. Regionfeltsaka og delvis denne saka viser at me må få ein generaldebatt om kva slags forsvar me skal ha.
-0	Det snakkes om at en har en plan, men den planen er jo strengt tatt begrenset til Mongstad, ikke til det nasjonale som jeg prøver å få løftet blikket mot, nemlig å se på de andre mulighetene, potensialene, som er i Norge. Det som blir spørsmålet, er altså hva som er viktigst for denne regjeringen. Er det tid, eller er det sted? Fremskrittspartiet har vært veldig skeptisk til at vi skal vedta et tidspunkt for at en teknologi skal være utviklet. Men hvis aktører utenfor kommer med en teknologi som viser seg å være mer moden enn det en får til på Mongstad, vil det være naturlig å si at tid er viktigere enn sted. Hvis aktører for egen risiko sier at dette kan vi bygge, men hvis det ikke virker, skal vi ikke ta betalt, men virker det, må vi ha en gulrot i den andre enden: Da er tid viktigere enn sted. Er statsråden enig i en slik tanke? Eller er Mongstad så viktig for regjeringen at en automatisk vil velge vekk alle alternativer hvis det ikke skjer på Mongstad?
-1	Nå er det sånn at flertallet på Stortinget er fornøyd med det tiltaket som er brukt som et eksempel her, fordi man faktisk har lyktes i forhold til målgruppene med et mye breiere og et mye mer sektorovergripende syn enn det statsråden nå legger til grunn. Jeg kan kanskje ikke stille et nytt spørsmål, men vil bare gjøre oppmerksom på at det er et flertall i Stortinget som kommer til å fremme et forslag og be statsråden om å foreta en slik regelendring. Mens alle disse nye tiltakene og nye forsøkene, som er veldig bra, utprøves, dør kanskje noen av de gamle som det hadde vært veldig riktig og viktig å beholde. Noe av det politiske problemet er at det faktisk er et flertall i Stortinget som har ønsket å opprettholde slike tiltak, og det kommer dette flertallet til å stå på.
-1	Jeg vil gjerne få stille et spørsmål til miljøvernministeren: «Samferdselsdepartementet har nå gitt grønt lys for etablering av sivil flyplass på Rygge. Det som nå kan hindre en etablering, er at det ikke gis utslippstillatelse. Statsråden er godt kjent med forurensningsproblemene i Vansjø og SFTs rapport om vassdragets tilstand, som beskrives som meget alvorlig. Kommunene rundt Vansjø har sagt ja til etablering hvis det blir nullutslipp til Vansjø. Kan statsråden forsikre kommunene at det blir nullutslipp ved etablering av sivil lufthavn på Rygge?»
-0	Som representanten Lånke avsluttet med, har Fremskrittspartiet lagt seg på en litt strammere linje. Men stort sett er vi svært fornøyd med at denne meldingen er lagt fram, og at det i hvert fall blir gjort vedtak i riktig retning. Fremskrittspartiet mener at dette er en meget viktig sak fordi det er et tema som er meget viktig for forvaltningens troverdighet – rett og slett. En skikkelig ryddighet i denne type problemstillinger er helt avgjørende for forvaltningens troverdighet og ikke minst uavhengighet. Som Lånke også var inne på i sitt innlegg, hadde vi flere uheldige tilfeller hvor ansatte i departementet har hatt en for nær tilknytning til regjeringspartiet, og hvor ansatte har byttet side fra den ene dagen til den andre. Slike overganger er meget uheldig og er med på å svekke forvaltningens troverdighet, og ikke minst omdømmet blant folk flest. At det nå innføres klare spilleregler mellom embetsverket og politikerne, er helt avgjørende for at folk skal ha tillit både til det politiske system og til forvaltningen. At det på en måte sitter mange gamle «partipamper» i viktige stillinger i departementene, vil kunne bidra til spekulasjoner om at vi kanskje har et politisk embetsverk. Å innføre et klart skille vil også være meget positivt for embetsverket selv, fordi de da ikke kan bli beskyldt for å ha en politisk tilknytning. Det vil sikre embetsverkets uavhengighet. Fremskrittspartiet mener, som sagt, at det bør innføres noe strengere regler enn det som resten av komiteen går inn for, særlig for overgang fra embetsverket til politiske stillinger i departementene og omvendt. Fremskrittspartiet vil påpeke at det i dag er forbud mot at ansatte i departementene kan stille til stortingsvalg etter Grunnloven § 62. Likevel er det fullt lovlig for disse å bli statsråd, statssekretær eller politisk rådgiver. Etter Fremskrittspartiets oppfatning er det vel så kritikkverdig at høyere embetsmenn i departementene går over til politiske stillinger som det er at de blir stortingsrepresentanter. Jeg ser heller ingen grunn til å utdype denne problemstillingen noe mer, og vil bare avslutte med å ta opp Fremskrittspartiets forslag.
-0	Først vil jeg si at jeg er glad for at vi nå får en gjennomgang av arbeidsmiljøloven. Det er på høy tid. Men jeg kan nok ikke legge skjul på at jeg er en smule skuffet over Regjeringen og Høyre og Kristelig Folkepartis syn og holdning i denne saken, for det burde faktisk vært flertall for dette forslaget her i Stortinget i dag. Egentlig er disse partiene etter all sannsynlighet for nettopp de endringene i arbeidsmiljølovens bestemmelser om nattarbeid som Fremskrittspartiet her har foreslått. Det blir også unektelig noe forunderlig når regjeringspartiene ikke kan stemme for dette forslaget nå, fordi denne saken av en eller annen grunn absolutt skal behandles senere i en helhetlig gjennomgang av arbeidsmiljøloven, som det vises til skal foretas. Men denne helhetsbehandlingen av arbeidsmiljøloven gjelder altså ikke for Regjeringens egne forslag! Når man nå skal endre åpningstidsloven, ja da kan man allikevel endre arbeidsmiljøloven uten å vente på denne helhetlige gjennomgangen av loven, slik at butikkansatte nå skal få adgang til nattarbeid, mens de teknologiansatte må nå vente av en eller annen merkelig grunn. Fremskrittspartiets forslag om å myke opp bestemmelsene i arbeidsmiljøloven om nattarbeid, er ment å bedre rammevilkårene for enkelte norske teknologibedrifter, slik at disse skal få styrket sin internasjonale konkurransedyktighet ved at disse bl.a. får utnyttet dyrt produksjonsutstyr med kort levetid, døgnkontinuerlig. I teknologibedrifter er egentlig nattarbeid forbudt. Man må basere eventuelt nattarbeid der på dispensasjoner fra Arbeidstilsynet eller fra klubbledelse. Å basere en bedrift på avhengighet av dispensasjoner for nattarbeid er en usikker situasjon i lengden. Dette er ingen ønskelig situasjon, og bedriftene selv opplyser at noe må gjøres på dette området. Dessverre registrerer jeg at stadig flere teknologibedrifter nå flagger ut fra dette landet til land som tilbyr bedre rammevilkår for denne type bedrifter. Så sitter vi her på Stortinget og er, som sagt, sikkert enig i den saken som vi her omtaler, men vi makter allikevel ikke å gjennomføre selv de minste endringer for å skape bedre rammevilkår for de enkelte norske teknologibedrifter. Det skulle da ikke være noen god grunn til å vente med disse endringene det her er snakk om, bare fordi et utvalg absolutt skal se på denne saken en eller annen gang i fremtiden. Og dessuten vil dette ta for lang tid. Det tok jo ikke så lang tid med de butikkansatte, så hvorfor skal en vente når det gjelder de teknologiansatte? Jeg kan nevne at jeg nå i dag var i kontakt med aktuelle bedrifter innenfor teknologibransjen og opplyste dem om stoda her på Stortinget. De sa at dette haster for oss, at vi må få ordnet opp i disse forholdene. De sa at de neppe har tid til å vente noe særlig lenger. Nå går det på dispensasjon, men den dispensasjonen kan ryke når tid som helst, og da vil rammevilkårene deres bli så vesentlig forverret at de ikke ser noen annen utvei enn å flagge ut. Det er slik i de bedriftene jeg har hatt kontakt med, at både de ansatte, klubbene og ledelsen er enige om at det må bli større rom, større fleksibilitet, i arbeidsmiljølovens bestemmelser for nattarbeid. Så stoppes altså denne arbeidsplassvennlige handlingen som skulle bidra til å styrke norske arbeidsplasser og norske teknologibedrifters konkurranseevne. Den stoppes i dag her i Stortinget. For øvrig vil jeg få be om at Fremskrittspartiets forslag som jeg herved fremsetter, blir tatt opp til votering først, slik at vi subsidiært kan stemme for forslaget fra Høyre og Kristelig Folkeparti. Da blir i det minste forslaget fra Fremskrittspartiet vedlagt protokollen.
-1	På spørsmål om jeg kan forstå den fortvilelsen, er svaret veldig enkelt: Ja. Jeg har ikke noen problemer med å forstå den fortvilelsen. Jeg har ikke noen problemer med å forstå fortvilelsen hos f.eks. saueeiere i Hedmark, som jeg har møtt mange av, og reineiere fra Nord-Trøndelag og andre steder, som opplever at en del av deres husdyr blir drept av rovdyr. Jeg har ingen vanskeligheter med å forstå fortvilelsen. Ingen synes det er hyggelig å se sauekadavre eller døde hunder i norsk natur. Men igjen: Vi har en dobbelt målsetting, som også Høyre var enig i – jeg er veldig glad for at spørreren ikke går til angrep på den – om å få til begge disse tingene: både rovdyr og utmarksbeite. Når det gjelder det spesifikke om nødvergeparagraf for hund, ønsker vi nå å se veldig nøye på de svenske erfaringene med dette, og kommer tilbake til Stortinget med det spørsmålet etter at vi har studert de svenske erfaringene grundig.
-1	Kristelig Folkeparti er fan av at Husbanken skal være en bank spesielt rettet inn mot førstegangsetablerere. Da synes jeg det er et paradoks at Kristelig Folkeparti ikke i større grad er med på å sørge for at tilskuddene som ligger i Husbanken, blir store nok til at nettopp ungdomsboliger og utleieboliger for ungdom og lavinnskuddsboliger for folk som faktisk ikke har råd til å betale de høye boligprisene, blir prioritert. For det er de høye boligprisene som er grunnen til at en del folk rett og slett ikke klarer seg med Startlånet, som er utmerket for dem som har råd, og for dem som bor utenfor de store byene, men som ikke hjelper nyutdannede førskolelærere eller sykepleiere i det hele tatt. Det er en annen ting jeg stusser på: Når vi nå har sørget for – og det er et veldig vellykket prosjekt – at kommunene har laget boligsosiale handlingsplaner og nå trenger penger til å følge opp disse, hvorfor vil da Kristelig Folkeparti ikke være med på å støtte at det lages en plan for å avskaffe bostedsløshet, som de stemte imot ved behandlingen av Innst. S. nr. 95?
-0	Jeg takker statsråden for en teknisk gjennomgang av saken, men hun berører jo egentlig ikke det som er essensen i den, og det er de konsekvensene dette får for berørte aktører. Man kan ikke gjemme seg bak at dette er en del av budsjettet, og at man ikke har hatt mulighet til å innhente informasjon om konsekvensene av dette tidligere, for statsråden peker i sitt innlegg nettopp på hvor lang tid man har brukt for å gjøre denne endringen. Med andre ord: Man hadde hatt muligheten, hvis man fra departementets side hadde ønsket det. La meg stille spørsmålet: Har statsråden vært klar over konsekvensene av lovendringen? Hvis statsråden svarer nei, har man ikke gjort en god jobb. Hvis statsråden svarer ja, har man vist arroganse overfor dem som er berørt. Jeg er spent på statsrådens svar.
-1	Først må jeg si at jeg kjenner ikke til hvorfor denne saken har kommet til Stortinget så sent som den har. Jeg er helt overbevist om at Regjeringen har jobbet så raskt som det overhodet har vært mulig, og at det finnes begrunnelser for hvorfor saken har kommet sent. Som sagt, det kjenner ikke jeg til, og jeg kan godt slutte meg til representantens uttalelser om at det hadde vært ønskelig at saken hadde kommet før. La meg bare understreke det. Men som sagt, jeg sitter ikke i regjering og har ikke ansvaret for den biten av det, og vet heller ikke hvorfor saken har kommet så sent. Men jeg registrerer at kirke-, utdannings- og forskningskomiteen underkaster saken en ansvarlig saksbehandling ved også å ta høstmåneder i bruk, og det synes jeg er en klok tilnærming. Jeg er enig i at å sluttbehandle denne saken på de korte ukene vi har nå fram til sommeren, ville vært for raskt. Til det er saken for stor, for kompleks, og man vil også ha bruk for høring og å innhente uttalelser utenfra. Så jeg er helt enig i det løpet og den behandlingen som kirke-, utdannings- og forskningskomiteen har lagt til grunn av selve saken som sådan, og jeg vil anta, uten at jeg kjenner saken, at det vil være et bredt flertall i komiteen som sikkert står bak den saksbehandlingen.
-0	Det er ikke bare flygeledere vi mangler i Norge. Vi mangler også tannleger, vi mangler leger, vi mangler jordmødre, vi mangler gynekologer, og ikke minst mangler vi flere varme hender innen omsorg. Det er klart at klarer ikke Regjeringen å nå målsettingen sin, vil dette bli en voldsomt stor politisk slitasje. Det er den ene siden. Den andre siden er at hvis man ikke når målsettingen, vil det være en tragedie for dem som faktisk trenger denne omsorgen. Vi har fra denne talerstolen mer eller mindre hatt en kontinuerlig politisk debatt i 15 år, som ennå ikke har løst disse problemstillingene. Noen tror at det offentlige ikke øker byråkratiet. Det var i 1984 ansatt i overkant av 400 000 mennesker i det offentlige. I dag har det vel blitt det dobbelte. Når noen angriper Fremskrittspartiet på grunn av at vi ønsker både private og offentlige innenfor omsorg, blir det fort slik at debatten dreier seg om hvem som skal utføre en tjeneste. Men for dem det gjelder, er det å få den tjenesten de har krav på, mye viktigere enn hva navnet på ryggen til dem som utfører tjenesten, faktisk er. Innenfor omsorg er det slik at i stor grad har vi den kompetansen som vi ønsker å ha, men vi er altfor dårlige til å utnytte den. Vi har mange stillinger som er brøkstillinger, som er halve stillinger, hvor folk ønsker seg over i full stilling eller i en høyere brøk. Dette koster penger, og da ikke som frie midler til kommunene, som selvfølgelig ønsker å bruke dem på det som der og da måtte være mest formålstjenlig. Jeg har stor forståelse for debatten om hvorvidt dette bør være øremerkede midler, eller om det burde være frie midler, og skal man nå fram til dem som trenger denne omsorgen, er det liten tvil om at man må gå veien om øremerking, dersom man skal ta dem det gjelder, på alvor. Derfor har vi i vårt budsjett foreslått like mye midler til kommunene som det Regjeringen har gjort, men vi har foreslått det som øremerkede midler. Den eneste årsaken til det er at vi tar dem denne mangelen gjelder, på alvor. Jeg tror vi vil oppleve en veldig debatt i Norge i tiden som kommer, om hvordan vi skal løse dette problemet. Men skal vi få ansatt flere mennesker innen Kommune-Norge for å ta seg av dem som trenger hjelp, tror jeg ikke vi kan komme utenom å øremerke disse midlene.
-0	Representanten Sahl gav i en tidligere replikkrunde uttrykk for at han var bekymret for manglende bompengefinansiering i forhold til miljøtunnelene. I den forbindelse etterlyste han hvem som skulle søke om bompenger. Han nevnte sjøl at den eneste aktøren måtte være villreinen. Kristelig Folkeparti slutter seg jo ukritisk til alle bompengeprosjekt som kommer i salen. De bare stempler dem. Mitt spørsmål til representanten Sahl er først og fremst: Hvis villreinen nå skulle søke om bompenger, ville Kristelig Folkeparti da si ja? Nei, da – jeg skal utfordre Kristelig Folkeparti på det samme spørsmålet jeg hadde til representanten Halleraker fra Høyre. Sjøl om representanten Sahl er ganske tydelig når det gjelder å sikre ferjeforbindelsen Kvanndal–Utne–Kinsarvik, er mitt spørsmål ganske enkelt: Hvis bygging av bru medfører trafikknedgang på ferjeforbindelsen, vil da Kristelig Folkeparti stå oppreist og sørge for økte statlige bevilgninger for å opprettholde ferjeforbindelsen på dagens nivå?
-0	Årets trontale følger det normale for trontaler, og etter en nøye studering kan ikke jeg i realiteten se at det er noen overraskelser eller noen planer fra Regjeringen om å ta tak i moderniseringen av Norge på lik linje med det som skjer i mange andre land. Ingen reformer er varslet, ingen omlegginger for å møte neste årtusens problemer, men for å være ærlig, det hadde jeg i realiteten heller ikke ventet fra den sittende regjering, som har videreføring av det bestående som en slags hovedretningslinje, og så se på hvilke initiativ som kommer fra andre, som den må ta stilling til. Det som imidlertid derfor er noe mer interessant, er utviklingen i Arbeiderpartiet, fordi der ligger, slik vi har det i norsk politikk, nøkkelen til om også vi i Norge skal begynne en modernisering med tilbakeføring av makt og ansvar til enkeltindivider og innføring av langt større grad av valgfrihet for det enkelte mennesket ved å erkjenne at enkeltindividets verdi er av stor betydning. I så måte har jeg tidligere fått bekreftet fra Thorbjørn Jagland fra denne talerstol at han fullt ut deler synspunktene til den engelske statsminister Tony Blair og den tyske kansler Gerhard Schröder som ble lansert i et meget viktig politisk dokument på vårparten. Nå foregår det en diskusjon i Tyskland om hvorvidt denne tredje vei er den riktige, fordi den i realiteten innfører en betydelig grad av markedsliberalistiske løsninger som Fremskrittspartiet lenge har tatt til orde for i norsk politikk. Det var spennende å lese Jaglands kronikk i Dagbladet «Snu pyramidene». Men som jeg sa i min replikk: Når kommer Arbeiderpartiet til å følge opp de synspunkter som Jagland i runde former gir uttrykk for? Det er jo det en del av oss venter på, at man tar konsekvensen av slagordene og synspunktene gjennom praktisk politikk. La meg gå inn på et par elementer i denne artikkelen. Når det gjelder skolepolitikk, som for Jagland er veldig viktig, sier han: «Utgiftene den enkelte kommune bruker pr. elev i grunnskolen, varierer fra om lag 29 000 i den kommunen som bruker minst til 115 000 kroner i den som bruker mest.» Da må det jo et eller annet sted være noe åpenbart galt – når forskjellen altså er fra 29 000 til 115 000 pr. elev. Da må det jo være store muligheter for rasjonaliseringsgevinster – sannsynligvis bruker den som bruker minst, for lite, men man kan få til et eller annet midt på treet. Så sier Jagland om dette: «Skolen må i langt større grad tilby undervisning på den enkelte elevs premisser.» Det har Fremskrittspartiet hevdet gjennom ca. en 15-årsperiode: Valgfrihet for den enkelte elev når det gjelder skole, større grad av frihet for den enkelte skole til selv å utforme sitt tilbud basert på det som er viktig for elevene som søker dit. Og Jagland skriver jo: «Det er blitt meg fortalt at i skolesektoren er det 18 kontrollinstanser fra den enkelte skole og opp til departementet. Hvor mye ressurser og kreativitet går ikke tapt på veien?» Da trenger vi en skolereform etter mønster av det Fremskrittspartiet har kjempet for: Større ansvar for den enkelte skole, større ansvar for elevene til å velge, større muligheter til desentralisering av makt. Dette er helt etter mønster av Tony Blair, men dette har Jagland hittil stemt imot. Jeg venter på samsvar mellom uttalelser og stemmegivning i denne sal. Når det gjelder eldreomsorgssektoren, skriver Jagland: «I noen kommuner får pleietrengende eldre som bor hjemme ned mot 10 timer hjelp i uka. I andre kommuner gis det over 100 timer. Egenandelen for en med inntekt rundt 100 000 kroner varierer fra 50 til 1000 kroner.» Hvorfor i all verden er da Arbeiderpartiet imot det som er vår løsning, nemlig en statlig direkte finansiering, når det er avdekket at det er enorme forskjeller i kommunene? Denne forskjellsbehandlingen av pleietrengende eldre vil ikke vi lenger akseptere. Vi vil ha likhet, og da må vi ha et statlig ansvar. Og nå syns jeg Thorbjørn Jagland må slutte å spre usannheter om sine politiske konkurrenter. Det er ikke den private lommebok som skal styre om man får de nødvendige eldreomsorgstjenester eller skoletjenester. Det er den offentlige finansiering som må følge opp. Hvis en som bruker eller kunde er misfornøyd med oppholdet på et sykehjem, skal vedkommende ha rett til å flytte til et annet, som selvsagt burde være vurdert og godkjent etter nærmere regler. Da først er det brukeren – kunden – som settes i høysetet. Det skal ikke være den private lommebok, men det skal være de offentlige midler som går til den skole, til den eldreomsorgstilbyder og til det sykehjem som den enkelte bruker selv velger. Det er nemlig konsekvensen av de fine ord som Jagland bruker, men som han ikke følger opp i praksis. Så er det gledelig at Jagland sier: «En naturlig følge av den teknologiske revolusjon vi er inne i, er også å ta diskusjonen om fylkeskommunens og fylkesmannens framtid.» Den har flere andre av oss tatt i mange, mange år. Men vi har konkludert med å ville avvikle fylkeskommunen, som er et helt unødvendig organisasjonsledd i Norge. Jeg lurer på når også Jagland i realiteten tar konsekvensen i praktisk politikk av de tingene han snakker om generelt. Så skriver Thorbjørn Jagland i denne kronikken: «Vi kan komme til å oppleve at vi om noen år må importere elektrisitet fra nederlandske gasskraftverk som får gassen sin i rør fra Norge. Da har vi satt oss selv i en latterlig situasjon både som industrinasjon og som miljønasjon. Og skylden må legges på handlingslammede politikere.» Hvorfor kunne han ikke skrive sannheten? Skylden må legges på handlingslammede politikere fra Arbeiderpartiet og meg selv! Fremskrittspartiet har i mange år vært klar til å fatte de nødvendige vedtak for å gi tillatelse til å bygge gasskraftverk. Det er Arbeiderpartiet som har ansvaret for dette. Det er Arbeiderpartiet som har handlingslammede politikere. Jeg ser da selvsagt også i denne sammenheng bort fra regjeringspartiene, som jeg ikke forventer vil komme med noen modernisering på noe område. Men når Arbeiderpartiets leder kritiserer andre, burde han i realiteten kritisere seg selv. Hadde Arbeiderpartiet villet, så ville utbygging av gasskraftverk allerede vært i gang. Så har det vært snakk – også fra Jagland – om boligpolitikk og studentboliger. Det har jo noe å gjøre med hvordan vi bruker våre arealer. Problemet er mangel på arealer til boligbygging. I Oslo vil 1 mål tomt i hvert fall koste 1 mill. kr, og en del mer enn det. Når vi ser hvordan vi bruker jorden, vil jeg koble dette til landbrukspolitikken, for dette er ganske interessante regnestykker. Den foreldede landbrukspolitikken kan vi ikke forvente at Senterpartiet og Regjeringen er med på å endre. Det er Arbeiderpartiet som har nøkkelen til en modernisert landbrukspolitikk, og til å bruke våre arealressurser på en måte som gir best avkastning. For eksempel: Hvis man, som normalt, på 1 mål dyrket mark produserer 400 kg bygg, har det en verdi på 764 kr. Hvis vi så foredler dette bygget til kjøtt, blir det 100 kg kjøtt. Disse 100 kg kjøtt selger nå landbruket til utlandet for ca. 7 kr, og da får vi altså at det har en verdi på 700 kr. Hvis man selger det til et normalt slakteri for norsk konsum, der man må betale mye mer, kan man få 3 000 kr. Hadde det arealet som det i dag gror bygg på i Sørkedalen eller andre steder, vært satt av til tomter, hadde vi fått en avkastning på 70 000 kr hvis tomteverdien var 1 mill. kr og man regnet 7 pst. rente. Det er jo dette som må gjøres for å få flere boliger – få arealer til boligbygging, slik at de som har problemer med å etablere seg, særlig unge i etableringsfasen, får muligheter til å skaffe seg en bolig. Jeg har merket meg at Regjeringen sier at når de først omsider har fått skaffet seg en bolig, da har de sikkert så god råd at man kan øke boligskatten med ytterligere 10 pst., som selvsagt er en hån overfor alle dem som er i etableringsfasen. Jeg nevnte energisektoren. Der roper Norge på en strukturendring. Vi har langt, langt over 100 selskaper som driver med dette. Vi har ikke behov for mer enn fem-seks energiprodusenter og energinett etter at vi fikk den nye energiloven. Denne sektoren roper på strukturrasjonalisering, med frigjøring av arbeidskraft til andre sektorer som man vet har det problematisk. Arbeiderpartiet holder på den foreldede konsesjonsordningen og hjemfallsretten istedenfor å være med på å få et moderne grunnrentebeskatningssystem som også er avhengig av prisen. Jeg venter på at Arbeiderpartiet moderniserer energipolitikken. Jeg tillater meg også å nevne et forslag vi vil fremme når det gjelder gass: «Stortinget ber Regjeringen legge forholdene til rette for produksjon av elektrisitet i Norge basert på gass fra kontinentalsokkelen». Da kan Jagland få lov til å vise at han nå begynner å bli handlingskraftig ved å stemme for det. La meg også nevne at Norge står overfor utfordringer når det gjelder integrering av våre innvandrere. Vi har hatt et program – «Rikets tilstand» – i TV 2 som har avdekket dramatiske kulturforskjeller og dramatiske virkninger for unge, norske statsborgere. Det er noe som de øvrige partier i realiteten har ønsket, og det står faktisk i trontalen fra Regjeringen: «Regjeringen vil gjennomgå Norges forpliktelser overfor nasjonale minoriteter og drøfte hvordan vi kan sikre disse gruppene like vilkår for samfunnsdeltagelse og bevaring av språk og kultur.» Fremskrittspartiet har hele tiden vært dypt uenig i dette. Vi ser ingen grunn til at vi skal medvirke til å bevare den kulturen som er avslørt gjennom programmet «Rikets tilstand» når det gjelder tvangsekteskap og mishandling av unge, norske statsborgere. Jeg vil fremme tre forslag i den forbindelse, som jeg kommer tilbake til. Det er imidlertid interessant nå å merke seg at Arbeiderpartiet i hvert fall på to områder kommer med fornuftige ting. For det første gjelder det kravet om retningslinjer for regulering av folketrygdens grunnbeløp. Fremskrittspartiet stod jo alene i trygdeoppgjøret på vårparten om å gå inn for at grunnbeløpet skulle reguleres i takt med den alminnelige inntektsutviklingen. Alle stemte imot. Nå har Arbeiderpartiet i sitt dokument med krav til Regjeringen fremmet et forslag om det samme, og jeg kommer til å fremme et forslag som er ordrett det kravet fra Arbeiderpartiet, slik at vi kan ta det ut av forhandlingene ved bare å vedta det i Stortinget, og at det kommer automatisk. Det samme kan vi gjøre for å få sikret lavtlønnede rett til sykelønn fra 1. januar 2000. Det er nemlig også noe som vi hele tiden har gått inn for. Så sa Jagland på slutten av sitt innlegg at Arbeiderpartiet vil stå på den avtale som eventuelt blir inngått om budsjettet. Det er jo hele budsjettet som blir gjenstand for avtalen, for Arbeiderpartiets leder har gjort det klinkende klart at Arbeiderpartiet ikke vil fremme noe eget budsjettforslag til votering, men stå sammen med regjeringspartiene om hele det totale budsjett. Og da er selvsagt også Arbeiderpartiet ansvarlig for hele det økonomiske opplegget for år 2000. Det betyr i praksis at Arbeiderpartiet i økonomisk-politisk forstand vil bli et støtteparti for Regjeringen. Det vil selvsagt stortingspresidenten sette stor pris på, fordi det da ikke vil komme hauger av spørretimespørsmål fra arbeiderpartirepresentanter om ting som har med den økonomiske politikken å gjøre, og som har med budsjettet å gjøre, og manglende bevilgninger på det ene eller annet område. Og det vil bli langt mindre arbeid for Regjeringen, fordi Arbeiderpartiet vil stå ansvarlig for hele den økonomiske politikken, i og med at det er gjort klart at man ikke vil fremme et alternativt forslag. Da vil det være umulig å skille mellom Arbeiderpartiets økonomiske politikk og Regjeringens, fordi de vil være sammensmeltet til en enhet. Det er den store og dramatiske endringen – og der er jeg enig med Jagland – i forhold til det som er skjedd de to foregående år, hvor Høyre og Fremskrittspartiet gjennom subsidiær stemmegivning har sikret landet et budsjett som vi på mange områder sa at vi ikke var enig i, og som vi ikke likte, men for dog å sikre et budsjett. Arbeiderpartiet går altså nå inn for, hvis det blir forhandlingsløsning, en ganske annen linje. Men jeg har fremdeles liten tro på at det blir en slik forhandlingsløsning. Jeg kan vanskelig se at Arbeiderpartiet egentlig vil innta rollen som et lojalt støtteparti i all økonomisk politikk for den sittende regjering, for da blir det selvsagt vanskeligere å drive valgkamp neste gang. Og det er vel også grunn til å tro at det ikke er sikkert at det vil medføre at lederdebatten i Arbeiderpartiet forstummer.
-1	Det har vært et renn av Høyre-folk på talerstolen, så jeg følte meg kallet til å ta ordet en gang til, særlig etter Ine Marie Eriksens innlegg tidligere i dag. En rekke representanter har nå harselert veldig over disse globaliseringskritiske bevegelsene, som visstnok bare består av hvit middelklasseungdom som stiller seg i veien for de fattige landenes delegater når de skal inn i internasjonale handelsforhandlinger. Det er jo en pussig framstilling av den reelle situasjonen i verden, når vi ser på hvem som utgjør kjernen i disse bevegelsene: Det er de internasjonale småbrukerorganisasjonene som representerer millioner av småbønder fra nettopp fattige land verden over. Det har vært de landløses bevegelser i Sør-Amerika og de kasteløses bevegelser i India, som Ine Marie Eriksen selv snakket om, og det har vært representanter nettopp for de fattigste og de mest undertrykte i u-landene som har stått helt sentralt. Forestillingen om at disse menneskene står på utsiden av globaliseringen og derfor må inkluderes igjen, har vært gjentatt en rekke ganger. Hvis vi ser på f.eks. India, er de 200 millioner kasteløse der en forutsetning for at det kan være så lukrativt med IT-boomen i India og for en rekke internasjonale selskaper å investere der. Man har 200 millioner mennesker som gjør samfunnets drittarbeid gratis og sørger for at det er profitt å hente i andre sektorer. Når representanten Eriksen går gjennom ulike indikatorer for vekst i en verden med fattigdom, er det jo riktig at mange mennesker er blitt løftet ut av fattigdom de siste ti årene. Men man må ha svært mørkeblå briller og litt tunnelsyn for å tolke tallene så ensidig som Ine Marie Eriksen gjør. Hvis man ser på UNDPs tall, ser man at det er flere fattige i verden i dag enn noen gang tidligere, at forskjellene øker på en dramatisk måte, og at de land som har greid å løfte flest ut av fattigdom, nettopp er de land som ikke har ført en typisk liberalistisk økonomisk politikk, men land som India og Kina, som har ført en politikk basert på statlig aktivitet og regulering av viktige økonomiske sektorer. Når man hører Høyres representanter i dag, skulle man tro at dagens frihandelssystem var virkelig frie markeder, der alle – hvis de bare fikk sjansen til å delta – stilte på like vilkår. Flere ganger i dag er Thomas Friedman, som er en amerikansk kommentator fra The New York Times, blitt nevnt. Han har oppsummert markedets usynlige hånd og hvordan den fungerer, på en veldig god måte, som jeg har lyst til å avslutte med: «Den usynlege handa til marknaden kan aldri fungere utan ein usynleg knyttneve. McDonald’s kan ikkje bløme utan McDonnell-Douglas, fabrikanten av F 15. Og den usynlege knyttneven som gjer verda trygg å vere i for teknologien til Silicon Valley, heiter US Army, Air Force, Navy og Marine Corps.» Det synes jeg er godt sagt.
-0	Jeg ønsker å knytte to kommentarer til statsråd Storbergets innlegg tidligere i dag. Han sa bl.a. at når Fremskrittspartiet kutter på toll- og avgiftsetaten, vil det gå ut over grensekontrollen. Da har han dessverre heller ikke lest merknaden fra Fremskrittspartiet, hvor vi påpeker at grensekontrollen skal styrkes, den skal ikke rammes av Fremskrittspartiets kutt. Men det statsråden sier – at det ikke finnes muligheter til å kutte i administrasjon og stillinger i toll- og avgiftsetaten – det er helt feil. Hver eneste år vokser antall ansatte. Og det gjør det ikke bare der, men i alle andre etater. Fremskrittspartiet er det eneste partiet som påpeker at det må være mulig å redusere offentlig administrasjon, så også i toll- og avgiftsetaten. Grunnen til at beløpet er stort der, er at beløpet i utgangspunktet er enormt – det er enormt som går til administrasjon i toll- og avgiftsetaten. Potensialet for å kutte der er stort. Så til den andre kommentaren til statsråd Storberget. Han snakket om at Fremskrittspartiet kutter i integreringstiltak for innvandrere – våre nye landsmenn, som Storberget sa det. Ja, det er riktig, det. Men det som er oppsiktsvekkende, er uttalelsen til Storberget. Han sier nemlig at dersom man ikke har tilstrekkelig med integreringstiltak for våre nye landsmenn, så er de potensielle lovbrytere. Det er å stigmatisere våre innvandrere. Fremskrittspartiet ser ikke på våre innvandrere som potensielle lovbrytere. De skal fungere i vårt samfunn, og det å stigmatisere innvandrerne på den måten tar Fremskrittspartiet avstand fra. Integreringstiltak i vårt alternative budsjett skal gå til dem som kommer hit. Vi vil kutte i antall innvandrere som kommer hit. Derfor trenger ikke vi å bruke flere milliarder kr til integreringstiltak, som Storberget mener er veldig viktig. Integreringstiltak skal jo ikke være for å hindre dem i å utføre kriminelle handlinger, men for å integrere dem, lære dem norsk, slik at de fungerer, har muligheten til å konkurrere på det norske arbeidsmarkedet – ikke for at de ikke skal slå ned en annen innbygger i Oslo by eller Kristiansand by eller Drammen by, slik Storberget antyder. Vi tror ikke innvandrere er potensielle lovbrytere, vi tror faktisk at de er lovlydige i utgangspunktet, akkurat som alle andre som er i dette landet, og de trenger ikke spesielle tiltak slik at de unngår å utføre kriminelle handlinger.
-1	Komiteens leder, representanten fra Fremskrittspartiet, sa i sitt innlegg at debatten oppleves som god jul og godt nytt år. Det er riktig, det gjorde den inntil innlegget nå fra representanten Tetzschner – helt betimelig – og jeg har tenkt å ta de to tingene opp. Det er sånn at Fremskrittspartiet, som er motstander av datalagringsdirektivet, DLD, mener at personvernhensyn er veldig viktig. Man gikk til kamp mot datalagringsdirektivet for at menneskers privatliv skal beskyttes. Så gjør Fremskrittspartiet en u-sving i denne saken og fremmer følgende forslag: «Stortinget ber regjeringen fremme forslag som sørger for at PST og andre relevante politienheter får tilgang på alle registrerte opplysninger om ankomne innvandrere.» Spørsmålet ble stilt nå av representanten Tetzschner om hva som her menes med «innvandrere». Jeg våger denne påstanden: Innvandrere, ut fra Fremskrittspartiets tidligere historie, vil bety annerledesutseende. Men jeg er villig til å høre en annen forklaring på det. Det viser at mennesker som er annerledesutseende, skal behandles annerledes og gjerne, som jeg opplever det, er mindreverdige. De har ikke samme rettigheter i Norge, samme personvernbeskyttelse som andre mennesker. Det samme kommer også fram når Fremskrittspartiet ønsker at innvandrere skal registreres, og at også deres DNA-profil skal registreres. Her behandler man igjen annerledesutseende mennesker annerledes og som mindreverdige. Dette er et menneskesyn som jeg ikke liker, for å si det veldig mildt. Jeg tror at måten å bekjempe organisert kriminalitet på, er å gjøre politiet mer robust, å øke politiets kompetanse på det flerkulturelle Norge og å øke tilliten til politiet nettopp i det flerkulturelle Norge. Der er ett av tiltakene: gjøre det slik at politiet gjenspeiler befolkningens sammensetning. I Oslo har nå bortimot 27 pst. av befolkningen en annen bakgrunn. Da er det viktig og riktig at politiet gjenspeiler befolkningens sammensetning, og at det er folk med minoritetsbakgrunn i politiet. Det vil øke kompetansen. Det vil også øke tilliten blant befolkningen med minoritetsbakgrunn, som er viktig for bekjempelsen av kriminalitet.
-1	Det vi ber om i dag, er Stortingets tilslutning til at vi skal begynne å investere i eiendom, men vi forbereder samtidig Stortinget på at det gir oss noen utfordringer. Det ene er kompetansen til å gå inn på en investeringsportefølje, som vi tidligere ikke har vært inne på. Det krever andre typer kunnskaper. Det andre er at det gir noen utfordringer når det gjelder hvordan man håndterer de etiske retningslinjene koblet til dette. Det er disse to tingene vi selvfølgelig skal klare å kombinere, fordi vi mener at vi av hensyn til risikospredning av fondets midler er tjent med å åpne for dette og begynne å skaffe oss erfaring i eiendomsmarkedet.
-1	Som statsråden påpeker, kom Statens helsetilsyn med en rekke påbud den 26. januar, etter at det kom varsel om påbud i desember. Det er naturlig å spørre på rent prinsipielt grunnlag: Ser ikke statsråden behov for en eller annen form for sanksjonsmuligheter når man opplever at Statens helsetilsyn kan komme med påbud som i hvert fall på kort sikt ikke blir fulgt opp? Det som ellers fort kan skje, er at man får en undergraving av tilliten til Statens helsetilsyn og de påleggene som Statens helsetilsyn kommer med, hvis man ikke på regjeringshold eller på andre måter har muligheter for sanksjoner som en konsekvens av den typen påbud.
-1	Ein kan ikkje berre hive ut ein påstand om at eit anna parti har vore danna på eit forsvar for Sovjetunionen og så seie at det får historikarane bestemme. Representanten Halleraker, stortingsrepresentant, leia sitt partis fraksjon i utanrikskomiteen. Han får dokumentere det og ta kontakt, eller så får han leggje påstanden død og makteslaus – som den meiningslause utsegna det var. Så har vi eit forklaringsproblem i bistandspolitikken, som representanten Sandberg sa. Eg synest vi har mykje å vere stolte av, eg synest vi har fått til mykje, med 1 pst. til satsing på helse, likestilling og klima, som vert vidareført av denne regjeringa. Vi varsla ei opptrapping av utdanning, som regjeringa har gjort til eit stort prosjekt. Alt er veldig bra. OECD gjev god kritikk til politikken – andre evalueringar, det same. Er det eit forbetringspotensial? – Definitivt, det er det alltid. Men lat meg i ein forsonande tone seie at dersom dette er eit teikn på eit stort prosjekt som alle kan se – eller om det vert vanskeleg å sjå eit stort prosjekt, som eg sa – får tida vise. Det er opp til regjeringa å dokumentere at det, forhåpentlegvis, er ei stor satsing.
-0	Det kunne være interessant å høre hvorfor det går an med 58 nautiske mil noen steder, men ikke andre steder. Men jeg ønsker å fokusere på noe annet. Dette var noe alle var enige om i valgkampen, også Fremskrittspartiet. Allikevel får ikke Regjeringen det til. Men farledsbegrensning kan sammen med skikkelig slepebåtberedskap redusere muligheten for forlis og akutte oljeutslipp. Vi har imidlertid behov for å ha noen til å rydde i strandsonen når uhellet skulle inntreffe – et svært arbeid, og et kompetansekrevende arbeid. Villmarksfondet er i disse dager i ferd med å utdanne frivillig personell til å ta seg av disse oppgavene. Dette mener Regjeringen er så viktig at den setter av 80 000 kr. Av et budsjett på 1,3 mill. kr til Villmarksfondet gir Regjeringen 80 000 kr til dette prosjektet. Dette er Regjeringens økte satsing på oljevernberedskap. Er miljøvernministeren fortrolig med dette?
-1	Saksordføraren heldt eit godt og offensivt innlegg for Regjeringas politikk. For to år sidan stod stortingsrepresentant Jon Lilletun på denne same talarstolen og fremma forslag om å evaluere gjeldande einingskvoteordning før ein eventuelt skulle utvide ordninga. Og Kristeleg Folkeparti stemte mot lovheimelen då denne evalueringa ikkje vart gjennomført. I den innstillinga vi har på bordet i dag, erkjenner fleirtalet behovet for å evaluere ordninga etter ei stund. Då er mitt enkle spørsmål til saksordføraren: Korfor evaluerer ein ikkje dei ordningane som ein allereie kjenner konsekvensane av, men som vi ikkje har fått dokumentert konsekvensane av, før ein set i verk nye tiltak?
-0	Ikke overraskende har jeg et spørsmål til samferdselsministeren. I en tid da knapphet på bevilgninger til veibygging nesten tvinger samtlige lokalsamfunn til å benytte seg av bompenger, og Regjeringen nesten fraskriver seg alt finansieringsansvar for veibygging i Norge, registrerer jeg at statsråd Navarsete nå imøtekommer sitt eget ønske fra tiden som gruppeleder i fylkestinget i Sogn og Fjordane i 2005, nemlig ved å love nærmere 1 milliard kr til å bygge ei bru i hjemfylket som ikke har tilstrekkelig trafikkgrunnlag for bompenger, og hvor fylket ikke skal forskuttere, slik det blir krevd av andre fylker og kommuner. Statsråden har altså til hensikt å godkjenne statlig forskuttering uten bompenger til veiprosjekter i eget fylke. Ut fra tidligere praksis, både fra denne statsråden og den forrige statsråden, er dette et klart brudd på vanlig praksis, noe som er svært interessant å merke seg, særlig i forhold til de distriktene som ikke har en egen statsråd innenfor samferdsel. Mitt første spørsmål blir derfor: Er det tilfeldig at statsråden nå plutselig lover nesten 1 milliard statlige kroner til eget fylke til en bro med årsdøgntrafikk på 45 biler, altså med et meget svakt trafikkgrunnlag, og som fylkesrådmannen i Sogn og Fjordane har frarådd fordi fylket ikke har råd til det? Mitt andre spørsmål er: Hvor skal disse midlene hentes fra i neste periode? Er det Sogn og Fjordanes egne rammer til øvrige riksveier som skal benyttes, eller er det den generelle stamveipotten som skal brukes, og da på bekostning av andre viktige prosjekter innenfor veibygging?
-0	Jeg takker statsråden nok en gang for et svar. Det er klart at i og med de avgiftene som er i dag, og med den dårlige lønnsomheten, har vi en forholdsvis gammel lastebilpark i Norge. Det var Øst-Europa som hadde den dårligste parken før, men de har nå faktisk mye nyere og bedre biler enn oss. Hvis ikke vi klarer å fornye vår bilpark, klarer vi heller ikke å få biler som bruker mindre drivstoff, som er mer effektive, altså med større kapasitet, bedre arbeidsmiljø, etc., etc. Det er bl.a. det dette handler om. I Hedmark er lastebilnæringen den næringen hvor man har den nest største etterspørselen etter mer arbeidsfolk. Det er 100 personer som man ønsker skal kjøre lastebil. Det er kun ett yrke der man ønsker flere, og det er tømreryrket, med 150. Men det er usikkert å begynne i lastebilnæringen, og derfor ønsker ikke så mange å begynne i den, dessverre. Med et varsel om 15 kr literen for drivstoff, f.eks., er det klart at da er man skeptisk, og jeg ser ikke bort fra at vi vil få en slik aksjon som vi hadde for seks år siden, da lastebilnæringen sa at nå er nok nok. Og det må statsråden ta inn over seg.
-0	Mitt spørsmål går til den ærede sosialminister, som besvarer det i stedet for helseministeren: «Riksrevisjonen har uttalt sterk kritikk for oppfølgingen av psykiatriplanen i departementet. Det er dokumentert at de psykiatriske poliklinikkene kun behandler fra 0,8 til 1,4 pasienter pr. dag, og ventelistene bare øker. Vil statsråden nå pålegge foretakene større faglig aktivitet ved de psykiatriske poliklinikkene?»
-0	Takk for svaret. Som nemnt foreslo Framstegspartiet 300 mill. kr. til satsing i Midt-Noreg nettopp for å møte dei straumutfordringane ein er oppe i, og som tiltak i ei tid då det var fornuftig å bidra med offentlege tiltakspakker for å halde hjula i gang. I dag ser vi at denne ekstrainnsprøytinga kunne ha bidrege til at løysinga på denne store utfordringa som mangelen på straum utgjer, hadde komme eit viktig skritt vidare. Vi ser i media at også statsråden sine partikollegaer i Møre og Romsdal Senterparti krev ei løysing gjennom å oppheve Midt-Noreg som eige prisområde og sørgje for lik straumpris i heile landet. Dette forslaget heng også Senterpartiet i Trøndelag seg på. Skulle ein gå til ei slik løysing, så er det, slik mange beskriv det, som å stikke hovudet i sanden og tru at problemet er vekk. Men i tillegg klarer Møre og Romsdal Senterparti å mistenkjeleggjere hjørnesteinsbedrifter gjennom følgjande kraftsalve: «Vi kan ikke risikere at hjørnesteinsbedrifter stenger ned, og sender ansatte til Nav, for så å ha en økonomisk gevinst gjennom kraftsalg.» Kva for planar har Regjeringa for å møte denne utfordringa, også etter at kraftlina Ørskog–Fardal er ferdig? For sjølv då har ein ikkje dekt energibehovet i Midt-Noreg.
-0	Høyre har blitt en veldig varm forkjemper for at nå skal alt løses ved hjelp av kollektivtrafikken. Fremskrittspartiet går faktisk inn for å styrke kollektivtrafikken i Bergen. Men vi har sagt at vi ikke går inn for et slikt stort luftslott som den såkalte bybanen. Vi har sagt at problemene i Bergen kan løses ved hjelp av buss, som er et bra alternativ. Så har begge Høyre-representantene vært veldig ivrige og snakket om at det nå er så dårlig luft i Bergen, den er nesten så dårlig at snart er det ingen som er i stand til å leve i den byen lenger. Men da må jeg bare få minne Høyre om alle de ideene som Fremskrittspartiet har, og spørre hvorfor de ikke går inn for dem – slik som f.eks. økt vrakpant på biler så vi får skiftet ut bilparken. Lavere strømavgifter fikk de anledning til å være med på nå i forbindelse med budsjettet. Da hadde folk kanskje fyrt med strøm istedenfor å gå over til ved, koks e.l. Løsningene ligger der også for Bergen, selv om Bergen nå liksom har blitt både pest og kolera når det gjelder luftforurensningen. Det er også én ting til når det gjelder busser. Når de legger ut bussruter på anbud, eller de får noen som vil kjøre kollektivt, hvorfor setter ikke da bystyret i Bergen krav om euro 2 standard på bussene? Det er ikke vanskeligere enn det. I dag kan de nye, moderne bussene stort sett gå uten utslipp. Det er ikke noen fæle spyer av noen gamle busser som kjører i dag. Man har nye, moderne busser, og de er like bra som den såkalte bybanen til Høyre.
-0	Det som statsråden sier nå, står lite grann i kontrast til det kulturministeren uttalte i Aftenposten den 11. januar. Der sier kulturministeren at hun er positiv til et slikt samarbeid, kulturministeren ber faktisk om at partene intensiverer arbeidet, og hun utelukker ikke, ifølge den artikkelen, at staten skal gå inn med offentlige midler til å finansiere et slikt digitalt bakkenett. Problemet med et slikt samarbeid mellom disse partene er selvsagt, i motsetning til det statsråden sier nå, at det vil begrense konkurransen. Det vil rett og slett ikke bli frekvenser ledig for andre aktører som ønsker seg inn på markedet når det gjelder bakkenett, verken for nye norske eller for utenlandske. Det bekreftes også i et oppslag i Dagens Næringsliv, der Telenors juridiske rådgiver, britiske Sullivan & Cromwell, konkluderer med at denne mediegiganten blir uspiselig for EU rett og slett ut fra konkurransehensyn. Resultatet av dette vil sannsynligvis på sikt bli at denne mediegiganten vil få fullt monopol, slik at man snevrer inn og kontrollerer alt kunden får se. Vil statsråden stoppe disse planene, og hvis ikke, når vil Regjeringen orientere Stortinget om disse planene?
-0	I begynnelsen av denne stortingsperioden var det betydelig – nesten enorm – interesse for å få renten ned i vårt land. Snakk om press i økonomien og stramme budsjetter nettopp for å få renten ned, var det som var in. Takket være bl.a. – bl.a. – de to første budsjettene i denne perioden, som Fremskrittspartiet og Høyre gav subsidiær tilslutning, er renten kommet ned på et normalt nivå. Men nå i dag varsler sentralbanksjefen, som i mellomtiden i praksis har endret pengepolitikken til å være styrt mer etter et inflasjonsmål, og det syns vi er fornuftig, at det er mulig med renteoppgang. Han henviser bl.a. til økningen i inflasjonen – den økte oljepris slår også i Norge, til tross for at vi er en meget betydelig oljeeksportør, direkte inn på inflasjonen. En prosentenhet av prisveksten sier sentralbanksjef Gjedrem at oljeprisøkningen medfører. Det kan ikke andre land gjøre noe med, men Norge kan. Vi kan i dette hus gjennomføre en reduksjon i både diesel- og bensinavgiften og derved få inflasjonspresset ned ved å senke prisstigningen med denne ene prosentenheten. Da ville – for øyeblikket i hvert fall – faren for renteøkning, som vil ramme mange vanlige mennesker i vårt land, være over. Kan vi forvente at statsminister Stoltenberg og den nye regjering nå vil begynne å tenke på den vanlige kvinne og mann i dette land – og ikke bare salte ned penger til Jagland og jeg blir pensjonister – ved nettopp å bruke noe av overskuddet til å redusere bensin- og dieselavgiften, slik at vi unngår en renteøkning?
-0	Kirken er også representert og tilgjengelig for nordmenn i utlandet. Sjømannskirkens tjenester blir stadig mer etterspurt, og komiteen poengterer enstemmig i en merknad at Sjømannskirken har fått økte personalkostnader utover ordinær prisutvikling knyttet til endringer i skatte- og pensjonsforhold for arbeidstakere i utlandet. Komiteen ber på denne bakgrunn Regjeringen vurdere en full dekning av merkostnadene. Jeg vil tro at ministeren også er minister for Den norske kirke i utlandet, eller Sjømannskirken, og med bakgrunn i det blir spørsmålet: Vil kirkeministeren sørge for å imøtekomme dette?
-0	Jeg vil få takke utenriksministeren for svaret. Hvilke mål man har med FN, har noe med hvilket rom man har for å komme med kritikk. Og jeg stiller meg litt undrende til det. På mandagens Frokost-TV var utenriksministeren intervjuet. Han sa at vi ikke skal overlate kritikken til dem som vil ha mindre FN, og at vi ikke skal overlate den til dem som er skeptiske til «ideen FN». Nå ble det hengende litt i luften om han tilla Fremskrittspartiet de synspunktene – men jeg mener at det blir en voldsom forenkling av debatten hvis alle som uttaler seg skeptisk til internasjonalt samarbeid, til internasjonale organisasjoner, blir tillagt holdninger som ikke stemmer. Jeg vil i hvert fall på det sterkeste avvise at Fremskrittspartiet ønsker et irrelevant FN. Jeg vil spørre utenriksministeren om det ikke er legitimt igjen å ha denne debatten. Det blir nærmest som om statsministeren og den norske regjering setter handlingsrommet for debatten, og at Fremskrittspartiets kritikk her er korrekt.
-0	På vegner av representantane Siv Jensen, Per Sandberg, Per Erik Monsen og meg sjølv vil eg fremje forslag om at delar av selskapsskatten skal tilfalle kommunar der selskapa er etablerte.
-0	Jeg vil på vegne av stortingsrepresentantene Carl I. Hagen, Siv Jensen, Christopher Stensaker og meg selv fremme et forslag om refokusering av norsk utenrikspolitikk og modernisering av utenrikstjenesten.
-1	Vi har en diskusjon om noen av de forslagene fra Senterpartiet og SV som er lagt fram til avstemning her i dag. Forsvarsministeren har svart imøtekommende når det gjelder forslagene nr. 3 og 4, men jeg kunne tenke meg å utfordre forsvarsministeren og si at det som dreier seg om de økonomiske konsekvensene av dette, bør legges fram i den saken, som ikke er en budsjettsak, der Stortinget får selve avtalen tilbake til behandling. Det kan ha betydning for mange budsjetter framover å se på hva man forplikter seg til økonomisk. Når det gjelder forslag nr. 2, vil jeg for det første oppfordre forsvarsministeren til å sørge for at Stortinget får seg forelagt de vurderingene som Regjeringen selv får når det gjelder spørsmål i forhold til Grunnloven. For det andre vil jeg oppfordre til at man også konsulterer miljøer utenfor departementene, fordi det kan ha betydning for hvilke betraktninger og vurderinger Stortinget gjør. Hvis ikke kan jo situasjonen bli den at Stortinget må be om sine egne betraktninger rundt dette når saken kommer til behandling.
-0	Muligens er det en forskjell i måten å tenke på fra denne regjering og til tidligere regjeringer. Jeg synes det er viktig å iverksette tiltak ut fra de områdene som etterspørres av partene i arbeidslivet og av næringslivet – for å demme opp for økt ledighet, for å omstille, for å gjøre næringslivet og arbeidsplassene mer lønnsomme, for å legge til rette for at man kan omstille og skape nye arbeidsplasser. Jeg vet ikke om det er riktig – hvis det er sånn å forstå at representanten Andersen mener det – at man skal sette inn flere ressurser nå på et tiltak, fordi man selv foreslo det i 2009, som ikke etterspørres. Jeg stiller spørsmål ved det. Da mener jeg det er bedre å bruke ressursene inn mot det som etterspørres. I revidert nasjonalbudsjett har vi styrket bevilgningene på det området, som gjør at man faktisk kan bruke dette tiltaket mer, så det er en åpning også for økt etterspørsel etter det, hvis det skulle være ønske om det.
-0	Jeg takker statsråden for svaret, som på en måte var greit nok. Jeg tolker finansministeren dithen at han er enig med sentralbanksjefen, som, i tillegg til å ha oppfattet forskriften om å bringe kursen tilbake til utgangsleiet, også vil at det skal legges vekt på kostnadsnivå og prisstigning, og dermed de facto har endret forståelsen av pengepolitikken i forhold til den forståelse den tidligere sentralbanksjef hadde og gav uttrykk for en rekke ganger. Jeg har to tilleggsspørsmål til finansministeren: Synes ikke han, i og med at det ikke er noen i de forskjellige markeder som nå oppfatter og egentlig vet hva norsk pengepolitikk er – altså hva den er de facto, og ikke hva som står – at det kunne være formålstjenlig med en ny forskrift som presiserer og klargjør for markedet hva norsk pengepolitikk består i? Og det andre spørsmålet er: Hvor lenge må den nye kursen som er etablert, vare før man aksepterer at det de facto er en stabil ny kronekurs?
-0	Først vil jeg takke for et meget godt spørsmål. La meg få lov til å skryte av det samarbeidet vi har hatt med Kristelig Folkeparti og Venstre, som også har gitt nye verktøy i verktøykassa, med ny og bedre lønnstilskuddsordning, som trer i kraft fra 2016, en ny og bedre oppfølgingsavtale, flere tiltaksplasser, som vil gjøre at langtidsledige ungdommer og innvandrere lettere får muligheten til å få kompetanse og komme seg inn på arbeidsmarkedet, og at vi får et nytt utdanningstiltak. Så er Nav fullstendig klar over – for de følger situasjonen svært nøye – hvordan ledigheten utvikler seg rundt omkring i landet, og er også beredt til å bruke disse verktøyene, disse virkemidlene, inn mot de områdene der det trengs mest. I tillegg har jeg allerede sendt ut et brev og invitert de åtte største kjedene i Norge til å bli med på en felles arbeidsdugnad for å få flere av de ungdommene som står utenfor arbeidslivet, inn i arbeidslivet. Det møtet vil mest sannsynlig finne sted den 15. oktober. Det er iallfall da de er invitert til å komme på et sånt møte.
-1	Eg trur vi kan gjere det så kort som å seie at eg ser fram til denne gjennomgangen. Eg kjem til å følgje det sjølv og håper at det vil skje i eit rimeleg tempo også. I tillegg til dei ulike offentlege myndigheitene som må involverast, håper eg at det kan skje ei involvering av dei gruppene blant NS-barn som er opptekne av dette, dei enkeltpersonane som har historier å fortelje, og at dette kan føre til både større merksemd om situasjonen til NS-barna, og – etter kvart – kanskje òg at myndigheitene godkjenner dette meir formelt, i form av ei orsaking.
-1	Til liks med dei føregåande talarane vil eg takke representanten Werp for at han har teke opp eit viktig og dagsaktuelt spørsmål. Som Werp peika på, er skogen ein viktig ressurs. Han er fornybar. Skogen er viktig for verdiskapinga. Samtidig er han ein arena for rekreasjon, han er viktig for klimaet, og han varetek på mange område eit viktig element i det biologiske mangfaldet. For å sikre verdiskaping og miljø er det viktig å utvikle eit berekraftig og kunnskapsbasert skogbruk. Desse spørsmåla vil vi kome grundig tilbake til i landbruksmeldinga, som no ligg til behandling i Stortinget. Representanten Werp tek også opp spørsmålet om vidareforedling. Skog har mange bruksområde. Regjeringa har i ei tidlegare stortingsmelding peika på trevirke som eit viktig byggjemateriale, og det er viktig at vi følgjer opp satsinga på trevirke som byggjemateriale. Som statsråden var inne på i si innleiing, er det ganske spennande og morosamt å sjå at vi har brukt lokalt trevirke på eit av dei største signalbygga i min heimby, kulturhuset Kilden. Ein stor del av skogen går elles til treforedlingsindustrien. Den industrien står overfor store utfordringar, som vi kan lese om i media stadig vekk. Marknaden for volumprodukt, som avispapir, har lenge vore vanskeleg. Den turbulente økonomiske situasjonen i Europa gjer ikkje situasjonen enklare. Mange bedrifter slit, og enkelte har lagt inn årene. Det er behov for å lyfte treforedlingsindustrien i Noreg, og regjeringa har sagt at ho vil sjå på utfordringane. Det er mykje som tyder på at vi har behov for omstillingar i bransjen. I annan prosessindustri og i delar av foredlingsindustrien har det alt gått føre seg ei viktig omstilling. Den typen omstilling vi snakkar om her, er omstilling bort frå volumprodukt og over til meir spesialprodukt med ein høgare pris per vekteining. Det er ein prosess som eg har vore med på i annan prosessindustri. Det vi har lært når vi har drive med omstilling til meir høgprisprodukt i annan prosessindustri, er at det er viktig å satse på utvikling, det er viktig å satse på forsking, men det er faktisk òg viktig å satse på perioden etter forsking, nemleg pilotanlegga. Så det å ha gode ordningar som gjer at vi kan drive ei viss risikoavlasting gjennom støtteordningar for at vi skal få utvikla nye prosessar og nye produkt, trur eg er det grepet som er viktig å ta om vi skal få lyfta fram prosessindustrien til å vere ein framtidsretta industri, bygd på ein veldig viktig ressurs som, som mange har vore inne på, har betydd mykje for Noreg i tidlegare tider. Men det kan også bety mykje for Noreg i framtida viss vi klarer å gjere dei nødvendige omstillingane, og, som sagt, bl.a. leggje vekt på støtteordningar og risikoavlasting for pilotisering av prosessar og nye produkt. Så kan vi seie at ei av dei ordningane som har vist seg å fungere godt i forhold til den typen tiltak, er den miljøteknologiordninga i Innovasjon Noreg som har vore nemnd før her i dag. Det er nettopp ei ordning som har eit volum som gjer at ein kan lyfte litt større prosjekt, og ta skrittet frå forsking til produksjon. Eg synest det å sjå på tilsvarande støtteordningar, forbetringar av eksisterande ordningar innanfor støtte til prosessutvikling og produktutvikling, bl.a. med eit miljøfokus, vil vere viktige element i arbeidet vidare. Så var representanten Gunnar Gundersen inne på noko som eg har teke opp ved eit par anledningar, og det er faren for at vi får eit todelt næringsliv i Noreg. På den eine sida har vi ein oljesektor, offshoresektor, som verkeleg går på høggir, og som etterspør mykje arbeidskraft. På den andre sida har vi annan eksportindustri som slit sterkt på grunn av vanskelege marknader og eit kostnadsnivå som bl.a. oljeindustrien er med på å skape. Her trur eg vi treng fleire diskusjonar om korleis vi skal unngå å få eit veldig einsretta næringsliv i Noreg, og eg ser fram til diskusjonar i denne salen om korleis vi skal skape eit robust, breitt og allsidig næringsliv i Noreg. Eg vil absolutt arbeide for at treforedlingsindustrien med nye produkt skal bli eit viktig element i det framtidsretta mangfaldige næringslivet i Noreg.
-0	Jeg takker nok en gang for svaret. I Norge er det enkelte kommuner som har vennskapskommuner i Litauen, slik som f.eks. Os kommune, som jeg nevnte. Der er det samlet inn mye penger gjennom årene bl.a. til barnehjem. Spørsmålet mitt gjelder om det kanskje hadde vært mer riktig at de innsamlede midlene, fra f.eks. Os kommune og Kommuneforbudet, heller kunne gått til sånne ting ved at boten bortfaller, altså de 3 000 kr pr. tyttebærplukker.
-1	Det er fristende å følge opp dette sporet. Mens mange av oss i Norge ble skremt av den mobiliseringen for «family values» som tydeligvis har skjedd i den amerikanske presidentvalgkampen, var det statsråd Høybråten som i Dagsrevyen sist fredag sa at han følte seg inspirert av denne verdikampen. Jeg holder ikke statsråd Høybråten ansvarlig for den amerikanske presidentens politikk, men jeg lurer på hva det er som har inspirert. For det er nemlig to trender som man nå kan sette fingeren på som bakgrunn for denne verdimobiliseringen i USA. Det ene er en ekstrem kamp mot retten til selvbestemt abort, som får så grove utslag at kvinner som går på klinikken, mobbes på trappa. Det andre er en homofobisk kamp mot homofiles rett til å inngå partnerskap. Begge disse standpunktene deler Kristelig Folkeparti i sitt program. Jeg lurer bare på: Hvordan er statsråd Høybråten inspirert av den amerikanske verdivalgkampen?
-0	Mitt spørsmål er til miljøvernministeren. Tidligere ble politisk behandlede saker fra kommunene behandlet i fylket av fylkespolitikerne. Det er ikke tilfellet nå. Nå har vi en sak særlig om strandplanen i den kommunen og regionen jeg bor i. Jeg lurer på om statsråden vil se litt på dette, om det ikke er feil at byråkrater skal sitte og avgjøre viktige saker som har fått bred politisk støtte i kommunene. Hvis svaret ikke er ja, at han vil gå inn for å se på dette og myke opp litt, tror statsråden da at byråkratene enten hos Fylkesmannen, fylkeskommunen eller departementet er så mye bedre skikket enn lokalpolitikerne til å ta en avgjørelse om saker som virkelig berører den enkelte borger i kommunene?
-1	Jeg syns det er mye kritikk mot finansministeren på avgiftssiden, så jeg har tenkt å ile til med litt støtte. Jeg vil bare si at jeg vil gratulere finansministeren med innføring av en flyseteavgift – det er bra for miljøet – og ønske finansministeren god jul.
-0	I denne sal har alle partier – ikke bare i vår komité, men også i andre komiteer, og da særlig i arbeids- og sosialkomiteen – gjentatte ganger understreket viktigheten og nødvendigheten av gode rehabiliteringstilbud. Riktig rehabilitering til riktig tid har for veldig mange vært det helt avgjørende for å kunne stå i arbeid og har således også store samfunnsøkonomiske gevinster. I tillegg er rehabilitering helt avgjørende for mange med hensyn til å bli mest mulig selvhjulpen og til å lære seg å leve med sin nye situasjon. Da min datter i fjor plutselig mistet evnen til å gå, var det mye som måtte læres. Vi fikk etter mye fram og tilbake tilbud om et opphold på Sunnaas, noe vi er veldig takknemlige for i dag. Opplegget på Sunnaas var mye mer hensiktsmessig enn det tilbudet hun først hadde. Selv om hun sannsynligvis aldri vil bli som før igjen, førte oppholdet på Sunnaas til at hun i dag greier seg selv og er i full jobb. Uten rehabilitering hadde hun ikke vært der hun er nå. Rehabilitering har tapt mot andre formål når budsjettene har blitt lagt fram de siste årene. Riksrevisjonens granskning av rehabiliteringsfeltet for perioden 2005–2010 bekrefter at det ikke er mulig å måle noen styrking, og det er derfor vanskelig å se at regjeringspartiene faktisk mener det når de sier at riktig rehabilitering til riktig tid er viktig. Dagens situasjon er lange ventetider og bærer i liten grad preg av å finne det mest optimale tilbudet. Jeg har altfor mange ganger truffet folk som forteller at de riktignok fikk noe opptrening og oppfølging etter alvorlig skade eller sykdom, men at de er fortvilet over at samfunnet har brukt mye penger på vedkommende for å gi et tilbud som egentlig ikke var det riktige. Resultatet for mange er at veien tilbake blir unødvendig lang og dermed unødvendig dyr for samfunnet. I mange tilfeller påpeker disse at de sitter med en følelse av at systemet er mer opptatt av å ha gitt et tilbud enn av at tilbudet faktisk er det riktige. Slik kan vi ikke ha det. Det er gledelig å konstatere at hele komiteen innser at rehabiliteringsfeltet trenger å styrkes. At Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet nå endelig innrømmer dette, er et viktig skritt på veien. Men fellesmerknader alene gir ikke bedre tilbud. Statsråden sier i sitt brev av 28. mars: «Jeg mener det ikke er hensiktsmessig å innføre en ordning med fritt valg av tilbud i private opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjoner da dette ikke vil bidra til å sikre helhetlige og sammenhengende tjenester (…)» Påstanden er direkte oppsiktsvekkende – for det første fordi man med dette påstår at folk flest ikke aner hva de trenger, og for det andre fordi statsråden ikke på en god måte begrunner sin påstand eller har noen forslag. Vi sitter atter en gang igjen med den samme konklusjonen som regjeringen har hatt i syv år: ingenting. Dette er dårlig nytt for pasientene. Igjen er vi vitne til en regjering som i valgkampen sier én ting, men som overhodet ikke følger opp i praktisk gjennomføring. 6. september 2011, i kommunevalgkampen, var statsrådens sekretær, Ragnhild Mathiesen, på besøk hos Ringen Rehabiliteringssenter. Da uttalte statssekretæren til Ringsaker Blad: «Det er også slik at vi bruker private i helsevesenet hver eneste dag. Ikke minst i forbindelse med rehabilitering. Og den nye reformen handler mye om nettopp rehabilitering. Det er viktig å få fram at vi er opptatt av forutsigbarhet og de private aktørene er en viktig del av helsevesenet.» Dette synes å sammenfalle lite med det faktum at statsråden i sitt brev til komiteen skriver: «Det er ikke lagt opp til en godkjenningsordning for private opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjoner.» Tall viser en nedgang i bruk av private aktører, og regjeringspartiene avviser valgfrihet for pasientene. En samlet opposisjon er opptatt av kvalitet, valgfrihet, tilgjengelighet og ikke minst en styrking og forbedring av rehabiliteringsfeltet og fremmer derfor forslag for å få dette til. Jeg tar med dette opp mindretallets forslag i innstillingen.
-1	Jeg er 110 pst. enig med Siri A. Meling i at den frivillige innsatsen som gjøres av utrolig mange mennesker i Norge, av kjærlighet til den bygningen eller det kulturminnet de har tett på seg – ofte i respekt for tidligere generasjoner som har bygd det opp – er en helt avgjørende forutsetning for å få det til. Vi vil aldri komme dit hen at alt liksom skal skje over de offentlige budsjetter. Uten den gnisten, den «driven», fra enkeltmennesker ville vi aldri klare å få det til – og vi bør gjøre hva vi kan for å stimulere den både i form av penger og selvsagt også i form av ære, anerkjennelse og respekt. Trine Skei Grande var inne på et vesentlig poeng her: Det er klart at det økonomiske fundamentet, f.eks. for en stor gård, var der kanskje for hundre år siden, men det er ikke der på samme måten i dag. Så det er en svær oppgave å ta vare på – la oss si – et stort våningshus som en gang i tiden kunne finansieres av gården. Jeg har ikke noe annet svar på det enn at det viktigste er å få treffsikre offentlige virkemidler, slik at de som gjør noe her, får kompensasjon.
-1	Eg takkar utanriksministeren for svaret. Den tsjetsjenske verdskongressen som var samla i København, samla seg heilt om å fordømme terrorhandlingar, også gisseltakinga i Moskva. Etter SVs syn er dette eit signal frå tsjetsjenarane om at ein ønskjer sterkt å få slutt på overgrepa i Tsjetsjenia. Noreg får Putin på besøk snart. Det er då naturleg å ta opp Tsjetsjenia-spørsmålet og andre dokumenterte brot på menneskerettane i Russland. På kva måte vil utanriksministeren gjere dette?
-1	SV hadde den store ære og glede å ha valgkampboden sin ved siden av Kristelig Folkepartis valgkampbod borte på Karl Johan i valgkampen. Da oppstod den interessante situasjonen at Kristelig Folkeparti stod og bød fram kollektivtrafikken, som skulle gå hele døgnet og i tillegg skulle være 25 pst. billigere. Vår kampkandidat, Heidi Sørensen, måtte stå ved bua ved siden av å forklare hvorfor SV ikke kunne love 25 pst. billigere kollektivtransport, fordi vi mente det var viktigere først å satse på et bedre tilbud. Jeg tror faktisk at Kristelig Folkeparti skal gå en liten runde når det gjelder løftene sine. Jeg synes det er oppsiktsvekkende at statsministeren i løpet av en trontale egentlig frir til alle kanter: En runde til Fremskrittspartiet, en runde til Arbeiderpartiet, ja, til og med en knakk på døra til oss kunne tydeligvis være innenfor rekkevidde. Men jeg tror at statsministeren har glemt at han ikke lenger leder en sentrumsregjering. I det øyeblikket man inngikk et regjeringssamarbeid med Høyre, og kom i posisjon med Carl I. Hagens hjelp, er det en sentrum–Høyre-regjering. Da kan man ikke late som om man ikke har noen føringer på den politikken som skal drives. Jeg er ikke spesielt flink til å bake, og før jul står det alltid slike oppskrifter i alle ukebladene: Lag én deig og få sju slag. Det er slikt som har appell til de av oss som ikke er verdensmestre i husmorkunster. Dette har jeg på følelsen av at Kjell Magne Bondevik var i nærheten av – en nøytral deig som med en liten dæsj av det ene eller det andre krydderet eller konditorfarge enten kunne bli noe i retning Høyre, i retning Arbeiderpartiet eller i retning Sosialistisk Venstreparti, en liten basis som man kan gjøre hva man vil med. Men det er jo feil. Kristelig Folkeparti har jo gjort dette med åpne øyne. Dette er ikke en skjebne som har vederfaret dem. De har valgt med åpne øyne et samarbeid med Høyre og hjelp fra Carl I. Hagen. De har svart på alle spørsmålene. De har godtatt at Fremskrittspartiet bestemte hvem som skulle være statsminister. Nå har vi den situasjonen at mens Høyres statsråder gløder og smiler, ja, de liker til og med å stramme inn og skjære ned – Erna Solberg er jo på sitt beste når hun skal forklare akkurat det, og gjør det med rak rygg – så sitter de fra Kristelig Folkeparti blekere og blekere og mer og mer betenkt over at det er vanskelig for velgerne å kjenne igjen Kristelig Folkeparti før valget og etter valget.
-0	Jeg takker for svaret. Det er meget hyggelig å høre at justisministeren garanterer oss at det vil bli foretatt et avhør i nær fremtid. Jeg har fulgt denne saken et års tid. I går var det faktisk tre år siden den kvinnelige taxisjåføren ble utsatt for denne voldsepisoden. Det er tre år som har vært preget av mye korrespondanse, mange møter, flere bytter av etterforsker og flere tips om hvor gjerningsmannen har vært å påtreffe – også lokale observasjoner – men minimalt med handling fra politiet. Man har, som det fremgikk av svaret, ikke fått brakt ham inn. Når det gjelder fartsboten, har man imidlertid vist betydelig grad av handling, med et krav om fengsling. Mitt spørsmål til statsråden er om han ser at det for et vanlig enkeltmenneske som utsettes for en så grov voldsepisode, kan være vanskelig å skille mellom politiets handlemåte i disse to sakene.
-0	Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til forsvarsministeren: «Forsvaret ønsker å disponere Nils Stenbro, Årnes, sin private Chevrolet Suburban ved beredskap eller når mobilisering er iverksatt. Dette er selvfølgelig greit fra eiers side, men Forsvaret krever også at bilen skal leveres med piggdekk, noe Stenbro verken har eller ønsker å kjøpe, da han ikke har dette behovet selv. Synes statsråden det er riktig av Forsvaret å kreve denne investeringen av privatpersoner som må låne ut sin bil gratis?»
-1	President, kan jeg få lov til å oppklare en åpenbar misforståelse?
-0	Jeg er glad for at Regjeringen har et høyt ambisjonsnivå. Det synes jeg er positivt. Men det som kanskje hadde vært greit, hadde vært at Stortinget fikk et veldig klart innsyn i hvilke statlige gebyrer som nå ikke er i tråd med dette selvkostprinsippet, og det som ligger i retningslinjene. Jeg har registrert at finanskomiteen har fått oversikt over inntektssidene på en rekke gebyrer. Men jeg er veldig spent på å vite hva de såkalte utgiftene er i forhold til disse inntektene, for hvis vi skal stole på at Regjeringen gjør denne jobben skikkelig, er det viktig at Stortinget har innsyn i hva som ligger til grunn. Jeg vil gjerne høre om finansministeren kan si at Stortinget skal bli forelagt en oversikt over hva de konkrete gebyrene faktisk koster å iverksette, hva gebyrene faktisk er på, og at dette blir satt i system, slik at vi kan se at Regjeringen følger opp den jobben som Fremskrittspartiet er veldig opptatt av skal følges opp, slik at disse gebyrene kan komme på et nivå som gjør at vanlige folk som betaler dem, skjønner at de står i forhold til de tjenestene de faktisk får utført.
-0	For det første er pensjonsreformen behandlet for en del år tilbake. Fremskrittspartiet var det eneste partiet på Stortinget som gikk imot pensjonsreformen, hadde egen politikk og egne løsninger på det. De løsningene og den politikken står fast for Fremskrittspartiet. Det gjør den også i fremtiden. Vi ønsker å slåss for at man får fjernet avkortingen for gifte og samboende pensjonister. Vi vet at Høyre og Kristelig Folkeparti har vært med på et pensjonsforlik, men innenfor det pensjonsforliket vil det også være mulighet til, om man skulle få et regjeringssamarbeid med de partiene, å komme frem til løsninger. Hvilke løsninger man i så fall kommer frem til, får være et forhandlingsspørsmål den dagen vi har vunnet valget. Jeg forskutterer ikke og forhandler ikke via replikkordvekslinger i en budsjettdebatt i Stortinget om det i alle fall. Jeg tror vi skal vente til valgresultatet foreligger. Så kan vi sette oss ned og forhandle. Jeg er overbevist om at vi kommer frem til en god politisk plattform også for pensjonistene i Norge.
-0	Jeg vil takke for svaret. Det var vel slik som jeg hadde forventet. Da vil jeg følge opp overfor ministeren. Det er rett som statsråden sier om hvordan regelverket er. Og at vi ikke kan gå inn og gripe inn i demokratiet i Nordland fylke, har jeg forståelse for. Men ser ikke statsråden at det blir en forskjellsbehandling slik som det er nå? Kan statsråden være åpen for å lovfeste fritt skolevalg, slik at vi kan slippe å få forskjell på fylkene – noen fylker er dårlige, og noen fylker er bedre – slik at det blir likhet uansett hvor man bor i landet? Vil statsråden nå – forhåpentligvis – legge fram en ny lov som gjør at alle blir stilt likt, uansett bosted i Norge?
-0	Dagen i dag vil stå som eit grelt eksempel på at avgiftsinnkrevjing er viktigare enn miljøtiltak. For mange vil innføring av biodieselavgifta framstå som uforståeleg. I media gir statsrådar uttrykk for at dei ikkje forstod kva dei var med på då dei aksepterte innføring av avgift på førstegenerasjons biodiesel. LO-leder Roar Flåthen slaktar Stoltenbergs biodieseljobb, viser same avis. Gründerar som har investert i det dei fekk seg fortalt var miljøvenleg og framtidsretta, gir klart uttrykk for at dei føler seg lurte. Andre som føler seg lurte og førte bak lyset, er eigarar av forbrenningsanlegg som har søppel som drivstoff og energiressurs til fjernvarmeanlegg. Desse anlegga står i dag med ubrukt kapasitet grunna søppelavgift, som gir ein kostnad på 100 kr pr. tonn for å brenne avfallet i Noreg. Derfor går det årleg 15 000 trailerlass med søppel til Sverige, der den svenske regjeringa fornuftig nok har fjerna denne avgifta. Søppel er ein ressurs som har ført til at medlemmer i Norsk Fjernvarme har investert 10 milliardar kr, i trua på at fornufta ville føre til at denne særnorske avgifta forsvann. Men nei, det ser ikkje ut til at fornufta i begge desse forannemnde sakene når fram. Avgifter er viktigare enn klimatiltak. For klimaskeptikarar vil nok dagens vedtak gi eit ekstra bidrag til den skepsisen fleire og fleire tek til orde for. Folk flest forstår det rett og slett ikkje, og mange gir uttrykk for frustrasjon over det som blir resultatet av dagens vedtak. Om Regjeringa er oppteken av å vise si bekymring over klimatrusselen, vel dei ein strategi som er underleg, og som dei færraste forstår. Framstegspartiet er oppteke av å gi norske bedrifter føreseielegheit, og vil ikkje den eine månaden gi ein klapp på skuldra for å starte klimatiltak, for så i den neste å leggje avgift på tiltaket, slik at det stoppar heilt opp. Det handlar om truverd, og fleire talarar frå regjeringspartia har raljert over opposisjonens konklusjon om fjerning av desse avgiftene. Men det blir ikkje meir ansvarleg om ein gjentek dei dårlege argumenta gong etter gong. Denne staurbøra handterer Regjeringa dårleg. Staurane sprikjer i alle retningar, sjølv om deler av Regjeringa skulle ha god erfaring med å bere staur. Men denne gongen ser det ikkje særleg bra ut.
-0	Vi hører stadig om distrikter og gode veier, og i de generelle merknadene til Senterpartiet i denne innstillingen står det atter en gang at det skal bli gode og trygge veier i distriktene. Jeg er sikker på at selv om jeg blir sittende på Stortinget i 30 år, vil jeg fortsatt høre det samme. Tidligere lovet Senterpartiet en voldsom økning i innsatsen med hensyn til veiinvesteringene. Det gjaldt den berømte veipakka som var på hele 5 milliarder kr. Hvor mye har den kommet på? Hittil er det ikke et eneste distrikt som har sett en eneste krone av den voldsomme økningen de lovet. Fremskrittspartiets medisin for å utvikle landet er å øke veiinvesteringene og vedlikeholdet kraftig. Skal vi få folk til å satse i utkantene og aller helst bli boende der, mener Fremskrittspartiet at bensinen burde koste 7 kr literen. Vi burde ha rimeligere biler, og vi burde absolutt ha gode veier, slik at både tømmer, fisk og melk, som Senterpartiet er veldig opptatt av, kommer ut til markedene til en rimelig pris. Er Senterpartiet av den mening at den samferdselspolitikken som Fremskrittspartiet her skisserer, er så forferdelig dårlig for distriktene, ettersom Senterpartiet nå så heftig omfavner Arbeiderpartiet?
-0	Vi ser at petroleumsnæringa er særs viktig for kysten. Vi ser at langs heile kysten, spesielt i det fylket som eg representerer, Møre og Romsdal, er det ei maritim klyngje som i stor grad har hatt utviklingsmoglegheiter innanfor denne næringa og har nytta dei godt – mange tusen arbeidsplassar. I Møre og Romsdal representerer petroleumsnæringa over 20 000 arbeidsplassar. Den største utfordringa nettopp for den næringa som det blei spurt om her, er nettopp framsyn, og framsyn på nye område, og at ein kan få bore på nye område. Vi kjenner til at Kårstø i dag har ledig kapasitet. Når vi veit at det tek 10–15 år frå eit funn blir gjort, til det er drivverdig, får vi klåre signal om at denne regjeringa ikkje har følgt opp næringa på ein slik måte at ein tryggjer arbeidsplassane direkte innanfor petroleumsarbeid eller indirekte i den næringa.
-0	Jeg er helt enig med komiteens leder i at det skal være regulatorvirksomhet i et marked. Det har også Fremskrittspartiet ønsket. Spørsmålet er bare på hvilket nivå man skal legge reguleringen, og hvorvidt også næringsutøveren selv skal kunne få styre litt mer av sin virksomhet enn det som er tilfellet i dag.
-1	Eg trur ein skal vere litt audmjuk i møtet med ein trussel som er relativt ny, og ikkje berre vekkje til live historia og seie at ein ikkje fekk til ting før ein sjølv kom på banen. Ministeren viser også at han heller ikkje har vore så opptatt av og klar over desse problemstillingane. Når det er sagt, er dette eit område der eg trur det er akutt behov for politisk leiing. Dette er ikkje så vanskeleg å avdekkje, allereie kjende feil og sikkerheitshol kan ein avdekkje. Ministeren var sjølv inne på offentleg-privat samarbeid. Ei moglegheit er at ein gjer avtaler med Telenor, NextGenTel osv. om å sjekke det som er på deira system, om den typen sikkerheitshol er der. Så kan informasjonen bli send tilbake til NSM, som kan gi beskjed til bedrifter eller privatpersonar, osv. Moglegheitene er der, spørsmålet er om ein har ein minister som er villig til å setje seg inn i det og ta tak i problemstillinga. Eg ønskjer eigentleg eit enda litt meir konkret viljesvar frå ministeren enn det han har kome med så langt.
-0	Når representanten Eidsvoll Holmås mener at jeg både er utidig og farer med usannheter, bør jeg vel forsvare meg. Når man er i regjering – noe som SV var da – og sitter med miljøministeren, og så gjennomfører en politikk hvor man fjerner avgifter som gjør at dieselbilene blir billigere over natten, ser i hvert fall jeg på det som en anbefaling til det norske folk. Og det er ingen tvil om at det norske folk så på dette som en anbefaling, for salget av dieselbiler steg over natten. Alle oppfattet dette som en anbefaling, og at representanten Eidsvoll Holmås kaller mine uttalelser for løgn fra talerstolen i Stortinget, er å gå altfor langt, for det var mer enn nok av advarsler når det gjaldt det å sette ned avgiftene på dieselbiler da det ble gjort. Det burde man i regjering ha forstått.
-0	Det er tydelig at Fremskrittspartiet har truffet en svært øm tå hos Arbeiderpartiet. Og det hjelper ikke at arbeiderpartirepresentanter i denne salen løper opp på talerstolen og snakker om arbeidernes interesser, når de ikke er villig til å likebehandle. Det dette forslaget dreier seg om, er at man mener at en arbeidstaker i Fellesforbundet For Sjøfolk er like verdifull som en som er i LO eller i en annen fagforening. Dette sier man nei til. Når mitt spørsmål er om det er naturlig at fagforeningsledelsen engasjerer seg i samfunnsspørsmål som overhodet ikke berører arbeidsforhold, eller som overhodet ikke berører lønnsforhold, svarer man at det er naturlig. Statsråden sa det samme til meg i en replikk. Ja, alle kan engasjere seg i samfunnsspørsmål, det er veldig bra, men mener man at det å være fagforeningsleder er en innfallsport til å engasjere seg i spørsmål som f.eks. gjelder boikott av Israel, nei til krigføring i Irak eller skillet mellom stat og kirke? Ville man tro at NHO skulle gå på banen og engasjere seg i disse spørsmålene? Nei, da ville det blitt ramaskrik! Men fagforeningene er liksom utenfor dette, de har kommet seg inn på sidelinjen og mener noe om alt mulig rart i samfunnet, uavhengig av hvilken rolle de egentlig har. Det er det vi reagerer på. Dette forslaget er fremmet for at også de som ikke støtter den type aktiviteter, som kanskje ikke støtter venstresiden i norsk politikk, som kanskje støtter høyresiden i norsk politikk, får mulighet til å få de samme rettigheter som andre arbeidstakere og være like viktige som andre arbeidstakere. Det er det dette forslaget dreier seg om. Derfor er jeg veldig overrasket over at Kristelig Folkeparti, Venstre og Høyre ikke kunne være med på å støtte forslaget, istedenfor å lage en kunstig forskjell mellom partiene, for dette tror jeg alle er enige om. Ikke minst burde Arbeiderpartiet vært enig i dette, og ikke unnskyldt seg med at det er et budsjettspørsmål og vanskelig. Prinsipielt kunne man ha sagt: Ja, vi er enig i dette, vi skal gjøre endringer. Nå har statsråden gitt signal om det. Det er positivt. Men dette dreier seg om likebehandling, at alle arbeidstakere er like viktige, og at visse grupper som sympatiserer med Arbeiderpartiet, ikke er viktigere enn andre.
-0	Jeg må si jeg stusser litt når jeg hører på debatten, spesielt når jeg hører representanten fra Høyre. Jeg lurer på om han faktisk har lest hva forslaget handler om. Det er mye mer omfattende enn det som gjelder åndsverkloven og det høringsforslaget som har vært ute på høring. Det handler faktisk om å se på personvernet til den enkelte og lovfeste retten til personvern. Det er hele hensikten med forslaget også. Det er mye mer omfattende enn det jeg oppfatter at representanten fra Høyre mener om dette. Høringen dreier seg ikke så mye om ytringsfriheten, det er greit, men forslaget dreier seg veldig mye om ytringsfrihet og personvern. Derfor er det trist at man velger en så snever tilnærming til en så viktig problemstilling. Og, som jeg sa, vi har i andre parlamenter registrert et helt annet engasjement for lignende forslag og hva det betyr for den enkeltes personvern og ikke minst også ytringsfrihet. Fremskrittspartiet er selvfølgelig helt enig i at politiet skal få full mulighet til å hente inn disse opplysningene for å kunne gjøre den jobben politiet skal gjøre, men at hvem som helst skal få lov til å hente ut disse opplysningene, mener i hvert fall Fremskrittspartiet er helt feil medisin. Derfor er vi også veldig kritiske til det som ligger her. Vi synes det er trist at ingen andre politiske partier i denne salen ønsker å støtte forslaget vårt, som er så viktig og bra, og som lyder som følger: «Stortinget ber regjeringen legge fram konkrete forslag til lovmessig vern av ytringsfrihet og anonymitet på Internett.» Jeg trodde faktisk at det var viktig for dem som er opptatt av ytringsfrihet og personvern, men dessverre ser det ut som om komiteen har valgt ikke å gå inn i den problemstillingen, men kun forholdt seg til høringen. Som jeg sier – selv om det er bare to av dem som har svart som har vært veldig kritiske til det forslaget som ligger her, er det i hvert fall viktig å lytte til dem, fordi de er veldig opptatt av personvern, og det er viktig for Norges befolkning. At Høyre ikke er så opptatt av personvernet, og at Arbeiderpartiet ikke er så opptatt av personvernet, så vi da vi behandlet forslaget til DLD, datalagringsdirektivet, da de to partiene sørget for flertall for en overvåkning av norske innbyggere og kontroll med hvem man ringer til, hvor man ringer, og når man ringer. Det neste er vel at man skal vite hva man snakker om i telefonen, også.
-1	Jeg vil få lov til å følge opp overfor statsministeren, for jeg syntes det var interessant i stad å oppleve den forskjellen mellom statsministeren og kommunalministeren når det gjelder synet på konkurranseutsetting som et godt virkemiddel for å spare penger i kommunesektoren, for det er jo det dette går ut på. Jeg har lyst til å spørre statsministeren om han deler det synet som kom fram i Nettavisen i dag, nemlig at kommunalministeren også kan tenke seg å kutte i kommunesektoren i revidert, slik at presset på tjenestene blir enda verre enn det de er i dag. Én av metodene kommunene da kan bruke, er f.eks. å effektivisere skolestrukturen sin, legge ned en grendeskole. I mange tilfeller er jo det som skjer da, at statsminister Bondeviks friskolelov gir foreldrene mulighet til å opprette en privatskole, med det resultat at staten har like store utgifter, kommunene sparer ingen penger – og de sitter igjen med bare én mulighet, å kutte i eldreomsorgen. Er statsministeren enig i dette?
-1	Jeg vil bare kort bemerke til det siste som statsråden sa, at jeg ser ikke at flertallet har tatt stilling til hvorvidt det er riktig å gi vedkommende en stilling i Forsvarsdepartementet eller i Forsvaret, men la nå det ligge. Jeg har to spørsmål til statsråden. Det første dreier seg om det som flertallet i komiteen mener var egnet til å skape misforståelse mellom Stortinget og statsråden. Der er mitt konkrete spørsmål: Mener statsråden at det er mulig å si at man har gitt noen et tilbud om dialog dersom henvendelser fra den ene part til den andre blir borte og ikke besvares? Så til det andre spørsmålet. Statsråden sa at på ett punkt kunne hun ikke dele kritikken. Det dreide seg særlig om noe fra Fremskrittspartiet i forhold til dette med en Kafka-prosess. Men forstår statsråden kritikken fra komiteens flertall på de andre punktene? Har statsråden tatt denne kritikken innover seg på noen måte? Kommer denne kritikken fra et stortingsflertall til å ha noen konsekvenser i forhold til framtidig behandling av denne saken?
-1	Det har heile tida vore føresett at dei nasjonale laksevassdraga og laksefjordane skal vere permanente. Det har òg vore føresett at dette etter kvart skal verte lovfesta. Når ein så skal gjere ei evaluering etter ti år, er jo det fordi endringar og ny teknologi kan gje behov for tilpassingar, fordi det er bra å stoppe opp og spørje seg om ting fungerer som dei er, eller om det er behov for justeringar. Eg synest det at vi evaluerer ei ordning er eit dårleg argument for at ein ikkje skal gjere ho permanent, så lenge det er eit av dei aller viktigaste tiltaka vi har for å sikre ein god forvalting av laksebestandane våre. Dei nasjonale laksevassdraga og laksefjordane omfattar om lag 75 pst. av villaksressursane. Forvaltinga av dei er svært, svært viktig.
-0	Jeg har ikke tenkt å sammenligne verken budsjettbehandlingen eller klimautviklingen for øvrig med hvordan frosker og padder forholder seg til varmt eller varmere vann, men ganske enkelt slå fast at dette ikke er et budsjett som ivaretar etterslep og fordringer til ny infrastruktur innen både bane, veg og kommunikasjon. Det er heller ikke et budsjett som ivaretar hele landet. Dessverre vil vi også i 2010 og videre framover igjen oppleve at altfor mange vil omkomme eller bli ødelagt for livet i trafikken. Over 70 pst. av dødsulykkene skyldes dårlige veger og små sikkerhetssoner, slår svenske Folksam fast. Enda verre er det at så mange unge blir ofre for at vi som politikere ikke tar det ansvaret vi burde tatt. Jeg vil her utfordre regjeringspartiene: Tar man det ansvaret som man burde tatt, nemlig ansvaret for å gi vår egen befolkning og vårt eget næringsliv en vegstandard som både er sikkerhetsmessig trygg og effektiv for samfunnets behov for transport av personer og gods? Vel er det slik at vi i Norge har tekniske utfordringer med vår topografi, men vi har da alle forutsetninger, gjennom vår gode økonomiske situasjon, til å gi våre innbyggere en trygg, sikker og effektiv vegstandard – til arbeid, til skole og til barnehage. Jeg vil heller snu dette på hodet og spørre: Hvordan i all verden kan vi som nasjon ofre over 250 døde og over 1 000 hardt lemlestede i trafikken hvert år, når vi i dag sitter på informasjon om at elendig veistandard er årsaken til over 70 pst. av ulykkene? Dette er en tragedie for dem det gjelder, og samfunnsøkonomisk fullstendig uforsvarlig. Derfor har Fremskrittspartiet bevilget langt mer midler enn Regjeringen til trygge veier, over 20 milliarder kr mer, til midtdelere 750 mill. kr mer, til andre sikkerhetstiltak 250 mill. kr mer og til rassikring 1 milliard kr mer. Vi kan ikke lenger tillate oss som nasjon å miste så mange i trafikken. Noen må faktisk ta et ansvar. Vi har råd. Hva vi ikke har råd til, er å miste så mange. I Nord-Norge har Regjeringen sviktet både innen veibygging og innen rassikring – uavhengig av om Arbeiderpartiet måtte gi applaus i Troms fylkesstyre. For Nord-Norge er det et kutt i forhold til NTP på 190 mill. kr på veisiden og 123 mill. kr på rassikringssiden bare for korridor 8. Det er kutt på over 2 milliarder kr for landet for øvrig. E105 fra russergrensen til Kirkenes er utsatt, til tross for fagre løfter under valgkampen. I det hele tatt er det en flau nordområdesatsing. Fremskrittspartiet går inn med 100 mill. kr mer til E105 enn Regjeringen i perioden. Regjeringen hevder at dette er en satsing på samferdsel. Vel, historien er full av keisere som slett ikke har hatt noen klær, og her har vi en ny en uten klær. Fremskrittspartiet fremmet forslag om en utredning av ny kystriksvei i Finnmark, en vei som ville bundet sammen kysten på en god måte. Dette ville vært viktig for fiskerinæringen og turistnæringen og ville satt våre kystsamfunn i en langt bedre situasjon hva angår befolkning og næringsetablering. I dag er Vardø, Båtsfjord, Berlevåg, Nordkapp og mange flere endestasjon for veier som ikke er sammenbundet. I løpet av de siste 25–30 år har kysten i Finnmark opplevd en fraflytting der 25 pst. av befolkningen har flyttet. SSB har gjennomført levekårundersøkelser som entydig fastslår at blant de 15 dårligste kommunene i Norge å bo i ligger elleve eller tolv i Finnmark, de fleste ved kysten. Dette er et forslag om en utredning og er foreløpig ikke en byggesak. Det er forunderlig og kritikkverdig at vi har en regjering som ikke ønsker å bygge ut nødvendig infrastruktur, som ivaretar behovene til våre samfunn.
-1	Når det gjelder sosial profil, er det sånn at selv SV foreslår betydelig større skattekutt til folk med lave og vanlige inntekter enn det Fremskrittspartiet gjør i dette budsjettet. Det kan vi gjøre nettopp fordi vi ikke trenger å betale milliarder i kutt i formuesskatten. Nå er det mange som er misfornøyd med den sosiale profilen i statsbudsjettet. Folk flest er misfornøyd med den sosiale profilen i statsbudsjettet. Sentrale FrP-ere har meldt seg ut av partiet i protest mot den sosiale profilen i statsbudsjettet. Det kuttes i alt fra permitteringsordningen for arbeidere i industrien til tilrettelegging for rekruttering av arbeidssøkere med nedsatt arbeidsevne. Det kuttes i stønaden til barnetilsyn for enslige forsørgere, det kuttes i tilretteleggingstiltak under sykepenger – det kuttes til og med i gravferdsstønaden. Kan Gjermund Hagesæter med et ærlig ansikt stå her i salen og si at han er fornøyd med den sosiale profilen i Fremskrittspartiets første statsbudsjett?
-1	Jeg takker for et fyldig svar. Her var det mange spennende tiltak, men jeg tror vi skal holde fast på det statsråden sa til slutt, at årsakene er sammensatte, og at de kanskje ikke minst har noe med lønn å gjøre. Førskolelærerne er den mest kvinnedominerte yrkesgruppa i kommunal sektor, og den som har den laveste gjennomsnittslønnen blant gruppene med høgskoleutdanning. Da vil jeg gjerne spørre statsråden om hun vil gå inn for en likelønnspott som vil gjøre det mulig å heve lønnen til førskolelærerne slik at de får som fortjent. Så har jeg én utfordring til. Statsråden er likestillingsminister, og hun sier at hun er opptatt av at kjønn fortsatt bestemmer lønn. Styrere i barnehager er den ledergruppa i kommunen som har lavest lønn, og det er jo horribelt når en vet at det er de som har ansvaret for læringsmiljø og trivsel i framtida. Fafo sier at det har noe med verdsettingsdiskriminering å gjøre. Da vil jeg spørre: Når departementet planlegger et treårig prosjekt om arbeidsvurdering, vil statsråden prioritere førskolelærere og barnehagesektoren som en del av dette prosjektet?
-1	Det er et viktig spørsmål. Jeg hadde gleden av å diskutere dette på morgenen i dag med Gerd Fleischer i SEIF som har mange års erfaring med dette arbeidet, lenge før den offentlige innsatsen vi her snakker om, kom i gang. Det er klart at den erfaringen de frivillige organisasjonene som jobbet med dette tidlig, har, er uvurderlig. Det kan nok også ofte være slik at frivillige organisasjoner kan snu seg raskt rundt. Jeg skal gjerne se på, når vi nå etter hvert får kunnskapen om hvordan handlingsplanen har fungert, om det er ting vi kan gjøre i innretningen som fungerer bedre. Da skal jeg selvfølgelig også høre på de frivillige organisasjonene. Jeg synes samtidig det er viktig å si at det i mine øyne har vært en riktig prioritet å bygge opp en offentlig kapasitet som ikke var der før, og sørge for at det offentlige hjelpeapparatet har fokus på tvangsekteskap. Det vi nå ser, er nettopp at det offentlige hjelpeapparatet er i stand til å hjelpe mange flere. Minoritetsrådgiverne på skolene, f.eks., og kompetanseteamene som er i kontakt med førstelinjen, er svært viktig. Men det offentlige og de frivillige må utfylle hverandre.
-1	Jeg er veldig glad for den interessen som komiteen viser for å diskutere den delen av den norske bistanden som kanaliseres gjennom de norske frivillige organisasjoner. Dette har i mange år vært en viktig del av den norske bistanden, ikke minst ved det engasjementet som finnes rundt omkring over hele landet av folk som står opp lokalt for å knytte kontakter, høste erfaringer, dele erfaringer og lære av folk i utviklingsland, ta med seg kunnskap til Norge, men også dele gjennom den kunnskapen vi har, og de erfaringene vi har i Norge. Derfor har veldig mye av bistanden vår – og den som drives av frivillige organisasjoner – vært rettet inn mot å danne partnerskap. Det er det mange som gjør rundt omkring over hele det norske land. Den norske samfunnsmodellen har en stor grad av grasrotaktivitet. Dette er også tilfellet når det gjelder bistand. Det er faktisk det private initiativet som er grunnlaget for all vår nåværende bistand – enten det var misjonsorganisasjoner eller det var fagforeninger som samarbeidet med søsterorganisasjoner i fjerntliggende land. Det statlige engasjementet er kommet senere på banen. Men det har også vært førende for hva slags geografisk og hva slags tematisk område den norske bistanden har vært konsentrert om. Det som er interessant, og som er en av de tingene vi ofte diskuterer i forbindelse med utviklingsbudsjettet, er nettopp hvor mange land vi opererer i. Men grunnen til at vi er i mange land, er nettopp at grasrotorganisasjoner i Norge, frivillige organisasjoner, har startet arbeid i land som Madagaskar, Nepal, Uruguay og andre land i verden, der en har folk som har vist et initiativ til å støtte opp om – og knytte bånd og partnerskap med – utviklingsland. Jeg er derfor opptatt av at vi fortsatt skal se denne frivillige innsatsen som et positivt og viktig element i den utviklingspolitikken vi nå fører. På den annen side er det et krav om et nivå for – og en del diskusjon om – egenandelen, og det er et spørsmål som absolutt kan diskuteres. Statlig støtte gir organisasjonene handlefrihet og mulighet til å gjøre egne og selvstendige prioriteringer. Dokument 8-forslaget som er lagt fram, gir inntrykk av å løfte diskusjonen om hvorvidt det at det er høy statlig støtte, gir for store styringer på organisasjonenes prioriteringer. Jeg tenker at dette er en diskusjon som vi er nødt til å nyansere. På noen områder er det slik at organisasjonene er rene leverandører av tjenester til oss når det trengs å yte hjelp. Det er på en måte slik at når vi sier at vi trenger noen som kan være med på å støtte opp under arbeidet i f.eks. en nødhjelpssituasjon – det være seg på Filippinene, på Cuba eller på Haiti – stiller organisasjonene opp og sier: Vi kan gjøre jobben. I en slik situasjon er det ikke snakk om selvstendighet. Da er det snakk om at noen av organisasjonene gjør en jobb. Men den andre diskusjonen er: Er det slik at de norske prioriteringene styrer og sørger for at organisasjonene ikke er inne i konfliktfylte områder, som det står om i merknadene til komiteen? Der vil jeg svare et absolutt nei, for hvis vi ser hvor organisasjonene er inne, er det i en god del land der det nettopp er slik at offentlige kanaler, FN-organisajsoner, har vanskeligheter med å engasjere seg. Et av områdene som vi har snakket mye om, er utdanningsfeltet. Der ser vi nettopp at organisasjoner som Redd Barna og andre er inne og kan gi utdanning, fordi vi mangler de offentlige kanalene og muligheten til å drive på et annet vis. Men når jeg hører Peter N. Myhres innlegg, skjønner jeg at denne diskusjonen ikke egentlig handler om et ønske om en størst mulig uavhengighet for organisasjonene. Jeg oppfatter at Peter N. Myhre i innlegget sitt i større grad setter spørsmålstegn ved hederligheten i motivet til organisasjonene, at de først og fremst er opptatt av å mele sin egen kake gjennom å ansette generalsekretær og andre – og være lønnsarbeidere. Det synes jeg er en innfallsvinkel som er helt feil, for jeg mener at sivilsamfunnet i Norge gjør en god jobb i dag. Jeg vil gjerne understreke en ting til. Det er en idé om at hvis de som er gode på bistand, bare hadde blitt enda bedre og brukt mye mer av tiden sin på å samle inn mer penger fra det norske folk, hadde vi fått bedre bistand. Jeg vil mene at det er å snu tingene på hodet. Jeg vil mene at vi må la bistandsorganisasjonene gjøre en jobb med det de er gode til, å dyrke det de er gode til, nemlig å drive god bistand, istedenfor å gjøre dem om til effektive innsamlingsorganisasjoner, slik det nærmest virker som om Peter N. Myhre ønsker i større grad, for da tror jeg vi taper – i den norske bistanden.
-1	Den Høyre-profilen eller Kristelig Folkeparti-profilen som denne Regjeringen måtte ha, ser vi vel egentlig når endringene til statsbudsjettet kommer, og kanskje særlig når forslag til statsbudsjett kommer til neste år. Da vil man se hvem som har vunnet de ulike dragkamper. Men SV kan jo lese, og i Sem-erklæringen er det rett og slett sånn at de konkrete løftene dreier seg om skatte- og avgiftspolitikken. Der er milliardene nevnt. På de andre områdene, som er nærmere Kristelig Folkepartis kjerneområder, er det mye mindre penger og mindre konkre løfter. Det som står om gen- og bioteknologi og føre var-prinsippet, har vi merket oss med interesse. Det er en av de tingene jeg raste litt fort over i mitt innlegg. Der ser jeg at hvis Regjeringen skal få gjennomslag for dette i Stortinget, er SV det nærmeste partiet å forhandle med. Men vi vil selvsagt diskutere hva som skal være innholdet, vi vil gå inn i den diskusjonen og fremme våre krav. Dette er et område hvor vi er interessert i å forhandle for å få til en ansvarlig politikk for framtiden. Men jeg har også lyst til å minne om at det foreligger et direktiv om patent på liv, hvor kanskje en utvidet etikkdebatt hører hjemme. Vi er skuffet over at Kristelig Folkeparti ikke har valgt en mer offensiv holdning i denne saken. Dette er en sak som Stortinget burde ha til behandling. Det har vi og Senterpartiet lagt inn forslag om i dag, så der står man fritt til å være med på en viktig og vesentlig etisk debatt, der Kristelig Folkeparti og SV har vært enige før.
-0	Jeg takker statsråden for svaret og for hennes positive engasjement, men jeg tror kanskje ikke bufedriverne blir helt beroliget av svaret. Synes ikke statsråden at de som f.eks. driver med bufe, får svært kort tid til å innrette seg etter en eventuell ulvesone? Det å finne nye beiteområder samt mange andre praktiske ting vil nødvendigvis ta noe tid. Er statsråden innforstått med disse problemene, og hva vil statsråden konkret gjøre for å avbøte dem?
-0	Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til samferdselsministeren: «Hvorfor er det allerede på årets samferdselsbudsjett satt av 30 mill. kroner til det omstridte E6-prosjektet gjennom Steinkjer for innløsing av boliger, når det er lagt ned innsigelser fra Jernbaneverket og klagen fra 21 beboere ikke er avklart, og hvorfor slikt hastverk når vi vet at prosjektet skal være med i Nasjonal transportplan 2002-2011, som ikke er ferdigbehandlet og ligger ute på høring?»
-1	Det er absolutt grunn til å slutte seg til dei gratulasjonane som fer til Nordmøre i dag. Men det er eit aber som ikkje blir nemnt, og som òg ligg som ein føresetnad innafor denne saka. Det er det garantiansvaret som blir lagt på fylkestinget i Møre og Romsdal. Det er eit fylkesting som i vår måtte skjere på ein ting når det gjeld samferdsel, nemleg gang- og sykkelvegar. Vi veit at Møre og Romsdal ligg på ca. 15 milliardar kr i investeringsbehov når det gjeld tunnelar. Så det er ingen tvil om at om ein bruker kreativiteten og fantasien på å byggje tunnelar, går det ut over det som vi kallar annan type samferdsel. Og skulle dette garantiansvaret ein gong i framtida bli utløyst, vil det ytterlegare svekkje Møre og Romsdal fylke si evne til å drive med samferdsel på eit breitt vis. Kreativiteten har vore nemnt. Vi må vere klar over at det førre store prosjektet nær ein by i Møre og Romsdal, Ålesund-tunnelane, førte til ein slik kreativitet at det er forbode å ta båt frå Valderøy til Ålesund. Kvifor? Jo, fordi alle sjølvsagt skal ned i tunnelen. Kva slags tunnel er det vi snakkar om? Jo, vi snakkar om ein tunnel som i dag har ei gjeld på 1,5 milliardar kr, som aukar for kvar dag som går. Det er aldri mogleg å betale ned dei tunnelane. Eg skal ikkje nemne dei som gjekk konkurs av bankar og finansieringsinstitusjonar, som gjer at det er eit enormt gjeldssluk der. Men vi skal òg ha med oss på ein slik glad dag for Nordmøre at det ikkje er berre berre. Det kan vere at det blir utløyst garantiansvar, og det kan vere slik at dette går ut over andre viktige samferdselsoppgåver i Møre og Romsdal.
-1	Det var et par utfordringer representanten Tingelstad Wøien kom med, som jeg glemte å kvittere ut, og hvor jeg gjerne vil ta opp hansken igjen. Det ene er å skaffe seg en oversikt over hvordan ulike naturbrukstilbud rundt omkring i fylkene har laget forskjellig innhold og ulike modeller for å få til dette. Det tror jeg kan være veldig interessant. Her tror jeg kanskje fylkene ikke helt vet om hverandre heller, og at de har litt å hente når det gjelder å bli inspirert. Så vil det jo også, når vi kommer tilbake til hvordan vi skal legge opp det generelle løpet for videregående opplæring og yrkesfagene videre, kanskje være større muligheter med hensyn til fleksibilitet her, som også naturbruk kan gjøre seg nytte av. Det er også helt opplagt at et nært samarbeid mellom skolen og næring og bedrifter er veldig viktig for å vekke ungdommens interesse og engasjement for å velge å gå i denne retningen. Så jeg er veldig glad for at representanten Tingelstad Wøien bruker de mulighetene hun har i kontakt med næringene, til nettopp å oppfordre til at de også kanskje kan banke på døra. For her er det en læringsarena som er avgjørende viktig for å nå målsettingen, men også for å motivere ungdom. Så er det en problemstilling til, og det dreier seg om voksne som kanskje har en annen utdanning, som kanskje ikke tidligere har tenkt at de skulle overta noen gård, og som plutselig står der med den kunnskapen de har hatt med seg fra barndom og ungdom ved å ha hjulpet til i alt det praktiske arbeidet, men som trenger en utdanning på toppen av den de har, for å kunne gjøre en god jobb f.eks. som bonde. Da tror jeg det også er viktig at vi ser på de tilbudene som voksne har til å kunne ta den typen utdanning på en fleksibel måte, og knyttet til nye yrkesplaner.
-1	Ingen mener at ledig kapasitet bør stå ledig. Vi er alle tvert imot opptatt av å utnytte ledig kapasitet. Det er derfor det er så underlig at helseministeren ikke har undersøkt hva slags ledig kapasitet som eventuelt finnes når det gjelder MR i det offentlige helsevesenet, for så å bevilge penger til helseforetakene sånn at de kan bruke dem på mest mulig effektiv måte. I det budsjettet som flertallet vedtok i går, er det null kroner mer til offentlige sykehus enn det var i det rød-grønne budsjettet. Det er bare mer penger til private. Det underlige er at det ser ut som om helseministeren baserer seg på en forutanelse om at det ikke finnes ledig kapasitet i det offentlige, og ikke egne undersøkelser. Det mener jeg er kritikkverdig. Vi risikerer at det framtidige frie behandlingsvalget blir en sovepute som gjør at helseministeren ikke gjør en tilstrekkelig god nok jobb med å se på ledig offentlig kapasitet. Har helseministeren tiltak når det gjelder f.eks. styrking av fritt sykehusvalg og informasjonen om det, som kan gjøre at pasientene får bedre informasjon om den ledige kapasitet som finnes i det offentlige helsevesenet i dag?
-1	Ja, en kan ha døra på gløtt, en kan ha den vidåpen, og så kan en ha svingdører som gjør at en aldri kommer seg ut – det er mange slags døroperasjoner. Når representanten Sahl prøver å forklare hvor riktig det var å ha døra på gløtt i valgkampen for to år siden, må jeg bare minne ham på at da var det et deregulert marked, eneretten var borte, alt slikt var borte. Det har ikke skjedd noe spesielt fra høsten 1997 og fram til nå på det telepolitiske området slik sett, men det har skjedd noe på det regjeringspolitiske området: Kristelig Folkeparti er kommet i regjering og må forhandle med Høyre og Fremskrittspartiet – det er nytt siden august 1997. Kristelig Folkeparti sa i august 1997 at en ønsket at Telenor skulle være et 100 pst. statlig eid selskap, men at en ikke var sikker på om det skulle være det for all framtid. Så det er klart at det har blitt en ny framtid når en skal forhandle bort sine prinsipper og sin politikk! Det har jo vært slik før også at teleselskaper har inngått samarbeidsavtaler og allianser av forskjellig karakter. Det tror jeg også det nye konsernet kommer til å gjøre, for det opereres med allianser, og det er den typen strategiske allianser jeg snakker om. Jeg mener at dette lille Telenor som vi har, som er stort i Norge, og som faktisk er god på en del utenlandske områder, kunne ha operert i en slik verden. Jeg tror nok det nye selskapet også kan gjøre det, men for meg er det viktig å si at det er ikke nødvendigvis slik at alt som er godt for Telenor og Telia, er godt for Norge. Hva er best for Norge? Det er det som har vært mitt utgangspunkt for ikke å ønske fusjonen. Jeg tror nok ikke Telia og Telenor som selskap vil få noen ulemper av fusjonen, men jeg tror at Norge kan få det, og jeg går ut fra at Jan Sahl som politiker er opptatt av det.
-1	Jeg er enig med statsråden i at de forskriftene hun nå har bestemt skal gjelde, er bra. Men det er én forskrift jeg gjerne vil utfordre henne på, og det er den som går på tilsyn. Landsforeningen for barnevernsbarn var kritisk til at tallet på tilsynsbesøk skulle tilpasses i tråd med praksis. De er enig i at internrevisjon og systemrevisjon vil gjøre tilsynet bedre, men de ønsker at flere voksne skal komme og se hvordan de har det, ikke minst fordi institusjonene i hovedsak vil være mange av de samme som man har i dag, og vi vet at det i noen av disse institusjonene har vært rammer som har gjort både psykiske og fysiske overgrep mulig overfor disse barna. Jeg vil gjerne at statsråden skal svare på denne invitasjonen fra Landsforeningen for barnevernsbarn.
-1	Vi jobber jo nå med hvordan vi skal tilpasse oss det europeiske kvalifikasjonsrammeverket for utdanninger, som også kommer til å støte inn mot disse problemstillingene. Jeg håper at vi i løpet av dette året kan ha en mye bedre oversikt i hvert fall over hva slags form vi klarer å finne på det. Omfanget på de henvendelsene vi her snakker om, er mellom ca. 50 og 100 saker per år for hele landet. Det kan godt hende det er flere som mener at de kan ha behov for dette, men det er altså fullt mulig for lokale utdanningsmyndigheter, inklusiv fylkesmennene, inntil videre å hjelpe dem som ber om dette. Jeg vet at Høyre er enig med SV i at å bygge opp unødige byråkratier skal vi ikke gjøre i utrengsmål, i hvert fall – jeg vet ikke om vi skal bygge opp unødige byråkratier i det hele tatt! Men jeg synes i hvert fall at det er klokt, når vi vet at det pågår et omfattende europeisk samarbeid her, at vi prøver å få samordnet den jobben som skal gjøres.
-0	Jeg har egentlig bare en liten kommentar, for jeg har lyst til å stresse dette litt. Hvis man plasserer disse pedofile overgriperne i en kommune hvor de fra før er ukjent, kan de jo bli kjent ved at man utnytter den adgangen man allerede faktisk har til å informere nabolaget. Så det burde ikke være det alvorligste problemet. Problemet i dette tilfellet er at ni barn som er blitt grovt seksuelt misbrukt av en person, risikerer å treffe ham på gaten. I dette tilfellet gjelder det en kommune med 3 000 innbyggere, hvor folk stort sett kjenner hverandre, hvor miljøene er små, hvor sentrum er lite, hvor folk går på de samme plassene og hvor man treffer og ser hverandre. Det er nettopp av hensyn til dem som allerede er blitt misbrukt, at jeg stresser dette problemet. Det jeg synes var gledelig i statsrådens svar, var det han sa om at departementet har anledning til å gripe inn og bestemme, og det betyr at denne kommunen må ha anledning til å sende en søknad til departementet om å finne en annen løsning. Hvis det blir gjort, vil jeg håpe at statsråden vil se positivt på det.
-1	SV er for at vi skal ta politisk ansvar for å bidra til likelønn gjennom lønnsoppgjørene, men politikerne kan ikke diktere lønnsoppgjørene. Vi kan bidra til at dette kommer på dagsordenen. Regjeringen var i dialog med partene om det i fjor, og viljeserklæringen til det gjelder fortsatt. Men den potten Fremskrittspartiet foreslår, er noe helt annet. Og dette blir min kritikk, parallelt til den som jeg fremmet mot Høyre og Kristelig Folkepartis forslag, bare at her velger man en annen gruppe: bare de lavtlønte. Igjen: Det vil ikke bidra til likelønn. Og kritikken mot Fremskrittspartiets forslag er også den samme, på den måten at det er et betingelsesløst forslag, stiller ingen krav til varig utjevning og vil bare handle om å legge penger på toppen av lønnsoppgjøret. En slik pott har SV aldri vært for, for det vil ikke bidra til likelønn. Og jeg er overrasket over at Fremskrittspartiet vil bruke mange penger på det, samtidig som Fremskrittspartiet skriver i innstillingen at de ikke tror noe på at vi har et likelønnsproblem. Det er jo en stor selvmotsigelse og viser vel at hvis det kommer til stykket og Fremskrittspartiet får makt, vil de ikke prioritere dette.
-1	Vi skjeler selvsagt til hva som er regelverket i andre land. Utgangspunktet her er jo å sikre en likebehandling av norskeide selskaper og NUF-selskaper, nettopp for at det skal være enklere for småbedrifter å ha et regelverk å forholde seg til, og at man ikke skal drive forskjellsbehandling gjennom regelverket.
-1	Jeg oppfatter ikke at det har vært en svekkelse av arbeidet med etikk. Men det er klart at oljefondet og forvaltningen av Etikkrådet er det finansministeren som må svare på. Men la meg ta to poenger i den anledning: En av de tingene som vi er opptatt av, er å bevare regnskog, og jeg mener at vi hele tiden må jobbe for at vårt etiske regelverk er oppe og står for å sørge for at det vi ønsker med bistandspenger, også henger sammen med det vi gjør på alle mulige andre områder, enten det gjelder handelspolitikk, investeringspolitikk eller andre ting. Derfor leverer vi hvert år i forbindelse med budsjettet en samstemthetsrapport til Stortinget, som ser på hvordan politikken henger sammen. Det finnes helt klare eksempler på at det etiske regelverket har funket, på den måten at det norske pensjonsfondet har trukket seg ut av selskaper som har drevet med omfattende regnskognedhugging i forbindelse med gruvevirksomhet og andre ting – nettopp av den grunn. Så sånn sett ser vi at arbeidet som vi gjorde for å få på plass et etisk regelverk, faktisk har funket i virkeligheten.
-0	Jeg skal veie mine ord, rett og slett for å prøve å unngå å trekke ut debatten. Men til representanten Strøm: Ja, jeg synes det er et komisk skjær over norsk samferdselspolitikk. Alle partier går ut i en valgkamp og lover milliarder på satsing innenfor sine lokale områder, regionale områder og nasjonalt. Men ingen greier å følge det opp. Jeg tror nok at de aller fleste velgerne, også Strøm sine velgere, synes at det virker komisk. Det vil nok gi seg resultater etter hvert, når vi får nye valg. Det var det jeg sa. Det er heller ingen annen plass i politikken der det er så stor avstand mellom lovnader og handling, og det gir et komisk preg. Det er mange som har vært inne på Fremskrittspartiet i dag, og det er vi godt vant med. Det er mange som har etterlyst og ønsket seg like store ressurser som Fremskrittspartiet har. Statsråd Pedersen sa det så trygt, på en måte: Jeg skulle ønske at jeg hadde hatt alle disse midlene som Fremskrittspartiet har. Men alle har jo samme tilgang til ressurser. Det flyter jo over av ressurser i dette landet. Vi vet snart ikke hvordan vi skal behandle alle disse ressursene. Representanten Sortevik var inne på at nå låner vi penger til våre naboland, slik at de kan få råd til å bygge veier. Det er ikke det at det er forskjell på tilgang på ressursene. Forskjellen er viljen og en uforståelig handlingsregel. Det er forskjellen mellom Fremskrittspartiet og alle de andre partiene. Hvis man ønsker å satse på vei, kan man satse på vei. Jeg begynner å bli litt småirritert på alle dem som nå skal forsvare Regjeringen, og som sier at de har hatt bare tre uker på seg, og at de har fått til så mye på tre uker. Dette samarbeidsprosjektet som de nå har oppe i Akersgata, har jo vært på plass i over ett år. Vi behøver ikke å gå lenger tilbake enn til juni: Da hadde de en omfattende plan for hvordan de skulle satse når de kom i regjering sammen. Så de har hatt mye mer enn tre uker, og de har tilgang på ressursene. Dette synes jeg de rød-grønne partiene skal holde seg utenom. Til slutt vil jeg gjerne utfordre statsråden på en ting. Det gjelder universelle ordninger innenfor kollektivtransporten, noe som også beklageligvis komiteen på en måte har hoppet litt bukk over. Jeg synes det er viktig, for Stortinget har gjort et vedtak i forhold til det, og jeg vet at statsråden også er godt kjent med dette gjennom henvendelser fra forskjellige organisasjoner. Nå ber jeg statsråden om å ta grep, slik at vi får på plass en satsing på universelle ordninger når det gjelder billettautomatene, slik at de funksjonshemmede også kan få tilgang til kollektivtransporten på en skikkelig måte.
-0	Jeg vil gjerne stille statsråden et meget kort spørsmål. For det første registrerer jeg at statsråden nå kaller dette familieetablering. Det gleder Fremskrittspartiet, som lenge har hevdet at man ikke kan kalle henting av ektefelle for familiegjenforening, for man gjenforener da to som ikke er naturlig i familie – før de eventuelt gifter seg. Det er nå nær 50 000 ikke-vestlige innvandrere i Norge som er i hva man kan kalle gifteklar alder. Vi vet at 80 pst. av disse henter ektefeller i opprinnelseslandet. Konsekvensene av dette vil være en enorm eksplosjon i ikke-vestlig innvandring til Norge de kommende årene, hvis vi ikke setter inn noen tiltak. Mitt spørsmål er: Mener statsråden at ca. 20 000 ikke-vestlige innvandrere til Norge årlig er en bærekraftig innvandring, når vi vet at antall fødsler i Norge er ca. 50 000? Mener statsråden at Norge årlig kan motta ca. 20 000 ikke-vestlige innvandrere i årene som kommer?
-1	"Svaret for kommunesektoren er effektivisering, sa representanten Kongshaug; kommunene må bli bedre. Det er ganske typisk, for det er jo sånn vi er alle sammen: Det er de andre som må bli mer effektive. Vi selv er jo ganske greie og fungerer bra. Men det fins åpenbart et stort effektiviseringspotensial hos andre. Og det er godt mulig at det finnes. Det er godt mulig at skolene kan bli mer effektive, at de som jobber innenfor eldreomsorgen, kan løpe kjappere, osv. Det er godt mulig. Jeg utelukker det ikke, men det er litt for enkelt å si at effektivisering er svaret. Det som gjorde at jeg bad om ordet, var at Kongshaug samtidig brukte enhetsfylkeforsøket i Møre og Romsdal som eksempel på hvorledes denne regjeringen har stoppet effektiviseringstiltak. Jeg har ikke oppfattet det som et effektiviseringsforsøk. Jeg har oppfattet det som et demokratiforsøk. Det er litt viktig at Venstre blir enig med seg selv. Er enhetsfylkeforsøket i Møre og Romsdal primært et effektiviseringsforsøk, eller er det et demokratiforsøk, der en prøver å demokratisere og bli bedre på det som har med folkestyre, demokrati osv. å gjøre? Det er litt viktig at Venstre blir enig med seg selv om det."
-1	Det er litt bekymringsfullt, synes jeg, at regjeringen framstår så fornøyd med seg selv i den situasjonen vi er i. Vi hadde hatt bruk for en regjering som fulgte opp de endringene Stortinget har bedt om når det gjelder avgifter på bil, for å gjøre noe langsiktig med luftforurensningen, og vi hadde hatt behov for en regjering som tydeligere og tidligere gikk i dialog med byene for å få på plass tiltak for denne vinteren. Når det gjelder et permanent regelverk for lavutslippssoner, er det for sent å få det på plass til denne vinteren. Jeg er helt enig i at regjeringen har en utredningsplikt, men veldig mye kan gjøres på ti måneder. Erna Solberg beviste jo sist høst at hun er i stand til å gjøre mye på få uker. Det er bare det at regjeringens engasjement for hva som haster og oppfattes som akutt, er selektivt, og luftforurensning har åpenbart falt utenfor. Kan statsministeren love oss at vi får det regelverket fremmet i Stortinget til våren, sånn at det er klart til neste år?
-1	Det er nettopp dette som vil være en del av diskusjonen om lovfesting av rett til lærlingplass – hvordan man alternativt kan realisere det. Representanten Harberg har helt rett i at påbyggingsåret er det strieste året en elev i videregående skole kan ta. Det er veldig mye teoretisk kunnskap som skal tas igjen i forhold til det man ikke har hatt undervisning i mens man gikk på yrkesfag, og det er veldig mange som stryker. Så ser jeg at en del fylker har utvidet retten til videregående opplæring for ungdom. En del ungdom tar påbygging fordi de ikke tør å la muligheten til å få studiekompetanse gå fra seg. Jeg ønsker å oppsummere erfaringene fra de fylkene, fordi jeg tror at flere kan kombinere en yrkesfagopplæring med studiekompetanse hvis retten til påbygging blir bedre.
-1	Den viktigste næringspolitiske satsinga for SV er en massiv og mangfoldig satsing på skole, utdanning og forskning. 80 pst. av framtidas abeidsplasser er ikke skapt. Statlige tilskudd og lån må rettes mot oppstartfase, kompetanseoppbygging og risikolån. Offentlig innsats må gå til slike investeringer, og ikke til skattelette for virksomheter som går bra. Kunnskapssatsinga i dette budsjettet er litt vanskelig å få øye på, sa Opseth. Det er jeg enig i. Men det er vel også litt vanskelig å finne sporene etter Arbeiderpartiets innsats i forliket. Det er kanskje også slik her, som representanten Brørby uttrykte det i går når det gjaldt kommuneøkonomien, at det er en dråpe i havet, og det er SV enig i. Statens satsing bl.a. på forskning må økes til OECD-nivå, både den private forskningen og den offentlige forskningen. Det krever en satsing på ca. 5 milliarder kr, og det er mye penger. Men det er nødvendig fordi dagens politikk sementerer en svart oljeavhengig økonomi og næringsliv. Når komiteen sier at dette skal snus på sikt, er det altfor passivt. Sjefen for Eksportrådet sier i Næringslivets Ukeavis 3. desember i år at Norge må satse mer på tjenester, på teknologi og på produkter med høyt kunnskapsinnhold. Det er lett å være enig i det. I grenselandet mellom tjenester og høyteknologi, telekommunikasjon, skipsutstyr f.eks. og service i forbindelse med dette, akvakultur og miljøvennlig energiteknologi har Norge mye kompetanse, i markeder som vokser. For å få til en snuoperasjon fra svart til grønn økonomi mener vi at vi må ta statlig kapital i bruk i langt sterkere grad enn det vi gjør i dag, både til utdanning og forskning, til risikokapital og også til langsiktig eierskap. Staten må da utvikle en eierstrategi som også må omfatte industriell kompetanse og ikke bare finansiell kompetanse. Passivt eierskap kan være riktig i noen tilfeller, aktivt, profesjonelt eierskap kan være riktig i andre tilfeller. Så til spørsmålet om risikovurdering, som representanten Apelthun Sæle tok opp i sitt innlegg, der hun viste til at man i USA hadde funnet ut at 20 pst. av bedriftene gikk over ende den første tida. Det var ingen nyhet, det har også norske forskningsresultater vist i mange år. Når man bruker offentlige midler til oppstart og utvikling av bedrifter, bør man ha denne terskelen og den kunnskapen at man vet at det går sånn. Og når mange bedrifter starter opp, og noen av dem går over ende, er ikke det fordi det er galt og feil å bruke statlig og offentlig kapital, det er slik logikken er når det gjelder etablering av bedrifter. Så til landbruk. Norge er en økosinke. 160 000 dekar er i dag økologisk dyrket, i Danmark er arealet over 1 million dekar. Bare 1 pst. av melken i norske butikker er økomelk. Vi produserer tre ganger så mye, men det kommer ikke fram til forbruker. Så her må Norge ta nye grep i landbrukspolitikken, det må satses mye mer massivt på økologisering, spesielt den generelle, men også kanskje noe mer i den spesielle. Og kombinasjonsbruk må være et satsingsområde, en kombinasjonsbruker kan være det yrket som ungdommer ønsker seg. Jeg tror få ungdom ønsker seg ensomhet og ensformighet som storbruker på noen av de få gårdene som kanskje vil bli igjen med den landbrukspolitikken som vi nå ser tegner seg. Vi må belønne miljøet og kutte overføringene til de største brukene. Regjeringen varsler nå satsing på større bruk, heltidsbønder og skattefradrag til de produksjonene som bidrar mest til overproduksjon, og minst til arbeidsplasser. Det er feil medisin og en konkurranselinje hvor norske bønder aldri kan vinne. Så til en sak som jeg er forskrekket over har vært helt fraværende i denne debatten, nemlig at EFTA-domstolen i mai dømte den norske arbeidsgiveravgiften som ulovlig som norsk skatte- og avgiftspolitikk, og vi vil nå få lov til å videreføre den som transportstøtte fram til 2003 som en midlertidig ordning. Det dreier seg om, så vidt jeg vet, i nærheten av 7 milliarder kr i støtte til norsk næringsliv. Og hvis den faller, faller en av de aller viktigste bærebjelkene for småbedriftene i distriktene bort. Det syns jeg næringskomiteen kanskje burde ha uttalt seg noe mer om og vært enig med SV i at her hadde vi trengt en prinsipiell gjennomgang og et system for å kunne opprettholde støttenivået etter 2003.
-0	Jeg og representanten Lysbakken er enige om at det å dele rom på sykehjem er uverdig. Den forrige regjeringen, som Lysbakken var en del av, klarte ikke å bygge nok sykehjemsplasser rundt omkring i kommunene, noe som har ført til at man f.eks. i Haugesund kommune nå har stuet sammen folk på dobbeltrom, fordi man ikke har sykehjemsplasser nok, fordi den forrige regjeringen ikke bevilget nok penger. Denne regjeringen både bevilger mer penger i tilskudd for å bygge flere sykehjemsplasser, og den har innført en rabattordning, slik at hvis man blir innlagt på et dobbeltrom, så skal man få en rabatt, og det må koste kommunen noe å gjøre dette. Lysbakken har uttalt at det er uverdig, og at det er dumt at man har en sånn ordning. Hvordan kan man synes at det er dumt å ha en slik ordning? Er det ikke rett at når man ikke får det tilbudet man har krav på, bør man få en rabatt for det, og så må det koste kommunen noe, slik at man bygger sykehjemsplasser, slik at man slipper å måtte bo på dobbeltrom, som man gjør i Haugesund? Jeg er spent hva han har lyst å si til pårørende i Haugesund, som er spent på å få høre hva Lysbakken mener om dette.
-1	Det er utvilsomt viktig hvilke økonomiske ressurser vi bruker for å nå en vellykket integrasjon i vårt samfunn, og ikke minst hvordan vi anvender disse ressursene. SV legger ikke skjul på at vi ikke er imponert over budsjettet slik det kommer til å bli vedtatt. I budsjettet tar en ikke innover seg at det er over 100 000 arbeidssøkere uten fast arbeid i landet, og arbeidsledigheten er mye større blant minoritetene enn blant majoriteten. Det legges ikke opp til klare og treffsikre tiltak for å redusere arbeidsledigheten. Det samme gjelder språkopplæringen. Vi tar ikke innover oss den realitet at det kommer veldig mange mennesker fra EØS-landene til landet neste år, og at de trenger språkopplæring og opplæring i samfunnsforhold i Norge for å bli integrert i samfunnet. Når jeg først er på talerstolen, har jeg lyst til å si at effekten av all økonomisk innsats fort kan bli ødelagt dersom ikke samfunnsaktørene er bevisst på hvordan vi fører debatten på dette feltet. Premissleverandørene må vite at hvert ord er med på å bestemme om debatten går i konstruktiv retning. I denne sammenhengen kan det trygt sies at statsråd Erna Solbergs utspill i det siste har vært klart uheldige. For eksempel uttalte hun til Aftenposten et par uker tilbake at muslimer må begynne å bidra i dette samfunnet, underforstått at de ikke gjør det. Dette er ikke en heldig måte å føre debatten på. Noen dager etter «gled» hun pent inn i en høyst tvilsom reportasje i Dagsavisen, hvor hun var med på å sementere et inntrykk som på feilaktig grunnlag ble forsøkt dannet. Det ble sagt at det var en menighet som bruker vielsesattester fra utlandet. Det er avvist. Jeg er veldig enig med statsråden i innholdet, at vi skal rydde opp i de forholdene som vi mener er tvilsomme, og som begrenser kvinners – det være seg hvilken som helst religion – rettigheter. Men jeg er veldig uenig med statsråden i måten denne debatten nå etter hvert føres på, og jeg er veldig i tvil om det gir oss muligheter til å rydde opp i de misforståelsene som allerede er der. Vår innsats skal være med på å rydde opp i misforståelsene, ikke skape flere, slik jeg opplever at statsråden har vært med på i det siste.
-0	Voldsoffererstatning er erstatning som ytes av staten til skadelidte etter straffbare handlinger som krenker livet, helsa eller friheten. Kjente eksempler på det er voldtekt og annen mishandling. Du kan få voldsoffererstatning selv om overgriper ikke straffes eller dømmes for voldtekten. Dette kan f.eks. være aktuelt der straffesaken henlegges fordi det ikke foreligger tilstrekkelig med bevis. Det stilles strengere krav til bevis i straffesak enn i erstatningssak. Det er grunnen til det. Man kan få erstatning selv om overgriper ikke er kjent. Det er her vi er inne på noe av sakens kjerne. For det er den som er utsatt for vold og har krav på voldsoffererstatning, som skal ha fokuset. Det er den personen som skal ha, i tilfellet med voldsoffererstatning, en økonomisk hjelp til å klare seg ut av den vanskelige situasjonen som da ofte oppstår. For at voldsoffererstatninga skal ha en optimal virkning, er det viktig at den er romslig og at den utbetales raskt. Det offentlige tar det ekstra ansvaret det er å sikre voldsofrene økonomisk sikkerhet for ekstra utlegg og kostnader, som for mange kan være umulig å klare uten en slik erstatning. Det er viktig at voldsoffererstatninga også jevner ut forskjellen mellom fattig og rik i slike situasjoner, og det må heller ikke bli sånn at det bare er de som har råd til spesielle og dyre forsikringer som klarer en sånn situasjon. Men raskere behandling, en bedre oppfølging og oppjustering av voldsoffererstatningas øvre grense for å kunne bruke dette i de aller mest kostnadskrevende tilfellene, tror jeg kan være nødvendig. En økning fra 20 til 40 ganger grunnbeløpet er bra, det skal Regjeringa ha skryt for. Men det finnes mange tilfeller der maksbeløpet likevel ikke dekker de livslange kostnadsøkninger som enkelte får. Dette, sammen med et enda sterkere fokus og en sterkere oppfølging av offeret, ikke bare av overgriper – selvfølgelig skal det også være noe fokus på overgriper for å unngå gjentakelse – er også lønnsomt for samfunnet, i tillegg til å være viktig for den voldsutsatte. Som det er blitt sagt her tidligere, er opplevelsen av å bli tatt vare på og det å oppleve å motta sine rettigheter viktig for resten av livet for den det gjelder, sammen med raske behandlinger. Selvfølgelig må politiet gjøre ferdig sitt arbeid først. En forhøyet erstatning for fremtidige tap, vil være et viktig verktøy for å bidra til færre nye mennesker på sosiale ytelser, trygd og annet. Så er det fokuset på barn. Mye er sagt her allerede. Barnehus er en utrolig viktig og riktig satsing. Der skal igjen sittende statsråd og regjering ha skryt, det er et veldig viktig område. De grep som er blitt gjort rundt voldsoffererstatning, tror jeg også det er enighet om i opposisjonen og regjering. Men jeg tror vi kan gjøre enda mer i retning av fokusering og på understøtting av voldsofre allerede i en veldig tidlig fase. Jeg tror det er bred enighet om at det både er mulig og nødvendig.
-1	"Kommuneøkonomi dreier seg om at vi skal ha en moderne velferdsstat med en gratis og framtidsrettet skole som er så god og mangfoldig at alle har lyst til å ha ungene sine der, som gir omsorg og pleie så eldre, syke og funksjonshemmede har mulighet til å stå opp når de vil, gå på do når de vil, dusje når de sjøl mener det er på tide, og med barnehageplasser som er trygge og som folk har råd til å bruke. Folk vil ha flere og bedre tjenester, ikke færre og dyrere. Derfor mener SV at kommuneøkonomien må styrkes. Regjeringens og Fremskrittspartiets opplegg vil gi oss en dårligere skole, det vil bli færre eldre som vil få god pleie, og vi vil få høyere egenandeler og mer privatisering. SV kan ikke godta at gamle folk skal ligge uten pleie og tilsyn, eller at barn ikke skal få tilpasset opplæring og mulighet til å komme seg ut av klasserommet for å lære om næringslivet, oppleve kultur og natur, og besøke f.eks. et aldershjem. Skal kunnskapsnivået og kvaliteten i den offentlige skolen bli bedre, må kommuneøkonomien styrkes. SV vil styrke kommuneøkonomien med 8 milliarder kr i 2003. Det har vi råd til, for vi bruker ikke opp pengene på skattelette til de rikeste og på dyre og feilaktige sløseprosjekter i Forsvaret. Vi bruker ikke mer penger enn Regjeringen gjør, men vi bruker dem annerledes. Regjeringen og Fremskrittspartiet er i hvert fall ærlige. De innrømmer at det blir kutt, og at det blir dårligere. Hvis en skal si det litt humoristisk, kan vi kanskje konkludere slik: De mener at skolen er for dyr og bra, at de gamle og syke har det for bra, men at millionærene lider og må få først! I stedet for å bruke den muligheten som et rikt land har til å styrke skolen, noe som er det viktigste vi kan gjøre, velger de en strategi som gjør at elever som trenger tilpasset opplæring, ikke får det. Nå går vi tilbake til den skolen som jeg gikk i på 1960-tallet – én lærer, én klasse. De som trenger spesialundervisning, får det – «that""s it». Dette er den skolen Høyre harselerte med i valgkampen og kalte enhetskvern og likhetsskole, der alle elever skal lære akkurat det samme samtidig fordi det ikke er penger til noe annet. Dette er en dårlig skole, og dette er en skole som SV overhodet ikke vil finne seg i at vi skal ha. Jeg var på et folkemøte i Fredrikstad denne uka, og der er det mange engasjerte foreldre. De sier det slik, og jeg tror de har helt rett: Nå kan vi velge om vi vil lære ungene våre å lese og skrive, om de skal bli glad i å gå på skolen og ha lyst til å lære seg noe mer – eller vi kan gjøre det motsatte. Det er ikke så vanskelig å finne ut hva som er lurt. Det valget har vi faktisk. Vi er et rikt land, og de fleste av oss blir rikere og rikere. Men det gjelder ikke alle. Denne kommuneproposisjonen gjør ingenting for å rette opp de forskjellene; tvert imot øker de. Det er fattige barn i Norge. For dem er kommuneøkonomien viktig, både fordi de har behov for at skolen er så god at den kan gi dem det de ikke har råd til å være med på hjemme, og at sosialhjelpen f.eks. kan være slik at de kan ha råd til å være med på noe annet også, f.eks. være med på fritidsaktiviteter, gå i musikkorps eller på musikkskole. Det blir ikke én krone mer til det i det kommuneopplegget vi har her nå. Tvert imot er det jo slik at noen av oss har fått skattelette i tusenkronersklassen. Jeg greier ikke å skjønne at jeg har hatt behov for det. Eldre og syke er helt prisgitt kommuneøkonomien. Eldreplanen har gitt mange fine boliger, men lite anstendig omsorg inne i boligene. Det er noen som må gjøre den jobben. Vi trenger flere hjelpepleiere, flere omsorgsarbeidere og sykepleiere, og nå slutter mange fordi lønn og arbeidsforhold er dårlige, og folk sliter seg ut og blir syke. Det er altså slutt på den tida da Florence Nightingale dominerte i disse yrkene. Nå er det slik at man må ha en anstendig lønn. SV vil ikke svikte de gamle, slik Fremskrittspartiet gjør. De er opptatt av å bygge mange sykehjem, mens de kutter i kommuneøkonomien så det blir mindre penger til lønn til dem som skal jobbe der og ta seg av de gamle. Og da kan jeg si litt om lønnsoppgjøret. Det må bli slik at staten dekker det økonomiske ved det de sjøl framforhandler, f.eks. når det gjelder læreroppgjøret. Kommunene må få den samme rammen for sitt lønnsoppgjør som staten fikk. Slik er det ikke i dag. Nå sitter kommunene igjen og må kutte i tjenestene for å ha råd til å ansette nok folk til å ta seg av gamle eller for å ha nok lærere i skolen. Så til oppgjøret om sykehusene: Jeg sa litt om det i replikken min til Arbeiderpartiet. Det er et statlig røveri som skjer nå. Staten får lov å legge igjen underskuddet på 1,7 milliarder kr i fylkeskommunene, og fylkeskommunene skal altså drive videregående skoler. Kanskje noe av det aller viktigste for næringslivet framover er at videregående skoler bli gode og mangfoldige, har moderne utstyr og kan tilby et mangfold av studieretninger, slik at elevene kan få den utdanningen de trenger, og som de har lyst til å ta. Nå blir det ikke slik, for det er en langsiktig gjeld som skal få lov å ligge igjen der. I mitt hjemfylke trenger de å ta opp lån for å modernisere de videregående skolene, gjøre dem mer effektive og i tråd med det næringslivet trenger. Men det får de ikke lov til, for nå skal de sitte der med denne langsiktige gjelda – ikke bare for dette sykehusoppgjøret, men jammen skal de få det for pensjonskostnadene også. Dette blir det en dårlig videregående skole av, og for SV som et seriøst skoleparti er det en selvfølge at staten skal gjøre opp regningene sine etter seg og ikke sende dem land og strand rundt til ungdommer i videregående skole. At Fremskrittspartiet gjør dette, er ikke så rart, at Høyre gjør det, er rystende, de skulle jo være et skoleparti, og at Arbeiderpartiet også har løpt fra disse løftene, det må jeg si SV er meget skuffet over. Regjeringen og Fremskrittspartiet har profilert seg på skattelette, og det har de gjort, den jobben har de oppfylt. Men det er noen skatter som øker i dette landet, og det er egenandelene. De øker ganske dramatisk. SV har foreslått av vi må lage en plan for å få egenandelene ned. Det skal ikke være avgift og skatt på å ha en funksjonshemning eller å være kronisk sjuk. Dette burde være en hjertesak for Fremskrittspartiet, men heller ikke her har de greid å legge breisida si til og sloss seg til en krone, verken i revidert eller i dette kommuneoppgjøret. Det sitter faktisk også mange hundre unge på gamlehjem i Norge. Stortinget har lovet at dette skal det være slutt på i 2005. Nå fjerner Regjeringen og Fremskrittspartiet tilskuddet for å flytte dem ut. For å få det til å se litt bedre ut, øremerker man 30 mill. kr av skjønnspotten til formålet. Jeg tror at verken Fremskrittspartiet eller Regjeringen overhodet kan ha hørt hva funksjonshemmedes organisasjoner sier: Tilbudene er for dårlige nå! Først skal man altså kutte på dårlige tilbud, så skal man øremerke bitte lite grann av det som er igjen, og så skal man tro at det blir veldig mye bedre av det. Med den farten som vi har i dag, risikerer de unge som blir skrevet inn på sjukehjem i dag og som kanskje er 20 år, å bli både 40 og 50 år før de kommer ut derfra. Hvis dette tilskuddet ikke har virket godt nok, hvordan i all verden kan det da virke bedre ved at man fjerner pengene helt? Det er helt ubegripelig. Jeg skal prøve å gi et bilde for å beskrive hvordan dette ser ut. La meg si det slik at jeg står utenfor et offentlig toalett og må forferdelig på do. Jeg har 20 kr, og det er det det koster. Så kommer kommunalminister Erna Solberg forbi i fykende fart, dulter bort i meg så fem kroner spretter ut av hånden min, ruller av gårde og forsvinner. Så kommer Per Sandberg, den reddende engel, forbi, plukker opp igjen to av dem, og sier at nå har han gjort en innmari god jobb med å hjelpe meg. Men jeg må spørre: Kommer jeg i det hele tatt på do? Jeg mangler fremdeles de tre kronene som ble borte i det store skumpet. – Slik er det dette foregår. Det hjelper ikke å øremerke eller å finne igjen to–tre kroner når det du trenger, egentlig er fem. SV står på det de har sagt og lovet om en statlig toppfinansiering for særlig ressurskrevende brukere, der Fremskrittspartiet nå har løpt fra det de har vært enig med SV om i flere år. SV ønsker et storbytilskudd etter det prinsipp at alle kommuner som har store utgifter, skal få dekt dem etter samme system, og vi ønsker en utredning som gjør at når man innlemmer f.eks. SFO-tilskuddet i inntektssystemet, må man få en gjennomgang av kriteriene slik at de tar høyde for disse utgiftene til barn og unge. Jeg vil få lov til å ta opp de forslagene som SV er forslagsstiller eller medforslagsstiller til, og som ikke allerede er fremmet."
-0	Jeg tror de aller fleste som har fulgt samfunnsdebatten i høst, har sett at det har skjedd ting i samfunnet vårt basert på hendelser utenfor Norge som har gjort at det har vært nødvendig å gjøre store grep i statsbudsjettet for neste år. Når det gjelder hvorvidt man finner det mulig å bygge ut den typen prosjekter representanten nevner – representanten sier i og for seg at jeg skal sørge for at Fosen blir bygd ut – er nok heller ikke det en veldig seriøs styring av Statkraft. Men jeg skjønner godt hva representanten vil. Det det handler om, er å legge til rette for at denne typen prosjekter blir lønnsomme. Da er jeg enig med mange av representantene, bl.a. Tina Bru, som har snakket om at dette handler om å ta kraften i bruk, det handler om å legge til rette for at vi når markeder med bedre betalingsvilje i Storbritannia. Der mener jeg regjeringen har gjort masse. Vi er også i ferd med å få på plass et avskrivingsregime som gjør norske vindkraftprosjekter mer konkurransedyktige innenfor sertifikatsystemet, sammenliknet med Sverige.
-0	Jeg har lyst til å takke interpellanten for å sette dette på dagsorden. I likhet med interpellanten er opposisjonen – i hvert fall Fremskrittspartiet – veldig spent på den tiden som ligger foran oss nå, og den saken som kommer til Stortinget. Det som er et lite problem, er at opposisjonen er veldig utålmodig. Vi synes det er synd at saken ikke har kommet før, men har også forståelse for at det blir jobbet grundig, slik at vi kan få på plass en skikkelig sak som gjør at vi kan få et bedre barnevern. Det er et vanskelig tema, og når jeg hører på de talerne som har vært til nå, snakker de om «barns beste». Hele veien snakker man om barns beste, barns beste. Hva er barns beste? Kanskje burde vi hatt en debatt om definisjonen av «barns beste»? Kanskje vi også burde endret det til «barns rettigheter», at det er bedre å ha «rettigheter» i forhold til menneskerettskonvensjonen? Når Raundalen-utvalget legger fram i sin rapport at vi skal rettighetsfeste dette i barnevernloven, håper jeg det er et signal som statsråd Lysbakken tar med seg. Statsråden var inne på at terskelen for at barnevernet griper inn, ofte er for høy, eller at terskelen er for lav. Det er vel kanskje det som er barnevernet i et nøtteskall, for for hver sak der vi ser at barnevernet kom for sent inn i bildet, og det blir et oppslag om det, kan vi også vise til eksempler på at barnevernet kom for tidlig inn. Det er dette som gjør det så vanskelig med disse sakene. Det som er viktig, er: Hva er det som skal definere barns beste? Hva er det som skal definere den oppgaven som barnevernet har? Hva skal terskelen være for å ta barna ut av hjemmet? Hvis det er mistanke om vold, overgrep og rus, mener Fremskrittspartiet at barnevernet må gripe inn så raskt som mulig. Interpellantens tema er akuttplasseringer. Vi ser veldig ofte – og det er alvorlig – at de rette tilbudene ikke er på plass ved akuttplasseringer. Det er viktig at mesteparten er i forhold til forebygging – det å satse på at helsesøster, den funksjonen, og barnehager har en lavere terskel for å melde fra til barnevernet og ikke minst til skole og politi. Men jeg tror at helsesøster, som ser den lille familien som kanskje trenger hjelp, eller har mistanke om noe, er en undervurdert instans. Det er bekymringsfullt når du ser at veldig mange kommuner reduserer og ikke klarer å styrke helsesøsterfunksjonen. Det er viktig at vi spiller på lag for familiene, og ikke minst for barna. Da er det viktig med hjelpetiltak i hjemmet så tidlig som mulig, slik at vi kan prøve å hjelpe disse barna. Så vet vi at det er viktig – og det sa også Raundalen i sin rapport – å bedre og styrke samspillet mellom foreldre og barn. Det er flere av rapportene som har kommet nå, som peker på at tidlig forebygging er noe som er veldig viktig. Når du går til det drastiske skrittet at du er nødt til å ta barn ut av hjemmet og staten skal overta det ansvaret, er det viktig å ha på plass et godt tilbud til disse barna. Vi ser bare altfor ofte at veldig mange av disse ungene må flytte. Det kommer en sak i Bergens Tidende om ikke lenge som viser at veldig mange barn flytter opptil fem og seks ganger i løpet av et par år. Det er ikke holdbart. Det er noe som vi er nødt til å se på, og jeg forventer at statsråden tar tak i det også, for denne regjeringen har bevisst bygd ned veldig mange institusjonsplasser til fordel for fosterfamilier. Det kan være vel og bra på grunn av at du tenker at en fosterfamilie er mer lik en vanlig familie. Men det er ikke alle unger som er like. Noen unger trenger et forsterket fosterhjem, noen trenger andre fosterhjem, og noen trenger institusjonsplasser. Derfor er det viktig, i hvert fall slik Fremskrittspartiet ser det, at vi må ha et mangfold i behandlingsplasser til disse barna, for når du tar et barn ut av en utrygg situasjon i en familie, er det viktig å skape trygghet for disse barna, slik at de får den tryggheten de ikke har hatt før. Derfor er det viktig å få på plass gode tiltak. Det er et godt initiativ å ta denne interpellasjonen. Jeg tror nok vi skal ha flere debatter om barnevern før regjeringen legger fram en sak. Jeg håper at det blir tatt raskt tak i dette. Jeg skal ikke gå noe særlig inn på rapporten, for den tror jeg vi skal få diskutere ganske ofte framover i forhold til det biologiske prinsipp.
-1	Eg kjenner meg ikkje igjen i det at Statsbygg er ein firkanta etat. Eg minner om det eg sa i mitt fyrste svar: Når det gjeld husleigeberekninga for Justisbygget i Kristiansand, var politiet og domstolen samde om at det skulle vere lik husleige pr. kvadratmeter, uavhengig av om det var eit nybygg eller eksisterande bygningsmasse. Det var då avklåringane i arealfordelinga blant leigetakarene var ferdige, at ein kopla inn kontraktsforhandlingar mellom Statsbygg, Justisdepartementet og Politidirektoratet. Eg minner òg om at Justisdepartementet har ein avtale som seier at dei får dekt to tredelar av den auka husleiga. Det har vore det same sidan 2003. I tillegg har denne regjeringa auka betydeleg overføringane til politiet. Så eg ser ingen grunn til at Statsbygg skal ta grep her for å gjere noko med husleiga for Justisbygget i Kristiansand.
-1	Eg la merke til at statsråden i sin «store linjer»-tale i Bergen veldig tidleg i talen sa «Vi ønsker motstand, kritikk og direkte tale.» Sidan ho ikkje fekk så mykje med seg frå budsjettkonferansen til regjeringa, skal ho få det. Det synest eg ho fortener, både her i salen og andre stader. Det einaste tydelege eg hittil har fått ut av kulturpolitikken til regjeringa, er at vi går frå kulturløft til kulturkutt. Vi nådde 1 pst. av statsbudsjettet til kultur. Det varte ca. ein månad med ei ny regjering før det var borte. Kvifor var 1 pst.-målet viktig? Punkt éin: Fordi det tok kultur opp i «Premier League» frå divisjonen under og gjorde det til eit tungt politisk felt. Det var den første store fellessatsinga til dei raud-grøne – før vi danna regjering – å få det på plass. Det er det første merkbare kuttet til den nye regjeringa, å få det vekk. Punkt to: Fordi det har skapt meir aktivitet og meir kvalitet på mange felt, som Enger-utvalet viser, sjølv om det sjølvsagt står igjen store utfordringar. Det er derfor det er behov for nye kulturløft, ikkje fleire kulturkutt. Eg må berre få påtale eit par ting her. Det må vere grenselaust positivt at kultur innanfor mange departement er inne i Kulturløftet, med mindre ein har den forståinga av kultur at kultur er det som til ein kvar tid er på budsjettpostane til Kulturdepartementet. Men det er det ikkje. Kultur er breitt og viktig i samfunnet. Det som er utanfor budsjettpostane til Kulturdepartementet, bør definitivt vere ein del av Kulturløftet. Når representanten Harberg skryt av ei stor satsing på folkebiblioteka på 12 mill. kr, men kallar milliardar til Kulturløftet for ein bløff, då er det ingen proporsjonar i det. Nokre av dei tinga Kristeleg Folkeparti og Venstre fekk til i budsjettet i forhandlingane, var etter mitt syn viktige. Eg vil særleg trekkje fram kunstnarstipenda. Men fortsatt meiner eg at samanlikna med det raud-grøne budsjettet, er det særleg uheldig at kulturskuletimen er borte, at pressestøtta ikkje er trappa opp, at ein kuttar til musikk- og filmfond, og at ein kuttar i støtta til Kulturrådet, som særleg kan gå ut over dei mange organisasjonane som driv med viktig arbeid med lesing utanfor skulen. Eg skal komme tilbake igjen til det i eit eige innlegg seinare. Dei varsla ein stor fridomsreform. Eg gler meg til den debatten. Eg trur det kan vere spennande og viktige ting å hente i å avgrense byråkrati, forenkle og gi meir tillit til kunstnarar ute. Men eit fridomsomgrep som berre ser på korleis ein skal ta vekk styring, forlét den liberale tradisjonen for eit lite hundreår sidan. Det førre hundreårets viktigaste liberale filosofar, John Rawls, Jürgen Habermas og andre, er opptatt av at fridom ikkje kan vere noko som nokon skal ha på kostnad av andre, men må vere alle sin rett til fridom. Derfor er fridom òg ein rett den einskilde skal ha overfor staten og marknaden, men det er òg fellesskap som skal fordele og sikre alle fridom og moglegheit til å utfolde seg. Det gjeld ikkje berre å ha fridom frå, men òg å ha fridom til. Kulturløftet var eit stort prosjekt, og vil bli det igjen i framtida for å skape fleire uttrykk, gi fleire kunstnarar moglegheiter, og gi oss som er kulturbrukarar tilgang til meir kultur. Dermed aukar fridomen i samfunnet på den måten. Eg vil gjerne utfordre Høgre og Framstegspartiet til å hente fram alle hordane av menneske som oppfattar at Kulturløftet tok frå kunstnarar og kulturarbeidarar i Noreg fridom, eller at vi som er brukarar av kultur vart fråtatt fridomen vår gjennom Kulturløftet. Eg har til gode å møte dei! Vi i SV vil no satse på, i budsjetta våre og i arbeidet vårt, å vidareutvikle grunnmuren, som mange har vore inne på, og setje opp ein kunst- og kunstnarpolitikk. Kulturløftet I og II har ikkje i tilstrekkeleg grad klart å vidareutvikle og skape ein god kunst- og kunstnarpolitikk som tar tak i kunstnarars levekår, og heller ikkje korleis vi skal møte digitaliseringa, som er ei stor, vanskeleg og felles utfordring vi har. Det som må liggje i botn for alle satsingar på kvalitet, mangfold og fridom, er nemlig at kvalitet kostar. Fridom, mangfold og kvalitet må ikkje bli store ord som legitimerer kutt på kultur. Det må framleis vere vekst i kulturbudsjetta. Til slutt tek eg opp SVs forslag.
-0	På vegne av representanten André Kvakkestad og meg selv vil jeg fremme to forslag, det første om endringer i straffeprosessloven for å gi utvidet adgang til bruk av DNA-bevis i straffesaker, og det andre om å utvide adgangen til å bruke forenklet forelegg som straffereaksjon.
-0	Jeg merket meg at statsråden ikke svarte på spørsmålet som jeg stilte ham. Mitt spørsmål var følgende: Vil statsråden sørge for at man også foretar en gjennomgang av disse regulatorene, samvirkeorganisasjonene, som bl.a. sitter med betydelig markedsmakt? Videre: VG Nett kan i dag bl.a. opplyse om besøkstallene bare nå i påsken knyttet til valfarting og handel i Sverige, dvs. tapte inntekter for norsk detaljvarehandel. Bare i påskeuka var det 472 000 besøkende fra Norge for å handle i Sverige. De tre største sentrene der, i Svinesund, i Charlottenberg og i Töcksfors, omsatte for 264 mill. kr i den påskeuka. Dette er tapte næringsmiddelarbeidsplasser i Norge. Da er spørsmålet mitt til statsråden: Når vil statsråden gripe fatt i denne problemstillingen, slik at vi kan få lavere priser og dermed økt sysselsetting i næringsmiddelindustrien i Norge?
-1	Jeg kan forsikre om at jeg har meget god dialog og kontakt med ledelsen ved Høgskolen i Bergen og er godt informert om både skuffelsen og deres syn på saken. Jeg har - og trenger - løpende informasjon fra dem. Når det gjelder vår prioriteringsliste, er det en synliggjøring av de tre viktigste prosjektene. Det betyr ikke at lista ikke er lengre enn disse tre. Jeg vil kjempe for at når det til enhver tid er en mulighet, en åpning i storting og regjering for å få realisert et bygg, skal vi forsøke å få fram så mye som mulig. For det er et stort behov, jeg er helt enig med representanten i det, men vi er avhengig av å få nettopp det klarsignal vi trenger, for å få disse prosjektene i gang. Så jeg skal love at jeg kommer til å følge Høgskolen i Bergen meget tett, og jeg er fullstendig klar over den situasjon høyskolen er i. Situasjonen er den samme når det gjelder en del andre bygg, men vi er veldig tydelige på at Bergen har prioritet i de sakene vi har på topp.
-1	Det gjelder forslag nr. 4, fra Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet og representanten Simonsen, der vi ikke står sammen med dem, om å opprette en kiropraktorutdanning. I utgangspunktet mener vi at det er en sak for institusjonene å opprette nye studietilbud, men i og med at det er kommet et forslag, vil jeg oppfordre min gruppe til å stemme for dette forslaget.
-0	Regjeringen har tidligere forsøkt å vedta hva slags type teknologi som skal brukes, og vi har tidligere i dag sett hvordan det har gått. Mitt spørsmål er en oppfølging av hovedspørsmålet som representanten Andersen Eide stilte. Komiteen var hos Havforskningsinstituttet så sent som på mandag. Der viste man rett og slett til at det historisk er lavere rømningstall nå enn det var tidligere, dvs. at man har fått ned rømningstallene. Så fikk man dessverre denne situasjonen på Hitra, men heldigvis var det stor fisk og det skjedde om vinteren, dvs. at sannsynligheten for en stor oppgang i elvene faktisk er liten. Jeg har tidligere utfordret statsråden på et område. Det er klart at vi må gjøre alt vi kan for å forhindre denne type rømning, som gjerne skjer i forbindelse med at det ligger en brønnbåt inntil merden eller annet. Spørsmålet mitt til statsråden er følgende: Vil statsråden se på muligheten for å innføre krav om kameraovervåking av denne type operasjoner, når brønnbåter ligger ved merd?
-0	Jeg takker for den omtalen jeg her fikk. Dette er vel det siste innlegget jeg har i en ren landbruksdebatt her i Stortinget. Jeg går ut av Stortinget nå på fredag, i hvert fall når det gjelder praktisk virksomhet i denne salen. Det er selvfølgelig viktig som statsråden sier, at mangfoldet betyr mye. Dette har vi diskutert mange ganger – ysterier og andre måter å få fram spesialiteter på. Men det må jo ikke overskygge at det største antallet bønder lever av bulkproduksjonen, og at dette andre bare kan bli et supplement til den tradisjonelle og sentrale landbruksproduksjonen. Representanten Enoksen nevnte dette med 16–17 melkekyr, og at vi har økt med noen i denne fireårsperioden. Hvis vi ser hva våre naboland har gjort for å være konkurransedyktige, så hadde man på 1970-tallet omtrent like mange kuer i alle de nordiske land. Danskene lå litt foran. For fem år siden hadde svenskene 30, danskene 60 pr. melkebonde, og finnene er på full fart fremover. Hva viser det? Jo, det viser at alle de andre nordiske landene tilpasser seg virkelighetens verden, bare ikke Norge. Her holder vi oss omtrent på det samme antallet. Så de andre landene i Norden har en utvikling i tråd med det Fremskrittspartiet står for, for å få rasjonelle enheter og for å få overlevelsesmuligheter. Se på Finland, som har omtrent de samme sosiale institusjoner, samme folketall, ligger på de samme breddegrader, osv.: Der har matvareprisene de siste ti år gått betydelig ned, og samtidig har den finske bonde en framtidstro. Det synes jeg også denne regjeringen kunne lære litt av. «Look to Finland» og se hva de har fått til i landbrukspolitikken.
-0	Når det gjelder diskusjonen om øremerking, tror jeg det er flere som må lese de gamle budsjettproposisjonene litt mer nøye. Jeg har lyst til å si til representanten Storberget, som innledet med å spørre om det egentlig er så galt at Arbeiderpartiet er enig med regjeringen om budsjettet. Nei, det er definitivt ikke galt, det er veldig bra. Det som er spesielt, er at representantene Storberget, Henriksen og Tajik, sistnevnte med en ligning knyttet til dunjakker og stillongs, eller strømpebukser, later som om de gjør så mye mer enn det de gjør. Realiteten er at når Storberget f.eks. snakker om at man kunne tatt 10 pst. av lettelsene i formuesskatten og brukt på vedlikeholdsetterslepet i fengslene, så kunne jo Arbeiderpartiet foreslått det i sitt alternative statsbudsjett. Men det gjør de ikke. Selv om de kutter formuesskatten, prioriterer de likevel ikke opp justisfeltet. Det er derfor jeg synes det blir en litt rar avslutning på denne debatten når opposisjonen sier at regjeringen bygger sitt arbeid på det tidligere regjeringer har gjort. Alt det gamle er egentlig bygget på den tidligere regjeringens politikk. Noe av det er det, noe av det har vært viktig for at man skal klare å nå de målsettingene man har, f.eks. om opptaket til Politihøgskolen. Men det er veldig mye annet som overhodet ikke er det. Arbeiderpartiet har altså mange, mange flere milliarder kroner å fordele i sitt alternative statsbudsjett, men de velger likevel å prioritere andre ting enn satsing på justisfeltet. Det synes jeg er greit, men jeg synes ikke det er greit at man forsøker å late som om noe annet er tilfellet. Jeg synes vi får stå i de prioriteringene vi har, enten vi er i posisjon eller i opposisjon. Det går rett og slett ikke an å si at regjeringen kunne prioritert opp dette vesentlig mer når de selv ikke gjør det i egne budsjetter. Vi er alle enige om at det er behov for å sikre flere plasser i kriminalomsorgen. Det er særlig behov for lukkede fengselsplasser. Det som er utfordrende med lukkede fengselsplasser, er at de bygges ikke over natten, det tar noe tid. Der har den forrige regjeringen satt i gang kvalitetssikringsprosjekt på noen områder. Denne regjeringen har fulgt opp noen av dem, og vi kommer tilbake med en helhetlig kriminalomsorgsmelding før jul. Jeg synes vi skal være redelige mot hverandre og stå i det vi selv faktisk foreslår – enten vi er i regjering eller ikke.
-0	Statsministeren sier til Sandberg at Regjeringen ikke er passiv. Men når det gjelder Nasjonal transportplan for den neste perioden, har man faktisk en reduksjon de første årene på 545 mill. kr i forhold til vedtatt Nasjonal transportplan – pluss 600 mill. kr pr. år som Sem-erklæringen har lovet det norske folk. Så sier statsministeren at det er ikke så dystert. Men det er veldig dystert for de 100 000 menneskene som går arbeidsledige og står i kø. Det er ca. 10 000 anleggsarbeidere som går ledige og hever arbeidsledighetstrygd. Det er en økning i antall drepte i trafikken på grunn av at vi ikke investerer i nye og bedre veier, firefeltsveier med midtdeler. Vil det ikke være bedre å sette disse 10 000 anleggsarbeiderne i arbeid for å bygge opp dette landet, for å redde alle de livene som går tapt i trafikken i dag, og alle som blir skadd i trafikken i dag, pluss å få næringene ute i distriktene og rundt om i dette landet på fote igjen, slik at de kan konkurrere og levere produktene sine til markeder ute i Europa og i det sentrale østlandsområdet, og tjene penger på det?
-0	Jeg er veldig opptatt av å få på plass obligatorisk bompengebrikke, for det vil være med på å sikre at kostnadene i bomstasjonene blir likt fordelt på alle transportørene uavhengig av nasjonalitet. Dette arbeidet er under fullt trykk og vil bli sendt ut på høring ganske snart. Det som har gjort at det har tatt litt tid, er rett og slett at det er en del arbeid som pågår med fornyelse av bompengebrikkesystemet. Det er en del problematikk ved detaljer der som også må være avklart før en kan sende dette ut som en endelig forskriftsendring, slik at en ikke ender opp med å lage en forskrift som må revideres kort tid etterpå. Jeg synes det er veldig bra at Arbeiderpartiet også har trykk på dette. Da er det et samlet storting som ønsker det, og jeg er veldig glad for at vi også har støtte i det arbeidet, for dette er et arbeid som vi har videreført fra den rød-grønne regjeringen. Vi ønsker å sørge for at det blir gjennomført på en skikkelig måte, og derfor har det tatt litt mer enn seks måneder og ikke åtte år.
-0	Det er mulig at hukommelsen min begynner å svikte, men jeg mener at vi flere ganger i denne sal har diskutert nettopp elevers mulighet til å ta fag på høyere nivå. Jeg har hatt inntrykk av at selv de mest ytterliggående partiene på motsatt side av Fremskrittspartiet har vært enig i at det er et mål at flest mulig elever får lære på det nivået de er på, rent faglig sett. Hvordan man løser dette rent administrativt, er selvfølgelig en annen sak, men det må det gå an å få til uten at man dramatisk øker byråkratiet i den norske skolen. I hvert fall trodde jeg, som jeg sier igjen, at det var en enighet i denne sal blant alle partier i Stortinget om at det var viktig at alle norske elever skulle ha muligheten til å utvikle seg faglig sett og få undervisning på det nivået de faktisk ligger på. Hvis Arbeiderpartiet har gått bort fra det siden rundt juletider, er det greit å få bekreftet her i dag.
-1	Jeg skal som sagt vurdere det – og vi gjør det i disse dager – og jeg vil komme tilbake til Stortinget når vi har foretatt den vurderingen. Jeg har lyst til å understreke at klimaspørsmålet – klimautfordringene – er et av verdens aller viktigste spørsmål innenfor miljøsektoren, og derfor har Regjeringen veldig store ambisjoner på dette området. Jeg kan forsikre Stortinget om at dette er et arbeid som har veldig høy prioritet i Regjeringen.
-1	Dette policydokumentet vil selvfølgelig være offentlig og tilgjengelig for offentlig debatt, men det vil måtte behandles av oss, ikke minst også i samarbeid med helse- og omsorgsministeren og kanskje også andre ministere for å få denne koordinerende effekten, som jo er hele hensikten med dette. Så må vi til enhver tid vurdere hvordan dette kommer tilbake til Stortinget. At dette vil være et dokument som også representanten Gundersen vil ha anledning til å se og ha synspunkt på i den offentlige debatt, er helt åpenbart, og så må vi få anledning til å se i hvilken form vi kommer tilbake. Men jeg føler meg jo ganske trygg på at om ikke vi kommer til Stortinget med det, vil Stortinget på en eller annen måte ønske å få det.
-1	Jeg ville komme med en forsiktig antydning om at jeg mener at akkurat når det gjelder barnefordelingssaker, er likestillingen kjørt rett i grøften. Derfor synes jeg egentlig at det er veldig bra at vi har denne diskusjonen, for jeg tror at det å holde levende denne diskusjonen om hvordan vi kan oppnå likestilling når det gjelder foreldrenes mulighet til å ta del i oppdragelsen av ungene sine, er veldig viktig. Jeg synes vi er kommet et stykke på vei. Det er sånn at 12 pst. av de ungene som bor sammen med én av foreldrene sine, bor i dag sammen med far. Og dette har det faktisk ikke vært noen utvikling på. Det har i løpet av de siste 15 årene som har gått, ikke vært flere overhodet som har bodd sammen med far. Det betyr at vi egentlig ikke har lyktes med den politikken vi ønsker. Det finnes i dag ingen oversikt over hvor mange som lever med delt omsorg, selv om jeg vet at departementet jobber med å få det på plass. En av grunnene til dette er at når 90 pst. av kvinnene ikke ønsker å gi far hovedomsorgen ved en skilsmisse, sier det noe om samfunnets syn, at man gjerne setter likhetstegn mellom det å være mor og det å være kvinne. Og det er faktisk en ting som verken kvinner eller menn – eller barn – har interesse av skal fortsette å være sånn. Jeg vil ha likestilling, og jeg vil at barn skal ha to foreldre som tar – og har – ansvar for oppdragelsen av ungene sine. Erfaringer viser at de fedrene som tar mest ansvar for ungene etter en skilsmisse, og som tar mest ansvar for ungene under oppdragelsen, er de fedrene som også har vært hjemme og tatt en god del fødselspermisjon. Det er oppmuntrende, og det viser at politikk faktisk funker. Derfor synes jeg at flertallet her i salen er lite grann puddingaktige og lite grann feige når de ikke er med på vårt forslag om å se på hvordan de gjør det på Island. Der har de har innført en ordning hvor en tredjedel av fødselspermisjonen går til far, en tredjedel går til mor, og en tredjedel er det opp til foreldrene å velge hva man skal gjøre med. Så er jeg skuffet over at flertallet her i salen ikke har skjønt at økonomi faktisk spiller en rolle for folk, også når det kommer til disse vanskelige sakene. Jeg er spesielt skuffet over at Fremskrittspartiet ikke er med på vårt forslag om at overgangsstønad også skal gis til jenter – unge jenter spesielt – som er i en situasjon der det vil være naturlig for dem å velge delt omsorg, men der det vil være en økonomisk katastrofe for dem å gi fra seg hovedomsorgen for ungen, rett og slett fordi de da vil miste muligheten til å få de pengene. Jeg vil si at jeg er veldig glad for den biten som går på at flertallet nå slutter opp om å fjerne begrepet vanlig samværsrett. Jeg vil gjerne utfordre statsråden på akkurat det punktet og spørre hvordan hun har tenkt å følge opp vår fellesmerknad på side 28.
-0	SIVA har hatt viktige oppgaver innenfor det offentlige virkemiddelapparatet. Foretaket har bidratt gjennom sitt innovasjonsnettverk til å etablere industriparker, forsknings- og kunnskapsparker, inkubatorer, næringshager samt såkorn- og ventureselskap, altså et bredt spekter av virkemidler og områder å jobbe på. Man har fått utviklet en infrastruktur for innovasjon over det ganske land. Helt siden eierskapet til SIVA ble overført fra Kommunal- og regionaldepartementet til Nærings- og handelsdepartementet har man ventet på avklaringer om hvilken rolle det skal spille. Meldingen inneholder viktige føringer for hvilke oppgaver foretaket skal inneha på utvalgte områder. Regjeringen mener SIVA fortsatt skal være et selvstendig organ, som skal arbeide videre innenfor virksomhetsområdene eiendom og innovasjon og i et tett samarbeid med andre deler av virkemiddelapparatet. Fremskrittspartiet gir departementet støtte når det gjelder SIVA som selvstendig selskap, og at en skal tilby tilretteleggende eierskap og nettverk for innovasjon. Meldingen gir en positiv omtale av foretaket som redskap og tilrettelegger av innovasjonsnettverket i Norge. Her er mye oppnådd gjennom et engasjement både som utvikler og medeier i de ulike innovasjonsselskapene. Dette har også resultert i deltakelse fra ca. 1 000 medeiere av ulike kategorier, alt fra private og institusjonelle investorer til universitet, forsknings- og utviklings- og finansinstitusjoner samt industribedrifter. SIVA-nettverket dreier seg om ca. 65 innovasjonsmiljøer over hele landet. 1 500 bedrifter er knyttet til miljøene, med tilsig av nærmere 200 virksomheter årlig. Fremskrittspartiet mener SIVAs rolle knyttet til oppbygging av innovasjonssystemer fortsatt er viktig. Derfor bør SIVA være rustet til å gjøre en jobb med videreutvikling, oppgradering og effektivisering av innovasjonssystemene. Vi er også opptatt av at SIVA skal ha et engasjement innenfor eiendomsområdet, men at man unngår å gå inn i markedet i direkte konkurranse med private aktører. SIVA legger gjennom sin infrastrukturdeltakelse til rette både for utenlandske etableringer i Norge og norske etableringer ute. Gjennom å investere i attraktiv og konkurransedyktig fysisk infrastruktur her hjemme har en rekke utenlandske bedrifter etablert seg i Norge. Dette gir effekt ikke bare i form av verdiskaping og arbeidsplasser, man får en rekke investeringer fra utlandet i forskningsbaserte etableringer rundt om i innovasjonsnettverket i tillegg. Man får trukket inn internasjonal industrikompetanse og kapital av betydning for den industrielle nyskapingen i landet vårt. Når det gjelder SIVAs engasjement i næringsparker i utlandet, var det er samlet komite som ved behandlingen av virkemiddelproposisjonen gikk inn for å sluttføre engasjementet i næringsparken i Baltikum, men komiteen var positiv til å videreføre arbeidet i Nordvest-Russland. Vi mener det er behov for en mer offensiv satsing i nordområdene, og at SIVA bør ha et nettverksengasjement og en infrastrukturrolle hvor også næringshagen i Murmansk er med. Næringskomiteen fikk gjennom sitt besøk i dette området 8. og 9. september et innblikk i at nordområdene er blant de mest interessante i verden når det gjelder olje-, gass- og fiskeressurser. Her er det betydelige muligheter for norske bedrifter hvis man også legger forholdene til rette fra norske myndigheters side. Det må selvsagt være en forutsetning at finansiell støtte til SIVAs internasjonale engasjement ved norske bedriftsetableringer ikke er hjelp til en passiv utflytting, men bistand til bedrifter for tilrettelegging. Det må være en forutsetning at virksomhetene fortsatt har sin hovedbase i Norge, men at bistanden bidrar til en styrking og utvikling totalt sett. En gjennomgang av SIVAs utenlandsvirksomhet for en tid siden har ikke avdekket negative virkninger av SIVAs utenlandsvirksomhet for Norge. Ifølge de bedrifter som har etablert seg i SIVAs næringsparker ute, har de økonomiske og markedsmessige realitetene for dem vært slik at den produksjonen som er bygd opp ute, ikke ville ha kunnet bli videreført her hjemme. Det som er viktig å få til, er et engasjement som kan gi et bedriftsmiljø som kan gi ringvirkninger på begge sider av grensen. Her finnes det muligheter. En undersøkelse om danske uteetableringer bærer bud om betydelige ringvirkninger. Outsourcing til lavtlønnsland er i ferd med å bli en suksess. Mange danske industrivirksomheter outsourcer oppgaver til lavtlønnsland, som til østeuropeiske land og Kina. Det betyr ikke mindre, men større produksjon i Danmark, fordi danske bedrifter blir mer konkurransedyktige. Dette er erfaringer som kan komme til nytte ved en norsk satsing i nordområdene. Når det gjelder Regjeringens vurderinger av om SIVA skal ut av såkorn- og venturevirksomhet, er vi kommet til en annen konklusjon. Det er vel og bra at vi har såkorn- og venturefond lagt til Innovasjon Norge og Argentum, men vi trenger flere miljøer. Vi ønsker altså ikke å klippe bort dette verktøyet fra SIVAs portefølje av virkemidler. SIVA må ha rom for å drive dette arbeidet videre gjennom å utvikle såkorn- og ventureselskaper rundt om i Norge som medeier. Et flertall i komiteen stiller seg bak dette synspunktet. Det vil heller ikke være i strid med tidligere vedtak i Stortinget knyttet til Innovasjon Norge og Argentum Fondsinvesteringer. Hvis SIVA tvinges til å kvitte seg med sine såkorn- og ventureengasjement, slik meldingen legger opp til, vil det også være dårlig butikk. Å selge små enkeltandeler i såkorn- og venturefond vil lett bli det rene gavesalget. Dessuten vil det fra SIVAs og statens side være å svikte de medinvestorer som har gått inn i disse fondene i trygg forvissning om at SIVA vil være en like forutsigbar og langsiktig eier som de selv. Spesielt i en situasjon med etter vårt syn altfor liten aktivitet innenfor såkorn og venture i Norge har SIVA fortsatt en rolle å spille gjennom å legge til rette for private næringsinvesteringer.
-0	Det var akkurat det svaret jeg forventet. Derfor er det greit å ha gjort hjemmeleksen sin. I 2003 fikk Avinor tilført 7,3 mrd. oljekroner utenfor statsbudsjettet. Det er ikke betalt utbytte i nærheten av dette tilbake igjen. Det er kommet ca. 1,4 mrd. kr i utbytte fra dette selskapet, og det er en ganske dårlig avkastning på en så stor egenkapitalinnskyting. Forskjellen på det å bygge veier og flyplasser er ikke at flyplasser er lønnsomme og veier er ulønnsomme. Forskjellen er selskapsformen. Man har valgt politisk å ha en selskapsform når det gjelder flyplasser, som driftes av et selskap som får alle inntektene fra flypassasjerene, mens når det gjelder veier, går alle inntektene fra bilistene i form av skatter og avgifter – jeg minner om at de betaler 60 mrd. kr i året – rett i statskassen. Hadde det vært et veiselskap, hadde det hatt mye bedre økonomi enn det Avinor har, men man har valgt å gjøre det på en annen måte, og da handler det om politisk vilje. Fremskrittspartiet er opptatt av å forvalte oljeformuen på en best mulig måte der man skal slippe å betale 9,9 mrd. kr for en vei som det koster 4,8 mrd. kr å bygge. Derfor utfordrer jeg statsministeren igjen: Vil man vurdere å ha en selskapsstruktur for vei lik den man har for flyplasser?
-1	Også SV er glad for at årets drøftinger med organisasjonene er ført til ende uten det konfliktnivået vi så i fjor. Det er tydelig at de rundene man har hatt i Stortinget, har ført til at prosedyrene nå er langt ryddigere enn det de var. SV støtter også det resultatet som ligger på bordet, og har ikke noe behov for å gå imot oppgjøret. Men vi er enig i innspillet fra Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon om at det kan være viktig å være presis med hensyn til hva slags anslag som skal ligge til grunn. Flertallet i sosialkomiteen gav da også i fjor uttrykk for at man skulle legge forventet lønnsvekt til grunn ut fra det tall som framkom i revidert nasjonalbudsjett. Derfor ønsker vi at retningslinjene presiserer det, og har fremmet forslag om det. Det forslaget tar jeg nå opp. Ellers kan man få den situasjonen at avhengig av om man finner et avvik på et senere tidspunkt som går opp eller ned, vil man kunne spille på det for Regjeringen gunstigste anslaget, og på den måten ikke gi organisasjonene det som de i forhold til retningslinjene da egentlig skulle hatt. Så vi synes nok at det hadde vært rimelig å presisere det, slik at man ved senere års oppgjør får klarhet med hensyn til hva slags anslag som skal ligge til grunn. Ellers vil SV stemme for oppgjøret som det foreligger.
-0	Mitt spørsmål går til olje- og energiministeren. Regjeringen har flere ganger uttalt at den ønsker økt bruk av gass i Norge. Men til tross for disse fagre ord opplevde vi i fjor at Regjeringen inngikk en avtale med Sosialistisk Venstreparti om å utsette denne utviklingen. Nok en gang viste Regjeringen sin totale mangel på handlekraft i energispørsmål. I høst fikk vi høre at Regjeringen skulle komme til Stortinget med en oppfølging av denne gassmeldingen før påske. Men denne er nå utsatt til juni, noe som medfører at et vedtak i Stortinget først kan gjøres neste vinter. Igjen får vi oppleve beslutningsvegring og handlingslammelse fra Regjeringens side, noe som etter hvert er blitt et mønster. Vil statsråden gjøre rede for hvorfor det er så viktig for Regjeringen å hindre det norske folk og norsk næringsliv i å få rikelig tilgang til energi til fornuftige priser?
-0	Jeg takker statsråden for svaret. For vel ti år siden behandlet Stortinget meldingen om en bærekraftig reindrift. Også på den tid var et flertall her på Stortinget opptatt av at reintallet var altfor høyt i forhold til beitegrunnlaget. Skiftende regjeringer har prøvd forskjellige virkemidler, som tidligslaktetilskudd, kalveslaktetilskudd, forskjellige premieringsordninger og – det mest kostbare – et omstillingsprogram til 330 mill. kr. Da klarte man å få tolv reindriftssamer ut i ny jobb. Litt av en jobb! Mange i de forskjellige miljøene begynner nå å bli utålmodige. Nå må vi få endelige resultater, få tilpasset reintallet. Kan vi være noenlunde sikre på at de tiltakene denne regjering nå iverksetter, vil kunne gi de endelige løsningene, slik at vi når målet om 64 100 dyr innen 1. april 2005?
-1	Statsråden sa i stad at dette ikke var helt bestemt, men det postsjefen i Østfold sier til avisene, er at den endelige beslutningen er tatt i denne saken. Han begrunner det med at det økonomiske bildet har snudd så raskt at man har vært nødt til å gjøre disse grepene og endringene, og at det er budsjettet for 2002 som er bakgrunnen for det som nå skjer. Vil statsråden se på dette på nytt, slik at innbyggerne får de posttjenestene de har krav på? Statsråden har egentlig svart på det, men jeg ønsker et mer konkret svar.
-1	La meg først si til representanten Ropstad fra Kristelig Folkeparti at jeg er helt enig. Bistand gir gode resultater. Derfor bør bistandsnivået opp. Jeg kan også tilby den politiske alliansen som kan hjelpe Kristelig Folkeparti med dette, for SV og Kristelig Folkeparti er jo de partiene som har stått for dette mest, hardest og tydeligst bestandig. Og det er jo ingen tvil om at hvis dette er viktig for Kristelig Folkeparti, så er det de rød-grønne som kan hjelpe til med det. La dette være et innspill til den interne avklaringen i Kristelig Folkeparti. Så også til Fremskrittspartiet: Det som ofte forsvinner i debatten, er jo at Fremskrittspartiet står for det som internasjonalt i virkeligheten er et ganske høyt bistandsnivå. Jeg vet ikke hva som er på budsjettet i år, men det vil være på rundt 15 mrd. kr. Veldig mange land strever med å komme opp på Fremskrittspartiets bistandsnivå. Derfor er det så rart at Fremskrittspartiet nesten aldri snakker pent om bistanden, forteller om de gode resultatene den fører til, så å si bidrar til å opplyse sine velgere om de flotte resultatene som Fremskrittspartiets 15 mrd. kr på bistandsbudsjettet skal lede til – jeg går ut fra det er derfor man har et så høyt bistandsbudsjett – men alltid kritiserer. Kan vi ikke få høre litt om hvorfor det går framover, og om hvordan bistanden bidrar til dette? Når f.eks. representanten Myhre er i Afrika og reiser i land hvor utdanningsnivået fyker i været, hvor det er enorm økonomisk aktivitet, og hvor man ønsker å investere fordi det går så fort framover og bistanden er en av faktorene til dette, så vær så snill å snakke om det. Når det så gjelder FN, er det klart at ett av dilemmaene for resultatorientering er at mange av FN-organisasjonene er store systemer. Det betyr at de gjør noe bra og noe dårlig. Det er jo ikke annerledes enn for LO og NHO – ingen vil jo si at de organisasjonene bare gjør godt eller bare dårlig. Til og med Fremskrittspartiet, eller et hvilket som helst politisk parti, gjør jo vanligvis noe godt og noe dårlig. Vår oppgave er jo da på en måte å eliminere de dårlige sidene ved disse organisasjonene og fremme de gode. Det kan ikke bety at man enten gir penger til dem eller ikke, men at man gjennom pengebruken bidrar til å forbedre dem. Veldig ofte er bistanden gjennom FN svaret på den samordningen av bistand som utviklingslandene roper etter. Derfor gir jo vi f.eks. nesten all vår utdanningsbistand nå gjennom UNICEF framfor gjennom mange bilaterale programmer. Så til slutt: Jeg føler at denne debatten har avklart at alle partier – jeg vet ikke helt når det gjelder Fremskrittspartiet, men i hvert fall alle andre partier – har en felles plattform. Den går ut på at det går mye framover i verden om dagen. Det er gode resultater, og FN er ikke den eneste, men en viktig faktor som bidrar til det. Det andre er at FN har en utrolig viktig normativ rolle når det gjelder å skape spillereglene for verdenssamfunnet, og det tredje er at Norge skal være en kritisk venn av FN – vi skal være kritiske og kreve resultater, ikke gode intensjoner, men faktiske, leverte resultater. Vi skal kreve mindre byråkrati, og vi skal kreve at FN-organisasjonene ikke dupliserer hverandre, men arbeider for ett FN på landnivå. Og på basis av alt dette vil jeg ta til meg det som er sagt her, at kanskje kan det være ting som svenskene har gjort, som vi kan gjøre bedre. La oss da lære av dem, og uansett, la oss utvikle et bedre samarbeid mellom Norge og Sverige om hele denne politikken.
-1	Jeg tror dette kanskje kan bli et lite tema i morgen også, når statsbudsjettet legges fram. Det er ingen tvil om at skoleskipene gjør en veldig god jobb. De klarer å rekruttere ungdom og gi dem utfordringer som de tidligere kanskje ikke har vært motivert til å ta imot. Jeg håper at vi kan ha et godt finansieringssystem for dette i framtiden. Så håper jeg at den måten å jobbe på i mye større grad også kan være modell for det fylkeskommunale tilbudet og det offentlige skoleverket, for veldig mange elever har behov for en mer praktisk inngang til teori. Jeg tror Dagrun Eriksen er enig med meg i at det sporet som Høyre er på for tiden, nemlig å redusere kravene til teori når det gjelder yrkesfagene, er å undergrave yrkesfagenes status i framtiden. Å sørge for at det finnes bedre, mer varierte og tydeligere yrkesrettede innganger til teorien, er veien å gå. Det er det jeg konsentrerer meg om videre. Vi får komme tilbake til det.
-0	Nei, det gjør jeg ikke. Tvert imot. Og i motsetning til representanten Fossum vil ikke jeg skjære alle kvinner over én kam, men behandle kvinner – og menn – som enkeltmennesker. Når representanten Fossum står på denne talerstolen og snakker om behovet for å føre en politikk som omfatter de fleste grupper, vil jeg stå på denne talerstolen og snakke om en politikk for enkeltmennesket – en politikk som lar hver enkelt person, hver enkelt borger i dette land, selv få ta beslutninger uten at vi skal sitte i denne sal og late som om vi vet bedre. Det er en politikk som også er en god politikk for kvinner. Hvorfor i alle dager er det sånn at samtlige kvinner i dette landet bare skal være opptatt av kulturbruk, eller arbeidsmiljølov eller karensdager, som representanten Fossum fremhevet? Hvorfor i alle dager skal ikke vi som kvinner være like opptatt av at det føres en avgiftspolitikk i dette landet som er slik at de også kunne ha råd til eksempelvis å kjøre rundt i biler som er sikre, når de skal frakte det aller mest dyrebare de har, nemlig barna sine? Med Arbeiderpartiets politikk er jo disse prisgitt å kjøre rundt i bitte små, fæle, usikre biler, og vil i en kollisjonssituasjon aldri klare å komme fra det med livet i behold. Det burde kvinner være like opptatt av som å være opptatt av karensdager. Og kvinner burde være like opptatt som menn av skattelette. Hva er dette for slags påstand, at kvinner ikke er opptatt av skattelette? Jeg personlig er i hvert fall det, men det er mulig at jeg ikke faller inn under kategorien kvinner slik som Grethe Fossum definerer dem. Men igjen, enkeltmennesket og deres rettigheter burde stå i fokus i politikken, ikke gruppetenkningen. Og til slutt: Det er ingen grunn til å ville flytte fra dette landet. Jeg tror vi alle sammen gjerne vil bo her. Men vår jobb er å gjøre det til et enda bedre sted å bo fremfor et verre sted å bo.
-1	På slutten av debatten føler jeg at det igjen er behov for å utfordre statsråden på ting jeg oppfatter at hun uttrykker seg uklart om, og det gjelder desentralisering av makt og reell samordning på lokalt nivå. Jeg har brukt eksempler i dag, men man trenger jo ikke det. Man kan også snakke om det på mer generelt grunnlag. Statsråden er uklar når hun blir spurt om hun mener at det er nødvendig å samordne på tvers av de retningslinjer, lover og regler som gjelder i dag, for det er faktisk nødvendig hvis man skal få gjort noe annet enn det man gjør i dag. Hvis man er bundet av de samme båsene, den samme lovgivningen og de samme retningslinjene, er man altså like langt. Poenget med å samordne på tvers må være at man kan gjøre noe annet enn det man kan gjøre innenfor en sektorisert statsmodell. Og det håper jeg også vil ligge til grunn når man etter hvert – og forhåpentlig raskt – får etablert servicekontormodellen, for den vil kunne tilby svært mange flere tjenester over hele landet på mange spesialiserte felter. Men da må man også ha en mulighet til å se ting på tvers. Så helt til slutt: Av statsrådens svar når det gjaldt den differensierte arbeidsgiveravgiften, hørtes det ut som om hun mente at dette var noe vi faktisk hadde råderett over i Norge. Dessverre er det ikke slik. EFTA-dommen slår fast at dette er regionalpolitikk, og der må vi altså følge EUs regler. Så om vi liker å gi slipp på dette eller ikke, spiller faktisk ikke så stor rolle. Poenget med å stresse dette spørsmålet er å finne ut om Regjeringa har et arbeid i gang for å se om det er mulig å få et alternativt regime opp og stå, om de jobber aktivt i forhold til EU når de nå skal utforme sine regionalpolitiske virkemidler når EU skal utvides østover, eller om det er noe annet utredningsarbeid på gang i Norge for å se om det er andre måter å innrette distriktspolitiske virkemidler på, som vi enten har full råderett over sjøl, eller som kan tenkes å være innenfor det regimet som EØS-avtalen binder oss til. For eksempel kunne det være interessant – jeg gjentar det – å få utredet en utvidet transportstøtteordning for å se om den kunne kompensere for noen av de endringene som vi kan frykte kommer. Det er et ganske vanskelig spørsmål, for vi har jo forskjellig syn på EU. Det hjelper oss ikke stort i denne saken, for her er vi alle bundet av den avtalen som foreligger, og dette kommer uansett hva vi liker. Jeg frykter vel at det heller er mangelen på gode ideer om hvordan vi skal løse dette problemet som gjør at det er så stille, og at man egentlig har litt motstand mot å ta tak i det på en åpen og konstruktiv måte.
-1	Jeg har likevel lyst til å starte med en liten visitt til Fremskrittspartiet og Tybring-Gjedde, for egentlig mener jeg at Fremskrittspartiet burde være glad for, hvis man hadde tatt både hensynet til klimaet og til norsk økonomi på alvor, at jeg brukte såpass mye tid på det som faktisk er den virkelig store utfordringa som vi står overfor framover også i et generasjonsregnskap – eller kanskje ikke minst i et generasjonsregnskap. Til spørsmålet: Jeg har vært veldig tydelig på det i mediene. Hvis Tybring-Gjedde har fulgt med i mediene i den siste tida, tror jeg ikke det kommer som en overraskelse at SVs stortingsgruppe primært hadde ønsket at vi skulle reversere deler av den avgiften som nå blir innført, dvs. den delen som knytter seg til rein biodiesel og høyinnblandet biodiesel. Men vi har hele tida stått på at det er riktig å innføre avgift på den delen som omhandler omsetningspåbudet, for da har vi et annet virkemiddel for å få fase inn biodiesel. Da det ble klart at vi ikke fikk til det, heiv vi oss rundt for å få økt omsetningspåbudet, og det har vi nå fått til.
-0	Det blir litt som keiserens nye klær, med hoffet av rød-grønne politikere som løper rundt omkring og forteller hvor flott og fin den nye motorferdselen i utmark skal bli. Men så sier statsråden i salen i dag at vi egentlig ikke vet hvordan det kommer til å bli, for først skal det ut på høring, og så skal vi ta hensyn til alle innspillene som kommer i høringen. Da begynner jeg virkelig å lure på hva det egentlig er de rød-grønne løper rundt og skryter av skal komme, når statsråden sier at vi skal ta hensyn til de innspillene som kommer. Vi vet allerede at tollvesenet har sagt at det er uaktuelt å få lov til å kjøre der det ikke er en tollstasjon som kan få klarert deg inn til og ut av Norge. Dette kan bli spennende. Så sier man at det er kjempebra at prøveprosjektet skal utvides fra åtte kommuner til 40 kommuner. Spørsmålet er da: Hvilke kommuner skal få lov til å være med? I mitt eget hjemfylke vet jeg om én som får lov til å være med, og det er Vinje, fordi den var med forrige gang – den er en av de åtte kommunene. Det er til og med en SV-ordfører som styrer den kommunen, og han sier at man skal kjøre på, at dette er kjempebra, at det må åpnes for mer motorferdsel i utmark, at flere kommuner bør få lov til å være med, og at kommunene til og med bør få lov til å bestemme det selv – en SV-ordfører, fra de rød-grønne partiene. Jeg registrerer at det er veldig mange rød-grønne politikere som ikke til stede er her, eller som ikke kommer til å ta ordet, men det er mange som må ha en bitter smak i munnen når man i dag skal fatte det vedtaket Stortinget kommer til å fatte. Jeg har oppslag på oppslag med rød-grønne politikere som har sagt at de mener at vi bør tillate at det er kommunene selv som skal få bestemme dette. Alle kommuner bør få muligheten til å bestemme dette. Jeg tror på lokaldemokratiet, jeg tror på lokalpolitikerne, og jeg tror de vet hva som er best. Det er faktisk sånn at hvis de gjør en dårlig jobb og gir for mange scooterløyver, så kan de bli kastet i neste kommunevalg. Det er altså helt opp til hver kommune. Jeg ble oppringt i går av en person som hadde tatt med seg moren sin på over 80 år på snøscootertur. Da hun kom ut og så den fantastiske naturen, da hun så solnedgangen og månen som kom opp, kom tårene fram i øynene hennes. Men det hun var mest bekymret for, var at sønnen hennes kjørte ulovlig, at det hun gjorde faktisk var ulovlig – en 80 år gammel dame var redd fordi det man gjorde, var ulovlig. Men det var en fantastisk opplevelse å få se naturen, å få lov til å komme ut og kjøre på denne måten, og hun ville sannsynligvis aldri ha fått den muligheten hvis det ikke hadde vært for at sønnen valgte å ta henne med ut. Derfor håper jeg virkelig at en del rød-grønne politikere besinner seg og stemmer for det forslaget hvor man vet hva man får, og ikke for det forslaget der man ikke vet hva man får og som skal ut på en ny høring. En prøvetid på 18 år er det vel nesten bare ordningen med arbeidsreiser for funksjonshemmede som har hatt, eller som i hvert fall har vært i nærheten av å ha hatt like lang prøvetid. Heldigvis er det nå blitt en permanent ordning.
-0	Jeg hadde problemer med å få noe konkret og konsist ut av det svaret som representanten Ryan gav meg. Som saksordføreren var inne på, har vi i dag markedsbalanse når det gjelder de fleste tradisjonelle norske matvarer. Det betyr jo at mulighetene for import begrenses. Når da SV i sine merknader i innstillingen poengterer at vi skal ha et solid importvern, og at man skal sikre denne markedsbalansen gjennom spesielle mekanismer, hvordan kan da SV påstå at de skal være solidariske med den tredje verden og åpne for noe særlig import? Hvilke konkrete forslag eller merknader i innstillingen eller i andre innstillinger, f.eks. utenrikskomiteens innstillinger, peker på det? Jeg ber bare om et kort og konsist svar.
-1	De innvendingene André Kvakkestad kom med, er høyst relevante. Hvis man skal gå den veien som jeg ønsker å gå på, og som vi jo har gått et godt stykke på allerede – Norge bidrar i dag i mange konfliktområder med midler som direkte eller indirekte støtter én part, eller i hvert fall støtter demokratisering f.eks. – er det klart at man møter på slike problemer som: Kan vi nok? Kan vi komme til å gjøre feil? Kan vi komme til indirekte å støtte bevegelser som etter hvert utvikler seg i en retning vi ikke ønsker? Alle disse innvendingene er høyst relevante. Men det er en vei vi allerede går på, og det er en vei som fordrer at man har kunnskap om de konfliktområdene man engasjerer seg i. Men etter mitt skjønn er det den eneste mulige veien å gå hvis man ønsker å bidra til å hindre at krig oppstår, til å dempe krig når den har oppstått, til å megle og avslutte krig og til å styrke demokratiet. Når Norge på mange indirekte vis f.eks. støtter den burmesiske opposisjonen, tar vi stilling til den – vi mener det er nødvendig med en dialog mellom den burmesiske opposisjonen og militærdiktaturet i Burma. Vi er ikke helt nøytrale og sier at det er det samme hvem som styrer i Burma, det har ikke vi noen forutsetninger for å bedømme. Vi sier at vi støtter opposisjonen, vi ønsker at de overtar makten i landet, eller, aller helst, at vi får en dialog mellom opposisjonen og regjeringen, som til sjuende og sist kan skape fred og dermed utvikling. Jeg ser ikke noe alternativ til å gå en slik vei, men jeg er enig i at det er mange innvendinger mot det. Men den sterkeste innvendingen mot Fremskrittspartiet og Kvakkestads syn er at hvis man ikke gjør noe for å hindre at konflikt oppstår, ikke gjør noe for å bidra til demokrati, sitter vi etterpå igjen med en kolossal regning i form av internasjonal uorden, krig og ødeleggelser, og for den del med en situasjon hvor norske skattebetaleres midler, etter Fremskrittspartiets mening, skal settes inn for å rydde opp militært når krigen bare har blitt stor nok.
-1	Jeg vil gjerne stille statsråd Restad et spørsmål. Statsrådene Arnstad og Restad har gjentatte ganger nå måttet svare for den passivitet som Regjeringen har. I en situasjon der det meste er utrygt – og det har man rett i – må en regjering være offensiv og ikke passiv i forhold til å møte situasjonen. Statsbudsjettet ble strammet inn altfor mye – det sier Siv Jensen i dagens tabloidaviser. Og når Siv Jensen sier det, skulle man kanskje også tenke i Finansdepartementet, for innstrammingen har faktisk bidratt til at en del aktivitet som ellers ville ha vært der, reduseres. Det gjelder barnehagene, det gjelder bygg- og anleggsbransjen, det gjelder i kommunene og ikke minst de store ringvirkningene det får. Så stilte jeg i stad statsråd Restad spørsmål om lønnsoppgjøret og hvilken innretning departementet ønsker å ha på det. Derfor er det viktig å avklare særlig to forhold. Det ene er Regjeringens forhold til etter- og videreutdanningsreformen, som Restad ikke svarte på i stad, og det andre er hvordan statsråden skal sikre at lederlønningene blir moderate, sånn at man gir et signal til vanlige arbeidsfolk om at det skal være et moderat oppgjør.
-1	I utgangspunktet er det all right å ha en runde som dette om bilavgiftssystemet nå på vårparten, rett og slett fordi dette er noe vi fra regjeringshold har sagt at vi kommer til å komme tilbake til i budsjettet for 2007. Da er det all right å få en runde der vi får høre hva opposisjonspartiene mener om saken, og man har muligheten til å komme med noen ordentlige innspill. Det finnes mange måter å gi den typen innspill på, men det er all right å ha en debatt også her i salen. Men i Soria Moria-erklæringen har vi selvfølgelig sagt veldig klart ifra at dette ikke er noe vi kommer til å bruke penger på. Dette er ikke prioritert. Å gi skattelette på dette området er ikke noe vi prioriterer, rett og slett fordi vi – i motsetning til Fremskrittspartiet, som bare vil bruke mer penger fra oljefondet for å finansiere dette – har behov for de pengene til å satse på fellesskap, skole, velferd og omsorg. Jeg er veldig spent på, og gleder meg til å se til høsten hvilke områder det er Høyre vil kutte i for å sørge for å finansiere en nedgang i avgiftene på biler. La oss gå videre til det som er det sentrale, nemlig hvordan vi kan få en mer miljøvennlig og sikker bilpark. Der kommer Høyre med innspill om at det sentrale her blir å få en CO2-komponent inn i engangsavgiften. Det sier vi fra regjeringshold er noe vi jobber med. Dette kommer vi til å få til, og Torgeir Micaelsen var også inne på dette i sitt innlegg. Jeg føler at innspillet fra Høyre, som de har brukt fire år i regjering på å jobbe med, i hvert fall er noe vi fra regjeringshold nå kommer til å gjennomføre. Den andre biten – og der føler jeg behov for å arrestere Høyres representant, Peter Skovholt Gitmark – går på bilenes sikkerhet. I Soria Moria-erklæringen sier vi at vi er for sikrere biler. Vi kommer til å jobbe for å omlegge avgiftssystemet sånn at vi også legger til rette for sikrere biler. Og så sies det at da må vi ha mye tyngre biler. La meg få problematisere det litt: Det er i utgangspunktet sånn at det er sikrere å sitte i en tung bil enn i en lett bil. Men det er ikke spesielt mye sikrere å bli påkjørt av en tung bil enn av en lett bil, og det er mange grunner til det. Normalt sett vil en tung bil trenge lengre bremselengde bl.a., på grunn av at den er tyngre. Elementære naturlover tilsier da at det tar lengre tid å bremse. Samtidig vil det være sånn at dersom man kolliderer med en lett bil, vil den andre bilen i utgangspunktet få større matrielle skader. Det vi vet, er at når det gjelder biler fra år 2000 og oppover, er omtrent alle gode og trygge biler, for det skjedde noen kvantesprang som førte til dette. Det er ingen tvil om at stålet i bilene har ført til sikre biler. Men hvis man snakker med bilprodusentbransjen og bilimportørene, sier de at det er fullt mulig å få sikre biler på under ett tonn. Og noe av grunnen til at bilene er blitt tyngre, er utvilsomt at man også har satset mer på komfort – større seter, tyngre seter, osv., som gjør at bilene er blitt tyngre, som altså i utgangspunktet utgjør en større fare for andre trafikanter. Men vi mener at det må være mulig å gå noen runder og ta noen ordentlige diskusjoner på dette som går på bilenes vekt, og som gjør at vi kan klare å få på plass sikre biler. Det er ingen tvil om at barnefamilier investerer i sikkerhet i sin egen bil. Det er ingen tvil om at sikkerhet er noe av det som folk i Norge ser etter når de vurderer å kjøpe egen bil. Det siste jeg tenkte jeg skulle ta opp her, er dette som går på vrakpant, som kommer fra Fremskrittspartiets side, og som de foreslår å øke. Jeg tror ikke at det er det som er det vesentlige og avgjørende tiltaket for å få en yngre bilpark. Vi hadde et slikt forsøk med en høyere vrakpant ett år. Det bidrog noe til å redusere bilparken det året, og det førte til at det ble en massiv innlevering av biler før årsskiftet, men man fikk igjen en nedgang i innlevering av biler året etter at ordningen var inne. Det betyr i så fall at Fremskrittspartiet må ønske en vesentlig høyere vrakpant over tid, og det koster jo som kjent penger. Men vi vet at hovedgrunnen til at biler leveres inn, er at de ikke tilfredsstiller EØS-kontrollen. Det at vi har fått på plass en EØS-kontroll, som faktisk stiller strenge krav til at bilen er i god stand, er det som avgjør når folk leverer inn den bilen de har. Derfor synes ikke jeg i utgangspunktet at vrakpantforslaget fra Fremskrittspartiet er et godt forslag. Men vi kommer tilbake til en bredere debatt til høsten.
-0	Dagens behandling av revidert statsbudsjett skulle ha vært en viktig etappe for å bekjempe den sterkt voksende arbeidsledigheten her i landet. Jeg tror veldig mange trodde på Regjeringen da den i januar sa at man skulle benytte alle de virkemidler som var nødvendig. Den 26. januar kom en tiltakspakke. Som vi alle vet, ble den behandlet og fikk enstemmig tilslutning i Stortinget. Men siden har det vært ganske stille når vi tenker på tiltaksfronten. De aller fleste trodde vel at Regjeringen i revidert skulle benytte muligheten til å komme med de tiltakene som etterlyses. Men så feil kan man altså ta. Vi hadde for noen dager siden en debatt i Odelstinget om endringer i skatte- og avgiftslovgivningen. Skatteendringene var, stort sett, teknikk og null politikk. De finanspolitiske tiltakene som vi behandler her i dag, er også stort sett teknikk. På mange områder er det dessverre også lite politikk. Jeg konstaterer at den rød-grønne regjeringen har framlagt et revidert budsjett som nærmest er kjemisk fritt for politikk. Utgifter som uansett ville ha kommet på statsbudsjettet, dekker man inn under påskudd av at dette er en satsing. Samtidig ignorerer man at det er samfunnsområder som mangler ressurser. Regjeringen viser tydelige tegn på at den kun et par måneder før valget stort sett har resignert, slik jeg ser det. Dette er kanskje Regjeringens måte å si at man ønsker avløsning på – hva vet jeg. Dette er siste mulighet for dagens regjering til å komme med konkrete tiltak mot finanskrisen. Den muligheten velger man ikke å bruke. Men Fremskrittspartiet velger å bruke denne muligheten. Derfor fremmer vi forslag i revidert som tilsvarer en pakke på ca. 15 milliarder kr, hvorav halvparten er skatte- og avgiftslettelser. Den andre halvparten gjelder konkrete forslag for å styrke områder der det er høyst nødvendig, og tiltak rettet mot å bekjempe økt arbeidsledighet. Mens Regjeringen er helt allergisk mot å bruke skattevirkemidlene for å bidra til å motvirke finanskrisen, ønsker Fremskrittspartiet å bruke hele verktøykassen. Kampen mot den voksende arbeidsledigheten må ha førsteprioritet. Da burde ikke ideologiske skylapper være til hinder for å fremme fornuftige tiltak. Fremskrittspartiet velger å gi lønnsmottakere og pensjonister en skattelettelse på 5 milliarder kr. Dette vil bidra til å bedre kjøpekraften for innbyggerne, og dette igjen vil slå positivt ut for detaljhandel, handels- og servicenæringer, norsk reiseliv og en rekke andre sektorer. Videre fremmer Fremskrittspartiet forslag om et eget skattefradrag for oppussing og enøktiltak i hjemmet. Dette vil bidra til at flere får råd til nødvendig oppussing. Spesielt små håndverksbedrifter ville nok ha merket positive virkninger av et slikt tiltak. Vi foreslår at arbeidsgiveravgiften for seniorer kuttes, og at den samme avgiften fjernes for lærlinger. Dette vil bidra til å trygge arbeidsplassene for disse gruppene, som ellers i nedgangstider kan oppleve å miste jobben. Så benytter vi oss også av avskrivningsreglene slik at det vil komme næringslivet til gode – og vi fremmer forslag på det området. Våre tiltak vil i stor grad virke veldig positivt for landets små og mellomstore bedrifter, som har ca. 1 million arbeidstakere. Fremskrittspartiets forslag i revidert gjelder ikke bare skatte- og avgiftsreduksjoner. På enkelte områder velger vi å styrke budsjettet. I den situasjonen landet nå befinner seg i, vil det være fornuftig å bruke noe mer midler til investeringer på områder hvor det er ledig kapasitet, f.eks. innenfor anleggsbransjen. Fremskrittspartiet foreslår derfor 2,5 milliarder kr mer til utbygging av fylkesveier og riks- og stamveier. I tillegg vil man med fornuftige investeringer på veisektoren sørge for mer effektivitet for næringslivet og for innbyggerne – og redusere omfanget av skader. Dette vil være meget positivt. Regjeringens egne forslag på dette området i revidert er ingen satsing – samferdselsprioriteringer er jo fraværende. Det er ingen grunn til å forvente at man vil iverksette de gode tiltak som ligger i Nasjonal transportplan. Hvis man hadde fulgt Fremskrittspartiets forslag her i dag, hadde man umiddelbart fått satt i gang med viktig utbygging på samferdselssiden. Mange som venter på behandling ved norske sykehus, fortjener at tiltak iverksettes nå. Dagens regjering har hatt ansvaret i fire år. Helsekøene vokser. De økonomiske utfordringene for våre helseforetak bare forsterker seg – og er på ingen måte løst. Fremskrittspartiet er opptatt av å sikre de regionale helseforetakene tilstrekkelig med midler, slik at vi får en styrking av pasienttilbudet – framfor den svekkelsen vi ser i dag. Vi er skuffet over Regjeringens manglende handlekraft på dette området. Vi lytter til de signalene som nå kommer, om stadige kutt, nedskjæringer, økte ventetider og lengre ventelister. De som blir skadelidende, er pasientene. Fremskrittspartiets forslag går derfor ut på at vi bevilger 1,6 milliarder kr mer til helseforetakene i revidert budsjett. Fremskrittspartiet mener også at det er et akutt behov for å bedre kvaliteten på og omfanget av eldreomsorgstjenestene i landet. Fremskrittspartiet vil derfor foreslå at eldreomsorgen styrkes med 1 milliard kr i annet halvår. For å sikre at disse midlene går til å forbedre eldreomsorgen innenfor det nåværende system, foreslår vi at disse midlene øremerkes til å øke bemanningen innenfor pleie- og omsorgssektoren. Vi har i dag en justissektor preget av for lite synlig politi, for lav etterforsknings- og oppklaringsandel, for lang reaksjonstid, for mange ubesatte politistillinger og manglende budsjetter for investeringer innad i politiet. Resultatet av dette er at vi får et offentlig rom med tiltagende utrygghet – som følge av organisert gjengkriminalitet, blind vold, voldtekter, åpenlys ulovlig aktivitet, som f.eks. narkotikaomsetning, og synlig forfall, som tagging og tilgrising. Folk opplever en tiltagende utrygghet i hverdagen når politiet ikke strekker til, noe en slik viktig samfunnsinstitusjon bør. Politiet i Oslo har et særlig krevende kriminalitetsbilde å forholde seg til. Slik situasjonen er nå, ser vi en utvikling som går i stikk motsatt retning av det å bygge et tryggere samfunn og et mer synlig og tilstedeværende politi. Derfor vil Fremskrittspartiet at politiet styrkes ytterligere. Vi fremmer konkrete forslag om dette i revidert, for å rette opp den akutte situasjonen. I en situasjon med sterkt voksende arbeidsledighet og økonomisk nedgang, må en økt satsing på utdanningsområdet være fornuftig. Våre universiteter og høyere utdanningsinstitusjoner har mulighet til å gi et utvidet tilbud – hvis de økonomiske midlene kommer på plass. Dette vil være med på å ruste opp Norge, med tanke på framtiden. Investering i utdannelse er nettopp en investering, og selv om Regjeringen gjør noe på dette området, gjøres det – etter vår oppfatning – langt fra nok. Fremskrittspartiet fremmer et konkret forslag om mer penger til flere studieplasser, og vi styrker også kommunene med øremerkede midler til grunnskoleutdanningen. La meg også komme med et hjertesukk nå – jeg har gjort det under behandlingen av statsbudsjettet og av revidert de siste tre årene. Igjen opplever vi at regjeringspartiene i innstillingen i realiteten ikke endrer Regjeringens forslag – det er kanskje ikke overraskende. Men problemet er at gode innspill fra organisasjoner og næringsliv, bl.a. under finanskomiteens høringer, ikke får noe gehør. For Fremskrittspartiet er det i hvert fall viktig å ta innspill på alvor, og vi har med vårt framlegg i revidert gjort nettopp det. Helt avslutningsvis: Dette er denne finanskomiteens siste debatt i denne perioden. Til tross for mange debatter der vi har hatt stor politisk uenighet i de konkrete sakene – det kommer sikkert også dagens debatt til å vise – vil jeg allikevel få takke komiteens medlemmer for fire flotte år i komiteen. Jeg vil takke hver og en for gode diskusjoner og godt arbeid, og spesielt retter jeg en stor takk til komiteens leder, som på en utmerket måte har ledet komiteens forhandlinger. Jeg har også lyst til å rette en takk til Finansdepartementet, som gjentatte ganger har måttet svare på meget gode spørsmål fra Fremskrittspartiets representanter. Hvor mange årsverk som går med til å besvare våre spørsmål, aner jeg ikke, men jeg retter en stor takk til dem som bidrar også med den delen av det demokratiske spillet og jobben som der gjøres. Jeg tar med dette opp de forslagene Fremskrittspartiet fremmer i innstillingen, og de som er omdelt i salen, enten alene eller sammen med andre.
-0	I Arbeidarpartiet sitt alternative statsbudsjett er det føreslått skatte- og avgiftsaukar på eit tosifra milliardbeløp. Òg dei med lågast inntekt, som sit nedst ved bordet, skal påleggjast å betale meir inntektsskatt til verdas rikaste stat. I tillegg aukar veldig mange avgifter: Bensin- og dieselavgifta aukar, campingvogner blir dyrare, motorsyklar blir dyrare, snøskuterar blir dyrare, dei fleste bilar blir dyrare, mineralolje blir dyrare, avgift på diesel blir dyrare, påhengsmotorar blir dyrare, alkoholavgiftene aukar, tobakksavgiftene aukar, og òg avgifta på alkoholfrie drikkevarer aukar med 5 pst. Det vil sjølvsagt gå hardast ut over dei som har minst å rutte med i utgangspunktet. Men éi avgift er ikkje gjeninnført, arveavgifta. Mitt spørsmål til representanten Marthinsen er: Kvifor er ikkje arveavgifta gjeninnført?
-0	Når det gjelder synspunktene på opportunisme, skjønner jeg at det kommer fra en ekspert på området. Vi er for delingstallet, fordi vi også går inn for en meget aktiv seniorpolitikk. Vi ønsker å legge forholdene til rette for at de veldig mange som har lyst til å arbeide videre etter at de når en pensjonsalder, skal få adgang til å gjøre det. I dag er det mange stengsler for det, fordi vi har en altfor dårlig seniorpolitikk. Jeg er sikker på at Kristin Halvorsen og jeg, som skal diskutere dette i Klingenberg kino kl. 14 i ettermiddag, vil være enige om at behovet for en mye bedre seniorpolitikk er til stede. Da vil jo folk kunne arbeide noen år videre utover pensjonsalder, og da vil de få en like god pensjon som før. Dette er en objektiv ting, at vi mennesker lever lenger, og vi er faktisk friskere lenger også. Det er helt naturlig at vi da prøver å justere, at vi ikke får automatisk bare lengre pensjonsperiode, men får en lengre arbeidsperiode. Det er det faktisk mange i Fremskrittspartiet som synes er fornuftig, og dette er en objektiv greie. Nå vet vi jo etter dette med 6-timersdagen at Sosialistisk Venstreparti egentlig vel ikke liker at folk jobber i det hele tatt. Jeg skjønner ikke hvorfor man ikke går ned til en 3-timersdag istedenfor bare 6 timer, for man liker jo ikke jobbing!
-0	Først til hastigheten i behandlingen. Det er ingen hjemmel i forretningsordenen for at Presidentskapet kan utsette behandlingen av en referatsak fordi en forslagsstiller er uenig i Presidentskapets forslag til behandlingsmåte. Det er ikke noen hjemmel for det. Presidentskapet har, når forslaget er fremlagt for Stortinget, en plikt til å innstille til referatsaksbehandling og hvordan det forslaget skal behandles. Vi har hittil vist stor tålmodighet med Presidentskapet, idet forslag som er innlevert av stortingsrepresentanter, får sin behandling på Presidentskapets vanlige torsdagsmøte etter at forslaget innlevert. Vi har til og med mange ganger akseptert at det har tatt litt over en uke fra Presidentskapet har ferdigbehandlet sin innstilling til behandlingsmåte. Nå har det gått fire uker. Uansett hva en forslagsstiller underhånden måtte mene, er det ikke noen unnskyldning for Presidentskapet for å la være å gjøre jobben sin. Den diskusjonen skal vi i tilfelle ta her i salen, fordi Presidentskapet har innstillende myndighet og ikke avgjørelsesmyndighet. Presidenten sier at jeg var gjort «oppmerksom på» osv. Jeg har sagt at jeg er uenig i Presidentskapets vurdering her. Det er ikke slik at det bare er én eneste sannhet om hva Stortinget kan gjøre, ikke kan gjøre, skal gjøre eller bør gjøre. Det kan være ulike oppfatninger, og da får det komme frem gjennom votering i salen. Det er ikke slik at fordi man eventuelt er uenig, kan Presidentskapet la være å føre saken opp til behandling som referatsak. Den 13. februar ble forslaget innlevert, og i dag er det 13. mars. Regjeringen leverte inn et forslag i dag morges, St.prp. nr. 45 for 2001-2001, og det står til referatsaksbehandling nå. Det er det jeg mener når jeg snakker om forskjellsbehandling. Jeg leverte et forslag i dag morges. Jeg bad eksplisitt presidenten om å utvirke at det ble behandlet som referatsak så fort som overhodet mulig, på grunn av forslagets ordlyd. Det står ikke til behandling her. Hvordan kan Presidentskapet ha fattet vedtak om innstilling av en sak fra Regjeringen i dag morges og ikke når det gjelder et forslag fra en representant? Det er en forskjellsbehandling som ikke er hjemlet noe sted, og som jeg tillater meg å påtale. Det er når forslag eventuelt kommer til votering, at man kan si at det ikke kan tas til behandling. Og jeg har varslet Presidentskapet. Når stortingspresidenten først begynner å gi opplysninger om underhåndenkontakt, som ikke har noe å gjøre med å få brakt saken frem i dette møtet, vil jeg si at jeg har vært innstilt på å gjøre flere av de tingene som jeg er blitt anmodet om. Det har ikke vært godt nok for Presidentskapet. Jeg har varslet at hvis det var et problem med ordlyden i forslaget, kunne vi endre det i forbindelse med komitebehandlingen, slik at det ikke ville kommet til votering. Jeg har varslet alle disse tingene. Her er det Presidentskapet som har ridd sine kjepphester istedenfor å vise smidighet. Og det er aldeles ikke slik som presidenten sier, at jeg er gjort oppmerksom på at Stortinget er forhindret fra å vedta det som står i dette vedtaket. Jeg tror jeg skal finne ganske mange eksempler på at det er Regjeringen som gjennomfører ting etter lover, men hvor Stortinget ikke bare har rettslig posisjon, men faktisk også parlamentarisk myndighet. Det vanlige i denne sal er at Stortinget utøver parlamentarisk myndighet overfor Regjeringen. Jeg fastholder mitt forslag.
-0	Jeg registrerer at det i store deler av debatten her i dag, og også gjennom presse og media, er blitt framstilt som at Fremskrittspartiet bruker kulturmeldingen til å framheve et fremmedkulturelt-fiendtlig syn. Det gjør meg trist. For det skulle vært interessant å lage en kvalitetssikring over hvilke parti som har størst åpenhet i forhold til å møte andre impulser. Det kunne også vært interessant å få kvalitetssikret hvem som er mest åpne i forhold til å møte andre kulturer, og gjennom det vise sitt sanne menneskesyn. I stedet for å gjøre som Fremskrittspartiet, som er ærlige og redelige, bruker altså andre store ressurser på å angripe Fremskrittspartiet og gjennom det skjule sin egen agenda. Det at vi skal være åpne for andre impulser, betyr ikke nødvendigvis at vi gjennom politiske grep skal framheve enkelte kulturer. Det står Fremskrittspartiet fast på, og det vil vi stå fast på. Fremskrittspartiet er også forpliktet gjennom sin ideologi og sitt program, som tilkjennegir troen på og respekten for at det enkelte mennesket kan ta vare på sin egenart, og retten til å bestemme over sitt eget liv, uten at politikere her i huset skal gå inn og dirigere det. Det står Fremskrittspartiet fast på. Fremskrittspartiet er også forpliktet gjennom sin ideologi og sitt program til å bygge sine politiske vedtak på norsk grunnlov, på norsk og vestlig tradisjon, og å beskytte kulturarven. Det burde ikke være overraskende for noen i denne salen. Det burde heller ikke overraske noen i denne salen at for Fremskrittspartiet er det meget viktig å ta avstand fra forskjellsbehandling av mennesker basert på rase, kjønn, religion og etnisk opphav. Det kan være kvotering mellom kjønn, det kan være å bruke ekstra ressurser på grunn av etnisk opprinnelse, det kan være å bruke ekstra ressurser fordi man har en annen religiøs overbevisning. Vi nekter å prioritere på den måten som flertallet i denne salen gjør, for det vil på sikt skape konflikter. Det vil Fremskrittspartiet ikke gjøre. Nå er jeg nødt til å tegne meg for et nytt treminutters innlegg, for egentlig skulle jeg snakke om Rock City Namsos.
-1	Det er sagt at dette er et historisk budsjettforlik, fordi erkefiendene Arbeiderpartiet og Høyre har inngått budsjettforlik og blitt enige om et budsjett som er så akseptabelt for Arbeiderpartiet at de kan stemme subsidiært for det ved møteslutt i dag. I SV har vi prøvd å forholde oss til denne situasjonen saklig og ryddig. Vi ser at Arbeiderpartiet har endret budsjettet i riktig retning på en del vesentlige områder. Samtidig er det slik at det som står igjen når det gjelder økte egenandeler for en del utsatte grupper, er endringer fra i år til neste år som ikke SV kunne ha gått for. Det gjelder egenandeler f.eks. for dem som vi klarte å få til et løft for i forbindelse med bostøtte etter at de fikk enorme strømregninger i våres, og det gjelder f.eks. stønadsordninger for enslige forsørgere. Det er også slik at dette forliket inneholder kutt på en del vesentlige og viktige miljøområder som går motsatt vei av det som SV ville ha gått for. Men vi har ikke ropt og skreket og sagt at nå ser vi den nye storkoalisjonen i norsk politikk og tror at et ekteskap mellom Høyre og Arbeiderpartiet har kommet for å bli. Vi ser på dette som et hvileskjær, som å trå vannet i en stortingsperiode der Høyre har dominert budsjettet både første året og andre året, ikke i like stor grad dette tredje året, men som Sem-erklæringen kommer til å prege også det fjerde året. Det er altså et hvileskjær i et stort Høyre-prosjekt. Derfor har vi sagt at dette er sparkling i en situasjon der man trenger hammer og sag. Det er jo fristende noen ganger å sparkle dårlig treverk når en ser at det ser dårlig ut, mens det vi vet gjelder for framtiden, er å bruke litt kraftigere redskap og få ordnet det en gang for alle. Det holder en stund, men det er kortsiktig moro. Derfor trenger denne Regjeringen en helt annen politisk utfordring. Høyre-politikken trenger et klart alternativ, og den trenger noe annet enn en ny eventuell mindretallsregjering som kan baute seg fram fra uke til uke. Den trenger et fast flertall som kan ta noen store solidariske grep for fellesskapet, som kan vare en hel stortingsperiode. Man ruster ikke opp et kunnskapssamfunn etter innfallsmetoden og ved å endre et budsjett fra halvår til halvår. Man bekjemper ikke forskjeller i et av verdens rikeste land ved å øke egenandeler det ene halvåret og redusere noen av dem igjen det neste, og ved å gi ut gigantiske skatteletter det ene halvåret og legge seg litt på hvil det neste. Da må man drive en systematisk omfordelingspolitikk. Man slåss heller ikke mot arbeidsløsheten gjennom å kjøre en så uforutsigbar politikk overfor næringslivet at de ikke vet hva de skal forholde seg til. Denne rekken kunne jeg gjort mye, mye lengre. Det SV nå ser for seg som vår jobb i norsk politikk, er å mobilisere fram mot stortingsvalget i 2005 på den måten at vi gjerne vil oppnå flertall for vår politikk underveis, og med det meget klare mål at vi gjerne vil invitere folk flest til å være med på et politisk prosjekt som er større enn summen av endringen på de enkelte kapitler og poster i forbindelse med et statsbudsjett, som er et stort, solidarisk prosjekt, en dugnad for solidaritet og fellesskap. Det er én sak som kan stenge for en slik mobilisering. Det er hvis ja-siden i Arbeiderpartiet mener at EU-saken er den viktigste saken i vår tid, og at en ny omkamp om norsk EU-medlemskap haster mer enn alle andre saker og mer enn et nytt flertall i 2005. Det er ikke fordi SV ikke har respekt for at flertallet i Arbeiderpartiet har et annet EU-syn enn oss, men det er fordi vi ikke har noen tro på at man klarer å mobilisere fram mot et nytt, stort fellesskapsprosjekt hvis deler av en slik allianse, nemlig Arbeiderpartiet, skal stå arm i arm med høyresiden annenhver dag og argumentere for et norsk EU-medlemskap. I norsk politisk debatt har EU-kampen en klar høyre-/venstreakse. Vi skal ikke undervurdere hva slags motkrefter man står overfor dersom vi skulle klare å få til et romslig, frodig, solidarisk prosjekt fram mot neste stortingsvalg. Det vil være mange som ser sine egne interesser truet av det. Ved høstens valg gjorde SV sitt beste valg noensinne. Vi mobiliserer mange på grunn av verdier. Vi mobiliserer mange på grunn av et klart ønske om mer mål og mening i politikken. Mange sier at i en situasjon hvor markedet skifter så raskt og hvor internasjonal økonomi kan herje med arbeidsplasser fra dag til dag, kan vi ikke ha en politikk som også flyter for vær og vind. Da må man ha en politikk som sier: Vi ønsker å oppnå noen helt klare prosjekter og mål, og vi ønsker å styre etter dem, og det skal vare i fire år. La meg derfor komme med noen overskrifter om hva en slik politikk burde inneholde. For det første: Staten i Norge eier mye rundt omkring i mange bedrifter og viktige deler av norsk infrastruktur, men vi har i altfor liten grad mål og mening med hva man skal bruke det statlige eierskapet til. Et eksempel som omtales i finansinnstillingen, er situasjonen i Årdal og Høyanger. Staten eier 44 pst. i Norsk Hydro. Norsk Hydro mener at de ikke skal fortsette å investere i disse industrisamfunnene, fordi det ikke hører hjemme i deres framtidige strategi for selskapet – ikke fordi det er ulønnsomme investeringer, men fordi det ikke er som et ledd i deres strategi. I SV mener vi ikke at Stortinget kan opptre som styre i Norsk Hydro eller gripe direkte inn og gjøre om beslutninger som styret i Norsk Hydro fatter, men vi mener at staten som eier frasier seg den makt og myndighet som ligger i eierskapet, hvis man ikke er med og har en strategi for hvordan man ønsker å bruke det eierskapet, og har klare signaler overfor de styrene som da skal gjøre jobben på vegne av eierne. En slik politikk og en slik debatt må vi ha. Det er på den måten, i kompromisset mellom kapital og styring, at Norge er bygd. Det er dette kompromisset som vi selv også må tufte framtiden på. For det andre må næringslivet vite hva de skal forholde seg til av rammebetingelser. Det er veldig uforutsigbart når verkstedindustrien f.eks. igjen opplever forslag til endringer i permitteringsloven i en situasjon hvor de mangler ordrer, og hvor de sliter med å holde på kompetansen, og man på grunn av endringer i permitteringsloven tvinges til å si opp folk istedenfor å kunne holde på den arbeidskraften i håp om at det vil komme bedre tider. Nå varsler finansministeren at han har håp om at bedre tider kommer. Da er det bakvendt at man skal tvinge bedrifter til å foreta slike disponeringer i forhold til sin arbeidskraft at man sender folk ut i arbeidsløshet, eventuelt tvinger folk til å flytte, og at bedriftene ikke er i stand til å ta nye ordrer. Det samme vil gjelde dersom det er store svingninger i andre rammebetingelser eller i pengepolitikken, som i fjor sommer tok kverken på en del industriarbeidsplasser. Det tredje punktet er det som dreier seg om kommuner og velferd. Her har kommunalminister Erna Solberg sluppet katta ut av sekken, for hun regner dette som et unntaksår for den privatisering og den konkurranseutsetting som Høyre mener er nødvendig i Kommune-Norge. Der må vi jo bestemme oss. På morgenen i dag lyste finansministeren mot meg på trappen min med: Fru Halvorsen, kom deg ut, bruk kredittkortet, kjøp, gå berserk i julehandelen, redd nasjonen! Ja vel, jeg er ikke så vanskelig å be, men det er vel ikke akkurat det som er den største og viktigste oppgaven i norsk politikk akkurat nå. Det er jo en større og viktigere oppgave å kunne holde de løftene som veldig mange kommer med overfor alle de ungene som har hverdagen sin i skolen, og de lærerne og de foreldrene som er opptatt av det. Og da må de satse på kommunene – ikke bare som et hvileskjær innimellom all Høyre-politikken – da må vi si at dette mener vi er viktig, fordi vi har slåss for fellesskapsløsninger, som alle, også de som egentlig har penger til å kjøpe seg noe annet, skal slutte opp om, og fordi det skal lyse sånn at vi virkelig ser hva vi satser på for framtiden. Det fjerde er det som dreier seg om samarbeid mellom partene i arbeidslivet. Når denne regjeringen setter ned et utvalg som skal vurdere hvordan midlertidige ansettelser skal fungere for framtiden, og så i siste sving, i det øyeblikket dette utvalget er i ferd med å legge siste hånd på verket, sier at nei, vi har tenkt å endre det uansett, bare sitt der og diskuter, dere, men vi har bestemt oss, da tar man ikke partene i arbeidslivet på alvor. En viktig grunn til at Norge har vært en velferdsstat, er at man har klart dette samarbeidet mellom en aktiv stat og partene i arbeidslivet, og at folk har tatt ansvar sammen. Min liste er mye lengre enn dette. For eksempel tror vi på en renessanse for miljøpolitikken. Vi tror at veldig mye av det vi har behov for framover, er en annen innsats for ny fornybar energi og for å utnytte den elektrisiteten vi har, på en slik måte at folk ikke får gigantiske overraskelser når strømregningen kommer, og slik at vi kan skaffe industrien ny kraft. Fordeling, internasjonal politikk, hele skole- og utdanningssamfunnet på samme vis. Vi ønsker å invitere folk til å være med på å diskutere denne visjonen, diskutere det som kan være en ny politisk oppvåkning, som alternativet til en høyredominert regjering, ledet av Kristelig Folkeparti.
-1	Ein viktig kritikk av denne planen er at han har eit for snevert syn på vitskapen. Mitt spørsmål til representanten er: Kva for rolle har humanistisk forsking i møte med dei menneskeskapte klimaendringane i Framstegspartiet si verd?
-1	La meg presisere med en eneste gang at matematikk er både et praktisk og et teoretisk fag. Men veldig mange elever som har sperrer i forhold til matematikk – dette er et fag der vi har store utfordringer – ser det som et altfor teoretisk og fjernt fag. De gode mattelærerne, som virkelig klarer å engasjere barn og ungdom og få opp selvtilliten deres i matematikk, starter med å vise hvor mye matematikk det er rundt dem overalt. Jeg har flere ganger spurt Høyre om det er sånn at man ønsker å gjeninnføre kursplaner og nivådeling fra ungdomsskolen av. Jeg får ikke noe svar. Det er et meget dårlig forslag, et veldig lite forskningsbasert standpunkt å ha. Jeg er veldig overrasket hvis dét er Høyres nye kunnskapspolitikk. Derfra til å si at vi må ha mer variert og mer tilpasset matematikkopplæring og fokusere på at man skal ha basiskunnskaper fordi det er viktig å ha og å bygge videre på, er en annen sak.
-0	Jeg må bare konstatere at jeg er sterkt uenig med finansministeren. Det må da være klinkende klart at hvis avgiftene er på det samme nivået, og Regjeringen og næringsvennlige Høyre ikke følger opp med det samme avgiftsnivået som nabolandene har, får vi en negativ konkurransevridning, i norsk disfavør, og det vil selvfølgelig bety at vi taper mange industriarbeidsplasser. Jeg vil minne om at vi har mistet 21 000 industriarbeidsplasser – det er nesten norgeshistoriens største industridød – fra tredje kvartal i fjor til tredje kvartal i inneværende år. Så det finansministeren bidrar til, er å fase ut nye deler av norsk industri, i dette tilfellet bryggerinæringen.
-1	Jeg er selvsagt helt enig med utenriksministeren i at det ikke er snakk om å boikotte Tyrkia eller så å si støte dem ut av det vestlige samarbeid, men om en dialog og et press på Tyrkia. Og da mener jeg NATO er særlig velegnet av flere grunner, delvis fordi Tyrkia selv legger så stor vekt på NATO og de tunge vestlige institusjonene, men også fordi dette dreier seg om NATOs eget moralske grunnlag. Foran det strategiske konsept og drøftingene i Washington er det jo fra amerikansk side krav om at NATO skal være en organisasjon som forsvarer demokratiet over hele kloden. Hvordan skal man på noenlunde trygt moralsk grunnlag kunne gjøre det, i det hele tatt diskutere å gjøre det, så lenge man i sine egne rekker har et land som eklatant bryter helt opplagte ting, som krav om advokat, krav om å velge sin egen advokat, krav om internasjonale observatører ved rettssaker etc.? Derfor vil jeg gjenta spørsmålet om ikke nettopp NATO er stedet for nå å legge tydeligere press på Tyrkia om en rettferdig rettssak for Öcalan.
-1	Jeg synes ikke det er et godt forslag. Jeg tror det bedriftene først og fremst er ute etter, er å få økt tilskuddet til lærlinger, fordi arbeidsgiveravgiften er differensiert, og fordi deler av landet ikke betaler arbeidsgiveravgift i det hele tatt. Husk på at Finnmark fylke er det fylket der vi har størst utfordringer når det gjelder gjennomføring av videregående opplæring. Da er det litt rart at vi skal målrette akkurat dette virkemidlet på en sånn måte at det kommer det fylket som har de største utfordringene, minst til gode. Jeg er 100 pst. enig med representanten i at det er en vinn-vinn-situasjon for næringslivet vi står overfor her. Jeg må si jeg er litt rystet over at næringslivet ikke ser hvor sårbare de er, for i dag er vi avhengig av arbeidskraft fra Polen eller Sverige eller andre land. At de er i Norge, henger sammen med at det går dårlig med økonomien hos dem selv, men det kan jo snu, og da kommer mange bedrifter i Norge til å stå der med utrolig store utfordringer med å rekruttere kompetente folk hvis vi ikke klarer å få opp omfanget av lærlinger. Hvis vi ikke klarer å finne nøkkelen til å løse dette, kommer Norge til å ha store problemer med å komme seg fra tegnebrettet og ut i praksis, ut i virkeligheten, enten det gjelder bygg og anlegg, veiinvesteringer eller jernbaneinvesteringer. Så vi har en kjempejobb å gjøre.
-1	Først til vekstkommunetilskuddet. Det var sånn før. Vi mener at det riktige er at det legges oppå. Nå er det stort behov for økning i vekstkommunetilskuddet. Vi er ikke imot at de kommunene som vokser mye, bør få støtte for dette. Det bør de også få for kollektivpakka, og kanskje også en boligsatsing, i tillegg til kommuneøkonomien. Vi ser at det får veldig skeive og dårlige utslag for fordelingen for kommunene, som mister befolkning og sliter med de problemene. Det er grunnen til det. Når det gjelder kommuneøkonomi, har SV alltid vært det partiet som har prioritert kommune høyest. Det har det vært alle de årene jeg har sittet på Stortinget. Det er jo en forhandlingssak. Det som er den store forskjellen på det opplegget vi la i fjor, og det som regjeringen legger nå, er at vi betalte barnehageregningen. Vi hadde ikke en underfinansiering på kollektivtrafikken som lå i bunnen. Bare den summen er jo en hel milliard, som denne regjeringen har lagt fram og vet om. Det er blitt påpekt. Regjeringen har innrømmet feil i regnestykket, men man gjør ingenting med det.
-0	Jeg skjønner at Svein Roald Hansen ønsker en debatt om alt mulig annet enn det som er til behandling, nemlig en endring av Grunnloven for på enkelte områder å sikre mer langsiktighet og forutsigbarhet for ulike aktører, og kanskje særlig for en del næringslivsbedrifter. Jeg skal motstå fristelsen til å gå inn i den debatten som Svein Roald Hansen i realiteten ønsker, men jeg tror ikke det nåværende systemet sikrer den nødvendige stabilitet og forutsigbarhet. Jeg kan nevne ett område, nemlig rederibeskatningen, som en samlet næring fikk som et sjokk fordi man trodde man hadde en egenkapital i bedriftene sine. Man trodde man hadde sikkerhet, og får likevel en stor regning av stortingsflertallet som etter min oppfatning helt åpenbart må være grunnlovsstridig. Men det er det andre som skal avgjøre. Det er først og fremst, som representanten Foss, saksordføreren, nevnte, for å sikre langsiktighet bl.a. for en del bedrifter at vi har tatt opp dette. I den globaliserte verden er det slik at internasjonale konserner kan vurdere i hvilken grad de skal etablere virksomhet i Norge, eller skipsrederiene kan vurdere om de skal registrere virksomheten sin i Norge for beskatningsformål eller gjøre det i et annet land. Det at man da gjerne vil stole på de vilkårene som gjelder på lang sikt, er relativt sentralt. For eksempel er avskrivningssatser kanskje en del av det man vurderer når man skal etablere en virksomhet i Norge, Sverige eller Irland, og om de er til å stole på for den betydelige, langsiktige investering man eventuelt har vurdert å foreta. Hvis det er en situasjon i landet - og den er vi begynt å komme litt inn i - hvor nesten den til enhver tid sittende regjering sliter med å bli gjenvalgt, slik at vi kan få regjeringsskifter og flertallskifter hvert fjerde år i Stortinget, vil det på enkelte områder selvsagt medføre endringer av en del lover og regler og forutsetninger. I enkelte saker som er sentrale, burde Stortinget i hvert fall ha mulighet til å kunne binde senere storting, selvsagt da med et semikonstitusjonelt vedtak, som er nevnt av de øvrige talere, altså en høyere grad av flertall for å kunne binde et senere storting. Det er det vi har lagt opp til i vårt grunnlovsforslag, som er grundig utredet, og som har mange forskjellige alternativer. Skattene og avgiftene våre fastsettes for kun ett år av gangen. Hvis usikkerheten ved å foreta investeringer og etableringer i Norge er større enn i andre land - og det er mange andre land som har langsiktige budsjetter, og som har mulighet til å forplikte seg overfor en investor for langt mer enn en nasjonalforsamlingsperiode - kan det føre til at man velger bort Norge fordi det her er ustabilitet og ingen betryggende sikkerhet for at ikke virksomheten blir endret dramatisk til det verre. Har man investert i bygninger og materiell og utstyr, kan man ikke så lett flytte det. Rederier kan flytte sin registrering relativt enkelt, men der hvor man har foretatt andre ting og investert i kompetanseoppbygging osv., er situasjonen helt annerledes. Vårt forslag er semikonstitusjonelt - ja. Vi mener at vedtak fattet med to tredjedels flertall kun skal kunne endres av senere storting med det samme to tredjedels flertall på den type områder som er av sentral betydning på det mikroøkonomiske planet. Både Foss og Hansen snakket om det makroøkonomiske, altså om handlingsregelen og den nasjonale helhetsøkonomien. Den interesserer ikke den enkelte bedrift så mye. Den enkelte bedrift kan være opptatt av avskrivningssatser for den og den type utstyr, som de vil ha trygghet for ikke blir endret på de neste kanskje ti-tolv år. Det er det det dreier seg om. Og når det gjelder handlingsregelen, følges ikke den. Den har aldri vært fulgt, i hvert fall ikke slavisk. Hvis man fulgte handlingsregelen, som Per-Kristian Foss nevnte, hadde vi jo i år i 2008-budsjettet hatt en utgift på nærmere 80 milliarder kr mer enn vi har, for da hadde vi lagt opp til å bruke mye mer oljepenger. For 2007 ble det vel ikke brukt en eneste krone av oljepengene. Når vi får det endelige regnskapet, tror jeg vi får se at det ikke ble brukt en eneste oljekrone i 2007, mens handlingsregelen slavisk legger opp til at det kan brukes 4 pst. av det som er innestående på hva vi fortsatt kaller oljefondet, men som flertallet har omdøpt til Statens pensjonsfond - Utland for å lure befolkningen til å tro at det har noe som helst med pensjoner å gjøre. Jeg vil få lov til å ta opp vårt forslag. Jeg tror at dette kommer til å være en jevnlig debatt etter hvert som Norge kanskje blir skadelidende fordi vi ikke kan tilby stabile og langsiktige rammevilkår for internasjonal næringsvirksomhet, som kanskje det norske folk ville ha en stor fordel av om den etablerte seg noe mer i Norge.
-1	Det er stikk i strid med Stortingets forutsetning, for Stortinget har ikke ønsket at den typen egenandel skulle innføres. Det Stortinget klart har sagt, er at man ønsker et mindre byråkratisk system, og at de som har større utgifter til bom og ferge, skulle få det trukket fra. Stortinget har også gitt sin tilslutning til en lavere kilometersats for å få til en harmonisering av kollektivtrafikk og bil. Hovedtrekket i det som er vedtatt, er altså riktig, men Stortinget har ikke ønsket den typen nye byråkratiske regler som her innføres. Jeg forstår at statsråden står fast på at forskriftene er i tråd med det Stortinget har sagt. Min utfordring går da ikke til statsråden, men til Stortinget: Dette må Stortinget ta stilling til, for etter min oppfatning er ikke dette i tråd med det Stortinget vedtok i statsbudsjettet i fjor. SV vil på en eller annen måte komme tilbake til dette spørsmålet.
-0	Jeg synes statsråden har vært rimelig klar, men vi må bare få fjernet enhver tvil: Kan statsråden nå garantere at denne saken vil bli framlagt for Stortinget slik at Stortinget kan ta beslutningen, så det ikke bare blir slik at statsråden, etter å ha fått kunnskapen, tar en beslutning som blir stående uten at Stortinget får lov til å si noe mer i denne saken?
-1	Det meste av perioden etter krigen har vært en sammenhengende periode med nedbygging av distriktene. Sentraliseringen skyldes flere forhold. Den viktigste forklaringen er endringer i næringsstrukturen, først og fremst den sterke sysselsettingsreduksjonen i primærnæringene. En aktiv distrikts- og regionalpolitikk for å snu utviklingen og motvirke videre sentralisering til de store byene er viktig av flere grunner: For det første er det å opprettholde levende bygder og tettsteder en verdi i seg selv. Det er en forutsetning at vi har levende bygder og tettsteder, og at folk har reelle bosettingsalternativer, noe alle partier gjør til et viktig poeng i denne innstillingen. For det andre er det nødvendig for å ta vare på kulturlandskapet, som igjen på lengre sikt er en forutsetning for en levende reiselivsnæring. Tilgroing av natur og landskap har kommet langt allerede. For det tredje er det nødvendig for å utnytte ressursene lokalt og regionalt. Jeg misliker debatten om hvilke deler av landet som står for verdiskapningen. De ulike deler er avhengige av hverandre. Selv om olje- og gassvirksomhet hovedsakelig foregår langs vestlandskysten og nordover, og dette er næringer som genererer store valutainntekter, blir det like galt å hevde at verdiskapningen foregår der, som å påstå at det er Oslo-regionen som står for den viktigste verdiskapningen. Vi er avhengige av hverandre, og levende distrikter er like viktig for verdiskapning som levende byer og storsteder. Det er bra at meldingen understreker at statlige virkemidler skal utvides og styrkes. Det er meget bra at vi i 2007 igjen skal kunne bruke differensiert arbeidsgiveravgift. Det skulle faktisk bare mangle. Det blir litt patetisk når en i innstillingen har behov for å gi ros til de ulike regjeringer. Differensierte avgifter er kanskje det mest treffsikre virkemiddelet for å styrke sysselsettingen i distriktene. Det er bra at vi skal få en enda mer bevisst satsing på infrastruktur, som bredbånd og økte bevilgninger til samferdsel. Skal vi likevel lykkes, er det to utfordringer vi må klare. For det første må vi styrke det regionale politiske nivået, for det er den eneste motvekt vi kan ha mot den markedsliberalismen som Fremskrittspartiet er eksponent for. Hvis vi ikke klarer å etablere et regionalt politisk nivå, som har en størrelse og en struktur som er slik at viktige politiske områder kan legges dit, taper vi denne kampen. Det er det første som det må legges til rette for. Den debatten skal vi ta i neste runde, når vi får regionalmeldingen. For det andre må vi sentralt og for så vidt også regionalt klare å ikke tenke sektorvis. Vi er nødt til å tenke tverrsektorielt. Nøkkelen til å lykkes går gjennom en tverrsektoriell tenkning, og nøkkelen til den tverrsektorielle tenkningen går gjennom utdanning og forskning. Høyskolen har et tungt ansvar som regional utviklingsaktør. Det undrer meg ofte hvor sterkt opptatt disse aktørene er av å få endret rollen til å være nasjonale institusjoner, altså institusjoner som går fra å være regionale institusjoner og ha et regionalt ansvar til å ønske et nasjonalt ansvar. De ønsker altså å bli universiteter. Rollen som utviklingsaktør skal ha betydning for utdanningstilbud og forskningsprioriteringer. De strategiske høyskoleprogrammer må utvides og styrkes. Det vi sa i forskningsmeldingen om tettere bånd mellom utdanningsinstitusjonene og forskningsinstituttene, må gjennomføres. For å bli en god og tung regional utviklingsaktør er de regionale høyskolene nødt til å ta utgangspunkt i regionale behov og fortrinn, både på forskningssiden og på utdanningssiden. Helt til slutt – jeg ser at tiden går, det gjør den jo uansett om jeg står her – til dette med sektortenkning: Jeg kan gi ett eksempel, som går på forsvar og utdanning. Det er jo et tankekors at Krigsskolen fortsatt skal ligge her i Oslo, når vi har store muligheter til å legge den i distriktet, til Rena. Det er en utfordring å få til. Der har vi en spennende mulighet til å gjøre noe regionalt.
-0	Jeg er enig med spørreren i at det er viktig å la seg omvende, og det så fort som mulig – særlig i politisk sammenheng. Det tror jeg vi skal bidra til i de tre årene som er igjen til 2009. Når det gjelder kuttforslagene, har jeg lyst til å henvise til det forrige svaret mitt. I 2005 var 78 mill. kr et dramatisk kutt, i 2007 er det ingenting. Da er 274 mill. kr i kutt, fremmet av Regjeringen, helt uproblematisk. Men jeg er enig i – og det sa jeg også i innlegget – at noen ganger kan det være fornuftig å stoppe opp og se hvordan vi bruker ressursene. Bruker vi ressursene på en fornuftig måte? Utfordringen her er at man har skapt en forventning, som vi forventer at universitets- og høyskolesektoren faktisk følger opp, om et ambisjonsnivå. Når pengene da uteblir, øker også dramatikken. Forventningene er skapt av Regjeringen, og Regjeringen har også satt på bremsene, som gjør at forventningene ikke innfris. Det er det vi mener er bekymringsverdig.
-0	DAB+ eller DAB – alle skjønner, alle vil, og alle er enige om at radioen i Norge skal over på en digital plattform. Alle skjønner at det digitale er framtiden når det gjelder radio. Det blir påstått at å høre på Fremskrittspartiet er som å høre på Filmavisen fra 1950–1960-tallet, ja på Nitimen med Kjell Thue, og at det å samles rundt radioen er viktig. Nå er det en radiokanal i Norge som mener at den samler folk rundt radioen, og det er Radio Norge. De har et program på fredager fem over ni som heter Geirs Grovis, og det samler folk rundt radioen, mener Radio Norge. Det er klart at radioen er i utvikling. Man fikk den største utviklingen da NRK fikk konkurranse. Men alle skjønner ikke at man må skrote så mange radioer, at man ikke kan fortsette å bruke sin gamle FM-radio. Alle skjønner ikke at det er medieindustrien og kulturministeren som skal bestemme når man skal skrote radioen sin, og ikke radiolytteren selv. Alle ser at DAB har vært drevet fram av tre store radioaktører, elektronikkbransjen og alle med særinteresser i bransjen. Beslutningen står i sterk kontrast til diskusjonene i andre land. DAB er altså ingen ny teknologi. Man begynte å snuse på denne på 1980-tallet. Det er de store nasjonale kringkasterne som står bak denne frampressingen. Det er behovet til disse kringkasterne som preger løsningen man har kommet fram til. Visjonen er at man skal kunne kjøre en bil gjennom hele landet, blir det sagt, og høre på den samme stasjonen hele veien. Men ikke over landegrensen, og ikke i resten av Europa. Så langt har man ikke kommet, og disse visjonene begynner å slå sprekker. En EU-rapport konkluderer med at FM-slukkingen er politisk uspiselig i Europa, og det meste fungerer der, selv om man er uenig i det også. Dessuten er fortsatt valget av plattform usikkert i Europa. EU foreslår flere standarder, men favoriserer i stor grad noe som kalles DRM, altså ikke DAB, som Norge velger. EU setter heller ingen dato for analog slukking. Dermed er Norge på kollisjonskurs med EU, og kan bli sørgelig alene, med de konsekvenser det får for våre radiolyttere. Norge er det første land i verden som beslutter stenging. Det har blitt sagt av flere. Så der er vi på topp. DAB skal innføres med tvang. Det er ikke et ukjent fenomen i Norge at man påtvinges ting. Hvor populært blir vedtaket når folk oppdager konsekvensen og hva dette innebærer? Norge er tross alt et lite land. Det kan gi dyre radioer. Det kan gi liten tilgang på utstyr. Representanten Kåre Simensen sa: Dette blir billige dippedutter. Hvor billige? Hva vil det koste, og hva er tilgangen? Det blir sagt at nærradiostasjonene kan bruke det gamle FM-nettet. Hvilke konsekvenser får det for de små radiostasjonene? De blir tilbudt et nett som er så ubrukelig at de store kringkasterne ikke vil bruke det, men det er bra nok for de små. Eller må de ta de videre kostnadene ved å ruste det opp? NRK har brukt mange hundre millioner kroner på å bygge opp DAB-nettet. Mye kan tyde på at eieren, den norske stat – kulturministeren, generalforsamlingen i NRK, har vurdert det slik at det ikke er noen vei tilbake. Markedet har så langt ikke syntes at DAB har vært en løsning – jeg snakker om lytterne. Lytterne har ikke sett det lyset som resten av Stortinget har sett. Men tvang er fortsatt den eneste utvei. Oppsiktsvekkende er det at NRK nekter å oppgi hvor mye penger man har brukt på dette. Sverige har sagt at de brukte 600 mill. kr før regjeringen satte ned foten og sa: Her blir det ikke noen stenging – vi får la denne utviklingen gå naturlig. Er det ikke et tankekors at NRK kutter programmer og stillinger? De legger ned Her og nå. Så bruker de lisenspengene på infrastruktur framfor innhold. Dette er veldig merkelig. Hvem som skal ta kostnadene med 99,95 pst. dekning av digitalradio, blir det heller ikke sagt noe om i meldingen. Løsningen er som kjent, som flere har vært inne på, å øke lisensen. Det er et kjent grep for å skaffe inntekter til slike løsninger.
-0	Situasjonen i dag er jo den at det er mulighet for å ha fleksible åpningstider i barnehagene, men det er veldig få, som statsråden også viste til, som benytter seg av den muligheten. Det har kommet fram at grunnen til at veldig få barnehager benytter seg av den muligheten, er at rammevilkårene ikke legger til rette for det. Mitt spørsmål til statsråden blir ganske enkelt: Vil statsråden, som forslaget til Fremskrittspartiet går ut på, stimulere til økt bruk av barnehager med fleksible åpningstider og påse at det blir bedre rammevilkår for disse barnehagene?
-1	Jeg hadde ikke i denne replikken tenkt å ta opp kontantstøtta med ett ord. Men jeg blir ganske fristet når statsråden unndrar seg ansvaret, vil jeg si, i forhold til de fattigste. For hvis det var slik at det var en lovhjemmel som var hindringa, hadde jeg forventet at statsråden kom fortere enn fortest med denne lovhjemmelen til Stortinget, slik at de fattigste kunne få lov til å beholde hele kontantstøtta så lenge denne ordninga består. Men jeg vil gå videre på familie og god barne- og ungdomspolitikk. Når denne regjeringa kutter i barne- og ungdomstiltak for å komme forlikspartnerne i møte og ikke tenker langsiktig, syns vi i SV det er meget betenkelig og sterkt beklagelig. For det er sånn at de drastiske kutt som er gjort i denne budsjettrunden, og den dårlige økonomien i kommunene, gjør at mange tiltak blir lagt ned. SV mener det nå må satses på fritidsaktiviteter og tiltak for barn og unge som har et langvarig perspektiv, og ikke bare ad hoc-tiltak som man blir gjort oppmerksom på når det flommer over i media. Barne- og ungdomstida er en verdifull periode i livet – både verdifull i seg sjøl og fordi den legger grunnlaget for voksenlivet. Mener ikke statsråden det er viktig med en større satsing på barn og unge i form av midler til tiltak som ikke nødvendigvis defineres som forebyggende, men som gir barn og unge muligheter og utfordringer? Og hvis hun mener det, hvordan vil hun følge det opp? Så til sjølstendige rettigheter for fedre. Mange, mange ganger har jeg hørt barne- og familieministeren love sjølstendige rettigheter for fedre til fødselspermisjon – ikke nå, men seinere. Vi vet viktigheten av det. Når kan barne- og familieministeren sette handling bak de fagre ordene om sjølstendige rettigheter for fedre til fødselspermisjon?
-1	En liten visitt til representanten Ivar Kristiansen først, for jeg syns måten representanten Ivar Kristiansen legger dette fram på, rett og slett blir for enkel når han sier at statsråden nøyer seg med å henvise til Enova. Det må bety at representanten Ivar Kristiansen har behov for å spisse øra sine litt. Hvis han hadde hørt etter hva statsråden sa, berørte han jo ganske mange forskjellige aspekter og tiltak, f.eks. konsortium, som er helt sentralt her, Statkrafts rolle, elavgift, kraftbalanse og mye annet. Så Ivar Kristiansen bør kanskje lese gjennom innlegget en gang til. For oss i SV er dette en viktig sak. Vi er opptatt av at vi må få til langsiktige kraftavtaler med industrien, og særlig avtaler som oppmuntrer til miljøvennlige investeringer. Jeg har lyst til å vise til et spennende prosjekt ved et smelteverk som jeg har besøkt. Det er et eksempel på prosjekter som kan realiseres med særlig god miljøgevinst. Det gjelder Finnfjord Smelteverk i Lenvik. Det er en bedrift som i dag står for en tredjedel av alle klimagassutslippene i Troms, målt i CO2-ekvivalenter. Smelteverket har presentert planer for hvordan de kan bli verdens første ferrosilisiumprodusent uten CO2-utslipp, altså CO2-nøytrale. På lengre sikt ønsker de å bli CO2-negative. Finnfjord Smelteverk har lagt opp til en trepunktsplan for å nå dette målet. Først ønsker de å gjenvinne store mengder spillvarme og produsere strøm av den, så ønsker de å bruke restvarmen til å produsere bioetanol av cellulose, altså trevirke, og til sist vil de bygge et kullkraftverk med CO2-rensing og kjøre avgassene fra smelteverket gjennom det samme renseanlegget. På den måten ønsker de å bli klimanøytrale. En forutsetning er bl.a. at de får langsiktige kraftavtaler som gir en nødvendig forutsigbarhet. Finnfjord er én av mange aktører som ønsker seg en konsortiumsmodell. SV tok initiativ overfor tidligere statsråd Åslaug Haga til at ulike europeiske modeller skulle bli vurdert, at vi skulle få til en studietur til forskjellige EU-land. Den franske konsortiumsmodellen var én av flere modeller som vi viste til som en mulig vei ut av EØS-problemet vårt. Regjeringa har nå stilt seg positiv til en konsortiumsmodell, og det er vårt håp at denne, sammen med de andre tiltakene som statsråden har vist til, vil være en nøkkel for å få til de gode investeringene i norsk industri. Sjøl om det første initiativet fra organisasjonen Norsk Industri nå avvises i et brev fra statsråden i dag, mener vi allikevel at statsråden og Norsk Industri bør sette seg sammen og prøve å finne et alternativ. Det er jeg sikker på at man også vil forsøke. Dette er spørsmål som angår mellom 25 000 og 30 000 arbeidsplasser og en rekke lokalsamfunn i Norge, i stor grad i distriktene, og er selvfølgelig svært viktig. På vegne av SV vil jeg også understreke at dette handler om miljø og klima og om å posisjonere seg i kampen om de framtidsretta arbeidsplassene. En framtidsretta industripolitikk er nødt til å ta opp i seg klima- og miljøperspektivet. Klimatrusselen er vår tids største utfordring. Det høres ut som en klisjé, men det er ikke mindre alvorlig av den grunn. Det er særlig innafor dette perspektivet at EØS-landet Norge, etter vår mening, har en mulighet til å få stabile og langsiktige løsninger til beste for både industri og miljø. SV er opptatt av å utvikle grønn prosessindustri, med bedrifter som ligger i tet i verden på ny miljøteknologi og på løsninger som reduserer klimautslipp, og som satser på enøk og gjenvinning av energi. Investeringsstøtte til grønn kraft basert på store mengder spillvarme og enøkpotensial i industrien treffer spesielt ferrolegeringsindustri og treforedling, som har store mengder høytemperatur spillvarme som kan utnyttes. I 2003 ble potensialet kartlagt til 5–6 TWh. Det er trolig en del høyere i dag. Gjennom spillvarmekraftverk kan opp til 20–30 pst. av energien i et smelteverk gjenvinnes og omdannes til kraft for nettet. Vi syns dette er spennende muligheter. Vi har utnytta en del av dem, men vi må utnytte mye mer. Helt til slutt en liten visitt til representanten Ivar Kristiansen og hans parti Høyre, som satt med regjeringsmakt fram til 2005. På den tida var Høyre i hvert fall helt uinteressert i å få til noe som helst som smakte av noe annet enn markedsløsninger innafor dette området. Det Høyre-styrte Olje- og energidepartementet skrev så seint som i 2005: «I tillegg til EØS-avtalens bestemmelser, legger Regjeringen vekt på at ordninger basert på langsiktige kraftkontrakter er lite fleksible og lite målrettede.» Så det er litt sånn – ja, ja.
-1	Jeg takker for svaret. Jeg er for så vidt enig i synspunktet at alle vil være tjent med at arbeidet nå sluttføres. Likevel mener jeg det er en prinsipiell forskjell mellom det å blande seg inn i kommisjonens arbeid og dermed prøve å påvirke kommisjonens resultater, og det å søke å sikre at kommisjonens arbeidsmetoder er slik at resultatet blir best mulig. Jeg kunne tenke meg å spørre statsråden helt konkret om den påstanden som jeg har referert i spørsmålet mitt, at det er sånn at ikke alle dykkerne som har forklart seg for kommisjonen, har fått sin forklaring lest opp og underskrevet denne. Vet statsråden om det stemmer eller ikke?
-0	Jeg skal prøve å svare på disse spørsmålene. Til spørsmål 1: Fremskrittspartiets strategi ligger fast. Den har ikke endret seg, og hvis den endrer seg, skal jeg sørge for at Slagsvold Vedum får greie på det i god tid. Til spørsmål 2: Akkurat det samme svaret. Fremskrittspartiets strategi ligger fast, og blir det endringer, skal Slagsvold Vedum få greie på det.
-0	En av de gode tingene med Arbeiderpartiet er at de er ganske forutsigbare. Det er en kvalitet i seg selv, spør du meg. Jeg er også glad for at representanten Kari Henriksen er så utålmodig i sin iver etter å bygge flere plasser, selv om jeg synes regnestykket i stad var så kreativt at antageligvis selv Riksrevisjonen ville ha stusset på det – men greit nok. Spørsmålet mitt er ganske enkelt. Arbeiderpartiet sa i stad, i vårt forrige replikkordskifte, at man brukte fire år fra man kom i regjering, til Halden fengsel var ferdig. Hvis man fortsatt var så opptatt av lukkede plasser, f.eks. i Agder, hvorfor gjorde man ikke noe fra 2010 til 2013, mens man fortsatt satt i regjering? Man kunne ha startet byggingen da.
-1	SV vil bygge opp antall plasser. Derfor prioriterer vi barnevern i våre budsjetter framfor skattelette til millionærer og milliardærer – slik som Fremskrittspartiet og Høyre gjør. Jeg vil også anbefale representanten å lese merknadene i saken. Der er det redegjort for hvordan den forrige regjeringen informerte Stortinget om de problemene som var på dette området, og flere av oss signaliserte også da at dette er et av de områdene der det kan være aktuelt å bruke reservasjonsretten i EU, nettopp for å kunne skjerme velferden vår og samarbeide med frivillig sektor, fordi det er så viktig. Ja, SV er villig til å betale for et godt barnevern. Vi er til og med villige til å sikre dem som jobber på dette viktige feltet, gode lønns- og arbeidsvilkår. Jeg registrerer at det er ikke Fremskrittspartiet.
-1	Jeg må innrømme at bønnerop – liksom kiming av klokker – opptar meg bare sånn passelig. Jeg lar meg verken begeistre eller forstyrre. Men jeg kan forstå at andre har det helt annerledes i slike spørsmål. Derfor vil jeg være med og verne om det prinsipielle utgangspunkt, nemlig religionsfriheten og friheten til å ytre seg, for det opptar meg derimot sterkt. Saksordføreren, Erna Solberg, skal ha ros for å ha loset saken gjennom uten å forlate dette som sakens eneste saklige anliggende. Jeg må erkjenne at et prinsipp om at vi alle skulle tilpasse oss norsk kultur og tradisjon samt vise respekt for at Norge er et samfunn bygd på kristne grunnverdier, også ville gjort meg til objekt for Carl I. Hagens ytrings- og oppførselsministerium, og SV ville neppe kunne vært et legalt parti. Jeg opplever det utidig og opprørende å kreve av innvandrere en tilpasning til det norske samfunn som i ytterste konsekvens gjør det ulovlig for dem å tale og oppføre seg som meg selv. Så til bønnerop. Justisdepartementet har i sakens anledning uttalt at et forbud mot bønnerop «antakelig vil være i strid med religionsfriheten slik den er beskrevet i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen … artikkel 9 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter … artikkel 18». – «Antakelig», fordi et slikt spørsmål aldri er reist for de organer som behandler slike spørsmål. Og det slår meg at forslagsstilleren burde ha merket seg nettopp dette, at ikke i noe annet land er dette spørsmålet behandlet på en måte som har krevd overprøving i Den europeiske menneskerettsdomstol, Den europeiske menneskerettskommisjon eller FNs menneskerettskommisjon. Det er påfallende at Fremskrittspartiet ønsker å prøve ut en lov i sakens ytterpunkt. Det plasserer Fremskrittspartiet der det hører hjemme. Jeg vil benytte anledningen til å reflektere litt rundt de lover og regler som gjelder, og de holdninger som etter SVs syn bør preget samfunnet. I en beslektet sak har fylkesmannen i Oslo og Akershus behandlet dagens rettstilstand. Fylkesmannen ble bedt om å utøve lovlighetskontroll av et vedtak i Bydelsutvalget Bydel Gamle Oslo. Dette gav tillatelse til bruk av høyttaler for bønnerop og fastsatte tids- og desibelbegrensning. Fylkesmannen slår fast at bydelens vedtak er ugyldig – ugyldig fordi det ikke finnes noen lov som hjemler vedtak om at bønnerop kan tillates eller forbys. Derved følger at det heller ikke kan settes begrensninger for en tillatelse som det ikke skal søkes om, og som ikke skal innvilges. Av dette kan vi utlede at vi i alminnelighet ikke behøver å søke om tillatelse for våre lydutslipp. Det er bra. Men det betyr ikke at det ikke finnes en rettstilstand. Kommunen er gitt hjemmel til å sette stopper for sjenerende eller skadelig høy lyd, og kan detaljere dette gjennom kommunale forskrifter. Dette følger av kommunehelsetjenesteloven og av forurensningsloven. Det er altså slik at vi gjennom lover og forskrifter setter en standard for hvordan vi ønsker at samfunnet vårt skal være og utvikles. Så forutsetter vi at dette blir fulgt, slik at det ikke på forhånd er nødvendig å søke om tillatelse til ikke å bryte lover og regler. Det er et godt prinsipp: Vi skal ikke søke om tillatelse til ikke å bryte lover og regler. Eller sagt slik Fremskrittspartiet vanligvis ville sagt det: Frihet under ansvar, og nei til formynderstaten! Det Fremskrittspartiet prøver å befeste, er at muslimer i alminnelighet ikke er i stand til – og derfor heller ikke skal ha den utfordring det er – å balansere sine handlinger innenfor gjeldende lover og regler, at ansvarsbegrepet er fremmedartet for innvandrere, slik at det norske samfunn må lage spesialregler for innvandrere og i dette tilfellet muslimer. Kvalmt. Derved er det ikke sagt at bønnerop i bomiljøer nødvendigvis vil fungere særlig godt eller på noen måte er problemfritt. Slik er det med alle nye og fremmedartede uttrykksformer. Vi ergrer oss over isbilens iltre klang og utebingoens endeløse tall – for ikke å snakke om den grensesprengende og allestedsnærværende pop- og rock-, hip hop- og technomusikk. Mer enn noe forarger selvfølgelig de lyder som knytter sammen fremmedartede lyder og fremmedartede meninger, pluss mørk hud. Så får det være opp til oss som forstår, å søke fram til gode løsninger som gjør at innvandrere både føler seg velkomne og tar med seg det beste fra sine kulturer og vår kultur og inspireres til å ta sin del av ansvaret for sine omgivelser. På det punktet er jeg enig med Carl I. Hagen i at verken det norske samfunn eller mange innvandrermiljøer har lyktes med sin oppgave og sitt ansvar. Det legitimerer ikke at Stortinget inviteres til å skrive ut feil medisin i bøtter og spann. Jeg skal helt til slutt kort kommentere merknaden fra Kristelig Folkeparti. De knytter det at muslimer praktiserer bønnerop, til det de kaller åndskampen, og mener at åndskampen ikke kan vinnes ved lovforbud. Så mener Kristelig Folkeparti at lokale myndigheter må fastlegge nærmere retningslinjer og begrensninger for adgang til praktisering av bønnerop. Her finner vi et forunderlig skille mellom lov og regel, hvor Kristelig Folkeparti synes å mene at åndskampen kan reguleres med særskilte regler og forskrifter, men Gud forby å forby.
-0	Jeg kan bekrefte det representanten Solberg sier om at i hvert fall for Fremskrittspartiet, sammen med Høyre, står EØS-avtalen fast. Som utenriksministeren er kjent med, er Fremskrittspartiet en sterk tilhenger av det europeiske markedets fire friheter og Norges deltakelse i dette markedet gjennom EØS-avtalen. Ser utenriksministeren at regjeringens motstand mot ulike direktiver, f.eks. postdirektivet, kan skade Norge og det norske næringslivets deltakelse i det indre markedet?
-0	"Så langt har jeg ikke registrert at noen har tatt ordet, verken når det gjelder trontalen eller debatten i dag, det vedrørende de siste dagers heftige debatt rundt konsekvensene av denne regjeringens innvandrings- og integreringspolitikk. Jeg registrerte at heller ikke statsministeren gjennom sine 20 minutter viet en liten setning til det problemområdet som har oppstått i kjølvannet av Bondevik I-regjeringens og Bondevik II-regjeringens liberale innvandrings- og integreringspolitikk. Jeg synes det krever litt oppmerksomhet. Jeg synes at Stortinget bør rette større fokus mot at vi nå er i ferd med å få en utvikling i Norge som går i retning av en ny underklasse. Statsministeren, og særlig Kristelig Folkeparti, burde absolutt ha vært opptatt av at de nå indirekte er i ferd med å skape en underklasse som blir kastet på gaten i samfunnet – i Norge. Dette er så langt ikke viet ett eneste ord av noen av regjeringspartiene. Det eneste jeg registrerer at Regjeringen, og særlig statsråden fra Kommunaldepartementet, Erna Solberg, har fokusert på, er at den er litt stolt av at den har halvert antall asylankomster i år. Med respekt å melde; Det er selvfølgelig positivt, men hvis en måler reduksjonen i antallet asyltilkomster mot det som har vært gjennomsnittet de siste fem–seks årene, er det faktisk ikke så mye å skryte av. Hvis vi havner på 10 000 i år, er det fire ganger den asyltilstramningen som var i 1997. Saksbehandlingstiden for asylsøknader var fortsatt på 232 dager pr. juni i år, noe som denne regjeringen selvfølgelig vet konsekvensene av: Mennesker gis falske forhåpninger ved å sitte i mottak rundt omkring i det ganske land. Familier med små barn blir sittende i årevis i mottak i håp om at de til slutt skal gis opphold i Norge. Dette er en helt uholdbar situasjon. Vi har nå vært vitne til, noe som Fremskrittspartiet var skeptisk til, at vi har tatt kost og losji fra dem som fikk sin søknad endelig avvist; de skulle puttes på gata. Nå ser vi resultatet av det også. Enkelte kommuner føler faktisk et så stort ansvar at de skal bruke egne kommunale midler til å gi kost og losji til disse menneskene. Her har Fremskrittspartiet vært helt klar på at når konsekvensene blir av en slik karakter, bør staten ta det økonomiske ansvaret, og de som har fått endelig avslag, bør fortrinnsvis settes i et lukket transittmottak inntil uttransportering skjer. Jeg ser at Regjeringen, og særlig statsråd Erna Solberg, har vært inne på tanken, men det er veldig diffust, det som kommer ut av det. Fortsatt er det slik at pr. juni i år satt det 14 300 mennesker i mottak og ventet på å få sin søknad behandlet. Over 4 000 av dem har fått endelig avslag, og 3 000 venter på å bli bosatt ute i kommunene. Regjeringen har ikke tenkt å rette økt fokus mot dette i det hele tatt, ser det ut som, og det i en situasjon der vi kan lese ut fra UDIs statistikk at vi fortsatt får flere og flere asylsøkere med falsk identitet, flere og flere asylsøkere med falske forklaringer, flere og flere asylsøkere med kriminell bakgrunn, flere og flere asylsøkere som i utgangspunktet ønsker å utnytte det norske samfunnet, og flere og flere asylsøkere med andre falske elementer. Alt dette vil selvfølgelig samlet sett gå på bekostning av alle de menneskene som virkelig har behov for beskyttelse og hjelp i Norge – som første halvår i år utgjorde ca. 2 pst. av alle asylanter. Nå er det på tide at også denne regjeringen ser asyltilstrømningen, innvandring generelt, til Norge i sammenheng med jobben den må gjøre i forhold til integrering. Det er ikke nok å lene seg tilbake, selv om vi fra 1. september i år fikk en introduksjonsordning som kommunene skal stå ansvarlig for. Vi må fortsatt ha økt fokusering på de utfordringene som eksisterer, men samtidig kan vi ikke glemme de nye og sterke utfordringene som kommer gjennom en videre liberal asyltilstrømning til Norge."
-0	Det som representanten tar opp her, er korrekt. Hvis det er ventetid, så skal Bufetat kjøpe plasser fra ideelle. I dag er det slik at vi bruker halvparten private-kommersielle, og det andre er statlig utnyttelse. Det vil være feil bruk av statlige ressurser hvis vi ikke bruker den kapasiteten vi har, og det skal også være brukt. Det som regjeringen nå jobber med, er å få på plass en strukturordning der kommunene skal få et større ansvar, både faglig og økonomisk, som igjen vil være en styrke for kommunene, der de da – hvis de bestemmer at dette tilbudet er så viktig for den familien – kan kjøpe den plassen, uansett om det er en statlig, ideell eller kommersiell aktør. Så det tror jeg også vil være en styrke. Når det gjelder foreldre og barn-sentrene, så er det som sagt ikke en lovpålagt oppgave. Det er ikke en lovpålagt oppgave som staten skal tilby, men vi har altså stoppet en nedbygging, så det skal være på samme nivå som det var før.
-1	Jeg syns dette har vært en interessant og spennende debatt, til ettertanke. Jeg kommer til å bruke litt tid i etterkant på å reflektere over hva som ble sagt her. Vi får også rikelig anledning til å ta denne diskusjonen i sin fulle bredde framover, i og med at vi også skal etablere et permanent lovverk etter hvert. For å berøre noen av innleggene som har vært: Jeg har også full forståelse for at de foreldrene som var berørt av brevet fra Skattedirektoratet, fikk seg ikke bare en overraskelse, men de fikk seg en livskrise, og sånt skal ikke skje. Derfor har vi også gjort hva vi kan for å rydde opp gjennom den midlertidige forskriften og den midlertidige loven, sånn at vi får etablert det juridiske, og ingen skal leve i usikkerhet når det gjelder det som er mest verdifullt for dem, og som betyr mest. Så har det vært påpekt de ulike dilemmaene knyttet til dette. Som representanten Håkon Haugli tenker jeg også at utgangspunktet er at både det å få barn og det ikke å få barn handler om voksnes behov, begge deler. Det å karakterisere det ene som noe som først og fremst har med hensynet til barna å gjøre, kjøper jeg ikke. Det er voksnes behov for å få barn som er utgangpunktet når man får barn, og noen ganger får man det også sjøl om man egentlig ikke hadde ønsket det. Som representanten Vågslid påpeker: Det er helt legitimt å ønske seg barn, men det er ikke legitimt å gjøre det på hvilken som helst måte. Men så er dilemmaet med det bakteppet som vi har, og det vi nå vet om surrogati og spesielt i en del fattige land med dårlig juridisk beskyttelse, men det kan også gjelde rike land, at vi på den ene siden er kritiske til surrogati og har forbudt det i Norge, samtidig som vi vet at det er mange som reiser ut – og egentlig flere og flere – for å skaffe seg barn likevel, og hvordan vi skal forholde oss til det. Jeg kan ikke se at det har kommet opp spesielt gode forslag, egentlig, i denne debatten til hvordan man skal forholde seg til det, kanskje spesielt ikke fra Kristelig Folkeparti. Jeg syns ikke at Kristelig Folkeparti er tydelig i debatten. Vil man at vi skal straffeforfølge nordmenn som reiser utenlands for å skaffe seg barn? Vil Kristelig Folkeparti at vi skal la være å gi rettigheter til disse barna, eller at vi skal gjøre det vanskeligst mulig å gi rettigheter til barna? Det syns jeg er uklart. Det jeg i hvert fall er glad for, er at alle – så vidt jeg kan forstå – understreker at disse barna har en egenverdi uansett, og at det skal være sånn at sjøl om man er kritisk til surrogati, er man ikke kritisk til barna.
-0	Jeg er særdeles fornøyd med spørsmålet fra representanten Gitmark, for da får jeg oppklart en åpenbar misforståelse. Når vi ønsker at pengene skal følge brukeren i større grad, betyr det langt ifra mer stat. Det innebærer kun at staten garanterer at finansieringen er til stede. Det er jo det Kommune-Norge etterlyser i dag. Alle vedtak som blir fattet, og reformer som blir vedtatt her i huset, blir ikke finansiert, sier Kommune-Norge. Den eneste garantisten for at dette skal finansieres, er Fremskrittspartiet, fordi vi sier at staten skal være garantisten for at dette er 100 pst. finansiert. Det er likegyldig for oss hvorvidt det er kommunen, en humanitær organisasjon eller private som drifter et sykehjem, for det er brukerne som er kontrollørene. Da er det brukerne som bestemmer hvorvidt de vil være på institusjonen, og hvorvidt tilbudet er godt nok, fordi brukerne vet at de har pengene i ryggen, gjennom at staten har garantert for det.
-1	Først til Kari Lise Holmberg. Jeg har overhodet ikke nevnt Høyre og differensiert arbeidsgiveravgift. Jeg tror det var én setning jeg brukte, og det var at jeg synes det er patetisk når de ulike partiene og grupperingene har behov for å gi ros til sine regjeringer. Det var det som var viktig å få fram i forbindelse med denne innstillingen. Det er det eneste jeg har sagt om differensiert arbeidsgiveravgift, utover det at jeg sa det var et positivt og godt virkemiddel. Jeg har ikke nevnt Høyre i denne forbindelse. Det må være en grov misforståelse at jeg har ment noe om at Høyre var motstrebende. Dette har jeg som sagt ikke nevnt. Så til det jeg bad om ordet for. Det er to ting. For det første forslaget om å satse på kompetansesentra. Jeg synes det er veldig bra, og jeg synes det er veldig riktig. Det er et nytt kompetansesenter for distriktsutvikling vi snakker om, et nytt kompetansesenter, et nytt virkemiddel. Jeg synes det er riktig og fornuftig. I innstillingen fra regjeringspartiene – dette blir jo til kommunalministeren – går vi ikke inn på lokalisering, for det har vi ikke forutsetninger for, men vi prøver iallfall å gi sterke føringer på hva som bør ligge til grunn for lokalisering av et slikt senter. Vi sier det må knyttes opp mot et godt utdanningsmiljø som også har nære relasjoner til et forsknings- og et utviklingsmiljø. Det må være førende. Så har jeg lyst til helt for egen del å si at hvis det viser seg at vi har mange gode søknader og det er mange bra opplegg som blir lagt på bordet etter hvert, synes jeg ikke vi skal låse oss fast til ett – hvis det viser seg at det er mange spennende og gode prosjekter som legges fram og vi tror at dette vil ha betydning for det videre arbeidet. Så helt til slutt: Det ligger et forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre som gjelder Ungt Entreprenørskap. La meg si at dette er en sak vi hadde opp i Stortinget i forrige periode, etter et Dokument nr. 8-forslag fra SV. Det var bred politisk enighet om at dette er et viktig tiltak. Det er påpekt i meldingen, og det er påpekt i innstillingen av flertallet. Dette arbeidet er jo i gang. Regjeringen har allerede i 2006 økt bevilgningene. Både Kommunaldepartementet og Næringsdepartementet har lagt inn økte bevilgninger til Ungt Entreprenørskap. Dessuten har Kunnskapsdepartementet lansert en strategiplan for Ungt Entreprenørskap, der en også bl.a. diskuterer spørsmålet om å lage et eget programfag i videregående skole for Ungt Entreprenørskap. Det er en konkret oppfølging av det Dokument nr. 8-forslaget som SV lanserte. Så vi føler ikke behov for nå å stemme for dette en gang til, i og med at det som det var bred politisk enighet om i forrige periode, er i ferd med å bli realisert, i ferd med å bli oppfylt. Dermed ser jeg ikke helt behovet for dette forslaget. Men jeg registrerer at noen tydeligvis har behov for det fortsatt.
-0	Leiaren for utvalet, representanten Brørby, har gjennomgått mesteparten på ein ryddig og grei måte. Eg skal berre kommentere litt dei punkta der eg har ei anna innstilling enn fleirtalet. Lat meg likevel innleiingsvis seie at det er viktig at vi har ordningar for stortingsrepresentantar, for folkevalde, som er slik at i alle fall dei som ønskjer – eg trur det er dei aller, aller fleste av oss – å gjere ein best mogleg jobb for folk og land, har høve til det utan at dei skal føle seg som kjeltringar eller risikere å bli hengde ut i media utan grunn. Viss vi har ordningar som er rigide, er eg redd for at byråkratiet vil ete opp den eventuelle vinninga vi ville få. Men det er klart at vi også skal ha eit regelverk som mest mogleg hindrar misbruk og utnytting av eit system. Det er difor ein i kommisjonen har prøvd å finne ein balanse mellom desse omsyna, slik at ein har ordningar som er så fleksible at ein føler at ein som stortingsrepresentant og ombodsmann og -kvinne for folket får høve til å gjere jobben sin. Når det gjeld godtgjersler, har vi ei anna haldning når det gjeld stortingspresidentens lønsvilkår. Lat meg no seie at eg har full forståing for og stor respekt for argumentet til fleirtalet om å samanlikne Stortinget med Regjeringa. Eg har forståing for at stortingspresidenten er den høgste folkevalde personen i landet. Likevel synest vi at ein bør ha som utgangspunkt at ein samanliknar arbeidsmengd og press i så måte. Vårt argument for å behalde den ordninga vi har i dag, der stortingspresidenten har ei ekstra godtgjersle på om lag 100 000 kr, er at det er ei ordning vi ønskjer å vidareføre sett ut frå det. Prinsipielt meiner vi at alle stortingsrepresentantane i utgangspunktet skal ha same løn, men så skal personar som får ein del tilleggsverv i Stortinget, ha enkelte ekstra godtgjersler. Der skil vi oss også ut frå fleirtalet. Vi synest at Presidentskapet og komiteleiarane bør få ekstra godtgjersle av Stortinget, fordi dei blir valde av Stortingets organ. Parlamentariske leiarar blir utpeika og valde av sine stortingsgrupper, og det er ikkje Stortinget som tilset og vel dei. Derfor er det vår meining at ein må finne ekstra godtgjersler til parlamentariske leiarar innan gruppene. Lat det også vere sagt at eg meiner at gruppene bør gi betre løn til parlamentariske leiarar. Når det gjeld komiteleiarane, kan ein stort sett seie at dei aller fleste har det same presset, sjølv om vi veit at det er komitear der presset er noko større enn i andre. Men det er klart at når det gjeld presset for parlamentariske leiarar, er det eit atskilleg større press for ein som leier ei gruppe på 50–60 i forhold til ein som leier ei gruppe på to, og for ikkje å snakke om ei gruppe på ein! Då kunne ein sleppe den differensieringa ved at gruppene får organisere sjølve! Når det gjeld etterløn, venteløn, førtidspensjonering, synest eg representanten Brørby gav ei veldig god forklaring, og eg støttar henne fullt ut når ho gir ros ros til pensjonsstyret for det dei har gjort. Når det gjeld diett eller dagpengar for dobbelt hushald, støttar eg fleirtalet og vil seie at eg synest argumentasjonen der var god. Når det gjeld permisjonar, har vi den oppfatninga at den ordninga som meir eller mindre stillteiande har fungert i Stortinget etter ei oppmoding frå Presidentskapet om at gruppene bør vere forsiktige med og kanskje la vere å søkje permisjonar for representantar for fråver på under ei veke, er ei god ordning. Eg trur at den ordninga som fleirtalet no legg opp til, gjer det vanskeleg for mange representantar å ta på seg ein del arbeidsoppgåver rundt om i landet og ha den ombodsrolla som er tiltenkt oss. Ho blir for rigid. Ordninga blir no så utvatna med unntak med det som fleirtalet foreslår, at i praksis vil det vel berre bli omtrent slik som vi har det i dag, fordi unntaka er så mange, så det blir det ikkje noko problem å gjennomføre. Då vil eg berre til slutt seie at det er litt merkeleg at pressa, som har vore så interessert i desse ordningane som dei har vore i lengre tid – dei elskar å hengje ut stortingsrepresentantar – ikkje er til stades i dag. Om ein hadde gått over gata til Tostrupkjelleren, hadde ein kanskje funne dei der. Eg har lyst til å nemne at då utvalet skulle innhente opplysningar om journalistane sine arbeidsvilkår og det som dei likar å kalle for «frynsegode», så kunne vi få dei under éin føresetnad, og det var at vi måtte behandle dei konfidensielt! Det var jo litt interessant å leggje merke til at når det galdt journalistane sine arbeidsvilkår, mobiltelefon, diettgodtgjersler og alt dette, var dei ikkje så interesserte i at offentlegheita skulle få greie på det. Men vi har her, som sagt, ei open og ærleg innstilling som viser kva vi har – ikkje noko er skjult.
-1	Eg takkar for eit godt svar. Eg reknar med at utviklingsministeren i tråd med vanleg praksis vil kome til Stortinget til våren med ei utviklingspolitisk utgreiing. Det er svært positivt at Stortinget kvart år tek ein debatt om linjene i norsk utviklingspolitikk, men det kunne vere ein fordel om debattane blei endå meir konkrete. Vanlegvis har utgreiingane dreidd seg om prinsipp og dei lange linjene i bistandspolitikken. Kunne utviklingsministeren tenkje seg å kome til Stortinget med ei utgreiing der ho endå meir detaljert la vekt på resultat og erfaringar?
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Jeg vet ikke om jeg ble veldig beroliget i forhold til rettssikkerheten, som jeg gjerne skulle sett var noe sterkere. Som statsråden sikkert er kjent med, har jeg anmeldt Asker kommune for tjenesteforsømmelse og uforstand i tjenesten på bakgrunn av at det i den konkrete saken som statsråden henviste til, var et familiegodkjent fosterhjem. Asker kommune valgte imidlertid å plassere barna hos et homofilt par. I forskriftene som gjelder fosterhjemsplassering, står det at homofile fosterhjem ikke skal brukes der det er sannsynlig at det vil skje en adopsjon. Tidligere stod det i den samme forskriften at barn ikke skulle plasseres i homofile fosterhjem med mindre foreldrene samtykket. Mitt spørsmål til statsråden blir: Hvordan skal man unngå at barn blir plassert langsiktig hos homofile fosterforeldre som en omgåelse av adopsjonsparagrafen? Og: Kan statsråden tenke seg å gjeninnføre forskriften om at foreldre bør samtykke i at barn plasseres hos homofile par?
-1	Først må jeg vel si at det perspektivet at skipsfarten er viktig fordi den seiler inn valuta, kanskje var riktig på et tidspunkt i norsk historie. Det er vel ikke det viktigste skipsfarten i dag bidrar med. Vi har en overrikelighet av kapital, så det er ikke akkurat det som gjør at skipsfarten er viktig. Men vi er enig i at skipsfart i Norge er viktig. Skipsfarten må bidra på samme måten som alle andre i det spleiselaget et godt samfunn er. Det betyr at vi ikke har gått inn for særordninger for rederier. Det finnes ikke den næringsgrenen i Norge som ikke kan si med stor grad av trygghet at vi er konkurranseutsatt fra andre land som har andre og bedre rammevilkår enn vi har. Det gjelder alt vi har av prosessindustri, det gjelder alt vi har av konkurranseutsatt industri. Det finnes et eller annet land et eller annet sted som har lavere lønn eller bedre vilkår. Dette skaper ikke noe godt næringsliv. La meg si det sånn: Det å drive med skattedumping eller subsidier vil ikke bidra til at norsk rederinæring blir bedre eller mer lojal mot Norge. De har fått lettelser, de har fått alt de har pekt på. Rederinæringen har vært nærmest i en godteributikk og pekt på at de vil ha det og det og det og det. Og de har fått det! Allikevel har mange av de store rederiene dessverre flyttet ut, istedenfor å bidra til verdiskaping og vekst i Norge, som vi gjerne hadde sett at de hadde gjort. Og de har økonomi til å være her også – de har ikke noe ublue forhold i Norge.
-1	Ja, det trur eg så absolutt. Men då hjelper det i alle fall ikkje å levere den typen kommuneøkonomibudsjett som den førre regjeringa har levert fire år på rad. Er det nokon som har sprunge fortare dei siste fire åra, så er det sjukepleiarar, det er heimehjelparar, det er lærarar som har fått stadig større klasser og færre delingstimar, det er førskulelærarar – det er absolutt alle dei kommunalt tilsette. Det vert ikkje spesielt mindre sjukefråver og meir inkludering i denne typen arbeidsplassar. 6-timarsdagen inneber ikkje nødvendigvis at ein skal jobbe seks timar kvar dag. Det kan vere å ha 80 pst. stilling med full løn. Det kan vere å gå tre dagar på og tre dagar av, som ein gjer i Bærum kommune. Ein må tore å sjå på om måten vi organiserer arbeidstida på, kan ha konsekvensar for korleis ein opplever arbeidet. Viss folk kan orke å gå opp frå 40 pst. til 80 pst. stilling, har vi vunne mykje, spesielt i forhold til den utfordringa vi har dei kommande åra knytt til omsorgsektoren og talet på eldre.
-1	Eg kan ikkje tenkja meg noko meir urettvist enn klimaendringane. Vårt storforbruk av fossil energi vil neppe stå fram som rettferdig for våre barnebarn. Forfattaren Kurt Vonnegut skreiv for eit par år sidan: «Dear future generations: Please accept our apologies. We were rolling drunk on petroleum.» Når skilnadene mellom fattige og rike er så store som dei er i verda, er det openbert at ulike land har ulik føresetnad for og kapasitet til å kunna klara å gjera ein innsats mot klimaendringane. Og som eg nemnde i mitt innlegg i stad, står det respekt av den innsatsen som statsråden la ned i Lima, der vi var sist veke. Der blei 190 land samde om eit rammeverk for den nye klimaavtalen som skal utformast vidare i Paris. Vår minister sa seg nøgd med kompromisset som blei forhandla fram, ut frå kva som var mogleg å få til. Men om vi skal vera fornøgde med det som kom ut av Lima-forhandlingane, har vi for låge ambisjonar om kva som trengst, og det er på tide å innsjå det. Vi har ikkje vore i nærleiken av nokon global pris på CO2 som monnar, slik aktørar i den norske klimadebatten har argumentert med hadde vore lurt og viktig. I mangel av ein forpliktande internasjonal avtale og globale verkemiddel må enkeltland ta ansvar og gå føre. Klimapolitikken framover kjem i stor grad til å bli utvikla nedanfrå og opp. Rike land som Noreg må visa at det grøne skiftet er mogleg. Interpellanten har utfordra oss på kva EUs nye klimamål vil ha å seia for norske klimamål. EUs klimamål er sjølvsagt relevante, men likevel meiner eg at vi startar debatten i feil ende. Først må vi svara på kor stort klimaansvar det er rettferdig og rimeleg at Noreg tek på seg i eit globalt perspektiv, for vår del av jobben med å unngå meir enn to gradar global oppvarming er stor. På same måten må EU gjera sin rettferdige del av jobben. Så er det ikkje alltid så lett å vita kva som er rettferdig. Mykje politisk usemje handlar jo om ulike syn på rettferd. Etter utfordring frå SV si stortingsgruppe har fem norske forskarar greia ut kor mykje klimagassar det er rimeleg og rettferdig at Noreg tek ansvar for å kutta fram mot 2030. Og forskarane har rekna ut at vår rettferdige del kan vurderast ut frå to ulike prinsipp for rettferd: kapasitet og historisk ansvar for utslipp. Hovudkonklusjonen deira er at Noreg bør ta ansvar for betydeleg større utslippskutt fram mot 2030 enn det vi gjer i dag. Den mest beskjedne vurderinga til forskarane er eit klimamål for Noreg i 2030 på om lag 50 pst. utsleppskutt, og då er det vårt historiske ansvar som blir vurdert. Dersom ein tek omsyn til prinsippet om kapasitet, får Noreg eit klimaansvar i ein heilt annan storleik enn det vi til no har diskutert i norsk klimadebatt. Det øvre spennet i tilrådinga er at Noreg må ta ansvar for klimakutt fram mot 2030 tilsvarande meir enn seks gonger Noregs utslipp fordi vi er eit rikt og ressurssterkt land – seks gonger. Skal vi følgja den siste tilrådinga, må vi gjera mykje klimainnsats i andre land enn Noreg. Eit klimaansvar i denne storleiken betyr at vi, fordi vi er eit rikt land, tek eit solidarisk ansvar for å stilla opp og betala for klimaomstillinga fattige land treng – det var mykje på dagsordenen i Lima. SV meiner det vil vera ryddigast for norsk klimadebatt framover om vi lagar eit eige mål for Noregs mål for utslippskutt og eit anna mål for korleis vi skal hjelpa fattige land med klimaomstillinga. Ei vesentleg ulempe med klimamåla i Stortingets klimaforlik er at det er innfløkt å skjøna kvar vi vil at utsleppa for 2020 skal liggja. Mitt parti har ikkje konkludert om kva som bør vera Noregs klimamål, men vi meiner måla skal fastsetjast basert på kva det er rettferdig at Noreg tek på seg av klimaansvar. SV meiner også at det er viktig at saker om måla blir handsama i Stortinget. Så eg ser fram til den vidare debatten og er glad for den stortingsmeldinga som kjem i februar. Vi har ein del felles tilnærmingar i klimapolitikken med dei andre mindre partia på Stortinget. Difor har vår leiar, Lysbakken, sendt ein særleg invitasjon til partileiarane i Senterpartiet, Kristeleg Folkeparti, Venstre og Miljøpartiet Dei Grøne for å diskutera om vi kan finna fram til noko sams, som ei begynning. Eg er utolmodig på vegner av jorda vår.
-1	Mitt spørsmål er til finansministeren. Finansministeren forsvarte statliggjøring av skatteinnkreverfunksjonene med kampen mot økonomisk kriminalitet. Hvis finansministeren er opptatt av det, er det jo bare å ta fatt med større entusiasme på utvidet land-for-land-rapportering, trekke statsselskaper og oljefondet ut av skatteparadis og ikke minst forhindre kutt i Økokrim, osv. Dette handler om at finansministeren, som også er leder i Fremskrittspartiet, har større tillit til flere statlige byråkrater enn til lokale skatteinnkrevere som kjenner lokalsamfunnet, som kjenner næringslivet, som kan lage gode løsninger, og som har høyere innkrevingsprosent enn det statlige. Hva er det finansministeren har forstått som ikke Kommune-Norge har forstått, i denne saken?
-1	Eg synest òg at det er på tide at det vert fremja forslag i Stortinget, for det har vore mange diskusjonar om denne problemstillinga den siste tida. Det dreier seg om det mest grunnleggjande uttrykket for respekt og verdigheit som vi som samfunn kan gje til dei som har tenestegjort i det norske forsvaret i ulike typar internasjonale operasjonar. I alle samanhengar der eg høyrer på ei brifing eller ein gjennomgang om korleis ein jobbar i ein internasjonal operasjon, er det to omsyn som går igjen: 1) Ta vare på personellet, 2) Løys oppdraget. Då må vi også ha den typen tenking når vi jobbar med dei sakene. Det viser heilt tydeleg kva som skal vere det viktigaste i alt forsvarsarbeid. Så vil eg rose regjeringa for å ha teke tak i dette viktige arbeidet med å vareta veteranane sine rettar og behov. Her trur eg vi må innrømme at tiår med for dårleg arbeid ligg bak oss, men òg sjølvsagt at det har vore ei endring når det gjeld realitetar og norsk deltaking i utlandet. Det å vareta enkeltmenneske sine rettar er viktig i alle delar av samfunnet, men det er spesielt viktig for unge kvinner og menn som har delteke i utanlandsoperasjonar. Eg meiner at vi har kome eit godt stykke – gjennom stortingsmelding, gjennom årets budsjettforslag – og vi er på veg vidare gjennom ein handlingsplan som ein no arbeider med. Eg har lyst til å seie at eg veit at forsvarsministeren personleg er sterkt engasjert i denne problemstillinga. Ho har opparbeidd seg stor kunnskap, og ho har ikkje minst hatt tett kontakt med mange som sjølve er veteranar eller pårørande til dei. Så vil eg knyte nokre kommentarar til dette. Eg trur, og min tankegang er, at vi må møte både dette forslaget og andre forslag som har kome opp, med ein stor grad av audmjukskap når det gjeld korleis vi gradvis skal forbetre veteranane sin situasjon og rettar. Det trur eg kanskje vi alle vil vere einige i at er ein fornuftig inngang til det. Eg har òg registrert at mange av dei forslaga som har kome i mediedebatten og på andre måtar frå opposisjonen, er det i realiteten brei semje om. Dei er dels innførte, og det er dels varsla at ein jobbar med dei. Lat meg berre knyte nokre kommentarar til dette. For det først er det heilt openbert at det er behov for å sjå nærare på erstatningsordningane, kompensasjonsordningane. Det er nødvendig å gå inn i det. Eg vil òg nemne eit spesielt forhold som i alle fall eg har vorte kontakta av fleire om. Det gjeld særleg spørsmålet om invaliditet, korleis vi vurderer det, men òg spørsmålet om det å få praktisk og annan oppfølgingshjelp til kontakt med helsevesenet, med Nav, med Statens Pensjonskasse, både for dei som er veteranar sjølve, og for pårørande og dei rundt dei – det å lage eit kontaktpunkt og eit støtteapparat som ein kan nytte i ein så spesiell situasjon som det er snakk om her. Så er det mange som heilt riktig har peikt på at ei langsiktig oppfølging er viktig. Eg vil òg trekkje fram krisehjelp når noko spesielt skjer, for det har i alle fall vorte heilt tydeleg for meg at det er behov for ei avklaring mellom sivil side og militær side om ansvarsfordelinga, og korleis vi skal få det til å fungere. Eg høyrer mange gode historiar om kor godt det fungerer på sivil side. Eg trur vi har litt å gå på her. Så er eg open for å diskutere Forsvarets ansvar, kor lenge det skal vare osv., men eg vil avvise å gjere ei endring over bordet her no. Men lat oss prøve å diskutere det på ein litt audmjuk måte, kva som er riktig her. For meg er det i alle fall ikkje openbert at det vil forbetre den helsemessige oppfølginga dersom Forsvaret skulle ha eit femårsansvar for det helsemessige, framfor om helsevesenet skulle ha det. Ein kan sikkert seie mykje bra om Forsvaret som ikkje er så bra med helsevesenet. Eg har eit meir positivt syn på ting i det norske helsevesenet enn det enkelte her gjev uttrykk for, men at dei kanskje har meir greie på helsemessig oppfølging i helsevesenet enn i Forsvaret, trur eg i alle fall det kan vere grunn til å diskutere – for å seie det slik. Men så vil eg ikkje lukke debatten om kva som bør vere det endelege, korleis det skal vere, når det gjeld spørsmålet om grensedraging. Heilt til slutt: Det er nødvendig med ei betre samordning av dei ulike oppfølgingstenestene vi har innanfor Forsvaret, og det er òg andre spørsmål enn dei eg gjekk inn på her, som det er viktig å sjå på. Som representanten Eriksen Søreide har òg eg høyrt soldatar gje uttrykk for – dette er eigentleg veldig deprimerande klårt – at den vanskelegaste krigen var den som begynte då dei kom tilbake igjen.
-0	La meg først si at jeg deler representanten Pollestads syn, at det er viktig å øke produksjonen av fornybar energi. Det mener både olje- og energiministeren og regjeringen. Derfor er det – med bred politisk støtte i Stortinget – etablert et teknologinøytralt elsertifikatsystem hvor målet er å bygge ut totalt 26,4 TWh fornybar energi i Norge og i Sverige innen 2020. Systemet er teknologinøytralt og vil derfor gjøre at de mest kostnadseffektive teknologiene blir bygget ut først. I praksis vil det si at det i stor grad vil være vannkraft – uregulerbar og regulerbar – og landbasert vindkraft. Når det gjelder utbygging av vindkraft til havs i norske havområder, ligger dette lenger fram i tid. Det er gjennomført en strategisk konsekvensutredning for 15 havområder. Den har vært på høring og er nå til behandling i departementet. Vi har ikke konkludert med hvordan vi skal følge opp denne utredningen, men vi støtter opp under satsingen på forskning og utvikling – kompetanseoppbygging – på havvindfeltet. Vindkraft til havs er ett av de seks prioriterte områdene i den nasjonale FoU-strategien innenfor energisektoren, Energi21. Satsingen blir først og fremst ivaretatt gjennom forskningsprogrammet ENERGIX som dekker alt fra grunnleggende forskningsprosjekter til næringsrettet forskning og utvikling og demo. Videre er to av de elleve forskningssentrene for miljøvennlig energi – FMEene – direkte rettet mot utnytting av vind til havs.
-0	Flertallet viser i sin innledningsmerknad til at de har store ambisjoner på vegne av alle elever, og det slutter selvsagt Fremskrittspartiet seg til. Samtidig skryter flertallet av at de har gjennomført en rekke gode tiltak som har bred støtte og tilslutning blant lærere og andre skoleansvarlige, og som er kunnskapsbaserte. Leksehjelpen blir brukt som et eksempel. Flertallet sier også at elevene er for viktige til at elevene skal være gjenstand for «politiske eksperimenter». Spørsmålet mitt er da om representanten mener at leksehjelpen, som stort sett utføres av ufaglærte assistenter, blir gitt på et godt kunnskapsbasert grunnlag, eller er det et politisk eksperiment, som for øvrig også mange lærere er svært skeptiske til?
-0	Jeg var i mitt innlegg inne på at vi i løpet av de mer enn 40 årene som denne næringen har drevet aktivitet på norsk sokkel, har utviklet et veldig strengt miljøregime for aktivitet på norsk sokkel. Det mener jeg har vært riktig og viktig. Det er også helt åpenbart at leteaktivitet som vil skje i de blokkene som vil bli tildelt i 23. runde, vil være fullt ut forsvarlig – hvis ikke, vil den ikke bli tillatt iverksatt. Det sikrer det systemet vi har fått på plass over mange tiår. Havis varierer fra år til år, men også gjennom året. Rammene som er satt av Stortinget, tar hensyn til dette. Det må petroleumsvirksomheten forholde seg til, og det mener vi sikrer at miljøet blir ivaretatt på en god måte.
-0	På vegne av representantene Gjermund Hagesæter, Karin S. Woldseth, Lodve Solholm og meg selv har jeg fornøyelsen av å sette frem forslag om å gjennomføre en utvidet analyse av behovet for oljevernberedskap for seilingsleden knyttet til skipstrafikken ved oljeraffineriet på Mongstad samt området mellom Bergen havn og Mongstad.
-1	Når vi går fra opera og så videre til rytmisk musikk, viser det spennet i musikklivet. Det er også det mangfoldet som vi gjennom en aktiv kulturpolitikk skal bidra til. Heller ikke rytmisk musikk kan overlates til markedet. Fremskrittspartiet innser at det kan ikke rytmisk musikk, men de vil overlate resten av musikklivet til markedet. Det er et paradoks! Gjennom fellesskapsløsninger skal vi sikre at alle, uansett kjønn og størrelse på lommeboka, har mulighet til å delta i rockemiljøet. Jeg poengterer kjønn, fordi bevilgningene til Aktivt Kvinne Kultur Senter, AKKS, er blitt noe mer problematisk enn i hvertfall jeg var klar over da vi gikk inn i denne saka. SV var med på fellesmerknaden i budsjettinnstillinga fordi vi ville være med på å sikre rammene rundt den rytmiske musikken. Og jeg er ganske overbevist om at mye av det som vi gikk med på da, var det rette. Men så så vi at resultatet ble uro i rockemiljøet, og det er ikke første gangen. Det viser at dette er et spennende miljø, men noe uoversiktlig, for å si det mildt, for en som ikke kjenner historia til tidligere rockesaker. Det viser også at her må alle parter tas med på råd i den videre prosessen. Jeg er tilfreds med at departementet vil jobbe videre med de viktige problemstillingene som ble reist i flertallsmerknaden i budsjettinnstillinga før jul. Jeg er også glad for at vi får komme til saken ved budsjettbehandlinga til høsten. Vi skal da gå fordomsfritt inn i behandlingen. Det flertallet gjør i denne saka, er å skjære gjennom og sikre at organisasjonene får penger å drive for, og sørge for at ordninger blir videreført på den måten som det er mulig å gjøre det på. Flertallet slår fast at det er et mål å få til en koordinert og samlet innsats for å få mest mulig ut av de midlene som bevilges til den rytmiske musikken. Så får organisasjonene sjøl komme fram til hva de vil at Samlet Norsk Rock skal være. Noe av problemet med Fremskrittspartiets forslag i dag er jo at organisasjonene ikke har kommet fram til hva Samlet Norsk Rock skal være. Det er også viktig at Norgesnettet fortsetter å være det det var ment å være, nemlig et nettverk av spillesteder der artister i startgropa får slippe til. SV har fått innspill om at utøvere må være representert i styringa av Norgesnettet. Noe av misnøyen har vært at det ikke har vært satsa nok på å skaffe øvingslokaler. Vi støtter derfor kravet om at både utøvere og arrangører må være med og styre det som forvaltes av offentlige midler. Så til det som ble vanskelig, nemlig bevilgningene til AKKS. Resultatet av flertallsvedtaket er mer penger til AKKS enn det departementet gikk inn for, men mindre enn det AKKS ble forespeilet etter behandlinga før jul. Jeg synes det er ugreit, for å si det mildt, at resultatet av behandlinga i dag kan bli at sentralleddet og Oslo-avdelinga legges ned. I Oslo betyr det at 30 band mister øvingslokalene, og at kurs og konserter kanskje må avlyses. Jeg vil derfor utfordre kulturministeren til å se spesielt på bevilgningene til AKKS, se om det finnes muligheter også i år, slik at kvinnene i rockemiljøet ikke blir rammet. Jeg tror det her er noen utfordringer for oss som komitemedlemmer og for departementet at vi må sette oss mer inn i det spesielle som AKKS representerer – og for jentene i AKKS til ikke å stole på at gutta som driver lobbying i Stortinget, automatisk ivaretar jentenes interesser. Derfor var det en flott markering jentene hadde foran Stortinget i går. AKKS er en ideell musikkorganisasjon med overordna målsetting å øke jenters muligheter og deltakelse innen rytmisk musikk. AKKS rekrutterer, følger opp og synliggjør jenter i alle ledd i musikkbransjen. Jeg blir imponert når jeg leser om aktivitetene deres, og skjønner at dette er helt unike tilbud som det må tas vare på. Så er også historia til AKKS historia om jenter som vil og kan, og som har gjort en formidabel innsats gjennom dugnadsarbeid, men som også kommer i klemma når først KAJA-midlene og senere sivilarbeiderordninga blir tatt bort. Det viser noe om knappheten i kulturlivet, og det er en utfordring som gjelder flere. Men i denne omgangen gjelder det å redde jentetilbudet i AKKS.
-0	Konsekvensutredningen for jernbanetunnel i Gamlebyen i Oslo viser at alle alternativene vil medføre til dels store inngrep i området. Flere av løsningene er teknisk sett meget kompliserte, med stor fare for å påføre de verneverdige kulturminnene i området rundt Minneparken ytterligere skader. De samfunnsøkonomiske beregningene viser også at anleggskostnadene er meget høye, og at alle alternativene er samfunnsøkonomisk svært ulønnsomme. Jernbaneverket mener at de miljøforbedringer som oppnås langs eksisterende bane, ikke står i rimelig forhold til prosjektets kostnader og øvrige konsekvenser, og at det ikke er riktig å disponere så store investeringer til dette formålet. Samferdselsdepartementet kan heller ikke tilrå utbygging av noen av de utredede alternativene. Det er viktig at staten bidrar til å bedre boforholdene både i Gamlebyen og i andre deler av Oslo indre øst, og Fremskrittspartiet vil derfor slutte seg til forslaget om at det iverksettes planlegging av jernbanetiltak for å bedre bomiljøet i Gamlebyen og på strekningen mot Bryn stasjon. De totale anleggskostnadene for en tunnel gjennom Gamlebyen er anslått til 3–5 milliarder kr, og det er et betydelig beløp. Selv om det er et betydelig antall boliger som er støyutsatt i området, står ikke kostnadene i forhold til det en vil oppnå ved en tunnel. Fremskrittspartiet slutter seg på denne bakgrunn til komiteens innstilling om at det ikke bygges jernbanetunnel gjennom Gamlebyen i Oslo. Fremskrittspartiet viser også til at kostnadene ved prosjektet nå ligger betydelig over de kostnadsanslag som forelå da Stortinget behandlet St.prp. nr. 33 for 1996–97. Så litt om Ringeriksbanen. Stortinget vedtok høsten 1996 at to ulike trasékorridorer for Ringeriksbanen skulle utredes videre. Det var Sandvika–Kroksund–Hønefoss og Sandvika–Åsa–Hønefoss. Fremskrittspartiet er kjent med at det er utført et omfattende utredningsarbeid, at konsekvensutredningen for de utredede alternativene nå er godkjent, og at det foreligger et grunnlag for den lokalebehandlingen av hovedtrasévalg i de berørte kommunene Bærum, Hole og Ringerike. Departementet legger opp til at en sak om trasévalg vil bli lagt fram for Stortinget etter at det foreligger vedtak i de berørte kommunene, og saken er ferdigbehandlet i Jernbaneverket. Ifølge proposisjonen tas det sikte på at dette kan skje i løpet av våren. Fremskrittspartiet er enig i Regjeringens forslag om at Ringeriksbanen ikke prioriteres i planperioden 2002–2011, og ser derfor ikke nødvendigheten av at det tas stilling til trasévalg ti år fram i tid, som det legges opp til. Kostnadene for prosjektet ligger i størrelsesorden 3,2–4,4 milliarder kr, avhengig av hovedtrasé og løsningsvarianter. Hva kostnadene vil ligge på etter 2011, er umulig å forutsi. Vi ønsker derfor heller ikke at den blir prioritert etter denne perioden uten at det eksisterende jernbanenettet er utbedret med hensyn til sikkerhet, og at det er foretatt sanering av farlige planoverganger.
-0	Jeg har et spørsmål til justisministeren om sikkerhet i samfunnet, og ikke minst sikkerhet i norske fengsler. Det er slik, dessverre, at det av og til skjer alvorlige hendelser i norske fengsler, slik som drap og grove voldsepisoder, både mellom innsatte og fra innsatte overfor de ansatte i fengslene. Det bør bekymre statsråden veldig – det bekymrer i hvert fall Stortinget, går jeg ut fra. Denne uken har det vært en svært alvorlig hendelse i Ringerike fengsel, der en innsatt nå svever mellom liv og død. Mangelen på sikkerhet inne i fengslene har vært bekymringsfull lenge, ikke minst har de ansatte påpekt dette gang på gang overfor statsråden – og også overfor justiskomiteen i forbindelse med de årlige budsjettdebattene. Samtidig har vi en statsråd som i altfor stor grad, etter mitt skjønn, satser på åpne plasser, på at flere og flere skal ut av fengslene og tilbake til samfunnet. Jeg kan vel – i en parentes kanskje – påpeke at statsråden er norgesmester i frislipp, og ekstraordinær soningsrabatt i fjor kom vel opp imot 150 års særrabatt. Vi har hatt oppslag nå som viser at en spritdømt, meget omtalt herremann ifølge media har manipulert fengselet han satt i, for å få mer gunstige og hyggelige soningsvilkår. Samtidig har statsråden sagt at flere og flere skal ut og tilbake til samfunnet raskere enn før. Da syns jeg det blir interessant å høre hvor langt statsråden er villig til å gå når det gjelder å tilbakeføre innsatte som er dømt for svært grov kriminalitet og for grove angrep på det norske samfunnet. I hvor stor grad skal de slippes ut, og ikke minst – hvor stor risiko skal det norske samfunnet, altså borgerne, måtte tåle å bære gjennom denne forsøksøvelsen som statsråden har tatt initiativ til? Er det slik at det er viktigere for statsråden å fjerne soningskøen og bli husket som statsråden som fjernet soningskøen, på bekostning av sikkerheten til den norske befolkningen?
-1	Eg vil takke interpellanten for eit veldig viktig spørsmål. Det med kvalitet i utdanninga når det gjeld dei sentrale og viktige næringsgreinene i Noreg, er eit viktig spørsmål som det er brei interesse for i Stortinget, også i SV, i motsetning til det interpellanten prøvde å antyde her. Eg har merka meg med undring at Høgre her går veldig høgt på banen og etterlyser sterkare sentralstyring. Vi har jo, som næringsministeren var inne på, sett det motsette signalet då Høgre hadde kontrollen med utdanningssystemet i Noreg. Det er ikkje meir enn to dagar sidan eg var i ein debatt med Høgre-folk, der eg blei skjelt ut for at vi heile tida skulle meine at den sentrale styringa var betre enn den regionale og den lokale styringa. Så her møter vel Høgre seg sjølv i døra. Eg skal la den polemikken vere og gå over til det som eg meiner er viktig for å sikre kvalitet i den typen utdanning som vi snakkar om her. Eg har jobba 25 år i industrien og ti år på universitet, og min absolutte konklusjon er at den utan samanlikning beste måten å sikre kvalitet i fagutdanning og høgare utdanning på som er relevant for næringslivet, er å ha eit tett og nært samarbeid mellom næringsliv, utdanningsinstitusjonar og kommunar og fylkeskommunar på lokalplan. Eg har sjølv vore med og bygd opp eit slikt samarbeid rundt ei tilsvarande utdanning som ligg nær den maritime sektoren, nemleg leverandørsektoren, og det er ikkje tvil om at den typen samarbeid er det som byggjer kvalitet, det er det som gjer at utdanningskreftene får relevante casar for sine studentar – det er det som gjer at dei i næringslivet kan kome med konkrete innspel til kva som er kvalitet, kva som er moderne, og kva som er oppdatert utdanning. Det som då forundrar meg, er at det partiet som interpellanten representerer, nettopp har vore med på å foreslå å redusere dei budsjettpostane i statsbudsjettet som skal brukast til å finansiere eit slikt klyngesamarbeid mellom utdanningsinstitusjonar, næringsliv og offentleg sektor gjennom å fjerne dei regionale utviklingsmidlane og gjennom å vere med på å kutte dei budsjetta som skal gå til National Centres of Expertise og Arena-prosjekt. Så eg skjønar intensjonane til interpellanten. Dei er veldig gode. Dei er heilt i tråd med det regjeringa og SV jobbar for, men dei følgjer det ikkje opp i praksis.
-0	Bare for kort å oppsummere: Det denne saken handler om, er ikke, som representanten Dag Terje Andersen sa, hvorvidt de som har fast ansettelse, skal ha lønn eller ikke. Det det handler om, er hvorvidt de skal ha lønn mellom oppdragene eller ikke, og om de som ikke har lønn mellom oppdragene, kan defineres som fast ansatte. Representanten Dag Terje Andersen sier også – og det gjør meg enda mer usikker på hva han egentlig mener – at Arbeiderpartiet ønsker ikke å støtte Lundteigens forslag. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet ikke støtter det, fordi han sier også at det er klare tilbakemeldinger fra partene i arbeidslivet om at man må bygge på dagens rettsforståelse. Hvem har slått fast dagens rettsforståelse? Stortinget? Dag Terje Andersen? Eller domstolene? Han sier at det har vært en rekke saker, men de har ikke vært prøvd godt nok i retten. Hva mener han egentlig med det? Enten så har man prøvd saken og det har blitt en domsavsigelse, eller så har man ikke. Representanten Dag Terje Andersen bruker å vise til kollektiv søksmålsrett. Dette var også et problem før. Hvorfor har da kollektiv søksmålsrett blitt brukt kun i én sak? Heller ikke den gang ble det brukt i en sak som var i henhold til hvordan du kunne bruke kollektiv søksmålsrett. Dette blir – som representanten Heggelund var inne på – litt løs retorikk i lufta, dessverre. Men det jeg tror er viktig, er å sette seg ned med partene i arbeidslivet for å få en forståelse av hvordan vi skal håndtere situasjonen fremover, og hvordan tilknytningsformene i arbeidslivet utvikler seg. Jeg er glad for at vi har satt i gang et større arbeid med forskning og utredning av det, sånn at vi har det kunnskapsbaserte grunnlaget, sånn at vi kan sette oss ned med partene i arbeidslivet og gjøre dette. Jeg er glad for at også Arbeiderpartiet egentlig mener det er veien man ønsker å gå, og ikke ved at man i dag skal fatte lovmessige vedtak, som definerer. Jeg registrerer at heller ikke Dag Terje Andersen, eller Arbeiderpartiet, er i stand til å definere hva som skal ligge i «fast ansettelse». Hvis så hadde vært tilfellet, hadde man i alle fall ønsket å bringe den loven frem, og fått det forarbeidet som skal til for å få til klare rettskilder, som må til for å få til gode dommer på det. Vi ønsker ryddighet. Da tror jeg løsningen er å sette seg ned med partene i arbeidslivet og diskutere problemstillingene nøye, og også se på de ulike tilknytningsformene som er i norsk arbeidsliv.
-1	Nei, det synes jeg ikke. Det er fordi kunnskapskomiteen på Stortinget skal ha et blikk på de overordnede resultatene fra de nasjonale prøvene og hvordan vi kan bruke dem til å støtte opp om det læringsarbeidet som er lokalt. Å ha informasjon om enkeltskoler har ikke noen særlig verdi på nasjonalt plan. Det kan ha verdi på skoleplan, fordi man kan sammenlikne sin skole med resultater på nasjonalt gjennomsnitt og finne ut noe. Men som regel er det jo mange faktorer som spiller inn på hvorfor resultatene ligger slik som de gjør, til man til syvende og sist kanskje kan komme til det som er skolens egen innsats. Det kan ha med foreldrenes utdanningsnivå å gjøre, det kan ha med fritaksprosenter å gjøre, og det kan være andre forhold. Det må man diskutere lokalt.
-1	For SV har det vært veldig viktig at Regjeringen skulle bruke så mye penger på god eldreomsorg, på barnehager, på skoler - på viktige ting - som har vært mulig, og samtidig holde orden i norsk økonomi. Og det har vi greid. I debatten høres det ut som om Høyre egentlig er for en helt annen politikk. Men hvis vi ser på hva de har stemt for i Stortinget, ser vi at de har stemt for de samme store pengene. Utfordringen til Erna Solberg, som også i dag står og høres ut som om hun mener det skulle vært gjort noe helt annerledes, er: Hva vil hun gjøre f.eks. for å få renten ned på et unormalt lavt nivå igjen? Det vil jo bety milliardkutt i eldreomsorg, det vil bety milliardkutt i skole, og det vil bety en enorm arbeidsledighet i Norge. Er det det vi kan vente oss dersom Høyre skulle komme i Finansdepartementet igjen etter neste valg?
-1	Jeg legger merke til at noen prøver å gjøre dette til en debatt omkring offentlig kontra privat helsevesen. Så langt jeg har kunnet registrere, har heller ikke interpellanten tatt utgangspunkt i den debatten, men i at når en arbeidsgiver betaler for en tjeneste, skal ikke arbeidstaker beskattes for den fordelen det gir. Men så hører jeg at flere i debatten trekker fram ordningen for prioritering av sykmeldte i regi av Rikstrygdeverket som en god ordning, som man bør utvide, og som man bør sette i permanent system, og at de partier som tidligere var imot ordningen, nå er for den. SV er fortsatt mot den ordningen, og jeg skal utdype hvorfor. Det som skjer her, er jo det motsatte av det som flere talere har vært oppe og tatt til orde for, nemlig at ordningene skal gjelde alle, og at man ikke skal ha forskjellsbehandling. Eksempelvis: Når man går inn på en ordning i regi av Rikstrygdeverket med ren prioritering av sykmeldte arbeidstakere, betyr det at man prioriteres i en helsekø så lenge man kan vise til et arbeidsforhold. Hvis man da faller ut av det arbeidsforholdet på grunn av langvarig sykdom, f.eks. går inn på et attføringstiltak, eventuelt blir uførepensjonert, skal man altså ikke prioriteres. Så hører jeg Are Næss sier at dette rammer ikke de gruppene som står på vanlige ventelister, fordi man benytter en kapasitet som ikke går på vanlig dagtid, men på kveldstid. Men det er jo en skammelig måte å betrakte systemet på. Det er klart at når man mangler en totalkapasitet innenfor det offentlige, og også innenfor det private – for begge er med og forårsaker ventelister – må man naturligvis benytte hele den totalkapasiteten til beste for hele befolkningen. Det betyr at Regjeringen burde komme opp med en ordning nå som ikke favoriserer sykmeldte arbeidstakere, men som tar hensyn til at alle, uansett om man er i et arbeidsforhold og er sykmeldt fra det eller ikke, skal prioriteres. Det betyr at man bør utrede hva slags totalkapasitet som eksisterer, og få utnyttet den fullt ut. En ordning som SV har foreslått, er at man for hver sykmeldte arbeidstaker sikrer at man tar ut fra den vanlige helsekøen en som ikke er i et arbeidsforhold. Det ville i hvert fall vært en langt mer rettferdig ordning enn den man har i dag. Når det gjelder den ordningen som Hernæs tar til orde for, med skattegunst for arbeidstakere som prioriteres i helsekø, risikerer man en vridning. Det betyr at arbeidsgiver kan foreta en type betraktninger av om dette er en arbeidstaker som er særdeles nyttig for meg, skal vi prioritere å få ham behandlet, skal vi dekke kostnadene, fordi vi trenger vedkommende tilbake. Da har man en type forskjellsbehandling som bryter med de prinsipper man har lagt til grunn for utviklingen i Helse-Norge. Jeg kan bl.a. henvise til sosialminister Tove Strand Gerhardsens særdeles betydelige utredning på slutten av 1980-tallet, i 1987, «Helse for alle i Norge?» og de intensjonene som lå til grunn da. Den typen intensjoner er stortingsflertallet i ferd med å bryte ved at man prioriterer dem som er sykmeldte, og ikke ser på hele gruppen av mennesker i samfunnet som har sykdom.
-0	Det var noen påstander fra Steinar Gullvåg som fikk meg til å ta ordet – og nå var Lise Christoffersen litt innom det også, dette med at skattelettene skulle gi så veldig liten effekt. Og så ble det vist til at dette kanskje ville gi bare 2 500 arbeidsplasser. Jeg reagerer faktisk på slike karakteristikker om bare 2 500 arbeidsplasser. Det er altså 2 500 mennesker som ville få et bedre liv. Hvis vi antar at disse er en del av en husholdning på fire, treffer det altså 10 000 mennesker i landet vårt. Så var det den andre påstanden, at da ville man antakelig bare nedbetale lån. Ja, det er altså fryktelig mange rundt om i landet vårt som ikke greier å betjene lånene sine i dag. Det ville jo være fantastisk hvis de kunne greie å betjene lånene sine istedenfor å måtte selge boligen med tap. Ting må henge litt sammen, synes jeg, når man diskuterer. Skattelettene er ikke bare foreslått for enkeltmennesket. Det handler om at bedrifter skal overleve. Når jeg hører Lise Christoffersens regnestykke om hvor mange arbeidsplasser det kunne blitt ved å gjøre det annerledes, har jeg bare lyst til å si at hvis vi ser litt lenger fram enn to, tre år, kan ikke landet overleve hvis absolutt alle skal jobbe i offentlig sektor, og alle private bedrifter blir lagt ned. Det er nemlig de som skaper veldig mye av den velferden som vi bruker av. Og igjen: 2 500 arbeidsplasser er veldig viktig for de 2 500 vi snakker om.
-0	Andre talere fra Fremskrittspartiet vil diskutere det nordiske samarbeidet mer spesifikt, så jeg vil bare snakke litt om den arktiske delegasjonen, som jo var en nyvinning etter valget i 2009. Vi merker på interessen både her på huset og ikke minst utenfor – i næringsliv, i universitetsmiljø, blant organisasjoner – en stadig større aktivitet på det området, så det har ikke vært så vanskelig å få sysselsatt delegasjonen med meningsfulle aktiviteter. For dette er jo en delegasjon som på sett og vis ikke har de samme rammebetingelser som andre delegasjoner på Stortinget i form av at man ikke har det fellesskapet internasjonalt som f.eks. Nordisk råd-delegasjonen har. Dette er noe vi har drøftet litt i delegasjonen, og som vi vil se litt på fremover, hvordan vi på en enda mer meningsfull måte kan – ikke minst – styrke samarbeidet med de øvrige arktiske land, også for hele delegasjonen. Per i dag er det kun delegasjonens leder som deltar i det overnasjonale samarbeidet der. Det er en mangel ved Stortingets parlamentariske samarbeid, kanskje spesielt relatert til det arktiske, som jeg ønsker å ta opp: vårt naboskap med Russland. Hvis vi bruker nordisk samarbeid som eksempel, har vi der mulighet for å ta opp praktiske utfordringer ved grensehinder og ved naboskapet med Sverige, Danmark, Finland og Island på en konstruktiv og grei måte. Vi kjenner hverandre over tid, og vi møtes ofte, i partigrupper og på andre måter. Den samme muligheten har vi ikke med våre russiske kolleger. Vi ser et godt samarbeid i Barentsregionen som nå feiret 20 år, hvor våre nordlige regionalt folkevalgte over mange år har samarbeidet med sine kolleger i de nordvestlige russiske regioner. Vi ser at disse regionene i Russland har fått mindre og mindre betydning og makt, dessverre. Våre myndigheter har et godt myndighetssamarbeid med Russland, men samarbeidet mellom Stortinget og Dumaen og Føderasjonsrådet er sporadisk. Det skjer et samarbeid, men det er ikke preget av den samme form for kontinuitet som f.eks. det nordiske. Jeg har fra ulikt russisk hold mottatt forespørsler om hvordan vi kan forbedre det. Det kunne tillegges f.eks. den arktiske delegasjonen, eller andre – eller utenriks- og forsvarskomiteen som sådan. Jeg tror det ville vært en betydelig styrkelse av vårt samarbeid med Russland om vi en til to ganger i året hadde faste møtepunkter med interesserte i Russland – i Føderasjonsrådet og Dumaen – og diskuterte praktiske utfordringer knyttet til vårt samarbeid. Og det er mange utfordringer, det er ikke til å komme forbi. Det er nok av ting å snakke om når vi møter våre svenske kolleger, for ikke å snakke om hva vi kunne finne på å snakke om hvis vi møtte russerne. Men det ville vært positivt. Det ville hatt en dempende og opplærende effekt på begge sider. Der tror jeg det er noe som Stortinget kan jobbe med. Så vil jeg kort nevne Antarktis. Det er en økende politisk bevissthet om Antarktis’ betydning. Senest i dag, på BBC, var det en reportasje som gikk inn på motstridende krav mellom Chile, Argentina og Storbritannia. Jeg tror nok Antarktis er et område hvor også Norge har opplagte interesser. Vi i den arktiske delegasjonen har sagt – kanskje litt humørfylt, men også med et snev av alvor – at vi er en bipolar delegasjon, og har, sånn sett, sett for oss at vi også har et lite øye på det området. Men det er selvfølgelig ikke med så mye alvor, for det er mindre politisk aktivitet knyttet til det. Helt til slutt: Når vi internasjonalt også har en del utfordringer knyttet til Arktisk råd – vi skal komme tilbake til det i en interpellasjonsdebatt litt senere i dag – er ikke det fordi vi er kritiske til det som skjer i Arktisk råd. Tvert imot, vi ønsker mer aktivitet i Arktisk råd. Vi ønsker mer av det som skjer, og det er hovedbudskapet også fra Stortingets arktiske delegasjon.
-1	I sitt innlegg viser representanten Anundsen i sin beskrivelse av opposisjonens forslag om en femårig lærerutdanning til at man har en noe ulik innretning. Det er helt riktig, for opposisjonen står ikke samlet om hva slags type femårig lærerutdanning man ønsker, men man har ulike typer forslag om dette. Fremskrittspartiet foreslår at man i 2014 skal gå inn for en helhetlig femårig lærerutdannelse. Dette mener jeg ikke er ansvarlig, dette er fire år etter at utdannelsen er trådt i kraft. Kvaliteten innenfor utdanning er en kjempeutfordring. Vi er nødt til å få flere forskningsansatte, og vi er nødt til å få flere ansatte innen lærerutanningene, for ellers vil resultatet bli mange nedleggelser innen utdanningene. Dørum svarte i en av sine replikker, med tanke på hvordan man skulle få dette til, at man ønsket å sende sitt forslag ut på en bred høring. Det er ikke her så stor forskjell fra det som regjeringspartiene foreslår, men hvordan vil Fremskrittspartiet løse dette?
-1	Jeg kan forsikre representanten fra Kristelig Folkeparti om at Soria Moria-erklæringen gjelder. I Soria Moria-erklæringen står det at nye konsesjoner skal baseres på CO2-håndtering. Så har vi og jeg sagt mange ganger – og det er jeg helt sikker på at hele Stortinget står bak – at vi ønsker CO2-håndtering så tidlig som overhodet mulig. Det er ingen her som ønsker at det skal ta lang tid. Vi har fått til en avtale når det gjelder Mongstad som er så tidlig som det var mulig å få til. Jeg er helt sikker på at når vi i ettertid ser på det som denne regjeringen leverer på CO2-håndtering, vil vi se at det er framtidsrettet, det er miljøvennlig, og vi tar altså noen skritt som ingen andre regjeringer noen gang har våget – fra store ord og fromme ønsker til at vi nå får til en politikk som er praktisk, som er konkret, og som oppfyller våre visjoner og våre ønsker.
-1	Norge og Russland er ikke bare nabostater, men også nabofolk, og kontakten over landegrensen folk imellom har vært viktig for å holde kanalene åpne, også når en krevende politisk situasjon har vært gjeldende. Samarbeidet med Russland har gitt tydelige resultater. Vi har en felles ressursforvaltning i våre nærområder, og vi har hatt en lang prosess med delelinjeavtalen. Men selve pulsen i Barents-hjertet, det er folk-til-folk-samarbeidet. Da synes jeg det er leit å se at regjeringen har slått hånden av et vennlig russisk initiativ som gjelder å heve et flyvrak fra annen verdenskrig for å gi felles krigshelter en grav og et monument over 70-årsmarkeringen for vår frihet og våre frigjørere. Jeg lurer på om det kan være aktuelt å ta et sivilt initiativ for å imøtekomme det russiske initiativet, og jeg lurer på hvordan regjeringen vil styrke folk-til-folk-samarbeidet i det kjølige klimaet vi ser.
-1	SV arbeider for en norsk landbrukspolitikk som legger til rette for sysselsetting og gode boplasser i distriktene, som setter dyrevelferd høyt, som styrker den økologiske produksjonen, og som bruker både innmarks- og utmarksressursen på en bærekraftig måte. Derfor er det med glede jeg nå vil gjøre rede for hvorfor SV vil anbefale Stortinget å stemme for både årets jordbruksoppgjør og årets reindriftsoppgjør – avtaler som staten har blitt enig med både Bondelaget og Bonde- og Småbrukarlaget om. Landbrukspolitikken favner bredt og er delvis vevd sammen med viktige distriktspolitiske og også sikkerhetspolitiske mål. Norsk landbruk skal produsere ren og trygg mat, men også fellesgoder som naturopplevelser, og landbruket legger derved et grunnlag for en robust reiselivsnæring. «Ta landet i bruk» er navnet på strategidokumentet for landbrukspolitikken som Landbruks- og matdepartementet la fram i januar i år. «Ta landet i bruk» kan også stå som en sterk oppfordring til å bruke landarealet til jordbruk, skogbruk, hagebruk og reindrift og til også å bruke de ressursene som finnes i form av kunnskapsrike og arbeidsomme folk, bygninger, husdyr, maskiner og utstyr. Landbruksproduksjonen i Norge er i hovedsak å betrakte som et småskalalandbruk, i hvert fall i global sammenheng. Den gjennomsnittlige norske gården har de siste årene krevd arbeidsinnsatsen fra en hel familie, men den har stort sett bare gitt inntekt til en halv familie. Denne inntektssituasjonen, kombinert med et arbeidsmarked som skriker etter arbeidskraft, gjør at det på de fleste gårdsbruk er én som jobber på gården, og én som jobber utenfor bruket. Samtidig er det sånn at inntektene i landbruket ikke er likt fordelt. Det finnes noen bruk med svært gode landbruksinntekter, og så finnes det fortsatt utrolig mange bruk som har svak inntjening, og som sliter med å holde hjulene i gang. Derfor er det godt for SV å kunne si at årets oppgjør svarer på behovene til de midlere brukene, eller skal vi kalle det familiebrukene, og de minste brukene. SV vet godt at det i noen områder i Norge er rom for å rasjonalisere, strukturere, effektivisere, mekanisere og jeg hadde nær sagt robotisere landbruket, og på den måten legge til rette for en videre og enda sterkere reduksjon i antall bruk. Når det er en linje som SV ikke vil stimulere ytterligere til, henger det sammen med at disse midlere og små brukene, der i alle fall én person har «hjertet på gården», er bærebjelke for øvrig næringsliv, privat tjenesteyting og offentlige tjenester i store og små bygdesamfunn over hele landet. Velpleide kulturlandskap – om det er i seterdaler, flatbygder, fjellgårder eller kystjordbruket, representerer limet mellom Geirangerfjorden, Bryggen i Bergen, Nidarosdomen, Lofoten og Nordkapp. Norge er et land med relativt små inntektsforskjeller mellom dem som har lønnet arbeid, og andelen av husholdningsbudsjettet som brukes på mat, er nå i gjennomsnitt 10,5 pst. Vi har ikke kostbar mat i Norge for dem som er i arbeid. Likevel er det liten vilje til å bruke mer penger på mat. Tvert imot er det mange her i landet som tar seg bryet med å dra med seg billig flesk hjem fra Danmark etter en ferietur. Jeg er stolt over denne jordbruksavtalen, fordi den har en innretning som er i overensstemmelse med våre prioriteringer. Innenfor rammen på 975 mill. kr har vi fått på plass en styrking av miljøprofilen. Vi har fått på plass fangdammer, forsterkede tiltak for kulturlandskapet og ikke minst en økning i beitetilskuddet på 72 mill. kr til sammen. Samtidig vil en økt satsing på bioenergi også være med på å styrke miljøprofilen i avtalen. For SV er det gledelig at avtalen reduserer omsetningskravet fra 30 000 til 20 000. Besetningen på de minste sauebrukene gjør en betydelig innsats for å holde utmarka åpen. Sammen med det nye husdyrtilskuddet på sau er disse tiltakene svært viktige for å stimulere til fortsatt drift på de minste brukene. Økologisk produksjon har vært en kjerne i SV-politikken. Vi er derfor glad for at det nå jobbes for å få bedre balanse mellom den økologiske produksjonen og forbruket. I denne sammenhengen vil jeg også si at jeg er glad for at vi har fått på plass innfraktstilskuddet for leieslakt for mobile slakterier.
-1	Det er mange utfordringer når det gjelder kulturskole, ikke minst å få redusert ventelistene. Skulle vi ha fått redusert ventelistene til null per i dag, hadde det kostet veldig mye midler. Det at vi nå kan få én kulturskoletime til alle, innebærer sannsynligvis at noen som står på venteliste per i dag, får et tilbud som er tilstrekkelig for dem. Men det aller viktigste er at vi nå gir alle en mulighet til å bli kjent med kulturskolene. Det kan medføre at enda flere ønsker et kulturskoletilbud, sånn at ventelistene noen steder dessverre blir lengre enn de er per i dag. Det er noen kommuner som allerede har gjennomført dette, og som er kjempefornøyd. Jeg har fått tilbakemelding fra mange kommuner om at de imøteser dette med stor glede. Selv om kanskje ikke alle får det de har etterspurt, imøtekommer det i hvert fall noe av det Kulturskole-Norge har etterspurt også.
-0	Jeg vil allikevel svare på spørsmålet fra min komitekollega Dahl når det gjaldt hvorfor jeg, ikke da jeg var selv i aksjon, men hørte på, stilte noen spørsmål til Ellingsens advokat. Det var rene faktaopplysninger jeg var på jakt etter. Det er ikke ukjent at i forbindelse med debatter i denne sal og i andre sammenhenger kan man gå og spørre dem som har kunnskap og faktaopplysninger, om faktaopplysningene. Det er ikke uvanlig at statsrådene av og til rusler bort til diplomatlosjen for å stille spørsmål til sine medarbeidere. Jeg hadde ingen medarbeider, men jeg hadde noen spørsmål om faktaopplysninger. Så spør André Dahl om hva som er kritikkverdig, og nevnte en del forhold. La meg da svare også på det spørsmålet. Jeg finner at det er meget sterkt kritikkverdig at saken i det hele tatt ble anket etter den første domsavsigelsen. Det gav jeg uttrykk for for et år siden. En personalsak av denne art burde ikke vært anket, særlig ikke når ikke statsråden den gang kunne fortelle oss hvorfor det ble gjort, fordi hun nektet, til tross for at et flertall i komiteen ønsket det, tilgang til Regjeringsadvokatens gjennomgang. Men når hun så senere hen kom til at anken skulle trekkes i oppsigelsessaken, og den første domsavsigelsen skulle være rettskraftig, da er det meget kritikkverdig at hun ikke samtidig skar gjennom og gav Owe Ellingsen hans sikkerhetsklarering tilbake, som hadde vært grunnlaget for oppsigelsen. Det finner jeg kritikkverdig. Når hun velger å trekke anken i oppsigelsessaken, skulle hun også øyeblikkelig gitt sikkerhetsklareringen tilbake, skåret gjennom i departementet, og samtidig personlig ha engasjert seg langt sterkere for å se til at Ellingsen fikk en tilfredsstillende løsning når det gjaldt arbeid – altså jobben tilbake. Hun skulle også i mellomtiden, etter den første dommen, ha sørget for at stillingen var klar i tilfelle det gikk som det altså gikk, sørget for at ikke noen andre hadde noe annet enn et vikariat, og at stillingen ikke ble omgjort til en militær stilling, men at den var der. Det er også kritikkverdig at hun ikke sørget for at det var i orden, når det gikk som det gikk og hun trakk anken. Stillingen skulle ha vært der, og det skulle hun ha påsett hele tiden. Denne saken er jo blitt en personalsak for storting og regjering. Det er veldig sjelden, og det skal det være. Det skal være sjelden at både statsråd og storting kommer borti en personalsak. Men det har vi gjort på grunn av at Stortingets eget EOS-utvalg i rapporten for noen år siden sa relativt klart at det var mulig at noen hadde fjernet en sikkerhetsklarering for å løse hva som ble kalt et personalproblem, altså for å bli kvitt en medarbeider som man av en eller annen grunn ville bli kvitt. Statsråden sa at hun har ikke avdekket noe grunnlag for en slik, la oss si, konspirasjonsteori. Det at ikke hun har greid å avdekke det, betyr ikke at det ikke er ganske mange indisier på at det er riktig. Den 5. juni 2001 – det er to år siden – sa saksordføreren da saken var oppe: «Slik saken er fremstilt i EOS-utvalgets årsmelding, er det snublende nær å konkludere med at FO/S har løst personalproblemer ved bruk av sikkerhetsklarering. Slik skal det i så fall ikke være, og dette er en kritikk fra Stortingets eget kontrollutvalg som jeg hadde forventet ble tatt mer alvorlig både i Forsvarets overkommando og i Forsvarsdepartementet.» Det var det Høyres Svein Ludvigsen, nåværende fiskeriminister, som sa. Og da hadde jeg faktisk forventet at Kristin Krohn Devold, når hun helt riktig arvet denne saken fra tidligere regjering, og hadde dette utgangspunktet fra Høyre og Svein Ludvigsen den gang, som er regjeringskollega, hadde sørget for at vi ikke hadde hatt denne debatten her i dag, to år senere. Det er det som er det kritikkverdige, at ikke saken er løst for lengst, men har dradd ut og dradd ut. Forsvarsministeren sa i høringen at et av hennes høyeste ønsker hadde vært å få løst denne saken. Hvis dette er et av hennes høyeste ønsker, og det har tatt så lang tid og gitt så dårlige resultater, da lurer jeg på hva som har skjedd i forhold til de sakene som ikke står øverst på ønskelisten, men nest øverst, tredje øverst og fjerde øverst. For denne saken kunne en handlingskraftig statsråd, som hadde evnen til å skjære gjennom og sette sitt departement og Overkommandoen på plass, ha sørget for å ha løst på en tilfredsstillende måte for staten som arbeidsgiver og for Owe Ellingsen som en ansatt person som ikke har fått den behandlingen han skulle ha. Han har vært utsatt for en prosess, etter Kafkas «Prosessen».
-1	Også jeg vil takke interpellanten for å ha tatt opp det viktige spørsmålet om hvordan vi forholder oss til brutale regimer, med utgangspunkt i Burma. Det ble en vekker for mange av oss da vi så de dramatiske bildene av hva som skjedde i Burma i høst. Men som mange har sagt, har dette også skjedd før, nemlig i 1988. Etter initiativ fra Raftostiftelsen og eksilburmesere møtes mange i Bergen hver lørdag for å demonstrere for solidaritet med Burma. For lærdommen etter 1988 er at vi ikke har lov til å glemme, til å la dette brutale styret få fortsette uten internasjonalt press og internasjonal oppmerksomhet. Vi må vel innrømme at de kritiske stemmene har vært for få og for svake i lange perioder mens juntaen har styrket jerngrepet over folket. Burma, som er rik på naturressurser og kulturtradisjoner, har blitt et av verdens fattigste land, slik som interpellanten var inne på. I et av verdens mest korrupte land bruker regimet inntektene alt overveiende på militære og på overdådig luksus for et lite oligarki av generaler. Følgen blir at store deler av befolkninga står nærmest uten rettigheter til utdanning og helse. Militære tvangsforflytter titusener av mennesker dit det er olje, gass eller tømmer, for kortsiktige inntektsmuligheter. Mange landsbyer er blitt ødelagt, og mellom en halv og en million er internt fordrevne flyktninger. Slavearbeid, inkludert barnearbeid, er utbredt. Innbyggerne kontrolleres gjennom et etterretningssystem som overgår det meste. Der fire burmesere er samlet, finnes minst fem spioner, er ett ordtak. De verste menneskerettighetsbruddene er likevel rettet mot kvinner og jenter. For juntaen vet det som alle undertrykkere vet: Skal du knekke et folk, må du knekke kvinnene. Det er rystende historier en kan høre i en rapport som er gitt ut av den organisasjonen som Vaksdal refererte til, nemlig Women’s League of Burma. Jeg var så heldig at jeg fikk møte noen av de tøffe, flotte damene i denne organisasjonen da de var på besøk i Norge i våres, og deres fortellinger stemmer overens med fortellingene fra FN, fra Human Rights Watch og fra Amnesty, nemlig at juntaen bruker seksualisert vold, inkludert massevoldtekter, og bruker sexslaver som undertrykkelsesvåpen. Women’s League of Burma jobber systematisk med kvinner, fred og sikkerhetsarbeid på begge sider av grensa. Dette får Norges støtte, og det må fortsette å få Norges støtte, fordi det generelt er med på å bygge opp det sivile samfunnet. Men det er også verdifulle investeringer i en prosess som kan bli vanskelig den dagen juntaregimet gir etter for presset om trepartsforhandlinger mellom det militære, opposisjonen og de etniske grupperingene. Det er blitt advart mot et nytt Jugoslavia dersom juntaen gir seg, men det er advarsler som blir stadig sjeldnere, for det gir grunn til optimisme når opposisjonen i så stor grad har klart å samle seg over etniske, religiøse og politiske skiller, med Aung San Suu Kyi som samlingsperson. Utenriksministeren har fortalt om Norges klare linje, og det er stor og bred støtte for denne linja her i Stortinget, slik det går fram av denne debatten. Det er mange som har etterlyst særskilte virkemidler fra Norge. La meg bare minne om at Stortinget har bestemt at det ikke skal kjøpes statsobligasjoner i Burma. Etikkrådet har, etter at finansministeren bad om en gjennomgang av Statens pensjonsfond – Utlands investeringer i selskap med engasjement i Burma, kommet med vurderinger om at det er høyst aktuelt å trekke seg ut den dagen selskap som oljefondet er inne i, investerer i større infrastrukturprosjekter, som rørledninger, vannkraftutbygginger eller gruvedrift, fordi det da vil være en stor, uakseptabel risiko for grove og systematiske menneskerettighetsbrudd. Dette vil være tiltak som vil ramme regimet, og som, slik alle er opptatt av, ikke skal ramme sivilbefolkninga. Men samtidig er det viktig å si det som mange har sagt, nemlig at vi må opprettholde en dialog både med opposisjonen og med juntaen med hensyn til det som foregår – og spesielt gjennom FN.
-1	På vegne av representantene Inge Ryan, Hallgeir H. Langeland og meg selv setter jeg fram forslag om bruk av biodrivstoff for å redusere utslippene av farlige klimagasser fra transportsektoren.
-1	SV tror ikke at Høyre har en skjult agenda. Den er helt åpen. Det har den vært lenge. De som har mye, skal få mer, og de som har det vanskelig, skal få det vanskeligere. Da får man folk tilbake i jobb. Noe av det statsråden sa, bekrefter det. Han sa at det var av hensyn til de permitterte at de heller skulle få sparken. Det er liksom bedre å få sparken enn å være permittert til bedriften din kommer over en kneik og kanskje også greier å bevare kompetansemiljøet og utvikle det videre. Det er veldig vanskelig å forstå. Jeg lurer på om statsråden kan forklare litt nærmere hva han mener er bra med det. Så har jeg også et spørsmål til: Hvor vanskelig må situasjonen være for bedriftene? Nå er situasjonen ekstremt vanskelig, spesielt i verkstednæringen, som melder at de nesten ikke har en eneste ordre. Det kan jo bety at statsråden mener at mange av verkstedene bør legges ned. Da bør han heller si det, istedenfor å gjøre det via en regelendring.
-1	Jeg vil starte med å takke representanten Knut Storberget for at han har tatt opp denne interpellasjonen. Det er en veldig viktig interpellasjon om et tema som vi bør reise langt oftere enn det vi faktisk gjør. 6 000, 8 000 eller 9 000 – det er anslag på hvor mange personer som blir utsatt for voldtekt i Norge i løpet av et år. Mange av disse menneskene, som særlig da er kvinner, blir utsatt for voldtekt flere ganger. Veldig mange av voldtektene begås av kjæreste eller ektemann, gjerne i et voldelig samliv. Vold i hjemmet og voldtekt er ofte to sider av samme sak. De fleste voldtekter som begås i Norge, er ikke overfallsvoldtekter. Det er bekjentskapsvoldtekter. Det stiller oss overfor noen veldig vanskelige utfordringer. Én ting er å fortelle at du har blitt utsatt for voldtekt da du var på joggetur i skogen og en ukjent person kastet seg over deg, noe annet er å fortelle at du var full på fest, og at du ikke klarte å si nei. Derfor kjempet SV i sin tid igjennom at man skulle kriminalisere grovt uaktsom voldtekt, der det ikke lenger skulle hjelpe at du ikke visste at hun ikke ville. Det har resultert i et par domfellelser, så vidt jeg husker, og det har i hvert fall bidratt til å heve bevissthetsnivået i forhold til å forstå at voldtekt ikke bare handler om å gjøre noe til tross for et nei. Kvinnen skal altså ikke sitte med alt ansvaret i forhold til å si nei. Mennesker er veldig forskjellige, og det er heller ikke alle som klarer å si nei. Mange som har blitt utsatt for voldtekt, har vært utsatt for andre typer overgrep tidligere, noe som har gjort at de ikke har – nødvendigvis – den samme evnen til å kommunisere et nei like bastant som f.eks. jeg har. 681 anmeldelser fikk vi altså inn i 2002 – og 52 straffereaksjoner. Det er jo skandaløst lavt! SV har i lang tid etterlyst voldtektsmottak i Norge. I mitt lille fylke, Vestfold, er det ca. 450 voldtekter årlig – det er et anslag – men det finnes ikke noe voldtektsmottak. Det er ingen kvalifiserte steder hvor mennesker som er blitt utsatt for voldtekt, kan henvende seg. Jeg har bedt om en oversikt over hvor det finnes voldtektsmottak, og hvor det ikke finnes, og hvordan denne regjeringa har tenkt å sørge for at disse blir etablert overalt. Jeg har også bedt Regjeringa om å få en oversikt over om man har høyere oppklaringsprosent der det finnes voldtektsmottak, og om man kanskje har en lavere oppklaringsprosent der man ikke har det. Det har jeg ikke fått svar på av naturlige grunner, fordi denne regjeringa ikke har oversikt over hvor det finnes voldtektsmottak. Sist jeg spurte, fikk jeg beskjed om at dette skulle vi få svar på i 2003. Nå sier de 2004. Jeg håper at dette kommer. Det er egentlig en klar bestilling.
-1	Det er et uhensiktsmessig mål for styring av norsk forskningspolitikk. Men vi vil alltid bli målt på den prosenten. Det er en internasjonalt vedtatt måte å måle på, som mange andre land også har. Det som vi gikk bort fra i forskningsmeldingen – ikke i Soria Moria II, men i forskningsmeldingen – var å knytte måloppnåelsen til et bestemt årstall. Men målet står. Måloppnåelsen – som jeg også sa – for den ene prosenten som er statens ansvar, kommer vi sannsynligvis til å klare i løpet av ganske kort tid, fordi vi har satset såpass mye på forskning. Problemet med et sånt mål er at når BNP svinger, svinger målet. Hvis bruttonasjonalproduktet vårt går ned, har vi et svakere mål for forskningen å forholde oss til. Det er altså ett av problemene som vi står overfor i krisetider. Men 3 pst.-målet, og at 2 pst. skal være næringslivsinitiert, står fast, både i Soria Moria II og som et resultat av diskusjonene i Regjeringens forskningsmelding. Det er en viktig del av vår politikk.
-0	Når det gjelder renten, vet jeg ikke om representanten Oppebøen Hansen har vært på denne kloden og fått med seg alle rentehevingene fra Norges Bank etter at denne regjeringen tiltrådte. Og når det gjelder den økonomiske politikken, ser vi jo at vi stadig vekk får støtte fra flere. Senest fikk vi faktisk støtte fra representanten Gullvåg i debatten om transportsektoren, der han kritiserte sin egen regjering for ikke å kunne satse på jernbane. Vi kutter helt klart i byråkratiet. Vi mener at det er behov for og en klar mulighet for reduksjon der. Men samtidig – det er det viktig å presisere, og det er jeg glad for at jeg får spørsmål om – evner vi også å prioritere det som er viktig å satse på, bl.a. Mattilsynet og de kontrollene man skal gjøre i så måte.
-0	Nå er det flere ordninger i jordbruksoppgjøret som er av samme karakter, og som kanskje strengt tatt ikke burde være der, men så er det også slik at en del ordninger kan være nødvendige for å videreutvikle norsk landbruk. Det tiltaket vi gjør her, kan bidra til at landbruket faktisk får større muligheter til å utvikle seg. Hovedformålet med landbruket er jo å produsere mat, men samtidig skal man også ha mulighet til å ha en inntekt på andre områder. Når vi da forbedrer kulturlandskapet på denne måten, vil det bidra til økt reiseliv, noe som igjen kan bidra til at landbruket har muligheter for økte inntekter og muligheter for mer spredt boligbygging.
-0	Jeg har lyst til å takke saksordføreren for en god presentasjon av saken. Komiteen har også jobbet veldig godt sammen. Nå har saksordføreren sagt det viktigste her, og her gjøres det en jobb fra departementets side, og vi regner med at den tempoplanen som regjeringen har lagt opp til, nå gjennomføres, og at vi kan få på plass et nytt regelverk. Vi vet bl.a. fra tolletaten at man er bekymret over alt det man faktisk må slippe inn, som egentlig burde stått på en liste over forbudte stoffer. Så vi må ha et mer effektivt regelverk i den verden som vi lever i i dag, hvor det faktisk er lett å bestille stoffer og få dem levert, og hvor det stadig vekk er en utvikling med nye stoffer, som ofte er enda verre og enda mer skadelige enn de stoffene som er forbudt. Så her må vi få på plass et regelverk raskest mulig. Diskusjonen i komiteen gikk på om man skulle gå for forslaget til Kristelig Folkeparti, men konsekvensen her er jo at forslaget slik det er lagt fram, på mange måter blir vedtatt – selv om det formelt sett ikke blir vedtatt – fordi dette arbeidet er i gang. Fremskrittspartiet er godt fornøyd med at vi nå kan få på plass et nytt regelverk. Jeg er også veldig glad for at sakens ordfører viste til det som Politijuristene har spilt inn, og det som Actis har spilt inn, og hvis jeg har skjønt det riktig i forhold til hvordan man nå jobber i departementet, i Legemiddelverket osv., vil den type synspunkter være en del av det. Så jeg er godt fornøyd med at forslaget vedlegges protokollen.
-0	Representanten Lundteigen var opptatt av skatt etter evne, og mente at offentliggjøring av skattelister ville bidra til at – antar jeg – noen blir avslørt for ikke å skatte etter evne, og at man kan avsløre juks, og f.eks. ta nullskattyterne. Men da er han også opptatt av at man skal motta etter behov, antar jeg, og da kan man bruke akkurat den samme logikken, at man skal avsløre juks. De som mottar trygd, og som ikke har behov for det, f.eks. naboen, eller noen nede i veien som man vet jobber, kan man angi, akkurat som man kan angi eller skrive i avisen om dem som ikke betaler skatt, men som burde ha gjort det, eller de som betaler for lite skatt, og som skulle ha betalt mer. Jeg lurer på hvorfor denne inkonsekvensen i representanten Lundteigens resonnement?
-0	Eg vil takke for svaret. Eg er ikkje heilt overtydd om at Regjeringa ser alvoret i denne situasjonen med ei større og større utflagging av norsk deigproduksjon og halvfabrikata innanfor bakarbransjen. Det er riktig at også dei generelle rammevilkåra er viktige for denne bransjen, men her har vi ei utvikling der tollsatsen på mjøl er langt høgare enn tollsatsen på halvfabrikata som bagettar og også deig. Dette er ei utvikling som vil halde fram ved at tollsatsane på deig blir sette ytterlegare ned frå 1. juli 2004. Statsråden peikar her på at ein må setje i verk tiltak for å bli konkurransedyktig, men ser ikkje statsråden at denne usikkerheita og forverringa i konkurransevilkåra vil redusere rekrutteringa til bransjen og også lysta til å investere i Noreg?
-1	Først registrerer jeg at statsråden ikke har tatt stilling, og det synes jeg er bra. Det betyr at denne debatten kan være med på å påvirke prosessen og påvirke det endelige resultatet, slik at denne interpellasjonsdebatten da kom på et riktig tidspunkt, som en del av den videre prosess. Så har jeg lyst til å si at det skulle da bare mangle at et utkast til læreplaner og den prosessen som skal lede fram til læreplanene, ikke skulle ha størst mulig grad av offentlighet rundt seg. Når det gjelder årsaken til at forholdsvis mange nå engasjerer seg – og reagerer også, delvis – skulle det som sagt bare mangle at en ikke trekker folk, både lærere og andre, med i denne prosessen. Når det gjelder Læringsplakaten og det jeg siterte fra komiteens innstilling – at læreplanen også skal stimulere og utvikle elevenes evne til refleksjon og analyse – gikk det konkret på læreplanen. Det gikk overhodet ikke på Læringsplakaten. Selv om det står mye under parolene i Læringsplakaten, var jo komiteens poeng at dette også skulle være en del av og synliggjøres i de ulike faglæreplanene. Det er fryktelig viktig at det kommer fram. Vi brukte også som argument at vi skulle lage læreplaner som foreldre, elever og lærere skulle kunne forholde seg til på en god måte. Nå har jo foreldre, lærere og elever reagert. I et stort oppslag i VG forleden var det et intervju med lærerorganisasjonene, elevorganisasjonen og Foreldreutvalget for grunnskolen, der overskriften er «Skole-Norge sier stopp». De har også noe av de samme innvendingene mot læreplanen som jeg har. Jeg synes det er viktige innvendinger, som bør være tunge argumenter inn mot statsrådens videre arbeid. Jeg håper inderlig at statsråden tar innover seg de sterke reaksjonene som nå kommer, og at man utvider læreplanene på den måten at de har noe felles lærestoff, at læreplanene ikke bare definerer noen generelle mål – noen av dem kan være klare, og noen er ikke så klare – men at det i tillegg er en del felles lærestoff, og at det framgår av læreplanene. For vi har alle, som samfunn, gjennom den offentlige skolen, som de aller fleste av oss vil ha gått på, behov for å ha møtt en del felles lærestoff og ha noen felles referanser. Noe av det viktigste skolen gjør, er å skape felles referanser. Det må vi synliggjøre gjennom de ulike faglæreplanene.
-1	Det er ikke alt som er ille med dette skatte- og avgiftsopplegget, og jeg vil for så vidt gratulere finansministeren med den omtalte økningen i mineraloljeavgiften. Det er et godt grep for miljøet. Nok om det. Jeg vil bare bemerke at hvis det er sånn at det å gi skatteletter til mennesker som tjener lite, er å vise dem tillit og si at de er godt i stand til å disponere sine egne penger, burde jo det bety at Arbeiderpartiet og SV har større tillit til vanlige folk enn det Fremskrittspartiet har – siden Arbeiderpartiet og SV i sitt opplegg øker bunnfradraget på lønn og trygd mer enn det borgerlige flertallet gjør. Men det er ikke mitt spørsmål. Mitt spørsmål er følgende: Er finansministeren opptatt av at små økonomiske forskjeller skal være et mål for skattepolitikken, og kan finansministeren love at forskjellene i Norge ikke vil øke som følge av skatte- og avgiftsopplegget som nå vedtas?
-0	Trontalen er på mange måter en interessant tale. Den sier noe om ambisjoner og mål for posisjonen, men samtidig utfordrer den også opposisjonen til å tydeliggjøre forskjellene mellom de to partene. Derfor er dette en viktig debatt, som legger føringer for en del av det som kanskje kommer etterpå. Samtidig er det også slik at man nok blir provosert og overrasket i noen sammenhenger. Jeg må si at jeg lot meg fascinere av representanten Gunn Olsen fra Arbeiderpartiet, som var på talerstolen og snakket om ny kurs, nye muligheter og nytt flertall. Hun har selvfølgelig rett i at det er skapt et nytt flertall i denne salen, men ser vi på valgresultatet som sådant, var det også pr. definisjon et borgerlig flertall på utsiden. Det er valgloven som innsatte en ny regjering og et nytt flertall, ikke folket på utsiden. Så over til trontalen – jeg er ferdig med hjertesukket mitt. Jeg synes det har vært fokusert lite på justispolitikk, og da må noen av oss ta opp den hansken. Jeg tror jeg skal være så frimodig at jeg skal skryte av Regjeringen for en del av de punktene som står der. Jeg synes det er bra at man her nevner at man ønsker å fortsette å fokusere på internasjonalt samarbeid for å bekjempe grenseoverskridende kriminalitet. Det er vi enige om, og der bør vi ha en felles målsetting. Et annet moment som Regjeringen også tar tak i, og som jeg synes er bra, er å utvide bruken av tilstedevakt innenfor Redningstjenesten. I et langstrakt land som vi har, med mange utfordringer, kan slikt være livbergende, bokstavelig talt, og det skal jeg gi Regjeringen honnør for. Hvis jeg nå legger bort den biten og går over på den andre siden, finnes det faktisk ting der også som fascinerer meg. Det gjelder det som er utfordrende. Jeg hørte at komitelederen i justiskomiteen var på talerstolen i dag og sa at nå har Regjeringen tatt tak, det er ny kurs og nye muligheter. Og jeg har sett litt på det. De mulighetene er selvfølgelig definert ut fra posisjonens side. De sier at nå skal vi satse på politiet, vi skal ta et oppgjør med gjengkriminaliteten i Oslo. Så legger man inn en styrking på 6 mill. kr – 6 millioner. For budsjettåret i fjor styrket den forrige regjeringen, sammen med Fremskrittspartiet, Oslo-budsjettet med over 100 mill. kr til politiet. Det var en satsing, etter mitt skjønn. Vi ser nå at det er en krangel mellom fagforeningen i politiet i Oslo og Politidirektoratet om situasjonen i forhold til terrorbekjempelse, hvor iallfall jeg vil låne øre veldig til fagforeningen, som faktisk skal stå i fremste rekke. En annen ting jeg har savnet, som jeg kanskje får lære mer om i morgen, er forholdet til fengselsutbyggingen. Statsråden har sagt – og det ligger også i trontalen – at man skal gjøre noe med Halden. Det hilser vi selvfølgelig alle velkommen. Men jeg savner en like stor tydelighet når det gjelder det prosjektet som ble planlagt i Nord-Norge, i Indre Salten, der statsråden – før han ble statsråd – var veldig tydelig da han var nordpå, og sa at man skulle sette spaden i jorda. Den spaden må han ha mistet, eller noen må ha tatt den fra han. Det skjer i hvert fall ingen ting der pr. i dag. Den nye satsingen skal være på kriminalomsorg. Det kan nok være på sin plass. Samtidig er det noen paradokser her. Jeg så litt på statistikken for fjoråret. Det er et faktum at i henhold til offentlig statistikk har man gjennom å bruke fremskutt prøveløslatelse gitt en rabatt på over 51 000 døgn. Det utgjør ca. 140 års fengsel. Vi kunne selvfølgelig ha sagt at hvis vi tar gjennomsnittet for drapssaker i Norge, og det er ca. åtte år, har vi i underkant av 20 drapssaker gitt det i ren rabatt årlig. Vi slipper de kriminelle ut. Noen vil kanskje si at det er god sosialdemokratisk politikk, andre vil si at det er å tråkke på ofrene for kriminalitet. Det er i alle fall mitt ståsted i så måte. En annen ting man har sagt, er at man nå ønsker å innføre en prøveordning med elektronisk merking og hjemmesoning. Det tror jeg kommer til å glede veldig mange av dem som bor f.eks. i Holmenkollåsen. Det er flott å sone der oppe – en har utsikt over byen, ser ned på allmuen og har det rimelig bra hjemme. Men hva med de som holder til i andre enden av skalaen, de som er på den nederste delen av rangstigen? Hvor skal de ha sin soning? Under en bru i sentrum? Er det alternativet, er det en sosialt rettferdig fordeling for en sosialdemokratisk regjering? Hvis det er det, vil jeg på nytt sterkt ta avstand fra det. Så til det siste temaet som jeg synes er interessant: Regjeringen har sagt at barn ikke skal sone i fengsel. Det støtter jeg i utgangspunktet opp om. Men forutsetningen er linket til hvilken type kriminalitet som er begått. Drammens Tidende har i dag en leder som fokuserer på at man bruker barnevern som straff. Jeg skal ta meg den frihet å sitere et avsnitt derfra, der lederen bl.a. sier: «Men det direkte motbydelige med regjeringens forslag er at man ønsker å bruke barnevernet som en slags straffereaksjon.» Barnevernet skal hjelpe, ikke straffe. Videre sier lederen: «Nå foreslår regjeringen å blande denne ungdommen, de aller mest sårbare blant oss, med landets verste pøbel. Det er pøbelen det er synd på, må vite, ikke incestofre (…)» Dette er med andre ord en villet politikk som tar vare på de kriminelle og ikke de andre.
-0	Når statsråden og andre frå Senterpartiet snakka om at Framstegspartiet mangla distriktspolitikk – eller iallfall hadde ein dårleg distriktspolitikk – så klarte eg ikkje dy meg for å teikna meg til eit lite innlegg. For som statsråden veit, har ho vore på besøk i ein av dei sterkaste Framstegsparti-kommunane, nettopp for å sjå på eit distriktspolitisk initiativ som er tatt lokalt, nemleg å auka folketalet på ei lita øy. Dette er eit prosjekt som er prega av optimisme, og som har auka folketalet frå 50 til 60 på nokre få år, auka elevtalet i skulen frå 6 til 10. Dette er resultatet av at ein er kreativ, og at ein skapar ein god distriktspolitikk, nettopp med initiativ frå Framstegspartiet ilag med Senterpartiet lokalt. Så me har ein distriktspolitikk når me er i posisjon lokalt, og den skal me òg ta med oss inn i posisjon sentralt. Men når det gjeld distriktspolitikk, er det ein ting me ute i distriktet er bekymra for, og det er samferdsel og kommunikasjon. Fylkeskommunen fekk ei gåve frå denne salen i 2010, ved at ein fekk overta ansvaret for riksvegane i landet, og me fekk òg overført ansvaret for riksvegferjene, som no er fylkesvegferjer. Eg har registrert at nokon har snakka om veg i dag, men ingen har snakka om ferjer. Dette er ei bekymring som er stor for oss ute i distriktet, for er det noko som er viktig for dei som bur i distriktet, er det å koma seg inn til sentrale strøk av og til og å koma seg raskt heim igjen. Og då er me bekymra over det materiellet som ble stilt til rådigheit. Det var jo staten som hadde ute på anbod ei ferjepakke, og då fylkeskommunen overtok, så overtok ein allereie inngåtte avtalar – med eit materiell som er altfor gamalt og altfor dårleg. Eg undrar meg litt over kvifor ein skal stilla strengare krav til å transportera oljerøyr i Nordsjøen enn til å transportera folk ute i distriktet. No skal fylkeskommunane snart gå i gang med nye anbodsrundar, og viss ein ikkje stiller økonomiske midlar til rådigheit frå denne salen, så vil ikkje fylkeskommunen kunna stilla krav om nybygg – og det er noko ein verkeleg treng for at det skal vera leveleg for folk å bu i distriktet og skapa arbeidsplassar i distriktet. Så det er viktig at regjeringa og Stortinget merkar seg at skal fylkeskommunane kunna levera nybygg – noko som er nødvendig innanfor ferjesektoren – er ein nøydd til å stilla midlar til rådigheit. For den standarden som ein overtok frå staten, er ikkje god nok for å driva god distriktspolitikk og driva næringsutvikling i distrikta.
-1	Grunnen til at jeg stiller dette spørsmålet, er at utenriksministeren har foreslått en dramatisk barbering av hele fornybar energi-posten – til sammen 80 pst. over de to siste årene. Jeg løfter fram disse konkrete prosjektene. Jeg stilte tidligere noen spørsmål om andre konkrete prosjekter, som utenriksministeren ikke svarte på. Men dette konkrete prosjektet er jo et prosjekt som er i gang, og en svekkelse av bevilgningene til fornybar energi-satsingen kan i verste fall bety at dette prosjektet som er i gang, og som stoppet opp på grunn av ebola, blir ytterligere forsinket. Derfor vil jeg stille spørsmålet: Er utenriksministeren enig i at en økning av budsjettposten om fornybar energi vil øke sannsynligheten for at Mount Coffee vil bli ferdigstilt etter planen i desember 2016?
-0	Jeg må si at jeg er lite grann skuffet over regjeringspartiene, som ikke har vurdert eller vil vurdere å ta en gjennomgang av det som skjer. Jeg føler også det er litt rart at man ikke vil det når man ukentlig har oppslag i avisene om dyretragedier, der også Mattilsynet får kritikk for måten de gjør ting på. Her legger man opp til å vente på en forvaltningsrevisjon fra Riksrevisjonen før man gjør noe, i stedet for å gå inn og se på det. Statsråden hevdet også at det var galt det jeg sa om dyretragediene på Finnmarksvidda. Jeg henviser bare til forskningsrapporter. Det var fra forskningsrapporter jeg leste da jeg fra talerstolen fortalte at fostre dør i mors liv, at rein er fri for tenner, og at de pines i hjel. Det er forskere som faktisk er betalt av oss i dette rommet, forskere som har fått penger fra regjeringen for å forske på det. Og når vi først bevilger penger fra Stortinget, bør vi kanskje også tro på det de kommer med. En forsker mente også at det tapet man har av rein på grunn av rovdyr, er urealistisk, for reinen er i så dårlig forfatning at hvis ikke rovdyrene hadde tatt den, ville den bli pint og selvdødd. Her er det på tide å gjøre noe. Her er det på tide å få et oppegående system for å gå inn i dette. Og så til representanten Lange Nordahl, som viser til at vi er verdensledende på dyrevelferd. Da bør representanten se litt ut og studere hva man gjør, hva man legger i det, hvordan det fungerer i andre land, for her har ikke Norge mye å skryte av. Det jeg egentlig registrerer, er at skal vi få en gjennomgang og få et bedre dyrevern i dette landet, så må vi ha et regjeringsskifte. Jeg registrerer at Høyre vil se på dette på nytt, Fremskrittspartiet vil gjøre det, og Venstre vil gjøre det. Så den eneste måten vi kan få et bedre vern på for dyr som ikke kan si fra selv, som Skei Grande sa, er ved å få et regjeringsskifte.
-1	Som det er blitt sagt her, er vi jo alle einige om dette. Men det kan verke som om Framstegspartiet ikkje er heilt klar over kva dei har vore med på. Det vi faktisk gjer i Stortinget i dag, er å få til ei god og varig løysing når det gjeld nordområda og overvakingsfly. Men så ser ein frå Framstegspartiet si side eit behov for å gå enda lenger – utover 2030. For all del skal eg innrømme at ein må planleggje for ei lang tid, men det vi veit i dag, er jo at allereie i 2030 kan ny teknologi ha teke over. Det er ikkje sikkert at vi eingong har behov for overvakingsfly frå 2030 og utover. Dette er ei varig løysing, og det er ei god løysing. Derfor blir den merknaden som kjem frå Framstegspartiet, litt underleg. Det vi elles bør ta inn over oss her i salen, er kvifor vi plutseleg får ei ekstrarekning på 179 mill. kr når det gjeld fly. Er vi flinke nok til å rekne, og er vi gode nok her i salen til å følgje opp dei investeringane som blir gjorde, slik at investeringane ikkje unødig går ut over den balansen vi vil ha i Forsvaret, og slik at ein også har pengar til drift? Der må vi berre bli enda flinkare og hushaldere med dei pengane som vi har å råde med. No vil vi jo få god hjelp av Forsvarsstudien 2007, FS07, og sjølvsagt også av det utvalet som jobbar med dette. Men vi her i salen har eit stort ansvar når det gjeld å sørgje for at vi klarer å hushaldere, at ein klarer den daglege drifta samtidig som ein har eit investeringsprogram som også står i forhold til det. Men det eine må ikkje gå ut over det andre. I dag får vi levetidsforlenging av Orion-flya. Det er eit veldig godt bidrag til den balansen som Forsvaret så sårt treng.
-0	Det er hyggelig å høre at regjeringen har mange strategier, men det er på tide at man begynner å jobbe ut fra en felles strategi. Det er jo det som er målsettingen her. Det er klart at her er det litt symboleffekt også. Da statsrådene fikk nye titler, fikk vi en fiskeri- og kystminister, men av en eller annen merkverdig årsak fikk vi en landbruks- og matminister. Når det gjelder produksjon av mat i dette landet, overgår fiskeri- og kystministeren matministeren betydelig – jeg henviser til det som ble sagt om 38 millioner måltider mat. Spørsmålet mitt til statsråden går på at i forlengelsen av dette har regjeringen utarbeidet en ferskfiskstrategi, men vi har ingen strategier knyttet til det som er det største volumet – utenom på oppdrettssiden, selvfølgelig – nemlig frossenfisk. Der har vi nærmest en strategi, eller en politikk, som gjør at det er mer lønnsomt å sende frossen fisk til Kina, få filetert den, og så kommer den tilbake til Norge for å selges i norske butikker. Spørsmålet mitt til statsråden er følgende: Har man en felles strategi?
-0	La meg først få lov til å takke interpellanten for å ta opp et viktig tema til debatt, et viktig tema å diskutere – og et tema som også diskuteres i næringen. Regjeringen har en klar ambisjon om at man skal være verdensledende på helse, miljø og sikkerhet i petroleumssektoren. Det har et samlet storting vært tydelig på gjennom de stortingsmeldingene som har vært behandlet i denne salen ved to anledninger de siste ti årene. Jeg har selv hatt gleden av å sitte i Stortinget i den komiteen som behandlet begge meldingene, der et samlet storting slår fast at man skal være verdensledende på helse, miljø og sikkerhet. Den ambisjonen deler regjeringen, og slik sett ønsker vi å legge til rette for at den blir videreført. Men samtidig ser vi at det er behov for å tenke to tanker samtidig. Det er behov for, som det står i vår regjeringsplattform, å se på kost–nytte i forhold til hva som gjennomføres, samtidig som sikkerhetsnivået ikke skal reduseres. Jeg tror det er to ting som lar seg forene på en god måte, to ting som både selskapene og de ansatte er opptatt av. Det handler om å være konkurransedyktig, det handler om både å skape trygge, gode arbeidsplasser, å ha et høyt nivå på helse, miljø og sikkerhet og å sørge for at man har en konkurransekraft i den næringen der man jobber, som gjør at man trygger og bevarer arbeidsplasser. Men det skal aldri være slik at sikkerheten til den ansatte skal gå på bekostning av noe. Det må ikke bli slik at man unnlater å vedlikeholde, unnlater å gjøre nødvendige tilpasninger, for det kan gå ut over helse, miljø og sikkerhet på norsk sokkel. Det er denne regjering opptatt av å formidle, det er denne regjering opptatt av å ivareta. Derfor har vi Petroleumstilsynet, som er ute og fører gode tilsyn og følger opp dette i det daglige arbeidet på en god og riktig måte. Jeg hadde for kort tid siden møte med Petroleumstilsynet om disse temaene, nettopp fordi det er viktige temaer, nettopp fordi det er viktig at man har den riktige balansen, den riktige fokuseringen og den riktige kraften i arbeidet. Jeg er trygg på at Petroleumstilsynet er svært dedikert og svært opptatt av å ivareta helse, miljø og sikkerhet, samtidig som man også klarer å ivareta perspektivet, ivareta det med å ha kostnadseffektivitet på norsk sokkel – to ting som er viktige. Så har jeg lyst til å minne interpellanten på at det har vært opptil flere faglige ekspertgrupper for tilsynsstrategi og HMS-regelverk i norsk petroleumsvirksomhet. Engen-utvalget konkluderte i sin rapport av august 2013 med at HMS-regelverket er velfungerende og derfor bør videreføres. Regjeringen er opptatt av at man skal følge opp Engen-utvalget, og er også opptatt av at man følger opp Åm-utvalget og Reiten-utvalget. De to sistnevnte utvalgene uttalte at man vil arbeide for å redusere kostnadsnivået, noe som også er nedfelt i regjeringsplattformen. Her har vi altså tre ulike ekspertgrupper, der to har sett på kostnadsnivået og én har sett på nivået innenfor helse, miljø og sikkerhet, og jeg er opptatt av at vi skal bygge opp under de faglige rådene, de faglige veiledningene, for å ivareta begge hensynene på en god, rett og balansert måte. Når det gjelder spørsmålet om hvordan kriteriene skal være for helse, miljø og sikkerhet når oljeeventyret drar nordover, er det slik at oljeeventyret har startet og har dratt nordover – oljeeventyret har på mange måter passert min egen husvegg i Trøndelag for lengst og er på god vei nordover. Når det gjelder norsk sektor og sokkel, vil det alltid være slik at det er ikke et eget HMS-regime utenfor Stavanger, et annet HMS-regime utenfor Trøndelag og et tredje utenfor Hammerfest i Finnmark. Det er det samme HMS-regelverket som gjelder for hele petroleumssektoren, og som skal gjelde for hele petroleumssektoren. Petroleumstilsynet ivaretar dette gjennom sitt mandat, gjennom sine oppgaver, på en god og riktig måte. For å oppsummere er regjeringen opptatt av følgende: Det skal aldri være slik at man skal gå på akkord med folks helse eller sikkerhet når man er ute på en arbeidsplass. Vi skal fortsatt være verdensledende på HMS i petroleumssektoren. La det ikke herske noen tvil om det! Det er fornuftig og riktig å balansere og se på hvordan man kan få ned kostnadsnivået, og ha et sunt kostnadsnivå i en stor og viktig sektor for Norge. Regjeringen er opptatt av å følge opp de ekspertutvalgene som jeg pekte på, på en god, faglig og riktig måte fremover. Det er de pilarene vi styrer etter. Det fjerde er at vi har gitt Petroleumstilsynet det mandat som er tilstrekkelig for å ivareta disse hensynene på en god og riktig måte, også gjennom tildelingsbrevene. Det er ikke noe i våre tildelingsbrev som avviker fra de vedtak og den ambisjon som et samlet storting har hatt gjennom flere år: at vi skal være verdensledende. Heller ikke Petroleumstilsynet oppfatter at det er noen nedjustering av de ambisjonene, men at det er en presisering av en bedre balansegang videre fremover, som også tilsynet er komfortabel med.
-1	Representanten Breivik uttalte til Dagens Næringsliv etter at statsbudsjettet ble lagt fram, at han i utgangspunktet er imot en avgift på finansielle tjenester. Så det er vel ikke bare om den er praktisk gjennomførbar fra 1. januar 2016, som er spørsmålet, men hva man faktisk mener om at finansnæringen skal ha samme rammebetingelser som øvrig næringsliv i Norge, og ikke være fordelsbeskattet. Det har jo regjeringen slått fast at finansnæringen er – i sine nasjonalbudsjetter har de skrevet det. Derfor foreslår regjeringen innført en slik avgift. Nesten alle opposisjonspartier støtter det. Hva er det som gjør at Venstre skiller seg ut ved å være imot en mer rettferdig og lik beskatning av finansnæringen og annen og mer produktiv virksomhet?
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Opprinnelig var dette et spørsmål til næringsministeren. Det var i hvert fall det jeg hadde tenkt, for dette handler jo om næring, det å vise fram hva den enkelte selvstendig næringsdrivende og distriktene kan tilby. Men jeg er fullstendig klar over at skilting er en sak som er ansvarsområde for samferdselsministeren. Det er klart at dette handler om arbeidsplasser. Det handler bl.a. om opprettholdelse av det lokale kulturtilbud og kulturlandskap, det handler om distriktenes framtid ved at man får flere ben å stå på, og det handler om god synliggjøring av en god distriktspolitikk, som alle vi som er politikere, har et ønske om å bidra til. Selvfølgelig er jeg klar over at heller ikke skilting skal gå på bekostning av trafikksikkerhet. Men trafikksikkerhet handler også om at folk – de kjørende – finner fram, slik at man unngår trafikk fram og tilbake, bl.a. i forhold til turister. Dette må også tas med i betraktningen. Og der har kanskje statsråden noe å si.
-0	Kommunesektoren skal konsentrere si verksemd rundt nærare definerte og lovpålagde primæroppgåver. Etter Framstegspartiet si meining skal staten sikre eit godt tenestetilbod innafor basistenester som helsevesen, eldreomsorg og skule, og at kommunane blir gjevne fridom til utvikling av lokalt tilpassa tenester utover dette. Det kommunale sjølvstyret må styrkast. Men innbyggarane må sikrast velferdsgode som helse, omsorg og utdanning, utan omsyn til kvar dei bur og utan omsyn til kommunal økonomi og prioritering. Dette kan best gjerast ved at desse tenestene blir stykkprisfinansierte av staten. Ved å frigjere kommunane for det økonomiske ansvaret for desse basistenestene vil kommunane få tilstrekkeleg fridom til å kunne styre sine andre inntekter og utgifter. Dette vil òg føre til at Stortinget, når det vedtek nye, store reformer, må sikre det finansielle grunnlaget. Slik systemet fungerer i dag, blir ansvarlege kommunar med god økonomistyring straffa ved at staten tek pengar frå desse og gir dei til dårleg styrte kommunar. Vi ønskjer eit nytt system der alle får dei same grunnleggande rettane. Ulike kommunale prioriteringar vil dermed ikkje lenger kunne svekke basistenestene overfor folket. Ved innføring av målstyring, stykkprisfinansiering, rasjonalisering og effektivisering er det mogleg å gjere innsparingar utan å redusere tilbodet. Framstegspartiet si grunnleggande målsetting er å auke enkeltmennesket sin handlefridom. Tryggleik og livsglede er ein føresetnad for at den enkelte kan føle at ein har innverknad på sitt eige liv. Framstegspartiet har derfor som sitt mål eit samfunn der dei fleste vedtaka blir tekne direkte av innbyggarane sjølve. Kommunane skal vere levande lokalsamfunn der menneske kjenner seg heime og kan påverke sin kvardag. Vi som politikarar må stadig spørje oss sjølve: Kva ytingar ønskjer innbyggarane? Svara kan vi få gjennom meir kontakt med grunnplanet gjennom folkerøystingar, spørjeskjema eller folkemøte. God økonomi er viktig for tenestetilbodet. Men lokaldemokratiet har vist seg å vere vel så vitalt når økonomien er dårleg. Kommunesektoren sett under eitt legg beslag på store ressursar, og mykje kunne vore spart ved konkurransestimulering av kommunale tenester. Kommunane bør samle forvaltingsetatane sine i eit servicekontor, slik at kundane ikkje er nøydde til å springe frå det eine kontoret til det andre for å få ordna den same saka. Kommunale styresmakter skal vere eit serviceorgan som har som primæroppgåve å hjelpe innbyggarane. Politikarar og byråkratar skal derfor ikkje legge unødige hindringar og forbod i vegen for enkeltmenneske, næringsdrivande, lag og organisasjonar. Framstegspartiet meiner at alle menneske skal ha lovfesta rett til sjukehus, omsorg, utdanning og økonomisk sosialhjelp, uavhengig av kvar i landet ein bur. Produksjonen av tenestene kan òg gjerast av andre enn det offentlege. Staten finansierer og tek seg av kontrollen. Framstegspartiet ønskjer at innbyggarane skal ha fridom til å velje det sjukehuset, dei omsorgstenestene og den skulen som høver dei best. Valfridomen skal sikrast gjennom at folketrygda og staten garanterer for å dekke utgiftene. Ettersom det handlar om å sikre den enkelte fridom og tryggleik, uavhengig av kvar i landet ein bur, er det naturleg at staten tek ansvaret for dette, og ikkje kommunane. Kommunesektoren har stort innsparingspotensial. Dersom ein konkurransestimulerer kommunale tenester – ikkje berre dei teknisk enkle, men òg dei tunge – innafor helse og omsorg, er innsparingspotensialet særs stort. Det vil føre til ein betra kommunal økonomi. Staten si økonomiske utjamning mellom kommunane skal reduserast og baserast på objektive kriterium. Eg konstaterer at trass i at ein ved fleire høve har erfart at sal av kommunale eigedomar, som t.d. aksjar i kraftselskap, og konkurransestimulering har betra den kommunale økonomien, er det mange kommunar som ikkje har prøvt dette, mest grunna politiske prinsipp. Dersom kommunane endrar haldninga til desse prinsippa, er innsparingspotensialet særs stort. Heldigvis har ein del rådmenn no oppdaga dette. Så det er, som ordtaket seier, von i hangande snøre. Eg vil derfor hevde at kommunane sjølve har ein del av skulda for sin eigen økonomiske situasjon. Eg er likevel samd med dei som hevdar at Stortinget pålegg kommunane den eine reforma etter den andre, og at pengane ikkje følgjer med. Vi i Framstegspartiet ser positivt på at kommunar frivillig slår seg saman, og at tilhøva blir lagde til rette for dette. Men vi meiner at å utvide ordninga med at basistilskotet kan haldast ved lag utover dei fem åra som no er gjeldande, ikkje er vegen å gå. Eit likt basistilskot til alle kommunar verkar som ei sperre mot samanslåing, fordi ei samanslåing fører til at ein etter ei tid berre vil ha eitt basistilskot, i staden for to. Ei samanslåing som i seg sjølv kan vere kostnadssparande og fornuftig, kan slik stoppast som ei følgje av denne ordninga. Det naturlege vil vere å avvikle basistilskotet, slik at dei kommunane som sjølve gjer eit val om ikkje å slå seg saman, sjølve må bere kostnadene ved det, og slik at dei kommunane som gjer eit val om samanslåing, får halde på dei fordelane dette fører med seg. Innsparinga blir å inkludere i totalramma for overføringane til kommunane. Skjønsposten må gradvis fjernast, og ikkje aukast. Kommunane må få større økonomisk ansvar ved at ein reduserer den statlege økonomiske overføringa mellom kommunane og baserer den på dei objektive kriteria som ligg i Rattsø I og II i høve til innbyggartilskot. Det må lagast eit system som premierer kommunar som sjølve tek tak i utfordringane og set inn tiltak som aukar inntektsgrunnlaget. Det er ikkje rettvist at slike kommunar blir straffa, slik systemet er i dag, med ei inntektsutjamning som er til fordel for dei kommunane som gjer lite eller ingenting for å betre sin eigen situasjon. Vi i Framstegspartiet meiner òg at øyremerkte tilskot må reduserast, og på sikt fjernast. Dette gjeld berre øyremerkte tilskot som er av generell karakter, og som vart innførde for å påverke prioriteringa av ulike oppgåver. Øyremerkte tilskot som i praksis er stykkprisfinansiering av tenester, er ikkje av den typen tilskot som må reduserast eller fjernast, då dette er øyremerking som har ein effektivitetsfremmande verknad, jf. Rattsø-utvalet si utgreiing. Eg er glad for at ein no har kome fram til at ein treng ei ordning for dei kommunane som får ei stor belastning som følgje av at tunge brukarar har blitt flytta frå institusjonar til eigne bustader. Mange kommunar har eit særs stort ansvar for funksjonshemma med eit svært stort hjelpebehov. Derfor er det naudsynt med eit ekstraordinært tilskot til dei kommunane som har brukarar med eit hjelpebehov over eit visst nivå. Dette vil sikre at desse funksjonshemma får eit likt tilbod over heile landet utan omsyn til kvar dei bur. Særleg tungt er dette for små kommunar. Eg vil likevel hevde at for dei tunge brukarane med dei største skadene må det vurderast om ikkje eit institusjonstilbod vil gje betre livskvalitet, fellesskap og omsorg. For mange kommunar vil eit samarbeid på tvers av kommunegrensene, med små interkommunale institusjonar, vere eit betre alternativ både økonomisk og når det gjeld høve til å yte gode tenester overfor brukarane. Eg vil hevde at visse sider ved institusjonane som var bra, og som fungerte betre enn det det gjer i dag for enkelte tunge brukarar, bør kunne takast i bruk igjen. Nokre kommunar har, basert på eigne erfaringar, gjennomført eller gjort framlegg om å gjennomføre etablering av mindre institusjonar for enkelte tunge brukarar, særleg innafor psykisk utviklingshemming. Dette vil vere særleg aktuelt for dei tyngste brukarane, og for mange av dei vil dette vere eit betre tilbod enn tilbodet om eigen bustad. Dessutan blir dette òg ei rimelegare ordning for kommunane. Det kunne ha vore interessant å kommentere Ivar Østberg si stykkprisfinansiering. Eg har eit råd: Han får lese det grunnleggande som står i ein del program som vi skal komme tilbake til. Når det gjeld Sylvia Brustad sin merknad om at det er kontantstøtta som fører til mindre barnehageutbygging, og at 6-åringsreforma ikkje har nokon innverknad på det, må ho snakke mot betre vitande. Eg sat som etatssjef i ein kommune då reforma vart innført, og det er ikkje tvil om at allereie då – og det var lenge før kontantstøtta kom – var det eit mindre behov for barnehageplassar. Til slutt vil eg ta opp forslaget frå Framstegspartiet og Høgre og forslaga frå Framstegspartiet. Forslaga står på side 46 i innstillinga. Men eg må få be om at forslag nr. 2, frå Framstegspartiet, blir endra, då det ved ein inkurie har blitt feil årstal i slutten av forslaget. Det siste årstalet, 2003, skal vere 2002. Det gjeld også der forslaget står på side 32 i innstillinga.
-1	Skoler og barnehager i lokalsamfunnet er viktig for bosetting, utvikling og etablering av næringsvirksomhet. Jeg er bekymret for utviklingen i mange av de små lokalsamfunnene og bygdene, med fraflytting og nedleggelse av barnehager og skoler. Dette er ikke en enkel sak. Det blir færre unger veldig mange steder – landet vårt er veldig ulikt, og det er de lokale politikerne som best kan prioritere hva pengene som Stortinget bevilger, skal brukes til. Når man vurderer en eventuell skolenedleggelse, er det viktig at kommunen tar seg tid til åpne, inkluderende prosesser, hvor alle blir hørt og alle vurderinger blir lagt på bordet før vedtak fattes. Det er også viktig ved en eventuell nedleggelse å se sammenhengen f.eks. når det gjelder reiselengde for elevene. Nedleggelser av skoler er en veldig vanskelig prosess for mange, og det har stor innvirkning på manges liv. Å sikre kommunene nok penger til å kunne være en god tilbyder av god skole, helse og omsorg har vært, og er, viktig for SV. Da den rød-grønne regjeringen tok over i 2005, møtte vi en kommunesektor som hadde vært nedprioritert i en årrekke av den forrige regjeringen, med Fremskrittspartiets støtte. Vi har i tre år brukt tid på en kraftig økning i bevilgningene til kommunene, men ennå er ikke kommuneøkonomien i god nok balanse. Vi har bl.a. hatt en kraftig økning i lønnsveksten og økte pensjonskostnader. Kommunene er den viktigste velferdstilbyderen. De skal sikre gode skoler, helsetilbud og gode barnehager. SV forstår at mange kan være bekymret for finanskrisen, og hvordan den har innvirkning på skolene. Som statsråd Bård Vegar Solhjell sa, skal man legge fram en tiltakspakke i januar i forbindelse med finanskrisen. Det er viktig at kommunene ikke rammes hardt av finanskrisen. Det er dyrt å ha gode skoler, men det er viktig. Vi har et langstrakt land og en spredt bosetting. Derfor er det så mye dyrere å ha skole i Norge enn i mange andre land som vi sammenlikner oss med. Det er dyrere å drive en liten skole enn en stor. Fremskrittspartiets forslag om stykkprisfinansiering når det gjelder skoler, ville føre til massenedleggelser av skoler rundt omkring i landet. Det ville vært umulig å opprettholde skoler i mange av distriktene våre. Samtidig vil stykkprisfinansiering være utrolig urettferdig for skolene våre – skolene har ulike typer utfordringer. Regjeringen la fram en stortingsmelding om kvalitet i skolen som ble behandlet i Stortinget for litt siden. Det er viktig for oss å sikre kvalitet og tilpasset opplæring for den enkelte elev. Denne stortingsmeldingen tar et mye mer nasjonalt grep for å sikre kvaliteten i skolen. Man har etablert et varig system for etterutdanning av lærere, man har for første gang fått en systematisk rektorutdanning for alle de rektorene som ikke har den kompetansen som de trenger – alle de rektorene som har behov for mer kompetanse, skal få tilbud om rektorutdanning. Vi har innført flere timer i skolen, både i norsk, matematikk, språk og når det gjelder fysisk aktivitet. På 1.–4. klassetrinn innfører vi også en lovfestet rett til forsterket opplæring for elevene. Vi har òg etablert et program for skolebibliotekutvikling, som er utrolig viktig for å styrke skolebibliotekene og kunnskapen blant våre lærere, men også for at elevene skal få en god opplæring. Vi er på rett vei. Vi styrker kvaliteten i skolen. Men hadde det vært slik om Fremskrittspartiet hadde styrt? Den sikreste oppskriften for å få lagt ned skoler i distriktene og få mindre penger til skolene, er å stemme Fremskrittspartiet ved årets valg.
-0	Jeg takker statsråden for et langt og fyldig svar, og jeg vil også si et godt svar. Jeg er for så vidt bekvem med det svaret som jeg fikk fra statsråden. Nå sier ikke statsråden direkte når vi skal klare å oppnå de resultater som må til, for det tar selvfølgelig en tid å utdanne lungespesialistene. Vi snakker om 15 hvert år, etter det jeg skjønte. Jeg har hørt at det må til i hvert fall rundt 55 nye, at det er ca. 100 i dag, og at det kanskje må opp til 155 – det er tall jeg har hørt. Når jeg snakker om Hedmark, leste jeg gårsdagens Hamar Arbeiderblad, hvor fylkesleder Gunn K. Halvorsen i Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke er intervjuet. Hun sier følgende: «Hedmark har bare én fast lungelege, og han holder til i Kongsvinger. Dessuten har Elverum én slik lege annenhver uke. Dette utgjør krise for de lungesjuke i fylket vårt.» Nå skal jeg ikke si om dette er riktig eller ikke, jeg bare leser det i avisen og må tro at det er riktig. Det er klart at hvis det er såpass liten kapasitet, og så mange er plaget av denne sykdommen – og etter det jeg skjønner, er det flere og flere – er jeg selvfølgelig helt enig med statsråden i at det er viktig å forebygge.
-1	"Dette er et ekstremt tilfelle av en bordet fanger-sak. Etter hvert som den har utviklet seg, blir det stadig flere spørsmål, premisser som endrer seg, samtidig som de involverte og støttespillerne har fått en fallhøyde som gjør at fjellvettregelen «det er ingen skam å snu» blir umulig. De evner ikke en gang å stille kritiske spørsmål. Den gikk sterkt ut den maktalliansen som gav omverdenen inntrykk av at den var uslåelig – dette vil bli realisert uansett. De skapte seg et nettverk. For å si det med en høgskolerektor fra nord, gjengitt i Nordlys i februar i fjor under tittelen «Umulig å konkurrere med IT-Fornebu», som konkluderte med: «If you can""t beat them, join them». Mange har klamret seg til håpet om at når det regner på presten, kan det dryppe litt på klokkeren også, og at det var viktig ikke å bli koblet av når dette blir realisert, ikke fordi de trodde på prosjektet, men de var redde for å bli satt utenfor. Det blir flere og flere spørsmål uten svar. Det er svært uklart hvilken rolle IT-senteret skal spille utdanningspolitisk. IT-bransjen har gitt uttrykk for at de ikke har så stor interesse av dette. Alliansen eller sammensvergelsen er ingen IT-allianse. Det er en maktallianse av politikk, fagbevegelse, kapitalinteresser og lobbyister i ordets verste forstand. Det er ikke sikkert vi sitter med et IT-senter om noen år. Vi kan sitte med nasjonens største næringspark som resultat. Er det det vi trenger i pressområdet her nede? Det er ikke noen konsekvensanalyser av distriktspolitiske effekter når det gjelder dette prosjektet. Uansett vil denne sentraliseringen av arbeidsplasser kreve enorme infrastrukturinvesteringer. Noen ville ha kommet uansett, men de må forseres. Ingen kjenner investeringsbehovet og tidsplanen. Men de i denne salen som kommer fra distriktene og støtter prosjektet, bør ha mot til å fortelle på heimebane: Beklager, IT Fornebu krever så store veg- og baneinvesteringer at vi nok må skrape budsjettene for resten av landet i ennå noen år framover. Vi starter med andre ord neste årtusen med historiens største sentraliseringsprosjekt, og det at det er en prosess, gir meg ubehag. Flertallet i denne sal har ikke lyst til at offentligheten skal kikke dem i kortene. Hvorfor kan vi ikke høre på utdanningsinstitusjonene? Det er vel ikke uvesentlig å vite hvilken rolle IT Fornebu skal spille i vår framtidige utdanningspolitikk? Hvorfor vil de ikke at bransjen skal høres? Den kan jo ha noe å tilføre om informasjonsteknologi i framtidas Norge. Har ikke flertallet behov for å vite hva som forventes av investorene – hvor mye skal de legge i prosjektet? Hvilke forutsetninger skal ligge til grunn for statens medvirkning? Og hva kunne vært alternativ bruk av midlene? Vi kjenner heller ikke sentraliseringseffekten. Det er så mange spørsmål og så få svar. Det virker som om flertallet er døv for innvendinger og blind for konsekvensene når de går til vedtak. Denne uheldige alliansen av Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet sier at de ikke har noe å skjule. Nei, det er sjelden noen erkjenner at de har det. Men da skulle det heller ikke være så farlig å få satt søkelyset på prosjektet. Og har man ikke noe å skjule, så betyr det jo ikke at man ikke kan ha behov for å vite noe, at kunnskap også kan komme dem til gode. Men bordet har vel fanget for lengst!"
-0	Jeg vil stille følgende spørsmål til fiskeri- og kystministeren: «Ifølge oppslag i FiskeribladetFiskaren av 14. november 2011 konkluderer Direktoratet for naturforvaltning og Sametinget i en rapport med at all framtidig oppdrett i Finnmark må foregå i lukkede anlegg for å sikre villaksen. Det er grunn til også å merke seg at statens representant i fylket, fylkesmannen, også stiller seg bak uttalelsen. Dette stiller regjeringens argumentasjon om utvidelse av maksimal tillatt biomasse innen oppdrettsnæringen i Finnmark og Troms i et underlig lys. Deler statsråden direktoratets syn?»
-0	Det som fikk meg til å ta ordet, var representanten Bjørgulv Froyns tirade om den vakre plassen Fauske, som presidenten kjenner godt til. E6 går fra Svinesund til Kirkenes. Denne strekningen er i stor grad lagt utenfor sentrum eller sikret ved gjennomkjøring gjennom sentrum på plasser som har 10 000 innbyggere eller mer. Det er grunnen til at Fremskrittspartiet har lagt fram et Dokument nr. 8-forslag om å sikre en firefelts vei fra Svinesund til Trondheim og tofelts motorvei videre fra Trondheim til Kirkenes. Hvis representanten Froyn hadde tatt seg tid til å utforske dette langstrakte landet og f.eks. kjørt E6 fra Svinesund til Kirkenes, ville han oppdaget at en av de første plassene man ville komme til der det ikke var bygd vei utenfor sentrum eller sikret gjennom sentrum, ville være akkurat den plassen som vi har fremmet forslag om løsning for. Det har antakelig representanten ikke fått med seg, så han ville antakelig ha fremmet det samme forslaget som vi har gjort. Jeg håper at han kunne ha gjort det med støtte fra representanten Torny Pedersen. Fremskrittspartiet ønsker å løse alle problemene som den sterkt trafikkerte E6 fører med seg, gjennom hele dette landet. Vi ønsker å sette en stopper for alle de ulykkene som er her, og gi et løft i forhold til byrdene som næringslivet betaler for ved en dårlig vegstandard. Dessverre er ikke Froyn så veldig interessert i det. Så klager representanten Froyn over at Oslo ikke får sitt. Jeg forstår av regnestykket han la fram, at Oslo har fått 3 milliarder kr for lite. Jeg er enig med representanten Froyn i at Oslo har fått for lite. De har fått altfor lite statlige bevilgninger. Men hvorfor er det slik? Jo, det er nettopp fordi representanten Froyn har stemt imot ethvert forslag om å gi mer penger til Oslo. At han da går opp på talerstolen og klager over at man ikke har fått penger, er for meg uforståelig. Det er mulig at representanten Froyn ikke bryr seg så mye om de trafikale problemene som er utenfor sentrum av Oslo. Det gjør Fremskrittspartiet. Vi ønsker å løse problemene for hele dette langstrakte landet. Hvis representanten Froyn har et ønske om å løse problemene i Oslo, må han stemme for forslagene i Stortinget om å løse disse problemene. Det har representanten Froyn konsekvent ikke gjort. Da får man heller ikke en løsning på dem. Representanten Froyn har heller ikke lagt fram forslag om å løse de trafikale problemene som Oslo har. Den dagen representanten Froyn gjør det, skal Fremskrittspartiet stemme for det forslaget.
-1	Jeg nevnte at det var gjort en del ting, bl.a. satt ned en arbeidsgruppe ledet av Helse- og omsorgsdepartementet. På det første møtet i denne arbeidsgruppen som skal se på framtidige løsninger for psykiske helsetjenester til studenter, kom det fram at studentsamskipnadene i Bergen, Trondheim, Oslo og Akershus, Stavanger og Agder mente at en i dag bruker en større andel av midlene til psykiske helsetiltak enn før. Det var bare Studentskipnaden i Oslo som kunne si at de brukte en større andel av semesteravgiften på denne type tiltak nå i forhold til for noen år siden. Så det er åpenbart en bevegelse her, og jeg tror den rette måten å gå fram på, er å bevisstgjøre studentene selv, slik at de gjennom representasjon i samskipnadene kan være med på å bestemme at flere av pengene som går til samskipnaden gjennom bl.a. semesteravgiften, går til slike tiltak. Jeg kan også kommentere litt av bakgrunnsmaterialet for undersøkelser som har vært, bl.a. Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse, om studenters levekår. Et interessant og viktig funn i denne undersøkelsen er at når man ser spesifikt på kjønn, er det en høyere andel kvinner med nedsatt psykisk helse både blant studenter og i befolkningen for øvrig, og relativt størst blant studentene. 16 pst. av de kvinnelige studentene har nedsatt psykisk helse, og 10 pst. av kvinnene i befolkningen ellers har det samme. Tilsvarende tall for menn er 12 pst. og 7 pst. I denne undersøkelsen antar man at det kan være dårlig økonomi som gir seg utslag i dårlig psykisk helse. Vi har tidligere her i denne sal diskutert studenter som er i en vanskelig sykdomssituasjon eller i en situasjon hvor de har syke barn, eller det er sykdom i nære relasjoner. Vi skal følge godt med på dette fra departementets side. Jeg vil som sagt vurdere en undersøkelse for å gå dypere inn i dette, men jeg tror det er veldig viktig å ha en tett kontakt med studentorganisasjonene, slik at bevisstheten om disse utfordringene, som vi må ta ganske alvorlig, også kommer til styrene hvor beslutningene tas i samskipnadene.
-1	Mange talarar her har teke utgangspunkt i den internasjonale finanskrisa som òg kan merkast i Noreg, men som særleg står på toppen av den internasjonale dagsordenen. Fleire har vore innom dei to andre store globale utfordringane som vi merkar veldig tydeleg i år, og vil merke i åra framover. Fattigdomen og den matvarekrisa vi opplever i år, har vorte kalla den stille tsunamien av Verdens Matvareprogram og kan merkast i ekstrem grad for dei fattige landa i verda no. Dei globale klimautfordringane kjem etter mi oppfatning til å vere den største utfordringa vi felles står overfor globalt i det neste hundreåret. Eg seier dette fordi eg meiner at desse utviklingstrekka har minst to ting til felles. For det fyrste har dei det til felles at den ideologien som seier at vi ikkje skal styre marknaden, at det ikkje er nødvendig å la menneska sine behov styre over marknadskreftene, har slått feil på alle dei tre områda. Internasjonalt ser vi no ei utvikling som går i retning av sterkare politisk styring, tettare og meir forpliktande samarbeid og større engasjement i andre sine problem - for seint i den retninga, etter mitt syn, men med mange skritt i riktig retning. Det vart seinast demonstrert ved at politikarar som tidlegare ikkje har markert seg som sterke kritikarar av marknaden, no står fram som det i samband med den internasjonale finansuroa. Det ville ha vore eit stort paradoks om det partiet som ikkje trur på klimaproblema, som er skeptisk til utviklingshjelp, og som er mot politiske reguleringar i penge- og kredittmarknaden, skulle få meir å seie i Noreg, mens vi opplever det motsette internasjonalt. Det andre desse problema har til felles, er at meir kunnskap er ein sentral del av løysinga. Meir kunnskap og kompetanse og topp forsking må til for å løyse klimaproblem og fattigdomsutfordringar, men meir utdanning er òg ei av dei sentrale løysingane på fattigdomsproblema for land i den tredje verda, for fattige land som slit med si eiga utvikling. For Noreg er det det same biletet. 85 pst. av Noregs nasjonalformue er såkalla humankapital, altså verdien av vår framtidige og noverande arbeidsinnsats, det vi har i hovud og hender av kunnskap. I aukande grad vert det behov for fleire menneske med utdanning i åra som kjem. Barnehage og skule er ryggrada i kunnskapssamfunnet. Det er nettopp derfor Regjeringa har gjort satsing på utdanning til eit av sine viktigaste område og kjem til å fortsetje med det. Fleire elevar må lære meir. Det er alvorleg at mange elevar slit med mangel på grunnleggjande kunnskapar, både faglege og sosiale - ikkje minst at mange slit med språk, lesing og skriving. Dersom du les dårleg, kan du få vanskar i dei fleste skulefaga, du vil ha store problem på arbeidsmarknaden og på mange område av livet seinare. Derfor må vi ha, og vi har hatt, eigne satsingar på språk og realfag. Derfor satsar vi no tungt på meir kompetanse til lærarane, på ei betre lærarutdanning, fordi vi veit at lærarane kanskje er det viktigaste for kva elevane lærer. Derfor må vi satse meir på tidleg innsats. Tidleg innsats betyr å ta tak i problema medan dei er små og kan løysast, ikkje la dei vekse seg store og altfor vanskelege å løyse - derfor fleire lærarar i norsk og matematikk på første til fjerde trinn og tettare oppfølging, bl.a. med fleire kartleggingsprøver. Fleire elevar må fullføre vidaregåande skule. Det er svært alvorleg at ein av tre elevar ikkje fullfører vidaregåande. Det betyr at mange menneske mistar dei jobbmoglegheitene som dei seinare kunne ha hatt. Det er alvorleg for samfunnet, for vi treng alle sine evner og alle sine kunnskapar i samfunnet. Fleire elevar må trivast og meistre i skulen. Eg er uroa over at vi ikkje ser ein nedgang i mobbetala i norsk skule, sjølv om mange norske elevar trivst på skulen. Eg er oppteken av at vi skal byggje vidare på og ha ein inkluderande fellesskule i Noreg. Det at vi har unngått ei privatisering av den norske skulen, at vi har ein fellesskule der alle møtest på den same arenaen, er eit viktig utgangspunkt for at vi framleis skal satse på kunnskap i Noreg. Så skal vi halde fram med å gjere siste rest av den store barnehagerevolusjonen, kome heilt i mål når det gjeld full barnehagedekning, framleis prisnedgang - ikkje minst endå sterkare satsing på innhaldet og kvaliteten i barnehagane i åra framover. Vi vil halde fram med satsinga på kunnskap, som er heilt nødvendig for ungane i Noreg, for det norske samfunnet og for verda.
-0	Representanten Hansen har jo vært på Stortinget i mange år og er kjent med både regelverk og hvordan det fungerer. Det var interessant å høre hans gjennomgang av Fremskrittspartiets politikk, som han hadde større fokus på enn egen politikk. Siden representanten Hansen vanligvis har en veldig prinsipiell tilnærming, har jeg tenkt å spørre ham om følgende: Mener representanten Hansen at det er akseptabelt at representanter for det offisielle Norge under besøk i det kanadiske parlamentet går ut med opplysninger som vi ikke er kjent med her i landet?
-0	Det er liten tvil om at offentlig sektor har en iboende kraft i å vokse på egen hånd. Det er derfor helt avgjørende at vi politikere også bruker budsjettpolitikken aktivt til å begrense veksten i offentlig byråkrati og administrasjon. Dessverre opplever vi at det motsatte er tilfellet. I statsbudsjettene som denne regjeringen har fremmet for Stortinget, økes uten unntak kostnadene til administrasjon i offentlig sektor. Det er en utgiftsvekst som går langt utover lønns‑ og prisvekst. Utgiftsveksten i offentlig sektor er formidabel. Bare i år vil staten øke antall ansatte med 4 700 personer. Og bare som en kuriositet: For å drifte regjeringsapparatet er det til neste år satt av 6,4 milliarder kr, en økning på 1,1 milliarder kr fra i år. I statsbudsjettene begrunnes gjerne utgiftsveksten med kostnader knyttet til effektiviseringstiltak i etater, tilsyn og direktorater. Slike tiltak er det helt sikkert behov for, men til tross for alle de gode intensjonene fører det ikke til at antall ansatte reduseres. Man introduserer nye dataløsninger og overfører stadig mer arbeid til hver enkelt innbygger ved bruk av e‑post, Internett eller stille aksept. Til tross for dette øker antall ansatte i offentlig administrasjon. Dette er ikke en fornuftig bruk av samfunnets ressurser, men en trend alle partiene – inkludert Fremskrittspartiet – har et ansvar for å snu. I private bedrifter er det et konstant fokus på å holde faste kostnader på et minimum, noe som gjør bedriften mer effektiv og rasjonell, bedriften tjener mer penger og lønnen til hver enkelt blir høyere. Slike incentiver mangler i offentlig sektor. Mens ansatte i privat sektor har som utgangspunkt å tjene penger for å styrke bedriftens bunnlinje, har offentlige etater det motsatte utgangspunktet. Offentlige etater skal bruke opp sine årlige bevilgninger og blir ofte belønnet med enda høyere bevilgninger dersom dette målet nås. I offentlig administrasjon får ansatte tilnærmet like lønnsøkninger basert på statens lønnsregulativ. Dette betyr at spisskompetanse sjelden belønnes, kreativitet og selvstendig initiativ får dårlig grobunn, eksterne kontaktnett blir ikke verdsatt, samtidig som den enkelte ikke har noen finansielle incentiver til å foreslå konkrete besparelser i instansen. I et slikt system er det vi politikere som må være vaktbikkjene og hele tiden fokusere på kostnadseffektivitet og kontinuerlig minne hverandre om at det er våre velgeres lønnsinntekter vi disponerer over statsbudsjettet. Delmålet i enhver omstillings‑ og reformprosess må være at behovet for offentlige overføringer reduseres. Dersom ikke det målet nås, har ikke prosessen vært vellykket. Videre må vi hele tiden stille oss spørsmålet om hvorvidt oppgavene som utføres, er en oppgave som det offentlige bør beskjeftige seg med, eller om oppgavene trengs å gjøres overhodet. I min tid som byråkrat sluttet jeg aldri å forbause meg over hvor mye tid vi alle brukte til å informere hverandre. Ikke minst var det mange som hadde en særlig forkjærlighet for såkalte styringsverktøy, virksomhetsplanlegging, aktivitetskalendere og ikke minst skriving av interne notater. Vi informerte hverandre over halve uken. Et sentralt element i å oppnå besparelser i offentlig sektor må være å åpne for større fleksibilitet i lønnsfastsettelsen. Det er jo underlig at det er først når man kommer opp på toppledernivå prestasjonslønn er innført, og da gjennom personlige lønnsavtaler. Dersom også førstekonsulenten eller rådgiveren hadde opplevd at det var en klar sammenheng mellom lønn og prestasjon, ville effektiviteten, resultatene og viljen til å stå på ha gjenspeilet dette, og behovet for antall ansatte redusert. Men i dagens system finnes det dessverre ingen slike incentiver. Selv ikke i de tilfeller hvor ansatte faktisk blir overflødig, blir arbeidskraften frigjort. I slike tilfeller inntrer den statlige ventelønnsordningen. Vi må komme oss bort fra myten om at ansettelse i offentlig sektor skal vare livet ut. Det er faktisk ikke hjerterått om også ansatte i offentlig administrasjon blir overflødige. Det er nettopp en slik fleksibilitet med arbeidskraft hele økonomien er avhengig av. Når en privatbedrift velger å nedbemanne, betyr ikke det at de som må forlate bedriften, er udugelige. Nei, de er ikke udugelige, de er overflødige. Bedriften klarer seg med færre ansatte for å produsere de enhetene kundene vil ha, og til den prisen de er villige til å betale. Det bør være mulig å tenke på samme måten i offentlig administrasjon og uten at staten stakkarsliggjør de overflødige og gir dem ventelønn – noe som indirekte forteller disse arbeidstakerne at de ikke er i stand til å ivareta sine egne interesser. Avslutningsvis: Kulturminister Trond Giske uttalte i Aftenposten 15. oktober at Regjeringen «bør avvikle eller slå sammen en del statlige støtteordninger». Han sier videre at problemet er at «vi lager nye ordninger som krever byråkrati og administrasjon». Det er usedvanlig kloke ord fra en sosialdemokrat. Problemet er imidlertid at verken Giske eller Regjeringen makter eller ønsker å gjøre noe med problemet. Mitt spørsmål til statsministeren er om han er enig med sin kulturminister, Giske, i dette.
-0	Jeg tror jeg skal minne statsministeren om at det er Stortinget som er valgt av folket, og ikke Regjeringen. Derfor er det veldig uheldig når statsministeren står på denne talerstolen og tiltaler en stortingsrepresentant på den måten han har gjort i dag, ved å be vedkommende både jekke seg ned og oppføre seg ordentlig. Det sømmer seg ikke for en statsminister, og det synes jeg statsministeren bør ta inn over seg. Det er betenkelig når statsministeren nå tar til orde for å flytte mange av de formelle politiske prosessene ut fra denne salen og inn i lukkede rom. Det betyr altså at statsministeren helst vil ha dialog med opposisjonen i fortrolighet, som han kalte det selv, fremfor i full åpenhet i Stortinget. Det er betenkelig i forhold til hele vårt styringssystem. Det er altså slik at en regjering skal ta standpunkt i sakene, legge dem frem for Stortinget, og så er det opp til Stortinget å ta standpunkt til om de vil støtte dem eller endre dem. Det synes jeg statsministeren må ta alvorlig, og tørre å ta dialog i åpenhet og i de formelle organene som tross alt gjelder for vårt styringssystem.
-0	Det har vært bred enighet om at Afghanistan har hovedprioritet når det gjelder vårt militære engasjement ute. Av kapasitetshensyn er det ikke naturlig å strekke seg så mye lenger enn vi gjør nå. Allikevel kommer det fra tid til annen forslag og initiativ som handler om at vi bør engasjere oss i konflikter på andre kontinenter som også trenger assistanse. Jeg vil utfordre representanten på om han er enig i følgende: Sett at vi har flere kapasiteter, burde vi ikke da prioritere å fylle de tomrom som – tross alt – er i Afghanistan?
-1	Det er et meget godt forslag, og det handler altså om tilskudd til bolig og etablering. Det er hele poenget med dette. Jeg har merket meg at tidligere har regjeringspartiene sagt at dette er et dårlig forslag, ut fra en tankegang om at det er for byråkratisk. Det er ingen av de nye argumentene som Erna Solberg har i Aftenposten i dag, som har vært oppe tidligere. Det er et meget godt forslag, for det gjør at kommunene, og ikke staten, får inn igjen boligtilskudd som de har utbetalt til folk, hvis disse menneskene har havnet i en bedre posisjon. La meg ta et eksempel: Venner av meg har under et oppussingsprosjekt i forbindelse med byfornyelse fått utbetalt 200 000 kr av Oslo kommune i boligtilskudd i forbindelse med oppussingen, på grunn av at de har lagt inn mye penger der. Disse leilighetene har etterpå steget med 1 mill. kr. Etter Høyres oppfatning skal man da bli sittende igjen med disse 200 000 kr på grunn av at de avskrives over en periode på 10 år. Med vårt forslag, som nå har flertall, vil disse pengene gå til kommunen igjen, og de kan da refordeles til nye folk. Det er bra.
-1	Eg trur intensjonen med forslaget var meir enn at vi berre skal kome med gode råd til kommunane og til skolane om korleis dei kan få til litt meir fysisk aktivitet innanfor dagens ramme. Sjølv om ein vil gjere dette innanfor dagens rammetimetal eller utvide rammetimetalet, var ideen, sånn som eg oppfattar det, frå fleirtalet i komiteen at vi no ønskjer å få ei større nasjonal satsing på dette feltet. Det er litt pussig å kalle «nasjonal satsing» A4 automatisk. Vi er alle einige om satsing på etter- og vidareutdanning. Det er ikkje A4 berre fordi det er nasjonalt initiert. Mitt spørsmål er, utover at eg skjøner dette med senteret, og at ein må setje seg ned og få det til innanfor timetal osv.: Tar ministeren komiteen på alvor og verkeleg vil setje i gang nokre større tiltak knytte til fysisk aktivitet frå sitt kontor? Eller er det mindre justeringar og erfaringsutveksling han ønskjer å leggje opp til?
-0	Jeg er glad for at statsministeren klart gir uttrykk for, slik i hvert fall jeg tolker det, at han håper og ønsker og mener at det beste vil være at koalisjonsstyrkene vinner krigen og får fjernet Saddam Hussein og hans regime. Jeg skjønner at han ikke støtter at så skal skje gjennom krig, men at han håper og ønsker at USA og Storbritannia skal vinne krigen. Det er i hvert fall betryggende. Nå har statsministeren påberopt seg en telefonsamtale mange ganger. Kanskje han for fremtiden kunne vurdere at det ved slike telefonsamtaler blir tatt stenografiske referater, slik at vi er i stand til å foreta vår egen tolkning og vurdering av samtalen, basert på reell kunnskap om innholdet, istedenfor en ensidig fremstilling. Det er også slik at det er ikke bare presidenten i USA som styrer. Det er masse forretningsforbindelser og masse forbindelser mellom nordmenn og amerikanere, og det er mange som har merket seg det som har skjedd. Kan statsministeren bekrefte at han også ønsker at man skal arbeide for å få en demokratisk, langsiktig løsning i Irak?
-0	Når det gjeld deltakarlova, kan eg seie at vi ikkje ser nokon grunn til at vi ikkje kan opne for litt meir industriått flåte, i motsetning til i dag. Eg ser ikkje den store forskjellen på ein reiar som har arva båten etter foreldra sine – båten var fiskarått – som kanskje sit på reiarkontoret og driv ein fiskebåt derfrå, men ikkje er aktiv sjølv, og ein som sit på eit kontor i ei bedrift som er innafor næringa, og driv foredling av fiskeprodukt. Eg ser altså ikkje nokon forskjell her, også den bedrifta kan ha moglegheiter til å eige interesser i fiskeflåten for å skape noko. Men som eg sa, vi ønskjer at den fiskaråtte flåten framleis skal vere denne berebjelken. Vi ønskjer ikkje at papirflyttarar skal vere eigarar i fiskeflåten. Vi ønskjer aktivitet, vi ønskjer næringsutvikling. Råfisklova fekk eg ikkje tid til å kome inn på. Det får eg eventuelt kome tilbake til.
-0	Jeg vil få lov til å stille følgende spørsmål til sosialministeren: «Ifølge Dagbladet 13. januar 2000 er prisen på 3 liter vin i papp, såkalt bag in box, kunstig høy på grunn av en foreldet forskrift. Dette fører i dag til at private importører tar inn ca. 40 mill. kroner mer enn denne varen, ved normal prising, ville oppnå. Vil statsråden sørge for at den aktuelle forskriften blir fjernet?»
-0	Det var noe spesielt å registrere at statsråden nå sa at man hadde fulgt opp denne rapporten om nasjonal slepebåtberedskap. Her er det definitivt ganske mange konkrete forslag til løsninger som ikke er fulgt opp. Det er altså sånn at på Vestlandet har vi ikke en tilfredsstillende slepebåtberedskap, og vi har det ikke på Østlandet til svenskegrensen, så definitivt tror jeg ikke at den virkelighetsoppfatningen som statsråden og Regjeringen har, om at man har fulgt opp rapporten om nasjonal slepebåtberedskap, stemmer med de faktiske forhold. Jeg kan si, siden jeg kommer fra det stedet hvor den siste ulykken var, at det er rimelig spesielt å oppleve at tonnevis av olje bare fyker inn i fjæra, og se hvilke følelser det setter i sving i hos lokalbefolkningen som opplever dette. Det er rimelig spesielt, når man hører at man har en god oljevernberedskap i dette landet, å oppleve at det tar utrolig lang tid før oljelenser bl.a. blir lagt ut. Og så sier man at vi har god oljevernberedskap, at vi har godt med utstyr. Det måtte hentes utstyr fra hele landet for å klare å rydde opp i det som er et såkalt lite utslipp i forhold til hva som kunne ha vært konsekvensen hvis all oljen hadde lekket ut. Da hadde det ikke bare vært 250 tonn olje, men kanskje fire–fem ganger så mye, hvis alt hadde rent ut. Jeg føler at det er langt mellom den virkelighetsoppfatningen som statsråden har, og den virkeligheten vi opplevde da vi så hvordan man jobbet på aksjonsstedet etter ulykken. Jeg har lyst til å gi ros til alle dem som sto på og gjorde en skikkelig jobb. Dette er ikke noen kritikk av dem i Kystverket, i IUA eller andre som sto på og gjorde alt de kunne for å prøve å møte utfordringene, men det sier noe om at man har en beredskap som er langt unna slik man prøver å framstille det i denne sal, og som tidligere statsråder på dette området i forrige periode har forsøkt å framstille det når ulykken er ute og konsekvensene blir formidable. Jeg registrerer at representanten Bratli var opptatt av Statens havarikommisjon. Ja, jeg også er opptatt av og synes at det er kjempebra med Statens havarikommisjon. Men det Fremskrittspartiet er opptatt av med dette forslaget, er at vi ønsker å ligge i forkant – før ulykken skjer – for å hindre at ulykken skjer. Hele poenget med forslaget er jo å få denne handlingsplanen på plass så fort som overhodet mulig for å ta lærdom av de ulykkene som allerede har skjedd, og å sørge for at det ikke skjer flere ulykker langs kysten vår. Der ulykken sist skjedde, har man kanskje noen av de beste ressursene tilgjengelig ikke langt unna. Konsekvensen ville vært enda mer katastrofal dersom det hadde skjedd et annet sted i landet, uten den samme beredskapen i nærområdet. Det er en utfordring, og derfor håper jeg at man får flertall for Fremskrittspartiets forslag.
-1	Det som har vært gjort i denne ordningen, er at man har omdisponert midler som ennå ikke var brukt – altså ubrukte midler fra prosjekter og programmer som allerede var forsinket – til å følge opp de 25 prosentene som var statens ansvar. Man har benyttet muligheten til en viss fleksibilitet. Men jeg merker meg absolutt representantens innspill, og det vil være en meget viktig del av min gjennomgang. Selvfølgelig skal det ikke gå ut over forskning som er i gang, eller forskningsmidler som er bevilget. Her har man isteden utnyttet en viss fleksibilitet i forhold til midler som ikke var brukt. Jeg skal love representanten at dette skal komme i tillegg til eksisterende bevilgninger.
-0	Det er ingenting som gleder både meg og Fremskrittspartiet så mye som at vi får et godt oppgjør. Problemet er at det som statsråden kaller for tidenes beste oppgjør - som vi hadde i fjor - førte til at minstepensjonister med 120 000 kr i året ligger langt, langt under det som er EUs fattigdomsgrense. Sammenlignet med Danmark, hvor minstepensjonene ligger på nesten 200 000 kr, ligger de norske langt, langt bak. Det er altså snakk om å gi de personene som gjennom et langt liv har bygd opp dette landet, stein på stein, et godt tilbud. Da er spørsmålet: Unner ikke statsråden de minstepensjonistene som har vært med på å bygge opp landet, en høyere pensjon? Vil han ta initiativ til å følge opp det Fremskrittspartiet gang på gang har foreslått, nemlig en minstepensjon på mellom 130 000 og 140 000 kr?
-1	Jeg synes dette er en trist debatt. Hvis den rød-grønne regjeringen ikke gjorde nok, er vel ikke det noen unnskyldning for ikke å gjøre mer nå. Vi økte antallet, og flyktningkatastrofen øker for hver eneste dag som går. Den er nøyaktig lik hvordan den var rundt Kosovo-krigen da flyktningkatastrofen var på det verste der. Da tok vi imot 6 000 ekstra. Man regner hele tida på kostnadene. Det koster for mye, og vi skal vente til budsjettet. Vi driver akkurat nå og behandler et budsjett i Stortinget: Vi behandler revidert nasjonalbudsjett. Det hadde vært fullt mulig å gjøre dette. Isteden konstaterer jeg at flertallet igjen prioriterer billigere taxfree-sprit og båtmotorer. Ja, det er riktig at jeg blir ganske engasjert i disse sakene, for dette handler om noe av det verste som skjer i verden rundt oss nå, og vi har mulighet til å ta imot flere enn 1 000. Det tror jeg ingen med hånda på hjertet kan si ikke er mulig i Norge i dag. Hvis det er sånn at regjeringen nå finner ut at de kan ta imot flere, skal de få all mulig støtte fra SV til det. For det er mulig – hvis vi vil. Hvis vi sammenligner med situasjonen i de landene som faktisk tar imot flere flyktninger nå, er det to forskjellige verdener – to helt forskjellige verdener. Norge, verdens rikeste land, skal liksom være med i et slags europamesterskap: Nei, svenskene har tatt imot 100 flere enn oss. Vi har mulighet til å ta imot flere. Vi burde gjøre det – fordi høykommissæren ber oss om det, fordi Flyktninghjelpen ber oss om det, og fordi det er nødvendig å gjøre begge deler. Jeg må si jeg er lei for denne debatten vi har her nå, og jeg hadde virkelig håpet at det hadde vært mulig å få flertall for dette forslaget – nettopp fordi vi ikke heller har satt kvoten høyere. For i en tilsvarende akutt situasjon, der det faktisk var færre flyktninger som trengte hjelp, var Stortinget i stand til å si ja til 6 000. Da var det bare Fremskrittspartiet som sa nei. Da var det et Høyre som så at det var nødvendig å bistå med begge deler, nettopp fordi den katastrofale situasjonen inne i flyktningleirene må avhjelpes, og den må avhjelpes her og nå. Jeg skjønner at dette forslaget nå vil bli nedstemt. Jeg har ikke store forventninger til hva regjeringen kommer tilbake til, men de skal få all mulig støtte og oppbakking til det hvis de velger å ta imot flere – og også til hjelp i nærområdene, for det er også helt nødvendig. Og det er, som representanten Inge Lønning sa da vi debatterte dette i 1999, ingen motsetning mellom dette. Man er nødt til å gjøre begge deler i slike alvorlige situasjoner som det er nå.
-1	Tradisjonelt har Kristelig Folkeparti og SV kanskje vært de partiene som har vært mest enige når det gjelder fordelingen mellom fattig og rik – mellom folk, mellom land og kanskje også mellom kommuner, håper jeg. Men nå har Kristelig Folkeparti valgt en side der en ønsker å øke forskjellene, både mellom folk og mellom kommuner. I tillegg til det har jeg gått igjennom og sett på distriktspolitikken, på kommuneøkonomien og på bolig, innvandring og asyl, og jeg har funnet at på alle disse områdene er Kristelig Folkeparti mye mer enig med SV enn med de partiene de nå støtter. Jeg vil gjerne vite hva det er som gjør at Kristelig Folkeparti nå synes at det er fornuftig f.eks. å bruke mye mer penger på skattelette til de mest velstående, framfor å sikre kommunene bedre økonomi eller bedre boligpolitikk, som representanten var inne på. Det er mange som trenger bolig, og som trenger støtte til å kunne ha et hjem.
-0	Jeg har følgende spørsmål til justisministeren: «21. desember 2003 endte et biltyveri i Froland med at en person ble skutt og drept. Saken er dypt tragisk for alle involverte parter. Det har over lengre tid bygget seg opp en påtakelig harme, frykt og frustrasjon blant innbyggerne i Froland kommune over økende kriminalitet rettet mot lovlydige borgere. Vil statsråden bistå med gode råd for hvordan politi, lokalpolitikere og innbyggere kan samarbeide mer aktivt for bedre å forebygge og stoppe den stadig økende kriminaliteten i mindre lokalsamfunn som Froland?»
-0	Jeg skal bare gi en kort kommentar. Jeg finner det litt merkelig at utenriksministeren på en måte finner det riktig å kommentere at Fremskrittspartiet har endret ordlyden i forslagene. Jeg vil bare gjøre oppmerksom på at det har skjedd i en dialog med hans eget departement, fordi den opprinnelige ordlyden var i strid med EØS, og det kunne ikke Høyre slutte seg til. I en dialog gjennom en gruppesekretær for Høyre her på Stortinget med departementet er ordlyden endret til henholdsvis «følger opp» og «å følge opp», bare så det er klargjort. Jeg finner det også interessant at utenriksministeren sier at vi allerede på nåværende tidspunkt har en dialog og et samarbeid med EU på de områdene som forslagene peker på, for da skulle det også være ganske enkelt å følge opp de nye handlingsplanene som EU eventuelt måtte komme opp med i sine beslutninger. Jeg ønsker faktisk å utfordre Høyre på dette området. Hvis det er sånn at vi allerede nå er inne i en dialog og et samarbeid, skulle det ikke være noe problem å videreføre den dialogen og det samarbeidet.
-1	Rokkansenteret i Bergen kom med en rapport om boligbygging for kort tid siden. De har laget rapporten på oppdrag fra departementet, og de har en del konkrete forslag som jeg håper vil kunne bli god politikk i 2008. Vi er nødt til, som jeg sa i mitt hovedinnlegg, å gjenreise den sosiale boligbyggingen. Det er uverdig at vi fortsatt har så mange bostedsløse i dette landet. Det er uverdig at så mange ikke har muligheten til å komme inn i boligmarkedet på grunn av de høye inngangsbillettene. Det som ble påpekt i rapporten, er at vi må få til et tettere samarbeid mellom kommunene, Husbanken, boligkooperasjonen osv. for å få fram nok utleieboliger til en pris som folk har muligheter til å betale. Vi må selvsagt også øke byggingen av studentboliger. I 2008 må vi starte den sosiale boligpolitikken, med bygging av flere boliger, slik at alle har muligheten til å komme inn på boligmarkedet. Jeg håper inderlig at vi i budsjettene og på andre måter i 2008 kan vise at vi gjenreiser den sosiale boligbyggingen. Låneordningen for skolebygg er oppbrukt. Det betyr at den rammen vi bevilget på 15 milliarder kr, er fylt opp. Fortsatt er det store behov, og denne ordningen har faktisk fungert veldig godt. Den har vært et godt incitament. Kommunene har søkt, kommunene har fått en rentesubsidie, og vi har fått fikset på og pusset opp skolebyggene våre. Så jeg håper, slik komiteen også skriver i sin merknad, at vi får på plass en ordning. Jeg tror at en tilsvarende ordning som vi har hatt til nå, bør etableres på nytt, og at den statlige finansieringen til boligbygging vil fortsette. Vi har en del problemer i forhold til å legge om det økonomiske systemet, jf. den endringen vi gjorde når det gjelder ansvaret for undervisningen i barnevernsinstitusjoner, der fylkeskommunen tok over. Vi la finansieringen inn i rammeoverføringen. I og med at disse institusjonene ikke er jevnt fordelt ut over landet, får vi et problem. Der har vi en utfordring. Vi har løst problemet, tror vi. Nå har vi kanskje ikke vært 100 pst. heldige, men stort sett har vi funnet en grei måte å gjøre det på i 2007. Men når vi ser framover, og vi skal gjøre den typen endringer, er det viktig at vi finner ordninger som gjør at de fylkeskommunene eller kommunene som får de økte utgiftene, også får kompensasjonen, og da er ikke det generelle inntektsoverføringssystemet det som fungerer best. Så vi må alltid være på vakt når vi endrer den typen systemer, slik at vi finner ordninger som treffer dem som skal ha pengene, nemlig de fylkeskommunene eller kommunene som får de økte utgiftene.
-0	Først til svaret fra statsråden: Statsråden står på denne talerstolen og sier at lønnsutviklingen er et gjennomsnitt av hele lønnsutviklingen for hele samfunnet. Det man måler det opp imot, er altså Teknisk beregningsutvalg. Da går det ikke an å si samtidig at pensjonistene får den samme utviklingen som gjennomsnittet til lønnsmottakerne, for pensjonistene får minus 0,75 pst. Det er jo de facto-fradraget som er innfelt i pensjonsreformen det, og da sier det seg selv at det blir en dårligere kjøpekraftsutvikling. Det er ganske enkelt. Samtidig er jeg veldig enig i mye av det mine gode venner i Høyre, og representanten Røe Isaksen, fremfører, men akkurat i denne saken har jeg nok et litt annet syn enn representanten Røe Isaksen. Jeg har også et annet syn enn statsråden når hun sier at de sikrer at pensjonistene vil ha bedre kjøpekraft de første årene enn de siste årene. Det er nettopp fordi at for hvert år man er pensjonist, vil man tape mer og mer kjøpekraft med de nye reguleringsprinsippene. Det mener Fremskrittspartiet er urettferdig. Jeg må med respekt å melde få lov til å si til denne saken: Skal vi norske politikere gå rundt og bestemme hvilken aldersgruppe som har mest bruk for pengene – om man er 91 år og har mindre bruk for penger enn når man er 67 år? Det blir for meg helt feil at vi som politikere skal gå inn og bestemme det. Den enkelte må nesten få lov til å bestemme selv når og i hvilken alder man har bruk for pengene. Den tilliten har jeg fullt og helt til folk. Så må jeg også få lov til å si at hvordan man regulerer løpende pensjoner har ikke noe å gjøre med verken pensjonsreformens bestemmelser knyttet til opptjening eller utbetaling, som er de to stolpene i pensjonsreformen. Men hvis man mener – og det har vi nå fått bekreftet og stadfestet nok en gang – at pensjonsreformen skal være en sparereform, der man mener at norske pensjonister skal dekke den sparingen fordi man ikke har råd til å gi dem den velstandsutviklingen som de øvrige i samfunnet har, ja, så er det en innrømmelse av at man mener at det er en sparereform. Her innrømmer man at pensjonsreformen er en sparereform. Det synes jeg er greit å ha bekreftet, og det gjør meg enda sikrere på at man bør gå inn og endre de prinsippene som ikke rokker ved prinsippene for pensjonsreformen i det hele tatt, når det gjelder regulering av utbetalt pensjon.
-1	"Den mediepolitiske virkeligheten er i rask endring. Vi hører stadig at vi lever i en globalisert verden, videre at annerledeslandet Norge er en umulighet, og at vi snarest bør legge ned all motstand mot den såkalte utviklingen, og falle inn i folden – kort sagt: bli som alle andre. Vil vi det? Når det gjelder media og mediepolitikk, hvor er de gode eksemplene? Hvor er de gode idealene? Mye kan sikkert bli bedre også i Norge, men for dem av oss som mener alvor med ytringsfrihet og mangfold, er det mye av det vi ser rundt om i verden, som ikke frister. På Stortinget er det røster som mener at markedet også på dette feltet er et egnet verktøy – for ikke å si det eneste verktøyet – som mener at en allmennkringkaster betalt med lisens er et slags kommunistisk påfunn, eller tvangsfinansiert, som representanten Knudsen sier, og at pressestøtte er helt unødvendig for å ivareta nettopp mangfold og ytringsfrihet. Dem om det. Jeg kjenner ikke deres idealer, men blir ikke overrasket om de synes at Berlusconis Italia og Bushs USA er helt ok. Har så dette noe i en debatt om NRK å gjøre? Jeg mener det. Ser vi oss rundt i dagens medieverden, har argumentene for nødvendigheten av å ha en robust allmennkringkaster av NRKs type aldri vært klarere. Hvilke endringer har vi sett de siste 25 år? Med innfasingen av nyliberalistiske ideer har vi sett at aviser, radio og TV har utviklet seg fra kritiske samfunnsvoktere til markedstilpassede produkter der muligheten til fortjeneste og ikke meninger, nyanser og mangfold er det vesentlige. Andreas Wiese sier i Dagbladet 8. mai: «Det øyeblikket spørsmålet om hva leserne bør få vite byttes ut med spørsmålet om hva leserne har lyst til å lese om, er journalistikken raskt i krise.» Eksemplene på medienes håndtering av informasjon og bilder fra fangeleire i Irak, Afghanistan og Guantánamo på Cuba er nære eksempler som bør mane til ettertanke. Det som nå vises i aviser og på TV, er stoff redaksjonene rundt har sittet på i mange uker. De toer sine hender og blir svar skyldig når de blir spurt hvorfor dette ikke er vist tidligere. Det vi er vitne til, er former for selvsensur – ikke bare bøyer de seg for myndighetenes og makthavernes ønsker; det er i like stor grad en forretningsbasert selvsensur. Wiese påpeker: «Først når skandalen blir stor nok, brytes den tekkelige selvsensurens mening.» Videre sier han: «I et markedsorientert landskap får vi jo bare den kritikken som lønner seg.» Dette er etter min mening gode observasjoner – godt da å kunne skjele litt til hva som skjer i annerledeslandet Norge, godt å vite at vi har en ikke-kommersiell allmennkringkaster som NRK. Vi er ikke så naive at vi ikke registrerer eller tror at selvsensur og kronejag er en vesentlig premiss for kommersielle media også i Norge. Eksemplene på markedstilpassing og kommersialisme er mange og tydelige, om ikke så groteske som eksemplene fra USA og England eller så parodiske som eksemplene fra Berlusconis Italia. Sett i en slik sammenheng var statsråd Svarstad Hauglands redegjørelse om NRK både befriende og betryggende. Og for å ha sagt det med én gang: I disse spørsmålene er vi i all hovedsak enige med statsråden, og hun vil kunne regne med vår støtte i de fleste av disse spørsmål. Jeg synes Svarstad Haugland tar godt grep om den mediepolitiske virkeligheten vi befinner oss i, og hun har stor troverdighet og tillit i behandlingen av disse sakene. Vi er enig i målsettingene og ideene om hva slags rolle NRK skal ha i framtiden. Så er vi selvfølgelig ikke enige i alle detaljspørsmål. Vi er enige om at NRK må ha tilstrekkelig med ressurser for å fylle den rollen og innfri de forventninger vi stiller. Vi er klar over at NRK selv ønsker enda friere tøyler til reklame og sponsing enn statsråden ønsker. I SV mener vi at det beste hadde vært et NRK helt uten slik finansiering. Den utgjør en forsvinnende liten del av NRKs samlede budsjett. Om jeg har regnet riktig, snakker vi om i underkant av en femtilapp pr. lisens for å slippe hele kommersen. Det mener vi i SV er uproblematisk og forsvarlig å legge til på lisensen. Ikke det at NRK er så mye preget av reklame, men jeg må si jeg mer enn én gang har reagert på NRKs eget fokus på behovet for og ønsket om å drive business via Aktivum, og hvor mye tid på våre orienteringer som institusjonen selv har brukt på å fortelle oss om og forsvare nødvendigheten av kommersiell butikk som en del av driften. Med tanke på framtiden mener vi dette er uønsket, og det skal undre meg mye om ikke ESA eller andre EU-organer snart vil bruke nettopp den delen av NRKs virksomhet som begrunnelse for ytterligere liberalisering av reklamevilkår eller endring av konsesjonsvilkår for andre media som oppfatter seg som konkurrenter til NRK i et marked. Vi mener at det markedspotensialet som ligger i NRK, gjerne må tas ut. En idé som ikke er utviklet, men som jeg kanskje likevel vil nevne, kunne være at det kommersielle potensialet som ligger i NRK, kanskje kunne gå til andre gode formål, på samme måte som f.eks. tippemidler fra Norsk Tipping. For ikke lenge siden snakket vi om digitalt bakkenett. Vårt primære ønske var da digital framtid i en statlig regi. Fremdeles gjenstår det å se hvilke mediepolitiske konsekvenser den valgte løsningen vil få. Postdoktor Tanja Storsul har skissert tre scenarioer for sannsynlig utvikling, som jeg deler. Det ene er liberalismens seier, der digitalisering brukes som brekkstang for ytterligere liberalisering. Argumentene er at kulturpolitiske pålegg svekker markedenes lønnsomhet, og aktørene ønsker seg så fritt spillerom som mulig. Disse signalene var mer enn tydelige i høringene, fra bl.a. TV 2s Kåre Valebrokk. Det andre scenarioet er kulturpolitikkens revansj, der teknologinøytral regulering brukes som argument for å utvide reguleringene til samtlige senderteknologier som en garanti for mangfold og kvalitet. Dette er selvfølgelig SVs ønske, men kanskje ikke det mest realistiske. Det mest realistiske er vel et nølende kompromiss, der dagens regulering videreføres så lenge som mulig, og der NRK og TV 2 reguleres, mens de nye tilleggskanalene slipper dette i utgangspunktet. Dette er muligens den mest sannsynlige utviklingen framover, men jeg synes allerede å høre TV 2s piping om like konkurransevilkår med verstingkanalene og ønske om flere reklamepauser, flere typer reklame osv. Disse konsekvensene av digitalt bakkenett mener jeg statsråden snart bør ta grep om og mene noe om. Selv er jeg urolig. Så til NRKs økonomi. At NRK har orden i sin økonomi, burde være en selvfølge, men historien har vist oss at det ikke nødvendigvis er slik. Jeg er derfor enig med statsråden, som er tilfreds med Bernanders jobb på dette området. NRK er Norges viktigste kultur- og medievirksomhet. Jeg vil også rose NRK for deres stadige jakt etter å bli enda bedre. Tidligere i dag har hensynet til bredde og hensynet til smale programmer vært oppe. Jeg mener NRK selvfølgelig skal gjøre begge deler. Jeg synes det er beundringsverdig at selv i en periode der TV 2 har konsentrert sin konkurranse vekk fra NRK mot de andre kommersielle kanalene, har NRK fortsatt jobbet med kvalitet i fokus. Så ønsker vi likevel deler av NRK som en ratingfri sone. Vi ser likevel at en del smale programmer, særlig på kulturfeltet, blir plassert på dårligere sendetidspunkter, i verste fall legges ned. Dette bør snus, og kanskje kan vi håpe at det blir rom for flere slike smale programmer når det digitale bakkenettet er på plass. Når det gjelder barn og unge, er det nevnt tidligere. Vi har fått en briefing fra NRK, som har planene klare, og vi kan si at de planene vil få støtte både når det gjelder innhold og finansiering fra SVs side. Det samme gjelder videre forsøk med og utvikling av tilbudet til hørselshemmede. Så til det med norskprodusert musikk, som har vært oppe. Vi har sett at NRK vil legge fram statistikker som ser pene ut – og selvfølgelig er det mye norsk, mye bra norsk, musikk i NRK. Går vi til TONO og andre institusjoner som også registrerer slikt, ser vi at tallene ikke ser fullt så bra ut. Det er ikke ille, men jeg synes at NRK bør ha ambisjoner som går godt utenpå det som er i dag. Frankrike har, så vidt jeg kjenner til, 50 pst. egenprodusert musikk, og det mener jeg må være et mål også i Norge. Et problem når det gjelder musikk og bruk av norsk musikk, ikke minst i distriktssendingene, er formatering, som har tatt over. Det betyr at det etter et intervju med en norsk gruppe følger helt annen musikk enn musikk av gruppen selv – f. eks. av et utenlandsk band – fordi formatering ligger inne, noe som gjør det umulig for den lokale sender å bryte inn og sende relevant musikk. Det er problemer som vi burde kunne klare å løse i 2004."
-0	Det er no snart gått seks år sidan den raud-grøne regjeringa overtok og Senterpartiet overtok Kommunaldepartementet. Kvar veke får vi nye avsløringar om eldreomsorga i Kommune-Noreg som ikkje på nokon måte tyder på at ho er blitt noko betre dei siste åra – heller tvert imot. Seinast i går fekk vi på TV 2-nyheitene historia om Borgny på 84 år som fall og trykte på tryggleiksalarmen, men som ikkje fekk den hjelpa ho burde fått. Nylege oppslag har vore: sjukepleiarane slakter tilbodet i norsk eldreomsorg, ein av tre heimehjelpsmottakarar treng institusjonsplass, kommunar bryt loven i behandling av sjukeheimssøknader. Tilbakemeldingar frå lokale ordførarar, rådmenn og andre tyder på ein stram kommuneøkonomi og dårlege tilbod for mange gamle som følgje av det. I går vedtok Stortinget noko som Framstegspartiet har kjempa lenge for, nemleg auka statleg investeringstilskot for bygging av sjukeheimsplassar og omsorgsbustader. Det er sjølvsagt bra, det er eit skritt i riktig retning, men det er ikkje nok. Forslaget vårt om statlege tilskot til drift av sjukeheimsplassar blei dessverre nedstemt. Statleg tilskot til drift av sjukeheimsplassar er noko som kunne ha hjelpt på situasjonen. Det veit vi er noko som fungerer på andre område: Blir ein sjuk, får ein automatisk sjukepengar frå staten, blir ein arbeidsledig, får ein automatisk arbeidsløysetrygd frå staten. Spørsmålet mitt til kommunalministeren er: Kor ille må det bli i eldreomsorga i Kommune-Noreg før kommunalministeren også vurderer å innføre statleg finansiering når det gjeld drifta av eldreomsorga i Noreg?
-0	Jeg vil stille følgende spørsmål til justisministeren: «Hvilke strakstiltak vil statsråden iverksette for å få kontroll med den manglende kontroll og registrering av asylsøkere vi nå opplever etter den massive asyltilstrømmingen i år?»
-1	En interpellasjonsdebatt som denne, og også den neste, vil være viktig for meg i arbeidet videre med den nasjonale tenkningen omkring fagskoler. Men jeg imøteser mer konstruktive innlegg enn innlegget til Jon Jæger Gåsvatn, som jeg ikke syntes var konstruktivt i det hele tatt. Det er ikke nødvendig å rakke ned på alt som har vært når det gjelder fagskolenes forhold til henholdsvis fylkeskommune og stat. Det var en annen situasjon den gangen. Det som er situasjonen nå, når fagskolene er overført til fylkekommunene, er jo at man har et nasjonalt råd, at man har gitt kandidatene generell studiekompetanse under forutsetning av at kravet til norsk er oppfylt, og at man har styrket statistikk- og kunnskapsgrunnlaget for fagskolene. Man har i det hele tatt fått utført en del av de viktige fundamentene som skal til for at også en fylkeskommune skal kunne håndtere fagskolene, enten de er offentlige eller private. Men jeg skal være den første til å innrømme, sammen med mange i salen her, at det er utfordringer knyttet til den rollen som fylkeskommunen har, både som eier og som tilbyder. Og det er en av de utfordringene jeg synes det er greit å få belagt med ulike erfaringer, og fra departementets side har vi som sagt statistikker som hjelper oss med veien videre når det gjelder fagskolene. Selvfølgelig skal fagskolene løftes, selvfølgelig skal det vises at de er viktige. Men de er altså på noen punkter annerledes enn høyskoler og universiteter, både fordi utdanningen ikke er forskningsbasert, slik den er ved høyskolene og universitetene, og fordi det er en kortere utdanning, et halvt til to år, mens vi ved våre høyskoler og universiteter sjelden har noen utdanninger som er under tre år. Det er også en del andre forskjeller som gjør at det ikke er naturlig å ha akkurat det samme systemet. Fylkeskommunene har i dag ansvaret for voksenopplæring, som også på mange måter kan sammenlignes med fagskoler, fordi det både blir en del av den livslange læringen og en del av tilpasningen til arbeidslivet. Og fylkeskommunene burde ha god erfaring med akkurat det. Så har nok Bente Thorsen misforstått meg på et par punkter. Jeg har ikke sagt at alt blir så mye bedre med fylkeskommunen. Det er mye som kan være bra med henholdsvis fylkeskommunen og staten, men jeg har presisert at her har fylkeskommunen fått en god mulighet til virkelig å være en regional utviklingsaktør ved at de både har hånd om videregående opplæring, voksenopplæring og fagskolene. Så er det selvfølgelig opp til fylkeskommunene om de makter, og får det til, sånn at de får et utdanningstilbud som matcher med arbeidslivet. Jeg har heller ikke sagt at det skal komme en egen stortingsmelding om fagskolene. Men i meldingen vi holder på med om velferdsstatens utdanning, vil fagskoletilbudet bli berørt fordi det er en viktig del av nettopp det behovet for helsefagutdannet personale som bl.a. Samhandlingsreformen krever.
-0	Det siste innlegget til Freddy de Ruiter er nok et bevis på en mislykket skolepolitikk. Han snakket om private skoler. Ja, det stemmer: Vi ønsker private skoler betalt av staten – stykkpris. Han snakket om private sykehjem. Ja, det ønsker vi også – i konkurranse og betalt av staten. Det betyr ikke privatisering. Det betyr konkurranseutsetting. Så her har skolen mye å gjøre.
-1	I forbindelse med framleggelsen av Regjeringas økonomiske opplegg for neste år, kommuneøkonomiproposisjonen, innrømmet kommunalministeren at det stramme økonomiske opplegget for 2003 kunne bety et dårligere velferdstilbud i kommunene. Omsorg og tilrettelegging av tiltak, f.eks. når det gjelder boliger for rusmiddelmisbrukere, er i stor grad et kommunalt ansvar. Derfor er vi avhengig av godt fungerende kommuner for å få fortgang i dette arbeidet. Spørsmålet blir da: Tror sosialministeren at et økonomisk opplegg for norske kommuner neste år som ifølge kommunalministeren vil gi innstramminger av velferdsordningene, er et godt utgangspunkt for å bedre situasjonen for rusmiddelmisbrukere?
-0	Jeg viser til Landsforeningen Alopecia. De har flere ganger uttrykt et sterkt behov for at man må gjøre noe med regelverket og satsene. Også FFO har vært på banen og sagt det. Dette er spesielt et problem for jenter som har en sykdom som det ikke går an å foreta medisinsk behandling av, og det er naturlig nok langt verre for en dame enn hva det er for oss menn å miste håret. I den forbindelse vil jeg komme med et innspill til statsråden: Kan det være fornuftig å rydde opp i regelverket og innføre en ordning der man følger utviklingen i G-beløpet, at man setter et beløp på 1/10> G på parykker og for individuelt tilrettelagte parykker til ¼ G pr. kalenderår? Slik vil man også få en dekning som ivaretar kvinnenes behov på en langt bedre måte, og det vil heller ikke føre til de store kostnadene, da det ikke er snakk om veldig mange.
-1	Berre ein kort kommentar knytt opp mot fyreigedomane. Realiteten er at den førre regjeringa la opp til sal av fyr rundt omkring i landet. Det førte m.a. til at mange kommunar som ønskte å kjøpa fyr, ikkje hadde råd. Ikkje berre hadde høgrepartia gjeve kommunane dårleg økonomi, men dei prisa òg opp verdien på fyreigedomane sånn at kommunane ikkje hadde råd til å kjøpa dei. Det gjaldt m.a. i Hå kommune i Rogaland. Kommunen ville gjerne kjøpa fyret, men prisen som den førre regjeringa sette på det, gjorde at det berre var Rimi-Hagen og andre rikfolk som kunne slå til og kjøpa det. Det Regjeringa no gjer, er å ta grep for å sikra at vanlege menneske kan sitja oppe i fyrtårnet – ikkje Rimi-Hagen i tårnet, men Tobias i tårnet. Vi vil sørgja for at alle skal ha tilgjenge til fyreigedomane. Derfor reduserer me inntektene av salet. Om inntektene skulle blitt store, måtte ein altså selt til dei med mest pengar. Vår politikk er å sørgja for at fyrtårna og fyreigedomane blir allemannseige, ikkje i private rikfolks eige. Så det er ei tydeleg kursendring òg på dette området frå den raud-grøne regjeringas side.
-0	Jeg er litt overrasket over måten statsråden har lest Riksrevisjonens rapport på. Jeg har ikke opplevd at Riksrevisjonen etterlyser mer detaljert rapportering, men relevant rapportering. Statsråden sier at det ikke er relevant å rapportere om nasjonale mål, for det er det statsråden sier. Hun sier at det får være opp til kommunene selv å velge, for det er kommunalt selvstyre. Hva mener statsråden – som selv bidrar til å sette nasjonale mål for tjenester kommunene skal levere – er meningen med disse nasjonale målene, hvis de ikke skal følges opp?
-1	Jeg har ikke sagt at regjeringspartiene nå fjerner overgangsstønaden. Jeg har sagt at det har de gjort i hvert eneste budsjett de siste fire årene. Det de fjerner nå, er en økning opp til 2,36 G for overgangsstønaden og har senket den til 2,25 G. Det betyr at noen av disse familiene taper flere tusen kroner på den omleggingen til skattbar inntekt som er gjort i dette budsjettet. Det er realiteten i det. Jeg sa også i mitt innlegg at jeg er glad hvis man nå skrinlegger disse ideene som man her har hatt i alle år, og finansiert skattelettene sine med. Det har nemlig vært verdt over 1 mrd. kr, det – som har forsvunnet fra de aller fattigste barnefamiliene i hvert budsjett de siste åra, fra Høyre, fra Fremskrittspartiet. Hvis de har tenkt å slutte med det, er jeg glad, for det er noe av det dummeste man kan gjøre. Dette er inntekt som familiene trenger. De har barn. De kvalifiserer seg for arbeid, stønaden virker, og de kommer ut av fattigdom. Så vær så snill å holde fast ved at denne stønaden skal være der. Den virker bra. Hvis statsråden skal lykkes i arbeidet sitt med å få færre i fattigdom, kan han ikke bare snakke om arbeid, han må også snakke om ytelsene. Ytelsene må være slik at det går an å leve av dem. Da anbefaler jeg Navs egen rapport om fattigdomsmidlene fra 2012, der de veldig klart sjøl beskriver at hvis man har for lite penger å leve av, blir man sykere og mer utslått, og muligheten for å komme i arbeid minskes. Det er viktig at man har det i mente når man skal drive med sosial politikk. Det foreligger flere rapporter fra Helsetilsynet som har gått igjennom hvordan loven om sosiale tjenester i Nav blir praktisert. Det er ganske hårreisende lesning, og overskriften på de rapportene er: Kommunene bryter loven – og det overfor de mest vanskeligstilte i dette landet, som ikke engang har krav på fri rettshjelp for å kunne reise saken sin når de ikke får penger. Det er ikke én rettssak på noe av dette, og det er de mest vanskeligstilte i landet. Det forteller i hvert fall meg at her er det et rettstap, og det er et økonomisk tap for noen av de mest vanskeligstilte. Det blir altså ikke flere i arbeid av at vi driver og knegår folk som har det så vanskelig. Det er kjempeviktig at man greier å tenke to ting samtidig – både at man må ha nok penger og at man må ha de riktige tiltakene. Mange flere kan komme i jobb hvis vi gjør dette på riktig måte, så man slipper å ligge våken hver eneste natt fordi man ikke vet hvordan endene skal møtes. Jeg registrerer at regjeringspartiene nå når det gjelder sosial dumping, ikke greier å si noen ting om hva de egentlig mener. Men det de har greid, er jo å varsle at de skal gi skattefritak for at folk ikke skal begå kriminelle handlinger, nemlig handle svart. Det reagerer jeg på – at de greier å si noe om det. Det tiltaket kommer ikke til å fungere bra nok.
-1	Eg takkar for så vidt for den oppklaringa frå Kristeleg Folkeparti at dei ser på dette som ei lita sak. Det er eg heilt einig i, det er ei lita sak om du ser på GWh – kraft frå eit vasskraftverk som leverer vatn til husstandar, kan produsera dobbelt så mykje straum som dette. Det er eit bitte lite kraftverk. Men det er naturinngrepet i seg sjølv eg kritiserer Kristeleg Folkeparti for, det er eit viktig poeng. Slik som eg då tolkar komiteleiaren, forstår eg det som at dei i kommande saker skal følgja opp Sem-erklæringa, knytt til at omsynet til natur og miljø skal gjelda fyrst og fremst. Det betyr at eg kan lena meg litt tilbake i saker som går på Vefsna og Bjerkreimvassdraget når dei kjem til behandling – då vil Regjeringa vera patent. Det set eg pris på.
-0	Jeg noterer meg at Arbeiderpartiet fortvilt prøver å late som om de fortsatt er imot nivådifferensiering i skolen. Når man vet at komitélederen, som også er fra Arbeiderpartiet, nettopp ga Arbeiderpartiet æren for at man innførte Ny GIV, som nettopp er nivådifferensiering, og at man i dag i et enstemmig storting, med Arbeiderpartiet om ikke akkurat i spissen så i hvert fall mer eller mindre frivillig med, også lovfester retten til mulighet for raskere progresjon for elevene, har man på to punkter gått inn for nivådifferensiering også i Arbeiderpartiet. Det er greit, og det synes jeg er bra. Da synes jeg det blir litt underlig at man velger å angripe oss fordi vi sier at dette må det være mulig å gjøre i noen tilfeller der det er formålstjenlig – også i mer tradisjonelle former og rammer. Så er jeg helt enig i at det ikke bør bli hovedvirkemidlet i norsk skole. Vi skal komme tilbake til Hattie når vi diskuterer lærertetthetsnormen i Stortinget.
-0	Jeg har i min tid her på Stortinget flittig benyttet denne talerstolen i spørretimen for å ta opp en hel rekke ulike saker for den lille mann der ute. Dette er imidlertid en av de verste sakene jeg har vært borti. Aldri har myndighetene i denne saken varslet grunneiere om undersøkelser, heller ikke har myndighetene vurdert om det finnes likeverdige områder eller statsgrunn å verne i stedet for, og heller ikke synes myndighetene å ha tatt hensyn til at stortingsmeldingen sier at områder med minst konfliktsgrad skal velges. Det er heller ingen urskog som her er foreslått vernet. Det er områder med plantefelter og igangsatte kultiveringsarbeider, som har hatt systematisk skogsdrift de siste 70 årene. Denne saken er så viktig både for dem det gjelder og også rent prinsipielt, at jeg vil foreslå at departementet og gjerne statsråden selv som den fremtredende statskvinne hun er, i egen person bør vurdere å ta turen til Haugsjå gård på Sørlandet for å se nærmere på denne betente og uforståelige saken.
-1	Nei, der har eg ingen umiddelbare planar om å gjere noka endring.
-0	Representanten Sørensen gikk igjennom listen med elleve forslag fra opposisjonen og sa at det er ikke alle hun er like imponert over. De forslagene som hun ikke nevnte, antar jeg hun da er imponert over. Det er i så fall noe som Regjeringen burde merke seg – at opposisjonen har kommet fram til flere forslag som også SV synes ville vært viktige for å sikre at oljepolitikken i Norge tar hensyn til at en får en helt ny situasjon på sokkelen. Man får én dominerende aktør, for å bruke oljeministerens egne ord, og da bør man også ha en ny politikk som tar hensyn til at en har én dominerende aktør i stedet for to store konkurrerende aktører. Det eneste Regjeringen har lagt fram av konkrete proaktive tiltak, er å heve taket på antall ansatte i Petoro. Eller kan representanten Sørensen vise til andre konkrete tiltak fra Regjeringen, siden hun ikke er så imponert over forslagene fra opposisjonen?
-1	Forskningsmeldingen legger opp til en økning i ambisjonene i forhold til BNP, til 3 pst. fra dagens 1,7 pst., en formidabel økning på fem år. Og dette er bra, dette er gode mål og viktige mål som SV støtter. Men jeg er veldig opptatt av at man ikke skal gå i den samme fella som man gjorde i 2000 da man behandlet forrige forskningsmelding, ved at vi satte oss mål som ikke ble fulgt opp. Jeg regner med at statsråden nå alt er i gang med budsjettprosessen i forbindelse med budsjettet for 2006. Stortinget sier nå at vi ønsker at statsråden skal komme med en plan for opptrappingen, og jeg vil da utfordre statsråden til å si noe om når denne planen kan komme.
-0	Eg vil takke statsråden for svaret. Eg tolkar dette slik at ho er open for å vurdere å auke fartsgrensene på andre vegstrekningar. Som statsråden poengterer, er det sjølvsagt viktig at ein utbetrar vegstrekningane, og at ein då får vegen sikrare på mange måtar. Ei satsing på veginvesteringar vil medføre lågare kostnader for næringslivet, det vil medføre færre trafikkulykker, og det vil også i dagens situasjon medføre færre arbeidsledige. Spørsmålet mitt er då om statsråden vil presse på for at det skal bli løyvt meir midlar og nok midlar til veginvesteringar i tida framover, både når det gjeld revidert nasjonalbudsjett og når det gjeld statsbudsjettet for 2004, slik at vi på den måten kan heve standarden på vegstrekningar og dermed auke fartsgrensene.
-1	Jeg takker for svaret. I GATS-avtalen sies det, som statsråden opplyser, at tjenester som ytes av offentlige myndigheter, ikke er inkludert i avtalen. Men så defineres slike tjenester i avtalens punkt 1.3(b) som tjenester som blir ytt verken på kommersielt grunnlag eller i konkurranse med en eller flere tjenesteytere. Som kjent er det en rekke offentlige tjenester etter hvert som utsettes for konkurranse med en eller flere tjenesteytere, og dette virker derfor ikke som en holdbar definisjon. Når offentlige tjenester konkurranseutsettes i land som tradisjonelt har hatt en sterk velferdsstat, er det ikke til å undres over at det kommer et press fra store selskaper for å få åpnet disse voksende tjenestemarkedene, f.eks. innen helse og utdanning, for internasjonal fri konkurranse. Spørsmålet er derfor om den norske regjeringen ønsker å bidra til å reparere denne svakheten i GATS-avtalen, og skape klarhet om at offentlige tjenester ikke skal omfattes av konkurransereglene i GATS. Vil Regjeringen bidra til at det i de kommende forhandlingene blir vedtatt en klarere formulering på dette punktet?
-1	Det er helt klart et politisk viktig mål for denne regjeringen at det skal være like muligheter til utdanning for alle. Jeg vil også hevde at den norske studiefinansieringsordningen er blant de beste i verden. Men det som er et faktum, er at det er mange av eliteskolene som er private skoler, og hvor det er ganske kostbart å gå. Sånn har det alltid vært, og sånn vil det også være. Det er lite vi kan gjøre med akkurat det. Det vi kan gjøre, er å utstyre våre studenter med både motivasjon og best mulig finansiering for å ta studier i utlandet, ut fra den klare målsettingen at det ikke skal være forskjell på den ene og den andre.
-1	Jeg er enig med Fremskrittspartiet i at de har fått gjennomslag for ganske mye god fremskrittspartipolitikk uten å sitte i regjering. Jeg pleier som regel å gratulere Fremskrittspartiet i Moss med det hvert år, og jeg gjør det nå også. Jeg vil utfordre Fremskrittspartiet på at vi mangler nøkkelpersonell i mange ulike sektorer i offentlig sektor. Representanten Knudsen advarer mot å legge seg flat for organisasjoner og ansatte, som i stor grad motsetter seg effektivisering og omstillingstiltak. Mener Fremskrittspartiet at det ikke har vært store omstillinger i offentlig sektor der de ansatte i stor grad har vært medspillere? Og hvilke tiltak vil Fremskrittspartiet iverksette for å rekruttere personell til alle de utfordringene som står foran oss – med eldrebølge, barnehageutbygging, økt rusmiddelbruk og all den problematikken vi nå ser på barne- og ungdomssiden?
-1	Dette er en liten misforståelse. Det skal ikke ut av SFO, men det skal heller ikke inn! Pr. i dag er det ikke inne. Det vi nå vedtar, er et helt nytt opplegg som ikke har vært prøvd før. At noen menigheter driver med dette i SFO-tiden, er noe vi vet og registrerer, men nå vedtar vi en systematisert opplæring, og med dette opplegget skal det ikke inn. Jeg har sagt det tidligere, når det gjelder den prinsipielle tilnærmingen, at dette er et endelig skille mellom skole og kirke. Det har vi bruk for, for det finnes elever med ulik tro og ulikt livssyn. Vi er veldig for å lage den gode fellesskolen, der alle skal gå – i motsetning til Kristelig Folkeparti, som ønsker å svekke den. Når vi skal etablere den gode fellesskolen, har vi bruk for å si klart fra om at tros- og livssynssamfunn ikke skal få lov til å legge sin del av undervisningen inn i denne tiden. Det er vårt utgangspunkt. Så har jeg bare lyst til å legge til at SV er konstruktive i alle saker. (Presidenten klubber). Det som er problemet, er jo at noen velger å samarbeide med andre enn med oss!
-0	Det er tre år siden stortingsmeldingen ble behandlet. Kystverket utarbeidet, som statsråden sa, en rapport på bakgrunn av dette. Dette er en rapport som departementet valgte å tilbakeholde. Fremskrittspartiet måtte faktisk gå helt til statsministeren for å få frigitt den rapporten. Rapporten viste at det var et etterslep på 260 mill. kr. Statsråden sier at denne regjeringen har fulgt det opp, og at det nå er et visst etterslep. Da blir spørsmålet til statsråden: Er 100 mill. kr et visst etterslep? For det er det man snakker om for 2006, 2007 og 2008. Da er det altså et etterslep på ca. 100 mill. kr i forhold til rapporten. Mener statsråden at det er akseptabelt?
-0	Representanten Ljones påpekte at Fremskrittspartiet i stor grad står mot resten av dette hus når det gjelder deler av miljøvernpolitikken, og ikke minst klimapolitikken. Men vi bruker iallfall litt krefter på å sette oss bedre inn i det som har med klimaendringer å gjøre. Vi arrangerte sammen med Sosialistisk Venstreparti for få dager siden et seminar om dette. Jeg så ikke om representanten Ljones var til stede, men det burde han ha vært – han var åpenbart til stede. Der kom alle de nyansene som er i denne debatten, fram. Selvfølgelig tar Fremskrittspartiet ansvar for kommende generasjoner, men det er nettopp derfor vi ønsker å sette oss grundig inn i denne problematikken før vi tar et standpunkt.
-1	Det er liten tvil om at det både her i Stortinget og i samfunnet ellers er bred enighet om at lærernes kompetanse er den mest avgjørende faktor for det utbytte elevene har av opplæringen. Det er heller ingen uenighet om at dette medfører store krav til grunnutdanningen for lærere og til et opplegg for god og relevant kompetanseutvikling gjennom lærernes karriere. I tillegg vet vi at det er viktig hvordan den nyutdannede læreren mestrer overgangen til yrket. Nasjonalt må vi sikre at tilbud om grunnutdanning og etter- og videreutdanning møter kunnskapsbehovene i skolen. Lokalt må den enkelte skole og skoleeier sørge for at kompetansen er relevant og riktig sammensatt for å møte utfordringene der. I tillegg skal den enkelte lærerstudent og lærer vite at de ulike fasene av utdanningen er innrettet slik at den møter den enkeltes behov. Kommuner og fylkeskommuner har et grunnleggende, lovpålagt ansvar for å ta vare på utviklingen av sine lærere. Gjennom en god personalpolitikk som omfatter et bevisst forhold både til rekruttering og kompetanseutvikling, må kommuner og fylkeskommuner og andre skoleeiere sikre at de oppfattes som attraktive arbeidsgivere både for nyutdannede lærere og for lærere som har vært i skolen lenge. Likevel er det ingen grunn til å underslå de store nasjonale utfordringene når det gjelder å rekruttere, beholde og utvikle lærere. Norge deler disse utfordringene med mange andre land, og det arbeides både nasjonalt og internasjonalt med å kartlegge utfordringene og sette i verk tiltak. Jeg er opptatt av at vi må prøve å se de store sammenhengene, og at vi må klare å tenke strategisk og langsiktig. Representantforslaget som behandles her i dag, består av en rekke enkeltforslag. Jeg vil si at det mangler ikke på respekt for engasjementet og for den karakteristikken av forslagene at de er gode innspill i de utfordringene vi står over. Så mitt viktigste svar er at disse må behandles i en større sammenheng, og jeg skal si litt mer om det. Representanten Dørum etterlyste «fagnad» fra statsråder og viste til tidligere statsråd Lilletun. Jeg vil da vise til det brevet som statsråd Solhjell har sendt til komiteen, hvor han åpner med å si: «Eg takkar for omfattande og interessant representantforslag om ulike tiltak.» Jeg vil slutte meg til det. Vi ser med stor interesse og åpenhet på de forslag som er kommet inn, og jeg kan forsikre dem som har fremmet saken her i dag, om at dette vurderes grundig i to stortingsmeldinger, som vi er meget godt i gang med. La meg kommentere enkelte sider som kommer fram i denne saken. Ønsket om å forlenge perioden for strategien «Kompetanse for utvikling» er nevnt. Denne strategien går ut i 2008, som også er det siste året i innføringsperioden for Kunnskapsløftet. Strategien ble utarbeidet for å støtte innføring av reformen og har altså hatt sin tid. Det er derfor ikke hensiktsmessig å forlenge den i sin nåværende form. Jeg registrerer at Høyre slår fast at strategien ikke har virket etter intensjonene. Det ville jeg vokte meg noe for å påstå, all den tid rapportene fra 2007 ikke er kommet ennå, og evalueringen fra Fafo heller ikke er avsluttet. «Kompetanse for utvikling» ble utviklet i samarbeid med partene og underskrevet av blant andre Høyres egen statsråd Kristin Clemet i 2004. Intensjonene i den var ikke i første rekke faglig videreutdanning, som representantene fra Høyre nå etterlyser, det var reformrelatert etterutdanning, som jeg for så vidt hørte representanten Eriksen Søreide nevne i sitt innlegg. Likevel har det i denne satsingen vært øremerkede midler til videreutdanning i naturfag og fremmedspråk, med til sammen over 100 mill. kr i perioden. Nettopp fordi intensjonene i strategien var knyttet til reformen, må det nå tenkes nytt på statlig tilrettelegging for etter- og videreutdanning, og innsatsen må preges av kunnskap om dagens behov. - President, har jeg bare 5 minutter?
-0	Sosialistisk Venstreparti har flere ganger tatt til orde for boikott av israelske varer, men har ikke fått med seg verken regjering eller andre partier på Stortinget, noe også representanten Akselsen bekreftet tidligere i dag. I forbindelse med konflikten i Gaza, der regimet i Iran har forsynt terroristorganisasjonen Hamas med store mengder våpen, ammunisjon og raketter, hører man ingen ting fra SV om å boikotte terrorregimet i Iran. Jeg regner også med at Sosialistisk Venstreparti er kjent med de grove brudd på menneskerettighetene som utøves hver eneste dag i landet, noe også representanten Høybråten har vært inne på tidligere i dag. Vil ikke en konsekvens av SVs prinsipielle holdning være at man også tar til orde for en boikott av Iran og avvikler norske aktiviteter innenfor landets oljesektor?
-0	På vegne av representantene Siv Jensen, Per Sandberg. Bård Hoksrud, Jan-Henrik Fredriksen, Arne Sortevik og meg selv vil jeg framsette forslag om fullfinansiering av Trondheimspakken.
-1	Denne saken angår 25 000-30 000 arbeidsplasser og en rekke lokalsamfunn, i stor grad i distriktene: fra Lista i sør til Finnsnes i Nord, fra Bremanger på Nordvestlandet til Halden i øst. Dette er viktige arbeidsplasser for Norge. Derfor jobber Regjeringa for å få til langsiktige kraftløsninger. Og derfor er SV opptatt av å få til framtidsretta ordninger. Samtidig vil jeg understreke at for oss handler dette også om miljø og klima og om å posisjonere seg i kampen om de framtidsretta arbeidsplassene. En framtidsretta industripolitikk er nødt til å ta opp i seg klima- og miljøperspektivet. Klimatrusselen er vår tids største utfordring, og det er innenfor dette perspektivet at EØS-landet Norge etter vår mening har mulighet til å få stabile og langsiktige løsninger til det beste for både industri og miljø. SV er opptatt av å utvikle grønn prosessindustri - med bedrifter som ligger i tet i verden når det gjelder ny miljøteknologi og løsninger som reduserer klimautslipp, og som satser på enøk og gjenvinning av energi. Prosessindustrien er en viktig eksportnæring for landet. Den er også en viktig kompetansenæring. Den har stått for viktige gjennombrudd for nye miljøteknologier. Aluminiumsindustrien har f.eks. redusert klimautslippene med 40 pst., samtidig som produksjonen har økt. Det norske solcelleeventyret med REC, Elkem Solar og Norsun hadde ikke vært mulig uten en norsk - kraftkrevende - silisiumindustri. Flere steder har bedriftene også satsa mye på enøktiltak og energigjenvinning. I byer som Kristiansand og Mo i Rana fyrer de med varme fra spillvarme. Her fins det et stort potensial. Regjeringa driver ikke med «tomprat» om industrikraft, slik representanten Ivar Kristiansen hevder i avisene. Faktum er at Regjeringa vil få til en løsning. Den forrige regjeringa, Ivar Kristiansens egen, ville ikke ha en løsning. Den sa rett ut at EØS-avtalen stod i veien for alt. Og det høyrestyrte Olje- og energidepartementet skrev dessuten så seint som i 2005, i Innst. S. nr. 213 for 2004-2005: «I tillegg til EØS-avtalens bestemmelser, legger Regjeringen vekt på at ordninger basert på langsiktige kraftkontrakter er lite fleksible og lite målrettede.» At det er Høyre som har reist denne interpellasjonen, er derfor på grensa til en fornærmelse. Bedrifter som skal investere milliarder i ny teknologi, behøver en langsiktig horisont. De behøver langsiktige kontrakter som holder mål internasjonalt. Det er ikke slik at situasjonen er akutt for de fleste bransjene. Det er svært gode priser på de internasjonale markedene, spesielt for metaller. I tillegg har spotprisen for kraft vært på et forholdsvis lavt nivå i 2007, men er på vei opp nå. 2008 må derfor bli et gjennombruddsår, og det tror jeg det blir. Løsningene må bygge på en nær dialog mellom Regjeringa, fagbevegelsen og norsk industri. Jeg vil i tillegg framheve miljøbevegelsen som viktig i dette arbeidet. Statsråden har i dag presentert et sett med virkemidler. Jeg vil også derfor framheve vår regjerings syn på et aktivt eierskap, som står i klar motsetning til Fremskrittspartiets og den forrige regjeringas syn på dette. Vi er også opptatt av at Norge må la seg inspirere av de løsningene som utvikles i Finland, Belgia og Frankrike knytta til et partnerskap mellom industribedrifter og et partnerskap med myndighetene. Spania er også i ferd med å utvikle et nytt regime for å finne fram til langsiktige kontrakter for sin industri. Dette må vi lære av. SV vil også trekke fram finansiering/investeringsstøtte til grønn kraft basert på store mengder spillvarme og enøkpotensial i industrien. Et slikt opplegg vil spesielt treffe ferrolegeringsindustri og treforedling som har store mengder høytemperatur spillvarme som kan utnyttes. I 2003 ble potensialet kartlagt til 5-6 TWh. Det er trolig en del høyere i dag. Gjennom spillvarmekraftverk kan opptil 20-30 pst. av energien i et smelteverk gjenvinnes og omdannes til kraft for nettet. Støtte til grønn energiutvinning vil være en balansert gjenytelse, der samfunnet får tilgang til store volum gjenvunnet energi og industrien sikres en langsiktig investeringshorisont. Det er viktig å få godkjent spillvarmeutnyttelse som grønn kraft for å gå klar av statsstøtteregelverket. En grønn kraftordning for industrien kan muligens kombineres med bidrag til forsyningssikkerhet, etablering av kraftkonsortium og langsiktige avtaler som følger prisene i industrivaremarkedene. SV har aldri sagt at dette er en enkel jobb. SV skrev følgende i et vedtak før valget i 2005: «Et nytt industrikraftregime handler ikke om å videreføre politisk bestemte kraftpriser, men om å etablere rammevilkår som gjør at Norge kan utvikle den mest miljøvennlige og framtidsretta prosessindustrien i verden. Da må bedriftene ha tilgang til langsiktige kraftavtaler som holder mål internasjonalt. EØS-avtalen gjør et nytt industrikraftregime til en krevende, men ikke umulig utfordring.»
-0	Jeg ba om ordet ut fra at statsråd Solheim mente at det «finnes ikke fnugg», som han sa, av bevis for at norske bistandsmidler er kommet korrupte diktatorer til gode i utviklingsland. Det tror jeg det er svært få som er enig med statsråd Solheim i – eksempler som Nicaragua, Zimbabwe, Uganda og Etiopia bør være tilstrekkelig. I tillegg brukes jo store deler av det norske utviklingsbudsjettet som såkalt budsjettstøtte. Det vil altså si at man overlater det til landets myndigheter – uansett hvor korrupte og diktatoriske de er – til fri disposisjon. Man kan også undres ytterligere. Jeg setter for øvrig også stor pris på statsrådens imøtekommenhet når det gjelder forslaget fra mindretallet i komiteen, Fremskrittspartiet og Høyre, men det vil jo bli et problem å oppnå troverdighet i det øyeblikket det blir kjent at et forslag som lyder slik: «Stortinget ber regjeringen stille krav om at alle større norske bistandsorganisasjoner offentliggjør en årlig korrupsjonsrapport», er blitt nedstemt av Stortinget. Den 24. mai 2011 blir dette forslaget altså nedstemt av Stortinget dersom ikke regjeringspartiene tar til vettet i siste øyeblikk og stemmer for Fremskrittspartiet og Høyres forslag.
-1	Jeg synes det er spennende perspektiver som representanten Dørum nå trekker opp, fordi det er farlig i krisetider å fryse det som er og tro at det gjenoppstår på samme vis når krisen bare er over. Dette er en tid for omstilling. Det kommer til å være utfordrende for mange arbeidsplasser at det internasjonale markedet har skrumpet slik inn som det har gjort i forhold til det de har vært vant til, men det kommer kanskje til å være en helt annen form for etterspørsel som gjenoppstår om en stund, og vi må jo håpe at den blir mye grønnere og mer framtidsrettet, f.eks. Hovedperspektivet i forhold til tiltakene er å bekjempe arbeidsløshet. I den forbindelse vil det f.eks. være mange etter- og videreutdanningsspørsmål. Men jeg er enig i at man må ha et bredere perspektiv, som Dørum sier, for hvis man skulle satse på forskning, er ikke det fordi det er så mange arbeidsløse forskere, men fordi man ønsker mer kunnskap om hva som kan komme, og som man skal omstille seg til. Jeg er enig i det perspektivet som Dørum tar opp. Om det betyr nye prosjekter eller vridning av den type forskning vi allerede har, får vi komme tilbake til når vi legger fram tiltakspakken, for disse problemstillingene tar jeg med meg i det videre arbeidet.
-1	Det er ikke noen tvil om at norske kommuner trenger mer penger, både for å ansette flere lærere, for å få nok ansatte i omsorg og pleie og for å drive god næringsutvikling. Det nye systemet for selskapsskatt som regjeringen nå foreslår skal innføres, er ikke bare en omfordeling mellom kommuner, til kommuner der hjula går så det griner, og fra kommuner som opplever fraflytting og vanskeligheter, men det er også et opplegg for snikprivatisering i kommunene. For hvis man privatiserer barnehagene og eldreomsorgen, vil man få vekst i private arbeidsplasser, og det er det regjeringen har tenkt å telle. Spørsmålet mitt til Frank Jenssen er: Tror Frank Jenssen og Høyre at kommuner som får mindre penger med dette opplegget, vil bli bedre til næringsutvikling, og hvorfor gjelder det da ikke alle kommuner?
-1	Nynorskbrukarar blir utsette for eit enormt press både frå bokmål og engelsk, og det er lett å sjå mørkt på framtida for språket. Det er difor viktig å ha med seg at nynorsk i dag er eit sterkt og vitalt bruksspråk med godt over ein halv million brukarar. Frå nynorskkommunane, særleg på Vestlandet, blir det rapportert at nynorsken står trygt og jamvel tek til å bli dominerande i det lokale næringslivet. Fylkestinget i Telemark vedtok t.d. før jul at nynorsk framleis skal vere administrasjonsspråk i fylkeskommunen, fordi nynorsk gjev fylket eit særpreg og er ein ressurs. Så nynorskvener har mykje å gle seg over. Nynorsk er ikkje eit språk på sotteseng! Dette gjer kontrasten stor til det biletet vi ser på riksplan og i hovudstaden, der det framleis er altfor mykje god gammaldags språkundertrykking å sjå. Nynorskbrukarar står i dag dagleg overfor ei sterk privat bokmålsmakt, anten det er storavisene i Akersgata som forbyr journalistane å skrive nynorsk eller bedrifter som nektar å la nynorsk sleppe til i marknadsføringa og i utettervend språkbruk. Stortingsmeldinga viser at det heller ikkje står stort betre til i ein del statsorgan som er underlagde krava i mållova, sjølv om det gledeleg nok har vorte betre etter at Norsk språkråd fekk ansvaret for tilsynet med lova. Det største hinderet for nynorskbrukarar og nynorskkommunar er at meir og meir av språkmakta, både i media, det private og det offentlege, blir samla i bokmålsbyen Oslo. Noko av det mest effektive som kunne ha vore gjort for nynorskbruken i staten, er difor å flytte statlege arbeidsplassar frå Oslo-området til nynorskkommunar eller byar med nynorsk omland, slik Landssamanslutninga av nynorskkommunar har gjort framlegg om. Til LNK-avisa nr. 2/2002 sa kulturministeren: «Viss forholda ligg til rette for det, bør fleire av dei statlege arbeidsplassane det er tale om bli lagt til aktive nynorskstrok.» Er dette synspunkt som statsråden har følgt opp, slik at det no er eit omsyn Regjeringa legg vekt på i arbeidet med utflytting av statlege arbeidsplassar? SV stør Regjeringa sitt treårsprosjekt for å oppfylle målsetjingane i mållova og vonar dette vil gjere kvardagen enklare for nynorskbrukarar som vender seg til staten. Vi har tru på prosjektet og har difor inntil vidare lagt spørsmålet om å knyte sanksjonar til mållova til side. Men vi understrekar at ein ikkje må nøle med å ta sterkare verkemiddel i bruk dersom treårsprosjektet ikkje lukkast, og i fyrste omgang trur vi då på å forskriftsfeste krav til interne språkrutinar i statsorgan. For SV er det svært viktig at det prinsipielle spørsmålet om verkeområdet for mållova får ei rask avklaring no når omorganiseringa av staten og fristillinga av tidlegare statsorgan skyt fart. Dei fristilte føretaka fyller viktige samfunnsfunksjonar, der det er svært viktig at nynorsken er i bruk, og der han alt er i bruk i dag. Mållova må difor så raskt som mogleg endrast slik at det er samfunnsfunksjonen og ikkje den formelle eigarskapsforma som avgjer om mållova gjeld eller ikkje. Reelt er dette berre snakk om at mållova skal gjelde for dei områda der ho faktisk galdt tidlegare. Regjeringa skriv i målmeldinga at «utskilde selskap og andre organ der det er rettsleg tvil, så langt råd er følgjer tilsvarande prinsipp for målbruken sin som dei som ligg til grunn for mållova». SV ventar seg difor at Regjeringa følgjer opp dette når Posten, NSB og andre føretak no skal omdannast til aksjeselskap. Eg vil her få minne om at dette slett ikkje vil innebere forskjellsbehandling av statlege og private selskap som måtte kome til å konkurrere på desse felta, sidan staten enkelt kan bruke sitt konsesjonsmynde til å stille dei same språkkrava til private som til sine eigne selskap. Vi har med glede registrert at kulturministeren til LNK-avisa har sagt at det bør inn i vedtektene for Posten t.d. at dei skal følgje mållova. SV vil også understreke kor viktig det er raskt å få lovfesta eit krav om at vanlege dataprogram som staten kjøper inn, ligg føre på begge målformer. Her har staten ein eineståande sjanse til å syte for eit gjennombrot for nynorsken som IT-språk ved å bruke si eiga marknadsmakt, og utan ekstrakostnader. Det er altfor defensivt å vente til kulturmeldinga med å gå vidare med denne saka. IT-revolusjonen går sin gang, og det finst alt gode nynorskprogram for Linux-plattforma. Lat meg til slutt få gje ros til statsråden for det personlege engasjementet ho har vist i denne saka, og for ei god stortingsmelding. SV deler heilt og fullt det prinsipielle grunnlaget for offentleg språkpolitikk, og ikkje minst er vi glade for at Regjeringa står samla bak prinsippet om at alle elevar skal ha obligatorisk opplæring både i nynorsk og bokmål.
-0	På mange måter er vi vel i sluttfasen i debatten, og det meste har vel vært debattert. Jeg har bl.a. gått gjennom det som har med status for SAS Core å gjøre – altså programmet – og de usikkerhetene som ligger der. Som statsråden sier i sitt innlegg, ligger det en del forutsetninger her. Forutsetningene er for så vidt ikke innfridd. Det man har fått på plass, er en avtale med de ansatte, og så får vi se hvor det bærer av sted, for det er jo i disse dager og framover at det bl.a. skal gjennomføres lønnsforhandlinger etc. Vi vil da få se hvordan det vil påvirke selskapets videre økonomi. Men mitt spørsmål til statsråden er for så vidt i en litt annen gate. Man har nå sagt seg villig til å selge. Vi har også tidligere sagt at det er viktig at disse tre landene opptrer samlet for å få selskapet på fote. Mitt spørsmål til statsråden er følgende: Vil statsråden ta initiativ overfor sine kollegaer i Sverige og Danmark for å se om det går an å opptre samlet for å prøve å finne en industriell aktør som kan være villig til å gå inn i selskapet?
-0	"Det er ikke når fasiten foreligger, at en skal kunne vurdere om en hadde gode eller dårlige analyser. Er det ikke nettopp når fasiten foreligger, at du har noe å bedømme ut fra? Det er jo det motsatte av det komiteens leder hevder, som er faktum. Det er jo når du vet hvordan året har gått, at du kan gå tilbake og se på budsjettforslagene som ble framlagt, og se hvor godt de stemmer overens med virkeligheten. 2011 har gitt et mye bedre resultat for AS Norge enn det regjeringen trodde, ikke bare med noen milliarder, men med 116 mrd. kr i bedre resultat; 60 mrd. kr som går rett inn i oljeformuen, 45 mrd. kr gjennom skatter og avgifter og 10 mrd. kr gjennom reduserte utgifter. Det er betydelige beløp. Det viser, med tanke på at finanskomiteens leder og andre i budsjettdebatten i fjor høst ga inntrykk av at her kunne en budsjettere med millimeternøyaktighet, og hvis du brukte 1 mrd. kr mer enn det regjeringen foreslo, var du uansvarlig og satte renten under press, at sånn fungerer det ikke. Faktisk så sent som forrige fredag sto Arbeiderpartiet i denne sal og argumenterte på akkurat samme måten. Da var det også sånn at Fremskrittspartiets alternative budsjett, hvor vi altså bruker 1 mrd. kr mer enn regjeringen, ville true renten og øke inflasjonen i Norge. Jeg forstår ikke at en tør komme med sånne argumenter. Det er jo nå en burde ta lærdom av denne form for debatt. Vi skal ta de gode prinsipielle debattene og de gode debattene om hvorvidt forslag som kommer, er gode eller dårlige, og om vi vil støtte dem eller ikke. Men en gir et inntrykk av at en krittstrek som er tegnet av Finansdepartementet, er den eneste rette måten å se på norsk økonomi på. Det bør saldert budsjett nå vise ikke er riktig. Det er også nok å vise til diverse spørsmål som Fremskrittspartiet har stilt til finansministeren – vi har spurt om sensitiviteten i det strukturelle, oljekorrigerte overskuddet eller underskuddet. Der spør vi rett og slett: Hvis oljesektoren i Norge hadde investert 50 mrd. kr mer på norsk sokkel neste år, hvordan måtte en justert utgiftssiden i det strukturelle, oljekorrigerte budsjettet – hvor måtte krittstreken vært justert for at en fortsatt skulle ha det samme presset i økonomien? Svaret fra finansministeren er: ingenting. Er det så galt at hvis vi bruker et par milliarder kroner mer på vei i Norge, er det fryktelig inflasjonsdrivende – ifølge Arbeiderpartiet – men hvis man bruker 50 mrd. kr på norsk sokkel, har det ingen betydning for hva man kan bruke i statsbudsjettet? Sånn er det selvsagt ikke. Jeg synes at Arbeiderpartiet snart må komme seg videre i denne debatten, framfor å ha svartmalingskampanje mot dem som våger å foreslå noe annet. Det betyr ikke at jeg frasier meg et ansvar for at vi skal diskutere om de ulike forslagene som partiene kommer med, er fornuftige eller ikke. Det er forskjell på å stimulere økonomien gjennom å bygge infrastruktur og satse på forskning og f.eks. å bedre ordninger som gjør at folk ikke vil jobbe. Det ene bedrer konkurranseevnen og produksjonsevnen i framtiden, det andre – å få folk til ikke å jobbe – gjør det motsatte. Der må vi kunne ta en seriøs og saklig debatt og ha ulike argumenter. Men igjen: Det å komme med denne millimeternøyaktigheten som Arbeiderpartiet gang på gang har prøvd seg på, at den eneste ansvarlige oljepengebruken er den som regjeringen foreslår, har vi fått kraftig motbevist nå. Det er også verdt å merke seg at i flere av debattene som har vært i Stortinget i forbindelse med budsjettet for 2012, har noen fra regjeringen sagt at de har et nøytralt budsjett til behandling, mens andre fra regjeringen har sagt at de har et stramt budsjett til behandling. Mitt inntrykk er at det overordnede budsjettet har vært nøytralt, mens de som åpenbart har tapt kampen for sine departementer, snakker om et stramt budsjett for å slippe kritikk. Fremskrittspartiet vurderte det slik i 2011 at Norge kunne bruke litt mer penger på å investere i offentlig sektor for å bedre produksjonsevnen i norsk økonomi, og investere mer i infrastruktur. Jeg tror det budsjettet vi har nå, viser at den vurderingen var korrekt og minst like ansvarlig som det regjeringen har lagt opp til. Vi legger ikke opp til noen store omkamper, for det er ikke saldert budsjett arenaen for. Men ting som kan gjøres, og som ikke har vedvarende budsjetteffekt, synes vi er fornuftig. Når såkornfondet er tomt for penger, synes vi at dette kunne vært en anledning til å fylle på lite grann, men jeg viser til vårt budsjett for 2012, der satsingen kommer primært. Helt til slutt: Da statsbudsjettet for 2012 ble framlagt, sa statsminister Stoltenberg i Dagsavisen den 7. oktober 2011: «Vi legger fram et budsjett for å holde orden på det grunnleggende: rente, kronekurs og arbeidsplasser.» Bare to måneder senere ble renten redusert med 0,5 pst. Det viser også at statsministeren tok gruelig feil i hvor presist budsjettet var. Jeg håper at vi får en bedre debatt om 2013-budsjettet om ett år enn det vi fikk til om 2012-budsjettet. Jeg fremmer det forslaget som Fremskrittspartiet står bak."
-0	Jeg vil i likhet med Breimo også komme inn på skattegrepet. Fremskrittspartiet var imot denne kompensasjonsordningen i skatteligningen, fordi vi ser på bønder som selvstendig næringsdrivende, og vi vil at alle selvstendig næringsdrivende skal ha lik behandling skattemessig. Men Kristelig Folkeparti hadde en annen oppfatning. Dessuten oppfattet vi det slik at dette ikke bidrog til å løse noen strukturproblemer i landbrukspolitikken. Men Kristelig Folkeparti var også, som representanten nevnte, enig i at man skulle ha denne ordningen, og at den skulle gjelde for hele året. Og da kom jeg til å tenke på at i en god del utkantkommuner i Norge er kanskje et sted mellom 10 og 20 pst. av de som skatter til kommunen, bønder. Vi vet jo at inntektsskatten er totalt 28 pst., og så vidt jeg husker, er over halvparten av dette beløpet til kommuner og fylkeskommuner. Og det vil jo bety at en rekke utkantkommuner vil få reduserte inntekter på grunn av denne ordningen. Vi vet jo at kommuner og fylkeskommuner i Norge har hatt store problemer – ja, i fjor var det vel samlet underskudd på 12 milliarder kr. Og mitt spørsmål til Kristelig Folkeparti blir da: Hvordan ønsker man å kompensere for dette inntektsbortfallet til kommuner og fylkeskommuner? Og så var det jo en annen mening med dette skattegrepet, og det var at man skulle få økt rekruttering i en del kommuner. Men vil det ikke være sånn at en del hobbybønder og deltidsbønder som sitter med noen teiger her og der, nå vil sitte med dette fordi det vil lønne seg for dem, for de får mindre skatt? Hvordan ser Kristelig Folkeparti på den problematikken, og vil de intensjonene som Kristelig Folkeparti har i landbrukspolitikken, bidra i den retning?
-0	Igjen takk for svaret. Jeg står her med kopi av Håndbok 111, som beskriver standard for drift og vedlikehold på dagens riksveinett. Jeg tillater meg å sitere fra forordet: «Ved å gjennomføre standarden på landsbasis sikres trafikantene mot sprang i kvalitet eller tilbud over regionsgrensene og mellom distriktene. Standardkravene angir de nivåer som samfunnet er tjent med.» Dette er standarden vi har i dag. Spørsmålet er hvilke standarder vi får etter 1. januar 2010. Er det slik at nivået som samfunnet er tjent med, endres når fylkene overtar riksveiene? Eller vil statsråden sørge for at de samme kravene til drift og vedlikehold som vi har i dag, også skal gjelde når fylkekommunene skal overta eierskapet til dagens riksveinett?
-0	Jeg må få følge opp det som er sagt her tidligere. Den ubalansen som forsvarsministeren nevnte, er vel skapt av Arbeiderpartiet gjennom en lang etterkrigsperiode, så den må forsvarsministeren selv ta på sin kappe. Når det gjelder Luftforsvaret, er jeg ikke så sikker på at tilstanden er like god som den ministeren gir uttrykk for. Jeg har fått andre signaler som tyder på at det er det ikke. Når det gjelder rekrutteringsspørsmål generelt i Forsvaret, har jeg også lyst til å peke på og vil gjerne høre med statsråden hvordan tilstanden er i Sjøforsvaret. Vi går nå inn i en ny periode, med tanke på nye fregatter. Vi skal bemanne disse fregattene – dette er riktignok på litt sikt, men vi må jo arbeide planmessig. Hvordan ser rekrutteringsspørsmålet ut med hensyn til Sjøforsvaret og det store potensial vi trenger av mannskap til bl.a. disse båtene og andre båter?
-1	Det er en enstemmig komite som står bak denne innstillingen, og jeg vil kun berøre et par små momenter i denne saken. I forbindelse med omstilling av Forsvarets logistikkorganisasjon legges det nå klare føringer fra komiteen om at framtidig tilknytningsform skal avklares i forbindelse med neste langtidsplan. Dette burde ha skjedd tidligere, slik komiteen har pekt på. Det foreligger heller ikke konkrete mål for totale reduksjoner i driftsutgifter, konkrete krav til gevinstrealisering og klare prioriteringer, men dette vil Stortinget nå ha seg forelagt. Det må snart være slutt på at det settes i gang store omstillingsprosjekter uten at vi vet om omstilling rent faktisk gir oss og samfunnet en nettogevinst. Koste hva det koste vil er selvsagt et kjekt begrep, men det bør ikke være et motto for Forsvaret.
-1	Det er nesten ikke grenser for hva statsråden kan melde inn til ulike internasjonale operasjoner i år. Det er det verdt å merke seg. Merkostnader til internasjonale operasjoner er på om lag 800 mill. kr neste år. Hva er de reelle kostnadene for å holde disse ulike strukturelementene i drift, slik som Telemark bataljon, slik at de kan være i stand til å delta i disse operasjonene og dermed pådra seg merkostnader på 800 mill. kr når de er utenfor Norges grenser?
-1	Først til det siste: Eg kan forsikre representanten Lønning om at eg har teke dette opp til og med med referentseksjonen. I ein tidlegare debatt, som også Lønning deltok i, blei det snakk om om det var to eller ein s i gjeldsslette. Eg går for to, så kan Lønning sjølv gjere greie for kor mange s-ar han vil ha, for det er stor forskjell på det. Så tilbake til humanitære oppdrag. Det er jo ingen tvil om at ikkje minst for vår eigen del bør vi definere kva slags oppdrag det er vi er ute på. Både Espen Barth Eide, tidlegare statssekretær for arbeidarpartiregjeringa, og Jonas Gahr Støre, tidlegare aktiv i Arbeidarpartiet, går klart ut og seier at ei medverkande årsak f.eks. til at Raudekrossen stengjer sitt kontor i Bagdad, er at det er fare for at det blir mye vanskelegare for dei humanitære hjelpeorganisasjonane å jobbe internasjonalt. Det internasjonale hjelpearbeidet står i fare.
-1	På vegne av representantene Øystein Djupedal, Hallgeir H. Langeland, Ingvild Vaggen Malvik og meg selv vil jeg fremme forslag om innføring av støttetiltak for folk som vil bli mindre avhengig av strøm.
-0	Eg vil vise til den generelle politikken Framstegspartiet har hatt i mange år når det gjeld innvandring. Eg vil også hevde at sjølv Sosialistisk Venstreparti har etter kvart måtta innrømme at vår innvandringspolitikk har mange ting i seg som er rett. Vi toler å høyre kritikk av vår innvandringspolitikk frå dei andre partia, og vi står rakryggja etter at vi har fått slik kritikk. Det skal vi halde fram med vidare.
-1	La meg først få si at det litt nedlatende temaet om hvor mange tunneler det skal være på denne strekningen, dreier seg om vernet av et av Norges mest fantastiske naturlandskap, nemlig sjølandskapet langs Mjøsa, Norges største innsjø. Vi har i Miljøverndepartementet kommunedelplanen for E6 og Dovrebanen i Stange og Eidsvoll kommuner til behandling. Miljøverndepartementet skal avgjøre valg av traseer, fordi Statens vegvesen og Jernbaneverket har fremmet innsigelser til det alternativ som kommunene har vedtatt. Det dreier seg om en svært omfattende og viktig sak som må vurderes i et langsiktig perspektiv. Valg av traseer for ny vei og jernbane får stor betydning for strandsonen, landskapet og landbruket langs Norges største innsjø. Det må gjøres vanskelige avveininger mellom miljøhensyn og kostnader. Saken er komplisert og vil derfor ta tid. Saken er imidlertid svært viktig og behandles nå videre av Miljøverndepartementet i samråd med andre berørte departementer, bl.a. Samferdselsdepartementet. Spørsmålet om gjennomføringen av prosjektet er også avhengig av finansieringen, som behandles i Nasjonal transportplan. La meg for øvrig legge til at jeg tror det er veldig viktig at vi har et langsiktig perspektiv på et så stort og omfattende naturinngrep som vi her snakker om. Valget av trasé langs Mjøsa vil prege landskapet i Stange, Hamar og Eidsvoll kommuner i mange generasjoner framover. Det er et valg med et generasjonsperspektiv, kanskje et 50- eller et 100-årsperspektiv. Så selv om det er viktig å få fram beslutningen raskt – og det kommer vi nå til å gjøre – er det enda viktigere at vi tar den riktige avgjørelsen, som folk langs Mjøsa om 20, 50 eller 100 år ser tilbake på med stolthet og sier at dette stortinget, denne regjeringen gjorde det riktige.
-1	Jeg vil anbefale SVs gruppe å stemme mot forslagene nr. 1, 2 og 3, men for forslag nr. 4.
-0	Jeg vil først takke saksordføreren for en grundig gjennomgang av saken, og så skal jeg bare knytte noen korte kommentarer til Fremskrittspartiets merknader i saken. Under forhandlingene i fjor høst, altså i 2005, om torskekvoten for 2006 var det en del spekulasjoner om at det at kvoten ble redusert, hadde sammenheng med det overfisket som er i Barentshavet. Overfiske er, som saksordføreren var inne på, et stort problem, og Terje Vassdal, som jobber ved Norges fiskerihøgskole, har anslått at overfisket økonomisk utgjør i størrelsesordenen ca. 1,7 milliarder kr. Så det er klart at det er et betydelig problem, som Regjeringen må gripe fatt i for å få under kontroll, slik at man ikke er med og ødelegger det ressursgrunnlaget man skal være med og forhandle om, og dermed slår beina under fiskerinæringen. Det regner jeg med at Regjeringen kommer til å jobbe aktivt med, slik at overfisket går ned i de kommende årene, og at man gir nødvendige bevilgninger til Kystvakten, slik at man får en effektiv kontroll i disse områdene. Ellers registrerte vi under forhandlingene for 2006 at det skal bli en kraftig økning av uttak av kongekrabbe, der Russland får 1,6 mill. individer mer fra 2005 til 2006 og Norge får kun 20 000 individer i økning. Det synes jeg er noe forunderlig, og jeg regner med, siden vi har skrevet det inn som merknad, at også fiskeriministeren kommer til å si noen ord i sitt innlegg om årsaken til denne skjevfordelingen mellom Russland og Norge.
-1	Mitt oppfølgingsspørsmål går til fiskeriministeren. I arbeidet med å få ned klimagassutslippene innførte den rød-grønne regjeringen Næringslivets NOx-fond, som har gitt betydelige kutt i klimagassutslippene, men jobben er langt fra fullført. Klimaavtalen som miljøministeren skrev under på i Paris, krever at Norge må styre mot nullutslipp i alle deler av samfunnet dersom vi skal ta avtalen og klimatrusselen på alvor. Kan statsråden nevne ett vesentlig grep som regjeringen har gjort, eller som statsråden selv ønsker å arbeide for å få på plass for å kutte i klimagassutslippene fra fiskeflåten?
-0	Også denne uken har representanter fra Sosialistisk Venstreparti vært ute og sådd tvil om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Til tross for at statsministeren i går fra denne talerstol slo fast at vår tilstedeværelse i Afghanistan skulle stå fast, leser vi i Aftenposten at representantene Reikvam og Langeland er uenig i dette. Vi skulle trukket oss helt ut, sier Reikvam, ifølge Aftenposten. Det har vel sjelden vært viktigere med konsensus i utenrikspolitikken enn akkurat nå. Jeg vil derfor spørre: Er det ikke snart på tide at man i Sosialistisk Venstreparti tar innover seg at man faktisk sitter i regjering, og at man snakker med én tunge i slike saker?
-1	Jeg har et spørsmål til forsvarsministeren. Krigen i Afghanistan startet for om lag ett og et halvt år siden, og mesteparten av denne tiden har Norge deltatt med ulike militære bidrag, bl.a. spesialstyrker, mineryddere, F-16-fly og nå igjen med spesialstyrker. I mange medier kommer det nå til stadighet fram informasjon om at de USA-betalte krigsherrene er tilbake igjen i sine gamle posisjoner fra før krigen, at president Karzai kun kontrollerer Kabul by, og nå til slutt at Taliban er reorganisert og stadig oftere involvert i kamp. Kan forsvarsministeren si noe om utviklingen i Afghanistan den senere tid, om Regjeringen har planer om ytterligere militære bidrag, og om hvilke tidsperspektiver hun ser for seg før målet med krigen er nådd.
-0	La meg først få lov til å kommentere forrige replikk. Når statsråden er så ivrig etter å snakke om andre partier og andre nestledere, vet ikke jeg hvem hun siktet til. Hvis det var undertegnede, er undertegnede ikke nestleder, men nestformann. Da er statsråden opplyst om det i neste runde når hun skal snakke om andre partier og andre nestformenn. Det er viktig. Jeg hører at statsråden fra Senterpartiet er meget fornøyd, og at også stortingsrepresentantene fra Senterpartiet er det. Men ute blant senterpartifolk er man ikke noe særlig fornøyd, hvis da ikke statsråden er fornøyd med at man hver gang man kjører i retur på riksvei 7, roper: Navarsete! Mitt spørsmål er da i forhold til det man er så særdeles fornøyd med her – det kan jo være at Stortinget, og Fremskrittspartiet, har mistet noen data eller fakta: Er det slik at Regjeringen nå har overoppfylt målene når det gjelder vei, og at det ikke finnes noe etterslep på vei i den eksisterende nasjonale transportplanen?
-0	Svaret på det er nei, men la meg begrunne det litt. Fremskrittspartiet er også bekymret for den gjeldsutvikling som vi har sett utvikle seg under dagens rød-grønne regjering. Kommunal sektor har mye høyere gjeldsgrad nå enn tidligere, og private husholdninger har det samme. Det skyldes litt at det skapes forventninger fra regjeringen om at kommunene bare kan lånefinansiere, så får de rentekompensasjon – så er det bare å sette i gang. Det gir et kunstig bilde av at det går godt i offentlig sektor – bedre enn det er grunnlag for. Private husholdninger har glede av lav rente og tar opp lån. Men om Finanstilsynets krav om maks 85 pst. låneandel er løsningen på dette, er Fremskrittspartiet uenig i. Det vi ser, er at regjeringen sier at folk bare kan gå til Husbanken, så omgår man dette regelverket. Det andre vi ser, er at en del unge tar opp kredittkortlån for å finansiere egenkapitalen fordi Finanstilsynet ikke regulerer det markedet like godt. I stedet for å ha et godt marked, der alle kan gå inn i boliglånemarkedet, får man andre typer lån. Det synes jeg ikke er bra.
-1	Jeg tror ikke jeg skal forskuttere utfallet av den debatten, også fordi det selvfølgelig ikke ligger under Miljøverndepartementet alene. Men vi har en tett dialog med Landbruks- og matdepartementet om akkurat disse spørsmålene, om hvordan skogsbilveier skal håndteres i forhold til de inngrepsfrie naturområdene. Det er også en prosess på gang for å se på det som kan hevdes å være subsidiering av et tiltak som ikke har en positiv klimagevinst. Skogsbilveier vil selvfølgelig være ett av de mange temaene en vil se på i en slik sammenheng – hvorvidt en skogsbilvei lar seg betale gjennom skogsdriften, eller hvorvidt den er subsidiert for noe som kan diskuteres. Men det er blant mange temaer som vi vil se på.
-0	Jeg hørte mye godt om kulturen, jeg hørte mye godt om hele landet, og jeg hørte ikke minst mange gladhistorier fra hjemfylket til representanten. Fremskrittspartiet har fremmet et forslag om å omorganisere Kulturrådet – se på muligheten for å få makten ut av Oslo, se på muligheten for å gi mer makt og mer ansvar til kommunene når det gjelder fordeling av kulturmidler. Kommunene har oversikt over unge og nye talenter, både innenfor musikk, billedkunst og litteratur. Spørsmålet mitt til representanten er: Kan Senterpartiet og representanten være med på å se på nye ordninger som gjør at kommunene får mer makt, større muligheter til å prioritere lokalt innenfor Kulturrådet? Og ser representanten at Oslo kanskje har altfor mye makt når det gjelder disse spørsmålene?
-0	Mitt spørsmål går til statsråd Halvorsen. Det er sant at det er bare 16 pst. som er midlertidig tilsatt i akademia, men andelen blant de unge midlertidig tilsatte er betydelig høyere. Argumentasjonen man noen ganger hører fra sektoren, er at mye midlertidighet kommer av at en del av inntektene ikke er kjent på forhånd. For en gjennomsnittlig REMA-kjøpmann er absolutt alle inntektene ukjent før 1. januar. Likevel er hovedregelen i de aller fleste kolonialforretninger – som det het i gamle dager ��� at de tilsatte har fast tilsettelse. Mener statsråden at argumentasjonen om usikre inntekter er et relevant argument for hvorfor man har høy midlertidighet i akademia?
-0	Jeg synes at den debatten vi har vært vitne til i dag, er ganske spesiell. Vi opplever at representantene fra regjeringspartiene strutter av selvtillit – de gir i hvert fall inntrykk av det. Det er ikke måte på hvor mye skryt denne regjeringen får, og man skulle tro at livet til innbyggerne i dette landet var blitt endret i vesentlig grad i de to årene som denne regjeringen har sittet. Det er vel åpenbart at så ikke har skjedd. Hadde noen spurt velgerne hva de mener om Regjeringens politikk, tror jeg man ville fått en del negative svar. Vi har sett at det har vært misnøye med Regjeringen i fiskerinæringen. Vi vet at det er stor misnøye med Regjeringens politikk i landbruksnæringen. Og vi vet også at det innenfor de maritime næringene har vært betydelig frustrasjon over den såkalt aktive næringspolitikken som de nåværende regjeringspartiene før valget lovet å føre på dette feltet, men som har endt opp i antakeligvis norgeshistoriens største sosialisering – eller ran, som man også kan kalle det. Så vet vi også at det egentlig er stor frustrasjon blant regjeringspartienes representanter i Stortinget. Det har kommet til uttrykk under flere debatter, og også i en rekke utspill i media i disse to årene som vi har vært gjennom. Så registrerer jeg at det stadig kommer angrep mot Fremskrittspartiets landbrukspolitikk. Det synes jeg på en måte er ganske merkelig. For hva er det denne regjeringen har levert av landbrukspolitikk så langt i denne stortingsperioden? Det er et godt spørsmål. Hva er det som skjer av politisk nyskaping i Landbruks- og matdepartementet? Kunne noen svare meg på det? Hva slags større politisk visjon er det den sittende landbruks- og matministeren har? Så langt i denne stortingsperioden har vi nesten ikke fått en eneste sak på næringskomiteens bord fra Landbruks- og matdepartementet, og nå er perioden i ferd med å løpe ut. Vi har ikke mye tid nå hvis vi skal utforme en god ny og fremtidsrettet landbrukspolitikk. Derfor er det beklagelig at stortingsflertallet nylig stemte ned forslaget fra Høyre, som Fremskrittspartiet støttet, om at det skulle fremmes en stortingsmelding om en ny og fremtidsrettet landbrukspolitikk. Hvis man går inn i de innstillingene som har vært behandlet i næringskomiteen så langt i denne perioden, om jordbruksavtalen og andre sider av landbrukspolitikken, ser man raskt at det er Fremskrittspartiet som har vært mest offensiv, og som har kommet med mange gode forslag som har fått delvis støtte fra de andre ikke-sosialistiske partiene. Det som overrasker meg, er jo at disse forslagene er blitt nedstemt av regjeringspartiene. Det går på forslag om nisjeproduksjon og forslag om å utrede skatte- og avgiftsbyrden for aktørene i landbruket. Representanten Sigvald Oppebøen Hansen sa i sitt innlegg at det er viktig å føre en politikk for familiebrukene. Han sa sågar at unge som har vært ute og fått seg utdannelse, får god erfaring når de kommer hjem for å overta familiebruket. Da vil jeg stille spørsmålet: Hva er det som er et familiebruk? Er det et bruk med 17 1/2 ku som ingen i dag kan leve av? Er det det som skal være attraktivt for de unge som har vært ute og fått seg utdannelse? Det er jo helt åpenbart at de ikke kommer tilbake til landsbygda med en slik politikk, som er skapt for heller å jage folk fra landsbygda enn å gjøre det attraktivt å komme hjem og overta familiegården.
-0	Jeg merket meg at statsråden i sitt replikksvar til meg understreket hvor viktig det er med en helhetlig gjennomgang og en helhetlig politikk. Da er det bare å registrere at man iallfall ikke hadde den politikken da man satt i opposisjon. Det forundrer meg overhodet ikke. Etter min mening – og sikkert etter mange andres mening – har man fremdeles ikke den helhetlige politikken etter at man har kommet i posisjon, for her spriker det faktisk mellom hva man mente da man var i opposisjon, og hva man gjennomfører når man er i posisjon – dvs. i posisjon gjennomfører man ingenting. Det er trist, men slik er det. Så skal jeg rydde opp i en åpenbar misforståelse hos representanten Lars Peder Brekk: Den 13. januar var fire stortingsrepresentanter i Kirkenes på møte med næringslivet og med Innovasjon Norge, der også media var til stede. På det møtet kom det fra næringslivets og ikke minst fra Innovasjon Norges side helt klart fram et ønske om og et behov for å flytte fondet til Kirkenes. Det kom så klart fram at ingen som var på det møtet, var i tvil om hva Innovasjon Norge mente. Det ble også gjengitt i to aviser dagen etterpå. Jeg har ikke registrert at det har vært dementert fra Innovasjon Norges side at det fondsdirektøren der uttalte, var feil. Men jeg har i ettertid registrert at statsråden har hatt behov for å presisere hva som er Regjeringens politikk. Det aksepterer jeg. Men jeg registrerer også at det er en annen politikk enn det Innovasjon Norge tok til orde for på det møtet. Det er bare å registrere. Jeg synes det var positivt at Innovasjon Norge sa det de sa, og det er mulig at de fant den argumentasjonen da de leste innstillingen til St.meld. nr. 30, som jeg har sitert fra. Leser man den innstillingen, er det klokkeklart at regjeringspartiene burde mene at dette fondet skulle flyttes til Nord-Norge, lokaliseres i Kirkenes og forvaltes derfra. Så fondsdirektøren har nok vært på trygg grunn. Men at Regjeringen har endret politikk fra man var i opposisjon til man kom i posisjon, er nok det som har ført til den misforståelsen som representanten Lars Peder Brekk var så veldig opptatt av. Det var ingen misforståelse. Misforståelsen må ligge hos regjeringspartiene.
-0	Jeg vil også få lov til å stille spørsmål til helse- og omsorgsministeren. Vi har i dag en relativt krevende situasjon i de regionale helseforetakene. Det er ca. 1,5 milliarder kr som skal spares inn for inneværende år for å komme i økonomisk balanse. Dette er fakta - kanskje pluss/minus noen få titalls millioner, men i den størrelsesordenen ligger det. Dette gjør at man i en rekke sykehus og helseforetak nå sitter og lurer på: Hvordan skal vi få dette til? Hvordan skal vi funksjonsfordele? Hvordan skal vi komme i mål? I tillegg møter man et lønnsoppgjør, som vi nå er inne i. I årets statsbudsjett er det lagt inn 5 pst. lønnsvekst for helsevesenet. Vi har fått signal om at utover det blir det ikke kompensert fra sentrale myndigheters side, hvis lønnsoppgjøret tilsier en høyere vekst. Vi har sett på de kravene som er kommet inn, og det nærmer seg 7 pst., dvs. en differanse på 2 pst. Hver eneste prosent utgjør i størrelsesorden 500-600 mill. kr årlig i ekstra utgifter for helseforetakene. Dette vil kunne medføre at en rekke tilbud nok en gang blir rammet, hvis ikke dette blir kompensert fra sentrale myndigheters side. Spørsmålet mitt til statsråden er som følger: Vil statsråden, når man ser slutten på dette lønnsoppgjøret, være med og bidra med ekstramidler dersom det viser seg at veksten blir høyere enn 5 pst.?
-1	Presidenten sier at jeg bare skal dra til, og jeg regner med at de som nå står med ryggen til fordi noen har prøvd å påkalle oppmerksomheten med noen trommesoloer og sånn sett har lyktes, lar seg vekke. Jeg har lyst til å utfordre Steensnæs og Regjeringen på hva neste EU-kamp kommer til å dreie seg om. Nå har vi altså en nei-regjering som i veldig stor grad kommer til å avgjøre om det fins noen argumenter igjen om fem år eller ti år når noen av de revansjelystne på ja-siden ikke bare har sluttet med den første sutringen, men også har tenkt å gå i gang med å ta opp ja- og nei-debatten på nytt. Da er det spørsmål om man med en nei-regjering har klart å benytte den handlefriheten vi har utenfor EU på noen vesentlige områder. Utenriksministeren har et høyt ambisjonsnivå når det gjelder utenrikspolitikken. Det setter SV stor pris på, det er bra. Men jeg er ikke sikker på om det holder for at det norske folk skal syns at det er fornuftig å stå utenfor EU neste gang. Jeg tror det er to vesentlige områder av politisk karakter, nemlig miljøpolitikken og fordelingspolitikken i den generelle finanspolitikken, som kommer til å være avgjørende. Og der hadde vi på nei-siden to kjempeargumenter. Det ene var at utenfor EU kunne vi drive en mer radikal miljøpolitikk enn det man kunne innenfor EU. Det Regjeringen har bevist i klimaforhandlinger osv., er at Regjeringen er mindre ambisjonsrik når det gjelder miljøpolitikken, mer konservativ og dårligere på miljøpolitikken enn EU er. Når det gjelder den økonomiske politikken, var et av våre argumenter at vi ikke skulle melde oss inn i en union som ville vedtektsfeste at vi skulle føre høyrepolitikk. Nå har Regjeringen for tredje gang inngått et budsjettforlik med Høyre og Fremskrittspartiet og kastet Voksenåserklæringen i dunken. Det fører til at det private forbruket øker mye mer enn det offentlige forbruket. (Presidenten klubber.) Og vi kommer til å stå ganske ribbet tilbake hvis ikke kursen legges om. (Presidenten klubber.) Hva vil Steensnæs gjøre for å bevise at handlefriheten utenfor brukes på de områdene som er viktig for folk flest?
-1	Vi er begge representanter fra Oslo. Det er vår by. Trygghet i vår by er også vårt ansvar. Jeg sa i mitt innlegg at politiet skal gi politifaglige råd, f.eks. om å gå sammen, om å være varsomme, om ikke å ta piratdrosje osv. Men jeg mener at der går grensen. Vi kan ikke godta i vår by at politiet sier at man ikke må oppholde seg der og der. Det vil bli et demokratisk problem i vårt samfunn. Jeg mener at alle som har rent mel i posen, har krav på å ferdes i Oslo by til alle døgnets tider, der de måtte ønske, og da er det vårt ansvar, både politikernes og politiets, å sørge for at byen er trygg.
-0	Sikkerhet og beredskap har fått en ny aktualitet og betydning etter 22. juli 2011. Når det gjelder å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme, er det viktig at alle bidrar til å opprettholde felles holdninger og verdier, og avviser vold som politisk våpen. Skolen har gjennom formålsparagrafen og Læringsplakatens elleve punkter ansvar for å gi elevene både dannelse og utdannelse. I ett av punktene i Læringsplakaten står det følgende: «Opplæringen i skolen skal bygge på grunnleggende verdier i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfrihet, nestekjærlighet, tilgivelse, likeverd og solidaritet, verdier som også kommer til uttrykk i ulike religioner og livssyn, og som er forankret i menneskerettighetene.» For Fremskrittspartiet er det viktig at dette tydelig blir praktisert som en integrert del av skolehverdagen for å motarbeide radikalisering og ekstremisme. Vi trenger mer kunnskap om hvilke idémessige, psykologiske og historiske forutsetninger som ligger til grunn for terrorisme, og om hvordan terrorisme kan forhindres. Dette fordrer at man har god utdanning på området, og i saken påpekes nødvendigheten av at personell med beredskapsansvar i størst mulig grad har relevant utdanning innenfor samfunnssikkerhet og beredskap. Dette fordrer at vi har en god utdanning på områdene, og er effektive når det gjelder kompetanseutvikling. Fremskrittspartiet mener det er viktig at det etableres et nasjonalt kompetansesenter for samfunnssikkerhet og beredskap. Et slikt senter skal styrke samspillet og koordineringen mellom de ulike utdanningsinstitusjonene som har eller er i ferd med å utvikle fagmiljøer og utdanningstilbud på området. Med hensyn til etablering av et slikt beredskapssenter vil jeg spesielt trekke fram Universitetet i Stavanger, som har et internasjonalt fagmiljø med mer enn 50 forskere. De samarbeider med et stort miljø internasjonalt og har allerede et sterkt faglig miljø innenfor beredskap og samfunnssikkerhet i olje- og gassindustrien. Universitetet i Stavanger har et godt etablert samarbeid med flere institusjoner i Norge som driver med utdanning og opplæring. Med dette nettverket og samarbeidet som allerede er etablert, er det mulig hurtig å opprette et nasjonalt kompetansesenter for samfunnssikkerhet og beredskap.
-0	Jeg mener det er aktuelt å gjøre endringer i hele kvoteordningen for melk, og jeg mener det er behov for det. I dag ser man f.eks. at det er 200 enkeltforetak og samdrifter som har en kvote som er nesten eller helt i taket i forhold til hva en har lov til å produsere. Det er klart at alle næringsdrivende er avhengig av å få mulighet til å utvikle sin bedrift og produsere mer for å kunne få økt lønnsomhet i sektoren. Når det gjelder unntakshjemler: Representanten Storberget har bakgrunn som justisminister, og jeg er sikker på at han er enig med meg i at det å etablere unntakshjemler byr på mange utfordringer. I stedet for å begynne med unntakshjemler, mener jeg det er mye bedre å gjennomgå hele kvoteordningen og gjøre endringer som gjør at det blir mer fleksibelt, og derav få større kvoteområder enn det er i dag.
-1	Det at eit unntak ligg i lova, er ikkje eit pålegg til den enkelte innkjøpar, men det er ei moglegheit for den enkelte innkjøpar. Difor er det eg seier at dagens innkjøpar har to val: Anten kan han velje å følgje konkurranseregelverket heilt ut, slik som representantane frå både Høgre og Framstegspartiet tek til orde for at han bør, eller han kan bruke unntaket, som vi har lagt til rette for, og som har brei støtte frå bl.a. Kristeleg Folkeparti i Stortinget, og då kunne få ein konkurranse berre blant dei ideelle organisasjonane. Men så lenge det ikkje er eit pålegg om å nytte unntaket, vil praksis vere slik som representanten Dåvøy òg er inne på, og ein vil kunne få ulike utfall av det. Vi kan ikkje vedta forslaget frå Kristeleg Folkeparti og dermed på ein måte sikre oss i forhold til det, då må ein faktisk ha eit generelt forbod mot konkurranse. Det er sannsynlegvis i strid med EØS-avtalen. Difor må vi gå nøye gjennom det og sjå kva utveg vi kan finne for at også ideelle organisasjonar skal kunne vere tilbydarar på dette området i framtida.
-0	Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til samferdselsministeren: «To nye vegsjefer tiltrer 1. januar 2000, i Hordaland og Buskerud. I Hordaland er det nær 30 år siden siste vegsjefskifte. Saken er sendt fylkespolitikerne til høring i sak unntatt offentlighet. Er dette i tråd med Regjeringens ønske om mer offentlighet, og vil statsråden ta initiativ til en mer åpen prosess?»
-1	Det som skil ein leiar frå ein som følgjer etter, er at leiaren skapar eit grunnlag, mens han som diltar etter, ventar til nokon andre har skapt grunnlaget. Noreg var ein leiar i å drive fram landminekonvensjonen og konvensjonen om klasevåpen, då det ikkje var eit grunnlag, men vart skapt eit grunnlag. Dette er i dag to normgjevande avtalar som langt ifrå alle land har slutta seg til, men som likevel verkar og kraftig har redusert bruken av dei våpena. Det humanitære initiativet har, som utanriksministeren heilt riktig sa, vore viktig. Det har bringa nytt liv etter to tiår utan vesentleg framgang når det gjeld nedrustingsarbeid – tvert imot, for både USA og Russland fornyar sine atomvåpenarsenal. Det vil vere viktig om eitt eller fleire NATO-land går føre ved å arbeide for det. Det er sånn at om ein skal ha ein visjon, må ein også gjere noko med visjonen, elles vert det berre ord. Mitt spørsmål er: Korleis vil utanriksministeren sørgje for at vi er ein leiar i arbeidet for at visjonen om ei atomvåpenfri verd vert verkeleg?
-0	Partiene Sosialistisk Venstreparti, Arbeiderpartiet og Senterpartiet pratet i valgkampen mye om å redde arbeidsplasser og å ta i bruk verktøy for å redde bedrifter i Norge. Etter at den nye regjeringen nå har lagt fram statsbudsjettet, ser det etter min mening ut som om verktøyene disse partiene har dratt fram, vil skru næringslivet fra hverandre. Det ble i erklæringsdebatten fortalt meg at i denne budsjettinnstillingen ville man vise hva man ville gjøre for å bidra til flere arbeidsplasser. Det kan jeg vanskelig se at man gjør. 99 pst. av norske bedrifter er små og mellomstore, og størstedelen av verdiskapningen skjer i disse bedriftene. Økningen på mer enn 4 milliarder kr i næringsbeskatningen, som Regjeringen nå vil innføre, er det i hovedsak små og mellomstore bedrifter som må bære. Regjeringen har dratt fram verktøy som f.eks. utbytteskatt, formuesskatt, arveavgift, reduksjon i bevilgninger til næringsrettet forskning, og den vil ikke gjøre noe med avskrivingssatsene på maskiner. Mener representanten Holmås at dette er verktøy som bidrar til verdiskapning?
-0	Jeg synes det er merkelig at statsråden ikke tar inn over seg det som skjedde i Høyesterett for kort tid siden. Styrelederen i Statskog, Marit Arnstad – statsrådens partikollega – uttalte i forbindelse med sin tiltredelse at Statskog var nødt til å bringe saken inn i rettssystemet, for en endelig avgjørelse. Høyesterett har slått fast – den 12. januar i år – at Statskogs argument mot at markedsregulering er «tvillaust» avtalt, ikke er holdbart. På tross av en knusende beslutning i Høyesterett uttaler administrerende direktør i Statskog til Adresseavisen den 25. januar: «Vi ønsker tydelige avklaringer på et uklart regelverk.» Etter min oppfatning må en fellende beslutning i Høyesterett være nok oppklarende, og Statskog bør snarest ta de signalene som Høyesterett har gitt. Når man er inne på dette med eierskap, er det nå engang slik at det er statsråden som har eierskap gjennom sitt styre, og da mener jeg at statsråden snarest må påse at Statskog rydder opp, én gang for alle, slik at likebehandling blant festerne i Norge blir en realitet.
-0	Fremskrittspartiet har i denne sal og i en del landsstyremøter rundt omkring blitt utfordret på klimapolitikken. En del aviser har ringt rundt og prøvd å få FrP-ere til å komme mest mulig ut på glattisen, for deretter å slå det stort opp for å vise avstanden mellom partiene i klimapolitikken. La meg derfor benytte anledningen til å snakke litt om hva slags klimapolitikk Fremskrittspartiet har. Den er belemret med mange fordommer, mange myter. Noen har nok Fremskrittspartiet bidratt godt til å skape selv. Andre er skapt av mediene, som trives bedre med en svart-hvitt-debatt enn med en nyansert debatt. Fremskrittspartiet stemte i sin tid imot Kyoto-avtalen, ikke fordi vi er imot internasjonale avtaler, heller ikke fordi vi er imot kvotehandel, men rett og slett fordi avtalen som lå der, ikke var god nok. Det ser vi også i dag, når store industribedrifter flytter sin produksjon ut av Kyoto-land og inn til land uten avtaler. Vi har vært kritiske til FNs klimapanel, ikke fordi vi ikke tar problemstillingen som en adresserer, på alvor, men fordi vi føler at en del kritiske miljøer, bl.a. ved Universitetet i Oslo, ikke inkluderes i arbeidet, men blir stående utenfor. Det arbeidet som skjer på atmosfæreforskning ved CERN, som kritiseres sterkt av norske klimamiljøer, viser at det skjer mye ute i verden for å forstå klimaet enda bedre før en iverksetter de store tiltakene, og forsvarer dermed Fremskrittspartiets kritikk. Den skal likevel ikke misforstås ved at vi avviser problemstillingen på noen måte. Når vi ser på det Fremskrittspartiet faktisk har gjort på Stortinget på CO2-området, vil min påstand være at vi ville hatt mye mindre CO2-utslipp på sikt med Fremskrittspartiets politikk enn det både dagens og den forrige regjering ville klart å få til. Fremskrittspartiet legger til grunn at en skal ha en langsiktig tilnærming til problemstillingen og utvikle teknologi og forståelse for klima før en setter i gang de store tiltakene. Eksemplet som illustrerer dette, er Kårstø, der Regjeringen nå legger opp til et prosjekt på 5 milliarder kr, som vil rense 1 million tonn CO2 i året maksimalt av et globalt utslipp på 28 milliarder tonn. Energiministeren har sågar innrømmet for Stortinget at dette prosjektet ikke vil være anvendelig særlig mange andre steder, nettopp fordi en ikke tillater tilstrekkelig tid til teknologiutvikling. Det er bortkastede penger, etter mitt skjønn. Vi må ha en klimapolitikk som tar hensyn til at det er 1,6 milliarder mennesker på kloden uten tilgang på strøm. Når mange kinesere og indere skal opp på et vestlig levestandardnivå – for det skal de, det kommer ikke til å være på tale at de sier at lykken er ikke penger, la oss leve som vi gjør i dag – vil dette kreve et energiforbruk som er hinsides det vi klarer å forstå i dag. Jeg tror ikke vi forstår hvor viktig hydrokarbon er for verdens energitilførsel. Derfor nytter det ikke bare å se på CO2-rensing separat, selv om Fremskrittspartiet har støttet prosjektene for CO2-rensing både på Mongstad og på Tjeldbergodden. Men Mongstad og Tjeldbergodden bringer ikke mer energi inn i en energihungrig verden. Den bringer mindre, for en bruker 20 pst. av energien på veien. Derfor er forslag som Fremskrittspartiet har kommet med, f.eks. om thorium, det som faktisk kan revolusjonere verdens energiforsyning og verdens klimapolitikk. Det som Fremskrittspartiet også har gjort, er at vi har fremmet forslag om biomembran, som ville hatt positive effekter på verdens mulighet til å brødfø seg selv, også de mer fattige deler av verden. Vi har vært med og støttet prosjekter som går på å gjøre sjøvann om til landbruksvann, som vil være sterkt nødvendig i de varmere strøk av verden. På Stortinget har vi fremmet konkret forslag om å innføre permanent halv moms på varmekilder, slik at en får stimulert energiomlegging bort fra strøm, istedenfor å komme med krisetiltak hvert tredje år. Vi har foreslått at en bør kunne skrive av tekniske miljø- og energiinstallasjoner i nybygg over gjerne fem år, istedenfor over 50 år, som i dag. Det ville gitt effekter som faktisk kunne påvirke. De som tror at vi skal komme oss igjennom dagens situasjon ved å fokusere på enøktiltak eller CO2-rensing isolert, tror jeg ikke forstår omfanget av den energiutfordringen vi står overfor. Derfor må vi se på mange områder samtidig. De tiltakene jeg har listet opp nå, er forslag Fremskrittspartiet konkret har fremmet. Vi hadde ikke fremmet dem hvis vi ikke hadde hatt noen som helst bekymring om dette med CO2. Det viser at vi har tatt problemstillingen på alvor, men det må være lov å ha ulike tilnærminger uten at en blir svartmalt og satt i en bås som idioter. En burde jo da fra regjeringshold forklare logikken i sin egen politikk når en uttrykker denne store bekymringen for CO2 og viktigheten av å innføre tiltak snarest mulig, men i praksis kun kan vise til at en bygger tre mobile gasskraftverk i Midt-Norge. En bygger to gasskraftverk i Tyskland uten krav om CO2-rensing. En utsetter CO2-rensingen på Kårstø for tredje gang, og en har en fornybar politikk som av samtlige 14 høringsorganer på Stortinget forrige torsdag ble slaktet.
-0	Representanten fra Senterpartiet tar helt feil i alt det han sa om Fremskrittspartiet. En av hovedbegrunnelsene fra representanten og Senterpartiet for å styrke regionene i forhold til dagens fylkeskommune er å flytte makten nærmere folket og styrke folkestyret. Det er noe som Fremskrittspartiet er helt, helt enig i. Jeg håper det er siste gang jeg sier det, for retorikken er den samme fra representanten. De fleste lokalpolitikerne ser også dette. Lokalpolitikerne og kommunepolitikerne er de som er nærmest befolkningen. Da er spørsmålet mitt: Hvorfor er ikke Senterpartiet villig til å styrke primærkommunene? Tvert imot virker det som om man ønsker en overkommune. Hvorfor ønsker ikke Senterpartiet at lokalpolitikerne skal få større makt i regionsreformen?
-0	Det skyldes rett og slett at statsråden ikke var til stede forrige onsdag. Derfor ble spørsmålet utsatt. Spørsmålet er: «Regjeringen har lenge utsatt å avklare prinsippet om tildeling av CO2-kvoter til gasskraftverket på Kårstø. Da klimakvoteloven ble behandlet i juni, ble daværende miljøvernminister Bjørnøy bedt om å oppklare hva som menes med «Det settes av en kvotereserve til nye gasskraftverk som skal basere seg på rensing, og høyeffektive kraftvarmeverk med konsesjon». I brev av 15. juni 2007 svarte hun «Jeg ønsker ikke å konkretisere denne formuleringen ytterligere». Kan statsråden konkretisere hva formuleringen betyr for Kårstø?»
-1	I dag har vi fått det vi kunne kalle en Opseth-garanti for at alt skal bli som før når det gjelder tilsetningsstoffer, ved at representanten Opseth gikk svært langt i å si at alt vil bli som før, ingenting vil endres. I høst la utenriksministeren stor vekt på den såkalte avtalen med dagligvarehandelen da han informerte om at Norge kom til å akseptere matsminkedirektivene og søtstoffdirektivet. Hadde det foreligget en forpliktende avtale, hadde dette trolig vært i strid med EØS-avtalen. Det vil være en fordel for forbrukerne om dagligvarehandelen har en bevisst politikk i forhold til ikke å selge mat som inneholder disse kreftfremkallende og allergifremkallende tilsetningsstoffene, selv om det ikke virker holdbart at det er næringsaktørene som skal erstatte politikk og vedtak og forskrifter. Vi har heller ingen garantier for at denne linjen vil vare over tid. Ingen har forpliktet seg overfor myndighetene, og ingen av kjedene har forpliktet seg overfor hverandre. Kan utenriksministeren gi noen garanti for at denne linjen fra dagligvarehandelens side vil vare? Og vil Regjeringen kunne foreta seg noe dersom det viser seg at disse løftene ikke holder mer enn noen få måneder?
-1	Det brede flertall som står bak Bergensprogrammet i Bergen, er ikke SV en del av. Det brede flertallet er Høyre, Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti. Verken Venstre, SV eller Fremskrittspartiet er en del av det flertallet. Når vi behandler disse pakkene, er det ganske interessant hva vi egentlig skal ta stilling til. Det vi da egentlig tar stilling til, er en tillatelse til bompengeselskapet til å starte innkrevingen. Vi kvalitetssikrer faktisk ikke hvert enkelt prosjekt. Det skal vi komme tilbake til, prosjekt for prosjekt. For meg var det viktig å få lagt inn noen reservasjoner i forhold til noen av prosjektene i Bergensprogrammet, ikke minst fordi behovet for å kvalitetssikre bybanen står tydelig skrevet i dette programmet. Det er også vegprosjekter i programmet, og jeg synes man bør vurdere om disse er riktige i lys av målsettingene. Vi har sett grunn til å be Samferdselsdepartementet spesielt vurdere om kravet om at man ved store vegprosjekter alltid skal utrede et kollektivalternativ, er oppfylt i forbindelse med bygging av Ringveg vest. Slik sett skal vi komme tilbake til dette. Når mitt hjerte banker for bybanen, skal det ha lov til å gjøre det! Det har lov til å banke knallhardt for at det skal bygges bybane i Bergen, uten at jeg samtidig skal være nødt til å gå inn for å bygge en forurensende vegstrekning.
-0	På vegne av representantene Solveig Horne, Thore A. Nistad, Anders Anundsen og meg selv har jeg gleden av å sette fram forslag om endring i ordningen for embetsdommeres lønnsfastsettelse.
-0	På vegne av Per Arne Olsen, Jon Jæger Gåsvatn og meg selv vil jeg fremme et forslag om en utredning knyttet til prøveprosjekt med Naloxon nesespray til bekjempelse av overdosedødsfall.
-0	Det er godt å få denne anledningen til å si at en må høre på det som blir sagt, og ikke bare lese det som står i avisene. Denne regjeringen vil jobbe for å få på plass Fornebubanen så raskt som mulig. Det er også i tråd med løftet. I motsetning til den rød-grønne regjeringen, som ikke ville love at de ville bidra med finansieringen, lovte de borgerlige partiene at de skulle finansiere halvparten av investeringene. Det lovte aldri de rød-grønne. Det ville de ikke. Det står òg i Nasjonal transportplan. De rød-grønne ville kanskje. De borgerlige lovte. Det løftet står vi ved. Jeg har i dag fått en gledelig informasjon fra hovedstaden om at de ligger foran planprosessene sine. Det betyr at de tar sikte på å være ferdig i 2015. Da kan vi gjennomføre dette betydelig raskere enn det Oslopakke 3 la opp til, men nøyaktig dato kan jeg ikke si. Det var det samme jeg sa til Budstikka, men det tolket de som mulighet for forsinkelse. Faktum er at det vil bli framskyndet. Staten vil ta sin halvpart. Det lovte aldri de rød-grønne. Dermed får du Fornebubanen raskere på plass med dagens regjering enn med forrige regjering, og det er jeg glad for.
-0	Bare for orden skyld: Jeg sa ikke at Fremskrittspartiets alternativ var ytterliggående, det var det Sponheim som sa. Det jeg derimot sa, var at det er godt at det i det minste finnes alternativer i denne sal som ønsker en annen politikk, og som er mer næringsvennlig og mer innstilt på å gi folk større valgfrihet enn det Venstre nå gjør sammen med Arbeiderpartiet. I min forrige replikk stilte jeg Sponheim spørsmål om forutsigbarheten knyttet til det å gi en rekke skattevedtak tilbakevirkende kraft, som man nå gjør gjennom dette budsjettforliket. Venstre har med høy røst i mange år forsøkt å være den varme forsvarer av forutsigbare rammebetingelser og stabilitet for små og mellomstore bedrifter. Og da skjønner ikke jeg hvordan Venstre nå kan forsvare at man i en sen nattetime i et budsjettforlik ender opp med å redusere saldoavskrivningene og gi dem tilbakevirkende kraft, noe som nettopp er grunnlaget for å øke beskatningen på bedriftene. For det er jo det som er realiteten. I tillegg har man jo gjennom det forslaget som foreligger om aksjeutbytteskatten, også gått inn for aksept for tilbakevirkende kraft tilbake til 1992 for endringer av RISK-reglene. Det gjør også Venstre, på tross av at de står og snakker om forutsigbarhet. Jeg trodde i hvert fall at man med forutsigbarhet mente at hovedlinjene for skatte- og avgiftspolitikken i det minste skulle ligge noenlunde fast for ett år av gangen, og at det var hele hensikten med skatte- og avgiftsvedtak hver høst. Hvis man da skal gjøre endringer i det, burde i hvert fall de endringene være av en lempelseskarakter – altså at man ønsket å gjøre det bedre for noen – men når man gjennom dette forliket gjør det betydelig verre, med tilbakevirkende kraft, vil jeg gjerne ha en utdyping av hvorvidt Venstre mener at dette er forutsigbart.
-1	Det rekker nok til mer enn tre minutter med fysisk aktivitet, men representanten har rett i at vi må dele pengene opp på en smart måte og begynne et sted. Det vi har foreslått i vårt budsjett, er å begynne i 5.–10. klasse i grunnskolen fra høsten av. Helårseffekten når man utvider dette til en halvtime i hele grunnskolen, vil selvfølgelig bli større. Representanten Kjenseth har også rett i at den viktigste begrensningen når det gjelder innføringen av heldagsskolen, ikke er penger, det er folk. Derfor kan dette tilbudet bare bygges opp i den takten vi får flere folk. Det vil innebære et behov for flere lærere, derfor foreslår vi en ressursnorm. Men det vil også innebære en mulighet til å få flere andre yrkesgrupper inn i skolen, og det mener vi er nødvendig. Men utvidingen av timer knyttet til både fysisk aktivitet og leksehjelp, som vi foreslår, skal være under veiledning av faglig kvalifisert personell.
-0	Representanten Lien følger brukbart godt med, og jeg er veldig glad for at Regjeringen har fått på plass en skolelærerutdanning som var absolutt nødvendig. En av de tingene som det pekes på i Statistisk sentralbyrås rapport opplever jeg imidlertid at statsråden ikke har adressert. Jeg prøver selvfølgelig ikke å legge skylden for utfordringene vi har i den norske skolen, på statsråden, som knapt nok er blitt varm i stolen. Men de peker bl.a. på aktiviteter i skolen uten klar hensikt, de peker på svakt læringstrykk i skolen, og de peker ikke minst på svak kultur for læring. Statistisk sentralbyrå skriver bl.a. basert på en rapport lagd av Klette m.fl. i 2008: «Særlig på barnetrinnet er de tilbakemeldingene som gis, lite presise, og de er i liten grad læringsstøttende.» Er det ikke nå på tide å vurdere å innføre karakterer også på lavere nivå enn det man har i dag?
-0	Jeg hadde ventet på denne replikken fra Høyre. Det må være utslag av rimelig dårlig samvittighet hos både representanten Annelise Høegh, Høyre og de øvrige partiene som kritiserte oss for denne annonsen, for de vet veldig godt selv at 50 pst. av de pasientene fra sykehjem som ble undersøkt på Aker sykehus, var underernært. Så kan man ha ulike nyanser på ekstrem underernæring og underernæring, men de fikk diagnosen underernæring. Og det som da er ekstremt etter min tankegang, er at vi har slike forhold i Norge i dag, at eldre syke mennesker som vi overlater til det offentlige å ta vare på, ikke får spise nok mat daglig og blir underernært. Jeg ser ingen grunn til å beklage det som stod i den annonsen.
-0	Først av alt: Når jeg hører Arbeiderpartiets bekymring for den offentlige skole – monopolskolen – som fremviser et så utstrakt forfall som den nå gjør, finner denne representanten grunn til å understreke at det er med begeistring vi registrerer utdanningsstatsrådens ivrige aktivitet for å åpne opp for andre driftsformer og åpne opp for konkurranse. Det er en aktivitet som vi applauderer og hilser velkommen. Tre poenger i debatten: Det ene er det bygningsmessige. Den siden ble belyst i spørretimen onsdag – og svaret viser at det går sent. Ordningen med lån er spesielt bekymringsfull når det gjelder fylkeskommunen, som jo har elendig økonomi. Det er kanskje spesielt synlig der, når man til og med har en uavklart situasjon om fylkeskommunens fremtid, om man i det hele tatt med denne låneordningen vil invitere til at det blir utvist aktivitet innenfor lånerammen på 15 milliarder kr. Så til økonomien og kvaliteten. Det er en kjensgjerning som jeg ikke tror noen kan løpe fra, at fylkeskommunens økonomi de siste årene stort sett har vært bedrøvelig dårlig. Ofte har man saldert med undervisningsmidler, spesielt synlig i budsjettene for 2002, og det er åpenbart at dette går ut over kvaliteten. Når statsråden lover hjelp gjennom revidert, håper vi at den hjelpen avspeiler det som er målt av manglende ressurser. Det gjenstår å se. Det er ikke fremvist noen økonomi i svaret. Det er tillyst hjelp, men det er jo viktig at hjelpen står i forhold til det som er det faktiske behovet. Da kommer jeg til mitt tredje poeng: Den beste løsningen er kanskje i størst mulig grad å frigjøre de videregående skolene fra fylkeskommunens klamme økonomiske grep. Derfor vil jeg spørre konkret om man kan tenke seg å åpne for forsøksvirksomhet, slik at de kommuner som ønsker det, kan få lov til å drive videregående skoler innenfor sine egne kommunale grenser, og om man kan tenke seg en eller annen form for fristilling av de videregående skolene i form av stiftelser, slik at man får disse skolene ut av fylkeskommunens økonomi, uavhengig av den avklaringsprosessen som pågår. Man må fokusere på det som betyr noe, nemlig å ha et godt tilbud til elevene, og det tilbudet skal være godt, uavhengig av hvem som har eierrollen.
-1	På grunn av statsrådens innlegg i den debatten vi hadde i Odelstinget, og fordi mange også har oppfordret meg til å be om oversendelse av dette forslaget, vil jeg herved be om at det blir oversendt Regjeringen.
-1	Jeg er glad for at debatten så langt har vist at det er tverrpolitisk enighet om at reduksjon av klimagassutslipp er helt nødvendig. Vi har sagt at vi skal oppfylle våre forpliktelser under Kyotoprotokollen, og en betydelig del av forpliktelsene må skje gjennom nasjonale tiltak. Vi startet arbeidet med sektorvise klimahandlingsplaner og sektorvise mål. Dessuten startes det mye arbeid med fornybare energikilder og energisparing, og i transportsektoren vil Regjeringen også iverksette betydelig satsing på biodrivstoff. CO2-håndteringen på Kårstø er også et ledd. I tillegg er vi i gang med det langsiktige arbeidet gjennom Lavutslippsutvalgets arbeid, hvor det skal utarbeides en generasjonsmålsetting for reduksjon av norske klimagassutslipp.
-1	Jeg skal være rimelig kort. Som Arbeiderpartiet peker på i sin merknad i innstillinga, gikk vi sammen med dem i budsjettinnstillinga for å opprettholde verftsstøtten. Man bør ha et blikk på rammebetingelsene hos konkurrentene. Ellers viser jeg til Rita Tveitens innlegg. Jeg tror at jeg kan være enig i det aller meste, og derfor akter jeg ikke å gjenta argumentene. Jeg vil bare gå løs på et område hvor jeg syns komiteflertallet er litt svakt. Komiteflertallet ber Regjeringa om å vurdere mulighetene av en forsert fornyelse av fergeflåten, da den har en høy gjennomsnittsalder. Grunnen til at jeg syns flertallet er svakt, er at denne saken har en fortid. Både i budsjettinnstillinga og i innstillinga til Norsk veg og vegtrafikkplan sier samferdselskomiteens flertall – opposisjonen i forrige periode innbefattet sentrumspartiene – at de ikke er fornøyd med tempoet i fornyelsen av fergeflåten, og man kritiserer arbeiderpartiregjeringa. Vi var også med på det. Flertallet ber om en plan for forsering av fornyelsen av fergeflåten våren for to år sia, dette ut fra fergeflåtens tilstand. Like etter fikk sentrumspartiene regjeringsmakta. Nå er ordrebøkene for verftene tomme, og vi kan slå to fluer i ett smekk: få den nødvendige fornyelsen av fergeflåten samtidig som vi gir oppdrag til verftsindustrien. Det er derfor for svakt når komiteen ber om en vurdering. Samferdselsdepartementet har hatt to år på å lage en forsert fornyelsesplan, og næringsministeren bør gå til sin kollega i Samferdselsdepartementet og be om at planen realiseres – for man må nesten forutsette at den begynner å bli ferdig nå, etter to år med en sentrumsregjering.
-1	Nei, eg meiner at lokaldemokratiet er ein stor styrke for Noreg og for nasjonale mål, men eg meiner òg at det er behov for eit motsegnsinstitutt. Ein debatt her i Stortinget før jul bekrefta jo òg at det faktisk ikkje er nokon av partia som vil – når det kjem til stykket – fjerne det, men det er brei einigheit om at det bør forbetrast. Eg må berre gjenta faktum: Det store fleirtalet av saker, om lag 65 pst., vert ikkje møtt med motsegn. Nesten alle dei som vert møtte med motsegn, løysast lokalt. Ein finn ei løysing, ein kjem med motførestillingar mot motsegnene, ein finn fram til forbetringar. Det er likevel behov for å gå inn i det. Eg synest representanten nemnde eit anna godt eksempel, nemleg at motsegnsinstituttet skal brukast når det er i strid med nasjonale mål, når det er nødvendig. Det er påvist, eller iallfall kome eksempel på, saker der det vert brukt òg i andre samanhengar. Derfor må vi sjå på om vi må klargjere retningslinjene, endre praksis, slik at det vert brukt når det er nødvendig, men ikkje når det er unødvendig.
-0	Alle skal med, var Arbeiderpartiets slagord for valgkampen i 2005. Det var et slagord vi alle kan slutte oss til, for vi tilhører jo alle gruppen «alle». Spørsmålet er selvfølgelig: Hvordan kommer vi dit? Den rød-grønne regjeringen valgte å produsere Soria Moria-erklæringen. I den står det mye om fellesskap og sosial utjevning. Tre år er gått, og ikke veldig mange av målene er nådd. Dette reviderte budsjettet bidrar verken i den ene eller den andre retning, og er i den sammenheng uinteressant. Regjeringen, ikke minst statsråd Halvorsen, skryter mye av den norske velferdsstaten. Og rett skal være rett: Norge er et land hvor de grunnleggende velferdsbehovene finansieres over de offentlige budsjettene. Det er alle de politiske partiene enige om. Det finnes ingen politisk uenighet om det. I tillegg til dette har Norge innført svært mange økonomiske støtteordninger. De fleste av disse var tenkt å være midlertidige ordninger, som sikret folk et økonomisk sikkerhetsnett i tider hvor de selv ikke var i stand til å ivareta sine egne økonomiske behov. Også disse er det bred politisk enighet om. Men denne regjeringen har gått et skritt videre. Den gikk til valg på å avskaffe fattigdommen. Den introduserte ideen om at fattigdommen kan avskaffes gjennom politisk vilje og gjennom politiske vedtak. Regjeringen var skråsikker på at dersom de offentlige overføringene øker, vil enda flere få være med, slik statsministeren uttrykte det i sin valgkamp. Regjeringen ønsker også å fremstille det som om det påtvungne likhetssamfunnet skaper solidaritet mellom mennesker. Men er det egentlig mulig å bevilge seg til et angivelig mer rettferdig samfunn? Hva skjer egentlig med innbyggerne i et samfunn som blir forespeilet stadig nye offentlige overføringer? Mister vi noe verdifullt på veien? Mister samfunnet noe av det vi setter aller mest pris på? Hva skjer med frivilligheten? Hva skjer med dugnadsånden? Hva skjer med hjelpsomheten? Er folk mer villige til å gi av sin tid? Bryr vi oss om hverandre? Får vi et mer harmonisk samfunn? Svaret på disse spørsmålene er dessverre et rungende nei. Så den altomfattende staten har åpenbart en bakside. Ja, den har noen svært alvorlige bivirkninger. I sosialismens likhetsverden finnes verken vinnere eller tapere. Sosialismen liker ikke forskjeller, og er derfor livredd for konkurranse. Sosialismen verdsetter ikke innsats og initiativ. Derfor avskyr sosialismen private løsninger. Sosialismen dyrker middelmådighet og avskyr krav og betingelser dersom de ikke enkelt kan innfris av alle. I praktisk politikk betyr dette en skolesektor som sliter med å formidle kunnskap til elevene, men som er svært rask med å gi elevene rettigheter. Det betyr en høyere utdanning hvor den faglige terskelen senkes, men hvor studietiden øker. Det betyr en helsesektor med liten effektivitet og pasientkøer. Det betyr en justissektor der kriminalitet resulterer i korte straffer og strafferabatter. Det betyr et næringsliv som sliter med å skaffe seg kompetent arbeidskraft. Det betyr en storstilt innvandring av mennesker som tiltrekkes av sjenerøse og betingelsesløse offentlige økonomiske ordninger. Er det noen som drar kjensel på disse utviklingstrekkene? For den rød-grønne regjeringen er jakten på likhet et overordnet mål, og Regjeringen har valgt å likestille begrepene likhet og rettferdighet. Jo likere, jo mer rettferdig - og helt likt, helt rettferdig. Soria Moria-erklæringen er derfor et dokument med en uttalt målsetting om å ta fra dem som har mye, og gi til dem som har mindre. Spørsmålet om Regjeringen oppfyller løftene fra Soria Moria-erklæringen er derfor mest interessant i et politisk perspektiv. Det mer grunnleggende og filosofiske spørsmålet er imidlertid om en eventuell oppfyllelse av løftene i erklæringen vil skaffe et mer rettferdig samfunn. For hva er egentlig rettferdighet? Jeg spør som filosofen Ayn Rand gjør i sin bok «De som beveger verden»: «Hvem er John Galt?»
-0	Jeg har den glede å fremme forslag fra stortingsrepresentantene Per Roar Bredvold, Torgeir Trældal og meg selv om en lovfestet, fullverdig nettolønnsordning for sjøfolk.
-1	Barnebidrag er etter barneloven ikke skattepliktig for mottakeren. Dette henger sammen med at bidragsyter ikke har fradragsrett for bidraget. Hvis en av foreldrene dør, mottar barnet barnepensjon etter folketrygdloven. Slik pensjon ytes inntil barnet fyller 18 år, og inntil en fyller 20 år dersom begge foreldrene er døde og barnet er under utdanning. Slik sett kan man si at staten overtar som bidragsyter ved en av foreldrenes bortgang, ved at barnebidraget avløses av en barnepensjon. Barnepensjonen er skattepliktig, men barnet får et særskilt inntektsfradrag hvis vedkommende i tillegg har arbeidsinntekt. I utgangspunktet er det ikke fradragsrett for private forsikringspremier. Men den bidragspliktige kan ha tegnet en individuell pensjonsavtale som har gitt fradragsrett etter skatteloven § 6–47 første ledd bokstav c, og hvor barnet er begunstiget. Det kan også være tale om en tjenestepensjon med etterlattedekning til barn. Når forsikringstilfellet inntreffer, får barnet en barnepensjon. Slik barnepensjon regnes imidlertid ikke som barnebidrag fra avdød forelder, men som skattepliktig kapitalinntekt. Det ligger således en lempning i regelverket ved at pensjonen ikke inngår i personinntekten og dermed bare beskattes som alminnelig inntekt, altså med 28 pst. Barn under 13 år lignes sammen med foreldrene for all formue og inntekt. Barn som er fra 13 til 16 år og som har egen arbeidsinntekt, skal lignes særskilt for arbeidsinntekten. Eventuell kapitalinntekt, som f.eks. barnepensjon, skal imidlertid lignes hos foreldrene. Når gjenlevende forelder beskattes for barnepensjon til barn under 17 år, skyldes dette altså at barns kapitalinntekter generelt lignes hos foreldrene, istedenfor selvstendig hos barnet. Denne sambeskatningen mellom barn og foreldre er begrunnet i hensynet til å ta vare på progresjonen i skattesystemet, ellers kunne familien oppnådd flere skattefrie grunnbeløp og lavere skattesatser ved at inntekter ble søkt fordelt på familiemedlemmene. Jeg ser ingen grunn til å endre disse reglene om beskatning av barnepensjoner.
-0	Takk, da kan jeg gå videre. Jeg takker for utfordringen og rosen fra SV. Jeg tror hovedproblemet i forhold til rus ikke er bruk, men misbruk. Det er vel slik at man kan gjøre mange ting, men det er misbruket som er farlig. Selv for justiskomiteen når den er ute og farter, eller møtes, er det slik at alkohol nytes uten at det fører til noen særlige negative reaksjoner av den grunn – så lenge alt skjer med måtehold. Det er misbruket som er farlig. Så jeg går ut fra at svaret er: Det er avhengig av hvordan den enkelte forholder seg til det man benytter seg av, uansett hva det måtte være.
-1	Jeg har truffet mange folk med liv som er kjipe. De jobber dobbel nattejobb og kan ikke begripe hvorfor kommunen sine leiligheter er blitt så dyre. De spinker og sliter, men har knapt råd til hyre. For når skattene går ned, så ryker kommunene med, og da skvises de som strever i sitt ansikts sved. Jeg er Heikki fra Sosialistisk Venstreparti. Jeg vil forandre verden, skape ting i folks regi. Folk som jeg, fra SV – ja, det stemmer at vi er på jakt på høyresiden, og da skremmer vi de. På Holmlia ble det drept en liten gutt. Nazister jagde og stakk han til livet hans tok slutt. I sorg samlet folk seg til en minnestund – et vakkert syn i grunn, men med hul bunn. For løftene ble gitt av både høy og høy om at barn på Holmlia fortjener å ha det gøy. Politikerne løftet hånden, lovet bot og bedring. Alle unge skulle få slippe den totale fornedring å få fritidsklubb lagt ned – skulle aldri mer skje. Nå skjer jo nettopp det i Høyre-styrte Oslo. For tilbud sør for Nordstrand kan bare si god natt når folk oppe i åsen skal slippe eiendomsskatt. Jeg er Heikki fra Sosialistisk Venstreparti. Jeg vil forandre verden, skape ting i folks regi. Folk som jeg, fra SV – ja, det stemmer at vi er på jakt på høyresiden, og da skremmer vi de. 250 000 mennesker går arbeidsløs. Og unge som går ledige, havner lett i en døs. De ser ingen framtid, går ledige i stedet, dropper ut av skolen. Hva skal de med det? Vi er ulike mennesker, men skal ha like muligheter, skal være det samme om det heter Ahmmed eller Peter. Men hvis du trenger oppfølging av barnevern og lærer, er du prisgitt det som skjer i de høyere sfærer, for det er vi her som bestemmer om det fins penger til han som trenger hjelp, trenger støtte for å komme seg i gang. Men når lærerne slutter fordi kommunene kutter, er det de som taper, en haug med skakkjørte gutter. Valget til høsten vil heldigvis vise om det er rik eller fattig vi i framtiden skal skvise, for folk må få bestemme, og da må de ikke glemme at pengene må strømme herfra til hvert sted. Mitt råd, president, er at folk må bli med, slik at forskjellene i Norge kan bli kuttet ned. Vi er lei av høyrestyre og flere rike, for det er fattige i Norge som betaler for slike. Jeg er Heikki fra Sosialistisk Venstreparti. Jeg vil forandre verden, skape ting i folks regi. Folk som jeg, fra SV – ja, det stemmer at vi er på jakt på høyresiden, og da skremmer vi de.
-1	Jeg skal ikke glede representanten Leirstein med å gå igjennom forslag for forslag fra dette utvalget, som altså har levert en rapport til SVs stortingsgruppe. Men jeg kan forsikre om at når det gjelder budsjettet for 2007, og som finansministeren legger fram, skal jeg stå inne for alle forslag, både på plussiden og på minussiden. Jeg vil bare nyansere dette litt. Det er ikke slik at et utvalg i SV har foreslått at arbeidstakeres rett til sykelønn skal reduseres. Det har foreslått at arbeidsgivernes forpliktelser skal skjerpes. Når det gjelder egenandeler, er det en utfordring hvordan hele egenandelssystemet fungerer pr. i dag – særlig for dem som har dårlig økonomi. Vi har noen erfaringer fra den siste ordningen, som vi arvet fra Bondevik-regjeringen, nemlig at man økte egenandelen på deler av fysioterapitjenestene med 50 kr pr. gang. Vi vet at det har betydd at ganske mange som ville hatt bruk for fysioterapitjenester, nå kvier seg for å bruke dem. Dette er ikke en utvikling som SV og Regjeringen ønsker seg. Det står også veldig klart i Soria Moria-erklæringen.
-0	Showet stod Arbeiderpartiet for gjennom utenriksministerens pressekonferanse i vandrehallen, helt uten at opposisjonen i Stortinget var orientert om Regjeringens beslutning. Jeg synes dette er en altfor alvorlig sak til at representanter fra Arbeiderpartiet skal forsøke å prate seg bort fra det som faktisk har skjedd. Fremskrittspartiet er opptatt av begge de momentene som representanten Nybakk tar opp, både en fortløpende vurdering av de anmodninger Norge får, og Norges totale innsats over tid. Selvsagt betyr begge deler noe, men det har altså vært vanlig at denne type beslutninger forankres i Stortinget, i første rekke gjennom konsultasjoner i Stortingets utvidede utenrikskomite, slik at man til enhver tid får anledning til å vurdere helheten i saken, og de vurderinger og betraktninger som ligger til grunn fra Regjeringens side.
-1	Å åpne opp for flere privatskoler slik regjeringen ønsker, er skreddersøm for segregering. Det ser vi fra erfaringene i Sverige, der forskjellen mellom elevene har økt, forskjellen mellom skolene har økt, og der fritt skolevalg og flere privatskoler har gitt økt segregering. Det bekrefter Anna Ekström, leder for Skolverket, det svenske utdanningsdirektoratet. Når statsministeren nå også sier at flere privatskoler ikke påvirker det allerede eksisterende skoletilbudet, er det tom retorikk. Kommunene mister jo penger når det blir etablert privatskoler, og de må betale uansett. Hvis regjeringen mener at de faktisk skal satse de store pengene og å satse mest på å gjøre fellesskolen bedre, må det i så fall bety at de har tenkt å endre finansieringsordningen for disse skolene, slik at man ved å åpne opp for flere privatskoler, sørger for at fellesskolen ikke mister penger og derved kanskje også mister mange av de elevene som absolutt burde gå der, fordi foreldrene velger seg vekk.
-0	Jeg vil takke statsministeren for redegjørelsen og si at Fremskrittspartiet selvsagt støtter Norges deltakelse i den internasjonale koalisjonen i Libya. Vi fikk en historisk FN-resolusjon hvor det ikke var noen som stemte imot. Vi fryktet en stund at Kina, og kanskje også Russland, ville legge ned veto. Men heldigvis så kom resolusjonen på plass, og vi fikk et flyforbudsvedtak. Det har vel rørt oss alle: tv-bilder av en despots herjinger med sitt folk. Det rørte oss langt inn i sjelen. Gaddafi, som hevder, og har hevdet, å være en av folket, slakter nå hensynsløst ned sine egne ved hjelp av afrikanske leiesoldater. Personlig vil jeg nok hevde at flyforbudet og FN-resolusjonen kom i tolvte time. Opprørerne ropte til det internasjonale samfunnet om hjelp, mens FNs sikkerhetsråd forhandlet. Men til tross for noe sendrektighet fra FN har koalisjonen greid å beskytte sivile i stor grad, og det er godt å se. I nyhetene i dag kan vi lese at 35 land er samlet, som statsministeren sa, i London for å finne en vei videre. Likevel sier president Obama i dag at han ikke vil fjerne Gaddafi. Han ser for seg at det kan bli et nytt Irak. Det kunne da vært interessant å høre hva statsministeren og regjeringen tenker om veien videre. NATO har nå overtatt ledelsen av håndhevingen av flyforbudet, noe som kanskje bekymrer en smule, fordi Den arabiske liga har vært særdeles vinglete. De har gått fra å støtte FN-resolusjonen til så å gå ut i mediene og si at det var ikke akkurat slik man hadde tenkt seg det, særlig når de i koalisjonen angriper bakkeinstallasjoner. Det er veldig viktig, tenker jeg, at dette ikke ender opp som en krig der Vesten er mot resten, eller der Den arabiske liga faktisk kan få det for seg at vi har helt andre intensjoner, og at agendaen er en annen enn det den er. Jeg vil også på vegne av Fremskrittspartiet takke soldatene for den innsatsen de gjør, og som på det korte varselet rykket ut, og som gjør en fremragende jobb. Jeg synes også informasjonen fra Forsvaret under disse toktene har vært veldig bra, også ut til folk. Det er utrolig viktig at vi også har støtte i det norske folk for dette, for det er jo ikke til å komme fra at Norge er i krig. Til slutt vil jeg også bare nevne, som også statsministeren var inne på, flyktningstrømmene fra Libya. Man flykter nå i første rekke til nabolandene, men i dag kunne vi også lese i nyhetene at de første båtflyktningene var kommet til Europa. Det betyr at vi også må ta høyde for dette og se, og ha i bakhodet, hvor problemene kommer i Europa. For dette kan også skape konflikter på litt sikt i Europa hvis det kommer store flyktningstrømmer inn til allerede tungt økonomisk pressede land i Europa.
-1	La meg starte med å takke interpellanten for å ta opp et veldig viktig tema, som dessverre bare blir mer og mer viktig. Det dreier seg om arbeidet med å motvirke gjeldsproblemene i private husholdninger. Som forbrukerstatsråd er jeg uroet over utviklinga på dette området, og jeg er opptatt av å begrense enkeltpersoners gjelds- og betalingsproblemer. Arbeidet med å motvirke gjeldsproblemene følger et tosporet system som består av økonomisk rådgivning i kommunene og gjeldsordning via namsmannen. Saksmengden etter gjeldsordningsloven har aldri vært større enn nå, og det er en økende pågang for å få økonomisk rådgivning i kommunene. Mange pådrar seg også betalingsanmerkninger som følge av ubetalte regninger. I en slik situasjon er det viktig at det fins en vei ut av problemene. For det første vil jeg nevne at det gjøres en stor innsats av de økonomiske rådgiverne i kommunene – mange får her hjelp til å komme fram til en frivillig ordning med kreditorene. Et annet viktig virkemiddel er gjeldsordningsloven, som mitt departement er ansvarlig for. Den store saksmengden etter loven er en indikasjon på at mange sliter, men viser også at loven virker. Omkring 50 000 hushold har til nå benyttet seg av de mulighetene til opprydding i økonomien som denne loven gir. Som et ytterligere supplement til det jeg nå har nevnt, ble det for tre år siden åpnet en hjelpetelefon gjennom Nav, 800GJELD, der de som har økonomiske problemer, kan få råd og veiledning over telefon. Også denne tjenesten er gratis. En nylig evaluering har vist at tilbudet fungerer veldig godt. Det er altså et stort apparat i sving for å hjelpe dem som kommer opp i økonomiske problemer. Interpellanten peker på at en gjeldsordning bare kan oppnås én gang i livet, og at det dermed blir stadig flere som faller utenfor loven fordi de allerede har hatt en slik ordning. Det er riktig at loven som hovedregel fungerer slik, sjøl om det også er anledning til å gjøre unntak. Jeg har likevel forståelse for at mange kan oppleve dette som vanskelig. Samtidig er det viktig at gjeldsordningsloven har legitimitet i befolkninga. Mange kan nok reagere negativt hvis det ikke er noen begrensninger for hvor mange ganger man kan få en gjeldsordning. På den andre siden er det, slik interpellanten påpekte, også viktig med en viss grad av fleksibilitet, som f.eks. tar hensyn til uforskyldte forhold. Interpellanten beskrev jo et eksempel på hva som kan skje i livet, som kan gjøre at folk kommer opp i en vanskelig situasjon. Jeg vil også nevne at de øvrige tilbudene, altså om økonomisk rådgivning osv., sjølsagt er åpne også for dem som har gjennomgått en gjeldsordning. Til interpellantens spørsmål om hvorvidt det nå er aktuelt å evaluere gjeldsordningsloven, er det slik, som også interpellanten pekte på, at det ble gjort en omfattende etterkontroll av loven i 2002. Dette resulterte i flere lovendringer, som bl.a. forenklet saksgangen og gjorde det lettere å få til ordninger med offentlige kreditorer. Vi er nå i gang med en ny vurdering av enkelte sider av denne loven. Vi har bl.a. foreslått lovendringer som tar sikte på å gjøre det lettere for særlig ressurssvake grupper å komme inn under loven og gjennomføre en gjeldsordning. Jeg vil nå vurdere disse forslagene i lys av høringa vi nettopp har gjennomført, men jeg er også åpen for andre forslag. Interpellanten påpekte noen grupper som kunne være aktuelle å se nærmere på. Det kan vi i så fall diskutere seinere. Jeg vil også nevne at vi ser på mulighetene for å etablere et gjeldsregister for privatpersoner, slik at kredittvurderinga kan bli mer presis. Formålet med et slikt register er nettopp å hindre at den enkelte pådrar seg for mye gjeld. Det er utrolig viktig at vi kan få forebyggende systemer. Det er viktig å unngå at gjeldsproblemer oppstår. Gjeldsproblemer er svært alvorlig for den det gjelder, og regjeringa arbeider med flere tiltak med sikte på å forebygge problemene. I tillegg til gjeldsregister ser vi også nærmere på mulighetene til å etablere forebyggende tiltak, særlig rettet mot unge voksne. De seinere åra har vi sett en sterk vekst i betalingsmisligholdet nettopp i denne gruppa. I 2011 gjennomførte departementet et kartleggingsprosjekt i samarbeid med Forbrukerombudet, Forbrukerrådet og SIFO for å se nærmere på årsakene til betalingsproblemer blant unge. Kartlegginga viste bl.a. at de unge blir møtt av overveldende mengder kommersielt budskap, og at det er raskt og enkelt å få kreditt. Mange unge tror «det ordner seg» uansett, og de har lært for lite om personlig økonomi på skolen. Det er viktig at unge mennesker ikke kommer inn i en spiral som til slutt ender med alvorlige gjeldsproblemer. Forebyggende tiltak er derfor utrolig viktig. Departementet vil jobbe for å styrke undervisninga i personlig økonomi og har bedt Høgskolen i Sør-Trøndelag om å vurdere behovet for nytt læremateriell. I tillegg vil vi fortsette samarbeidet med forbrukerinstitusjonene. Jeg vil også se på andre tiltak for å forebygge økt gjeldsbelastning blant grupper i samfunnet, og dette skal jeg komme tilbake til seinere. Vi er inne i omskiftelige tider og de økonomiske framtidsutsiktene er usikre, også for Norge. Slik jeg ser det, har vi nå gode virkemidler og et godt hjelpeapparat til rådighet på dette området, men vi kan bli bedre. Jeg kan forsikre om at jeg vil følge situasjonen nøye, som det heter på politikerspråket, slik at de som opplever økonomiske vanskeligheter, skal få den hjelpen de trenger også i framtida. Da må vi jobbe langs flere spor. Vi må forebygge, vi må hjelpe dem som trenger hjelp, og så må vi se at vi har tilstrekkelig fleksibilitet i systemene, slik interpellanten etterlyste, slik at vi kan hjelpe folk og unngår at enkeltmennesker havner i en vedvarende håpløs situasjon som gjør at man blir sittende fast i en fattigdomsfelle, eller i verste fall ender på uføretrygd.
-0	Ja, det er faktisk slik at vårt forslag vil utsette jernbanen noen tid. Det er heller ikke slik at man ikke har utredninger på området. Det har man. Men Høyres forslag vil utsette hele saken, også E6. Når representanten Schou er oppe og sier at dette er nye opplysninger, er det faktisk slik at komiteen har vært fullstendig klar over – det står også i merknads form – at det ville være rimeligere å kunne bygge ut den østlige traseen med henvisning til Deutsche Bahns forslag. Dette er ikke noe som er kommet opp i debatten i dag. Det er noe komiteen har visst om da det var til behandling.
-0	For det første synes jeg det er viktig å ha med seg at Fremskrittspartiet faktisk tar føreratferd på alvor. Vi har nemlig forslag som ligger til behandling i dag, som går på dette med føreropplæringen – hvordan den er og om den kan bli bedre. Dessverre er ikke regjeringen villig til å være med på dette forslaget, som faktisk ville betydd masse i forhold til dette med føreropplæring. I tillegg vet vi at det har kommet rapporter som klart og tydelig, både i Norge og i Sverige, dokumenterer at veien er en vesentlig grunn til at ulykkene faktisk skjer. Når det gjelder dette med høyere fart, er det sånn at både Sverige og Danmark har satt opp fartsgrensene sine. Jeg tror ikke politikerne og veimyndighetene i Sverige og Danmark gjør det fordi de ikke er glad i innbyggerne sine, jeg tror faktisk de gjør det fordi det er fullt ut forsvarlig og mulig å gjøre. I Norge har altså Trygg Trafikk i Østfold sagt at de ønsker å ha 120 km/t på E6, og Statens vegvesen har foreslått 110 km/t på motorveinettet i Norge, som regjeringen har sagt nei til. Jeg tror det er helt andre ting som ligger bak. Det er politikk som ligger bak, og ikke mulighetene til å kunne gjøre noe.
-1	Hvor mange hester vi rir, skal forbli hemmelig. Men som jeg sa i mitt hovedinnlegg, handler dette om en nøktern vurdering. For oss er det bedre å utvide ordninga, mot at vi får knyttet vilkår til alle skip som er omfattet av nettolønnsordninga, enn å la den potten i forhold til nettolønn for fergerederier som ligger der i dag, fortsette som i dag. Jeg har oppfattet signaler fra mange hold som sier at hadde vi kunnet prioritere på nytt i dag, er det ikke sikkert at vi ville ha prioritert fergerederiene øverst. Da er det bedre for oss at vi utvider ordninga sånn at vi får den målrettet, at ordninga utvides til å gjelde dem som trenger den mer enn de som har den i dag, og at man får knyttet vilkår til den. Jeg føler at hvis det forslaget som ligger på bordet, blir vedtatt i dag, har vi tatt et godt næringspolitisk grep. Da vrir vi en ordning som er fullstendig retningsløs over til god næringspolitikk, over til teknologisk utvikling og over til satsing på kunnskap og kompetanse – det som alle egentlig vil ha. Det gjør vi ikke med mindre vi stiller disse vilkårene. Hvor mange hester vi rir, får bli ubesvart, men jeg føler i alle fall at det grepet vi tar, er veldig riktig.
-1	Først tar jeg gjerne ansvar for regnskogsmilliardene, for klimameldingen og alle de gode tiltakene vi la fram der, for mangedoblingen av investeringen i jernbanen osv. Det jeg ikke er beredt til å ta ansvar for, er den tidligere manglende handlekraften fra store partier, som jeg ikke er et medlem av. Så jeg må henvise til forrige svar. Når det gjelder Statoil, er det ikke sånn at SPU er investert i Statoil, men noe av poenget her er at hvis en tjener store penger på produksjon av olje og gass, er det en dårlig idé å investere de pengene en tjener, i ny produksjon av olje og gass. Da dobles risikoen og gjør en mer sårbar i verdensmarkedet. Derfor er det sånn at det er mer mening i å trekke seg ut av olje og gass hvis en er en olje- og gassproduserende nasjon.
-0	Med fare for hvordan man sier ting – statsråden sa noe slikt som at alle barn, uavhengig av hvilket fylke man bor i, skal få en trygg og god skoleskyss – omtrent noe slikt. Jeg er enig med statsråden og veldig glad for det. Statsråden sa også at saken har vært ute på høring. Da blir mitt spørsmål i forhold til Fremskrittspartiets forslag: Er det andre ting enn økonomien som gjør at man ikke kan innføre dette senest 1. januar 2013?
-1	Etter min mening overdriver representanten Sponheim betydningen av dette forslaget i forhold til hvordan strukturen er i norsk næringsliv. Det er fordi vi har åpnet for betydelig næringsvennlige måter å tilpasse seg på, særlig for de små og de mellomstore bedriftene. Det dreier seg om at hver arveavgiftsmottaker kan motta 10 mill. kr med 40 pst. rabatt. Det vil altså bety at hvis man har flere barn, og det er flere barn som arver, er det et gode som kommer alle arvtakerne til gode. Så har vi utvidet denne grensen fra sju til tolv år. Den er veldig lite benyttet pr. i dag, fordi den kom som en tilpasning tidligere. Vi tror nok at flere kan tenkes å benytte seg av den. Vi har selvfølgelig regnet på mange eksempler. Vi kommer sikkert tilbake til dette når Stortinget ordinært skal behandle forslaget for 2009, og jeg regner med at man gjennom den behandlingen vil få fram grunnlag som vil berolige veldig mange av dem som nå er engstelige for hvordan de skal kunne gjennomføre et generasjonsskifte i sin bedrift.
-0	Fremskrittspartiet er imot enhver form for diskriminering basert på rase, religion og kjønn. La det være helt klart. Så har vel ikke vi vært det partiet som har støttet så veldig mange av disse lovene, men vi mener at det er en lovhjemmel som sier helt klart at hvis man blir diskriminert, er det lovregler mot det. Når det gjelder den loven som regjeringen nå legger opp til, mener Fremskrittspartiet at det er unødvendig med flere lover. Det sier i grunnen regjeringen selv også i sin innstilling. Ikke minst sier også Diskrimineringslovutvalget det. Regjeringen låser definisjonen av diskrimineringsgrunnlaget ved ikke å bruke samlekategorien «liknende vesentlige forhold ved en person» som diskrimineringsgrunnlag, og tar sånn sett ikke inn over seg dynamikken med hensyn til hvordan diskriminering kan oppstå. Også det støtter Fremskrittspartiet. Det blir også støttet av Diskrimineringslovutvalget. Fremskrittspartiet mener også det er uheldig å trekke fram kvinner spesifikt i det lovarbeidet som ligger der, da diskrimineringsgrunnlaget her skal være kjønn. Særbehandling, eller positiv diskriminering, kvotering, mener Fremskrittspartiet også er diskriminering. Derfor mener vi at det stigmatiserer, og at det er diskriminering i seg selv. Regjeringen påpeker selv i proposisjonen at forslaget viderefører gjeldende regler. Det bør derfor være et mål å samordne og forenkle lovverket framfor å lage egne og flere lover. Så vil Fremskrittspartiet – som sikkert også Kristelig Folkeparti vil – komme inn på et eget forslag med tanke på at vi ser at trosfriheten ikke tas med i lovteksten, selv om det er åpenbart at denne skal ivaretas. Det som har vært viktig for Fremskrittspartiet i denne saken – det har vært mange gode merknader som vi støtter – er at vi har et diskrimineringsvern. Men Fremskrittspartiet kommer ikke til å støtte lovforslaget på grunn av at vi mener det er unødvendig å ha en ny lov. Vi synes det heller burde vært lagt fram én lov – at man samlet alt i én lov, istedenfor å ha så mange lover.
-1	Vi la i går fram tala, anslaget vårt, for korleis det vil gå med Regjeringa si målsetjing om å nå full barnehagedekning i 2007. Tala viser at vi har kome veldig langt, nesten 250 000 barn vil ha plass i barnehage ved utgangen av 2007, ifølgje det anslaget. Men vi har berre nådd nesten i mål, for nesten 4 000 barn vil stå utan plass. Eg vil ikkje seie meg fornøgd før «nesten» har vorte til at vi er heilt i mål. Så viser anslaget at det er fem ganske store kommunar, alle styrte av Høgre, som har ei særleg utfordring, fordi nesten fire av fem barn som står på venteliste, bur i dei kommunane. Det er riktig at dei store byane har hatt særlege utfordringar når det gjeld barnehageutbygginga. Men nokre store byar har møtt den utfordringa gjennom ei systematisk satsing over tid, gjennom ein klar politisk vilje – ved å setje av areal til tomter, setje seg klare mål, og ein har nådd dei måla. Trondheim, Tromsø, Kristiansand og sist Stavanger, som eg har lyst til å gi ros her, har nådd dei måla. Derimot er det andre byar som ikkje har nådd måla. Eg har gått igjennom det arbeidet dei har gjort, og vil seie at alle har gjort mykje bra for å nå full barnehagedekning dei siste åra, men eg kan òg sjå at alle kunne gjort ting betre for å nå full barnehagedekning. Derfor har eg òg sendt eit brev til representanten Erna Solberg der eg ber om eit samarbeid med Høgre om å nå full barnehagedekning. Min forgjengar tok initiativ til eit møte med dei raud-grøne partisekretærane før sommaren, for å gå gjennom korleis vi kan presse på overfor dei raud-grøne kommunane som framleis ikkje har full barnehagedekning. No synest eg at Høgre òg bør engasjere seg i korleis dei høgrestyrte kommunane skal kome heilt i mål. Dette dreier seg om veldig viktige spørsmål for foreldre og barn i heile Noreg. Om vi står på alle saman, kan vi kome i mål.
-0	Denne regjeringen har klokkertro på at kommunene skal kunne løse alle oppgavene i eldreomsorgen bare ved å få overført flere midler. Det kommer ikke til å fungere. Fram til nå har det vist seg gjennom alle de årene kommunen har hatt ansvaret, at det har vært store forskjeller. Det har vært varierende regjeringer, men det viser seg likevel at de lokale prioriteringene betyr veldig mye. Det er også en skjevfordeling av midler til kommunene, noe veldig mange kommuner påpeker. Og med det store og kompliserte systemet vi har i dag for finansiering, vil det være umulig å gi alle kommunene akkurat det riktige. Det vil være skjevt stadig vekk. Vi har også en del feriekommuner som er pålagt å tilby tjenester til feriegjester, og det blir flere og flere eldre som bor på feriestedene i store deler av året. Kommunen får ikke overført midler for å ivareta dette. Disse menneskene har krav på korttidsplasser, sykehjemsplasser og hjemmetjenester fra vertskommunen. Jeg kan nevne Hvaler kommune, som vanligvis har ca. 4 000 innbyggere, men som i sommerhalvåret har opptil 35 000 innbyggere. Denne kommunen får ikke fem øre for de tjenestene den må yte til eldre fra andre kommuner. Det finansieringssystemet vi har i dag, fungerer ikke. Så enkelt er det. Eiendomsskatten blir også innført i en del kommuner. Det som brukes som argument da, er at de eldre skal få bedre tilbud. De eldre blir skjøvet foran i kampen. Dette er uverdig. Vi er alle enige om, tror jeg, at de eldre skal ha et tilbud når de trenger det. De bør ha krav på en sykehjemsplass uansett hvilken kommune de bor i. Og når min mor, som bor i Oslo, trenger en sykehjemsplass, når den dagen kommer og hvis jeg da bor i Fredrikstad, ønsker jeg at hun skal få en sykehjemsplass der, hvis hun ønsker det selv. I dag bor familiene ganske spredt, og det er viktig at man har fleksibilitet slik at de som ønsker det får en mulighet til å være i nærheten av familien, og ikke nødvendigvis i nærheten av der man hadde sin forrige bolig. Jeg skulle ønske at Regjeringen kunne være litt åpen for å se på nye løsninger, og ikke blande inn det med lokaldemokrati. Det er ikke en lokaldemokratisk rett å si nei til gamle pleietrengende mennesker. Dette er en ny tjeneste som er innført de siste ti årene. Det er ikke noe kommunene har hatt ansvaret for i alle tider. Statlig finansiering vil ikke svekke lokaldemokratiet, dette handler om at Fremskrittspartiet ønsker å gi de eldre rettigheter, og ønsker å gi de eldre like rettigheter i hele landet. Så et siste ønske om at man nå slutter å harselere med det forslaget Fremskrittspartiet har kommet med, for det er et ærlig forslag, og det er ment å gjøre det bedre for dem som skal ha tilbudet. Jeg tror ikke en eneste kommunepolitiker kommer til å savne det å gjøre kutt i omsorgssektoren, noe de må gjøre i hvert eneste budsjett. Og det er ingen gavepakke fra Regjeringen det som kommer nå. De 10 000 stillingene var fra 2004. Man er bare kort på vei – og har langt igjen. I Sverige har de 12 000 flere sykehjemsplasser sammenlignet med Norge i forhold til innbyggertallet.
-1	Jeg vil takke utenriksministeren og Regjeringa for å ha lagt fram en melding som har ført til en debatt på et svært viktig felt. Forhåpentligvis vil denne offentlige debatten fortsette, for det trengs, særlig i kjølvannet av finanskrisa. Oppgjøret med markedsfundamentalismen og rovdyrkapitalismen her heime vil vise at det er behov for enda mer offensive tiltak, og at gode tiltak videreutvikles. For det er sant som Regjeringa sier, at bedriftene påvirker samfunnsutviklinga der de opererer. Denne meldinga er derfor, som også saksordføreren understreket, en svært god start på et offensivt arbeid. Videre vil jeg takke saksordføreren, Anette Trettebergstuen, for det arbeidet hun har gjort, og for et veldig klart og bra innlegg her i salen. Sammen med komiteen har hun bidratt til å videreutvikle meldinga, bl.a. ved å reise spørsmålet om behovet for å utrede en ombudsordning, slik mange i sivilsamfunnet har tatt til orde for. Og ikke minst bør Stortinget takke et våkent og utålmodig sivilsamfunn, som gjennom flere år har etterlyst tiltak og fungert som vaktbikkje. Det var f.eks. Forum for utvikling og miljø som fikk fram at Aker Kværner tjente penger på å bidra til menneskerettighetsbrudd på Guantanamo. De rapporterte dette til UDs etiske råd, som tok det alvorlig og pekte på behovet for bedre retningslinjer for næringslivets internasjonale investeringer. Dette har også vært tema for flere av Erling Borgens dokumentarer, bl.a. i «Et lite stykke Norge». Det viser også hvor viktig det er at media er på banen i denne sammenhengen. Mange norske bedrifter er investorer som fører til mer anstendighet og mindre fattigdom, men en kan ikke se bort fra at det finnes bedrifter som tjener penger på å bidra til brudd på menneskerettigheter, og på at fattige arbeidere uten lovbeskyttelse ofrer liv og helse for at bedriften skal kunne ta ut kortsiktig profitt eller tjene penger på naturødeleggelser. Kanskje sitter vertslandet eller lokalsamfunnet igjen med de sosiale og miljømessige kostnadene. Vi har, som saksordføreren sa, en del grelle eksempler på at det skjer. Det er derfor denne meldinga er nødvendig, og det er derfor den må følges videre opp med offensive tiltak i det videre arbeidet. Et sterkt sivilsamfunn inkludert en sterk fagbevegelse med kunnskap og vilje til å reise debattene er en forutsetning for videreutvikling. Det gjelder her i Norge, og det gjelder ikke minst i utviklingsland. Derfor er det viktig å bruke utviklingsmidler for å styrke sivilsamfunnet og å støtte tøffe og modige organisasjoner og fagbevegelse i land der dette er kontroversielt. Og så er det viktig at vi følger opp ILOs arbeid og ILOs kjernekonvensjoner. Jeg vil da gi ros til Utenriksdepartementet og til utenriksministeren, som arrangerte seminaret om et anstendig arbeidsliv før jul. Jeg er sikker på at det gjøres mye godt arbeid i mange bedrifter. Jeg har lyst til å nevne spesielt én bedrift, Storebrand, som gjennom mange år har vært offensiv og samfunnsbevisst og dermed et eksempel som andre bedrifter kan strekke seg etter. Og så vil jeg vise til at NHO i flere år har vært tydelig på at det trengs etiske retningslinjer for dette arbeidet. Et sterkere næringsliv og mer handel er en forutsetning for at land skal kunne komme seg ut av fattigdommen og få til en utvikling som tjener befolkninga i landet. Og så er det som saksordføreren sa: Dette er tonen i denne meldinga. Men det er ikke en tilstrekkelig forutsetning. Investerings- og handelsregimer må ikke ta fra fattige land det politiske handlingsrommet som Norge hadde da vi tok steget fra å være et fattig land til å bli et av verdens rikeste land. Dette innebærer retten til å beskytte eget næringsliv og råderett over egne ressurser. Derfor er det bra at Norge bidrar med utviklingsmidler for å reforhandle kontrakter med multinasjonale selskap, som f.eks. driver med kopperutvinning i Zambia, og at Norge deltar i EIT, som jobber for større åpenhet rundt utvinningsindustrien. Derfor er vi i SV glad for at det nå tas en ny runde når det gjelder handelsavtalen med Colombia, et land med grove brudd på faglige rettigheter. Bedrifters samfunnsansvar handler om både frivillige tiltak og løsninger som gir næringslivet fleksibilitet og oppmuntrer til kreativitet og utnyttelse av egne ressurser, bidrar til kompetanseheving, positiv konkurranse og legger grunnen for en god dialog mellom næringsliv, myndigheter og sivilsamfunn. Men på sikt handler det også om bindende lover og regler som er nødvendig for å sikre at arbeidet tas på alvor i alle bedrifter, at det er samfunnshensyn som legger premissene i arbeidet med samfunnsansvar, og at brudd på retningslinjer må få noen konsekvenser. Regjeringa arbeider for et internasjonalt bindende regelverk for samfunnsansvar, og det er veldig bra. Samtidig mener vi i SV at vi også nasjonalt må ta et større ansvar. Regjeringa skal legge fram et forslag om opplysningsplikt når det gjelder etiske retningslinjer og samfunnsansvar. Det er bra. Da er vi opptatt av at det betyr en faktisk rapportering av bedriftenes holdning og konkrete arbeid, og at fagbevegelsen og ansatte inkluderes i dette arbeidet. Jeg synes saksordføreren orienterte om akkurat dette på en veldig bra måte. Jeg støtter det hun sa. At OECDs kontaktpunkt får en ny modell og blir styrket, er også bra. Videre: At meldinga er tydelig på at bedrifter med statlig eierskap skal være ledende når det gjelder å ta samfunnsansvar, hvilket innebærer aktiv eierskapsutøvelse, er også bra. Det vil ha noen konsekvenser for Norge som våpenprodusent og -eksportør, som Kirkens Nødhjelp peker på i sitt høringssvar til komiteen. Vi er også fornøyd med at offentlig sektor skal gå foran ved å etterspørre varer som er tilvirket etter høge og miljømessige standarder. Norges arbeid for å bekjempe skatteparadiser og ulovlige kapitalstrømmer er noe å være stolt over – det var jo også et tema i utenriksministerens redegjørelse i dag. Og, som han sa da, er det andre land som har sluttet seg til dette, bl.a. G20-landene. Det er viktig at det fører til handling og ikke bare blir ord. Å betale skatt er kanskje det fremste uttrykket for at bedrifter tar samfunnsansvar. Det er denne skatten som kan betale for skoler, helsevesen og styrke statens rolle i mange utviklingsland. Inntekten til staten og åpenheten rundt det er en forutsetning for utvikling. Dette blir jo et tema når vi skal behandle utviklingsmeldinga også. Komiteen har bedt Regjeringa om å vurdere en ombudsordning. Mange organisasjoner har bedt om det, og Utviklingsutvalget har konkludert med at det bør innføres en ombudsordning. I SVs arbeidsprogram for de neste fire årene går vi inn for en ombudsordning. Et ombud bør ha en overvåkingsfunksjon og bidra til informasjon og rådgiving. Overvåkingsfunksjonen bør innebære å vurdere påstander om medvirkning til menneskerettighetsbrudd, alvorlige miljøødeleggelser eller andre brudd på etiske retningslinjer, men også å bidra til renvasking dersom det viser seg at anklagene er uberettiget. Ombudet bør ha en rett til en intern selskapsinformasjon, en innsynshjemmel, lik andre offentlige ombud. Og sist, men ikke minst, bør det være en rådgivningstjeneste for selskaper som er i, eller ønsker å etablere seg i, utlandet. Det vil være nyttig for små og mellomstore bedrifter. Jeg vil helt og fullt slutte meg til saksordføreren når hun sier at denne meldinga er et første og viktig skritt for å tydeliggjøre næringslivets samfunnsansvar internasjonalt.
-0	Trygdemisbruk i inn- eller utland er en stygg form for kriminalitet, det er vi alle enige om. Vi er også enige om at man må bruke ressurser på å komme dette til livs. Men dette har et motstykke, og det gjelder alle dem hjemme i Norge blant våre egne hjelptrengende som åpenbart ikke får det de har krav på for omsorg for familiemedlemmer, barn og unge. Jeg henviser til en reportasje nylig på TV 2, hvor man avspiser en mor med et multihandikappet barn med 5 000 kr i måneden til å leve for. Da nærmer dette seg offentlig kriminalitet. Mitt spørsmål til sosialministeren blir: Vil man nå også bruke ressurser på å følge opp våre egne her hjemme og sørge for at disse menneskene får dekket sine utgifter og ikke får økonomiske problemer i tillegg til den psykiske belastningen det er å ha denne type barn?
-0	Jeg vil takke for en god og konstruktiv debatt. Det reises noen problemstillinger, og det med rette. Men når det på en måte blir bagatellisert av Arbeiderpartiets Rigmor Aasrud og sagt at bare 14 pst. av alle disse tiltakene som settes i gang, er omsorgstiltak, snakker vi altså om et økt antall på 1 100 barn eller 1 100 familier. For Fremskrittspartiet og meg er det ufattelig mange, og det er mulig at man med et slikt forslag, med en tilføyning i loven, kunne forhindret noen av disse. Det blir også reist spørsmål om hvordan man skal lykkes med å gå inn i et hjem hvor man nekter samtykke, jf. privatlivets fred. Her snakker vi om en gyllen middelvei. Det er jo det som skjer i dag hvis man nekter, bl.a. ubevisst, ved at man ikke vet konsekvensen. Det er ofte det som skjer. Man har denne muligheten, man har trappetrinn og en middelvei, og man har faktisk verktøy i verktøykassa til beste for barnet og til beste for foreldrene. Det er jo det som er intensjonen. Her handler det ikke om at man ønsker å legge til rette for at barnevernet bare skal komme inn. Og når skal de komme inn? Jo, etter samme vurderinger som i dag: når man har hatt tiltak utenfor hjemmet. Det er ikke slik med dette forslaget at barnevernet bare skal gå inn i et hjem uten videre. Det er etter de samme vurderinger, bl.a. etter bekymringsmeldinger. Det kan da umulig være noe annet. Jeg tror at det er i alles interesse å få ned antallet mulige, unødvendige omsorgsovertakelser. Det er det beste. Jeg prioriterer barns rett til å kunne vokse opp med sine foreldre og foreldres mulighet til å kunne oppdra sine egne barn og være gode omsorgspersoner. Det må være utgangspunktet for alle. Så er det ikke noen tvil om at man skal bruke god tid, men man kan vise handlekraft for det. Jeg og Fremskrittspartiet vil ikke sitte stille i båten og se på at dette antallet stiger så enormt, av hensyn til barns rett og mulighet til å være hos sine foreldre og foreldrenes mulighet til å oppdra sine barn. Jeg vil faktisk gi en liten honnør til SVs Karin Andersen, som sa noe så fint som at barnevernet «skal komme for seint så tidlig som mulig». Det er det det handler om. Det handler ikke om å gi barnevernet større makt for å utøve makt, men om å gi en mulighet, et «trappetrinn», for å gi best mulig hjelp til rett tid.
-0	Det er veldig hyggelig å høre at justisministeren er så positiv til dette forslaget og vil ta det med til vurdering og se nærmere på det. Selvfølgelig går vi med på også å oversende forslaget. Det gjelder også det forslaget som vi står sammen med Høyre om. Det kan oversendes. Det er veldig bra, veldig positivt – ikke minst tatt i betraktning at dette kanskje er et område som flere departement egentlig er involvert i – at man er flink til å se litt utover, ikke bare eget departement, fordi dette berører mange andre områder. Sånn sett, ved å løfte i flokk, vil man kunne få et godt resultat.
-0	"Det er flere ting i innlegget til Stolt-Nielsen som jeg syns strider litt mot det som er logisk. Først og fremst kritiserer hun Fremskrittspartiet veldig sterkt i forhold til det at vi ønsker å innføre en fri rett til å dra inn egenandeler eller symbolske summer for utlån. Dette gjelder bibliotek. Men så angriper hun også Fremskrittspartiet for det prinsippet når det gjelder museum. Så mitt første spørsmål er: Er det slik at Høyre nå på noen slags måte ønsker å innføre gratisprinsippet på museum, slik at museene heller ikke skal få lov til å ta egenbetaling fra de besøkende? Slik forstod i hvert fall jeg det, ut fra den kritikken mot Fremskrittspartiet som Stolt-Nielsen la opp til i sitt innlegg. Stolt-Nielsen sier også noe om investeringsdelen, og er noe kritisk til den. Forstod jeg det riktig, var Høyre litt kritisk til de beløpene som lå der og som de støtter; de mente at de var for små, og at Høyre sannsynligvis i framtiden ville sørge for større bevilgninger på alle disse områdene – altså gå utover de 414 mill. kr og de 3,8 milliarder kr som er nevnt i meldingen. Høyre har jo – som Arbeiderpartiet sier – på en måte uthulet gratisprinsippet gjennom å inngå i en flertallsmerknad sammen med bl.a. Fremskrittspartiet. Men så ønsker de altså i neste runde å innføre gratis bruk av internett-tjenester, f.eks. chatting og e-mail. Jeg har ennå ikke forstått hva som er den logiske forklaringen på og intensjonen med at Høyre på en måte skal legge opp til at barn og ungdom og hvem som helst skal sitte på bibliotekene og chatte med hele verden – eller for den del sende e-mail. Det eneste argumentet jeg fikk med meg her, var at dette var et tilbud til dem som ikke hadde PC hjemme. Er det slik nå at man må dokumentere hvorvidt man har PC hjemme eller ikke, for å få lov til å bruke disse tjenestene?"
-1	Eg er langt på veg einig i det representanten Blegen seier, men eg har berre lyst til å kommentere ein ting: Eg meiner at næringa sjølv har teke eit stort ansvar for å rydde i eigne rekkjer, nettopp, som representanten viser til, gjennom det samarbeidet som ein har hatt med myndigheitene no overalt, og spesielt innan byggjenæringa, som har fått veldig orden på spesielt det med svart økonomi. Tilsvarande har ein i reinhaldsbransjen spesielt hatt ei opprydding, der ein opererer med ei tilsvarande ordning for bedriftene som heiter «Ren Utvikling». Eg meiner vi har gjort veldig mykje i høve til det regelverket vi har. Det gjeld innkj��psregelverket, ILO-konvensjonen er teken opp, og det gjeld det arbeidet eg no har gjort i forhold til statsrådskollegaene mine med å innskjerpe dette forholdet. Men vi skal òg vere klåre over at det kan finnast heilt ordentlege, skikkelege selskap både i byggjenæringa og for så vidt i reinhaldsbransjen som ikkje er med i dei organisasjonane som representanten peiker på. Vi skal passe på at dei ikkje vert ekskluderte fordi vi oppfordrar til spesiell bruk av nokon som har valt seg ei organisasjonstilknyting.
-0	Jeg vil også starte med å ønske statsråden godt nytt år. Spørsmålet er som følger: «NVE anslår byggekostnad for CO2-renseanlegg på Kårstø til over 5 mrd. kr. Kostnaden pr. tonn CO2 blir minst 700 kr. Dette er skyhøyt over tilsvarende kvotekjøp eller klimainvesteringer i andre land. Med utgangspunkt i 1990 har norsk industri allerede foretatt utslippsreduksjoner tilsvarende ca. 50 pst. av behovet for å møte norske Kyoto-forpliktelser. Hva hindrer Norge fra å møte resten av Kyoto-forpliktelsene gjennom kvotehandel og investeringer i utlandet, dersom dette gir bedre kost/nytte enn nasjonale tiltak?»
-0	Jeg ønsker å stille miljøvernministeren følgende spørsmål: ««I dag er dieseldrevne biler minst like miljøvennlige som el-biler», sa den danske forskeren Kaj Jørgensen på en miljøkonferanse i Oslo 29. november 1999. Deler statsråden disse påstander, og i så tilfelle hvilke konsekvenser i positiv retning vil dette få for dem som bruker denne type motor?»
-0	Jeg takker for svaret. Jeg kjenner til at det var en endring i 2003. Men det lå ingenting i den saken som tilsa at ordningen skulle strammes inn sånn at mange av dem som trenger en kassebil, ikke får det. Jeg skal ikke gå inn i saksbehandling, men vil komme med et par eksempler: Blant annet er det et foreldrepar som har et barn på 30 kg som de må bære ut og inn av en bil – noe som gjør at moren antageligvis vil få dårlig helse – og dette gjør det nesten umulig for dem å frakte denne gutten. De får ikke bil på grunn av at han har en viss gangfunksjon. Så har vi et annet eksempel med en som har en veldig, veldig dårlig gangfunksjon og som absolutt har behov for å ha med seg elektrisk rullestol. Han vil ha store problemer i forhold til tilhenger, og han må ha mulighet til å bevege seg når han har parkert bilen. Det er store problemer med ordningen med henger. Ser ikke statsråden hvor problematisk det er, både i forhold til parkering og i forhold til at en bruker skal ha en stol opp og ned på henger – alt det praktiske ved dette? Og ser ikke statsråden at det er problemer som bør løses på en annen måte enn i dag?
-1	SV meiner at petroleumsaktiviteten skal vere med og leggje grunnlag for regional utvikling. Det har då også eit breitt fleirtal her på Stortinget meint tidlegare. I mitt parti og i mitt heimfylke vart vi difor urolege då vi las i meldinga som vi behandlar i dag, det vi oppfattar som nye signal frå Regjeringas side kva gjeld driftsorganisasjonar, nemleg at operatørane skal ha fridom til å organisere verksemda på ein meir effektiv måte enn i dag. Vi kan vanskeleg sjå at det er noko anna enn at Regjeringa ynskjer å slakke på konsesjonsvilkåra som Stortinget har sett. Her har Regjeringa gått selskapa sine ærend. Dei store oljeselskapa har lenge klaga over kor lite effektivt det er å måtte halde seg til dei små basane langs kysten, og har ytra eit ynske om såkalla normaliserte konsesjonsvilkår for alle felt. Ei slik normalisering har allereie funne stad i mitt fylke i form av tap av årsverk og tap av funksjonar. Det er svært ille for eit fylke som Sogn og Fjordane, som har rundt 30 pst. av oljeproduksjonen utanfor kysten, men som har berre 1 pst. av den landbaserte sysselsetjinga. Det er altså ikkje slik som enkelte prøver å framstille det i dag, at vi på død og liv skal halde oppe baseaktivitet utan at det finst oljeaktivitet utanfor. Her er det ein samanheng. Det er framleis stor oljeaktivitet utanfor kysten, mens ein altså begynner med ei nedbygging av dei minste basane. Det er litt spesielt at den fleksibiliteten som Regjeringa legg opp til og ynskjer, nettopp skal gjelde dei små basane fyrst. Eg er difor glad for at fleirtalet avviser Regjeringa sitt forslag om større fleksibilitet i konsesjonsvilkåra. Dei konsesjonsvilkåra som er fastsette for dei enkelte felt, skal respekterast. Det slår fleirtalet i dag fast. Det må Regjeringa halde seg til, og det må oljeselskapa halde seg til. Så kort til Snøhvit. Eg var med og behandla spørsmålet om skattelette på 2 milliardar kr til prosjektet for eit par år sidan - det som skulle til for å få prosjektet i gang. SV røysta imot, og vi åtvara den gongen mot å gjere ulønsame prosjekt lønsame ved slike skattegrep. Når statsråden og fleire representantar i dag framleis omtaler prosjektet som lønsamt, så kan ein jo stille spørsmål ved det. Fyrst fortalde selskapets leiing at Snøhvit-prosjektet ikkje var interessant utan skattelette, så fekk selskapet skattelette og gjekk i gang. Så kom siste sprekk. Olav Fjell uttalte den gongen at prosjektet ikkje hadde vorte sett i gang om dei hadde visst det dei visste då. No er overskridingane komne opp i 10-12 milliardar kr, men då er det plutseleg lønsamt likevel. Fyrst er prosjektet så vidt lønsamt, så ville ikkje selskapet ha satt det i gang, og så er kravet om lønsemd framleis oppfylt - forstå det den som kan. Dei som gav skattelette den gongen, har all grunn til å angre. Enten burde ikkje prosjektet ha vore igangsett, eller så var det fullstendig unødvendig med 2 milliardar kr i skattelette.
-0	Lang ventetid for å få behandling er et tilbakevendende tema, og ventetidene har stor betydning for hvordan det offentlige helsetilbudet oppfattes blant folk. Men det har også i mange tilfeller stor betydning for pasientens mulighet til helbredelse og for pasientens framtidige helsetilstand. I en rapport som er utarbeidet av McKenzie, framgår det at Frankrike er det landet som ikke opererer med ventelister. Dette fikk jeg også bekreftet av franske myndigheter i høst, da Fremskrittspartiets helsefraksjon besøkte Paris. De forstod faktisk ikke spørsmålet da vi spurte om hvor lange ventelister de hadde for forskjellige pasientgrupper. I Frankrike får pasientene fortløpende behandling etter behov, og den eneste ventetiden det var snakk om, var helt nødvendige forberedelser til eventuell operasjon eller annen behandling. Nå sier ikke jeg at Norge nødvendigvis skal kopiere den franske helsemodellen. De har også store samhandlingsproblemer og andre problemer, og har derfor nylig vedtatt en ny organisering av helsetjenestene for å forbedre den problematikken. Men det viser i hvert fall at det er mulig å ha et offentlig helsetilbud uten ventelister, og at ventelister ikke er et nødvendig onde! Når det gjelder pasienters rett til å få utredet sin tilstand, dvs. retten til å komme til utredning og diagnostikk, er det ofte et uteglemt tema, og her har pasientene i dag altfor dårlige rettigheter. Pasienter som venter på nødvendig utredning og diagnostikk, har en uavklart tilstand, og uvissheten i seg selv kan i mange tilfeller være en stor belastning. Ved siden av frustrasjon, usikkerhet og lidelse hos de pasientene som rammes, koster venting svært mye i form av lange sykmeldinger, purringer og uproduktiv sortering og administrasjon av disse diagnostikkøene. Det fører også til unødig medisinbruk, ofte av vanedannende medikamenter. Dette oppleves ikke bedre når man vet at en diagnostisk utredning i seg selv ofte koster mindre enn en halv dags sykelønn. Hvis pasientens fastlege på medisinsk-faglig grunnlag mener at det bør iverksettes en spesialistutredning eller foretas en røntgenundersøkelse i løpet av f.eks. én uke, burde legen kunne gi pasienten den rettigheten. For å imøtekomme pasientenes behov bør det etter min mening inngås avtaler mellom røntgeninstitutter, laboratorier og RHF uten volumbegrensinger, eller det kan løses slik Fremskrittspartiet primært ønsker det, ved at Nav-takstene sammen med egenandel igjen blir tilstrekkelige til å dekke marginalkostnadene. Hva er så forsvarlig ventetid? Forsvarlig ventetid for behandling av sykdom skal fastsettes på faglig grunnlag, men så lenge pasienten har uavklarte symptomer og tegn, finnes det ikke noe faglig grunnlag for en slik prioritering. Et annet problem er at ventetid for behandling blir beregnet som antall døgn fra henvisning, der diagnose er registrert og kjent hos behandlende institusjon, til første gangs innleggelse for behandling. Det sies heller ikke noe om når behandlingen skal være gjennomført. Mange pasienter må vente i flere måneder på radiologiske undersøkelser hvis det ikke anses å være akuttilfeller som haster. Det viser seg allikevel at mange av dem som har de alvorligste lidelsene, er blant dem som har ventet lenge. En erfaren radiolog ved et privat røntgeninstitutt har beskrevet situasjonen slik: «I løpet av ti måneder i 2008 ble det påvist over 160 nye tilfelle av kreft og metastaser. Alle undersøkelsestyper var involvert. De hyppigste kreftformene de påviste var brystkreft, lungekreft, tarmkreft, kreft i lymfekjertlene og metastaser. En gjennomgang av disse henvisningene viser at det kun ved halvparten av henvisningene var mulig på forhånd å ane at det kunne dreie seg om kreft, de andre var så uspesifikke at det ikke var mulig å prioritere fram. Radiologene forsøker etter beste evne og medisinsk skjønn å prioritere rett til undersøkelse og med kortest mulig ventetid, men dette er altså et veldig vanskelig felt å følge opp.» Enkelt sagt er det ikke mulig å gi pasientene en forsvarlig prioritering bare ut fra en henvisning. I ett av to tilfeller hvor man oppdaget kreft, var det ingen indikasjoner på kreft før pasienten var undersøkt. Det er bl.a. derfor det er så alvorlig at ventelistene er så lange som de er nå. Selv om såkalte øyeblikkelig hjelp-pasienter alltid blir undersøkt uten eller med minimal ventetid, vet man rett og slett ikke om disse tilfellene er av alvorlig karakter. Muskel- og skjelettlidelser er i dag en av de vanligste årsakene til sykmelding og uførhet. Overlege Ivar Rossvoll fra Trondheim har sett på dette med ventetider i en doktoravhandling ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. I doktoravhandlingen framkom det at mange som ventet på kirurgisk behandling av lidelser i muskel- og skjelettsystemet, hadde betydelige smerter og funksjonsnedsettelser, og at mange var arbeidsuføre på grunn av sykdommen. Det viste seg også at yrkesaktive som ventet på operasjon, hadde vært sykmeldt i deler av ventetiden, og ventetidens lengde virket inn på muligheten til å komme tilbake i arbeid etter operasjon. Sannsynligheten for å være tilbake i arbeid ett år etter operasjon var ni ganger mindre for sykmeldte pasienter som hadde ventet ett år på behandling, enn for dem som fikk behandling etter én måned. Her vil selvsagt også tiden pasienten venter på å få stilt diagnose, spille inn. Hvis en pasient venter i flere måneder før en får diagnose, er dette også en del av ventetiden for pasienten og får betydning for om resultatet blir bra. Når det gjelder psykiske lidelser, kjenner vi også til at det er mye ventetid. Mangel på faglig kompetanse og kapasitet fører til ventetid, men mangelen er ikke så stor som det framkommer. Det er mange private psykiatere og psykologer som ikke har avtaler. NRK Nordland hadde i august et oppslag hvor en tillitsvalgt for fastlegene i Bodø, Raymond Dokmo, hadde uttalt til Avisa Nordland at det er opp til ett års ventetid fra de sender henvisning, og til pasienten får time hos psykolog, og at dersom Helse Nord hadde hatt avtale med flere psykologer, ville situasjonen vært annerledes. Den tillitsvalgte for fastlegene uttalte: «Men det er vel et økonomisk spørsmål, som med det meste i helsevesenet». Konsekvensene kan bli store for pasienter som må vente lenge på psykologhjelp. Vi hører stadig om eksempler på alvorlig psykisk syke som ikke har fått behandling i tide, eller som ikke følges opp slik de skal etter behandling. Ventetid for behandling er i altfor mange tilfeller uforsvarlig og får alvorlige følger. Dette leser vi stadig om i avisen, og der leser vi om de mest dramatiske følgene, men dette er noe som skjer daglig: mangel på behandling og lange ventetider. Når det gjelder psykisk syke, skulle det nærmest ikke vært ventetid i det hele tatt. I veldig mange av disse tilfellene er det personer som trenger akutt behandling. Rusmisbrukere er sikret utredning av sin helsetilstand innen 30 dager ifølge pasientrettighetsloven. Dette er en pasientgruppe som har vanskelig for å nyttiggjøre seg sine rettigheter, og det er en pasientgruppe som har behov for utredning og behandling når motivasjonen er til stede. Det er også en pasientgruppe hvor helsetilstanden helt klart blir dårligere når pasienten venter. Både den fysiske og den psykiske helsetilstanden blir dårligere. Dette er helt uholdbart for disse gruppene, og det rammer også hele familier. Ventetider er ikke noe nytt i norsk helsevesen, men hvis det ikke finnes en fornuftig forklaring på hvorfor pasienter skal måtte vente på behandling, må målsettingen være å fjerne unødvendig venting. I den perioden vi har hatt en rød-grønn regjering, har ventetiden økt. Privat betaling har økt, og kjøp av private helseforsikringer har økt. Det kan umulig være i tråd med målsettingen som Regjeringen har satt seg i Soria Moria-erklæringen. Det virker som om ventetider benyttes som virkemiddel for å begrense offentlig betalte helsetjenester. Jeg vil gjerne vite om statsråden mener at det er god helsepolitikk å opprettholde ordningen med helsekøer, eller hvordan han eventuelt tenker å kunne fjerne disse køene. Min mening er i hvert fall at helsekøer er et onde, at det ikke er til beste for pasienten, og at det heller ikke er samfunnsøkonomisk riktig. Det er feil bruk av penger, og det er feil bruk av medisinsk personale. Det må være en annen måte å gjøre det på, slik at man kan få slutt på dette problemet. Dette er et økende problem, både når det gjelder å få stilt diagnose og når det gjelder å få behandling.
-0	La meg først si at jeg synes saksordføreren var meget klar i sin redegjørelse for saken. Jeg syns det hadde vært formålstjenlig om flertallet – regjeringspartiene, Høyre og Arbeiderpartiet – hadde vært like krystallklare i sine merknader når det gjelder forståelsen av og den fulle støtte til statsrådene Kosmo, Fjærvoll og Løwers forståelse av begrensningen i utvalgets innsynsrett. Særlig synes jeg det var fint at saksordføreren nå gav uttrykk for at denne forståelse også forutsettes av flertallet å gjelde for fremtiden og både for regjering og for utvalg. Det er nemlig blant de betydelige svakheter ved merknadene at man ikke forholder seg til fremtiden, men bare fortiden. Jeg vil be saksordføreren bekrefte at hele flertallet står bak det som saksordføreren nå uttalte, og at han er enig i at det ikke er slik at utvalget må ha adgang til all relevant informasjon, altså at det er en begrensning i EOS-utvalgets innsynsrett. Det andre er om han kunne forklare hvilken hjemmel det er i vårt konstitusjonelle system eller vår lovgivning eller forretningsorden når flertallet «vil påpeke at kontroll- og konstitusjonskomiteen bør varsles om at en tvist om innsyn mellom utvalget og departementet er oppstått». Hvor finner vi en slags hjemmel i vårt konstitusjonelle system eller andre steder for at man kan gi et utvalg eller forvaltningen adgang til å varsle en fagkomite i Stortinget, og ikke Stortinget eller Stortingets presidentskap? Og i så fall, hvis man absolutt ønsket det, ville det ikke vært mer naturlig med forsvarskomiteen?
-1	Siden vi er inne på presisjon, vil jeg understreke at menneskerettighetene er universelle og at man ikke kan plukke ut noen menneskerettigheter og si at de er mye viktigere enn andre. Hele poenget med menneskerettigheter er jo nettopp at det er en helhetlig pakke der alle ting er like viktige. Det er et syn jeg deler. I stortingsmeldingen vi skal legge fram, kommer vi nettopp til å si at vi ønsker å styrke vårt samarbeid med land – og prioritere bistandspenger til land – der vi kan få til et sterkere fokus på menneskerettigheter og demokratiutvikling sammen med de andre menneskerettighetene. Problemet vårt er at vi i noen sammenhenger da kommer i et dilemma som vi må anerkjenne. Det er åpenbart, og senest i går ble jeg stilt det spørsmålet av en journalist: Hvilken rett har vi til å si at fattige mennesker i land med diktaturer har mindre rett til bistandspenger fra oss enn fattige mennesker som bor i land som ikke er diktaturer? Det synes jeg er et godt spørsmål. Det understreker bare det dilemmaet som er der. Men jeg mener likevel at det over tid er best å samarbeide med land som har en positiv demokratisk utvikling. Jeg ville bare si det og understreke at menneskerettighetene er universelle, og det gjelder alle menneskerettighetene og er ikke en meny. Jeg vil invitere til en diskusjon, og så har jeg en kommentar til Fremskrittspartiet. Derfor er det bra at representanten Morten Høglund kommer etterpå. Representanten Karin Woldseth var oppe og sa at her er det 83 mål som vi setter opp, og at vi ikke kan måle alt etter de målene. Det vi helt enige i, men vi må ha ydmykhet når vi jobber med FN. FN er en organisasjon som jobber med alle problemstillinger – hele bredden av problemstillinger – på lik linje med norsk politikk, for den saks skyld. Jeg skulle like å se Fremskrittspartiet sette seg ned og si at det er bare fem ting som er viktige, eller ti ting som det er viktig å ha målsettinger for her i landet. Nei, det er jo ikke sånn det funker. Derfor vil det være en bredde av målsettinger. Men det vi er tydelige på, er at når vi vurderer effektiviteten, og når vi vurderer støtten til FN-organisasjoner, har vi et sett med kriterier – syv kriterier – vi stiller opp. De syv kriteriene oppfatter jeg at komiteen har sluttet seg til og sagt at det er bra at vi har og jobber for å få en bred oppslutning om. Så vil det, slik jeg sier, være en avveining av politiske prioriteringer. På samme måte som politiske prioriteringer er ulike mellom forskjellige partier i Norge, vil det være ulik politisk prioritering av saker man ønsker å jobbe med, fra land til land. Derfor vil ikke alles prioritering være helt lik når det gjelder støtte til organisasjonene. Jeg vil avslutte med å invitere komiteen til å invitere meg tilbake til en debatt om FNs utviklingsmål, for når de nye tusenårsmålene skal på plass, har Norge en rolle. Vi sitter i den gruppen som skal jobbe fram de nye «sustainable development»-målene – bærekraftsmålene. Jeg ser gjerne fram til en mulighet til å diskutere dette med komiteen på et senere tidspunkt.
-1	Det er et par tre ting her: For det første ber jeg representanten og hele Høyres gruppe om å komme i kontakt med politiet i tillegg til å lese avisene. Jeg er i kontakt med politiet stadig vekk. Sist var jeg – for 14 dager siden – i møte med sedelighetsavdelingen i Oslo. Glipp kan forekomme når det gjelder DNA-tester, men politiet er fornøyd med måten DNA-testene gjøres på. Tidsaspektet er de også fornøyd med. Jeg har ikke hørt én eneste klage fra Oslo-politiet, heller ikke fra Bergenspolitiet eller fra andre politidistrikter. Jeg står her og venter på at en politimester skal ringe meg og si: Jeg klarer ikke å få DNA-testen utført innen rett tid. Det andre er at vi har ikke noe dogmatisk forhold til dette, men vi har en sterk lojalitet til straffesakskjeden, og at den skal være under det offentliges kontroll.
-1	Det er, som sagt, litt vanskeleg å samanlikne direkte med tidlegare år. Eg er likevel bekymra over at vi ser det som truleg er ein liten nedgang i søkjartala. Det er bakgrunnen for at vi held oppe den særlege fokuseringa på rekruttering, med ulike tiltak, men at vi òg, saman med Helse- og omsorgsdepartementet, vil føre ein dialog med KS og jamleg vurdere om det skal gjerast endå meir for å sikre rekrutteringa, ved å få fleire lærlingplassar. Ikkje minst det å spreie informasjon og kjennskap om eit nytt fag er noko ein må drive med over tid. Ein kan ikkje rekne med å få full effekt av det heilt frå begynninga. Eg vil berre stadfeste at eg er heilt einig i at dette er ei svært viktig utfordring. Eg trur òg måten vi omtaler faget og det å jobbe i eldreomsorga på, er svært viktig. Her er det spanande jobbar - viktige jobbar for samfunnet - som blir prioriterte høgt. Her har vi eit stort behov for arbeidskraft i åra framover, og det vil vere lett å finne seg jobb.
-1	Ja, det er helt riktig forstått at vi ønsker mer til kulturen og kunsten. Og det er ikke sånn at noen millioner kroner økning til kunsten og kulturen fører til overoppheting i norsk økonomi. Til dem som begrunner nedskjæringer med at vi nå trenger å stramme inn i norsk økonomi: Gå hen og se på hva økonomene nå sier, det er helt andre årsaker enn offentlig forbruk som fører til problemer for norsk økonomi! Noe mer midler fører altså ikke til overoppheting av norsk økonomi. Derimot hadde det satt oss godt i stand til å ta i bruk kreative krefter, til å gi folk bedre livskvalitet og gode opplevelser i hverdagen. Hvis vi hadde gitt kulturen mer plass, hadde det ikke minst vært en god og effektiv buffer overfor kommersielt enfold. Men det går jeg ut fra at Fremskrittspartiet ikke bryr seg så veldig mye om. Så må altså Per Sandberg ha fulgt veldig dårlig med tidligere i dag, for innafor ramma for Barne- og familiedepartementets budsjett viste vi nettopp at det var rom for mer midler til barnevern og til barnehager, til få ned foreldrebetalinga osv. Den fordelinga/prioriteringa var annerledes enn Fremskrittspartiets, men vi ser sannelig sammenhengen i det vi gjør – derfor også mer midler til kultur.
-0	Jeg tror de fleste av oss har fått med seg gjennom lengre tid at retorikken til representanten Holmås går på at de rike skal tas. Det ble sagt før valget også, slik at man får jo på mange måter den regjering som velgerne har innsatt gjennom et valg. Men kan representanten Holmås med hånden på hjertet være helt bombesikker på at de som nå får en skjerpelse i form av de grepene man tar på arveavgiften, kun er de rikeste? Er han helt sikker på at det kun er de virkelig rike i Norge som nå rammes? Eller er det en ørliten mulighet for at det finnes noen bedrifter der ute som kanskje ikke nødvendigvis blir oppfattet av folk flest som så ekstremt rike, men som bidrar til verdiskaping, som bidrar til arbeidsplasser i Distrikts‑Norge, og som gjør en skikkelig jobb for dette landet gjennom å være etablert her og tilrettelegge for arbeidsplasser og verdiskaping, som nå rammes? Er han helt sikker på at det nå er kun de rikeste rike som tas med de grepene Regjeringen gjør?
-0	Jeg har gjort meg noen betraktninger rundt avisene, som det har vært en del snakk om i dag med hensyn til mediestøtten, som det nå heter, og som det står på side 121 i innstillingen har vært en stor suksess – i hvert fall ifølge Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene. Men det er to ting som har overrasket meg med hensyn til hvordan avisene selv har stilt seg de siste årene. Allerede på begynnelsen av 1990-tallet begynte de første avisene å skrive sin egen dødsattest ved å fortelle at papiravisen kom til å dø. Jeg tror kampen om lesere ville vært en annen hvis bransjen selv hadde belaget seg på å vinne, ikke på å tape. Det var mange av oss som jobbet i mediebransjen i andre medier, som sto måpende og lurte på hvorfor avisene tok denne stillingen til seg selv. Det andre som overrasker meg, og som jeg også tror har vært uheldig for avisene, er at da man så at Internett kom, valgte man å gi bort innholdet sitt – som man tok betalt for i papiravisen – på Internett helt gratis. Nå står avisene foran en vanskelig jobb, de skal finne nye forretningsmodeller for å tjene penger på nye plattformer. Og så er det faktisk slik at noen aviser fortsatt klarer å være offensive på avisdelen, på det som kommer på papir, f.eks. Aftenposten. Mine barn leser hver uke Aftenposten Junior med stor glede, og jeg ser at Aftenposten har prøvd seg med enda flere nye produkter på papir som fungerer veldig godt. Så det er mulig. Slik jeg leser de fire partiene på s. 121, står det at mediestøtten er veldig viktig, og at denne skal økes. For det første er det veldig underlig for meg at man må trykke nyheter på døde trær for å få ta del i denne støtten, for støtten blir jo ikke tildelt andre medier. Internett er i vekst, og radio og tv holder seg bra i konkurransen om lesere, seere og lyttere. Spørsmålet som vi i Fremskrittspartiet noen ganger stiller oss, er om det er fornuftig at staten skal holde en bransje som selv sier at den skal dø, kunstig i live. Det er vel kanskje slik i en moderne og fremadrettet politikk, at man prioriterer dem som har framtiden foran seg, og ikke dem som har framtiden bak seg.
-1	Det er et viktig tema, president.
-1	Jeg har merket meg at Universitetet i Oslo har kuttet såpass mye. Det var overraskende mye, og det er en meget alvorlig situasjon. Jeg vil selvfølgelig følge opp i forhold til det som er nødvendige rammevilkår for universitetene. Men jeg vil presisere overfor representanten at de 350 forskerstillingene som er lagt inn til universiteter og høyskoler, er et meget godt bidrag til den basisen man trenger for forskning. Det Stortinget har gjort i forhold til å plusse på de 20 mill. kr, har jeg ikke forstått var på noen som helst måte en erstatning for et tidligere kutt, men en styrking av stipendiatstillingene, noe som forhåpentligvis vil styrke grunnlaget for universiteter og høyskoler.
-1	Jeg vil i likhet med flere gi honnør til saksordføreren for en ryddig framstilling. Det er en framstilling som også SV i all hovedsak har stilt seg bak, selv om vi i utgangspunktet har litt forskjellig tilnærming til dette problemet. La meg knytte noen kommentarer til det, fordi det kan være nødvendig også for statsråden, som jo skal få dette til videre behandling. Etter SVs syn er det ikke behov for omfattende endringer i skattesystemet. Man tjener svært gode penger i Nordsjøen, særlig med de oljepriser som er nå om dagen, og det betyr at det skattesystemet vi har i oljesektoren, er et all right system. Man tjener gode penger, og staten tjener gode penger. Slik bør det da også være. Man skal likevel ikke være blind for at noen endringer kan være nødvendig, men vi ser altså ikke behov for omfattende endringer av skattesystemet. Det ble foretatt endringer for få år siden, til gunst for oljeselskapene, og de endringene som har kommet etterpå, har også vært til oljeselskapenes gunst. Den gangen oljeprisen lå på 9 dollar pr. fat, ble det foretatt omfattende endringer her i Stortinget som oljeselskapene har nytt godt av. Selv om oljeprisen bare var på 9 dollar pr. fat i ca. én måned, og så begynte å stige igjen, har endringene som ble resultatet av dette, vært der siden. Et av de store problemene for både oljeselskapene og det norske samfunn er at investeringsnivået i Nordsjøen varierer veldig – fra et toppnivå på nesten 80 milliarder kr til ned mot 50 milliarder kr. Nå ligger det vel et sted midt imellom. Det er klart at en så stor variasjon i investeringsnivået gjør at både leverandørindustri, samfunn og oljeselskap sliter. Det betyr at for samfunnet, for oljeselskapene og for verftene ville det være en stor fordel hvis man kunne klart å fase inn prosjekter mer forutsigbart og mer langsiktig for å få en jevnere investeringsstrøm. Det er et paradoks når man den ene dagen har 3 000 innleide arbeidere i tillegg til sin egen arbeidsstokk, som man f.eks. hadde på Aker Stord eller på Kværner Rosenberg, og dagen etter står helt uten arbeidsoppgaver overhodet. Det er klart at dette er en paradoksal situasjon og en forferdelig ulykkelig situasjon for dem som har sitt arbeid og levebrød i disse bedriftene. Dette er en hovedutfordring, ikke bare sett fra SVs ståsted. Jeg vil tro at flere vil være enig i at dette er en hovedutfordring. Vi har sympati for at man bør se om man kan klare å finne endringer – små felt og haleproduksjon. Det er klart det finnes mye olje og gass tilgjengelig, men av et slikt volum at de store oljeselskapene neppe ser det rentabelt å gå inn i det. Stortinget har jo allerede gjort vedtak om at man skal se på dette, og det er vi positive til – vi mener det er klokt. Jeg synes også det er riktig å se om skattesystemet kan stimulere til produksjon på disse små feltene, eller for den saks skyld på felt som skal stenges ned, der de store selskapene ikke lenger ser fortjenesten, men der kreative små selskap nok kan gjøre gode penger gjennom mange år. La disse korte kommentarene være SVs syn på dette. I all hovedsak gir vi altså tilslutning til saksordførerens framstilling.
-0	Jeg har et spørsmål om tilsyn, også til utdanningsministeren. Departementet har ansvar for tilsyn med skoler i kommunalt, fylkeskommunalt og privat eie. Arbeidet med å gjennomføre tilsynet er lagt til Statens utdanningskontorer i fylkene. I Oslo er det etablert muslimske skoler, henholdsvis grunnskole og videregående skole. Fremskrittspartiet var og er kritisk til etablering av egne muslimske skoler, som etter partiets syn står i direkte motstrid med sterkt uttalte ønsker fra alle politiske hold om aktiv integrering. Etter det jeg har fått opplyst, har det ikke vært utført tilsyn med disse to muslimske skolene. Mitt spørsmål til statsråden er kort og godt: Hvorfor har det ikke vært tilsyn ved de muslimske skolene?
-1	Hovedbildet av de områdene vi diskuterer i dag, er at sentrumspartiene, Arbeiderpartiet og SV er enige om hovedlinjene i politikken, selv om vi kan atskille oss på nyanser og detaljer. Og jeg fortsetter å gi statsråden honnør for å ha bidratt til viktige og positive omlegginger, som bl.a. det med Fredskorpset er et uttrykk for. Det tror jeg absolutt er helt nødvendig. Fredskorpset var stivnet etter mange, mange år og trenger den fornyelsen. Jeg vil også gi henne honnør når det gjelder å være offensiv på gjeldslette. Jeg er også glad for at både sentrumspartiene og Arbeiderpartiet stadig oftere vektlegger behovet for politisering av bistand, bl.a. i betydningen å bidra til fredsprosesser mange steder. Eritrea og Etiopia er nevnt som et mulig eksempel på et område vi kanskje kunne se om det gikk an å gjøre mer. Det foreligger nå en rapport fra en intern arbeidsgruppe i Utenriksdepartementet som – så vidt jeg kan forstå – vil bidra til å gjøre dette veldig mye vanskeligere å få til. Det er dekket i siste nummer av Bistandsaktuelt, og essensen i forslagene deres er å legge en lang rekke støtteordninger, som i dag ligger direkte under departementet, inn under NORAD, og gjøre det til en del av NORADs virksomhet. Med forbehold om at jeg ikke husker feil, dreier det seg om støtte til det tidligere Jugoslavia, til Midtøsten og en serie andre land, som jo er helt vesentlig hvis vi skal kunne spille den rollen med en mer politisk bistand. Jeg er veldig skeptisk til dette. Dels vil det gjøre systemet mye mindre fleksibelt. En hovedgrunn – av mange – til at Norge har kunnet spille en vesentlig rolle i en del fredsprosesser, er at de samme personene som har drevet megling, også har tilgang på ressurser til å – så å si – kunne smøre den meglingen. Andre land som har et så klart delt forhold som f.eks. Canada, er nettopp av den grunn helt utelukket fra å spille en slik rolle. Dessuten har NORAD ingen kultur for denne politiske tenkningen. NORADs kultur – og det er ikke galt – dreier seg om utdanning, om vannboring, om veibygging, om infrastruktur. Det dreier seg ikke om å påvirke politiske prosesser. Så jeg ber om at det blir tenkt en gang til rundt denne rapporten.
-0	Jeg må bare si til finansministeren at Fremskrittspartiet også vil advare sterkt mot å bruke krumspring eller forsøke å gjemme vekk bevilgninger. Men dette handler om hvordan en lager systemer, hvordan en behandler like infrastrukturtilnærminger på ulik måte. I dag er det sånn at flyplassinfrastruktur investeres i og bygges ut gjennom et statlig selskap som har fått tilført oljepenger, og som òg får øremerkede avgiftsinntekter. Men veier skal kun prioriteres innenfor statsbudsjettet, uten at man har et statlig selskap som får øremerkede avgiftsinntekter eller får tilført egenkapital. Begge deler er i prinsippet infrastrukturprosjekter, men når det gjelder det ene, har man et statlig selskap som organiseres fleksibelt, mens det andre må prioriteres opp mot alt annet. Hvorfor er det sånn at hvis du jobber på en flyplass, skal du kunne få oljepenger utenfor budsjettet, men hvis du skal legge asfalt, må du få oljepengene innenfor budsjettet?
-0	Vi har en ordning i dag som kan gi støtte til kulturen, og det er gjennom private midler. Noen mener det vil bli mer til flere og at museene også vil dra nytte av dette. Gaveforsterkningsordningen er en tilleggsordning som jeg synes er meget, meget bra, og jeg synes det er synd at man ikke ønsker å vurdere eller se på ordningen, som gjør at man kan få mer ut av hver krone. Operaen er et eksempel på en institusjon som mottar privat støtte. De mottar veldig mye penger, og klart: Det går på bekostning av andre. Det er klart at de tar fra andre når de tar så mye sponsormidler som de gjør. Men dette er en ordning som statsråden synes er helt ok, og nærmest oppfordrer til. Men jeg vil si én gang til: Den tar fra andre. Noe mer penger til museene på nye ordninger er statsråden altså ikke villig til, har jeg forstått, men på hvilke andre områder ser statsråden at hun kan samarbeide med private når det gjelder museumssektoren?
-0	Jeg kunne ikke unnlate å legge merke til at representanten Høybråten i sitt innlegg kom i skade for å si at mitt innlegg i stor grad var en motsetning i forhold til hva Fremskrittspartiet gjør i praktisk politikk, og at Fremskrittspartiet bl.a. med sine forslag om økt rettighetslovgivning bidrar til økt skjemavelde. Dette er en stor misforståelse. Å sikre innbyggernes grunnleggende rettigheter dreier seg ikke om økt skjemavelde, men sikring av rettigheter som de har krav på. Den saken vi nå har til behandling, dreier seg om regelverksforenkling og skjemabelastning som det offentlige pålegger næringsliv og innbyggere, og ikke om sikring av grunnleggende rettigheter som staten ikke oppfyller i forhold til innbyggerne. Det er intet parti i denne sal som har foreslått så mye forenkling av offentlig sektor og reduksjon av skjemaveldet som det Fremskrittspartiet har. Jeg la også merke til at statsråden i sitt innlegg kom med veldig positive signaler om det arbeidet som han akter å sette i gang med når det gjelder fortsatt reduksjon av skjemaveldet. Man bør forvente en kraftig fokusering fra Regjeringen når det gjelder dette arbeidet. Det er min oppfatning at statsråden gjennom en stortingsmelding bør orientere Stortinget om hva Regjeringen akter å gjøre i arbeidet med å forenkle skjemaveldet, slik at også Stortinget blir trukket aktivt inn i dette arbeidet. Regjeringens ambisjon bør absolutt være å være mye bedre når det gjelder dette arbeidet, enn den forrige regjeringen. Da kan vi komme et godt stykke på vei.
-0	Jeg synes representanten fra Venstre tar opp mange viktige temaer som man bør ikke bare omtale, men diskutere i en slik melding. Jeg er enig med representanten fra Venstre, Breivik, i at det er viktig å sørge for at vi får mer myndige Nav-kontor. Når folk flest står i en håpløst vanskelig situasjon i en kommune, hvor går de hen for å få hjelp? Jo, de går til sitt lokale Nav-kontor. Da må vi sørge for at de har makt og myndighet, vedtaksmyndighet, de menneskene lokalt som kan ta de gode grepene og hjelpe folk, og sørge for at de får riktig hjelp til riktig tid og bedre oppfølging. Det er noe som også Vågeng-utvalget peker på – et arbeid som jeg synes det er viktig å ta med seg videre. Så er det viktig at man ikke bare gir mulighet til et større skjønn, men også har fokus på riktig bruk av skjønn for å kunne hjelpe folk raskere med det problemet man står oppe i.
-1	Til det siste innspelet frå Kristeleg Folkeparti om dette å vurdera ei eiga miljølov, vil eg gjerne tilbakevisa det som vart sagt om at ein trekkjer konklusjonen i forslaget. Tvert imot. Det står i forslaget: «Stortinget ber Regjeringen utrede om det er hensiktsmessig å plassere den viktigste miljølovgivningen i en egen miljølov.» Det er ikkje noko bastant i det heile. Det burde vera heilt uproblematisk for regjeringspartia å gå med på eit slikt forslag, som er veldig uforpliktande slik det står. Så eg vil berre igjen utfordra og seia at det forslaget bør ein stø frå regjeringspartia si side. Så til Kristeleg Folkeparti, som er medlem av denne regjeringa. Kristeleg Folkeparti markerte seg sterkt, ikkje minst den 9. mars 2000, då Bondevik I-regjeringa gjekk av på grunn av ei miljøsak. Og i valkampen profilerte Kristeleg Folkeparti miljøet høgt, ikkje berre på det området me er inne på no, om barskogvern og biologisk mangfald, men òg på satsinga på kollektivtransport. Ein lova ein del ting innanfor miljøpolitikken. Mitt spørsmål til Kristeleg Folkeparti blir derfor: Er det den partnaren ein har valt som samarbeidspartnar, som er den partnaren det er lettast å få gjennomslag med for den politikken som Kristeleg Folkeparti lova seg vekk på i valkampen?
-1	Det er godt at det er stor semje om eit så godt forslag. Eg har nokre ankepunkt. Skal vi gjere noko som ikkje fungerer godt nok – skal vi gjere meir av det, før vi får det til å fungere? Det har jo vist seg at MUL-ordninga ikkje har fungert. Det er langt frå Matagalpa i Nicaragua til ein butikk på Karl Johan – akkurat som det er langt «fra Namsos å te Royal Albert Hall». Vi snakkar om nasjonsbygging, og vi snakkar om å «empower» land til å kunne delta i ein handel. Eg er positivt innstilt til at vi no kan prøve det ut, for kanskje ligg løysinga i dei landa som ligg litt lenger oppe i form av å vere i stand til å handle. Eg er veldig positiv til at vi no utvidar til dei mellomlanda for å sjå om vi der kan gjere oss erfaringar. Men vi må også ned og finne ut kvifor det ikkje fungerer for MUL-landa. Om ikkje, fungerer det berre som eit avlatsopplegg. Vi kan seie: Vi har frihandel, vi har sagt velkommen – utan å gjere folk i stand til å komme. Det er ikkje marknadskreftene som kan ordne det – der må vi vere med og fasilitere. Det har Kyrkja gjort saman med handelsnæringa. Saman med ICA har dei, 300 meter frå der eg bur i Molde, opna ein butikk som er eit bindeledd direkte mellom meg og den fattige bonden i Afrika. Vi vil ha meir av det, meir av positive tiltak frå næringslivet og frå bøndene sjølve. Vi veit at også norske samvirkeorganisasjonar er inne her. Eg trur det kjem til å skje mykje på dette området. No når Regjeringa kjem med nye forslag, trur eg vi er på rett veg. Dei erfaringane vil vere dei viktigaste. Vi må få kjøtt på dette handelsbeinet utan å gå inn i for eller imot frihandelsdebatten altfor mykje.
-1	Dette er litt underlig. Elementær økonomisk forståelse tilsier at hvis du allerede har bygd ut noe fra selskapene Lundins og DNOs side, er du ikke interessert i å være med på å finansiere enda mer. Det er derfor jeg sier at de økonomiske incentivene for å sørge for en elektrifiseringsløsning ikke er til stede for den sørlige delen av Utsira, for Gina Krog og for Edvard Grieg. Men derfor er jo rollen til det offentlige og til olje- og energiministeren særlig viktig. Da blir spørsmålet mitt til statsråden: Siden statsråden skiller mellom Stortingets mål og Stortingets krav, kan statsråden forsikre Stortinget om at det hele tiden er blitt kommunisert et klart mål fra departementets side om at Johan Sverdrup skal fullelektrifiseres, og at hele Utsira-området skal fullelektrifiseres?
-1	Det som gjennom tusen år har vært vår aller viktigste eksportnæring, er fisk. I det store bildet kommer oljealderen til å være en liten parentes mellom den historien og den framtiden der fisk og sjømat igjen blir vår aller viktigste eksportnæring. Så hvordan vi forvalter dette evige gullet i havet, og hvem som har eierskap til disse ressursene, er spørsmål av kolossal nasjonal betydning. På mandag var jeg på et folkemøte i Mehamn og hadde gleden av å møte de som startet det kystopprøret som nå sprer seg til hele Nord-Norge. På mandag kommer det et charterfly fullt av folk fra Finnmark som har tenkt å protestere utenfor Stortinget, og de retter sitt sinne mot Røkke og mot regjeringen. De frykter at fisk som har vært ment for landanleggene langs kysten av Nord-Norge, i stedet skal forsvinne vekk på trålere som gir profitt til noen, men som gir lite verdiskaping til samfunnet som helhet. I tillegg har de fått et signal om at regjeringen ønsker å tillate den praksisen ved å gå bort fra det som har vært en tydelig politikk i Norge, nemlig at trålkvoter skal kunne knyttes til bestemte landanlegg og kommuner, slik at vi er sikre på at disse ressursene hører fellesskapet til og kommer befolkningen langs hele kysten til gode. Hvem skal eie fisken? Ikke noen få tråleredere, men hele folket i Norge. Hvordan får vi mest verdier ut av den? Jo, ved å sørge for at den bearbeides på land i Norge, slik at vi kan skape mest mulig verdier her i vårt eget land. Vil statsministeren vende Nord-Norge ryggen ved å tillate at trålkvotene ikke lenger skal være knyttet til et anlegg eller en kommune, men til såkalte regioner?
-0	Like fullt er det slik at Norge har en bilpark med høy gjennomsnittsalder, og at Norge har stort behov for fortsatt bilbasert transport. Andre land, som har en betydelig yngre bilpark enn Norge, gjennomfører nå tiltak innenfor rammene av sine tiltakspakker for å få fart på økonomien. I Tyskland økes vrakpanten. Det har ført til nybilsalg, f.eks. i februar, som er det beste på mange år. Jeg har merket meg at i Italia forsøker man en vri, man kobler meget høy vrakpant til hvor energieffektivt nybilkjøpet er. Min oppfølging er derfor: Bør ikke samferdselsministeren være med på å legge til rette for en langt raskere fornyelse av bilparken for å få bedre energieffektivitet inn i transportsektoren?
-0	Nå er ikke Fremskrittspartiet så populistisk som representanten Torgeir Michaelsen. Så om det norske folk er med oss eller ikke, er vi i hvert fall rasjonelle, fornuftige og konsekvente i våre holdninger til de etiske retningslinjene. Vi ønsker at Norge skal engasjere seg aktivt, f.eks. hvis man ønsker å forby ting, gjennom internasjonale organisasjoner. Når man forbyr et våpen, og det blir internasjonalt godkjent av alle at dette skal forbys - ja vel, så skal vi heller ikke investere i den typen våpen. Poenget er at når det er en bedrift som produserer en våpentype som finansministeren ikke liker, og man boikotter hele bedriften - som de 300 000 ansatte ved Lockheed Martin, som er verdensledende på teknologi, og som har gitt oss utrolig mange fordeler som vi nyter godt av hver eneste dag - så er det en inkonsekvent holdning. Når det gjelder barnearbeid, er det slik at alternativet for barna må være bedre enn det å arbeide. En rapport viser at i Bangladesh er alternativet barneprostitusjon, det er ikke skolegang. Vi snakker ikke om Norge anno 2008, vi snakker om Bangladesh anno 2008. Alternativet må være bedre. For hvorfor skal vi gjøre hverdagen verre for disse barna, når vi kan gjøre den bedre?
-0	Det er en glede å kunne legge frem forslag fra representantene Harald T. Nesvik, Jan Henrik Fredriksen, Vigdis Giltun og meg selv om å fastsette krav til responstid for ambulansetjenesten i hele landet.
-0	Det var oppklarende at NHO og andre mener det – «de andre» ble ikke nevnt. Jeg lurer på hvem det kan være. Man snakker om at de eldre trenger mer tilrettelegging, men her snakker vi om folk som er friske, her snakker vi om folk som ønsker å bidra lenger. Jeg tror ikke Norges Fotballforbund, for å ta et banalt eksempel, har drevet med noe utstrakt tilrettelegging for at Egil «Drillo» Olsen fortsatt er landslagssjef og har passert 70 år. Det går utmerket an. Mine spørsmål går på en annen av de uttalelsene som statsråden har kommet med. Hvorfor blir det vanskeligere å ansette eldre hvis folk skal bestemme sin egen pensjonsalder? Er det ikke, som jeg sa fra talerstolen, et av fundamentene i pensjonsreformen, et av tiltakene i pensjonsreformen, at folk på en bedre måte skal kunne ha fleksibilitet til å velge avgangsalder, kombinere pensjon og jobb, og at man enklere skal stimuleres til å jobbe? Eller er det noe fundamentalt her som jeg har misforstått når det gjelder prinsippene i pensjonsreformen?
-0	Agderforskning har stått bak en rapport som heter Kulturen og det regionale Norge, en kartlegging av det som går på kulturpotten på statsbudsjettet og blir fordelt geografisk. Alle regioner har kultur som satsingsfelt. Derfor var det interessant å lese den rapporten og se hvordan staten, som den viktigste aktøren, har fordelt sine kulturpenger. Konklusjonen til Agderforskning var ganske klar: Selv om en tar vekk de store aktørene, spesielt her i Oslo-området, og Operaen, er det Oslo og det sentrale Østlandet som stikker av med mest penger. Det er innlandet, Sørlandet, Vestlandet og Midt-Norge som taper kulturpenger. Mitt spørsmål til representanten fra Senterpartiet er: Senterpartiet liker å betegne seg som et parti for DistriktsNorge. Hva vil Senterpartiet gjøre for å rette opp i denne skjevdelingen?
-1	Vi gjorde endringer i finansieringen av Hva med oss? fordi vi mente det var forsvarlig å organisere arbeidet på en noe annen måte, og at vi skulle kunne klare å tilby like gode kurs og et forsvarlig og godt opplegg for målgruppen også med de budsjettene vi la opp til. Og jeg vil i utgangspunktet tro at Stortinget er opptatt av at vi skal bruke de pengene Stortinget bevilger, på en mest mulig treffsikker og effektiv måte. Så er det veldig viktig for oss å ha en god oppfølging og et godt tilbud til foreldre med funksjonshemmede barn. Det handler både om det brede velferdstilbudet rettet mot barna og om å få hjelpeapparatet til i større grad å møte disse familiene på en enhetlig måte. Det handler om oppfølging rundt de utfordringene som familier i den situasjonen kan få. Da har disse kursene vært en hjelp for mange, og det er derfor vi har bevilget penger til at kursene skal fortsette og kursene skal bestå. Jeg er ikke kjent med de rapportene som representanten her refererer til, så jeg vil ikke i utgangspunktet gå god for en beskrivelse av at kvaliteten på kursopplegget har gått ned. Men dette er selvfølgelig noe vi følger med på, og som vi vil vurdere når det gjelder både hvilke bevilgninger og hvilken organisering vi trenger rundt Hva med oss? i framtiden.
-0	Jeg tror vi skal være tydelige på at vi her snakker om to vidt forskjellige ting. Det som representanten Andersen snakker om nå, er de unge uføre, som har gått uføre hele livet sitt. Som jeg sa i mitt første svar: Vi skal gjennomføre en evaluering i løpet av denne perioden og se på hvordan man kan sikre de svakeste en verdig inntekt, som denne regjeringen er svært opptatt av. Det skal vi finne gode løsninger på. Men de tilfellene jeg snakker om her, er de som blir uføretrygdede etter at de har vært i jobb. For disse vil det være rett og rimelig å ha den samme levealdersjusteringen. Det er riktig, som representanten Andersen sier: Fremskrittspartiet var imot levealdersjustering. Vi var det eneste partiet som var imot pensjonsreformen, men det var jo representanten Andersen og hennes regjering som innførte levealdersjustering, og det ville vært veldig oppsiktsvekkende hvis jeg som statsråd, ikke hadde forholdt meg til Stortingets vedtak.
-0	Jeg registrerte i media for en tid tilbake at statsråden hadde foretatt en verdivurdering av Statkraft, og jeg ser også at statsråden ønsker å tilføre kapital til selskapet. Jeg vil på bakgrunn av dette spørre statsråden om han planlegger å legge fram en sak for Stortinget om delprivatisering og børsnotering av Statkraft. Dersom svaret på dette skulle være negativt, vil jeg be statsråden gjøre rede for de eventuelle prinsipielle forskjeller på delprivatisering av Statkraft og delprivatisering av Statoil, som Regjeringen og Arbeiderpartiet nå støtter.
-0	Bestandsmålet for jerv er ifølge rovviltforliket 39 ynglinger. I fjor ynglet det 51 jerv, en overoppfyllelse på 30 pst. I rovviltregion 1 skal det ifølge forliket ikke finnes jerv. I Luster er populasjonen av jerv allikevel høy og medfører store utfordringer for både utmarksnæringene og villreinen i Vest-Jotunheimen. Luster er på mange måter porten mot Vestlandet, og etablering av en jervstamme der kan åpne hele Vestlandet for jerv. Hva vil statsråden foreta seg for å sørge for at jerven ikke får fotfeste i Luster?
-1	Jeg deler statsråd Normans betraktninger om at vi har andre og viktigere virkemidler for å sikre ytringsfriheten enn akkurat konkurranseloven, som vi snakker om her. Det er allikevel naivt å ikke ville se i øynene at i et marked der vi har fire store kjeder, må man som liten produsent levere alt for at man skal få komme inn. Blir man en for liten produsent, får man ikke levert. Man har da én kunde. Og det sier seg selv at det da oppstår et bindingsforhold, en type lojalitet som gjør det vanskelig å ta opp saker ut fra egeninteresse og egne krav. At det i hvert fall har noe med ytringsfriheten å gjøre, synes jeg er en selvfølge. Sjøli sier at markedet «fungerer aldeles utmerket». Det er klart at hvis man mener at markedsliberalisme er den store, sanne virkeligheten som skal løse alle problemer, kan man dra en slik konklusjon. Det er derfor hyggelig å høre at statsråd Norman mener at det ikke er så enkelt. Han ser at det er problemer for små butikker og små produsenter. Konkurransetilsynet uttrykker stor skepsis med hensyn til utviklingen i det samme markedet. Så det er ikke slik at markedet «fungerer aldeles utmerket». Det Norman ikke la vekt på, var forbrukernes interesser, som jeg er opptatt av. Sjøli sier videre at hun er fornøyd fordi «alle får mat» til jul. Da sier jeg – selv om det går utover denne debatten – det er kanskje nok mat til alle, men det er faktisk ikke alle som får det heller med den utviklingen vi har i Norge i dag. Og en annen ting som kanskje er viktigere etter den siste tidens avsløringer, er: Hva slags mat er det vi får til jul? Det burde vi kanskje være opptatt av. Jeg er også enig med statsråd Norman i at Næringsmiddeltilsynet har gjort og gjør en fin jobb, noe som er veldig viktig. Men for min del er forbrukerinteressene veldig viktige. Knudsen fra Fremskrittspartiet viste også til Forbrukerrådet som her har en viktig rolle. Vi hadde den saken oppe for noen dager siden, og i den sammenheng er det riktig å reise spørsmålet om hva som er hensikten med å forandre strukturen på Forbrukerrådet, der vi går ned fra 19 kontorer til 10 kontorer. Vil det styrke forbrukernes interesser?
-0	Jeg vil takke forsvarsministeren for svaret. Jeg har lyst til å fokusere på et par forhold. Den nye strategien som McChrystal har skissert, innebærer, slik jeg har oppfattet det, kort fortalt at de internasjonale styrkene i mye større grad er ute blant befolkningen i Afghanistan og gir dem sikkerhet, og i mindre grad – igjen for å sette det helt på spissen – lukker seg inne. I hvilken grad oppfatter forsvarsministeren at det er enighet, forståelse og aksept blant ISAF-partnerne om en slik strategi? For det vil vel bety noe med tanke på hvilke soldater man sender og hvordan man opererer, og det er en ganske stor forskjell for enkelte av de landene som i dag er til stede. Vil forsvarsministeren si noe om nivået på det norske militære engasjementet? Dette har jo vært kommentert, ikke minst i forbindelse med at Stoltenberg-regjeringen fortsatte i regjeringskontorene og vi fikk Soria Moria II, hvor det var formuleringer som skapte noe usikkerhet rundt dette. Det er derfor greit om forsvarsministeren slår fast hva som er gjeldende politikk der. Så er situasjonen, som vi har vært inne på før i denne debatten, at konflikten i Pakistan selvfølgelig også påvirker hva som skjer i Afghanistan. For at den internasjonale militære operasjonen skal fungere i Afghanistan, er man avhengig av å få ulike former for forsyninger inn i landet. Vil forsvarsministeren si noe om hvordan utviklingen i Pakistan påvirker denne delen av arbeidet i Afghanistan, og hvordan man har søkt å løse dette for å sikre at de internasjonale styrkene kan levere fullt ut også i tiden fremover?
-0	La meg først takke for et godt spørsmål fra representanten Klinge. Politianalyseutvalgets mandat var å utarbeide en ny politistudie som skulle danne grunnlag for en langsiktig plan for videreutvikling av politietaten. Organisering av etaten var ett av temaene som skulle utredes, herunder politidistriktsstrukturen, som representanten Klinge selvfølgelig er godt kjent med. Departementet besluttet derfor i januar 2013, altså under den forrige regjeringen, at ledige politimesterstillinger skulle besettes ved konstitusjon frem til og med 31. desember 2014 – dette for å unngå å komme i en situasjon der det ved en eventuell fremtidig reduksjon i antall politidistrikter vil være flere politimestre som sitter på åremål, enn det er politidistrikter. Politianalyseutvalget ga sin innstilling 19. juni 2013 gjennom NOU 2013: 9 Ett politi – rustet til å møte fremtidens utfordringer. Der foreslås det, som representanten er kjent med, en omfattende strukturreform. Departementet arbeider nå med politianalysen og oppfølgingen av den, og lederne i politiet og ikke minst politimestergruppen er sentrale i det arbeidet som denne omstillingen vil medføre. Det er krevende, dette arbeidet. Samtidig som endringsarbeidet skal gjennomføres, må politiet forebygge og bekjempe kriminalitet og skape trygghet for befolkningen. Jeg er trygg på at politilederne utfører et godt arbeid. Jeg har også erfart at politiorganisasjonene – og dette er viktig – har forståelse for at det er hensiktsmessig med konstitusjoner i etatens lederstillinger i den perioden vi nå er inne i. Justis- og beredskapsdepartementet vil vurdere en forlengelse av de midlertidige lederstillingene ut 2015. Vi er altså avhengige av hvordan fremdriften i den nye politireformen vil være, også i denne sammenhengen.
-0	Denne saken handler ikke konkret om å være for eller imot vern av Åbødalsvassdraget i Sauda. Det handler derimot om hvordan sentrale myndigheter behandler lokalsamfunn, og om de demokratiske spillereglene. Åbødalsvassdraget ble vernet under arbeidet med suppleringen av verneplanen, slik saksordføreren var inne på. Det som er spesielt, er at en ikke gjennomførte ordinær saksbehandling. Det innrømmer statsråden i brevet til komiteen, der han skriver at det ikke ble gjort grundig behandling. Det ble ikke tilstrekkelig konsekvensutredet, og berørte parter ble ikke hørt i forkant av vernet. Flere av disse uttrykker fortsatt frustrasjon over at ingen har villet lytte til deres virkelighetsbeskrivelse. De føler seg altså regelrett overkjørt av storsamfunnet. Selv om hensikten med vernet kanskje var god, er det ikke slik en skal behandle lokalsamfunn – store eller små. Saken er spesielt aktuell siden vassdraget er godt egnet for småkraftprosjekt. En vet hvordan kraftbalansen er i mange deler av landet. Sauda-området er ikke veldig godt stilt på sikt når en tar med Haugalandsområdet. Flertallet på Stortinget var i realiteten egentlig imot vernet, i hvert fall hvis vi skal tro det de sa ute i media, både fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Arbeiderpartiets Rolf Terje Klungland, som da var i energi- og miljøkomiteen, sa sågar på Stortinget: «Vi registrerer at regjeringspartiene» – som da var Bondevik II-partiene – «ikke vil gjennomføre en ordinær behandling av vassdragene Vaulo m/Langfossen og Saltåna samt Åbødalsvassdraget før vernevedtak fattes, men vi tar det til etterretning. Vi har likevel behov for å bemerke at dette er feil, og at enkelte partier i denne sammenheng må ha samvittighetskvaler i forhold til prinsippet om lokaldemokrati og lokal medvirkning.» Dette med samvittighetskvaler må jo også gjelde både Senterpartiet og Arbeiderpartiet, som altså stemte for dette vernet, til tross for at de jo så at prosessen her var fullstendig galimatias. Nå har Senterpartiet og Arbeiderpartiet sjansen til å lette sin dårlige samvittighet og kvitte seg med problemstillingen. Da er det veldig trist å konstatere at Arbeiderpartiet og Senterpartiet her bare legger saken i en skuff, glemmer gamle synder og går videre i håp om at folk ikke skal huske det. Men folk husker slike ting, fordi de tror – de har i hvert fall stolt på det så langt – at når Stortinget vedtar demokratiske spilleregler, skal de også følges. Det er veldig trist å registrere at det ikke skjer i denne saken. Dermed tar jeg opp forslaget fra Fremskrittspartiet.
-1	Jeg har dette spørsmålet til kommunal- og regionalministeren: «Odda-samfunnet står i fare for å miste 150 arbeidsplasser. Dette er et hardt slag for en kommune som i løpet av 30 år har mistet 1 000 industriarbeidsplasser, og for en region som er i tilbakegang når det gjelder folketallet. Vil statsråden sørge for at det blir tatt et samlet grep for å redde arbeidsplasser og tilføre nye i Odda og Indre Hardanger, og hvilke initiativ vil statsråden ta?»
-1	Jeg er redd for at det ikke forholder seg slik. Alle de tiltakene som Meltveit Kleppa nevner, er det fullt mulig å realisere 100 pst. gjennom Aetat. Som representanten Meltveit Kleppa sier, har vi vært varme forsvarere av spesielle tiltak som har vist seg svært hensiktsmessige, og som Aetat ikke har villet samarbeide om. Det er vi skuffet over, og det har vi gjentatt. Jeg tror det er forstått. Derfor ønsker jeg – og SV – at forsøksordningene nå kanaliseres gjennom Aetat, og at det ikke lages en alternativ veg. Det må bli slutt på at Stortinget ser seg tjent med å bevilge til enkeltprosjekter innenfor Aetats virksomhetsområde. Vi ønsker at Aetat skal greie å gjøre dette selv, men vi tror ikke at Aetat blir flinkere til å gjøre det ved at vi fratar dem ansvaret. Tvert imot – ansvaret skal ligge hos Aetat, og vi skal påpeke hvordan vi forventer at Aetat forvalter ansvaret. Det må være Stortingets rolle.
-0	Jeg takker for spørsmålet, for det gir meg en anledning til å si litt om Fremskrittspartiets engasjement når det gjelder eldreomsorgen. Vi er nå, som vi alltid har vært, opptatt av at eldreomsorgen skal være god. Den skal være mangfoldig, og den skal være lagt til rette slik at den er best mulig tilpasset den enkelte eldres behov. Noen har behov for sykehjemsplasser, andre ønsker seg gode tjenester og trygghet for å kunne bo lengst mulig i egen bolig. Derfor er det så viktig at regjeringen på bred front iverksetter tiltak i samarbeid med kommunene for å få det til. Vi har innført en ordning der staten tar halve regningen når kommunene bygger sykehjem. Vi prioriterer kvalitet og kapasitet i helse- og omsorgssektoren, vi styrker kompetansen hos de ansatte, vi innfører et kommunalt helse- og omsorgsregister, vi ser nærmere på et forslag om et permanent pårørende- og brukerutvalg, og vi vil innføre kvalitetsindikatorer for omsorgssektoren – for å nevne noen av de viktige områdene regjeringen nå jobber med for å styrke eldreomsorgen.
-1	Det er jo opp til enhver å gi uttrykk for den forvirring som rår i hodet på en, og jeg følte nok at Lønnings siste innlegg var en slik situasjon. Under alle normale omstendigheter er dette et oversendelsesforslag, sa representanten Lønning, og viste til Voksenåserklæringen. Den faktiske situasjon – jeg går ut fra at Lønning har lest innstillingen – er følgende: Det er tre- fire satsingsområder. Ett av disse satsingsområdene er kompetanse og utdanning. Man trekker ingen konklusjoner av dette, men man understreker at dette skal være et satsingsområde. Vi prøver å hjelpe Regjeringen – og vi prøver å hjelpe Stortinget – til å trekke den konklusjonen som er den mest nærliggende. Og den mest nærliggende konklusjon som er å trekke, er at vi bør ha som ambisjon å nå et gjennomsnitts OECD-nivå i løpet av rimelig kort tid. Det er det normale, og det er det vi innbyr Stortinget til å fatte et vedtak om, og med det gi statsråd Sponheim den drahjelpen Stortinget kan gi i denne saken.
-1	Om ein dissekerer kvar enkelt del av det vi flytter over, kan ein sikkert gjere det smått nok. Poenget er at mange bekker små vert ei stor å – det gjeld òg for dei oppgåvene vi flytter over. Nokre er store, og nokre er mindre. Ser ein heilt enkelt på dette, kan ein gjerne latterleggjere det og seie at det er ei lita oppgåve. Poenget er at vi flytter oppgåver på grunnskuleområdet over til fylkeskommunen, og då er det naturleg å flytte rettleiinga knytt til dei oppgåvene over òg. Men det vi seier, er at fylkesmannen framleis skal ha tilsyn, lovlegheitskontroll og klagesaker, og då er det òg eit rettleiingsansvar knytt til det, som fylkesmannen framleis skal ha. Så når ein snakkar om rettleiing i fylkeskommunen, er det knytt til dei oppgåvene ein faktisk flytter over. Det ser eg på som ein demokratisk styrke.
-1	Det er en stor utfordring for vårt samfunn hvordan vi skal klare å lage levende bymiljøer, hvordan vi skal klare å lage en luftkvalitet, eller lage miljø i det hele tatt, for ungene våre, og for andre dom bor i byene, slik at det er levelig. Det betyr at det å få flere folk til å bruke kollektivtransport er en hovedutfordring. Grunnen til at vi har valgt ikke å støtte forslaget i dag, er simpelthen at vi oppfatter det slik at dette er en del av en litt større diskusjon. Vi har selv fra SVs side i sin tid fremmet forslag om momsfritak for investeringer i kollektivtrafikken. Dette fremmet vi i forbindelse med saken om redusert matmoms, som ble fremmet her for 1½–2 år siden – kanskje det er enda litt lenger siden. Det gjorde vi simpelthen for at vi skulle bedre kollektivselskapenes mulighet til å investere for å redusere prisen og øke avgangene. Vi er enig med Senterpartiet i at det er en hovedutfordring hvordan vi skal sørge for å få flere til å reise kollektivt, og mindre privatbilisme, særlig i byene. Grunnen til at vi har valgt ikke å støtte dette forslaget denne gangen, er simpelthen at vi tror at det å ta denne diskusjonen bitvis, slik vi oppfatter at det vil være med dette forslaget, vil være uklokt. Dette er en liten del av en større diskusjon. Det dreier seg om bevilgninger til kollektivtrafikken for å få prisen ned, for å få hyppigere avganger og for å gjøre det mer attraktivt for vanlige reisende å bruke kollektivtransport. Det dreier seg også om hvordan vi skal bedre de generelle rammevilkårene for turoperatører og kollektivtrafikkselskap i byene og andre steder. Det betyr at dette forslaget som sådant kan være ett av flere som vi synes det er klokt å diskutere. Jeg er som sagt usikker på om det er klokt å ta dette bitvis på den måten som Senterpartiet har gjort. Det er grunnen til at vi i denne innstillingen har valgt ikke å støtte forslaget, men vi mener det kan være klokt å komme tilbake til dette og flere forslag i en større diskusjon om hvordan man skal gi skatteincentiv og skattestimuli for å få folk til å bruke kollektivtransport. Vi er ikke prinsipielt motstander av den måten å tenke på som Senterpartiet her gjør, men vi har valgt ikke å støtte dette forslaget simpelthen fordi det er en del av en litt større diskusjon. Vi mener imidlertid at den utfordringen som Senterpartiet tar opp, er viktig, vi mener at denne diskusjonen er viktig, og vi synes det er trist å se at særlig den sittende regjering har brutt sine valgløfter en masse når det gjelder å støtte kollektivtrafikken. Det var en av de viktigste sakene, særlig for Kristelig Folkeparti, i siste valgkamp, og vi ser ikke noe resultat av dette. Det er nedslående, og det gjør bl.a., som Senterpartiet helt riktig påpeker, at luftkvaliteten i våre byer blir forringet år om annet.
-1	Det er en veldig viktig problemstilling representanten tar opp. Jeg reagerer veldig sterkt på det som har kommet fram når det gjelder antisemittisk mobbing på norske skoler. Det er noe som er fullstendig uakseptabelt, som rammer jødiske barn i Norge, og som både skoleverket, de elevene det gjelder, og muslimske miljøer – siden det her, så vidt jeg kan forstå, i stor grad er elever med muslimsk bakgrunn det er snakk om – er nødt til å ta tak i. Jeg kommer til å kreve at de tar tak i det. Det er skremmende holdninger som har kommet fram i NRKs reportasjer, og vi må ta tak i det på forskjellige måter. Det ene er å fortsette å forsterke det generelle mobbearbeidet i skolen med et særlig fokus på rasistisk mobbing. Det er en særlig alvorlig og hatefull form for mobbing. Så må vi formidle kunnskap om historien om jødedommen som religion. Derfor oppfordres f.eks. norske skoler til å markere Holocaust-dagen 27. januar hvert år, for å forsterke det historiske minnet om holocaust. Vi fokuserer på dette med hensyn til læremidler, og vi deltar nå i en internasjonal arbeidsgruppe som skal fremme holocaustundervisning. Det er helt feil at Regjeringen ikke tar tak i dette. I dag har Kristin Halvorsen invitert forstanderen i Det Mosaiske Trossamfund til et møte – det skal finne sted senere i dag – nettopp for å diskutere hvordan vi kan jobbe videre med dette. Kunnskapsministeren har også vært ute med kraftige reaksjoner i forbindelse med det som nå er avdekket. Så vil jeg advare mot det representanten gjør, nemlig å blande inn Israels politikk i spørsmålet om mobbing av jødiske barn. Jødiske barn i Norge skal slippe å stå til ansvar for det Israel gjør, og det er et ansvar vi må ta alle sammen.
-1	La meg takke interpellanten for at hun har reist dette viktige temaet. La meg også takke for mange gode innlegg fra talerstolen om betydningen av foreldreengasjement i skolen. Det er riktig, som svært mange har sagt, at dette er en veldig viktig arena, og vår regjering skal på ulikt vis sørge for å styrke dette. La meg også være enig i representanten Dørums betraktning over det pregløse språket som ofte føres i noen byråkratiske utlegninger. La meg også si at jeg er enig i det eksemplet han har, og si at det nå er slutt på at noe heter oppvekstsenter i Norge, at vi går tilbake og kaller det for det det er, nemlig skoler og barnehager. Jeg irriterer meg over disse oppvekstsentrene som jeg nå ser rundt i Norge. La oss bruke det gode språket vi har, ordentlig og ikke kamuflere det. La meg også si til representanten Gundersen at reproduksjon av sosial ulikhet, tar vi tak i i vår regjering. Det er riktig at vi vet dette, men det er påfallende å se hvor viktig foreldresamarbeidet er for å unngå dette. Det man kan si, er at skolen kan og skal spille en mer aktiv og bedre rolle enn det vi i dag har lyktes med. Dette gjelder for mange regjeringer, så dette er et ansvar som kollektivt hviler på vårt samfunn, at vi ikke har vært dyktige nok til å få skolen til å bli et verktøy for sosial likhet. Det skal vi se om vi klarer å reise en debatt om og ha mange forslag til i den stortingsmeldingen som vi vil komme med oppunder jul. Vi tror det er spørsmål rundt denne aksen, som interpellanten nå har tatt opp, som det vil bli en viktig diskusjon om, nemlig om foreldre i skolesamarbeid. Vi har mange gode eksempler fra norske skoler som lykkes godt med dette. La meg avslutte med et eksempel fra Sverige. Inkluderingsministeren og jeg har besøkt Rinkeby skole utenfor Stockholm. Det var interessant å se at en skole som nesten var en krigssone, er blitt et internasjonalt kjent eksempel på en mønsterskole. Forandringen startet med at rektoren tok kontakt med foreldrene og spurte dem: Hva vil dere med skolen? Foreldrene svarte tre ting: Vi vil ha en god skole for våre barn, slik at de får seg arbeid. Vi vil ha trygghet i barnas skolegang, og vi vil ha en skole som ser pen ut. Dette var en skole med i stor grad innvandrerelever, som nesten hadde mislyktes i alt som det går an å mislykkes i. Nå er denne skolen en av de beste faglige skoler i Sverige og en av de beste i Europa innenfor mange disipliner, ikke minst når det gjelder realfag. Hvis man spør nesten hvem som helst av norske foreldre, vil jeg tro at de vil svare omtrent akkurat det samme: Vi vil ha en god skole som gir utdanning for våre barn, slik at de får seg jobb og lykkes i livet. Vi vil ha en skole som gir trygghet rundt barnas oppvekst og liv. Vi vil ha en skole som ser pen ut, som gjør at man får lyst til å gå på skolen, og som motiverer til læring. Dette er vel kanskje også da en del av det svaret som interpellanten egentlig etterspør. Hva skal vi som utdanningsmyndighet og samfunn legge til rette for? Ja, det er dette: Vi skal ha gode skoler for våre barn. At foreldrene har en selvfølgelig del i skolen, er også riktig.
-0	Tinglysingen i Norge pr. i dag fungerer bra. Det har blitt hevdet, spesielt fra Arbeiderpartiet, at siden det praktiske rundt tinglysingen ikke er problematisk, bør heller intet gjøres med den, en i og for seg god, gammeldags, stokk konservativ holdning. Spørsmålet er vel heller om vi skal være i forkant og derfor foreta en omorganisering med tanke på fremtidens behov. Det er intet prinsipielt som tilsier at det absolutt er en del av den dømmende makt som må stå for det forvaltningsmessige med å føre tinglysingsregistrene. Antakeligvis ville det også i denne sammenheng være en fordel om forvaltningen ble lagt inn under det ordinære forvaltningsapparatet, altså den utøvende makt, og man på den måten fikk et klarere skille og klarere linjer mellom forvaltningen og domsfunksjonen. For Fremskrittspartiet er det viktig å sikre god juridisk kompetanse der hvor kvalitetssikringen av hva som skal tinglyses, og hva som skal nektes tinglysing, finner sted. På den bakgrunn ser vi det som enklere å bygge opp ett sentralt og vel fungerende fagmiljø enn 18 regionale miljøer. Det vil også være færre aktører for brukerne å forholde seg til. Altså vil det bli mindre problematisk å vite hvilke eiendommer som hører under hvilken registreringsenhet. Fremskrittspartiet er fornøyd med at panteboken lokaliseres til Ullensvang i Hardanger. Det å ha et sentralt gjenpartsregister med et helhetlig arkivsystem er en klar fordel. Når dette er sagt, vil det være avgjørende for en godt fungerende sentral enhet at man foretar en digitalisering så raskt som mulig. Dette vil lette bruken for de ansatte og også tilgangen for brukerne. Det er ingen grunn til at skanning av gjenparter ikke kan starte før flytting. Det kan starte med en gang, og da i og for seg forenkle også flyttingen over til Ullensvang. Et svært positivt bidrag for en fremtidsrettet tinglysing er at komiteens flertall også går inn for en sentral tinglysingsenhet, altså i utgangspunktet ett kontor og ett organ. Som tidligere nevnt, vil det være mulig å bygge opp en god juridisk kompetanse for kvalitetssikring av det arbeid som der foretas. Det vil også i samspill med panteboken være en fordel at det er ett tinglysings- og ett gjenpartsregister. Å skulle ha 55 eller 18 enheter som skulle betjenes, ville naturligvis skape merarbeid uten nødvendigvis bedre kvalitet. Det vil naturligvis også være slik at det på sentralt hold må bygges opp en velfungerende føringsenhet. Her vil det være formålstjenlig å søke å dra veksel på den kompetanse som allerede finnes på området. Altså er det spesielt viktig å få med seg personer som kunne tenke seg å arbeide videre i de nasjonale tinglysingsregistrene. Også i forhold til det sentrale tinglysingsregister er det viktig med digitalisering, spesielt i forhold til brukerne. For at dette skal forløpe på en smidig måte, ser Fremskrittspartiet behovet for å sette i gang digitaliseringen nå og flytte tinglysingen etter hvert som de respektive føringsenheter i dagens system er digitalisert og rede til å overføres. Ved en god digitalisering vil brukertilgjengeligheten bli bedre enn i dag. Når både tinglysingen og panteboken er tilstrekkelig digitalisert, vil det være mulig å hente ut all relevant informasjon for alle som vil bli koblet opp mot registrene. Dette betyr at både kommunene og andre relevante aktører som har behov for denne informasjonen, får en god og bedret tilgjengelighet også utover sitt eget sogn. Dette vil spesielt være hensiktsmessig ved omsetning av eiendommer utenfor sitt geografiske nærområde. Både kommunenes tekniske avdelinger og serviceenheter vil kunne gi et mer helhetlig bilde av hvordan en eiendom faktisk skal fremstå. Det blir mulig for en person å få utskrift ikke bare av reguleringsstatus, men også av de servitutter som eiendommen omfattes av. Altså kan man få et helhetlig bilde uten å måtte løpe rundt fra kontor til kontor som til dels har stor geografisk avstand. I hvilken grad kommunene skal få mulighet til å utføre flere oppgaver enn kun å gi utskrifter, får man komme tilbake til. I den sammenheng er kvalitet og sikkerhet det som er avgjørende. Likevel vil jeg bare nevne at så lenge den endelige tinglysingsprøving skal skje sentralt, vil det eventuelt være kongruens i forhold til tid som kan tenkes å være av interesse, altså en form for kvittering for innlevert, men ikke endelig godkjent tinglysing. Når det gjelder tinglysingen, skal som sagt føring og prøving foregå sentralt. Samtidig ser vi at det er mye kompetanse som ligger hos dem som i dag arbeider med tinglysing. Denne kompetansen bør Kartverket sikre seg på en best mulig måte. Dette vil det være hensiktsmessig for Kartverkets helhetlige arbeid å ta ut også på andre områder. Ved å sikre seg denne kompetansen, også ved fylkeskartkontorene, vil man kunne gi en god og ikke minst helhetlig veiledning for kommunene og de andre aktørene i eiendomsmarkedet. Dette er en stortingsmelding. Altså kommer Regjeringen tilbake med de konkrete forslag til lovendringer som må til. Det er i den sammenheng man kommer tilbake til spørsmålet om objektivt ansvar ved feil, spørsmålet om kommuners konkrete rolle og slike ting. Og en del av de detaljene som tidligere har vært oppe i debatten utenfor denne sal, vil naturligvis først få sin endelige avklaring i forbindelse med Regjeringens forslag på de områdene.
-0	Jeg skal love at Fremskrittspartiet skal være konstruktive, som vi alltid er i den type debatter. Vi skal være med i debatten, og vi skal være med og fremme forslag til løsninger. Vi har i hvert fall også som det eneste partiet allerede i utgangspunktet levert et representantforslag knyttet til omsorgssektoren og en alternativ finansieringsmåte av pleie- og omsorgssektoren, nettopp for å bruke også den økonomiske biten som et incitament. Når man snakker om krise: Det som bekymrer meg mest, er at representanten Skjælaaen her gir uttrykk for at han ikke kjenner til at det er noen krise i sykehusene. Man skyver rett og slett vekk det faktum at sykehusene innrapporterer at pasientene på enkelte områder nå snart ikke får behandling i sykehus fordi det ikke er penger til det. Vi ser ferdige, åpne avdelinger på St. Olavs Hospital i Trondheim som ikke kan tas i bruk på grunn av pengemangel. Det er på tide at også regjeringspartiene tar inn over seg at situasjonen i spesialisthelsetjenesten må det gjøres noe med, slik at norske pasienter får den hjelpen de har behov for, også innenfor de tidsrammene de har behov for den.
-0	Det synes jeg i grunnen var en festlig vinkling, fordi Fremskrittspartiet øremerker 200 mill. kr mer enn Regjeringen til videregående opplæring. Regjeringen øremerker ikke penger til dette. Det er hele poenget. Regjeringen lar det være opp til fylkeskommunene – og for så vidt også til kommunene når det gjelder grunnskolenivået – å prioritere disse pengene. Vi sier ikke at lokalpolitikere har noe dårligere vett enn det vi har her. Det vi sier, er at de står overfor en rekke vanskelige prioriteringer lokalt, og erfaringene viser jo fra undersøkelser som er kommet så langt i år, at pengene ikke havner i skolesektoren. I vår sa tre av fire rektorer på skolene at de ikke hadde fått en eneste krone mer for dette budsjettåret. De kunne ikke bruke mer til vedlikehold, de kunne ikke bruke mer penger til lærere. De hadde ikke sett noen endring fra 2005 til 2006. Det er realiteten. Vi kan sitte her og si at vi er så flinke til å bevilge penger til kommunene, men når kommunene ikke bruker pengene på de viktigste sektorene, er det vårt ansvar å gi et styringssignal. Det styringssignalet som Fremskrittspartiet sender, er at pleie og omsorg og skole er de to viktigste jobbene for kommuner og fylkeskommuner.
-1	Odd Holtens virkelighetsbeskrivelse her er ikke helt korrekt. Jeg husker til og med at Odd Holten og jeg i finanskomiteen for noen år siden forhandlet med Arbeiderpartiet og faktisk ble enige om et flertallsbudsjett – én gang, riktig. Men vår sjanse bød seg jo fordi sentrumspartiene ikke samarbeidet på samme måte den gangen som nå. Det er også en helt feil beskrivelse av SVs holdning i Stortinget i f.eks. Hanna Kvanmos tid at ikke Arbeiderpartiet og SV samarbeidet. Men det Odd Holten har rett i, er at SVs landsmøte har lagt opp et høyere ambisjonsnivå når det gjelder å få politisk gjennomslag for vår politikk, og vært veldig klar på at vi ønsker større makt og innflytelse over den politikken som faktisk gjennomføres. Så vårt ambisjonsnivå er økende, og velgerne avgjør hva som blir resultatet etter neste stortingsvalg. Ambisjonsnivået til Kristelig Folkeparti, derimot, er knyttet til bare én sak, kontantstøtten, og ikke til noen andre områder. Det er jo helt opplagt at hvis man ikke hadde brukt 3 milliarder kr hvert eneste år til kontantstøtte, kunne man brukt de pengene på skole. Det er jo helt opplagt at de pengene er tatt fra Jon Lilletun, også kalt Lille Jon av mange i disse dager. Det er en prioriteringssak, og det blir jo helt feil når Kristelig Folkeparti beskriver SVs alternative budsjettsystem som om vi bruker penger i hytt og «gevær». Tvert imot, vi tar fra gevær, for å si det sånn – vi omprioriterer. Vi har en helt klar omprioritering i vårt alternative statsbudsjett. Det er ikke så langt fra det som Kristelig Folkeparti selv tenkte da de satt i opposisjon. La meg ta et lite sitat fra Kjell Magne Bondevik i Vårt Land den 27. august 1997. Han sa at «vi og Ap prioriterer forskjellig. Vi vil sette noe mindre penger i petroleumsfondet, og bruke et par-tre milliarder mer i statsbudsjettet». Jeg gjør oppmerksom på at SV foreslår 2 milliarder kr mer, altså en mer moderat linje enn Bondeviks i 1997.
-0	Jeg er glad for at vi har en statsråd i Stortinget i dag som tar imot gode ideer og vil ha dem på sitt bord. I den forbindelse har faktisk Fremskrittspartiet sendt av gårde et brev til partene i arbeidslivet, også til arbeidsministeren, om én modell som det går an å bruke for at arbeidsgiverne skal ta en større del av regningen for langtidsfraværet, uten at den samlede kostnaden for arbeidsgiver bli høyere. Vi viser til det svarbrevet som ble sendt fra statsråden, om at det er noe man vil vurdere og komme tilbake til ved et senere tidspunkt, når man skal gå løs på dette til høsten. Vil statsråden i høst legge frem ulike modeller for hvordan arbeidsgiverne kan bli med og dekke en lengre periode av langtidsfraværet, som er provenynøytralt innenfor den kostnadsrammen man har i dag? Får vi saker om det til Stortinget, og kan man legge frem noe om det?
-0	La meg først få takke statsråden for at han stadig vekk påpeker det som er bra i norsk helsevesen, og ikke minst det gode mange av dem som jobber i norsk helsevesen, gjør. Det tror jeg vi alle skal være flinke til. Jeg har også lyst til å takke for at han faktisk erkjenner at det er politiske forskjeller, og at han er med på å trekke dem fram. Det er jo det politikken handler om, og jeg tror faktisk det er det våre velgere der ute også etterspør. Ja, vi har en helt annen politikk på helsefeltet, og det er synliggjort ikke minst i denne saken og også i det budsjettet som akkurat er avgitt. Uten bare å påpeke det som går galt, har jeg lyst til – når vi ser korridorproblemene, problemene i IKT, gammelt stråleutstyr, ventelistesakene – rett og slett å spørre statsråden om han føler at det er han som styrer norsk helsevesen?
-1	Som nytt medlem i Nordisk Råd må jeg si at jeg ble overrasket over hvor enormt mye det var å sette seg inn i, og hvor mye som foregikk i dette forumet. Og når jeg nå hører på debatten, må jeg si meg enig med flere av dem som har hatt innlegg her. Jeg må si jeg er overrasket over Fremskrittspartiet, som ikke ser verdien av at vi skal ha et samarbeid i Norden. Jeg syns nesten det blir historieløst hvis vi ikke skal ha et tett og godt samarbeid mellom disse landene, slik det har vært i alle år på forskjellig vis. Men jeg har lyst til å peke på en del sider som jeg tror vi er nødt til å gjøre noe med hvis dette samarbeidet skal bli godt. Det første er at vi blir mer tydelige på hva vi vil – hva vil det norske storting med Nordisk Råd? I det første møtet som jeg nå har vært med på i Nordisk Råd, syntes jeg det virket noe for tilfeldig hva vi skulle, hvilke norske interesser vi skulle ivareta, og hva vi ville ha som effekt ut av et møte i Nordisk Råd. Nå kan det skyldes at jeg er ny og ikke hadde nok innsikt i hvordan dette foregikk, men jeg syntes dette møtet virket noe for tilfeldig. Derfor tror jeg vi er nødt til å ta oss sammen og i forkant av møtene i Nordisk Råd bli flinkere til å bestemme oss for hva vi ønsker å oppnå med det. Det andre jeg har lyst til å si, går på dette med bredden. Jeg syns bredden i saker er formidabel. Jeg syns vi favner enormt vidt, og jeg tror det ville være en fordel – med de knappe ressursene som vi har, både menneskelig og når det gjelder penger – om man kunne ha snevret inn noe og konsentrert seg om de aller viktigste sakene. Da måtte de sakene som ble betraktet som noe mindre viktige, bli tatt bort. På den måten tror jeg det er mer realistisk å komme lenger på en del viktige områder. Det tredje – og det har jeg hørt at det er flere som har tatt opp her – går på dette med gjennomføringsregimet. I Nordisk Råd mener man veldig mye, men man handler relativt lite. Og det er klart at når flere som har erfaring fra Nordisk Råd, har vært oppe her og påpekt det, tror jeg det er en kolossalt viktig jobb for Norge, som nå skal lede Nordisk Råd, og for vår minister, som er til stede i salen i dag, å ta fatt i akkurat det med at vi må bestemme oss for at nå skal vi få et system der vi mener litt mindre, men gjennomfører mye mer.
-0	Spørsmålet lyder: «I forslag til NTP 2010–2019 heter det: «Regjeringen er opptatt av å prøve ut ulike modeller for finansiering av samferdselsprosjekter for å videreutvikle kunnskapen knyttet til effektiv utnyttelse av ressursene.» Likevel vil ikke Regjeringen åpne for flere OPS-prosjekter, og prosjektfinansiering og lånefinansiering ble avlyst av Regjeringen alt i budsjettet for 2007. Nylig har Arbeiderpartiet på sitt landsmøte gitt tilslutning til prosjektfinansiering. Vil Regjeringen nå utvide og endre finansieringsgrunnlaget for NTP 2010–2019?»
-1	Det er jeg veldig glad for. Da går jeg ut fra at statsråden får en haug med argumenter for hvorfor han bør se meget nøye på dette direktivet. Vi kan se på hvordan dette allerede slår ut i norsk arbeidsliv, for i Bergen pågår det en konflikt: Profish tar inn 22 litauiske vikarer framfor norske ansatte, og disse får slett ikke norske arbeidsbetingelser. Argumentet er jo nettopp at tjenestedirektivet gir bedrifter i de nye EU-landene rett til å konkurrere om oppdrag i hele EØS-området på lik linje med andre bedrifter, men at de som får kontrakten, kan ta med seg arbeidsfolk fra heimlandet på heimlandets vilkår. Vil statsråden ta opp med både vikarbyrået og Profish at denne typen tilsnikelse ikke kan aksepteres? Og viser ikke dette at vi må være på vakt og vise muskler for å få et anstendig arbeidsliv?
-1	Jeg er glad for at representanten har lest Regjeringens nordområdestrategi. Det er helt riktig at kunnskap er navet, og vår satsing på kunnskap også i Nord-Norge er betydelig og vil være betydelig i budsjettene framover. Vitensentrene ligger meg spesielt på hjertet, og derfor har vi hatt en betydelig satsing – helt fra 10 mill. kr under den forrige regjering og opp til 16 mill. kr i mitt budsjett for 2007. Grunnen til det er at jeg mener at vitensentrene bidrar positivt til å styrke interessen for teknologi, vitenskap og realfag. Det å kunne gå en søndag formiddag på et vitensenter med ungene sine er blant annet en veldig morsom måte å få dette med teknologi og vitenskap inn på. Vi vil styrke vitensentrene videre framover, for vitensentrene er en viktig bit av vår regjerings satsing på realfag og naturvitenskap. Men jeg kan ikke love penger til et nytt bygg. Bygg ligger utenfor det som vi har økonomi til, og ikke minst ligger det utenfor det som kanskje er den viktigste prioriteringen knyttet til kunnskapsutvikling i nord. Jeg er godt kjent med at det blant alle våre universitet og høyskoler, også i Nord-Norge, finnes mange som gjerne skulle hatt nye bygg, og de er foran i køen, før et nytt vitensenter.
-1	I mitt innlegg tok jeg utgangspunkt i bare én bransje da jeg viste til at det er en sannsynlighet for at en million solgte produkter vil smette under grensen på 1 000 kr om de tas inn direkte fra utlandet. Dette er produkter som i dag omsettes i norske forretninger og Internett-butikker. Mener representanten Rytman at det å bli utsatt for konkurranse på en million produkter som koster ca. 1 000 kr, for norske butikker i detaljvarehandelen og på Internett, som da må ta inn over seg tilbud om det samme produktet utenfor Norge til priser som i utgangspunktet ligger 25 pst. under, ikke får konsekvenser for omsetning og arbeidsplasser?
-1	Det er et viktig tema representanten Hofstad Helleland tar opp, og jeg vil takke for et konstruktivt og interessant innlegg. Vi er ved kjernen av det debatten om barnevernet bør handle om – hvordan unngår vi unødvendige akuttplasseringer? Ville det ha vært færre akuttvedtak dersom barnevernet grep inn tidligere? Er det grunn til å tro at akuttplasseringer skyldes at terskelen for å overta omsorgen for et barn noen ganger er for høy? Jeg har hørt mange historier fra barn og ungdommer i den tiden jeg har hatt ansvaret for barnevernet. Flere av dem har levd lenge sammen med foreldre som sviktet. De fleste sier at de synes de fikk hjelp for sent. Men så har jeg også fått høre historier fra foreldre, fra mødre og fedre, som har opplevd at barnevernet har overtatt omsorgen for barna deres. Mange av dem syntes barnevernet grep altfor raskt inn, og at de ikke fikk tilstrekkelig hjelp i den situasjonen. Jeg har møtt en rekke både barnevernsbarn og fagfolk i barnevernet som har spurt om terskelen for å ta barn fra de biologiske foreldrene er for høy, om det biologiske prinsipp har for stor plass i barnevernets vurderinger og barn må leve for lenge under forhold som skader dem. Dette er spørsmål som jeg mener er så grunnleggende viktig at selv om de er både vanskelige og kontroversielle, som også interpellanten var inne på, er det nødvendig for oss som politikere å diskutere det grundig. Grunnlaget for en slik debatt er å ha best mulig tilgjengelig kunnskap om temaet. Jeg ønsket faglige råd i arbeidet med å utforme politikken for morgendagens barnevern. Derfor satte jeg ned et eget ekspertutvalg, Raundalen-utvalget, som fikk i oppdrag å belyse og komme med tilrådinger om noen av de vanskeligste problemstillingene i barnevernets arbeid. Aldri før har noen utredet det biologiske prinsippets betydning på denne måten. Jeg mener det er et stort og viktig arbeid. Hva vet vi om omfanget av akuttvedtak? Og hva vet vi om årsakene? Kan årsaken knyttes opp til betydningen og vektleggingen av det biologiske prinsipp? Antall barn som er akuttplassert, har hatt en økning de siste årene, men med store variasjoner fra år til år. Det gjør det vanskelig å identifisere klare tendenser. Fra 2008 til 2010 har økningen i bruk av akuttvedtak vært lavere enn veksten i barnevernet generelt. Rapportering fra første halvår 2011 tyder imidlertid på at det er iverksatt langt flere akuttvedtak i 2011 sammenliknet med tidligere år. Toril Havik, som er forskningsleder ved Uni helse Uni Research AS i Bergen, mener at barnevernet i tillegg til faglig kunnskap lar seg påvirke av to sterke verdier: Det ene er verdien av biologiske bånd, og det andre er verdien av å ha et partnerskap og et godt samarbeid med foreldrene. Havik mener at disse verdiene kan føre til et barnevern som er avventende, og som er i tvil om når nok er nok. Når en åpenbar og alvorlig situasjon oppstår, utløses et behov for å akuttplassere barnet. En fersk delrapport fra evalueringen vi gjennomfører av forvaltningsreformen, kalt Den vanskelige samhandlingen, fra NIBR, viser bl.a. at det er mange akuttvedtak i større kommuner med sosiale utfordringer. Samtidig finner forskerne at interkommunalt barnevern benytter mindre akuttvedtak enn andre kommuner. Forklaringen er at interkommunalt arbeid bidrar til økt kompetanse i kommunenes tjenester og til bedre forebyggende arbeid. Tidsbruk i helsetjenestene har negativ effekt på bruk av akuttvedtak. Representanten Hofstad Helleland spør hva jeg vil gjøre for å sikre at regjeringens mål om økt bruk av hjelpetiltak i hjemmet ikke fører til flere akuttplasseringer. Det er et viktig spørsmål. Det må settes inn gode og individuelt tilpassede hjelpetiltak når barn og familier trenger hjelp fra barnevernet. Det må være tiltak barnevernet ser fungerer. Hvordan sikrer vi at det skjer? Barnevernstjenesten fikk etter en lovendring i 2009 en lovfestet plikt til å evaluere om hjelpetiltakene fungerer etter sitt formål. Det ble også en lovfestet plikt til å vurdere omsorgstiltak. Det innebærer at kommunene skal utarbeide en tidsavgrenset tiltaksplan, og de skal følge nøye med på hvordan det går med barnet og foreldrene. De skal ha et særlig blikk på om hjelpen som gis, er tjenlig. Evalueringen av om hjelpen virker, skal foretas jevnlig. Målet er at barnevernet skal sette inn tiltak som bidrar til positive og varige endringer for barnet. Å ha et særlig blikk på om hjelpen tjener barnet, er også noe som tas opp i utredningen fra Raundalen-utvalget. Utvalget foreslår at det lovfestes en frist for evaluering av frivillig hjelp i barnevernet, og at evalueringen skal være skriftlig. Slik skal det sikres at effektive og tilstrekkelige hjelpetiltak settes i verk til rett tid. Utvalget anbefaler også at barnevernet i langt større grad tar i bruk omsorgsendrende hjelpetiltak. Det er tiltak som skal gjøre foreldrene bedre i stand til å utøve god omsorg for sine barn. Utvalget ønsker at slike tiltak skal kunne pålegges foreldre. Så er spørsmålet: Kan et slikt pålegg bidra til å redusere akutte plasseringer? Det er et spørsmål som jeg vil invitere ulike fagmiljøer og forskningsmiljøer til å gi synspunkter på i den høringen vi nå skal ha. NOU-en om det biologiske prinsipp har levert mange forslag og mange innspill av både faglig og verdimessig karakter. Rapporten skal bidra i utviklingen av barnevernet. Først skal forslagene, som sagt, gjennom en bred høringsrunde, og så skal de diskuteres med Stortinget. Det barnevernsløftet som den rød-grønne regjeringen har satt i gang, har, som kjent, tre hoveddeler: Det ene er et ressursløft som skal sørge for at det er nok voksne ute i kommunene til å gi barna den hjelpen de skal ha. Det andre er ny organisering, der vi går gjennom bl.a. samarbeidet mellom kommune og stat for å se om det finnes mer hensiktsmessige måter å organisere barnevernet vårt på. Det tredje er ny prioritering. Her kommer nettopp debatten om det biologiske prinsipp inn, i tillegg til f.eks. diskusjonen om hvorvidt vi er gode nok til å gi barna selv innflytelse på egen situasjon. Alle de tre hoveddelene av barnevernsløftet – ressursløftet, ny organisering og ny prioritering – har det til felles at de er tenkt å bidra til at vi skal bli flinkere på tidlig innsats. Det er noe av det aller viktigste vi kan gjøre for å skape et bedre barnevern og nå tidligere fram til barna. Det er best for barna, og det gjør det også lettere å lykkes med den oppgaven barnevernet skal gjennomføre, nemlig å gi barna trygghet, stabilitet og god omsorg. En forutsetning for at ansatte i barnevernet skal gjøre en god jobb er at de har nok kapasitet og kompetanse. Å styrke kommunene gjennom å tilføre øremerkede midler er et stort og viktig bidrag. Det har ikke bare gitt nye stillinger, men også gitt muligheten til å styrke kompetansen. Jeg er ellers opptatt av at det arbeidet som kommunens øvrige velferdstjenester gjør, kan påvirke bruken av akuttvedtak. Gjennom godt forebyggende arbeid bidrar kommunene til å fange opp og sette inn tiltak overfor utsatte barn og unge som trenger det. Tidlig innsats kan forhindre at barnevernet må ty til mer drastiske og inngripende tiltak. Både skoler, barnehager og helsestasjoner har en viktig rolle i å avdekke at barn trenger hjelp. Vi har kommet noen viktige steg på veien mot å skape større åpenhet og forståelse for behovet for å melde fra til barnevernet tidligere. Men det er, som vi også har diskutert i denne sal tidligere, bl.a. utfordringer når det gjelder barnehagenes kommunikasjon med barnevernet. Det er en del av den utfordringen vi har med å få andre velferdstjenester til å fange opp barn med problemer tidlig, slik at barnevernet kan komme inn i en fase der det er mulig å forebygge akuttplassering. Vi kan aldri unngå at det vil være barn som må utplasseres. Det er situasjoner som er så alvorlige at akuttplassering er den beste løsningen her og nå. Men målet må jo være at det settes inn riktige tiltak før man havner i en akuttsituasjon. Akuttplassering skal kun benyttes når det oppstår en uventet krise i et barns liv. Derfor mener jeg at de spørsmålene interpellanten reiser, er viktige og relevante spørsmål som absolutt fortjener å diskuteres her i salen, og som selvfølgelig også vil være viktige spørsmål i den saken jeg skal legge fram for Stortinget før denne stortingsperioden er over, om organisering og prioritering i framtidens barnevern.
-1	Mitt spørsmål gjelder samme tema. Det som er spesielt her, er at man innfører en ny praksis når det gjelder hurtigruta, ved kjøp av transporttjenester, i forhold til andre transportområder. Det er ikke slik at man går ut med et kronebeløp i utgangspunktet, og så sier man at dersom man overkrider dette kronebeløpet, skal tilbudet reduseres. Det er ikke en praksis vi bruker når det gjelder offentlig kjøp på jernbane, på kortbanenettet eller på riksvegferjedriften. Men også på disse områdene ønsker vi kostnadskontroll, vi ønsker å holde kostnadene nede. Mitt spørsmål er: Hva er det som får Høyre og Regjeringen til å konkludere med at når det gjelder kjøp av hurtigrutetjenester, må man gå ut med en prislapp på forhånd, når man ikke vil følge den praksisen på de andre transportområdene?
-1	Dette er eit forslag som vi nok vil stemma for i dag. Eg vil òg takka tilbake til representanten Sund for det gode samarbeidet vi har hatt om den viktige avgjerda som ligg her i dag, om at ein ber regjeringa greia ut ei oppkopling av Ålgårdsbanen mot Jærbanen.
-0	Til alle som bekymrer seg: La meg bekrefte at Fremskrittspartiet vil føre en ansvarlig økonomisk politikk. Det er det ingen tvil om. Det er litt rart at når man diskuterer et så viktig tema som dette, nemlig hvordan man skal få norsk økonomi til å gå bra framover, og hvordan man skal få næringslivet til å ha en konkurransedyktig tilnærming, svarer man at hvis man bare følger handlingsregelen, så går dette godt. Da må man begynne å diskutere hva innholdet i handlingsregelen faktisk er, og hva alle de andre rammebetingelsene betyr for norsk næringsliv. Der hopper regjeringen dessverre glatt bukk over problemene. Norge går veldig godt, men skal vi forstå hvordan vi skal sørge for at dette fortsetter, må vi forstå hvorfor det går veldig godt. Da er ikke handlingsregelen svaret. Veldig mye av svaret er oljepris. Høyere oljepris har gjort at investeringsnivået på norsk sokkel har gått kraftig opp. Bare de siste fire årene har oljeinvesteringene økt fra 120 mrd. kr til 207 mrd. kr. Det er en økning på fire finanskrisepakker – bare for å sammenligne i år med for fire år siden. Fire finanskrisepakker ekstra bidrar oljenæringen med inn i norsk økonomi – og så tror man at dette handler om handlingsregelen. Oljepengebruken gjennom oljesektoren øker langt mer enn det oljepengebruken gjør i statsbudsjettet. Bare økningene i oljeinvesteringene fra i fjor til i år er på 27 mrd. kr. Det er 50 pst. mer enn de totale vei- og jernbaneinvesteringene i Norge. En gir inntrykk av at hvis en hadde investert bare 2 mrd. kr eller 5 mrd. kr mer på vei gjennom statsbudsjettet, ville det vært en krise – mens oljenæringen øker sine investeringer med 50 pst. mer enn totalinvesteringene på disse to områdene. Da bør man begynne å se på hva handlingsregelen egentlig er. Svaret er ikke det man gir inntrykk av. Man har diskutert rammebetingelsene for norsk industri mange ganger. Forrige gang jeg tok det opp, var 24. februar 2011. Da sto næringsministeren demonstrativt og kikket på VGs tavle utenfor vinduet, med ryggen til salen under hele debatten, fordi han heller ville se på ski-VM. Økonomisk politikk: Fremskrittspartiet skal ikke «måke» ut penger. Finansministeren er fullstendig usaklig når han har en slik tilnærming. Det Fremskrittspartiet har sagt, er at dagens handlingsregel ikke gir oss den begrensning i pengebruken som vi bør ha. Statsråden har selv sagt at det er ingen føringer for hvordan oljepengene skal brukes i statsbudsjettet. Det er regjeringen som har endret handlingsregelen fra å være dedikert infrastruktur, forskning og rammebetingelser til å kunne brukes til hva som helst. Da sier Fremskrittspartiet at vi må føre en økonomisk politikk der vi tvinger oss selv tilbake til det som var poenget med handlingsregelen, nemlig å sørge for at oljeformuen brukes til å investere i framtidens vekstnæringer, og ikke til alt mulig annet. Derfor har vi ønsket å endre innholdet i handlingsregelen slik at man skiller mellom forbruk og investeringer og øker muligheten til å bruke litt mer oljepenger på investeringer og litt mindre på forbruk. Det er ansvarlig, det er ikke uansvarlig. Når det gjelder dagens handlingsregel, er det faktisk sånn at hvis man gir penger til Statkraft, kan man gi dem utenfor handlingsregelen, og de kan investere i vindmøller i Norge. Per definisjon gir det ikke inflasjon i norsk økonomi. Men hvis man bruker akkurat de samme oljepengene og gir dem til UD, sånn at de bygger vindmøller for folk i Afrika, gir det kjempeinflasjonspress i norsk økonomi. Det er ingen logikk i dette. Jeg skulle gjerne likt å høre finansministeren forklare dette. Hvis han klarer det, har han innført en ny økonomisk teori. Det viser hvor feil det blir bare å se på handlingsregelen – når man later som man skal føre en ansvarlig økonomisk politikk. Det man burde se på, er rammene som industrien har å konkurrere mot. Lønnspresset er der, det er ingen tvil om det, men det er ingen av de partiene som nå uttrykker bekymring, som har stemt imot et eneste oljeprosjekt. Da Statoil nylig la fram en investeringspakke på 55 mrd. kr til Aasta-prosjektet, var alle partiene som nå er bekymret, enige om at dette måtte man gjennomføre – 55 mrd. kr. Da var ikke handlingsregelen eller presset i norsk økonomi en problemstilling. Vi trenger rammebetingelser for industrien. Denne regjeringen og flertallet i Stortinget har innført CO2-betingelser som gjør at det er dyrere å drive i Norge enn i andre land. Man har tatt bort industriens muligheter til å disponere egen vannkraft. Det gjør det dyrere å drive i dette landet enn i andre land. Maritime næringer får ikke lovfestet nettolønnsordningen – ei heller av Høyre. Dette er et problem for den næringen. Vi har en sysselsettingsvekst som er positiv, men når man bryter det ned, ser man at vi øker sysselsettingen av utlendinger i dette landet – og reduserer antallet nordmenn. Det er en bekymring. Vi har en formuesskatt som gjør at norsk eierskap diskrimineres i forhold til utenlandsk eierskap. Vi vil ha skattelettelser i bunnen, vi vil ha mer satsing på forskning og utvikling, og vi vil ha en handlingsregel som gjør det mulig å investere i infrastruktur, ikke bare å investere i olje.
-0	Med fare for å være møteplager helt på slutten: Bare en kort oppfølging til statsråden etter replikkvekslingen. Det som er viktig, er at vi får et felles regelverk og et felles rammeverk for alle skolebarn i hele Norge, uavhengig av hvor de bor og i hvilket fylke de transporteres. Vitterlig er det slik at fylkene har ansvar for dette. Uavhengig av hvor de bor, skal de være sikre på at de får en sikker transport. Det får vi nok best på plass hvis vi har et felles lovverk og en felles økonomisk ramme som gjør dette mulig. Det håper vi kan komme så fort som mulig.
-1	Jeg slutter meg til det statsråd Andersen har sagt når det gjelder SkatteFUNN-ordningen spesielt, som var utgangspunktet for representantens spørsmål. Vi vet at det er mange positive sider som er framstilt i evalueringen fra Statistisk sentralbyrå, og vi vil være interessert i å følge opp alle gode tiltak som kan stimulere forskning i næringslivet. En av de aller største utfordringene med å nå ambisiøse forskningsmål er at vi har noen faktorer som det er litt vanskelig å kontrollere, men hvor vi må motivere. Den viktigste av dem er å motivere til forskning i næringslivet. Det betyr selvfølgelig at staten må gjøre sitt, og det jobber vi med, som også statsråd Andersen sa. Men han og jeg har et meget godt samarbeid i forhold til næringslivet, og vår viktigste oppgave er å få motivert og stimulert næringslivet til å gjøre sin del av forskningsinnsatsen, som faktisk er to tredjedeler av det forskningsmålet vi har satt.
-1	"Når jeg leser innstillingen – selv om det er uenighet om en viss del av enkeltpunktene – må jeg si meg enig med Siri Meling i at det er helt klart at allemannsretten står sterkt i Norge. De temaene som det er uenighet om her, er små justeringer av friluftsloven, og ikke svære endringer i den. Det er små justeringer som går i den retning jeg mener er riktig, nemlig ytterligere å befeste allemannsretten, som er en hardt tilkjempet rettighet gjennom lang politisk kamp i Norge. Så vil jeg bare si til Line Henriette Hjemdal og også til Fremskrittspartiet – Høyre er helt sikkert enig i det – at jeg kommer tilbake til Stortinget med materiale om dette. Jeg tar gjerne en dialog med komiteen om hva som er den rette formen på det. Vi kan gjerne legge det fram i statsbudsjettet for 2013. Vi kan selvfølgelig også legge det fram i en annen form, dersom komiteen skulle ønske det. Jeg ønsker å innta en mellomposisjon i denne debatten mellom de to ytterpunktene. Ett ytterpunkt er at denne typen aktiviteter, basert på litt fri synsing, umulig kan tenkes å skade villrein, fugleliv eller andre ting. Det er en umulig posisjon. Det andre er tendensen til at noen friluftsformer så å si er moralsk mer høyverdige enn andre. Det var det jeg litt ironisk nevnte, at det å gå med en slitt ryggsekk og i en gammel nikkers på Galdhøpiggen liksom har en litt høyere moralsk status i det norske bildet enn den statusen som ungdommer som surfer på strendene på Jæren, har. Jeg synes vi må akseptere bredden i disse friluftsformene; de er alle gode og fine. Det er ikke nødvendigvis bedre at man går på langrenn med treski enn at man kjører snøbrett i Wyllerløypa. Da må vi også passe på at det ikke er den typen – hva skal man si – nedarvede holdninger som gjør at man sier nei til noe, litt for sikkerhets skyld. Så mellom det å si nei for sikkerhets skyld og det å si at alt er greit, uten egentlig å ha noe faglig grunnlag for det, må vi finne en vei. Her er det heller ikke slik at alle verneområder er like. I noen verneområder er det å legge til rette for friluftsliv en veldig viktig del av vernet i seg selv. Da vi vernet Oslomarka, var det med den tredobbelte begrunnelsen idrett, friluftsliv og natur. I andre verneområder kan det være spesifikke naturkvaliteter, men det er også ofte det å legge til rette for friluftsliv. Så hva det kan være anledning til i hvert enkelt tilfelle, krever til sjuende og sist en lokal vurdering, men vi skal forsøke å legge en plattform for nasjonal kunnskapsinnhenting om det, og så vil de konkrete vurderingene bl.a. måtte gjøres av de nye vernestyrene som nå blir opprettet med lokal makt."
-1	Jeg er glad for at Kristelig Folkeparti skal være en utålmodig samarbeidspartner i forhold til å øke det sivile bidraget til Afghanistan, og også, håper jeg, øke presset for at vi skal få i gang politiske prosesser som kan føre til en fred i Afghanistan. Ja, selvsagt tar SV ansvar. Jeg gjorde rede for primærstandpunktet vårt, men vi har altså akseptert at vi sender flere soldater til Afghanistan, nettopp fordi vi har vunnet igjennom med det synet vårt at vi ikke sender soldater til offensiv krigføring i Sør-Afghanistan. Så må jeg utfordre tilbake: Har Kristelig Folkeparti noen gang reflektert over hva de var med på da de gikk inn og støttet operasjonen «Enduring Freedom», som jo var en krig mot terroristene, og ikke en krig mot fattigdom og sult?
-0	Jeg må si at svaret fra statsråden var som forventet. Det skjer ikke mye nytenkning i Landbruksdepartementet – heller ikke på dette området – nå for tiden. Det er sterkt beklagelig. Det kommer bare til å føre til at norsk landbruk vil forsette å forringes. Det jeg imidlertid synes er veldig interessant i statsrådens innlegg, er at han varsler at han vil komme til Stortinget i løpet av vårsesjonen – og det er ikke noe for tidlig, når vi nå går mot slutten av denne perioden – med forslag til lovendringer. Men jeg ble skuffet over at statsråden tydeligvis vil foreslå ytterligere innstramninger i fylkesmannens mulighet til å overstyre lokaldemokratiet i kommunene. Fremskrittspartiet ønsker å fjerne alt dette regelverket. Kjøper og selger må kunne få bli enige om overdragelse og pris uten innblanding fra det offentlige. Hvis man skal ha et system med offentlig vurdering, må det gjøres så nær innbyggerne som mulig, og da er det riktig at det ligger hos kommunen. Vi kan ikke ha et system hvor statlige organer hele tiden overprøver de lokale politikernes vurdering, slik som det skjer i dag, for det vil medføre at svært få etter hvert vil finne det formålstjenlig – og riktig bruk av tid – å være lokalpolitiker. Jeg kjenner godt til at lokalpolitikerne i Sørum kommune ble ganske frustrerte etter denne saken om Øvre Vilberg gård. Det er positivt at statsråden vil se på dette med boverdien, der må det gjøres noe. La meg sitere Ola Borten Moe i Nationen 2. oktober 2008: «Svært få landbrukseiendommer omsettes på det åpne markedet i Norge, med den åpenbare konsekvens at færre får mulighet til å realisere sin drøm om eget gårdsbruk. Hva har så prisreguleringen med dette å gjøre? Jeg tror mange kvier seg for å selge fordi de ikke får realisert de verdiene eiendommen representerer, og heller ikke får frigjort nok kapital til å etablere seg på nytt i det ordinære eiendomsmarkedet. Verdier og muligheter låses dermed inne både for kjøper og selger. Landbruket blir dermed en mer statisk næring enn det burde være. Det burde tvert imot være et mål for myndighetene å få omsetningstakten på gårdsbruk opp, fordi det gir nye impulser og nytt blod inn i ei næring som trenger det, samtidig som flere får mulighet til å slippe til.» (Presidenten klubber.) Han nevner videre argumentet om høyere pris. Det får vi ta senere. Deler statsråden Ola Borten Moes syn på dette? Eller er dette noe som Ola Borten Moe ikke har dekning for i Senterpartiet?
-1	Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at norsk arbeidskraft har en høy produktivitet. Vi er helt på topp internasjonalt. Jeg tror det bare er i Irland man har hatt en sterkere utvikling enn det som er situasjonen i Norge. Det er noe vi glemmer. Grunnene til at det er slik, er sikkert mange, men én grunn er helt klart at vi har en høyt utdannet befolkning. Dette gir den norske arbeidskraften et konkurransefortrinn, som det er helt avgjørende at vi til enhver tid klarer å utvikle og utnytte. I den forbindelse blir Kompetansereformen en reform for den voksne del av befolkningen, som vi håpet den skulle bli. Vi hadde håpet at det første tiåret etter 2000 skulle bli de voksnes tiår når det gjelder utdanning, nettopp for å sikre et slikt fortrinn, men selvsagt også for å gi de voksne en mulighet som de tidligere ikke har hatt, til å få en god egenutvikling og muligheten til å fungere enda bedre i et samfunn der kompetanse og utdanning er viktig. Vi har nok ikke helt lyktes med Kompetansereformen. Det er tidligere vist til Dokument nr. 8-forslaget, der vi prøvde oss med en revitalisering. Jeg håper at vi får til den biten som går på en trepartsfinansiering, der partene i arbeidslivet sammen med det offentlige blir med på å finansiere den etter- og videreutdanning som bedriftene og den enkelte trenger. Men det som går på rettighetsbiten, altså det at voksne har fått rett til grunnskole, voksne har fått rett til videregående skole, har vi nok heller ikke lyktes med, og det tror jeg skyldes den fylkeskommunale økonomien. Vi vet at en viss andel av befolkningen ikke har fått muligheten til videregående opplæring. Det vet vi. Vi har tall på alt dette. Det ble i sin tid gjort beregninger av Buer-utvalget, som avdekket et voldsomt stort tall. Jeg tror kanskje ikke det er så stort, men at det finnes et behov, er helt åpenbart. Jeg tror at årsaken til at dette ikke er blitt gjennomført, at disse voksne ikke har fått den muligheten de har rett til, skyldes dårlig økonomi i fylkeskommunen. Da tror jeg det er viktig, det som SV har foreslått, nemlig å øremerke statlige midler - vi er ikke så veldig glad i øremerking, la meg understreke det - slik at vi gjennom øremerking kan avdekke behovet. Når vi har fått avdekket behovet, skal disse midlene inn i det generelle tilskuddet til fylkeskommunene. Men vi må få avdekket behovet for å se hva dette er. Det tror jeg vi kan klare gjennom å øremerke midler. Jeg håper at de partiene som nå er veldig positive, vil være med på å øremerke noen midler til Kompetansereformen, til de voksne som har rett til videregående opplæring, for å få avdekket behovet. Så skal vi i neste omgang overføre det til rammetilskuddet.
-0	Jeg vil først oppklare en misforståelse. Jeg kritiserte ikke statsråden for å prøve å dytte planøkonomi på verden. Representanten Rolf Terje Klungland var meget kritisk til markedsøkonomi og liberalisme, og det var det jeg forsøkte å peke på. Så til Jon Lilletun og andre som nærmest skaper inntrykk av at den eneste måten å drive effektiv utviklingspolitikk på, er å la de fattige landene i verden bære byrden gjennom miljøpolitikken. Jeg synes ikke det er riktig, for dette er land som ligger langt unna det å kjenne velferd og velstand, som vi har kunnet utvikle gjennom mange tiår ved ikke nødvendigvis å fokusere på miljøet underveis. Jeg ser ikke noe galt i å ønske kinesere og afrikanere den velferdsutviklingen som vi som mennesker har fått nyte godt av gjennom mange tiår. Og jeg forstår ikke at det først og fremst er de fattige landene i verden som skal bære byrden gjennom miljømessige tiltak, når de har mer enn nok annet å stri med før de er i nærheten av å oppnå et velferdsnivå som vi i det minste kan si er anstendig med tanke på den fattigdommen de lever i. Det er ikke slik at Fremskrittspartiet ikke har vært opptatt av hvordan vi kan utvikle energisamarbeid med Kina og andre fattige land. Det er nettopp det vi i mange sammenhenger har fokusert på. Norge kan eksportere av sin energikompetanse, miljøkompetanse og teknologikompetanse nettopp for å legge forholdene til rette for en bedre energiutnyttelse og utvikling i andre deler av verden. Og det er fint hvis vi kan bidra med den kompetansen både gjennom næringsutvikling og på annen måte. Det er heller ikke slik som noen sier, at Fremskrittspartiet er negativt til all form for bistand. Fremskrittspartiet har i sine alternative budsjett støttet vaksinasjonsprogrammer, utdanningsprogrammer og hjelp til frivillige organisasjoner. Det er primært fordi dette er noe som viser seg å ha god effekt, som når frem, og som gjør en forskjell for veldig mange millioner av mennesker i verden. Og det er bra. Så selv om vi tillater oss å ha et kritisk blikk på helheten av bistands- og utviklingspolitikken, betyr ikke det at vi ikke får med oss at det er mange positive enkelttiltak rundt omkring. Jeg har lyst til å minne om at veldig mange av dem faktisk drives gjennom de frivillige organisasjonenes innsats, ved det feltarbeidet som gjøres. Og det er bra. Men jeg mener fortsatt at vi må ha en kritisk debatt om de virkemidlene vi bruker, for virker de ikke, er det ikke noe poeng i å fortsette å gi penger.
-0	Jeg kjenner ikke de interne prosessene i valgkomiteen i Telenor-styret, og det skal jeg heller ikke gjøre. Det som er forskjellen, er at Bakkes kompetanse ikke ble vurdert som en konkurrent og en komplementerende kompetanse mellom de 60–70 kandidatene som ble vurdert i utgangspunktet. Telenor hadde den praksis – og det er en grei praksis – at styreleder hadde samtaler med dem som var aktuelle for styreverv i forkant av innstillingen. Det skjedde ikke med Hallvard Bakke. Når det gjelder det øvrige, at jeg ikke tar stilling til det politiske ordskiftet, er det tøv. Jeg tar definitivt stilling til det politiske ordskiftet. Jeg sa nettopp at jeg ikke kan se noen problemer med at man forsøker å billedliggjøre et syn, når man ser den typen utnevnelser skje i det offentlige rom.
-1	"Først vil jeg så vidt innom karakterdebatten mellom Aspaker og Valen. Det Snorre Serigstad Valen påpeker i særlig grad, er at Høyre sier at tallkarakterer er den mest presise tilbakemelding på faglig nivå når det gjelder femteklassinger. Det har vi SV-ere veldig vanskelig for å skjønne, og vi er dermed veldig uenig i det. Så er jeg enig med representanten Tingelstad Wøien, og kan slik sett anbefale Høyre å skrive en god og grundig kronikk omkring utspillet når det gjelder yrkesfag, slik at vi kan ta denne debatten videre. For her er det enten noe som vi har forstått veldig godt, og er uenig i, eller noe som samtlige andre partier i komiteen har misforstått veldig. Så lykke til med å følge opp den, gode Høyre-representanter. Så skal jeg prate litt om noe som er i ferd med å skje, nærmest som en oppvåkning eller mentalitetsendring i mange kommuner og fylkeskommuner, nemlig det som i innstillingen heter voksenopplæring, men som vi kanskje heller skal kalle livslang læring. Det er ikke tvil om at rundt omkring i mange kommuner og fylkeskommuner – og det blir snart i langt flere – skjønner de i stadig større grad hvor viktig kunnskap og kompetanse er i folks liv. For å sikre at folk skal være påkoblet, faktisk få livet til å fungere, og til å trives i og med hverdagen, er læring og kunnskap viktig gjennom hele livet. Og det må være tilgjengelig der folk bor. De ser på dette også i neste omgang stadig mer som et virkemiddel, eller – unnskyld, statsråd Kristin Halvorsen – ikke som et virkemiddel, men som et samfunnsperspektiv i det samfunnsutviklingsarbeidet som kommuner og fylkeskommuner driver med, og som de er pålagt å drive med. Og jeg tror vi kommer til å bli veldig positivt overrasket om et års tid når kommuner og fylkeskommuner begynner sitt plan- og bygningslovpålagte planstrategiarbeid som går på at man da skal sette seg ned og finne ut hva som er de viktigste utfordringene, og i neste omgang hvordan man skal løse dem. Jeg er overbevist om at veldig mange kommuner og fylkeskommuner kommer til å ta kunnskap, læring og kompetanse opp som en hovedutfordring, som ikke bare det offentlige skal ta fatt i, men som hele samfunnet skal inviteres til å ta fatt i sammen. Det er det som ligger i dette begrepet om plan- og bygningslovstrategi, og jeg er helt sikker på at dette perspektivet vil komme kommuner og fylkeskommuner til gode om noen få år. Det ser jeg virkelig fram til. Og da blir ikke dette noe vi driver med for å reparere eller kompensere for noe som har gått galt tidligere i utdanningsløpet; det blir nemlig en grunnleggende viktig aktivitet i seg selv."
-1	Jeg har sluttet å bli overrasket over Fremskrittspartiets måte å reagere på. Med en gang de blir konfrontert med et eller annet forslag, begynner de å undergrave sine egne forslag. Jeg siterer: «Stortinget ber regjeringen innføre obligatorisk kontroll av alle gjenstander, besøkende og innsatte som går inn og ut av fengselet.» «Alle», inkludert barn – hva betyr det? Det betyr at barna blir straffet for noe de ikke har vært medskyldige i. Når én der inne har brutt en eller annen lov, er det barnet som blir fratatt sin konvensjonsbundne rett til å møte sin far. Dere bør se konsekvensene av egne forslag før dere fremmer dem. Det er greit for oss at dere – unnskyld, president, Fremskrittspartiet – løper fra sine forslag. Det er helt all right, men vi kommer til å konfrontere Fremskrittspartiet med deres forslag, innholdet i dem, og vil kreve svar.
-1	Svaret på det vil være avhengig av det konkrete tilfellet. For noen kan det være at man gir bedre bistand, f.eks. at man øker bidraget ved hjemreise. For andre kan det være at man foretar en rask tvangsretur, men jeg vil legge til at da skal det være barnefaglig kompetanse ved returen, og man skal ta hensyn til ungene. For andre igjen kan det være at man har en god samtale og motiverer. For noen er det ikke mulig å motivere godt til retur, for de er rett og slett overbevist om at hvis de returnerer, vil de bli utsatt for ting – noe som vi også ville ha forholdt oss til på en sånn måte at vi ville kviet oss for å reise tilbake. Så svaret på det vil være forskjellig.
-0	Det kan jeg med glede bekrefte. Det vil selvsagt også enhver våken leser se, fordi vårt forslag er hentet ordrett fra flertallets merknader. Men det har fått en tilføyelse, fordi merknaden i seg selv kan – jeg vet ikke om den vil bli det, men den kan – av enkelte tolkes til å dreie seg om fortiden og ikke fremtiden. Derfor er det vi i forslaget har sagt at det gjelder også for fremtiden, både for Regjeringen og EOS-utvalget. Det står heller ikke i merknaden fra flertallet at det gjelder både Regjeringen og EOS-utvalget. Det er den ene uklarheten. Den andre grunnen til vårt forslag og at vi har noen egne synspunkter, er nøyaktig den samme som for Høyres egen særmerknad, som er identisk med vår merknad. Høyre har en særmerknad hvor det står: «Dette medlem » – nå leser jeg fra Høyres merknad der det bare er «dette medlem» og ikke «disse medlemmer» – «vil understreke at det bare er når enighet ikke oppnås at saken skal henvises til forsvarsministeren. Dette medlem er videre tilfreds med at forsvarsministeren i komiteens møte 9. juni 1999 har bekreftet at i en slik situasjon vil utvalget bli henvist til å ta saken opp med Stortinget.» Litt av problemet oppstod nettopp fordi det ble nødvendig også for Høyre å ha det som særmerknad, fordi det ikke var med i flertallets merknad. Steensnæs sa i sted at man kunne slutte seg til store deler av det. Hvorfor var han ikke med på det da? Det må jo være en hensikt med at Kristelig Folkeparti insisterer på ikke å ha dette med i flertallsmerknaden. Den usikkerheten er det igjen Kristelig Folkeparti som skaper, og som gjorde at vi fant det nødvendig å prøve å bistå ved å fremme et forslag, som jeg er veldig glad for allerede har avstedkommet en ny merknad fra flertallet, slik at det er blitt langt bedre enn det var før vi fremmet vårt forslag.
-0	Det er interessant at de som bare bruker og kan bruke jernbanen, ikke skal få nyte godt av konkurransen. De skal bare oppleve å se at togene står, fordi de ikke går lenger, mens andre som bruker buss og andre kollektivtilbud, skal få gleden av hva konkurransen gir i alle mulige fasonger av gode, nye tilbud. Jeg har egentlig lyst til å utfordre statsråden på forslag nr. 2 fra Fremskrittspartiet, som går på busser som kjører over fylkesgrensene. Hvis man setter seg på bussen her nede på Bussterminalen i Oslo, kan man kjøre med tre forskjellige busser til Kristiansand. Men de tre forskjellige busselskapene som frekventerer denne strekningen, får ikke lov til å stoppe i f.eks. Larvik. Når vi har en regjering og et flertall som er veldig opptatt av at folk skal bruke kollektivtilbud, burde man sørge for at de bussene kan få lov til å slippe av folk og ta med folk, slik at folk faktisk har muligheten til å bruke kollektivtilbudet. Men på grunn av dagens regelverk er det noen fylkeskommuner som nekter det. Hvordan vil statsråden håndtere den situasjonen fremover?
-1	Det er moro for en gang skyld å være helt enig i et innlegg fra Torbjørn Røe Isaksen. Mange av oss har jobbet med TT-ordningen i mange år. Den er en forutsetning for likestilling for alle i samfunnet, og det er langt igjen dit. Det handler om, som noen har vært oppe her og sagt, universell utforming. Sjølsagt gjør det det. Men på transportsiden vil ikke universell utforming fange opp behovet til alle. I tillegg til universell utforming må det være en dør-til-dør-transport. Det er det vi snakker om nå. Jeg er veldig glad for det initiativet som organisasjonene har tatt for å få i gang en slik forsøksordning. Forsøkene med service- og bestillingsruter har vært gjennomført, og det har på en måte fanget opp den delen av TT-transporten som handler om dem som ikke trenger en dør-til-dør-transport, men som likevel trenger tilpassede ordninger. I mitt hjemfylke har Tolga vært en slik forsøkskommune. De har hatt timeavganger på bestillingsrute fra alle deler av kommunen inn til sentrum. Det har fungert fantastisk bra og har fanget opp svært mange brukere som ellers er inne i TT-ordningen i Hedmark, for i Hedmark er det mange som er inne i TT-ordningen, mange flere enn i nesten alle andre fylker. Men det som har manglet der, er nettopp forsøket som går på dør-til-dør-transport. Det er veldig viktig at vi får i gang det. Derfor har komiteen bedt regjeringen igangsette dette, og jeg vet at statsråden også er opptatt av det. Derfor vil jeg be Høyre og Kristelig Folkeparti vurdere å oversende forslaget sitt til regjeringen uten realitetsvotering. Det er ikke noe ønske fra oss å stemme ned et slikt forslag. Vi jobber intenst for å få dette til. Nettopp dette at organisasjonene nå har sagt seg villige til også å være med på å finne ut hva slags regelverk som skal avgrense brukerne, hvem som skal være inne i en slik ordning, og hvem som eventuelt skal ha en ordning med utvidet servicerute, er veldig viktig. Det er ganske vanskelig, for selvfølgelig er det veldig mange som gjerne vil ha en TT-ordning og ha den bedre enn i dag. Det er en kjempeviktig sak. Flere har vært inne på hvor ulikt dette er i mange fylker, og det er det. Det er nettopp fordi, som representanten Røe Isaksen var inne på, at i utgangspunktet var dette til erstatning for en kollektivtrafikk man ikke kunne bruke. I Oslo er kollektivtrafikken bra. I Hedmark er det stort sett skolebussen som går i veldig store deler av fylket. Det betyr at det er ikke så mye man skal erstatte. Så i praksis har man på en måte fraveket dette litt. Og når avstandene blir store, er det klart at den summen man har til rådighet, blir liten. Så har prinsippet også vært at man skal betale det en tilsvarende kollektivtransport ville kostet. Det gjør også at det kan se ut som om man betaler svært forskjellig, men det kan ha en logisk forklaring. Det prinsippet tror jeg man skal holde ganske fast ved. Jeg håper inderlig at vi får i gang disse forsøkene, for det er kjempeviktig. Flere har vært oppe her og forklart hvor viktig dette er. Jeg har ganske mange ganger tenkt over hvordan det hadde vært å være i en situasjon der man er helt prisgitt andre som fordeler noen goder til deg, som gjør at man kan ta beslutninger som vi andre tar som den største selvfølgelighet i våre liv. Jeg tror jeg hadde blitt ganske vanskelig å ha med å gjøre, for å si det rett ut, hvis jeg skulle levd under slike forhold. Til slutt til dette med ratifikasjon av FN-konvensjonen. Jeg er helt enig i at det bør skje, men jeg synes også det er riktig å vise til at det er svært mange land som både undertegner og ratifiserer uten å ha lagt – for å si det sånn – noe særlig av det nasjonale lovverket på plass for å realisere intensjonen i konvensjonen. I Norge har vi et helt annet prinsipp. Vi skal ha alle deler av lovverket på plass før vi ratifiserer, slik at lovverket er fullstendig i samsvar med konvensjonen før vi gjør det. Det punktet som gjenstår nå, er å iverksette den delen av vergemålsloven som Stortinget har vedtatt. Når det er på plass – og det bør komme på plass ganske raskt – skal dette være mulig. Dette handler altså om at Norge nok er i forkant av svært mange av de landene som har ratifisert denne konvensjonen, men likevel er jeg enig med representanten i at det nå er på tide at vi gjør det.
-0	Samtlige andre partier priser NRK opp i skyene – og kanskje med rette. Men hvilke andre TV- og radiostasjoner er blitt finansiert ved å belegge eierne av et fjernsynsapparat med en ekstra skatt? – Ingen! Men det var ikke det jeg skulle snakke om. Jeg skulle snakke om lisens. Som presidenten sikkert er kjent med, er hjembyen min, Bergen, en vakker by, omkranset av syv fjell, syv fjell som gjør byen til det den er, men som dessverre også resulterer i at svært mange ikke får inn NRK2 og en rekke av radiokanalene. I Norges nest største by får slett ikke alle inn NRK2, og man kan jo da bare tenke seg hvordan det står til i resten av landet. Det siste tallet jeg hørte, var at minst 260 000 lisensbetalere og deres familier ikke har mulighet til å motta et tilbud som de altså betaler for. Og når kulturministeren som ett av sine alternativer for å bedre økonomien til NRK vurderer å øke lisensen, øke tvangsskatten, blir dette rett og slett urimelig. Jeg tror neppe at verken kulturministeren eller direktøren for NRK hadde akseptert å kjøpe en bil til full pris hvis alle hjulene manglet. Og det er det det er snakk om. 260 000 lisensbetalere betaler for en vare de ikke får. Jeg kan bare tenke meg hvor stor frustrasjonen var mens kulturministeren satt i Salt Lake City og overvar De olympiske leker og fikk med seg det hun ønsket, og man flyttet sportssendingene fra NRK1 til NRK2 til fordel for barne-TV her hjemme, og 260 000 lisensbetalere mistet innspurten i en av sportsgrenene. Dette er rett og slett urettferdig og demotiverende. Det er ikke rart at folk som ikke mottar et fullverdig tilbud, vegrer seg mot å betale lisens. Dette er jo faktisk en forskjellsbehandling, ja, det er sågar en diskriminering av de lisensbetalerne som bor i de distriktene i landet som ikke har mottakermulighet for NRK2. Og altså: Ikke engang alle i Norges nest største by har denne muligheten. Det er mulig for lisensbetalere som ikke får inn NRK2, å kjøpe seg parabol, men dette blir jo i sannhetens navn en ytterligere ekstrakostnad for dem som ikke mottar de samme signalene på annen måte. Nå bør det bli slutt på denne forskjellsbehandlingen av norske borgere, og særlig med sikte på at vi nå står foran en ny satsing fra NRK som vil medføre ytterligere avgiftsøkninger ved innføring av digital-TV. Det blir et paradoks for meg når vi hører Senterpartiet snakke om at det er urimelig og uholdbart, og når vi hører Arbeiderpartiet si at de ikke liker denne forskjellsbehandlingen. Men ingen av dem er villig til å støtte det forslaget som jeg vil fremme nå, og som lyder: «Stortinget ber Regjeringen fremme nødvendige forslag for Stortinget slik at NRKs lisensavgift differensieres ut fra mulighetene for mottaker til å motta NRK1 og NRK2 over det ordinære sendenettet.»
-0	En stemmeforklaring når det gjelder forslagene nr. 28–35: Jeg vil anbefale Fremskrittspartiets representanter å stemme mot forslag nr. 28, forslag nr. 29 vil vi stemme mot, forslag nr. 30 stemmer vi for, forslag nr. 31 stemmer vi for, forslag nr. 32 stemmer vi for, forslag nr. 33 stemmer vi mot, forslag nr. 34 stemmer vi for og forslag nr. 35 stemmer vi for.
-1	Regjeringa la nyleg fram ei stortingsmelding om landbruks- og matpolitikken. Her fekk vi ein brei gjennomgang av landbruket si rolle nasjonalt og internasjonalt. Verda treng meir mat, og det norske landbruket må ta sin del av ansvaret for å auke produksjonen av mat. Men det er viktig at han i størst mogleg grad blir basert på nasjonale resurssar, som grovfôr og beite, og ikkje på auka import av fôr. SV er derfor glad for at det i tilbodet til landbruket er lagt inn ein auke i beitetilskotet. Det stimulerer til bruk av innanlandske resurssar for vår matproduksjon. Eit anna sentralt element i landbruksmeldinga er landbruk i heile landet, som vi har vore inne på i replikkvekslinga før i dag. På dette punktet er det stor forskjell mellom høgre- og venstresida i politikken. Tilbodet frå regjeringa inneber styrking av distriktsprofilen. Det skal satsast spesielt der landbruket er ein viktig del av det lokale næringslivet, og der utviklinga er spesielt utfordrande på grunn av topografiske og klimatiske forhold. Merknadene frå Høgre og Framstegspartiet går i motsett retning. Desse partia skriv at dei ønskjer ei strukturrasjonalisering i landbruket for å redusere prisen på det bonden leverer. Ei rekkje av dei konkrete forslaga frå høgrepartia vil fremje sentralisering. Det gjeld bl.a. fjerning av dei geografiske grensene for omsetjing av mjølkekvotar. Dersom Høgre og Framstegspartiet får ei hand på rattet i landbrukspolitikken, kan vi seie farvel til ambisjonane om landbruk i heile landet. I landbruksmeldinga er det lagt vekt på at norsk landbruk er avhengig av eit godt importvern. Her er det òg stor forskjell mellom høgre- og venstresida. Framstegspartiet og Høgre vil byggje ned tollvernet. Det vil svekkje inntektsgrunnlaget og føre til sentralisering. Dette kjem i tillegg til dei milliardkutta som kjem kvar haust i statsbudsjettet. Kristeleg Folkeparti har sine eigne merknader. Det kan vere grunn til å minne om kva partiet klarte å få til då dei sat i regjering. Det kan òg vere grunn til å spørje om dei klarer å få til meir når dei skal ha Framstegspartiet med på lasset. Dei store daglegvarekjedene har fått stadig større makt over handelen med matvarer her i landet. Dette kan true landbrukssamvirket og gjere det vanskelegare å halde oppe produksjon av landbruksvarer i heile landet. Det undrar meg at høgrepartia er opptekne av å redusere pris til bøndene, men ikkje vil sjå på kva makt kjedene har over prisutviklinga i andre enden. SV er svært glad for at det er eit fleirtal i komiteen som vil leggje opp til å få på plass ei lov om god handelsskikk. Då vi behandla landbruksmeldinga, slo Stortinget fast at norsk landbrukspolitikk byggjer på tre viktige pilarar: importvernet, landbrukssamvirket og landbruksavtalen. Landbruksavtalen og landbruksforhandlingane er viktige for at landbruksorganisasjonane skal få ei hand med på rattet på utviklinga av og retninga på dei tiltaka som skal setjast i verk for å styrkje landbruket. Men når vi forhandlar, er det ikkje alltid at partane blir samde. Det må vi akseptere og ta til etterretning. Vi kom ikkje i mål i år. Derfor er det viktig for SV å slå fast at vi står fast på måla i landbruksmeldinga. Vi står fast på inntektsmålet, og vi står fast på ambisjonane om å utnytte handlingsrommet i importvernet – og vi står fast på ambisjonane om eit landbruk i heile landet, som vi vil kjempe for mot høgrekreftene sin rasjonaliserings- og sentraliseringspolitikk.
-0	Komiteen er samd om at alle kommunar og fylkeskommunar må prioritere å ha god styring av ressursane, både i kommunen si eiga verksemd og ved eigarskap til verksemder som er skilde ut i heil- eller deleigde selskap. Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemmane frå Høgre, ser det som viktig å gjennomføre føreslegne endringar i kommunelova og tilhøyrande forskrifter for å styrkje rolla og drifta til kontrollutvalet. Framstegspartiet synest på generelt grunnlag at mange av desse framlegga i Prop. nr. 119 L er uproblematiske og utgjer korreksjonar til ulike lover. Framstegspartiet er samd med KS om å hindre leiarar og styremedlemmar frå val til kontrollutvalet. Vi meiner likevel at dette ikkje er nok dersom ein vil skape nødvendig truverde hos innbyggjarane. Framstegspartiet har derfor følgjande framlegg og vil at det i kommunelova § 77 nr. 2 skal lyde slik: «Utelukket fra valg er ordfører, fylkesordfører, varaordfører, medlem og varamedlem av formannskap og fylkesutvalg, medlem og varamedlem av kommunal eller fylkeskommunal nemnd med beslutningsmyndighet, medlem av kommuneråd eller fylkesråd, medlem og varamedlem av kommunestyrekomité og fylkestingskomité etter § 10 a, ansatte i kommunen eller fylkeskommunen, og ledere og styremedlemmer i kommunale selskap.» Framstegspartiet meiner openheit og innsyn er viktige demokratiske prinsipp. Vi meiner derfor at også interkommunale selskap og føretak skal vere opne, med unntak av dersom nokon av desse driv med næringsverksemd. Framstegspartiet har derfor eit eige framlegg om dette. Eg vil samtidig presisere at Framstegspartiet har den oppfatninga at det er lite gunstig at kommunar og fylkeskommunar driv kommersiell næringsverksemd. Framstegspartiet meiner også at kontrollutvala må få rammer slik at fleire forvaltningsrevisjonar vert bestilte, og meiner at dette må gjerast ved at føresegn om årleg forvaltningsrevisjon vert innskjerpa. Framstegspartiet har derfor også eit eige framlegg om dette. Framstegspartiet meiner også at teieplikta til kommunerevisorar må mjukast opp og verte samordna med dei prinsippa som gjeld for Riksrevisjonen. Vi vil vise til at ein kommunerevisor i dag har ei veldig streng teieplikt, som nesten er altomfattande og går mykje lenger enn føresegner om teieplikta til Riksrevisjonen. Vi har derfor også eit eige framlegg om dette for å justere revisors teieplikt i kommunelova, slik at ho er meir i harmoni med dei prinsippa som gjeld for Riksrevisjonen. Sjølv om Framstegspartiet meiner at teieplikta til kommunerevisorane må mjukast opp, er vi på same tid opptekne av å kvalitetssikre opplysningar før dei når det offentlege rom. Vi meiner derfor at ei utsett offentlegheit for revisors høyringsutkast bør innførast, og at kommuneadministrasjonen har rett til å uttale seg innan endeleg rapport vert lagd fram. Framstegspartiet har derfor følgjande framlegg: «Stortinget ber regjeringa fremje dei nødvendige framlegg om å innføre utsatt offentlegheit for høyringsutkast.» Eg tek opp våre forslag i saka.
-0	Det er bestandig interessant å høre på statsråden når han redegjør for sin evne til å handle. Men det er vel slik at det er en utfordring for oss alle her å ha et lovverk som passer den enkelte av oss, ikke minst når det gjelder det vi ønsker å bekjempe. I så fall tror jeg at det kan være vanskelig å få til det optimale. Målet må likevel være der. Jeg tror at man gjennom budsjettavtalen og styrkingen av politiet vil legge til rette for en mer aktiv kriminalitetsbekjempelse. Samtidig er det et paradoks i dette systemet. Om vi får flere som tas for denne type saker og pådømmes, har vi et stort problem, for vi ser at soningskøen igjen øker, samtidig som flertallet i Stortinget har innvilget en ny særrabatt i forhold til å slippe ut tidligere, uavhengig av type kriminalitet. Desto høyere straff man har, desto tidligere slipper man ut igjen. Jeg kunne tenke meg å utfordre statsråden på om vi snart kan forvente noen konkrete handlinger i forhold til f.eks. det nye fengslet som det i lang tid har vært diskutert å bygge i Halden, og eventuelt et nytt fengsel i Nord-Norge.
-0	Vi er nå på tampen av denne debatten om skipsfartsmeldingen. Det vil være vanskelig for et hvilket som helst parti, med hånden på hjertet, å gjøre en realistisk oppsummering. Vi må vel alle være enig i at med det som ligger i meldingen, vil fremtiden for norsk skipsfart være preget av stor usikkerhet. Nå blir det opp til dem som ønsker å satse ute, å bruke egne penger, enten ved å videreføre skipene og installasjonene på norske hender eller ved å satse på norske sjøfolk med den forringelse av ordninger som vil bli resultatet av denne behandlingen. Norsk skipsfart er historisk inne i en negativ trend. Vi vet at store norske rederier kjøpes opp. Bergesen, et av verdens største tankrederier, er kjøpt opp av et shippingfirma i Hongkong, og etter det kjøpet har rederiet tjent enorme pengebeløp. Vi vet også at verdens største rederi for bøyelastere - Navion - er kjøpt opp av Teekay i Canada. Dette er en negativ trend. Den usikkerheten som er skapt ved de vedtakene som skal fattes her i kveld, tror jeg neppe vil være en forbedret situasjon eller noe håp for dem som skal foreta investeringer, som skal kjøpe og selge og sørge for norsk maritim virksomhet. Jeg ønsker å kommentere noen av innleggene. Først til representanten Slungård. Det er stor forskjell på å bruke og å forbruke statens midler. Beviselig står norsk skipsfart for den nest sterkeste verdiskapingen i Norge, med 40-50 milliarder kr i verdiskaping hvert eneste år. Så ved å satse litt av offentlige midler på denne sektor, forsøke å nærme oss det man gjør i EU, har man en enorm kompetanse og verdiskaping. Det er stor forskjell. Så til representanten Arnesen, som er tidligere sjømann. Jeg hadde ikke ventet at man skulle begynne å kritisere Fremskrittspartiet. Siden jeg var saksordfører i forbindelse med siste skipsfartsmelding i 1996, har vi alltid stått for det vi har lovet. Og når det gjelder spørsmålet om arbeidstillatelse på kysten, må vel også Arbeiderpartiet akseptere at vi trenger tid til å høre alle høringsinstanser og få trekke de konklusjoner vi ønsker. Det er jo ansvarlig å gjøre det og ikke fatte forhastede slutninger. Så til SV og representanten Djupedals uttalelser om å fjerne nettolønnsordningene. Det vil ikke hjelpe norske hoteller. Det som da vil skje, er at fergerederiene har to alternativer: De kan flagge ut til bekvemmelighetsflagg og få utenlandske mannskaper, eller de kan flagge ut til Sverige og Danmark og få nettolønnsordninger med de mannskapene som følger av det. Color Line satser veldig mye på turisme og gjør det profesjonelt.
-0	Flere medier har spådd, hvis en kan bruke det begrepet – og vi ser det allerede – en økt tilstrømning av folk fra EØS-området eller EU-området som kommer til Norge for å søke lykken. Vi hadde tilfeller i Bergen tidligere i år, og den gangen ble det også diskutert hvem det er som har det økonomiske ansvaret. Men så kommer denne forskriften. De som jobber på Nav-kontorene, de som ser og behandler dette, opplever at det er en liberalisering. Samtidig anbefalte Brochmann-utvalget for et år siden at man skulle gå i motsatt retning og foreta en innstramming i forhold til aktivitetsplikt osv., slik at man ikke bare kunne komme og utløse passive ytelser i Norge. Frykter statsråden at det blir et økt press, at det presset som vi nå allerede ser, vil øke, og at det vil skape behov for større ressurser – og utfordringer – for Nav framover?
-1	Hvis NHO er bekymret for det – det står dem selvfølgelig fritt å ha samtaler med representanten Aspaker – bør de gjerne også ta kontakt med meg om det. SRY er et veldig viktig samarbeidsorgan for oss. Dette er selvfølgelig også et tema der. Men intensjonen med det vi nå ønsker å få til, er hvilken form TAF skal ha permanent framover, fordi det nettopp har vært et skoleslag som har kombinert både studieforberedende fag og yrkesfagene. Det er det ingen grunn til å sette noe som helst slags spørsmålstegn ved. Jeg er forundret over at en sånn misforståelse kan oppstå når det er det motsatte som er tilfellet, og når vi har sendt ut en skisse for hvordan det kan gjøres, og ber om tilbakemelding. Til alle dem som er opptatt av dette: Kom med de tilbakemeldingene! Vi er opptatt av at vi skal klare å få denne skoleformen til å fortsette.
-0	Et ensidig nasjonalt kvoteregime, som representanten Ljones snakket om, vil skape store ulemper for norsk industri i forhold til industri i andre land vi konkurrerer med. Derom hersker det ingen tvil. Regjeringen og stortingsflertallet ser ikke ut til å bry seg særlig om dette. Det viktigste er åpenbart å drive symbolpolitikk og være best i klassen. Mange bedrifter vil som følge av dette få store problemer, titusener av arbeidsplasser kan gå tapt, og vi risikerer at store deler av den industriproduksjon vi har, vil flytte ut av landet. Vil representanten Ljones gi meg en eneste fornuftig forklaring på den globale miljøgevinst man vil oppnå ved å eksportere store deler av denne industrien til andre land, der man har en energiproduksjon som i stor grad er basert på kullkraft? Resultatet må jo bli det stikk motsatte.
-1	Riksrevisjonens rapport er selvsagt et viktig bidrag til forbedringer i integreringsarbeidet. Jeg har merket meg de synspunktene som komiteen har fremmet, og som nå også ble framført fra talerstolen av representanten. Jeg må, til tross for at målene ikke er nådd, berømme både kommunene og IMDi for at så mange flyktninger har blitt bosatt i en periode med sterk vekst i antallet som har fått vedtak om opphold, og som skal bosettes. IMDi står overfor store utfordringer når det gjelder å få bosatt flyktninger innenfor de mål som er satt. Dette gjelder særlig – som også representanten var inne på – de enslige mindreårige. Vi er alle enige om at for å få en bedre måloppnåelse må kommunene rett og slett bosette raskere enn i dag. Regjeringen har grepet fatt i utfordringen, foreløpig gjennom følgende: Det planlegges et pilotprosjekt med direkteplassering av enslige mindreårige i alderen 15–16 år i noen utvalgte kommuner som har erfaring i dette arbeidet. IMDi prøver ut raskere og jevnere bosetting over året, etter avtale med utvalgte kommuner. Integreringstilskuddet er styrket for enslige voksne og enslige mindreårige flyktninger. Et annet forslag til tiltak er nå ute på høring, og jeg har lyst til å nevne det i forbindelse med denne saken. Tanken er at det skal være størst mulig grad av frivillighet blant kommunene når man bestemmer seg for å ta imot og bosette flyktninger. Man har allerede et godt samarbeid med fylkesmannen, som har ansvaret for de angjeldende kommunene i hvert fylke. Det man drøfter i det forslaget som nå er på høring, er om man skal gi fylkesmannen en tilvisningsrett, slik at det kan settes enda mer og klarere makt bak noen av de endelige beslutningene. Dette er det svært delte meninger om, og regjeringen håper at høringsuttalelsene og høringsrunden vil gi oss et godt grunnlag for å fatte en beslutning om dette – i godt samspill og samarbeid med KS. Når det gjelder opplæring i norsk og samfunnskunnskap, peker også her representanten på noen utfordringer. Det avholdes årlige møter for gjensidig erfaringsutveksling, formidling av kunnskap og drøfting av resultater til avsluttende prøve i norsk. Dette gjøres bl.a. av Vox, som på oppdrag fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har både det faglige og det pedagogiske ansvaret her. Vi er også opptatt av kvaliteten i opplæringen. Med dette opplegget vil rektorene få mulighet til å vurdere egne resultater opp mot gjennomsnittet for landet og for regionen. Disse møtene er et viktig kontaktpunkt, som forhåpentligvis også er med på både å øke interessen og bedre kvaliteten. I tillegg sendte direktoratet, IMDi, høsten 2010 brev til ordfører og rådmann i alle kommuner med resultatene av norskprøvene. Så er vi alle enige om at det skal være en raskest mulig bosetting for å få en rask overgang til arbeid eller utdanning etter at man har gjennomført introduksjonsprogrammet. Her vet vi at det er store variasjoner. En utfordring med denne ordningen er selvfølgelig at enkelte grupper fra noen land gjør det vesentlig dårligere enn andre. Dette gjelder f.eks. kvinner fra Afghanistan, Somalia og Irak. Derfor har vi satt i gang et forskningsprosjekt om introduksjonsprogram for dem som har store omsorgsoppgaver og lav utdanning. Vi får en rapport om dette fra forskningsstiftelsen Fafo i april i år. Vi er enige om at gode introduksjonsprogrammer er lønnsomme for kommunene og må ses på som en god investering. Derfor er det slik at kommuner som greier å heve resultatene for grupper som i dag kommer dårlig ut, vil oppleve at flere går ut i arbeid eller videre utdanning og blir skattebetalere til kommunen. De blir derfor en god ressurs for kommunen. På oppdrag for IMDi gjennomfører man nå en analyse av resultatoppnåelse i introduksjonsprogrammet for nyankomne innvandrere. Dette prosjektet foregår i samarbeid med Nav og KS. Formålet med denne analysen er å framskaffe kunnskap om hvilke forhold som kan påvirke resultatoppnåelse i introduksjonsprogrammet. Så vil jeg også meddele at datakvaliteten er blitt betydelig bedre etter Riksrevisjonens gjennomgang av IMDi. Dels har IMDi gjort forbedringer i registeret, og dels har kommunene økt bruken av registeret. Med disse kommentarene vil jeg avslutningsvis bare si at en god kvalitet på integreringsarbeidet, inklusiv en rask bosetting, er en investering i en god framtid for enhver kommune og enhver person det gjelder. Departementet vil selvsagt følge opp Riksrevisjonens anbefalinger i sitt videre arbeid.
-0	Representanten Andersen vet det sikkert utmerket godt også fra da han selv satt som arbeidsminister, og foreslår nå det som han selv foreslo som arbeidsminister når det gjaldt 26-ukersregelen. Men situasjonen i arbeidslivet og næringslivet var litt annerledes konjunktursammensatt da enn nå. Nå går det veldig inn mot de oljerelaterte næringene. Jeg synes det er viktig å følge utviklingen med hensyn til hvordan dette brer om seg i næringene, og jeg ser at det begynner å bre om seg også i andre næringer enn bare oljenæringen. Vi vil følge med på bruken av opplæringstiltaket, men jeg vil først vurdere det når etterspørselen etter tiltaket begynner å komme. Jeg ser ingen grunn til å bruke det nå, og til å endre på det nå, når ikke etterspørselen etter den løsningen er der, men har vært på helt andre områder. Skulle den etterspørselen komme, vil jeg naturligvis sette meg ned og vurdere om en skal gjøre endringer med hensyn til konjunkturutsatte næringer.
-0	Representanten Ropstad har flere ganger i dag takket komiteen for godt arbeid og takket for gjennomslag for viktige Kristelig Folkeparti-saker. Jeg syns vi i grunnen kan utvide den takksaligheten til alle som er med på å gjøre denne jobben, fordi det er en utrolig viktig sak, det er et utrolig viktig fokus – og det er tverrpolitisk. Det at alle i salen er opptatt av at vi skal sikre barn og unge fra vold og overgrep på en så god måte som overhodet mulig, er et engasjement, og dette forslaget er virkelig uttrykk for en del av det engasjementet. Derfor synes jeg også det er unødvendig å gi inntrykk av at dette skulle være noe spark til noen. Jeg tolker i hvert fall forslagene fra Kristelig Folkeparti og den jobben som er gjort av komiteen – og jeg vil ikke minst takke saksordføreren for en kjempeinnsats for å lande dette på en skikkelig måte – som gode konstruktive innspill for å bedre situasjonen på et område hvor vi alle ønsker at situasjonen skal bli bedre. Dette er forslag som favner veldig bredt, og det er veldig riktig også i den situasjonen. Det som er justis- og beredskapsministerens ansvarsområde her, er bare en liten del av det omfattende forslagsverket som Stortinget i dag behandler, og det er viktig at alle er opptatt av og engasjert i disse spørsmålene, nær sagt uavhengig av hva slags linje det går i. Jeg synes det er en styrke for Stortinget og for det politiske Norge at vi kan samles i kampen og om forslagene til tiltak på et så viktig område som dette er. Så har jeg lyst til å si noen konkrete ting knyttet til det ansvarsområdet som ligger under oss. Representanten Ropstad var inne på det med omfang av vold og overgrep. Det er jo noen statistikker som nå viser at antallet tilfeller av mishandling i familieforhold går veldig sterkt opp, mens når det gjelder ordinær mishandling, altså det som er forbrytelser mot liv, legeme og helbred, går det noe ned. Disse statistikkene går nok noe imot hverandre, så det vi alle mener er en positiv utvikling, nemlig at flere våger å anmelde, er ikke nødvendigvis en så positiv utvikling som vi skulle ønske at den var, fordi den kompenseres ved at det er kodifisert annerledes over tid enn det som er tilfellet nå. Nå får vi stadig bedre tall på dette, men vi har bedt Politidirektoratet om å gå igjennom disse tallene, se hva som er status, hva slags kunnskap vi egentlig kan samle for ytterligere å forbedre tiltak og innsats, for det er en av de aller viktigste utfordringene vi står i. Som også representanten Andersen var inne på når det gjelder barnevernet, men som også kan overføres til det strafferettslige sporet: Terskelen for å melde fra er for høy. Dette er tabubelagt fortsatt i 2015, og det er en veldig belastning for dem som står i dette, å ta steget ut. Derfor er det også viktig at vi samler den brede innsatsen, det brede fokuset for å bidra til å gi støtte til og stå gjennom disse forferdelige og vanskelige, vonde sakene. Det er – jeg vil nesten si – sjokkerende tilfeller av vold og overgrep mot barn som dokumenteres i altfor stor utstrekning, dvs. det er ikke det at de dokumenteres som er problemet, men det er det at det skjer. Det er flere som har sagt her at en ser det ikke før en tror det – jeg tror det var Redd Barna som kom med det slagordet i sin tid. Det er ganske betegnende, for noe av dette er så forferdelig at det er vanskelig å forstå. En av de tingene som vi har vært opptatt av fra Justis- og beredskapsdepartementets ståsted, er å sikre at vi nå skal få en dommeravhørsordning som ikke lenger skal være en dommeravhørsordning, men en avhørsordning for barn og sårbare personer, som er mer effektiv og ivaretar rettssikkerheten til barna på bedre måte. Stortinget skal behandle det nå om svært kort tid. Vi ser noen effekter av det arbeidet som er veldig positive. I 2014 ble det gjennomført 3 352 dommeravhør av barn på statens barnehus. I 2013 var tilsvarende tall 2 662 – altså en stor økning fra 2013 til 2014. I 2015 første tertial har det vært en økning på 40 pst. i forhold til tilsvarende periode fra 2014. Det er en veldig positiv effekt, men det skaper også utfordringer, for det gjør det krevende å holde ventetiden nede. Den innsatsen som politiet og straffesakskjeden egentlig over tid har gjort for å få ventetiden ned, har vært helt avgjørende. Det at vi nå får mange saker, gjør at vi ser at ventetiden igjen går noe opp. Jeg har tatt opp dette med politidirektøren to ganger den seneste tiden for å sikre at innsatsen for å holde ventetiden nede skal forsterkes ytterligere – og særlig viktig er det i overgangen til en ny ordning.
-1	Arbeid og inntekt er nøkkelen til økonomisk selvstendighet og et fritt liv. Derfor vil jeg takke representanten Helga Pedersen for å ta opp en veldig viktig debatt. Arbeid er avgjørende for inkludering, for deltakelse. Det er viktig for den enkelte, men det er også viktig for å hindre at fattigdom går i arv, og at unger havner utenfor. Kvinners kår vil alltid virke direkte inn på barneår. Derfor synes vi i SV at det er viktig med en god norskopplæring og en god opplæring i det norske samfunnet gjennom introduksjonsprogrammet, og vi mener at det er viktig med en aktiv inkluderingspolitikk, selvfølgelig fra myndighetenes side, men også lokalt. Jeg ser i mitt eget lokalsamfunn, som nylig har bosatt flyktninger, at det gjøres et veldig godt arbeid av lokale kvinner og ildsjeler for å inkludere de nyankomne – de har lært seg å filetere torsk. Vi ser på det som viktig med brede velferdstjenester og en bred velferdspolitikk for å sikre barnehager, boliger, det som er grunnlaget for alle, men som er spesielt viktig for dem som er utsatt. Vi vet at velferdspolitikk virker utjevnende, og vi vet også at de økonomiske forskjellene mellom minoritet og majoritet er store. Men det er nødvendig med en aktiv politikk på alle nivå for å sikre inkludering, og der er kontantstøtten et stridstema. Det å betale kvinner for å være hjemme kan da umulig bidra til inkludering, jobbdeltakelse eller økonomisk selvstendighet. Mens veldig mange som er i jobb, mottar kontantstøtten for å betale dagmamma fordi de ikke har fått barnehageplass, vil de som ikke har jobb, bruke kontantstøtten på å være hjemme, og det er den gruppen vi snakker om i dag. Vi har sett at bruken av kontantstøtte har gått ned fordi det ikke lenger er så stort behov for den, i og med at det har blitt bygd flere barnehageplasser, men vi ser at de som i stor grad mottar kontantstøtten, kanskje er de som i størst grad har barn som hadde profittert på å gå i barnehage. I 2013 mottok ifølge SSB 45 pst. av alle barn i relevant alder med innvandrerbakgrunn kontantstøtte. Jeg savner dokumentasjon fra statsrådens side på påstanden om at det ikke virker inn på inkludering og på likestilling. Jeg støtter meg til dem som mener at det virker negativt både for språkutvikling og for inkludering, men det hadde vært interessant å høre statsrådens dokumentasjon utover intervju med noen som synes ordningen er god. Det hadde for så vidt også vært interessant å høre Arbeiderpartiets syn på sammenhengen mellom kontantstøtte, likestilling og inkludering, i og med at det er en debatt også der. Vi vil avvikle kontantstøtten og heller ha en ventestønad mens folk venter på barnehage. Det er jo sånn den fungerer for veldig mange i dag. Jeg kan ikke forstå at det er hensiktsmessig å betale kvinner for å være hjemme, særlig når vi ser at det er mange minoritetskvinner det gjelder, samtidig som man aktivt uttaler at man ønsker at kvinner skal delta i jobb. Vi hører ofte at innvandrerkvinner må komme seg ut i jobb, men jeg savner en offensiv strategi for hva man skal gjøre for at arbeidsgiverne skal slippe dem inn. Jeg er helt enig i statsrådens syn på diskrimineringen som foregår, og at den må tas tak i. Jeg er veldig glad og stolt over å se tilbake på Jobbsjansen, som vi fikk innført da vi satt i regjering. Vi vet at den virker, og derfor skulle vi ønske at den ble styrket ytterligere. Vi foreslo 45 mill. kr i vårt budsjett, og vi kommer til å følge nøye med på den. Helt avslutningsvis vil jeg løfte fram språk, støtte til organisasjoner og kvinnefellesskap og den brede velferdspolitikken som et avgjørende fundament i målet om å inkludere kvinner i arbeidslivet. Men hvis vi skal ha trygghet som mål, må vi alle ha trygge gulv. Midlertidige stillinger er ikke svaret hvis trygghet er et mål.
-0	Bruken av beltevogn i Norge er av meget begrenset omfang. Som følge av den nye loven om yrkestransport av 21. juni 2002, som trådte i kraft den 1. januar 2003, er det ikke lenger anledning til å gi løyve til rutetransport med beltevogner. Denne kjøringen reguleres dermed fullt ut av motorferdselloven og tilhørende nasjonal forskrift for bruk av motorkjøretøyer i utmark og på islagte vassdrag. Motorferdselloven har som utgangspunkt at motorisert ferdsel i utmark og på vassdrag er forbudt, med mindre annet følger av loven selv eller av vedtak med hjemmel i loven. Som en – trolig utilsiktet – konsekvens av lovendringen ble dermed bruken av beltevogner til persontransport forbudt, da slik ferdsel ikke lenger var underlagt ruteløyve og derfor ble tolket som ren fornøyelseskjøring. Jeg viser også til at det i Innst. O. nr. 66 for 2001-2002 om lov om yrkestransport med motorvogn og fartøy står : «Etter departementet si vurdering er det naturleg og tilstrekkeleg at all transport med beltebil vert vurdert i høve til lov om motorferdsel i utmark og vassdrag, utan at det skal krevjast særskilt løyve etter yrkestrafikklova for rutetransport.» Dette tolker forslagsstillerne som at Regjeringen ønsker å forenkle reglene for bruk av beltevogner, og ikke at Stortinget i realiteten ønsker å forby det. På Høvringen i Gudbrandsdalen har man i rundt 60 år hatt en skånsom kjøring med beltevogn i kortere perioder vinterstid. Dette er en integrert del av næringsvirksomheten i fjellbygden Høvringen, som marginalt greier å opprettholde mange distriktsarbeidsplasser og nødvendig infrastruktur. Turistnæringen i Høvringen har spesialisert seg på miljørettet turisme hvor natur og ro er viktige salgsargumenter. Høvringen er fri for skianlegg og støyende natteliv. Bruk av beltevognene har vært et middel til å få med småbarn på skitur i fjellet, eller la eldre og dansker uten særlige skiferdigheter få nyte den storslåtte naturen. Bruk av beltebil på Høvringen dreier seg altså om nyttekjøring som fastboende påtar seg i ervervsmessig forstand for å sikre hotellets virksomhet, og som det kan gis tillatelse til etter loven. Med manglende politisk vilje til å erkjenne dette frykter turistnæringen i området for framtiden. De vet av erfaring hvor viktig beltevognene er for å kunne tilby turistene tilgang til den storslåtte naturopplevelsen de ønsker å få. Til slutt: Det ville være av stor interesse å få statsrådens syn på hvorledes det kan være i miljøets interesse å forby disse to beltevognene når alternativet vil være å brøyte veien og åpne for alminnelig ferdsel med bil. Å brøyte veien og slippe inn tusenvis av biler er altså OK, og det er tillatt i dag, mens to beltevogner som har gått der i 50 år, altså er en miljøsynd. Helt til slutt viser jeg til forslaget, som står på side 2.
-1	La meg først takke for en god debatt – gode ord og godt engasjement. La meg først ta det med utenlandske navn. Mitt navn kom til Norge i 1968. Jeg har vært her i mer enn 40 år. Jeg har en datter som nå er 28 år, som har gått gjennom barnehagen, skolen og alt mulig. Er hennes navn fortsatt fremmedartet? Skal hun betale prisen for det? Så gjelder det rasisme eller ikke-rasisme. Søknaden ble sendt med presis samme språk, presis samme kvalifikasjoner, presis samme arbeidserfaring. Likevel ble Korsberg foretrukket og Chaudhry ikke – 25 pst. mindre muligheter. Trond Helleland hadde et poeng angående et avgrenset område. Nettopp det er poenget: Når arbeidsgiveren har noen å velge mellom, velger han Trond Helleland framfor Akhtar Chaudhry. Men når han ikke har noen å velge mellom oppe i nord, velger han Akhtar Chaudhry. Det må vi huske og ta med oss. Det var litt interessant å høre på representanten Solveig Horne fra Fremskrittspartiet. Det er en representant og et parti som ikke har tillit til dialog, diskusjon, debatt og samtale når det gjelder integrasjon. Da holder det ikke med dialog lenger – vi skal komme med konkrete tiltak hver gang. Men når man kommer til en konkret sak, hadde representanten ikke et eneste forslag, ikke et eneste tiltak. Det eneste tiltaket som ble framlagt, harselerte hun over. Jeg mener det er viktig at Fremskrittspartiet tar det med seg og kommer med konkrete tiltak til debatten. I dag leste jeg Fremskrittspartiets partileders uttalelse. Hun sa at de nok skal klare å provosere venstresiden på Fremskrittspartiets landsmøte. Dette er det eneste de klarer, vil og har som mål: å provosere venstresiden. Jeg hadde ønsket at de hadde noen positive løsninger på de utfordringene som dette samfunnet sliter med. Kom med positive mål! Så til statsråden: Jeg har veldig tillit til både statsråden og regjeringen når det gjelder at det skal gjøres – og det gjøres – en fantastisk jobb. Vi bruker fire år på å utdanne en kokk. Men vi bruker ikke fire timer på å fortelle henne hvordan hun skal sette opp en søknad, hvordan hun skal sette opp en cv, hvordan hun skal forberede seg på intervjuer, og hvordan hun faktisk skal forberedes på å gå inn i arbeidsmarkedet. Jeg håper at regjeringen tar det med seg. Så gjelder det et veldig konkret tiltak, som allerede er i gang, nemlig arbeidsgiverens aktivitets- og rapporteringsplikt. Forskerne forteller at arbeidsgiverne ikke er klar over dette. Det er veldig mange arbeidsgivere som ikke er klar over dette. De vet iallfall ikke hvordan de skal forfølge det, realisere det og materialisere det. Da er det viktig at de får den hjelpen det er behov for, for å realisere dette.
-1	Jeg takker igjen for svaret. Disse problemene har vært tabubelagt i så mange år at det fremdeles er mange ting vi ikke vet og ikke forstår når det gjelder årsak til vold og hva det er som driver menn til vold. Derfor er det kjempeviktig ikke bare å sette ned et statssekretærutvalg, og ikke bare å ha et koordineringsutvalg – det er bra, men ikke bare det – men å få sammen alle de miljøene som kan drive forskning framover, som kan komme med tiltak, og som både vurderer de tiltakene som er, og ser om det trengs nye tiltak. Dette er et problem som vi begge er enige om er tabubelagt, som er komplekst og som aller mest er med på å holde kvinner på plass, i en underordnet stilling. Derfor blir vi så engasjert i forhold til dette. Jeg ber statsråden igjen vurdere et Kvinnofrid-utvalg, et kvinnevoldsutvalg (presidenten klubber), som kan gå lenger og ta problemene enda mer på alvor enn det et koordinerende utvalg gjør.
-0	Det som nå blir sagt fra ministeren, står for så vidt i motstrid til det som er gjengitt i intervjuet i Kommunal Rapport, for der blir det uttalt at ministeren skal ha sagt at en ønsker spesielt å rette kampanjer mot innvandrere for å få økt valgdeltakelsen i denne gruppen av velgere. Det har i hvert fall Fremskrittspartiet sterke betenkeligheter ved. En bør ha generelle kampanjer dersom en ønsker å øke valgdeltakelsen. De bør for så vidt kunne rettes mot førstegangsvelgere, enten de nå er nordmenn eller utlendinger. Vi har en spesiell situasjon i Norge i forhold til dette, i og med at det faktisk er en del personer som har stemmerett ved fylkestings- og kommunevalg, uten at de har norsk statsborgerskap. Ser ministeren ingen betenkeligheter ved at en nå ønsker å rette kampanjer spesielt mot innvandrergruppene, som tross alt ikke har norsk statsborgerskap?
-1	Dette er et av de spørsmålene som er vanskelige for partiet vårt. Dette er ingen enkel sak, for vi er i høyeste grad opptatt av å bevare flest mulig industriarbeidsplasser i Norge, og også å skape nye, som jeg nevnte i mitt innlegg, slik at vi hele tiden er framtidsrettet i det vi holder på med. Så har vi noe som heter miljø. For det første er vi opptatt av miljø i vårt parti, men vi har også en del internasjonale forpliktende avtaler som vi må rette oss etter, og konflikten mellom miljø og forurensing, er en konflikt som er levende i vårt parti. Vi prøver her å foreta en avveining, slik at vi tar vare på miljøet – det er vi veldig opptatt av – men samtidig klarer å ta vare på flest mulig arbeidsplasser. Enkelte arbeidsplasser er imidlertid så miljøkrevende at man dessverre er nødt til å omstille. Men jeg innrømmer gjerne at dette er et av de krevende spørsmålene som vårt parti jobber kontinuerlig med.
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Det er slik at det Helse Vest peker på, er et betydelig større totalprosjekt enn det som dekkes av uttrykket «oppgradering». Her snakker man om betydelige investeringer i en femårsperiode, fra 2005 til 2010, på nesten 3 milliarder kr. I beste fall er det vel slik at det som gjennom årlige driftsutgifter settes av til vedlikehold og avskrivninger, kan ta vare på eksisterende anlegg på en rimelig god måte. Det er vanskelig å se for seg at en så omfattende oppbygging og utbygging som det her er snakk om, kan dekkes innenfor de årlige budsjettrammer. Det er også slik at sykehusbygging i andre regioner, f.eks. St. Olavs Hospital og det tidligere Sentralsykehuset i Akershus, har fått betydelige ekstramidler fra staten. Vil vi også kunne få et eget utbyggingsprogram med tilhørende statlig finansiering for Haukeland Sykehus?
-0	Utlendingssystemet er gått «i kaos», sa representanten Erna Solberg fra Høyre, og jeg er faktisk enig i denne litt krasse beskrivelsen av systemet. Vi er altså i en situasjon der landet har store problemer med å få til en god integreringspolitikk for innvandrere, spesielt fra land utenfor EØS. Svært mange av disse har også store problemer med å få innpass i det ordinære arbeidslivet og når det gjelder bosetting. Forleden fremmet Høyre et forslag som – i praksis i alle fall – ville medføre at Norge skulle få fri innvandring av arbeidskraft fra hele verden. Man kan jo bare spekulere i hvordan Høyres forslag ville påvirket økt innvandring til Norge fra f. eks. land utenfor EØS. Var egentlig det forslaget fra Høyre særlig godt gjennomtenkt i forhold til de problemer vi allerede har med å få til en bedre integrering i arbeids- og boligmarkedet av asylsøkere og flyktninger som allerede er kommet hit? Høyre bør kunne forklare hvordan dette henger sammen. Vi må kunne gå ut fra at deres forslag, dersom det hadde blitt vedtatt, ville betydd et betydelig press mot Norge når det gjaldt dem som vil definere seg som arbeidsinnvandrere. Så det ville etter mitt syn ha skapt langt større problemer enn de problemene vi står og diskuterer her i dag.
-1	I sine alternative budsjetter har Fremskrittspartiet alltid foretatt dramatiske kutt i støtten til landbruket. I forrige periode hadde Fremskrittspartiet anledning til å påvirke landbrukspolitikken. Realiteten var at de årene de gjorde opp budsjettene med regjeringen, ble det vedtatt 40 milliarder kr til bøndene. Det er et betydelig gap mellom de kuttene som ble foreslått, og det faktiske resultatet. 14 milliarder kr ble foreslått i kutt over tre år, og 20 mill. kr ble oppnådd – og kuttene på 20 mill. kr var til overmål på Mattilsynet og Veterinærinstituttet, som i dag begge er viktige kompetansemiljøer med tanke på jakten på farlige matbakterier. Da mener jeg det er grunn til å spørre om Fremskrittspartiet egentlig tror at de kuttene de ønsker seg, er mulige å gjennomføre når det kommer til stykket.
-1	Jeg vil få takke utenriksministeren for svaret. Men jeg syns det er for puslete. Det er svært vanskelig å befri seg fra den tanken at det som har skjedd i Mosambik, skyldes at det er i Afrika. En tilsvarende katastrofe i et økonomisk, politisk eller militært kjerneområde ville foranlediget en mye raskere og mer kraftfull reaksjon. Det utenriksministeren legger opp til, er jo mer av det samme som ikke virkelig har fungert i denne situasjonen. Hvis det norske sikkerhetsrådskandidaturet skal gi mening, er det ikke da nettopp denne type ting vi bør kunne ta fatt i? Og ligger ikke svaret på denne typen katastrofer i at det må bygges videre på det siste som ble sagt, nemlig et militært-sivilt samarbeid, og at det må bygges en eller annen form for regionale systemer som gjør at afrikanske land av typen Sør-Afrika, Nigeria eller andre, kan gripe inn i Afrika, latinamerikanske land i Latin-Amerika, asiatiske i Asia, osv., men hvor regningen betales av verdenssamfunnet, og hvor initiativet til dette tas på en mer kraftfull måte fra New York?
-1	Jeg skal ikke gå videre på brød og kaker og dronninger, men jeg tror faktisk representanten Trine Skei Grande nå svartmaler den virkelighetsbeskrivelsen som vi faktisk langt på vei har blitt enige om, gjennom den rapporten fra handlingsromgruppen som statsråden nettopp har fått overlevert. Der er det slik at man innser at det har kommet mer penger. Så ser man at det er noen utfordringer når det gjelder hvordan pengene brukes. Noen av løsningene kan ligge på statsrådens bord, noen kan ligge på universitetenes og høyskolenes bord. Det er altså ikke slik at mer penger løser alle disse problemene. Det er viktig, som jeg også har pekt på i forbindelse med handlingsromarbeidet, at skal man få økt handlingsrom, må man også ta inn over seg at her er det en viktig jobb å gjøre for institusjonene selv, både når det gjelder tenkning omkring søknader, omkring forskningsarbeid og omkring kombinasjonen av forskning og undervisning. Alt dette er selvfølgelig noe jeg er opptatt av skal fungere på best mulig måte. Det er ikke slik at jeg snur ryggen til og ikke vil innse de problemene, men jeg mener at institusjonene selv har et særdeles viktig ansvar.
-1	La meg først kvittere ut den positive invitten Gunnar Kvassheim kom med om samarbeid rundt skatteskiftet. Det er et typisk spørsmål som krever politisk lederskap, og hvor det er viktig å få et bredt samarbeid i Stortinget. Grunnen til det er veldig enkel. Samtlige avgiftslettelser en regjering kan tenkes å komme med på det området, kommer til å gå enstemmig igjennom og ha full jubalong fra alt og alle. Nær sagt alle forsøk på å øke skattene på de miljøskadelige virksomhetene møter kritikk, framfor alt fra Fremskrittspartiet, som løper land og strand rundt og leter etter den minste lille gruppe som kan tenkes å være misfornøyd med noe som kan gjøre klimaet bedre, for å se på hvordan de kan utnytte den gruppen til å få stemmer. Det legger press på Høyre, som ellers kan være enig med Fremskrittspartiet om en del generelle spørsmål omkring avgiftspolitikken, og gjør det vanskeligere å få til den fornuftige politikken vi må ha - vi må ha mer av det som er hyggeligere, vennligere og positivt, og en tøffere holdning overfor det negative. Vi vil gjerne ha en bred diskusjon med opposisjonspartiene om det. Så vil jeg gjerne være veldig tydelig på hvorfor det var umulig å ha Fremskrittspartiet med på klimaforliket. Det er veldig enkelt. Hvis et parti mente at vi ikke trengte pensjonssystemet i Norge, hvordan i all verden skulle vi kunne ha et forlik med det partiet om pensjon? Man må ha et visst grunnlag i utgangspunktet. Bare de partier som synes at Norge skal ha et pensjonssystem, som synes at pensjon er viktig, og at eldre mennesker trenger pensjon, er naturlige partnere i et pensjonsforlik. Sånn er det også med et klimaforlik. Når man ikke engang er sikker på om det er et problem, så er man ingen naturlig partner i diskusjonen om hvordan man skal løse problemet. De seks andre partiene i Stortinget mener dette er en av de svære utfordringene menneskeheten står overfor, da kan vi også sammen sette oss ned og diskutere hvordan vi skal løse det. Når man ikke aner om det er et problem engang, så kan man selvsagt ikke være med i diskusjonen om løsninger på det. Så helt til slutt om hvem som vet best. Lokalpolitikerne har godt vett og god forstand. Det er bare i de ekstreme unntakstilfellene at man må beskytte kommende generasjoner mot de løsningene som lokalpolitikerne foreslår når det gjelder strandsonen. Men også der vil jeg be Fremskrittspartiet om å gjøre en gjennomgang av sine standpunkter. Vi kan ikke ha det slik at ikke også Fremskrittspartiets politikk blir diskutert ordentlig i Stortinget. Fremskrittspartiet ble startet på misnøye med lokalpolitikere. Anders Langes foredrag handlet om hvordan man mislikte politikere og byråkrater. Fremskrittspartiet har en helsepolitikk som vil frata lokalpolitikerne nesten all innflytelse på helsesystemet. Først når man kan skape misnøye med miljøpolitikken, er lokalpolitikerne viktige for Fremskrittspartiet.
-1	Jeg skal starte med å sitere fra Fremskrittspartiets program: «Fremskrittspartiet mener at penge- og kredittmarkedet skal reguleres av tilbud og etterspørsel i markedet, uten politiske reguleringer eller inngrep.» I tillegg ser vi i budsjettet som Fremskrittspartiet har lagt fram, at man kutter med 12,4 mill. kr til Kredittilsynet. Mitt spørsmål til representanten Jensen blir følgende: Er det et klokt standpunkt å redusere bevilgningene med 12,4 mill. kr til Kredittilsynet i den situasjonen som vi nå er i? Og spørsmål nr. 2: Er representanten sikker på at politisk regulering og inngrep er uheldig overfor kredittmarkedet?
-0	Jeg har følgende spørsmål til samferdselsministeren: «Trafikken på E18 gjennom Vestfold har hittil i år økt med ca. 10 pst. Fortsetter denne utviklingen, vil det allerede om fem år gå i gjennomsnitt 30 000 kjøretøyer på tofeltsstrekningen mellom Gulli og Langåker hvert døgn. Det er dobbelt så mange kjøretøyer som er Vegvesenets krav for firefelts motorvei. Med de bevilgninger som foreligger i dag, vil det ta elleve år å få denne veistrekningen ferdig. Hvilke tiltak vil statsråden sette inn før trafikken gjennom Vestfold kollapser helt?»
-1	Jeg vil anbefale SVs gruppe å stemme mot forslaget.
-0	Jeg har følgende spørsmål til den ærede helseminister: «Det er en kjent sak at helseforetakene har en meget vanskelig økonomisk driftssituasjon for 2004 og 2005. Det er derfor av stor allmenn interesse å vite om antall behandlede pasienter i spesialisthelsetjenesten har gått ned i første kvartal 2004 i forhold til første kvartal 2003. Kan statsråden orientere om det?»
-1	La meg dele Trine Skei Grandes fascinasjon for USA. Nasjonalparkideen oppsto jo i USA. Verdens første nasjonalpark, Yellowstone, er i USA. Jeg tror Roosevelt en gang sa: «There is nothing so American as our national parks.» Så amerikanerne har absolutt en stor del av æren for denne ideen. Jeg har også stor sans for ideen om det man kaller nasjonale monumenter, men jeg tror ikke de kan oppstå ved at jeg vedtar dem eller ved litt tilfeldige prosesser. Skulle man sette i gang det, må det først være en grundig faglig vurdering av hva som har de kvalitetene ved seg. For det andre ville det også i stor grad være et spørsmål om hva den norske befolkning selv føler er de tingene vi har størst grunn til å være stolte av, enten det er kulturminner eller naturminner. Men en prosess og en tenking rundt det vil jeg bare se positivt på.
-0	Det er gledelig at det ser ut til å kunne bli enstemmig tilslutning til de foreliggende grunnlovsforslag – det vil vi først få vite ved voteringen. Men iallfall har samtlige av partigruppene gitt sin tilslutning til forslagene, og det synes jeg er gledelig og en god slutt på en debatt som har vart i veldig mange år, og som jeg er glad for at tidligere stortingspresident Jørgen Kosmo fulgte opp etter behandlingen av Frøiland-utvalgets rapport i stortingssalen. Svein Roald Hansen og Inge Lønning berørte dette punktet om hvorvidt vararepresentanter også var omfattet av det samme forbudet som stortingsrepresentanter i Riksretten. Jeg vil gjerne gi min tilslutning til det de sier. Det er faktisk en enstemmig komite som sier det samme. Men det står i innstillingen til Odelstinget, på rette plass, nemlig i loven om rettergangsmåten i riksrettssaker, som det foretas endringer i. For ordens skyld kan jeg kanskje få informere Stortinget om hva som står i den innstillingen som skal behandles av Odelstinget senere. Der står det: «Komiteen viser til at Riksretten etter forslaget til ny riksrettsordning skal bestå av 5 dommere fra Høyesterett og 6 medlemmer valgt av Stortinget. Komiteen understreker at det vil være opp til Stortinget – når det velger medlemmer til Riksrettsutvalget – å vurdere hvor tung politisk forankring de enkelte medlemmer skal ha. Sittende medlemmer av regjeringen eller møtende stortingsrepresentanter kan etter forslaget til ny sammensetning av Riksretten ikke velges til medlem eller stedfortreder. Selv om vararepresentanter til Stortinget ikke er utelukket fra å bli valgt – med mulig forbehold for fast møtende vararepresentanter for statsråder og statssekretærer – bør man slik komiteen ser det, unngå å velge disse.» Det er altså en enstemmig komite som har tatt det med i sin innstilling. Til slutt berørte lagtingspresident Inge Lønning andre spørsmål, både om språk og om Grunnloven. La meg også knytte noen få betraktninger til det. Jeg tror det vil være fornuftig å drøfte også slike spørsmål i andre sammenhenger. I foregående periode og i perioden før det, vel, tok daværende stortingspresident Jørgen Kosmo og tidligere stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl til orde for å drøfte opprettelse av en grunnlovskommisjon. Det ble også utarbeidet et mandat for en grunnlovskommisjon som i hovedtrekk gikk ut på å fremme forslag til endringer i Grunnloven slik at det ble samsvar mellom kartet og terrenget, altså at den skriftlige grunnlov ble korrekt i forhold til det som var det konstitusjonelle systemet – en viss modernisering. Jeg tror at det fortsatt kunne være en fornuftig fremgangsmåte, men ikke uten at det har en eller annen forankring i befolkningen, at det er et allment ønske om å gjøre det. Denne diskusjonen foregikk jo stort sett mellom noen få personer i dette hus. Jeg tror at det burde være en mye bredere debatt og drøftelse for å lodde stemningen hvis man eventuelt skulle gjøre det. Det vil jeg eventuelt kunne komme tilbake til i andre sammenhenger. Det er også klart at det på enkelte områder kan være på sin plass, som representanten Dørum bl.a. nevnte, med utvalg eller kommisjoner til å se på om det er ting som burde innføres i Grunnloven, f.eks. noe mer om menneskerettigheter, noe mer om individets rettigheter – og det er andre forhold som også kan vurderes. Det hører egentlig ikke hjemme i denne debatt, synes jeg, men jeg vil i hvert fall nevne at her er det nok litt ulike innfallsvinkler på akkurat dette. Når det gjelder språket, så er det en egen debatt. Hittil har det vel de facto vært slik at hvis man har kommet med et grunnlovsforslag på et annet språk enn det som er språkformen, så har man ikke fått lov til å levere det inn. Man har blitt stoppet av Stortingets kontor, hvis man gjorde det. Så det må i tilfelle være en slags behandling i Stortinget hvis man skal endre prinsippet med det språklige, og det vil også være interessant. Da synes jeg man også bør vurdere om man faktisk skulle endre språket i hele Grunnloven til et mer moderne norsk – så får man bli enige om hva som er det moderne norske, men også der burde man i hvert fall eventuelt kunne forberede hvorledes en grunnlovstekst ville se ut hvis man brukte dagens rettskrivning. Noen språklærde kunne kanskje få det oppdraget å lage et utkast, slik at man hadde det i skuffen, i tilfelle det for fremtiden var noen som ønsket å gjøre det. Det går jo an å forberede ulike eventualiteter uten derved å måtte ta stilling til det på det nåværende tidspunkt. Men dette er vel spørsmål som sikkert vil bli drøftet både i Presidentskapet og i andre organer, også for fremtiden. Jeg vil gjerne takke for en god debatt, og for at alle partigrupper i Stortinget slutter seg til de forslagene som nå er til behandling.
-1	Det er en enstemmig komite. SV stemmer også for direktivet. Vi ønsker i likhet med flertallet at direktivet skal styrke arbeidstakernes interesser. Men vi er opptatt av at implementeringa må bli god, og vi ønsker å si litt om den nå, fordi vi føler at vi kanskje har litt ulike innfallsvinkler til dette. Internasjonale regler som hindrer sosial dumping, er nødvendig i et stadig mer åpent og internasjonalt og globalt arbeidsmarked – det er altså nødvendig, men på ingen måte nok. Direktivet er et minimumsdirektiv. Man kan gå videre, men det bygger på det enkelte lands lovverk og tariffavtaler. Det betyr at hvis lønns- og arbeidsforhold i et land er dårlig, vil direktivet bety lite – også hvis man gjør lite for å implementere det på en aktiv måte. Det viktigste virkemidlet for å sikre gode lønns- og arbeidsforhold er – nå, som det har vært før – en aktiv og sterk fagbevegelse. Den må bygges opp fordi kapitalen og bedriftene etter hvert blir mer og mer internasjonalisert. Og det må møtes fra den andre sida ved å bygge opp et nettverk som styrker og kan matche den styrken på arbeidsgiversida. Det er også godt for vår konkurranseevne hvis vi klarer dette. I tillegg er det nødvendig med en økonomisk politikk som er innrettet på lav ledighet og små forskjeller. Jeg tegner dette bildet fordi det er i denne virkeligheten direktivet skal fortolkes og implementeres. Kollektive arbeidstakerrettigheter er presset. Individrettene kan bli gode for dem som er aller mest attraktive – de som har kompetanse og kunnskap som etterspørres, som er den nye kapitalen. Men for de fleste vil arbeids- og lønnsforhold og sosiale forhold være helt avhengig av en sterk fagbevegelse og et politisk press for å få til gode lønns- og arbeidsforhold. Direktivet er avhengig av dette, og i Norge er lovverket godt. Men hvordan det vil slå ut på lønnssida, er usikkert, fordi vi ikke har noen allmenngjorte tariffavtaler. Og det er uklart om de tariffavtalene vi har, er så omfattende at det er mange nok arbeidstakere representert innenfor en aktuell næring eller et yrke til at prinsippet i artikkel 3 punkt 8 skal kunne anvendes. Hvis ikke det lar seg gjøre, er det veldig uklart hvilken betydning direktivet vil få for arbeidstakere som blir utsendt for å gjøre en jobb i Norge. Dette vil vi komme tilbake til når Regjeringa fremmer sine lovendringsforslag. Men det kreves altså en utstrakt politisk vilje for å følge det opp og bruke de mulighetene som direktivet gir oss for å hindre sosial dumping. Det er spesielt viktig at man også tenker grundig gjennom sider ved dette også når man skal behandle endringer i sysselsettingsloven, når det gjelder utleie av arbeidskraft, f.eks. færre faste ansettelser, mer oppsplitting, svekket fagbevegelse, vanskeligere kontroll – kontroll er jo en av de tingene som skal etableres i kjølvannet av dette direktivet. Det er litt uklart hvordan dette vil bli når det blir implementert. Viktigst er det at myndighetene nå velger ikke å gjøre bruk av den muligheten for unntak fra bestemmelsen som ligger i artikkel 3 punkt 3, slik at reglene og de rettighetene som følger med dem, gjøres gjeldende fra første dag av utsendelsen.
-1	Det er jo fint med julehelsingar. Ein må ikkje la vera å setja pris på dei. Men til liks med Høgre er det klart at me ser utfordringar. Kristeleg Folkeparti er imot sjølvbestemt abort – og sit i regjering med Høgre. Høgre er for EU – og Kristeleg Folkeparti er imot. I det heile er Høgre eit guffent parti når det gjeld miljøpolitikk, og det viser dei no når dei tvingar dei andre ned i den miljøgrøfta dei no er i. Det er jo nettopp det eg seier. Dersom SV skal komma i den situasjonen som me ønskjer, saman med Arbeidarpartiet og Senterpartiet – arbeidet har begynt for lenge sidan, det skal ikkje begynna over nyttår – er det utfordringar i forhold til dei sakene me diskuterer i dag, om energi. På miljøsida er me einige om ganske mykje, faktisk, f.eks. friluftsliv og allemannsrett, men det er altså ei betydeleg utfordring når Høgre og Arbeidarpartiet – dei to store – slår seg saman som dei gjer i EU-saka.
-1	Representanten Flåtten har rett i at dette er kompliserte forhold, men jeg har egentlig nå bare lyst til å vise til svaret som jeg allerede har gitt, at vi ser nøye på denne dommen som er utgangspunktet for representantens spørsmål, og vil komme tilbake til Stortinget så raskt som mulig med hva vi mener er eventuelle nødvendige endringer i det norske lov- og regelverket. For dette er selvfølgelig viktig av mange grunner, men jeg ser jo også at norsk næringsliv trenger avklaringer og å få vite hva de skal forholde seg til. Så jeg er glad for at representanten har tatt opp dette spørsmålet, og vi skal ha trykk på saken.
-0	No er det vi har høyrt frå kommunalministeren her i dag, mye likt det vi har høyrt tidlegare. Det er ein kraftig realvekst til kommunane, auka overføringar. Ho unnlèt å fortelje at i den realveksten er det ikkje rekna inn at vi blir fleire i dette landet, at vi blir eldre i dette landet, og at kommunane også får nye oppgåver. Dei tilbakemeldingane vi får, og alle tal, viser at det går ikkje så bra i Kommune-Noreg trass i desse milliardane som kommunalministeren skryter av at kommunane har fått. Gjelda aukar til rekordnivå i Kommune-Noreg, og vedlikehaldsetterslepet veks år for år med mange milliardar kroner. Gjennomsnittleg driftsresultat var i 2009 og 2010 på 3 pst. Det har falle til 2,5 pst. Fleire kommunar er komne inn i ROBEK. Då er spørsmålet mitt: Korleis har det seg at alle desse milliardane fører til denne utviklinga i Kommune-Noreg?
-0	Jeg vil ta tak i et annet forhold. Det er mange som føler at den norske modellen for fredsarbeid etter hvert har fått ganske stor plass i norsk utenrikspolitikk. Det er mange sider ved det. I utgangspunktet er det veldig mange gode og positive sider. Men hva er resultatet, effekten, hvilken innvirkning har det på øvrig innsats, osv.? Jeg oppfatter at Regjeringen er evaluerende, at de ønsker å gå gjennom ulike typer politikk for å se på hva som virker, og hva som har effekt. Vil man på dette området forsøke å stoppe litt opp, se seg litt tilbake, evaluere og eventuelt justere for å finne ut om man er på riktig spor, om dette er en naturlig rolle for Norge å spille – være den humanitære stormakten som vi har inntrykk av at ambisjonene er at vi skal være?
-0	Norge opplever en krevende tid innenfor enkelte områder, og det gjør vi i en urolig verden. Mange har pekt på de utfordringene vi står overfor, med bl.a. økt arbeidsledighet. Det er selvfølgelig alvorlig for dem som mister sitt arbeid, og kanskje spesielt innenfor en bransje som opplever en betydelig nedgang. Dette rammer Vestlandet og til dels Sørlandet ganske kraftig. Det rammer også enkeltsamfunn som f.eks. Kirkenes, der Sydvaranger legges ned, og for øvrig også Svalbard. Felles for disse næringene, både innenfor olje og gass og mineralnæringen, er at det er internasjonale forhold som legger disse føringene. Oljeprisen er en råvarepris, og det merker man ganske sterkt. I det bildet er det også viktig å merke seg at det ikke er alle fylker som har økt arbeidsledighet. Det er faktisk ni fylker som har en nedgang i arbeidsledigheten. Det er noen fylker som ligger rimelig stabilt, men det er selvfølgelig noen fylker som har en betydelig økt arbeidsledighet – og det er en utfordring. Det er kanskje på sin plass å minne om at den rød-grønne regjeringen i 2013 økte oljeskatten, som oljenæringen advarte ganske sterkt mot den gangen. Det viser bl.a. hvor vanskelig det er å spå om framtiden og hva som kommer. Det man iallfall kan slå fast, er at det går bra på enkelte områder. Regjeringen legger fram en betydelig satsing i 2016-budsjettet for å møte den utfordringen man står overfor. Jeg synes det er riktig i dag å trekke fram at innenfor Nærings- og fiskeridepartementets budsjettområde er det mange flerårige tiltak på til sammen over 450 mill. kr – bare for å nevne noe. Samtidig legger regjeringen fram en god økonomisk vekstpakke for gründervirksomhet, og regjeringen la også fram en gründerplan samtidig med budsjettet, som har fått stor oppmerksomhet og betydelig støtte. Det samme gjorde regjeringen innenfor den maritime næringen, der man la fram en maritim strategi som ble veldig godt mottatt i næringen, som opplever til dels tøffe tider. Regjeringen har også fulgt opp den maritime næringen på en god måte i budsjettet. En næring som går bra, er havbruksnæringen. Der er det solide tall. Det har vært god vekst over mange år, men næringen står nå overfor en betydelig utfordring når det gjelder lakselusproblematikken – og det må næringen ta på alvor. Det er en glede å registrere at det var et samlet storting som fulgte opp Meld. St. 16 for 2014–2015, som regjeringen la fram på dette området, og både regjeringen og Stortinget har gjort et godt håndverk. Nå er det opp til næringen å levere på det området. Det går også svært bra innenfor reiselivsnæringen. Da vi hadde denne debatten i fjor, var det betydelig kritikk fra opposisjonen fordi man reduserte litt på markedsføringen av Norge som reisemål, og at det ville gi en nedgang i næringen. Det stikk motsatte har skjedd. Det har gått og går rimelig godt i næringen. Det er selvfølgelig mange forhold som påvirker reiselivsnæringen, bl.a. kronekursen, men reiselivsnæringen har gode produkt. Det er også et godt grunnlag for videre vekst innenfor den næringen.
-1	Målet for regjeringen er selvfølgelig at vi skal hjelpe til på best mulig måte med kommersialisering her i Norge hvor bedriftene er, og hvor de akademiske institusjonene er, hvor ideene ofte blir klekket ut. Så det er målet, og det er også grunnen til at vi har etablert disse ordningene. Siden NTNU og trondheimsmiljøet ofte framheves som gode eksempler, hvor det også er mange gode ideer, har jeg lyst til å nevne at der finnes det også et system for kapitalisering av forskningsresultater, Investinor, som er en viktig del av det helhetsbildet som vi må se for oss når vi både skal hjelpe bedriftene opp og fram når de kommer med nye ideer, og også ha et godt system for kapitalisering av forskningsinnsatsen. Så her gjelder det bare å stå på, både med å finne gode ideer og å hjelpe bedriftene fram til god kommersialisering av resultatene. Så får vi håpe at samfunnet er tjent med de gode resultatene som kommer fram, og at kunnskapen og nye produkter blir nyttig for videre samfunnsutvikling.
-0	Regjeringspartiene, som SV er en viktig og stor del av, har nå gått inn for å kjøpe amerikanske fly, noe heller ikke Fremskrittspartiet er imot. Men for SV må det være noe merkelig. For en stund siden, den 28. februar, kunne vi lese at representanten Jacobsen ønsket seg et nordisk forsvarssamarbeid, og han nevnte bl.a. at Hæren bør bli finsk, Flyvåpenet bør gå til svenskene, mens Norge tar seg av Marinen. Representanten sa at Regjeringen følger opp det de har sagt at de skulle gjøre. Da er spørsmålet: Hvordan ser representanten Jacobsen på det han sa den 28. februar – eller kanskje var det noen dager før – og hvor ser vi spor av dette i Regjeringens budsjettforslag? Jeg ser i hvert fall ikke det.
-1	Prinsippet om at foreldre har plikt til å forsørge barna sine under vanlig skolegang, har lang tradisjon i Norge, fra de Castbergske barnelover og fram til i dag, med de naturlige justeringer av lovgivningen som følger av samfunnsendringer og endrede behov hos barn og ungdom. Adgangen til å fastsette eller avtale bidrag etter fylte 18 år er en alminnelig ordning også etter andre lands lovgivning, bl.a. de nordiske nabolandene våre. Den ordningen vi har i dag, henger sammen med retten til videregående opplæring etter opplæringsloven. Ungdom som har fullført grunnskolen eller tilsvarende, har en rett til tre års heltids videregående opplæring, og etter barneloven har foreldre plikt til å bære utgiftene til barnets forsørgelse og utdanning. Siden det er vanlig at utdanningstiden for videregående skole varer utover barnets fylte 18 år, vil foreldrenes ansvar for å bidra økonomisk til at ungdommen gjennomfører videregående skole, være av tilsvarende varighet. Jeg vil legge til at bidrag etter fylte 18 år ikke bare skal dekke kostnadene knyttet til selve utdannelsen, f.eks. lærebøker o.l., men også utgifter til livsopphold, som mat, klær, bolig osv. Jeg er glad for at komiteen understreker at barneloven nettopp skal sikre at barn får den nødvendige økonomiske bistand fra sine foreldre til å kunne fullføre et videregående utdanningsløp. Jeg opplever derfor at det er bred tverrpolitisk enighet om det som er intensjonene i lovgivningen. Så har jeg merket meg at forslagsstillerne er bekymret for at regelverket bidrar til at Nav settes til dommer i interne familieanliggender som det offentlige ikke bør involveres i. Da er det viktig å si noen ord om hva dagens regelverk sier. Foreldrenes forsørgerplikt gjelder uavhengig av om barnet bor sammen med foreldrene eller ikke. Den eller de som ikke bor sammen med barnet, oppfyller forsørgerplikten sin ved å betale månedlige tilskudd til barnet i form av bidrag. Hva som er årsaken til at et barn bor for seg selv, f.eks. konflikter med foreldrene, kortere vei til skolen e.l., har ingen betydning for forsørgerpliktens innhold og omfang, og derfor heller ingen betydning ved Navs saksbehandling av bidrag etter fylte 18 år. Likevel mener jeg at den debatten som har gått etter at vi har fått søkelyset på enkelte konkrete saker, både i mediene og her i Stortinget, gjør at det kan tenkes at enten regelverket eller praksis noen ganger kan få resultat som mange vil mene er urimelige. Eksempler i mediene har skapt en sånn debatt, og jeg synes derfor det er klokt at vi ser nærmere på det, i tråd med det som komiteen har bedt om. Som annonsert i svar på skriftlig spørsmål nr. 617 og spørsmål nr. 718 har vi igangsatt en gjennomgang av dagens ordning for å vurdere om gjeldende regler fungerer etter hensikten, og om de er i tråd med den alminnelige rettsoppfatning. Den gjennomgangen kommer vi til å foreta på bredt grunnlag, dvs. at ordningen som helhet vil bli gjenstand for vurdering, ikke bare enkeltsider av den. Det betyr at de forholdene som er nevnt av forslagsstillerne – barns egen inntekt, låne- og stipendordninger, inkludert borteboerstipend – vil være momenter av sentral betydning for den helhetlige vurderingen. Jeg vil være opptatt av at vi tar denne problemstillingen på alvor, samtidig som jeg vil understreke betydningen av at vi ikke rokker ved det som er lovverkets intensjon, nemlig at alle barn har rett til å forsørges av sine foreldre, og at alle har rett til å fullføre videregående opplæring. På bakgrunn av den gjennomgangen som vi nå er i gang med, vil jeg vurdere om det bør gjøres endringer i dagens ordning, og selvfølgelig holde Stortinget informert om det.
-0	Takk for spørsmålet. La meg først si at jeg kjenner igjen uttalelsene. Regjeringen er klar og tydelig på at man skal stoppe og bekjempe trygdeeksport. Mitt engasjement for å stoppe og bekjempe trygdeeksport er like fremoverlent i dag som det var tidligere. Men jeg mener det er naivt kun å se på kontantstøtten og si at ved å beholde den på det nivået som var i den forrige regjeringen, hadde all trygdeksport blitt fjernet. Det er en naiv tilnærming til et meget viktig og alvorlig spørsmål, som trenger mye bedre, målrettede og bredere virkemidler enn som så. Det er denne regjeringen villig til å iverksette.
-1	Først vil jeg også takke interpellanten for å ha tatt opp saken på en utmerket måte. Det er klart at saken begynner med innledningen og med spørsmålet som går til statsråden med utgangspunkt i trafikksikkerhetsproblematikken, nemlig det at det er mange trailere som sperrer veien. Mange av dem har utenlandske eiere eller sjåfører. Det er altfor mye dårlig kunnskap om kjøring, og dermed utgjør trailerne en trafikksikkerhetsrisiko. Det handler om utstyr, og det handler om kunnskap, akkurat som interpellanten sa, og som statsråden tok opp i sitt innlegg. Men de to andre sidene som både interpellanten og statsråden tar opp videre, er noe som setter dette inn i et større perspektiv. Det handler også om sosial dumping. Det handler om det grunnleggende prinsippet om at arbeid som utføres i Norge, skal utføres i henhold til norske lønns- og arbeidsvilkår. Sånn sett går denne debatten videre til to andre helt aktuelle saker, nemlig diskusjonen om hvem som skal laste og losse i havnene våre, der det i dag pågår bl.a. en konflikt i Risavika og en diskusjon i Oslo havn. Det dreier seg nettopp om hvorvidt lasting og lossing skal utføres av folk som har kompetanse, og som har norske lønns- og arbeidsvilkår, eller om det skal utføres av ufaglærte om bord på skip som har dårligere lønns- og arbeidsvilkår. Den andre problemstillingen når det gjelder sosial dumping, er diskusjonen om Norwegian, Bjørn Kjos’ selskap, nemlig om man skal kunne konkurrere på billettpriser gjennom å dumpe lønningene til ansatte. Det er en levende debatt, med andre ord, som spenner vidt. Derfor er jeg veldig glad for at samferdselsministeren i sitt svar til interpellanten gjorde det veldig klart at han mente at vi skulle ha seriøsitet i bransjen. En skulle konkurrere på like vilkår, og det betyr også lønns- og arbeidsvilkår. Der oppfattet jeg samferdselsministeren som tydelig. Den tredje biten er det som handler om useriøsitet: Vi kan godt ha lover, men det spiller ingen rolle når ikke folk følger opp lovene. Vi kan godt ha bompenger – jeg vet veldig godt at samferdselsministeren er motstander av bompenger, men jeg er veldig glad for at han så tydelig slår fast at når vi har bompenger, skal alle betale det. Det å snike seg unna bompenger er ikke en heroisk kamp mot bompenger, det er rett og slett useriøsitet og sosial dumping. Når vi snakker om useriøsitet, snakker vi både om folk som ikke har kunnskap om hvordan operere store lastebiler på norske vei- og føreforhold, og om ulovlig kabotasje, akkurat som flere tok opp. En har rett til å drive en begrenset form for lasting og lossing, men ikke hvis en driver på med det i mye større utstrekning, og på andre steder, enn en har varslet. Vi har useriøsiteten med folkene som stikker av fra både bøter og bompenger som de er pålagt å betale, og dermed skaper en veldig feil konkurransesituasjon i forhold til andre – i tillegg til at de stjeler fra fellesskapet, de lar være å bidra. Men vi skal ikke stikke under stol at både i det norske markedet og i EU er det forskjellige aktører som har forskjellige interesser: Det er norske lastebileiere som er opptatt av at de skal kunne ha samme konkurransevilkår som andre, og det er norske ansatte som er opptatt av å ha skikkelige lønns- og arbeidsvilkår. Men det er også de som kjøper logistikktjenester, som har et ansvar, men som i utgangspunktet vil være opptatt av å ha lavest mulig priser. Og det er selvfølgelig de utenlandske aktørene som ser på Norge som et marked. Jeg går ikke videre inn på dette. Jeg har ikke tenkt å rette noen kritikk mot samferdselsministeren. Jeg synes en god del av det som ble sagt, var veldig bra. Man var tydelig på hva slags retning man ønsker å gå i. Jeg vil likevel stille en del helt konkrete spørsmål, som samferdselsministeren har mulighet til å svare på i siste runde. Det ene gjelder noe som interpellanten var opptatt av, nemlig at man i Finland praktiserer strengere kabotasjeregler enn det det oppfattes at vi har i Norge. Kommer ministeren til å være for å ha regler i Norge tilsvarende dem i Finland? Når vil disse eventuelt bli innført? Forbud mot å kjøre videre før boten er betalt – er det noe som ministeren vil innføre, og i så fall når? Når kommer de obligatoriske bombrikkene? Kommer det også til å innebære en form for forhåndsbetaling, eller vil det være ettersending også i det som ministeren legger opp til? Når kan vi forvente vinterførerkort eller tilsvarende innført i Norge?
-1	På dette området er det ingen forbedring med en ny regjering. På dette området er det en forverring med ny regjering, for dette er en praksis som den rød-grønne regjeringen ikke hadde. Kan representanten gi en begrunnelse for hvorfor det er tryggere å returnere barnefamilier til internflukt i Afghanistan nå enn det var for to år siden?
-0	Som andre har vært inne på, er det en veldig viktig problemstilling som interpellanten tar opp. Det er vel stort sett enighet i denne sal og blant de politiske partier om at barn faktisk også er ofre for den kriminelle handlingen som en av foreldrene har begått – og de er veldig uskyldige ofre, som absolutt ikke har gjort noe galt, som ikke kan noe for at en av foreldrene har gjort noe kriminelt, og de skal absolutt ikke straffes for det! Vi i Fremskrittspartiet er også enige om at det må tiltak til for at barn skal kunne takle en slik situasjon på en bedre måte, og for at barn skal få en tilnærmet normal situasjon selv om en forelder er innsatt. Det som er viktig å se på og ivareta, er barns behov og ønsker i en slik situasjon. Vi skal huske på at det er mange forskjellige typer kriminelle, og at det er mange forskjellige typer kriminalitet som blir begått av foreldre, som gjør at de blir fengslet. Jeg tror det er viktig å differensiere når det gjelder hva slags kriminalitet som er blitt begått, for at man skal få et riktig tilbud til de barna. Når en forelder f.eks. har drept den andre forelderen, har fortsatt den innsatte forelder samværsrett med barna, selv om barna kanskje ikke vil det. Vi har også overgrepssaker der forelder som er dømt, har samværsrett med barna. I flere situasjoner viser det seg at barna absolutt ikke vil møte denne forelderen, og da bør de heller ikke tvinges til det. Det er barnas behov og ønsker som skal ivaretas, og det er barnas beste man alltid skal jobbe for i slike situasjoner. Det blir også litt rart hvis en fange som har barn, skal få for store fordeler og spesielle ordninger som kan virke provoserende på andre innsatte og kriminelle. Men misforstå meg ikke, jeg er opptatt av – og Fremskrittspartiet er opptatt av – at barn som har foreldre som er fengslet, skal få mest mulig normale forhold, og at de skal få en oppfølging som gjør at de også kan ha et tilnærmet normalt liv. Men vi må også se at det er andre aspekter rundt det, og at det kan få konsekvenser, skape presedens, for andre. Så vil jeg bare si helt til slutt at det er trist at noen i en debatt med et så alvorlig tema prøver å dra fram billige poeng og trekke enkeltting ut fra helhetlige saker. Når representanten Håheim trekker fram at Fremskrittspartiet ønsker å få brakker fra Sverige til å sone i, så vet representanten lidderlig godt at det er å trekke det litt langt – det er å trekke det helt ut av proporsjoner. Vi har ikke sagt at vi skal ha brakker for vanlig soning i Norge. Dette er for utenlandske kriminelle som skal ut av landet, og det har ingenting med fanger som har barn eller er norske statsborgere som skal føres tilbake til samfunnet, å gjøre. Å trekke sånne paralleller synes jeg er trist i så alvorlige saker. Avslutningsvis: Fremskrittspartiet har støttet mange av de tiltakene som er satt i gang for at unger skal ha det godt i forbindelse med fengselsopphold. Vi er også et av de partiene som støtter foreningen For Fangers Pårørendes aktivitet og Wayback’s aktivitet, organisasjoner som er viktige for at både innsatte og pårørende skal ha et mest mulig normalt liv, og at de skal ha mulighet til å komme tilbake til samfunnet som lovlydige borgere.
-1	Det har vært arbeidet med prosjekt for samlokalisering av Kunsthøgskolen i Bergen innenfor en samlet ramme på 17 500 m2 brutto i flere år. Det ble lagt fram et skisseprosjekt i desember 2005 til en samlet prosjektkostnad departementet fant for høy. Prosjektet ble bearbeidet med sikte på en lavere kostnad. I mars 2006 forelå et revidert forslag etter noen runder med mulige innsparingsforslag. Departementet fant fortsatt kostnadene for høye og bad Statsbygg presentere et prosjekt som hadde kostnader mer på linje med andre høgskolebygg. For å gi prosjektet en sjanse besluttet daværende statsråd Djupedal at man kunne gå videre med det valgte konseptet, på de vilkår at man bearbeidet prosjektet med sikte på kostnadsreduksjoner og at det kom inn ekstern finansiering. Bakgrunnen for at det ble oppfordret til å skaffe ekstern finansiering, var at kostnadsrammen ble svært høy med utgangspunkt i de krevende løsninger som var valgt. I februar 2009 mottok Kunnskapsdepartementet en statusrapport fra arbeidet med å skaffe eksterne bidragsytere til Kunsthøgskolens byggeprosjekt. Kunsthøgskolens styre meddelte at man til tross for iherdig innsats fra institusjonens side måtte konkludere med at oppdraget med å skaffe eksterne bidragsytere ikke hadde ført fram. Det foreliggende prosjekt er et spennende bygg – jeg har selv sett tegningene. Det er spennende når det gjelder både det arkitektoniske og byplanmessige løsninger, og det er tilsynelatende et meget godt bygg for Kunsthøgskolen i Bergen og for Bergen by – det er det ingen tvil om. Det har i tiden fra vi mottok tilbakemeldingen fra Kunsthøgskolen og til i dag, vært flere kontakter med Kunsthøgskolen og Statsbygg. Kunnskapsdepartementet har i høst tatt initiativ til å få i gang prosessen igjen, med sikte på en bearbeiding av det foreliggende prosjektet, som vil gjøre det mulig å realisere noe innenfor en forsvarlig kostnadsramme. Kunnskapsdepartementet vil på denne bakgrunn arbeide videre med prosjektet samlokalisering av Kunsthøgskolen i Bergen og vil sende et oppdragsbrev til Statsbygg som sikrer videre framdrift i saken. Kunnskapsdepartementet vil komme tilbake til Stortinget så snart en ny og forsvarlig bearbeidelse av prosjektet er gjennomført.
-0	Etterslepet på offentlig veinett i Norge er dessverre dokumentert til overmål. Sist ute var Opplysningsrådet for Veitrafikken, som i samarbeid med Statens vegvesen har anslått etterslepet på alle tre veikategoriene til vel 40 milliarder kr – 12 milliarder kr på riksveier, 11,5 milliarder kr på fylkesveier og 17 milliarder kr på kommunale veier. Norge blir rikere og rikere – samtidig blir norske veier dårligere og dårligere. Når norsk veikapital forfaller, er det ikke bare bileiere og næringsliv som betaler. Dårlige veier er dårlig samfunnsøkonomi, lengre transporttid, ekstra utgifter til drivstoff og vedlikehold, ekstra utslipp og ekstra ulykker. Etterslep i veivedlikeholdet har økt gjennom mange år. Skiftende regjeringer og skiftende flertall kan sikkert finne grunner til å skylde på hverandre. Det som opptar folk flest, er ikke politisk skyldoppgjør, men derimot politisk handling som kan rette opp situasjonen innenfor en akseptabel tid. Konsekvensene av dårlig vedlikehold kjenner vi altfor godt gjennom mange år innenfor skolesektoren. Mange års dokumentasjon av omfattende vedlikeholdsbrist og elendige forhold for norske skoleelever førte til at et samlet storting fra og med statsbudsjettet for 2002 satte i gang et omfattende program med opprustning av skolebygg i kommuner og fylkeskommuner. Det gjøres ved bruk av rente- og avdragsfrie lån. I de fem årene som snart er gått, er det brukt 12 milliarder kr på slik opprustning, og programmene er blitt utvidet flere ganger underveis. Det nytter, det viser seg igjen, og det er villighet hos kommuner og fylkeskommuner til å bruke slike lån. Skal vi få til samme opprustning av offentlig veinett, må det etter Fremskrittspartiets mening en kraftig innsats til, først og fremst fra staten. I dette Dokument nr. 8-forslaget tar Fremskrittspartiet for seg fylkesveiene. Vi mener vi må bruke samme oppskrift som for skolebygg for å få fjernet etterslepet innenfor veivedlikehold i landets fylker – mellom 11 og 12 milliarder kr. Dette kan ikke fylkene klare selv innenfor rimelig tid, og tiden er også viktig i forhold til å forhindre ytterligere forfall. Forfall i veivedlikeholdet på fylkesveiene er ikke bare merkbart – det nærmer seg katastrofe, sier representanter for busselskaper, for lastebilnæringen og fra bedrifter over hele landet. Fremskrittspartiet har i forslaget omtalt to ulike løsninger. Den ene løsningen omfatter fylkeskommunal egenandel. Her er mulig fordeling én tredjedel tilskudd, én tredjedel statlige lån og én tredjedel fylkeskommunal egenandel. Fremskrittspartiet peker på at samlet ramme bør være 10 milliarder kr fordelt over fem år. Det er den løsningen statsråden har kommentert i sin vurdering av forslaget. Hun avviser dette først og fremst med den begrunnelse at en slik ordning binder opp fylkeskommunale midler i lang tid, og at dette må prioriteres mot andre tiltak som fylkeskommunene har ansvar for. Det er helt riktig, men den prioriteringen tror Fremskrittspartiet fylkeskommunene er i stand til å gjøre selv. Fremskrittspartiet tror faktisk at mange fylkeskommuner ville være interessert i en slik ordning. Men dette er det altså ingen av de øvrige partiene som vil være med på. Begrunnelsen fra regjeringspartiene har vi egentlig for lengst fått utenfor stortingssalen. I bladet Transportforum nr. 4 for 2006 betegner representanten Torstein Rudihagen fra Arbeiderpartiet dette forslaget som et «demonstrasjonsforslag». Det er selvsagt ikke ment som en politisk demonstrasjon, men som et konkret politisk forslag med en konkret, praktisk løsning. Den andre løsningen som er foreslått i dokumentet, og som gjentas i Fremskrittspartiets forslag i innstillingen – herved opptatt – er et todelt forslag om statlige tilskudd og statlige lån. Det har statsråden ikke kommentert, heller ikke de andre partiene. La meg legge til: Skulle man ha den oppfatningen at 50 pst. tilskudd for å få gjort noe som virkelig monner med fylkesveiene, er for mye, kunne man jo foreslå en ren blåkopi av ordningen for opprustning av skolebygg. Men heller ikke det er kommet fra andre partier. Man vil rett og slett ikke, trolig av den enkle grunn at dette er et godt forslag fra Fremskrittspartiet. Det er synd for fylkeskommunene, men først og fremst er det synd for innbyggerne og for næringslivet i landets 19 fylker. Forfallet på landets veinett må stoppes! Fremskrittspartiet har et konkret forslag som kan føre til at vi får rustet opp fylkesveinettet i løpet av fem år ved hjelp av tilskudd fra staten og lån fra staten. Det er synd at ingen vil være med.
-0	Mitt spørsmål er til miljøvernministeren og går på lokaldemokratiske utfordringar og overkøyring av lokale vedtak. Eitt eksempel – og det er dessverre mange – er ei sak frå Karmøy om omkøyringsvegen forbi Åkrehamn, som er eit prosjekt i den såkalla Haugalandspakken. Her var Statens vegvesen, Rogaland fylkeskommune og ikkje minst Karmøy kommune einige om trasévalet, men fylkesmannen kom med motsegn. Miljøverndepartementet, ved statsråden, valde fullstendig å overkøyre lokaldemokratiet og lèt Åkrehamn sentrum og alle som bur der – 9 000 menneske – ta belastninga med 12 000 bilar i døgnet. Dette viser at dei raud-grønes snakk om viktigheita av lokaldemokratiet berre blir prat og kjem i eit veldig underleg lys. Også ein rapport utarbeidd av Asplan Viak for KS bekreftar at motsegn blir brukt svært aktivt og oftast i strid med lokaldemokratiets syn i reguleringssaker. Erfaringar viser at av 140 kommuner som reviderte eller utarbeidde kommuneplanar, blei heile 137 møtte med motsegn. I alle desse tilfella kunne ein slå fast at dagens praksis med motsegn verken var einsarta eller på nokon måte føreseieleg. Ja, det blir til og med fremma motsegn i saker der det ikkje på nokon måte er dokumentert konfliktar med regionale eller nasjonale interesser og mål. Lat meg vere tydeleg på dette: Framstegspartiet aksepterer ikkje at vi har ein statsråd som sit passiv og ser at synet til kommunane i 137 av 140 saker når det gjeld regulering av lokaldemokratiet, blir feia til side. Kva vil no statsråden gjere? Vi har hatt denne diskusjonen tidlegare, om kor stort talet på motsegn er. Kva vil statsråden gjere for å sikre at innbyggjarar og lokaldemokrati får reell innverknad på lokale plansaker?
-0	Jeg takker for svaret fra kommunalministeren, og vil understreke at den 6. oktober 1999 uttalte departementet at man var positiv til realiseringen av prosjektet. Det ble da bedt om at man måtte utrede videre enkelte forhold i prosjektet. Det ble gjort, og det ble videresendt til departementet. Alle utredninger fra utbygger skulle derfor nå være sendt til departementet. Videre nevner statsråden dette med utviklingskommune. Jeg vil opplyse om at det er en helt annen søknad enn søknaden til det prosjektet vi snakker om, nemlig dypvannskai. Jeg ønsker da å følge opp med følgende spørsmål til ministeren: Når kan søker forvente å få et svar på den søknaden som ligger inne når det gjelder prosjektet om dypvannskai i Verdal?
-1	Det var to spørsmål her. Når det gjelder spørsmål to: Ja, vi stoler på Regjeringa i denne saka. Og spørsmål én, om sjøfolkene: Ja, det er en av de tingene SV har pekt på, det er en vanskelig sak. Vi har også stor sympati for alle som mister jobben. Det er alltid synd når noen mister jobben i Norge fordi det er gunstigere rammevilkår andre plasser i verden. Vi opplever dessverre hver uke at det er bedrifter som søker til bedre rammebetingelser. Noen søker til Baltikum, noen søker etter hvert nå mot Kina og India, og noen søker andre typer løsninger. Det er alltid beklagelig. Vi i Norge må jobbe for at vi skal klare å beholde mest mulig arbeidsplasser i Norge. Men vi kan ikke gå på akkord med at vi er nødt til å ha inn en del skatt til velferdssamfunnet vårt hvis vi skal drive det, og det gjelder både næringsliv og arbeidstakere. Den balansen gjør at vi dessverre noen ganger ser at en del arbeidsplasser drar fra oss, og da er det viktig at vi har et godt virkemiddelapparat i form av en god Aetat som tar hånd om dem.
-0	Representanten Rise stilte en del spørsmål ved Fremskrittspartiets forslag, hvor vi, som riktig beskrevet, tar til orde for å ta opp hele Nordisk Råds funksjon og stilling. Om alternativet skulle være at Norge skulle melde seg ut, ser ikke vi det som et alternativ. Norge er en del av Norden, Norge skal forbli en del av Norden, og vi – som vi også tidligere har understreket – ønsker et tett nordisk samarbeid. Det vi setter spørsmålstegn ved, er den parlamentariske dimensjonen gjennom Nordisk Råd. Mitt spørsmål til Rise blir om ikke også Kristelig Folkeparti ser at ting kan gjøres bedre, og at det kanskje kan gjøres på en annen måte for at vi kan få den dynamikk, den effektivitet og de resultater av det nordiske samarbeidet som vi alle er enige om at vi ønsker. At Norge setter seg på sidelinjen ved utelukkende å trekke seg ut, ser ikke vi som noen god løsning. Og ønsker man etter en grundig debatt om Nordisk Råds fremtid å fortsette med Nordisk Råd i nåværende form, er selvsagt også Fremskrittspartiet innstilt på at Norge må delta på de arenaer som eksisterer.
-0	Vi skal også være forsiktige med å trekke bastante konklusjoner i den andre retningen – at minsteprisen ikke har hatt noe å si for dette. Når man opererer i et marked, er det selvfølgelig en sammenheng mellom hva man kjøper inn et produkt for og hva man kan selge ut et produkt for. Så den bastantheten gjelder nok begge veier. Mitt spørsmål til statsråden kan jo da være: Vil statsråden kategorisk avvise at minsteprisen kan ha hatt noe å gjøre med at enkelte har fått økonomiske problemer?
-1	Jeg er veldig glad for at vi fikk disse to spørsmålene, de gir meg grunn til å få fram det viktige vi har fått til i kirke-, utdannings-, og forskningskomiteen. Der har vi nå nemlig sikret flertall for en studiefinansiering som vil gi over 1 milliard kr i bedring på studiefinansieringen. Det er et kjempeviktig strukturgrep som har blitt gjort, som har sikret 40 pst. stipendandel til studentene. Så er det helt riktig at vi for å få til det har måttet være med på et kutt på studentboliger. Helt parallelt med dette jobber vi med en omgrupperingsproposisjon som ligger til behandling nå, for å få på plass de pengene igjen allerede på inneværende års budsjett. Det skal ikke stå på SV hvis Høyre og regjeringspartiene vil være med på å løfte boligsektoren – overhodet ikke! Når det dreier seg om det kuttet som representanten viser til på opplæring for språklige minoriteter, er ikke det helt riktig forstått slik som representanten sier det. Dette dreier seg nemlig om en overslagsbevilgning og om rettigheter til undervisning. Det man slett ikke har gjort her, er å kutte på tilskuddene, slik at tilskuddssatsen til denne undervisningen ligger fast. Den ble endog økt i fjor etter å ha stått stille i veldig mange år. Det betyr at det utløses penger ut fra hvor mange som faktisk fyller kravene og får undervisning. Dette er en overslagsbevilgning, og det har vært mange debatter tidligere rundt hvordan vi trikser med dem i Stortinget. Noen kaller det «Harry-penger», og noen har andre begreper på det. Jeg skal ikke gå så dypt inn i hva Regjeringen sjøl har gjort med «sine» penger, både før og etter de la fram proposisjonen, hvordan de nå har forhandlet i ulike komiteer, og hvordan de har sjonglert litt med overslagsbevilgninger. Men det er altså ikke snakk om et reelt kutt. Hvis antall elever som melder seg er høyere, så er dette en overslagsbevilgning, og da vil det bli utbetalt med den satsen som ligger fast.
-0	Det som vi behandler nå, gjelder jo å skaffe industrien forutsigbar krafttilgang. Når vi tenker på krafttilgang her i Norge, er det stort sett strøm fra fornybare kilder. Men vi selger jo store mengder gass som både Europa og resten av verden ønsker, og som de benytter, og vi er glad for det. De som bruker gass de fleste stedene, regner med og vurderer det sånn at det er ingen forurensning fra den gassen som brennes av. Alcoa hadde for et par år siden planer om å bygge et aluminiumsverk nær Nordkapp med 500 arbeidsplasser hvor gass fra Barentshavet var en energibærer. Vi i Fremskrittspartiet er veldig opptatt av at gass skal bli en type energibærer som brukes i Norge. Kan statsråden gå inn for at industrien vil få mer tilgang til det og få lov til å bruke det inntil renseprosesser er utviklet?
-0	Det er viktig å se helheten her, for vi er klar over at antallet kriminelle som slipper varetekt, øker, antallet døgn på glattcelle øker, antallet ufaglærte i fengslene øker, antallet kriminelle i soningskø øker, antallet utenlandske kriminelle i fengsel øker, antallet kriminelle som slipper ut for tidlig øker, volds- og trusselsituasjonene i fengslene øker, antallet illegale asylsøkere øker. Er det ikke noe som synker? Jo, antallet politi per tusen innbyggere synker, sjansen for å bli tatt synker, sikkerheten i fengslene synker. Jeg kunne egentlig ha fortsatt enda lenger på denne listen. Det har vært åtte år med flertallsregjering. Jeg har bare et helt enkelt spørsmål: Hvem er det som ikke har gjort jobben sin?
-1	Uten å gå veldig langt inn i dette konkrete spørsmålet, som ikke sorterer under mitt politiske ansvar, tror jeg jo at utgangspunktet må være at et selskap skal forholde seg til de lokale lover i et hvilket som helst land man er engasjert i. Det gjelder norske selskaper når de engasjerer seg i utlandet. De kan ikke bryte lovene i det landet de er inne i. Men de skal også forholde seg til allment aksepterte internasjonale menneskerettighetsstandarder, internasjonale miljøstandarder, internasjonale standarder for å forholde seg til fagforeninger og en rekke andre internasjonale standarder. Brytningspunktet mellom å forholde seg til de lover et lands lovlige myndigheter har satt, og de brede internasjonale standardene om kvinnefrigjøring og en rekke andre ting, er ikke noen enkel sak. Utgangspunktet for norske selskaper må være at man forholder seg til begge deler. Siden Norge ikke bryter noen av disse internasjonale standardene vesentlig, må utgangspunktet for et utenlandsk selskap som investerer i Norge, være at de forholder seg til norske lover.
-0	For Fremskrittspartiet er skatt en viktig sak. Vi er skattelettepartiet for folk flest. Vi ønsker ikke bare et lavere skattenivå, vi ønsker også et enklere skattesystem, og et mer oversiktlig skattesystem. Nå er ikke skatt et mål i seg selv for Fremskrittspartiet, men det er et middel til å utløse veldig mange positive virkninger. Lavere skatt og enklere skattesystem vil skape økonomisk vekst. Det vil være mer lønnsomt å investere i Norge. Dermed vil man få flere etableringer i Norge. Det vil skape flere arbeidsplasser. Lavere personskatt vil øke arbeidstilbudet ved at det blir mer lønnsomt å jobbe. Dermed vil det være flere som tilbyr sin arbeidskraft, og det vil være flere av dem som tilbyr sin arbeidskraft, som ønsker å jobbe mer. Et enklere skattesystem vil også redusere kostnadene for innkreving av skatt. I dag koster det nesten 4 milliarder kr å kreve inn skatt. Hvis vi hadde fått til et enklere skattesystem, ville denne kostnaden gått ned. Nå er det klart at lavere skattesats vil gi et provenytap det første året og selvfølgelig også det andre året. Men det er åpenbart at når man går noen år fram i tid, vil provenytapet bli vesentlig mindre. Det skyldes selvfølgelig at man får til økonomisk vekst, man får flere bedrifter som har overskudd, man får flere arbeidstakere som er i lønnet arbeid, på grunn av skattelettelser, og det vil medføre at man da har et bredere grunnlag for å beskatte. Man kan si det på denne måten: Den kaken som skal fordeles, blir større. Da er det greit å få en mindre prosentvis bit av en større kake enn å ha en større prosentvis bit av en mindre kake. Nå tror jeg for så vidt ikke den sosialistiske delen av Stortinget har spesielt tro på denne typen virkninger, men jeg synes å erindre at Høyre har vært opptatt av denne typen virkninger, i hvert fall tidligere - før de kom i regjeringsposisjon. På grunn av vår sterke fokusering på skatt hadde vi også store forventninger til skattemeldingen. Og selv om skattemeldingen glimter til med enkelte fornuftige forslag, greide vi helt klart å styre vår begeistring for helhetsinntrykket i denne meldingen. En av de store svakhetene er at skatteskjerpelsene ikke er koplet opp mot skattelettelser. Og f.eks. er utbytteskatten, som regjeringspartiene er veldig stolte av at de har fått gjennomslag for, ikke knyttet opp mot en fjerning av f.eks. formuesskatten. Det er også en altfor liten skattelette for lavere inntekter, og det er en stor svakhet. Vi så imidlertid i utgangspunktet ikke helt mørkt på det. Vi hadde håpet at de svakhetene som var i denne skattemeldingen, kunne rettes opp under behandlingen i Stortinget. Det har ikke skjedd. Riktignok har regjeringspartiene prøvd å reparere enkelte deler av innstillingen. De har endret ettårig statsobligasjonsrente som skjermingsrente til femårig. Det er en forbedring. De har også sagt at det er nødvendig med et risikotillegg i forhold til skjermingsmodellen. Det har også Fremskrittspartiet påpekt overfor dem, og derfor er det bra at de har fulgt opp dette. Disse endringene gjør selvfølgelig skattemeldingen bedre, men de gjør den ikke god nok. Skattemeldingen kan fortsatt ende opp med at Regjeringen får gjennomslag for sine skatteskjerpelser, men ikke for sine skattelettelser. Det skyldes selvfølgelig at vi har et valg i 2005, og vesentlige deler av skattelettelsene skal gjennomføres etter dette valget. Da er det utrolig å høre fra regjeringspartiene at man er fornøyd med det man har fått til. Jeg må også si at jeg er forundret over at mange - både finansministeren og statssekretæren i Finansdepartementet - går ut offentlig og uttrykker tilfredshet over at man har fått gjennomslag for denne utbytteskatten med støtte fra Arbeiderpartiet, samtidig som Arbeiderpartiet poengterer at de ikke vil støtte skattelettelsene. Når det gjelder de enkelte forslagene, vil jeg først ta for meg denne utbytteskattemodellen som man så pent har kalt aksjonærmodellen. Det høres utvilsomt litt bedre ut enn å kalle det for det det er, utbytteskattemodellen. Den har mange svakheter i seg. Den ene svakheten har jeg nevnt, at den ikke er knyttet opp mot fjerning av formuesskatten, men så er det også det at skjermingsrenten på aksjekapital er altfor lav. Selv etter endringen fra regjeringspartiene er denne for lav - det er ikke bygd inn noe risikotillegg. Nå er også skjermingsrenten på innlån høyere. Det betyr at ved å låne inn penger til et aksjeselskap vil man få en høyere avkastning med lav skatt enn hvis man putter de samme pengene inn som aksjekapital. Det betyr at hvis man skal starte et selskap som krever 10 mill. kr, kan man putte inn 100 000 kr i aksjekapital, og så låner man inn 9,9 mill. kr. Dermed vil man altså få en høyere avkastning uten å betale dobbelt skatt enn hvis man hadde plassert alt inn som egenkapital. Det er en svakhet som åpenbart kommer til å bli utnyttet, med den konsekvens det vil få ved at man får aksjeselskap med en veldig svak egenkapital. Det er også en svakhet at skjermingsgrunnlaget er begrenset til den enkelte aksje. Det er en endring i forhold til Skauge-utvalget. Hvis man f.eks. skal plassere 500 000 kr i fem forskjellige gründerbedrifter, så kan man sannsynligvis ikke regne med at mer enn én eller toppen to av disse fem bedriftene vil gå med overskudd. Da skal altså skjermingsgrunnlaget beregnes av 100 000 kr, eventuelt av 200 000 kr hvis det da er to bedrifter som greier å få overskudd, og ikke av det som er den gjeldende investeringen, altså mill. kr. Dette medfører at det kan bli en enda større kapitaltørke til nyetableringer og gründerbedrifter, og det er alvorlig. Et bunnfradrag burde også vært vurdert i tillegg til at man har en skjermingsrente. Fritaksmodellen har en del positive sider. Den vil forhindre dobbeltbeskatning, og den gjør det mer attraktivt å la pengene være igjen i bedriften, og det er bra. Den datoen som er satt, 26. mars, kan imidlertid slå veldig vilkårlig ut. Det er altså skjæringspunktet for når man ikke får skatteplikt på gevinster og heller ikke skattefradrag for tap. Dersom man har latente tap, vil disse ikke lenger gi en framtidig skattefordel, selv om de også er bokført i regnskapet. Det er også en svakhet at private aksjonærer kommer for dårlig ut. De vil ikke komme innunder fritaksmodellen. Derfor burde man også vurdere overgangsordninger her, f.eks. at man har mulighet til å legge det inn i et eget aksjeselskap. Skjermingsmodellen inneholder mange svakheter, også svakheter i tillegg til utbytteskattemodellen. Jeg sa i sted at det er positivt at man har innsett at man må ha et risikotillegg. Men det som er alvorlig og negativt her, er jo det at høy skatt blir pålagt uavhengig av om overskuddet blir tatt ut av bedriften eller ikke. Derfor burde det vært utredet. Det bør fortsatt utredes om enkeltpersonsforetak og deltakerlignende selskap frivillig kan akseptere en strengere regnskapskontroll mot å slippe å betale dobbelt skatt på overskudd som blir værende i bedriften, altså et lignende system som aksjeselskap. Dette har man fått til i Danmark. Da burde det også være mulig å få det til i Norge. Formuesskatten er en viktig del av skattebelastningen i Norge, og en av forutsetningene vi hadde i forhandlingene med regjeringspartiene, var at vi måtte ha sikkerhet for at formuesskatten ble fjernet, for at vi i det hele tatt skulle gå inn og vurdere en forbedret modell av utbytteskatt. Det nektet regjeringspartiene å være med på. De ønsker å utsette dette til etter valget i 2005. De ønsker at formuesskatten skal halveres i 2006 og 2007 og deretter fjernes. Dersom det skjer at vi får et annet flertall i Stortinget, kan det resultere i at det ikke blir noen fjerning av formuesskatten i det hele tatt. Når det gjelder fordelen av å bo i egen bolig, er det selvfølgelig positivt at Regjeringen står fast på å fjerne denne beskatningen. Det står for så vidt også i Sem-erklæringen. Der står det at den skal fjernes i løpet av inneværende stortingsperiode. Det er positivt at de ikke har gått bort fra det - foreløpig i hvert fall. Det som er problemet, er at man også samtidig ønsker å utvide beskatningsområdet for eiendomsskatt. Det vil medføre at mange vil oppleve at skattelettelsene blir mer enn oppspist av økt eiendomsskatt. Man gir altså med den ene hånden, og så tar man med den andre. Når det gjelder personbeskatningen, er det positivt at toppskatten blir foreslått redusert. Det er mange vanlige industriarbeiderinntekter i dag som blir belastet med toppskatt. Derfor er en reduksjon av toppskatten positivt. Når det derimot gjelder lettelser i personbeskatningen for dem som ikke belastes med toppskatt, er det ikke mye å skryte av i meldingen. Riktignok er det lagt opp til en økning av bunnfradraget, men samtidig foreslår Regjeringen en fjerning av fradrag som vil medføre en skatteskjerpelse på totalt 5,3-6,3 milliarder kr, og de ønsker heller ikke å si hvilke fradrag dette gjelder. Uansett vil dette bety at svært mange av dem med lavest inntekt vil få en skatteskjerpelse med dette opplegget. Det kunne selvfølgelig ikke Fremskrittspartiet akseptere. På bakgrunn av disse punktene er altså vår konklusjon at skattemeldingen ikke er god nok. Derfor bør den sendes tilbake til Finansdepartementet for videre bearbeiding. Grunnen til at den ikke holder mål, er altså ikke bare de mange enkeltforslagene som ikke er gode nok, men også helheten i meldingen. Det at store deler av de bebudede skattelettelsene først skal gjennomføres etter stortingsvalget neste år, gir liten forutsigbarhet. Dersom vi, som jeg allerede har sagt, får et annet flertall i Stortinget, et sosialistisk flertall, kan det skje at skatteskjerpelsene blir gjennomført, både utbytteskatt og eiendomsskatt, og ikke skattelettelsene. Det vil fra Fremskrittspartiets ståsted være skrekkelig uheldig. Vi mener at vi har kommet med en utstrakt hånd til regjeringspartiene i denne saken. Vi har vært villige til å forsøke å rette opp svakhetene og helheten i skattemeldingen, men vi føler ikke at vi har fått den responsen som vi hadde håpet på. Dette har medført at vi i dag behandler en skattemelding som fort kan ende opp som en fiasko. Vi har i dag et flertall for å få til skattelettelser. Etter valget har vi kanskje kun et flertall for økt utbytteskatt og økt eiendomsskatt. Derfor har vårt ønske vært at vi ved behandlingen av denne meldingen kunne få til et flertall for å sikre norske skattebetalere, både enkeltpersoner og bedrifter, forutsigbarhet og trygghet for at størstedelen av de foreslåtte skattelettelsene virkelig blir vedtatt. Vi konstaterer dessverre at vi ikke har lyktes med det. Det vil medføre en usikkerhet. Det vil medføre at norske investeringer i Norge kan bli lagt på vent, kan bli utsatt, til etter valget i 2005. Det vil også selvfølgelig medføre at vi ikke får til den verdiskapingen og den veksten i norsk økonomi som vi ellers kunne ha fått til. Det vil også medføre en høyere arbeidsledighet. Det er i dag en betydelig usikkerhet om hva som blir skjebnen til skattemeldingen. Det er veldig synd. Avslutningsvis vil jeg ta opp vårt forslag om tilbakesendelse av hele skattemeldingen.
-1	Først vil eg takke for ei god innstilling og for ei ryddig framstilling – synest eg – av ordføraren for saka, som eg likevel føler gir grunnlag for i alle fall å seie nokre fleire ord og framføre nokre fleire argument – i tillegg til det som har kome fram. Det er riktig at tre fjerdedelar er eit strengt fleirtalskrav når det gjeld suverenitetsavståing, slik det i dag ligg i Grunnlova § 93. Men så er det òg svært viktige spørsmål som vert omhandla i paragrafen, som ikkje har vore brukt i tide og utide – som det har kome fram her oppe – men svært sjeldan, og som ofte har vore aktuell i situasjonar med betydeleg strid og oppheta debatt i samfunnet. Eg vil seie at det er saklege, gode grunnar til at kravet når det gjeld suverenitetsavståing, bør vere strengt. Det er framleis slik at uansett korleis ein ser på det, er det nasjonalstaten som er grunneininga i internasjonal politikk. Fellesskap vert konstituert rundt nasjonalstatar. Politiske styringsreiskapar er i stor grad konstituerte rundt nasjonalstaten. Og sjølv om ein i SVs prinsipprogram – og det er nokre standpunkt vi deler med dei fleste partia i Stortinget – er villig til i større grad å nytte ulike former for overnasjonale eller mellomstatlege samarbeidsavtaler, organisasjonar, avtaleverk og institusjonar, er det òg riktig at når ein gjer den typen suverenitetsavståing som krev behandling etter § 93, skal det vere eit strengt krav i Stortinget, i form av tre fjerdedelar fleirtal. Eg synest at EØS-saka, som vart nemnd her, er eit godt eksempel, i tillegg til EU-saka. Det bringar meg vidare til det neste punktet. Det har vorte sagt litt ulike ting om dette. Representanten Anundsen seier at dette har absolutt ingenting med EU-debatten eller EU-saka å gjere, viss eg forstod han riktig. Det er det sjølvsagt lov å meine, men lat meg i alle fall kome med eit par argument som eg trur er grunnen til at dei aller fleste menneske oppfattar det slik at dette har mykje med den debatten å gjere. For det første har avstemminga vore eit omfattande tema i EU-debatten – og mange gonger etterpå – direkte kopla til EU-saka. For det andre har det i dei debattane gjennomgåande vore EU-tilhengarar som har kopla det til ho og fremma dette, tidlegare med den argumentasjonen at det var eit urimeleg krav knytt til EU-debatten. For det tredje vil det jo, uansett korleis ein snur og vender på det, endre den avgjerdsprosessen som er institusjonalisert rundt ei EU-avstemming, på den måten at når Stortinget endeleg eventuelt skal ta stilling til ein EU-medlemskap, vil det krevje to tredjedels og ikkje tre fjerdedels fleirtal, dersom grunnlovsforslaget skal verte vedteke. I alle fall ute i verda trur eg vi må innsjå at dette handlar ikkje berre om EU-saka, men òg om EU-saka. Ho har vore spesiell og vanskeleg i norsk politikk – og veldig omstridd. Nettopp derfor trur eg det er eit godt prinsipp at vi ikkje bør søkje å endre dei spelereglane som eg vil seie at vi meir eller mindre har fått institusjonalisert gjennom to EU-avstemmingar. Det er viktig, for det er jo ikkje slik som nokon av og til framstiller det som, at det alltid har vore full einigheit om alle spelereglane i EU-saka. Nei, det har ikkje vore det, det har tvert imot vore omfattande debatt om dei rundt begge avstemmingane. Ikkje minst kan eg hugse det svært godt sjølv rundt den siste, som eg deltok aktivt i. Folkeavstemming har det vore eit breitt fleirtal for, men det har òg vore lufta ulike synspunkt – frå null til to folkeavstemmingar – i debatten. Som alle vil hugse, har det vore ulike syn på korleis ein skulle forstå resultatet av den rådgivande folkeavstemminga. Det har altså heile tida vore ulike syn på korleis ein skulle forstå kva for grunnlovsparagraf og kva for type fleirtal det til slutt ville vere rimeleg å tolke folkeavstemminga etter og ta i bruk her i Stortinget. Nettopp på grunn av heile denne debatten vil eg seie at etablert kutyme er svært viktig. Derfor vil eg og SV leggje til grunn, som punkt 1: Det bør absolutt haldast ei rådgivande folkeavstemming dersom spørsmålet om norsk EU-medlemskap skulle kome opp igjen. Punkt 2: Som det står i SVs program, vil vi følgje rådet frå ei slik folkeavstemming, og det trur eg det vil vere allmenn oppslutning om at er rimeleg at vi gjer her i Stortinget. Punkt 3: Det kravet som vert lagt til grunn i § 93, bør verte ståande som i dag. Det må altså vere tre fjerdedels fleirtal her i salen. Derfor vil eg og SVs gruppe gå imot forslaget i Dokument nr. 12:1 under voteringa her i salen etterpå. Så litt om forslaget i Dokument nr. 12:24, som i realiteten inneber to endringar frå i dag. Den eine vil vere ny, vil eg seie, og den andre vil vere ei institusjonalisering av praksis. Det eine er at vi i så fall vil seie at det skal haldast folkeavstemming før saker som det er aktuelt å behandle etter § 93 i Grunnlova, om suverenitetsavståing. Eg meiner det er eit sakleg, godt grunngitt endringsforslag. I dag er kutymen at vi gjer det i EU-saka, men det vil få innverknad på eventuelle andre spørsmål. Dei spørsmåla har for det første – som eg gjekk igjennom i begynninga av innlegget mitt – vekt stor debatt og strid i det norske samfunnet. Det kan dreie seg om omfattande endringar. Det vil vere ein måte å sikre ei brei, demokratisk behandling på å ha folkeavstemming først, og at Stortinget etter ei rådgivande folkeavstemming gjer sitt endelege vedtak. For det andre vert det slått fast at folkeavstemminga skal vere rådgivande. Det oppfattar eg at det er rimeleg brei einigheit om, etablert gjennom to EU-avstemmingar, bl.a., og det er den kutymen, den måten det vil vere naturleg å gjennomføre ei folkeavstemming på i tilknyting til suverenitetsavståing, altså først ei rådgivande folkeavstemming, og så er det Stortinget som tek den endelege avgjerda. Derfor kjem vi frå SVs side til å støtte dette grunnlovsforslaget.
-1	La meg starte med et lite hjertesukk. Det går på språket i det åpne rom, språket vi bruker om denne typen saker. Det språket vi bruker, er ikke et inkluderende språk. La meg gi et eksempel: Vi omtaler folk med en annen kulturell bakgrunn enn oss selv som fremmedkulturelle. Det er ganske åpenbart at hvis vi ønsker en aktiv inkluderingspolitikk, er ikke «fremmedkulturell» et godt utgangspunkt. Det å være bevisst på språk og begrepsbruk i det åpne rom, er fryktelig viktig for hvordan politikken blir, og hvordan virkeligheten blir. Vi har egentlig ikke noen annen måte å definere vår virkelighet på enn gjennom språk og begrepsbruk. Derfor er det fryktelig viktig at vi er bevisste på og har et aktivt forhold til språket, og at vi ikke bruker et språk som i seg selv er ekskluderende. Vi er i ferd med å utvikle en ny underklasse i dette landet, og det er ganske alvorlig. Det er en ny underklasse som i hovedsak består av folk med innvandrerbakgrunn. Den består av folk uten arbeid, og den består av folk som blir rekruttert inn i de lavest lønnede yrkene i vårt samfunn. Både blant dem som er uten arbeid og blant dem som får de lavest lønnede jobbene i vårt samfunn, er innvandrerbefolkningen overrepresentert. Dette gir grunn til bekymring. På kort sikt har Regjeringen lagt fram en handlingsplan med mange punkter. Der står det veldig mye bra som helt klart vil virke på kort sikt. Men de langsiktige utfordringene våre i forhold til innvandrere går på utdanning. Det er helt åpenbart at dette i stor grad har med utdanning og utdanningspolitikk å gjøre. Ungdom med innvandrerbakgrunn velger bort videregående skole i vesentlig høyere grad enn det etnisk norske barn gjør. Det gjelder spesielt innenfor yrkesfagutdanningen og de praktiske fagene. Der ser vi at de som har innvandrerbakgrunn, er overrepresentert i forhold til å velge bort utdanning – det vi tidligere kalte at noen droppet ut eller forsvant ut av vårt utdanningssystem. Der har vi kanskje den aller største utfordringen – hvordan skal vi klare å inkludere barn og unge med innvandrerbakgrunn og påse at de tar utdanning og fullfører utdanning i samme grad som etnisk norske. Jeg vil anta at det er ganske åpenbart at språkopplæringen – norskopplæringen – er helt sentral. Men man kan ikke se norskopplæring uavhengig av morsmålsopplæring. Det er en sammenheng mellom morsmålsopplæring og norskopplæring. Hvis vi har et godt utdanningstilbud og et godt opplæringstilbud når det gjelder morsmål, er det også en styrke i forhold til å lære norsk. Det er en nær sammenheng mellom muligheten til å lære norsk på en god måte og en god morsmålsopplæring. I vår iver etter at innvandrere skal lære norsk, må vi ikke glemme at vi må ha et godt morsmålsopplæringstilbud også. Det har noe med gjenkjenning å gjøre. Vi må ha et utdanningssystem som er slik at innvandrere kan kjenne seg igjen og oppleve at dette angår dem. Der er morsmålsopplæring og tilpasset opplæring det helt sentrale. Der må vi sette inn støtet, og der må vi sette inn ressursene i tiden framover. Vi kan gå enda lenger tilbake, enda tidligere i oppveksten. Et skikkelig barnehagetilbud, gratis kjernetid for alle barn, vil være helt sentralt for å styrke morsmålsopplæringen. La meg helt til slutt fortsette med utdanning. Det går på vårt system når det gjelder godkjenning av utenlandske utdanninger. Vi har en tendens til å være oss selv nok i dette landet. Når det gjelder å godkjenne utdanninger folk har fra utlandet, har vi store utfordringer. Der bør vi ta et grep. Det burde være enkelt å ta et grep som gjør det lettere å få godkjent utdanning fra utlandet. Det ville bety veldig mye for mange innvandrere som kom hit til landet med en god utdanningsbakgrunn.
-0	Dette er en historisk dag. Jeg kommer til å notere i min bok den dagen SVs Holmelid kritiserte Fremskrittspartiet fordi vi ikke har store nok skattelettelser. Det er en merkedag, og den skal vi ta med oss. Hvis vi ser på det skatte- og avgiftsopplegget som Fremskrittspartiet har lagt til grunn, er det betydelige lettelser. Det er lettelse i formuesskatten, det er lettelse i bunnfradrag, det er lettelser på en hel rekke områder. Vi har forbedringer av skatteFUNN-ordningen. Jeg tror nok at norsk næringsliv i betydelig grad ville fått mer nytte av Fremskrittspartiets budsjett enn SVs budsjett.
-1	Jeg takker for svaret. Jeg registrerer at det er noe ulik oppfatning av virkeligheten i det som kommer fra Offisersforbundet og fra statsråden. Her opplyses det at produksjonsplan for de fire største havgående fartøyene med helikopterkapasitet er 980 døgn i året, mens de i 2003 seilte 907 døgn, og i 2004 er det planlagt 857 døgn – altså en forskjell på 127 døgn i forhold til opprinnelig produksjonsplan. Mitt spørsmål til slutt er om det stemmer at seilingstiden for de fire største fartøyene som inspiserer Svalbardsonen, Jan Mayen og Barentshavet, er kortere enn i 2003, og hva som i tilfelle er årsaken til det?
-1	Representanten Thommessen savner en idé eller en kurs i kulturpolitikken. Det er noe jeg deler med ham. Derfor forundrer det meg at Høyres bidrag i årets budsjettinnstilling er – foruten en rasering av pressestøtten – en ren blåkopi av det som Regjeringen selv legger fram. Nå er ikke det så ille i seg selv, for det betyr jo at Høyre har økt bevilgningene med x antall millioner kroner. Og det gjør de selvfølgelig fordi de i sitt budsjett ikke har tilbakeført den skatteletten som vi har fjernet. Cirka 8 milliarder kr har Høyre disponibelt i år som de ikke ville hatt hvis de hadde fortsatt med Bondevik II-regjeringen. Da er det hyggelig at også Høyre finner at de kan la det drysse en del på kultur. Det vi gjør, er å følge opp Kulturløftet. Da Kulturløftet kom, var representanten Thommessens spontane kommentar at det var populistisk overbudspolitikk. Nå ser vi at Høyre har en blåkopi av vårt budsjett. Betyr det at Høyre nå fører en populistisk overbudspolitikk?
-0	Jeg kan godt stå her som ren fremskrittspartipolitiker og si hva Fremskrittspartiet har gått til valg på, og hva vi mener, men nå representerer jeg en regjering der vi har en regjeringsplattform, og der vi også må forholde oss til vedtak i Stortinget, og jeg tror det er ryddigst for alle at jeg står her som statsråd – ikke som partipolitiker. Men det er for så vidt veldig bra hvis Arbeiderpartiet fra nå av gir meg fullmakt til å gjennomføre fremskrittspartipolitikk på alle områder, uten at Arbeiderpartiet vil ha noe å si om det i Stortinget. Jeg tar gjerne det signalet skriftlig også. Poenget her er likevel at når det gjelder denne typen kollektivtransport, er alt dette i dag delegert til fylkene. Det er ingenting som hindrer noe fylke å gi dette tilbudet allerede i dag. Dette er det opp til fylkespolitikerne å prioritere. Nå er diskusjonen om en skal ha det som et statlig ansvar fordi fylkespolitikerne ikke har prioritert det godt nok. Da bør alle partiene som er til stede i denne salen, sjekke med sine fylkespolitikere hvilken jobb en har gjort på dette området, siden en føler at en må ta det opp i Stortinget for å få en bedre ordning enn det fylkespolitikerne har valgt.
-1	Takk skal du ha, Hagesæter, for det spørsmålet. Hvis du ser på det vi har overført til kommunene nå – vi ser det spesielt i overføringene til fylkeskommunene – ligger det enormt mye mer penger, som skal gi bedre handlingsrom for kommunene til å foreta en opprustning av den offentlige skolen og av det veinettet som ligger der, og til en satsing på kollektivtrafikk, hvis fylkeskommunene mener det er bedre. Vi reiser land og strand rundt. Jeg var i Bø i Vesterålen nå i helgen, og jeg har vært i Aust-Agder og snakket med folk der. Der mener folk at sett i forhold til 2008-budsjettet er 2009-budsjettet og 2010-budsjettet mye bedre budsjetter for framtiden. De mener – det er det inntrykket som jeg får når jeg reiser rundt og hører på folk – at det er stramt, det er tøffe tider rundt omkring i Kommune-Norge, men det er likevel slik at overføringene gir betydelige velferdsforbedringer i kommunene.
-0	Jeg takker statsråden for et omfattende og godt svar, som jeg senere vil gå inn og se nærmere på. Vi har fått noen tall. Når jeg nå hører de tallene, blir spørsmålet til statsråden: Hvor langt kan statsråden strekke seg for hvor mye en billett skal/bør koste?
-0	Jeg vil først få lov til å takke representanten Karin Andersen for at hun har tatt opp dette spørsmålet. Det er utrolig viktig. Hun har også tatt det opp tidligere, og jeg vet hun er opptatt av det. Samtidig burde man vel gi en liten rose til statsråden for hans store velvilje. Det har han, og det vet han. Jeg vil gripe fatt i noe som representanten Andersen begynte med, at man burde velge lurt hvis man hadde dette handikapet. Det har hun sikkert rett i. Men det er ikke så enkelt å velge lurt. Det tilfellet hun refererte til, gjaldt en privat høyskole. Jeg står her med en annen sak foran meg som gjelder en student ved Universitetet i Oslo som er i nøyaktig den samme problemstillingen. Så det har heller ikke noe å gjøre med at private høyskoler vil spare penger, som representanten Dørum er inne på. Det har noe med generell mangel på forståelse å gjøre i dette systemet, tror jeg, og å lese det regelverket som finnes, på en lik – eller relativt lik – måte. Handelshøyskolen BI har i sine regler for eksamen en § 10 c som sier at når spesielt tungtveiende grunner tilsier det, kan kandidaten søke den aktuelle studiesjef om å få arrangert muntlig istedenfor skriftlig eksamen. Hvis man da ikke skjønner at dysleksi kan være spesielt tungtveiende, har man et åpenbart problem ved dette stedet. Og når vi vet at BIs reglement stort sett er sammenfallende med eksamensreglementet også ved universiteter og andre høyskoler, og man må gå ut fra at studiesjef, rektor etc. stort sett er folk med samme kompetanse og bakgrunn, har vi et åpenbart problem. Det gjelder da ikke privates ønske om å tjene penger, men heller muligheten for å lese regelverket slik som statsråden og Stortinget ønsker at det skal leses. Det jeg da vil rette spesiell oppmerksomhet mot, er at eksaminator også ved muntlig må forstå begrepet dysleksi. Eksaminator ved en muntlig eksamen må ha blitt orientert, slik at han vet at den som går opp til prøve, har dysleksi – at det er derfor det er en muntlig prøve. Jeg har eksempler fra Universitetet i Oslo hvor man hevder at eksaminator overhodet ikke forstod ordet dysleksi, og at han heller ikke var klar over at studenten hadde muntlig på grunn av dette handikapet. Men jeg oppfatter statsråden dit hen at alt dette vil han få nøye rede på og gjøre noe med.
-1	For 50 år siden hadde vi i Norge to universiteter. For en snau måned siden fikk vi vårt sjuende: Universitetet i Agder. For 50 år siden var tilgangen til høyere studier svært begrenset. Antallet studenter var på den tiden ca. 9 500. I dag er det nesten 200 000 studenter. Omtrent 70 pst. av et årskull får studiekompetanse, og de aller fleste gjennomfører i dag videregående skole. Det har derfor gjennom de siste par generasjoner blitt langt flere muligheter for flere kunnskapssøkende. Både for den enkelte og geografisk er tilgjengeligheten bedre, men vi vet likevel at de sosiale forskjellene ikke er utvisket. Vi har kommet langt, veldig langt, men vi har fremdeles en jobb å gjøre for at tilgangen til høyere utdanning skal bli reell for alle. En demokratisk kunnskapspolitikk betyr at flere får mulighet til mestring og utvikling i yrkesliv og som menneske. Samtidig er kunnskap nøkkelen til å løse de store utfordringene menneskeheten står overfor. Derfor tjener både det enkelte menneske og samfunnet på at tilgjengeligheten til meningsfull og nyttig kunnskap er god. Dette er en linje som jeg ønsker å videreføre. Utdanningseksplosjonen, som jeg nå har beskrevet veldig kort, har gitt samfunnet svært mange utfordringer. Her i landet har vi i god fellesskapsånd tatt noen viktige grep. For eksempel er universiteter og høyskoler forankret i en felles lov og har et felles råd. Det borger for oversikt og felles forståelse, samtidig som det gir meget viktige arenaer for erfaringsutveksling. Etter innføring av Kvalitetsreformen for noen få år siden er institusjonenes eget ansvar styrket, samtidig som kvaliteten i utdanningssituasjonen er bedret for studentene. Universitetene og høyskolene har ansvar for at det er kvalitet i forskning og utdanning, at det er relevans i forhold til arbeids- og samfunnsliv, at det er god og godt forankret ledelse og styring, og at det er god utnytting av ressursene. Dette er selvsagt krevende oppgaver, men jeg har stor tillit til at våre utdanningsinstitusjoner klarer dette. Jeg er fullstendig klar over at sektoren føler stramhet i de økonomiske rammene, og at det oppleves svært begrensende. Jeg vil likevel minne om at universitets- og høyskolesektoren i dette budsjettet faktisk har en realvekst på 2 pst., og at Regjeringen har valgt å prioritere satsinger som sektoren selv har framhevet som viktige for framtidig forskning og undervisning. Dette gjelder bl.a. de 350 nye stipendiatstillingene, vitenskapelig utstyr og universitetsmuseene. Når det gjelder studentene, var hovedhensikten med Kvalitetsreformen å gi bedre kvalitet og mer mening til studentene i deres læringsmiljø. Det ser ut som om vi så langt har lyktes, selv om jeg vil innrømme at vi har noen utfordringer med hensyn til sammenhengende tid til forskning. Men tilbake til studentene. Her viser evalueringene at læringsmiljøet er blitt bedre. Det er også viktig for studentene at de materielle forholdene ligger godt til rette. Regjeringen har derfor økt bevilgningen til studentboligbygging betydelig, noe som legger til rette for tilsagn om ca. 670 nye studentboliger neste år, og kostnadsrammen pr. bolig er økt med 100 000 kr. Vi håper med dette å kunne legge til rette for en bedre studenthverdag og en bedre studentvelferd. Det er i vår tid kanskje handling man roper på når det gjelder å gjøre noe med de viktige klimautfordringene, når det gjelder de viktige miljøutfordringene. Likevel er det ingen tvil om at også forskningsinnsatsen og dermed forskningsevnen må økes. Regjeringen øker derfor bevilgningene til forskning over statsbudsjettet med 1,2 milliarder kr, til 17,8 milliarder kr. Dette er en realvekst på om lag 3 pst. Vi har noen krevende mål for vår forskningsinnsats, mål det er min forpliktelse å følge opp. Men samtidig er det viktig å synliggjøre det vi faktisk gjør, og den flotte innsatsen som våre forskere og våre forskningsmiljøer medvirker til. Måler vi f.eks. vår FoU-innsats pr. innbygger, ligger vi på tredjeplass i OECD-området, og vi har svært mange forskere pr. sysselsatt. Men jeg håper likevel at vi gjennom viktige utfordringer samfunnet står overfor, klarer å stimulere til innsats på forskningsfronten, både når det gjelder den statlig initierte forskningen, og når det gjelder næringslivets innsats.
-0	Fremskrittspartiet er også enig i at økt kompetanse og god bruk av menneskelige ressurser er nødvendig for at næringslivet skal kunne makte de utfordringer som finnes i en kunnskapsbasert økonomisk og teknologisk konkurransesituasjon. Dette er næringslivet selvfølgelig også selv interessert i, og det er derfor naturlig at det i det alt vesentlige bærer kostnadene med dette selv. Fremskrittspartiet er motstander av tiltak som vil gjøre næringslivets rammebetingelser enda dårligere enn de er i dag. Vi vil derfor gå mot et forslag som pålegger bedrifter å betale utdanning for sine ansatte utover det bedriften selv ønsker å tilby. Vi vil også gå mot en individuell lovfestet rett til utdanningspermisjon. En slik permisjon bør være frivillig og skal naturlig nok avtales mellom de enkelte bedrifter og arbeidstakere. Næringslivet generelt og den enkelte bedrift spesielt antas å se fordelene av at en arbeidstaker øker sin realkompetanse, som senere kan brukes til beste for bedriften. Dersom en individuell rett til utdanningspermisjon lovfestes, frykter vi for at det kan få store konsekvenser, særlig for små og mellomstore bedrifter. Langtidspermisjoner i forbindelse med videreutdanning kan ødelegge driftsgrunnlaget for disse, som allerede har lovfestet rett til f.eks. svangerskapspermisjoner å slite med. Dessuten: Selv om det også er en lovfestet rett for menn til f.eks. å ta ut svangerskapspermisjoner, er det mange som verken har råd eller tid til å benytte seg av det. Hva er da vitsen med en lovfestet rett? Vi kan ikke – etter vårt syn – ha en rettighetslov uten økonomiske rettigheter. Dette advarer vi sterkt imot. Dersom det gis økonomiske rettigheter – hvem skal da betale? Eller hvem skal det gå på bekostning av? Blir det barna i grunnskolen? Det er jammen dårlig nok med ressurser i grunnskolen som det er i dag. Vi foreslår derfor at permisjonsrettigheter i forbindelse med etter- og videreutdanning ikke skal lovfestes, men overlates til frivillige avtaler mellom den enkelte bedrift og arbeidstaker. Men det er uansett viktig at næringslivet og skolene samarbeider om utdanning av arbeidskraft. Høyskoler og universiteter må bli sterkere aktører i kompetansemarkedet. Dette forutsetter imidlertid at de statlige institusjoner får vesentlig større frihet til å organisere sin virksomhet enn de har i dag. De må sikres fleksibilitet i forhold til justering av arbeidsstokken for å møte dagens krav fra næringslivet. Dette er det flere som har kommet inn på i dag. Dersom reformen blir vedtatt slik den er foreslått av flertallet, er Fremskrittspartiet positiv til at realkompetanse nå skal vektlegges ved opptak til kompetansegivende utdanning. Utdanning er som kjent realkompetanse satt i system. Realkompetanse er derfor sammensatt av grunnleggende kunnskaper og erfaringer skaffet gjennom liv og lære. Og jeg kan ikke unnlate å spørre – for jeg mener å vite at flere i dette hus faktisk har realkompetanse kun i det å være stortingsrepresentanter: Burde ikke det også kunne godskrives en kunnskapskonto? Det bør derfor lages et system hvor realkompetanse kan erstatte formelle utdanningskrav, et system som gir voksne rett til å bli tatt opp til utdanning, basert på deres reelle kompetanse i stedet for, og gjerne i tillegg til, formell utdannelse. Til slutt: Fremskrittspartiet mener det ikke er fornuftig å innføre en ny reform som i beste fall ikke lar seg gjennomføre i praksis, og som i verste fall vil påføre næringslivet store ekstra kostnader.
-0	Jens Stoltenberg sier at det skulle være et prinsipielt grunnlag for hvorfor ikke Arbeiderpartiet vil stemme for forslag, altså stemme for det som de utenfor denne sal hevder at de er for, men som de allikevel ikke vil stemme for inne i denne salen. Det er i tilfelle en relativt ny praksis. Det er mange ganger at det i trontaledebatten er fremmet forslag som dette, som er blitt vedtatt. For noen år siden hadde vi en relativt betydelig opptrappingsplan for eldreomsorgen. Det var et resultat av et forslag jeg fremmet i en trontaledebatt, og som til slutt ble enstemmig vedtatt, om å få Regjeringen til å fremme en stortingsmelding om opptrapping i eldreomsorgen. I dag har vi kamp mot arbeidsledigheten som en tilsvarende sak. Arbeiderpartiet sier at de gjerne vil ha mange tiltak mot arbeidsledigheten. Vi har foreslått at vi skal få Regjeringen til virkelig å gå igjennom hele sysselsettingssituasjonen og komme med tiltak. Vi har sagt at en målsetting er å få den under 60 000 i løpet av tre år. Det er retningsgivende. Arbeiderpartiet later utenfor denne sal som om de er inne på tilsvarende, men de vil ikke en gang gi et arbeidsoppdrag til landets regjering! Det synes jeg er meget forunderlig. Når det gjelder kommuneøkonomien: Da jeg hørte Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, skulle jeg nesten tro han hadde et manus der det stod: dårlig argumentasjon – hev stemmen. Han klaget voldsomt over at Fremskrittspartiet ikke har vært med på å bevilge nok penger til kommunene. Vi fikk også i forlik med Regjeringen som ble inngått som det eneste i denne perioden, en milliard mer til kommunene. OK, Arbeiderpartiet fikk noe mer, men vi har også fått mer penger til kommunene enn det Regjeringen har foreslått. Men da burde han jo juble i dag, hvis han har vært misfornøyd med Fremskrittspartiet tidligere. I dag har vi foreslått at kommunene i hvert fall skal sikres de pengene i 2004 som de har regnet med å ha i 2004. Da burde jo egentlig Karl Eirik Schjøtt-Pedersen juble og stemme for vårt forslag. Alle de ordførerne der ute som nå har fulgt debatten, og følger med, de vet at skatteinntektene blir mindre enn det de har regnet med. Så kunne vi i kveld gi beskjed til ordførerne om at for 2004 vil dere i hvert fall få det dere har regnet med på inntektssiden i budsjettet. Arbeiderpartiet, som maser og kjaser om at kommunene har for dårlig råd, har helt glemt at de har inngått forlik for i år, når vi hører mange av representantene i salen i dag klage over dårlig kommuneøkonomi. Hvorfor i all verden kan ikke Arbeiderpartiet gi den gledesmeldingen til landets ordførere at de i hvert fall i 2004 får de inntektene de har regnet med i sine budsjetter. Men Jens Stoltenberg sier altså at den gladmeldingen skal ikke Arbeiderpartiet gi, de vil ikke klargjøre dette i det hele tatt. Når man klager over at det kanskje blir dårligere økonomi i kommunene i 2005, må det være et argument for at Arbeiderpartiet burde være med på i hvert fall ikke å la det være så store underskudd i kommunene fra 2004 som eventuelt skal dekkes inn i 2005, da blir det nemlig enda verre. Jeg synes det ville ha vært fornuftig om Arbeiderpartiet tenkte seg om en gang til.
-0	Statsministeren har tidligere uttalt at Norge har råd til å bygge veier uten å låne penger. Det er jeg helt enig i, og det er derfor vanskelig å forstå hvorfor fagetatenes forslag til ny Nasjonal transportplan inneholder massiv lånefinansiering av nye veiprosjekter. Etatens forslag inneholder faktisk hele 34 mrd. kr i bompengefinansiering, hvis man går for dagens ramme, såkalt planteknisk ramme, og 81 mrd. kr i bompengefinansiering, hvis man går for planramme pluss 45 pst. Det er ingen hemmelighet at bompengefinansiering i stor grad handler om å lånefinansiere nye veier som bilistene deretter må betale, stikk i strid med det statsministeren har sagt tidligere. Fagetatenes utkast er basert på en ramme fra regjeringen, og jeg har derfor liten tro på at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet vil velge en helt annen løsning enn det etaten legger opp til, bortsett fra at regjeringen plusser på litt i valgkampen for å møte den enorme misnøyen som det er med dårlige norske veier. I Oppland Arbeiderblad er overskriften 1. mars: «utsatt: rv. 35, utsatt: rv. 4, utsatt: E6». Arbeiderpartiordføreren i Jevnaker sier rett ut at det er «latterlig og dumt.» Ordførerne i Gran, Nittedal og Lunner sier: Det er «lite å fryde seg over». Det er merkelig at statsministerens egne folk er så skuffet over det som er framlagt, når Stoltenberg og andre rød-grønne politikere påstår at de bygger mer vei enn noen andre har gjort før. Folk flest ser at fasiten etter syv års rød-grønt styre er at veinettet fortsatt er i elendig stand, noe avisen Nationen nylig bekreftet i en undersøkelse. Hvis man virkelig skal gjøre noe med veinettet, må staten inn med store penger istedenfor dyre lån. Jeg forutsetter at statsministeren står fast på sitt standpunkt om at Norge ikke trenger å låne penger for å bygge veier i Norge, så hvordan vil da statsministeren finansiere utbygging av veinettet i Norge?
-0	Jeg er enig i mye av det Marit Nybakk sier, jeg, men spørsmålet er jo om hun mener at en soldat med fire måneders trening i det norske forsvaret kan defineres som robust og samtrent. Det er det som er det store spørsmålet i denne sammenhengen. Vi betviler jo ikke – for å ta det som også var spørsmålet – at Forsvaret har et genuint ønske om å følge opp sitt personell. Men det er en kjensgjerning at mange tidligere FN-soldater sliter med store senskader som de ikke har fått oppfølging i forhold til. Det er bekymringsfullt. Det er denne salen som har det øverste ansvaret for å sørge for at Forsvaret får tilstrekkelige bevilgninger til også å ta hånd om dette. Det mener jeg vi har et selvstendig ansvar for, særlig når vi i større og større grad sender soldater rundt til ulike deler av verden og i en helt annen type oppdrag enn det vårt forsvar tidligere har vært utsatt for. Det gjør noe med psyken til folk, og det må vi ta alvorlig.
-1	Det kan godt hende at gründerne av Kaffebrenneriet og andre bedrifter starter eventyret sitt nedenfra med en kjempestor formue og en veldig høy inntekt, men det stemmer ikke overens med de gründerne jeg kjenner, de gründerne jeg snakker med. Tvert imot er hovedutfordringen i norsk økonomi at vi ensidig har valgt å investere de virkelig store summene i olje. Det har ført til et ikke-bærekraftig samfunn klimamessig, men det har også ført til et ikke-bærekraftig økonomisk opplegg der vi har et kjempebehov for investeringer på fastlandet, nettopp for å skape de arbeidsplassene som representanten Nordby Lunde refererer til. Det er ikke formuesskatt som hindrer gründere i Norge i å slå seg opp, det er det at pengene i altfor stor grad har blitt sluset inn i oljenæring alene og presset opp prisnivået i alle andre næringer. Så kan jeg til slutt legge til at hvis representanten Nordby Lunde virkelig bryr seg om disse gründerne, kan hun neste år stemme for SVs forslag om en lavere selskapsskatt enn det høyreregjeringen står for.
-0	Det er ikke gitt alle å få en bauta etter seg, selv om det nok er mange som skulle ønske det, både blant filmskapere og blant politikere i denne sal. Saksordfører har gjort rede for de synspunkter som også Fremskrittspartiet har i denne saken, med unntak av ett punkt, der vi er uenige i flertallsmerknadene. Det gjelder det som går på at man skal få dette vurdert igjen i 2006. Fremskrittspartiet mener at dette ikke er en statlig oppgave. Snarere tvert imot må dette være næringsutvikling. Og da bør det melde seg andre interessenter på banen enn staten. Her ligger en unik mulighet for eiendomsutviklere og næringslivet i Kautokeino til å få nettopp det som filmskaperen ønsker, en permanent bygningsmasse som kan tjene lokalsamfunnet på mer enn én måte. Jeg er for så vidt enig i at det unektelig kan virke ganske meningsløst først å bygge opp kulisser for 5 mill. kr, antakelig av skattebetalernes penger, for så å rive det hele ned igjen etter at opptakene er ferdig. Men da blir Fremskrittspartiets oppfordring til filmskaperne at de finner en annen løsning på finansieringen. Faren ved å gå inn i slike prosjekter er jo også at dette kan medføre ytterligere konsekvenser for staten, og ytterligere kostnader hvis det ikke blir lønnsom drift av bygningene. At man argumenterer med at denne bygningsmassen erstatter tap av arbeidsplasser innenfor reindrift, blir noe søkt i mine øyne, fordi bygningsmassen i seg selv neppe vil medføre økt aktivitet. I alle fall ikke når man tenker seg hvem som skal bruke bygningene, og det er jo allerede eksisterende tiltak i stor utstrekning, som også er aktive uten denne bebyggelsen. Et annet element må være at man kanskje for ettertid vegrer seg for å produsere filmer i Norge av historisk verdi, hvis det blir slik at det skal stå igjen et «museum» på alle nes og odder i alle regioner som trues av avfolking. Det finnes andre virkemidler som bør tas i bruk for å få høynet aktiviteten. Det er dessuten allerede gjort, som vi hørte, prioriteringer for regionen, og vi bør derfor ta hensyn til disse og ikke la noen snike i køen. Det må være en viss forutsigbarhet i hva vi som politikere holder på med.
-0	I slike spørsmål er det vanskelig å se inn i glasskula og finne fasit. Det er altså en vurdering fra PST som ligger til grunn for de tiltakene som politiet har foreslått gjennomført, og det er ikke bare bevæpning av norsk politi som er foreslått gjennomført av politiet, det er gjennomført en rekke andre risikoreduserende tiltak også. I trusselvurderingene fra PST gjøres det også klart at risikoreduserende tiltak vil kunne bidra til å redusere risikoen. Jeg håper at vi har en felles forståelse av hvor vi ønsker å være i fremtiden i forhold til trusselbildet. Vi ønsker å få det så lavt som overhodet mulig. Men jeg kan altså ikke garantere for hvordan trusselbildet vil være om en uke eller om tre måneder eller om åtte måneder – det må nesten representanten ha respekt for. Der har vi faglige instanser som foretar de vurderingene. PST lager et beslutningsgrunnlag både for politiet og for politisk ledelse, og så må vi forholde oss til det når vi skal velge hvilke tiltak som skal gjennomføres. Det er årsaken til at vi har den situasjonen vi har.
-0	Et viktig element vil være at kirker og menigheter som får denne typen opplevelser, kanskje på eget initiativ tar kontakt med politiet for å diskutere problemstillingen, for å få den nødvendige kontakten etablert, slik at politiet lettere kan fortelle hva de kan bidra med frem til en anmeldelse, og hvordan de kan bidra til å bygge den tilliten som er nødvendig for at anmeldelse også i denne typen forhold skal fremmes. Jeg tror at vi også her på mange måter vil kunne få hjelp av nærpolitireformen, hvor alle kommunene skal ha sin egen politikontakt, slik at man får et klart kontaktpunkt i f.eks. Kirken, i kommunen og hos andre som er borti denne typen tilfeller, som gjør at man lett kommer i kontakt med politiet – at man har en person som kan innhente den kompetansen som er nødvendig, og vise og veilede underveis i en slik prosess. Det å senke terskelen for at også Kirken – der vedkommende som er utsatt for dette, er helt anonymisert, hadde jeg nær sagt – kan starte en prosess med det lokale politiet for å gjøre oppmerksom på at her er det noe som en må ha dialog om, tror jeg også kan være et viktig bidrag for å sikre dette.
-1	Det som står i innstillinga, som er referert frå proposisjonen om kva tigging skal verte forstått som, er følgjande: «Begrepet tigging i en lovhjemmel for kommunale forbud må forstås slik at det omfatter situasjoner der noen ber andre om penger som mottakeren skal bruke på seg selv eller sine nærmeste.» Så seier statsråden at det berre er dumt å framstille dette som om det vert forbode å be om hjelp. Det gjeld aggressiv tigging, og ein representant frå Høgre sa tidlegare at det berre gjeld systematisk tigging. Så lat oss teste det: Viss ein person sit heilt i ro med ein kopp framfor seg, som har vorte brukt som eksempel, og kanskje med eit lite skilt der han oppfordrar til å gje pengar, og det ikkje kan dokumenterast at han er del av eit organisert, kriminelt nettverk, men gjer det aleine eller berre med familien sin, kan eg då forstå det sånn at det ikkje vil verte ramma av dei kommunale forboda som no skal innførast – eller vil det verte ramma?
-1	Jeg tror statsråden på at hun ikke har hatt noen intensjon om å påvirke ytringene til kunstmuseet i Trondheim, men det er vanskelig å skjønne annet enn at statsråden reagerte på vegne av en regjeringspartner. Suzette Paasche sier at styrelederen i MiST ble spurt om hvorvidt omtalen av Fremskrittspartiet er museenes offisielle holdning. Det reiser spørsmålet: Om så hadde vært tilfellet, hva ville kulturministeren gjort med det? Hva skulle egentlig statsråden med informasjonen hun etterspurte, og er statsråden enig i at et slikt spørsmål kan ha en avskrekkende effekt på kulturinstitusjoner, og oppfattes som en kraftig reaksjon på en fri ytring fra en kulturinstitusjon?
-0	På vegne av representantene Bård Hoksrud, Arne Sortevik og meg selv er det en glede og med store forventninger jeg fremmer forslag om omorganisering av etaten Jernbaneverket til statlig selskap for å sikre forutsigbar og langsiktig finansiering til nødvendig opprusting og utbygging av eksisterende jernbanenett i Norge.
-0	Jeg takker for svaret. Jeg ser at finansministeren har problemer med å forklare hvorfor Arbeiderpartiet gikk med på denne avgiften. Han har nå i sin etterpåklokskap sett at han ikke tør iverksette den. Men det må jo være pinlig å innrømme at han har vært helt på ville veier i denne sammenhengen, og at dette var et svært lite gjennomtenkt forslag fra første stund. Han ville ikke lytte til Fremskrittspartiet, som var imot denne avgiften. Her har man altså bommet til de grader. Det som er skummelt, er den mangel på kvalitetssikring, faktisk, som ligger til grunn for viktige deler av innholdet i budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet og sentrum. Det må være pinlig for Arbeiderpartiet og sentrum å erkjenne at de her tok skikkelig feil. Nå piler de altså unna med halen mellom beina, etter at Fremskrittspartiet og Høyre hadde helt rett når de svært så tydelig påpekte de uheldige virkningene denne avgiften ville få. Finansministeren kan nå ikke nekte for at Fremskrittspartiet hele tiden hadde rett i denne saken, som i så mange andre saker for øvrig, og at Arbeiderpartiet her har gått på en skikkelig flause.
-0	Jeg takker for svaret. Jeg er fornøyd med at statsråden vil ta opp dette, slik at det kan gå ut på anbud. Men så refererer hun til at de har lov til å kjøpe busstjenester av sitt eget selskap. Da vil jeg vise til reglene om offentlige anskaffelser, og der står det at man har plikt til å «konkurranseutsette kjøp av transporttjenester». Det er da satt forskjellige beløpsgrenser, og «kjøp av tjenester for mellom 200 000 kroner og 1,6 mill. kr skal også konkurranseutsettes». Så står det videre på side 13 i «Veileder til forskrift om offentlige anskaffelser»: «For å omfattes av reglene kreves det for det første at organet tjener «allmennhetens behov».» Videre står det at «AS Vinmonopolet, NSB BA og Posten BA omfattes. Derimot vil Postbanken eller DNB ASA ikke omfattes.» Jeg vet ikke om statsråden og jeg da leser to forskjellige regler – eller hvordan er det?
-0	Etter seks år bør man begynne å ta ansvar for den politikken som blir ført. Jeg blir litt provosert når statsråden skryter hemningsløst av at man skal bygge 250 km midtdeler de neste ti årene. Sverige bygger 200 km i året. Så det er ikke veldig ambisiøst og veldig bra. Men det jeg egentlig har lyst til å utfordre statsråden på fordi hun skryter av at man nå er i ferd med å stoppe forfallet på veinettet, er: Jeg registrerer at Statens vegvesen sier at de ikke vil klare å stoppe forfallet i 2011, og at de ikke klarte å stoppe det i 2010. Men problemet er at den samme statsråden og den samme regjeringen sendte over 17 150 km, hvorav veldig mye var i utrolig dårlig forfatning – jeg har nesten lyst til å si i drittdårlig forfatning, president – over til noen andre og lot dem ta ansvaret. Ser ikke statsråden at denne regjeringen også har ansvaret for å rydde opp i forfallet på fylkesveinettet? Hva mener statsråden om det? Vil regjeringen sørge for å stoppe forfallet der? Eller er det ikke så farlig med forfallet på fylkesveinettet, som er viktig for regionene og viktig for fylkene?
-0	I innlegget mitt sa jeg vel ganske tydelig at jeg oppfordrer alle kommuner til å ha handlingsplaner mot vold i nære relasjoner. Vold er en av de største utfordringene vi har i dag, og det er viktig at kommunene har planer for dette og også planer for et samarbeid med andre etater og andre tjenester som dette berører. Det er ikke lovfestet at kommunene skal ha disse handlingsplanene, og vi må se på hvordan vi kan klare å stimulere kommunene til å ha disse planene. Men det er en grense for hvor mye vi skal gå inn og detaljstyre kommunene, derfor er det jeg har nøyd meg med å si at jeg oppfordrer kommunene til å lage handlingsplaner med det som er et viktig tema, for innbyggerne sine.
-1	Det vil jo være helt avhengig av hva slags stortingsflertall som til enhver tid råder, men sånn som jeg kjenner Stortinget, gjennom snart tolv år, er det som et storting som hele tida har vært opptatt av etiske diskusjoner knyttet til lovverket om bioteknologi. Jeg er ikke bekymret for at dette stortinget vil være mindre interessert i hensynet til barnets beste framover. Sjøl om man selvfølgelig aldri kan være helt sikker, har i hvert fall tendensen hittil vært at vi i Norge har blitt mer opptatt av hensyn til barn og forstått mer av hva barn har behov for, og at vi tar mer hensyn til barn i vårt samfunn enn det vi gjorde tidligere. Vi kan aldri regulere hvordan folk får barn. Folk får barn på de underligste vis. Det har jeg sagt i diskusjoner med Kristelig Folkeparti før, og vi kan ikke regulere oss bort fra det, heldigvis. Men det er i hvert fall vårt ansvar å regulere lovene sånn at barna får mest mulig informasjon.
-0	Fremskrittspartiet er et liberalistisk parti. Vi er et parti som helt fundamentalt og grunnleggende bygger på den oppfatningen at alle mennesker er like mye verd, uansett etnisk bakgrunn, religion, kjønn og alt annet man måtte komme opp med. Vi ønsker å behandle alle mennesker likt. Det følger av det at vi ikke har noe eget ønske om å særbehandle samer eller andre etniske grupper i dette landet. Vi mener at det beste er å behandle alle mennesker likt, det viser vi også i vår innvandringspolitikk. Vi vil ikke ha særtiltak. Vi mener at det er i svært få situasjoner man kan omtale særtiltak som noe positivt. Vi ser faktisk det stikk motsatte, at det i Finnmark har bidratt til å bygge konflikter som ikke var der i utgangspunktet. Vi ønsker å behandle alle nordmenn likt.
-1	Det er jo brei einigheit om at vi skal evaluere, og eg ser fram til at Stortinget vil verte halde orientert i prosessen. Men det eg ville spørje om, var eigentleg i lys av representanten Alexandrovas innlegg. Eg synest det er naturleg å spørje om følgjande: Er utanriksministeren einig med meg i at Noreg har vore, og er, i krig i Afghanistan?
-0	Jeg takker for det svaret jeg fikk. Selvsagt finnes det muligheter for å utdanne seg og få lærdom innen det statsråden nevnte. Men Norge er faktisk det eneste landet i Europa som ikke har høyere utdannelse innen det å bevare gamle bygninger. I dag har vi ca. 2 000 fredede bygninger og anslagsvis 1/2 million verneverdige bygninger som før eller siden vil trenge vedlikehold her i landet, og vi trenger kompetente fagfolk. Grunnen til at mange av de bygningene slett ikke har fått den rehabilitering og kanskje den fagmessige reparasjon som det er behov for, er nettopp at det har vært mangel på høyere utdannelse innenfor denne kategorien. Det burde ikke være noe tvil i et slikt perspektiv om at en i Norge burde sette i gang en linje for høyere utdannelse for bevaring av eldre bygninger. Det forstår jeg denne arbeidsgruppen skal se på, og jeg føler meg derfor fornøyd med svaret.
-1	Det er eit viktig spørsmål, for når ein innfører eit nytt lovverk – særleg eit så omfattande lovverk som det her er snakk om – vil det ta tid å få det implementert. Eg trur at det aller viktigaste er sakte men sikkert å opparbeide nødvendig kompetanse om korleis ein skal forstå det, ikkje minst i kommunane våre. Derfor jobbar vi veldig systematisk gjennom eit eige prosjekt for å byggje opp kompetanse om naturmangfaldlova – fortolking og forståing av ho. Eg har òg hatt fleire møte. Det har vore eit tema overfor KS å diskutere korleis vi kan samarbeide om dette, for her vil kommunane vere ein nøkkelfaktor. Det tredje er at det heldigvis føregår ei omfattande kartlegging av naturmangfaldet. Eg trur at for å unngå prosessar som går over lang tid, med motsegner osv., er kanskje gode kunnskapar og forståing på førehand noko av det viktigaste. Eg ser at kommunar som har det, er dyktigare til å unngå dette enn dei som ikkje har det. Derfor følgjer vi òg opp behovet for kartlegging på eit tidleg tidspunkt.
-0	Jeg er glad for at Jens Stoltenberg bruker mye tid på vårt partiprogram – jeg er helt overbevist om at han vil få mange gode ideer og fornuftige tanker ut av det, hvis han leser det på en positiv måte istedenfor å lese det som en viss person leser Bibelen. Jeg sa ingenting om «juridisk bindende», jeg sa at vi ønsket noe mer juridisk klarhet, noe mer i den retningen. Det er noe helt annet enn juridisk bindende. Grunnen til at jeg sa det er at vi ikke senere skal få store diskusjoner om hva som egentlig er ment, krangel om oppfølging og slikt, pluss at vi har ganske god erfaring når det gjelder kontantstøtteavtalen, i hvert fall når det gjelder et par formuleringer som jeg var delaktig i å utforme, og som har låst situasjonen for hele fireårsperioden. Så litt mer av den type ting tror jeg vi vil være på jakt etter. Når det så gjelder dette budsjettet som Jens Stoltenberg refererer til, var det altså regjeringspartienes endrede budsjett, som vi gav subsidiær tilslutning til. Det var ikke slik at vi gikk jublende inn i det. Som Jens Stoltenberg utmerket godt vet, hadde vi betydelig skatte- og avgiftslettelser i vårt eget primære budsjett, og det er det man i tilfelle får måle oss på. Så kan man spørre hvilken budsjettpolitikk Fremskrittspartiet har stått på: Det er vårt primære budsjett som gjelder, og der hadde vi betydelige reduksjoner både i skatter og avgifter. Men som hr. Stoltenberg også vet, for jeg har fortalt ham det i mange debatter etter hvert, har vårt partiprogram aldri vært ment å skulle gjennomføres på fire år – «mest mulig», står det i forordet, men det er også et langsiktig program. Jeg har ikke noe håp om at ikke Stoltenberg på nytt kommer til å snakket om dette på utallige møter til høsten, men slik er det altså. Når det gjelder barnehagestøtten, det statlige driftstilskuddet, har vi sagt at vi ønsker det avviklet og erstattet med kontantstøtte. Og det er i realiteten gjort for de aller minste barna, fordi statstilskuddet og kontantstøtten er det samme beløpet. Vi ønsket en modell hvor alle fikk det utbetalt, og de som hadde barnehageplass, betalte det så videre til barnehagene. Der har vi meget godt fulgt opp det som står i partiprogrammet. Og vi gjør så godt vi kan, etter beste evne, også på de andre områdene i partiprogrammet, som er gjeldende for vår politikk.
-1	Et svar, som er et litt sånn standardsvar når SV og Fremskrittspartiet debatterer, er at vi har noen budsjettbegrensninger å holde oss til, mens Fremskrittspartiet stort sett ikke har det. Nå har heldigvis stat og kommune møtt hverandre. De har laget en god avtale og sagt at dette må vi løse i fellesskap. Staten har ikke bestridd disse regnestykkene. Samtidig har ikke minst mange kommuner sjøl sagt at disse i mye større grad er en ressurs enn det en ofte har betraktet dem som. Vi ser at det er mange enkeltkommuner, bl.a. den Høyre-styrte kommunen Molde, som har funnet ut at hvis en jobber offensivt med dette, hvis en ser på dette som en del av de ordinære driftsoppgavene, klarer en fint å finne gode løsninger også innenfor de økonomiske rammene som en har i dag. Så jeg er optimist. Sjøl om jeg ikke klarer å få til mer friske penger, er jeg optimist, for jeg tror Kommune-Norge er i ferd med å få mer og mer tak på dette.
-1	Nei, det er ikkje jul ennå. Det er faktisk slik at vi følgjer opp Regjeringa sitt forslag, men me går eit skritt vidare. Regjeringa sa at dei ønskjer å legga det nye energidirektoratet til Trondheim. Det seier SV ja til. Men me seier nei til at det til dette energidirektoratet, som skal halda på med alternativ fornybar energi bl.a., skal ligga fossilt brensel. Det heng jo ikkje på greip, derfor trekker vi ut den delen. Men faktisk er det då SV som tek vare på Regjeringa sitt syn i denne saka. Og då bør jo saksbehandlinga vera god nok, så lenge Regjeringa på ein måte har lagt opp dette løpet. Så eg forstår i det heile ikkje denne innvendinga frå Hegna si side, men det er vel fordi han kjem frå Grenland og er uroleg for Grenland-området. Det er vel derfor han må gå til åtak på eit forslag som dreier seg om Rogaland, og der Rogaland faktisk er i front.
-0	Nå har jeg sittet og lyttet til utenriksministerens bortforklaringer, som av to grunner er alvorlig. Den første grunnen til at det er alvorlig, er at utenriksministeren skaper tvil om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Den andre grunnen til at det er alvorlig, er at utenriksministeren svekker SV-statsrådenes troverdighet. Gjennom denne spørretimen har utenriksministeren gjentatte ganger sagt at man ikke skal ta Kristin Halvorsen alvorlig. Vi skal ikke lytte til det hun har sagt, og vi skal definitivt ikke tro på det hun sier i avisene. Med det har altså utenriksministeren redusert Kristin Halvorsen til en parentes. Beskjeden han da gir i Stortinget, er: Lytt til meg, lytt til statsministeren, men, for all del, ikke lytt til det SV måtte mene, selv om de sitter i regjering. Jeg vil gjerne be utenriksministeren bekrefte at de synspunkter som kommer fra helt sentrale SV-statsråder når det gjelder utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål, ikke har noen betydning, de skal ikke Stortinget eller det norske folk legge merke til.
-1	Det er litt interessant at her står det en statsråd fra SV og en representant fra Høyre og diskuterer om det å telle med hva man får til på eksamen, er viktig eller ikke, og representanten fra Høyre mener at det er urettferdig at eksamensresultatene skal telle så sterkt. Jeg tar det som et lite tankekors. Jeg tror aldri vi kommer fram til en metode som oppleves som rettferdig for alle. Det som er viktig for meg å presisere, er at dette har vært ute på en omfattende høring. Det har ikke vært spesielle innvendinger blant høringsinstansene mot denne måten å gjøre det på, men jeg sier også svært tydelig til representanten her at jeg ser selvsagt på om beregningsmåte bør drøftes i neste års høring, i håp om at vi finner fram til en mest mulig rettferdig beregningsmåte. Det er en vekting av forholdet mellom standpunktkarakterer og eksamenskarakterer det hele dreier seg om, og det er å finne både en enkel måte og en best mulig og mest mulig rettferdig måte.
-0	Så vidt undertegnede vet, er ikke budsjettet for 2006 Bondevik-regjeringens budsjett. Det var faktisk Stoltenberg-regjeringen som fremmet det i Stortinget, og det ble vedtatt under den regjeringen, selv om det i utgangspunktet var laget av Bondevik-regjeringen. Så det er også Stoltenbergs budsjett som fungerer i inneværende år. I forbindelse med at vi nettopp har de problemene vi nå har i helseforetakene, og samtidig sier at man skal ha samme pasientbehandling neste år, vil jeg spørre om alle bekymringsmeldingene som kommer fra de regionale helseforetakene, da ikke er reelle. Er det ikke slik at man nå vurderer å redusere pasientbehandlingen bl.a. i Helse Vest, i Helse Nord og i Helse Midt-Norge, som det er blitt varslet? Eller er det slik som vi kan få inntrykk av i media, at de som styrer disse helseforetakene, ikke er etterrettelige – hvis det er riktig det som statsråden sier? Men apropos det med å gå i balanse. Statsråden har tidligere påpekt at helseforetakene skal gå i balanse i inneværende år. Spørsmålet mitt til statsråden er da: Hvordan er stoda? Er de i balanse ved nyttår, eller er det manglende styring?
-0	Stortinget har tidligere behandlet to Dokument nr. 8-forslag knyttet til oljevernberedskapen i det aktuelle området. Vil dette området bli behandlet i den meldingen om den samlede oljevernberedskapen som Stortinget har vedtatt skal legges frem? Og vil lokale myndigheter, bl.a. Bergen kommune, kommunene på Sotra og Hordaland fylkeskommune, få anledning til å komme med innspill som går på sikring og trafikkbegrensning?
-1	Jeg vil stille følgende spørsmål til justisministeren: «Ifølge NRK Telemark den 16. januar d.å. er brannvesenet på Rjukan blitt bedt om å foreta utrykning for å sjekke et mulig innbrudd. Årsaken er at politiet skal omorganiseres og spare penger. Politiet på Rjukan rykker heller ikke lenger ut ved brannmeldinger nattetid. Mener statsråden det er riktig at politiet i Telemark kan be brannvesenet om å påta seg ordinært politiarbeid for å gjennomføre omorganiseringer og innsparinger i politiet?»
-1	Eg kan ikkje vere den første som lèt vere å gratulere med at det permanente sekretariatet for Arktisk Råd no er kome til Noreg. Men mellom arktisk samarbeid, asiatisk vekst og demokratisering i Midtausten må eg begynne med det som eg meiner kan vere ei ganske dramatisk samfunnsendring i Europa, som vi er oppe i no i den økonomiske modellen og den økonomiske situasjonen. Mange EU-land har no ei arbeidsløyse som har bite seg fast på rundt 10 pst. eller betydeleg meir – i enkelte land ekstremt mykje meir – med ei ungdomsarbeidsløyse som er på det nivået at det er normalt for unge menneske med bra utdanning ikkje å ha eit fast arbeid. Samtidig verkar det meir og meir som om det har bite seg fast politisk i mange land at kutt i velferdsordningar og svekking av tryggleik i arbeidslivet er ein nødvendig del av løysinga på det. EU har møtt utfordringane med nokre fornuftige ting, som oppretting av ein ny tilsynsstruktur og innføring av større budsjettinnsyn mellom medlemsstatane, men òg med ting det er sterk grunn til å problematisere, i kombinasjonen av det EU vedtek, og EUs enkeltland. Som ledd i krisepolitikken er det no vedteke ein konkurranseevnepakt, ein konkurransepakt, òg kalla Euro Pluss. Pensjonsalderen skal aukast, skattenivåa samordnast, såkalla uforsvarlege offentlege utgifter vekk, tariffavtalane styrast strengare politisk. Lønningane i offentleg sektor skal understøtte konkurranseevna, som det heiter, i privat sektor. EU-reglane om kor store dei årlege budsjettunderskota og statsgjelda kan vere, skal lovfestast i alle EU-land. I kombinasjon ser vi no korleis ei sterk høgreside i EU og ei sterk høgreside i dei fleste dominerande EU-land vil spare seg ut av finanskrisa i staden for å investere seg ut av henne. Kutt i lønningar gir lågare etterspørsel og er med på å hemme veksten i mange land. Manglande investeringar i kunnskap, i arbeid, i infrastruktur er med på å hemme veksten, og land vert tvinga til å kutte ordningar som nettopp skal skape vekst. Spania har no f.eks. kutta i den nyleg auka fødselspermisjonen, som jo skulle auke sysselsetjinga og ikkje minst få opp fødselstala, som Spania og andre land i Europa no slit med, og som vil hemme veksten og innovasjonsevna i framtida. Så ser vi òg det same i debatten om euroen. Valutaen er felles, men ikkje økonomiane, og land med så store ulikskapar i konkurranseevne, næringsstruktur, skattesystem osv. høyrer ikkje naturleg saman i ein felles valuta. Medan ei mogleg løysing er at ein har handlefridom til å føre ein ulik pengepolitikk i ulike økonomiar, er det no antydningar i retning av at ein ulik pengepolitikk med euro skal toppast av ein felles finanspolitikk, som kan leie i retning av eit race mot botnen på skatt, på velferd, på lønnsnivå i Europa. Den debatten må venstresida i Noreg og Europa og Noreg som land delta i, for det er den store europeiske økonomiske debatten som i alle fall eg trur kjem til å prege åra framover. Så vil eg takke for ei god utgreiing og ein ryddig gjennomgang av ulike EØS-saker. Eg trur han først og fremst viser at vi får ei avmystifisering av EØS-avtalen no. Vi kan diskutere direktiv som det dei er, nemleg politiske saker der det vil vere ulike syn blant partia i Noreg. Samla sett er eg einig i beskrivinga av postdirektivet: «Samlet sett mener regjeringen at det er tungtveiende argumenter for at Norge går imot å innlemme direktivet i EØS-avtalen.» Eg synest utanriksministeren går igjennom prosedyrane i artikkel 202 på ein god måte, oppsummert: «Norge vil følge prosedyrene i EØS-avtalen vedrørende reservasjon i videre oppfølging av denne saken.» Så vil det møte utfordringar. Dei utfordringane får vi ta etter kvart som dei kjem. Målsetjinga til regjeringa er klar. Så støttar vi i SV òg heilhjarta opp om regjeringa sitt arbeid når det gjeld for eksempel alkoholreklame og innskotsgarantiordninga. Eit par ord om vikarbyrådirektivet til slutt. Det har både gode og dårlege sider. Det er bra at det i prinsippet skal gi innleigde arbeidarar same lønns- og arbeidsforhold som dei fast tilsette. Det kan vi vedta i Stortinget når vi vil. Det som er problematisk, er at det vil føre til at inn- og utleige av arbeidstakarar vert meir vanleg enn i dag. Både arbeidsmiljølov og norske tariffavtalar legg restriksjonar på det. Med direktivet vil EFTA-domstolen kunne avgjere om avgrensingane i arbeidsmiljøloven når det gjeld innleige, kan verte grunngitt i direktivet, men ein kan òg i ei omforeining f.eks. prøve ein tariffavtale som avgrensar innleige, for EU-retten. Det er problematisk, og viktig at vi følgjer nøye vidare.
-1	Jeg vil prøve å gå litt videre når jeg har muligheten til det. Hvis man har en sak der staten er offentlig motpart, og får en dom i første rettsinstans – helt uavhengig av denne saken – der det viser seg at det har vært litt tvil, at noen har fått medhold og andre ikke, og at de som har tapt i første rettsinstans, helt klart sier at de ikke har noen mulighet til å gå videre fordi saksomkostningene er så store, har da borgerne like muligheter, noe som statsråden sterkt understreket? Hvis de ikke har det, kan vi gjøre noe for at de får en mulighet til å prøve saken videre i rettsapparatet, slik at de har en følelse av at de har fått en rettferdig behandling, for det er jo det vi snakker om?
-0	La meg først klargjøre utgangspunktet for denne interpellasjonen. Den er ikke ment som noen kamp mot arbeidet med utvikling av en CO2-verdikjede, ei heller CO2-håndtering generelt. Jeg vil understreke at Fremskrittspartiet i sitt alternative statsbudsjett for 2007 faktisk foreslo å bevilge midler til å få prosjektene i gang både på Tjeldbergodden og på Mongstad. Vi registrerer at ingen andre partier la inn penger til dette, til tross for at Mongstad skal være månelandingen til Regjeringen. Fremskrittspartiet har også foreslått i Dokument nr. 8-forslag at staten skal ha ansvaret for CO2-verdikjeden. Også det stemte de rød-grønne partiene ned på Stortinget. Fremskrittspartiet ser positivt på muligheten til å bruke CO2 til økt oljeutvinning. Hermed er premissene fra Fremskrittspartiet lagt på plass. Grunnen til at vi ønsket en debatt om CO2-renseprosjektet på Kårstø, er at prosjektet, slik Regjeringen har lagt det opp, ikke gir særlig nytte i forhold til de gigantiske kostnadene. Kårstø lar seg ikke forsvare ut fra argumenter om teknologiutvikling, CO2-reduksjoner eller kostnadseffektivitet. Jeg registrerer at mange fra forskningsmiljøene og energibransjen har uttalt offentlig at Kårstø er et blindspor i dette arbeidet. La oss se litt på realitetene først. Er Kårstø et betydelig klimatiltak, slik enkelte framstiller det? I beste fall vil Kårstø-rensingen redusere CO2-utslippene med 1 million tonn, gitt at gasskraftverket går døgnet rundt i ett år, og at rensingen er noenlunde effektiv. Nå har Institutt for energiteknikk sagt at selv med effektiv rensing vil det være utslipp på ca. 200 000 tonn. Sett i forhold til at det globalt slippes ut 31 milliarder tonn CO2 årlig, er utslippene fra Kårstø ubetydelige i den globale sammenhengen. I tillegg vil rensing med den teknologien Regjeringen har lagt opp til, produsere rundt 3 000 tonn problemavfall i form av aminoforbindelser. Så det er altså ikke noe klimatiltak av betydning. Det er i alle fall ikke noe som vil innfri noe som helst i forhold til Kyoto-avtalen. Er det da et teknologiutviklingsprosjekt? Hvis Kårstø faktisk var gjennombruddet, ville jo ikke Mongstad blitt omtalt som månelandingen. Ergo: Regjeringen har selv innsett at Kårstø ikke er noe gjennombrudd. Energiminister Enoksen uttalte i spørretimen 18. oktober i fjor at «på Kårstø tar Regjeringen det fulle og hele ansvaret basert på dagens teknologi, som er kostbar, og som er en teknologi som kun vil være anvendbar i svært få tilfelle.» Ergo: Regjeringen innrømmer selv at prosjektet ikke vil være egnet til å kopieres særlig mange steder. Direktøren ved Institutt for energiteknikk uttalte til Regjeringen i forbindelse med dette samrådet at fullskala rensing med dagens teknologi «vil ikke gi noen signifikant innovasjonsgevinst». Teknologien en legger opp til på Kårstø, har ikke vært utprøvd i denne skalaen og må oppskaleres minst ti ganger i forhold til de største anleggene i dag. En normal framgangsmåte vil da være en stegvis tilnærming, med pilotanlegg for demonstrasjon og verifisering av teknologi – og så oppskalering. De to første skrittene hopper Regjeringen over i det opplegget de har lagt fram. Det er også en erkjennelse at norske leverandører ikke klarer å levere til noen fullrensing på Kårstø i forhold til de planene Regjeringen har. Det er tvilsomt om de vil være i stand til å levere noe i det hele tatt før Mongstad i 2014. Det vises til Aker Kværners tilbud om pilotprosjekt. Det er altså ikke norsk tilgjengelig kompetanse for å dekke CO2-prosjektet på Kårstø, heller ikke om en kjører det på alle steder som er planlagt – Tjeldbergodden, Mongstad og Kårstø. Dermed vil Regjeringens politikk være en ren subsidie til utenlandske leverandører av CO2-renseteknologi, f.eks. Fluor og Mitsubishi, som heller ikke har bygd noe fullskala anlegg noe sted i verden. Etter det jeg har blitt fortalt, har Mitsubishi en del anlegg som er på rundt 30 MWh, og det er ganske langt opp til et anlegg på 420 MWh, som er planlagt på Kårstø. Teknologiutvikling vil altså ikke i noen særlig grad være på plass på Kårstø, slik Regjeringen legger opp til. Er det da et kostnadseffektivt klimatiltak? Ja, med et prosjekt på 5 milliarder kr pluss/minus 40 pst., med driftskostnader på 370 mill. kr i året, får man en tiltakskostnad pr. tonn CO2 renset på ca. 700 kr pr. tonn, gitt at anlegget er i drift 100 pst. av året. Hvis man derimot reduserer driftstiden ned til 5 000 timer i året, er man oppe i 1 000 kr pr. tonn. Om man går ned til 25 pst. driftstid i året, som er veldig sannsynlig, avhengig av gasspriser, snakker man om et klimatiltak med en pris på 2 200 kr pr. tonn. Med utgangspunkt i 700 kr pr. tonn, for å være på den optimistiske siden, er det likevel minst ti ganger dyrere enn alternative CO2-reduserende tiltak. I tillegg bruker CO2-rensingen ca. 20 pst. av energiproduksjonen. Man får altså en reduksjon av effekt fra 420 til 350 MWh. Det er et energitap som tilsvarer produksjonen på Smøla vindpark årlig. Point Carbon, ett av selskapene som driver med kvotehandelen, kan garantere at man kan kjøpe kvalitetssikrede klimakvoter til en tiendedel av prisen i forhold til det man planlegger på Kårstø. Prisen på Kårstø er altså ca. 15 ganger dagens kvotepris. Skal man kunne gjøre seg nytte av Kårstø-teknologien, som en inntektskilde ved at man selger den til andre land, må man forvente at de andre landene sier at dette skal være en kostnadseffektiv teknologi. Jeg tror det er veldig få land, i alle fall pr. i dag, som har sagt at de er villige til å gjennomføre klimatiltak for enhver pris. Det ser vi på hvor effektive og omfattende kvotekjøpene er i en del EU-land. Det er ingen grunn til å tro at slike land som Kina vil bekymre seg over å rense sine CO2-utslipp før de i alle fall har begynt å rense luften i sine storbyer. En tur i Shanghai tror jeg illustrerer problemet. Jeg tror det er veldig få kinesere som vil akseptere at man renser CO2 før man renser svovelutslipp. Da er det ingen grunn til å tro at Kina og andre land som ville hatt behov for det, ville brukt penger på å kjøpe en eneste kopi av Kårstø-anlegget. Petoro utredet i 2006 tolv aktuelle CO2-verdikjeder. Kjell Pedersen i Petoro sier til Stavanger Aftenblad 10. august 2006: «Oppsamling av CO2 (…) på Kårstø innan 2009, må ikkje bli eit viktigare mål enn å få etablert den første heile verdikjeda for CO2». Dette støttes av Brian Bjordal i Gassco. Hydro-sjef Eivind Reiten uttalte seg sterkt kritisk til fokuseringen på tidsfristen i den norske CO2-debatten. Han sier til Teknisk Ukeblad nr. 36/06: «Perspektivet må være hva Norge kan bidra med, i stedet for å slåss om årstall for når rensing kan være på plass.» Og til Aftenposten 11. september sier Reiten: «Vi må ikke male oss inn i et hjørne hvor vi tvinges til løsninger som å investere i ikke bærekraftige renseanlegg, i stedet for å satse grundig på det store teknologispranget jeg tror vi skal få til.» I Finansavisen den 9. oktober 2006 uttaler Svein Sundsbø fra Norsk Industri seg om at Kårstø-rensing bør bli lagt på is, og at midlene heller må bli brukt på gasskraftprosjekt i Midt-Norge, der man kan bruke CO2 som trykkstøtte på Draugen-feltet og i tillegg få løst kraftkrisen. Prosjektet er med andre ord ikke overbevisende bra. I andre saker hvor det er milliardinvesteringer, bruker Stortinget lang tid på å sette seg inn i alle fakta for å få vite hva som er nytten, hva som er kostnadene, og hva som er risikomomentene. På Stortinget har vi altså i løpet av et par timer, og med to siders omtale i stortingsproposisjonen fra Olje- og energidepartementet om budsjettet, bevilget i utgangspunktet 720 mill. kr til CO2-rensing på Kårstø. Så kom NVE litt senere og sa at prislappen ble 5 milliarder kr. Da vi behandlet budsjettet stilte Fremskrittspartiet en rekke spørsmål til olje- og energiministeren: Hvor mye vil dette koste? Hva er driftskostnadene? Hva slags teknologi skal man bruke? Hvor mye CO2 regner man med å få renset? Man fikk ingen klare svar på det. Likevel gikk Stortinget hen og bevilget så mye penger, uten å ha peiling på hva prislappen vil bli til slutt. Dette er dårlig håndverk fra Regjeringen, og det er dårlig håndverk fra Stortinget, som vedtar et så stort prosjekt, basert på så lite kunnskap. Det er ikke minst uforsvarlig bruk av skattebetalernes penger. Et prosjekt må kunne forsvares ut fra kost–nytte-betraktninger, forskning og utvikling e.l. Det er ikke noe selvstendig argument at det står skrevet i Soria Moria-erklæringen. Politiske kompromissformuleringer i Soria Moria-erklæringen bringer ikke teknologiske løsninger på plass. Regjeringen skal uansett ha ros for at de nå endelig har sett utfordringene, og har sagt at de vil utsette rensing fra 2009 til 2011. Selv om SVs Hallgeir Langeland og andre ikke innser dette, og sier at CO2-rensing fortsatt skal skje i 2009, er det bevegelse på gang, og det er bra. Men fortsatt mangler linken mellom de ulike CO2-prosjektene. Gjennomføres Kårstø, frykter mange i forskningsmiljøene at man bare kan glemme å få til noe som involverer norsk kompetanse, på Mongstad. Det er da jeg håper å få en debatt der Regjeringen viser at de faktisk ser helheten, at de er villige til å utsette Kårstø for ikke å sette Tjeldbergodden og Mongstad i risiko, at de ser på andre mulige prosjekt, slik at folk som kommer med kull- og gasskraftprosjekt de neste årene, vet hvilke rammebetingelser de har å forholde seg til, at slike som IFE, som jobber med å binde opp CO2-gass med f.eks. olivin eller titanholdige produkter, også kommer inn i den store forskningspotten, og at man ikke skal gjennomføre Kårstø for enhver pris.
-1	Det var hyggeleg at Kystpartiet langt på veg var einig med oss i denne saka. Det skal vi ta med oss. Vi har aldri sagt at Barentshavet er tomt for torsk. Vi har lagt utsegner frå forskarar til grunn, som har sagt at torskestammen har vore hausta utanfor sikre biologiske grenser. ICES, Det internasjonale råd for havforskning, la fram si anbefaling i førre veke, der dei seier at den norske, arktiske torsken framleis er hausta utover sikre biologiske grenser. Dei seier at for å hauste bestanden innanfor sikre grenser anbefaler dei ein betydeleg reduksjon i beskatningsgraden til under føre var-grensa. Ein anbefaler ein noko høgare kvote enn det vi har hatt i år. Ein anbefaler m.a. full stopp i haustinga av kysttorsk. Eg er veldig glad for at gytebestanden ser ut til å vere høgare enn ein hadde rekna med på førehand, men eg synest likevel at det er grunn til å ha is i magen og forvalte torskestammen utifrå omsynet til langsiktig, men maksimalt utbytte.
-0	På vegne av representantene Henning Skumsvoll, Oskar Jarle Grimstad og meg selv vil jeg framsette forslag om en helhetlig plan for CO2-håndtering. På vegne av representantene Henning Skumsvoll, Oskar Jarle Grimstad og meg selv vil jeg sette fram forslag om å gjøre støtteordning for energieffektiviseringstiltak teknologinøytral.
-1	Jeg vil innledningsvis bare kort få bemerke at det Fremskrittspartiet og SV har fremmet i sitt forslag nr. 3, ikke gjelder erstatning. Det er et forslag om en oppreisning på bakgrunn av, som det er gjort rede for i merknadene, at det etter vårt syn er en ekstraordinær situasjon når en enkeltperson får lide så stor overlast fordi EOS-utvalgets merknader ikke er fulgt opp. Men det er ikke noe juridisk grunnlag for å gå til erstatningssøksmål. Dette er etter vårt syn to forskjellige ting. I forhold til forslaget om ny og uhildet vurdering, som vi fremmer, er ikke det et forslag om å instruere domstolene. Det er et forslag om å instruere Regjeringen. Statsrådens andre replikksvar til meg illustrerer godt hvorfor vi fremmer et slikt forslag. Det statsråden sier – hvis jeg forstår henne rett, jeg håper hun korrigerer meg hvis jeg har misforstått noe – er at hun merker seg Stortingets kritikk, og hun har gjort rutineendringer. Statsråden har til nå dessverre ikke vært i stand til å si noe konkret om hvorvidt Stortingets kritikk i denne konkrete saken vil ha noen konsekvenser i forhold til behandlingen av den. Tvert imot er det slik at et stortingsflertall i merknads form sier: «Etter flertallets syn ville en naturlig konsekvens vært at man hadde foretatt en ny og uhildet gjennomgang av denne saken i tråd med egne retningslinjer.» Men statsråden sier klart og utvetydig fra Stortingets talerstol at hun ikke finner en ny og uhildet gjennomgang nødvendig. Det er klart at man selvfølgelig kan si at det er stortingsregjereri å fremme et slikt forslag, men jeg mener at en statsråd som tar til seg kritikk i merknads form fra et stortingsflertall på den måten at hun sier at hun er uenig, kanskje ber om at ting fremmes i forslags form. Men jeg vil gjenta spørsmålet, for det er mulig at jeg har misforstått statsråden. Jeg har forstått henne dit hen at det ikke er noen konsekvenser å peke på av stortingsflertallets kritikk i forhold til denne konkrete saken. Selv om dette ikke er en replikk, vil jeg på det sterkeste oppfordre statsråden til, dersom det på noen konkrete punkter i forhold til Ellingsen-saken vil være noen praktiske konsekvenser av det at et stortingsflertall kommer med en klar kritikk, å eksemplifisere det fra talerstolen. Det håper jeg hun kan.
-1	Høybråten reiser ein viktig debatt, og eg synest at utanriksministeren svarer godt, at me er offensive på dette området. For meg var det veldig stort då det norske parlamentet valde ein muslim til president. Det synest eg var stort, og det fortel noko om at det er utvikling på gang i Noreg. Men eg vil gjerne utfordra Høybråten nettopp på dette. Dersom Akhtar Chaudhry hadde vore medlem av Kristeleg Folkeparti, hadde han ikkje kunna bli president, fordi han ikkje hadde bekjent seg til den kristne trua. Og dersom Kristeleg Folkeparti hadde hatt 50 pst. av stemmene – dei er langt unna det no – hadde det blitt sånn at då kunne ingen frå andre religionar hatt tillitsverv – grunnleggjande udemokratisk er Kristeleg Folkeparti på dette punktet, spør du meg. Så må eg seia at med omsyn til dei mange gode eksempla som Høybråten viser til , så utelèt han eitt, og det er jo kjernen – Israels framferd i Palestina i religionens namn. Skal han ikkje sørgja for at det skal blir trusfridom og religionsfridom og ytringsfridom også i dette området og vera med og bidra til at det ikkje er ei grunnleggjande undertrykking av palestinarane? Eg meiner at representanten Høybråten no har fått gode svar frå Regjeringa, og no vil eg gjerne ha gode svar frå Høybråten på desse to punkta.
-1	Jeg vil avvise at det er uforutsigbarhet for vanlige skattebetalere når det gjelder hva slags skatteregime man skal forholde seg til, og jeg viser til mitt første svar, der jeg var veldig klar på at hovedtrekkene i den skattereformen som nå er innført, skal videreføres, og at vi skal vurdere den. Men vi skal selvfølgelig hele veien jobbe mot en bedre fordelingsvirkning. Så tror jeg vi må finne oss i at det foregår debatter i forhold til både gevinstbeskatning på salg av bolig og når det gjelder rentefradrag, men jeg har – som jeg har sagt i mange offentlige sammenhenger, og jeg kan gjerne gjenta det her fra Stortingets talerstol – ingen planer om å innføre gevinstbeskatning på salg av bolig. Jeg har mange motforestillinger mot det. Jeg har heller ingen planer om å gjøre noen endringer i rentefradragsordningen, som også har stor betydning for boligeiere.
-1	Jeg er enig med representanten Solvik-Olsen i at dette er en gledens dag. Nå skulle en jo tro at Fremskrittspartiet var mer bekymret for SVs propagandamateriell når det gjelder debatten om gass. Men denne saken bør også minne Fremskrittspartiet om at innenlands bruk av gass kanskje ikke er en så sentral del av framtidens verdiskaping og industriutvikling i Norge som Fremskrittspartiet innimellom skal ha det til. Som et par allerede har vært inne på, så strekker denne saken seg flere år tilbake. Den har vært gjenstand for veldig mye debatt, både i offentligheten og her i salen, både i forrige og i inneværende periode. Det har vært veldig bra, for ikke bare har det fått opp kunnskapsnivået og bevisstheten rundt grønne sertifikater i seg selv, men det har ført til en langvarig og ganske konsistent debatt om ulike støtteordninger for energiproduksjon, og også energisparing, de siste årene. Dette skal jeg komme tilbake til. Det er helt avgjørende med ny fornybar energi for å nå de klimamålene som både vi, og andre land, har satt. Norge er jo et særtilfelle. Allerede nå består nesten all vår kraftforsyning av ren fornybar energi. Det betyr ikke at vi av den grunn skal lene oss tilbake. Vi har mange områder som trenger økt tilgang på kraft i framtiden, og jeg tror ikke vi skal føle oss for beroliget av at Norge etter alt å dømme blir et overskuddsområde for kraft, for vi skal også gjennom store endringer. Som sagt har Norge en lang og stolt historie som fornybarnasjon på elsiden, og med et felles grønt sertifikatmarked med Sverige legges det til rette for et nytt kapittel i denne fortellingen. Det er viktig. Nesten ingen land i Europa er i rute når det gjelder å nå de målene de har satt seg for å hindre en ukontrollert global oppvarming. Riktignok er det sånn at overgang fra kull til gass i elforsyningen i mange land gir kraftig redusert utslipp, men det er ikke på langt nær nok for å komme i mål med det vi må få til. Med markedet for grønne sertifikater plasserer Norge seg i front, både på politisk plan – i forhold til hvordan vi innretter ordninger for å få gjennomført økt fornybar utbygging – og også ved å kunne bidra og hjelpe andre land til en bedre elmiks. Her er overføringskapasitet viktig, som representanten Meling var inne på. Det ligger an til at vi blir et stort overskuddsområde for kraft. Jeg frykter ikke at vi skal mangle ting å bruke vår nye fornybare energi på. Det er fordi samfunnet vårt om få år sannsynligvis vil se ganske annerledes ut. Vi ønsker en fortsatt industriutvikling på fastlandet i Norge. Jeg har i hvert fall et mål om at mesteparten av vår bilpark etter hvert skal bli elektrisk. Det er utrolig viktig, og det er ikke så urealistisk som enkelte skal ha det til. Tvert imot er det klokt å gjøre det. Og med smarte nett og biler med god batterikapasitet får vi også etter hvert et nett med en langt større dynamikk internt. Ikke minst trenger vi kraft til å gjennomføre store klimaprosjekter også, bl.a. elektrifisering av sokkelen, som er et veldig sentralt virkemiddel i Klimakur, som vi skal komme tilbake til i høst, og som jeg regner med at det også blir litt debatt om senere i dag i forbindelse med andre saker. Personlig gleder jeg meg jo også til å holde av en del av Norges framtidige kraftproduksjon til gjennomføring av bygging av lyntog mellom de store byene i landet. Dette forutsetter, som flere har vært inne på, gode rammebetingelser. Da er det jo verdt å minne om at den rød-grønne regjeringen siden den tok over i 2005, sammenhengende har lagt til rette for dette ved å styrke saksbehandlingskapasiteten i NVE, og en stortingsmelding om nettpolitikken er varslet av olje- og energiministeren, og er på vei. Det er veldig gledelig. Så til slutt må jeg bare innom det jeg alltid snakker om når jeg har muligheten til det, og det er også andre sertifikatsystemer. Det er all grunn til å tro at grønne sertifikater blir en suksess. Det bør også reise debatten om teknologinøytrale støtteordninger for energisparing, som jeg vet at det er oppslutning om, helt fra Fremskrittspartiet og til SV. Det er fordi vi også må sikre når vi bygger ut mye ny fornybar kraft, at den kraften brukes så smart og så intelligent som mulig, slik at den kommer best mulig til nytte, og at tapet er så lite som mulig. Så jeg gleder meg i debatten framover om Enovas framtidige rolle også til at teknologinøytrale og teknologidrevne støtteordninger for energisparing også blir en del av den debatten, slik Stortinget har varslet tidligere.
-1	For det første har jeg lyst til å replisere til representanten Syversen at jeg har et klart mål om å stille i spørretimen mange ganger framover og svare på gode spørsmål, som f.eks. dette. I perioden 1. september 2006–1. mars 2007 har Norge formannskapet i Leading Group on Solidarity Levies to Fund Development, den såkalte pilotgruppen for innovative finansieringsmekanismer. Denne gruppen har arbeidet med det franske forslaget om en solidaritetsavgift på flyreiser, men også behandlet andre former for innovative finansieringsmekanismer, bl.a. en skatt på valutatransaksjoner. Et utgangspunkt for dette arbeidet er Soria Moria-erklæringen, som sier at Regjeringen vil «gå foran for internasjonale avtaler om nye globale finansieringskilder som kan medvirke til omfordeling og styrking av FN-institusjonene, flyavgift, karbonskatt, skatt på våpenhandel eller avgift på valutatransaksjoner». Regjeringen har ikke vurdert en innføring av en form for valutaskatt for utviklingsformål. Norge vil imidlertid fortsatt støtte opp om den diskusjonen som nå pågår for en slik form for finansiering, og pilotgruppen vil ventelig fortsatt behandle valutaskatt som tema. På konferansen i Oslo 6.–7. februar foreslo flere av de deltakende NGO-ene å opprette en egen internasjonal arbeidsgruppe om valutaskatt. Norge vil nå sondere interessen blant andre medlemsland i pilotgruppen for å opprette en slik gruppe. Det vil være naturlig å orientere Stortinget om diskusjonen om valutaskatt når en eventuell arbeidsgruppe er opprettet. Jeg vil vise til at i disse debattene er formålet med ulike former for solidaritetsavgifter å øke bistanden i land som ikke prioriterer å oppfylle 0,7 pst.-målet av BNI til utviklingsbistand. Norge er et av de få land som oppfyller det, og vi har jo en klar målsetting også om å øke det. Dersom Norge ønsker å øke den bistanden som vi bidrar med, så er det like greit å ta som en bevilgning over statsbudsjettet, med mindre det er andre ting man ønsker med en valutaskatt. Det er en annen del av den diskusjonen. Derfor ser vi dette først og fremst som en avgift som det er viktig å ha som tema i den internasjonale debatten for å få opp det samlede volumet av bistand.
-0	Grunnstønad og hjelpestønad var mitt spørsmål.
-0	Sist, men ikke minst, er det noe som heter. Vi skal avslutte med skole. Formelt får jeg ta opp de forslag som er omdelt i saken, og også omtale det første veldig kort. Jeg har lest ut av bekymringsmeldingene som er kommet fra både Arbeiderpartiet og SV, at de bør dele vårt syn på at vi trenger en melding om ressurssituasjonen innen grunnskolen og den videregående skole. Den bør vi etter vår mening få innen utgangen av februar. Den bør basere seg på det som har skjedd nå i sommer, og det som skjer utover høsten i kommunesektoren, med de kuttene som er varslet for dette års budsjett i kommunesektoren, og de kuttene som er varslet for neste års budsjett i kommunesektoren, slik at vi får en avlesning av hvordan det står til. Hvor er det blitt av satsingen på skolen? Det er vanskelig å få øye på realitetene bak retorikken, for vi har en utdanningsminister som snakker fort og mye. Vi tror at flere og flere ser det som oss, at vi må gjøre noe med systemet for å få en bedre skole. Jeg viser til det Dokument nr. 8-forslaget som ble fremmet av oss siste torsdag, om en rekke systemendringer som vi anbefaler for norsk skole: fri etablering, staten betaler skolepengene, skolene må bli selvstyrte enheter med egne styrer, midler til de statlige overtakelser av skolebygg, for å nevne noen eksempler på systemendringer som vi ønsker oss. Hvor er det blitt av satsingen på skolen? I årets budsjett er lånerammen fra i fjor på 2 milliarder kr til oppussing og opprusting av skolebygg redusert til 1 milliard kr. Og skal vi tro meldingene som faktisk stod å lese så sent som i går, så står det penger for inneværende år ubrukt. Det er vi faktisk ikke overrasket over, for denne ordningen er innrettet slik at de kommunene som enten er på kanten av en økonomisk krise, eller er satt under overvåking av fylkesmannen, ikke ser seg i stand til å bruke ordningen. Vi har påpekt fra dag én et helt år tilbake at det må gjøres noe med innretningen hvis man faktisk mener at disse 15 milliardene skal brukes – 15 milliarder kr mot den målingen som KS selv har gjort, på ca. 40 milliarder kr. Jeg vil også si at tempoet ikke er synderlig imponerende når det altså i fjor ble satt av 15 milliarder kr over en åtteårsperiode. Det ser ut til å bli brukt 1 milliard kr i år. Man satser 1 milliard kr til neste år. Det kommer til å ta en stund før man får pusset opp de skolebyggene. Det er ganske overveldende dokumentert at forfallet er omfattende. Hadde det vært voksne mennesker i regulært arbeid i disse byggene, ville en god del av dem vært stengt, dessverre. Hvor er det blitt av satsingen på skolen? Realiteten er som sagt vanskelig å få øye på. Jeg vil nå sitere fra redegjørelsen i forbindelse med tilleggsproposisjonen i fjor, der det fra Regjeringens hold bl.a. ble sagt følgende: «Vi skal legge til rette for bedre kvalitet i skolen. I første omgang vil vi styrke grunnskolen ved å øke timetallet i norskundervisning med 1 time pr. uke for 2.–4. klassetrinn.» Disse 100 mill. kr som skulle være øremerket til dette, er ikke kommet frem. Nå fikk jeg ikke svar fra statsråden på min replikk i sted. Men jeg vet svaret. Jeg har tidligere fått det opplyst fra departementet. Man er slett ikke sikker på at disse pengene kommer frem i det hele tatt. Det som skulle være styrking i første omgang, får ingen effekt. Disse tiltakene er heller ikke videreført. De er derimot avløst av et slags premieringssystem til demonstrasjonsskoler og bonusskoler, og det faller også ganske rimelig ut. Det vil koste ca. 15 mill. kr å reise rundt og dele ut disse premiene. Hvor er det blitt av satsingen på skolen? Det ser ut som om Regjeringens skolesatsing er som fjellet som fødte en mus. Jeg tror flere og flere vil være enig med oss i at det må systemendring til. Vi må åpne for konkurranse. Vi må sørge for at finansieringsmodellen og finansieringssystemet endres, slik at elever kan ha statlige penger med seg i lommen frem til den skolen de velger å være elev ved. Vi må sprenge det offentlige skolemonopolet som nå bare i økende grad gir oss en forfallsskole med dårlig læringsresultat.
-1	Først vil jeg ta opp forslagene våre som står i innstillinga, og det forslaget som er omdelt. Kampen mot fattigdommen og for rettferdig fordeling burde være en sak som fikk blodet til å koke skikkelig og skamrødmen til å bre seg hos mange av dem som har ansvar. Norge er verdens rikeste land, og vi kan ikke fortsette å være en visjonsløs gjerrigknark og aksjespekulant, når vi vet at det er folk som til og med må kutte ut å kjøpe medisiner, legge seg sultne og ikke har et sted å bo. Velferdsstaten er ikke lenger noe vern mot fattigdom. Alle partiene sier i innstillinga at det er et mål å fjerne fattigdommen. Det er et ambisiøst mål. SV er svært glad for at de andre partiene har blitt med på dette. Da må vi også være villig til å fordele. Det er ikke alle partier som liker å snakke om det. Hvis vi skal løfte de svakeste, er vi nødt til å hente penger et sted. Hvis ikke dette skal bli omfordeling mellom de fattige, mellom de trygdede, mellom skoleunger, sosialklienter og eldreomsorg, er vi nødt til å finne et annet sted å hente pengene. Representanten fra Senterpartiet var oppe og snakket om rettferdig skattepolitikk, og det er jeg glad for. Men jeg må si på vegne av SV at vi er ganske sjokkert over at Senterpartiet er med og sikrer et flertall for å gi skattelette på 2,3 milliarder kr til noen av dem som har mye, nettopp når vi sitter og behandler utjamningsmeldinga der vi gir smuler til de fattigste. SV er glad for at dokumentet har kommet. Vi har kjempet for dette lenge, og virkeligheten som er beskrevet der, er riktig, og vi må gjøre noe med det. Et av de viktigste områdene hvor vi kan gjøre noe, er på boligområdet, og jeg er veldig glad for at statsministeren har valgt å være til stede her i dag, nettopp fordi statsministeren holdt en «stor» tale om hvordan han skulle utvikle Norge framover. Han glemte noe av det viktigste, nemlig boligområdet. Bolig er basic. På boligområdet er Norge annerledeslandet på vondt i Europa. Vi mangler nesten helt billige utleieboliger i dette landet. Det er bare 4 pst. av boligmassen som er slik gjennomsnittet i EU er, på 18 pst. Nå sier flertallet at de skal være med på å bygge flere utleieboliger, og det er flott. SV er kjempeglad for det, men da er vi nødt til å gjøre det. Vi vet hva som mangler. Det mangler to ting. Det mangler penger, og det mangler tomter. Staten og kommunene er nødt til å legge ut billige tomter, og vi er nødt til å bevilge penger. I forbindelse med revidert budsjett foreslo SV at vi skulle heve boligtilskuddet med 150 mill. kr – dessverre, ingen støtte til det. Vi sier i innstillinga til utjamningsmeldinga at vi må ha som mål å bygge i hvert fall 3 000 hvert år når Regjeringa sjøl sier at det trengs 20 000 – ingen reaksjon. Problemet her er ikke alt man skriver og alt man er enig om, men problemet er alt man ikke gjør, og at man ikke tar konsekvensen av det. Det er én ting som SV har fått fullt gjennomslag for i forbindelse med utjamningsmeldinga, og som vi er svært glad for, og det er å få slutt på at barn skal henvises til å bo på hospits. Det er uverdig, og det er offentlig barnemishandling når barn blir sendt på hospits når familien er blitt bostedsløs. Det har flertallet i komiteen sagt det skal bli en slutt på, og det er SV veldig glad for. Så gjelder det å gi alle en mulighet til å delta i arbeidslivet, og det er SV hjertens enig i, det er en hovedstrategi. Derfor har SV foreslått at man skal ha rett til opplæring eller tiltak etter fire ukers ledighet. Det er et radikalt forslag, men det er å ta dette på alvor. Det å gå lenge ledig uten tiltak og opplæring er skadelig og meningsløst. Landet trenger arbeidskraft, og ledige trenger kompetanse. Derfor må man gis tiltak og opplæring så raskt som mulig, for det er nemlig det som kan sørge for at folk får jobb. Så til slutt til den statlige normeringa av sosialhjelpa. Dessverre vil ikke det fungere. I den grad det skal fungere, vil det fungere som en omfordeling mellom fattige, for det sies i kommuneøkonomiproposisjonen at dette skal ikke den rike staten bruke én krone mer på. Sjøl om Stortinget nå vedtar å løfte normen for de aller fattigste, skal omfordelinga skje på kommunebudsjettene. Der skal altså sosialhjelpsklienter slåss om penger, sammen med sjukehjem og skoler som trenger nye bøker og PC-er. Det er en kamp som vil bli veldig urettferdig og uverdig. Den rike staten er nødt til å ta på seg et ansvar og være med og betale dette, og derfor må normen bli fast.
-1	Stortinget har i dag til behandling forslag om lovendringer i bidragsregelverket for å sikre at en forelder ikke skal belastes økonomisk i de tilfellene hvor ekspartneren velger å være hjemme med redusert eller ingen lønn etter å ha fått barn med ny partner. Innledningsvis vil jeg vise til brev til komiteen av 19. desember 2011 og gjenta at tidligere praksis der det å være hjemme med barn under tre år var en rimelig grunn til å ha redusert eller ingen inntekt, ble endret fra 1. januar 2009. Slike tilfeller blir nå skjønnsvurdert. Dette er i tråd med intensjonen i St.meld. nr. 19 for 2006–2007, Evaluering av nytt regelverk for barnebidrag, som Stortingets flertall sluttet seg til, jf. Innst. S. nr. 185 for 2006–2007 – den intensjonen som representanten Horne etterlyste i sitt innlegg. Regelen som aksepterer at både bidragspliktige og bidragsmottakere har en inntektsreduksjon på inntil 20 pst. uansett årsak, uten at inntekten skjønnsvurderes, har imidlertid ikke tidligere vært gjenstand for særskilt vurdering. Etter mitt skjønn kan det være gode grunner både for og mot å beholde regelen, og det er derfor bra at komiteens flertall også ønsker en vurdering av mulige konsekvenser før det eventuelt foretas regelendringer. Som det er blitt påpekt, er barnebidrag et privatrettslig område, og partene kan avtale bidraget seg imellom uten innblanding fra det offentlige. Dersom partene ikke kommer til enighet, kan de be det offentlige fastsette det. Bakgrunnen for det generelle unntaket fra skjønnsfastsettelse på inntektsreduksjoner inntil 20 pst., må ses i sammenheng med at det er begrenset hvilke krav til handlingsmønster det offentlige kan pålegge privatpersoner. Sjøl om det offentlige fastsetter bidraget, må foreldrene innenfor rimelighetens grenser kunne foreta sjølstendige valg – det er utgangspunktet for den regelen. Foreldrenes valgfrihet innenfor de gitte rammene gjelder uavkortet for alle, uansett type valg og uten noen nærmere vurdering. Noen slike valg vil kunne gi økt ervervsevne, andre ikke. Hensynet til likebehandling og konsekvens i regelverket veier tungt, og det å vurdere enkeltelementer opp mot hverandre uten å foreta en helhetlig vurdering vil kunne gi uheldige og/eller uønskede konsekvenser. Det å reetablere seg og få barn etter samlivsbrudd er vanlig, og ved bidragsevnevurdering – det gjelder altså den som skal betale barnebidrag, når man vurderer vedkommendes evne til å betale – tas det f.eks. hensyn til bidragspliktiges, altså denne personen som betaler bidrag, nye barn, slik at også disse sikres forsørgelse. Dersom utgangspunktet skal være at den enkelte forelderen med den nye partneren er den nærmeste til å bære de økonomiske konsekvensene av nye barn, mener jeg dette også må gjelde for disse barna. Det må være symmetri og gjensidighet her. Et slikt resultat innebærer i så fall at det i bidragssammenheng i realiteten ikke vil være anledning til å ivareta hensynet til nye barn i noen sammenheng, og det vil bli et mer rigid regelverk. Det kan godt være ønskelig, men det ønsker jeg i så fall å få vurdert på en grundig måte. Det er vanskelig å unngå at mors og fars disposisjoner gjensidig påvirker fordelinga av kostnadene til barnet så lenge de har et felles ansvar for forsørgelsen. At foreldrene har handlefrihet lik en inntektsreduksjon på 20 pst., gir imidlertid signaler om at foreldrene til en viss grad må akseptere den andres disposisjoner når de ikke lenger inngår i samme husholdning. Dette kan bidra til å øke toleransen mellom foreldrene for den enkeltes valg og dermed også virke konfliktdempende. Men det er klart, det kan også virke konfliktskapende. I lys av innstillinga og debatten her i dag vil jeg også initiere en gjennomgang av denne 20 pst.-regelen, som altså nemnda ikke vurderte – la meg understreke det. Det nemnda vurderte, var en regel som ble endret fra 1. januar 2009 – det var en gammel sak der Stortinget hadde sluttet seg til at vi skulle endre regelverket. I tillegg til det har vi nå vært i dialog med Nav for å sikre at deres systemer også blir tilstrekkelig oppdatert. Det er nå i orden. Dermed skal det være greit. Det vi da diskuterer, er denne 20 pst.-regelen – det som gir en viss fleksibilitet og valgfrihet for foreldre. Jeg kan i hvert fall forsikre representanten Horne om at statsråden utmerket godt er i stand til å vurdere politikken i dette. Poenget er bare at dette ikke er enkelt, og at det handler om hensyn til barn både i det husholdet som angår bidragsmotttaker, og i det husholdet som angår bidragspliktig. Mitt utgangspunkt er i hvert fall – og det vil jeg stå fast på – at en eventuell endring av regelverket må gjelde for begge parter. Det vil være dypt urimelig om bidragsmottaker skal være den eneste som ikke kan gjøre endrede disposisjoner eller ikke kan ta hensyn til eventuelle nye barn.
-0	Offentlig sektor har en tendens til byråkratisering, noe Fremskrittspartiet har pekt på i 30 år – også i skolesektoren. Det er ett virkemiddel som er godt for å hindre veldig mye byråkratisering, og det er konkurranse. Det har vist seg på mange offentlige tjenesteytende områder at konkurranse reduserer byråkratiet og effektiviserer de offentlige tjenestetilbyderne. Fremskrittspartiet mener at konkurranse er et viktig virkemiddel for å oppnå en effektiv styring. Er statsråden enig i at friskoleloven slik den gjaldt under den forrige regjeringen, har vært et bidrag til å redusere byråkratiet ved skoler som er blitt utsatt for denne konkurransen, slik tilfellet har vært i Sverige?
-0	Jeg føler behov for å si at jeg setter pris på statsrådens innlegg. Statsråden viser en annen holdning enn det det kan se ut som komiteens flertall viser i innstillingen, i hvert fall i sitt forslag til vedtak. Statsråden skriver i sitt brev av 19. november 2010 til komiteen at man vurderer å legge fram «en Prop. L, som tidligst kan legges fram for Stortinget i vårsesjonen 2011». Statsråden har både gjennom sitt brev og sitt innlegg i dag henvist til at hun er enig i mange av de problemstillingene som trekkes opp. Da hadde det vært fornuftig om også regjeringspartiene i Stortinget hadde kunnet vise det gjennom sitt forslag til vedtak. Det er fortsatt mulighet til det, for man kan støtte det forslaget som undertegnede allerede har fremmet på vegne av Høyre og Fremskrittspartiet. Men i det minste håper jeg – jeg ser nå at representanten Holmelid har tegnet seg etter meg på talerlisten – at Holmelid i hvert fall kan tilkjennegi at den positiviteten som statsråden viser i denne saken, også gjelder for regjeringspartiene i Stortinget, og at man ser litt mer positivt på det enn man kan få inntrykk av i innstillingen.
-0	Nå skal jeg ikke spørre statsråden om nullvisjoner og trafikksikkerhet, for da får jeg ikke noe særlig svar, antar jeg. Da jeg kom gående nedover Karl Johan i dag, så jeg at man her ute kan få tak i mange gode bøker, for i dag er det Verdens bokdag. Som de fleste sikkert kjenner til, er Fjærland en av Europas bokbyer, og den eneste bokbyen i Norge. Stedet har et stort antall turister fra både innland og utland som vil besøke dette vakre stedet og gå og se på alle bøkene i de naustene og eldre husene som er gjort om til bokhandler. Men så er altså bomstasjonen plassert like ved innkjøringen til Fjærland, på veien fra Sogndal, og det medfører en kostnad på 300 kr for en privatperson som ønsker å avlegge denne kulturbyen et besøk og kanskje kjøpe en bok. Da blir bokprisen temmelig høy! Der er jo vi i Fremskrittspartiet som blir beskyldt for å være ukulturelle. Men hvorledes vil statsråden – eller Regjeringen må jeg si i denne sammenheng – sørge for at adgangen til denne kulturelle bokbyen gjøres rimeligere? Så vil jeg stille statsråden det samme spørsmålet som jeg hadde til representanten Hoddevik, for statsråden var også inne på nedbetaling av bomgjelden. Hun sa at nedbetaling kan forskyve andre veiprosjekter. Da spør jeg: Går det ikke an å ha den samme nedbetalingsprosedyren som man hadde på Gardermobanen? Er det en helt fjern tanke når det gjelder vei, men som går i alle andre sammenhenger?
-1	Saksordføreren gjorde godt rede for saken, og jeg skal ikke gjenta alle hans utmerkede merknader. Jeg vil bare gå inn på et par punkter der vi skiller lag med hans parti. For det første det som dreier seg om barmarkskjøring: Det er ikke nødvendigvis noen uenighet i komiteen om at det er for mye barmarkskjøring på Finnmarksvidda, men flertallet, som består av SV, Kristelig Folkeparti og Høyre, går et stykke lenger ved å si at det er påkrevd med en betydelig reduksjon i kjøring på barmark i Finnmark. Jeg må også si at det er litt merkelig å høre representanten fra Fremskrittspartiet være så bekymret for den miljømessige situasjonen på Finnmarksvidda uten at man med tilstrekkelig alvor ser ut til å gå inn på situasjonen med barmarkskjøring. Vi mener at dette er et av de tiltakene som er helt nødvendige, hvis man skal få på plass igjen en økologisk balanse på Finnmarksvidda. Når det gjelder forslaget fra Fremskrittspartiet om å gi Regjeringen fullmakter til å få reintallet ned, er det vår oppfatning – med mindre statsråden sier at så ikke er tilfellet – at næringskomiteen har behandlet denne saken og gitt Regjeringen retningslinjer og fullmakter for hvordan man skal arbeide med dette. Vi går ut fra at hvis det er fullmakter fra Stortinget som mangler, vil Regjeringen be om dette. Men inntil så skjer, legger vi til grunn at denne saken er godt behandlet fra næringskomiteens side.
-0	Fremskrittspartiet er av den oppfatning at familien er et av de viktigste elementene og støttepunktene i dagens samfunn. I et samfunn som er preget av uro og utrygghet, er det derfor svært viktig å legge forholdene til rette slik at familien kan være et trygt ankerfeste for barn og unge som vokser opp. Derfor mener Fremskrittspartiet at det er svært viktig å gi familiene frihet i hverdagen og råderett over egen familiesituasjon. Fremskrittspartiet viser til at innføringen av kontantstøtten har vært svært vellykket så langt, og at vi er det eneste partiet i denne sal som ønsker å gå ett skritt videre og innføre kontantstøtte også for fireåringer, slik at enda flere kan nyte godt av tiltaket, og slik at enda flere foreldre gis mulighet til å få mer tid sammen med barna sine. Vi må holde fast ved at det er familien som har oppdrageransvaret for barna. Fremskrittspartiet vil derfor advare mot en utvikling der samfunnet i stadig større grad tiltar seg familiens tradisjonelle oppgaver og dermed svekker familiens rolle i samfunnet ytterligere. Dessverre er det likevel ikke til å komme forbi at svært mange ekteskap og samboerforhold oppløses, og det er vel heller ikke tvil om at det er barna som blir den tapende part i slike saker. Særlig har vi i forbindelse med barnefordelingssaker sett at konfliktnivået kan være svært høyt, og at barna blir brukt som våpen i konflikten. Fremskrittspartiet ønsker at man skal verne barn mot slike konflikter. Vi ønsker derfor en større satsing på meglerverktøyet ved familievernkontorene, og at disse blir satt i stand til å megle også i de svært tilspissede konfliktene, slik at man unngår å skade barna. Alle barn har rett til en god oppvekst og rett til to foreldre. Fremskrittspartiet vil fortsette å arbeide for at barna ikke skal bli taperne, og vi vil gjøre det vi kan for å trygge barn og unges oppvekstvilkår. Fremskrittspartiet mener at de aller fleste barn har det best sammen med sine foreldre, og at de tiltak som blir satt inn gjennom barnevernet, i størst mulig utstrekning blir satt i verk i hjemmet. Vi får nesten ukentlig henvendelser fra foreldre som føler seg overkjørt av barnevernet. Foreldre og barn føler ikke at deres rettssikkerhet blir ivaretatt på en forsvarlig måte. I et demokratisk samfunn må ingen føle at det offentlige blir overgriper. Det er derfor vi ønsker å styrke dette kapittelet i budsjettet noe, slik at vi får en kvalitetssikring på det arbeidet som blir gjort innenfor barnevernssektoren, både i fylkene og kommunene. Nå kan det høres ut som jeg svartmaler, men dagens samfunn er ikke bare lystelig heller. Riktignok har de aller fleste barn det svært godt og lever i trygge, stabile familieforhold. Men det er ikke til å komme fra at det faktisk er en del som ikke gjør det, og som søker ut i voldelige gjenger for å få aksept og finne sin identitet. Fremskrittspartiet ser med bekymring på en utvikling der stadig flere kriminelle handlinger blir foretatt av de yngste ungdommene. Pressområdene er uten tvil de store byene. Fremskrittspartiet ønsker derfor å styrke budsjettet innenfor voldsforebyggende tiltak. Ingen ønsker et samfunn som er preget av vold. Ingen ønsker vel heller at noen skal føle seg utrygge om de går ut etter mørkets frembrudd. Fremskrittspartiet ønsker et trygt samfunn for alle, hvor rettssikkerheten blir ivaretatt og familien er det samlende punktet.
-0	Det er åpenbart at Senterpartiet i landbrukspolitikken har gått seg vill i skogen. For det man fra regjeringens side rett og slett har gjort, er bare å forsterke ytterligere de virkemidlene som faktisk ikke fungerer innenfor landbruket. Hver eneste dag legges det ned gårdsbruk i Norge, og det mens Senterpartiet sitter med landbruksministeren. Hver eneste dag slukkes lysene der ute i en rekke hjem som driver med landbruk, fordi rammevilkårene fra denne regjeringen ikke er tilstrekkelig for landbruket. Så jeg tror at representanten Lange Nordahl også skal gå i seg selv og i regjeringens politikk. Fremskrittspartiet har åpenbart en annen tilnærming til landbrukspolitikken. Det skulle blott bare mangle! Fremskrittspartiet tenker på alle forbrukerne i Norge. Vi vil sørge for at norske forbrukere skal få tilbud om og et godt utvalg av varer – ikke bare norske varer, men også utenlandske varer – så de selv kan få velge. Senterpartiet vil velge for dem. Fremskrittspartiet ønsker også at andre næringer skal ha mulighet, som f.eks. fiskeeksporten. Det er åpenbart ikke et tema for Senterpartiet. Det beklager jeg.
-0	I en tid da nettopp de partier som alltid har lovet kommunene gull og grønne skoger, sitter med regjeringsmakten, må det vel fortone seg noe pinlig for disse å få en til dels betydelig kritikk fra flere hold om mangel på penger til kommunene. Men det er nå en annen sak. Vi bør imidlertid alle være opptatt av å effektivisere den kommunale sektor for å få en mer optimal ressursutnyttelse. Mener Kristelig Folkeparti at de 200 milliarder kr som brukes i fylkes- og kommunesektoren, virkelig blir brukt effektivt nok? Eller tror man at det er rom for innsparing via effektiviseringstiltak? I så fall, mener Kristelig Folkeparti at dagens driftsmodell for kommunene, med etater som har monopoler på å utføre, nesten alle former for tjenester og tjenesteytinger, virkelig er en garanti for at kommunene bruker pengene effektivt? Er det ikke slik at Kristelig Folkeparti innser at det er brukernes behov som er det avgjørende, og ikke spørsmålet om det er kommunens egne ansatte eller private firmaer som utfører eldreomsorgen eller andre typer typisk kommunale tjenester? Er ikke Kristelig Folkeparti bekymret for kostnadsutviklingen i kommunene og dermed villig til å vurdere enhver mulighet for å effektivisere, også ved å bruke anbud og mer konkurranse, og å ha mer markedstilnærming fra den kommunale virksomhets side? Er det ikke slik at Kristelig Folkeparti er på gli i disse spørsmålene?
-1	Eg trur eg kanskje ville ha reservert omgrepet «skandale» til nokre andre ting enn dette, ikkje minst sidan det same regelverket som desse kommunane hadde under forsøket, er vidareført. Men det eg er heilt einig i, er at vi no så raskt som tilrådeleg skal gå inn i dette sakskomplekset, og vi skal sjå på om det er ønskeleg, og behov for, å gjere endringar. Det sa dåverande statsråd Solheim i Stortinget for ikkje lenge sidan. Eg har allereie sett i gang arbeidet med å vurdere dette nærmare, men det er ei rekkje ulike omsyn som må vurderast. Eg har òg merka meg at både representanten Lødemel og andre i debatten er veldig klare på at det ikkje skal vere fritt fram, at det er endringar som kan vareta ulike omsyn betre enn det dei går inn for. Eg vil jobbe nøye med saka og vurdere om det er aktuelt å kome tilbake til Stortinget med endringar.
-0	Jeg er litt lei meg for at jeg ikke hadde Verdens Gang for i dag på min pult, så jeg kunne vist frem at flere av næringslivets ledere nå sier at Fremskrittspartiet burde inn i regjering. Jeg vet ikke om Jan Tore Sanner har fått det med seg, og om han lytter til det, det kunne vært interessant å høre. Vi lytter til veldig mange i næringslivet, og vi lytter også til økonomer, men vi lar ikke være å tenke selv. Vi tar ting inn. Men i motsetning til Regjeringen, som omtrent overlater alt til skredderøkonomene i Finansdepartementet og kutter nesten ut sin egen tenkning og tar alt for god fisk, så tenker vi selv. Og mange næringslivsledere sier: Vi må få stabile vilkår, og vi må få tilbake de avskrivningssatser for maskiner og utstyr som vi hadde før. Det kommer vi til å foreslå i vårt alternative budsjett. De sier: Tenk om vi hadde greid å få en lavere kostnadsvekst ved lønnsoppgjøret. Vi foreslo å ordne det ved en del skatte- og avgiftslettelser, slik at regningen ikke ble så stor. Det er flere av disse tingene som det bare er Fremskrittspartiet som har vært opptatt av, som f.eks. å endre lovgivningen og gjøre noe alvorlig med skjemaveldet. I mange av disse tingene lytter vi til næringslivet, og vi vil ha markante endringer i mange av disse rammevilkårene til beste for næringslivet. Så er det riktig, som Sanner sa, at vi hadde en del forhåpninger til denne regjeringen. Vi hadde håpet på handlekraft. La meg nevne ett eksempel som vi synes er helt hårreisende. I neste års budsjett har man tatt for gitt at det skal komme 16 000 asylsøkere, eller velferdssøkere, som er et berettiget uttrykk, og det skal koste over 4 milliarder kr. Regjeringen gjør ingenting for å stramme inn på regelverket slik at vi kan få disse kostnadene ned – over 4 milliarder kr! 16 000 velferdssøkere tar man imot. I stedet for å stramme inn på reglene her og spare noen penger har man altså sendt en regning til pensjonister og uføre som ikke lenger skal få gratis medisin. Det går ikke an. Det er ikke slik handlekraft vi hadde forventet.
-1	Hvis man virkelig er opptatt av verdiskaping og næringslivet, så må man være steinhardt opptatt av at skolen skal være verdens beste, og man må ha en forsknings- og utdanningspolitikk som er fullt på høyde med andre lands, og moderne. Det har vi ikke i dag, det har ikke Fremskrittspartiet. SV ønsker å ha det, og det er absolutt det beste vi kan gjøre både for Norge som land, for enkeltindivider, for næringslivet og ikke minst for distriktene. Så mener SV at jo, det er rom for effektivisering i kommunene – det har vi sagt. Vi mener også at det er flott hvis noen kommuner vil slå seg sammen. Vi er ikke negative til det i det hele tatt – det står det her. Men vi er imot at man skal bryte opp offentlige virksomheter i småbiter som skal konkurrere med hverandre. Vi tror mye mer på samarbeid, og at man skal se tjenesten som en helhet, for det er nemlig det brukerne trenger. De trenger ikke å bli dratt imellom enheter som skal konkurrere med hverandre, men de trenger et helhetlig og enhetlig opplegg for de behovene de har.
-0	Denne regjeringen har brukt det første året på å legge premissene for veien videre. Arbeidet vårt med å binde sammen bo- og arbeidsregioner er en hovedprioritet i måten vi tenker samferdselspolitikk på. Det handler om å sørge for at vi får på plass bedre pendlerreiser, slik at hverdagsreisen som folk tar, blir mer forutsigbar, ivaretar komfort og har fleksibilitet, sånn at det blir attraktivt for folk å velge kollektive reisemidler, i stedet for at en skal bli presset inn i dem ved å fjerne parkeringsplasser og andre ting. Vi skal rett og slett gjøre det attraktivt å velge de miljøvennlige løsningene. Vi har hatt som mål å legge til rette for bedre og mer effektiv godstransport mellom regionene og inn til og ut av landet. Det handler om å få et bedre samspill mellom jernbane og lastebil eller mellom havn og lastebil, sånn at flere velger å bruke jernbanen som hovedtrasé, framfor at lastebilen gjør jobben. Hvis vi får flyttet mer gods fra vei til jernbane og kjøl, betyr det redusert slitasje på veinettet, økt trafikksikkerhet og bedre komfort – hvis man kan si det sånn – for privatbilistene på veiene. Vi vet også at det er en utfordring med konkurransesituasjonen i lastebilnæringen, der mange norske aktører og seriøse utenlandske aktører som betaler for seg, møter en useriøs bransje som ikke fullt ut betaler for seg. Da kan vi ha så mye godsstrategi som vi bare vil på jernbane og kjøl, men hvis vi ikke får ryddet opp i den bransjen og sørger for at den prises skikkelig, vil også de kollektive midlene tape. Vi har hatt en satsing på bedre veier og jernbane. Jeg registrerer at en del mener at man må gjøre enten det ene eller det andre, men vi tror det er viktig å ha begge deler, for det gir igjen en fleksibilitet for både næringslivet og den arbeidsreisende. Vi vet at folk har ulike behov, gjerne den samme personen også, men på ulike dager. Vi prioriterer å få på plass nye prosjekter. I løpet av året som gikk, framskyndet vi 12 ulike veiprosjekter på ulike måter. Vi forenklet planleggingsperioden på 13 andre veiprosjekter. Det gjør at en kan komme raskere i gang med å bygge, og det er først når en vei står ferdig at samfunnet har nytte av den. Samtidig har vi prioritert vedlikeholdsetterslepet. Det mener jeg også er en satsing vi må fortsette. Det er til liten trøst at vi bygger mange flotte, nye veier hvis dem vi allerede har bygd, står og forfaller, og at vi bidrar til flere trafikkulykker, fordi veioverflaten ikke har den kvaliteten den skal ha, eller fordi man ikke holder veien ryddet langs kantene. Vi har i tillegg sagt at det er viktig å satse på kollektivtransporten i byene. Det er også en del av pendlerreisen. I valgkampen for et drøyt år siden lovte de fire daværende opposisjonspartiene at man skal bidra med 50 pst. av investeringene i de store byene. Det har vi stått ved også etter at vi kom til makten, og jeg er veldig glad for at et stadig bredere flertall i Stortinget støtter opp om den forpliktelsen. Det er bra. Men budsjett er én ting – systemene vi skal jobbe under, er en annen ting. Bare å skryte av hvor mye penger en bevilger, er ikke et mål i seg selv. Det å si hvilke prosjekter en faktisk realiserer og vise at en tar kostnadssiden på mer alvor, er for oss veldig viktig. Derfor har vi satt i gang mange reformer som har som målsetting å kunne bygge mer vei og jernbane og flere havner raskere, bedre og billigere. I den forbindelse jobber vi for å få ned planleggingstiden for å kunne skjære gjennom og ta beslutninger selv der det er kontroversielt, men vi jobber også med å få på plass et eget veiinvesteringsselskap. Stortinget ga sin tilslutning i revidert budsjett før sommeren i år til å gå videre med dette arbeidet. Vi er også i gang med en jernbanereform som vil bli presentert for Stortinget i årene som kommer. Det kommer en bompengereform, med mål om å få ned administrasjonskostnader og finanskostnader for å spare bilistene for utgifter. Det jobbes også med en nasjonal havnestrategi, med formål om å få mer gods over på kjøl. I tillegg begynte en i året som gikk, å bygge opp et infrastrukturfond som nå er på 30 mrd. kr, og som i løpet av denne perioden skal være på 100 mrd. kr. Det handler igjen om å ha forutsigbarhet i det en gjør og sørge for systemendringer som gjør at en får mer igjen for pengene, og at en får bedret hverdagsreisen og godstransportsituasjonen i dette landet. Jeg ser fram til å fortsette det arbeidet.
-1	Som eg sa i mitt innlegg, er landbruket ei viktig næring, og det er eit veldig viktig grunnlag for distriktspolitikken og for at vi skal ha levande bygder i heile landet. Det som eg òg sa i mitt innlegg, er at det er bra at opposisjonen kjem inn og ser på dei problemstillingane. Men det eg opplever her på nytt frå Framstegspartiet, er at dei har god oversikt og ei liste over problema i næringa, men dei har ikkje løysingar. Løysinga Framstegspartiet legg opp til, er kutt, og det er avregulering, som alle som er i næringa er heilt overtydde om berre vil føre til akselererande problem, og ikkje reversere problema.
-0	Jeg takker helseministeren for det positive svaret. Det var akkurat slik jeg også trodde det var. Men tydeligvis er det enkelte sykehus som ikke er orientert om hvordan dette skal gjøres, i og med at flere ektepar som har kontaktet meg, har gitt tilbakemelding om at man sier nei, og at man må starte med egenbetaling i forhold til den ordningen som nå gjelder. Jeg er glad for at helseministeren nå vil ta initiativ til å informere sykehusene om at dette skal regnes som ett og samme forsøk, med de egenbetalingene som gjelder. Da er jeg veldig godt fornøyd med svaret og trenger ikke tid til noe oppfølgingsspørsmål.
-1	SV mener en nasjonal minstestandard for ressurser til grunnskolene kan være med på å gi en plattform av trygghet og forutsigbarhet. Den vil representere en sikring for at omstilling kan tjene målet om virkelig kvalitetsheving og ikke bare tilpasning til en stadig mer anstrengt kommuneøkonomi. Jeg vil ikke bruke så mye tid på å begrunne behovet ved å se på situasjonen rundt i kommunene. Jeg konstaterer at det iallfall et stykke på vei er et felles syn på skolens økonomiske situasjon og konsekvensene av den, og viser ikke minst til det saksordføreren redegjorde for. Videre erfarte jeg i gårsdagens spørretime at også Kristin Clemet gikk langt i retning av det samme da hun – kanskje litt overraskende åpenhjertig – vedgikk at kommuneøkonomien representerer en alvorlig utfordring for skolen. Jeg vil derfor konsentrere meg om det som synes å være en av hovedgrunnene til at ingen av partiene vil støtte SVs forslag: det at vårt forslag vil svekke det lokale selvstyret. Etter mitt syn kan det ikke herske noen tvil om at et visst økonomisk handlingsrom er en nødvendig forutsetning for et reelt lokalt selvstyre. Det største hindret er, slik jeg ser det, ikke først og fremst sterke statlige føringer, men den tvang som ligger i manglende økonomisk evne til å styre i den retningen man ønsker. Jeg har min politiske hverdag et annet sted enn i dette huset – i en fattig presskommune. Som kommunestyre-, formannskaps- og skolestyrerepresentant har jeg i år etter år erfart at motoren i skolepolitikken slett ikke er ønsket om en bedre skole, om klokere og gladere barn, men først og fremst økonomisk tvang. Det er bare noen dager siden politikerflertallet i den kommunen jeg kommer fra, Nesodden, instruerte skolen til å bryte opplæringsloven ved å flytte elever ut av skolenes nærområder og over til andre skoler. Det var ingen nyordning motivert av et ønske om å heve kvaliteten og gi barna det beste tilbud, men motivert av den økonomiske tvang som ligger i den økonomiske situasjonen som kommunene er i. Jeg opplever dette som utslag av sterk statlig styring, der økonomien er virkemidlet. Vi erfarer da også at det er tungt å få folk til å engasjere seg og ta del i lokaldemokratiet. Frihet til nytenkning får liten verdi når det først og fremst dreier seg om frihet til å finne løsninger som koster mindre, som skal få hjulene til å gå rundt med færre lærere, som setter kommunen i stand til å drive med mindre kostnader. Slik er realiteten i svært mange kommuner. SV ønsker nytenkning. Vi har f.eks. tro på at det kan være verdifullt å åpne for en annen organisering av skolehverdagen gjennom f.eks. å gå bort fra de tradisjonelle sperrene på klassestørrelsen. Men dersom ikke et minstegrunnlag av ressurser sikres, blir en slik mulighet til en tvang. Jeg vet at i min kommune – med den økonomiske situasjonen vi har – vil denne muligheten kun være til gagn for dem som strever med å få budsjettene til å gå i hop. Uten en sikring som den som ligger i vårt forslag, blir Regjeringens ønske om å oppheve klassedelingskravet en sikker vei til redusert kvalitet. En minstestandard for grunnskolen representerer ingen detaljstyring. Det er en styring av grunnleggende viktige nasjonale mål. Den vil gi rom for bedre utstyr, for mer spesialisert undervisning, for prosjektarbeid, for nye arbeidsformer – kort sagt en nytenkning som skolen sårt trenger, men som dagens ressurssituasjon gir altfor lite rom for. Den vil også motvirke den stadig større forskjell i ressursbruken fra kommune til kommune som vi ser. SV er en sterk tilhenger av at lokalsamfunnene velger ulikt, men det må resultere i et likeverdig, om enn forskjellig tilbud. Arbeiderpartiet og Senterpartiet uttrykker bekymring for at en minstestandard vil skyve problemene over på andre sektorer dersom kommunene ikke tilføres midler i samme størrelsesorden. For SV er det et absolutt krav, og det uttrykkes også i dette Dokument nr. 8-forslaget, at Stortinget kompenserer for de økte kostnadene. Kommunene kan ikke bære flere reformer uten inndekning. Vi har anslått kostnaden til 1,5–2 milliarder kr, og mener det er fullt forsvarlig ut fra den målsettingen som jeg har erfart at både SV og Høyre har felles, iallfall når man legger Høyres retorikk i valgkampen til grunn, å skape verdens beste skole. SV ser på innføring av en nasjonal minstestandard som en av hjørnesteinene i satsningen for et slikt mål. Så vil jeg bare kort komme med noen kommentarer til Høyres representants syn på dette med sammenhengen mellom ressurser og kvalitet. Vi hører så ofte fra Høyre at det ikke er noen slik sammenheng, at man nesten fristes til å tro at man ser på det å redusere ressursene som et middel for å få økt kvalitet. Det er selvfølgelig ikke slik at det finnes noen mekanisk sammenheng mellom ressursøkning og kvalitetsøkning. Men det kan neppe herske noen tvil om, slik jeg ser det, at de kvalitetene som finnes i den norske skolen, har sammenheng med bruk av mye ressurser gjennom lang tid, og at dagens økonomiske situasjon er en reell trussel mot dette. Jeg vil benytte anledningen til å fremme SVs forslag i innstillingen.
-0	Noen få kommentarer knyttet til et par av sakene som omtales i innstillingen. Først til Vedtak 484 av 16. juni 2009. Stortinget ba Regjeringen sørge for at alle parter som forholder seg til nakkeskader, må forholde seg til WHOs retningslinjer gjennom å bruke ICD-10-koding og ICF ved bruk av DRG og diagnostisering, behandling, oppfølging, skadeomfang, jus og forsikring. Departementet skriver i sin tilbakemelding bl.a. at kodeverket er tilpasset behov for en oversikt over et samlet hjelpebehov, og egner seg ikke for å spesifisere tilstanden for den enkelte pasient, og anser med dette at vedtaket er fulgt opp. Denne tilbakemeldingen tar komiteens flertall til etterretning. Fra vår side kan vi imidlertid ikke se at vedtaket er oppfylt, og oppfordrer heller Regjeringen til å få omgjort vedtaket, dersom dette ikke er mulig å gjennomføre. Så til dette med skoleelevers rett til sitteplass i skolebuss. Her er det noe ulike merknader fra opposisjonen og regjeringspartiene. Komiteens flertall, som her består av opposisjonen, kvitterer for så vidt ut at man fra Regjeringens side har vurdert muligheten for å innføre påbud om sitteplass for skolebarn i skoleskyss, men vi er uenig i departementets konklusjon. Regjeringspartiene slår også fast at man har foretatt en vurdering av mulighetene for å innføre et påbud i tråd med vedtakets ordlyd. Man registrerer fra deres side at Regjeringen ikke har planer om å innføre et slikt påbud, men understreker samtidig at formålet med vurderingen fortsatt må være å endre dagens praksis. Regjeringspartiene er åpenbart heller ikke fornøyd med Regjeringens konklusjon, og de viser til faginnstillingen fra transport- og kommunikasjonskomiteen, der man i merknads form ber Regjeringen vurdere endringer i regelverket for å sikre alle skoleelever rett til sitteplass i skolebuss, som saksordføreren også var inne på. Jeg kan ikke tolke dette annerledes enn at et samlet storting, riktignok med noe ulik tilnærming, ber Regjeringen vurdere dette på nytt, noe jeg er svært tilfreds med.
-1	Jeg vil også takke interpellanten for det oppriktige engasjementet jeg vet at både han og partiet hans har for folk som er vanskeligstilte. Det er vel ingen hemmelighet at det er uenighet om tilnærmingen til fattigdomspolitikken i norsk politikk. Den har ligget der hele tida og er synlig enten du ser på det ene eller det andre regjeringsalternativet. Det handler om noen av de virkemidlene som først og fremst henger sammen med arbeidslinja. Jeg velger å være åpen om det, for det er en realitet at flere partier mener at virkemidler som går på å redusere ytelsene til dem som er utenfor arbeidslivet og er fattige, er et bidrag til arbeidslinja. Da vil jeg trekke fram denne rapporten som har vært nevnt her, som er årsrapport 2010 fra Nav sjøl, som har gått gjennom alle de sosialpolitiske virkemidlene. Det de konkluderer ganske entydig med der – det finnes det også mye annen forskning som gjør – er at det å ta inntekter fra folk som ikke er i arbeid, men som lever på ytelser, bidrar ikke til at folk kommer i jobb. Det virker motsatt. Folk blir mer ekskludert, mer utsatt og mister tilliten til framtida. Dette handler om tilnærmingen i forslag, men også om tilnærmingen i ord. Og det handler om hvordan den politiske debatten går, hvordan man ordlegger seg om folk som har vanskelige liv, men også hvordan de blir møtt i forvaltningen. Der vil jeg trekke fram en annen rapport som jeg mener er ganske oppsiktsvekkende. Det er en rapport fra Helsetilsynet fra 2010, som var det første tilsynet med de sosiale tjenestene i Nav, altså sosialhjelpen. Nå ligger dette i Nav, men det er fortsatt i kommunene. Denne rapporten har den meget talende tittelen Kommunene bryter loven ved henvendelser om økonomisk stønad. Det er 50 kommuner som er undersøkt, i 45 av dem er det ganske alvorlige brudd på loven, og i tre av de andre kommunene er det også lovbrudd. Jeg skal ikke si at det ikke er folk i disse kommunene som har fått god hjelp – det kan godt hende de har. Men det som er alvorlig med denne rapporten, er at dette er sikkerhetsnettet for dem som ikke har noen ting. Der viser det seg at man går ikke inn i søknaden, man hjelper ikke folk med å få tilrettelagt søknaden, slik at man får kartlagt hva som er problemet. Det viser seg til og med mange steder at man ikke spør om det er barn i familien. Da vi behandlet den nye loven om sosiale tjenester i Nav, satte et enstemmig storting hensynet til barnefamiliene øverst. Der står det at man ikke bare skal hjelpe folk i en akutt situasjon, man skal hjelpe dem ut av en akutt situasjon, og man skal også legge til rette for et lokalsamfunn som ikke bidrar til fattigdom og utstøting. Dette er viktig, for dette er ansvar som ligger i kommunene i dag. Jeg blir veldig bekymret når dette ikke blir ivaretatt, for her oppfatter jeg at Stortinget er helt enig om at dette skal man gjøre, og så gjør man det ikke. Når vi nå diskuterer aktivitetsplikt knyttet til sosialhjelp osv. – ja, det ligger muligheter for det i dag, innenfor det som er fornuftig. Da vil jeg vise til en tredje rapport, nemlig noe som heter funksjonsevnestudien, som ble utført av Høgskolen i Oslo i 2007. Den viser at folk som er på sosialhjelp, i snitt er sykere enn folk som har fått innvilget uføretrygd. Da blir debatten om vi nærmest skal tvinge folk ut i arbeid ved å la dem leve på 70 kr dagen – eller hva det nå er enkelte partier tenker seg – helt urimelig. Denne muligheten ligger der i dag. Hvorfor gjør man ikke det, når det virker når man gjør det bra? Man skal liksom tvinge alle ut i arbeid, samtidig som man vet at dette faktisk er veldig syke mennesker. Det er utrolig mange ting jeg kunne tenkt meg å si om dette, men jeg er veldig opptatt av at vi nå også stikker fingeren i jorda med hensyn til hvordan en del av disse menneskene har det. Mange av dem er faktisk syke, mange av dem vil trenge inntekter i lang tid før de blir i stand til å gå inn i arbeidslivet, og mange av disse menneskene har barn. Da må vi bidra til at denne debatten handler om at de inntektene som folk i dag har – når de ikke har arbeid – ikke skal reduseres.
-1	Aller først må jeg si at det gleder meg enormt at Høyre følger med på de innleggene jeg har holdt på ulike fylkesårsmøter, og mine taler. Jeg håper det ligger litt læring i det, så det håper jeg de fortsetter med. Jeg skal også holde en del taler til, så representanten Momyr skal få oversikten over de innleggene jeg skal holde utover vinteren. Når det gjelder dette med SkatteFUNN, så er det slik at vi i utgangspunktet var skeptiske til å gå fra en ordning med tilskudd til FUNN og over til SkatteFUNN, for vi syntes at den ordningen som vi hadde, fungerte godt, den var ubyråkratisk og enkel. Men vi ser at SkatteFUNN også fungerer tilfredsstillende. Og det er ingen grunn til at vi i dag skal gå inn og endre en ordning som fungerer tilfredsstillende. Men i utgangspunktet syntes vi at ordningen med tilskudd også var en meget god ordning, og at den egentlig burde ha fortsatt videre.
-1	Det er riktig som utenrikskomiteens leder sier, at det har vært ulik praksis med hensyn til hvordan man har behandlet denne typen saker i Stortinget i løpet av 1990-årene og også tidligere. Jeg synes vel imidlertid det blir klarere og klarere hva Grunnloven egentlig sier, hvis man leser ord for ord, at man forutsetter «Storthingets Samtykke». Men i hvert fall må det være slik at hvert storting tar opp til debatt på hvilken måte så alvorlige spørsmål faktisk skal behandles. For Stortinget sitter jo og behandler mange ting. Vi vedtar i minste detalj hvordan en avgift skal utformes. Man kan ikke si at det er store og eksistensielle spørsmål. Men dette er beslutninger som i sin ytterste konsekvens kan bety at norske borgeres liv settes i fare i en skarp militær aksjon langt utenfor Norges grenser. Derfor lurer jeg på om ikke utenrikskomiteens leder mener at dette er en såpass stor, viktig og omfattende sak at Stortinget burde gjøre et formelt vedtak, særlig sett i sammenheng med hva Stortinget ellers mener at vi skal vedta i minste detalj.
-1	Eg vil òg takke statsråden for utgreiinga. Det er bra han kjem til Stortinget – og det er på tide, vil eg leggje til. Eg vil likevel seie at SV er sterkt kritisk til måten justisministeren har handtert spørsmålet om mellombels væpning på. Han burde på eit tidleg tidspunkt ha teke dette initiativet, i staden for i realiteten å verte dregen til stortingssalen. Det er legalt ikkje å gjere det, men det hadde vore klokt å gjere det. Ein sånn type beslutning kan og bør ha ei ekstra forankring, ikkje minst samtidig med at debatten om den generelle væpninga gjekk, fordi det gjev openheit, offentleg debatt og kunnskap til befolkninga om kvifor tiltak er innførte, og fordi den utvida utanrikskomiteen ikkje er eigna for den type ting. Det er det som kan presenterast i open sal som er eigna for store saker, og som folk kan sjå over heile landet og halde seg til. Så er det ein spesiell situasjon her som har vore tydeleg frå begynninga og gjer det ekstra aktuelt: Det er vanskeleg å forstå korleis den mellombelse væpninga skal gå over, fordi det som grunngjev den, ikkje er mellombels – dessverre. Trusselen frå IS består og går neppe over med det første. Trusselen er generell, han er lite spesifikk og lite målbar – som vi har høyrt justisministeren òg forklare. Eg fryktar at det som no er mellombels, først går over i langvarig mellombels, eller til og med varig mellombels. Eg vil presisere at det eg fryktar, ikkje er ei bevisst snikinnføring, men at det går over til å verte ein situasjon, fordi den trusselen som ligg bak, vert verande over mange år. Så for framtida ber eg statsråden søkje openheit og forankring, i staden for å verte dregen inn i det. Så festar eg stor tillit til PST si trusselvurdering. Eg har òg hatt anledning til å høyre om det i ein utdjupa versjon frå begynninga av i den utvida utanrikskomiteen. Eg har på alle felt stor respekt for faglege råd, men faglege råd er ikkje beslutningar, dei er råd. I dette tilfellet veit vi for det første at den opphavlege arbeidsgruppa var delt i dette spørsmålet, og vi veit at ei rekkje fagfolk har vore kritiske til beslutninga. Vi får altså ulike faglege råd. Eg meiner det grunnleggjande spørsmålet framleis står dårleg grunngjeve: Gjer mellombels væpning av norsk politi oss no tryggare mot den globale, generelle trusselen vi snakkar om? Dersom Stortinget trur at vi i Noreg ikkje bør ha fast væpna politi, må vi stille oss det spørsmålet om det er no, i denne situasjonen her, som kan vare lenge, at vi gjer oss tydelegare ved å ha det mellombels. Eg er, og SV er – som alle parti her – einige i at det skal finnast ein tilgang til mellombels væpning, men eg kan ikkje sjå at måten det er handtert på no, har vore eit godt sikkerheitstiltak. Det er ingen kjend samanheng, som eg kjenner iallfall, mellom terror og land med uvæpna politi, og eg synest det framstår som om alternativa er lite gjennomarbeidde. Derfor vil eg avslutte med å seie at SV stilte seg bak den opphavlege mellombelse væpninga då ho kom. Vi la til grunn at det var ei klok operasjonalisering og eit klokt råd om handteringa av trusselen. Vi synest det framleis framstår som altfor svakt grunngjeve i offentlegheita og planlaust for kor ein skal gå vidare. Det er behov for både klare kriterium og ein plan for korleis vi ikkje lenger skal ha den mellombelse væpninga, korleis det ikkje skal verte varig, og det er behov for at det vert jobba systematisk med alternativa. Dersom ikkje justisministeren i løpet av kort tid tek grep om situasjonen og legg fram forslag og tiltak om dette, vil SV sterkt vurdere noko som er uvanleg i sikkerheitsspørsmål, nemleg å fremje eit forslag om det i Stortinget.
-0	Utenrikspolitikken har historisk sett vært et område der man på tvers av partiene i hovedsak har gått samlet ut og fram. Med det grunnlaget som den nye regjeringen bygger sin utenrikspolitikk på, ligger de store linjene fast. Når det er sagt, er det flere enn Fremskrittspartiet som de siste årene har advart mot at interesseorienteringen i norsk utenrikspolitikk har kommet i bakevja for idealismeorienteringen. Realpolitikk er selvsagt ikke det eneste saliggjørende i denne verden. Fremskrittspartiet er likevel tilfreds med at blandingsforholdet mellom realisme og idealisme i utenrikspolitikken tydeliggjøres av den nye regjeringen. Freds- og forsoningspolitikken skal videreføres, men omfanget og innretningen skal gjennomgås for å prioritere prosesser og land hvor Norge har ressurser og kompetanse som kan bidra til å oppnå resultater. Det har blitt sagt at Norge og USA er de eneste landene som er til stede nær sagt overalt til enhver tid, på ethvert tidspunkt. Det ligger muligens i en supermakts natur å være allestedsnærværende. Men det samme kan vel neppe være like gyldig for Norge. Derfor har det vært betimelig å stille spørsmål knyttet til erfaringene med og virkningen av det norske fredsdiplomatiet. Spørsmålet er ikke hvorvidt Norge skal bedrive fredsdiplomati, men hvor kreftene skal settes inn og hvilket omfang engasjementene skal ha. Vi må ikke framstå som dem som aldri kan si nei. Realpolitikk dreier seg i hovedsak om det muliges kunst. Det er ikke dermed sagt at idealpolitikken blir det umuliges kunst. Men å bruke idealer som det eneste kompass i utenrikspolitikken blir fort krevende. Det er likevel avgjørende at vi, som en liberal rettsstat, går i front for de verdiene som ligger til grunn for det samfunnet vi har, også når vi engasjerer oss utenfor landets grenser. Å bidra til å løfte folk ut av fattigdom må ha høy prioritet. Fremskrittspartiet er svært tilfreds med at regjeringen så tydelig slår fast at utviklingspolitikken skal resultatorienteres. Det er viktig å være klar over at gode intensjoner ikke automatisk følges av gode resultater. Bistand er ett av virkemidlene i utviklingspolitikken. Men for at bistand skal fungere etter intensjonene, må vi være konkrete på målene, ha fokus på resultatene og være tydelige i våre forventninger overfor både mottakerlandene og de organisasjoner som er Norges partnere i bistandspolitikken. Fremskrittspartiet er opptatt av at det må være en rød tråd i politikken som føres på utviklingsområdet. Derfor er vi også tilfreds med at regjeringen understreker at den vil føre en samstemt utviklingspolitikk. Samstemthet i utviklingspolitikken betyr at den politikken som Norge fører, og som gir konsekvenser for utviklingslandene, må trekke i samme retning. Ett tydelig eksempel på et område der fraværet av samstemthet har vært tydelig, er handelspolitikken. Det er umusikalsk å bistå med å bygge fattige lands evne til egen produksjon, for deretter å lukke igjen døra når de samme banker på for å selge sine produkter til oss. Utviklingspolitikkens første premisser at vi betrakter de fattige landene og deres befolkninger som partnere snarere enn som klienter. Vi må erkjenne og anerkjenne hvilken kraft som ligger i handel som redskap for utvikling og global fattigdomsbekjempelse. Derfor bør Norge gå helt i front i arbeidet for en friere verdenshandel og økte investeringer over landegrensene. Jeg er svært glad for at regjeringen vil opprette et investeringsprogram innen Statens pensjonsfond utland, som skal investere i bedrifter og prosjekter i fattige land. Dette har Fremskrittspartiet snakket varmt om lenge, og nå blir det realisert. Det må legges til grunn en balansert holdning til Midtøsten-konflikten. Fremskrittspartiet deler synet om at Norge de senere årene synes å ha havnet litt bakpå når det gjelder Midtøsten, og er tilfreds med at regjeringen vil balansere dette nå. Men det å stå opp for Israel betyr ikke at vi snur ryggen til palestinerne. Målet der framme, som må ligge til grunn, er en framforhandlet løsning som innebærer at palestinerne får sin egen stat, som skal leve i sameksistens med staten Israel. Norsk utenrikspolitikk starter med Norden og Europa. EU er Norges viktigste handelspartner. At vi ikke engasjerer oss i en ny EU-debatt, betyr ikke at vi ikke skal engasjere oss i EU-spørsmål. Vi skal derfor ha en offensiv holdning til Europa-spørsmål generelt og til EU spesielt. Jeg vil avslutte kort der jeg startet – med realpolitikken. At nordområdene har fått en så sentral plass i regjeringserklæringen, er viktig, fordi dette dreier seg om Norges viktigste strategiske satsingsområde og Norges viktigste utenrikspolitiske interesseområde.
-0	Jeg merker meg at presidenten irriterer seg over at vi snakker litt landbrukspolitikk inn i en debatt som er basert på representantforslaget fra Fremskrittspartiets representanter. Jeg må jo også da vise til at Fremskrittspartiet har fremmet ti forslag – disse vil det bli votert over under budsjettbehandlingen – og seks av disse ti forslagene dreier seg altså om landbrukspolitikk. Det dreier seg om importordninger for landbruksprodukter, som naturligvis har en konsekvens for norsk landbrukspolitikk, og derfor vil også norsk landbrukspolitikk være et sidetema i den debatten som vi nå er inne i. Det beste vi kan gjøre for de fattige landene i verden, er å inkludere dem – inkludere dem i den globale økonomien, la dem få delta i verdenshandelen. Men så er det altså av og til at noen lykkes med det. Noen fattige land greier å eksportere varer til land som Norge og andre og tilkjempe seg markedsandeler. Hva gjør man da? Ja, da er altså regjeringens svar å stenge grensene og fortsette å pøse på med milliarder over u-hjelpsbudsjettet, mens vi andre mener at dette er jo faktisk riktig, det er faktisk bra at de fattige landene bygger seg opp slik at de kan delta i den internasjonale vareutvekslingen. Norge er et av de landene i verden som kanskje er aller mest avhengig av at man har frihandel, og vi har en økonomi som ville bryte sammen dersom andre land innfører en så restriktiv handelspolitikk som det vi av og til får inntrykk av av rød-grønne politikere. Det verste som kan skje norsk økonomi, er at man får en økt grad av proteksjonisme begrunnet med at man ønsker å beskytte sine innenlandske markeder. Frihandel er altså det viktigste tiltaket for å utvikle velstand og velferd, demokrati og sosial trygghet i u-landene. Dette kommer vi altså tilbake til under budsjettbehandlingen. Jeg vil bare nok en gang få utfordre regjeringen på at en økt handel med u-landene vil være til fordel både for u-landene og for norske forbrukere.
-1	Saksordfører Hedstrøm begynner med å erklære at han er ille berørt. Ja, da ser faktisk jeg litt lysere på livet hvis jeg har klart å gjøre Hedstrøm ille berørt. Og hvis Hedstrøm tror at han skal få definere hva som er sosialisme på norsk i Norge i år 2000, så tar han feil. Det er vel ikke en rådgiver lenger unna jeg kunne kommet på tanken å konsultere i et sånt spørsmål. Hedstrøm har rett, jeg har holdt diverse kurs om lobbyisme for organisasjoner med gode saker og lite penger som ønsker å påvirke beslutningsprosessene i politikken. Og første bud i det er: Hvem er det som har saken til behandling? Hva er det man henvender seg til Regjeringen om, hva er det man henvender seg til Stortinget om? Nå spørs det faktisk om mitt neste kurs i lobbyisme, og alle andre råd til lobbyister og næringslivsinteresser, må være: Glem departementene, blås i embetsverket, blås i statsrådene, gå rett til Stortinget og gjerne til Hedstrøm eller noen andre som lett lar seg imponere! Jeg vet ikke om det har vært noen korrupsjon i denne typen sak. Det har jeg ikke påstått. Jeg vet heller ikke hva slags konspirasjoner som eventuelt ligger bak denne saken. Men jeg syns jo det er et interessant studium hva som har gjort at Fremskrittspartiet mener at det skal gå statskroner til dette. Nå er det jo faktisk sånn at det får vi neppe vite, for det er ikke offentlig innsyn i det som foregår. Vi er ikke underlagt opplysningsplikten på Stortinget, og Hedstrøm kan ha hemmelighetene sine for seg selv. Det er nettopp noe av dette som gjør at de kontrollmessige og konstitusjonelle spørsmålene i denne saken er alvorlige.
-1	Når jeg treffer unge jenter med underernærte barn som rammes av tørken i Niger, der landbruket rammes på grunn av klimaendringene, ser jeg konsekvensen av klimaendringene bokstavelig talt inn i øynene. Så forteller presidenten meg at før var det tørke hvert tiende år. Så ble det tørke hvert femte år. Og nå rammes Niger, som er helt på bunnen av verdens utviklingsskala, hvert annet år og hvert tredje år av tørke. Når jeg treffer El Salvadors miljøvernminister, forteller han om hvordan det er å bli rammet av tropiske stormer som et av verdens mest klimautsatte land. På 1970-tallet, i forrige århundre, hadde de én tropisk storm, som tok 3–5 pst. av bruttonasjonalproduktet. På 1980-tallet var det to. På 1990-tallet var det fire. Og det første tiåret av dette årtusen var det åtte tropiske stormer. Den siste tok 16 pst. av statsbudsjettet deres. Det er omtrent like mye som vi bruker på forsvar, på utviklingshjelp og på spesialisthelsetjenesten til sammen. Dette er virkeligheten i El Salvador. I Bangladesh traff jeg folk som bor i områder som kommer til å havne under vann med all sikkerhet hvis vi legger klimapanelets prognoser og antakelser til grunn. Energi- og klimaspørsmål handler om rettferdighet, og det handler om fordeling: Hvem som forårsaker klimaendringene, hvem som rammes, og hvem som må ta ansvaret for den omstillingen vi alle vet er helt nødvendig. Så lenge det forurenser å skape energi og det å bruke energi skaper vekst, sier det seg selv at de som slipper ut mer, og de som slipper ut mest, er vi som har hatt den største velstandsveksten de siste hundre årene. Vårt mål er at alle mennesker i verden skal ha like stor rett til å kunne forurense innenfor rammene av det naturen tåler. Du kan legge den gylne klimaregelen til grunn: Vi skal forurense like lite som vi mener at andre må forurense, for at vi sammen skal stoppe de farlige klimaendringene. Det handler om rettferdig fordeling, det handler om naturmangfoldet, det handler om å stoppe ranet av det biologiske mangfoldet som vi ser skjer hver dag i verden. Det er lenge til vi er der, men i løpet av vår tid i regjering har utslippene fra Norge gått nedover, og vi er på det laveste nivået siden 1995, hvis vi ser vekk fra finanskriseåret, men vi er milevidt over det kloden tåler. Derfor er det bra at Venstre og Kristelig Folkeparti fikk inn i samarbeidsavtalen at regjeringen skal styrke klimaforliket, men jeg finner lite igjen av det lederskapet som trengs, både i den erklæringen som ble framlagt fra regjeringens side, og i tiltredelseserklæringen til statsminister Solberg. Der er arbeidet for å stoppe de farlige klimaendringene mindre viktige prosjekt enn å få til kommunesammenslåing – tro det den som kan. Vi ser lite av det lederskapet som trengs fra en regjering, ifølge Lord Nicholas Stern – Lord Nicholas Stern, økonomen som gjennom sitt banebrytende og anerkjente arbeid har vist hvor fornuftig det er å starte omstillingen nå istedenfor å vente til senere. Det blir dyrere, og flere mennesker blir rammet på veien. Det handler om å lede omstillingen til en verden der vi ikke slipper ut klimagasser i nærheten av det nivået som vi gjør i dag. Da må vi gjøre det som trengs, og det er mye hvis vi legger FNs klimapanel til grunn. Klimakonsekvensene av oljen og gassen vi pumper opp, er større enn fra klimautslippene fra hele Afrikas befolkning. Vi er fem millioner mennesker, de er omtrent en milliard. Inntrykket som skapes fra representanter i den nye regjeringen, er at det er ingen tegn til å sette i gang den omstillingen til bærekraftige næringer som mange av næringslivets aktører tydelig etterspør, bl.a. i Dagens Næringsliv rett etter valget. Det er også sånn at i debatter kan det virke som om Høyre og Fremskrittspartiet har større fokus på økt veisatsing rundt de store byene enn å oppfylle klimaforlikets klokkeklare krav om at hele persontrafikkveksten skal tas gjennom kollektiv og gjennom sykkel og fot, altså gangvei. Vi trenger at Det norske storting tar lederskap de neste fire årene for å drive gjennom omstillingen mot det lavutslippssamfunnet som vi vet er nødvendig. Vi kan godt fortsette med å lure oss selv og skaffe oss en plan B. Men vi har ingen planet B. Derfor må vi gjøre jobben.
-1	Regjeringspartiene kjempet hardt for barnehagereformen i forrige stortingsperiode. Jeg er glad for at noen av vinnerne i Regjeringas budsjett er alle barn som går i barnehage, og de som ønsker å få en barnehageplass. Det vil de nå få i takt med utbyggingen, og når målet om full barnehagedekning med høy kvalitet og makspris er gjennomført. Maksprisen settes ned til 2 250 kr fra 1. januar. Regjeringa vil sørge for at alle barn som ønsker det, skal få tilbud om en plass, uavhengig av foreldrenes økonomi og bosted. Det er helt nødvendig å redusere maksprisen for å få vite om det reelle behovet for barnehageplasser i Norge. Vi vet nå at når prisen settes ned, vil flere ønske seg plass. Det er jeg kjempeglad for, for det viser jo at denne reformen er vellykket. Regjeringa legger inn 1,3 milliarder kr mer til barnehager enn regjeringa Bondevik. Et kvalitetsmessig, godt omsorgstilbud er viktig for småbarnsforeldres mulighet til både omsorg og yrkesdeltakelse. Det gjelder for begge kjønn. Barnehagereformen er ved siden av å være et godt pedagogisk tilbud et godt likestillingstiltak. Gjennom den fellesarenaen som barnehagen er, vil Regjeringa investere i barns framtid. Jeg vil understreke barnehagens pedagogiske betydning, og at førskolealderen er en læringsintensiv periode som danner starten på den livslange læringen. For å få til en helhetlig og sammenhengende politikk av opplæringstilbudet til barn og unge, er barnehageområdet av Regjeringa flyttet til Utdannings- og forskningsdepartementet. Barnehager drevet etter lov om barnehage og rammeplaner er et godt sted å være, med trygge voksne som jobber etter pedagogiske prinsipper. Dette styrker barnehagen som læringsarena, en frivillig del av opplæringsløpet. Barnehagen er helt sentral i Regjeringas oppvekst- og familiepolitikk, og Regjeringa vil gjennomføre barnehagereformen med full barnehagedekning, makspris på 1 750 kr, og lovhjemlet rett til barnehageplass. Bondevik-regjeringa avviklet et universelt velferdstilbud i 2003, småbarnstillegget. Barn med kontantstøtte fikk beholde småbarnstillegget. I årets budsjett har vi justert kontantstøtten med et kutt tilsvarende 354 kr pr. måned. Dette er ikke en urimelig harmonisering. Ny sats for kontantstøtten er fremdeles høyere enn før avvikling av småbarnstillegget.
-1	En kan jo ikke beskytte seg mot Inge Lønnings oppfatning av hva en sier. Det jeg prøvde å si, og det jeg sa, var at jeg registrerer at det i en spesiell sak var klar ubalanse mellom det som var en enstemmig innstilling, og det flertallet gjorde. Jeg synes det er ganske oppsiktsvekkende at de som har foretatt alle intervjuer, de som har gjort alt forhåndsarbeid, blir nedstemt når det kommer til endelig votering. Det var det jeg prøvde å si. Noe annet har jeg overhodet ikke ytret meg om. Så undrer det meg at representanten Inge Lønning kan si at det å investere i vedlikehold av middelalderkirker og andre kirker er kortsiktig. For meg er det aller viktigste når det gjelder å ta vare på verdiene, å investere og bruke finanskapital for å ta vare på realkapital, i dette tilfellet kirkebygg. Det er langsiktig. Det undrer meg også at Inge Lønning og andre synes det er rett og rimelig at vi unndrar et visst antall millioner kroner som vi kunne bruke på vedlikehold, fra politisk beslutning, fordi vi legger dem rett til fondet. Her snakker vi kanskje om noen titalls millioner kroner som vi da kan få frigjort fordi vi ikke legger dem inn til fondet, men bruker dem til vedlikehold. Inge Lønning og andre burde bekymre seg vesentlig mer for utviklingen av aksjekursen med tanke på fondets størrelse, enn om vi skal bruke et visst antall millioner kroner mer til kirkebygg. Så lenge i hvert fall en del av dette fondet er plassert i aksjekapital, er jo utviklingen på aksjemarkedet enda viktigere enn om vi bruker noen millioner mer enn det som Inge Lønning og andre ønsker. Dette dreier seg ikke om noe kortsiktig, som sagt, og det har overhodet ikke noe med debatten om stat–kirke å gjøre. Det er snakk om hvorledes vi skal bruke en del av avkastningen i årene framover. Her snakker vi om forholdsvis mange år. Skillet mellom stat og kirke kan jo ikke komme før i 2014. Her snakker vi kanskje om en tiårsperiode. Vi kan jo ikke legge alt på is og ikke kunne diskutere sånne viktige spørsmål på grunn av at vi kanskje i 2014 – forhåpentligvis – skal få et skille mellom stat og kirke. Når det gjelder eventuelt å bruke verdistigningen, ber vi departementet vurdere om det er mulig å gjøre det. Det er mulig at det ikke er tillatt, det er mulig at det er begrensninger i Grunnloven, som Inge Lønning sa. Derfor sier vi at vi ber departementet vurdere. Vårt mål er hele tiden at disse pengene som blir frigjort, skal brukes til kirkelige formål, enten vedlikehold eller annet. Det burde jo både Høyre og Kristelig Folkeparti være opptatt av, framfor at man sylter dem ned.
-0	La meg i likhet med flere av mine stortingskollegaer få takke interpellanten for å bringe en viktig sak under debatt her i landets nasjonalforsamling. La meg også innledningsvis si at Fremskrittspartiet i en årrekke har påpekt behovet for å styrke både helseinstitusjoner og eldreomsorgen generelt, og vi løftet ernæringsproblematikken bl.a. i forbindelse med behandlingen av stortingsmeldingen Morgendagens omsorg. Knyttet til behandlingen av denne foreslo Fremskrittspartiet en rekke tiltak som vi dessverre ikke fikk tilslutning til – bl.a. rundt nettopp det interpellanten tar opp, nemlig å hindre utvikling av underernæring hos eldre ved helseinstitusjoner. Vi påpekte at mange leger, sykepleiere og helsefagarbeidere ikke har tilstrekkelig kunnskap om ernæring, og videre at tilgangen på ernæringsfaglig kompetanse er langt lavere i Norge enn i land det er naturlig å sammenligne seg med. Og slik er det fortsatt. Dette fremkommer nå i den nye folkehelsemeldingen som nylig er kommet fra regjeringen til Stortinget. Den forrige folkehelsemeldingen – fra den rød-grønne regjeringen – tok dessverre ikke for seg utfordringer knyttet til den eldre delen av befolkningen. Som en del av Kompetanseløftet 2015 har kommunene kunnet søke midler til kompetanseheving når det gjelder ernæring innenfor omsorgstjenesten. Målet med dette er å rekruttere flere årsverk med relevant fagutdanning. Tilstrekkelig kompetanse er et nøkkelord i problemstillingene rundt ernæring. Større faglig bredde vil også komme beboerne i institusjon til gode, samt at flere årsverk vil kunne redusere flere stressfaktorer for de ansatte. Vi kan ikke bare snakke om varme hender i eldreomsorgen, selv om de selvsagt er viktige. Jeg tror likevel vi er tjent med også å rette oppmerksomheten mot de kloke hodene. Derfor er det gledelig for meg at Helsedirektoratet fra 2015 har oppnevnt fire nasjonale fagråd knyttet til folkehelse og forebygging. Her er både ernæring og fysisk aktivitet blant hovedsatsingsområdene. Dette sammen med Kompetanseløftet 2015 vil kunne bidra til at vi får økt fokusering på ernæring – på feilernæring, på underernæring og heldigvis også på trivsel. For det å ha matlyst innebærer i stor grad at det man blir servert, kan oppleves som fristende. Derfor må de kloke hodene og de varme hendene på helseinstitusjoner legge til rette for det gode måltid og opplevelsen rundt dette. Mat handler ikke bare om noe man må ha for å leve, men rammen rundt måltidet vil også kunne påvirke den enkeltes appetitt. Derfor er det flott å se når ansatte ved institusjonene forbereder det lille ekstra rundt måltider for eldre og syke. Det skal så lite til for å gjøre et hverdagslig måltid til noe mer: en duk, et levende lys og litt dempet bakgrunnsmusikk – og gjerne at de ansatte også av og til har tid og anledning til å spise sammen med beboerne, f.eks. slik vi har sett det knyttet til den danske Lotte-modellen. Slik bedres rammen og opplevelsen rundt måltidet på en måte som kan sikre at beboere både kan få i seg mer, nok og riktig næring, og også få gleden av å oppleve måltidene som høydepunkter i hverdagen. Da vil vi være på riktig vei.
-1	Det er trist å høre utenriksministeren gjemme seg bak formaliteter når vi diskuterer den største flyktningkatastrofen etter annen verdenskrig. I 1993 tok Norge imot over 10 000 flyktninger fra Bosnia. I 1999 tok vi imot 6 000 fra Kosovo. Det gikk bra. Da var Høyre med på dette og så, som alle vi andre – bortsett fra Fremskrittspartiet – at det ikke handlet om å hjelpe der eller her, men begge deler. Det ser ut som om det humanitære Høyre har abdisert og har overlatt all politikk som handler om flyktninger, til Fremskrittspartiet, og det er ikke i gode hender. Utenriksministeren beskriver en humanitær katastrofe i leirene, og det er vel også fare for politiske katastrofer. Mener utenriksministeren at det bare er å øke bistanden inn i disse områdene, eller er han uenig med UNHCR og organisasjonene, som sier at man også må avlaste med å ta flyktninger ut av disse nærområdene?
-0	Jeg skal verken snakke om skatt eller avgifter denne gangen, jeg skal snakke om Arbeiderpartiets svik mot arbeiderne. Ut fra navnet skulle en tro at Arbeiderpartiet var et parti for arbeidere, og kanskje det var slik en gang. I festtaler er det kanskje slik ennå den dag i dag, og der hører vi også at det var Arbeiderpartiet som bygde dette landet. I virkelighetens verden er det ikke slik lenger, selvfølgelig utenom i festtaler. Dette får den delen av arbeidskraften som arbeider i anleggssektoren, erfare – og det til gagns. Over 3 000 personer står arbeidsledige, over 3 000 hender er ledige, klare til å ta tak for å bygge landet fremover, istedenfor passivt å sitte og motta arbeidsledighetstrygd. Maskiner og utstyr står ubrukt og er klart til bruk. Vi har arbeidskraft, vi har utstyr og ikke minst har vi penger, mer enn nok av det. Vi har med andre ord alt det som skal til for å bygge landet. Og hva gjør da det som skulle være partiet for arbeiderne og for dem som tidligere har bygd dette landet? De vil ikke bruke penger på å sette disse arbeidsledige hendene i arbeid, de vil ikke bruke penger på å bygge ut dette landet. Arbeiderpartiet har et standardsvar på alle slike spørsmål. Hver gang ordene «bruk penger» nevnes, sier de: inflasjon, press i økonomien. Og det gjentar de til det kjedsommelige. Mitt spørsmål er: Når man har disse pengene og har muligheten til å bruke dem, når vi har ledige anleggsarbeidere som mottar arbeidsledighetstrygd, men som er klare til å begynne å arbeide, når vi har maskinene – alt ligger til rette – hvordan kan det bli press i økonomien da?
-0	Utenriksministeren sa i redegjørelsen at nordområdet var «et hovedområde for norsk engasjement», noe også representanten Akselsen understreket. Utenriksministeren sa videre at «Regjeringens nordområdestrategi dekker et bredt felt, til havs og på land, og i forhold til andre land». Det har hersket bred enighet om denne strategien, både i og utenfor Regjeringen, og aktiv tilstedeværelse i nordområdene har vært selve grunnpilaren i dette. Det er nå dessverre mye som tyder på at også dette er gjenstand for Regjeringens manglende evne til å være enig med seg selv. I går kunne vi lese at de seismiske undersøkelsene som skulle danne grunnlaget for videre oljeleting i nord, er stanset, noe som undergraver både vår tilstedeværelsesstrategi og våre næringsinteresser. Jeg vil derfor spørre representanten Akselsen om han er tilfreds med at Regjeringen nå har gitt etter for SV i nok en sak som kan få både nærings- og sikkerhetspolitiske følger for Norge.
-1	Jeg forstår det slik at det er de som ikke har begått alvorlig kriminalitet eller de som er på slutten av sin soningsperiode, som får tilbud om å sone slik. Det er lang kø av søkere. Jeg forstår ikke hvorfor representanten Ørsal Johansen i det hele tatt stiller spørsmålet. Det står helt klart både i SVs program og i andre dokumenter som SV står bak.
-0	Jeg tillater meg å foreslå Per Erik Monsen.
-1	En samlet sosialkomite er bekymret over utviklinga av sykefraværet i norsk arbeidsliv. Noen partier har anvist innstramming i sykelønnsordninga som et middel til å senke sykefraværet. SV er uenig i at dette er et viktig og velegnet virkemiddel. Vi har hele tida hevdet at det er forholdene i arbeidslivet som er nøkkelen til å snu denne negative trenden. Derfor er det positivt at partene i arbeidslivet og Regjeringa nå har inngått en intensjonsavtale om et mer inkluderende arbeidsliv, som har som målsetting å senke sykefraværet med 20 pst. innen 2005. Jeg legger til grunn at også regjeringspartiet Høyre forplikter seg til den avtalen. Men jeg blir noe spørrende når jeg leser Høyres merknader i den budsjettinnstillinga vi behandler i dag. Der heter det at «det må vurderes innstramminger i regelverket for sykepengeutbetalinger, dersom målene i den inngåtte avtalen mellom partene i arbeidslivet ikke nås». Dette er en avtale som har et langsiktig perspektiv, fram til 2005, og merknadene i budsjettinnstillinga for 2002 kan tolkes som om Høyre allerede neste år vil vurdere innstramminger i sykelønnsordninga dersom ikke sykefraværet går tilstrekkelig ned. Mitt første spørsmål til representanten Bent Høie blir da: Vil Høyre gi partene i arbeidslivet arbeidsro i den avtaleperioden, uten å komme med trusler om innstramminger i sykelønnsordninga? NHO-direktør Olav Magnussen gikk høyt på banen i Dagbladet sist torsdag og krevde at det nå må innføres redusert sykelønn for å «gi myndighetene økonomi til et løft for de svakeste». Med andre ord skal det være de syke som skal betale for at vi skal få til et løft for de fattige. Mitt andre spørsmål til representanten Høie blir da følgende: Deler Høyre disse synspunktene, og synes regjeringspartiet Høyre at dette utspillet er en konstruktiv måte av NHO å følge opp den nylig inngåtte intensjonsavtalen på?
-0	Et av de tiltakene som Fremskrittspartiet ønsker at det skal settes mer fokus på, er å miste retten til å ha dyr hvis man flere ganger gjør feil, slik at vi får dyretragedier. Det finnes sikkert andre tiltak også, f.eks. hyppigere besøk av Mattilsynet. Det kan også være at de som tar imot kjøtt, kan være enda mer nøye med tanke på hvem som leverer dyr som er vanstelt av en eller annen årsak. Så jeg håper statsråden også kan si litt mer om de tiltakene han vil prioritere i tiden framover, både for å få færre dyretragedier og for å refse dem som gjør noe feil.
-0	Ut fra det siste innlegget ministeren holdt, kunne man kanskje få inntrykk av at det ville være en fordel i forhold til trafikksikkerheten hvis alle bilister i Norge hadde store, tunge biler. Men det var kanskje ikke det som var ment. Jeg har hørt at regjeringspartiene tidligere i debatten nå har sagt at de endringene som kommer, skal gjøres innenfor en provenynøytral ramme, altså at norske bilister samlet sett skal betale like mye avgifter. Man har til tider kanskje kunne fått inntrykk av at bilistene hadde noe positivt i møte, at de samlede avgiftene skulle ned, og at man skulle betale mindre inn til statskassen. Jeg vil gjerne bare få bekreftet fra statsråden at man faktisk ser for seg at norske bilister også i framtiden skal betale like mye i avgifter som man gjør i dag.
-0	I alle kriser oppstår det også endringer som kanskje kan bidra til noe positivt. La oss håpe at det er tilfellet med den globale finanskrisen som vi nå er inne i. Endrede styrkeforhold mellom energiprodusenter og energiimportører kan jo være en slik endring. En ny administrasjon i USA innebærer et endret bilde og kan også gi nye muligheter på den globale arena. Norge må også vise fleksibilitet i sitt handlingsmønster og bidra til løsninger som forhåpentligvis kan dempe krisens virkninger for de mest sårbare. Fremskrittspartiet fremmer i dag et forslag som tar opp dette problemet, nemlig finanskrisens virkninger for utviklingsland. Vi ber Regjeringen vurdere om det er tiltak som kan gi landene et løft, i en tid som for alle blir vanskelig, men som for noen kan være et spørsmål om overlevelse. Deler av Afrika, Latin-Amerika og Asia har opplevd finanskriser, demokratikriser og helsekriser i årtier. For dem er dessverre ikke den nåværende krisen noe nytt, men mer en bekreftelse på hvordan det så altfor ofte er. Selv i gode år har de ikke maktet å reise seg og etablere bærekraftige markeder, demokrati som velger ukorrupte ledere, eller gjort nødvendige investeringer med hensyn til folks helse. De rike lands oppskrift har enten handlet om å glemme problemet eller komme med bistand. De land som ble glemt i forhold til bistand, eller som av ulike grunner maktet å stoppe bistandsstrømmen, har ofte klart seg bedre enn de som har blitt værende som bistandsmottakere. Vi er mange som av og til kaster oss utpå, og som tør å si noe om hva fremtiden vil bringe. Vi treffer ikke alltid like godt. Derfor må noen hver ty til etterpåklokskapens edle kunst. Og at man ikke alltid kan se konsekvensene av egen politikk før den prøves ut, er ikke oppsiktsvekkende. Men når man nærmest konsekvent avviser resultatene når de dokumenteres, er det forbløffende. Fremskrittspartiet er sikkert ikke bedre til å spå enn andre, men vi har kontinuerlig i denne sal advart mot at en overdreven bistandspolitikk ikke ville bringe Afrika ut av fattigdom. Mens Mugabe fikk norsk bistand, påpekte vi hvor galt dette var. For ti år siden – nesten på denne tid i denne sal – advarte vi og sa at Zimbabwe var på kanten av ruin. Flertallet mente for øvrig at det var for tidlig å konkludere omkring spørsmålet om norsk bistand til Zimbabwe. Våre advarsler ble avvist, ikke engang seriøst debattert. Resultatet er der nå – for alle å se. Vi har klart å holde Mugabe ved makten, vi gav ham det grunnlaget han trengte – ja, Norge snudde, men dessverre for sent. Spørsmålet er hvor mange andre slike tilfeller vi vil få i fremtiden ved at vi fortsetter å holde statsledere ved makten som ikke har et legitimt grunnlag for å sitte der, om det var frie valg. Vi tåler kritikk for vår bistandspolitikk. Den kan absolutt og helt sikkert forbedres, og det jobber vi kontinuerlig med. Men når representanten Åslaug Haga i en pressemelding i dag anklager oss for å ødelegge Norges omdømme, begynner brikkene å falle på plass. Fremskrittspartiet jobber med utviklingspolitikk for å redusere fattigdom og for å gi økonomisk vekst. Vi lytter til folk i sør som opplever norsk politikk på kroppen. Vi har forsøkt å lære av tidligere erfaringer. Hvis vi hadde hatt som mål å øke Norges omdømme blant likesinnede land og i internasjonale organisasjoner, hadde vi sikkert valgt en annen politikk. Men om det er Senterpartiets landbruksproteksjonisme som er svaret på et bedre omdømme, er vi tvilende til. Og om vårt forslag om et stort fond for investeringer i utviklingsland er negativt for vårt omdømme, er jeg også usikker på. Jeg tror nok at vi skal klare dette med omdømme ganske greit. Vi aksepterer å være nest best når det gjelder omdømme, så lenge vi er best på utvikling. Makroøkonomisk har bistanden spilt fallitt. Den har bidratt til at nødvendige endringer og reformer aldri har nådd frem til mange land. Den har ikke dannet grunnlag for økonomisk vekst. Derfor er det viktig med en politikk som erstatter tradisjonell bistand med andre virkemidler. Det handler ikke bare om handel, men det handler også om handel. Det handler om å gi stater som velger demokrati, en mulighet til å kvitte seg med gammel gjeld. Det handler om investeringer i energi og i privat sektor. Det handler om hjelp til tilrettelegging i form av å sørge for at grunnleggende helseutfordringer møtes, og at man får en inkluderende utdanning. Vi avviser derfor ikke bistand som ett av flere virkemidler – moderat dosert og aldri dominerende, men støttende til bruk i land som viser vilje til reformer, og som trenger assistanse. I vårt alternative budsjett i høst bruker vi mer enn 16 milliarder kr på bistand, inkludert de 1,2 milliarder kr vi har avsatt til helsetiltak på utenlandsbudsjettet vårt. 16 milliarder kr ville vært et veldig stort bistandsbudsjett for bare få år siden. Om vi har funnet den rette balansen, kan vi ikke være helt sikker på. Mindre sikker er jeg på om fordelingen av våre 16 milliarder kr er optimal, men jeg er overbevist om at vårt budsjettalternativ, med åpnere handel og igangsetting av arbeid med et storstilt investeringsfond for de fattigste, er langt å foretrekke fremfor det mer tradisjonelle budsjett som Regjeringen fremlegger. Få landområder har mottatt så mye bistand over tid som det palestinske selvstyreområdet. Dessverre er det lite som tyder på at gevinsten av denne bistanden har vært positiv. Situasjonen er kompleks, og handler selvfølgelig om mer enn bistand. Men det må være et tankekors når Fafo kan dokumentere at flertallet av den palestinske befolkningen mener bistanden har hatt negativ effekt. Nå konsentreres bistanden til administrasjonen til Abbas. Likevel opplever vi kontinuerlig at f.eks. Fatah-kontrollerte media presenterer hatpropaganda. Særlig alvorlig er dette når barne-TV til palestinske barn brukes kontinuerlig til å formidle et budskap om at hele Israel tilhører palestinerne, og at jøder ikke har noen verdi som mennesker. Hvis vi ikke klarer å få snudd utviklingen i tenkningen om at man skal hate hverandre, vil aldri fred oppnås. I det perspektivet mener vi Norge ikke kan være bekjent av å støtte grupper økonomisk som forlenger hatet og flytter oss stadig lenger unna en fredeligere løsning. Vi er helt enig i at det også er utfordringer på israelsk side, absolutt, og det skal kritiseres når det er nødvendig. Men Norge yter ikke bistand til Israel, og det gir oss et særlig ansvar for det som skjer på palestinsk side. Spesielt er det relevant i en budsjettsammenheng. Vi opplevde nylig en voldsom terrorhandling i India, som rammet den indiske befolkning sterkt, samtidig som aksjonen hadde et tydelig antivestlig og antijødisk preg over seg. Den føyer seg derfor inn i rekken av terrorhandlinger som rettes mot Vesten. Kampen mot terror er ikke vunnet, og dessverre ble denne aksjonen en påminnelse om hvor viktig det er å fortsette kampen mot den form for ekstremisme vi så her, som vi ser i Afghanistan, og som vi dessverre også innimellom opplever i Norge. Kampen mot ekstreme holdninger og vold er også en kamp om verdier. I morgen markerer vi at det er 60 år siden FNs menneskerettighetserklæring ble til. Den har vært et viktig bidrag for grunnleggende verdier og friheter. Dessverre er det ikke slik at etter 60 år er menneskerettighetene akseptert. Det er ting som tyder på at det går i gal retning på enkelte områder. Nå innkaller FNs menneskerettighetsråd til en Durban II-konferanse i april, hvor rasisme og ytringsfrihet skal være hovedtemaer. I likhet med den forrige konferansen er vi redd for at denne konferansen kan spore av på grunn av enkelte lands ønske om å innskrenke ytringsfriheten og nok en gang få utløp for antiisraelske holdninger. Det virker som om enkelte land har en agenda i forhold til å bruke denne typen konferanser på en negativ måte, slik vi opplever det. Det er viktig at land som Norge er tydelige og markerer avstand til alle typer forslag og innspill som underbygger dette. Vi vil ikke nå be Norge om å trekke seg fra konferansen. Canada og Israel har gjort det. Men skulle vi mislykkes i å nå frem med vårt budskap, må det også vurderes. Vi mener det vil være mer effektfullt å være til stede og slå hardt i bordet og forsvare ytringsfriheten enn å utebli. Noen ganger må man true med å bli. Hvis den norske delegasjonen ikke har til hensikt å slå i bordet og forsvare de rettigheter og verdier vi tror på, da er imidlertid alternativet om å bli borte bedre. Fremskrittspartiet, sammen med Høyre og Kristelig Folkeparti, legger i forbindelse med denne saken frem et forslag her i salen i dag. Forslaget bør forhåpentligvis være relativt ukontroversielt og noe som hele Stortinget kan slutte seg til. Jeg vil også ta opp de øvrige forslag som Fremskrittspartiet fremmer i denne sak.
-1	I forbindelse med debatten om heroinassistert behandling som i fjor gikk mellom lege Ola Jøsendal ved Helse Bergen og helseministeren, skrev Ola Jøsendal i Bergens Tidende at vi må ha mot til å «ta konsekvensen av slik ny kunnskap». Så viste han til evalueringen av det danske forsøket med heroinassistert behandling, som danske Sundhedsstyrelsen har oppsummert på følgende måte: «Alt i alt må det konkluderes at ordningen har været en succes (...).» Mine spørsmål er: I hvilken grad har Helsedepartementet satt seg inn i resultatene fra Danmark? Og: Mener helseministeren, som er så sikker på at dette skal vi ikke gjøre i Norge, at danskenes konklusjon i evalueringen av eget forsøk er feil?
-1	Rett skal være rett: Det er helt riktig at det var Kristelig Folkeparti og SV som stemte imot reformen i sin tid, og det skulle selvfølgelig vært nevnt. Når det gjelder kampen mot vold mot kvinner, mener jeg at den rød-grønne regjeringen gjennom flere år har stått for en intensivering, som savner sidestykke i norsk politikk, hvis man ser bakover i tid. Vi har hatt en rekke handlingsplaner som har vært spekket av tiltak, noe som har ført til at denne problemstillingen står langt høyere på dagsordenen. Det har vært gjort innenfor justispolitikken, likestillingspolitikken og helse- og omsorgspolitikken. Det betyr selvfølgelig ikke at vi er i mål. Jeg kjenner ikke i detalj Sanitetskvinnenes nettportalforslag, men det er et forslag jeg gjerne ser på. Hvis de nå setter det i gang, blir det veldig spennende å se effekten av det. I blant er det slik, og det er derfor jeg er for ideelle organisasjoners rolle innenfor helse, omsorg og velferd, at de drar i gang gode ideer som det offentlige kan lære av og eventuelt ta opp etter hvert.
-1	Som sagt er det ei følgjeevaluering av dette, som vi er veldig opptekne av skal vere veldig grundig og god. Det vil vere nødvendig å rapportere tilbake om korleis gjennomføringa av kompetanselyftet har gått. Så vil eg seie om utfordringane at i tillegg til å sørgje for at det er ein klar strategi som er forankra i og skjer på den enkelte skulen, møter vi òg utfordringar knytte til oppfølginga av den kompetansen som blir opparbeidd gjennom etterutdanning: at det på den enkelt skulen er tid til å vidareutvikle han, at han vert forankra i leiinga på skulen, at ein får inn vikarar for lærarar som skal bruke arbeidstid på dette, og andre ting. Eg jobbar med korleis vi skal gjennomføre siste delen av lyftet. Det vil vere nødvendig med ei grundig evaluering om korleis det har gått, og det har Fafo hovudansvaret for.
-0	Jeg er glad for at et stort flertall er enig i at den modellen vi har lagt fram, ivaretar hensynene på en god måte. Man skal også, som jeg har vært inne på, ha et ekspertutvalg – et utvalg som Mattilsynet kan innhente uttalelser fra dersom de ikke innehar kompetanse på det som de skal behandle. Man skal ha en nasjonal komité for beskyttelse av forsøksdyr, som kan gi råd til både tilsynsmyndighetene og dyrevelferdsenhetene ved forsøksdyrvirksomheten i saker knyttet til erverv, oppdrett, oppstalling, stell og bruk av dyr til forsøk og sikre utveksling av beste praksis. Så også i framtiden får denne typen utvalg en innvirkning på dette området.
-1	Takk for svaret. Det pågår nå et arbeid i Nordisk Råd, hvor det sitter en gruppe som ser på barn og unges oppvekstvilkår i Baltikum, i Nordvest-Russland, på Grønland og i de nordiske landene. Undertegnede sitter i den gruppen. Det vi ser i alle landene, er at problemet med seksuelt misbrukte barn er enormt. Trafficking er et stort problem over landegrensene. Det har nettopp vært gjort en stor undersøkelse i Sverige hvor man har kartlagt hvor mange barn som er utsatt for seksuelle overgrep. Jeg tror det er nødvendig at vi i Norge nå får en undersøkelse på bordet. Har statsråden noen tanker rundt det?
-1	Det er rett som representanten Fredriksen peikar på, at mange, både frå Finnmark og frå andre stader i Noreg, fekk skulegangen sin øydelagd under krigen og i åra rett etterpå. Skadar eller ulemper på grunn av krigen gir likevel ikkje grunnlag for rettferdsvederlag frå staten. Søknader om slikt vederlag fordi søkjarane har mista skulegang under eller rett etter krigen, er derfor avslått. Det gjeld i utgangspunktet heilt uavhengig av morsmål. Grunngivinga er at norske styresmakter ikkje kan klandrast for det som kan førast tilbake til krigshandlingane. Stortinget vedtok i 2005, jf. Innst. S. nr. 152 for 2004-2005, å slutte seg til eit forslag frå Regjeringa, jf. St.meld. nr. 44 for 2003-2004, om å tilpasse ordninga med rettferdsvederlag slik at samar og kvener som tapte eitt og eit halvt skuleår eller meir under og rett etter krigen, likevel kunne få rettferdsvederlag frå staten, fordi desse etniske minoritetsgruppene hadde kome særs dårleg ut samanlikna med andre nordmenn. Dei som hadde samisk eller kvensk som morsmål, og som ikkje kunne norsk godt nok ved skulestart, fekk lite utbytte av ei undervisning som berre gjekk føre seg på norsk. Det var altså ein kombinasjon av fornorskingspolitikken og tap av skulegang på grunn av krigen som låg til grunn for stortingsvedtaket, og som skilde desse gruppene frå dei som hadde norsk som morsmål ulike stader i landet. I den stortingsmeldinga som eg nett nemnde, vart det stipulert at om lag 800 personar kunne søkje rettferdsvederlag ut frå dei kriteria som vart lagde til grunn. Frå det tidspunktet då ordninga vart etablert, i 2005, og fram til i dag har Utdanningsdirektoratet hatt om lag 950 søknader til vurdering. Vi har ikkje endelege tal på kor mange som faktisk har fått rettferdsvederlag, for alle sakene er ikkje avgjorde enno. Men ut frå dei avgjerdene som er tekne, kan vi rekne med at 80-90 pst. har fått eller vil få rettferdsvederlag frå staten. Det er viktig å peike på at eitt av kriteria for å få rettferdsvederlag etter denne særordninga er at søkjaren hadde samisk eller kvensk som morsmål og i tillegg ikkje kunne norsk godt nok ved skulestart. Særordninga er derfor berre aktuell for relativt få personar som ein meiner har kome spesielt dårleg ut. Alle søkjarar som fell utafor særordninga, må behandlast likt. Det inneber at dei frå Finnmark som har norsk som morsmål, og som ikkje fekk akseptabel skulegang under og like etter krigen, ikkje har kome dårlegare ut enn andre frå andre landsdelar når det gjeld å få rettferdsvederlag. Det var dessverre mange som på ulike stader i Noreg fekk tapt skulegang under og rett etter krigen. Representanten spør til slutt om statsråden meiner ein skal tape rettane sine dersom ein har norsk som morsmål. Då gjør eg merksam på at ingen i utgangspunktet har krav på å få rettferdsvederlag frå staten. Ordninga med rettferdsvederlag er ei ordning som Stortinget sjølv har etablert. Det er mogleg å søkje, men det er Stortinget sjølv som tek endeleg avgjerd om ein søkjar fell innunder ordninga, og i tilfelle kor stort rettferdsvederlag søkjaren kan få.
-0	Jeg takker statsråden for en grei og god gjennomgang fra hans ståsted, for hans vurdering av problemområder/utfordringer i forhold til pornografi. Det er klart at mesteparten av dette nok handler om holdninger, moral og verdisyn, og således kan det være vanskelig for noen hver å finne balansepunktet. Jeg er også veldig glad for at statsråden presiserte at det Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet stod for under behandlingen av § 100 i Grunnloven, om ytringsfrihet, fremdeles ligger til grunn. I forlengelsen av det kunne jeg tenke meg å få høre statsrådens tanker i forhold til de problemstillingene som ligger på den andre siden. Hvis man skal balansere straff og straffemessige forhold opp mot ytringsfrihet, jf. skadefølgeprinsippet, hva slags primære vanskeligheter/utfordringer ser statsråden i denne sammenhengen?
-0	Jeg skal få lov til å stille følgende spørsmål til samferdselsministeren: «I forbindelse med Dokument nr. 8:77 for 2001-2002 og Innst. S. nr. 134 for 2001-2002 om reduserte bompengesatser på riksvei 5, Fjærlandsveien, bad et flertall av medlemmene i samferdselskomiteen om en vurdering av å innføre maksimalsatser for bompengeprosjekter. Når har statsråden tenkt å komme med konkrete løsninger i denne saken?»
-0	Jeg registrerer at statsråden ikke ville svare på i hvert fall to av de konkrete spørsmålene når det gjaldt ressursbruken. Når vi vet at Statens vegvesen har – noe som statsråden har vært veldig tydelig på å få fram – en egen ressursgruppe som både skal følge med og følge opp der det har vært ulykker, og har andre typer oppgaver som ville være helt naturlig for et tilsyn, betyr det at kostnadene sannsynligvis langt fra vil være så høye som jeg vet statsråden svarte på et spørsmål i en spørretime – det var vel sist onsdag eller onsdagen før det igjen. Så det er jo fullt mulig å ta en del av disse grepene og få et skikkelig tilsyn. Hele poenget med tilsynet er jo at man ønsker å ha det på samme måte som man f.eks. har det på luftfartssiden. Hvis det skjer en ulykke med en flytype, kan Luftfartstilsynet i ytterste konsekvens sette flyene på bakken og sørge for at de ikke får fly før de har funnet ut hva som har skjedd, hvorfor det har skjedd, og hva man skal gjøre for å rydde opp i det. Hvis det er sånn at det er dårlig asfalt på flyplasstripa, kan det bety at man stenger flyplassen til man har fått ryddet opp i problemene. Men på veisiden er det helt andre forhold som gjelder. Der lager man en rapport, og så blir den sendt inn, og så skjer det ikke noe mer. Det er noe av det som i hvert fall vi i Fremskrittspartiet er veldig opptatt av. Vi ønsker at når man ser ting, når man oppdager ting, skal det faktisk få en konsekvens. Det skal skje noe. Vi vil ha action og sørge for å rydde opp i de problemene, på samme måte som man gjør innenfor de andre transportområdene. Så registrerer jeg som sagt at når det gjelder Per Olaf Lundteigen, var statsråden svært uvillig til å svare konkret hva hun mente om hans uttalelser. Men dette er ikke noe bare Per Olaf Lundteigen mener. Dette er definitivt noe som veldig mange andre politikere, også fra Senterpartiet og regjeringspartiene, er like opptatt av når man ser hvordan tilstanden er på veinettet vårt. Det er nettopp derfor man må ha noen konkrete mål, så det er mulig å følge opp at ting blir utbedret. Statsråden valgte ikke å svare, men jeg ser det dilemmaet som statsråden tar opp når det gjelder midtdelere, og en del av den problematikken der – definitivt. Men jeg opplever veldig ofte tilbakemeldinger fra utrykningspersonell, om at de veldig sjelden hører noe fra Statens vegvesen når det gjelder å få innspill til hvordan man kan gjøre ting på en bedre måte, som også gjør hverdagen for de menneskene som prøver å redde menneskeliv hver eneste dag, bedre, ved å sørge for at de unngår en del av de problemene de har i hverdagen sin når de skal transportere pasienter til sykehus, som å kjøre over fartsdumper som ikke er merket, eller å komme forbi andre biler. Derfor har jeg fortsatt lyst til å utfordre statsråden på om hun vil sørge for at Statens vegvesen tar kontakt med helsemyndighetene nettopp for å få vurdert en del av den problematikken når man kommer med nye tiltak for trafikksikkerhet og andre veitiltak.
-0	"Det hadde vært ønskelig om representanten Dag Terje Andersen hadde prøvd å se helheten i skatte- og avgiftsopplegget samlet sett. Det er nemlig det det dreier seg om; man må se samlet på det. Når det gjelder elavgiften, som representanten var inne på, kompenseres den fullt ut gjennom trinnskatten. Det tror jeg ikke man gjør i Arbeiderpartiets budsjett. Når man snakker om pendlerne, må jeg bare si at når Arbeiderpartiet i sitt budsjettforslag foreslår å øke veibruksavgiften på autodiesel med 25 øre literen, hvem er det man rammer da? Jo, nettopp de personene som pendler, og som kjører mye bil. I tillegg foreslår man at CO2-avgiften på mineralske produkter skal øke ytterligere, med 3 pst. Ja, man rammer de personene som representanten Dag Terje Andersen påstår at det er andre som rammer, men ikke en selv. Det som er viktig, er det totale skatte- og avgiftsopplegget. I den perioden denne regjeringen har sittet, har man fått på plass skatte- og avgiftsreduksjoner på 18 mrd. kr. Går man inn for Arbeiderpartiets opplegg, ville det vært betydelige økninger på det feltet, med mange milliarder kroner."
-1	Den situasjonen som SV advarte mot i forbindelse med debatten rundt resolusjon 1441, var at man kjørte seg inn i et spor der krig var eneste utfall. Det var ganske vanskelig i den debatten å finne ut av hva som egentlig lå i begrepet «alvorlige konsekvenser». Vi prøvde her i salen å få fram følgende: Betyr det at man truer med krig? Betyr det at man går til krig? Det var en forholdsvis diffus sak å få klare svar på. Jeg tror de som sier at man ikke hadde fått inn igjen våpeninspektørene i dag uten trusler om maktbruk, har rett. Jeg tror de største feilene man har gjort, er ti år gamle feil i forhold til hvordan man har håndtert krisen i Irak. Vår holdning er følgende: Hvis man truer med krig, må man på et eller annet tidspunkt være villig til å gjøre bruk av krig og gå til militære aksjoner. SVs holdning har vært at i den situasjonen vi har hatt i Irak, har en krig i dette området vært det verst tenkelige alternativ. Da kan man ikke true med en krig man mener er det «verst tenkelige alternativ».
-0	Aldri har Norge vært rikere, og aldri har Norge vært bedre i stand til å løse de problemer vi har, som bl.a. nedslitt samferdselsnett og herunder veinettet vårt. I spørretimen onsdag 12. mars 2008 hadde jeg et spørsmål om hva samferdselsministeren mente om den nye asfaltbanen ved Norsk Trafikksenter i Hedmark, som de bygger nå. Den er som sagt helt ny. Men for å få en mest mulig troverdig bane får denne masse hjulsporslitasje og ujevnt veidekke, og blir ellers så lik en hullete, slitt og vanlig vei vi bilister opplever hver dag. Jeg synes dette forteller oss mye om hvordan hverdagen ute i distriktene er, og selvfølgelig også i byer og tettsteder. I dag har vi et forslag på hvordan vi kan løse noe av dette, men hvem betaler? Jo, vi bilister - om ikke vi betaler nok fra før fra den dagen vi kjøper en bil, nettopp i form av skatter og avgifter. Mange familier ute i distriktene, som f.eks. i Hedmark, må ha to biler nettopp for å løse alle de utfordringer en vanlig familie har med de daglige transportbehov. Svært mange av disse bilene er noe eldre. Eierne av disse har nå nettopp fått en eller flere innbetalingsgiroer på 3090 kr i årsavgift for å kjøre på dårlige veier hvor gebisset kan ryke - noe vi leste om i en avis for noen dager siden. Totalt legger Norges bilister igjen mange milliarder kroner, og hvis alle disse hadde vært tatt i bruk for å utbedre veinettet vårt, hadde bompenger ikke vært nødvendig. Eller la meg si det sånn: Dette er utfordringer der staten selv må betale. Videre er bompenger også en stor belastning for varetransporten, noe som igjen belastes brukerne. Derfor blir varene dyrere, og folk flest får enda større utgifter. Denne varetransporten er også størst nettopp for distriktene. Derfor er bompenger totalt sett noe vi ikke skal ha. Norges økonomi tilsier at dette heller ikke er nødvendig. Så enkelt er det.
-0	Jeg har fremdeles ikke noe problem med å gjenta det jeg sa da budsjettet ble lagt frem, at jeg på vegne av det norske folk fortsatt er skuffet over at de øvrige partier prioriterer å øke oljefondet med 162 milliarder kr fremfor alt annet, og at når de først sier det, må det gå ut over en del sosiale ytelser. Vi mener fortsatt at de som lever i dag, og de som har problemer i dag, burde nyte godt av dette enorme overskuddet på vårt statsbudsjett. Når alle andre land sliter med underskudd på statsbudsjettet, strammer man altså til i Norge, også i en tid da det faktisk er tegn som tyder på en dramatisk vekst i arbeidsledigheten, og det sannsynligvis er et dumt tidspunkt å stramme til, fordi det betyr at man sender mange folk ut i arbeidsledighet før man begynner å snakke om å gjøre noe med det. Og det gjør flertallet med vitende og vilje fordi man holder på handlingsregelen, fordi man skal ha den og den stramheten. Og så sier Odd Roger Enoksen at vi bare har fått flyttet på 4,4 milliarder kr. Det er altså 6,3 milliarder kr i årsvirkning. Jeg skulle gjerne se om Odd Roger Enoksen eller noen annen kan vise til en tidligere budsjettbehandling hvor det reelt sett har vært økte utgifter og reduserte inntekter av et slikt omfang. Min første budsjettavtale, hvor jeg også måtte redde regjeringen, var høsten 1985. Da ble Jan P. Syse og jeg enige om et forlik under salderingen opp mot jul, skrevet på en serviett. Rammen var 201 mill. kr. Det har i hvert fall blitt langt mer kostbart for dem som nå vil forhandle med Fremskrittspartiet, enn det var i det aller første forliket. Det er ingen andre som har oppnådd så store reelle endringer som det vi har fått til denne gang. Jeg utfordrer dem som måtte mene noe annet. Jeg snakker ikke om å erstatte én avgiftsøkning med en annen avgiftsøkning med 7 milliarder i proveny. Det er ikke flytting av penger – det er noe annet. Vi har fått til en reell flytting av 6,3 milliarder kr, og det er det ingen som har gjort tidligere. Og når det gjelder om vi skal være så lydige overfor Regjeringen i fremtiden, må jeg bare si til Odd Roger Enoksen og alle andre: Det vil fremtiden vise.
-1	Dette er jo forunderlig og helt nye toner fra Høyre, som mener at man må tenke mer effektiv ressursbruk i skolen bare i forbindelse med budsjetter. Jeg synes det er interessant. Vi får jo snart en viktig debatt om en ressursnorm, altså et maks antall elever per lærer i skolen, og her har jeg så langt oppfattet at Høyre ikke er noe begeistret for det. Jeg er veldig opptatt av at vi må ha flere yrkesgrupper inn i skolen. Men jeg tror at vi bør ta den diskusjonen i forbindelse med konkrete forslag, prosjekter, planer eller målsettinger og i forbindelse med diskusjonen om lederfunksjonene i skolen – og hvor magert det er rundt mange av dem. Vi skal gjøre en sammenlignende undersøkelse blant rektorer og andre tilsvarende ledergrupper for å se hva de har av støtteapparat rundt seg. Det tror jeg kan være et meget interessant utgangspunkt for dette. Og vi kommer tilbake, f.eks. i forbindelse med ungdomsskolemeldingen, for å se på på hvilken måte man kan trekke andre yrkesgrupper inn.
-0	Regjeringspartiene hevder stadig vekk - og man hører det her i debatten - at etter regjeringstiltredelsen i 2005 har det vært et historisk løft for kommunene og for kommuneøkonomien. Man må gjerne hevde at man har økt inntektene til kommunene, riktignok ikke så mye som Stoltenberg og andre har påstått i det offentlige rom, men det nytter svært lite dersom utgiftene øker mer enn inntektene. Det er det som er realiteten ute i det ganske land, ute i Kommune-Norge, hvor lokalpolitikerne må prioritere hardt i en økonomisk vanskelig og presset situasjon. Da nytter det ikke mye om inntektsveksten er stor så lenge utgiftsveksten er enda større. I det økonomiske opplegget Regjeringen skisserer for neste år, legger man opp til en økning i frie inntekter på mellom 3,5 og 4 milliarder kr - vesentlig under det KS anbefaler - for å møte de utgiftene som kommunepolitikerne der ute føler på kroppen. Da fremstår ikke dette som særlig troverdig. Regjeringen lovte før valget i 2005 et stort løft for kommunene. Det er det stikk motsatte som har skjedd. Ser man på tallene for kommunenes andel av inntektene i Fastlands-Norge, vil man se at andelen går ned, fra 17,3 pst. av bruttonasjonalproduktet i 2006 til 16,9 i 2007. Tallene er klare - Regjeringen har ikke levert på sitt fremste valgløfte, som var styrking av kommuneøkonomien. Så har vi også, i forbindelse med at vi behandler kommuneproposisjonen, fått presentert en ny omlegging av inntektssystemet. Inntektssystemet begynner etter hvert å bli relativt sinnrikt, komplisert og avansert. Det er bare å nevne symmetrisk inntektsutjevning, utgiftsutjevning, Nord-Norge- og Namdal-tilskudd, småkommunetilskudd, distriktstilskudd Sør-Norge, innbyggertilskudd, basistillegg, veksttilskudd, hovedstadstilskudd, skjønnstilskudd osv. Inntektssystemet er særdeles komplisert. For de 430 kommunene der ute er det ikke lett å tilpasse et system fra en matrise man setter opp i Kommunaldepartementet, til de faktiske forhold man opplever i de enkelte kommunene. Man har gjort systemet mer og mer komplisert og intrikat etter hvert som tiden har gått siden dette inntektssystemet ble innført på begynnelsen av 1980-tallet. Av og til må man stoppe litt og tenke seg om. Er det sånn at inntektssystemet rett og slett ikke er bra nok i forhold til det man tenker at det skal oppfylle? Er det kanskje sånn at inntektssystemet er modent for skraphaugen? Ja, mener Fremskrittspartiet. Uansett om man legger til grunn andre kriterier og vekter om i forhold til utgiftsutjevning og man kommer med nye distriktspolitiske tilskudd, vil ikke dette systemet bli bra nok. Det vil alltid være vinnere og tapere. Det er ikke nødvendigvis sånn at de som blir vinnere, er de som skulle vært vinnere, og de som blir tapere, er de som burde vært tapere. Derfor har Fremskrittspartiet tatt konsekvensen av dette. Vi ønsker å fase ut hele inntektssystemet og erstatte det med noe nytt og langt, langt mer rettferdig, nemlig stykkprisfinansiering, som er et system hvor man betaler kommunene, tjenesteleverandørene, det det faktisk koster å levere den tjenesten som Fremskrittspartiet mener at innbyggerne har krav på. Det er ikke rettferdig og riktig at kvaliteten på det tjenestetilbudet du får som borger i Norge, altså grunnleggende velferdstjenester som leveres av kommunene, er avhengig av hvor du bor i Norge. Om Olga trenger sykehjemsplass, er det ikke rettferdig og riktig at hun, dersom hun tilfeldigvis bor i en rik kraftkommune, skal få et meget bra tilbud, mens hun, dersom hun bor i en fattig lavinntektskommune, kan hende ikke får sykehjemsplass i det hele tatt. Dette er et system som ikke oppleves som rettferdig. Det er klart at hadde vi akseptert at kommunal økonomi skulle slå ut i forhold til f.eks. rettssikkerhet og i forhold til vår tilgang til politiressurser, og tenk tanken at kommuneøkonomien skulle være avgjørende for sykepengerettigheter - i kraftkommuner skulle du få bedre sykepengerettigheter enn du skulle få i en fattig lavinntektskommune - hadde det selvfølgelig ikke vært riktig. Noen tjenester er grunnleggende, og det er i hvert fall Fremskrittspartiets syn at de tjenestene skal vi sikre en like god levering av i det ganske land. Det klarer man aldri, uansett, med dagens inntektssystem. Uansett hvor sinnrikt man forsøker å lage det, vil man aldri oppnå det. Det eneste riktige er å lage et system der staten direkte betaler kostnaden for en sykehjemsplass, direkte betaler kostnaden for den enkelte skoleplass, for barnevern - helt grunnleggende sosiale tjenester. Det er også merkelig at denne regjeringen er villig til å lovfeste rett til barnehageplass, men ikke er villig til å gjøre det samme når det gjelder rett til sykehjemsplass. Det viser at det er en forskjellstankegang her når det gjelder hvilke tjenester man skal ha krav på, og hvilke tjenester man skal sørge for lik tilgang på i det ganske land. Fremskrittspartiet har tatt konsekvensen av dette. Vi foreslår igjen - jeg regner ikke med at vi får flertall denne gangen - å innføre stykkprisfinansiering for å sikre alle gode tjenester. Men vi innser også at når vi må operere innenfor dagens system, som ikke er rettferdig, er vi helt nødt til å legge til mer penger i neste års budsjett, for i hvert fall å sikre at kommunene kan møte kostnadsøkningen med en tilsvarende inntektsøkning. Derfor velger vi, i motsetning til Regjeringen, å lytte til KS og til signalene som kommer fra det ganske land, fra Kommune-Norge, og vi foreslår en økning til kommunene på budsjettet for 2009 på et sted mellom 2 og 3 milliarder kr utover Regjeringens opplegg. Det er sannsynligvis det man må ha på plass for å møte økte lønnskostnader, renteutvikling, økte byggekostnader og ikke minst vedlikeholdsetterslepet som man opplever ute i Kommune-Norge. Det er helt nødvendig å få på plass denne økningen, men jeg ser dessverre at Regjeringen har sviktet på sitt fremste valgløfte fra 2005. Så vil jeg bare knytte noen raske kommentarer til innstillingen. For det første er Fremskrittspartiet glad for at de andre partiene, også regjeringspartiene, velger å gi uttrykk for at man - dessverre - i proposisjonen ikke la opp til likebehandling av kommunene i Nord-Troms. Det er flott. Da forventer også Fremskrittspartiet at man kommer frem med en løsning på det i forbindelse med neste statsbudsjett. Så vil jeg også påpeke en feil i innstillingen. Fremskrittspartiet står også bak forslaget om selskapsskatt, sammen med de andre opposisjonspartiene. Jeg tar med dette opp de forslagene vi er med på.
-0	Jeg mener at i et demokratisk samfunn må beslutningene tas nærmest mulig dem det gjelder. En god dialog med innbyggerne og best mulig lokalkunnskap er av avgjørende betydning for et godt beslutningsgrunnlag. Et velfungerende lokaldemokrati er derfor svært viktig. For å sikre demokratiet er vi avhengige av bred deltakelse både ved valg og gjennom aktivisering, involvering og representasjon i politiske organer. Jeg mener at lokaldemokratiet har tapt under denne regjeringen, bl.a. på grunn av ny plan- og bygningslov, regionreformen og nytt inntektssystem. Plan- og bygningsloven, som ble vedtatt høsten 2008, begrenser lokaldemokratiets innflytelse på en rekke områder. Byggeforbud i 100-metersbeltet langs sjøen er strammet inn, noe som er svært upraktisk både for kystkommuner og for mange små øykommuner. Kommunenes innflytelse svekkes av regionale planer og forbud mot kjøpesentre på over 3 000 kvadratmeter. Lokalt selvstyre er en forutsetning for et levende demokrati. Lokalt selvstyre gir også bedre løsninger som er tilpasset den enkelte kommune. Fylkeskommunen mangler tilstrekkelig folkelig oppslutning for å kunne bidra til å utvikle et lokaldemokrati, noe som bl.a. viser seg ved at valgdeltakelsen er lavere ved fylkestingsvalg enn ved lokalvalg. Tre forvaltningsnivåer bidrar til et dårligere tjenestetilbud for innbyggerne, fordi unødig store ressurser går med til administrasjon og byråkrati, samtidig som mange små kommuner mangler tilstrekkelig med midler og tyngde til å bygge kompetansemiljøer. Fremskrittspartiet ønsker færre og mer robuste kommuner, og det virker som om det nå er flere og flere partier som er inne på denne linjen. Fremskrittspartiet mener også at man bør nedlegge fylkeskommunene som et selvstendig forvaltningsnivå. Det er en klar tendens til at kommunene får flere lovpålagte oppgaver uten at det følger tilstrekkelige midler med. Flere lovpålagte oppgaver er med på å underminere lokaldemokratiet fordi flere prioriteringer flyttes fra det enkelte kommunestyre og over til denne sal: Stortinget. Kommunen skal ha et generalistansvar overfor innbyggerne. Det innebærer at det formelle ansvaret deles mellom stat og kommune. Generalistansvaret må imidlertid også innebære at kommunene må ha et ansvar for å samarbeide når det er nødvendig for å løse oppgaver. I særlovgivningen kan det på enkelte områder legges inn krav om at oppgavene løses av samarbeidende kommuner, som ordningen med vertskommuner, som Fremskrittspartiet mener er en god ordning. Dagens politikk gir liten oppmuntring for kommunene til å satse på næringsliv, som også er en utfordring. Derfor bør selskapsskatten føres tilbake til kommunene. Beslutninger skal fattes så nær landets innbyggere som mulig, og det innebærer en betydelig desentralisering av makt der innbyggerne får større påvirkningsmulighet over sin egen tilværelse enn de har i dag. Kommunen skal ikke bare administrere statlige ordninger, men skal ha en reell innflytelse over politikken på områder som angår kommunens innbyggere. Kommunen skal og må ha ansvar for at befolkningen har tilgang til et godt tjenestetilbud. Kommunen har også ansvar for å betale for de tilbudene samt sikre god kvalitet. Fremskrittspartiet mener det er uvesentlig hvem som leverer en slik tjeneste, det være seg frivillige organisasjoner, private leverandører, så lenge kommunen betaler og sikrer kvaliteten. Større grad av konkurranseutsetting og fritt brukervalg vil gi bedre tjenester og involvere innbyggerne. Muligheten til å drive kvalitetskontroll er viktig. Avslutningsvis vil jeg understreke at det er problematisk at kommunen i flere tilfeller er både kontrollør og tilbyder av kommunenes tjenestetilbudet.
-1	Eg takkar statsråden for svaret, men eg gjentar spørsmålet: Kva er viktigast for statsråden, helse eller næringsinteresser? Det svaret som er gitt til OFS, kan tyde på at næringsinteressene er prioriterte. Sverige har klare forskrifter for framstilling og bruk av isocyanat. Arbeidstilsynet har utarbeidt ei orientering, nr. 536. Det eg vil spørja statsråden om, er: Kan ikkje den orienteringa, nr. 536, bli omgjord til ei forskrift og dermed sikra ein strengare praksis? Til slutt: Det viser seg å vera vanskeleg å få ut informasjon frå bl.a. Oljedirektoratet når det gjeld bruk av og skadar knytte til dette produktet. Vil statsråden syta for at dokumentasjon som finst om bruken av isocyanat, blir gjord kjend for offentlegheita?
-0	Eg har ikkje noko «angstbitersk» forhold til fiskerinæringa. Eg har ein altfor sterk bakgrunn i den til det. Men poenget er at utan omsyn til kor lenge denne 28-metersgrensa har eksistert, så er det ikkje tvil om at det har skjedd ein kapasitetsauke der, same om den er på 1 500 hl eller 2 000 hl, så lenge eldre båtar hadde lågare kapasitet. Statistikken viser at talet på fartøy under grensa på 28 meter har vakse. Men det er jo litt interessant når statsråden seier at ein må bygge nye båtar for å få betre komfort, for å få betre tryggleik, for å skape eit betre arbeidsmiljø om bord i båtane, osv. Kvifor nekta då direktoratet ei fornying av den båten som forliste? Reiarane hadde eit kjøp på handa. Men då sa ein nei, båten var for stor. Reiarane sin argumentasjon var at dei ikkje skulle ha større kvotar. Det einaste dei ville, var å bygge ein båt som var sikrare, som gav betre arbeidsmiljø, og som var meir høveleg. Då sette ein grensa til 28 meter og sa at båten var for stor, hadde for stor lastekapasitet i forhold til det gamlebåten hadde. Resultatet er at desse reiarane, som har mista båten sin og hadde moglegheit til å få ein båt som dei ønskte, og faktisk sa at dei ikkje skulle ha større kvotar, går glipp av mange fangstmoglegheiter. Då var det ikkje snakk om å skape eit sikrare og betre arbeidsmiljø med ein båt som var betre og meir høveleg. Det synest eg er å trekke dette litt vel langt. Statsråden ser ut til ikkje å ville forstå, meir eller mindre bevisst, at det har skjedd ein kapasitetsreduksjon i ringnotflåten. Det er vi iallfall einige om. Men når det gjeld torsk – det var den fartøygruppa eg tenkte mest på – kan ikkje eg sjå anna, når ein skiftar ut ein gamal 80-90-foting med ein ny 80-90-foting og ein ser korleis dei nye båtane ser ut, enn at det har skjedd ein kapasitetsauke. Det er det som er uheldig. Derfor ville det vere fornuftig å innføre einheitskvotar på eit endå lågare nivå. Kanskje burde ein gjere slik som fiskeriorganisasjonane seier, stoppe på 21,5 meter? Kvifor ikkje då gjere som Framstegspartiet seier, kvifor ikkje gå heilt ned til 15 meter og kanskje få lønsemd i heile næringa? Då vil det kanskje bli slik at representanten Kjell Opseth også her må gå tilbake på det han sa, at marknadskreftene ikkje må styre. Han var motstandar av det når det galdt Telenor, NSB, ferjer, post og konkurranse i lufta. No har han eit anna syn. Men i dag var det altså i fiskerinæringa marknadskreftene ikkje måtte sleppe til.
-1	Den krigen vi er med på no i Afghanistan, skal, etter planen iallfall, ende opp i noko anna enn situasjonen slik som han er i dag. Vi bør jo vere spesielt opptekne av å få til overlapping og overgang til sivile tiltak. For eksempel opplevde den sovjetrussiske hæren nettopp å bli ståande med berre militære tiltak og måtte til slutt nærmast rømme heim igjen. Vi må hugse på at sjølv om dei lokale krigsherjingane no er på topp igjen, og pengane til sivile tiltak ikkje akkurat flaumar inn frå det internasjonale samfunnet, bør vi sjå på kva tid overlappinga og overgangen til sivil tilstand skal komme. Ser forsvarsministeren for seg kva tid sivile tiltak skal vere større og viktigare enn militære tiltak i Afghanistan?
-0	Nei, Fremskrittspartiet ønsker, og står inne for, å fjerne skattefradraget for fagforeningskontingenten. Med tanke på at halvparten av arbeidslivet er organisert og halvparten uorganisert, mener Fremskrittspartiet at det norske folk skal ha organisasjonsfrihet. Vi mener det ikke er riktig av denne forsamlingen, av Stortinget, å bidra til spesifikke forskjellsbehandlinger i skattesystemet når det gjelder hvem som skal få fradragsordninger eller ikke ut fra en organisasjonstilknytning. Det tror jeg også er et prinsipielt godt standpunkt å ha. Så tror jeg at man må styrke samarbeidet med fagbevegelsen og med de ansatte gjennom et trepartssamarbeid, for jeg tror ikke, med respekt å melde, at de 3 750 kronene som man kan få trukket fra i fradrag, er helt prekært for å opprettholde den sterke norske fagbevegelsen eller ikke. Jeg tror nok det er helt andre ting som må til for å lykkes med det, og da tror jeg et bedre trepartssamarbeid er veien å gå.
-1	La meg først si at det ikke finnes fnugg av internasjonal tvil om at Norge er et foregangsland på miljøområdet. I all beskjedenhet: Det neste jeg skal gjøre, er å reise til Paris for å motta pris som Champion of the earth. Det er ikke privat eller personlig, det er på vegne av Norge og på grunn av at man internasjonalt ser Norge som et foregangsland på klimaområdet. Så kommer spørsmålet om det ville være riktig eller mindre viktig å slette disse kvotene. Jeg har ingenting personlig imot å slette kvotene, men det vil altså være å bruke 1 eller 1,5 milliarder kr på et klimatiltak som vil være veldig lite treffsikkert. Det vil ikke påvirke kvotemarkedet eller prisen i kvotemarkedet det minste. Det vil ikke sette noe eksempel for andre, det er ikke noen andre som kommer til å følge det. Jeg mener at det ville være en mye bedre anvendelse av et slikt beløp å bruke det f.eks. på teknologiutvikling. Men jeg får ikke noe respons fra opposisjonen på spørsmålet om dette virkelig er den beste måten å bruke 1 eller 1,5 milliarder kr på i dag.
-0	Statsråden gir inntrykk av at industrien synes det er et interessant scenario å få leie kraftverk i 15 år. Poenget er at før denne lovendringen kunne industrien leie mye, mye lenger. Det er et eksempel der Vattenfall og Nordland kommune har gått sammen om et prosjekt for 55 år, som gjør at Vattenfall tar mye av investeringene, men der Nordland står igjen som eier etter 55 år. Det ville ikke kunne skjedd med dagens lovverk. Det som kom klart fram da Stortinget hadde saken på høring i fjor, var at industrien mente at dette var et interessant tiltak for utenlandske investorer, det var ikke et interessant scenario for norske industrifolk. Da er mitt spørsmål: Med den erfaringen en har etter at regjeringen har jobbet med dette i et år, hvilket inntrykk gir industrien av om dette er interessant? Er det antydninger om at noen norske industriselskaper vil vurdere å bruke utleieordningen slik som den nå foreligger?
-1	Jeg får bare bekreftet mitt inntrykk, som jeg også sa i mitt innlegg, nemlig at statsråden vender det døve øret til til advarslene om at man har både en risiko for lavere pris og en risiko for usikkerhet om sertifikatmarkedene. Derfor stiller jeg spørsmålet – veldig enkelt og veldig tydelig: Har Tord Lien noen plan for å sørge for at prisen på strøm i Norge kan økes i tiden framover, sånn at vi får flere investeringer? Er det overhodet noe statsråden har et ønske om?
-0	Aller først: Takk til interpellanten. Fremskrittspartiet har ved flere anledninger tatt opp forskjellene i forbindelse med kreftbehandling i Norge. En av de siste store sakene som vi alle har i vår hukommelse, er saken om Helge Audestad og forskjellsbehandlingen som den gangen ble gjort ved Haukeland sykehus. Mye tyder på at dagens situasjon ikke er blitt nevneverdig bedre. Det er stor forskjell fra landsdel til landsdel, og fra sykehus til sykehus. Dette er urimelig og galt for hele befolkningen, spesielt for den enkelte og pårørende som kjenner dette på kroppen. Jeg vil gi ros til Regjeringen for en nasjonal strategi for bekjempelse av kreft. Man har satt av 0,7 mill. kr mer for å koordinere dette arbeidet, men jeg er redd for at dette er noe for lite. Hva sier de såkalte ekspertene om hva vi trenger når det gjelder kreftbekjempelse? Det som er gjennomgangsmelodien, omtrent blant samtlige, er mangelen på penger. Samtlige tar opp det at vi ikke bevilger nok penger. Selv om man også poengterer at vi må ha en smidigere godkjenningsordning med hensyn til medikamenter, og at man i forhold til helt spesielle ting må ha færre steder for behandling, er gjennomgangsmelodien mangelen på penger. Det jeg dernest ønsker å påpeke, er noe jeg opplever som en stor mangel, nemlig det at vi ikke har en demografisk oversikt i Norge over kvaliteten på det som utføres. Dette burde være helt essensielt. Men en oversikt over behandlingskvaliteten, og resultatet av dette, er fraværende. Det er på mange måter ingen sammenheng mellom fritt sykehusvalg og den informasjonen som er tilgjengelig for den som har bruk for det. Jeg vil her nevne et eksempel fra Helse Midt-Norge, der man ved to sykehus gjennomførte underlivsoperasjoner. Ved det ene sykehuset var det åtte ganger større sannsynlighet for at man måtte ha reoperasjon enn ved det andre sykehuset. Jeg er ikke i tvil om hva jeg ville ha valgt. Jeg ville ikke ha valgt det sykehuset som hadde åtte ganger så stor sannsynlighet for at jeg måtte tilbake å bli operert på nytt. Dessverre ligger vi langt bak mange land når det gjelder demografisk oversikt over utførelse og kvalitet. Men mener vi at pasienten skal stå i fokus, med fritt valg, må dette på plass, slik at fritt valg blir et reelt valg, der brukeren faktisk er med på å fremme kvalitet. Den andre store utfordringen, som har vært tatt opp før, er dagens struktur, med fem selvstendige helseforetak, eller helserepublikker, der samhandling, koordinering og samarbeid med hverandre og utnyttelse av hverandres ressurser i for stor grad er fraværende. Mangelen på penger, og de ulike foretakenes til enhver tid håpløse orientering om dette, utløser en proteksjonisme, der det å overleve blir viktigst. Dette skader til syvende og sist pasienttilbudet og pasientbehandlingen, herunder også kreftbehandlingen. Det er viktig at vi får en annen struktur. Det er viktig at vi klarer å koordinere og samhandle våre krefter innenfor Helse-Norge. Derfor er det viktig at vi får på plass et statlig sykehusdirektorat som vil arbeide for å sikre befolkningen et langt bedre tilbud enn i dag. Dette vil styrke Helse-Norge generelt, og det vil styrke kreftbehandling og kreftforskning spesielt.
-1	Det som er interessant i dag, er jo at me faktisk får ein debatt om direktiva knytte til EØS-avtalen. Eg er einig med mine gode venner i Framstegspartiet i at me no, som då me heldt på med datalagringsdirektivet, illustrerer det dilemmaet. Det er klart at viss dei to partia som trumfa gjennom dette i Stortinget, hadde tillate ein demokratisk prosess om dette, som ein tillèt i Arbeidarpartiet i samband med postdirektivet, kunne spesielt Høgre ha kome til ei anna avgjerd om datalagring enn det dei gjorde. Men av frykt for EU, som styrer veldig mange Høgre-folk, valde ein å unngå å ta i bruk demokratiet når det galdt datalagringsdirektivet. På ein måte er det ein illustrasjon på Stortinget og det EØS-avtalen fører med seg av udemokratiske avgjerder. Eg har tenkt gjennom dei snautt 14 åra sidan eg kom inn på Stortinget, at Arne Scheie av og til burde vore her og kommentert. For når det har kome noko frå Brussel, har Stortinget stort sett uansett hoppa – og med fin stil, utan å mukka, eigentleg til 20 i stil – fordi ein ikkje skulle blanda seg borti dommarane i Brussel. Derfor vil eg seia til Halleraker at det eigentleg er ein gledas dag i dag, for Stortinget diskuterer faktisk eit EU-direktiv, og ikkje berre hoppar, slik Høgre ønskjer, for alt som kjem frå Brussel. Me har faktisk no moglegheita til ein demokratisk prosess om eit EU-direktiv. Det er noko heilt nytt. Slik sett vil eg takka grunnplanet i Arbeidarpartiet for at dei torde å gå imot si eiga leiing. Ikkje minst vil eg takka ordføraren i Sauda – verkeleg i distriktet – som gjekk opp og foreslo at ein skulle stemma dette ned, bl.a. Det er motig. Men det viser at det faktisk er mogleg å ha demokratiske prosessar i store parti òg viss ein er motig nok. Det bør Nordtun merka seg. Eg håpar at me framover kan få ein prosess om postdirektivet som verkeleg avslører det endå meir enn det ein har gjort så langt. SV har heile vegen støtta fagrørsla, og folka i distrikta, i denne saka, for å oppretthalda busetjinga i distrikta. Det er bl.a. dette me snakkar om. Skal me ta frå folk tenester, med seks dagars omdeling, eller skal dei ha dette unike nasjonale tilbodet? Framstegspartiet er her på det marknadsliberalistiske sporet som dei òg kan vera på, for dei seier at dette må marknaden ordna opp i sjølv. Derfor burde ein eigentleg innført dette direktivet, for då hadde ein fått dårlegare posttilbod i distrikta. Der er det få veljarar, så det betyr lite for Framstegspartiet. Men no får ein altså ein runde på dette. Eg kan berre seia frå SV si side at me saman med fagrørsla vil følgja nøye med, slik at ikkje nokon i regjeringa forsøker å trenera det vetoet som det faktisk er grunnlag for å få fleirtal for. Dette skal ein følgja opp til punkt og prikke. Det er ikkje slik at ein skal forsøkja å trenera det vekk, fordi ein frykter EØS-avtalen. Så kan ein seia at det er lett for SV å seia det, i og med at me er imot EØS-avtalen fordi me meiner at EØS-avtalen påtvingar oss meir marknadsmakt kvar einaste dag. Ja, det er riktig. Det er lett for SV å seia det. Men jammen må ein på ja-sida og i regjeringa innrømma at det faktisk er mogleg å leggja ned veto, og da må dette følgjast opp. Det er ein glad dag for Noreg. Me kan no sikra busetjing og eit næringsliv i heile landet. Me kan få kvalitet for alle plassar, knytt til seks dagars omdeling av post. Me sørgjer for at faglege rettar til dei tilsette blir varetekne, og me kan sørgja for at me unngår sosial dumping i postverket.
-1	Mali var for ikke lang tid siden blant svært få land som lå på topp i frihetsrangeringen som Freedom House hadde av land i Afrika. Trass i etniske spenninger og regional splid mellom nord og sør og sterk fattigdom har landet i 20 år klart å fungere som et fritt demokrati med en fri presse. Det demokratiet er nå borte. Hauker i Bamako tok makten ved et militærkupp i fjor, som en reaksjon på regjeringens håndtering av opprørsbevegelser med – la oss si – begrenset oppslutning i folket. Dermed er det de som har ønsket en væpnet konklusjon på konflikten, som har sittet på kortene på begge sider det siste året. Den borgerkrigen har vært en tragedie for landet. Alle parter står for sv��rt alvorlige menneskerettighetsbrudd. Islamistiske grupper har brukt anledningen til å innføre sharialover i områdene de har kontrollert. Amputeringer og middelalderske straffemetoder har vært vanlig. Malis regjeringsstyrker har utvist en helt uakseptabel brutalitet i sin kamp mot opprørerne. Også Frankrike har deltatt i harde kamper og gått hardt fram mot opprørsstyrkene, mens de i andre tilfeller, sånn som nå ved Kidal, har fungert nærmest som en buffer mellom de øvrige stridende parter i Mali. Nå trapper Frankrike etter hvert ned i Mali. Det er FN, som på vegne av verdenssamfunnet, må bidra til stabilitet og menneskerettigheter og gjennomføring av veikartet i Mali. Det trengs. 400 000 mennesker er på flukt. En alvorlig matvarekrise truer, og for hver dag Mali ikke har en legitim og valgt regjering der alle har fått deltatt i valg og politiske prosesser, blir mulighetene for en forsoning dårligere. I sånne tilfeller er det FN, ikke andre typer internasjonale styrker, som må bidra. Av 80 000 fredsbevarende soldater i Afrika er kun et par hundre fra Europa. FNs fredsbevarende operasjoner må gjenspeile mangfoldet i FN. For å si det rett ut: Det er ikke moralsk akseptabelt at all innsats og all risiko i verdenssamfunnets fredsbevarende operasjoner skal tas av soldater som er mørke i huden og kommer fra fattige land. Det går ikke. Derfor har både SV og de rød-grønne lenge vært opptatt av at Norge skal prioritere deltakelse i FN-ledede fredsbevarende operasjoner framfor andre typer internasjonalt engasjement. For all del, det finnes gode motforestillinger mot å delta i MINUSMA. Konflikten er kompleks. Vi vet ikke hva slags regjering en vil få i Mali etter valget, hvor legitim den vil bli, hvor godt valget vil bli gjennomført, og hvordan forsoningen vil gå sin gang. Det er ikke sikkert at oppdraget lykkes, eller at voldsbruken tar slutt. FNs personell i Mali kommer til å være utsatt, og Frankrikes rolle mener jeg har problematiske sider – sterkt problematiske sider. Men nettopp derfor er det så viktig at vi bidrar. Fredsbevarende FN-ledede operasjoner med solid mandat er den mest legitime og viktige måten verdenssamfunnet kan bidra til stabilitet på, slik at den politiske prosessen, forsoningen, det humanitære arbeidet, valget, ja, alt som må til for at Mali igjen skal bli et fritt demokrati med en framtid, kan gå sin gang. Til slutt vil jeg si at denne debatten har vist hvor viktig og nyttig det er at vi har en fri, åpen og grundig debatt før vi bidrar med styrker i internasjonale operasjoner. La det være en modell også for ettertiden. Jeg håper debatten i dag også er starten på en litt bredere diskusjon om FN og de mandatene som gis FNs fredsbevarende operasjoner, for det er ingen tvil om at MINUSMAs mandat er uvanlig sterkt. Mange har påpekt de problematiske sidene ved det. Det samme gjelder FNs mandat for styrkene i Øst-Kongo. FNs fredsbevarende operasjoner er avhengig av en tillit blant alle parter som legger naturlige begrensinger på hva slags makt en kan bruke. Men la oss for all del i denne debatten ikke glemme de ufattelige tragediene som har utspilt seg, delvis fordi verdenssamfunnet og FNs fredsbevarende styrker har vært handlingslammet og ikke har vært gitt det mandatet verdenssamfunnet burde gitt dem for å kunne ivareta menneskerettigheter og siviles trygghet.
-1	Det tyder på at Michael Tetzschner i hvert fall ikke har fulgt med på alle debatter og alle de leserinnlegg jeg har hatt gjennom denne prosessen etter at meldinga kom. Vi har sagt at det er store muligheter med utgangspunkt i eksisterende lovverk til å forbedre praksis. Det sa vi da meldinga kom, og jeg har fått enda mer tro på at det er riktig gjennom de debatter jeg har deltatt i. Vi foretok en oppstramming i regelverket vårt bl.a. i 2007. Så det er jo på mange måter på plass. Vi har sagt at vi skal følge FNs barnekonvensjon, det er også lagt inn i regelverket vårt. Vi tror at det nettopp gjelder å få en bedre praksis, og det får vi ikke minst ved å forbedre kompetansen til alle som skal sitte og utøve praksisen. Slik sett er vi i SV veldig fornøyd med meldinga og overbevist om at den vil ta situasjonen for de unge her, i riktig retning.
-1	Jeg er fortsatt enig med min tidligere sambygding Kjell Opseth i at vi har en tendens til å rope på staten i en del sammenhenger hvor det ikke er nødvendig å rope på staten. Når det gjelder bredbåndsutbygging, tar vi til etterretning at flertallet her i Stortinget har valgt en utbyggingsmåte. Men tradisjonelt har vi i dette land på viktige, sentrale områder valgt at staten bygger ut infrastrukturen. Det kan være alt fra veier til Telenor og hele telenettet vårt. Det ble jo bygd ut av staten for at det skulle nå alle, og det har i ettertid vist seg at det var god økonomi også for staten. Vi skulle nok ønske at staten tok et større ansvar på utbyggingssiden og ikke bare på etterspørselssiden ved utbygging av bredbåndsnett. Det vi nå gjør i vårt forslag, er å be statsråden komme tilbake til Stortinget og si om markedet fungerer. Fungerer det godt nok, slik at vi får en utbygging i hele landet og det ikke blir en skjevfordeling ved at sentrale strøk får en kjappere utbygging enn resten av landet, er det bra. Men det er viktig at Stortinget får en orientering om det. Så sier Kjell Opseth at vi er både «sidrumpa» og trege – det er ikke grenser for hvor mye som er galt ved det norske folk. Vi vet at Norge er i forkant når det gjelder bruk av mobiltelefon, og vi er i forkant når det gjelder bruk av Internett. Så det er klart galt å si at vi er så veldig trege og «sidrumpa», slik som han fremstiller oss. Så er jeg litt usikker på om han oppfordrer til anarki, eller om det er en form for stalinisme som kommer til uttrykk når han forteller oss at hvis det ikke blir fortgang i Bærum kommune, får enten Telenor ta over og styre utviklingen, eller så får staten ta over og styre Bærum kommune. Jeg blir litt sjokkert over den type holdninger til de demokratiske beslutningsprosesser som en har i dette landet, og vi skal ha en viss respekt for det. Jeg aksepterer at vi kan legge oss på en mer sånn sentralistisk/stalinistisk linje og si at ok, da får staten ta over, og så får vi styre det. Men det tror ikke jeg er en god løsning i demokratiets navn. Så til de forslagene som foreligger. Jeg merker at vi har fått mye «åtgaum» for våre forslag, og det skulle bare mangle – det er jo gode forslag og viktige forslag. Jeg ser at det å få en votering her, vil gjøre at de blir nedstemt, så jeg kan allerede nå si at vi gjør dem om til oversendelsesforslag, og så regner vi med at statsråden vil følge opp. Når det gjelder de andre forslagene, har vi stor sympati for forslaget til Morten Lund. Når det gjelder forslaget til Marit Tingelstad, er det veldig lokalt, og det er vanskelig å ta stilling til det, så det skulle jeg i hvert fall sterkt ønske ble oversendt. Det å desentralisere, flytte arbeidsplasser ut, er viktig, så sånn sett er vi enig i det. Men å si her i dag at de akkurat skal dit, har vi problemer med.
-1	Jeg vil på Regjeringens vegne og på vegne av kulturminister Giske si at vi veldig klart har oppfattet hva som står i innstillingen, særlig komiteens vektlegging av behovet for svømmeundervisning, og at det skal arbeides hardt for å få en sikrere tilgang til de samme typer idrettsanlegg over hele landet. Jeg vil bare legge til til slutt, hvis det kan blidgjøre representanten Foss lite grann: Min junior Aksel, som sitter her, som er sju år, svømmer i alle fall veldig mye bedre enn sin far, om det er noen trøst!
-0	Jeg skal prøve å holde kommuneøkonomien utenfor og heller prøve å vinkle det inn på effektivisering og rasjonalisering. Vardø ble jo plukket fram som et eksempel her. Det er jo flere kommuner etter hvert som påberoper seg å ha meget dårlig økonomi, og som kanskje har styrt sitt eget reir litt dårlig, og det kan også være andre ting som slår ut. Fremskrittspartiet ønsker imidlertid å bruke staten med hensyn til å ha et økonomisk ansvar i forhold til primæroppgavene. Det ville nok ha løst de største problemene i de fleste kommunene. Men mitt spørsmål til statsråden når det gjelder ønsket om modernisering av offentlig sektor og de signalene vi får fra Kommune-Norge nå, er: Er det slik at statsråden og Regjeringen prøver å sammenligne kommuner? For det er jo enkelte kommuner som har det veldig bra, mens de kommunene som presenterer en dårlig økonomi, på en måte blir et bilde på hele Kommune-Norge, noe jeg ikke tror er de faktiske forhold. Kan statsråden og Regjeringen på et vis drive opplæring av enkelte kommuner for å få til effektivisering og rasjonalisering der det overhodet ikke er prøvd gjennomført?
-0	Mye av debatten har dreid seg om konkurranseutsetting og privatisering. Siste taler var inne på dette med ideologi. Jeg må få lov til å si at for Fremskrittspartiets del har vi ikke noe prinsipp om at alt skal privatiseres. Det er ikke noe ønske fra vår side at vi skal privatisere alt, det er ikke det som er målet. For oss er målet at de som har behov for tjenester, i større grad skal få lov til å bestemme kvaliteten på de tjenestene de får. Det er ikke slik at fordi om vi bruker et anbudsprinsipp og får større konkurranse inn i bildet, så slippes det løs i forhold til at folk skal løpe raskere, og at det skal bli større press på arbeidsplassen. Det er det fortsatt myndighetene som skal regulere. Jeg synes det er litt trist at det, når en snakker om konkurranse og tjenestetilbud, skal være så svart/hvitt. Konkurranse fungerer på mange andre områder, og da tror jeg også det kan fungere på dette feltet. Jeg vil bare kort kommentere forslagene nr. 16, 17 og 18, fra Fremskrittspartiet. Når det gjelder forslag nr. 16, er det et nesten likelydende forslag fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet i innstillingen, altså forslag til vedtak V. Den eneste forskjellen er at vi mener at hvis det skal legges fram noe forslag til den type plan, må det være grundighet som ligger til grunn. Da må vi bruke noe mer tid, og jeg tror ikke at sånne drøftinger vil føre til noe resultat hvis vi skal få dette i budsjettet for 2005. Derfor foreslår vi her at Regjeringen kan legge fram et forslag i kommuneproposisjonen for 2006. Når det gjelder forslag nr. 17, er det bare en presisering av det forliket vi har inngått med regjeringspartiene om at Regjeringen i statsbudsjettet for 2005 følger opp avtalen mellom Sosialdepartementet og vertskommunene i 2005. Det er en presisering, det kan kanskje være litt uklart, det som står i merknadene og i avtalen, men fra Fremskrittspartiets side er det veldig viktig at vi følger opp den avtalen. Jeg vil beklage at forslag nr. 18 er litt uklart. Det Fremskrittspartiet mener med det, er å inkludere 14-kommunegruppa i kompensasjonsordningen vedrørende arbeidsgiveravgift. Vi mener at den saken ikke er helt avklart ennå, og at Regjeringen bør vurdere hvorvidt disse 14 kommunene også skal inkluderes i den kompensasjonsordningen som resten av Kommune-Norge deltar i.
-0	Jeg legger merke til at utenrikskomiteens leder har behov for å understreke at Arbeiderpartiet støtter Regjeringens beslutning. Det kan være greit, for gjennom hele forrige stortingsperiode utgjorde Arbeiderpartiet, sammen med Fremskrittspartiet og Bondevik-regjeringen, det brede flertall når det gjaldt vår holdning til løsninger i Afghanistan. Det gjaldt bl.a. militære oppdrag og bidrag, enten det var til «Enduring Freedom» eller til ISAF-styrkene. Nå er Arbeiderpartiet – etter at de kom i regjering – blitt drevet fra skanse til skanse. Kan vi nå vente oss flere overraskelser fra Arbeiderpartiets side? Er det noen grense for hvor langt man er villig til å gå for å strekke seg for å møte anti-NATO-partiet SV? Oppfatter Arbeiderpartiet det slik at gevinsten ved å sitte i regjering er så stor at uansett hvilke konflikter man får i forhold til sine allierte, er det verdt det?
-1	Jeg er veldig klar over at vi har noen utfordringer når det gjelder både rekruttering av lærere og andre viktige yrkesgrupper. Jeg er fullt klar over at vi også har fått gode innspill fra opposisjonen, ikke minst fra Venstre, i forhold til dette, og vi skal diskutere noe av dette i en debatt senere denne uken. Utfordringene har vært der hele tiden, og det som har vært gjort tidligere, har lagt et grunnlag for det vi nå gjør. Det har ikke manglet på tiltak, og det vi er opptatt av i denne regjeringen og for mitt vedkommende når det gjelder høyere utdanning akkurat nå, er å få så godt helhetlig grep som mulig, ikke bare et stykkevis og delt, men et helhetlig grep om de forskjellige utdanningene. Når det gjelder lærerutdanningen, handler det også om rekruttering - en særdeles viktig side ved det hele - det at vi tar sikte på å få ikke bare tilstrekkelig med lærere, men godt kvalifiserte lærere. Det vil vi komme tilbake til i senere diskusjoner, men det som har vært det aller viktigste for meg, er å se det helhetlige grepet i dette.
-1	Jeg takker statsråden for svaret. Nå har ikke statsråden ønsket å gå inn i den konkrete saken. Men dersom hun skulle ønske å se mer på den, har jeg med et oppslag som viser at det her ikke er snakk om de konkrete brøytekantene som kun kommer av brøyting av offentlig vei. Det er snakk om at brøytebilen ender opp i en innkjørsel og måker denne innkjørselen full av snø. Og det er ikke snakk om at man ikke kommer ut med bil, men det er snakk om eldre mennesker som er avhengige av rullator, og som overhodet ikke er i stand til å komme ut av sitt eget hjem. Jeg registrerer at statsråden tydeligvis kjenner til Bærum kommunes mulige ordninger for å bøte på dette. Men det ikke å være i stand til å komme seg ut av sitt eget hjem, og behov for å komme seg til lege, har til nå ikke vært nok for å få denne hjelpen, i hvert fall ikke fra Bærum kommune. Mener statsråden at ikke bare brøytekanter er noe den enkelte må akseptere, men at den enkelte også må akseptere at deres eneste vei ut fra huset blir endestasjon for brøytebilen og slik måkes full av tettpakket, isete snø?
-1	Det framgår altså av denne pressemeldingen fra Helse Vest at den eneste begrunnelse som der oppgis, er uenighet rundt konsekvensene av budsjettet. Men det vil jeg gjerne gi helseministeren anledning til å gå nærmere inn på. Jeg skal få oversendt et skriftlig spørsmål om det i løpet av dagen. Jeg håper at helseministeren vil se på den saken, for det er alvorlig hvis vi får en situasjon der styrene i helseforetakene blir avskåret fra å si sin oppriktige mening om konsekvensene av den politikk som føres. Når det gjelder balansekravet, er det vanskelig å forstå helseministeren på noen annen måte enn at kuttpolitikken overfor Helse Vest ligger fast, uavhengig av hva slags konsekvenser det får for pasienttilbudet. Han har heller ikke nevnt noen andre tiltak for å skjerme pasienttilbudet i regionen. Det er da naturlig å spørre helseministeren om det er slik å forstå at folk på Vestlandet nå må forvente kutt i pasienttilbudet, og at slike kutt vil ha helseministerens velsignelse.
-1	Grunnen til at vi tek opp dette, er at vi ser tydelege teikn på at soldatar kan vere dyrlegar eine dagen og drive og vaksinere kyr oppe i fjella i Afghanistan, mens dei neste dagen plutseleg er soldatar. Poenget vårt og det vi er ute etter, er at dette blir blanda saman. Sivilbefolkninga i landet det gjeld, veit ikkje å skilje mellom soldatar og humanitære arbeidarar. Vi veit ikkje korleis dette blir når krigen er over. Vil då den tilliten som er nødvendig for å få til eit skikkeleg humanitært arbeid, kanskje vere øydelagd? Det er eit viktig skilje mellom humanitære rom. Utan dei humanitære romma er det umogleg å drive eit ordentleg nødhjelpsarbeid. Her bør Noreg som nasjon tørre. I staden for kanskje å vere med og støtte opp under ein krig, bør vi seie at vi er med i krigen, for då er vi iallfall for vår eigen del sikre på at det er ein krig vi er med i. Vi ser at til og med soldatane kan bli usikre på dette området: Er vi med i ein krig, eller er vi med i ein humanitær operasjon?
-0	Jeg takker statsråden for svaret, og jeg vil gripe fatt i den instruksen til politimestrene som han nevnte. Departementet sier der at kirkeasylanter som oppholder seg ulovlig i Norge, som hovedregel ikke skal hentes ut av politiet. Det er hver enkelt menighets oppgave eventuelt å be politiet hente ut kirkeokkupanter. Hver enkelt menighet har altså makt og myndighet til å avgjøre om det foreligger et brudd på kirkefreden, og dermed bestemme hvem som skal få bli i landet, og ikke de rettsinstanser som har gitt avslag på søknad om lovlig opphold. Hvis det skal bli likhet for loven, mener ikke statsråden at kirkeasylet da bør avskaffes som institusjon, og at det bør overlates til det ordinære rettsapparatet å fatte avgjørelsene?
-1	Jeg vil fremme SVs forslag for rammeområdene 15 og 16 samt forslag om at staten overtar 80 pst. av utgiftene til utstyr ved sykehusene.
-0	La meg først få takke utenriksministeren for en grundig redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker. I utenriksministerens redegjørelse for et år siden sa utenriksministeren at det begynner å gå litt bedre i EU. Den gangen var det grunn til optimisme. Nå er budskapet et annet: Arbeidsløsheten er foruroligende høy og stigende, det samme er underskuddene i statsøkonomien i mange EU-land. Hovedårsaken er årevis med offentlig overforbruk og opptak av statlige lån for å finansiere velferdsgoder. Vi vet alle fra vår egen privatøkonomi at når utgiftene er høyere enn inntektene, går det før eller senere galt. De to største økonomiene i EU, Tyskland og Frankrike, har over en tid produsert hjelpepakker, men de to går selv med enorme underskudd. Ifølge Aftenposten i dag kan Frankrike risikere å få sin kredittverdighet nedgradert, noe som betyr høyere renter på statlige lån. Arbeidsløsheten er på nesten 10 pst., og gjeldsgraden er på svimlende 82 pst. av brutto nasjonalprodukt. Frankrikes rolle som snill onkel overfor hardt rammede EU-kolleger kan fort snu seg til at også Frankrikes økonomi går i krisemodus. Også i Tyskland er det fare på ferde. Tyskland hadde en gledelig vekst i BNP i 2010 på 3,6 pst., men gjelden økte kraftig. Tyskland har nå en samlet gjeld på over 1 800 mrd. euro, som er 78 pst. av brutto nasjonalprodukt i Tyskland. Det er en økning på 300 mrd. euro på et år – nesten et norsk oljefond. Gjeldsgraden har økt fra 2009 til 2010, fra 64 pst. til 78 pst, som er vesentlig høyere enn de 60 pst. av BNP som regelverket tillater. De pengene Tyskland nå bidrar med, finansieres ved at Tyskland selv opptar store lån, som kommer i tillegg til de gamle. Utenriksministeren hevdet torsdag at Norge er den europeiske kontrasten, og viste til at Norge har overskudd, høy sysselsetting og ingen gjeld. Det er i og for seg riktig, men det er ikke så mye av den norske erfaringen som lar seg eksportere til andre land for å løse deres problemer. Det som skiller Norge aller mest fra våre naboer, er de enorme olje- og gassinntektene – hundrevis av milliarder kroner som hvert år gjør det komfortabelt å være norsk regjering. At Norge er et sårbart land dersom EU-landenes etterspørsel etter norske produkter avtar, er noe vi skal ta på alvor. Derfor er det viktig med en nøktern økonomisk politikk her i Norge, slik at statens forbruk ikke blir for høyt.
-0	Jeg har først gleden av å fremme et forslag på vegne av representantene Laila Marie Reiertsen, Vigdis Giltun og meg selv om å gjøre endringer i dagens regelverk i sosialhjelpen til mor eller far dersom de har barn som har egen biinntekt, samt gjøre den kommunale sosialhjelpen om til et statlig ansvar under Nav. Så har jeg gleden av å fremme et forslag på vegne av representantene Laila Marie Reiertsen, Vigdis Giltun og meg selv om å nedsette et offentlig utvalg for å utrede lovfestet minstelønn – tiltak mot uønsket arbeidsbetingelser i det norske arbeidsmarkedet.
-0	Det var noe i replikkordvekslingen min med statsråden som på grunn av de formelle regler ble hengende litt i luften. Det jeg egentlig da ville spurt statsråden om, var om hun er redd for å legge seg ut med partene i arbeidslivet og få klager fra Sykepleierforbundet dersom hun f.eks. før sommerferien sier at nå skal vi øke lønnen til sykepleierne i Norge med 50 000 kr, og samtidig kompensere kommuner og statlige virksomheter på dette området. Jeg tror jeg kan garantere statsråden at det ikke kommer til å være en eneste protest fra sykepleierne på et slikt utspill fra statsråden. Det vet statsråden, og da må det handle om viljen og evnen til å løse problemet, og ikke at man hele tiden skal skyve foran seg de formelle reglene for hvordan man skal håndtere saker med partene i arbeidslivet. Så var det representanten Breen som fikk meg til å hoppe litt i stolen da han sa at det at vi har en grov voldsutvikling i samfunnet, bl.a. skyldtes filmer som «Braveheart» og «Max Manus», og Disney Channel – da var det rett før jeg svimte av. Det finnes mye forskning på området påvirkning av vold fra film og spill, og ikke noe av den internasjonale forskningen er entydig på dette. Da burde man heller se på enkelte andre samfunnstrekk, som f.eks. at den rød-grønne regjering i årevis nå har sultefôret politiet, at vi har ekstremt lave straffer i Norge, at vi har en hovedstad som man på en lørdagskveld passer på med én, to eller tre politipatruljer – altså altfor lite – og også at vi har fått betydelige innslag av andre kulturer, som har et helt annet syn på vold enn det man har vært vant til i det norske samfunnet, både når det gjelder blind vold på gata, når det gjelder overfallsvoldtekter, og når det gjelder vold mot kvinner i nære relasjoner. Generelt vet vi jo at det er et stort problem i mange innvandrermiljøer, noe som også gir seg utslag i at så å si alle overfallsvoldtekter i Oslo, så vidt jeg har fått opplyst, er det fremmedkulturelle som står bak.
-1	Det er viktig å ha 3 pst.-målet som en overordnet målsetting og holde fast ved det over tid, men det er et veldig vanskelig styringsmål av flere grunner. Det er fordi at 2 av de 3 prosentene er det norsk næringsliv som skal være ansvarlig for å levere. Jeg må si at jeg er ganske overrasket over tilnærmingen tidligere i debatten her, for det er to måter å sikre seg de 2 prosentene på hvis man driver med stortingspolitikk eller er politiker. Det ene er å overta det og si at ok, staten tar ansvaret for de 2 prosentene som næringslivet skal ta ansvar for. Det mener jeg er en veldig dårlig strategi, og jeg er helt sikker på at det kommer til å gå ut over grunnforskning og andre viktige oppgaver som i dag finansieres over den offentlige andelen av forskningsambisjonen. Det andre er å tvinge næringslivet til å gjennomføre det. Jeg kan ikke se at vi har noen virkemidler som skulle tvinge næringslivet til å gjennomføre det. Jeg er veldig glad for at vi nå er oppe i 0,92 pst. av den ene prosenten som staten og det offentlige skal ta ansvaret for.
-0	Jeg vil henvise til våre merknader i innstillingen. Vi viser til at i hvert fall for inntil ett til to år siden var det en reduksjon av bistanden internasjonalt. Jeg er sikker på at representanten Jacobsen ikke syntes det var positivt. I de 10-15 årene vi har lagt bak oss, var det ikke noen stor bistandsøkning. I denne perioden ble likevel antall fattige på jordkloden redusert, både i reelle og absolutte tall. At det å pøse på med bistand får flere ut av fattigdom, har ikke denne representanten sett beviser på. På et mikronivå kan man godt finne gode og positive resultater av bistand. Men man sier at hvis man pøser på med penger, så gir det resultater. Det er ikke de erfaringer og den kunnskap vi har.
-1	Ettersom det var fullt på replikkrunden, så får jeg ta et nytt innlegg. Nå går jeg ut fra at næringsministeren uten oppfordring fra representanten Kristiansen stort sett lot det gå hus forbi det jeg sa mer generelt om statlig eierskap. Når jeg snakket litt om sentrum, tenkte jeg ikke spesielt på Venstre – jeg tror avstanden mellom SV og Venstre er rimelig stor – det var andre grupperinger i sentrum jeg tenkte mer på. Men la meg komme tilbake til det med Sulitjelma. Statsråden viste til at de pålegg man har fått, var oppfylt. Nå kan det også diskuteres. Jeg vet at når det gjelder kopperinnholdet i nærliggende vassdrag osv., så har man ikke kommet til de grensene som gjelder. Men det går ikke bare på det hvis man har fått noen pålegg. Når det gjelder et gammelt gruvesamfunn, er det tre biter som er viktige. Det er sikring, det er opprydding, og det er forurensning, ting som delvis går over i hverandre. Og jeg syns i alle fall at statsråden ikke bør være så kontant når han har liggende noen innstillinger – dels fra et komiteflertall og dels fra en enstemmig komite – om ulike pålegg. Det bør i alle fall gi visse retningslinjer om at man kanskje ser nærmere på saken og ikke bare tar en kontant avvisning med at vi har fått de og de påleggene og det er gjort. Men det er også diskutabelt om det er gjort. Nå har jeg vært i forskjellige komiteer, og jeg viser til at et flertall i finanskomiteen i fjor sa: «Det gjenstår fremdeles et betydelig oppryddingsarbeid ved det tidligere bergverket. For at dette arbeidet ikke skal stoppe opp, vil det være nødvendig med et fortsatt statlig engasjement.» Jeg viser også til den enstemmige merknaden fra energi- og miljøkomiteen sist høst, der de sa: «Komiteen viser til at det fortsatt er store miljøforurensninger i Sulitjelma etter 104 års gruvevirksomhet. Staten var siste eier, og staten må derfor ha ansvaret for miljøoppryddingen i tråd med prinsippet om at forurenser betaler.» Det er to komitemerknader, en enstemmig merknad og en flertallsmerknad. Jeg syns ikke at satsråden kan overse det jeg sier, og si at vi i departementet har gjort jobben. Da sier han at disse komitemerknadene er feil, og at Stortinget tar feil. Er det det statsråden prøver å si her?
-0	I regjeringens politiske plattform er det nedfelt åtte hovedsatsingsområder for å bygge landet videre ut for å møte fremtidens krav. Et av de viktigste hovedsatsingsområdene er knyttet til kunnskap. Kunnskap har også fått stor oppmerksomhet i regjeringens politiske plattform, der dette satsingsområdet alene har fått mange sider i det politiske dokumentet. Et menneske er helt fra fødselen av vitebegjærlig, noe vi skal være glade for. Det er viktig å legge til rette for at barn allerede i barnehagealder gis tilstrekkelig oppmerksomhet, slik at de kan få en best mulig start på livet. Gode barnehager legger grunnlaget for kunnskapssamfunnet, og det er derfor viktig at alle har mulighet til å få en barnehageplass. Her følger regjeringen opp og bevilger 112 mill. kr for å støtte dem som trenger dette tilbudet mest. For å fremme kvaliteten i barnehagene bevilger regjeringen totalt 275 mill. kr, som er en økning på 50 pst. i forhold til nivået for litt over et år siden. Den viktigste enkeltfaktoren for at elevene skal kunne ta til seg lærdom, er læreren. Kvaliteten på læreren med hensyn til både faglig kunnskap og pedagogisk forståelse, er helt avgjørende. Det tror jeg er noe alle vi som har gått på skolen selv, har erfart mange ganger. Derfor er det også viktig å prioritere læreren først, og se til at lærerne i vår skole er kunnskapsrike i både de fag de underviser i, og som pedagoger. Denne prioriteringen vises igjen i regjeringens satsing i budsjettet, der regjeringen foreslår å bruke over 1 mrd. kr på å gjøre læreren bedre enn tidligere. Med denne satsingen har regjeringen i løpet av sitt første år tredoblet satsingen på videreutdanning av lærere. Tilegningen av kunnskap er livslang, og derfor er det svært viktig at den enkelte får med seg en kunnskapsballast som har en god progresjon, helt fra barnehagenivå til en selv skal ut og stå på egne bein og starte sin fremtidige karriere. Som en del av kunnskapssamfunnet satser regjeringen på forskning, og regjeringen vil derfor styrke infrastrukturordningen i Forskningsrådet med 400 mill. kr innen 2018. For 2015 styrkes forskningsinfrastruktur med 100 mill. kr. Tidsmessig forskningsinfrastruktur er en forutsetning for forskning av høy kvalitet og effektivitet. Med det høye kostnadsnivået vi har i vårt land, er det ikke realistisk å tro at vi kan bli billigst, men vi kan bli blant de beste innen forskning, og i en del segmenter kan vi også bli best, noe som vi har mange gode eksempler på. Innledningsvis sa jeg at et av regjeringens hovedsatsingsområder er kunnskap, og jeg må si meg meget godt fornøyd med den måten regjeringen viser dette på, gjennom satsing i budsjettet.
-1	Det er en glede å fremme et representantforslag fra representantene Heikki Eidsvoll Holmås, Karin Andersen og meg selv om nye tiltak for å sikre hjelp og støtte til flerlingfamilier.
-0	Økt lønnsomhet må være et hovedmål for fiskeripolitikken. Det vil gi fiskerinæringen mer attraktive arbeidsplasser og sikre rekruttering av profesjonelle yrkesutøvere. Lønnsomhet er avgjørende for at næringen skal tiltrekke seg mer kapital bl.a.. En mer lønnsom fiskerinæring utgjør et viktig grunnlag for fremtidig næringsutvikling langs kysten, og vi mener derfor at tiltak som styrker økonomien, må gis høyeste prioritet i tiden som kommer. Endringene i næringens rammebetingelser krever en grunnleggende gjennomgang av de fiskeripolitiske virkemidlene. Mange reguleringer og virkemidler som var riktige for noen tiår siden, er ikke formålstjenlige i dag, mener vi. Fremskrittspartiet finner det ikke fornuftig å innskjerpe aktivitetskravet i deltakerloven. Det kan bidra til å utestenge kvalifiserte yrkesutøvere og svekke muligheten for nødvendig kapitaltilgang til næringen. Videre er det viktig at fiskeindustrien kan ha samme mulighet til å eie fartøyer i havfiskeflåten som landbaserte redere har. Det vil øke kapitaltilgangen, bidra til en raskere fornying av flåten samt styrke mulighetene for forbedret rekruttering til næringen. For å tilfredsstille stadig mer krevende eksportmarkeders krav til forsyningssikkerhet og høyt bearbeidede produkter er fiskeindustrien på sin side avhengig av jevn tilgang på råvarer. Fiskeindustrien kan gjennom vertikal integrasjon sikre seg et råvaregrunnlag som vil gjøre det lettere å opprettholde helårsproduksjonen og inngå langsiktige leveringskontrakter med viktige kunder. Et grunnlag med egne ressurser, supplert med leveranse fra resten av flåten, kan gi fiskerinæringen verdifull fleksibilitet i et omskiftelig marked. Ellers mener vi at råfiskloven bør avvikles. Vi vil ha frivillige ordninger og medlemskap i salgslagene. Fiskerne må selv få avtale priser direkte med kjøperne, slik at markedet på denne måten kan fungere og unødvendige reguleringer kan fjernes. Da er det ikke riktig vei å gå å presse flåten til å levere fangsten der politikerne vil den skal gjøre det. Flåten må selv få selge sin fangst der den får best betaling. Jeg skjønner godt at Arbeiderpartiet, ved Schjøtt-Pedersen, har et desperat behov for å komme på banen, men vi finner det ikke hensiktsmessig å tvinge fiskeren til å levere hos kjøper A, B eller C, når fiskeren kunne ha fått mye bedre betalt for fangsten sin ved å levere til kjøper D, E eller F. Mitt råd til statsråden er at han fjerner disse reglene som hindrer fri omsetning av fangsten. Så får det være opp til hver enkelt fisker og kjøper å inngå kontrakter, enten de er kortsiktige eller langsiktige, for å sikre stabil levering.
-1	Det er nettopp fordi disse forsøkene utfordrer regelverket at vi trenger både litt lengre tid til forsøkene og en grundigere evaluering enn den rapporten vi så langt har fått. For slik departementet vurderer det, gir ikke den rapporten som har kommet etter kort tid, grunnlag for å konkludere med noe som helst. Nå får Utdanningsdirektoratet behandle søknaden om å forlenge forsøket. Og så må vi få en evaluering som kan gi oss noen retningslinjer i tilfelle dette skal gjøres permanent, for da trengs det en regelendring, og da vil selvfølgelig også spørsmålet om rettigheter bli tatt opp i den sammenheng.
-0	Jeg takker statsråden for svaret. I dagens Dagbladet omtales «Siris miljøoffensiv». Der står det bl.a.: «Regjeringen Bondevik maktet aldri å legge fram en plan for en egen ulvesone i Norge, utarbeidet av Direktoratet for Naturforvaltning og fylkesmennene i våre sørøstlige områder. Overfor Dagbladet bekrefter statsråd Siri Bjerke at soneplanen vil bli lagt fram før påske.» Så vidt jeg kan se, skal den omfatte det sørøstlige Hedmark med Finnskogen og sørover øst for Glomma, videre det meste av Akershus med Oslos nordmark samt hele Østfold. Mitt spørsmål blir da: Har denne planen vært ute på høring? Det må vel være slik at de berørte kommuner har krav på å få uttale seg før en endelig plan fremlegges.
-1	Såkalla MoU-ar eller Memorandom of Understanding har vore under kritisk søkjelys i fleire samanhengar. Dei gir bl.a. inga innsikt i kva som skjer i landet gjennom den mekanismen – inga moglegheit til å monitorere. Og det gjev heller inga moglegheit gjennom dei til å sanksjonere. Men når eg høyrer ministeren snakkar no, framstår det som om MoU er ein positiv mekanisme, mens han i realiteten, sett frå mitt perspektiv, er ei ordning som ikkje fungerer – og der har vi eksempel. Vil ministeren vurdere å sjå på MoU som ordning ved bl.a. å ta ein analyse av korleis dette har fungert i tilsvarande avtaler?
-1	Nå synes jeg debatten har blitt litt ryddigere, i hvert fall for min egen del, siden sist jeg sto her. Det jeg mener, og vi rød-grønne mener, er at vi vet nok om de store utfordringene vi her står overfor, som veldig mange både fra opposisjon og posisjon har hatt gode innlegg om, til å kunne diskutere tiltak. Så har vi tiltak på gang, og det er veldig viktig å følge med på hvordan de fungerer. Det kan godt hende at de skal forsterkes, slik at vi virkelig klarer å løse de spennende utfordringer som her foreligger – absolutt. Dette skal være en dynamisk debatt som Stortinget absolutt skal delta i, men vi klarer å delta i den uten at vi skal lage en stortingsmelding. Såpass tiltro må vi ha til oss som stortingspolitikere, at vi heller må kunne delta i gode debatter – i dette tilfellet med næringsliv og fylkeskommuner – for å bidra på vår måte, enn at det må lages en stortingsmelding nærmest for internt bruk. Vi bør vite nok om dette til å gjøre vår del av jobben. Derimot er jeg enig i at vi trenger en stortingsmelding, og det synes jeg har kommet klart fram gjennom de siste innleggene her, hvis det er slik at vi nærmest vil ha et paradigmeskifte når det gjelder måten vi styrer både høyere utdanning, fagskoler og videregående skoler på. Hvis det er slik at vi vil ha inn en sterkere stat som styrer både struktur og innhold i utdanningen fra oven, trengs det en ny stortingsmelding. Jeg har per i dag mest sans for at vi spiller den rollen vi nå gjør, at vi heller smører de positive prosesser som er i gang mellom skoleeiere og samfunn og næringsliv der ute, utenfor Stortinget, enn at vi skal gjeninnføre en statlig overstyring. Som sagt mange ganger fra min side, jeg er særlig overrasket over at det er Høyre og Fremskrittspartiet som vil gå i spissen for å samle mer makt på statlig nivå.
-1	Eg skal heller ikkje bidra til å forlengje debatten, men berre ordne ein god overgang til neste sak. Vi skal opp til amtmannen i Romsdalen igjen. Det han sa, var at endeleg skjer det noko her. Han syntest det var kjedeleg. Han fekk det som mange av oss som har jobba med bistand, naudhjelp og katastrofar, har opplevd, eit kick. Eg synest at vi i dagens debatt har teke eit endeleg oppgjer med det at naudhjelp skal setjast framfor langsiktig planlegging og førebygging. Og ikkje minst med ein utanriksminister til stades som har jobba i Raudekrossen, er eg fullstendig overbevist om at vi no har fått den rette balansen. Dette er ikkje for å snakke stygt om naudhjelpa, men no set vi dette i den rette samanhengen. Og i høve til amtmann Kielland har det teke litt over 100 år. Eg synest det er litt godt å kunne feire det. Vi veit òg at Nobelkomiteen gjev fredsprisen til treplanting og til mikrokreditt. Dette stadfestar endå meir at dette heng i hop med anna politikkutvikling. Ressursane må sjølvsagt på plass. Så veit vi at i kvart einaste fylke er det fylkesmannen, Raudekrossen, Folkehjelpa og kommunane som organiserer dette arbeidet. Og i det organisasjonsarbeidet kan det komme mykje god politikkutvikling rundt omkring i landet. Kanskje er det viktigaste bidraget vårt å bidra til den politiseringa av både konfliktar og katastrofar, og så må vi sjølvsagt stille opp med dei pengane som skal til.
-1	Vi har en helhetlig miljøpolitikk, og det betyr f.eks. at vi synes det grepet flertallet gjør med å øke elavgiften, men ikke CO2-avgiften, er en merkelig prioritering. De som lager arbeidsplassene i Norge, er ikke de som eier arbeidsplassene. De som lager arbeidsplassene i Norge, er jo folk flest. De som gjør jobben, er de som skaper arbeidsplassene i Norge. De som skaper etterspørsel, er de som skaper arbeidsplassene i Norge. Derfor har vi et skatte- og fordelingsopplegg som fungerer sånn at selv om du kjører dobbelt så mye dieselbil som gjennomsnittet i Norge, selv om du bruker dobbelt så mye strøm som det gjennomsnittet i Norge gjør, og selv om vi innfører en eiendomsskatt i tillegg til grønne avgifter, så går du i pluss med SVs opplegg fordi vi flytter skatt fra dem som har vanlige inntekter, og dem som har lave inntekter, til dem som tjener mest. Det er en politikk som jeg skulle tro Fremskrittspartiet egentlig hadde sansen for – partiet for folk flest, som de sier de er. Så øker vi også avskrivningssatsene for investeringer i næringslivet og senker tilsvarende i oljenæringen fordi vi har en framtidsrettet næringspolitikk og ikke bare en næringspolitikk som går ut på å kaste penger etter de næringene som er på vei ned, slik Fremskrittspartiet har.
-0	Jeg takker for et godt og fyldig svar, som gir god forståelse for hvorfor man gjør som man gjør. Men som gammel militær synes jeg fortsatt at det på en militærøvelse skal være militære biler, med militære farger. Når man ser på all den skrotingen som foregår av militære kjøretøyer – jeg kan bare nevne beltevogn BV 202, 2 200 kjøretøyer skrotes, vi har Landrovere, Volvo-jeeper, diverse lastebiler etc. som blir solgt på auksjon for en rimelig pris – synes jeg at noen av disse kjøretøyene kunne vært overlatt til HV-distrikter. Eller man kunne gjort som man gjorde før, at befal/soldater i Heimevernet fikk mulighet til å kjøpe utdankede – hvis man kan bruke det ordet i en positiv betydning – militære kjøretøyer for en billig sum mot at kjøretøyene skulle være med på HV-øvelser i så og så mange år framover, altså at den enkelte soldat/offiser tok vare på bilen og brukte den på øvelser. Kan dette være noe å tenke på videre, slik at vi får grønne farger på de kjøretøyene som er med på en øvelse? Jeg tror det vil bety ganske mye for sivilbefolkningen at man ser at det er militære øvelser.
-1	Det er ikke tvil om at komiteen Kvinner i forskning gjør et veldig godt arbeid, og det fokuset de har bidratt med overfor institusjonene, har gjort at institusjonene har skjerpet seg. Også det at vi gjennom etatsstyringsmøter og tildelingsbrev er så tydelige på at vi forventer resultat knyttet til likestillingsarbeidet ved institusjonene, gjør at det har gått sakte framover. Det er, akkurat som interpellanten sier, klart at vi også taper veldig mye talent ved at kvinner ikke fullfører hele veien fram til de ledende stillinger innenfor forskning. Selvfølgelig er det både for den enkelte og for vårt samfunn et stort tap, for kvinner har en uhyre verdifull kunnskap som selvfølgelig skulle vært representert i alle forskerstillinger ved universitetene og høyskolene våre. I vårt departement har vi hatt fokus på dette lenge. Min forgjenger har også hatt fokus på dette. Men, som sagt, de tiltakene vi iverksetter, vil ta tid, for det tar tid å få fram nye kvinner i ledende stillinger innenfor forskning og akademia. Vi er forsiktig på rett vei, men ikke på langt nær nok. Det betyr at når vi i høst får oss forelagt komiteens forslag til nye tiltak, vil jeg nøye gå gjennom disse. Det betyr at vi med denne bakgrunnen forhåpentligvis vil få en ny giv for å få satt dette på dagsordenen. Det er selvfølgelig veldig verdifullt at storting og regjering så aktivt engasjerer seg i dette arbeidet, for det betyr at institusjonene ser at det finnes noen som hele tiden er utålmodige og hele tiden ønsker å pushe dette videre. Det er også viktig for meg som statsråd å vite at Stortinget er engasjert i dette, noe som gjør at når vi møter institusjonene, kan vi stille strenge krav til at de skal oppnå resultater på likestillingsområdet. Vi er, som sagt, i gang. Vi har flere tiltak, som jeg også presenterte i mitt første innlegg, som gjør at jeg er forsiktig – la meg understreke det – optimist. Men det er klart at grunnlaget for optimismen ligger i at vi lykkes med å følge opp dette fortløpende, og det arbeidet synes jeg vi er godt i gang med.
-0	Framstegspartiet blir ikkje nøgd med eldreomsorga før ho er på eit nivå som gjer at alle eldre får det dei har krav på. Me synest at kommunane gjer mykje bra, men me ser at det er nokre utfordringar i måten ein finansierer eldreomsorga på. Derfor er me glade for at det blir ei forsøksordning med modellen vår. Det er klart at dersom dette blir ein suksess, noko me i Framstegspartiet sjølvsagt trur, reknar me med at det skal bli modell for alle. Fordelen med å gjennomføra eit forsøk er at me kan testa modellen vår mot den ordinære modellen. Når det gjeld tala som representanten Pedersen nemner med omsyn til skattesvikten, er dei ikkje på eit så høgt nivå at me rundar 2 mrd. kr. Dessutan har denne regjeringa lagt 1,1 mrd. kr ekstra på bordet i revidert, og samarbeidspartia har styrkt dette med 0,1 mrd. kr meir. Det er pengar til kommunane for å levera gode tenester både i år og til neste år. Det vil ikkje vera behov for å auka eller innføra eigedomsskatt i kommunane. Me må heller driva meir effektivt for å få betre tenester til innbyggjarane.
-1	Vi hadde jo en diskusjon om budsjettet for 2008. Det er litt spesielt. Jeg antar Leirstein heller ikke hadde tenkt at disse 20 mill. kr skulle brukes opp fra 18. desember og fram til nyttår – med andre ord er det en diskusjon som hører hjemme på budsjettet for neste år. Derfor la vi fram en økning til de organisasjonene som jobber med fattige, fordi vi mener det er riktig. Vi har konsekvent styrket de fattiges organisasjoner i løpet av den perioden vi har sittet, i motsetning til det Fremskrittspartiet gjorde i forrige periode da de inngikk budsjettforlik med høyrepartiene. Det var aldri noen styrking av de fattiges organisasjoner da – virkelig aldri – mens da vi kom til makten, sa vi at vi er avhengig av å ha organisasjoner som krever av oss hele tiden, som holder oss ansvarlig for alt det arbeidet vi gjør for å avskaffe fattigdom. Derfor har vi gitt dem flere penger til å drive på en bedre måte. Hvis en legger merke til hva organisasjonene sier, er de fornøyd med at de har fått en styrket situasjon. De er glad for at de har fått mer penger til å drive sine innspill og til å drive sin konstruktive kritikk av Regjeringen.
-0	Jeg er enig med representanten Aasrud i at det er viktig med et sosialt sikkerhetsnett. Derfor har denne regjeringen igangsatt et ikke ubetydelig arbeid for å tette hull i sikkerhetsnettet. Derfor har vi nå i to budsjetter på rad styrket utstyrsutlånsordningen som gjør at flere barn enn noen gang kan delta på fritidsaktiviteter og få lånt utstyr. Det er en del av å styrke dette sosiale sikkerhetsnettet som er viktig. Samtidig har jeg møtt en del av de barna som synes det er vanskelig å henvende seg dit, fordi man da også må tilkjennegi den vanskelige situasjonen som foreldrene står i. De er verdensmestre i å kamuflere det og ønsker å gjøre det på en annen måte. Jeg vil heller ikke ta fra dem mulighetene til å gjøre det. Jeg vil naturlig nok oppfordre dem til å bruke det sosiale sikkerhetsnettet med de utlånsdepotene som allerede er der. Det er viktig, og dette har denne regjeringen styrket ved to budsjettanledninger.
-1	Det er ganske oppsiktsvekkjande at Framstegspartiet er bekymra for nedlegging av gardsbruk i landbruket når ein ser på kva for dramatiske nedleggingar Framstegspartiets politikk vil føre til – med 7 mrd. kr mindre i tilskot og 7–10 mrd. kr mindre på grunn av reduksjon i importvernet. Eg lurar på om det er kvar enkelt bonde som da skal få halvert inntekta si, eller om det er halvparten av bøndene som skal få lov til å overleve.
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Fremskrittspartiet ser det som meget viktig at tidligere militære kjøretøyer i størst mulig utstrekning blir i landet, da de representerer en stor verdi for totalforsvaret ved at de i praksis ender opp i distriktene og står til disposisjon for Forsvaret – enten direkte gjennom HV-mannskaper som eiere, eller indirekte som aktuelle vogner til rekvirering i en mobiliseringssituasjon. Jeg setter også spørsmålstegn ved om det er riktig, slik statsråden sier, at det vil innbringe mer penger å selge dem som et parti i stedet for enkeltvis. Selv har jeg vært på noen auksjoner, og jeg har sett den store interessen det er for å kjøpe militære kjøretøyer. Prisene har ofte vært forholdsvis høye. Ser heller ikke statsråden faren for at andre land i en gitt situasjon kan bruke kjøretøyene/utstyret i en situasjon som Norge ikke er tjent med? Og ser ikke statsråden den interesse det er blant befolkningen, lag og foreninger for dette?
-0	Jeg tror nok statsråden misforstår igjen bevisst dersom han prøver å fremstille det som om Fremskrittspartiet har fokus på straff og på straff alene. For er det et parti som over lang tid har kritisert en veldig naiv og snillistisk asylpolitikk, som ikke minst denne regjeringen har praktisert, og manglende initiativ til å få på plass returer – her har det skjedd en bedring de siste årene – så er det jo nettopp Fremskrittspartiet. Dette er en del av det store bildet, og det handler faktisk om det som står i Fremskrittspartiets forslag, nemlig respekt for asylinstituttet som sådant. Og da er det ikke så enkelt som representanten Chaudhry forsøker å gjøre dette til, når han sier at asylinstituttet skal ha høy legitimitet. Problemet er at det er ikke noe vi vedtar i Stortinget, det at asylinstituttet skal ha høy legitimitet. Det er en oppfatning som råder der ute, og gjennom flere år med en manglende styring på asylfeltet som denne regjeringen har stått for, så er det en dalende respekt for asylinstituttet. Det er et faktum. Når man ser at mennesker kommer til Norge, misbruker retten til å få asyl her i landet, og til og med begår straffbare handlinger, så er jo det selvfølgelig med på å undergrave asylinstituttet. Det bør ikke overraske noen som helst. Det er altså et resultat av en feilslått politikk. Man har gjort noen justeringer de siste årene, men fremdeles er utfordringen enorm. Vi opplever på nytt, som det også sies i denne debatten, en oppblomstring av narkotikakriminalitet langs Akerselva, som i stor grad begås av kriminelle asylsøkere. Det er ikke det samme som å si at alle asylsøkere er kriminelle. Nei, selvfølgelig ikke, men asylsøkere er ekstremt overrepresentert innenfor en del kriminalitetsområder. Det er igjen et faktum, som igjen bidrar til at respekten for asylinstituttet som sådant i full fart er på vei nedover. Det er altså holdningen til det norske folk. Det er derfor jeg sier at hadde Fremskrittspartiets politikk ligget til grunn, hadde det vært klart og tydelig at de som ikke har krav på beskyttelse, skal sendes tilbake til sine respektive hjemland, og at de som misbruker asylinstituttet, som begår kriminelle handlinger mens de er i Norge, skal straffes og sendes tilbake og skal ikke ha muligheten til å gå ute på gaten og begå kriminelle handlinger på nytt, ja, da hadde nettopp det samme asylinstituttet hatt en høyere status, for da hadde man visst at det bare var personer som er reelt forfulgt, som kom til Norge og søkte en nødhavn. Men jeg konstaterer at gjennom fem år med rød-grønt vanstyre på dette området har vi dessverre lav respekt for asylinstituttet i den norske befolkning.
-1	Det Regjeringen er enig om, er at vi trenger en større statlig styring av ressursene til skolen, knyttet til en ressursnorm eller en endring i opplæringsloven som sikrer et visst antall lærere i forhold til antall elever. Det jobber vi med nå, så jeg har ikke noe tall å komme med akkurat nå. La meg nyansere denne diskusjonen noe. Det er riktig at det å pøse på med lærere av ujevn kvalitet, ikke er løsningen for norsk skole. En lærer med god kvalitet er den viktigste suksessfaktoren for norsk skole. Men vi har også god effekt av høy lærertetthet, særlig i de tidligste klassetrinnene, og særlig for elever med en krevende sosial bakgrunn. Så vi må klare å ha to tanker i hodet samtidig i diskusjonen om hva som virker i skolen, eller mange, men i hvert fall disse to.
-0	Eg er fullstendig klar over at det er ein del bedrifter i Noreg som konkurrerer med utlandet og ikkje konkurrerer med bedrifter internt i Noreg, det er ikkje det som er problemet. Sjølv eg veit at oppdrettsnæringa ikkje kan flyttast til Oslo. Men problemet er at skal vi kunne utnytte dei marine ressursane som ligg der, så må det vere folk igjen i distrikta til å kunne starte opp og jobbe med dei vyane vi ser framfor oss, og då må vi ta vare på det næringslivet som er der i dag. Og det næringslivet som er der i dag, er på veg til å flytte på grunn av at den lokale eigarskapen held på å bli utvatna, at formuesskattlegginga gjer det så vanskeleg i Noreg at ein flyttar til EU-land, og at transportutgiftene no utgjer bortimot 10 pst. av det ei vare kostar. Det gjer at dersom ein flyttar bedrifta til Oslo, eller eventuelt endå nærare ein del av marknaden for eksportnæringane, nemleg i Europa, så er det ikkje arbeidsplassar igjen. Og då er det ikkje folk til å vere med på det som vi ser framfor oss om 10, 15, 20 eller 30 år innanfor marin sektor. Og likt tenestetilbod – jo, det går an å få til eit likt tenestetilbod uavhengig av kommunal økonomi og geografi dersom ein let staten ta over det økonomiske ansvaret for helse, omsorg og utdanning og så lagar differensierte tilskot som ein trekkjer inn ein del objektive kriterium på.
-1	Jeg vil stille følgende spørsmål til helseministeren: «I Norge finnes det helikopterbaser så vel for redningstjenesten som for luftambulansetjenesten. De to tjenestene er organisasjonsmessig atskilt ved at redningstjenesten er underlagt Justisdepartementet mens luftambulansetjenesten er underlagt Sosial- og helsedepartementet. Ved et redningsoppdrag ved Dombås kan dette innebære at ambulansehelikopteret der står på bakken mens en terrengmessig mer uegnet Sea King flys inn fra Vestlandet. Ser statsråden svakheter ved dagens organisering?»
-1	Det er leit å høre hvordan Fremskrittspartiet gjentatte ganger setter mennesker opp mot hverandre. De setter opp skiller mellom oss og de andre og sier at det er rimelig at mennesker som ikke har levd lenge nok i Norge, ikke skal sikres en verdig alderdom. Det synes jeg er leit. Det er slik at SV har løftet minstepensjonistene når vi har hatt muligheten til det. Da vi satt i regjering, gjennomførte vi store grep for at de med minst pensjon skulle få mer å leve for. Det er en politikk jeg er stolt av, og det er en politikk vi støtter. Spørsmålet som stilles, er hva som vil skje med en reduksjon i avkortingen når et nytt flertall kommer. Det er for tidlig å forskuttere, for alle vet at den største regningen for Fremskrittspartiets løfte skal sannsynligvis et nytt flertall betale for. Jeg ser fram til å jobbe fram det flertallet.
-0	La meg innledningsvis få lov å si meg glad for at helseministeren på eget initiativ nå kom til Stortinget og redegjorde for helseskandalen med Dent-O-Sept-penselen. Og la meg videre få si meg godt fornøyd med den raske, resolutte holdningen helseministeren tok for å klargjøre omfanget av skandalen, som til å begynne med dessverre ble bagatellisert både i Folkehelseinstituttet og i Helsedirektoratet. Jeg har med tilfredshet også registrert at Statens helsetilsyn ved helsedirektøren har fulgt opp helseministerens initiativ til oppklaring av saken, og brakt på bordet de opplysninger helseministeren nå har gitt Stortinget. Det er imidlertid min henstilling til både helseministeren og Statens helsetilsyn om fortsatt å komme helt til bunns i denne saken, og at man også gjør en grundig undersøkelse ved de offentlige sykehjemmene, hvor det er meldt om antatt smitte fra pasienter som er utskrevet fra noen av disse sykehusene som har smitten. Produsenten av denne spesielle munnpenselen har selvfølgelig et betydelig ansvar for skandalen. Men det er ikke min jobb å gå inn på det her. Derimot vil jeg ha sagt klart og utvetydig fra at her må det norske helsevesen og sykehusene ta et selvstendig ansvar for det som har skjedd med smitte av pasienter ved å ha brukt et usterilt hjelpemiddel til munn- og svelgpleie på dårlige pasienter med et svekket immunforsvar. Munn- og svelgslimhinnene i slike situasjoner er veldig lett mottakelige for fremmede bakterier, som på meget kort tid overføres direkte i blodbanene. Jeg må si jeg setter spørsmålstegn ved den faglige ansvarlighet når så har kunnet skje i norske sykehus. De fleste norske sykehus har i dag et konstant belegg av korridorpasienter, som for øvrig er en særegenhet for Norge. Under slike forhold er det særdeles vanskelig for pleiepersonalet å opprettholde god hygiene. Før eller siden måtte vi således forvente at en smittebombe ville komme. Dette har ikke minst Statens helsetilsyn skrevet om flere ganger. I kjølvannet av denne smitteskandalen er det naturlig at det blir spørsmål om et betydelig antall skadeserstatningskrav mot sykehusene og eventuelt mot sykehjemmene. Og det er mitt sterke råd, som jeg også forstår helseministeren vil følge opp, at han medvirker til at disse skadeoppgjørene blir romslige, og at de skadede pasientene ikke på toppen av smitteskaden også skal kjempe en unødig, byråkratisk kamp i erstatningsapparatet for å få sin rettmessige erstatning. Vi ser dessverre litt for mye av det ellers i dag. Til slutt vil jeg sterkt henstille til helseministeren, etter den erfaring vi nå har gjort, å instruere de regionale foretakene om å fjerne korridorpasientene så raskt som mulig. Om nødvendig må helseministeren i det kommende statsbudsjett sørge for å godkjenne utvidelse av nybygging av medisinske sengeposter der det foreligger planer om dette, og hvor det foreligger planer over flere år. Vi kan ikke lenger akseptere å ha korridorpasienter liggende, med den smittefare dette representerer til enhver tid i våre offentlige sykehus.
-1	Det spørsmålet vi nå diskuterer, angår alle de tre ministrene som sitter her. Men siden det er kommunalministeren som har fått de andre spørsmålene, vil jeg også rette spørsmålet til henne. Det er slik at det foregår sosial dumping i Norge i dag. Jeg har selv vært med utlendingspolitiet på patruljer og sett hvordan folk uten lovlig opphold som befinner seg i Norge, jobber her på arbeidsvilkår og for lønninger som ligger langt under det vi vil og bør akseptere. Mange av disse folkene vil få lovlig opphold i dag, og det er ingen grunn til å tro at de vil få noe bedre arbeidsmiljø eller bedre lønninger i årene som kommer. Da er det grunnleggende prinsipielle spørsmålet til statsråden: Vil statsråden være med på at alle folk som jobber i Norge, skal ha norske lønns- og arbeidsvilkår? Og hva vil i så fall statsråden gjøre for at regelverket endres slik at dette blir tilfellet?
-1	For det første vil jeg slå fast at det er det ikke. For det andre vil jeg slå fast at jeg ikke er enig i beskrivelsen av den norske regjeringens politikk. Jeg mener at vi er kokkeklare på at vi skal være på lag med verdens fattige i kampen for en bedre utvikling og rettferdig fordeling i verden. Det gjør vi i Etiopia ved å bakke opp under det arbeidet som sørger for at jordbruket der blir mer motstandsdyktig mot de klimaendringene vi ser. Alle vi som er i denne salen, husker sultkatastrofen i 1984 og hvordan den rammet Etiopia spesielt hardt. Vi så i fjor under tørken på Afrikas Horn at Etiopia gjennom det systematiske arbeidet som har vært gjort de siste årene, sto mye bedre rustet til å møte denne tørkekatastrofen, som rammet Somalia mye hardere, nettopp fordi de ikke hadde gjort en tilsvarende jobb. Den type oppbakking skal vi gjøre. Samtidig skal vi jobbe knallhardt for grunnleggende menneskerettigheter, for det er vår regjering for.
-0	Eg takkar statsråden for svaret, men eg er skuffa over det. Han viser til at det er forskjellige tenestetilbod i kommunane, selskapsskatten er ujamt fordelt osv. Men ved å gjere selskapsskatten statleg vil ein innføre statleg styring. Kva då med lokaldemokratiet? Han seier også at det viktigaste motivet er å skaffe arbeid til folket i kommunen. Det er heller ikkje riktig. Det som er eit vesentleg poeng å få med seg, er at interkommunalt samarbeid heller ikkje vil bli auka ved fråfall av selskapsskatten. Det viser seg m.a. i Stokke kommune, som har lagt ut eit industrifelt, men dessverre bur dei som arbeider på det industrifeltet, i Tønsberg og Sandefjord, og då sit Stokke igjen med utgiftene og dei to andre kommunane med inntektene. Eg må difor seie igjen at eg er skuffa over at statsråden ikkje vil take tak i dette og gjere det om igjen.
-1	Først bare en liten kommentar til dette med tyngden og størrelsen på biler. Det vil være slik, sett fra bare et sikkerhetssynspunkt, at hvis alle kjører i store tunge biler, blir problemstillingen litt annerledes enn hvis noen kjører i små, lette biler og noen kjører i store, tunge biler. Poenget med dette sikkerhetsmomentet vil være at hvis vi får bilparken til å se omtrent lik ut, med biler som ligger rundt den samme vektklassen, har man en sikkerhetseffekt av det. En stor, tung bil er i seg selv en mye større forurenser og et bidrag til klimautslipp enn en liten, lett og bensingjerrig bil. Det er to momenter i den samme debatten. Så til det som vi skal gjøre i forbindelse med omlegging av bilavgiftene. Nei, vi har ikke lovet noen stor reduksjon i bilavgiftene. Vi kommer til å legge fram et forslag som inneholder omtrent det samme provenyet som i dag. Det er et godt utgangspunkt. Diskusjonen om hva vi skal prioritere i forhold til hvilke skatter og avgifter vi eventuelt skal redusere, er en annen sak. Der vil Fremskrittspartiet sikkert ha noen andre prioriteringer enn det denne regjeringen har.
-0	Til representanten Sund: Det er ingen tvil om at innvandrere fra ikke-vestlige land innebærer en høyere kostnad enn etniske gjennomsnittsnordmenn. Hvis representanten Sund tviler på det, hvis hun tviler på statistikken, kan hun undersøke hva utgiftene er til trygder, sosiale ordninger, til krisesentre, til barnevern. Med sin erfaring fra kommunene vet hun utmerket vel hvem som medfører mest slitasje på de offentlige tjenestene i dette landet. Innvandrere, særlig fra ikke-vestlige land, er overrepresentert på absolutt alle områder. Derfor er det helt nødvendig at man begrenser den ikke-vestlige innvandringen slik at man får disse utgiftene ned. I denne perspektivmeldingen må man i hvert fall beskrive realiteten, og ikke late som det ikke skjer i det hele tatt. Det mest sannsynlige antall innvandrere i 2020 er nærmere 100 000 enn de 20 000 som Regjeringen anslår, og da får vi virkelig utfordringer for velferdssamfunnet.
-0	Jeg takker statsråden for svaret, og spesielt slutten på det. Jeg er helt enig i at det er merkelig at en ordfører bagatelliserer noe så alvorlig som dette. Etter hva jeg kommer på i farten, er det sannsynligvis begått to innbrudd med drap der man har skjult handlingen i form av brann. Jeg tenker på Sjøvegan og på Breivikeidet, og disse er fremdeles ikke oppklart. Så den type kriminalitet, altså grove tyverier og biltyverier, har jo alvorlige konsekvenser i en del tilfeller, og da synes jeg det er merkelig at ordføreren i Tromsø gjør dette til en liten bagatell. Jeg vet ikke om dette er holdningen blant landets ordførere, men jeg vil be statsråden si noe om hvordan den generelle holdningen blant landets ordførere er når det gjelder den type kriminalitet.
-1	Politikk er prosess, og den prosessen som vi nå har startet, har vi startet fordi vi ønsker å lage et system som er godt, og som mottas av dem dette angår, på en god måte. Det betyr at det er ikke noen forvirring rundt dette. Forvirringen eksisterer overhodet ikke på annen måte enn at vi har startet en prosess med det mål for øye som er beskrevet i Soria Moria-erklæringen, og som er beskrevet av meg nå i dag. Også ved tidligere anledninger her i spørretimen har jeg beskrevet hvordan denne prosessen er. Det at man har prosesser i høyere utdanning eller i politikk i sin alminnelighet, er det vanligste. Man hopper ikke på en konklusjon før man har utredet dette i samråd med dem som dette angår. Vi er inne i denne prosessen, det vil være en høringsprosess i etterkant av dette, og jeg regner helt sikkert med at representanter fra Høyre og andre da også vil være aktive på talerstolen for å fortelle at dette ikke går. Men vårt utgangspunkt er at vi ønsker å gi ungdom mulighet til omvalg hvis de er kvalifisert, og hvis studiene er lagt til rette for det. Det er denne muligheten vi nå utreder, og vi vil komme tilbake til dette ved opptaket til høyere utdanning til neste år.
-1	Ved en inkurie er ikke SV tilsluttet en merknad i innstillinga. Det gjelder en merknad på side 29 under Felles foreldreansvar. Det står: «Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet …». Sosialistisk Venstreparti skal også være med på den merknaden. Sosialistisk Venstreparti vil understreke at familien er viktig for barns utvikling, men vil presisere at barn kan ha en utmerket oppvekst og et utviklingspotensial uten at de er tilknyttet biologisk familie. Familiebegrepet er vidt og består av ulike samlivsformer, som det står fritt opp til den enkelte å velge, og som må verdimessig likestilles. Det gjelder ektepar med og uten barn, samboere med og uten barn, homofile partnere med og uten barn, aleneforeldre som bor sammen med barn, samværsforeldre, familier med fosterbarn, enslige, aleneboere m.m. Det er mange barn som lider under at foreldrenes samliv av ulike grunner ikke opphører. Det er riktig at ekteskapet som institusjon formaliserer gjensidige forpliktelser og mer stabilitet, men det blir feil å hevde at dette bare er positivt. Meldingen idylliserer og overdriver betydningen av ekteskapet som samlivsform. Sosialistisk Venstreparti støtter Regjeringens forslag om å tilby éndagskurs i samliv til nybakte førstegangsforeldre, men er uenig i at dette begrenses til kun førstegangsfødende. Det kan være en utfordring for samlivet og eneforsørgere hver gang man får barn, og mange samlivspartnere og enslige opplever senere svangerskap og fødsler som en større belastning enn første gang. Det er også nye problemstillinger og nye utfordringer i det å få flere barn, og mange har skiftet partner i mellomtiden. Sosialistisk Venstreparti ønsker at alle nybakte foreldre skal få tilbud om et éndagskurs i samliv. Det er også viktig at innsatsen og ressursene økes når det gjelder foreldreveiledningen i svangerskapskurset. Det vil for mange være for sent med et kurs etter fødselen, da store deler av problemene rundt samlivsproblematikk oppstår i svangerskapet. De som er ansvarlige for svangerskapskontrollene og svangerskapskursene, må i større grad ta ansvar for at dette blir ivaretatt. Foreldreforberedende kurs og svangerskapskurs, som ivaretok noe av innholdet i samlivskurs, er nå salderingspost i mange kommuner grunnet dårlig kommuneøkonomi. Det er en av grunnene til at SV støtter dette forslaget, da det kommer friske midler over statsbudsjettet til samlivskurs. Mange av de samlivskurs som drives i dag rundt omkring i landet, er dyre, og dette vil utelate mange fra tilbudet. Det vet jeg fra egen praksis. Disse kursene skal være gratis, og vi mener at de skal holdes på helsestasjonen. Jeg vil understreke at det ikke bare er familier med funksjonshemmede barn, som det pekes på i meldingen, som er i en spesielt sårbar situasjon som ofte fører til samlivsbrudd. Foreldre som mister barn enten under svangerskapet, ved fødselen, i krybbedød eller senere i livet, har de samme belastningene samlivsmessig. Foreninger som Vi som har et barn for lite og Krybbedødforeningen har gode oppfølgingstiltak for disse foreldrene og er et godt og nødvendig supplement til det offentlige hjelpeapparatet. Det er viktig at foreninger som gir gode, nødvendige og ulike tilbud til foreldre i krise, får forutsigbare økonomiske tilskudd til sin virksomhet. Stortinget vedtok i forbindelse med innstillinga til lov om endringer i barneloven at Regjeringa skulle fremme en lovproposisjon som gir samboende foreldre foreldreansvar på lik linje med gifte. Vi ønsker i utgangspunktet at far som er registrert samboer på folkeregisteret, skal bli automatisk far ved fødselen, som i ekteskap, uten at far må skrive under på at han er far. Vi ønsker heller ikke at mor skal skrive under og således bekrefte at far er far. Dette er en gammeldags og tungvinn rutine. Men vi er, som jeg sa innledningsvis, med på Arbeiderpartiets og Fremskrittspartiets merknad om en forenkling av erklæringa, slik at det blir flertall for det. Sosialistisk Venstreparti mener det er nødvendig at fars permisjon etter fødselen blir utvidet. Dette er et viktig skritt mot et likestilt foreldreskap og viktig for barnets rett til tidlig tilknytning til to foreldre. Pappapermisjon har vært et vellykket tiltak for fedre og brukes i økende grad. Det er viktig at far får permisjon med lønn ut fra egen opptjening, uavhengig av mors stillingsstørrelse og om hun er hjemme eller ikke. Det er viktig for fars tilknytning til barnet. Permisjonen skal komme i tillegg til og ikke avkorte mors permisjonstid. Sosialistisk Venstreparti ønsker også at Regjeringa ser på de nye permisjonsreglene man har innført på Island, som er en deling av permisjonen etter fødselen med 1/3 til mor, 1/3 til far og 1/3 valgfritt, evaluerer dem og vurderer om vi skal innføre det samme i Norge. Sosialistisk Venstreparti fremmer flere forslag i dag som har til hensikt å legge økonomisk til rette for et likestilt foreldreskap. Vi ber om at man utreder om mulig å endre reglene i folketrygdloven for overgangsstønad for å møte behovene til foreldre med delt omsorg. Vi ønsker å innføre automatisk barnetrygd til begge foreldre ved delt bosted. Og vi ber Regjeringa endre nødvendige regler, slik at skatteklasse 2 skal gjelde for begge parter ved delt omsorg. Vi fremmer også et forslag i dag om at ekteskap og partnerskap skal likestilles juridisk. Vi mener at det å inngå partnerskap automatisk skal gi de samme rettigheter som om man inngår ekteskap. Vi mener at ekteskap og partnerskap er likestilt. Jeg vil vise til at Stortinget endret partnerskapsloven § 4 og adopsjonsloven § 5 for å åpne for at en av partene i registrert partnerskap kan adoptere den andre partnerens barn etter adopsjonsloven. En vesentlig begrunnelse for denne endringa var å sikre at barnets rett til å ha to juridiske foreldre også måtte gjelde barn i registrert partnerskap. Jeg konstaterer at det snart to år etter at loven har trådt i kraft, fortsatt er godtatt meget få søknader om stebarnsadopsjon fra registrerte partnere. Ved kjent biologisk far er jeg enig i at det kan være grunn til å vente til barnet når en alder der det selv kan gi uttrykk for sine meninger. Men for en rekke barn som vokser opp med to lesbiske mødre, er det ikke en aktuell problemstilling. I disse sakene er ofte biologisk far ukjent, og barnet blir født etter at partnerskap er inngått. Manglende juridisk tilknytning til sosiale foreldre ved samlivsbrudd fratar barnet alle rettigheter til samvær eller forsørgelse. Ved dødsfall vil ikke barnet være automatisk arveberettiget, og barnet vil ikke ha rett til utbetaling fra forsikringer ved eventuelt dødsfall. Sosialistisk Venstreparti fremmer forslag i dag om å endre barnelovens kapittel 2, slik at samboende foreldre av samme kjønn og ulikt kjønn likebehandles, og foreslår videre endring av retningslinjene for stebarnsadopsjon i tråd med denne lovendringa. Vi er lei for at vi står alene om dette forslaget, men signaliserer at vi subsidiært kommer til å støtte forslag nr. 5, fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Vi foreslår videre at skilsmisselovgivningen skal endres lik den svenske, hvor separasjonstida er fjernet. Hvis det er barn i forholdet, blir det en betenkningstid på seks måneder. Dette er en god endring, som vil ivareta dem som lever i uverdige forhold med rus og vold, og som er klare for å avslutte sitt samliv. Det er samfunnets oppgave, og det er en viktig oppgave, å legge til rette for gode samliv. Samlivsbrudd er ofte en belastning både for de voksne og for barna. Gode økonomiske rammer, et rimelig og tilrettelagt botilbud, prisjustert barnetrygd, barnehageplass med makspris til alle som ønsker det, og tiltak mot fattigdom er vesentlige områder som kan gi bedre rammer for et samliv. Vold og kriser rammer mange familier, og det er nødvendig med et tilrettelagt tilbud for krisehåndtering. Krisesentre og incestsentre må få en forutsigbar økonomi som gir dem rammebetingelser det er mulig å drive etter. Sosialistisk Venstreparti har foreslått 100 pst. statlig finansiering. Det fikk vi ikke flertall for. Men i denne innstillinga er det nå en flertallsmerknad, fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, om øremerking og 80 pst. statlig finansiering. 20 pst. skal betales av kommunene. Dette er ikke like godt som SVs forslag, men det er en meget god forbedring. Statsråden har ikke fulgt opp det Stortinget klart sa da vi behandlet denne saken. Det skulle komme et forslag om finansiering i budsjettet for 2004. Jeg forventer nå at statsråden tar innover seg og følger opp hva flertallet i komiteen har sagt om finansiering av krisesentre. Til slutt vil jeg presisere at SV fjerner kontantstøtten i budsjettet for 2004, som i budsjettet for 2003. Kontantstøtten har ført til en negativ utvikling når det gjelder likestilling. Vi signaliserer også at vi subsidiært vil støtte forslagene nr. 5 og 6, fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, og jeg tar opp våre forslag.
-0	Først av alt vil jeg si at jeg er veldig glad for at Senterpartiet på under to måneder har skiftet mening og nå innser at Stoltenberg-regjeringens forslag til budsjett innenfor samferdsel var veldig dårlig distriktspolitikk, og at de i ettertid har sett at den nye regjeringens forslag om en videreføring av ordningen med rentekompensasjon til fylkene er et godt virkemiddel for veibygging i distriktene. Spørsmålet mitt handler om finansiering av vei. Senterpartiet – og Arbeiderpartiet – påpeker i en merknad at det er «dyrere å kjøpe på avbetaling enn å betale kontant». Er det ikke nettopp dette Senterpartiet har gjort i åtte år? Har vi ikke lånt penger billig ut av landet, for så å låne dem dyrt tilbake for å finansiere veiprosjekter? Det er jo slik bompengeselskapene har blitt finansiert. Kan jeg tolke dette som en retningsforandring hos Senterpartiet, og at et fritt Senterpartiet i Stortinget vil støtte forslag fra regjeringen om mindre lånefinansiering og økt statlig andel til veibygging?
-0	Jeg vil takke for svaret. Jeg oppfatter at det er en divergens mellom justisministerens beskrivelse av det som skjedde på Bragernes torg den 24. april, og de vitnebeskrivelser og avisoppslag som jeg har lest og fått. Den 24. april ble altså drosjesjåføren Kirsten Schei lagt i jern på Bragernes torg i Drammen foran øynene på måpende taxikollegaer og publikum. Hun ble dratt ut av bilen av fire politifolk – to av politifolkene var i sivil, men nektet likevel å legitimere seg. Kirsten Schei er til stede her i dag. Hun er en dame på 1,66 m og veier 48 kg – altså en meget spedlemmet liten dame. I tillegg vet politiet meget godt at hun har en alvorlig ryggskade etter voldsepisoden for tre år siden. Hun slo opp denne ryggskaden som følge av politiets brutale behandling. For øvrig er hun også så spedlemmet og liten av vekst at håndjernene falt av i politibilen. Jeg spør justisministeren om han synes at politiets handlekraft i denne saken er god, og at dette er måten å behandle voldsofre på.
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Det er riktig at dette kan påklages til Direktoratet for naturforvaltning. Men kikker man litt på årstiden, har jo ikke det noen hensikt, for den snøen de hadde tenkt å kjøre i, er sannsynligvis borte lenge før den tid. Så dette er bare en måte å trenere saken på. Det som også har skapt irritasjon, er at man søkte i november, og så får man avslag samme dag som de som har søkt om å få filme heliskiing i Lyngsalpan, står på flyplassen. Venstre og de andre partiene i Regjeringen har i sine partiprogrammer sterke formuleringer som nettopp går på å øke lokaldemokratiet og selvbestemmelsen. Venstre åpner bl.a. i sitt partiprogram «Slipp kommunene fri!» for et enklere samfunn og arbeider hardt for å styrke lokaldemokratiet. Og i Sem-erklæringen står det: «Samarbeidsregjeringen vil arbeide for at avgjørelse skal fattes så nær dem det angår som mulig. Det lokale selvstyret skal styrkes.» Hva har Regjeringen gjort på dette området?
-1	Jeg syns det er rart at opposisjonen gjør et nummer ut av at noen ting tilligger en annen ministers konstitusjonelle ansvar. Det betyr at det er de som sitter med detaljene og har ansvar for lovutforminga. Vi er alltid høringsinstans – det er sånn systemet fungerer. Da tar vi opp ting som vi er opptatt av, og det vi særlig har vært opptatt av, har vært bl.a. spørsmålet om sosialpolitiske virkemidler. Her kommer også muligheten for barnevernet til å spille en rolle. Mitt konstitusjonelle ansvar er å sikre at barnevernet fungerer og kan gjøre en jobb også for disse barna. Så er det en mengde problemstillinger som reises, som gjør at også UD er nødt til å være inne, fordi det i stor grad handler om EØS-borgere og fri bevegelighet, og om hvordan man i slike sammenhenger forholder seg til foreldrene. Menneskehandel har vi tatt opp. Der har vi hatt egne virkemidler for å få bukt med menneskehandel som knytter seg bl.a. til asyl, men som også kan knytte seg til noen av disse sakene ved at man bl.a. skal kunne holde tilbake barn. Så det er jo ikke slik at vi sitter med hendene i fanget, men det er slik at vi er nødt til å jobbe for bedre kompetanse i barnevernet og for å gi dem virkemidler som gir dem anledning til å gripe inn.
-0	Jeg kunne ha svart bare ja på det spørsmålet. Representantforslaget, som opposisjonen den gangen var enig om, peker jo på nettopp hullene, problemene og utfordringene på pengepleieområdet. Skal man reformere pleiepengeområdet, må man også ta utgangspunkt i de reelle tingene, uavhengig av om det er sykdomsbildet som skal være avgjørende for om man skal få pleiepenger eller ikke. Det er noe vi skal gå igjennom og se på i forbindelse med reformeringen, slik som representantforslaget sa. Når det gjelder begrepet «varig ustabil», var det med i representantforslaget fra opposisjonen, og er naturlig å se på når regjeringen skal reformere ordningen. Det at man kan få være i barnehage eller skole når man er frisk i kortere perioder, er noe jeg er svært opptatt av, og som vi må se på når vi skal reformere ordningen for å tette de hullene i det sosiale sikkerhetsnettet, slik at vi får en bedre pleiepengeordning som er mer tilpasset den enkeltes behov.
-0	Jeg er veldig glad for at vi kan ha politiske diskusjoner i Norge der partiene kan ha en debatt om ny politikk. Det ser jeg at det er flere partier som har brukt det siste året på, og nå er det Høyre som har løftet nye tanker. Det som er viktig å få på plass, er at barnetrygda har vært en universell ordning som vi har hatt siden tidlig på 1970-tallet. Den har ikke vært økt siden 1996, og det er kun Fremskrittspartiet som foreslår – nå ser jeg at SV foreslår det samme – å prisjustere barnetrygda. Det er det ingen andre partier som har tatt til orde for. Derfor er jeg veldig glad for at vi nå setter ned et utvalg som skal se på alle velferdsordningene til småbarnsfamiliene, deriblant barnetrygda. Det har ikke vært en gjennomgang av barnetrygda på 20 år, og mye har skjedd med familiene på de 20 årene. Derfor er det viktig at vi går igjennom de velferdsordningene vi har, for å sikre at familiene har gode velferdsordninger.
-1	Mitt spørsmål er til finansministeren. Når vi diskuterer de utrolige bonusene til rike direktører i statseide selskaper for tiden, er det verdt å tenke over følgende: En hjemmehjelp som tjener under 350 000 kr i året, får 27 øre om dagen i skattelette av finansministeren. Det er mindre enn jeg fikk i ukelønn da jeg var niåring. På den annen side får ikke direktører som Rune Bjerke og Helge Lund bare kjempebonuser – de får også en «rikingbonus» fra Siv Jensen. De får en skattegave på hele 107 kr om dagen, 39 000 kr i året – 390 ganger mer enn hjemmehjelpen. Vil statsråden si at hennes politikk mest er en støtte til hardtarbeidende, lavtlønnede kvinner og folk flest, eller en direkte oppfordring til mer lønnsfest for rike direktører?
-0	"Jeg tror jeg skal starte et annet sted enn mange av de som startet før meg, har gjort. Jeg skal gi honnør til komiteens medlemmer for måten man har bestemt seg for å organisere debatten på – som jeg synes er spenstig, og som også utenriksministeren har kommentert. For jeg tror – i likhet med de andre talerne – at vi godt kan diskutere de sakene vi har i dag som enkeltsaker, men det viktigste er likevel å se helheten, sammenhengen mellom dem, for det er de som på en måte tydeliggjør hvor norsk politikk står her, og hva vi vil med norsk politikk. Derfor synes jeg det er viktig at vi greier å løfte oss og se dette samlet. Fokus er selvfølgelig på internasjonalt samarbeid, det være seg mot FN-systemet, mot VEU, mot NATO PA og andre som er viktige organisasjoner for Norge for å oppnå våre mål. I så måte synes jeg representanten Høybråten hadde et godt poeng. For noe av det vi bør gjøre gjennom denne typen debatter, er å fokusere på de målene vi har satt oss – de norske målene: delta gjennom å bruke FN-apparatet, gjennom å være medlemmer av NATO PA, gjennom å delta i VEU o.a. Det er fordi vi har en plan og et ønske om å oppnå noe. I alle fall forutsetter jeg at når vi har denne type rapporter til behandling, må vi spørre oss: Når vi målene våre? Får vi ved deltakelse den effekten som vi ønsker oss? Hvis ikke må vi vurdere medlemskapet, slik som det har vært gjort mer enn én gang når det gjelder en av organisasjonene. Hvis det ønskes opprettholdt, må vi vurdere strategien vi bruker for å komme dit vi ønsker å komme med vår politikk, og de tingene som er viktige for Norge. En annen ting som jeg tror er viktig, er at denne type debatter også er med på å tydeliggjøre at Stortinget er aktiv når det gjelder utenrikspolitikken. Selv om UD og utenriksministeren har hovedoppgaven – har det daglige ansvaret og er i førersetet i så måte – er det ikke tvil om at Stortinget skal være med og gi et mandat. Derfor er denne debatten viktig; den legitimerer det arbeidet som gjøres ute. Jeg deler også fullt ut de poengene som har vært understreket, at enkelte stortingsrepresentanter – parlamentarikere – faktisk kan utgjøre en forskjell, en betydelig forskjell. Men til syvende og sist handler det om et engasjement, et personlig engasjement når det gjelder enkeltsaker, enkeltgrupperinger, eller enkelte nasjoner, som man ønsker å bidra med. Og vi er i den unike posisjonen at vi har et økonomisk fundament som andre misunner oss. Utenriksministeren var inne på den økonomiske krisen som verden står overfor. Der er Norge i en unik situasjon; vi har et helt annet utgangspunkt enn mange andre. Det betyr vel også at vi har råd til å være rause når det gjelder økonomiske bidrag, såfremt vi oppnår målene vi har satt oss, og såfremt at vi er sikre på at de brukes på rett måte. Jeg vet at mange i denne salen er opptatt av å bruke FN som verktøy, fordi FN kanskje er det beste man har. Men da tror jeg også at man må være så ærlig og ta inn over seg at FN på langt nær er feilfri. Det finnes rapporter som tydeliggjør de manglene FN har. Hvis vi ikke tør å påpeke dem, er vi da gode medlemmer av FN? Er det ikke slik at de beste vennskap man har, er de som man tør å være ærlige i, at man tør å si fra om de tingene som er bra, men at man må være like tydelig når det gjelder å si fra om det man ikke er så fornøyd med? Det har vel aldri vært noen spesielt god suksess å hive gode penger etter dårlige penger. Så kort om NATO i forhold til sikkerheten vår. Norge er en viktig partner, og NATO er viktig for oss i NATO-samarbeidet. Uansett hvordan vi snur og vender på det, er vi avhengig av å ha et godt forhold til våre store naboer i øst, et forhold som jeg håper vi kan bygge videre på og forsterke i tiden som kommer. Men det er klart, i en tid når nordområdene blir viktigere og viktigere, er vi nødt til å ha fokus på dette. I en tidsalder hvor energi og energiforbruk blir mer og mer viktig for Europa og verden for øvrig, er det klart at Norge er en stormakt, og vi er en faktor man er nødt til å ta hensyn til. Derfor er det viktig at vi spiller kortene våre på en god og fornuftig måte, at vi er tydelig på politikken vår når det gjelder samarbeid med andre land, at vi er tydelig på samarbeidet med NATO, VEU, IPU og andre fordi det også er et faktum at hvis man har gode partnere i de ulike organisasjonene, er det lettere å finne løsninger. Hvis man pleier medlemskapet på en god og fornuftig måte i de organisasjonene vi velger å være med i, er det vanskeligere å finne konfliktsituasjoner der. Bare det er etter mitt skjønn en god grunn til å fortsette det internasjonale samarbeidet, under forutsetning av at man tør å stille spørsmål ved kvaliteten på det og måloppnåelsen."
-0	Framstegspartiet er glad for at heile komiteen i si innstilling til St.meld. nr. 40 for 2004-2005 om Datatilsynets og Personvernnemndas årsmeldingar for 2004 gjev uttrykk for at arbeidet med å tryggje personvernet i høgste grad har aktualitet. Dette betyr at vi føler oss sikre på at det både i komiteen og i Stortinget er brei oppslutning om det arbeidet som Datatilsynet og Personvernnemnda utfører. Datatilsynet sitt nærvær er særs viktig i eit samfunn der den teknologiske utviklinga skjer i rasande fart, og der personvernet vert sett under press kvar einaste dag. I vår iver etter i størst mogleg grad å utnytte ei akselererande teknologisk utvikling kan dette medføre at nokon kjem på ein tanke om å ta ein lettvinn og tvilsam snarveg for å oppnå sine mål. Faren for at vi då krenkjer personvernet, er stadig aukande. I ein slik samanheng er Datatilsynet, nemnda og vårt lovverk individets forsvarsverk. Det er likevel ein tankekross for oss på nytt å måtte høyre frå Datatilsynet at dei i mange tilfelle kjem altfor seint inn i sakene. Vi merkar oss også at Datatilsynet har påpeika at det i fleire offentlege utgreiingar og lovforslag ikkje er oppført som høyringsinstans. Dette er etter Framstegspartiet sitt syn ikkje tilfredsstillande, og vi vil be Regjeringa straks gjere forvaltninga merksam på dette. Ein registrerer at det i dagens samfunn er ei utvikling som viser ein tendens til stadig aukande kriminalitet. Det er etter Framstegspartiet sitt syn difor viktig at vi har instansar som kan vere motstykke til ei slik utvikling. Det er svært tilfredsstillande at det er eit breitt politisk fleirtal som støttar det arbeidet som Datatilsynet og Personvernnemnda gjer på dette området. I og med at heile komiteen påpeikar den viktige rolla Datatilsynet og Personvernnemnda har, ser eg det ikkje som nødvendig å seie så mykje meir i denne saka. Eg ynskjer likevel til slutt å understreke den viktige rolla som Datatilsynet har som forvaltar av det eksisterande regelverket, og som premissgjevar i forhold til den vidare utviklinga av debatten om personvern, for å få dette på dagsordenen. Eg føler meg trygg på at tilsynet sjølv har store ambisjonar om å gjere eit best mogleg arbeid for å oppnå eit godt og trygt resultat til beste for oss som innbyggjarar i dette landet. Det må difor vere svært tilfredsstillande for Datatilsynet å registrere at det har Stortingets fulle støtte og tillit i dette arbeidet.
-0	Jeg følte strengt tatt behov for å be om en replikk til, når representanten Sahl på en måte presenterer dette som om Nasjonal transportplan er vedtatt fra 1. januar 2006. Det er den slett ikke. Rammene i Nasjonal transportplan ut fra det forliket som Fremskrittspartiet inngikk med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, foreligger jo ikke. Den rød-grønne regjeringen har sviktet med 1,6 milliarder kr i 2006 i forhold til det forliket. De rammene eksisterer ikke, for bare å opplyse representanten Sahl om det. Jeg har et nytt spørsmål, i og med at Kristelig Folkeparti ikke er med på merknaden på side 4 i innstillingen. Det er en merknad fra et flertall i komiteen, Arbeiderpartiet, Høyre, SV og Senterpartiet, der det understrekes at «innkrevjing skal opphøyre og bomstasjon skal nedleggjast, når prosjektet rv 7/rv 13 Hardangerbrua er nedbetalt». Den merknaden er ikke Kristelig Folkeparti med på. Betyr det at Kristelig Folkeparti vil ha en åpning for eventuelt å kunne knytte bygging av miljøtunnelene til dette prosjektet på et senere tidspunkt?
-1	Fysisk aktivitet er en forutsetning for god læring og velvære, og motvirker også fedme og andre helseproblemer, som representanten Gundersen sier. Forskning viser at økt fokusering på fysisk aktivitet i skoletiden sannsynligvis også fører til mer fysisk aktivitet i fritiden. Denne effekten ser ut til å være størst for elever fra lavere sosiale lag. Fysisk aktivitet i skolen kan dermed også ha en sosialt utjevnende effekt. I forskningsrapporten fra NOVA av Mjaavatn og Skisland i 2004 sies det også at elevens psykiske helse muligens kan forbedres ved hjelp av mer fysisk aktivitet. I Kunnskapsløftet, som innføres fra høsten, er kroppsøving et prioritert fag. Det er kun norsk og matematikk som har flere timer i fag- og timefordelingen. Kunnskapsløftets nye læreplaner i kroppsøving, med klare kompetansemål, stiller tydelige krav til skolen om elevens utbytte av opplæringen. Læreplanene vil dermed sørge for at fysisk aktivitet styrkes ved den enkelte skole, og det vil øke kvaliteten innenfor kroppsøvingsfaget. I departementets strategi «Kompetanse for utvikling – Strategi for kompetanseutvikling i grunnopplæringen 2005–2008» brukes det 375 mill. kr i 2006 til kompetanseutvikling på prioriterte områder. Fysisk aktivitet er ett av satsingsområdene innenfor strategien. Utdanningsdirektoratet har etablert et nettverk for kompetanseutvikling i fysisk aktivitet som koordineres av Høgskolen i Telemark og Norges Idrettshøgskole. De har fått i oppdrag å utvikle et tilbud om kompetanseheving på dette området. Tilbudet skal utvikles i samarbeid med praksisfeltet og gjøres tilgjengelig over hele landet fra høsten 2006. Nettverket skal også samarbeide med nettverk for andre fag, med fokusering på hvordan opplæring i enkelte fag kan kombineres med fysisk aktivitet, f.eks. i naturfag og i matematikk. Det er viktig her å understreke at fysisk aktivitet i skolen er mer enn timene som er satt til faget kroppsøving. Prosjektet «Fysisk aktivitet og måltider i skolen» er igangsatt av Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet. Begge har bevilget 3 mill. kr hver i tre år, til sammen 18 mill. kr i perioden 2004–2006. For perioden 2004–2005 deltok 200 grunnskoler i alle fylker. I 2005–2006 deltar ca. 300 grunnskoler og 18 videregående skoler. Målsettingen med prosjektet er å stimulere så mange skoler som mulig til å legge til rette for økt fysisk aktivitet og måltider i skolen etter lokale behov, og å komme fram til enkelte prosjekter som har vist gode resultater, og spre informasjon om disse. For skoleåret 2006–2007 vil det bli satset mer på de skolene som utmerker seg som modellskoler, samt på spredning av de gode modellene til inspirasjon og etterfølgelse for alle skoler. Videre har Utdanningsdirektoratet utarbeidet en strategi for læringsmiljøet i grunnopplæringen for 2005–2008. Strategien skal bidra til en helhetlig tilnærming som sikrer alle sider ved elevenes læringsmiljø. Ett tiltaksområde omfatter bl.a. fysisk aktivitet. Det skal utarbeides årlige tiltaksoversikter på de enkelte tiltaksområdene. Fysisk aktivitet er en forutsetning for utvikling av motoriske ferdigheter og skal være tilpasset alle elever i skolen alle dager i uka. I Soria Moria-erklæringen legger Regjeringen opp til en ytterligere økning av timetallet i grunnskolen hvor styrking av norsk, matematikk og engelsk, leksehjelp og fysisk aktivitet hver dag er en hovedprioritet. Dette vil da være en ytterligere styrking av fysisk aktivitet på barnetrinnet i tillegg til de tiltakene som allerede er satt i gang.
-0	Jeg skjønner at det ikke er mulig å få mer enn de samme gamle slagordene. Derfor vil jeg heller utfordre statsministeren på noe helt konkret. Verdens øyne er i stor grad rettet mot president Obama, ikke minst kanskje nå, forsterket av Nobels fredspris. Obamas arbeid knyttet til Afghanistan dreier seg nå om å trappe opp engasjementet. Samtidig som det skjer, sendes det et signal fra den norske regjering om å trappe ned engasjementet. Jeg lurer litt på hvordan statsministeren ser på det. Hvis det er slik at alle nå regner med at Obama gjennom sine handlinger skal bidra til å redusere og løse en langvarig og krevende konflikt i Afghanistan, hvorfor skal da Norges bidrag til dette, med tanke på den meget gode statsøkonomien vi har, være å redusere vår innsats i et område som trenger vår hjelp?
-1	Kristoffersen må ha hørt noe fra annet hold enn fra meg. Jeg har ikke spådd noen pasientgruppers undergang. Men det jeg understreket, og det vil jeg gjerne understreke igjen, er at man må ha et helsevesen som er bygd opp på en måte som gjør at ressursene brukes hensiktsmessig, og at man har veiledere i forhold til de ulike pasientgruppene. Det er klart at det ikke er noe problem her fra talerstolen å komme opp med diverse forslag som kan høres særdeles besnærende ut – jeg håper ikke det er et uparlamentarisk uttrykk – men som man må tenke igjennom konsekvensene av, og det er det jeg påpeker. Jeg tror at med den utvikling man har hatt når det gjelder sykepengeutgiftene som mange har advart mot, så er man nødt til å ha ulike instanser som vurderer alternativene til sykmelding, eksempelvis tilbakegang til arbeid eller aktiv sykmelding, som var nevnt av sosialministeren tidligere i dag – et sett av virkemidler. Det som slår meg, er at det er en kompleksitet knyttet til det å sykmelde som krever en kompetanse. Det er jo ikke snakk om å nedvurdere verken kiropraktorer eller fysioterapeuter. Jeg er overbevist om at det er en yrkesgruppe man trenger, akkurat som man trenger ulike andre yrkesgrupper i dag. Men det jeg også har opplevd som ung allmennpraktiker og turnuslege, er å få henvisninger i retur fra sykehus, fordi de sier at dette er for dårlig, her bør dere innenfor allmennpraksis gjøre de og de utredningene på forhånd før dere henviser videre. Det er et stort problem i dag med ressursbruken knyttet til sykehusene, at man mottar en del henvisninger der arbeidet i stedet kunne ha vært utført f.eks. av primærhelsetjenesten. Derfor argumenterer jeg egentlig bare for det jeg trodde Arbeiderpartiet også var opptatt av å argumentere for da man gikk inn for fastlegeordningen, nemlig at man bruker ressurser på det minst effektive omsorgsnivået, og at man ikke henviser folk høyere i et system eller bruker mer ressurser på det enn det som er nødvendig. Det at man fjerner henvisningskravet, betyr at kiropraktorene i mye større grad må ta ansvar selv i forhold til den behandlingen som de gjør, uten at det kobles til et ansvar for den som ikke står for behandlingen. Det synes jeg er fornuftig. Jeg synes det er interessant at en del undersøkelser viser at behandlingsformen kan gi skadevirkninger, akkurat som den kan gjøre innenfor allmennpraksis eller av spesialister i ortopedi eller nevrokirurgi, men der ansvaret i dag knyttes opp mot faggrupper som ikke har gjennomført behandlingen. Det har vært rettssaker knyttet til dette, der henvisende instans må ta ansvaret. Jeg synes at det for så vidt er greit, men da må det følge et ansvar med det. Det kreves også en betydelig omlegging knyttet til sykmelding fra Rikstrygdeverkets side, hvis det skal følges opp av andre instanser. Jeg ser ikke i forslaget at det er gjennomtenkt. Det har jeg påpekt, og det står jeg fortsatt fast ved. Det betyr ikke at man stiller seg likegyldig til pasientene, tvert imot. Jeg håper at man kan ha et helsevesen som pasientene lett vil kunne finne fram i, og der man har instanser som har et helhetlig ansvar.
-0	For Fremskrittspartiet er det viktig å ivareta norske arbeidsplasser og spesielt de selskapene som har høy kompetanse. Vi synes det er viktig at Aker Kværner forblir på norske hender. Det er et godt grunnlag for å videreutvikle selskapet, og det er også viktig for petroleumssektoren. For oss har det vært avgjørende at det ikke er noen direkte aksjerelasjon mellom staten og Aker Kværner. Vi har sett når staten har vært eier i andre selskap, at denne regjeringen ikke har taklet det på noen god måte. Når noen er forundret over Fremskrittspartiet i denne saken, kan jeg ikke helt skjønne det. Jeg vil da ganske enkelt vise til partiprogrammet vårt, der det står utførlig hva vi vil med eierskap i norsk næringsliv. Det vi gjør her, er helt i tråd med det som står i partiprogrammet, og også helt i tråd med det vi gjorde ved behandlingen av eierskapsmeldingen. Da foreslo vi bl.a. et nedsalg av statlige selskap på om lag 288 milliarder kr. At noen ikke har fått med seg Fremskrittspartiets politikk på dette området, får jeg bare akseptere og kanskje ikke være så forundret over. Men det kan være interessant å lese partiprogrammet vårt og se at dette i så måte er helt i tråd med det. Det vi er opptatt av, er at staten ikke blir en for stor eier på Oslo Børs, verken direkte eller indirekte. Det er også derfor vi fremmer det forslaget som vi gjør i denne saken. Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag i innstillingen.
-0	Jeg takker så meget for utfordringen. Det er vel et faktum hvis representanten Storberget går i seg selv og ser litt tilbake, f.eks. på det kuttet som han selv var med og bidrog til i revidert, at det ikke på noe vis er rettet opp her. I tillegg har han et poeng i at det foretas kutt. Han har vist til flere selv, og jeg tror at representanten Storberget, som er en av dem som sammen med undertegnede tidvis er mest i fokus mediemessig og selger et budskap med en høy profil, ikke minst må ta innover seg sammenhengen mellom den oppfatningen folk har ute og det vi faktisk gjør og det vi sier. Her mener i hvert fall jeg helt klart at det er stor forskjell mellom den linjen Storberget legger seg på, og det han er i stand til å få til når han skal forhandle. Jeg har heller ikke oppdaget at han har beskrevet forliket som særdeles rosenrødt.
-1	Det er eit godt spørsmål. Det handlar om berre ein ting, og det er å synleggjere det og så prioritere. Det har eg vore oppteken av i globaliseringsprosessen òg. Når vi skal bruke 60 mill. kr av dei nordiske midlane på vel 800 mill. kr, snart 900 mill. kr, må vi faktisk ta vekk noko for å prioritere noko anna. Det er ikkje alltid like enkelt, og det krev ikkje minst gode prosessar, slik at vi er einige om kva vi skal slutte med når vi no skal fokusere innsatsen. Blant våre ministrar og parlamentarikarar er det folk som har eigarforhold til nokre prosjekt, men det er på langt nær nokon som har eigarskap til alle 1 800, så det er all grunn til å gå igjennom dette. Det vert gjort no, og ikkje minst vert dei prosjekta som skulle vore avslutta for mange år tilbake, avslutta. Men det ligg jo òg både på ministrane og på parlamentarikarane å vere flinkare til å seie kva vi skal slutte å jobbe med når vi lyftar fram område som vi ønskjer å prioritere, og som vi er einige om at vi ønskjer å prioritere. Det må skje tosidig.
-1	Representanten har rett i én ting, og det er at forskning er ingen spøk. Forskning er viktig. Så sier representanten at brød har vunnet, men vi har faktisk ikke fått gjennomført noe forslag om at det skal innføres skolemat i den norske skolen. Forskning er viktig, og vi kommer til å følge opp i de neste budsjettene. Denne regjeringen har vedtatt at vi skal ha to måter å bevilge til forskning på: både gjennom de ordinære bevilgningene og over Forskningsfondet. Vi kan love at vi kommer til å jobbe for at vi skal få mest mulig midler til forskning. For forskning er viktig, og denne regjeringen har satt forskning på dagsordenen. Jeg understreker også at det forslag til budsjett som nå foreligger, ikke innebærer noen reduksjon i midlene til forskningsinnsatsen i 2006.
-0	Da takker jeg statsråden for svaret. Begrunnelsen er altså det store omfanget av flygingene. Da er det jo fristende å spørre statsråden: Hvor går grensen? Eller er det mer trynefaktoren som er avgjørende i denne saken? Det er jo en helt merkelig begrunnelse at man har et generelt forbud, men så skal man åpne opp litt ut fra omfanget av flygingene. Det synes jeg høres ganske merkelig ut, spesielt når man også bruker som argumentasjon at dette skjedde i utkanten av et verneområde. Vi hadde en lignende sak i Sogn og Fjordane når det gjaldt helikopterflyging til Kaldakari, som også var helt i utkanten av verneområdet, og da fikk man avslag. Man har altså ikke samme praksis landet over når det gjelder flyging i verneområdene. Men jeg vil konkret høre med statsråden: Hvor går grensen? Hvor mange flyginger tillater man, og hvor mange landinger tillater man?
-0	På vegne av stortingsrepresentantene Robert Eriksson, Kari Kjønaas Kjos, Øyvind Korsberg og meg selv har jeg den ære å fremme et representantforslag om tiltaksplan for bekjempelse av selvmord.
-0	Jeg vil først kommentere de departementer jeg er saksordfører for, og deretter vil jeg knytte noen kommentarer til enkelte andre departementer. Når det gjelder Dokument 1 for 2011–2012, er Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet en gjenganger, og det er de samme temaene som går igjen. Det er ikke bra. Rapporten tar opp en rekke forhold av alvorlig karakter. For å konkretisere er det fortsatt utfordringer i fastsettelsen av barnebidrag. Riksrevisjonen er kritisk til at det er usikkerhet om barnebidraget er korrekt beregnet i 42 pst. av de kontrollerte sakene, og at saksbehandlingstiden for fastsettelse av barnebidrag og bidragsforskudd er dobbelt så lang som normtidskravet på to måneder. Etter Riksrevisjonens vurdering er situasjonen alvorlig fordi barnebidrag i mange tilfeller er nødvendig for barnets underhold. Komiteen deler dette synet og forutsetter at dette arbeidet prioriteres. Det er også uheldig at man ikke har prioritert å oppgradere bidragskalkulatoren som skulle ha medvirket til korrekt kostnadsfordeling mellom foreldrene. Det er en samlet komité som ber om at man senest i forbindelse med fremleggingen av statsbudsjettet for 2013 rapporterer om status for arbeidet med å rydde opp i disse forholdene. Saksbehandlingstiden i fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker er også en gjenganger. Det er fortsatt lang saksbehandlingstid i fylkesnemndene. Nemndene har i nærmere 90 pst. av sakene en behandlingstid som overstiger barnevernlovens mål om fire uker. Man må nå ta tak, og komiteen mener departementet må forsterke innsatsen og ha en aktiv oppfølging av dette feltet. Jeg vil også nevne at det er avdekket betydelig svikt i innkjøpsprosessene i Bufetat. Til sist, under dette departementet, vil jeg nevne MultifunC, som også er en gjenganger i rapportene, hvor man fortsatt sliter med kapasitetsutnyttelsen. Så det er nok av saker den nye statsråden for departementet kan ta for seg. Så til Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet og dets underliggende virksomheter. Komiteen har i sine merknader omtalt det forhold at flere av fylkesmannsembetene fortsatt ikke har etablert risikostyring som en integrert del av mål- og resultatstyringen. Konsekvensen av manglende risikostyring kan være økt fare for redusert måloppnåelse i forhold til Stortingets forutsetninger og lite effektiv bruk av statlige midler samt brudd på lover og regler. Dette er kritikkverdig, og vi må forutsette at departementet følger opp de tiltak som er skissert, og at det sikres at innføring av risikostyring vil bli prioritert ved alle fylkesmannsembeter. Når det gjelder Departementenes servicesenter, DSS, er det særlig de vesentlige mangler på informasjonssikkerhetsområdet som jeg vil fremheve. Til tross for at dette er tatt opp tidligere, har det ikke skjedd vesentlige forbedringer på feltet. Kontroll- og konstitusjonskomiteen har derfor tatt opp dette i brev til statsråden – og fått et utfyllende svar, som er referert i innstillingen. I svaret redegjøres det for det arbeidet som er gjort, og det som skal gjøres. Komiteen ber om at Stortinget blir orientert om fremdriften i dette arbeidet på egnet måte. Til sist under dette departementet vil jeg nevne Opplysningsvesenets fond. OVF forvalter fast eiendom og finanskapital som skal komme Den norske kirke til gode. Her er det mangler med hensyn til at systemer for risikostyring ikke er etablert, og at nødvendige retningslinjer for aktiviteten i datterselskapene ikke foreligger. Vi ser frem til at dette bringes i orden i 2012. Så noen kommentarer til de øvrige departementer. Når det gjelder Helse- og omsorgsdepartementet, ser vi positivt på at komiteens tidligere påpekninger om at saksbehandlingstiden ved Norsk pasientskadeerstatning har vært for lang, er tatt til følge. Selv om saksmengden har økt, er saksbehandlingstiden redusert. Målet om saksbehandlingstid er dog ikke nådd, så de tidsreduserende tiltakene bør opprettholdes og intensiveres. Når det gjelder Kommunal- og regionaldepartementet, vil jeg spesielt peke på at Riksrevisjonen har hatt merknader knyttet til Husbankens forvaltning av investeringstilskuddet til omsorgsboliger og sykehjemsplasser. Det er bekymringsfullt at det kun er gitt tilsagn på en tredjedel av det som er gitt i tilsagnsramme. Aktivitetsmålet for 2010 var en tilvekst på 2 500 omsorgsboliger og sykehjemsplasser, mens rapporteringen viser en økning på kun 948 boenheter. I tillegg til lav aktivitet er det kommet frem at Husbankens system for oppfølging og rapportering av investeringstilskuddet ikke synes godt nok. Omsorgsboliger og sykehjemsplasser er et viktig satsingsområde for Fremskrittspartiet, og vi mener at dette må få spesiell oppmerksomhet fremover.
-0	Jeg har gleden av, på vegne av representantene Laila Marie Reiertsen, Vigdis Giltun, Tord Lien og meg selv, å fremsette et representantforslag om endring i forskrift om arbeidsmarkedstiltak – fjerning av individstønad.
-1	Jeg vil takke utenriksministeren for at han responderte på hva vi skal bruke sikkerhetsrådskandidaturet til. Det er et tema vi helt sikkert får rik anledning til å komme tilbake til dersom vi skulle lykkes med dette prosjektet, og det vil jeg ønske lykke til med. Jeg er ikke like fornøyd med det han kommenterte i mitt innlegg angående forståelsen av at Utenriksdepartementet og utenrikstjenesten i større grad må være motor i hele internasjonaliseringen av det norske samfunnet. Utenrikspolitikk i dag er ikke som på Fürst Metternichs tid, og det er jeg sikker på at også utenriksministeren er enig i. Det er ikke noe som foregår mellom diplomater i lukkede rom. Internasjonalisering drives i dag på universiteter og høyskoler, i næringsliv, i en serie frivillige organisasjoner og i nesten alle de andre departementene. Noen må på en måte tenke gjennom hvordan Norge samlet sett skal ruste seg for globaliseringens epoke, og hvor ansvaret for det skulle ligge hvis det ikke var i Utenriksdepartementet, vet ikke jeg. Så et direkte spørsmål som er viktig å få avklart: Vi har tidligere i dag vært inne på faren for at Jörg Haider kan komme inn i ledelsen i Østerrike som statsminister, utenriksminister eller i en annen posisjon. Og jeg har to spørsmål i denne forbindelse. Det ene er om Norge i så fall vil forholde seg til dette på samme måten som verden lenge forholdt seg til Kurt Waldheim, dvs. at man avgrenset kontakten med ham som representant for Østerrike til det absolutte minimum av hva som måtte gjøres. Kurt Waldheim var knapt nok på statsbesøk noen steder etter at hans rolle ble kjent, og om man nå har en politiker som åpent tar til orde for et tvilsomt forhold til folkemord og krig, er det verdt å overveie det samme. Enda mer akutt ble dette i forhold til OSSE. OSSEs hovedmål er jo å hindre krig og konflikt, det er å stoppe og varsle dette tidlig, det er å stoppe folkemord. Og da å få inn i OSSEs ledelse en politiker som for det første ikke vet forskjell på angrepskrig og forsvarskrig, som det er nokså tydelig at hans uttalelse om Waffen SS tyder på, og for det andre åpenbart ikke forstår at det som foregikk under den andre verdenskrig, var det største folkemord i menneskehetens historie – hvordan en slik politiker skal være velegnet til i dag å bidra til konfliktløsning og hindre folkemord, er veldig vanskelig å forstå. Hva vil Norge i så fall gjøre med det?
-1	Senterpartiets leiar seier at Arbeidarpartiet sin miljøpolitikk ligg på eit botnnivå, med gasskraftsaka som ei hovudsak. Det er SV heilt samd i. Problemet vårt blir: Kva bli Senterpartiet sin miljøprofil i forhandlingane framover? Kva slags posisjonar vil dei innta? Det er grunn til å spørja om det, ikkje minst med utgangspunkt i reaksjonen til Senterpartiets eigen leiar. Då det kom nokre svære vogntog ut på vegane og det var nokon som snakka i store bokstavar, så ville han redusera dieselavgifta og bensinavgifta. Det uttalte han på skikkeleg populistisk vis. Så spørsmålet er altså: Kor har me Senterpartiet? Er det slik at dei går for auka biltrafikk, meir gods på veg, mindre på bane? Er det det som blir Senterpartiets profil i forhandlingane, så er ikkje det god miljøpolitikk. Og som representanten Enoksen veit, er det ikkje bensinpris og dieselavgift som er problemet. Problemet er prisen på kollektivtilbodet. I 1970 kosta ein liter bensin 1,25 kr, og det kosta òg bussbilletten. I dag kostar ein liter bensin 10-11 kr, mens bussbilletten kostar 20 kr. Det har altså skjedd ei klår forskjellsbehandling over lang tid på dette området. Det er det som er utfordringa. Spørsmålet til Senterpartiet blir: Vil representanten Enoksen spela på lag med alle ungdomsorganisasjonane i Noreg minus FpU, og saman med SV syta for at det ikkje er spørsmålet om høge bensin- og dieselavgifter som er problemet? Det er nemleg å syta for at ein gjer noko med kollektivtilbodet. Kor har me Senterpartiet der?
-0	Jeg hadde egentlig tenkt å starte med å takke saksordføreren for en objektiv og nøytral gjennomgang av finanskomiteens innstilling. Det holdt veldig bra, nesten helt til slutten. Fram til det siste resonnementet til saksordføreren var det bra framlagt. Så til det som saksordfører Sandal tar opp på slutten: Ser ikke representanten Sandal noen sammenheng mellom det å gjennomføre effektiviseringstiltak og det å få en del kostnader ned? For eksempel har finanskomiteen i en tidligere sak vært enig om å gjøre forenklinger bl.a. når det gjelder innlevering av selvangivelse. Vi har også nå de senere årene hatt en stor omlegging av hvordan folk leverer inn selvangivelsen – mer går nå elektronisk. Ser ikke representanten Sandal noe effektiviseringspotensial i det? Jeg viser videre til saken vi skal behandle i Odelstinget senere i dag om tolloven, hvor bl.a. Fremskrittspartiet og Høyre foreslår å gi økt myndighet til Tollvesenet, noe Tollvesenet selv sier vil være effektiviserende for måten de jobber på. Ser man ikke at det faktisk vil være det samme med disse forslagene og det å kunne effektivisere og kutte i kostnader i disse etatene?
-1	Hvordan ser framtiden ut? Vil vi noen gang få oppleve en verden uten krig og konflikter, der alle mennesker lever i fredelig sameksistens, en verden der ressurser brukes på det som kan skape gode liv for alle, uten å overforbruke jordas rikdommer? Eller kommer vi til å få en verden der grådigheten stadig øker, der et fåtall opplever grenseløs rikdom, mens stadig flere opplever nød og fattigdom, og sinne og hat kommer til å øke til det til slutt ikke er mulig å fortsette? Vi skal kanskje være glad for at vi ikke kan se inn i framtiden. Men det er dessverre ofte slik at jeg tenker at den samtiden vi lever i, er den samme situasjon vi tror vi vil oppleve i framtiden, og derfor må planlegge i forhold til. Hvis noen hadde sagt til oss for en generasjon siden at vi i 2004 vil være i stand til å sende et bilde over en mobiltelefon fra andre siden av jorda og motta det på et gatehjørne i Oslo i neste øyeblikk, ville vi neppe trodd det. Det er mange slike eksempler, og det er mye som har skjedd som har forandret våre liv bare siden Muren mellom øst og vest forsvant. Mange av disse forandringene kunne ikke forutsies. Heller ikke det som har skjedd de siste årene etter USAs presidentskifte, med krigene i Afghanistan og Irak og kraftig internasjonal destabilisering, var enkelt å forutsi. Dette er en stor utfordring for oss som prøver å finne ut hva som kan true den samfunnsorden og de verdier vi er så glad i, og på hvilken måte vi skal forberede oss på det som kan komme, eller på hvilken måte vi skal forhindre det. Det var kanskje enklere den gangen vi hadde én fiende, eller iallfall trodde det, og også at den fienden ville komme østfra. Nå er det ikke så enkelt lenger. Trusselbildet er mer sammensatt enn tidligere, og hva som er de reelle truslene, er det ikke full enighet om. Det er ingen full enighet, det viser innstillingen - selv om jeg er glad for at det har skjedd store endringer i forståelsen av dette etter at forsvarsministeren la fram sine rammebetingelser til Militærfaglig Utredning for halvannet år siden. Andre får redegjøre for sine syn, men for SV er den viktigste sikkerhetspolitiske utfordringen klimaendringene, den økende velstandskløften, den ekstreme fattigdommen, framvekst av sosial uro i våre nærområder, internasjonal kriminalitet, masseødeleggelsesvåpen, negative effekter av globalisering og våpenspredning. De fleste av disse viktige sikkerhetspolitiske utfordringene kan ikke løses med militære virkemidler, de kan tvert imot bli styrket av militær krigføring i noen tilfeller. Det betyr aldri at vi ikke skal engasjere oss internasjonalt, men det betyr ofte at det er andre ting enn militære virkemidler vi skal tilby det internasjonale samfunnet. Det viktigste vi kan tilby det internasjonale samfunnet, er nesten aldri spesialsoldater, men det er nesten alltid de virkemidler som følger med god folkeskikk og diplomatiske, juridiske, økonomiske, politimessige og politiske virkemidler. Man kan ikke bekjempe terrorisme med fregatter. Da er det for sent, og det er derfor SV er så kritisk til å bekjempe terrorisme med militærmakt. Vi må stille oss spørsmålet: Er verden blitt tryggere etter krigen i Afghanistan, og har vi trygget vår sikkerhet, eller har den blitt svekket? Jeg skal ikke la dette gli over til en utenrikspolitisk debatt, men jeg er svært glad. Jeg er svært glad for at et flertall i komiteen har tatt klar avstand fra at Norge skal ta etter våre fremste allierte og åpne for forkjøpsangrep mot land på løgnaktig grunnlag, og at man har slått fast at internasjonale operasjoner skal være forankret i FN-mandat. Dette er jeg svært glad for, for det sender et signal. Det sender et signal om at vi vil ta FN på alvor, og det har ikke vår fremste allierte gjort det siste året. Det har skapt enorme problemer for det internasjonale samfunn, skapt enorme skader som skal repareres, og hvis de ikke repareres, vil stadig flere land, som Israel i Palestina og Russland i Tsjetsjenia, ta seg til rette, og det kan vi ikke leve med i en verden der det for tiden bare eksisterer én supermakt. Noen har sagt at i denne situasjonen er NATO viktigere enn noen gang, som en slags modererende kraft overfor USA. Jeg har ingen tro på at dette er tilfellet. Men jeg registrerer at NATO er betydelig endret de senere årene. NATO har fremdeles atomvåpen i sine strategier. NATO har etablert sin hurtigreaksjonsstyrke. NATO utreder sitt missilforsvar, etablerer nye kapasiteter og har laget sin out of area-strategi. Det er ikke betryggende, i en situasjon der de fleste utfordringer vi står overfor, ikke kan løses med militær slagkraft. NATO framstår nå som en politisk svekket organisasjon, splittet over Atlanteren, men virkemidlene er skarpere enn på lang tid. NATO kommer ikke til å være løsningen på våre sikkerhetspolitiske utfordringer. Derfor står vår motstand mot NATO fast. Denne langtidsplanen for Forsvaret er en fortsettelse av den omorganiseringen som startet i 2001 gjennom St.prp. nr. 45 for 2000-2001. Den planen var starten på et farvel til et forsvar beregnet på å håndtere invasjon, og denne planen er en fortsettelse av dette. Men i stedet for at resultatet ble et mindre forsvar, basert på de reelle utfordringene, har det blitt et kostbart forsvar, beregnet på internasjonale operasjoner. Det er trist, for det hadde ikke vært nødvendig. SV støtter også en omstilling av Forsvaret, men mener at det er de reelle militære utfordringene som skal håndteres militært, og at resten skal håndteres på andre måter. Norge er i en spesiell posisjon, med suverenitet over havområder som er sju ganger så store som landarealene. Den beste legitimitet vi kan ha for fortsatt å forvalte slike enorme områder, er at vi forvalter dem godt, mot overfiske, mot forurensing osv. I dag må kystvaktskip stadig ligge ved kai fordi vi ikke har råd til å bruke dem, og i stedet bygger vi nye fregatter. Hva er det som tilsier at vi skal forvalte bedre med fregatter enn med kystvaktskip? Forsvarsstrukturen blir kraftig endret i denne proposisjonen. Mange av disse endringene er fornuftige, og de får også vår støtte. Så er det en del saker der Regjeringens opprinnelige forslag er endret. Det er også bra. Av de viktigste i denne kategorien vil jeg nevne Kystjegerkommandoen, som forblir i Harstad, mellomnivåvedlikehold på F-16, som forblir på Ørlandet, musikkorpsene og aktiviteten på Mågerø, deler av Forsvarets logistikkorganisasjon, som forblir på Kjeller, og lageret på Lillehammer, som opprettholdes. Men det er en del saker i denne proposisjonen som det er stor uenighet om, og jeg vil nevne et par av dem. Noe av det som overrasker meg med proposisjonen, og delvis også flertallets innstilling, er den nokså utilslørte flørtingen med konkurranseutsetting og privatisering som vi ser. Ikke fordi jeg ikke er kjent med Regjeringens positive holdning til privatisering og konkurranseutsetting - det skal det jo godt gjøres ikke å ha fått med seg - men Forsvaret er i en særstilling i forhold til offentlig øvrig virksomhet. Når det tas til orde for utstrakt privatisering og konkurranseutsetting, finner jeg det oppsiktsvekkende, ikke minst på den bakgrunn at det i svært liten grad er konsekvensutredet hvorvidt økt innkjøp av private tjenester og bortsetting av oppgaver til sivile faktisk vil innebære effektiviseringsgevinster for Forsvaret. Og med den sløsingen vi i enkelte sammenhenger har sett innenfor Forsvaret, bør Regjeringen sikre seg at den i det minste vet at privatisering og konkurranseutsetting gir innsparingseffekt eller ikke. Men det vet altså ikke Regjeringen. Og ikke bare det, Regjeringen har heller ikke synlig ønske om å få klarhet i det. Dette er bemerkelsesverdig. Forsvarets oppgaver henger i overveiende grad sammen med vitale samfunnsinteresser og grunnleggende samfunnssikkerhet. Nå er jeg ikke ukjent med at deler av Forsvarets virksomhet uten nevneverdige organisatoriske problemer kan ses på som atskilt fra øvrig virksomhet, som nødvendigvis i større grad må være integrert i Forsvarets samlede aktivitet. Det som imidlertid er urovekkende, er at dette momentet i seg selv synes å være tilstrekkelig som grunnlag for privatisering fra Regjeringens side. Til slutt litt om kampflyene. Saken om kampflyene er komplisert. Og det er selvsagt enorme økonomiske interesser i denne saken. Det må vi leve med. Men det er også forsvars- og sikkerhetspolitiske dimensjoner, og det er langt viktigere. Hva vi trenger nye kampfly til i år 2015, er et vesentlig spørsmål. I dag ser jeg bare to argumenter som blir framført for nye kampfly - og det er ikke vi som framfører dem. Det ene er at norsk industri trenger kampflykontrakter, og vi trenger kampfly for å kunne utføre den typen operasjoner vi gjorde i Afghanistan fra Kirgisistan i forbindelse med Enduring Freedom. Ingen av disse argumentene er gode nok. Vi kan jo ikke kjøpe kampfly for å sysselsette norsk industri. Da kunne vi heller bygd noe vi hadde bruk for. Det vi må holde fokus på, er hva slags utfordring vi står overfor i framtiden som krever kapasitet for å ha kontroll over luftrom, og i hovedsak må dette være knyttet til våre store nordområder. Derfor bør vi nå ta to skritt tilbake og gjøre en helhetlig vurdering av hva slags behov vi ønsker å dekke. Nå er de forslag som SV er medforslagsstiller på, tatt opp. Jeg vil da ta opp de forslag som SV har fremmet alene. Forslag nr. 17 vil jeg presisere at SV ikke står bak. Det er fremmet av andre partier.
-0	Vi er i 2015. Vi har fremdeles store likestillingsutfordringer som man med flere tiår med likestillingspolitikk ikke har klart å løse – ikke den forrige regjeringen heller. Regjeringen har valgt å løfte fram fem konkrete tema som vi mener det er store utfordringer ved knyttet til dette. Én av sakene er det med entreprenørskap og kvinner i næringslivet. Det arbeidet starter tidlig. Det starter faktisk i utdanningen og i arbeidslivet, ved at både jenter og gutter i dag har rett til å bli hva de vil, og til å ta de utdanningene de vil, men de har ikke alltid fått den muligheten. Med flere av de eksemplene som ligger i denne meldingen, har regjeringen tatt grep. Det har vi også gjort i eierskapsmeldingen, i gründerplanen, som har et gjennomgående kvinneperspektiv, når det gjelder jenter og teknologi, og i de andre forslagene som ligger her, bl.a. et forskningsprosjekt for Agder-fylkene. Det å støtte opp om de gode eksemplene som næringslivet bidrar med, er med på å dra likestillingen av kvinner videre.
-1	Jeg registrerer Halvorsens invitt. Det SV forsøker å gjøre i denne situasjonen, er å analysere den. Den analysen etterlyser jeg at flere i Stortinget kunne foreta. For det valget vi nå tar, der vi støtter oss på NATO som den pilaren som skal være vår sikkerhet og vår garantist i en konfliktsituasjon, er rett og slett etter vår mening en feil strategi. Vi ønsker, som jeg sa klart fra om i mitt innlegg, å styrke FN og OSSEs rolle som det verktøyet som skal dempe konfliktnivået på denne kloden. Det er vårt viktigste budskap, og det budskapet holder vi fast på. Når det gjelder utvidelsen av NATO, refererte jeg SVs syn på det i mitt innlegg. Vi vurderte det slik at det var naturlig for oss å ikke kreve at Norge som medlem av NATO skulle nedlegge veto mot den utvidelsen. I stedet vil vi velge å styrke samarbeidet med partier og organisasjoner som arbeider mot NATO og NATOs nåværende strategi. Alle her kjenner til SVs standpunkt om norsk utmelding av NATO, men inntil utmelding kan realiseres, vil SV arbeide for at Norge skal bidra til å endre NATOs konsept, slik at en presiserer respekten for folkeretten og FNs suverene rolle i fredsopprettende sammenheng, og at NATO avskaffer den type virkemidler som vi nå ser at NATO bygger opp. Det er vårt syn.
-1	Det er slik at 90 pst. av utbyggerne som låner i Husbanken, mener at Husbanken gir det beste lånetilbudet. 80 pst. mener at Husbanken reduserer risikoen i prosjektet. 80 pst. av kundene mener at de får mye igjen for å velge husbankfinansierte boliger. Og 80 pst. mener at de nyter godt av Husbankens kompetanse. Dette, sammen med at det de siste årene har blitt bygd flere, men mindre boliger, skaper en høy ressursutnyttelse. Men så er representanten kortsynt og lite historisk orientert. Når man anklager venstresiden for å være opptatt av Husbanken, er man nødt til å trekke perspektivene lenger. Det er i nedgangsperioder at Husbanken er viktigst. I dag er 45 pst. av nybyggene lånefinansiert via Husbanken, men i perioder med lavkonjunktur, altså på begynnelsen av 1990-tallet, har man vært oppe i at 80–90 pst. er husbankfinansiert. Er det ikke viktig da heller?
-1	Det er eit veldig viktig spørsmål, og eit godt spørsmål. For det første – når det gjeld Nord-Noreg, er det ein region i nord der petroleum kjem til å bli viktig i åra som kjem, dersom oljeprisen aukar. I dag, med dei oljeprisane vi har no, kjem ikkje dei prosjekta som er starta der oppe, til å bli realiserte – det blir med leitinga. Infrastrukturen for petroleumsnæringa er ikkje i nord, og det er liten grunn til at kunnskapsministeren eller andre skal tru at dei miljøa som vi allereie har i Noreg, som er verdsleiande, som er knytte til Vestlandet, kjem til å flytte nordover. Det betyr at Nord-Noreg ikkje kjem til å sjå nokon stor vekst av arbeidsplassar som følgje av dette. Så dette er ikkje eit nordnorsk prosjekt – snarare tvert om. Når det gjeld olje, har Det internasjonale energibyrået nettopp sagt at vi må la den olja som vi ikkje har begynt å utnytte enda, liggje dersom vi skal nå det globale målet å hindre at temperaturen i verda blir varma opp med 2 grader. Det betyr at vi rett og slett må vere ambisiøse som berre det når det gjeld satsinga på fornybare ressursar, og vi må vri forskinga over frå petroleum til fornybare ressursar.
-1	Sommeren 2004 oppdaget forskere fra NIVA at sukkertaren var i ferd med å forsvinne fra store deler av kysten mellom svenskegrensen og Lindesnes. Miljøverndepartementet gav på bakgrunn av dette Statens forurensningstilsyn og Direktoratet for naturforvaltning i oppdrag å sette i gang et treårig sukkertareprosjekt. Målet med prosjektet er først og fremst å avdekke omfanget av tilbakegangen av sukkertare og årsakene til dette. I tillegg blir det gjort undersøkelser om virkningen for det biologiske mangfoldet i kystsonen. Prosjektet startet i 2005 og skal gå fram til 2007. I år er det avsatt noe over 3 mill. kr til arbeidet. Prosjektet er godt i gang, men vi har ennå ikke sikker kunnskap om årsakene til den omfattende sukkertaredøden. Vi venter bl.a. på opplysninger om hvor det slammet som nå dekker store deler av havbunnen, kommer fra. Dette slammet er med på å hindre unge tareplanter i å feste seg. Det kan være mange årsaker til denne alvorlige situasjonen, f.eks. klimaendringer, økte utslipp fra kontinentet eller økte utslipp i Norge. Dersom problemet skyldes forurensning, har de tiltakene som er satt i verk til nå, åpenbart ikke vært tilstrekkelige. Eventuelle nye tiltak vil få konsekvenser for dem de rettes mot, og vi er derfor nødt til å bruke den tiden som kreves for å få fram tilstrekkelig kunnskap om hva som skjer. Dette er ikke minst viktig hvis det viser seg at årsakene ligger utenfor landets grenser, og at problemet dermed må løses gjennom et internasjonalt samarbeid. Jeg kan forsikre om at vi følger denne svært alvorlige saken med høyeste prioritet, og at vi vil ta stilling til hvilke tiltak som kan settes i verk, så snart den nødvendige kunnskapen er på plass.
-1	Utbyggingen av Valemon omtales som liten, men det er jo relative størrelser. Sammenlignet med omfanget på forrige sak framstår jo det meste av aktiviteten på norsk sokkel som liten. Men det er jo en ganske betydelig utbygging og representerer også potensielt forlengelse av levetiden til andre installasjoner. Som det er sagt tidligere, representerer de utvinnbare reservene anslagsvis om lag 206 millioner fat oljeekvivalenter, og investeringene er på nesten 20 mrd. kr – kun i olje- og energidebatter, mulig med unntak av forsvarsdebatter, er det små og mellomstore utbygginger. Vi støtter denne utbyggingen fordi den kan bidra til bedre ressursutnyttelse på norsk sokkel, og den foregår i et modent område. Derfor har jeg bare et par korte merknader. Vi har i komiteen merket oss at utbyggingen gir en økning i utslipp på i underkant av 100 000 tonn CO2 årlig potensielt. Det høres kanskje ikke så mye ut med tanke på at vi ofte snakker om millioner av gangen i vår komité, men det representerer altså en merkbar økning i sektorens utslipp. Jeg merker meg at Kristelig Folkeparti påpeker i merknads form at denne økningen må dekkes inn et annet sted. Det tar jeg som en selvfølge. Det ligger til grunn. Jeg vil her bare understreke SVs støtte til sektorvise klimamål, som jeg var inne på også i forrige sak. Det andre er at det framgår at utbyggingen vil kunne føre til konflikt med andre næringer, nærmere bestemt fisk. Én ting er trålernæringen, men vi må også være sikre på at dette ikke rammer fiske etter sild og makrell, som det også framgår i framlegget. Jeg mener det er verdt å nevne dette spesifikt. Til slutt: Jeg slutter meg til saksordførerens innlegg, inkludert de signalene vi gir vedrørende Florø.
-0	Det er i hvert fall godt å høre at tidligere styre i Kristiansund har sørget for at man har kommet opp i en god dekning. Problemet er bare det at man kan lese i Tidens Krav at situasjonen bare det siste året har blitt dramatisk forverret, og det etter at Arbeiderpartiet tok tilbake styret i Kristiansund. Vi ser også at en av Kristiansunds utfordringer i budsjettsammenheng er at de nå skal gå inn og dekke flere titalls millioner kroner, nettopp fordi man er alvorlig ille ute å kjøre. Den pasienten som er brukt som basis for mitt spørsmål her, har ligget på Kristiansund sykehus i to måneder, før vedkommende nå, etter at dette spørsmålet er tatt opp, endelig har fått melding om at da skulle hun få sykehjemsplass. Jeg er svært bekymret for situasjonen vi ser ute i Kommune‑Norge. Spørsmålet mitt til statsråden er følgende: Denne regjeringen har snakket om denne samhandlingsreformen i over tre år. Hvorfor tar det så lang tid før man iverksetter tiltak, når man begynte å snakke om det for tre år siden?
-0	Da er det noe underlig, hvis man faktisk er så opptatt av dette som posisjonen sier, at man allerede i sommer kunne lese bruddstykker og lekkasjer om at det nå kom lettelser for folk flest i arveavgiften, men at noen skulle tas. Dette kunne vi lese om i avisene i sommer. Så de som ønsket å gjøre tilpasninger, har selvfølgelig allerede gjort det. Jeg skjønner selvfølgelig at en regjering som er opptatt av å øke skattene – ikke bare for de rikeste, for det er ikke det man gjør her, man rammer også en god del bedrifter som absolutt ikke kan sies å være de rikeste i samfunnet, men som tilrettelegger for arbeidsplasser – ønsker å gjøre grep for å hindre tilpasning, men hvorfor i alle dager haster det sånn at man til og med må bryte Stortingets forretningsorden og få et vedtak i Stortinget på at man ikke skal følge forretningsordenen? Jeg skjønner ikke at man har så hastverk. Dette har nå vært kjent noen dager. De rikeste har ofte så pass bra tilgang på både jurister og andre som hjelper seg, at de som virkelig er opptatt av å gjøre tilpasninger, nok allerede har gjort det. Så det toget har nok gått for Regjeringen.
-1	Jeg deler fullt og helt representantens beskrivelse av dette spleiselaget, men det er slik at Tønsberg SV og SV på Stortinget er helt på linje her. Tønsberg SV ønsker da vel ikke høye statlige andeler til et prosjekt de er imot! De har ikke ønsket denne ringveien. Men Tønsberg SV ønsker et større statlig bidrag til en Tønsbergpakke som ser annerledes ut, hvor man har tenkt en vesentlig større satsing på kollektivtrafikk. Det er klart at Tønsberg SV ønsker det. Jeg ønsker også at vi kunne fått mer penger til kollektivtrafikken i Tønsberg. Det finnes kanskje noen i denne salen som ikke ønsker det, men jeg tror de fleste av oss ville ha ønsket at vi kunne ha fått til det. Men det vi har sagt, er at det er bra at statsråden legger det presset på Tønsberg videre, for det synes jeg det er viktig at Tønsbergs lokale politikere tenker gjennom, at hadde man kommet opp med en større kollektivandel, hadde man kanskje stått sterkere og hatt bedre argumenter når man kjempet for å få en større statlig andel. Det er viktig i arbeidet videre mot fase 2 at man tenker i de baner for å få mer statlige penger til kollektivtrafikken i Tønsberg. Det lover jeg vi skal stå på for hver dag vi har anledning til det. Det skal de gjøre i Tønsberg, og det skal vi gjøre her på Stortinget.
-1	Eg vil på vegner av SV gi honnør til interpellanten for å ta opp ei veldig viktig problemstilling. Problemstillinga er på ein måte viktig uansett kvar ein ser ho frå. Ho er viktig frå ståstaden til skolen, frå ståstaden til elevane og frå ståstaden til minoritetsspråklege, som er ei veldig variert, men likevel – i statistikken iallfall – ei sosial gruppe. Det er ei problemstilling som er viktig for heile samfunnet. Det er ei utfordring å få fleire minoritetsspråklege inn i dei yrka som interpellanten peika på. Eg vil takke statsråden for eit veldig godt svar, som viser at Regjeringa har merksemd på problemstillinga og jobbar aktivt med det. No sit vi i utdanningskomiteen og jobbar med St.meld. nr. 16 for 2006-2007 om tidleg innsats for livslang læring, … og ingen sto igjen, som ho heiter. Denne meldinga peikar på det faktumet at utdanningssystemet, trass i at det lenge har vore eit politisk mål, ikkje klarer å vere med og bidra til å jamne ut sosiale forskjellar. Tvert imot blir sosiale forskjellar reproduserte. Vi klarer ikkje i stor nok grad å bruke utdanningssystemet som eit verkemiddel mot det, trass i at ein klarer det i mange andre land som vi elles likar å samanlikne oss med. Meldinga viser f.eks. at det er ein ganske sterk samanheng mellom den utdanningsbakgrunnen foreldra dine har, og di eiga tilbøyelegheit til å velje høgare utdanning. Det er slik at dersom foreldra dine har høgare utdanning, er det større sjanse for at du sjølv vel det. Det er òg slik at dersom foreldra dine har høgare utdanning, er det større sjanse for at du vel universitetsutdanning framfor høgskuleutdanning. Dei som altså har foreldre utan høgare utdanning, men som likevel vel høgare utdanning, vel fortrinnsvis høgskuleutdanning framfor universitetsutdanning. Så er det interessant, som interpellanten peika på, at minoritetsungdom – dersom eg kan få lov til å kalle dei det, kjært barn har mange namn – eller ungdom med minoritetsspråkleg bakgrunn viser eigne tendensar i forhold til ungdomsgruppa generelt sett. Det er altså slik at minoritetsungdom i større grad vel matematisk-naturvitskaplege fag dersom dei vel høgare utdanning. Det er eit veldig interessant trekk. På mange måtar trur eg at storsamfunnet skal ta inn over seg kva slags signal dette er. Eg meiner at dette inneber tre utfordringar. Vi har ei utfordring med omsyn til å prøve å jamne ut utgangspunktet i forhold til kven som vel høgare utdanning, og kven som ikkje gjer det. Eg meiner ikkje at alle skal få høgare utdanning, og ikkje at det er slik at alle skal lære like mykje, men slik at ein i større grad jamnar ut forskjellar mellom sosiale grupper i forhold til kven som vel kva. Det er veldig mange tiltak i stortingsmeldinga, og det skal vi komme tilbake til ved ei seinare anledning. Så har vi ei utfordring som samfunn med omsyn til å jamne ut tilbøyelegheita til at ein får seg høgare utdanning eller ikkje ut frå kva slags utdanningsnivå dei enkelte foreldra har. Eg trur at rådgivingstenesta er eit av dei aller viktigaste tiltaka her. Det peika statsråden på i sitt innlegg, og det peika interpellanten på i sitt innlegg. Eg trur at vi har eit effektivt og godt verkemiddel dersom vi evnar å styrkje rådgivingstenesta i større grad. Så er det dette litle paradokset at minoritetsungdom i større grad vel matematisk-naturvitskaplege fag. Det er jo ikkje eit problem. Det er kjempefint at dei gjer det. Vi treng den kompetansen veldig. Men problemstillinga er at det ikkje er mange nok som vel dei yrka som interpellanten peika på, og sett frå min ståstad akkurat no med omsyn til allmennlærar- og førskolelærarutdanninga er det for få med minoritetsspråkleg bakgrunn som vel denne typen utdanning. Eg er glad for at Regjeringa har utarbeidd ein strategiplan, og eg er glad for at ein leitar etter ulike former for positive stimulansar som kan gjere dette meir attraktivt for denne ungdommen. Men eg trur òg at ein vesentleg del av dette er ei statusheving av desse typane yrke. Eg trur eigentleg at den beskjeden vi får frå minoritetsungdommen, er: Desse yrka har ikkje høg nok status, vi søkjer oss heller dit kor vi har dei beste framtidsutsiktene. Det er jo ikkje eit unaturleg val, men eg trur det er det signalet vi får ut frå dei statistiske forskjellane som vi ser. Vi har alle saman ein jobb å gjere når det gjeld å bidra til å heve statusen til desse ufatteleg viktige yrka i ein veldig stor integreringssamanheng. Då er ein interpellasjon og ein debatt om dette i Stortinget eit lite steg på vegen. Det vil eg gjerne takke interpellanten for at ho har bidrege til.
-0	Det sies at mange Høyre-folk liker å hygge seg med rødvin eller øl. Det tror jeg også folk flest gjør, og fattigfolk. Spørsmålet mitt er ikke om representanten også liker det eller ikke liker det. Men jeg lurer på hvorfor Høyre ikke ønsker å støtte Fremskrittspartiet i å senke den høye alkoholavgiften vi har i Norge, en avgift som ikke bare truer bryggerinæringen i Norge, men som også medfører høy produksjon og høyt konsum av hjemmebrent, medfører smugling og organisert kriminalitet og at grensehandelen forblir høy, en avgift som gjør at de fattige faktisk ikke har råd til å nyte alkoholholdig drikke. Jeg antar at representanten vil svare med at nei, nå har man vært i regjering med Kristelig Folkeparti, og at man bruker det som unnskyldning. Så da får jeg ta et oppfølgingsspørsmål: Vil representanten få med Høyre på å støtte Fremskrittspartiet ved neste korsvei og foreslå et kraftig kutt i alkoholavgiftene?
-0	La meg starte med å minne om den debatten vi har i dag som går på hvilke virkninger den nye uførereformen har hatt for folk. Det er vanskelig å ha et helt konkret og oversiktlig bilde med tanke på en reform som har vart i tre måneder, der man kjenner et skatteoppgjør først neste år, og som gjør at man må forholde seg til de tall som eksisterer i skatteetaten per nå, og som er godt redegjort for i brev oversendt også til komiteen, der man har brukt LOTTE-Trygd, og der man har fremskrevet det etter 2015-tall. Men la meg først av alt få lov til å understreke noe man skal ta på alvor, og det er de menneskene som opplever en usikker hverdag, mennesker som føler at de ikke har fått god nok informasjon: Hva blir virkningen for meg? Hvordan slår ny uførereform ut for meg? Hvordan blir hverdagen min etter dette? Der tror jeg både vi som sitter i regjering i dag, og de som har sittet i regjering tidligere, må erkjenne det som representanten Syversen tok opp i sitt innlegg, og det er et berettiget spørsmål: Har vi vært flinke nok til å gi forståelig informasjon? Har vi vært flinke nok til å gi god nok informasjon? Jeg tror at svaret er nei, og jeg tror at vi har et betydelig læringspotensial i årene fremover, som også representanten Rotevatn var inne på, til å bli flinkere til å gi god nok informasjon, mer forståelig informasjon, slik at folk skjønner ting på en bedre måte, og skjønner hvordan det blir for en selv. La meg også få lov til å sitere litt når det gjelder hvorfor disse utslagene egentlig har kommet, og hvorfor vi opplever dette. Det er bl.a. på grunn av skatteomleggingen. Den viktigste delen som gjør at man får disse omleggingene, er at man nå skal skattlegge uføretrygd på samme måte som man gjør med lønnsinntekt. La meg da sitere det en samlet komité sa da vi behandlet Prop. 130 L for 2010–2011: «Komiteen slutter seg til at uføretrygden skal skattlegges som arbeidsinntekt når ny uføretrygd innføres. Dette gjelder både de som kommer fra den gamle ordningen og de som får ytelsen etter de nye reglene. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, understreker at de som konverteres fra den gamle ordningen skal kompenseres for økt skatt ved å øke bruttoytelsen slik at de beholder tilnærmet samme nettoytelse. Komiteen vil påpeke at det er flere fordeler ved å beskatte alle i yrkesaktiv alder etter de samme skattereglene. Det blir forutsigbart for de som kan kombinere uføretrygd og arbeid, noe som styrker målet om sømløse overganger.» Dette forteller meg at en av de viktigste stolpene i ny uføretrygd er skatteomleggingen, en skatteomlegging som hele Stortinget støttet opp om, var enig i og mente var riktig. Jeg regner også med at Stortinget i dag mener at det er riktig, og det var vedtak som ble fattet høsten 2011. Videre ble nye skatteregler for uføreytelser vedtatt i desember i 2012, som også hadde bred støtte i Stortinget. Så snakker man om at det har kommet frem utilsiktede virkninger. Mye av det som har vært oppe i debatten i dag, at noen kommer dårligere ut, var godt kjent da vi behandlet både Prop. 130 L i 2011 og skatteomleggingen i 2012. Det var kjent at noen ville komme dårligere ut. Det ble også sagt, som representanten Bergstø var inne på her, når det gjaldt dem med tjenestepensjon. Det ble igjen påpekt under regjeringen Stoltenberg da man la frem skatteproposisjonen i 2013. Det at man da fjernet skattebegrensningsregelen, medførte at de med tjenestepensjon og som hadde inntekt over 550 000 kr, ville få en skatteskjerpelse fordi man kom utenom overgangsregelen, man kom utenom og kunne ikke ta i bruk skattebegrensningsregelen, de ville altså få en skatteskjerpelse. Det var godt belyst i flere proposisjoner, ikke en utilsiktet virkning, etter mitt skjønn. Så kan man stille seg spørsmålet som jeg synes er viktig å få frem i denne debatten, og det er: Hvordan slår ny uføretrygd ut for de ulike gruppene? Jo, de som har kun uføretrygd og hadde det før 2015 fra folketrygden, vil ha fått kompensert økt skatt med økt brutto ytelse, så de kommer ut slik som i dag. Vinnerne av omleggingen er minstepensjonister med gjeld, det er uføre med lav og middels uførepensjon som også mottar tjenestepensjon, det er uføre med barnetillegg, som representanten Bergstø er opptatt av skal ha råd til å kjøpe fotballsko, det er gradert uføre med lavere uføregrad enn to tredjedels uføregrad, og det er gifte uføre med lav sats på særtillegget. Det er den gruppen som kommer bedre ut hvis vi, som også representanten Syversen var opptatt av, lager noen kategorier for dette – de kommer bedre ut. Hvem blir da taperne i det nye systemet og kommer litt dårligere ut? Jo, det er uføre som tidligere er blitt skattet etter skattebegrensningsregelen, og som har store inntektsfradrag, herunder fradrag for gjeldsrenter. Det vil også være noen ektepar, der den ene er ufør og tidligere kom svært gunstig ut fordi de fordelte alle gjeldsrentene på den ikke uføre ektefellen, mens den uføre likevel fikk halvparten av gjeldsrentene ved beregning etter skattebegrensningsregelen. Det er de som er gradert uføre med en uføregrad på under 100 pst., men minst like høy som to tredjedels uføregrad, og uføre med høy samlet uførepensjon som mottar tjenestepensjon. De taper på dette og kommer litt dårligere ut. Altså: Dette skyldes skattesystemet og at man skattlegger uførepensjonister og all inntekt likt, slik som Stortinget forutsatte da man behandlet proposisjonen i 2011 og vedtok skatteomleggingen i 2012. Hvorfor slår det dårligere ut? Jo, fordi de som kunne komme under skattebegrensningsregelen, kunne få trekke fra 150 pst. av gjeldsrentekostnadene, altså få tatt det med som fradrag i selvangivelsen – skatteeffekten, skatteprosenten, ble i noen tilfeller helt oppe i 55 pst. Man kunne tidligere trekke fra inntil 55 pst. av gjeldskostnadene, mot 37 pst. i dag, men noen av dem med høy gjeld vil naturlig nok tape på den omleggingen. Det var en virkning som man kjente i 2011, som man kjente i 2012, og Bergstø refererer på fortreffelig vis til replikkordvekslingen mellom meg som stortingsrepresentant den gangen og daværende statsråd. Hvorfor hadde man ikke da tatt høyde for å legge om dette? Det er fire måter vi kan møte denne utfordringen på. Jeg synes det er viktig at man får et godt, bærekraftig system i fremtiden. Jeg synes det er viktig at vi tar de vedtak som Stortinget har gjort, på alvor. Men jeg synes også det er viktig at vi tar hverdagen til de uføre på alvor. Og hvordan skal vi møte den situasjonen? Jeg tilhører en mindretallsregjering. Jeg er avhengig av at vi har flertall i denne sal for å få lagt om politikk, jeg er helt avhengig av det. Jeg registrerer en rekke avisinnlegg som sier: Eriksson, fiks det! Hvis jeg skulle fikse det, hvilken løsning foretrekker man? Punkt 1: Vi kan gå tilbake til det gamle skattesystemet. Det vil da bety som konsekvens at uførereformen er en saga blott. Det vil bety at de 188 000 og de med minsteytelser i dag som kommer bedre ut, som har gjeldsrenter, vil bli tapere hvis de må konverteres tilbake. Er det en farbar løsning som Stortinget foretrekker? – Ja eller nei? Det andre alternativet er å si at de som var i gammelt system før 31. desember 2014, skulle hatt de gamle reglene, mens de som kom etter, altså fra 1. januar 2015, skulle hatt de nye skattereglene. Det var et av de spørsmålene som også ble diskutert i Uføreutvalget, som også ble diskutert i denne sal, og de daværende regjeringspartier – de tre pluss de som satt i opposisjon – sa, også inkludert mitt eget parti, at det ikke var en ønsket situasjon å skulle operere med to uføresystem parallelt, som skulle gjelde i 50 år fremover. Det var lite ønskelig. Jeg regner med at det fortsatt er like lite ønskelig. Hvis ikke må vi få signal tilbake. Den tredje måten vi kan gjøre det på, slik som jeg ser det, er å si at vi viderefører overgangsordningen for dem som er omhandlet av overgangsordningen, forlenger den, kanskje, slik som SV sier, permanent, så lenge de er uføre, og kompenserer de 14 000 som nå taper mer en 6 000 kr. Da får vi den samme konsekvensen som under det andre alternativet, som jeg sa, ved at vi opererer med to parallelle skattesystem, men da får vi litt færre, bare 50 000, uføretrygdede i 50 år fremover. Er det et prinsipp vi mener er riktig – at de 50 000 skal ha et annet skattesystem – eller er det ikke? Eller vi kan ta den fjerde løsningen og si at for å være sikker på at ingen taper, så øker vi bruttoytelsen så mye. Er det et prinsipp vi mener er riktig – det å si at jo mer gjeld man har og tar opp, jo høyere uføreytelse skal man få for å kompensere slik at man ikke taper rentemessig i forhold til et gammelt system som gradvis går ut på dato? Er det et prinsipp som denne sal foretrekker? Jeg trenger noen klare svar også når man er så tydelig ute i media og sier: Eriksson, fiks det! Hvilke av de fire skisserte løsningene som er mulig, skal vi ta i bruk for å fikse det? Hvilke fiksingsløsninger er flertallet i denne sal for? Det er mitt spørsmål tilbake. Er det sånn å forstå at vi angrer oss og mener at skattebegrensningsregelen, som betyr en omlegging til det gamle skattesystemet, ikke var lurt og ikke var bra? Jeg synes representanten Syversen har et meget godt poeng. Hvis vi tenker oss to par, et ektepar der begge er over 50 år og et ungt nyutdannet par: når det gjelder ekteparet, der den ene har en lønn på et sted mellom 800 000 kr og 1 mill. kr og den andre ektefellen har hatt høy ytelse, høy opptjening og høy tjenestepensjonsordning og er 80 pst. ufør. De kjøper seg et hus i Spania, tar opp 2 mill. kr ekstra i lån – det er et av dilemmaene – for å realisere sin pensjonsdrøm, som jeg synes er veldig bra at de realiserer, veldig bra at de kjøper det feriehuset. Er det riktig at de skal kunne få trekke fra 150 pst. av rentekostnadene, mens det unge paret, som er nyutdannet, som skal etablere seg på boligmarkedet, der den ene ektefellen, med laveste lønnsstige, har 100 pst. jobb og den andre 50 pst. ufrivillig deltid, skal få trekke fra bare 100 pst. av rentekostnadene, altså en mindre del av rentekostnadene? Er det et prinsipp vi mener er god og rettferdig omfordelingspolitikk? I mitt hode er det ikke det. I de debattene vi hadde da vi diskuterte uførereformen og skatteomleggingen, var noe av det nettopp hvordan vi skal sikre et godt system, hvordan vi skal ha et ensartet skattesystem, og hvordan det blir fremover i tid hvis vi skulle ha lagt om skattesystemet, for det er der løsningene ligger. Hvis en person om to–tre år endrer gjeldsgrad, tar opp mer lån, skal man da gå over til et annet skatteregime, hvis man skal operere med to skattesystem? Hva med de tilfellene der man konverterte der den uføre var 50 pst. ufør, og blir f.eks. om to år 100 pst. ufør? Skal man ha halvparten av hver ordning? Jeg stiller spørsmålene nettopp fordi det er mange dilemmaer som reises, og vi har alle et felles ansvar for å finne de gode svarene på hvordan vi skal sørge for å få en god uføreordning. Det er også riktig, som representanten Bergstø sa, at hvis man får store utslag, må man komme tilbake til det. Denne regjeringen er kommet tilbake til det med overgangsregelen. Uten overgangsregelen hadde det ikke vært 14 000 mennesker vi hadde stått her og diskutert i dag, som har kommet 6 000 kr eller verre ut. Uten overgangsregelen hadde det vært snakk om 45 000. Vi var alle sammen enige om i utgangspunktet «om lag» samme nivå. Mitt spørsmål tilbake til SV og Bergstø når hun stiller meg spørsmål, er: Hva definerer SV som «om lag», når de sier at 500 kr i måneden er for dramatisk – er ikke mindre endringer? Hva er «om lag»? Hadde daværende regjering diskutert og definert begrepet «om lag», hva var forståelsen av det? Definisjonen som vi har brukt i Stortinget, også da vi la frem overgangsordningen, var «om lag» pluss/minus 6 000 kr. Hadde man en annen definisjon på det tidspunktet? Jeg kjenner ikke til noen definisjon som ble proklamert i denne sal i 2011–2012. Jeg synes også det er et viktig spørsmål som representanten Syversen tar opp om hvordan dette vil slå ut over tid, og hvordan vi skal følge det opp. Jeg synes det er rett av oss å følge utviklingen. Jeg og regjeringen har sagt at vi vil følge levekårsutviklingen videre fremover. Vi vil følge med på effekten. Én ting er at vi i LOTTE-Trygd hadde brukt skattetallene fra 2012 fremskrevet til 2015. Det kan være lurt av oss også neste år å foreta en vurdering basert på 2013-tall, og året deretter kanskje også få en vurdering basert på 2014-tall for å se om det er i samsvar med de fremskrivningene vi har fått. Som også representanten Christoffersen var inne på: Har man fått riktig skattekort, eller har man det ikke? Det skattemessige er også viktig, og det kjenner ingen av oss til før skatteoppgjøret, heller ikke vi som lønnsmottakere kjenner til det før det kommer til neste vår, for inneværende år. Så de eksakte tallene vil man få neste vår. Jeg er glad for at de som har vært på talerstolen i dag, så tydelig sier at uførereformen og prinsippene rundt uførereformen ligger fast. Jeg mener det er et viktig signal, og det er et signal som vi tar med oss. Jeg mener at uførereformen er en god reform som gjør det enklere for dem som kan jobbe å kombinere arbeid og trygd, samtidig som man gir en god inntektssikring for dem som ikke er i stand til å jobbe. Det var også selve fundamentet da man la frem ny uføreordning. Det skal ivaretas. Jeg synes også det som representanten Lundteigen pekte på, og som egentlig ikke tilhører uføredebatten som sådan, er et meget viktig spørsmål: Hvordan skal vi skape et arbeidsliv som gjør det enklere og bedre å få inkludert dem som har en restarbeidsevne, i det arbeidslivet? Jeg opplever at det er det representanten Lundteigen etterlyser. Hvordan skal vi få arbeidsgivere i større grad til å åpne portene og dørene sine for de menneskene som har en arbeidsevne som kan tilbys arbeidsmarkedet? Jeg er veldig opptatt av at vi skal få bedre virkemidler på det området. Jeg mener også vi er godt i gang med det som Stortinget behandlet like før påske, nemlig nytt varig lønnstilskudd som gjør at en kan få kompensert opptil 75 pst. av lønnskostnaden opp til 5 G, og at det er varig for dem som står varig i fare for å havne på uføretrygd – man kan ha med seg det lønnstilskuddet helt frem til man blir pensjonist. Det synes jeg er et godt tiltak. Min klare oppfordring har hele veien vært – og jeg gjentar det fra denne talerstolen – at næringslivet bruker den ordningen. Det at vi får et nytt og bedre spisset inkluderingstilskudd og en oppfølgingsavtale, håper jeg skal bidra til at det blir enklere for arbeidsgivere å ta imot den arbeidskraften. Jeg tar også gjerne imot flere gode forslag og tiltak på det området. Jeg er helt enig med representanten Lundteigen i at vi har en stor utfordring, det er en viktig oppgave, og det er en ønsket politisk målsetting å sørge for at de som vil og kan arbeide, får mulighet til å ta i bruk sin arbeidskraft i arbeidsmarkedet på en god og riktig måte. Ny uføreordning er noe vi alle har og hadde et felles ansvar for da vi behandlet dette – med tverrpolitisk enighet – i Stortinget. Men jeg tar også bekymringene til alle de uføre som er usikre på hvordan dette slår ut, på alvor. Derfor synes jeg det er viktig, det arbeidet vi har satt i gang fra min side, der jeg og departementet følger levekårsutviklingen nøye. Vi vet også at kommunalministeren er i gang med å se på ordninger knyttet til bostøtte, nettopp for å sørge for at vi får tatt unna noen av de virkningene vi egentlig ikke ønsker, nettopp for å få en mest mulig treffsikker løsning. Men jeg tror også vi skal være såpass ærlige og si til hverandre at det kunne ikke være en eneste person i denne sal som trodde at alle sammen, som også representanten Lundteigen peker på, skulle komme likt ut med ny ordning. Det kunne man ikke med hånden på hjertet mene, all den tid man mente at en av de viktigste stolpene var å endre skattesystemet, legge om skattesystemet slik at all inntekt ble skattet likt som lønnsinntekt, og at skattebegrensningsregelen forsvant, som gjorde at mange med høy gjeld ikke fikk trekke fra deler av den gjelden med 55 pst. Det var noe som var godt opplyst, og som man godt kjente til. Jeg minner til slutt om de fire måtene vi kan håndtere dette på, og jeg håper vi får gode innspill og gode svar på hva som er ønsket fra denne sal om i hvilken retning vi skal gå.
-0	Vi har fått en ny regjering, som det er sagt flere ganger i både denne og foregående sak. I denne saken får vi noe ny politikk. Den er til gjengjeld fryktelig dårlig. Det å finansiere rassikringsprosjekter med bompenger er en fryktelig dårlig politikk. Der Regjeringen kunne skape ny, viktig og solidarisk politikk, avslo den. Nå har statsråden nettopp gjentatt begrunnelsen i saken, at man ikke tilrår en modell med tidlig utbetaling av ferjeavløsningsmidler. Poenget er selvfølgelig ikke – som statsråden fortsatt argumenterer med – at dette skal gå på bekostning av andre poster i inneværende års budsjett, men det skal være en forskuttering fra en stat som har mange penger. For å hjelpe på omkostningene ved spleiselagprosjekter må det selvfølgelig være å se på som et lån, og behandles som et lån, også i de statlige budsjettene. Så derfor blir mitt spørsmål: Mener statsråden virkelig det hun nå sier? Hvis man skulle velge ny politikk og sikre forskuddsutbetaling av ferjeavløsningsmidler for å lette finansieringen som andre enn staten er med og betaler, skulle man altså hente de pengene fra andre steder i budsjettet i stedet for å låne dem ut, og på den måten lette finansieringen for andre som betaler statens regning?
-1	Hvordan en skal utdanne tilstrekkelig og riktig helsepersonell i framtiden, blir en av de virkelig store utfordringene de nærmeste 15–20 årene. Etter at Stortinget har behandlet Samhandlingsreformen og med det staket ut en langsiktig kurs i helsepolitikken, prioritering av tidlig innsats, prioritering av forebygging, så framstår det som helt klart at avgjørende for om vi skal klare å møte de framtidige utfordringene i helsesektoren, er at vi makter å utdanne nok helsepersonell og makter å utdanne riktig personell i framtiden. Interpellanten understreket i sitt innlegg at vi vil få behov for mellom 95 000 og 135 000 nye årsverk innen 2030. Dagens utdanningskapasitet vil holde de nærmeste ti årene, og så vil den være sprengt. Jeg er helt enig med statsråden i at vi må utnytte den muligheten som økte ungdomskull de nærmeste årene gir oss. Vi må øke kapasiteten på utdanningen før det har gått ti år. Vi må gjøre det i løpet av de nærmeste årene, og det er veldig positivt at bl.a. kapasiteten innenfor sykepleierutdanningen har økt. Det er en faggruppe som det vil bli stor mangel på i framtiden. Vi må også sette fokus på at vi skal utdanne riktig, altså slik at vi får helsepersonell til det vi trenger, og der vi trenger dem. Et eksempel er utdanningen av leger. Vi kommer til å få et stort behov for leger i primærhelsetjenesten – fastleger og kommuneleger. Den største veksten i legeårsverkene de siste ti årene har imidlertid kommet i spesialisthelsetjenesten, på sykehusene. Antall legeårsverk i spesialisthelsetjenesten økte med 1 140, til 11 000 i perioden 2002–2007. Samtidig økte den bare med 250, til 4 000 for samme periode i kommunehelsetjenesten. Det illustrerer utfordringen. Det betyr at legeutdanningen i sterkere grad må innrettes på kommunehelsetjenestens behov enn den gjør i dag. Der synes jeg eksemplet med medisinutdanningen ved Universitetet i Tromsø er godt, der de nå legger opp til en utdanning der studentene i større grad praktiserer i kommunehelsetjenesten – der hvor de i framtiden skal arbeide – under utdanningsløpet. Det samme gjøres også ved den nye tannlegeutdanningen i Nord-Norge, i Tromsø. Fylkeskommunen har bygd ut tannklinikker som er spesielt innrettet på å ta imot studenter, hvor både studenter og utdanningspersonell under utdanningen praktiserer ute, nær pasientene, der de i framtiden skal jobbe. I tillegg til at dette gir oss gode leger og tannleger, får vi også helsepersonell som er motivert til å jobbe i kommunehelsetjenesten, motivert til å jobbe i distriktene. Jeg har nevnt legeutdanningen spesielt, men dette gjelder for alle faggrupper. Min konklusjon blir derfor at Samhandlingsreformen forutsetter også en kompetansereform innenfor helsevesenet om vi skal lykkes med målsettingene. Om det betyr en ny kompetansereform eller en tilleggsreform til den vi allerede har, skal ikke jeg gi svar på, men det er den dimensjonen over utdanningen. Helsesektoren, utdanningssektoren og i tillegg kommunesektoren må inngå et forpliktende samarbeid, både når det gjelder innretningen av de forskjellige fagutdannelsene, og når det gjelder kapasitet. Derfor mener jeg at en naturlig konklusjon må være at Stortinget får dette som en egen sak til behandling. Det er en utfordring og dimensjon på utfordringen som egentlig handler om hvordan vi skal sikre velferdsstaten i framtiden. I første omgang trenger vi kanskje en egen stortingsmelding.
-0	Vi holder nå på å behandle og vedta tidenes beste statsbudsjett for landets gründere. Regjeringen la i høst fram et meget bra budsjett for norsk næringsliv og spesielt for gründere. Og når det gjelder rammevilkårene for gründere, har budsjettet på mange måter blitt enda bedre etter budsjettforliket med Venstre og Kristelig Folkeparti, men med i hvert fall ett unntak – formuesskatten. Den ble ikke redusert så mye som regjeringen foreslo. Dette er en skatt som er skadelig for innovative gründere med en god idé. Dette er en skatt som denne regjeringen på sikt har som ambisjon å fjerne, i hvert fall redusere kraftig. Jeg skjønner at det kan bli vanskelig med dette stortingsflertallet – i hvert fall etter å ha hørt på representanten Knut Storberget. Og det er litt synd, ettersom formuesskatt for gründere i veldig mange tilfeller er kvelende. Gründer Mathias Mikkelsen, 24 år, som driver to suksessfulle selskaper i Silicon Valley i USA, sa for kort tid siden rett ut i kronikken «Derfor kunne Facebook aldri ha blitt startet opp i Norge», at han er redd for å ende opp med en skatteregning han ikke har sjanse til å betale hvis han henter inn kapital til selskapet. Så fort investorer setter en pris på hvor god gründerideen er, blir man straffet hardt av det offentlige med den særnorske formuesskatten. Sagt på en annen måte: Det er en norsk straffeskatt på geniale gründerideer. Som Mathias Mikkelsen sier: Hvis han henter inn investorpenger, vil bedriften få en såkalt papirverdi. Papirverdien finnes ikke, det er ikke ekte penger. Det er noe han og investorene har blitt enige om at selskapet er verdt. Dessverre er ikke Mathias Mikkelsen alene. Jeg har ikke lenger tall på hvor mange gründere jeg har møtt eller hørt om, som kommer i denne triste situasjonen. Jeg har hørt mange tragikomiske historier om selskap som har eksistert i flere år, og som hele tiden har gått med tap og med kjempeunderskudd. Men investorene har verdsatt selskapet og ideen kjempehøyt, noe som betyr at eierne, deriblant gründeren, enten må ta opp lån for å betale formuesskatten eller må selge seg ned i egen bedrift for å betale den såkalte formuesskatten. At stortingsflertallet ikke ønsker å redusere denne gründerfiendtlige formuesskatten så mye som regjeringen ønsker, skuffer meg. Det er ikke bare gründerfiendtlig, men det er ren og skjær diskriminering av norske eiere. Norske eiere må betale formuesskatt av aksjene i bedriften, mens andre aksjonærer, utenlandske investorer i den samme bedriften, slipper. I den sammenheng kunne det vært interessant å ha drøftet hvordan man kan legge til rette for at det blir mer tilgjengelig risikokapital til gründere i Norge. Det er et gjentagende tema for mange gründere, og det er sågar mange politikere, fra alle partier, som ofte tar opp dette temaet. Men som oftest er løsningen for en del politikere at staten – det offentlige – alltid skal bla opp penger, siden det er så få norske investorer. Veldig få stopper opp og tenker: Hvorfor er det så få private investorer i Norge? Hvorfor har norske millionærer, milliardærer og investorer flagget ut av Norge? Kanskje det kan ha en sammenheng med den norske formuesskatten? Skatte- og avgiftspolitikk er også noe vi i næringskomiteen bør fokusere på og drøfte, selv om det formelt sett ligger under finanskomiteen. Jeg er ikke uenig i at den norske stat – en stat som for øvrig har tatt inn altfor mye penger i skatter og avgifter fra sine borgere og norsk næringsliv – skal legge til rette for investeringskapital til gründere med gode ideer. Fremskrittspartiet og jeg er også opptatt av at vi skal ha et bra virkemiddelapparat samt etablere enda flere såkornfond. Men jeg savner det at man gjør nok for å lokke til seg risikovillig kapital til Norge, altså utenlandske private investorer. Jeg er kanskje ikke den eneste som har vært ute og reist, og når jeg lander på flyplasser og ser meg rundt, ser jeg veldig ofte store reklameboards, hvor man promoterer hvor fantastisk det er å investere i det landet, eller man kan sitte på kafé og få et gratismagasin som kommer med det samme budskapet. Men hvordan er det i Norge? For noen år siden var jeg på Innovasjon Norges kontor i New York, verdens finanshovedstad. All informasjonen de hadde der, handlet om å promotere norsk kultur og reiseliv. Men det var ingenting om hvor fantastisk det er å investere i Norge. For ca. ett år siden kom det riktignok en nettside, invinor.no. Der har man en avdeling som er et samarbeidsprosjekt mellom Innovasjon Norge, SIVA og Forskningsrådet. Der er det én mann som sitter og gjør jobben, mens vårt naboland har over 40 ansatte som jobber for å promotere landet som et bra land å investere i. Jeg håper man vil fokusere på også dette framover.
-1	Det er helt riktig som representanten Hogsnes sier, at det kan være ulike prioriteringer lokalt. Og det må jo være lov at man gjør det, at man her også setter det ene foran det andre når man ser behov for det, akkurat som Regjeringen tydeligvis har gjort når den sjøl ikke prioriterer kirkeøkonomi så høyt at kommunene får råd til å ivareta sine oppgaver. Derfor stusser jeg litt over den type moralisering i utsagnene. Men det jeg har lyst til å spørre om, er. I Hogsnes replikk nå sa han at han ikke gikk inn for et bredt anlagt system for egenbetaling innen Kirken. Jeg har behov for å få det utdypet litt mer. Altså: Finnes det noen prinsipielle holdninger til egenbetaling for kirkelige handlinger som er annerledes enn for andre områder? Jeg kan godt tenke meg at det er det, fordi dette er et område som er annerledes enn mange andre «tjenester», hvis man kan kalle det det. Noe som er interessant, er jo at det er riktig som sogneprest Gelius sier, at svært mange menigheter er veldig dårlig besøkt, altså at det er for lite marked for en del av disse tjenestene. Er det slik Høyre tenker om kirkeøkonomi, eller er det slik at Høyre kanskje har noen prinsipper i forbindelse med kirkelig økonomi som det er viktig å holde fast ved? Jeg kunne også tenke meg å be Hogsnes svare på om Høyre nå har forandret mening i forhold til da vi behandlet stortingsmeldingen om kirkelig økonomi. I Innst. S. nr. 187 for 2000-2001 slo de nemlig fast at tilskudd til Kirken i framtida bør gå direkte fra staten til Kirken og ikke via kommunene. Er det et syn som Høyre fremdeles har, eller har partiet nå forandret mening på et så vesentlig punkt?
-1	I innlegget mitt forsøkte eg etter beste evne å gjere greie for kva som er vår prinsipielle tilnærming i denne saka. Eg meiner det stiller seg motsett. Idet ein har påbode bruk av flytevest i båtar under åtte meter, så har ein vel òg sagt at ein må påby sykkelhjelm – for det reddar også liv. Då ville ein òg sagt at ein bør gjere ganske store innskrenkingar i bruk av tobakk eller alkohol, for det vil også redde liv. Eg meiner at det finst ei grense. For SV går den grensa når avgrensinga handlar om å beskytte andre sine liv – da er vi for. Men viss avgrensinga handlar om å beskytte folk mot seg sjølv og sine eigne val – da er vi skeptiske.
-0	Først til representanten Oktay Dahl, som påstod at det var Høyre som styrte byrådet i Oslo: Det gjør de for så vidt, men de gjør det altså sammen med Fremskrittspartiet. Det er Fremskrittspartiet stolte av. Jeg har lyttet til debatten mellom enkelte avholdsfolk her i salen i dag. Det sier vel kanskje litt. Det er riktig, som interpellanten sier, at det er mange som føler frykt ved å ferdes ute nattetid. Men er det slik at de frykter å ferdes ute ved nattetid fordi det er mange skjenkesteder og lange åpningstider? Det er jo det sentrale spørsmålet. Det er jo ikke slik, som representanten Bøhler påstår, at folk er redde for å gå på kino og teater. Så vidt jeg vet, skjer det veldig lite alkoholrelatert vold i tiden når kinoene og teatrene er åpne. Det er å skape frykt i befolkningen, som jeg håper representanten Bøhler slutter med, for det skaper en by preget av frykt. Sannheten når det gjelder alkoholrelatert vold, er jo at den rammer andre som også misbruker alkohol. Det er stadig vekk dokumentert. Det er ikke slik at man mellom kl. 19 og 20 blir slått ned av en full ungdom. Det er ikke slik det foregår. Fremskrittspartiet ønsker klare regler for skjenking av alkohol. Vi mener at brudd på de bestemmelser og regler vi setter, må få klare konsekvenser. Men å nekte restauranter skjenkebevilling før de har gjort noe galt, er en helt meningsløs politikk. Skjenkebevillinger må være lette å få, og de må være lette å miste. Alkohol er en lovlig vare. Jeg vil påstå at 99,9 pst. av oss nyter alkohol på en god måte. Alkohol skaper gode relasjoner. Alkohol bryter ofte stemninger som gjør det enklere å prate med hverandre. Det er derfor alkohol brukes så mye. Hvis vi aldri kan si at alkohol skaper glede, har vi kommet veldig feil ut. Alkohol skaper også vold og den type familieproblemer. Det diskuterer vi alltid, men vi nevner ikke alle dem som nyter alkohol med respekt og tar et glass rødvin i godt lag blant venner. Det er faktisk ganske vesentlig. Det som er sannheten når det gjelder tilstanden i Oslo og i andre større byer i Norge, er at samfunnsmoralen er brutt ned, ikke at man nyter mer alkohol i Oslo og andre byer, men det er samfunnsmoralen – hva som er lovlig, og hva som ikke er lovlig. Familien er i oppløsning i stor grad. Folkeskikken er fjernet fra folk flest. Det er der problemene ligger. Vi kan ikke sitte her og lage lover og regler som skal si hvordan folk skal oppføre seg. Hva slags holdninger man gir til sine barn før de går ut og nyter alkohol, hviler veldig mye på foreldrene. Det er først og fremst foreldrenes ansvar. Det er slik, som representanten Oktay Dahl var inne på, at det i andre byer ikke er slike tilstander nattetid som det er i Oslo. De har like liberale skjenkeregler, men folk oppfører seg med respekt. De står i kø med respekt, og de venter på sin tur. Det er vanlig høflighet. Dette samfunnet mangler høflighet, og det kan ikke vi sitte i denne salen og vedta at folk skal ha. Det kommer faktisk fra foreldrene og fra hjemmene de kommer fra. Kristelig Folkeparti i Oslo har foreslått å stenge 25 pst. av skjenkestedene – et relativt meningsløst forslag. Tror man at det blir mindre misbruk av alkohol hvis man får 25 pst. færre skjenkesteder? Er det noen som slutter å drikke fordi det ikke er åpent på det stedet, fordi de ikke kan gå i den gaten? Den type tenkning er rett og slett helt meningsløs. Hvorfor ikke bare ta steget helt ut og forby alkohol hvis man mener at alkohol er så galt? Forby alkohol! Det er andre land som har prøvd det tidligere, men de har feilet. Og hvilke av stedene skal stenge? De har ikke gjort noe galt, de har ikke brutt noen bestemmelser eller noe regelverk, men 25 pst. av utestedene skal altså fjernes ifølge Kristelig Folkeparti. Det som må være konklusjonen, er at hver enkelt av oss har frihet under ansvar. Vi må ta ansvar for egne handlinger og egen oppførsel. Og den moralen vi tar med oss hjemmefra, og den kulturen vi tar med hjemmefra, den bringer vi faktisk videre. Det er vi som foreldre som har ansvar for den ungdommen som eventuelt er skyld i voldsepisoder nattetid i Oslo. Det er vi som foreldre som må ta ansvar. Vi kan ikke vedta noe om dette her i denne salen.
-1	Jeg vil først takke for svaret. Så vil jeg be olje- og energiministeren om å presisere litt mer hva han mener med at «Regjeringen vil kunne se på støtte til avgreninger i Trondheimsfjorden og merinvestering i økt kapasitet i røret som kan komme andre formål til gode.» Hvor mener ministeren at gassrørledningen til det konvensjonelle gasskraftverket, som Regjeringen ikke ønsker å støtte, starter? Hvilken del av rørledningen – helt presist – er det man ikke kan støtte? Og hva legger man i dette med økt kapasitet? Kan ministeren si hva dette innebærer?
-0	Det må da være pinlig for denne regjeringen, som har gått så høyt ut på banen og skrytt av å skulle foreta faktisk en norsk månelanding i klimapolitikken, å se at Norge bl.a. i 2007 satte ny utslippsrekord med 55 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Det tilsvarer at vi ligger hele 11 pst. etter de årlige Kyoto-forpliktelsene som Regjeringen har lagt opp til for landet. Jeg tror at vi allerede nå må innse at Norge ikke vil klare sine Kyoto-forpliktelser i perioden 2008–2012 uten store kvoteoppkjøp. Det er vel og bra, men er det egentlig det Regjeringen vil? Innser ikke denne statsråden at det norske klimamålet i henhold til Kyoto-forpliktelsene, der, så vidt jeg har skjønt, 2/3 skal kuttes på hjemmebane, nå virker svært vanskelig å nå? Hele Kyoto-forpliktelsen vil trolig til sist måtte fylles opp med maksimalt oppkjøp av kvoter i det internasjonale kvotemarkedet. Har ikke denne regjeringen egentlig bommet fullstendig med sine urealistiske klimaambisjoner?
-0	Det var veldig god stemning helt frem til siste taler. Jeg følte rett og slett at det innlegget var så fullt av feil og mangler at det er helt nødvendig å ta ordet. Jeg skulle ønske jeg slapp det, og det hadde jeg sluppet hvis representanten Asphjell hadde fått med seg den arbeidslivsstrategien som regjeringen har fremmet, de tiltakene som vi faktisk har gjennomført på dette området, og tatt seg bryet med å høre både på hva jeg sa i mitt innlegg, hva regjeringens representanter sa i sine innlegg, og hva som faktisk er under arbeid i regjeringen. Så jeg håper og tror at den stemningen vi i dag har hatt, i forbindelse med komiteens arbeid med disse tre veldig viktige sakene, vil vedvare, og at ikke den siste taleren før meg får gjennomslag for å skape en slags tvil om hvorvidt det er et reelt politisk engasjement hos enkelte partier og hos regjeringen i dette spørsmålet. Det synes jeg rett og slett ikke denne viktige saken fortjener.
-0	Representanten Kjetil Bjørklund var opptatt av Fremskrittspartiets syn på konflikten i Irak og andre plasser i verden, og av at internasjonale operasjoner skal være forankret i folkeretten. Når det gjelder Irak, mener vi at operasjonen som ble satt i gang, var forankret i folkeretten. Fremskrittspartiet er opptatt av at folkerettens intensjoner blir etterlevd. Det vi derimot så i Irak, var at FN viste en påfallende unnfallenhet når det gjaldt å gå til aksjon for å få slutt på de avskyelige handlingene som bl.a. Saddam Hussein stod bak.
-0	Jeg vil komme inn på noe jeg føler er en inkonsekvens i Arbeiderpartiets merknader i innstillingen. Begrunnelsen Arbeiderpartiet har for å gå imot omdannelse, er at Statkraft skal være et energipolitisk instrument for staten. Et annet sted står det at man skal være en kommersiell aktør i markedet. Og da må jeg spørre: Hvordan henger dette sammen? Jeg trodde alle var opptatt av at næringsvirksomhet, enten det er statlige eller ikke statlige bedrifter, i dag må skilles klart fra de politiske prosessene. Så mitt spørsmål til representanten Fossli blir: Ønsker Arbeiderpartiet å drive sin energipolitikk gjennom statlig eide kommersielle selskaper? Og hva går i tilfelle den politikken ut på?
-1	Grunnen til at spørsmålet er blitt stilt, er jo at både statsråden og statsministeren og hele regjeringen bruker det som en begrunnelse, og da er det jo ganske spesielt at man faktisk ikke har spurt. SV er glad for at alle kommuner nå blir spurt, men de vi har spurt, har altså sagt ja. Det er riktig at det sitter mange på asylmottak som burde vært bosatt – det er helt riktig. Men da kunne kanskje statsråden ta en liten samtale med sine egne partikolleger landet rundt som sitter og sier nei til å bosette flyktninger, for hovedbegrunnelsen for at flyktninger ikke blir bosatt, er jo en politisk motstand fra særlig Fremskrittspartiet i mange kommuner landet rundt. Men poenget med denne saken er jo at disse store kommunene som har blitt spurt, har sagt ja til denne henvendelsen. Det er tatt opp som interpellasjoner i kommunestyrer. De har fått diskutert det på en ordentlig måte, og de har sagt ja. Gjør ikke det noe inntrykk på statsråden?
-0	Jeg har lyst til å spørre statsministeren om Regjeringen i fullt alvor mener det som nå er signalisert fra statsråd Dåvøy, nemlig at man skal skille ut én gruppe mennesker i vårt land, nemlig innvandrere, som kun har det til felles at de er innvandrere, og gi dem gratis barnehageplass. Det betyr at man ikke skjeler til forskjellen på om man er ressurssterk eller ressurssvak. Jeg lurer på hva slags signal statsministeren mener at man sender ut til resten av befolkningen når man altså plukker ut én gruppe mennesker basert på en så til de grader spesiell fellesnevner, uten å ta høyde for hvilke ressurser man har, hvilke evner man har, hvilken boevne man har osv., før man eventuelt vurderer den type kriterier for å sette en barnehagesats for foreldrene.
-1	Det er ikke ofte vi får demonstrert Fremskrittspartiets grumsete holdninger så tydelig som i denne saken. Saera Khan siterte jo den mer liberalistiske politikken, at folk skal få bo der de vil. Men så gjelder det noe annet for innvandrere og asylsøkere. De skal ikke få lov til å flytte til Oslo hvis de ikke har nok å leve av. Nå synes jeg Fremskrittspartiet må forklare oss hva det er som ligger i dette, for dette er en måte å definere på der noen blir definert ut, noen er annerledes. Og de som er annerledes i denne saken, er de som har fått opphold i Norge enten på humanitært grunnlag eller hva det måtte være. Disse har altså fått opphold i Norge, men de skal altså ikke få lov til å bo i Oslo hvis de ikke kan brødfø seg selv. Hva mener egentlig Fremskrittspartiet? Er dette en måte å definere ut en del av befolkningen på, å si at det gjelder noen regler for oss og så gjelder det noe annet for andre? Dette får Fremskrittspartiet svare skikkelig på, og ikke snakke om at Arbeiderpartiet ikke forstår det, eller hva det måtte være. Nå får Fremskrittspartiet svare skikkelig: Hva ligger det i den type politikk?
-0	Dette er en gledens dag. Det er ikke ofte den rød-grønne regjeringen og Arbeiderpartiet ønsker å fjerne mer av formuesskatten enn Fremskrittspartiet, men det er faktisk tilfellet i denne saken, og jeg gratulerer finansministeren med det! Fortsett på denne måten – vi er glade for alt vi slipper å gjøre i regjeringskontorene, så kom gjerne med flere av den type forslag! Som det har vært nevnt fra talerstolen, er dette et forslag som er ganske identisk med det som ble fremmet i desember 2012, og det er vel kanskje egentlig dobbeltarbeid i og med at vi fremmet dette forslaget mens departementet allerede var i gang med å gjøre endringer, så det er iallfall en enstemmig komité og et enstemmig storting og en enstemmig nasjon som står bak dette. Vi ønsker alle lykke til med fjerning av formuesskatten for den type erstatningsbeløp. Det er vel fortjent for dem som får en slik type erstatning, for de har det vondt allerede.
-0	Jeg ønsker å stille et spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren relatert til Lyngmo-saken, som pågår i Alta herredsrett i tidsrommet 15.-19. november. Dette er en sak som dreier seg om et skjæringspunkt mellom norsk lov og fortolkning av en annen lovbok, nemlig Bibelen. Den dreier seg om prester som har frasagt seg åndelig veiledning av en overordnet person. Statskirkeordningen medfører at det er Riksadvokaten som prosederer dette på vegne av Regjeringen. Man kan da anta at lovens snevre fortolkning sannsynligvis vil være utslagsgivende i denne saken. Er dette et vanskelig problem for statsråden?
-1	Der det er krig, er det også sivil krise. Kor mange soldatar, fly og tanks som er på plass i landa rundt Irak for å kjøre i gang krigen, får vi dagleg informasjon om. Det det manglar informasjon om, og der tausheita er rungande, er detaljane om kva slags lidingar krigen vil kunne skape for sivilbefolkninga. Før var det slik at det var soldatar som døydde i krig. I dag er det for det meste sivile som gjer det. Har utanriksministeren tenkt på kor store dei humanitære lidingane for sivilbefolkninga vil bli, og kva betyr det i forhold til dei planane som Regjeringa legg? Kva betyr det for Regjeringa i forhold til eit ja eller nei til krig?
-1	Her trur eg i grunnen at representanten må misforstå litt kva eit konsulentoppdrag er. Det er ikkje sånn at alt som kostar pengar i samfunnet, er eit konsulentoppdrag. Det er relativt vanleg i eit breitt spekter i samfunnet at ein har gebyr eller andre betalingsordningar for tenester som det offentlege utfører. Det gjeld òg på dette området. Dersom eit større tiltak skal gjennomførast, har vi ei ordning der tiltakshavar sjølv må finansiere undersøkingar om det er kulturminne der. Det gjeld ikkje for mindre tiltak, t.d. om representanten eller eg skulle byggje på huset på tomta vår eller noko i den retninga, men det gjeld for større tiltak. Det er altså ikkje eit konsulentoppdrag, det er berre betaling som ligg til tiltakshavar for at fylkeskommunen utfører det forvaltningsoppdraget han er pålagd av Stortinget.
-0	Jeg må si at jeg er litt forundret. Nå begynner også representanten Ola Røtvei å miste troen på mange av de ansatte i Vegvesenet. Tidligere har vi hørt at statsråden både i høringer og debatter har sagt at det er liten effektivitet i Vegvesenet. Jeg deler ikke den negative troen på mange av de ansatte. Mange av de ansatte i Vegvesenet er faktisk dyktige i tunnelproduksjon og de er dyktige i asfaltlegging. Det vi vil gjøre med et produksjonsselskap, er at vi vil ha det som et helt ordinært aksjeselskap, og det skal konkurrere på linje med andre norske entreprenører når det gjelder å bygge både veier, broer og tunneler. Jeg deler ikke det voldsomt negative her, det at disse skal sitte fullstendig uten å få i land et eneste prosjekt på anbud. Så er det en annen side ved denne saken. Det er klart at hvis vi skal følge Arbeiderpartiet og bare legge inn smuler til veibygging, kan jeg kanskje skjønne at Vegvesenet ikke vil sitte med et eneste prosjekt, og at alle står på gata. Og det er vel slik det snart ender, skal det fortsette som i dag. Men med de bevilgninger som Fremskrittspartiet har lagt inn i Nasjonal transportplan, vil jo vi faktisk øke veiutbyggingen med ca. 5 milliarder kr pr. år, og da må det være nok arbeid til det nye produksjonsselskapet, som skal være et vanlig aksjeselskap. Det må være nok arbeid til alle de norske entreprenørene som i dag er ledige. I dag har vi en ledig maskinpark for ca. 400 mill. kr, som bare står der og ruster og ikke har noe å gjøre. Det er et par tusen mann som ikke har arbeid. Og i tillegg til å sette inn alt dette for å bygge vei, har vi erkjent at, ja vel, vi må gå utenlands for å hente entreprenører. Da vil det også bli fart i norsk veistandard. Så jeg deler overhodet ikke representanten Røtveis negativitet, og heller ikke statsrådens – hun har også vært ganske kritisk til de ansatte i Vegvesenet. Jeg skal innrømme at det kanskje er mange i toppen i Vegvesenet, i administrasjonen, det er litt for mange fylkesinndelinger osv. Det kan jeg godt se, men de som sitter på maskinparken, og de som er på golvet i Vegvesenet, er ikke så dårlige som representanten Røtvei, statsråden og andre tror de er.
-0	Vi har ikke noe eget forslag når det gjelder den økonomiske rammen siden vårt forslag faller utenfor og derfor ikke skal voteres over. Vi vil da stemme mot innstillingen og mot SVs forslag.
-1	Tre ting på 1 minutt: For det første sier vi at naturgass ikke er å regne som en lavutslippsteknologi, etter komiteens oppfatning. Vi vet jo nå, som også Oskar Grimstad var inne på, at fergerederier har begynt å bruke høyverdig biodrivstoff som et alternativ. Det regner jeg med at komiteen regner som nullutslippsdrivstoff. Jeg vil råde statsråden til å følge komiteen på dette området. Det andre er at ja, det er kjempeflott at noen har fått skrevet inn i regjeringserklæringen at vi skal ha nullutslippsdrosjer og nullutslippsferger, men vi merker oss jo bare at da Oslo kommune ønsket at man skulle kunne stille krav om nullutslippsdrosjer, fikk de klart nei fra Samferdselsdepartementet – inntil Abid Raja og undertegnede fremmet et forslag om det og man skjønte at det var flertall for det i stortingssalen. Da krøp man til korset og bestemte seg for å følge regjeringserklæringen.
-1	Som eg sa i mitt første innlegg, har statsråden vist godt igjen som vår og verdas miljøvernminister. Han er òg sjølvsagt heilt klar over at klimagassutsleppa både tek liv og kostar svært mykje pengar. Det sentrale for SV er å fokusera på klimapolitikken og det klimaforliket som SV har med Regjeringa. Heidi Sørensen og eg har teke opp dette med Snøhvit og utsleppa derfrå og pilotanlegg og moglegheita for deponering, eventuelt flytting av CO2 -gassar til bruk som trykkstøtte. Eg går ut frå at miljøvernministeren seier at han har den saka til behandling og dermed ikkje vil svara, men om spørsmålet er om det er problematisk for Noreg å auka utsleppa sine med 900 000 tonn, kan han gjerne svara på det.
-1	Det er over 40 år siden jeg ble med i kampen for sjølbestemt abort i Norge. Noe av det vi som sloss da, visste, var at hvis vi lot legene få lov til å være moralske overdommere for det som måtte være en kvinnes rett til sjølbestemmelse, ville det gå galt. Vi visste hvordan det ville virke. Høyre var ikke med da. Men etter hvert har jo mange kloke kvinnfolk og også mannfolk i Høyre blitt med på dette, og jeg trodde ærlig talt at Erna Solberg var en av dem. Derfor er jo skuffelsen stor når vi nå ser at Høyre er med på en prinsipiell glideflukt vekk fra prinsippene om at fastlegen skal ha plikt til å henvise en kvinne – også en kvinne – til det hun har rett til. «Det er nødvendig at fastlegetjenesten, pasientenes dør inn i helsetjenesten, møter dem med en enhetlig stemme. Det helsetilbudet fastlegen gir deg skal være det tilbudet du har rett til å motta, ikke det fastlegen finner for godt å sympatisere med.» Dette står på Høyres hjemmeside og i SVs forslag til Stortinget. Det er klippet loddrett ut fra Høyres hjemmeside. Og nå er det jo sånn at det ikke bare er fastlegen og hva fastlegen finner det for godt å sympatisere med, som skal legges til grunn, men også hva kommunestyrets flertall finner det for godt å sympatisere med i slike saker. Da er det grunn til å spørre: Er det ikke nå på tide å stoppe dette prinsippløse tullet når så mange ordførere – nå også fra Høyre – sier nei?
-0	Det er et svært viktig tema representanten Dagfinn Høybråten inviterer oss til å debattere i dag. Det var også betryggende å høre utenriksministerens innlegg om at vi ikke skal ta lett på brudd på menneskerettigheter, og at vi skal fortsette å holde fokus på det, særlig fordi vi i et av verdens roligste og nordligste land tar religionsfrihet for gitt. Men slik er det dessverre ikke i mange land i verden. Jeg hadde egentlig tenkt å begynne med en historie om hvordan livet kan være for en som må leve i skjul med sin religion, i frykt for å bli drept eller satt i fengsel. Men det var så mange utrolig triste fortellinger at jeg valgte å la det være. Jeg fant historiene på nettsidene til UN Watch, Human Rights Watch og til flere NGOer som bidrar til å sette fokus på denne problemstillingen. Hvis man legger til grunn informasjonen som organisasjonen Åpne Dører har lagt ut på nettet, så forfølges, fengsles og drepes mennesker på grunn av sin tro i Afrika, Asia og Latin-Amerika. I FNs menneskerettighetserklæring artikkel 18 heter det – vi har hørt det før i dag, men det kan godt gjentas: «Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.» Til tross for at de fleste land i verden har sluttet seg til FNs menneskerettighetserklæring, drepes og tortureres mennesker daglig for sin tro. Det er derfor svært viktig at Norge sterkt og tydelig tar avstand fra religionsforfølgelse. Da blir det også, slik representanten Høybråten nevner i sitt innlegg, svært viktig at Norge bilateralt forsøker å påvirke ulike lands myndigheter, selv om jeg forstår at dette kan være vanskelig. Men FN har sanksjonsmuligheter for de landene som bryter menneskerettighetene, uten at jeg er helt sikker på om de sanksjonsmulighetene noen gang har vært brukt. Så kanskje kan det være en vei å gå og hvor Norge kan være en pådriver i FNs menneskerettighetsråd for at mennesker skal få ha sin tro i fred, rett til ikke å fortelle om den og rett til å kunne utøve den åpent. En del av de landene som begår overgrep på grunn av religion, får også bistand fra Norge. Derfor er det viktig at Norge også vurderer sanksjoner og i det minste retter en sterk advarsel til de av våre mottakerland som bryter med prinsippet om religionsfrihet. Av de landene som er verst til å forfølge mennesker som tilhører en minoritet når det gjelder livssyn, topper disse listen: Nord-Korea, Iran, Saudi-Arabia, Somalia, Maldivene og Afghanistan – for å nevne noen. Når det er sagt, forekommer det forfølgelse på grunn av tro i 128 land. Det betyr at 4,5 milliarder mennesker i verden har begrenset religionsfrihet. Vi som land kan ikke akseptere slike begrensninger, og heller ikke akseptere slike åpenbare brudd på menneskerettighetene.
-0	Mitt spørsmål går til statsråd Aasland. Norske elever er internasjonalt kjent for å ha dårlige kunnskaper i matematikk. Til tross for at vi gjennom flere år har hatt en realfagsatsing i dette landet, så er resultatene av den realfagsatsingen ifølge evalueringsrapporten veldig dårlig. Dette ser ut til å forplante seg i det øvrige utdanningssystemet, også når det gjelder høyere utdanning. I Aftenposten mandag kunne vi lese at av 250 studenter som i høst meldte seg til Matt1000 ved Universitetet i Oslo, strøk 49 pst. Av dem som bestod, var gjennomsnittskarakteren D, og ingen studenter fikk beste karakter, som er A. Regjeringens satsing på høyere utdanning har bl.a. ført til at Universitetet i Oslo i 2008 må kutte 205 mill. kr i sine budsjetter. Det matematisk-naturvitenskaplige fakultet ved Universitetet i Oslo må alene kutte 22,9 mill. kr. Det er en sterk bekymring i hele Kunnskaps-Norge over de begredelige resultantene som studentene presterer, og jeg vil utfordre statsråden på følgende: På hvilken måte mener statsråden at ytterligere kutt ved utdanningsinstitusjonene vil bidra til å bedre studentenes kompetanse i f.eks. matematikk?
-1	Det har blitt sagt her fra talerstolen at man er skuffet over regjeringspartiene, og ikke minst over statsråden. Jeg vil si at jeg er litt skuffet over Høyre. Jeg skjønner hvorfor Høyre reiser den problemstillinga som Høyre gjør, og fortsetter å hamre løs på Regjeringa for at den har allergi for private, som har blitt et mantra som går igjen. Men Høyre har også tradisjon for å ta tak i en annen viktig debatt, nemlig diskusjonen om prioriteringer i helsevesenet, mellom pasienter og mellom sykdommer og også ressursbruken mellom nivåer, og om vi bruker ressursene rett, der folk bor, nært, og forebyggende, eller om vi i for stor grad setter dem inn på f.eks. sykehusnivå. Jeg syns at denne debatten hadde fortjent at Høyres representanter hadde fokusert mer på det. Hvis vi f.eks. tar tak bare i ventetidene, så er det interessant, selvsagt, å se på køene. SV er også opptatt av at vi skal få vekk køer i sykehusvesenet. Men vi må også spørre oss om det er sånn at køene går ned for de pasientene som har størst behov for behandling, om de går ned for de pasientene som gjerne blir kasteballer i systemet, for kronikerne, om kvaliteten blir bedre, og om det er sånn at det er akseptabel ventetid for dem som står kortere tid i kø. Vi må altså gå inn i tallene og ikke bare se oss blind på tallene i seg sjøl. Da mener jeg at vi svikter vår oppgave som folkevalgte. Da går vi bare inn på en tabloid debatt som ikke gir noen svar som vi egentlig har bruk for i helsepolitikken. Jeg har også lyst til å minne om noe av det som var diskusjonen under den tidligere regjeringa, knyttet nettopp til bruken av private, særlig kommersielle, aktører, som tydeligvis nå har blitt litt glemt, og som jeg syns det er helt på sin plass å trekke fram igjen. Jeg tror mange her kommer fra fylker som har opplevd noe av det samme som det vi har gjort i Vestfold. Vi opplevde at det offentlige, felles sykehuset, som alle innbyggerne i vårt fylke skulle bruke, ble utsatt for en sterk konkurranse fra kommersielle aktører som hadde fått avtaler som var altfor omfangsrike innenfor lukrative områder, der de kunne tjene store penger på å spesialisere seg på områder rettet mot pasienter som egentlig ikke skulle prioriteres i helsevesenet, og som kunne ventet lenger. Det tappet sykehuset for ressurser, penger, på grunn av DRG-systemet og innsatsstyrt finansiering, og det ble tappet på ressurssiden for kompetanse, altså for folk som skulle gjøre jobben. Men ikke nok med det, i tillegg gikk det ut over helheten, slik at man ikke klarte å samarbeide godt nok opp mot f.eks. andre avdelinger i sykehuset som ville være interessert i å vite om den diagnosen som pasientene fikk, også var interessant for dem, slik at de kunne behandle andre deler av pasienten fordi det kanskje var en underliggende sykdom som man måtte ta tak i. Jeg tror det er viktig at vi diskuterer kvalitet i mye større grad, ikke bare kvantitet. Jeg vil også minne om noen av de overskriftene som vi leste ganske hyppig under den tidligere regjeringa, da det var en sterk økning i kommersielle private sykehus: «Skapte søvnfest for private» var jo én klassiker, «Lønnsomhet skaper ulikhet» og «Privatisering gjør velferden dyrere». Skottland har jo fra Senterpartiets side blitt trukket fram som et eksempel her. Det er veldig interessant å se hva som nå skjer i Skottland. Man prøver å reversere noe av dette. Det dreier seg også om etikk, for jo mer marked man introduserer på et område som helse, jo mer vil det også berøre selve kjernen i helsefaget, som handler om etikk, synet på pasientene, om de er lønnsomme eller ulønnsomme. Det er egentlig ganske tragisk når vi ender opp i en situasjon der helsearbeidere i større grad blir nødt til å foreta vurderinger ut fra om pasienter er innbringende for sykehuset. Jeg vil også si at jeg syns det er på sin plass nå å trekke opp en diskusjon knyttet til bruk av anbud og konkurransepolitikk innenfor helsevesenet, særlig i forhold til ideelle aktører. Vi har sett det på rusområdet. Vi ser det på veldig mange andre områder. Og jeg vil ønske Høyre velkommen til å ta en telefon til sine egne kollegaer i Oslo kommune og andre kommuner der man sitter med makta, som bruker den politikken ganske rått. Og vi, fra regjeringshold, bør også ta tak i dette og sikre langsiktige kontrakter som gjør det mulig å utvikle kvaliteten, særlig for de gruppene av pasienter som i dag blir kasteballer, som Kari Kjønaas Kjos beskrev veldig godt. Det er en dramatisk situasjon for de pasienter dette gjelder. Det gjelder for øvrig også spiseforstyrrelser.
-0	Spørsmålet går på forbrukernes interesser når det gjelder innskuddspensjon. Den åpningen som vi nå gir ved å endre lovverket, er som sagt hele Stortinget for. Samtidig har vi sett det som kan oppfattes som press fra banknæringen overfor kundene om å bytte over til dette – altså at risikoen går over på pensjonsmottaker i stedet for på pensjonsselskap. Dagens Næringsliv og andre som har skrevet om dette, viser at bankene har betydelige forpliktelser slik det er i dag, der de altså må ha mye mer egenkapital i bunnen hvis Solvens II blir gjennomført som planlagt, og derfor håper de å lempe denne risikoen over på forbrukerne. Hva vil statsråden gjøre for å sikre at Finanstilsynet og andre som skal ivareta forbrukernes interesser, er på banen fra første dag, slik at vi slipper den type saker en har sett i retten i det siste, der forbrukerne føler seg lurt fordi de kjøper et produkt som de egentlig ikke forstår, men der de stoler på velmenende bankmenn?
-0	Hovudgrunnen til at eg tek ordet no, er at det oppslaget som eg hadde i Dagens Næringsliv i går, er blitt referert til tre gonger i denne debatten. Og det tyder jo på at det oppslaget har gjort eit djupt inntrykk på fleire av dei raud-grønne politikarane. Det er sjølvsagt ikkje noko som gler meg meir enn det å gjere eit djupt inntrykk på regjeringspartia sine representantar. Eg kan jo godt starte med å lese opp dette sitatet igjen: «Jeg synes vi skal være litt mer opptatt av generasjonen som lever nå, fremfor fremtidige generasjoner. De får mer enn nok.» Vidare: «Det er ingen andre generasjoner som har spart til oss, til tross for at staten har hatt store inntekter fra for eksempel sølvgruvene på Kongsberg.» Eg har altså ikkje noko problem med å seie meg einig i dette sitatet. Dette er nok det eg har sagt, og eg synest det attpåtil er eit godt sitat. Det er altså ikkje slik, som representanten Lundteigen prøver å leggje i dette, at eg tek til orde for at ein skal leve livet i sus og dus osv. Det er det rett og slett ikkje. Eg er ein traust vestlending, som har vakse opp i enkle kår, så akkurat den teikninga som Lundteigen gav av dette - å leve i sus og dus - er noko eg ikkje kjenner meg igjen i. Men det er jo nettopp det som er poenget, at det er dei tidlegare generasjonane, dei som er gamle i dag, som har lagt til rette for den levestandarden og den velferda som vi har i dag. Då er det også viktig og riktig at dei som er gamle, får nyte godt av desse oljepengane, og at ikkje alt skal sparast til seinare generasjonar. Det som er sagt her, er jo sjølvsagt at det er ingen av dei tidlegare generasjonane som har spart i noko sølvfond, eller i andre fond, til oss, men tvert imot har tidlegare generasjonar vore framsynte og investert for framtida. Dei har også investert i velferdsordningar, og dei har investert i infrastruktur. Dei har investert i eit samfunn og eit land som vi kan vere stolte av. Det synest eg også at vi i langt større grad skal vere opptekne av: å investere for framtida, i staden for å spare alle pengane til framtidige generasjonar. Vi må bruke meir pengar på å investere i veg, tunnelar og bruer. Vi må også leggje til rette for velferdsordningar, gi skatte- og avgiftslette. Skulebygg treng opprusting. Kyrkjebygg treng opprusting. Det er altså meir fornuftig enn å overføre alt i form av kontantar og fordringar til framtidige generasjonar. Eg trur attpåtil det er ei utfordring dersom vi overfører altfor mykje pengar på bok til framtidige generasjonar. Det kan føre med seg at det er mange som lener seg tilbake og ikkje er så opptekne som dei burde vere av å skape verdiar, skape nye arbeidsplassar og nye næringar. Elles vil eg seie at den debatten der ein tek avstand frå at folk flest skal behalde meir av dei verdiane dei skaper, i form av skatte- og avgiftslette og meiner at staten må sitje på alt, er ganske framand for Framstegspartiet. Vi meiner jo nemleg at folk flest er betre i stand til å ta vare på pengane sine enn Kristin Halvorsen. Derfor burde ein fått behalde meir ved at ein hadde hatt lågare skattar og avgifter. Vi trur ikkje det blir så mykje fornuftigare berre staten får ansvaret - eg frå nesten inntrykk av at dei raud-grøne tenkjer at ein liksom ikkje kan la folk flest få behalde pengane, for då rotar dei dei bort. Derfor meiner vi at vi står for ein fornuftig politikk. Det som eg var sitert på i Dagens Næringsliv, er også i tråd med det som Framstegspartiet har foreslått, nemleg at vi er litt meir opptekne av den generasjonen som lever i dag, framfor framtidige generasjonar. Det er dei som er gamle i dag, som har bygd opp det velferdssamfunnet som vi lever i, og dei må også få lønn for strevet.
-1	Dette er en sak som er under kontinuerlig arbeid. Jeg må si at det statsbudsjettforslaget som er lagt fram nå, gir et betydelig løft for forskningen. Én ting er stipendiatstillinger, hvor representanten Dørum ikke nevner at det totale tallet er over 200 – for vi legger også til rette for post doc.‑stillinger. Han nevner heller ikke at vi har klart å øke satsen pr. stipendiatstilling betydelig i forhold til situasjonen i dag, noe som jeg er helt sikker på vil være en sak som blir godt mottatt i institusjonene. Så er det slik at evnen til å forske og evnen til å satse på forskning handler om flere ting enn antall stipendiater. Jeg har varslet at vi i statsbudsjettet får en start på tenkningen om rekruttering av stipendiater. Det har jeg lagt fram. Jeg har også varslet at vi får en oppfølging av både tenkning omkring stipendiater og omkring utstyr, som er en meget viktig del av oppfølgingen av forskningsambisjonene, og også en styrking av Forskningsfondet, med en del nye grep. Alt dette ligger som forslag i statsbudsjettet nå. Jeg tror jeg tør si at dette forslaget er det mest betydelige løft som har vært tatt på mange år.
-1	For få dager siden demonstrerte kjente representanter for Stopp islamiseringen av Norge, Pegida og andre ytterliggående grupper i Oslo sentrum. De var som vanlig få, og det ville vanligvis ikke vært noen grunn til å bry seg. Det spesielle denne gangen var imidlertid at disse gruppene ikke gjorde det de pleier, nemlig å demonstrere mot norske myndigheter, det var i stedet en støttedemonstrasjon for regjeringen, med særlig vekt på å heie på innvandrings- og integreringsministeren. Regjeringen har altså stilt seg sånn at tilhengerne av den mest ytterliggående politikken når det gjelder håndtering av flyktninger som kommer til Norge, har sans for hvordan regjeringen framstår. Det burde bekymre statsministeren. Statsministeren holdt en, syns jeg, veldig god nyttårstale i år. Den handlet bl.a. om hverdagsintegrering. Statsministeren framsto sånn som en politisk leder skal i en vanskelig tid: samlende, med vekt på å roe gemyttene, vise folk at hun har en plan. Innvandrings- og integreringsministeren framstår igjen og igjen på en helt annen måte: splittende, med vekt på å skjerpe motsetningene og spille på frykt ved igjen og igjen å fortelle folk at de har grunn til å være redde. Hun ordlegger seg på måter som underbygger myter om at de fleste asylsøkere bare kommer for å nyte og ikke er interessert i å yte. Jeg tror vi alle er bekymret for at spenningene og motsetningene i det norske samfunnet kan øke. Da er regjeringens ansvar å roe ned situasjonen, og statsministeren bidrar ofte til det, men lar samtidig integreringsministeren gjøre det motsatte. Når regjeringen selv holder seg med to så radikalt forskjellige budskap, er det litt pussig å anklage det største opposisjonspartiet for å vingle. Derfor vil jeg stille helt konkret det spørsmålet som har ligget under i veldig mange spørsmål her i dag: Er statsministeren egentlig komfortabel med den retorikken innvandrings- og integreringsministeren har brukt i debatten de siste ukene?
-0	Jeg lurer på om Kristin Halvorsens opptreden på talerstolen i dag bidrar til at politikk ses på som et seriøst arbeid. Jeg minnes også uttrykket om at på seg selv kjenner man andre, når det gjelder å gjøre ting for å komme på TV. Jeg har lyst til å si som både parlamentarisk leder i Kristelig Folkeparti, tror jeg, og Høyre har sagt, at det som har foregått, er aldeles ikke noe spill. Mener man at hver gang det er intensive forhandlinger, så er det et spill? Har det som har skjedd når det gjelder Kværner, bare vært et forhåndsavtalt spill? Er lønnsoppgjørene bare et spill? Er politiske forhandlinger om et statsbudsjett og om regjeringsdannelser bare et spill fordi det tilfeldigvis dekkes av landets medier? Selvsagt er det ikke det. Det er knallharde realiteter. Insinuasjonene om at Fremskrittspartiet skulle ha noen andre motiver enn å gjøre sitt beste for å få gjennomslag politisk for de tingene vi har lovet våre velgere, synes jeg er et forsøk på slag under beltestedet. Det var nettopp hvis vi hadde gitt etter og ikke stått på, at man kunne sagt det. Jeg har også gitt uttrykk for – og det tror jeg statsministeren har merket seg, og jeg er veldig glad for at statsministeren også sa det selv i dag – at det å stille kabinettsspørsmål og bruke tvang er noe man kan gjøre et begrenset antall ganger. For mottagelsen det får, er aldeles ikke slik som Kristin Halvoren mener, at dette er noe vi har bedt om. Det har vi aldeles ikke. Vi hadde ønske om å komme i havn med forhandlinger. Men vi har sagt at hvis vi skal stemme for noe som vi er imot, må det være fordi voteringen i realiteten blir noe annet. Det er det statsministeren har gjort med budsjettvoteringen i kveld – gjort det til et spørsmål om Regjeringens eksistens. Vi har fått ganske mange henvendelser fra velgere som har sagt at noe annet ville de ikke akseptert, hvis vi ikke hadde fått mer gjennomslag når det gjelder en del av de tingene vi har kjempet for. Men jeg vil fastholde at det er slik som jeg sa i sted. Kristin Halvorsen er grenseløst sjalu fordi hun selv ikke er med i det hun kaller «spillet», og fordi hun vet at så lenge vi har den nåværende situasjon, vil hun være i skyggenes dal. Det er klart at hun derfor gjør sitt beste for å gjøre livet mest mulig surt særlig for Kristelig Folkeparti. Hele SVs strategi er å gjøre livet så surt som overhodet mulig for Kristelig Folkeparti, slik at de skal gå ut av den nåværende regjeringsdannelse og sammen med Arbeiderpartiet. For da vil sannsynligvis SV komme litt ut av skyggenes dal, få en hånd på rattet og få den innflytelsen som hun nå er grenseløst misunnelig på at Fremskrittspartiet sannsynligvis kommer til å ha en stund.
-1	Her var det mykje, for å seie det sånn. Noko var på mitt område, noko var på landbruksministeren sitt område, og noko var på finansministeren sitt område, så eg trur eg skal konsentrere meg om å svare på det som angår mitt område. Det som er verkemidla i samband med både Q-meieria og Synnøve Finden, er landbruksministeren sitt konstitusjonelle ansvarsområde, og det ynskjer ikkje eg å svare på. Torbjørn Hansen viser igjen til dei vedtaka der departementet har funne grunn til å ha eit anna syn enn Konkurransetilsynet, men han sausar det i hop til å skulle vere ei einaste forklaring på det, nemleg at vi er forbrukaruvenlege, og at det er ein eigen sport å overkøyre Konkurransetilsynet. Det vil eg på det sterkaste rå representanten frå å halde fram med å snakke om. Det er veldig ulike forklaringar på at vi har gjort dei vedtaka vi har gjort. Når det galdt fusjonen mellom National Oil well og Varco, var det ei misdøming av kva som var marknaden. Konkurransetilsynet hadde sagt at marknaden for desse boreinstrumenta og røra som skulle brukast, berre var Nordsjøen, mens alle forbrukarar i saka, det vere seg leverandørane, det vere seg kundane til det store boreutstyret – altså heile bransjen – sa at den marknaden er internasjonal. Det var grunnlaget for å gjere om det vedtaket. Når det galdt fusjonen mellom Gilde og Prior, var det grunngjeve med – og det var Konkurransetilsynet einig i, det er òg EU-rett, og departementet er sjølvsagt einig i det – at det pr. i dag ikkje er ein felles marknad for raudt og kvitt kjøtt. Ergo er ikkje Prior og Gilde konkurrentar pr. i dag. Når vi då skal sjå på lova som ligg til grunn for våre vedtak, seier ho at skal vi gå imot ein fusjon, må det vere fordi den ville føre til, eller forsterke, ei vesentleg avgrensing av konkurransen. Det vart ikkje slik med det vedtaket, og difor gjorde vi det om.
-1	La meg først seia at eg synest at miljøvernministeren tar opp nokre område som viser at miljøvernministeren satsar på å få fram ein del saker, og det synest eg er positivt. Det kan nok heller verka som om miljøvernministeren i ein del saker har vanskar med å få gjennomslag i si eiga regjering, og det forundrar ikkje oss i SV. Eg synest bl.a. det var spesielt positivt det som blei trekt fram i forhold til Tyssedal, som eg òg synest er ei veldig viktig sak. Det er først og fremst pengar dei treng, men det er iallfall eit skritt vidare når ein prøver å gjera noko tverrdepartementalt med den saka. Det som SV er mest opptatt av, er sjølvsagt klimapolitikken, og i kva retning Noreg vel å gå. Som eg sa, samarbeider altså Noreg med dei verste klimagassprodusentane i verda, bl.a. USA. Det er våre land som skapar dei største problema for folk i den tredje verda, og som sånn sett tar livet av mange folk i den tredje verda, på grunn av dei auka klimaproblema. Då er spørsmålet, så lenge ein ikkje har ein internasjonal avtale: Kva slag nasjonale tiltak vil ein gjera for å visa veg nasjonalt, men òg internasjonalt? Er det riktig det som ein gjer i forhold til bensin- og dieselavgifta overfor transportsektoren? Reduserer det klimaproblema? Svaret er nei. Det veit også miljøvernministeren. Eller om ein bygger nye gasskraftverk, reduserer det klimaproblema? Svaret på det er òg nei. Mi utfordring til miljøvernministeren er: Kva nasjo-nale tiltak i forhold til revidert budsjett kan ein sjå vil føra til reduserte klimagassutslepp, og ikkje det som ein fekk i dette ordinære budsjettet, auka klimagassutslepp?
-0	Jeg synes statsråden burde ha såpass respekt for Stortinget at han svarer på de konkrete spørsmålene som blir stilt i spørretimen. I tillegg synes jeg det ikke er særlig bra at statsråden etter hvert spørsmål åpner med at spørreren har en enkel inngang. Jeg vil spørre statsråden på nytt: Er det Regjeringens politikk at maten skal bli dyrere, eller er det det ikke?
-1	Jeg kunne egentlig bare sagt ja, det vil jeg, og gått og satt meg igjen, men la meg utdype svaret litt mer. Det som representanten viser til, er jo en opplæring over fire år i tekniske yrkesfag og allmennfag innen videregående opplæring. Det kom i gang på midten av 1990-tallet. Det kalles til daglig TAF. TAF er et lokalkomponert opplegg som aldri ble en del av den offisielle strukturen etter Reform 94 eller avklart ved overgangen fra Reform 94 til Kunnskapsløftet. Etter et møte med representanter for TAF vinteren 2009–2010 fant Kunnskapsdepartementet det riktig å avklare den framtidige statusen for dette tilbudet. Vi ga i mai i år Utdanningsdirektoratet i oppdrag å fremme forslag til hvordan dette skal løses for framtiden. Direktoratets anbefalinger vil foreligge i november. Jeg tar sikte på at de framtidige vilkår for TAF fra Kunnskapsdepartementets side skal foreligge i løpet av vinteren. De framtidige vilkårene vil også omfatte hvordan vitnemålene for TAF-opplæringen skal utformes innenfor regelverket for Kunnskapsløftet. Inntil denne løsningen er på plass, må det utstedes vitnemål for dem som allerede er i gang med sin TAF-opplæring. Det første kullet dette omfatter, er det som avsluttet sin opplæring våren 2010. For dette kullet ble det gitt dispensasjon for å skrive ut vitnemål uten faget «kroppsøving». Men på vitnemålet sies det at opplæringen er en treårig opplæring bestående av fagopplæring og generell studiekompetanse. Jeg forstår at dette siste kan virke urimelig strengt. Jeg har derfor ikke noe imot at skolene, dersom de ønsker det, utsteder nye vitnemål til disse elevene der det går fram at de har bestått en fireårig TAF-opplæring. Kunnskapsdepartementet vil ta kontakt med Utdanningsdirektoratet for at dette kan løses. Til slutt vil jeg understreke at denne løsningen gjelder for dem som har startet sin TAF-opplæring før den framtidige løsningen for dette tilbudet fastsettes.
-0	Først vil jeg takke representanten for å ha fremmet en interpellasjon om dette betydningsfulle temaet. Vi har mye å være stolte av i Norge, ikke minst ved måten vi forholder oss til det å være norsk på. Alle har behov for en trygg verdiforankring, både som barn og som voksen. Alle vi som bor i Norge, bør få muligheten til å lære om viktige tradisjoner og verdier. Det er fastsatt i opplæringsloven at opplæringen skal bidra til å utvide kjennskap til og forståelse av vår felles nasjonale kulturarv. Nordmenn har tradisjon for en større utadrettet stolthet og markering av egen identitet enn det mange andre har. 17. mai-toget er et utmerket eksempel på det. Her går alle barn – uavhengig av foreldrenes kulturbakgrunn – og feirer Norges frihet, Grunnloven og norske verdier. På samme måte fungerer markeringene av jule- og påskehøytiden på en åpen og inkluderende måte. Det er når verdier og tradisjoner blir ekskluderende at de blir farlige. Jeg vil understreke at deltagelse på spesifikt religiøse markeringer, som f.eks. gudstjeneste, selvsagt skal være valgfritt for elevene, som flere andre har vært inne på her tidligere, men for Fremskrittspartiet er det viktig at de som vil, skal få lov til å delta på sånne arrangementer, og at det er en naturlig og kulturbærende del av den norske skolen. Et viktig poeng for Fremskrittspartiet er at utdannelsessystemet må ta utgangspunkt i at det er foreldrene som har primæransvaret for utdannelsen til barna sine gjennom foreldreretten. Vi vil motsette oss en politikk som overkjører eller reduserer foreldreretten. Vi er dessverre kjent med tilfeller der skoler har nektet å gjennomføre julemarkeringer og julegudstjenester, uten å ha drøftet dette med foreldrene. Dessverre ser det også i økende grad ut til å være en stadig tilbakevendende utfordring at noen skoler vil droppe markeringen av kristne høytider og viktige norske kulturmarkører. Det siste jeg registrerte i skolesammenheng, var at et hefte som blir brukt til leseøving i skolen, der påsken var et tema, faktisk ikke inneholdt et eneste ord om hvorfor vi feirer påsken. I heftet het det seg at påsken er en tid da mange liker å være på fjellet og gå i naturen, eller male egg. Forlaget innrømmet først, ifølge Vårt Land den 25. oktober i år, at de syntes det var problematisk å skrive om en kristen høytid fordi elever i en klasse har ulik tro. Senere trakk de heldigvis dette tilbake og sa helt klart at de ville ta inn noe om kristendommens betydning i neste utgave. Opplæringsloven sier at det skal være samarbeid mellom hjem og skole. Et godt foreldresamarbeid er en viktig ressurs for skolen for å styrke utviklingen av et godt læringsmiljø og for å skape gode læringsresultater. Samarbeid mellom hjem og skole er et sentralt prinsipp i grunnopplæringen som er lovfestet i opplæringsloven. Ofte ser vi at rektor eller lærere overkjører foreldrene og avlyser norske juletradisjoner i skolen. For Fremskrittspartiet er verdien av kristendommen og de tradisjoner og aktiviteter som hører med til den, viktig å formidle til alle barn. Dannelse er en viktig del av skolen. Elevene skal utvikle sin personlighet, karakter og selvstendighet. Kulturell dannelse innebærer at elevene skal få kjennskap til norsk kultur, språk og historie, og i Norge står den kristne og humanistiske arven i en særstilling. Skolelovgivningen slår fast at det skal gis en generell kultur- og tradisjonsformidling. Her må – etter Fremskrittspartiets syn – tradisjonelle, kristne markeringer også være med. For mange elever og foreldre er julegudstjenesten en viktig og god tros- og kulturmarkør. Fremskrittspartiet mener det er på tide at statsråden er noe tydeligere på at kristne markeringer kan skje i skoleregi, og at den norske julefeiringen med tilhørende tradisjoner er en del av skolens aktiviteter i desember. Jeg vil faktisk hilse disse aktivitetene velkommen og understreke betydningen av dem.
-0	Senterpartiets leder og parlamentariske leder, Odd Roger Enoksen, sa nå at det ikke var noen skam å snu hvis man hadde gode grunner, og han snakket om «innenfor de rammene som Forsvaret har». Ja, hva er da den gode grunnen for å snu? Er det det faktum at den norske stat har fått titalls milliarder kroner i ekstraordinære inntekter, som er den gode grunnen til at man nå må være ekstra forsiktig med penger? Tvert om har man jo fått mulighet til, hvis man skulle holde seg innenfor rammen, å øke rammen. Det er ikke noe problem, på samme måte som det ikke er noe problem å betale de ekstraordinære regningene som Regjeringen har arvet fra den foregående regjering. Det er bare å betale dem, det! Det behøver ikke å bety kutt på andre områder, det er bare å betale. Det er ikke noe problem! Det er et politisk selskaps problem som man her driver og diskuterer. Så sier forsvarsministeren at gjenkjøpsavtaler er fornuftig. Ja, det er jeg enig i, og det har vi alltid akseptert, og vi synes det er fornuftig at vi, når vi kjøper store kostbare ting fra utlandet, får en fordel. Men når aktiviteten og presset i norsk økonomi brukes som begrunnelse fra Regjeringens side for ikke å kjøpe de jagerfly man ellers hadde tenkt å kjøpe, da er det en ny situasjon. Da er det nettopp gjenkjøpet som i tilfelle skaper press i økonomien, for det å kjøpe jagerfly som 100 pst. er produsert i utlandet, har ingen virkning, bortsett fra den bitte lille biten som går til trening av flygerne i den nye flymaskinen deres. Når Regjeringen sier at fordi det blir press i økonomien, må vi la være å kjøpe jagerfly, da sier vi: Dropp heller gjenkjøpsavtalene. Det må jo være mer fornuftig å kjøpe det som en er kommet til er fornuftig å kjøpe. Det er det som er poenget. Forsvarsministeren sier at man kommer i et budsjettmessig uføre og må ta det innenfor rammen eller utvide rammen. Ja, utvid rammen, for denne rammen er lagt av noen ukjente mennesker i Finansdepartementet som ikke ser forskjell på kjøp innenlands og utenlands, og de har overtalt Regjeringen til å la være å gå videre og kjøpe jagerfly. Det er da vi sier: Når Regjeringen ikke skjønner så enkle ting, må vi gjøre noe annet. Og da må vi enten øke rammen eller si at dette ikke influerer på norsk økonomi, og gå til innkjøp av dem. Og forsvarsministeren i opposisjon var den som ledet an, for i tillegg til jagerfly så skulle man også kjøpe MTB-er, og han har skapt forhåpninger i et lite lokalsamfunn. De trodde faktisk at Bjørn Tore Godal var til å stole på, og at Arbeiderpartiet var til å stole på. Nå viser det seg at til tross for at vi i mellomtiden har fått mer penger, så dropper man å kjøpe dette. Da reduserer man den tilliten som et folk må ha til sine styrende. Det som jeg tror etter hvert vil bli arbeiderpartiregjeringens største problem, er at den flere og flere ganger viser at man ikke kan ta den alvorlig når den lover noe.
-1	Representanten Dørum kommenterte mitt forslag om fullt fritak og var noe overrasket over dette forslaget. Jeg kan ikke se at det er noen dramatisk forskjell på mitt forslag og det forslaget som Dørum går inn for, om en todeling av faget. Det jeg har sagt, og det jeg har understreket, er at i den grad noen har behov for fullt fritak, skal de ha rett til det, og da skal de ha et alternativt tilbud. Det er ikke nytt, det er jo noe vi kjenner fra tidligere tider, hvor en hadde tilbud om livssynsorientering. Hvordan skal dette faget utvikles? Det blir et rent kunnskapsfag, men det blir sterk vektlegging på faktakunnskaper rundt de ulike religionene i et slikt livssynsfag. En skal jo fortsatt ha informasjon og kunnskap om ulike religioner. Så der oppfatter jeg det slik at vi er enige, og jeg forstår ikke hvorfor dette ble et tungt og stort poeng for Dørum, i og med at konsekvensene av forslagene våre er ganske like, idet jeg vil ha et fag der en får fullt fritak, og der en får et alternativt tilbud med sterk vektlegging på faktakunnskap om de ulike religionene. Så et lite spørsmål til Dørum til slutt. Nå har Inge Lønning signalisert at han ser behov for å endre formålsparagrafen. Jeg går ut fra at den todelingen av faget som Dørum går inn for, også har en viss sammenheng med dagens formålsparagraf. Mitt spørsmål til Dørum blir da: Er han enig med Inge Lønning i at det er behov for å foreta en endring av formålsparagrafen, slik at vi får bort f.eks. det som går på oppseding til kristen tro? Jeg gjør oppmerksom på at det foreligger et utkast fra ulike grupper til ny formålsparagraf.
-0	At statsråden ikke har full kontroll over hva media gjør til enhver tid, kan vi forstå. Når det gjelder Forsvarets eget personell, og hva de uttaler seg om, har statsråden åpenbart en annen rolle. Er statsråden tilfreds med, kjenner hun seg igjen i, og kan hun stå inne for de beskrivelser som Forsvarets øverste ledelse har gitt av HV-016?
-0	Landet fikk i fjor høst et nytt flertall. Det er derfor vi har det budsjettet vi har i dag. En forutsetning for å lykkes med å kombinere kampen mot klimautfordringene og fortsatt vekst og velstandsutvikling i verden er at vi har tilgang på nok energi, og selvfølgelig mer fornybar energi. Da har jeg lyst til, med den litt dårlige stemningen jeg hører fra de rød-grønne – jeg tror kanskje, eller jeg må i hvert fall anta, at det er litt fordi de er sure for at vi får til så mye – å ta en liten, kjapp runde på hva vi har fått til når det gjelder fornybar energi etter at vi kom til makten, og det nye flertallet ble etablert i fjor høst. Vi har økt innslagspunktet for grunnrenten på småkraftverk. Det vil gjøre at allerede utbygde anlegg vil kunne produsere mer kraft. Vi har utvidet fristen for å delta i sertifikatordningen. Enova har gitt tilsagn til ny pilot på Karmøy, det arbeides med mange store nettutbygginger i flere deler av landet, både i vest og i nord, og vi skal innføre grønne avskrivningsregler. Det er kjempemorsomt at de rød-grønne er veldig utålmodige etter det nå. Det er selvfølgelig regjeringen også, men de rød-grønne har jo hatt åtte år på seg til å få på plass dette. Vi har sagt at vi skal levere i løpet av neste år. Finansdepartementet sier at det sendes ut på høring før jul. Da vil næringen vite hvordan dette blir. Vi har også gitt konsesjon til to nye mellomlandsforbindelser til Storbritannia og Tyskland. Det er viktig for at de landene kan fase ut sin kullproduksjon, og viktig for at vi styrker verdiskapingen i norsk kraftproduksjon. Vi har ennå ikke innført et enøkfradrag, men vi har faktisk styrket og forbedret ordningen med tilskudd til enøktiltak i egen bolig. Akkurat det mener jeg også er et godt eksempel på hvordan det nye flertallet først og fremst tar tak i energi- og klimautfordringer, nemlig ved å mobilisere og stimulere til innsats fra industri og fra vanlige folk. Jeg setter stor pris på utålmodigheten, både fra samarbeidspartiene og fra de rød-grønne, men mange av de tingene vi har gjort, og de tingene vi er i ferd med å gjøre, skjer på grunn av at vi har et annet flertall enn vi hadde før valget i fjor høst.
-1	Jeg takker forsvarsministeren for svaret. Fra SVs side er vi glade for at det nå tilbys omfattende helseundersøkelser for dem som har deltatt i disse oppdragene og kan ha vært utsatt for utarmet uran, men vi synes det er meget kritikkverdig at det kommer først nå. Det er jo eksempler på tjenestepersonell som har henvendt seg, uten å ha blitt tatt på alvor, gjennom en tiårsperiode. SV har vært opptatt av disse spørsmålene over lang tid. Vi synes det er oppsiktsvekkende at man er så overrasket nå over hva som kommer fram om mulige helseplager og miljøplager, både for militærpersonell og for sivilbefolkningen i de områdene det gjelder. SV henvendte seg den 7. juli til tidligere statsråd Dagfinn Høybråten og fikk som svar at det ikke var noen holdepunkter for å anta at norsk personell hadde vært utsatt for nivåer av utarmet uran i Kosovo som ville medføre noen helserisiko. Sett i ettertid, mener statsråden at dette er korrekt informasjon?
-1	"Vi skal ha en absolutt åpenhetskultur, bortsett fra der det eventuelt er vesentlige forhold til andre land som gjør at det er umulig. Det signalet er sendt til Stortinget – vi sender det hver dag. Men la meg også bruke anledningen til å si to ord om mikrokreditt. Mens noen altså bare for et par–tre år siden sa at dette er den eneste saliggjørende bistandsform – vi bør nærmest bruke hele statsbudsjettet der – så svinger plutselig pendelen, og så mener man at dette er helt ubrukelig. Sannheten ligger imellom. Dette er en vesentlig, viktig bistandsform. Vi bør fortsette med det. Strømmestiftelsen og andre gjør en god innsats, og jeg har nå innbudt til et møte med Strømmestiftelsen, med Misjonsalliansen og med det Ferd-initierte Norsk mikrokredittinitiativ for å diskutere, for å sikre oss at man ikke er for aggressiv i pushingen av mikrokreditt. Men i utgangspunktet er mikrokreditt et lån; det er ikke en gave, det er renter på det. Rentene er mye lavere enn hos private ågerhaier som folk lånte av før, men det å ta opp et mikrokredittlån er også en risiko."
-1	Jeg vil understreke at det nye universitetet som er i ferd med å utvikle seg på Ås, er et meget krevende, men også svært viktig prosjekt, både for det eksisterende universitetet og for Veterinærhøgskolen som skal dit. Vi har nå hatt en konsekvensutredning – KS1, som det heter – som ligger til grunn for diskusjonene i forbindelse med det nye universitetet. Der har det aldri vært et alternativ at det skulle være klinikkbygg på Sandnes. Men Sandnes spiller en stor rolle. Det var en av forutsetningene for hele etableringen at Sandnes skulle være med som en viktig del av undervisningstilbudet til studentene, nettopp fordi, som representanten sier, at det er mer husdyr i det området enn det er på østlandsområdet. Samtidig har man, som jeg sa i svaret, vurdert det slik fra fagmiljøenes side at det er tilstrekkelig med husdyr i østlandsområdet til at en slik klinikk godt kan fungere der. Men jeg vil understreke at det er helt avgjørende at man har en god kontakt med Sandnes når det gjelder dyr, og med andre miljøer når det gjelder fisk, i forhold til det nye universitetet.
-1	Sjølsagt handler dette om verdier. Sjølsagt handler det om verdier når jeg snakker om at vi skal bli kvitt undertrykkinga og om at vi skal fremme frigjøring. Når jeg snakker så varmt om 6-timersdagen, handler det om at den vil gi mulighet for et likestilt samfunn, der vi alle har tid til å ta oss av hverandre og til å delta på lik linje i lokalsamfunnet. Ola T. Lånke beskriver hvordan situasjonen er i de tusen hjem, og at kvinner her tar mer ansvar enn menn. Det er helt riktig. Men jeg tror at dagens unge menn tar mer ansvar enn vår generasjons menn har gjort. Pappapermisjon har betydd noe, og derfor er vi opptatt av at alle menn skal kunne ha selvstendige rettigheter når det gjelder pappapermisjon. Det å få kvinner og menn til å ta det samme ansvaret hjemme har noe med kvinners posisjon ute i samfunnslivet å gjøre. Det har i aller høyeste grad noe med lønn å gjøre. Derfor blir arbeidet for likelønn, også i det perspektivet, veldig viktig.
-1	Dette er veldig alvorlige saker. Jeg synes det er alvorlig at justisministeren er mer opptatt av å polemisere mot lederen i justiskomiteen om arroganse eller ikke enn å se det alvorlige i at verken barne- og likestillingsministeren eller justisministeren deltar når det pågår en slik viktig, alvorlig debatt. Problemet er at i denne debatten framføres det argumenter som f.eks. handler om delt skyld – et tema som justisministeren har ansvaret for. Det har vært oppe temaer som f.eks. at det er mindre fælt å bli voldtatt av en som en kanskje bor sammen med og er i familie med – som skulle være glad i en og passe på en – noe som kanskje er det verste tillitsbruddet i hele verden, og som gjør at alt blir utrygt. Så det er langt igjen. Undersøkelser viser hvor alvorlig dette er, både på holdningssiden og når det gjelder hva som faktisk skjer. Jeg vil be justisministeren om å delta i det offentlige ordskiftet om dette. Det trenger de som blir voldtatt. Det trenger de som har holdninger som gjør at de begår slike overgrep.
-1	Det er urovekkende at vi har et skolesystem som ser ut til i sterkere og sterkere grad å akkumulere og forsterke de sosiale forskjellene vi har i det norske samfunn. Det ser ut til at det blir et viktigere kriterium for å lykkes i skolen at barna kommer fra et hjem med tjukk lommebok, der det er bøker og man hjemme er oppkoplet på nettet. Undersøkelsen «Ung i Norge 2002» underbygger at dette er en forsterkende tendens. De barn som har læremidler hjemme, er de som vinner i skolen. Skal vi skape en rettferdig skole som utjevner de sosiale forskjellene, må vi sikre godt læremateriell i skolen. Jeg mener det må bli en økt satsing på dette. Bekymrer det statsråden at vi har et skolesystem som skaper tapere og vinnere, og er det noen konkrete tiltak som statsråden vil iverksette når det gjelder en økt satsing på skolemateriell?
-0	Jeg takker for svaret. Spørsmålet var egentlig stilt ut fra den forutsetning at man her skulle sikte seg inn på spesielle grupper – jeg oppfattet at nestlederen i Økokrim hadde det i tankene, nettopp til skrekk og advarsel for enkelte. Jeg synes det er betryggende når statsråden nå sier at det er viktig å sørge for likhet for loven, slik at ikke enkelte grupper blir uthengt i forhold til andre. Dessuten er det vel slik at man har måter å håndtere den type kriminalitet på. Man blir rutinemessig skjønnslignet, og man kan også få straffeskatt hvis man ikke sørger for å ha sine saker i orden. Jeg vet at enkelte ligningskontor rutinemessig anmelder alle. Det er etter min oppfatning i hvert fall ryddigere enn å «ta» folk ut fra deres sosiale status. Likevel må jeg si at uansett må dette være en gal bruk av politiets ressurser, når man har andre måter å håndtere det på.
-1	Det er en gledens dag de gangene det er enighet i denne salen om å bedre forholdene for folk som sliter økonomisk. Dagens enighet går på at barnas inntekter ikke skal regnes med når økonomisk sosialhjelp utmåles. Det vil bidra positivt for dem det gjelder, og ikke minst sikre en lik praksis over hele landet. Det er veldig viktig at barn med foreldre som har dårlig råd, ikke skal oppleve at familien som helhet blir straffet for at de har klart å skaffe seg en deltidsjobb eller en sommerjobb. Og det er ikke viktig for at fattigfolk skal lære seg at det lønner seg å jobbe, det vet de som står utenfor, ofte langt bedre enn dem som står trygt i et arbeidsliv, og som har et økonomisk armslag i livet sitt. Derfor må man ha en arbeidslinje som virker, og luke ut det som oppleves som fullstendig urimelig straff for fattigdom, sånn som barns inntekt, og det må skje uten at barna skal oppleve å måtte bære byrden for familiens økonomi, eller ta valg som voksne skal ta. Unger skal fremdeles være unger og bruke pengene sine på det de måtte ønske. Uten å mene å gripe inn i debatter som vi skal ta senere i dag, håper jeg at Stortinget kan samles om prinsippet om at inntekt som skal gå til barn, holdes utenfor når økonomisk sosialhjelp utmåles. I den sammenhengen vil jeg minne om at barnetrygden også er ment å gå til barn, og jeg håper at neste enigheter i fattigfolks favør kan være at barnetrygden skal holdes utenfor når økonomisk sosialhjelp utmåles. Representanten Heggelund utdypet i sted hvordan man kan oppleve at saksbehandlere sitter med rigide skjema og putter inn forskjellige inntekter til familien idet sosialhjelpsøknader behandles. I dag er barnetrygd en av de inntektene som føres inn, og som blir et stort hull i familiens økonomi. Derfor ser jeg fram til debatten vi skal ha senere i dag, der SVs forslag om å bekjempe barnefattigdom skal behandles. Så synes jeg ikke det er så underlig som representanten Wiborg, at det er ulike tilnærminger og ulike analyser av hva fattigdom betyr, og hvordan fattigdom og forskjeller kan bekjempes – når vi er fra sosialistisk side og fra erkeliberalistisk side.
-1	På vegne av Hallgeir H. Langeland, Bjørn Jacobsen, Magnar Lund Bergo og meg selv vil jeg fremme forslag om midlertidig eksportforbud for 12,7 mm flerbruksammunisjon fra Norge.
-1	Eg takkar for ein relativt sett god replikk, som peiker på ein del problemstillingar som for SV er interessante. For SV prioriterer ein del område – me prioriterer miljø, og me prioriterer barn og unge. Då går me så langt at me går m.a. til Framstegspartiet og spør om dei vil vera med og gjera noko i forhold til barnehageprisen. Det ser det ut som om me klarar å få til. Altså, det me har lovt veljarane, forsøkjer me å følgja opp. Det er iallfall den praksis me har i SV. Eg veit ikkje om Kristeleg Folkeparti har andre synspunkt på det, men det er altså vår grunnhaldning. Det som er mitt poeng i forhold til Regjeringa, er at dei vel å gå inn i eit budsjettsamarbeid med eit parti som har som premiss å kutta skattar og avgifter. Det har ikkje SV vore med på, og kjem ikkje SV til å vera med på som prinsipp. Sjølvsagt kan me vera villige til å sjå på enkelte skattar og avgifter, men det er ikkje det prinsippet me fører forhandlingar ut frå. Me fører forhandlingar ut frå den politikken me står for når det gjeld miljø, når det gjeld barn og unge. I forhold til den private eigedomsretten sa eg i min førre replikk at dei aller, aller fleste eigedomsinnehavarar gjer ein svært viktig jobb når det gjeld det biologiske mangfaldet. Men det finst altså område der det er nødvendig å gå inn frå vår side og bidra til at det biologiske mangfaldet kjem først – altså må me gjerne kjøpa område eller i samarbeid med ein privat grunneigar sørgja for at dei blir verna. Då er det vår oppgåve som løyvingsmakt m.a. å sørgja for at det er midlar til dette. Regjeringa kuttar då altså 15 mill. kr, som kunne ha vore brukte til å sikra dei private eigedomsrettane i forhold til barskogsvernet. Så eg ser fram til eit samarbeid med Kristeleg Folkeparti om miljøpolitiske saker, og at ein er konkret.
-0	Jeg har en liten kommentar til representanten Sandes innlegg. Jeg kan ta utgangspunkt i det som står i representantforslaget vårt når det gjelder bakgrunnen for differensiering. I Bergens Tidende 7. mars 2010 sier partisekretæren i Arbeiderpartiet, Raymond Johansen, at han har et ønske om å få Arbeiderpartiet tilbake til makten på Sør- og Vestlandet. Da peker han spesielt på strandsoneloven som et problem, og sier at forslaget til ny strandsonelov som framsettes – og her snakker vi om den rød-grønne regjeringens forslag til strandsonelov – «er lett å forsvare i forhold til Oslofjorden og sørlandskysten, der det er sterkt byggepress. Men det blir absurd at det samme regelverket skal gjelde for store deler av Vestlandet.» Dette er det verken Høyre eller Fremskrittspartiet som har funnet på, dette er det partisekretæren i Arbeiderpartiet som har sagt. Det er veldig godt sagt. Litt av utgangspunktet for debatten her var jo at vi ville se om de rød-grønne hadde tenkt å følge opp det partisekretæren i Arbeiderpartiet sier, eller om dette er bare retorikk fordi man har lyst på makt og å komme i posisjon på Vestlandet. Man har forstått at da må man lytte til folk, og spesielt når det gjelder strandsoner, har det vært et problem. Derfor vakte det store protester og opprør da dette forslaget ble lagt fram, ikke bare fra borgerlig styrte kommuner, men spesielt fra dem som har vært styrt av Senterpartiet og Arbeiderpartiet langs kysten. Helt til slutt har jeg lyst til å ta opp igjen det jeg så vidt nevnte i mitt forrige innlegg, nemlig det statsråden skriver i brevet til komiteen i forbindelse med denne saken: «Derimot skal staten vise stor varsomhet med å overprøve kommunestyrets politiske skjønn i lokale forhold.» Vi som er ute i distriktene, opplever at slik fungerer det veldig ofte ikke. Jeg vil gjerne få lov til å framsette et ønske til statsråden: Er statsråden villig til å sende ut retningslinjer som understreker dette for fylkesmennene rundt omkring, at de skal vise varsomhet med å gå inn der hvor kommunen har hatt en grundig prosess? Vi har en slik sak som jeg nevnte, i Bergen. Jeg må si at hvis det er snakk om at allmennheten skal bruke en del av disse områdene, som i den saken fra Bergen, og også i andre saker som noen har nevnt her, hvis allmennheten skal gå i land der og grille, så må de i hvert fall ha med seg solid, avansert klatreutstyr for å komme i havn. Jeg vil ikke anbefale det heller, for det er såpass steinete og ulendt at jeg ikke tror det er noen som går i land der for verken å grille eller spille fotball eller noe annet. Da er det fornuftig at man kan bruke disse områdene til næringsutvikling – skape arbeidsplasser. Det vil faktisk skape tilgjengelighet til områder som i dag ikke er tilgjengelige langs kysten.
-0	Jeg har hatt den glede, eller «uglede», å høre på slutten av denne debatten. Det er en debatt som jeg har vært inne i tidligere, for jeg har faktisk laget en del av det dokumentet – for en del år siden. Det gjelder forslaget om at barn skal ha sitteplass på buss – og jeg synes det er uverdig at de ikke har det i dette landet. Jeg har derfor lyst til å stille statsråden et spørsmål. Statsråden har stor tillit til fylkeskommunen. Det kan jo være greit. Men det er 40 skadde barn hvert år. Det er tross alt veldig mye, synes jeg, mens statsråden ser ut til å bagatellisere det – det er ikke så veldig mye. Men dette forumet bestemmer jo at jeg skal sitte med bilbelte. Det skal jeg også gjøre på buss. Hvorfor vil ikke da statsråden si at ok, dette skal også gjelde for barn?
-0	Det var spennende å høre at statsråden sa at hun er med på å støtte Valen, ved at hun lar seg parodiere. Det viser at det er en bredde i kulturen, og at ikke alt bare dreier seg om penger. Stortinget er muligens ikke et sted for å se framover og se hva som kommer på området ny teknologisk utvikling, heller ikke innenfor kultur. Jeg tenker på e-blekk, jeg tenker på lesebrett, og jeg tenker på e-bøker, som mange mener er et nytt teknologisk vidunder som vil revolusjonere kulturen og litteraturen i Norge. Men jeg er skuffet over at statsråden ikke kunne være tydelig på dette nye, spennende utviklingsområdet som e-bøker er, og si at hun faktisk ønsker å likestille papir og e-bøker. En som hadde skjønt det, var representanten fra SV, Egeland, som var veldig tydelig på at han ønsket å likestille disse produktene, og så fordelen med dem. Det er et skritt i riktig retning. Man hadde visjoner, man så muligheten, man så sågar muligheten for at sakspapirene på Stortinget kunne legges inn på en e-bok og et lesebrett. Ja, tenk hvis vi kunne ha spart oss de 70 000 sidene som vi må bære hvert eneste år. I mitt innlegg kom jeg inn på at mange ville dra nytte av et lesebrett, dette nye vidunderet som mange mener det er, og da nevnte jeg eldre og svaksynte. Det er viktig at de får være med og ta del i litteraturen. Fremskrittspartiet mener også at svaksynte skal kunne oppleve film, og da tenker vi spesielt på norsk film som får offentlig produksjonsstøtte. Vi mener at der bør Regjeringen vurdere å bruke synstolkning som et virkemiddel for at alle kan få delta, og at det videre må vurderes om det skal stilles krav til at NRK-tekstingen skal tilbys som lydteksting. Ja, tenk hvis alle kunne få være med på dette, både innenfor NRKs kulturtilbud og innenfor norskprodusert film som får offentlig støtte. Jeg håper at disse signalene og denne bønnen vil nå inn til regjeringspartiene og statsråden.
-1	En kort oppfølging: Når man øker rammen til Kystvakta med 100 mill. kr, kan man selvfølgelig også øke kapasiteten, og da vil det ikke ha vært nødvendig å legge det ene skipet til kai.
-0	Vi har gjennom de siste år hatt flere runder når det gjelder eierskapet til BaneTele her i Stortinget. Jeg tror at det er fornuftig at vi avslutter den historien nå. Det som også er interessant i denne saken, er jo at de rød-grønne partiene innser at det ofte eller i enkelte tilfeller vil kunne være fornuftig både industrielt og for staten at selskaper som pr. i dag har et statlig eierskap, får andre eiere. Det er bra for samfunnet, og det er bra for selskapet. Derfor stikker ikke den retorikken som de rød-grønne partiene ofte kommer med, så veldig dypt når det kommer til stykket. Jeg skal ikke provosere noe mer enn det jeg har gjort nå, men det er greit at man også innrømmer det – ikke som representanten Eldegard sa i sitt innlegg, at de helst hadde sett at selskapet fortsatt var i statlig eie. Da hadde man fortsatt med det og hadde fått til en eller annen løsning. Det som er viktig, er at nå har staten bygd opp et nett gjennom statlig infrastruktur gjennom BaneTele. Staten er da også største eier i Telenor. Det er viktig at man nå fremover bruker de virkemidler som staten har, til å sikre at det er god konkurranse i bredbåndsmarkedet. Det må konkurransemyndighetene bl.a. følge godt med på. Jeg vil bare si at Fremskrittspartiet helt og holdent slutter seg til de merknader som saksordføreren har hatt i denne saken. Jeg vil takke saksordføreren for et godt arbeid med denne saken. Vi har fått til en god løsning når det gjelder avhendingen av BaneTele fra statlig eierskap.
-1	Eg la merke til at den første setninga i europaministeren sitt innlegg var: «Ingen internasjonal organisasjon er viktigere for Norge enn EU.» Kva er bakgrunnen for at regjeringa meiner at EU er ein viktigare internasjonal organisasjon enn FN og NATO, som vi jo er medlem av?
-1	Regjeringa understreker i meldinga målet om å ha en havbruksnæring som står for en økologisk bærekraftig matproduksjon samt å ha en havbruksnæring som ivaretar miljø- og sykdomshensyn. Jeg har stor tro på at norsk havbruksnæring har en stor framtid, men det er åpenbart at næringa har store utfordringer når det gjelder bærekraft. Det er ikke akseptabelt. Fortsatt er rømminger et problem og spredning av lus og sykdommer. Dette må løses. Det er behov for økt kontroll med produksjonsbetingelsene. Lukkede merder gir en sånn kontroll, og jeg tror det vil vinne fram. Vi skal ikke bare være verdens største eksportør av oppdrettsfisk, vi skal også være fremst når det gjelder kvalitet. På sikt er kvaliteten nødvendig for næringas framtid. Jeg spiser oppdrettsfisk uten å være redd for helsa, og jeg deler Mattilsynets syn på at helsegevinsten ved å spise oppdrettsfisk er større enn faren for helseproblemer med den samme fisken. Men det er ingen grunn til at man skal stoppe arbeidet med å få bort helserisikoen ved oppdrettsfisk. Vi må ikke ha en situasjon der hensynet til kortsiktig gevinst går ut over hensynet til bærekraftighet eller kvalitet. Det betyr at vi må være opptatt av fôret til fisken. I dag er over 70 pst. av fiskefôret vegetabilsk. Andelen omega 3 i fisken har gått kraftig ned på bekostning av omega 6. Omega 6 har vi for mye av, mens begrunnelsen for å spise fisk nettopp er at vi skal få i oss omega 3. Men fisken blir som oss – et resultat av hva den spiser. Når det gjelder fiskefôr fra marine ressurser, er problemet at fisken får i seg miljøgifter. Tranen som vi drikker, er renset for disse miljøgiftene. Det er sterk kontroll med norsk fiskemat, sånn at det som leveres til markedet, holder seg under grenseverdiene. Deler av bransjen jobber også mot EU for å få hevet disse grenseverdiene, men jeg mener at vi skal være opptatt av hvordan vi kan sikre at innholdet av omega 3 er stort i fisken, at det fortsatt er en fisk – ikke en flytende kylling, som noen kaller det – og hvordan vi kan redusere miljøgiftene ytterligere, sånn at vi stolt kan si til verden at vi bringer dem bærekraftig og kvalitetsmessig sunn mat.
-1	Jeg har et spørsmål til barne- og familieministeren. Nok en gang er det slått alarm rundt rettsvernet til mindreårige enslige asylsøkere. De kommer hit til landet med mange sorter traumer. Mange av dem har hatt krigsopplevelser. Bare det å komme til et land uten å ha trygge voksenpersoner å forholde seg til, er et traume i seg sjøl. SV har gang på gang etterlyst skikkelig hjelp til disse ungene og ungdommene. Vi har etterlyst at barnevernet må komme inn på en langt bedre måte enn de gjør i dag, og at barnevernet faktisk må varsles hver gang en mindreårig asylsøker kommer til et mottak. Vi vet at mottakene overhodet ikke har den kompetansen som trengs for å hjelpe disse barna. Jeg vet at Redd Barna har tatt til orde for at asylmottak for disse ungene skal gjøres om til barnevernsinstitusjoner. Mitt spørsmål er: Hva vil barne- og familieministeren nå gjøre for å sikre at disse ungene får skikkelig og god hjelp?
-0	Dette er en interessant og viktig interpellasjon. Jeg hører at representanten Bøhler tar til orde for ny organisering, til og med særlovgivning for å få til samhandling i Oslo-området. Nå synes jeg statsråden var litt mer uklar når det gjelder hva hun pratet om, var det Oslo, var det Oslo-området eller var det hele østlandsområdet, som jeg tror er tre forskjellige områder. Der var representanten Myrli noe klarere, for han ville bare slå sammen alt, og var ganske sikker på at det var den rette løsningen. Jeg bor i en kommune som heter Ski. Det er veldig sjelden at det lokale temaet i Ski er det samme som det er i Asker eller i Lillestrøm. Vi holder ikke engang med samme fotballag. Det er en litt rar sammensetning. Det blir litt spesielt bare å prate om Oslo, for hvis boligsituasjonen i Oslo er så prekær som Bøhler sier, tror jeg kanskje løsningen på dette er å se lenger ut enn bare til Oslo bys grenser. Jeg var litt overrasket over at statsråden sa at det er positivt at kriminaliteten ikke har økt. Det er jeg i og for seg glad for, men representanten Tetzschner legger fram tall her som viser at den faktisk har økt. Det er kanskje forskjellige undersøkelser, men jeg håper at alle partiene på Stortinget er enige om ett mål, og det er at en skal ha en kraftig reduksjon i kriminaliteten i Oslo – og i Oslo-området. Så er det Oslopakke 3, som jeg kjenner til som fylkespolitiker i Akershus. Det er riktig, som Bøhler sa, at her har de blitt rammet av veldig mange kompromisser. En del veiprosjekter i Akershus ble veldig skadelidende da Sinsenkrysset ble mye dyrere enn beregnet. Nå sprekker denne pakken kraftig, og da er spørsmålet: Vil staten endelig bidra? Skal vi få mer bompenger? Det er ikke vi særlig glad for. Eller er man nødt til å senke ambisjonsnivået, noe som heller ikke er noen god løsning. Men gladsaken jeg som representant fra Follo har hatt de siste årene – som alle partiene har vært positive til – er Follobanen. Vi gleder oss enormt til denne kommer til vårt område, både for lettere å komme til hovedstaden og for at folk lettere kan komme ut til oss. Men så kan man stille seg spørsmål om hvordan regjeringen kan sette seg i en situasjon hvor hvert eneste togsett som går til og fra hovedstaden, både morgen og ettermiddag, er så fulle at det nesten ikke er plass til dem som skal være med. Det kan hende at valget mellom bil og tog hadde blitt enklere hvis det var plass på togene. Kundene står i kø for å kjøre tog, men leverandøren av denne tjenesten leverer ikke varen. Kanskje fordi jeg er fremskrittspartipolitiker mener jeg at det er kun én konklusjon på dette, og det er at leverandøren av togtjenestene er i statlig eie.
-1	Det er veldig bra at private bidreg til forsking. Problemet var at vi kunne ikkje dokumentere klart etter nokre år med den ordninga at ho i seg sjølv bidrog til større bidrag frå private til forsking. Det er land som òg har hatt store private bidrag til forsking. Det er kanskje med på å dreie bidraga i ei viss retning, i staden for at vi sjølve kan styre utviklinga på forskingssektoren. Det er bra og positivt med private bidrag til forsking. Når vi no skal bruke offentlege midlar for å stimulere det, må vi vite at det har ein betydeleg, dokumentert effekt på bidraga. Det kan vi ikkje seie at vi har klar dokumentasjon på.
-0	Dette ser jeg som et litt smalt svar – altså tar jeg opp igjen det jeg fremla i mitt forrige spørsmål. Når Regjeringen er så klar i sine besvarelser om at dette er i strid med opplæringsloven, hvorfor skal da Regjeringen bruke ytterligere tid på å vurdere hvorvidt den skal gjøre endringer her? En annen ting: Foreldre i denne situasjonen blir først nå klar over situasjonen, og at dette får tilbakevirkende kraft fra 1. januar 2001, så jeg kan jo utfordre statsråden på det. Når Regjeringen skal vurdere dette på nytt, vil det da fra Regjeringens side også bli vurdert hvorvidt de som allerede har innbetalt en såkalt engangsavgift, skal få tilbakebetalt den utgiften?
-1	Begrepet «den nordiske velferdsmodellen» er drøftet og bemerket flere ganger i innstillinga. Det er også noe som vi stadig snakker om. Men hva er den nordiske velferdsmodellen? Jo, det er en politikk som er utviklet i de nordiske landene, særlig i etterkrigstida, der man har satset på fellesskapsløsninger. Når man er på leting og vil skape det ideelle samfunn, som vi aldri klarer, men som vi hele tida streber mot, er det stadig flere nasjoner som kikker på den nordiske velferdsmodellen. Jeg tror at noe av det viktigste vi kan gjøre i nordisk samarbeid, er å videreutvikle den nordiske velferdsmodellen – for den er ikke konstant, det skjer mange forandringer hele tida. Det som var bra i 1990, trenger ikke være bra i 2006. Og skal vi ta ett av de områdene som vi i dag absolutt har behov for å videreutvikle, der det faktisk også skjer ganske mye, ikke minst i Norge, er det i forhold til begrepet «arbeid». Hva er arbeid? Hvordan arbeider vi? Skal alle arbeide sju og en halv time fram til de er 65 eller 67 år? Dette skjer gjennom pensjonsreformen, gjennom NAV-reformen og gjennom andre reformer i Norge. Den samme diskusjonen har vi i Sverige. Hovedsaken i den svenske valgkampen var arbeid. Jeg tror det er ett av de områdene der vi har betydelig behov for nordisk samarbeid for å videreutvikle den nordiske velferdsmodellen, slik at vi hele tida er på leting etter det ideelle samfunnet. Det er noe av det mest spennende i det nordiske samarbeidet, syns jeg, i hvert fall i de fem årene jeg har hatt gleden av å delta i det. Neste år er vi så heldige at Norge skal ha presidenten i Nordisk Råd. Representanten Dagfinn Høybråten skal bli president i Nordisk Råd fra neste år. Jeg håper jo at man tar tak i nettopp dette med å videreutvikle denne velferdsmodellen. Men noe annet som jeg er opptatt av, er at vi antakelig må spisse oss noe mer. Nordisk samarbeid går veldig bredt ut. Det kan være en fordel mange ganger, men ut fra de beskjedne ressursene vi tross alt har – vi bruker en liten milliard i året på hele satsinga – syns jeg at vi er for vide. Det er så mange ulike prosjekt. Hvis vi kikker i den boka som budsjettgruppen utarbeider hvert år, er det et hav av ulike tiltak som vi holder på med. Jeg tror vi med fordel kunne ha spisset tiltakene mye mer og gått inn på færre områder, bl.a. slik representanten Hill-Marta Solberg var inne på når det gjelder nordområdene, som kanskje er et av de viktigste områdene som vi bør fokusere på framover. Vi er jo nordvendte. Vi ligger jo helt oppunder Nordpolen, og det er helt naturlig at vi fokuserer nettopp på de utfordringene som det å være nabo til Nordpolen fører med seg, enten det gjelder klimaendringer eller andre ting, som Hill-Marta Solberg så utmerket pekte på. Diskusjonen om hvorvidt vi skal ha et nordisk samarbeid, syns jeg er latterlig. Det er klart at vi skal ha et nordisk samarbeid! Vi er jo gode naboer som har samarbeidet i alle år. At vi skal ha et nordisk samarbeid, er en selvfølge. Diskusjonen må bli om hvordan vi skal få det samarbeidet til å bli så spenstig som mulig, slik at vi tar tak i utfordringer som virkelig betyr noe for folk i Norden. Da tror jeg, med de beskjedne menneskelige og økonomiske ressursene vi har, at vi med fordel kunne spisse satsinga noe mer, og at det er andre satsinger som da må legges til side.
-0	Jeg takker igjen for svaret. Men fortsatt stiller jeg meg spørrende til det at stortingsvedtaket skal sendes ut på høring, for jeg synes vedtaket er tindrende klart. Og det må være rimelig raskt å få gjennomført et lovarbeid i denne saken og få ordningen på plass. Jeg håper at helseministeren minimum får på plass en odelstingsproposisjon i forkant av revidert nasjonalbudsjett, slik at ordningen kan gjøres gjeldende i forbindelse med det. Dette er jo en litt underlig situasjon, når vi i løpet av ett år klarte å vedta at alle sykehus skulle overføres til staten. Den største helsereformen som Norge noen gang har sett, brukte man altså ca. et år på å vedta, og så skal man bruke nesten tilsvarende tid på å endre én liten paragraf i folketrygdloven, slik at revmatismepasienter skal få mulighet til å få legemiddelet Remicade. Vil helseministeren i hvert fall gi det signal at senest i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett er dette på plass og Stortingets vedtak oppfylt?
-0	Statsråden var veldig opptatt av arbeidstidsavtalen til prestene og å komme til en løsning der. Det er jeg ganske sikker på er fullt mulig å få til, å få en løsning både med prest og med menighet som kan være tilfredsstillende – slik det ble gjort med oppheving av boplikt for fylkesmenn og ansatte i Forsvaret. Flertallet er også tydelig på at det må skje endringer i boplikten, og at det er et gammeldags system. Boplikten har også tidligere vært et tema på Presteforeningens generalforsamling uten at de har kommet fram til noen konklusjon. Dersom de heller ikke denne gangen kommer med en entydig anbefaling, vil da statsråden ta grep som medfører at prestene, på lik linje med andre, får frihet til å velge bolig selv og slippe å være leiefolk i offentlige boliger?
-1	Arbeiderpartiet har i etterkrigstiden vært en god forkjemper for offentlig eierskap. Så fikk man en betydelig dreining på 1980- og 1990-tallet, da Arbeiderpartiet var en av motorene for å få privatisert en god del av vårt næringsliv, bl.a. Statoil, Hydro og Telenor. Nå registrerer vi at Arbeiderpartiet i opposisjon igjen er tilbake til å være en betydelig større tilhenger av offentlig eierskap, det ser vi bl.a. i denne saken og i en merknad Arbeiderpartiet har skrevet sammen med SV i forbindelse med Dokument nr. 8-forslaget. Mitt spørsmål til representanten Fossli er: Er dette et forbigående fenomen i opposisjon? Eller kan vi forvente at dette vil holde seg når Arbeiderpartiet en gang kommer tilbake i regjering?
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Jeg vil bare minne om at i Arbeidstilsynets forskrifter for asbest står det at det er ingen nedre, sikre grenser for asbestinnhold i luften. Det er i dag ingen som er i tvil om at vi her står overfor et svært farlig materiale, som altså er forbudt både importert, fremstilt og omsatt i Norge. Men allikevel er det en kjensgjerning at et stort antall norske skoler består av nettopp dette helseskadelige materialet både utvendig og innvendig. Poenget er at ved mangelfullt vedlikehold, rehabilitering eller hærverk er altså dette farlige materialet lett å frigjøre, og det sprer seg rundt i inneklimaet i skolebygningen. Og spørsmålet jeg stiller meg, er: Vet vi egentlig nok om det som jeg vil kalle en udetonert miljøbombe i norske skoler? Ville det ikke være behov for en egen, grundig nasjonal undersøkelse rundt dette problemet? Jeg vil gjerne høre hva statsråden mener om det, for jeg ser på dette som et problem som vi til nå faktisk ikke har tatt skikkelig alvorlig.
-0	Jeg mener at de enslige mindreårige som kommer til Norge, om de er over eller under 15 år, får et godt tilbud her i landet. De kommunene som har asylmottak med enslige mindreårige over 15 år, får økt vertstilskuddet, som skal gå til helsetilbud og til de utfordringene de barna har. Bufetat har ansvaret for barna under 15 år. Det er en krevende situasjon når vi regner med at det kommer i hvert fall ca. 1 000 enslige mindreårige – mot 188 i fjor – som vi skal ha et tilbud til. Derfor har vi styrket tilskuddet til omsorgssentrene med 1,2 mrd. kr neste år. Vi har også måttet se på det å bo på flermannsrom, og i den situasjonen vi er i nå, må vi også se på om vi skal gå ned på bemanningsfaktoren. De skal likevel få en trygg og god behandling i de omsorgssentrene de er i. Og så er det jo ikke i omsorgssentrene, men ute i kommunene de skal bo.
-0	For det første vil jeg si at spørsmål om akkurat disse to havnene har jeg svart på tidligere, både i stortingssalen og i skriftlige spørsmål. Når det gjelder havnestrategien, mener vi det er viktig å stimulere til økt transport av gods til sjøs. Det gjelder både fiskeriprodukt og også mye av den andre godsmengden som går i containere eller i bulk. Da synes vi det er viktig at en ser på havnestrukturen i en helhet, og at en ikke sier at noen havner kun skal ses på som fiskerihavner, mens andre skal være transporthavner. Vi tror det er mulig å øke transportkapasiteten på en del steder som i dag regnes kun som fiskeri, mens det andre steder vil være naturlig at fiskeri er hovedaktiviteten. Men når vi har sagt at vi ønsker en runde på dette, er det naturlig at vi ser helheten i det. Mange regjeringer har i lang tid sagt at en ønsker å få mer gods over på kjøl og for så vidt mer gods over på jernbane fordi en ønsker å redusere trafikkmengden på veiene, både av slitasjehensyn og av trafikksikkerhetshensyn. En har i liten grad nådd målene sine. En har altså sett at andelen gods til sjøs er noenlunde konstant. På jernbane går den ned. Det betyr at de virkemidlene en har brukt så langt, ikke har fungert godt nok. Da synes vi det er naturlig at vi bruker litt tid og skaper et riktig bilde av hvordan situasjonen er, før vi går videre. Av den grunn har vi sagt at for noen av de havnene holder vi igjen pengene, rett og slett fordi vi må vite at vi investerer riktig før vi utløser investeringene. Vi vil i den forbindelse ha det vi kaller lyttemøter eller innspillsmøter med bransjen. Allerede denne uken skal vi ha det. I går var jeg på KS Bedrifts store havnesamling ute på Fornebu. Vi snakker med fiskerinæringen, og vi snakker med mange ulike aktører for å få et best mulig bilde av dette. Vi må også se på kommunenes ansvar. Skal vi la kommunene få delta mer aktivt i fiskerihavnpolitikken eller ikke? Skal de få være med mer aktivt på eierskapssiden? Hvordan skal vi samhandle bedre med private aktører slik at når vi utlyser investeringer, har vi også en fiskerinæring som ønsker å forplikte seg til å bli i et område, og som ikke, sånn som vi av og til får inntrykk av, shopper rundt og gjerne gjør at det samfunnet har investert i infrastruktur, ikke har så stor verdi likevel. La meg også klargjøre at dette ikke er en del av måten vi skal omstrukturere fiskeripolitikken på. Når vi kikker på havnene, skal det følge den utviklingen som fiskeriene har, ikke omvendt. Det er ikke infrastrukturen gjennom havn som skal definere hvordan fiskeripolitikken skal være framover. Derfor er det også viktig at vi koordinerer dette med den strategien som det legges opp til fra fiskeriministeren. Jeg er veldig trygg på at vi både skal få en bedre transportløsning totalt sett og ivareta fiskeriindustrien vår på en veldig god måte gjennom de investeringene vi gjør, både på transporthavner og fiskerihavner.
-1	"Det er nødvendig å fortsette arbeidet med å styrke barnevernet. Det er nødvendig å fortsette arbeidet med å sørge for at det er nok trygge, faglig kompetente voksne som både har tid og tåleevne til å stå i utsatte barns hverdag og gjøre noe med den. Men det er ikke nok å styrke barnevernet og tiltak; vi er også nødt til å styrke barns rettigheter. Derfor vil jeg takke forslagsstillerne for å fremme forslaget, og jeg oppfatter også at det er en bevegelse på feltet. Og det er svært gledelig fordi det trengs, det er nødvendig. Både Raundalen-utvalget, plateutvalget, Befring-utvalget, FNs barnekomité, Barneombudet og en hel rekke høringsinstanser anbefaler å gjøre barnevernloven til en rettighetslov, og dette er tunge barnefaglige instanser som absolutt er verdt å lytte til. Hvis vi virkelig ønsker at alle unger skal få den hjelpen de trenger, ja, så er det ikke mulig så lenge foreldre kan motsette seg å la barnet få hjelp. Da vil barn kunne leve i uholdbare situasjoner og faktisk ikke få den hjelpen de trenger og har rett på. Rettighetsfesting vil bidra til å klargjøre og styrke barnets posisjon, både rettslig og ikke-rettslig. Det vil være et kraftig signal om at barnet skal tas på alvor, og at det som subjekt i eget liv både skal ses og høres. FNs barnekomité anbefaler i sin siste rapport til Norge at barn gis rett til å henvende seg til barnevernet uavhengig av samtykke fra foreldrene. Komiteen er bekymret over at barn er avhengige av å få samtykke fra foreldrene før de kan hjelpe et barn som har behov for barnevernstjenester. I dag er det dessverre slik at mange unger som helt klart kunne profittert på hjelp fra barnevernet, må vente til vanskene deres blir så store at omsorgsoverdragelse, eller det å flytte ut hjemmefra, er et alternativ. En lovfesting av retten til barnevernstjenester vil være et steg på veien mot å gi barn rett til hjelpetiltak, også i de tilfellene der foreldrene motsetter seg dette. Det vil være en avgjørende del i forebyggingsarbeid, og det vil også på sikt kunne bidra til reduksjon i antallet omsorgsovertakelser. Barn som trenger det, må ha rett til hjelp når de trenger det. De foreslåtte endringene i barnevernloven er gode og vil styrke barn og unges rettigheter, men de tar ikke steget fullt ut. SV jobber for at barnevernloven blir en rettighetslov, slik at barns rett til beskyttelse blir lovens grunnleggende prinsipp. Derfor er bevegelsen på feltet gledelig."
-1	La det være klart at den rød-grønne regjeringen hadde en lang og konkret kamp for å sikre fulle stillinger og hindre deltidsarbeid. Det så vi jo konkrete resultater av, bl.a. i helseforetakene. Det er ikke bare i denne salen at man er gode arbeidsgivere, det er man også i kommunene og lokalt. De alternative arbeidstidene man har i dag, de turnusene man har i dag, som folk jobber i, med forskjellige erfaringer fra, er utarbeidet i dagens arbeidsmiljølov. Dagens lovverk, ifølge dem vi hadde på høring, og som vi alle har hørt erfaringene til – fra forskjellige arbeidstakerorganisasjoners side – framhever at det nettopp er romslighet for å lage gode løsninger innenfor dagens lovverk. Så la ikke det ligge til grunn at man er nødt til å endre dagens arbeidsmiljølov for å trygge ansatte i utsatte sektorer og i utsatte bransjer. Tvert imot tenker jeg at det er veldig mye som er mulig å gjøre innenfor dagens lovrammer, hvis vi bare er villig til å se hva de virkelige utfordringene er, og gjøre noe med det. Jeg er glad for at man fra komiteens side har valgt å peke på behovet for en presiserende forskrift for å kunne trygge arbeidsdagen for dem som elsker jobben sin, men som skal kunne utføre den med trygghet. Jeg setter også pris på at statsråden i sitt innlegg ikke avviste et slikt initiativ, og jeg ser fram til at vi sammen skal jobbe for å få gjennom en forskrift som kan gi folk den nødvendige sikkerheten i sitt arbeidsliv som man fortjener.
-1	Jeg er veldig glad for at representanten og jeg åpenbart tenker likt når det gjelder nødvendigheten av å få i gang det bygget som nå er planlagt. Det vil jeg sette mye inn på at vi får til, og at vi får fulgt det opp på en god måte. Som jeg sa i mitt første svar, er det areal tilstrekkelig til at man i framtiden kan foreta eventuelle utvidelser. De studentene som vi venter i tiden som kommer, kan selvfølgelig studere mange andre steder enn ved Høgskolen i Bergen, men jeg deler representantens ønske om at Høgskolen i Bergen skal få flest mulig studenter, og vi legger til rette for det. Jeg vil vise til min dialog med Statsbygg, en dialog som selvfølgelig også inneholder diskusjoner omkring sikring av areal og planlegging av framtidige byggetrinn.
-1	Det er åpenbart at det ikke bare er politiske problemer, men også sikkerhetsproblemer – to norske kvinner ble jo drept også i Tsjetsjenia. Det er av de tingene som gjør at mange hjelpeorganisasjoner er redde for å gå inn, for de føler at de ikke kan operere uten tung militær eskorte. Et spørsmål blir i hvilken grad det er mulig å tvinge russerne til å sikre hjelpearbeidet i alle fall i Ingusjetia. Der har vi ikke de samme politiske komplikasjonene som i Tsjetsjenia. Nå er det en ufattelig innsats som ytes av privatpersoner i Ingusjetia. Etter hva jeg har fått opplyst, er 160 000 mennesker innlosjert privat i et område med 350 000 innbyggere. Det vil altså si ett menneske pr. annenhver ingusjer. Det er ganske ufattelig. Jeg vil bare spørre om det finnes noen mulighet – utenriksministeren var inne på det – for økt norsk pengebidrag? Røde Kors går så vidt jeg skjønner ut med en kampanje i dag og ber det norske folk samle inn penger, men en slik kampanje ville jo få en god start om også staten yter et bidrag.
-1	Eg fremmer ikkje forslaget frå mindretalet som står i innstillinga, men eg fremmer eit forslag på vegner av Arbeidarpartiet, Høgre, Framstegspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet. Det er forslag nr. 2, som er omdelt, og det går ut på at Dokument nr. 8-forslaget blir å leggje ved protokollen.
-1	Lat meg òg starta med å takka saksordføraren for innsatsen. Det blir jo noko av det siste ho får gjort her på huset, etter å ha hatt eit relativt høgt engasjement på miljøsaka til å komma frå Arbeidarpartiet. Så vil eg òg takka for at Arbeidarpartiet no er med på ti av SVs drygt 40 forslag i forhold til ei miljøreform. Det er eit stykke på veg når me tenkjer på hausten, då me saman skal prøva å skaffa til vegar ei ny regjering som får gjort noko i miljøpolitikken òg. Nesten alle partia seier at Noreg skal vera eit føregangsland i miljøpolitikken – på godt miljø, på rein natur. Nesten alle seier at Noreg skal stå ved sine internasjonale forpliktingar på miljø. Og, seier nesten alle partia, det er behov for ei revitalisering av miljøpolitikken og større miljøambisjonar. Det er ikkje verst. Det fortel noko om dagens politikk. Mot slutten av perioden erkjenner altså fleirtalet at det er behov for større miljøambisjonar. Og når ein ser på fleirtalets handlemåte under denne Bondevik-regjeringa, er det relativt lett å forstå. SV fremmer derfor krav om ei miljøreform, og fremmer det i dag, gjennom dei mange forslaga som me har her i dag. Samtidig følgjer me opp dette behovet for ei miljøreform også ved revidert budsjett, kopla opp mot f.eks. CO2-injeksjon offshore for å driva ut meir olje og redusera klimagassproblemet, for ein revisjon av energilova, og for ei auka satsing på grønt reiseliv. Det er to regjeringsparti som åtvarar SV mot å gå inn i ei eventuell ny, raud-grøn regjering, fordi miljøet vil tapa i kampen mot vernepausefolket i Senterpartiet og klimabandittane i Arbeidarpartiet. Til denne bekymringa vil eg seia følgjande: Dei veit kva dei snakkar om, for med denne regjeringa har miljøsaka tapt på dei fleste områda kvar dag, men spesielt etter at ein braut med SV i klima- og vernepolitikken. Unntaket er det Halleraker var inne på, og det er stempling av nasjonalparkområde, og det er bra. Men det er altså eit unntak. For i miljøspørsmål er denne mindretalsregjeringa ekspertar på å tapa, eller sagt på ein annan måte, ekspertar på la Høgre få viljen sin. Og for den som følgjer med i klima- og miljøspørsmål, er jo ikkje det overraskande. Denne regjeringa – òg om ho får fortsetja – vil jo vera avhengig av Framstegspartiet. Og det skal vel litt mot til å seia at regjeringsgarantist Framstegspartiet er ein garantist for betre miljøpolitikk: Framstegspartiet er for vern av vassdrag. Framstegspartiet er for CO2-handtering av gasskraftverk, Framstegspartiet er for Kyoto-avtalen, Framstegspartiet er for redusert støy og trafikkforureining – ein høyrer at det stemmer ikkje heilt. Altså er det noko med denne regjeringa, når ho må ha Framstegspartiet med som garantist. Regjeringa er ikkje prega av ein ambisiøs miljøpolitikk. Det er vel grunnen til at regjeringspartia sjølve er einige med SV i at miljøpolitikken må revitaliserast. Tek me i tillegg dei konkrete eksempla, blir behovet for SVs miljøreform openbert, og òg behovet for ei revitalisering av miljøpolitikken. For kva har skjedd med denne regjeringa? Me har fått opning av Barentshavet og dei første giftutsleppa der. Me har fått økt aktivitet. Me har fått Snøhvit-feltet og bygging av sterkt forureinande gasskraftverk der – me hugsar at Bondevik I gjekk av på gasskraftverksaka 9. mars 2000. Me har fått ei nedbygging av naturskjønne fossar, bl.a. i Sauda i Rogaland. Me ligg 10 pst. over utsleppsforpliktingane våre i forhold til Kyoto-avtalen. Og Hareide og Bondevik risikerer å måtta leggja ned grunnsteinen til sterkt forureinande gasskraftverk på Kårstø allereie til hausten. Det er realiteten. Det er ei sak som regjeringa Bondevik I altså gjekk av på for fem år sidan. Min kommentar er at det skal veldig lite til for ei ny, raud-grøn regjering å bli betre enn denne regjeringa i miljøspørsmål. Men det er ikkje slik at SV vil vera fornøgd med det litle som er mogleg å forbetra. Me vil ha ei miljøreform. Me vil ha Noreg som miljønasjon. Så får veljarane avgjera til hausten kva tyngd miljørørsla og SV får i dette nye regjeringsalternativet. Garantien er at med eit sterkare SV blir det betre og meir offensiv miljøpolitikk i Noreg. Men å skremma med ein dårleg miljøpolitikk dersom det blir ei ny, sosialistisk – raude fare – raud-grøn regjering, er vel drygt, når me ser kva dagens blå mare-regjering står for i miljøpolitikken. SV går altså inn for at ein skal få til ei miljøreform for å gjera Noreg til ein miljønasjon. Og lat meg nemna nokre overskrifter – dei overordna. Me må altså konkretisera den nasjonale handlingsplanen for berekraftig utvikling, Nasjonal Agenda, på ein heilt annan måte enn denne regjeringa har gjort. Her er det for liten innsats. SV skal skjerpa den profilen i ei ny regjering. I forhold til eigarskap: Kva er det me ser når det gjeld f.eks. Statkraft? Jo, dei byggjer gasskraftverk på Kårstø. Dei investerer i gasskraftverk i Europa. Ein lèt altså berre statsselskapa gjera akkurat kva dei vil, utan retning. Det vil SV gjera noko med. Me vil sjølvsagt òg sørgja for at Statoil, som blei privatisert – med LO og Arbeidarpartiet i spissen – får ein heilt annan miljøprofil enn det dei har i dag, m.a. ved å sørgja for at dei føretek CO2-injeksjon, meir oljeutvinning og deponering av klimagassen CO2 på Gullfaks-feltet. Av dei 39 forslaga som SV har i dag, er det berre eitt som får fleirtal. Men det er positivt, sett med SV sine auge, at Arbeidarpartiet støttar ti av forslaga våre. Det peiker i éi retning. Til slutt nokre overskrifter som SV vil leggja vekt på i arbeidet sitt med Noreg som miljønasjon: Vern og biologisk mangfald: Til dømes har denne regjeringa ei svært låg satsing på marin forsking – 5 mill. kr, trur eg det var, til MAREANO-prosjektet til forsking på korallrev og på havbotnen. Der må me få ei skikkeleg satsing – og der vil ein få skikkeleg satsing, med SV. Så må me få ei heilt anna satsing på grønt reiseliv. SV har eit Dokument nr. 8-forslag knytt til verneområde og nasjonalparkar. Me treng ein massiv innsats der. Så må me ikkje berre vera for importforbod når det gjeld tropisk tømmer, som SV og Arbeidarpartiet foreslår i dag. Me må òg sørgja for at me tek vare på vår eigen regnskog, kystregnskogen. Derfor er det eitt av forslaga våre i dag. På miljøgiftsida er det veldig mykje å gjera. Det illustrerer dei mange skandalane som no dukkar opp rundt omkring i landet, seinast i Nord-Noreg, knytte til deponi og lekkasjar av miljøgifter ut i naturen. Her må ein sørgja for å få ein annen politikk, og så må ein sørgja for at ein får snudd bevisbyrda innanfor regelverket for skadeleg produksjon. Med dette tek eg opp dei forslaga som SV har aleine eller saman med andre – så blir ikkje det gløymt.
-1	Statsråden nevnte noe om at Forsvaret nærmest ville blitt nedlagt med SVs budsjett. 30 milliarder kr minus 3 milliarder kr er lik 27 milliarder kr. Det er sjølsagt ikke slik at 27 000 mill. kr er ingenting, slik statsråden var inne på. Det er fremdeles slik at 27 000 mill. kr gir et utmerket godt forsvar, men kanskje med noen færre unødvendige investeringer. Forsvaret har en lang historie i uansvarlig pengebruk. Den fortsetter, og den fortsetter. Artillerisystemet MRLS, som det har vært ulike utspill om de siste dagene, har vært nevnt tidligere i denne stortingsperioden. Jeg vil bare kort anmerke at den problemstillingen som ble tatt opp sist dette våpensystemet var oppe til diskusjon, var at den ammunisjonen som skulle brukes, var problematisk i forhold til folkeretten, og, så vidt jeg husker, nærmere bestemt Ottawa-konvensjonen, og at man da forsøkte å utvikle en annen type ammunisjon med færre blindgjengere. Jeg antar at forsvarsministeren gjennom sitt innlegg nå har avklart at denne ammunisjonen ikke finnes og ikke vil bli framskaffet. Da må vi kunne konstatere enda en feilinvestering: et våpensystem uten ammunisjon. SV støtter Senterpartiets forslag om en kommisjon. Når det gjelder ferdigstillelsen av verkstedet på Rena, vil jeg bare replisere til Eirin Faldet at også SV har foreslått i vårt alternative budsjett at verkstedet på Rena blir ferdigstilt. SV er også med på den flertallsmerknaden sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet i denne innstillingen som tar til orde for å ferdigstille dette verkstedet.
-1	Eg har ingenting imot at det blir brukt ein del gode ord og uttrykk frå Stortingets talarstol. Men lat meg fyrst starta med å oppklara ei slags misforståing. Regjeringspartia snakkar om at eit fleirtal går inn for innstillinga, kanskje i den trua at dei denne gongen ikkje har med seg Arbeidarpartiet og Framstegspartiet, men faktisk er det ein einstemmig komite som går inn for det som blir foreslått i saka. Så er det oppklart. Og dermed kunne saka ha vore daud, og så kunne ein ha gått vidare, men no er det ein del representantar som ønskjer å driva kampanje for sin energipolitikk, og då får me gripa litt fatt i det. Éin av desse representantane er Klungland frå Arbeidarpartiet, min framtidige regjeringspartnar, som her nok ein gong i energipolitikken står saman med Framstegspartiet om dei store bokstavane som dei brukar for å prøva å få bygd sterkt forureinande gasskraftverk, eller for å få satsa på å få bygd infrastruktur til milliardar av kroner utan nødvendige utgreiingar i forkant. I mitt vokabular blir det kalla ansvarsløyse. Det er det vi får illustrert frå Framstegspartiet og Arbeidarpartiet også i denne saka. Eg kan ikkje fri meg frå å spørja desse to partia om kvifor dei i alle dagar ikkje har bygd både gasskraftverk og infrastruktur? Arbeidarpartiet har sete i regjering år etter år. Er det kvar gong dei er i opposisjon, dei skal gjera noko? Då er dei lite interessante som alliansepartnarar for SV, for me vil gjerne ha handling når me sit i posisjon, ikkje skrika om det når me er i opposisjon. Slik framstår Arbeidarpartiet i dag. Det er ikkje truverdig. Framstegspartiet har heller ikkje bygd gasskraftverk. Kvar november gjer dei ei øving med Regjeringa og inngår budsjettforlik. To år på rad har det ikkje stått eitt ord om satsing på gasskraft i det budsjettforliket. Tvert imot kuttar dei i forskinga på gasskraft. Nei, då blir det merkeleg at Framstegspartiet vågar å stå her og klaga over at det ikkje blir bygd gasskraftverk, når dei sjølve i to budsjett har kunna foreslått å byggja det. Dette heng heller ikkje på greip. Eg kunne ha sagt ein del om dette med industriutvikling osb. i høve til Arbeidarpartiet, og eg lét meg freista til å seia at når ein får oljebygging i Noreg, så er det ikkje lenger slik at kontraktane nødvendigvis går til nasjonal industri. Det er fleire grunnar til det. Éin av grunnane er at Statoil er privatisert. Det er privatisert og skal operera på ein måte som dei tener mest mogleg pengar på. Kven var det som stod i spissen for privatiseringa? Det var jammen Arbeidarpartiet. Me må gje frå oss styringa for å få kompetente eigarar, sa Arbeidarpartiet. Ja, den kompetansen ser me i funksjon i desse dagar, og me såg han òg i funksjon då ein i staden for å velja norsk verftsindustri valde utanlandsk verftsindustri. Eg trur derfor at om ein skal ha tiltru i spørsmål knytte til industriarbeidsplassar, gasskraft og slike ting, så må ein byrja med å gjera noko sjølv. Det er ei utfordring til Arbeidarpartiet: Handla, ikkje prata. SV har forsøkt å vera konstruktive i samarbeid med Regjeringa i spørsmål knytte til internasjonale klimaforpliktingar, og når det gjeld bruk av gass i Noreg. Me har hatt ein konstruktiv debatt og vore med på at me må koma tilbake til ulike ting, skikkeleg utgreidde ting, t.d. i høve til infrastruktur og industriutvikling. Det skal me sjølvsagt følgja opp når desse utgreiingane kjem. Me er litt skuffa over at Regjeringa ikkje følgjer opp avtalane skikkeleg overfor oss, t.d. når det gjeld grøne sertifikat, som me no ser er skovne ut i tid, og utgreiing om vassboren varme, eller grøn hydrogen, som eit stortingsfleirtal stod bak. Det gjev grunn til bekymring. Heilt til slutt: Den haldninga Regjeringa har til EØS-avtalen, gjev òg grunn til bekymring. Det kan ikkje vera slik at ein skal leggja seg flat for alt som kjem frå EU.
-0	På vegne av representantene Jan-Henrik Fredriksen, Ingebjørg Godskesen, Arne Sortevik og meg selv har jeg gleden av å framsette et representantforslag om å utsette implementeringen av datalagringsdirektivet.
-0	Et av problemene som folk i næringslivet ofte fremhever overfor oss her i Stortinget, er den voksende mangel på forutsigbarhet i rammevilkårene. Tror statsministeren at det kanskje kunne være en fornuftig tanke å lage en slags regel eller praksis om at alle endringer, lovendringer, i skatte- og avgiftssystemene alltid ble behandlet i Stortinget på vårparten for iverksettelse tidligst 1. januar året etter, og at man under budsjettbehandlingen nøyde seg med å diskutere satsene innenfor et allerede forhåndsbestemt lovverk – altså sikre forutsigbarhet ved at alle lovendringer i skatter og avgifter behandles i vårsesjonen, slik at alle kan få god tid til å tilpasse seg og være forberedt på rammevilkårene, så man slipper en slik skandale som den konjunkturavgiften som regjeringspartiet og mellompartiene sørget for nå?
-0	Jeg takker helseministeren for svaret og sier meg glad for at han er oppmerksom på disse problemene. Ca. 3 000 epileptikere av et totalt antall på ca. 30 000 har en alvorlighetsgrad i sine epileptiske anfall som ikke kan kontrolleres med medisiner, og trenger kirurgisk behandling for å unngå uopprettelig hjerneskade. Åtte av ti opererte blir helt anfallsfrie og friske, og kan således leve et tilnærmelsesvis normalt liv. Operasjonskapasiteten ved Rikshospitalets nevrokirurgiske avdeling er i dag på ca. 30 - 50 pasienter i året. Det synes jeg er bortimot skandaløst, særlig når jeg tenker på at det er svært mange unge epileptikere som får hjerneskade, noe som kunne ha vært unngått ved et operativt inngrep. Mitt oppfølgingsspørsmål blir da som følger: Vil helseministeren vurdere å søke hjelp i utlandet når det gjelder både utredning og kirurgisk behandling, mens en venter på tilstrekkelig kapasitet i Norge?
-1	Jeg ble litt forundret over innlegget til representanten Kjønaas Kjos. Jeg burde kanskje ikke bli det, for vi har i mange år opplevd stadige forslag fra opposisjonen som gjelder saker som Regjeringen sier de jobber med, og som de vil komme med senere. Det er en arbeidsform der opposisjonen velger å fremme forslag om noe som stortingsflertallet sier at Regjeringen skal jobbe med, og som Regjeringen jobber med. I innstillingen står det at flertallet mener at det ikke er «urimelig at slike utgifter som bruker selv ikke har hatt mulighet til å forhindre, dekkes av etaten som har oversittet fristen». Vi ber «Regjeringen vurdere dette som en del av det pågående arbeidet med gjennomgang av klage- og ankemuligheter i Arbeids- og velferdsforvaltningen». Det betyr altså at det oppdraget er gitt. Forslaget er unødvendig. Det er bare Fremskrittspartiet som ønsker å skape denne forvirringen, og er litt lei seg for at initiativet er tatt fra dem. Jeg håper at vi kan heve oss over slik fekting angående dette, og støtte Regjeringen i det arbeidet de skal gjøre for å få dette på plass. Flertallet er enig i det. Det er altså slik at Regjeringen tar oppdrag fra flertallet i Stortinget og ikke fra mindretallet. Så flertallsinnstillinger gjelder.
-0	Som jeg nevnte i stad, har våpeninstruksen og vårt nye forslag til det vært ute på høring, og regjeringen skal behandle det senere. Vi er en regjering som er svært lydhøre overfor Stortinget av helt naturlige grunner, og følger nøye med på det som skjer her. Jeg har lyst til å si at jeg synes egentlig at representanten Raja gjør spørsmålet om politiets sivile preg litt for enkelt når det er et spørsmål om bevæpning eller ikke. Politiets sivile preg kan også ha en rekke andre momenter og elementer ved seg som det er viktig å ivareta. Jeg er ikke sikker på at man ved en bevæpning automatisk mister det sivile preget som norsk politi har. Det har også med hva slags oppgaveportefølje politiet har, i hva slags situasjoner man benytter våpen, hva slags bevissthet man har når man skal inn i ulike situasjoner osv. Så har jeg lyst til å minne om at jeg tror det er tre land, i tillegg til Norge, som har et ubevæpnet politi, så det er altså ikke hovedregelen med et ubevæpnet politi, men jeg skjønner godt engasjementet i en sånn type sak hvor man vil kunne risikere en endring av varig karakter, og det skal være gjenstand for en bred politisk diskusjon.
-0	Natt til lørdag 9. september 2000 ble Tommy Buskerud fra Romerike i Akershus rammet av en hendelse som kom til å ødelegge livet hans. På vei hjem fra puben Barachi på Kløfta blir den da 28 år gamle Buskerud brutalt slått ned av to ungdommer på 19 og 22 år. En 21-åring stikker ham i ryggen med en 25 centimeter lang kjøkkenkniv helt til skaftet butter. Liggende på bakken blir Buskerud gjentatte ganger sparket brutalt i hodet før ungdomsgjengen forlater ham i grøftekanten, hjelpeløs og blødende. Noen timer senere blir han oppdaget liggende i en rundkjøring av en tilfeldig forbipasserende sjåfør. Dette er et av mange, svært tragiske eksempler på blind vold som vi kan lese om i avisene hver eneste dag. Svært mange i vårt samfunn blir utsatt for alvorlig vold, noe som i de fleste tilfeller kommer som lyn fra klar himmel. Det skjedde også i det eksempelet som jeg her har vist til. En voldsepisode som dette endrer folks liv totalt og gjør at de fleste får store sosiale og økonomiske problemer. Mange opplever at de ikke klarer å følge opp arbeidet, og familielivet går i oppløsning. Gjerningsmennene er ofte unge og totalt ute av stand til å gjøre opp for seg. I tillegg er straffenivået for slik kriminalitet i Norge for lavt. Resultatet er at det er voldsofferet som blir sittende igjen med regningen, dvs. et tapt liv og økonomisk ruin. I tilfellet til Tommy Buskerud ble gjerningsmannen som kjørte kniven i ryggen hans, straffet med ni måneders fengsel og dømt til å betale 30 000 kr i oppreisning. De to andre gjerningspersonene ble begge dømt til 15 dagers betinget fengsel og bøter på 3 000 kr. Jeg tror at de fleste i samfunnet vil mene at dette er helt urimelig. Det gjør i hvert fall jeg, og jeg håper også at statsråd Storberget er av den samme oppfatningen. I dag er Buskerud skilt og hundre prosent arbeidsufør. Daglig tar han syv til åtte reseptbelagte medikamenter mot sterke smerter for i det hele tatt å kunne komme seg ut av senga. Ofte holder han senga flere dager i strekk. Det er mange problemstillinger som man kan sette fokus på i en interpellasjon som denne, temaene er svært mange, men jeg vil sette fokus på behovet for å ha en romslig voldsoffererstatning, og at vi har fleksibilitet i ordningen, slik at den fanger opp alle som har vært utsatt for uforskyldt vold. Tommy Buskerud har også blitt et offer for samfunnets regelstivbenthet. Fordi overfallet skjedde i 2000, kom han ikke inn under endringen som skjedde i voldsoffererstatningen fra 1. juli 2001, hvor høyeste erstatning er 20 ganger grunnbeløpet i folketrygden. Han må klare seg med et beløp begrenset opp til 200 000 kr, mens de som ble utsatt for vold ett år etter, kan få en erstatning opp mot 1,4 mill. kr. Dette viser noe av samfunnets mangel på sjenerøsitet overfor dem som blir utsatt for en annen av samfunnets mangler, nemlig mangelen på trygghet. Her burde vi som ansvarlige myndigheter vise en større grad av romslighet, slik at ved en regelverksendring som denne burde alle som etter endringen får avgjort sine saker, få den på det tidspunktet høyest mulige erstatning. Burde erstatningen utmåles etter situasjonen og det regelverk som gjelder på det tidspunktet når saken er ferdig behandlet? Mitt svar på dette er ja. Voldsofre må vente lenge på å få utbetalt erstatning, bl.a. fordi det tar lang tid å få saken opp til behandling i domstolene og å få søknad ferdigbehandlet av Kontoret for voldsoffererstatning. I tillegg er det en stor svakhet at erstatningsbeløpet gjelder pr. sak og ikke for hvert enkelt voldsoffer. Dette bidrar til diskriminering av voldsofre, noe Fremskrittspartiet har påpekt i en merknad under Justisdepartementets budsjett for inneværende år. Mange voldsofre må legge ut store beløp på forhånd og sette seg i gjeld for å få midler til nødvendige medisiner og behandling. Inntekt bortfaller fordi man ikke lenger klarer å arbeide og blir gående på sosialstønad før man får innvilget søknad om uføretrygd. Den oppreisning man får fra overgriper og det offentlige, dekker ikke de utgifter man har hatt, og de man vil få i fremtiden. Voldsofferet er og blir taperen i systemet. Voldsutøveren slipper ofte unna bare med noen skraper i form av erstatning og lav fengselsstraff. Vi vet at behandlingen av disse sakene gjerne tar mange år. Derfor må det sørges for at saksbehandlingen kan gå raskere, og at de offentlige etater som er involvert i behandling av disse sakene, fungerer på en optimal måte. Vi har kommet i en situasjon med stadige regelendringer innenfor voldsoffererstatningsordningen ved at voldsofre blir behandlet svært ulikt, og det er uheldig i et samfunn hvor likebehandling ellers står sentralt. Jeg mener at det er positivt og riktig at nivået på voldsoffererstatningen har økt betydelig de siste år, men vi kan stille oss spørsmålet om erstatningen fortsatt er på et riktig nivå. Å verdsette prisen på et ødelagt liv er en vanskelig oppgave, men det er åpenbart at nivået fortsatt ligger for lavt. I tillegg må straffe- og erstatningsnivået betydelig opp, slik at gjerningspersonene må ta en større del av ansvaret for den ugjerning som er begått. Jeg er også informert om at ved mange anmeldelser for vold svikter ofte politiet i å informere om de rettigheter den voldsutsatte har, og om hvilket tilbud det offentlige har til voldsofre, herunder hvilke rettigheter og muligheter som gjelder for å kunne søke om voldsoffererstatning. Jeg er kjent med at det er utarbeidet et veiledningshefte fra Kontoret for voldsoffererstatning, og at man kan benytte seg av nettsiden til Kontoret for voldsoffererstatning og også frivillige organisasjoner på dette området. Det er bra, men vi må likevel være klar over at det fortsatt ikke er alle i vårt samfunn som har like forutsetninger for å kunne finne ut av hvilke rettigheter de har, og muligheten til å kreve dem. Vi må jo være klar over at for personer som sliter med betydelige skader, både fysisk og psykisk, etter vold, er veiledning og bistand spesielt viktig. Jeg håper at statsråden overfor politi, helsevesen og andre som møter voldsofre tidlig, presiserer viktigheten av at disse får hjelp og veiledning for å kunne hevde sine rettigheter. Jeg ønsker med denne interpellasjonen og det jeg har sagt i dette innlegget, å sette situasjonen for voldsofre på dagsordenen og få debatt her i salen rundt dette temaet. Mitt spørsmål er: I hvilken grad er dette et tema som opptar statsråd Knut Storberget?
-1	Eg merka meg at statsråden ikkje var så oppteken av strukturen i sitt innlegg. Han var oppteken av denne eine banken, og snakka mykje om dei kundane som denne eine banken, Gjensidige NOR, skal svare for. Men som òg Øystein Djupedal har vore inne på før, er vi opptekne av kundane som alle dei andre sparebankane skal svare for. Det er klart at ei sånn omdanning vil føre til at marknaden endrar seg, og det får konsekvensar for dei andre bankane dette òg gjeld. Det betyr at desse lokale sparebankane må tilpasse seg. Det får konsekvensar ganske kjapt for kostnader. Det får igjen konsekvensar for det sparebankane er kjende for, nemleg gåver til allmennyttige formål, den tredje sektoren. Og det vert mykje strammare vurderingar når det gjeld dette. Vi veit at oppdrettsnæringa i stor grad er kunde hos den lokale sparebanken, og med dei svingingane som finst i oppdrettsnæringane, er dei heilt avhengige av ein bank som skjønner og forstår det spesielle næringslivet. Så må dei begynne å effektivisere drifta. Sparebankane er òg kjende for å ha ein ganske desentralisert avdelingskontorstruktur, altså må dei inn og sjå på kostnader, og kva har vi då igjen av den opphavlege sparebankideen? Er ikkje statsråden oppteken av dei opphavlege sparebankane sine kundar i det heile?
-1	Nei, det har jeg ikke bruk for. Jeg vil bare få lov til å takke for svaret. Dette lover veldig bra. Det er veldig bra for ungdom som nå får en mulighet som de ikke har hatt tidligere. Så jeg sier enda en gang takk til statsråden.
-1	Representanten Sandberg lurte på om det finnes lover og regler som hindrer samarbeid. Meg bekjent er det ikke det. Mange peker på at taushetsplikten fungerer som en hindring for samarbeid. Men vi vet jo – det har vi også slått fast – at hvis den som skal ha hjelp, eller foreldrene til det barnet som skal ha hjelp, sier det er greit at opplysningene flyter fritt mellom dem som skal samarbeide, ja, så er ikke taushetsplikten til noe hinder. En samlet komite ber jo også om at Regjeringa ser på om det må gjøres noe mer med taushetsplikten. Ja, jeg mener det må mer ressurser til på den offentlige arenaen for at vi skal kunne få et bedre oppvekstmiljø og kunne gjøre noe med hensyn til de tiltakene som vi ser er nødvendige. Hvis en ser rundt omkring i Kommune-Norge nå, er det jo nettopp tiltak for barn og unge som skrelles vekk – til barnehager, til skoler, til kulturtiltak. Alt dette kunne betydd et bedre oppvekstmiljø. Derfor må det gjøres noe med kommuneøkonomien. Så til dette med gjenger. Jeg tror ikke på institusjoner som kan luke bort de uønskede elementene. All erfaring viser at det å plassere en ungdom i en institusjon uten at en har et nettverk som sikrer dem når de kommer ut, hjelper ikke. Vi har institusjoner som skal være for dem som har de største atferdsproblemene, og som en kan plassere etter tvangstiltak, men det kreves også at en har et godt samarbeid mellom dem som ungdommene skal ut til etterpå.
-1	Presidenten så strengt på meg, men jeg kommer til å bidra til at Stortinget sparer tid senere i dag, så da går jeg ut fra at det går opp i opp. De forslagene vi har fremmet, har fått så pass positiv respons fra utenriksministeren at jeg vil be om at de blir omgjort til oversendelsesforslag. Jeg er selv ikke til stede på kveldsmøtet, derfor synes jeg er det riktig å gjøre det nå.
-1	Eg lurte ein augneblink på om vi hadde blitt det nest største partiet på Stortinget, men eg skjønar at eg skal ta signala og avgrense innlegget mitt eg også. Saksordføraren sitt innlegg kunne eg stort sett ha skrive under på. Vi har ein mindretalsmerknad i lag med Senterpartiet som problematiserer den transittordninga som vart ein konsekvens av den utvida EØS-avtalen. Vi meiner at å tillate transitt er direkte i strid med råfiskloven, og fremma derfor då vi behandla den utvida EØS-avtalen i førre veke, eit forslag i forhold til nettopp dette. Men det som vi er opptekne av i dag, i denne saka, er at ein får på plass kontrollordningar som er gode nok. Salslaga har som jobb å sørgje for at det kvantumet av fisk som blir landa, blir registrert. Det er ein viktig kontrollfunksjon, og vi klarer ikkje å sjå at dette ikkje også skal gjelde for transittlandingar. Eg skal i denne omgangen nøye meg med berre å nemne at dette er noko som vi håpar kjem på plass på ein tilfredsstillande måte. Denne kontrollen er utruleg viktig, og det gjeld også transittlandinga. Så får vi heller ta opp saka ved seinare høve viss det viser seg at ein ikkje får på plass ei tilfredsstillande ordning i forhold til dette. Saksordføraren kunne kanskje ha komme med nokre honnørord i forhold til korleis råfiskloven fungerer, men det er kanskje i strid med saksordføraren sitt partiprogram. Vi får heller ta den debatten seinare, når vi ikkje har berre ei ordinær årsmelding til behanding.
-0	La meg først replisere at når det gjelder Nasjonal transportplan, gjennomfører selvsagt dagens flertall alle de forslagene vi selv stemte for i 2013. I tillegg gjør vi mye mer, og derfor ville det vært uansvarlig om vi bare gjennomførte den rød-grønne NTP-en, for da måtte en kutte jernbanebevilgningene med 2,5 mrd. kr for å komme ned på det nivået. Det synes jeg ville vært veldig uheldig. I tillegg gjennomfører vi en rekke reformer som ikke var planlagt av den forrige regjering. La meg likevel si at når det gjelder klima og transport, er det litt rart å høre en debatt der opposisjonen gir inntrykk av at ingenting har skjedd. La meg bare nevne noen eksempler: Det settes inn et forsterket grønt skifte i skipsfarten – 40 mill. kr til ny teknologi. Det er støtteprogram for f.eks. ladestrøm til skip, ladestasjoner til elbiler, og 20 mill. kr i pilotanlegg for biogassanlegg. Vi har økte bymiljøavtaler, og vi ligger langt foran skjema når det gjelder belønningsordningen. Elavgiften for skip i næringstransport er redusert, og vi bygger 60 pst. mer gang- og sykkelveier gjennom 2016-budsjettet. Jernbanebudsjettet er økt med 50 pst. etter regjeringsskiftet. Engangsavgiften for kjøretøy legges om … (presidenten klubber) og masse mer enn Stortinget tillater meg å si på 1 minutt.
-1	Å gjeninnføre dumping er en veldig dårlig idé. Det har vi internasjonale forskningsresultater som viser, og det er ingen grunn til at vi skal gjenta gamle feil eller innføre feil som andre land gjør. Det som er veldig viktig, er at elevenes grunnleggende ferdigheter styrkes. Brennpunkt i går var 10–20 år gammelt nytt. Det er ingen partier, så vidt jeg vet, som tar til orde for at ikke alle elever skal ha rett til videregående opplæring. Det er heller ingen som tar til orde for at det ikke skal være obligatorisk grunnskole i Norge. Vi har ett felles problem, og det er: Når elever ikke har gode nok grunnleggende ferdigheter og kunnskaper til å kunne gjennomføre videregående opplæring, må vi få disse fakta på bordet fort. Derfor har vi nå kartleggingsprøver fra 1. videregående, for nettopp å finne ut hvilke elever som trenger ekstra innsats. Da må man straks kaste seg over dem for å sørge for at de får lese- og regnekunnskaper, sånn at de har mulighet til å gjennomføre videregående skole. Så starter selvsagt ikke kampen mot frafall i videregående skole, den starter mye før.
-0	I våre moderne demokratier bygd på markedsøkonomi er rikdom og utvikling først og fremst et resultat av menneskers evne til nytenkning og nyskaping. Dette preger også Fremskrittspartiets syn på utviklingshjelp. Vi tar avstand fra de rike lands egoisme og den tendens til hykleri som representeres når de finner på alle mulige påskudd for å forhindre at fattige land fritt kan få selge sine varer på deres markeder. Selvsagt er det gledelig at Regjeringen nå har åpnet for at MUL-landene får adgang, men alle u-land burde fått tilgang til å komme ut av fattigdommen gjennom en mulighet til å leve av eget arbeid og innsats ved å selge sine varer på de internasjonale markeder. Vi håper derfor at man innen rammene av WTO kan få liberalisert verdenshandelen, også innen landbruksvarer generelt, på en slik måte at det gagner alle u-landenes interesser. Fremskrittspartiet mener at store deler av u-hjelpen har bidratt til å holde diktatoriske regimer ved makten og vil påpeke at de land som gjennom lang tid har fått mest norsk u-hjelp, har hatt liten eller ingen økonomisk fremgang. Et amerikansk regjeringsutvalg uttalte: «Til tross for årtier med utenlandsk hjelp er mesteparten av Afrika og deler av Latin-Amerika, Asia og Midtøsten økonomisk i en verre situasjon i dag enn de var for tjue år siden.» Dette må jo få oss til å undre oss over om vi gjør det rette. For målsettingen må jo være å bedre situasjonen for dem som bor i mottakerlandene – og når så ikke skjer, hva gjør vi da? Selv om et lite antall land i den tredje verden har oppnådd en viss økonomisk vekst, har de fleste land i den tredje verden ikke klart det. U-hjelp har bidratt til å skape en avhengighet fra mottakerlandenes side. Det er flere grunner til at massiv overføring av penger fra i-landene til u-landene ikke har gitt noen tilsvarende økning av velstanden. U-hjelp har tradisjonelt blitt gitt til regjeringer, noe som har virket som støtte til sentral planlegging, og har vært basert på et fundamentalt feil syn på hva som er utvikling. Mange av u-landene har i årevis stått for en sosialistisk planøkonomi og en sosialistisk tenkning, og da går det galt. U-hjelp har finansiert regjeringer, både autoritære og demokratiske, og landenes egen politikk har vært hovedgrunnen til den manglende velstandsutvikling. Proteksjonisme, reguleringer, inflasjonsdrivende pengepolitikk, pris- og lønnskontroll, nasjonalisering av industrien, valutarestriksjoner, statsdrevne salgslag i landbruket og restriksjoner på utenlandske og innenlandske investeringer er noen eksempler på politikk som har hemmet en positiv utvikling, og som har kunnet fortsette fordi bl.a. Norge har holdt regimene oppe. Ikke bare har mangel på økonomisk frihet bokstavelig talt holdt milliarder av mennesker i fattigdom, bistandsplanlegging har på mange måter ødelagt økonomiene til en del u-land. Forskning av økonom Peter Boone fra The London School of Economics bekrefter at bistand til utviklingslandene ikke har gitt ønskede resultater. Etter å ha studert hjelp til mer enn 95 land fant Boone at «så godt som all u-hjelp går til forbruk, og at u-hjelp ikke øker investeringer og vekst. Heller ikke drar de fattige fordeler av hjelpen målt i forhold til forbedringer i utviklingsindikatorer, men u-hjelpen øker størrelsen på offentlig sektor». Det er altså ikke menneskene i u-landene som tjener på u-hjelpen, men de styrende. Det har etter hvert blitt klart at så lenge forholdene for økonomisk vekst ikke eksisterer i u-landene, vil ikke u-hjelp, uansett størrelsen på hjelpen, kunne produsere økonomisk vekst. Økonomisk vekst i fattige land avhenger ikke av bistandskroner utenfra. Hvis så ikke var tilfellet, ville ikke noe land kunne kommet seg ut av fattigdommen. Påstandene om u-hjelp, bl.a. at u-landene er fattige fordi de mangler kapital, ikke bare ignorerer tusener av år med historie, de ble også avlivet av de senere års utvikling i u-landene som viste akkumulering av stor gjeld, og ikke utvikling. Med kollaps av bistandsplanlegging og et verdensomspennende skifte mot liberalisering innrømmer nå de fleste forsvarere av tradisjonell u-hjelp viktigheten av markeder og privat sektor for økonomisk utvikling. Men selv bistand for å fremme markedsliberalisering kan føre til uønskede resultater. Slik hjelp avlaster mottakerlandenes regjeringer og gir dem mulighet til å utsette, i stedet for å fremskynde, nødvendige, men politisk vanskelige reformer. Det mest effektive for å fremme viktige reformer kan faktisk være bortfall av bistand. Sør-Korea og Taiwan begynte sin økonomiske vekstperiode først etter at bistanden til disse landene ble avsluttet. Verdensbanken har uttalt: «Reformer vil mer sannsynlig følge som en konsekvens av nedgang i bistand snarere enn som en konsekvens av økning i bistand.» Da India ble møtt av trusler om sanksjoner som følge av atomrakettesting i 1998, kunne International Herald Tribune rapportere at «India godkjente minst femti utenlandske investeringsprosjekter for å kompensere tapet av bistand fra Japan og USA» – og at India ville ta ytterligere skritt for å tiltrekke seg kapital. Land som har kommet lengst når det gjelder økonomiske reformer, har gjort dette til tross for u-hjelp, ikke på grunn av den, er det også mange som hevder. Så lenge det ikke er mulig å få flertall for vår politikk som går ut på å gradvis avskaffe den nåværende tvungne, statlige u-hjelpen, vil Fremskrittspartiet arbeide for at den u-hjelpen som gis, skal få størst mulig effekt. Skal u-hjelp ha noen virkning, må den gis til land som er beredt til selv å bidra ved å innføre en god økonomisk politikk. Det betyr i praksis at Fremskrittspartiet vil at u-hjelp skal kanaliseres til u-land som arbeider aktivt for frihandel, opphever prisreguleringer og er villig til å balansere sine offentlige budsjetter, og som innfører en rettsstat basert på privat eiendomsrett og markedsøkonomi. Den delen av bistandsministerens redegjørelse som går på godt styresett som et kriterium, går akkurat i denne retningen, men da synes vi dette kriteriet burde fått langt større vekt, langt raskere innvirkning og være et mer absolutt kriterium, istedenfor et fromt ønske fra Norge – som vi er redd det blir hvis det ikke settes noen klare krav bak «good government», nemlig tilbaketrekking av u-hjelp med mindre disse spesifiserte reformer blir innført. I tillegg støtter vi Regjeringen når den bevilger midler for å bekjempe hiv/aids og tuberkulose, og til vaksinasjonsprogrammene. Fremskrittspartiet erkjenner at enkelte u-land ikke har forutsetninger for å kunne betjene sin gjeld. Vi mener derfor det må vurderes – og vi begynner å bli innstilt på dette – å gradvis ettergi gjeld til disse landene, under forutsetning av at vi kan få til et internasjonalt samarbeid. Disse bestrebelser, som også mange andre arbeider for, bør forseres. Det bør imidlertid stilles krav til demokratisering og innføring av markedsøkonomi. Ettergivelse av gjelden bør skje i takt med gjennomføringen av kravene. Ideelt sett bør ettergivelse av gjeld kobles sammen med bortfall av bistand. Kun på denne måten vil vi oppnå virkelige økonomiske reformer som vil være grunnlaget for økonomisk vekst, og for å komme ut av de vanskelige problemer mange land nå har. Fremskrittspartiet vil understreke at vår motstand mot u-hjelp selvsagt ikke inkluderer motstand mot å hjelpe folk i nød i forbindelse med naturkatastrofer og krigshandlinger, men vi forutsetter at denne hjelpen går direkte til de nødlidende. Jeg vil også vise til at under budsjettbehandlinger har Fremskrittspartiet fremmet forslag om å øke bevilgningene til FNs høykommissær for flyktninger, og vi mener at på det området kan mer gjøres via et apparat for FN istedenfor at hvert enkelt land i stor grad prøver å løse disse problemene hver for seg.
-1	Som ein av forslagsstillarane synest eg det er veldig positivt at både energi- og miljøkomiteen og kommunalkomiteen meiner at det må fokuserast sterkare på denne problematikken, og at ein må syta for at det blir ei grundig behandling av dette i Stortinget. Det er òg positivt at statsråden melder tilbake at dette ønskjer også ho. Så SV har ein god dag i dag, for så vidt. Det er kjekt, for det har ofte vore strevsamt, må eg seia, å samarbeida med fagforeiningane som jobbar i forhold til Nordsjøen, og å oppleva diskusjonen her i Stortinget som dreier seg om korleis ein skal bruka dei pengane ein har tent i Nordsjøen, ikkje noko i det heile, iallfall lite, om helse-, miljø- og tryggleiksaspekt knytte til dei folka som faktisk sørgjer for at ein har nokre pengar å bruka i dette landet. Det er på tide at me får større fokus på dette. At Stortinget er samrøystes, og at statsråden òg sluttar seg til det, synest eg er viktig. Lat meg òg få presisera ein ting. Eg veit at det er ein del prosjekt som statsråden held på med, og som er i gang. Det er veldig viktig for meg å få seia at sjølvsagt må ingen av desse stansast, men ein må gå vidare med det ein held på med. Her må ein prioritera tryggleik og ikkje venta på meldinga, for å seia det sånn. Så har eg til slutt lyst til å utfordra statsråden når det gjeld dette med å etablera t.d. eit tryggleiksdirektorat, der ein samlar alle kontroll- og tilsynsfunksjonane, alt som har med tryggleik å gjera inn i eitt hus, for å seia det sånn. Kunne statsråden filosofera litt over det, om ho ikkje har bestemte meiningar om det? For noko av det eg har erfart i arbeidet med denne saka, er at det er veldig mange kokkar som har noko med forskjellige ting å gjera på norsk sokkel, så det ligg ei utfordring der. Med desse orda ser eg fram til at det kjem ei eiga stortingsmelding om tryggleik offshore.
-1	"Etter SVs oppfatning fins det en høyre-venstreakse i norsk politikk, men det er ikke den eneste aksen. Men det er klart at i mange skatte- og fordelingsspørsmål der sentrumspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet har vært enige, f.eks. den gangen da man innførte tilnærmet nullskatt for rederiene, viste den seg veldig klart. Da viste det seg veldig klart at det fantes en høyre-venstreakse – det var en endring i skattesystemet som Arbeiderpartiet og SV var mot. Så fins det selvsagt også verdispørsmål, som er en annen akse, der jeg oppfatter at sentrum og SV er mer på linje, f.eks. i miljøpolitikken; det kan også være i EU-spørsmål og i andre spørsmål. Men jeg syns det er vanskelig å forstå sentrum når de mener at det faktum at de selv ønsker å samarbeide både til høyre og til venstre for seg – både med Høyre og Fremskrittspartiet og med Arbeiderpartiet – i seg selv skulle tilsi at det ikke fantes noen høyre-venstreakse i norsk politikk, for i mange sammenhenger har det ført til mer høyrepolitikk i fordelingspolitikken enn det det i utgangspunktet kunne vært flertall for i Stortinget. Senterpartiets smidighet i forbindelse med skattespørsmål og Voksenåserklæringen er jo grunnen til det. Vi ønsker et kritisk søkelys på offentlig sektor, men vi ønsker at det skal ta utgangspunkt i at man setter et meget klart skille ved de løsningene for privatisering som Høyre og Fremskrittspartiet nå ivrer så sterkt for. Det er privatisering som betyr mer byråkrati, og som gjør at små velferdskroner som vi sliter med å få til å dekke det det skal, like gjerne går til privat profitt som til å skape bedre tjenester. Det syns vi faktisk er en fryktelig dårlig idé."
-0	La meg først begynne med å si at når det gjelder utbyggingen av Goliat, har norske leverandører – selv om plattformen er sammenstilt i Asia – allerede gjort store leveranser til plattformen. Det har skapt arbeidsplasser og ikke minst teknologiutvikling langs hele norskekysten. Det at vår nordligste region i løpet av dette året ikke får ett, men to driftsmiljøer for aktivitet på sokkelen, har stor ringvirkningseffekt i Finnmark. Goliat skal produsere i minst 15 år. Avhengig av ressursene rundt kan det bli enda lenger. Hvor lønnsom utbyggingen blir, avgjøres også av den framtidige oljeprisutviklingen. Staten har ikke noe økonomisk engasjement i Goliat, siden SDØE ikke er representert i feltet. Når det gjelder det fiskale rammeverket for norsk sokkel, er det finansministerens ansvarsområde. Men jeg har lyst til å si at dette er et system som – som jeg oppfattet at representanten Elvestuen var enig i – har fungert veldig godt. Det er et system som balanserer hensynet til samfunnsøkonomi med hensynet til bedriftsøkonomi, og som er tilrettelagt slik at det skal være samsvar mellom det som er samfunnsøkonomisk lønnsomt, og det som er bedriftsøkonomisk lønnsomt – og at alle lønnsomme ressurser på norsk sokkel til syvende og sist blir utviklet.
-0	Jeg har lyst til å begynne litt der forrige taler slapp. Man får et inntrykk av at alt står bra til. Vi har det beste forsvar i verden, og det er ingen ting å bekymre seg for. Jeg får litt assosiasjoner til måten man beskrev politiet på for et år eller to siden, der alt var såre vel, alt var på plass, det var ingen grunn til bekymring. Men så så vi at da de ble satt på prøve i en reell krise, var det overhodet ikke slik som planene hadde lagt opp til. Statsministeren sto på tv etter at Gjørv-kommisjonens innstilling var lagt fram og sa: Vi hadde planene for hva vi skulle gjøre, men vi hadde ikke erkjennelsen av hvor viktig beredskap og sikkerhet faktisk er. Noe av det som kom fram, var at man manglet trening, man manglet øvelse, man manglet kommandosystemer, man manglet kommunikasjonssystemer – mye som man trodde fungerte, men som ikke fungerte da det ble satt på prøve. Det er noe av den bekymringen som vi også har for Forsvaret. Man har jo planene – det er ingen som vil bestride at planene ligger der. Men det man er bekymret for, er jo om disse planene faktisk blir realisert slik som de er vedtatt. Da er det jo grunn til bekymring, slik som det har vært framme i denne debatten. Når det gjelder å sammenligne med andre land ute i Europa og si at vi bruker mer i forhold til disse, har vi en veldig krevende sikkerhetspolitisk situasjon som antageligvis kommer til å bli enda mer krevende i framtiden. Vi har en nabo i øst som har store ambisjoner og holder på å bygge opp sin militære aktivitet, vi har USA som vender seg vestover og fokuserer på Stillehavet, og vi har et Europa som har store gjeldsproblemer og mer enn nok med å håndtere det. Det betyr at vi i framtiden må ta større ansvar for vår egen sikkerhet. Derfor fører det også til at vi gjerne er nødt til å bevilge mer for å ivareta den beredskapen og den sikkerheten som er nødvendig. Derfor har vi også i Fremskrittspartiets alternative budsjett gått inn for å styrke driftsbevilgningene til Hæren med 90 mill. kr, styrke driftsbevilgningene til Sjøforsvaret med 90 mill. kr, Heimevernet med 70 mill. kr, Kystvakten med 100 mill. kr. Til sammen har vi styrket hele forsvarsbudsjettet med over 1 mrd. kr. Det mener vi er nødvendig for å få den nødvendige treningen, for å få det nødvendige personellet, for å få den nødvendige kompetansen, slik at den operative evnen reelt er der den skal være, at det ikke bare er planer på et papir. Det tror jeg vi har lært. Det å underfinansiere forsvarsreformer har vi veldig dårlig erfaring med. Det var noe av det store problemet i mellomkrigstiden. Man vedtok mange forsvarsreformer, alle ble underfinansiert. Til slutt sto man tilbake med noe som på papiret så ut til å ville fungere, men som i praksis ikke var et forsvar i det hele tatt. Så har jeg lyst til å ta en liten tur over til Midtøsten, som har vært en del diskutert her. I Midtøsten opplever man store omveltninger. Slik det er i dag, er det en ustabil region. Den arabiske våren retter seg mot diktaturer, mot undertrykkelse, og er i utgangspunktet noe som kan skape muligheter, skape fred og frihet og stabilitet i regionen, men som samtidig har potensial til å slå den andre veien. Vi vet at revolusjoner tidligere i historien har ført til det stikk motsatte, til totalitære regimer istedenfor. Det er selvfølgelig også en fare med det som skjer i Midtøsten. Det har vært en del diskusjon om Israel og den palestinske siden her i dag. Jeg tror at den konflikten hele tiden må ses i et litt større perspektiv. Hvis man løfter perspektivet litt, ser man kobling til Iran, som har ambisjoner i regionen og ønsker å destabilisere den, kobling opp mot Hamas, kobling mot Hizbollah, et ustabilt Syria, et ustabilt Libanon, og et Egypt der det er usikkert med hensyn til hvilken retning det landet tar. Forhåpentligvis vil fredsavtalen mellom Israel og Egypt ligge fast, men likevel har vi sett tendenser i nord, f.eks. på Israels grense mot Syria, der det har vært en del rasling med våpen. Det er ut fra det perspektivet man må forstå en del av Israels handlinger, f.eks. i Gaza-krigen. Det handler ikke isolert sett bare om Gaza eller for den saks skyld Libanon – når det har gjort det – men det handler om et større bilde hvor Israel frykter å få en krig på flere fronter, og om et Iran som sitter i bakgrunnen og drar i trådene. Jeg har lyst til å gi utenriksministeren ros for hans klare uttalelse i forbindelse med den siste Gaza-krigen, hvor man anerkjente Israels fulle rett til å forsvare seg mot Hamas-raketter. Alle stater har jo en grunnleggende forsvarsrett etter folkeretten. Jeg tror at de fleste stater ville ha reagert noenlunde på linje med det Israel gjorde hvis man hadde opplevd at 500 raketter ble skutt inn mot egne borgere, bl.a. mot Tel Aviv og Jerusalem, som er store befolkningsområder. Så er vi også opptatt av at selvforsvaret skal være proporsjonalt, at det skal være nødvendig og tilstrekkelig, men heller ikke utover det. Derfor har Fremskrittspartiet i dag reist kritikk mot f.eks. bosettingspolitikken til Israel, og det å holde tilbake palestinske lønninger, som selvfølgelig ligger langt utenfor det som har med selvforsvarsrett å gjøre. Det er tiltak vi ikke er enig i, og som vi mener er fullstendig feil, slik situasjonen er der nede nå. Så tror jeg – i den konflikten som har vært – at man må skille mellom hva som er selvforsvar, og hvem som faktisk er den offensive og den defensive part. Det er også forskjell på angrep som er rettet mot militære mål, men som går ut over sivile, og angrep som er rettet direkte mot sivile mål. Når vi ser de rakettene som er skutt ut fra Gaza, er de rettet inn mot sivile mål, de er rettet inn mot å ramme det sivile samfunn. Det er en offensiv krig som selvfølgelig ligger langt utenfor folkeretten. Når Israel da iverksetter mottiltak, så lenge de er rettet inn mot militære mål, er det lettere å forsvare folkerettslig, selv om det dessverre også går sivile liv tapt. Skal man skape fred, er man avhengig av at partene virkelig ønsker fred. Det er noe av utfordringen i dag. Lenge hørte vi at det var okkupasjonen som var problemet, og som sto i veien for en fredsløsning. Israel har trukket seg ut av Gaza, og Israel har trukket ut bosetninger, likevel har vi ikke fred i området. Så vet vi at Hamas ikke respekterer de avtalene som er inngått med Israel. Man insisterer på at staten Israel ikke har en rett til å eksistere, og man tar heller ikke avstand fra bruk av terror som et virkemiddel. Da mener vi at det er nødvendig med en tydelig og fast linje overfor Hamas, der man signaliserer at dette er en folkerettslig uakseptabel linje. Norge må – gjennom FN – få fram det perspektivet at her har den palestinske siden også et ansvar for å følge de avtaler som er inngått, og til å forholde seg til de folkerettslige reglene som gjelder. Skal man få fred, er det også nødvendig å arbeide med holdninger. Dersom hat, hevn og vold forherliges, er man langt fra en mulighet til å skape fred. Vi har sett eksempler på at palestinske lærebøker og tv-stasjoner sprer hatpropaganda og hyller personer som har utført terror mot sivile. Her mener vi at man må være klar og tydelig på at dette er fullstendig uakseptabelt. Man må sikre seg mot at norske bistandsmidler er med på å finansiere den type virksomhet. Jeg tror det er nødvendig med en balansert Midtøsten-politikk, der man likebehandler statene. Det er ikke veldig imponerende, om man ser litt på FNs historie, hvordan man har tilnærmet seg konflikten i Midtøsten. FN har i perioder tatt veldig tydelig stilling. Spesielt generalforsamlingen har vært veldig unyansert i sin tilnærming. Det verste eksemplet går kanskje tilbake til 1975, da man vedtok at sionisme er rasisme, og på den måten stilte Israel i samme lys som apartheidstaten i Sør-Afrika. Med det utgangspunktet i generalforsamlingen – det var for øvrig Idi Amin som var forslagsstiller, så det var ikke akkurat en fredens mann som sto bak – er det veldig vanskelig å skape fred. Da er man faktisk med på å fyre opp under konfliktene istedenfor å komme med konstruktive bidrag. Det er et tankekors i Midtøsten at de beste prosessene som har ført fram til fredsavtaler som har vært holdbare, f.eks. Camp David i 1979, faktisk ikke er fremforhandlet i FN-systemet. Tvert imot: Generalforsamlingen fordømte faktisk den fredsavtalen i 1979. Den ble fremforhandlet med USA som megler i et diplomati der man steg for steg jobbet seg igjennom de vanskelige spørsmålene, og på den måten klarte å komme fram til varige løsninger. Dette er kanskje en refleksjon på og et tankekors i forhold til hvordan man tilnærmer seg dette i dag.
-1	No er det jo heldigvis slik at alle landets kommunar pr. i dag har tilgang til breiband, sjølv om ikkje alle bygder og alle dalar er dekte. Det som står i Soria Moria-erklæringa, er at heile landet skal ha tilbod om tilknyting til høghastigheitsnett. Så handlar det om at vi må få folk til å bruke det. Vi må få folk til å knyte seg til. Det er jo det som har vore spennande med den kommersielle utbygginga. Det kan høyrast ut på representanten Helleland som om denne regjeringa er mot konkurranse. Det er vi jo aldeles ikkje. Nettopp breibandsområdet har jo vore ein plass der konkurranse har vore vettugt å ha. Difor har vi òg gått inn for det. Konkurransen har òg faktisk teke hand om ein større prosent av utbygginga enn det ein i utgangspunktet håpa på. For vår del må det gjerne halde fram, for å seie det slik. Det viktigaste er jo at målet vert nådd. Vi seier at vi trur at det offentlege nok må bidra for å nå dei siste prosentane, men om dei aktørane som er i marknaden, finn det interessant å byggje ut, set vi sjølvsagt veldig stor pris på det.
-1	SV viste disiplin i den førre saka og tagde stille. Me ønskjer i denne saka at ein iallfall har fem replikkar etter innlegg frå medlemmer av Regjeringa, og foreslår derfor dette.
-0	Eg merka meg tidleg i dagens debatt at representanten Jonas Gahr Støre sa at kommunane har det så romsleg at dei er i stand til å kunna yta gode tenester òg til personar som er ressurskrevjande, og at ein kan tola det kuttet som dei raud-grøne la inn i budsjettet sitt. Med lang erfaring frå kommunepolitikken vil eg seia at eg trur at det er ingen ordførar og ingen kommunepolitikar som kjenner seg igjen i at det er så romsleg, med dei rammene som kommunane har hatt. Det har òg vore sagt mykje om frie inntekter, rammetilskott og kommuneøkonomien generelt, og det var ein liten runde på det òg no i samband med statsråden sitt innlegg. Men det som er eit faktum, er at kommunane, stikk i strid med kva dei raud-grøne åtvara mot før valet, får meir i inntekter til kommunesektoren i 2014 enn det som låg i forslaget frå Stoltenberg II-regjeringa. Det er ikkje slik som representanten Eirik Sivertsen sa, at det er på grunn av endra føresetnader. Det er på grunn av stortingsfleirtalet, beståande av Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre, som seier at ressurskrevjande tenester er så viktig at ein aukar rammene med 214 mill. kr. Derfor har kommunane meir i inntekt til neste år enn dei hadde med forslaget frå Stoltenberg II-regjeringa. Så er det likevel nokre element som går opp og ned i det såkalla inntektssystemet, som det er litt viktig å kommunisera ut: Når me seier at dei får meir, er det på grunn av at ein òg får ei oppgåveomfordeling. Ein får ikkje lenger krav om to barnehageopptak, ein får kompensasjon for at ein skal auka likebehandlingssatsen til 98 pst., ein får ekstra på prisstiginga, og ein har ikkje lenger krav på frukt og grønt. Det vil ikkje seia at ein tek vekk frukt og grønt, men ein seier at Stortinget bestemmer det ikkje lenger, det er opp til den enkelte kommunen sjølv å bestemma om ein skal ha frukt og grønt i ungdomsskulen. I går kveld hadde eg gleda av å vera på eit formannskapsmøte i ein kommune der Høgre, Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti har nesten samtlege representantar i formannskapet, og dei sa at frukt og grønt er noko dei ønskjer å gje innbyggjarane i den kommunen. Så dette er frivillig. Sameleis er det med kulturskulen – ein time i veka til kulturskule. Så er rus flytta ut av innbyggjartilskottet og inn i øyremerkte tilskott, nettopp fordi dette er så viktig at her ønskjer regjering og storting å sikra at alle innbyggjarar får eit skikkeleg tilbod. Summa summarum er det altså ei påplussing for kommunesektoren neste år, fordi dei fire partia meiner at dette er viktig. Så er det ein forskjell til. Det er ikkje slik at retorikken vår er som representanten Gahr Støre sin, at det er romslegheit i kommuneøkonomien. Me er ærlege på at kommunane blir stilte overfor behov for prioritering. Me er òg ærlege på at pensjonsutgiftene og demografiutgiftene neste år blir større, og at kommunane er nøydde til å tenkja prioritering og å effektivisera drifta si heile tida. Så merkar eg meg òg i spørsmåla til statsråden at representanten Karin Andersen sa at ein må vera medlem i Høgre for å tru at det å kutta i regional utvikling i fylkeskommunane er gjennomførbart. Eg kan drista meg til å seia at ein kan vera medlem i Framstegspartiet òg for å tru det, eller kanskje faktisk òg Arbeidarpartiet. Eg las for eit par dagar sidan i Hålogaland avis at Bendiks Harald Arnesen, som er ein kjend mann i rikspolitikken, uttalte at Troms fylkeskommune aleine kan spara 300 mill. kr utan at det vil få konsekvensar for befolkninga. Dersom ein aleine i Troms fylkeskommune kan spara 300 mill. kr utan at folk vil merka det, kan ein iallfall redusera litt, som er foreslått, i regionale utviklingsmidlar og flytta dei over på veg, som er forslaget, sånn at næringslivet og innbyggjarar får veg meir enn regionale utviklingsmidlar i fylkeskommunen. Det som ligg i forslaget til vedtak i dag, er gode rammer for Kommune-Noreg, gode rammer for fylkeskommunen og ikkje minst – og viktigast – gode rammer for folk flest og for næringslivet, som får satsingar, og så er det likevel innanfor ansvarlege rammer og føreseieleg for Kommune-Noreg, noko som er viktig. Så er det varsla ein del element som me skal koma tilbake til. I tilleggsproposisjonen ligg det spesielt to ting som eg vil nemna. Det eine er at ein skal sjå på kommunar med vekstutfordringar, med store kapitalutgifter knytte til investeringar. Ein skal òg leggja inn og koma tilbake til positive økonomiske incentiv i forhold til kommunereforma, noko som òg er viktig.
-0	Fremskrittspartiet mener at den 80-årige damen på Finnsnes har den samme retten til å foreta valg som resten av befolkningen. Det er det som er den grunnleggende debatten knyttet til velferdstjenester, hvilke rettigheter vi skal ha gjennom de ulike fasene av livet til å foreta valg. Jeg må si at jeg blir svært urolig når det nærmest kan virke som om Senterpartiet mener at en 80-åring ikke er i stand til å ta kloke valg på egne vegne. Vi har altså en klokkertro på at eldre mennesker med lang livserfaring har klare meninger om hva slags kvalitet de vil være tjent med. Nettopp derfor skal de også ha retten til å velge bort tjenester som ikke tilfredsstiller deres behov. Det er det denne debatten må dreie seg om. Da er det ikke snakk om å sende denne kvinnen en sjekk. Da er det snakk om å legge forholdene til rette slik at hun kan velge bort tilbudet i Finnsnes hvis det ikke er godt nok.
-0	La meg først si at jeg stiller meg helt og fullt på linje med statsråden i forhold til Arbeiderpartiet og deres kampanje mot det som måtte være bra i forhold til konkurranseutsetting. Jeg mistenker Arbeiderpartiet for å bruke de forferdelige eksemplene vi har hatt i media i det siste, til å dekke over egne synder, i forhold til at vi har enkelte rapporter som viser at i 40 pst. av offentlige institusjoner i kommuner der Arbeiderpartiet har styrt, er det uverdige forhold. Så det er klart at Arbeiderpartiet vil bruke dette for alt det er verdt. Det er også interessant at statsråden peker på hvem som har ansvaret for å tegne kvaliteten og innholdet når det gjelder anbudsprinsipp. Mitt spørsmål går litt lenger enn det: Kan statsråden være med på kanskje å vurdere hvorvidt kvalitet og innhold i institusjonene kan bestemmes av borgeren selv? Det ville jo være det beste. Men da må vi altså over på et finansieringssystem der pengene følger brukeren i mye større grad, slik at den enkelte selv får velge den kvaliteten en ønsker seg, uavhengig av om det er en offentlig eller privat institusjon.
-1	Kommunene har jo en rolle i dag opp mot fosterhjemmene, men opplæringa gjennom PRIDE-programmene er det stort sett det statlige barnevernet som står for. Jeg ønsker meg aktive kommuner med aktive barneverntjenester, som tar ansvar for at fosterhjemmene skal fungere bra. Jeg er også opptatt av god kvalitet når det gjelder fosterhjem, og vi må rekruttere fra et mangfold av miljøer. Jeg er bl.a. opptatt av at vi må rekruttere flere med flerkulturell bakgrunn, og at vi må bruke nettverkene og familiene til aktuelle barn der hvor det er riktig, i større grad enn det vi gjør i dag. Når det gjelder unødig flytting, vil jeg sende utfordringen tilbake til Fremskrittspartiet, fordi man jo legger opp til å kutte i det statlige barnevernet, massivt legge ned statlige institusjoner, privatisere og i stedet gå over til kjøp av private plasser. Det vil jo innebære unødige flyttinger neste år i langt større grad enn det vi står overfor nå.
-1	"Vi har allerede en veiledning til kommunene om hvordan de skal gå fram, og jeg har i mitt svar til Hanekamhaug tidligere sagt at vi skal lage en ny for å følge opp hvordan man jobber med disse sakene – om Oslos oppskrift er en god oppskrift. Hvis jeg mente at det var hensiktsmessig og et godt virkemiddel å ha oversikt nasjonalt over hvilke barn dette dreier seg om 1. november, 1. desember, 1. januar så hadde jeg skaffet meg det i morgen. Men virkeligheten er sånn at hvis det dreier seg om barn som ikke kommer på skolen den 25. august, eller den 30. august, så forlanger jeg at det finnes en kommune som tropper opp hjemme hos de foreldrene og sier: Hvor er den ungen? Og hvis den ungen ikke kommer etter to dager eller tre dager, vel, så får de gå til barnevernet, eller på arbeidsplassen, og så får de komme. Vi kan ikke sitte med hendene i fanget fram til 1. november og tro at vi gjør noe. Her må vi ikke late som om vi gjør noe eller at det er mest mulig handlingsrettet å sørge for at vi har de nasjonale oversiktene over hvert enkelt barn; vi må ha en nasjonal oversikt som viser oss hvor stort problemet er, (presidenten klubber) men så må vi sørge for at kommunene handler."
-1	Den landbrukspolitikken som denne regjeringa fører, legg òg til grunn at ein skal ha konkurranse, og stimulere til konkurranse, også innan landbruksindustrien. Eg har sjølv vore på besøk på fleire av desse industribedriftene. Der er fleire i Sogn og Fjordane som eg kjenner godt, og eg veit noko om korleis dei ser på både denne regjeringa sin politikk og førre regjeringa sin politikk i samband med det å vere innovativ, kome med nye produkt og dermed vere konkurransedyktig innanlands – ikkje minst, som representanten er oppteken av, dersom det skulle kome ei anna tid. Det veit vi ikkje heilt enno, men vi kan vel sjå for oss at det kan kome ei anna tid på landbruksområdet. Eg er ikkje spesielt oppteken av å overkøyre Konkurransetilsynet, korkje i landbrukspolitiske spørsmål eller i andre spørsmål. Det gjer vi når vi finn det naudsynt. Eg har brukt to forskjellige paragrafar i konkurranselova. Det eine, som eg reknar med er det representanten viser til, er då vi brukte § 16. Det var ut frå ei anna konkurransefagleg vurdering enn det Konkurransetilsynet gjorde. Det er sterkt godtgjort i det skriftlege materialet som ligg til grunn for det vedtaket.
-0	Jeg er glad for at statsråden nå sier at forskriften kommer rimelig kjapt. Jeg synes også det er bra at man sier at man vil vurdere å se på om man vil ta bort gebyret. Veldig mange av de menneskene dette gjelder, føler at de er norske, og har alltid opplevd seg som norske. De har fått utstedt norsk pass, så de reagerer ganske kraftig på at de må sende inn en ny søknad. De opplever at de er norske, og at de har vært norske hele livet, og de har bodd hele livet i Norge. Men de opplever plutselig, etter at de har fått pass mange ganger før, at passet ikke gjelder, og at de ikke er norske statsborgere. Det er derfor jeg hadde håp om at man skulle sørge for å rydde opp i dette, og derfor er det bra at forskriften kommer. Jeg håper at det blir så enkelt at de som håndterer pass i de forskjellige politidistriktene, kan rydde opp i dette på en enkel og grei måte, slik at vi blir ferdig med dette én gang for alle. Så er man kvitt de utfordringene som disse menneskene står overfor.
-1	Den rød-grønne regjeringen har representert en fullstendig revolusjon i norsk miljøpolitikk, et taktskifte – eller hvilket ord man måtte velge å bruke. Etter mange års stillstand har vi begynt å løpe, og vi løper fort. Dette anerkjennes av hele verden, unntatt noen opposisjonspartier i Norge. La meg gi som eksempel: For en uke siden var jeg invitert til Den afrikanske unionens miljøvernministermøte. Jeg var den eneste ikke-afrikaner som var invitert dit, bortsett fra det danske vertskapet for København-møtet. Grunnen var selvsagt at afrikanerne oppfatter at Norge står for en helt særskilt offensiv miljøpolitikk som det er interessant å høre om. La meg nevne et annet eksempel: I Washington for en måned siden holdt Robert Zoellick, Verdensbankens sjef – han kan ikke karakteriseres som noen rød-grønn eller venstreorientert politiker, han var en av Bushs gutter i det republikanske partiet og har tjent alle republikanske administrasjoner i USAs moderne historie – en «Bali Brunch». Tre ganger i løpet av sitt innlegg henviste han til et land eller en regjering. Alle tre gangene var det til Norge, ingen andre var nevnt. Når jeg sier dette, er det fordi dette selvfølgelig har tatt opposisjonen litt på bakbeina – ikke Fremskrittspartiet, for Fremskrittspartiet står for en fundamentalt annerledes miljøpolitikk og vil egentlig ikke gjøre noe, og er derfor i en frontal opposisjon til den rød-grønne regjeringen. Men det har tatt Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti litt på bakbeina, fordi disse tre partiene ønsker mye av det samme som oss, men får det bare ikke helt til. Når Regjeringen setter utfor i hoppbakken, skal jeg ikke påstå at vi setter verdensrekord, men vi lander langt nede i bakken, mens opposisjonspartiene blir stående på tribunen og spør hvorfor vi ikke hoppet én meter lenger – istedenfor å være med på svevet og få til noe. De forslagene som er lagt fram her, er veldig gode eksempler på det. Tre måneder før vi skal legge fram en veldig grundig gjennomgang av hele klimapolitikken, slik at Stortinget får et grundig materiale å vurdere dette på, skal vi gjøre akkurat det samme, med harelabb, uten å ha materialet, uten å ha det vitenskapelige belegget, uten å ha alle etatenes innspill. Det gir jo ikke mening. Forslaget om en masterplan som kommer her er jo det samme som Klimakur, det er bare et annet navn på det. Det er et forslag om å gjøre dette overflatisk tre måneder for tidlig, istedenfor å gjøre det grundig når Klimakur, dvs. masterplanen, kommer. Forslaget om klimavasking av lovverket tok jeg opp med Miljøverndepartementet for mange måneder siden, og bad om en vurdering av det. Den klare vurderingen er den som er framlagt for Stortinget, nemlig at det ikke ligger en masse bomber i lovverket, men det er spørsmål om politisk vilje til å ta tak i de politiske utfordringene vi har. Det er med andre ord det Klimakur skal gjøre: få på bordet hva vi kan gjøre, hva kostnadene er ved det, og hvor store utslippsgevinstene er, slik at vi får en reell debatt om hva det er mest fornuftig å gjøre, altså hvor vi kan få gjort mest. Så både masterplan og klimavasking er i realiteten å be om å få Klimakur tre måneder før det kommer. Jeg foreslår at vi har tålmodighet til å vente på den grundige utredningen, istedenfor å ta den overflatiske. Jeg har betydelig mer sympati for Høyres forslag om tiltak for kollektivtrafikken. Jeg vil bare si at når regjeringspartiene har vært skeptiske til dette forslaget, er det ikke fordi vi mener at det offentlige og det private ikke skal behandles likt. Tvert imot er vi enig i Høyres syn, at det må stilles større krav til offentlig virksomhet enn til private. Stat, fylkeskommune og kommune skal gå foran, og det må stilles større krav til oss enn det vi kan stille til den alminnelige borger. Staten skal bruke sin innkjøpsmakt, og staten skal være et forbilde. Vi er langt fra det på alle områder i dag. Det vi dog er redd for med forslaget, er å komme i en situasjon hvor man pålegger kollektivtrafikken formelle krav som gjør at de kan stilles i en dårlig konkurransesituasjon i forhold til biltrafikk, for det aller viktigste vi gjør, er å få flere mennesker over på kollektivtrafikk. Jo bedre vi lykkes med det, jo bedre lykkes vi med å redusere utslippene. Men jeg deler Høyres ønske om at mest mulig av det som ligger i forslaget, altså overgang til nye og mer moderne drivstoff, kan skje. Vi skal være veldig påpasselige med å forsøke å tilskynde det på alle mulige måter, dog ikke ved å støtte dette forslaget, men ved å prøve å få til det samme i praksis. Vi deler ambisjonen.
-1	Jeg vil takke statsråden for svaret. Jeg klarer ikke å se at det er noen motsetning mellom de betraktningene jeg har, og de som statsråden her tilkjennegav. Jeg synes at mange av de grepene som skisseres og de tankene som statsråden presenterer, er ting som på en konstruktiv måte kan bidra til å gjøre noe med problemet. Det er likevel en del ting jeg kunne tenke meg å påpeke når det gjelder legefordeling. SV har vært veldig opptatt av at man skal få realisert fastlegereformen. Når den nå er utsatt, håper vi at tiden med utsettelsen på en konstruktiv måte kan brukes til å gjøre noe, særlig i de kommunene der rekrutteringsvanskene har vært særlig store. Det jeg registrerer når man snakker både med kommuneleger og med befolkningen rundt omkring i landet, og særlig der hvor man har legemangel, er frykten for at fastlegereformen skal virke enda mer sentraliserende, og at man nå har leger som posisjonerer seg med tanke på innføringen. Det hadde derfor vært besnærende, eller man kan i alle fall tenke seg det som et virkemiddel, at kommuner med særlig store rekrutteringsvansker hadde kommet i forkant og ikke i etterkant av de kommunene som da lett vil kunne rekruttere leger. SV har foreslått det før, men ikke fått gjennomslag for det. Jeg hadde ønsket statsrådens syn på det og noen betraktninger omkring fastlegereformen og på hvilken måte man kan sikre særlig de vanskeligst stilte kommunene. En ting til som jeg kunne ønske statsrådens betraktning omkring, er turnusordningen i distrikt. Det er etter mitt syn et ganske åpenbart misforhold når tiden på sykehus blir lang – den blir kortere i distrikt – og en så stor del av studiene uansett vektlegger sykehusmedisin. De utviklingstrekkene vi ser innenfor medisinen, går også veldig sterkt i retning av økt spesialisering, samtidig som vi etter mitt syn har hatt en veldig heldig struktur i Norge ved at allmennlegetjenesten har vært vektlagt så sterkt. Det er derfor viktig å finne grep som kan motvirke utslagene som medfører flukten fra primærhelsetjenesten. I tillegg ser vi at tilbudet av spesialisttjenester er veldig ulikt i de ulike helseregionene. Det måtte ha vært ønskelig å få til en form for kartlegging i de ulike helseregionene av det faktiske spesialistbehovet og den dekningen man skulle hatt av spesialister, slik at man målrettet kunne sette inn virkemidler for å stimulere spesialister til å komme ut i de regionene der man mangler spesialister, og at man reduserte antall spesialisthjemler og tilskuddet til dem der man har en type overetablering. I tillegg er det vel slik at en del av de tiltakene som er iverksatt, bl.a. det frie sykehusvalget, i sin konsekvens kan tenkes å virke sentraliserende, fordi man mangler midler ved de mindre sykehusene til å ha en drift som sikrer inntekten til sykehuset. Jeg kunne for så vidt tenke meg å få høre statsrådens betraktninger omkring det.
-1	Eg synest det er veldig kjekt at leiaren for transport- og kommunikasjonskomiteen synest det er interessant å høyra på Langeland, så det håper eg han held fram med å gjera, for det er nok mykje å læra av SV sin transportpolitikk. Når det gjeld staten og ansvaret i distriktet, skulle det i prinsippet vera staten som bygde vegane overalt, men det er sånn at det ikkje er pengar til det. Det er berre petroleumskoden til Framstegspartiet – altså ikkje FrP-koden, men petroleumskoden – som gjer at Framstegspartiet har pengar til alt som dei trur folk flest vil ha. Men «folk flest» er kanskje av og til «menn flest». Det har eigentleg aldri hatt noko med folk flest å gjera det Framstegspartiet står for. Det siste spørsmålet representanten stilte, gjaldt kommunane rundt Stockholm. Og det er heilt rett – eg gjev Per Sandberg, leiaren av transportkomiteen, heilt rett i at viss ein tek med alle kommunane rundt, var ikkje alle fornøgde – det var eit negativt fleirtal der. Men i den indre kjernen, blant dei som verkeleg blir ramma, og som merkar dette, var det fleirtal, og der bur folk flest.
-0	Jeg vil begynne med å takke interpellanten for å ha satt et veldig viktig tema på dagsordenen og også for et veldig inspirerende og flott innledningsinnlegg som berørte viktige områder som vi ikke har debattert så ofte. Mange står i dag langt fra arbeidslivet, og det har mange årsaker. Det er ikke bare sosiale problemer og sykdom som gjør at det er vanskelig å komme inn på arbeidsmarkedet. Det er også mange eldre, funksjonshemmede, mange med utenlandsk bakgrunn og også andre som bor på steder med et stramt arbeidsmarked, som trenger litt ekstra hjelp for å komme seg i jobb. Hva Nav har å tilby, er viktig. De fleste av oss hospiterte vel på et Nav-kontor i sommer og tok med seg noen erfaringer derfra. Min erfaring var bl.a. at det ikke var noen penger til noen tiltak i det hele tatt, så det var jo ikke så veldig lett å få oversikt over hva de hadde å tilby – dvs. det eneste var jobbklubbsøking. Jeg må si at det hadde ikke vært veldig inspirerende for meg som en ung person å sitte på de kursene tre dager i uken noen timer. Det var kanskje ikke det som var det rette, men det var det eneste de hadde å tilby. Så det å se på hva som virker, er viktig. Dette etterlyste også opposisjonen i et forslag i forbindelse med fjorårets budsjett, hvor vi ba om å få den oversikten som Røe Isaksen etterlyser i dag, om hvorvidt de tilbakeføres til arbeid etter at de har vært på tiltak, og hvor lenge de blir der. Jeg stilte også et spørsmål til statsråden for et par uker siden om måloppnåelsen i kvalifiseringsprogrammet. Da fikk jeg vite at i løpet av de første fire månedene i år hadde 750 avsluttet programmet, og av dem hadde 30 pst. gått over til arbeid. Det jeg ikke fikk svar på, som jeg også spurte om, var hvor mange som fremdeles var i arbeid av dem som hadde deltatt de siste par årene. Det var det tydeligvis ikke mulig å gi noe svar på. Så det med langtidseffekten er ikke mulig å få svar på. Etter hva jeg forsto av svaret, var statsråden fornøyd med resultatet, selv om dette var en nedgang fra 35 pst. til 30 pst. Det var også en nedgang i forhold til dem som gikk over i andre tiltak. Så jeg synes det er litt merkelig at man da er fornøyd med det, for det er vel ikke sånn at før man hadde kvalifiseringsprogrammet, var det ingen som kom ut i arbeid? Så 30 pst. er nok ikke bare tiltakenes fortjeneste. Det som også er min bekymring i forhold til kvalifiseringsprogrammet, som ikke har vært noe belyst, er at de som deltar, går over på en annen stønad. Det fortalte ansatte på Nav-kontoret var det største problemet. De kunne ikke sette flere over på egnet tiltak for å hjelpe dem i jobb, fordi deltakerne måtte over på en ny stønad, og det hadde ikke Nav penger til. Nå har regjeringen valgt å overføre kvalifiseringsstønaden til kommunene – til rammeoverføringene – og jeg regner med at det ikke gjør saken noe bedre. Deltakerne skal ikke bare ha stønaden på 2 G, de skal også ha barnetillegg, og det kan bli ganske mye når begge to i en familie får barnetillegg for alle barna. Så jeg håper at statsråden også tar en titt på om det er viktigst å gi ekstra stønad, eller om det er viktigst å finne egnet tiltak, slik at man får folk ut i jobb, i stedet for å sette dem på kurs et par timer om dagen et par dager i uken for å ha gjort noe. Så litt om varig tilrettelagte arbeidsplasser. Dette er tiltak som man vet er veldig bra, og som man vet fungerer så bra at alle som har behov for en slik tiltaksplass, burde få det. Men sannheten i dag er jo at det trappes ned, og at mange som står klare til å gå inn i de plassene som man vet er gode, ikke får mulighet til det. Etter hva jeg forstår, er det også et delt ansvar mellom kommune og Nav. Så det er egentlig uklart hvem som har ansvaret for at de som har behov for en slik tiltaksplass, skal få det. Når det gjelder en del andre tiltak, har det vært rettet kritikk mot Nav for at de informerer veldig dårlig til arbeidsgivere, og også til arbeidssøkere, om hvilke muligheter de har. De får dermed ikke muligheten til å kunne velge seg et egnet tilbud, og arbeidsgivere får ikke tilrettelagt, slik at flere kan få et tilpasset tilbud. Det er jo nettopp den skreddersømmen, den tilpasningen, til hver enkelt som er viktig. Når Nav heller ikke tar seg tid til kanskje mer enn ett møte i løpet av et år, er det ikke så rart at man bruker veldig mye penger på at folk blir gående arbeidsledige, eller at de kommer over i et feil tiltak på grunn av at det bare er det som Nav har å tilby. Da er ikke jeg forundret hvis resultatet er at veldig få klarer å komme ut i arbeidslivet eller klarer å beholde den jobben de begynner i, over tid. Man må også se på om de studiene som de får muligheten til å gå på, er studier som er tilpasset de mulighetene de senere skal ha til å få jobb. Så jeg synes debatten er veldig viktig. Det handler ikke bare om penger, og det handler ikke bare om antall plasser, som Røe Isaksen sa. Det handler om kvalitet, og der må man gå inn og se på resultatene over tid.
-1	Det er nettopp det denne dialogen dreier seg om, hvordan kravene til sannsynliggjøring/dokumentasjon skal være for å få til et enkelt og forutsigbart system. I dialogen videre framover skal man gå inn på hvordan dette skal gjøres, slik at folk skal slippe å komme på ligningskontoret til hardt arbeidende ligningsfunksjonærer med bæreposen full av alle kvitteringene. Det er mulig å gjøre dette på en slik måte at man kan sannsynliggjøre hva som er utgiftene i løpet av et kortere tidsrom, og framskrive det for et helt år, f.eks. Så vi er i god dialog for å få på plass praktiske, gode løsninger på dette.
-0	I all forvaltning av marine ressursar er det den berekraftige haustinga som må liggje i botnen. Og når vi forhandlar med naboland om å forvalte desse ressursane, er det viktig å ha det for auget at dette er ein ressurs som skal vere evigvarande. Dersom vi ikkje maktar det, dersom vi ikkje klarar å få til ei berekraftig hausting, vil denne ressursen gli ut av hendene på oss og ikkje bli den næringa med store moglegheiter som mange trur ho skal bli. Men det er klart at det også er mange andre ting som spelar inn i forhold til om dette skal bli den framtidige gullnæringa i Noreg. Med ein del av den politikken som blir ført i dag, og ikkje minst den politikken som er blitt ført tidlegare, stiller eg meg svært tvilande til om vi klarar å utnytte det potensialet som ligg innanfor fiskerinæringa totalt sett – dessverre. Vi har sett at vi ikkje har hatt ei berekraftig hausting. Det opplever vi vel kanskje spesielt i Nordsjøen, der torskefisket no er tett føre eit samanbrot. Eg skjønar jo at det er problem, men noko av det første Regjeringa her i forhandlingane må gripe fatt i, er dette med utkast. EU-landa er utruleg flinke og snare til å kaste, og det er klart at vi haustar jo ikkje berekraftig dersom vi kastar fisk på sjøen. Eg har også lyst til å snakke litt om sjøpattedyra. Representanten Arnesen var også inne på det. Eg vil seie det så sterkt at vi klarar ikkje å få til ei berekraftig hausting av dei marine ressursane dersom vi ikkje no klarar å utvikle fangsten av sel og kval. Det er såpass alvorleg, trur eg, at dersom vi ikkje får i gang igjen selfangsten, vil det gå mot ein økologisk katastrofe. Det skal bli litt av eit syn når vi kanskje på ny får ein selinvasjon på Norskekysten. Eg vart fortalt seinast i går at sist det var selinvasjon, var det vel 60 000 selar som døydde i garn. Det i seg sjølv er naturlegvis ein katastrofe, men det viser kva slags dimensjonar vi snakkar om når det gjeld så store tal. Derfor trur eg det er viktig at det statsråden og Regjeringa no begynner å tenkje gjennom, er korleis vi skal kunne klare å byggje opp igjen selfangsten. Er det mogleg å få til at dei som driv med reketrålarar, som i dag er dei båtane som ferdast i isen, kan få nokre gulrøter som gjer at dei finn det interessant å drive selfangst dei fire-fem-seks vekene det blir drive selfangst? Eg vil åtvare mot å byggje opp ein ny flåte av ishavsskuter som krev nye kvotar på andre område, for det seier seg sjølv at det ikkje er mogleg å leve av selfangst åleine. Ein må ha andre fiskeslag å gå på. Då vil det vere betre å gå inn og prøve å gi nokre gulrøter til dei som allereie er i næringa. Eg vil også nemne at vi kanskje bør reforhandle avtalar med Russland når det gjeld kongekrabbe. Eg legg merke til at det vart fremma eit forslag i Stortinget tidlegare i dag, ved opninga av møtet, som gjekk på dette. Det er også viktig. Når det gjeld Dokument nr. 8:156, delar eg fullt ut dei meiningane og haldningane som representanten Arnesen og representanten Kristiansen gav uttrykk for. Vi har tillit til at her blir forhandlingane tekne på alvor. Eg ser ingen grunn til å la dei vere opne, korkje av taktiske eller av andre grunnar.
-1	Jeg kunne også være fristet til å snakke om de usosiale bistandskuttene som Høyre legger opp til, de usosiale skattelettene som jeg mener at Høyre gir, og økningen i barnehagesatsene. Men jeg kan isteden tenke meg å bruke tiden min på å si at Høyre skal ha ros for at de faktisk prioriterer. De viser forskjellene mellom sin politikk og vår politikk ved å prioritere annerledes. Lars Sponheim var i sted klokkeklar i å understreke at nøysomhet skulle ligge til grunn for ethvert samarbeid som Venstre gikk inn i. Jan Tore Sanner var hakket mer ullen. Derfor vil jeg stille et veldig enkelt spørsmål til representanten Solberg, og det er: Er det uaktuelt for Erna Solberg å gå inn i et samarbeid med Fremskrittspartiet dersom de krever å få kjøre den form for usosial renteøkningspolitikk som ligger til grunn for deres alternative opplegg?
-1	La meg først si at det er veldig viktig og veldig gledelig at både Kristelig Folkeparti og Høyre nå kommer opp og så tydelig gir til kjenne at helsefare må ligge til grunn for enhver videre utvikling av Mongstad. Helsefaren ser ut til å være mindre enn vi trodde i fjor. Det er veldig gode nyheter. Det betyr at det er større sjanse for å få gjennomført prosjektet tidligere. Men at vi ikke kan se bort fra helsefare, tror jeg vi har et bredt flertall i Stortinget bak oss på. Det var en del uttalelser i mediene som kunne tyde på noe annet. Jeg må bare si at jeg har fått brev fra folk i Lindås som er redde, og jeg må kunne svare dem i trygghet at utslipp fra et fullskalaanlegg på Mongstad ikke vil overstige noen reell helsefare. Så til spørsmålet om statlig bidrag til teknologi, fangst- og lagringsprosjekter andre steder i Norge – Fræna, Hammerfest, Kårstø eller hvor det måtte være. Det må vi komme tilbake til. Det er Gassnova som nå skal gå inn og se på de nye prosjektene som er der – Kårstø er i en annen kategori, men Fræna og Hammerfest og eventuelt andre. Det er tillitvekkende at det er store internasjonale bedrifter som sier at de kan gjøre det, som Siemens eller koreanske Daewoo, i allianse med norske aktører. Det er ikke selskaper der man kan sette til side den kompetansen de har, de har stor kompetanse. Men vi er nødt til å se på alt det som ligger i industrikontrakter, vanligvis med liten skrift. Er de villig til å ta den reelle risikoen som de sier at de skal ta? Alle disse spørsmålene må man gå grundig gjennom. Er teknologien moden nok? Er det sannsynlig at det kan gjennomføres? Og det statlige organet til å vurdere dette er Gassnova, og de vil få et oppdrag om å vurdere det.
-0	Jeg kunne svart et klart nei. Det er slik i mange andre land. Arbeids- og sosialkomiteen besøkte New Zealand, der vi så at de har den samme ordningen som vi foreslår i dag. Det er faktisk slik at arbeidstakere i denne aldersgruppen har jobbet et langt liv. De har opparbeidet seg rettigheter, og så blir de 67 år. Da kan de velge, etter vårt syn, om de vil ta ut disse rettighetene i form av pensjon, og om de vil arbeide videre samtidig. Å arbeide videre vil gi økt velferd for oss alle i samfunnet, det vil gi økt velferd for dem som ønsker å arbeide videre, og vi vil få en økt verdiskaping i samfunnet med deres bidrag. Så dette er en vinn-vinn-situasjon. Jeg må si at de beregninger som Finansdepartementet har foretatt, er veldig lite dynamiske. De tar ikke inn over seg den verdiskapingen seniorene vil gi tilbake til samfunnet. Jeg tror det er et plussregnestykke for hele samfunnet hvis vi får dem til å jobbe videre.
-0	Som de aller fleste sikkert er enige i, representerer den norske kulturarven veldig store verdier, og den er med på å gi nasjonen og innbyggerne identitet og fellesskapsfølelse. Jeg mener at det selvfølgelig er veldig viktig å bevare de samlingene som man besitter, på best mulig måte. En stor del av samlingene forvaltes og oppbevares av offentlige museer. I tillegg er det selvsagt også private samlinger og private museer, men denne saken dreier seg om forholdene ved de offentlige museene. Det er meget beklagelig at Riksrevisjonen har avdekket at det innenfor offentlig oppbevaring og forvaltning av denne type samlinger er store svakheter. Det vises konkret til manglende sikkerhet i forhold til brann, manglende sikkerhet i forhold til tyveri, og at samlingene også blir utsatt for nedbrytende faktorer som gjør at de ødelegges på sikt. Det er to årsaker til dette, slik som jeg leser det. Den ene er selvsagt det som man alltid møter, nemlig mangel på økonomiske ressurser. En annen årsak som det henvises til, er at departementene som har ansvaret for de ulike museene, i for liten grad følger opp museene og gir faglige råd om hvordan disse tingene skal oppbevares. Fremskrittspartiet er av den oppfatning at bevaring og sikring av den type samlinger som vi snakker om her, må foretas på en tilstrekkelig god måte. Det er viktig for at framtidens generasjoner skal få gleden av det og kunnskap om vår felles historie og arv. Det er derfor viktig at myndighetene, storting og regjering og videre nedover, gir de enkelte museer mulighet til å ivareta disse samlingene på en tilstrekkelig god måte. Man kan gjøre dette på to måter. Det ene er – som representanten Kosmo utmerket redegjorde for – ut fra mitt ståsted at man kanskje i sterkere grad må gjennomføre en strengere prioritering av hva man skal satse på. Det tror jeg er helt avgjørende. Det andre som jeg tror er helt avgjørende, er at man må sørge for at man har tilgjengelige ressurser, og at de er tilstrekkelige. Det kan man enten gjøre ved å si at man må øke rammene fra Stortingets side, eller man kan prøve å være kreativ i forhold til å øke inntektene på annen måte. Det er det som vi i Fremskrittspartiet har tatt særlig til orde for i vår særmerknad, dette med å øke inntektene. I den sammenhengen viser vi til at Stortinget tidligere har behandlet et forslag i Dokument nr. 8:98 for 2002-2003, som også er vedtatt, hvor man gir museene anledning til å leie ut og låne ut kunstgjenstander til organisasjoner, bedrifter eller privatpersoner. Det er, slik som jeg ser det, en veldig positiv ordning, som vil ha flere positive virkninger. Punkt 1: Som jeg sa innledningsvis, får man selvfølgelig opp inntektene ved museene. Punkt 2: Man får disse gjenstandene ut til et mye bredere publikum. Og punkt 3: Man får ned magasineringsbehovene ved museene. Jeg har selvsagt ikke tro på at denne ordningen alene kan være med på å bedre forholdene ved museene, men jeg tror at det kan være et positivt bidrag.
-1	Jeg fikk ikke svar på min replikk i stad. Når det kommer til forhandlinger om budsjettet, er da Forsvaret så viktig for Høyre at det kunne tenkes å være verdt en krone mer i skatt? Det dreier seg om troverdighet og at dette er en viktig sak for Høyre. Hvis det er slik at det ikke er verdt en eneste krone mer i skatt for noen, kan ikke dette være en spesielt viktig sak. Jeg ber bare Godal om i hvert fall å tenke over det. Jeg har også vært i Bosnia. Jeg tror vi alle har venner på Balkan. Jeg tror også at det er tverrpolitisk enighet om at målet er å ikke bruke en eneste krone på krigsoperasjoner som sådanne. Derfor er det kjempeviktig at vi ikke rører penger som går til forebyggende konfliktarbeid andre steder når vi får utgifter til krigsoperasjoner. Og det er denne forsikringen jeg ønsker at Høyre nå i dag skal gjenta: På den veien vil ikke Høyre gå.
-1	Politikk er å ville. Det var Olof Palmes ord. Når vi ser på målsettingene og resultatene av de planene som var lagt på 1990-tallet, kan vi konstatere at samferdselspolitikken skvulper på viljeløshetens hav – fordi det ikke er noen sammenheng mellom målsettinger og virkemidler. Uten vilje til å bruke virkemidler blir målsettingene ønsketenkning. Da kan vi etter hver fireårsperiode oppsummere at vi ikke er kommet et steg lenger, gjenta de vakre målsettingene og innrette oss på framskriving av ei utvikling vi ikke ønsker. Så lever vi videre med høge ulykkestall, miljøproblemer og avvikling av distriktene – det motsatte av det vi ønsker. Jeg har tenkt å ha en liten minnestund over politisk evneløshet, forsøke å friske opp den politiske hukommelse. Når vi lytter på innleggene i dag, og leser i innstillinga, er det stor bekymring for jernbanen. Flertall og mindretall i forskjellige varianter er bekymret for sikkerhet, for punktlighet og regularitet, for at jernbanen ikke vinner markedsandeler. Ja, for det er et felles mål at vi ønsker person- og godstransport over fra veg til jernbane. Det står om lag 10 steder i innstillinga. Men jeg hører ikke sjølransakelse. Jeg hører kritikk av NSB og Jernbaneverket. Komponisten skyter på pianisten fordi han ikke liker melodien. Dette er tredje gangen jeg er med på å behandle transportplaner. Første gang var i 1993. La meg mimre. Et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV sa i 1993 ved behandling av Norsk jernbaneplan: «Flertallet har merket seg at det i meldingen blir pekt på at jernbanen har vært forsømt når det gjelder investeringer gjennom en årrekke.» Og fortsetter: «Flertallet sier seg enig med Regjeringen som peker på at vi nå står ved et vegskille når det gjelder jernbanens rolle, og at hvis en ønsker å dra nytte av de transportmessige kvaliteter og de miljømessige fordeler jernbanetransport kan tilby, er det nødvendig å satse betydelige ressurser de nærmeste år.» Det samme flertall viser til at jernbanen har tapt markedsandeler, og sier at «denne utviklingen må snus» og gjentar betingelsene: «Dette flertallet er derfor enig i at den negative tendensen jernbanen har vært inne i, ikke kan snus uten at det satses betydelige ressurser for å forbedre jernbanens infrastruktur og materiell.» Det sa komiteflertallet, Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV, for åtte år siden. Venstre fikk ikke sagt det, for de var ikke her. Hvor ble det av de betydelige ressursene til det forsømte området? Den ekstraordinære satsinga bebudet i 1993 på 5 milliarder kr forsvant som dugg for sola. Flertallet fant ikke ut av vegskillet. Det gikk ikke vegen, eller skal vi si, det gikk rett vest med målsettinga om å få jernbanen på sporet. I stedet for å gå i seg sjøl velger mange av mine ærede medrepresentanter både her og i media å kritisere NSB og Jernbaneverket. Media dyrker det uten kritiske spørsmål. La meg illustrere ønsket om å gjøre noe og den manglende evne til å utføre det. Flertallet i Stortinget har bedt om at «spørsmål knyttet til kjørevegsavgift, merverdiavgift og investeringsavgift» for jernbanen legges fram for Stortinget på egnet måte. Skjer det noe? Nei. Finansdepartementet trenerer, og Samferdselsdepartementet sitter med hendene i fanget – ikke bare dagens samferdselsminister, men også tidligere. Når vi vet at flyselskapene ikke betaler investeringsavgift på flymateriellet, at det ikke er investeringsavgift på vogntogene på vegene, hvorfor skal det da gå år etter år uten at vi evner å fjerne investeringsavgifta på togmateriell – når vi alle sier at vi ønsker å styrke jernbanens konkurransekraft? Når vi i SV i dag foreslår at investeringsavgifta skal fjernes i revidert nasjonalbudsjett, kommer ikke engang partier som Fremskrittspartiet og Høyre til å stemme for, partier som har tradisjon for å fjerne avgifter over en lav sko. Heller ikke de partiene som er glad i jernbane, kommer til å stemme for det. Det skjer kanskje noe neste år – kanskje. Men det skulle ha skjedd for lenge siden, og det er nå NSB fornyer materiellet sitt og setter seg i gjeld. Evner ikke partiene å se urimeligheten, og evner en ikke å fjerne en urimelighet raskt? Det finnes vel ikke Viagra som kan hjelpe mot denne politiske impotens, denne manglende evne i denne forsamling til å utføre det en så inderlig ønsker. Men å foreslå konjunkturavgift, endre den og fjerne den i løpet av noen måneder, er mulig. Å fjerne en avgift man ønsker å fjerne, derimot, og som har ligget der lenge, lar seg ikke gjøre. Vi lever med fortidas jernbanenett, med kapasitetsproblemer, med en kjøreveg som ikke tillater hastighetsforbedringer og med tog som må stoppe og vente på kryssende tog. Det skulle ha tatt seg ut på vegen! Jeg vet om noen enfeltsbruer, det er greit. Da kan vi ikke forvente at toget skal vinne kampen mot bilen. Vi kan ikke vente at operatøren skal gi oss et tilbud av den kvalitet som vår tid krever. Flertallet i komiteen syter over dårlig regularitet og manglende punktlighet. NSB kan bli bedre – ja visst – men hovedårsaken ligger i jernbanenettet. Det er et ansvar for denne sal. Flertallet i denne sal driver med fromme ønsker og surmaget kritikk overfor NSB, i stedet for å gjøre den jobben vi skal gjøre. Og la meg på ny gå tilbake til 1993. Det var ikke bare generelle ønsker. Hva sa ikke et flertall av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV i 1993? Jo, at disse partier «vil særlig be om at omfanget av utbyggingen av E18 i Vestfold og E6 i Østfold vurderes nøye i forhold til den satsing som vil komme på jernbanen på de samme strekningene». Det sa et flertall. Det flertallet har hatt flertall heile tida siden den gang også. Det får vi huske. Hva ble det til i Vestfold? Ei forsert utbygging av E18 til firefelts motorveg, mens jernbanen ligger der med sitt enkeltspor – og man bygger noen hundre meter nå og da – og togene lunter av gårde i 70 km/t ved siden av en firefelts motorveg. Hva er i ferd med å skje i Østfold? Jo, dobbeltsporet slutter før Moss, en liten bit på den andre siden, så ser det ut til å bli stopp en god stund, med noen diffuse planer om videreføring en gang i framtida, mens vi nå står foran ei storstilt utbygging av E6 til firefelts motorveg gjennom hele fylket. Finansieringa er på plass. Det er ingen problem – dette til tross for at det flertallet som var i 1993, har hatt flertall heile tida siden da. Flertallet vil at jernbanen skal bli en vinner. De vil øke sikkerheten, bedre punktligheten og redusere reisetida. Da må vi investere. Derfor foreslår SV å øke investeringsnivået til 3 milliarder kr i året. Da kan vi realisere Skøyen–Asker og Oslo–Ski innenfor planperioden, og vi har enda halve investeringspotten igjen. Vi kan gjøre noe, ikke bare i storbyområdet Oslo. Vi får til dobbeltspor på jernbanen fra Stavanger til Sandnes og fra Bergen til Arna. Vi har ennå penger igjen til å videreføre et dobbeltspor på Østfoldbanen og Vestfoldbanen – og kanskje Eidangertunnelen – samtidig som vi legger til rette for krengetog på Kongsvingerbanen. Vi kan raskt gjennomføre profilutvidelse av tunneler på Nordlandsbanen og Bergensbanen, og legge til rette for å få semitrailere på toget. Dette er miljøpolitikk og trafikksikkerhetsstrategi. Den sikreste reisemåten er toget, til tross for de ulykkene vi har hatt. Den farligste reisemåten er vegtrafikken. Det å flytte trafikk fra veg til bane, er å redde liv og helse. Kobler vi jernbanesatsinga med bybaneutbygging i Stavanger og Bergen og Oslo Metro f.eks., har vi tatt noen viktige steg i kollektivsatsinga i byene våre, kombinert med bussen. Vi må satse kollektivt. Tilbudet må bli godt, med god frekvens og kvalitet og rimelig pris. På 1970-tallet kostet vel en buss- eller trikkebillett i våre storbyer – der hvor man hadde trikk – omtrent det samme som en liter bensin. I dag koster den to til to og en halv gang mer. Da er det jo ikke rart at kollektivtrafikken taper. På 1990-tallet inndrog alle partiene, bortsett fra SV, 54 mill. kr i året i årevis fra fylkene i såkalt effektiviseringsgevinst på kollektivtrafikken. Resultatet var dårligere og dyrere kollektivtrafikk. Jeg har også registrert at Fremskrittspartiet og Høyre skriver i innstillinga: «Disse medlemmer har merket seg at EU ønsker en sterkere satsing på kollektivtransport og at den samme satsingen også må finne sted i Norge.» Den samme satsinga! Det Fremskrittspartiet og Høyre ikke har merket seg, er den EU-studien som tar for seg 140 europeiske byer, og som viser at den gjennomsnittlige tilskuddsandelen for busstransport er 49 pst. i disse byene, og for transport på bane, inklusiv metrosystemer og trikk, er den 63 pst. Da kan man få et billig og godt tilbud. Med andre ord: I EU går det offentlige inn med ei subsidiering som ligger himmelhøgt over norsk nivå. De satser på det kollektive. I Tyskland bruker delstatene 40 milliarder kr årlig på offentlig kjøp av togtjenester – det offentlige betaler to tredjedeler av togbilletten. Fra SVs side er vi beskjedne. Vi foreslår å øke statlige kjøp fra knappe 1 milliard kr til 1,5 milliarder kr. Det er ennå langt igjen til å nå EU-nivå når det gjelder kjøp av togtjenester. Hvis vi da ikke sammenligner oss med britene, som Fremskrittspartiet og Høyre tydeligvis beundrer. For der er jernbanen splittet fullstendig opp og privatisert. Ansvarsforholdene er uklare, og det er mange alvorlige ulykker. De norske ulykkene blir nesten beskjedne i forhold til situasjonen i Storbritannia. Prisene ligger betydelig over norsk nivå. Konkurranse på sporet og – nær sagt – om sporene er blitt kaos på sporet. Hvis det er det man ønsker, kan man jo følge etter dem. Sist høst foreslo SV en gulrot til kollektivtrafikken, nemlig innsatsstyrt finansiering. Den gang ble vi nedstemt mot våre stemmer. Men jeg ser nå at resten av Stortinget synes at det er en fornuftig tanke. De ble vel så sjokkerte i høst over at SV brukte markedsmekanismer, at de derfor ikke torde å stemme for. Men det er bare Høyre som sammen med oss er villig til å legge penger i potten, og det må til hvis man ikke skal rappe pengene fra overføringene til fylkeskommunene. Da blir det ikke noe bedre kollektivtrafikk. Så må jeg si litt om det å gå og å sykle. For det er faktisk sunt. 60 pst. av antall bilturer er under 5 km, og 28 pst. er under 2 km. Det er et stort potensial hvis det legges til rette med gang- og sykkelveger i byer og tettsteder. Så vi mener at vi skal pålegge byer og tettsteder å lage planer for det. Nå registrerte jeg at Fremskrittspartiet harselerte litt med Høyre over deres intensjoner når det gjaldt sykkel her i stad. Da vil jeg bare si: Det kan være god kroppslig utladning å sykle. Jeg må bruke resten av min dyrebare tid på distriktene. Vi må ta heile landet i bruk. Jeg har imidlertid problemer med å se fornuften i den store vegsatsinga i sentrale strøk mens distriktene går for lut og kaldt vatn. Det er slik at det er der verdiene ofte skapes. Fisken ligger der, havbruket, industrien. Min landsdel har vært den store taperen på investeringene på 1990-tallet. Der har det gått nord og ned – dette til tross for at alle snakker om å redusere avstandsulempene. Jeg kan dessverre ikke legge på noen overhead, så jeg må fortelle om tallene. I planperioden 1986-1989 hadde Nord-Norge 24,6 pst. av vegmidlene. Så har det gradvis gått nedover for hver planperiode, og den dårligste vi har hatt hittil, var den med sentrumsregjering og litt Arbeiderparti. Da kom vi ned på 14,3 pst. Men trur dere ikke at forslaget fra regjeringa Stoltenberg var enda dårligere? Nå blir det rettet litt opp med den påplussinga som kom til slutt, men der har jeg regnet ut 12,3 pst. Fortsetter det slik stort lenger, må vi betale tilbake om 20-30 år. Da blir vi skyldig penger. Denne nedturen kan ikke begrunnes med at problemene er løyst, for i nord som i vest har vi europaveger hvor vogntog knapt kan møtes før de ligger veltet i grøfta. Vi har rasutsatte strekninger, mange flaskehalser. Vi har veger det er problemer med å holde vinteråpne, så det er store behov. Jeg vil konsentrere veginvesteringene på Vestlandet og i Nord-Norge, og så konsentrerer jeg jernbanen og kollektivinvesteringene på Østlandet og i storbyene. Så har man på en måte en helhetlig politikk. Da må jeg hoppe over disse stygge miljøinngrepene, Lofast, Ulvenvatnet, Melhus og Orkanger, og fortsette med distriktsprofilen. Der har SV et bra forslag om en øvre takst på bompengesatser, for noen plasser blir det voldsomt dyrt. Fjærlandssambandet blir 145 kr hver veg, litt billigere på FATIMA. Der foreslår vi et øvre tak på 80 kr og så ei gjeldssanering. Det blir ikke mer enn litt over 300 mill. kr, og det er betydelig mindre enn Gardermobanen. Så det bør gå. Så skulle jeg ha snakket en masse om flypriser i distriktene. Her har det vært mange rare meldinger i media de siste dagene om at nå blir det billigere å fly. Så leser jeg merknadene til flertallet – totalt ull, bare en liten luftboble. Det står ikke noe konkret. Kan noen fortelle meg hva det betyr, hvor mye det betyr, eller om det bare er en måte å skrive seg bort fra en debatt som man var pinlig berørt av? Vi har et konkret forslag om å redusere flyprisene, men det er ingen som stemmer for det. Så er tida gått ut. Da får jeg bare si: Politikk er å ville, og så får jeg ta opp de forslagene som vi har lagt inn, og forslag vi er medforslagsstiller til som ikke allerede er tatt opp.
-0	Bevisstheten om viktigheten av god folkehelse blir stadig større. Det handler ikke bare om å unngå sykdom, men rett og slett hvordan den enkelte kan forebygge og gjøre valg som øker livskvaliteten. I folkehelsemeldingen presenterer regjeringen en plan for utvikling av folkehelsepolitikken. Meldingen dekker ikke hele bredden i folkehelsepolitikken, fordi det på flere områder var tverrpolitisk enighet da den forrige meldingen ble behandlet. Derfor har den nye meldingen hovedvekt på ny politikk, og det er bakgrunnen for at psykisk helse, helsevennlige valg og aktive eldre er løftet frem, sammen med forebyggende arbeid rettet mot barn og unge. Dette er elementer som ikke var med i den forrige regjeringens helsemelding. Fremskrittspartiet vil bidra til å utvikle en folkehelsepolitikk som skaper muligheter og forutsetninger for at hver enkelt kan mestre sitt eget liv. Målet må være å skape et samfunn som fremmer helse i hele befolkningen. Det er noe som heter at en god barndom varer hele livet. Derfor er jeg opptatt av at barn som vokser opp i fattige familier, skal gis mer likeverdige muligheter til å delta i sosiale fellesskap. Derfor er det viktig å ha folkehelseperspektiv når det kommer til skolealder. Derfor legges det opp til å styrke helsestasjoner og skolehelsetjenesten, for at dette skal bli mer tverrfaglig og kunne tilby kompetanse fra både psykolog, fastlege og jordmor i tillegg til helsesøster og andre med helse- og sosialfaglig bakgrunn. Det er over 80 000 barn som lever i familier som er rammet av fattigdom. Det er 8,6 pst. av alle barn under 18 år. Det var øyensynlig ikke så enkelt for SV – selv i en flertallsregjering – å fjerne fattigdommen, noe deres daværende partileder lovet at hun skulle gjøre med et pennestrøk. Jeg undres: Fant hun ingen penn? SV gikk til valg på varm mat til skolebarna. Nå kjemper de for et eple. For oss er det viktigere å invitere til å øke praktisk kunnskap og ferdigheter om matlaging, slik vi foreslår i denne folkehelsemeldingen. Videre er det viktig å fremme gode skolemåltider gjennom å initiere måltidspartnerskap sentralt og lokalt, bl.a. ved å følge opp helsemyndighetenes oppfordring om 20 minutters spisetid i skolen. Vår regjering jobber for at Norge skal være et land med små forskjeller og minimal fattigdom. Derfor har vi bl.a. redusert foreldrebetaling for barnehageplass – en ordning for familier med lavest betalingsevne – slik at ingen husstand skal betale mer enn 6 pst. av inntekten for en barnehageplass med en maksimalsats på 2 580 kroner per måned. Det betyr at de som tjener mest, må betale mest. Dette er god Fremskrittsparti-politikk. I denne stortingsmeldingen ber den tidligere flertallskonstellasjonen Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet regjeringen om å utrede en nasjonal strategi knyttet til folkehelseutfordringer for personer med nedsatt funksjonsevne. Da Fremskrittspartiet foreslo å fjerne regelen om at personer over 26 år med nedsatt funksjonsevne ikke skulle få aktivitetshjelpemidler, støttet ikke disse tre partiene opp om dette. Aktivitetshjelpemidler er nettopp hjelpemidler – spesielt utviklet for at personer med nedsatt funksjonsevne skal kunne delta i fysisk aktivitet. Dette ordnet Fremskrittspartiet opp i kort tid etter at vi kom i regjering. I opposisjon viser de rød-grønne stor forslagsiver i saker som Fremskrittspartiet tidligere har fremmet, men som ble stemt ned. Det er hyggelig å registrere at Fremskrittspartiets politikk samler støtte fra stadig flere partier. Det er bare synd at de rød-grønne ikke kunne gi oss den støtten da vi fremmet disse forslagene i forrige periode.
-1	La meg først si at selvsagt er folk i embetsverket absolutt nøytrale, men jeg er litt stolt av å ha utnevnt både tidligere nestleder og tidligere leder i Unge Venstre til sentrale verv og også Jørn Holme til riksantikvar. Jeg tror jeg nesten alene har skaffet flere Venstre-folk sentrale posisjoner i embetsverket enn Venstre har klart å få stortingsrepresentanter. Dette er dyktige folk, og hva de stemmer i dag, har jeg heller ikke spurt dem om. Men dette er folk som har gått en god skole i Venstre, og det er en bra ting. Så er det helt klart at det er et sentralt spørsmål som stilles her. Hvis vi kunne se noen år fram i tid, legger ikke jeg skjul på at jeg mener vi burde ha et miljøverndepartement med flere av de mulighetene som Finansdepartementet har, altså tydeligere gå inn på andre sektorer for å sette sitt stempel på det. Men regjeringen har hatt den samme organisering på dette området som alle tidligere regjeringer har hatt, og dette er en diskusjon for framtiden. Det er klart at de andre sektordepartementene selvsagt ivaretar den sektorens hovedinteresser, og vil ikke alltid i samme grad kunne se hva som må gjøres av miljøtiltak for å komme inn i den helhetlige planen som skal til f.eks. for å nå klimamålene.
-1	Eg synest nesten at Høgre må erkjenne at det er rimeleg at dei må svare for sine eigne forslag og sin eigen politikk på klimaområdet, og ikkje dytte det vidare, så lat meg utfordre vidare på det. I det internasjonale energibyrået World Energy Outlook anslår dei at dersom vi skal nå 2-gradersmålet, må vi nå den fossile forbrukstoppen for energi før 2020. Dei anslår vidare at vi må gå frå 65 pst. fossildel til under 30 pst. i 2035. Det betyr i realiteten at ganske store mengder olje, gass og kol må verte liggjande fordi vi har store kjende førekomstar – ikkje minst – av kol. Så kan ein tenkje seg at Noreg skal fortsetje sin produksjon. Men det er i alle fall litt krevjande å be Kina og Russland – eller for den sakas skuld Ghana, som sette i produksjon sitt første oljefelt i fjor – om at fordi vi i Noreg treng å produsere alt vi har, må dei la vere. Mi utfordring er: Når representanten Høie seier at vi ikkje skal elektrifisere, vi skal byggje gasskraftverk utan CO2-reinsing, og vi skal omtolke klimaforliket, kor meiner då Høgre vi skal ta reduksjonane?
-1	Det spørsmålet har jeg svart på, både fordi dette er en del av Kulturløftet II, og fordi vi er i starten på en stortingsperiode som varer i fire år. Så statsministeren har sine ord i behold. Vi jobber nå for å finne ut hvordan vi kan koble dette tilbudet tettere til f.eks. skolefritidsordningen, slik at det kan være et tilbud som barna får rett etter skoledagen, noe som vil øke tilgjengeligheten for de fleste. Som kjent var det Bondevik II-regjeringen som avviklet de øremerkede tilskuddene til kulturskolen. På det tidspunktet hadde vi en makspris på 1 600 kr. Da føyk prisen kraftig til værs. De undersøkelsene vi har gjort senere, viser at det var da hoppet kom. Utover det har man stort sett holdt det prisnivået som ble innført fra 2004. Det betyr at noen tilbud, stort sett de som er én-til-én-undervisning, kan være veldig kostbare. Det som er veldig gledelig, er at det er flere barn som får plass i kulturskolen nå enn før. Likevel er det flere som stiller seg i køen – for jo flere som vet om det, jo flere ønsker en plass.
-0	Jeg tror det er viktig at representanten fra Venstre faktisk leser alternative transportplaner, for det er Fremskrittspartiet som har den mest offensive jernbanepolitikken av samtlige partier i denne salen. Men jeg har lyst til å utfordre representanten, for man prater om obligasjonslån, og man prater om 25 mrd. kr totalt. Det betyr i realiteten at man ønsker å unngå å snakke om handlingsregelen og ikke ønsker å diskutere hvor mye penger man faktisk skal bruke. Fremskrittspartiet er i hvert fall redelig og ærlig og forteller at vi skal bruke over 50 mrd. kr på jernbane de neste ti årene for å bygge ut full InterCity innen 2025. Kan ikke Venstre heller være ærlig og fortelle at de skal bruke det det koster å bygge ut full InterCity, og da holder ikke 25 mrd. kr eller 16 mrd. kr, som Venstre har satt av i sitt forslag til alternativ NTP. Kan de ikke heller være med, og så får vi fullfinansiert full InterCity innen 2025? Vi vil i hvert fall være med på det og håper at Venstre også vil det, og så får vi utvide denne rammen for å sørge for å gjennomføre. Og SSB har sagt at det er fullt ut forsvarlig å gjøre det.
-0	Ettersom representanten Jakobsen uttalte at Frihetspartiet i Østerrike var et parti med rasistiske og langt på vei nazistiske holdninger – og han gav tilsvarende karakteristikker av Jörg Haider – tillater jeg meg av nysgjerrighet å spørre Johan J. Jakobsen: Hvilke uttalelser og hvilke standpunkter har henholdsvis Haider og Frihetspartiet i sitt program som er rasistiske og nazistiske? Østerrike er tross alt et av våre demokratiske naboland som vi ønsker å ha et godt forhold til, og det er stor sannsynlighet for at Haider vil komme i en ledende posisjon i den østerrikske regjering. Så vil jeg videre få lov til å sitere hva Hundseid, den daværende formannen i Bondepartiet – Bondepartiet var som kjent det nåværende Senterpartiet – sa i trontaledebatten den 12. februar 1931 om innvandringen til Norge: «Og dog sier jeg at den økonomiske side ved denne sak er den minst viktige. Langt viktigere er den rase-biologiske. En god del av disse utlendinger som kommer inn i landet, er rasemessig sett av mindreverdig kvalitet. De har dårlig arvestoff, men de har en stor vitalitet i retning av å formere sig. Vår rase lider under denne innvandring. Vår gode nordiske rase blir oppblandet på en måte som er uheldig for vår rases fremtid. Dette er den verste og i lengden den kostbareste følge av vår slappe innvandringskontroll. En økonomisk tapning kan vi vinne over, men dårlig arvestoff, som er kommet inn i rasen, blir man aldri kvitt.» Osv. osv. Meg bekjent har verken Frihetspartiet eller Haider noen gang stått for standpunkter som er i nærheten av dette, så jeg vil gjerne be om representanten Jakobsens kommentar til dette. –
-1	SV har ikke sagt at barnefattigdommen kan fjernes med et pennestrøk. Det er en langsiktig prosess. SV vil jobbe for mer omfordeling og mer rettferdighet. Andelen fattige er den laveste på en god stund – i hvert fall på 10–15 år. Så det er en forbedring. Vi mener at det ikke er veien å gå slik den nye regjeringen gjør, med å kutte i barnetillegg for uføre og kutte i overgangsstønaden til enslige forsørgere. Det er feil vei å gå. SV mener det motsatte.
-1	Vi har gjennom det første budsjettet vi har framlagt, vist at vi faktisk gjør ord om til handling. Vi har mer enn doblet den satsingen som lå inne i forhold til fattigdomsbehandling. Vi har sørget for mer penger til kommunene, noe som vil bety at flere kommer til å få mer penger i sosialhjelp i løpet av året som kommer, nettopp på grunn av at vi har gitt det økonomiske handlingsrommet som Fremskrittspartiet ikke har tatt initiativ til. De har tvert imot kuttet i flere av de velferdsytelsene som de samme menneskene mottar. Det er den måten vi vil jobbe på: konkret, gjøre ord om til handling, langsiktig og helhetlig, ikke komme med engangstiltak. Det er ikke den måten vi bekjemper fattigdom på.
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Nå var svaret noe ulikt det jeg trodde statsråden skulle svare, for jeg har fått opplyst at det er ingen oversikt, det er i hvert fall en mangelfull oversikt. Det bekrefter vel statsråden for så vidt også når hun sier at registreringen har visse svakheter. Nå vet ikke jeg hva statsråden mener med «visse svakheter», men det sier i hvert fall at det ikke er bra nok - og statsråden sier jo at det skal bli bedre. Men da vil jeg spørre litt mer i detalj: Hva er «visse svakheter», og hvor langt kan man gå tilbake for at Forsvaret har 100 pst. bra nok oversikt over dette? For det er jo kjempeviktig å ha en oversikt over dem som er skadd i internasjonale oppdrag. Etter hvert som vi sender soldater ut - det er blitt ganske mange gjennom årene - blir det også tøffere og tøffere å være soldat. Man opplever en helt annen hverdag, selvfølgelig. Man opplever krig i hverdagen. Man er ute i skarpe oppdrag, og man blir skadd, kan bli skadd, eller ser andre bli skadd.
-1	Ja, det er et tankekors. Jeg er opptatt av at vi må ha tre problemstillinger på dagsordenen hvis vi skal løse utfordringene knyttet til å få flest mulig av innvandrerbefolkningen i arbeid. Det ene handler om kvalifisering. Når det gjelder f.eks. de gruppene som kommer som flyktninger til Norge i dag, er det en stor gruppe som kommer fra land med ødelagte utdanningssystemer, der mange i utgangspunktet har små muligheter til å klare seg i det norske arbeidslivet. Da er kvalifisering et godt introduksjonsprogram. Den type tiltak er helt avgjørende. Vi må også se på enkelte holdninger i noen av minoritetsmiljøene knyttet f.eks. til kvinner og arbeid, som må endres, fordi vi trenger at også kvinner i innvandrerbefolkningen deltar i yrkeslivet. Så må vi være opptatt av det representanten tar opp, nemlig diskriminering. Derfor har jeg bl.a. nettopp vært i Sarpsborg og tatt initiativ til en intervjuordning som kommunene kan slutte seg til, for å kalle inn kvalifiserte innvandrere til intervju.
-0	Det har i mange år eksistert en støtte til posten ymse publikasjoner. Innen denne finner vi blader som Samora, Klar Tale, Blikk og de kristne avisene Magazinet, Norge IDAG og Korsets Seier. Sistnevnte er ny av året. Innen den posten har det historisk sett ikke vært noen klare kriterier for hvordan støtten skal utdeles. Det har vært gjort svært skjønnsmessig, avhengig av skiftende politiske konstellasjoner. Fremskrittspartiet ønsker å legge objektive kriterier til grunn for tildelingen innen denne posten, kriterier som er enkelt målbare og vanskelig manipulerbare, bl.a. opplagstall og utgivelsesfrekvens. Det er selvfølgelig unødig hardt å legge om en slik støtte over natten. Derfor har vi foreslått at halvparten av støtten utdeles etter disse kriteriene og halvparten etter samme fordeling som tidligere. I forhandlinger med regjeringspartiene fikk vi gjennomslag for prinsippene i vårt forslag, noe vi er veldig glad for. Det er imidlertid en uenighet om hvor fort dette prinsippet kan innføres. Fremskrittspartiet ønsker en omlegging allerede fra 1. januar og da med virkning fra 2003, regjeringspartiene fra 2004. Dette vil ramme de kristne bladene, som jeg trodde Kristelig Folkeparti var opptatt av. Om regjeringspartiene hadde valgt å følge Fremskrittspartiets forslag nr. 23 i innstillingen, ville disse avisene fått et solid og tiltrengt løft allerede i 2003. Jeg setter store spørsmålstegn ved dette. Jeg forstår ikke hvorfor Kristelig Folkeparti vil behandle de kristne avisene dårligere enn f.eks. homobladet Blikk.
-0	SVs retorikk er som kjent at det er dei rikaste som skal bli flådde økonomisk dersom SV får gjennomslag for prioriteringane sine og for politikken sin. Men SVs forslag i revidert budsjett viser at det ikkje berre er dei såkalla rike som vil tape med SVs politikk. SV går m.a. inn for å auke rettsgebyret frå 700 til 740 kr, dvs. ein auke på ca. 6 pst. Dette vil føre til at det blir dyrare å bringe gjeldssaker inn for forliksråda. Det vil gi dyrare pass og også ha ein del andre negative konsekvensar, som det vil ta for lang tid å ramse opp. Meiner representanten Øystein Djupedal verkeleg at auken av rettsgebyret er ei rett og god prioritering?
-1	Statsråden sa at regjeringens politikk er å tette hullene i sikkerhetsnettet. Da lurer jeg på på hvilken måte hull i det sosiale sikkerhetsnettet tettes ved at regjeringen fjerner barnetillegget til de fattigste uføre?
-0	Eg også er for så vidt klar over at dette ikkje var ei generell ordning, men når vi har desse ordningane innanfor andre reisemåtar, bl.a. på ferjer og bussar, synest eg det er merkeleg at ein då ikkje også kunne ha sånne ordningar når det gjeld bompengeselskap. Passasjerane skal betale halv pris på bussen, så må dei betale full pris til eit bompengeselskap, eventuelt skal dei reise vidare med ferje, og så får dei halv pris der – så ein må finne ut korleis ein skal klare å samordne dette billettsystemet ein gong i tida. Det blir noko forunderleg for meg dersom ein ikkje skal ha eit likt system overalt. Vil det seie at ikkje nok med at Arbeidarpartiet vil nekte pensjonistane å få litt rimelegare reise så dei kan kome seg litt rundt og besøke slekt og venner, dei vil også ta vekk honnørtakstane på dei andre transportmidla der vi har denne ordninga?
-1	Jeg takker for svaret. Jeg er enig i justisministerens vurderinger og er glad for at han ser det slik. Likevel er det viktig å påpeke at det bildet som er gitt i den teksten vi snakker om her, er nokså unyansert, fordi det ikke legges vekt på nettopp det som justisministeren selv var inne på, og som er et viktig poeng, at det aldri har vært voldelige episoder i tilknytning til demonstrasjoner, markeringer eller andre ting som har skjedd rundt den globaliseringskritiske bevegelsen i Norge, og at det er slik at en del organisasjoner og personer gav uttrykk for at de følte seg stigmatisert av den måten man her var omtalt på, som åpner for både spekulasjoner og misforståelser. Derfor lurer jeg på om justisministeren er klar for å si seg enig i at måten dette ble satt opp på og kom ut på, var uheldig.
-0	Men det er feil, det du beskriver.
-1	Jeg vil takke interpellanten for å fokusere på et viktig tema. Jeg syns selvfølgelig man skal lære å svømme på skolen i Norge – et land med en så langstrakt kyst. Det er helt riktig, som interpellanten sier, at svømmebasseng er viktig for fysisk aktivitet, rehabilitering og opplæring. Svømming er en av de fysiske aktivitetene som de fleste kan delta i, selv om man er funksjonshemmet, ung eller gammel. Man har konkrete læringsmål for svømming i de nye læreplanene. Derfor er det helt riktig at det i kommunene må legges til rette for at barn skal få svømmeundervisning på skolene. Jeg kommer selv fra Østfold, som er et fylke med mye kyst. Vi har hatt mange tragiske drukningsulykker med barn de siste åra. Hvis man ikke kan svømme, kan man dø av det, som også statsråden var inne på. Derfor er det så viktig at vi får dette på plass i norsk skole. Én ting er nye svømmehaller – det var statsråden helt klar på, og han redegjorde godt for hva denne regjeringa har gjort, og hvilken økning det har vært av spillemidler til svømmehaller – men det fins også veldig mange svømmehaller som fortsatt er tomme, som ikke er 12,5 meter, men som faktisk er fysisk bra nok til å kunne brukes. Jeg er helt enig i det statsråden sier, at kommunene har et stort ansvar for å legge til rette for svømmeundervisning, for å fylle disse bassengene og for å rehabilitere de brukbare bassengene som fins rundt omkring. Det mener jeg at Regjeringa har vært helt klar på ved å bedre kommuneøkonomien. Det har gitt kommunene mulighet til å prioritere barn og unge og også prioritere å fylle opp svømmebassengene. Denne regjeringa gikk til valg på at svømmebassengene skulle fylles opp. Med den forbedrede ��konomien som nå er i kommunene, mener jeg at kommunene i større grad også må ta et ansvar. Som flere har vært inne på, må det gjøres en innsats på flere ulike sektorer og på tvers av departementene, for det er mange som har et ansvar. Helt til slutt vil jeg si at når det gjelder drukningsulykker, er dette med nullvisjon en viktig målsetting. Som statsråden var inne på, er det mange ulike årsaker til drukningsulykker. Men jeg syns det er en god målsetting å ha, og SV støtter den. Jeg mener at denne regjeringa har gjort veldig mye for å komme i mål. Vi har en lang vei å gå framover, men flere statsråder jobber med dette, i ulike departementer. Det er helt klart at dette er et satsingsområde for denne regjeringa.
-1	Lat meg gje representanten Sandberg rett i at Framstegspartiet ikkje har vore i regjering, men dei har vore med på å vedta tre statsbudsjett og har dermed vore ansvarlege for både bensinavgift og tobakksavgift og for å få gjort noko med ubåten utanfor Fedje, eventuelt for å bruka pengar på utgreiing. Hovudpoenget med å trekkja dette fram er at Framstegspartiet er litt for flinke til å frigjera seg frå ansvar i staden for faktisk å innrømma at dei har ansvar for ein del av det som skjer – og har skjedd – i Noreg. No forstår eg at det kanskje skal endra seg, og at representanten Sandberg, som nestleiar i partiet, vil profilera òg det som Framstegspartiet gjorde medan dei «sat i regjering». Når det gjeld heving, er svaret mitt at eg trur at ein, same kor ein er i Hordaland, vil ønskja seg ei heving. Alle i nabolaget ønskjer seg det. Det gjer eg òg. Det legg eg ikkje skjul på. Men som eg har sagt til tidlegare replikantar: Eg kan ikkje ta sjansen på å konkludera på dette her og no, før utgreiinga frå Regjeringa ligg føre. Det vil for meg vera uansvarleg (presidenten klubbar) å gå for ei løysing som me ikkje veit om er sikker.
-1	Jeg vil bare minne representanten på at den regjeringen han er en representant for, øremerker mer enn det vi har gjort. Det jeg pekte på i mitt innlegg, var at det er en del mennesker som er avhengig av tjenester fra kommunesektoren, som vi har lagt ansvaret på. Ett eksempel er barnevern. Vi har hatt et barnevernsløft de siste årene. Det har vært helt nødvendig. Til tross for at vi økte kommuneøkonomien, så vi at midlene ikke ble brukt til de reddeste ungene, som virkelig trenger at noen hjelper dem. Det ansvaret så vi at vi fra Stortingets side var nødt til å ta, og sette en merkelapp på disse pengene. Jeg har også sett at kommunene med stor entusiasme har søkt om disse pengene, og at barnevernet derfor har blitt styrket. På en del områder mener vi at vi trenger statlig styring, særlig for å verne folk som trenger like rettigheter, uavhengig av hvilken kommune de bor i. Men når det gjelder f.eks. regionale midler, ønsker vi å gi større frihet. Her ser jeg at Høyre – og denne regjeringen – ønsker å øremerke og sette sitt stempel på hva pengene skal brukes til, f.eks. til asfalt.
-1	Først til overslagsbevilgninga til krisesentrene. Det var også noe som sentrumspartiene og SV stod sammen om i fjor. Det er et godt forslag, men det som bekymrer meg, er at en i den nåværende finansieringsordninga gjør seg veldig avhengig av kommuneøkonomien. Og når kommuneøkonomien er såpass dårlig som den er nå, håper jeg i hvert fall at det ikke vil friste kommunene til å kutte i tilskuddene til krisesentrene. Det vil få ganske store konsekvenser. Når vi er bekymret for sentrumspartienes og Regjeringas politikk når det gjelder barn og unge, er det fordi Regjeringa har så stor konsentrasjon rettet mot kontantstøtta at det hindrer dem i å se på andre tiltak. Jeg er bekymret når først Regjeringa og så «nattforlikerne» kutter i område etter område som gjelder barn og unge, f.eks. når det gjelder kompetanseutvikling i barnevernet, tilskudd til barne- og ungdomsorganisasjonene osv. osv. Så til valgfriheten. Vår hovedinnvending mot kontantstøtta og manglende satsing på barnehager er at kontantstøtta ikke løser den tidsklemma som barnefamiliene befinner seg i. Hvis man virkelig var opptatt av å gjøre noe der, og samtidig gi kvinner de samme muligheter som menn til å være ute i yrkeslivet, da ville det altså vært en helt annen satsing på arbeidstidsreformer som ville gjøre at hverdagen kunne gå i hop for de fleste. Hvis man virkelig ville ha valgfrihet, hadde man gjort noe med foreldrebetalinga i barnehagene. Nå skyter den fart, så det blir snart bare de rikeste som har råd til å ha ungene sine der.
-0	Jeg vil få lov til å stille et spørsmål til den ærede helseministeren: «Ifølge oppslag i Dagsavisen 14. mars 2000 har Møre og Romsdal fylkeskommune vedtatt at når det gjelder tannhelsen til pleietrengende personer, så skal skadede tenner som kunne vært reparert, trekkes, og hull som ikke gir tannpine, skal ikke bores. Dette synes for undertegnede å være i strid med lov om tannhelsetjeneste, der det slås fast at denne gruppen skal ha et gratis tannlegetilbud og få nødvendig tannbehandling. Mener statsråden at dette er et verdig tilbud til våre pleietrengende?»
-0	Spørsmålet lyder: «Forslag til NTP 2010-2019 viser frem et svært stort gap mellom faglige anbefalte investeringer i vei- og jernbane og den økonomiske planrammen som er gitt av Regjeringen. Mer enn tradisjonell påplussing trengs det åpenbart nye finansielle virkemidler for å få gjennomført nødvendige investeringer i transportnettet. Uten slike virkemidler blir rullering av NTP kun en planrullering og intet samferdselsløft. Hva er statsrådens plan for å få avklart og godkjent nye finansielle virkemidler til rullering av ny NTP?»
-1	No har eg antakeleg ikkje lese Høgres program på langt nær like godt som representanten Lønning har lese SVs program – men det får vere han om det. Det er i realiteten ingen forskjell på dei to tinga. I realiteten er det ingen forskjell der.
-0	Jeg synes først det er veldig positivt å høre statsrådens støtte til TFO som sådan. Det er jo kjent at regjeringspartiet SV har gått hardt ut mot TFO, og de mener det er en udemokratisk prosess. Jeg registrerer at det for en gangs skyld sitter en SV-er i salen under spørretimen og følger med nettopp på dette. Så det er nok flere som er interessert i å høre hva statsråden sier. Det som samtidig er interessant her, er om den debatten som foregår - en ser at det er en sprik i Regjeringen om TFO er positivt eller ikke - gjør at en her skaper en usikkerhet for oljeindustrien. Når en nå får en utsettelse av utlysningen på et par måneder i forhold til det som har vært normalt, skaper det et unødvendig press på måten oljeselskapene agerer på, når en fortsatt har den samme tidsfristen for å søke. Ser statsråden at oljeselskapene da gjerne kan ha dårligere tid, og dermed ikke får like gode søknader sendt inn til Regjeringen? Vil statsråden i så fall ta hensyn til det?
-0	Nei, me varslar ingenting i dag i forhold til kva som skal skje i 2015. No er det budsjettet for 2014 ein behandlar. I tillegg kjem komiteen med nokre merknader til kva regjeringa skal sjå på fram mot kommuneproposisjonen for 2015, som blir presentert i mai 2014. Det er ein fin arena for å varsla kommunane i god tid om eventuelle omleggingar eller eventuelle ting som måtte skje. Det er ikkje tida i dag for å varsla. Men så ligg det heilt klart i regjeringsplattforma at ein ønskjer at lokalsamfunna skal få behalda meir av det som blir skapt lokalt. Då er det varselet som ein på ein måte kan gje, at kommunane bør leggja til rette for å skapa verdiar, leggja til rette for næringsliv. Så er det ikkje statisk kva for kommunar som tener og tapar på selskapsskatt. Dei kommunane som aktivt legg til rette for verdiskaping og næringsliv, vil tena på selskapsskatten i framtida. Det er kanskje det tydelegaste bodskapet me kan gje at kommunane må leggja til rette for næringsliv. Det vil med denne regjeringas politikk føra til at ein får større inntekter på sikt.
-0	Grunnen til at vi stiller spørsmålet er at vi ikke får svar som henger sammen. Vi har stilt dette spørsmålet til finansministeren: Hvor mye ville oljepengebruken i statsbudsjettet måtte bli justert ned hvis oljeinvesteringene på norsk sokkel hadde blitt oppjustert med 50 mrd. kr? Svaret vi får, er at vi får ikke et tall. Nå har nettopp SSB varslet, etter at budsjettprosessen var ferdig i regjeringen, at oljeinvesteringene neste år blir 10 mrd. kr høyere enn det vi trodde. Så må jeg spørre: Hvor mye må det da kuttes i statsbudsjettets oljepengebruk for at aktivitetsnivået skal være på det nivået som man forutsatte da man planla oljepengebruken i utgangspunktet? Da er mitt spørsmål til representanten Micaelsen, hvis han mener at han har klarhet i det som finansministeren ikke klarer å svare på: Hvor mye kommer Stortinget til å nedjustere oljepengebruken med i statsbudsjettet, når vi vet at oljeinvesteringene på norsk sokkel utenfor handlingsregelen er 10 mrd. kr høyere enn det som lå til grunn da regjeringen utarbeidet sitt budsjett som fremmes på mandag? Jeg tror ikke du har svar, men du kan dikte opp noe.
-1	"I motsetning til representanten Harberg har eg interessert meg betydeleg for boksing gjennom mitt vaksne liv og i oppveksten. Eg har ikkje delteke som utøvar sjølv, eg har få av dei naturlege føresetnadene for det, men eg trur at viss ein er veldig idrettsinteressert, skal det mykje til ikkje å glede seg over mykje av den store boksinga som har fått stor merksemd òg i Noreg. Den utøvaren eg personleg har vorte veldig fascinert av, heiter Teófilo Stevenson. Han var cubanar, han vann OL-gull i tungvektsboksing i 1972, i 1976 og i 1980 – i seg sjølv ein stor prestasjon – og han vann med ein suverenitet. Verda har kanskje aldri sett ein større bokseutøvar. Likevel er det verken eg, Teófilo Stevenson, Cecilia Brækhus eller andre enkeltpersonar som bør styre kva ein gjer i denne saka, men ei roleg og sakeleg vurdering av om det er riktig eller ikkje. Då vil eg ta utgangspunkt i det eg vil kalle eit viktig liberalt eller venstreliberalt prinsipp i arven frå Immanuel Kant, via John Rawls og Jürgen Habermas, nemleg at ein skal ha stor fridom til å gjere dumme ting mot seg sjølv, men det er nødvendig å avgrense fridomen til å skade andre. Det er sånn at i boksing går to menneske inn i ein ring frivillig, akkurat som i andre idrettar. Likevel vil dei færraste meine at det skal vere heilt grenselaust kva ein kan gjere mot andre, sjølv om det er frivillig. Få, ikkje eingong dei største liberalarane, trur eg, er tilhengarar av sverdkamp eller grenselaus skading av kvarandre – viss ein i Noreg kallar det idrett. Derfor vert dette ei bedømming: Er idretten organisert sånn at ein kan unngå desse tinga? Då har dette vorte mitt beste skjønn – etter å ha gått roleg gjennom det. Og SV er ikkje prinsipielt mot proffboksing i Noreg. Men når ein går gjennom kva våre beste helsestyresmakter nasjonalt med utgangspunkt i internasjonale undersøkingar seier, så er det svært store, alvorlege helseskadar knytte til dette. Det utmerkar seg ikkje med at talet på dødsfall eller skadar i idretten er store – det er det mange idrettar som har – men det er dei langvarige konsekvensane. Eg refererer igjen frå Norsk nevrokirurgisk forenings undersøking: «I en omfattende undersøkelse fra England hvor tidligere profesjonelle boksere ble undersøkt etter fylte 50 år, ble det vist at 75 % av profesjonelle boksere hadde sikre tegn på hjerneskade etter en proffboksekarriere på mer enn ti år.» Det er tre av fire – det må kunne kallast ein betydeleg risiko. Så har ein sagt at dette var før, men den same foreininga skriv vidare: «Det er intet som tyder på at boksing er blitt mindre farlig for hjernen med årene. Tvert om; er bokserne sterkere, de slår hardere og har bedre kondisjon. Antall proffboksedødstall i USA (når man korrigerer for antall aktive proffboksere og antall matcher) har holdt seg nærmest uendret siden 1950-1960 tallet.» Kanskje det er annleis i Europa, men eg saknar at fleirtalet legg fram dokumentasjon på den betydelege endringa i risiko som ein hevdar har skjedd i løpet av dei siste åra. Sidan det er idrett, er det heller ikkje slik at ein kan drive akkurat som folk vil rundt omkring i Noreg. Ein prøver å organisere det kollektivt for å sikre etiske standardar, sikkerheitsstandardardar og andre ting. Der er igjen mitt beste skjønn at slik som proffboksinga per no er organisert nasjonalt og internasjonalt, held ein ikkje den same høge standarden som idretten innan Idrettsforbundet har. Internasjonalt er det kommersielle organisasjonar som står bak – ikkje idrettsorganisasjonar. Det er mykje kommersielle omsyn i idretten, men når EBU arrangerer skiskyttar-VM, er det EBU og forbundet som set reglane og rammene, og så prøver ein å tiltrekkje seg og selje mest mogleg. Dei kommersielle, store boksearrangørane er ikkje profesjonelle forbund, men kommersielle bedrifter. Dei har heller ikkje på andre område dei same standardane og regelverk som norsk idrett, bl.a. innanfor doping – som har vore betydeleg teke opp her. Det kunne for SV vore eit alternativ å seie at ein opphevar proffbokselova og regulerer det som alle andre idrettar gjennom knockoutforskrifta. Her meiner eg at regjeringa har skote seg sjølv i foten, for ein har gjort endringar i knockoutforskrifta med det heilt openberre, eintydige føremålet å leggje til rette for å tillate proffboksing, ikkje for å sikre dei beste helse- og sikkerheitsstandardane som ulike idrettar bør ha gjennom den forskrifta. Eg synest heller ikkje at ein har svart tilfredsstillande på dei viktige antidopingspørsmåla som kom opp her i dag. Med dette som bakgrunn kjem vi i dag til å stemme mot å oppheve forbodet. Det er eit standpunkt som står godt i den venstreliberale og frie tradisjonen som eg refererte til innleiingsvis. Eg synest det er beklageleg at fleirtalet ikkje tek meir inn over seg utfordringane med omsyn til doping og helse som i alle fall eg har som grunngjeving."
-1	Det er interessant, synest eg, at Høgre er indignert på SV fordi me kjeftar på dei i miljøpolitikken, men det er jo ikkje vanskelegare enn som så, Johnsen, president, det er berre å sjå på kva dei gjer i praksis. Det er det som er interessant for SV når det gjeld større miljøsaker. Og lat oss nå tenkja oss om. Kva gjorde Høgre når det gjaldt å bygga ut og øydelegga mykje natur i skytefeltsaka? Kva gjorde dei då? Kva gjorde dei når det gjaldt å bygga ut norske vassdrag, Øvre Otta? Kva gjorde Høgre då? Alt dette og saka i dag når det gjeld å bygga forureinande gasskraftverk, fortel oss kvar Høgre held seg. Så skal sjølvsagt Høgre ha honnør for sin innsats for varmepumper. Men det blir noko bleikt med desse varmepumpene, Jan Johnsen, president, når ein liksom skal bygga eit svært gasskraftverk som skal konkurrera dei ut! Det er problemet til Johnsen. Industrispørsmål, president, korleis skal ein klara å utvikla ny teknologi? I Nordsjøen var det faktisk klart for å bygga eit såkalla CO2-fritt gasskraftverk, men på grunn av at Høgre og andre endra avgiftene, slutta ein av det industriprosjektet. Ein slutta av å utvikla den teknologien fordi ein mista incitamenta. Og det er det same Høgre gjer her i dag. Dei er bakpå når det gjeld miljøpolitikk. Dei satsar ikkje offensivt på den industrien som framtida treng. Det er Høgre sitt problem.
-0	Når det gjelder flyseteavgiften, var det et resultat av budsjettforhandlingene i Stortinget. Finansministeren jobber nå med å ha den saken på høring, og så vil en ut ifra høringsinnspillene se hvordan den avgiften skal håndteres videre. Det viktige er at man f.eks. når det gjelder diesellastebiler, har fått en avgiftsfordel på biodiesel, fordi autodieselavgiften er ganske høy. Det har ført til at biodiesel har en avgiftsfordel på kr 4,34, hvis jeg ikke husker helt feil. Det gjør at det er en sterk stimulans for lastebiltransport i byer til å kjøre på biodrivstoff. Det gjør noe med både luftkvaliteten og CO2-utslippene. Når det gjelder den debatten som vi nå er i, har vi f.eks. sett at da vi økte antallet avganger på Sørlandsbanen fra fire til syv opp til Egersund, har Sørlandsbanen faktisk fungert mer som et flytog til Gardermoen. Antallet avganger og billetter løst mellom Egersund og Gardermoen har økt kraftig etter at de fikk økt frekvens på avgangene. Det viser at folk er opptatt av å ha en funksjonell og god reisehverdag. De kunne gjort som før, kjørt til Sola og flydd til Gardermoen, men nå tar de toget til Gardermoen og flyr ut i verden – og det unner jeg dem.
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Jeg må si at jeg er litt forbauset over hvilken passiv holdning denne regjeringen har til å bygge ut mer av våre uutnyttede vannkraftressurser. Det kan vi gjøre på en svært miljøvennlig og naturskånsom måte. Med den, slik jeg ser det, svært passive kraftpolitikken som denne regjeringen står for, får en nærmest inntrykk av - vi vet jo at vi har et underskudd på kraft i Norge i et normalår - at det framtidige kraftbehovet, med et underskudd på 8 TWh, skal dekkes opp gjennom import av kullkraft, kjernekraft eller andre ting. Da kunne det være interessant å spørre statsråden: Er det et mål for denne regjeringen at landet skal bli selvforsynt med elektrisk kraft også i et såkalt normalår?
-1	På vegne av representantene Karin Andersen, Sigbjørn Molvik, Heidi Grande Røys, Geir-Ketil Hansen, May Hansen, Audun Bjørlo Lysbakken og meg selv vil jeg fremme et forslag om innføring av en nasjonal helseplan.
-1	Jeg er litt bekymra. Jeg vil henstille til statsråden å se litt på kjøreopplæringa i Norge. Den ene representanten etter den andre har vært på talerstolen og sagt at de har problemer med å få bilen i tredje og fjerde gir. Og når det ikke er av trafikksikkerhetsmessige grunner, men fordi bommene står så tett, så må det være noe med evnen og kjøreopplæringa. Muligens bør de fratas sertifikatene ganske raskt. (Munterhet i salen) Jeg har lyst til å si at jeg ser at det er veldig gode intensjoner i denne bompengefinansieringa, og det gjør at jeg ikke har noe problem med å slutte meg til det flertallet som støtter den. Jeg vil ta det kort punktvis. Her sier flertallet at man skal forsøke å redusere veksten i biltrafikken ved å satse på miljøvennlig kollektiv-, gang- og sykkeltrafikk. Flertallet sier at jernbaneinvesteringer må gjennomføres parallelt med veiutbygginga for å unngå å skape uheldige reisemønstre i forsøket på å redusere vekst i biltrafikken. Flertallet ber departementet vurdere nærmere om bompengetakstene og rabattordningen vil gi den ønskede utviklinga med en vridning av trafikken over på kollektive transportmidler. Flertallet sier at de legger til grunn at fylkeskommunen følger opp sitt vedtak om en økning av den årlige ramma til driftstiltak for kollektivtrafikken i bompengeperioden, osv., osv. – en rekke gode intensjoner og målsettinger om styrking av den kollektive delen av trafikken. Derfor er det med en viss glede jeg sier at dette er en bompengeavtale som vi altså vil komme tilbake til når vi skal behandle transportplanen, og da må pengene legges inn i det. Men jeg synes intensjonene her er veldig bra. Da vil jeg til slutt bare gi en liten forklaring. SV har også gått inn for godsterminalen på Ganddal, som vi før har sagt nei til ikke fordi vi er imot godsterminalen, men fordi vi ønsker en annen lokalisering. Vi ser at lokaliseringa er avgjort, og for oss er det viktig å få den godsterminalen på plass for å styrke jernbanen. Vi hadde gjerne sett at den ble lagt til en havn. Det kommer ikke til å skje, så derfor har vi nå sagt at det er greit, den får ligge på Ganddal.
-1	Jeg har to utfordringer til Fremskrittspartiet, og så vil jeg si noe om det vi tenker. Hovedgrunnen til ujevnhetene og skjevhetene i dagens inntektssystem er først og fremst tre forhold. Vi har en inntektsutjevning som er dypt urimelig, i den forstand at den forfordeler en del mindre kommuner med lavere inntektspotensial, slik at pengene havner i de største kommunene der det bor flest rike folk, mens de mindre kommunene bidrar. Vi har en skjevhet som ville vært mer utjevnet hvis vi hadde hatt et mer symmetrisk inntektssystem, som jeg heldigvis vet at departementet jobber med. Det andre er at det ikke er lokalpolitikerne og fellesskapene som sterkest kjenner hva slags behov innbyggerne i kommunen har, som selv får lov til å være med på å bestemme hva slags inntekter man skal få gjennom skatter. Derfor synes jeg det er helt uforståelig at Fremskrittspartiet ikke har støttet våre forslag – vi har ikke fremmet dem i denne saken fordi vi har behandlet dem tidligere, og vi kommer til å behandle dem igjen – om at man skal ha en større lokal mulighet til å bestemme hva slags inntekter man skal ha gjennom skattesystemet, en friere kommunal skattøre. Det har vi foreslått, men vi har ikke sagt at det skal kombineres med en statlig stykkprisfinansiering. Men det hadde vært mulig. Hvis vi hadde fulgt SVs system, hadde det vært mulig for kommuner der Fremskrittspartiet er i flertall, å velge en stykkprisfinansiering, som er det som ser ut til å være Fremskrittspartiets mål. Det kunne man valgt, hvis man hadde tillatt mer lokalt selvstyre, som er det vi ønsker. Det er klart at inntektsmulighetene varierer fra kommune til kommune. Det er en del kommuner og fylkeskommuner – f.eks. Akershus, som har kjempestore utfordringer i forhold til et økende elevtall i videregående skole – som hadde hatt behov for litt ekstra skatteinntekter nå, slik at de kunne sørge for utbygging av skolene sine. Dette nekter Fremskrittspartiet i Akershus å gjøre, ved at de nekter å gi fylkeskommunene friere kommunal skattøre. Det forstår vi ikke, hvis det er lokaldemokratiet man ønsker å gi mer penger. Men det ikke er mitt inntrykk at det er det Fremskrittspartiet gjør. Så er det den store utfordringen: Det er klart at de erfaringene vi har hatt med stykkprisfinansiering av enkelte ting, f.eks. innad i Aetat og i forhold til sykehussektoren, selvfølgelig viser at man gjør mer av det man får finansiert gjennom stykkprisfinansiering. Men man gjør mindre av andre ting. Når man gjør mindre av det andre, er min utfordring til Fremskrittspartiet: Mener Fremskrittspartiet at man skal ha færre fritidsklubber, færre kulturtilbud og færre offentlige tilbud?
-0	Dyrevelferd er så mangt, og omfatter så mange tilfeller og typer dyr. Jeg tror at vi politikere og befolkningen ellers i Norge ønsker at dyr skal ha det godt og trygt. Men målet og graden kan sikkert variere noe. Noe som bl.a. bekymrer meg, er dyrevelferden ute blant beitedyrene, slik som f.eks. sau på sommerbeite. Svært mange bufe dør på beite. Det er det forskjellige grunner til, men en av hovedårsakene er rovdyrenes herjinger. Svært mange rovdyr, som ulv, bjørn, jerv og gaupe, får herje forholdsvis fritt, og f.eks. noen av bjørnene blir såkalte slagbjørner og dreper mest for drepingens skyld. Det samme gjelder også i stor grad for ulv. Med den regjeringen vi har i dag og en ny varslet rovdyrmelding, er jeg tvilende til om det blir bedre på dette området. Slik som rovdyrpolitikken fungerer i dag, får rovdyrene herje som de vil på bufeets bekostning. Dette skjer også i stor grad innenfor såkalte rovdyrfrie soner. Dette skyldes at myndighetene reagerer for sent, og på denne tiden har ofte svært mange bufe blitt drept. Når man vet at en voksen ulv kan forflytte seg opptil 20 mil per døgn, må myndighetene reagere raskt og effektivt for å ta ut de rovdyrene som dette er aktuelt for. Derfor knytter jeg dyrevelferd opp mot den nye rovdyrmeldingen. Det må være slik at dyrevelferd må gå foran rovdyrene. Det må heller ikke være slik at varsel om beitenekt for beitesesongen 2012, er en riktig eller ønsket politikk – eller vei å gå. Jeg er 100 pst. sikker på at bufeholdere vil det beste for de dyr som er ute på beite. De har ofte daglig tilsyn, men hvis rovdyrene er mange og også er der de ikke skal være, har verken bufe eller bufeholderne noe å stille opp med. Det er det kun myndighetene som kan ordne opp i ved å reagere raskt og effektivt.
-1	Eg er oppteken av å finne ut kva auka fleksibilitet i barnehageopptaket betyr. Det vi har fått avklart gjennom arbeidet med innstillinga, er i alle fall at det, ifølgje Høgre, betyr endå fleire enn to opptak i året, og at det må bety fleire plassar. Derfor kunne eg tenkje meg å spørje: Legg ein i ordet «fleksibilitet» eit jamleg opptak, altså at ein når ein til kvar tid ønskjer det, skal kunne få opptak i barnehagen? Dersom ikkje, kan representanten seie noko om kva det er ein faktisk skal oppnå?
-1	Jeg er fullt klar over akkurat det spørsmålet om grønne sertifikater, og at regjeringen ikke har fattet noen beslutning. Jeg bare tolker representantene for de største partiene, inklusiv regjeringspartiene, dit hen at det i hvert fall er mange som ivrer for å droppe det. Jeg vil gjerne at statsråden kommer til Stortinget for å drøfte dette med oss, for jeg er uenig i det statsråden sier om havvind, og at dette først og fremst er snakk om forskning og utvikling i tiden som kommer. Hvis vi ser på hvor Statoil er med Hywind-prosjektet, er vi ikke på forsknings- og utviklingsstadiet. Vi er på kommersialiseringsstadiet. Dette handler nettopp om det å ta ordningene våre videre fra å være støtte til piloter til den første møllen. Sway, som er et offshorevind-selskap som laget flytere i Bergen, fikk f.eks. støtte fra staten til både å lage pilotprosjektet og til å oppskalere det. Men å gå derfra til kommersialisering er det som krever kapital, og som gjør at havvind skal kunne flyte, for å si det sånn.
-1	Eg takkar først for debatten, som eg synest i alle fall tidvis har vore god. Som eg sa i mitt førre innlegg, synest eg at statsråden svarte ryddig og hadde mange gode poeng i sitt første innlegg, men eg må likevel seie at eg synest statsrådens andre innlegg, og innlegga til representantane frå Høgre og Framstegspartiet som har delteke her, har vore skivebom i den måten dei snakkar om problemstillinga på. Eg trur folk som skulle følgje med i denne debatten i Sogn og Fjordane, ser ei regjering som ikkje i det heile skjønar kva som skjer, og den verkelegheita dei opplever der. Eg må jo lure, når eg høyrer representantane Njåstad og Lødemel, som heilt openbert meiner at det var ganske ille før, men at det no går så det susar: Når var representanten Lødemel heime sist? Det er jo relativt langt unna den debatten som føregår i Sogn og Fjordane. La meg ta tre sentrale poeng. Punkt ein: Eg synest eigentleg det er ei god beskriving at debatten tidvis har lege mellom skjønnmåling og svartmåling. Eg fryktar nok sjølv at mitt innlegg var vel skjønnmålande. Eg brukte mykje tid på å fortelje kor mykje bra som er. Det er ikkje berre bra. Det er utfordringar. Men det spesielle no er den mest akutte utfordringa i Sogn og Fjordane. Kjem ho fordi folketalet plutseleg går ned? Kjem ho fordi det er ein akutt vanskeleg arbeidsmarknadssituasjon, ein veldig vekst i kriminaliteten eller noko anna? Nei, det er først og fremst regjeringas politikk som akkurat no utfordrar Sogn og Fjordane. Det er jo det interessante, at mens mange trendar og ting fylket sjølv har kontroll over, og eksterne faktorar, peikar i ei veldig positiv retning, så vert ein utfordra av ei rekkje vedtak og diskusjonar som regjeringa er opphav til. Punkt to: Er det behov for omstilling? Ja, det er alltid behov for endring og utvikling alle plassar i Noreg under alle regjeringar. Men det eg saknar, er at ein i staden for at alt skal vere slik at ein skal forandre små einingar, at sentralisering må skje, tek det motsette utgangspunktet og ser på om det er noko med beredskap og kriminalitetsarbeid i Sogn og Fjordane som andre kanskje skulle omstille seg til og lære av. Kva med skulen i Sogn og Fjordane – som eg brukte litt tid på – kanskje nokon skulle ha som prosjekt å sjå på korleis ein kan ta det i bruk i skular over heile landet, i staden for å tenkje motsett, og at høgskulen, som har hatt ein viktig del av den suksessen, faktisk kunne verte ein modell, ikkje det motsette? Punkt tre: Skal staten meine noko og ville noko med fylka i Noreg? Veit de kva? Eg kjenner ingen fylke eller kommunar som vert overlatne til seg sjølve. Overstyrt – nei, men det er altså sånn at eg forventar at ei regjering skal ville noko med det vesle landet vårt, med dei ulike delane av det. Det er vårt ansvar som parlamentarikarar og ansvaret til statsrådar å debattere det og peike ut retning og ta ansvar for dei vedtaka som vi står for.
-1	Dei fleste avgjerdene frå regjeringa og frå Miljøverndepartementet vert gjennomførde på langt kortare tid enn dei enkelteksempla som det vart vist til her. Som eg nemnde, i den eine saka er det brukt altfor lang tid. Grunnen til at vi no går inn i dette, er at motsegninstituttet og korleis vi praktiserer det, er viktig for å sikre god framdrift i planlegging og utbygging over heile Noreg. 99 pst. av dei sakene det gjeld, vert avgjorde lokalt. Eg trur vi lett kan verte einige om at det viktigaste vi då må sjå på, er det regionale og det lokale nivået og korleis vi raskt og smidig kan få prosessar der til å verke. Eg lista opp i stad ei rekkje tiltak vi no vurderer å sjå på for å få det til. I tillegg er det viktig at dei sakene som hamnar på regjeringas bord, vert avgjorde raskt. Det vert gjort i mange saker, men det finst eksempel på det motsette. Derfor vurderer vi å innføre fristar for å sikre ei føreseieleg og god saksbehandling som er rask òg i dei sakene.
-0	Det er mye i Nasjonal transportplan som alle partiene på Stortinget er enige om. Men en av de tingene regjeringen og – jeg er ganske sikker – Kristelig Folkeparti og Venstre ikke er enig i når det gjelder Nasjonal transportplan, er å følge den slik som de rød-grønne planla den. Hvis vi skulle gjort det, skulle vi i 2016-budsjettet kuttet jernbanebudsjettet med 2,5 mrd. kr. Det synes jeg ville vært helt uansvarlig og helt meningsløst. Vi kommer til å gjennomføre det vi er enig i i Nasjonal transportplan – og alt det andre som vi mener må komme i tillegg. Det er bra at representanten tar opp at det nå blir kjøpt inn flere tog enn planlagt. Vossebanen vil få nye togsett om et par år – for første gang siden 1952. Det tror jeg blir kjærkomment tatt imot. Det samme gjelder Gjøvikbanen. Det handler om å sørge for at vi får best mulig avvikling av trafikken. Mye av det vi bygger nå, handler om å utvikle lokaltrafikken inn mot Oslo. Da må en også se på avstanden mellom stasjonene og bygge ut en infrastruktur som gjør at en får rask akselerasjon og holder tempoet. Men her er det ikke snakk om at en nødvendigvis kommer opp i 250 km/t og så ned igjen – her må en se på hvordan en får mest igjen (presidenten klubber) for pengene, slik at en … (Presidenten avbryter.)
-1	Jeg kan bare slutte meg helt ut til statsrådens syn. Essensen her er selvsagt at man behandler alle livssyn likt når det gjelder disse spørsmålene, at de altså, enten det gjelder bønnerop fra en moské eller klokkeklang fra en kirke, eller for den del andre religiøse ytringer, behandles likt. Dersom det er til sjenanse for nabolaget, må man finne en praktisk avveining. Det kan være folk som sover på fredag ettermiddag og føler at de er plaget av støy som kommer fra en moské, det ser jeg ikke bort fra. Noen av oss har vel av og til også syntes det har vært tungt å stå opp på søndagsmorgenen når vi blir vekket av kirkeklokkene, det kan jeg heller ikke se bort fra. Poenget er bare at man behandler islam, kristendom, buddhisme, sikhisme og hvilken som helst religion likt, og har det samme krav om tilpasning til omgivelsene for de ulike livssynene. Og der oppfatter jeg det slik at statsråden og jeg er helt enige.
-1	Norge har ingen kraftkrise. Og en fortsatt økning av energiforbruket er ikke forenlig med målet om en bærekraftig utvikling. I et normalår vil den norske kraftproduksjonen være mindre enn det norske elforbruket, selv om forskning f.eks. ved CICERO – senteret for internasjonal klimaforskning – indikerer at NVEs beregninger av produksjon i et normalår undervurderer at klimaendringene kan gi mer nedbør og dermed større elektrisitetsproduksjon. I et internasjonalt kraftmarked er det ikke naturlig at hvert land har balanse mellom forbruk og produksjon. Hensikten er jo å utnytte de samlede energiressursene på en mer effektiv måte. Det er faktisk slik at det i stor grad er markedet som bestemmer prisen til forbrukerne. Norge, som er et land rikt på energiressurser, bør likevel ikke basere seg på nettoimport av kraft i et normalår. I tørrår vil en uansett være nødt til å importere strøm eller dra ned på forbruket. Det er ikke samfunnsøkonomisk lønnsomt å bygge ut kraftforsyning som kan dekke forbruket også i tørrår. Det norske kraftsystemet har en normalvariasjon i årlig produksjon på pluss/minus 20 pst. For å være sikret mot import eller redusert tilgang i tørrår må en derfor ha en permanent, gjennomsnittlig overkapasitet på minst 20 pst. Dette er sløsing med samfunnets ressurser og øker belastningen på miljøet. Vi må redusere energibruken. Siden økning av produksjon i Norge verken er miljømessig eller økonomisk attraktivt, ligger løsningene i økt energisparing og effektivisering av energiforbruket. Det er fortsatt mange ubrukte muligheter for å effektivisere bruken av den elektrisiteten vi allerede har. Elavgiften er f.eks. et viktig virkemiddel for å gi et signal til forbrukerne, men en kan også peke på markedsorienterte virkemidler som f.eks. Enova kan bruke. I tillegg bør virkemidler som stiller krav til bygningsstandard og krav til energieffektivitet for f.eks. hvitevarer, tas i bruk. Dette er bare eksempler. Det finnes muligheter nesten overalt i samfunnet til å redusere energibruken gjennom bedre teknologi og økt effektivitet i vår energibruk. Her er organiseringen og ansvarsfordelingen mangelfull, og vi må styrke det arbeidet. Det er også et faktum at over en tredjedel av energiforbruket brukes til oppvarmingsformål. Dette forbruket kan i stor grad erstattes av fleksible energibærere med vannbåren varme, enten desentralisert eller i fjernvarmesystemer. Bruk av bioenergi, varmepumper og spillvarme er miljømessig interessante alternativer som vil kunne redusere behovet for elektrisitet til oppvarming, og dermed også redusere de negative effektene av tørrår i kraftforsyningen, fordi samfunnet blir mindre avhengig av strøm. Det er ikke behov for å bygge ut mer kraft, verken gasskraft eller vannkraft. Å bygge såkalt CO2-frie gasskraftverk, til og med med betydelig statlig subsidiering, er en særdeles dyr måte å møte energiutfordringene på. Tiltak hos forbrukerne og vannbåren varme vil kunne framskaffe like mye energi for en rimeligere penge, med en miljøgevinst som ville blitt langt større. Det er ekstremt mye dyrere pr. kWh å bygge ut gasskraft enn å slå av varmtvannsberederen ute hos forbrukerne et par timer i døgnet. Argumentene som stadig brukes fra Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet om økt import av kullkraft, er ikke lenger gyldig. Jeg skulle ønske at disse partiene faktisk tok på alvor sp��rsmålet – og utfordringen – om hvordan vi faktisk skal oppnå bærekraftig utvikling også på disse områdene.
-1	Jeg vil gjerne spørre representanten fra Fremskrittspartiet om hvordan de ser på mulighetene til småsamfunn som blir rammet av store bedriftsnedleggelser. Fremskrittspartiet har jo uttalt i forbindelse med budsjettet at de er motstander av særbehandling av enkeltkommuner og imot omstillingsmidler. De vil også legge ned f.eks. Narviktelefonene/Bedin, som gir veiledning til dem som vil prøve å starte ny næringsvirksomhet. Fra mitt ståsted ser jeg for meg en vanskelig situasjon hvor de som blir hardt rammet, ikke har andre alternativer enn å pakke sammen og forlate hus og hjem og flytte til et annet sted. Hva slags løsning ser Fremskrittspartiet på dette?
-1	Det finnes ingen grenser for hva folk er villig til å gjøre for å tjene penger. Når vi fremmer denne saken, er det fordi det er noen som tjener penger her i samfunnet på å gjøre folk ulykkelige og misfornøyde med seg selv. Når VG skriver at hver tredje kvinne er misfornøyd med seg selv og har problemer med sitt selvbilde på grunn av det «reklametrøkket» som er, når 15 år gamle jenter i Danmark setter inn silikonimplantater i brystene, når en ung gutt i Norge som er anorektiker, får fettsugd seg selv, sier det noe om en bransje som tjener penger på å gjøre folk misfornøyd med seg selv, noe vi er nødt til å se veldig alvorlig på. Det er ingen tvil om at moten og det kulturelle presset som ligger i samfunnet i dag, som kommer som følge av en reklame som fungerer, gjør noe med folks selvbilde og med hva slags handlinger folk gjør. Når f.eks. en plastisk kirurgisk klinikk som Nobel Clinic fører en aggressiv markedsføring – og etter min og Legeforeningens oppfatning skal reklame være forsvarlig, nøktern og saklig, som også ministeren refererte i sted – og har reklame av typen «Tiden setter sine spor», som veldig klart gir inntrykk av overfor voksne, helt normale mennesker som har fått spor av normal aldring og endringer som skjer med kroppen, at dette er noe stygt som folk har grunn til å være misfornøyd med seg selv for, sier det noe om at disse folkene allerede har gått langt over streken i forhold til helsepersonelloven§13. Derfor har vi fremmet et forslag nr. 2, og jeg vil ta opp det forslaget, hvor vi ber Regjeringen se særlig på hvilke maktmidler Helsetilsynet skal ha. Det er ingen tvil om at de i dag burde hatt mulighet til å gripe inn overfor en del av disse virksomhetene. Det er nettopp det Legeforeningens president sier i Vårt Land. Han er mer positiv enn det helseministeren er til en 18-årsgrense for kosmetisk kirurgi, men mener veldig klart at dagens lovverk ikke brukes aktivt nok, og han tror ikke at Helsetilsynet har gode nok virkemidler til å slå ned på den markedsføringen som finner sted. Så vil jeg takke Beate Heieren Hundhammer, som er sakens ordfører, for engasjementet, og for å ha klart å samle komiteen bak denne innstillingen. Det er to ting vi har oppnådd med å fremme dette forslaget. Det ene er å få til en god debatt om disse tingene, og det andre er antakelig konkrete resultater som vi venter spent på når ministeren kommer tilbake med sine rundskriv og sine forskrifter.
-1	Jeg vil berømme Marthinsen for initiativet i forrige periode og det fortsatte engasjementet. Vi har nå fremmet et forslag om akkurat det han snakket om, nemlig om behandling og om penger til behandling. Når det gjelder de andre forslagene vi har, om tiltak for å redusere spilleavhengighet, synes jeg at den argumentasjonen som kommer fra de andre, om å utsette det til høsten, har noe for seg. Vi er nå med på det. Flere undersøkelser vil kanskje si noe om hva som er det reelle behovet. Men det vi vet i dag, og det sier Marthinsen også, er at behovet for behandling er større enn tilbudet. Og her snakker vi virkelig om vekslepenger. Vi vet at hvis de som trenger denne behandlingen, ikke får den nå, vil det samfunnsmessig koste oss mye mer enn det vil gjøre å styrke behandlingstilbudet. Spørsmålet til Marthinsen er derfor: Hva er grunnen til at Kristelig Folkeparti ikke kan støtte vårt forslag om å styrke behandlingstilbudet allerede i revidert?
-0	Jeg har den glede på vegne av representantene Oskar Jarle Grimstad, Tord Lien, Per Roar Bredvold, Torgeir Trældal og meg selv å fremme et representantforslag om å tillate økt fangst av kongekrabbe.
-1	Vi går igjennom hele systemet for kategorisering og gruppering av støtte til de ulike utdanningene. Jeg vil si at da vi allerede i år, i revidert nasjonalbudsjett, etablerte nesten 5 000 nye studieplasser – det var 4 600 – var det tre grupper som ble tilgodesett: Det var lærere, det var helseutdannede, eller sykepleiere, og det var ingeniører. Det var en satsing allerede der på realfag med tanke på nye studieplasser. Vi har i flere år hatt en realfagstrategi, og vi kommer selvfølgelig til å fortsette den. Det er viktig å få både gutter, og ikke minst jenter, til å være interessert i realfag så tidlig som mulig. Vi tar oss av den delen av utdanningen gjennom etablering av nye studieplasser. Der er jeg helt enig med representanten Lien, det er viktig i forhold til mange arbeidsoppgaver i samfunnet å satse på realfag, som da inkluderer naturfag. Det er viktig for f.eks. klimaforskningen.
-0	Det er godt mulig at det ikke vil bli flertall for å øke forsvarsbudsjettene, men det har altså vært et flertall for å bevilge 6 milliarder kr nettopp til fregattprosjektet, som jeg sa innledningsvis, for å gi et tilstrekkelig løft for å få dette på plass. Det jeg har understreket, er at vi som nasjon har et selvstendig ansvar for å kunne hevde vår egen suverenitet i et område som er et av de mest ressursrike i verden. Hvis man er villig til å se bort fra det, kan man selvsagt gjøre en hel rekke andre ting. Da kan man sitte på land og vente. Jeg trodde at noen kanskje hadde lært litt av historien om hvorledes man skal holde sitt land utenfor konflikter, nemlig ved å ha et skikkelig forsvar. Og vil man ikke bevilge penger til dette, så går det altså dårlig. Så er spørsmålet: Er de valgene vi gjør nå, riktige? Det som har vært utgangspunktet for flertallet, har vært å velge en teknologi som er prøvet, og som er sikker. Man har altså ikke ønsket å gå inn i noe futuristisk. Det fins flere prosjekter, samarbeidet innen Europa og samarbeidet mellom leverandører fra USA og Europa. Det aller siste fra «Defence News» er at de store leverandørene nå forsøker å bygge sammen de bitene man har, for å se på hva man skal gjøre i fremtiden. Men hvis vi skal sitte og vente på det aller siste til enhver tid, får vi altså ikke gjort noen ting. I mellomtiden er samtlige av våre fartøyer blitt til spiker i tillegg til de som allerede er det. Jeg har ingen tro på at det vil være mulig å få seriøse, skikkelige og gode prosjektløsninger på denne bakgrunn gjennom å gå en runde til. Det kan da umulig bli billigere, for jeg forstod Senterpartiet og Restad dit hen at bare vi venter, så blir alt så mye bedre. Jeg har altså ikke noen tro på det. Og har hr. Restad og Senterpartiet heller ikke noen tro på at de vil greie å skaffe penger til Forsvaret, så blir det også der som i SV: én ryggsekk i hvert hjørne av landet, og distriktspolitikken lever.
-1	Kristeleg Folkeparti har ein vedkjenningsparagraf, at du må vera kristen for å ha leiarverv i partiet. I Framstegspartiet har dei òg ein vedkjenningsparagraf. Han seier at du må vera imot bompengar for å vera medlem av partiet. Du blir ekskludert dersom du ikkje er det. I dag har me altså ein debatt om nettopp denne vedkjenningsparagrafen til Framstegspartiet. Det merkar me òg. Dei angrip som predikantar à la Aril Edvardsen for å bevisa kor mykje dei er imot bompengar. Til og med leiaren i kontroll- og konstitusjonskomiteen, som normalt er ein sindig mann, tek heilt av i sine religiøse fantasiar mot bompengar. Eg synest det er litt frekt, når ein veit partiets historie då partiet hadde makt, at Fredriksen og Hoksrud fyrer seg sånn opp når dei veit kva dei har gjort. Kor mange bommar reiv dei av dei som dei kunne riva, i dei tre budsjetta dei hadde med Bondevik? Kor mange reiv dei? Dei fortsette å flå bilistar, var landevegsrøvarar like gode som alle andre då dei hadde makt. Dei klarte altså å plussa på ein heil million kroner på vegvedlikehaldsbudsjettet. Fantastisk! Og så har dei altså ei sigarføring så ein skulle tru at dei aldri hadde gjort noko gale. Det er mange kristne som også oppfører seg sånn. Dobbeltmoral blir det kalla. Kva gjer ein i Oslo – og i Os, Anundsen og andre? Jo, der byggjer ein vegar. Der er Framstegspartiet i førarsetet, som i Oslo. Dei flår bilistane, byggjer ut vegar, og dei til og med subsidierer kollektivtransporten i Framstegspartiets namn, ikkje i Vårherres, men i Framstegspartiets namn, med ein slik vedkjenningsparagraf. Presidenten høyrer jo òg til det rette partiet. Eg må berre seia at eg synest ein her går langt over streken når ein angrip slik ein gjer, med den historia ein sjølv har for å rana bilistar på vegane.
-0	Jeg takker igjen statsråden for svaret, og mitt tilleggsspørsmål går videre på dette. Det er bra at Regjeringen er samlet. Men samferdselspolitikk er ikke bare fly, det er ikke bare tog, det er ikke bare båt, for i dette tilfellet handler det om vei. Det er her jeg ønsker at Regjeringen skal stå sterkere. I mitt fylke, Hedmark, er nemlig veien det viktigste vi har for å transportere oss selv og transportere våre varer - altså når vi skal fra A til B generelt. Derfor sier jeg at samferdsel ikke bare er tog eller fly eller båt. I dette tilfellet er det veien som er det viktigste, det er det viktigste for at Hedmark skal overleve. Det er god distriktspolitikk i god veitrafikk.
-0	Jeg noterer meg at statsråden er noe mer opptatt av å snakke om den økningen som har vært, enn den økningen som ikke kommer til neste år. Det får vi bare leve med. Jeg vil si at jeg savner en sterkere fokusering på teknologifagene – jeg kunne tenkt meg at vi i større grad forberedte oss på eldrebølgen. Men det gjør vi ikke. Det som imidlertid bekymrer meg aller mest med dagens budsjettvedtak, er den situasjonen dagens budsjettvedtak medfører for 2012. Vi vet at redusert avkastning på fondsmidlene i 2011 vil gjøre at overføringene fra Forskningsfondet til Forskningsrådet kommer til å bli dramatisk redusert. Regjeringens – kan jeg bruke begrepet «puslete», president? – påplussing til Forskningsfondet vil ikke være i nærheten av å korrigere for det bortfallet av avkastning fra fondet. Er statsråden, i likhet med meg, bekymret for situasjonen for 2012?
-1	Eg sluttar sjølvsagt fullt ut opp om den samrøystes komiteen, men vi skal vere klar over at «ombod» er eit spesielt ord, ei spesiell stilling, så sjølv om vi her gjer merksam på at vi gjerne vil ha klarare konklusjonar, skal ei av rollene til ombodet vere å bringe vidare f.eks. påstandar – og dei treng ikkje ein gong vere rette – til Stortinget på ein god måte, og det synest eg Ombodsmannsnemnda og meldinga gjer. Så sjølv om vi legg om no, vi legg opp til føringar som neste komité som skal ta over dette, kjem til å endre på, må det ikkje bli sånn at dei skal vere redde for å bringe vidare forhold, sjølv om dei ikkje er avklarte.
-1	På vegne av representanten Harald Hove og meg sjøl vil jeg sette fram forslag om å be Regjeringa utrede en ordning med en fastsatt arbeidsinnvandringskvote hvert år.
-0	Det er interessant å høre SV beskylde Fremskrittspartiet for å svikte. Jeg for min del vil si at det er SV som svikter. I går kom nemlig en rapport om at andelen barn som lever under EUs fattigdomsgrense i Norge, har økt fra 70 000 til 100 000 på ti år – til tross for Soria Moria-erklæringer. Jeg vil simpelthen spørre statsråden om han tror at regjeringen kan eksportere og lære bort fordelingspolitikk og fattigdomsbekjempelse til utviklingsland når den til de grader har sviktet i Norge.
-1	Initiativet fra forslagsstillerne til å ta opp tilbudet for mennesker med spiseforstyrrelser er prisverdig, og selve forslagene som fremmes, syns ikke jeg det er noe vanskelig å forholde seg til. Det er flere veier som fører til Rom, og det at man ser på alternative løsninger, kan være bra. Bra er det også å få en skikkelig vurdering, en faglig evaluering, av det innholdet. Der jeg syns at forslagsstillerne går seg litt vill, er når man bruker så mye tid på Institutt Hougen. Det er jo sånn med mange tilstander som er vanskelige å behandle, at man får på banen andre som har sine alternativer. Det som er litt oppsiktsvekkende her, er jo at det er helt frikoblet fra faglig ansvar og – skal vi si – fagkunnskap og veldig eksperimentelt i formen og såpass utradisjonelt at det ligger helt på siden av det vanlige helsevesenet. Nå fikk ikke jeg sett programmet Brennpunkt, men jeg har fått en beskrivelse av det fra flere som har sett det, og jeg forstår jo at det det først og fremst synliggjør, er hvor vanskelig det er for de verst stilte med spiseforstyrrelser å få en behandling som kan være til hjelp. Og det maner til faglig ydmykhet. Det man heller ikke skal glemme, er at de fleste av den typen tilstander vi her snakker om, dukker først opp enten i allmennpraksis eller hos fagfolk ute i kommunene. Det som da blir viktig, er å få til et faglig samspill mellom de ulike yrkesgruppene. I en del tilfeller vil det være helsesøstre som blir alarmert, kanskje av pårørende eller på andre måter, noen ganger kan det være jordmødre, og ikke så sjelden kan det være allmennpraktikeren. Hovedsaken når man oppdager det – det kan også være skolelege eller helsepersonell i skolesituasjonen – og ser at noen trenger hjelp, er jo å få til et lagspill mellom de ulike faggruppene som gjør at man kommer styrket ut. Og jeg tror at det som beskrives her i forhold til det som ligger helt på siden av det tradisjonelle helsevesenet, kan gjøre mer skade enn nytte. Så når SV har støttet komiteens merknader, er det fordi jeg har oppfattet at komiteen overhodet ikke går inn på den problemstillingen, men i stedet tar til orde for både en generell styrking av behandlingen av mennesker med spiseforstyrrelser, vektlegging av det faglige aspektet og også det forebyggende aspektet. Uten at vi har tatt det med i merknads form, har i hvert fall jeg notert meg at det er kommet betydelige innsigelser fra Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser, og at også Statens helsetilsyn har hatt betydelige faglige innsigelser i forhold til det «tilbudet» som Institutt Hougen har representert, nettopp fordi det ingenting har med helsevesenet å gjøre. Men igjen: Hovedsaken er at man sikrer ressurser til behandling av mennesker med spiseforstyrrelser. Vi trenger også en spisskompetanse ved sykehusene. Det tilbudet som har vært ved Ullevål, har vært spennende og bør ha støtte til videreutvikling slik at man får mulighet til å ivareta det som tilbudet representerer i dag. Men det er også viktig at man har tilsvarende tilbud i andre deler av landet, slik at det ikke blir så sentralisert at folk må reise veldig langt for å kunne få behandling.
-1	Statsrådens uriktige framstilling av historien blir ikke mer riktig av at hun gjentar den for tredje gang. Det er ikke sånn at Stortinget har vedtatt en definisjon, med mindre statsråden vet noe som jeg eller noen andre av oss som sitter her, ikke vet. Stortinget har aldri vedtatt en definisjon av iskanten i forbindelse med forvaltningsplanen som ble behandlet av Stortinget. Det vi derimot har, er at vi har tatt dette kartet – som er framlagt – og vedlagt det protokollen sammen med de merknader og forslag som ligger der. At statsråden insisterer på at Stortinget vedtok denne definisjonen, og at hun har oppdatert den, får stå for hennes egen regning, men det er altså ikke riktig. Det er en uriktig framstilling av sånn sakens forhold faktisk er. Det som er sannheten i denne saken, er at statsråden har valgt å se bort fra det som er anbefalingen fra Polarinstituttet om iskanten, som til og med har en liten beskrivelse av hvordan iskantbeskrivelsen kan brukes som en veileder for politikere som skal benytte seg av denne. Det har statsråden valgt å se bort fra. Hun og regjeringen har bevisst valgt å se bort fra oppdaterte modeller for hvordan man skal vurdere iskanten, og hvordan man skal benytte iskantoppdateringene fra Polarinstituttets side, og har i stedet valgt å putte oppdaterte data inn i en utdatert modell. Å putte oppdaterte data inn i en utdatert modell gir like fullt utdaterte resultater. Det er det statsråden presenterer for Stortinget. Det er derfor vi avviser å legge denne saken ved protokollen, men i stedet sender den tilbake – noen, som sagt, fordi de er uenige i konklusjonen og bruken av faglig kunnskap, andre på grunn av at de mener at dette ikke er en helhetlig behandling. Da mener jeg følgende: Statsråden må ha respekt for at Stortinget ikke kommer til å vedlegge dette kartet – denne oppdateringen av forvaltningsplanen – protokollen. Hvis ikke statsråden har respekt for det inn i den endelige behandlingen av 23. konsesjonsrunde – der regjeringspartiene forholder seg til sine samarbeidspartnere, og der man godt kan være uenig om ulike blokker som skal tildeles, men der man må forholde seg til de fakta som Stortinget har lagt til grunn – kan heller ikke Stortinget ha respekt for statsråden.
-1	La meg først si at Mosambik er jo en av Afrikas store suksesshistorier de siste 15 årene. Etter en av Afrikas aller blodigste borgerkriger sitter nå både Frelimo og Renamo, de to partiene – frontene i borgerkrigen – sammen i parlamentet og utkjemper sine kamper på fredelig vis. Det er et av de landene som stadig får premie i afrikansk målestokk for demokratisk skifte fra en statsleder til en annen, noe som jo ikke er en selvfølge i mange afrikanske land, og det er et av de landene i Afrika som har hatt den høyeste økonomiske veksten de siste 10–15 årene, om enn fra et ekstremt lavt utgangspunkt. Så hvis man skal velge seg et land som er en opplagt kandidat for å drive budsjettstøtte, kommer Mosambik utvilsomt veldig høyt på den lista: demokratisk, fredelig, politisk stabilt og med økonomisk framgang. At det er korrupsjon i Mosambik som i alle andre fattige land, for den del rike land, er helt opplagt. Men hvis vi i det hele tatt skal vurdere budsjettstøtte, og det sprang jo ut av Paris-erklæringen som Stortinget hadde et positivt forhold til, hvor giverne skal harmonisere sin atferd, er det vanskelig å tenke seg noen tydeligere kandidat i Afrika enn Mosambik. Når det er sagt, er det fantastisk bra at Riksrevisjonen har tatt opp dette arbeidet, og ikke minst at den har samordnet seg med riksrevisjoner i andre land. Det er nettopp den typen harmonisert arbeid fra giverne som vil gi større tyngde når resultatene framlegges. Datakvaliteten er selvsagt svak på mange områder i et land som Mosambik. De har ikke det statistiske materiale som Norge har. Men de tre funnene som Riksrevisjonen har lagt fram, er viktige funn – og saksordføreren var inne på dem – øke bruken av elektroniske finansforvaltningssystemer, giverne bør gjøre mer aktiv bruk av rapporter fra nasjonale revisjonsinstitusjoner, og giverne bør sammen med myndighetene treffe tiltak for å sikre kvaliteten på oppfølgingsinformasjonen. Dette vil vi selvsagt følge opp gjennom vår ambassade i Maputo og i samarbeid med alle de andre giverne som er inne både i bilaterale programmer og i budsjettstøtte i Mosambik. Morten Høglund spurte om hva vi vil gjøre for å følge opp korrupsjonsspørsmålene. Norge er en internasjonal drivkraft i å ta opp dette i alle sammenhenger – jeg tar opp disse spørsmålene i en serie multilaterale og bilaterale sammenhenger. Senest i dag la det såkalte Kapitalfluktutvalget fram sin rapport, og vi venter en bred debatt om den og om hvilke tiltak den bør føre til, både i fattige land og i Norge. For det er et samordnet internasjonalt økonomisk system som gjør korrupsjon mulig. Innenfor den rammen vil vi selvsagt også ta opp korrupsjonsspørsmål i Mosambik sammen med andre givere. Det er et hovedanliggende for Norge i enhver dialog med andre givere, og vi vil ta det opp med Mosambiks myndigheter med tydelige krav, og se det som en selvfølge at alle bistandsprogrammer, budsjettstøtte, bilaterale programmer og for den del programmer gjennom frivillige organisasjoner skal ha nulltoleranse for korrupsjon, også i land hvor korrupsjon ellers er en stor del, en farlig del, av samfunnsstrukturen.
-1	Som jeg sa i mitt første svar, vil jeg komme tilbake til Stortinget i forbindelse med stortingsmeldingen om klimapolitikk. Derfor kan jeg ikke nå gå i detalj på hvilke forslag vi vil fremme i den stortingsmeldingen. Men jeg kan bekrefte at en styrket klimaplanlegging, også på kommunalt nivå, vil stå sentralt i den meldingen.
-1	Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til miljøvernministeren: «Den fryktede lakseparasitten Gyrodactylus salaris (Gyro) er nå påvist i et oppdrettsanlegg for regnbueørret på svensk side av Enningdalselva. Det er nå stor fare for at parasitten skal smitte laksestammen i Enningdalselva. Hva vil statsråden gjøre for å hindre at Gyro spres til laksen i Enningdalselva?»
-1	Dette matematikkutvalget som akkurat har kommet med sin innstilling, har kommet med mange forslag som det er viktig å følge opp, og som treffer helt i forhold til de utfordringene vi har, som dreier seg om at matematikk er det faget som flest elever strever med, som flest elever stryker i i videregående skole, og som man har størst kunnskapshull i. Et viktig poeng fra utvalget er at matematikk kanskje litt mer enn andre fag bygger på at man har en grunnleggende kunnskap i bunnen, at det er vanskelig å ta igjen hull hvis man ikke har en basiskompetanse i bunnen. Det som ikke er et godt forslag fra utvalget, er å lage en systematisk nivådeling fra ungdomsskolen. Jeg er veldig overrasket hvis Høyre synes at det er et godt forslag. Når vi har snakket nærmere med utvalget, er det ikke det som er deres hovedpoeng heller, men å sørge for at alle elevene har en – hva skal en si – god kunnskap om kjernen i matematikkfaget før de går videre. Nivådeling for 13-åringer har vi prøvd tidligere, og det har mange andre land også prøvd. Det fører til dårligere kunnskap i matematikk, for det betyr at mange av de elevene som hadde mulighet til å komme mye lenger i matematikk, velger det laveste nivået og er komfortable med det, og har ikke noe press hjemmefra heller for å komme lenger. Dermed får vi i sum mindre kunnskaper. Det å jobbe systematisk med tilpasset undervisning, men ikke tvinge elever til å velge nivå i 13-årsalderen, og sørge for at man jobber mye mer praktisk relevant i matematikk – som i veldig stor grad er et praktisk fag som kan tilrettelegges mye bedre – er oppskriften framover.
-1	Jeg er glad for at flertallet er blitt mellom Arbeiderpartiet og sentrum og ikke mellom f. eks. Arbeiderpartiet og Høyre og Fremskrittspartiet eller sentrum og Høyre og Fremskrittspartiet – slike konstellasjoner har vi jo opplevd. Det er bra. Men poenget er at sjøl om man i hvert fall i ord legger om her, så mener vi at det er for utydelig, og at man ikke følger opp klart nok når det gjelder vektlegginga av økologisering av det konvensjonelle landbruket, altså får enda tydeligere mål for det økologiske landbruket. Det blir for utydelig. Man satser litt på både – og. Problemet her er jo at forbrukerrettinga, som jeg tror er helt vesentlig for at alliansen som gjør det mulig å opprettholde norsk landbruk på et høyt nivå, som jeg tror vi er enige om, kan endre seg fort. Forbrukermarkedet, matmarkedet, tror jeg forandrer seg veldig fort. Når den norske forbrukeren følger etter forbrukerne ellers i verden og virkelig begynner å etterspørre økologisk mat, trygg mat, mat som virkelig er trygg mat, at man kan legge hånda på hjertet og si at dette er trygt, det kan komme fort, og da tror jeg at dette går for sakte. Vi har et godt utgangspunkt i Norge for å greie dette, men jeg tror ikke vi er så gode som vi ofte har likt å tro at vi er. Vi holder for mye igjen når det gjelder disse tingene. Det er her Norge burde ligge i forkant. Vi burde ligge foran alle andre europeiske land i utviklinga av disse produktene, for det er her vi kan konkurrere. På pris og volum kan vi ikke konkurrere. Hvis det er det mesterskapet vi deltar i, vil det bare bli noen få norske bønder igjen, og det er en utvikling som SV overhodet ikke ønsker. Vi ønsker å ha et landbruk i hele landet.
-0	Jeg merket meg at statsministeren understreket at det var viktig for Norge at Obama og USA nå iverksetter denne offensiven i Afghanistan. Det er jeg enig i. Men da er det underlig at Regjeringen, Norge og flere andre allierte ikke ser ut til å imøtekomme ønsket fra både McChrystal og for så vidt Obama og NATO om økte styrkebidrag. Nå ser det altså ut til at Norge bare vil videreføre sitt engasjement. Samtidig ser det ut til at vi vil terminere fregatten som er i Adenbukta. Summen av dette viser jo med all tydelighet at det er store svakheter ved den samlede norske forsvarsevnen, og at det er det som er årsaken til at Norge ikke kan stille bedre opp for sine allierte i viktige utenlandsoperasjoner. Da blir mitt spørsmål til statsministeren: Vil han snart ta grep for å styrke norsk forsvarsevne, som dessverre har blitt kraftig redusert under denne regjeringen?
-0	Jeg tviler faktisk ikke på statsrådens intensjoner, men både fra de rød-grønne partier i denne salen og i brevet fra statsråden understrekes det at man skal «gjennomgå» regelverket. I innlegget som vi nettopp hørte, hadde man et behov for både å gjennomgå, se nærmere på, ha høringer og også ha en del utredninger. Da har jeg et spørsmål, og jeg skal konsentrere meg om første del av forslaget fra opposisjonen der det står at pasienten, samtidig som han får beskjed om at han skal på sykehus, også skal få informasjon om tid og sted – hvilket sykehus og når. Mitt spørsmål til statsråden blir da: Hvor lange og hvor mange utredninger trenger man for å finne ut om det hadde vært en fordel om pasienten også fikk greie på på hvilket sykehus og når han skal få operasjonen sin?
-0	Jeg er enig med tidligere utenriksminister og nåværende leder av utenrikskomiteen, Jagland, i at den pågående konflikten ikke er en i utgangspunktet religiøs konflikt, og at den ikke er en kamp mot islam. Men jeg vil gjerne også stille et spørsmål om Jagland er kjent med noen sterkt muslimske land som over lang og vedvarende tid har vært stabile demokratier, og om han er oppmerksom på en lengre artikkel i Aftenposten forleden dag og teoriene og synspunktene til en professor Huntington, som har varslet om mulige nye konfliktlinjer i fremtiden. Det kan kanskje være at han tar innover seg visse forskjeller som dog er mellom kristendommen og islam, og hva det har avstedkommet. Så har jeg et spørsmål til partileder Jagland. Han har jo også tidligere påtatt seg rollen som partileder i forskjellige debatter her i huset. Det dreier seg om kampen når det gjelder habiliteten til fiskeriministeren som Arbeiderpartiets talsmenn nå har satt i verk. Det er det samme tema som jeg tok opp med statsministeren. Vi har et regelverk for habilitet i kommunestyrer. Hva er den prinsipielle holdning fra Arbeiderpartiets leder når Arbeiderpartiets kommunestyrerepresentanter er bundet av en avtale med Norsk Kommuneforbund og andre fagforeninger? Vil da Arbeiderpartiets representanter være habile når det i kommunestyret drøftes saker hvor det kanskje kan være en konflikt mellom kommunen og fagforeningene? Føler Arbeiderpartiets leder seg fullt ut habil når han er med på å utforme Arbeiderpartiets politikk, når Landsorganisasjonen som motytelse for en gave på 6,7 mill. kr til Arbeiderpartiets valgkamp stiller politiske krav?
-0	I valgkampen opplevde vi at Arbeiderpartiet og LO nærmest gikk hånd i hånd og advarte mot Fremskrittspartiet, der de kjørte en kampanje om at en stemme til Jensen ville være en stemme til en svekket sykelønnsordning. Vi har sett at regjeringen Stoltenberg I, bare ett år etter et valg, var på banen og ønsket å endre sykelønnsordningen, og nå ser vi at den samme regjeringen rett etter et valg forsøker på nytt å få endret sykelønnsordningen. Betyr det at Arbeiderpartiet har følgende garanti: Vi gjør som LO sier rett før et valg, og garantien vår er at vi kan endre sykelønnsordningen så fort valget er overstått og vi har fått deres medlemmer til å stemme på oss. Så ønsker jeg også å utfordre statsråden til å svare tydeligere på mitt hovedspørsmål: Ser ikke statsråden faren med å innføre det forslaget som er skissert fra statsministeren, at det vil føre til at de som står utenfor arbeidsmarkedet i dag – kronisk syke og funksjonshemmede – vil stå enda lenger unna arbeidsmarkedet, og at man da bare flytter utgiftene over på økt uføretrygd?
-1	Først til denne saken om Stephanie Mills, som ble nektet innreise til Nederland fordi hun av Frankrike var innført i SIS-registrene på grunn av sine protester mot prøvesprengningene på Mururoa-øyene. Det er de faktiske forhold i saken. Jeg har ikke sett at noen fra norsk side har satt spørsmålstegn ved det faktiske innholdet i den saken. Tvert imot er det en meget tafatt justisminister som svarer følgende: «Departementet har ikke tilstrekkelig innsikt i denne saken til å ville kommentere det konkrete tilfellet» – og så generelt videre. Men vi må se på hele logikken i hvordan dette kommer til å fungere. Hvis det er slik at man åpner for at folk kan registreres i SIS-registeret ikke bare ut fra kriminell oppførsel, men ut fra å være en trussel mot offentlig orden, vil det jo være det enkelte land som da ønsker å registrere en slik innbygger, som definerer hva det er å være en trussel. På denne måten frykter vi at dette kan komme til å fungere, og vi har ikke fått noe fra Regjeringen som skulle tilsi at det ikke gjør det. Så til spørsmålet om asylsøkere. Jeg er noe forundret over hvordan mangelen på logikk når det gjelder hva Schengen-samarbeidet faktisk innebærer, gjør at man ikke tar innover seg hvilke politiske konsekvenser det kommer til å få. Hvis man skal ha én felles yttergrense mellom EU, Norge og Island i forhold til resten av verden, vil det ikke være slik at en person som søker asyl, kan prøve seg på land etter land, særlig ikke i kombinasjon med de regler man har for førsteland.
-1	Tallkarakterdebatten kan vi ta som en ideologisk debatt, gjerne som en New Public Management-variant. Da er én posisjon at det er tall som teller. Lite teller det som ikke kan telles, som ikke kan tallfestes. Tekst er prat, tall er fakta, i alle fall såkalt «tydelig tilbakemelding», som interpellanten kaller det. En annen posisjon i denne debatten er at tall på mange måter er meningstomme og faktisk i enkelte tilfeller meningsdumme – ikke minst som bidrag til å peke framover, til å inspirere og forbedre læringsarbeid. Tallkarakterdebatten kan vi også ta som en del av en bred vurderingsdebatt, eller aller helst, synes nå jeg, som en del av den store læringsdebatten. Jeg velger den siste tilnærmingen, og da blir det generelle spørsmålet i debatten her i dag: Hvordan skal vi videreutvikle, videreforedle og ikke minst effektivisere – jf. det vi har lært av Tidsbrukutvalget – det vurderingsarbeidet som allerede foregår på de ulike utdanningsarenaene våre? Jeg ønsker å være en tydelig stemme for vurderinger av – skal vi kalle det – tingenes tilstand som en del av et lærings- og utviklingsarbeid. Det gjelder vurdering av enkelteleven, læreren, læringsmiljøet, skoleeieren, skoledirektøren og gjerne også KUF-komiteen, for den saks skyld – ikke som et mål i seg sjøl, men på grunn av at god vurdering er en hjelp til å forbedre seg sjøl i det en driver på med. I dette tilfellet prater vi først og fremst om elever som skal bli bedre til å lære. Det er faglig vanskelig å få til et slikt vurderingsarbeid, ikke minst fordi det skal være toveis – det skal være innspill til en samtale og en reaksjon. I dette tilfellet kommer læreren med et innspill. Eleven, gjerne også foreldre/foresatte, skal kunne reagere på det, og så er det i gang en kreativ, god prosess som en i veldig liten grad oppnår gjennom tallkarakterer. Det er klart at tallkarakterer er fascinerende for alle som er glad i konkurranse, og for alle som elsker enkle rangeringer. For dem er tall- og bokstavkarakterer en drøm, og det er en slik drømmerealisering vi nå ser at Høyre er så engasjert i. Tenk så enkel verden ville være hvis vi kunne kvalitetsvurdere og rangere sykehus, elever, viner, bøker, medarbeidere, atomkraftulykker, eldreomsorg osv. på denne måten. Det er en mote i samfunnet i dag at vi skal gå mer og mer i den retning. Det har jeg ikke tro på hvis poenget skal være at det skal peke framover, at det skal forbedre prosesser. Elisabeth Aspaker vil ha tallkarakterer, for på den måten oppnår man en så presis vurdering som mulig. Nei, det er jo nettopp det som er problemet: Dette er ikke presist i det hele tatt. Det forteller lærere oss, og det forteller ikke minst skoleforskere oss. Elisabeth Aspaker sier at det er viktig å få tallkarakterer for å vite hvor man står. Nei, man får ikke vite hvor man står, med tallkarakterer. Det får man først og fremst gjennom den skriftlige og den muntlige vurderingen og ikke minst den samtalen dette skal utløse. Elisabeth Aspaker sier at vi må ha tallkarakterer, for det er ikke så lett å skrive kommentarer. Nei, sjølsagt er det ikke lett, det er faglig vanskelig, men det skal også være faglig vanskelig, for dette er en komplisert situasjon der det skal beskrives både hvordan en står kunnskapsmessig, og, ikke minst, hvordan en skal forbedre seg. At det at det ikke er lett å skrive kommentarer, skal brukes som et argument for tallkarakterer, gjør meg bare enda mer overbevist om hvor farlig det er å begynne med tallkarakterer på den måten som Høyre her foreslår. Jeg fikk et glimrende eksempel på det, synes jeg, fra en lærer som jeg pratet med i går, som fortalte at han hadde gjort det som det nå er forutsatt at man skal gjøre på ungdomsskoletrinnet, nemlig gi en god skriftlig og muntlig tilbakemelding, i dette tilfellet kombinert med karakterer. Læreren var stolt, han hadde gjort et godt hjemmearbeid. Han møtte klassen sin, presenterte det han hadde forberedt, og den eneste reaksjonen han fikk tilbake fra elev etter elev, var: Jaja, det er greit nok med dette pratet, det er greit med alt som skrives og blir sagt, men tallkarakteren, da – hvor står jeg egentlig? Denne læreren sa klart til meg at dette ble et veldig forstyrrende element i den samtalen som han inviterte til i klassen, for elevene ble veldig fokusert på dette tallet, og tallet var den minste delen av det vurderingsarbeidet som læreren hadde forberedt og tatt initiativet til.
-0	Jeg er veldig glad for det spørsmålet, og jeg er enda mer glad for at Arbeiderpartiet nå har snudd i sin holdning fra i vår. Det er ingen tvil om at den holdningen som Arbeiderpartiet og stortingsflertallet representerte på vårparten og egentlig frem til godt ut i oktober, har bidratt til at signalene ut har vært at Norge har vært et land med relativt åpne armer. Regjeringen har jobbet beinhardt for å korrigere og balansere det inntrykket ved å gjennomføre en rekke restriktive og innskjerpende tiltak underveis, og vi har dessverre ikke fått mye drahjelp fra Arbeiderpartiet i den sammenhengen. Jeg er derimot veldig glad for at vi får den drahjelpen fra Arbeiderpartiet nå, og jeg håper det er riktig som Lauvås sier, at Arbeiderpartiet nå vil holde stø kurs og ikke vingle i spørsmålet om hvorvidt det er viktig å få kontroll over denne asylstrømmen eller ikke. Vurderingen av at det ikke er iverksatt tiltak underveis, er fullstendig feil. Det er en virkelighetsforståelse jeg overhodet ikke kjenner igjen, og som ingen andre som faktisk jobber med disse problemstillingene, kjenner igjen. Vi har gjennomført en rekke tiltak for å håndtere det som har vært tidenes vekst i asylankomster til Norge. Det har betydd at vi ikke har vært i nærheten av å ha et saksbehandlingskapasitetssystem som kunne håndtere det. Vi fikk nå, på en drøy måned, flere mennesker til Norge enn det vi hadde regnet med vi skulle få i hele år. Det er klart at det setter et helt system under press. Derfor har vi på rekordtid, på under tre uker, satt opp et eget mottakssenter i Råde, en helt ny måte å håndtere asylsøknader effektivt på – et viktig bidrag for at vi i det hele tatt skal være i stand til å håndtere dette. UDI har jobbet beinhardt for å finne akuttmottaksplasser for å sikre at vi skal ha mat og ly når det kommer folk hit. Vi har sikret at vi har fått den helseundersøkelsen som skal til. Det er gjort et enormt arbeid for å sikre at vi er i stand til å håndtere dette. Så er det nok dessverre sånn at verken Arbeiderpartiet eller noen andre på forhånd kunne forberede seg på den situasjonen vi har opplevd i Norge, men heldigvis ser vi nå en positiv utvikling.
-1	Jeg vil starte med å gi Arbeiderpartiet honnør for et godt samarbeid på tiltakssiden før 2005. Jeg har et spørsmål til representanten Konglevoll om Arbeiderpartiet også vil slutte seg til II om elektrifisering av sokkelen, som nå ligger i innstillingen. Ellers er tallmagien i denne saken nokså besnærende. Arbeiderpartiet hevder at deres klimapolitikk er mer offensiv, og at deres forslag til kvotesystem er mer offensivt. De ønsker å redusere utslippene for kvotepliktig sektor med 30 pst. istedenfor vårt ønske om 20 pst. Her tar Arbeiderpartiet en «russer». «Russeren» i denne sammenhengen er navnet på «hot air», reduksjoner som ikke finnes. Norge, i likhet med nesten alle andre industrialiserte land, har tatt avstand fra denne regnemåten. Men her introduserer Arbeiderpartiet begrepet i norsk klimapolitikk. Vi kan trekke fra utslippene fra nedlagte eller planlagt nedlagte fabrikker fra Arbeiderpartiets reduksjonsmål på 30 pst. på 1990-utslippene. Da kommer en til 20 pst. reelle reduksjoner, og det er dette som er Regjeringens målsetting. Samtidig skriver Arbeiderpartiet i innstillingen til meldingen at de skal ned på 11,8 millioner tonn CO2 . Dette er i rene tonn et mindre ambisiøst mål enn Regjeringens opplegg. Når vi holder framtidige nedleggelser utenfor, er vi med vårt opplegg nede på 10,7 millioner tonn CO2 . Det er mulig at 11,8 millioner tonn i Arbeiderpartiets indre verden er mindre enn 10,7 millioner tonn, men i den virkelige verden kaller vi dette triksing med tall.
-1	Mens Arbeidarpartiet ser ut til å vere mest oppteke av prosedyrane i denne saka, vil eg vise til den merknaden som SV og Senterpartiet hadde i samband med budsjettbehandlinga før jul. Vi brukte nettopp det poenget at ein ikkje visste resultatet av høyringsrunden då finanskomiteen fekk saka på bordet. Fleire av instansane gav nettopp uttrykk for dei omfattande konsekvensane som den foreslåtte endringa ville ha. Det ser heldigvis ut til at Regjeringa har teke konsekvensen av noko av det, men enno meiner vi det er grunn til å vere urolege over konsekvensane av dei endringane som no er foreslåtte. Vi er spesielt opptekne av situasjonen knytt til matboren smitte og smittsame husdyrsjukdomar. Ei av dei viktigaste årsakene til at vi så langt har hatt ein svært god situasjon når det gjeld dette, er m.a. at det har vore ein avgrensa og regulert import av både fôrvarer, husdyr og husdyrprodukt. Og vi skal vere klar over at husdyrprodukta som vert selde i grenseområda i Sverige, har sitt opphav frå andre EU-land eller tredjeland, som har ein betydeleg dårlegare dyrehelsesituasjon enn det vi har. Det er òg grunn til å minne om at utbrotet av munn- og klauvsjukeepidemien i England hadde si årsak i importert smitte gjennom matvarer. Vi skal ikkje gløyme det, sjølv om minnet til tider kan vere kort. Det er òg grunn til å stille spørsmål ved denne oppmjukinga når EU no går den motsette vegen. EU-kommisjonen har nettopp ut frå omsynet til smitte nyleg foreslått å stramme inn sitt regelverk ved generelt å forby privat import av kjøtvarer og meierivarer inn til EU. Vi går altså den motsette vegen, sjølv om vi allereie før denne endringa hadde eit av dei mest liberale regelverka på dette området. Så til slutt: Både Bondelaget og Kjøttindustriens Fellesforening var blant dei som peika på konsekvensen dette kunne ha for sysselsetjinga innanfor desse næringane. Kjøtintustrien varsla opp mot 1 300 tapte arbeidsplassar. Sjølv om den foreslåtte endringa ikkje er gjennomført fullt ut, og sjølv om kjøtindustrien og Bondelaget sine tal er «worst case», er det absolutt grunn å merke seg desse tala. Eg er litt betenkt over at verken Regjeringa, Arbeidarpartiet eller Framstegspartiet har klart å sjå denne saka i lys av den sysselsetjingssituasjonen vi har, og det spesielt i ei tid med nærare 100 000 arbeidsledige.
-0	Jeg synes det er en helt naturlig vurdering som vi må foreta i forbindelse med de løpende budsjettprosessene, både når det gjelder etablering av nye barnehus, og når det gjelder kapasiteten ved de eksisterende barnehusene. Det må vi gjøre i lys av den nye distriktsstrukturen, men ikke minst basert på at antallet barn som nå skal avhøres, vil øke naturlig – fordi den gruppen som er omfattet, er større, og fordi terskelen nå vil bli enda lavere for å anmelde. Det er en ønsket utvikling. Det er helt avgjørende at barnehusene får ressurstilfang som gjør at de er i stand til å løse den oppgaven de skal. Jeg tror det er viktig å vurdere både nye barnehus og andre virkemidler for å sette barnehusene godt i stand til å gjøre denne viktige jobben.
-0	Hovedspørsmålet var vel av en slik art at det egentlig burde vært stilt av en skolepolitiker til skolebyråden i Oslo, men det er også landsomfattende problemer som er reist i dette spørsmålet og i de svarene statsministeren har gitt. Statsministeren sier altså helt klart at i Sverige har man gått lenger med hensyn til full likebehandling mellom offentlige og private skoler, så mitt første spørsmål er: Hvorfor vil da ikke Bondevik-regjeringen gjøre det samme, ha full likestilling mellom offentlige og private skoler slik at det blir likebehandling av alle foreldre? For det andre: Regjeringen har varslet at den vil fremme forslag om at finansieringen av barnehager skal endres slik at de blir statsfinansierte, med et direkte tilskudd fra staten til den enkelte barnehage, enten den er offentlig eller privat drevet. Hvorfor kan ikke Regjeringen tenke seg å gjøre det samme når det gjelder finansieringen av skoleverket? Det ville nettopp løst disse problemene ved at man fjerner myndigheten til kommunestyrene, som statsministeren nettopp har brukt som forklaring på lite positive sider ved skolepolitikken.
-1	Det som dessverre er sannsynlig, er at vi fra 1. januar neste år står overfor en situasjon der store deler av norsk næringsliv har helt endrede rammebetingelser, ved at man har fått høyere arbeidsgiveravgift og nye ordninger som er mer byråkratiske, vanskeligere tilgjengelige og langt mindre treffsikre enn dem vi har i dag. For Finnmark og Nord-Troms vil dette være en dramatisk situasjon. Vi kan altså stå overfor en situasjon der man går fra null i arbeidsgiveravgift til 14,1, muligens med noen kompensatoriske tiltak for enkelte bedrifter. Men poenget er at dette vil dreie seg om så mange arbeidsplasser at man for Finnmarks og Nord-Troms vedkommende, hvis man ikke får en ordning tilsvarende den som er i dag, i realiteten kan si at områdene nedlegges. Dette er den dramatiske situasjonen vi faktisk står overfor. Kostnadene for næringslivet isolert sett er på over 8 milliarder kr hvis man skal ha full arbeidsgiveravgift, men det er klart at kostnadene for samfunnet, strukturen i samfunnet, bosettingen, er langt større enn bare disse 8 milliarder kr. Det som da dessverre er situasjonen, er dette. Det jeg er sikker på, er at Regjeringen gjør selvfølgelig det den kan, men hvordan er det mulig å finne tiltak for å kompensere dette, uten at det bare blir masse byråkrati?
-0	Først vil jeg benytte anledningen til å gratulere statsråden med 40-årsdagen. Fremskrittspartiet støtter ikke Regjeringens utnevnelse av 2008 som markeringsår for kulturelt mangfold. Vi ser snarere på dette som et mottrekk til vårt forslag om en kulturkanon, hvor hovedbudskapet fra Fremskrittspartiet er å ta vare på våre kulturtradisjoner og vår kulturarv. En norsk kulturkanon er først og fremst et verktøy for å ivareta den nasjonale kulturarv. Et hovedpoeng er altså at dette skal være en prosess. Det vil være ulike meninger om slike prosjekter og ulike meninger om de verk som blir valgt ut. Dette er en av de største styrkene ved prosjektet – at vi får en debatt om vår kulturarv. Kanonen vil hjelpe alle til å forstå norsk kultur og bidra til å holde norsk kultur ved like. Jeg tror det er av stor viktighet for alle å forstå norsk kulturarv. Derfor kan vi være helt enige om at saksordføreren og Fremskrittspartiet er helt uenige. Det er ikke sånn, tror jeg, at vår norske kulturarv vil bestå uansett hvilket trykk den får. Vi har sett at en del av våre gamle tradisjoner allerede er i ferd med å forsvinne. Det bekymrer oss veldig. Det kan se ut som det skal satses stort på et mangfoldsår i 2008, for å fremme og sette søkelyset på det flerkulturelle feltet. For ikke å så noen tvil: Fremskrittspartiet støtter selvsagt også UNESCOs erklæring om kulturelt mangfold og dialog. Det er klart at den kulturelle dimensjonen i et globalt perspektiv er viktig, både for å forstå hverandre og for å kommunisere på et universelt språk. Det kan nesten synes som om Regjeringen ikke synes at det arbeidet som blir gjort rundt omkring i kommuner og fylker, og for så vidt også nasjonalt, er godt nok. Men faktum er at det bevilges penger over flere budsjetter for nettopp å sikre mangfoldet i kulturlivet. En av de tingene som bekymrer Fremskrittspartiet, er at en satsing på mangfold, som Regjeringen ønsker, må gå ut over allerede eksisterende tilbud. Og hvem er det som ikke skal få penger over statsbudsjettet lenger da? Er det særnorske tiltak, som nettopp er en del av kulturarven vår, og som gir oss identitet? Noe må en slik satsing gå på bekostning av, og jeg skulle likt å høre hvem som får mindre når noen får mer innenfor de allerede eksisterende rammer. Det er nemlig ikke lovt en krone mer til dette Mangfoldsåret, og da er det ikke rart at min bekymring for allerede eksisterende tiltak er berettiget. Meldingen sier at skoler, institusjoner, tiltak for barn og unge, ulike frivillige institusjoner og kulturlivet generelt skal involveres. Men så vidt jeg vet, omfatter dette hele Kultur-Norge. Betyr dette da at Regjeringen ikke anerkjenner det arbeidet som allerede gjøres? Jeg er så lei av svulstige ord og fine 17. mai-taler når det gjelder kultur. Dette kan fort bli en ny melding der forventningene er store, og hvor svært lite annet enn flytting av midler blir resultatet. Jeg vil vise til det arbeidet som allerede gjøres rundt omkring, både på skoler og i kulturinstitusjoner, for å bli kjent med fremmed kultur. Dette burde vi som politikere holde oss borte fra, og la dem som brenner for det, faktisk få lov til å gjøre jobben sin fri for politisk styring.
-0	Fremskrittspartiet stiller seg, på linje med alle andre partier, positiv til økt bruk av biodrivstoff i transportsektoren, men da under visse forutsetninger. Både biodiesel, bioetanol og biogass utgjør hver for seg meget interessante supplementer til bruken av fossilt drivstoff i norsk transportsektor. Men Fremskrittspartiet er av den oppfatning at økt bruk av biodrivstoff først og fremst må baseres på incentiver og markedsmekanismer og ikke på et omsetningspåbud fra myndighetenes side. Fremskrittspartiet er negativ til et rent omsetningspåbud om biodrivstoff uten noen form for avgiftslettelser, fordi dette vil føre til enda dyrere drivstoff for forbrukerne i Norge. Det er her viktig å merke seg at biodrivstoff er en del dyrere å produsere og distribuere enn fossilt drivstoff. Biodrivstoff må gis avgiftslettelser dersom man vil gjøre biodrivstoff konkurransedyktig sammenlignet med fossilt drivstoff, for først når pumpeprisen er noenlunde den samme på tradisjonelt fossilt drivstoff og innblandingsdrivstoff, vil markedsmekanismene kunne fungere når det gjelder forbrukernes valg av drivstofftyper. Transportsektoren står i dag for ca. 22 pst. av Norges samlede CO2-utslipp. Det er åpenbart at en viss innblanding av bioetanol og biodiesel i fossilt drivstoff vil ha som konsekvens at vi får et mer CO2-nøytralt energiforbruk i transportsektoren. Med norsk trevirke som råvare synes produksjon av 2. generasjons biodrivstoff i Norge å være både realistisk og aktuelt i framtiden. Men en økende bruk av biodrivstoff i framtiden vil kreve utvikling av produksjonsprosesser som gir høyere energieffektivitet. Det må også klarlegges nøye hvor store mengder energi en storskala framstilling av biodrivstoff vil kreve. Det må være en forutsetning for en satsing på storskala produksjon av biodrivstoff at en slik produksjon medfører et positivt energiregnskap totalt sett. Samtidig må framtidens biodrivstoff få bedre holdbarhets- og kuldeegenskaper samt en del andre produktegenskaper. Men slike produktutfordringer vil med stor sannsynlighet kunne løses innen få år. Vi ser at teknologien for 2. generasjons biodrivstoff basert på landets skogressurser i dag befinner seg på et ganske så tidlig kommersielt stadium, og videre kommersialisering vil kreve et fortsatt betydelig forsknings- og utviklingsarbeid. Fra kompetent hold er produksjonspotensialet for biodrivstoff i Norge i dag anslått til ca. 15 pst. av vårt totale drivstofforbruk, og Fremskrittspartiet har merket seg at om man i framtiden skulle erstatte ca. 20 pst. av dagens fossile drivstofforbruk i Norge med biodrivstoff, ville altså rundt 5 millioner kubikkmeter skogvirke gått med årlig til en slik produksjon. Dette er et ikke ubetydelig hogstkvantum sammenlignet med dagens hogstavvirkning på mellom 7 og 9 millioner kubikkmeter årlig, og et slikt økt uttak av skogvirke kan måtte kreve en langt bedre helhetlig planlegging av hvordan de samlede skogressursene i Norge skal forvaltes i et lengre tidsperspektiv. Fremskrittspartiet vil altså ikke binde seg til noen klare tallmessige målsettinger når det gjelder prosentvis innblanding av biodrivstoff, slik man f.eks. har gjort i EU og i en del andre land. Fremskrittspartiet er av den oppfatning at markedsmekanismene må få virke, og i så måte mener vi at et virkemiddel kan være avgiftslette på biodrivstoff, slik at dette blir konkurransedyktig sammenlignet med fossilt drivstoff. Fremskrittspartiet er så langt ikke tilhenger av et omsetningspåbud, dersom et omsetningspåbud vil få en innretning som vil skape enda høyere drivstoffavgifter i Norge. Norge har som kjent i dag verdens høyeste drivstoffavgifter. Vi kan altså ikke være med på en omlegging av drivstofforbruket i Norge uten at dette forutsetter at drivstoffprisene ikke øker. Jeg tar herved opp de forslag der Fremskrittspartiet er forslagsstiller eller medforslagsstiller.
-1	Jeg har følgende spørsmål til statsråden: «I forbindelse med innspillingen av filmen om Kautokeinoopprøret i 1852 (regissør Nils Gaup) ønsker filmteamet å bidra til oppbygging av en permanent bebyggelse i Kautokeino nær identisk slik denne var i 1852. Kostnadene er beregnet til 10 mill. kr. Byggene tenkes brukt til turisme, til Beaivvas teater, til overnatting og som et levende museum over hva som hendte i 1852, der rekvisitter fra filmen også kan framvises. Vil statsråden bidra til at prosjektet kan realiseres?»
-1	Her var det mange krevende spørsmål på en gang, men la meg begynne med ressursene i nord. Den desidert viktigste naturressursen vi har i nord, er fisken. Den har ligget der til alle tider, og den vil sannsynligvis også ligge der til alle tider dersom vi klarer å forvalte denne fiskeressursen på en så god måte som mulig. Så har vi nå en ressurs som vil ligge der i en del tiår, kanskje i 100 år, som heter olje og gass. SV har vært kritisk til å ta i bruk deler av nordområdene til olje- og gassutvinning nettopp fordi vi har betydelige miljøhensyn å ta i et område der fisken er den evigvarende ressursen som vi faktisk er nødt til å ta vare på fordi det er noe som framtidige generasjoner alltid skal høste av. Men i denne regjeringa er vi åpne for å se på mulige løsninger som kan være kompromisser, der vi på den ene siden ivaretar miljøinteressene og fiskeressursene og på andre siden kan ha en skånsom utnytting av deler av dette havområdet.
-0	Hvis vi lar fruktfatet ligge, så har vi i alle fall kommet til at vi er tilfreds med det siste svaret fra statsråden. Vi kommer da til å stemme mot forslaget fra Sosialistisk Venstreparti, og ser dette i en prinsipiell sammenheng, som kommer i god tid før revidert.
-1	Eg tillèt meg å stille følgjande spørsmål til utviklingsministeren: «I Etiopia og i andre land i Afrika og Asia er hungersnød eit faktum eller står for døra. Kva blir gjort frå norsk side for å avhjelpe situasjonen på kort sikt?»
-0	Jeg vil takke for en god debatt. Jeg synes det er viktig å understreke det som interpellanten selv understreket i sitt siste innlegg, nemlig at dette i første rekke handler om rammene som politikken skal drives innenfor, ikke om politikken. Vi skal sikre at vi har rettssikre rammer på dette området som på alle andre områder. Det er derfor jeg også for så vidt er veldig begeistret for det engasjementet som er vist i saken, for det er – tror jeg – ganske bred politisk enighet om at en skal sikre rettssikkerheten også til asylsøkere underveis i en asylprosess. En er nødt til å sikre det på en best mulig måte, men da bør man også være oppmerksom på det som er det samlede faktabildet, ikke bare forholde seg til prosedyregruppens rapport, men også se på andre eksterne evalueringer av dette systemet, og se på hva praksis fra de sakene som har vært i domstolen, har vist. Så må en bruke det inn i den jobben som nå skal gjøres, for å se om det skal gjøres endringer. Det er jo ikke noe tvil om at det er flere som har hatt ønske om økt bruk av forvaltningsdomstol, ikke minst på utlendingsfeltet, og det er derfor vi nå er i gang med det arbeidet som er en oppfølging av samarbeidsavtalen mellom Kristelig Folkeparti, Venstre og regjeringspartiene. Jeg våger ikke å gi noe sluttdato, men arbeidet er satt i gang. Det er en ganske stor og komplisert utfordring, og det er en helt annen retning enn den ordinære forvaltningspraksis som vi har i dag. Det betyr også at vi må ha et godt fundament for å legge opp til eventuelle endringer i det. Så er jeg også enig med representanten Skei Grande i at en i enda større grad enn i dag – en gjør jo det allerede i dag – gir informasjon til asylsøkere via frivillige organisasjoner. Det er ingen grunn til at en ikke skal bidra til å stimulere til at frivillige organisasjoner også kan gjøre denne jobben i enda større utstrekning enn tilfellet er i dag, men de brukes altså allerede som en premissgiver for informasjon som gis til asylsøkere som kommer til Norge. Jeg vil understreke, og det bør egentlig være unødvendig, at regjeringen er veldig opptatt av å sikre rettssikkerhet helt generelt, også på dette området, men jeg tror også det er viktig at noen eksempler i seg selv ikke bidrar til at vi skal legge til grunn at rettssikkerheten ikke ivaretas. Jeg mener fortsatt at UNE ivaretar rettssikkerheten til asylsøkere på en tilfredsstillende måte, samtidig som jeg mener det er viktig og riktig å ha fremdrift på den oppfølgingsjobben vi skal gjøre i henhold til samarbeidsavtalen mellom de fire partiene.
-0	Norge fremstår i dag som en energistormakt, og vi er blant de ledende nasjoner når det gjelder både produksjon og eksport av energi. Vi produserer i dag nærmere 3 000 TWh i form av kraft, olje og gass, og vi klarer bare å bruke 6–7 pst. av dette selv. Det er derfor ingen mangel på energi i Norge, men det har dessverre vært mangel på politisk handlekraft til å ta i bruk noe mer av de enorme energiressursene vi har, til verdiskaping innenlands. Fremskrittspartiet mener at denne energirikdommen må komme det norske folk og norsk næringsliv til gode. Vi mener videre at det skal være fri konkurranse mellom de forskjellige former for energikilder, uten noen som helst subsidiering fra det offentliges side. Vi vil heller ikke bruke av skattebetalernes penger til andre tiltak som har som målsetting å endre energiforbruket, og heller ikke bruke avgifter for å endre eller redusere forbruket. Fremskrittspartiet tar avstand fra den politikk som føres som innebærer at man i et land som nesten flommer over av energi, skal drive med subsidiering av eksempelvis vindmøller, som også i mange tilfeller medfører visuell forsøpling. Disse prosjektene vil ikke kunne stå på egne ben økonomisk i overskuelig fremtid, og heller ikke bidra i nevneverdig grad til å møte etterspørselen på kraft. Det er gjennom mange år skapt en myte om at man i Norge er noen store sløsere av energi. Dette er selvfølgelig ikke riktig. Flere undersøkelser viser at vi i norske husholdninger ikke har større energiforbruk enn andre land vi normalt sammenlikner oss med. Og vi må i tillegg huske på at tilgang på store mengder energi og kraft til konkurransedyktige priser har spilt en avgjørende rolle for industrireising, verdiskaping og velstandsutvikling over det ganske land gjennom store deler av det forrige århundret. Vi har gjennom de siste år sett en utvikling med en sammenslåing eller oppkjøp av mindre kraftselskaper til større og mer robuste selskaper. Denne utviklingen har stort sett vært positiv. Vi må imidlertid være på vakt dersom selskaper blir så store og dominerende at de kommer nærmest i en monopolsituasjon. Det som nå er i ferd med å skje med statens eget selskap, Statkraft, er det grunn til å se på med bekymring. Etter at stortingsflertallet i vår tilførte selskapet i alt 16 milliarder kr i form av kapitaltilskudd og økte låne- og garantirammer, er selskapet nå i ferd med å få så stor markedsmakt at dette vil hemme konkurransen i markedet. Og dette er det forbrukerne som til slutt må svi for. Så til oljesektoren. Oljenæringen er en av våre aller viktigste næringer, som gjennom mange år har tilført landet store inntekter. Det er også god grunn til å tro at vi vil nyte godt av store olje- og gassinntekter i flere tiår framover. Det er imidlertid viktig at vi hele tiden fokuserer på denne viktige næringens rammebetingelser og sikrer langsiktighet og forutsigbarhet, slik at vi står bedre rustet ved fall i oljeprisene, som vi har hatt i den senere tid. Sist vi hadde kraftig fall i oljeprisene, medførte dette at en rekke utbygginger på sokkelen ble utsatt eller skrinlagt. Dette rammet leverandørindustrien spesielt hardt med både oppsigelser og permitteringer, og dessverre også oppsplitting av kompetansemiljøer det hadde tatt flere tiår å bygge opp. Sist vi hadde nedgang i oljeprisene, fikk vi klare signaler både fra aktørene på sokkelen, rederiene, leverandørindustrien og fagforeningene. Fjern bruttoskattene, sa de. Svært lite ble imidlertid gjort, og da vi igjen fikk økning i oljeprisen, ble selvfølgelig alt glemt. Nå har vi igjen vært gjennom en tid med lavere oljepriser, og vi ser dessverre at Regjeringen og stortingsflertallet ensidig fokuserer på produksjonsbegrensninger for å forsøke å presse opp oljeprisen. Og igjen blir dessverre ingenting gjort for å gjøre næringen bedre rustet mot disse svingningene. Fremskrittspartiet mener at vi må legge forholdene bedre til rette for utnyttelse av våre gassressurser i samfunnet generelt, i tillegg til for kraftproduksjon. Vi ser derfor fram til å få behandlet den helhetlige strategi for bruk av naturgass i Norge som Regjeringen kommer med i vårsesjonen. Vi har i vårt alternative budsjett økt posten til naturgass med 20 mill. kr for å bygge ut infrastruktur for naturgass. Vi har videre foreslått et forskningsfond på 10 milliarder kr. Avkastningen av dette skal gå til teknologisk forskning for å bedre utvinningsgraden, økonomien og sikkerheten på kontinentalsokkelen, i tillegg til til andre relevante energiforskningsprosjekter. Vi har også denne gang foreslått en kraftig økning av posten til kalking av våre vassdrag, men har dessverre ikke fått gjennomslag for dette. I budsjettrammene som Stortinget har vedtatt, er de økonomiske rammene innenfor rammeområde 12 og 13 etter vår mening altfor høye. Men vi vil i år som i de to foregående år ikke legge fram alternative forslag innenfor disse nye rammene, da dette vil ødelegge den totale budsjettprofil vi har lagt opp til. Vi vil imidlertid vise til Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett innenfor rammeområdene 12 og 13, som er gjengitt i innstillingen. Jeg vil med dette ta opp forslagene nr. 9, 10, 11, 12 og 13 på vegne av Fremskrittspartiet.
-0	I likhet med de foregående talere vil også Fremskrittspartiet rose Venstre for å ha tatt opp denne interpellasjonen. Når det gjelder overgrep, voldtekter, incest osv., har vi en tendens til å tenke at det er noe som rammer kvinner og jenter. Men det er slik at også gutter og menn er utsatt. Det er mye som tyder på at det for menn er vanskeligere å snakke om slike ting og søke hjelp for det, spesielt i voksen alder. Som statsråden helt riktig påpekte, har det noe med mannsrollen å gjøre. Det er ikke mandig. Det vil være stigmatiserende i samfunnet, og man er ikke noen skikkelig «mann» hvis man står frem med et slikt problem. En liten digresjon: Da Stortinget nylig behandlet en interpellasjon om vold i nære relasjoner, påpekte Fremskrittspartiet at vold i nære relasjoner ikke bare dreier seg om vold overfor kvinner, men også rammer menn, og at det også er kvinner som er voldsutøvere, selv om dette selvfølgelig er en liten andel. Vi påpekte da at dette ikke må glemmes. Vi fikk i den interpellasjonsdebatten betydelig kjeft for å ta opp dette, særlig fra SVs Karin Andersen og Inga Marte Thorkildsen. At menn også kan være ofre, passet visst ikke inn i SVs verdensbilde. Men det er faktisk slik at menn også er ofre. I dag er det altså et annet parti som setter på dagsordenen at gutter og menn kan være ofre og kan ha behov i forhold til hjelpeapparatet. Det er bra! Som statsråden påpekte, har man en betydelig styrking av incestsentrene rundt omkring i Norge, og disse bør kunne gjøre et arbeid i forbindelse med også å være et hjelpeapparat for menn. Man har nødvendigvis et behov for å bygge opp en kompetanse, og kanskje også få ansatt flere menn, og det er gledelig at man er i gang med det arbeidet. Jeg tror at for mange menn vil det være lettest å prate med mannlige behandlere og ressurspersoner i en slik situasjon. Så er det også en annen fordel med incestsentrene, og det er at de har en desentralisert struktur og eksisterer mange steder i landet. Det er selvfølgelig bra. Men det må også gjøres et arbeid i forhold til kunnskapsoppbygging og muligheter for behandling. Vi må sørge for at leger og psykologer blir kjent med dette, og også innen skolehelsetjenesten må man ha den nødvendige kunnskap på området. På de steder der man har voldtektsmottak ved legevakt og sykehus, tror jeg det er viktig å bygge opp en kompetanse også på dette området. Jeg hører at alle partier sier at overgrep er ille, og det er spesielt ille mot barn. Det er vi selvfølgelig helt enige om i denne sal. Men jeg er opptatt av hvilke signaler vi sender ut gjennom bl.a. den kriminalpolitikken som føres i dette landet. Vi er i en situasjon hvor politiet har dårlig med ressurser, domstolene har dårlig med ressurser, det er lange køer for behandling, og vi har et stortingsflertall som sultefôrer disse virksomhetene når det gjelder penger. Spesielt sender vi ut signaler gjennom hvilket straffenivå vi har for overgrep, for incest og for voldtekter. Vi har lave straffer, og med det mener jeg at vi sier at da er ikke dette så farlig. Samfunnsstraff har vi faktisk på en del av områdene. Fremskrittspartiet sier klart nei til strafferabatter på dette området og til samfunnsstraffer for overgrep. Vi mener at denne type overgrep bør straffes langt, langt strengere enn i dag. Da ville vi fra denne sal ha sendt klare politiske signaler. Avslutningsvis merker jeg meg at det skal foretas en kartlegging av området. Det er bra, men det kan ikke være til hinder for at vi også må gjøre et arbeid, og starte med det allerede nå, fordi dette arbeidet er så viktig. Vi mener å ha konstatert gjennom de undersøkelser som interpellanten viste til, at dette er et problem. Da må vi ta det på alvor og få satt i gang, selv om vi ikke har detaljkartlagt det.
-0	Norge er et merkelig land. Vi har aldri vært rikere, likevel skimrer vi fakkeltog i hele landet fra nord til sør. Faklene er der for å markere at de ikke ønsker å få nedlagt sine lokale sykehustilbud. I det fjerne ser de glimmeren fra Soria Moria i tåkene. Men mot fakta må glimmeren fra Soria Moria gå tapt. I dag har sykehusdirektøren ved sykehuset i Vestfold fremmet forslag om å legge ned akuttmottaket ved Larvik sykehus. Det skal legges ned – ikke for annet enn at han tror de sparer penger. Realiteten er antakelig at de ikke kommer til å spare stort, men likevel: Han fremmer forslag om at det legges ned. Med det legger man altså ned det folk oppfatter som sitt lokale sykehus. Man legger ned det som bidrar til den lokale tryggheten og sikkerheten i samfunnet, til tross for lovnader om det motsatte. I dag har vi også fått en annen nyhet: Rehabiliteringssykehuset blir pålagt å kutte 35 mill. kr. Det tilsvarer et driftstilskudd på 17 pst. – 17 pst.! Realiteten er en dramatisk reduksjon av tilbudet, og sykehusdirektøren ved rehabiliteringssykehuset er veldig tydelig på hvem som kommer til å lide under dette kuttet. Det er pasienter som har hatt polio, pasienter som har hatt ALS – en nervesykdom som lammer muskulaturen på sikt – pasienter som er rammet av Parkinsons sykdom, og pasienter som har fått utført operasjoner for annen gang i hofter og for første gang i knær, som det vil gå ut over. Det skjer i en situasjon hvor rehabiliteringsåret skal være 2008. Det skjer på et område som er det eneste satsningsområdet som konkret er nevnt i Soria Moria-erklæringen på dette feltet – 17 pst. kutt. Vi ser nå eksempel på eksempel over det ganske land på at Soria Moria-erklæringen brytes. I alle fall oppfatter folk det som om den brytes. Gang på gang blir spørsmål om lokale sykehustilbud tatt opp med statsråden, og statsråden skyver ansvaret nedover. Hun tar ikke ansvaret for sykehusstrukturen. Det er dramatisk for de lokalsamfunnene som blir berørt, og det er på lang sikt dramatisk for hele det norske akuttilbudet. Jeg tillater meg sterkt å anmode statsråden om å komme ned fra ansvarsfraskrivelsens pidestall og gjøre jobben skikkelig.
-1	La meg ta noen eksempler på hvordan internasjonalisering har styrket seg på høyere utdanningsområdet i løpet av de senere årene. For det første har antallet internasjonale fellesgrader steget fra 15 i 2009 til 31 i 2011. Flere nye utlysninger til slike fellesgrader i 2012 gjør at vi kan forvente en fortsatt stigning. For det andre: De siste årene har det også vært en jevn vekst i norske læresteders tilbud om engelskspråklige emner, fra i underkant av 3 200 i 2008 til nesten 4 300 i 2011. For det tredje: I undervisningsåret 2010–2011 var det til sammen drøyt 14 000 norske gradsstudenter på lånekassestipend i utlandet. Dette er en økning på over tusen fra studieåret før, og det høyeste antallet siden toppårene 2001–2002 og 2003–2004, da det var rundt 15 000. For det fjerde: Tall fra Statens lånekasse for utdanning viser at når det gjelder antall norske studenter som reiser til USA for å studere, har økningen vært på over 50 pst. i løpet av de siste fire årene. Det er en markant økning. Oppfølgingen av den internasjonaliseringsmeldingen som det vises til i dette forslaget, har bidratt til å øke bevisstheten om betydningen av internasjonalt samarbeid i det norske utdanningssystemet, og løftet fram aktuelle problemstillinger. Dette gjelder bl.a. forholdet mellom nasjonale og internasjonale perspektiver på utdanningsfeltet. Slik jeg vurderer det, er tiden nå moden for at internasjonale spørsmål i større grad ses som en integrert del av en helhetlig politikk for økt kvalitet og relevans i norsk utdanning. Dersom vi skal lykkes med det, er jeg ikke overbevist om at særskilte meldinger om internasjonalisering er veien å gå, for det vil raskt ses på som et eget perspektiv på siden av det andre, og ikke nettopp integrert i en helhetlig tilnærming, som vi er ute etter. I stedet må vi hele veien insistere på at det internasjonale perspektivet er en del av det som vi i dag omtaler som nasjonal politikkutvikling. I den forbindelse er regjeringen også opptatt av at internasjonalisering av kunnskapsfeltet skal ses i hele sin bredde. De senere årene har vi bl.a. gått aktivt inn for tydeligere koblinger mellom høyere utdannings- og forskningssamarbeid og hvordan vi kan styrke forholdet mellom utdanning, forskning og innovasjon. Dette er viktige temaer som vil bli grundig drøftet i den nye forskningsmeldingen, hvor vi nettopp legger opp til at internasjonalisering skal være et gjennomgripende perspektiv. I komitéinnstillingen etterlyses tiltak for å stimulere til utveksling av elever på yrkesfaglige studieretninger. Her har det skjedd mye, og jeg vil bl.a. framheve arbeidet som gjøres av Senter for internasjonalisering av utdanning, SIU. Som et ledd i oppfølgingen av internasjonaliseringsmeldingen, har SIU som kjent fått en ny og utvidet rolle som kompetanse- og servicesenter også på grunnopplæringsområdet. SIU jobber systematisk med å formidle hvilke utvekslingsmuligheter som finnes for elever innenfor yrkesfag. Her står særlig ordninger knyttet til europeisk utdanningssamarbeid stadig mer sentralt – ikke minst ulike mobilitetsordninger innenfor programmet for livslang læring. Leonardo da Vinci-programmet går direkte på samarbeid innenfor fagopplæring og yrkesutdanning, og er et særlig viktig virkemiddel for internasjonalisering av yrkesfagene. Siden 2008 har antallet norske deltakere økt fra 675 til 920, dvs. med 36 pst. og vel så det, og det betyr at her er det noe som er i ferd med å få en betydelig større interesse. Når det gjelder tiltak for å fremme økt mobilitet innenfor yrkesfagene, vil jeg også framheve at regjeringen har gjennomgått regelverket for godkjenning av opplæringstid i utlandet. Ny forskrift til opplæringsloven om fastsettelse av regler for godkjenning av hele utenlandske opplæringsår på Vg1- og Vg2-nivå, gjeldende fra 1. august 2012, imøtekommer eventuelle vansker elever og lærlinger innenfor yrkesfaglige utdanningsprogrammer kan ha opplevd tidligere når det gjelder godkjenning av opplæringstid i utlandet. Når det gjelder rådgivernes kompetanse og ansvar for å gjøre regelverk og annen relevant informasjon kjent, slår opplæringsloven fast at alle elever har rett til nødvendig utdannings- og yrkesrådgiving. Regjeringens utgangspunkt har vært at det første året av de fireårige bachelorgradprogrammene ikke er å vurdere på nivå med høyere utdanning i Norge, og gir derfor heller ikke uttelling i form av studiepoeng. Jeg kan sikkert utdype dette i en replikk.
-1	Jeg takker for svaret. Det er klart at vi skal ikke her i salen være generalforsamling, og vi skal heller ikke drive budsjettbehandling når det gjelder et slikt spørsmål. Men det overordnede synet er at nå står NRK – og for så vidt også TV 2 – overfor et teknologisk kvantesprang som er såpass omfattende at det vil kreves store investeringer. Dette må NRK ta, selvfølgelig. Men i tillegg til alt det andre NRK driver, er NRK på mange måter også nasjonens arkiv, knyttet til at de har mange episoder, mange programmer og mye av det som er nasjonens identitet, på lyd og bilde. Dette må digitaliseres og tas vare på for framtidige generasjoner. En del av dette er ikke en del av programvirksomheten. Når man da får rammevilkår som gjør at dette må tas gjennom ordinær drift, er det klart at det kan oppleves vanskelig. Det har jeg stor forståelse for. Poenget er da: Hvordan klarer man å sørge for at disse store teknologiske kvantesprang, ivaretakelse av det som er nasjonens hukommelse, tilpasses den økonomi man har? Det er selvfølgelig min store bekymring, i tillegg til at NRKs tilstedeværelse i hele landet må opprettholdes gjennom sitt distriktskontornett, som de kommersielle i samme grad selvfølgelig ikke har. Dette er en stor mediepolitisk utfordring, som jeg tror kulturministeren og SV vil være enige om. Men akkurat nå er konkurransen dessverre i favør av de kommersielle, og ikke i favør av de ikke-kommersielle, som ligger vårt hjerte nær.
-1	Eg trur det er eit ganske stort potensial i det. Det arbeidet vart midlertidig stoppa fordi ein for nokre år sidan lokalt ikkje ønskte å gå vidare med det før forvaltingsplanen, siste runde, vart lagd fram. Det var blant dei politiske leiarane i regionen stor interesse for å gå vidare med oljeutvinning, og ein var redd for at dette kunne vere ei avgrensing. Så vart det gjort eit nytt vedtak i regionrådet om å forsøkje å gå vidare. Eg har i ettertid hatt i alle fall eitt eller to møte med dei om det. Vi har avventa det noko, bl.a. på grunn av den kunnskapsinnhentinga som no pågår. Eg trur faktisk det er no i mai den rapporten vi har bestilt om verdsarven – og potensialet der – kjem. Så med litt atterhald: Eg er ikkje heilt oppdatert på timinga, men eg trur eg at det om kort tid vil kome ein offentleg rapport om dette. Då er det etter det naturleg å kike på kva for måtar ein skal jobbe vidare med det temaet på, og om det framleis har den naudsynte lokale støtta.
-0	For denne regjeringen står det klart og tydelig i regjeringsplattformen at vi skal åpne opp for flere aktører og ideelle aktører. Vi vet at samspillet mellom flere er bra, men attføringsbedriftene skal ha en sentral rolle i gjennomføringen av dette. Attføringsbedriftene vil fortsatt ha den samme forutsigbarhet, den samme sentrale rolle. La meg ta ett eksempel på hvordan vi tenker oss et slikt samspill. Mandag var jeg i Trondheim og besøkte «RBK – ung i jobb». Der er det et samspill mellom Prima, Rosenborg Ballklubb, Nav og sponsorbedriftene til Rosenborg Ballklubb. Ved at flere her driver sammen og tenker positivt, fremoverlent, og ved at attføringsbedriftene er en sentral aktør, sørger man for at flere kommer ut i arbeidslivet. Sportsutstyrkjeden XXL har bare det siste året ansatt på ordinære vilkår ti personer fra dette prosjektet. Dette viser at det går an å få bedre resultater ved å tenke nytt.
-0	Jeg synes det er litt underlig når en samlet komite, minus Fremskrittspartiet, først sier at de vil at den politikken som føres, skal det holdes fast ved fordi den er så vellykket, mens det i neste merknad står at alkoholforbruket i Norge har økt betydelig de siste årene – noe som ikke har skjedd andre steder i Europa. Da er det kanskje en grunn til å stoppe opp med den politikken man har ført, og se på hvorfor alkoholforbruket har økt så mye. Kanskje er det ting vi skal gjøre annerledes. Det ønsker i hvert fall vi å gjøre.
-1	Det kunne være fristende å gjenta mye av det jeg sa i mitt forrige innlegg – under debatten i stad – om behovet for en mer framtidsrettet energipolitikk. Spørsmålet som blir stilt, er: Hvordan skal vi få produsert nok energi til å få dekket et stadig økende forbruk? Men dette er ikke den viktige utfordringen. Det vi må gjøre, er å tilpasse forbruket de rammene som naturen setter, og som Kyotoprotokollen er et viktig skritt på veien mot. Det er det vi er nødt til å fokusere på. Ellers må jeg si at jeg i forbindelse med behandlingen av Snøhvit-utbyggingen ble nokså overrasket over at olje- og energiministeren adopterte Stoltenberg-regjeringens argumentasjon for gasskraftverk da denne utbyggingen skulle forsvares. Jeg kunne derfor gjerne tenke meg at statsråden klargjorde hvorvidt dette er en argumentasjon han har tenkt å fortsette med videre framover. I så fall synes jeg han også bør utdype hvordan økt import av elektrisitet fra utlandet vil kunne føre til økt utslipp av klimagasser – gitt at EU overholder sine forpliktelser gjennom Kyotoprotokollen ved å redusere sine utslipp med 8 pst. i forhold til 1990-nivået. Det kunne vært interessant. Interpellanten Klungland er opptatt av at folk flest skal ha varme i husene sine – uansett pris. Det er faktisk jeg også – varme som ikke behøver å gå den unødvendige veien om elektrisitet. Jeg vil oppfordre interpellanten til fortsatt å fokusere på behovet for varme i husene – heller enn å øke strømproduksjonen for å få ned prisene. For SV er ikke lavere pris på elektrisitet en målsetting i seg selv. Vi vil ha en mer rettferdig elpris. Derfor ivret vi for å få statsråden til å utrede nye modeller for nett-tariffering, noe vi fikk flertall for i forbindelse med Statnett-saken. SV ønsker et toprissystem for elektrisitet, differensiert i forhold til forbruksmengden. Vi vil altså ha likhet i pris i forhold til geografi, men ulikhet i pris i forhold til forbruksmengde. Dette tror vi kan bidra til økt fokusering på energisparing. Skal vi få bukt med den forventede økningen i klimagassutslippene, er vi nødt til å tenke framtidsrettet i forhold til energiforbruket vårt. Ellers må vi gjerne ta en teoretisk debatt om hva som ligger i begrepet «bærekraftig utvikling» – en utvikling som ivaretar dagens behov uten å gå på bekostning av kommende generasjoners muligheter til å få dekket sine behov. Hvis man vil gå videre med denne debatten, vil jeg anbefale at man tar en titt på side 42 i Brundtlandkommisjonens innstilling, der det presiseres spesielt at dette må være et spørsmål hvor en fokuserer på fattigdomsproblematikken, at det skal stå i sentrum. Sett i en global sammenheng følger det av dette at den nåværende energipolitikk og det nåværende energiforbruk i Norge overhodet ikke er bærekraftig. Utfordringen er nettopp å bevege energipolitikken i bærekraftig retning.
-1	Jeg tar med meg de innspillene – jeg synes representanten Horne har levert en konstruktiv interpellasjon og konstruktive innspill. Det er én ting som er ganske påfallende i debatten om barnevernet, og det er hvor mye den har forandret seg på en ti års tid. Før handlet debatten om barnevernet i stor grad om at barnevernet grep inn for mye. I dag er kritikken mot barnevernet veldig ofte at barnevernet griper inn for lite. Vi ser at tilliten i befolkningen til barnevernet har økt betydelig, og jeg tror også at aksepten for og viljen til å si at alt som foregår innenfor familien, ikke er et privat anliggende, er større enn før. Samfunnet har et ansvar for de barna som lider. Men samtidig er det fortsatt sånn at barnevernet kan gjøre feil, og derfor er det også viktig å lytte til de biologiske foreldrene som mener seg dårlig behandlet av barnevernet. Jeg synes at også endringene i Fremskrittspartiets retorikk på dette feltet er et tydelig tegn på at tidene skifter, og at det representanten Horne her sier, er langt mer nyansert enn den posisjonen partiet hadde for noen år siden. Jeg ønsker det velkommen og har lyst til å kvittere med at det er viktig at også vi andre ser den dimensjonen som handler om å ta vare på biologiske foreldres rettigheter. Jeg var opptatt av at de skulle være representert i forbindelse med Barnevernpanelet, og jeg er opptatt av at den biten skal være en tydelig del av den utredningen som nå kommer fra Magne Raundalens utvalg. Det er en tydelig del av det mandatet utvalget har fått. Sånn sett mener jeg vel at det utvalget også er et svar på det utvalget som representanten Horne etterlyste for å se på rettssikkerheten for biologiske familier, hvordan den ivaretas. De problemstillingene er også ment utredet og diskutert i forbindelse med det biologiske prinsipp. Interpellanten nevnte kompetanse, og det er også jeg svært opptatt av. Vi har nå en betydelig utfordring gjennom alle de nye, unge ansatte som kommer inn i det kommunale barnevernet. Det sier seg selv at når vi får bortimot 500 nye ansatte på kort tid, er det mange som kommer ut og skal ta viktige avgjørelser, som har lite erfaring. Derfor er ett av de tiltakene vi nå har satt inn, at vi vil etablere en egen videreutdanning for erfarne barnevernsarbeidere, der de kan lære å videreformidle kunnskap sånn at de kan ta et ansvar for at de nytilsatte får veiledet praksis når de begynner. En annen kompetanseutfordring er knyttet til flerkulturell kompetanse i barnevernet, fordi vi ser at flere familier enn før har minoritetsbakgrunn. Der har vi også et eget videreutdanningsopplegg på gang, i tillegg til tiltak for å rekruttere flere barnevernsarbeidere med minoritetsbakgrunn. Det representanten nevner om familieråd og informasjon om det, tar jeg med meg.
-1	Som komiteens leiar sa, er det ein samrøystes komité som legg fram ein relativt presis kritikk av PST sin oppførsel i denne saka, der ein seier tydeleg at ein må rydda opp og følgja sine eigne lover og reglar i forhold til § 17. Der har PST ikkje følgt sin eigen instruks og informert justisministeren og EOS-utvalet, slik dei er forplikta til å gjera. Berre for å filosofera litt over det: Er det sånn at EOS-utvalet skal spørja PST om dei veit noko som me burde veta? Korleis skal denne tilliten rettast opp igjen, i og med at PST ikkje fortalde EOS-utvalet og justisministeren om det dei faktisk visste? Dette håpar eg at justisministeren tenkjer vidare på. Korleis kan me sikra at PST faktisk legg alle korta på bordet til EOS-utvalet – Stortinget sitt viktige organ til oppfølging av desse problemstillingane? Me hadde Lund-kommisjonen. Me som er på venstresida, veit jo at det føregår overvaking. Det har føregått massiv, ulovleg overvaking av folk på venstresida. Men det er trass alt ei stund sia. Eg hadde f.eks. ein onkel som blei overvaka i 30 år – all post blei opna, alle telefonar blei avlytta, kvar bevegelse blei følgd. Han var ein fagforeiningsmann og NKP-ar. Eg skulle nesten tru at me hadde kome eit skritt vidare i forhold til den kalde krigen. Men på ein måte blei det litt sånn déjà vu for meg då me fekk denne saka på ambassaden. At ein faktisk held på med lovbrot enno, at ein godtek det i PST, er skremmande. Eg reknar med at denne sære organisasjonen knytt opp mot ambassadesaka har mange gode fotografi av underteikna, som har vore på plenen utanfor i demonstrasjonar stadig vekk, mot krig og anna elende i verda. Dei må gjerne behalda dei bileta. Men eg meiner at dette er ei alvorleg sak, og eg er no glad for å høyra at justisministeren seier at han i dag har sendt brev der han er i ferd med å stramma opp reglar som skal følgjast. Det meiner eg er veldig fornuftig. Eg reknar med at justisministeren held fast i denne saka, slik at alt blir rydda opp, slik at me slepp fleire slike episodar med PST, og slik at PST faktisk går inn i den nye tida dei er i, og ikkje lever som i den gamle kalde krigen.
-1	Eg kan seie meg einig i innlegget frå representanten. I tillegg til nasjonale prøver, kvalitetsutvikling og kompetanse er tilsyn viktig, for det gir kontroll med og sjekk av om ein rundt omkring i Noreg faktisk gjer det som Stortinget har vedteke at ein skal gjere innanfor skuleområdet. Heilt sentral i oppfølginga av politikken er sjølvsagt administrasjonen og den kompetansen ein har i den einskilde kommunen eller fylkeskommunen. Vi veit at det er betydelege forskjellar, og det er avdekt store svakheiter. Derfor er eg oppteken av å jobbe med dette frå nasjonalt hald, men òg, som representanten nemner, i dialog med KS. Vi har heldigvis ei rekkje kommunar, som eg sjølv har besøkt, som jobbar særs systematisk og godt med det.
-0	Jeg synes finansministeren i dag er veldig flink til å svare på alt annet enn det han blir spurt om. Det er f.eks. en digresjon av ubetydelige dimensjoner å begynne å snakke om formuesskatten og straff. Retorikken er jo ganske åpenbar: Når norske eiere har en skatt som utenlandske eiere i Norge ikke har, er det en straff for norske eiere. Sånn er det bare. Når det gjelder arveavgift, har Fremskrittspartiet et veldig klart standpunkt: Den må vekk. Den hindrer lett overføring av verdier mellom generasjoner i bedrifter. Den er også mange ganger en ulempe når en skal ha arveoppgjør på hytte, hus og annet, der familien gjerne ikke klarer å beholde familieeiendommen på grunn av bl.a. arveavgiften. Det som er mest spesielt med den debatten som har dukket opp nå, er jo at regjeringen hele veien har sagt at en skal betale sin skatt med glede. Så ser en altså at sentrale medlemmer av regjeringen driver utstrakt skatteplanlegging. Er slik skatteplanlegging fra regjeringsmedlemmer et uttrykk for at en betaler sin skatt med glede?
-1	Raymond Johansen har selv klart opp i hvordan hans uttalelser skulle forstås. Verken han eller Regjeringen har noe annet syn enn at den arbeidsinnvandring vi har hatt og kommer til å ha i Norge, er avgjørende for velferdsstaten og viktig for norsk økonomi. Vi kommer også i framtiden til å være avhengig av arbeidsinnvandrere for å løse viktige oppgaver i vårt samfunn. Folk som kommer hit for å jobbe på norske lønns- og avtalevilkår, er ikke bare velkomne hit, men vi har sterkt behov for dem. Jeg har i den sammenheng lyst til å peke på noe som etter mitt syn er veldig gledelig. I Statistisk Sentralbyrås årlige undersøkelse av holdninger knyttet til innvandring og inkludering, som ble lagt fram i går, er det nettopp veldig tydelig at den holdningen har sterkt fotfeste også i befolkningen. Tallene viser at sju av ti er helt eller nokså enig i at innvandrere flest gjør en nyttig innsats i norsk arbeidsliv. En marginal del av befolkningen er uenig i det. Svært mange anerkjenner også i den undersøkelsen det positive bidraget som bl.a. de mange polakkene gir til norsk økonomi. Så er vår utfordring å sørge for at vi har et arbeidsliv som ikke fører til at arbeidsinnvandring gir sosial dumping. Da er det avgjørende med et godt regulert arbeidsliv, med en sterk fagbevegelse og med maktforhold i arbeidslivet som gjør at fagforeninger og faglig tillitsvalgte arbeidstakere har makt. Det er jo det feltet der det vil være stor uenighet mellom Regjeringen og Høyre, fordi Høyre har ønsket å føre en politikk som ville svekke arbeidstakernes makt, og på den måten legge til rette for mer sosial dumping.
-1	Jeg synes det var flott å få avklart at regjeringen ikke synes ulikhetene i USA er et forbilde. Siden halve regjeringen har Ayn Rand som forbilde, var det en nyttig avklaring. Men det er en tom retorisk manøver statsministeren driver med når hun er bekymret for ulikhet, men så i neste øyeblikk, sånn som i intervjuet med VG, sier at skatt ikke er viktig i den sammenhengen. Det er veldig godt dokumentert i forskningen om ulikhet, f.eks. av Thomas Piketty, at lavere skattlegging i en rekke land har vært en driver for den forskjellsutviklingen vi har sett. Og det gjennomslaget høyresiden har fått i mange land for lavere skattlegging av dem med høye inntekter og formuer, har vært ekstremt skadelig for økonomien og for det sosiale samholdet i mange samfunn. Så vi har en statsminister som er bekymret for økt ulikhet, men som fører en skattepolitikk for å øke ulikheten. Siden statsministeren ikke vil snakke om skatt, vil jeg ha et svar om skatt: Vil de endringene regjeringen har gjort i skattepolitikken i denne perioden, redusere eller øke den økonomiske ulikheten i Norge?
-1	Vi vurderer kontinuerlig alle mulige kanaler for det norske bistandsarbeidet, men det er jo av politiske grunner vi mener at FN er så avgjørende. FN er ikke bare avgjørende som en bistandsaktør i mange land i den tredje verden, FN er avgjørende for oss, fordi Norge er et lite land. Små land er mer enn de store landene avhengige av en internasjonal rettsorden og en organisert verden. Det er bare FN som kan sette normer som respekteres av verdenssamfunnet. Det er bare FN som f.eks. på verdenssamfunnets vegne kan si at en krig er akseptabel eller ikke er akseptabel, og det er FN som setter normer for en rekke av de områdene vi har snakket om her i dag: menneskerettigheter, kvinnespørsmål osv. Så av alle disse grunnene vil vi styrke FN. Men en del av den styrkingen er å kreve mindre byråkrati, mer effektivitet, bedre forvaltning av pengene, større åpenhet i FN-systemet og også å få flere nordmenn inn i systemet i FN, fordi vi tror det også kan bidra i den riktige retningen.
-0	Jeg liker ikke uttrykk som at kommunene skal finne «smidige» løsninger. Men jeg bad statsråden forsikre meg om at vi kan forvente at hun kommer tilbake i revidert nasjonalbudsjett for 2004 med løsninger når det gjelder likeverdig behandling. Det kan ikke være tvil om at full likeverdig behandling skal settes i gang fra 1. mai 2004. Derfor reagerte jeg ganske spontant da statsråden fra talerstolen nettopp sa at man skal ha «full likeverdig behandling». Da har jeg faktisk lyst til å spørre statsråden: Når er det hun tenker seg at vi skal få full likeverdig behandling?
-1	Heldigvis lever vi i et fritt land der presidentens ønske om å ta kvelden ikke kan legge lokk på den frie debatt. Jeg skal ikke påberope meg å være noen stor fotballekspert, men jeg vet i hvert fall så pass at man kan få gult kort for filming. Og det tror jeg faktisk Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet har fått i dag. Det har ikke vært noen spenning rundt det Carl I. Hagen faktisk har foretatt seg her i dag. Han har kommet på TV, det er jo riktig. Hvis man syns det er stimulerende med kameraer i fjeset, blitsregn, folk som springer etter en og lurer og sånn, så er det kjempefint. Men jeg tror faktisk ikke det går veldig mange ganger til, for det Bondevik og Regjeringen kan gjøre med kaldt blod, er å tenke: Ja vel, han der er ikke sånn som folk vi vanligvis pleier å forholde oss til. La meg ta et eksempel fra min egen kraftigste ungdomstid – og ikke henge ut ungene mine, men bruke meg selv. Da var diskusjonen i forhold til foreldrene mine omtrent sånn: Dere kan ikke tvinge meg til å være med på den kjedelige hytteturen. Jeg vil heller gjøre noe annet. – Jo, det kan vi, sa moren og faren min. – Det kan dere ikke! – Jo, det kan vi, sa de. Og så gjorde de det. Men Carl I. Hagen er jo helt motsatt. Han sier: Tving meg, tving meg! (Latter i salen!) Ja vel, sier Bondevik. Ja vel, sier Carl I. Hagen. Hvorfor i all verden skal noen drive og forhandle eller gjøre noe i forhold til Carl I. Hagen en annen gang? Hvis Bondevik-regjeringen bare er interessert i å gå disse ydmykende og nedverdigende rundene, så vet de jo utmerket godt at i hvert fall et stykke på vei så kan de bare behandle Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet på den måten, for de er ikke interessert i å oppnå resultater på vegne av sine velgere. De er mer interessert i å være på TV. Og veldig mange velgere tror at det de ser på TV, er det man jobber med når det gjelder politikk. Men sånn er det faktisk ikke, for det som avgjør deres trygd, deres rettigheter eller hvor mye de får når de er ektefeller og pensjonister, er faktisk de vedtakene som blir fattet her. Og det bryr Fremskrittspartiet og Carl I. Hagen seg døyten om. Det kan jo være greit å vite. Men jeg syns ikke at Stortinget som sådant kommer noe særlig styrket ut av det. Skal vi sitte her med navneopprop, ja og nei og tegne ned, og Bondevik sitter? Kan vi holde på sånn i fire år – to ganger i året, tre ganger i året, fire ganger i året? Det er ingen som kommer styrket ut av det. Folk vil miste troen på at politikk er et seriøst arbeid. Det kan muligens øke underholdningsverdien for noen, men at det øker tilliten til at det er noe poeng i å delta i politikk, at det er noe poeng i å avlegge stemme, til at det er noen som gjør en skikkelig seriøs jobb, tror ikke vi.
-1	Hvis det hadde vært så enkelt som representanten Storberget her framstilte det som, hadde svaret selvfølgelig vært ja. Personlig tror jeg at tvang kan fungere til en viss grad, i hvert fall i en startfase. Men å få andre til å forandre seg mot sin vilje er det bl.a. mange kvinner som smertelig har erfart ikke fungerer, heller ikke i et forhold. Det er vanskelig å skulle starte en behandling av mennesker som er helt uvillige. Det vi frykter, er at befolkningen får forhåpninger til «drug court» som ikke kan la seg innfri, rett og slett fordi man får dårlige resultater. Det er det ene. Det andre er at man i behandlingsapparatet risikerer å få en masse mennesker inn som ikke er villige, og som dermed ødelegger for de andre, som er der fordi de er motiverte. Vi tror at vi er nødt til å starte motivasjonen på en annen måte, f.eks. ved å ta i bruk§12-soning i langt større grad. Det betyr jo at man først kommer i fengsel, og så skal man ha et tilbud om å kunne sone ferdig straffen i institusjon. Vi mener at alle burde få det tilbudet.
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Dette var faktisk et problem også i den perioden da jeg satt i sosialkomiteen, fra 1981 til 1985, og jeg har aldri blitt helt klar over hva det vil si at det er mangel på senger. Nå forstod jeg statsråden slik at det ikke er mangel på en fysisk seng og en plass til en seng et eller annet sted i sykehuset, men det må altså være mangel på noen som kan passe på pasienten og betjene sengen. Mitt spørsmål er: Vil det ikke normalt sett være bedre å plassere en pasient i et vanlig sykeværelse under oppsyn av en hjelpepleier enn å la vedkommende ligge og være sjenert av trafikk i gangene og korridorene? Mitt spørsmål er videre: Er det mangel på hjelpepleiere i denne forstand?
-1	Regjeringen er opptatt av både å bevare og å styrke det kommunale selvstyret. Der står Regjeringen samlet. Regjeringen ønsker å føre en politikk som nettopp styrker det kommunale selvstyret. I de konfliktsakene som kommer til Miljøverndepartementets bord, er det ofte interessekonflikter mellom lokale og nasjonale interesser. Her tror jeg også det er viktig, innenfor feltet som Miljøverndepartementet håndterer, at en må ha øye for at av og til må nasjonale interesser foretrekkes framfor lokale ønsker.
-0	Jeg har oppfattet det slik at Høyre følger Arbeiderpartiet og Finansdepartementet når det gjelder synet på budsjettbalansen og ikke minst synet på at bruk av penger over statsbudsjettet virker likt, uansett hva pengene brukes til. Oljeformuen blir nå omplassert i finansiell formue i utlandet. Er Høyre enig i at det i gitte situasjoner kan være fornuftig å omplassere noe av denne formuen i realkapital i Norge, når dette kan gjøres enten ved å bruke pengene i utlandet til f.eks. kjøp av sykehusutstyr, som vil øke effektiviteten i det norske helsevesen, eller ved å utnytte ledig kapasitet i Norge? Akkurat for tiden har vi et meget godt eksempel på hvordan det kan gjøres. Vi har bekreftede tall på at det er over 3 000 ledige i anleggsbransjen, og bransjen selv sier at 80–90 pst. av det tunge anleggsutstyret nå står ledig – altså ikke er i bruk. Er Høyre enig i at det i en slik situasjon kan være fornuftig å bruke noen milliarder av den kapitalen vi har i utlandet, til å bedre infrastrukturen i Norge?
-1	Det er for folk ett spørsmål som er mer vesentlig enn andre å stille til en regjering som styrer landet. Det er det samme spørsmålet vi hver dag stiller oss selv: Holder vi løftene? Når vi de viktigste målene vi har satt oss? Jeg pleier å si til partimedlemmer, når vi snakker om hva som er målet for det vi driver med, at alle må finne hver sin setning i Soria Moria-erklæringen – enten partimedlemmer eller andre som støtter det rød-grønne prosjektet – og sørge for at det blir gjennomført. Jeg har mine egne setninger, og det er de som beskriver målene for den økonomiske politikken, nemlig følgende: «Målene for den økonomiske politikken skal være arbeid til alle, en bærekraftig utvikling, en mer rettferdig fordeling og styrking av velferdsordningene.» I tillegg er det «et mål for Regjeringen at de økonomiske forskjellene skal reduseres og fattigdom avskaffes». Det er lett på en dag som i dag å bli preget av det som står på forsiden av avisene, glemme det som er de viktigste målene for det langsiktige prosjektet vårt, og heller bli styrt av dag til dag-politikken. Men vi må likevel holde oppmerksomheten klart festet på målene. Da er svaret: Ja, arbeidsløsheten går ned. Vi har skaffet omtrent 79 000 nye jobber i løpet av det siste året. Over 30 000 av dem som stod i arbeidsløshetskø, har fått seg jobb. Arbeidsløsheten for helt ledige er ned mot 2,2 pst. Arbeidsløshet er sløsing med samfunnets ressurser og sløsing med folks liv. Vi lykkes med å få folk i jobb, og i motsetning til hva høyresiden gjorde da de satt i regjering, gjør vi det samtidig som vi gir de arbeidsløse mer penger – penger som høyresiden tok fra folk som var arbeidsløse. Neste år skal vi gjøre mer for å få dem som står utenfor arbeidslivet, inn i jobb. Vi fører en økonomisk politikk som legger forholdene til rette for fortsatt nedgang i arbeidsløsheten. Vi satser penger på næringsutvikling over hele landet, og vi gjeninnfører den differensierte arbeidsgiveravgiften, som den forrige regjeringen nærmest hadde gitt opp. Vi ruster opp skoler og bygger ut jernbane for folk og gods. Vi lager en ny kvalifiseringsordning for dem som har vært langtidssosialhjelpsmottakere. Ordningen likner på den vellykkede introduksjonsordningen for flyktninger, der man får et fast beløp i måneden og rett til bostøtte for å delta i opplegg som går på kompetanseheving eller annet. Det er en av de konkrete ordningene som følger opp det gamle SV-forslaget om å gi folk én dør å gå inn av når de skal møte Aetat, Trygdeetaten og sosialkontoret, og som seinere alle partier på Stortinget er enige om. Ja, vi beveger oss skrittvis i retning av en mer bærekraftig utvikling. Klimaet er vår generasjons største utfordring, fordi vi er for at utviklingslandene skal nærme seg oss i velstand, samtidig som det betyr en enorm belastning for klimaet på vår felles jordklode. Derfor setter vi av millioner til å rense gasskraftverk som tidligere regjeringer har tillatt å slippe ut store mengder CO2. Vi skal rense framtidige gasskraftverk òg. Vi satser på fornybar energi. De første 10 milliardene er på plass i et fond. Det gir oss 400 mill. kr i året til satsing på omlegging fra olje og ikke-fornybar energi til ny produksjon av fornybar elektrisitet, og til å gjøre det billigere for folk å investere i strømsparing hjemme. Vi legger om bilavgiftene, slik at det blir billigere for folk å velge klimavennlige biler. Dette var første skritt når det gjelder omlegging av bilavgiftene i miljøvennlig retning. Neste skritt for å få flere biler på biodrivstoff kommer allerede til sommeren. Næringslivet har vi òg fått på lag i arbeidet med å få bukt med den sure nedbøren som tar livet av laksen – og annet liv – i elvene. Derfor innfører vi første trinn i en NOx-avgift, med mulighet for næringslivet til å framforhandle ordninger med Miljøverndepartementet som gir minst de samme avgiftsreduksjonene. Vi er altså på vei i miljøpolitikken i retning av en mer bærekraftig utvikling. Og – ja – vi kommer oss i retning av en mer rettferdig fordeling. Vi øker de veiledende sosialhjelpsnormene fra 1. januar med 5 pst. mer enn prisstigningen. Mens alle andre grupper i samfunnet får trygd og lønn økt i takt med lønnsveksten, har sosialhjelpsmottakere sakket akterut de siste ti årene. Det gjør vi noe med, og så er det opp til kommunene å følge opp med konkrete sosialhjelpsvedtak. I tillegg bruker vi 200 mill. kr på å fjerne en del tvangsgebyrer, noe som særlig gjør at folk som har havnet i økonomisk trøbbel, får det lettere. Dette er viktig for å hindre at folk som har dårlig råd, plutselig ender opp i en fattigdomsfelle. Og så er vi, sammen med resten av regjeringspartiene, et skatteletteparti for dem med lave inntekter. Vi sørger for å trekke inn penger fra dem som har mye aksjer og høyere lønnsinntekter, og gir skattelette til ungdom ved å øke frikortgrensen til 40 000 kr. Vi gir skattelette til deltidsarbeidere og lavtlønte som tjener under 200 000 kr, og til folk som sitter på en liten formue, f.eks. fordi de eier et lite hus. Forskjellene har økt helt siden 1980-tallet. Vi er ambisiøse og mener at forskjellene bør bli mindre, fordi det er særlig de aller rikeste – særlig de 5 pst. rikeste – som har dratt fra resten av oss. Vi mener at forskjellene skal bli mindre, ikke av misunnelse, men fordi rimelig, jevn økonomisk fordeling er det som skaper følelsen her i landet av at vi er ett lag, at vi har et felles mål, at vi kan jobbe sammen i det som er skapt ved den nordiske arbeidslivsmodellen og den nordiske velferdsmodellen, der alle stiller opp med skatt og samtidig får trygghet – både arbeidsgivere og arbeidsfolk – gjennom gode trygdeordninger, helsevesen og barnehageplasser. I tillegg sørger vi for å kjempe for rettferdighet, ikke bare i Norge, men i hele verden. Vi leder an i kampen mot internasjonal fattigdom og for en rettferdig utvikling i verden. Vi kommer til å nå målet om at 1 pst. av inntektene våre her i landet skal gå til utvikling i fattigere land enn vårt eget, fordi vi er et solidarisk folk som er opptatt av at vi skal fordele den rikdommen som er kommet oss til del gjennom oljeinntektene fra Nordsjøen. Vi ser at de oljeinntektene som vi får fra Nordsjøen, er inntekter som bl.a. kommer fra salg av olje til fattigere land. En del av de pengene bør gå tilbake til fattige land, fordi vi er for internasjonal solidaritet. Vi går i front internasjonalt ved å slette gjeld fra 1970-tallets skipseksportkampanje. Vi er med på å stoppe nedkuttingen i Amazonas-jungelen for å bedre verdens miljø. Vi er for vaksineprogrammer for å få bukt med lidelser blant barn – barn som dør av helt vanlige sykdommer som burde vært utryddet. Vi er med på en utvikling som særlig bidrar til likestilling, fordi vi sørger for at det i mange land er jenter, ofte jenter som ellers ikke ville fått utdanning, som er med på å bidra til framtiden i landet sitt. Så skaper vi mer velferd her i landet. Vi har satt av penger til den største barnehageutbygging noensinne. Vi har nye rekordtall i år, og vi kommer til å få enda høyere tall neste år. Vi har satt av penger til å klare å følge opp barnehageløftet. Da er det for meg uforståelig når Jan Tore Sanner står her og sier at de kommer til å skape flere barnehageplasser. Vi har altså satt av penger til å skape akkurat nok barnehageplasser til å innfri løftet om at alle som ønsker det og som søker om plass neste vår, skal få en plass i løpet av neste høst. Det er bare det at når man øker barnehageprisen, slik som både Høyre og Venstre legger opp til, prøver man å løse problemet med barnehagekøene gjennom å tvinge folk som har dårlig råd, til isteden å være hjemme – fordi de ikke har råd til å betale barnehageregningen. Det er en usolidarisk måte å løse barnehagekøene på, som vi er dypt uenig i. Jeg vil likevel si at den største velferdsøkningen som det rød-grønne alternativet står for, er det løftet vi ser i kommuneøkonomien. I forrige periode var det frafall av tillitsvalgte rundt omkring i kommunesektoren, fordi folk følte det var helt fryktelig å være med. De følte at det de var med på, var å kutte i velferdstilbudet rundt omkring i kommunene. Det var ikke rart, for den forrige regjeringen hadde som målsetting at velferden i landet skulle få en mindre og mindre andel av den samlede kaken av inntekter og verdiskaping vi hadde her i landet. Vi har det motsatte målet. Vi sier at veksten gjennom økningen i oljeinntektene i årene som kommer, skal gå til velferd. Det skal gå til velferd ved å sikre gode trygdeordninger til folk. Det skal gå til velferd ved å sikre en utbygging av velferdsstaten i alle årene som kommer. Samlet sett kommer kommuneøkonomien i løpet av dette året og neste år til å få en vekst på 17 milliarder kr. Det er vanvittig mye penger. Det er penger som aldri hadde vært der hvis den forrige regjeringen hadde fått fortsette, med støtte av Fremskrittspartiet.
-1	Når det gjelder EUs utvidelsesplaner, oppfatter jeg ikke at det først og fremst er et spørsmål om hva verken vi i SV eller vi i Norge synes. Det er først og fremst et forhold mellom kandidatlandene og EU. Det må også være et forhold mellom befolkningene i kandidatlandene og EU. Når det kommer til stykket, kan vi jo ikke være helt sikre på at det ikke kan finnes EU-motstandere også i kandidatlandene. Så jeg vil stille meg litt avventende til dette og f.eks. se den norske handlingsplanen som innebærer at Norge skal ivre veldig sterkt for utvidelse. Men når det gjelder målsettingene, er vi helt enige. Norge skal selvsagt bidra til økonomisk vekst og stabilitet i øst. Vi skal selvsagt bidra til å utvikle velferdssamfunn og å utvikle demokratiene i øst. Dette er veldig viktige oppgaver, og vi vil veldig gjerne være med på å prioritere de oppgavene. Men her er det jo også et forhold mellom Norge og landene i den tidligere østblokken, og dette må ikke nødvendigvis knyttes til EU. Når det gjelder sanksjoner, er vi selvfølgelig ikke motstandere av alle typer sanksjoner. Det vi sier, er at de brede sanksjonene, som er ment å ramme hele befolkninger, er vi nødt til å revurdere. Vi ser at de både i forhold til Irak og i forhold til Serbia ser ut til å fungere feil, ved at sanksjonene fører til økt oppslutning om regimet framfor å svekke det, og at det rammer urettferdig i forhold til sivilbefolkningen. Så det vi må få, er spissede sanksjoner. Vi må få sanksjoner som først og fremst rammer politiske eliter, vi må ha våpenembargo der hvor det er relevant, og vi må se på mulighetene for å fryse finanser der hvor det er relevant. Så det er ikke noe spørsmål om å være imot alle typer sanksjoner. Vi må utvikle et sanksjonsverktøy som er målrettet, og som er effektivt. Men i tillegg må vi stille oss det grunnleggende spørsmål: Er det mindre kontakt eller mer kontakt som hjelper når noen land oppfører seg usosialt, for å si det slik, og bryter mot internasjonal rettsorden? Av og til kan kanskje økt handel og økt kontakt være det rette.
-1	Jeg vil først takke representanten Kolberg for å ville ta opp et grunnlovsforslag, som SV også støtter og er med på, med tanke på å styrke det samiske folks stilling i Grunnloven. I går var det en kraftfull markering utenfor Stortinget. Den var ikke nødvendigvis kraftfull i form av sin størrelse – markeringer fra minoriteter er sjelden det – men desto mer kraftfull i sitt innhold. Markeringen var mot regjeringens samepolitikk, utløst av nedleggelsen av Sameskolen i Hattfjelldal. Det er ikke ofte at representanter for det samiske folk ser seg nødt til å ta turen til Eidsvolls plass for å stå utenfor Stortinget. Gårsdagens krav og appeller var verdt å lytte til. Talene var klare, og jeg fikk en fornemmelse av at en dråpe er i ferd med å lande i et beger som begynner å bli temmelig fullt. Jeg registrerer at regjeringen har lagt fram et budsjett for norsk vekst og for samisk kutt. Jeg registrerer en kritikk fra Sametinget om en opplevelse av at gjentatte ganger overholdes ikke konsultasjonsavtalen, og jeg registrerer at viktige prosjekter som Bååstede – «tilbake» – og Várjjat Siida ligger helt lydløse, helt stille. Jeg blir også kontaktet av forskjellige representanter – av sjølaksefiskere, som er viktige bærere av den sjøsamiske kulturen, og som opplever at deres næringsgrunnlag er truet, og jeg blir kontaktet av foreldre som daglig må føre en knallhard kamp for at ungene deres skal få helt avgjørende og grunnleggende rettigheter innfridd, nemlig språkopplæring og kjennskap til sin kultur. Som minoritet utsettes det samiske folk for et press av majoritetssamfunnet. Vi ser det i bruk av natur og naturressurser, vi ser det i bestemmelser og at av og til overdøves stemmer, vi ser det i form av at det å kjempe for sitt eget rom og for språk og kultur i et majoritetssamfunn kan være krevende. Da er det nedslående at stortingsflertallet velger å legge ned en sørsamisk skole. Det er en gruppe som virkelig er under sterkt press. Så er det interessant å høre at statsråden opplever situasjonen veldig annerledes enn representanter for det samiske samfunn. Jeg vil gjerne utfordre statsråden til å dele noen tanker rundt det for å se om han ser for seg en forvaltning av Tanavassdraget som ivaretar sjølaksefiskerne, om språk og kultur blir tilstrekkelig ivaretatt, og om de samiske stemmene faktisk blir hørt.
-0	Det er veldig bra at man er bekymret for de skadevirkningene som alkoholmisbruk medfører i samfunnet. Der deler jeg og Fremskrittspartiet representantens bekymring for at vi har noen utfordringer. Men vi skiller vei i forhold til hva som kan være aktuelle virkemidler. Vi ser i dag at vi har store problemer bl.a. med rusmidler i Norge, men det har vi jo på tross av at vi har et flertall i denne sal som fører en meget restriktiv alkoholpolitikk, og som sørger for ganske store avgifter på alkohol. Fremskrittspartiet har tiltro til at vi faktisk må kunne gi det enkelte menneske noe mer frihet og mulighet til å handle varer legitimt, framfor at man skal ha en enorm grensehandel, som kanskje tapper norsk næringsliv for 10 000 arbeidsplasser, og at vi har en stadig økning av smugling av illegale varer inn til landet. Vi mener at det er mye bedre å senke avgiftene på alkohol, slik at mennesker selv kan kjøpe alkoholen her i Norge, til en billigere penge, noe som både vil få slutt på grensehandelen og føre til noe reduksjon i den illegale importen av alkohol.
-1	Det er bra at regjeringa klarar å skape entusiasme for det dei meiner er deira prosjekt i deira eigne stortingsgrupper og stortingsfraksjonar. Eg ser ingen prosjekt i utviklingspolitikken, bortsett frå å kutte talet på land, som har vore den store debatten i dag – løfta fram som det store. Men det eg teikna meg for i representanten Hallerakers innlegg, var det som eg kunne sett på som ei ganske grov fornærming, men som eg trur berre må vere ein grenselaus mangel på historisk innsikt. Ja, Sosialistisk Folkeparti vart danna på NATO-motstand i 1961. Men danna på eit forsvar av Sovjetunionen – høyrde eg riktig? Eg vil be om at ein kjem med den minste form for dokumentasjon på det. Eg har lese fleire bøker om SV og SFs historie, eg har skrive artiklar om dei problematiske sidene i historia til vårt parti og andre parti. Aldri har eg nokon stad funne eit forsvar for Sovjetunionen. Sosialistisk Folkeparti, seinare SV, vart danna på det som var det tredje standpunktet. Det var ideen om at du skal ha same standard for politikken til alle stormaktene – brot på menneskerettane når dei kjem ved invasjonar i andre land. Derfor kritiserte SV både invasjonen i Afghanistan og amerikanske brot på folkerettane og menneskerettane i Latin-Amerika, mens andre i norsk politikk såg mellom fingrane med det eine og kritiserte det andre. Derfor har vi vore kritiske til opprustinga i både aust og vest gjennom heile vår historie. Det tredje standpunktet er eit relevant standpunkt i dag òg, fordi det fortsatt er behov for at ein har same standardar for alle stormakter når dei tek seg til rette. Så er det sjølvsagt riktig at Irak og Ukraina er ulike situasjonar. Alle krigar og konfliktar er ulike. Men dei har noko til felles, nemleg at det var brot på folkeretten som låg bak den USA-leia invasjonen av Irak, akkurat som det er brot på folkeretten å invadere Krim. Begge delar bør fordømmast. Men i Noreg var det mange støttespelarar i Høgre og Framstegspartiet for at vi skulle delta i invasjonen i Irak. Det er òg ein samanliknbar ting, nemleg at invasjonen av Irak viste seg å vere bygd på ei løgn – på påstandar som ikkje var riktige. La oss slå ring om det forsvaret for folkeretten som er presentert her i salen frå alle parti, men la oss ta det vidare til òg å gjelde alle framtidige situasjonar, ikkje berre når det passar ein. Det bør representantane, ikkje minst frå Høgre og Framstegspartiet, ta med seg. Så synest eg representanten Halleraker skulle setje seg inn i Sosialistisk Folkepartis og SVs historie, viss han har tenkt å kommentere det i framtida, og leite etter noko som minner om dokumentasjon for eit forsvar for Sovjetunionen. Elles legg eg påstanden daud og makteslaus.
-0	Det kunne vært spennende å oppleve noe nytt i spørretimen, men det er jeg redd representanten ikke får oppleve. Jeg har lyst til å være tydelig på at regjeringen følger opp politikken Stortinget har vedtatt. Det framgår ikke, som noen hevder, av klimaforliket at Utsirahøyden skal få kraft fra land, men at regjeringen skal følge opp utredning av en slik løsning og ha som mål at den forsynes fra land. Departementet har i tråd med klimaforliket fulgt opp de pågående utredningene av kraft fra land til Utsirahøyden. Om en slik løsning bør velges, skal man ta stilling til ved behandling av de enkelte utbyggingene. Så er det viktig å si at det valgte konseptet for det store Johan Sverdrup-feltet, som utgjør det aller meste av Utsirahøyden, medfører at feltet vil drives med kraft fra land fra produksjonsstart. Hvordan resten av kraftbruken skal dekkes, blir ikke besluttet nå. Til det første spørsmålet gjentar jeg det jeg sa i stad. Vi er nødt til å ta hensyn til tiltakskostnad og ressursbruk. Skal vi redusere utslipp av klimagasser globalt, er det viktig at disse hensynene også blir ivaretatt.
-0	Først et hjertesukk når det gjelder soningskøene og problemene med dem. En skikkelig handlekraftig regjering hadde løst det problemet i løpet av tre måneder ved ganske enkelt raskt å få private vaktselskaper og eiendomsutviklere til å tilby fengselskapasitet – det hadde de ikke trengt mer enn tre måneder til – for de fanger som er minst rømningsfarlige, de minst voldsfarlige, men som skal sone. Det hadde det ikke vært noe problem å ordne hvis man hadde hatt en handlekraftig regjering som ikke var styrt av fagforeningene eller det offentlige. Så til Knut Storberget og Anders Jahre-saken. Jeg har mange ganger følt at Knut Storberget og jeg av og til har hatt ting vi har vært enige om når det gjelder rettssikkerhet. Men han slår altså fast at her er det kriminalitet. Det er meg ukjent at noen domstol har avsagt kjennelser for slik kriminalitet. Det er saker som verserer for domstolene, og da burde man vente til domstolene har avgjort. Mitt hovedanliggende er: Hvorfor har ikke staten som kreditor sørget for å få en kjennelse som godkjenner at de har et reelt krav i boet? Staten som kreditor har i realiteten greid å tilta seg instruksjonsmyndigheten over bobestyreren. På tross av at bobestyreren først og fremst er loddeierens representant, har man altså sabotert å komme inn i en rettssal for å få en avgjørelse om at staten har et reelt krav overfor Anders Jahres dødsbo. Det er min anklage. Vi ser av og til en god del tegn på systemsvikt i vårt domstolsvesen. Det tillater jeg meg å si, for det har stått nok om det også i litteraturen. Vårt system er at regjeringene, delvis embetsverket, utnevner høyesterettsdommere og andre dommere. Det har de full anledning til – selvsagt ikke på noen måte i samme målestokk som vi kjenner til i regimer vi ikke liker. Men her er det nyanseforskjeller. Det er glidende overganger. Da er det på tide at vi stiller spørsmålet: Får vi helt objektive og uavhengige dommere når det er embetsverket som i staten selv i stor grad styrer hvem som blir dommere? Vi har en tendens til å være meget statstro i saker hvor staten er part. Jeg tror vi er nødt til å se at når staten som kreditor overtar styringen av et bo, der staten bare er kreditor og ikke loddeier, istedenfor tidsfrister for å få bostyrets behandling avsluttet, får skifterettens hjelp til å fortsette, fortsetter de å sabotere at domstolene kommer inn i bildet og fatter kjennelse i saken. Nå får vi se. Det er selvsagt saker for domstolen. En del av de tingene jeg snakker om, går til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Men jeg synes det er uriktig å slå fast at personer, som i hvert fall jeg respekterer meget høyt, er kriminelle.
-1	Når det gjeld det siste, trur eg vi misforstår kvarandre. Det er ikkje slik at eg oppfordrar ministeren til å oppfordre Nav til feil praksis. Eg oppfordrar ministeren til å gi ei melding om at den praksisen, den innstramminga, eller spesialiseringa som ministeren kallar det i sitt svar, stoppar opp, slik at det blir rom for denne typen program som De utrolige årene, som har vist seg å vere kolossalt positiv. Eg vil nemne professor Willy-Tore Mørch som har sagt til avisa Nordlys at den mest effektive behandlinga av barn med åtferdsproblem, er rettleiing av foreldre. Eit av programma som har verka aller mest, er De utrolige årene. Da er det veldig trist at vi no faktisk er i ein situasjon der den praksisen antakeleg kan vere døden for dette programmet. Da kan arbeids- og sosialministeren vere ansvarleg for at veldig mange foreldre med barn med åtferdsproblem ikkje får den hjelpa dei treng, med dei problema dette medfører for familiane og for samfunnet elles.
-0	Debatten rundt asylanttilstrømming og saksbehandlingstid har nå gått over tre–fire år. Så kan vi gjerne peke på Riksrevisjonens rapport, men også det som statsråden sier i forhold til at vi er i ferd med å lykkes. I hvert fall tolker jeg statsråden dit hen at nå har UDI fått ned saksbehandlingstiden. Men hva er egentlig de grunnleggende årsakene til at vi nå på en måte har fått gjennomsnittlig kortere saksbehandlingstid? Jeg reagerer ganske sterkt på at statsråden sier at vi har kortere saksbehandlingstid enn andre europeiske land. Det har jo en direkte sammenheng med at Norge har en meget liberal praksis i forhold til hvilke søknader vi skal behandle, mens andre land er mer restriktive og behandler mer reelle søkere. Andre land behandler altså dem som kan ha grunnlag for å få opphold på asyl, mens i Norge behandler vi alt det som har å gjøre med åpenbar grunnløs, grunnløs og mulig grunnløs. Det er klart at det tar kortere tid å behandle en åpenbar grunnløs søknad selv om søkeren skal sendes ut. Kan det være årsaken til at statsråden nå prøver å gi uttrykk for at vi er i ferd med å få ned saksbehandlingstiden? Og er det sånn at statsråden nå vil følge opp det som lå i budsjettvedtaket i forhold til dette med 48 arbeidstimer i forhold til søkere? Så vil jeg gjerne utfordre statsråden: Når vi snakker om åpenbart grunnløse eller grunnløse søkere og mulig grunnløse søkere, hvordan definerer statsråden de tre kategoriene? Har statsråden på en måte signalisert sitt syn på det i forhold til UDIs saksbehandlingsapparat?
-1	Det er mulig at det er enkelte nyanser i Stokkan-Grandes budskap som jeg ikke har fått helt med meg, men jeg har ikke forstått ham dit replikanten nå gjør. Jeg synes det er veldig vanskelig å forstå hva Høyre egentlig går inn for når det gjelder språkkartlegging i barnehagene. Det er selvsagt slik at helsestasjonen også må følge opp de barna som ikke går i barnehagen, men barnehagen er altså en arena for å støtte barn i deres utvikling. Nå har vi et ekspertutvalg og en referansegruppe som ser på hvordan en skal få det trente blikket overfor dem. For øvrig er dette et område der man ser klare skiller i politikken. Høyre øker maksprisen. De reduserer litt i forhold til inntektsgradert, men de har et netto kutt på barnehagesektoren på over 400 mill. kr, fordi makstaksten øker generelt for barnehageforeldre, mer enn det Høyre investerer i barnehagene. Det er jo greit for folk å vite at barnehagene blir dyrere hvis det blir nytt flertall.
-1	Det er gledelig å kunne konstatere at NSB har hatt en positiv utvikling. Det er viktig, for vi trenger et godt, moderne og miljøvennlig transportselskap i Norge som kan drive en effektiv og god togtrafikk. I tillegg til at passasjerutviklingen har vært god, har også punktligheten bedret seg dramatisk de siste årene. NSB har gjort grep som har ført til at passasjerene på nytt har kommet til NSB. Jeg vil gi ros for den kampanjen som ble kjørt, der man kunne reise hvor langt man ville, for 150 kr. Den viste seg å være en suksess. Det har også blitt vesentlig lettere å bestille billetter hos NSB, ikke minst gjennom et veldig effektivt system på Internett. NSB lever i en situasjon med konkurranse. Jeg hører at Høyre og Fremskrittspartiet ikke har registrert det, men NSB konkurrerer hver eneste dag mot bil, mot fly og delvis mot buss. Den konkurransen er det NSB skal vinne. Jeg har hatt den tvilsomme fornøyelse å prøve et konkurranseutsatt togmarked, hvor tog skulle konkurrere mot tog, i Storbritannia. Det tok meg to dager å få kjøpt en billett. Jeg måtte ha reisehåndboka for hånd, og Lonely Planet’s reiseguide for Storbritannia bruker tre sider på å beskrive hvordan man skal få tak i en billett for å reise fra A til B. Storbritannia er ingen modell for oss hvis vi skal bygge opp effektiv togtrafikk i Norge. Det er ett område hvor punktligheten ikke er god nok ennå, og det er lokaltrafikken rundt Oslo. Jeg synes det er vanskelig å laste NSB for det. Den infrastruktur vi har rundt hovedstaden, har ikke god nok kapasitet til å klare å ta en god nok trafikkutvikling. Det gjelder spesielt strekningen Oslo–Ski, hvor vi har hatt problemer, og hvor vi venter på utbygging av dobbeltspor for å få en ny og bedre situasjon. Jeg vil gi ros til Regjeringen for å ha lagt fram en god melding. Da jeg leste gjennom den første gang, tenkte jeg at dette skulle bli en lett jobb i komiteen. Her kan vi få til et bredt flertall, selvfølgelig minus det partiet som egentlig ikke vil ha tog i Norge, Fremskrittspartiet. Jeg er derfor litt lei meg over at vi ikke står sammen om mer enn det vi faktisk gjør, i denne innstillingen. Det gjelder spesielt Nettbuss. Jeg må si at måten regjeringsfraksjonen argumenterer på i den saken, overrasker meg en smule. Det virker som det ikke er konkurransen i seg selv som er en målsetting, men nærmest å få lov til å knø statsselskapet. Det synes jeg ikke er et ærbart motiv. Det er konsesjonspolitikken som avgjør om vi skal ha konkurranse mellom buss og jernbane. Når regjeringspartiene, med støtte fra Fremskrittspartiet, vedtar at det skal være en slik konkurranse, må det være greit og riktig at NSB får lov til å konkurrere på like vilkår med de andre selskapene som skal inn i markedet. Vi ser at når anbud er ute på Gjøvikbanen, er det de store internasjonale aktørene som Arriva og Connex som leverer inn anbud, og de selskapene driver selvfølgelig både med jernbane og med buss. Da framstår det som noe merkelig at regjeringsfraksjonen, i motsetning til Regjeringen, oppfatter det som et problem at også statsselskapet NSB skal drive både med jernbane og med buss. Det er blitt sagt at det er et problem at NSB kjører buss parallelt med at det går tog. Jeg klarer ikke med min beste vilje å forstå hvorfor det da ikke er et problem hvis Connex skulle kjøre den samme bussen ved siden av toget. Så litt ris til slutt. Når det gjelder stasjonene, bør situasjon bli bedre enn den er i dag. Det er ikke trivelig å gå på toget verken på Holmlia eller på Hauketo. Nå tror noen kanskje at det er små stasjoner av liten betydning, men vi snakker om stasjoner som er blant de ti-tolv mest trafikkerte i Norge. Jeg håper vi får til en ordning. Og hvis vi skal si at komiteen er enig om i hvert fall én setning, må det være den om at «stasjonene og stasjonsområdene må brukes til beste for passasjerene». Det håper jeg vil skje.
-1	Jagland la vekt på å ha et framtidsperspektiv for all den politikken som drives. Det er et utgangspunkt for politisk debatt som jeg er helt enig i. Egentlig var det slik at man hver gang burde spørre seg: Hva bringer dette vedtaket om 20 år? Det er også det som gjør situasjonen så fortvilt, at man har en politisk allianse i norsk politikk som gjør at sentrum, Høyre og Fremskrittspartiet nå inngår sitt fjerde budsjettforlik. Vi må spørre oss selv: Er det slik vi vil ha det i to år til? Da kan vi risikere at det som blir lagt mest vekt på, er at ingen skal betale en krone mer i skatt, uansett hvor rike de er, og at prisen blir for dårlig kommuneøkonomi og økte egenandeler. Det er faktisk slik at de som betaler den største prisen for kontantstøtten, er de litt større ungene. Rapportene fra kommunene viser at det er i forhold til skole og andre tiltak for barn og unge det blir skåret ned – også i forhold til SFO, skolefritidsordningen, som Stortinget direkte har vært med på. Derfor er det slik at det er de litt større ungene som betaler for kontantstøtten. I tillegg har vi en politisk situasjon der Regjeringen kan planlegge for en halv dag av gangen og kretse rundt Carl I. Hagens spill. Og hvis ikke Regjeringen kretser rundt Carl I. Hagen, er det Arbeiderpartiet som gjør det. Sentrum har valgt side i norsk politikk. Det er kontantstøtten de har satt foran alle andre saker, og det betyr pr. i dag høyrepolitikk på alle andre områder også. Det valget må sentrum ta ansvaret for selv. De må ikke skylde på andre. Men jeg syns jo de slipper altfor lett unna med å skylde på Jagland og Arbeiderpartiet hver eneste gang. Rundt juletider syntes jeg ikke vi hørte noe annet. Hver gang det var et eller annet som var galt, som regjeringspartiene skulle skylde på, var omkvedet: Det er Jaglands skyld. Hvis en har mot og styrke og lyst til å drive en regjering, må man selv ta ansvar for den politiske alliansen man inngår i. Nå er spørsmålet til SV og Arbeiderpartiet: Skal også vi sette kontantstøtten foran alle andre saker i de neste to årene i Stortinget? Som SV ser det, har vi tre store utfordringer som vi ikke kan vente med å starte å løse. Det ene er at forskjellene i Norge øker. Det fins folk som sliter enormt i et velstandssamfunn. På den andre siden er det noen som blir enormt mye rikere. De som har inntekter fra aksjeutbytte, har fått et kjempeløft i løpet av de siste årene. Det går an å omfordele i Norge. Det er ikke mange milliardene som skal til for å avskaffe fattigdommen i Norge hvis det fins politisk vilje til det. For det andre trengs det en omfattende skolereform, særlig i ungdomsskolen. Når 25 pst. av elevene i ungdomsskolen sier at de mistrives, når avstanden mellom standarden på det veldig mange unger har hjemme, og det de møter på skolen, er et kjempegap, og når vi sliter med å rekruttere lærere og få dem til å stå på med entusiasme i skolen, da trengs det en kjempereform. For det tredje trenger vi å gjøre en kursomlegging når det gjelder miljøpolitikken. Det er ikke noe land i Europa som bruker så lite på kollektivtrafikk som Norge. Det merker folk som bor i byene, hver eneste dag. Og det merker særlig ungdom i distriktene når de må ringe til pappa og be om å bli hentet. I distriktene er det mye ungdomspolitikk i forhold til kollektivtrafikken. Jeg lurer på om det egentlig er slik at sentrumspartiene er veldig uenige seg imellom om hvilke samarbeidspartnere de egentlig ønsker. Når Kristelig Folkeparti og Kjell Magne Bondevik på Kristelig Folkepartis landsmøte sier at de ønsker å bli det ledende borgerlige partiet, er det kanskje slik at Kristelig Folkeparti ønsker å samarbeide med Høyre og Fremskrittspartiet, mens Senterpartiet har andre interesser. Så langt har de faktisk klart å slippe unna med den utfordringen det kunne vært, på grunn av kontantstøtten. Det som er den store utfordringen for flertallet i denne salen, er om det er mulig å finne noen måter å samarbeide på, slik at det går an å ta tak i de viktigste utfordringene for framtiden, eller om de neste to årene fortsatt skal gi Høyre og Fremskrittspartiet mer innflytelse over norsk politikk enn det velgerne vil ha. Vi har nå brukt 2,2 milliarder kr pr. år til kontantstøtten. I løpet av en fireårsperiode er det nesten 10 milliarder kr. Det ville finansiert en hel ungdomsskolereform. Med det kunne man gått løs på en av de viktigste oppgavene vi står overfor. Det er å kaste bort både tid og penger i forhold til en av de store oppgavene. Spørsmålet er om ikke kontantstøtten i seg selv er ille nok, og om ikke velgerne skal få høyrepolitikk i fordelingspolitikken, i skolepolitikken og miljøpolitikken med på kjøpet.
-1	I fordelingsmeldinga og den tilhørende innstillinga er det skrevet mye om utdanning – fra barnehage og oppover til voksne eldre. Det er bra. Her er jeg litt usikker på om jeg skal si «de eldre» eller «oss eldre». I et moderne kunnskapssamfunn skal folk ha rett og mulighet til utdanning gjennom hele livet, mest mulig uavhengig av etnisitet, kjønn, alder, kunnskaps- og ferdighetsnivå, økonomi, arbeidslivstilknytning og geografi. Et grunnleggende element i SVs kunnskapssyn er nemlig at alle skal ha tilgang til gratis utdanning, kunnskap og forskning. «Ulike mennesker – like muligheter» og «Del godene», i dette tilfellet utdanningsgodene, er gode SV-slagord i så måte. Kunnskap er berikende for livskvaliteten. Alle har evne til å lære noe gjennom livet, og de fleste har lyst til å lære gjennom hele livet. Den tid må være forbi da vi ser på utdanning som noe den enkelte gjør seg ferdig med i ungdommen eller som ung voksen, nærmest et engangsstunt. Nei, utdanning er noe en ønsker å ta, eller ser seg nødt til å ta, gjennom hele livet – enten for å friske opp gammel kunnskap og kompetanse, for å bygge ut grunnutdanninga videre eller omskolere seg, eller rett og slett fordi kunnskap er moro, kunnskap er trivsel, kunnskap er folkehelse. Arbeidslivet, som samfunnslivet, vil framover generelt stille økte krav til oppdatert kunnskap og kompetanse. Da er det klokt av det samme arbeidslivet og samfunnet å oppmuntre til og legge til rette for at folk enklest mulig kan utdanne seg. Vi er ikke helt der i dag. Derfor bør utdanninger primært være åpne. Det skal være lett å komme inn, men sjølsagt skal det være krevende nok å gjennomføre og komme kompetent ut. Særlig er det viktig at vi får mer på stell når det gjelder våre innvandrere og ikke minst arbeidsinnvandrere. La oss ta varmt imot dem, offensivt gi dem god, gjerne yrkesrettet, norskopplæring, en raus og tillitsfull realkompetansevurdering og en mulighet til raskt å fylle eventuelle kompetansehull, gjerne mens de står i arbeid. Tilsvarende må næringslivet og offentlig sektor – og organisasjoner, for den saks skyld – i større grad enn i dag se på opplæring og kompetanseheving som en kontinuerlig aktivitet. Da dreier det seg ikke om å bygge ut velferdssamfunnet videre. Nei, det dreier seg om hva et moderne samfunn må legge til grunn, hva slags kunnskapssyn et moderne samfunn må legge til grunn, for rett og slett å ikke bare være en god velferdsstat, men også bli en god verdiskapingsstat. Vi er på rett veg, men vi må senke kostnadene ved å studere, vi må styrke rettighetene og pliktene til utdanning med lønn på arbeidsplassene og i arbeidslivet, og ikke minst må Nav-systemet få på plass en likeverdighet mellom arbeidslinja og utdanningslinja.
-0	Jeg vil stille spørsmål knyttet til tildelingsrunden for nye konsesjoner. Statsråden åpnet jo opp for det gjennom at hun i sitt innlegg kommenterte det som hadde med tildelingsrunder å gjøre. Da sa statsråden bl.a. at hun var enig i at klagebehandlingstiden i den saken – det tok bortimot et år, hvis ikke det var lenger – var altfor lang. Mitt spørsmål til statsråden er da følgende: I forbindelse med denne typen klagesaker, hva anser statsråden en akseptabel behandlingstid for å være? I disse sakene dreier det seg om betydelige investeringer og bl.a. tilbaketrekking av konsesjoner. Spørsmålet mitt er konkret: Hva mener statsråden er en akseptabel behandlingstid?
-1	Eg vil òg takke for ei brei og god EU/EØS‑utgreiing. Eg synest utanriksministeren på ein god måte tek for seg den breidda som finst av organisasjonar og institusjonar som skal gjere Europa betre. Vi veit også at det bilaterale forholdet til Russland er viktig, og så er det sjølvsagt også eit snev av stormaktsspel som ligg bak all europeisk politikk. Så har det den seinare tida festa seg det inntrykket at vi i Noreg ikkje har brydd oss om Island. Ingen kan ta meir feil enn det når ein ser på kva som skjedde i vår, kva sentralbankane faktisk gjorde. Frå forsvarskomiteen vil vi jo seie at det var ei sikkerheitspolitisk handling å stille milliardar til disposisjon til den islandske sentralbanken, nettopp for at den islandske krona ikkje skulle bli svekt. Før nokon hadde begynt å tenkje på finanskrisa, var vi faktisk ute og gjorde det. Vi gjorde det, ikkje med storpolitikk og masse avisoverskrifter, men sakte, men sikkert fungerte den politikken som den raud‑grøne regjeringa har lagt opp til, nemleg å kunne føresjå den type kriser og hjelpe islendingane nærast før krisa kom. Så veit vi sjølvsagt at vi før det igjen operativt – riktignok i fredstid – frå dansk og norsk side har lovt Island flystøtte etter at USA forlét landet. Men vi ser at dei sivile åtgjerdene faktisk er viktige i den europeiske sikkerheitspolitikken. Vi ser no at det er eit spel om relevans mellom EU, EUs ESDP og NATO. Så ser vi at Europarådet og OSSE er oppe og fungerer, at dei faktisk er kriseløysarar, faktisk får til ting. Det skal vi vere glade for, for utan desse institusjonane, utan det mangfaldet ville vi ha stått meir nakne tilbake for å løyse dei europeiske problema. Der Brussel, på den eine sida, har vore god når det gjeld EU, har Brussel vore dårleg – etter mitt skjønn – gjennom NATO til å sikre europeisk sikkerheit i den seinare tida, spesielt i Georgia. Der rota NATO det meir til ved å ha medlemskapsdiskusjonar, som heilt klart var utafor det regelverket som finst for å bli medlem i EU. I tillegg veit vi at Russland følgjer med på kva Noreg har meint i den saka. Russland har òg fått med seg kva Noreg meiner om rakettskjoldet og ikkje minst ABM‑avtalen. Dette blir lagt merke til i Moskva. Det har vore ein stødig, god norsk politikk på dette, uttrykt av både utanriksministeren og forsvarsministeren. Så kan ein jo stille spørsmål om korfor ikkje Brussel hissa seg opp då tusenar blei drepne i Tsjetsjenia. Eg skal ikkje seie at det ikkje var eit stort problem at Russland gjekk inn på heilt klart georgisk område. Men ser vi på FNs opplegg for Responsible to Protect, skal det også vere proporsjonalitet i det. Det er faktisk slik at FN av og til seier at vi må setje omsynet til nasjonalstaten til side dersom det går føre seg overgrep som går langt utover det folkeretten kan tillate. Det var ikkje så mykje pip då overgrepa skjedde i Tsjetsjenia, så det bør vi ha med når det skal balanserast. Så veit vi jo at eit NATO‑land, Tyrkia, nesten kvar veke bombar inne i eit anna NATO‑land. Utfordringa for oss vil vere å utvide og gå endå lenger med det gode samarbeidet som vi faktisk har bilateralt med Russland. Vi veit at vi tidlegare hadde eit eige språk, riktignok eit pidginspråk, men eit felles pomorspråk, der ein faktisk gjorde seg forstått når det gjaldt handel. Dette skal no byggjast opp igjen. Gjennom hundre år gjorde hanseatane i Bergen, København og delvis Oslo kva dei kunne for å hindre det naturlege handelssamkvemet i nordområdet. Dette begynner å betre seg. Vi veit at det er enorme moglegheiter for Noreg og Murmansk, heile Kola‑regionen, med tanke på å utvikle eit ordentleg handelssamarbeid. Kanskje vil det vere viktigare enn store statlege overføringar, som eg òg trur på, men det er nordlendingane og russarane sjølve som må f�� til dette samarbeidet i praksis. Det må byggjast stein for stein og ikkje øydeleggjast gjennom for store statlege løyvingar. Det samarbeidet som har vore, har ikkje blitt lagt på is. Komiteen var i Russland førre veke. Då møtte vi den admiralen som saman med Einar Skorgen personifiserte at det faktisk var mogleg å drive den krisehandteringa som skjedde då «Kursk» gjekk ned. Det var ei stor krise. Men det klarte altså vår admiral, Einar Skorgen, saman med sin russiske kollega. I dei tusen heimane i Noreg viste han at krisehandtering er mogleg, og det er faktisk mogleg mellom militære. Vi veit at den nye dimensjonen som kan komme opp, ikkje behøver å vere ein Noreg–Russland‑motsetnad. Han kan faktisk bli miljøet på den eine sida opp mot Noreg–Russland samla, dersom vi ikkje tek dei miljøproblema som kan komme i nordområdet, alvorleg nok.
-1	La meg først gripe fatt i det som det ble innledet med, at LO styrer denne regjeringen. Dette er en form for retorikk som jeg ikke har det minste sans for, der en framstiller det som om fagrørsla er spesielt negativ til effektivisering, omorganisering og det å få mer ut av offentlig sektor. Vi som kommer fra kommuner der det er gjort forsøk – jeg tenker på Sørum kommune, som jeg selv kommer fra – der fagbevegelsen selv har vært drivkraften i prosjekter som går ut på å utvikle modeller og organisering slik at en kan effektivisere og skape en bedre offentlig tjeneste, vet at denne hetsen, denne retorikken, er helt urimelig. Den er «helt på jordet», for å si det rett ut.
-1	Jeg må si jeg undrer meg over en del av temperaturen i denne debatten. For meg dreier diskusjonen i dag seg om at vi skal tilby leksehjelp i den tiden som veldig mange barn går på SFO, sånn at det skal være mulig å sitte og trene og øve på ting som læreren har gått igjennom i timen, med hjelp fra en assistent, tilrettelagt pedagogisk, og dermed frigjøre litt mer tid for foreldre og barn sammen på ettermiddagen. Det synes jeg høres fornuftig ut. Det synes fryktelig mange av de elevene og foreldrene jeg har snakket med, høres fornuftig ut. Det gjør det enklere å få hverdagen til å gå i hop, og det gir større mulighet til å konsentrere seg om en del av det skolearbeidet som det kan være vanskelig å få en 8-åring til å konsentrere seg om kanskje kl. 20 om kvelden etter at fotballtreningen er over. Så er det en del fra opposisjonen som ønsker å gjøre det til en svær ideologisk debatt. Ja vel, dem om det! Det som skiller opposisjonen og posisjonen, er at opposisjonen ikke ønsker å tilrettelegge for at 1.–4.-klassinger kan gjøre mer av leksene sine i SFO-tiden. Vel, vel, det får de møte velgerne med. Så er diskusjonen om dette skal være lærertimer, altså timer med utdannede lærere, eller assistenttimer, sånn som vi har foreslått, med en betydelig ressurs til pedagogisk tilrettelegging. Lærere er en knapp ressurs i skolen. Vi har behov for flere lærere og bedre lærere. Vi driver med videreutdanning og rektoropplæring og i det hele tatt. Vi har mange oppgaver som vi gjerne skulle ha dem til. Når det gjelder hjelp til lekser fra 1. til 4. trinn, vil jeg si at vi har funnet en god balanse på hvordan det kan løses. Men jeg kan ikke forstå at opposisjonen kan hisse seg opp til de store høyder over dette når deres alternativ er null. Det er jo litt pussig. Da ville jeg tro at alternativet var å tilby leksehjelp med lærertimer. Men nei. Så kommer en annen kritikk, og det er at dette er laget som en plikt for kommunene til å tilby leksehjelp, med en mulig viss variasjon lokalt med hensyn til hvordan man skal gjøre det. Da er kritikken dels at man sentralstyrer kommunene, men i neste omgang – man får ikke trukket pusten engang – kommer kravet om at disse pengene burde vært sendt uten noen merkelapp til kommunene, sånn at de kunne bruke dem til akkurat hva de ville. Det henger jo ikke veldig på greip. Så er det noen som har gitt inntrykk av at kommuner må ta midler fra videreutdanning til lærere eller andre gode formål for å finansiere leksehjelpen. Det er feil. Leksehjelpen som nå innføres, kommer fullfinansiert til det formålet. At kommunene kan ha noen utfordringer på andre områder når det gjelder budsjettene sine, er en annen sak. Men det er ikke sånn at man tar fra andre formål i skolen for å finansiere dette tilbudet.
-0	Jeg takker statsråden for et omfattende og godt svar,. og statsrådens kjennskap til Kongsvinger i dette tilfellet vil jeg ta med meg videre. Det som har fått denne debatten, spesielt i Kongsvinger, til å blusse opp – hvis en kan bruke det ordet i en positiv betydning her – er den store trehusbrannen som var i Jönköping for en kort tid tilbake. Det er klart at de som bor i et slikt miljø som består av gamle trehus, lever i en konstant frykt for brann, og de som eier disse husene, gjør hva de kan ut fra de kostnader de har mulighet til å påta seg. De er òg takknemlige for de kontroller som blir utført, bl.a. av Hedmark Energi A/S – HEAS – i dette tilfellet. Men når det gjelder mer omfattende tiltak, f.eks. sprinkleranlegg i disse husene, fins det ikke økonomi hos de private til det. Og når staten pålegger enten fredning eller verning av ett eller flere hus, så er det ikke mer penger til å ivareta det. Det er det som er det store problemet.
-1	Statsråden og no delvis representanten frå Rogaland Høgre, Bent Høie, skryter av Regjeringa sin innsats for fjordfolkets vegar, ferjene. Så føretek han ei ansvarsfråskriving knytt opp mot anbod og effektivisering. Det kunne ha vore løye å spørja folk som reiser med den engelske jernbanen, korleis dei synest dette hadde gått, kor godt dei synest tilbodet har blitt etter at jernbanen blei lagd ut på anbod og privatisert. SV etterlyser ei styring og handling som kan sørgja for det Høgre i Rogaland og andre plassar krev, som er ferjer som går, og ferjer som sørgjer for at næringsliv og pendlarar får det tilbodet dei treng. Det er det statsråden må følgja opp. Det er det som er kravet frå bl.a. fylkesordførar Bergsaker i Rogaland Høgre. Spørsmålet blir derfor, f.eks. knytt opp mot Tau-sambandet: Vil statsråden sørgja for at det blir ei ekstraferje i første omgang, slik at næringslivet i Strand og pendlarane der får eit betre tilbod? Dei kan ikkje ha det slik som dei har det i dag. Ein har ofte veldig store problem. Ferjene kjem for seint inn, folk kjem for seint heim, og dei kjem for seint på jobb, alt slikt som korkje næringslivet eller pendlarane treng. Så her må det ryddast opp! Eg trur òg at dersom ein t.d. i dette Tau-sambandet hadde hatt ei ny ferje til, gjerne på gass, hadde ein ikkje hatt det kravet ein no har, knytt opp mot bygging av ein 13 km lang tunnel frå Tau til Stavanger. Då hadde det kravet svunne, og det hadde ikkje blitt det trøbbelet det er med Ryfast-prosjektet, som altså skal kosta 3 milliardar kr. Næringslivet har fleire gonger teke opp problemstillingane knytte opp til dei tapa dei har på grunn av ferjetilbodet i Tau-sambandet. Ein samla rogalandsbenk har forsøkt å ta opp dette mange gonger. Senterpartiet og SV har fleire gonger føreslått i Stortinget at her må det ryddast opp. Eg konstaterer at svaret frå statsråden og Regjeringa er at me skal venta på anbod, og me skal effektivisera, og imens står pendlarane igjen på kaia, og næringslivet taper pengar. Dette er ei så slapp holdning at det ikkje fortener nokon annan karakteristikk enn handlingsløyse. Det me treng frå Regjeringa, er ei opprydding, slik at næringslivet får det tilbodet dei treng, og pendlarane får eit tilbod dei kan leva med.
-1	Det ser ut som om statsråden lever godt med det. Dette er en sak som vi er glad for har blitt fremmet, som tar opp et viktig spørsmål. SV vil støtte det forslaget som forslagsstillerne har fremmet, men som dessverre ikke har fått noe flertall bak seg i innstillingen. Det kommer stadig mer kunnskap om omfanget av kjønnsdiskriminering i våre helse- og omsorgstjenester. Nylig har vi fått to – for mange ganske sjokkerende, tror jeg – eksempler på det. Det ene var NOVAs gjennomgang av diskriminering i tildeling av tjenester, der det viste seg at eldre mennesker kan få veldig ulike hjemmetjenester alt ut fra hva slags kjønn barna deres har, altså at våre omsorgstjenester i noen kommuner tenker at et eldre menneske med en datter har behov for mindre offentlig hjelp enn et eldre menneske med en sønn. Det sier noe om stereotyp tenkning. På samme måte ble det avslørt i Kristiansand kommune at tildelingen av rehabiliteringstjenester var ulik til eldre kvinner og eldre menn – menn fikk mer. Det var noe som ble avdekket gjennom et prosjekt som forrige regjering satte i gang kalt «Likestilte kommuner», som nettopp hadde til hensikt å kartlegge og gi oss ny kunnskap om hvordan den typen systematiske kjønnsforskjeller utspiller seg. Dessverre var det et av veldig mange likestillingstiltak som den nye regjeringen avviklet da den fikk regjeringsmakten høsten 2013. Behandlingen av de ulike prosjektene for å lære mer om og sette i verk en mer aktiv likestillingspolitikk som denne regjeringen står bak, sier mye om hvor lavt på dagsordenen likestilling er for Høyre og Fremskrittspartiet. Det er trist også for helsepolitikken, fordi den typen prosjekter ville gitt oss avgjørende kunnskap om hvordan vi bør utvikle helse- og omsorgstjenestene videre, slik at det ikke slår skjevt ut når vi skal sørge for et likeverdig tilbud til kvinner og menn. En viktig grunn til å ha oppmerksomhet om kvinnehelse er ganske enkelt at helseutfordringer og helseproblemer kan være forskjellige for kvinner og menn. Noen sykdommer er kjønnsspesifikke. Det er i tillegg slik at det store samfunnsproblemet vold og overgrep dessverre i langt større grad rammer kvinner enn menn. Det er derfor helt avgjørende at vi også har en helsepolitikk med et tydelig kjønnsperspektiv. Det bør bety at vi får til en ny utredning knyttet til kvinnehelse – det er gått lang tid siden vi gjorde det sist. Vi setter pris på at regjeringen vil inkludere dette både i sitt arbeid med en ny strategi og i oppfølgingen av Prioriteringsutvalget, men jeg tror vi bør erkjenne at det er mye vi ennå ikke vet, og at ny kunnskap ville være en stor fordel både for storting og regjering. I tillegg er det viktig å peke på at det de siste årene i stadig større grad også er kommet i gang en debatt om de sidene ved helsepolitikken som berører utfordringer som er spesifikke for menn. Det kan være sykdommer som menn får i større grad enn kvinner, eller rett og slett at vesentlige grupper av vår mannlige befolkning har, ser det ut til, langt høyere terskel for å søke kontakt med helsevesenet enn det kvinner har. Forrige regjering satte i gang en rekke arbeider med det, la fram bl.a. verdens første stortingsmelding om menn og likestilling, der menns helse var et sentralt tema. Det er viktig at vi ikke tror at vi klarer å ta hensyn til disse problemstillingene hvis ikke vi av og til setter spesifikt kvinners helse og menns helse på dagsordenen. Derfor skulle jeg ønske at det var mulig å få bred støtte for det forslaget som her er lagt fram, og jeg synes det er synd at det ikke ser ut til å være mulig.
-0	Til representanten Leif Lund: Nei, vi slipper nok ikke lett. Vi er ikke vant til å slippe lett i Fremskrittspartiet, så det skal nå gå greit. Så til den biten som går på ulovlig høye avgifter. Når det er ting som tyder på at det kan være tilfellet, bør vi vel kontrollere det. Da bør vi være villig til å lage innretninger som kan kontrollere dette. Loven er 100 pst. klar: Det skal ikke tas avgifter over 100 pst. inndekning. I en periode går selvsagt det, men alt i alt skal det være maks selvkost – selvkostprinsippet skal gjelde når kommunene skal utregne sine avgifter og gebyrer. Vi vil ikke at enkeltmennesket skal lide i en kommune fordi det prioriteres forskjellig fra kommune til kommune fra kommunestyrepolitikernes side. Dersom man i en kommune har politikere som prioriterer mindre penger til eldreomsorgen, og i en annen kommune har politikere som prioriterer mer penger til eldreomsorgen, får vi jo ikke det nasjonalt likeverdige tilbudet som vi ønsker. Derfor vil vi også ha et annet system, som går på stykkpris og statlig finansiering, for nettopp å eliminere muligheten for at lokalpolitikerne kan lage ulike tilbud rundt om i landet. Det trodde jeg Arbeiderpartiet også kunne være med på etter hvert. Det var spørsmål om bedre legalitetskontroll. Slik jeg kan se det, er legalitetskontrollen i dag når det gjelder årsregnskapet – det blir jo godtatt i kommunestyrene stort sett enstemmig – og man går ned på avgiftsbiten, nesten ikke-eksisterende. En godtar bare de tallene som kommer fra økonomisjef, og som kontrollutvalget har fått overbrakt fra revisorene.
-1	Også jeg må berømme Morten Høglund for mange konstruktive innspill. Men det som helt tydelig skiller oss, er analysen av at det er maktforholdene i verden som bl.a. gjør at man får stor urettferdighet og fattigdom mange steder, og at det er sterke kollektive ordninger som sikrer de individuelle frihetene. Et område som jeg syns det er spennende at Fremskrittspartiet har beveget seg svært mye på, er synet på illegitim gjeld. I den sammenhengen vil jeg etterlyse synet på gjelda som følge av skipseksportkampanjen. Så vil jeg utfordre Fremskrittspartiet til å se sammenhengen mellom miljøsatsingen i utviklingslandene – det er et viktig område for å redde jorda for både fattige og rike – og det at vi gjennom miljøpolitikken her i Norge kan gjøre noe for verdens fattige. Det er et faktum at vi er et av de landene som bruker mest energi og slipper ut mye CO2.
-0	Representanten Pedersen har nå ikke bare gjort handlingsregelen til ideologi, men hun sa at handlingsregelen også gir trygghet, rettferdighet og likestilling. Det er ganske sensasjonelt. Denne handlingsregelen er jo helt utrolig, og den blir sikkert kopiert over hele jordkloden, vil jeg anta. I Norge fungerer alt ifølge representanten Pedersen. Vel, man kan jo si at skolen sliter, og forskjellene øker. Selv om påstanden var at de andre skaper forskjeller, er det altså under de rød-grønne forskjellene øker i skolene. 700 000 lever på ulike stønader. Innvandringen øker rekordsterkt, Oslo segregeres, man sliter med integreringen og kriminalitetsstatistikken viser en sterk økning i antall overfallsvoldtekter. Og så er det et annet fenomen, og det er at regjeringspartiene faller på meningsmålingene. Tror representanten Pedersen det har en sammenheng?
-1	Begrepet «globalisering» er egentlig et tilslørende begrep slik det blir diskutert i dag. I meldingen synes det noen ganger som om vi har hatt en eller en annen form for gudgitt teknologisk drevet prosess som bare har ført med seg politiske endringer uten at noen, politikere eller andre, har kunnet gjøre stort med det. I virkeligheten er det nok langt mer komplisert enn det. Globalisering og nyliberalisme trenger ikke å gå hånd i hånd. Det vi har sett de siste årene, har i veldig stor grad vært en politisk styrt utvikling, med bevisste angrep på demokratiets styringsmuligheter over økonomien. Utfordringen er derfor ikke i hovedsak å skape nye politiske styringsorganer, men enten å demokratisere globale beslutningsarenaer eller å tilbakeføre makt til nasjonale og lokale myndigheter. I dag innebærer den flytting av makt vekk fra nasjonalstatene som f.eks. prosessene i WTO eller EU representerer, en avdemokratisering og avpolitisering av viktige samfunnsprosesser. Etter et århundres demokratisering og omfordeling innenfor rammene av mange nasjonalstater ser mektige samfunnskrefter seg i dag tjent med å flytte makt fra disse over til regionale og globale organer som mangler demokratisk offentlighet, folkelig organisering og forpliktelser til omfordeling. Det er dette, og ikke økt internasjonalt samarbeid og handel, de globaliseringskritiske bevegelsene som har vokst fram de siste årene, kritiserer – ikke globalisering i seg selv, men globalisering på en uregulert og rå kapitalismes premisser. Opp mot denne utviklingen vil vi holde en visjon om et internasjonalt samarbeid som ikke dreier seg om å detaljregulere samfunnene våre, slik EU-systemet gjør med sine direktiver om alt fra vinkelen på rutsjebaner til stadig mer innfløkte konkurranseregler, eller slik WTO gjør når GATS-avtalen skal åpne vann- og avløpssystemer verden over for frihandel. Verden trenger ikke mer slik politisk ensretting. I stedet trenger vi internasjonalt samarbeid om de store spørsmålene, klimatrusselen, kampen mot krig og spekulasjonsøkonomien. Det store paradokset i dag er at verdens ledere greier å bli enige om stadig mer omfattende handelsavtaler og instrumenter for økonomisk detaljstyring, men ikke om miljøavtaler som virker. Det sier alt om hvilke styrkeforhold globaliseringen til nå har skapt. De multilaterale finansinstitusjonene med IMF og Verdensbanken i spissen har vært blant de viktigste politiske instrumentene for ensretting av mange samfunn i retning av mer markedsliberalisme. De er gode eksempler på hva slags type politisk styring vi ikke trenger mer av i verden. Det er påfallende at Regjeringen i meldingen overhodet ikke omtaler den massive kritikk som de siste årene er rettet mot f.eks. Pengefondet. Fondet har stått for en dogmatisk liberalisme i sitt syn på hva slags økonomisk politikk som bør føres i medlemslandene. Vi har sett det gjentatte ganger de siste ti årene, f.eks. hadde IMF i hvert fall én hånd på rattet da Russland i løpet av 1990-tallet opplevde et fall i produksjonen på linje med det man gjorde i Sovjetunionen under annen verdenskrig, helt fram til den russiske regjering i 1998 kjøpte seg ut av IMF-lånene og dermed forpliktelsene til å følge IMFs råd. Vi har sett det i forhold til Argentinas katastrofale pengepolitikk, vi har sett det etter den tiltakende kritikken fra fagøkonomisk hold etter Asia-krisen, og vi har sett det gjennom Meltzer-kommisjonens kritikk av IMFs praksis. Meltzer-kommisjonen var en kommisjon som ikke var nedsatt av en gjeng med sosialister, men av den amerikanske kongressen, og som konkluderte med at IMF gir dårlige og kostbare råd på betingelser som ikke har skapt økonomisk framgang. Komiteen har lagt noen føringer i forhold til Regjeringens ansvar for Norges opptreden i IMF. Det er vi glad for. Fra SVs side er vi opptatt av demokratisering på dette punktet, av økt innflytelse for u-landene. En av de store skuffelsene i året som gikk, var at den nordisk-baltiske valgkrets, som Norge inngår i, stemte mot en reform av stemmereglene i IMF til fordel for økt u-landsrepresentasjon. Det har vært nevnt mye om Tobin-skatten i debatten til nå, og flere talere fra Høyre har undret seg over Arbeiderpartiets og SVs støtte til denne skatten. Frie kapitalbevegelser har ført til en dramatisk endring i forhold til hva slags verdier og hva slags krefter som kan styre viktige samfunnssektorer i verden. Over 90 pst. av alle transaksjoner mellom ulike land er i dag børs- og valutahandel og bare en liten del varer. Dette har også ført til at mange land utsettes for et rent børstyranni, der det som skjer på børsen, har avgjørende innflytelse over rammevilkårene for hva slags politikk som kan føres. Skatt på valutatransaksjoner kan ikke annet enn bremse dette, men det er et steg i riktig retning. Globaliseringen er ingen tilstand, ingen naturgitt utvikling. Det er de politiske styrkeforhold som avgjør hvordan menneskeheten bruker de muligheter teknologien og økonomien gir oss. I dag skjer denne utviklingen i stadig større grad på premissene til kapitalkreftene og også dessverre ofte på premissene til de sterkeste statenes militærapparat.
-1	Vi har fått et interessant spørsmål å diskutere, og så langt har vi hatt en debatt som har gjort at vi er i ferd med å diskutere høgere utdanning og forskning litt mer generelt, men det gjør vel bare debatten enda mer interessant og matnyttig for oss i denne komiteen. Det foregår jo, som statsråden nevnte, en tidsbruksundersøkelse nå blant alle vitenskapelig ansatte. Det blir nyttig for oss å få slike oppdaterte data. Enn så lenge vet vi at de ansatte sjøl hevder at de arbeider mye – de arbeider svært mye og for mye. Vi får klare meldinger fra fagforeningene om dette, men vi får det også fra ledelsen ved de fleste høgskoler og universiteter. Da er vi altså i en situasjon der mange av de ansatte føler seg skviset tidsmessig, når en skal forske, en skal bli bedre på formidling, en skal gjerne både administrere og lede bedre enn en gjør i dag, og så skal en ikke minst både undervise og veilede. Mange mener at dette ikke går helt opp. Det er ikke mulig å gjøre alt så bra som en kunne ønske, eller gjøre det godt nok i forhold til de krav som er ute og går. Og én ting er hva den enkelte ansatte føler og rapporterer om dette, det er jo interessante data som vi må ta utgangspunkt i, men vi har også andre bidrag inn i denne debatten som skal si litt om hva slags situasjon vi står overfor. Fagerberg-utvalget har slått fast at det er mange som forsker for lite. Vi får stadig oppslag i media om at det formidles for lite og for dårlig. Nå har vi altså en melding fra studentene om at de synes de får for lite oppmerksomhet, og vi hører av og til fra de ansatte at de synes studenter gir undervisningen for liten oppmerksomhet osv. Så dette er en interessant og viktig debatt. Det er fint å få oppdaterte data. Jeg har særlig lagt merke til at studentorganisasjonene betimelig har reist et interessant spørsmål, som går på om den riktige, økte oppmerksomheten som vi har gitt forskning i det siste, og som vi helt klart ser har slått veldig positivt ut, kanskje har gått noe ut over undervisningen. I den forbindelse synes jeg det er interessant å gå til Fagerberg-utvalget, som jo har fått i oppdrag å gi oss en rapport der en har filosofert litt over nytten ved forskning. Den sier på s. 101 at en av de viktigste nyttefaktorer ved forskning er knyttet til den utdanningsaktiviteten som foregår ved våre høgere utdanningsinstitusjoner. De formulerer det på den måten at den store samfunnsnytten av forskning ikke minst ligger i alle de utdannede kandidatene. Jeg liker den inngangen veldig godt, for vi kan ofte operere med et slags motsetningsforhold: Jeg tror den enkelte ansatte ofte føler at det er et motsetningsforhold – om en skal bruke tid på forskning, eller på undervisning. Kanskje vi i større grad burde se på dette som et samspill. Det er ikke tvil om at god undervisning og veiledning forutsetter at det er et godt samspill, gode relasjoner, mellom den som gir slik undervisning, og studentene som skal ta imot slik undervisning. Tilsvarende tror jeg også absolutt om forskning. Vi har jo noen interessante diskusjoner i så måte, ikke minst om en skal trekke studenter inn i forskning. Da kan dette bidra til å viske litt ut skillet mellom underviser og student, og det kan viske litt ut skillet mellom utdanning og forskning, ikke minst i et land som Norge, som kanskje sterkere enn noe annet land har som ambisjon at høgere utdanning skal være forskningsbasert. Så jeg tror det er viktig at vi kanskje redefinerer denne debatten litt og nettopp får fram det nyttige og gode og viktige samspillet som vi må ha mellom forskning og undervisning for at dette skal bli riktig så bra. Og tilsvarende, for å få dette til å fungere må den vitenskapelig ansatte – altså forskeren og underviseren på den ene siden, og studenten på den andre siden – i større grad se på dette som et samspill og et samarbeid mer enn at det er én som yter, og den andre sitter og tar imot. Så jeg ser fram til en videre debatt om dette, bl.a. knyttet til at vi får denne undersøkelsen ferdigstilt og presentert, og ikke minst knyttet til Fagerberg-utvalgets innstilling.
-1	Spørsmålet som jeg nylig stilte til representanten Sørfonn, er det også naturlig å rette til Venstres representant i næringskomiteen. Soria Moria-erklæringen innebærer en fortgang i en utvikling som uansett presser seg fram, nemlig økt økologisering av norsk landbruk. Målet om 15 pst. økologisk matproduksjon og matforbruk innen 2015 er noe som den forrige landbruksministeren når som helst kunne fått flertall for sammen med SV i forrige periode – et forslag han ikke fremmet. Nå har SV fått gjennomslag i Soria Moria-erklæringen for denne målsettingen. Og mitt spørsmål til representanten Gjerde blir da: Vil Venstre følge etter oss?
-0	Det er helt korrekt at Fremskrittspartiet ønsker at de to viktigste tingene vi mener at kommunene holder på med, nemlig eldreomsorg og skole, skal stykkprisfinansieres. Dette er et prinsipielt standpunkt som Fremskrittspartiet har stått på i alle år, og som vi nok ikke kommer til å gi oss på med det første. Men selvfølgelig må det være sånn at denne stykkprisen må differensieres, slik at det blir mulig for skoleeierne – om det er private, eller om det er offentlige, er ikke så viktig. Men det er selvfølgelig nødvendig at denne ordningen blir stykkprisfinansiert. Jeg noterer meg også at det tilsynelatende er en viss uenighet mellom de to rød-grønne replikantene. Forrige replikant sa at når man legger ned den offentlige skolen, som de rød-grønne ofte gjør, vil den bli erstattet med en privat skole. Så private skoler er jo i dag den viktigste grunnen til at det allikevel er så vidt få skoler som blir nedlagt.
-0	Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kultur- og kirkeministeren: «Saken om eksklusivavtalen mellom TV 2 og Telenor-eide Canal Digital har nå versert for behandling i ESA og hos norske myndighetsorganer i 7–8 år. Den var senest oppe da vi her i Stortinget våren 2005 behandlet den foregående regjeringens St.meld. nr. 15 for 2004-2005 Om konkurransepolitikken. Hva har Regjeringen, på de snart to år som har gått, gjort med hensyn til å vurdere denne praksisen som eksklusivavtalen mellom TV 2 og Canal Digital/Telenor representerer?»
-1	La meg for det første understreke at vi opererer på basis av full åpenhet. Ethvert tema Stortinget ønsker innsyn i, skal vi selvfølgelig skaffe Stortinget informasjon om. Nå ønsker vi ikke å plage Stortinget med unødvendige detaljer, men i hvert tema har Stortinget selvfølgelig full rett til innsyn, og det skal det få. Vi skal sikre det. Når det gjelder spørsmålet om utsetting av valper fra dyreparker, har vi markert en skepsis til det. Vi er redd for at det utvanner skillet mellom tamme individer og ville dyr, og har markert en skepsis til dette. Men det er selvsagt noe Sverige er helt fri til å bestemme om de ønsker å gjøre, men vi har altså markert en skepsis. Et annet tema som kan komme opp, er eventuell utsetting av ulver fra Finland og Russland, eventuelt ulver som har kommet til andre deler av Norge, og som blir flyttet. Dette er et av de temaene vi godt kan komme tilbake til. En positiv side ved det vil være at vi får et større antall genetisk verdifulle individer, slik at vi slipper å gå til ytterligheter for å beskytte et enkelt individ, som vi gjorde i forbindelse med Galventispa.
-0	Det er et tankekors at man nå går inn for å endre loven for forsvarspersonell, all den tid vi vet at høringsinstansene og de tillitsvalgtes organisasjoner ser det som ivaretatt i dagens lovverk. Hvis man er litt konspiratorisk, kan man nesten lure på om der ligger en grad av tvil om etikken og moralen hos de forsvarsansatte. Det er i så tilfelle en tvil vi i Fremskrittspartiet ikke deler. Jeg har lyst å knytte noen kommentarer til kompetansemeldingen: En kompetansemelding som dette burde etter Fremskrittspartiets mening ha vært mer konkret og hatt noen klare målsettinger og forslag til tiltak. Dette er en melding som sier noe om hva man skal utrede og hva man kanskje skal gjennomføre, men det er ingen god målstyring. Hadde man vært opptatt av målstyring, hadde man fremmet klare og konkrete tiltak og gjort noe med det ganske så snart og ikke ventet så lenge med å legge fram denne meldingen, som man faktisk har gjort i dette tilfellet. Det sies gjennomgående i meldingen at man har behov for å få færre generalister og flere spesialister. Man snakker om at man trenger kompetente medarbeidere, man ønsker å rekruttere og beholde. Det er også viktig at man ønsker å ta vare på personell, slik at man ikke mister dem til det sivile arbeidsliv. Da er det et tankekors at vi har mange kompetente medarbeidere i Forsvaret som er nødt til å slutte når de blir 35 år. Hvis det hadde vært slik at den symbolikken som ligger i meldingen om å rekruttere og beholde, hadde vært så altovergripende som regjeringen ønsker å gi inntrykk av, hadde man gjort det de andre NATO-landene og de andre nordiske landene har gjort, nemlig å innføre denne spesialistordningen – uten å måtte gå til en ny utredning om akkurat det spørsmålet. For meg fremstår som et stort paradoks. På en av turene jeg har vært med på sammen med komiteen, møtte jeg et meget oppegående befal, som nå gikk inn i sitt 35. år. Han tjenestegjorde her i Oslo, i Garden, og han hadde vært ute i flere internasjonale oppdrag. Han har opparbeidet seg en meget bred kompetanse, som det norske forsvaret ville kunne nyte godt av i årene som kommer. Han går altså nå inn i sitt 35. år, og hans tid er nå omme. Det er – med respekt å melde – særdeles synd, og det står i grell kontrast til det man prøver å si skal være den såkalt røde tråden i denne kompetansemeldingen.
-0	Representantforslaget om motorferdsel i utmark, og utfallet av dagens debatt, er en test på hvordan regjeringen håndterer lokaldemokratiet. Lokalpolitikerne kan best vurdere om og hvor snøscooterkjøring kan utøves. Forsøksprosjektet med ny forvaltningsordning for motorferdsel i utmark i åtte kommuner startet i 2000 og ble evaluert av Norsk institutt for naturforskning, NINA, i 2005. Evalueringen ble grunnlaget for NINAs forslag til nytt regelverk. I mitt hjemfylke, Vest-Agder, har Sirdal vært en forsøkskommune. Kommunen utarbeidet i 2002 plan for motorferdsel i utmark. Sirdal kommune er en meget stor hyttekommune. Sirdals politikere la i utarbeidelsen av planen stor vekt på at mesteparten av kjøringen var basert på næringskjøring. Planen skulle virke i tre år og fornyes årlig. Nå gjelder planen som ble laget i 2002, inntil videre. Basert på erfaringene fra prøveprosjektet ønsker politikerne i Sirdal å revidere planen, med bl.a. områder for rekreasjonskjøring. Både innbyggerne og politikerne i innlandskommunen har problemer med å forstå forbudet mot rekreasjonskjøring når de sammenlikner dette med båtkjøring i skjærgården i sommerhalvåret. Spørreundersøkelsen fra TNS Gallup i august 2007 viser, som det er nevnt tidligere, at 80 pst. sier det må være lov å bruke scooter til og fra egen hytte, 75 pst. mener at kommunene kan få merke opp egne scooterløyper, og 62 pst. sier at kommunene må overta reguleringen av snøscootertrafikken. Fremskrittspartiet mener at alle kommuner bør få retten til å forvalte loven om motorferdsel i utmark. Når lovforslaget foreligger, skal det bli meget interessant å se om departementet har tatt hensyn til de klare og entydige galluptallene. Fremskrittspartiet er opptatt av at mer makt blir overført fra sentrale myndigheter til kommunepolitikerne. Lov om motorisert ferdsel i utmark blir en test. Norge er et stort land. Gode prosedyrer og et strengt regelverk må gjøre det mulig å legge opp til omfattende sammenhengende rekreasjonsløyper for snøscooterkjøring. Ingen kjenner sine områder bedre enn lokalpolitikerne. Derfor bør politikerne bestemme bl.a. om snøscooterkjøring. Den rød-grønne regjeringen har vist gjennom skjerpingen av plan- og bygningsloven og innføring av INON-begrepet i arealhåndteringen i naturmangfoldloven at sentralmakten skal styrkes på bekostning av lokaldemokratiet. Regjeringspartiene hevder at dette ikke er tilfellet. Derfor utfordres nå de samme politikerne til å snu denne utviklingen. Blir lokalpolitikerne gitt råderett til å håndtere lov om motorferdsel i utmark, vil dette være et godt signal til lokalpolitikerne.
-1	Den siste uken har vi sett representanten Brende svinge seg i media med en påstand om at mens han var miljøvernminister, gikk utslippene av klimagasser i Norge ned, mens de nå øker. Jeg mener at det er en retorikk som ikke er en tidligere miljøvernminister verdig. Børge Brende ble som kjent miljøvernminister i 2001 og gikk av i 2004. Utslippene i den perioden var: da han startet, 54,8 mill. tonn, og da han sluttet, 54,9 mill. tonn – i den perioden hadde det vært en liten bukkel. Man skulle tro at Børge Brende mente at Knut Arild Hareide og Helen Bjørnøy i fellesskap – som delte året 2005 – var mye mer effektive som miljøvernministre enn Børge Brende, for da var utslippene nede i 54,2 mill. tonn. Men med all respekt: Er ikke dette bare tull med tall og en retorikk en tidligere miljøvernminister burde holde seg for god til å komme med?
-1	Jeg vil takke statsråden for svaret. Det er jo en del problemer med økonomien både i kommuner og fylker. Alvorlige atferdsproblemer er vanskelige å behandle. Å øke innsatsen når det gjelder det forebyggende arbeid for barn og unge og deres familier, er nødvendig og meget ressursbesparende. St.meld. nr. 40 for 2001–2002, som skal behandles rett over jul, legger stor vekt på at ressurser må settes inn i familien. Det er Regjeringas klare signal at institusjoner skal brukes i avgrenset grad. MST er, som statsråden sier, en metode som erfaringsmessig har god effekt. I St.meld. nr. 40 sier Barne- og familiedepartementet at MST skal bli så godt utbygd at alle med atferdsproblemer skal få et tilbud om denne behandlingsformen. Hvor i all verden skal disse midlene komme fra? Det ligger ikke noen føringer inne i St.meld. nr. 40, og psykiatrimidlene er trukket ut fra dette teamet i Østfold.
-0	Jeg vil tilbake til oljepengebruk, for det er viktig å føre en ansvarlig økonomisk politikk der skattebetalernes penger ikke lånes billig ut og så lånes dyrt hjem igjen, men at pengene blir brukt til å investere i landet. Statsministeren ga inntrykk av at all statlig pengebruk fra regjeringen prioriteres innenfor handlingsregelen, mens Fremskrittspartiet derimot angivelig er uansvarlig som vil finansiere samfunnsøkonomisk lønnsomme veier og jernbane i egne selskaper. Dette er en åpenbar misforståelse, for regjeringen bruker selv denne modellen når de bygger flyplasser. Den kalles Avinor-modellen. Avinor får investere, drifte og planlegge flyplasser utenfor statsbudsjettet, men det er ikke bare Avinor som får lov til dette. I revidert budsjett ble det bevilget 425 mill. kr til et såkornfond. I budsjettet fra regjeringen står det at dette er penger som bevilges utenfor handlingsregelen. De teller altså ikke med i 4 pst.-regelen. Tilsvarende har det blitt brukt oljepenger til SAS, DnB, Aker, Hydro, Statskog, Norfund, BaneTele og Kommunalbanken – jeg tror statsministeren tar poenget. Det er bevilget nesten 10 mrd. kr i året utenfor handlingsregelen til selskaper som bruker pengene inn igjen i norsk økonomi, og da har jeg ikke engang begynt å nevne oljenæringen. Oljenæringen skulle få 25 mrd. kr i statlige investeringer i budsjettet som ble framlagt i fjor høst. I revidert budsjett har dette blitt til 26 mrd. kr – en har altså økt det med 1 mrd. kr uten at det registreres av handlingsregelen, og uten at det omtales. Tilsvarende fikk Statkraft i 2010 tilført 14 mrd. kr i egenkapital – mye av det er oljepenger. 4 mrd. kr tar en nå inn i statsbudsjettet, selv om selskapet bare hadde 40 mill. kr i overskudd. Det som var oljepenger i 2010, har nå blitt kraftpenger som kan brukes innenfor handlingsregelen – så kan en spare oljepengene og være ansvarelige sånn sett, men det er jo å jukse med virkeligheten til folk der ute. Summa summarum: Flere hundre milliarder kroner brukes inn i norsk økonomi. Da er spørsmålet: Hvorfor kan man bygge flyplasser på denne måten, men ikke la samfunnsøkonomisk lønnsomme veier bygges på samme måte?
-0	Abort, eller svangerskapsavbrudd, har nok foregått i all tid, og vi har dokumentasjon om det helt tilbake til år 500 f. Kr. Abort har også blitt diskutert en rekke ganger i denne salen. Abort ble, som kjent, tillatt i Norge i 1964. Den gang var det slik at lokale abortnemnder skulle godkjenne abortsøknaden, og det var ulik praksis rundt om i landet med hensyn til hvem som fikk innvilget søknad om abort. Mange fikk avslag, noe som igjen førte til at et stort antall illegale abortinngrep ble foretatt. Jeg husker at det da jeg gikk på realskolen på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet, i mitt eget hjemfylke, Østfold, var vanskelig å få innvilget abort. Vi hørte om – og kjente – jenter som hadde «havnet i uløkka». De fikk nei på søknaden sin om legal abort, og i ren desperasjon var det noen som syklet på svillene mellom jernbanesporene – med fare for å bli overkjørt av toget – i håp om å få ristet løs fosteret. Eller de oppsøkte såkalt kloke koner som var utstyrt med strikkepinner og vakuumpumper. Noen av jentene reiste også til Oslo hvor det var en noe mer liberal praksis for å få legal abort – og samtidig også et bredere tilbud av steder som foretok illegale aborter. Denne situasjonen førte til mange og opphetede debatter på 1970-tallet. I vennekretser husker jeg at vi ble avkrevet et svar: Er du for eller imot abort? For egen del var nok dette det første store etiske dilemmaet jeg husker jeg måtte ta stilling til: Hva var et liv – når var det et liv? Skulle en ta mest hensyn til den gravide, eller skulle en ta mest hensyn til det ufødte barnet? Og hva hvis jenta hadde blitt gravid som følge av et overgrep? Hva hvis det var stor sjanse for at barnet ble født med store misdannelser? Hva hvis den gravide ikke var i stand til å ta seg av barnet? Dette er ganske store og kompliserte problemer å ta stilling til for en person som er i slutten av tenårene, og det finnes ikke noe fasitsvar. Debattene vi hørte på radio og fjernsyn, viste oss at det ikke var helt enkelt for våre folkevalgte og de politiske partiene heller. Det hele kulminerte med at loven om selvbestemt abort ble vedtatt i 1978, først med odelstingspresidentens dobbeltstemme og deretter med én stemmes overvekt i Lagtinget. Abortloven har hele tiden vært omstridt, men tendensen er at det er et økende antall i befolkningen som er tilhenger av selvbestemt abort. For Fremskrittspartiets del betrakter vi abortsaken som et spørsmål om livssyn, og i slike saker stilles partiets representanter fritt. Jeg synes det er en styrke for et parti å akseptere at ulike mennesker har ulikt livssyn, og at det er takhøyde for de ulike meningene og tilnærmingene i slike verdispørsmål. Jeg mener det er viktig og riktig å holde debatten om abort gående og følge med i samfunnets utvikling på dette området. Kristelig Folkeparti skal derfor ha honnør for at de har satt saken på dagsordenen, selv om vi vet at med en flertallsregjering ved roret, som i liten grad lytter til opposisjonen, koker det hele ned til en ren markeringspolitikk. Aborttallene i Norge har vært ganske stabile gjennom de siste 30 årene, selv om antallet kvinner i fruktbar alder har økt. Det er i aldersgruppen 20–24 år vi finner den største aborthyppigheten, men det er også i denne aldersgruppen vi finner mange gravide. Forslagsstillerne ønsker å få på plass en tiltaksplan for å halvere aborttallene fram mot 2013 og lister i den forbindelse opp en rekke forslag for å kunne nå målet. Fremskrittspartiet synes som sagt at det er positivt å rette fokus mot tiltak som kan bidra til å redusere antallet aborter, men vi tror at det beklageligvis ikke er mye realisme i å tro at det er mulig å halvere antallet aborter i løpet av noen få år. Det er mange og sammensatte årsaker til at personer havner i en slik situasjon at de ønsker abort. Vi mener at skolen sammen med foreldre og foresatte har en meget viktig oppgave med å sette barn og unge i stand til å ta sine egne valg. Seksualundervisning, prevensjonsveiledning og rådgivning er derfor av vesentlig betydning. Samarbeid og omforent forståelse mellom skole og hjem er meget viktig, og det må skje på en slik måte at de unge ikke føler seg utlevert eller negativt eksponert. Kunnskap om og tilgang til et mangfold av ulike offentlige og ideelle organisasjoner som har spesialisert seg på å gi råd og veiledning til unge for både å forebygge svangerskap, begrense seksuelt overførbare sykdommer og følge opp gravide gjennom svangerskapet, er etter vår oppfatning meget viktig. Jeg vil vise til at Fremskrittspartiet i sitt alternative statsbudsjett bevilget 5 mill. kr til Stiftelsen Amathea, som etter vår oppfatning gjør en viktig jobb på dette området. Jeg vil understreke viktigheten av at informasjonsarbeidet i langt større grad må fokusere på mulige senvirkninger etter abortinngrep. Skyldfølelse, sorg og andre psykiske og fysiske plager som kan følge i kjølvannet av et abortinngrep, er det viktig at det gis best mulig faktabasert informasjon om. Vi har merket oss at statsråden har meddelt Stortinget at det skal komme en handlingsplan mot abort fra Regjeringens side, og vi imøteser den. Jeg tror det er tverrpolitisk enighet om at ingen ønsker en utvikling i retning av at abort skal være et alternativ til prevensjon. Jeg har merket meg at alle partier unntatt Fremskrittspartiet mener det er grunn til å vurdere å gi gratis eller subsidiert prevensjon til aldersgruppen 19–24 år. Med all respekt mener Fremskrittspartiet at dette er feil vei å gå. Jeg er ikke komfortabel med at skattepengene jeg betaler inn for å få bedre sykehustjenester, skoler og veier, skal gå til å gi myndige personer subsidierte kondomer. Mange av de uønskede svangerskapene skjer etter sex i påvirket tilstand. Jeg vil hevde at er du tøff nok og voksen nok til å kjøpe deg alkohol og ha sex, må du også være tøff nok og voksen nok til å gå i en butikk og kjøpe deg et kondom. Jeg hørte nylig om en nær 60 år gammel dame som gjennom livet hadde blitt gravid med ulike menn, og som hadde gjennomført 21 aborter. Jeg tror det er noe helt annet enn statlig subsidierte kondomer som skal til for å hindre at vi får flere i denne kategorien. Med dette vil jeg få lov å ta opp de forslag som Fremskrittspartiet er medforslagsstiller til.
-1	Jeg har et lite svar til representanten Wiborg. SV er ikke imot at arbeid er av midlertidig karakter, som at prosjektarbeid er midlertidig, eller at vikariat, f.eks. for ansatte som skal ut i foreldrepermisjon, er midlertidig. Vi synes det er gledelig at det er sånne ordninger. Det vi er imot, er en generell adgang til midlertidige ansettelser. Jeg vil oppfordre representanten Wiborg til faktisk å lese arbeidsmiljøloven, som hans parti går i bresjen for å rasere. Spørsmålet er: Er det frekt å kalle midlertidig ansatte for løsarbeidere? Det kan man ha ulike meninger om. Jeg for min del mener det er frekt å slå ned folk – ikke å påpeke at noen er slått ned.
-0	Jeg er enig med representanten Gjedrem i at innholdet i bredbåndstilbudet er viktig. Når flertallet ønsker å gi bredbånd til alle i løpet av 2007, må det også være en forpliktelse for flertallet å fortelle hva dette innholdet skal være. Representanten Kristiansen sa tidligere i en replikkveksling med representanten Ryan at utbyggingen går raskere i Norge enn i Sverige. Men dette er ikke sammenlignbart i det hele tatt, fordi Sverige står for kvalitet. De bruker veldig mye fiber – og fiber i kombinasjon med radio – og det gir en båndbredde som er noe helt annet enn det som tilbys av Telenor, som er den dominerende aktøren i distriktene i dag. Telenor bygger på eksisterende kobberlinjer, og det vil være veldig vanskelig å kunne gi et fullgodt tilbud til distriktene ved hjelp av kobber. Vi vet også at prisen på leide linjer fra Telenor er så enorm at det ikke vil være noe realistisk tilbud med 90 pst. dekning. Kunne representanten være så snill å si hvordan han vil forplikte Kristelig Folkeparti til å si noe om kvaliteten på det bredbåndstilbudet som skal gis i 2007?
-0	ADHD – denne sykdommen har fått mange navn, men det er snakk om barn som har en uønsket adferd, hyperaktive barn med konsentrasjonsproblemer, som ikke klarer å tilpasse seg det sosiale fellesskapet i venneflokken, i familien og på skolen. Det er barn som senere i livet ofte får problemer med rus og kriminalitet. Hva er det som gjør at alle disse tusenvis av barn ikke klarer å tilpasse seg, og at de må behandles med sentralstimulerende midler? Foreløpig vet man lite om årsaken til ADHD. Det blir betegnet som en medfødt nevrobiologisk funksjonsforstyrrelse som forskerne mener er en av de mest arvelige psykiske lidelsene. Man antar også at sykdommen kan skyldes skader under graviditet, for tidlig fødsel, miljøgifter, mat, eller mangel på viktige stoffer. Omsorgssvikt eller manglende grensesetting og lite struktur i oppdragelsen kan også bidra til å øke problemene. Mye har endret seg i samfunnet, både når det gjelder familiene, barnehagene og skolen, som kan være med på å trigge denne adferden. NTNU-undersøkelser viser at elever i åpne skoler blir fem ganger så ofte medisinert som elever i mer tradisjonelle skoler. Er det i realiteten en økning i antall barn som utvikler denne uønskede adferden, eller skyldes den omtalte økningen at mange barn nå får fastsatt en sykdomsdiagnose? Hva er normalt når det gjelder avvikende adferd? Hvor går grensen for når man med sikkerhet kan si at det er snakk om en sykdom? Alle er vi forskjellige, og naturlig nok har vi nedarvet det meste fra våre foreldre gjennom gener. Vi arver både synlige og skjulte gener. Det gjelder utseende, kunstneriske anlegg, musikalitet, disponering for en del sykdommer, men også gemytt og væremåte. Anleggene kan påvirkes og utvikles, men de ligger der. Det er derfor ikke spesielt oppsiktsvekkende at de som selv har hatt adferdsproblemer, får barn med de samme problemene. Det er alvorlig å få en slik diagnose, selv om mange foreldre sier at de har følt en lettelse når diagnosen blir fastsatt og hjelp tilbys. De har erfart fortvilelsen over å se at barnet ikke fungerer sosialt. Det vil være viktig å få en sikrere diagnostisering for å kunne gi riktig hjelp og behandlingstilbud tidlig. Årsakene til adferdsproblemene eller sykdommen kan være mange, og det er derfor viktig å se på hvordan vi kan redusere årsakene til at denne adferden trigges. Flere av medisinene som benyttes, er nær beslektet med amfetamin. Det antas at medikamentbehandlingen vil redusere faren for senere depresjoner, rusmisbruk og kriminalitet. Men hva vet vi? Hva er bi- og langtidseffekten, og vil man kanskje oppdage at de barna som i dag blir medisinert, vil få senskader? Det er allerede oppdaget bivirkninger som hjerteflimmer, angst, depresjoner, dødelige leverskader og selvmordsforsøk. Medisiner kan dempe og fjerne symptomer effektivt, men medisiner fjerner ikke årsaken til lidelsen. Man må aldri glemme å ta tak i årsaken eller forebygge der det er mulig. Det finnes alternative løsninger også, med bedre ernæring og endret kosthold. Amerikaneren Russell Barkley har utviklet et program hvor foreldre lærer selvkontroll og sinnemestring, noe som gjør at de takler barna bedre. Dette programmet er prøvd ut ved Folloklinikken. Ved kursets slutt viste resultatene at flere av barna ikke lenger fylte kriteriene for ADHD-diagnosen. Det som er riktig behandling for én, behøver ikke å være riktig behandling for en annen. For mange vil medisinering kanskje også i framtiden være den beste behandlingen, sammen med andre virkemidler. Men det er viktig å satse mer på forskning for å finne årsaker, sikrere måter å stille diagnose på og gode behandlingsformer som ikke er skadelige på sikt. Behandlingsmetoder må baseres på faglig grunnlag og kan ikke overlates ene og alene til foreldrene. Det er blitt foretatt en del forsking både internasjonalt og nasjonalt, men blant ekspertisen hersker det fortsatt stor usikkerhet og stor uenighet. Mye forskning gjenstår, og det er derfor viktig å bevilge midler til dette viktige arbeidet. Det vil også være viktig å se på om det er tilstrekkelig faglig kompetanse i primærhelsetjenesten til å foreta nødvendige vurderinger før pasientene henvises til spesialisthelsetjenesten, og til å følge opp barn som ikke får noen diagnose, men som likevel har et adferdsproblem. Det aller viktigste i framtiden blir imidlertid å forsøke å forhindre at barn utvikler psykiske problemer og ADHD. Dette er viktig for den det gjelder, for familien og for hele samfunnet, og jeg er derfor veldig glad for at denne saken er satt på dagsordenen i dag, og for at statsråden ønsker å følge opp saken slik at man får et bedre tilbud.
-0	I 2008 og 2009 ble det gjennomført tilsyn med spesialisthelsetjenesten ved distriktspsykiatriske sentre til voksne med psykiske lidelser. Helsetilsynet i fylkene hadde tilsyn ved 56 av DPS-ene i landet. Tilsynet undersøkte hvordan nye pasienter ble vurdert og prioritert, og hvordan de ble utredet, behandlet og fulgt opp. Tilsynet så også på om internkontrollen i sentrene sikrer kvalitet og forsvarlig drift. Tilsynet viste til svikt på ett eller flere områder i 44 av de 56 DPS-ene som ble undersøkt. Mange DPS-er manglet system for å sikre at søknader og henvisninger ble fanget opp og vurdert av en spesialist etter hvert som de kom inn. Det ble påpekt mangler ved vurdering av retten til nødvendig helsehjelp. I noen av tilfellene ble det satt behandlingsfrister og sendt tilbakemeldinger som ikke tok hensyn til de individuelle behovene som pasienten hadde. Under komiteens besøk hos Statens helsetilsyn ble det påpekt at den gruppen pasienter som var mest utsatt for brudd på sine rettigheter, var rusmisbrukere. Men det kan virke som om også gruppen personer med psykiske lidelser er en utsatt gruppe når det gjelder ivaretakelse av rettigheter. Tallene synes å være ganske stygge. Jeg vil legge til at jeg faktisk er såpass realistisk at jeg forstår at vi antakelig aldri vil oppleve at tilsynet ikke lenger finner feil og mangler – men disse tallene er uakseptabelt høye. Statens helsetilsyn vurderer det som alvorlig at enkelte DPS-er ikke sikrer at alvorlig syke har godt nok tilbud på tjenester. Pasientene må få informasjon om at de har rett til nødvendig helsehjelp, og om hvilke rettigheter de har ved eventuelt brudd på den oppsatte behandlingsfristen. Det må være godt tilgjengelige tilbud for dem som det haster ekstra mye for. Statens helsetilsyn vurderer det som alvorlig at enkelte ikke sikrer at pasienter som er vurdert til å ha størst behov for helsehjelp, og som skulle prioriteres, blir fanget opp og får nødvendig behandling innenfor den fastsatte fristen. Flere steder fantes det ikke noen fastsatt praksis for hva som skulle kartlegges, eller hvilket diagnostisk verktøy som skulle brukes. Flere av dem som hadde dette på plass, brukte det ikke. En del DPS-er avviste til og med pasienter på feil grunnlag. Konsekvensen av dette kan være at prosessen med å stille diagnose blir forsinket, eller at den blir ufullstendig og feil, noe som igjen medfører at pasienten ikke får den hjelpen han har behov for. Det vil ofte kunne påføre pasienten ekstra lidelser. Tilsynsrapporten konkluderer med at mangel på styring og ledelse i all hovedsak er grunnen til alle avvikene og bruddene. Det er i prinsippet ledelsen i hvert enkelt helseforetak og regionalt helseforetak som har ansvaret for å fange opp disse feilene og sørge for at de blir rettet opp. Men helseministeren har det overordnede ansvaret for at dette faktisk blir fulgt opp. Hittil har Statens helsetilsyn konkludert med at helseforetakene ikke har brukt muligheten til å korrigere og forebygge svikt i andre DPS-er etter at påpekninger og korreks er gitt i noen av DPS-ene. Funnene er særlig alvorlige sett på bakgrunn av at tidligere landsomfattende tilsyn også har avdekket svikt i retten til nødvendig helsehjelp. Jeg gjentar det jeg har sagt ved en tidligere anledning fra denne talerstolen: Statens helsetilsyns påstand er at feil ikke lenger ville vært begått, dersom man lærte av de feil man tidligere hadde begått. Ifølge NRK Hedmark og Oppland den 26. mai har en legevaktslege reagert kraftig på at Sykehuset Innlandet stadig avviser psykiatriske pasienter han mener trenger akutt hjelp. Han klager nå Sykehuset Innlandet inn til Helsetilsynet. Legen har ved flere anledninger sendt pasienter til sykehusets avdelinger i Gjøvik og på Reinsvoll fordi han mente de hadde behov for akutt innleggelse, uten at dette skjedde. Han mener at det er på grunn av kapasiteten dette skjer, men at de ikke kan nekte å ta imot pasienter, da dette strider imot lovverket. Selv mener Sykehuset Innlandet i forbindelse med forslaget fra Fremskrittspartiet om å sikre tilbudet i alderspsykiatrien og kompetansen ved NKS Kløverhagen at de har bygd DPS-er i alle regionene med både døgntilbud, ambulante funksjoner og poliklinikk. Det er tydeligvis ikke samsvar mellom helseforetakenes syn på tilbud og kapasitet og synet til pasientene og dem som arbeider i helsevesenet, noe tilsynets resultater faktisk bekrefter. Slik jeg ser det, er dette bare enda et eksempel på at vi ikke nådde helt i mål med psykiatriplanen, og det er derfor en tilleggsbekymring fra Fremskrittspartiet at vi nå er i full gang med å kutte i tilbudene landet rundt. Kan dette bety at neste tilsyn vil vise enda styggere tall? Så mitt spørsmål blir da: Hvilke konkrete tiltak vil statsråden sette i gang for å sikre at pasientenes rettigheter blir ivaretatt?
-0	Jeg har ingen problemer med å se potensielle utfordringer i det. Det er derfor det er så viktig nå at vi i den jobben som skal gjøres, klarer å ivareta det som er den beste siden ved juryordningen, nemlig at juryen i veldig stor grad har kompetanse selv til å avgjøre straffespørsmålet, men at man nå med en utvidet meddomsrett vil ha et felles ansvar med fagdommerne. Så er jeg litt i tvil om rollen som fagdommerne har i dag, er like sterk i en domstolsammenheng med en stor meddomsrett som den kan ha vært tidligere. Og så er jeg litt i tvil om om en på en måte kan angripe meddomsretten som institusjon eller som måte å fungere på som et forsvar for juryordningen, rett og slett fordi de aller fleste straffesaker, som representanten selv er inne på, jo blir ført for en meddomsrett, og det må bety at vi mener at det er et forsvarlig og godt system i alle andre straffesaker. Da er det heller et spørsmål om, etter min oppfatning, at man også i de mest alvorlige sakene skal ivareta et kanskje enda sterkere lekmannsperspektiv enn det som gjøres i dagens meddomsrett.
-1	Jeg vil stille følgende spørsmål til miljøvernministeren: «Kravene til permanente lager for farlig avfall i Norge er strenge. Nordbruddet på Langøya ble valgt til et slikt lager etter en lang prosess, hvor det bl.a. ble vektlagt at bruddet er tett. Norsk Avfallshåndtering, NOAH, har nå søkt om å få bruke sørbruddet på Langøya til lagring av farlig avfall. Sørbruddet er ikke tett, og det er fremdeles god kapasitet til lagring av farlig avfall i nordbruddet. Mener statsråden det nå er behov for å utvide kapasiteten for lagring og behandling av farlig avfall i Norge?»
-0	Jeg kan garantere både representanten Håheim og det norske folk at dette ikke overlever regjeringsskiftet til høsten. Det er faktisk sånn at folk som har yrkesfaglig utdanning i dag, har anledning til å ta høyere utdanning gjennom fagspesifikt opptak, så rørleggere kan ta vanningeniør- eller VVS-ingeniørutdanning og elektrikere kan ta elektroingeniørutdanning. Men da er det altså krav om at utdanningen skal være tilrettelagt sånn at disse elevene, som helt åpenbart har mange sterke faglige og tekniske kvaliteter med seg inn, kan bruke mer tid på matematikk i ingeniørutdanningen. Dette er en ordning som Arbeiderpartiet nå undergraver. Frykter ikke representanten Håheim at Y-veien, som har fungert helt utmerket, og som høyskolene i store deler av landet frivillig har innført, nå blir undergravd, og at resultatet vil være at færre med fagbrev faktisk oppnår å få høyere utdanning? Det hjelper ikke å få lov til å kunne begynne på høyere utdanning hvis man ikke blir gitt forutsetninger for å fullføre.
-0	Jeg får ta til etterretning statsrådens svar med hensyn til at hun mener dette med innkreving av reisekostnadene er et privatrettslig forhold. Da sier man samtidig noe om at samvær ikke er så viktig, synes jeg. Men det er en uenighet vi kan leve med. Det jeg ikke helt forstod i statsrådens svar, var dette med muligheter for innføring av sjablongregler når det gjelder reisekostnadene. Vi er jo opptatt av å minimalisere konflikt i denne saken, og når man har individuelle vurderinger av de enkelte kjøretøyene, er det et grunnlag for krangling av typen: Hvorfor kjører du så stor og dyr bil når du kan kjøpe deg en billig Polo? Hvis vi f.eks. hadde fått noen kilometersatser, ville dette kunne ha løst seg veldig greit. Når det gjelder tog og buss, er det selvfølgelig veldig greit å løse, men ikke når det gjelder bil.
-0	Eg må seie eg blir litt forundra over det som kjem fram i dag i debatten når det gjeld påverknaden ein har gjennom PUD-en, planen for utvikling og drift. Ein gir nærast eit inntrykk av at når dette dokumentet kjem til Stortinget, er det meir som informasjon til Stortinget, og den informasjonen som Stortinget får, vedtar ein. Det er mildt sagt ein presentasjon som ikkje stemmer. Dei store rammene gir ein i petroleumsmeldinga, slik den raud-grøne regjeringa gjorde, slik SV var med og understreka at rammevilkåra skulle vere, og så gir ein signal om dei enkeltvise tiltaka som skal gjerast på enkeltutbyggingar, gjennom PUD-ane. Då å seie at ein nærast ikkje har moglegheit til påverknad, verkar rett og slett kunnskapslaust. Eg trudde ikkje det var mogleg å kome med ein sånn påstand frå talarstolen i dag i ei sak som har vore kontroversiell, men som til slutt fekk eit forlik.
-0	Det var interessant å se at representanten Langeland omtrent tok bølgen for det siste svaret fra statsråden! Friluftsliv og tilgang til naturopplevelser er for svært mange en interessant måte å benytte sin fritid på. I dagens stressende samfunn er det mange som søker ut i naturen for å avreagere, og det er bra. Slik skal vi ha det. Det er derfor viktig at vi har en politikk som legger til rette for at vi kan ta i bruk naturen på en fornuftig måte. Gjennom mange år har vi i Norge hatt svært gode erfaringer med det aller vesentligste av dagens regelverk. Grunneiernes eiendomsrett og allmennhetens ønske om fri ferdsel har i liten grad vært konfliktfylt. Og der det har vært konflikter mellom disse to interesser, har det stort sett latt seg løse. Jeg synes derfor det er grunn til å stille spørsmål ved om det er nødvendig med store endringer i dagens regelverk så lenge det fungerer så bra som det gjør i dag. Vern om den private eiendomsretten er det vi i Fremskrittspartiet som er den beste forsvarer for. Dette betyr imidlertid ikke at vi skal hindre et aktivt friluftsliv, men at vi stort sett er av den oppfatning at dagens regelverk ivaretar dette på en god måte. Det som jeg synes er overraskende i denne sak, er at det er en statsråd fra Høyre som går inn for en uthuling av den private eiendomsretten, noe som vi også har fått bekreftet fra statsråden i dag, og jeg tenker spesielt på hans svar på replikken fra representanten Morten Høglund. Dette skjer til tross for at Høyres representanter fra denne talerstol gjennom mange år har forsøkt å fremstille seg som den sterkeste forsvarer av den private eiendomsrett, noe som også representanten Halleraker har forsøkt på i dag. Høyre-folk, både i og utenfor denne sal, har forsikret om at noen innføring av 25-meters regelen i strandsonen overhodet ikke blir aktuelt, og det har også representanten Halleraker sagt fra denne talerstol i dag. Men likevel ser vi at Høyre står bak forslaget i innstillingen der man ber om en utredning av et slikt forslag. Forstå det den som kan! Jeg vet om mange som har spinket og spart i mange år for å få seg en hytte. Når de endelig har klart å skaffe seg det som de har drømt om gjennom mange år, har de brukt ferier og annen fritid til vedlikehold og stell av sitt sted. Men nå skal Regjeringen ta fra disse muligheten til å nyte privatlivets fred på sine egne hytter. En slik misunnelsestankegang tar vi i Fremskrittspartiet kraftig avstand fra. Vi vil aldri være med på en uthuling av den private eiendomsretten på denne måten. Jeg vil forsikre om at Fremskrittspartiet alltid vil forsvare den private eiendomsretten selv om vi står helt alene, som vi gjør i denne saken i dag, og dette skal vi vite å bruke for alt det er verdt framover.
-0	Telesektoren i Norge er i ferd med å gjennomgå store endringer – det meste til det positive. Den norske telesektoren har over tid blitt gradvis mer liberalisert, som Fremskrittspartiet ser på som utelukkende positivt, nettopp fordi dette har medført at vi har fått billigere og bedre teletjenester her i Norge. Så sent som i forrige uke kunne vi oppleve at Telenor utvisket de gamle skillene mellom fjern- og nærtakst, slik at det vil bli like billig å ringe til kameraten på Reinsvoll som til onkel i Alta. Det er distriktspolitikk det! Og dette er prisreduksjoner som vil få ytterligere ringvirkninger i markedet, og priskonkurransen vil bare tilta og vedvare. Det er den stadige avreguleringen og globaliseringen av telemarkedet som har ført til en tiltakende konkurranse og tilhørende prisnedgang. Slik situasjonen har vært nå, har Telenor vært for liten i et internasjonalt konkurranseperspektiv til å kunne hevde seg på internasjonale markeder. Derfor vil det være positivt i et internasjonalt konkurranseperspektiv at Telenor og Telia slås sammen. Det innebærer at det skapes et teleselskap med en slik slagkraft at det kan hevde seg på det internasjonale markedet. Det nye sammenslåtte selskapet bør prioritere innsats innenfor forskning og utvikling. Ifølge St.meld nr. 24 for 1998-99 ser vi at teleselskapene har enorme muligheter til å tilby sluttbrukerne tjenester basert på avansert teknologi. Det sammenslåtte selskapet har også muligheter til å bli fremtredende innen skandinavisk industri. Men et merkepunkt ved sammenslåingen av Telia og Telenor er at Konkurransetilsynets merknader må etterfølges for ikke å komme galt ut i forhold til den positive utviklingen i telekonkurransen. Det er faktisk negative aspekter ved sammenslåingen ved at vi kan få nedsatt innenlands konkurranse, et faktum som proposisjonen imidlertid ikke tar så nøye opp. Konkurransetilsynet har påpekt at det nye selskapet bør selge Telias aktiviteter i Norge. Dette er viktig, og det må være en forutsetning at tilsynets anbefaling blir fulgt. Det er med tilfredshet at vi har merket oss at det nye selskapet innen år 2000 vil børsintroduseres og delprivatiseres, samt at hvert respektivt land selger seg ned til en eierandel på 33,4 pst. Det er fortsatt bra at landene kan velge å selge seg ned til 25,5 pst. Tallet 25,5 pst. følger av at statene har inngått en 16 års avtale om at de to statene til sammen ikke skal eie mindre enn 51 pst., slik at de bevarer et statlig eierskap. Det er synd! Det er ingen statlig oppgave å være eier av et telekommunikasjonsselskap. De statlige eierne bør fortsette å selge seg ned under 25,5 pst., og ta sikte på å selge hele sin aksjebeholdning. Det vil være i tråd med den utviklingen som finner sted internasjonalt. Det er også beklagelig at det ifølge aksjonæravtalen fremgår at ingen investor/investorgruppe skal kunne erverve mer enn 3 pst. av aksjene ved det statlige aksjesalget. Fremskrittspartiet vil advare mot slike begrensninger, og begrensninger som ligger i samme sjikt, slikt som å ha mål om at bedrifter innen media, telekommunikasjon eller informasjonsteknologi ikke skal kunne erverve mer enn 1 pst. av aksjene. Slike begrensninger hemmer det nye selskapets evne til å inngå allianser og fusjoner videre, samtidig som det kan hemme den videre utvikling av aksjene i det nye selskapet. Inntil alle aksjene er solgt ut, vil det være riktig og hensiktsmessig at Næringsdepartementet overtar forvaltningen av statens aksjer i det sammenslåtte selskapet, slik at vi ikke får den dobbeltrollen som oppstår ved at Samferdselsdepartementet innehar både eier- og kontrolløroppgaver.
-1	Vi har nettopp hatt en debatt i denne salen om krisesentre. Det er en fellesmerknad som står i innstillingen, som jeg har lyst til å lese opp og høre hva statsråden har tenkt å gjøre med. Der sier et flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, at de har «merket seg at departementet ikke har tatt inn over seg at krisesentrene er inne i en akutt krise nå fordi kommuner og fylker trekker tilbake sin andel av finansieringen pga. dårlig kommunal og fylkeskommunal økonomi. Ved overgang til helseforetak ble finansieringen for en del krisesentre uklar. Kvinnevoldsutvalget var ikke klar over dette før de avga sin delrapport. Innlemming av øremerkede tilskudd fra 2004 som departementet legger opp til, er for sent. Det må avsettes midler i budsjettet som ivaretar krisesentrene fra 1. januar 2003». Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV har lagt inn 37 mill. kr for å ivareta dette. Fremskrittspartiet, som er med på fellesmerknaden, har da ikke lagt inn en krone. I merknaden heter det videre: «Dette flertallet vil at alle fylker skal ha et incestsenter. I dag mangler det tilbud i Møre og Romsdal, Nordland og Oppland. Det er stor forskjell på tilbudet rundt omkring i landet. Det er behov for kompetanseheving i det offentlige hjelpeapparatet, og tilbudet til familier og barn der barna er utsatt for seksuelle overgrep, er for dårlig.» Det jeg vil spørre statsråden om, er hvordan hun vil ivareta denne flertallsmerknaden. Her sier flertallet at man skal ha et incestsenter i hvert fylke, og man sier også at det skal legges inn midler i budsjettet for 2003, selv om ikke Fremskrittspartiet har fulgt opp den merknaden.
-0	Regjeringens sjef har tidligere invitert alle borgere til å delta i rådslagning om viktige samfunnsmessige saker, men det var i nyttårstale. I saken om mastene i Hardanger har det vært lite rådslagning. Likevel har regjeringen stanset litt opp. Er det slik at det må høye brøl, kraftige brøl, mye brøling til for at denne regjeringen lytter til dem som har meninger i viktige samfunnsspørsmål? Er det brøling som må til, eller er det slik at det er plutselig nyervervet kunnskap om at man faktisk manglet kunnskap, nyervervet erkjennelse av at man faktisk manglet så mye kunnskap som man gjennom lang tid ga uttrykk for overfor dem som hadde innsigelser, motforestillinger og innspill til det trasévalget og den prosessen og den løsningen som regjeringen hadde valgt?
-0	Forskning viser at barn tar like stor skade av å være vitne til vold som å bli utsatt for vold. At det er viktig å ha kompetanse til også å kunne se barna som lever med vold, er et tema jeg har tatt opp i de møtene jeg har hatt med personer som jobber tett med barn. Derfor er jeg veldig glad for at kompetansen på krisesentrene og den hjelpen barna får på krisesentrene, har blitt bedre de siste årene. Jeg har også møtt barn som sier: Hvorfor er det jeg som må flytte? Det har vært en kjepphest for meg å jobbe inn mot konfliktfylte familier. Derfor har vi også styrket familievernet. Det er viktig å styrke krisesentertilbudet, det er noe vi skal se ekstra nøye på. Det er også viktig at krisesentrene ser på det med å varsle politi og barnevern hvis det er fare for at barn opplever vold hvis en av foreldrene flytter tilbake til en voldsutøver.
-1	Når det gjelder tannhelsetjenesten, er det særlig to forhold som SV har vært opptatt av. Det ene er de til dels veldig høye egenandelene ved tannhelsebehandling, som kan medføre at en god del rett og slett ikke har råd til å få stelt tennene sine. Det andre er selve kvaliteten på tjenesten som utføres. Når det gjelder egenandeler, er jeg enig med interpellanten og Hedstrøm i at man har kommet et stykke på vei med en refusjonsordning knyttet opp mot periodontitt, som jeg kjenner godt, siden jeg var saksordfører da det ble vedtatt. SV har vært opptatt av at man burde hatt en full gjennomgang av hele tannhelsefeltet med tanke på en tannhelsereform som tar tak i begge deler, altså både å redusere egenandelene ved tannhelsebehandling og å sikre kvaliteten på tjenesten ved at man får en bedre fordeling av tannleger rundt omkring i landet. Vi har også snakket om en kombinasjonsordning når det gjelder offentlig tannhelsetjeneste og privat praksis for tannleger. Jeg har registrert at departementet nå jobber langs retningslinjer som ikke er ulik dem vi skisserte i det tannhelseforslaget som ble lagt fram i forrige periode. Når det gjelder den behandlingen vi snakker om her, har ganske sikkert Hedstrøm langt større innsikt i den enn de fleste av oss andre representanter, siden han selv er tannlege. Men argumentasjonen her bør jo være lik det den er innenfor helsevesenet for øvrig, nemlig at tilstander som man allment ser hyppig, bør behandles nær der den enkelte bor. Hvis det er mer sjeldne tilstander, som krever høyere kompetanse, må kvalitetskravene skjerpes, og færre vil kunne utføre behandlingen. I forhold til det statsråden beskriver, nemlig at man skulle ha et volum av denne typen tjenester på ca. 800 på årsbasis, virker det sett fra SVs ståsted ikke veldig fornuftig å skulle argumentere for at man generelt, når man er tannlege, skal kunne utføre den typen tannbehandling. Skal man sikre kvaliteten, ser det ut som om det er et fornuftig argument at ikke alle skal kunne utføre den behandlingen, men at man skal ha spesialkompetanse til å gjøre det. Hvis sykehuset kan utføre tjenesten, f.eks. oralkirurger, og man innfører en refusjonsordning som også har gyldighet der, kan man samtidig sikre den nødvendige geografiske nærhet til at de 800 som skulle ha det behovet på årsbasis, får gjennomført tjenesten. Men også SV vil følge opp denne saken, fordi det er et skritt i riktig retning i forhold til det syn vi har på at tannhelse og helse over tid skal utliknes, og at man skal ha refusjonsordninger for tannhelse på linje med det man i dag har for behandling av andre helselidelser.
-1	Det kan jeg svare et ubetinget ja på. Jeg er helt overbevist om at større lokal frihet, større frihet for den enkelte skole til å organisere læringsarbeidet, til å organisere klassen og til å organisere gruppene vil bedre undervisningen. Det vil bedre opplæringen. Jeg er helt overbevist om dette, og vi er nødt til å ta det innover oss. Vi er nødt til å tenke nytt i forhold til hvordan vi organiserer læringsarbeidet. Den gamle, tradisjonelle måten å tenke klasse på – med 30 elever osv. – er en gammel formidlingspedagogikk som ikke duger i dag. Det å endre og bryte ned klassedelingstallet, eller fjerne klassedelingstallet, er nettopp for å stimulere til å tenke organisering på andre måter, organisere læringsarbeidet i grupper, i klasse/enkeltindivid, selvstendig arbeid osv. Derfor var det viktig. Vi fikk jo samtidig med at denne fjerningen ikke skulle kunne brukes til et innsparingstiltak, men at kommunene skal finansiere skolene som om klassedelingstallet fortsatt er der. Jeg er helt overbevist om at dette var riktig. Det var klokt, og det var framtidsrettet.
-0	Utfordringa mi i dag har vore at eg ikkje har brukt eit einaste talepunkt, uavhengig av kven eg har fått dei frå. Men eg kan kommentere dei tre spørsmåla heilt spesifikt. Dødsbuproblematikken: Eg deler intensjonen bak det forslaget, men eg trur det er klokt at vi ikkje gjer vedtak som vi ikkje har oversyn over konsekvensane av, på det området. Det er mange utfordringar i og rundt å ha ein absolutt regel, og det vil antakeleg fordre ein del kommunalt byråkrati å gjere det, men eg er villig til å vurdere også dei konsekvensane dersom Stortinget ber meg om det. Når det gjeld i kva grad vi har lagt bort planen om å oppheve konsesjonslova, er ein av dei tinga ein lærer som fersk statsråd, at makta rår. Ho sit ofte i Stortinget, og eg opplever at dei posisjonane som Stortinget gjev i dag, også seier noko om det handlingsrommet ein har for å navigere innanfor endringar i konsesjonslova. Eg trur også det er andre ting ein i tillegg kan peike på som kan vere utfordrande. Så eg ser ikkje bort frå at eg vil gjere det, men ei total oppheving av konsesjonslova vil vere vanskeleg å få til i denne perioden.
-0	Som representanten Arnstad selv peker på, er vi nå ganske nært inne på et område som ikke ligger hovedsakelig innenfor mitt område. Men jeg har likevel lyst til å peke på de tingene som allerede er i ferd med å skje, eller har skjedd, på Olje- og energidepartementets område, nemlig at vi har styrket Enova betydelig, med over 12 mrd. kr, takket være det nye flertallet i Stortinget. Dette er milliarder som gjør det mulig for norsk industri å opprettholde konkurransekraften samtidig som de reduserer både klimagassutslipp og energibruk. Vi har en offensiv satsing for å legge til rette for at aktivitet utenfor kvotepliktig sektor, som jeg har forstått at Stortinget med stort flertall stilte seg bak at var der hovedinnsatsen skulle settes inn, altså transport, at man der kan erstatte bensin og diesel med gass – men også alle fossile energikilder – med fornybar energi. Og alt dette er det mitt ansvar å legge til rette for, og det gjør vi.
-0	La meg få takke interpellanten, Peter Skovholt Gitmark, for å ha tatt dette initiativet, og jeg vil også takke statsråd Solheim for et svar som i stor grad var positivt. Selv om jeg nok ved denne anledning finner grunn til å føye til at selv om innlegget til statsråden var preget av lutter positivitet, var nok deler av innholdet etter min mening ikke helt i samsvar med det som har vært regjeringens handlinger i de fem årene vi nå har hatt rød-grønn regjering. Interpellanten viser til at Norge gir nærmere 8 mrd. kr i direkte støtte til FNs nesten 100 underorganisasjoner. FN har altså femten særorganisasjoner, elleve fond og programmer, fem forskningsinstitusjoner, syv menneskerettighets- og traktatorganer, tre havrettsorganer, ti miljøorganer, en rekke forskjellige andre typer organer og en uendelighet av kommisjoner, komiteer og utvalg. I tillegg gir Norge bistand til over hundre land, delvis også gjennom et antall av verdens til sammen 37 000 hjelpeorganisasjoner. Pengebruken er enorm. Det er derfor ikke nok at det foretas en løpende kontroll og revisjon av FNs virksomhet. Det må regelmessig gjennomføres en grundig analyse av alle virksomheter som tilgodeses med penger fra norske skattebetalere. Regjeringen er opptatt av kapasitetsbygging og av etterprøving ved måling av resultater – men i forskjellig grad. Et søk i forslaget til statsbudsjett for 2011 for Utenriksdepartementet på ordet «kapasitetsbygging» gir 221 treff. Søk på ordene «måling av resultater» gir derimot bare ett eneste treff. Dersom forholdet er tilsvarende mellom all kapasitetsbyggingsvirksomheten i FN-systemet og de reelle resultatene som organisasjonen leverer, ja da er det på tide å se seg om etter andre og mer effektive kanaler for bistand. I statsbudsjettet for 2011 kan man bl.a. lese at Norge er største bidragsyter av kjernebidrag og sjette største giver av tilleggsmidler til FNs utviklingsprogram, UNDP at Norge var nest største giver av offentlige midler til UNICEF i 2009 at Norge var den tredje største giver av kjernebidrag til FNs befolkningsfond i 2009 at Norge var fjerde størst som giver til FNs aidsprogram i 2009 at Norge var den nest største bidragsyteren målt i bidrag per innbygger og den sjette største bidragsyter totalt til FNs høykommissær for flyktninger Hva får vi ut av dette? En NUPI-rapport fra 2007 slår fast at det er blitt viktigere at bistandsengasjementet, spesielt gjennom FN, opprettholdes enn at det gir konkrete resultater. Dette er i virkeligheten en særdeles sterk kritikk av måten regjeringen organiserer bistandsarbeidet på. Men regjeringen er – både i trontalen i år, i Soria Moria II og i statsbudsjettet for 2011 – aller mest opptatt av at pengebruken skal være høy, og det må i hvert fall være minst 1 pst. av Norges brutto nasjonalinntekt. Vi må kunne forlange edruelighet i resultatrapporteringen, og skille mellom årsak og virkning. I statsbudsjettet for 2011 skriver regjeringen bl.a. at FNs utviklingsprogram i Burma har bidratt til å sikre høyere inntekt, forbedret matvaresikkerhet og livsgrunnlag for over 75 000 mennesker etter syklonen i 2007. Og videre: I Sudan bidro UNICEF, i samarbeid med myndighetene, til å legge til rette for at 429 360 barn ble innrullert i første klasse i grunnskolen. Men jeg finner grunn til å spørre om det bare er FNs fortjeneste at de aktuelle resultatene ble oppnådd, og i hvilket omfang andre bidragsytere har deltatt. I forslaget til statsbudsjett for 2010 fra Utenriksdepartementet slår regjeringen fast at det inntil videre vurderes å være så store ledelsesproblemer og et så stort behov for reformer i FNs organisasjon for ernæring og landbruk, FAO, at det ikke er grunnlag for å fornye programsamarbeidsavtalen. Til tross for dette anses FAO som den viktigste skogfaglige institusjon i FN-systemet, og en betydelig del av den multilaterale støtten til FNs program for reduserte utslipp fra avskoging og skogforringelse, UN-REDD, kanaliseres gjennom organisasjonen. Man skal være litt av en optimist hvis man ser for seg at det blir glimrende resultater av pengebruken når grunnlaget er så svakt. Det er en viktig sak interpellanten har tatt opp. Vi ser frem til en fortsatt god debatt. Det dreier seg om mye penger, og det er god grunn til å oppfordre regjeringen til å følge dette enda nøyere opp.
-1	SV er, som jeg at i mitt hovedinnlegg, glad for at Regjeringa neste år vil komme med en stortingsmelding som omhandler kvaliteten og innholdet i eldreomsorgen. Vi er ikke tilfreds med tilstanden slik den er. Dette er Regjeringa vel kjent med fra flere debatter om dette her i salen tidligere. Det kommer vel heller ikke som noen overraskelse på statsråden at SV er alvorlig bekymret for kommunenes mulighet til å gjennomføre de foreslåtte tiltakene og skape den kvaliteten som er nødvendig. I SV har vi vært åpne for å se på løsninger sammen med Regjeringa og regjeringspartiene her i Stortinget for å forsøke å finne løsninger også på den økonomiske delen av eldresatsinga. Men slik situasjonen er nå, virker ikke dette helt enkelt. I sitt økonomiske opplegg for kommunene neste år sier nemlig Regjeringa at opplegget blir så stramt at velferdstilbudet kan bli dårligere i mange kommuner. Jeg regner med at denne stramheten ikke bare skal gjelde for 2003, men også for årene deretter dersom denne Regjeringa får lov til å sitte. Det blir mer og mer åpenbart at denne stramheten er et ledd i en større strategi. Samtidig varsler nå Regjeringa, ved sosialministeren, i St.meld. nr. 31 at den vil komme med tiltak som skal gjøre velferdstilbudet for eldre og pleietrengende i kommunene bedre. Da begynner dette å bli vanskelig å forstå. Betyr disse dobbeltsignalene at pleie- og omsorgssektoren skal skjermes for kutt i årene framover, og at kvalitetsforringelsen dermed må ramme tilsvarende hardere i andre sektorer, som f.eks. skole og barnehager, eller hvordan er dette å forstå? Jeg vil gjerne at statsråden forklarer dette både for meg og kanskje også for andre her i Stortinget som lurer på dette.
-1	Jeg har lyst til å starte med å takke forslagsstillerne, for forslaget gir en mulighet til systematisk å gå igjennom hva vi har av tilbud i dag når det gjelder desentralisert utdanning, som er veldig viktig. Det er bred enighet i Stortinget om at vi trenger å ha en slik utdanning. Det vises ved at regjeringen har en strategi som er omfattende, og hvor de tiltakene som fremmes i dette Dokument 8-forslaget, inngår. Det er ikke dramatisk nye grep som foreslås fra opposisjonen, det er grep som regjeringen allerede er i gang med. I tillegg har vi rett rundt hjørnet en stortingsmelding fra kommunal- og regionalministeren, som tar opp disse spørsmålene. Jeg har vært veldig opptatt av at de statsrådene som har sektoransvar på andre områder, også er opptatt av kompetanseutvikling, slik som kommunalministeren er. Det er viktig at vi har dette perspektivet med oss på alle områder. Vi får ingen god distriktspolitikk i Norge hvis vi ikke tenker at kompetanseutvikling er en vesentlig del av den. Så jeg vil protestere intenst mot at dette ikke hører hjemme der – jeg vil understreke at det nettopp hører hjemme der. Så til noen av forslagene. Jeg er enig i at vi skal ha veldig høye ambisjoner for norsk høyere utdanning når det gjelder både tilgjengelighet, relevans og kvalitet. Nettopp derfor ruller vi nå ut eCampusprogrammet i sektoren, slik at utdanning kan gjøres tilgjengelig i stor skala. Nettopp derfor holder vi trykket oppe på SAK-prosessene, slik at institusjoner kan gå sammen om å tilby en bredere portefølje av tilbud, på grunnlag av et sterkere fagmiljø. Det er i denne sammenheng viktig å se SAK i dette perspektivet. Nettopp derfor er Norgesuniversitetets føringer for tildeling av prosjektmidler justert og koblet både til SAK-samarbeid og til gjennomføring av eCampus. Nettopp derfor er fleksibel utdanning nå en obligatorisk styringsparameter for UH-institusjonene. Det er altså en forventning til alle om at de skal ha dette perspektivet. Vi må se de ulike virkemidlene i sammenheng, og ikke alle virkemidler hører inn under det departementet som jeg har ansvaret for. Jeg ser at komiteens medlemmer fra Høyre finner det lite tilfredsstillende at jeg nevner den regional- og distriktspolitiske meldingen som er rett rundt hjørnet – det har jeg allerede vært inne på. Jeg mener at det er en vesentlig del av perspektivet. Opposisjonen mener det er viktig at eCampusprogrammet legger til rette for et samarbeid mellom Studiesenteret.no og lokale studiesentre rundt omkring i landet. Verktøyene som tas i bruk gjennom eCampus, vil føre til at utdanningene blir mer tilgjengelige, enten læringen foregår på et lokalt studiesenter, i en selvorganisert studiesirkel eller ved kjøkkenbordet til den enkelte student. Universiteter og høyskoler samarbeider med en rekke ulike aktører for å tilgjengeliggjøre høyere utdanning utenfor campus. Det er for øvrig en tendens til at institusjonene utvikler fleksible modeller over egen kjøl som ikke nødvendigvis knyttes opp til eksterne aktører. Jeg kan nevne at to av de seks statlige høyskolene som samarbeidet med Studiesenteret.no, har trukket seg fra samarbeidet etter at de har utviklet egne modeller. Men perspektivet skal opprettholdes. Antallet studenter i fleksible studier ved disse høyskolene har fortsatt å øke. Poenget må være at høyere utdanning gjøres tilgjengelig, ikke at en spesiell modell skal vinne fram. Det er helt riktig som medlemmene av opposisjonen sier, at nye distribusjonsmåter for undervisning ved hjelp av IKT åpner et mulighetsvindu som må utnyttes. Jeg forstår at komiteens medlemmer er utålmodige, og jeg er enig i at vi hele veien må ha som mål å ha høyere ambisjoner på dette området. Men jeg vil påstå at norske universiteter og høyskoler er på rett vei i dette spørsmålet. De ulike tiltakene som jeg har nevnt, bidrar til å drive utviklingen, men det viktigste arbeidet foregår ved den enkelte institusjon. De må alle ha dette perspektivet. La meg ta et par eksempler. Høgskolen i Narvik startet nettbasert ingeniørutdanning i 2009, med 34 studenter. Høsten 2012 var det blitt 172 studenter, og gjennom eCampusprogrammet er samtlige undervisningsrom for ingeniørutdanningen utstyrt med opptaks- og møteløsninger for samkjøring av campusundervisning og nettundervisning. Universitetet i Tromsø har formulert en strategisk ambisjon om å bli ledende innen fleksible utdanninger. De setter av egne midler til prosjektet, og i 2012 var de i gang med seks nye fleksible førstesemesterstudier. Når det gjelder NTNU, kan jeg også komme med eksempler. På dette området er det en rivende utvikling, og vi må hele tiden være utålmodige etter å finne stadig bedre løsninger for en god desentralisert utdanning.
-0	Selv om Stortinget i dag avslutter behandlingen av denne saken, har de to statsrådene som er til stede her i dag, fortsatt et stykke arbeid å gjøre. Det var jo også statsråd Storberget inne på i avslutningen av sitt innlegg, der han gikk gjennom de delene av de syv punktene som er hans ansvarsområde når det gjelder hvilket arbeid som er igangsatt i forhold til dem. Det jeg kunne tenke meg at statsråden sa noe om i tillegg, er hvilken tidshorisont regjeringen ser for seg med hensyn til når de vil komme tilbake til Stortinget, på hvilken måte de vil komme tilbake til Stortinget når det gjelder hvordan man har tenkt å gjennomføre disse punktene, og hvordan den konkrete oppfølgingen av disse punktene har vært.
-1	På bakgrunn av det statsråden sa, at hun kommer til å trekke fosterhjemsbarna inn i prosessen, velger vi å gjøre forslag nr. 3, fra SV, om til et oversendelsesforslag. Så skal vi følge nøye med på om det skjer.
-1	Det som særlig har bekymret oss, er at vi har fått sterke signaler, bl.a. fra Tomtefesteforbundet, om at det her er offentlige aktører som har oppført seg som de griskeste og grådigste, og som har gjort livet utrygt for mange festere. Da er mitt spørsmål til statsråden: Vil statsråden og Regjeringa gå nøye inn på disse sakene allerede nå før evalueringa og se på hvordan offentlige aktører, spesielt Statskog, turer fram i disse sakene?
-1	Breidda i denne debatten kjem me tilbake til når me skal diskutera eigarskapsmeldinga. Men det er ikkje tvil om at frå min ståstad ønskjer eg ein aktiv stat som utøver aktiv eigarskap som går lenger enn det bare å tenkja pengar. Eg er sjølvsagt fornøgd med at Posten, trass i belastande einskapsporto, som Framstegspartiet sikkert framstiller det som, faktisk tener pengar og mye pengar. Så det går an å ha to tankar i hovudet samtidig, og det er det me forsøkjer å ha. Me skal både sørgja for at folk får posten sin også der det bur lite folk, og me skal sørgja for at prisen er lik over heile landet. Det er vanskeleg å kombinere for ein framstegspartimann, det er eg fullstendig klar over, for der er det pengeboka som skal avgjera alt. For denne regjeringa er det sånn at me ønskjer at det faktisk skal bu folk i heile landet, og at det skal kosta like lite å bu heile landet.
-0	Bakgrunnen for dette representantforslaget – incentiv for å få fortgang i arbeidet med ein meir effektiv og robust kommunestruktur – er det faktum at kommunal tenesteproduksjon har utvikla seg veldig mykje dei siste åra. Vi har fått ein langt meir avansert tenesteproduksjon i kommunane i dag, kommunane driv på med andre ting enn dei gjorde for nokre få titals år sidan, og vi har også eit langt meir komplisert regelverk som kommunane må rette seg etter. I tillegg til dette har også innbyggjarane store krav og forventningar, som gjer at kommunane må levere. Dette gjer det sjølvsagt viktigare enn nokon gong tidlegare at ein har høg kompetanse og gode fagmiljø i kommunane, og tilbakemeldingar viser at dette er krevjande å få til i mange små kommunar. Mykje har skjedd sidan formannskapslovene blei vedtekne i 1837, for 175 år sidan, men når det gjeld talet på kommunar, er det ikkje så mykje som har skjedd. I 1837 var det 392 kommunar i Noreg. I dag er det 429 – altså 37 fleire kommunar enn vi hadde for 175 år sidan. Vi var riktig nok oppe i ein topp på 747 kommunar i 1930, og så skjedde det ei stor endring frå 1958 til 1967, då ein reduserte talet til 454 kommunar. Men sidan 1967 har det skjedd lite. Problemet her er ikkje berre at vi har 429 kommunar, men at det er veldig ulike størrelsar i Kommune-Noreg. Vi har Oslo med over 600 000 innbyggjarar, og vi har Utsira med ca. 215. Dette gjer det krevjande, spesielt ut frå prinsippet om at alle skal gjere akkurat dei same oppgåvene. Våre naboland Danmark, Sverige og Finland held på med omfattande strukturendringar i kommunane, der målet er å få redusert talet på kommunar betydeleg. Noreg har i dag fleire kommunar enn Danmark og Sverige har til saman. Derfor meiner vi at det er behov for ei omfattande kommunestrukturendring også i Noreg. Det er altså bakgrunnen for dette forslaget som vi har fremma. Vi ønskjer ikkje å bruke tvang, vi ønskjer at dette skal skje på frivillig måte, men vi vil at ein skal bruke økonomiske incentiv for å få det til. Eg registrerer at det er veldig mange som ser behovet for færre kommunar, men eg registrerer òg i denne saka at det berre er Framstegspartiet som vil nytte økonomiske incentiv for å få fortgang i kommunesamanslåinga. Der kjem vi også inn på kommunetilskotet, som eg meiner vi skal diskutere i denne saka – og ikkje i den førre saka – for det er her forslaget om at småkommunetilskotet skal utfasast i løpet av f.eks. ti år, ligg. Noko av problemet her er at dette er eit tilskot som dei aller minste kommunane får, dei kommunane som har under 3 200 innbyggjarar. Viss to kommunar på 3 000 innbyggjarar slår seg saman til éin kommune på 6 000 innbyggjarar, mister dei to småkommunetilskot og eitt basistilskot, som er 11 mill. kr. Ein mister altså 21 mill. kr i inntekter. No blir det riktignok kompensert i 15 pluss 5 år, men mange lokalpolitikarar ser lenger fram i tid enn det. Derfor meiner vi i vårt forslag at småkommunetilskotet blir utfasa i løpet av f.eks. ti år, og at ein får ein eingongskompensasjon for tapet som oppstår på grunn av at basistilskotet fell bort. Vi har ikkje føreslått nokon endringar i overgangsordninga på 15 pluss 5 år, men dette gjeld det tapet som blir framover i tid, lenger fram enn den tida overgangsordninga gjeld. Då vil eg berre avslutningsvis fremme dette forslaget som Framstegspartiet står bak. Eg vil også opplyse om at dersom det skulle skje at vårt utmerkte forslag fell, vil vi støtte Høgres forslag subsidiært.
-0	Det er sagt at det kan ta opptil et år før alt er kommet på plass på Gardermoen, og vi har hørt nå om at forholdene påfører flyselskapene millioner i ekstrautgifter og forsinkelser – ikke bare på Gardermoen, men også på andre flyplasser. Dette har vi i vårt parti advart om helt siden man la ned Fornebu. Mitt spørsmål er: Vil samferdselsministeren bedre forholdene ved alternative flyplasser og utarbeide en beredskapsplan for å kunne avhjelpe slike situasjoner, som man også må kunne forvente i fremtiden, og vil Luftfartsverket yte erstatning for manglende landingsmuligheter?
-1	Jeg vil gjerne stille et oppfølgingsspørsmål, til bistandsminister Sydnes. Det er slik at oljefondet går på de mest velfungerende børser verden over. Det gjør at mange land havner i skyggen, ikke minst de 48 fattigste land. Hvis det er et poeng, som finansministeren hele tiden understreker, at disse pengene ikke kan brukes i Norge – i hvert fall må brukes med forsiktighet i Norge – ville det ikke da være en svært god idé at man tok deler av oljeformuen og investerte kommersielt i de aller fattigste land for å få fram næringsutvikling, for å få fram vekst, at man fikk et solidaritetsfond – ikke fordi det skal være bistandspenger, men et tillegg til bistandspenger – som investerte i f.eks. Namibia eller Angola på kommersielle vilkår for å få vekst, altså «trade not aid»? Disse pengene vil 100 pst. bli brukt utenfor Norges grenser, og vil bidra til velstand og vekst, noe som vil være et godt supplement til vår vanlige bistandspolitikk. Min utfordring til bistandsministeren er da følgende: Er ikke dette en svært gode idé? Er ikke dette en idé Regjeringen bør ta med seg? I tillegg kan det faktisk vise seg at investeringer i Namibia gir avkasting. Og om det ikke gir like stor avkastning på kort sikt, gir det stor avkastning på lengre sikt.
-0	Denne saken, som har sitt utgangspunkt i en enkeltsak og en alarm fra Liven Arner i SUAK, kan ikke ses isolert fra den generelle politiske debatt på dette området. Det er en politisk debatt om hvem som skal kunne godkjennes og ha anledning til å adoptere barn. I enkelte politiske kretser – og der har også tidligere statsråd Karita Bekkemellem Orheim vært med, i hvert fall har hun vært en fremtredende debattant – er spørsmålet om det å adoptere barn skal utvides til å gjelde ikke bare for ektepar, men også for samboere, deretter om det skal utvides til også å gjelde for homofile samboere som har inngått partnerskap, og om det skal utvides til å gis adgang også for enslige. Denne saken kan ikke ses isolert fra denne problemstillingen. I den problemstillingen jeg nå trakk opp, er det hensynet til foreldrene som faktisk er satt i høysetet, og som er utgangspunktet. Og det er når det blir en vridning hvor man legger mer og mer vekt på foreldrenes behov og ønsker for å få et barn, at spørsmålet om avveining kommer frem. Derfor er jeg veldig glad for at Kjell Engebretsen så klart slo fast at i disse spørsmål skal «den eneste rettesnor», som han sa, være «barnets beste». Det er også slik at så lenge man har en situasjon hvor det er flere par som vil adoptere barn enn det for så vidt er barn tilgjengelig, betyr konvensjonenes og lovens § 2 om barnets beste at man i praksis velger på øverste hylle. Hvis man da har ti par og ett barn, og man tar hensyn til barnets beste, gir man barnet til den av de ti par der det er størst sjanse og størst mulighet for at barnet vil få et godt hjem. Det betyr ikke at ikke de andre ni par kan være helt all right, men hvis barnets beste er utgangspunktet, velger man det beste på øverste hylle. Og det var en alarm om at det var en tendens til i stor grad å legge større vekt på foreldrenes – eller skal vi si de søkende parenes – behov som var litt av årsaken til den alarmen som kom i denne enkeltsaken. I sakskorrespondansen og dokumentene opplevde ikke jeg det slik som Martin Engeset nevnte, at SUAK var i tvil. SUAK var ikke i tvil. SUAK var helt klar på at søkeren i denne saken ikke kunne få innvilgelse. Det var ingen tvil! Det er jo det som etter vår oppfatning gjør denne enkeltsaken alvorlig. Det var ikke tvil hos de sakkyndige – og etter dokumentene – om at avslag burde gis. Da er det desto mer alvorlig når en politisk statsråd også etter private henvendelser fra dem som stod søkerne nær, mot de sakkyndiges klare, entydige råd, innvilget søknaden. Saken er selvsagt avsluttet, som jeg har sagt. Men det var fint å få den til behandling. Dette er en slags oppreisning, vil i hvert fall jeg si, for Liven Arner, som fikk mye motbør, også fra overordnede, fordi hun hadde tillatt seg å si fra – og si fra høyt – at det var en utvikling på gang som var i strid med loven når det gjaldt skjønnsutøvelsen. Den går jeg ut fra er ettertrykkelig stoppet med den innstilling som her foreligger, og med den debatt som nå har vært. Og jeg vil igjen understreke det som Arbeiderpartiets talsmann, Kjell Engebretsen, sa om at den eneste rettesnor er barnets beste. Etter min oppfatning vil det bety at hvis det overhodet er tvil om noen søkere skal godkjennes som adoptivforeldre, skal ikke godkjennelse gis. I det gamle toinstanssystemet, som fremdeles er der, synes jeg at den eneste fornuftige praktisering av det er at dersom SUAK sier ja, kan statsråden allikevel si nei. Men hvis SUAK sier nei, bør ikke noen politisk statsråd si ja innenfor et system hvor det er barnets beste som skal legges til grunn. Det er også klart at i alle slike skjønnsmessige saker – og det vil jeg overhodet ikke si er gjort i denne saken – bør det være slik at statsråder omtrent bør skånes for støttebrev til en part som senere kan bli oppfattet dit hen at man har gjort noen en vennetjeneste. Her bør statsråder omtrent skjermes for – hvis det overhodet er mulig innenfor vårt lovverk – å motta brev, enten det er fra partifeller eller det er fra andre som man har hatt kontakt med, for i ettertid kan man benytte dette til å sette spørsmålstegn ved hva som er årsaken. Jeg understreker at jeg i denne saken overhodet ikke har noen grunn til å hevde at det hadde noen som helst betydning for avgjørelsen. Til slutt har jeg et spørsmål til statsråden. Det er også basert på noe som komiteen har skrevet enstemmig. Her må jeg korrigere min komitekollega, Kjell Engebretsen, som ikke siterte helt riktig – dvs. det var ikke noe sitat. I innstillingen fra komiteen står det nemlig i annen spalte på side 3: «Komiteen mener at klagebehandling av søknader om adopsjon bør legges ut av departementet til et frittstående og uavhengig organ.» Kjell Engebretsen kom i skade for å si at komiteen hadde bedt om at det «bør vurderes» om klagebehandlingen skulle legges utenfor departementet. Nei, komiteen har ikke sagt noe om å vurdere. Komiteen har slått fast at klagebehandlingen bør legges ut av departementet til et frittstående og uavhengig organ. Mitt spørsmål til statsråden er: Hvor lang tid vil det ta før dette arbeidet er sluttført? Når regner hun med å komme tilbake til Stortinget ikke bare med en orientering, men med et konkret forslag om opprettelse av et frittstående og uavhengig organ. Jeg ønsker altså ikke at statsråden skal komme hit og gi oss en orientering om at arbeidet er på gang, at det er nedsatt et utvalg, og at de vurderer. Nei, det skal ikke være noe utvalg, og det skal ikke vurderes! Komiteen har enstemmig slått fast at det skal være et frittstående og uavhengig organ. Når kommer forslaget om opprettelse av et slikt frittstående og uavhengig organ som skal gå inn i departementets sted som ankeorgan for denne type saker?
-0	Den dag i dag bruker staten penger gjennom Posten på å kjøpe tjenester i områder der det ikke er lønnsomt kommersielt å levere ut post. Det vil fortsette også med den nye postloven – det er regjeringens intensjon. Så er det verdt å nevne at hvis representanten hadde lest noen av de utredningene som kom under den rød-grønne regjeringen, ville han ha sett at en der så på lønnsnivået i posttjenestene i de landene der det har vært konkurranseutsetting, og det er ikke en entydig konklusjon. Der lønningene fra før var markedsbasert, fikk en ingen endring i lønnsnivået. I de områdene der postvesenet hadde veldig høye lønninger sammenlignet med resten av markedet, fikk en en nedgang i lønnsnivået. De vurderingene som den rød-grønne regjeringen hadde tilgang til, og som vi også har fått, er at postverket i Norge har konkurransedyktige lønninger. Ergo er det liten grunn til å tro at en får verken en nedgang eller en oppgang i lønnsnivået som følge av konkurranseutsettingen. Jeg deler bekymringen, men den er ubegrunnet når en ser på saken som den faktisk er.
-0	Hadde det vært så vel at vi alltid fikk det samme svaret uavhengig av hvem vi spør, hadde det vært velstand i landet – i hvert fall politisk. Mange vernevedtak som er blitt gjort, har lagt bånd på f.eks. energiressursene i norske elver – dette spørsmålet går da til miljøvernministeren. En har lagt restriksjoner på utbygging av småkraftverk, og en har også lagt restriksjoner på større vannkraftprosjekt – til tross for at mange kommuner i dag ønsker å utnytte energipotensialet som ligger i deres kommune. De gjør det altså ikke for å rasere naturen, men for å kunne sikre bosettingene og skape verdier, samtidig som de tar vare på sine natur- og friluftsinteresser. I flere kommuner har kommunene selv tatt initiativ til å få i gang nye prosesser for å se på gamle planer og oppdatere dem, slik at man tar vekk alle planlagte demninger, men allikevel får inn en turbin som gjør at man kan bedre kraftbalansen og skape inntektene. Vil statsråden sørge for at regjeringen tar en runde på regelverket og gjør det mulig å utnytte energiressursene også i vernede vassdrag på en skånsom måte?
-1	Representanten Lien tar igjen feil, og i motsetning til Fremskrittspartiets representanter skal ikke jeg anklage andre debattanter for å fare med løgn, men jeg kan jo opplyse representanten Lien om at det ikke er oppdagelser av nye veier på kart som står for det økte trykket på inngrepsfrie naturområder. Tvert imot står energisektoren for 40 pst. av bortfallet av inngrepsfrie naturområder i siste gjennomgangsperiode fra 2003 til 2008, og landbrukssektoren står for drøyt 30 pst. av bortfallet i samme periode. Under dette sorterer både utbygging av kraftlinjer, økt satsing på småkraftverk, etablering av vindkraftanlegg og iverksetting av nye og gamle konsesjoner for vannkraftutbygging. Innenfor landbrukssektoren skyldes bortfallet i all hovedsak bygging av nye skogsveier. Det er ikke sånn i virkeligheten at man er nødt til å velge enten eller. Derfor redegjør jeg nå for tredje gang for samarbeidet mellom MD og Landbruksdepartementet for å finne en god balansegang der. Det er kun i Fremskrittspartiets verden i jakt på kjappe stemmer at det er en absolutt motsetning mellom inngrepsfrie naturområder og fornuftig forvaltning av skogen.
-0	Jeg vil gjerne spørre Kjell Magne Bondevik om hvilke planer Kristelig Folkeparti har for videreutbyggingen av kontantstøtteordningen. Ved budsjettbehandlingen i fjor høst fremmet Fremskrittspartiet forslag om å utvide ordningen med én årsklasse til, noe Kristelig Folkeparti ikke gjorde. Opprinnelig har det vel hele tiden vært planen å sikre økonomisk likebehandling av alle familier med barn under skolepliktig alder, ut fra prinsippet om at man selv velger omsorgsform og at staten skal sikre økonomisk likebehandling av disse. Det var meget skuffende for veldig mange som hadde håpet at ordningen skulle utvides til å gjelde eldre aldersgrupper. Jeg tillater meg å spørre Kjell Magne Bondevik om det er slik at Kristelig Folkeparti nå har droppet planer om videreutvikling av kontantstøtteordningen opp til fylte fem år.
-1	SV ønsker en levende debatt om arbeidstakeres rettigheter. Dette er vi veldig opptatt av. Jeg vil også få understreke at SV nå inngår i et regjeringssamarbeid, hvor vi gjennom Soria Moria-erklæringen forplikter oss når det gjelder en del saker som denne regjeringen skal gjennomføre. I tillegg vil SV naturligvis ha en del synspunkter som vi ikke får flertall for i denne salen. Slik har det alltid vært, og slik antar jeg at det også vil være i framtiden. Det betyr at det er forslag – gode ideer – som vi har, som ikke nødvendigvis kommer til å ende ut i konkret politikk i denne fireårsperioden. Men jeg vil minne om at denne regjeringen har ambisjon om å sitte utover denne fireårsperioden. Vi ønsker også et valgresultat i 2009 som for SVs del vil bety at vi får økt innflytelse, økt oppslutning – og dermed kanskje større gjennomslag for våre synspunkter.
-0	Jeg takker for spørsmålet, som jeg synes var betimelig og interessant. Det er jo slik at man har mulighet i dette systemet til å si ja og nei til ting. Den rammen som ligger framme i dag fra flertallet, må jeg på vegne av Fremskrittspartiet høflig få lov til å si nei takk til, den er for dårlig, det er for lite. Hvis en sammenlikner den med vårt alternativ, ser en at vi nok har vært litt mer rundhåndet enn det regjeringspartiene er. Så tar replikanten opp utfordringer i forhold til alkohol, alkohollovgivning og holdninger. Jeg må få lov til å vise til et oppslag i «Forbrukerinspektørene» i går om at Stortinget har endret alkohollovgivningen slik at ungdom ned til 18 år nå kan få servert alkohol på inntil 22 pst. Det var det faktisk et enstemmig storting som stod bak. Så hvis det er slik at representanten er bekymret for oss, bør man kanskje se litt i egne rekker før man kritiserer andre.
-0	Jeg har opp gjennom årene av forskjellige grunner hatt befatning med barnevernet, og kvaliteten og særlig resultatene bekymrer meg. Jeg fulgte derfor statsrådens redegjørelse med spenning. Men igjen kunne jeg ikke kjenne meg igjen. Selv om statsråden innrømmer noen svakheter og noen utfordringer innen barnevernet, ble helhetsinntrykket at statsråden mener at det ikke er noen krise. Og der er vi uenige. Jeg tok derfor en telefon til barnevernslederen i en større kommune i østlandsområdet. Jeg ga et resymé av statsrådens redegjørelse for vedkommende. Barnevernslederen ble faktisk både opprørt og oppgitt. – Ja, da er alt som det pleier. Vår hverdag er langt fra statsråden sin, men det er ikke noe nytt, sa han. Og så fortalte han meg om hvordan hverdagen er for de ansatte. Jeg har lyst til å legge til at han har vært barnevernsleder i 20 år. Han fortalte om hvordan hverdagen er for barna, som vanligvis må vente i månedsvis på hjelp. Og han fortalte om hvordan de ansatte i kommunen gang på gang blir overkjørt av staten når det gjelder hva som er best for det enkelte barn. Denne barnevernslederen fortalte meg om en barnevernshverdag som jeg kjente meg igjen i. På grunn av min kjennskap til barnevernet ble jeg valgt inn som partiets representant i Stortingets billighetserstatningsutvalg. Det triste ved å sitte der, er erkjennelsen av at mange av de feilene vi gjorde i 1950, gjør vi fortsatt. Til tross for at tusener på tusener har fått erstatning fra den norske stat for feilplassering, for å ha blitt flyttet rundt utallige steder, eller for manglende tilsyn som har medført psykiske, fysiske og seksuelle overgrep, så gjør vi mange av de samme feilene i dag. Når skal vi egentlig lære? En av søkerne fra siste utvalgsmøte beskrev det ganske godt: Hvor hadde systemet vært? Hvem hadde ansvaret? Hvordan kunne noen som skulle ta vare på oss og forvalte våre liv, svikte oss så til de grader? Omsorgssvikt, sa de om mine foreldre, men dette var jo den verste omsorgssvikten som et barn kunne oppleve. Sendt rundt på forskjellige steder som en pakkepost, splittet fra sine søsken – og det grunnleggende som et barn trenger, var mangelvare. Hvordan kunne barnevernet tillate dette? Og her var jeg plassert med femten andre som hadde lidd nesten samme skjebne. Var det noe rart at vi hadde sluttet å stole på systemet, og at hat var sterkere enn kjærlighet? Senest i sommer fikk jeg et nytt eksempel på dette. En rusmisbruker jeg kjenner, overlot for en del år siden frivillig omsorgen for sin sønn til barnevernet. Hun forsto at hun selv ikke var i stand til å gi sitt barn trygge og gode oppvekstvilkår. Men som hun selv sier i dag: Jeg gjorde dette fordi jeg var 100 pst. sikker på at barnevernet ville gi ham bedre oppvekstvilkår enn jeg selv kunne. Nå er hun i tvil. Gutten har blitt flyttet rundt på som en pakke, og er i dag en nervøs, urolig og rotløs 12-åring som har stort behov for hjelp. I vår ble han flyttet til en institusjon som skulle legges ned to måneder senere. Derfor gikk turen fra fosterhjem, til institusjon, til beredskapshjem og til et nytt fosterhjem. Han er 12 år og har hatt fire forskjellige hjem å forholde seg til i løpet av seks måneder – en forferdelig skjebne for noen hver. Og da jeg i sommer sendte et skriftlig spørsmål til statsråden og tok opp nettopp dette problemet med mange flyttinger, klarte statsråden å si at han har tillit til at barnevernet hadde en god grunn for å gjøre dette. Om statsråden hadde vært bekymret for barnet oppe i alt dette, hadde han sagt at det faktisk er uakseptabelt å flytte små barn til en institusjon som man vet skal legges ned bare to måneder senere. Statsrådens svar skuffet meg, fordi det betyr at vi aldri kommer videre dersom vi aksepterer slike unødvendige flyttinger. Avslutningsvis vil jeg si at jeg ikke deler statsrådens syn på at tilliten til barnevernet har økt. Jeg mener vi har en betydelig jobb å gjøre for å bedre tilliten, og da betyr det at det må ryddes opp i barnevernet i alle ledd av arbeidet. Særlig gjelder dette ansvaret for ungdom over 18 år med rusproblemer. Fra hele landet strømmer det inn bekymringsmeldinger fra foreldre som overhodet ikke får hjelp til sine barn etter fylte 18 år. Barnevernet fraskriver seg gang på gang sitt ansvar ved å henvise ungdommen til spesialisthelsetjenesten og deres ansvar for rusbehandling. Forståelig nok, men her blir man igjen en kasteball mellom systemer, fordi ingen vil ta regningen. Jeg vil be statsråden følge opp denne problemstillingen overfor kommunene.
-0	Regjeringen sa i Sundvolden-plattformen at rammeverket som er skapt rundt forvaltningen av Statens pensjonsfond utland, ligger fast. Det innebærer at Finansdepartementet har det overordnede ansvaret for pensjonsfondet, at den operasjonelle forvaltningen ivaretas av Norges Bank innenfor et mandat fastsatt av departementet forankret i Stortinget, og at et stortingsoppnevnt representantskap fører tilsyn med bankens virksomhet, herunder forvaltningen av fondet. I meldingen om Statens pensjonsfond, som ble lagt frem våren 2010, Meld. St. 10 for 2009–2010, ble alternative forvaltningsmodeller drøftet. Det ble lagt vekt på at disse burde legge til rette for profesjonell og kostnadseffektiv forvaltning, angi klare ansvarslinjer og forutsigbare rammebetingelser, legge til rette for god kommunikasjon mellom oppdragsgiver og forvalter og mellom forvalter og allmennheten, bidra til at det er sammenfallende interesser mellom eier og forvalter, være robust overfor fremtidige utfordringer, bl.a. stadig større fond, større eierandeler i enkeltselskaper og en mulig utvikling i retning av illikvide aktiva med større styringsutfordringer, ta hensyn til fondets rolle som instrument i finanspolitikken og ta hensyn til forhold som har vært viktige i den internasjonale debatten omkring statlige investeringsfond, og reflektere det som regnes som beste praksis internasjonalt. Det er krevende å lage en forvaltningsmodell som ivaretar alle disse hensynene på en god måte. Vurderingen den gang var likevel at dagens modell har fungert godt. Finansdepartementet skrev samtidig at en ved behov ville foreta ytterligere justeringer for å videreutvikle organiseringen av Norges Bank, i tråd med beste internasjonale praksis. Det er samtidig en løpende utvikling i den viktige oppgaven med å forvalte SPU. Fondet vokser, eiendomsforvaltningen er under oppbygging, og vi har sagt at det skal utredes om det skal åpnes for investeringer i unotert infrastruktur. Vi må være åpne for at behovet for å delegere mer til Norges Bank vil øke i takt med at forvaltningen videreutvikles. Unoterte investeringer stiller nye krav til forvaltningen. Det er bl.a. mindre åpenhet rundt unoterte investeringer enn noterte investeringer. Avkastningen er også vanskeligere å måle enn i noterte aksjer og obligasjoner. Det understreker at det er behov for en god styringsmodell og et godt system for tilsyn og kontroll. Regjeringen mener at styrings- og kontrollstrukturen for Norges Bank må utvikles i takt med de oppgavene banken tildeles. Representanten fra Arbeiderpartiet spør om jeg vil gå gjennom kontroll- og tilsynsfunksjonene for å vurdere om disse ivaretar behovet for kontroll og tilsyn med fondets virksomhet. Det er viktig å understreke at Norges Bank har et selvstendig ansvar for å videreutvikle og tilpasse sin interne organisering til de oppgaver som banken er satt til å utføre. Dette er noe jeg følger med på i den løpende oppfølgingen av Norges Banks arbeid, og som jeg vil holde Stortinget orientert om. Jeg vil også komme tilbake til behovet for eventuelle ytterligere tiltak for å styrke de styrende organer i Norges Bank. Jeg har i den forbindelse merket meg at representanten Tvedt Solberg peker på dagens ordning med representantskapet. Tvedt Solberg spør også om jeg vil gjennomgå åpenheten rundt forvaltningen av fondet sett opp mot ambisjonene for åpenhet satt av Stortinget. Åpenhet er en grunnleggende forutsetning for å bevare befolkningens tillit til forvaltningen av fondet. Forutsetningen om åpenhet er eksplisitt reflektert i forvaltningsmandatet, der det heter at det skal være størst mulig åpenhet om forvaltningen innenfor de rammer som settes av en forsvarlig gjennomføring av forvalteroppdraget. Videre er det over tid satt nye krav til hva Norges Bank skal rapportere om. Ett eksempel er at kravene til rapporteringen om arbeidet med ansvarlig forvaltning nylig er utvidet. Rapporteringen skal omfatte hvordan prinsippene for arbeidet med ansvarlig forvaltningsvirksomhet er integrert i forvaltningen, herunder bruken av virkemidler og virkningen av eierskapsarbeidet. Banken er også meddelt at det er forventet at den skal rapportere om dialogen med enkeltselskaper på egnet måte. Det er videre presisert at banken skal gi en særskilt redegjørelse for investeringer i fremvoksende markeder og fornybar energi. I tillegg til Norges Banks rapportering om SPU rapporterer representantskapet årlig til Stortinget om sitt arbeid. Jeg har for øvrig merket meg at representantskapet siden 2014 har etablert en praksis med å offentliggjøre protokollene fra sine møter. Etter mitt syn er offentlighetens muligheter for å vurdere forskjellige sider ved forvaltningen av fondet godt ivaretatt gjennom offentlig tilgjengelig informasjon, men som representanten Tvedt Solberg også selv sa i sitt innlegg, kommer jo snart meldingen om Statens pensjonsfond utland til Stortinget, hvor regjeringen får anledning til å presentere ulike spørsmål, ulike redegjørelser, for Stortinget, og derigjennom diskutere både eksisterende og nye utfordringer med Stortinget.
-1	Eg legg vel til grunn at det her har vore gjort eit arbeid frå fylkeskommunen, Fylkesmannen og sju av dei involverte kommunane, der ein sjølve har kome fram til eit forslag som inneber det ein kallar ei skånsam, eller om du vil, moderat, utbygging. Eg synest det verkar som om det balanserer omsynet til utbygging mot omsynet til friluftsliv og naturverdiane på ein god måte, og eg vurderer det difor som eit forslag som eg ikkje vil gripe inn i. Det er også godkjent 18. september i år.
-1	Dagens personellordning har vore fragmentert og var utan tvil klar for revisjon, og det er årsaka til at delar av Forsvaret slit med for stor turnover. Ein treng ein personellstruktur som styrkjer Forsvarets operative evne. Det opplever eg at det er brei politisk einigheit om. Høyringsinstansane er òg gjennomgåande positive til den overordna gjennomgangen. SV si hovudlinje er at Forsvarets operative evne er tett knytt til om dei menn og kvinner som jobbar i sektoren, har det godt, likar jobben sin og dermed yter lenge og mykje. Forsvaret må syne seg som ein attraktiv arbeidsplass for å sikre seg dei beste hovuda og hendene – og for å halde på dei. Difor er det òg viktig for oss å lytte til dei som representerer dei arbeidstakarorganisasjonane i prosessen. Ein samrøystes komité peikar på at høg turnover og gjennomgangen av verdifull kompetanse er Forsvarets nøkkelutfordringar. Sentrale høyringsinstansar peikar på at denne høge turnoveren kjem av aldersgrensa på 35 år som i dag gjeld avdelingsbefal. Dei instansane ønskjer at aldersgrensa skal fjernast, og at alle får tilsetjing til 60 år. Dette er eit krav som SV kan ha sympati for. Samtidig viser simuleringar at risikoen for nye pensjonsbølgjer og ubalanse aukar betrakteleg dersom Forsvaret vel ein praksis med utelukkande å tilsetje alle fast til 60 år. Dei analysane viser at dersom alle dagens befal utan grunnleggjande offisersutdanning skulle verte fast tilsette til 60 år, ville den naturlege avgangen vere for låg til å gje plass til å rekruttere nok yngre befal i tiåra framover. Ei slik tilnærming ville difor skape utfordringar for Forsvaret og kunne svekkje den operative evna. Difor legg ikkje vi oss på høyringsinstansane sine synspunkt på det punktet, sjølv om vi har stor respekt for tenkinga bak. Når det gjeld spørsmålet om aldersgrense derimot, meiner SV at ein bør ta sikte på at den enkelte har avklart om ein vil tilkome tilsetjing til 60 år, innan fem år av første tilsetjing. Det er svært viktig for den enkelte å ha den typen føreseielegheit så tidleg som mogleg, og etter vårt syn kan det òg vere eit gode for langtidsplanlegginga til Forsvaret. Saman med Arbeidarpartiet og Senterpartiet meiner vi òg at ein skulle kunne disponerast noko kortare enn det regjeringa legg opp til. Samla sett vil dette vere eit positivt bidrag både til å vareta den enormt viktige ressursen personellet i Forsvaret er, og, forhåpentleg, til den operative evna til Forsvaret, og vi sluttar oss til dei andre merknadene som ligg i innstillinga.
-1	Det er nok ikke bare Nord-Norge mot Fremskrittspartiet, det er også SV mot Fremskrittspartiet i denne saken som i de fleste. SV er opptatt av kvalitet og kvantitet på offentlige tjenester. Eldreomsorg og skoler skal være så gode at de tilfredsstiller de ønskene og de kravene som befolkningen har. Og det som er problemet nå, er at det er ikke nok penger i systemet, slik at standardforskjellen på det vi har privat, og det vi får av offentlige tjenester, blir så stor at folk ikke aksepterer det. Det har Fremskrittspartiet og SV helt ulike løsninger på. SV er imot konkurranseutsetting fordi vi ikke kan begripe hvorfor skattebetalernes penger skal gå til fortjeneste i private bedrifter. Hvorfor i all verden kunne vi ikke bruke de pengene til bedre eldreomsorg og bedre skoler? Og når Fremskrittspartiet viser til at slik har de gjort i andre land, er det da slik at Fremskrittspartiet ikke er kjent med at man i både Danmark og Sverige har en høyere andel av offentlig forbruk i totaløkonomien enn i Norge, og at de tjenester, f.eks. innenfor eldreomsorgen, som de der har satt ut på anbud og fått innsparinger på, fremdeles ligger over norske offentlige tjenester i pris? Det betyr at vi faktisk ikke har det innsparingspotensialet som Fremskrittspartiet mener er der, og i tillegg skal altså noen ha fortjeneste på det. Det er ubegripelig for SV. Men jeg syns det hadde vært greit om Fremskrittspartiet snart hadde fortalt det norske folk hvor mye av skattebetalernes penger de mener skal gå tilbake som fortjeneste til disse bedriftene, og som på den måten skal fratas eldre og pleietrengende, eller skolebarn, som trenger bedre skolebygg og bedre læremateriell.
-1	No er representanten Halleraker kjend med at SV og Regjeringa nettopp har fått fem nye gassferjer opp å gå, så dette er jo heilt feil. Men at det er trøbbel med NOx, er utvilsamt. Det betyr ikkje at me hoppar på lettvinte forslag frå Høgre. Det betyr at me går tungt inn i dette og faktisk har hatt møte med maritime næringar for å sjå på kva me kan gjera. Men målsetjinga og det me skreiv om rikets miljøtilstand då eg sat saman med Halleraker i energi- og miljøkomiteen, ligg fast. Me skal gjennomføra og oppfylla Gøteborgprotokollen, som dette dreier seg om. Det er vårt utgangspunkt. Me er faktisk litt meir pragmatiske enn det Halleraker er van med, for korleis me skal få dette til. Betryggjande!
-0	Når Fremskrittspartiet reiser debatter som denne, er vi på ingen måte alene. Det er en bevegelse, og det er en erkjennelse globalt av at det er grunn til å stoppe opp og stille noen spørsmål ved de veldig bastante konklusjoner som FNs klimapanel har trukket, og som mange politikere i mange land veldig ensidig har trykket til sitt bryst. Det er grunn til å minne om at det er vel én uke siden vi stilte spørsmål om dette i muntlig spørretime i Stortinget. På mange måter finner vi svarene vi fikk fra miljøvernministeren, langt mer imøtekommende og oppløftende enn det forskningsstatsråden nå har båret fram. Jeg siterer veldig kort hva Solheim sa: «Det er ingen tvil om at det den siste tid har blitt avdekket feil ved FNs klimapanel.» «Det er veldig nyttig» – og det er da statsrådens begrep – «at klimaskeptikerne påviser denne type feil i materialet.» «FNs klimapanel er den bredeste, vitenskapelige enighet vi kan komme til, men den må selvsagt daglig utfordres av folk med ulike andre faglige ståsteder.» Forskning er både utfordring av og utvikling av kunnskap. Det er faktisk slik at det er bedre å vite mer enn å tro at man vet alt. Utgangspunktet for mitt innlegg er å reise tre problemstillinger til forskningsstatsråden. Det ene er, som hun i sitt svar var inne på, at det er feil – noen har også kalt det fusk – i forskningen som ligger til grunn for klimapanelet. Det andre, som jeg synes å oppfatte ikke var omtalt i det hele tatt, er at det sås berettiget tvil om konklusjonene, enten de da er basert på godt eller dårlig forskningsgrunnlag, men det sås altså tvil om konklusjonene. Det gjelder de helt sentrale pilarene, nemlig at temperaturen ikke øker, at polisen og i tillegg isen i Himalaya ikke smelter, og at havet ikke stiger. En av dem som har pekt nettopp på det første, at det ikke har vært noen global oppvarming siden 1995, er en av de professorene som står midt i stormøyet i forbindelse med forskningsfusket, nemlig professor Phil Jones, som for ikke mer enn for vel 14 dager siden ble intervjuet, og som bekrefter at det ikke har vært noen global oppvarming siden 1995. Så spørsmålet er da om forskningsministeren mener at ingenting av det som kommer frem knyttet til at konklusjonene kanskje ikke bør være så skråsikre som man har trodd før, har betydning for veien videre. Det andre er om forskningsministeren er komfortabel med den form for forskningsformidling Al Gore og Jonas Gahr Støre gir til beste i den rapporten som ble lansert i København 14. desember 2009, Melting snow and ice. A call for action, hvor de har hevdet at havet stiger 1–2 meter. Ikke alle var like begeistret for bruken av den forskningen som denne rapporten baserer seg på. Jeg skal nøye meg med ett sitat, og det er direktør Ola M. Johannessen ved Nansensenteret i Bergen som sier: «Dette bærer preg av å være venstrehåndsarbeid.» Han mener forskerne bak rapporten refererer til få publiserte forskningsarbeider, og at noen av påstandene er direkte gale. Er det god forskningsformidling? Mitt siste tema er: Har Regjeringen en forskningspolitikk som har rom for alternativ klimateori? Eller mener forskningsministeren at vitenskap som baserer seg på CO2- og drivhuseffekt, er den eneste riktige? Det er et paradoks i dette, og et bilde i dette, at det i klimaforliket heter noe sånt som at innen 2010 skal bidrag til forskning på fornybar energi og CO2-håndtering være på minimum 600 mill. kr. Er man villig til å bruke midler til alternativ klimaforskning? Har Norge ingen ambisjon om førerskap for alternativ klimaforskning, kun et ønske om å være verdens mest korrekte klimapolitiske nasjon?
-0	Jeg ser for så vidt frem til den større helhetlige gjennomgangen som det er lagt opp til. Men i likhet med representanten Apelthun Sæle synes jeg kanskje det tar noe lang tid, for det er ingen tvil om at en del av bestemmelsene i arbeidsmiljøloven er foreldet på flere områder. Norsk næringsliv består i dag i hovedsak av små virksomheter, og det er dessverre slik at de – både arbeidstaker og arbeidsgiver – har begrenset kjennskap til og kunnskap om en del bestemmelser i dagens arbeidsmiljølov. Vi fikk presentert en rapport for en liten tid tilbake som viste at arbeidsmiljøloven ikke er så veldig flittig i bruk – og åpnet – rundt i de forskjellige virksomhetene. Det var dessverre slik at mange av bestemmelsene i stor grad ble oversett. Det gjaldt også bestemmelsene som regulerer overtidsarbeidet. Det er nok slik at det flere steder jobbes atskillig mer overtid enn det loven tillater, og bare det tilsier at loven faktisk blir brutt når det gjelder bestemmelsene om overtidsarbeid. Vi skal selvsagt respektere lovene i dette landet. Men når en lov er gammeldags, tilstivnet og utgått på dato, er det altså på tide med en revisjon. Når det gjelder den større gjennomgangen som er varslet, og som det henvises til, håper jeg at det her også legges inn at det skal foretas forenklinger i arbeidsmiljøloven, for tilbake til det jeg sa i sted: Mange arbeidsgivere, også mange arbeidstakere, har problemer med å skjønne innholdet i og forholde seg til en del av de kompliserte formuleringene som en finner i den svært omfattende arbeidsmiljøloven med noe sånt som 300 tilhørende forskrifter. Så jeg vil spørre statsråden: Innebærer en slik gjennomgang også en forenkling?
-1	I forbindelse med forslaget til budsjett er det fra opposisjonen fremmet forslag om å avvikle den regionale organiseringen av spesialisthelsetjenesten, legge ned de regionale helseforetakene og erstatte dem med et sentralt sykehusdirektorat. Det er i sannhet et radikalt forslag om å sentralisere spesialisthelsetjenesten. Spørsmålet til Høyre er da: Ser ikke Høie og Høyre at dette vil skape større avstand mellom befolkningen og dem som skal ta beslutninger, at dette vil medføre et nytt stort sykehus-/helsebyråkrati i Oslo, og at dette også over tid kan bety en sentralisering av helsetilbudet, og spesielt en sentralisering av spesialisthelsetjenesten?
-1	Som representanten Sørfonn er inne på, er det inga overrasking at han kjem med den replikken. Vi har hatt ei brevveksling om same sak, både gjennom skriftlege spørsmål og no gjennom komitebehandlinga. Eg vil rose representanten Sørfonn og Kristeleg Folkeparti for fokuset, ikkje minst på dei ideelle organisasjonane. Som han sjølv er inne på, er dei vesentlege, store leverandørar både innanfor barnevernsområdet og innanfor rusomsorga, og vi treng kvar og ein. Men når det er sagt, må eg understreke at vi har unnateke helse‑ og sosialområdet frå anbodsplikta. Der har vi gjort akkurat det same som Bondevik‑regjeringa. Vi har forlengt det unntaket som ein fekk, slik at ein no har konkurranse gjennom forhandlingar. Det betyr at ein set seg ned med dei ideelle organisasjonane og snakkar om alle sider ved tilbodet, ikkje berre pris. Gjeld anbodsprinsippet, er det mykje strengare at ein berre vel etter pris. Når ein har konkurranse gjennom forhandlingar, som me no fører både i Helse Sør‑Aust, som eg veit han spurde om, og i heile barnevernsområdet, kan ein diskutere alle andre forhold ved det, kvalitet ikkje minst. (Presidenten klubber.) Så her er det gjort mykje (presidenten klubber) for nettopp å sikre dei ideelle organisasjonane sine moglegheiter.
-1	Jeg er glad for at finansministeren erkjenner at det har vært utvist dårlig skjønn fra Regjeringens side, men jeg er likevel litt forbauset over at finansministeren nå henviser til én setning i brevet til komiteen som kan «touche inn på», som han sier, habilitetsspørsmålet. Er det dermed å forstå dit hen at hvis denne setningen ikke hadde stått i brevet, så hadde finansministeren kunnet være habil? Etter mitt skjønn er det ikke den ene setningen i brevet som utløser inhabilitetsspørsmål. Det er det helt andre ting som gjør. Det jeg også overraskes over, er at Regjeringen og finansministeren faktisk mente at denne saken måtte til juridisk vurdering i lovavdelingen i Justisdepartementet. Dette er i utgangspunktet et skjønnsspørsmål, som må vurderes ut fra alminnelig godt skjønn. Og det Regjeringen her ikke har utvist, og finansministeren overhodet ikke har utvist, er dette alminnelige forsiktighetsskjønnet, som man etter min vurdering overhodet ikke trenger lovavdelingens vurdering av. Mitt hovedspørsmål er følgende: Mener statsråd Foss og Regjeringen at man hadde vært habil hvis denne ene setningen ikke hadde stått i brevet?
-1	Det er en viktig del av strategien for universiteter og høyskoler at man skal ha internasjonaliseringsprogram. Det betyr samarbeid, f.eks. for studentutveksling med andre land. Vi har arbeidet mye med det. Det finnes selvfølgelig europeiske program, som representanten henviser til, men vi har også arbeidet med dette for at hvert eneste av våre utdanningssteder og hver eneste av våre utdanningsinstitusjoner har en gjennomtenkt og god strategi for internasjonalisering. Det viser seg ofte at direkte institusjon til institusjon-samarbeid og en strategi i forhold til det gir bedre uttelling for studentene og for forskerne enn å være med i større organisatoriske sammenslutninger. Vi er ikke negativt innstilt til Erasmus Mundus. Dette er et prioriteringsspørsmål i forhold til de til enhver tid eksisterende budsjettene, og vi følger det nøye. Vi har på ingen måte meldt oss ut av dette, men vi har oppfordret institusjonene våre til å utvikle egne strategier for sine internasjonaliseringsprogram. Vi kommer til å følge opp Erasmus Mundus-programmet framover, men det er riktig at vi ikke har bevilget ekstra til dette i denne omgangen.
-0	Jeg føler at finansministeren prøver å vri seg unna spørsmålet ved å henvise til at man har dannelser av selskaper, bl.a. i Oslo. Men det er ikke det fylkesmann Johnsen sier i sitt innlegg. Han sier: «Vi tror i tillegg at Jernbaneverket og Statens vegvesen bør gis større handlingsfrihet til å løse sine oppgaver, slik Avinor har det for luftfarten og Entra for statlige bygninger. Det kan gjøres ved å omdanne disse institusjonene til statsforetak eller heleide statlige selskaper.» Da viser jeg til det som Fremskrittspartiet foreslo i statsbudsjettet. Der står det: «Disse medlemmer foreslår å opprette Riksvei SF for nye riksveiinvesteringer og Jernbane SF for nye jernbaneinvesteringer. Disse selskapene skal investere i infrastruktur, tilsvarende de eksisterende selskapene Avinor AS som bygger ut flyplasser (…).» Dette er akkurat det samme som fylkesmann Johnsen sa. Er det da sånn å forstå at fylkesmann Johnsen, eller finansministeren, har forandret oppfatning siden han var fylkesmann?
-1	Jeg tror vel at representanten Harberg har en viss forståelse for at jeg ikke kan stå og saksbehandle søknader om tre privatskoler fra Stortingets talerstol. Vi må ha kvalitetssikring, og vi må ha en viss likebehandling i forhold til andre privatskoler som også søker. Det er ikke et riktig bilde at det har vært en massiv nedleggelse av småskoler i Norge, men det er selvfølgelig en trend som henger sammen med bosettingsmønsteret: Noen steder kan man ha problemer med å klare å opprettholde en skole av god nok kvalitet. La meg ile til med å si at mange steder i Norge vil det være små skoler fordi landet ser ut som det gjør, og det er en utfordring å sørge for at man klarer å samarbeide på litt nye måter for både å ha gode faglige miljøer blant lærerne og bedre miljøer blant elevene. Videokonferanser og andre måter å samarbeide på er mulige metoder å bruke. Jeg har bedt fylkemennene om å foreta en undersøkelse om elevenes reisevei som følge av de endringene som har skjedd. Det vi vet, er at det er 4 pst. av barna som har mer enn to mil reisevei – hver vei. Nå sier det kanskje ikke så mye om reisetid heller, for det kan være ganske mange forskjellige forhold, men det sier i hvert fall så pass at den største utfordringen ikke dreier seg om lengden på skolevei generelt sett, men antakelig i veldig stor grad om å opprettholde et nærmiljø.
-0	Jeg stiller spørsmålet til energiministeren. I løpet av tre år har vi hatt tre ulike energiministre. Alle har hatt stort engasjement, ifølge dem selv. Alle har skrytt av historiske satsinger. Men ingen av dem kan vise til noen store resultater av betydning, kanskje med unntak av satsingen på fjernvarme. Vi har ikke fått en eneste ny vindmølle i Norge, til tross for historisk satsing på vindkraft. Alle tiltak i Midt-Norge – som statsråden skrøt av da vi diskuterte vindmøller nylig – er igangsatt av Bondevik II-regjeringen. Det er tiltak som Statnett satte i gang, med unntak av de to mobile gasskraftverkene som er bygd. Det skal Regjeringen kunne ta æren for, spesielt SV, men jeg tror ikke det er veldig mange andre som synes det er noe å skryte av. Men jeg merket meg at statsråden i sitt innlegg tidligere i dag sa at han vektlegger kostnadseffektive løsninger. Det synes jeg er positivt, for det er et viktig signal. Da er det veldig påfallende at Regjeringen ikke nevner vannkraft eller småkraft i sin krisepakke, for hvis det er ett tiltak innenfor energipolitikk i Norge som er kostnadseffektivt, der en kunne fått store effekter både energimessig og sysselsettingsmessig, uten å måtte bruke betydelige midler fra statskassen, er det innenfor vannkraftsektoren. Men ikke med et ord er vannkraft eller småkraft omtalt i krisepakken. I tillegg har energiministeren skrevet i Dagbladet om sin energivisjon. Der nevnes heller ikke vannkraft eller småkraft med et eneste ord. Det nevnes kun havvindmøller og lignende dyre tiltak, mens vannkraft er fullstendig utelatt. Energibedriftenes Landsforening har anslått at en kan realisere 2 TWh ny kraft i løpet av 2009 hvis en satser på oppgradering av eksisterende vannkraft, uten særlig støtte. Det kan sysselsette 2 000–3 000 mennesker og er altså et veldig godt krisetiltak. Vil Regjeringen satse på vannkraft i krisepakken sin?
-1	Marit Tingelstad kom inn på enhetsskolen og var en forsvarer av enhetsskolen, sa hun – «det likeverdige opplæringstilbudet». I meldingen trekker en fram kostnader pr. elev, brukt som et eksempel på forskjeller også mellom kommunene når det gjelder å satse på utdanning. Meldingen viser at det er store forskjeller mellom kommunene. Noe av dette kan forklares på bakgrunn av befolkningssammensetting osv., men det er helt åpenbart at det kan ikke alt. Så mitt første spørsmål til Marit Tingelstad blir: De store forskjellene som er avdekket, bekymrer de henne? Ser hun noe faresignal? Hun sa at hun var enig i det som står i meldingen. Den har beskrevet det slik at det kan være noen faresignaler, men det skal følges opp. Vi har lagt inn et forslag som går på å sikre ressurstilgangen, dvs. å sette minstestandarder for ressurstilførsel. Så spørsmålet blir: Ville det ikke være naturlig for Senterpartiet, som er opptatt av det likeverdige tilbudet, å støtte forslaget fra SV som går på å lovfeste minstestandarder? Marit Tingelstad nevnte også at karaktersystemet – evalueringssystemet, vurderingssystemet – ikke skal brukes til å rangere skoler. Vi vet at dette skjer i dag. Vi vet at i flere kommuner blir karakterstatistikker offentliggjort, og dette blir brukt til å rangere skolene – noen skoler er mer populære enn andre på bakgrunn av de individuelle fagkarakterene. Mitt spørsmål blir: Bekymrer det Marit Tingelstad at vi ser en utvikling der skolene blir rangert på denne måten? Ville det ikke da være naturlig å støtte forslaget fra SV om en avvikling iallfall på ungdomstrinnet av det individuelle karaktersystemet?
-0	Jeg var meget tilfreds og meget stolt da Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen la fram norgeshistoriens første blå-blå statsbudsjett den 8. oktober. Endelig hadde Norge fått et statsbudsjett hvor det virkelig ble fokusert mer på bedre veier, mer til jernbane, bedre helse, mer til utdanning og ikke minst skatte- og avgiftslette både for folk flest, for bedriftseiere og for næringslivet. Og – kanskje det aller viktigste – endelig ble det virkelig fokusert både på å styrke arbeidslinjen og på å få folk i jobb. Selv etter de knallharde forhandlingene med Venstre og Kristelig Folkeparti ble budsjettet bra. Jeg må innrømme at noe dessverre har blitt dårligere, men noe har også blitt bedre, så totaliteten i budsjettet er uansett bra. Og det kanskje aller viktigste er at profilen, retningen og kursendringen ligger fast. For første gang i moderne historie reduseres faktisk bil- og bensinavgiftene. Det er virkelig noe som folk flest er opptatt av, og som folk flest vil tjene på. Når kritikerne kritiserer regjeringens budsjettforslag, ser de seg blinde på skattelettedelen, men glemmer bevisst avgiftsdelen, for den har absolutt en sosial profil. For å knytte regioner sammen, for å styrke næringslivet, for å redusere reisetid og antall ulykker har neste års statsbudsjett et massivt løft på samferdsel. Likevel har det i dag blitt hevdet i denne sal at det store skiftet på samferdsel ikke kom med dette budsjettet, men at det kom i NTP. Det er riktig at det er et greit ambisjonsnivå i NTP, men det er feil å si at det er NTP i seg selv som er et skifte. NTP viser bare planer og ambisjoner, og dessverre har ingen tidligere regjering klart å innfri de planene som har ligget i NTP-ene. Følgelig er statsbudsjettet og regjeringens gjennomføringsevne det som er avgjørende. Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen har ikke bare ambisjoner om å oppfylle planene i NTP, den ønsker å overoppfylle NTP-planene ved å bygge mer vei og mer bane enn det som ligger inne i dagens NTP. Bare for å ta jernbane som et eksempel: Der gjennomføres nå den største satsingen i Norge siden slutten av 1800-tallet. Jeg må for øvrig si at jeg er litt skuffet og litt forundret over den enkle og nærmest klisjéaktige retorikken om å gi skattelette til de rike. Det er en retorikk som gjentas og gjentas nærmest til det kjedsommelige av alle dem som ikke ønsker regjeringen vel. Da tenker jeg litt på den såkalte dødsskatten, dvs. arveavgiften, som Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen fjernet i årets statsbudsjett, men jeg tenker mest på reduksjonene som gjøres i formuesskatten i neste års budsjett. Jeg har lyst til å minne om at i Sverige, som også er et velferdssamfunn som er basert på de samme verdiene som i Norge, var det faktisk en sosialdemokrat, Göran Persson, som fjernet arveavgiften, og den borgerlige alliansen fjernet hele formuesskatten i en jafs da de ble valgt i 2006.
-0	Statsråden stod på denne talerstol og sa at Senterpartiet er opptatt av infrastruktur og har vært det lenge før Fremskrittspartiet ble stiftet. Ja, da er karakteren stryk. Beklager, statsråd, men når vi ser kirkebygg forfalle, skolebygg forfalle, offentlig institusjoner forfalle, veivedlikeholdsetterslepet øke og elendig veistandard, står det til stryk. Fremskrittspartiet er opptatt av infrastruktur, i likhet med det statsråden hevder at Senterpartiet er, men vi har faktisk en alternativ finansieringsform. Det aller viktigste med Fremskrittspartiet er imidlertid at vi ikke tror at økonomien kan detaljstyres. Vi tror ikke at det går an å finne en trylleformular i Finansdepartementets embetsverk som sier at akkurat nøyaktig dette antall milliarder kroner er det økonomien tåler, ellers blir det inflasjon, høyere rente, kronekursen går opp og norske arbeidsplasser forsvinner til utlandet. Vi tror ikke noe på det, og vi har bevist det gang på gang. Ikke engang inflasjonsmålet på 2,5 pst. klarer Norge å komme seg opp til. Norges Bank hever renten likevel, men klarer ikke å holde rentebanen, som den hele tiden har sagt den skal klare, fordi kronekursen blir for sterk. Den klarer det ikke. Selv om den ønsker å heve renten, klarer den det ikke, fordi inflasjonen er for lav. Og det er faktisk fornuftig å bygge landet. Det er fornuftig å overlate til neste generasjon og generasjonen etter det en infrastruktur i verdensklasse. Da nytter det ikke med det puslete statsbudsjettet som denne regjeringen klarer å hoste opp. Andre nasjoner misunner oss våre muligheter, men vi er i denne sal ikke kollektivt i stand til å ta vare på rikdommen vår og investere i fremtiden for neste generasjon. Det er trist. Det er faktisk ufornuftig å spare seg til fant. I 2006 var utlånet fra banker til private 100 milliarder kr mer enn Norges Bank estimerte ved inngangen til 2006. Da klarte norsk økonomi å absorbere 100 milliarder kr mer – uten inflasjon. Det ble ikke inflasjon av 100 milliarder kr mer som ble utlånt fra norske banker – 100 milliarder kr mer enn Norges Bank hadde estimert. De hadde estimert 200 milliarder kr. Det ble 300 milliarder kr i 2006. Hvordan kan vi sitte i denne sal og detaljstyre 1 milliard kr, 200 mill. kr eller 50 mill. kr? Det er meningsløst. Jeg beklager å måtte si det. Og jeg vil oppfordre folk i denne salen til å sette seg inn i ting og skaffe seg sine egne meninger og standpunkter istedenfor å tro blindt på embetsverket og den puslete måten man prøver å bygge landet på, som bare bygger landet nedover.
-0	Jeg takker for svaret. Jeg vet ikke om det er parlamentarisk å si «intetsigende» – men det var iallfall et relativt innholdsløst svar, med få politiske føringer fra statsråden. Vi i Fremskrittspartiet er opptatt av en sunn konkurranse på like vilkår, til beste for alle de som ser TV i Norge. Det kan aldri bli konkurranse på like vilkår når en stor og populær stasjon som TV 2 har en eksklusivavtale med én distributør på satellitt. Det er også et faktum at TV 2 har en særstilling i Norge, fordi de har fått fordeler gjennom den offentlige konsesjonen, som er grunnlaget for den virksomheten som bedrives. Nå har jeg registrert at i en annen ESA-sak har statsråd Giske vært svært aktiv, hatt mange meninger og kommet med flere initiativ i både media og Stortinget, nemlig automatsaken. Jeg har vanskelig for å se hvordan det kan være vesensforskjell på denne og automatsaken.
-0	Jeg er redd presidenten er nødt til å tåle litt volum i en debatt som er såpass viktig og engasjerende som denne. Statsråden sa fra talerstolen at det alltid er vanskelig og vondt å miste ansatte, fagmiljø osv. Ja, men vi vet jo ikke hvor vondt og vanskelig det er, for regjeringen har avvist å gjennomføre en samfunnsøkonomisk analyse av hva det faktisk vil medføre. Selv når representanter fra Arbeiderpartiet har bedt om det, avviser Forsvarsdepartementet å gå inn i den diskusjonen. Så vi vet egentlig ikke hvor ille det vil være. Det kan altså påføre Forsvaret ytterligere store kostnader – jeg ser forsvarsministeren så vidt nikker her. Det kunne kanskje vært en idé å få vite det i forkant. Så er det en ny ting som jeg vil få forsvarsministerens helt klare garanti for. Han var her oppe og sa at vi skal ikke bare legge ned Mågerø, vi skal også forsikre oss om at vi har en linjekapasitet som er moderne og god nok til å sikre at vi ikke blir liggende i radarblinde. Det må bare tolkes på én måte, at Mågerø ikke kan legges ned før linjene er på plass, for å sikre at den ikke blir liggende i radarblinde i overskuelig fremtid. Jeg vil gjerne at forsvarsministeren kommer opp og forteller om det er dette han mener, eller om han mener noe helt annet. For det er slik man må tolke den uttalelsen – en kan ikke legge ned Mågerø før linjene er på plass.
-1	"Diskusjonen om Kystvakten og Kystvaktens kapasitet og aktivitet i budsjettåret 2001 dreier seg egentlig om hele det store spørsmålet om hva slags forsvar vi skal ha i framtiden. Og det som ligger der av lovende ansatser fra Regjeringen, er jo en beskrivelse av at trusselbildet er helt betydelig forandret etter den kalde krigens slutt, at de store utfordringene Norge har, bl.a. er å forvalte fiskeriressursene, og at miljøproblemene og miljøtrusselen østfra er mye større enn noen tenkt tanke om et invasjonsangrep på Norge. Og i den sammenheng er det en må vurdere Kystvaktens aktivitet. Norge forvalter et territorium til lands og til vanns som tilsvarer 30 pst. av Europas område; det er et kjempeområde! Vi har et av verdens viktigste matfat som ansvar. Proteiner er en viktig ressurs for verdens befolkning, og det er veldig viktig at disse oppgavene er de som tas mest på alvor av det norske forsvaret. Derfor er det et stort paradoks at forsvarskomiteen og Stortinget, unntatt SV, med åpne øyne vedtok budsjettet for 2001 – det stod i budsjettinnstillingen at Kystvaktens aktivitet kom til å være redusert i forhold til året 2000, og det samtidig som vi har en situasjon med betydelig fiskefusk, og med grunnstøtinger som kan være store miljøproblemer. Det er rett og slett ikke ansvarlig forvaltning av noen av de viktigste oppgavene som Norge har. Det er bakgrunnen for at SV har lagt inn et forslag om en tilleggsbevilgning til Kystvakten, sånn at vi skal være helt sikre på at aktiviteten ikke må reduseres. Ellers burde det vært motsatt, at aktiviteten ble trappet opp, sånn at vi kunne gjøre en skikkelig jobb for å forvalte fiskeressursene og sørge for en mye bedre standard på miljøarbeidet langs vår langstrakte kyst. Komiteen har tydeligvis skjøvet dette spørsmålet foran seg fram til revidert nasjonalbudsjett, men det er ingen tvil om at stortingsflertallet er klart til å ekstrabevilge til Kystvakten dersom Regjeringen kommer med et sånt forslag i revidert, etter det jeg hører av innleggene i dag. Men det som må være interessant for Kystvakten, er jo om en får et signal allerede nå om at aktiviteten kan økes. Budsjettet holder selvsagt et halvt år, men hvorvidt en ønsker økt aktivitet fra Kystvakten, og hvorvidt en kan se fram til en ekstrabevilgning i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, er det av stor viktighet å få avklart. Derfor utfordrer jeg forsvarsministeren til å si noe om det i sitt innlegg. Han vet nå hvor stortingsflertallet egentlig ligger, selv om en kommer til å stemme ned SVs forslag her i dag. Jeg tror det hadde vært en skandale av rikspolitisk og nasjonal karakter hvis en del av det som gjelder beredskapen, og som nå kommer fram når det gjelder nordområdene, hadde skjedd f.eks. innerst i Oslofjorden. Da tror jeg faktisk at Akersgaten hadde stått på hodet, og at det hadde vært et betydelig press. Det har noe med avstand å gjøre, og det har noe med manglende forståelse å gjøre, ikke først og fremst i Stortinget, kanskje, men i forhold til hva som virkelig gjør at det blir smell i den politiske debatten: at det er avstand og mangel på forståelse for hvor vesentlig og viktig jobb det er å forvalte disse ressursene ansvarlig for framtiden. Det er et beklagelig faktum man må registrere, men det er jo ikke en mindre viktig politisk sak av den grunn. Tvert imot bør det bety at Stortinget kjenner et ekstra stort ansvar for at denne jobben gjøres forsvarlig. Så skulle jeg ønske meg at den diskusjonen som nå dreier seg om Kystvakten, av flertallet i komiteen også blir dratt inn når komiteen behandler omleggingen av strukturen i Forsvaret. Det virker nå på meg som om det store presset kommer fra nesten alle partiene, bortsett fra SV, på mer av det gamle – mer av det gamle invasjonsforsvaret som betyr at vi skal stå med nesen vendt mot øst og tro at russerne kommer veltende inn over grensen i store horder. De store problemene i forhold til Russland er miljøproblemene, og fattigdomsproblemet, som betyr at det ikke fins noen annen grense i verden hvor levestandarden er så forskjellig som mellom Norge på den ene siden og Russland på den andre. Min oppfordring til stortingsflertallet er, hvis man er redd for russere: Vær det i hvert fall av riktig grunn! Og da er det altså et helt annet perspektiv man må ha på forsvarspolitikken framover enn det man har nå. Og så må man vende nesen fra land til vann. Den store utfordringen framover blir om en klarer å forvalte fiskeressursene ansvarlig, om miljøproblemene tas skikkelig på alvor, om man har en beredskap overfor sårbare oljeinstallasjoner som lett kan utsettes for å være terrormål, og om en i tillegg har den kompetansen som skal til, som gjør at ikke avanserte hackere, uansett hvor de måtte være – kanskje i Moskva, eller andre steder – meget enkelt kan slå ut viktige installasjoner i Norge. Det er det perspektivet som forsvarsdebatten nå må ha framover, der ikke komiteens medlemmer flyr fra kommune til kommune og lover seg bort – noen har allerede lovt seg bort i sør og tør derfor ikke reise til nord – og har en drøm om det gamle invasjonsforsvaret. Den kalde krigen er slutt. Jeg håper at realiteten siger inn over stortingsflertallet, og at presset mot arbeiderpartiregjeringen i disse sakene kommer derfra det skal. Den store oppgaven vår er å sørge for at de nye utfordringene tas på alvor. Jeg tar opp SVs forslag i innstillingen."
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Jeg er for så vidt enig i at dette er et vanskelig juridisk område å forholde seg til, men det man skal være klar over, er jo at overfiske og miljøkriminalitet i Barentshavet har en svært lang tradisjon. Det har pågått i flere tiår, og når man så ser at de ordinære tildelingene av fiskekvotene går ned år for år, er det på høy tid at man nå faktisk begynner å gjøre noe konkret i Barentshavet og ikke bare lar møter og byråkratiet ta seg av det. Jeg tror man faktisk må gjøre noen konkrete grep, slik at også andre nasjoner ser at Norge ønsker å håndheve det vi har ansvaret for. Som kyststat er Norge akkurat like suverent til å trekke en 200-milsgrense rundt Svalbard som fra fastlandet. Har Regjeringen og statsråden vurdert å innføre den type tiltak også rundt Svalbard, der vi i dag har en fiskerivernsone?
-1	Mange av disse områdene er veldig store, de har mange sammensatte forurensningsproblemer og det er også flere ansvarlige, noe som selvfølgelig gjør at vi har behov for fleksibilitet når vi skal gå konkret inn i de ulike områdene. Vi ser, på mange av disse områdene, at vi må vurdere både kostnadene og hvem som konkret er ansvarlig. Når det gjelder budsjettene, vil det komme til uttrykk på hvert enkelt, i de årlige budsjettrundene. Men det er helt klart at vi er nødt til å foreta konkrete analyser på hvert enkelt område, fordi det er både komplekst og sammensatt.
-1	Lat meg først seie at reglane her er veldig klare. Hovudregelen er at alle barn og unge i Noreg har rett og plikt til grunnskuleutdanning, og det gjeld både for norske statsborgarar og utlendingar. Barn som søkjer asyl, har rett til grunnskuleutdanning når det er sannsynleg at barnet vil opphalde seg i Noreg i meir enn tre månader, eller når det er sannsynleg at det vil verte gjeve opphaldsløyve. I denne saka er det opplyst at barna ikkje har fått skulegang m.a. fordi dei er mellombels plasserte, men dette har ingen relevans når det er opphald som varer meir enn tre månader. Plikta til grunnskuleopplæring gjeld når opphaldet i Noreg har vart i tre månader. Etter opplæringslova § 13-1 har kommunen plikt til å oppfylle retten til grunnskuleopplæring og spesialpedagogisk hjelp for alle som er busette i kommunen. Eg viser òg til at det er fylkesmennene som har tilsynsansvaret for at barna har fått opplæring i samsvar med opplæringslova. Representanten Tørresdal spør korleis ein kan sikre at einslege mindreårige asylsøkjarar kan få skulegang raskt etter at dei er plasserte i omsorgssenter eller mellombels i fosterheim. Departementet har vore i kontakt med Barne- og likestillingsdepartementet som opplyser at det er klare rutinar for å varsle skuleetaten i kommunen når eit barn vert plassert i omsorgssenter eller fosterheim. Dette gjeld både når dei vert plasserte i omsorgssenter og i mellombelse plassar. Einslege mindreårige asylsøkjarar under 15 år som vert plasserte mellombels i fosterheim, ligg administrativt under Barne-, ungdoms- og familieetaten region aust. Fosterheimen skal, slik avtalen som er inngått med Bufetat region aust, tilseier, varsle kommunen om at det er plassert barn i kommunen som har rett på grunnskuleopplæring. Ansvaret for dei rutinane er lagt til det statlege barnevernet, som frå desember 2007 overtok ansvaret for einslege mindreårige asylsøkjarar under 15 år. Eg er kjent med at i den aktuelle saka i Østfold har Bufetat region aust peika på mangelen overfor fosterheimen.
-1	Kommuneøkonomien er anstrengt over hele landet. Ikke-lovpålagte oppgaver blir nedprioritert, krisesentre er allerede nedlagt, og det kommer signaler fra flere kommuner. I Østfold, som jeg kommer fra, har man nå lagt ned innsatsen overfor krisesentrene flere steder. Fylkeskommunens signaler er også de samme. De har vært med på en finansiering dette året, men etter det uttrekket som ble gjort da helseforetakene ble tatt over av staten, sier de at dette kan de ikke være med på lenger. Kvinnevoldsutvalget sa i høringen med komiteen at de ikke var klar over uttrekket fra fylkeskommunen da de avgav sin delutredning. Vi har fremmet disse forslagene i samarbeid med krisesentrene og krisesenterbevegelsen. De ønsker en mer forutsigbar finansiering, og de ønsker også en lovfesting, fordi vi vet at alt som ikke er lovpålagt i Kommune-Norge, nå blir nedprioritert. Så vil jeg spørre statsråden: Vil statsråden når man kommer tilbake med et forslag til finansieringsordning, anbefale en lovfesting av krisesentrene? Vil statsråden foreslå husbankfinansiering av nye sentre og oppjustering av dem vi har? Jeg skulle ønske at statsråden kunne svare på om det ikke går an å garantere driften for de sentrene vi allerede har, i 2003.
-0	Jeg takker for svaret. Det er gledelig hvis det er sånn å forstå at statsråden her nærmest kan kvittere ut at man har lagt inn de midlene som trengs for å få til en forsvarlig merking oppe i Vikna. I så fall ville det være en stor glede både for fiskerinæringen i Vikna og for befolkningen, som har kjempet nå i 40 år for å få den merkingen. Man har også i en rekke tilfeller opplevd til dels store ulykker utenfor kysten, deriblant den mest kjente, «Sanct Svithun»-ulykken i 1962. Er det sånn å forstå at statsråden nå kan kvittere ut – hvis det budsjettvedtaket som Regjeringen har lagt fram, blir vedtatt med den bevilgningen – at Vikna kommune vil bli prioritert?
-0	Det var vel meir ei openberr misforståing at representanten Elvik meinte at eg skulle ivre for at Noreg skal kome inn i EU. Det er faktisk snarare tvert om, og årsaka til det er faktisk fiskerinæringa, som gjer meg litt tilbakehalden.
-1	Jeg skjønner at statsministeren kvier seg for å kommentere at en av hans egne statsråder nærmest stiller mistillit til Stortinget, for det var jo det Victor D. Norman var i ferd med å gjøre i går. Når statsråden «beklager» Stortingets vedtak, er han ute på dristige øvelser. Det viser seg at selv om han er professor fra Handelshøyskolen i Bergen, er det visse kunnskaper om norsk politikk han mangler. Jeg vil invitere statsministeren en gang til til å si litt om hva statsministeren mener skal være tonen mellom Regjeringen og Stortinget. Der er vi vel kanskje inne på noe av det som er utfordrende for denne regjeringen også, at man har litt vanskelig for å skjønne hva et stortingsflertall er, for det er jo invitert til omkamper på det ene området etter det andre. Det mest uforståelige jeg har vært borti, er oppgjøret om pensjonene. Der visste Regjeringen at den hadde stortingsflertallet mot seg, og likevel gjør den seg til uvenn med enhver pensjonist – og det er én million av dem – to ganger! Det truer Regjeringen Stortinget med, og likevel faller den til fote. Dette er vel en regjering som kan karakteriseres som «opp som en løve og ned som en skinnfell».
-0	I budsjettet for 2007 ble det bevilget 3,8 milliarder kr til det statlige barnevernet. I 2006 var det en tilleggsbevilgning på 200 mill. kr. Nå er det enda en tilleggsbevilgning på i overkant av 220 mill. kr til det statlige barnevernet. Statsråden påpekte at Riksrevisjonen har vært svært kritisk til regnskapsførselen i Bufetat. Statsråden sier selv at det nå er effektiviseringstiltak i barnevernet, det er altså færre barn i institusjon. Likevel øker man dette budsjettet med 220 mill. kr. Kan statsråden forsikre Stortinget om at Bufdir og Bufetat nå har kontroll over økonomien, slik at vi slipper flere bevilgninger og flere merknader fra Riksrevisjonen?
-0	Vi har brukt mye tid i dag på å snakke om alt det negative i budsjettet – også på sosialministerens område. Det er en del av de usosiale tiltakene. Derfor skal jeg bruke denne replikken til å snakke om det positive i budsjettet. For det er helt åpenbart at sosialministeren når det gjelder budsjettet, men også i det som det er gitt uttrykk for underveis i debatten, har en klar og god omsorg når det gjelder rusmiddelmisbrukere i dette landet. I den forbindelse er det veldig viktig at man får på plass en rusmelding 2, slik at man kan få behandlet dette videre. Så jeg vil spørre sosialministeren: Når kan man forvente at Stortinget får seg forelagt den type melding fra Regjeringen? I tillegg: Vi kjenner til at det har pågått et intenst og godt arbeid når det gjelder eventuell sammenslåing av trygdeetat, sosialetat og arbeidsmarkedsetat. Der er det meldt at det skal komme en sak nå før jul. Jeg er litt spent på om sosialministeren kan si noe mer om når vi kan forvente å få denne saken, som veldig mange går og venter på.
-0	Veldig mange i privat sektor er bekymra for det enorme skjemaveldet som vi har i dag. Det har også Regjeringa tidlegare gitt uttrykk for at dei er bekymra for og opptekne av, men svært lite har skjedd. Sidan 1997 er det gjennomført samordnings- og forenklingstiltak som har redusert næringslivet sine oppgåveplikter med til saman 346 årsverk. Det er med respekt å melde ikkje spesielt mykje å skryte av. Mitt spørsmål til representanten Sørfonn er: Er regjeringspartia og Kristeleg Folkeparti nøgde med konklusjonen på dette området? Og: Kva vil bli gjort vidare for å redusere det enorme skjemaveldet som i dag er ei klam hand og ein avgrensande faktor for norsk verdiskaping?
-0	Jeg synes forrige innlegg var et typisk eksempel på hvordan man prøver å fordreie Fremskrittspartiets politikk for å svartmale det vi står for, istedenfor å ta det vi sier, på alvor. En artikkel fra forskning.no henviser til to forskningsrapporter publisert nylig om at biodrivstoff i dagens teknologi og dagens form ikke er en klimaløsning, fordi det tar fra 17 til 420 år å få produksjonen av biodrivstoff til å bli klimanøytral i forhold til det fossile brennstoffet man erstatter. Derfor ønsker Fremskrittspartiet at ja, vi skal satse på el, hydrogen, biodrivstoff etc., men man må gjøre det på en miljøvennlig, forsvarlig måte, der symbolikken med å innføre biodrivstoff ikke blir det viktigste, men effektene man får ut av det. Derfor har Fremskrittspartiet sagt at forskning på andregenerasjons biodrivstoff er viktig, der man bruker avfall fra f.eks. matproduksjon, og ikke slik som i dag, der Regjeringen med dette forliket faktisk går inn for å bruke maten til verdens fattige for å få bilene sine til å gå. Det synes jeg er uforsvarlig.
-0	Regjeringen har i budsjettinnstillingen foreslått å øremerke midler til innsatte i fengsel, slik at innsatte får et like godt helsetilbud som alle andre. Fremskrittspartiet støtter dette fullt ut, og vi støtter en slik øremerking. Øremerking kan være en god vei å gå i forhold til å prioritere et helseproblem. Men hvis Regjeringen mener øremerking er en riktig vei å gå, hvorfor har man ikke øremerket midler til områder som psykiatri, rehabilitering og eldreomsorg, sett i et helsemessig perspektiv? Eller er det slik at helseproblemene på utsiden av murene er mindre enn de er på innsiden?
-1	I dette ligger det vel også at miljøvernministeren ser at dersom kommunene ikke tar tilstrekkelige grep, må staten gripe inn og sørge for at innbyggerne får en skikkelig luftkvalitet. Både i Groruddalen og andre steder i byen er grenseverdiene alvorlige, og grunnen til at man ikke fikk unntak fra ESAs frist for å dra i gang planer, var at man så at det var ingenting i dagens politikk som tydet på at man ville nå målsettingene før 2025. En av de tingene som er det mest alvorlige, som vi vet kommer til å skje, og som kommer til å øke biltrafikken inn til Oslo, er den planlagte utbyggingen av en inntil 14-felts motorvei mellom Oslo og Sandvika. Mitt spørsmål er: Hvis det er sånn at E18-utbyggingen er i strid med EUs luftdirektiv og gjør at dette blir umulig å oppnå, vil klima- og miljøministeren sette hensynet til innbyggernes luftkvalitet over hensynet til å bygge ut ny vei og sette en stopper for dette?
-0	Først vil jeg takke interpellanten, som reiser denne viktige debatten. Jeg er helt enig med interpellanten i hans beskrivelse av hvordan praksisretting av fag kan gi elevene bedre kunnskaper i andre fag. Personlig skulle jeg gjerne innført en rekke tiltak for å styrke kreativiteten og løfte de praktisk-estetiske fagene, som representanten Tynning Bjørnø etterspør. Kulturell og kreativ kompetanse er viktig. Kunst- og håndverksfaget, musikk, kroppsøving, mat og helse, samfunnsfag – listen over gode og viktige fag er lang. Også arbeiderpartirepresentanter har etterspurt IKT-satsing i skolen, som selvsagt er viktig også i andre fag enn i et rent IKT-fag. Som statsråden sa i sitt innlegg, har departementet satt i gang arbeidet med å følge opp rådene i Det muliges kunst. Men alt kan ikke gjøres på en gang. Fremskrittspartiet vil prioritere, og vi er i hovedsak fornøyd med regjeringens prioriteringer: yrkesfagløft, lærerløft og realfagsstrategi. Vi kommer ikke unna det faktum at norske elever gjør det svakt i PISA-målinger. Norske elever er omtrent på OECD-snittet i naturfag og matematikk og skårer lavere i matematikk nå enn for ti år siden. Disse resultatene står ikke i noe rimelig forhold til ressursbruken. Som Aftenposten skrev på en av sine forsider i forfjor: «Etter ti år, 66 prosent dyrere skole og 43 tiltak er PISA-resultatene fortsatt middels.» Da er det basisferdighetene som må prioriteres, mener Fremskrittspartiet. Mestrer man ikke basisfagene, kommer man heller ikke noen vei. Hvordan skal vi få elevene til å mestre basisfagene? Det gjøres ved å prioritere og å sette inn tiltak som vi vet virker. Lærerne er skolens viktigste ressurs, og regjeringen satser derfor stort på Lærerløftet. Denne kvalitetssatsingen i skolen har støtte fra lærerne og har også fått betydelig støtte fra OECD. Styrkingen av lærerutdanningene, med bl.a. krav om fordypning i basisfagene og innføring av mastergrad, er et viktig tiltak for å få gode lærere. Innen yrkesfagene er praktisk opplæring som er relevant for elevenes framtidige yrke, viktig for å øke elevenes motivasjon og mulighet til å gjennomføre videregående opplæring. Tiltakene fra regjeringen vil samlet sett bidra til at elevene på yrkesfag får mer og tidligere kontakt med arbeidslivet og yrket de har valgt, noe som også bidrar til lavere frafall. Forsøk med vekslingsmodellen utvides, der elevene veksler mellom opplæring i skole og opplæring i bedrift gjennom hele utdanningsløpet. Videre økes bevilgningene til hospiteringsordninger der lærere hospiterer i bedrift og instruktører i skole. Slik får vi en praksisnær opplæring både i programfag og i fellesfag, da lærerne får oppdatert kunnskap fra yrket de underviser i. Realfagstrategien lanseres snart. Også den kommer til å inneholde praktiske tiltak for å øke realfagskompetansen i alle ledd i utdanningsløpet. Dette er store og kostbare tiltak, men Fremskrittspartiet mener det er viktig å få disse på plass. Vi vil prioritere disse tiltakene. Og det må vi gjøre i flere år framover, skal vi lykkes med å få en god skole. Når dette er sagt, er det også viktig å presisere at skoleeiere har ansvar for at lærerne har relevant kompetanse i de fagene de underviser i, og at de derfor bør tilsette lærere som har fordypning i estetiske fag i hele skoleløpet, selv om det kun er i ungdomsskolen og på videregående det er kompetansekrav i estetiske fag. Fremskrittspartiet er også positive til at regjeringen har satt i gang arbeidet med å følge opp rådene i rapporten Det muliges kunst. Vi ser fram til videre arbeid på området.
-0	Fremskrittspartiet vil også understreke at vi selvfølgelig må komme tilbake til den endelige avtalen. De grunnlovsmessige forhold som utenrikskomiteens leder redegjorde for, slutter vi oss også helt og fullt til. Vi vil signalisere at vi ikke vil motsette oss at Regjeringen fortsetter sitt arbeid med disse spørsmål, og har ikke noe behov for å stoppe dette, som vi forstår kanskje er utgangspunktet for andre. Vi vil likevel understreke at vi har vært kritiske til en oppbygging av en forsvarsdimensjon i EU og ment at sikkerheten i Europa først og fremst skulle ivaretas gjennom NATO, og at det var der vi skulle legge inn vår tyngde. Vi så således ikke behovet for at EU skulle befatte seg med dette politikkområdet. Vår frykt har vært, og er, at NATO mister betydning. Vi er engstelige for en langsiktig utvikling der NATO blir mer og mer fraværende i Europa, og at USA prioriterer vekk sitt nærvær på vårt kontinent. Men om dette er hva fremtiden bringer, noe vi selvfølgelig håper det ikke er, så må vi også forholde oss til det. Vårt mål må være å gi Norge mest mulig sikkerhet og innflytelse. Vi velger derfor en linje der vi, tross en prinsipiell motstand mot EUs forsvarsdimensjon – i hvert fall inntil vi har fått oppklart alle de grunnlovsmessige forhold – sier at vi vil være med for å kunne få et ben innenfor. Vi er opptatt av at dette samkjøres med NATO så langt det er mulig, og at det skjer i en nær dialog med våre andre allierte, som i dette tilfellet først og fremst er USA. Vi er likeledes tilfreds med at hovedkvarteret er valgt lagt til Storbritannia, som, slik vi ser det, kan ivareta den transatlantiske forbindelse på en best mulig måte. For oss blir utfordringen hvordan vi fremover kan sikre interesse fra våre allierte når det gjelder våre utfordringer i våre nordområder. Blir det glemt i dagens bilde? Det er jo ikke vanskelig å se hvor oppmerksomheten er. Det er jo ikke sikkert at verden alltid vil være lik den vi ser i dag, så utfordringene for våre områder kan også bli annerledes fremover. Derfor er det viktig for oss å være med og diskutere sikkerhetspolitikk der den diskuteres. Representanten Lønning kom i sitt innlegg inn på USAs ønske om at Europa tar et større ansvar, og det er en kjent holdning fra amerikansk side. Samtidig er ikke det en holdning som jeg vil være med og oppmuntre til. Tvert imot ser jeg det som vår oppgave å bidra til å opprettholde USAs nærvær på vårt kontinent i størst mulig grad. Derfor føler jeg at det må være vår oppgave i forhold til våre allierte. At USA og Europa her er helt i harmoni, er jeg heller ikke helt sikker på. Det er vel heller ingen tvil om at f.eks. Frankrike har ambisjoner på vegne av først og fremst seg selv, men også kanskje Europa, som ikke nødvendigvis alltid og til enhver tid er i harmoni med f.eks. USA på dette området. Her vil vi i hvert fall fra vår side advare litt mot at vi øyeblikkelig sluker rått det som kommer fra EU på dette området. Vi må hele tiden sørge for å holde USA mest mulig inne når det gjelder formingen av en fremtidig sikkerhetspolitikk i Europa, og vi må i hvert fall ikke gå i den grøfta at vi overlater styringen av dette til f.eks. land som Frankrike, Belgia og Tyskland, for da tror jeg ikke vi tjener Norges interesser. Til slutt vil jeg bare kort få kommentere de omdelte forslagene fra SV og Senterpartiet, nr. 1–4. De er riktignok ikke tatt opp, men jeg foregriper litt begivenhetenes gang her og vil bare signalisere at Fremskrittspartiet vil støtte forslagene nr. 3 og 4.
-0	La meg først oppklare noen åpenbare feil. Det er altså ikke noen tilfeldige embetsmenn, som Slagsvold Vedum kalte det, som har fått banket igjennom dette. Dette er et forslag som regjeringen har lagt frem for Stortinget, og som nå får tilslutning fra et flertall. Dette er basert på en vurdering – gjennomført av direktoratet selv – av fire alternative løsninger for å effektivisere etaten. Jeg har lyst til å minne om da at den forrige regjeringen gjennomførte den endringen av skatteetaten som jeg refererte til i mitt forrige innlegg, skrev regjeringen følgende: «En struktur med fortsatt mange små kontorer er imidlertid utfordrende både faglig og kostnadsmessig. For å sikre et tilfredsstillende tjenestetilbud til alle skatteytere, herunder ensartet behandling av like saker, og en effektiv ressursbruk, har Regjeringen gitt Skattedirektoratet fullmakt til å legge ned (…) skattekontorer ...». Det var en endring som skulle gi en innsparing på om lag 20 mill. kr – «kuttpolitikk», som Karin Andersen kaller det. Vi har gjort dette fordi vi mener det er riktig. Vi har gjort dette fordi vi gikk til valg på å effektivisere, forenkle og avbyråkratisere Det gikk vi til valg på – derfor ble det regjeringsskifte. Jeg synes det er helt greit at rød-grønne partier er uenig i dette. Vi gikk altså til valg på dette – nå gjennomfører vi det. Men å komme med påstander om at vi har brukt rå makt overfor Venstre eller pisket og ydmyket dem, som Serigstad Valen kalte det, synes jeg er en meget unødvendig språkbruk. Det er en helt ærlig sak at man er uenig i det forslaget regjeringen har lagt frem for Stortinget, men dette har vært en ryddig prosess, og vi har hatt god dialog med samarbeidspartiene i Stortinget. Dette er basert på en god, grundig gjennomgang og vurdering, som har ført til at det nå er et flertall i Stortinget for å gjennomføre dette. Det er greit at man er uenig, men sånn er nå det flertallet har besluttet seg for. Det jeg har lyst til å si helt avslutningsvis, er følgende: Denne regjeringen kommer til å fremme en lang rekke forslag for Stortinget om mer effektivisering, forenkling og avbyråkratisering. Det betyr at det er ikke siste gang vi kommer til å ha en debatt om disse spørsmålene. Det er ikke et overordnet mål for denne regjeringen å sentralisere. Det er ikke slik at det er noen naturlig sammenheng mellom forenkling, effektivisering, avbyråkratisering og sentralisering. Men konsekvensen av å gjennomføre effektiviseringer med sikte på å bruke skattebetalernes penger på en mer fornuftig måte, betyr at man frigjør midler til andre formål. Det har denne regjeringen tenkt å fortsette med.
-1	Igjen foreslår Venstre å kutte bistanden til Latin-Amerika og begrunner dette med at det er en ideologisk basert støtte – som om noe er upolitisk i denne verden! Jeg må si at jeg forstår ikke denne holdninga. For det første er det støtte til demokratiske land med demokratisk valgte ledere som representerer marginaliserte grupper, som f.eks. Evo Morales i Bolivia. Hans motstandere er rike folk som ikke vil dele ressursene med fattigfolk. Norske tiltak er fattigdomsorienterte og i stor grad rettet mot urfolk og kvinner som lever i ekstrem fattigdom sjøl om dette er mellominntektsland. Flere tiltak er i forhold til biologisk mangfold og helt i tråd med handlingsplanen for miljørettet bistand. Hvorfor denne ideologisk baserte motstanden fra Venstres side mot å støtte kampen mot fattigdom i nye demokratier som har kvittet seg med diktatorer og militærstyre?
-1	Kunst og kultur gjør livet verdt å leve, og det er ingen unntak for Nord-Norge, kanskje tvert imot – enda viktigere i Nord-Norge. Kunst og kultur er også en voksende næring. Bevilgningen til Hålogaland Teater, som kom fra statsråd Svarstad Haugland i revidert, var viktig og flott og et veldig stort løft for Nord-Norge. Nord-Norge er den eneste landsdelen uten høyere kunstutdanning. Jeg viser til at komiteen tidligere har bedt om at Regjeringen skal jobbe videre med høyere kunstutdanning i Troms, og komme tilbake med en egen sak til Stortinget. I budsjettet nå gjør komiteen det samme. Situasjonen i Nord-Norge er nå slik at etablerte kunstnere flytter. De trekker mot Oslo, mot institusjonene, der muligheten både for utdanning og etterutdanning er stor. Vi har nå en kjempemulighet til å få etablert denne utdanningen, fordi vi har mange unge i Nord-Norge som driver på med film. Vi har et aktivt filmmiljø, som trenger at Regjeringen og Stortinget går inn og tar et løft for å gi den kompetansen som trengs. Jeg håper statsråden kommer tilbake til dette, senest i revidert.
-1	Jeg vil gjerne stille et oppfølgingsspørsmål til miljøvernminister Børge Brende. Uansett om Norge er med i EU eller er utenfor, kommer vi til å være et lite land med et begrenset antall innbyggere. Noen tror på en måte at Norge blir et kjempestort land hvis vi blir medlem av EU, mens hvis vi er utenfor, så er vi små og betydningsløse. Sånn er det jo ikke. Det finnes faktisk argumenter internasjonalt som er bedre nå enn tidligere, for at Norge skal stå utenfor EU, nemlig at vi da har en mulighet til å spille en rolle på siden av EU. Vi trenger ikke å samordne utenrikspolitikken vår med EU og kan ha f.eks. en annen pådriverrolle i internasjonale miljøforhandlinger. Det som miljøvernminister Børge Brende fikk til i Johannesburg, er blitt holdt fram som et slikt eksempel. Ser miljøvernminister Børge Brende flere fordeler nå ved at Norge står utenfor EU, nettopp for å kunne påvirke og spille en annen rolle internasjonalt, enn han kanskje gjorde tidligere?
-0	Når det gjelder det første spørsmålet, om vi synes det er greit at man kan sko seg på andres elendighet, er det ikke tilfellet. Vi synes også det er ugreit å sette grupper opp mot hverandre på den måten som representanten fra SV gjør. Det er nettopp derfor vi ønsker en økt satsing og behandling, i tillegg til andre virkemidler som finnes – man kan f.eks. fjerne lyden, stenge spillene om natten, osv. Det er muligheter. Men det er et utrolig stort korps av frivillige der ute som faktisk er avhengige av disse pengene. Derfor må vi ha flere tanker i hodet på en gang, vi må være løsningsorientert og ikke problemorientert hele tiden.
-0	Det er en nasjonal forpliktelse for Norge å være med og oppfylle tusenårsmålene. Det er vi enige om. Når flere her nå sier halvering – vi skal komme tilbake til det i budsjettdebatten – er det en veldig grov beregning av dette. Det er ikke så mye. Men det betyr jo at vi tror på en annen innretning av utviklingspolitikken. Det har vi begrunnet veldig godt i denne sal og i våre merknader kontinuerlig. Vi tror på andre virkemidler enn bistand. Men det betyr ikke at vi ikke vil det samme. Vi vil ha resultater som vi dessverre ikke ser med dagens bistandspolitikk, som vi ikke ser ved bare å pøse på med mer penger. Vi tror det må andre ting til, og da må vi tenke nytt. Vi tror at bistand faktisk ofte er en del av problemet når den gis på en gal måte.
-1	IKT i utdanningen har ved seg mange elementer som må oppfylles og imøtekommes for at vi skal få en vellykket satsing på IKT i undervisningen. Satsing på lærerutdanningen er et av elementene, og det er bra at fokuset har blitt satt på dette av interpellanten. Men samtidig er det også mange andre elementer som gjør at målene i Kunnskapsløftet vanskelig kan nås, og som er med på å påvirke at skolene ikke alltid har like gode strategier på å nå disse målene. Derfor er det viktig å ha fokus på de andre utfordringene også, som det er viktig å imøtekomme for å kunne nå målsettingene i Kunnskapsløftet, og som jeg anser henger tett sammen med det interpellanten spør om. Ministeren peker også selv på det som skjer i klasserommet som et viktig element. Det har vært sagt mye i dag om skoleeierne, om manglende strategier og om mangelen på digital kompetanse i skolen i dag, men lite har vært sagt om de omkringliggende årsakene til at ting er som de er. Videregående skole har lyktes med å sikre at skolen har nødvendig hardware på plass for sine elever. Situasjonen for alle videregående skoler i Norge i dag er altså at den tekniske siden er godt ivaretatt, og alle elever har pc. Situasjonen er imidlertid noe annerledes for grunnskolen. Her opplever en del kommuner store utfordringer knyttet til å klare å holde maskinparken til elevene i en tilfredsstillende stand. Pc er dyr ferskvare som må byttes ut jevnlig for i det hele tatt å fungere, og IKT-støtte i organisasjonen må ofte deles av svært mange, både ansatte og elever. Den stramme økonomiske virkeligheten som mange kommuner arbeider under, gjør det derfor veldig vanskelig å klare å holde tritt med utviklingen på IKT-siden. Ved en barne- og ungdomsskole i Nordreisa kommune, som er min hjemkommune, må f.eks. 280 elever dele på 31 pc-er. Det medfører at virkeligheten som nyutdannede lærere møter i arbeidslivet, kan gjøre spranget mellom lærerutdanning og jobb veldig stort. Dette er viktig å ha med seg når man skal snakke om lærerutdanningen. Mange lærere opplever datamaskin og Internett som et forstyrrende element i sin arbeidshverdag. Samtidig sier de samme lærerne at de ser store potensial knyttet til IKT som læringsverktøy, men at de opplever at det per i dag er lite programvare som er egnet til formålet, og at det i den grad det finnes programvare, ikke er penger til å kjøpe de nødvendige lisensene og tilgangene. Derfor blir det vel så viktig at vi når vi snakker om IKT i lærerutdanningen, også ser på de øvrige problemstillingene knyttet til IKT i skolen. Det er viktig at vi sikrer gode etter- og videreutdanningstilbud for at alle lærere i den norske skolen skal ha de samme forutsetningene for å bruke de verktøyene som vi har, på en god måte i undervisningen, også de som har vært i skolen en stund. Samtidig må det gjøres en større satsing på å utvikle nødvendig software til bruk i undervisningen. Det er viktig å sikre at de nødvendige digitale læringsverktøyene finnes, både for grunnskolen og i videregående skole, og her bør det bevilges penger, slik at pedagoger og programmerere kan gå sammen om å lage gode og åpne programmer som er tilgjengelige for alle lærere. Dette med åpenhet er viktig for å sikre at det ikke utvikler seg forskjeller i utdannelsen mellom de elevene som går på skole i rike kommuner, og dem som går i kommuner der kommuneøkonomien er dårligere.
-1	Når det gjeld det første, har eg nettopp lese saksdokumenta og gjennom dei kome til at det kanskje meir vert sikta til dei som har bokmål som hovudmål og nynorsk som sidemål. Sjølv hadde eg då eg gjekk på skulen, nynorsk som såkalla hovudmål og bokmål som sidemål, som ein god del andre. Mitt hovudbilete er at det å lære seg språk og andre skulefag, kan vere krevjande. Det vert stilt krav til kunnskap og innsats for å klare det. Eg er av den oppfatninga at vi har to skriftspråk som begge er så viktige, uansett kva ein har som hovudmål, at ein må stille dei krava om innsats og oppnåing av kunnskap òg når det gjeld det sidemålet som ein ikkje har som sitt hovudmål, fordi vi har to skriftspråk i Noreg.
-0	Takk igjen til statsråden for svaret og også til representanten Geir Inge Lien for deltakelse i debatten. Jeg opplever at statsråden er veldig konstruktiv og ikke minst åpen for at dette virkelig er en utfordring som vi må ta på alvor, og også at han synliggjør en positiv holdning til å ville se på de utfordringene som er her. Jeg vil også vise til at representanter i de andre nordiske landene vil fremme tilsvarende interpellasjon i sine fora. Jeg har stor tro på at vi ved å drive denne saken framover på sikt vil klare å lykkes. Jeg er fullstendig overbevist om at den positive holdningen som jeg føler statsråden gir uttrykk for her, er det lille frøet som skal til for at en faktisk kan oppnå noe på sikt. Igjen takker jeg statsråden for godt svar, og så krysser vi fingrene for at vi vil oppnå noe i framtiden på dette.
-0	Det er godt å høre at SV er enig med Fremskrittspartiet i at Norge er et langstrakt land og spredt befolket, men der stopper også all enighet. En kan ikke snakke om bilavgifter uten å se alle avgifter som er tilknyttet bil og bilbruk, i sammenheng. Forslagsstillerne har plukket ut én av avgiftene, drivstoffavgiften, basert på klimaproblematikken. Jeg er enig med forslagsstillerne i at vi må ha en forutsigbar avgiftspolitikk, noe debatten rundt biodieselavgiften til fulle har vist at vi ikke har. Jeg er også enig med forslagsstillerne i at man må legge til rette for utvikling innen de industrielle og teknologiske miljøene vi har i Norge. Det gjøres selvfølgelig ikke ved at man innfører eller øker avgiften for en type drivstoff over natten, slik som Regjeringen gjorde i biodieselsaken i budsjettet for i år. Både produsenter og brukere av denne typen drivstoff hadde gjort store investeringer som over natten ble ulønnsom, og det uten noen form for varsel. En slik måte å behandle aktørene som ønsker å være miljøbevisste, på gjør at eventuelle investorer skyr dette markedet, og brukerne tør ikke investere miljøriktig fordi regel- og avgiftsregimet forandres over natten. Dette er uforutsigbarhet satt i system, noe Fremskrittspartiet tar avstand fra. Hvis man skal se helheten i bilpolitikken, må man se på de samlede bilavgiftene, ulykkene, forurensningen, driften av veinettet og det faktum at bilen er et gode for samfunnet, spesielt i et land som er så spredt befolket som Norge. Å legge til rette for industriell og teknologisk utvikling av drivstoff alene legger ikke grunnlaget for lavere utslipp, eller rettere sagt: Utslippene fra den norske bilparken baserer seg ikke bare på hvilke typer drivstoff som er på markedet, men minst like mye på utskiftingstakten i bilparken. Norge har en gammel bilpark sett i sammenheng med resten av Europa. Det hjelper ikke at vi har utviklet nye typer drivstoff hvis vi ikke har en bilpark som takler dette. Derfor fremmer Fremskrittspartiet følgende forslag: «Stortinget ber Regjeringen i revidert nasjonalbudsjett for 2010 gjennomgå det totale avgiftsnivået på bil og bilbruk med sikte på å redusere disse.» Det betyr ikke at vi vil senke bilavgiften i revidert nasjonalbudsjett, men vi ønsker å ha det faktumet på bordet før budsjettet for 2011 legges fram. Fremskrittspartiet har, som det står i forslaget, et mål om å redusere avgiftene. Etter å ha lest merknadene til regjeringspartiene kunne en være tilbøyelig til å tro at de var enige, for i en av merknadene står det: «På prinsipielt grunnlag bør alle trafikanter betale avgift som tilsvarer de kostnadene de påfører samfunnet i form av ulykker, kø, støy, utslipp til luft og veislitasje.» Jeg ber en merke seg ordet «tilsvarer», for det er et faktum at bilistene betaler langt over de faktiske kostnadene de påfører samfunnet. Det har jo også flere finanspolitikere fra disse partiene opp gjennom årene bekreftet når de i flere debatter har slått fast at bilavgiften er en fiskal avgift, altså en avgift som har til hensikt å skaffe penger til statskassen. Nå har jeg ikke noen tro på at regjeringspartiene vil ta det inn over seg – ønsket om å avgiftsbelegge befolkningen er for stort til det. Jeg har registrert at for å få befolkningen til å agere sånn som Regjeringen ønsker, er bruken av avgifter et viktig virkemiddel. Jeg er ikke så sikker på at dette virker helt etter sin hensikt. Hvis vi ser på land hvor en har lave eller ingen avgifter på kjøp av biler, ser en fort at salget av miljøvennlige biler er langt høyere enn i Norge. I de fleste europeiske land er CO2-utslippene pr. bil lavere enn de er i Norge. Det er selvfølgelig på grunn av at bilparken er nyere enn i Norge, og dermed er den nyeste moderne teknologien benyttet. Det er vel ingen land som selger flere hybridbiler, biler som er laget for bruk av E85 og biodrivstoff, og elektriske biler enn USA, og der er det ingen eller svært liten avgift på både biler og drivstoff. Dette viser at befolkningen er i stand til å ta fornuftige valg uten at staten med avgiftspisken skal tvinge dem til det. Det står i sterk kontrast til saksordførerens sterke tiltro til avgiftspisken. Han kan kanskje forklare hvorfor land med liten eller ingen avgift har lavere utslipp pr. bil enn det man har i Norge, der vi har skyhøye avgifter og bruk av avgiftspisken. I tillegg til de forskjellige typer avgifter er regelverket for godkjenning av biler rigid og lite framtidsrettet. Vi har mange eksempler på at miljøvennlige biler som sideimporteres til Norge, ikke blir godkjent på grunn av et komplisert regelverk. Blant annet har mange hybridbiler blitt sendt ut av Norge og tilbake til landet de ble importert fra, fordi de måtte igjennom kompliserte og dyre tester selv om dokumentasjon kunne framskaffes. Det er derfor grunnlag for å se på hele den norske avgiftspolitikken og godkjenningsregelverket når det gjelder bilpolitikk. Jeg tar herved opp vårt forslag og viser til at vi subsidiært vil støtte forslaget fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre.
-1	Det er en viktig sak som vi senere i dag skal gjøre vedtak om. Vi i SV er veldig glad for at denne saken om et felles mattilsyn i Norge nå kommer tilbake. Opprinnelig var det lagt opp til at vi skulle ha to. Saken ble sendt tilbake fra Stortinget med ønske om ett mattilsyn. Det tror vi er et veldig rett grep i forhold til å få en helhet rundt dette viktige arbeidet. Vi vet at i Norge, som er en viktig produsent av matvarer, basert på de naturressursene vi har, vil forbrukerne stille større og større krav både til matvarekvalitet og til måten vi behandler dyrene på, når de skal gjøre sine valg i forhold til de ulike varene som tilbys. At vi i dag slutter oss samlet til hovedinnretningen i forhold til en ny matforvaltning, synes jeg er veldig gledelig og veldig bra. Så litt i forhold til prosessen. Vi er ikke fornøyd med den måten slike prosesser foregår på. Det er litt for mye Texas, og man trekker litt for fort i mange sammenhenger. Vi får mye styr. Det blir mye bråk med ansatte og med fagfolk, fordi man ikke føler at man er en del av en prosess og får være med på å forme en del av de tingene som skjer. Vi syns faktisk at denne regjeringa, og ikke minst framtidige regjeringer, må lære seg det at man må ta med seg de berørte partene i sterkere grad når man skal gjøre en del sånne relativt store organisatoriske endringer. Jeg har sjøl jobbet i organisasjoner der vi har måttet gjøre endringer, og man får alltid det beste resultatet når man jobber sammen med dem som blir berørt av det. Trekker man for fort uten at man vet om det, blir det massevis av støy i ettertid, og mye av den støyen har vi som stortingsrepresentanter nå måttet slite med, og tatt imot, og det er etter min mening litt unødvendig å gjøre det på den måten. Så over til sjølve organiseringen av matforvaltningen. Vi syns at den filosofien som Regjeringa har, at man skal ha et slankt sentralledd, er veldig rett. Vi har etter min mening i mange år hatt en altfor sterk opphoping av sentralmakt i hovedstaden som på en måte har styrt og hatt stor innflytelse over det som har skjedd i det ganske land. Vi er enig i at man legger hovedkontoret til Oslo, på Adamstua, og vi er glad for at man velger å ha et slankt hovedkontor, og at man har den filosofi at en god del av de oppgavene som skal løses, en del av de beslutningene som skal tas, spres utover det ganske land. Derfor syns vi at et antall på 100–120 personer på hovedkontoret er rett. Vi tror at hvis man hadde gått opp i det antallet representanten Hedstrøm var inne på, 180 personer, så ville man fått en betydelig styrking av hovedkontoret som ville ha gått ut over de øvrige kontorene rundt omkring. Den største debatten har vært rundt regionkontorene. Vi syns at det at man har lagt regionkontorene til mindre plasser, er veldig positivt. Det er veldig bra at man har valgt plasser som Bø, som Steinkjer, som Sortland osv. Det er en meget fornuftig tenkning at man også kan legge denne type kontor utenfor de større byene. Vi registrerer imidlertid at det har vært veldig stort engasjement når det gjelder spørsmålet om plassering av regionkontoret i Kautokeino. Vi i SV var også usikre på den saken da den kom. Vi syns det var et meget overraskende valg at man hadde satset på at regionkontoret for Mattilsynet i Troms og Finnmark skulle plasseres i Kautokeino, både med tanke på geografisk beliggenhet, mulighetene for å rekruttere fagfolk og ikke minst det at det ligger relativt langt fra havet, da vi vet at Mattilsynet i nord har en viktig oppgave i forhold til det med fisk. Vi var derfor i utgangspunktet innstilt på en deling – to regionkontor i nord, ett i Troms og ett i Finnmark, men vi så i løpet av prosessen at det kunne være vanskelig å få flertall for det. Vi så også at det ble to veldig små regionkontor. Derfor har vi valgt å følge Regjeringa og går inn for Kautokeino. Vi syns at når Regjeringa klart og tydelig sier at dette er mulig å få til, det er forsvarlig faglig, så er det rett av oss å støtte Regjeringa i det. Vi ser at det ligger mange utfordringer i en sånn organisering, men når statsråden og folkene i departementet sier at dette er mulig, så tror vi på det. Vi syns det er meget offensivt og nærmest banebrytende at man velger å legge et statlig regionkontor til en såpass liten plass, og det er ikke minst veldig bra for indre Finnmark, som er en av de plassene i Norge som sliter med befolkningsnedgang. Jeg vil også peke på at jeg syns det er spennende at man får den type arbeidsplasser i et veldig sterkt samiskpreget miljø. Det syns vi også er veldig positivt. Derfor vil vi slutte oss fullt og helt til Regjeringas forslag til organisering når det gjelder regionkontorene – også når det gjelder plassering i Kautokeino. Så over til lokalkontorene. Her er vi noe mer usikre på om 50–65 lokalkontor er nok. Det er meget krevende forhold her i landet når det gjelder avstander. 60 lokalkontor virker for oss lite. Vi har derfor et forslag inne sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet der vi antyder et noe høyere antall – 70–90 lokalkontor. Når man over nyttår kommer i gang med arbeidet med å opprette disse regionkontorene og disse lokalkontorene, så vil jeg tro at man tar med seg de signalene som har kommet fra et flertall i komiteen om at man er litt urolig for om lokalleddet blir tilstrekkelig ivaretatt. Skulle det vise seg at så ikke skjer, håper jeg at statsråden kommer tilbake til Stortinget eventuelt, eller gjør de grepene som må gjøres i Regjeringa slik at man får en lokalkontorstruktur som fungerer. Det er tross alt lokalkontorene som vil ha den utøvende rollen i forhold til både bedrifter og en rekke andre instanser, og derfor må vi ha lokalkontor som er velfungerende. Lokalkontorene er faktisk det viktigste leddet og har egentlig fått en relativt liten oppmerksomhet i forhold til det som regionkontorene har fått. Men, som sagt, vi forventer at dersom man ser at det ikke er nok med 50–65 lokalkontor, så håper vi at man ikke legger noen prestisje i dette, men gjør justeringer underveis. Helt til slutt vil jeg si litt i forhold til Harstad-miljøet. Det er vel ingen sak hvor i hvert fall SVs fraksjon i næringskomiteen har hatt et såpass stort engasjement som akkurat det som skjer med Harstad, ved at man nå flytter en del av oppgavene som man så for seg skulle tilligge kontoret i Harstad, til Kautokeino. Vi er derfor svært glad for at vi har fått med regjeringspartiene på en merknad der vi sier at vi skal ta spesielt vare på Harstad-miljøet. Det er det eneste stedet som er nevnt spesielt i forhold til dette med lokalkontor og laboratorier. Det er vi glad for at vi har fått til, for det betyr at en del av den faglige kompetansen som i dag befinner seg i Harstad – og som det er viktig fortsetter å være i Harstad – faktisk vil forbli der. Sjøl om man ikke har regionkontor, vil man få det gjennom andre typer mattilsynsoppgaver, noe som er svært viktig, og kanskje enda viktigere for de brukerne som skal benytte seg av disse tjenestene.
-0	Ifølge konkurransemyndighetene er strukturen og konkurranseforholdene i dagligvaresektoren – det sies ganske klart og tydelig – slik at denne sektoren skiller seg fra andre sektorer, deriblant både finansielle tjenester, tannhelsetjenester og strøm. Denne regjeringen er opptatt av å sikre forbrukerne god informasjon og at de har den forbrukermakten som en forbruker skal ha. Jeg registrerer også at når det gjelder Forbrukerrådets rapport som forelå sommeren 2013, sa heller ikke den forrige regjeringen noe om at de skulle komme tilbake igjen til dette med en gang og skulle jobbe med dette, så det var kanskje ikke en prioritert oppgave så raskt for den forrige regjeringen heller. I Forbrukerrådets rapport ble det lagt opp til en utviklingsfase på to–tre år, og at vi trenger mer informasjon før vi får på plass en dagligvareportal. Jeg ønsker at forbrukerne skal ha den makten de skal ha, med ønske om mer informasjon, som sikrer forbrukerne.
-1	Representanten Sponheim startet sitt innlegg med å si at man i trontaledebatten bør ta tak i de store linjene i politikken. En av de interessante store linjene i norsk politikk som vi kan se framover, er samlingen på høyresiden i norsk politikk, der vi ser at Høyres leder og Fremskrittspartiets leder prøver å finne sammen. Representanten Sponheim har mange og store ord når han karakteriserer de andre partiene. Det hadde vært interessant også å få tydelige, store ord fra Sponheim om hvordan Venstre stiller seg til den nye samlingen på høyresiden i norsk politikk. Kan Venstre tenke seg å være en del av en koalisjon sammen med Høyre, og Fremskrittspartiet f.eks., i en framtidig regjering?
-0	Først vil jeg få takke Kristelig Folkeparti for å fremme dette representantforslaget. Når det gjelder innføring av en nasjonal bestemmelse som fastsetter en grense på 16 elever for gjennomsnittlig gruppestørrelse i ordinære timer for 1.–4. trinn og 24 elever for 5.–10. klasse, er det ulike grunner til at Fremskrittspartiet ikke støtter dette. Det skal jeg komme tilbake til senere. Fremskrittspartiet er enig med forslagsstillerne i at tidlig innsats i grunnskolen ikke har gitt merkbare endringer i skolen, selv om en rekke tiltak, som f.eks. leksehjelp, skolefrukt, fysisk aktivitet, kulturskoletilbud og økning av timetallet på de laveste trinnene, ble innført i skolen. Til tross for dette er andelen som gis spesialundervisning, tre ganger så høy på 10. trinn som på 1. trinn. Fremskrittspartiet mener at det kan tyde på at en vente-og-se-holdning fremdeles rår i skolen, og at i stedet for å gripe fatt i en elev tidlig og gi tilrettelagt undervisning, drøyer mange lærere med dette, sånn at eleven får store kunnskapshull i løpet av de første skoleårene, noe som medfører at det må gis spesialundervisning sent, gjerne på ungdomsskolen. Dårlige basiskunnskaper forplanter seg til videregående skole og er grunnen til at mange elever slutter på skolen, og at en tredjedel av elevene ikke klarer å fullføre videregående skole i løpet av fem år. Fremskrittspartiet mener det er viktig å følge opp tiltakene i St.meld. nr. 16 for 2006–2007 om tidlig innsats for livslang læring, og Fremskrittspartiet er positive til at regjeringen følger opp meldingen med konkrete tiltak. Fremskrittspartiet støtter ikke forslaget om innføring av nasjonal bestemmelse for lærertetthet i grunnskolen. Det er flere grunner til det, bl.a. spriker forskningen på området. Temaet «lærertetthet» tas bl.a. opp i en av verdens største studier på skole og læringsresultater, «Visible Learning» av John Hattie. Han skriver at av de rundt 100 studiene som er gjort på klasseromsstudier og resultater, er det ingen som viser en sammenheng mellom økt lærertetthet og bedre elevresultater. Regjeringspartiene, sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre, avholdt nylig et seminar om spesialundervisning. Der deltok bl.a. professor i pedagogikk ved Høgskolen i Hedmark, Thomas Nordahl. Han understreket at det ikke finnes dekning i noen forskning som han kjenner til, som tilsier at økt lærertetthet vil gi elevene bedre skoleresultater. Professor Nordahl holdt fram at det er en rekke andre forhold som spiller inn, og det viktigste er kvaliteten på læreren. Det er bedre for elevene å ha én god lærer enn to middelmådige eller dårlige lærere. Han la også til at en økning av lærertetthet er det dyreste tiltaket man kan ha i skolen, og at det altså er et av de tiltakene som forskning viser har dårligst effekt. I tillegg til at det er sparsomt med forskning som støtter økt lærertetthet, vil jeg minne om den debatten vi nettopp ble ferdig med her i salen. Der ble det framhevet at framskrivinger gjort av SSB spår en betydelig lærermangel i Norge fram mot 2020–2025. I tillegg finnes det allerede mange ikke-kvalifiserte lærere i dagens skole. Dersom det innføres en nasjonal norm for lærertetthet, kan dette få negative utslag for skolene. Som representanten Asheim redegjorde for på en glimrende måte, kan konsekvensen bli at skoleeier ser seg nødt til å flytte ressurser fra én skole med behov for lærerkreftene til en skole som allerede fungerer godt, kun for å oppfylle bestemmelsen. Fremskrittspartiet mener at regjeringens lærerløft, der over 5 000 lærere i år får mulighet til å ta videreutdanning, sammen med regjeringens ulike rekrutteringstiltak, vil sørge for å gi skolen flere godt kvalifiserte lærere som vil ivareta tidlig innsats i skolen. Jeg vil igjen takke Kristelig Folkeparti for å løfte debatten, selv om Fremskrittspartiet mener det er andre løsninger som må til for å løse utfordringen med tidlig innsats i grunnskolen, enn en lærertetthetsnorm.
-0	Nå må vi først se, som sagt. Vi har sittet i syv uker og er nødt til å ta en sak om gangen. Det viktigste for oss er faktisk at det blir samfunnsøkonomisk mulig å prioritere en større sammenheng i prosjektene. Det vil si at det finnes prosjekt i den rød-grønne NTP som faktisk ikke vil bli like aktuelle, fordi en vil få en mye bedre løsning. Jeg skal ta et eksempel. I den vedtatte NTP, som de rød-grønne har stått bak, finnes det planlagte veistrekninger som er lagt opp som tofeltsveier. I vår tenkning og i vår politikk vil vi kanskje i mye større grad se tre- og firefelts veier som en løsning der behovet for det faktisk har blitt synliggjort. For de menneskene som blir berørt av dette, må det være mye bedre å få løftet fokuset på en bedre vei enn at en klattvis, stykkevis og delt, bygger ut.
-0	Hvis jeg ikke husker feil, skrøt Jens Stoltenberg i fjor høst av at han hadde enda strammere rammer enn Regjeringen. Og ut fra de vanlige virkninger av finanspolitikken ville det bety at ledigheten kunne vært enda høyere hvis man bare så på akkurat det. Ellers er det et feilsitat Stoltenberg her kommer med. Jeg sa i min landsmøtetale at jeg for en gangs skyld ville bruke landsmøtetalen til bare å snakke om Fremskrittspartiets politikk og ikke noen andres. Jeg har ikke avskåret meg fra muligheten til å gjøre det Stoltenberg gjør hele tiden, nemlig bare å kritisere andre. Jeg visste også at det ikke ville være mulig, fordi vi faktisk også ønsker å ta igjen når det gjelder alle de utidige og feilaktige angrepene som Jens Stoltenberg har drevet med i hele vinter. Da må vi begynne å fortelle sannheten om Arbeiderpartiet. Og sannheten om Arbeiderpartiet er at Arbeiderpartiet, sammen med regjeringspartiene, hindrer at kommunene får 1 milliard kr mer. For øvrig merker jeg meg med interesse at når det gjelder statsbudsjettets rammer, har Stoltenberg ingen mening. Han gjør bare automatisk det Regjeringen bestemmer.
-1	Jeg vil starte med å rose representantene for veldig gode og gjennomarbeidete forslag på et svært viktig felt. Jeg vil også fra denne talerstolen si at SV kommer til å støtte alle forslagene, og vi ønsker dem velkommen. I SV er vi uendelig stolte av det arbeidet som gjøres på krisesentrene over det ganske land. Vi er imponert over den innsatsen som ligger bak oppbyggingen av krisesentrene, der i stor grad frivillige krefter og kvinnebevegelsen har tatt på seg oppgaven med å sikre voldsutsatte beskyttelse. Ikke minst er jeg glad for det brede og samlete kompetansemiljøet som finnes i Norge på feltet vold i nære relasjoner. Vold i nære relasjoner er et stort samfunnsproblem som kan ramme oss alle, og som rammer kvinner spesielt. Når volden rammer kvinner, rammer den også i stor grad barn. Fordi vold er et så stort samfunnsproblem, og fordi mennesker skal ha rett til et liv i frihet uten vold og med beskyttelse mot å bli utsatt for vold, lovfester vi retten til et krisesentertilbud. Det er jeg også veldig glad for. Representantforslagene vi behandler i dag, peker på helt nødvendige skritt for målrettet innsats, særlig mot barn, for å heve kvaliteten på tilbudet som krisesentrene i dag gir. Vi ser fram til at regjeringen kommer til Stortinget med svar på utfordringene som ligger i NOVA-rapporten, men vi ser ingen grunn til å vente med handling – dette fordi vi mener at arbeidet må settes i gang, kunnskapen ligger der, og arbeidet bør settes i gang nå. Det er ikke noe nytt at mange krisesentre ikke er godt nok tilrettelagt for mennesker med nedsatt funksjonsevne – eller for den saks skyld for tilleggsproblematikk. Det er ikke noe nytt at barn er på krisesenter, og at et gjennomgående barneperspektiv og kompetanse er nødvendig for å ivareta barn på en god nok måte i en så vanskelig og krevende livssituasjon. Det er ikke noe nytt at mange kommuner mangler handlingsplaner mot vold i nære relasjoner. Det er alvorlig, for alle lever i en kommune, men ikke alle kommuner er seg sitt ansvar bevisst ved å erkjenne at vold er et problem også i deres eget lokalsamfunn. Ikke alle kommuner er seg sitt ansvar bevisst med hensyn til at koordinert, forebyggende og målrettet innsats kan både bedre en barndom, gi voldsutsatte trygghet og faktisk også redde liv. Derfor vil jeg avslutte med nok en gang å takke for helt nødvendige, viktige og grundig gjennomarbeidete forslag. Jeg håper at de får flertall, slik at man kan komme videre med å trygge voldsutsatte mennesker i vårt land og ikke minst heve kvaliteten på det viktige og gode arbeidet som gjøres i dag.
-1	"Venstre pleier å framstille seg selv som de små og mellomstore bedriftenes parti. I den forbindelse er det relevant å ta opp noe som man har vært inne på før i dag, nemlig at det nå er lagt fram en veirapport som viser at det også for utenlandskeide, mindre bedrifter ser ut til å foregå mye bruk av såkalt internprising og flytting av overskudd ut av landet. For bare to av de bransjene som her er undersøkt, mener man at skattetapet kan være så stort som 800 mill. kr. Bedriftsforbundet går hardt ut i Morgenbladet i dag og sier at det er ""uforståelig"" at Regjeringen ikke er mer offensiv for å få fram tiltak mot dette, også fordi det selvfølgelig er en stor konkurranseulempe for norske selskaper i de samme bransjene som skal konkurrere med utenlandskeide foretak som kan operere med helt andre marginer. Venstre er et av de partiene som tidligere har uttalt at man ville gå inn i denne problemstillingen. Allikevel opplevde vi fra SVs side at vi ikke fikk noen støtte til den merknaden som vi la fram i forbindelse med skattemeldingen. Og da er spørsmålene: Når synes Venstre det er passende å komme tilbake til dette? Og er Venstre uenig med Bedriftsforbundet i at dette er noe som det må tas tak i så fort som mulig?"
-0	Sosialministeren viste i sitt første svar her i dag bl.a. til trygdeoppgjøret i mai. Da må jeg bare undre meg, for gjennom en rekke år har både arbeiderpartiregjeringene og den avgåtte sentrumsregjeringen underregulert grunnbeløpet i folketrygden i forhold til lønnsutviklingen ellers i samfunnet. Når man i tillegg skal ramme særfradraget, er spørsmålet mitt til sosialministeren: Er det den bevisste linjen til Arbeiderpartiet som en har kunnet se gjennom en rekke år, å hindre at pensjonistene i dette landet skal ha den samme utviklingen i kjøpekraft som vi andre har?
-1	Jeg synes det er bra at det blir etablert nettverk mellom ulike utdanningsinstitusjoner, høyskoler og universitet, med sikte på å få til en god etterutdanning. Og det arbeidet er tydeligvis i gang. Jeg er også enig i at det er kommunene som eier og driver skolene, som har hovedansvaret for etterutdanningen. Men her er vi inne på et område hvor det også er ganske mye statlige midler inne. Som statsråden påpekte i sitt første svar, er dette prioritert når det gjelder statlige midler. Det som er viktig for meg, er at disse statlige midlene blir satt inn på en slik måte at vi får en praktisk tilnærming til dette faget, at de ulike organisasjoner som har kunnskap, som sitter med erfaring, som er i stand til å bygge tillit og dermed også formidle en kompetanse, blir tatt i bruk på en riktig og fornuftig måte i forhold til etterutdanning i dette faget. Så jeg avslutter med en oppfordring til statsråden om at han tar i bruk den kompetanse som finnes innenfor de ulike organisasjonene, når det skal gis etterutdanning i dette faget.
-0	Det må være en eller annen brist i logikken hos Arbeiderpartiet. Sylvia Brustad snakket om deres engasjement for å styrke skolen, og så vil hun bevilge mer penger til kommunene. Hun snakket om deres engasjement overfor barnehagene, og så vil hun bevilge mer penger til kommunene. Så snakket hun om deres engasjement for de eldre, og vil bevilge mer penger til kommunene. Erfaringene med kommunene er at de ikke bruker pengene på disse områdene når de får mer, men de ansetter flere byråkrater i rådhusene. Og så får de flere stillinger i sitt offentlige dirigeringsvesen, som gjør at når man søker om å få bygge eller utvide et eller annet på en tomt, så må man vente i seks måneder, for da kaster de seg over disse sakene for å gjøre mest mulig saksbehandling. Så spurte Sylvia Brustad om vårt engasjement overfor kommunene. Da kan jeg svare: Vi har ikke noe engasjement overfor kommunene. Vi bevilger pengene til skolen. Vi bevilger pengene til de tjenester vi ønsker å styrke, som sykehustjenester og eldreomsorgstjenester. Vi vil øremerke til de avgjørende tjenestene, for vår erfaring med kommunenes prioriteringer – og der vil jeg påberope meg Thorbjørn Jagland som vitne – er jo nettopp at de ikke bruker pengene på disse tingene. Hadde kommunene, som har fått styrket sin økonomi vesentlig, prioritert disse nødvendige tingene, hadde vi jo ikke hatt noen problemer. I skolene har man greid å innføre at dersom det er mer enn 18 elever i klassen, skal det være to lærere i hver eneste time. Hadde man hatt én, kunne lærerne hatt mye høyere lønn, og man kunne fått bedre skoletjenester. Man skulle stoppet L97, som ødelegger innholdet i norsk skole gjennom denne moderne såkalte pedagogikken. Det Thorbjørn Jagland glemte i går, var at jeg snakket om konkurranseutsetting i kommunesektoren, som jeg nevnte, som er en mulighet for kommunene til å produsere de samme tjenestene med bedre kvalitet og i større omfang for mindre penger, og det gjelder også eldreomsorgen, som Berit Brørby var inne på. Se til Danmark og Sverige, hvor moderne sosialdemokrater er i full gang med å bruke markedet og private tjenester for å få den stimulans som konkurranse medfører. Vi kan bare gå til disse landene, for ikke å snakke om Tony Blair i England, for å se hvorledes man gjør det etter den modellen vi har stått for lenge, som vi også vil ha inn i skolen. Det Arbeiderpartiet og Thorbjørn Jagland glemte å si, var at de ville plusse på budsjettene med 0,5 pst. Etter TV-programmet i går skulle en tro de ville plusse på budsjettene med 10 pst., men det er altså 0,5 pst., og det beskyldte Sylvia Brustad meg for ikke å opplyse. Jo, jeg sa det. Arbeiderpartiet ønsker å styrke kommunesektoren med 0,5 pst., og det beløpet skal altså løse alle problemene. Da får man i hvert fall øremerke pengene til de tjenestene man ønsker å styrke, og ikke la kommunepolitikerne bygge nye r��dhus og investere i unødvendig forretningsvirksomhet.
-1	En av de mange gode merknader i budsjettinnstillingen er å lese på sidene 65 og 66, og det er en samlet komité som står bak. Den handler primært om etter- og videreutdanning i distriktene, og den inneholder to likeverdige oppfordringer: Den ene går til høgskoler, og den andre går til kommuner og fylkeskommuner, for sammen å ta et klarere og sterkere felles grep for å legge til rette for videreutvikling av utdanningsaktivitet i distriktene. Mange driver på denne arenaen i dag – ikke minst Studiesenteret.no, som allerede er nevnt av en tidligere taler – og gjør et solid arbeid for nettopp å tilrettelegge for slik utdanning, ikke minst høgere utdanning. Det er nå – det er understreket i merknaden – behov for en opprydding og ansvarliggjøring for å komme videre. Da er det ikke minst viktig å få kartlagt hva som faktisk skjer, hvem som deltar på denne arenaen, osv. Et eksempel på interessant utviklingsarbeid når en nå skal lage seg et nasjonalt bilde her, er å finne i Oppland. Det bærer navnet Kompetansemotor. Til grunn for dette prosjektet lå det en erkjennelse av at det var viktig rent samfunnspolitisk å få et system, en arena, en infrastruktur, som hadde som mål å bidra til utdanningsmessig likestilling hva gjelder kjønn, alder og geografi, der en var veldig opptatt av å få til god kvalifisering for arbeidslivet, for aktiv samfunnsdeltakelse og for innovasjon og nyskaping. Det vi tok utgangspunkt i i Oppland – jeg var med på det som tidligere fylkespolitiker, var doktorgradsavhandlingen til professor Gunnar Grepperud, og det var tre sentrale begrep som gikk igjen der. Det var begrepet «motorfunksjon», at en altså skulle se på utdanning som et virkemiddel for samfunnsutvikling. Så var det begrepet «meglerfunksjon» – dette med å sikre at regionene får mest mulig tilgang til de samme opplæringstilbud som de som bor i sentrale strøk, og at man får til kartlegging og forhandling, sikrer gjennomføring og får til et møte mellom tilbyder og etterspørrer. Det tredje og siste var å få på plass en god møteplass, der studenter får bistand i forbindelse med de studietilbudene som de kaster seg over. Visjonen var å få til en slags én dør-situasjon inn til voksnes læring i hver region, og i Oppland har vi seks ulike regioner. Dette har nå virkelig begynt å svinge i innlandet i Oppland. Det er allerede to slike møteplasser og karrieresentra på plass, fire nye kommer i løpet av året – og det megles og det møtes og det studeres. Bare i høst var det 1 000 voksne som på ulike måter bedrev fagskole- eller høgskoleutdanning.
-0	Oppfølgingen av den delen av avtalen har aller høyeste prioritet i departementet. Det er allerede gjennomført høring om den nye forskriften, og det er vår intensjon at dette skal kunne tre i kraft så fort som overhodet mulig. Vi er opptatt av å ha god dialog med våre samarbeidspartier om både ikraftsettelsestidspunkt og arbeidet underveis frem til vi lander dette.
-1	Jeg håper at representanten Hofstad Helleland ser fram til å høre mitt innlegg. Som godt kjent for komiteens medlemmer kommer jeg fra landets vakreste by, Bergen – den byen som bare har én feil, at den styres av de borgerlige. Men vi kan la det ligge foreløpig. Når en er i Bergen, kan en risikere at en bor i én bydel, jobber i en annen bydel og har barnehageplass i en tredje bydel. De syv fjell og mangelfull kollektivsatsing gjør det ekstremt krevende å reise mellom bydelene – både i bil, i buss og med bane. Så hva gjør en da, hvis en i Kristelig Folkepartis Bergen har tre bydeler å forholde seg til, og Kristelig Folkepartis forslag om begrensninger i oppholdstid skulle bli vedtatt nasjonalt? Jeg vil gjerne oppfordre Kristelig Folkeparti til å svare konkret på det: Hva gjør man da? Skal man slutte i jobben, skal man gå ned i stilling, skal man ansette en dagmamma, eller må man ordne noe privat? Hva konkret gjør man hvis man ikke rekker oppholdstiden f.eks. noen ganger i uken? Det er som representanten Hofstad Helleland var inne på, folk jobber skift, folk jobber turnus, folk er aleneforsørgere, folk har et arbeidsliv å forholde seg til, og folk prøver å få endene til å møtes. Alternativet er jo ikke at vi alle flytter tilbake til 1950-tallet. Hvis det hadde vært konsekvensene av forslaget, hadde jeg i hvert fall vært imot det. Folk jobber – noen har en turnus som gjør at de arbeider mye av og til, og lite ellers, og folk er alenemødre, som jeg nevnte. Da blir alternativet dagmamma, og da blir alternativet familiemedlemmer. Det blir gode ordninger, og det blir dårlige ordninger. Alternativet kan også være at en rett og slett må trappe ned på stillingen sin. Er det da ikke bedre at barna er blant folk de kjenner, i en tilværelse de kjenner, har et pedagogisk tilbud – nemlig at de er i den barnehagen de vanligvis er i? Til sist må det være lov å påpeke at det er litt pussig at dette forslaget kommer fra Kristelig Folkeparti. De er ofte de første som beskylder SV for å umyndiggjøre foreldres valg. Da er det litt rart at Kristelig Folkeparti har så lite tillit til nettopp foreldre. Som flere har vært inne på, tror jeg at alle foreldre ønsker mer tid med barna sine. Jeg tror mange foreldre har dårlig samvittighet, og løper raskt fram og tilbake for å få alt til. Løsningen på dette må være å finne i arbeidslivet, tenker jeg. Jeg ber derfor Kristelig Folkeparti tenke seg grundig om når det gjelder fleksibilisering av arbeidslivet, hva samarbeidspartnerne mener om arbeidsmiljøloven og mer overtid, og hva det vil si for barns tid med foreldrene.
-1	Eg trur representanten har misforstått omgrepet «fellesskulen». Fellesskulen betyr at vi skal ha plass til alle, i motsetnad til det Høgre ofte er oppteken av, at ein berre skal ha plass til eliten. I fellesskulen er det plass til alle, men det har ingenting med at vi ikkje skal ha mangfald å gjere. Det er mykje større moglegheiter for å ha mangfald i ein fellesskule, der vi har alle til stades, der vi kan satse på ulike fagområde, og der vi kan satse på ulike fagdisiplinar, slik vi gjer i den vidaregåande skulen, i motsetnad til dei private skulene som veldig ofte er einspora og einsretta.
-1	Skatteetaten anmelder saker til politiet med utgangspunkt i sin anmeldelsesinstruks. Det er riktig at det i enkelte politidistrikter, og særlig i Oslo, er kapasitetsproblemer knyttet til straffeforfølging av den delen av sakene som ideelt sett skulle ha vært anmeldt fra skatteetaten i henhold til instruksen, og at antallet anmeldelser derfor begrenses noe. Skatteetaten anser det lite formålstjenlig å produsere anmeldelser som ikke kan påregnes etterforsket av politiet. I stedet konsentrerer etaten i slike tilfeller sin anmeldelsespraksis om de groveste og mest straffverdige sakene. Jeg har forståelse for at skatteetaten finner det nødvendig å innrette seg slik, men det hadde selvsagt vært ønskelig med større etterforskningskapasitet og anmeldelsesvolum, slik at den gjeldende anmeldelsesinstruksen for staten hadde blitt fulgt mer konsekvent. Skattedirektoratet har de siste årene opprettet fem skattekrimenheter som har sin virksomhet innenfor området alvorlig og omfattende skattekriminalitet. Spesialisering og tilføring av bl.a. etterforskningskompetanse har styrket etatens evne til å avdekke og forfølge denne typen saker. Det er bevilget 10 mill. kr i øremerkede midler til utvidelse av bistandsrevisorordningen i politiet. Bakgrunnen for dette er at en ønsker å sikre en mer effektiv strafferettslig forfølging av skattesaker ved å tilføre revisor-, regnskaps- og skatterettslig kompetanse i politidistriktene. Videre inngikk riksadvokaten, politidirektøren, sjefen for Økokrim og skattedirektøren i 2005 en samarbeidsavtale som inneholder prinsipper for hensiktsmessige samarbeidsformer mellom politi/påtalemyndighet og skatteetaten. Avtalen regulerer samarbeid både på sentralt og regionalt/lokalt plan. I samarbeidet, særlig på regionalt/lokalt plan, inngår bl.a. vurderinger av hvilke saker som bør straffeforfølges av politiet. I forlengelsen av samarbeidsavtalen er det også utarbeidet en egen «Instruks for operativt samarbeid mellom politi/påtalemyndighet og skatteetaten», som ble iverksatt fra februar 2007. Hensikten med instruksen er å videreutvikle samarbeidet mellom etatene for å sikre en effektiv og god håndtering av saker hvor straffesak benyttes som virkemiddel. I det operative samarbeidet mellom etatene skal denne instruksen følges. Dette betyr ikke at det er null reaksjon i de ikke politianmeldte sakene. Tilleggsskatt kan i dag ilegges med inntil 30 pst. hvis saken også straffeforfølges, og med inntil 60 pst. når det ikke blir straffeforfølging. I Oslo brukes i stor grad 60 pst. tilleggsskatt i ikke politianmeldte saker, for å bidra til at samlet reaksjon mot avdekkede skatteunndragelser blir betydelig også i disse sakene. 60 pst. tilleggsskatt kan også kombineres med anmeldelse og skatteforfølging av den regnskapssvikt som ofte ligger bak skatteunndragelser. Regnskapssvikten kan være atskillig enklere å straffeforfølge, slik at politiets kapasitetsproblemer da ikke gjør seg gjeldende i samme grad som i en del temaer om skatteunndragelse. Regjeringen ønsker å styrke innsatsen mot økonomisk kriminalitet, og ikke minst mot skatteunndragelser. Spørsmål om ressursene til slik innsats må også på dette området behandles i budsjettet.
-1	Først vil eg takke representanten Svein Roald Hansen for å ta opp denne viktige problemstillinga. Kampen for miljø, demokrati, menneskerettar og sosiale standardar står sentralt i SVs politikk. Vi er derfor svært glade for at vi får høve til å diskutere dette her i salen, for det er eit spørsmål som vi sjeldan ser i eit heilskapleg perspektiv. Som det har vore sagt før: Ikkje minst når det gjeld problemstillinga knytt til handelsavtaler, skjer ofte ting utanfor denne salen. Derfor er det viktig at desse prinsippa blir tekne opp i denne salen med jamne mellomrom. Handel kan skape utvikling og lyfte folk ut av fattigdom. Men handelsavtaler kan også ha motsett effekt. Handelsavtalene kan også legitimere diktatoriske og valdelege regime, og i verste fall kan det styrkje ein diktator i hans posisjon i forhold til demokratiske krefter og fagrørsla. Handelsavtaler kan også styrkje internasjonale kapitalkrefter som ikkje tek omsyn til miljø og faglege rettar. Vi har mange eksempel på at internasjonale konsern har teke seg til rette i land med svake lover og reglar og etterlate naturen i ein stand som vi ikkje kan akseptere. Vi har også mange eksempel på at internasjonalt sterke kapitalkrefter har pressa ut lokale aktørar og har samtidig hatt forhold for arbeidstakarane og andre sosiale forhold som ikkje er akseptable etter ein standard som vi kan akseptere, f.eks. med omsyn til kva vi kan forvente å få inn i ei handelsavtale med land som vi ønskjer å ha auka samhandling med. Regjeringa la i 2008 fram St.meld. nr. 10 for 2008–2009 om næringslivets samfunnsansvar i ein global økonomi. Her er det lagt stor vekt på arbeidstakarrettar globalt. Meldinga la opp til at Noreg og norsk næringsliv skal styrkje arbeidet for faglege og sosiale rettar. Det er også lagt opp til at Noreg skal vere ein pådrivar for å fremje ILOs kjernekonvensjonar og anstendige arbeidsvilkår, som ofte på godt norsk blir kalt «decent work». Den same meldinga legg vekt på at Noreg skal vere ein pådrivar for at næringslivet skal ta omsyn til miljø og klima også i land som har svakt utvikla lover og reglar på dette området. Det er viktig å følgje opp St.meld. nr. 10 når vi skal lage bilaterale handelsavtaler, at vi viser at dei forventningane vi stiller til næringslivet, også følgjer oss når vi går inn og forhandlar, og at vi viser kva slags forventningar vi stiller til våre handelspartnarar. Handel og handelsavtaler kan skape utvikling, men det er viktig at det bidreg til å fremme folkestyre, menneskerettar, miljø og faglege og sosiale rettar – også når handelsavtaler eventuelt inneheld investeringsavtaler. Det er positivt at næringsministeren viser ei så offensiv haldning til dette spørsmålet i sitt svar her i dag, og det er viktig at Noreg ligg i front på dette området, og at vi legg opp til ein strategi der vi med rak rygg kan seie at vi følgjer opp våre intensjonar også i forhandlingar, sjølv om – som mange har vore inne på – det er kompliserte spørsmål, og balansegangen mellom å få noko til å skje og berre drive symbolpolitikk kan vere krevjande.
-1	La meg tillate meg å kommentere noen av de tingene som har vært oppe i debatten, som i stor grad er en debatt om den generelle økonomiske situasjonen. Det er jo ikke så unaturlig når vi behandler Kredittmeldingen. For det første mener jeg at Fremskrittspartiet har misforstått hva handlingsregelen egentlig går ut på. Når man snakker om 4 pst.-banen, så handler det først og fremst om hvordan man forvalter en omplassering fra en ikke fornybar ressurs til en finansformue med tanke på neste generasjon. De 4 pst. har jo ikke dalt ned fra himmelen, det er med utgangspunkt i hva som er en forventet realavkastning. Men det er jo ikke sånn at man slavisk skal følge det. Man skal tvert imot legge det til grunn over tid, og så skal man ut fra det beregne hva som er situasjonen i norsk økonomi, hva som er konjunktursituasjonen, og sånn sett finne det rette nivå for å fase oljepengene inn i økonomien, som flere har vært inne på. Da er det selvfølgelig sånn at når det er ledig kapasitet, dvs. arbeidsløshet, kan man ligge over 4 pst., og er det mangel på kapasitet, ligger men under. Og det er det vi nå gjør for første gang – 3,8 pst. Så må jeg si jeg undrer meg litt over at Fremskrittspartiet legger opp sin økonomiske politikk etter hva bygg- og anleggsbransjen måtte si de har av ledig kapasitet, for alle andre undersøkelser vi har, viser jo at det er mangel på folk til å gjøre bygg- og anleggsoppdrag. Man kan i nærmest hvilken som helst kommune spørre om det er sånn at det nå er mange som legger inn anbud på å bygge en barnehage – som de da gjør med begge hender rundt omkring i kommunene – og svaret er nei, det er det ikke. Kostnadene går opp, det er veldig få som konkurrerer om de store byggeoppdragene som er. Så jeg vil foreslå at man bruker f.eks. Norges Banks egen spørreundersøkelse for bedrifter når man vurderer hva som er kapasiteten i økonomien. Også når det gjelder pengepolitikken, synes jeg Fremskrittspartiet virker som om de nærmest ser på Norges Bank som en slags automat som man putter 2,5 pst. inflasjonsmål inn i, og så tyter det ut et rentemål. Man legger ikke vekt på det som også er en del av instruksen, nemlig at en skal ta hensyn til produksjon og sysselsetting. Jeg synes denne diskusjonen om investeringer og drift er ganske interessant. Det er helt tydelig at det er noen som har en dragning mot disse investeringene som står som monumenter til neste generasjon. Men hvis man tar utgangspunkt i det som virkelig har betydning for hvordan man forvalter formuen i Norge, ville veldig mye av det vi gjør i forhold til mennesker og kunnskap være det viktigste vi investerte i. Det at et hvilket som helst veiprosjekt skal være en viktigere investering for framtidige generasjoner enn en økning i barnevernet eller flere timer i skolen, det er en veldig merkelig logikk. Når det gjelder Høyres Jan Tore Sanner, synes jeg det er fascinerende å se med hvilken sigarføring Høyre deltar i debatten. Det er jo ikke sånn at Høyre legger fram en innstramming i finanspolitikken som skulle tilsi at man med noen som helst slags redelighet kunne påberope seg et rentenivå som automatisk ville ligge lavere. Også Høyre legger opp til å bruke mindre oljepenger, som Regjeringen, men flere andre penger, som Regjeringen. Her er vi altså langt inne i symbolpolitikken. Og det Høyre foreslår for barnehagesektoren, bringer oss motsatt vei av å skape mer kapasitet. Så et par ting om noe annet som Kredittmeldingen også handler om. Jeg mener det er grunn til – det er flere som har vært inne på det – å være veldig bevisst på gjeldsutviklingen i husholdningene – særlig blant de yngste, og særlig blant dem som nå tar opp lån på 100 pst. og med lang avdragsfrihet. Det er klart at det er en sårbar gruppe når det gjelder renteøkninger. Jeg er glad for at Kredittilsynet melder at de ønsker å se nærmere på bankenes utlånspraksis. Så er jeg også glad for den interessen som er rundt IMF og videre utvikling av IMF, og som kommer til uttrykk i komiteens innstilling.
-1	Representanten Engeset tok denne saken opp også i spørretimen for 14 dager siden, da i et spørsmål til helse- og omsorgsministeren. Det framgår av det svaret han da fikk, at å sikre sårbare pasientgrupper gode behandlingstilbud er et viktig satsingsområde for Regjeringen. Når det gjelder den konkrete problemstillingen som nå er tatt opp i spørsmålet fra representanten Engeset, er dette forhold som står sentralt i den klagesaken departementet for tiden har til behandling, og som vi raskt vil behandle. Jeg ønsker derfor ikke å kommentere dette nærmere, men vil bare forsikre om at svaret på denne klagebehandlingen kommer til å komme i meget nær framtid. Når det gjelder bakgrunnen for konflikten som er oppstått, er den at staten er eier av mange kulturhistorisk verdifulle eiendommer. De siste årene har det vært gjennomført et omfattende prosjekt med sikte på å kartlegge og dokumentere disse eiendommene. Målet er å sikre et utvalg av eiendommer gjennom formelle vernevedtak. Det er den enkelte sektor som er ansvarlig for å gjennomføre dette arbeidet. I forslag til landsverneplan for helsesektoren har Halden sykehus fått høy verneverdi og er i den kategorien som forutsettes sikret gjennom fredning. Det er dette som er den konkrete bakgrunnen for at Riksantikvaren har engasjert seg i ombyggingsarbeidene ved sykehuset. Utfordringen blir å forene ønsket om å sikre viktige kulturhistoriske verdier med behovet for å gjennomføre nødvendige ombygginger og moderniseringer. Kulturminneforvaltningen har lang erfaring i å være med på å utvikle slike løsninger. Avslutningsvis vil jeg vise til helse- og omsorgsminister Sylvia Brustads svar til representanten Engeset i spørretimen 10. oktober 2007, hvor hun gjorde det helt klart at de aktuelle pasientgruppene selvsagt ikke vil bli stående uten noe tilbud.
-0	Jeg mener det skal være rom for å ha ulike meninger i denne diskusjonen. Jeg kommer til å respektere at det er ulike meninger der ute når det gjelder hvor mange man mener at man er i stand til å bosette og følge opp på en god måte. Det mener jeg det er lokale politikere fra ulike parti som skal være med på å bestemme. Det som er min oppgave framover, er å sørge for at vi bl.a. går gjennom de grepene som vi har, de virkemidlene som vi har for å lykkes med integreringen. Det er også viktig for at kommunene fortsatt skal bosette og følge opp gjennom integreringstiltak. Det er jo ikke til å stikke under stol at flere av de kommunene jeg har besøkt, er bekymret bl.a. for sosialhjelpsutgiftene. Man er bekymret for at det tar mange år å greie å integrere veldig mange personer, at det er utfordrende å greie å ha skreddersøm og følge opp disse over en lang periode. At det er utfordringer knyttet til integrering og bosetting, er det ingen tvil om, og derfor blir integreringsmeldingen viktig.
-1	Kulturmeldinga er en viktig melding, som vil bety mye for Kultur-Norge helt fram til 2014. På lik linje med en del andre samfunnsområder er kvinner fremdeles underrepresentert i sentrale posisjoner i norsk kulturliv, og kulturmeldinga mangler et tydelig likestillingsperspektiv. Denne komiteen har ansvar for mye mer enn kultur. Den er også den komiteen på Stortinget som har ansvar for likestilling. Statsråden har også engasjert seg i en debatt vi har hatt i den senere tida i Idretts-Norge som viser hvor viktig dette perspektivet er. Hele komiteen – og det er jeg veldig gald for – med unntak av Fremskrittspartiet, understreker viktigheten av at det fokuseres på kjønns- og likestillingsperspektiv i norsk kulturliv. Det er vedtatt i likestillingsloven at det skal redegjøres for den faktiske tilstanden når det gjelder likestilling i virksomheter som er pålagt å utarbeide årsberetninger. Det skal også redegjøres for tiltak som er iverksatt, og tiltak som er planlagt for å fremme likestilling og forhindre forskjellsbehandling i strid med denne loven. Offentlige myndigheter og virksomheter som ikke er pliktige til å utarbeide årsberetninger, skal gi tilsvarende redegjørelser i sine årsbudsjett. SV vil understreke viktigheten av at det fokuseres på kjønnsperspektiv og likestillingsperspektiv i norsk kulturliv. Vi får mange henvendelser om dette, både om at det er vanskelig å få oppdrag for kvinnelige kunstnere etter en viss alder, og at det er problematisk å komme inn på enkelte studier. I Sverige ble spørsmålet om kvotering vurdert av den svenske kulturministeren som svar på lav kvinnelig representasjon blant svenske filmskapere. Vi har det samme problemet i Norge. Deltakelse av begge kjønn når det gjelder kunst- og kulturuttrykk, er riktig og nødvendig for framtidas Kultur-Norge. Sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet fremmer SV forslag om at det skal redegjøres for likestilling i de ulike virksomhetene i Kultur-Norge, og at det iverksettes tiltak for å forhindre forskjellesbehandling som er i strid med likestillingsloven. SV vil også peke på at den fylkesvise fordeling av kulturmidler er svært skjev i forhold til fylkenes befolkningstall. Denne skjevfordelingen kan få konsekvenser utover det faktum at noen fylker får vesentlig mer enn andre. Kunst og kultur vil ha bedre vilkår i noen fylker enn i andre. Kunstens og kulturens betydning i lokalsamfunnet kan ha betydning for økt sysselsetting og ikke minst for framtidstroen. Ved nyetableringer bør fylker med lite statlige kulturmidler prioriteres. Det bør denne komiteen ta ansvar for i framtida.
-0	Tidlig innsats er nøkkelord. Vi vet jo også at grunnlaget og interessen for å se seg litt rundt om i verden – for å si det slik – ofte blir dannet når ungene og elevene er i grunnopplæringen. Det er et misforhold mellom rammeoverføring til skolene og de ønskene og forventningene som er bygd opp. Veldig mange barn blir i dag faktisk forhindret fra å delta på grunn av at studentutveksling, besøk, hvite busser til Auschwitz – ja, alt dette – ligger på et lavmål slik som det er nå. Veldig ofte er det foreldrene som må legge fram alternative løsninger, som igjen betyr at økonomi spiller en veldig viktig rolle, som også gjør at mange elever ikke kan delta. Da synes jeg det er veldig rart at en statsråd fra SV ikke kan vise vilje til et forpliktende statlig opplegg som nettopp gjør at internasjonaliseringsarbeidet på grunnskolenivå ikke stopper opp.
-1	Jeg synes å legge merke til at representanten Aspaker var nesten helt fornøyd, men ikke helt. Det tar jeg som en liten utfordring – for å ha noe å strekke oss etter. Det er klart at det er alltid muligheter til forbedringer nesten på alle nivåer, men her har vi et systematisk arbeid på gang, og vi må prøve å utvide det. Det vi først og fremst trenger, er å vekke norsk ungdoms interesse for Russland, for å se hvilke muligheter som ligger der, hvilke enorme samarbeidsmuligheter som er der, og hvilke muligheter som ligger på arbeidsmarkedet framover. Jeg var i Kirkenes i forrige uke for å sette i gang Ny GIV i Finnmark. Finnmark har spesielle utfordringer når det gjelder gjennomføring av videregående opplæring. Der traff jeg bl.a. en klasse som gikk på bygglinjen, og de hadde vært i Arkhangelsk på tur. Når vi snakker om utveksling av elever og studenter, og om hvem som har nytte av russisk språk osv., må vi tenke i bredden. Her kommer det også til å være mange med fagbrev og annen type fagkompetanse enn høyskoler og universitet som har god nytte av å ha gode kunnskaper i russisk språk og kultur. For vårt mål er jo at det i dette området skal bli et mer felles arbeidsmarked mellom Russland og Norge, og jo mer kjennskap og kunnskap vi har, jo bedre er det. Så la oss utvide perspektivet til også å dreie seg om fagarbeidere og hele næringslivet. Jeg er veldig enig med representanten Aspaker i at for næringslivet ligger det noen muligheter her som er uutnyttet, og som har et enormt potensial. Jo mer man snakker med næringslivsfolk, jo flere morsomme historier kan en høre om hva misforståelser om kultur og tradisjoner kan føre til. I beste fall morsomme historier, i verste fall at kontrakter går tapt, og at samarbeidsmuligheter ikke utvikles videre. Jeg tar med meg det engasjementet som Elisabeth Aspaker har, de konkrete forslagene som hun fremmer i forhold til å tenke stipender for lærere osv., men også det med å tenke oss et mer helhetlig løp fra grunnskole til videregående opplæring – og legge til et utvidet perspektiv i forhold til hvilke yrkesgrupper det kan være som har interesse av både kultur og økt språkforståelse. Jeg tror at med en så bred tilnærming kan vi omsette det engasjementet som nå er på mange hold, i en mer strategisk plan.
-1	Fylkesmannen i Troms uttaler til NRK at han har minnet fylkeskommunene om at det kun er i tilfeller der det kan dokumenteres at det er forsøkt å finne samisklærer, at man i stedet kan benytte ordningen med fjernundervisning. Jeg ringte Fylkesmannen for å få en nærmere kommentar til dette, og Fylkesmannen i Troms svarte, slik jeg oppfattet det, at denne regelen ikke var særskilt for samisk i den forstand, men gjelder for all undervisning. Undervisningsformen man skal bruke, er undervisning med lærer fysisk til stede. Han understreket at det som er særskilt for samisk, er at elevene har en rettighet til undervisning på samisk, og denne retten gjennom forskriften om samisk er en sikkerhet for retten til morsmålsopplæring, ikke en beskyttelse mot fjernundervisning. Vil statsråden sikre å få på plass en presisering av dette regelverket, slik at det blir tydelig for fylkeskommunene, skolene og eierne og for fylkesmennene hva man har lov til å tilby av alternative undervisningsformer til sine elever?
-0	Det skulle bare mangle at statsråden kan si at vi har fått det beste oppgjøret for sykehusene noensinne. Det tror jeg hver eneste helseminister vil kunne si i årene framover, fordi både lønnsutgiftene og kostnadene øker i sykehusene. Jeg er helt sikker på at hvert år framover kommer midlene til helsesektoren til å være større enn i det foregående året, så det er ikke noe godt argument. Jeg skal ikke utfordre statsråden til å gå inn i lønnsoppgjøret i det hele tatt. Mitt spørsmål er knyttet til å kompensere for de høyere utgiftene som helsevesenet vil få ut fra dette. Vil statsråden kunne gi et signal her om at man vil være med og bidra hvis lønnsveksten blir mer enn 5 pst., slik at tilbudet til norske pasienter ikke blir dårligere?
-1	Jeg synes det var et perspektivrikt innlegg Lønning holdt, helt til han avslutningsvis var en smule krass overfor den sittende regjering. Det må jeg si overrasker meg, for hvis man sammenligner det tidligere statsråd Ansgar Gabrielsen gjorde, med en del av de grepene Regjeringen tar, er det ikke ulikt. Gabrielsen gikk jo inn for å redusere den innsatsbaserte finansieringen, og det er videreført i budsjettet fra Regjeringen begge år. Så ser man at man styrker psykiatrien med 940 mill. kr i opptrappingsplanen for 2008, og man ser at man på samme måte som Ansgar Gabrielsen gjorde, skjermer psykiatrien, men også rusfeltet, i forhold til å sikre en mer relativ økning der enn innenfor den somatiske helsetjenesten. Kan det være at Lønning her har tatt vel hardt i i forhold til de tiltak man faktisk har satt i verk – en styrking overfor dem som sitter nederst ved bordet?
-0	Statsråden viste til at de teorisvake elevene ofte er et uromoment i skolen. Det er imidlertid dokumentert at det vel så ofte er de teoristerke elevene som kjeder seg så kraftig at de skaper «action» i form av bråk og uro. Og hva gjør vi med dem? Vi bruker tusenvis av millioner kroner på tilrettelagt undervisning og spesialundervisning. Av disse pengene vil jeg anta at det brukes mange tusen kostnadstimer for å administrere støtten til elevers undervisning. For meg er det betenkelig at vi har lovfestet at elever skal tilføres kompetanse, kunnskap ut fra sine forutsetninger, men uten at jeg kan se at det foreligger noe program for kvalitetssikring av kompetansen til de lærerne som skal formidle kunnskap til elevene. Jeg har gjennom samtaler med fagfolk fått mange innspill på at elever gis ekstratimer i norsk, mens det ikke er undersøkt om elevens behov kanskje heller er å bli tilført folkeskikk, respekt for andres rett til undervisning m.m. Når jeg finner å ta opp dette i forhold til manglende kvalitetssikring av lærerens fremtreden overfor elever, skyldes det at jeg er kjent med at Læringssenteret arbeider med et undervisningsopplegg for elever i den videregående skole når det gjelder konflikthåndtering, uten at det foreløpig er tatt med ett ord om lærerne og deres kompetanse. Samtidig vet vi gjennom medieoppslag at en betydelig andel unge i skolen opplever seg mobbet av de samme lærerne. Spesialundervisning er en individuell rettighet etter enkeltvedtak. Da blir det viktig hvem som eier de pengene som frigjøres ved enkeltvedtaket. Brukerne opplever ikke at de har disposisjonsrett over pengene eller kvaliteten på det tilbudet de blir gitt. Eierforholdet til pengene blir viktig når brukerne, elevene og deres foreldre, opplever at deres individuelle rettigheter ikke blir tatt på alvor. Vi var inne på dette når det gjaldt nedleggelse og oppbryting av kompetansesentrene i den meldingen som statsråden viste til. Fremskrittspartiet var sterkt imot det. Vi trodde ikke det hadde noe for seg. Kompetansen satt i mangfoldet blant dem som arbeidet sammen, og deres individuelle kompetanse, og når man brøt dette opp, forsvant mangfoldet. Det er dessverre den situasjonen vi står overfor i dag. Jeg skulle derfor ønske at statsråden i løpet av denne debatten kunne si noe om det er muligheter for å bygge opp slike strukturer igjen i fremtiden, av hensyn både til de flinke barna og de mindre teoristerke barna.
-0	Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til forsvarsministeren: «Forsvaret kvitter seg med mye eldre utstyr, bl.a. fem fregatter. Måten disse blir fjernet på, kan diskuteres. Mens verden betaler godt for stål, velger Forsvaret å senke disse i havet. Miljømessig er vel dette også noe merkelig i den miljøbevisste hverdagen vi lever i. Er statsråden fornøyd med at man kvitter seg med utstyr på denne måten, når man faktisk kunne selge det og derved tilføre Forsvaret flere økonomiske midler?»
-1	Takk for hyggelige ord. Jeg ønsker virkelig å ha en dialog om dette. Det er avgjørende at vi kan samle oss om en del vesentlige avklaringer av betydning for hvordan barnevernet skal fungere framover. Jeg tror vi er enige om veldig mye. Jeg er også opptatt av at vi må ta inn over oss kunnskap om hva det vil si for barn å vokse opp under uholdbare forhold over tid. Mye av forskninga som blir forelagt oss, viser at barn blir svært skadelidende hvis de blir utsatt for f.eks. mye stress som vedvarer. Det er skadelig for dem om de ikke har trygghet noe sted. Ta f.eks. spørsmålet om vold i hjemmet. Man har lenge tenkt at det ikke er like farlig for barn å vokse opp under sånne forhold hvis barnet ikke sjøl er utsatt for vold. Men vi vet jo nå at det er like skadelig, om ikke mer skadelig, for disse barna å bli utsatt for denne typen forhold, rett og slett fordi det er skadelig hvis den ene av foreldrene er utrygg og den andre er farlig, og barnet ikke kan gjøre noen ting. Noen av disse barna går jo også mellom, vet vi, for å prøve å forhindre volden. Vi vet også at det er viktig å komme inn allerede under svangerskapet. Så det med tidlig innsats og å sikre at alle gjør jobben sin sammen til det beste for barna, er jeg veldig opptatt av. Det har vært en sterk økning i antallet bekymringsmeldinger til barnevernet. Jeg har hele tida sagt at det mener jeg er bra. Jeg mener det er i tråd med en endring i synet på barn at vi ikke tåler så mye på vegne av barn som det vi gjorde før. Det er over 50 000 meldinger til barneverntjenesten nå. Vi har også fått alarmtelefonen, noe som gjør at det kanskje er enklere å melde. Flere og flere av instansene melder fra til barnevernet. Det at så mange barn er i barnehage er en veldig god anledning til å komme tidlig inn for å hindre at barn lever under uholdbare forhold over tid. For det er ikke noe poeng å sikre stabilitet hvis det er elendige forhold dette barnet lever under. Vår tilnærming til dette er ikke bare at vi skal gjøre noe med organiseringa. Det er bare ett av flere ledd i det vi kaller for barnevernsløftet. Vi skal i tillegg ha nok ressurser, sikre at det er god kompetanse, at det er nok folk til å gjøre jobben og robuste fagmiljøer. Så dreier det seg om å se på prinsippene og hvordan vi sikrer at barn blir hørt. Det er tre elementer som kan gjøre at vi står bedre rustet til å gi barna den tilknytninga eller de stabile og gode omsorgsrelasjonene som vi ønsker at de skal ha. Det med relasjoner er veldig viktig. Vi vet at ofte er det som skal til – å få en god relasjon – for å få til gode endringer. Men fortsatt er det for mange barn vi ikke når. Det er jeg helt sikker på. Mye kan gjøres med de rammene vi har i dag. Men da må vi bruke ressursene mer fornuftig, komme tidligere inn, snakke med ungene og samarbeide bedre.
-1	Jeg mener at jeg i mitt innlegg gav gode nok eksempler på at det er forhastede omstillingsprosesser som er årsaken til det rotet som nå framstår. Budsjettet som vedtas, skal også holdes. Når det viser seg at man ikke kan holde budsjettene, bør opplysningene komme fram. Det er jo på et helt annet grunnlag SV har kommet med andre, alternative budsjett. Vi er jo uenig i synet på Forsvaret. Hva er det vi skal forsvare i dag? Det er jo det som ligger til grunn for det Forsvaret vi vil ha. Men også vi trenger å få fram opplysninger om utviklinga av Forsvaret slik at vi kan komme med våre budsjettforslag. Jeg vil også gjøre representanten Engeset oppmerksom på at det budsjettforslaget vi hadde for inneværende år, ikke hadde nedtrekk på drift, men på investeringer – investeringer som vi faktisk ikke trenger.
-1	Det er jo gjennom statsbudsjettet at de ulike partiene gis anledning til å vise hvordan de alternativt ville ha foreslått at man skulle ha disponert midlene. Det vi skal votere over i dag, er altså forslaget fra regjeringspartiene, med en ramme på 13,2 milliarder kr. Så leter jeg i dokumentet for å finne ut av hvordan Fremskrittspartiet alternativt, når det gjelder de beløpene, har tenkt å prioritere. Det man da finner som totalsum i Fremskrittspartiets forslag til budsjett for 2007, er null, niks – man kunne brukt ordene smultring, zero, nada. Fremskrittspartiet fremmer altså ikke et eneste alternativt forslag for 2007 som har noen som helst økonomiske konsekvenser. Jeg vil spørre Fremskrittspartiet: Hvordan har Fremskrittspartiet tenkt å drive justisbudsjettet på null til neste år? Hvis Fremskrittspartiet ikke har tenkt å støtte det forslaget som regjeringspartiene har lagt fram her, hva har da Fremskrittspartiet tenkt å foreslå at man skal drive justisbudsjettet med til neste år?
-1	Vi var medansvarlige og stod bak dette med ventemottak. Vi var vel med og fikk det etablert, fordi vi trodde det skulle være bedre enn at folk ble gående tilfeldig rundt i gater og streder og hadde et dårligere botilbud enn det vi trodde at et slikt ventemottak ville være. Det er helt åpenbart – jeg har jo vært der senere, og jeg har også vært på en høring etterpå, på ventemottaket på Lier – at det ikke fungerer etter hensikten, slik vi i utgangspunktet så det for oss. Folk blir boende for lenge. Det blir et liv i utrygghet og usikkerhet, fordi de ikke klarer å se noe mål i forhold til botid osv. Jeg mener at det er behov for å ta en grundig debatt på nytt om ventemottak – om dette er en god måte å organisere det på for folk som har fått avslag, eller om det finnes bedre måter å gjøre det på.
-1	På vegne av Lena Jensen, Karin Andersen, Sigbjørn Molvik og meg selv vil jeg framsette forslag om at utdanningsmodellen skole på arbeidsplass skal integreres i det fylkeskommunale utdanningssystemet.
-1	Representanten Jagland sa at det er godt nok, dersom det blir ein avtale. Men lat oss no tenkje oss at det ikkje blir sånn. Kva vil Arbeidarpartiet då seie?
-0	Det var noen og enhver som hadde store forventninger til deler av den tiltredelseserklæringen som Stoltenberg-regjeringen la frem. Det var særlig gode takter med hensyn til modernisering og fornyelse av offentlig sektor. Derfor var det med ganske stor grad av skuffelse man kunne høre årets trontale, for der var jo nesten alle disse frasparkene borte. Alt Regjeringens snakk og prat så langt om behovet for modernisering av offentlig sektor er jo fraværende både i den og i det budsjettet som nå er lagt frem. Det virker på meg som om Regjeringen har puttet i skuffen den siste offentlige utredningen som har tittelen «Bør offentlig sektor eksponeres for konkurranse?». Det er en ganske interessant offentlig utredning, hvor utvalget som har arbeidet med den, i all hovedsak består av byråkrater fra en god del ulike departementer. Man kan der lese sitater som: «… når det offentlige ikke må konkurrere i et marked, så vil det ha en tendens til å være mindre effektivt og mindre brukerorientert.» Dette er et sitat som utvalget også har hentet direkte fra OECD. Det sier noe om hvor foreldet den norske debatten på dette området har blitt. For i Norge har debatten om konkurranseutsetting og modernisering vært en ideologisk debatt og ikke en saklig debatt om behov for endringer av norsk samfunnsstruktur. I de fleste andre land som har gjennomført mye av dette, har man lagt til grunn ikke en ideologisk diskusjon, men det faktum at man har hatt en dårlig offentlig økonomi og altså lagt ideologien til side for å tenke fornuftige økonomiske løsninger for hvordan man kan drive offentlig sektor på en bedre måte. SV og Arbeiderpartiet har brukt en betydelig del av sommeren på å lage en debatt om bestemor på anbud og skapt en retorikk rundt det som om det skulle være et skjellsord. Vi har fått inntrykk av at gamle fru Nilsen skal være en kasteball mellom profittjegere som ikke er opptatt av fru Nilsens ve og vel, men av penger. Men sannheten er jo at vi gjennom denne offentlige utredningen har fått slått fast hvilke dramatiske konsekvenser det kan få for driften av offentlig sektor hvis man velger å ta i bruk konkurranseutsetting som virkemiddel. Det slås fast i rapporten at man gjennom internasjonal erfaring har sett at etablering av konkurrerende markeder leder til mer effektiv produksjon, og at tjenestene produseres billigere enn tidligere. Der må jo Regjeringen virkelig kunne finne krutt for argumentasjonen om å spare inn penger for å bruke på andre gode formål. Det slås fast fra utvalgets side at konkurranse i seg selv genererer forbedringene, og at man altså har funnet ut av internasjonal erfaring at man kan spare opptil 30 pst. ved å utsette en del offentlige tjenester for konkurranse. Det slås også fast – for dette har vært en viktig del av den ideologiske debatten i Norge – at lønnsnivået synes å være bedre i de private virksomhetene som altså er utsatt for konkurranse. Det burde jo også være et viktig signal for Regjeringen å ta med seg. Når det da i tillegg også slås fast fra dette utvalgets side at man ikke kan registrere tendenser til at private er dårligere til å tilrettelegge arbeidssituasjonen enn det offentlige, burde jo alle advarslene fra LO, som Arbeiderpartiet ofte støtter seg på, være borte. Det rare er jo at man i denne sammenheng, når vi diskuterer offentlige tjenester, ikke vil sette kvalitet og brukeren i fokus, men at det offentlige skal ha kontroll. Jeg tror vi alle er enige om at vi skal ha kontroll. Spørsmålet er hvordan vi skal finansiere det og legge forholdene til rette slik at brukerne kan velge. I alle andre sammenhenger lar vi jo forbrukerne selv gå ut og kjøpe og foreta valg hele tiden. Det er jo relativt viktige ting de velger. Men når det gjelder helsetjenester, eldreomsorgstjenester og andre ting skal man altså ikke få lov til å velge selv. Det mest paradoksale i dagens Helse-Norge f.eks. er jo at Arbeiderpartiet har skapt et klassedelt helsesystem, hvor man ikke lar de private sykehusene konkurrere side om side med det offentlige. Man har i stedet laget et system hvor de som har råd til det, kan kjøpe seg ut av den offentlige køen ved å gå til de private sykehusene. Det vil jeg tro ligger ganske langt fra den retorikken som Arbeiderpartiet forfekter i helsepolitikken. Selv om jeg savner handling fra Regjeringen på dette området, håper jeg jo at de kan ta den offentlige utredningen om konkurranseutsetting opp av skuffen, tørke støv av den og bruke den. For konklusjonene som er der, er entydige og svært klare. Dette burde vi også kunne gjøre i Norge.
-1	La meg først si at jeg synes det er godt at Stortinget er opptatt av hvordan vi bruker midlene til kompetanseheving, for hele Kunnskapsløftet er et helt sett med kompetansetiltak som skal løfte kunnskapen og kompetansen hos våre elever. I så måte er lærerne de aller viktigste. Vi ser at det brukes betydelige midler til dette. Hvis man bare tar tallene for 2005, brukes det i gjennomsnitt 6 416 kr pr. lærer på kompetanseutviklingstiltak. Dette er betydelige summer. Så store summer har aldri vært brukt til kompetanseheving av norske lærere. Og det er heldigvis et fellesløft, der Stortingets opposisjon og posisjon både før og etter regjeringsskiftet har stått samlet. Det er jeg takknemlig for, for det gir bredde når vi nå skal løfte lærernes kompetanse. Så er dette delegert til skoleeierne. Det er klart at det er krevende når vi som overordnede utdanningsmyndighet skal styre det som er det lokale ansvaret. Men så langt er det etter de rapporter vi har, både Fafos undersøkelser og andre undersøkelser, ikke grunnlag for å si at det ikke brukes klokt og fornuftig.
-0	Eg takkar statsråden for svaret. Det statsråden seier skal vere ei rask avgjerd, er med andre ord i løpet av mars/april, når ho skal orientere Stortinget i mai om si avgjerd. Dersom Åram blir flytta, vil statsråden då vurdere om det skal haldast nyval i Vanylven, kanskje også i Sande, og om det eventuelt kan gjerast i samband med stortingsvalet som skal haldast i september? For Åram krins blir truleg på ein måte utan politisk verksemd dersom dei blir flytta til Vanylven, og kanskje likeså om ein del av dei blir i Sande.
-0	"I løpet av valgkampen har vi hørt politikere fra både SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet snakke varmt om frivillighetssektoren. Frivillighetssektoren i Norge er et meget viktig supplement til det offentlige, både innenfor velferd, innenfor helse og innenfor idrett. Redningsselskapet, Røde Kors, Landsforeningen for hjerte- og lungesyke, idretten, korpsbevegelsen, foreningene, lagene osv. er en stor folkebevegelse som bidrar på en meget positiv måte i det norske samfunnet, og det er bra at våre nye regjeringspartier har fått med seg dette. Men det er to sentrale spørsmål: for det første om de vil huske den varme omtalen de kom med i valgkampen når de har kommet inn i regjeringskontorene, og for det andre om de faktisk vil gjøre noe konkret for frivillighetssektoren. Det er mange eksempler på politikere som har kort hukommelse, og valgløftealzheimer er en relativt utbredt sykdom i det politiske liv i Norge. Fra Fremskrittspartiets side er vår resept for frivillighetssektoren klar, og den er også i tråd med det organisasjonene har fremmet ønske om. 1.Vi tror vi må forenkle mva.-reglene og gjøre skattereglene mest mulig enkle for frivillighetssektoren. Det er jo slik at hvis man driver et idrettslag eller en forening, har man ikke de samme administrative ressurser som man har i en stor bedrift. Men mye av regelverket er dessverre det samme. 2.Vi må bygge videre på den skattefradragsordningen som ble innført av Bondevik-regjeringen med Fremskrittspartiets støtte, og gjerne også utvide den både i omfang og i beløp, gjerne opp til 24 000 kr. 3.Vi må få likestilt statlige spill og de frivilliges lotterivirksomhet med hensyn til bl.a. premier. På dette området har de frivilliges lotterier over tid fått langt dårligere forhold enn det de statlige spill har. 4.Vi må sørge for at offentlige etater bedrer sitt samarbeid med de frivillige, og setter dette sentralt i sitt arbeid fremover. 5.Vi må sørge for at kulturbudsjettene prioriterer de frivillige organisasjonene og ikke store, sentrale prestisjeprosjekter, slik det har vært en tendens til, bl.a. gjennom det store operabygget som etter hvert skyter opp her i Oslo. Vi må også – som punkt 6 – reversere de vedtak Stortinget har gjort i den såkalte automatsaken. I forbindelse med behandlingen av innføringen av automatmonopolet fikk Stortinget over 2 000 protestbrev, og det var ikke fra store firmaer som drev innen bransjen, men fra små foreninger – psoriasisforeninger, idrettslag, korps osv. – som hadde mye av inntektene sine fra denne virksomheten. Idrettslaget jeg selv er medlem av lokalt i Drammen, et bitte lite idrettslag som heter Ski- og ballklubben Skiold, hadde 300 000 kr i inntekt fra denne virksomheten. Det er klart at når et lite idrettslag får et inntektskutt på 300 000 kr, må man nødvendigvis skjære ganske kraftig ned på en del av virksomheten sin. Det er også en bløff at automatmonopolet faktisk vil føre til mindre spillegalskap. Det er jo ikke slik i Norge at vi ikke har alkoholisme, selv om vi har vinmonopol. Er man spillegal og har disse problemene, klarer man å finne utløp for dette, bl.a. på Internett og gjennom Lotto og tipping innenfor det offentlige systemet. Det er for øvrig et paradoks at den mest aggressive innenfor området spill i Norge når det gjelder å reklamere, er ikke de utenlandske organisasjonene og private bedriftene, men vårt eget statlige Norsk Tipping. Jeg merker meg at statsministeren i sin regjeringserklæring sier at «Regjeringen vil legge til rette for gode vilkår for frivillig sektor som viktige bidragsytere og supplement til de offentlige tjenestene». Spørsmålet er hva som ligger i oppfølgingen av disse fagre valgtaler og denne vakre regjeringserklæring, og hva man gjør konkret når disse sakene skal behandles i departement og storting. På dette felt er jeg ikke optimist."
-1	I innlegget sitt gir representanten fra Fremskrittspartiet uttrykk for stor mistillit til kommunene i forhold til å ordne opp når det gjelder å likebehandle privat og offentlige barnehager. Vi vet jo at det har vært øremerkede midler hele tiden, og vi vet også at dette har vært en sak som Fremskrittspartiet har tatt opp mange ganger. Hvorfor har man da i innstillinga til dette budsjettet plutselig så stor tiltro til kommunene? Man har også lagt inn en liten andel, en opptrapping, til likeverdig behandling. Hvis Fremskrittspartiet hadde vært bekymret, burde man vel ha lagt inn 1 milliard kr. Så til likestilling. Fremskrittspartiet sier at slike tiltak er unødvendige, at de i en del tilfeller vil hindre reell likestilling. Jeg er veldig opptatt av hva Fremskrittspartiet mener her – at tiltak for å fremme likestilling, fører til det motsatte.
-0	Som avholdsmann kan jeg ut fra mine egne observasjoner si at for mye inntak av alkohol kan gjøre noe med folks oppførsel utover kvelden. For mye alkohol kan også ha veldig sterke skadevirkninger for en person over tid, og det kan ødelegge familier. Derfor er det et veldig alvorlig område, som vi må gjøre noe med. Men Fremskrittspartiet tror ikke nødvendigvis at høyere priser gjør noe med misbruket. Det betyr at du fører konsumentene over til andre kanaler der de kjøper, spesielt gjelder det grensehandel og taxfree. Derfor har vi sagt at vi må redusere på noen av de avgiftene som gjør at folk i dag stimuleres til å reise over grensen istedenfor å handle i norske butikker. Men vi er veldig målrettet når vi da sier at vi vil redusere avgiftene på øl og vin, vi vil redusere dem på snus, men ikke på tobakk og sprit. Vi kan godt si at dette er et godt samarbeidsutgangspunkt for en ny borgerlig regjering som skal dra landet i en bedre retning.
-1	Rajapakse sa i sin tale til parlamentet i Colombo i går at det trengs en srilankisk løsning på et srilankisk problem, og at Sri Lanka ikke vil kopiere noen utenlandske modeller. Det er vel og bra. Men det finnes alminnelige internasjonale standarder for hva som er rett og galt, og dem kan det internasjonale samfunnet ikke kompromisse på. De gjelder også for Sri Lanka. Blant standardene er full adgang for det internasjonale samfunnet som driver humanitær hjelp i slike leirer, full adgang for media og for hjelpeorganisasjoner til en krigssone, og også det viktige langsiktige prinsippet at det trengs spesiell beskyttelse av mindretall i et land. Jeg vet ikke om et eneste europeisk land som ikke har regler for mindretallsbeskyttelse. USA har drevet det man kaller «affirmative action» siden tidenes morgen – i hvert fall siden 1950-tallet. Og India har mange mindretallsbeskyttelser. Så Sri Lanka kan ikke bare behandle hver borger individuelt – også Sri Lanka må forholde seg til internasjonale standarder for mindretallsbeskyttelse, også når man skal lage en srilankisk løsning.
-1	Det var om noen avgifter, og jeg regner med at det kanskje har en viss sympati fra presidentens side.
-0	Statsråden og undertegnede er nok offensive på hvor mye resultater regjeringen har å skryte av sett i forhold til hva en alternativ regjering kunne levert. Min påstand er jo at dagens opposisjon ville levert større resultater enn statsrådens regjering, selv om det blir en litt hypotetisk debatt. Samtidig registrerer jeg at statsråden pleier å være offensiv på at de har tatt i bruk mer gass i Norge, selv om det ikke er rensing. Statsråden pleier å være offensiv på at de har tildelt flere letelisenser til oljeboring enn forrige regjering, og at de har vært mer offensiv på vannkraft enn forrige regjering. Alt dette er saker som SV i opposisjon har vært fullstendig imot at en skulle være offensiv på. Spørsmålet er da: Er statsråden fornøyd med at SV i posisjon har blitt en fornøyd liten pusekatt i sine spørsmål til regjeringen om hva en har oppnådd og vært offensiv på?
-1	På vegne av representantene Bjørn Jacobsen, Karin Andersen og meg selv ønsker jeg å fremme forslag om å utrede internasjonale skatter som alternative og supplerende inntektskilder for FN.
-0	Det var representanten Thorkildsen som fikk meg til å ta ordet. Jeg håper Thorkildsen vil prøve å avklare litt om sin politikk og få en helhet i den politikken som nå har blitt ført. I Thorkildsens innlegg kom det altså klart fram at SV stemmer imot Kristelig Folkepartis forslag. Vi vet fra to dager siden at SV stemmer for videre kulldrift i Norge. Men det er altså Fremskrittspartiet som får kjeften for det som StatoilHydro nå gjør, og det er vi som skal bære alle klimabyrder som StatoilHydro påfører verden. SV tar altså ikke noe ansvar for de vedtak de selv er med på, og for den regjeringen de sitter i. Denne kritikken mot Fremskrittspartiet kommer altså fra SV, som i dag stemmer for å bygge ut Goliat, og som i innstillingen til budsjettet for inneværende år, snakket varmt om viktigheten av å utvikle norsk olje- og gassindustri, og ikke minst å ivareta og opprettholde letevirksomheten. Jeg klarer ikke å få dette til å rime når representanten Thorkildsen med relativt kraftig røst, sannsynligvis i frustrasjon over sin egen politikk, kjefter på Fremskrittspartiet. Jeg har også merket meg at statsråden sier at det ikke er gjennom forslag fra Stortinget man skal dirigere selskapene, mens SV hovedargument for ikke å støtte forslaget, var at det var fremmet for sent. Dette viser jo bare at uansett hva SV sier, ville forslaget ikke fått støtte fra den regjeringen SV støtter. I tillegg kunne jo representanten Thorkildsen og SV, hvis de faktisk mente det de hevder de mener, men som de ikke kan støtte fordi forslaget ble fremmet så sent, selv ha fremmet det forslaget hvis de mente det var viktig – hvis de faktisk som parti mente noe med å gjennomføre det. Så vil jeg også bare minne representanten Thorkildsen om når det gjelder klima og CO2-utslipp, at Canada har Kyoto-forpliktelser. Økning av CO2-utslipp som følge av energiprosjekt de selv iverksetter, er Canadas anliggende. De har rammer for hva de kan slippe ut, og de industriprosjektene de setter i gang, vil måtte komme inn under de rammene. Ergo: Hvis SV selv tror på den Kyoto-avtalen som de forsvarer, vil det i seg selv være begrensende for at de globale CO2-utslipp ikke øker som følge av dette. Til slutt ber jeg også representanten Thorkildsen begynne å peke på alle disse fornybarenergiprosjektene som en snakker om en skal komme med i stedet. En vet at i løpet av fire år har en ikke fått noen økning i småkraftutbyggingen, sannsynligvis på grunn av SVs politikk i Soria Moria-erklæringen. En har ikke en eneste vindmølle å vise til som har blitt realisert i Norge som følge av rød-grønn politikk. Det som skjedde hos Enova i går, der en avlyser tildeling av støtte samme dag som en innsetter nytt styre, uten noe forvarsel, viser bare hvorfor en ikke får resultater. Jeg regner ikke med at representanten Thorkildsen tar ordet for å forklare, men jeg synes det er verdt å bemerke det likevel.
-1	Jeg er så utrolig glad for at det er vi som styrer landet – og ikke høyresiden. Vi får flere folk i jobb enn vi ville ha hatt om høyresiden hadde styrt. Arbeidsløsheten synker og synker, og den skal enda lenger ned slik at unge, yrkeshemmede og arbeidsløse skal komme ut i arbeid. Vi får flere barnehageplasser. Aldri har vi hatt en større barnehagedekning, og flere får råd til å ha barna sine i barnehage. Og at det er snakk om flere enn det høyresiden ville ha fått til, er det faktisk ikke tvil om. Det er bare å se på de kommunene som har de lengste køene – Oslo, Stavanger og ikke minst Bergen – og sjekke hvilke folk som styrer i disse byene, så finner man ganske klart ut hvordan landet hadde sett ut om høyresiden hadde fått styre. Vi får lavere egenandeler enn om høyresiden hadde bestemt. Skatt på sykdom er en skatteøkning som rammer de syke. Men høyresiden forteller aldri folk at skattelettene deres er finansiert av høyere skatt på sykdom og kutt i trygder. Nå fjerner vi egenandelen for fysioterapibehandling, fordi en slik egenandel ikke er forenlig med et mål om utjamning mellom folk og målet om et inkluderende arbeidsliv. Vi satser pengene på å bekjempe bostedsløshet og å få flere yrkesrettede tiltak, som skal være tilrettelagt slik at de som får tiltak, får tiltak som er best egnet for at vedkommende kommer tilbake i jobb – uten at man skjeler for mye til prisen. Gleden ved mestring og gevinsten for samfunnet forsvarer ganske høye utgifter når det gjelder slike tiltak, og er viktigere enn at vi på millimeteren når målet om antall tiltak. Disse tiltakene vil bli foreslått i forbindelse med den fattigdomsmeldingen som kommer til høsten. Vi satser på miljøvennlig omlegging av bilparken og av drivstoffbruken. Svenskenes enormt vellykkede satsing skal være målsettingen for det arbeidet vi skal gjøre. Vi satser på hydrogenbiler og på å komme i gang med bruk av miljøvennlig drivstoff. Vi vil komme tilbake til en mer omfattende omlegging til høsten. Vi beveger oss nærmere målet om gratis læremidler i skolen. Det står i loven at skolen skal være gratis, men alle de som har gått på skolen de siste årene, eller som har barn i skolen, vet at videregående skole i dag ikke er gratis. Satsingen på digitale læremidler – som vi har foreslått – er mer vellykket enn man tror. Der har man vært smartere og mer intelligent enn de fleste her i salen kanskje forstår rekkevidden av. De av oss som har avbrutt et studium – og dermed er halvstuderte røverer – men som igjen har vært en snei innom høyere utdanningsinstitusjoner denne våren, har sett hvor utrolig effektivt digitale læremidler tas i bruk i høyere utdanning. Hvis vi kan få på plass noe som ligner dette, i videregående skole, vil vi være mye nærmere målet: å ta i bruk ny teknologi på en måte som skaper mye mer effektiv læring. Jeg vil samtidig benytte anledningen til å si at det er tre forhold ved utviklingen som jeg synes er bekymringsfullt akkurat nå. Det er bekymringsfullt at sykefraværet øker, og at utgiftene til den gode sykelønnsordningen vi har, dermed øker. Dette betyr først og fremst at flere folk er syke, og at samfunnet derfor går glipp av deres ressurser – i tillegg til at de selv ikke får muligheten til å jobbe – men også at det tas penger fra andre satsinger vi ønsker å gjennomføre. I tillegg er dette en indikasjon på at selv med de endringene i arbeidsmiljøloven som det var helt avgjørende at vi fikk til – vi fikk snudd den brutaliseringen av arbeidslivet som høyresiden hadde lagt opp til – støtes flere folk ut av arbeidslivet. Jeg er derfor veldig glad for at statsråd Bjarne Håkon Hanssen har tatt initiativ overfor partene i arbeidslivet for å klare å bekjempe dette sterkere. Den andre bekymringen handler om det vi debatterte her for et par dager siden, at altfor mange mennesker etter hvert begynner å få altfor store lån og vil få trøbbel dersom rentene går opp. Det er mange som ikke tar inn over seg at Norges Bank legger opp til en renteøkning i årene som kommer. Det blir et problem når vi igjen ser at det blir gjeldsofre – da vil vi se at dette er alvorlig. Derfor er jeg veldig glad for at Regjeringen nå klarer å innføre et fastrentelån i Husbanken over ti år. Jeg har merket meg at studentene allerede er ute og klager over at studielånet ikke er inkludert. Den tredje bekymringen min er at mens Norge nå går så det griner, blir det enda tøffere for de menneskene som sitter nederst ved bordet, og som føler at de står igjen på perrongen når Ekspress Norge – der de aller fleste er med – farer forbi stasjonen. Det blir fryktelig viktig for oss å vise at vi i forbindelse med budsjettet til høsten klarer jobben med å ta med de menneskene som er aller fattigst, på det toget – som er det Fellesskaps-Norge vi vil bygge i årene som kommer.
-0	Jeg takker statsråden igjen for svaret. «I dag er ikke dette lønnsomt», sier statsråden. Han framstiller det hele tiden som om det er forholdet mellom gasspriser og elpriser som er den eneste årsaken til at gasskraftverk ikke blir bygd i Norge. Jeg deltok sist fredag på en energikonferanse i NHO-regi, hvor statsråden også var innom. Der kom det klart fram fra aktørene at dette bare var en del av årsaken. Usikkerheten rundt kostnader ved framtidige utslippskrav samt stadige negative politiske signaler var like viktige årsaker. I tillegg var det ønske fra noen om infrastruktur for gassen. Når skal statsråden lytte og ta innover seg de signalene som kommer fra næringen, i stedet for å arbeide aktivt imot, når han egentlig sier at han er for?
-1	Vi er nå gjennom vår tredje budsjettprosess i denne komiteen. Det ble etterlyst av to talere her i stad: Hvordan vil SV prioritere framover? Hvordan vil SV prioritere hvis vi kommer i regjering og posisjon? Det vi egentlig har opplevd disse tre årene, er tre budsjettforlik med Regjeringa, hvor man i forliket strør rundt seg med små summer som er klart adressert til den enkelte representants hjemfylke. Det er store ulikheter i de fylkesvise fordelingene fra staten i kulturbudsjettet, og SV mener det viser at tilfeldighetene til en viss grad rår i denne komiteen som i mange andre komiteer på Stortinget. Vi har i vår komite et ansvar for at statlige kulturmidler kommer hele landet til gode. Vi fremmer derfor et forslag i dag som det er veldig trist at komiteen ikke støtter. Da hadde vi kanskje fått til en mer helhetlig kulturpolitikk, og kanskje vi hadde fått til en helhetlig diskusjon for å se hvordan dette landet fungerer kulturpolitisk. Forslaget lyder: «Stortinget ber Regjeringen se nærmere på den fylkesvise fordelingen av kulturmidler i forhold til befolkningstallene, og komme tilbake med forslag til tiltak for å utjevne forskjellene mellom fylker.» SV mener jo ikke at vi skal legge ned store institusjoner, men at vi når vi tenker på nyetableringer, bør se på den fylkesvise fordelinga. Det er flere fylker som kommer dårlig ut. Vi i SV har bedt Utredningsseksjonen gjøre en slik undersøkelse, og den viser at det er store forskjeller. Begge representantene fra SV i komiteen kommer fra fylker som får veldig lite kulturmidler. Østfold fylke er ett av dem. Der har vi to tiltak som er noe helt nytt i Norge. Det er samtidskunstfestivalen Momentum som jeg er kjempeglad for at statsråden og departementet nå har satt inn på kulturbudsjettet. Så er det Animerte Dager i Fredrikstad, som er en filmfestival – også et viktig tilskudd til Kultur-Norge. Det er mange som har stått her i dag og hilst hjem, og jeg vil i hvert fall si at jeg er glad for at Østfold som får så lite kulturmidler, har en kreativitet som nå har satt Norge på dagsordenen kulturelt, også internasjonalt. Så håper jeg vi får flertall for vårt forslag.
-1	Representanten Dørum hadde et meget godt innlegg, der han gikk rett inn i kjernen av saken og reflekterte over både hva denne saken dreier seg om, og hvordan et samlet storting er opptatt av det. Vi er alle opptatt av det. Jeg forstår at representanten Ellingsen er utålmodig. Det er også vi. Men det å framstille seg som utålmodig samtidig som han framstiller det som at andre ikke er det, er merkelig. Vi er minst like mye opptatt av at barn som blir bortført, må komme tilbake til forelderen fortest mulig. Vi trenger ikke å bli påkjørt for å forstå smerten til den som er blitt påkjørt. Vi trenger ikke selv å få barnet vårt bortført for å forstå det som representanten Ellingsen var inne på i stad. Når det gjelder høringer, vil ikke jeg undervurdere viktigheten av og formaliteten i høringer. Det vil jeg ha respekt for. Høring er et institutt som Stortinget har. Men komitelederen, min kollega, var inne på at de rød-grønne hadde et større seminar om dette, hvor de var i dype samtaler med foreldre og med dem som jobber med dette hver dag. Det viktigste er å få de riktige, de tunge, de dype og reflekterte innspillene slik at de kan komme til anvendelse, og slik at vi får bruke dem til å finne gode løsninger. Helt til slutt: Jeg er helt enig med representanten Ellingsen i at ingen skal finansiere kriminalitet og de kriminelle. Men vi må samtidig huske én ting – og det er SV veldig opptatt av – at selv om barnet er bortført og mor eller far har begått en kriminell handling, er det barnet som står i sentrum. Om barnet befinner seg i Tyrkia, Vietnam, Marokko eller Oslo, har det krav på å bli underholdt. Barnet har visse behov. De behovene skal bli møtt, og da har begge foreldre et ansvar. Vi må ha dette viktige momentet med i bildet. Så kan vi se på hvor mye det koster å underholde et barn i, la oss si, Pakistan, Tyrkia eller Marokko i forhold til i Oslo. Vi kan se på det, men vi må hele tiden huske at dette barnet har visse krav. Det må bli ivaretatt.
-0	Mitt inntrykk er i stor grad i samsvar med det inntrykket som representanten Bøhler nå formidler, at det ofte er sånn at etater som har opplysninger som er beskyttelsesverdige, og som det i utgangspunktet er taushetsplikt knyttet til, er veldig gode på de bestemmelsene, men det kan også bidra til at de over tid bygger en kultur som gjør at man er tilbakeholden med deling av informasjon, og at bevisstheten rundt mulighetsrommet som faktisk ligger i eksisterende regelverk, ikke er god nok. Derfor er det helt avgjørende at vi jobber for å lage f.eks. en veileder for å sammenstille hva slags rammer en skal forholde seg til i praksis. Det er en del av det arbeidet som vi nå følger opp, i tillegg til at vi ser på om det også er nødvendig å justere noen lovrammer. Men jeg tror, i hvert fall basert på både det inntrykket representanten Bøhler formidler, og rapporten fra NOVA i 2013, at det er mye som kan gjøres med relativt enkle midler når det gjelder det å dele informasjon og hvilke rammer en skal forholde seg til.
-1	Nei, jeg frykter ikke det. Det vil altså være sånn at et typisk fravær på grunn av amming vil tilsvare ca. én ukes fravær, to ganger i løpet av en yrkeskarriere hvis man har samme arbeidsgiver, så det er ikke et langt fravær vi her snakker om. Det er heller ikke snakk om store utgifter. Hvis man kommer tilbake etter å ha vært borte med 80 pst., har tatt full tid og er tilbake etter ca. ti og en halv måned, koster det en arbeidsgiver i hotell- og restaurantbransjen ca. 4 000 kr. Det er ikke en veldig stor utgift. Jeg vil også snu på det og si at det i dag, nettopp fordi kvinner ofte tar veldig lange permisjoner, kan være sånn at mange arbeidsgivere ser på dét som en ulempe, mens vi nå gjør det mulig både å gå tidligere tilbake til arbeidet hvis man ønsker det, og hvis det passer for familien, og samtidig styrker kvinnenes mulighet til å kombinere det å ha barn med det å være arbeidstaker med egen, selvstendig inntekt.
-1	Først vil eg takke utanriksministeren for ei god og veldig grundig utgreiing som sveiper med breitt blikk over mange utfordringar i verda i dag. «Divided We Stand» var tittelen på ein rapport som OECD la fram for ikkje så lenge sidan, som bekrefta kor omfattande forsking og kunnskap vi etter kvart har om kraftig veksande inntektsforskjellar innan land i så å seie alle vestlege land. World Development Report frå i fjor bekreftar det same biletet, òg med eit breiare globalt utsyn. Fleirtalet av verdas land opplever aukande inntektsforskjellar innan landa. Dette er ganske dramatisk i mange av dei landa det gjeld. I USA var det slik at den rikaste prosenten av USAs befolkning hadde om lag 12 pst. av inntektene på den tida Ronald Reagan overtok som president. For nokre få år sidan, i 2010, var den delen oppe i 25 pst. Den rikaste prosenten hadde dobla sin del av inntekta, til å ha ein fjerdedel av all inntekt. Den same utviklinga har vi sett det siste dryge tiåret i Tyskland. Det har vore ein veldig stor inntektsauke for ein liten del på toppen. Felles for både USA og Tyskland er at det siste tiåret har reallønna for medianamerikanaren eller -tyskaren gått ned. Dette er noko av bakgrunnen vi må ha for å forstå den første store økonomiske finanskrisa for nokre år sidan, bl.a. i USA. Mens mange ikkje fekk lønnsvekst – tvert imot fekk dei mindre igjen for pengane sine – fortsette bankane å låne ut. Det var låge renter i mange år. Sikkerheita for å få lån vart redusert. Låna vart omsette mellom finansinstitusjonane, og til slutt sat ein igjen med ein masse lån som folk ikkje kunne betene. Den veldig store inntektsulikskapen har òg andre dramatiske konsekvensar. For det første er det òg godt dokumentert over mange år i den same forskinga at inntektsulikskap er svært negativt for folkehelse, for fattigdom, for velferdsnivået og for utdanningsnivået i eit land. Det er ein sterkare samanheng for dei aller rikaste landa mellom inntektsulikskap og den typen indikatorar enn mellom graden av økonomisk vekst og f.eks. folkehelse og utdanningsnivå. For det andre har det dramatisk negative konsekvensar for tilliten mellom menneske. Det vi no ser, er korleis tilliten mellom folk og tilliten til styresmakter vert redusert i mange land. Det er bl.a. delar av det vi no kan sjå i Sør-Europa. Den norske samfunnsforskaren Dag Wollebæk har vist korleis mest alle land i Vest-Europa og tidlegare Aust-Europa anten har hatt stagnerande eller fallande tillit mellom menneske det siste tiåret, mens Norden, og ikkje minst Noreg, har klart å oppretthalde ein auke i tilliten mellom menneske. For det tredje er det òg negativt for omstillingsevna og veksten, ikkje minst evna til produktivitetsvekst. Mange land i Europa jobbar fleire timar enn oss nordmenn, men nesten ingen land produserer så mykje per arbeidstime, altså har så høg arbeidsproduktivitet. Nøkkelen til framgang i alle økonomiar er at ein kan ha høg produktivitetsvekst, og då betyr alle dei andre faktorane her, som velferd, tillit mellom menneske, god folkehelse osv., svært mykje. Så vi har på sett og vis no ei dobbel ulikskapskrise. Vi er alle kjende med den dramatiske globale ulikskapen, trass i at mange menneske vert lyfta ut av fattigdom – som framleis er der. Men vi er òg midt oppe i ei ulikskapskrise som har utvikla seg over tid i den vestlege verda, og derfor er det å gjere som den raud-grøne regjeringa klarte i sin første periode, å redusere forskjellane mellom menneske, ekstremt viktig for Europa. Så er det òg ei bekymringsfull utvikling i Europa knytt til den økonomiske krisa som gjeld demokrati. Det å sjå på frå Noreg korleis demokrati frivillig vel å setje inn teknokratar som leiarar, vil eg i alle fall seie vekkjer refleksjon og burde føre til auka debatt i Europa. Det vert så tydeleg for oss korleis dei umiddelbare reaksjonane frå marknaden set standarden for politiske vedtak og politikken i det enkelte land, og korleis enkeltland har stor påverknad – direkte og indirekte – på andre lands politiske vedtak i dag. Det å bringe demokratiet nærmare menneske i Europa er ei utruleg stor utfordring for den verdsdelen som har vore leiande i demokratiutvikling dei siste hundre åra. Samtidig skjer det utruleg spennande ting når det gjeld demokrati i to av Europas naboregionar. Det viktigaste som skjedde internasjonalt i fjor, var truleg den arabiske våren og det som kan vere starten på ei omfattande demokratisering i Midtausten. Egypt, ein av verdas eldste kulturar, har eksistert som ein stat i 7 000–8 000 år, men har aldri vore eit demokrati. Det er ei fantastisk utvikling – dramatisk, men fantastisk – at vi no får sjå skritt i den retninga. Eg vil nytte sjansen til å rose regjeringa for det ho la fram i FN i går via FN-ambassadør Morten Wetland, noko som eg oppfattar som ein klar og tydeleg politisk bodskap når det gjeld Syria. Eg meiner at Noreg har handtert det på ein god måte. Eg er heilt einig med representanten Hansen i at det no vil vere feil signal så lenge tryggleiken er i orden, å hente ut våre diplomatar frå Syria. Eg vil òg rose det som vart sagt i utgreiinga om Palestina, at Noreg no aktivt jobbar for å finne ei løysing. Å setje press på israelske myndigheiter for at dei skal kome til forhandlingsbordet, er svært viktig. Ei tostatsløysing kan gleppe unna som ei realistisk moglegheit dersom vi ikkje får bevegelse framover der. Så vil eg når det gjeld demokratisering, òg nemne spørsmålet om Russland, som er svært viktig, der det skal vere val. Eg føreset at Noreg er like tydeleg og klar, og set dei same standardar for å ta opp demokrati- og menneskerettsspørsmål overfor Russland som det vi gjer overfor andre land. Men det som kanskje er spesielt viktig når det gjeld Russland, er at Russland er eit land som til ei viss grad har demokratiske strukturar, men som til dei grader manglar politisk kultur for demokrati, organisasjonsliv og sivilt samfunn – ei forståing for og ei verkeleg tru på at det å ha reelle val er viktig, ei samfunnsmessig tru på at ytringsfridom, pressas rolle som uavhengig, i seg sjølv er viktig, og ei forståing for korleis vi kan støtte det sivile samfunnet og organisasjonar. Politisk kultur veks sjeldan fram frå systemet, det veks fram utanfrå. Så det er ei viktig norsk rolle overfor Russland. Så to korte perspektiv til slutt. Makt flyttar austover mot Asia. Utanriksministeren var inne på det i si utgreiing. Eg kunne ønskje at vi i Stortinget og i det norske samfunnet kunne få ein brei debatt om korleis vi som land og som samfunn skal møte den gradvise flyttinga av interesser, makt og ressursar – og truleg både økonomi og tryggleikspolitikk – austover, ei samfunnsmessig mobilisering lik den vi har hatt i generasjonar før når det gjeld USA og Europa, og korleis vi ikkje berre møter det med å tenkje handel og økonomi, men tenkje kulturell forståing, kunnskap og innsikt, at det ikkje berre er Kina, det er Indonesia, det er resten av Aust-Asia, det er Sør-Asia – ei rekkje regionar – som vil vere viktige, og som gradvis vert viktigare, sånn som f.eks. den amerikanske forfattaren Robert Kaplan skriv om i boka «Monsoon», som vel òg utanriksministeren var innom i utgreiinga. Heilt til slutt EØS. Er det farleg med EØS-debatt? Opplever vi ein reservasjonshunger? Vel, talet på ferdigstilte reservasjonar frå Noreg i EØS-avtalen er vel framleis null, så i så fall må reservasjonshungeren begynne på ein, viss vi er i nærleiken av det no. Eg meiner at det er eit stort framskritt at vi med datalagringsdirektivet og postdirektivet har kome dit i Noreg at vi kan føre ein vanleg og reell politisk diskusjon om sakene. Begge desse sakene, f.eks. datalagringsdirektivdebatten her i salen, var jo prega av at folk argumenterte for det dei meinte. Dei som stemde for, var for datalagringsdirektivet og argumenterte for det. Eg var mot datalagringsdirektivet og argumenterte mot det. Det er ei normalisering. Vikarbyrådirektivet er ei for viktig sak til å la vere å debattere ho. Direktivet har positive sider ved seg, men det vil òg utfordre mellombelse arbeidsforhold i Noreg, fordi vi i arbeidsmiljølova i dag regulerer bemanning på same måte som vi gjer med mellombelse, etter ein annan paragraf. Dersom det går som juristane i NHO, Virke og Spekter seier, at han må fjernast, kan bemannings- og vikarbyrå verte ei bakdør til meir mellombelse tilsetjingar i norsk arbeidsliv. Det er viktig for demokratiet at vi diskuterer det, og det er viktig for norsk arbeidsliv.
-0	La meg bare først bekrefte at mitt spørsmål er i samsvar med partiets program, akkurat som forrige spørrers spørsmål var det. Spørsmålet mitt lyder: «En rekke kull- og gasskraftprosjekt er lansert i Norge, blant annet Hammerfest Energis prosjekt på Melkøya, Skagerak Energi i Grenland, Sargas kullkraftverk på Husnes og Industrikraft Møre i Fræna. Disse kunne bidratt til en bredere satsing på CO2-fangst og -lagring, men samtlige mangler avklaringer om rammebetingelser og statlig bidrag på CO2-siden. Når vil Regjeringen legge frem forutsigbare retningslinjer for hvordan Regjeringen håndterer prosjekter utover Mongstad og Kårstø?»
-1	Jeg vil først takke interpellanten for at hun tar opp dette viktige spørsmålet, og debatten viser at dette er et veldig komplekst spørsmål som krever belysning fra mange sider. Det jeg synes er opplagt, er at en ikke kan diskutere spiseforstyrrelser hos barn uten at en samtidig ser på slankepresset og skjønnhetstyranniet også hos voksne. Dette er et økende gutteproblem, men fremdeles er det et overveiende jente- og kvinneproblem. 80 pst. av kvinner og jenter er misfornøyd med kroppen sin. Er en jente, tenåring og på slankekur, har en altså størst mulighet for å utvikle spiseforstyrrelser. Og slanker mor seg, er faren for at 7- eller 11-åringen også vil slanke seg. Finn Skårderud har en gang sagt at det må være like viktig å gjemme slankepulveret som AG 3-en i familien, hvis det da finnes en AG 3. Det er klart at det her er masse press på mange områder. Interpellanten pekte på det, og mange andre har også nevnt presset omkring det å være vellykket. Men en må også se på drivkreftene, hvem det er som har interesse av at jenter og kvinner ser på seg selv som mangelfulle, som noen det kan repareres på. Da ser en at det står store økonomiske interesser bak, som gjerne vil erobre nye markeder. Reklameindustrien er det mange som har tenkt på her, og også skjønnhetsindustrien, slankeindustrien og andre sterke krefter som utfolder seg gjennom media. Jeg hørte bl.a. at Coca-Cola i Drammen annonserte: Cola light i ett år for den som kunne slanke seg mest på to uker! Annonsen ble heldigvis stoppet av oppegående tenåringer, og det viser seg at det nytter å gjøre noe. Derfor vil jeg i likhet med interpellanten gi honnør til IKS, Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser, til jentene som ikke finner seg i det årlige vegg-til-vegg-tyranniet fra Hennes & Mauritz, og også til Gutter mot Barbie, som har sitt utspring i SU. Vi må gå til drastiske tiltak og få til en bevisstgjøring for å få stoppet de økonomiske kreftene bak slankepresset og skjønnhetstyranniet. Jeg ser at tida går, men jeg vil si litt om mangel på fysisk aktivitet. Slanking kan ofte være en kompensasjon for mangel på fysisk aktivitet, mangel på gode kroppsopplevelser. Da er det et paradoks at skolen har redusert gymnastikken både i omfang og innhold. Det må være riktig å gi barna gode vaner og gode opplevelser med kroppen, både på skolen og i idretten. Derfor spiller idretten en viktig rolle her, og idretten må se sitt ansvar.
-1	Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til samferdselsministeren: «Klimastatistikken fra Statistisk sentralbyrå viser at klimautslippene i Norge har økt med 9 pst. siden 1990. Spesielt kraftig øker utslippene i samferdselssektoren, fordi bil og fly øker sin konkurransekraft til fordel for de mer miljøvennlige transportformene som jernbane, kollektivtransport og sykkel. Hva har statsråden tenkt å gjøre for effektivt å redusere klimautslippene fra samferdselssektoren?»
-0	Svaret frå statsråden viser kor meiningslaus denne finansieringsmodellen faktisk er. For det er jo slik at når regjeringa har valt ein oppfølgingsstrategi, t.d. innanfor den maritime utdanninga, med ei eintydig målsetjing om å auke rekrutteringa til dei maritime utdanningane, går søkjartalet følgjeleg opp. Det var ei politisk målsetjing. Likevel finansierer ein då utdanningsløpet basert på søkjartal to år tilbake i tid, og så vel ein ein strategi for å få opp søkjartalet medan ein underfinansierer det same utdanningsløpet. Det viser at ein ikkje evnar å styre fagskuletilbodet slik at vi faktisk greier å sørgje for at dei maritime utdanningane har moglegheit til å vekse i framtida. Det ser ein òg i Sunnmørsposten 3. mars. Ein ser at 60 pst. av maritime bedrifter har problem med å rekruttere leiarar. Dette er statsråden sitt ansvar – ein har valt ein finansieringsmodell som ikkje verker. Kva har statsråden tenkt å gjere med det?
-0	Men hvis den skal gjøres gjeldende fra 2012, må vi forholde oss til 1. januar 2012. Da er det jo på tide at man i hvert fall begynner å se konturene av det arbeidet som er gjort, og ikke minst innspill til hva det skal innbefatte. Vil man da sørge for at det er et system for billettbestilling i forbindelse med denne reiseplanleggeren? Vil man sørge for at dagens system blir bedre? Hvis du befinner deg i Bodø i Nordland og skal til Tromsø, og legger det inn i 177, får du beskjed om at Tromsø er et ukjent sted fordi det ikke finnes i det fylket, og vice versa. Det viser håpløsheten i dagens system. Så spørsmålet til statsråden er følgende: Vil det bli opprettet et system for billettbestilling? Og vil man sørge for at man senest i budsjettet kan treffe en beslutning, slik at det gjøres gjeldende fra 1. januar 2012?
-0	Det er gledelig å høre at man skal følge opp, Vi har mast på dette i sju år, og det er hyggelig at regjeringen endelig lytter til gode råd fra Fremskrittspartiet. Men det er nå engang sånn at 300 nye studieplasser tilsvarer ca. en sjuendedel av den årlige veksten i mangelen på ingeniører. Med den rød-grønne regjeringen ved roret har mangelen på ingeniører økt med 1 000–2 000. Det er en dråpe i havet. Det er mange ting man kunne ha gjort. Det ene er at staten tok et ansvar for finansieringen av forkursene. En må kvalifisere flere fra videregående, det er helt riktig. Men for å få ned frafallet burde man kanskje også ha sett på – som vi har tatt til orde for flere ganger – å øke finansieringen knyttet til ingeniørutdanningen, slik man i sin tid gjorde med lærerutdanningen. Er dette grep som statsråden vil være villig til å vurdere?
-0	Vi har vel i løpet av de siste 10–20 årene sett en synkende interesse for lokalpolitisk deltakelse. Det har vært stadig vanskeligere å rekruttere folk som vil delta i kommunepolitikken. Det er også slik at to av tre kommunestyrepolitikere slutter etter første periode. Hvorfor gjør de det? Jo, de opplever det som meningsløst å sitte i et kommunestyre, for de føler at de egentlig ikke har noen reell makt som kommunepolitikere. De føler seg totalt overstyrt av sentrale myndigheter. Jeg har også registrert at SVs representant ved flere anledninger taler veldig varmt om det lokale selvstyret og for å styrke det lokale selvstyret. Hva er egentlig så galt i en del saker? Kommunestyret og kommunerepresentantene er ofte de som best vet hvor skoen trykker, så jeg skjønner ikke det prinsippet. Hvorfor skal ikke kommunestyret få litt mer å si, bl.a. i noen av de sakene som jeg viste til i mitt innlegg fra talerstolen? Jeg tror det ville øke interessen for å delta på den lokalpolitiske arena. Det er et meget viktig anliggende, egentlig.
-0	Jeg er veldig glad for at ministeren her har snudd og er med på å bevilge penger. Men da har jeg et annet spørsmål til ministeren. Vi har dessverre ved de minnemarkeringene som har vært de siste 20 årene, ikke vært representert med folk fra regjeringen. Det eneste er at Kongen har vært der én gang. Nå er det ca. 19 gjenlevende på norsk side og fra de allierte, som møtes til 70-årsmarkering, og kanskje er det siste gang de som var med i krigen, får være med og minnes dette. Jeg vil på det sterkeste be statsråden vurdere å komme opp til Narvik og ta del, for jeg synes det offisielle Norge bør være med. Det er meldt at bl.a. Polen stiller med folk fra regjeringen. Det gjorde de også sist, men ikke Norge – og dette er tross alt i Norge. Da har jeg et spørsmål til statsråden: Vil han vurdere å stille opp i Narvik for å være med på markeringen og hedre dem som har kjempet, slik at vi kan stå i denne salen?
-1	Hvis vi skulle prøve å få nesen litt opp og se litt langsiktig, er det største sløseriet et samfunn kan gjennomføre, arbeidsløshet. Når vi tar utgangspunkt i den største formuen vi har, den viktigste verdien vi har i vårt land, der to tredjedeler av vår formue er folk, er det minst lønnsomme en kan gjøre, å la folk gå ledige. Det er utgangspunktet. Det er utgangspunktet for all vår økonomiske politikk. Så virker det som om Senterpartiet mener at det viktigste en da kan gjøre, er å sørge for at det blir bygd mer veier. Men der kan det nok hende at våre veier skilles litt. Vi er opptatt av veier i distriktene. Det er altfor mange strekninger som ikke er vinteråpne, som er truet av ras, som ikke er framkommelige, som hindrer næringsliv i distriktene, men som også gjør det utrygt for folk flest å ferdes. Det er styrken i vårt forslag til budsjett. Punkt 2 er kollektivtrafikken. Vi mener at vi ikke ensidig kan satse på veiutbygging. Nå har de fleste store og virkelig kostnadsdrivende veiprosjektene i løpet av de siste årene kommet i de sentrale strøk, og i de sentrale strøk burde vi ha satset på kollektivtrafikk, både på persontrafikk og på godstrafikk. Der er vi meget klare på å prioritere økt innsats på kollektivtrafikken, fordi vi ligger langt, milelangt, etter det både vi selv og stortingsflertallet har som målsetting for investering. For øvrig tror jeg den store utfordringen vi har – som Senterpartiet har, som SV har, og som Arbeiderpartiet har – nå er å invitere folk til å være med på noe som er litt større enn seg selv, til å være med på noe som er litt større enn hver natt å ligge og uroe seg for alkoholavgiftene. Noen kan ha det som hobby. Vi kan ikke ha det som hobby. Tvert imot må vi ha som den virkelig store overordnede overskriften at vi må satse på det som skal være fellesverdiene i dette samfunnet. Hvis ikke kommer de til å forvitre, og oppslutningen om dem kommer til å forvitre.
-0	Kulturarven vår er viktig for den oppvoksende generasjon, og det er viktig at vi i Norge tar vare på den på en verdig måte. Norsk Folkemuseum på Bygdøy er en viktig aktør i dette bildet. Folkemuseet føler seg seigpinet, ifølge Aftenposten. Kulturbudsjettet i Norge øker drastisk, men det smitter ikke over på Folkemuseet og det å kunne ta vare på denne viktige kulturarven. Jeg vil spørre statsråden om hun på nytt ønsker å vurdere Norsk Folkemuseums stilling og problemer og den seigpining som de opplever om dagen. Vil statsråden si til regjeringspartiene at de skal støtte Fremskrittspartiets forslag når det gjelder nettopp dette: å vurdere situasjonen for Norsk Folkemuseum på nytt?
-1	Hvis vi ser på hva som er en av hovedårsakene til gjeldskrisen, den kapitalistiske krisen som er rundt omkring i hele verden i dag, ser vi at det er to ting som går igjen. Det ene er at land har gjennomført store skatteletter, det andre er at de har tatt opp stor gjeld, og det tredje er en gedigen forskjellsutvikling. Hvis vi ser på USA f.eks., har medianinntekten til en vanlig arbeidstaker stått stille i en 30-årsperiode, mens de 1 pst. rikeste har stukket av. Den modellen ønsker Fremskrittspartiet altså nå å innføre i Norge. Gjennom de fondsavsetningene som ligger i budsjettet, ligger det fond der på flere hundre millioner kroner som binder opp milliarder i framtiden. Samtidig vil de ti rikeste menneskene i Norge på grunn av kuttene i formuesskatten få en skattelette på omtrent 50 mill. kr. Er ikke dette en politikk for folk færrest og for en styrt krise?
-1	Jeg ville også tegne meg for bare å følge opp litt av den innholdsdebatten som Nikolai Astrup dro opp, som er en viktig debatt, og som jeg synes det er viktig å få bredt og spesifikt diskutert, fordi innholdet i dette er helt avgjørende for denne politikken og for muligheten til å legge en ordentlig linje framover. Jeg må innrømme at hvis en ser på energipolitikken i EU og på hvilke ting som har drevet fram endringer, hva som har drevet fram det grønne skiftet innenfor deler av EU, men som også har påvirket verden på en skikkelig måte, så er det ikke noen tvil om at tyskernes målrettede satsing på fornybar energi, tyskernes målrettede satsing på solceller og solcellepaneler, har vært med på å drive fram den omleggingen som nå gjør at solceller er konkurransedyktige med fossile energikilder i en veldig stor andel av verdens markeder. Dette har ikke vært drevet fram av CO2-priser. To ganger i løpet av den tiden EUs kvotemarked har fungert, har CO2-markedet kollapset. Først var det på grunn av at man har hatt nedgangstider i EU, som har ledet fram til at etterspørselen har vært mye, mye lavere enn det den ellers hadde vært – ikke på grunn av at det har vært en voldsom omstilling og rivende utvikling, men rett og slett på grunn av at det har vært nedgangstider. Det har med andre ord ikke vært med på å drive fram det grønne skiftet som vi vet det er helt nødvendig at vi får til. Hvorfor? Jo, hvis du er investor og lurer på om du skal investere i en teknologi som gjør at du sparer masse CO2-utslipp i framtiden, er det avgjørende for deg å se på hvordan kostnadsbanen blir i framtiden – hvor mange penger du egentlig sparer. Hvis prisen svinger så mye som den har gjort innenfor EUs kvotemarked i dag, og den er nede på rundt 3,50 euro, med andre ord ikke særlig mye penger, så er ikke det tilstrekkelig. Det er et disincentiv for investorer. En kvotepris, et pålegg om en satsing på fornybar energi, en klar pris som ligger fast – alt det er forskjellige incentiver som har fungert på en bedre måte enn det ene generelle incentivet – eller det ene generelle systemet, kvotepris. Derfor er jeg helt enig med Ola Elvestuen i at det innspillet vi burde gitt til EU, var å gå for flere mål – ikke ett mål, men flere mål. Derfor mener jeg at det er viktig at vi får en forankringsprosess i Stortinget for dette som er det avgjørende spørsmålet for hvordan vi forbereder oss i den saken som klima- og miljøvernministeren skal legge fram til våren, der våre målsettinger og våre innspill til klimatoppmøtet i september skal være. Derfor er det viktig å få en ordentlig diskusjon om og forankring av det.
-0	Jeg bet meg merke i at representanten Kolberg mente at det var et problem med tonen min fra denne talerstol – jeg er ikke helt sikker på hva han mente med det. Men jeg kan i hvert fall si at jeg likte tonen til statsråden svært godt. Hun var selvkritisk på de områdene der det var nødvendig å være selvkritisk, og det kler en statsråd som leder et departement som får denne formen for kritikk fra Riksrevisjonen og fra komiteen. Så det synes jeg er veldig bra. Representanten Kolberg sa at det er ingen lett sak å innføre nytt IKT-system. Det tror jeg alle i denne salen er enige om. Utfordringene i denne saken er at det er jo ikke det som er problemet, det refererte jeg også til i mitt innlegg. Problemet er to ting: Det ene er at det fortsatt er betydelige mangler i Justis- og beredskapsdepartementets styring av IKT-arbeidet i straffesakskjeden, som Riksrevisjonen sier, og det andre er at det har ikke vært utfordringer med implementeringen av IKT-systemet, men med den manglende politiske prioriteringen av implementeringen av et nytt system. Hadde man startet mye tidligere, hadde vi nå vært mye lengre. Det er det som er det kritikkverdige i denne saken, derav også denne litt irritable tonen, for det koster oss faktisk ganske mye. Vi får ikke frigjort de ressursene vi skulle til kriminalitetsbekjempelse – og det er en utfordring. Så ble det en liten diskusjon om hyllevarer kontra ny utvikling. Representanten Kolberg sa først at han ikke hadde kompetanse til å konkludere bastant, men han konkluderte likevel med at hyllevarer ikke kunne brukes i denne aktuelle sammenhengen. Det er jo interessant. Det jeg sa i mitt innlegg – og det mener jeg fortsatt er høyst viktig – er at man bruker hyllevarer i så stor grad som mulig. Jeg er veldig glad for at statsråden i sitt innlegg sa seg enig i det. Det er varer som er utviklet og kan tas raskt i bruk, og som man ikke må utvikle fra bunnen av. For å si det slik: Jeg er betydelig bedre fornøyd med statsrådens innlegg fra talerstolen enn innlegget fra representanten Kolberg.
-0	Aller først har jeg lyst til å si noen ord til Kristelig Folkeparti. Det er vel ikke noen i denne sal som har et inderlig ønske om å levere ut noe som helst av det man faktisk gjør i et LAR-tilbud. Det store spørsmålet her er: Hva blir konsekvensen av å la være? Når vi ser på vår egen korte historie relatert til rus og den eksplosjonen vi hadde i antallet overdosedødsfall på slutten av 1990-tallet, er dette en konsekvens. Fjerner vi tilbudet, er jeg stygt redd for at konsekvensen vil bli en eksplosjon i antallet overdosedødsfall. Ønsker vi å behandle narkomane som likeverdige mennesker, må vi tenke over at det kan bli konsekvensen for mange. Det vi trenger i dag, er et tilbud når den enkelte søker om hjelp. Det tilbudet har vi ikke i dag, og det er meget kritikkverdig. Vi vet at 3 500 mennesker står i kø. Det andre vi mangler, er en helhetlig rehabilitering. Det er en ting jeg ønsker å problematisere litt rundt. Det er det at i dag har vi en aldersgrense på 25 år for å kunne få LAR-behandling. Vi vet at det er mulig å fravike dette kravet. Når situasjonen er at 3 500 mennesker står i kø, blir det en illusjon å tro at det er den enkeltes rusavhengighetshistorie som ligger til grunn for at man får hjelp. Da blir systemet dessverre fort veldig firkantet og vil bli brukt imot enkelte, dvs. at man lager et system som ekskluderer mange som har behov for hjelp. Derfor mener Fremskrittspartiet at det faktisk må være den enkeltes rusavhengighetshistorie som ligger til grunn, på linje med at det er den enkeltes sykdomshistorie som ligger til grunn for hvilken behandling man skal ha relatert til den.
-1	Det kommer vi ikke til å gjøre. Denne saken har jo vært behandlet av Regjeringen som den rette instans på de forskjellige nivåer i vurderingen av dette. Men jeg tror Lars Sponheim vet godt - og han kan være ganske trygg på det - at når det gjelder oljeutvinning og oljeboring utenfor Lofoten, kommer vi til å være knallharde på å sørge for at vi får stoppet det, og vi vil sørge for å videreføre det moratoriet som vi har fått til i forhold til vernesonene utenfor både Lofoten og Vesterålen. I forlengelsen av denne debatten som har vært om seismikkskyting, er det gledelig å oppleve at flertallet av befolkningen i hele landet - ikke minst flertallet i Nord-Norge - støtter opp om det standpunktet som både SV og Venstre har stått sammen om, nemlig at vi ikke skal ha noen oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen. Her vet vi at det kommer nye runder etter valget neste år. Her skal vi stå skulder ved skulder for å sørge for at dette blir politikken videre også.
-0	Representanten Hill-Marta Solberg er veldig oppteken av å påstå at det ikkje er nokon samanheng mellom skattelette og økonomisk vekst. Det er det mange, i tillegg til Framstegspartiet, som er sterkt ueinige i. Også Statistisk sentralbyrå har gjort berekningar som viser at lågare skattar gir auka økonomisk vekst. Eksempel frå utlandet, m.a. Irland, viser at etter at dei senka skattenivået til eit betydeleg lågare nivå, fekk ein nyetableringar, økonomisk vekst, høgare sysselsetjing, betre levestandard og betre kjøpekraft for folk flest. Mitt spørsmål til representanten Solberg er: Når Arbeidarpartiet no avviser samanhengen mellom skattelette og økonomisk vekst, meiner representanten Solberg at også det anerkjende statlege organet Statistisk sentralbyrå tek feil, når dei påviser denne samanhengen?
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Jeg kan vel ikke akkurat si at jeg er helt fornøyd, og det var ikke det svaret jeg hadde håpet på. Jeg vil likevel påpeke at det er ikke bare partene i barnefordelingssaker som blir berørt, aller mest rammes kanskje barna. Siden statsråden da ikke har tenkt å endre barneloven på dette punktet, vil jeg spørre henne hvordan hun har tenkt å forhindre at slike tragiske saker skjer igjen. Kan det tenkes at det går an å endre barneloven slik at samarbeid belønnes?
-0	Jeg takker for svaret. Jeg er også innforstått med at det skjer ting på dette området. Samtidig ønsker jeg å bruke denne saken til å ta opp et generelt problem. Slik situasjonen er, har NAVs praktisering blitt et problem for vedkommende og for flere andre. I dette tilfellet – jeg viser til det samme avisoppslaget – måtte vedkommende ta kontakt med advokat for å få beskjed om sine rettigheter. Etter nærmere undersøkelser viste det seg at vedkommende i utgangspunktet hadde krav på rehabiliteringspenger, fordi det ikke fantes annen type behandling. Som statsråden viste til, kan man ved annen type behandling fortsatt opprettholde rehabiliteringspengene. Men hva med de tilfellene der det ikke finnes annen type behandling, der vedkommende møter opp ved porten og ingen står på andre siden og tar imot? Bør man ikke også se på de tilfellene og tilpasse regelverket på en slik måte at det blir langt enklere og greiere for dem?
-0	Jeg er enig med mange av representantene som sier at denne debatten kanskje er et forspill til en meget stor og viktig debatt som kommer omkring de ideologiske standpunktene vi har i denne type saker. Derfor er det også interessant å få lov til å ta ordet etter at representanten Hanssen har etterlyst ansvaret i forhold til brukermedvirkning. Jeg registrerer igjen at Hanssen, som står først i rekken når det gjelder å kritisere at brukerne selv skal få lov til å bestemme hvilke behov de har – det er jo interessant i seg selv, selvfølgelig – stadig vekk liksom pulveriserer ansvaret ved at den enkelte brukeren selv får lov til å bestemme. Det er litt merkelig. Jeg har registrert at Høyres representant, som var oppe her i sted, var veldig tilhenger av brukermedvirkning, noe som da ikke gir seg utslag her i salen, i hvert fall, men vi håper jo at Høyre også skal komme etter på sikt. Men poenget er selvfølgelig at når det gis større brukermedvirkning og brukerfinansiering, så er det jo fortsatt det offentlige som skal ha ansvaret, det er fortsatt det offentlige som skal ha ansvaret for finansiering, og det er fortsatt det offentlige som skal ha ansvaret for å sikre en viss kvalitet. Men i utgangspunktet så er det jo den enkelte bruker selv som vil kontrollere kvaliteten på det tilbudet som gis. Hvis tilbudet ikke innehar en kvalitet som tilfredsstiller, så vil jo det tilbudet falle bort automatisk, for da vil jo ikke brukeren velge det tilbudet. Det er det som er det fine med brukerfinansiering. Jeg er også skeptisk til at Arbeiderpartiet, med Bjarne Håkon Hanssen i spissen, stadig vekk har en så grunnleggende mistro til dem som allerede i dag leverer tjenester til eldre og syke, nemlig private og humanitære organisasjoner. Det er jo det Arbeiderpartiet også gjør med sin kritikk når det gjelder brukermedvirkning. Et annet interessant punkt, som er gjennomgående, og som har vært det i tre–fire år, er at kommunal sektor har manglende finansiering for å skaffe brukbare tilbud. Ja vel, men med statlig indirekte finansiering opp mot de tjenestene vi snakker om, vil finansieringen være garantert, og da vil vi slippe den tilbakemeldingen vi får fra kommunesektoren om at reformer ikke blir finansiert fra statens side, da vil de bli fullfinansiert. Da vil det kanskje koste noe mer penger, men jeg har registrert at det også er veldig viktig for Arbeiderpartiet at slike reformer skal finansieres. Arbeiderpartiet er nå veldig stolt over at de har fått på plass noen ekstra hundre millioner til sykehusene, og da er det pengene som teller, og det er jo også det dette handler om.
-0	Lokaldemokratiet på Hvaler skal få gjera det som lokaldemokratiet på Hvaler synest er riktig innanfor dei politiske rammene som blir trekte opp herifrå, der ein på nokre område gjev den enkelte innbyggjaren meir makt. Eg er heilt einig med Eyvind Borge i Hvaler i at det er viktig å leggja til rette for at barnefamiliar skal få billige tomter og billige bustader i Hvaler. Det er nettopp derfor denne regjeringa og dette stortingsfleirtalet skal gje kommunane større sjølvråderett innanfor arealpolitikken, slik at Eyvind Borge kan regulera fleire tomter og fleire byggjefelt. Dersom det er ein barnefamilie som ønskjer å bu på heimplassen og det ikkje er rette status i kommuneplanen, kan Eyvind Borge i større grad bruka dispensasjonshøvet med det vedtaket me gjer i dag, enn han kunne før, nettopp for å leggja til rette for at fleire skal bu på Hvaler. Me trur det er ein betre politikk for å sikra fleire innbyggjarar og fleire barnefamiliar der enn å ha buplikt og andre ting som skal tvinga folk til å bu der.
-0	Representanten Halleraker nevnte i sitt innlegg at Høyre hadde tatt initiativ til den såkalte gassveien. Det er åpenbart at partiet Høyre har kjørt i grøfta da de skulle kjøre på den veien. Ett av temaene i dagens debatt har vært bruk av gass til strømproduksjon. Det ønsker Fremskrittspartiet og muligens i teorien Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet vil bygge gasskraftverk, men bare i festtaler. Når Arbeiderpartiet fastholder sin klimapolitikk, medfører det en effektiv stopper for bygging av gasskraftverk. Heller reduksjon eller fjerning av norsk industri og norske industriarbeidsplasser, siden utslippene skal være innenfor de rammer som Norge er forpliktet til å holde. Beregninger som er gjort, tilsier at prosessindustrien kan redusere klimautslipp tilsvarende 1,24 millioner tonn CO2 for en pris under 400 kr pr. tonn CO2, som tilsvarer kostnadene ved dagens CO2-håndteringsteknologi. Stoltenberg og Arbeiderpartiets krav vil medføre utslippstiltak med kostnader langt over 400 kr pr. tonn CO2. Da kan Stoltenberg gjerne like godt kreve CO2-håndtering. Fremskrittspartiet mener ny næringsaktivitet må motta nye kvoter. Når Regjeringen forutsetter at norske utslippsreduksjoner ikke skal foretas ved at norsk industri flytter utenlands, må det motsatte være tilfellet: Dersom utflytting av industri medfører at kvotene inndras, må tilflytting av ny industri medføre at nye kvoter utstedes. Bygging av nye gasskraftverk i Norge framfor i utlandet må ikke straffes. Vi ser her konsekvensene av en dogmatisk miljøpolitikk. Arbeiderpartiet ønsker å slå politisk mynt på klimapolitikken. Ulempen for Arbeiderpartiet er at den går på tvers av Arbeiderpartiets energipolitikk, og da er spørsmålet: Hva velger egentlig Arbeiderpartiet? Her har Arbeiderpartiet et betydelig forklaringsproblem, og det er et problem som Arbeiderpartiet ikke kan stikke under stol, og siden representanten Brustad ikke kunne forklare dette i sitt svar på min replikk til henne, håper jeg iallfall at noen andre i Arbeiderpartiet kan forklare partiets politikk. Norsk gassbasert industri og norske gasskraftverk skal ikke under noen omstendigheter underlegges strengere rammebetingelser enn konkurrentene i EØS-området. Dersom norske myndigheter mot formodning innfører særnorske symbolpolitiske virkemiddel, må det etter min mening være en selvfølge at også myndighetene dekker ekstrakostnadene ved dette. Jeg viser til at energisituasjonen i den siste tiden har vist at det er et stort behov for økt kraftproduksjon i Norge, og at det må legges til rette for at gasskraftverk kan bygges, slik at vi i framtiden kan unngå tilsvarende situasjon i kraftmarkedet som den som har vært denne vinteren. Ved framtidige konsesjoner må det også legges større vekt på de mulighetene vi har til å utnytte spillvarme fra kraftverkene i industriell sammenheng. Men det viktigste for framtiden vil være at Arbeiderpartiet synliggjør sin politikk når det gjelder bygging av gasskraftverk, med tanke på den klimapolitikken som partiet har tatt til ordet for tidligere. Jeg vil igjen gjerne oppfordre Arbeiderpartiet til å komme med en forklaring på hvordan dette henger sammen.
-1	Eg er glad for spørsmålet. Å ta vare på personvernet for den einskilde er ei viktig utfordring på dei fleste samfunnsområda, og det er òg ei utfordring innanfor transportsektoren. Når det gjeld den konkrete handsaminga av EFC-direktivet, vil eg vise til spørsmål nr. 10, til min kollega Liv Signe Navarsete, som ho svara på i dag. Som det går fram av hennar svar, vil samtykkeproposisjonen gi ein omtale av dei relevante personvernspørsmåla. Datatilsynet er sjølvsagt ein sentral bidragsytar i utarbeidinga av den samtykkeproposisjonen. Eg er svært einig med representanten Oktay Dahl i at det er viktig med ei overordna drøfting av dei utfordringane vi står overfor på personvernområdet. Denne oppfatninga deler eg og Regjeringa med både Datatilsynet og Personvernnemnda, og vi har konkrete drøftingar med kollegaer i både Justisdepartementet og Samferdselsdepartementet. Men eg synest det er for tidleg å konkludere med at vi skal ha ei eiga melding om saka, som det einaste alternativet. Eg vil gjerne fortelje representanten Oktay Dahl at vi på ulike måtar skal drøfte personvernspørsmåla i Stortinget i tida som kjem. For det fyrste skal eg leggje fram ei stortingsmelding om IT-politikk før jul. Ho kjem til å ha eit eige kapittel om personvern, med prinsipielle drøftingar der ein vil vege ulike omsyn opp mot einannan. Vonleg er meldinga så opa i forma at Stortinget tek utfordringa og diskuterer personvern, sjølv om det der er knytt spesielt til IT-sektoren. Så har vi i Justisdepartementet no ein pågåande etterkontroll av personopplysningslova, der ein òg drøftar personvernspørsmål både prinsipielt og konkret i forhold til heilt konkrete forslag til lovendringar. Så fremja eg så seint som førre fredag i statsråd årsmeldingane til Datatilsynet og Personvernnemnda, som jo òg er ei glimrande anledning for Stortinget til nettopp å ta den breie debatten om desse spørsmåla. Då vil eg gjerne utfordre Dahl til å nytte den sjansen, til å bruke dei anledningane som Stortinget no får. Dette er i alle fall to konkrete meldingar som kjem før jul. No har eg ikkje datofesta kva tid Justisdepartementet kjem med den lovreguleringa, men her er det mange moglegheiter, og så brukar vi dei fyrst. Så får vi sjå om det vil vere ytterlegare behov for å leggje fram eigne meldingar om spørsmålet.
-0	Det blir for fristende: Det er altså ikke regjeringen som bevilger penger. Det er Stortinget som bevilger penger til ulike prosjekter. Jeg må ha vært veldig uklar i mine uttalelser hvis jeg har gitt uttrykk for at jeg er bekymret for investeringene. Jeg er bekymret for de manglende investeringene over tid i kriminalomsorgen, hvilket gjør at vi nå må gjøre et mye større løft. Når du har et vedlikeholdsetterslep i fengselsvesenet på 3,3–4,4 mrd. kr for å opprettholde dagens kapasitet, skaper det utfordringer også når man skal bygge nye. Det er helt åpenbart at vi i den sittende regjering ser sammenhengen i straffesakskjeden. Det har ikke den foregående regjeringen gjort. Jeg sier ikke at det ikke er gjort noe, for det er gjort noe, bl.a. 250 plasser som elektronisk kontroll, men det bidrar ikke til å løse de store utfordringene innenfor den lukkede fengselskapasiteten. Det at jeg sier vi skal prioritere det, betyr selvfølgelig også at vi vil legge opp til at det skal investeres på lang sikt i nye fengsler i Norge.
-0	Jeg tror jeg har lest Soria Moria-erklæringen ganske grundig, og jeg fant ikke noe særlig om amerikansk bilindustri – men jeg skal prøve å lese den én gang til. Men jeg er iallfall enig i at vi skal ha et godt helsevesen, og det offentlige kommer til å være et viktig bidrag i så måte. Jeg har trukket fram Tromsø ved tidligere anledninger i dag, og jeg tror jeg gjør det igjen. Jeg vil bare vise til at for en del år siden var det ett sykehus i Tromsø, og det var Regionsykehuset i Tromsø, eller UNN, som det nå heter. I dag har vi fått tre private sykehus i tillegg, og det er med og styrker tilbudet til befolkningen. Sykehuskøen har gått ned, og man har fått en mye større valgfrihet. Det er det viktigste for oss. Vi setter pasienten i fokus, vi setter ikke systemet i fokus. Pasienten skal ha det beste tilbudet, og det skal vi være en garantist for.
-0	La meg først bare skynde meg å understreke at jeg ikke anser Børge Brende for å være en ledestjerne når det gjelder norsk nasjonal vernepolitikk, og således er jeg fornøyd med vernepausen som Erik Solheim har snikinnført. Riksrevisjonens rapport fra i sommer viser at vern alene som virkemiddel ikke fungerer. Det slås klart fast at også aktiv forvaltning av verneområdene er nødvendig. Statsråden har, slik jeg har tolket det, vært klar på at man vil sette i gang et arbeid med å kartlegge de økologiske forholdene i norske verneområder tilknyttet norsk vernepolitikk. Men det man ikke har gitt uttrykk for så langt, er at man skal se på de sosiologiske og økonomiske konsekvensene av vern. Vil statsråden også ta med de sosiologiske og økonomiske aspektene i en eventuell evaluering av norsk vernepolitikk?
-1	Me skal jo koma tilbake til debatten om korleis me skal organisera Vegvesenet og vegvedlikehaldet på eit seinare tidspunkt, om me må gjera nokre grep, eller om me ikke må gjera nokre grep. Men eit par kommentarar til slutt: Det eine er ein standardreplikk som eg pleier å ha til Framstegspartiet når dei går opp og klagar på vegane og på vegvedlikehaldet. Dei forhandla altså budsjett med Per-Kristian Foss tre år på rad, og dei klarte då å plussa på – ja, hald dykk fast – 1 mill. kr på vegvedlikehaldet på tre år. Og så kjekkar dei seg no når dei er i opposisjon! Men alvoret med vegvedlikehaldet kjem når ein er i posisjon og faktisk kan løyva pengar til det. Den raud-grøne regjeringa løyvde 500 mill. kr meir til vegvedlikehaldet allereie det første året. Så Hoksrud, mitt råd til Framstegspartiet er: Når de har makt, bruk den makta og gjer det som er viktig. Dersom vegvedlikehaldet er ein av dei tinga, bør de gjera det og ikkje gje skattelette til dei rike, som de har ein hang til å gjera i staden. Mykje tyder på at Høgre blei litt uroleg når me begynte å snakka om at New Public Management var mislykka, at me stilte spørsmål når det gjaldt Høgre sitt ideologiske mantra, som konkurranse, anbod og kostnadseffektivitet – om det faktisk var slik med denne saka om vegvedlikehald. Ja, det spørsmålet synest eg jaggu meg Høgre òg skulle stilla når dei ser at prisutviklinga går berre éin veg – ein enorm veg, for å seia det slik: 40 pst. opp dei siste åra. Då er det grunnlag også for Høgre, sjølv om dei er i opposisjon, å stilla spørsmål om ein har den rette medisinen, eller om ein held på med eit system som faktisk ikkje verkar og berre blir dyrare.
-0	Først må jeg si at det er litt søtt å høre at ministeren er så opptatt av Fremskrittspartiets program. Med all respekt tror jeg nok at jeg vet bedre hvordan Fremskrittspartiets program er. Ministeren svarer at han ønsker å øke tilskuddene i jordbruksavtalen. Det tror ikke jeg er den rette måten å gjøre det på. I dag har den rød-grønne regjeringen innført et tak for melkebønder på 400 000 liter for enkeltbruk og 750 000 liter for samdrift. Så sier han at regjeringen aldri har vært så fleksibel. Hvis man kaller det å sette et tak på den måten fleksibelt, tror jeg nok, med all respekt, at man kanskje lever i en annen verden. Mitt spørsmål til statsråden blir da: Hvilken utviklingsmulighet mener statsråden det gir bøndene å sette slike mål?
-0	På vegne av stortingsrepresentantene Ulf Leirstein, Kenneth Svendsen, Gjermund Hagesæter, Kåre Fostervold og meg selv har jeg den glede å legge fram forslag om bedre regler for næringsdrivende og gründere som driver enkeltpersonforetak.
-0	Ein sterk og tillitvekkjande oljevernberedskap langs heile Noregs kyst er viktig av omsyn til vidare legitimitet til ei næring som gir fantastiske inntekter og bidreg sterkt til å halde eit av verdas beste velferdssamfunn ved lag. Vidare veit vi at trafikken langs norskekysten med miljøfarlege laster er stor, og han kjem til å auke kraftig framover, bl.a. på grunn av internasjonal handel og auka russisk olje- og gassverksemd, der det også er store forventningar til funn, også på norsk side no som delelinjeavtala er på plass. Som kjent er norsk oljeproduksjon utelukkande basert på offshoreinstallasjonar, og Noreg bør ha særleg interesse av å få fortgang i vidareutvikling av den beste teknologien innafor beredskapsområdet. Som den desidert største aktøren på norsk sokkel har den norske staten, gjennom sitt eigarskap i Statoil og Petoro, også eit særleg ansvar for å bidra med å sikre at det blir satsa på teknologiutvikling innafor oljevernberedskap, og at beredskapen blir trappa kraftig opp. Med føre-var-prinsippet som fundament ser Framstegspartiet at det er eit betydeleg potensial for å forbetre beredskapen langs heile den langstrakte kysten vår. I tidlegare debattar om dette temaet er det blitt teke opp forslag om at regjeringa må ta initiativ overfor oljeindustrien og opprette eit teknologiutviklingsprogram for å handtere lekkasjar også på djupt vatn, og at petroleumsnæringa må stille med ressursar i form av kapital og kompetanse. Attpåtil har det blitt hevda at det burde bli stilt krav om deltaking i eit slikt program for å drive verksemd på norsk sokkel. Tilsvarande initiativ er blitt teke opp i andre land som ei følgje av utsleppet etter «Deepwater Horizon» i Mexicogolfen, og ein vil vektleggje betydinga av at Noreg inntek ei pådrivarrolle i dette viktige arbeidet. Erfaringane viser at det krevst enorme ressursar for å handtere konsekvensane av den typen oljeutslepp ein var vitne til i Mexicogolfen. Oppryddingsarbeidet etter forliset av «Full City» utafor Langesund i Telemark sommaren 2009 var også ein tankevekkjar når det gjeld responstid og tilgjengelegheit på mannskap for å rydde opp oljesøl i fjæra. 17. februar 2011 grunnstøtte containerskipet «Godafoss» utafor Hvaler, med 800 tonn råolje om bord. Det blei registrert lekkasje frå to tankar midtskips som kvar inneheldt 250 tonn råolje. I ettertid ser ein at det er inngått ei avtale med Redningsselskapet om bruk av deira ressursar for å auke beredskapen mot den akutte forureininga. Og det er veldig bra. Men vi kan framleis ikkje seie oss nøgde. Framstegspartiet meiner at det framleis er eit stort behov for å forbetre oljevernberedskapen i Noreg, og at regjeringa har eit stykke å gå før ho kan seie seg rimeleg nøgd med beredskapen. Det er på denne bakgrunnen at vi som forslagsstillarar fremjar følgjande forslag: «Stortinget ber regjeringen utrede og legge frem forslag for Stortinget om hvordan oljevernberedskapen kan styrkes langs hele kysten på bakgrunn av erfaringene fra grunnstøtingene av skipene «Godafoss» og «Full City».»
-0	Jeg er glad for at representanten Gullvåg viste til det arbeidet regjeringen jobber med, at man skal legge frem en ny uføremelding. Jeg regner med at regjeringen da legger frem en melding som er i tråd med utredningen, og i tråd med det som er påpekt i høringsnotatet, og som man har fått høringssvar på. Med de forslagene som det er referert til der, er det liten tvil om at denne problemstillingen vil være enda større enn med dagens regelverk og dagens system. Da blir mitt spørsmål til Gullvåg: Betyr det at man vil legge frem noe helt annet enn det som det er referert til i NOU-en på ny uførepensjon? Og betyr det at man vil legge frem noe som er helt radikalt annerledes enn det som er sendt ut i høringsnotatet?
-0	Til det representanten Solhjell spør om: Fremskrittspartiet har, som en del av regjeringen, sluttet seg til regjeringsplattformen, og der står det svart på hvitt at vi skal opprettholde et høyt nivå på bistanden. Derfor er det viktig for Fremskrittspartiet, og det tror jeg det også er for våre samarbeidspartier og for vår koalisjonspartner Høyre, hvordan pengene brukes. Man er mest opptatt av hvordan pengene brukes istedenfor at nivået nødvendigvis skal opp på 1 pst. Vi er opptatt av innholdet i bistanden fordi vi ser at bistanden også kan virke kontraproduktivt, og at gode intensjoner ikke nødvendigvis gir gode resultater.
-1	Jeg er svært opptatt av rådgivningstjenesten og mener at dyktige rådgivere er viktig i norsk skole. I Soria Moria-erklæringen sier vi både at vi vil styrke rådgivningstjenesten, og at rådgivningstjenesten er et prioritert område innenfor Kunnskapsløftet. Rådgiverne har en viktig rolle, for ved god rådgivning kan vi sikre færre omvalg, bedre gjennomføring og bedre sikkerhet i arbeidslivet. Etter opplæringsloven § 9–2 første ledd har eleven rett til «nødvendig rådgiving om utdanning, yrkestilbod og yrkesval og om sosiale spørsmål». Skoleeierne, henholdsvis kommuner og fylkeskommuner, har ansvaret for at elever får oppfylt denne retten. Som statsråd vil jeg jobbe for at skoleeierne skal følge opp dette ansvaret. Av tiltak kan jeg nevne styrking av karriereveiledning i skolen og bidrag til å styrke det nasjonale samarbeidet om karriereveiledning i et livslangt perspektiv. Det er opprettet et team for karriereveiledning i Utdanningsdirektoratet. Teamet skal følge opp arbeidet med å styrke karriereveiledningen for elevene og lærlingene, bidra til økt kompetanse og kvalitet på fagfeltet, styrke den europeiske dimensjonen gjennom Euroguidance Norway, og bidra til en mer enhetlig og samordnet karriereveiledning nasjonalt. Videre vil jeg nevne partnerskap for karriereveiledning. Departementet har tatt initiativ til å etablere regionale partnerskap for utdannings- og yrkesrådgivning på fylkesplan i samarbeid med berørte parter. Utdanningsdirektoratet har bedt fylkeskommunene initiere et forpliktende samarbeid mellom skoleeier, Aetat, voksenopplæring, arbeidsliv og høgskoler og universitet om å styrke koordinering, kompetanse, kvalitet og tilgang på karriereveiledning. I tillegg har vi et nettverk for karriereveiledning for høgskoler og universiteter som har, eller utvikler, rådgiverutdanninger. Målet med nettverket er å utvikle og styrke rådgiverutdanningene og bygge et sterkere fagmiljø. Det er bevilget midler til utvikling av nettverket og til kompetanseutvikling for rådgiverutdannere. Så er det en ny nettressurs for rådgivere og veiledere. Det startes i disse dager et arbeid for å utvikle en nettbasert ressurs for rådgivere der de kan hente informasjon, inspirasjon, gode eksempler, veiledningsverktøy etc. Jeg vil også gjerne påpeke at vi har gående flere andre viktige prosjekt som berører dette området, som jeg gjerne vil komme tilbake til på et senere tidspunkt. Dette gjelder bl.a. den stortingsmeldingen vi har under arbeid, om sosial utjevning, og vi har et arbeid i gang om det som heter frafallsgruppen, for å finne ut hvorfor vi har så stort frafall fra videregående skole. Disse skal gi meg råd, bl.a. på dette feltet. Vi har også i gang et arbeid om endring av forskriften til opplæringsloven.
-0	Dette var jo en hyggelig hilsen til småkraftverk generelt, men en vet jo hvordan Regjeringen behandlet småkraftverkene i statsbudsjettet. De fikk skatteøkning. Grunnen til at spørsmålet likevel er aktuelt, og som gjør at det er behov for en avklaring, er at det i Soria Moria-erklæringen, som statsråden viste til, står: «Regjeringen vil innføre et pliktig grønt sertifikatmarked for ny fornybar energi og mini- og mikrokraftverk.» Det står altså ikke «småkraftverk». I Stavanger Aftenblad 15. oktober 2005 var dette temaet. Der sa Hallgeir Langeland at strykningen av «småkraft» var bevisst. Og nåværende statsråd Magnhild Meltveit Kleppa sa at hadde Senterpartiet fått viljen sin, ville «småkraft» vært med. Dermed er det slik å forstå at Soria Moria-erklæringen bevisst utelater småkraftverk fra et grønt sertifikatmarked. Kan jeg likevel forstå statsråden slik at Soria Moria-erklæringen ikke gjelder, og at en likevel vil prøve å få inn småkraftverk i et grønt sertifikatmarked?
-1	"Marit Tingelstad var inne på dette med særløp. Vi har et forslag som vi så langt – nå har vi fått støtte fra Høyre – har stått alene om, nemlig å åpne for mer bruk av særløp. Som jeg sa til Høyre, gjelder dette innenfor små fag, fag som har rekrutteringsproblemer, og for elever som sliter med den tradisjonelle måte å lære på, nemlig to år i skole og to år i lærebedrift, og som kanskje trenger et annet løp for å nå fram til fagbrev. Nå vil det bli litt lettere for elevene å velge denne veien fram til fagbrev. Mitt spørsmål til Marit Tingelstad er: Vil Senterpartiet støtte et sånt forslag, slik at man kan få en noe større fleksibilitet og gjøre det noe lettere for de elevene som i dag sliter med å nå fram til fagbrev? Så har jeg et spørsmål til, som går på landslinjer, som også Marit Tingelstad var inne på. Arbeiderpartiet og SV står alene om en merknad som gjelder landslinjer og landsdekkende linjer; vi skiller mellom landslinjer og landsdekkende linjer. Vi erkjenner at landslinjene var nødvendige for å sikre en del fag, en del studieretninger og en del tilbud. Men det som det er viktig for Arbeiderpartiet og SV å presisere, er at vi primært ønsker å sikre dette ved landsdekkende linjer, dvs. ved et samarbeid mellom fylkeskommunene, at fylkeskommuner som har fag og områder som er truet, skal tvinges til et samarbeid med sikte på å ta vare på disse, i stedet for å etablere et statlig system, som landslinjene tross alt er, ved siden av det fylkeskommunale. Mitt spørsmål til Marit Tingelstad er: Er hun enig i måten å se på dette på, at det primære må være å stimulere og prøve å få fylkeskommunene til å etablere et samarbeid om landsdekkende linjer framfor å etablere flere landslinjer?"
-0	På vegne av stortingsrepresentantene Per-Willy Amundsen, Per Sandberg og meg selv har jeg gleden av å fremme et forslag om å forby hijab, niqab, burka og andre religiøse eller politiske symboler som del av arbeidsantrekk for norske dommere.
-0	Fremskrittspartiet regner selvstendig næringsdrivende bønder som en bærebjelke for verdiskaping og næringsutøvelse mange steder i landet. Vi vil arbeide for at bonden skal få utviklingsmuligheter framover. En robust landbruksnæring bidrar til å nå viktige mål om en fortsatt betydelig norsk matvareproduksjon, differensiert bosetting og vakkert kulturlandskap. Vi mener at landbruket, i likhet med f.eks. reiselivsnæringen og fiskerinæringen, har stor betydning for å sikre en positiv utvikling i mange lokalsamfunn. Vi registrerer at omstillingen i landbruket fortsetter. Det er anslått at 36 000 gårdsbruk med bolig står tomme, mange står til forfalls. Det er viktig og nødvendig med omstilling til større og mer effektive enheter for å sikre at jordbruksnæringen blir mer framtidsrettet og mindre avhengig av overføringer, og vi mener at jordbrukspolitikken bør legge bedre til rette for dette. Det er prinsipielt betenkelig at enkeltnæringer forhandler egne rammevilkår direkte med staten og inngår avtaler med store økonomiske konsekvenser utenom den ordinære budsjettbehandlingen. De årlige vedtak om jordbrukets rammebetingelser er ikke et lønnsoppgjør, men en fastsettelse av muligheter for å skape inntekter. De betydelige avvik som er mellom lovet inntektsutvikling i jordbruket i de enkelte oppgjør og oppnådd utvikling, viser at beregningsgrunnlaget som legges til grunn for oppgjøret, er heller tynt. Fremskrittspartiet vil at bønder, som andre næringsdrivende, skal ha ansvar for egen verdiskaping ut fra de rammebetingelser samfunnet setter, og det er viktig å gi landbruket nye muligheter til å utvikle seg og redusere avhengigheten av offentlig støtte. For at behandlingen av oppgjøret skal kunne ses i sammenheng med andre politiske prioriteringer, synes jeg det er ryddig at oppgjøret behandles i forbindelse med statsbudsjettet og følger kalenderåret. Staten skal fortsatt gi økonomisk tilskudd til landbruket, men slike tilskudd må være mer målrettede og mindre byråkratiske enn i dag. Fremskrittspartiet ser det som sentralt å styrke bondens eiendomsrett til eget bruk, ved bl.a. å fremme forslag om å oppheve boplikt. Boplikten er til hinder for framtidsrettet utvikling av jord- og skogbruk i Norge, og det er ikke dokumentert at den bidrar til bosetting. Prisreguleringen gir i mange tilfeller kunstig lave priser og er til hinder for omsetning og øker risikoen knyttet til investeringer på gården. Stor avstand mellom markedspris og regulert pris skaper også et grunnlag for tilfeller der deler av kjøpsvederlaget holdes skjult for myndighetene. Vi mener det er et grovt inngrep i eiendomsretten at staten tvinger folk som vil selge gården, til å ta en lavere pris enn det kjøper er villig til å betale. Fremskrittspartiet stiller seg sterkt kritisk til den landbrukspolitikken som den rød-grønne regjeringen fører, og kan derfor ikke på noen måte stille seg bak den framforhandlede jordbruksavtalen. Den nye avtalen legger ikke opp til ny retning i landbrukspolitikken – dette til tross for at det er et stort behov for en kursomlegging av landbrukspolitikken. Til tross for at den rød-grønne regjeringen varslet en kraftig omlegging av landbrukspolitikken da den kom til makten, har ikke dette skjedd. Også i år var det et stort sprik mellom det kravet som ble framlagt av bondeorganisasjonene, og det tilbudet som kom fra staten. Den framforhandlede avtalen ligger på ca. halvparten av det opprinnelige kravet fra organisasjonene. Det må innføres et normalt markedsbasert system for landbruksprodukter som styres av tilbud og etterspørsel. Ved underdekning i markedet vil produsenten kunne ta en høyere pris, mens forbruker kan velge andre produkter dersom prisen på et produkt er for høy. Da vil prisene på produktene variere i takt med markedet, og produsentene må være markedsorientert i sin produksjon. I en situasjon som i dag, hvor forbrukerne etterspør mer enn det norske bønder kan produsere, vil et markedsbasert system bidra til en høyere produksjon. I et markedsbasert system vil det oppstå konkurranse mellom produsentene, noe som fører til bedre produkter, innovasjon og mer kostnadseffektiv produksjon. Dette vil bidra til bedre inntektsmuligheter for produsenter som er dyktige, som er innovative, og som er gode forretningsmenn. Fremskrittspartiet vil påpeke at markedsbaserte systemer fungerer i alle andre markeder, og at det derfor ikke er noen grunn til å unnta landbruket fra dette. Den kraftige nedgangen i antallet bønder og bruk vil fortsette i de kommende årene og antakeligvis med økt kraft. Aktørene i landbruket har liten framtidstro, og tilliten til regjeringens landbrukspolitikk er på et lavmål. Den landbrukspolitikken som har vært ført gjennom mange år, er et sosialistisk eksperiment som har bidratt til at den norske bonden er blitt fanget inn i et nett og et system som det nå er tilnærmet umulig å komme ut av. Landbrukspolitikken er preget av en sterk iver etter å regulere næringen helt ned til den minste detalj, og hvor offentlige byråkrater og et særdeles detaljert regelverk har tatt over styringen av hvordan utviklingen i landbruket skal skje. Den styringen som den enkelte bonde skal ha over egen eiendom og arbeidsplass, er blitt borte, og bøndene er i dag mer å anse som offentlig ansatte og utøvere av en offentlig politikk enn som selvstendig næringsdrivende. Dette har ført til at kreativitet, satsingsevne og ønske om å ta risiko nærmest er blitt fraværende i store deler av landbruket. Jeg finner det merkelig at både landbrukets organisasjoner og Senterpartiet støtter opp om en politikk som fører til stadig færre bønder og stor misnøye rundt inntektssituasjonen og utviklingsmulighetene blant aktørene i næringen. Det blir derfor viktig å påpeke at jordbruksavtalesystemet har blitt så innviklet og komplisert at det er få utenom det sentrale byråkratiet i Landbruks- og matdepartementet som har mulighet til å sette seg inn i alle systemets sider og forstå det fullt ut. Det er heller ikke noen andre land innenfor OECD-området som har funnet dette formålstjenlig. Det kan være skadelig for annen eksportindustri, bl.a. fisk, når man setter en melketoll på svimlende 436 pst. Norge må belage seg på at det vil bli redusert importvern i kjølvannet av den internasjonale utviklingen gjennom WTO-forhandlingene. Utviklingen bærer bud om gradvis økt konkurranse for norske landbruksprodukter. Til tross for et høyt tollvern har ikke norske myndigheter lagt noen plan for hvordan det norske landbruket skal møte en slik utvikling. Dette er svært kritisk. Resultatet kan bli at det norske landbruket får seg en blåmandag når resultatet fra WTO-forhandlingene blir kjent. Vi må få en ny utvikling av en robust produksjon, basert på markedsøkonomi. Matkjedeutvalget la for en liten stund siden fram analysen «Mat, makt og avmakt», som skulle si noe om styrkeforholdene i verdikjeden for mat. Dette ble dessverre et politisk bestillingsverk der man ikke tok med dem som virkelig styrer matprisene i landet, nemlig monopolistene og markedsregulatorene Tine og Nortura. Nesten ingenting fungerer i den norske vanstyrte, sosialistiske landbrukspolitikken. Vi har verdens dyreste mat, med verdens dårligste utvalg, noe landbruksminister Lars Peder Brekk er strålende fornøyd med. Effektivitet kan det ikke bli når markedet er styrt av en regulator og monopolist som styrer alt, som f.eks. i kyllingbransjen. Rigide regler gjør bl.a. at man må stenge ned kyllingproduksjonen i store deler av året. Ole Robert Reitan fortalte følgende historie på et frokostmøte, arrangert av Civita, om et møte med monopolisten og regulatoren Nortura: Han hadde først hatt møte med kyllingprodusenter, som var fornøyde med at de hadde økt klekkeprosenten slik at lønnsomheten gikk opp. Det er selvfølgelig viktig for en bonde å få opp klekkeprosenten, for det er der inntekten kommer, og det er da han får mer kjøtt å selge. Dette fortalte han til Nortura på et møte, som kommenterte at det ikke var ønskelig for Nortura, for da ble det produsert mer egg, og prisen ville bli lavere. Hvis vi går tilbake til november i fjor, hadde Nortura et stort overskudd på svinekjøtt. Men så startet kjedene priskrig på ribbe. Hva skjedde? På to uker var vi fri for ribbe i Norge og måtte redusere tollvernet for å importere ribbe fra andre land, samtidig som regjeringen tillot at det ble dumpet norsk ribbe i Ukraina til under 10 kr per kg. Markedsregulator Nortura hadde eksportert – eller på godt norsk dumpet – nær 2 000 tonn svinekjøtt. Landbruksministerens reaksjon på at folk flest kunne unne seg litt billig ribbe, var at han på spørsmål fra undertegnede fra Stortingets talerstol uttalte at han mente det var «uetisk» å betale under 14 kr kiloen for svinekjøttet. Hvor er etikken når landbruksministerens politikk fører til at man dumper kjøttet i Ukraina for godt under 10 kr kiloen og ikke 14 kr? Regjeringen Stoltenberg er tydeligvis mer opptatt av å subsidiere billig mat i Ukraina enn å føre en riktig, god landbrukspolitikk. Det er ikke akkurat en forbrukervennlig politikk vi ser fra regjeringen i dag. Dette er sosialistisk politikk på sitt beste – å gi verden billig kjøtt og la Ola og Kari Nordmann betale regningen. Det hører vi også fra representanten fra Arbeiderpartiet her, som forteller om hvor flott det er å importere fra Swaziland. Maten i Norge er 30–40 pst. dyrere enn i Sverige og Danmark. Tollvernet er skyld i mye av dette. Det gir oss dårlig utvalg, og det gir oss også verdens dyreste mat. Vi har en grensehandel som ifølge SSB er på 10,5 mrd. kr, og som ifølge Svenska Handelsinstitutet har nådd svimlende 20 mrd. kr. Så hva er rett, og hva er galt? Jeg tror vi må ta inn over oss at kanskje SSB har et litt for lavt tall når man ser hva andre kommer med. Her har vi store tap av industriarbeidsplasser – i størrelsesorden 10 000–15 000 arbeidsplasser som går bort. Den nye landbruksmeldingen viser seg å være et stort problem for regjeringen Stoltenberg. Liv Signe Navarsete uttalte i Nationen i går at landbruksmeldingen ikke bare er viktig for Senterpartiet – den er viktigst. Intern krangling om man skal avvikle pelsdyrnæringen, og rovdyrforlik er noen av temaene. Regjeringen viser politisk feighet ved å utsette meldingen til etter valget i 2011. Jeg tar med dette opp Fremskrittspartiets forslag.
-1	Det skal bli mer Brann. For dem av oss som aldri i hele sitt liv har opplevd at Brann har vunnet seriegull, som jeg og alle andre født etter 1963, rager faktisk seriegullet enda høyere enn cupfinalen og det å heve kongepokalen. Så dette er gode greier. I går vant altså Brann seriegullet. Jeg skulle gjerne vært på Brann stadion og sunget «Gullet ska hem, gullet ska hem, hem til Bergen, gullet ska hem». Men det var jeg altså ikke. Jeg håpet jeg skulle fått vært til stede. Jeg var i Ålesund og prøvde å ro seieren i land der, men klarte ikke det. Det er altså 44 år siden sist Brann vant gullet. Jeg håper det ikke blir like lenge til neste gang. Normalt sett skulle gårsdagen også kvalifisert Brann til Royal League, men det gjorde den ikke, for på lørdag gikk Norges Fotballforbund ut og sa at vi vil ikke være med på Royal League, fordi de avtalene som ligger der, ikke er gode nok. Da vil jeg gjerne si: Mange av representantene her er også representanter i Nordisk Råd. Er det én ting som kjennetegner Nordisk Råd, er det at det foregår et bredt samarbeid. Det er mange representanter fra mange politiske partier som møter hverandre i Nordisk Råd. Det er jeg veldig glad for, det er et godt samarbeid. Men det finnes ikke noen god nordisk offentlighet. Etter min oppfatning fikk den nordiske offentligheten seg et skikkelig løft da vi innførte Royal League, for da fikk man for første gang sportsbilag i de norske avisene som ikke bare skrev om spansk tippeliga, engelsk tippeliga – Premier League – eller italiensk liga, men som også skrev om de nordiske ligaene. Plutselig var det slik at unge gutter og jenter som vokste opp her i landet, ikke bare kjente navnene på toppspillerne i de engelske, spanske eller italienske ligaene, men også begynte å kjenne toppspillerne i de andre nordiske ligaene. Dette skal ikke undervurderes, for det å danne en nordisk offentlighet er faktisk helt avgjørende for at man skal få den følelsen av kollektiv identitet som alle som deltar i Nordisk Råd, og alle som har Norden som et viktig punkt på dagsordenen, jobber for. Jeg tror alle som vokste opp en generasjon før meg, husker disse svenskekampene – kampen mot svenskene. Det nikkes på pressebenken her. Svenskekampene husker alle, for det var noe som samlet hele det norske folk. Det var denne nordiske identiteten og denne krigen – ikke krigen, men den kameratslige kappestriden – som lå der. Det var viktig med svenskekampene. På samme måten hadde jeg håpet at vi skulle klare å gjøre Royal League til noe som var viktig for det norske folket, for da hadde vi klart å bygge en nordisk identitet og en nordisk offentlighet. Vi har svensk tv, men det er ikke mange av oss som har dansk tv, som ville være et viktig bidrag for å bygge en nordisk offentlighet. Derfor synes jeg Royal League er vesentlig. Det står ikke mye om kultur og idrett i innstillingen. Det er et lite avsnitt om kultur, men idrett er ikke akkurat et sentralt tema i den innstillingen vi behandler nå om det nordiske samarbeidet. Derfor vil jeg oppfordre alle representantene som drar på møter i Nordisk Råd i framtiden, de som reiser som delegater, og jeg vil også oppfordre ministeren – som også er ihuga Brann-tilhenger – til å gjøre en bedre jobb for å sørge for at det som har kimen i seg til å skape en nordisk offentlighet, nemlig samlingen om en nordisk fotballiga, skal bli et viktig punkt på agendaen på de framtidige møtene i Nordisk Råd. Det er altså 44 år siden Brann vant seriegullet sist. Jeg håper at jeg skal klare å oppleve det minst en gang til i livet mitt, selv om ingenting er sikkert i denne verden. Jeg håper at vi, med bidrag fra norske politikere, sørger for at neste gang Brann vinner serien, får vi være med og konkurrere og prøve å bli best i Norden slik vi nå skal ut og prøve å bli best i Europa. Så kan vi sørge for å bringe tilbake det nordiske perspektivet i idrettslekene våre i den kameratslige kappestriden.
-0	Denne dagen hadde jeg nok aldri trodd skulle komme – for når fremmet egentlig SV sist et forslag i mer liberal retning i alkoholpolitikken? Hva er dette? Er det valgkamp? Er det redselen for sperregrensen, eller er det et signal om at SV vil se på alkoholpolitikken med nye øyne? I saken om en offensiv og solidarisk alkoholpolitikk, som vi tidligere i kveld behandlet i denne salen, deltok SV ikke i debatten, men støttet forslag, som forventet. De var til å kjenne igjen. De ville redusere skjenketiden med 1 time, fra kl. 03.00 til kl. 02.00, og de ville reversere de endringene i taxfreekvoten som ble innført i 2014. Når det gjelder taxfreekvoten, er det verdt å nevne at den første utvidelsen av denne kom mens SVs daværende leder, Kristin Halvorsen, var landets finansminister. Var dette allerede det første lille tegnet til at SV ville endre seg i alkoholpolitiske spørsmål? I så fall har de etterfølgende signaler og forslag vært veldig utydelige – inntil i dag, da SV gjør seg lekre for velgerne ved å love pol til alle. Det er nesten så man ikke tror det man leser, når SVs medlem av helse- og omsorgskomiteen, representanten Audun Lysbakken, i en merknad skriver at «det er avgjørende at alle har en rimelig nærhet til vinmonopolutsalg». SV snakker om å dele godene. Vin og brennevin til alle kan kanskje være en måte å gjøre det på, dersom man oppfatter Vinmonopolets varer som goder, vel å merke. Men jeg har litt vanskelig for å forstå SVs nye og plutselige omtanke for folk som bor i kommuner uten pol. Jeg hadde ikke ventet dette fra SV, det er liksom ikke slik det skal være – det er nesten forvirrende, og det uten at vi har skrudd korken av flasken. Men la meg underbygge hvorfor Fremskrittspartiet, som alltid har ønsket en liberal alkoholpolitikk, ikke støtter SVs forslag. Det er flere grunner til det. For det første ligger hovedlinjene i norsk alkoholpolitikk fast gjennom samarbeidsavtalen mellom regjeringspartiene og våre to støttepartier. For det andre lytter vi til styret i Vinmonopolet når det setter krav til at alle polets butikker skal dekke sine egne kostnader. Polet drives nemlig etter helt vanlige bedrifts- og markedsøkonomiske prinsipper. Det vil ikke være mulig ved etablering i alle de aller minste kommunene. Etter innføringen av såkalt kategori 1-butikker, spesielt tilpasset små handelssentre og kommuner med få innbyggere, må man oppnå et salgsvolum på 25 400 liter årlig for å tilfredsstille dagens kostnadsstruktur. Ved årsskiftet hadde landets minste kommune, Utsira, ifølge Statistisk sentralbyrå 206 innbyggere. Det betyr at for å oppfylle nødvendig salgsvolum vil alle 206 måtte kjøpe 123 liter alkohol i løpet av året. Det er dessuten slik at det er en del polutsalg som så vidt bærer seg. Kommer det et nytt utsalg i nærheten, vil det kunne føre til at det allerede eksisterende utsalget blir ulønnsomt, fordi man stjeler kunder fra hverandre og opplever at ens egen eier driver en form for butikk i butikken. I stedet for ett polutsalg som går med overskudd, vil man kunne få to som går med underskudd. Men det er kanskje det som er ekte solidaritet. Dessuten vil pol i alle kommuner trolig føre til høyere alkoholpriser for alle. For Fremskrittspartiets del hadde vi gjerne sett at prisene gikk ned, bl.a. for å redusere smugling av varer fra utlandet. 96 pst. av landets befolkning bor maksimalt 30 kilometer fra et polutsalg. 91 pst. bor i en kommune med pol. Nesten alle har tilgang til polets digitale tilbud, som er et viktig virkemiddel for å sikre utkantstrøk god tilgjengelighet til polets varer, noe som vises gjennom en vekst på nesten 30 pst. i antall bestillinger via nett. Det er mulig å få tilsendt fraktfritt. Jeg har vanskelig for å tro at SV vil føre en annerledes alkoholpolitikk i tiden som kommer. Jeg må nok konkludere med at forslaget er fremmet med tanke på både valgkampen og livet under sperregrensen. Dessuten, helt avslutningsvis: Kan hende blir SVs poldrøm oppfylt likevel, for når den nye kommunereformen er gjennomført, vil det nok være pol i alle landets kommuner, skal du se.
-1	Eg vil først takke justisministeren og forsvarsministeren for gode og grundige utgreiingar. På vegner av SVs gruppe vil eg òg takke dei og resten av regjeringa for den innsatsen som er gjord etter det forferdelege terrorangrepet. Han har vore viktig, og han har vore god. Men på vegner av gruppa vil eg ikkje minst nytte høvet til å takke alle som bidrog med redningsarbeid, hjelpearbeid og anna arbeid i samband med terrorangrepet – offentlege etatar av alle slag, frivillige, alle stader dei bidrog. Ein viktig lærdom frå utgreiingane i dag er at mange gjorde mykje viktig som redda liv. Ein annan viktig lærdom frå utgreiingane er at det er ting som kan gjerast betre i ekstreme situasjonar i framtida. Mange samfunnsinstitusjonar, kongehus, adel, forsvarsmakt uttrykkjer sin storleik gjennom fysiske monument. Demokratiet har vore parlament, men demokratiets storleik kjem først og fremst til uttrykk gjennom handlingar, gjennom augneblinkar – den franske revolusjonen, Murens fall, Eidsvoll 1814, eller små hendingar, som Rosa Parks som i 1955 nekta å reise seg frå setet sitt på avdelinga for svarte på bussen i Montgomery, Alabama. Ein kvit mann ville ha setet hennar fordi det var fullt på avdelinga for kvite. Ho vart arrestert, men det var opptakta til ein bussboikott som førte til slutten på raseskiljet på bussane i byen, og etter kvart i USA. Utan samanlikning elles: Det norske folket sin reaksjon på terrorangrepet, den frivillige innsatsen, rosetoget, kjærleiken, samhaldet, statsminister Jens Stoltenberg sin bodskap om meir demokrati, meir openheit – kanskje den viktigaste politiske enkeltbodskapen i Noreg i nyare tid – er eit eksempel på ein demokratisk viktig augneblink i vår nyare historie. Det er eit stort ansvar for Stortinget å følgje opp og setje ut i livet det svaret. Derfor er det klokt av regjeringa å kome til Stortinget og greie ut om det no og å offentleggjere alt bakgrunnsmaterialet for utgreiinga. Frå SV si side er vi førebudde på å delta i debatten om alle dei hovudområda som justisministeren tek opp i si utgreiing. Det same gjeld utfordringane som ligg frå forsvarsministeren. Debatten må førast kontinuerleg, og informasjonen vil kome gradvis. Nokre konklusjonar er trekte, andre vil verte trekte framover. Eg vil likevel påpeike at det viktigaste er at konklusjonane er riktige, ikkje berre raske, og eg vil nytte sjansen til å åtvare mot at vi får ein partipolitisk debatt om dette. Eg vil òg trekkje fram nokre andre viktige perspektiv. Det finst mange eksempel på at sikkerheit og fridom er to sider av same sak. Sikkerheit mot ulykker og angrep legg t.d. eit viktig grunnlag for fridomen vår. Men det finst òg eksempel på at sikkerheit og fridom må balanserast mot kvarandre, fordi sikkerheitstiltak fråtek oss nærleik til makthavarar, eller moglegheita til å kommunisere så fritt som ønskjeleg. I dei tilfella må vi erkjenne motsetningar og debattere dei, som justisministeren tek initiativ til. Politisk vald i nyare tid i Noreg er utøvd av høgreekstreme miljø. I andre land er biletet annleis, men òg i eit europeisk perspektiv står høgreekstreme bak svært mykje politisk vald. Eg meiner det er rett å føre ein debatt framover om vi har hatt nok fokus på dei miljøa, og om vi må prioritere det sterkare framover. Eg ser fram til openheit om PST sine prioriteringar og ein politisk debatt om prioriteringane. Til sist: Terrorangrepet var eit politisk angrep på regjeringa, på AUF, på verdiar som mangfald, demokrati og eit fleirkulturelt samfunn. Korleis sørgjer vi for at det verdigrunnlaget best vert vareteke vidare? Terrorangrepet var òg eit angrep på menneske, og menneske vert best hjelpte av menneske: familie, vener, frivillige og profesjonelle. Korleis utviklar vi vidare eit samfunn der samhaldet mellom oss står sterkt, der tilliten er høg, viljen til å vise solidaritet er sterk og det offentlege tilbodet fungerer godt? Svaret på dei utfordringane utgjer kanskje vår aller viktigaste beredskap som samfunn for framtida.
-0	Mitt spørsmål er til helsestatsråden. For meg og for mange andre nyvalgte stortingsrepresentanter i denne salen nærmer det seg nå slutten på årets budsjettbehandling og vår første budsjettbehandling. Det har vært en lærerik og spennende tid, men også en tid med overraskelser. Som mangeårig lokalpolitiker har jeg alltid ment at politikere, som ombudsmenn, skal lytte til innspill som kommer fra innbyggere, organisasjoner og velgere. Som ordfører brukte jeg mye tid på dette, noe som utvilsomt førte til en bedre politikk og bedre tilbud til innbyggerne. Ikke minst lærte jeg mye selv i disse prosessene. Vi har nettopp hatt en omfattende høring knyttet til statsbudsjettet hvor over 70 organisasjoner brukte store ressurser på forberedelser og arbeid knyttet til å komme med innspill til helsekomiteen. De var basert på virkningene av det statsbudsjettsforslaget som Regjeringen hadde lagt fram. Vi har faktisk sittet og hørt på innspill i hele 24 timer, fordelt på flere dager. Det som forundrer meg, er at regjeringsfraksjonen ikke har flyttet på en eneste krone i helsebudsjettet. Den må åpenbart ha fått beskjed om at budsjettet skulle ligge uforandret. Det medfører at en rekke gode tiltak som ikke hadde kostet mye penger, ikke blir realisert neste år. Det var tiltak som definitivt hadde gjort Norge til et bedre sted å være for en rekke grupper mennesker. Mitt spørsmål til statsråden blir derfor: Er det at Arbeiderpartiet ikke har hørt på et eneste av disse innspillene, et uttrykk for maktarroganse, eller er det slik at ingen av organisasjonene var verd å høre på?
-0	Representanten Lange Nordahl svarte her til representanten Flåtten at det er helt åpenbart hva som er forskjellen mellom disse to tingene. Da vil jeg be om at representanten Nordahl utdyper den åpenbarheten, for jeg finner den faktisk ikke. For når en leser merknaden til regjeringspartiene, står det følgende: «Flertallet viser i denne forbindelse til at regjeringen uttrykker at den kan være åpen for å vurdere et eventuelt salg av hele eller deler av statens aksjepost i SAS AB, dersom det er kommersielt fornuftig for staten.» Hvis vi går tilbake og leser forslaget, står det følgende: «Stortinget gir regjeringen fullmakt til helt eller delvis å avvikle eierskapet i SAS AB ved salg eller ved å inngå i kommersielle, industrielle omorganiseringer.» Det er bortimot identisk. Kan representanten Nordahl fortelle hvor den åpenbare forskjellen er?
-0	Først vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid om budsjettet. Jeg vil rette en spesiell takk til Kristelig Folkeparti og Venstre, som gjennom budsjettforliket her på Stortinget har vært med på å styrke utdannings- og forskningsbudsjettet ytterligere. Et av regjeringens hovedprosjekter er å videreutvikle kunnskapssamfunnet, dette fordi kunnskap gir framtidsmuligheter for den enkelte, uansett bakgrunn, og danner grunnlaget for sosial mobilitet i samfunnet. Kunnskap er avgjørende for å styrke norsk konkurransekraft og for å bygge landet for framtiden. Dette budsjettet følger opp regjeringens ambisjoner gjennom en historisk satsing på skolen, utdanningsinstitusjonene, studentene og forskningsmiljøene. Ingenting betyr mer for elevenes læring enn lærerens kompetanse og evne til å lære bort. Fremskrittspartiet er glad for at regjeringen fortsetter den store satsingen på videreutdanning av lærerne. Satsingen sikrer at totalt 5 050 lærere og 500 skoleledere får tilbud om videreutdanning innen strategien Kompetanse for kvalitet fra høsten 2015. Jeg er trygg på at den satsingen vil gi målbare resultater. Det arbeider i dag mange lærere i den norske skolen som ikke har kompetanse til å undervise i det faget de underviser i. Fremskrittspartiet er derfor positiv til at det i budsjettforliket ble bevilget 50 mill. kr til et kompetanseløft for ufaglærte med jobb i skolen. Vi ser på dette som et godt tiltak for at flere kan kvalifisere seg til yrket. Tidlig innsats er et av de viktigste tiltakene for at flere skal lykkes i skolen. For å ivareta tidlig innsats ble det i budsjettforliket satt av 200 mill. kr til å styrke lærertettheten i 1.–4. klasse fra høsten 2015. Det er en forutsetning at stillingene skal besettes av lærere med formell kompetanse. Fremskrittspartiet forventer at dette vil forsterke trykket på tidlig innsats og individuell tilpasning. Internasjonale undersøkelser viser at norske elever presterer under eller om lag på gjennomsnittet for OECD i både matematikk og naturfag. Matematikk er det faget flest elever får karakter 1 og 2 i på ungdomsskolen, og som flest elever stryker i på videregående skole. Dette tyder på at vi har et realfagsproblem i skolen. Gode realfagskunnskaper har bidratt til at Norge bl.a. er verdensledende innen maritim sektor, olje og gass. Fremskrittspartiet mener at behovet for realfagskunnskaper vil være av vital betydning for det som vi også skal leve av i framtiden. Fremskrittspartiet er positiv til at regjeringen er på gang med en ny realfagsstrategi i 2015. Strategien innebærer bl.a. oppretting av realfagskommuner og har til hensikt å stimulere kommuner til å ta helhetlig ansvar for å forbedre realfagskunnskapene til barn og unge. Ekspertgruppen for realfag som departementet opprettet, har nå levert sin rapport og kommet med en mengde konkrete forslag til hvordan elevene skal bli bedre i matematikk og naturfag. Samarbeidsavtalen mellom regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti og Venstre viderefører regjeringens satsing på Yrkesfagløftet, som ble startet i 2014. Avtalen gjør at lærlingtilskuddet økes til 7 500 kr totalt per lærekontrakt. Før Fremskrittspartiet tiltrådte regjeringskontorene, hadde dette tilskuddet stått på stedet hvil i fem år. SSB-prognoser viser at vi vil mangle ca. 134 000 fagarbeidere i 2030. Regjeringens yrkesfagløft, som startet i 2014, innebar styrking av praksisbrevordningen, vekslingsmodellen, hospiteringsordningen for lærerne, tilskudd til nye lærebedrifter og yrkesretting av fellesfag. Disse tilbudene videreføres neste år. I tillegg videreføres ordningen med at yrkesfaglærere kan hospitere i bedrift, og at folk fra yrkeslivet kan hospitere i skolen. Det er bevilget 8 mill. kr til kompetanseheving for yrkesfaglærere i budsjettet for 2015. Dette er en ny og viktig satsing. For at elevene på videregående yrkesfag skal få fullføre sin utdanning i bedrift, er det behov for langt flere læreplasser. Den foreslåtte økningen i lærlingtilskuddet vil forhåpentligvis gi flere plasser, men Fremskrittspartiet er opptatt av å minne om at statsråden nøye må følge opp den inngåtte samfunnskontrakten slik at forpliktelsen til å øke antall læreplasser blir innfridd. Jeg må også legge til at Fremskrittspartiet har forventninger om en enda større satsing på Yrkesfagløftet neste år. Mennesker er Norges viktigste ressurs, og den menneskelige kapitalen utgjør ca. 80 pst. av nasjonalformuen. Av ulike grunner må mange skifte yrke, innholdet i etablerte yrker endres, og stadig utvikling av nye arbeidsmetoder krever at mange må tilegne seg nye ferdigheter i voksen alder. Fremskrittspartiet mener at det er stort behov for gode og oversiktlige utdanningstilbud til voksne. Derfor er Fremskrittspartiet svært positiv til at regjeringen har satt i gang en rekke tiltak som vil styrke voksnes læring, bl.a. ved å utarbeide en rettleder for realkompetansevurdering ved opptak til fagskoler og til realkompetansevurdering for fritak til høyere utdanning. Den har satt i gang lokale tilbud om etterutdanning for lærere og andre som underviser i voksenopplæringen. Det foreslås å utvikle et kartleggingsverktøy som har til hensikt å øke voksnes deltaking i og gjennomføring av opplæring, og å gjøre opplæringstilbyderne i stand til å gi bedre tilpasset og tilrettelagt opplæring. Det skal også utvikles et helhetlig system for karriereveiledning for voksne. Regjeringen legger med dette budsjettet fram en sterkere satsing på høyere utdanning og på studentvelferd enn i noe tidligere statsbudsjett. Regjeringen øker studiefinansieringen med 3,1 pst., noe som er godt over forventet prisvekst. I budsjettforliket legger vi opp til bygging av 2 000 hybelenheter i 2015. Det er så mye som en dobling sammenlignet med de rød-grønnes siste budsjett. Videre blir frikortgrensen økt fra 40 000 til 50 000 kr, noe som kommer våre studenter til gode. Alt i alt legger regjeringens budsjett opp til at studentene kan bruke mer tid på studiene. Fremskrittspartiet mener det er samfunnsøkonomisk klokt. Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen la sammen med budsjettet fram Meld. St. 7 for 2014–2015, Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2015–2024. Planen inneholder en rekke store og forpliktende opptrappinger over tid, men startskuddet går allerede i 2015. Regjeringen bevilger 100 mill. kr til å utvikle flere verdensledende fagmiljøer. EU er vår største forskningspartner, og vi har i dag verdens største forskningssamarbeid gjennom Horisont 2020. Det er viktig for Norge å delta i de store forskningssamarbeidene, bl.a. for å få tilgang til sterke fagmiljøer og kontakt med verdensledende forskere. I dag klarer vi ikke å tilbakeføre en tilfredsstillende andel av midlene vi bidrar med inn i prosjektet. Derfor er jeg fornøyd med at regjeringen bevilger 115 mill. kr til stimuleringsordninger, deriblant gjennom STIM-EU, for å legge til rette for større deltagelse i Horisont 2020. Budsjettforliket, som regjeringspartiene har inngått med Kristelig Folkeparti og Venstre, viderefører de viktigste satsingene i regjeringens forslag til statsbudsjett for 2015, og trygger dermed vekst og verdiskaping i hele landet. Budsjettforliket resulterte bl.a. i 100 nye rekrutteringsstillinger utover regjeringens forslag til statsbudsjett. Dette gir sektoren nærmere 150 nye rekrutteringsstillinger neste år. Fremskrittspartiet er godt fornøyd med at det blir lagt til rette for økt forskningsinnsats ved norske utdanningsinstitusjoner. Regjeringens kunnskapssatsing er viktig for å gi alle muligheter til aktiv deltagelse i samfunnet, men også for å styrke vår konkurransekraft. Konkurransen om kunnskapen er global, og vi konkurrerer i realiteten mot alle andre verdens land. Norge kan aldri konkurrere mot lavkostland på pris, men vi kan konkurrere på smarte løsninger og god kvalitet. Ifølge NIFU har offentlige bevilgninger til forskning aldri tidligere utgjort en høyere andel av bruttonasjonalproduktet. Dette budsjettet viser med all tydelighet at regjeringen og stortingsflertallet prioriterer å satse på utdanning og forskning. Det gleder Fremskrittspartiet, og det ruster landet for framtiden. Tro, religion og livssyn spiller en viktig rolle i det norske samfunnet, både for fellesskapet og for enkeltmennesker, og Den norske kirke står sterkt i befolkningen. Fremskrittspartiet ser fram til at Den norske kirke skal bli et eget rettssubjekt og på lik linje med andre trossamfunn få være herre i eget hus. Kirkebyggene våre er blant de viktigste historiske bygningene Norge har, og for Fremskrittspartiet er det av stor betydning at disse sikres og ivaretas på en best mulig måte. Fremskrittspartiet er derfor glad for at regjeringspartiene sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre styrket bevilgningen til sikring av kirkebygg med 2 mill. kr og ga 1 mill. kr til videreføring av rentekompensasjonsordningen til kirkebygg. Dette gir en låneramme på 500 mill. kr. Fremskrittspartiet er også glad for at regjeringen følger opp punktet i regjeringsplattformen som viser til at «Regjeringen vil bidra til et nasjonalt løft i sikringsarbeidet av fredede og verneverdige kirker».
-1	Det er ein spennande debatt me er inne i no – me skal tenkja eit stykke framover. Det har me òg gjort med Nasjonal transportplan, der me tenkjer ti år fram i tid, og der me skal bruka 508 mrd. kr på å fornya Noreg sitt transportnett på ulike område. Kompromisset – som Nasjonal transportplan er – mellom dei tre regjeringspartia er SV fornøyd med, ikkje minst på grunn av at ein legg til rette for reduserte klimagassutslepp frå transportsektoren. Det gjer ein bl.a. ved ei stor satsing på bymiljøavtalar – 26 mrd. kr – på sykkelsatsing og sjølvsagt på jernbaneinvesteringar. Det eg vil trekkja opp som ei problemstilling, som eg ikkje har høyrt at nokon har vore inne på her, er det som noverande finansminister tidlegare skreiv kronikkar om, saman med Matz Sandman, og det gjaldt finansieringa av infrastruktur. For SV sin del er det eit spørsmål om finansiering av jernbaneinfrastruktur. Me meiner at den modellen som me har i dag, ikkje er der han skal vera i forhold til dei andre – han blir diskriminert. Me byggjer no ut Gardermoen for 17 mrd. kr utan at det er fatta eit politisk vedtak om det, me byggjer motorvegar fordi me har bompengar, og me byggjer hamner fordi me bl.a. har avgifter. Her meiner me at ein no må komma eit skritt vidare. Eg jobba også med dette då SV hadde finansministeren, så det er ikkje ei ny problemstilling. Men korleis skal me få meir satsing på jernbane i Noreg – meir enn det me klarer i dag? Me i SV er jo veldig glade for at me har klart å auka denne satsinga så mange gonger som me har klart i regjering. Me meiner at fjellandet Sveits har ei veldig god løysing. Dei har laga seg ein modell for infrastrukurfinansiering som går på at ein tredel av inntektene dei har, skal gå til veg, og to tredelar til bane. Dei har altså laga ein modell der dei legg bompengar – tungtransportbompengar – inn i eit fond, og dei har dessutan årlege budsjettmidlar sånn at ein kan planleggja jernbaneutbygginga over fleire år. Det systemet er vedteke av det sveitsiske folket. Dei ønskjer å vera med på ein dugnad som fremmer toget sine interesser, miljøet sine interesser og klimaet sine interesser. Dette systemet bør me òg leggja til rette for i Noreg. Derfor er noka av utfordringa, synest eg – til regjeringspartia òg: Korleis skal me komma vidare med ein ny modell for finansiering av jernbanen som ikkje blir diskriminert opp mot andre transportformer, sånn som i dag? Så vil eg gje eit råd til slutt: Me må i alle fall ikkje gå inn for den modellen som Høgre har, som er asfalt på avbetaling. Det er den dyraste måten ein kan gjera det på. Derfor seier også høgre-statsråden, finansministeren, i Sverige at det er dumt, og det er dyrt – dei gjer det ikkje.
-1	En stund trodde jeg at representanten Horne hadde funnet ut at jeg var født 2. september, men så er jeg heller ikke lille Kristin lenger – tvert imot, for å si det sånn! Jeg skjønner veldig godt at de foreldrene som har barn som er født fra 1. september og utover, er urolige for hva som er tilbudet til deres barn framover. Hvis man skal få til full barnehagedekning, må man først sette en tidsfrist, og så må man jobbe videre med hvordan man skal få til et godt system som gjør at kapasiteten i kommunene er sånn at man også tar inn barn som er født etter disse fristene. Grunnen til at vi i dag ikke har flere opptak enn dette ene – eller lovfestet rett til barnehageplass – er følgende: I mange kommuner er det for liten kapasitet når det gjelder barnehager. Da tenker jeg ikke bare på bygg, men jeg tenker på folk til å jobbe i barnehagene, jeg tenker på kvalifisert personale til å jobbe der. Det er viktig for oss at det er god kvalitet i barnehagene, særlig fordi det er nye utfordringer knyttet til at det er veldig mange små barn i barnehagene nå i forhold til hva det var for noen år siden. Så er det selvfølgelig et budsjettspørsmål. I norske kommuner er det 14 000 barn født etter 1. september, som likevel har plass i barnehagene. Mange kommuner klarer å sikre en rettighet utover det som er den lovfestede rettigheten. Mitt mål er at vi skal utvide de tilbudene som finnes, også for ettåringene, men at vi må gjøre det i takt med kvaliteten i barnehagene.
-1	Jeg takker utenriksministeren for svaret. Jeg er glad for at man på ulike vis har tatt initiativ for å gjøre kinesiske myndigheter oppmerksom på at man er klar over saken, og at man er opptatt av menneskerettighetene i Tibet. Den 17. mars er det altså 45 år siden den 14. Dalai Lama ble drevet i landflyktighet i Tibet, og den 4. oktober vil det være 15 år siden Nobelkomiteen kunngjorde at han var tildelt Nobels fredspris. Det jeg vil spørre utenriksministeren om, er om norske myndigheter samarbeider tett med utenlandske myndigheter, det være seg medlemmer av EU eller internasjonalt for øvrig, for å øke presset på kinesiske myndigheter med hensyn til ivaretakelsen av menneskerettighetene i Tibet, og om det skjer i en samforståelse i forhold til den strategien som bl.a. Dalai Lama har lagt opp for å bedre menneskerettighetene for befolkningen i Tibet.
-0	Jeg vil få lov til å stille følgende spørsmål til sosialministeren, som altså helseministeren vil besvare: «Det stilles nå krav til at innehavere av skjenkebevillinger skal ha avlagt kunnskapsprøve i alkohollovgivningen og skjenkebestemmelser. Det samme kravet stilles ikke til de som skal kontrollere om skjenkesteder driver utskjenkning i henhold til alkoholloven, og slik undertegnede ser det, kan dette være et grunnlag for konflikter og ulike tolkninger av om en driver i strid med alkoholloven eller ikke. Vil statsråden sørge for at det blir stilt krav om den samme kunnskapsprøven også for skjenkekontrollører?»
-1	Mobbing – rekk opp handa den som er for! Det er ingen, sjølsagt. Derfor vekker det harme og oppgitthet når mobbehistorier presenteres, når modige mobbeofre tar den belastninga det gjerne er å stå fram med historien sin. Samtidig, like sjølsagt som at vi alle er imot, som representanten Hanekamhaug også godt understreket, er det, og det bør vi alle innrømme, at de enkle svarene på spørsmålet om hvordan bli kvitt denne styggedommen, fins ikke. I denne salen her, og særlig de første dagene etter at en sak er kommet på dagsordenen, er det liksom et forventningspress, særlig ute i vandrehallen, om at vi politikere skal komme opp med de enkle, forløsende svarene. Vi skal vise handlekraft. Ut av slikt blir det ofte mye aksjon, og det kan av og til gå litt på bekostning av refleksjonen. En del av Fremskrittspartiets forslag i denne saken er et eksempel på det. Godt argumentert imot av Svein Harberg og Anna Ljunggren. Når vi prater om mobbing, er det viktig at en prøver å bli sånn noenlunde enig om hva mobbing er for noe. Sjøl gikk jeg til Arbeidstilsynets definisjon, for dette har jo i stor grad med arbeidsmiljøet å gjøre også. Mobbing er når en person gjentatte ganger over tid utsettes for negative handlinger som trakassering, klaging, utfrysing, sårende erting o.l. Så er det typisk for situasjonen at mobbeofferet ikke er i stand til å forsvare seg. Og så kommer det en siste setning som er interessant, der det understrekes: «Dersom partene som står mot hverandre er like sterke eller det handler om enkeltstående episoder, defineres det ikke som mobbing.» Det høres riktig ut, men det siste er vanskelig, for sett fra utsida er det ikke så lett å vite om det er likeverdighet i et forhold eller ikke. Da tror jeg det er veldig viktig å ha i minne at den enkeltes opplevelse av situasjonen er den enkeltes sannhet. I en mobbesak vil det stadig være ulike historier og ulike oppfatninger av hva som har skjedd eller skjer. Men utgangspunktet må være: Når noen hevder å bli mobbet, eller noen påpeker at noen blir mobbet, er det en sak pr. definisjon. Da er vi nødt til å ta tak i det. Og da er det ofte lettere å se at mobbing foregår, og at noen mobber, og så i neste omgang prøve å slå ned på det og senere forebygge slike handlinger. Det kan være lettere enn å ta tak i den som blir mobbet. Vi lever i en tid der det blant store grupper i det offentlige rom, i det offentlige ordskiftet faktisk er akseptert at det mobbes. Det gjelder mange grupperinger utenfor skolen. Jeg kan ta en tilfeldig oppramsing: asylsøkere, homofile, innvandrere, muslimer, kronisk sjuke, overvektige, funksjonshemmede, uføretrygdede, rusavhengige – det er bare å ramse opp. Mange av dem står med jamne mellomrom fram og sier at de føler seg mobbet, at de føler seg trakassert, plaget, utfrosset osv., ikke minst av mange politikere. Mange medier legger jo godt til rette for at slik mobbing skal foregå, og nettet og mobiltelefonen inviterer jo nærmest til slik trakassering. Når så dette problemet dukker opp i skole og barnehage, blir det nærmest en bekreftelse på at skolen speiler samfunnet. Den skaper ikke samfunnet. Vi får nærmest de problemer i skolen som vi/samfunnet fortjener. Vi kan se langt etter en mobbefri skole hvis samfunnet fortsatt nærmest velger å forutsette en slik mobbekultur. Sjøl er jeg faktisk overbevist om at samfunnet har en større mobbeutfordring enn skolen. Og det som verre er: Skolen aksepterer at det er et problem. Debatten her er et godt bevis på det. Statsrådens svar i debatten er et godt bevis på det. Skolen aksepterer at en har et problem, og ønsker å gjøre noe med det. Det samme gjør til en viss grad også arbeidsplassene for tida, men i det offentlige debattrom er ofte mobbing nærmest en forutsetning for å bli hørt, bli sett, bli lest. Det er noe å tenke over. En skal ikke ha arbeidet lenge med dette – det er godt understreket allerede i innleggene – for å se at det blir gjort mye fra nasjonale myndigheter, av skole/skoleeier, av foreldre- og elevorganisasjoner. Det er mange aksjoner, og det er mange grupperinger på gang. Ære være dem for alt dette! Det foregår mer og mer god forskning. Det er også veldig viktig. Ikke minst er det viktig for oss å se at det i den enkelte skole foregår og lenge har foregått mye godt arbeid. La oss for all del legge merke til det! For det er jo på det laveste nivået dette først og fremst kan bli løst. Når det gjelder antimobbeprogram og forpliktende handlingsplan, støtter vi i SV det. Jeg er i utgangspunktet sjølsagt positiv til det. Men husk: Dette kan bli veldig rituelt og gi oss en falsk trygghet. Slike planer blir bare gode hvis de kommer som resultat av et ektefølt engasjement ute i det enkelte skolesamfunn og det enkelte lokalsamfunn.
-0	Statsråden svarte en representant tidligere at man hadde sesongsvingninger som gjorde at man hadde for lite kylling. Det er med respekt å melde ikke korrekt. I mai måned gikk kjøttindustrien og bøndene ut og sa at vi kom til å få for lite kylling utover i året – og lenger – hvis vi ikke fikk en gradvis konsesjonsøkning eller gjorde noe med konsesjonsøkningen. Han ble bedt av næringen om å gjøre noe med dette. Statsråden sa nei til å gjøre noe med det, og i dag står vi med for lite kylling. Vi ser også at vi har lite av en masse annet fra landbruket, som melk og kjøtt i systemene. Så mitt spørsmål til statsråden er: Er det ikke på tide at statsråden innser at landbrukspolitikken man driver, fører til at industrien har problemer med å få nok til matproduksjon, og at man faktisk jager norske borgere over til Sverige for å handle?
-1	Jeg har dette spørsmålet til fiskeriministeren: «I Troms fylkeskommunes fylkesplan foreslås det at Fiskeridirektoratet og deler av Havforskningsinstituttets forskningsoppgaver flyttes til Tromsø. Det forvaltnings- og forskningsarbeidet Havforskningsinstituttet og Fiskeridirektoratet har utført gjennom 100 år fra basen i Bergen, har hatt stor betydning for den sterke posisjonen Norge har i det internasjonale fagmiljøet og for utvikling av fiskerinæringa. Vil statsråden arbeide for at institusjonene fremdeles skal ligge i Bergen?»
-1	Når det gjelder barnehagene, er det en stor glede å få være med i et av de partiene som vår rød-grønne regjering har gått ut fra. Det gjør meg både glad og stolt over at vi har en regjering som ikke bare vil noe, men som faktisk gjør noe som merkes av alle, uansett om de bor i en stor by på det sentrale Østlandet, eller om de bor i en liten distriktskommune i Nord-Norge. Tenk når vi kommer til neste stortingsvalg i 2009. Da er det ingen – og jeg mener ingen – som snakker om at vi må få full barnehagedekning, fordi det er helt unødvendig. Det er fullført – eller for å bruke en annens ord: se, det er fullendt. Vi har gjort en historisk satsing, og vi har nådd målet som bl.a. vi i SV har snakket om i 40 år – full barnehagedekning. Nå må vi gå videre, og vi må sette oss nye mål, og så må vi sette alle kluter til for å nå dem. Det går hovedsakelig på å få kvalitativt høyt nivå på innholdet i alle barnehagene, og så må prisen senkes til et nivå som er så lavt at ingen holdes utenfor på grunn av prisen på en barnehageplass. Dette er faktisk et av de beste grepene som er gjort for å få sosial utjevning og for å integrere alle barn, uansett kultur og bakgrunn – lære dem hva det vil si å bo i et norsk samfunn, og lære dem norsk kultur og historie. Så er det et annet fagområde som har vært nevnt i dagens debatt, og det er barnevernet. Det er et stort tankekors at vi som bor i et av verdens rikeste land, har skapt et samfunn der mange barn har en hverdag der de ikke har trygge omsorgspersoner rundt seg, og de må legge seg gråtende og ensomme i en utrygg sammenheng. Jeg og min familie har jobbet innenfor barnevernet i en rekke år, og det som skjer nå, bl.a. det siste året, er en stor maktkamp mellom private og offentlige barnevernsinstitusjoner og barnevernsorganer. Det er en kamp om penger, der makt og penger er i fokus, mens barn lider unødvendig og blir skadelidende. Dette må det gjøres noe med straks. Det er en hån mot de barna som har det tyngst og vanskeligst, at de skal være taperne i denne kampen.
-1	Jeg vil rå SVs stortingsgruppe til å stemme for forslag nr. 3, fra Høyre.
-0	Det er vel mange som har savnet en aktiv næringsminister, og jeg holdt nesten på å si at jeg savner ham her nå, men jeg ser at han sitter rimelig avslappet bakerst i salen. Han får i hvert fall med seg innlegget mitt. En viss oppmerksomhet hadde ikke skadet. Statsråden sa i sitt innlegg at det var elleve år siden Høyre hadde hatt en industripolitisk interpellasjon. Jeg tror ikke det er avgjørende hvor ofte Høyre eller andre partier setter fram en interpellasjon i denne salen. Det som er viktig, er faktisk de forslag som vedtas i denne salen – og det har vært mangelvare. Jeg har ikke all verdens erfaring og fartstid i Stortinget. Jeg har bare sittet her i åtte år. Men jeg kan forsikre presidenten om at mangel på forslag for å bedre rammevilkårene for industrien har det ikke vært. Det som har manglet, har vært å få flertall for disse forslagene. Når det gjelder forslag som er linket opp mot miljø – om miljøforbedring og ivaretakelse av miljøet – går de mye, mye lettere igjennom, og en del av dem er bra, eksempelvis Göteborgprotokollen. Men resultatet av en sånn skeivfordeling blir at norsk industri taper i konkurransen med andre markeder, og at industrien flytter ut. Vi er eksperter i å pålegge norske bedrifter, norsk industri og norsk næringsliv særnorske miljøkrav, og det er ikke akkurat noe som gagner norsk industri. Kyoto-avtalen er et eksempel, og man kan jo bare se på debatten som har vært rundt bygging av gasskraftverk i Norge med helt spesielle særnorske krav. Man bygger gasskraftverk i andre deler av Europa, men ikke i Norge. Hydro i Årdal og Union i Skien er egentlig ikke til å unngå i en debatt som denne, rett og slett fordi regjeringspartiene skapte en voldsom forventning i valgkampen. Man kunne titt og ofte se Øystein Djupedal dukke opp med blå hjelm og fortelle at han skulle berge arbeidsplassene. Det samme gjaldt statsminister Stoltenberg. Men etter at valget var over, har man ikke sett noe mer til forsøkene på å hjelpe disse arbeidsplassene. Det man har sett, er at Regjeringen har børstet støv av et gammelt brannslukkingsapparat for å prøve å begrense skaden mest mulig. Avlat er vel et ord jeg tenker på i så måte. Problemet til Regjeringen er at det kommer til å være en kø av industribedrifter som må legge ned i denne perioden – store som små. De små er kanskje forankret opp mot lokalsamfunnene, og det vil ha store konsekvenser om de blir nedlagt. Forrige uke var jeg i indre Troms og hadde et møte med ordføreren i Sørreisa, der bedriften Troms Tre er nedlagt. Jeg anbefalte ham faktisk å reise til Oslo og besøke statsministeren for å få utdelt en sjekk, slik andre ordførere har gjort. At man berger arbeidsplassene i distriktet, synes jeg for så vidt er positivt, men jeg tror man berger arbeidsplassene med feil virkemiddel. Man burde heller lagt forholdene til rette for å få en bedre utvikling av arbeidsplassene ved å fremme gode generelle rammevilkår for industrien. Det man har merket med Regjeringen, er at den har vært totalt fraværende. Det har ikke representantene fra regjeringspartiene her i Stortinget. Man har nærmest drevet en verbal mishandling av ledelsen i Hydro ved å omgjøre dem til både postbud og annet. Og nestelederen i SV skulle avvikle hele Børsen. Så det er klart at de signalene som kommer ut til næringslivet, er bekymringsfulle. Avslutningsvis vil jeg være så konstruktiv at jeg skal gi statsråden, som nå følger med på innlegget mitt, en mulighet til å gjøre noe for noen industriarbeidsplasser, nemlig de som produserer sjokolade i Norge. Hver eneste av de arbeidsplassene er linket opp mot avgifter på ca. 400 000 kr. Det har gått brev fra LO til statsministeren om å få gjort noe med avgiftene. «LO-sjefen ber Jens kutte søte avgifter», stod det i Dagsavisen den 11. mars. Og Jens er altså Jens Stoltenberg. De er på fornavn. Vi kommer til å fremme forslag om å fjerne denne avgiften, og det regner jeg faktisk med at Regjeringen støtter i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.
-1	Takk for spørsmålet. Jeg tror det er riktig, som representanten Håbrekke sier, at de aller fleste av oss har behov for å gå tilbake og få vite om opphavet vårt, og kanskje blir denne interessen større jo eldre man blir. Men vi ser også at det er folk som ikke har det behovet. Vi har lagt til grunn Barnekonvensjonen og vært opptatt av at barn skal ha rett til å vite. Det har vi også sikret gjennom lovverket vi har når det gjelder f.eks. spørsmålet om sæddonasjon. Det samme har vi, fra SVs side, lagt inn som en forutsetning når det gjelder spørsmålet om eggdonasjon, som vi ikke har behandlet, og som ikke ligger under mitt konstitusjonelle ansvar, men som selvfølgelig berører mitt ansvar som barneminister. Forutsetningene er at man skal ha rett til å vite både hvordan man har blitt til og hvem som er ens biologiske opphav. Det er mange grunner til at det er viktig, men for barn er det en grunnleggende rett å få informasjon, og det er viktig at barn får informasjon. Det handler også om at vi – etter hvert som den medisinske utviklingen skrider fram – får vite mer om genetikk osv., som også kan ha betydning for menneskers helse. Akkurat det spørsmålet stiller oss også overfor mange dilemmaer, som krever mer enn ett svar i én spørretime. Jeg tror i hvert fall at utgangspunktet er at barn har behov for informasjon, og at de fleste voksne har behov for å få vite noe om sitt opphav, men det er også folk som ikke har behov for det. Det viktigste er uansett at barn får gode omsorgspersoner rundt seg, og det er en diskusjon vi tar i sin fulle bredde knyttet til bl.a. ny barnevernmelding og proposisjonen om barnevernet som vi snart skal legge fram.
-1	Ine Marie Eriksen Søreides interpellasjon kan egentlig deles i to punkter. Det ene er: Hvem har rett i en litt spesiell debatt – hvem har rett i beskrivelsen av amerikansk og britisk politikk på dette området? Og det andre er: Hva er den reelle situasjonen i Etiopia? La meg starte med amerikansk og britisk politikk, siden det er kjernen i interpellasjonen, og så skal jeg komme tilbake til det langt viktigere spørsmålet, nemlig: Hva kan gjøres med menneskerettighetssituasjonen i Etiopia? Det er ikke fnugg av tvil, slik jeg ser det, om at det er jeg, og ikke interpellanten, som har rett når det gjelder beskrivelsen av amerikansk politikk. Vi har hatt tett dialog med USA i svaret på denne interpellasjonen, både med State Department, gjennom vår ambassade i Washington, og med den amerikanske ambassaden i Addis Abeba. Verken vi eller USA kan med noen sikkerhet stadfeste hvilket dokument det refereres til, men slik både vi og amerikanerne ser det, er dette mest sannsynlig en WikiLeaks-rapport fra slutten av 2009. I så fall ble denne WikiLeaks-rapporten skrevet året før Human Rights Watch-rapporten som det henvises til, kom. Slik amerikanerne ser det, og slik vi ser det, så er det amerikanerne gjør, å gi en situasjonsbeskrivelse, nemlig at menneskerettighetsorganisasjoner og media er kritiske til menneskerettighetssituasjonen i Etiopia. Det er aldeles opplagt, og vi er også kritiske til det. Det er også en beskrivelse av det som ligger i denne WikiLeaks-rapporten. For øvrig vil jeg advare generelt mot å bruke WikiLeaks som en sannhetskilde, som gjort i interpellasjonen, for hva USA mener. Hva USA mener, er USAs offisielle politikk, ikke WikiLeaks-rapporter. I etterkant av Human Rights Watch-rapporten som det henvises til, kom amerikanerne med støtte til en uttalelse fra den samlede bistandsgruppen i Etiopia, som Norge også sluttet seg til, og som lå til grunn for interpellasjonsdebatten for et år siden. Så det er absolutt identitet mellom norsk og amerikansk politikk på dette området. Det gjelder også EUs politikk. La meg legge til at det er ikke bare slik at vi og State Department og USA er enige, vi er også enige med den britiske regjering. Det ble brukt betydelig ironi med hensyn til hva statsminister Stoltenberg og undertegnede gjør på dette området. Vel, da må man i alle fall bruke den samme ironien om statsminister Cameron og utviklingsminister Mitchell, for Storbritannia har nå utviklet samarbeidet med Etiopia til det største bistandsprogrammet for Storbritannia i neste toårsperiode. Storbritannia vil gi 12 mrd. norske kroner i bistand til Etiopia i løpet av neste fireårsperiode, og budsjettet for 2012 er på nesten 3 mrd. norske kroner. Den økte støtten Storbritannia gir til dette, er basert på nettopp det Mitchell har gjort til sitt hovedanliggende, nemlig at det skal være resultatbasert bistand. Der bistanden virker, der vil han trappe opp. Hans oppfatning er altså at bistanden virker i Etiopia. Han trapper opp bistanden i Etiopia fordi landet har oppnådd mye på økonomiske og sosiale områder. For å avslutte dette spesialløpet: Når det gjelder hvorvidt det er den norske regjering eller representanten som er mest enig med amerikanerne og britene, tror jeg konklusjonen på det er krystallklar: Det er regjeringen som er mest enig med amerikanere og briter. Men viktigere er situasjonen i Etiopia. Det er ingen grunn til å legge skjul på at mange av de forholdene som Ine Marie Eriksen Søreide peker på, er bekymringsfulle. For å nevne noen av de mest bekymringsfulle trekkene ved menneskerettighetssituasjonen i Etiopia: Landet har lagt fram en antiterrorlovgiving. Etiopia sier selv at den antiterrorlovgivingen er etter amerikansk og britisk mønster. Det er selvsagt helt legitimt for et land å ha en antiterrorlovgiving, men vår oppfatning er at det er veldig vanskelig å vurdere hvordan enkeltsaker blir håndtert i den, og at det er grunn til bekymring for at antiterrorlovgivingen kan bli brukt politisk mot dem som er uenige med regjeringen i Etiopia. Det er også betydelig grunn til bekymring for pressefriheten i Etiopia. Det er vanskelige forhold for fri presse. Flesteparten av de journalistene som er blitt fengslet de siste 20 årene, er satt fri, men det at journalister arresteres, er i seg selv et signal som skaper frykt og usikkerhet og dermed bidrar til en betydelig grad av selvsensur. FNs spesialrapportør for ytringsfrihet har også uttrykt bekymring for pressefriheten i Etiopia. Vi er også bekymret for det begrensede rommet for politisk opposisjon i Etiopia. Man kan føre en lang diskusjon om hvorvidt det var regjeringen eller opposisjonen som skapte den situasjonen at nær sagt samtlige medlemmer av parlamentet kommer fra regjeringspartiet. Under enhver omstendighet er det resultatet, og det er ikke ønskelig. I all vår dialog med Etiopia vil vi ta til orde for å skape et politisk rom for en reell opposisjon, slik at den kan være tydelig representert i parlamentet og ta del i styringen av landet. En rekke opposisjonspolitikere har tilbrakt tid i fengsel. De er nå blitt satt fri, men de har tilbrakt tid i fengsel, og igjen – det skaper usikkerhet og manglende rom for den reelle opposisjonen. Så det er ingen som helst grunn til å legge skjul på at det er bekymringsfulle trekk ved menneskerettighetssituasjonen i Etiopia – antiterrorlovgiving, pressefrihet, politisk rom. Det er også en omstridt lov om det sivile samfunn som mange frivillige organisasjoner reagerer på, og også fengslingen av de svenske journalistene og andre trekk gir en bekymringsfull menneskerettighetssituasjon. Vi legger nå opp til det vi kaller en strukturert politisk dialog med Etiopia og regner med å undertegne en avtale med Etiopia i ikke fjern framtid om en slik dialog. Et ledd i den dialogen vil være å legge langt større vekt på å kunne ta opp alle disse menneskerettighetsspørsmålene, som både representanten og jeg er bekymret for. Så må jeg samtidig få legge til at Etiopia også – trass i en bekymringsfull menneskerettighetssituasjon – er en afrikansk suksesshistorie. De har hatt enorm framgang når det gjelder tusenårsmålene, og på økonomiske og sosiale menneskerettigheter scorer de imponerende. På 20 år har barns tilgang til grunnskole i Etiopia økt fra 32 pst. til 94 pst., og målene om f.eks. bekjempelse av hiv/aids og malaria er man kommet langt i å oppnå. Man har også kommet langt i å redusere den ekstreme fattigdommen. Den er på 15 år redusert fra 50 til 30 pst. av befolkningen og synker ytterligere, og Etiopia er blant de landene som ligger an til å kunne nå FNs tusenårsmål om en halvering av fattigdommen. Så her er det et blandet bilde – av en imponerende økonomisk og sosial framgang som er synlig for alle som besøker Etiopia, men samtidig en bekymringsfull menneskerettighetssituasjon. Jeg vil også legge til at det er to andre områder hvor Etiopia er viktig. Etiopia har lagt fram den mest imponerende lavkarbonstrategien av noe land i Afrika. De sier at de skal klare å bli et mellominntektsland i 2025, uten å øke klimagassutslippene. Det skal de gjøre ved å redusere klimagassutslippene i landbruk og ved skogplanting like mye som klimagassutslippene vil øke i byutvikling og transport som følge av økonomisk framgang og vekst. Skulle Etiopia klare dette, som er et utrolig ambisiøst mål, vil det være første gang et land har klart å bli et mellominntektsland uten økte klimagassutslipp, og det er i så måte et av de mest interessante eksperimentene i Afrika. Jeg vil også si at under lanseringen av nettopp den samme lavkarbonstrategien var det igjen den norske regjering og den britiske regjering som deltok sammen med statsminister Meles, fordi vi mener dette er et så avgjørende punkt. Ikke noe utviklingsland, verken i Afrika eller noe annet sted på kloden, har lagt fram en så ambisiøs strategi for å løse klimakrisen. Tidligere spilte Etiopia en helt avgjørende rolle i konfliktløsning både i Somalia og i Sudan. Alle er kjent med krisen i Somalia. Etiopiske tropper erobret forrige uke Baidoa, noe som ble trukket fram som positivt av et samlet internasjonalt samfunn under Somalia-møtet i London forrige uke. Etiopia har spilt kanskje den mest avgjørende rollen, sammen med Sør-Afrikas tidligere president, Mbeki, i konfliktløsning i Sudan. Alt i alt, og for å oppsummere: Etiopia er et veldig viktig land for konfliktløsning i Afrika. De har en imponerende klimapolitikk, de har store positive resultater når det gjelder økonomisk og sosial framgang, men det er en bekymringsfull situasjon på viktige menneskerettighetsområder. Det tar vi opp offentlig, det tar vi opp i alle våre møter med statsminister Meles og andre etiopiske ledere, og det vil vi nå gå inn i en strategisk dialog med Etiopia om. Vi vil ha dialog om de andre temaene også, f.eks. om konfliktløsning i Sudan, samtidig som vi diskuterer menneskerettighetsspørsmål med dem. Den norske regjeringen er på dette området helt finstemt med amerikansk og britisk politikk.
-0	Jeg skal få lov til å stille den ærede helse- og omsorgsministeren følgende spørsmål: «Ventelisten for pasienter som venter på cochlea-implantat, synes å være for lang. Dette er et inngrep som bør gjøres så raskt som mulig for å få best mulig resultat av behandlingen. Lang ventetid er også svært psykisk belastende for pasientene det gjelder. Ventelisteproblemet synes å være et stadig tilbakevendende problem. Hva akter statsråden å gjøre med de lange ventelistene på cochlea-implantat?»
-0	Jeg har også et spørsmål til statsministeren, men det dreier seg om noe ganske annet, nemlig finansieringssystemet for norske sykehus. Statsministeren skrøt i valgkampen av de gode resultater med innsatsbasert finansiering. Vi har i tillegg, gjennom forhandlinger, bl.a. med Fremskrittspartiet, fått gjennom at dette er en bevilgning som skal være en overslagsbevilgning. Nå har imidlertid Regjeringen endret enhetsprisene og satt et tak for hvor mange operasjoner som blir betalt med innsatsbasert finansiering med de faste satser, og har også redusert rammebevilgningene, slik at sykehusene nå kommer i en verre situasjon, og innsatsbasert finansiering endres og settes i miskreditt. Vil statsministeren sørge for en gjennomgang av dette systemet og også innføre en ordning hvor det forhandles med sykehusene om endringer i finansieringssystemet, slik at vi unngår disse plutselige negative virkningene for norske sykehus og dermed for pasientene?
-1	Brenna-utvalget, som nylig har lagt fram sin innstilling, hadde som del av sitt mandat å vurdere om man ønsket å gå inn for obligatorisk barnehage. De konkluderte med at de ikke ville fremme et slikt forslag nå, men heller komme med andre forslag for å utvikle kvaliteten i barnehagene og å redusere foreldrebetalingen. Utvalgets innstilling er på høring og kommer snart til politisk behandling. Det som har vært diskusjonen, er om deler av tilbudet til femåringene skulle være obligatorisk barnehage. Jeg tror ikke at det er et aktuelt forslag å fremme nå. Men jeg deler bekymringen for at noen av de mest utsatte og sårbare barna ikke kommer i barnehage – når de er mindre, på grunn av kontantstøtten, og når de er litt større, fordi foreldrene prioriterer barnehage ulikt. Så å tenke på hvordan en gjennom positive virkemidler skal få flere barn til å få del i barnehagegodet, mener jeg er veldig viktig. Det er slik jeg også har opplevd representanten Stokkan-Grande.
-1	Jeg slutter meg til alt det som ble sagt fra saksordføreren. Vi behandler i dag en midlertidig ordning. Det gjelder både lovforslagene, og det gjelder de forskriftshjemlene vi i dag gir. Vi vil komme tilbake til realitetene i alle disse forholdene når vi skal behandle saken om ny uføreytelse og alderspensjon for dem som har hatt uføretrygd, når den saken kommer. Det er en stor og vanskelig sak. Det er ikke særlig lette temaer vi skal ta stilling til. Vi har vedtatt et nytt pensjonssystem, som hvis man skal sette en betegnelse på det, er kjempefint for alle som er friske og kan stå lenge i jobb – de har absolutt veldig store fordeler i det systemet. Men det kommer noen ekstra utfordringer spesielt med å lage en alderspensjon for dem som er uføre, og som ikke har hatt mulighet til å stå i jobb og tjene opp pensjonspoeng slik som andre, og som heller ikke kan kompensere for levealdersjustering ved å stå lenger i jobb. Det er et dilemma, og jeg tror at alle partier må ta inn over seg det dilemmaet det er, og hvordan vi skal finne ordninger som gjør at dette blir en alderspensjon som mennesker som har levd på uføretrygd lenge, også skal kunne ha en god alderdom med. Det har vært en diskusjon om prinsippene for hvordan dette skal gjøres. Den diskusjonen skal selvfølgelig gå framover også – til vi konkluderer med hvilke ordninger vi skal lande på. Selvfølgelig må de ordningene vi lander ned på, være innenfor rammen av det nye pensjonssystemet som vi har vedtatt, men det må ta hensyn til at både den løpende uføretrygden skal være til å leve av, og den alderspensjonen vi ender opp med, skal være til å leve av. Noe annet vil skape fattigdom, og det tror jeg egentlig ingen i denne salen er interessert i. Så vi kommer tilbake til elementene i denne saken. Jeg har bare behov for å kommentere diskusjonen om at man har et ønske om at denne saken hadde kommet før. Det kan man alltids ha. Flere representanter sier at dette skaper usikkerhet for noen som i utgangspunktet kanskje er i en vanskelig situasjon, og det har jeg all respekt for. Hvis du har fått innvilget en uføretrygd, har du vært i en vanskelig livssituasjon, og det er veldig vanskelig for den personen å se hvordan han sjøl kan endre sin situasjon. Derfor blir mennesker som lever på offentlige ytelser, selvfølgelig utrygge når slike diskusjoner om endringer i inntektsgrunnlaget er i gang. Det er helt naturlig. Derfor mener jeg at det er bra at vi tar oss den tiden det tar for å diskutere oss igjennom til et system som vi er sikre på fungerer godt. Jeg mener at hastverk absolutt kan være lastverk i slike situasjoner, og at vi da ender opp med løsninger som ikke er gode nok. Det er en oppgave SV har tenkt å ta meget alvorlig når vi nå skal jobbe fram det nye systemet.
-0	Jeg er altså medlem av et politisk parti som kanskje er det partiet som i størst utstrekning har jublet for beslutningen om å skifte ut kampflyene som det norske forsvaret har. Vi har hele tiden avventet en proposisjon fra regjeringen om utskifting av flyene, innkjøp av testfly og et kostnadsoverslag for hva som blir den samlede prisen for 56 jagerfly. Vi kommer til å stemme for regjeringens forslag og utenriks- og forsvarskomiteens enstemmige innstilling her i dag. Det gjør vi fordi vi mener det er riktig å skifte ut flyene. Det gjør vi fordi vi mener at Norge trenger et solid luftforsvar som sammen med marine og hær skal sørge for Norges evne til å forsvare seg selv, og som skal kunne delta i internasjonale operasjoner i lang, lang tid fremover. Men vi ble skuffet den 6. mai i år da regjeringens forslag kom – med en elendig fremstilling, en syltynn begrunnelse og med elementer som skapte mer usikkerhet rundt dette saksforholdet enn det skapte avklaringer. Derfor fikk vi høringen, derfor fikk vi, som representanten Myrli var inne på, en stor runde i media om dette, ikke minst med utgangspunkt i Aftenpostens leder tirsdag den 7. juni, altså dagen etter høringen, under overskriften «Katten ut av sekken». Det som både Aftenposten og andre av oss har satt spørsmålstegn ved, er kostnadsoverslaget. I St. prp. nr. 36 for 2008–2009, som ble behandlet av Stortinget den 8. juni 2009, skrev regjeringen på side 7 i denne proposisjonen: «Pristilbudet fra Lockheed Martin for JSF var vesentlig lavere enn tilbudet fra SAAB på Gripen NG med sammenlignbar konfigurasjon.» Tilbudet fra SAAB var på 20 mrd. kr, garantert av den svenske stat. I dag snakker vi altså ikke om 20 mrd. kr, eller de 18 mrd. kr som det er opplagt at regjeringen og stortingsflertallet siktet til i 2008–2009 – altså 18 mrd. kr. Det som skaper usikkerhet, og det som skaper forvirring, er at regjeringen og regjeringspartienes representanter hevder at når prisen på 18 mrd. kr fra 2008 nå er blitt 72 mrd., er det en overskridelse på 1 mrd. – 18 pluss 1 er altså 72, mener regjeringen. Det er altså 72 mrd. kr vi nå skal ta stilling til. Innstillingen fra komiteen er at vi skal gi Forsvarsdepartementet i oppdrag å starte investeringsprosjektet innenfor de gitte kostnadsrammene, som altså er 72 mrd. kr, for flyene. Vi fikk i dag vite av statsråden at flykjøpet vil bli basert på fastpriskontrakter. Jeg kunne jo spørre: Hvorfor sa hun ikke det under høringen? Men jeg skal avstå fra det. Vi fikk et helt annet innspill fra en stortingsrepresentant fra regjeringspartiene, nemlig representanten Solhjell, som mante til forsiktighet, og sa at vi nå må følge prisutviklingen nøye. Det skal være en prisutvikling, da, og ikke en fastpriskontrakt? Det er altså stadig usikkerhet rundt dette. Jeg vil konkludere med at Fremskrittspartiet stemmer for innstillingen, ikke fordi vi synes den er glitrende god, men fordi denne saken er så viktig at vi er nødt til å ta denne beslutningen i dag, selv om regjeringen selv har skapt en usikkerhet rundt dette som gjør at regjeringen har seg selv å takke for at situasjonen rundt denne beslutningen har blitt slik den har blitt.
-1	Nei, det er ikkje ein raud-grøn politikk å setje ned endå fleire uavhengige klagenemnder og klageinstansar for det vi meiner er politiske saker. Politiske saker er det politikarane som skal ta seg av. Dermed er det departementet som skal handtere klagesaker som har politikk i seg, når dei er anka inn frå Konkurransetilsynet. Eg vil seie at det som ville ha hjelpt når ein fyrst skal gjere om eit vedtak frå Konkurransetilsynet, ville vere at alle sette seg ned og las grunnlaget for det arbeidet ein har gjort. Eg har høyrt mange argument i den saka, som ikkje eingong Konkurransetilsynet førde til torgs, som ein gjekk ut frå at Konkurransetilsynet hadde hatt med i sitt grunnlag i saka, men som dei aldeles ikkje hadde hatt med, f.eks. det at Gilde og Prior var konkurrentar i den same marknaden. Det var Konkurransetilsynet ueinig i. Det var vi einige med Konkurransetilsynet i, og EU-retten støtta oss på det. Då vi f.eks. snakka om pris og prisutvikling på desse varene, sa Konkurransetilsynet at denne fusjonen ikkje ville ha påverknad på prisen, mens dei argumenta som vi har høyrt frå høgresida, fekk det til å høyrast ut som om vi skulle få ein dramatisk prisauke på landbruksvarer etter fusjonen. Det stemmer sjølvsagt ikkje.
-0	Jeg forstår godt at statsministeren har utfordringer i spørsmålet om kampen mot fattigdom, for sannheten er jo den at aldri har lønnsforskjellene vært større, aldri har vi hatt så mange minstepensjonister under fattigdomsgrensen. I sin helhet har vi aldri hatt så mange under fattigdomsgrensen. Vi har 700 000 som nærmest står utenfor arbeidslivet. Det er en betydelig arbeidskraftreserve, som Regjeringen ikke gjør noen ting for å utnytte. Tidligere i spørretimen i dag synes jeg statsministeren avslørte seg, for Regjeringen forsvarer økte skatter og avgifter med at det blir en økt kjøpekraft på 3 pst. på grunn av lønnsoppgjøret. Alle disse menneskene vi snakker om i forbindelse med fattigdom, vil ikke være med i den typen lønnsforhøyelser som vi har nå, og de vil ikke oppnå den økte kjøpekraften. Dermed vil skatte- og avgiftsøkningen fra Regjeringen slå negativt ut bare for én gruppe, og det er disse 700 000 menneskene som står utenfor arbeidslivet. Så her synes jeg statsministeren kan prøve å rense samvittigheten sin med hensyn til disse gruppene.
-1	I regionalpolitikken skiller en gjerne mellom den lille og den store politikken. Den lille handler om by- og distriktspolitikk, om de mer konkrete mål og virkemidler som en bruker der, mens den store handler om den store samfunnspolitikken. Da kommer vi inn på veg- og samferdselspolitikk, landbrukspolitikk, helsepolitikk osv. Da er poenget at det hjelper ikke om en driver med småpene ting innenfor den lille regionalpolitikken, hvis en i den store politikken, f.eks., har en politikk som fører til sterk sentralisering og svekker distriktene. Når temaet er kunnskapspolitikk, er det like hensiktsmessig, synes jeg, å prate om både den lille og den store politikken, for skolen – altså hele opplæringssystemet vårt – skal jo speile samfunnet. Vi ser stadig mer i skoledebatten at flere og flere av oss fokuserer på at det er et sterkt avhengighetsforhold mellom skole og samfunn. Begge trenger hverandre, og begge må spille på lag for å lykkes med de mål og ambisjoner en har. Etter SVs mening er det særlig når det gjelder den store kunnskapspolitikken, at høyrepartiene i Norge svikter. Det nytter lite å arbeide mot sosial reproduksjon inne i skolebygningen og inne i opplæringssystemet når den generelle samfunnspolitikken til høyrepartiene har som konsekvens større sosiale og økonomiske forskjeller mellom folk og distrikter. Det blir like fåfengt å arbeide for en nulltoleransetilnærming til mobbing når folk ute i samfunnet – og det er mange av dem i dag – føler seg mobbet både av enkeltpolitikere og politiske partier for sin religiøse tro, for sin påkledning, for sin seksuelle legning, eller at de på grunn av uførhet ikke klarer å stå i arbeidslivet. Det blir ikke enkelt å inspirere elever, studenter og lærere til ivrig innsats hvis samfunnet for øvrig signaliserer at det ikke er så farlig med kunnskap. Vi ser det nettopp i en del viktige debatter i dag. For eksempel er klimadebatten et grelt eksempel på dette, der ikke minst Fremskrittspartiet snur kunnskap og forskning ryggen og har sine egne forklaringer, i motsetning til det «kunnskapsprodusentene» forteller oss. Det hjelper lite at høyresiden er opptatt av å hylle likhet og små forskjeller, når vi har en skattepolitikk og en arbeidslivspolitikk som viser at partiene ute i samfunnet har en annen praksis. Men det er sjølsagt lurt taktisk oppslutningsmessig i dag å ikle seg rød-grønn språkdrakt, ikke minst i en tid da både forskere og mange politikere hyller den norske samfunnsmodellen. Det siste bidraget når det gjelder å framsnakke den norske modellen, kommer – noe overraskende kanskje – fra OECD i forbindelse med den siste PISA-rapporten. For det er ikke SV-leder og kunnskapsminister Kristin Halvorsen som forklarer framgangen i norsk skole ved å vise til enhetsskolen, og at vi har et samfunn med små sosiale forskjeller og spenninger. Nei, det er OECD sjøl! La oss også huske hva Boston College-professor Andrew Hargreaves uttalte på den store opplæringskonferansen i Trondheim i august, og som han gjentok da vi i KUF-komiteen var på besøk i Boston en måned senere: Det er to store årsaker til frafallsproblematikken i videregående skole. Den ene er ungdomsskolen, som vi nå tar tak i på en veldig god måte, og den andre er samfunnet – et samfunn med store sosiale forskjeller og med store spenninger. Når vi har et slikt samfunn, vil vi heller ikke klare å løse frafallsproblemene i videregående skole. Så over til den lille kunnskapspolitikken: Det er ingen tvil om at det nå råder en ganske stor enighet både mellom de politiske partier, mellom de politiske partier og fagfolk her i Norge, og mellom de politiske partier og lærere og andre som jobber i skolen – heldigvis. Det synes jeg går tydelig fram av budsjettinnstillingen her i dag. Jeg ser jo at noen av opposisjonspartiene vil flytte litt på leksehjelp, noen vil ta ut frukt og grønt, noen vil redusere litt i antall timer, mens andre vil øke noe i antall timer, noen vil redusere litt aktiviteter i studieforbundene osv. Vi ser at privatisering er skjøvet i bakgrunnen. Jeg synes representanten Elisabeth Aspaker her svarte ganske diffust da hun ble utfordret tidligere i debatten i dag. Forskjellene er faktisk ikke større enn som så, og det er jo et godt utgangspunkt for det videre utviklingsarbeidet som vi alle er så ivrige på å fortsette med, og som vi har så klare ambisjoner for. Tidlig innsats og en innsats der en i størst mulig grad ser enkelteleven – og ut fra det gir et tilbud justert for enkelteleven innenfor den rammen klassen eller gruppen setter – står sentralt i norsk skolepolitikk for tiden. For å få til dette er det viktig med tid nok, det er viktig med lærere nok, og det er viktig at skolen blir en plass der alle trives. Derfor er det så viktig at antall timer på barnetrinnet blir utvidet med en time fra høsten 2010, at vi har kommet i gang med leksehjelpordningen, og at Kunnskapsdepartementet sammen med lærerorganisasjonene og KS er i ferd med å utvikle en ressursnorm, slik at lærertettheten øker, og slik at vi får skolen til å bli en god læringsarena og en god arbeidsplass. Skolepolitikk for oss rød-grønne dreier seg om noe langt mer enn å finne fram til det ene, forløsende enkelttiltaket. Det er å finne fram til helhetlige, gode løsninger, både når det gjelder opplæringssystemene, og når det gjelder skolen alene, ikke minst i samspill med samfunnet. Det blir for oss en videre, helt naturlig ambisjon i årene framover, som vi ser fortsatt at noen av partiene – enn så lenge – vegrer seg litt imot å utvikle grunnskole/SFO-pakken til å bli et heldagstilbud, på samme måten som barnehagen så vellykket har blitt det. Vi har fått en kulturskolemelding – den må vi alle lese – som på en inspirerende måte nettopp presenterer et slikt mulig tilbud. Vi vet at de langt fleste foreldre trenger det, vi vet at næringslivet og samfunnslivet trenger den arbeidskraften som på denne måten blir «tilgjengelig» når ungene har et godt tilbud på dagtid. Ikke minst vet vi at ungene setter pris på en dag som er fylt med god skole, med god kultur, friluftsliv og idrettsaktiviteter, og som sjølsagt gir rom for avkopling og fri lek. I den siste PISA-undersøkelsen, som de fleste her kommer innom i dag, står det at «i en internasjonal sammenligning framstår Norge som et land med stor grad av utjevning når det gjelder læringsutbytte». Den fokuserer altså bl.a. på sammenheng mellom læringsutbytte og sosial utjevning. Den sier, som ikke minst den rød-grønne regjeringa sier, at dette ikke er godt nok. Men relativt sett, er altså konklusjonen til forskeren bak rapporten, er vi på rett spor: Norge klarer en stor grad av utjevning sammenlignet med andre land. Dette var for meg en av de mest gledelige konklusjoner i den rapporten, for det viser at vi også er på rett veg når det gjelder dette. Et annet sentralt poeng for oss videre framover er å gjeninnføre større variasjon og mangfold, både med hensyn til fag og læringsmetode. Jeg gleder meg så over å bidra til å utvikle og etter hvert behandle den nye stortingsmeldingen for ungdomsskolen, for den tror jeg nettopp kommer til å betone dette på en god måte. Jeg håper inderlig at opposisjonen blir med på det, for nettopp å få tilbake noe av mangfoldet og variasjonen i tilbudet vårt, som igjen tar oss videre over i Ny GIV-satsingen, som på en veldig riktig måte signaliserer den samme forståelsen av hva som er poenget med opplæring, med det samme kunnskapssynet. Vi har mistet noen år ved at vi har blitt litt for instrumentelle, litt for smale. Jeg håper at jeg i år ikke får en replikk mot meg som den jeg fikk i fjor, som går på at når en begynner å prate om en mer praksisnær skole, når en begynner å prate om hvor viktig det er å få inn kunst- og kulturfag osv., skal en bli beskyldt for at da er det leking vi er på jakt etter i norsk skole. Litt om høyere utdanning og forskning: Vi har mange gode skoledebatter i dag. Det er et lite unntak når vi kommer til høyere utdanning og forskning, for her ser det ut som om det er krise, det har liksom aldri vært verre enn det er i dag. Hvis vi ser på den rød-grønne regjeringsperioden, sier fakta på bakken at vi har hatt en betydelig vekst de siste årene. For eksempel har vi fått 1 000 nye stipendiatstillinger, vi har en reell vekst i sektoren på 10 pst. når det gjelder undervisning og studenter, vi har en reell vekst på FoU på 27 pst., vi har fått 5 200 nye studentboliger osv. Dette er plusstall, dette viser vekst. Og så kan vi alle være enige om at vi gjerne vil ha sterkere vekst, og vi vil ha både sterkere og bedre aktivitet på sektoren. Det skal vi alle ha ambisjoner om, og det er jeg veldig glad for at opposisjonen har ambisjoner om, akkurat som den rød-grønne regjeringa har ambisjoner om det. Da er det igjen 22, eller 21 sekunder – nå 17. Jeg skal komme tilbake til i et senere innlegg og prate om det som jeg synes er særlig viktig framover, og det er i større grad å få til en offensiv når det gjelder voksnes læring – å nå voksne der voksne bor, nå voksne der voksne arbeider, og gi dem en mulighet til å komme inn i opplæringssystemet vårt.
-0	Det gjør jeg veldig gjerne nå.
-1	Jeg kan begynne med å besvare spørsmålet fra Høie. Som Høie vet, er de postene som går på sykepengeutbetalinger, overslagsbevilgninger. Det betyr at man fra Regjeringens side har kalkulert de utgiftene man vil få til sykepengeutbetalinger, ut fra de forutsetningene som ligger i bunnen, nemlig hva slags tiltak som blir gjennomført med hensyn til å redusere sykefraværet. Høie har ikke studert grundig nok hva vi har gjort. I merknadene til kap. 2600 Trygdeetaten argumenterer vi for en betydelig styrking av post 1, i størrelsesorden 250 mill. kr, knyttet til oppfølging av pasienter som står i helsekø. Det er da ikke bare sykmeldte, det er gruppen totalt sett. Men ved at man setter inn økte ressurser der, så kalkulerer vi innsparingen på andre områder. Det samme har vi argumentert med i forhold til økning av den bedriftsinterne attføringen, for på den måten å kunne redusere behovet bl.a. til utbetaling av attføringspenger. Men man er nødt til å se på hele tiltakskjeden. Hvis det var slik at partienes ulike tilnærminger når det gjaldt statsbudsjettet, ikke skulle gi virkning i forhold til overslagsbevilgninger, ville det være det samme som å si at ulike former for politiske tiltak overhodet ikke hadde virkning, og det har de naturligvis. Så avhengig av hva man velger å gjøre, vil man få ulike utslag. Og dette argumenterer vi ikke for fordi SV går inn for å redusere sykepengeutbetalinger til dem som har krav på det, men det er fordi vi kalkulerer med at behovet for den typen utbetalinger vil bli redusert som en konsekvens av den politikken vi legger opp til. Men nok om det, så langt. SV registrerer at de samlede utbetalingene på de to områdene vi har ansvaret for, altså rammeområdene 15 og 16, nå begynner å nærme seg 230 milliarder kr, og det er et enormt tall som knapt noen er i stand til å forestille seg. Det spørsmålet man kan stille seg, er om det er et mål for en nasjon at helsebudsjettet skal være høyest mulig, eller om det motsatte burde være et mål. Jeg personlig tenderer mer i retning av å mene det siste. På mange måter er det et symptom på et samfunn som på en eller annen måte er i ubalanse, når vi på område etter område ser at vi har behov for økt innsats, mer ressurser, innenfor helsevesenet for å bøte på skader som oppstår. Og det har for så vidt forundret meg når det gjelder Høyres og også Fremskrittspartiets argumentasjon, at nettopp når det gjelder helsevesenet, synes det nærmest å være en målsetting at jo mer ressurser man bruker, jo bedre er det, som om det ikke burde være en målsetting å redusere behovet for å bruke ressurser. Jeg var i går på en konferanse arrangert av Rådet for Psykisk Helse. Jeg registrerte at statsråd Høybråten også var til stede, og det er jeg glad for. Konferansen var interessant og givende på flere måter. For det man plutselig på en måte får fokus på, som man får oppmerksomheten rettet inn mot, er årsak og virkning i et samfunn som i så stor grad er i omstilling at flere og flere utvikler mental sykdom. Jeg merket meg spesielt foredraget til psykiater Finn Skårderud, der han så sterkt betonet vektleggingen av stabiliteten rundt menneskene som en måte å ivareta dem på. Og hvis vi ser på det samfunnet vi lever i i dag, og hvilke store endringer vi er inne i, bør det ikke undre noen av oss at mennesker får problemer med å forholde seg til dette samfunnet. Det skapes utrygghet, man har en opplevelse av at man kommer til kort, og så får man behov for helsetjenester. Sånn sett kan man for så vidt si at det som skjer i samferdselskomiteen i disse dager, og den behandling som har funnet sted der, ikke er uvesentlig med tanke på hva slags sykdom som eventuelt vil kunne oppstå av mental art. Når man uten å trekke inn fagforeningene, uten å gi dem en mulighet til å være med i en prosess, skal ha betydelige omstillinger både av NSB, Posten, Luftfartsverket og ferjeselskapene – det gjelder for så vidt også de store omstillinger som vi ser innenfor helsevesenet som sådant – må vi ta innover oss at for mange går disse endringene så raskt at de føler utrygghet for egen situasjon, for familiens situasjon, for hva det innebærer for økonomien, og så får man utslag på helsebudsjettet som en konsekvens av det. Og det betyr at når vi drøfter helsebudsjettet, kan vi ikke isolert bare se på hva vi foretar oss, vi er nødt til å se det i en større sammenheng. Hva slags samfunn ønsker vi? Hvordan skaper vi trygghet for de menneskene som bor i dette samfunnet? Og hvordan blir et samfunn som er inkluderende og varmt med hensyn til at vi tar vare på hverandre? SV har vært opptatt av, spesielt når det gjelder psykiatrien, at man burde ha satset mer og raskere på en opptrapping som spesielt vektla forholdene for barn og unge, og spesielt bør satsingen skje der hvor folk bor. Det vi ser i dag, spesielt når det gjelder sykehussektoren, er hvilke enorme ressurser den trekker med seg, mens ofte relativt beskjedne tiltak ute i kommunene kan ha vel så stor effekt. Jeg har sikkert nevnt det før, men jeg vil igjen trekke fram erfaringer fra min egen hjemkommune, der man i sin tid satset på ansettelse av psykiatriske sykepleiere, som for så vidt er en beskjeden ressursinnsats. Man får da plutselig tilgang på spesialutdannet personell – også i hjemmene til den enkelte syke, kanskje nettopp til barn og unge, eller til eldre – på en veldig fleksibel måte og med én gang behovet oppstår, istedenfor at man skal måtte vente, kanskje i flere måneder, på å komme til en høyt spesialisert poliklinikk eller et psykiatrisk sykehus, og på veien dit blir pasienten bare verre. Når vi skal skape et helsetjenestetilbud som vektlegger likeverdighet, er det for SV helt grunnleggende at mye av den satsingen skjer ute i kommunene, for kanskje vil en mindre ressursinnsats der kunne gi større uttellinger. Vi i SV er glad for at vi har fått gjennomslag for at man skal foreta en lovgjennomgang knyttet til lov om psykisk helsevern for å se på endringer som gjør at helsepersonellets ansvar knyttet til behandling av rusmiddelmisbrukere blir klarere. Det man har hatt til nå, har på mange måter vært et svarteperspill knyttet til rusmiddelmisbrukere, på en slik måte at man ofte har definert det ut av helsevesenet og sagt at dette er et ansvar for sosialkontorene. Men det er helt åpenbart at den faglige kompetansen ikke er tilstedeværende ved sosialkontorene. Man kan ikke forvente at en sosialkurator skal klare å ta innover seg alle aspektene ved behandlingsmessige behov hos en rusmiddelmisbruker. Samtidig er det slik at lov om sosial omsorg i dag ikke gir den hjemmel man trenger for å kunne gjennomføre tiltak overfor rusmiddelmisbrukerne, noen gang mot deres vilje. Derfor er en sånn lovgjennomgang etter vårt syn svært nødvendig, og vi er glad for at Stortinget ber Regjeringen om å foreta den lovgjennomgangen. Det man også ser i dag, en type behandling av rusmiddelmisbrukere som gjør oss i SV betenkt. Det var nylig et oppslag i Dagsavisen der man beskrev at metadonbrukere som ble gravide, for så vidt fortsatte sin behandling med metadon, og så fikk man i ettertid behandling av barnet på grunn av abstinenssymptomer. Det må være galt. Det må være galt at man har fått en samfunnsutvikling der man ser på det ufødte barnet som et terapeutisk middel for at rusmiddelmisbrukeren skal komme ut av sitt misbruk, i stedet for at man blir opptatt av at man skal holde vedkommende som er gravid, rusfri – om så mot vedkommendes vilje – inntil barnet er født, for å ivareta det barnets interesser. Det kan umulig være rett at man skal ha et samfunn der disse barna på sett og vis ofres og blir et terapeutisk middel, som metadon er, for å oppnå rusmiddelfrihet. Jeg vil si at det er nettopp et eksempel på at man trenger en annen type lovverk for å gripe fatt i slike problemstillinger. Jeg etterlyser også en større grad av bevissthet blant helsepersonell for å hindre at slike ting skjer. Jeg må si jeg var sjokkert over kollegaer som i Dagsavisen uttalte seg om at det er relativt enkelt å behandle nyfødte for abstinenssymptomer. Det tyder ikke på en veldig stor grad av faglig integritet som man skal møte de utfordringene med. Det er veldokumentert at det er tett sammenheng mellom rusmiddelmisbruk og tilgjengelighet. Jeg må si at det er overraskende at nettopp Kristelig Folkeparti nå har vært med på en reduksjon av alkoholavgiftene. Det ser ut som det er stort behov for å sette det man har av kunnskaper, ut i praktisk politisk handling. Det vil helt sikkert gjelde på andre områder også, når det gjelder bruk av narkotiske stoffer bl.a. Vi har kommet for kort i Norge, men kanskje har vi også vært for lite lydhøre i forhold til fagmiljøene med hensyn til hva slags tiltak man burde ha iverksatt for å redusere bl.a. overdosedødsfallene. Det er også alarmerende at man nå får inn rapporter om overdosedødsfall der vedkommende som har dødd bare får påvist metadon i blodet. SV er glad for at et flertall ber om at boligtilbudet i kommunene til rusmiddelmisbrukerne skal bedres, og at man har fått til et vedtak i regi av sosialkomiteen der Regjeringen bes om å bidra til at det er økonomiske midler til hele tiltakspakker som dekker et helhetlig omsorgs- og behandlingstilbud for rusmiddelmisbrukere. Vi ønsker også å sette inn mer ressurser innenfor rusmiddelomsorgen og å målrette tiltakene også på den forebyggende siden, i håp om at man over tid kan få færre rusmiddelmisbrukere. SV har også gjennom et landsmøtevedtak tatt til orde for at man bør samordne sosial-, arbeidsmarkeds- og trygdeetaten til én felles offentlig etat. Vi er glad for at en samlet komite ber Regjeringen om å utrede spørsmålet om en felles offentlig etat for sosial-, arbeidsmarkeds- og trygdeetaten. Det har vært mye snakk om omstilling av offentlig sektor, men dette er en type omstilling som virkelig kan ha stor betydning for den enkelte. Det man dessverre har sett i altfor mange kommuner, er at ulike personer som har hatt behov for stønad, har blitt kasteballer mellom de ulike etatene. Kanskje har det begynt med at man har blitt arbeidsledig og så mister retten til dagpenger. Kanskje er vedkommende syk og kan ikke komme tilbake i arbeidsmarkedet. Man blir ute av arbeidsmarkedet lenge, får ikke lenger sykepenger og må gå og få sosialhjelp. Det blir en kanossagang mellom disse instansene, hvor man på en måte trekker litt på skuldrene og sier at dette er ikke mitt ansvar. Så får man ikke til helhetlige løsninger for den enkelte søker der de tre ulike etatene samordner seg for å sørge for at vedkommende mest mulig kan bli selvhjulpen og komme ut i samfunnet igjen. En samordning vil kunne bidra til det etter SVs syn. Når det gjelder fastlegeordningen, har jeg registrert den store motstanden som enkelte har i forhold til den. Men på samme måte som SV ser det som viktig når man først har valgt å la staten overta sykehusene, å være konstruktiv for å få den statlige overtakelsen til å fungere best mulig, må det være viktig å få fastlegeordningen til raskest mulig å bli en ordning som er mest mulig tjenlig for hele befolkningen. Det kan umulig være tjenlig å undergrave ordninger som man har vedtatt, og som man har investert store kostnader i for å få til. Derfor ser SV det som en stor utfordring å tilrettelegge for rekrutteringstiltak ute i kommunene, slik at man får flest mulige fastleger også der hvor man i dag sliter med rekrutteringsvansker. Og SV ser det som en stor utfordring å tilrettelegge for gode kommunale legevaktordninger. Det er helt åpenbart – der har Alvheim rett – at den avtalen som ble inngått mellom Lægeforeningen og staten, var for dårlig på det punktet. Man tok ikke høyde for behovet for at kommunene fortsatt skulle ha godt organiserte legevakter. Det kan fastlegeordningen alene ikke løse. I kjølvannet av fastlegeordningen ser vi at det nå er store problemer med å rekruttere til samfunnsmedisinske stillinger. Over 30 pst. av stillingene for assisterende fylkesleger står ubesatt, og en rekke kommuner sliter med å rekruttere til kommunelege I-stillingene. Man er nødt til å rette søkelyset mot årsakene til det, og prøve å gjøre noe med det. Det vil være lite tjenlig hvis samfunnet ikke har et aktivt redskap både i fylkeslegekontorene og ute i kommunene som kan kartlegge hva den medisinske situasjonen er i et samfunnsmessig perspektiv, og som sikrer fagligheten også på det området. Derfor er jeg også glad for at komiteen samlet ber Regjeringen om å foreta en gjennomgang av situasjonen for de samfunnsmedisinske fagområdene, både når det gjelder fagutviklingen, og når det gjelder rekrutteringen. SV har hele tiden ønsket at vi skal komme i gang med en tannlegeutdanning i Tromsø. Vi var tidligere alene om det, men registrerer at flere og flere partier går inn for det. Vi håper at Regjeringen i en eller annen form vil ta initiativ til at den tannlegeutdanningen nå kommer i gang. Det er bekymringsfullt at det er så store rekrutteringsvansker, spesielt distriktsfylkene sliter for å klare å få tak i tannleger. Og etter SVs syn burde man ha tatt et grep knyttet til tannlegene for å samordne den private tannhelsetjenesten og det offentlige tannhelsetilbudet for å spille på lag for en bedre tjeneste for brukerne. Derfor trenger man den stortingsmeldingen som SV har bedt om, og som Regjeringen skal komme tilbake til Stortinget med når det gjelder tannhelsetjenesten generelt. Jeg vil til slutt ta opp de forslag som SV selv har eller er medforslagsstiller til.
-0	De målene som er satt, står vi bak, og vi jobber for å innfri dem. Det handler om bevilgninger, det handler om å sørge for at vi jobber godt med organisasjonene for å definere prioriteringsrekkefølgen, og det handler om å jobbe tett med f.eks. Jernbaneverket og Vegdirektoratet for å sørge for at det er et fokusområde også for dem. Jeg er veldig opptatt av at vi, når vi gjennomfører disse tiltakene, også skal se om vi kan gjøre ting på en smartere måte, om vi kan organisere ting annerledes for å få mer igjen for pengene og utfordre systemet på den måten. Jeg opplever at jeg får veldig god respons – både fra de funksjonshemmedes organisasjoner og fra de statlige etatene som skal gjøre den fysiske jobben sammen med fylkene – på det at vi ser på mulighetene, ser på prioriteringsrekkefølgen, slik at vi rett og slett når målene raskest mulig og til en lavest mulig kostnad.
-1	Jeg vet ikke hvor mange ganger vi kommer til å oppleve denne reprisen. Bare i løpet av denne debatten har dette temaet blitt tatt opp atskillige ganger, og det har blitt svart både fra partileder, fra nestleder og også fra dem spørsmålet konkret er adressert til – og nå er det til meg. Jeg får bare gjenta at de som er valgt inn på Stortinget fra SV, er valgt på SVs program, og det er helt klart for dem som er valgt. Jeg skjønner at dette er litt vanskelig for Høyre å forstå. Det kan kanskje være en morsomhet at man i Høyre ser på SVs menn som gamle – som unge utenpå og gamle inni – og at vi i SV kanskje har hatt en tendens til å synes at unge Høyre-folk også er svært gamle når de ter seg i politikken. Men vi får la sånne ting ligge, tror jeg, og begynne å diskutere politikk. Utgangspunktet for at SV så sterkt har invitert til et samarbeid med andre partier, er jo nettopp at vi ønsker gjennomslag for våre saker, mest mulig SV-politikk, akkurat som jeg regner med at Høyre ønsker mest mulig Høyre-politikk i den samarbeidskonstellasjonen de er i nå. Det er mulig at Høyre og Kristelig Folkeparti blir mer konservative eller mer liberalistiske sammen med Fremskrittspartiet, det gjenstår å se. Vi håper det ikke skjer. Vi kommer til å utfordre Arbeiderpartiet og Senterpartiet og for så vidt Kristelig Folkeparti til et samarbeid med oss om våre saker, og jeg ønsker selvfølgelig gjennomslag for det. En del av den politiske debatten er vel å sette sine stempler. Poenget er jo at vi alle er valgt inn på Stortinget for å få mest mulig valuta igjen overfor de velgerne som har stemt på oss. Vi i SV har innsett at vi kommer ikke til å få 50 pst. av stemmene, i hvert fall ikke i overskuelig framtid, og da må vi altså samarbeide med andre for å få det til. Så det politiske gjennomslaget vi ønsker å få, vil vi få i drøftinger med de andre partiene.
-1	SV sit ikkje i komiteen, men vi kjem til å støtte forslaget om å oppheve foreldingsfristen for incest, valdtekt og drap. Eg har lyst å rose Kristeleg Folkeparti og forslagsstillarane for å ta opp dette forslaget no. Når det gjeld tilløpet til å omtale historia på ein god måte for seg sjølv, som eg synest at saksordføraren innleia med, trur eg kanskje heller vi alle saman skulle leggje vekk det no og innrømme at dei som skapte denne endringa, var andre enn oss sjølve. Det var sånne som Annett Berntsberg Eck og mange andre enkeltpersonar som stod fram og fortalde sine historier og gjorde alle parti oppmerksame på at det her var nødvendig med ei endring. I førre runde, då det kom opp, gjekk – så langt eg kunne finne ut – alle eller nesten alle partia ut og støtta det. Det vart sendt eit forslag på høyring frå den førre regjeringa. No har det kome eit Dokument 8-forslag, som får den same, breie støtta, og det er varsla at regjeringa vil kome med ei sak til Stortinget om det. Eg synest ei verdig historieforteljing er at vi har oppdaga nokre nye ting i samfunnet. Vi tek dei forholda det her er snakk om – den alvorlege kriminaliteten – på eit kanskje djupare alvor enn vi har gjort før, og vi forstår kanskje meir av karakteren deira: Det tek ofte lang tid før dei kjem opp. Og vi forstår kanskje betre nødvendigheita av å forandre foreldingsfristen. Det er av og til positivt at det er lov å erkjenne endring, og at det kan vere brei einigheit om det her i Stortinget. Avslutningsvis vil eg berre seie at eg i tillegg håpar å sjå at når forslaget kjem til Stortinget, inneheld det den fulle breidda av ulike forhold som vart sende på høyring i si tid, dvs. at det òg omfattar vald i nære relasjonar, tvangsekteskap, menneskehandel og enkelte andre forhold, som ikkje var ein del av Dokument 8-forslaget no, men som har vore på høyring, og som kan vere ein del av regjeringa sitt forslag. Eg håpar vi vil sjå det når den tida kjem.
-1	Men da synes jeg Bjørg Tørresdal har et for snevert syn på dette. Det er to forhold jeg mener hun da bør svare på. Det ene går på: Istedenfor å se snevert på det norske sprøyteromsprosjektet bør man se på hva evalueringen fra sprøyteromsprosjekter over hele verden viser. Den viser to ting. Det viser for det første at det er ingen mennesker som dør når de setter sprøyter i sprøyterom. I seg selv burde det være noe som gjør at man burde rekruttere flere av dem som er rusmisbrukere, for å legge til rette for at de satte sprøytene sine i sprøyterom. Da jeg var på besøk, skjedde det en overdose der, og hvis det hadde skjedd ute, hadde vedkommende antakeligvis hatt en vesentlig større sjanse for å dø. Det er en positiv side som man må ta med seg. Det andre er at den norske sprøyteromsmodellen er snevrere både i forhold til hva man kan injisere og i forhold til åpningstider enn det veldig mange andre er, og da bør man gripe fatt i det og ikke bare gjøre slik som Bjørg Tørresdal, ha et standpunkt og bare lukke med det standpunktet.
-0	Statsråden beskriv her fleire ting som skulle vere med på å auke produksjonen i Midt-Noreg. Likevel kan vi slå fast at det er stor fare for at det blir straumrasjonering til vinteren. No har Regjeringa styrt i fem år utan at det har kome nokre tiltak av vesentleg betydning. Det vart lagt fram ei rekkje tiltak, men alle desse har noko til felles, dei er veldig små. Så vidt eg kjenner til, var det allereie i 2005 lovt ein tiltaksplan for Midt-Noreg. Spørsmålet er kvar ein kan finne han. Vi veit at utfordringane for norsk næringsliv er store – høgt kostnadsnivå, sterk norsk valuta og sterk internasjonal konkurranse. Dette gjer at situasjonen slett ikkje er enkel for næringslivet, og spesielt ikkje i Midt-Noreg. Vi ser at frustrasjonen gjer at til og med Sør-Trøndelag sin fylkesordførar frå Arbeidarpartiet ber om at ein går til det skrittet å selje dei mobile gasskraftverka for å styrkje energiøkonomisering, enøktiltak og Enova-tiltak i regionen. Det viser berre frustrasjonsnivået i regionen. Det som statsråden òg peiker på, er at NVE får dobla konsesjonsbehandlingskapasiteten. Det er bra, men har det halvert saksbehandlingstida, som det kanskje burde ha gjort? Konklusjonen så langt er at det er stor frustrasjon i Midt-Noreg, og prisnivået i seg sjølv gjer at det går ut over arbeidsplassar. Situasjonen har vart over så lang tid at det framstår som hjelpelaust og lite handlingskraftig, det som Regjeringa gjer. Det må ein på ein måte berre ta inn over seg, og akseptere at det ser slik ut frå Midt-Noreg. Så heilt til slutt nokre få ord om situasjonen i Norpool. Eg høyrde ikkje at statsråden var innom den problemstillinga i det heile, om ein elbørs som skal vere open og transparent, slik at vi er sikre på at det ikkje skjer ting som er uhandterlege og uhensiktsmessige, om vi skal bruke dei orda. No veit vi ikkje om det skjer i dag, men ting tyder på at han hadde stått seg betre, den børsen også, om han hadde vorte meir transparent. Eg høyrde heller ikkje at statsråden nemnde noko om konkrete tiltak for å unngå stopp på dei store produksjonseiningane vi har i Norden, eksempelvis atomkraftverka i Norden.
-0	Kunnskapsdepartementet peker i sin strategi Realfag for framtida på flere utfordringer Norge står overfor. Strategidokumentet inneholder en god del positive elementer, men Fremskrittspartiet mener at den på langt nær er ambisiøs nok. Vi har behov for å øke utdanningen av arbeidskraft innen realfag og teknologi. Det er viktig å huske på at oljeinntektene reduseres i årene framover, og at disse inntektene må erstattes dersom velferd og velstand skal kunne opprettholdes. Derfor er det bekymringsfullt at realfagene gjennom en årrekke har blitt svekket. Resultatene fra den siste PISA-undersøkelsen viser heldigvis et noe bedre resultat. Det skal vi være glade for. Representanten Aksel Hagen sier i sitt innlegg at skolene ikke har etterlyst egne realfagskoler. Men hvem er det skolene skal serve? Er det ikke slik at skolene har et ansvar for storsamfunnets og næringslivets behov? Signalene fra næringslivet er krystallklare når det gjelder det økende behovet for ingeniører og ifølge dem vil de trenge masse folk med realfagkompetanse og ulike fagarbeidere i framtiden. Ifølge Konjunkturbarometeret for Rogaland i januar 2011 har 35 pst. av næringslivet problemer med å skaffe nok fagarbeidere. Dette er i dag. Dette tyder ikke særlig godt for den nære framtid, og dersom målsettingen, som er opplest og vedtatt, at Norge skal være verdens ledende innen maritim sektor med prioriterte forskningsoppgaver som er knyttet til design, bygging og utrustning av skip, operasjon og logistikk, ja da trengs det sannelig at man legger til rette for at de som er sterkest innen realfagene, får mulighet til å bruke sine evner nettopp på det de er dyktigst til. Norge møter allerede sterk konkurranse på området fra det asiatiske markedet, og denne konkurransen vil bare bli sterkere. Spørsmålet som mange stiller seg, er hva Norge skal leve av etter oljen. Svaret er at løsningen finnes i dag. Kunnskap og teknologi er de viktigste driverne i vår nåværende og framtidige økonomiske vekst. Det moderne Norge er et kunnskapssamfunn. Da kreves det at vi satser på kunnskap. Vi trenger flere lærere med god realfagkompetanse. Denne situasjonen kan ikke løses bare ved å utdanne nye realfaglærere. Det må også bli enklere for realister, teknologer og ingeniører å kvalifisere seg til å undervise. Derfor er vi glade for at NTNU delvis har snudd, men Fremskrittspartiet er også enige med representanten Ljunggren i at de kan strekke seg enda lenger. Det er åpnet for en mulighet for at grunnskoleelever som ligger foran i pensum og viser gode evner i matematikk, kan ta matematikk på et høyere nivå enn den klassen og skolen de går i. Det har vi vært innom i debatten tidligere. Men denne muligheten brukes ikke på langt nær nok i dag. Det er ikke ukjent at Fremskrittspartiet ønsker et sømløst skoletilbud der kommunene er ansvarlige for 13-årig utdanning. Det har det vært gjort forsøk med i andre kommuner, og resultatene har vært veldig, veldig bra. Det hadde vært en mye smidigere ordning enn dagens ordning, som deler ansvaret mellom kommune og fylke. Da ville vi hatt et helhetlig ansvar for lovfestet skolegang som ivaretar både resultater og økonomi. Av og til synes jeg vi er mer opptatt av systemer enn av å gi elevene det beste tilbudet som også ville vært det beste for storsamfunnet. Jeg har for øvrig merket meg at regjeringspartiene skriver i sin merknad at dersom det opprettes fire nasjonale skoler innen realfag, vil dette svekke motivasjonen til de gjenværende elevene på skolen. I tillegg viser de til at fire egne videregående realfagskoler vil tiltrekke seg de dyktigste lærerne, noe som da vil gå ut over kompetansemiljøene i de øvrige videregående skolene. Det er mulig at dette kan ha noe for seg, men jeg tror ikke flertallet har lest forslagene i saken godt nok. Når det gjelder gjenværende elevers motivasjon og tilgang på dyktige lærere, så ivaretas nettopp dette i forslag nr. 5, som går ut på å etablere realfagutdanning på masternivå. Dette vil sørge for mange gode lærere innen skolesektoren. I tillegg vil kompetansemiljøene ved skolene opprettholdes og forhåpentlig styrkes til beste for elevene.
-0	Lofast har vært planlagt – om jeg ikke husker feil – siden 1937. Det har vært gjennomgått på forskjellige nivåer flere ganger. Så ble det vedtatt i denne salen, Stortinget, som så mye annet. Men problemet var at pengene ikke kom. Pengene kom ikke, og det var det jeg henviste til. I budsjettforlikene med de borgerlige partiene i forrige periode krevde Fremskrittspartiet at det skulle komme penger på bordet så vi fikk startet byggingen. Arbeiderpartiet har hatt makten flere ganger de siste 50 årene, men de har ikke klart å hoste opp pengene. Vi klarte det!
-0	Jeg vil framsette to representantforslag. Det første er på vegne av stortingsrepresentantene Ketil Solvik-Olsen, Bård Hoksrud og meg selv om at det utarbeides en stortingsmelding om industriens rammebetingelser. Det andre er på vegne av stortingsrepresentantene Svein Flåtten, Rigmor Andersen Eide, Borghild Tenden og meg selv om forenklinger i rapportering, skjemaer og regelverk for næringslivet.
-0	Jeg har gleden av å framsette et representantforslag på vegne av representantene Gjermund Hagesæter, Ulf Leirstein og meg selv om fritak av formuesbeskatning for formue som forvaltes av Overformynderiet.
-1	Det er mange teorier om det. Jeg kan si at SV er veldig for skattelette, men vi er for skattelette til dem som tjener lite – det er forskjellen. Det den regjeringen som Kristelig Folkeparti nå støtter, gjorde, og som Kristelig Folkeparti var med på, var at den lot de store skattelettene gå til de 100 rikeste mannfolkene i dette landet – som har store formuer – og det synes SV er feil. Vi mener at de pengene heller burde gå til barnevern, skoler og bedre eldreomsorg. Denne teorien om at bare man gir skattelette til de rikeste skal det liksom risle et eller annet ned på fellesskapet og skapes veldig mye i samfunnet, har vist seg å være feil alle steder der den blir brukt. Så vi tror på at vi skal ha et rettferdig skattesystem der alle er med på å bidra etter evne, og at vi skal bygge opp et fellesskap etter det. Vi ser ikke på det å betale skatt som noe forferdelig, men tvert imot som et nødvendig og riktig bidrag. Jeg tror alle som tenker seg om, ser at de får veldig mye igjen. Vi ønsker å heve kvaliteten på det de får igjen for disse pengene, og det mener vi Kristelig Folkeparti burde vært enig med SV i.
-0	Jeg reagerer litt på noen av uttalelsene fra utenriksministeren. Han sier at Fremskrittspartiet ikke vil være med i dagens samtaler om et klimaforlik. Sannheten er at Fremskrittspartiet ikke har vært ønsket fra de rød-grønne. Vi ønsker gjerne å delta selv, det har vi skrevet i brev til statsministeren, men jeg registrerer at Regjeringen heller vil snakke om Fremskrittspartiet enn med Fremskrittspartiet. Det er trist at utenriksministeren ikke forholder seg til de forslag som Fremskrittspartiet faktisk har fremmet rundt Kyoto-avtalen, istedenfor å komme med gammelt oppgulp. Jeg reagerer enda mer på den uriktige opplysningen som kom fra utenriksministeren om hva slags klimakvotelov Stortinget faktisk har vedtatt, for i den norske klimakvoteloven tildeles det ingen gratiskvoter til industri etablert etter 2001, ei heller til økt produksjon i eksisterende industri etter 2001. Det er jo særnorsk, og det er derfor Fremskrittspartiet reagerer og spør: Hva vil en gjøre når forutsetningene som lå til grunn, at de skulle få kjøpe kvoter gjennom den grønne utviklingsmekanismen uten restriksjoner, er endret? Restriksjonene ligger på 80 pst. forbud, 20 pst. får en lov til å kjøpe. Da er forutsetningene endret.
-0	"Jeg vil først få lov til å takke interpellanten for at han tar opp en særdeles viktig problemstilling, som han også belyste veldig godt i sitt innlegg. Til utenrikskomiteens leders innlegg vil jeg si at jeg fullt ut støtter beskrivelsen av viktigheten av en WTO-avtale. Jeg er enig med ham i at det å få på plass et multilateralt avtalesett er avgjørende og prioritet nr. 1, derom må det ikke herske noen tvil. Men jeg tror likevel vi skal tørre – nesten uavhengig av hvordan utviklingen blir i forhold til WTO – å være offensiv med hensyn til frihandelsavtaler. Jeg føler for så vidt at Regjeringen er i ferd med å være det, men vi må ha det nødvendige, politiske trykk. Jeg skal ikke dvele veldig mye ved dette, men jeg har vel ikke alltid – og det gjelder ikke spesielt denne regjeringen – følt at det har vært nok politisk støtte og nok støtte fra de miljøer som må jobbe aktivt med disse prosessene for frihandelsavtalene – altså, det multilaterale og WTO har vært det overordnede. Frihandelsavtalene har vært noe på siden, noe underordnet og noe mindre viktig. Jeg håper at frihandelsavtalene blir løftet opp, at man setter til side tilstrekkelig kapasitet – både i våre relevante departementer og i EFTA-sekretariatet – til å fremforhandle avtaler i den grad det er politisk mulig. Vi vet at dette varierer nesten fra måned til måned; nye åpninger kommer, og nye dører lukkes. Parallellitet med EU har vært poengtert. Det har vært nærmest en kjøreregel fra EFTAs side fra dag én, og det var vel noe av grunnlaget for at man startet med disse frihandelsavtalene. Utenrikskomiteen har i enstemmige innstillinger i tilknytning til noen avtaler sagt at man er villig til å gå litt lenger. Vi har også sett at EFTA faktisk har gjort det. Man har ikke nødvendigvis hengt seg opp i hvor EU har gått først, men man har vært villig til å bryte nytt terreng og se på nye muligheter. Kanskje kan EFTA, som en noe mindre aktør enn EU, ha andre muligheter og se andre åpninger enn det en tung aktør som EU kan. Vi skal utnytte det potensialet der det er mulig. Vi ser det ikke minst når det gjelder den asymmetriske avtalen som nå ble godkjent her i Stortinget, med SACU-statene. Utenriksministeren beskrev dette veldig godt. Det gir større innrømmelser til utviklingslandene enn det gjør til EFTA-landene. Det har et positivt utviklingsfremmende element og kan være en mal for fremtidige avtaler med den type land. Jeg skal ikke bruke tid i dette innlegget på å beskrive synet på hvordan Norge bør vekte de defensive og offensive interessene. Fremskrittspartiet har gjort det i andre sammenhenger. Jeg vil bare understreke at vi selvfølgelig ikke har endret oppfatning i så måte, og vi mener at det gjelder like mye i WTO som i en frihandelsavtalesammenheng. Mitt hovedbudskap er at vi gir tilstrekkelig og nok tyngde til finansavtaleforhandlingene, og at vi kjører det frem, nesten uavhengig av hvordan det går med WTO. Det ene ekskluderer ikke det andre."
-0	Fremskrittspartiet har den 12. februar i år sendt et brev til statsråden og bedt om å få underlaget for FS07, idet vi i likhet med de andre opposisjonspartiene føler oss ganske tilsidesatt og ikke kjenner til hva dette vil koste. Jeg synes også det er litt påfallende at regjeringspartiene faktisk var tidlig ute og snakket om og tok beslutninger i forhold til hvilken base de ville konsentrere seg om eller ikke. Er det da slik at regjeringspartiene har innsyn i bakgrunnsmateriellet? Og likeledes: Hva mener Regjeringen når det gjelder langtidsproposisjonen, som opposisjonen ikke har, og som vi har etterlyst gang på gang? Vi føler at dette er et veldig dårlig grunnlag for det forliket som Regjeringen håper på og påberoper seg at vi skal være med på som opposisjon, når vi ikke får innsyn i det hele tatt, og ikke får lov til å være med og gi noe innspill.
-1	"Lånekassen er en av bærebjelkene i velferdssamfunnet. Etableringen av Lånekassen var nødvendig for å oppnå høyere utdanning for store deler av befolkningen som var utestengt. Det å få ordninger for finansiering av livsopphold under høyere utdanning, var kanskje det viktigste utdanningspolitiske virkemiddelet i kampen for å demokratisere vårt utdanningssystem. Lånekassen har også vært viktig for å sikre ungdom, spesielt fra utkanter og fra økonomisk ressurssvake miljøer, tilgang til i første omgang gymnas, senere videregående opplæring og fagutdanning. Til tross for at det har skjedd økonomisk utjevning, sammenlignet med situasjonen da Lånekassen ble etablert, er den fortsatt nødvendig som virkemiddel for å sikre rekruttering til høyere utdanning fra alle sosiale lag av befolkningen. For SV er det derfor en viktig politisk sak �� slå ring om Lånekassen som egen statlig forvaltningsvirksomhet. Vi er glad for at det er bred politisk enighet om å opprettholde Lånekassen i store trekk slik som den er i dag. I forhold til de signaler som kom fra noen av regjeringspartiene tidligere, om å overlate store deler til private banker, er den løsningen som nå foreslås, en god modell. Lånekassen fortsetter altså som statlig forvaltningsorgan. Jeg oppfatter debatten om «Totallånekassen» og «Kjernelånekassen» som mest av teoretisk interesse. Også i dag kjøper Lånekassen tjenester; 25 pst. av budsjettet går til å kjøpe tjenester fra leverandører utenfor egen organisasjon. Jeg har forstått det slik at Regjeringen mener at dagens Lånekasse, om en skal plassere den innenfor de aktuelle modellene, vil bli definert som «Totallånekassen», altså der en kjøper 25 pst. av tjenestene utenfra. Det som er viktig, er at Lånekassen skal fortsette som et forvaltningsorgan, der hovedoppgavene fortsatt – jeg sier fortsatt – skal være regelforvaltning, økonomiforvaltning og søknadsbehandling. På ett område har regjeringspartiene og mindretallet, som består av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, litt ulike merknader – jeg velger å bruke den formuleringen, fordi jeg er litt usikker på om det blir store forskjeller i virkeligheten. Vi sier noe om hva som må være en del av saksbehandlingskjeden dersom vi skal sikre en enhetlig og trolig også effektiv saksbehandling. Vi sier noe om Lånekassens ansvar helt fra den første henvendelse. På samme måte prøver vi å trekke opp grensene i andre enden av saksbehandlingskjeden, mellom det som må være Lånekassens ansvar, og det som må ligge hos Innkrevingssentralen. Men som jeg sa, jeg føler meg rimelig trygg på at det ikke er stor dissens mellom regjeringspartiene og mindretallet i virkeligheten. Jeg er også glad for at det er bred politisk enighet om at vi skal opprettholde lokaliseringen med et hovedkontor i Oslo og med distriktskontorer, og at bemanningen skal opprettholdes rundt om på disse distriktskontorene. Det er et viktig og et riktig signal å gi, som det er bred politisk enighet om. Det som er nytt i denne meldingen, og som det også er bred enighet om, er at vi skal investere 250 mill. kr i et nytt IKT-system – det er jo egentlig det som er meldingen, når det kommer til stykket. Det er helt nødvendig for å gjøre Lånekassen bedre og mer effektiv. Nye saksbehandlingsrutiner, utvikling av bedre nettbaserte tjenester, osv., forutsetter et nytt IKT-system. Erfaringer med denne typen investeringer er ikke udelt positive for staten, og derfor er to ting viktige: De som skal forvalte systemet og kjenner behovene, må få en sentral rolle i utviklingen av det nye IKT-systemet. Med andre ord må Lånekassen selv sitte sentralt i arbeidet, og dessuten må vi ha en sterk økonomisk styring og effektiv kontroll for at rammen, som er satt til 250 mill. kr, skal overholdes."
-1	Familiepolitikk og verdisyn er, som vi har hørt, blant hjertesakene til Kristelig Folkeparti. Som Martin Kolberg også var inne på nå, vedtok et flertall i forrige periode den historiske ekteskapsloven, som Kristelig Folkeparti var imot. På sitt siste landsmøte vedtok Kristelig Folkeparti til og med at de skal fortsette å kjempe mot loven. Heldigvis, vil jeg si, har vi sett uttalelser fra profilerte representanter for Kristelig Folkeparti, som Hareide ved landsmøtetider og Inger Lise Hansen nå etter valget, som er mer liberale. Mitt spørsmål til Høybråten er: Kan Kristelig Folkepartis tilbakegang ved valget skyldes et lite tidsriktig verdisyn, f.eks. når det gjelder ekteskapsloven?
-0	"Jeg skal ikke forlenge debatten innholdsmessig, for jeg synes Fremskrittspartiets representanter har redegjort for vårt ståsted på en utmerket måte. Men en uttalelse fra representanten Heikki Holmås har fått meg til å gripe ordet. Han kommer med en påstand som ikke bare er uhyrlig; den er også udokumentert og usann. Det er altså en påstand om at Fremskrittspartiet i sin tidlige historie skal ha vært finansiert av apartheidregimet. Riktignok kommer representanten Holmås fra et parti som har en lang historie med besøk til og samhandling med regimer med tvilsom historie. Det finnes sågar fortsatt gaver fra SF på museet til Kim Il Sung. Sånn sett burde representanten Holmås kanskje vite hva han snakker om. Men denne påstanden er usann, og den forblir usann. Utenfor denne sal ville jeg brukt et helt annet begrep, og det kommer jeg nok også til å gjøre. Fremskrittspartiet har en åpen historie. Jeg tror sågar vi var det første partiet som leverte alle våre historiske dokumenter til Riksarkivet. Vi har overlevert alt, både korrespondanse, regnskaper og protokoller, fra partiet ble stiftet og fram til moderne tid. Vår historie er sågar gjennomgått av eksterne historikere, som heller ikke har funnet noe snev av dokumenter som skulle tilsi at representanten Heikki Holmås har rett. Jeg vil få lov til å utfordre representanten Holmås, som jeg også ser har bedt om ordet, til å gå på denne talerstolen og dokumentere sin påstand, eller å fremstå til evig tid som en som snakket usant fra denne talerstolen."
-0	Spørsmål om detaljene i enkelte veiprosjekter vil jeg be om at blir stilt til samferdselsministeren som rette vedkommende, men generelt kan jeg si at jeg er veldig godt fornøyd med mange av de grepene regjeringen nå tar på samferdselsfeltet. Neste års budsjett innebærer ikke bare en kraftig vekst i investeringene til både veier, kollektivsatsing og andre viktige formål innenfor samferdselssektoren. For første gang på mange år legger en regjering opp til at vi skal kunne begynne å redusere vedlikeholdsetterslepet som vokste kraftig under den rød-grønne regjeringen. Det er også viktig. Det handler ikke bare om å klippe snorer på nye prosjekter. Det handler også om å ta vare på de prosjektene vi har. Mange mennesker rundt omkring i dette landet er frustrert over vekslende kvalitet på eksisterende veier. Det er derfor vi har fokusert på både å gjøre det lettere for fylkeskommunene å ivareta sine oppgaver med veiene og at vi i statens regi også tar grep for å få mer igjen for pengene. Det at regjeringen nå har etablert et infrastrukturfond som skal bygges opp til 100 mrd. kr, hvor vi er langt over forventet fremdrift, betyr at vi sikrer ekstra midler til samferdselssektoren hvert eneste år fremover, til viktige oppgaver innenfor både investeringer og drift. Det at samferdselsministeren jobber med å etablere et veiselskap, kommer til å bety at vi i fremtiden kan bygge veiene raskere, billigere og smartere enn i dag. Det vil komme bilistene til gode. At samferdselsministeren jobber med en bompengereform, vil bety at det skal komme bilistene til gode i fremtiden, og det er Fremskrittspartiet tilhenger av. Når samferdselsministeren også jobber med en rentekompensasjonsordning, handler det nettopp om å legge forholdene til rette, slik at bilistene betaler minst mulig og får best mulig veier.
-0	Når det går godt i næringslivet i dag, tar statsministeren det som et tegn på at Regjeringen gjør gode valg. Nå går det jo litt tid fra en beslutning tas, til en ser resultatene. Det gjelder òg for næringslivet. Det som er viktig for at næringslivet også skal gå godt i morgen, er at man har forutsigbarhet til å gjøre investeringer i dag. Hydro Karmøy er i den situasjonen. De har ventet på en avklaring når det gjelder rammebetingelser for industrikraft. Selskapet vurderer milliardinvesteringer for å redde hundrevis, ja tusenvis av arbeidsplasser på Karmøy. De har gitt tydelig signal om at et system for industrikraft må være avklart nå til sommeren, for at de skal kunne ta en god beslutning. Statsministeren har nevnt tidligere at industrien skal ha en kraftpris som er lavere enn markedspris. Men et slikt system finnes allerede i dag. Det finnes flere typer markedspris for kraft: én til husholdningene og én som går på langsiktige kontrakter. Det Hydro venter på, er løftet om at det skal komme et industrikraftregime som gir en lavere pris enn det man i dag får på markedet. Skal Hydro vente på at Regjeringen kommer med dette? Eller skal de bare forholde seg til markedet, slik statsministeren har sagt tidligere i dag?
-1	Man blir sjelden kalt populistisk eller folkelig når man foretar kutt for en del veier, som regel er det kjeft den andre veien man får. Men våre veikutt er begrunnet slik at vi har kuttet der veiutbygging fører til økt luftforurensning for barn og unge, der vei fører til at natur blir ødelagt, og der vi har gode kollektive alternativ. Vi står for en annen prioritering enn flertallet, og den ønsker vi å synliggjøre. Ellers vil jeg si til representanten Froyn at jeg syns vi har fått til et bra samarbeid med Arbeiderpartiet og Senterpartiet i komiteen. Jeg er også veldig glad for at Arbeiderpartiet er med på en fellesmerknad sammen med oss om Oslo Sporveier, og det etter en valgkamp hvor høyresiden lovte mye mer gull og grønne skoger til Oslo Sporveier enn det Arbeiderpartiet gjorde. Så det syns jeg er hyggelig, og den alliansen håper jeg vi skal kunne bygge videre på. Ellers er vi nødt til, og det håper jeg at Arbeiderpartiet i framtiden vil prioritere høyere, å få til en allianse for de viktigste jernbanesatsingene, for der har vi fint lite å hente fra høyresiden, slik det ser ut i dag.
-1	Jeg vil ta avstand fra at det er «Regjeringens ønske» som ligger til grunn for de store programmene. Det er Stortingets ønske. Det er stortingsmeldingene om forskning som både tidligere regjeringer og denne regjeringen har fremmet. Disse bygger på hverandre, og man er svært enige om de store behovene for kunnskap. Når det er sagt, vil vi selvfølgelig gå gjennom balansen mellom den såkalt frie prosjektstøtten og de andre mulige virkemidlene for forskning som gjelder Forskningsrådet. Jeg vil bare nevne at vi har Sentre for fremragende forskning. Vi har forskningssentre for miljøvennlig energi. Vi har yngre, fremragende forskere. Vi har en rekke muligheter for virkemidler til forskning som går på det grunnleggende nivået, men som også er mer anvendt forskning. Her er det muligheter, mener jeg, som ikke er utnyttet. Man bare hefter seg ved at det er så mange som får avslag på søknad om akkurat det ene virkemidlet som heter fri prosjektstøtte, fra Forskningsrådet.
-1	Jeg har lyst til å stille følgende spørsmål til olje- og energiministeren: «Statssekretær Brit Skjeldbred sier til NRK at «Vi bad fagfolk i oljeindustrien om råd før utredningen ble offentliggjort, men oljeindustrien har ikke påvirket utredningen». Kan statsråden redegjøre for hvordan oljeselskaper ble tatt med på råd når det gjelder konsekvensutredning av petroleumsvirksomhet i Barentshavet, kan han garantere at andre berørte interesser, som miljø- og fiskeriinteressene, har hatt de samme mulighetene til å gi råd, og mener statsråden dette styrker tilliten til konklusjonene fra utredningen?»
-1	Representanten Ola D. Gløtvold avsluttet sitt innlegg med å si at vi sjølsagt må ha en fortløpende evaluering og vurdering av disse viktige spørsmålene. Det er jeg enig med representanten Gløtvold i. Det er slik at vi i disse spørsmålene stadig vekk og i økende grad, sannsynligvis, i takt med den medisinske utviklingen vil møte situasjoner der ett viktig hensyn, f.eks. behandling av alvorlige sykdomstilstander, vil kunne møte etisk problematiske hensyn som vi også må ta. Denne debatten har vi hatt, og den har vi, og den kommer vi til å ha i SV. Jeg regner også med at andre politiske partier fortløpende har denne debatten. Debatten i vårt parti har altså munnet ut i at landsmøtet ønsket en revisjon av enkelte elementer i bioteknologiloven. Men det betyr sjølsagt ikke at SV har forlatt føre var-prinsippet, eller ikke lenger har den samme respekt for menneskeverd og menneskeliv som før, slik representanten Woie Duesunds innlegg kunne antyde. Både våre merknader i innstillingen og representanten Olav Gunnar Ballos innlegg i debatten her i dag gjør det klinkende klart for dem som vil lese, og for dem som vil høre. Det arbeidet som skal gjøres i forbindelse med gjennomgangen, skal skje på et forsvarlig medisinsk og etisk grunnlag og med omfattende høringsrunder, der sjølsagt også de funksjonshemmedes organisasjoner skal få si sin mening, og skal bli lyttet til, slik det har vært referert her i salen. Så framstiller Osmundnes det slik at Kristelig Folkeparti er imot enhver bruk av preimplantasjonsdiagnostikk. Dette er jo ikke riktig. Spørsmålet blir hva slags lovgivning vi skal ha på dette området, ikke slik Osmundnes var inne på, om vi skal ha en lovgivning eller ikke. Det er det denne debatten dreier seg om, og skal dreie seg om, også i neste periode.
-1	Jeg får kanskje takke for disse litt belærende ord fra mine medrepresentanter. Dette er en detalj blir det sagt, og det er en reprise. Ja, denne reprisen skal vi få lov å leve med til det blir gjort noe vesentlig med dette området, for dette området er så viktig at det fortjener langt større oppmerksomhet enn det får i dag. Det er grunnen til at jeg tar det opp. Jeg beklager hvis noen syns at denne detaljen tar opp Stortingets tid, men det dreier seg faktisk om at folk skal ha et sted å bo. Og jeg gjentar at jeg føler at man ikke bryr seg tilstrekkelig om dette, og at man ikke har nok inni hjertet sitt til at man gjør det som er tilstrekkelig. Å bygge boliger tar tid. Det er ikke gjort på 14 dager å slå opp hus til folk. Vi vet at det er mange som sliter med dette. I tillegg vet vi at det er flere tusen bostedsløse, og det har vi visst i flere år. Vinteren er ingen ny foreteelse i Norge, den kommer hvert år, og det har den gjort bestandig. Likevel fortsetter vi med å si at dette skal vi ta til neste år, så skal vi sette ned et utvalg, så skal vi snakke om det, så skal vi prioritere det, og vi er ikke imot det som prinsipp, men dessverre var det andre ting som var viktigere denne gangen også. Vi skal diskutere dette også når kommunalkomiteen skal diskutere sitt budsjett. Jeg tar til etterretning at flere mener at dette ikke er den rette måten å ta opp en slik debatt på. Jeg vet også, fordi jeg var deltaker i debatten i vår om stortingsmeldingen om boligetablering for unge og vanskeligstilte, at vi har diskutert det en gang i år, men resultatet av den behandlingen var lite tilfredsstillende, sjøl om jeg ser at det er en bevegelse i positiv retning hos et flertall i Stortinget. Men det går for sakte, og det går ut over noen som det ikke bør få lov til å gå ut over. Det viktige, som jeg får gjenta, er at her mangler Norge en stor bit av boligmarkedet, som andre land har, og som er en buffer for unge og vanskeligstilte og folk med ikke altfor store inntekter som gjør at de kan ha et valg i livet sitt, at de ikke blir presset inn i et leiemarked som er fullt av hushaier som flår alle pengene av dem, slik at de aldri klarer å spare seg opp penger så de kan få kjøpt seg en leilighet. Dette er et viktig samfunnsanliggende, for dette dreier seg om hvordan vi bygger opp de viktige strukturene i samfunnet. Og her har vi altså sviktet i flere år. Den sosiale boligbyggingen i Norge er redusert med 70 pst. de siste fem årene, og når man samtidig i tillegg har fjernet alle de gamle reguleringene – og det var nødvendig, for de kunne vi ikke opprettholde – går det galt for mange. Og da ber jeg om at stortingsflertallet bærer over med mitt engasjement i denne saken. Det kommer stortingsflertallet til å måtte leve med til vi får en helt annen satsing på dette området.
-0	Det er mange ting og momenter i saksordførerens innlegg som jeg kunne ha lyst til å gripe fatt i, men det tillater ikke tiden. Saksordføreren skal iallfall ha honnør for én ting: Han og Høyre har vært konsekvent i denne saken. De har hele tiden gått imot statlig deltagelse i IT- og kunnskapssenteret, mens vi andre har forstått at for å utvikle bedrifter i Norge og få investorer, gründere og industrialister til å satse kapital, er det ikke galt, særlig når det gjelder forskning, utdannelse og etterutdannelse, at staten bidrar med noe. Akkurat det skjer over hele den industrialiserte verden. Når det gjelder kunnskapssentre som har utviklet konkurransedyktighet, har staten bidratt både som tilrettelegger og som krevende kunde. Det har skjedd i Austin i Texas, i Silicon Valley og ved en rekke andre IT- og kunnskapssentre. Men Høyre har markert seg som en sterk motstander av dette, til tross for at norsk gründerkapital forsvinner ut av landet med de rådende rammebetingelser vi har. Jeg vil spørre saksordfører Gabrielsen: Hva er Høyres reelle alternativ i dagens situasjon – jeg kjenner Høyres program og primære standpunkt – for å kunne realisere et IT- og kunnskapssenter på Fornebu, som vi alle er enige om skal realiseres?
-0	Igjen har vi vore gjennom ein valkamp der grunnleggjande velferdstenester i kommunane – eller mangelen på dei – har vore eit sentralt tema. No er dette dessverre ikkje den første valkampen der velferdstenester som eldreomsorg, helse og skule og kommuneøkonomi har vore eit sentralt tema. Dessverre er det ingenting som tyder på at det ikkje kjem til å bli eit tema i framtidige val heller. Dei raud-grøne partia og regjeringa hevdar, både på innpust og på utpust, at kommunane har fått styrkt økonomi, og at også 2011-budsjettet har gitt auka økonomisk handlekraft for kommunane. No er det slik at om ein reiser rundt i Kommune-Noreg, ser ein at det er ikkje slik kommunane opplever det. Det er ikkje slik dei folkevalde i kommunane og dei tilsette i kommuneadministrasjonen opplever det. Det er altså lite som tyder på styrkt kommuneøkonomi, sett frå kommunane si side. Det er riktignok auka overføringar i kroner til kommunane – inntekter – det er det ingen tvil om. Men så er det altså slik at ting blir dyrare. Kommunane får stadig nye oppgåver frå staten, utan at desse er fullfinansierte. Det er også strengare krav til kommunale tenester som blir vedtekne av Stortinget. Det er også auka forventningar blant innbyggjarane som gjer at det kostar meir å levere tenestene. Det er også ein sterk befolkningsauke i Kommune-Noreg, dei siste tolv månadene er det blitt ca 62 000 fleire innbyggjarar i Kommune-Noreg. Det er ein auke på 1,3 pst. Det gjer sjølvsagt at det er fleire å yte tenester til. I tillegg har ein altså ei aldrande befolkning, som gjer at det er fleire som treng omsorg etter kvart som befolkningsalderen aukar. Tala frå KOmmune-STat-RApporteringa, KOSTRA, viser at 203 kommunar hadde eit dårlegare netto driftsresultat i 2010 enn det dei hadde i 2007. I tillegg viser gjennomgangen at 257 av våre 430 kommunar hadde eit netto driftsresultat som er lågare enn den anbefalte minstenorma på 3 pst. Her er det litt spesielle: Sjølv om kommunane rekneskapsteknisk har eit overskot på kommunebudsjettet, treng ikkje det bety at dei går i pluss reelt sett. Det kjem sjølvsagt av at kommunane ikkje har avskriving. Derimot har dei lån som driftskostnad. Men dei har ikkje avskriving, og det gjer at tala ikkje er reelle. Dersom kommunane skulle gått over til alminnelege rekneskapsreglar, ville det betydd at dei aller fleste kommunane hadde fått eit negativt driftsresultat. Den dårlege kommuneøkonomien gjer at kommunane utnyttar inntektspotensialet sitt, først og fremst når det gjeld eigedomsskatt. Tala der er tydelege: Frå 2009 til 2010 auka eigedomsskatten med 9,4 pst., til 7,1 mrd. kr. Det er 309 kommunar som no har ei eller anna form for eigedomsskatt. Det er ein auke frå 277 i 2007. I 2007 var det 55 kommunar som hadde eigedomsskatt i heile kommunen. No er det nesten tredobla – til 145 kommunar som har eigedomsskatt i heile kommunen. Det at stadig fleire kommunar innfører eigedomsskatt, er eit klart uttrykk for den dårlege kommunale økonomien som mange kommunar opplever på kroppen. Det er derfor heilt klart at kommunane treng meir pengar. Også ved behandlinga av førre statsbudsjett gjekk Framstegspartiet inn for å tilføre meir pengar til kommunane. Og viss lekkasjane no er riktige, ligg det openbert an til at Framstegspartiet er nøydt til å føreslå nye overføringar, plusse på det som regjeringa legg fram for Stortinget, for å halde oppe eit godt velferdsnivå i kommunane. Det må vi uansett kome tilbake til. Det er altså ikkje riktig, slik det blir hevda av regjeringa, at kommunane har ein god økonomi. Kommune-Noreg opplever ein stram økonomi – på mange måtar ei sveltefôring av kommuneøkonomien.
-0	Jeg takker for svaret. Zaco AS hadde planer om produksjon av PET-flasker i denne bygningen. Den andre bedriften hadde ingen planer om produksjon, noe som strider mot SIVAs utgangspunkt. Jeg har dokumentasjon fra dette firmaet om at de har bydd 500 000 kr for dette bygget. Salget ble på 475 000 kr, altså en differanse på 25 000 kr. I tillegg bad firmaet Zaco i brev av 1. september 2002 om å få oppbevare en del utstyr i bygget til salget var avklart. Dette utstyret ble solgt sammen med bygningen. Det synes jeg er temmelig opprørende. Vil ministeren ta tak i og rydde opp i dette?
-1	To ting nå på tampen av debatten – for det første: Vi er veldig klar over at vi har en rekrutteringsutfordring når det gjelder lærere, ikke minst innenfor realfagene. Vi har gjennom GNIST-partnerskapet nå fått rimelig gode resultater med en bevisstgjøring av alle viktige aktører i dette. Med den nye lærerutdanningen, med et eget løp for ungdomstrinnet, er det også gledelig å registrere en økning av studenter som ønsker å ta nettopp denne utdanningen, ikke minst med realfag som utgangspunkt. Når det gjelder NTNU, må jeg dessverre skuffe Tord Lien. Statsråden har riktignok mye makt, men ikke så mye makt at hun kan instruere et universitet i en sak som denne. Jeg kan ikke forstå annet enn at Fremskrittspartiet har feiltolket NTNUs brev til departementet noe, for NTNU har ikke ønsket å endre sin praksis. Jeg har oppfordret dem til å gjøre det, det er det jeg kan gjøre, men vi er nok avhengig av at NTNU selv klarer å ta den beslutningen. Jeg skulle ønske at man gjorde det, slik at de med master i teknologi kunne ta PPU. Det ville gjøre det lettere å få disse fleksible og sømløse overgangene og bruke den arbeidskraften som er utdannet på høyt nivå, til undervisning i skolen. Så vi arbeider med dette i fellesskap, men det er altså ikke i statsrådens makt å instruere universitetet i denne saken.
-1	"Representanten Hill-Marta Solberg har på vegne av samtlige partier med unntak av regjeringspartiene fremmet et forslag om at den islandske fabrikktråleren ""Gudrun Gisladottir"", som ligger på 40 meters dyp i Nappstraumen i Lofoten, blir hevet som tidligere forutsatt. Fartøyet sank for to år siden, og det har hele tiden vært en forutsetning at båten skulle heves, fordi den representerer en forurensningsfare der den ligger i et sårbart og viktig fiskeriområde i Lofoten. Den burde ha vært hevet for lenge siden. Det er sterkt kritikkverdig at det ikke allerede har skjedd. Det politiske ansvaret ligger hos fiskeriministeren. Det foreligger bl.a. uttalelser fra et kompetent bergensfirma om at hevingen kan gjennomføres i løpet av en måned. Hva mener Venstre om den saken? Støtter Venstre forslaget? Det står mye i Venstres program om miljø og at partiet vil beskytte sårbare fiskeriområder mot forurensning. Bør ""Gudrun Gisladottir"" heves og fjernes fra Lofoten, slik at vi unngår at et sårbart fiskeriområde blir forurenset?"
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Det ble jo litt tenkning rundt dette om man skal redusere og gå ned fra 6 km til f.eks. 5 km. Kan statsråden vurdere å gå ned til 4 km, slik regelen er for ungdomsskoleelever?
-0	Representanten Pollestad og Senterpartiet har ved gjentatte anledninger retorisk vært opptatt av sikkerheten, og spesielt i forhold til Petroleumstilsynet. Det er prisverdig, og det er jeg glad for at man er. Samtidig registrerer jeg også at i Stavanger Aftenblad, som sikkert er en god og etterrettelig avis – det kan sikkert Pollestad bekrefte – skriver Jan Erik Vinnem, som er professor II i samfunnssikkerhet ved Universitet i Stavanger, at vi «trenger et koordinert, slagkraftig og faglig sterkt tilsyn når dagens ordning ikke tilfredsstiller». Videre skriver han at Fremskrittspartiet skal ha «ros for at forslaget om Petroleumstilsynet bør innlemmes i Arbeidstilsynet». Mener Pollestad at professor Vinnem snakker mot bedre vitende, og er det sånn å forstå at Pollestad er fornøyd med de ressursene Petroleumstilsynet nå har fått tilført, og som medfører uforsvarlig kontroll på norsk sokkel?
-0	Integrering er en av de største utfordringene som vi har i innvandringsdebatten. Arbeiderpartipolitiker Abdelmajid Jerad tok tidligere i måneden til orde for at Norge bør ha en egen imamutdanning. Forstanderen i Det Islamske Forbundet, Basim Ghozlan, har også krevd det. Deler statsråden det synet? Og hvis ja, mener da statsråden at dette også vil fremme integreringen?
-0	Hvis det er mulig, vil jeg tegne meg til to replikker. Men la meg først ta den første replikken. I innstillingen er regjeringspartiene tydelige på, og det står også i proposisjonen, at de som har fått innvilget uføretrygd i dag, skal i 2015 konverteres over til ny ordning. De vil få økt skatt, men det skal kompenseres med økt bruttoytelse, slik at de beholder tilnærmet samme nettoytelse. Senere i innstillingen påpeker komiteens flertall akkurat det samme. Er det at man skal ha tilnærmet samme ytelse en erkjennelse av at det vil være en del grupper her som vil få en lavere nettoytelse enn det som er tilfellet i dag?
-1	Jeg synes jo stort sett det er en dyd å overholde inngåtte avtaler, men jeg hører at Lars Sponheim har en annen oppfatning av det. Men jeg stusser litt på innfallsvinkelen til representanten Sponheim i forhold til dette, for det handler også litt om likebehandling her. Hvis jeg kjøper meg en helseforsikring, har jeg allerede betalt en masse skatt til fellesskapet på de pengene som jeg kjøper den helseforsikringen for. Men hvis arbeidsgiveren min vil kjøpe nøyaktig den samme helseforsikringen, mener altså Sponheim at da bør fellesskapet sponse dette, og forsikringen skal dermed bli billigere. Det er mulig at dette i en liberal verden høres klokt ut og henger sammen, men det er i hvert fall ikke spesielt sosialliberalt. For det vi vet ut fra erfaringer med disse tingene, er at det er jo ikke renholdsarbeideren og bussjåføren som får disse forsikringene, det er finansmannen og ingeniøren. Det synes jeg ikke er spesielt sosialt.
-0	"Budsjettet for rammeområde 17, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets hovedområde, ble vedtatt med forslag og stemmer fra et flertall bestående av Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Ett av flere områder som ble berørt av flertallets saldering, var landslinjene. I den videregående skole er noen linjer definert som landslinjer eller landsdekkende linjer, linjer som ikke finnes i alle fylker. Landslinjer er kurs som staten finansierer. Det er bestemt at de skal være åpne for søkere fra hele landet. Landsdekkende linjer er kurs som det ikke er grunnlag for å ha i mer enn ett eller noen få fylker, og der fylkeskommunene er blitt enige om at søkere fra hele landet skal stille likt ved inntak. I budsjettet for 2001 ble det bevilget vel 139 mill. kr i tilskudd på Programkategori 07.30 Videregående opplæring, kapittel 231. I forslag til statsbudsjett foreslo regjeringen Stoltenberg å fjerne hele tilskuddet med kompensasjon gjennom skjønnsmidler til berørte fylkeskommuner. Regjeringen Bondevik foreslo heller ikke penger til tiltaket. I Fremskrittspartiets forhandlinger med Regjeringen var det et krav fra vårt parti om tilbakeføring av 90 mill. kr, ett av de ytterst få krav som faktisk ble imøtekommet. Under behandlingen av budsjettet i finanskomiteen la regjeringspartiene inn det Regjeringen tidligere ikke hadde prioritert, og da faktisk med hele fjorårsbeløpet på 139 mill. kr, og begrunnet dette med en forglemmelse. Sannheten er vel nærmere at reaksjoner fra berørte skoler, elever og bransjer med berørt fagopplæring gav kraftig lyd fra seg, og dette medførte en politisk reaksjon. Fra Fremskrittspartiets plattform i saken er resultatet faktisk bedre enn forlangt. Det ligger 109,8 mill. kr inne i forhold til et ønske om 90 mill. kr, i budsjettvedtaket gjennom forliket med Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Med det utgangspunkt kunne vi lene oss godt tilbake og si vel blåst! Det gjør vi imidlertid ikke. Vi føler ansvar for å følge saken videre av hensyn til elever, foreldre og behovet for å sikre viktig utdanningskompetanse. Fra flertallet i komiteen ble det gitt en føring med på veien: «… landslinjer som er særskilt kostnadskrevende eller har nasjonal betydning bør prioriteres.» Og her er vi fremme ved kjernen i saken og ved grunnen til at denne delen av budsjettvedtaket får en oppfølging gjennom en interpellasjon. Jeg har som utgangspunkt at en mindretallsregjering som til og med tvinger sitt totalbudsjett på plass med taburettsspørsmål – unnskyld: kabinettsspørsmål – skal være både aktiv og aktsom i sin oppfølging av budsjettvedtakene. Flertallets vedtak – 109,8 mill. kr – ble møtt med en politisk kanonade både fra politisk hold i departementet og fra enkelte av regjeringspartiets fraksjoner i storting og komite. Utdannings- og forskningsdepartementet klarte også å gjengi flertallets prioriteringsvedtak feil, som kostnadskrevende og har nasjonal betydning i stedet for «kostnadskrevende eller har nasjonal betydning». Her er det en distinkt forskjell. Forhåpentlig er ikke dette uttrykk for leseferdigheten i departementet. Men så er det dette med å være aktiv og aktsom da! Gjerne en kombinasjon: Aktivt aktsom kan være en god kombinasjon for en mindretallsregjering. I stedet for å fremvise en polemiserende politisk irritasjon over en redusert bevilgning, en reduksjon opprinnelig tiltrådt av denne regjering, burde man etter min mening bruke kreftene på å finne gode løsninger på linje med det beløp og den føring som var gitt. Alt den 7. januar i år sendte departementet brev til fylkeskommunene med melding om vedtak om et kutt i statsbudsjettet knyttet til landslinjene på 30 mill. kr, med tilhørende vedtak om reduksjon i antall plasser og avvikling av tilskudd. Noen linjer fikk varsel om kutt i plassene fra 1. januar 2002. Men opptak til linjene var for lengst gjort, og kurs av halvårig varighet startet samme dag brevet ble skrevet. Berørte skoler oppfatter ikke at de får forståelig svar når de spør hvorfor, og om hvordan de skal håndtere elever som alt har begynt etter bekreftet opptak. Er det riktig at kuttet er på 30 mill. kr? Fra departementet har jeg fått oppgitt en del tall. For 2001 er det bevilget 139 mill. kr totalt. For 2001 er det brukt 120 mill. kr i tilskudd basert på plasser og elever, vel 4 mill. kr er brukt på glattkjøringskurs og ekstra tildeling til Sogn, og resten – altså vel 14 mill. kr – er brukt til utstyr. Utbetaling foregår 1. april og 1. oktober. Strukturen på pengebruken for 2001 kunne faktisk aktivt ha vært varslet som innspill til komiteens behandling uten vansker. I forhold til ny budsjettramme på 109,8 mill. kr er dette et kutt på 120 mill. kr minus 110 mill. kr, altså 10 mill. kr, om vi kun regner et rent plass-/elevbasert tilskudd. De elevbaserte kuttene som departementet har annonsert, ser ut til å ligge nærmere 13 mill. kr, basert på oppgitte utbetalinger i 2001. I forhold til de retningslinjene som er gitt, og jeg understreker betydningen av ordet «eller», virker det som om varslede kutt er tatt temmelig sjablongmessig. Det virker som om man i liten grad har sett på kapasitetsutnyttelsen på de mest kostnadskrevende linjene, der beskjedne kapasitetsjusteringer kunne gitt rom for linjer av nasjonal betydning. For å kunne avlese dette må man faktisk inn på totaloversikten over linjer, kapasitet, elever pr. linje og kostnadssatsen. Det skulle være unødvendig, men i kamp med byråkratisk stivbenthet og politisk stridbarhet er det av og til nødvendig å gå i dybden. Fra berørte fylkeskommuner har det vært bevegelse. Det kan fra media virke som om noen fylkeskommuner er villige til å medvirke til å ta regningen. En slik eventuell medvirkning bør inn i en total ramme som omfatter både stat og fylkeskommune, når samlet prioritering for hele kalenderåret 2002 skal gjennomføres. Det er også slik at noen av kursene det undervises i, er halvårige kurs, mens andre går over fullt skoleår. Elevbelegget høsten 2001 blir også elevbelegg våren 2002. Søknadsfrist for opptak til helårig kurs med oppstart høsten 2002 for skoleåret 2002–2003 er, etter det jeg har forstått, 1. mars 2002. Fra komiteflertallet er det også gitt følgende tilleggsmerknad: «Flertallet ber Regjeringen om å komme tilbake med en total gjennomgang av tilskuddsordningen for landslinjene i Revidert nasjonalbudsjett for 2002.» I forhold til søknadsfristen på 1. mars er det derfor viktig å få gitt tydelige forhåndssignaler nå. Jeg viser igjen til aktiv aktsomhet! For noen uker siden var det stor aktivitet fra regjeringshold for å berede grunnen for å legge frem en egen proposisjon for 1. å sikre 12 mill. kr for å betale for sensuren av ungdomsskolens avgangsklasse også i 2002 og 2. å sikre finansiering for Regjeringens forslag om prestestillinger Begrunnelsen var både ønske om penger og behov for hurtig avklaring. Begge deler var også omkamper for å sikre løsninger i tråd med Regjeringens ønsker, som også burde fremvise en pengemessig inndekning. Men når Regjeringen hevder at de har så mye omsorg for landslinjene, hvor er signalene om en innsats for å skaffe manglende penger til landslinjene? Eller er det slik at landslinjene nok en gang er blitt utsatt for en politisk forglemmelse av regjeringspartiene? Avslutningsvis: Etter mitt syn burde regjering og statsråd også ha tatt et initiativ her for å konsultere komiteen og flertallet med hensyn til oppfølging av budsjettvedtaket. Av hensyn til elever, foreldre, skoler, ansatte og berørte fylker så vel som bransjer bør departementet søke konsultasjon i stedet for konfrontasjon. Det er ikke for sent! Jeg håper at interpellasjonen kan gi signaler som avklarer prioritering og total tilførsel av midler for de berørte elevene, både de som er elever i dag, og de som har planer om å bli elever på disse linjene i skoleåret 2002–2003."
-1	Statsråden viste i si orientering til at begge dei offisielle målformene skal nyttast i NRK, og at minst 25 pst. av verbalinnslaga skal vere på nynorsk. Eg er glad for at ho understrekar det og viser til opprettinga av det nynorske kompetansesenteret, som styret for NRK har vedteke som eitt av verkemidla for å nå målet. SV er glad for kompetansesenteret. Det trengst. I 2000 utgjorde bruken av nynorsk i NRK Fjernsynet så lite som 11,5 pst. Så låg har ikkje andelen av nynorsk vore sidan ein starta med registreringa i 1972. For NRK Radio var det noko betre, 17 pst. Desse tala kjem fram i ei gransking som er gjord i samband med forprosjektet for Nynorsk kompetansesenter. Men mest oppsiktsvekkjande synest eg det er at det nesten ikkje er nynorskbrukarar blant dei som lagar barne- og ungdomsprogram i NRK. Av 120 medarbeidarar som jobbar med barne- og ungdomsprogram, er berre 6 nynorskbrukarar. Desse lagar viktige program som vender seg til barn og ungdom i dei åra av livet då identitet, språkforståing og toleranse vert mest forma. Difor er det voldsomt viktig å ha gode nynorske rollemodellar både i radio og fjernsyn. Og i desse dagar med nynorskdebattar i skulen er det viktig med nynorsk – god nynorsk – i radio og fjernsyn. Nynorsk mediesenter vil vere ei viktig nyvinning i arbeidet med å styrkje nynorsken. At NRK set i verk eit slikt tiltak, vil òg vere med på å stadfeste at dei tek sitt kulturpolitiske ansvar på alvor, og at dei tek eit aktivt grep for å auke nynorskprosenten i sendingane sine. Senteret vil auke tilgangen på nynorskbrukande mediearbeidarar som er skreddarsydde for etermedia. Dermed aukar både nynorskprosenten og det språklege, kulturelle og geografiske mangfaldet i redaksjonane. NRK får òg igjen for denne satsinga, fyrst og fremst gjennom betre tilgang på og rekruttering av nynorsktalande journalistar, men òg gjennom at det aukar bevisstheita om nynorsk i NRK og media elles. Denne bevisstheita vil etter kvart forhåpentleg gjennomsyre strategiplanar, rekruttering, leiaropplæring og språkpolitikk. Dette vil i sum stadfeste allmennkringkastaren NRK sin uvurderlege verdi for norsk språk og kultur, og eg vil tru at for NRK er det ein dimensjon med sjølvstendig verdi. Elles fryktar senteret den årlege diskusjonen om kringkastingsavgifta, og at ho skal føre til ein stadig kamp for senteret sin økonomi. Til det er det å seie at iallfall vi i SV forventar at når NRK no set i gang med eit senter og med det viser at dei ynskjer det som eit satsingsområde, betyr det at det òg er eit satsingsområde i den årlege budsjettkampen.
-0	La meg først få benytte anledningen til å gratulere representanten Serigstad Valen med nestledervervet i SV. Så til svaret: Klimautfordringen er global og må løses globalt. Norge er med på å forhandle en ny klimaavtale i Paris. Vi arbeider for at den skal ha et langsiktig globalt mål og bidra til økende innsats over tid. Som andre land har vi på forhånd meldt inn en indikativ utslippsforpliktelse som er i tråd med FNs togradersmål. Regjeringen fører en offensiv klimapolitikk og forsterker klimaforliket. Klimapolitikken styrkes også i 2016-budsjettet. Blant annet er Fondet for klima, fornybar energi og energiomlegging økt vesentlig mer enn det som er lagt til grunn i klimaforliket. Innsatsen for det grønne skiftet er trappet opp gjennom økt støtte til klima- og miljøteknologi. I tillegg vil redusert sats i elavgiften for skipsfart stimulere til overgang til elektrisitet. Klimaforliket ble inngått i 2008 og fornyet i 2012. Forliket fra 2008 sier at det er realistisk å ha et mål om å redusere de innenlandske utslippene med 15–17 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2020, medregnet et bidrag fra opptak i skog. Reduksjonen ble sett i forhold til utslippsfremskrivningene i budsjettet for 2007. Etatsgruppen Klimakur har senere tolket dette til et utslippsnivå på 47 millioner tonn i 2020. Grunnlaget for klimaforlikets vurdering av muligheten for innenlandske utslippsreduksjoner var SFTs tiltaksanalyser, eksisterende virkemiddelbruk og sektorvise klimahandlingsplaner. De sektorvise målene var bygget på anslag som det kunne bli nødvendig å revurdere dersom endringer i fremtidige prognoser, kostnader, teknologiutvikling eller andre endrede forutsetninger skulle tilsi det. I klimaforliket fra 2012 merket flertallet seg at langsommere fremgang enn forventet i utvikling av klimavennlig teknologi, høyere kostnader ved klimatiltak innenlands, høyere innvandring, sterkere økonomisk vekst og større utslipp fra oljesektoren ville ha betydning for når klimamålene ble nådd. Flertallet sa også at disse forholdene ikke endrer ambisjonen om å redusere de nasjonale utslippene. Så viste forliket videre til at kostnadene ved å gjennomføre tiltak i Norge var justert vesentlig opp. Ved siden av deltakelsen i EUs kvotesystem er klima- og miljøavgifter viktige virkemiddel i klimapolitikken. Regjeringen satte i fjor ned Grønn skattekommisjon. Utvalget skal bl.a. vurdere om og hvordan endringer i klima- og miljøbegrunnede avgifter kan bidra til lavere utslipp av klimagasser, et bedre miljø og en god økonomisk utvikling. Utvalget legger frem sin rapport neste uke. Jeg vil på ingen måte forskuttere innholdet i den, men jeg har lyst til å minne om at regjeringspartiene og samarbeidspartiene i avtalen om budsjettet for 2016 er enige om et samarbeid om oppfølging av Grønn skattekommisjon.
-0	Jeg takker statsråden for konkretiseringen av dette spørsmålet. Det er mange som er engstelig for det som skjer nå, eller som kan skje, ved at man fyller såpass mye av dette mudderet tilbake – og hvilke konsekvenser det vil få både for miljøet, i forbindelse med fauna, for vannkvalitet etc. Man tenker også på den livskvaliteten som svært mange – mange, mange tusen – har ved å oppholde seg i og rundt Mjøsa, som er et rekreasjonsområde. Når det er sagt, er selvfølgelig alle glad for at vi får jernbaneutbygging, så det er ikke noen tvil om det. Men det er altså det mudderet som man graver opp fra bunnen – 370 000 m3 – som skal tilbake til Mjøsa. Da er mitt enkle spørsmål: Kunne man ikke lagt dette mudderet et annet sted, slik at det ikke skaper engstelse og fare for miljøforstyrrelser og ødeleggelser?
-1	Jeg vil gjerne undersøke litt nærmere før jeg gir et utfyllende svar på det siste oppfølgingsspørsmålet fra representanten Thorsen. Jeg skjønner det engasjementet som ligger bak denne problemstillingen som tas opp, og jeg samarbeider gjerne med representanten Thorsen om hvordan vi skal klare å gjøre dette tilbudet bedre framover.
-1	Bakgrunnen for denne meldingen er Kostnadsberegningsutvalgets utredning. Vi vet at det har vært en debatt mellom Kostnadsberegningsutvalget og Høyskolerådet. Departementet har delvis prøvd å mekle i denne konflikten. De har iallfall prøvd å finne en form for kompromiss, en felles forståelse for økonomien i høyskolesektoren. Denne meldingen er, som saksordfører Løvik sa, et bestillingsverk. Det er Stortinget som har bedt om denne meldingen. Likevel er ikke flertallets konklusjon klar når det gjelder hvordan vi skal oppfatte hva Stortinget mener om økonomien. Hvem har rett når de prøver å beskrive utviklingen? Er det Høyskolerådet, departementet eller Kostnadsberegningsutvalget? Det hadde vært ønskelig, og det ville nok sikkert ha skapt noe mindre problemer i framtiden, at Stortinget kunne ha prøvd å skifte sol og vind og konkludert med at vi oppfatter utviklingen å være slik og slik, og dermed på mange måter prøvd å starte fra scratch igjen. Jeg regner med at debatten om utviklingen fra 1992 og fram til i dag vil fortsette. Så mitt spørsmål til saksordføreren er: Burde ikke flertallet ha prøvd å konkludere noe klarere når det gjelder den kostnadsutviklingen som har vært, og sagt noe om det, vært litt mer konkret når det gjelder hva som bør legges inn av kroner og øre for å kompensere for den utviklingen vi har hatt, for på den måten å prøve å bilegge videre diskusjon – bilegge diskusjonen vet jeg ikke om vi klarer, men i alle fall prøve å redusere faren for videre diskusjon? Nå er ikke diskusjonen i seg selv en fare, men de burde iallfall prøvd å løse denne konflikten og dermed konkludert med et forslag til beløp.
-0	Det var veldig mye her som jeg synes jeg nesten kunne sagt selv. Derfor velger jeg å tolke det som positivt at Regjeringen ønsker å opprettholde gassnivået på dagens nivå for å sikre ressurstilgangen. Men selvsagt må en se på utviklingen i forhold til at en får utnyttet infrastrukturen noenlunde fornuftig. Det synes jeg er et positivt signal, hvis jeg forsto statsråden rett, fordi enkelte fra regjeringspartiene jo har gitt inntrykk av at man bevisst skal begynne å fase ut olje- og gassnæringen. Så skal ikke jeg gå videre med den debatten. Det som allikevel er interessant å høre, er hvordan statsråden ser for seg at en skal bygge ut infrastrukturen videre nordover. Vil en fortsatt være positiv til å bygge rørledninger sånn at man til slutt kommer opp til Finnmark, hvis det viser seg at det er store gassfelt også i de forhåpentligvis nye norske territoriene som grenser til Russland? Eller ser statsråden for seg at det vil være på andre måter en skal få gassen til markedene derfra?
-0	Jeg ønsker med dette innspillet å utfordre utenriksministeren på to konkrete områder. Det gjelder dagens og framtidens internasjonale virksomhet til delvis statlig eide oljeselskaper, og i særlig grad det framtidige sammenslåtte Norsk Hydro–Statoil. Det andre jeg ønsker utenriksministerens kommentarer til, er hvorvidt Norge i framtiden vil endre sin bistandspraksis, og om Norge vil stille krav om overholdelse av menneskerettigheter som en forutsetning for bistand. Jeg holder da katastrofehjelpen utenfor. Staten vil være en betydelig eier i det framtidige sammenslåtte selskapet Norsk Hydro–Statoil. Faktisk vil det statlige eierskapet bli så stort at staten alene gjennom aktiv styrepåvirkning vil kunne legge klare føringer for virksomheten. Uavhengig av eierskap vil det sammenslåtte selskapet i framtiden utøve stadig mer av sin virksomhet utenfor Norges grenser. Faktisk var det slik at hovedbegrunnelsen for sammenslåingen nettopp var at selskapet gjennom størrelse skulle bli mer konkurransedyktig internasjonalt. Dette stiller det nye selskapet overfor utfordringer med klare politiske dimensjoner. De langt fleste av verdens gjenværende olje- og gassforekomster befinner seg i land hvor demokratiet står svakt og hvor korrupsjon florerer. Videre vet vi at de framtidige satsingslandene for Hydro–Statoil ikke er å regne som våre tradisjonelle allierte eller samarbeidsland. Ja, faktisk er det slik at Hydro–Statoils virksomhet i stor grad vil måtte være i land som anser seg selv som fiender av Norges nærmeste allierte, USA. Dette stiller Norge overfor store utfordringer og krever en nesten umulig diplomatisk balansegang. Vi opplever eksempelvis i dag at president Chávez i Venezuela nasjonaliserer landets olje- og gassindustri uten at utenlandske aktører får kompensasjon for sine investeringer. Vi opplever et stadig mer aggressivt Iran, som bl.a. grunnet sine enorme oljeforekomster er i stand til å spille en destabiliserende rolle i Midtøsten. Vi opplever stammefolk i Nigeria som kidnapper utenlandske oljearbeidere på grunn av manglende demokratisk distribusjon av landets oljeinntekter. Dette er tre konkrete eksempler på steder hvor Hydro–Statoils framtidige marked befinner seg. Videre har vi eksempelvis Russland, Aserbajdsjan samt flere land i Midtøsten. Et sammenslått Hydro–Statoil vil på eiersiden være dominert av den norske stat og vil i mange land, uavhengig av realiteten i det, bli oppfattet som et redskap for den norske regjeringen. Dette stiller den til enhver tid sittende regjering overfor svært store utfordringer. På denne bakgrunn skulle jeg gjerne vite hvordan utenriksministeren vurderer den framtidige veksten til Hydro–Statoil, og hvilke føringer Regjeringen vil legge for selskapets internasjonale virksomhet. Er det slik at utenriksministeren aksepterer at president Chávez konfiskerer norske selskapers eiendom og investeringer i Venezuela? Hvis ikke, hva vil utenriksministeren gjøre med dette? Og kan han i det hele tatt gjøre noe med akkurat det? Er Regjeringen komfortabel med at et sammenslått Hydro–Statoil ekspanderer i Iran, og hvilke signaler vil utenriksministeren gi dersom USA iverksetter boikott av alle bedrifter som bedriver kommersiell virksomhet i Iran? Det andre området jeg ønsker utenriksministerens kommentarer til, er norsk bistandspolitikk. Norsk utenrikspolitikk har gjennom flere år vært fokusert på fredsarbeid og menneskerettigheter, samtidig som vi har vært store givere av bistand. Uvisst av hvilken årsak har vekslende regjeringer vært lite villige til å koble disse to innsatsområdene – en kobling jeg vil påstå at et stort flertall av det norske folk både forventer og forlanger. På denne bakgrunn ønsker jeg å utfordre utenriksministeren: Vil den norske regjeringen i framtiden bruke stat til stat-bistanden på en slik måte at man ikke bare belønner dem som innfører demokratiske reformer og opprettholder menneskerettighetene, men vil man samtidig avslutte bistanden til de landene som ikke respekterer menneskerettighetene slik de er nedfelt av FN? Vil med andre ord Norge slutte å yte bistand til land som systematisk diskriminerer kvinner, ofte begrunnet ut ifra kultur og religion? Og kan utenriksministeren i dag videre bekrefte at Norge vil avslutte all bistand til land som praktiserer sharialovgivning? Eller mener utenriksministeren at det er galt å koble slik praksis opp mot norsk bistand? Nå snakker jeg altså om pengeoverføringer. Og, enda viktigere: Forstår utenriksministeren at pengeoverføringer gjennom bistand til land med grunnleggende forakt for universelle verdier som toleranse, likeverd, individuell frihet, religionsfrihet og likestilling oppfattes som en aksept av diskriminering og intoleranse?
-1	Jeg vil gjerne stille et oppfølgingsspørsmål til kulturminister Svarstad Haugland, som også er leder i Kristelig Folkeparti. Det er jo feil det som sosialministeren sier, at slagordet for denne regjeringen er «de fattigste først». Det første Regjeringen gjorde i budsjettet i fjor, var jo å fjerne denne skatten på utbytte som nå virkelig har gitt dem som har mest, mye i lommene. Så slagordet til Regjeringen er jo «de rikeste først». Det som må være det korrekte slagordet for dette budsjettet, er at det skal lages flere fattige før man går løs på fordelingen. For det er det som skjer når det gjelder dem på attføring, når det gjelder egenandeler, og når det gjelder den omfordelingsprofilen som Regjeringen har lagt opp til, hvor man tar fra dem som har lite fra før, slik at de skal bli virkelig fattige før de endelig blir verdig nok trengende for denne regjeringen til å heises opp. Er dette Kristelig Folkepartis fordelingspolitikk?
-0	Innlegget vi nettopp hørte, illustrerer at denne saken handler veldig mye om politisk spill. Det illustrerer også den handlingslammelsen som er i Regjeringen, for de motstridende interessene er ofte så store at en ender opp med å få gjort noen små vedtak, mens de store strategiene mangler. Det som er bra i forhold til Vefsna-saken, er at det er en avsluttende verneplan. Det betyr at vi sannsynligvis kan ha en litt annen konstruktiv tilnærming til andre deler av norsk vassdragsnatur, både i forhold til hva en skal ta vare på, og i forhold til hvordan en skånsomt kan utnytte de energiressursene som er der. Fremskrittspartiet tror det er mulig å kombinere dette – godt håndverk for å ivareta miljøet samtidig som en utnytter energiressurser og andre naturverdier på en skånsom måte. Det vi har vært vitne til nå, er og blir et politisk spill, for dette var et vedtak som ble gjort i forhandlingene til Soria Moria, ikke et vedtak som ble gjort etter konsekvensutredninger og grundig faglig arbeid. Dette er en seier til ett politisk parti, på tross av og på tvers av det som er det reelle ønsket i Stortinget – det fikk vi et eksempel på i siste innlegg – også fordi vi ser at stort sett alle som uttaler seg fra f.eks. Arbeiderpartiet på lokalplan, er for å kunne utnytte ressursene i Vefsna og imot vernet. Nå får mindretallet styre over flertallet på grunn av regjeringskonstellasjonen. Hele prosessen vitner litt om at en verner etter innfallsmetoden. Vefsna er riktignok en sak der man hadde et innfall for fire år siden, og som enkelte partier har jobbet mye mer for. Når en ser på noen av de andre vassdragene som også ble tatt med i verneplanen, er det ganske tydelig å se. Når vi f.eks. leser komitéinnstillingen og regjeringspartienes merknad om Langvella, viser regjeringspartiene selv til at Direktoratet for naturforvaltning og NVE uttaler at vassdraget er et lite sidevassdrag som ikke oppfyller målsettingen om vern av helhetlige vassdrag. De sier videre at et mindre avsnitt av vassdraget bør sikres gjennom andre verneformer enn vassdragsvern, f.eks. gjennom planer etter plan- og bygningsloven, eller gjennom vern etter naturvernloven. Men allikevel er konklusjonen i det siste avsnittet at flertallet viser til sterkt lokalt engasjement for vern av Langvella og ber om at Langvella tas inn i Verneplan for vassdrag. Alle faglige argumenter som framføres av regjeringspartiene selv, går imot vernet. Men konklusjonen er at ja, men vi verner det likevel. Hvor er da den logiske sammenhengen når de samme regjeringspartiene viser til at det faktisk er faglige grunner for å verne Øystese, men går imot det? Det bare viser at det ikke er noen sammenheng mellom argumentene regjeringspartiene framfører og konklusjonene de drar. Nå er jeg for så vidt glad for at Øystese ikke vernes, men det er altså ikke noen faglig begrunnelse fra Regjeringen med hensyn til å verne Langvella heller. Det viser at innfallsmetoden er den som styrer. I sitt innlegg snakket Terje Aasland om at vi må lytte til lokalbefolkningen og finne ut hva som er minst belastende for lokalsamfunnet. Derfor verner vi Vefsna, fordi det åpenbart oppfattes som minst belastende fra sentralmakten i Arbeiderpartiet. Men lokalmakten i Arbeiderpartiet ønsker utbygging, og finner det mindre belastende enn det vernet de nå påføres. Det føler jeg også at representanten Pedersen bekrefter i sitt innlegg. Det viser hvordan sentralmakten her overstyrer lokaldemokratiet, basert på litt feilaktige prinsipp, og ut ifra en idé om at det nå nesten ikke finnes uberørt natur igjen i Norge, og derfor må vi ta vare på Vefsna. Men for dem som reiser rundt i Norge, er det masse urørt natur. Det er masse natur som det er flott å ta seg rundt i som friluftsmenneske. Det er en masse områder som allerede er vernet. Vi snakker om nær 400, og det er i tillegg utrolig mange elver som aldri vil bli utbygd fordi det ikke er økonomisk interessant. Derfor burde en hatt en helt annen tilnærming til Vefsna og heller sørget for å se på hvordan det er mulig å utnytte energiressursene på en skånsom måte – spesielt når en ser hvordan regjeringspartiene argumenterer med tanke på klimaet. Til og med i denne innstillingen sier man at klimautfordringene er «den største utfordringen» vi har. Og så er altså konklusjonen etter et slikt resonnement at vi derfor bør verne flere vassdrag mot utbygging. Vefsna, med en mulig kraftproduksjon på 1,5 TWh i prosjektet «Muligheter Helgeland», ville tilsvare et utslipp på ca. 2 millioner tonn CO2, et utslipp som vi slipper ved at en kan produsere vannkraft istedenfor kullkraft. 2 millioner tonn – det sier altså Regjeringen nei til! Når en velger å prioritere på den måten, er det ikke troverdig når en sier at klimautfordringen er en av de største utfordringene mennesket står overfor. En finner ikke bedre kraftprosjekt enn «Muligheter Helgeland» med tanke på at det ikke blir nye inngrep i vernede områder, og at en ikke trenger å subsidiere med én øre. Faktisk er det veldig lønnsomt. Istedenfor blir det snakket om havvindmøller. Men jeg vet at Vefsna ville ha gitt 8 mill. kr i netto nåverdi. Havvindmøller med tilsvarende energiproduksjon ville ha krevd 1,5 milliarder kr i subsidier årlig. Det sier noe om hvilken galskap dette er.
-0	Jeg vil svare på representanten Signe Øyes replikk slik: Fremskrittspartiet mener at Husbanken bør omdannes til en sosial institusjon for finansiering av prosjekter som ligger innenfor denne eventuelle 11 pst.-marginen som det altså er vanskelig å finansiere i det ordinære bankmarkedet. Vi mener således at det er viktig å omdanne Husbanken. Den kan fortsatt eksistere, men den må omdannes til å bli en sosial finansieringsinstitusjon. Det er ikke behov for Husbanken når det gjelder 90 pst. av de boligene som i dag finansieres gjennom husbanksystemet. Det er i forhold til de ordinære boligene vi mener Husbanken er overflødig. Men vi ser gjerne at Husbanken opprettholdes for å ta seg av finansieringen av disse 11 pst. som det her ble vist til, i framtiden.
-0	Jeg har merket meg at finanskomiteen er bekymret for utviklingen i transportnæringen i tilknytning til kabotasjevirksomhet. Blant annet er det vist til at store forskjeller i lønns- og arbeidsvilkår gir utenlandske aktører en konkurransefordel i det norske markedet for transporttjenester. Om merverdiavgiften er det vist til at finanskomiteen i høringen fikk opplyst at det dreier seg om både konkurransevilkår og om tap av momsinntekter for staten. Som finansminister er jeg også opptatt av disse problemstillingene. Utgangspunktet må være at dersom utenlandske transportører utøver innenlandsk virksomhet i Norge, altså kabotasje, skal dette skje på de samme skattebetingelsene som våre egne transportører. Tilsvarende rammebetingelser vil våre egne transportører bli møtt med i utlandet dersom de driver kabotasje i andre land. Transportører som leverer sine tjenester i Norge og omsetter over 50 000 kr, skal etterleve merverdiavgiftsregelverket. Dersom man ikke fakturerer med merverdiavgift, får heller ikke kunden noen inngående merverdiavgift å trekke ifra. For de utenlandske transportørene er det derfor lite å tjene på å unngå merverdiavgiftsregelverket. Det er imidlertid viktig at dette regelverket etterleves, og manglende etterlevelse fra utenlandske transportører kan skjule svart virksomhet og økonomisk kriminalitet. Kampen mot slik kriminalitet tar regjeringen på alvor, og jeg viser i den forbindelse til at regjeringen i januar la frem en strategi for å styrke innsatsen mot useriøse aktører i arbeidslivet. Når det gjelder behov for kartlegging av omfanget av kabotasje, har jeg i min skriftlige uttalelse til komiteen lagt til grunn at kabotasje ikke gir betydelige utfordringer knyttet til unndragelse av merverdiavgift. Etter min oppfatning kan derfor ikke dette argumentet alene begrunne en ressurskrevende kartlegging. En kartlegging vil måtte vurderes i et samarbeid med andre berørte departementer. Når komiteen viser til at utenlandske aktører kan kamuflere kabotasje som internasjonal transport og dermed få refundert moms på innsatsfaktorer, ønsker jeg å presisere at det ikke er noen automatikk i dette. Det må søkes for å få refundert moms. I tillegg til en bekreftelse på at det gjelder internasjonal transport og ikke kabotasje, må fakturaer sendes inn, og informasjonen som fremgår av bilagene, vil gi saksbehandler et inntrykk av aktiviteten. Tilsvarende ordninger tilbys våre egne transportører i de fleste av de landene det drives virksomhet i. Etter min oppfatning er regelverket for merverdiavgift tilpasset utviklingen i transportnæringen. Utfordringene synes å være knyttet til annet regelverk enn det som isolert gjelder merverdiavgift. Som vist til i komiteens innstilling, har samferdselsministeren bedt bl.a. Finansdepartementet om å vurdere tiltak på sine områder for å bekjempe ulovlig kabotasje. Bakgrunnen er en rapport fra en departementsoppnevnt arbeidsgruppe og innspill fra bransjen. Det ble bl.a. bedt om en vurdering av et mer formalisert samarbeid mellom Statens vegvesen, politiet, Arbeidstilsynet, tolletaten og skatteetaten. På denne bakgrunn er det opprettet et samarbeidsforum mellom de ulike kontrolletatene. Vegdirektoratet har ansvar for gruppen, som jobber med å lage en felles strategi innenfor veitransporten. Jeg tror dette er veien å gå. Et bedre samarbeid mellom de involverte kontrollmyndighetene vil kunne sikre etterlevelse av regelverket som gjelder transport og kabotasjevirksomhet i Norge. Når det er sagt, vil jeg selvfølgelig ta komiteens tilrådning til etterretning og vurdere hensiktsmessige tiltak for å bekjempe avgiftsunndragelser og hindre konkurransevridning, og det vil jeg selvsagt komme tilbake til.
-0	På vegne av stortingsrepresentantene Tord Lien og meg selv fremmer jeg forslag om å legge det frivillige verneforslaget til grunn for ferdigstillelsen av Trillemarka og Rollagsfjell.
-1	Det er derimot grunn til å hylle den nordiske velferdsmodellen som venstresida har drive fram i Norden og andre land i Nord-Europa, og som gjer at det systematisk går betre med dei nordiske landa og dei som ikkje har våre oljeinntekter, enn med mange av dei andre europeiske landa. Så er det heilt riktig at det er mange nasjonale årsaker, f.eks. eit lågare inntektsnivå og eit overforbruk i dei enkelte landa. Men det er òg sånn at for eit land som Hellas, f.eks., , ville det ha vore enklare å handtere finanskrisa dersom dei ikkje var medlem i Den økonomiske og monetære union, akkurat som Noreg no. No har dei EU-rente og må ta heile innstramminga si i finanspolitikken – altså dei offentlege utgiftene. Dersom Noreg var EU-medlem, kunne ikkje vi hatt eit rentenivå på eit drygt prosentpoeng over den felles EU-renta, men ville ha måtta regulere politikken eintydig gjennom finanspolitikken. Så det heng òg saman med EU-forhold, sjølv om det sjølvsagt er vesentlege nasjonale forhold som grunngjev krisa i dei enkelte landa.
-1	Det er jeg veldig glad for å høre. Det var en viktig oppklaring fra saksordføreren i Stortinget. Spørsmålet er da bare om statsråden deler den oppfatningen, som er at det nå ikke er merknadene som skal legges til grunn, der det sies at «statene oppfordres» om å ta hensyn til barnet, men at hensyn til barn «skal være et grunnleggende hensyn», og at det er i den vurderingen av hensynet til barna man oppfordres til å gjøre ulike vurderinger. Det er en vesensforskjell, for å oppfordre statene til å legge barnets beste til grunn er et stort tilbakeskritt ut fra den rettstilstanden vi også har i dag, der barnets beste «skal være» et av de viktige vurderingstemaene i behandlingen av disse sakene.
-1	Jeg tror det er riktig, som Lars Sponheim tar opp, at innenfor boligpolitikken – det har vel også kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa sagt – står det fortsatt igjen å ta en del viktige grep for å komme i mål i forhold til Soria Moria-erklæringen. Vi tar viktige grep i forhold til studentboligpolitikken, som var en av de oppgavene som de tre regjeringspartiene samlet seg om i forkant av regjeringserklæringen, nemlig at vi ville øke antallet studentboliger. Vi fikk vel en gladmelding her fra NSU, som syntes at de grepene som var tatt for å øke antallet studentboliger, var veldig, veldig bra. Nå gjelder det å komme i mål med utbyggingen av de andre boligområdene. Vi har satset mer penger på bostedsløse. Etter at Stortinget omprioriterte, satser vi også mer penger i dette budsjettet både på oppfølging av bostøtten for å gjøre den noe mer målrettet, og for ikke å diskriminere med hensyn til om huset er finansiert av Husbanken eller av andre. Det er et veldig viktig signal. Samtidig følger vi opp flere. Ett av de stedene det har vært størst problemer, er nemlig når det gjelder å komme fra fengsel og inn i bolig etterpå. Her er vi i gang, men vi har et stykke å gå.
-1	Arbeidsminister Robert Eriksson sier i dag i Dagens Næringsliv at ungdommen må komme seg opp om morgenen. Det er jeg helt enig i. Det er også veldig bra for å se livet og se dagen. Jeg kan ikke med min beste vilje se sammenhengen mellom denne plikten til aktivitet og spørsmålet om sosialhjelp. De aller fleste som mottar sosialhjelp, får det bare i en svært begrenset periode. Det er støtte til å komme seg over en kneik, sosialhjelpen er strengt begrenset, og det er full anledning til at Nav kan stille krav om aktivitet eller annet dersom det er det som skal til for at folk skal klare å komme seg i arbeid eller utdanning. Hva er grunnen til at arbeidsministeren varsler en generell aktivitetsplikt, når vi vet at de aller fleste slutter med sosialhjelp svært raskt allerede i dag?
-0	Takk for det. Dette er en sak som helt siden starten ofte har blitt rushet gjennom i Stortinget. Så også nå. Forskjellen på denne saken og de tidligere sakene er at nå handler det kun om må gjøre opp det man egentlig trodde man skulle bruke i fjor. Nå skal man i stedet bruke det i år. Jeg synes likevel det er viktig å reflektere over noen av de problemstillingene som man har opplevd med nødnettet. For det første har det vært store forsinkelser ved innføringen av første fase. Det er nå tre års forsinkelse, og vi vet at det kan ligge utfordringer framover. Vi vet at kostnadsveksten har vært enormt høy enkelte steder hvor man har innført det nye nødnettet. Jeg vet at bl.a. brannvesenet på Romerike har fått en kraftig kostnadsvekst, som er langt større enn det som var forutsatt den gang Stortinget behandlet saken. Vi vet nå at det kommer en sak til Stortinget. Jeg håper at det ikke er slik at det vil ta lang tid før den saken kommer til Stortinget, slik at man risikerer en hastebehandling i Stortinget, uten at man får en skikkelig saksbehandling av saken. Jeg ser at den statsråden som egentlig har ansvaret for saken, ikke er her, men jeg ser at en annen statsråd ber om ordet, og da håper jeg at man snart kan få nærmere opplysninger om den saken som man i Direktoratet for nødkommunikasjon – da vi var der – regnet med ville komme til Stortinget i mars. Jeg kan foreløpig ikke se at det har kommet noen sak til Stortinget. Det er viktig, for man sier man er i ferd med å miste den kompetansen som har vært brukt for å bygge opp første byggetrinn. Det ville være dumt hvis man ikke har den kompetansen når man skal bygge ut dette nødnettet over hele landet. For alle som jobber i nødetatene, sier at det ikke er noen vei tilbake – man må få på plass det nye nødnettet – og at det er helt avgjørende for den jobben de som er ute hver eneste dag, de som er «i krigen», skal gjøre for samfunnet.
-1	Regjeringen har børstet støv av et gammelt SV-forslag om flypassasjeravgift. Selv om Jan Tore Sanner i sin tid kalte forslaget gammeldags, kaller finanspolitisk talsperson i Høyre dette for god klimapolitikk. Da må jeg konkludere med at det er god, gammeldags klimapolitikk. NHO klarer ikke helt å bestemme seg for om forslaget har null effekt, eller om det har helt enorm effekt. Derfor prøver de å hevde begge deler. Det er slik at skal vi kutte transportutslippene med 40 pst. innen 2030, må vi få flere til å velge tog og færre til å ta fly. I min naivitet trodde jeg at poenget med en flyavgift var å få færre mennesker til å ta fly. Derfor har jeg et spørsmål til statsministeren: Håper statsministeren at avgiften skal ha null effekt eller ha høy effekt?
-0	Jeg har gleden av å fremsette et representantforslag på vegne av representantene Jan-Henrik Fredriksen, Ingebjørg Godskesen, Torkil Åmland og meg selv om å ta opp svensk overvåkning av norske borgere etter FRA-loven med svenske myndigheter.
-1	Lat meg først begynne med å seie at vi har eit levande lokaldemokrati i Noreg. På veldig mange område har Noreg ein ganske desentralisert avgjerdsmyndigheit i viktige saker. Derfor har vi m.a. også det vi kallar ei motsegnsmoglegheit. Eg meiner det er riktig at vi skal ha eit motsegnsinstitutt. Hovedgrunnen til det er at summen av mange lokale vedtak ofte kan kome i strid med nasjonale interesser, eller det kan vere at ein lokal interesse ikkje tek omsyn til eit overordna nasjonalt perspektiv som klima. Eit eksempel: Eit boligfelt kan planleggast utan tilstrekkeleg kollektivdekning, men det kan vere i strid med at vi nasjonalt har eit mål om å få ned klima- og gassutsleppa. Mange enkeltvedtak kan framstå som fornuftige for bygging i strandsona, men summen av dei kan bety ei ytterlegare nedbygging i strandsona, noko det er brei einigheit om at vi skal hindre. Eg har høyrt at det skal vere opp mot om lag 90 pst. av vedtaka som blir påklaga. Eg har ettergått det, og det er overhodet ikkje riktig. Faktum er at det klare fleirtalet, dvs. omkring 65 pst. av sakene, ikkje vert møtte med motsegn, men blir gjennomførte, og at nesten alle dei som vert møtte med motsegn, vert løyste lokalt. Det er kun om lag 1 pst. av areal- og reguleringssakene i kommuneplanane som ender i Miljøverndepartementet – 1 pst. – om lag 99 pst. av dei vert løyste lokalt. Likevel er KS-rapporten som er nemnd, og andre ting, grunnlag for at ein bør sjå på praksisen vi har med motsegnsinstituttet, og regjeringa har derfor vedteke å gå gjennom dette. Vi har eit motsegnsinstitutt der ein kan kome inn tidleg med dei motførestillingane ein har, og det er ei samordning av dei motsegnene, for det er mange ulike instansar som i dag kan kome med motsegn. Eg kan forstå frustrasjonen når motsegnene er forskjellige, og når dei kanskje kjem seinare enn dei burde. Derfor må vi sørge for ein betre og meir samordna praktisering, og det jobbar regjeringa med ein gjennomgang av no.
-1	Dette er en sak av stor allmenn interesse, og fra SVs side ser vi ingen grunn til å kjøre med et så stramt debattopplegg. Jeg foreslår derfor at det åpnes for inntil fem replikker etter hovedtalspersoner, og ikke tre, som foreslått av presidenten.
-1	Høyre og Fremskrittspartiet er jo rause med kritikken. Da forbauser det meg litt at de tar det så tungt å få noe kritikk tilbake, som de åpenbart gjør. Jeg synes dette har vært en viktig debatt, fordi den viser hvor lettvint Høyre og Fremskrittspartiets kritikk av regjeringen er. De kritiserer oss for ikke å handle, når vi handler på nettopp de områdene som de for få måneder siden oppfordret oss til å handle. De kritiserer oss for å utrede, når vi utreder spørsmål der de selv ikke har konkrete forslag til hvordan vi skal løse problemene. Og de kutter dypt i barnevernet uten å kunne forklare hva det er barnevernet ikke skal gjøre når de mister mange hundre millioner kroner. Det er sant at vi har en byråkratiutfordring i Bufetat. Den har vi sannsynligvis hatt som følge av feil som ble gjort den gangen Høyre satt i regjering og skapte dagens etat. Men det er eventyr å tro at du kan kutte 400 mill. kr, tilsvarende mange hundre stillinger, uten at det rammer barna og skaper et dårligere barnevern. Det som jeg synes denne debatten mangler, er et offensivt svar fra høyresiden på den utfordringen som vi har gitt, og som jeg ønsket å invitere Stortinget med på, nemlig konkrete forslag og diskusjoner om utviklingen av framtidens barnevern. Jeg har egentlig bare hørt ett veldig konkret forslag fra Høyre og Fremskrittspartiet, og det er at vi må få flere kommersielle institusjoner. Da vil jeg gjerne fange opp tråden fra Linda C. Hofstad Hellelands innlegg tidligere i dag, for hun inviterte egentlig til en debatt om de faglige rådene i barnevernet knyttet til om vi i større grad skal velge fosterhjem enn institusjoner. Det har nå vært politikken en stund, fordi det innenfor den barnevernsfaglige debatten har vært en overveldende dreining i den retningen. Vi som er her, er jo alle politikere. Vi er lekfolk. Vi er ikke – i hvert fall ikke jeg – barnevernsfaglig utdannet eller eksperter på det. Derfor må vi jo til en viss grad forholde oss til de faglige råd vi får. Men selvfølgelig er det også politiske avveininger rundt hva slags grep vi skal ta i barnevernet. Derfor synes jeg for så vidt det er positivt at det er en vilje til å engasjere seg i de spørsmålene. Men jeg bekymrer meg jo litt for at høyresiden kan komme til å skyve et argument om at fosterhjem kanskje ikke er så bra for barna likevel, foran seg i en kamp for flest mulig private institusjoner. Det er ting som tyder på at vi har brukt institusjoner for mye i Norge. For eksempel er det brukt institusjoner mye mer på Vestlandet enn i andre deler av landet, uten at noe tyder på at vi har et bedre barnevern eller er i stand til å hjelpe flere barn i den delen av landet – selv om det for øvrig er en strålende landsdel. Så jeg mener vi trenger en debatt om hvorvidt vi skal tillate en kommersialisering. Høyresiden snakker hele tiden om privat versus offentlig, mens det det egentlig handler om, er hvorvidt vi skal slippe til en rekke kommersielle aktører, noe som ikke minst vil ramme de ideelle aktørene.
-1	Jeg takker for statsministerens velvillige hjelp til å finformulere spørsmålet. Lidelsene og tap av menneskeliv i krigen mellom Eritrea og Etiopia er antakelig like stor, kanskje større enn det vi nå ser i forbindelse med Kosovo-krisen, så at det skulle være noen som helst slags grunn til å ta en eneste krone å omdisponere derfra, kan jeg ikke se. I tillegg er det nå slik at PKKs leder Öcalan står for retten i Ankara, og at man ikke kan være sikker på at dette er en rettferdig rett – tvert imot. Vi kan frykte at denne rettssaken blir en farse og ender med å bevise at Tyrkia ikke respekterer elementære menneskerettigheter. Hva vil Regjeringen gjøre i forhold til de tyrkiske myndighetene for å sikre at spørsmålet om kurdernes rettigheter tas opp på en skikkelig måte som kan føre til løsninger, og hva vil Regjeringen gjøre i forbindelse med rettssaken mot Öcalan?
-0	Eg ventar ikkje at det avgiftskåte Kristeleg Folkeparti skal skjøne så mykje av eit nytt system når ein har grave seg ned i eit gammalt system. Eg har heller ikkje sagt at ein skal straffe dårlege kommunar. Eg har sagt at ein ikkje skal straffe kommunar som verkeleg gjer noko sjølve for å skape eigne inntekter. Men ein er ikkje nøydd til å straffe dårleg styrte kommunar for det. Ein treng berre ikkje premiere dei, slik som systemet er i dag, nemleg at ein tek frå dei som kanskje gjer noko sjølve, jf. då Kristeleg Folkeparti m.a. tok frå kommunane selskapsskatten og la den inn i fordelingspotten. Det er eitt system. Når ein stykkprisfinansierer helse, omsorg og utdanning gjennom eit statleg finansiert ansvar, har det ingenting med kommunal økonomi å gjere når vårt system kjem inn. Dermed kan vi ta vekk regionaltilskotet, og vi kan ta vekk Nord-Norge-tilskotet og la det gå inn i den potten som skal dekkje opp stykkprisfinansieringa med statleg økonomisk ansvar for helse, omsorg og utdanning. Det er mogleg at eg må bruke litt meir tid enn eit replikkordskifte for å få representantane frå Kristelig Folkeparti til å forstå det, men eg skal ta meg den tida. Eg reknar med at eg får tid til å gjere det utover kvelden.
-1	Det er ikke sikkert det er noen dum idé, men jeg ville kanskje sende utfordringen videre til de enkelte skoler, for på mange skoler går dette helt greit. Det har kommet en oppfatning som vi nå tydelig justerer, ikke fordi jeg mener at det har vært grunnlag for den, men fordi det er helt opplagt at en del av de barna som vi har oppdratt, er meget bevisste rettighetsbarn som leser forskrifter og paragrafer og slår i bordet med sin forståelse av hvordan dette skal være. Lærere har strukket seg veldig langt i forhold til å tilrettelegge for et grunnlag for å gi karakter. Det mener vi det er behov for å presisere på en slik måte at elevene forstår at de har plikt – når de har tatt i mot et tilbud om videregående opplæring – til å møte og opptre slik at det er lett for læreren å sette en standpunktkarakter. Så kan det unntaksvis være situasjoner rundt sykdom osv., som gjør at læreren må tilrettelegge på et annet vis. Men jeg synes det er en god idé å formidle videre til skolene at hvis man har – hva skal jeg si – stadig grensesprengende prøvelser på grunn av bestemmelsene, kan dette være et virkemiddel.
-1	Når det gjelder innholdet i et lokalsykehus og definisjonen på hva et lokalsykehus er, kan det for så vidt være rom for ulike tolkninger. Min vurdering er, og jeg tror det gjelder for de fleste som steller med helsepolitikk, at et lokalsykehus inneholder akutt kirurgi, akutt medisinsk beredskap og et fødetilbud. Det kan man si er kjernevirksomheten til et lokalsykehus. Hvis en av disse delene faller bort, er det grunn til å stille spørsmål om vi fortsatt har et lokalsykehus. Da blir tilleggsspørsmålet: Dersom man skulle velge å ta bort akuttkirurgien eller fødetilbudet, vil ministeren anse det som en så vesentlig endring av strukturen, av innholdet i et sykehus, at det må opp til beslutning i et foretaksmøte?
-0	Representanten Østberg var glad, og eg er glad for at Østberg er glad. Igjen trekte Østberg fram dei fine orda om entreprenørskap osb., men han nemnde ikkje kva slags verkemiddel ein skal kome med. Det er ikkje nok berre å snakke om entreprenørskap i skulen. Eg veit kva det betyr, for eg har vore med i distriktsaktiv skule og den delen av det. Men ein er nøydd til å gjere ein del grep ute i arbeidslivet, slik at det blir skapt arbeidsplassar, at det blir vidareutvikla nye arbeidsplassar innanfor eksisterande bedrifter. Statsråden var inne på dette med å vere råstoffleverandør, som Noreg er på fiskerisida. Men eg vil åtvare mot at vi no igjen kanskje skal prøve å kome oss så mykje over på foredlingssida at vi gløymer råstoffdelen. Trass i alt er fiskeria Noregs nest største eksportnæring. Og det er ikkje så enkelt å begynne å konkurrere med utlandet på foredlingssida, så her må vi vere på vakt så vi ikkje øydelegg ei god næring i håp om at vi skal snu dette. Så stiller Østberg spørsmål om vi framleis vil støtte Regjeringa si storsatsing på distrikta viss vi ikkje får igjennom vår skatte- og avgiftspolitikk. Ja, eg må seie at det ikkje var med lett hjarte vi svelgde den kamelen der. Eg skal ikkje forskottere kva som vil skje ved budsjettbehandlinga til hausten, men så mykje kan eg seie at vi blir nok ikkje så lette å ha med å gjere som vi var i fjor haust. Eg trur nok at kamelane skal ha noko mindre hår viss dei skal bli svelgde til hausten.
-0	Representanten Anita Apelthun Sæles innlegg var balansert. Det var lite jeg kunne finne her å ta en saftig replikk på, for å si det slik. Men jeg vil komme inn på en sak, og det er at det er flere bedrifter og ansatte som i dag etterlyser økt fleksibilitet når det gjelder arbeidstid, og som mener at arbeidsmiljøloven må oppmykes. Nå er det slik at det foretas en bredere gjennomgang av arbeidsmiljøloven. Men jeg mener likevel at en endring som går på det brede, vil ta for lang tid i forhold til en del andre mindre endringer som det er behov for, og som man ikke kan vente med til man har foretatt en bred gjennomgang av loven. Jeg minner også om at dette var en sak der Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet var enige i forrige sesjon om at en slik oppmykning av arbeidsmiljøloven på dette området måtte gjøres, men da var vi ikke i flertall. Dette flertallet har vi her i salen i dag, og vi kan altså sammen nå sørge for at våre intensjoner på dette området blir vedtatt her i dag. Jeg vil da gjerne spørre representanten Apelthun Sæle om ikke i hvert fall hennes parti og regjeringspartiene vil vurdere å støtte Fremskrittspartiets forslag, slik at de nødvendige endringene i arbeidsmiljølovens bestemmelser om overtidsarbeid blir tatt ut av den brede behandlingen som jeg skjønner det er lagt opp til, og som jeg mener vil ta for lang tid. Det å få vurdert dette med overtidsarbeid må vi gjøre raskt. Det er noe som jeg mener vi ikke har tid til å vente på. Statsråden sitter her. Jeg mener også at statsråden bør kunne si noe om dette. Vi ønsker en raskere behandling enn det som det er mulig å få til gjennom en slik bred gjennomgang av loven.
-0	Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål: «Ny riksveg 2 gjennom bl.a. Hedmark har vært planlagt og diskutert i over 10 år uten at det pr. dags dato foreligger noe klart vedtak på hvor traseen skal gå, eller på finansiering. Kan statsråden bistå slik at denne etterlengtede utbedringen blir en realitet og ikke bare et luftslott?»
-0	Arbeiderpartiet har i sitt forslag til politibudsjett støttet Regjeringens opprinnelige forslag som gikk ut på en løsning på 5,5 pst., som er mindre enn forventet lønnsvekst og forventet prisstigning, og som i virkeligheten betyr en klar nedgang i støtten til politiet. VG skriver i dag at landet trenger 900 nye polititjenestemenn. I Arbeiderpartiets forslag ligger det ikke inne en eneste ny stilling, og på toppen av dette betyr det mindre penger til overtid. Så mitt spørsmål til Arbeiderpartiet blir: Hvordan kan man forsvare å svekke politiet nå, med den voldsbølgen vi ser i storbyene våre og den kriminalitetsutviklingen landet er inne i? Jeg forventer et klart svar på dette spørsmålet, og ikke noe svada om at Oslo Arbeiderparti foreslår flere fritidsklubber enn Fremskrittspartiet, for fritidsklubber kan man bygge uavhengig av politibudsjettet. La meg også slippe en utredning om Fremskrittspartiets alkoholpolitikk, som vi alltid får som svar når vi kjemper for økt politi, for det er en annen debatt. Og la meg slippe en ny runde om økonomiske problemer i landet vårt, for dette er et spørsmål om hvordan man ønsker å prioritere de midlene man har. Og når Arbeiderpartiet kan sende 10 milliarder kr ut av landet, burde man kanskje kunne overført bare én liten prosent av disse pengene til å styrke politiet og styrke vår alles trygghet. Mitt spørsmål blir ganske enkelt dette – det er et enkelt spørsmål, og jeg forventer et enkelt svar: Hvordan kan Arbeiderpartiet forsvare å svekke politiet når det åpenbart vil føre til mer vold, flere innbrudd og større utrygghet for oss alle, ikke minst barn og eldre?
-1	Hvis representanten Thommessen mener at Høyre har gjort en god handling ved å skåne meg for debatten om fordelingen mellom private og offentlige løsninger i barnevernet, vil jeg bare si at den debatten er jeg mer enn gjerne rede for, så ta det gjerne opp neste gang. Det er altså sånn at årsaken til at Regjeringen har prioritert som vi har gjort, og som vi vil fortsette å gjøre, er ikke ideologi, men et veldig klart syn på hva det er som fører til at vi får brukt hver eneste krone på det kronene er ment for, nemlig vanskeligstilte barn. Vi har gjort de prioriteringene vi har gjort, fordi vi ønsker å utnytte ubrukt kapasitet i statlige institusjoner, og fordi vi ønsker å sørge for at hver eneste krone vi bruker til barnevern, går til det, og ikke f.eks. til utbytte i kommersielle institusjoner. Og så har vi gjort det fordi vi ønsker en utvikling, som det har vært bred politisk enighet om, i retning av at vi skal ha færre institusjonsplasseringer og flere hjemmebaserte tiltak, og andre typer tiltak, fordi vi tror det er best for barn. Og da oppfatter jeg det slik at det istedet er Høyre som har gjort det til et stort prinsippspørsmål å sørge for at vi fortsatt, i fremtiden, skal ha den ganske store ubalansen vi har i forholdet mellom offentlige og private institusjoner, og som gjør det til et stort spørsmål å opprettholde de kommersielle institusjonenes andel av denne sektoren.
-0	Jeg skal være rimelig kort til tross for at den oppmerksomhet spesielt vårt parti har fått tilknyttet flertallsvedtaket i desember, kanskje skulle tilsi at jeg brukte ett minutt pr. prestestilling – jeg skal la det ligge. Dette er omkampsak nr. 2. Vi hadde én omkampsak fra Regjeringen i går, og dette er altså nr. 2. Det konstaterer vi. Vi konstaterer også at i begge omkampsakene er det mulig å finne friske midler. Vi har faktisk utvidet de budsjettrammene som vi var pålagt å holde oss innenfor, for noen få måneder siden. Det registrerer vi også, og vi aksepterer denne måten å finne løsning på prestestillingene på. Samtidig tar vi med oss prinsippet, og det åpner jo også for at andre gode formål må kunne tilføres friske midler når vi nå om kort tid skal gå løs på revidert nasjonalbudsjett. Jeg har også lyst til å peke på en av merknadene som Fremskrittspartiet sammen med representanten Simonsen har lagt inn i saken, og som jo kanskje er selve hovedføringen, avtalen om menighetspresters fridager som trådte i kraft 1. april 2001. Jeg vil sitere det som står der: «Disse medlemmer peker videre på at forslag om midler til nye prestestillinger i første rekke er begrunnet med ny særavtale om menighetspresters fridager» … «Dette forholdet gjelder altså en arbeidsavtale utarbeidet på sentralt nivå der staten er en viktig part, og bør etter disse medlemmers mening søkes behandlet på samme måte som andre arbeidsavtaler av tilsvarende karakter så lenge dagens statskirke og finansieringsordning videreføres.» Jeg hadde jo trodd at det var en kommentar og en merknad som ville få bred tilslutning også fra de partiene som har vært sterk i sin karakteristikk av budsjettvedtaket i desember, og ikke minst Fremskrittspartiets medvirkning til det budsjettvedtaket. Jeg hadde jo trodd at man kanskje ville bruke denne muligheten til å understreke at dette mer må ses på som en fremforhandlet arbeidsavtale med tilhørende ressurser, og vært opptatt av å sikre at man ikke kommer i en knipe som dette med en arbeidsavtale i et annet tilfelle, for det kan meget vel inntreffe igjen om man ikke gjør noen endringer her. Vi mener at denne merknaden ville gitt en klar føring hvis et tilstrekkelig antall partier hadde sluttet seg til. Så til slutt om selve omkampen. Det er altså slik at man har tatt delvis omkamp. Man har ikke fulgt det som var budsjettvedtaket fra flertallet i komiteen, man har rett og slett hoppet bukk over diakonstillingene. Den løsningen liker vi ikke. Derfor er vi med i et flertall som fortsatt skal sikre at det kommer diakonstillinger.
-0	"Som nordtrønder synes jeg det er veldig frustrerende å høre på den debatten som foregår her i salen. Når SV sier at man skal løse denne krisen ved å gjøre noe med strømforbruket til hyttefolket i regionen, har man overhodet ikke skjønt hva det er snakk om. Vi har et næringsliv i Trøndelag som nå over flere år – ja, faktisk over en tiårsperiode – har sagt at dette går den gale veien. Hvis man ikke gjør noe med én gang, vil man få betydelig reduksjon i kapasitet, fordi det blir for dyrt. Det har vi sett resultatet av, og det ser vi i avisene i Midt-Norge dag ut og dag inn. Så det skulle ikke være noen overraskelse for noen at store industribedrifter nå vakler og har store problemer med å holde arbeidsstokken i virksomhet. Å dra det dit hen at det er strømforbruket til hyttefolket og sparingen til vanlige husholdinger som vil løse dette problemet, blir jeg veldig provosert av å høre. For det er ikke det som er realiteten; da har man ikke skjønt hva det er snakk om. Så sier Arbeiderpartiet i debatten at man prioriterer handling. Ja, men hvorfor gjør man ingenting da? Fra et nordtrøndersk ståsted har man i år etter år sett uttalelser fra Arbeiderpartiet i Nord-Trøndelag, på årsmøter, i fylkesting osv., om at nå må noe gjøres, nå har man kontroll, og bare man sender folk til Stortinget, skal man sannelig ordne opp i dette. Men ingenting blir gjort. Ordføreren i Levanger, Robert Svarva fra Arbeiderpartiet, uttalte til fylkesårsmøtet i Nord-Trøndelag i mars, etter Jens Stoltenbergs tale, at man kunne like godt sendt katta til naboen til Stortinget. Underforstått: Man gjør ikke noen verdens ting. Det blir veldig frustrerende, spesielt for ordføreren i Levanger, som har en stor industrivirksomhet i sin kommune, Norske Skog. Norske Skog er kjempetydelig på at nå er det like før man må stenge, hvis man ikke kan få noen langsiktige rammebetingelser som er gode nok. Hva gjør da regjeringen og stortingsflertallet? Jo, man sier at man skal handle, men ingenting blir gjort. Så viser Senterpartiet og Sande til at man ikke gjorde så veldig mye under forrige regjering heller. Det sa stortingsflertallet i forrige periode og viste til Bondevik II-regjeringen. Da var det for så vidt legitimt nok å hevde det, men å fortsette med å hevde det i denne perioden, synes jeg nesten blir latterlig. Jeg håper at man kan komme fra ord til handling, og at man får gjort noe med den situasjonen som vi opplever i Midt-Norge hver eneste dag, som gjør at vanlige husholdninger må betale kjempedyre strømregninger, og at industrien lider under det som stortingsflertallet ikke gjør."
-1	I dag stopper man enkelte ytelser, f.eks. kan man stoppe barnetrygden etter en viss tid, seks måneder. Det mener jeg er helt riktig, men det man ikke kan gjøre, er å stoppe absolutt alle ytelser, inkludert muligheten til livsopphold for et barn, uten å ha gjort en konkret vurdering av hvilke følger det får for dette barnet. Det vil kunne være i strid med Barnekonvensjonen. Men spørsmålet om kun å ta barnetrygd f.eks. vil ikke være i strid med Barnekonvensjonen sånn som det har vært vurdert. Det jeg særlig har reagert på gjennom lengre tid, er spørsmålet om barnebidrag. Det tror jeg de aller fleste reagerer kraftig på, for ikke bare mister du muligheten til å være sammen med ditt eget barn, men du skal i tillegg betale. Det er riktignok for barnet, men det oppfattes jo som at du betaler til den personen som har bortført barnet. Det er klart i strid med den alminnelige rettsoppfatning. Jeg ser imidlertid at vi også må gå videre enn som så, men vi må altså ta individuelle forhold i betraktning.
-0	"Et nos petimus astra, står det på grunnsteinen til Observatoriet, Universitetet i Oslos eldste bygning. Også vi søker stjernene, betyr det på norsk. Det sier noe om hvilke ambisjoner Universitetet i Oslo har. Det var også en litt mer jordnær benyttelse av det observatoriet for 200 år siden. Det handlet ikke bare om stjernene; det handlet også om å kartlegge hvor Norge faktisk lå rent geografisk, med hensyn til lengde- og breddegrader. Men uansett satte Observatoriet ved Universitetet i Oslo, og fagmiljøet rundt Observatoriet, Oslo på kartet som en akademisk by ganske raskt etter etableringen. Og jeg synes det er godt å se at Universitetet i Oslo bruker denne jordnære, men ambisiøse historien sin til å ha ambisjoner – sammen med Universitetet i Bergen og NTNU – om å være synlig i det internasjonale miljøet som helt eller delvis breddeuniversitet. Det er grunn til å minne om at vi har bare to store breddeuniversiteter i Norge; de andre universitetene ønsker i større eller mindre grad å prioritere hvilke disipliner de skal satse på, og jeg opplever at det er bred enighet i Stortinget om at det er en fornuftig tilnærming. Så er jeg glad for – når vi først har fått denne debatten – at både statsråden og representanten Tajik sier at disse internasjonale rangeringene er kommet for å bli. Statsråden sier også at det handler delvis om økonomi. Derfor er jo dette en debatt som også delvis hører hjemme i budsjettforhandlingene, og som jeg er helt sikker på at vi vil komme tilbake til der. Det er slik at Norge, med de studiefinansieringene vi har, alltid kommer til å være et attraktivt studiested for internasjonale studenter. Men det må være et mål at vi tiltrekker oss de beste studentene. Det at vi kan tiltrekke oss de beste studentene, mener jeg er en viktig begrunnelse for å ha gratis utdanning i Norge. Men de kommer ikke til Norge bare fordi det er billig eller gratis å studere her. De aller beste kommer ikke med mindre vi også viser at vi har kvalitativt gode utdanningsinstitusjoner i Norge. Derfor er denne debatten viktig. Jeg håper ikke jeg kunne tolke statsråden dit hen at antallet nobelprisvinnere er en irrelevant målestokk når man vurderer hvor god forskningen er rundt omkring, for det mener i alle fall ikke jeg at det er. Det er helt åpenbart at det er mange grunner til å diskutere disse målingene, hvor relevante de egentlig er, men vi er nødt til å forholde oss til dem. Jeg synes statsråden er inne på noe viktig: Kanskje er det fornuftig at vi bidrar fra norsk side til å utvikle kvalitetsrangeringer som passer mer til den sentraleuropeiske og nordiske måten å jobbe med universiteter og høyskoler på. For det kan helt sikkert hjelpe på sikt, slik at norske universiteter vil skåre bedre på en sånn type ranking. Men vi er uansett nødt til å forholde oss til de store, internasjonalt anerkjente rankingene, for det kommer studenter og forskere til å legge vekt på i framtiden. Hvis jeg kan få spore av debatten litt – og det bruker jeg som oftest å få lov til: Når vi diskuterer sak opp mot disse problemstillingene, ser det ut som om vi i fellesskap har klart, med statsråden i førersetet, å komme fram til en viss progresjon rundt omkring på høyskolene. Det skjer positive ting rundt samarbeidet med høyskolene. Jeg tror også at vi må jobbe med å få økt samhandling, arbeidsfordeling og konsentrasjon mellom universitetene. Det vil styrke forskningsmiljøene, hvis vi prioriterer riktig, men det vil også kunne føre til at norske universiteter faller på internasjonale rankinger fordi mange av disse rankingene legger stor vekt på at man skal ha full bredde i disiplinene. Jeg vil likevel si at jeg tror det er fornuftig å legge vekt på at de store universitetene i Norge samarbeider mer og deler arbeidet mellom seg. Det mener jeg til tross for at det vil kunne føre til at vi på noen rankinger vil få noen utfordringer fordi bredden vil bli mindre. Men slik vil vi i hvert fall kunne sikre at vi har sterke fagmiljøer i alle disipliner som er viktige for Norge."
-1	Jeg registrerer at vi er uenige når det gjelder spørsmålet om å lovfeste redaksjonell uavhengighet. Jeg ser poenget med at eiere også må få ytre seg, men jeg vil presisere at det forslaget som ligger inne, tar utgangspunkt nettopp i Redaktørplakaten, og som jeg sa, gir den redaktøren mandat til å styre den redaksjonelle virksomheten innenfor de rammene som grunnsynet representerer. Jeg vil nå ta opp et spørsmål som overhodet ikke er blitt berørt i denne debatten. Det har noe med kvinnedekninga i media å gjøre. For nesten ti år siden gjorde Elisabeth Eide ved Journalisthøgskolen en undersøkelse om kvinnebildet i norsk dagspresse og kom fram til ganske nedslående resultat. Til tross for at kvinner da hadde toget inn på alle samfunnsarenaer, var det bare 14-16 pst. av kildene som media brukte, som var kvinner. Likestillingsutvalget i NRK gjorde på samme tida en undersøkelse, «Hvem snakker i NRK?», og kom også der fram til dårlig kvinnedekning. Nå gjør Institutt for Journalistikk igjen en undersøkelse på oppdrag av Verdikommisjonen. De har kommet fram til et ganske oppsiktsvekkende resultat når det gjelder kvinnedekninga, og det er det samme nedslående resultatet: at kvinner er veldig lite brukt som kilder i media. Dette representerer en usynliggjøring av kvinner, kvinners hverdagsliv og kvinner også i framskutte samfunnsposisjoner. Da er spørsmålet mitt: Vil statsråden sørge for at dette også blir et viktig debattema i den neste mediepolitiske redegjørelsen, og hva slags virkemidler ser hun for seg at vi som politikere kan bidra med for å få opp kvinnedekninga i Norge?
-1	Høgskolen i Sør-Trøndelag har en basiskomponent på 65 pst. av sitt totale budsjett, i motsetning til et gjennomsnitt som ligger på 60 pst. Så sånn sett ligger høgskolen i Sør-Trøndelag godt an. Det som er transparent i systemet, det er alt utenom selve basiskomponenten. Den har, som representanten sier, en historisk begrunnelse, og det er ganske store og krevende tiltak å skulle dekomponere en basiskomponent som har en historisk begrunnelse. Det som er viktig for meg nå, er å få til et finansieringssystem som stimulerer til samarbeid – totalt sett et godt utgangspunkt for en meget god og dyktig høgskole, som Høgskolen i Sør-Trøndelag og andre, for å gjøre den jobben den skal gjøre innen utdanning og forskning. Jeg gleder meg over å se at det er tilløp til samarbeid. Jeg kommer til å stimulere til samarbeid i det nye finansieringssystemet. Jeg håper representanten er enig med meg i at det er en vel så viktig side ved det hele som det å dekomponere de relativt historisk baserte delene av dette.
-0	Legemiddelindustrien har tradisjonelt vært en av de fremste bidragsyterne for å vedlikeholde og oppdatere helsepersonells kompetanse på legemidler. Denne oppdateringen har foregått på mange ulike vis, men også ved at legemiddelindustrien har finansiert deltakelse på en rekke kongresser og kurs internasjonalt. Deltakelse på denne typen kongresser og kurs som legemiddelindustrien tidligere har finansiert, har bidratt til at langt flere leger har hatt tilgang til nødvendig oppdatering enn det som hadde vært tilfellet om det skulle vært finansiert over helseforetakenes budsjetter. Fra 1. januar d.å. har legemiddelindustrien signalisert at den ikke lenger vil finansiere legenes faglige oppdatering. Legemiddelindustrien i Norge er, etter det vi erfarer, den første i Norden som går bort fra den tidligere ordningen. I Sverige dekker fortsatt legemiddelindustrien 50 pst. av kostnadene til denne typen oppdatering, mens i Danmark er det fortsatt nærmest fullfinansiert av industrien. Dette medfører en risiko for at norske fagmiljø blir hengende etter våre naboland dersom en ikke har en bevisst strategi for hvordan vi skal møte fremtiden. Fremskrittspartiet mener at denne endringen vil bidra til en klarere rolledeling mellom industrien og helseforetakene, og at det er fornuftig. Det er likevel grunn til å frykte at dette vil begrense helsepersonells mulighet til faglig oppdatering i det omfang en har sett fram til i dag. God kunnskap om ulike legemidler har vært og vil være avgjørende for god pasientbehandling. Feil bruk av legemidler koster det norske samfunnet anslagsvis 5 mrd. kr årlig. Videre skyldes så mye som 5–10 pst. av alle innleggelser ved indremedisinske avdelinger feil bruk av legemidler. Fremskrittspartiet er enig med statsråden i at legene selv har et ansvar for å holde seg på et høyt faglig nivå, men mener at arbeidsgiver også har et betydelig ansvar for å legge til rette for at dette skal være mulig. Vi er også bekymret over at det er signal om at enkelte helseforetak i stadig større grad ønsker mindre samarbeid med industrien på bakgrunn av etiske standpunkt. Det er fornuftig med tydelige skiller mellom industrien og den utøvende lege, men det er også et faktum at produsenter av det enkelte legemiddel har betydelig kompetanse på sitt eget legemiddel. Denne kompetansen må kunne nå den enkelte lege, slik at pasientbehandlingen kan optimaliseres. Et skille mellom industri og helsepersonell skal og kan ikke medføre dårligere tilbud til pasientene. Vi er inne i en tid hvor alle er opptatt av – også vi – Samhandlingsreformens intensjon om at et tilbud skal gis på et lavest mulig omsorgsnivå. Det er nok en gang grunn til å minne om at 5–10 pst. av alle innleggelser i indremedisinske avdelinger skyldes feil bruk av legemidler. Dersom vi skal klare å redusere dette antallet innleggelser samtidig som kommunene får større ansvar, krever det en bredere tilnærming enn at helseforetakene følger opp sitt ansvar. Helseforetakene er en viktig aktør, men dersom man legger forebyggingsprinsippet til grunn, er det også stort behov for at helsepersonell i primærhelsetjenesten får tilstrekkelig faglig oppdatering på legemidler. Vi må huske at veldig mange pasienter faktisk får legemidlene forskrevet av sin fastlege. Fremskrittspartiet mener at det er nødvendig med en tydelig strategi for å sikre helsepersonell tilstrekkelig faglig oppdatering i både primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Dette vil bidra til å hindre feilbehandling, og det vil bidra til å gi pasientene rett medisin og dermed bedre helse og riktigere behandling. Jeg vil derfor få lov til å ta opp det forslaget vi har i saken, som går på at vi ønsker at Stortinget ber regjeringen fremme et forslag som skisserer en langsiktig strategi for å sikre relevant helsepersonells mulighet for jevnlig faglig oppdatering på legemiddelfeltet.
-0	Det representanten Schjøtt-Pedersen sier, er noe uklart og feil. Vi måtte inngå budsjettforlik med sentrum både for 1998 og 1999, det er riktig. Men vi klarte faktisk sammen med Høyre å presse sentrum til å gi ytterligere 150 mill. kr, og de 150 millionene ble brukt på prosjekter som var igangsatt, for at ikke en hel rekke prosjekter skulle stoppe opp. Det er de faktiske forhold. Hvis representanten Karl Eirik Schjøtt-Pedersen er veldig opptatt av at det nå plutselig skal bli mer penger til veisektoren, akkurat som representanten Ola Røtvei her har etterlyst, skal vi med glede ta imot den utstrakte hånden fra Arbeiderpartiet og være med og sørge for at det blir mer penger til veisektoren. Vi er åpne, vi er klare, det står bare på Arbeiderpartiet.
-0	Avinors arbeid med fjernstyrte tårn er en måte der en kan kutte kostnader samtidig som en opprettholder sikkerheten, og dermed øke livskraften i de flyplassene vi har i distriktene, som gjerne har liten passasjertrafikk. Det er viktig for å sikre gode luftfartstjenester over hele landet. Når det gjelder den enkelte flyplass, så er det Avinor, som er et selskap med et eget styre, som gjør sine vurderinger. Det er ikke en statsråd som sitter og gjør de betraktningene. Vi har ennå ikke fått en beslutning fra Avinors styre, og da ville det være feil av meg å gå inn og begynne å forskuttere konsekvenser – hvilke flyplasser dette vil gjelde og farten på framdriften – før Avinor har tatt sin beslutning. Men for meg er dette veldig bra. Selvsagt må Avinor, når en tar sånne beslutninger, også ta hensyn til Forsvarets aktivitet på de flyplassene der det er relevant.
-1	Jeg bad om ordet på grunn av noe som Siv Jensen sa. Jeg tror jeg siterer henne ganske korrekt når jeg sier at det var som følger: Fremskrittspartiet er opptatt av at hele verden skal få tilgang til vår velstandsutvikling. Det som slår en, er hvor sterkt det står i kontrast til f.eks. Kristelig Folkepartis tilnærming og det Bjørg Tørresdal sa, som i sitt innlegg var opptatt av at utviklingsbistand i stor grad måtte handle om en bedre fordeling av verdens ressurser. Det er to vidt forskjellige resonnement. Hvis vi tenker oss at Kina skulle ta del i vår velstandsutvikling med en biltetthet som man ser i Europa i dag, og erkjenner at miljøproblemene er så store nå at det skaper klimaendringer, står vi overfor utfordringer over hele verden som er helt uløselige. Det er internasjonale rapporter som tyder på at nedsmeltingen av Grønlandsisen skjer mye raskere enn man hadde trodd, og bare det vil føre til at verdenshavene stiger med syv meter. Det som er interessant når man hører på Fremskrittspartiet, er hvordan man får avdekket to av de største akilleshælene til det partiet. Den ene gjelder nettopp bistandspolitikken og den manglende troverdigheten i partiets vilje til å hjelpe de landene som kommer dårligst ut. Den andre er den manglende erkjennelsen av at også vår velstand og måten vi bruker den velstanden på, i dag skaper enorme problemer på verdensbasis, med klimaendringer. Jeg har selv vært i Himalaya og sett bl.a. hvordan isbreer som eksisterte for ti år siden, nå er borte på grunn av nedsmeltingen. Vi kunne nå også høre tidligere visepresident Al Gore i Cannes advare mot konsekvensene av klimaendringene. Til og med regjeringen Bush begynner nå å ta innover seg at dette er realiteter, mens Fremskrittspartiet ikke gjør det. Når det gjelder utvikling i andre land, er det derfor nettopp viktig at de erfaringene vi nå gjør med hensyn til klimaendringer, medfører at bistanden og utviklingen i de landene er av en slik art at verden kan tåle den utviklingen over tid. Derfor vil Fremskrittspartiet på dette området – hvis man ikke tar innover seg de miljøproblemene som er i ferd med å skapes, og som er menneskeskapte, og tar disse på alvor – heller ikke kunne framstå som troverdig i utfordringene vi har i forhold til hvordan vi skal øke vår bistand. For det må være gjennom en global forståelse for at verden er i ferd med å gå tapt hvis vi ikke endrer forbruksmønsteret vårt, at vi kan yte bistand både i Europa, for at vi skal komme bedre ut, og ikke minst i tredjeland, i Asia, i Afrika, i Sør-Amerika og for øvrig.
-0	En skal ikke være sikker på at ikke Lien klarer å provosere opp flere talere før interpellanten får ordet. La meg først få lov til å si at jeg slutter meg til alle dem som har sagt at det er positivt at Fremskrittspartiet har tatt opp denne debatten. Det synes jeg også. Så er det kommet en del påstander og utsagn fra mine kolleger. Det ene er at kunnskapen om thorium er begrenset. Det andre er at vi snakker om et langtidsperspektiv – og så har det blitt en debatt om ja eller nei til atomkraftverk. Dette handler ikke om ja eller nei til atomkraftverk. Romantikerne i denne salen roper og skriker over seg hver eneste gang dette er et tema – de sier nei til atomkraft, samtidig som vi importerer enorme mengder atomkraft, både fra Finland og fra Sverige, hver eneste dag. Dette er en debatt som gjelder de 1,6 milliarder menneskene i verden som ikke har tilgang på elektrisitet, og som i løpet av de neste 20, 30, 40 eller 50 årene vil få det. Også i forhold til atomkraftdebatten er det trukket fram at man kan produsere uranbaserte atomvåpen ved denne prosessen. Det er for så vidt korrekt. Men det er atskillig vanskeligere å produsere uran basert på thorium enn anriket uran basert på råstoffet uran. Så den debatten blir for dum. – Unnskyld, det var et lite parlamentarisk begrep, president.
-0	Jeg vil begynne med å understreke at selv om dette spørsmålet handler om en spesifikk gutt, er spørsmålet ment å belyse det prinsipielle med barn som verken barnevern eller politi har myndighet til å hindre i å begå nye kriminelle handlinger …
-0	På vegne av representantene Inge Lønning, Berit Brørby, Ola T. Lånke, Olav Gunnar Ballo og meg selv vil jeg fremsette et grunnlovsforslag fra Aanund Hylland og Finn-Erik Vinje om endringer i Grunnloven §§ 30, 61, 100 og 106, retting av språklige feil. På vegne kun av meg selv vil jeg fremme forslag om å endre § 59, valgordningen, i Grunnloven slik at tallet 4 i tredje ledd endres til tallet 5, altså at sperregrensen økes til 5 pst. Så vil jeg få lov til å legge frem et grunnlovsforslag fra professor Finn-Erik Vinje og meg selv om språklig fornyelse av Grunnloven.
-1	I likhet med en rekke andre talere vil også jeg berømme interpellanten for at han tar opp dette temaet. Samtidig har jeg lyst til å reflektere litt. I løpet av den tiden jeg har sittet på Stortinget, har vi vært igjennom en del reformer, som det har vært spennende å følge. Vi vedtok en opptrappingsplan for det psykiske helsevernet som har stilt oss overfor en rekke utfordringer, men som, når vi nå skuer tilbake, viser at vi på mange måter har lyktes på en rekke områder. Allikevel har det vært nødvendig fra Stortingets side når det gjelder den opptrappingsplanen, gang på gang å engasjere seg for å holde den på rett kjøl og sikre at vi får midlene dit vi skal ha dem. Fastlegeordningen var det en betydelig skepsis til i en del partier, kanskje spesielt i Fremskrittspartiet og Høyre, da den ble innført. Alle evalueringer i dag viser at den har vært en kjempesuksess. Vi er i ferd med å få full barnehagedekning etter at Stortinget har bidratt til å få på plass mer ressurser i samarbeid med Regjeringen. Slik kunne man ha nevnt en del eksempler. Jeg har hatt den store fornøyelse å sitte i sosialkomiteen, sammen med dagens statsråd, og være med på å vedta at vi skulle gjennomføre denne reformen. Det vi opplevde, var at det kom forslag fra daværende statsråd Ingjerd Schou som vi var uenig i i Stortinget. Jeg mener det var Stortinget på sitt beste, der vi prøvde å analysere: Hva er det vi vil med denne reformen? Hvordan skal vi få ulike etater til å samarbeide godt? Hvordan skal vi klare å bygge opp noe som er mye mer brukervennlig enn det vi har i dag? Så fikk vi en ny reform på bordet - etter skifte av statsråd - fra daværende statsråd Dagfinn Høybråten. Det er helt åpenbart at en så stor reform, som også statsråden har redegjort for, stiller oss overfor utfordringer der vi må følge med på at intensjonene ivaretas. Men man kaster barnet ut med badevannet hvis man dermed begynner å argumentere mot selve reformen, som om den skulle være unødvendig, for det er den ikke. Jeg har selv jobbet i kommunehelsetjenesten og opplevd gjennom samarbeid med trygdeetat og arbeidsmarkedsetat de utfordringene man stod overfor. Jeg har også jobbet i trygdeetaten som rådgivende lege. Det inntrykket man veldig ofte satt med, var at for sosialetat, trygdeetat og arbeidsmarkedsetat gjaldt det å definere den man skulle ha med å gjøre, ut av sin egen etat og finne det smutthullet som gjorde at ansvaret kunne skyves over på noen andre. Ofte når man tegnet sirkler, fikk man inntrykk av at i sum klarte de tre etatene å putte klienten i det tomrommet som var mellom de tre etatene. Det er det tomrommet vi nå skal tette. Nettopp derfor er det bra at interpellanten er opptatt av å holde dette på skinner. Jeg må si jeg synes det er en stor styrke at Stortinget og regjeringspartiene i Stortinget engasjerer seg overfor sin egen regjering nettopp for å holde det på skinner. Hvis Stortinget blir et organ som bare skal sove i påvente av at Regjeringen rydder opp, gjør vi ikke jobben vår som folkevalgte. Derfor er det utmerket at interpellanten har tatt dette opp. Jeg er også sikker på - det vil jeg koste på meg å si, for så godt kjenner jeg statsråden - at statsråden er akkurat like opptatt som interpellanten av at dette skal være på skinner, at vi skal få det på plass. Når vi skuer tilbake, når vi ser på de andre reformene vi har vært igjennom, skal vi være stolte over det vi har fått til.
-0	Man kunne spekulere i om det er folatnivået til statsråden som gjør at hun påstår at ingen partier foreslår å opprettholde Forskningsfondet. Det er feil, jeg har sjekket finansinnstillingen nå mens statsråden har talt. Fremskrittspartiet foreslår både å fjerne inntektsføringen av 80 mrd. kr og å plusse på 20 mrd. kr til Forskningsfondet. Spørsmålet om hvordan man kan forvente 4 pst. avkastning – et spørsmål som flere av de rød-grønne har stilt – tenker jeg man heller kan stille til Sigbjørn Johnsen, som legger det til grunn for 3 000 mrd. kr som ikke er en del av Forskningsfondet. Så til valgfag: Jeg er veldig glad for at statsråden er tydelig på og har lagt til rette for at det skal være både praktisk og akademisk rettede fag. Da lurer jeg på om statsråden tror at det skaper entusiasme rundt dette prosjektet når prosjektet så åpenbart er underfinansiert over Kommunaldepartementets budsjett.
-1	Debatten om denne budsjettinnstillingen blir alltid litt springende. Jeg har ikke tenkt å gå gjennom alle de temaene som man kunne ta opp, men bare det ene som har vært en liten gjenganger i debatten, nemlig hvordan man skal følge opp videre ut fra den lærdommen om finanskrisen vi har så langt, og hvilke grep en skal ta ytterligere framover. Det er helt opplagt et behov for å gå igjennom det lovverk og det regelverk som vi har. Selv om både lovverket og tilsynet er godt og tydelig i internasjonal sammenheng, er det likevel slik at det kan tenkes at det er noen svakheter der som en raskt bør komme tilbake til Stortinget med, og det har vi mange anledninger til å gjøre. Så er det de litt mer langsiktige utfordringene som kommer i kjølvannet av finanskrisen. Der er det flere i den offentlige debatten som har tatt til orde for at man bør nedsette ulike former for kommisjoner, offentlige utvalg bestående av fagfolk, eller litt mer bredt sammensatte utvalg. Det er innspill som jeg tar med meg videre, fordi jeg også mener det er nødvendig å analysere grundig de langsiktige utfordringene som finanskrisen gir oss – økonomisk, men også politisk – og at dette er det interessant for Stortinget ved en senere anledning å komme tilbake til. Men vi må bare passe på at en utformer mandatene på en slik måte at de tingene som raskt bør fremmes for Stortinget, ikke hindres av at en nedsetter en form for kommisjon eller utvalg her. Så bare noen korte kommentarer: Jeg må si jeg er veldig forundret over at Fremskrittspartiet gjentar sitt forslag om å kutte i Kredittilsynet, når alle forstår at et oppegående kredittilsyn, som nå har muligheten til nøye å overvåke kredittmarkedet, er helt avgjørende for hvordan vi skal håndtere en krevende situasjon også med hensyn til norske institusjoner. Det ville helt opplagt bety mindre kontroll, mindre tilsyn. Det er helt uforsvarlig i dagens situasjon.
-0	"At SV mener at olje og gass snarlig må fases ut, er en kjensgjerning. Det har vi hørt lenge. Representanten fra SV gjør det også klart at man ikke lar seg forvirre over fakta, man bruker ikke fakta som kommer fram. SVs representant kritiserer Fremskrittspartiet fordi vi bruker IEAs World Energy Outlook 2009. Han mener helt klart at Fremskrittspartiet tolker den feil – men da har han misforstått, Fremskrittspartiet refererer bare til rapporten. Representanter fra Fremskrittspartiet var til stede på møtet med IEAs sjefsøkonom, Fatih Birol. SV var ikke til stede; de glimret med sitt fravær. IEA sier tydelig at verdens energibehov vil øke i framtiden, og de legger fram to scenarioer, et referansescenario – «Business as usual», fortsett som i dag – og et klimascenario. La meg referere til klimascenarioet. CO2-utslipp skal begrenses til maksimum 450 ppm, men det forutsetter en storstilt satsing på energisparing, fornybar energi, kjernekraft og CO2-lagring. I tall betyr det at i 2030 vil energisituasjonen være slik: Kjernekraftproduksjonen vil øke med ca. 110 pst. i forhold til i dag. Fornybar energi vil øke med ca. 105 pst., gass med 17,5 pst. og olje med 4,5 pst. Det er på kullsektoren IEA ønsker å redusere, med 17 pst. Dette er IEAs tall for en klimaløsning. Igjen: Det er kull som gir de store utslippene av CO2-gass, utslipp som vi må få redusert. Det er altså olje- og gassproduksjonen som skal opp, for å få dette til å henge sammen. Derfor er det viktig at Norge produserer så mye olje og gass som mulig fra Nordsjøen. EUs gassimport skal opp hele 37 pst., selv med deres 20-20-20-målsetting. Gassen og oljen fra Nordsjøen er Norges beste bidrag til å redusere klimagassutslippene."
-1	Norges styreform er arvelig monarkisk, og det innebærer at det formelle statsoverhodet innehas av en person som har arvet denne posisjonen, og ikke blitt gitt den av folket gjennom valg. Det hevdes innimellom at kongen er gitt denne posisjonen gjennom valg, fordi det ble avholdt et valg for mer enn 100 år siden, der mindre enn halvparten av befolkningen kunne avgi stemme. I de fleste andre sammenhenger tror jeg ikke Stortinget ville gått god for en slik praksis i dag. I følge Grunnloven står kongen som statsoverhode over oss – det folkevalgte parlamentet – og til og med over stortingspresidenten. Enhver stilling som hviler på nedarvede rettigheter er jo – og det er det unødvendig å påpeke – en anakronisme i et demokratisk samfunn. Monarkiet er en fortidslevning fra en tid da det var et autoritært styre og egner seg derfor dårlig som demokratisk symbol. Sist, men ikke minst, er en overgang til republikk det naturlige sluttpunktet på den demokratiseringen som startet i Norge i 1814, og som på mange måter var sluttført da Stortinget fratok kongen de siste restene av formell makt ved unionsoppløsningen, som flere representanter har vært innom tidligere. Det er likevel ikke slik at kongehuset i dag avstår fra å bruke politisk makt ved ulike anledninger, og det skal jeg komme tilbake til. Republikk er i dag den mest vanlige styreformen i verden, og det er fordi det er den mest naturlige styreformen i verden. Vi – forslagsstillerne – ønsker å endre Grunnloven, slik at også Norge får et statsoverhode som er valgt av folket, dvs. en president. Det fremmes et separat grunnlovsforslag om dette, som vi har diskutert tidligere, og som også skal behandles i neste periode. Da regner jeg med at alle vil være enig i at det innen den tid er rimelig at det foreligger alternativer og reelle vurderinger av hva slags styreform som eventuelt bør innføres. Blant de mer sentrale spørsmål som bør utredes, er: Hvilken makt skal en president ha? Hvordan skal presidenten velges? I dette representantforslaget fremmes det derfor forslag om at Stortinget ber regjeringen utrede ulike alternativer for republikk som styreform i Norge og legge vurderinger og forslag om dette fram for Stortinget i god tid før behandlingen – i neste periode – av grunnlovsforslaget jeg nettopp har nevnt. Det er ikke lenge siden vi behandlet tidligere forslag – som SV hadde fremmet alene – om innføring av republikk som styreform i Norge. Da var det ingen i denne salen som var villige til å forsvare monarkiet prinsipielt. Argumentet som gikk igjen, var at forslaget var for dårlig utredet, at man ikke visste hva overgang til republikk ville medføre av formaliteter, kostnader og hva slags presidentstyre man skulle ha. Da er det noe merkelig at de samme representantene i dag vil stemme ned vårt forslag om en ordentlig utredning. Og som representanten Christensen var inne på, er det en noe uvanlig praksis. Vanligvis er Stortinget meget glad i å ha full klarhet i hva det er man egentlig tar stilling til. Dette er en debatt vi trenger, for dette er ikke bare symbolpolitikk og markeringer. Kongen er gitt en plass i Grunnloven vår som hellig. Det strider imot de mest grunnleggende demokratiske idealene om likeverd. I julen var det nok mange som så tronarving Ingrid Alexandra gjøre sin første opptreden på tv. Ingrid Alexandra vil i vår tid vokse opp uten å kunne engasjere seg politisk. Hun vil ikke kunne velge eller velge bort religion. Hun vil ikke kunne ytre seg fritt om hva hun mener. Hun vil ikke kunne velge selv hva hun vil bli. Hun vil føle presset fra et nesten samlet storting og millioner av nordmenn som forventer at hun skal være ambassadør og representant for landet. Som sin far vil hun også sannsynligvis avlegge det selvfølgelige: Ja, jeg har vurdert å abdisere, men det er rett at jeg overtar tronen-intervjuet på NRK, ikke så lenge etter at hun blir myndig. Men vi vil jo alle egentlig vite med oss selv at hun ikke har hatt noe valg. Det er ikke rett. Statsoverhoder skal velges og stå direkte ansvarlig overfor sitt folk, og i moderne demokratiske samfunn er det ikke sånn at barn fra de er meget små og gjennom hele livet skal føle presset fra millioner av innbyggere og bli fortalt hva de skal føle, gjøre og bli. Mange er svært uenige i forslaget vårt, og det er bra, for jeg ønsker debatt, men da savner jeg de faktiske motargumentene. Jeg savner at vi går forbi de vikarierende argumentene. Jeg har hørt seriøse, respekterte politikere bruke argument som: Åh, skal vi liksom ha Carl I. Hagen som president? Det er ikke et argument for monarki. Det er i beste fall et argument for å stemme på noen andre enn Carl I. Hagen. At en politiker aldri vil kunne være like samlende som kongen, er ikke et argument for monarki. Det er et argument imot demokrati, og det er for øvrig – og jeg beklager ordbruken – bare tull og tøys. Selvsagt kan folkevalgte være, og er, samlende og nasjonale symboler – på godt og vondt: Kennedy, Gro, Gerhardsen, Kohl osv. Det fungerer jo så bra i dag, er varianten stortingsflertallet har valgt å legge seg på i dag, og det er helt riktig. Vi har en flott kongefamilie. Flinke er de også, og de skikker seg godt. Jeg sikter ikke til disse anstrøkene til kritikk av kongehuset som tabloidmediene praktiserer innimellom, med guruoppslag, engler, dyre vesker som Mette-Marit har kjøpt, osv. Det er helt, helt på siden av debatten. Men jeg sikter til at de stort sett avstår fra å drive politikk – stort sett. Kronprinsen begynner å bevege seg inn i politisk farvann med Young Global Leaders, IMF-jobb, åpning av aluminiumsverk i autoritære land og mye annet. Og kongen ga klar beskjed til Trond Giske i 2008 om framtidens krav til trosbekjennelse for statsoverhodet. Da gikk kongen aktivt inn i våre beslutningsprosesser. Det ble akseptert og behandlet som en bagatell. Men det er det jo ikke. Det er prinsipielt problematisk. Stort sett holder kongehuset seg unna politikken. Det er noe som mangler i denne debatten, og det er at noen av representantene som i dag kommer til å stemme ned dette forslaget, kommer til denne talerstolen og holder sitt prinsipielle argument for monarki. Det er ikke holdbart at vi har en grunnlov som ikke stortingsflertallet er villig til å forsvare prinsipielt – fordi det fungerer greit i dag. På ingen andre områder i Grunnloven ville så svak argumentasjon, som er så svakt fundert i de prinsippene vi har bygd dette landet på, blitt akseptert. Er det noen som har lyst til å komme opp på talerstolen og holde et flammende innlegg for kongens helligdom og ulastelighet? Er det noen som har lyst til å komme opp på denne talerstolen og holde et flammende innlegg om arvemakten som prinsipp? Er det noen her som har lyst til å komme opp på talerstolen og fortelle at kongen er hellig? Mener Fremskrittspartiet det? Mener Høyre det? Mener Arbeiderpartiet det? Fremskrittspartiet pleier jo ellers å være veldig glad i å påpeke at ting ikke er hellige, selv de tingene som er mest viktig for folk. Så langt har ikke jeg sett noen som er villig til å komme opp på denne talerstolen og gjøre det, og jeg frykter at vi ikke kommer til å se det i dag heller. Men i et opplyst samfunn, i år 2013, bør det kunne forventes at bevisbyrden ligger på dem som mener at dette metafysisk funderte, jålete, forfengelige, utdaterte, symbolske, praktisk problematiske og konservative styresettet er den rette måten å organisere et av de beste og mest demokratiske land i verden på. Sjarm, nostalgi, vitser om dårlige presidentemner og lett avfeiing ved å si at det fungerer jo greit i dag, bør ikke holde lenger. Jeg hadde gledet meg til debatt, og jeg hadde håpet at Stortinget i det minste kunne utrede hvordan det ville vært, hvordan vi kunne tatt steget og blitt et av de landene som utgjør det store flertall i verden som ikke har arvelige overhoder, men den debatten vil vi ikke få fordi ingen er villig til å komme opp på denne talerstolen og forsvare kongens hellighet og ulastelighet.
-0	Stortinget vedtok under behandling av St.meld. nr. 23 for 2000-2001 en betydelig reduksjon av antall førsteinstansdomstoler. Dette er en reform som er riktig når en ser på effektivisering innenfor domstolsforvaltningen som helhet. Selv om en reform i utgangspunktet er et positivt bidrag til effektivisering, skal en ikke se bort fra at enkeltheter ikke alltid er 100 pst. optimale. En slik ikke-optimal situasjon er det som vil kunne oppstå ved nedleggelse av Nordfjord tingrett. Det er ingen ting som tyder på at en vil oppnå en mer rasjonell inndeling og drift ved å legge ned denne tingretten, selv ikke dersom sorenskriveren velger å flytte med. Når Nordfjord havn nå er blitt godkjent som EØS-havn, vil dette kunne få betydning for behovet for domstolen. I rapport 4/2000 fra Vestlandsforskning skrives det: «Politietaten har allereie teke dette til følge ved å tilføre Måløy ei ekstra stilling, og meir oppgåver vil forplante seg til rettssystemet. Dette gjeld både sivile saker og straffesaker, samt at det vil bli større pågang for notarius publicus tjenester.» Når dette legges sammen med de klare fordeler området som sådant vil ha for å opprettholde tingretten, fremstår det for Fremskrittspartiet som mot sin hensikt å legge den ned. Det å ha den kompetansen og serviceenheten innen rekkevidde, gir store ringvirkninger og fordeler langt utover det at domstolen har lokalkunnskap. Næringslivet får tilgang til en bedre tvisteløsning. Dette er svært viktig dersom en ønsker å bidra til et næringsliv i utvikling. Det å ha tingretten innen rekkevidde er også næringsmessig nøytralt, og klart fordelaktig for hele regionen. Når det gjelder nærheten til domstolen, ser en at geografien i Sogn og Fjordane tilsier en mindre grad av sentralisering enn det som er foreslått. Avstandene for alle involverte parter vil øke kraftig. Selv om dette er en liten tingrett, har det ikke kommet påstander om at kvaliteten på tingretten ikke har vært tilfredsstillende. Når tilgjengelighet, områdets utvikling og avstander tilsier at Nordfjord tingrett bør bestå som eget domssogn, vil ikke Fremskrittspartiet legge avgjørende vekt på et prinsipp om at en i en stor omorganisering ikke kan se på enkeltområder. Som representanten Marthinsen viste til, var det full sprekk i Strukturutvalget når det gjaldt fremtiden til Nordfjord. Altså: Strukturutvalget så heller ikke en åpenbar fordel ved denne nedleggelsen. På denne bakgrunn tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag.
-0	Jeg registrerer det, og takker statsråden nok en gang for svaret. Men jeg vil iallfall få minne om hva statsråden uttalte i denne sal for en uke siden, i siste spørretime, om en noenlunde lignende sak: «Jeg ønsker en mer liberal løyvepolitikk. Selv om dette vil kunne konkurrere med jernbanen, er det viktigst for meg samlet sett å få etablert et bedre kollektivtilbud.» Denne uttalelsen fra statsråden forrige onsdag burde love godt. Jeg tror slett ikke at utvidet ekspressbussløyve, som jeg her tar opp, vil bety noe særlig for togtilbudet, men jeg tror heller det vil være en konkurrent til privatbil på den kanten av landet. Et utvidet ekspressbusstilbud Kristiansand–Arendal–Oslo vil ha både forbrukermessige, konkurransemessige, distriktsmessige og også miljømessige positive sider dersom privatbilbruken går noe ned som følge av økt ekspressbusstilbud. Så nok en gang: Jeg håper derfor at statsråden vil sørge for en velvillig behandling, så raskt som mulig, av ankesøknaden til Risdal Touring om å få opprette dette ekspresstilbudet Kristiansand–Arendal–Oslo.
-1	Da vi laget denne innstillinga, var jeg litt usikker på om jeg skulle ta med og nevne de prosjektene jeg mente burde starte opp i 2001. Jeg lot være å gjøre det, både når det gjaldt Senja, når det gjaldt Korgfjell og en del andre prosjekt som kanskje burde ha vært startet opp før 2001 – men så er det det å skaffe penger til det. Jeg tror det er viktig at representanten fra Arbeiderpartiet jobber litt tøffere internt i eget parti, slik at det i det hele tatt blir noen penger til veger i den landsdelen som han og jeg kommer fra. Med de lovnadene som ligger der for det sentrale Østlandet, tror jeg vi kan få slite med å få gjennomført lovnaden som gjelder Senja, men jeg kommer ikke til å motsette meg det. Jeg syns det er et godt prosjekt. Det kommer til å bli prioritert hos meg, så sant det står på prioritert plass ifra Troms, og det gjør det jo. Når vi greier å skaffe penger til Troms, som til Finnmark og Nordland, skal vi nok få i gang både den vegen og flere til. Det er litt av en jobb å gjøre, men den jobben tror jeg ikke er vanskeligst når det gjelder meg. Jeg tror den er vanskeligere i egen stortingsgruppe. Så da ønsker jeg ham lykke til med å skaffe penger til Nord-Norge hos Arbeiderpartiet. Det begynte å gå nedover under Opseth, og det har bare gått nedover under stadig nye statsråder fra Arbeiderpartiet og sentrumspartiene. Den trenden skal vi greie å snu i lag, ikke sant?
-1	Jeg må korrigere representanten Lønning, for han sier at alle som er over 60 år har vokst opp i en helt annen tid, som gjør dem mer egnet til å forstå betydningen av rettigheter og plikter. Jeg vil bare si at læringskurven er ganske bratt: Blant dem som er 18–21 år, er det 55 pst. som stemmer ved stortingsvalg, blant dem som er 22–25 år, er det 63 pst., blant dem som er 26–29 år, er det 68 pst., og blant dem som er 30–39 år, er vi oppe i 76 pst. Man behøver altså ikke være 60 år for å være en del av denne kurven. Dette er en jevn kurve, noe som gjør at jeg tror at jeg har mer rett enn representanten Lønning når det gjelder det spørsmålet. Jeg kan godt være med på å diskutere hvor langt ned vi skal flytte stemmerettsalderen. Jeg tror vi kan være enige om at 12-åringer ikke har en modenhet som gjør dem egnet til å stemme og å sette seg inn i norsk politikk, men jeg mener at 16-åringer har det. Jeg synes at Inge Lønning skylder 16-åringene å fortelle dem hvorfor han mener de ikke er modne nok til å stemme.
-0	Jeg vil gjerne følge opp foregående taler, Gundersen, når det gjelder SV og deres definisjon av stordrift, som jeg aldri fikk noe svar på under replikkvekslingen. Det er slik at vi har såkalt små, mellomstore og store bruk i Norge, men hva er så disse små, mellomstore og store brukene? Er det noe vi definerer etter areal? Er det noe vi definerer etter antall dyr? Eller er det noe vi definerer etter inntekt av bruket? Det er litt interessant, for det er en del såkalt små bruk på rundt 40–50 mål som driver med bl.a. nisjeproduksjon – er besøksgårder, har gårdsturisme, grønn omsorg osv. – og har fra en brukbar til en god inntekt av dette fordi det er en næring attåt det å drive produksjon. De produserer mat og kjøtt, og så driver de med noe attåt, og dette attåt gjør at de kan konsentrere seg om gårdsdriften. Å si at et bruk som har en meget god inntekt av dette, er et lite bruk, er jeg faktisk ikke enig i. Det er noen som da har klart å utnytte de ressursene som gården har, og det skal de ha all ære av, men å kalle det et lite bruk er jeg ikke enig i. Mange av disse brukene har veldig lite dyrket mark, men de har en del utmarksressurser. Dette utnytter de på en fenomenal måte og tjener penger på det. Se på bonden i Gudbrandsdalen som driver kuene sine, ammedyra, innover på fjellet med hest. Folk betaler for å være med og drive innover. Det er å utnytte ressursene sine på en meget god måte. Og ikke si at dette er noen små bruk, det er jeg absolutt uenig i. Disse gjør en fenomenal jobb, og de satser på landbruket, selv om de har «små» bruk. Og så en liten ting til: Dette med melkeregioner har vært nevnt. Nå er jo det ute av avtalen, men SV sa litt om det i replikkvekslingen. Det er ikke sånn at det, selv om vi slår sammen noen regioner, nødvendigvis vil bli større sammenhengende områder til å dyrke jorda. Hvis vi hadde hatt den bekymringen at dette ville samlet seg på flatbygdene, ville det skjedd i dag også, med den strukturen vi har i dag. La meg nevne Oppland og Hedmark: Produksjonen av melk foregår ikke i Solør-området eller i Hadelands-området, der en har store, sammenhengende områder med dyrket jord. Det foregår i Østerdalen, i Gausdal og i Gudbrandsdalen, for det er der en har fagmiljøene, og det er der en har muligheten til å gjøre det. Så det vil ikke bli noen endring, selv om vi får litt større regioner. Endringen vil bli at en får mer omsetning av kvoter, og det er en fordel.
-0	Ledigheten er økende, sa Brørby. Men det kunne faktisk blitt verre, for i sitt opprinnelige forslag til statsbudsjett for 2001 overgikk jo Arbeiderpartiet nesten seg selv i å skulle være verdensmester i å øke skatter og avgifter både for private og for bedrifter. Imidlertid kom sentrumspartiene og tok et slags grep. De tok kommandoen i budsjettbehandlingen og fikk sendt noen av Arbeiderpartiets mest tyngende avgiftsøkninger på arbeidsplasser over til pensjonister og lønnsmottakere, noe som altså begge leire i dag synes å leve godt med. Nå ble det ikke noe av denne konjunkturavgiften på 1,5 pst. fra Arbeiderpartiet, men man ble altså likevel enige om en konjunkturavgift på 10 pst. på private næringsbygg for neste år. Resultatet blir jo nærmest en bråstopp i oppføring av næringsbygg. Og noe av tanken bak dette var visstnok at snekkere nå skal bygge bolighus fremfor å drive med oppføring av næringsbygg. Men så enkelt er det garantert ikke. For det er mangel på tomter, det er mangel på reguleringsplaner for boligbygging, og behandlingstiden for å gjøre dette er kanskje et år. Imens står altså snekkere som bygger næringsbygg, ledige. Det tar tid å få dette på plass. Men konjunkturavgiften vil garantert sette en bråstopp for nybygging av næringsbygg. Den vil også forårsake permitteringer og rekrutteringssvikt innen byggenæringen, og det kan ikke kompenseres ved boligbygging. Det man oppnår med konjunkturavgiften, er å svekke hele byggenæringen og øke presset dramatisk i 2002, når både konjunkturavgiften og investeringsavgiften bortfaller samtidig. Har man i Arbeiderpartiet i det hele tatt skjønt noe som helst av denne konjunkturavgiften, som altså vil føre til permitteringer i byggebransjen i 2001 og fullstendig kaos i 2002? Det er ikke bare svært uheldig for byggenæringen, men det rammer også næringsutviklingen totalt sett, og mest distriktene. Det er særdeles dårlig distriktspolitikk. Hva slags tanker har Arbeiderpartiet om denne ødeleggende konjunkturavgiften?
-1	Jeg vil også ønske statsråden lykke til med utnevnelsen og med jobben. Som medlem av arbeids- og sosialkomiteen ser jeg fram til samarbeidet og også til å treffes framover. Senest i juni sa daværende stortingsrepresentant Robert Eriksson at «pensjonsreformen er tidenes velferdsran». I regjeringserklæringen går Fremskrittspartiet inn for at uføretrygdede ikke lenger skal få hjelp til å veie opp for at de ikke kan jobbe ekstra for å få like god pensjon som andre. Det skjer fordi skjermingen mot den såkalte levealdersjusteringen kuttes, og regjeringen varsler også kutt for uføre. Hvor mye vil fattigdommen øke som følge av Fremskrittspartiets – med egne ord – «velferdsran»?
-1	Jeg synes egentlig dette er litt forstemmende, av samme grunn som det Åslaug Haga avsluttet med. Det er faktisk slik at det er igangsatt en krig mot et land, med en begrunnelse og mot et klart FN-mandat, med en argumentasjon som de som framførte den, visste var feil, og visste var manipulert. De gjorde dette med åpne øyne for å legitimere en krig, og krig er siste utvei. Det er heller ikke slik at noen kan oppsummere at krigen mot Irak så langt har vært super-vellykket. Det er faktisk slik at situasjonen er ganske uavklart. Det er mange problemstillinger på bakgrunn av dette som vi kommer til å leve med i mange år framover. Det henger ikke sammen med om Saddam Hussein var en despot eller ikke. Han var en despot, og han var bygd opp av Vesten. Han hadde gasset kurdere, og han hadde begått meget grove brudd på menneskerettighetene mens han var sponset av Vesten. Det er den triste bakgrunnen. Det som er situasjonen, og som jeg synes er pussig, er at det virker som om utenriksministerens indignasjon er mye større overfor SV og det faktum at vi tar opp denne debatten og prøver å reise de spørsmålene som her kommer, enn overfor det faktum at det ble lagt fram som beviser, som begrunnelse for en krig som ikke hadde folkerettslig mandat tilstrekkelig til at Norge – Regjeringen – kunne støtte den, påstander som var direkte feil. Hvorfor er ikke utenriksministeren indignert over at det ble påstått at Irak hadde anriket uran på et tidspunkt hvor USA og CIA visste at det var feil? Hvorfor er ikke utenriksministeren indignert over at Tony Blair legger fram beviser for at Irak kan gå til krig på 45 minutters varsel, når man vet at det er feil, og at det er manipulert med gamle oppgaver? Det overrasker meg, fordi det bringer vi med oss inn i framtida. Det er jo denne holdningen som vi må sørge for at vi tar et oppgjør med i forhold til framtidige konflikter. Nå tror jeg for så vidt at selv om man ikke lykkes med å få de store innrømmelsene fra Høyre og utenriksministeren i denne debatten om at det ikke går an å stole på informasjon fra USA og Storbritannia framover, vil jo saken uansett nettopp bety det. Det vil være slik at Norge i forhold til framtidige konflikter må ta all informasjon med en klype salt og gjøre de avveiningene som vi trenger. I tillegg må vi skaffe oss mer alternativ informasjon. Det er jo det store tankekorset når det gjelder hvordan skal vi kunne orientere oss i en vanskelig verden framover, at våre nærmeste allierte ikke kan være en rettesnor for den informasjonen vi kan stole på.
-1	Eg er fascinert av at både Kristeleg Folkeparti og Venstre verkar så glade i dag for at det blir meir fleksibilitet og det som ein kallar «sjølvbestemmelse», i arbeidslivet. Eg liker ordet «medbestemmelse» mykje betre. Rotevatn seier at ingen skal arbeida meir, og at forslaga styrkjer rollene som lokale tillitsvalde skal ha. Er no Venstre trygge på at den enkelte arbeidsplassen i distrikta, i reiselivet og elles, er sterk nok og godt nok organisert til at fleksibiliteten for den enkelte arbeidstakaren blir styrkt, og ikkje berre fleksibiliteten for den enkelte arbeidsgjevaren?
-1	Vi er fornøyd med at Stortinget nå kommer til å vedta å bevilge disse pengene til dykkerne – det strakstiltaket som går på at man kan utbetale inntil 200 000 kr til hver enkelt pionerdykker. Det synes vi er veldig bra. Jeg vil ikke akkurat slutte meg til det Peter Skovholt Gitmark fra Høyre nettopp sa i forhold til behandlingen av helheten i saken. Nå skal vi få en skikkelig og grundig gjennomgang i forbindelse med behandlingen av meldingen. Jeg kan vise til at Stortinget på mandag skal ha høringer, der mye kompetent fagpersonell skal inn og snakke – i tillegg til alle berørte parter. For oss er det veldig viktig å få en grundig og nøye gjennomgang av hele saken, men vi synes jo at det fra Regjeringens side er lagt opp til et litt spesielt løp når de ikke har mannet seg opp til å komme med en klar innstilling til Stortinget i forhold til helheten i kompensasjonsordningen. Men det stiller ekstra krav til oss som stortingsrepresentanter, og vi er nødt til å få hørt alle, være i dialog med både regjeringspartiene og alle de andre berørte parter, slik at vi kan få en lykkelig utgang på denne saken.
-1	Til saken om når vi skal få dette til Stortinget igjen: Jeg ønsker å gjøre statsråden oppmerksom på at på side 3 i innstillingen ber faktisk en enstemmig komite om at man kommer tilbake til Stortinget med en egen sak om dette. Det tror jeg jeg vil understreke at komiteen har sagt. Det er fordi vi mener at dette er et så stort tema at vi bør ha fokus på det i en egen sak og ikke i en budsjettproposisjon. Grunnen til at vi nå må gjøre disse strafferundene, er at det viste seg at vi forrige gang, sjøl om vi da hadde det som en egen sak, ikke helt greide å overskue hva som ville bli konsekvensene. Så til det som statsråden sier om at vi nok er enige om hovedtrekkene. Ja, hvis det dreier seg om at ytelsene skal være pensjonsgivende – det tror jeg det er veldig bred enighet om – og at man skal øke minsteinntektene. Og jeg håper at man nå er enige om at det kan være lurt å ha et økonomisk incitament for å være i kontakt med arbeidslivet, og også at det skal være fokus på mål, selvfølgelig. Men jeg tror det er for tidlig å konkludere på om man er enige om hvilke elementer det ellers er som det er nødvendig å ha på plass i en slik ordning før man mener at den er hensiktsmessig. Så til slutt har jeg behov for å spørre statsråden litt om det som har skjedd i forkant her. Det er jo en realitet at saken ble behandlet i Stortinget våren 2000. I tillegg til det har man altså hatt masse omlegginger på datasystemet, og man har hatt en nedbemanning i Aetat. Så ber statsråden nå om at Aetat må få ro. Betyr det at statsråden sjøl ikke planlegger noen endringer i Aetat det nærmeste året, eller hva mener statsråden egentlig med det utsagnet?
-0	Jeg takker igjen helseministeren for svaret. Jeg er enig i denne evalueringen som skal gjøres, men det er ikke likegyldig hvem som skal foreta den. Vi har også motkrefter mot denne form for behandling av rusmiddelmisbrukere, så jeg vil nøye følge med på hvem som oppnevnes til å gjøre denne evalueringen. En rapport fra Trondheim nylig påviste at syv unge mennesker døde av overdose mens de ventet på metadonbehandling. Det ble i samme rapport opplyst at ventetiden for metadon i Trondheim pr. dags dato er på over to år. Kan helseministeren akseptere denne diskrimineringen i norsk helsevesen av de narkomane og dermed opprettholde det relativt høye tallet på overdosedødsfall vi i øyeblikket har i landet?
-1	Jeg tror det ville vært en fordel om man i de mange samtalene vi har med studentene om dette, klarte å komme fram til gode løsninger på hvordan man kan sikre seg mot økonomisk mislighold, når konstruksjonen er som den er i dag. Dette er et forsøk på å finne en løsning som ikke bryter med grunnprinsippet om studentenes fundamentale rett i det styret, og at det er bygget på studentene som viktige brukerrepresentanter. Men samtidig er altså lovgivningen her såpass gammelmodig – for å si det sånn – at den ikke er sikret for å møte den type utfordringer som vi har sett, og som vi har store problemer med dersom det verste skulle skje, at man kommer i en økonomisk misere. Det er det vi er opptatt av. Vi er opptatt av å sikre studentene, ikke bare som brukere, men også som mottakere av velferdens og samskipnadens tjenester. Det er det vi er opptatt av, og vi tar gjerne imot gode forslag til hvordan vi skal sikre dette. For øvrig kan jeg forsikre om at vi har en god dialog. Selv om det er uenighet og diskusjon, har vi en god dialog med studentorganisasjonene om disse spørsmålene.
-1	Svaret på det er veldig klart. Jo lengre tid som går, jo vanskeligere blir det å nå klimamålet i 2020. Samtidig ber jeg om forståelse for hvorfor klimameldingen er utsatt. Vi har gitt én begrunnelse, og den er den sanne. Det er veldig, veldig vanskelig å få holdt den fortgangen man skulle ha i dette, gitt den situasjonen som har vært i regjeringsapparatet etter 22. juli. Sju departementer har måttet være på konstant flyttefot. Min kone har flyttet tre eller fire ganger. Hun er ikke av de sentrale i dette, men det illustrerer problemet. Å da samtidig ha det fornødne fokus på den interdepartementale høringen som en så svær melding som dette er, tror jeg alle forstår ikke har vært mulig. Men vi skal gjøre vårt ytterste for å få den fram, og jeg deler Astrups bekymring: Jo lengre tid som går, jo vanskeligere blir det å nå målet.
-1	Jeg opplevde det ikke som krystallklart alt det ministeren sa, men hvis vi er enige om at statsråden har tenkt å forholde seg til det flertallet i komiteen sier i merknaden, tror jeg vi kan si at da er vi happy med praksisen videre framover. Men la meg legge til et moment. Det er at en enstemmig komité understreker at «det er viktig at regjeringen arbeider for at Norge gjennom implementering av mat- og fôrordningen sikres en tilpasning til norsk lovverk som gjør at GMO-er skal vurderes ut fra kriteriene bærekraftig utvikling, samfunnsnytte og etikk – slik de er nedfelt i norsk genteknologilov, før Norge bestemmer om GMO-en skal tillates eller om det skal legges ned forbud mot dette». Jeg er klar over at det ikke er klima- og miljøministeren som er ansvarlig for forhandlingene med EU om implementeringen av mat- og fôrforordningen, men siden dette er et spørsmål som er avgjørende for genteknologiloven, som klima- og miljøministeren har ansvar for, vil jeg likevel spørre Tine Sundtoft: Hva er status i forhandlingene nå, og hvordan jobber norske myndigheter for å sikre at Norge fremdeles har mulighet til å føre en selvstendig og restriktiv politikk på GMO-området?
-1	Det er riktig at det har vore ein omfattande prosess både i EU og i Noreg om korleis ein skulle utforme kvotesystemet, korleis ein skulle setje såkalla benchmarking, altså grunnlaget for å berekne kvotar og kva bedriftene skulle ta med seg. Eg trur ein må kunne seie at nesten uansett korleis ein måtte ha gjort det, er det utruleg vanskeleg å finne eit system som er heilt rettferdig og rimeleg for alle. I alle fall er det vanskeleg å finne eit system der alle kjem godt ut. Derfor er eg òg merksam på at bedrifter kjem ulikt ut av den metoden som er vald. Det første å seie er at det at ein får vederlagsfrie kvotar, er eit bidrag inn i det. Det andre som det er verdt å vere merksam på, er at i den proposisjonen – ein av dei som nettopp vart overleverte her – skriv regjeringa at vi vil ta i bruk den såkalla karbonpriskompensasjonsmekanismen, som ein no arbeider med i EU, og at vi vil kome tilbake til ei innramming, for å ta den indirekte kostnaden som er. Eg vil likevel vektleggje at industrien har vore veldig positiv til EUs kvotesystem, trass i dei utfordringane.
-1	Det er Stortinget som har besluttet at fagskolene skal overføres til fylkeskommunene, og jeg har selvfølgelig stor tillit til at fylkeskommunene tar det ansvaret på alvor. De har jo allerede i dag ansvar for voksenopplæringen, og de er også en viktig regional utviklingsaktør, med derpå følgende god kontakt med næringslivet og samfunnslivet. Og det er nettopp der fagskoletilbudet er så viktig, at man i dialogen mellom fylkeskommunen og samfunnet, som den er en del av, kan finne fram til de beste tilbudene når det gjelder fagskoleutdanning. Vi har selvfølgelig et system når det gjelder både fylkeskommuner og kommuner, med rammetilskudd som gjør at de selv disponerer innenfor det tilskuddet, men vi har iallfall fra statens side ved overføringen sørget for å sette inn i rammetilskuddet de beløpene som vi allerede brukte på fagskolene. Jeg vil selvfølgelig følge opp dette nøye og er opptatt av å ha god kontakt med fylkeskommunene i disse spørsmålene, slik at vi sammen, både stat og fylkeskommune, kan sikre et godt fagskoletilbud framover i alle fylker.
-1	La meg først si til interpellanten at han selvsagt har helt rett, til tross for at rovdyrpolitikken det siste tiåret totalt sett må kunne sies å være svært vellykket for Norge – vi har hatt et redusert tapstall for sau samtidig som vi har hatt en vesentlig økt rovdyrbestand, nøyaktig hva Stortinget har ønsket med den dobbelte politikken, at vi skal ha beitenæring, og vi skal ha rovdyr, så det må kunne sies at totalt sett har Norge lyktes – betyr det selvsagt ikke at det ikke er mange lokale konflikter, og at det er mange mennesker som føler seg utsatt. Det kan være hjerteskjærende å se store tap i sin egen saueflokk eller reinflokk som følge av rovdyr. Folk kan føle seg truet av rovdyr. Så det betyr ikke at det ikke er mange konflikter knyttet til det. Et av de viktigste virkemidlene i så måte er soneinndelingen, hvor noen områder skal være prioritert for rovdyr og andre skal være prioritert for sauehold og andre utmarksnæringer. Vi vil gjøre hva vi kan for at den soneinndelingen skal fungere bedre. Vi mener det er gode tegn på at den fungerer, men den bør absolutt fungere bedre. Jeg er ikke spesielt kjent med situasjonen i Sogn og Fjordane som ble tatt opp. Jeg vil bare innby til en dialog om det, både med Lødemel og selvfølgelig også med den rovviltnemnda som dekker Sogn og Fjordane. Vi ønsker mest mulig dialog om alle disse spørsmålene. Det samme gjelder for jerv. Som jeg sa innledningsvis, har det vist seg å være mye vanskeligere å få lisensjakt til å fungere når det gjelder jerv, og derfor har vi hatt ekstraordinære uttak. Det er også et tema som vi vil innby til dialog om. Vi vil i dag sende ut et brev til alle våre forlikspartnere for å innby til en dialog om alle disse spørsmålene og hvordan vi kan bli bedre. Til slutt, om gaupe, siden det har vært det mest omstridte: La meg si at i region 2, som er Vestfold, Aust-Agder, Buskerud og Telemark, la rovviltnemnda opp til en jakt på 32 dyr, og Miljøverndepartementet har vedtatt 15. Grunnen til det er at riktignok har gaupebestanden i dette området ligget over bestandsmålet, men som representanten Ropstad veldig godt fikk fram i spontanspørretimen forrige onsdag, har den nå gått ned, og prognosemodellen viser at vi vil ha 11,5 ynglinger i dette området før jakt, mot et regionalt bestandsmål på 12. I Midt-Norge er det mye av den samme situasjonen. Også der er det etter vår oppfatning sånn at man nå vil ligge under bestandsmålet hvis man legger seg på det jaktnivået som rovviltnemnda har lagt opp til. Aller klarest er dette i Nordland, som jeg tidligere viste til, hvor man er nede mot det halve av Stortingets bestandsmål hvis man skulle legge det til grunn som foreslås av rovviltnemnda. Så vi har gjort dette i beste hensikt for å oppnå de målene Stortinget har satt.
-1	Det er ganske interessant å legge merke til at det som man får til på Wall Street, skal vi ikke få til i Norge. Det er ganske interessant å legge merke til at mange av dem som forvalter statens penger, er de som er mest aktive med hensyn til å si at dette ikke er mulig, mens mange private som forvalter fonds, sier at dette er fullt mulig. Hvorfor gjør de det? Jo, de gjør det selvfølgelig fordi de ser at det over tid er en stor belastning å være inne i den type selskap, som selvfølgelig ikke gir god fortjeneste, og som er etisk problematisk. Det stortingsflertallet nå gjør, er å etablere en uttrekksmekanisme på bakgrunn av at vi har dokumentert at våre penger er investert i et firma i Singapore som produserer landminer. Hvis det virkelig er slik at en våken journalist, politiker eller et eller annet dokumenterer uttrykkelig at denne bedriften har vi investert penger i, og de produserer dette, kan vi i verste fall trekke oss ut, men isteden kunne vi ha ligget i forkant, vært preventive og sørget for at vi aldri ville vært i nærheten av denne typen bedrifter. Det er det etiske retningslinjer dreier seg om. Det er det KLP, Storebrand og pensjonsfondene i USA holder på med, fordi det både er forretning og etikk samtidig, og dette er klokt. Det vi gjør når det gjelder oljefondet, er at vi sprer pengene utover en rekke selskap. Vi har ikke peiling på hvor disse pengene investeres. Vi har klart å dokumentere hvor en del av pengestrømmen går. Nå senest er det dokumentert at det er investert i Unocal og TotalFinaElf i Burma. Disse selskap har systematisk brutt menneskeret-tighetene i Burma i mange, mange år. Vi har dokumentert det samme når det gjelder Singapore Technologies Engineering, som produserer landminer, som er forbudt etter landminekonvensjonen. Men vi har ikke noen garanti for at det ikke finnes andre produsenter av landminer, eller at det er investert i andre firmaer andre steder i verden og som systematisk bruker tvangsarbeid, systematisk bruker barnearbeid, systematisk bryter ILO-konvensjonen, som de to burmeserne som var i Norge denne uken, har dokumentert for de parlamentariske lederne på Stortinget. Det er dette som er det etiske dilemma. Det betyr at vi systematisk investerer penger i mange selskap som har rein samvittighet, mens mange av dem vet vi ikke har det.
-1	Jeg tror ikke det er noen skoler, noen lærere, noen foreldre eller noen elever som mener at den typen uttrykk som det sto om i Dagbladet, eller den typen oppførsel som er beskrevet, er akseptabel. Det arbeidet som skjer i forbindelse med et godt læringsmiljø, som også er viktig for å bekjempe mobbing, handler jo om dette. Hva er en akseptabel omgangsform mellom elever og mellom lærere og elever? Det er noe vi har høyt fokus på både i 2010 og i 2011. Jeg tror ikke at norsk skoleverk trenger noen veiledning fra meg om hva som er akseptabelt eller ikke akseptabelt, for å se at denne typen oppførsel ikke er akseptabel. Det jobbes veldig godt med det hele veien. Vi legger vekt på det i lærerutdanningen, og vi legger vekt på det i rektorskolen. Det er veldig viktig å støtte opp om lærernes autoritet. Den oppfordringen jeg kan komme med til foreldre, er at de gjør det selv rundt middagsbordet og i alle uformelle sammenhenger når de snakker med barna sine. Jeg tror dessverre altfor mange foreldre er med på litt negativ omtale av læreren, hvis barna deres kommer hjem og rapporterer om det.
-1	Når det gjelder det siste, mener jeg bestemt at man trenger klarere lovhjemler. Man trenger også å bruke mer de andre alternativene som finnes i dag – altså meldeplikt og bestemt oppholdssted – i utlendingssaker som gjelder fengsling av barn. Det kan også tenkes at man trenger å utrede flere alternativer, og det at fengsling av barn skal være siste utvei, må sterkere på plass, for bestemmelsene som justisministeren nå viser til, er ikke bestemmelser som er myntet på barn som følger med foreldrene sine i en utvisningssak. Det er bestemmelser om forhold som ikke er knyttet til det enkelte barn. Det mangler noen utredninger om hvordan dette skal reguleres. Så til det andre temaet, nemlig forholdsmessigheten og om dette kan sammenlignes med straffesaker. Jeg er uenig med statsråden i at det er å snu det på hodet. Tvert imot mener jeg at det er et overslag over hvor på skalaen man plasserer det å bryte utlendingsloven og ikke reise ut. Vi har jo hatt andre saker her i Stortinget der regjeringen har fått gjennomslag for at det på en måte sidestilles med annen, alvorligere kriminalitet, altså at man regner det som en veldig alvorlig forbrytelse ikke å reise ut. Man sammenligner det med andre, alvorlige forbrytelser der samfunnshensynene – etter mitt syn – tilsier at man kan ha en forlenget framstillingsfrist. I disse sakene oppfatter jeg at det ikke er slike hensyn som gjør seg gjeldende – altså det at det er grunn til å utvide framstillingsfristene i disse sakene. Jeg er bekymret for at vi har et litt annet syn på viktigheten av å holde disse bestemmelsene høyt i hevd når det gjelder utlendinger sammenlignet med andre. Jeg mener bestemt at vi er nødt til å bruke de samme prinsippene. Vi kan ikke fire på rettssikkerheten, og vi kan heller ikke sidestille alle typer lovbrudd og si at alt er like alvorlig uansett hva det er. Dette føler jeg at vi er i ferd med å skli inn i når det gjelder disse utlendingssakene.
-0	Næringsministerens utøvelse av eierskapet i norske bedrifter har til tider lignet det man ser i fotballens verden. Der kan man se enkelte eiere som prøver å overprøve treneren ved laguttak eller spillestil, og når treneren ikke godtar denne innblandingen, blir treneren sparket i full offentlighet. Det er ikke tvil om at Regjeringen har en annen eierskapsutøvelse enn det som er beskrevet i eierskapsmeldingen. Samtidig kan det se ut som om statsrådens partifeller på Stortinget ikke har lest eierskapsmeldingen. Det er viktig å gi norske bedrifter forutsigbare rammevilkår, og det er viktig å gi finansmarkedet tro på forutsigbarhet når staten er en så betydelig aktør på børsen. Derfor lurer jeg på om statsråden mener at han håndterte den berømte opsjonssaken på en god måte, eller – for å si det som det høres ut i salen i dag – på en utmerket måte? Eller mener statsråden at saken kunne vært håndtert på en bedre måte?
-1	Jeg har brukt helgen på Nei til EU-arrangement, først en kommunekonferanse og så et rådsmøte. Da blir det mye direktivprat. Det blir det når Nei til EU-folk møtes nå om dagen, for direktivene står i kø for å bli omfavnet, i hvert fall ikke avvist, av oss her i Norge. Det vi Nei til EU-folk diskuterer, og nok ofte er litt uenige om, er hvorfor det politiske flertallet i Stortinget så konsekvent velger å bukke og takke til denne direktivinnvandringen – litt i motsetning til mye annen innvandring. Er det frykten eller eventuelt ærefrykten for EU som er årsaken, eller er det innholdet i disse direktivene som i seg sjøl er så overbevisende gode? Jeg mener at vi på nei-siden litt for raskt unnskylder disse ja-til-direktiv-partiene med at de nok innerst inne er imot, og at de misliker mye av innholdet i vikarbyrådirektivet, mediedirektivet, postdirektivet, helsedirektivet osv. Nei, de er for. Når vi i Norge raskt og effektivt tar imot dem og setter dem ut i livet, gjerne enda sterkere, kraftigere og raskere enn EU sjøl, er det nettopp fordi de har i seg en politikk som flertallet i Norge er for. Debatten her i dag viser nemlig det på en god måte: Der EU fortsatt internt har spennende, vanskelige interne debatter og signaliserer mye tvil og tro, er flertallet her i salen overbevist om at dette er riktig å gjennomføre, og det skal gjennomføres raskt. Det er faktisk å se på som et stort sivilisasjonsprosjekt, nærmest et «Redde vår sivilisasjon»-prosjekt. Vi har faktisk nå også fått høre fra Anne Marit Bjørnflaten at det som er årsaken til at en rekke forfatningsdomstoler i EU nå har problemer, bl.a. rundt implementeringen, har Høyre og Arbeiderpartiet i løpet av noen få dager klart å løse. Du verden så heldig de er, bl.a. disse forfatningsdomstolene, når svaret på EUs implementeringsproblemer ligger i den avtalen som er forhandlet fram her. Jeg synes dette er en trist dag. Jeg mener det er etisk tvilsomt det som skjer. Det er økonomisk uklokt, og ikke minst er det kriminalpolitisk naivt å tro at vi på den måten, ved å gjøre alle til mistenkte, kan få bukt med alvorlig kriminalitet.
-0	Jeg takker nok en gang for svaret. Jeg tror også, og håper, at vi skal komme i mål. Men det er gitt en del tidsfrister her, og tidsfrister er bra, synes jeg. Det er sagt 1. april 2006, og det er sagt innen 1. april 2008. Men vi får håpe, som sagt, at vi i fellesskap skal klare å løse disse praktiske problemene, og at økonomien nå ligger på plass. Ettersom jeg skjønner, sier nå statsråden at det kan være muligheter for å søke økonomisk støtte også.
-1	Jeg takker for svaret. Jeg takker for de positive reaksjonene som lå i svaret i forhold til å se på lovverket, spesielt universitets- og høyskoleloven, om det er behov for å legge inn en egen formålsparagraf eller presiseringer om norsk som undervisningsspråk, som hovedregel. Selvsagt skal det også kunne undervises på andre språk, det er ikke det som er poenget – poenget er å gi sterke føringer. Jeg takker for det. Dessuten oppfattet jeg svaret slik at statsråden er interessert i å se på om en skal legge inn egne føringer i forhold til universitetenes og høyskolenes ansvar for å utvikle norsk som fagspråk. Jeg registrerer også at det skal legges fram en stortingsmelding i 2007 om språkpolitikk – dette på bakgrunn av – går jeg ut fra – Språkrådets utredning «Norsk i hundre!». Det er bra. Men jeg mener fortsatt at det vil være riktig å foreta en egen utredning, muligens også en egen stortingsmelding, om norsk som fagspråk. Utredningen «Norsk i hundre!» omfatter hele bredden av det norske språk. Det er riktig. Men hvis man ser på den biten som omfatter fagspråket, norsk som akademisk språk, er den forholdsvis begrenset – selv om dette er et ganske omfattende og stort område. Derfor skulle jeg ønske at statsråden ville si at her er det behov for å lage en egen utredning, få en vurdering og en skikkelig gjennomgang, og så eventuelt komme med en egen melding til Stortinget om norsk som fagspråk. Så kunne man knytte det opp mot eventuelle forpliktelser som vi skal legge inn mot universitetene og høyskolene i universitets- og høyskoleloven. Det tror jeg ville være riktig. Symbolsk ville det også være viktig i forhold til dem som er opptatt av problemstillingen, jf. professoroppropet, med 200 professorer innenfor humaniora og samfunnsfag. Hadde de gått ut bredere, hadde de sikkert fått alle professorer i Norge til å være med og skrive under på dette. Så jeg tror det er nødvendig å ta et grep. Et slikt grep kan være å sette i gang en omfattende utredning eller en vurdering, som igjen kan lede fram til en egen melding. Jeg tror Stortinget har behov for å diskutere norsk som fagspråk, som akademisk språk, uavhengig av hva som skjer innenfor andre områder av det norske språket. Jeg skulle ønske at statsråden ville være med på det. Hvis han kan bekrefte at han i alle fall vil se på det, vil jeg være tilfreds – også i forhold til det han sa om universitets- og høyskoleloven, ville jeg være meget tilfreds hvis jeg fikk en slik tilbakemelding nå.
-0	Det var de to siste innleggene fra Arbeiderpartiets representanter som fikk meg til å ta ordet. Representanten Heggø nevnte en bedrift som jeg kjenner godt til, Elkem Bremanger. Den ligger fortsatt i sentralnettet. Det er ikke avklart om den skal overføres til regionalnettet. Når det er sagt, er det i hvert fall ikke avklart hvorvidt rabatten skal avvikles eller ikke. Regionalnetteierne får videreført rabatten til sitt nett i Statnetts tariffmodell, og Statnett oppfordrer regionalnettselskapene til å videreføre rabatten til SFHB-bedriftene i sitt eget nett, noe de aller fleste regionalnettselskapene i Norge gjør. De selskapene som føler at de ikke blir behandlet etter prinsippet om at tariffer skal baseres på ikke-diskriminerende, objektive vilkår, kan klage det vedtaket inn til NVE. Så her er det viktig at man ikke svartmaler for mye for tidlig. Så til representanten Aasland: Jeg har lyst til å si at Reiten-utvalget la fram sin innstilling til meg 2. mai i fjor vår. Siden da har Arbeiderpartiet hatt alle muligheter til å gjøre seg opp en mening om hvilken retning strømnettet skal utvikles i. Jeg har vært krystallklar nærmest fra dag én på at jeg mener at mye av det Reiten-utvalget beskriver som utfordringer nå og i framtiden, er en god beskrivelse av virkeligheten. Regjeringen ønsker å legge til rette for et robust og effektivt nett også i framtiden, som ivaretar hensynet til at forbruksmønsteret vil endre seg, og ikke minst ivaretar hensynet til at vi skal fase inn store mengder ny fornybar energi i kraftnettet. Derfor har vi vært tydelig på at vi kommer til å jobbe videre med de forslagene som ligger i Reiten-utvalgets innstilling. Det har vi snakket om – på inn- og utpust – mer eller mindre siden mai i fjor. Dersom Arbeiderpartiet mener noe av substans om Reiten-utvalgets innstilling, som de føler bør bæres ut i det offentlige rom, er det mange muligheter til å gjøre det. Jeg ser fram til debatten. Jeg kommer som sagt til å jobbe videre med dette, og jeg har en ambisjon om, om ikke altfor lenge og før energimeldingen, å legge fram en sak for Stortinget bl.a. om disse tingene, nettopp fordi vi fra regjeringens side jobber for å legge til rette for mer grønn, fornybar energi i Norge og opprettholdelsen av et effektivt og robust kraftnett også i tiårene som ligger foran oss.
-0	Jeg skal ikke trekke debatten i langdrag, men jeg synes det kunne vært interessant, siden dette er stedet hvor storting og regjering dog møtes, å be om å få en kort prinsipiell redegjørelse fra justisministeren om hvorfor Regjeringen har inntatt det standpunkt at man ønsker innskrenkninger i Riksrevisjonens rett til å kreve innsyn i visse dokumenter. Det fremgår jo av et brev fra statsminister Bondevik til Grunnlovsutvalget at man støtter opp om de innskrenkninger som den foregående regjering i et tidligere brev bad om. Hva er altså den prinsipielle begrunnelse for at hvis det er en tvist mellom Riksrevisjonens anmodning om innsyn og regjeringsapparatet eller forvaltningen, så er det Regjeringens syn at da skal ikke Riksrevisjonen vinne frem? Er det ikke nettopp erfaringene også fra enkelte andre land om at det kan være avgjørelser, bl.a. om tildeling av penger, hvor den reelle begrunnelse kan være en annen enn den formelle, og at slikt noen gang skulle kunne skje i Norge, som gjør det viktig at Riksrevisjonen har innsyn i alle dokumenter som eventuelt kan vise hvilke reelle «partipolitiske begrunnelser» – som Jørgen Kosmo kaller det – som ligger bak et eventuelt regjeringsvedtak? Det vil jo være slik både i en regjering og for så vidt også i alle bedrifter og organisasjoner, at det vil være ulike begrunnelser for hva man gjør. Vi er vel kjent med at det kan være såkalte vikarierende argumenter, og at den reelle begrunnelse er noe annet. I enkelte andre land, også der hvor Joly kommer fra, er det jo slik at man faktisk har hatt flere saker hvor det har vært politiske begrunnelser, mens de reelle er av mer personlig partipolitisk karakter. Hvorledes ser f.eks. dommer Joly på dette med Riksrevisjonen? Hun er jo engasjert av Regjeringen for å være en spydspiss i kampen mot uhederlighet og uærlighet – også dersom f.eks. noen i forvaltningen skulle innta et standpunkt på bakgrunn av mer usaklige begrunnelser enn det som er akseptabelt. Så det skulle vært interessant om Stortinget kunne få bli kjent med Regjeringens prinsipielle begrunnelse på hvorfor Regjeringens offisielle standpunkt er at enkelte dokumenter i regjeringsapparatet av Regjeringen selv skal kunne unntas fra Riksrevisjonens innsyn, selv når Riksrevisjonen etter sine vurderinger er kommet til at det er nødvendig å få innsyn i slike dokumenter.
-0	Innledningsvis vil jeg gi ros til statsråden for hans innlegg. Han viste helt klart og tydelig at i denne saken ønsker man å sette brukeren i fokus. Det synes jeg interpellanten i veldig stor grad glemte i sitt. Hun snakket veldig mye om etaten, men hun snakket ikke om hvem etaten er til for. Det er veldig viktig at vi fokuserer på dette, at etaten er der for brukernes skyld og ikke motsatt, som en del offentlige instanser til dels synes å tro. Jeg tror også den intensjonsavtalen mellom arbeidslivets parter og staten som skal behandles i denne sal før påske, er viktig, altså de lovendringene som skal komme i den forbindelse. En del av debatten har gått med til å foregripe begivenhetenes gang, i hvert fall når man sier at det ikke virker som intensjonsavtalen blir fulgt. Vel, først må vi i hvert fall sørge for at det lovmessige kommer på plass, slik at vi kan få se om denne avtalen kan fungere. Men jeg tror vi mister fokus på hvordan vi skal løse en del av disse problemstillingene. Det var vel bare interpellanten som var inne på sammenslåing av etatene sosialetaten, trygdeetaten og arbeidsmarkedsetaten. Dette er veldig viktig, særlig fordi en del av dem som skal ut igjen i arbeidslivet, gjerne har vært langtidssykmeldte, gjerne er tidligere rusmisbrukere – og andre som har falt utenfor arbeidslivet. Hvordan skal de komme seg tilbake i jobb? Slik som dagens system fungerer, har man nok ikke innenfor alle disse fagfeltene tilstrekkelig kompetanse. Sosialministeren har gjort oppmerksom på at det jobbes med å se på arbeidsfordelingen mellom disse etatene, eventuelt en samlokalisering, kanskje sammenslåing. For Fremskrittspartiet, som har vært en forkjemper for å slå sammen disse etatene, er det viktig at vi slår dem sammen og ikke bare sørger for en samlokalisering. Dette er viktig, slik at man får én etat som har hovedansvaret. Det er viktig for å kunne følge brukeren fra han henvender seg til det offentlige kontoret – følge ham gjennom hele løpet, sørge for rådgivning og sørge for at han får det tilbudet han skal før han eventuelt er ute igjen i arbeidslivet. Jeg tror også at det er veldig viktig å se på på hvilken måte vi følger opp den intensjonsavtalen som snart blir vedtatt i denne sal. Det er viktig at arbeidsgiverne får det incitamentet som skal til, den rammeavtalen som skal til, for å kunne tilrettelegge for arbeidsplasser. Det koster å tilrettelegge. Men samfunnet vil tjene på det i det store og det hele, og ikke minst vil arbeidstakerne og brukerne som skal kunne få en tilrettelagt arbeidsplass, tjene på en omlegging av systemet. Så jeg håper at denne avtalen vil fungere godt, og det har jeg stor tro på.
-1	For det første har jeg lyst til å gi Hordaland fylkeskommune honnør fordi de jobber godt for å skaffe nok lærlingplasser, og de har lyktes i veldig stor grad. Når vi sammenligner Hordaland med andre fylker, er det et fylke som virkelig står på for å få lærlingplasser. Det har stor betydning for gjennomføringen av videregående opplæring. I 2005 nedsatte Kunnskapsdepartementet en gruppe som skulle gjennomgå reglene om fag- og yrkesopplæringen. Gruppen foreslo endringer for å forenkle regelverket og for å tilpasse det behovet på området. De reglene vi har i dag, er i tråd med det som den gangen ble foreslått. Fylkeskommunene kan ikke stille andre krav enn dem som framgår av loven. Det kan ikke stilles tilleggskrav til godkjenningen, noe som ville medført at kravene kunne variere mellom fylkeskommunene. Vi har et samarbeidsråd for yrkesopplæring. Den problemstillingen som representanten her tar opp, har ikke, så langt jeg kjenner til, vært reist som tema i dette rådet. Men her sitter det mye kompetanse, med erfaring fra ulike deler av dette feltet. Jeg kan nevne den problemstillingen som representanten tar opp, og diskutere med dem om det er et problem rundt omkring når det gjelder samarbeid med fylkene.
-0	Jeg gjentar at Fremskrittspartiet gleder seg over at nok et representantforslag bringer viktige saksområder fremover. Selv om Regjeringen og flertallet streiker litt også i denne saken, kommer vi et stykke videre takket være et initiativ fra Fremskrittspartiet. Jeg registrerer at representanten Langeland harselerer litt over at man tar opp lokale saker, og at han mener det nærmest brukes som et rått frieri hjemover. La meg minne om at fergene i Kragerø tror jeg en samlet komite faktisk har reist med på en av sine komitereiser. La meg minne om at fergen i Gran har vi i det minste sett og fått kommentert da en samlet komite var på tur også i den kommunen. Det er også kommet andre innspill knyttet til den tredje fergen som er omtalt i saken fra Fremskrittspartiet, nemlig den som trafikkerer Hjellestad-Klokkarvik, som er i mitt eget fylke. Det er grunn til å gjenta at den fergen er 40 år. Den har gått i trafikk i snart 20 år, og den er totalt uhensiktsmessig for trafikken. Ikke minst i dagens situasjon, hvor alternativet er å stå på en overfylt Sotrabru med 25 000 biler i årsdøgntrafikk, er dette et lite, men viktig alternativ, og det er på gang lokale initiativ for å få en hurtiggående ferge med større kapasitet. Dette henger sammen med det andre forslaget som Fremskrittspartiet har satt frem, og som vi dessverre er alene om foreløpig, om å sikre nødvendig standard, noe som er viktig, og klassifiseringen må også føre til tilfredsstillende standard gjennom bevilgninger. Enten man forholder seg til anbud eller forhandligner, er det slik at de statlige bevilgningene til riksveifergene faktisk er med på å dimensjonere tilbudet. Derfor er det viktig at Regjeringen også er med på å sette den dimensjoneringen gjennom de årlige budsjettene. Jeg registrerer at i denne saken bruker Regjeringen ett av sine to hovedverktøy innen samferdselspolitikken. Det ene er som kjent bompenger, når man ikke betaler selv. Det andre hovedverktøyet er utsettelser, og det bruker man her. I stedet for å skjære gjennom og ta en avgjørelse med én gang, skyver man regionreformen foran seg. Fremskrittspartiet mener det er helt unødvendig. Vi bør kunne vedta klassifisering i dag, og dermed sørge for at i budsjettet for 2009 kommer det dimensjonering til riksveifergene, som gjør at også disse sambandene kan få en bedre standard enn det de har i dag. Det kan man gjøre hvis man vil, men regjeringspartiene vil ikke.
-1	Jeg vil gjerne stille statsministeren et spørsmål. Lederen i Kristelig Folkeparti, Dagfinn Høybråten, har vært på signingsferd i Rogaland. Der sa han i en tale til Hå og Time lokallag av Kristelig Folkeparti i forrige uke følgende: «I dag foregår det et formidabelt angrep på vår kristne kulturarv. Sterke krefter arbeider for å erklære det norske samfunnet verdinøytralt» og kjønnsnøytralt. «De dekker seg bak fine ord om antidiskriminering og toleranse.» «Det de i realiteten gjør, er å gå til angrep på en tusenårig kulturarv – røttene til vårt moderne samfunn.» Er statsministeren enig i at det foregår «et formidabelt angrep» på vår kristne kulturarv?
-0	"Jeg registrerer hva saksordføreren har sagt. Han ønsker å skyve ansvaret over på Kirken. Det betyr at vi får en ny ankeinstans i det norske samfunn; det blir den policy som føres i hver enkelt kirke, den definisjon som gis av «kirkefreden» i hver enkelt kirke, som vil være avgjørende. Jeg registrerer altså at Høyre går inn for at man skal ha forskjellig «lovgivning» fra kirke til kirke, fra Nordkapp til Lindesnes, i vårt land. Og til dem som har fulgt med på hvordan Kirken har reagert og sett på det ansvaret den skal ha i disse sakene: La oss gå tilbake til kirkeamnestiet og se hva som skjedde da. Jo, Kirkens folk sa helt klart og tydelig at de regnet med at dette med kirkeasyl ville være passé. Hva skjedde på Bispemøtet i høst? Kirken hadde ingen konstruktive forslag til løsninger, ikke i det hele tatt. Man ville ikke begrense tiden for kirkeasyl. Man skulle snakke med kirkeasylantene, ble det sagt, og man aksepterte ikke at politiet grep inn. Så vi er altså ikke kommet én millimeter lenger. Men jeg har registrert i Høyres merknader i innstillingen at man hadde ønsket å få en slags kirkehistorisk vurdering, en faglig vurdering. Ville det ha kunnet endre Høyres standpunkt i denne saken?"
-0	Ja, det er en langt bedre sosial profil enn det som var utgangspunktet for dette budsjettet. Som jeg sa i mitt innlegg, er det ikke mulig innenfor et skattesystem med en slik progresjon vi har, å klare å gi gode skattelettelser til alle grupper uten at det også må fremstå med en viss progresjon. Men det er greit, det. Det viktigste må være at vi gjennom det skattesystemet vi har, også bidrar til å gi lettelser til dem med vanlige og midlere inntekter. Og Arbeiderpartiet burde kanskje brukt litt mer tid på å forstå sitt eget skatteopplegg før de gikk til angrep på Fremskrittspartiet og regjeringspartiene for dette skatteopplegget. Der er jo profilen mye bedre fordelt enn den er i Arbeiderpartiets opplegg, som altså er så raust at de gir hele 363 kr i skattelette til dem som virkelig tjener lite i vårt samfunn.
-0	Eg hadde eigentleg håpt at eg hadde fått eit litt meir imøtekommande svar på interpellasjonen, men får berre ta svaret til orientering. Eg synest ikkje det blei spesielt klargjort korfor det offentlege skal ha særreglar, særgebyr og særordningar når det gjeld innkrevjing. Det blir nemnt at private i større grad kanskje kan velje kven dei handlar med, enn det offentlege, at dei kan ta pant i bil, osb. Eit poeng i tillegg er vel at også det offentlege har rike moglegheiter til å ta beslag i både TV og bil dersom lisens og årsavgift ikkje blir betalt. Det er klart at ein skal stimulere til at folk betaler rekningane sine i tide. Det er inga usemje om det. Men eg meiner at når dei gebyra og dei rentereglane som gjeld generelt, er gode nok for det private, bør dei også vere gode nok for det offentlege. Det er slik at dei som får betalingsproblem, blir oppfordra til å ta kontakt med kreditor. Det er det mange som gjer. Men då gjeld det altså å ha private kreditorar, og ikkje offentlege kreditorar. Dersom ein tek kontakt med ein privat kreditor, viser han som regel velvilje til å utsetje betalinga nokre dagar til vedkommande har fått ordna seg. Det kan vere gode grunnar til at debitor får utsett fristen nokre dagar. Når det gjeld det offentlege, har ein altså ikkje den fleksibiliteten. Eg hadde eigentleg håpt at finansministeren ville sett litt på dette, slik at ein fekk fleksibilitet også der. Det blir nemnt av finansministeren at ein ikkje kan det på grunn av at det då vil vere så mange som tek kontakt og ber om betalingsutsetjing. Private greier jo å handtere dette. Når f.eks. straumrekningane skal betalast, har ein ikkje dei same stivbeinte reglane som ved andre offentlege krav, som dei tre offentlege krava som blei nemnde her. Dette greier ein å handtere på ein god måte. Då synest eg at både TV-lisens, studielånsavdrag og bilavgift bør kunne handterast på same måten, og at dei same reglane som gjeld for private kreditorar, også bør gjelde her.
-1	Representanten Dørum har jo sjøl sittet i regjering, og den forrige regjeringa fokuserte også på å jobbe med denne type spørsmål, uten å komme så langt som en ønsket. Denne regjeringa har også sterkt fokus på fattigdomssatsing, ikke minst har SV det. Vi har sagt at dette er et av de områdene vi ønsker å jobbe enda hardere med. Vi syns vi har kommet et godt stykke på vei, men vi ser at det er nye utfordringer, også innenfor rusfeltet, som representanten peker på. Jeg vil igjen gjenta at det at vi slår ring om fellesgodene, er kanskje det aller viktigste vi kan gjøre i forbindelse med fattigdomssatsing. Det at det nå blir gratis lærebøker i videregående skole, det at en faktisk får frukt og grønt når en kommer på skolen, det at vi har en god kommuneøkonomi som medfører at vi kan få til kulturtilbud til både unge og gamle, er fellesgoder som er gratis. Det er gratis både for dem som har lite penger, og for dem som har mye penger. Det er faktisk et av de viktigste bidragene vi kan gi til dem som har minst. Så har vi enkeltgrupper, som representanten peker på: Jeg er helt enig i at vi hele tida må ha fokus på dem som har det vanskeligst. Den debatten må vi føre her i salen, og jeg vet at Regjeringa også er opptatt av disse sakene.
-1	Jeg tror det er veldig kunstig å skille mellom lek og kunnskap – egentlig hele livet, men særlig i førskolealderen. Jeg tror det ligger mange gode kvaliteter i førskolepedagogikken. Jeg tror det ligger mye fysikk i lek i en sandkasse eller i lek med vann. Jeg tror det ligger mange muligheter for å utvikle språk og det som er grunnlaget for senere å lykkes i leseopplæringen gjennom historiefortelling osv., men jeg tror vi kan bli mye mer bevisst på hvordan dette henger sammen. Men det er veldig viktig for oss og for Regjeringen at vi ser hvilke kvaliteter som ligger i den førskolepedagogikken som vi har lang tradisjon for i Norge. Vi vet jo stadig mer om hvor viktig barnehagetilbudet og et godt pedagogisk tilbud i barnehagen er for senere læring. Så bevissthet om på hvilken måte man legger best til rette for det, tror jeg vi alle sammen har stor nytte av. Samfunnet som sådan vil ha veldig stor nytte av det.
-0	Det er viktig å påpeke at vi nå er sent ute på Fornebu. Hvis Regjeringen hadde fulgt opp, burde det alt i oktober–november i fjor vært full anleggsvirksomhet og en brakkeby ute på Fornebu. Jeg så ordføreren i Bærum kommune, Reinsfelt, på TV her forleden, og han beklaget seg over at på grunn av død kapital på Fornebu forsvant det verdier i hundremillionersklassen – på grunn av den treneringen som har skjedd når det gjelder Fornebu. Men det som verre er, er at jeg føler at Regjeringen og regjeringspartiene ikke har noe grep om den fremtidige næringspolitikken for landet vårt. Mye forvitrer og flyttes ut, og vi får ikke erstattet dette. Det er da jeg synes det er litt merkelig at man ønsker å legge seg på en modell på Fornebu som betyr minst mulig senest mulig. Og jeg vil inn på de dramatiske forhandlingene som Telenor faktisk i dag står midt oppe i, om fremtidig forskning og utvikling i Norge. Tror representanten Apelthun Sæle at dimensjonen – altså størrelsen – på Fornebu og de felles ambisjonene her for kunnskapssenteret er uten betydning for Telenors muligheter for å lykkes i Norge?
-0	Jeg tillater meg å foreslå Per Ove Width.
-1	I St.meld. nr. 35 for 2006-2007 legges det nå fram et forslag til en helhetlig politikk for framtidens tannhelsetjeneste til befolkningen. Venstres representant Gunvald Ludvigsen påstår at SV har vært tannløst i arbeidet med å få på plass en tannhelsereform. Da må jeg få lov til å vise til at SV lenge har ønsket en tannhelsereform. Hvis vi går så langt tilbake som åtte år, la faktisk Olav Gunnar Ballo fram et Dokument nr. 8-forslag her i salen, og det viser at vi har hatt et sterkt engasjement i denne saken i mange år. Det er ingen andre regjeringer som har gjort noe på tannhelseområdet disse siste årene, og dette er den første meldingen som er lagt fram på mange år. Det er vi i SV selvsagt både stolte av og svært glade for. Forslaget i stortingsmeldingen er særlig rettet mot å oppnå sosial utjevning, god tilgjengelighet og likeverdighet i tilbudet om tannhelsetjenester. Tannhelsetilstanden i befolkningen har blitt betydelig bedre i løpet av de siste 35-40 årene. Tannhelsen i befolkningen må i hovedsak kunne sies å være rimelig god, men ca. 10-15 pst. av barn og unge har tannhelseproblemer i dag. Mange har medfødte sykdommer, lidelser eller utviklingsfeil som også gir problemer i tannhelsesammenheng. Det er også en del av den voksne befolkning som har tannhelseproblemer fordi de ikke oppsøker tannlege - på grunn av dårlig økonomi, livssituasjon, angst eller annet. Den sosiale ulikhet innenfor tannhelse følger i stor grad sosial ulikhet innenfor helse. Regjeringen vil derfor gradvis utvide tannhelsetilbudet til dem som trenger det mest, bl.a. til personer med alvorlige psykiske lidelser, personer med funksjonstap, personer med svært lav inntekt, sykehuspasienter og 19-20-åringer. Regjeringen vil komme med nye rettigheter til dem som trenger det mest gjennom å legge vekt på oppsøkende tilbud i kombinasjon med offentlig organisering og finansiering av tannhelsetjenesten. Regjeringen vil i senere budsjettsammenheng komme tilbake til forslag om nye grupper som bør tilbys offentlig finansiert tannhelsetjeneste som et oppsøkende tilbud. Regjeringen vil også gjennomgå egenandelsordningene. Vi i SV er enig i at man gradvis skal utvide tannhelsetilbudet til dem som trenger det mest, men på lengre sikt vil vi utjevne disse forskjellene med universelle ordninger. Universelle ordninger skal gjelde både fattige og rike. Det skal ikke være et fattigdomsstempel på dem som blir skjermet fra tannhelseutgifter. Skal målsettingen om god og likeverdig geografisk tilgjengelighet til tannhelsetjenesten nås, er det en forutsetning at vi får rekruttert nok tannleger, og beholde de tannlegene vi har, i områder med svak tannlegedekning og der hvor vi faktisk mangler tannlegestillinger. Vi i SV er derfor fornøyd med at Regjeringen vil ta i bruk regionalpolitiske virkemidler slik at fylkeskommunen settes bedre i stand til å kunne rekruttere og beholde tannleger. Det vil samtidig bli et klart kvalitetsløft på tannlegetilbudet til befolkningen over hele landet hvis man lykkes med det Regjeringen her foreslår, nemlig å øke tilgangen på tannpleiere og tannlegespesialister, og samtidig styrke finansieringen av desentralisert spesialistutdanning for å oppnå en bedre geografisk fordeling av tannlegespesialister.
-1	Jeg takker statsråden for svaret. Jeg har forståelse for at man ikke allerede nå kan forskuttere hva den endelige konklusjonen blir, før man har gjennomgått høringsuttalelsene. Men jeg har lyst til å påpeke at inntil begynnelsen av 1980-tallet hadde man salg av relativt store kvanta enkeltpreparater uten reseptplikt i apotek. Acetylsalisylsyre er et eksempel på det. Så langt jeg har forstått, fikk man en restriksjon på omsetningen ved at det ble reseptfritak for et mindre kvantum av en del tabletter, mens det til gjengjeld ble reseptplikt for større kvanta. Samtidig fikk man en omlegging når det gjaldt paracetamolpreparater. Men dette skjedde i en samlet forståelse av at det er nødvendig å kontrollere legemiddelmarkedet og ha mulighet for forbrukerinformasjon ved utlevering av ikke-reseptpliktige preparater. Når en god del av de preparatene vi her snakker om, altså acetylsalisylsyre, paracetamol og en del andre smertestillende preparater, skal ut i forretningene, forsvinner den informasjonsmuligheten som forelå tidligere. Ser statsråden det betenkelige i at informasjonen blir borte?
-0	Fremskrittspartiet mener at dereguleringen og liberaliseringen av fiskerinæringen går for langsomt. Det som burde ha vært en frittstående næring, er fortsatt subsidieavhengig på grunn av offentlige tiltak, reguleringer og lovpålegg. I denne forbindelse vises det til råfiskloven av 1951 som gir fiskesalgslagene enerett til all omsetning av fisk i sitt område. Videre kan det fastsettes minstepriser, nedlegges midlertidig forbud mot fangst, og fangster kan dirigeres til bestemte kjøpere. Slike salgsmonopoler er forbudt for annet næringsliv. Det er heller ingen tvil om at dagens deltakerlov forskjellsbehandler aktørene i fiskerinæringen, avhengig av bakgrunn. Fremskrittspartiet erkjenner imidlertid at fiskerinæringen må reguleres til en viss grad, bl.a. fordi ingen har naturlig eiendomsrett til havets ressurser. Fremskrittspartiet mener at i et system med omsettelige kvoter vil næringen selv avklare hvor mange arbeidsplasser det er grunnlag for. En øvre grense for årsfangsten, fastsatt for å sikre bestandene, bør fordeles til næringsutøverne i form av kvoter. Et slikt system vil oppmuntre til en tilpassing som gir størst mulig nettofortjeneste av den begrensede mengde fisk det er tillatt å ta opp hvert år. Et omsettelig system vil derfor etablere et marked som vil avdekke hvor mange det er plass til i næringen, hvis den skal gi både aktørene og samfunnet tilfredsstillende avkastning. Fremskrittspartiet vil også minne om at havbruksnæringen, til tross for en meget sterk vekst de senere år, fortsatt sliter med et uoversiktlig og komplisert lovverk. Vi mener derfor at myndighetene bør konsentrere seg om miljø og veterinære spørsmål og parallelt forenkle og/eller avvikle regelverket, slik at oppdrettsnæringen kan konsentrere seg om å bedre sin konkurranseevne og markedstilpassing. Så litt om reiselivsnæringen. Fremskrittspartiet ser at reiselivsnæringen har et stort potensial for fortsatt vekst og lønnsomhet. Vi vil derfor hevde at markedsføring av Norge som turistland kommer mange ulike bedrifter, bransjer og distrikter til gode, og derfor ikke kan anses som en selektiv støtteordning. Fremskrittspartiet ønsker derfor å forsterke mulighetene for reiselivsnæringen gjennom den av oss foreslåtte økning i bevilgningen til NORTRA. For Fremskrittspartiet er det også maktpåliggende å komme inn på refusjonsordningen for norske sjøfolk. Denne ordningen kom i stand som følge av den vanskelige konkurransesituasjonen som oppstod med danske og svenske skip, som hadde sterke støtteordninger for sine sjøfolk. I EU omtales støtteordninger til sjøfolk som et akseptert tiltak for å rekruttere og beholde nasjonale sjøfolk. Kommisjonen peker på behovet for å stimulere til økt rekruttering av sjøfolk fra EU-landene. Norge kan vanskelig opprettholde en ledende posisjon i internasjonal skipsfart på lang sikt uten en kjerne av nasjonale sjøfolk. Fremskrittspartiet konstaterer at refusjonsordningen har bidratt ikke bare til en sterk rekruttering, men også til en sterk satsing på skipsfartsnæringen, med stor betydning for det norske maritime næringsmiljøet. Et betydelig antall bedrifter i Norge leverer varer og tjenester til skipsfarten. Disse bedriftene er både avhengig av rederiene som kunder og av personer med bakgrunn og kompetanse fra skipsfart for å utvikle og markedsføre sine produkter. Fremskrittspartiet har i sitt budsjett lagt inn betydelige midler, slik at ordningen skal kunne videreføres med den opprinnelige prosentsats på 20, men vil subsidiært støtte den avtalen sentrum, Høyre og Fremskrittspartiet har inngått.
-0	Bare en liten kommentar til forrige taler: Hvis det er skattekuttene som er det store problemet i Europa, er det litt underlig at statsministeren for noen dager siden gikk ut og foreslo skattekutt i Norge også. Så vil jeg få takke utenriksministeren for en god redegjørelse for Stortinget om viktige EU- og EØS-saker. Norge er en del av Europa. Utviklingen i EU vil også ha stor betydning for oss, selv om vi ikke er medlem. EØS-avtalen gir oss nødvendig tilgang til det indre markedet i Europa. Men den reiser også en del utfordringer i forhold til medbestemmelse og demokrati. Utenriksministeren er inne på de konstitusjonelle utfordringene dette har for Norge. Jeg tror det er veldig viktig å ha et alvorlig forhold til at det å avstå suverenitet er en alvorlig ting, og det er noe som skal ha en dyp forankring i det norske folk når det skjer. Derfor skal det være en høy terskel for å avstå suverenitet på nye områder. Så er det også en utfordring knyttet til de demokratiske prosessene i Europa. Det er en utfordring å komme tidlig nok inn i EUs prosesser for å påvirke og fremme våre interesser i systemet der. Og det er en utfordring å ha en offentlig debatt her hjemme om saker som er knyttet opp mot EØS som har stor betydning for Norge. Noen av utfordringene er forskjellige – det er for så vidt en utfordring for alle EU-land når beslutningene er lagt til organer som kanskje for mange oppleves fjernt fra de nasjonale beslutningsforaene. Men eurokrisen har også ført EU inn i en legitimitetskrise. Målingene når det gjelder oppslutningen om EU i de forskjellige medlemslandene, viser at tilliten til EU-systemet har falt betraktelig også i land hvor man historisk sett har hatt en stor oppslutning om EU. I den situasjonen er jeg usikker på om utenriksministerens påstand, eller synspunkt, i redegjørelsen sin om at det er «opplagt» at svaret videre for EU er en tettere økonomisk integrasjon som følges opp av en tettere politisk integrasjon. Det er klart at disse to tingene henger sammen, men spørsmålet er hvorvidt det i en sånn situasjon er tettere politisk integrasjon som er løsningen når oppslutningen allerede er dalende. Kanskje er det også mer et spørsmål om fordelingen av makt mellom det nasjonale nivået og det overnasjonale nivået, og hvor grensene her skal gå. Som mange har vært inne på, er EU i dag i krise, med rekordhøy arbeidsledighet, særlig blant ungdom, lav økonomisk vekst og økende sosiale problemer – og i forlengelsen av det økende ekstremisme. Erfaringene fra historien viser at dette problemet må tas på høyeste alvor. Høy arbeidsledighet, håpløshet og utbredt sosial nød kan i løpet av kort tid skape en ustabil situasjon og utfordre en del av de demokratiske prinsippene vi bygger på. Fordelen i dag i forhold til f.eks. i 1930-årene er at det er et helt annet samarbeid mellom landene enn det var den gang. Nasjonalisme som en aggressiv kraft har nok ikke samme potensial som den gang. Men faren i dag i forhold til den gang er at det oppleves som at de politiske beslutningene tas langt borte av andre stater eller utenforstatene, der man har liten påvirkning på beslutningene. Kanskje ett eksempel er mange grekeres antipati overfor både EU og Tyskland, da man oppfatter det slik at det er disse som tar beslutningene over den greske nasjonalstaten og nærmest skaper en del av problemene som er i Hellas. Det maner nok til at EU finner politiske løsninger som ikke sentraliserer og byråkratiserer makten ytterligere, men som gir medbestemmelse og legitimitet i prosessene. Og igjen: Derfor har jeg en viss skepsis når utenriksministeren mener det er «opplagt» at ytterligere økonomisk og politisk integrasjon er løsningen. Det kan også få en annen effekt. Så har det vært en del diskusjon om romfolket. Jeg er enig i at det er viktig å sette inn tiltak som går på de fundamentale problemene. Jeg er også enig i den støtten som gis gjennom EØS-midlene. Men så er det noen som mener at man burde øke denne, og da er man over i en diskusjon om beløp istedenfor hvilken hjelp som er den beste. Den hjelpen vi kan gi i hjemlandet, er atskillig bedre enn det å legge til rette for tigging her i landet. Det gir muligheter for økonomisk utvikling i hjemlandet. Men da er det viktig – og derfor er det et betimelig spørsmål fra Kristelig Folkeparti her i replikkrunden: Hvordan har man egentlig tenkt å gjøre dette, slik at det får størst mulig effekt, og hvordan skal man unngå at disse pengene havner i korrupsjon? Da er det ikke beløpet som er det viktige, men at det som gjøres, faktisk har den ønskede effekt, for det er jo det som er målet.
-0	Jeg vil få lov til å ønske statsministeren lykke til med pølsefesten i Samfunnssalen. Jeg var faktisk i Samfunnssalen i går og deltok i en rehabiliteringsdebatt der også representanter fra regjeringspartiene var. Det samlede budskapet tilbake til politikerne er nettopp den krisen som er ute i rehabiliteringstjenesten i dag. Siste året har hver sjette seng innenfor de private rehabiliteringsinstitusjonene blitt borte. Man behandler 4 500 færre av de pasienter som trenger tilbud om rehabilitering. I Soria Moria-erklæringen står det at Regjeringen vil sikre rehabilitering til alle som trenger det. Tilbakemeldingen er unison. Dette er et stort løftebrudd. Forventningene var store, men Regjeringen har ikke levert. Hvordan synes statsministeren at posten i Soria Moria-erklæringen knyttet til rehabilitering til alle stemmer overens med at man siste året har fjernet hver sjette seng innenfor rehabiliteringstjenesten?
-1	Noreg har alltid teke internasjonalt medansvar og skal òg gjere det i framtida, anten det gjeld bistand eller det gjeld internasjonale operasjonar. Eg ser at Høgre og Framstegspartiet i ein merknad skriv at ein ser det som viktig å bidra til dei operasjonane NATO kollektivt har bestemt seg for. Det som har vore debatten i dei seinaste åra, er ofte debatten før ein eventuelt kollektivt har bestemt seg for noko. Vi ser det i forhold til Afghanistan, og vi ser det delvis i forhold til Irak-problematikken. Aksepterer Høgre at det i ein slik koalisjon, i ein slik organisasjon som NATO er, alltid vil vere ein debatt føre, og at ein faktisk vil få ståande usemje mellom ulike land? Aksepterer Høgre at slik må det òg vere? Og bør ikkje Noreg også delta aktivt i desse debattane og leggje seg på f.eks. ei linje eller ei anna linje i NATO, ikkje berre – som vi har gjort hittil – slutte opp om enkeltlinjer?
-1	Sjølsagt skal man følge loven, og det er det denne saken handler om. Det er derfor forslaget er fremmet, fordi regjeringen har sendt et brev der de sier at man ikke trenger å følge loven. Flertallet sier at vi skal følge loven, men man vil ikke instruere regjeringen. Dette handler ikke om ydmykelse av en statsråd, dette handler om det faktum at bl.a. representanten fra Høyre – Bakke-Jensen – nå var oppe her og sa at dette gir de blaffen i, de kommer ikke til å følge dette, fordi de tror at det er et flertall på Stortinget som vil forandre loven. Da kan liksom regjeringen forandre loven litt på egen hånd først og gå i den retningen. Det er derfor det er så alvorlig når representanten nå sjøl står og beskriver hvor viktig priskontrollen er for landbruksnæringen, for rekrutteringen og for de målsettingene. Da må Kristelig Folkeparti være med og ta det ansvaret i Stortinget nå. Det er nå det ansvaret kan utøves, og den makten ligger i Stortinget til å si: Nei, dere får ikke lov til å forandre loven før loven har vært i Stortinget og vi har vært med og holdt en hånd på rattet.
-0	Jeg kan opplyse om at det står jus og forsikring. Aller først vil jeg takke statsråden veldig mye for at man har klart å samforene meninger, og for at man får igjennom dette forslaget i Stortinget i dag. Det er slik at nakkeskader har veldig mange sider. Nå ønsker ikke jeg å få et ja-/nei-svar fra statsråden, men jeg ønsker at han skal ta med seg noe tilbake når det gjelder det. Veldig mange med nakkeskader er svake ressurspersoner som bruker mye av livet sitt på disse skadene. Mange av dem blir behandlet i utlandet, og bruker utlandet relatert til behandling. Men de får også avslag på sine søknader, og når de får avslag, er ikke de begrunnet. Men hvis man bruker penger på advokat og anker avgjørelsen, får man en begrunnelse. Kan statsråden se på om det er en mulighet for å få til en bedre løsning enn vi i dag har med det systemet som ligger der?
-0	Det var nærmest rørende å lese om den omtanke representantene Trond Giske og Sigvald Oppebøen Hansen gjennom sitt Dokument nr. 8-forslag viser overfor dem som driver bingo, eller som bare er der som spillere. Den omtanken går så langt at disse representantene fremmer forslag om at Regjeringen skal sørge for at tobakkskadeloven «praktiseres slik at bingolokaler gis anledning til å tilby enkel servering.» Jeg finner grunn til å sitere følgende fra forslaget som disse representantene har framsatt: «Det bør være mulig å praktisere lovverket på en fornuftig måte, slik at man både kan ivareta målene om røykfri luft og gi mulighet for enkel servering.» Jeg er helt på linje med forslagsstillerne, som viser til at denne meget strenge norske røykeloven har noen underlige og meget uheldige konsekvenser. Det er fullt mulig å sørge for at både røykere og ikke-røykere i dette landet faktisk kan leve side om side, uten at man skal tvinge noen til å gå ut på gaten for å ta seg en røyk, eller at noen ikke kan delta i det sosiale liv på grunn av for tett røyk i et lokale. Fremskrittspartiet fremmet faktisk i forbindelse med behandlingen av røykeloven et forslag om at det skulle være en åpning for at bl.a. restauranter skulle kunne etablere ubetjente røykerom, slik at interessene til både restauranteierne, de ansatte ved restaurantene, røykerne og ikke-røykerne kunne bli ivaretatt også i Norge. Dette stemte alle andre partier mot. Det samme gjorde forslagsstillernes egne partier. Og jeg vil anta at de forslagsstillerne som var til stede i salen, også selv stemte mot dette. Det er jo det som gjør denne saken om bingolokalene ekstra rørende. Jeg må imidlertid understreke at jeg nå med spenning ser fram til hvordan de samme forslagsstillerne vil stille seg til Fremskrittspartiets forslag om ubetjente røykerom, der røykerne iallfall kun vil skade seg selv og ikke andre. Det holder faktisk ikke å si f.eks. at de som skal rydde der senere på natten eller dagen etterpå, blir utsatt for røyk, da dette vil kunne reguleres gjennom skikkelig ventilasjon. Det er også i dag fullt mulig å sørge for at røyk ikke siver ut i tilstøtende lokaler ved hjelp av røykegardin. Til slutt tar jeg opp det forslaget fra Fremskrittspartiet som er inntatt i innstillingen, som nettopp ivaretar interessene til ikke-røykerne, røykerne, restauranteierne og restaurantansatte. Det skal bli veldig spennende å se voteringen i dag.
-1	Representanten Nybakk vil nok klargjøre spørsmålet på nytt. Regjeringen har i denne saken knyttet til utlån av laser målbelysningsutstyr prøvd å late som om debatten om utlån av våpen og våpeneksportutvalg er fjorten dager gammel, men forslaget om våpeneksportutvalg er jo ikke av ny dato. Det har vært fremmet før og nedstemt før. Men jeg vil tilbake til 19. mars i fjor, der Klassekampen skriver: «Lars Rise, Kristelig Folkepartis utenrikspolitiske talsmann, slutter seg til SVs Kjetil Bjørklund i synspunktet på våpeneksport til USA. Han går inn for våpenboikott av land som går til krig i strid med folkeretten.» Når inntok representanten Rise sitt nye standpunkt? Det er for øvrig ikke det første. Kristelig Folkeparti stod i 1996 sammen med SV om å fremme forslag om bl.a. innføring av sluttbrukererklæringer, med reeksportklausul til alle som skulle kjøpe militært materiell fra Norge. Jeg vil gjerne be om en kommentar på det.
-1	Jeg ser at regjeringspartiene i en flertallsmerknad tar til orde for at man må få til forbedringer i stønadsordningene og en tettere oppfølging av den enkelte, slik at det kan være mulig å kombinere deltakelse i arbeidslivet med omsorgsansvar. Dette er en kommentar som knytter til seg overgangsstønad, der man altså etter budsjettforliket har fått et kutt på 20 mill. kr. Hvordan finner statsråden det forenlig at man skal styrke bevilgningene for en gruppe samtidig som man kutter med 20 mill. kr akkurat i forhold til den gruppen? Og er dette eventuelt en prioritering som statsråden er enig i? Et spørsmål til når det gjelder informasjonsteknologiske hjelpemidler i skolen, der jeg ser at Regjeringen på samme måte som for overgangsstønad og utdanningsstønad opprinnelig ikke gikk inn for den type reduksjoner, og så får man det etter budsjettforliket. Er statsråden enig i den begrunnelsen som her gis, nemlig at man bør ha en mer restriktiv praksis slik at ikke så mange elever som i dag får denne type hjelpemidler dersom de har spesielle lærevansker som kan knyttes opp mot funksjonshemninger eller problemer med utdanning og læring?
-1	En god barndom betyr mye for hvordan vi får det senere i livet. Barn vokser opp med svært ulike livsbetingelser og møter ulike utfordringer underveis. SV og regjeringen mener at alle barn har rett til en god start på livet, uavhengig av utgangspunktet. Derfor må vi fange opp og hjelpe barn som har psykiske og sosiale problemer eller andre utfordringer, og det må skje tidlig. Fattigdom, sykdom, sosiale problemer eller manglende norskkunnskaper gir noen barn dårligere utgangspunkt enn andre. Det er ofte mulig å se svært tidlig hvilke barn som har høy risiko for å få problemer senere. Mange av disse barna følges ikke godt nok opp. Når problemer ikke blir oppdaget og tatt hånd om tidlig nok, vokser de seg større og blir vanskeligere å løse. Foreldrene har ansvaret for å ta seg av barna sine, og de aller fleste gjør dette på en meget god måte. Likevel er det av ulike grunner barn som trenger mer hjelp enn foreldrene kan gi dem. Når det offentlige svikter på dette området, er det barna med det dårligste utgangspunktet som rammes. Dette er en hovedgrunn til at den sosiale mobiliteten i Norge er for dårlig. Disse barna må bli sett og få hjelp så tidlig som mulig, og de må prioriteres like høyt som når en 50-åring får hjerteinfarkt – nødvendige tiltak må settes inn umiddelbart. Derfor er jeg så glad for at forebyggingsperspektivet står så sentralt i regjeringens barne- og ungdomspolitikk og kriminalpolitikk. Det er bra at alle partier på Stortinget er opptatt av dette. Som flere har vært inne på, er mange av tiltakene i dette forslaget enten tiltak som regjeringen allerede har gjennomført, eller som er under arbeid. Én forutsetning for å lykkes med forebyggende arbeid er et godt tverrfaglig og tverretatlig samarbeid. Dette forutsetter at de som jobber med barn og unge, har tilstrekkelig kunnskap, f.eks. om plikt og adgang til å videreformidle opplysninger, bl.a. til barnevernet. Barn og unge lever ikke sine liv innenfor sektorgrenser. Sektoriseringen av ansvar og tjenester øker faren for fragmenterte og lite målrettede løsninger. Samtidig er samordning en krevende øvelse. Det forutsetter god tid, klare samarbeidsrutiner og ikke minst kjennskap til andre som har oppgaver og ansvar i forhold til barn og unge. SLT-modellen, som er utviklet av KRÅD, er et godt eksempel på vellykket samordning i forebyggende arbeid overfor barn og unge. I tillegg er det noen forebyggingstiltak som ikke er nevnt i representantforslaget, som vi mener er helt avgjørende forebyggingstiltak. Det gjelder bl.a. å sikre gode barnehager, skoler og fritidstilbud å sikre barnevernet nok ressurser å satse på oppfølgingsteam for unge lovbrytere å styrke kontroll med salgs- og skjenkebevillinger å utjevne levekårsforskjellene for å bekjempe barne- og ungdomskriminalitet Jeg er helt enig i at barn og unge som begår lovbrudd, må møtes med rask reaksjon og oppfølging. I 2007 ble det nedsatt et utvalg for å se på reaksjonene for barn og unge mellom 15 og 18 år som begår kriminelle handlinger. Utredningen som ble framlagt i 2008, er nå under oppfølging av regjeringen, og jeg ser fram til å behandle denne til våren. Grunnlaget for godt forebyggingsarbeid legges gjennom en helhetlig satsing på et oppvekstmiljø som inkluderer alle – der alle blir sett, og hvor alle får utnyttet sine ressurser. For å få det til trenger vi lokale krefter som spiller på lag med hverandre. Vi trenger ansvarlige politikere, og vi trenger omsorgsfulle voksne og engasjerte barn. Det fortjener våre barn og vår framtid.
-0	Jeg har et spørsmål til statsministeren om det kommende lønnsoppgjøret. I fjor i lønnsoppgjøret medførte resultatet en dramatisk vekst i kostnadene til norsk næringsliv og kommunene fordi det ikke var noe inntektspolitisk samarbeid, som Fremskrittspartiet den gang forgjeves prøvde å foreslå. I år er det et inntektspolitisk samarbeid og kontakt mellom Regjeringen og partene. Og jeg har nå merket meg at LOs forbundsleder i Fellesforbundet, Kjell Bjørndalen, har begynt å kopiere Fremskrittspartiets synspunkter. Han sier i Dagens Næringsliv i dag: «Hvis vi går inn med tradisjonelle lavlønnstillegg i vår, kan det stimulere til at flere flytter produksjonen til Litauen og andre land. Jeg har derfor lansert ideen om at man gir skattelettelser i stedet for lavlønnstillegg.» Er Regjeringen i det inntektspolitiske samarbeidet innstilt på å bringe på banen tilbud om skattelettelser, f.eks. økte bunnfradrag, som har en sosial god profil, og eventuelle avgiftsendringer for å begrense kostnadsveksten for næringslivet og muligens få til et nulloppgjør?
-1	Flere talere har vektlagt at det er historisk at en regjering legger fram, og at en nasjonalforsamling behandler, en stortingsmelding om et så viktig tema som kvinner i utviklingspolitikken. La meg takke Stortinget for et veldig godt samarbeid om dette. Selv om selvfølgelig Regjeringen, og jeg, gjerne vil ta æren for det som har skjedd, så tror jeg vi må være ærlige nok til å si at det er ikke sikkert dette hadde skjedd hvis det ikke hadde vært for det sterke påtrykket fra aktive kvinner i mange partier i Stortinget, og også fra noen menn. Dette er en sak hvor Stortinget har tatt initiativ og ønsket at Regjeringen skal følge opp. Vi har fulgt opp, og det har vært et godt samarbeid. Jeg vil si at debatten avspeiler enighet, og hvis jeg spøkefullt kan si det: Det som mest av alt symboliserer enigheten i debatten, er at Fremskrittspartiets innlegg her åpenbart ville kvalifisert for medlemskap i samtlige norske kvinneorganisasjoner. Det viser vel at verden går framover, og at vi kan stå sammen om mye. Jeg synes saksordføreren, Ågot Valle, satte en overskrift på hele debatten. Hun sa: «Politikken må utvikles med kvinnebrillene på.» Det synes jeg egentlig er kjernen i saken - de store, viktige feltene som ikke er direkte kvinnespørsmål: fred, økonomisk utvikling, økonomisk vekst, næringsliv. Representanten Samuelsen var inne på næringslivets sosiale ansvar. Alle disse spørsmålene må ses med «kvinnebrillene på». I tillegg er det en rekke separate kvinnespørsmål knyttet til helse, vold, utdanning osv. Man må altså ta både de spesifikke kvinnespørsmålene og de brede spørsmålene, og se alt med kvinnebriller på. Det tror jeg er det vi kanskje mest av alt skal ta med oss fra denne debatten. Selvsagt er det slik at også kvinner påvirkes aller mest av politikken på de brede områdene. Kvinner i et land med krig blir annerledes påvirket av dette enn menn i et land med krig. Men for begge vil nesten alltid det viktigste være å få stoppet krigen. Ethvert tiltak som bidrar til det, vil også være et viktig tiltak for kvinner i et land med krig. Kvinner lider mer i verden under energimangel. Når flertallet av Indias befolkning, f.eks., ikke har adgang til elektrisk strøm, betyr det at kvinnenes arbeid blir ekstra tungt som følge av dette. Så noe som selvsagt både menn og kvinner i India vil ha en enorm glede av, er om vi klarer å bidra til utvikling av solenergi, vannkraft eller hva det måtte være. Næringslivets sosiale ansvar er et annet slikt område, hvor en i en god del tilfeller ser at kvinnene har de største problemene, men det er mye å hente på den brede politikken. Jeg er veldig glad for at mange har vektlagt at vi ikke skal se kvinner først og fremst i en offerrolle. Det er kvinner i noen spesifikke situasjonen, kanskje aller mest knyttet til voldtekt og vold mot kvinner, og i en del situasjoner som kjønnslemlestelse, men framfor alt utgjør kvinner over halvparten av befolkningen i de fleste land, og disse er mer enn i stand til å tale sin egen sak. De er en helt avgjørende kraft for ethvert vesentlig samfunnsforhold, ikke minst for økonomien. Verdensbanken har laget en rapport som har en tittel som appellerte til meg, og det er: «Gender Equality as Smart Economics». Kjernen i det er selvsagt å se at uten kvinners ledende rolle og kvinners økonomiske kraft er det veldig vanskelig å tenke seg at et land skal kunne ha en økonomisk framgang. Det er bare å se på vårt eget land. Hvis ikke vi hadde fått nesten alle kvinner inn på arbeidsmarkedet i løpet av én generasjon, er det umulig å tenke seg at vi ikke ville vært vesentlig tilbakesatt økonomisk i forhold til der vi står i dag. Så de store kvinnepolitiske spørsmål er sammenvevd med all politikk, men der er også en del spesifikke kvinnespørsmål. Her tillater jeg meg å komme med en hyllest til middelklassekvinner. Jeg mener i bunn og grunn at middelklassen er den mest undervurderte samfunnsklasse overalt. Vi på venstresiden har hatt en tendens til å hylle arbeiderklassen, og det er vel og bra. Folk på borgerlig side har hatt en tendens til å hylle de aller best stilte. Men veldig ofte er det den brede middelklasse som faktisk er den som holder mange samfunn oppe, og som i mange sammenhenger er den viktigste forankring av helt grunnleggende demokratiske verdier og andre verdier. I alle samfunn som vi kjenner, har det vært slik at det har vært middelklassekvinner som i all hovedsak har gått i spissen for kvinnereformene, de som vi har sett i Norge, og de som vi nå ser i mange andre land. Slik er det også med nesten all annen samfunnsmessig endring. Den kan ikke starte med de aller fattigste, de som har det aller vanskeligst, de som ikke vet hva de skal spise i morgen, de som ikke aner hvordan de skal få skrapt sammen nok penger til å hangle seg gjennom fra dag til dag. Det er veldig sjelden at de vil ha overskudd nok til å ta den samfunnsmessige ledelse som skal til for å endre samfunnsutviklingen. Det har vist seg i neste alle land, ikke minst i vårt eget, at det var sanitetskvinner, kvinnene innenfor næringsliv, kirke og arbeiderbevegelse som drev de samfunnsmessige endringene fram. Veldig mange av disse var kvinner fra middelklassen. Derfor skal vi heller ikke kreve at alle våre kvinnepolitiske tiltak skal ha en umiddelbar fattigdomsorientering, i den forstand at de skal nå de aller fattigste umiddelbart. Det å endre de brede rammene for samfunnsutviklingen er også det som endrer kvinners situasjon, og det har vært middelklassekvinner, systematisk i land etter land, som har gått i spissen for det. La oss akseptere det, og la oss gi dem støtte i det arbeidet de driver i mange land. Dette er et budskap Stortinget har hørt fra meg mange ganger tidligere: Verden går ikke fra vondt til verre. Også på kvinneområdet er det mange ting som går fra bra til bedre. Se på situasjonen når det gjelder utdanning. Den nepalske grunnlovgivende forsamling vedtok i går å avvikle kongedømmet i Nepal med - jeg tror det var - 540 mot 4 stemmer. Det er vel et av de klareste flertall som noensinne har vært i et tilsvarende spørsmål i noe land. Men det som det ikke snakkes mye om, er det underliggende, nemlig at jenter og gutter nå starter opp på skole i Nepal i akkurat samme antall. Det er ingen forskjell. Det kan nok være en tendens til at jenter slutter noe tidligere, men de starter, nær sagt, alle sammen - et enormt framskritt. I nabolandet Bangladesh, som altså er et muslimsk land, som jo avviser at det er religionen som er den avgjørende faktor her, skjer akkurat det samme. Det er nå flere jenter enn gutter som starter på skole i det muslimske Bangladesh. Og enda mye viktigere, selvsagt, er det at dette nå nærmer seg 100 pst. både i Nepal og Bangladesh, der det i begge land nå er rundt 90 pst. av barna som begynner på skole. Med andre ord: enorme framskritt, og også enorme framskritt for likestilling, fordi i begge land, og dette er blant verdens fattige land, er det både jenter og gutter som starter på skole. Vi har tidligere i Stortinget vært inne på den drastiske revolusjon som skjer i mange land ved at mange flere kvinner kommer inn i politikken. Jeg tror det var saksordføreren som trakk fram at det er nesten 50 pst. kvinner i nasjonalforsamlingen i Rwanda, og en rekke afrikanske land har nå kvinnelig finansminister, kvinnelig utenriksminister osv. - tradisjonelle maktposisjoner. Hvis jeg skal trekke fram et området som jeg føler kanskje har fått for liten oppmerksomhet, og hvor det er opplagt at det ikke bare er framskritt, er det vold mot kvinner. Det er veldig få ting som kan tenkes å være verre for et menneske enn å sove om natta og ikke ane om dette er natta det igjen skal øves vold mot meg, enten det er mannen min som er trusselen mot meg, naboene mine, eller en væpnet gruppe som finnes i høydene rundt huset mitt. Burundi, som er et lite land i Afrika, har nettopp hatt et betydelig voldsnivå i og rundt hovedstaden. Det betyr at kvinner ikke sover trygt om natta. På Øst-Timor, som jeg besøkte i forrige uke, var det altså vold i 2006. Det var ikke mange mennesker som døde, men 15 pst. av befolkningen tok på flukt. Mange av dem var kvinner, og mange av dem var også redd for kjønnsspesifikk vold, redd for å bli voldtatt, fordi samfunnet var i oppløsning. Jeg tror det er veldig vanskelig for oss - for menn spesielt, men også selvfølgelig for kvinner i Norge som lever under trygge forhold - virkelig å føle den frykten som man har i et samfunn hvor det ikke er noe politi, og hvor de militære gruppene man ser, ikke er der for å beskytte deg, men kanskje tvert imot for å angripe deg. Som Anne Margrethe Larsen var inne på, i noen tilfeller er voldtekt et systematisk middel til å vinne kriger, i betydning å terrorisere befolkningen. Det er ikke noe som skjer fordi man ikke har god nok kontroll med sine soldater og yre mannfolk løper rundt og gjør ondsinnede ting. Det er et systematisk og planmessig middel i krig - som vi så i tidligere Jugoslavia, og som vi nå ser i Kongo f.eks. Det er noe av det mest avskyelige som eksisterer, så la oss være resolutte i kampen mot alle dem som organiserer voldtekt som middel i krig. Så er det kommet opp en rekke spesifikke spørsmål i debatten. La meg bare forsøke å svare på noen av dem. Både Finn Martin Vallersnes og Dagfinn Høybråten var inne på behovet for mer systematisk arbeid med indikatorer som viser om vi går i riktig retning eller ikke. Jeg deler det. NORAD er satt i gang med å utarbeide slike indikatorer, og de vil komme med en midtveisgjennomgang i 2009 for å se om vi kan lykkes med å utvikle indikatorer for å måle om det går framover eller ikke. Vi arbeider også med å se på en likestillingsbudsjettering. Vi ser på hvordan man kan måle om budsjettet bidrar til de nødvendige framskritt. Vi deler helt sikkert den oppfatning at mange av de store framskrittene i kvinnekampen ikke er lett å måle fra minutt til minutt, eller fra dag til dag. Det er jo bare å se på vårt eget samfunn, hvordan det er fundamentalt endret på én generasjon. Alt som gjelder kvinnespørsmål, er helt annerledes i Norge i dag enn det var da jeg var guttunge. Det var ikke lett å se endringene hver dag eller hver måned, selv om vi i dag med et historisk blikk kan se at det gikk resolutt en annen vei når det gjelder barnehage, abort, kvinner i ledende stillinger, kvinner i politikk, kvinnelige prester, kvinnelige leger eller hva det nå enn måtte være. Det faktum at jenter i Norge nå gjør det bedre i samtlige fag på skolen, fra doktorgrad til barnehage, var i hvert fall ikke noe jeg ble fortalt da jeg var gutt, at det var slik det kom til å gå. Poenget er at det ikke alltid er lett å se endelige historiske endringer fra måned til måned selv om det går i en positiv retning, men vi skal forsøke å måle det bedre enn vi klarer å gjøre det i dag. Ågot Valle spurte om Accra-konferansen når det gjelder bistandsspørsmål. Der vil statssekretær Håkon A. Gulbrandsen delta, og vi skal bidra til at kjønnsperspektivene kommer tydelig fram. Jeg vil delta på den såkalte Doha-konferansen om finansiering for utvikling, som er en stor begivenhet når det gjelder hvordan bistand kan brukes fornuftig i verden, og de andre pengene som dreier seg om utvikling, næringsliv, korrupsjonspenger osv. Også der skal vi bidra til at kvinne- og likestillingsperspektivene kommer inn. Så tar jeg avstand fra Dagfinn Høybråtens påstand om at Regjeringen ikke setter utdanning som en vesentlig del av politikken. Det er det. Norge har vunnet i nesten alle internasjonale konkurranser - i den grad man kan snakke om det - om å være best på utdanningsbistand. Så det er en helt særnorsk debatt at vi skulle være veldig dårlig på det området. Vi satser mer penger på utdanning og helse enn på noe annet punkt i utviklingsbudsjettet, så jeg kan ikke akseptere den påstanden. Og vi arrangerer den såkalte «Education for All»-konferansen her i Oslo i desember, som et internasjonalt symbol på at Norge ikke henger etter, men tvert imot er et sentralt land i førersetet når det gjelder utdanningsbistand. Derimot er jeg veldig enig med Dagfinn Høybråten i spørsmålet om kjønnsselektiv abort. Det tror jeg er et undervurdert internasjonalt problem. Det er selvfølgelig et moralsk problem som ble tatt opp her, men det er også et langsiktig, politisk problem som det er verd å tenke igjennom. Altså: Hva skjer med et samfunn når det begynner å få 85 jenter for hver 100 gutter? Det er et historisk eksperiment vi ikke kjenner fra noen gang tidligere. Man har i land med krig av og til hatt atskillig flere kvinner enn menn, men jeg kjenner ikke noe historisk samfunn hvor man har hatt atskillig flere menn enn kvinner. Hvis den nåværende utviklingen i noen land skulle få lov til å fortsette over tid, så vil man altså en gang i framtiden, når folk kommer i moden alder og skal gifte seg, i en del samfunn ha et klart mannsoverskudd. Jeg tror også man burde vurdere de sosialpsykologiske og politiske konsekvensene av en slik utvikling. Interessant nok er ikke dette et fattigdomsfenomen. Hvis man skal få barn, er det ofte i middelklassen at ønsket om en gutt er sterkest. Så det er i betydelig grad et middelklassefenomen å premiere gutter og abortere bort jenter. Jeg imøteser derfor en betydelig mer internasjonal debatt om dette. Jeg er helt sikker på at myndighetene i India og i Kina, som er aktuelle land, er like bekymret for dette som oss. Det er ikke et tema der det egner seg å reise rundt med en internasjonal pekefinger, men et tema som egner seg for en internasjonal dialog om hva vi kunne tenke oss å gjøre for å redusere problemet. La meg til slutt si: Ågot Valle og flere andre var inne på Sudan-konferansen, som ble arrangert i Oslo for 14 dager siden, om fredsprosessen i Sudan. Den illustrerte jo de problemene vi har med kvinnespørsmål i fredsprosesser. Vi løser ikke problemene ved å late som om de ikke eksisterer. Det var vi som måtte ta hånd om og bringe kvinner fra Sudan inn der. Det var ikke noe sterkt ønske fra partene i konflikten om å bringe kvinnespørsmålene aktivt på dagsordenen. Det er veldig få av de sentrale lederne på noen av sidene i konflikten som er kvinner, og det er antakelig enda færre av de ledende fredsforhandlerne som er kvinner. Da jeg drev med fredsprosessen på Sri Lanka i mange år, var det jo ingen sentrale kvinner i den fredsprosessen, bortsett fra presidenten på Sri Lanka. Det gjaldt enten man så på partene i konflikten eller på forhandlersiden. Her er det masse å gjøre. Norge arrangerer hver juni en stor internasjonal konferanse for fredsmeglere. Vi har hatt betydelige problemer med å finne kvinner som har spilt en sentral nok rolle i fredsprosesser rundt omkring på kloden til at de er naturlige deltakere på en slik konferanse. Da snakker jeg altså ikke om de mange kvinner som er støttespillere for fredsprosesser, som er aktive i frivillige organisasjoner. Det er masse kvinner som gjør en fantastisk innsats der, men inne i den innerste kjernen av fredsprosessene, der de militære og andre avgjørende beslutninger blir tatt, er det få kvinner. Jeg tror Norge vil kunne gjøre mer for å få flere kvinner fram i slike posisjoner. La meg så bare helt til slutt si at den danske utviklingsministeren, Ulla Tørnes, har tatt et initiativ som jeg har meldt meg som en av de sterkeste støttespillerne for. Det er å få det såkalte millenniumsmålet om likestilling, tusenårsmål nr. 3, mer fram. Det har vært en tendens til å være et av de glemte tusenårsmålene. Hun har fått et bredt internasjonalt engasjement fra både politikk og næringsliv for å bidra til å få det tusenårsmålet fram, og fra norsk side gjør vi hva vi kan for å støtte det danske initiativet på dette området.
-0	Jeg takker statsråden for svaret og har mer en kommentar enn et spørsmål. Jeg er helt enig i at for mange av dem som kommer, er det snakk om alvorlige menneskeskjebner. Irakerne bl.a. betaler kanskje 50 000-60 000 kr for å komme fra Istanbul til Moss, og når dette blir oppdaget, står de ruinert tilbake. Det er dype tragedier, og derfor bør man også forsøke å vurdere å gjøre mest mulig, og også innen Schengen gjøres det nå veldig mye for å forsøke å begrense denne illegale trafikken.
-0	Det vil nok være en fordel om representanten fra Arbeiderpartiet tok seg bryet ved både å lese Fremskrittspartiets alternative budsjetter og legge merke til hvordan vi prioriterer hvert eneste år i budsjettbehandlingen, for vi er dønn forutsigbare når vi legger våre budsjetter. Vi prioriterer de samme viktigste oppgavene hvert eneste år, og vi prioriterer vekk de oppgavene vi syns er mindre viktige. Påstanden om at Kommune-Norge ville lide hvis vi hadde fått gjennomslag for vårt kommuneopplegg, er med respekt å melde feil. Fremskrittspartiet har gjort endringer i kommuneopplegget fordi vi tror det er grunn til å øremerke mer penger nettopp til helsevesen, eldreomsorg og skole, fordi vi har erfaring i å se at en rekke kommuner rundt om i landet prioriterer vekk disse oppgavene og bygger kulturbygg og andre ting i stedet. Det må legges krav på Kommune-Norge. I en tid hvor alle er opptatt av å effektivisere og rasjonalisere, må også kommunene kunne gjøre det samme. Det har vi sett svært lite av rundt om i Kommune-Norge. Det er altså slik at det går an å prioritere det viktigste først uten å drive og klatte rundt til en rekke formål som aldri får effekt. Så snakket representanten Brørby om arbeidstakernes rettigheter som skulle bli svekket med et fremskrittspartibudsjett. Jeg har i den senere tid syntes å registrere at arbeidstakerne i langt større grad har begynt å stole på Fremskrittspartiet enn de har stolt på Arbeiderpartiet, som har vist hvem det er de prioriterer. Ja, for Arbeiderpartiet prioriterer de store næringslivskolossene fremfor vanlig folks interesser. Det viser Arbeiderpartiet svært godt gjennom den pengepolitikken de støtter opp om, som faktisk gjør at det er de vanlige skattebetalerne som må betale byrden gjennom økt rente fordi man altså ikke ønsker at kronekursen skal svinge. Det er for å skjerme næringslivet, ikke for å skjerme vanlige folk.
-0	Da vi i Fremskrittspartiet besluttet å fremme dette forslaget som vi nå behandler, var det fordi vi har merket en stigende interesse for dette. Det er altså ikke noe vi har funnet på selv. Det har vært et ønske fra en del frivillige organisasjoner som er sterkt engasjert i norsk bistandsarbeid. Som vi understreker i innstillingen: NORADs egen evaluering er viktig og nyttig, men vi mener det ikke er nok. Aktører vi har snakket med, uttrykker det slik: Fravær av uavhengig evaluering er en fordel for dem som gjør en middelmådig innsats. Når et prosjekt bare er delvis vellykket, eller rett og slett en fiasko, vil NORADs binding til departementet redusere NORADs troverdighet som evalueringsinstans. Jeg har ingen grunn til å hevde at NORAD jukser med dette. NORAD evaluerer. De benytter konsulenter i sitt evalueringsarbeid, men det NORAD gjør, er i realiteten å vurdere sin egen virksomhet. Hvorvidt slik evaluering skjer med et kritisk blikk, kan det selvfølgelig reises berettiget tvil om. Evnen til relevant kritikk er alltid større hos dem som opererer helt uavhengig av virksomheten som skal evalueres. Jeg vil imidlertid notere meg representanten Svein Roald Hansens innspill om at NORADs evalueringsrapporter legges frem for Stortinget. Jeg slutter meg til den henstillingen til statsråden, og håper det vil bli fulgt opp.
-1	OECD har vært klar i sin tale om at Norge har behov for en mer effektiv miljøpolitikk. Som jeg sa i stad, økte CO2-utslippene til energi og produksjon med rundt 19 pst. i løpet av 1990-årene. Det er helt klart at vi står overfor en gedigen utfordring når det gjelder å redusere utslippene av klimagasser. Det er noe jeg antar at statsråden er enig med meg i at det er viktig å gjøre noe med. Det er derfor vi i SV ønsker at det for Kristin-feltet kan legges til rette for et pilotanlegg for CO2-fri gasskraft – sånn som Statoil kjører reklamekampanjer på at de er så flinke til. Men det er mulig at Regjeringen har andre planer for pilotanlegg for såkalt CO2-fri gasskraft. En annen ting som jeg også kunne tenke meg å stille statsråden spørsmål om, er om statsråden synes det er forsvarlig å ha brukt om lag 1 milliard kr på privatiseringen av Statoil og salg av SDØE-andeler. Vi har altså fremmet forslag om at Regjeringen foretar en ny gjennomgang av utbygging, anlegg og drift av Kristin med tanke på å gjøre feltet mer miljø- og klimavennlig. Hva er grunnen til at statsråden ikke ønsker seg bedre tid til å få oppfylt miljø- og klimamålsettingene i Sem-erklæringen?
-0	I mange kommuner rundt om i det ganske land sier man nå nei til å få oppdrettskonsesjoner på laks. Det gjør man bl.a. fordi man mener at man ikke får noe igjen, som arbeidsplasser og inntekter i kommunene. Det man etterspør og ønsker, er at hele konsesjonsavgiften som må betales, som i dag går til fylket, skal gå til kommunene. En av ordførerne som jeg pratet med, sa at hvis man får konsesjonsavgiften i sin helhet over til kommunen, vil man antakelig åpne for å gi mer areal. Så mitt spørsmål til statsråden er: Er statsråden enig med Fremskrittspartiet i at vi gir all konsesjonsavgift til kommunene, og vil statsråden – jeg holdt på å si snarest – gjøre noe med det, sånn at kommunene kan si ja og vi kan få mer arealbruk?
-1	Kristelig Folkeparti er jo et verdibasert parti. Det er derfor det er så vanskelig å forstå hvordan Kristelig Folkeparti kan støtte regjeringen og være med på et flyktningforlik som gjør integreringen vanskeligere. For det er det som er realiteten. De forslagene som handler om å hindre at folk som ikke har beskyttelsesbehov, skal komme hit, er det jo dundrende enighet om. Så når representanten Toskedal sier at han er veldig opptatt av god integrering, må jeg spørre hvorfor han da ikke støtter SVs forslag om en raskere bosettingsordning. Det er jo åpenbart viktig. Det andre er: Hvordan tenker Kristelig Folkeparti når f.eks. familiegjenforening skal bli vanskeligere? Er det noe vi vet, så er det jo at familier splittes i krig og på flukt. Er det slik at Kristelig Folkeparti nå har gått vekk fra sitt syn om at det er viktig at familier får lov til å være sammen, fordi de synes det er viktigere å være venner med Fremskrittspartiet og Høyre?
-1	SV har ikke vært inne i prosessen i komiteen – vi tiltrådte komiteen først nå på nyåret – og våre synspunkter er derfor ikke med i behandlingen. Norge er et langstrakt land, og det er ulike utfordringer og muligheter i de ulike delene av landet. I proposisjonen står det at målsettingen med å gi fylkeskommunene eierskap i 2010, i tillegg til rollen som oppdragsgiver, var å styrke fylkeskommunenes strategiske og samordnende rolle. Fylkeskommunene skulle gis økt mulighet til å påvirke mål, strategier og prioriteringer for Innovasjon Norges virksomhet, og i tillegg skulle fylkeskommunen få større ansvar knyttet til utforming og gjennomføring av regional og nasjonal næringspolitikk. Og fylkeskommunene skulle få sterkere innflytelse på nasjonale overordnede rammer. De grepene som ble gjort i 2010, var altså gjort for å styrke fylkeskommunenes roller og muligheter i arbeidet med næringsutvikling av egen region. Det var et grep for å overføre makt fra sentralt til regionalt nivå. For SV er disse målsettingene like viktige i 2016 som de var i 2010. Vi klarer ikke helt gjennom argumentasjonen som legges fram i proposisjonen, å se hvordan departementets forslag om en sentralisering av styrestrukturen og en endring av eierskapet skal være riktige virkemidler for å imøtekomme og ivareta de regionale behovene. Det synes som at ønsket om å ta hensyn til selskapsstruktur har vært viktigere enn hensynet til det samfunnsoppdraget og det regionale virkemiddelet som Innovasjon Norge er og er satt til å ta hånd om. Sentralisering og samordning bort fra regionale og lokale strukturer har vi fått en del erfaringer med fra andre virksomheter, både i Nav og andre steder, og resultatene kan man vel si ikke alltid samsvarer med målsettingen som lå til grunn for omorganiseringen. Vi har allerede fått meldinger om at det har blitt vanskeligere for regionale aktører å komme med innspill etter at strukturene rundt regionkontorene i Innovasjon Norge ble endret. SV mener det er viktig at det nå ikke gjøres vedtak som kan være med på ytterligere å vanskeliggjøre ivaretakelsen av regionale innspill. SV mener derfor at de regionale styrene må beholde sin plass i loven, og vi er glade for komiteens innstilling om at dagens eierstruktur skal bestå. Det er viktige grep for å sikre at de opprinnelige målsettingene fra 2010 ivaretas i Innovasjon Norge også i fortsettelsen. SV vil derfor stemme for forslag nr. 1, fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, og vi slutter oss til komiteens tilråding på de andre punktene.
-1	I brev datert 8. mars 2004 skriver daværende statsråd Victor Norman om overgangsordninger, og der står det at overgangsordninger kan «bidra til å forebygge mulig sosial dumping». Men så skriver han videre: «De største utfordringene her vil imidlertid trolig gjelde tjenesteyting fra selvstendig næringsdrivende og utsendte arbeidstakere på tjenesteoppdrag.» Likevel foreslår verken Regjeringen, Kari Lise Holmberg eller de øvrige medlemmene i komiteens regjeringsfraksjon noen som helst forslag som knytter seg opp til å forhindre sosial dumping når det gjelder akkurat disse gruppene, altså selvstendig næringsdrivende og utsendte arbeidstakere fra de nye medlemslandene. Hva er Kari Lise Holmbergs begrunnelse for ikke å støtte et eneste av SVs, Arbeiderpartiets og Senterpartiets forslag for å forhindre sosial dumping nettopp i tjenestemarkedet?
-1	Jeg ønsker å stille et spørsmål til barne- og familieministeren. I forbindelse med debatten om modernisering, effektivisering og forenkling av offentlig sektor 31. januar 2002 ble det fattet følgende vedtak: «Stortinget ber Regjeringen sikre offentlig sektors evne til å rekruttere og beholde arbeidskraft gjennom likelønn for kvinner og menn og en offensiv lønns- og arbeidsgiverpolitikk». I spørretimen 8. mai 2002 svarte statsråd Victor D. Norman på et spørsmål fra Karin Andersen at et tiltak for å oppnå større lønnslikhet mellom kvinner og menn er å sørge for at kvinner som kommer ut i arbeidslivet, nå skal ha like gode valgmuligheter, og at de like lett skal kunne få de stillinger de ønsker seg, som tilfellet er for menn. Det må være en total misforståelse fra Regjeringas side hvis man tror at f.eks. sykepleiere og andre yrkesgrupper som kjemper for likelønn og bedre arbeidsvilkår, ønsker seg andre yrker. De har lang utdanning og ivaretar viktige samfunnsoppgaver, som Regjeringa ikke har signalisert at man skal fjerne. På hvilken måte vil statsråd Laila Dåvøy følge opp likestillingslovens vedtak om likelønn og vedtaket gjort i Stortinget 31. januar?
-1	Regjeringen har nettopp i St.meld. nr. 44 for 2008–2009 Utdanningslinja vurdert hvordan større ungdomskull og flere studenter gir gode muligheter til å fylle samfunnets behov for kompetanse i årene som kommer, og dermed også hindre at flere blir arbeidsledige. Jeg vil først understreke at det vi kaller «utdanningsbølgen», innebærer en unik mulighet. Om vi lykkes med å tilby god utdanning til flere, står vi også bedre rustet til å møte utfordringene i framtiden – om det er globale miljø- og klimautfordringer, eldrebølgen eller framtidens verdiskaping. For å være godt forberedt på en kommende økning i søkningen til høyere utdanning er den første forutsetningen å ha et godt analysegrunnlag på plass. Stortingsmeldingen Utdanningslinja er sentral i grunnlaget for vår overordnede plan for å kunne tilby høyere utdanning til flere. Siden stortingsmeldingen ble lagt fram, har Statistisk sentralbyrå lagt fram nye befolkningsframskrivninger. Kunnskapsdepartementet har lagt disse nye framskrivningene til grunn og oppdatert våre vurderinger av hvordan antall mennesker i høyere utdanning vil utvikle seg. De viser at dersom studietilbøyeligheten holder seg på dagens nivå, vil endringer i demografi alene føre til en økning på rundt 17 000 studenter fram mot 2013. Dersom man antar at studietilbøyeligheten øker med 10 pst. de neste fire årene – noe som er noe sterkere enn gjennomsnittlig økning de siste 20 årene – vil antall studenter kunne øke med 33 000 fram mot 2013. Disse oppdaterte, mulige utviklingsbanene ble gjort kjent gjennom pressen i starten av denne uken, og Regjeringen vil meddele tallene til Stortinget på egnet måte i forbindelse med behandlingen av stortingsmeldingen. En kraftig vekst i studietallene ble observert allerede i inneværende år. I forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2009 fremmet derfor Regjeringen forslag om å bevilge til sammen 115 mill. kr til 3 800 nye studieplasser, i tillegg til økt satsing på fagskoleutdanningen. Dette sluttet Stortinget seg til. Regjeringen har foreslått å føre videre denne satsingen, slik at kapasiteten økes ytterligere med om lag 2 600 studieplasser i 2010. Det betyr om lag 6 400 flere studieplasser i 2010 sammenliknet med 2008. Dette utgjør en satsing på 327,8 mill. kr i 2010. I tillegg foreslås det å videreføre om lag 100 mill. kr til videreutvikling av ny lærerutdanning i 2010. Dette er en tydelig satsing på høyere utdanning. For å kunne møte økt studietilstrømming må det settes i verk tiltak på flere områder. En del av veksten må komme i form av nye studieplasser finansiert av Stortinget, som jeg nettopp har redegjort for. I departementets planarbeid vil behovet for nye bygg og annen infrastruktur selvfølgelig være integrert. Videre må eksisterende kapasitet ved lærestedene utnyttes. Det er i varierende grad ledig kapasitet innenfor mange fag ved de fleste av våre læresteder. Derfor må det enkelte lærested bidra med å legge planer for å utnytte sin kapasitet på best mulig måte. Jeg har i den forbindelse uttalt at studenter i framtiden nok må være forberedt på å flytte på seg mer enn før for å ta det studietilbudet de ønsker seg. Det er heller ikke slik at all økning må finne sted ved universiteter og høyskoler. Vi vil stimulere til økning av utdanning i utlandet, og at flere søker seg til fagskoler etter videregående skole.
-1	Alle land, bl.a. Noreg, er jo eksempel på at ein ved å byggje opp sin eigen industri bak tollmurar og ved å skjerme eigen industri har fått vekst og utvikling. Eg skal ikkje dra heile det resonnementet ein gong til, men representanten Høglund kjenner også til den rapporten frå UNDP som heilt klart viser at dersom ein opnar opp for raskt, før ein har fått bygd opp ein eigen industri, vil det vere med på å knuse eigen industri til fordel for importvarer. Så det er heilt klart at for mye frihandel, for mye liberalisering, vil hindre industriutvikling i eige land, anten det er i Noreg, i Uganda eller kvar det måtte vere.
-1	Når sykefraværet og uføretrygdingen øker, har vi IA-avtalen. Her er jo staten en avtalepart, både fordi staten sjøl er en stor arbeidsgiver, og fordi staten legger premissene for hvordan hele kommunesektoren kan oppføre seg som arbeidsgiver, om de har råd til å ha et godt arbeidsmiljø og nok folk til at folk ikke blir syke av den jobben de har. Jeg har faktisk et behov for å spørre sosialministeren: Hva gjør staten som arbeidsgiver på dette området? For når vi ser på tallene, er staten en versting når det gjelder å uføretrygde og førtidspensjonere folk. Det gjelder både i statens egen virksomhet og i statlig eide bedrifter. Har sosialministeren og Regjeringen i det hele tatt noen oversikt over hvor mange man har kjørt ut i uførepensjonering fordi man ønsker å nedbemanne og omstille sin virksomhet? Hva slags politikk har egentlig denne Regjeringen for å sikre at folk ikke skal bli støtt ut i uføretrygding før alminnelig pensjonsalder?
-0	Det var med stor interesse jeg hørte på deler av innlegget, der statsråden på en måte erkjente at CO2-rensing fra gasskraftverk ikke er lett kommersielt tilgjengelig i dag. Derfor må vi bruke penger på å utvikle det, og Mongstad-prosjektet er noe Fremskrittspartiet støtter – så lenge det gjøres på en fornuftig måte. Men det drar parallellen til Industrikraft Møre, som har fått konsesjon av denne statsråden, men som har fått utslippstillatelse med krav om CO2-rensing fra oppstart, fra en annen statsråd, og der Miljøverndepartementet vurderer at teknologien er kommersielt tilgjengelig. Én av statsrådene må da ta feil i sin virkelighetsoppfatning, for en kan ikke både si at det ikke er kommersielt, og at det er kommersielt tilgjengelig. Så: Hva er statsrådens oppfatning når det gjelder utslippskravene som er stilt til Industrikraft Møre – er det urealistiske krav?
-0	Dette er jo utrolig inkonsekvent, for det signalet Kristelig Folkeparti sender ut, er jo i realiteten at det er greit at du er illegal innvandrer bare du har bodd her lenge nok, bare du har skjult deg lenge nok, vært flink nok til å gjemme deg for politiet, drevet dine lyssky virksomheter på en måte som ikke har blitt fanget opp. Altså bare det at du klarer å være her lenge nok, skal bety at du får opphold i Norge. Det er jo ganske fantastisk at Kristelig Folkeparti ikke klarer å se sammenhengen. Hvis vi skal redusere tilstrømmingen til Norge, er det en sammenheng mellom det på den ene siden og det å gi amnestilignende vedtak på den andre siden, hvor man gir belønning til dem som har presset seg til opphold i Norge på uriktig grunnlag. Ser virkelig ikke Kristelig Folkeparti det?
-1	Jeg får fremdeles ikke tak i hvorfor Regjeringen har lagt fram disse veiledende normene når det ikke er noen plikt til å følge dem og det heller ikke er slik at det er mulig å leve av dem. Dette er ikke et løft for de fattigste. Det er et stort sprik mellom SIFOs satser og det som Regjeringen har lagt fram – 3 000 kr for en barnefamilie på fire. Det går an å løse problemer hvis vi vil. Da bensintåka lå tjukk rundt dette huset i vinter, skjedde det endringer i politikken. Men når det er de aller fattigste som trenger dette husets hjelp, er det ikke noe svar å få, og det skuffer meg. Og det forteller meg at dette ikke er et vesentlig og viktig problem for de partiene som ikke er med på å sette inn strakstiltak – og at man er villig til å tåle det. Til dem som gjentatte ganger har påpekt at man har høy levestandard og god inntekt i dette landet: Ja, har man hodet i fryseboksen og beina i ovnen, så er gjennomsnittet bra.
-0	Jeg fikk en ubendig lyst til å gripe fatt i noe representanten Lønning sa om flukt av norske ungdommer til noe annet enn forskning i utlandet. Han sa faktisk at det ikke er så farlig om man ikke har noe i hodet, bare man har det i bena. Ut fra det synspunktet er det helt klart at hr. Lønning aldri har spilt fotball på noe særlig høyt nivå. Det synes som om han glemmer at her står man i en situasjon hvor man har én ball, 2 mål og 22 spillere, og for ikke å løpe seg i hjel må man ha ganske mye i hodet for å finne den enkleste veien til mål. Og jeg vil gjerne vite om han, når han har slike meninger om noe som for en medlemsmasse på omtrent 550 000  i Norge er viktig – viktig for så mange mennesker, totalt uviktig for representanten Lønning, nær sagt programbestemt, vil jeg si – har noen ytterligere meninger om disse unge menneskers manglende intellektuelle kvaliteter. I tillegg var han inne på import av kvalifiserte unge forskere til Norge, som det synes som et flertall i komiteen har hoppet på ut fra et eller annet utviklingsprogramønske, uten at man har forberedt noe særlig hvordan disse skal gis de nødvendige integreringsmuligheter i dette landet, for så kanskje en gang i fremtiden å være til noe positivt i sitt eget land og ikke Amerika eller andre industrialiserte land. Jeg skulle ønske han ville si noe om det også.
-0	Som representanten Rasmus Hansson skriv, vil 2015 bli eit viktig år for internasjonal klimapolitikk – med verdas toppleiarar i New York i september for å fastsetje klodens nye berekraftmål, etter at ein har diskutert finansiering i Addis Abeba. Og til slutt: På det viktige klimatoppmøtet i Paris vil internasjonal klimapolitikk få svært stort fokus. Dei nye berekraftmåla inneber tre nyvinningar, der ein for det første er opptatt av å sjå samanhengen mellom miljø og utvikling. Det andre er at måla blir universelle og vil gjelde Noreg og USA like mykje som alle andre land, med eksempel som Myanmar og Sierra Leona, som representanten Hansson skriv i interpellasjonen. For det tredje skal måla fastsetjast av alle land og ikkje berre gjennomførast administrativt av FN, slik som tusenårsmåla. Måla legg opp til ei ambisiøs satsing og er viktig, men dei bør også vere realistiske, og med godt forankra mål skal ein kome til einigheit internasjonalt. Med erfaring frå forhandlingane på COP-møtet både i København, Warszawa og Lima, så er forhistoria om global einigheit ikkje spesielt lysteleg lesing. Vi ser at av dei 17 måla som så langt er beskrive, er utfordringa veldig ulik, med eksempelvis svolt som eitt av ytterpunkta og eit svært viktig punkt i ei verd med eit jamt aukande folketal. Helse og utdanning er også andre viktige område, skal ein nå dei måla om berekraft ein har sett seg. Det er derfor viktig å ha ein ambisjon om så gode klimamål som mogleg, og at ein også sørgjer for at u-land som ønskjer å gå lenger, får anledning til dette, og at det blir gitt incitament til ei slik satsing. Når ein så skal omsetje dei internasjonale berekraftmåla til nasjonale indikatorar, målsettingar og politikk for betre livskvalitet og miljø på kort og lang sikt i Noreg, så føler eg meg trygg på at denne regjeringa, med ein ambisjon om bl.a. å forsterke klimaforliket, vil gjennomføre dette på ein klok og hensiktsmessig måte, der m.a. kost–nytte-faktoren blir ein viktig del av denne gjennomføringa. For som eit svært rikt land må vi passe oss for å presse igjennom dyr symbolpolitikk som berre blir til skade for eit viktig arbeid framover. Så vil eg også, på bakgrunn av dei siste daganes hendingar i Paris, understreke verdien av internasjonale avtalar, partnarskap og samhald.
-1	Denne debatten handler i bunn og grunn om hva vi mener er etisk forsvarlig. Vi tillater mange former for dyrehold i Norge – representanten Bakke-Jensen har helt rett i at det er viktig i Norge – og vi har strenge krav til dyrevelferd. Dette fører til en nyttig og god og ganske kontinuerlig debatt om hvor grensene går for hva slags dyrehold vi ønsker og trenger, hvilke regler som skal gjelde, og til hvilket formål vi mener dyrehold er nødvendig. I denne debatten må det aller viktigste være å forhindre unødig lidelse. Sett opp mot alle disse problemstillingene mener SV at pelsdyroppdrett i Norge bør avskaffes. For det første fordi vi til stadighet ser rystende eksempler på de lidelsene pelsdyr utsettes for. For det andre fordi det over lang tid ikke har vært tegn til bedring trass i mange løfter. Og for det tredje fordi pels ikke er en nødvendig vare, og på ingen måte kan sammenlignes med produksjon av mat. Det er for øvrig et perspektiv som jeg registrerer at Høyre prøver å avspore ved til stadighet å sette likhetstegn mellom interpellanten og – jeg regner med undertegnede også – det han kaller fanatikere. Det synes jeg er en usaklig avsporing. I bunn og grunn må en også spørre seg om en tror at oppdrett av ville dyr, som til vanlig ofte trekker flere kilometer om dagen, lar seg forene med våre krav til dyreetikk. Alt tyder så langt på at svaret er nei, og et godt tegn på dette er fjorårets tilsyn ved norske pelsdyrfarmer, der kun én av farmene ble godkjent av tilsynsmyndighetene. Det er jo kjernen i den faktabaserte diskusjonen som representanten Bakke-Jensen etterlyser, men som han ikke går inn på selv, at forholdene i næringen beviselig er under enhver kritikk. Det er mange forsøk på å spore av denne debatten, synes jeg, og det fortjener en kommentar. Det mest saklige så langt er kravet om å følge opp en eventuell nedlegging av næringen i Norge med et importforbud. Det er jo ærlig talt en debatt som er mer naturlig å ta etter at vi har konkludert i denne debatten her. Det er sikkert fristende å forsvare vår egen praksis med å si at det står verre til andre steder, men en slik måte å argumentere på framstår som utilstrekkelig om vi et øyeblikk prøver å tenke oss hvordan Norge ville sett ut om vi praktiserte den samme tankegangen og logikken innen andre felt i Norge, som arbeidsrettigheter, legeetiske krav, forbud mot barnearbeid osv. Det er en ugyldig måte å føre argumentasjon på. Det andre forsøket på å spore av er jo å sammenligne naturens gang i vill natur med selvskading i bur. Det sier seg selv at det er forskjeller der mellom ville dyr som blir tatt, og ville dyr som gnager på hverandre i små bur satt opp av mennesker. Det tredje forsøket på avsporing er av en litt mer eksotisk art, og det er Høyres nyoppdagede engasjement for kvinners og arbeideres harde kår og arbeidsforhold rundt omkring i verden. Jeg mener Høyre stiller seg selv i forlegenhet ved å sette kvinner i bomullsindustrien opp mot pelsdyr, for det første fordi Høyre bør se på sine egne standpunkter innen frihandelsregimer, arbeidervern og fagorganisering om de vil styrke arbeideres kår i fattige land, og for det andre fordi det er en uvanlig lettvint måte å få fokus vekk fra sin egen støtte til en industri som deres egne velgere, etter all sannsynlighet, er motstandere av. Høyres anklager om hykleri i denne debatten faller helt på egen urimelighet og blottstiller Høyre for langt sterkere karakteristikker, som vi kan la andre få ta seg av. Så stemmer det også at mange næringer som holder dyr, har problemer med dyretragedier og forhold som er sterkt kritikkverdige. Kyllingproduksjon har vært nevnt i debatten her nå. Dyr som tas på beite, har også vært nevnt i dag, og vi tar gjerne flere diskusjoner om dyrevelferd på flere områder. Det synes SV er kjempepositivt. Her er det grunnlag for mange gode debatter, men pels er ikke en vare vi på noen måte trenger eller, som interpellanten var inne på, som det er etterspørsel etter. Derfor er det på høy tid å legge næringen ned i Norge. Jeg deler fullt ut interpellantens ønske om å bruke subsidiene til omstillingsmidler, som jeg selv har tatt til orde for tidligere også. Så vil jeg takke interpellanten for et godt initiativ. Jeg håper vi alle kan være enige om at det at det finnes kritikkverdige forhold i andre bransjer og i andre land, og at det til og med finnes saker som er mer alvorlige enn denne, ikke kan være et argument for at vi skal la dyr lide i bur. Jeg synes ærlig talt at avsporingene har vært svært mange i diskusjonen så langt. Det tyder på dårlig selvtillit på vegne av egne politiske standpunkt, og at mange partier er sterkt i utakt med velgerne.
-1	Jeg er veldig fornøyd når jeg hører at alle partiene og alle representantene har en felles oppfatning og forståelse av både emnet, problemet og utfordringene. SV i regjering, ved Inga Marte Thorkildsen, lanserte strategier for å bekjempe vold og seksuelle overgrep mot barn og ungdom. Det vi snakker om her i dag, er en del av det, det er et videregående arbeid med det. Selv om det stunder mot kveld, er stortingsbygningen lyst opp av sola. For mange av disse vi snakker om, er det natt og mørkt. Det er bare å gå igjennom avisene og lese domsslutningene og begrunnelsene for domsslutningene i kriminalsaker. Veldig ofte ser vi at det er overgrep og vold i barnealder som er årsaken til mye av den kriminaliteten vi har i dag. Mange mennesker drar med seg store problemene store deler av livet, ja, mange ganger til enden av livet, så omfattende er de problemene vi snakker om. Det er veldig alvorlig. Det har vært sagt veldig mye bra her. Jeg synes det er veldig bra at Kristelig Folkeparti ved representanten Ropstad har tatt opp dette og fått kastet ekstra lys over det. Det er veldig bra at vi blir klar over posisjonene til partiene her. Det er også en trygghet for dem det gjelder. De som er vinnerne av de ekstra tiltakene vi snakker om, er jo nettopp barna og de unge. Med økt trygghet kommer også mer åpenhet, og vi ser at da kommer flere overgrepstilfeller fram. Når barna blir tryggere, når vi får institusjoner og forhold for det, har vi større sjanse for å kunne hjelpe dem. SV er av den bestemte oppfatning at det er politifolk med spesialopplæring som skal drive avhør i de tilfellene vi snakker om. Det vil være den beste løsningen for dem som er berørt. Vi mener også at vi trenger mer midler til opplæring for disse fagpersonene med politifaglig bakgrunn. Vi mener også at det er nødvendig med flere midler til en omfangsundersøkelse. Vi er klar over at det er mange mørketall. Nå er det et faktum at dagens regjering, med sitt flertall, hadde en annen prioritering under siste statsbudsjett. I likhet med flere av de andre talerne har også vi i vårt parti, SV, dratt rundt og snakket med folk på barnehusene, med de fagfolkene som er der, og alle sammen sier det samme, de venter bare på at forskriften skal komme på plass. Det er viktig, og vi synes at det haster. Jeg blir litt bekymret oppe i dette, som vi er veldig enige om, når justisministeren åpner for kanskje å gå en runde til. Vi fikk ikke høre begrunnelsen for det, bare antydninger, men for dem det gjelder, håper jeg at ikke justisministeren «korver» for lenge, for å si det på nordnorsk, og at en bør få litt fortgang i dette. For det er absolutt på sin plass at vi ikke venter for lenge. Det er snakk om å justere den redskapen vi har. Det er til beste for barn og ungdom, og det er viktig for utviklingen for dem og samfunnet.
-0	Jeg takker igjen for svaret. Jeg oppfatter det slik at sykehusene ikke gjør noe ulovlig hvis de ikke forespør de pårørende. Mangelen på organer er som kjent ganske stor i Norge, som i flere andre europeiske land, og det dør som sagt flere titalls pasienter i året. Vi har i dag 27 donorsykehus i landet. Mener helseministeren det kunne være en tanke å vurdere å utvide antall donorsykehus til også å omfatte flere sentralsykehus og større lokalsykehus med akuttberedskap i kirurgi?
-0	Eg skal ikkje bidra til ein lang debatt, men eg ønskjer å få lov til å presisere nokre ting. Framstegspartiet vil vise til behandlinga av tilsvarande forslag, jf. Innst. O. nr. 70 for 2008–2009, og at Framstegspartiet ved det høvet ikkje gav si tilslutning til forslaget. Vi vil likevel understreke at støtta til forslaget no ikkje gjev støtte til forslagsstillarane sin kritikk av det dei beskriv som frykt for inflasjon av eit aukande tal på ombod og for ombodsomgrepet. Eg vil seie meg veldig einig i det som representanten Håkon Haugli uttrykte. For oss i Framstegspartiet er det tvert imot dei ulike omboda som er viktige. Dei har ei viktig rolle for enkeltmenneske som opplever problem i møte med det offentlege. Vi har også registrert at departementet har varsla ein gjennomgang og ei eventuell oppdeling av Datatilsynet. Framstegspartiet vil allereie no signalisere at vi ikkje deler departementet sitt syn om å dele opp Datatilsynet. Men vi ser fram til den gjennomgangen som skal kome, fordi vi meiner – på same måte som representanten Tetzschner – at det er viktig at ein av og til har ein gjennomgang av dei ulike omboda.
-0	Statsministeren understreket i sin redegjørelse at regjeringens verdiforankring ligger i rettsstatens og demokratiets prinsipper, i den kristne og humanistiske kulturarv og i de universelle menneskerettighetene. Disse er a priori – de kommer før politikk: Likestilling, likeverd, ytringsfrihet, pluralisme, religiøs frihet, individuell frihet og sekulære rettsregler. Men hva ligger egentlig i disse verdiambisjonene? Jo, nettopp at individet er i sentrum, og at fokuset konstant er rettet mot enkeltmennesket. Ulikheter ønskes velkommen. Valgfrihet dyrkes. Ingen skal kunne bruke ideologi, kultur, tradisjon eller religion som middel for å stille seg til doms over andre. Regjeringens verdigrunnlag garanterer for individets frihet, og rettsreglene er samfunnets kollektive forsikring, for et verdibrudd vil bli rammet av vårt lovverk. Gjennomgangstonen i regjeringens plattform er bærekraft. Bærekraftig velferdspolitikk – det skal lønne seg å jobbe. Det vil bli innført aktivitetskrav i velferdspolitikken, og det vil bli lettere å gå fra trygd til arbeid. Det skal stimuleres til verdiskaping og innovasjon gjennom skattelette på kapital. Det skal stimuleres til arbeid gjennom skattelette på arbeidsinnsats. Det skal stimuleres til kunnskap, som er selve grunnlaget for fremtidig verdiskaping og sosial mobilitet. Menneskets konkurranseinstinkt skal stimuleres – ikke undertrykkes. Skaperevne, skaperkraft, entreprenørskap skal belønnes – ikke straffes og kritiseres. Det skal lanseres en bærekraftig innvandringspolitikk, hvor tempoet i de demografiske endringene reduseres. Dette vil sikre verdimessig og kulturell integrering, hvor flere innvandrere blir selvhjulpne og bidragsytere i samfunnet og en ressurs i nærmiljøet. Ambisjonene er store. Nå må vi levere.
-1	Jeg skal få takke statsråden for svaret, som jeg i all hovedsak finner positivt. Alle forstår at det her er en avveining. Man har på den ene siden religionsfriheten, som må innebære at ethvert livssyn og enhver religion skal ha anledning til å komme klart til uttrykk – at kirkeklokker skal kunne spille, og at det skal kunne være bønnerop fra en moské, eller for den del at hinduer eller buddhister i tilknytning til sine sentrale religiøse handlinger også skal kunne forkynne dette i det offentlige rom. På den annen side må dette avgrenses av privatlivets fred, av støyregler og at det ikke skal være til sjenanse for resten. En kirke som mente seg å kunne spille inn til gudstjeneste fem ganger i døgnet, hvorav en gang midt på natten, ville selvsagt være til sjenanse for sitt nabolag og ikke blitt akseptert av noen. Så dette er den avveiningen som vi må gjøre. Men slik jeg oppfatter statsråden, er hans oppfatning at i tilknytning til de sentrale elementene i ethvert livssyn, fredagsbønnen for muslimer eller høymessen på søndager for den kristne kirke, er det ikke anledning for kommunestyret eller bydelsutvalget til å foreta avgrensninger.
-1	Det er jo slik at konsekvensutredning etter petroleumsloven – slik også representanten er opptatt av – gjennomføres med sikte på oljeutvinning, selv om det er helt riktig som representanten sier, at det ikke nødvendigvis er noen automatikk ved det. Men det er med sikte på oljeutvinning. Så har vi sagt i denne planen at vi ikke ønsker oljeutvinning nå, fordi vi må ha en del kunnskap om Nordland VII og Troms II. Det har spesielt vært knyttet til sjøfugl, og det har vært knyttet til havbunnen og korallrev. Den kunnskapen skal vi nå innhente. Når det gjelder Nordland VI, har vi sagt helt uttrykkelig at det ikke skal være petroleumsvirksomhet der. Dette er et område hvor vi allerede har mye kunnskap. Det er altså ikke slik at kunnskapshullene er overalt. Der har vi mye kunnskap, og vi har så mye kunnskap at vi kan si at det er uaktuelt med petroleumsvirksomhet der.
-1	Innimellom er denne debatten nesten for ein næringsdebatt å rekne, og det er bra at finanskomiteen er oppteken av samanhengen mellom ein god finanspolitikk og konsekvensane for næringslivet. Etter forliket mellom regjeringspartia og SV tidlegare denne veka om eigarskapsmeldinga og fleire forslag der til å styrkje SND sine verkemiddel, håpar iallfall eg at det er siste gongen vi treng å bruke revidert til å reversere kutt i SND-ordningar og andre ordningar som stimulerer til lokal næringsutvikling. SV og Arbeidarpartiet har fleire forslag for å betre kapitaltilgangen til næringslivet i distrikta. Det er faktisk heilt naudsynt at staten bidreg her, fordi privat kapital i liten grad tilflyt gode idear og små verksemder i distrikta, då kanskje i det som vi kan kalle næringsfattige område. Regjeringa har jo stor tru på at skattelette skal ordne biffen. Men vi ser at f.eks. mitt heimfylke, Sogn og Fjordane, etter departementet sine utrekningar før jul i fjor berre vil få tilflyt av vel 1 pst. av det som skulle vere skattelettane frå utbytteskatten. Det vert ikkje mykje å drive næringspolitikk av i Sogn og Fjordane. Men i Sogn og Fjordane har ein prøvd å vere kreativ på andre måtar. Ein har prøvd å stable på beina eit investeringsselskap. Det stranda på at det var ingen private aktørar som hadde pengar å bidra med. SND sine verkemiddel derimot har fungert veldig bra med tanke på å skape kapitaltilgang, særleg retta mot det distriktsbaserte næringslivet. SV tek konsekvensane av det, og vi fyller på lavrisikolåneordninga med 500 mill. kr. Vi fyller òg på den landsdekkjande innovasjonsordninga med nærare 42 mill. kr. I den situasjonen vi har no, med høgt rentenivå og ei sterk krone som trugar det konkurranseutsette næringslivet, er det desto viktigare at vi satsar langt sterkare på innovasjon og etablering av nye verksemder. Spesielt satsar vi på forsking og næringsutvikling i marin sektor, noko Regjeringa berre gjer på papiret. I budsjettet i fjor haust kutta Regjeringa 225 mill. kr til forsking og foreslo i revidert å bøte på dette ved å foreslå ei løyving på 20 mill. kr til forsking på det marine området. Som Regjeringa seier i proposisjonen: «Det blir svært viktig å legge forholdene til rette for nyskaping og nyetableringer med utgangspunkt i nye marine ressurser som hittil ikke er blitt utnyttet. Dette fordrer bruk av et bredt utvalg av virkemidler.» Så kuttar jamen regjeringspartia akkurat dei 20 mill. kr i forliket med Framstegspartiet! Så viktig var det altså. Vi, derimot, går sjølvsagt imot kuttet og løyver i tillegg 15 mill. kr. Det er sørgjeleg at Regjeringa kuttar i næringsretta forsking, all den tid det òg kan føre til at næringslivet sjølv kuttar på sine bidrag til det same, og vi veit at vi ikkje er spesielt gode på dette området frå før av. Vi har elles ein auke på posten «Landsdekkende innovasjonsordning, fond» som går til gode prosjekt, som kommersialisering av forskingsresultat, slik at vi får omsett forsking til reell verdiskaping. Eit anna SND-verkemiddel vi finn rom til å gi eit ekstra lyft, er dei viktige forskings- og utviklingskontraktane. Det er berre 10 mill. kr igjen av løyvinga, mens det er søknader på 38 mill. kr. Av desse er 28 mill. kr industrielle forskings- og utviklingskontraktar, noko som er spesielt viktig no, i ei tid då vår kraftkrevjande industri står overfor store utfordringar. Dei skal vere best i klimasamanheng, men har òg utfordringar frå ESA, som ser på avtalen om fritak frå elavgifta . For landet vil det vere svært god miljøpolitikk og næringspolitikk om vi klarer å utvikle moderne og effektive energisystem i den kraftkrevjande industrien, og til det treng ein altså forskingsmidlar. Vi skulle gjerne sett at desse forslaga fekk fleirtal. Til noko anna. Aetat har vore i søkjelyset spesielt det siste året på grunn av attføringsordninga. Det at vi har over 70 000 arbeidsledige, har dessverre kome i skuggen av rotet knytt til attføringsreglane. Og arbeidsløysa aukar. Likevel kuttar altså Regjeringa i dei ordinære arbeidsmarknadstiltaka, som kunne ha fått folk i arbeid eller kunne ha vore brukte til å heve kompetansen til dei som mellombels vert ledige i industrien. Noregs fortrinn i ein internasjonal konkurranse i eksportnæringane er nettopp at vi er meir kompetente, meir effektivt organiserte og har smartare tekniske løysingar. Aetat vil gjerne bidra til at det skal vere sånn vidare òg, men då treng ein altså pengar. SV legg inn fleire forslag for å styrkje Aetat, og eg vil spesielt nemne 40 mill. kr til dei ordinære arbeidsmarknadstiltaka.
-1	Vi har etter hvert hatt mange debatter om disse temaene, både representanten Horne og undertegnede og resten av opposisjonen, og de har vært såpass mange og såpass detaljerte at jeg regner med at representanten har fått med seg at det er mye regjeringen ønsker å endre i barnevernet. Det aller viktigste å endre på kort sikt er ressurssituasjonen ute i førstelinjetjenesten. Og det er temmelig spesielt å påstå at det ikke er fremmet saker for Stortinget når vi i budsjettet for inneværende år fremmet den mest omfattende ressursopptrappingen som er gjort i barnevernet på 20 år, og som langt overstiger noe som ble gjort da de borgerlige partiene satt i posisjon. Jeg er veldig stolt over barnevernssatsingen. Vi øker antall ansatte i det kommunale barnevernet med 12 pst. i år. Det gjenstår også å gjøre endringer i organisering, og det har jeg sagt at vi vil komme tilbake til Stortinget med forslag om i 2012, ikke 2013 som representanten sier, og det kommer vi til å følge opp.
-1	Regjeringa har doblet jernbanesatsingen i forhold til forrige regjering. Det har vært et kjempeløft, men det er ingen grunn til å hvile på laurbærene. Det har vært mange gode innlegg her om jernbane. Det er moro at jernbanen har kommet på dagsordenen, slik at det er flere som kappes med SV om å være jernbanepartier. Bondevik-regjeringa bygde 6 km i året, nå bygges det 12 km. Men i jernbanens første år ble det bygd 50 km jernbane hvert år. Jernbaneforum Sør representerer fylkeskommunene Vestfold, Telemark, Agder-fylkene og Rogaland, som nå står sammen for å kjempe for forsert jernbaneutbygging i Vestfold som et første skritt på SørVestBanen med sammenkobling mellom Sørlandsbanen og Vestfoldbanen. Det vil være et jernbanetilbud som vil dekke halve Norges befolkning. I dette området er et av jernbanens største problemer at de taper markedsandeler til bilen fordi motorveiene bygges raskere enn jernbanen. Det er bra når fylkesordførere bemerker det, og det bør vi også legge oss på sinne. Å få til en sammenhengende utbygging er viktig her, og jeg mener at man også da må kunne vurdere prosjektfinansiering. For å få til en bærekraftig samferdsel må vi minst tredoble bruken av person- og godstog. Det meste av denne økningen må skje på bekostning av bruk av bil. Jeg har pendlet på Vestfoldbanen i noen år. Man lærer å bli tålmodig av slikt, ikke minst gjelder det de siste dagene med opptil tre timers reisetid til Tønsberg. Det ble en suksess på TV å følge sju timers tur med Bergensbanen, men én time i mørke i Oslotunnelen er ikke like spennende. Det er altså signalanlegget det dreier seg om. Fredag ble 35 000 reisende forsinket. Det er klart samfunnskostnadene ved det er enorme, ikke minst drosjeturen hjem for NSBs regning, som var dyrere enn månedskortet. Men det er lys i tunnelen, og det er heldigvis ikke toget som kommer. Det var først i år at vi fikk til skikkelige økninger på vedlikeholdet. Jernbaneverket har lagt inn et nytt gir. Tallet på infrastrukturfeil er faktisk redusert med 20 pst., sjøl om det ikke alltid virker sånn. I 2010 skal spor og kontaktledninger fornyes for over 1 milliard kr. I tillegg kommer nesten 0,5 milliard kr til Oslotunnelen. På nyåret starter arbeidet med å installere en ny type signalanlegg – akseltellersystem for togdeteksjon, som det heter – i Oslotunnelen. Det er et arbeid som skal være ferdig til sommeren. Det systemet har vært i bruk i Tyskland, hvor det har ført til at signalfeilene er redusert med 60–80 pst. I Oslo har vi altså fem ganger så mange signalfeil som i Tyskland. Jernbaneverket lover ikke at alle problemer er løst i 2010, men vi pendlere kan være litt mer tålmodig når toget kjører sakte, når vi vet at det er på grunn av opprusting og vedlikehold og ikke signalfeil, som bare blir verre.
-1	Det er jo sånn at unger, akkurat som voksne, har forskjellig mental modenhet – og for så vidt fysisk modenhet. Sånn er det med norske unger og norske voksne, og sånn vil det sikkert være med utenlandske. Det er selvfølgelig. Likevel opererer man med en aldersgrense for når man definerer at man går over fra å være barn til voksen. Representanten Ørsal Johansen brukte mye tid på mindreårige asylsøkeres modenhet i sitt innlegg. Jeg ble litt overrasket over det og lurer på hva formålet var. Tenker han seg at vi skal operere med andre definisjoner for når utenlandske barn er voksne, enn det vi gjør for norske barn?
-0	Jeg tror vi i hvert fall kan si helt klart at vi er enige om det aller viktigste, og det er at det er viktig å få kvinner med innvandrerbakgrunn ut i arbeidslivet, slik at de kan bli selvforsørgende. Arbeid er nøkkelen til god integrering, men språk er også nøkkelen til arbeid og utdanning. Derfor blir en viktig oppgave for regjeringen framover nå å se på introduksjonsprogrammet og få flere kvinner inn på språkopplæring, slik at de har det grunnlaget for å komme seg ut i arbeidslivet. Regjeringen har satt i gang mange tiltak når det gjelder akkurat dette, og vi skal jobbe videre med det. For det er for store forskjeller ute i kommunene, som jeg nevnte i mitt første innlegg, på norskopplæringen, og når norskopplæringen er så viktig for å komme seg ut i arbeidslivet, blir det en viktig nøkkel i dette arbeidet. Likestilling og integreringspolitikk henger sammen. Derfor skal den likestillingsmeldingen som regjeringen skal legge fram til sommeren, som skal ha fokus på reelle utfordringer i samfunnet, ha et klart og tydelig minoritetsperspektiv, fordi vi er nødt til å trekke inn denne gruppen også når vi snakker om likestilling. Så blir jeg litt overrasket når representanten tar opp kontantstøtten i denne debatten, for det var vel et oppslag i Dagsavisen i fjor høst som viste at kontantstøtten ikke var til hinder for at en del av disse kvinnene kan komme seg ut i arbeidslivet. De ville ut i arbeid, og når jeg har møtt innvandrerkvinner, sier de: Vi vil arbeide, vi har lyst til å bli selvforsørgende, men gi oss verktøyene, gi oss muligheten til å komme inn i arbeidslivet og gi oss muligheten til å lære norsk. Derfor vil regjeringen nå senke barnehageprisene. Det er et viktig felt for å bekjempe barnefattigdom. Det er også utvidelse av gratis kjernetid med aktivitetsplikt, som vil gjøre at foreldrene kommer seg ut i arbeid eller i aktivitet, som også vil være norskopplæring. Den forrige regjeringen styrte i åtte år med kontantstøtte uten at det var til hinder. Denne regjeringen har økt kontantstøtten med 1 000 kr. Jeg mener at det ikke er til hinder for likestilling. De innvandrerkvinnene skal vi klare å få tak i, ha tro på, gi dem norskopplæring, gi dem det grunnlaget de trenger for å komme seg ut i arbeidslivet. Det er på den måten vi kan lykkes med integreringen.
-0	Først til forslag nr. 2, fra Fremskrittspartiet, på side 16 i innstillingen, som jeg vil be om blir gjort om til et oversendelsesforslag. Så vidt jeg vet i øyeblikket, har helseministeren allerede grepet inn, og at dette nå ordner seg, slik at Hjertesenteret kan få ferdigrestaurert de nye lokalitetene de skal inn i. Til representanten Inge Lønning vil jeg si at han talte veldig godt for et Lønning III. Min mening om det er at det har vi ikke behov for, vi har mer enn nok med Lønning I og Lønning II. Ellers kunne det jo være interessant å stille et direkte spørsmål til representanten Lønning: Hvilken erfaring og hvilken opplevelse har du med mennesker som er barnløse og ikke kan få barn på naturlig måte? Og hvis disse også i tillegg har dårlig økonomi, skal de være avskåret fra å få barn, slik som bl.a. jeg og Inge Lønning har fått? Så vil jeg tilbake til psykiatrien. Jeg vil berømme representanten Olav Gunnar Ballo og SV som, i likhet med meg og Fremskrittspartiet, har vært meget bekymret for utviklingen innen psykiatrien, særlig barne- og ungdomspsykiatrien. Jeg har personlig i denne sal gjentatte ganger forsikret meg om at psykiatriplanen blir fulgt, og har alltid fått til svar at det blir den. Men jeg har også i tillegg bedt ulike helseministre om å gå inn i denne planen for å se om kart og terreng fortsatt stemmer overens. Jeg har en mistanke om at så ikke er tilfellet. Når det gjelder utviklingen og de vedtakene som er gjort i Oslo-regionen, er jo ikke dette noe nytt. Slik har det vært over flere år, hvor Oslo kommune tidligere har lagt ned psykiatriske tilbud, og vist til at de har etablert andre tilbud som har vært likeverdige. Og slik må det selvfølgelig også være. Man kan ikke holde fast på det man drev i 1960, det kan ikke være populært, og det kan ikke være oppdatert i 2002. Men i den utstrekning det virkelig er reell nedgang i psykiatrisk behandling i Oslo-regionen, har helseministeren en selvstendig instruksjonsmyndighet overfor Helse Øst, og den vil jeg anbefale ham å bruke hvis det skulle være nødvendig.
-0	Mitt spørsmål går til kultur- og idrettsministeren. Som stortingsrepresentant ivret ministeren for OL. Regjeringspartner Senterpartiet har jo besluttet at OL skal ligge i Tromsø. Vi har merket oss den manglende respekten for idrettens interne prosesser og for Idrettsstyret, som er overkjørt i den saken. Fremskrittspartiets landsstyre sa i går kveld på prinsipielt grunnlag nei til statsgaranti for OL. Vi i Fremskrittspartiet synes det er hyggelig og gøy med OL. Vi liker idrett og ser gjerne at Norge tar gull, men vi har for mange uløste oppgaver i Norge til at vi kan bruke penger på dette. Vi har sykehuskøer som vokser mens en rød-grønn regjering legger ned sykehusavdelinger og kutter i budsjettene. Vi har et veinett med u-landsstandard, og vi mangler 19 000 sykehjemsplasser. OL blir også svært dyrt. Budsjettene så langt er anslått til mellom 11–15 milliarder kr. Noen eksperter sier at det kommer til å bli dyrere. OL på Lillehammer i 1994 skulle ha kostet 1,5 milliarder kr, men endte opp med å koste 14 milliarder kr. OL i London i 2012 var budsjettert med 28 milliarder kr, men har endt opp på 108 milliarder kr – så langt. Det er altså umulig å si noe om hva regningen blir, annet enn at det blir svært dyrt. Mitt spørsmål til statsråden er: Mener han det er riktig å prioritere OL fremfor helse-, omsorgs-, skole- og infrastrukturbehovene i Norge?
-1	Eg tek ordet til sak nr. 2. Noreg er langt framme når det gjeld vern av fjellområde, men vi er ikkje like gode når det gjeld system, forvaltning, samordning, profilering og merkevarebygging, samarbeid med lokalsamfunna rundt nasjonalparkane, eller når det gjeld utnytting av økonomisk potensial utanfor vernegrensene. Nasjonalparksentra våre har få årsverk og så små ressursar at det er vanskeleg å oppnå målsetjinga med nasjonalparkane, det å formidle og det å ta vare på. SV meiner difor at det er på tide å satse på å byggje opp ei slagkraftig, lokal drift av parkane gjennom nasjonalparksentra. Dei får i dag berre eit mindre årleg tilskott til drift, og må tene resten kommersielt gjennom sal av billettar og suvenirar. Det gjer det vanskeleg å planleggje utvikling og formidling av naturinformasjon. I tillegg til å styrkje økonomien bør vi òg flytte fleire oppgåver ut til sentra. Med sterkare nasjonalparksenter, med utvida oppgåver, kan òg samspelet med lokalsamfunnet verte lettare og bruken av parkane større. I mitt fylke har det gjennom fleire tiår vore ein fastlåst skyttargravskrig mellom utnytting av naturressursar og klassisk naturvern, og det bør vere eit mål, ikkje berre for Sogn og Fjordane, men for landet, å kome ut av den typen bakevje. Vernestatus treng ikkje vere til hinder for næringsutvikling. Å utvikle ein naturbruksstrategi for områda utanfor parken, som respekterer både vernekvalitetar og behovet for næringsutvikling og kommersiell lønsemd, kan vere ein måte å løyse slike konfliktar på, og då i tett samarbeid med aktørar som fylkesmann og nasjonalparksenter, der desse finst. Dei verna naturområda våre er eit av våre fremste reiselivsprodukt. Men vi skal ikkje dermed ta blåkopi av korleis andre land bruker sine nasjonalparkar. Vi må leggje norsk tradisjon til grunn, og vi skal ikkje, som eg såg at leiaren i Den Norske Turistforening var redd for, vulgarisere nasjonalparkomgrepet. Vi bør unngå konfliktfylt produktutvikling med støy og inngrep. Det skal vere ei restriktiv linje for motorisert ferdsel i utmark og verneområde. Utviklinga bør skje med utgangspunkt i lokale kvalitetar og helst på småskalanivå, og gjerne med bygdeutvikling der landbruk og reiseliv går hand i hand. Statsråden har lagt inn ei orientering om dette i revidert, som fleire har nemnt, og SV sluttar heilt opp om dei kommentarane frå statsråden som er lagde inn der. Men i dette arbeidet må altså nasjonalparksentra våre stå sentralt. Dei må vere sentrale aktørar og medspelarar i slike prosessar. Eg vonar at den konferansen som skal vere i Stryn i slutten av august, vert ein konferanse der vi får fokus på korleis vi kan styrkje forvaltninga, og korleis vi kan delegere oppgåver og få fleire ressursar knytte til nasjonalparkforvaltning, slik at vi oppnår målsetjinga med det forslaget vi handsamar i dag: Å byggje ut ei slagkraftig, lokal drift av nasjonalparksentra i nasjonalparkane.
-0	Hvorfor i all verden skal man kutte i andre poster når byråkratene i Finansdepartementet har regnet feil, slik at det blir økte skatte- og avgiftsinntekter i størrelsesordenen 5 milliarder kr? Hvorfor kan ikke de økte skatte- og avgiftsinntekter dekke disse merutgiftene? Det har jo ingen ting med aktivitet å gjøre, for man har regnet feil. I tillegg har vi fått 50 milliarder kr mer i inntekter fra virksomheten i Nordsjøen. Hvorfor skal det være kutt i andre ting? Det er jo helt meningsløst når statskassen har nok penger. Og nå er det snakk om at Regjeringen kanskje vil gå inn for å sende styrker tilbake til Libanon. Skal vi da vente at det betyr økte egenandeler for syke mennesker og ytterligere innstramninger i det norske samfunn fordi Regjeringen skal prioritere å være stor internasjonalt istedenfor å ta seg av de nødvendige tingene for folk flest i dette landet?
-1	Svaret på det første spørsmålet, som også er besvart av Trond Giske, er et rungende ja! I det øyeblikk staten begynner å frata støtte til organisasjonene fordi vi ikke liker eller fordi vi er uenig i det de sier, er vi inne på en sklie som jeg tror ingen i Stortinget ønsker. Vi har et vell av organisasjoner som kommer med standpunkter som er imot statens interesser, som er imot forskjellige næringer i Norge, som vi synes er ubehagelige. Vi gir dem likevel statsstøtte, og hvis Trond Giske og jeg skulle være overdommere over hvem som fortjener støtte, og hvem som ikke fortjener støtte, tror jeg vi er ute på en sklie som Fremskrittspartiet vil være de første til å rope varsko mot på mange andre områder. Jeg synes Fremskrittspartiet her bør holde seg til noen prinsipper, nemlig at vi deler ikke ut støtte fordi vi er enige med organisasjoner, men vi deler ut støtte på et mye bredere grunnlag. Jeg må også si at det beste svaret på en del av de utfordringene Oddekalv kommer med, og også når han kommer med usanne påstander, er at havbruksnæringen ser seg selv på samme måte som også industrien så seg selv på 1970–1980 tallet, som en næring med en vesentlig utfordring, en veldig viktig næring for Norge, men som må ta fatt i sine egne miljøproblemer og løse dem.
-0	Siden presidenten tillot representanten Slagsvold Vedum under forrige spørsmål å gå utenfor forretningsordenen, har jeg lyst til å gjøre Slagsvold Vedum oppmerksom på at denne regjeringen tar sikkerhet og beredskap på alvor. Som tidligere landbruksminister burde han være klar over hva som er sektoransvaret som landbruks- og matministeren har innenfor eget felt, så jeg er forundret over den merkelige tiraden han innledet med i stad. Jeg synes dette var nødvendig å si, siden presidenten tillot dette helt ubegrunnede, overraskende og innsiktsløse angrepet. Så til det gode spørsmålet fra representanten Klinge. Politiet på Gardermoen opplyser at den aktuelle presseomtalen ikke gir et korrekt bilde av situasjonen. Det er riktig at politiet som utfører personkontroll ved grensestasjonene, ikke har tilgang på tekniske hjelpemidler som automatisk varsler at et pass er forfalsket eller på annen måte ikke tilhører vedkommende reisende, men det er klare regler og prosedyrer for hvordan grensekontrollørene skal utføre dokumentkontroll for å oppdage uregelmessigheter ved reisedokumentene. Da er det viktig å skille mellom det som er Schengen-land, og det som er non-Schengen-land. Ved reiser til og fra destinasjoner utenfor Schengen-området utføres det jevnlige personkontroller. Ved reiser innenfor Schengen-området, utføres det som kjent ikke systematisk kontroll. Her er det transportselskapet som egentlig sjekker den reisendes identitetspapirer. Reisende til og fra non-Schengen-destinasjoner skal undersøkes grundig og undergis en skikkelig kontroll, som innebærer at pass og andre reisedokmenter sjekkes for ekthet og gyldighet. Pass som presenteres av statsborgere utenfor Schengen-området, skal sjekkes bl.a. mot Schengens informasjonssystemer, som inneholder meldinger om stjålne pass. Dokumentene kontrolleres også visuelt, i tillegg til at politiet stiller oppfølgende spørsmål for å avklare om det er mistenkeligheter rundt reisedokumentet. Pass som tilhører borgere av Schengen-land, skal også undersøkes for å avdekke mulige irregulariteter. Ved mulig mistanke skal dokumentet undersøkes videre via tekniske hjelpemidler eller relevant registersjekk for å avsløre eventuelle forfalskninger eller ugyldighet. Passkontrolløren skal alltid ha oppmerksomhet rettet mot å sikre at den reisende er korrekt innehaver av passet. Ved mulig mistanke om at så ikke er tilfellet, skal vedkommende tas til side for ytterligere gransking. Gardermoen politistasjon har dokumentgranskere i tjenesten som bistår ved slike tilfeller. Det er adgang til å foreta stikkprøver av reisedokumenter fra Schengen-borgere, hvor undersøkelsene er tilsvarende de som benyttes for ikke-Schengen-borgere. Norsk politi gjennomfører på denne måten et kontrollregime som oppfyller internasjonale krav til grensekontroll, og kravene til flysikkerhet og avverging av kriminalitet står sentralt.
-1	De replikkordskiftene som dreier seg om kommuneøkonomi og prioritering, er egentlig veldig lette. Det er all mulig grunn til å gratulere Senterpartiet, de har lyktes med å få gjennom en sak man ikke lyktes å få gjennom da man selv satt i regjering, nemlig lavere matmoms. Realiteten er jo den at man har prioritert lavere matmoms foran kommuneøkonomi, men later som man har prioritert begge deler. Det har man ikke. Norske kommuner vil også til neste år ha en meget anstrengt situasjon, bl.a. fordi Senterpartiet ikke har ment at dette var viktig nok i de forhandlingene man nå har gjennomført. Hvis man ser på den momsen som angivelig skal begrunnes ut fra to ting, nemlig grensehandel og småbarnsforeldrenes vilkår, er det da grunn til å tro at det var den man hadde valgt? La oss ta det først. Hvis man hadde spurt norske foreldre: Dere har 6,5 milliarder kr til rådighet, vil dere da f.eks. ha mer barnetrygd, lavere barnehagesatser, tryggere skolevei, kanskje et varmt måltid på skolen og ruste opp den generelle barneomsorgen i Norge, eller vil dere ha en redusert matmoms som dere må betale selv med en høyere generell momssats, og som det ikke finnes en eneste garanti for at kommer forbrukeren til gode? Det er mitt første spørsmål til representanten Enoksen: Hvordan kan man sikre at reduksjonen i matmomsen faktisk kommer forbrukeren til gode, og at dette ikke er en reform som primært Rimi-Hagen vil være mest fornøyd med, eller for den saks skyld at den norske bonde kan ta litt bedre betalt? Det er jo det som er realiteten. Grunnen til at Senterpartiet ønsker dette så veldig, er at man i landbruksforhandlingene ikke har lyktes i å komme fram til det Senterpartiet gjerne hadde ønsket, at bonden fikk bedre betalt, og nå ser at det finnes en mulighet gjennom å redusere momsen. Småbarnsforeldre i sin alminnelighet ville velge annerledes enn redusert moms. Det er heller ingen grunn til å tro at grensehandelen vil gå dramatisk ned på bakgrunn av de relativt beskjedne kostnadsreduksjonene som dette vil medføre. Dette betyr at man får en reduksjon av matvareprisen på – anslår Finansdepartementet – 7,5 pst. Det er heller ikke riktig som representanten Enoksen sier, at dette er god fordelingspolitikk, men la meg likevel bare stille spørsmålet: Hvilke mekanismer er det Senterpartiet ser for seg som skal sikre at denne reduksjonen faktisk i sin helhet kommer forbrukeren til gode?
-1	Både representanten fra Høyre og undertegnede har vært med i noen debatter i det siste. Representanten sier også i sitt innlegg nå at da vi behandlet kulturmeldingen i 2003, gikk Høyre inn for framtidige økninger av kulturbudsjettet. Jeg har ingen tro på at Høyre som parti hadde lagt inn nesten 2 milliarder kr til kultur på disse åra. Men når det er sagt, står det i budsjettinnstillingen når det gjelder hans hovedprioritering, at han «viser i denne sammenheng til at Norge nå er inne i en periode med sterk økonomisk vekst». Jeg tror ikke det er den virkelighetsoppfatningen de fleste andre har akkurat nå. Han sier videre at han «mener i lys av samfunnsutviklingen generelt at en oppbygging av kulturbudsjettet er riktig og nødvendig». Da lurer jeg på – i disse tider, i framtida og etter valget: Vil Høyre da prioritere Kulturløftet med 1 pst., som han nå i mange sammenhenger sier?
-0	Ifølge Dagens Næringsliv 28. januar 2008 har 11 av 20 styreledere og utvalgsledere - 58 pst. - oppnevnt av kulturminister Trond Giske rød-grønn politisk bakgrunn, fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. De ni andre er ubeskrevne blad politisk. Det er altså ingen med en klar forankring i eller bakgrunn fra ikke-sosialistisk side. Dette minner om den tiden da man måtte ha partiboka i orden for å få viktige posisjoner i samfunnet, særlig i det offentlige. Kommunister i det gamle Sovjet og DDR ville vært stolte over at deres arv blir holdt i hevd av den sittende regjering og statsråd Trond Giske. Jeg sier ikke at politisk bakgrunn skal ekskludere noen fra deltakelse. Det er mange dyktige folk i politikken, men det er ikke slik at det utelukkende er folk med rød-grønn partibok som er egnet. Med et slikt system går samfunnet glipp av mange dyktige mennesker, og vi svekker demokratiet. Kultursektoren er ikke alene om dette problemet. Det finnes mange eksempler innen helse og samferdsel og på barne- og likestillingsområdet. For å nevne noen eksempler fra kultursektoren: Vi har en tidligere kulturminister som er styreleder i Operaen. Vi har en tidligere statssekretær som er blitt styreleder i Tromsø Symfoniorkester, og vi har en tidligere SV-politiker som leder Fond for utøvende kunstnere. Vi har arbeiderpartifolk i styreledelsen i NRK og i Medietilsynet. Mitt sp��rsmål til statsråden er: Er dette et problem? I så fall: Hva vil han gjøre med det?
-0	Jeg skal bare gi statsråd Storberget helt rett i en ting, og det er at Norge overhodet ikke er blant de landene i Europa som fører den strengeste asylpolitikken – det kan det ikke være noen tvil om. Å hevde noe annet er direkte feilaktig. Da jeg tegnet meg, var det ikke for å drive denne debatten videre. Tvert imot var det bare for å påvise feil i innstillingen. Det fremkommer på side 3 i innstillingen, forslag nr. 3. Der er det sånn at den flertallsmerknaden inkluderer også Fremskrittspartiet. Den særmerknaden som kommer frem under flertallsmerknaden, er feil. Det er ikke Fremskrittspartiets politikk. Jeg understreker at Fremskrittspartiet i høyeste grad er for å se på en gjennomgang av praksisen for omgjøringsadgang. – Bare så dette er sagt, og at det blir gjengitt i debatten. Vi står sammen med flertallet i den merknaden.
-1	Eg er veldig glad for at representanten Jan Sahl frå Kristeleg Folkeparti veldig klårt tek avstand frå den uansvarlege politikken som Framstegspartiet – deira tidlegare budsjettsamarbeidspartnar – står for. Det betyr at Kristeleg Folkeparti er i ferd med å posisjonera seg i forhold til dei verdiane denne regjeringa står for, knytt opp mot meir til velferd, meir til fellesskap og ikkje minst det med å ta eit ansvar i klimapolitikken, som me veit at Framstegspartiet ikkje tek. No skal me ikkje driva med budsjettlekkasje, men det er ikkje tvil om at denne regjeringa kjem til å satsa mykje på samferdsel. Jan Sahl og Kristeleg Folkeparti kan glede seg over det i morgon. Mitt spørsmål er: Er det slik no at det på ein måte er eit klårt skilje, at Kristeleg Folkeparti vel ein annan profil enn den uansvarlege politikken som me ser at Framstegspartiet fører?
-1	Når det gjelder Husbankens organisering, er vi enig med flertallet. Vi ønsker å fokusere på problemene i hovedstaden, men ser det ikke hensiktsmessig å organisere det i en egen enhet. Det som dette forslaget tar opp, går jo rett inn i en av SVs hjertesaker. Utgangspunktet er at det norske boligmarkedet er slik sammensatt at det nesten helt mangler den biten som er viktig for unge og folk med dårlig råd, nemlig billige utleieboliger. Det som en ser nå, er jo at kommuner etter hvert leier ut fine leiligheter som skulle vært sosiale utleieboliger, til gjengs leie og markedsleie og oppfører seg som de reneste hushaier. Da blir det lite igjen av den bitte lille boligsektoren vi har som skulle hjelpe de unge og dem som har dårlig råd. Venstres forslag tar ganske sterkt utgangspunkt i at her skal man bygge mange billige ungdomsboliger uten subsidiering. SV har ikke noe imot at man gjør det. Vi ønsker jo at boligsektoren generelt blir rimeligere. Men problemet er at hvis man skal nå dem som virkelig har problemer, kommer man nok ikke unna det elementet at man må inn med tilskudd. Venstre er òg inne på det i et av underpunktene sine, at f.eks. gratis tomt kan være et godt bidrag i denne forbindelse, enten fra kommunens eller fra statens side. Og det er jo en form for subsidiering. I tillegg må man nok inn med tilskudd av en ganske annen størrelse enn det mange prosjekter får i dag, hvis dette skal nå både den gruppa som Dørum snakket om i sitt innlegg, altså folk som i en eller annen overgangsfase har bruk for en utleiebolig som kanskje ikke har markedspris, og dem som mer permanent har dårlig økonomi og problemer med å klare det alminnelige boligmarkedet. Noe av det som blir viktig nå, er at man sørger for at ressursene i byggebransjen blir brukt til å bygge slike boliger. Man må ikke bruke opp de få tomtene og den kapasiteten vi har, til å bygge luksusboliger for folk som bare skal klatre i hierarkiet. Det er ikke av misunnelse jeg sier dette, men det er rett og slett fordi det er nødvendig at vi nå fokuserer på det som er nødvendig, nemlig å hjelpe dem som ikke kan hjelpe seg sjøl. Derfor er det hyggelig å høre at det nye byrådet i Oslo i hvert fall har fokusert noe på dette og sagt at en fjerdedel av nyproduserte boliger skal være utleieboliger, uten at jeg helt greide å få med meg om de skulle være allmennyttige og ha en lavere pris enn man har i det vanlige leiemarkedet, for det må jo være utgangspunktet hvis dette skal bli et effektivt virkemiddel for å få en boligmasse i Norge som er sammensatt på en slik måte at vi unngår at folk får store sosiale problemer. Så til ett av strekpunktene som Venstre har i sitt forslag. De har ikke fremmet det som forslag, men som et strekpunkt. Det går ut på at de ønsker tiltak for å hindre at offentlig eide boliger blir stående tomme over lang tid. Det har vi sett skje i flere kommuner, og det er litt ubegripelig når man vet at folk samtidig står i boligkø eller blir henvist til hospits. Noen steder kan det være grunner til det, men det er en praksis som ikke kan få lov til å fortsette. SV har også sett på dette i andre land. I Danmark har de f.eks. en lov som kalles boligformidlingslov, som går ut på at det offentlige kan gå inn og regulere slik at man ikke kan ha boliger stående tomme når det er folk som står i boligkø. Vi arbeider med dette. Jeg varsler på denne måten at vi ser på disse problemstillingene og muligheten til å fremme et konkret forslag om det. Vi er ikke klare til det, men jeg synes kanskje at også Regjeringa burde se på slike muligheter, for det er faktisk en kapasitet som står der, og som ikke blir brukt. Det synes jeg er uakseptabelt. Svært mange av disse leilighetene er jo også bygd med store statlige subsidier. De har vært nedbetalt gjennom sosialhjelp og folks trygdepenger, og så står de der og blir ikke brukt, eller kommunene bruker dem og krever inn høy husleie. Det er på en måte å spekulere med ressurser som det ikke skulle spekuleres med, men som nettopp skulle være et sosialt gode for dem som har behov for det.
-0	Jeg må først få lov å kommentere det første Øystein Djupedal tok opp, nemlig dette med norsk pengepolitikk og inflasjonsmål. Man må ikke forsøke å fremstille det som noe særnorsk fenomen. Dette er et regime for pengepolitikken som de aller, aller fleste land i den vestlige verden har. Det er nødvendig, fordi det bidrar til å stabilisere prisstigningen, som har betydelig større konsekvenser for norsk økonomi enn hvis den hadde løpt løpsk. Det er ikke slik at vi med et annet pengepolitisk regime automatisk ville fått kronekursen og renten ned. Tvert imot er det en rekke andre faktorer som i særlig grad påvirker hvordan kronekursen utvikler seg, og det vet representanten Djupedal svært godt. Derfor burde også han bidra til at det nå ble skapt ro omkring det pengepolitiske regimet vi har, og så får vi som sitter i denne salen, påvirke det vi har mulighet for å påvirke, nemlig innretningen på finanspolitikken. Og er det iallfall én ting som er helt sikkert, er det at det kanskje viktigste bidraget til at det nå blir en budsjettenighet i høst, er at man holder SV langt unna regjeringskontorene. Det er jo ikke slik at Fremskrittspartiet er bundet til Regjeringen. Fremskrittspartiet har valgt å gi et justert opplegg sin subsidiære støtte, men vi er langt fra bundet, og det kommer helt sikkert til å synliggjøre seg i tiden som kommer. Når det gjelder Fremskrittspartiets mulige mål om regjeringsdeltakelse, er det basert på at vi ved gjentatte anledninger har gitt uttrykk for at vi er villig til å ta ansvar. Vi har definert våre potensielle samarbeidspartnere. Men det er opp til velgerne å avgjøre hvordan de ønsker Stortinget sammensatt, slik at det er mulig å få til en stabil flertallsregjering i Norge etter neste valg.
-1	Da er vi i gang med den årlige karusellen, der Høyre sier at det ikke skjer noe hjemme. Av nasjonalbudsjettet går det fram at gjennomførte klimatiltak siden 2007 har gitt mellom 3 og 4 millioner tonn reduserte utslipp i Norge. Detaljene er kanskje ikke så viktige for Høyre. Jeg kunne lese opp en lang liste med tiltak Høyre ikke gjennomførte da de satt i regjering, som vi har gjort: Vi har tredoblet satsingen på fornybar energi, tredoblet investeringene i jernbane osv. Den listen har dere hørt før. Jeg har mer lyst til å utfordre Høyre tilbake på naturvern – vi fikk en utfordring på det. Jeg merker til min store sorg at Høyre viderefører sitt kutt i Direktoratet for naturforvaltning med 40 mill. kr. Fremskrittspartiets foreslåtte kutt på 17 mill. kr, er det vel, er puslete i sammenligning. Jeg vil gjerne at Høyre utdyper litt hvordan de har tenkt å få til det, og hva som er rasjonalet bak å vingeklippe direktoratet på den måten. Jeg har en mistanke om at forslaget bærer preg av den vendettaen mot Direktoratet for naturforvaltning vi har sett antydninger til fra Høyre, i alt fra språkbruk her i salen, der uttalelser fra direktoratet hører hjemme «i søpla» – jeg siterer representanten Hofstad Helleland – til disse budsjettkuttene, som ikke hører hjemme i et seriøst budsjettforslag, og som på ingen måte ville latt seg gjennomføre i virkeligheten, rett og slett fordi vi skal føre en ansvarlig arbeidsgiverpolitikk her i landet også. Så når det gjelder kutt og kvotepliktig sektor. Det er enkelte som har prøvd å besvare utfordringene på dette området i denne debatten ved å vise til at det har vært diskusjon fra SVs regjeringspartneres side også. Jeg forholder meg til det statsministeren sier. Han slår fast senest i Aftenposten at de norske klimamålene står fast, og at klimameldingen skal definere tiltakene som gjør at vi når de målene. Hva Høyre mener, hersker det litt mer forvirring om. Hvis kvotemarkedet er hovedvirkemiddelet i kvotepliktig sektor, blir det ikke mange klimatiltak i årene som kommer. Kvoteprisen nå er vel på om lag 70 kr, og det er forventet at den kommer til å forbli ganske lav i ganske lang tid framover. Så til Fremskrittspartiets Ketil Solvik-Olsen, som prøver å framstille det som om det er SV som har skapt usikkerhet rundt hva Fremskrittspartiet mener om menneskeskapte klimaendringer. Jeg beklager, men sånn er det jo ikke. Vi har ikke behov for å lage noen imaginær fiende, den fienden er helt reell, og det er fordi Fremskrittspartiet fra denne talerstolen selv uttrykker ambisjoner om å sitte i regjering. Da er jeg interessert i å vite hva slags klimapolitikk Fremskrittspartiet har tenkt å føre. Det er Fremskrittspartiets talspersoner selv, fra Carl I. Hagen til Siv Jensen i den tradisjonsrike replikkrunden i trontaledebatten hvert år, til Arne Sortevik og til Per-Willy Amundsen, som sprer usikkerhet om hva Fremskrittspartiets innstilling til menneskeskapte klimaendringer egentlig er. Det er ikke et religiøst spørsmål, det er spørsmål om hvorvidt man forholder seg til overveldende vitenskapelige bevis eller velger å lytte mer til de få motstanderne som er der.
-0	"Kystvakten skal vi nok få lov til å diskutere neste uke også, det får vi rikelig anledning til. Mitt spørsmål til statsråden går på å utfordre statsråden når det gjelder å se totaliteten – optimalt uttak av biomasse i havet, særlig knyttet til Norskehavet og det som skjer der, og da særlig når det gjelder makrell og sild. Det er rett og slett fordi redselen for at vi nå kan komme i en situasjon hvor makrellbestanden blir så stor at den faktisk til slutt kan kollapse som følge av – jeg holdt på å si – matressursene i havet; man får en forrykkelse. Kan statsråden si hva man gjør i så henseende? Setter man nå i gang et særskilt arbeid knyttet til tokt for Havforskningsinstituttet for å se på hvor mye biomasse man kan ta ut av disse bestandene?"
-0	Den parlamentariske leder i Arbeiderpartiet har gjennom sitt innlegg her i dag gjort jobben sin ved å påpeke alt det som er positivt. Alt det som Regjeringen får til, har gjort osv., er etter hennes mening bra. Man påpeker jo ikke ting som mangler. Man skulle tro at alle stortingsrepresentantene til Arbeiderpartiet var i vill jubel over dette fantastiske reviderte statsbudsjettet. Men det er jo ikke tilfellet. Vi registrerte i VG for kort tid tilbake at ti stortingsrepresentanter fra Arbeiderpartiet faktisk var meget skeptiske til den økningen i drivstoffavgiftene som Regjeringen i dag kommer til å klubbe igjennom. Blant annet i representanten Solbergs egen landsdel er det ganske kraftige reaksjoner på den prisøkningen vi nå ser på pumpene. Hva er parlamentarisk leders kommentar til at man har så mange i eget parti som er så skeptiske til den politikken man har tenkt å klubbe igjennom senere i dag?
-1	Regjeringen gjennomfører en ny politikk på friskolefeltet. Vi tar sikte på senere i denne måneden å legge fram en odelstingsproposisjon for Stortinget, med forslag om en lovendring, slik at det midlertidig ikke blir godkjent nye skoler. Som neste fase i gjennomføringen av den politiske kursendringen har jeg satt i gang et større utredningsarbeid med sikte på omfattende og helhetlige endringer, i samsvar med Regjeringens politikk. I dette arbeidet vil også de internasjonale skolene bli vurdert. I frysperioden er jeg, inntil ny lov er på plass, opptatt av at det gis mest mulig likebehandling. Jeg vil minne om at i forslaget til midlertidig lovendring, som har vært på høring, er kommunenes og fylkeskommunenes uttalerett videreført. Dette har flere kommuner og flere fylkeskommuner vært opptatt av i høringsuttalelsene. Ved søknadsbehandlingen vil kommunene og fylkeskommunene fremdeles bli hørt. I dette tilfellet foreligger ingen søknad. For øvrig viser jeg til at det er Utdanningsdirektoratet som er godkjenningsinstans. På det nåværende tidspunkt kan jeg derfor ikke si noe nærmere om eventuell saksbehandling og saksbehandlingstid.
-0	Norges petroleumsressurser er det norske folks eiendom og skal komme hele samfunnet til gode. Hovedmålet i petroleumspolitikken er å legge til rette for lønnsom produksjon av olje og gass i et langsiktig perspektiv. Det å bidra til høyest mulig verdiskaping fra felt og funn er en viktig oppgave for myndighetene og for meg som olje- og energiminister. Petroleumsvirksomheten er Norges største næring målt i verdiskaping, statlige inntekter og eksportverdien. Petroleumsnæringen sysselsetter i dag om lag 43 000 personer, mens over 200 000 direkte eller indirekte kan knyttes til etterspørselen fra petroleumsvirksomheten. Det er eksempler over hele landet på ringvirkninger av petroleumsvirksomhet, og 430 av landets 439 kommuner har arbeidsplasser tilknyttet næringen. Dette er noe jeg mener vi bør være stolte av. Florø har sammen med andre steder i landet tatt del i verdiskapingen og ringvirkningene fra petroleumssektoren. Det er gledelig at det er bygd opp et kompetansemiljø i kommunen, og at både norske og internasjonale bedrifter finner det attraktivt å være i Florø. Regjeringen er opptatt av god ressursforvaltning og at alle lønnsomme ressurser utnyttes. Kontroll over kostnadsutviklingen og effektiv drift er nødvendig både for å opprettholde aktivitet over tid, og for at største mulig verdier skal skapes av våre felles olje- og gassressurser. Reduserte kostnader er et viktig tiltak for å øke utvinningen på norsk sokkel. Ved lønnsom utnyttelse av hele ressurspotensialet vil nye forretningsmuligheter åpne seg for bedrifter i ulike deler av fastlandsøkonomien, bedrifter både innenfor og utenfor det vi vanligvis tenker på som leverandørindustrien. Gjennom å utnytte hele ressurspotensialet vil vi best kunne legge grunnlag for betydelig aktivitet i fastlandsøkonomien i tiår framover. Det er rettighetshaverne som på kommersiell basis har ansvaret for mest mulig effektiv drift av feltene på norsk sokkel. Dette mener jeg er et adelsmerke for måten vi forvalter våre felles petroleumsressurser på. Dette inkluderer også å ha kontroll på kostnadsnivået. Det er operatørenes plikt både å vurdere og gjennomføre effektiviseringstiltak i alle ledd av virksomheten. Kostnadene på sokkelen har vokst kraftig det siste tiåret. Det er avgjørende for den langsiktige verdiskapingen på norsk sokkel at kostnadsutviklingen holdes under kontroll. Regjeringen signaliserte derfor i Sundvolden-erklæringen at den framover vil ha fokus på arbeidet for å redusere kostnadsnivået på norsk sokkel, bl.a. gjennom oppfølging av Åm-utvalgets anbefalinger. Kostnadene i alle deler av virksomheten må gjennomgås. I Meld. St. 28 for 2010–2011, En næring for framtida, er kostnadsutfordringen og behovet for å ta nye grep for å realisere det fulle ressurspotensialet på norsk sokkel beskrevet. Det var en melding som ble lagt fram av den forrige regjeringen. Stortinget sluttet seg til denne beskrivelsen. Mitt hovedanliggende i kostnadsdiskusjonen er verdiskapingen på sokkelen, men også grunnlaget for virksomhet på land. Jeg er opptatt av at vi tjener mest mulig på hvert fat og hver kubikkmeter, samtidig som alle lønnsomme ressurser utnyttes. Kostnadsutviklingen er særlig utfordrende for modne felt, og for felt i halefasen. Arbeidet med å redusere kostnadene på felt i drift er svært viktig for å kunne forlenge produksjonen og levetiden for disse feltene. Flere av feltene i den nordlige delen av Nordsjøen utenfor Sogn og Fjordane er nettopp i denne situasjonen. Mange modne felt på sokkelen har behov for store, nye investeringer for å forlenge levetiden. Lønnsomheten i disse senfaseprosjektene er ofte svært krevende. God kontroll på kostnadene i alle deler av virksomheten er derfor svært viktig for å sikre videre drift og framtidig verdiskaping. I Sogn og Fjordane ble det etablert en forsyningsbase for rundt 30 år siden. Statoil står og har stått for mye av aktiviteten på basen. Senere har også andre aktører etablert seg her. Florabasen har i dag rundt 500 arbeidsplasser og har blitt vesentlig større enn det som lå til grunn da basen ble etablert. Statoil besluttet i fjor å gjennomføre en omlegging av seilingsmønsteret fra forsyningsbasene i Sør-Norge til plattformene i Nordsjøen. Endringene medfører bl.a. at noe av dagens forsyningsaktivitet flyttes fra Florø til Mongstad. Jeg forstår at dette ikke er populært i Florø. Samtidig er omleggingen beregnet å gi årlige kostnadsbesparelser i hundremillionersklassen. Ifølge Statoil er dette en forretningsmessig tilpasning som vil bidra til å sikre forlenget drift og økt utvinning fra flere av feltene på sokkelen utenfor Sogn og Fjordane. Omleggingen vil bidra til å styrke lønnsomheten og dermed den langsiktige verdiskapingen fra disse feltene. Forlenget levetid betyr også forlengelse av aktivitet på basen i lang tid framover. Dette er bra, også for Sogn og Fjordane. Forlenget levetid og opprettholdelse av aktivitetsnivået framover er nødvendig for å oppnå høyest mulig verdiskaping på lang sikt fra våre olje- og gassressurser. For å oppnå dette er det ofte nødvendig å justere hvordan virksomhetene drives i takt med endrede forutsetninger for virksomheten. For å få best mulig beslutningsgrunnlag ved slike omlegginger er det viktig at selskapene også har dialog med berørte lokale og regionale myndigheter. Departementet er kjent med at det i denne saken har vært en sånn dialog gjennom flere år, og vi oppfordrer til at den fortsetter. De omleggingene som Statoil planlegger, innebærer at de beholder forsyningene til Snorre og Visund fra Fjordbase, men reduserer forsyningene til andre felt fra den samme basen. Noe av aktiviteten blir dermed videreført, noe trappes ned. Samtidig er det innført å sette i gang flere kompenserende tiltak rettet mot olje- og gassmiljøet i Sogn og Fjordane. Jeg er kjent med at det er satt i gang initiativ hvor Statoil samarbeider med leverandørnettverket Maritim Forening og inkubatoren Fram Flora for å se på mulighetene for Flora kommune og resten av fylket framover. Det er konstruktive tiltak for samarbeid som vil fremme innovasjon og utvikling i regionen. Statoils beslutning om å utvikle Fjordbase som logistikksenter for fôringsrør, satsing på bedrifts- og leverandørutvikling, økonomisk støtte til subsea-utdanningen og satsing på lærlingopptak er alle gode initiativer. Dette viser at miljøet i Sogn og Fjordane fortsatt vil ta del i verdiskapingen og utviklingen av petroleumsnæringen. Statoil har hatt en aktiv dialog med berørte parter gjennom hele prosessen med å utrede forsyningsstrukturen. Departementet har også fått saken opplyst fra ulike sider. Vi har mottatt informasjon fra flere interessenter i møter i departementet, som også interpellanten beskriver. Jeg ser ikke at det er grunnlag for at jeg skal gripe inn i denne saken, men oppfordrer alle involverte parter til konstruktivt samarbeid framover. Dersom vi skal nå målsettingen om lønnsom produksjon i et langsiktig perspektiv, er det helt nødvendig at vi har kontroll på kostnadsnivået. Arbeidet med å redusere kostnadene er svært viktig for å forlenge levetiden på felt i drift og dermed øke utvinningen fra feltene. Jeg er trygg på at det relevante næringslivet i Sogn og Fjordane, som ellers i landet, også framover vil delta i konkurransen om oppdrag knyttet til virksomheten på norsk sokkel. Videre legger jeg til grunn at lokale og regionale myndigheter vil støtte opp om disse aktørene og legge til rette for ny næringsvirksomhet også innen olje- og gassnæringen. Dette er måten for denne regionen til å oppnå økt verdiskaping knyttet til norsk petroleumsaktivitet, også i havområdene utenfor Sogn og Fjordane.
-0	La meg først få rose statsråden, som har tilbudt statlig økonomisk støtte på inntil 50 pst. av kostnadene. Dessverre, det er bare ikke nok. Steinar Gullvåg var inne på at det kanskje kunne være flere gruver man ønsket å kartlegge, og så komme tilbake med en samlet plan. Jeg håper jo at Stortinget har den samme innstillingen til andre gruver der staten har drevet virksomhet og forurenset. Det må være statens ansvar å rydde opp i eget rot. Til dette med statlig ansvar – representanten Hoksrud var inne på det. Vi har brukt 1,4 milliarder kr i Russland for å hjelpe til med å hogge opp tidligere atomubåter. Vi har byttet ut strontiumbatterier på fyrlykter i Russland. Det er ikke våre statlige selskaper som har bygd eller drevet noe av dette, men der har vi altså tatt et visst ansvar. Et annet eksempel er skipsvraket «Murmansk», som ligger i skjærgården utenfor Finnmark. Her er det ikke noe klart statlig ansvar, men man har inntatt en aktiv rolle og sagt at vraket skal vekk. Hvis man vil, skjærer man igjennom – man driver ikke med jus på dette området. Det er jo engang slik at det er staten som i dette tilfellet har pengene og kompetansen, og det er bare staten – slik jeg ser det – som kan løse dette problemet. En fylkeskommune som ikke engang har råd til å sørge for at ungene på skolebussen sitter i bilbelte, har ikke råd til å gå inn med flere millioner kroner for å rydde opp ved Søve gruver. Alternativet i denne saken hvis staten ikke går inn og tar det hele og fulle ansvar – som jeg mener de bør gjøre – er at slagghaugene ved Søve blir liggende og saken absolutt ikke blir løst.
-1	Eg veit ikkje om representanten har følgt med i media dei siste dagane, men for eit par dagar sidan varsla eg at vi vil fremje eit forslag om ei lovendring som skjer igjennom på det punktet og sørgjer for at læraren får den moglegheita til å setje i verk dei sanksjonane som f.eks. står i ordensreglementet, slik at vi slepp den diskusjonen, for det er ingen tvil om at det skal vere læraren som er sjefen i klasserommet. Og vi må ha lærarar vi gir meir autoritet, ikkje der vi må føre ein diskusjon om dei har den autoriteten. Så trur eg det her dreier seg om eit breiare spekter av ting. Mitt utgangspunkt er at vi ser at dei fleste lærarane i Noreg er dyktige fagpersonar som har ein naturleg autoritet, og som klarer å få eit klasserom til å vere ein stad for læring. Men vi må gi den støtta, den hjelpa og den retninga som trengst. Derfor har vi no bl.a. endra lærarutdanninga – noko som er vedteke av Stortinget – der vi vil leggje større vekt på den delen av lærarrolla i den framtidige utdanninga. Vi kjem òg til å fortsetje arbeidet med læraranes autoritet på ulike måtar, slik at han vert styrkt i tida som kjem.
-1	Man skal være ytterst varsom med å korrigere presidenten, men det var OL i Sapporo i 1972. Jeg mener helt bestemt å huske at Pål Tyldum gikk inn til gull på femmila. Det var i hvert fall namdalingen Tyldum som berget den norske skiæren i 1972. «OL» var selvfølgelig en «slip of the tongue», men det er gledelig at Norge tar gull i Sapporo nok en gang. Utdanning er avgjørende for å lykkes i arbeidslivet. Det er derfor gledelig at Statistisk sentralbyrå i sin omtale av minoritetsspråklig ungdom i norsk utdanning stiller seg spørsmålet: Ser vi en framtidig suksesshistorie? Høsten 2005 viser SSBs statistikk at det var registrert mer enn 13 000 studenter med ikke-vestlig bakgrunn ved norske universiteter og høyskoler. Det utgjør 6 pst. av studentene. Ser man på all ungdom mellom 19 og 24 år, tar om lag 30 pst. høyere utdanning. Tilsvarende tall for ikke-vestlige etterkommere er 33 pst. Kvinner er særlig godt representert. For ikke-vestlige førstegenerasjonsinnvandrere er tallene dessverre langt lavere, bare 18 pst. Som representanten Khan peker på, er det noen studietilbud som minoritetsspråklige i større utstrekning velger. SSBs tall viser at de mest populære fagretningene som sagt er naturvitenskaplige og tekniske fag, helse- og sosialfag og økonomiske og administrative fag. Et klart mindretall av ikke-vestlige studenter velger å ta lærerutdanning og politiutdanning. Særlig blant menn er lærerutdanningen lite populær. Imidlertid har det skjedd en bedring i rekrutteringen til førskolelærerutdanningen de siste årene. Tallene fra SSB viser at vi må arbeide aktivt for å styrke rekrutteringen til lærerutdanningen blant minoritetsspråklige. Slike lærere er positive rollemodeller for barn og elever. I tillegg vil de gjennom sin kulturelle bakgrunn og flerspråklighet kunne gjøre opplæringen og utdanningen rikere. Departementet lanserte den 12. februar strategiplanen Likeverdig opplæring i praksis! Siktemålet med planen er bedre læring og større deltakelse av språklige minoriteter i barnehage, skole og utdanning. Rekruttering av minoritetsspråklige studenter til høyere utdanning, og særlig til læreryrket, er viktige spørsmål i denne. Jeg er derfor meget glad for denne anledningen til å drøfte dette temaet i Stortinget, og at denne debatten også tas opp her, som representanten Khan skal ha stor ære og honnør for. Det trengs mange og sammensatte tiltak for å gjøre udanningene mer attraktive. I det videre vil jeg peke på mer generelt rekrutteringsarbeid i høyere utdanning rettet mot minoritetsspråklige, rekruttering spesielt til lærerutdanningen og til slutt noen tiltak i grunnopplæringen. Det er viktig å fortsette å rekruttere studenter med innvandrerbakgrunn til et bredt spekter av høyere utdanninger. Det krever større innsats i veiledning og informasjon i form av samarbeid med videregående skoler. Også gjennom samarbeid med NAV vil voksne innvandrere kunne få kunnskap om både studiemuligheter, opptak på grunnlag av realkompetanse og ikke minst studiefinansiering. Flere universiteter og høyskoler driver målrettet informasjonsarbeid og motivasjonsarbeid for at minoritetsspråklige studenter skal lykkes. Arbeidet med erfaringsspredning, som f.eks. Høgskolen i Oslo har hatt et særlig ansvar for, inngår nå i Nasjonalt senter for flerkulturell opplærings arbeidsområde. Arbeidet med rekruttering og forebygging av frafall av minoritetsspråklige studenter skal videreføres. Erfaringer med gode modeller skal fortsatt spres til andre høyskoler og universiteter. Dette er ett av tiltakene i planen for likeverdig opplæring i praksis. Universitetet i Oslo startet for fire år siden prosjektet Minoriteter i Fokus i Akademia. Her jobbes det for å øke antallet studenter med minoritetsbakgrunn, å legge til rette for et flerkulturelt studiemiljø, å opprette et studietilbud med fokus på flerkulturelle forhold i Norge og å få flere minoritetsspråklige studenter ut i arbeidslivet. Prosjektet har i 2006 samarbeid med fem videregående skoler og et voksenopplæringssenter for å drive motivasjons- og rekrutteringsaktivitet. Høgskolen i Oslo har mer enn 1 300 studenter med innvandrerbakgrunn. De har omfattende erfaring i rekrutteringsarbeid, bl.a. samarbeid med minoritetsmiljøer, gjennom nettverk og kontakt med innvandrerorganisasjoner og studentforeninger. Studentambassadører med innvandrerbakgrunn inngår nå i det ordinære studentkorpset ved høyskolen, som drar på skolebesøk og står på stands på utdanningsmesser osv. Rådgivingstjenesten spiller også en viktig rolle ved studievalg. Dette er grundig omtalt i St.meld. nr. 16 for 2006-2007, som nå ligger til behandling her i Stortinget. Det er selvsagt viktig at rådgiverne har kunnskap og kompetanse om den gruppen de skal veilede. I denne sammenhengen bør rekruttering til læreryrket, og andre yrker der minoritetsspråklige er underrepresenterte, være spesielt aktuelt å arbeide med. I Strategi for kompetanseutvikling i grunnopplæringen for 2005–2008 er rådgivere pekt ut som en prioritert gruppe i forhold til etter- og videreutdanning. Utdanningsdirektoratet har gitt ut veiledningshefter om videregående opplæring og utdannings- og yrkesvalg for unge innvandrere og foreldrene deres. Heftene er enkle og informative, og de finnes på 13 språk i tillegg til norsk. Når det gjelder konkrete tiltak rettet mot lærerutdanningen, er det innført en stipendordning for minoritetsspråklige lærere som arbeider i skolen uten formalkompetanse, eller som har utenlandsk lærerutdanning og trenger supplerende udanning. Dette er også et tiltak i strategiplanen. Hittil har ca. 200 fått stipend. Ni høyskoler samarbeider også om å tilby en treårig utdanning for morsmålslærere og tospråklige assistenter som har behov for å komplettere utdanningen sin for å kunne få undervisningskompetanse. Dette er også et tiltak i strategiplanen. Studiet er bygd opp slik at studentene med et års supplerende studium kan få allmennlærerkompetanse. I 2005 var det ca. 350 som hadde påbegynt ulike deler av dette studietilbudet. Også i barnehager arbeider mange personer med innvandrerbakgrunn som assistenter eller morsmålstrenere. Det er et mål at flere med innvandrerbakgrunn blir styrere og pedagogiske ledere i barnehagene. Det arbeides med planer for en fleksibel førskolelærerutdanning for minoritetsspråklige. Et eksempel på en høyskole som har arbeidet med rekruttering av minoritetsspråklige, er Dronning Mauds Minne i Trondheim. En lav studiegjennomføring blant førskolelærerstudenter med flerkulturell bakgrunn fikk høyskolen til å starte et veiledningsrettet studium. Tiltaket har bidratt til en klar økning av antall førskolelærerstudenter med flerkulturell bakgrunn. Den viktigste tilretteleggingen har vært å tilby studiet på deltid, da mange av disse studentene ønsker å jobbe ved siden av studiene. I tillegg har studentene fått tilbud om spesielt tilrettelagt eksamensform i alle fag. De har også fått tilbud om veiledning og ekstra oppfølging direkte i etterkant av ordinær undervisning. I tillegg til å styrke rekrutteringsarbeidet i høyere utdanning og lærerutdanningen spesielt er det viktig å arbeide langsiktig i barnehagen og i grunnskoleopplæringen. God språkopplæring er nemlig nøkkelen for senere å lykkes i høyere utdanning og i arbeidslivet. Derfor er svært mange av tiltakene i strategiplanen Likeverdig opplæring i praksis! rettet nettopp mot å bedre språkferdigheter og skoleprestasjoner. Strategiplanen inneholder 38 konkrete tiltak. Språkopplæringen står som sagt meget sentralt. Tidlig innsats er viktig, slik Regjeringen også har framhevet i St.meld. nr. 16. Vi har derfor tiltak for barn i barnehage, for barn som ikke går i barnehage, og for barn i grunnskolen. I strategien lanseres flere tiltak for å bedre norskopplæringen i skolen. Norskundervisningen for minoritetsspråklige elever har ikke vært god nok, og læreplanen Norsk som andrespråk har ikke fungert etter intensjonen. Det er mange eksempler på at elever på feil grunnlag har blitt plassert i denne norskundervisningen, og at deres norskferdigheter har vært undervurdert. Undersøkelser viser at mange elever har fulgt læreplanen gjennom hele skolegangen og aldri kommet over i ordinær undervisning. Departementet vil derfor ved skolestart høsten 2007 innføre en helt ny læreplan i norsk for minoritetsspråklige elever som heter Grunnleggende norsk. Den nye læreplanen skal være nivåbasert. Dette betyr at eleven vil få undervisning ut fra sitt norsknivå, ikke ut fra alder, slik det er i dag. Det er et mål at disse elevene skal komme raskt over i ordinær norskundervisning. Departementet utvikler derfor et standardisert kartleggingsmateriell som skal gjøre det enkelt å avgjøre når den enkelte elev er klar for å delta i ordinær norskundervisning. Vi vil også utarbeide informasjon i form av veiledningsmateriell og etterutdanningstilbud for lærere som skal undervise i Grunnleggende norsk. Strategiplanen Likeverdig opplæring i praksis! skal virke ut 2009. Jeg har store forventninger til at den kan bidra til at vi på en bedre måte kan ivareta ressursene til minoritetsspråklige barn og unge. I strategien er temaet som representanten Khan tar opp omkring rekruttering av minoritetsspråklige studenter, særlig til læreryrket, et av flere viktige temaer som tas opp. De tiltakene vi skisserer i strategien, krever et bredt samarbeid mellom helsestasjon, barnehager, skoler, hjem, høyere utdanningsinstitusjoner og ikke minst beslutningstakere på alle nivå. Jeg håper vi alle kan samarbeide godt i det videre arbeidet og dele erfaringer og gode ideer, for på den måten å nå de mål som representanten tar opp i sin interpellasjon.
-1	La meg starte med å takke for spørsmålet. Dette er jo et tema som vi har debattert ganske mye, og jeg syns at Høyre på dette området, som handler om forenkling, har spilt en konstruktiv rolle. Det er, slik som regjeringa ser det, åpenbart behov for forenklinger i dette regelverket. Det er for komplisert, og det er veldig mange fedre – særlig fedre – som ofte er i kontakt med Nav for å prøve å finne ut av hva som er regelverket. Regelverket er til dels komplisert, og så skal man i tillegg lære opp mange ansatte, og ofte nye ansatte, og man sliter også med et IKT-system som ikke er så moderne som det burde være. Alle de delene har vi tenkt å gjøre noe med. Nav er i ferd med å fornye sitt IKT-system. Man vil i første omgang ta tak i uføretrygden, dernest er det sykepenger og foreldrepenger som skal få et bedre system og et moderne IKT-system. I tillegg til det kan vi gjøre en del med regelverket for at det skal bli enklere å forstå for flere enn dem som måtte ha hovedfag eller mastergad i akkurat dette temaet. Det er også et mål for oss. Vi ønsker jo at flest mulig foreldre skal få tatt ut permisjonen sin, for det er viktig at de skal få tid sammen med barna sine – også at fedre skal få tid sammen med barna sine, derfor er fedrekvoten viktig. Vi vil komme tilbake til Stortinget med forslag til forenklinger om ikke så veldig lenge.
-1	"Først vil jeg si at jeg er veldig glad for at representanten Lien så tydelig sier at også Fremskrittspartiet ønsker at vi skal ta vare på de fire store rovdyrartene i Norge, og ha dem i vår natur. Det gir jo grunnlag for en ytterligere dialog om hva som er den rette måten å få det til på. Så vil jeg også si at det er faktisk nå slik at vi har nådd bestandsmålet – eller ynglingmålet – bl.a. for jerv. Det gir grunnlag for uttak når man har nådd dette målet. Det er ikke slik at vi skal overoppfylle målet; vi skal nå opp til målet, og så skal vi stabilisere oss på det. Når det gjelder forholdet til Sverige, er vi selvsagt kjempeinteressert i samarbeid med svenskene, i informasjonsutveksling med dem. Men det er én fundamental forskjell mellom Norge og Sverige. Det er at Norge har bredt baserte utmarksnæringer i distriktene, noe som Sverige ikke har – i hvert fall ikke på den samme måten. Og hvis jeg skal komme med et stikk til slutt, så er det vel ikke Fremskrittspartiets fortjeneste først og fremst at vi i Norge har så sentrale utmarksnæringer som vi har."
-1	"Den reformen vi skal vedta i dag, er både en strukturreform og en innholdsreform. Det er også en sosialreform, fordi studiefinansiering inngår som et sentralt element. Det er grunn til å legge merke til at for det som kan defineres som en sosialreform, utgjør Arbeiderpartiet sammen med Fremskrittspartiet det politiske flertall. Det er dette flertall som vedtar en drastisk omlegging av studiefinansieringen. Det er dette flertall som vedtar at ordningen med et eget kunstfagstipend ikke skal gjennomføres; dette til tross for at vi vet at mange av dem som velger en kunstutdanning, ender som gjeldsslaver med lave inntekter. Ingen kan med dagens finansiering starte på en fireårig kunstutdanning der forventet inntekt er lav, uten å ha stor grad av egenfinansiering av studiene. Det betyr at kunstutdanning blir forbeholdt unge som har foreldre som kan finansiere store deler av kostnadene under studietiden. Er det noe som vi er helt sikre på, så er det at evner, anlegg og kreativitet ikke er knyttet til sosial status. Det er imponerende i seg selv at unge velger en kunstutdanning, med de forventede inntekter som dette innebærer, i en tid der heltene ikke er kunstnerne, men børsspekulanter og andre som tjener kjappe penger. Derfor burde det bli flertall for vårt forslag om at deler av studielånet skal avskrives når en er ferdig med utdanningen. Vi har i vårt forslag definert hvilke grupper som skal omfattes av en slik ordning. Jeg kan også si at vi kommer subsidiært til å støtte forslaget fra mellompartiene. Fortsatt er det skjev rekruttering til høyere utdanning. Fortsatt er det slik at det er større sannsynlighet for at det er barn av akademikere som vil velge høyere utdanning. Fortsatt er det slik at barn av foreldre med høy inntekt tar opp lån i Lånekassen i større grad enn barn av foreldre med lav inntekt. Lånekassen, som var en nødvendighet for arbeiderklassens ungdom for å kunne ta høyere utdanning etter krigen og fram til 1970-80-tallet, er nå blitt en ordning som blir benyttet av de som tilhører middelklassen. Den ordningen Arbeiderpartiet i dag innfører med støtte av Fremskrittspartiet – det er for øvrig et gammelt fremskrittspartiforslag – vil forsterke disse skjevhetene. Det er forstemmende at Arbeiderpartiet med denne ordningen velger å forlate det som har vært en helt nødvendig forutsetning for å rekruttere barn fra arbeiderklassen til høyere utdanning. Høy stipendandel, som det nå blir flertall for, er viktig og nødvendig – det er forresten et gammelt SV-forslag – men systemomleggingen vil ikke føre til at det blir flere heltidsstudenter fra klasser og grupper som er kraftig underrepresentert, til høyere utdanning. Hvis dette er ment å være et spareforslag, betyr det at studenter som ikke klarer å gjennomføre studietiden innenfor tilmålt tid, skal ta kostnadene selv, kostnader som fellesskapet tok tidligere. Sannsynligvis er ikke dette de som kan forvente de høyeste inntektene når de er ferdig med utdanningen. Hvis målet for Arbeiderpartiet er å redusere tilgangen på studenter til høyere utdanning, er jeg ganske sikker på at det vil bli en effektiv sperre. Det en må ta med i bildet, er at det er aktuelle studenter fra familier med lavest inntekt som vil falle fra, ikke fordi det er større sannsynlighet for at de intellektuelt eller på andre måter ikke klarer å gjennomføre studiet innenfor normert tid, men rett og slett fordi de ikke har en sikkerhetsventil i form av finansiering hjemmefra dersom noe skulle skje underveis. Det er grunn til å merke seg at det er Arbeiderpartiet som nå velger å alliere seg med Fremskrittspartiet i en endring av studiefinansieringen. Jeg er glad for at Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV får flertall for at universitetene og høyskolene skal være forvaltningsbedrifter. Dette er helt sentrale samfunnsinstitusjoner som må være knyttet opp til politiske myndigheter. Det må ikke være noen tvil om at de til enhver tid skal være underlagt fellesskapets prioriteringer og målsettinger. Den sikreste garantien for det er at de fortsetter å være forvaltningsorgan. SV legger opp til at man skal ha stor grad av frihet. I motsetning til Arbeiderpartiet og Regjeringen mener vi at den enkelte institusjon skal kunne vedta å opprette og legge ned fag med varighet på inntil tre år. Vi står alene om at den retten også skal omfatte mastergrad. Dette er en oppfølging av vårt standpunkt i debatten om rammeplaner. For en tid siden behandlet vi en sak om et fjerde år i lærerutdanningen. Vi foreslo der at rammeplaner for lærerutdanningen må bli mindre detaljstyrende. Vi tror at større lokal frihet når det gjelder lærerutdanningen, vil styrke både den faglige og den pedagogiske delen av utdanningen. Samme syn preger vårt standpunkt til institusjonenes frihet når det gjelder å utvikle nye fag og tilbud. På ett område står vi fast på at det skal være en binding. Det er et helt galt signal å gi når flertallet – alle unntatt Arbeiderpartiet og SV – nå ikke vil stille krav om faglig fordypning for innholdet i bachelorgraden. Vi kutter i grunnutdanningen med ett år i forhold til dagens cand.mag.-grad. En del vil kanskje bli kompensert ved forlengelse av studieåret og ikke minst ved tettere oppfølging av studentene. Likevel er det viktig at vi tar vare på kravet om faglig fordypning. Det er overraskende at Høyre, som i alle fall i festtaler snakker om dårlige kunnskaper, ikke vil forsvare et krav om faglig fordypning for lavere grad av universitetsutdanningen. Selv om universitetenes lærerutdanning skal vurderes i en melding der all lærerutdanning skal drøftes, må en anta at når vi nå vedtar en struktur for allmennfakultetene generelt, vil det på en eller annen måte få konsekvenser også for lærerutdanning. Et krav om faglig fordypning er derfor viktig å knesette. Jeg tar til etterretning og jeg beklager at det ikke er flertall for vårt forslag. Vi mener at ordningen med todelt sentral ledelse bør opprettholdes. Det er viktig at den faglige ledelse er valgt av institusjonens ansatte og studenter. Dette har å gjøre med universitetenes autonomi, som det er viktig å ta vare på. Vi innser at det kan være fordeler med å ansette mellomledere for å sikre en sammenhengende ledelse fra rektor og nedover i institusjonen. En institusjon som vedtar strategier og handlingsplaner, må ha et system som kan iverksette planene, altså at det finnes folk i organisasjonen på ledelsesnivå som føler lojalitet til planene som vedtas. Vi velger likevel å gå inn for en ordning der institusjonene selv må velge om de vil ha valgt ledelse eller om de vil å ansette disse. Det er så store forskjeller fra den minste høyskolen til Universitetet i Oslo at denne friheten må den enkelte institusjon ha. For oss har dette også noe med ledelsens legitimitet å gjøre. Og vi mener at en kunnskapsbedrift, som en høyere utdanningsinstitusjon er, har helt andre krav til ledelse enn det en tradisjonell vareproduserende bedrift har. Innholdsreformen er trolig den viktigste og mest omfattende. Vi har etter hvert mye erfaring med utdanningsreformer, som både er innholdsreformer og strukturreformer. Vi klarer vanligvis strukturreformene på en bra måte. Det vi ikke får til å gjøre noe med, er ofte innholdet i de institusjonene vi prøver å reformere. Reform 94 er et godt eksempel. Evalueringen viser at en i altfor stor grad fortsetter i gamle spor, etter at nye læreplaner og arbeidsformer er vedtatt. Vi vet også ganske mye om hva som styrer undervisningen. Det som gjør at det er grunn til å ha større forventninger til denne reformen, er at vi endrer evalueringsformene. Vi vet at evalueringsformer er helt sentrale når det gjelder undervisningsformer. Komiteen er helt klar på at studentene skal ha tettere oppfølging, læringsmiljøet skal settes i fokus på den enkelte institusjon. Sammen med underveis-vurdering og et system der vurderinger i sterkere grad skal være læringsstøttende, tror jeg at dette betyr omfattende endringer i undervisningsmetodene på institusjonene. Jeg beklager at vi ikke får flertall for at all god undervisning skal kunne gi merittering. Gode lærere skal få igjen for det ved at dette skal tillegges vekt ved vurdering av opprykk til professor. Vi tror at dette vil gi et ekstra løft til det å være lærer, og vi understreker enda sterkere sammenhengen mellom forskning og undervisning. All undervisning på dette nivået skal være forskningsbasert. Skal vi lykkes, må det settes inn friske midler. Vi tar konsekvensen av dette og legger inn penger allerede i revidert nasjonalbudsjett. Det gjør vi for å synliggjøre behovet, men også fordi institusjonene skal starte arbeidet med å legge om undervisningsformene. Jeg registrerer at det ikke er flertall for dette i revidert nasjonalbudsjett. Så tar jeg opp våre forslag i innstillingen."
-1	Jeg tar ordet for å svare litt på de voldsomme angrepene fra Solholm og Fremskrittspartiet og til dels fra Bastesen. Det blir sagt at SV på en måte svikter fraktefartøyene fullstendig. Det vil jeg imøtegå. Vi i SV har hatt en jevn dialog med sjøfolk på fraktfartøyene, iallfall siden jeg kom på Stortinget - og lenge før den tida også, tror jeg. SV er interessert i å finne gode løsninger. I dag har vi skissert to spenstige forslag. Vi er på leting etter andre løsninger, der det legges til rette for at vi kan få mer frakt over på fraktfartøyene - fra vei. Jeg skisserte i mitt hovedinnlegg hvorfor vi er imot nettolønnsordningen. Vi må finne andre typer løsninger som kan være med på å stimulere til mer fraktfart, og som på en måte kan være til hjelp for denne næringen. Så blir det sagt av representanten Solholm at vi er i ferd med å få sjøfolkene fra båten og inn i sosialkøene. Det er ikke SVs politikk - det er mulig at dette ville ha skjedd med Fremskrittspartiets politikk. I SV har vi en helhetlig politikk for folk som blir arbeidsledige. Hvis det skulle skje en sjømann, har vi et opplegg som kalles arbeidsmarkedspolitikk, der vi ønsker å hjelpe dem som blir arbeidsledige - enten det er i industrien, i offentlig sektor eller det er sjøfolk - over til andre typer oppgaver. Norge har bruk for folk, og vi har faktisk tillit til at den norske sjømann - hvis han mot formodning skulle bli arbeidsledig - kan brukes til noe annet enn å jobbe på en båt. Det er mulig at Fremskrittspartiet har et annet syn på dette, at de vil ha disse folkene over på sosialhjelp. Vi har en annen, helhetlig politikk.
-1	Dette spørsmålet er til miljøvernministeren: «Det er bred enighet om at reduksjonene etter Kyotoprotokollen ikke er nok til å stoppe de menneskeskapte klimaendringene. FNs klimapanel har sagt at utslippene må ned med 60–80 pst. i forhold til 1990-nivå. Det er derfor liten tvil om at det må komme en ny og mer omfattende klimaavtale. Vil Norge kreve omfattende reduksjoner i forbindelse med neste forhandlingsrunde?»
-0	Stortinget behandler ofte store saker som er viktige for folk flest. Denne saken angår heldigvis ikke så mange, men er desto viktigere for dem det gjelder. Noe av det verste folk kan bli utsatt for, er angsten, sorgen, fortvilelsen og maktesløsheten som preger deg når ditt barn blir alvorlig sykt. Dette er følelser som jeg kan underskrive på, da jeg selv for mange år siden havnet i en slik situasjon. Det er det desidert verste jeg noen gang har vært med på. Av hensyn til begge foreldrenes mulighet og behov for å være til stede, både for at de skal kunne støtte hverandre, støtte det syke barnet og ikke minst av hensyn til eventuelle søsken, er det viktig at vi gir foreldrene denne muligheten, på lik linje, uansett hvor de bor i landet. Komiteen er blitt gjort oppmerksom på at det er store forskjeller og usikkerhet rundt lovverket og kriteriene fra sykehus til sykehus, og fra trygdekontor til trygdekontor. Undersøkelser foretatt ved 12 nyfødtavdelinger viser at det er behov for presiseringer og endringer i lovverket for å oppnå lik praksis i hele Norge. Dette medfører i mange tilfeller stor utrygghet og frustrasjon for foreldrene, en utrygghet og frustrasjon jeg mener er helt unødvendig i tillegg til de bekymringer og den redsel foreldrene allerede sliter med. Det er også svært viktig å merke seg at det ofte er søsken med i bildet, søsken som kanskje verken går i barnehage eller på skole, men som daglig er hjemme sammen med mamma eller pappa. Dette er søsken som blir satt i en svært sårbar situasjon. Fremskrittspartiet er derfor glad for at Regjeringen nå vil sørge for en gjennomgang av retningslinjene og lovverket. Vi er svært opptatt av å få til et regelverk som tar hensyn til hele familien, når den opplever det å få et for tidlig født barn eller et alvorlig sykt eller skadet barn. Både foreldrene, barnet og eventuelle søsken fortjener dette. Fremskrittspartiet vil i likhet med Høyre derfor presisere viktigheten av at uttrykket «svært alvorlig sykdom eller skade» defineres likt ved alle sykehus, og at pleiepenger skal kunne tilstås begge foreldre.
-1	Jeg tror at det er en del som kan gjøres for å forbedre det frie sykehusvalget, og SV er for det. Men en skal huske på at en av de tingene som er bekymringsfullt bl.a. rundt det, er at det viser seg at det er de mest ressurssterke pasientene som er best i stand til å finne veien i systemet. Her skal de borgerlige partiene passe seg for at en ikke lager systemer i frihetens navn – for pasientene – som i praksis bare kommer noen pasientgrupper til nytte. Da blir det ikke mer frihet for veldig mange. Så er spørsmålet: Hvem får egentlig mer frihet av denne reformen? Er det i utgangspunktet pasienten, eller er det tilbyderne av kommersielle helsetjenester som får mer frihet, som i større grad enn i dag kan etablere tilbud de vet de tjener penger på, og være langt sikrere enn i dag på at de vil få betalt, og nå også betalt fra staten? Det er det som er problemet med fritt behandlingsvalg, at dette overfører prioriteringsmakt til aktører som primært skal tjene penger på helse.
-1	Hvis vi skal snakke om hva som er psykedelisk i norsk politikk, tror jeg kanskje vi skal trekke fram det den regjeringa som Kvassheims parti var en del av, gjorde, ved først å gå av på gasskraftsaken, for deretter å komme tilbake og så sørge for at vi fikk det første gasskraftverket uten CO2-håndtering. Jeg driver akkurat og leser gasskraftboka til Andreas Tjernshaugen, og der leser jeg bl.a. hva Gunnar Kvassheim sjøl har gjort, men også hva som var Jens Stoltenbergs kommentar til akkurat den saken, da han for så vidt noe molefonken konstaterte at det ikke var han som sikret at vi fikk det første gasskraftverket, men det var Venstre, Kristelig Folkeparti og Høyre. Å gå inn i de interne forhandlingene tror jeg ikke vi skal gjøre, men det som vi i hvert fall snakket om i etterkant i media, var behovet for å diskutere også inndekningssiden, og hvor vi utfordret våre forhandlingspartnere til å gå inn og se på hvordan vi kan sørge for at vi f.eks. får en offensiv grønn skatte- og avgiftsomlegging. Det var overhodet ikke mulighet til å komme i inngrep med det. Her er det mange sider av denne historien.
-1	Enkelte politiske saker er av helt fundamental betydning. Hvor uenige vi enn måtte være om hvordan den økonomiske politikken skal være utformet, om religionens plass i politikken, i spørsmål om innvandring, om mennesker på flukt osv., så er det enkelte saker som for oss mennesker går utover politikkens rammer, som ganske enkelt er eksistensielle spørsmål. Det er de fordi vi mennesker – bl.a. i våre teknologiske framskritt, i vår tørst etter ny kunnskap og nye muligheter for å skape bedre liv, men også i våre sinnrike metoder for å finne nye og mer effektive måter å påføre hverandre skade på – har gjort oss selv i stand til å ødelegge vårt eget eksistensgrunnlag. De menneskeskapte klimaendringene kan i sin ytterste konsekvens fullstendig ødelegge livsgrunnlaget på jorda. Ved kraftig oppvarming av kloden vil store deler av jordens biomangfold være truet, økosystemet vil ødelegges, ressurstilgangen vil minske dramatisk, og store landområder vil på grunn av endret klima bli ubeboelige. Det krever internasjonalt samarbeid og nasjonal ansvarstagen å klare å løse den krisen. Det er verdens land så langt enige om. Men det litt abstrakte ved klimasaken og det at de største virkningene ligger så langt fram i tid, har så langt gjort det vanskelig å samle verden om en tilstrekkelig konkret løsning. Langt mer konkret, umiddelbar og forståelig er trusselen atomvåpen representerer. Som ledd i et opprustningskappløp, kamp mellom ideologier, geopolitisk posisjonering og eget påståtte akutte sikkerhetsbehov har enkelte av verdens land bevæpnet seg med nok atomvåpen til å kunne ødelegge menneskeheten mange ganger. Av verdens over 20 000 atomvåpen har Russland og USA om lag 2 000 av disse i såkalt høy beredskap, som betyr at de kan tas i bruk i løpet av få minutters varsel. Atomvåpen er vår tids største sikkerhetsproblem. Atomvåpen representerer med sin voldsomme ødeleggelseskraft en konstant trussel mot mennesker over hele verden og er i sitt vesen egnet til å ødelegge tilliten mellom land. Det illustreres godt ved at både USA, Kina, India, Storbritannia og Russland slutter seg til visjonen om en atomvåpenfri verden, men i praksis er uvillige til å ruste ned. Logikken i at et land forbeholder seg retten til å ha atomvåpen så lenge andre land har tilsvarende, gjør nedrustningsarbeid veldig vanskelig og skaper manglende tillit, som bidrar til ytterligere spredning av atomvåpen. Det at Kina ble en atommakt, motiverte India til å utvikle sine atomvåpen, som igjen provoserte Pakistan til å bli en atommakt. Spredningen av atomvåpen øker så klart sjansen for at mislykkede stater, terroristorganisasjoner og irrasjonelle regimer på et eller annet tidspunkt får tilgang til slike våpen, med de konsekvensene det har. I stormaktenes forsvar for sine atomvåpenprogrammer ligger mye av den symbolske makten og verdien av slike våpen. At verdens stormakter har atomvåpen, vil alltid inspirere flere stater til å ønske seg slike våpen. Derfor er full nedrustning den eneste måten å oppnå trygghet og sikkerhet på. Atomvåpen er et miljøproblem. Atomvåpen er den eneste teknologien mennesker har skapt som gjør oss i stand til å ødelegge alt liv på kloden. Arsenalet er enormt, og bare en brøkdel av verdens atomvåpen vil ta livet av titalls millioner mennesker. Røyk og støv fra mindre enn hundre atomeksplosjoner kan forhindre opp mot 10 pst. av sollyset fra å nå jordoverflaten og forårsake nedkjøling og mindre nedbør. En atomkrig vil forårsake langvarig ødeleggelse av ozonlaget. Økning av stråling, både fra våpnene selv og fra skadelig ultrafiolett stråling, vil føre til omfattende kreft, avlingssvikt og ødelegge livet i havet. Atomvåpen er et økonomisk problem. Verdens atomvåpenprogrammer finansieres av skatteinntekter som kunne vært brukt på helse, utdanning og utvikling. Det vil bli brukt 5 500 mrd. kr på atomvåpen de neste ti årene dersom verdens atommakter fortsetter å bruke like mye penger på sine programmer som de gjør i dag. USA alene bruker mer enn 270 mrd. kr i året på atomvåpen. Det er et kvart norsk statsbudsjett. Stormaktenes behov for dominans ved å inneha atomvåpen er en imperialistisk, aggressiv, usosial og økonomisk galskap som understreker både den grove skeivfordelingen av goder i verden, de grove feilprioriteringene verdens land gjør når tusenvis av milliarder kroner ødsles ut på våpen som ikke har noen praktisk nytte – med mindre man er tilhenger av masseutslettelse – og det faktum at man inspirerer land som ennå ikke har atomvåpen, til å prioritere nettopp slike programmer framfor utvikling og bedre velferd i eget land og for eget folk. Til sammenlikning har FNs Office for Disarmament Affairs et årsbudsjett på litt over 50 mill. kr, og Nedrustningskonferansen står fullstendig stille, uten framdrift og uten forankring i engasjementet som mennesker viser over hele verden. Atomvåpen er et humanitært problem. Humanitærretten forbyr bruk av våpen som ikke gjør det mulig å skille mellom sivile og soldater og uproporsjonale angrep. Hvorfor dette ikke lar seg forene med bruk av atomvåpen, sier seg selv. Det lar seg ikke gjøre å fullt ut respektere humanitærrettens grunnleggende prinsipper om man ikke forplikter seg til full nedrustning gjennom et endelig forbud mot atomvåpen. Engasjementet mot atomvåpen er stort og omfatter hele verden. Det er et engasjement som er godt synlig også i Norge, også her i salen i dag. Det er veldig gledelig. Spesielt gledelig er det at dette er en sak som engasjerer alle generasjoner, også svært mange unge mennesker. I går vedtok Barne- og ungdomstinget en uttalelse som krever et forbud mot atomvåpen. I uttalelsen krever Barne- og ungdomstinget at Norge øker innsatsen for å avskaffe atomvåpentrusselen. Et stort opprop gikk landet over i påsken og bidro til å sette saken høyt på dagsordenen. I det brede og folkelige engasjementet ligger vår største mulighet til å få til endring. Det er bare slik politisk kraft og legitimitet kan konkurrere med atomopprustningens kalde, rasjonelle, spillbaserte logikk. Saken vil ikke bevege seg videre uten at det menneskelige og humanitære vektlegges, og at det ligger et folkelig press bak som gir styrke til politikerne som skal ta kampen internasjonalt. Et sterkt engasjement i fredsbevegelsen har bidratt til at Norge har vært et viktig land i arbeidet mot landminer og klasevåpen. Vår status som atomvåpenfri stat gir oss en mulighet til å handle, for det er selvfølgelig ikke slik at verdens atommakter selv vil ta initiativ til faktisk full nedrustning. Det er verdens øvrige land samt atommaktenes egen befolkning som må kreve en verden fri for denne trusselen. Dette er en sak som også er spesielt viktig for mitt eget parti historisk. Det var kampen mot atomvåpen som i stor grad ledet fram til at SF, senere SV, ble til. 16. april 1961, for nøyaktig 51 år siden, ble mitt parti stiftet. De aller første setningene fra det aller første stiftelsesdokumentet er følgende: «Menneskeheten står ved en skillevei. Krig eller fred er blitt et spørsmål om liv eller død for hvert enkelt menneske som for alle jordens folk. Dette krever en fullstendig politisk omstilling der et kategorisk nei til krig og atomvåpen må være utgangspunkt og basis. Derfor må kravet være forbud mot produksjon av og avskaffelse av alle atomvåpen, bakteriologiske og andre masseødeleggelsesmidler.» Dette er tidløse ord. Derfor er jeg både veldig stolt og veldig glad for at kampen for full atomnedrustning har gått fra å være en motstrømsbevegelse i norsk politikk til å være den norske regjeringens politikk. I Soria Moria II heter det: «Spredning av atomvåpen er en alvorlig trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Norge skal spille en aktiv rolle som pådriver i det internasjonale arbeidet mot spredning av atomvåpen.» Mer konkret har Regjeringen slått fast at den vil vurdere å selv ta initiativ til en konvensjon mot atomvåpen. Dette har utenriksministeren selv fulgt tydelig opp og vist stort engasjement for, både her på hjemmebane og gjennom Norges politikk i FN. Derfor ser jeg fram til både utenriksministerens svar og debatten som følger, for vi trenger å konkretisere hvilke tiltak vi vil iverksette fra norsk side for å bidra til reelle forhandlinger om et forbud mot atomvåpen, og hvilket tidsperspektiv vi skal jobbe etter, for vi vet nok alle at dette vil være et tidkrevende, men veldig, veldig viktig arbeid.
-1	Jeg tror vi snakker om 2012, ja.
-1	Grunnen til at vi ønsker at religion skal bli nevnt spesifikt, er ikke fordi noen skal tåle mer, men fordi det er behov for å bryte noen tabuer, som det spesifikt bør sies noe om. Det er fordi religion har særlig makt over enkeltmenneskets sinn, og fordi religion har en helt annen innvirkning enn ulike andre faktorer. Hvis man leser merknadene som SV har skrevet – og som Venstre har sluttet seg til – ser man at vi viser til at retten til fri religionsutøvelse har et konvensjonsrettslig vern. Dette vernet kommer av og til i konflikt med noen av de andre menneskerettighetene, f.eks. på likestillingsområdet. Det er ikke ukjent, verken i Norge eller i resten av verden. Ser ikke representanten Tetzschner at de som ønsker å ivareta disse menneskerettighetene, trenger å få vite eksplisitt at det er lov å ytre seg kritisk mot den religionen som undertrykker dem?
-1	La meg helt innledningsvis si at jeg er enig med siste taler på ett punkt, og det er at situasjonen i Midt-Norge krever at vi handler raskt. Det smarteste vi kan gjøre, er at vi så raskt som mulig får på plass alle de langsiktige fornuftige tiltakene som vi kan få glede av raskt, i Midt-Norge. De som tror at det bare handler om én ting, de som tror at det bare handler om den gamle drømmen om å få lov til å bygge forurensende gasskraftverk, de har en dårlig løsning på det spørsmålet. Det handler om å gjøre mange ting. Det handler om å ta alle de grepene vi kan for energisparing gjennom Enova i Midt-Norge. Det handler om å ta alle de grepene vi kan i forhold til bioenergi, gjennom alle de grepene vi kan i forhold til nettforsterking, og alt vi kan på området annen fornybar energi, som f.eks. vindkraft, som alene har et stort potensial i Midt-Norge til å være med på å bidra, og som kan realiseres raskt. Det er slik at når man er i en situasjon som beskrives som en krise, kan man fort komme i en situasjon at man fatter beslutninger som får langsiktige negative konsekvenser, beslutninger som man ikke ville ha fattet i en normalsituasjon. Det må vi unngå. Men vi skal selvfølgelig være med og vurdere alle tiltak for å unngå at vi havner i en slik situasjon. Det viktigste er: Gjør de fornuftige tingene raskt! Det er ikke noe rart at Fremskrittspartiets medlemmer ivrer for de forurensende gasskraftverkene, for de mener jo at vi ikke har noen klimaproblemer. De mener jo at klimatrusselen ikke er reell. Om vi tar i bruk mobile forurensende gasskraftverk eller vanlige forurensende gasskraftverk, så spiller ikke det noen rolle for dem, for det er jo ikke noe problem at man slipper ut CO2. Fremskrittspartiets medlemmer står i en særstilling i denne debatten. Vi som er opptatt av at vi også har et globalt miljøansvar som vi skal leve opp til, vi som mener at vi faktisk har et ansvar for å ta vare på miljøet også for dem som kommer etter oss, vi har det litt vanskeligere: Det er ikke alle løsninger som går an dersom de fører til kraftig økning i forurensningen. La meg også ta en liten visitt innom representanten Tord Lien, som refererte til – prisverdig nok – at SV var blant de partiene som tok opp kraftsituasjonen i Midt-Norge da vi behandlet saken om utbygging av Ormen Lange. Vi skrev den gangen i merknadene: «Det er også grunn til å peike på at utbygging av Ormen Lange vil auke kraftforbruket med omtrent 2–2,6 TWh – i eit område som allereie har stor underdekking av kraft, og der det frå før av er ein monaleg trussel om rasjonering i tørrår.» Medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti ønsket derfor at man skulle utrede konsekvensene av kraftforsyningen «før vedtak om Ormen Lange (...) blir fatta». SVs forslag om dette falt i salen, og vi stemte for utbygging av Ormen Lange. Det gjorde vi fordi vi syntes det var et riktig prosjekt. Her er jeg tilbake til det jeg sa i innledningen om det å handle raskt. Vi trodde ikke at det bare var vi som hadde fått med oss at Statnett den 22. desember 2003 uttalte at det gikk mot en kraftkrise i Midt-Norge. Vi trodde faktisk det var noe som både daværende næringsminister og olje- og energiminister den gangen hadde fått med seg. Når det gjelder den handlingsplanen for Midt-Norge som nå skal legges fram, ville vi ha stått overfor langt bedre handlingsalternativer hvis planen hadde blitt lagt fram som en konsekvens av det som faktisk ble sagt allerede i desember 2003. Hadde denne handlingsplanen blitt lagt fram sommeren 2004 istedenfor sommeren 2006, ville den til enhver tid sittende regjering ha hatt en langt enklere jobb enn det den sittende regjering har i dag når det gjelder denne saken. Når jeg i denne saken hører på noen representanter for Høyre fra Midt-Norge, hender det at jeg får en assosiasjon om elefanter: Det minner meg om elefanter som tramper rundt i et glasshus, og det klirrer ganske heftig, slik som man uttaler seg. Men la nå det ligge. Jeg skal ikke bruke mer tid på det. Vi skal sette i gang alle de fornuftige tiltakene og få dem raskt på plass.
-0	Det er jo riktig at det er ulike rettigheter, ut fra hvor stor aksjepost du har. Men alle aksjonærer fortjener den samme respekten. Jeg forstår at Hallgeir H. Langeland ikke er så opptatt av det, men at eierskap på SVs hender betyr at de bruker det flertallet på akkurat den måten de vil. Det er jo akkurat det børsdirektøren sier: Vi skaper store utfordringer når det gjelder tilliten til det statlige norske eierskapet. Det er akkurat det som er utfordringen når en ikke klarer å forholde seg til de rammene som alle andre forholder seg til. Så må jeg bare stille et spørsmål knyttet til det Langeland tok opp i sitt innlegg om Børge Brende. Denne kontrollhøringen hadde altså tre konkrete hendelser i tre konkrete selskaper som utgangspunkt. Så insisterte regjeringspartiene på å få med et par ekstra, bl.a. Børge Brende, som for øvrig ikke har noe med Fremskrittspartiet å gjøre, selv om Langeland forsøker å fremstille det som om det er høyrepartier. Det er ulike partier, og han har ingenting med oss å gjøre. Man mente det hele var bortkastet tid. Børsdirektøren og ulike styrerepresentanter er uenig i det. Børge Brende hadde ingenting nytt å tilføre saken – eller hadde han det?
-0	Det var interessant å høre foregående taler prate om fattigmannsfinansiering. Jeg vil vel kanskje påstå at bompenger er i omtrent samme kategori, i hvert fall hvis man ser hva det koster, og hvor mye ekstra man må ut med for å betale inn med bompenger. Vi vet at representanten Lundteigen har stemt imot OPS i bøtter og spann i denne salen bare i denne perioden – sammen med representanten Irene Johansen, som var opptatt av akkurat det samme, at OPS er en dyr måte å finansiere på. Jeg tror ikke akkurat at bompenger er noen bedre måte å finansiere på. Jeg tror nok at alle som betaler bompenger hver eneste dag, opplever at de betaler mye mer enn det de faktisk får tilbake. Representanten Gunn Olsen var inne på at NTP ble oppfylt, og viste til innfartsveien til Kragerø. Nå er det slik at innfartsveien til Kragerø skulle ha vært bygd for mange, mange år siden – lenge før denne nasjonale transportplanen. Det er i hvert fall ikke tvil om at mye av pengene har gått fra rammene til Telemark fylkeskommune, og det har gått på bekostning av andre riksveier. Men selvfølgelig er det bra at veien er på plass. Så skulle jeg gjerne ha sagt at jeg er veldig glad for at man nå har laget en merknad om de to ferjesambandene som ikke får lov til å være en del av riksveiferjesambandet, eller som ikke er en del av det øvrige riksveiferjesambandet som skal overføres til fylkeskommunene, men dessverre har vi opplevd at disse to ferjesambandene har vært inne i merknader tidligere – og flertallsmerknader – uten at det har blitt fulgt opp. Så jeg gleder meg faktisk til fortsettelsen, og jeg forventer at det nå blir fulgt opp. For representanten Gunn Olsen, sammen med sine andre kollegaer på telemarksbenken, har jo tidligere sagt at de egentlig vil støtte et forslag om å sørge for fullfinansiering og for at disse ferjestrekningene kommer inn på det øvrige riksveiferjesambandet. Så hører jeg at representanten fra Arbeiderpartiet skryter voldsomt av E18 gjennom Telemark. Jeg synes det ikke er så veldig mye å skryte av når man først går ut og sier at det skal komme 500 statlige millioner i første del av planperioden, og så viser det seg at dette ikke stemmer. Så skal man bevilge 400 statlige millioner i sluttperioden, og så skal man altså få lov til å ta bompenger i første periode, med 500 mill. kr. Det betyr at det er 900 mill. kr til å finansiere en vei som det koster 3 milliarder kr å finansiere. Det betyr at veien Langangen–Dørdal ikke blir ferdig i inneværende nasjonale transportplanperiode. Dette er egentlig bare å holde velgerne for narr – ikke minst de som skal kjøre på veien – hvis det ikke blir fulgt opp med ytterligere bevilgninger. Så langt ligger det ingenting i dette framlegget til Nasjonal transportplan. Så er jeg glad for at Århus–Gvammen på E134 kommer på plass. Det er kjempebra. Men jeg har lyst til å si at jeg synes det er litt trist – og jeg har hørt mange på denne talerstol prate varmt om hvor viktig det er med trafikksikkerhet – at man har rv. 36, som går gjennom Telemark, hvor det altså skjer én ulykke med personskader hver eneste uke. Det er altså ikke satt av en eneste krone til å gjøre noe med denne veien. Jeg synes det er skammelig når man hører på debatten, og hører mange snakke om hvor viktig det er med trafikksikkerhet. Her er det en vei hvor man virkelig kunne ha gjort noe med trafikksikkerheten hvis man ville. Hvis flertallet ville, kunne man bevilget penger, men det ønsker man altså ikke å gjøre – dessverre.
-1	Den jobben som nå gjøres med forskriftene for vurdering, veiledning i hva som er god vurdering, får ganske god tilbakemelding fra Skole-Norge generelt sett. Men det er ikke sånn at det går an å lage en liste med vedtak om hvordan dette skal gjøres. Det går an å gi veiledning i hvordan man skal gi gode tilbakemeldinger og hva som er riktig vurdering. Det er noen opplagte misforståelser som jeg mener det ikke finnes holdepunkter for, verken når det gjelder rundskriv eller veiledning, men som tydeligvis har bredd seg på en del skoler, f.eks. den oppfatningen at det er lærernes ensidige plikt å springe etter elevene for å skaffe seg et grunnlag for å sette standpunktkarakter. Det er det ikke. Det står klart i forskriften at eleven har plikt til å delta. Så den saken kan jeg bare rydde opp i med en eneste gang. Så er det noen som har ment at elevenes innsats i timen ikke skal ha betydning for standpunktkarakteren. Det kan jeg bare avkrefte med en eneste gang. Det finnes ikke holdepunkter i rundskrivet for at man skal oppfatte det slik. Det er selvfølgelig det faglige uttrykket læreren skal ta med i vurderingen.
-1	Jeg har merket meg at det er visse forhåpninger i Høyre og i Fremskrittspartiet og hos andre om at jeg vurderer å trekke meg midt i denne stortingsperioden. Jeg må bare bringe til torgs et bidrag til skuffelse umiddelbart. Det var helt klargjort også i forbindelse med valgkampen i 2005 at jeg har høy prestisje i forhold til å få gjennomført den barnehagereformen som Stortingets flertall og til slutt alle partiene var enige om, men jeg kommer ikke til å vurdere hvor godt vi har lyktes i det før vi kommer til 2009 og skal se oss tilbake og se hva vi faktisk har fått til. Så til spørsmålet om manglende kapasitet i byggebransjen. Barnehageutbygging er som kjent et kommunalt ansvar, og det er kommunene selv som anslår behovet for barnehageplasser og legger lokale planer for utbygging og utvikling av barnehagetilbudet. Oversikt over situasjonen på byggemarkedet er selvfølgelig en viktig del av god kommunal planlegging. Og her vil det jo være store variasjoner rundt omkring i landet med hensyn til hva slags kapasitet det er. Kommunene rapporterer årlig den 20. september inn tall på barn i barnehage og på venteliste samt hvilke planer de har for videre utbygging, til Kunnskapsdepartementet. Denne rapporteringen danner grunnlag for Regjeringens budsjettplanlegging. Regjeringen har så langt truffet ganske godt med sine planer. Avviket har bestått i at kapasitetsveksten ser ut til å ha blitt sterkere enn forventet. Foreløpige KOSTRA-tall viser at hele 11 500 flere barn fikk plass i barnehage i fjor, og det ble opprettet om lag 16 100 flere heltidsplasser. Grunnen til at disse tallene ikke stemmer, er at en del på deltid går opp til heltid, og at det derfor må bygges flere heltidsplasser. Det er faktisk høyere enn det måltallet som Regjeringen satset på, 10 500 flere barn og 13 500 heltidsplasser. Regjeringen opplever ikke det at kommunene overgår våre anslag, som problematisk i en så viktig sak. Tvert imot – Regjeringen og jeg er veldig glad for at man overoppfyller de målene vi har satt oss. Det betyr at det er en nasjonal dugnad på gang for å få til full barnehagedekning. Kunnskapsdepartementet er i tett dialog med kommunene vedrørende utfordringer på veien mot målet om full barnehagedekning i løpet av 2007. Flere kommuner, særlig storbykommunene, har gitt tilbakemelding om at press i byggebransjen bidrar til forsinkelser. Dette gjør Regjeringen noe med. Vi har bl.a. opprettet et eget tilskudd til permanente barnehageplasser i midlertidige lokaler. Dette gjør at kommuner som har mange barn i kø for en barnehageplass, kan forsere barnehageutbyggingen og slik bi-dra til at flere barn kan få et godt barnehagetilbud så raskt som mulig.
-0	Jeg deler selvsagt statsrådens oppfatning om at vi aldri kommer dit hen at dette blir problemfritt. Jeg er også fullstendig klar over at denne statsråden, i likhet med flere statsråder før henne, har planer og arbeider med gjennomgang av bidragsordningen osv. og har som målsetting å legge fram en proposisjon i dette tilfellet – høsten 1999. Men jeg må få lov til å si at treneringen i denne saken har foregått over svært lang tid og medfører stor omsorgssvikt for flere tusen barn hver dag. Ser ikke statsråden at dette må forseres kraftig? Eller er det rett og slett frykten for den ubehagelige reform som gjør at også dagens familieminister trenerer saken?
-0	La meg først få takke representanten Tajik for at hun tar opp et viktig spørsmål om en veldig viktig problemstilling. Før jeg går nærmere inn på statistikken, vil jeg si at departementet legger inn en betydelig innsats i internasjonale barnebortføringssaker for å bidra til at de skal løses så raskt som mulig. Det er imidlertid slik at når et barn er bortført fra Norge til et annet land og en sak etter Haag-konvensjonen igangsettes, må en forholde seg til prosessen i det landet som barnet er bortført til. Erfaringene er at prosessen går raskt i de fleste land, mens det i noen land går altfor lang tid før en sak blir løst. Vi gjør det vi kan for å øve påtrykk for at sakene skal behandles så raskt som mulig og i tråd med formålet om rask retur. Over til statistikken: Hvert halvår publiseres statistikk over sivile barnebortføringssaker. Dette gjelder både saker der barnet er ført bort fra Norge og saker der barnet er ført til Norge. Utfallet av sakene publiseres også, så langt utfallet er kjent, i samme statistikk. De siste fem årene, fra og med 2009 til og med 2013, er 252 barn i totalt 177 saker bortført fra Norge til utlandet. Dette gjelder bortføringer både til land som Norge har konvensjonssamarbeid med, og til land vi ikke har et konvensjonssamarbeid med. Av disse 177 sakene gjaldt 136 saker etter Haag-konvensjonen. I statistikken publiseres ikke avslutningstidspunktet for hver enkelt sak fortløpende, men status oppdateres ved vår halvårlige oppdatering. Det innebærer at statistikken for tiden viser hvor mange saker som er avsluttet per 31. desember 2013. Av 136 Haag-saker i perioden 2009–2013 var 116 avsluttet per 31. desember 2013. 64 av disse endte med at barnet ble registrert returnert, altså ca. 55 pst. Vår statistikk skiller ikke på hvor mange barn som er returnert som direkte følge av en dom i Haag-sak, men viser om barnet er returnert eller ikke. Jeg er mest opptatt av at det blir retur, og ikke hvordan returen kommer i stand. En løsning i disse sakene vil ofte være et samspill med mange medvirkende faktorer, f.eks. er et første stadium i en Haag-sak å oppfordre barnebortføreren til å returnere frivillig. Videre er megling mellom foreldrene noe som forsøkes i mange Haag-saker. Både der bortfører returnerer frivillig og der foreldrene blir enige ved megling, løses Haag-saken uten å være resultat av en dom. Det at sakene løses forut for en dom, gjør at de løses raskere enn ved domstolsbehandling og på en måte som innebærer mindre konflikt mellom foreldrene. I disse tilfellene vil en domstolsbehandling etter Haag-konvensjonens regler uansett fungere som et ris bak speilet. En kan derfor ikke hevde at Haag-konvensjonen som sådan ikke er effektiv fordi det ikke ender med retur etter en dom.
-1	Jeg vil fokusere på en sak som er viktig for Norge, og spesielt viktig for Nord-Norge – tannlegeutdanningen, odontologutdanningen. En enstemmig kirke-, utdannings og forskningskomite har valgt å ha tannlegeutdanningen som et eget kapittel i innstillingen. En enstemmig komite viser til at det er stor mangel på tannleger i den offentlige tannhelsetjenesten. Komiteen viser også til at tannleger, spesielt de med spesialkompetanse, i dag er sterkt geografisk skjevfordelt, med høg dekning i universitetsbyene Oslo og Bergen og dårlig dekning spesielt i Nord-Trøndelag og Nord-Norge. Det er en forestående krise innenfor den offentlige tannhelsetjenesten i Norge. Denne krisen er alt i dag gjeldende i Nord-Norge og vil forsterke seg kraftig i de kommende årene. En enstemmig komite ber om at det skal komme en plan før revidert nasjonalbudsjett i 2002 over hvordan tannlegedekningen skal bedres. Et mindretall, bestående av SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet, ønsker en tannlegeutdanning så fort som overhodet mulig. Det haster. Det nytter lite for Nord-Norge at det utdannes tannleger i Oslo og i Bergen. Undersøkelser og erfaringer fra legeutdanningen og farmasiutdanningen i Tromsø viser at tar man utdanningen i Tromsø og Nord-Norge, er det 80 pst. sjanse for at man vil bli værende i landsdelen og dermed bosette seg og jobbe i distriktene. Hvis det motsatte skjer, er det svært liten sjanse for at man kommer til Nord-Norge som lege, som farmasøyt eller som, som dette gjelder, tannlege. Jeg vil utfordre komiteen til å jobbe videre med saken, slik at man når man får denne planen – før revidert nasjonalbudsjett i 2002 – setter i gang tannlegeutdanning i Tromsø så fort som mulig.
-1	Firmaet «holy brokers» har også auka sin grunnverdi dei seinare åra – så kan då representanten Lønning sjå om han vil bruke tida på å finne ut kven som var styreleiar der tidlegare. Vi snakkar i dag om ei utanrikspolitisk linje: Er ho konsekvent, er ho langsiktig? Og då har eg lyst til å sitere direktøren for Nobelinstituttet, Geir Lundestad, som skriv i Aftenposten: «Likevel er det viktig å understreke at etter Gulf-krigen» – den første altså – «har ikke Saddam representert noen stor trussel mot Iraks naboer og slett ikke mot USA. Han fikk som fortjent i den krigen, og har siden stort sett holdt seg i ro.» Det er den reelle situasjonen. Lundestad konkluderer med at Saddam er ein trussel mot eige folk, men ikkje mot verda. Det er den trusselvurderinga vi har føreteke i SV, at han ikkje er den trusselen som kan legitimere og utvatne folkeretten og kan legitimere eit så stort angrep som han faktisk planlegg. Vi kan ikkje gå så langt at vi skal misbruke FN i ein sånn samanheng. Og Noreg, som er eit flankeland i NATO, som er eit lite land som er avhengig av at folkeretten fungerer, skal ta opp dette med at ein, etter mitt skjøn, skal utvatne folkeretten og kanskje også bruke artikkel IV i ein situasjon som ikkje er til stades. Vi skal vere klar over at Tyrkia har lagt inn territoriale krav i Nord-Irak, irakisk Kurdistan, ein har samstundes fått litt pengar og ventar endå meir pengar frå USA før ein godkjenner at amerikanske troppar skal bruke tre flybasar og komme inn med tusenvis av soldatar, nettopp for å angripe Irak. Samtidig bed ein om konsultasjonar for å diskutere eit eventuelt angrep frå Irak, det landet ein faktisk har planar om å angripe. Så vi skal som eit lite land passe oss veldig for den bakanforliggjande maktposisjoneringa som føregår i Tryggingsrådet, der skal Noreg også tore å representere bl.a. dei som demonstrerer, bl.a. dei som kanskje har ein større fredsvilje enn dei som i dag prøver å bruke folkeretten til noko anna enn det han var meint til.
-0	Innledningsvis vil jeg få takke interpellanten for at han har satt denne saken ytterligere på dagsordenen, for dette er en veldig viktig sak å diskutere. Det er jo helt åpenbart at viljen til at det skal gjøres noe er til stede i denne sal, men problemet er bare at det tar så uendelig lang tid. Hvis vi vinkler dette opp mot f.eks. de unge på sykehjem, vedtok faktisk Stortinget at alle som ønsket det, skulle få flytte ut innen 2005. Nå er vi snart halvveis i året. Det vises her til bl.a. toppfinansieringsmodellen for særlig ressurskrevende brukere. Ja, den er på plass. Men vi skal ikke glemme at man samtidig har fjernet det såkalte utflyttingstilskuddet til de kommunene som hadde disse personene i institusjon, noe som var til stor hjelp når det gjaldt å etablere et tilbud utenfor institusjonene i den fasen. Å evaluere toppfinansieringsmodellen i 2005 er veldig viktig. Jeg tror at dette bør gjøres såpass raskt at man har tid til å legge inn forslag til endringer, og senest i budsjettet for 2006. Man sier at man skal evaluere i løpet av 2005, så blir man ikke ferdig før på slutten av året, og så må man utsette til 2006 å ta stilling til det – og så går tiden. Jeg synes det allerede har gått lang nok tid. Det siste tallet vi har på såkalte unge personer i sykehjem i Norge i dag, er 132. Og det er riktig som statsråden påpeker, at ca. halvparten har gitt uttrykk for at de ønsker å flytte ut. Men spørsmålet vi må stille oss, er: Hvilke rettigheter har denne gruppen som enten er i ferd med å bli flyttet inn på institusjon eller er i egen bolig, men som har en hverdag som, etter min mening i hvert fall, ikke er tilstrekkelig tilrettelagt, slik at de har et verdig liv? Hva skal vi gjøre med dette? Jeg tror ikke den henvisningen vi gjør til sosialtjenesteloven, er tilstrekkelig. Sosialtjenesteloven gir en del innspill som bl.a. knyttes til særlig store utfordringer og særlig store økonomiske ressurser. Jeg tror at vi er nødt til å se på hvordan vi kan rettighetsfeste og legge bedre til rette for et verdig liv for disse personene – og det er et paradoks etter alle disse debattene vi har hatt. I denne uken er dette den andre debatten når det gjelder unge ut av sykehjem, og da er det jo underlig at vi fremdeles er i en situasjon der det er flere som flytter inn enn som flytter ut av sykehjem! Det kan vi faktisk ikke leve med lenger.
-0	Som saksordføreren påpekte, avslører Riksrevisjonens undersøkelse av økonomistyringen i helseforetakene betydelige mangler ved styring og kontroll. Herunder kan nevnes et akkumulert underskudd i størrelsesorden 25 milliarder kr betydelig mangel på budsjettdisiplin en ukultur ved at det har vært forventninger om tilleggsbevilgninger, så man har i praksis sett bort fra budsjetter rekordartet gjennomtrekk av ledere, halvparten av helseforetakene har skiftet direktør, og 15 av 19 foretak har skiftet økonomidirektør i perioden sen start på budsjettprosessen manglende involvering av ansatte og ledere på lavere nivåer, osv. osv. Samlet sett mener Fremskrittspartiet at dette dokumenterer en sektor med store mangler med hensyn til styring. Fremskrittspartiet er et parti som mer enn gjerne er med på å bevilge penger for å styrke helsesektoren, men vi er også et parti som krever god ledelse, god styring og at budsjetter følges. Vi finner det uakseptabelt at helseforetakene over flere år ikke har tilpasset seg de økonomiske rammene. Sektoren er blitt styrt av regjeringen Stoltenberg, ved tidligere statsråd Sylvia Brustad i vesentlige deler av den perioden som rapporten vi i dag behandler, gjelder for. I tillegg kan det bemerkes at et betydelig flertall av medlemmene i styrene i de regionale foretakene kommer fra de rød-grønne partier. Fremskrittspartiets kartlegging viser at 19 ordinære styremedlemmer har sin bakgrunn fra de rød-grønne partier mot ti fra ikke-sosialistiske side. Det er på denne bakgrunn klart hvor ansvaret for situasjonen ligger, den ligger hos de rød-grønne partier. Riksrevisjonens rapport tilsier at man bør stille spørsmål ved hvordan man har valgt å organisere Helse-Norge. Det vises her til at store og viktige sektorer i samfunnet slik som politi, forsvar og Nav er organisert på en måte der ansvarsforhold og styring er klarere. Jeg vil for øvrig bemerke at representanten for Den norske legeforening i høringen uttrykte bekymring for forslaget om å senke stykkpriselementet i ordningen med innsatsstyrt finansiering til 30 pst. Fremskrittspartiet deler denne bekymringen. Jeg registrerer at både de regionale helseforetakene og helseforetakene generelt ønsker seg bedre forutsigbarhet og langsiktighet fra eier. Sen utsendelse av oppdragsdokumenter er en vesentlig årsak til manglende koordinering, hevdes det. Jeg må her vise til at Fremskrittspartiet har foreslått en årlig sykehusproposisjon etter modell av kommuneproposisjonen, som vil tilfredsstille mye av helseforetakenes behov for langsiktig planlegging. I høringen vi hadde om denne saken, merket jeg meg at det ble hevdet at styringen i helseforetakene er betydelig bedret de siste årene, og at prognosene for 2009 er positive. Jeg registrerer derimot oppslag i media som tyder på at det fortsatt er store utfordringer i sektoren, og vi i Fremskrittspartiet vil derfor følge utviklingen nøye.
-0	Jeg takker for svaret. Bakgrunnen for mitt spørsmål er at jeg ble kjent med en historie til en far som mistet pappapermen høsten 2011, og klaget inn saken hos Nav. I likhet med mange andre fikk han medhold våren 2012, men pappaen mistet likevel retten da han fikk barn nummer to, fordi han ikke hadde rukket å ta ut pappapermen for barn nummer en. Like før helgen, etter at jeg sendte inn spørsmålet og det ble kjent for Barne- og likestillingsdepartementet, ble jeg også kjent med at saken ble omgjort i Nav, og at man skulle finne en erstatningsordning, sånn som statsråden peker på. Det er jeg glad for, og det synes jeg er positivt. Mitt spørsmål vil da være: Vil alle i samme situasjon, som ikke har rukket å ta ut pappapermen for barn nummer en før man har fått barn nummer to, få en tilsvarende erstatning, og hvor høy vil den erstatningen bli – vil det bli kompensert fullt og helt for det som man taper av foreldrepenger?
-0	Jeg har den ære på vegne av representantene Torbjørn Andersen, Tord Lien, Kåre Fostervold og meg selv å fremme forslag om utarbeidelse av stortingsmelding om kjernekraft.
-0	La meg først på vegne av Fremskrittspartiet si at vi stort sett deler vurderingene til Regjeringen og er tilfreds med Regjeringens arbeid i Irak-spørsmålet. Jeg tror også det er fornuftig og nyttig at vi har en situasjon i Norge hvor de to største opposisjonspartiene i hovedsak er enige med Regjeringen, slik at vi står samlet – bortsett fra noen partier. Det er i seg selv et viktig moment for et lite land. Så har det vært snakket om onder – og krig er et onde. Jeg er derfor veldig glad for at statsråden har understreket at det er Saddam Hussein som her kan gjøre noe, nemlig å sørge for at han fullt ut samarbeider med FN, og at vi får en forsikring om at han ikke har masseødeleggelsesvåpen. Det er nemlig et annet onde, som for mange kan være like ille, nemlig at Saddam Hussein får fortsette med å ture frem, har masseødeleggelsesvåpen og gjør bruk av dem, eventuelt mot noen i eget område eller mot Israel. Hele hensikten er jo å sikre at det ikke blir brukt masseødeleggelsesvåpen. Jeg vil gjerne spørre statsministeren om han er enig i at det er en ganske klar målsetting å hindre at Saddam Hussein får mulighet til å bruke masseødeleggelsesvåpen.
-1	Først vil jeg bare si at det var helt greit at dette forslaget ble fremmet, for det har ledet fram til den debatten som vi har nå, til at vi kan ha en debatt og få en meningsbrytning rundt det. Det er ganske klart, slik også flere andre representanter, bl.a. fra Arbeiderpartiet, har påpekt, at flertallet har konkludert med at vi ser at det er gode grunner for at Swaziland gis økt markedsadgang, og legger til grunn at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med dette. Nå stilte riktignok Jørund Rytman fra Fremskrittspartiet spørsmålet: Ja, men hvorfor stemmer dere ikke bare for dette med én gang? Da kan han ikke ha fulgt med på det som tidligere er sagt, nemlig det som Torgeir Micaelsen nevnte. Han var veldig klar på at her finnes det forskjellige modeller det går an å velge, og det gjør at vi vil ha en runde i Regjeringen før vi legger fram en sak om dette. Men jeg vil bare si et par ting som jeg synes ofte forsvinner i debatten, og som jeg synes det er viktig å påpeke. Det ene er at halvparten av all maten som spises i Norge, er produsert i utlandet. Det gjør at skremselspropagandaen om at Norge er et land som ikke har markedsadgang for noen andre, er veldig, veldig feil. Poenget fra vår side - altså fra regjeringspartienes side og spesielt, hvis jeg skal snakke på vegne av mitt eget parti, SV - er å prøve å legge til rette for en ordning som gjør at det nettopp er de minst utviklede landene som står nederst, og som er de fattigste landene, som har den beste markedsadgangen. Det er ikke noen tvil om at det er stor forskjell hvis man sammenligner de landene som står nederst på den listen, med de landene som står øverst på den listen. Finanskomiteen var jo nettopp på besøk i Brasil og Argentina, og jeg tror at folk vil være enig i at det er ganske stor forskjell mellom jordbruksvilkårene i Argentina og Brasil og jordbruksvilkårene i en del av de aller fattigste landene. Hvis man gjør sånn som Fremskrittspartiet sier, og åpner for at alle u-landene får markedsadgang, vil det helt klart være land som Argentina og Brasil som vil gruse alle de andre u-landene og komme med alle sine landbruksprodukter. En del av de landene som vi snakker om, og som vi nettopp ønsker å hjelpe ut av fattigdommen, vil komme til å tape. Det tror jeg ikke det kan være noen tvil om - kanskje med et lite unntak av Argentina, som for tiden har forbud mot eksport av storfekjøtt. Men bortsett fra det tror jeg at enhver som skjønner økonomi, også vil forstå fordelene med å ha den type industrialisert landbruk i forhold til konkurranse internasjonalt. Det ønsker ikke vi i SV. Vi ønsker å hjelpe de landene som har de dårligste vilkårene, og derfor ønsker vi å reservere de tollfrie adgangene nettopp til de landene. Men så er det noen unntak, der vi prøver å se en større helhet, på historie, utvikling og på de avtaler vi tidligere har hatt, og der vi sier at her gjør vi noen unntak fordi vi mener det er viktig. Bare for å nevne én siste ting i forhold til det spørsmålet som hele tiden fremmes fra høyresiden, nemlig at frihandel for enhver pris er det eneste saliggjørende. Jeg merker meg jo at ikke engang Fremskrittspartiet akkurat nå her i salen sier at frihandel bidrar til goder for alle, for det må jo være bakgrunnen for at Fremskrittspartiet foreslår tollfrihet bare for u-landene og ikke for alle de andre landene. Det er klart at hvis land med jordbrukssubsidier og store land som USA, f.eks., skulle komme innenfor et frihandelssystem, ville de også utkonkurrere alle de fattigste landene. Det er ingen tvil om, hvis man ser på den utviklingen som har vært etter de WTO-rundene vi har hatt, at det ikke er slik at alle land i verden har nytt godt av frihandel. Vi i Norge har nytt veldig godt på en god del områder av frihandel, for vi har hatt økonomi, vi har hatt konkurransedyktig næringsliv som har stått sterkt rustet, godt rustet, til å møte konkurranse fra andre steder, mens andre land ikke vil være i den situasjonen og vil ha behov for å bygge opp sitt eget næringsliv, sin egen industri, før de får møte de andre landene i en fri konkurranse. Derfor har vi jo nettopp inngått asymmetriske tollavtaler med bl.a. de landene som vi her snakker om i det sydlige Afrika. Et siste poeng - igjen i forhold til det som går på frihandel. Veldig mange av de landene som har utviklet seg, og som senere har kunnet delta i en frihandelskonkurranse, har nettopp sett at det å bygge opp sitt eget næringsliv har gitt dem en ekstra mulighet til å komme ut. Hvis man åpner for full frihandel fra dag en, betyr det at man fortsatt vil ha den ulempen for de landene som ikke står klare til å møte den situasjonen. Derfor sier vi: Prioriter de fattigste landene nå, gi dem markedsadgang, og så får det være det som vi gjør i en gradvis utvikling.
-0	Ja, det gjorde jeg – akkurat nå.
-1	Eg trur eg gjer klokast i å sjå bort frå innlegget frå representanten Kristiansen, og seier på vegner av forslagsstillarane at vi eigentleg er rimeleg godt fornøgde med den behandlinga som har vore i komiteen, og dei komitemerknadene som ligg til grunn. Så gir eg ei utstrakt hand til statsråden og har tillit til at dette spørsmålet blir vurdert på nytt, og at statsråden tek dei signala som kjem. Det er faktisk ganske spesielt at også Arbeidarpartiet vurderer det spørsmålet som ligg i forslaget, som viktig. Eg trur vi kan seie at utviklinga i fiskerinæringa sine organisasjonar har skjedd fort, og det er grunnlag for at ein bør gjere ei nøye vurdering i departementet. Eg ser ikkje heilt poenget i forhold til å auke konfliktnivået noko ytterlegare utover det. Det får vi heller ta ved ein seinare korsveg dersom det skulle vise seg at det blir behov for det. Så av omsyn til juleferien og andre forhold gir eg ei utstrakt hand til statsråden og har tillit til at dette blir vurdert ordentleg. Så får vi heller snakkast ved ei seinare anledning dersom det skulle bli behov for det.
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Det er ikke bare sild Oslofjord- og Skagerrak-fiskerne fokuserer på, det er også makrell. Her er det problematisk, fordi departementet fastsatte vilkårene for deltakelse uten å ta hensyn til Fiskarlagets tilføyelse om at fartøy som ikke har levert 5 tonn i et av årene 1998, 1999 eller 2000, må ha deltatt i makrellfiske i to av årene 1998, 1999 eller 2000. Konsekvensene av at dette vilkåret ble satt til side, er at mange fiskere i Oslofjordområdet falt ut av det ordinære makrellfisket. De må nå forholde seg til et maksimalt kvantum på 5 tonn makrell, som er beregnet for fiskere som er falt ut av ordningen, og som i stor grad er deltidsfiskere. Vil statsråden vurdere å senke terskelen for deltakelse i makrellfisket, slik at Oslofjordens fiskere gis større muligheter til å delta?
-1	Den nordatlantiske villaksressursen er redusert med mer enn 75 pst. siden 1970-tallet. Det er ingen tvil om at bestandene har gått kraftig tilbake også i Norge. Vi har likevel mange og livskraftige bestander, som faktisk tilsvarer om lag en tredjedel av all nordatlantisk villaks. Dette gir Norge et særlig internasjonalt ansvar med store krav til nasjonal oppfølging. Nasjonale laksevassdrag og laksefjorder innebærer at om lag tre fjerdedeler av Norges totale ressurser av atlantisk laks blir gitt særskilt beskyttelse i vassdrag og fjordområder. I et internasjonalt perspektiv betyr dette at nesten en tredjedel av den nordatlantiske villaksen blir gitt slik beskyttelse. Nasjonale laksevassdrag og laksefjorder innebærer altså et betydelig løft for villaksen, både nasjonalt og internasjonalt. Det finnes ingen enkelttiltak som kan sikre villaksen for framtiden. Villaksens spesielle livssyklus gjør at den utsettes for en rekke trusler både i vassdragene, i kystområdene og i havområdene. Disse truslene spenner fra fysiske inngrep til forurensninger, parasitter, rømt oppdrettslaks og ulovlig fiske. Dette betyr at villaksen bare kan sikres gjennom en sterk og helhetlig bevaringspolitikk, der flere ulike myndigheter og næringer gjør en innsats. Nasjonale laksevassdrag og laksefjorder er et nødvendig, men ikke tilstrekkelig tiltak for villaksen. I tillegg til å ferdigstille denne ordningen med nasjonale laksevassdrag og laksefjorder vil Regjeringen også styrke vernet av villaksen på andre områder. Vi ønsker økt satsing på bekjempelse av Gyrodactylus salaris, skjerpede tiltak mot rømt oppdrettslaks og bevaring av villaksens leveområder. Dette peker seg ut som særlig viktige satsingsområder. I den varslede stortingsproposisjonen om villaksen vil vi både legge fram et konkret forslag til nye nasjonale laksevassdrag og laksefjorder og også presentere Regjeringens samlede politikk for vern av villaksen. Det foreliggende Dokument nr. 8-forslaget gjenspeiler en debatt i ulike miljøer om effekten av de nasjonale laksefjordene. Fra forskningshold har det bl.a. vært uttalt at laksefjordene må være store og helst oppdrettsfrie dersom de skal gi tilstrekkelig effekt. Oppdrettsnæringen har også hevdet at tiltaket ikke gir tilstrekkelig effekt i forhold til problemer med rømt oppdrettslaks og lakselus. Det har hele tiden vært lagt til grunn at problemer med rømninger, fiskesykdommer og parasitter primært må løses gjennom spesifikke tiltak. Med de problemene vi i dag har på disse områdene, vil det imidlertid ikke være forsvarlig å øke omfanget av lakseoppdrett i de fjordområdene som er viktigst for villaksen. Nasjonale laksevassdrag og laksefjorder er dessuten et helhetlig grep som skal gi de viktigste laksebestandene en ekstra forsikring og beskyttelse både i vassdragene og i de tilhørende fjordområdene. Det hører også med i denne diskusjonen at Stortinget – i tråd med forslag fra Bondevik II-regjeringen – forutsatte at ordningen skal evalueres senest ti år etter ferdigstillelsen, da det behandlet saken i 2003. En slik evaluering må bygge på kunnskap over tid, og det er derfor igangsatt et bredt anlagt program, som varer over ti år, for overvåking av ordningen. Jeg kan også forsikre representanten fra Venstre om at vi ønsker å ta med hans forslag i den videre vurderingen. Når det gjelder Kristelig Folkepartis forslag om å oppheve den midlertidige sikringssonen, vil jeg bekrefte at det skal vi også vurdere i forbindelse med det arbeidet som vi nå gjør.
-1	Jeg er forundret over hvor lett statsministeren tar på følgende forhold: Norge kommer eventuelt til å delta i opplæring av irakiske soldater i Irak som ett NATO-land, mens mange andre NATO-land sier nei. For alle praktiske formål kommer irakere til å se på Norge som en del av USAs nærvær i Irak og som en del av en okkupasjonsstyrke. Nå er erkjennelsen i mange land den at USA er en del av problemet og gjør vondt verre. Norges svar på det er altså å bidra til å gjøre vondt verre. Isteden kunne Norge tenkt at man kunne bidra på sikt i en situasjon der det ikke ble satt likhetstegn mellom Norge og USA i Irak, og der Norge som sådant kunne ha investert mer i det som kunne være et sivilt styre og en legitim situasjon framover. Er det virkelig slik at statsministeren tror at i Irak kommer irakere til å se stor forskjell på USAs og Norges deltakelse?
-1	Vårt prinsipielle standpunkt til private skoler kom fram i debatten vi hadde om tilskuddssatsene, og den debatten og de standpunktene vi inntok der, burde være kjent for representanten Inge Lønning. For å repetere kort: For en del private skoler ville vårt opplegg ha medført et mindre statlig tilskudd. Jeg sier noen, litt avhengig av grunnlaget for dem. Også livsynsskoler opprettet av religiøse minoriteter og av andre, ville ha fått et noe lavere tilskudd enn det de får etter dagens system. Det er de faktiske forhold. Men så har jeg lyst til å si en ting til. Det at vi kutter såpass som 328 mill. kr på de private skolene denne gangen, er et resultat av budsjettforliket, der Inge Lønning og Høyre har vært med, og som har gitt utdanningssektoren 328 mill. kr i mindre rammer. Vi har valgt å forholde oss til disse rammene, og vi har valgt å prøve å kutte der hvor det er mulig uten å ramme de offentlige skolene, uten å påføre foreldre økt egenbetaling innenfor den offentlige utdanningssektoren, og for å opprettholde tilbud til kvalitetsforbedrende tiltak. Så til slutt dette med et godt læringsmiljø. Jeg hadde håpet at vi kunne være enige om at et godt læringsmiljø generelt er avhengig av et godt inneklima og gode lokaler. Barneombudet har som sagt påpekt dette, og jeg anbefaler representanten Inge Lønning å lese Barneombudets rapport.
-0	Som det er blitt sagt av fleire under debatten her i dag, er resultatet etter valet eit historisk stort borgarleg fleirtal eit historisk val som også har ført Framstegspartiet inn i regjeringskontora, og trass i ein liten mediestorm rundt nokre av statsrådane på bakgrunn av tidlegare utsegner i opposisjon, vil nok framtida vise at nettopp desse statsrådane vil vise seg å vere både handlingskraftige og framtidsretta. Dette står i motsetning til den raud-grøne regjeringa, som sat med hendene i fanget i mange saker, også når det gjeld avklaring av traséval for ferjefritt E39 i Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal, som fjordkryssingar i Nordfjord, over Sulafjorden, Romsdalsfjorden og Halsafjorden – trass i brei politisk einigheit om følgjande trasear: Indre trasé under Utvikfjellet via Stryn og vidare inn på Kvivsvegen mot Volda, konsept K10, Hafast, Hareid fastlandssamband frå Hareid mot Ålesund, konsept K3, Møreaksen, undersjøisk tunnel under Romsdalsfjorden via Tautra mot Molde, konsept K3, Halsafjorden, flytebru, alternativt K2, som er undersjøisk tunnel. Det er meir enn eitt år sidan vi blei lova ei avklaring frå departementet, og handlingslamminga har ført avgjerda over til ei ny regjering. Eg føler meg trygg på at det blir betre handtert no, når det handlar om å bruke tida til vidare planlegging, ikkje venting på ei avgjerd som aldri kjem. Så nokre ord om fornybarsatsing. Som dei fleste er kjente med, er det etablert ein felles sertifikatmarknad mellom Noreg og Sverige for å få på plass meir fornybar, rein straumproduksjon. Denne økonomiske stimulansen til nye, gode energiprosjekt har verkeleg skote fart i utbygginga i vårt naboland. Heile sju terrawatt er det gitt tilsegn om der, mens vi her til lands har makta å få på plass om lag ein tiandedel. Dette er verkeleg alvorleg, og vi risikerer at norske straumforbrukarar betaler svenskanes kraftutbygging, mens våre utbyggjarar finn sine søknader igjen i ein endelaus byråkratkø. Dette er ikkje godt nok og må rettast opp så godt som mogleg, slik at også vi får vår fornybardel, om vi skal liggje på verdstoppen i lag med Island. Så heilt til slutt: Når eg høyrer SVs Snorre Serigstad Valens innlegg, med harselas over valvinnarane sine løysingar, gir han eit ansikt til ytringa: Folk flest veit ikkje sitt eige beste, gi meg eit nytt folk – sikkert i håp om ei betre oppslutning.
-0	Sett med mine øyne skulle jeg ønske at vi hadde satt den skuffa i bakken for flere år siden for å få på plass en jernbane til Russland. I brevet fra departementet sier man at man har gående et arbeid for å få det inn i NTP for 2014–2023. Når ser statsråden for seg at man i praktisk handling kan komme i gang med å bygge en jernbane fra Sør-Varanger og knytte den opp mot det russiske jernbanenettet – i praktisk handling?
-0	Det er vanskelig med ett ord å gi en karakteristikk av toppmøtet i Johannesburg. Johannesburg var litt av alt – litt bra, litt dårlig og ikke minst litt av hvert. Kanskje ligger noe av hovedproblemet her: Verdenstoppmøtet i Johannesburg var rett og slett for stort, for ambisiøst og for bredt i forhold til temaer. Veldig forenklet og spissformulert kan man si at man forsøkte å løse alt som var vondt i verden, men endte opp med smuler. Dette var nok ikke uventet, ikke minst for alle dem som vet hvordan slike FN-konferanser virker, men det var nok skuffende og nedslående for mange ildsjeler og fødte optimister som trodde på forhåndsreklamen. Det positive får være at ingen har foreløpig foreslått noen oppfølgerkonferanse. Når det gjelder de konkrete resultatene, er det klart at det som ble oppnådd i forhold til å bedre de sanitære forhold, er viktig og kan virkelig bli livgivende for millioner i den tredje verden. Og som BBC sa det: Dette er juvelen i toppmøtets krone. På plussiden kommer i tillegg også en del andre forhold, som statsministeren redegjorde godt for, forhold som kanskje allikevel har noe mindre betydning for verdens befolkning, samlet sett. Fra norsk side har man tatt det som et nederlag at vi ikke oppnådde noen konkrete resultater hva gjelder bruk av fornybar energi. Kravet om dette var noe først og fremst de europeiske land, med sterk støtte fra miljøbevegelsen, arbeidet for. Årsaken til nederlaget ble i de fleste medier tilskrevet bl.a. USA, Japan, Canada, Australia og Saudi-Arabia, men faktum er jo at her ønsket heller ikke utviklingslandene i Afrika, i Asia og i Latin-Amerika noen avtale. I stedet for konkrete mål om fornybar energi, kom det en tekst som var mer opptatt av økonomisk vekst, ut fra den erkjennelse at afrikanere og asiater har et stort behov for å styrke sin økonomi med energi som er relativt billig og ikke minst lett tilgjengelig. Derfor opplever ikke Fremskrittspartiet at det er noe problem at Norge ikke vant kampen om fornybare energikilder, for hadde vi gjort det, hadde det, slik vi ser det, vært et hinder for økonomisk vekst og fremgang i den tredje verden. Og er det et virkemiddel som har vist seg å være effektivt i kampen for å få et bedre miljø, er det nettopp økonomisk vekst. Et annet slag som ble utkjempet i Johannesburg, var hvorvidt miljøavtaler skulle underordnes handelsreglene i WTO. Slik ble det ikke, og det ble her utropt en norsk seier av et samlet norsk pressekorps. Nå tror ikke vi at det nødvendigvis spiller så stor rolle om det er slik at WTO og miljøavtaler er likestilt fremfor at noe har forrang, men hvordan vi tolker dette her hjemme, og hvordan vi akter å bruke det, har absolutt betydning. Da er det med skuffelse jeg ser at en representant fra Landbruksdepartementet uttaler til Aftenposten den 4. september at dette vedtaket er en indirekte støtte til norsk posisjon om et sterkt grensevern. Nok et praktisk resultat som ikke er til glede for jordens fattige eller norske forbrukere! Det som etter Fremskrittspartiets mening var mest nedslående og skuffende med Johannesburg, var fraværet av forpliktelser om en mer liberalisert og rettferdig verdenshandel. Når fattigdomsbekjempelsen først var satt ettertrykkelig på dagsordenen, er det skuffende å registrere at det ikke lot seg gjøre å løfte dette temaet opp og frem, dette til tross for at proteksjonisme i den rike verden koster den fattige verden minst 700 milliarder kr i året i tapte inntekter. Det er ikke lystelig å se hvordan f.eks. EU jobber for å unngå å få handel opp som tema. Men vi opplevde heller ikke at Norge løftet særlig mange fingre for å komme u-landene til unnsetning. Enkelte NGO-er prøvde å få til en debatt, men nesten ingen tok opp hansken. Derfor ble ikke Johannesburg det løfterike møtet det kunne ha blitt. Det ble altfor mye den rike verdens fortsatte behov for å beskytte seg selv og sikre sine sære nasjonale interesser. Chirac oppfordret alle til å legge vekk nasjonal tenkning og fokusere på det globale. Det hadde vært flott! Men hva gjorde Chirac selv for å bidra? For dem som har fulgt franske posisjoner i internasjonale forhandlinger, er det vel ikke overraskende at Chiracs ord føltes uendelig tomme og uten mening, og de ble derfor for meg en slags oppsummering av hva jeg opplevde i Johannesburg – mange ord og lite handling.
-1	Vi snakker om de svakeste barn og unge vi har i vårt samfunn, og vi er opptatt av rettssikkerhet. Det er faktisk overordnet økonomi. I meldinga står det at 11 fylkeskommuner innvilger færre tiltak enn før i år 2000. I Østfold f.eks. innvilger man kun tiltak av 43 pst. av henvendelsene. Dette er meget alvorlig, og avslagene begrunnes rundt omkring i økonomi. Kommunenes og fylkeskommunenes økonomi har blitt dårligere under denne regjeringa. Hele komiteen understreker viktigheten av at det norske rettsvern også skal gjelde mindreårige asylsøkere. Vi har snakket mye her i dag om likhet for loven. De første ni månedene i fjor forsvant 65 enslige mindreårige asylsøkere fra norske mottak uten at de ble etterlyst. Ingen vet hvor de er. Noen av de 65 er antakeligvis ikke mindreårige, men man regner med et tall på 45. Den yngste er ei jente på 14 år. Komiteen frykter at en del av disse barna lever som slaver og prostituerte. Det har vi en flertallsmerknad på. Det er ikke akseptabelt at barn i Norge blir behandlet på denne måten. Det sier vi også. Dette er barn som ofte har en meget traumatisk bakgrunn som gjør at de trenger særskilt oppfølging. Hvorfor støtter ikke regjeringspartiene da likhet for loven? Hvorfor støtter man ikke det forslaget som ligger her fra Fremskrittspartiet, SV og Senterpartiet, der vi ber Regjeringen endre barnevernsloven slik at enslige mindreårige asylsøkere under 18 år skal komme inn under dette lovverket, som alle andre barn under 18 år i dette landet som ikke har foreldre?
-1	Eg skal bruke 5 sekund, for eg skal berre ta opp det forslaget som står i innstillinga.
-1	Jeg registrerer representanten Halvorsens invitt, og må bare si at Halvorsen vet jo utmerket godt hva SVs holdning i forhold til håndtering av terrorisme er. Jeg kan sitere fra vår merknad, der det heter at medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti mener at «bekjempelse av terrorisme er viktig for å trygge også det norske samfunnet, men mener at en siden 11. september 2001 i for stor grad har fokusert på mulighetene for å ta i bruk militære virkemidler mot terrorisme». Videre viser vi til at Regjeringen i St.prp. nr. 55 for 2000-2001 slår fast at «det i langt større grad enn før er rom for å anvende hele spektret av sikkerhetspolitiske virkemidler, i første rekke de: (1) politiske, (2) lovmessige, (3) politimessige, (4) diplomatiske, (5) økonomiske, (6) informasjonsmessige, (7) humanitære og (8) militære,» og videre at «Bruk av militærmakt utgjør kun ett slikt virkemiddel og vil i de fleste situasjoner neppe være det dominerende sikkerhetspolitiske virkemidlet.» Disse medlemmer mener at dette perspektivet må avspeiles også i budsjettsammenheng ved at en ser på forholdet mellom de midler som bevilges til militære formål og de midler som brukes i andre sammenhenger for å forebygge eller løse konflikter». Etterretning er et naturlig virkemiddel for å avdekke terrorisme, men for oss er det avgjørende viktig at etterretning foregår med den nødvendige demokratiske kontrollen for å unngå misbruk. Når det gjelder spørsmålet om en tredje vernepliktskategori, så er vi i en situasjon der graden av deltakelse i den allmenne verneplikten i Norge er sterkt synkende, og det skaper mange problemer som det kan være naturlig å prøve å løse ved å etablere alternative vernepliktsformer. Vi ønsker den utredningen for å bringe på det rene om det er mulig å etablere en tredje kategori som vil kunne gi oss den ekstra sikkerheten i samfunnet som vi er avhengig av å ha.
-0	Det som flere har vært inne på, er at denne saken har vært godt utredet og godt belyst – over lang, lang tid. Den første utredningen ble sendt på høring i 2008, dernest den siste i 2010. Underveis har også partene kommet med mange innspill og synspunkter i forbindelse med disse høringene. Så er det riktig, som saksordføreren var inne på, at per dags dato mangler vi en del statistikk på hvordan kundeklausuler, rekrutteringsklausuler og ikke minst konkurranseklausuler blir praktisert, hvor stort dette er, og i hvilke bransjer det er utbredt. Samtidig har vi fått god informasjon tilbake om at enkelte arbeidstakerorganisasjoner har gjort egne undersøkelser, der det tyder på at dette er en del av standardkontraktene i enkelte bransjer. Derfor har det vært viktig for meg å iverksette denne kunnskapsinnhentingen som departementet er i gang med, som det også ble pekt på, for å skaffe oss bedre og mer kunnskap om dette. Jeg er veldig glad for at vi nå har fått et regelverk som tydeliggjør og klargjør når det skal brukes konkurranseklausuler, kunde- eller rekrutteringsklausuler – at vi får det inn under klare rammer. Det som har vært interessant gjennom disse årene, er at både på arbeidstakersiden og arbeidsgiversiden har man sett klare behov for å få tydeliggjort rammene, få tydeliggjort regelverket, og at noe bør skje. Så har vi hatt en situasjon der ingenting har skjedd, og det har også vært ulike interesser på begge sider, som det også er pekt på her, med tanke på hva som burde ha vært gjort. Derfor synes jeg komiteen skal ha all ære og ros for måten den har behandlet denne saken på. Man har kommet frem til en god og balansert tydeliggjøring, som jeg også registrerer man er fornøyd med i det åpne rom. Man mener at man har fått til et moderne og godt regelverk. Så er det sånn at regjeringen er svært opptatt av at vi skal ha mobilitet i arbeidsmarkedet, at man også skal få lov til å beholde bedriftshemmeligheter og bransjehemmeligheter, samtidig som man må sikre at folk ikke blir stående i altfor lang tid utenfor arbeidslivet uten å få kompensert for den perioden man har en karantene. Både jeg og regjeringen lever godt med de endringene som Stortinget vil gjøre her i dag. Selv om vi la frem et forslag der vi mente at den enkelte arbeidstaker burde ha 100 pst. kompensasjon opp til 18 G, tror jeg komiteen har kommet frem til en god måte å gjøre dette på og en grei balansering ved at man gir 100 pst. lønn opp til 8 G, og 70 pst. mellom 8 og 12 G. Alt i alt vil jeg gi en takk til komiteen for å ha kommet frem til et balansert, godt og moderne forslag.
-1	Er det én ting jeg har lært meg i politikken, er det at å lage selvbestaltede frister, bare er politisk selvmål, for hver gang det går en uke eller fjorten dager utover den fristen, kommer vi til å høre at det er krangel i regjeringen, eller at regjeringen somler, eller at regjeringen ikke gjør jobben sin. Derfor vil jeg ikke lage noen selvbestaltet frist for nøyaktig når vi skal komme tilbake til Stortinget med det. Men la meg si: Min intensjon er at vi skal komme raskt tilbake til Stortinget med dette. Vi skal komme tilbake til Stortinget på en sånn måte at Stortinget får anledning til en ordentlig diskusjon om det. Hvis vi skulle somle, er jeg helt sikker på at både Fremskrittspartiet og Høyre kommer til å minne oss om saken behørig.
-0	Det var representanten Pedersen som fekk meg til å teikna meg ein gong til, då ho gjorde ein visitt til min medrepresentant Keshvari, som stilte spørsmål om Arbeidarpartiet er fiendtleg til Oslo eller ikkje. Eg skal ikkje debattera om partiet er fiendtleg eller ikkje, men nøyer meg med å sjå på ein del tal. Det er riktig at Arbeidarpartiet i opposisjon aukar kommunerammene, slik at Oslo ville fått i overkant av 230 mill. kr meir, basert på dei tala ein har som opposisjonsparti, men som ein ikkje hadde i dei åtte åra ein var posisjonsparti. Meir alvorleg er det at Arbeidarpartiet stemte imot nytt inntektssystem for fylkeskommunane, som Oslo tener 672 mill. kr på. Så når ein stiller spørsmålet om det er Framstegspartiet eller Arbeidarpartiet som er mest fiendtleg, dersom ein bruker eit slik karakteristikk, til Oslo, vil eg seia at det er det partiet som seier nei til 672 mill. kr, som er mest fiendtleg, og ikkje det partiet som ikkje har 230 mill. kr i posisjon, men som Arbeidarpartiet har når dei er i opposisjon. Så sa også representanten Pedersen noko om at det var dei raud-grøne som lurte byrådet i Bergen til igjen å innføra eigedomsskatt. Det er det sjølvsagt ikkje, men eg synest at den raud-grøne regjeringa har ein stor del av ansvaret for den situasjonen Bergen kommune har kome opp i. Ein må hugsa på at i 2008 fjerna den raud-grøne regjeringa den kommunale delen av selskapsskatten som Bergen hadde solide inntekter frå. I den same perioden auka dei raud-grøne rammefinansieringa til kommunane til fordel for mindre skatt, noko Bergen tapte mykje på. Som om ikkje det var nok, auka dei også utjamninga mellom skatterike og skattesvake kommunar. Tre store endringar av inntektssystemet som dei raud-grøne gjorde, slo uheldig ut for Bergen. Når byrådet i Bergen i ettertid må tilpassa inntektene til utgiftene dei har, og ta igjen eit stort skuleforfall som tidlegare Arbeidarparti-byråd har sin del av ansvaret for, synest eg det blir litt urimeleg å plassera ansvaret berre på byrådet. Elles har debatten dreidd seg ein del om selskapsskatt i dag. Det som overraskar meg litt, er at det er framleis eit inntrykk blant mange at selskapsskatt er for dei som har mest næringsaktivitet. Då har ein anten ikkje lese kommuneproposisjonen godt nok eller ikkje forstått modellen som er føreslått. Her er det faktisk veksten som blir premiert, og då er det like stor sjanse for vekst for ein kommune med eit lite utgangspunkt som for ein næringsrik kommune med stort utgangspunkt. Det er nettopp difor me 14. september vil invitera alle nye kommunestyrerepresentantar til å leggja til rette for vekst, fordi det vil gje ei premiering. Då blir det feil å bruka ein teoretisk modell for korleis det kunne ha vorte, for det er faktisk den jobben ein gjer frå i dag av og ut neste år, som vil danna grunnlaget for kva inntekt ein får i 2017. Alle kommunar har moglegheit til å auka sine inntekter.
-1	Jeg syns det er viktig å skille mellom hva vi sjøl måtte mene om samkommunalisering av Norge eller ikke, og om vi vil gi kommuner mulighet til å inngå slike samkommunepartnerskap. Når Trine Skei Grande sier «sett nedenfra og oppover er det ingen grunn til», er det en uttalelse som får meg til å reagere litt, for vi registrerer at det er noen som kanskje i større grad enn oss som sitter på Stortinget, har mulighet til å se ting nedenfra og har kommet fram til at de ønsker å samarbeide på denne måten. Da skal vi være forsiktige her på Stortinget med å si at vi representerer et sett-nedenfra-og-oppover-perspektiv og kommer fram til en annen konklusjon enn det enkeltkommuner der ute har gjort. Tilsvarende til Michael Tetzschner, som sier at «det ikke er behov for»: Jo, det er noen der ute som har sett at det er et behov for det. Da syns jeg de få kommunene skal bli ønsket lykke til av oss for å prøve nettopp en ny måte å samarbeide på, og særlig fra alle oss som er veldig opptatt av at Kommune-Norge enten må restrukturere seg eller netto samarbeide på en tettere og bedre måte. Ære være da at det kommer opp nye ideer i forhold til det. Om dette skaper mer virvar eller kaos: Det er allerede så mange ulike samarbeidsorganer, det er så mange ulike selskapsformer, vi har bl.a. sjukehusstyrer der politikere sitter, ikke akkurat som direkte representanter, men absolutt indirekte, så jeg syns ikke det er noen grunn til at vi skal legge så veldig vekt på at vi her plutselig innfører noe som liksom skaper litt kaos i måten vi organiserer det offentlige Norge på. Vi klarer nok dette i tillegg, det er jeg ganske så overbevist om. Faktisk er samkommune en mye renere, ryddigere og for meg en mer demokratisk samarbeidsform enn mange av dem vi allerede ser der ute, både i Kommune-Norge og på det regionale nivå.
-1	Lat meg først berre kommentera dette med gassmeldinga. Eg håper statsråden der tar inn ei evaluering i forhold til det som har skjedd i hans heimby, Haugesund, i forhold til kva faktiske klimagassreduksjonar ein kan få ved slik satsing. Og noko av føresetnaden for å satsa på landbasert bruk av gass må vera at ein ikkje aukar klimagassutsleppa, men faktisk kan bidra til å redusera dei, slik ein bl.a. har gjort i Haugesund. Og då treng ein ei evaluering av det inn i meldinga. Så vil eg starta med å gje honnør til statsråden når det gjeld å ha tunga beint i munnen, som me seier i Stavanger, og setja foten ned og seia til gasskraftverket på Skogn at det blir ikkje noka subsidiering av rørsystema der, iallfall ikkje før ein har diskutert dette i den omtalte gassmeldinga. Så der synest eg statsråden har opptrådt som han burde. Det gjer òg utgangspunktet for samarbeid med miljøpartiet SV enklare når han er tydeleg i slike saker. Men så melder problema seg raskt i forhold til å subsidiera f.eks. gasskraftverk eller infrastruktur. For når ein reiser litt lenger nord i landet, så skal altså statsråden vera entreprenør for eit gasskraftverk der som skal sleppa ut betydelege mengder CO2. Det skal ein endåtil gjera før Stortinget har diskutert klimameldinga. Ein skal endåtil gjera det òg før statsråd Brendes melding om havmiljø kjem. Og det er her det er brest i logikken. Statsråden må gjera greie for om det er den rette rekkjefølgja som er vald. Til slutt Statkraft. Kristeleg Folkeparti har stått saman med Arbeidarpartiet og SV om å halda fast på eigarskapen, på konsesjonslovgjevinga og på heimfallsinstituttet når det gjeld Statkraft. Er det næringsministeren eller EU/EØS som nå pressar Kristeleg Folkeparti på defensiven i spørsmålet om eigarskapen til Statkraft?
-1	Jeg har tidligere fra denne talerstolen framført at det finnes bortimot 42 millioner mennesker rundt omkring i verden som søker en trygg havn. De er forfulgte mennesker, de er mennesker på søk etter trygghet fra tortur, fra voldtekt osv. – 42 millioner mennesker. De aller fleste av dem søker nødhavn enten i sitt eget land eller i naboland. Det er veldig få av dem som klarer å komme og banke på vår dør, og da mener vi – både regjeringen og SV – at de skal behandles med respekt og verdighet. I det ligger det at vi skal gjøre alt vi kan for at det blir en rask, effektiv og grundig behandling av deres søknader. De som har krav på beskyttelse, skal få det raskest mulig, og de som ikke har det, skal også få et klart og raskt svar, slik at de kan forlate landet fortest mulig – igjen for å gi verdighet og plass til dem som trenger beskyttelse. Den reformen som regjeringen nå jobber med, er nettopp tiltenkt dette: å bruke minst mulig tid, bruke færrest mulig hender, færrest mulig pulter, til å gå gjennom én og samme sak. Vi husker at vi for en tid tilbake – under den forrige regjering, mener jeg å huske – hadde en såkalt 15-månedersregel. Det betydde at kapasiteten var så liten at folk satt lenge og ventet på svar på sine søknader, og de som ikke fikk svar innen 15 måneder, fikk bli. Det er ikke sikkert at de hadde krav på det, men siden vi ikke hadde kapasitet, fikk de simpelthen bli fordi de ikke fikk behandlet sakene sine. Neste poeng som opposisjonen tar opp, er et legitimt poeng. Der tror jeg det er tverrpolitisk enighet i hele Stortinget. Identiteten til dem som kommer til landet, må bli avklart, og være sikker, slik at vi vet hvem som befinner seg på norsk jord, og hvordan vi skal behandle vedkommende. Det kan ikke utelukkes at det kommer folk med urent mel i posen. Der har regjeringen forsikret oss om at den jobben skal gjøres på en minst like god måte som i dag. Politiet skal ha tilgang til opplysninger om alle som kommer til landet. All nødvendig informasjon skal tilflytes politiet, slik at de får gjort jobben sin på en skikkelig og god måte. Da mener jeg at vi i utgangpunktet er enige i intensjonene. Men vi ser at regjeringen allerede gjør den jobben på en god måte, og vi har tillit til den jobben som gjøres. Stortinget har bedt om å bli løpende orientert, og det er jeg sikker på vi kommer til å bli.
-0	Jeg setter pris på at statsråden er opptatt av trafikksikkerhet, spesielt på denne veistrekningen. Jeg vil også minne om at antall trafikkdrepte på veiene i Aust-Agder er fordoblet hittil i år. I Vest-Agder omkom åtte av ni trafikkdrepte i møteulykker. Vi vet at med gode veier med atskilt midtdeler eliminerer man nærmest 100 pst. møteulykker. Ser ikke statsråden at det er tragisk, og også etter mitt syn svært umenneskelig, at mange trafikanter med stor sannsynlighet vil møte døden i trafikken helt unødvendig i årene som kommer – mange altså på grunn av de gammeldagse og dårlige veistrekningene på Sørlandet og også selvsagt ellers i landet? Jeg ber derfor statsråden innstendig om å signalisere at hun vil spare liv på dødsveiene på Sørlandet og sørge for at vi får en forsering av arbeidet med den livsfarlige veistrekningen Arendal–Tvedestrand så fort som mulig. Jeg håper statsråden følger det opp og gjør hva som står i hennes makt for å gjøre noe.
-0	Dette er på mange måter en debatt om verdier, og de verdiene som drøftes, er forholdet mellom voksne og deres barn. Det beste hadde vært at vi hadde sluppet å ha denne interpellasjonen, at dette ikke var en problemstilling, men faktum er at det er et problem. Men det diskuteres, og det er, på tross av at det er et problem, en mulighet som man skal ta tak i. Så er det et dilemma at man snakker om at man skal ta hensyn til barnet, når det faktisk skjer som en følge av de voksnes behov. Det er de voksnes ønske om å ha nærhet til sitt barn som skal være med og styre barns muligheter. Men det er samtidig et paradoks, iallfall for noen av oss, for foreldre er ikke noe du velger. Det er noe du er født med – på godt og vondt er du født med de foreldrene du har. Du kan ikke velge dem bort. Så skal vi altså finne en balanse for å ivareta forholdet mellom de voksne og barna. Jeg er ikke ett sekund i tvil om at voksne bruker barn i en maktkamp seg imellom, og det er umoralsk. Det er langt på vei usympatisk av foreldrene å gjøre det, samtidig som man selvfølgelig kan ha forståelse for at det dessverre blir slik. En annen faktor i disse sakene er de sakkyndige og deres evne til å trekke de rette konklusjoner. Rettshistorien i Norge viser at vi ikke har vært gode nok. Vi har v��rt for lite flinke til å se i kortene hva som har vært realiteten. Det har gjenopptakelse av gamle saker vist. Det viser hvor ømtålige slike saker er, og hvor forsiktige vi har en forpliktelse til å være når vi skal konkludere i forhold til påstander. Jeg tror også at en del som jobber innen omsorgssektoren i Norge, dessverre utviser en misforstått omsorg overfor én part. Man gjør det ut fra at man rett og slett har større tillit til den ene enn til den andre. Da tror jeg man mister fokuset på det som er det viktigste, nemlig hva barnet har behov for. Det betyr at her skal man være til de grader nøktern, og man skal være seg veldig bevisst det man faktisk gjør, og ikke minst den makten man har, når man sitter i en slik posisjon. En annen ting man har vært inne på i debatten, er samværsordning og økonomien rundt det. Men det finnes da visselig – noe jeg hadde håpet statsråden skulle si noe om – muligheter til samværsordninger hvor det f.eks. er andre til stede for å sikre at barnet får samvær også med den parten som man muligens er bekymret for. Hvis man ønsker å ivareta barnets interesser, har man mulighet til å gripe inn og gjøre noe med det. Jeg er helt enig med dem som sa at økonomi dessverre er en avgjørende faktor, og da må vi se på om det er fornuftig, jeg tror ikke det er det. Konklusjonen min er, som statsråden også var inne på, at hvis reglene er feil, har vi plikt til – og det er en selvfølge – å vurdere dem og forandre dem. Så skal vi ta med oss avslutningsvis at dagens barn er morgendagens framtid. Det skal vi ha med oss når vi skal trekke konklusjoner i forhold til hva slags handlinger vi føler oss forpliktet til å sette i verk.
-1	Ja, så ble denne dagen en solskinnsdag. For til og med Fremskrittspartiet var tydelig på at vi må sørge for likeverd mellom kvinner og menn. Så håper jeg den solskinnsdagen kommer da det samme synet gjør seg gjeldende her i Norge. Samtidig er jeg enig i Anette Trettebergstuens kritikk av Fremskrittspartiet når de vil kutte i bistanden. Jeg vil fortelle historien om Marguerite fra Burundi som jeg traff for flere år siden. Hun var da fostermor for 150 hutu- og tutsiunger, hutsier kalte hun dem. Hun hadde tro på at bare man brakte ungene sammen og lot dem få leve sammen, ville verden gå videre. I dag driver hun hjem for barnesoldater, og hun gir unger utdanning. Det finnes mange margueriter rundt omkring i verden. De er mer eller mindre synlige. Det er sånn at vi må få tak i dem for å kunne samarbeide med dem, vi kvinner, norske myndigheter og kvinneorganisasjonene – som jo på mange måter er mye mer progressive enn det de fleste av oss er. Da må også ambassadene få kompetanse til å kunne identifisere disse, slik at vi kan være med på å støtte opp under det arbeidet som gjøres. Jeg er veldig glad for at representanten Finn Martin Vallersnes så klart understreket at vi både må ha «mainstreaming» og spesielle kvinnetiltak, og at vi må prøve å få fram evalueringsmåter som kan måle dette, slik at vi kan få kunnskap å handle ut fra. Som utviklingsministeren sa: Siden statsministeren er sentral i arbeidet med å reformere FN, er det viktig at statsministeren også tar med seg dette perspektivet inn i dette arbeidet. Marit Nybakk gav stor støtte til at vi må ta opp de strukturelle årsakene til fattigdom. Det er veldig, veldig viktig. Jeg tror vi har diskutert altfor lite det at vi må se utviklingspolitikken og utenrikspolitikken i en sammenheng. Når vi driver med WTO-forhandlinger, må vi derfor også ta på oss kvinnebrillene og se: Hvordan vil dette vi nå gjør, slå ut for verdens kvinner? Øyvind Vaksdal viste til mikrokreditt. Etter å ha sett resultater av det i Bangladesh støtter jeg ham i det han sier. Det er et veldig viktig virkemiddel. Men det er altså ikke nok. Vi må støtte kvinners egenorganisering, vi må støtte at disse kvinnene får en stemme både nasjonalt og internasjonalt. Jeg tror at hvis vi også gir dem penger til å møte i internasjonale fora, gir vi dem mulighet til å være den kraftfulle stemmen.
-0	Når det gjelder sexkjøpsloven, er det gjennomført en evaluering av den, og det vil bli lagt frem en stortingsmelding om den evalueringen og oppfølgingen av sexkjøpsloven om en viss tid. Når det gjelder håndheving av sexkjøpsloven, er det et område som i første rekke faller under påtalemyndigheten. Jeg legger til grunn at norsk lov skal håndheves, og det gjelder på alle områder. Når det gjelder prostitusjon knyttet til menneskehandel, er det et særskilt omtalt område som både jeg og Riksadvokaten har omtalt i prioriteringsskrivet. Så dette er et område som samlet sett er høyt prioritert også fra denne statsrådens side, naturligvis. Jeg skal forholde meg til de vedtak som dette hus fatter.
-1	Norsk skole går godt. Resultatene viser at nivået, bl.a. i matematikk, for norske elever er bedre enn i den svenske skolen som styres av en borgerlig regjering med Moderaterna i spissen. Vi bruker mer penger på etterutdanning av lærere. Det foreslår vi i statsbudsjettet for 2013, det foreslår vi i revidert, og det kommer vi også til å foreslå i statsbudsjettet for 2014. Vi har øremerket og styrket etterutdanningen av lærerne spesielt i alle våre budsjetter, og det kommer vi til å fortsette med.
-0	Jeg konstaterer at på dette området har Norge vært verdensledende. Dette er faktisk det eneste området hvor Norge kan skryte og si at vi er best i verden når det gjelder kompetanse. Jeg konstaterer også at rederiene er på full fart ut av landet. Statsråden var inne på beskatningen. Skatter og avgifter er jo annerledes i Norge og er ikke harmonisert med EU. Det lønner seg på grunn av den drepende formuesskatten å eie rederier i andre land. Her bør det komme endringer raskt, og statsråden har jo sagt at vi bør ha de samme konkurransebetingelsene for norske bedrifter som det som gjelder i EU. Hvorfor har han da unntatt skipsfarten fra dette prinsippet, i og med at det beviselig er sterk konkurransevridning når det gjelder rammebetingelser?
-1	Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål: «De to rapportene som evaluerer KRL-faget, er offentliggjort. Et funn er at fritaksordningen praktiseres forskjellig. Det kan skyldes dårlig informasjon, men det er også klart at reglene praktiseres ulikt. Rapportene viser at der det er konflikter, er konfliktnivået høyt. Det er flere steder skapt et klima som vanskeliggjør dialog og samarbeid. Hva vil statsråden gjøre for å rette opp forholdene, og vil statsråden foreta seg noe allerede inneværende skoleår selv om Stortinget ikke har behandlet saken?»
-0	"Jeg vil takke interpellanten for en veldig viktig interpellasjon; politiet er en av grunnpilarene i vårt samfunn. Dette dreier seg først og fremst om at politidistriktene må få mulighet til å ansette det antall politifolk som politimesteren mener er nødvendig for å ivareta en faglig forankret bemanning av sitt politidistrikt. Derom er det ingen uenighet blant partiene. Det er dessverre ikke slik at dette er mulig alle steder, og noe av det som har vært interessant i debatten her i dag, er at justisministeren innrømmer at det finnes nyutdannede politifolk som går på Nav. Det er ikke lenger bare en påstand i media, men en realitet – slik jeg oppfattet justisministeren i hans svar til interpellanten. Til tross for stort behov for flere politifolk, fører stramme budsjetter til kutt og ansettelsesstopp i flere av politidistriktene. Bare i Asker og Bærum må politiet kutte 50 stillinger, ifølge NRK den 12. mars 2010. Der sier politimester Torodd Veiding at de i 2010 ikke har mulighet til å ansette nyutdannede politifolk i det hele tatt. Han sier at kuttene skjer til tross for økte bevilgninger til politidistriktene. Veiding mener at problemet ligger i at pengene er bundet opp mot andre investeringer. Han sier – og jeg siterer: «Pengene går til andre ting, og det gjør at vi får problemer med å oppfylle det politiske ønsket om å ansette.» Jeg tror at politimester Veiding er inne på noe essensielt. Politidistriktene klarer ikke å oppfylle Stortingets ønske om å ansette flere politifolk enn det som faktisk gjøres i dag, fordi pengene forsvinner til andre ting på veien. Det er sikkert ikke slik over hele landet, men i flere politidistrikter er dette tilbakemeldingen. I Agder politidistrikt foreslås det nå å gå fra 27 til elleve tjenestesteder. Det er en kraftig sentralisering av politiet ute blant folk. Argumentet som brukes, er bl.a. å være mer til stede i befolkningen. Dette høres ut som en motsigelse. Prosjektlederen for denne sentraliseringen sier ifølge Fædrelandsvennen at det blir meget utfordrende å klare å være mer synlig når man er representert på færre steder. Trolig blir også resultatet at det blir færre ansatte polititjenestemenn. Jeg tror grunnen til at politiet finner seg i dette, er at pengene rett og slett ikke strekker til. Politiet tvinges med sine trange budsjetter til å finne kreative forklaringer, som at det skal bli økt nærhet fra politiets side, på at de må kutte i sitt tjenestetilbud til befolkningen – ikke fordi de vil, men fordi de føler seg tvunget av sentrale myndigheter. Og igjen: Det er helt riktig at politibevilgningene over statsbudsjettet er rekordstore, men på en eller annen måte ser det ut til at pengene ikke når fram. Bare syv av landets politidistrikter får penger som er satt av til å ansette nyutdannede politifolk, melder NRK. Lederen i Politiets Fellesforbund, Arne Johannessen, mener at akkurat dette er et paradoks. Han bekrefter at det blir færre politifolk i flere politidistrikter, ikke flere, at det rimer dårlig med Regjeringas uttalte mål om en kraftig satsing på Politihøgskolen, og at vi skal ha 2 700 nye politifolk innen 2020. Det er altså en utvikling som går i feil retning når politidistriktene må si opp et titall politifolk på grunn av pengemangel, og Stortingets vedtatte mål er det motsatte. Fremskrittspartiet har i sitt budsjett innsett hvor viktig politiet er. Derfor har vi sagt i budsjettet at politiet trenger 260 mill. kr mer enn det Regjeringa mente var nødvendig, nettopp med tanke på nyansettelser. I tillegg har vi satt av betydelige midler til utstyrsinvesteringer, noe som ville ha lettet på den totale situasjonen for politiet. Vi fikk ikke Regjeringa med oss på disse punktene. Nå har vi kommet til mars måned i 2010, og vi ser allerede konsekvensene – og at Fremskrittspartiet hadde rett i sine antakelser i budsjettprosessen. Så har vi også flere hundre millioner kroner i etterslep på IKT, og flere hundre millioner i etterslep på nødvendige endringer i IKT på grunn av Schengen-samarbeidet, som ikke kommer som en tilleggsbevilgning til politiet. Under budsjettbehandlingen i fjor høst, da budsjettet for 2010 ble utformet, var det stort fokus i både justiskomiteen og media – også justisminister Storberget deltok – på at vi mangler politifolk i Norge. Penger til nødvendig inntaksøkning på landets høyskoler ble dermed vedtatt, og det er selvfølgelig prisverdig. Faktum er likevel krystallklart, for hvordan er det mulig at et politidistrikt som Asker og Bærum, ifølge NRK, må si opp tjenestemenn, samtidig som det er mangel på politi?"
-0	Mitt utgangspunkt for å delta i denne viktige debatten er vilkåra for å utfordre ei etablert sanning. Kva er den etablerte sanninga som er den viktigaste no for tida? Jau, det er FNs klimapanels utsegn «det er meget sannsynlig at». Og det er altså ikkje bevist. Nei, tvert imot. Vi har høyrt fleire eksempel i dag om e-post på avvegar, e-post som har vore stolen, Himalaya som ikkje smeltar slik som ein har gitt inntrykk av, og vi ser også at landsmoder Gro kastar seg ut i ein debatt der ho konkluderer med at det er umoralsk å underslå konklusjonen til FNs klimapanel. Men så blir det på den andre sida sagt at seriøs kritikk og openheit for debatt skal det også vere. Men vi opplever det slik, vi som er klimaskeptikarar, at det blir ikkje gitt noko særleg rom for skepsis når det gjeld denne saka. Då får dei minste oppslaga og avsløringane av det materialet som har vore brukt som grunnlag for konklusjonen, stor merksemd, og det forstår vi alle. Det handlar om vilkåra for dei som skal ta debatten etter at forskinga er gjort. Det handlar også like mykje om eit stort forskarmiljø som er interessert i å halde temaet varmt, og som ønskjer å forske vidare på det. Sjølv innafor det miljøet opplever ein at ein blir stigmatisert dersom ein antydar skepsis til den konklusjonen som har etablert seg. Det blir sagt at dei store rapportane held god fagleg kvalitet. Ja vel, viss dei held ein så god fagleg kvalitet at det ikkje er moglegheit til å diskutere det eingong, då forundrar det meg at ein klarer å leite fram dei feila som ein gjer. Avslutningsvis vil eg også kome litt inn på det som ein seier om Framstegspartiet, som er det einaste partiet som brukar tida si på den «vesle usikkerheita» som er i denne saka. Eg må seie eg er stolt over å vere i FrP, som kan huse klimaskeptikarar. Lat det bli ein open og god debatt om desse tema, slik at ein er med på å lufte kunnskapen om dette temaet. Ein klarer iallfall ikkje det i eit miljø der ein etablerer sanningar, og der ein ikkje gir rom for ein god og open debatt. Vi møter medlemer i andre parti som fortel at det ikkje er rom for dette i deira parti. Til slutt: Føre var-regelen er ein god regel, men det er ein god regel for dei overtydde, like mykje som for skeptikarane.
-0	"Det er en alvorlig situasjon når det gjelder utviklingen i antallet rein i Vest-Finnmark spesielt. Reindriftsstyret fastsatte den 30. januar 2002 et øvre reintall på 64 300 dyr for sommerbeitene, mens reintallet 1. april samme år var 73 000 dyr. Pr. 1. april 2003 var antallet økt til mer enn 80 000 dyr, for ett år senere å ha kommet opp i ca. 100 000 dyr. Det vi kan konstatere, er at arbeidet med å redusere reintallet med den politikken Regjeringen og stortingsflertallet har stått for, ikke har virket. Fremskrittspartiet mener det ikke lenger kan aksepteres at reindriftsutøverne ikke følger opp de prosjektene som Regjeringen iverksetter. Det er jo den reneste fallitt når vi i de siste års reindriftsavtaler ser at man i forholdet mellom staten og NRL ikke makter å løse problemene knyttet til et øvre reintall. Hele opplegget har mistet troverdighet. Selv ikke lederen for programmet som skal få ned reintallet ved Reindriftsforvaltningens regionkontor i Kautokeino, tror det er mulig å nå målet. Når de miljømessige, dyrevernmessige og distriktsmessige problemene er synlige for alle, gir det inntrykk av handlingslammelse. Hvis vi skal fortsette å påpeke disse misforhold uten at man gjør noe med det, blir det skapt et inntrykk av at næringskomiteens medlemmer kun tar ordet i debatten og gir utrykk for sine meninger for å ha noe å fylle debatten med. Dette er uheldig, fordi problemene som Stortinget er satt til å løse, vokser og vokser. Dette undergraver Stortingets troverdighet. Stortinget må være villig til å ta noen nye grep. I et utkast til hovedanalyserapport fra Riksrevisjonen av 30. april i år slås det fast at ""en del gjenværende næringsutøvere har utvidet sin bruk av ressursene når andre har redusert sine flokker"". Riksrevisjonen kritiserer også Landbruksdepartementet og Reindriftsadministrasjonen for å gjøre en for dårlig jobb: ""Mangelfulle føringer og prioriteringer fra Landbruksdepartementet og Reindriftsadministrasjonen i Alta, kan ha medvirket til at styrene ikke har kunnet utøve sin forvaltningsmyndighet i henhold til loven."" Videre: ""Mer presise rammebetingelser er en forutsetning for å kunne utnytte beiteressursene på en måte som er tilpasset økologien og gir forutsigbarhet for reindriftsutøverne."" Etter alle miserer må politikken nå endres! Det er etter Fremskrittspartiets mening to farbare veier for å begrense uttaket av en ressurs. Man kan gi driveren eksklusiv rett til å utnytte et gitt geografisk område, slik bonden gjør det, eller man kan, som i fiskerinæringen, styre ressursuttaket gjennom kvoteprinsippet. Når det gjelder reindriften, gjør man ingen av delene. Man overlater til hver enkelt reineier å bestemme sitt eget uttak fra en felles ressurs. Vi tror ikke problemene med et for høyt reintall kan finne sin løsning før hver enkelt reineier får egen råderett over sin del av beiteressursen. Departementet har startet et arbeid, men det vil sannsynligvis ta mange år før sidagrensene er fastlagt, og man har, slik vi ser det, ingen troverdige virkemidler for å nå dette målet. Vi mener Stortinget må gi et pålegg til Regjeringen og ta de nødvendige virkemidler i bruk for å få ned reintallet for Vest-Finnmark til 64 300 dyr senest 1. april neste år. Vi fremmer et forslag om det. Det vi nå ser, er at stortingsflertallet har lagt til grunn at gjennomføringen av vedtaket om reindriftstilpasningen i Vest-Finnmark skal skje i samarbeid med næringen, og at det i den forbindelse innføres økonomiske ordninger som utøverne frivillig kan slutte seg til. Men resultatene kan vi ikke se bort fra når det gjelder beitegrunnlaget, som det har vært sagt fra om i mange år. Det står også i proposisjonen om dette. Norut har gjort undersøkelser som viser at lavbeitene er meget sterkt nedbeitet. I enkelte områder vil det ta oppimot 100 år å få beitegrunnlaget tilbake. Det er altså en gigantisk miljøkatastrofe, som gir erosjon og forørkning av Finnmarksvidda. Fremskrittspartiet har som sagt ikke villet akseptere denne situasjonen med mange dyretragedier og et ødeleggende kaos som har utviklet seg på Finnmarksvidda. Vi har hele tiden fremmet de nødvendige forslag som, hvis de var blitt vedtatt, ville ha forbedret situasjonen. Jeg er skuffet over at vi har blitt stående alene om alternative løsninger. Vi kunne forstått det hvis andre partier hadde fremmet konstruktive forslag for å bøte på problemene, men de glimrer med sitt fravær. Jeg tar opp våre forslag i innstillingen."
-0	Det er ei glede å kunne leggje fram representantforslag frå stortingsrepresentantane Jon Jæger Gåsvatn, Åse M. Smidt og meg sjølv om å gjere skriftleg eksamen i sidemål valfri.
-1	Det er et mønster i dette. Jeg tror at alle som nå får forsikringen fra regjeringen om at de skal sikres bedre kår, må passe seg, for når man snakker om det, er sparekniven bak ryggen. Det har vi sett når det gjelder frivilligheten, de fattigste, avisene, matproduksjonen, rettshjelp, arbeidsledige osv. Alle har fått godord fra regjeringen, og det er kutt i vente. Da er det grunn til å spørre: Hvordan er det mulig å gi noen bedre kår når man kutter? For det er det som er realiteten i det regjeringen gjør. Når ministeren nå sier at det er noen som har hatt fordeler framfor andre, er det jo mulig å tenke motsatt av det regjeringen gjør, nemlig å sikre alle like gode muligheter – eller hvis man fjerner en ordning, kompensere den med en annen, som gjør at man økonomisk kommer like godt ut. Men det gjør ikke regjeringen. Da er jeg interessert i å høre om kommunalministeren er enig med landbruksministeren i at det å kutte støtten til de frivillige er å styrke dem.
-1	Vi tre forslagsstillerne er veldig glad for at vi har fått reist en debatt knyttet til et område som berører mange mennesker i dette landet, inkludert oss som sitter her i salen, som tillitsvalgte, som folkevalgte. Representanten Gjermund Hagesæter fra Fremskrittspartiet lurte på hvorfor i all verden vi var nødt til å ta denne debatten inn i Stortinget. Jeg tror at nettopp det at representanten Hagesæter har behov for å stille dette spørsmålet, i seg sjøl er grunn god nok til at vi reiser denne saken for landets nasjonalforsamling. Dette dreier seg altså om forholdet mellom jus og etikk, og om hvordan vi som tillitsvalgte skal opptre på en måte som innbyr til tillit overfor folket, enten vi er folkevalgte i nasjonalforsamlingen eller folkevalgte i fylkesting eller i kommunestyrer. Så er det slik at vi dessverre har hatt flere saker i vårt hjemfylke, Vestfold, som har fått stor oppmerksomhet, fordi de har vist at bevisstheten rundt etikk og moral ikke er sterk nok hos enkelte. Dette kunne vært fra andre fylker også, men hos oss har denne debatten vært veldig framtredende den siste tida. Vi har hatt behov for å få vite om det er slik at vi trenger å styrke lovverket, eller om det er slik at lovverket egentlig er tilstrekkelig, men om etterlevelsen av ikke bare lovverket, men den etiske refleksjonen, er til stede i tilstrekkelig grad rundt et forhold som berører mange mennesker. Etikk er ikke noe som bare kan vedtas. Etikk må praktiseres, og det betyr at vi også må sørge for at vi har en løpende diskusjon rundt etikk. Så dette forslaget er fremmet med en todelt hensikt: Det ene er å reise en debatt her i nasjonalforsamlingen, som forhåpentligvis kan bidra til bevisstgjøring og økt fokus på problemstillinger som angår oss alle. Det andre er å få en gjennomgang av regelverket på et viktig område, som vil kunne utfordre ikke minst politikere, både lovmessig og etisk. Vi har tillit til statsrådens konklusjon, som er at det neppe er behov for ytterligere lovregulering nå, bl.a. på bakgrunn av lovendringer som senest trådte i kraft 1. januar i år. Men det er likevel grunn til å be både statsråden og komiteen om å vurdere et par muligheter framover. Det første jeg vil reise som problemstilling, er om vi burde lovfeste at alle kommuner skal ha etiske regelverk. Det andre er om det skal være mulig, som det i dag ikke er, for et kommunestyre å frata kommunestyremedlemmer tillitsverv dersom de har brutt kommunens etiske regelverk. I Tønsberg har vi nå hatt en veldig spesiell situasjon, hvor flertallet i kommunestyret, på bakgrunn av en alvorlig sak med grove brudd på kommunens etiske regelverk, har bedt varaordføreren – også han fra Fremskrittspartiet – om å fratre sitt verv og tre andre verv. Han har ikke vært villig til det, og dermed reiser dette spørsmålet seg naturlig. Vi vil be om at statsråden kommenterer det, eventuelt at man ser nærmere på dette framover. Det er klart at det er fristende å komme med litt sarkastiske kommentarer om behovet for synstest eller andre ting når man reiser spørsmålet om det virkelig er behov for dette, at det er vanskelig å få øye på behovet for en etisk debatt rundt dette. Jeg syns det er veldig spesielt at det er nettopp Fremskrittspartiet som nå til de grader snur ryggen til en problemstilling som dette. Fremskrittspartiet har hatt ganske mange saker den siste tida som viser at de kanskje har et spesielt behov for en etisk debatt i sine rekker rundt hva som er greit og ikke greit. Jeg vil advare mot å tro at bare ting ikke er ulovlig, så er det i orden.
-1	Det går godt i norsk økonomi, men vi har ei utfordring: Det kan sjå ut som om vi er i ferd med å få ei todeling i norsk økonomi. I det oljerelaterte næringslivet går det svært godt, men i andre delar av næringslivet er det ein del utfordringar. Mellom anna kan det vere krevjande for ein del av den landbaserte industrien å skaffe seg kompetent arbeidskraft. Difor er det veldig viktig å tenkje på tiltak som gjev ei styrking av den landbaserte industrien, sånn at vi får ein mangfaldig og robust næringsstruktur i landet. SV er difor oppteke av at vi må satse sterkt på innovasjon og nyskaping. Det bidreg til å skape bedrifter og mangfald som kan gje perspektiv utover oljealderen, men også eit balansert og mangfaldig næringsliv i dagens situasjon med ein tung oljesektor. Ein viktig føresetnad for innovasjon og nyskaping er risikovillig kapital. Vi har sett at dei private kapitaleigarane i Noreg ikkje er flinke til å ta risiko. Det er for gode pengar å tene på dei etablerte offshorenæringane. Difor er SV veldig glad for at regjeringa no melder at vi skal etablere inntil seks såkornfond. No er det viktig at vi får gode prosessar på å etablere såkornfonda. Vi veit at dei forskjellige regionane i Noreg har ulik næringsstruktur, og dei har ulik kompetanse. Ved å byggje på det som finst av styrke i dei ulike regionane, kan vi få spissa tydelege, faglege profilar på dei ulike såkornfonda, som samla sett, fordi dei alle saman er landsdekkjande, dekkjer eit breitt spekter av det norske næringslivet og det norske kompetansebehovet, samtidig som dei kvar for seg har ein tydeleg profil og difor kan gjere ein god jobb. No har regjeringa vore tydeleg på at vi skal ta sikte på å etablere fond i alle landsdelar. Det har ikkje Høgre sagt noko om i innstillinga si, trass i at dei på Sørlandet går ut og lover eit fond til Sørlandet. Eg har ikkje sett dette nokon plass i innstillinga som ligg til behandling i dag, så eg har ei viss kjensle av at Høgre driv eit lite dobbeltspel her.
-1	Vi skifter tema. Jeg vil gjerne tillate meg å stille finansministeren følgende spørsmål: «I valutaforskriften er målet for pengepolitikken å stabilisere norske kroner mot den felles europeiske valutaen. Krona har nå gjennom lang tid vært sterk mot euroen. Til tross for det har sentralbanken satt opp renta flere ganger. Det kan derfor virke som Regjeringa har akseptert at sentralbanken skal ha en friere stilling i utøvelsen av sitt mandat og på den måten kunne endre målene for pengepolitikken. Aksepterer statsråden at han dermed ikke skal ha innflytelse på rentefastsettelsen til Norges Bank?»
-1	Regjeringen har ikke konkludert når det gjelder hvilke prosentvise klimamål vi skal sette oss for 2020. Det er nå til behandling i Regjeringen. Det Regjeringen er enig om, er følgende: For det første står hele regjeringen bak at Norge skal være et miljøpolitisk foregangsland. For det andre – det gis av det første – kommer vi ikke til å ha noe lavere ambisjonsnivå i forhold til hvilket ansvar vi fra Norges side skal ta når det gjelder de globale utslippene av klimagasser, enn EU. Det jobber vi med nå. Det viktigste nå er ikke at det er hva vi kan kalle en auksjon over prosenter – det viktigste nå er at vi starter diskusjonen om hva slags virkemidler vi skal bruke for å nå de målene. Og da er det jo en gledelig og historisk dag når Høyre gir oss blankofullmakt med hensyn til alle de virkemidlene vi kommer til å foreslå for å redusere klimagassutslippene – for Høyre har jo ikke vært noe foregangsparti i dette spørsmålet tidligere.
-0	Jeg hadde egentlig ikke tenkt å forlenge debatten så veldig mye mer, men det var inntil representanten Lillian Hansen tok ordet. Da har jeg et behov for å oppklare noen åpenbare misforståelser, også om hvordan Fiskeridirektoratet fungerer. Jeg vil nesten be om at representanten Lillian Hansen, når hun kommer tilbake til kontoret sitt, setter seg ned og leser Prop. 1 S side 99. Der står det om Fiskeridirektoratet. Der går det klart fram at Fiskeridirektoratet har en rekke forskjellige oppgaver. Det er bl.a. registrert 484 ansatte i mars inneværende år. Man har en rekke kontorer og regionkontorer. Det er med andre ord en masse ting man kan gjøre for å forenkle og effektivisere for å få mer ut av pengene. Det er det som ligger i den effektiviseringen som Fremskrittspartiet har lagt inn i sitt budsjett. Det går ikke på det som har med kontrollvirksomhet å gjøre, ikke på det som har å gjøre med registrering og samordning mellom bl.a. oppdrett og villfisk etc. Nei, den aller største utfordringen har en kanskje knyttet til det urapporterte, uregulerte og ulovlige fisket, og det er nettopp knyttet til kontrollapparatet. Da må vi ikke sette oss i den situasjonen som bl.a. regjeringen har gjort nettopp med at budsjettene på en del andre områder, som forsvar og justis, er så pint ned at man faktisk vurderer å legge et kystvaktfartøy til kai fordi man ikke har råd til å ha den kontrollen langs hele kysten. Det er disse utfordringene representanten Lillian Hansen pekte på, og dem må hun ta opp med sin egen regjering. Videre har det vært veldig mye godord også innenfor fiskerisiden. Jeg er også helt overbevist om at statsråden kommer til å gjøre sitt ytterste nettopp for at denne næringen skal blomstre ytterligere. Som jeg har sagt tidligere, håper jeg at statsråden klarer å holde miljøvernminister Erik Solheim på et nivå som er forståelig, og ikke minst håndterbart, men at man sørger for å få opp det som har med det næringsmessige å gjøre også innenfor denne sektoren. Da er jo spørsmålet – etter å ha hørt innleggene her i dag – hvordan vi skal få på plass en økt verdiskaping og tilvirkning av råstoffet ute i distriktene. Da vil jeg også replisere til representanten Lillian Hansen – som for øvrig hadde et godt innlegg når det gjaldt det aller meste, bortsett fra da hun kritiserte undertegnede – at det er underlig at man er imot og ikke kan gå inn og støtte prosjektet Lofoten Matpark. Lofoten Matpark er nettopp et prosjekt som har vært presentert inn, der man nettopp har vist mulighetene og at vi kan få det til. Det er meningsløst at man på det området ikke kan gå inn og se på enkeltprosjekter, mens på andre felt gjør man det hele tiden.
-1	Som det framgår av innstillingen, velger SV ikke å fremme forslag i salen til dette punkt. Begrunnelsen for det ligger i at vårt prinsipielle utgangspunkt skal behandles i neste debatt, nemlig det som går på den republikanske statsform som styresett for landet, og at det spørsmålet vi her behandler, implisitt ligger i det samme spørsmålet. I så måte slutter jeg meg til saksordførerens prinsipielle betraktning rundt dette, nemlig at spørsmålet i stor grad kan oppfattes som et hypotetisk spørsmål. I den grad man noensinne skulle komme i en så uheldig situasjon, ville man selvfølgelig være i stand til å håndtere det, også uten grunnlovsbestemmelsen. Utgangspunktet vårt ligger altså i forslaget om republikansk statsform, som skal behandles i neste debatt.
-0	I mitt innlegg viste jeg til at Norge er blant de OECD-land som faktisk bruker flest undervisningstimer på estetiske fag i grunnskolen. Vi ønsker ikke å forandre det, men samtidig gjorde jeg det også klart at vi heller ikke ønsker å utvide det. Vi er opptatt av at når vi skal ha en noe lengre skoledag, skal vi bruke den til andre fag enn de estetiske fagene. Men vi har altså en bred og god base for estetiske fag i grunnskolen når det gjelder kunst og håndverk. Det skal og bør vi fortsatt ha.
-0	Når det gjelder utfasing av Loran C, har det bl.a. vært hevdet at Loran C ikke brukes lenger. Men det er dagens bruk og system vi snakker om. Gammel og ny Loran C i forbindelse med Eurofix og Galileo kan ikke sammenliknes. Før mottakerutstyr for det nye systemet er utviklet, kan man heller ikke forvente at utstyret og systemet tas i bruk. Derfor må man avvente utviklingen av det nye utstyret før man sier nei, dette vil vi ikke ha. Det er derfor bekymringsfullt at Arbeiderpartiet ikke vil gå inn for å utvikle et system som vil gi større nøyaktighet og sikkerhet enn dagens GPS. Jeg vil også minne om at med den utviklingstakten som Arbeiderpartiet og statsråden legger i sine budsjetter for elektroniske sjøkart og merking av kystleiene, vil det gå lang tid før man kan stole på de navigasjonssystemene man har. Når det gjelder bruk av avbemannede fyr, er det mange eksempler på alternativ bruk. Jeg kjenner til ni fyr som er åpne for overnatting i Midt-Norge. Det er Terningen, Buholmråsa, Grinna, Kjeungen, Asenvågøy, Vingleia, Haugjegla, Halten og Agdenes, bare for å nevne noen. Disse drives av velforeninger og private på en veldig god måte, og det sikrer samtidig nødvendig vedlikehold av disse fyrene. Da slår man jo faktisk to fluer i en smekk: Fyrene er i bruk, og staten sparer penger.
-0	Jeg takker for de svarene jeg har fått, og jeg takker for det økte antall plasser. Men jeg vet ikke om det hjelper nok. Jeg tror ikke det hjelper nok, for bare i region Nord-Øst står det 500 personer i soningskø. Det står 2 500 personer i soningskø i Norge, etter de tall jeg har, og i fjor vokste soningskøen med mer enn 50 pst. sammenlignet med 2001. Det hjelper forholdsvis lite med noen få plasser her og noen få plasser der når soningskøen vokser enormt. Det er vel det som er det store problemet, at folk står og venter på å få komme inn.
-1	Representanten fra Kristelig Folkeparti er opptatt av at Regjeringa ikke følger opp ABM-meldinga. Siktemålet var fra starten av å gjennomføre planen i løpet av fem år, i perioden 2001–2005. Men opptrappinga ble først påbegynt et år seinere, i 2002. Gjennomføring over fem år ville likevel betydd at opptrappinga hadde vært fullført, men det ble i denne perioden bare lagt inn 209 mill. kr. Fra den forrige regjeringas side ble dette løpet omtrent halvkjørt, og det blir jo litt problematisk å forholde seg til den kritikken som kommer nå, for denne regjeringa prøver jo nå å trappe opp innsatsen her og ta igjen det etterslepet som ligger fra forrige regjering, som hadde en kulturminister fra Kristelig Folkeparti.
-1	Fylkeskommunene blir karakterisert som svarteper og tapere etter det oppgjøret som nå har skjedd, at staten skal overta sykehusene. Det som er litt forunderlig, er at statsråd Tønne mener at statlig overtakelse og det oppgjøret som er gitt overfor fylkeskommunene, ikke er en begrunnelse for at fylkeskommunene sliter med store økonomiske underskudd, og man kan på en måte heller ikke da forvente en kompensasjon. Situasjonen for fylkeskommunene er, som alle som har deltatt i det forumet, vet, at man er totalt avhengig av statlige overføringer. Det man har gjort fra fylkeskommunenes side over mange år, er faktisk å finansiere de pålegg man har fått av staten for å gjøre sykehusdriften så god som mulig. Dette har medført at man over tid har bygd ned tilbudene i forhold til videregående skoler og samferdsel. Når man i tillegg nå ser at dette oppgjøret medfører at lån som man har opparbeidet seg over tid, bare øker, ser man at her blir det helt klart en forverring både av skole- og samferdselstilbudene. For mitt fylke, som er Finnmark, er dette ganske marginalt. Vi har små samfunn som er totalt avhengige av gode samferdselstilbud. Vi har bygd ut nye busstilbud og båttilbud over lang tid, og nå er det faktisk så marginalt at det blir snakk om utflytting. Det samme gjelder videregående skole. Her har man ønsket å forhindre at ungdom må reise hjemmefra når de er 16 år for å gå på videregående skole, og dermed har vi lagt opp til filialklasser. Disse filialklassene står også i fare for å bli lagt ned. Dermed er dette en sentralisering av videregående skole som medfører at ungdom må reise tidligere hjemmefra. Det er en klar forverring av velferdstilbudene for samfunnet, og har også en distriktsfiendtlig konsekvens. Spørsmålet blir om dette faktisk er et fortsatt «trøkk» for å avdesentralisere fylkene. Vi opplever nå at folk står på barrikadene rundt i distriktene og sier: Nok er nok. Etter mitt skjønn er dette rett og slett med på å forsterke avmaktsfølelsen. Hva kan være grunnen til at man ikke når fram, at man ikke er villig til å lytte til det folk nå reiser seg opp for å si, nemlig at nok er nok? Er man av den oppfatning, som det tidligere i dag har blitt sagt, at når man hører røster fra fylkeskommunene, karakteriserer man det som bla, bla? Er dette måten man oppfatter folk og folkets tale på i Stortinget?
-1	Heile tida – og departementa våre jobbar laupande saman om veldig mange saker fordi miljøvern og energi heng veldig tett saman. Det trur eg representanten Meling i grunnen veit, at det er tett dialog om mange av dei sakene. Det er riktig, som eg sa i stad, at det er strenge vilkår for å få dispensasjon til f.eks. bygging av ei kraftlinje og andre ting gjennom eit naturreservat. Det skal og bør det vere, for det er ei streng verneform og ein god måte å verne urørt natur på. Men i enkelte saker, og i denne saka var det tilfellet, er det ulike omsyn som skal varetakast, og ulike alternativ som òg har følgjer for natur på ein lite heldig måte. I dette tilfellet gjorde ein ei vurdering i saka, og regjeringa foreslo å byggje det gjennom Sørdalen-området. Så måtte ein ha ein demokratisk prosess i ettertid, med ein søknad om dispensasjon. Den ligg nå til behandling hos meg, og eg vil gå nøye inn i saka og vurdere ho på ein grundig og rask måte.
-1	Først er jeg veldig glad for at vi er enige om at vi trenger både engasjerte statsråder og ikke minst engasjerte stortingsrepresentanter. Sammen kan vi drive denne debatten framover. Jeg tror vi har et betydelig problem i folks holdning til klimaendringer. Det er fordi de store utslippsreduksjonene kommer i spørsmål som det alminnelige mennesket ikke har direkte innflytelse på. Man har først og fremst innflytelse på det ved å velge Kristelig Folkeparti og SV framfor Fremskrittspartiet. Slik sett kan man bidra. Det er reduksjoner på Melkøya, det er reduksjoner på Mongstad, det er reduksjoner på store industrianlegg, og det er de globale reduksjonene. Det er mer begrenset hva man kan gjøre i det enkelte menneskets liv. Jeg vil egentlig bare innby til en debatt mellom regjering og storting og i Stortinget om å se på hvilke tiltak som det er mulig å gjøre, som kombinerer det moralske, etiske ønsket det enkelte mennesket har om å få lov til å være med og gjøre noe som betyr noe, med at det man gjør, selvfølgelig må være riktig for klimaet og ha en reell betydning.
-0	I sitt fyldige svar på dette representantforslaget viste statsråden til at SIU siden 2010 har jobbet systematisk etter en intern plan i sitt arbeid med internasjonalisering i grunnopplæringen. Det vises òg til at det har vært et samarbeid mellom SIU og Utdanningsdirektoratet om et utkast til plan for internasjonalisering i grunnopplæringen, som for tiden er til behandling i departementet. Da er mitt spørsmål: Når kan vi forvente at denne planen blir ferdig og implementert i skolen?
-1	"Lat meg fyrst få takke representanten Foss for at han tek opp det som for oss er ei svært viktig sak, og som gir meg moglegheit til å gå gjennom dei endringane vi no har gjort i lov om offentlege innkjøp, forslag som nettopp skal hindre regelbrot – bevisste eller ikkje. Ingen bør vere i tvil om at denne regjeringa meiner at dei brota som Riksrevisjonen har peika på, er uhaldbare, likeins som vi meiner at andre brot på regelverket som har vore avdekte i offentleg sektor i fjor, òg er uhaldbare. Vi har teke tak i problemet, og vi gjer noko med det. Det skal vere nulltoleranse når det gjeld bevisste brot på innkjøpsregelverket. Manglar du vilje til å følgje regelverket, skal det heretter få konsekvensar. I fjor vår fekk Regjeringa gjennom ei lovendring her i Stortinget, og nytt lovverk gjeld frå 1. januar i år. Frå og med nyttår kan innkjøp som ein gjer utan fyrst å ha kunngjort ein konkurranse og det er i strid med regelverket, verte straffa med eit gebyr på inntil 15 pst. av innkjøpsverdien. Skaffar ein innkjøpar ei teneste for 1 mill. kr utan å ha kunngjort innkjøpet, vil verksemda altså måtte betale opp til 150 000 kr i overtredingsgebyr. Det trur eg faktisk kjem til å svi. For at dette riset bak spegelen skal kjennast som ein reell trussel og føre til betre etterleving av reglane, er det viktig at innkjøparane er sikre på at sanksjonen vert handheva. Som kjent er det KOFA som skal ha denne oppgåva. I haust endra vi forskrifta slik at kretsen av kven som kan klage ulovlege direkteinnkjøp inn til KOFA, no vert utvida. Før måtte du ha ein sakleg nærleik til kjøpet, no er dette fjerna i desse sakene: Kven som helst kan i prinsippet klage. For å fremje effektiviteten av desse nye reglane ytterlegare vart det dessutan bestemt at klagar i desse sakene ikkje skal betale klagegebyr. Med desse tiltaka er altså terskelen for å få handsama klagar om ulovlege direkteinnkjøp senka. Dermed aukar sjølvsagt risikoen for å måtte betale dyrt for manglande etterleving av reglane. Kapasitetsutfordringar i KOFA skal ikkje vere ei sovepute for innkjøparane. Eg er godt fornøgd med at Stortinget gav tilslutning til vårt forslag om å auke løyvingane til nemnda både for 2006 og 2007. KOFA er no godt skodd for å vareta den oppgåva dei har med å avdekkje og sanksjonere ulovlege direkte innkjøp og andre brot. Når representanten Foss seier at det ikkje har skjedd noko sidan eg meldte til representanten Torbjørn Hansen i fjor at vi no var i gang med å rydde opp, har det rett og slett å gjere med at Stortinget løyvde desse pengane før sommaren, for det var i revidert budsjett Regjeringa foreslo det. Det må trass i alt gjennom ei behandling i Stortinget. Så har vi ein sommarferie som gjer at ei utlysing og ein tilsetjingsprosess tek litt tid. Men tidleg på hausten hadde vi nye saksbehandlarar på plass. Eg var sjølv i Bergen i november og snakka med KOFA og sekretariatsleiar, og fekk eit svært klart inntrykk av at no var dei i gang med å få ned restansane. Vi har òg nettopp gjennomført ei evaluering av KOFA, der inntrykket er det motsette av det representanten Foss hevdar; næringslivet er tvert imot nesten meir fornøgde med KOFA enn eg hadde vågd å håpe på. Så vi må ikkje vere med og forsterke eit inntrykk av at KOFA ikkje fungerer. KOFA fungerer, men sjølvsagt skal restansane ned, og difor har vi gjort løyvinga for 2007 større. I tillegg har Regjeringa valt å innføre ei ny plikt til å føre protokoll for alle innkjøp over 100 000 kr. Dette vil sjølvsagt òg gjelde for innkjøp i departement og underliggjande etatar. No vil òg små kjøp kunne etterprøvast, og gjennom protokollen vil ein m.a. kunne kontrollere at konkurransekravet vert følgt. Det er utarbeidd eit enkelt, valfritt skjema som dekkjer kravet til innhaldet i ein protokoll, slik at det skal vere lettvint for innkjøparane å oppfylle plikta. Protokollane skal journalførast og gå fram av offentlege postlister. Når ny offentleglov trer i kraft, truleg frå neste år, vert protokollen eit offentleg dokument. Dersom ein innkjøpar bryt det grunnleggjande kravet i regelverket når ein gjer innkjøp, er altså no risikoen for å verte oppdaga betydeleg større enn før. I tillegg skal sjølvsagt protokollen inngå i det materialet som revisjonen kvart år skal gjennomgå, både i kommunar, fylkeskommunar, statlege etatar og det som er indre stat. Det er slik at brot på innkjøpsregelverket kan ha fleire grunnar enn manglande vilje til å kunngjere innkjøpa. Brota kan ha si årsak i manglande kunnskap om når regelverket gjeld, og korleis regelverket skal brukast. Medan manglande vilje til å følgje regelverket må møtast med sanksjonar, kontroll og straff, treng ein informasjon og rettleiing dersom organisasjonen manglar kompetanse om korleis ein skal gjennomføre eit innkjøp. Difor har eg òg satsa mykje på førebyggjande tiltak. Frå 1. januar i år har vi fått på plass eit fornya og forenkla regelverk for offentlege innkjøp. Eg trur og håpar at når no desse reglane er gjennomgått og oppdaterte, vert dei òg lettare å følgje. I samband med fornyinga av regelverket utarbeidde vi ein ny og omfattande rettleiar. Han kom i trykt versjon før jul, slik at innkjøparane skulle ha tid til å setje seg inn i regelverket før det skulle begynne å gjelde. Det vart sendt ut til innkjøparar over heile landet, m.a. til kommunane. Det er allereie tomt, så vi har måtta trykkje opp eit nytt og større opplag. I tillegg har vi sjølvsagt laga ein elektronisk versjon, og det er den versjonen vi kjem til å satse på stendig skal haldast oppdatert. Eg trur at rettleiaren vil vere eit godt verktøy som vil gjere det lettare for kvar enkelt innkjøpar å følgje regelverket. Som ei vidare oppfølging av rettleiinga i regelverket er embetsverket i mitt departement stadig vekk ute og held foredrag om dei nye reglane for å auke kunnskapen om og etterlevinga av desse. Som ein ser, har vi gjort ei rekkje tiltak for å auke fokuset på regelverket, gjere det lettare tilgjengeleg og ikkje minst ha ei god rettleiing i korleis det skal nyttast. I tillegg til desse tiltaka vurderer vi fortløpande i kva grad ytterlegare tiltak kan eller bør setjast i verk for at det skal liggje føre eit tilstrekkeleg godt tilbod om rettleiing og informasjon på området. Vi har altså sytt for ei rekkje tiltak for å fremme etterleving av regelverket. Men så er det altså sånn at innkjøp er delegert i offentleg sektor. For departementa sin del betyr det at ansvaret for å gjennomføre innkjøp, og dermed for å syte for at ein har tilstrekkeleg kompetanse til å gjennomføre innkjøp på ein korrekt måte, ligg til kvart enkelt departement og til kvar enkelt underliggjande verksemd. Eg har ikkje høyrt at representanten Foss har tenkt å sentralisere innkjøpa, men det kan ein jo eventuelt kome inn på vidare – vi har ikkje tenkt å foreslå det. Så konkret til Riksrevisjonens rapport. Vi skal vel ha ein eigen debatt om den seinare, når komiteen er ferdig med å behandle heile rapporten, men lat meg berre seie at eg synest innhaldet er pinleg. Eg meiner det, rett ut – det er pinleg. Eg gav straks, faktisk same dag, beskjed om at her skal det sendast ut brev – vi kan ikkje ha det sånn. Eg sende brev til alle departement, der eg bad dei om å passe betre på at regelverket vert etterlevt ved eigne innkjøp. Eg bad statsrådane i kvart departement syte for at deira underliggjande etatar gir desse reglane større merksemd. Kvart departement må sjå på dei interne rutinane for å vurdere korleis desse kan betrast. Likeins bad eg om at kvart departement må syte for å halde ved like og vidareutvikle den interne kompetansen ein har om reglane. Eg oppfordra alle statsrådane til å sjå på kva tiltak som kan gjerast i kvart enkelt departement, for dette kan vere ulikt, og det er ulikt kven som har fått kommentarar. Likevel må kvart enkelt departement gå igjennom sin portefølje, for å sjå korleis ein heilt konkret kan sikre betre etterleving av innkjøpsreglane og sjølvsagt ha ei tettare oppfølging av sine underliggjande etatar. I mitt departement, slik representanten Foss var inne på, fekk vi ei skrape. Eg er ikkje fornøgd med det, og vi har gjort det same – vi har sett i gang tiltak. Arbeidet i mitt departement skjer etter tre linjer. Nøkkelmedarbeidarar skal lærast opp, saksbehandlarane skal få ei betre rettleiing i korleis ein skal gjennomføre innkjøpsprosessar, vi skal ha klårare interne rutinar for korleis ein går fram ved offentlege innkjøp, og vi skal aktivt nytte tilgjengeleg verktøy. Sjølvsagt er e-handelsverktøy ein glimrande måte å få både openheit og transparens på, og ikkje minst at ting er i eit system. Du får det ut for konkurranse, du får inn anbod, og du sikrar deg dermed både at det er ope og transparent, og at dei som er villige til å levere tilbod, faktisk har ei moglegheit til det. Så det å ta i bruk e-handelsverktøy er sjølvsagt ein glimrande måte å få dette inn i eit system på. I tillegg til arbeidet internt har eg skrive brev til mine underliggjande etatar, der eg ber dei gripe fatt i problemstillinga og tilsvarande sjå på kva dei konkret har tenkt å gjere for å auke etterlevinga av regelverket. Regjeringa fekk tilslutning frå Stortinget til våre forslag om endringar i ny lov om offentlege innkjøp, og eg har brukt tida på å gå igjennom dei. Det som i tillegg er blitt slått eintydig fast i lova no, allereie i formålsparagrafen, er at regelverket skal medverke til at det offentlege opptrer med stor integritet, slik at innbyggjarane har tillit til at offentlege innkjøp skjer på ein samfunnstenleg måte. Det ligg i regelverkets natur at det vil ha ein førebyggjande funksjon i forhold til å motverke regelbrot og i verste fall korrupsjon. Det er nettopp difor vi må etterleve regelverket."
-1	Regjeringspartiene stemmer i dag ned forslaget fra SV, Miljøpartiet De Grønne og Venstre om å innføre strengere restriksjoner for utplanting av norske treslag som ikke er stedbundne. Da vil jeg gjerne spørre klima- og miljøministeren: Når regjeringspartiene gjør det, hvilke andre grep enn en slik type forbud som vi ville ha, vil regjeringen og klima- og miljøministeren gjøre for å redusere faren og truslene for at gransorter og andre tresorter som ikke hører hjemme på stedet, utfordrer og truer det biologiske mangfoldet?
-0	På kommunalkomiteen sine reiser i førre periode fekk regjeringsmedlemmene kraftig kritikk frå dei vi reiste rundt og besøkte, noko som til slutt resulterte i at dei endra ordninga for ressurskrevjande brukarar og la seg på ei line som var nær opp til Framstegspartiet sitt ønske om korleis økonomien skulle vere i høve til kommunane sine utgifter. No ser vi at Regjeringa går tilbake og reverserer denne ordninga for 2010. Det går så langt at dei skal gi denne ordninga tilbakeverkande kraft også for 2009. Ser ikkje statsråden at for kommunane vil det verte ei vanskeleg øving i og med at budsjetta for 2009 er lagde, og at dei her må til å omgjere vanskelege løysingar for å ordne det som då vil kome i tillegg? Ser ikkje også statsråden at dette vil få stor betydning for budsjetta for 2010?
-0	Statens helsetilsyn foretok en gjennomgang av landets sykehus og korridorpasienter i 1998 og var da sterkt kritisk til den måten som sykehusene bruker den kapasiteten de ikke har, på, altså korridorene. Sykehusene viser til sykehusloven og plikten til å yte øyeblikkelig hjelp og har derfor prioritert inntak av øyeblikkelig hjelp, selv om det er i strid med bl.a. brannforskriftene. Lite eller intet er gjort ved sykehusene på landsbasis for ikke å øke problematikken. Dette sa man i 1998, altså for 14 år siden. Enda fortsetter man planlagte omlegginger, når man vet at det medfører en overbelastning på sykehusene og korridorpasienter. Hver eneste dag rammer dette pasienter som ligger på gangen. I den avdelingen jeg snakker om, er det altså fire toaletter som er på gangen, det er ingen toaletter eller dusj på rommene. Dette er uverdig, og det sliter på personalet. Mener statsråden at det skal være slik i fire år til, til Kalnes er ferdig?
-1	For å svare på spørsmålet fyrst: Nei, eg kjem ikkje pr. i dag til å setje dei måla som representanten Høie har sett, for det er ikkje sikkert at det nødvendigvis er den rette måten å gjere det på. Det kan godt hende at det ville vere begrensande mål for nokre etatar. Det vi skal gjere, er å rette fokus mot brukarretting. Difor er «brukarretting» det viktigaste og det første av dei fem stikkorda som Regjeringa har i si fornyingsplattform. Det er brukarretting, i form av at dei offentlege tenestene skal vere tilpassa brukaren, men òg brukarmedverknad, at brukaren er med og påverkar korleis det offentlege tilbodet skal sjå ut. Opningstider er heilt opplagt ein del av det, men det har òg med ein del andre ting å gjere. Og så snakkar vi om kvalitet. Bent Høie snakka om at ein del av dei pengane vi frigjer ved bruk av IKT, kan brukast til å utvide opningstidene. Men det er òg slik at ein del av pengane vi frigjer ved bruk av IKT, rett og slett skal gå til å auke kvaliteten på det som ligg digitalisert. Eg var m.a. i Bergen og opna Bergensregionen på kart. Elleve kommunar, Bergen inkludert, har lagt ut alle digitale kart og planar, reguleringsplanar, slik at entreprenørar og arkitektar som skal planleggje store prosjekt, hentar informasjonen sjølve på nettet. Men dei arkitektane og dei frå næringslivet som var der, sa til meg at dei er heilt avhengige av at kvaliteten på det som blir lagt ut, er god. Når saksbehandlaren no sparar tid ved at han slepp å springe i arkivet og kopiere opp kart til den som kjem for å hente eit kart, kan han bruke tid på å sjekke i aller minste grad at det som ligg ute, faktisk stemmer. Slik får ein auka kvalitet, og for desse brukarane er det heilt avgjerande. Det er faktisk viktigare for dei enn at ein brukar pengane på å utvide opningstida med ein halv time. Det var alt digitalisert, og dei var meir opptekne av kvaliteten. Det tredje stikkordet som denne regjeringa har med seg i fornyingsarbeidet, er «effektivitet». «Medbestemmelse» er det fjerde ordet – det er ikkje nødvendigvis i den rekkjefølgja, brukaren er nummer ein. Det siste er «åpenhet» og innsyn – at innbyggjarane og næringslivet har innsikt i dei avgjerdene som ein tek i forvaltninga. Det er veldig viktig, òg i forhold til spørsmålet her. Eg var inne på at vi skal diskutere opningstider med hovudsamanslutningane. Å få dei med på eit samarbeid om opningstider er veldig viktig, det er ein føresetnad for at vi skal få det til. Eg høyrer at Høgre hadde store planar om å gå i gang med det, eg har ikkje sett noko til dei planane. Eg trur vi skal gå gjennom det fundamentet vi har, for å gjere den jobben vi skal gjere. Men at vi har eit fokus på at dette skal vere så tilgjengeleg som mogleg for innbyggjarane våre og for næringslivet vårt – den visjonen deler eg absolutt med Høgre.
-1	Til Torbjørn Andersen er det bare å si at da ville vi hatt mange færre ledige. Så er det altså ikke slik at Torbjørn Andersen har rett når han påstår at det å sette folk på tiltak er en dårlig investering. Norge har ligget vesentlig lavere på arbeidsløshetsstatistikken i forhold til bl.a. andre land i Europa. Det er mange grunner til det, men én av grunnene til at det er slik, er at vi i Norge mer enn andre steder alltid har sørget for bred utdanning og en arbeidsstyrke som har kunnet skifte arbeid. Man har på en måte fått påfyll av kunnskaper, noe som gjør at man kan tre inn i andre arbeidsplasser og på den måten være mer på lag med industrien og behovene som næringsliv og det offentlige har. Derfor har vi kunnet klare å holde en lavere arbeidsløshet, uten at man har hatt den samme inflasjonen som det man har hatt andre steder. Det har vært veldig positivt, og noe som vi har fått ros for i veldig mange sammenhenger.
-1	Eit viktig mål for det nordiske samarbeidet er at det blir så konkret at innbyggjarane i Norden kjenner seg igjen. For oss i SV er det spesielt gledeleg at det er på miljøet og ikkje minst på utviklinga av miljømerkeordninga at folk flest oppdagar at det finst eit nordisk samarbeid. Uansett butikk, supermarknad, skole eller heim i Norden vil ein finne igjen Svanemerket. Tidlegare, då nordiske statsministrar møttest, hadde dei Svanemerket hengande bak seg. Dei var stolte av det. Dei var foreldra, dei hadde på ein måte lagt det egget. Ein god kombinasjon av at folk såg dette igjen overalt, gjorde at det blei eit arbeid som det gjekk an å byggje vidare på. Svanemerket er kanskje det mest vellukka eksempelet på nordisk samarbeid. Det påverkar folk flest. Talet på merkte produkt aukar stadig, og 80–90 pst. av befolkninga i Norden veit faktisk om at det eksisterer. Nordisk miljømerking har utvikla kriterium for meir enn 55 område. Det går på papir, trykksaker, daglegvarer, kontor, data, bygg, bustad, osv. og sertifiserer no bedrifter som hotell, fototenester og vaskeri. På nyåret kjem daglegvarebutikkar og reinhaldstenester. Svanemerket krev oppfylling av målbare krav innafor heile livssyklusen til produktet eller tenestene, gjev rettleiing til folk og tilbyr miljøtilpassa handel og industri ein konkurranseføremon. Ein er rett og slett inne og «roklar» litt i marknaden. Aksepten for denne merkeordninga er stor, og i Regjeringas strategi for berekraftig utvikling kjem ein med følgjande oppmoding til offentlege innkjøparar – eg siterer: «Det tas sikte på at alle departementer skal benytte et offisielt miljø-merke på sine trykksaker.» Det er fint å sjå at ein i dei enkelte landa klarer å følgje opp i praksis det som faktisk skjer i Nordisk Råd. Nordisk miljømerking deltar i eit internasjonalt samarbeid, m.a. ved at ein administrerer miljømerket EU-blomsteren og ved deltaking i GEN, Global Ecolabelling Network. Miljømerkinga påverkar elles bedrifter og arbeidsmiljø verda rundt, eksempelvis gjennom miljømerking av papir frå Brasil og Portugal, av tekstilar frå Pakistan og av kontormaskiner frå Korea og Japan. Nordisk miljømerking er først i verda med å inngå ein avtale med ei anna miljømerkeordning om gjensidig godkjenning av krava til miljømerking. Dette er gjort med Japans Ecomark for produkt av kopimaskiner, skrivarar og faksar. I praksis betyr dette at ei kopimaskin som er godkjend etter Ecomarks miljøkriterium, automatisk er kvalifisert for Svanemerket, og at produsenten slepp å halde seg til dei ulike krava i dei ulike regionane og landa. Om miljømerkinga seier ein heilt klart at det vil auke utbreiinga av miljømerkte produkt og effektivisere påverknaden av multinasjonale selskap. Eg har lyst til å peike på ein del område som eg trur vi er nøydde til å gjere noko med dersom samarbeidet skal bli godt og betre. Det første er at vi må bli meir tydelege på kva vi vil. Det andre går på dette med breidda. Eg synest breidda i saka er formidabel. Eg synest vi famnar enormt breitt. Og eg trur det ville vere ein fordel med dei knappe ressursane som ligg føre, både menneskeleg og når det gjeld pengar, om ein kunne snevre inn noko og konsentrere seg om dei aller viktigaste sakene. Då måtte dei sakene som blir rekna som mindre viktige, bli tekne bort. På den måten trur eg det er meir realistisk å kome lenger på ein del viktige område i det nordiske samarbeidet. Vi må få meir av dei eksempla på konkrete resultat som eg viste til. Når det gjeld miljømerking, måtte det kunne gå an å velje ut andre område der ein ville fått full gjennomføring, i staden for at ein satsar halvvegs. Desse enkeltområda skulle eg gjerne ha sett at meldinga i større grad kunne ha drøfta og i mindre grad berre beskrive at slik og slik er det, dvs. at ein fekk ei meir drøftande melding som tok opp dei problema, og at ein kanskje burde setje ting til sides og heller få konsentrasjonen på enkelte område. Men det er lovande taktar i meldinga, for ein har fått inn og arbeider med strategien for berekraftig utvikling, «En ny kurs for Norden», som legg grunnlaget og ramma for Ministerrådets arbeid for ei berekraftig utvikling. På område etter område som det blir jobba med, blir det slått fast at berekraftig utvikling skal liggje i botnen for alt arbeid. Klimaendringar, biologisk mangfald, mangfald i havet, kjemikaliar, økologiske byggjemateriale og matvaretryggleik er tverrsektorielle satsingsområde. Vi bør bruke det nordiske samarbeidet til å utveksle idear og hauste erfaringar over landegrensene. Spesielt bør vi bruke samarbeidet til i praksis å setje i verk og gjennomføre tiltak som fungerer i eitt land, også i andre land. Som ei lita, artig sak vil eg nemne ein kollega av meg i Nord-Sverige som av alle ting i verda får 1000 kr i året pr. ku han har – det er ein bonde dette, ein landmann. Han får 1000 kr i året frå – av alle plassar i verda – Brussel, for å vareta det dei i Sverige kallar fjellkua. Dette er Sidet Trønderfe. I Sverige gjev ein altså tilskot til det som er eit berekraftig landbruk, mens ein i Noreg ikkje har den same satsinga. I det heile støttar SV fullt opp om nordisk samarbeid. Vi må berre bli flinkare til å få resultat, ikkje minst slik at folk merkar det i kvardagen.
-0	Nå er vi nok en gang i denne sal vitne til at det hver eneste gang vi tar opp noe som har å gjøre med pensjoner i Norge, henvises til Pensjonskommisjonen. Det vitner om at Regjeringen faktisk ikke er interessert i å ta innover seg at det bør skje endringer underveis, selv om Pensjonskommisjonen er i arbeid. Problemstillingen som jeg tar opp nå, går på hvorvidt denne opptjente rettigheten i folketrygden skal gå til utbetaling, eller hvorvidt staten skal ta en del av det, ut fra de store stordriftsfordeler man visstnok skal ha ved å bo to eller flere sammen, som finansministeren faktisk viser til i et brev til meg. Da er spørsmålet mitt: Vil statsråden, uansett hva man tar opp i denne sal i tiden fremover når det gjelder pensjoner, bare henvise til Pensjonskommisjonen og ikke ta noe initiativ når det gjelder pensjonspolitikk?
-1	Lat meg først få seie at eg synest representanten Ropstad hadde ei nyttig påpeiking i starten. Det er svært usikkert korleis ulike fossilenergiar – og balansen mellom dei – vil påverke klimaet i framtida. Det er ulike premissar som ligg til grunn. Viss ein f.eks. seier at ein vil ha 80 pst. sjanse for å nå togradersmålet, er delen fossile ressursar langt større. Ein kan ikkje avgjere kva for energikjelder ein får – det er antakeleg pris som vil bite på det. Så til spørsmålet: Eg har ganske godt samvit for viktige delar av norsk petroleumspolitikk. Då vi i si tid fann olje i Noreg, kjende vi ikkje til klimaproblemet. Oljen har vore til stor glede og nytte for Noreg, men no må eg seie at mitt samvit aller mest er knytt til ei gradvis dreiing av den politikken. Det viktigaste er å hindre at vi tek gale beslutningar som opnar felt for framtida, og at vi kan fortsetje å utnytte mange av dei ressursane vi har, og som det er behov for.
-1	For SV er det aller viktigst å få gjennomslag for det vi mener er viktigst. Vi ønsker en sterkere satsing på skoler enn det Regjeringen har lagt fram, og det vi har sett fra noen av de siste regjeringene. Vi ønsker en fordelingspolitikk som tar hensyn til dem som har minst, en langt sterkere fordelingspolitikk enn det vi har i dag. Vi ønsker en miljøpolitikk som setter hensynet til miljøet først. Vi kommer til å ha sterke krav på disse områdene. Det kan jeg forsikre representanten Sandberg om. For SV er det ikke riktig å si at vi ikke vil være med i den debatten. Hvis f.eks. Fremskrittspartiet skulle finne på å løpe fra ansvaret for den regjeringen de sjøl har innsatt, og vi skulle kunne få til et forhandlingsresultat med Regjeringen som ville sikre en bedre skole, som synes i hver eneste kommune rundt omkring i landet og i hver eneste skole, eller at vi skulle få til en løsning som gjorde at det ble færre fattige her i landet, så skal vi selvfølgelig være med på å diskutere det.
-1	Jeg må vel kunne si at det var et innlegg etter min smak, med en spennende historisk oversikt over sultens og matmangelens politiske betydning i mange situasjoner. La meg legge til: I den gamle kinesiske tradisjonen hadde keiseren såkalt himmelens mandat. Det vil si at hvis det gikk bra i landet, så regnet man med at gud og de kreftene sto bak. Men det sikre tegnet på at keiseren ikke lenger hadde himmelens mandat, var at det kom store naturkatastrofer eller sultkatastrofer i landet. Da var det på en måte legitimt å gjøre opprør, for da hadde det vist seg i praksis at keiseren ikke hadde det mandatet fra gudene som man trodde han hadde. Så at sult kan føre til politisk ustabilitet, er hevet over enhver tvil. At det fører til ufattelig menneskelig lidelse, er like opplagt, og det er helt uanstendig og uakseptabelt at det i en verden med alle tekniske muligheter, med ufattelig overflod og rikdom, fortsatt lever én milliard mennesker med ulike grader av kronisk sult. Det er helt og holdent uakseptabelt. La meg gå litt inn på tallene. Det er et område hvor det er vanskelig å være eksakt, men de tallene vi klarte å komme fram til i Utenriksdepartementet, er fra FNs matvareorganisasjons matvareprisindeks, som viser at de globale matvareprisene totalt sett nå er høyere enn under matpriskrisen i 2008. Tall fra april 2011 viser en nedgang i prisindeksen med 2,9 pst., men det er første gang på åtte måneder at det går nedover. Det kan være et tegn på at toppen er nådd, men det kan selvfølgelig være en tilfeldig svingning også. FN mener ikke at det er en akutt matvarekrise. Det er altså ikke en dramatisk forverring av de underliggende trendene, men det er det vi kan kalle en kronisk matvarekrise der nærmere én milliard mennesker lider av sult og der ett barn dør av sult hvert sjette sekund – det er antakelig bare en annen måte å si det samme på som det interpellanten sa. Nå er bildet litt mer nyansert, for det er spesielt sukker og vegetabilsk olje som trekker matprisen opp. De mest strategiske varene for verdens ernæringssituasjon, ris og hvete, er ikke rammet like hardt som i 2008. Prisen på ris ligger 50 pst. under toppnivået i 2008 og 3 pst. lavere enn prisen på samme tid i fjor. Hveteprisen er 21 pst. lavere. Det har vært gode avlinger i mange land i 2010, særlig i Afrika, og det er lave og stabile kornpriser i Vest-Afrika og det sørlige Afrika, men det har vært økende priser i Øst-Afrika grunnet tørke. Men situasjonen kan – opplagt – veldig raskt forverres. Det er svære regionale forskjeller og forskjeller fra land til land, men også den totale situasjonen kan forverres. FNs indikator og framskrivning tyder på at det er 3,5 pst. høyere kornproduksjon i 2011 enn i 2010, men det er høyst usikkert om det vil være tilstrekkelig til å fylle opp lagrene. Som Slagsvold Vedum også sier: Politikk er viktig. Men den politikken en del land la seg på, med store eksportrestriksjoner, var med på å bidra til krisen i årene etter 2008. Den spekulasjonen som vi ser i framtidige matvarepriser, skaper større og mer uforutsigbare prisendringer. Det er i og for seg en gledelig utvikling at så mange mennesker, som følge av god politikk i Kina og mange andre steder, er blitt mye rikere og derfor etterspør mye mer kjøtt. Det er jo en stor forbedring, men også et problem i denne sammenhengen. La oss ikke glemme at da Folkerepublikken Kina ble dannet i 1949, anslo man at det gjennomsnittlige kostholdet i landet var 99 pst. vegetabilsk. Så kjøtt var omtrent ikke-eksisterende. Jeg husker jeg var i en kinesisk provins hvor vi fikk servert fisk som siste rett. Jeg spurte: Hvorfor det? Jo, fordi det viste at man var så mett at man kunne kaste fisken. Det var det ypperste tegn på rikdom. Kjøtt kunne selv de rikeste overhodet ikke tenke seg å ha, så det å kunne kaste fisk viste hvor ufattelig rik man var. Så det at hundretalls millioner av kinesere spiser kjøtt, bidrar selvsagt til dette bildet. Så er det et skremmende fenomen, og det er at mens det i Asia i all hovedsak blir en stadig mer effektiv produksjon på et noe synkende areal som følge av urbanisering og andre ting, har det i Afrika over ti år vært en synkende produksjon på et økende areal. Det er tatt i bruk stadig mer landområder, men man har likevel fått mindre produksjon. Det er selvsagt en helt uakseptabel situasjon. I den stortingsmeldingen som Stortinget har til behandling nå i vår – Mot en grønnere utvikling – legger regjeringen fram en rekke tiltak med tanke på hva man ønsker å gjøre på dette området, og la meg oppsummere noen av dem. Vi kan ikke alene påvirke de virkelig store trendene. De mest avgjørende spørsmålene, slik jeg ser det, er å få en mer effektiv produksjon og å få et større areal tatt i bruk. Det er fortsatt store arealer, f.eks. i tidligere Sovjetunionen – i mange av republikkene der – og i Afrika, som kan tas i bruk for landbruksproduksjon, men det er viktig at den blir brukt på en effektiv måte. Så er det selvfølgelig gunstig at vi holder oss til de lavere delene av den økologiske kjeden og spiser mest mulig korn og grønnsaker. Men det er begrenset, tross alt, hva Norge kan gjøre for å påvirke disse globale fenomenene. Det vi kan gjøre, for å nevne en del ting, er: Vi skal øke støtten til matsikkerhet og utvikling av landbruk i utviklingsland, det er en del av stortingsmeldingen. Spesielt satser vi på klimatilpasset landbruk i Afrika. Jeg har selv vært og sett – både i Zambia og i Malawi – det såkalte konserveringslandbruket, som er å ta i bruk moderne landbruksteknologi, som f.eks. kunstgjødsel, men også ta i bruk tradisjonelle teknikker, som å la mye av aks osv. råtne på jorda. Det er tiltak som har vist seg å øke produksjonen dramatisk. For det andre: Så går vi i en tiårsperiode inn med 50 mill. dollar – et initiativ for å utvikle klimarobuste matplanter. Klimaendringene fører til at man må legge om landbruket mange steder, og i regi av det såkalte Global Crop Diversity Trust – det er de som også driver dette frølageret på Svalbard – vil nye varianter bli gjort tilgjengelig for bøndene, og dette skjer i samarbeid med den rådgivende gruppen for internasjonal landbruksforskning, som vi for øvrig også er en stor bidragsyter til. Så går vi for det tredje inn for såkalte grønne vekstkorridorer i mange utviklingsland. Det har vært et samarbeid med privat sektor. Tanzanias president, Kikwete, skrev en egen artikkel om dette i britisk presse, sammen med Yaras sjef, Haslestad. Det viser hvor stor vekt Tanzania legger på dette, når en president skriver – sammen med en direktør i et fremmed land – en artikkel om denne vekstkorridoren, som har som formål å kunne få kunstgjødsel og innsatsvarer inn til afrikansk landbruk i Tanzania og å kunne få produktet ut for salg, slik at man skaper det markedet som gjør at bøndene over tid vil investere i landbruket og produsere mer. Den norske klima- og skogsatsingen er også et viktig bidrag til matvaresikkerhet. Mange mennesker – en milliard – lever i eller nær skog. Den er viktig for deres livsopphold, og økosystemene i skogene er også viktige for landbruksproduksjonen. Så går Norge inn for de nødvendige reformer i FNs matvareorganisasjon og Verdens matvareprogram, spesielt den første av disse trenger omfattende reformer, men vi er også viktige bidragsytere til dem, slik at de kan gjøre sin jobb med å koordinere det internasjonale arbeidet på dette området. Så legger vi i stortingsmeldingen opp til økt fokus på forebygging av naturkatastrofer. Naturen selv er det beste førstelinjeforsvar for naturkatastrofer, og naturkatastrofer er jo ofte med på – varig – å sette landbruket tilbake i et område. Til syvende og sist handler ikke sult i verden om teknologi og landarealer alene – det handler om det også – men det handler også om maktforhold. De aller fleste som ikke kan spise seg mette, er enten kvinner eller barn, og det er kvinner som står for mesteparten av produksjonen i det småskalalandbruket som bærer mye av den fattige delen av verden. Det er ingen land i verden hvor det er matmangel som sådan, men det er noen som får tilgang på maten og ikke andre. Veldig ofte er det marginaliserte grupper, som en leder i et land ikke ser hva trenger, som mangler mat. Så må vi i bekymringen for økte matvarepriser også huske at i prinsippet er økte matvarepriser en god ting – det bør jeg vel ikke bruke tid på å overbevise Senterpartiet om. Høye matvarepriser er jo forutsetningen for langsiktige, varige investeringer i et mer effektivt landbruk. Selv om høye matvarepriser, særlig for fattige i byer og fattige på landsbygda uten tilgang på jord, er et stort problem, så trenger vi – over tid – høye, men stabile matvarepriser. Det gir anledning til de investeringene som gjør at vi får opp produksjonen. Men det svingende, spekulative prisnivået som vi nå har, er, som interpellanten sier, et veldig stort problem.
-0	Jeg ble ikke særlig overrasket da statsråden like før påske la fram Regjeringens innstilling i Sauda-saken, der han foreslo en halvert utbygging, til tross for at han fra denne talerstol i dag sier i sitt innlegg at han er for utvidelser og opprusting av eksisterende kraftverk. Dette viser at Regjeringen gjør bortimot hva som helst for å hindre produksjonsøkning av kraft, basert både på vann og gass. Samtidig prøver man å innbille det norske folk det stikk motsatte. Statsråden uttalte i fjor vinter at man i Norge burde ha som målsetting å bli nettoeksportør av kraft. Dette er selvfølgelig en god idé, men det er jo en umulighet så lenge man hindrer produksjonsøkning. Vil statsråden gjøre rede for om han fortsatt har denne målsettingen, og eventuelt hvilket tidsperspektiv han ser dette i?
-1	Jeg vil tillate meg å stille følgende spørsmål til utdannings- og forskningsministeren: «Forskning viser at vi har en grunnskole som ikke utjevner forskjellene, men i stor grad er med på å reprodusere og forsterke forskjellene i samfunnet. Elever med foreldre med høy utdanning er de som har størst mulighet til å lykkes i skolen. En femtedel av elevene går i dag ut av grunnskolen uten gode nok lese- og skriveferdigheter. Det blir færre lærere, flere barn, større grupper og mindre delingstimer i skolen. Mener statsråden at denne utviklingen går ut over tilpasset opplæring for hvert enkelt barn?»
-0	Eg takkar for svaret. Dette tilfellet er dessverre ikkje enkeltståande. Det finst mange fleire, og eg får stadig spørsmål om denne utfordringa. I Bergens Tidende fredag 27. januar i år kan ein òg lesa om eit nytt tilfelle der ein person faktisk måtte gi opp, og måtte ordna dette med jobb sjølv. Sjølvsagt har ein sjølv ansvaret. Men i dette tilfellet seier vedkommande at det gjekk for treigt hos Nav, det blei for omstendeleg, og det blei tidkrevjande. Det er klar tale, og her viser ein òg kor skoen trykkjer. Når vi òg veit at pila peikar feil veg når det gjeld auken av nye uføre, spesielt for dei under 30 år, er dette alvorleg og noko vi må gjera noko med. Mitt spørsmål til statsråden er igjen: Kva for ressursar og kva slags kvalitet vil ein setja inn mot Nav, som skal ta hand om alle desse som vi ikkje ønskjer skal over på uføretrygd?
-1	Først vil eg vise til mitt svar på spørsmål 2. Det er riktig at Samferdselsdepartementet har fått Statens vegvesen til å sjå på ulike tilpassingar innanfor den traseen som er utgreidd. Blant anna omfattar dette kostnadene ved å erstatte fyllingar i alternativ A med ulike lengder av bruer. Utgreiingane viser at det er betydelege kostnader knytte til ei lang bruløysing over Åkersvika. Det er uaktuelt med ei bru i milliardklassen, som ho som har vore omtala i media, og som òg kan gje forseinkingar i framdrifta. Elles kan eg – som eg svarte på spørsmål 2 – ikkje gå inn på kva løysingar som vert valde, men berre bekrefte at vi er i sluttfasen av arbeidet, og at eg legg opp til ei endeleg avklaring som kan gje ei framdrift i saka.
-0	Det kommer regjeringen tilbake til. Bakteppet er at datalagringsdirektivet som sådant ikke er vedtatt i Stortinget, men implementeringen og lovendringer er vedtatt i dette storting. Det må regjeringen forholde seg til, og hvis regjeringen da skulle gjøre noe annet, må regjeringen legge frem en skikkelig sak om det. Jeg skjønner at representanten Rotevatn er utålmodig, men jeg tror det vil være i alles interesse at det arbeidet som nå gjøres, er grundig og godt. Hvis en skal ta motsatsen til det representanten tar opp, kan en jo også stille spørsmål ved i hvilken grad domstolens beslutning egentlig påvirker de lovendringene som Stortinget allerede har vedtatt. Så det er mange perspektiver i denne saken som må belyses, og det kommer regjeringen til å gjøre på en grundig og god måte.
-0	Statsråden var i sitt innlegg ikke inne på en ting som har stor betydning for norsk rovviltpolitikk, og det er Sveriges rovviltpolitikk. Svenske myndigheter vil jo øke sine rovdyrstammer. Forslaget går ut på at ulvebestanden skal økes til 500, at jervebestanden skal økes til minimum 400, at bjørnebestanden skal være på 1 000 dyr, og at gaupebestanden holdes på ca. 1 500 dyr. Konsekvensen av den svenske rovdyrpolitikken vil bli økt innvandring av svenske rovdyr på norsk jord, som vil medføre store tap for sauebønder og tap av annet jaktbart vilt som f.eks. elg og hjort. Samtidig vil det jo skape frykt hos en del av dem som bor ute i distriktene – naturlig nok. Jeg har fått opplyst at det i høst har vært gjennomført flere møter mellom forvaltningsmyndighetene og departementene i de to landene for å sikre en god kontakt og gjensidig informasjon. Fra norsk side er det lagt vekt på å formidle synspunkter på hvilke problemer norske myndigheter vil stå overfor med en voksende rovviltbestand i våre naboland. Det kunne det ha vært veldig interessant at statsråden sa noen ord om. Ser ikke statsråden behov for snarest å få en ny behandling av helheten i rovdyrpolitikken, og slik at de som blir berørt, vet hva myndighetene ønsker å gjøre i fremtiden, slik at de har en oversikt over den livssituasjonen og den livskvaliteten som de skal ha i fremtiden?
-1	Først ein takk til forslagsstillarane som har teke opp ei veldig viktig sak. Det er fleire som har vore innom ulike evalueringar av innovasjonen i Noreg og samanlikna Noreg med andre land. Men det finst mange ulike evalueringar av innovasjon, og dei legg vekt på litt forskjellige ting, og kjem på den bakgrunnen fram til litt forskjellige resultat. Eg vil peike på rangeringa frå den anerkjende institusjonen IMD. Der kjem Noreg på 9. plass og har rykka fram tre plassar sidan i fjor. Det er berre eitt europeisk land som ligg over Noreg på den statistikken. Så det å gi ei sånn svartmåling, at innovasjonen i Noreg er veldig dårleg, er i beste fall ei overdriving, for med litt andre parametrar kjem Noreg ganske bra ut i forhold til dei landa som det er naturleg å samanlikne seg med. Så har eg lyst til å ta opp ein del viktige innovasjonsfremmande tiltak som høgrepartia sjeldan tek opp. Høgrepartia har ein tendens til å sjå på velferdsstaten som ei belastning for næringslivet. Men velferdsstaten er grunnlaget for den omstillingsevna og den styrken som norsk næringsliv har. Tryggleik frigjer ressursar, tid og engasjement for å satse på nye ting. I sommar var eg på ein konferanse der vi diskuterte entreprenørskap og innovasjon. Der var også årets kvinnelege gründer. Ho peikte på at utan barnehage hadde ho ikkje hatt den suksessen ho hadde. Det viser berre at det næringslivet set pris på, er den velferdsstaten som høgrepartia ofte framstiller som ei belastning for næringslivet. Så er det eit anna område som veldig ofte skaper innovasjon. Det gjeld miljøansvar, miljøengasjement og miljøkrav. Dei miljøkrava som ein stilte til industrien i Noreg i 1970- og 1980-åra, skapte den mest innovative tida i norsk industri. Utan den miljøsatsinga og dei miljøkrava som industrien i Noreg fekk i 1970-, 1980- og 1990-åra, ville vi ikkje hatt ein konkurransedyktig prosess- og metallindustri i Noreg i dag. Det viser berre at miljøsatsing er veldig innovasjonsfremmande. Ser vi framover, vil miljøkrava til bygningar og skip i ulike fartssoner kunne føre til at vi får ein skikkeleg innovasjonsrunde i byggjebransjen og i verftsindustrien. Eit område som høgrepartia ofte prøver å snakke ned, er den statlege eigarskapen. Ein av dei sterkaste bransjane vi har i Noreg i dag, er leverandørane til offshoreindustrien. Dei har vore gjennom ein fantastisk innovativ fase og er i dag verdsleiande. Og denne industrien blei bygd opp fordi vi hadde ein aktiv statleg eigarskap i Nordsjøen. Den aktive statlege eigarskapen har, bl.a. gjennom Statoil, bygt opp ein industri som i dag er blant dei fremste i verda når det gjeld kvalitet. Og ein har fått innovasjon gjennom ein aktiv statleg eigarskap. Så vil eg også peike på ein ting som ingen har vore inne på her i dag, og som har samanheng med statistikkar frå Statistisk sentralbyrå. Det er dette at innovasjonsevna er størst i store bedrifter. Ho er noko større i bedrifter med over 20 tilsette enn i bedrifter med færre enn 20 tilsette. Men det er først når ein kjem til bedrifter med over 50 tilsette, at det er betydeleg større produkt- og prosessinnovasjon enn i gjennomsnittet av bedrifter. Samtidig er vi avhengige av at vi har dei små bedriftene, for små og mellomstore bedrifter er det jo langt fleire av enn dei store. Difor er det veldig innovasjonsfremmande å skape samarbeid mellom store og små bedrifter. Dei store bedriftene har kompetanse og tyngd til å setje i verk innovasjon, dei små bedriftene kan vere med på lasset. Eg synest at det å satse på nettverk som koplar saman store og små bedrifter, gjerne saman med universitet og høgskular, er eit veldig viktig tiltak for å skape innovasjon. Då er det veldig uheldig at Høgre kuttar nettopp i dei støtteordningane som legg til rette for å kunne kople saman store og små bedrifter og gjennom det utløyse innovasjon. Vi veit at samarbeid mellom bedrifter som også konkurrerer, er krevjande. For å få til eit slikt samarbeid treng ein det litt ekstra som kjem frå det offentlege, og som Høgre vil kutte i. Det synest eg samsvarar dårleg med å fokusere veldig på innovasjon, som Høgre gjer.
-0	Mitt spørsmål går til den ærede helse- og omsorgsministeren: «I TV 2-nyhetene den 20. januar ble det opplyst at 1 av 3 personer ikke oppnår telefonkontakt med fastlegen. Hensikten med ordningen var nettopp at alle skulle ha en fast og kjent lege å forholde seg til som skulle gi den enkelte skikkelig oppfølging. Dersom det er riktig det som hevdes i TV 2, er disse forutsetningene ikke oppfylt, til tross for at legene får betalt for hver eneste pasient på sine respektive lister. Ifølge TV 2s beregninger svarer 380 fastleger bare på 50 pst. av henvendelsene. Hva vil statsråden gjøre?»
-0	Det er riktig som statsråden sa, at man gjør noe i forhold til ekteskapsloven, og i Ot.prp. nr. 100 for 2005-2006 strammer man til overfor bigami, overfor stedfortrederekteskap og overfor ekteskap med barn, og man gjør det lettere å oppløse tvangsekteskap. Samtidig utvanner man delvis de erklæringer som gjelder skilsmisse, og man sier at såkalte arrangerte ekteskap er helt ok. Dette er å skyte seg selv i foten. En annen sak er at de tiltak som kommer i Ot.prp. nr. 100, kommer ti år etter at alle visste om problemet, og ti år etter at Fremskrittspartiet hadde varslet hvordan dette skulle løses. Er det ikke nå på tide at man slutter å dra føttene etter seg, at man snarest får innført 24-års aldersgrense for henteekteskap, og at man får et forbud mot fetter og kusine-ekteskap?
-0	Eg kan vel ikkje seie at eg blei roleg med tanke på Grunnloven § 97 i denne saka. Ein pleier alltid å ha ei haldning til kva som er lovleg og ikkje lovleg. Dersom ein f.eks. har den minste tvil om ein har promille eller ikkje, lèt ein vere å køyre bil. Dersom det er den minste tvil om noko er lovleg eller ulovleg, lèt ein vere å utføre den handlinga. Det bør gjelde for alle, både enkeltpersonar og bedrifter i Noreg. Men når det gjeld Regjeringa, kan ein balansere på grensa av kva som er lovleg eller ikkje i forhold til Grunnloven. Det synest Framstegspartiet er uheldig. Eg skal ikkje gå inn på alle desse punkta på nytt. Representanten Starheim har på ein grundig og god måte gått gjennom kva Framstegspartiet meiner når det gjeld desse innstrammingane som det her er snakk om. Det som eg har lyst til å gjere merksam på, er at samtidig som nesten alle grupper får forverra pensjonsvilkår, altså dårlegare pensjon, er det ei gruppe som skal få betra pensjonsvilkåra. Dei skal få dobla pensjonsnivået, og dei skal også få redusert oppteningstida, frå 30 til 20 år. Det gjeld «ledsagere» i utanrikstenesta. Det er ganske uforståeleg, i alle fall for Framstegspartiet, korleis det kan ha seg at samtidig som nesten alle grupper får dårlegare vilkår, skal ein betre vilkåra så dramatisk for denne gruppa – altså ei dobling av pensjonen og redusert oppteningstid, frå 30 til 20 år. Det tyder på at statsminister Jens Stoltenberg og utanriksminister Jonas Gahr Støre ønskjer å gi eit gode til sine vener i utanrikstenesta, og det kjem ikkje klart fram kva som eigenleg er grunngjevinga for det. Framstegspartiet vil i alle fall stemme imot dette. Vi synest det er uklokt, vi synest det er uheldig, og vi har lita forståing for dette forslaget. Til slutt vil eg også seie at vi vil be om ei punktvis avstemming, slik at Framstegspartiet får anledning til å stemme for det vi er for, og imot det vi er imot.
-0	Spørsmålet mitt handler om aktivitetsplikt. I denne debatten og i den foregående var det mye snakk om forskning. Frischsenteret har ganske entydig slått fast at det å få unge sosialhjelpsmottakere opp om morgenen har en betydelig effekt. Jeg registrerer også at man i merknadene til Arbeiderpartiet når det gjelder aktivitetsplikt – man gjentar det også fra talerstolen i dag – sier: Gjør din plikt, krev din rett. Det er noe Fremskrittspartiet er helt enig i, men utfordringen er at når det kommer til praktisk politikk, er Arbeiderpartiets politikk: Krev din rett, gjør din plikt – hvis du vil. Jeg synes det er en underlig oppfølging av det spesielt tidligere arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen sa, for han var helt klar på at folk skulle opp om morgenen, og at man skulle gi folk et meningsfullt tilbud å stå opp til. Hva er egentlig grunnen til at Arbeiderpartiet mener at unge mennesker ikke skal ha et krav på seg til å stå opp om morgenen og ha noe meningsfylt å gjøre?
-0	Jeg vil tillate meg å stille følgende spørsmål til justisministeren: «Søndag 10. april 2005 var det et oppslag i Aftenposten hvor leder av Politiets Fellesforbund Oslo gikk sterkt ut mot situasjonen i Oslo og hevdet at det etter den store budsjettøkningen for inneværende år, fortsatt ikke var mer synlig politi ute på gatene i Oslo. Det ble også vist til andre forhold som Politiets Fellesforbund mente var grunnlaget for at så hadde skjedd. Deler statsråden oppfatningen om at det ikke er mer synlig politi i Oslo, og i så fall hva er årsaken til dette?»
-0	Jeg takker for svaret. Jeg har også lest den meldingen som foreligger, og jeg ser også de løsningene miljøvernministeren legger til grunn her, med kvotejakt og lisensjakt. Men dagens problemstilling er og forblir uløst. Det er foretatt en hel masse jakt på skadedyr som det er gitt tillatelse til felling for, og det er masse kommuner som nå har utkommandert lokale fellingslag hvor mennesker kanskje har hatt 20 døgn ulønnet arbeid i skogen for å felle et dyr som det da er gitt fellingstillatelse for fra statens side. Det er jo helt urimelig at disse jegerne skal bekoste dette selv, da det er en oppgave som er pålagt dem fra en høyere instans. Ville det ikke være naturlig å sørge for at i hvert fall det som har vært gjort, blir ryddet opp i før man legger retningslinjer for det som kommer?
-0	Solidaransvar vil først og fremst være en fordel for store og veletablerte bedrifter og således opptre som en konkurransevridende faktor overfor små bedrifter som av kapitalhensyn ikke kan klare å fremstille de lønnsgarantiene som kreves for å oppfylle solidaransvarets intensjoner. Jeg kan ikke skjønne at det er en håndsrekning til arbeidsfolk rundt omkring, særlig i bygg- og anleggsbransjen, hvis de risikerer å miste jobben ved at bedriften deres går konkurs fordi Regjeringens forslag om solidaransvar innføres nå. Mange bedrifter i næringslivet sier jo også at mange av de andre tiltakene som Regjeringen har iverksatt for å bekjempe sosial dumping, ennå ikke har fått virke fullt ut, og de ber og anmoder Regjeringen om å vente litt både fordi det er krevende tider og fordi man ønsker at de tidligere vedtakene skal få virke.
-1	En av årsakene til at NATO gikk til krig mot det tidligere Jugoslavia, var å hindre at en langvarig geriljakrig i Kosovo skulle spre seg til en rekke land på Balkan. Det er klart at det da blir et tankekors at NATOs bombing av mål i Montenegro kan være en medvirkende faktor til å utløse en borgerkrig i Montenegro, hvor det lokale regimet kontrollerer politiet og det føderale regimet kontrollerer hæren. Mitt første spørsmål til statsministeren er om han vil bekrefte at Norge vil gjøre hva Norge kan i NATO for å argumentere for at man så langt det overhodet lar seg gjøre, avstår fra å bombe Montenegro. Det er svært innlysende politiske grunner til å la det være, selv om det skulle eksistere militære grunner for å gjøre det. Og kanskje viktigere, nå som det er innført en oljeblokade av det tidligere Jugoslavia, som Norge jo sluttet seg til i helgen: Hva vil man gjøre for å hindre at denne oljeblokaden rammer Montenegro, som i realiteten er en uskyldig tredjepart i denne situasjonen?
-1	I den høykonjunkturen som norsk økonomi er inne i, har det vært naturlig med en gradvis normalisering av rentenivået. En gradvis oppgang i renta ble varslet fra Norges Bank allerede lenge før denne regjeringen tok over. Helt siden våren 2005, da Høyre styrte Finansdepartementet, har det vært klart at renta ville gå opp. Jeg vil i denne sammenhengen også minne om sentralbanksjefens svar på representanten Sanners spørsmål under høring i Stortinget om pengepolitikken i fjor om hvilke konsekvenser det vil ha for renta at man i dag fører en finanspolitikk som er svakt ekspansiv. Sentralbanksjefen sa da: «Det viktigste som ligger bak det at vi nå har renteøkninger, er at renten var så lav - den var så lav i Norge, og den var så lav ute. Det at vi har hatt en så unormalt lav rente, har skapt vekst i økonomien, og der må vi svare med renteøkninger.» I fjerde kvartal 2007 var den gjennomsnittlige utlånsrenta i bankene 6,65 pst. Statistikk for gjennomsnittlig utlånsrente i første kvartal 2008 frigis først i slutten av mai, men at rentenivået skulle være så høyt som 8-9 pst, som antydet i representanten Flåttens spørsmål, virker ikke sannsynlig. Hvis folk har boliglånsrenter i den størrelsesorden, vil jeg anbefale dem om å ta kontakt med banken og å undersøke hva andre banker kan tilby. Det har vært en rekordhøy sysselsettingsvekst de siste årene. Det har aldri vært så mange folk i arbeid. Arbeidsløsheten er veldig lav, og 200 000 flere er i jobb nå enn i 2005. Det er 160 000 flere enn det Norges Bank forutså våren 2005. Den positive utviklingen i arbeidsmarkedet og den høye inntektsveksten over flere år har gitt mange husholdninger veldig mye bedre økonomisk armslag og et tryggere livsgrunnlag. Det er viktig for dem med økte bokostnader. Det viktigste målet for den økonomiske politikken for vår regjering er lav ledighet og bærekraftig vekst. Det er det vi legger vekt på når vi fører en økonomisk politikk som bidrar til en balansert utvikling i norsk økonomi, og til at renta ikke blir unødvendig høy. Vi følger handlingsregelen, slik som tidligere regjeringer også har gjort. Den legger opp til en gradvis opptrapping i bruk av oljeinntektene i takt med det som er utviklingen i forventet realavkastning av Statens Pensjonsfond - Utland. Men vi må selvfølgelig se på hva som er kapasiteten i norsk økonomi, på hvordan vi håndterer handlingsregelen, som i utgangspunktet har beregnet en realavkastning på 4 pst. fra år til år. Nå har vi en situasjon med press i norsk økonomi, og derfor har vi holdt igjen i de siste budsjettene når det gjelder bruk av oljepenger. Det er i tråd med hvordan nesten hele Stortinget har innrettet den økonomiske politikken, også Høyre. Representanten Flåtten kommer jo fra et parti som ikke på noe tidspunkt har foreslått en alternativ økonomisk politikk i forhold til de rammene Regjeringen har foreslått, som ville hatt noen betydning for rentenivået. Dersom Regjeringen i stedet skulle innrette budsjettpolitikken med sikte på at det viktigste målet ikke var lavest mulig arbeidsløshet, men lavest mulig rente, måtte det kuttes på svært mange områder over stor skala. Det ville betydd at offentlig finansiering av skole, helse, omsorg, barnehager, jernbane, samferdsel osv. ville fått innstramminger og kutt i mange milliarder kroner-klassen. Derfor mener jeg at vi i tråd med vår plattform har klart å finne det balansepunktet som tar hensyn til de viktigste tingene i økonomien, og at et rentenivå på mellom 5 og 6 pst. er det som Norges Bank kaller for et normalt rentenivå.
-0	Det gjelder Nav Utland. Jeg har i fire uker forsøkt å få kontakt med Nav Utland. Jeg har ringt de numrene som har vært tilgjengelige, jeg har prøvd å sende mail og faks, men ingen respons. Hva vil statsråden gjøre for å bedre det?
-1	Kommunene har allerede i dag veldig mange oppgaver, som de trenger mer penger til å gjennomføre. Vi ønsker å finansiere de oppgavene, og vi hører på hva som blir sagt lokalt, nemlig at de trenger mer penger slik at de kan ansette nok folk, f.eks. i eldreomsorgen – der de ansatte sliter seg ut, og der mange av de eldre ikke får den hjelpen de skal ha – eller i skolen, der læreren ikke har tid til å prate med alle elevene hver dag. Da er det det som er viktigst. Det er det vi hører på. Men vi har et forslag i denne innstillingen, og det er at kommunene skal ha større makt over f.eks. skolestrukturen. Det er en basisoppgave som kommunene har i dag, som de i prinsippet, mener jeg, burde ha full råderett over – at ikke staten skal kunne godkjenne privatskoler, som gjør at penger går ut av kommuneøkonomien. Jo, vi har gode forslag til det, men den kommunereformen som denne regjeringen legger fram, er SV imot. Vi er for frivillig kommunesammenslåing. Vi er imot at noen skal tape eller komme dårlig ut av det.
-1	"Helhetlig tenkning er viktig i de fleste sammenhenger, ikke minst når det gjelder statsbudsjettet. Det er da også fornuftig nok finansdebatten som er vurdert som den viktigste budsjettdebatten her i stortingssalen. Da har vi nemlig en mulighet til å diskutere både helheten i budsjettet og forholdet mellom de ulike kapitlene i budsjettet. Debattene blir da gjerne oppklarende og dermed interessante, for de fleste partier holder seg stort sett til den samme statsbudsjettramma. Det gir oss da en mulighet – det syns jeg vi utnytter i finansdebatten i år også – til å avdekke likheter og forskjeller mellom de ulike partiers overordnede økonomiske politikk. Dette er viktig informasjon som vi alle må ta med oss til senere debatter både innenfor og utenfor Stortinget. I år fikk vi fram gode forskjeller, som sagt, mellom posisjon og opposisjon, men ikke minst forskjeller innen opposisjonen. Jeg ser fortsatt med spenning fram til at opposisjonen – hvem dette måtte bli til slutt – tar seg bryet med å arbeide fram et styringstroverdig alternativt statsbudsjett. Jeg går ut fra at neste høst må være siste mulighet. Budsjettdebatter, som vi har i dag, kan lett bli mindre interessante og mindre avklarende når vi kommer ned på kapittelnivå, for da spriker det gjerne i de økonomiske rammene som hvert enkelt politisk parti har til rådighet. Dette er jo virkelig situasjonen her i dag. I utgangspunktet har vi fem ulike økonomiske rammer. Vi har de rød-grønnes og hvert av de fire opposisjonspartienes ulike økonomiske rammer. Det svakeste med budsjettene til de to største opposisjonspartiene her i dag når det gjelder forskning og utdanning, er etter min mening inntektssida, den inntektssida som de har skaffet seg i sine respektive alternative statsbudsjett – det er årsaken til mine innledende betraktninger om statsbudsjettet – og som gjør at de kan boltre seg med noe mer penger enn det vi i regjeringspartia kan gjøre her i dag. Jeg kunne også ha tenkt meg å ha flere penger til disposisjon, for all del. Å satse klokt og djervt på danning, utdanning og forskning er riktig å gjøre i enda sterkere grad enn i dag i åra framover. Det er både SVs og den rød-grønne regjeringas ambisjon. For SV og for meg, når vi skal bruke mer penger på utdanning og forskning, må to forutsetninger være oppfylt: For det første må den økte satsinga foregå innenfor ei anstendig økonomisk statsbudsjettramme – og jeg sier «anstendig» for å markere at jeg ikke bare tror på temperatureffektteorien innenfor klimadebatten, men jeg tror også på den innenfor makroøkonomiske spørsmål, for høgt innenlandsk aktivitetsnivå er ikke bra for kostnadsnivået – og dermed for konkurranseevnen. Begrepet «anstendig» skal også fange opp at et land som Norge bør klare å videreutvikle seg som samfunn innenfor en edruelig økonomisk ramme. Det blir etisk og ideologisk feil for oss sosialister å forutsette ei inntektsside i statsbudsjettet helt hinsides det verden for øvrig kan legge til grunn. Oljeinntektene må ikke gjøre oss bortskjemte og forvente som nasjon. Det vi tradisjonelt gjør i politikken når vi har forventninger til noe, er at vi diskuterer hvordan vi skal få vekst i tilbudet. Men jeg mener veldig bestemt at vi kanskje som aldri før, i den situasjonen verden nå er inne i, må realitetsorientere oss i noe større grad med hensyn til gapet mellom hva vi forventer, og hva vi ber om. Sjølsagt må vi legge til grunn en skarpere fordelingspolitikk og bli enda mer bevisste på hva vi skal løfte, og hvem vi skal løfte, men bevilgningsmessig kan vi ikke løfte alt og alle; vi må prioritere. Opposisjonens budsjettframlegg og innlegg her i dag syns jeg i altfor stor grad ikke prøver å prioritere, men gir mer penger til alt mulig. Men nettopp dette litt dystre budskapet om hva vi skal gjøre framover, gir også utdanning og forskning en mulighet, for i et bærekraftperspektiv er det nemlig lurt og riktig på alle mulige måter å vri forbruket vekk fra vareforbruk til læring. Her ligger muligheten for utdanning og forskning. Den andre forutsetningen som for SV må være oppfylt dersom vi skal bruke mer penger på utdanning og forskning, er at vi må hente inn de pengene vi skal bruke, på en anstendig måte, og ikke ved at vi foretar innstramninger på andre aktivitetsområder i statsbudsjettet, som vi mener er veldig uheldig. Det er nettopp her Høyre og Fremskrittspartiet etter min mening svikter ved at de gjør kutt – til dels kraftige kutt – på områder som landbruk, regional utvikling, statlig administrasjon, uten å vise hvordan de skal kutte, bistand, barnehage, pressestøtte, overgangsstønad, osv. De skaffer seg mer penger inn i opposisjonskassa ved å legge til grunn en strammere asylpolitikk og salg av statlige eiendommer, og de forutsetter at det blir mindre arbeidsløshet, som igjen gir mindre utgifter, osv. Dette er årsaken til at, punkt 1, opposisjonen får mer penger til disposisjon her i dag, og, punkt 2, til at SV og de rød-grønne ikke kan bli med på den rause ramma som opposisjonen gir seg sjøl, og har til rådighet i debatten her i dag. Men så over til utgiftssida, som gjerne er mest i fokus. Hva bruker opposisjonspartia disse pengene til? Det første som slår en, er at opposisjonen i all hovedsak gir vår rød-grønne politikk en varm tilslutning, på et vis litt varmere, som jeg allerede har vært inne på, enn det vi sjøl klarer innenfor gitt budsjettramme. Opposisjonen vil nemlig på svært mange områder gjennom økt pengebruk, sterkere øremerking av pengene og forpliktende opptrappingsplaner utvikle det rød-grønne utdannelses- og forskningsprosjektet noe raskere enn det vi sjøl vil, men det er ikke avvikende store prosjekter som skurrer i forhold til våre ambisjoner, våre mål og forestillinger om hva som er riktige virkemidler på dette området. Det opposisjonspartia på mange måter gjør, er, gjennom innstillinga her i dag, å heie fram det rød-grønne prosjektet, og de vil, som sagt, at vi skal gå fram noe raskere og sette inn tiltak på en noe kraftigere måte. For det er sjølsagt bra, og det setter vi veldig pris på, at vi nå nærmest kappes om å si at etter- og videreutdanning er viktig, at hospiteringsordninger er viktig, at lærlingplasser er viktig, at en styrket rådgivningstjeneste er viktig, osv. Når en leser gjennom innstillinga i dag, blir en fort blendet av alle de mange ekstra kronebeløpene som dukker opp i merknader fra opposisjonen, men i sum blir avvikene egentlig ganske så små. Ta f.eks. forskning, som også her i dag har blitt hardt kritisert fra opposisjonens side. Vi har lagt fram et budsjett der den offentlig finansierte forskninga kommer opp i 0,92 pst. av BNP. Kristelig Folkeparti klarer 0,93 pst, Fremskrittspartiet 0,94 pst., Høyre 0,95 pst. og Venstre 0,96 pst. Det er ikke den dramatisk store forskjellen. Jeg har nesten lyst til å si at jeg syns såpass bør en opposisjon klare å få til, såpass mye bør en ligge over regjeringa i slike budsjettspørsmål. Så dette er fint! Vi har oppslutning, vi har støtte i opposisjonen til å stå på videre. Det andre som slår en, er hvor ulikt det tenkes mellom de fire opposisjonspartia, særlig mellom de to største, Høyre og Fremskrittspartiet, innenfor denne tross alt relativt trange ramma, for vi er jo enige om det meste. Dette er ikke ment som noen kritikk, faktisk. Men det er interessant i hvert fall å legge merke til at uenigheten skrives fram helt ned i detaljer for å vise dem fram i budsjettinnstillinga. Her er finslipte partimarkeringer skrevet ut i merknad etter merknad, om leksehjelp, frukt og grønt, etter- og videreutdanning, timetall, studiestøtte, læremidler, gratisprinsippet, valgfag, SFO, studieforbund osv. Det er jo ulikheten som preger det som er skrevet om de forskjellige punktene her. Elisabeth Aspaker sier at opposisjonen er skjønt enige. Nei, opposisjonen er skjønt – eller uskjønt, det skal ikke jeg ta stilling til – uenige seg imellom om de få punktene der de er enig med oss i den rød-grønne posisjonen. Så har vi også her – og det er antageligvis ikke til å unngå – noen irriterende faktakonflikter. Det er en realitet at realveksten på forskningsbevilgningene i perioden 2006–2011 – legg merke til at jeg sier realveksten – er på 27 pst. Når vi har fått faset inn alle nye studieplasser, er det 20 000 nye studieplasser i løpet av den perioden. Det er en realitet. Jeg syns det ødelegger – litt – et ellers godt debattnivå oss imellom når det i debatter tidligere her i salen omkring dette blir sagt at de rød-grønne legger fram tidenes verste forskningsbudsjett, og at vi har en statsråd som legger ned forskninga. Slike utsagn har ikke noe som helst grunnlag i de fakta som vi har på dette området."
-0	Det er ofte slik at ømme politiske tær gir høye politiske smerterop når noen treffer tærne. Det er refleksjonen etter å ha hørt på noen innlegg her. Først til statsråden: I perioden 2001–2005 var det vel slik at Senterpartiet fikk heller lite til på vei. Det er vel også slik at Fremskrittspartiet fikk til omtrent det samme og kanskje litt mer enn det Arbeiderpartiet fikk til, da de hadde budsjettavtale med forrige regjering, som var en mindretallsregjering. Hvis man skal skryte på seg noe, så får man iallfall være rimelig riktig. Når jeg hører på representanten Rudihagen: Hva er alternativet til bompenger? Det er fremstilt som ingenting. Det er jo selvfølgelig fullstendig feil. Men det er ikke rart at det kommer fra en representant fra Arbeiderpartiet, og ikke minst fra representanten Rudihagen, som har hatt prosjektfinansiering som sitt hovedærend både før valgkampen, i valgkampen og etter valgkampen i 2005, altså prosjektfinansiering som alternativ til en offentlig/privat arbeidsdeling når det gjelder bygging av veier. Den løsningen som ble markedsført av Arbeiderpartiet – og av representanten Rudihagen – som det store alternativet, og som skulle gi veibyggingen i Norge et løft, er blitt ettertrykkelig avlyst av Regjeringen og, ikke minst, av Finansdepartementet og finansministeren. Det finnes selvfølgelig alternativer. Først og fremst må vi se oss rundt. Vi har nordiske naboer som faktisk klarer å bygge et godt veinett – uten å ha oljerikdom «å slite med», uten å belemre innbyggerne med all verdens slags ekstra avgifter og, fremfor alt, uten bompenger. Så det er et alternativ. Hovedalternativet har mange varianter. Først og fremst må vi begynne å behandle veibygging som investering. Regjeringen tviholder på at man skal se veibygging innenfor rammen av ettårige budsjetter, at man skal behandle investering i veier som varer i 50 år som om det skulle være utgifter vi spiser opp i løpet av tolv måneder. Det er å snu tingene fullstendig hodet. Et av grepene for å få fart på veibygging i Norge – uten å gå i innbyggernes lommer ved å innkreve stadig mer bompenger – er å begynne å behandle investering i veinettet som det det er, nemlig investering. Regjeringens historiske løft innenfor veisektoren er så langt en historisk kraftig økning i bompengefinansiering. Man sender altså regningen til andre – og tar æren for effekten. Det er å gjøre opp regning uten vert – og attpåtil skryte av det.
-1	Jeg ser gjerne nærmere på den problemstillingen som Kvassheim tar opp. Jeg oppfatter også at det er to måter å tilnærme seg dette på. Den ene er å heve grensene, hvilket det finnes ganske mange motforestillinger mot i forhold til selvstendig næringsdrivende, med andre ord å se på de grenseflatene som gjelder, og om de er reelle i forhold til å konkurrere når det gjelder privat næringsvirksomhet. Det skal jeg se nærmere på.
-1	Jeg vil begynne med å si at næringens rammevilkår påvirkes av en rekke forhold. Avgiftene, som er mitt ansvarsområde, er selvfølgelig en sentral del, men i tillegg til dem vil også det generelle nivået på oljeprisen og ikke minst lønnsnivået i Norge ha betydning for transportnæringen, som representanten Bredvold spesielt henviser til i sitt spørsmål. Det er vel kanskje særlig når det dreier seg om lønnsnivået at disse østeuropeiske konkurrentene til norsk lastebilnæring har andre regler. Jeg vil konsentrere mitt svar om de avgiftene som er mest aktuelle for de kjøretøyene som tas opp av representanten. De avgiftene som er særlig aktuelle for denne næringen, skal ivareta flere hensyn. Det gjelder for det første den vektårsavgiften som skal betales for alle kjøretøy over 7,5 tonn. Denne avgiften har som formål å stille vegtransporten overfor de kostnader som bruk og slitasje på vegnettet påfører samfunnet. Avgiften er miljødifferensiert ut fra utslippskrav i henhold til EURO-klassifiseringen. Autodieselavgiften er differensiert etter svovelinnhold. Også flere andre europeiske land har avgift i samme størrelsesorden som den norske. Autodiesel ilegges dessuten en CO2-avgift som skal prise utslippene av klimagassen CO2. Transportnæringens rammevilkår er vurdert flere ganger i forhold til disse avgiftene og formålene som avgiftene skal ivareta. I revidert nasjonalbudsjett i 2000 ble det f.eks. vist til at en hovedbegrunnelse for drivstoffavgiftene er at brukerne av kjøretøy skal belastes de kostnadene som de påfører samfunnet. Eksterne kostnader er ulemper som den enkelte påfører andre, men som en ikke selv har økonomisk motiv for å ta hensyn til. Under henvisning til rapport nr. 464/1999 fra Transportøkonomisk institutt ble det vist til at de eksterne kostnader for godstransport var markert høyere enn avgiftene som betales, og at underdekningen øker med vekten på kjøretøyet. Dette gjaldt også kjøring i spredtbygde strøk, selv om det selvfølgelig er store lokale forskjeller. I revidert nasjonalbudsjett 2005 ble det under henvisning til en rapport fra ECON 2003 vist til at de gjennomsnittlige eksterne kostnadene for godstransport på vei med dieseldrevne kjøretøy ikke dekkes av avgiftene på autodiesel. Regjeringen arbeider nå med en gjennomgang av bilavgiftene, og vi tar sikte på å legge fram forslag til en omlegging i budsjettet for 2007. Avgiftene som er sentrale for lastebilnæringen, vil inngå i denne vurderingen.
-1	Det er en selvfølge at alle de negative virkningene av et slikt ledningsnett, som her trekkes fram, må være med i den totalvurderingen som må gjøres før man trekker en konklusjon. Jeg tror vi allerede nå må se i øynene at mange av de nye fornybare energikildene som vi i Norge ønsker å bygge ut, nettopp har denne typen avveininger i seg. Det finnes ikke en eneste ny fornybar energikilde som er konfliktfri, slik noen av og til synes å mene i debatten. Selv noe så fint som solenergi er enormt arealkrevende. Vindkraft vil alle ha, men ikke nødvendigvis på hvert eneste sted. En stor utbygging av fornybar energi i Norge vil føre med seg et betydelig ledningsnett, som enten må gå i jord- og sjøkabler, som er vesentlig dyrere, eller i luftkabler, som har mange av de motargumentene mot seg som Lødemel trekker fram. Så jeg vil bare varsle at dette kommer til å bli en av de vesentlig store miljødebattene i Norge framover, og det kan bare skje på basis av at alle argumentene kommer fram i full åpenhet før det trekkes konklusjoner.
-0	I og med at loven om enerett til Norsk Tipping nå er vedtatt, vil jeg anbefale at våre medlemmer stemmer for dette forslaget. Det vil bli helt meningsløst å stemme mot når man ser på tidligere forslag vi har fremmet.
-0	Stortingsrepresentant Hansson har fremmet et forslag om umiddelbart å igangsette avvikling av norsk pelsdyroppdrett og om å utrede et import- og omsetningsforbud av produkter fra fangst eller dyrehold som ikke kan påvises godkjent etter norske forskrifter. Pelsdyrutvalget leverte sin innstilling 15. desember 2014, og Stortinget har bedt regjeringen om å vurdere forbud mot norsk pelsdyroppdrett i arbeidet med oppfølging av Pelsdyrutvalget. Regjeringen har i budsjettproposisjonen sagt at vi tar sikte på å komme tilbake til Stortinget med en egen sak om oppfølging av NOU om norsk pelsdyrhold høsten 2016. Regjeringen har ikke – slik som forslagsstilleren – allerede tatt stilling til spørsmålet om en eventuell avvikling, og skal i saken til Stortinget derfor nettopp vurdere dette ut fra et korrekt og tilstrekkelig grunnlag. Dette må baseres bl.a. på en gjennomgang av Pelsdyrutvalgets rapport og høringsuttalelsene til denne. Videre krever det en nærmere gjennomgang av oppdretternes rettsstilling ved en eventuell avvikling, en beregning av de økonomiske konsekvensene for oppdretterne med tanke på en eventuell kompensasjon til oppdretterne og en vurdering av samfunnsøkonomiske konsekvenser. Saken må også belyse dyrevelferden i pelsdyrnæringen, som er motstandernes sentrale argument for avviklingen av næringen. La meg slå fast at de uakseptable eksemplene som vi har sett på brudd på lover og regler, må tas tak i, og det er gjort. Men det gir oss heller ikke retten til å skjære alle over en kam av den grunn. Forslagsstilleren nevner at både Veterinærinstituttet og Den norske veterinærforening mener at pelsdyrholdet i Norge bør avvikles, men det er i høringen av Pelsdyrutvalgets rapport også kommet faglige innspill fra veterinærer som støtter næringen. Det er viktig at den avgjørelsen Stortinget fatter, er basert på et best mulig grunnlag, og jeg mener at dette sikres ved å følge den prosessen som regjeringen har lagt opp til. Jeg er derfor glad for at komiteens flertall mener det er naturlig å ta stilling til spørsmålet om framtiden for næringen når regjeringen legger fram sin sak for Stortinget. Jeg vil ellers kort kommentere en mindretallsmerknad om at Norge bør følge etter flere land som «enten har strammet inn eller lagt ned sin pelsdyrnæring». Det vises her til bl.a. Danmark og Sverige som eksempler. For Danmarks vedkommende siktes det nok til at revehold utfases endelig fra 2024, men det kan likevel være misvisende å trekke fram Danmark i en slik sammenheng ettersom dette er verdens største produsent av minkskinn. I 2013 eksporterte Danmark minkskinn for 13,4 mrd. DKK og sysselsatte ca. 6 000 mennesker. I Sverige er reveproduksjon blitt avviklet etter at det ble innført strengere krav til hvordan rever kunne holdes, men når det gjelder mink, er produksjonen større enn i Norge. Det er ellers riktig som det blir påpekt, at tilskudd til frakt av pelsdyrfôr avvikles fra og med 2016. Dette tilskuddet var i år på ca. 17,8 mill. kr. De vesentlige tilskuddene som gjenstår, er da avløsertilskudd og tilskudd til avlstiltak, som de senere år har vært på henholdsvis ca. 14 mill. kr og ca. 1 mill. kr. Når det gjelder representanten Hanssons forslag om import- og omsetningsforbud av produkter fra fangst eller dyrehold som ikke kan påvises godkjent etter norske forskrifter, er dette ganske vidt formulert. Regjeringen vil i den grad det anses hensiktsmessig, komme tilbake til dette også i saken om pelsdyr til Stortinget. Jeg kan til slutt legge til at når det gjelder representanten Pollestad, har jeg stor forståelse for at næringen er utålmodig. Men jeg mener likevel at det er vår plikt å gjøre en grundig jobb før vi legger fram denne saken for Stortinget, for det er en del ting her som må utredes grundig.
-1	Det er stikk motsett. Det er på grunn av at det er for mange uakseptable tilbod og elevar som ikkje får det dei har krav på, at vi går inn for ei betydeleg styrking med omsyn til å føre tilsyn, altså å gjere kvalitetssjekkar, i budsjettet for neste år. Vi vil doble kapasiteten ute hos den enkelte fylkesmannen. Vi løyver ca. 5 mill. kr meir til å føre tilsyn med skulene i fylka. I tillegg aukar vi kapasiteten til å føre tilsyn med og sjekke dei private skulane, og fører det opp på nasjonalt nivå. Det er nettopp fordi vi treng betre kapasitet til å avdekkje den typen ting som ikkje berre er avdekt i Sør‑Trøndelag, men òg andre stader. Det viktigaste vi gjer med det, er at vi systematisk tek opp feil som vert avdekte, med dei som har ansvaret, forklarer kva rettane er, gir støtte og rettleiing, og krev at det vert retta opp. Dersom vi ser at det ikkje er kapasitet til det, går vi vidare med tiltak på nasjonalt nivå, som vi har gjort på ei rekkje slike område.
-0	Jeg ønsker å stille følgende spørsmål til kultur- og kirkeministeren: «Toneheim folkehøgskole i Hedmark får etter en runde i retten sin årlige festeavgift øket fra 8 800 til 304 300 kr. Vinneren er «statlige» Opplysningsvesenets fond. Er statsråden fornøyd med denne utviklingen, og hvis ikke, hva vil han bidra med slik at Toneheim folkehøgskole får en mer normal festeavgift?»
-1	Det er en relativt komplisert prosess, som også representanten Warloe er klar over. Komiteen drøftet i forbindelse med representantforslaget om presiseringen av den akademiske frihet utover universitet og høyskole skulle lovfestes eller ikke. Det er jo et ganske komplisert og krevende arbeid. Uansett trenger vi retningslinjer for dette arbeidet. Det er ikke gjort i en håndvending å få det implementert i nye retningslinjer, eventuelt å tenke seg et lovarbeid. Men jeg er enig i at både departementer og andre oppdragsgivere tydeligvis ikke har vært helt klar over de kontraktene og bestemmelsene som gjelder, og det har vært nødvendig for meg å peke på forskjellen mellom å inngå en kontrakt om forskning, og å inngå en kontrakt om vanlig utredning eller konsulentarbeid. Det var det nødvendig å gjøre. Derfor har jeg presisert dette nå, i det brevet som det er referert til. Men fremdeles jobber vi med den best mulige måten for å få den akademiske friheten nedfelt i andre typer kontrakter enn de som spesielt angår universitetene og høyskolene. Det er et viktig arbeid som jeg legger stor vekt på nå.
-0	Intensjonen med forslaget om å sikre opprinnelsesmerking på mat og opprette en dagligvareportal er god. Målet er å styrke forbrukernes kunnskap om maten vi handler, og i tillegg skjerpe konkurransen i markedet. Når det gjelder det siste, å skjerpe konkurransen, vil nok dessverre utfallet bli det motsatte på en del områder. Derfor er Fremskrittspartiet meget skeptisk til forslagene. Vi ønsker først å få vurdert konsekvensene. Årsaken er at en slik portal ikke tar inn over seg de underliggende svakhetene i bransjen, nemlig at en håndfull aktører styrer hele markedet. I tillegg åpner en slik portal med prisinformasjon for både prissamarbeid og økte matvarepriser. Det er ikke uten videre uproblematisk. En portal må oppdateres kontinuerlig dersom den skal oppnå det flertallet ønsker. Kostnaden for bare å oppdatere en slik informasjonsportal vil bli høy. Flere har nevnt IKT-kostnader helt opptil 600 mill. kr for dagligvarebransjen alene. De kostnadene vil uten tvil bli lagt på sluttsummen på maten som forbrukerne må betale, og vil neppe bidra til styrket konkurranse. Videre har en europeisk matindustriorganisasjon, FoodDrinkEurope, anslått at det vil bli opp mot 50 pst. økte kostnader for opprinnelsesmerking. Fremskrittspartiet er enig i at det å merke mat er viktig. Det er man også enig i i EU, og derfor trådte matinformasjonsforordningen i EU i kraft i desember 2014. Dette er nå også innlemmet i EØS-avtalen, som Gunnar Gundersen nevnte. I 2016 trer også EUs krav om næringsdeklarasjon inn, og virksomheter kan allerede nå ta i bruk de nye reglene, så her skjer det mye allerede. I forbindelse med at EU vurderte hva som skulle merkes, vurderte EU-kommisjonen nøye ytterligere merking, deriblant opprinnelsesmerking av bearbeidede kjøttprodukter. Da ble det imidlertid konkludert med, basert på en egen rapport om dette, at forbrukernes interesse for opprinnelsesmerking av produkter av kjøtt ikke var så viktig hvis det medførte prisstigning, noe som altså gjorde at vi ikke gikk videre med dette. En slik statlig obligatorisk opprinnelsesmerking vil innebære behov for radikale tilpasninger i verdikjeden for mat. Det er vi altså meget skeptiske til, i hvert fall uten grundige utredninger, noe som ikke har vært gjort. Det er altså flere usikre momenter i denne saken, både med tanke på om det er fordeler for forbrukerne at det er usikre kostnader for næringen at det er tvilsomt med hensyn til konkurransesituasjonen om det i det hele tatt er samfunnsøkonomisk fornuftig Stortingsflertallet går likevel lenger enn EU og krever ytterligere merking. Jeg vet også at det stilles spørsmål om vi i Norge faktisk har mulighet til å stille nasjonale tilleggskrav om opprinnelsesmerking utover det som nå er i EUs og EØS´ regelverk som følge av matinformasjonsforordningen. Det har tydeligvis heller ikke vært utredet. Jeg setter også store spørsmålstegn ved realismen i forslaget og det som skrives i innstillingen om at denne portalen skal etableres «senest i løpet av 2016», vel vitende om at det i Forbrukerrådets rapport blir anslått at dette vil ta mellom to og tre år å utvikle. Å sikre økt konkurranse og bedre informasjon til forbrukerne er et sammensatt og et større problem enn det forslagene, som til nå er behandlet, har tatt inn over seg. Intensjonene er, som sagt, gode, men vil trolig gi økte matvarepriser og svekket konkurransekraft for norsk mat. Det er heller ikke akkurat en håndsrekning for grensehandelsutsatte varer. Grensehandelen vil etter min mening trolig øke. En reell bedret konkurransesituasjon og konkurransedyktige priser får vi først den dagen vi har fått flere aktører inn på markedet. Større varemangfold og flere aktører gir bedre konkurranse og bedre priser.
-0	Først av alt vil jeg også få lov til å takke min regjeringskollega fra Høyre, Trond Helleland, for samarbeidet, men jeg vil ikke minst også få si takk til Kristelig Folkepartis Knut Arild Hareide og Venstres Trine Skei Grande for veldig gode forhandlinger. Jeg må nok innrømme at i perioder synes jeg de var litt vel gode forhandlere. Men vi fikk på plass et veldig godt resultat. Dette viser igjen at alle fire partier – regjeringspartiene som samlet regjeringskoalisjon, men ikke minst Venstre og Kristelig Folkeparti – har fått sine klare fotavtrykk i budsjettet. Det er jo det dette dreier seg om. Så har vi hørt i en del innlegg her i dag at en del helt åpenbart glemmer at det faktisk ikke er slik at det er flertallsregjeringer som har vært hovedregelen i det norske storting, men mindretallsregjeringer. Tenker man noen år tilbake i tid, før de rød-grønne i hvert fall etter min mening satt altfor lenge, hadde vi også mindretallsregjering. Også den gangen gikk det lengre tid med forhandlinger før man kom fram til et endelig resultat. Men det må jeg si: Det resultatet som foreligger, er et godt resultat. Det vil medføre økt pasientbehandling. Da denne regjeringen fra Høyre og Fremskrittspartiet tiltrådte, var det bortimot 270 000 pasienter som sto i kø. Det budsjettet som nå legges til grunn her, vil medføre betydelig vekst i pasientbehandlingen ved norske sykehus. Det gjør at flere personer kan komme raskere tilbake etter sykdommen sin, enten tilbake til yrkeslivet eller i det minste tilbake til en bedre hverdag, for det er ikke alle som kommer tilbake i jobb, men også de krever og fortjener en god sykehusbehandling. Det er altså slik at denne regjeringen også har gjeninnført det som man kaller den gylne regel innenfor helsevesenet, for det er faktisk slik at de som sitter nederst ved bordet, særlig knyttet til rus og psykiatri – de pasientene vi kanskje ser minst til, og som roper og klager minst – kanskje også har de største utfordringene. Så denne regjeringen har gjeninnført regelen om at veksten innenfor rus og psykiatri skal være større enn veksten innenfor somatikken – nettopp for å sørge for å ivareta denne pasientgruppen. I tillegg øremerkes det også betydelige midler til kommunene, nettopp til rus og psykiatri, for vi vet at det er i nærmiljøet en veldig ofte har de største utfordringene med å få det best mulig tilrettelagte tilbudet. Dette budsjettet er også distriktets budsjett. Det er et budsjett som viser at vi har en regjering som satser på og bygger ut Distrikts-Norge, for å sørge for at vi fortsatt kan bo overalt i landet, og for å sørge for at man kommer seg trygt til arbeid og på skolen gjennom den veksten og den satsingen regjeringen gjør innenfor samferdselssektoren. Jeg reiser mye rundt omkring i landet. I motsetning til de tilbakemeldingene representanten fra SV som nettopp var i replikkordskiftet med Trond Helleland, fikk, så opplever i hvert fall jeg at en av de første tingene jeg blir spurt om og konfrontert med når jeg besøker bedrifter overalt i landet, er: Dere må satse på samferdsel, dere må sørge for at vi får en raskest og kortest mulig vei fra vår bedrift og fram til markedet. Ja, man pleier å si at det er ingen som har det så travelt som en død laks som skal fram til et marked. Og det er faktisk viktig. Det var også et spørsmål knyttet til om vi er for oljeavhengige – det var vel representanten Lundteigen som var inne på det. Ja, vi har gjort oss veldig avhengige av oljen. Oljen har gitt oss veldig mye bra, og vi har vært helt avhengige av oljesektoren vår. Men samtidig vet vi også at hvis ikke vi har samferdselen på plass, vil vi på sikt også slite med å få fram de andre nødvendige næringene som sørger for at velferden vår kan fortsette å utvikle seg. Det er veldig mye bra i dette budsjettet. Dette er et budsjett for framtiden. Dette er et budsjett som også viser at vi har en regjering som også vil effektivisere offentlig sektor. Det er helt nødvendig for at vi skal få mest mulig ut av skattekronene til glede for landets innbyggere.
-0	Jakobsen representerer jo et parti som gjennom tidene har stått på barrikadene for distriktene, og har pålagt seg selv å være distriktenes parti. Da er det interessant å se at det i representanten Jakobsens innlegg i dag, kun er tre setninger som omhandler distriktspolitikk. Jakobsen sier her at Regjeringen varsler en forsterket distriktspolitisk satsing. Så nevner han videre noe som er veldig interessant: «videreutvikling av distriktenes lokale fortrinn gjennom et konkurransedyktig og kompetansebasert næringsliv». Jeg vil gjerne få lov til å utfordre representanten Jakobsen på akkurat den setningen. Senterpartiet har jo vært det partiet som også har gått i bresjen for å legge særavgifter på norsk næringsliv, særlig når det gjelder miljø. Jeg snakker her om CO2-avgiften, jeg kan også nevne passasjeravgiften for dem som skal fly bl.a. fra Jakobsens eget fylke, Nord-Trøndelag, og delingsmodellen som slår veldig negativt ut for Jakobsens eget fylke, et fylke med veldig mange små og mellomstore bedrifter. Jeg kan også gå tilbake og se på det med distriktsarbeidsplasser som Senterpartiet burde være opptatt av, nemlig i den forbindelse Aker Verdal og fiskerinæringen. Jeg vil i den sammenheng nevne Norske Skogs planer om bygging av varmekraftverk på Skogn i Nord-Trøndelag, som Senterpartiet er imot. Representanten Jakobsen nevener også dette med at forskjellene er økt. Er det ikke da interessant å se at det faktisk er i de regionene som Senterpartiet har styrt, at forskjellene er størst? Mitt spørsmål til Jakobsen blir da: Ser ikke Senterpartiet og Jakobsen nå at man er nødt til å se med nye øyne på skatte- og avgiftspolitikken for at norsk næringsliv, ikke minst i distriktene, skal få like konkurransevilkår som sine utenlandske konkurrenter?
-1	Representanten Ringstad innledet med noe som jeg er grunnleggende enig i, at vi må føre en samferdselspolitikk for de store byene og en samferdselspolitikk for distriktene. I byene trenger vi en sterkere satsing på kollektivtrafikken, og vi trenger et bedre veinett i distriktene. Så langt er vi enige. Så ser vi av Senterpartiets alternative budsjett at de har ca. 1 milliard kr mer på samferdselsbudsjettet enn det Regjeringen legger opp til. Da vil jeg, med utgangspunkt i representanten Ringstads innledning, si at da legger vi mer til kollektivtrafikk i byene, og så legger vi mer til veier i distriktene. Men representanten Ringstad gjør jo ikke det. Hun legger absolutt ingenting ekstra til kollektivtrafikk i byene, ingenting ekstra til jernbane. Det eneste kollektive tiltaket som får støtte i Senterpartiets alternative budsjett, er refusjon av dieselavgiften til ekspressbussene i distriktene.
-1	Vanlegvis er reaksjonane på norske flagg på brystet eller på ermane til våre soldatar ute forbundne med smil og glede, med at det skaper tryggleik. Der vi har vore, har dette vore sett på som positivt. Så kjem vi plutseleg opp i ein situasjon der våre jenter og gutar faktisk blir angripne, og det har sannsynlegvis i det heile ikkje noko med den jobben dei prøver å gjere utanfor Maymane, men med hendingar som har skjedd heilt andre stader, og antakeleg ein situasjon som kom heilt ut av sine proporsjonar. Det blei tilløp til at ein halvvegs sivilmilitær mobb stod og banka på døra til våre gutar og jenter, som antakeleg ikkje var budde på det. Dette kunne ha endt mykje verre enn det heldigvis gjorde. Det viser at dei antakeleg har gjort ein god jobb med å dempe konflikten. Dette stiller eit viktig spørsmål ved legitimiteten til dei operasjonane vi deltek i. Vi veit at vi i sør må hegne om folkeretten og sørgje for at folkeretten består og ikkje blir utvatna, medan vi i nordområda våre truleg må gå nokre steg vidare i forhold til det å utvikle folkeretten – og igjen med dei nødvendige sjølvpålagde avgrensingane, slik at vi kan vinne gehør for det vi meiner vil vere fornuftig. Internasjonalt skal vi halde oss til FN-sporet. Vi skal ikkje gå inn i koalisjonar med eller utan vilje, eller kva det måtte vere. Vi skal, som sagt, halde oss til FN-sporet. Det vil vere den tryggaste vegen. Vi skal altså hegne om folkeretten og Tryggingsrådet, slik at folkeretten ikkje blir utvatna. Kravet til ikkje å bruke vald skal ein i alle fall hegne om. Og vi skal ikkje setje oss i ein slik situasjon at vi ute i verda blir kjende for at vi berre deltek i militæroperasjonar. Der vi er med i militæroperasjonar, skal vi sjølvsagt òg vere til stades med frivillige organisasjonar og andre former for statleg bistand. Dette må bli sett i ein samanheng. Signala frå våre soldatar ute er at alt vi gjer av tryggingsarbeid, blir meiningslaust dersom vi ikkje også følgjer opp med langsiktig bistand. Alle som har teke del i debatten her i dag – og utanriksministeren i går – har peika på kor viktig det er med dialog. Det er jo innhaldet i dialogen som vi i mange tilfelle leitar etter. Ser vi på nordområda, veit vi at Russland har gått frå å vere ein stor trussel til i dag å vere ein koloss som er litt usikker og litt vaklande, men vi må gje våre gode naboar der i aust tid til å utvikle eit forvaltingssystem for både miljøvern, demokrati og frivillige organisasjonar. Vi bør vere klare over at russarane òg veit at deira fisk, sjølv om det rett nok blir tjuvfiska mykje på den, også gyter i Lofoten og på kysten utanfor Troms. Russarane er heilt klart interesserte i at desse områda blir tekne vare på på ein best mogleg måte. Vi skal lytte til Russland. Vi skal ha ein dialog med dei. Vi veit at dei tidlegare blei sett på som ein fiende, medan dei i dag er – og i framtida vil vere – våre allierte ut frå at vi begge er energistormakter. Vi må vere budde på at vi i dei andre dialogane som vi har med EU og USA, som sjølvsagt også er våre allierte, vil kunne ha ei diametralt motsett interesse av t.d. kor høgt energiprisen bør liggje, og kor høgt utvinningstempoet bør vere. Det vi bør vere klare over, er at våre allierte kan komme til å irritere seg over at vi av ulike grunnar vil kunne finne på å seie at utviklingstempoet bør dempast. Eg seier på ingen måte at det skal stoppast, men det skal kunne dempast. Så ein liten kommentar til Framstegspartiet sitt forslag. Sett åleine ser ikkje desse to punkta i forslaget så dumme ut, men eg trur ikkje det er det rette forslaget å komme med no. Det vi i alle fall ikkje må gjere no, er å smekke palestinarane på fingrane og seie at dei valde feil. Etter eit av dei mest demokratiske vala som er blitt gjennomførte i Midtausten, må vi ikkje gjere det. I forhold til dette med å forvalte bistandspengar er det ingen som har gjort det så godt som Hamas. Det verste vi kan gjere, er derfor å trekkje tilbake eventuelle bistandspengar frå dei. Korfor? Jo, dei har forvalta pengane dei har fått frå sine muslimske brør, slik at pengane faktisk har komme fram til dei fattige i form av ris.
-0	Statsråden avsluttet på det området jeg ønsker å gripe tak i. Arbeiderpartiet har en kvinnepolitisk bevegelse. Det var også nevnt fra representanten Marit Nybakk tidligere i dag at den dagen komiteen avgav denne innstillingen, hadde kvinnebevegelsen i Arbeiderpartiet en pressekonferanse der det ble fremlagt en rekke forslag som langt på vei gikk i retning av Fremskrittspartiets forslag. Mitt spørsmål til statsråden er: Hvor ligger disse forslagene nå? Og deler statsråden de forslagene som det kvinnepolitiske utvalget fra Arbeiderpartiet fremmet på pressekonferansen? De er nemlig ikke fremmet i Stortinget i dag, og jeg etterlyser dem. Jeg har også en utfordring til statsråden i forhold til Shahbaz Tariqs innlegg – som er en total skivebom i hele debatten, og som er en årsak til at vi ikke får noen fremdrift i å få konstruktive løsninger på problemet tvangsekteskap, men derimot det motsatte – og det går i retning av de forslagene som enkelte representanter har signalisert at de ønsker oversendt. Jeg vil gjerne at statsråden skal kommentere forslagene nr. 1, 2, 6 og 7. Disse forslagene har jeg forstått ønskes oversendt. Og da blir mitt spørsmål: Da dette er i ferd med å bli iverksatt, når kan vi forvente resultatet av denne iverksettelsen? For handlingsplanen mot tvangsekteskap har nå versert i to år. Når får vi noe resultat? Og årsaken til at Fremskrittspartiet nå nekter å oversende de forslagene og ønsker at det skal realitetsvoteres over dem, er at vi ønsker å få slutt på den passiviteten som resten av Stortinget viser.
-1	Et bussalternativ vil aldri kunne danne ryggraden i et kollektivsystem i en så stor by som Bergen. Jeg er fristet til å si at alle byer som er store nok til å ha respekt for seg selv som en storby, fortjener et skinnegående kollektivsystem. Jeg mener at Bergen er stor nok til å fortjene det, derfor banker mitt hjerte for at Bergen skal få en bybane. En bybane vil være en mer miljøvennlig løsning enn en videre satsing på buss, den vil også få ekstrapassasjerer som en buss aldri vil kunne ta. Det vi ser i alle byer som har skinnegående trafikk, er at der er kollektivandelene høyere enn der man har bussalternativ. Jeg er veldig glad for at Arbeiderpartiet og Senterpartiet har vært med så langt i denne innstillingen og sagt at det er bane vi går for. Jeg er også veldig glad for at de undersøkelsene som ble bestilt av mange av de mest arge motstanderne av en bybane i Bergen, og som ble gjennomført av SINTEF, viser at samfunnsnytten ved en bybane er høyere enn ved det sammenliknbare bussalternativet. La meg si det slik: Bergen fortjener en bane. La meg håpe at hvis vi får til dette første skrittet, blir det det første skrittet mot det som i framtiden skal være den helt naturlige ryggraden i kollektivsystemet i det som faktisk er Norges nest største by, og som bør være stor nok og ha respekt nok for seg selv til å se at det er en baneløsning de trenger.
-1	Det er etablert kun 15 støttesentre mot incest – 16, sa forrige taler, så da er det kanskje det – rundt i Norge. Kommunehelselovens «rett til nødvendig helsehjelp» er i dag grunnlaget for hjelp og behandling for den som er utsatt for seksuelle overgrep, men svært få kommuner har beredskap og tiltak. Det er mange kommuner som ikke støtter et incestsenter økonomisk, noe som er forståelig med dårlig kommuneøkonomi. Kommunene har store problemer med å finansiere sine lovpålagte oppgaver, så det er ikke realistisk at vi får til et tilbud over hele landet hvis ikke sentrene lovfestes. Incestsentrene må få den samme finansieringsnøkkelen som krisesentrene, med en helhetlig, øremerket finansieringsplan der 80 pst. er statlig tilskudd og 20 pst. kommunalt tilskudd. Mange av krise- og incestsentrene ligger vegg i vegg, og de har de samme problemene med å finansiere sin drift. Incestsentrene er lavterskeltilbud som er målrettet. Det er et godt tilbud. Det må sikres god økonomi ved sentrene, slik at de får en forutsigbar drift og muligheten for å ansette kvalifisert personell. Det er fare for at flere incestsentre må stenge, eller redusere tilbudet. Incestsentrene er etablert i mindre grad enn krisesentrene, de er mindre kjent, mer tabubelagt og støttes av færre kommuner. Utarmet kommuneøkonomi gjør at vi får et ulikt tilbud til de incestutsatte. Dette er ikke tilfredsstillende. SV foreslår å opprette en døgnåpen, nasjonal og gratis krisetelefon for incestutsatte. Eksisterende krisetelefoner dekker ikke dette behovet. Incest er et problemområde hvor det er store mangler når det gjelder kunnskap. Det har komiteen presisert mange ganger. De som betjener denne telefonen, må ha den nødvendige bakgrunn og kompetanse, slik at de kan tilby adekvat hjelp. Ved behandlingen av St.meld. nr. 40 for 2001-2002 vedtok Stortinget: «Stortinget ber Regjeringen komme med en utredning om situasjonen for seksuelt misbrukte barn og deres familier i Norge med særlig fokus på rettspraksis, behandlingstilbud, oppfølging og kompetanse.» Det er viktig at vi får en kartlegging på plass som også må fokusere på gutter, dette fordi det er hevdet at overgrep overfor gutter er underrapportert. SV fremmer også forslag om en plan for framtidige etableringer av incestsentre, og påpeker at mannlige utsattes særskilte behov må vurderes spesielt. Det er et stort behov for å få et bedre grunnlag til å møte denne ekstremt alvorlige problematikken vi nå er inne på. Det er utenfor vår evne å forstå hvor alvorlig dette er for barn. Mange har senskader, som de sliter med resten av livet, mye på grunn av mangelfull behandling, at de blir oversett, og at de får manglende oppfølging. Dette er uakseptabelt i et land som Norge, for vi har midler til å hjelpe. Og det er klart at med lange ventelister for barn som trenger psykiatritjenester – barn venter lenger i Norge på psykiatritjenester enn voksne – er dette alvorlig. Jeg skjønner ikke at vi ikke i dag kan vedta den samme finansieringen for incestssentrene som for krisesentrene. Dette er nødvendig, det vet komiteen. Vi kan bruke akkurat den samme argumentasjonen som vi har brukt når det gjelder krisesentrene, og jeg håper at vi skal slippe å bruke like lang tid som vi har gjort med finansieringen av krisesentrene. Komiteen fremmer følgende forslag til vedtak: «Stortinget ber Regjeringen i løpet av 2004 foreta en vurdering av hvilket tilbud incest-sentrene skal gi, hvordan tilbudet skal organiseres og finansieres og hvorvidt tilbudet skal lovfestes.» SV er selvfølgelig glad for at vi har fått hele komiteen til å bli med på dette. Det var jo saksordføreren som foreslo det, og det er klart at det er bedre enn å avvise vårt forslag. Jeg tror det er helt nødvendig at vi i komiteen fokuserer på dette framover, for disse barna har ikke det tilbudet som de trenger. SV støtter da forslaget til vedtak subsidiært, og har også støttet merknadene. Men jeg tar også opp vårt forslag.
-1	Siden det ble gjort et nummer av det fra den forrige taleren, vil jeg bare si at det var selvfølgelig hundretalls millioner vi bevilget, og ikke hundretalls milliarder.
-0	Det var en kraftsalve fra representanten Ballo når det gjaldt legemidler og legemiddelpolitikken i komiteen. Jeg tror at hvis representanten Ballo hadde satt seg inn i det som står her, ville han sett at det faktisk er SLVs anbefalinger komiteen har fulgt opp, men Regjeringen har i de enkelte år ikke funnet budsjettmessig dekning for det. Så vises det også til hvor fantastisk og bra det skal bli når vi nå skal få en egen legemiddelmelding. Men grunnen til at vi ikke får den før nå, er faktisk at SV har gått imot det tidligere. Dette var det flertall for under behandlingen for to år siden, så var det et møte en sen kveldstime mellom en tidligere helseminister og Olav Gunnar Ballo oppe i departementet, så fikk man en MR-buss til Finnmark, og så falt hele forslaget i komiteen. Det er jo interessant. Det jeg vil be om at representanten Ballo svarer på, er – han var innom det med KOLS-problematikken: Vil SV nå støtte det forslaget som Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet har i innstillingen, om at man ikke skal overføre KOLS-medikamenter fra § 9 til § 10a?
-0	Jeg har i mange år vært bekymret over utvelgelsen av meddommere. Det heter så fint at man skal dømmes av sine likeverdige. Det skjer jo ikke når man dømmes av politikere som ikke er representative for befolkningens holdninger til straffeutmåling. Det er som vi vet bare Fremskrittspartiet som virkelig ønsker strenge straffeutmålinger. En meningsmåling før jul viste at 54 pst. av befolkningen var mest enig med Fremskrittspartiets kriminalpolitikk. Ca. 1 pst. var mest enig med Tor Nymo og Senterpartiet, og jeg tror oppslutningen om Venstre i denne målingen knapt var målbar. Når så meddommerne plukkes ut av et utvalg satt sammen politisk, betyr det at bare 10 pst. av meddommerne representerer Fremskrittspartiets holdninger, som er representative for 54 pst. av befolkningen. Det faktiske forholdet med denne utvelgelsen er altså at de aller fleste kriminelle i Norge dømmes av meddommere som har politisk liberale holdninger til straffeutmåling, og ikke av meddommere som har representative holdninger for den norske befolkningen, og som er tilstrekkelig selvstendige og uavhengige. Derfor er jeg veldig begeistret for at representanten Harald Hove fra Venstre nå reiser denne problemstillingen og ønsker å få en endring, slik at meddommerne blir mer representative for befolkningen. Én løsning kan selvfølgelig være at utvalget er hele befolkningen – alle myndige norske statsborgere. Det vil være det mest representative utvalget. Da kan man trekke ut flere enn man har behov for i hver enkelt rettssak, og skyte ut personer som måtte være de minst skikkede i hvert enkelt tilfelle. Men det er bare én mulig tanke. Den eneste fornuftige løsningen her er å la det domstolsutvalget som nå er i arbeid, vurdere hele problemstillingen. Det var det svaret jeg hadde ventet fra statsråden. Jeg vil derfor spørre om statsråden vil be domstolsutvalget vurdere de spørsmålene som tas opp i denne interpellasjonen. For øvrig vil jeg nå bebude at Fremskrittspartiet er innstilt på å stemme for forslaget fra representanten Rasmussen.
-1	Da vil jeg gjerne følge opp med et spørsmål til samferdselsministeren. En viktig del av de problemstillingene vi diskuterer her, er knyttet til faren ved lagring av store mengder data om hvem vi har kontakt med og hvor vi befinner oss når vi har kontakt med andre mennesker. Det er jo en lagring som Stortingets flertall har sluttet seg til i egen regi gjennom EUs datalagringsdirektiv. Fremskrittspartiet og SV har delt syn på det. Representanten Ketil Solvik-Olsen, før han ble statsråd, hadde et prisverdig engasjement. På begge sider av den politiske skalaen ble det lovet omkamp om datalagringsdirektivet før valget. Det var Fremskrittspartiet som fikk sjansen. Jeg legger merke til at regjeringen avventer den domstolsbehandlingen som skal være i EU om direktivet, men ble litt bekymret da statsråden svarte representanten Nybø tidligere i spørretimen. Mitt spørsmål er: Er det mer enn en utsettelse – vil regjeringen gjøre en reell ny vurdering av datalagringsdirektivet når det er ferdigbehandlet i EU-domstolen?
-1	Helt kort: Fra SVs side vil vi presisere spesielt to ting som det er viktig å komme tilbake til når man får framlagt dette for Stortinget på nytt. Det ene er utnyttelse av eksisterende nett, som vi vet det fins mye av, og som fins parallelt. Det andre er at man faktisk er opptatt av å nå hele landet med bredbånd. Vi vet i dag at det er enkelt å bygge ut der det bor mye folk, meget krevende der det bor lite folk, for det er ikke noe marked, så det er vanskelig å få til kommersiell utbygging der. Vi fra SV forventer at når man kommer tilbake med en sak, har man en fullstendig sak som dekker hele landet fra Nordkapp til Lindesnes.
-0	Jeg takker statsråden for svaret, som jeg oppfatter var veldig positivt. Det er nå snart fem år siden vi gjorde vedtak i denne salen, 16. mai i 2002, samtidig som vi hadde en annen stor helikopterdebatt. Det er klart at her har Stortinget bevilget store midler for å få en optimal politihelikoptertjeneste, noe vi ikke har fått. Når Gardermoen har hatt problemer på grunn av værforhold der oppe, og man bare har kunnet utnytte ca. 50 pst. av kapasiteten i desember og januar, har det vært ille, og det har heller ikke vært i tråd med det Stortinget bad om i 2002. Så sånn sett er svaret positivt. Jeg er også glad for at man her har en tett dialog med Oslo kommune og bydelene der, og at man nærmer seg en løsning på dette. Jeg håper også at statsråden da kan uttrykke positivitet, for jeg går ut fra at det er en dialog mellom departementet og Politidirektoratet – i den grad det er nødvendig for å få dette på plass, slik at vi får gjort den nødvendige jobben og får helikopteret opp å gå, i tråd med de intensjonene og de forventningene Stortinget faktisk hadde.
-1	Da lurer jeg på: Når det er slik at både Bedriftsforbundet, Norsk Industri og flere på arbeidsgiversiden, i tillegg til arbeidstakersiden, framhever nettopp muligheten for å kunne drive med kompetanseheving under permittering som en av de fremste mulighetene for å klare seg framover, vil ikke da statsråden se at det vil kunne avhjelpe på kort sikt, absolutt, men også styrke norsk næringsliv på lengre sikt?
-1	Det er helt riktig. Det er en god lærer som er det avgjørende – en god, motivert lærer som har interesse og respekt for eleven, som har mange virkemidler til bruk, som kan ulike læringsstrategier, som har faglig god kompetanse, som er en tydelig klasseleder, som klarer å få elvene interessert og motivert og samtidig stiller krav til at de også skal lære. Det er den viktigste suksessfaktoren. Men la meg si: Det er begrenset hvor mange av den typen lærere man får for en banan. Også det som dreier seg om fysisk aktivitet, ernæring – frukt f.eks. i ungdomsskolen, som Venstre synes er så latterlig, sier mange ungdomsskolelærere til meg er det eneste en del ungjenter faktisk spiser i løpet av en dag. Det er faktisk også en liten, viktig drivkraft. Men når det er sagt, er det læreren – lærerens kompetanse, engasjement, muligheter for påfyll – som er det viktigste. Derfor er jeg veldig glad for at vi nå er i gang med ny lærerutdanning fra høsten av, og at vi skal sørge for påfyll i etter- og videreutdanning.
-1	Det er statsrådens avslutning som gjør at jeg føler behov for å ta en replikk, nemlig det at man skal arbeide aktivt internasjonalt for å bringe internasjonale avtaler i overensstemmelse med norske posisjoner knyttet til CO2-avgiften. Det er mulig at finansministeren ikke er den rette statsråd til å kunne svare presist på spørsmålet, men la meg likevel tillate meg å stille spørsmål om hvilke aktive tiltak Regjeringen tenker å iverksette, hvilke andre organisasjoner enn Den internasjonale organisasjon for sivil luftfart man tenker at man skal være aktiv i, og også i hvilken grad det er sannsynlig at man i overskuelig framtid klarer å bringe et internasjonalt avgiftsregime for transport på plass. Dette skulle altså vært en del av Kyoto-protokollen og Kyoto-avtalen, men den er ikke en del av det. Det er senere fulgt opp i Buenos Aires, der det heller ikke ble tatt den typen initiativ. Er det grunn til å tro at det vil bli tatt nye initiativ? Og i så fall: Vil den norske regjeringen ta selvstendige initiativ til at den typen avgifter kommer på den internasjonale dagsordenen? Den andre biten gjelder det som går på bilaterale avtaler, der statsråden prisverdig sier at man ønsker at de skal bringes i overensstemmelse med norske posisjoner. Men fins det realisme i det? Er det sannsynlig? Har statsråden mottatt signal om at andre nasjoner er villig til å se på den typen skattlegging som vi mener er riktig? Jeg deler jo statsrådens vurdering av CO2-avgiften 100 pst., dessverre gjør åpenbart ikke stortingsflertallet det når det gjelder disse spørsmål. Men er det altså realisme i det? Det er også mitt spørsmål til statsråden, om han kunne gjøre en vurdering av det.
-0	Jeg vil gjerne starte med å trekke opp det som etter min oppfatning er det viktigste i denne saken. Saken handler ikke, som man skulle tro, først og fremst om skattelette eller skattefrie goder, men om folkehelse. De av oss som er opptatt av innbyggernes helsetilstand, vet at det er økende utfordringer knyttet til f.eks. overvekt og inaktivitet. Derfor er det god grunn til å stille spørsmål om det i disse tider, hvor samfunnet står overfor store utfordringer med økende sykefravær, lange helsekøer og tiltagende grad av livsstilssykdommer, er skattlegging av forebygging som er svaret på disse utfordringene. Jeg tror ikke det, men jeg tror tiden er inne til å gi incitamenter til fordel for forebygging – og da først og fremst til fordel for den enkelte, noe som igjen vil resultere i en fordel for velferdssamfunnet Norge. Noen kan sikkert hevde at dette er det enkelte menneskets eget problem. Jeg er totalt uenig i det. Det er samfunnets problem og utfordring når sykefraværet tiltar og produktiviteten svekkes som følge av folks helsetilstand. La meg understreke at dette er et stort og komplekst tema. Det er ingen raske løsninger, eller «quick fix»-løsninger, på disse problemene. Det er imidlertid slik at samfunnet og politikken må legge til rette for økt aktivitet og trening. Det må legges til rette for arbeidsgivers mulighet til å føre en god politikk overfor sine ansatte uten at dette skal straffes med beskatning. Det er, slik jeg ser det, ingen gode argumenter for at treningskort betalt av arbeidsgiver skal skattlegges den enkelte arbeider eller arbeidsgiver. Dette tiltaket er det det offentlige som tjener på, gjennom et lavere sykefravær og bedre effektivitet. Når vi vet av undersøkelser at bare 20 pst. av landets befolkning tilfredsstiller myndighetenes anbefalte mål om minimum 30 minutter moderat aktivitet hver dag, da vet vi også at dette skaper nye – og forsterker gamle – skiller i det norske samfunnet. Spesielt er det relevant for små og mellomstore bedrifter som ikke har eget skattefritt treningssenter i sin bedrift. Vi som er stortingsrepresentanter eller statsråder, kan fritt benytte treningsrommet på Stortinget eller i departementet. Hvorfor skal ikke da alle gis denne retten til gratis trening? Jeg imøteser gode svar fra regjeringspartiene på hvorfor det er greit at vi kan trene gratis, mens ansatte i små og mellomstore bedrifter som blir gitt et treningskort av sin arbeidsgiver, altså må skatte av dette. Som de fleste har lagt merke til, er jeg åpenbart en av dem som med fordel kunne ha brukt de gratis treningsfasilitetene her på huset i større grad. Men de samme mulighetene som jeg da har, synes jeg også andre bør få. Det er mange gode arbeidsgivere i dette landet som ønsker å ta ekstra godt vare på sine ansatte. Heldigvis preges det private næringsliv, ikke minst de små og mellomstore bedriftene, av at de har et ansvar også i et samfunnsøkonomisk perspektiv. Større satsing på å få arbeidsfolk raskere tilbake i jobb, både gjennom helseforsikringer, bruk av ledig kapasitet i helsevesenet og større satsing på rehabilitering, vil også gi store gevinster for bedriftene gjennom lavere sykefravær og bedre helsetilstand for deres ansatte. Hvorfor arbeidsgivere og ansatte skal straffes for at man ser seg nødt til å skaffe helseforsikringer, er for meg uforståelig. Svaret er vel sannsynligvis at mange arbeidsgivere ikke ser seg tjent med at deres ansatte står i endeløse, økende rød-grønne helsekøer for å få hjelp til selv de enkleste operasjoner og behandlinger i det offentlige helsevesenet. Hvorfor dette skal fordelsbeskattes og ilegges arbeidsgiveravgift, er som sagt uforståelig for meg. Jeg registrerer at finansministeren mener at alle økonomiske fordeler fra arbeidsgiver bør skattes som arbeidsinntekt, og at selv samfunnsøkonomisk ønsket aktivitet må vike av skattetekniske hensyn. Jeg synes det er leit at hensynet til skatteteknikk veier tyngre enn god folkehelse. Dersom arbeidsgivere er villige til å betale for sykdomsutgifter til sine ansatte, vil jo dette redusere de offentlige helsekøene, og ventetidene vil bli redusert. Dette er rett og slett en vinn-vinn-situasjon. Det er meningsløst at dette skal skattlegges, all den tid det medfører store besparelser for det offentlige. Dette gjelder både helseforsikringer og treningskort. Det er noen skillelinjer som jeg ikke rekker å gå inn på. Men jeg skal avslutte med å ta opp det forslag som Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti har fremmet i saken, og anser disse som referert.
-1	Jeg tror det er viktig å framheve at Regjeringen legger rovviltforliket fra 2004, som også Høyre var en del av, til grunn for sin rovviltpolitikk, også når det gjelder ulv. Så lenge det ikke er politisk grunnlag for å fravike forliket, vil de forvaltningsprinsippene som vi i dag har lagt opp til, bli videreført. Men jeg kan forsikre om at jeg følger utviklingen veldig nøye og har jevnlig kontakt med rovviltnemndene, som gjør at vi kontinuerlig ser hvordan forliket gjennomføres i praksis, og hvilke konsekvenser det har for ulike deler av landet.
-0	Dokument 8:100 S for 2009–2010 om en strategi for norsk bergindustri er en viktig sak – ikke fordi vi ikke har hatt bergindustri i Norge tidligere og kjenner til den, men fordi vi må få en strategi for hvordan vi skal kunne utnytte denne store ressursen på en bedre måte, samt kartlegge forekomster, muligheter m.m. Dette er en næring som er en typisk distriktsnæring, hvor næringslivet i utgangspunktet er forholdsvis magert på de fleste av stedene. Bergindustrien eksporterte i 2008 for 7,2 mrd. kr. Dette er kanskje ikke så veldig mye, men tallet er dog imponerende når man ser på antall sysselsatte. Men forekomstene og mulighetene er store for at næringen kan vokse mye. Historien til norsk bergindustri er lang og imponerende. Det er nok å nevne Kongsberg, Mo i Rana og ikke minst Røros, som alle er bygd opp rundt denne næringen. Mye av den tradisjonelle norske gruveindustrien er nå borte, men vi har en samfunnsutvikling som stadig krever nye råstoffer, og som tar i bruk mineralressursene på stadig flere nye områder. Derfor er behovet for mineraler økende, og mulighetene for arbeidsplasser og økte inntektsmuligheter er der. Det gjelder ikke bare å være med på denne utviklingen og se mulighetene – vi må samtidig være klar over at markedet forandrer seg raskt. Det så vi i fjor, da det i flere år hadde vært et stort behov for stål, og prisene var høye. Enkelte firmaer tjente gode penger på å reise rundt og kjøpe opp jernskrot, for så å videresende dette til bl.a. Kina. Så, plutselig, var markedet mettet for en stund, og prisene sank. Fremskrittspartiet registrerer at norsk bergindustri også mener det er behov for en strategi for mineralressurser i Norge. I sin rapport viser de til bl.a. Norges geologiske undersøkelse, hvor de anslår verdien av norske mineraler til 1 000 mrd. kr. Bare Bjørnevatn-forekomsten i Finnmark har en anslått verdi på mer enn 100 mrd. kr alene. Man skjønner da at verdiene – og mulighetene – er der. Ellers er det vel ikke alle av oss som tenker på hvilke mineraler vi egentlig snakker om – bl.a. mineralske råstoffer som brukes i forskjellige produkter som pc-er, mobiltelefoner, sminke, maling, batterier, solceller mfl., i tillegg til de vanlige, som bl.a. i sement og betong. Dette kommer da i tillegg til bergindustriens vanlige produkter, altså masse forskjellig. Mineralloven, som kom i 2009, var et steg i riktig retning, men man må også mene noe mer, slik at det ikke bare blir ord. Man må ha en strategi og samarbeid over departementsgrenser. Man snakker om nordområdesatsingen, energiutviklingen i Barentshavet samt muligheter for å finne mineraler der hvor vi før ikke så mulighetene, eller der forekomstene ikke ga positive resultater. Med dagens utvikling også på dette området skulle dette nå være mulig. Derfor må vi få denne strategien opp og fram. Fremskrittspartiet ønsker at denne strategien forankres i Stortinget, og at den må være konkret, med forslag om hvordan næringens ressurser og muligheter kan nyttes. Dette skal ses på både på kort og lang sikt. Grunnen til at Fremskrittspartiet ønsker denne forankringen, er bl.a. den at den mineralloven som ble vedtatt i 2009, hadde det vært jobbet med i over 15 år. Dette kan vi ikke fortsette med, men raskt og med kvalitet komme fram til en strategi som bergindustrien kan leve med, og ikke bare leve med, men også gi den mulighet til å vokse samt å ta vare på de ressursene som finnes. Fremskrittspartiet registrerer av statsrådens brev til næringskomiteen av 29. april 2010 at Nærings- og handelsdepartementet har bergverksnæringen som ett av sine satsingsområder. Det er selvfølgelig bra. Men spørsmålet er om det er nok, og hvor raskt man jobber. Det kan være fristende å vise til det som kan være en skandale på Svalbard, hvor regjeringen har hemmeligholdt en rapport i 15 måneder. Dette er ikke bra, og uansett hva som er riktig og feil, så tjener det ikke saken. Jeg registrerer at saksordføreren er fornøyd med forslaget, men jeg synes det er synd at regjeringspartiene ikke vil være med på å støtte forslaget. Avslutningsvis vil jeg si at Fremskrittspartiet ønsker at næringen skal få gode rammebetingelser, som gir næringen forutsigbarhet, og som kan stimulere til økt verdiskaping og lønnsomme bedrifter. Det er vi alle tjent med, og det vil – i tillegg til det næringsmessige – gi gode distriktsarbeidsplasser og positive ringvirkninger. Jeg legger fram forslaget.
-1	Eg skjønar at vi må vente på kva slags modell som kjem. Eg trur det er heilt feil at to opptak vil føre til mindre fleksibilitet eller ta bort moglegheiter som er der i dag. Det ville tvert imot bety fleire barnehageplassar i botnen, noko som ville gjere at endå fleire kommunar kanskje kunne leggje noko til dei nasjonale rettane. Grunnen til at dei kan det i dag, er at dei har det moglegheitsrommet. Mitt andre spørsmål er ganske enkelt, for eg trur – eg håpar i alle fall – at uavhengig av modell kan vi verte einige om at viss fleire foreldre raskare skal få barnehageplass, krevst det fleire barnehageplassar. Er det ambisjonen til kunnskapsministeren at det i dei neste budsjetta skal verte fleire barnehageplassar i Noreg, ikkje færre?
-1	La meg understreke at jeg ville følt meg vesentlig mer bekvem ved å stå sammen med representantene fra skolegruppen under Verdikommisjonen - som hadde representanter fra Den norske kirke til de ulike tros- og livssynssamfunn - i viktige verdisaker, viktige verdispørsmål, enn jeg ville følt meg om jeg stod sammen med Fremskrittspartiet. Det forslaget som vi har fremmet når det gjelder formålsparagrafen, er et konkret forslag. Vi har sagt at vi skal ta utgangspunkt i det konkrete forslaget som denne gruppen har kommet fram til. Det var enighet, det var enstemmighet i den gruppen som hadde representanter fra Den norske kirke til ulike muslimske trossamfunn - hvis man tar ytterpunktene - buddhister osv. Det er det vi har fremmet forslag om. Å kalle dette et slags angrep på kristendommen, som det ble gjort forsøk på her, synes jeg er en grov overdrivelse. Så mitt spørsmål til Sortevik blir da: Hvorfor ikke følge opp det forslaget som det var bred enighet om i den gruppen som hadde representanter fra Den norske kirke til ulike muslimske trossamfunn?
-0	Daglig legges det ned ca. tre gårdsbruk på grunn av regjeringens politikk, og bøndene – spesielt heltidsbøndene – blir færre og færre. Hvis vi ser ut på plenen i dag, er det ingen fra SV som demonstrerer mot dagens landbrukspolitikk, som vi diskuterer nå. Det vil si at det er en samlet regjering som står bak dette, med unntak av noen fra Senterpartiet, slik jeg forstår det. Men jeg spør representanten Holmelid fra SV: Er han virkelig fornøyd med den utviklingen som skjer innenfor norsk landbruk? Jeg understreker at jeg i dette spørsmålet ikke spør om hva SV mener om Fremskrittspartiets landbrukspolitikk, men om hvorvidt SV er fornøyd med dagens situasjon.
-0	Jeg vil gjerne vise til mindretallsmerknaden. Fordi det tidligere har tydet på at det kan ha vært noen misforståelser, vil jeg gjerne understreke at dette overhodet ikke er ment som noen kritikk av Sivilombudsmannen. Tvert om er det en oppfordring om kanskje å utnytte i enda sterkere grad en del av de virkemidlene som Sivilombudsmannen har etter sitt mandat, og en slags anmodning om kanskje i enda sterkere grad å klargjøre også overfor Stortinget de mangler ved lover som kan vise seg. Jeg har den tro at det gjennom veldig mange gjennomgåelser av saker av og til kan danne seg et slags mønster i synspunkter om en lov som det stadig er saker i forbindelse med, og da vil en klargjøring av lovverket kanskje kunne redusere klagemengden. Fremskrittspartiet ønsker derfor å gi en oppmuntring til Sivilombudsmannen. Samtidig er vi glad for at det nå har kommet noen ekstrasaker i tillegg til de ordinære. Vi skulle ønske oss enda flere. Nytteeffekten ved at Riksrevisjonen nå kommer med mange saker, den såkalte Dokument nr. 3-serien, er noe vi håper Sivilombudsmannen vil vurdere om er en praksis som kan følges også fra hans side i noe sterkere grad. Så vår merknad, som også representanten Kleppe har sluttet seg til, er i realiteten en oppfordring til Sivilombudsmannen om, hvis han finner det mulig, i større grad å utnytte mandatet til fulle, til beste for enkeltmenneskers kamp mot byråkratiet.
-0	Landbrukspolitikken til Fremskrittspartiet – viss den er det mest interessante – finner man i partiprogrammet. Det som har vært vanlig i debatten etter at Fremskrittspartiet kom i regjering, er å diskutere den landbrukspolitikken som Fremskrittspartiet sammen med Høyre står for i forbindelse med at vi sitter i regjering. Den har vært debattert mange ganger, og om jeg fikk noen spørsmål, kunne jeg ønske at de var mer konkrete enn generelle. Men det vi ønsker, er å få en robust næring som står på egne ben, som produserer god og trygg mat. Der har regjeringen gjort en rekke grep bl.a. med å redusere byråkratiet, med å legge forholdene til rette for en økt matproduksjon og få større enheter.
-1	Statsråden svarte ikke på om han mener at egenandel på sterilisering har gjort at færre steriliserer seg, og at aborttallene øker av den grunn. Vil statsråden vurdere å ta vekk denne egenandelen? Så til et spørsmål til. Klinikk for seksuell opplysning driver forebyggende arbeid rettet mot uønskede svangerskap. De lager handlingsplan for forebygging av uønskede svangerskap, men det satses betydelig mer midler på å forebygge abort hos kvinner som allerede er gravide. Hva er grunnen til den store forskjellen i bevilgning over statsbudsjettet til KSO og AAN Navnet er nå endret til Amathea.?
-1	"Dette er jo blitt en typisk debatt: Fremskrittspartiet prøver å latterliggjøre dette ved å understreke dette med lotteri og spill. Poenget er å åpne for en økt innvandring for å skape et flerkulturelt samfunn og gi større rom for at flere kan få anledning til å komme til Norge og bosette seg her og også få norsk statsborgerskap. Som alle vet, har ikke SV sugd dette av eget bryst; dette er jo et system som er utprøvd andre steder. Om modellen er god, kan vi selvsagt diskutere, og vi kan ønske å finne bedre modeller, men dette er en modell som er utprøvd, et system som er utprøvd, bl.a., som alle kjenner til, i USA. Så kan man diskutere om dette fungerer godt nok. Men i alle fall har det gjort at man i USA har tatt imot innvandrere fra en del land som man ellers sannsynligvis ikke ville ha tatt imot innvandrere fra, og åpnet for økt innvandring. Og det var det som var poenget med dette forslaget og et viktig moment for oss. Det er grunn til å være bekymret når spesielt Arbeiderpartiet understreker dette med arbeidsinnvandring og behovet for arbeidskraft og setter dette forslaget opp mot det at vi har arbeidsledighet i Norge. Er det noe som er med på å fremelske rasisme, så er det nettopp den type argumentasjon der man trekker frem at vi fortsatt har arbeidsledighet – og vi har ganske stor arbeidsledighet i Norge – og setter det opp imot en økt innvandring og det at vi tar imot asylsøkere i Norge. Dette er altså med på å fremelske den rasismen som vi ikke ønsker skal fremelskes, og som da blir god mat for visse partier her i Stortinget. Og vi beklager at Arbeiderpartiet spesielt trekker frem dette som et viktig signal og i liten grad diskuterer det som egentlig er noe av intensjonen med forslaget, å åpne for økt innvandring for på den måten å stimulere til et flerkulturelt samfunn."
-0	Det går godt i norsk økonomi. Men dessverre opplever ikke Kommune-Norge det. Det er tydelig at satsingen fra Regjeringen og Hagebakken på Kommune-Norge er forbi. Alle forventningene kommunepolitikerne hadde til denne Regjeringen, har forsvunnet helt. Fremskrittspartiet har lagt fram et moderne og framtidsrettet budsjett. Regjeringens forslag til statsbudsjett er dårlig lesning for landets kommunepolitikere. Sterk vekst i bl.a. lønnsutgifter uten tilsvarende inntektsøkning for kommunene gjør at tilbudene til befolkningen rammes kraftig. Fremskrittspartiet ser med bekymring på at Regjeringen og Hagebakken ikke tar denne vanskelige situasjonen alvorlig. Retorikken fra Hagebakken om at kommunene får rekordstore overføringer, harmonerer ikke med virkeligheten ute i den enkelte kommune. Det er ikke samsvar mellom det Regjeringen og Hagebakken sier, og det de gjør. Mer penger til barnehager gir ikke mer penger til lønn til sykepleiere, lærere eller hjelpepleiere. Det er på det rene at norske kommuner ikke får en realvekst i inntektene for 2008, men faktisk en nedgang. Dette dokumenteres av KS. Dette skyldes hovedsaklig økte utgifter til lønn og pensjoner, som ikke påvirkes av kommunene. Det betyr dessverre i mange tilfeller kutt i tilbudet til befolkningen innenfor eldreomsorg, psykiatri og rusomsorg. Dette må den rød-grønne regjeringen ta ansvar for. Det går sågar dit hen at kommunepolitikere blir desperate rundt omkring i Kommune-Norge. De gjør hva som helst, virker det som, for å øke inntektene til kommunene og for å kunne opprettholde et minimumstilbud til innbyggerne. Vi ser f.eks. hva en del arbeiderpartistyrte kommuner har gjort når de har inngått et samarbeid, et nært samarbeid, med Terra. Det positive er at det foreløpig bare er åtte kommuner. De håper de kan øke inntektene til kommunene stort. De venter på den store Lotto-gevinsten. Med Regjeringens budsjett er ikke rentekompensasjonsordningen videreført, med de konsekvenser det har for vedlikehold av skolebygninger og kirkebygg. Det er et stort etterslep på vedlikehold i milliardklassen på kommunale bygninger. Det er også stort etterslep på vedlikehold av kommunale veier. Ingenting av dette har Regjeringen funnet plass til. Her står store verdier og forfaller og råtner på rot. Mange kommuner har, noe jeg beklager på det sterkeste, innført eiendomsskatt – en tilleggsskatt som treffer urettferdig – for å kunne finansiere alle lovnadene til Regjeringen. Arbeiderpartistyrte kommuner sier at det ville vært vanskelig å få budsjettet i havn uten eiendomsskatten, og understreker at eiendomsskatten faktisk reddet bygdas skole, og det med den tilleggsskatten som treffer så urettferdig. Hagebakken hevder at kommunene får en betydelig økning i overføringene fra staten neste år, men i budsjettet anskueliggjøres det at når de øremerkede og lovede midlene fra Regjeringen er fordelt, er det i realiteten lite med ekstra friske midler til kommunene. Befolkningsendringer, med flere eldre og unge i kommunen, utgjør en merkostnad for kommunene på 1,5 milliarder kr. Underdekning av NAV-reformen utgjør også en merkostnad for kommunene. Vedlikeholdsetterslepet, som jeg var inne på, på kommunale bygninger vil koste kommunene oppimot 100 milliarder kr, og det er et etterslep på kommunale og fylkeskommunale veier i størrelsesorden 28 milliarder kr. Fremskrittspartiet har en totalt alternativ økonomisk politikk, som Hagebakken kaller populisme. Er det populisme å hindre krise i kommunene? Er det populisme å hindre at kommunens innbyggere blir skadelidende? Fremskrittspartiet legger opp til en økning av inntektene til kommunene, med øremerkede midler til eldreomsorgen og flere midler til skolen. Jeg mener det ikke bare er et inntektsproblem som gir dagens kommuner et stramt økonomisk spillerom. Mange kommuner lider også under et utgiftsproblem. Dels er de offer for statlige pålegg og reformer som har vært underfinansiert. Fremskrittspartiet synes dagens modell for finansieringen av kommunesektoren er lite hensiktsmessig, noe som flere talere har vært inne på. Det er noe vi må gjøre noe med, og komme tilbake til. Det skal lønne seg for lokalpolitikerne å skape næringsliv i kommunene. Flere kommuner må arbeide aktivt og målrettet for å tiltrekke seg arbeidsplasser og bedrifter. I mange tilfeller dreier dette seg om lokaliseringer der alternativet for bedriftene vil være å lokalisere seg andre steder. Jeg er opptatt av at disse kommunene belønnes gjennom inntektssystemet. Høyere verdiskaping i hele landet er en forutsetning for å sikre velferdsnivået og bosettingen. Jeg mener at budsjettoverskridelser i kommunene i større grad må få konsekvenser for de ansvarlige ledere, og jeg er glad for at statsråden ser på Terra-skandalen og vurderer den i sin helhet. Slik kan saksbehandlingen bli gjenstand for en kontinuerlig vurdering og effektivisering til innbyggernes beste. Vi må jobbe med å sikre at innbyggerne får de tjenester de har krav på, uavhengig av i hvilken kommune de bor. Jeg har én positiv tilbakemelding til Regjeringen avslutningsvis, og det gjelder at det er innført en ny politikk, og det er «ressurskrevende tjenester» i kommunene. Man har innført en stykkprisordning for å sikre tjenestene overfor brukerne. En slik ordning skal være med på å sikre likt tilbud over hele landet. Dette har Regjeringen innført etter stadige innspill og press fra Fremskrittspartiet. Så det er en gladmelding til alle som har behov for de tjenestene. Fremskrittspartiet ser på det voksende byråkratiet som en fare for det norske demokratiet på grunn av den uoversiktlighet som eksisterer i forvaltningen. Fremskrittspartiet er av den oppfatning at offentlig virksomhet i større grad må ta i bruk virkemidler som anbud, privatisering, konkurransestimulering, og at det må foreligge særskilte begrunnelser dersom disse prinsipper og virkemidler ikke skal benyttes av offentlige virksomheter.
-1	"Det er vel ikkje så veldig overraskande at Høgre og Framstegspartiet fremjar eit forslag om å gi private aktørar større plass i barnevernssektoren; det opplever vi på mange område. Det er vel heller ikkje spesielt overraskande at SV er skeptisk til dette forslaget. At ein skal kunna shoppa barnevernstenester via ein Internett-portal, er etter vårt syn neppe vegen å gå for å kvalitetssikra tilboda ein ønskjer å gi barn i ein vanskeleg livssituasjon. Det er heller ikkje slik i dag at private institusjonar er utelukka frå å tilby kompetansen sin innan barnevernet. Private ideelle organisasjonar har vore og er framleis viktige og seriøse aktørar på feltet. Òg private kommersielle institusjonar er og vil vera eit supplement til statlege institusjonar og institusjonar drivne av ideelle organisasjonar. Eit overordna prinsipp i arbeidet med dei barna dette gjeld, er at dei skal oppleva mest mogleg langsiktigheit i sin livssituasjon og dermed større tryggleik. For å oppnå dette trengst overordna planlegging og styring, og dette gjer staten per i dag ved å kjøpa institusjonsplassar gjennom Bufetat. På Bufetat sine heimesider finn ein ei vidare oversikt over alle godkjende barnevernsinstitusjonar i landet, noko som etter mitt syn dekkjer det behovet som Høgre og Framstegspartiet vil dekkja gjennom den nye nettportalen. Eg kan kort sagt ikkje sjå at eit marknadsstyrt barnevernstilbod skal kunna gi meir føreseielege rammer enn det ein har i dag. No skal ein ikkje underslå at det er utfordringar i sektoren, og at ein heile tida må vurdera kva som skal til for å gi best mogleg tilbod, men eg trur ikkje at Høgre og Framstegspartiet gjennom dette framlegget har funne den passelege medisinen. På sikt må målet vera å redusera bruken av institusjonsplassar, anten ved å auka satsinga på hjelp i heimen, eller ved bruk av fosterheimsplassar. Behovet for institusjonsplassar vil nok alltid vera til stades, men kreftene bør ein i større grad bruka på å redusera talet på desse framfor å diskutera konkurranseprinsippa. Eg vil òg til slutt knyta eit par kommentarar til det førre innlegget, der det på ein måte blei framstilt som at det er dei private ideelle organisasjonane som kan yta varme og omsorg til barna. Eg vil seia at eg gjennom lengre tid i jobben min i det sivile har hatt mykje samarbeid med offentleg drivne barnevernsinstitusjonar, og kan ikkje få rosa nok den jobben dei tilsette der gjer. Der er det oppriktig varme og omsorg, sjølv om dei er lønna av det offentlege."
-0	Jeg kan forsikre representanten Slagsvold Vedum om at trygdeoppgjørene er viktige, også for denne regjeringen. Men jeg kan kanskje da minne Slagsvold Vedum om at reglene for trygdeoppgjøret er lovbestemt gjennom et bredt forlik i Stortinget som alle partiene bortsett fra Fremskrittspartiet sto bak. Det må altså derfor en lovendring til før man eventuelt kan endre reglene. Det denne regjeringen har tatt initiativ til, er å gjennomgå prinsippene for den årlige reguleringen av pensjoner, og hele formålet med å gjennomgå de prinsippene er å unngå en utvikling over flere år hvor pensjonistene risikerer å få redusert kjøpekraft som følge av moderate lønnsoppgjør. Det at vi har et moderat lønnsoppgjør i år, er bra for konkurransekraften til norsk næringsliv. Men en konsekvens av det pensjonsforliket som de andre partiene her på Stortinget inngikk i 2011, er at det kan bli en langsiktig konsekvens for pensjonistene med redusert kjøpekraft. Det har denne regjeringen tatt på alvor. Derfor har vi invitert til samtaler med alle de parlamentariske lederne på Stortinget for å bidra til at vi ikke får en slik utvikling over tid. Jeg mener det er et godt initiativ. Jeg mener det er et initiativ som tar pensjonistene på alvor, og jeg håper at det er et initiativ som Senterpartiet støtter, til tross for at de er med på det pensjonsforliket som Stortinget har vedtatt. Så ber representanten meg om å referere fra interne drøftelser i Fremskrittspartiets stortingsgruppe. Det har jeg ikke tenkt å begynne med. Partilederen i Fremskrittspartiet gjør ikke det, verken fra Stortingets talerstol eller i andre fora. Er det noe representanten Slagsvold Vedum lurer på hva gjelder Fremskrittspartiets stortingsgruppe, synes jeg han skal gå og snakke med sine kollegaer her i salen.
-1	På vegne av meg selv fremmer jeg et forslag der Stortinget ber Regjeringa om å utarbeide bestemmelser i pasientrettighetsloven og barnevernsloven om at barn og unge under 18 år skal få behandlingsgaranti til rus- og psykiatribehandling.
-1	Spesielt som fisker vil jeg ønske statsråden velkommen til Stortinget og ønske lykke til med jobben og oppgavene! «Fiskere og fiskeindustrien registrerer i økende grad at kongekrabben i kvoteområdet, fra Nordkapp og østover, har for liten kjøttfylde til å få maksimal kvalitet og salgspris. Er statsråden enig i fiskernes påstander om at det er for lite mat og nedbeiting fra kongekrabben som gir disse problemer for denne nye arten, og ser statsråden andre løsninger på dette omtalte og økende problemet enn økning av totalkvoten?»
-0	Forslaget fra Senterpartiet synliggjør en utfordring for de organisasjonseide kulturhusene. Men dette er ikke en utfordring som er ny. Den var også til stede og kjent for mange av oss i forrige periode, da Senterpartiet var en del av regjeringen. Hva har ikke de lokale husene gjort for lokalsamfunnene, frivilligheten og kulturen rundt omkring i kommunene? Jo, alle som sitter her, er helt enige om at uten dem hadde det vært dårlig med aktivitet i frivillig sektor. Husene det er snakk om, er Bøndenes Hus, velhus, idrettshus, ungdomshus, speiderhus, bedehus, Folkets Hus, Røde Kors, skistuer – ja, jeg er ikke sikker på om jeg har kommet på alle, det finnes sikkert flere. Nå har vi sågar store kulturhus med høy kvalitet, med øvingslokaler og konsertsaler i flere størrelser. Disse husene konkurrerer om de samme pengene. Disse husene konkurrerer om de samme brukerne. Disse husene konkurrerer om å leie ut sine lokaler og tjene penger på det. Det er klart at dette må bli en utfordring for fylkeskommunene. Dette blir en utfordring for kommunene, og det blir en utfordring for staten, ettersom vi har fått dette på bordet i dag. Hva kan staten gjøre, hva kan fylkeskommunene gjøre, og hva kan kommunene gjøre for å bedre rammevilkårene? Løsningen kan være at man diskuterer antall hus, løsningen kan være at man gjør det enklere med momskompensasjonsordningene – gir mulighet også for å vedlikeholde byggene og få fradrag for det. Jeg tror ikke løsningen ene og alene er at vi fordeler de midlene vi har, på flere poster, men at vi går i dybden på utfordringene. Som kjent bevilges det mye penger til ordningen for momskompensasjon – det er vel 1,2 mrd. kr. Det er det jo stor enighet i Stortinget om at vi skal ha, og en ordning som vi har sett fungerer. Men den gjelder beklageligvis ikke oppgradering og vedlikehold. Alle synes det er tragisk å se at de små kulturhusene våre står og forfaller, så denne diskusjonen må vi ha i Stortinget. Vi må ha en gjennomgang både i Stortinget og i komiteen om hva vi skal gjøre framover. Når det er 17 900 frivillige lag og organisasjoner rundt omkring i kommunene, har vi med en mengde organisasjoner å gjøre, og vi må være i dialog med dem. Her – det tror jeg vi er enige om – ønsker vi å fremme frivillig aktivitet i kommunene. Men som sagt tror jeg ikke løsningen bare er flere poster på budsjettet, at vi ser de forskjellige kulturhusene i forskjellige poster, jeg tror også vi må diskutere størrelsen på beløpene. Noen må tørre å spørre seg: Har vi nok lokale kulturhus? Har vi for mange? Den diskusjonen bør vi vel også ha, og ikke minst bør den komme lokalt. At det blir mulighet for fradrag for vedlikehold og oppgradering, er som sagt noe vi bør diskutere framover.
-0	Tolv veiprosjekter ble framskyndet straks regjeringsskiftet var et faktum. 13 veiprosjekter fikk forenklede planleggingssystem. 25 prosjekter kan altså gjennomføres raskere bare det første året. I år nummer to med ny regjering økes bevilgningene til planlegging, slik at en får framskyndet en masse muligheter der. En går fra rundt 200 mill. kr, som var det beste Arbeiderpartiet leverte i regjering, til 741 mill. kr – ikke fordi det står i NTP, men fordi denne regjeringen har store ambisjoner. Når vi i 2015 vil redusere vedlikeholdsetterslepet for både vei og jernbane, er det ikke fordi det står i NTP, men fordi denne regjeringen mener det er viktig, og fordi vi ligger foran skjema med bevilgninger. Mens Truls Wickholm har problemer med kalkulatoren sin, så har det vært en forutsetning for alle fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre som har nevnt dette, at vi legger til grunn en jevn opptrapping, en jevn bevilgningsøkning. Det er en metode som også den rød-grønne regjeringen valgte å bruke, men som de nå plutselig har glemt når de sitter i opposisjon. Faktum er at hvis budsjettveksten fortsetter som den har gjort de første to årene, vil vi komme godt over 100 pst. av NTP-oppnåelse. Da har vi holdt løftet vårt som står i regjeringsplattformen, og vi har altså kunnet igangsette en masse ekstraprosjekter. Det er litt interessant at en talsperson fra Arbeiderpartiet først kansellerer utspill som representanten Bøhler har hatt i media, og så kansellerer innlegget som representanten Myrli hadde i stortingssalen om alt det som Arbeiderpartiet gir inntrykk av at de vil, men som åpenbart ikke gjelder. I Jernbanemagasinet nr. 1 2014 ble banedirektøren i øst, Per Herman Sørlie, sitert. Da hadde akkurat budsjettforslaget fra de rød-grønne blitt framlagt: Han uttalte: «Det største utkastet til vedlikeholdsbudsjett vi fikk for 2014, var nesten katastrofe.» Så ble det heldigvis endret av en ny regjering. Det viser at selv under den nye NTP-en, som Arbeiderpartiet skryter av er deres, men som hele Stortinget har vedtatt, la de opp til at man ikke skulle ha noe løft på vedlikehold i det budsjettet de la fram før de gikk av. De la ikke inn det taktskiftet som en har sett har funnet sted med dagens regjering. En la ikke opp til å overoppfylle NTP-en sin. En la opp til en innfrielse på rundt 22 pst. på ett år. Det ville bli 88 pst. innfrielse hvis en hadde holdt det nivået gjennom fire år. Det er da en faktisk ser at det utgjør en forskjell hvem som styrer landet. Det gir også en forskjell i resultatene. Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre har sagt at vedlikehold er viktig. Det prioriterer vi. Vi har sagt at det er viktig å bygge landet for våre felles bo- og arbeidsregioner. Derfor har vi økt bevilgningene langt utover det som var forutsatt i Nasjonal transportplan, og enda mer utover det som den rød-grønne regjeringen la opp til i sitt siste budsjett før de gikk av. Derfor tror jeg at bilister over hele landet merker denne forskjellen. Jeg fikk faktisk klager fra en del Arbeiderparti-politikere i Nord-Norge om at vi asfalterte for mye vei før vi skulle kjøre på E6. Det var bare for å skryte, men det var faktisk bestilt lenge før turen ble planlagt.
-0	For kvart minutt som går, krev staten inn ca. 100 000 kr i bilrelaterte avgifter, på årsbasis over 50 milliardar kr. Spesielt er eingongsavgifta på bilar ekstremt høg i Noreg. Det gjer at bilane i Noreg er veldig dyre, og at vi har ein gammal bilpark – vi ligg på topp i Europa når det gjeld alder. Ei gradvis fjerning av eingongsavgifta ville medført at vi hadde fått ei raskare utskifting av bilparken, vi ville fått ein sikrare bilpark, ein meir miljøvennleg bilpark. Det positive er at auka etterspørsel etter utanlandsproduserte bilar ikkje ville ha skapt noko som helst press i norsk økonomi, heller tvert imot. Er finansministeren einig i at vi gradvis kan fjerne eingongsavgifta på bilar utan at det skaper noko press i norsk økonomi?
-0	Som ministeren seier, er bestandsmåla eksakte. Det er like feil å liggje over som å liggje under. I snitt har jo bestandsmåla dei tre siste åra vore langt over målet. Men dette har, som han seier, med respekt for Stortingets arbeid å gjere, og det er jo då litt interessant å registrere at denne regjeringas kanskje fremste representant, statsministeren, har vore oftare på Sørpolen enn han har vore i denne salen. Men det har vel kanskje noko med respekten for salen å gjere. Det blir opplevd som litt respektlaust når ein i ein avtale er tydeleg på at det skal vere lokal forvalting, lokalt skjønn og lokal forståing, at fagleg kunnskap skal liggje til grunn, og så bruker ein NINAs modell, som er heilt ny, for å fastsetje desse måla. Då er spørsmålet: Korleis kan det ha seg at ein legg større vekt på denne NINA-modellen enn dei gode etterprøvberre modellane som ein har hatt tidlegare? Det verkar ikkje truverdig at ein berre kastar desse over bord og går på ein ny modell, som er gunstig for Miljøverndepartementet, men ikkje for rovviltnemndene.
-1	Jeg vil gjerne takke for det spørsmålet, for da får jeg muligheten til å redegjøre mer utførlig for hva det er vi har prioritert. I vårt alternative statsbudsjett prioriterte vi 175 mill. kr ekstra til Kriminalomsorgen og 20 mill. kr mer til domstolene, i tillegg til 30 mill. kr mer til frivillige organisasjoner og tiltak som skulle gå til voldsofre osv. I vårt samarbeid med Arbeiderpartiet, hvor vi forholder oss til den ramma som er lagt av noen andre enn oss, prioriterer vi 72 mill. kr ekstra til Kriminalomsorgen på drift og 66 mill. kr mer til investeringer. I tillegg, hvis vi ser på de komiteene som har felt som toucher innpå justissektoren, prioriterer vi 25 mill. kr ekstra til fengselsundervisning, 5 mill. kr ekstra til fengselsbibliotek og 10 mill. kr ekstra til helsevesenet med fokus på psykiatri. Så det var nok feil!
-1	Eg er heilt einig i det. Det forslaget som kjem frå regjeringa, er slett ikkje SV sitt forslag, og det er heller ikkje det som var avtalen som blei inngått i juni. Avtalen i juni var at vi skulle få eit lovforslag som stilte krav om bruk av vest i båtar som var opne, der det ikkje berre gjeldt barn, men også dei vaksne som var til stades. Vi ønskte ei mykje større sak. Nokre har ønska å koke sikkerheit på sjøen ned til eitt spørsmål, og det er bruk av vest, medan vi veit at dette handlar om mange andre spørsmål. Vi ønskjer å reise fleire ting. Dei har også kome med i proposisjonen. Dessverre blir spørsmålet om promille avvist frå regjeringa si side. I spørsmålet om fart og sertifisering av folk som har raske båtar, blir det vist til ei sak som kanskje kjem eit stykke fram i tid. Derfor har vi også føreslått forslaget. Det er mange tiltak som kjem inn her – vestpåbod er eitt av dei. Men vi meiner grensa går ved å verne barn.
-0	Jeg vil først få takke komiteens leder for godt utført saksordførerskap og for å bidra til en veldig fokusert innstilling som har et overordnet blikk, men allikevel fokuserer på noen av de viktigste utfordringene. Jeg vil få lov å starte med det også de to foregående talerne var innom, kvinneperspektivet. Jeg var til stede på FNs generalforsamling da man skulle velge det første styret i UN Women. Da var jeg svært fornøyd med Norges arbeid. Det er ikke alltid i slike sammenhenger – man er stort sett fornøyd, men her var jeg særdeles fornøyd da Norge brukte sin innflytelse til å hindre Iran fra å få en plass i styret i UN Women. Det var en viktig markering – det å skape allianser og være tydelig på hvem som ikke fortjener en plass i en slik organisasjon. Jeg kunne ønske meg mer av den tydeligheten i andre sammenhenger og i lignende tilfeller når det er snakk om kvinner, det er snakk om universelle menneskerettigheter, ytringsfrihet osv. – ikke bare at vi er tydelige, men vi kunne jobbet for å hindre land som Iran og dets likesinnede i å få plass ved styrebord. I Norge er vi særdeles FN-tro, og det å stille utfordrende spørsmål omkring FN i dette landet er vel noe av det politisk mest ukorrekte man kan foreta seg. Den rådende oppfatning er at FN representerer internasjonal orden, fred og menneskerettigheter. Ingen andre internasjonale organisasjoner kan måle seg med FN i tillit og folkelig støtte. Slik sett er FN i en særklasse. Jeg skal på ingen måte prøve å rokke ved dette grunnleggende bildet av FN, for FN er viktig og uerstattelig, og FN tjener norske interesser. Hvis ikke FN eksisterte, burde etablering av en slik organisasjon vært øverst på vår politiske dagsorden. Havretten og folkeretten har vært nevnt. Jeg skal ikke gå videre inn på det. Når vi og andre kommer med kritikk av FN, handler ikke det om å rive ned organisasjonen, men snarere om å gjøre den mer effektiv, bedre i stand til å løse sine oppgaver og ikke minst være enda tydeligere i forhold til sitt mandat. Det sies at FN ikke blir bedre enn det medlemslandene tillater. Det er for så vidt riktig, men FN er tuftet på noen verdier som alle land har forpliktet seg på. Målet må være at FN hjelper alle land med å strekke seg mot disse verdiene – man skal måles mot noe. Det å la medlemsland som åpenbart er autoritære, få lov å definere prioriteringene utfordrer FNs fundament, og det utfordrer oss som demokratiske stater. Selv om vi mener FN er viktig og helt nødvendig som internasjonal aktør på mange områder, skal vi ikke være naive. Vi ser at flere av de områdene hvor FN naturlig skulle spille en rolle, helt eller delvis er i ferd med å bli overtatt av andre. Det gjelder f.eks. innen helse, men også på et mer overordnet plan i forhold til G20 og utfordringene der. Det er ikke nødvendigvis et uttrykk for at man bevisst vil undergrave FN, men det er et klart signal om at FN mangler effektivitet og ofte gjennomføringskraft. Det er derfor et skrikende behov for reform. Uten nødvendig reform risikerer vi at FN blir utspilt og mindre relevant. Det å være tydelig i kravet om reform er ikke et utslag av negative holdninger, snarere det motsatte. Problemet synes ikke å være enighet om behovet for reform, selv om hva slags reform man ønsker, ikke alltid er like lett å få øye på. Hovedproblemet er å gjennomføre det. Norsk forvaltning kan sikkert synes svært konservativ, men i forhold til FN fremstår til og med Finansdepartementet som en dynamisk og endringsvillig enhet. Selv om frontene i reformdebattene sikkert er glidende og alliansene ulike i forhold til hva som diskuteres, er det allikevel ofte slik at land som Norge og andre store bidragsytere er sterkere i ønsket om reform enn land som ikke på samme måte finansierer organisasjonen. Vi må spørre oss selv hvor lenge vi skal fortsette å finansiere en så stor del av organisasjonen med mindre de som er mest avhengige av våre bidrag, ikke er villig til å gjennomføre nødvendige effektivitetsforbedringer. Duplisering av aktivitet er et kjerneproblem, behov for strammere mandat likeledes. Dette gjelder selvsagt i hele FN-familien. Noe har skjedd. Enkelte deler av FN har kommet langt, andre mye kortere. Det kan ikke være slik at ethvert globalt problem trenger en ny FN-organisasjon eller i det minste en stor konferanse eller serie av konferanser. Det er jo et paradoks at det er mer kostnadseffektivt å drive FN-kontoret GRID-Arendal, som er et kontor underlagt FNs miljøprogram, UNEP, her i Norge enn det er å drive et ordinært FN-kontor i Nairobi, dette fordi GRID har en løsere tilknytning og kan frigjøre seg fra FNs rigide organisasjonskrav. For øvrig vil jeg berømme GRID-Arendal for jobben de gjør ikke minst med å assistere land med å klarlegge sin sokkel utenfor egen kyst. Dette er praktisk arbeid som er med og understøtter havrettstraktaten. Når de er så effektive som de er, er ikke jeg redd for at Norge – og gjerne Arendal – får flere FN-aktiviteter, men da bør det skje på samme vilkår som for GRID, slik at man de facto gjennomfører reform ved å løsrive seg noe fra FNs byråkrati, men allikevel opprettholder en faglig og politisk forbindelse. Sikkerhetsrådsreform er absolutt et aktverdig mål, men vi er av den formening at dette ikke er et tema der man bør bruke mye politisk og diplomatisk energi. Det er gode grunner til å diskutere endringer, men det er også svært lite sannsynlig at slike endringer – i hvert fall store, grunnleggende endringer – vil finne sted. Vi tror heller energien bør fokuseres andre steder. Hvorfor i all verden skulle ett av de fem permanente medlemmene av Sikkerhetsrådet, som i tillegg har veto, gi avkall på dette? Det er svært urealistisk. Alle land er like, men noen er åpenbart mindre likt enn andre. Hatobjektet i FN er Israel. Ikke noe annet land får så mange landspesifikke resolusjoner rettet mot seg. I 2011 var det mer enn dobbelt så mye fordømmelse av menneskerettighetsbrudd i Israel som i Sudan. Sudan var for øvrig nummer to på listen og Syria nummer tre. Selv under de verste overgrepene i Syria har ulike FN-institusjoner brukt mer tid og energi på Israel enn på Syria – mye mer tid. Nå er det selvsagt ikke slik at Israel ikke skal få kritikk eller ikke fortjener kritikk, men skjevheten er åpenbar. I generalforsamlingen er det flere av landene som står bak den sterkeste kritikken, som fortsatt ikke anerkjenner FNs delingsplan fra 1947, som etablerte staten Israel. I FNs menneskerettighetsråd har vi opplevd spesialrapportører som både har benektet omfanget av holocaust og fremmet antisemittiske holdninger. Parallelt med denne åpne kampen mot staten Israel velges f.eks. Syria til en viktig post i en avkoloniseringskomité. Dette skjer så sent som i år. Israel ville selvfølgelig vært helt utelukket fra slike valg, men Syria er åpenbart fortsatt i en forfatning hvor de ønskes velkommen i det gode selskap i deler av FN. Dette føyer seg dessverre inn i rekken av valg der stater med åpenbare mangler innen menneskerettigheter og demokrati blir satt til å lede slikt arbeid. Det er viktig å få alle med, men når stater som Pakistan og Cuba bruker sine verv til å hindre kritikk av egne utfordringer og avsporer det som burde vært viktig, må vi reagere. Dette gir hele FN-systemet et dårlig rykte, og det avsporer også arbeidet med å få på plass en fredsprosess og forsterker konfliktlinjene. Vi kan ikke fortsette å la FN bli misbrukt på denne måten. Til slutt har jeg noen ord knyttet til de fredsbevarende styrkene: Det er betydelige utfordringer på det området, og komiteen tar tak i en del av dette. Jeg vil si at noen av mandatene som har vart over mange år – jeg vil trekke frem f.eks. Kypros, som jeg har gjort tidligere i denne salen – burde man grunnleggende se på. Hvor lenge skal FN være en deltager på Kypros, uten at det er noen som helst bevegelse? Det har vært forsøk på bevegelse de senere årene, men ingen bevegelse har skjedd. Det er lite meningsfullt det som skjer f.eks. på Kypros. Jeg kunne også brukt andre eksempler. Man må ha en gjennomgående fornying av mandat, som også stiller åpenbare krav til partene om å komme videre i slike fastlåste konflikter.
-0	Representanten Kosmo kom ikke inn på eldreomsorg. Da Arbeiderpartiet kom i regjeringsposisjon, lovte de at de skulle sørge for at vi fikk en eldreomsorg som skinte, og at det skulle være et nasjonalt, prioritert mål. Nå har vi lest i kommuneproposisjonen at ressurskrevende tjenester også skal være et nasjonalt prioritert område for regjeringspartiene, og at de ut fra det har lagt opp til en øremerket finansiering for dette. Det står følgende i innstillingen: «Flertallet er likevel enig i at øremerking i en viss grad skal brukes som styringsvirkemiddel for å nå nasjonalt prioriterte mål.» Da er spørsmålet mitt til representanten Kosmo: Vil Arbeiderpartiet også bruke øremerket finansiering for å oppnå målet om en eldreomsorg som skinner?
-0	Jeg takker for statsrådens svar. Det viser så til de grader hvor alvorlig denne situasjonen er. Statsråden viser også til antall anlegg som har fått påvist PD-smitte nord for PD-sonen – 17 anlegg, sier statsråden i sitt svar. Det er tre anlegg som nå har fått påvist smitte, og 1,5 millioner fisk skal kunne flyttes sør om Hustadvika. Selv om denne fisken er vaksinert, kan flyttingen medføre at anlegg i det området kan få påvist smitte. I Misund, som er en av de kommunene der et slikt anlegg skal plasseres, har man ikke påvist PD-smitte fra før og kan nå risikere å få det innført. Når statsråden viser til at det heller ikke er noen erstatningsordning som følge av det vedtaket som Mattilsynet nå gjør, blir dette meget alvorlig. Hvis et anlegg får påvist smitte og da enten må slakte ned eller kommer i en dårlig situasjon knyttet til markedsføring av sine produkter, ja, da blir denne saken svært alvorlig. Spørsmålet mitt til statsråden er: Støtter statsråden at det er en meget uheldig lovgivning på dette feltet, og vil hun se på lovgivningen for å hjelpe disse oppdretterne hvis det blir påvist smitte i anleggene?
-0	Jeg vil på vegne av Hans J. Røsjorde, Christopher Stensaker, Terje Knudsen og meg selv få lov til å legge fram et forslag om en alternativ seilingsled til Bergen havn.
-1	Prosessen rundt byggingen av høyspentmaster i Hardanger har gitt mye viktig lærdom som mange i det politiske Norge bør merke seg. Det hender med jevne mellomrom i Norge, som i andre land, at lokalt engasjement undervurderes og ikke i tilstrekkelig grad tas på alvor. Konfliktene knyttet til kraftlinjetraseen Sima–Samnanger identifiserte noen helt åpenbare svakheter ved hvordan sånne prosjekter planlegges og gjennomføres i Norge. Regjeringen har derfor varslet endringer i konsesjonsprosessene der det tas sikte på at konsesjonssøker skal gjennomføre en ekstern kvalitetssikring av prosjektet. Det burde egentlig si seg selv, det er tross alt store motorveier for strøm vi snakker om her, som representerer betydelige naturinngrep, og som i de aller fleste tilfeller vekker et stort lokalt engasjement. Men slik har det altså ikke vært, og det er veldig gledelig at regjeringen har varslet disse endringene. Det er helt i tråd med SVs ønske om prosesser knyttet til bygging av høyspentlinjer som gir bedre forankring tidlig i prosessene lokalt. Utredningene som ble gjort i fjor høst og i vinter, viste jo også en del interessante funn. De viste ikke minst at uavhengige tredjepartsvurderinger bringer ny kunnskap og gir grunnlag for mer nyanserte vurderinger i disse debattene. Det er bred enighet om at forsyningssituasjonen i Bergen er uakseptabel og må forbedres. Men utredningene viste at det ikke har vært grunnlag for den kriseforståelsen som ble presentert i fjor, der det ble sagt at sjøkabel ville være en dårlig løsning av hensyn til forsyningssikkerheten, og at sjøkabel vanskeliggjorde påkobling av ny småkraft. Det var det viktig å få påpekt for SVs del. At sjøkabel representerer en betydelig merkostnad og innebærer sine egne inngrep, er det jo heller ingen tvil om. Regjeringen valgte å gjøre en prioritering og gikk for luftspennalternativet, noe jeg mener er synd. Det er ingen tvil om at forsyningssikkerheten til bergensområdet nå blir betydelig sikrere, men jeg tror all den konflikt som har oppstått som følge av denne saken, kunne vært unngått med bedre forankring i konsesjonsprosessene. De delene av Fremskrittspartiets forslag som ikke er polemikk, og det er altså betydelig deler av dokumentet som er polemikk, har jeg i utgangspunktet sansen for. SV har hatt nær kontakt med bl.a. aksjonen Bevar Hardanger!, og et av alternativene vi har diskutert mye, er mulighetene for spenningsoppgradering av eksisterende nett. Med en mer framsynt nettpolitikk i Norge på et mye tidligere tidspunkt – og jeg vil her minne om at investeringene i nettet sank til et bunnivå etter at energiloven ble vedtatt tidlig på 1990-tallet, og nådde nullpunktet ved årtusenskiftet – ville kanskje denne saken kunne vært unngått. Dette forslaget bør likevel ikke bifalles. Det er lite økonomi, lite samfunnsøkonomi og dårlig miljøpolitikk å gjøre en region nærmest permanent avhengig av f.eks. et reservegasskraftverk, og det er grunn til å minne om at regjeringen jobber knallhardt for å løfte Midt-Norge ut av en situasjon der reservegasskraftverkene er nødvendige.
-0	Ved et raskt søk på Stortingets nettside fikk jeg opp 146 henvendelser til ulike ministre vedrørende pasientreiser. Dette har altså stortingsrepresentanter fra de fleste partier engasjert seg i, både på generell basis og i form av enkeltsaker over flere perioder. Derfor er jeg glad for at denne regjeringen legger til rette for flere forenklinger av denne tjenesten. Ikke minst er jeg svært tilfreds med at pasienter med store reiseutgifter skal skjermes også i framtiden. Riksrevisjonen hadde gjennomgang av forvaltningen av statlige selskaper for 2009. Det ble påpekt at veksten til utgifter ble redusert etter at helseforetakene overtok ansvaret for pasientreiser. Likevel viste undersøkelsen at det var store variasjoner mellom helseforetakene når det gjaldt kostnader knyttet til pasientreiser. Systemet har blitt kritisert for å være tungvint og vanskelig å forstå, og det er derfor gledelig at dette nå forenkles. Fremskrittspartiet er glad for at valg av transportmiddel ikke skal påvirke betalingen, fordi man ofte velger det som passer en selv best når det gjelder tidsperspektivet, og hvorvidt det er buss eller tog er neppe avgjørende i det valget enkeltmennesket tar. Valgfriheten ivaretas selv om ledsagertillegget fjernes. Det påløper ingen ekstra kostnader ved å ha med passasjerer f.eks. i egen bil. Dersom man dokumenterer at rutegående transport benyttes, har likevel både pasient og ledsager rett til standardsats. Dette er jeg svært glad for at blir ivaretatt. At pasientene nå slipper å dokumentere reiseutgiftene, og at stønad og sats beregnes automatisk, er en fornuftig avbyråkratisering, etter vårt syn. Dette er, som statsråden tidligere har påpekt, igangsatt på bakgrunn av Stortingets behandling av Meld. St. 9 for 2012–2013 Én innbygger – én journal. Det er ingen tvil om at systemet til tider har båret preg av mye papirer og tungvinte løsninger for pasientene når de har søkt om refusjon. At ordningen nå blir enklere, med standardsats, færre dokumentasjonskrav og i tillegg elektronisk innsending av refusjonskravene, er gledelig for de mange kronikere i vårt ganske land som er avhengige av at vi legger til rette for en enklere hverdag for dem.
-1	Først vil jeg gjerne gi en unnskyldning til de av Kristelig Folkepartis lokalpolitikere som ikke følte en lettelse ved dette kommunebudsjettet, og vil gjerne invitere dem til å ringe meg i morgen den dag og si fra hvis det var slik at de ikke var lettet, men tvert imot det motsatte. Jeg kan selvfølgelig ikke gjøre meg til ekspert på Kristelig Folkepartis følelsesliv, verken sentralt eller lokalt. Når det gjelder LO og LOs innflytelse på budsjettet, er min oppfatning at LO har hatt en betydelig innflytelse på dette budsjettet. Men det er ikke min oppgave å trappe opp noe konfliktnivå i forhold til noen organisasjoner. Tvert imot, jeg vil gjerne invitere både dem og de tre arbeidstakerorganisasjonene som har skjønt og forstått og støttet det vi har gjort på skatt, til et tettere samarbeid, for jeg tror det er veldig viktig framover at man har mer dialog og diskusjon, og at det skal være mulig for alle arbeidstakerorganisasjonene å komme med forslag og synspunkter i forkant av at vi legger dem fram for Stortinget.
-0	Jeg har gleden av å fremme forslag på vegne av Tord Lien, Kåre Fostervold, Øyvind Korsberg og meg selv om å gjennomgå alle særnorske miljøkrav som kan medføre konkurranseulemper for norsk industri.
-0	Fremskrittspartiet vil komme til å støtte forslaget når det kommer til votering, men med en annen begrunnelse enn det Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti har i innstillingen. For Fremskrittspartiet er dette et spørsmål om en grunnleggende rettssikkerhet for alle som blir visitert, og slik sett et behov for å kunne dokumentere dette rent bevismessig hvis det skulle oppstå problemer i forhold til om det har foregått en visitasjon eller ikke. Dato for kontrollen, tid, sted og tjenestenummer kan neppe være så tidkrevende å gi at dette skulle medføre noe særlig ekstra saksbehandlingstid. Slik sett ønsker vi å få forslag om dette til Stortinget. Så vil vi naturligvis komme tilbake til den konkrete behandlingen når forslagene blir fremmet, men vi kommer nå til å støtte forslaget for på den måten å få dette brakt fram for Stortinget.
-0	Jeg synes statsråden har en veldig passiv tilnærming til dette store problemet. Nav skaper sosialklienter, og dette fører til at de som er ledige, og som faktisk har rett til dagpenger, ikke har noe å leve av. De klarer ikke å betjene gjelden sin, og de får heller ikke dekket utgifter på sosialkontoret. Statsråden har jo tidligere svart meg at de bare kan gå dit for å få penger. Dette er helt uholdbart, og det strider også mot de nordiske overenskomstene om at vi skal ha fri flyt av arbeidskraft, og at vi også skal ivareta deres sosiale rettigheter. Dette er diskriminering av utenlandsk arbeidskraft – de som har henvendt seg til meg, er svenske. Det er mange som går ledig, og det er store problemer. Dette er tredje gangen jeg tar det opp, og det er helt uholdbart. Dette er et stort grensehinder som kan fjernes med et pennestrøk, eller rett og slett ved å tilføre nok ressurser. Det vil alltid være slik at de ikke har fullstendige papirer i orden. Vi har her i landet en stor andel utenlandsk arbeidskraft, som vi må vi ivareta på lik linje. Vil statsråden nå sørge for at det skjer raskt?
-1	Det er vanskelig å debattere denne saken uten å reflektere den debatten som var i forrige sak, som handlet om å utjevne forskjeller, som handlet om at de som har mest – de som har størst evne til å bidra til fellesskapet – skal betale forholdsvis mer enn dem som ikke har noe, eller har lite. Hvis man er enig i den tankegangen – det kan jo være grunn til å antyde det, for samtlige partier var i forrige sak enig i at man skulle føre en politikk for å utjevne forskjeller, hvis det var noen substans i det, burde det som et minimum i denne saken foreligge et forslag om at man skulle utrede alternative skatter som bidro til at de som har mest ressurser – de som har høyest inntekt, de som har mest å bidra med – fikk skatter som et alternativ til formuesskatten. Det forslaget ser jeg ikke på bordet. Nei, Norge er det eneste landet i Vest-Europa som siden 2005 har klart å snu trenden og redusere ulikhetene. Det er første gangen siden 1989 at denne trenden snudde i Norge. Samtidig – mens Norge gjorde dette grepet – økte forskjellene dramatisk under de borgerlige regjeringene i Danmark og Sverige. Det skyldtes bl.a. at vi fikk en mer rettferdig formuesskatt. Mens Norge før 2006 hadde et skattesystem der de rikeste betalte en mindre andel av sin inntekt i skatt enn andre, har innføringen av utbytteskatt og omlegging av formuesskatt ført til at de nå betaler en høyere andel av sin inntekt i skatt enn alle andre. Det er innføring av et mer rettferdig skattesystem! De aller rikeste – de med over 100 mill. kr i formue – har fått økt skatten med over 3 mill. kr. Samtidig har vi redusert skatten for dem som ikke har så mye. I 2005 betalte 1,2 millioner personer formuesskatt. Nå er dette tallet nesten halvert, og omtrent 900 000 personer betaler mindre formuesskatt enn i 2005. Omleggingen av formuesskatten og øvrige skatteendringer har bidratt til å gjøre Norge mer rettferdig. Det er jeg som SV-er og medlem av den rød-grønne regjeringen svært stolt av.
-0	Representanten Holmås kan være trygg på at vi vil benytte de politiske arenaer som er, for å øve vår påvirkning. Først vil jeg få lov til å berømme representanten Gina Knutson Barstad for hennes innlegg og for det engasjementet hun viste for kvinners rettigheter. Det engasjementet var noe jeg gjerne skulle hatt med meg under mitt besøk i Saudi-Arabia for noen uker siden, der jeg etter fattig evne forsøkte å ta opp spørsmålet om kvinners rettigheter. Det engasjementet representanten Knutson Barstad viste her, kunne kanskje ha gjort en forskjell der jeg ikke nådde igjennom. Men jeg ønsket å ta opp noe av det representanten Kolberg var inne på. Jeg er litt usikker på om det innlegget var basert på så mye kunnskap som man kanskje bør basere et innlegg på, når man tar opp et så alvorlig tema som å plassere ansvaret for finanskrisen. Nå har det jo vist seg, hvis vi tar private firmaer som Lehman Brothers, at det var basert på ren kriminalitet. Stater som Hellas har over tid skjult de faktiske tall. Man har brukt mer penger enn man har, og så skal man sy alt dette sammen i en kamp mot markedsliberalistene – og nå med Fremskrittspartiet – og konklusjonen blir at de universelle velferdsordningene i Norge står på spill. Dette henger ikke sammen! Vi diskuterer velferdspolitikk i Stortinget så godt som hver eneste dag, og jeg tror ikke velgerne der ute opplever at vi utfordrer hele basisen for velferden i Norge. Og i hvert fall: Den måten å koble ting sammen på her, blir ikke riktig. Så er det flere som har vært inne på at den åpne handelen, den globaliseringen og den markedstenkningen som vi er en del av, og som vi har glede av, er noe Norge er helt avhengig av, og også noe som vi forsvarer, og som historisk har vist seg å gi en gevinst – ikke bare for Norge, men for de land som har beveget seg fra en tenkning der markedet var veldig fjernt fra den styrende ideologi. Jo lenger vekk man var fra markeder, jo mer undertrykkelse var det. Det er i hvert fall en tese jeg vil trekke frem, og som jeg tror det i stor grad er historisk belegg for. Når det gjelder kampen for «decent work», har jeg stor respekt for den, og arbeiderbevegelsen har opp gjennom årene løftet opp mange viktige kamper. Men en av de viktigste kampene for å gi arbeidstakere bedre rettigheter er jo kampen for menneskerettigheter, kampen for demokrati, kampen for at man kan vise sin stemme i samfunnet – og selvfølgelig på arbeidsplassen, men man løser jo ikke de grunnleggende problemene på arbeidsplassen hvis man ikke gir dem en stemme inn i maktapparatet.
-0	I forbindelse med en økning av strafferammen opp til det loven gir muligheter for, ber man om at man kan bruke telefonavlytting som bevis i en sakførsel for å heve de generelle straffene på et høyere nivå, for det er slik i dag at den gjennomsnittlige straffen for bl.a. menneskesmugling er ett år.
-1	Jeg tror dette på et vis var to spørsmål. For det ene mener jeg at det er riktig å fjerne kontantstøtten og stimulere til at ungene skal være i barnehage. Så er det et godt poeng at når vi først gjør dette, må det finansieres på en anstendig måte, slik at de som skal sette dette ut i livet, staten – jf. innlegget mitt – er veldig avhengig av at kommuner klarer å gjennomføre statlig politikk. Hvis det ikke er godt nok finansiert, oppstår det et problem. Jeg har også fulgt med på den debatten. Det er litt faktakonflikt her også mellom de ulike partene, så jeg har ikke noe mer å si utover at hvis dette ikke er godt nok finansiert, må det finansieres bedre. Siste ord i den debatten mellom stat og kommune er ikke sagt.
-0	Loven om målbruk i offentlig tjeneste, målloven, regulerer bruken av nynorsk og bokmål i staten. Formålet med målloven er i utgangspunktet å verne retten til å anvende den målform som faller en naturlig, eller som man velger, samt å hindre at en målform diskrimineres. Fremskrittspartiet støtter retten til valg av målform, men vi er imot enhver form for tvang og lovregulering som har til hensikt å påtvinge den enkelte å anvende en målform som ikke er frivillig. Enhver må kunne velge sitt hovedmål, men også respektere den andre målformens likeverd og berettigelse. Vi mener det å ha som målsetting at en viss prosentdel av den «svakeste» målformen skal benyttes i offentlig tjeneste, er rigid, begrensende og byråkratisk. Det er klart at dette påfører det offentlige et unødvendig og byråkratisk forsinkende ledd, som reduserer effektiviteten. Sagt på godt norsk: Det kastes bort både tid og penger. I lys av behovet for modernisering og effektivisering av det offentlige bør slike bestemmelser fjernes. Enhver nordmann har evnen til å forstå begge målformer, og dette er språkets kjerne: kommunikasjon. Et levende språk vokser ikke frem gjennom tvang, kontroll og reguleringer. Man har i altfor lang tid satt de to målformene opp mot hverandre. Dette tjener ingen hensikt. Det synes klart at nynorsk skriftkultur har tilført den norske kulturarven verdifulle skatter, men det har vært i form av enkeltmenneskers engasjement og ikke statlig overstyring. Det er ikke tall og prosentandeler som avgjør et språks levedyktighet, men menneskene som frivillig anvender språket. Fremskrittspartiet ønsker at Regjeringen stiller i bero de foreslåtte innskjerpinger som har til hensikt ytterligere å styre valg av målform i statlige organ. Vi ønsker ikke at det settes i verk tiltak som har til hensikt å øke omfanget av en målform ved hjelp av tvang, og som søker å øke omfanget og virkeområdet til gjeldende mållov. Vi ønsker at det legges til rette for at tjenestemenn i statlige organer skal kunne benytte den målform som faller dem naturlig. Henvendelse til en etat på bokmål kan besvares på nynorsk hvis det er tjenestemannens målform, og vice versa. Videre ønsker Fremskrittspartiet at statlige selskap som har skiftet driftsform, fortrinnsvis til aksjeselskap, men også andre foretak, slik som helseforetak, skal være unntatt reguleringer og forskrifter som omfatter statlige organer i målloven. Dette har vi tidligere lagt frem Dokument nr. 8-forslag om her i Stortinget. Vi ønsker også en revisjon av målloven, slik at den er i samsvar med realistiske språklige forutsetninger, og at den faktiske anvendelsen av målformene i den norske befolkningen legges til grunn for lovens formål og gjennomføring. Saksordføreren var inne på dette med sidemålets situasjon i skolen. Fremskrittspartiet har en rekke ganger fremmet forslag om å gjøre sidemålsundervisningen valgfri. Vi har sett at undersøkelser viser at 20 pst. av norske ungdommer sliter med å lære seg språket. At de da må slite med å prøve å lære seg to språk, blir et problem for veldig mange. Man burde isteden konsentrere seg om å lære hovedmålet sitt på en bedre måte. Vi er også svært skeptiske til språkkonsulenttjenesten, som saksordføreren nevnte, som vi frykter vil bli et språkpoliti. Med dette vil jeg ta opp de forslag som Fremskrittspartiet har i innstillingen.
-0	"I likhet med mange her er jeg enig i at det er viktig å opprettholde et sterkt fokus på det som skjer i Afghanistan, selv om man er på vei til å redusere og etter hvert trekke seg ut. Det er viktig å holde fast ved det som var utgangspunktet, som mange har vært inne på her i dag også. Vi hadde 11. september 2001 i bakgrunnen. Afghanistan var en trygg havn for terrorisme – finansiering, trening, planlegging osv. av terrorisme, og med det utgangspunktet også en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Det var med det utgangspunktet FNs sikkerhetsråd vedtok aksjon mot Afghanistan på grunnlag av artikkel 51 i FN-pakten, om selvforsvarsretten. Så det er et folkerettslig grunnlag for dette. Det er litt forbausende da å sitte og høre kritikken fra representanten Snorre Serigstad Valen av den militære intervensjonen som man gjorde i 2001. Hadde man ikke gått inn den gang, hadde sannsynligvis Afghanistan den dag i dag vært en trygg havn for terrorisme, der man fritt kunne ha planlagt, finansiert og trent terrorister til ulike aksjoner rundt omkring i verden. Så synes jeg også man må minne Serigstad Valen om at SV fremdeles sitter i regjeringen, med et kollektivt ansvar for den militære innsatsen i Afghanistan. Man kan jo ikke stå her på talerstolen og nærmest fraskrive seg ansvaret for det som skjer, den militære innsatsen som skjer. Sitter man i regjering, er man kollektivt ansvarlig for det. Da synes jeg kanskje det er bedre at man er med og tar ansvar for det, istedenfor å protestere for all verden og likevel være med på ferden. Noe av det Serigstad Valen faktisk sa, kan jo også tolkes som en kritikk av utenriksministeren – han kritiserer den militære innsatsen, mens utenriksministeren i sin redegjørelse fastholder at man skal fortsatt ha et militært engasjement i Afghanistan. Det kunne jo være interessant om Serigstad Valen kunne forklare om det er slik det skal forstås. Det er mange utfordringer i Afghanistan, og mye som kommer til å ta lang tid, slik også representanten Svein Roald Hansen var inne på i sitt innlegg. Selv om jeg nok, i motsetning til han, ville være forsiktig med å sitere Lenin når det gjelder statsbygging og den slags ting, er jeg helt enig i at det er en lang vei å gå. Det er store utfordringer, men også en del positive trekk. Det gjorde inntrykk på meg da jeg leste artikkelen i Aftenposten 3. juni, nå søndag, om denne 36-årige kvinnen, Fawzia Koofi, som i dag er medlem av parlamentet i Afghanistan. Hun har erklært at hun stiller som presidentkandidat i 2014. Som kvinne har hun nok minimal sjanse for å bli valgt – men bare det at hun stiller, er i seg selv et positivt tegn. Hun betaler en høy pris for å stille. Hennes far, hennes fire brødre og flere fettere er blitt drept på grunn av politisk engasjement. Hennes egen mann døde av tuberkulose i Talibans fengsler. Nå er hun altså enke med to døtre. Hun har selv vært utsatt for mange trusler og to attentatforsøk. Hun har allerede publisert et brev til sine to døtre i tilfelle hun en dag ikke skulle komme hjem. Det er en situasjon som for oss er vanskelig å begripe – hvordan det er å være politisk engasjert i et slikt klima. Det står en enorm respekt av at mennesker velger å engasjere seg, tross den store trusselen som det medfører. Men kanskje er det det som er framtiden for Afghanistan, at man klarer å mobilisere disse positive, demokratiske kreftene, at disse får rom, får innflytelse. Jeg tror at det er slike som Fawzia Koofi som er de som forhåpentligvis representerer framtiden i Afghanistan, selv om tiden kanskje ikke er moden for de ideene som en del av disse står for. Utenriksministeren pekte på tre utfordringer i sin redegjørelse; for det første sikkerhet, for det andre utviklingen i det sivile samfunn og for det tredje behovet for politiske løsninger. Alt dette er krevende utfordringer som i stor grad henger sammen. Særlig sikkerhet er viktig. Hvis ikke man får etablert en reell kontroll og rettssikkerhet, er det ikke mulig å bygge opp det sivile samfunn eller demokratiske og politiske institusjoner. Det er heller ikke mulig å bygge opp skoler, helseinstitusjoner, bistandsarbeid eller få en positiv utvikling. Alt kan føres tilbake til at man klarer å etablere en sikkerhetssituasjon som er holdbar i området. Derfor er den norske innsatsen – den som har vært, og den som er planlagt i framtiden – betydningsfull og viktig, en veldig viktig hjelp man kan gi for å forsøke å få en kontrollerbar situasjon. Utgangspunktet for norsk politikk i Afghanistan videre blir jo å finne det rette balansepunktet mellom hva landet trenger av hjelp utenfra, og hva det bør eller kan eller må utvikle selv. Målet er jo selvfølgelig at Afghanistan i størst mulig grad skal kunne styre utviklingen selv. En overdimensjonert hjelp kan føre landet inn i en avhengighetsskapende klientrolle og hindre utvikling av eget ansvar. Men et underdimensjonert engasjement, det at man trekker seg tilbake og reduserer fokuset for tidlig, kan overlate landet til en situasjon av kaos, splittelse, indre konflikter og undertrykking. Det er derfor viktig at man får denne rette balansen i tilnærmingen til situasjonen som er der nede. Når man skal bygge et statsstyre, er det mange utfordringer, som også har vært påpekt i denne debatten. Et statsstyre er jo ikke noe man påtvinger utenfra, eller som man bare vedtar, og så står det der, det bygger på underliggende sosiale, økonomiske og kulturelle strukturer og normer. De statsstrukturer vi har i Vesten, som vi gjerne bruker som modell for demokrati, rettssikkerhet og frihet, har underliggende normer og verdier. For eksempel frihet, likhet, personlig ansvar, personlige valg osv. er verdier som bygger opp under et demokratisk styre. I Afghanistan mangler man nok mange av disse verdiene og normene. Det er stammetilhørigheten som kanskje er det viktigste, som definerer ens plass i samfunnet, som definerer rettigheter, og som gir beskyttelse osv. Derfor er det en stor utfordring når man skal gå fra en kultur som er stammesentrert, eller sosiosentrert, og over til en mer individsentrert kultur hvor den enkelte skal ha frihet til å velge sin framtid selv. I en slik kultur trenger man tid. Man er også avhengig av å få en sterk nok statsmakt til å kunne håndheve rettssikkerhet, slik at de vedtak som gjøres, blir respektert og har legitimitet i befolkningen. Det krever også en prosess å bygge nasjonal identitet og tilhørighet. Det vet vi fra vår egen historie ikke er en enkel sak å gjøre i en håndvending. Det er noe som må bygges over tid. Demokrati, medbestemmelse og stemmerett osv. handler om at det går hånd i hånd med utviklingen av nasjonal identitet og dens legitimitet. Kanskje bør man ha fleksibilitet når det gjelder hva slags statsstyre man velger. Kanskje bør man ha sterkere regional eller lokal forankring. Kanskje bør man ha sterkere konsensusmodell når det gjelder statsstyre, slik at alle grupper i et slikt samfunn føler at man er med og har en stemme i utviklingen videre. Så viser også vår egen historie at utdanningssystemet er sentralt og viktig når man skal utvikle demokrati. Det er vel ikke tilfeldig at i vårt eget land gikk demokratiutviklingen på 1800-tallet og videre inn på 1900-tallet parallelt med utviklingen av skoleverket. Derfor er den utviklingen som nå skjer i Afghanistan innen skolevirksomheten, veldig positiv, nødvendig og avgjørende for at man skal kunne ha en utvikling av et demokrati og en rettsstat. De norske ISAF-styrkene har gjort en veldig viktig jobb i Afghanistan. De gjør en veldig viktig jobb i dag, og de er viktige for det som skal skje framover. Det å bedre sikkerheten, det å trene afghanske sikkerhetsstyrker, og det å ha en mentorordning etter 2014 tror jeg er utrolig avgjørende og viktig for at dette skal ha mulighet til å utvikle seg på en positiv måte. Bistanden vi gir, er også viktig. Det er viktig at den kommer dit den skal. Det er i seg selv en stor utfordring at den ikke havner i gale hender og dermed bidrar til å øke konfliktnivået, øke splittelse, men at den blir kanalisert på en måte som gjør at den er med på å bygge landet, bygge velferd og utvikling i landet. Så tror jeg også det er viktig å støtte opp om de demokratiske og byggende kreftene i Afghanistan. Vi skal ikke blande oss inn i intern politikk osv. Men innenfor de spillereglene og rammene som er, kan man være med og støtte opp om prosesser og krefter som fremmer stabilitet, demokrati og frihet i landet. Det er fremdeles en lang vei å gå for Afghanistan mot sikkerhet, utvikling og frihet. Det er en vei med store utfordringer og mange skjær i sjøen. Historien om Fawzia Koofi synes jeg iallfall gir håp om at det er gode krefter man kan bygge videre på, som vil bygge og utvikle Afghanistan, og som har visjoner for frihet og demokrati. Jeg tror det er i disse kreftene i landet at håpet for framtiden ligger."
-1	I utgangspunktet vil jeg vise til det nevnte strukturutvalget som er satt ned som en oppfølging av årets jordbruksoppgjør. Jeg regner med at dette er et av de spørsmålene som strukturutvalget kommer til å drøfte. Samdrift vil ha konsekvenser for struktur på sikt. Det vet vi skjer når bønder går sammen i samdrift. I første generasjon kan det drives som samdrift, men framtiden er uviss i forhold til om det kan få konsekvenser for størrelsen på norske bruk dersom denne driftsformen i framtiden en gang skulle bli endret. Det er en bekymring som vi har, i forhold til hvilke enheter vi skal ha innenfor jordbruket i framtiden. Dette spørsmålet er noe som man naturligvis må komme tilbake til.
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Jeg har ikke selv lest kjennelsen. Mitt spørsmål bygger på en artikkel i Moss Avis fra lørdag 15. desember 2001. Det står der: «Dommerne henviste til rettsboken at råkjøreren er en ung muslimsk kvinne som bor hjemme hos sine foreldre, der faren er svært konservativ og lever etter de regler og normer han kjenner fra Pakistan. Kvinnen hadde ikke fortalt familien om hendelsen i Råde.» Det står videre at dette er bakgrunnen for at det ble gitt en betinget dom, selv om dette egentlig kvalifiserer til ubetinget fengselsstraff. Så antageligvis er dette noe som ligger helt utenfor saken. Jeg vet ikke hvor disse journalistene som har gått gjennom dette, har vært, men siden dette utledet mitt spørsmål, vil jeg likevel følge opp: Hvis det viser seg at det er noe hold i dette, er da statsråden enig i at seder, skikker, tradisjoner og familiejustis i et opprinnelsesland kan være et grunnlag for formildende omstendigheter?
-1	Så langt jeg har forstått det, er det i dag liten uenighet om antall ulv som finnes i Hedmark, Akershus og Østfold. Blant annet skyldes det at det har vært stor lokal innsats i forbindelse med det sporingsarbeidet som danner grunnlaget for bestandsovervåkingsprogrammet. Bestandsovervåkingsprogrammet for ulv viser at ved årsskiftet var det dokumentert til sammen 15 ynglinger eller valpekull av ulv fordelt på Sverige og Norge. Til sammenligning ble totalt 14 valpekull av ulv bekreftet født i Skandinavia i 2004. Av de 15 nye valpekullene befinner elleve seg i Sverige, to i Norge og to på grensen. De to helnorske ynglingene ligger innenfor det forvaltningsområdet som Stortinget trakk opp våren 2004. Den ene av grenseflokkene har ut fra informasjon fra Høgskolen i Hedmark tilhold ganske likt fordelt på begge sider av grensen. Den andre grenseflokken har tilhold mest på svensk side. Det er videre ved årsskiftet påvist til sammen 34 ulver i Norge, hvorav 28 i Hedmark. Disse har enten helnorsk tilhold eller tilhold på begge sider av riksgrensen. Ifølge samme rapport var tilsvarende tall for sjuårsperioden 1999–2005 gjennomsnittlig 30 ulver i Hedmark. Det har ut fra dette ikke vært noen økning i antall ulv på norsk side i den siste sjuårsperioden. Det er i dag ca. ti kommuner innenfor Stortingets forvaltningsområde for ulv, i henholdsvis Hedmark, Akershus og Østfold, som er berørt av ulv. De kommunene i Hedmark som i dag er berørt av ulv, har fått en kompensasjon på til sammen 850 000 kr til lokale rovviltrelaterte tiltak. Midlene er bevilget av den regionale rovviltnemnda i Hedmark. I tillegg er det iverksatt en rekke forebyggende tiltak med statlig støtte i berørte sauebesetninger innenfor disse ulverevirene, og det er utbetalt erstatning for alle tap og følgekostnader. Jeg har nå til behandling en klagesak om felling av ulv i dette området. I den forbindelse tok jeg i begynnelsen av januar initiativ til et møte med berørte kommuner og organisasjoner. På denne bakgrunn foretar jeg nå en grundig vurdering og behandling av saken.
-1	Da vil jeg gjerne komme med noen tydelige lokketoner til Senterpartiet, for det er jo Senterpartiets holdning og Senterpartiets rolle i norsk politikk som avgjør at Høyre og Fremskrittspartiet har så stor innflytelse. Når det gjelder veldig mange av de tingene som Senterpartiet og SV har vært enige om, er det faktisk sånn at Johan J. Jakobsen, jeg og flere andre som jeg kan se rundt her, hadde hatt mulighet til å forhandle fram noe helt annet enn å la Carl I. Hagen ha vetoretten. Det dreier seg om fellesgodene. Hvorfor står det så dårlig til rundt omkring på mange skoler? Det er fordi det ikke prioriteres skikkelig, verken når det gjelder innhold eller ressurser. Hvorfor er det sånn at unger i faresonen i Oslo må vente et år på å få hjelp? Det er fordi de ikke prioriteres skikkelig. Alt dette, kjære Jakobsen, er jeg når som helst beredt til å samarbeide med Senterpartiet om.
-1	Jeg vil bare understreke at vi fra SVs side støtter at det settes i gang opprustning av denne vegen. Vi sier helt klart at det er behov for å ruste den opp både i forhold til framkommelighet og i forhold til trafikksikkerhetsproblematikken. Men vi sier i vår merknad at det ikke er behov for en større motorvegsatsing. Vi markerer også at det her parallelt med vegen går en jernbane som har behov for stor opprustning. I korridorer hvor jernbane og veg går parallelt, prioriterer vi jernbane. Det betyr ikke at vi ikke vil gjøre noe med vegene der disse er dårlige, men vi prioriterer jernbane. Så til Jan Sahl, som innledningsvis ikke forstår SVs prioritering på dette området. Jeg vil da minne om at det er behov for en betydelig jernbanesatsing i dette landet i de nærmeste ti årene. At denne regjeringen i sitt forslag til Nasjonal transportplan har redusert ambisjonsnivået med vel 4 milliarder kr når det gjelder investeringer i forhold til inneværende plan, er en stor nasjonal samferdselspolitisk utfordring, og den er vi i SV villig til å ta. Derfor markerer vi våre prioriteringer i enhver trafikkorridor hvor jernbanen og vegen går parallelt. Der er det behov for å satse ekstra på jernbane, og det er det også i denne korridoren.
-0	Representanten Terje Johansen sa i begynnelsen av sitt innlegg at Norge var et fristed i verden, der det ikke var fattigdom og ikke krig, og det er jeg helt enig med ham i. Men det får meg til å lure litt, for det ser ut som om Senterpartiet vinner sentrum, og av en eller annen merkelig grunn misser Venstre når det gjelder å straffe u-landene som ønsker å handle med Norge. Handel med de minst utviklede landene er det beste virkemiddel for å få fremmet utviklingen i disse landene. For flere av disse landene er jordbruksvarer, herunder kjøtt, blant de få produkter det er realistisk for landene å eksportere i nevneverdig omfang. Kombinasjonen auksjonsordning for å kjøpe importtillatelser og toll på MUL-importert storfekjøtt kan ikke være i norske forbrukeres interesse og ikke i u-landseksportørenes interesse. Mitt spørsmålet er: Hvordan kan det være i Venstres interesse?
-1	Svarthalespove er klassifisert som en sterkt truet art på den norske rødlisten for arter, fordi den har en meget liten bestand i Norge. Det var bakgrunnen for at Kongen i statsråd fastsatte en forskrift 20. mai der denne ble utpekt som prioritert art. Jeg skal ikke oppheve meg til en endelig ekspert og dommer på svarthalespovens historie i Norge. Da må jeg gå grundigere inn i materien, det må jeg innrømme, men dette er altså bakgrunnen for det. Det framgår også at underarten svarthalespove limosa har sitt tyngdepunkt på Jæren, mens underarten islandica opptrer i Nord-Norge. Hovedproblemet på Jæren er svært lav ungeproduksjon fra fuglene, som hekker på kulturenger som slås. Men selve grunnsaken her, nemlig å gå i en dialog med bøndene om utsatt slått, er ikke noe vi har bare for svarthalespove. Blant en god del andre fuglearter også er det trekkfugler som kommer fra Afrika og reiser til Nord-Norge, og som trenger et sted å mellomlande i Sør-Norge. Det å ha en dialog med bønder om kompensasjon for at de stiller sine jorder til rådighet, er et generelt tema som vi også har når det gjelder en rekke andre arter.
-0	Jeg ønsker å stille miljøvernministeren følgende spørsmål: «Et ulvepar i Østerdalen tar over 40 elger i løpet av vintermånedene. Gråfjellparet som holder til i Åmot og Rendalen, er to glupske dyr. Dyrene er påsatt sendere, og slik har forskerne kommet fram til dyrenes «killrate». Synes statsråden det er forsvarlig at ulveparet tar livet av så mye elg og dermed forskyver den økologiske balansen, i tillegg til den uro de også skaper hos lokalbefolkningen?»
-1	Jeg registrerer at helseministeren nå gang på gang har sagt at det ikke først og fremst er spørsmål om mer penger, men om bedre organisering, og det er jeg for så vidt helt enig med helseministeren i. Og da tilbake til denne milliarden, som også Sonja Irene Sjøli var inne på: Poenget er her at de pengene nettopp er bevilget, mens det helseministeren tar til orde for, er at i den grad man skal utnytte ekstrakapasiteten, skulle det være via en ekstrabevilgning. Det er komplett ulogisk, det er jo det motsatte av det helseministeren ellers uttrykker at han ønsker, nemlig å bruke eksisterende midler på best mulig måte. Hva er da helseministerens begrunnelse for at han ikke ønsker å bruke denne milliarden på best mulig måte?
-1	Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til utdannings- og forskningsministeren: «I St.meld. nr. 30 for 2003-2004 Kultur for læring henstilte kirke-, utdannings- og forskningskomiteen om at Utdannings- og forskningsdepartementet skal vurdere utviklingen av nasjonale prøver i nær dialog med foreldre-, lærer- og elevorganisasjoner. Ifølge organisasjonene har ikke departementet tatt initiativ til et slikt samarbeid. Hva er årsaken til at departementet ikke har inkludert brukerne i større grad i dette arbeidet, og hva vil statsråden gjøre videre?»
-0	Jeg har følgende spørsmål til landets miljøvernminister: «Sur nedbør har i mange år ført til at de fleste vann og vassdrag på Sørlandet har vært tilnærmet fisketomme. De senere år har situasjonen imidlertid endret seg positivt, og fisken er kommet tilbake flere steder der det tidligere var helt fisketomt. Den positive utviklingen skyldes i stor grad intensiv kalking. Men fortsatt er vannkvaliteten i flere vann og vassdrag i Agder ikke god nok med hensyn til pH-verdien. Hvordan vurderer statsråden det fremtidige behovet for kalking i vann og vassdrag på Sørlandet?»
-0	En viktig del av det arbeidet vi på Stortinget gjør, er å forsøke å gjøre barn og unges hverdag og oppvekst litt lettere. En måte å gjøre dette på, er alltid å ha FNs barnekonvensjon liggende på pulten ved siden av seg, uavhengig av om det er et budsjett, en lovendring eller en melding vi behandler. Husker vi som politiske representanter hovedinnholdet i Barnekonvensjonen, tror jeg vi allerede har gjort et godt stykke arbeid. Fremskrittspartiet har ved mange anledninger kjempet for et bedre barnevern. Ikke minst var John I. Alvheim en forkjemper for barnevernsbarna og deres pårørende. Mange henvender seg til oss stortingsrepresentanter med sine historier om barnevernet. Vi synes at de utallige sakene vi hører om, vitner om at det ikke er et tilstrekkelig godt barnevern i Norge. For det første blir altfor mange barn værende altfor lenge i hjem der foreldrene ruser seg. Dette burde kunne være en enkel sak for det offentlige å gripe inn i. Ingen barn, absolutt ingen barn, burde få vokse opp hos tunge rusmisbrukere, noe som dessverre skjer i dag. For det andre burde barnevernet ta innover seg de merknadene som den forrige komiteen la inn i forbindelse med meldingen om barn og unges oppvekst, nemlig at nær familie skal vurderes først når barn skal plasseres utenfor hjemmet. Men altfor mange ganger har jeg fått telefoner fra fortvilede besteforeldre, tanter og onkler om at de får sine søknader om å overta omsorgen for barn som de er i slekt med, avslått. Begrunnelse foreligger sjelden, men man kan ane at det har noe å gjøre med at de har for god kontakt med de biologiske foreldrene. Ja, og det var jo nettopp derfor vi ønsket at barna skulle komme til besteforeldrene sine. Det hadde ikke blitt en så traumatisk opplevelse som det er å flytte til totalt fremmede, eller også eventuelt på institusjon. Da er vi ved det neste temaet, nemlig kjøp av eksterne institusjonsplasser. Vi ser at i nysalderingen er man nødt til nok en gang å øke denne posten, denne gangen med 215 mill. kr. For neste år foreslår Regjeringen nok en gang å øke denne posten, eller den tidligere post 70 under samme kapittel, dette til tross for at man har satt i gang et omfattende omstillingsarbeid for å få redusert kostnadsveksten i sektoren. Det er bekymringsfullt når staten overtar ansvaret i januar 2004, og man fremdeles to år senere kan skrive i St.prp. nr. 21 for 2005–2006: «Det har likevel vist seg, etter at ein no har fått meir informasjon om den faktiske kostnadsutviklinga i 2005, at det var meir ressurskrevjande å sikre ei god fagleg verksemd enn tidlegare lagt til grunn, samtidig som omstillingsarbeidet ikkje har hatt så stor innsparingseffekt i 2005 som ein gjekk ut frå.» Hva er det man egentlig forsøker å få sagt her? I budsjettet for 2005 økte man kapitlet med 300 mill. kr, i revidert sommeren 2005 fikk man en økning på ca. 100 mill. kr og altså i nysalderingen 215 nye millioner. Da er det vel egentlig betimelig å spørre seg: Hva er det som skjer med det offentlige barnevernet? Finnes det ingen kritiske gjennomgåelser av hva det er som drar disse budsjettene opp, når man med full bevissthet la om virksomheten i 2004 for å få bedre kontroll? Jeg synes det er relevant å spørre, særlig når man blir kontaktet av fosterbarn som er i fosterhjem med både fire, fem og seks andre fosterbarn: Har man da kontroll med virksomheten? Har det offentlige kontroll med hva som skjer med tusenvis av barn som hvert år blir fjernet fra sin biologiske familie? Jeg tror ikke at det offentlige har kontroll. Og det plager meg. Jeg forlanger faktisk ikke at barnevernet i den enkelte kommune skal kunne ha oversikten over og innsikten i hvorvidt alle de barna man har plassert rundt omkring, har det bra. De har antagelig mer enn nok å gjøre med å få unna alle bekymringsmeldingene de får og alle de akutte sakene de får i fanget daglig. For jeg sier ikke at jeg ønsker å kritisere barnevernsarbeiderne som sådanne. Det er det eksisterende systemet jeg vil til livs. Barnevernsarbeiderne gjør en flott jobb for svært mange barn i dette landet, men det er noe som ikke er tilfredsstillende. Dette ønsker Fremskrittspartiet å gjøre noe med. Det er ikke for å mistenkeliggjøre det offentlige norske barnevernet og heller ikke for å rakke ned på fylkesmennene, men for å ivareta barna og å sikre at også de barna som har litt dårligere forutsetninger enn andre, får vokse opp i et trygt og godt miljø. Det er derfor vi fremmer forslag om et fritt og uavhengig barnevernstilsyn. Vi vet at tilsynet med barnevernet, fylkesnemndene, barnevernsinstitusjonene, omsorgshjem, fosterhjem, etc. ikke i tilstrekkelig grad gjennomføres i dag. Det kan da ikke være nødvendig å vente til Riksrevisjonen gransker tilsynet, eller mediene avdekker en skandale, før vi innfører et bedre tilsyn. La oss heve tilsynet opp og få et fritt og uavhengig barnevernstilsyn. Kanskje synes statsråden at dette virker litt skummelt, men det er ikke det. Det er et sted hvor barna kan henvende seg, de pårørende kan henvende seg, og der også ikke minst både fag- og omsorgspersoner kan henvende seg når de føler at noe ikke går riktig for seg i det offentlige barnevernet, slik at banevernstilsynet på en uhildet måte kan ta tak i saken og undersøke den. Slik hadde vi tenkt det, og alt bare for å sikre en god og trygg oppvekst for alle barn i Norge. Da er det at jeg kaster et blikk på pulten min og ser at jeg har med både artiklene 9, 18 og 20 i FNs barnekonvensjon.
-1	Jeg takker statsråden for svaret, som jeg i hvert fall oppfatter som noe positivt. Norge er jo blitt et flerkulturelt samfunn med mange forskjellige trossamfunn. Men den behandlingen som sikh-menigheten har fått fra Justisdepartementet, tyder på at vi har et utlendingsregelverk som ikke er fleksibelt nok til å ta hensyn til de spesielle behov som kan finnes i et flerkulturelt samfunn. Det kan også virke som om departementet ikke har forstått at det er helt spesielle eksperter menigheten ber om å få tillatelse til å hente inn, og at det også fra disse ekspertenes side er lite aktuelt å arbeide fast i Norge. De ekspertene som er ønsket, har meget lang og svært omfattende utdanning og erfaring. Dette er også bakgrunnen for at det er svært lite tenkelig at de vil ønske å oppholde seg fast i Norge. Uten disse ekspertene kan ulike seremonier bare utføres i forenklet form i menigheten, og dette innskrenker muligheten for religionsutøvelse. Ser ikke statsråden at dette kan tilsi at en må ta helt spesielle hensyn?
-0	Jeg må si at dagens spørretime har vært preget av statsmininisterens omgang med omtrentligheter når det gjelder svarene. Jeg skal bruke ett eksempel: Statsministeren sa at man har fått innført en garantiordning for kraft. Det har man altså ikke. Den er endret, men ikke godkjent av ESA, og den må godkjennes der før ikrafttredelse. Videre er det helt åpenbart at statsministeren heller ikke ser den sammenhengen at formuesskatten hemmer veksten særlig for de små og mellomstore bedriftene. Statsministeren må også se at nettopp det at man ikke gjør noe med skjemaveldet innenfor næringslivet, også hemmer veksten i de små og mellomstore bedriftene, fordi de ikke får brukt virksomheten sin og tiden sin til både å skape arbeidsplasser og å skape inntekter etc. som sikrer disse bedriftene. Det som også er interessant, som en også tidligere har vært inne på, er at næringsministeren reiser rundt og sier at han ser de uheldige virkningene av formuesskatten. Fiskeri- og kystministeren var veldig imot formuesskatten før hun ble fiskeri- og kystminister, og har måttet endre syn. Spørsmålet mitt til statsministeren er følgende: Vil i hvert fall statsministeren sørge for at det nå kommer et mål om 25 pst. reduksjon i skjemaveldet?
-1	Jeg tar i interpellasjonen opp spørsmålet om å bruke prismekanismene, skatte- og avgiftspolitikken, aktivt for å oppnå Stortingets vedtatte målsetting i helsepolitikken, det å satse betydelig mer på det forebyggende i årene som kommer, og det å utjevne sosiale helseforskjeller. Vi vet mye mer om årsakene til helseplager og alvorlige sykdommer nå enn vi gjorde for – la oss si – 15–20 år siden. Vi vet at livsstilen i veldig stor grad påvirker en rekke ikke-smittsomme sykdommer som hjerte- og karsykdommer, type 2-diabetes, kreft og lungesykdommer. De viktigste faktorene her er røyk, alkohol, kosthold og fysisk aktivitet. Vi vet at hjerte- og karsykdommer, lungekreft og kroniske sykdommer står for nær 60 pst. når det gjelder forskjell i dødelighet før 67-årsalderen – mellom dem med kort og dem med lang utdanning. Her må det tilføyes at Verdens helseorganisasjon erkjenner at helseadferd ikke bare er et resultat av individuelle valg, men også henger sammen med sosiale forhold og strukturelle faktorer. I forbindelse med Stortingets behandling av Samhandlingsreformen, Nasjonal helseplan og den nye folkehelseloven i juni i fjor ble disse kunnskapene lagt til grunn. Konklusjonen var entydig og klar: Det skal satses betydelig mer på forebygging. Tidlig innsats i helsevesenet og primærforebygging ligger til grunn for den nye folkehelseloven. Den har som et av de overordnede mål også å redusere sosiale helseforskjeller. Skal vi nå målsettingen på dette området, må det aktivt, målrettet og koordinert politikk til fra statens side på alle områder – på helseområdet, når det gjelder skole, kultur, samferdsel, miljø og, ikke minst, i skatte- og avgiftspolitikken. Skatte- og avgiftspolitikken påvirker prisene på alkohol, tobakk og matvarer. De relativt høye avgiftene vi har på alkohol og tobakk i Norge, har en viktig helsepolitisk begrunnelse. Jeg mener at en aktiv avgiftspolitikk når det gjelder matvarer, ikke er like tydelig. Det som klarest påvirker helsen negativt, er ifølge Helsedirektoratet sukker, salt og mettet felt. De matvarene som påvirker helsen i positiv retning, er grønnsaker, frukt, grove kornprodukter og fisk. I NOU 2007: 8 En vurdering av særavgiftene blir helse- og sosialrelaterte avgifter vurdert som virkemidler i helsepolitikken. Helse- og omsorgskomiteen har som tidligere nevnt også i sin innstilling til årets budsjett understreket dette. Staten må ta i bruk prisvirkemidlene langt mer og aktivt for å oppnå disse endringene. Nå har jeg vært veldig tydelig på hva jeg mener om å bruke disse virkemidlene i prispolitikken for å oppnå positive resultater i befolkningens helse. Mitt spørsmål til finansministeren er da: I hvilken grad er prisvirkemidler egnede virkemidler for å bedre kostholdet, og hvilke tiltak bør prioriteres?
-0	Dette er et godt helsebudsjett. Det inneholder mange gode og gjenkjennelige fremskrittspartisaker. Jeg må si jeg er glad for at regjeringen og stortingsflertallet setter pasientenes behov i sentrum og tar i bruk alle gode behandlingstilbud, også private og ideelle. I årevis har vi fått høre fra arbeiderpartihold at med Fremskrittspartiets politikk ville det være den enkeltes lommebok som ville avgjøre når en fikk behandling. Dette budsjettet viser til fulle at det er det motsatte som skjer. Regjeringen innfører fritt behandlingsvalg i 2015, først for rus, psykiatri og noe somatisk behandling. Fritt behandlingsvalg vil gi pasienter som opplever lang venting i det offentlige, muligheten til å velge å bli behandlet av private og ideelle aktører med ledig kapasitet. Og verdt å merke seg er at behandlingen skal skje uten at pasienten selv skal måtte betale, uansett om den skjer på offentlig eller privat behandlingssted. Regjeringen har med dette budsjettet lagt til rette for en høyere vekst i pasientbehandlingen i våre to første budsjetter sammenlignet med hva de rød-grønne fikk vedtatt gjennom sine åtte år. For å ha en god helsesektor på alle nivå kommer vi ikke utenom betydningen av å ha gode og tilstrekkelig med helseutdanninger. Helse- og omsorgssektoren er personell- og kompetanseintensiv og krever stadig mer arbeidskraft. En annen viktig utfordring er at mangelen på helsepersonell vil øke i årene framover. Også i dag er det mange som arbeider i sektoren uten relevant fagutdanning. Jeg er glad for at regjeringen tar helseutdanning på alvor og foreslår en mengde tiltak, som f.eks. tilskudd til finansiering av fagskoleutdanning innenfor helse- og sosialfag og styrking i legemiddelhåndtering i de kommunale omsorgstjenestene. Dette vil bidra til å øke rekruttering, styrke kompetanse og fagutvikling i omsorgstjenestene. For å ivareta en helse- og omsorgssektor med god kvalitet er regjeringen i gang med å utvikle et nytt kompetanseløft for perioden 2016–2020. Planen skal bidra til å sikre at omsorgssektoren har tilstrekkelig og kompetent bemanning og bidra til utvikling av en faglig sterk omsorgstjeneste, noe som vil komme brukerne til gode. For at barn og unge skal sikres god og lik tilgang til viktige helsetjenester, har Fremskrittspartiet i lang tid påpekt behovet for å styrke skolehelsetjenesten. Jeg er derfor glad for at vi i budsjettforliket styrker budsjettet for 2015 med til sammen 450 mill. kr. Dette vil styrke helsestasjons- og skolehelsetjenesten og gi flere elever tilgang til skolehelsetjenesten. Vi vil ikke øremerke bevilgningen, for vi vet at skolehelsetilbudet er veldig variert rundt om i Skole-Norge, men vi kommer til å følge med på at bevilgningen blir brukt til å styrke skolehelsetjenesten. Vi vil sørge for at det blir fulgt opp, og at den får den nødvendige styrken.
-0	Enkeltskjebner i asylpolitikken er ofte vonde for dem som ikke har krav på opphold. Det understreker viktigheten av et robust og konsekvent regelverk. La meg peke på at ordningen med midlertidig tillatelse i påvente av retur for enslige mindreårige asylsøkere – som representanten Karin Andersen har tatt opp i interpellasjonen, og som hun selv pekte på – ble innført av Stoltenberg II-regjeringen i 2009. Formålet var å redusere ankomsten av asylsøkende ungdommer uten beskyttelsesbehov og å beskytte barn mot å bli sendt ut på en farefull reise mot Europa og Norge. Tillatelsen kan – som representanten viser til i sitt innlegg og i interpellasjonen – gis til asylsøkere som er unge, mellom 16 og 18 år, og som ikke har annet grunnlag for opphold i Norge enn mangel på et forsvarlig omsorgstilbud i hjemlandet. Jeg understreker her at vi snakker om de tilfellene hvor barn ikke oppfyller verken krav om beskyttelse eller krav om oppholdstillatelse på humanitært grunnlag i Norge. Barn som har behov for og krav på beskyttelse i Norge, får det. Lovverket åpner i tillegg for at barn kan gis oppholdstillatelse av humanitære årsaker. Det er også en lavere terskel for å gi opphold til barn enn til voksne. Men dersom beskyttelsesbehov eller sterke menneskelige hensyn ikke er til stede, er utgangspunktet, også for dem mellom 16 og 18 år, at asylsøknaden skal avslås. Avslag innebærer plikt til å reise hjem, både for voksne og for mindreårige asylsøkere som oppholder seg i Norge. En midlertidig tillatelse i påvente av retur gir imidlertid asylsøkende ungdommer mellom 16 og 18 år muligheten til å oppholde seg lovlig i Norge frem til de er myndige – og dermed må forventes å klare seg på egen hånd. Dette innebærer også plikt til å reise tilbake til hjemlandet etter at vedkommende har fylt 18 år. Svært få av de enslige mindreårige asylsøkerne som kommer til Norge, får en slik tillatelse. Siden ordningen ble innført i 2009 og frem til februar i år, har Utlendingsdirektoratet gitt 168 slike tillatelser. Det er imidlertid grunn til å tro – på tross av påstandene fra representanten Andersen – at det har hatt en betydelig effekt i den innstrammende retningen som regjeringen Stoltenberg II ønsket at det skulle ha, nemlig at det har kommet færre asylsøkere mellom 16 og 18 år til Norge som ikke har krav på opphold. Det finnes to alternativer dersom man velger å oppheve ordningen. Enten kan man gi ordinær oppholdstillatelse til alle barn som kommer til Norge, uavhengig av om de oppfyller vilkårene for beskyttelse eller opphold på humanitært grunnlag eller ikke. Det er ikke regjeringens politikk og vil skape en rekke store utfordringer, både for barna og for andre. Alternativt kan man gi avslag til de barna som ikke oppfyller vilkårene, men det vil være store utfordringer knyttet til det å tvangsutsende mindreårige som ikke har et forsvarlig omsorgstilbud i hjemlandet. Det er – for det første – viktig at innholdet i tillatelsen kommuniseres tydelig. Det skal ikke være tvil om hvilke rettigheter og begrensninger den innebærer. For det andre må oppsporingsarbeidet fortsette, også etter at tillatelse er gitt. Dersom man finner barnets foresatte i hjemlandet før barnet er fylt 18 år, er det ingen grunn til at barnet skal vente i Norge frem til 18-årsdagen. Når det gjelder rapporten representanten viser til, er den levert på bestilling av UDI. En rekke anbefalinger følges opp av UDI gjennom endringer i rutiner og krav til mottaksarbeidet. Dette er pågående prosesser og problemstillinger som er en del av det løpende arbeidet i UDI. Det fremgår av samarbeidsavtalen mellom regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre at vi vil legge om den norske mottaksstrukturen. I tillegg til å være et botilbud skal asylmottakene bidra til raskere integrering av dem som får oppholdstillatelse, og raskere retur av dem som får avslag på søknad om beskyttelse. Dette er nytt, sammenlignet med hva som tidligere har vært formålet med mottaksopphold. Samarbeidsavtalen legger også opp til at dagens mottaksstruktur for enslige mindreårige asylsøkere beholdes, men for enslige mindreårige som får avslag, eller som etter Dublin-avtalen skal returneres, skal fokusering på rask retur styrkes vesentlig. Det kan også være aktuelt å se på forbedringsmuligheter i oppfølgingen av mottaksstrukturen. Rapporten som representanten Andersen viser til, inneholder en rekke anbefalinger. Flere av dem har grenseflater mot andre, pågående prosesser og vil bli vurdert der det er relevant. En del av disse får også konsekvenser på andre sektorers ansvarsområder. Der det er tilfellet, er de relevante departementene gjort oppmerksom på anbefalingene i rapporten.
-1	Når det gjeld å fylle skoa til den førre ministeren, kan eg seie at det var ikkje spesielt mange sko å fylle. Det var sett i verk svært lite arbeid. Ein jobba med Miside. Det var eit glimrande påfunn, og det har vi ført i mål. Men på dei store viktige områda, som t.d. å få ein felles e-id i heile den offentlege sektoren, på helseområdet spesielt, som gjer at vi kan kome i gang med fleire elektroniske tenester, med den tryggleiken som innbyggjarane treng, og som ikkje minst dei som skal levere frå seg opplysningar, treng, det har vi sett i gang. Det ligg ute på høyring – heile standardarbeidet som gjer at dei ulike programvarene i offentleg sektor kan «snakke» saman. Det var ikkje gjort noko på dette området då vi tok over. Vi har sendt det ut på høyring – gjenbruk av felleskomponentar i ulike programvarer. Det er dei viktige, store tinga. Det er jo det som gjer at vi kan få utnytta dei investeringane vi har gjort, på ein heilt annan måte, at offentleg sektor, offentleg forvaltning, jobbar effektivt via elektroniske verktøy. Det er jo det som er fornying, og det treng vi faktisk ikkje å leggje fram noka sak om i Stortinget. Det er ei budsjettsak, og etter det eg kan sjå, har Stortinget støtta dei budsjettforslaga som vi har hatt på det området.
-0	Jeg vil få lov til å stille følgende spørsmål til helseministeren: «Søknad om pliktmessig refusjon av giktmedisinen Celebra ble sendt 30. mars 2000, og ved prisgodkjennelse 15. juni 2000 startet fristen for saksbehandlingen av refusjonssøknaden å løpe. Foreløpig har legemiddelforvaltningen ikke gitt svar på denne søknaden, på tross av at fristen, som i henhold til EØS-reglene er på 90 dager, er overskredet med én måned. Hvordan ser statsråden på at Norge på denne måten bryter med EØS-reglene om saksbehandlingstid, og når vil et svar foreligge i denne saken?»
-0	Norge er et land som er rikt på naturressurser. Vi er rike på industrivirksomhet og industrihistorie. Gass er en av våre store inntektskilder, og vi er verdensledende når det gjelder å utvinne gass. Flere rundt om i landet ønsker å bruke denne gassen også til industriutvikling og verdiskaping i Norge. Jeg var nylig på Barentskonferansen i Hammerfest. Det innlegget som fikk desidert mest applaus, var da fagbevegelsen krevde at en skulle kunne bruke gass til lokal industrivirksomhet. Det konkrete prosjektet gjelder Alcoa, verdens største aluminiumsprodusent, som ønsker å gjøre noe så enkelt som å bygge nærmest en kopi av det Hydro har bygget i Qatar. Det vil bli store investeringer, mange arbeidsplasser, og det handler om å videreutvikle en bransje der vi allerede er blant de beste, nemlig aluminiumsproduksjon. I Dagens Næringsliv i forrige måned gikk den lokale arbeiderpartiordføreren, Alf E. Jacobsen, ut og mente at regjeringen drev med dobbeltmoral som ikke tillot den bedriften å etablere seg i Finnmark, når en har jublet over at Hydro etablerer tilsvarende virksomhet basert på gass i Qatar. I spørretimen for noen uker siden sa statsministeren at «gass er miljøvennlig». Regjeringen har også gang på gang understreket at det gjennom EUs kvoteregime vil være et tak på det totale CO2-utslippet i Europa, som gjør at om en øker utslippene i Norge, vil de måtte kuttes andre steder. Samtidig har regjeringens Mongstad-månelanding blitt utsatt og vil tidligst stå ferdig i 2020. Det betyr at hvis Alcoa skal ha krav om rensing på sitt anlegg, vil det tidligst stå ferdig i 2024. Da er spørsmålet til miljøvernministeren: Hva vil regjeringen gjøre for at Alcoa kan realisere sine planer før 2024?
-0	Jeg vil få stille følgende spørsmål til utviklings- og menneskerettighetsministeren, som svarer på vegne av miljøvernministeren: «I Sandviga på Hisøy i Arendal er en totalt kondemnabel bygning ønsket fredet av Riksantikvaren. Dette skaper stor fortvilelse hos eieren, som ønsker å rive og bygge nytt på stedet. Bygningen fremstår i en så fullstendig elendig forfatning at vedtaket om fredning ut fra en rent byggfaglig tilstandsvurdering virker helt uforståelig. Vil statsråden sørge for at departementet foretar en befaring på eiendommen for ved selvsyn å vurdere den faktiske forfatning den omtalte bygningen befinner seg i?»
-1	Jeg vil gjerne ta representanten Ketil Solvik-Olsen, som er en av medforslagsstillerne, på alvor når han sier at det ikke er på kort sikt at strømprisene er avgjørende for folks forbruk. Det går det an å være enig med ham i. Det er på lang sikt at strømprisnivået er avgjørende for om folk tilpasser seg. Hvis folk tror at høye strømpriser er noe som kommer bare i år, men ikke i framtiden, vil ikke det ha noen dramatisk innvirkning på folks investeringer – i pelletsovner, varmepumper osv. Men dette er ikke et forslag som dreier seg om hva som skjer på kort sikt, for dette er det andre året på rad at Fremskrittspartiet fremmer et forslag om å redusere avgiftene på strøm. Det er ingen grunn til å tro at Gjermund Hagesæter og Ketil Solvik-Olsen ikke kommer til å fremme dette forslaget på nytt hver eneste vinter i årene som kommer. Da er hele poenget følgende: Hvis det er sånn at Fremskrittspartiet legger opp til at strømmen skal være vesentlig billigere – ikke bare i fjor, ikke bare i år, men hvert år i årene som kommer – vil det føre til et høyere strømforbruk, for det kommer til å føre til lavere investeringer fra husholdningenes side i å satse på pelletsovner eller vannbåren varme – overgang til alt det vi mener er nødvendig å få til for at den norske befolkningen skal bli mindre avhengig av strøm til oppvarming. Vi legger nå opp til å skape mer energieffektive hus. Vi skal sørge for at folk bruker mindre elektrisitet og andre former for energi til oppvarming av huset. Dette skal vi sørge for gjennom alle de støtteordninger og annet som vi har lagt opp til, og som ligger i energiordning, regelverk, osv., osv. Det er én ting som er viktig. Det er at hvis Fremskrittspartiets ønske er å nå de menneskene som har dårligst råd, så burde man ikke legge fram et forslag om en generell ordning som gir mest i skattelette til dem som bruker mest strøm. Hvis det var barnefamiliene man ønsket å hjelpe i forbindelse med vinteren, ja, da økte man barnetrygden. Hvis det var sånn at man ønsket å støtte dem som har dårligst råd, da økte man tilskuddene til lys og varme i bostøtten, slik de nåværende regjeringspartiene var sammen med Fremskrittspartiet om å gjøre for et par år tilbake, da det sist var høye strømpriser. Det er altså ustabile strømpriser og store svingninger i strømprisene som rammer folk flest hardest. Der var representanten Lundteigen inne på det som kunne være med på å bidra til mer stabile strømpriser. Ellers er det nok av andre måter å bidra til at folk blir hjulpet på. Det er ikke ved å kutte i strømavgiftene hver vinter, når man tror at strømprisene kommer til å gå opp – for det gjør de faktisk vanligvis om vinteren.
-1	Slik debatten har gått, synest eg det er viktig å få fram at kjøp og sal av alt forsvarsmateriell først og fremst skal vere vurdert ut ifrå eit trusselbehov. Finst det truslar som kan legitimere det salet eller det innkjøpet? Eller kan vi risikere at vi er inne i ein driv der forsvarsindustrien aukar meir og meir. Det ligg jo i det militærindustrielle konseptet at vi bruker meir og meir på forsvar. Tala i dag er rundt 1 000 milliardar dollar på forsvar, 300 milliardar dollar på eksport, subsidiar og blandingsvarer, og bitte små 50–60 milliardar dollar på bistand. Det bør vere eit mål, òg for det norske storting, at dette skal snuast opp ned. Heile tida kjem det saker frå Regjeringa som SV oppfattar som heilt klart drivande i forhold til å auke militærutgiftene. Sjølv om det vil gje gode ringverknader for norsk teknologi og norske teknologibedrifter, vil vi vere veldig skeptiske til det. Om dette forslaget blir sendt over og Regjeringa kjem tilbake med det, opplever ikkje eg akkurat at det vil vere drivande i forhold til å auke forsvarsutgiftene. Det får vere opp til Regjeringa å vurdere når dei eventuelt kjem tilbake med dette.
-1	Vi er interessert i å bygge vei, men vi er interessert i å prioritere kollektivtransport der det er fornuftig. Det opplegget som ligger nå, der man putter alle veiprosjekter inn i en egen organisasjon og sier at de som er mest samfunnsøkonomisk lønnsomme, skal et eget veiselskap gjennomføre, uten noen videre politisk behandling og prioritering opp mot andre ting, mener vi er en dårlig idé. Dessuten er det hyggelig å høre at representanten lyttet til mitt innlegg. Men han mistet åpenbart poenget der jeg beskrev akkurat svaret på det spørsmålet han stilte. Han stiller spørsmålet: Hvordan ønsker SV å gjennomføre veiprosjekter raskere? Jeg må si at jeg er enig med Arbeiderpartiet og Senterpartiet i at en god måte å gjøre dette på er gjennom romertallsvedtak, med tydelig mulighet for prioritering av budsjettmidler utover selve årets budsjett. Prosjektorganisering er prøvd ut f.eks. i Bjørvikatunnelen i Oslo, det prøves ut på jernbanestrekninger og andre steder, og jeg mener det er en fornuftig måte å gjøre dette på.
-1	Stortinget har fått seg forelagt en rekke saker i min tid som statsråd for å nå de målene som bl.a. er skissert i dette forslaget, og som jeg deler. Det er et helt feil bilde at det ikke skjer ting. På alle de områdene som representanten har tatt opp i sitt forslag, skjer det viktige ting, dels som jeg har satt i gang, og dels som mine forgjengere har satt i gang. Nå foregår det en kampanje for å rekruttere flere fosterhjem. Vi følger opp arbeidet med å få til 400 nye stillinger, som altså er et mål og en bevilgning som hele opposisjonen sluttet seg til i høst, uten å høyne ressursbruken. Vi har programmet for forbedring i Bufetat, som skal gjøre at vi både får mer enhetlig praksis og kontroll over kostnadene i det statlige barnevernet. Vi har etablert en ny sentral enhet for fylkesnemndene, som nå skal sørge for bedre koordinering av ressurser og deling av kompetanse. Vi har endret loven for å styrke ettervernet, nettopp for å oppnå de tingene representanten etterlyser i sitt forslag. Så her skjer det noe på alle de områdene Kristelig Folkeparti er opptatt av.
-1	I og med at jeg ikke sitter i denne komiteen, har jeg ikke vært med på arbeidet med verken meldinga eller innstillinga, så dette er en lesers reaksjon. Regjeringas og regjeringspartienes tilnærming er at vi har gode – til dels svært gode – helse- og omsorgstjenester, men de trenger å bli bedre, og de skal bli bedre. Meldinga viser heldigvis at dette er mulig. Derfor er dette både en lesverdig og viktig melding. Opposisjonen markerer seg også på dette temaet, kanskje med en noe mer kritisk «state of the art»–tilnærming, som det seg hør og bør, eller de er noe mer «utålmodige», som forrige taler uttrykte seg. Jeg syns nok som leser at opposisjonen kanskje går vel langt. Et begrep som «havari» er sterkt. Det minner meg litt om når vi i skoledebatten hører fra Høyre at norsk skole er sjuk, den kan ikke friskmeldes. Når spørsmålet er kvalitet, blir svarene som oftest av typen systemer og kulturer, mer helhet og sammenhenger. Det er også situasjonen her, og det er riktig. Men jeg legger også merke til at en understreker at det er mye å hente innen behandlingsmetoder, innenfor både spesialisttjenester og helse- og omsorgstjenester. Her kan vi bli bedre både kvantitativt og kvalitativt. Det er et viktig poeng. Jeg er også glad for at meldinga så klart understreker at disse tjenestene må bli mer pasient- og brukerorienterte. Hva slags tjenester som skal gis, og på hvilken måte, er oftest en objektiv, faglig sak. Slik sett er det, som det understrekes på en god måte i både melding og innstilling, viktig med de gode samtalene mellom bruker/pasient på den ene sida og fagpersoner på den andre sida. Ikke at jeg trenger det i morgen når jeg skal meniskopereres på Gjøvik Sykehus, da tror jeg jeg skal overlate det til fagpersonalet. Men når vi prater om f.eks. hjemmehjelpstjenesten, er det et godt poeng at bruker og fagperson, gjerne også de pårørende, finner fram til hva som er riktig tjeneste, og ikke følger det som av og til har vært situasjonen i norske kommuner, at det er kommunestyrevedtatte standardtilbud som er blitt avlevert, nærmest på autopilot. Dette syns jeg også meldinga får fram på en god måte. Så er det også viktig at vi ikke glemmer fagpersonene. Ikke at meldinga og innstillinga gjør det, men la oss minne om at det også er viktig å gi fagpersoner tillit og la fagpersoner få spille ut det fagpersoner er gode på, nettopp dette med å mikse kunnskap og klokskap og mikse teori og praksis. Mye av den kritikken som har kommet de siste åra, bl.a. nå veldig tydelig gjennom Helsetjensteaksjonen, er ikke bare at en er lei av tall, rapporteringer og byråkratisering, men en føler også at en er blitt vist noe for lite tillit og litt for mye mistillit i de systemer og strukturer vi har utviklet de siste åra. Det må vi passe på at vi ikke gjør. Slik sett er det bra at alle parter nå nærmest kappes om å si at vi må ikke dra dette med produktivitet og økonomisk rasjonalitet for langt. Det er viktig også å trekke fram kvalitet, det er viktig å fokusere på effektivitet og dermed løfte opp og fram – og gi tillit til – det gode skjønnet som ligger i det som fagpersoner i helse- og omsorgssektoren utøver daglig rundt omkring på sjukehus og i helse- og omsorgstjenestene våre. Det mest lesverdige politisk for meg er nok den diskusjonen som foregår ikke minst i innstillinga omkring det som medlemmene fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, dvs. komiteens flertall, skriver om en «tilbudsdrevet finansiering» fra Høyre. Her er det tydelig at opposisjonen legger opp til at private kommersielle aktører nærmest skal få boltre seg på tilbudssida, mens pasientene, fullfinansiert av det offentlige, tilsvarende skal kunne velge og vrake på etterspørselssida. Snakk om å legge opp til ukontrollert kostnadsvekst, overforbruk og overbehandling. Snakk om å la markedet prioritere framfor politikken og, som jeg var inne på i stad, framfor faget – det gode faglige skjønnet. Så har Fremskrittspartiet og Høyre dempet det hele noe ned øverst på side 16, der det står at det er «ledig, privat kapasitet» som skal utnyttes. Litt lenger ned står det: «den kapasiteten som finnes». Er det kapasiteten per 1. mai 2013, eller er det den til enhver tid ledige kapasitet som på den måten skal utnyttes? Det er skrevet som om det er status quo når det gjelder omfanget av det private, og at det bare skal utnyttes noe mer, men jeg er sjølsagt overbevist om, akkurat som komiteens flertall, at her legges det opp til en gedigen vekst på den private tilbudssida. Det er vi ikke tjent med.
-1	Sidan ein no skal vera etterretteleg, er det på sin plass å spørja om det er «etterretteleg» å seia at det er stortingsfleirtalet, alle unnateke Framstegspartiet, som har ansvaret for talet på drepne på norske vegar, som Framstegspartiet har sagt tidlegare i debatten. Er det ein etterretteleg måte å debattera på? Er det ikkje slik at òg Framstegspartiet har delteke i tre budsjett og ikkje fått noka særleg satsing på veg? Er det etterretteleg å frita seg sjølv for det ansvaret ein då har, dersom logikken til Sandberg stemmer? Lat meg kommentera noko som har med politikk å gjera, ikkje berre med offerroller og slikt. Rushtidsavgifta blei nemnd. Eg synest statsråden i sitt brev burde ha vore endå meir presis her, for eg ønskjer rushtidsavgift i storbyområda. Men det som statsråden har bedt om, er å få initiativ frå lokalt hald når det gjeld dette. Og det er faktisk slik, berre for å vera etterretteleg i forhold til debatten om avgifter, at i Stockholm stemde folk flest for ei rushtidsavgift fordi dei ønskjer mindre forureining, mindre klimagassutslepp og mindre støy frå trafikken – det var dei lei av. Desse sidene er òg interessante å diskutera. Eg vil til slutt spørja i forhold til etterrettelegheit: Er det berre staten, Regjeringa og stortingsfleirtalet som ved budsjetta har ansvaret for alle trafikkulykker? Er det i det heile ikkje eit personleg ansvar med tanke på t.d. bruk av bilbelte, rusmiddel – ting som Framstegspartiet er liberale på – og fart? Eg lurte på om det – i lys av etterrettelegheit – var mogleg å få ei orientering om kva som eigentleg er «etterretteleg».
-0	Jeg takker for svaret. Vi er klar over at det er en ulvetelefon, og at man har muligheten for å ringe og få beskjed om hvor ulver befinner seg. Nå er det engang slik at det faktisk finnes mange ulver som ikke går under den radiomerkingen. Det er ikke mer enn seks dager siden det ble kjørt i hjel en ulv som ingen visste hvor kom fra. Dette er en generell problemstilling, som år etter år dukker fram under jakta. Jegere velger å ikke jakte framfor å jakte med hund. Jakt er en nødvendig ressurs i dag. Vi har en pålagt plikt til å forvalte vår viltstamme. Jeg synes at jegerne og alle de som er berørt av dette, trenger en fornuftig – og klar – avklaring av hva som egentlig rår og går av slike regler. Det må jo være en feil at hvis du står og ser på at hunden din blir spist opp, får du betaling for det, mens hvis du prøver å gripe inn og kommer i skade for å ta livet av et rovdyr, blir du straffet. Det må være ganske klare regler. Så jeg vil anmode om følgende: Vi vil gjerne ha et lovverk som er så tydelig at alle og enhver har noe konkret å forholde seg til når det gjelder det med nødverge.
-1	I alt Høyre gjør, ser vi at Høyre i regjering ikke vil betale det det koster å gi folk en moderne skole og en moderne eldreomsorg. Høyre vil i stedet konkurranseutsette, og de vil at arbeidsfolk skal betale, under kalkulatorslagordet: «mer igjen for pengene», som vi tar fra lavtlønte, offentlig ansatte, og de fleste av dem er damer. Tall fra Fagforbundet viser i dag at arbeidsfolk får inntil 25 000 kr mindre hvert år i pensjoner når arbeidsgiverne går fra å være offentlige til private. Og da er spørsmålet mitt: Er det sånn at Høyres budskap til bossmenn, renholdere og hjelpepleiere som jobber i det offentlige, er at den eneste måten å beholde jobben på, er å gå med på en like dårlig pensjon som det de private konkurrentene har?
-0	Først: Jeg må si det var gledelig, det statsministeren nå sa, der han lovet at det vil komme en etterbetaling på 1,1 milliard kr i proposisjonen som legges frem på fredag. Det var meget gode nyheter for landets pensjonister. Mitt spørsmål går mer på Regjeringens prioritering nå i forbindelse med revidert budsjett. Statsministeren har flere ganger understreket behovet for stramhet, behovet for å være forsiktig med pengebruken og behovet for en meget, meget nøye prioritering. Da reagerer jeg på at man helt passivt tilleggsbevilger 1 milliard kr – 1 000 mill. kr – til innvandringspolitiske formål uten å gjøre noe forsøk på å stramme inn på regelverket i den sektoren, for å begrense asylinnvandringen. Vi er omtrent europamester i asylinnvandring i forhold til innbyggertallet. Andre land har ikke lenger råd til å bruke så mye penger på dette området. Hvorfor er det slik at den norske regjering sier at dette er det kanskje høyest prioriterte området å bruke penger på, i stedet for å bruke dem på nødvendige formål her hjemme?
-0	I sitt innlegg var representanten Hareide veldig tydelig på betydningen av et godt samarbeid med regjeringspartiene og Venstre. Det er jeg helt enig i er viktig. I samarbeidsavtalen mellom regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre ble det inngått avtaler som ga de ulike partiene gjennomslag for noen av deres viktigste saker. De fire partiene møttes til kompromiss som alle kunne stå bak. Kristelig Folkeparti fikk gjennomslag for noen av sine viktigste saker, bl.a. at RLE-faget skulle erstattes av KRLE-faget. En kjernesak for Fremskrittspartiet som vi fikk gjennomslag for, var å redusere forskjellsbehandlingen av gifte og samboende par i forbindelse med grunnpensjon. Mitt spørsmål til representanten Hareide er om Kristelig Folkeparti står fast på den inngåtte avtalen om å redusere avkortingen i grunnpensjonen.
-0	Både nasjonale og internasjonale undersøkelser viser at det er mye uro i norske klasserom. Fremskrittspartiet har i mange år vært veldig opptatt av at vi skal styrke lærerens rolle som klasseleder. Til vår store glede ser vi i Verdens Gang den 10. april at statsråden også er opptatt av dette problemet. Han lover til og med Verdens Gang at det skal gjennomføres konkrete tiltak for å bedre klasseledelsesutfordringene som vi faktisk står overfor. Den enkleste måten å gjøre det på ville være å anbefale regjeringspartienes representanter i denne sal å stemme for Fremskrittspartiets forslag, nr. 20, i dag. Det vil være konkret å ivareta de interessene som er nødvendig for å forsterke lederopplæringen for lærere som allerede er i yrket. Derfor er spørsmålet, helt konkret: Vil statsråden i dag oppfordre regjeringspartienes representanter i Stortinget til å stemme for Fremskrittspartiets forslag, nr. 20, eller blir det bare med prat denne gangen også?
-1	Skjønn er jo alltid vanskelig å definere veldig tydelig. Jeg er opptatt av at skjønn alltid vil være en del av vedtak som skal fattes. Det som er viktig for oss, er å presisere så tydelig som mulig hvilke vilkår som må ligge til grunn når ulike beslutninger skal fattes. Det er den presiseringen som vi vil være tydeligere på i det lovutkastet som vil komme i løpet av året, og som Stortinget vil få seg forelagt.
-0	Jeg vil stille spørsmål til næringsministeren om hans ansvar innenfor reiseliv. Det blir fort de store talls debatt – og det er naturlig når man diskuterer dette. Jeg vil komme tilbake til en sak som jeg har tatt opp tidligere med statsråden. Det gjelder Epcot-senteret i USA – Walt Disney. Der har man fått et innspill knyttet til den filmen som vises der borte – såkalt reklame for Norge. Norge er ett av svært få land som har en egen stand der borte, og det er svært viktig i markedsføringssammenheng. Den filmen er produsert midt på 1980-tallet. Man har fått spørsmål om å oppgradere filmen – og sørge for at norgesreklamen blir i tråd med den virkeligheten vi befinner oss i i dag. Kostnaden er på ca. 5 mill. kr for staten, og det vil kunne utløse midler fra private, som har sagt seg villige til å delta. Her har staten foreløpig sagt nei. Man har sagt at man kan bruke Innovasjon Norge-filmen, og så vil man bruke en liten sum penger for å oppgradere den. Er statsråden tilfreds med det, eller vil statsråden sørge for at disse 5 mill. kr kommer på bordet?
-1	Eg registrerte at representanten Solholm putta Kystfiskarlaget og SV i same boks, som motstandarar av forslaga i innstillinga, men då synest eg Solholm hoppa elegant over at også sentrale tillitsvalde i Norges Fiskarlag, som sjølve er autolinereiarar, åtvarar mot å innføre dei same ordningane i kystflåten. Er dette ein suksess? Det veit vi ikkje, for vi får ikkje noka evaluering på bordet. Så vil eg også leggje til til representanten Solholm at ein alternativ strategi for betre lønsemd faktisk er å kutte kostnadane, men det er sjølvsagt ein strategi som Framstegspartiet ikkje er særleg interessert i. Eg lurer på korleis Fiskeri-Noreg, med Framstegspartiet sin fiskeripolitikk og med dei forslaga som ligg i innstillinga, blir sjåande ut. Korleis skal Framstegspartiet hindre at dei store et opp dei små, slik Solholm uttrykte bekymring for i innlegget sitt? Er han f.eks. interessert i å styrkje deltakarlova? Det ville då vere eit glitrande tiltak for å hindre nettopp det.
-0	Jeg takker interpellanten for å ha tatt opp dette temaet. Jeg ser på det som en del av diskusjonen om hva slags veier vi skal ha i dette landet, hvor de skal ligge, hvilken standard de skal ha – ikke minst ut fra et miljø- og trafikksikkerhetsperspektiv. Selv om statistikken viser at vi går i riktig retning når det gjelder antall ulykker og antall drepte i trafikken, er det fortsatt langt igjen. Derfor er det viktig at vi satser betydelig på vei framover. Selv om veksten på jernbanen har vært god, og jernbanen har vært en vinner de siste årene, er vedlikeholdsetterslepet og antall omkomne i trafikken langt høyere på vei enn for andre transportformer og derfor noe en må prioritere. Vei er både fag og følelser. Det er følelser for folk som bor langs en vei, som bor i et tettsted, folk som driver næringsvirksomhet og vet at får en veien forbi sin butikk, eller ikke minst sin bensinstasjon, betyr det mye for inntjeningen sammenlignet med om veien legges om. Reiser en rundt i Norge, men gjerne enda mer i USA, der en ser hvordan en har bygd motorveier på kryss og tvers av landet, ser en at der motorveien går, blomstrer næringslivet, mens der de gamle hovedveiene går, dør det ut, selv om nostalgien gjør at en del velger den veien. Route 66 i USA er et typisk eksempel på det. Hovedveien og Route 66 kan ligge ganske nær hverandre, men bare én kilometers avstand betyr noe for om hotell, turisme, spisesteder eller annet næringsliv blomstrer eller dør ut. Derfor vil dette være en diskusjon som handler både om den konkrete utformingen på stedet og også handler om hvor vi velger at veien skal gå. Biltrafikk er best for miljøet, for næringslivet og for sjåføren når den glir jevnt. Vi kan diskutere biodrivstoff, og vi kan diskutere elbiler, som vil redusere miljøbelastningen betydelig, men uavhengig av hvilke energikilder en bruker, eller hvilket drivstoff en bruker for å bringe bil eller buss framover, vet en at jevn fart er mer energivennlig og dermed mer miljøvennlig enn stadig brems, gass, sving, opp, ned o.l. For å få til gode trafikkløsninger vil en måtte velge ulike traséer eller ulike kryssløsninger avhengig av hvor det er i samfunnet. Hovedveier med mye trafikk vil ha én løsning, hovedveier med lite trafikk en annen løsning, og lokale veier en tredje løsning. Det opplevde jeg – som representanten også tar opp – spesielt godt da jeg kjørte E6 i sommer, en strekning der vi kjørte totalt 3 150 km, og dermed i all hovedsak kjørte på den samme veien hele tiden, E6 fra Svinesund til Kirkenes, men der samfunnet rundt forandret seg veldig. Topografien endret seg, og klimaet endret seg – én vei med variert belastning og derfor ulike løsninger. E6 ut av Oslo har mange påkjørings- og avkjøringsramper. En unngår stopp i trafikken. Det handler rett og slett om å få trafikken til å flyte, og det handler om trafikksikkerhet. Så kommer en til Steinkjer, for å ta et eksempel, der en har sju rundkjøringer på rad. Jeg fikk på akkurat den strekningen gleden av selv å kjøre en veldig lang lastebil, bare for å oppleve hvordan tilhengeren humpet over hver av rundkjøringene mens vi kjørte. Så kommer en til E6 og Nesbrua i Harran i Nord-Trøndelag, der en velger å legge E6 midt gjennom et tettsted for at den skal gå forbi en bensinstasjon og et S-lag, men den går også forbi skolen og barnehagen. Jeg vet ikke om det er en prioritering jeg ville ha foretrukket, men sånn ønsket en det lokalt. Men fra et samfunnsmessig perspektiv er det å la hovedveien gå gjennom et tettsted og sette opp fartshumper og ha 40-grense ikke en god løsning. Det tyder på at en fra Vegvesenet kan ha veldig gode faglige vurderinger av hvorfor en velger kryssutforminger som en gjør, men hvis politikerne har pålagt Vegvesenet å bygge en vei på feil sted, får en ofte dårlige løsninger totalt sett. Men da er det ikke nødvendigvis faglige problem, da er det politiske problem. Der er det viktig at vi er litt tydelige på hvilket utgangspunkt Vegvesenet skal ha. Vi har gitt beskjed til Vegvesenet at når en bygger hovedveier i dette landet, skal en primært prøve å legge dem utenfor tettstedssentrum eller bysentrum. Hvis en bygger ny E39, E18, E6 – ta hele rekken – skal en så langt det lar seg gjøre, sørge for at den nye hovedtraseen går utenfor. Det handler om trafikksikkerhet, det handler om lokalmiljø, det handler om trygge skoleveier. Så må vi sørge for at for dem som driver næringsliv, skal vi ha en mer liberal skiltpraksis, som gjør at en faktisk kan skilte til det som finnes i det tettstedet som en ikke lenger kjører gjennom, men kjører utenom. Det vil kunne sikre lokalt næringsliv på en bedre måte, men det vil også sikre at sjåfører og passasjerer om bord i bil og buss får en mer behagelig reise dit de skal, og ikke tvinges gjennom tettsted de ikke ønsker å være i. Når det gjelder E39 ved Ålgård, som ble tatt opp som et eksempel, er det også en veistrekning der jeg har kjørt mye, og jeg er helt enig i at når den er hovedveien gjennom landsdelen, er det ikke behagelig stadig å måtte bremse ned for å kjøre gjennom en rundkjøring. Når veien engang er som den er, er det ingen tvil om at rundkjøringer er å foretrekke framfor de gamle kryssene en hadde før, der det var mange flere ulykker. Rundkjøringene er således et trafikksikkerhetselement. Men nettopp derfor er det viktig at vi på E39 klarer å bygge en moderne motorvei. Vi har gitt beskjed om at den strekningen skal planlegges som firefelts og ikke som tofelts, nettopp for å få mer behagelige kryssløsninger, for på firefelts motorvei er det ikke kryss der biler krysser hverandre, men en har av- og påkjøringsfelt og bro over eller tunnel under hovedveien. Det er det en jobber med skal komme på plass på strekningen Ålgård–Hove nå, som ligger i Nasjonalt transportplan, der vi har bevilget godt med penger for å sikre god framdrift i planleggingen. Når det gjelder planlegging generelt, har Vegvesenet veinormalene sine som de legger til grunn. De er omdiskutert av en del lokalpolitikere, og vi lytter til de innvendingene som kommer. Veinormalene er noe en skal revidere fortløpende, basert på både faglige vurderinger og erfaringer en får nasjonalt og internasjonalt, både gjennom praktisk erfaring og gjennom forskning, og også ved at en politisk gir noen signal, sånn som vi gjør, f.eks. om å legge hovedtraséene utenfor bysentrum. Det er også viktig når en utformer veier, at en har et perspektiv på hva en tror om trafikken 20 år fram i tid. Det er ikke alltid en treffer. En ser jo at på flere av fjordkrysningene, der en avløser ferger og bygger tunnel i stedet, har en underestimert trafikkveksten. Derfor har vi også utfordret Vegvesenet på hvordan de regner på dette, for å få mer realistiske anslag som ikke underdimensjonerer trafikken. Basert på veinormalene og erfaringene med dem, framtidig trafikkvekst og politiske signaler gjelder det å utforme kryssene på en best mulig måte. Da er rundkjøringer fordelaktig der en har mye kryssende trafikk på lokale veier, men det er absolutt ikke en standard vi ønsker å ha på våre hovedveier, som binder regioner og landsdeler sammen. Det har vi også gitt beskjed om når vi planlegger E39, for å sikre at en får god flyt i trafikken og kan holde en høyere gjennomsnittsfart. Fart er ikke viktig fordi det er moro å kjøre fort, fart er viktig fordi det reduserer reisetiden. Og det er redusert reisetid som betyr mest hvis en skal bygge næring som binder regioner sammen. Tanken på å kunne kjøre fra Stavanger til Kristiansand på 1 time og 50 minutter istedenfor 3,5–4 timer, som i dag, gjør noe med dynamikken i næringslivet, det gjør noe med klyngene, det gjør at bedrifter i Stavanger og Kristiansand kan samhandle, ved dagsreiser, noe en ikke kan gjøre i dag, med mindre en skriver mye overtid. Det er det samme som ligger til grunn når en tenker Stavanger–Bergen, og som ligger til grunn når vi nå ser hvordan Telemark står for tur til å knyttes opp med firefelts motorvei, og hva det kan bety for lokalmiljøene der. På samme måte som rundkjøringer kan være omdiskutert, litt avhengig av hvilke veier en velger det på – men jeg tror jeg har signalisert ganske tydelig at å ha rundkjøring på europavei ikke er ønskelig – er det også en diskusjon om hvordan en utformer bussholdeplasser. Hovedgrepet skal være at når bussene skal plukke opp passasjerer, skal de ut av veibanen, ut av trafikken. Noen steder kan en av lokale hensyn, gjerne på grunn av lokal kollektivsatsing, si at det ville være uhensiktsmessig å ta bussen ut av trafikk, rett og slett fordi det vil være vanskelig å komme inn igjen hvis det er et område med mye kø. Da kan den køen som en opplever at bussen skaper, isolert sett ikke ha noen særlig betydning for trafikkavviklingen generelt, men det må være en lokal vurdering. Men det å fjerne busslommer bare for å fjerne dem er noe jeg er kritisk til. Vi skal legge til rette for at flere kan kjøre buss, men vi må også legge til rette for at trafikken rundt bussen går best mulig, og at en ikke lager kunstig kø, som en enkelte steder gjør. Så er det viktig, når vi tenker på å få flere til å reise kollektivt, at vi også legger til rette for innfartsparkering. Det vil gjerne være en debatt for seg selv, men der kan en se for seg større kollektivknutepunkt der bussene får en mer framtredende plass og bedre plass enn det de har med busslommene, sånn som vi ser nå.
-0	Det som er spesielt med luftfart, er at en i en del av transportkjedene beveger seg i internasjonalt luftrom, på samme måte som internasjonale ferger gjør det. Når en er i internasjonalt område, er det ingen som har beskatningsrett. Det er det som gjør det mulig å kjøpe varer skattefritt. Så en tilnærmer seg det ved at istedenfor at selve handelen skjer midt på fjorden – det gjør den jo med ferger, men på fly ville det skapt en uhensiktsmessig situasjon, tror jeg mange vil si – har en lagt det til flyplasser etter at en har kommet ut av et lands passområde. Det er grunnlaget for at det er sånn. En vil ikke kunne finne tilsvarende måter som vil gjøre det logisk å finansiere sykkelveier, tog o.l., fordi da er en hele tiden innenfor et lands juridiske definisjonsområde. Jeg mener en kan problematisere dette veldig, men det ender til slutt opp med – en har en del penger her – at hvis en ikke har taxfree-salg i Norge, flytter en taxfree-salget ut av landet, eller så må en gjøre det som en gjør av alkoholpolitiske grunner: stenge grensene fullstendig for all import av alkohol, og det vil bety at hver flaske øl fra Sverige måtte bli fortollet. Det ville vært en veldig lite hensiktsmessig måte å stenge grensene på.
-1	"Eg konstaterer at statsråden i utgangspunktet ikkje ser det nødvendig å bruka den moglegheita ho har som generalforsamling til å fortelja Statoil noko om kva dei bør gjera. SV var svært optimistisk når det galdt Regjeringa sin politikk i klima- og energispørsmål; ikkje minst i Voksenåserklæringa kjem dette godt fram. Det kjem òg delvis fram i budsjettet – no veit ein jo ikkje kva det kjem ut av det til slutt, når ein har forhandla. Men det er ikkje tvil om at dersom prisen på straum er låg, konkurrerer han ut ei satsing på alternativ, fornybar energi og syter for at straumforbruket ikkje går ned. Det er altså ein klar samanheng i dette. Det vil seia at generalforsamlinga i Statoil aksepterer at Statoil medverkar til at ein i alle fall på kort sikt senkar prisane på energi, i strid med det Regjeringa står for. Oppfølgingsspørsmålet er: Aksepterer Regjeringa dette? Og i tillegg: Er det ein del av kjerneverksemda til Statoil å selja straum?"
-1	Det er et faktum at norske universiteter kommer dårligere ut på internasjonale rangeringer enn de danske og svenske. Toppinstitusjonene i Norden hevder seg svært godt i konkurransen, men sier seg likevel ikke fornøyd med det. Det kan rettes mange innvendinger mot rangeringene. Forskningsindikatoren vektlegges for sterkt, datagrunnlaget er svakt og metodikken er omstridt. Dette resulterer i at forskningstunge institusjoner favoriseres på bekostning av dem som tar et stort ansvar for utdanning, og at plasseringene kan variere mye fra et år til et annet, som interpellanten også var inne på. Universitetene og høyskolene i Norge har et bredt mandat som hviler på tre pilarer: forskning, utdanning og formidling. Institusjonene må først og fremst måles opp mot hvordan de ivaretar sine brede og samfunnsbyggende oppgaver gjennom høy kvalitet innenfor alle disse tre områdene. De skal sørge for at Norge bidrar til den globale kunnskapsallmenningen, og de skal gjennom å være en attraktiv internasjonal samarbeidspartner hente hjem kunnskap frambrakt i andre land. De skal bidra til økt forståelse av naturen og av oss selv som mennesker og som samfunn. Institusjonene er viktige for næringsutvikling og for kvaliteten på offentlige tjenester. Ikke minst skal institusjonene utdanne kandidater som kan sørge for nødvendig fornyelse i årtier framover. Utdanningene må være basert både på forskning og på utviklingsarbeid og samtidig være relevante for det arbeidet kandidatene skal ut i. Vi må likevel erkjenne at rangeringene indikerer kvalitet. Rangeringene har ofte til felles at de bygger på indikatorer som forskningsverdenen anerkjenner som tegn på kvalitet. Andre typer evalueringer og målinger, som fagevalueringer, publiserings- og siteringsanalyser og gjennomslag i det Europeiske forskningsrådet, viser det samme. Framgangen for norsk forskning er god, men det er mer å gå på. Hva kan vi så forvente av de norske universitetene når det gjelder internasjonal synlighet, gjennomslag og kvalitet? Jeg er glad for denne invitasjonen fra representanten Warloe til å debattere kvalitet ved norske universiteter. Warloe etterspør strategiske vurderinger av hvilket ambisjonsnivå vi bør ha for universitetene. Som Warloe sikkert har registrert, er dette et tema regjeringen drøfter i den nylig framlagte forskningsmeldingen. Det er åpenbart at Norge, som er på størrelse med en liten amerikansk delstat, ikke kan dominere de internasjonale universitetsrangeringene. Det er like åpenbart at vi som et rikt land har forutsetninger for å markere oss på linje med våre nordiske naboland. Det norske bidraget til verdens samlede forskningsinnsats er på under én prosent, og en befolkning på fem millioner mennesker har sine begrensinger. Men betyr det at vi skal overlate den ressurskrevende og banebrytende forskningen til større aktører? Jeg mener nei. For det første er vi allerede blant de aller beste på noen områder. For eksempel er vi en av verdens fremste sjømatnasjoner. Her er det vi som har stått for en stor del av gjennombruddene. Fordi vi er et land med begrensede ressurser, må vi spisse vår innsats og konsentrere oss om å hevde oss internasjonalt på områder der vi har ekstra gode forutsetninger. Å bli skikkelig gode på noen områder krever stabile rammer og god sammenheng mellom investeringer i bygg, studenter og forskere. Vi starter derfor opp med å lage en langtidsplan for forskning og høyere utdanning, som har et tiårsperspektiv, og som blir et viktig virkemiddel når det gjelder hvordan man skal prioritere for å få tydeligere ambisjonsnivå på ulike områder. Det er et veldig viktig grep i den forskningsmeldingen som er lagt fram. De store universitetene uttrykker ambisjoner om å styrke seg internasjonalt. Spørsmålet er om man er sultne nok i vårt oljesmurte samfunn til å virkeliggjøre de ambisjonene. I mange andre land er det store endringer i forskningssystemene. I Europa konsentreres forskningsressursene. Nye og framvoksende forskningsnasjoner i Asia og Latin-Amerika satser tungt og vil helt sikkert sette stadig større preg på den globale kunnskapsallmenningen. Ikke minst derfor må Norge føre en politikk som understøtter de største universitetenes internasjonale ambisjoner. Det er ikke nok å løpe raskere selv, hvis alle de andre også løper raskere. Det vil gagne Norge som samfunn å ha ett eller flere universiteter som lykkes bedre internasjonalt. Kunnskapsdepartementet vil derfor rette søkelyset mot den faglige utviklingen ved noen av våre mest forskningsintensive universiteter og sammenlikne dem med de beste universitetene i Norden. Målet er å utvikle kunnskap som kan støtte institusjonene, Forskningsrådet og departementet i arbeidet med å forbedre forsknings- og utdanningskvaliteten. Universitets- og høyskolepolitikken er i kontinuerlig utvikling. Sett i et lengre tidsperspektiv har det skjedd store endringer i sektoren, også i retning av å satse sterkere på kvalitet. Jeg mener at enda mer profilering og spissing av institusjonene må til for å få til et kvalitetsløft i sektoren. Økt profilering innebærer å velge faglig tyngdepunkt og ambisjonsnivå tilpasset hver enkelt institusjon. Warloe etterspør tiltak for å løfte våre beste universiteter. Slike tiltak skal vi ha, men jeg er også opptatt av tiltak som kan løfte alle institusjonene, hver ut fra sine forutsetninger. Jeg vil særlig framheve tre tiltak: Det første er den nye målstrukturen fra 2012 for universiteter og høyskoler. Det er ett viktig tiltak for å stimulere til økt profilering og differensiering. Målstrukturen legger opp til mindre detaljstyring fra departementet og gir institusjonene handlingsrom og ansvar for å sette mål som er i tråd med deres egenart og ambisjoner. Det skal gi større rom for spesialisering innenfor felt hvor institusjonene har særlige forutsetninger for å lykkes. Institusjonene har stor frihet innenfor de rammene som storting og regjering setter, og må definere sine styrker og sine mål. Norske universiteter og høyskoler har i internasjonal sammenheng også høy bevilgning direkte fra myndighetene. Gitt den friheten som institusjonene har, følger det et tilsvarende stort ansvar til selv å sette sine prioriteringer for å nå de overordnede målene. Et annet viktig tiltak for å øke kvaliteten i UH-sektoren er resultatbasert uttelling på indikatorer innenfor forskning og utdanning. I grove trekk har innretningen av finansieringen for universiteter og høyskoler stått uendret i snart ti år. Systemet er det samme for alle institusjonene og har gitt gode resultater på én måte, men har kanskje også bidratt til å gjøre norske universiteter og høyskoler mer like hverandre. I forskningsmeldingen har vi derfor varslet en helhetlig gjennomgang av finansieringen av universiteter og høyskoler. I den må vi bl.a. vurdere forholdet mellom direkte bevilgninger og ekstern forskningsfinansiering. Det er også behov for å vurdere resultatbaserte bevilgninger opp mot finansiering som i større grad er basert på politiske målsettinger og institusjonenes strategier. Spørsmålet her er jo bl.a. om systemene nå er gode nok med hensyn til å nå lenger når det gjelder kvalitet. Norges forskningsråd er et sentralt virkemiddel for økt kvalitet i norsk forskning. Evalueringen av Forskningsrådet gir et positivt hovedinntrykk av organisasjonen, men peker på utfordringer i forhold til å understøtte den virkelig dristige og grensesprengende forskningen. Forskningsrådet skal derfor vektlegge fornyelse og potensial for grenseoverskridende forskning sterkere når de utformer sine virkemidler og vurderingssystemer. Samtidig må vi videreføre de kvalitetsvirkemidlene i Forskningsrådet som har vist seg å gi resultater. Ett slikt virkemiddel er sentrene for fremragende forskning. Før jul i fjor ble 13 nye forskningsmiljøer utpekt som SFF etter hard konkurranse. Disse sentrene illustrerer at brennpunktet for norsk elitesatsing i forskning ikke er institusjonene, men fagmiljøene. Ved våre universiteter og høyskoler vil det være noen fremragende miljøer, mens andre er mer gjennomsnittlige, og de fremragende trenger ikke nødvendigvis å befinne seg bare ved de største institusjonene. Likevel er brorparten av de nye sentrene lokalisert ved våre store universiteter, de som i utgangspunktet har størst mulighet til å løfte seg internasjonalt. Konsentrasjon av slike miljøer om enkelte institusjoner vil være med på å gjøre disse institusjonene mer synlige internasjonalt. Samtidig har departementet ønsket å framheve også den gode utdanningen. Derfor finansierer vi nå i alt fire sentre for fremragende utdanning. Det skal bli veldig spennende å se hvordan disse sentrene etter hvert fordeler seg mellom institusjonene. Som nevnt innledningsvis må vi ikke glemme at universiteter og høyskoler har andre formål i tillegg til å frambringe internasjonalt synlige forskningsinstitusjoner. Universitetene og høyskolene leverer kandidater innenfor alle utdanningsområder både nasjonalt og til sine regioner. Uten gode profesjonsutøvere, som lærere, sykepleiere og ingeniører, vil offentlig tjenestetilbud og norsk næringsliv lide. Uten dyktige økonomer og samfunnsvitere vil kommunene og det offentlige Norge stanse opp. Vi skal opprettholde kompetansemiljøer i hele landet. Et godt utbygd tilbud av høyere utdanning er viktig for å oppfylle regionalpolitiske mål. Disse hensynene må vi klare å balansere samtidig.
-0	I denne saka som gjeld desse tre kommunane som har hatt folkeavrøysting, og som vil flytte frå Aust-Agder til Vest-Agder, er Framstegspartiet det einaste partiet som respekterer og seier ja til folkeviljen, og som støttar denne demokratiske prosessen og denne demokratiske avgjersla som dei har tatt. Når det gjeld det at det også har vore ei folkeavrøysting om fylkessamanslåing, synest eg ikkje vi skal leggje vekt på det. Vi veit at mange av dei som sa nei til fylkessamanslåing, gjorde det på grunn av at dei vil ha bort fylkeskommunen. Eg håpar at vi til hausten skal få eit fleirtal som gjer at vi kan setje i gang ein prosess og avvikle fylkeskommunen som eige administrativt og politisk nivå. Det hadde løyst denne saka, og det hadde også gjort landet betre.
-0	Framstegspartiet har ein distriktspolitikk – vi har ein veldig god distriktspolitikk. Men i motsetning til regjeringspartia har vi ikkje ein distriktspolitikk som byggjer på at ein skal stakkarsleggjere distrikta – det er det absolutt ingen grunn til. Store delar av verdiskapinga og eksporten frå Noreg skjer i distrikta. Derfor er vår politikk at ein skal gi betre rammevilkår, byggje infrastruktur – båthamner, vegar, breiband, jernbane og generelle verkemiddel – og i tillegg avbyråkratisere og gi dei sjølvråderett til å styre seg sjølve. Det vil vere gode distriktsverkemiddel. Så er Lundteigen inne på dette med lønsame veginvesteringar. Vel, den mest lønsame veginvesteringa er faktisk E39, som bind distrikta på Vestlandet saman.
-0	Vi som er forslagsstillere bak det representantforslaget som vi nå diskuterer, mener at det bør foretas en grundig drøfting av avgiftssystemet innenfor film og de konsekvenser som dette kan gi. Norsk kino‑ og filmfond finansieres gjennom avgifter på kino‑ og videobransjen. Stortinget fastsetter satsene for video, som i dag i praksis er dvd. For 2008 er avgiften 3,50 kr pr. enhet, det samme som avgiften har ligget på siden år 2000. Denne avgiften kommer på toppen av at video/dvd‑bransjen betaler full moms på 25 pst. Andre kulturtjenester er fritatt for moms, eller betaler lavere moms. Hvorfor er det slik? Er det å se en god film på dvd hjemme i sofakroken mindre kulturelt enn det å gå på en konsert, lese en god bok, eller glede seg over et maleri? Jeg har en følelse av at det er det som er bakgrunnen for særbehandlingen av denne delen av Kultur‑Norge. Jeg tror dette er holdninger som henger igjen fra den gangen videobransjen ble sett på som litt snuskete, hvor mye av omsetningen var filmer som var for dårlige eller for voldelige til å bli vist på kino. Eller er grunnen at man har funnet en bransje som har gått svært bra i noen år, og at man bruker den som en melkeku? Et annet forhold er hvilken påvirkning avgiften har for konkurranseforholdene. Vi i Fremskrittspartiet mener avgiften representerer en konkurransevridning til fordel for kinobransjen. Det er også grunn til å stille spørsmål om forholdet til EØS‑reglene, som vi oppfatter forbyr staten å begunstige visse næringer på bekostning av andre. Fremskrittspartiet mener den totale avgiftsbelastningen for næringen, når avgiften kommer på toppen av vanlig moms på 25 pst., er uforholdsmessig høy. Bare særavgiftene fra video/dvd har økt fra 18–19 mill. kr i 1998 til bortimot 90 mill. kr i 2008. Video/dvd‑bransjen står for en viktig del av kulturkonsumet for det brede lag av befolkningen. Likevel pålegges den avgifter som er betydelig større enn det som gjelder for de fleste bransjer, og særlig hvis man sammenligner med andre aktører i kultursektoren, må forskjellsbehandlingen sies å være grov. Fremskrittspartiet er enig med Norsk Videogramforening, som mener at bransjen i utgangspunktet burde behandles på samme måte som kinodrift, dvs. med en merverdiavgiftssats på 8 pst. Dersom merverdiavgiftssatsen opprettholdes, må særavgiften fjernes, eller i alle fall legges om og reduseres. Et annet sentralt punkt i forslaget er forholdet til de nye mulighetene Internett har skapt. Utviklingen skjer svært raskt, og det blir stadig mer vanlig å laste ned filmer, musikk osv. fra Internett. Svaret på de framtidige utfordringer er ikke å ilegge nye avgifter på lovlig nedlasting av filmer. Man må ta inn over seg at dette er en grenseoverskridende virksomhet. Det betyr at en slik avgift vil stille norske distributører i en helt umulig konkurransesituasjon. Det bør legges opp til en omlegging av avgiften og i stedet utformes en helhetlig politikk på området, slik at vi også i framtiden vil ha norske nettbaserte distributører av film. Men dette ser dessverre ikke ut til å ha gått opp for regjeringspartiene, som velger å gå baklengs inn i framtiden.
-1	Jeg takker for spørsmålet. Fra SVs side er vi veldig bekvemme med den situasjonen som er, og den er i denne erklæringen, nemlig i Soria Moria-erklæringen. Det er det vi forholder oss til, og der er ikke xenotransplantasjon et punkt. Våre partier følger nå opp det som er i denne erklæringen, og vil komme tilbake til Stortinget med saken.
-0	Jeg takker for svaret. At man blir overrasket av snøfall, er nå så, men hver vinter kommer denne snøen. Det skjer en gang i året at vinteren kommer, og det gjorde den i slutten av oktober dette året, kanskje til stor overraskelse for noen, men ikke til noen særlig overraskelse for dem som bruker veien, og som bor der. Lastebilen står for 95 pst. av godstransporten, og 95 pst. av persontransporten skjer på vei i forhold til med jernbanen, og når Hedmark er landets tredje største fylke i areal, må Hedmark få mer penger. Vi har 7,2 pst. av de offentlige veiene, men får kun 3 pst. av statens veibevilgninger. Vi har 7,4 pst. av riksveiene, men vi får 4 pst. til drift og til vedlikehold 1,6 pst. Så de bevilgningene vi får, står ikke i forhold veilengdene. Blant annet står ikke bevilgningene til brøyting i forhold til den lengde vei vi har i vårt fylke. Hva synes statsråden om dette?
-1	Regjeringa har gjort modernisering av offentlig sektor til en fanesak, og det er mange gode anslag i det. Men jeg er fremdeles urolig med hensyn til hva Arbeiderpartiet egentlig mener med modernisering. Det er kommet flere signal, bl.a. fra noen statsråder som i sommer velsignet privatisering, til Kosmos kontante avvisning av bestiller-utfører-modellen, sånn som jeg opplevde det, på LO Kommunes store konferanse tidligere i høst, bl.a. fordi det vil føre til mer byråkrati. SV ønsker også omstilling og fornying av offentlig sektor, fordi den ikke er god nok. Det gjøres mye bra arbeid, men det er ikke godt nok. Det er for mye byråkrati, det er for mange tette skott, det er for lite samarbeid, og enkelte steder er det også for dårlig menneskebehandling. SV mener at den omstillinga må komme fra venstre, den må bygge på de prinsippene som velferdsstaten har gjort til nå, og som også aksjonen «For velferdsstaten» har gått inn for. Jeg ønsker et klarere signal fra Arbeiderpartiet om det også er de prinsippene det skal bygges videre på. Det går ikke an å komme bort fra at det er uttynningen, eller skvisen, i kommuneøkonomien de siste åra som har ført til privatisering og til salg av kommunale foretak. Noen steder har dette skjedd ut fra rein ideologi, men de fleste steder har det skjedd av nød. Og da er min utfordring: Mener Arbeiderpartiet at kommuneopplegget for neste år er bra nok til å møte dette, fordi kravet om stadig mer effektivisering i betydningen løp fortere også har ført til en utarming av mange offentlig ansatte? Og det er kvinner det gjelder. Dermed er det bakgrunnen for mye av den uføretrygdinga og skvisinga ut av arbeidslivet vi har sett i det siste.
-1	Da jeg kom på Stortinget for ni måneder siden, hadde jeg et mål i tillegg til at jeg skulle styre landet sammen med resten av de 165 representantene. Det var å få tatt et løft for norsk distriktspolitikk, slik SV har lovet sine velgere. Når vi da får mulighet til å få tatt et løft for norsk distriktspolitikk, er det det som er det viktige. De partiene som er villige til å danne et flertall sammen med oss slik at vi kan få tatt det løftet, ønsker vi å ha et konstruktivt og godt samarbeid med. I denne saken har regjeringspartiene og SV flertall. Når tilbudet går ut på at vi kan bruke 1 milliard kr på satsing mot de mest næringssvake områdene, syns vi det er et forslag som vi er meget glade for at vi får gjennomført. Representanten Hedstrøm spør om hvordan de detaljerte innretningene blir på dette. Til det må jeg svare at vi nå i løpet av sommeren skal jobbe med denne saken sammen med regjeringspartiene. Det har vært såpass kort tid, og ting har gått såpass fort, at vi har ikke alle detaljer på plass. Men SV har sammen med regjeringspartiene blitt invitert til å utforme en større detaljeringsgrad på forslaget, slik at vi treffer de målgruppene som vi ønsker å treffe.
-0	Jeg er litt bekymret over det siste utsagnet til statsråden i replikkordskiftet her, fordi han sier at det ikke er sikkert det er så fruktbart å snakke om offentlighet eller om offentlig tilgjengelige resultater. Det er veldig viktig, ikke bare i forhold til kvalitetssystemet i skolen, men i en generell diskusjon om hvordan det offentlige unntar offentlige opplysninger fra offentligheten. Jeg synes det var interessant å være vitne til representanten Jensens gripende beskrivelse av de nasjonale prøvenes offentliggjøring i forrige regjeringsperiode: De var bare egnet til én ting, og det var til store avisoppslag. Ja vel, og på hvilken måte er det blitt bedre nå? I fjor var det svære oppslag i Verdens Gang, i år var det svære oppslag i Nettavisen. Den modellen Regjeringen har lagt seg på, hindrer ikke rangering av skoler. Det er ingenting i den modellen som skisseres, verken fra representanten Jensen eller fra statsråden, som skulle tilsi at man får mindre mediefokus på dette i fremtiden. Det er bare én måte å gjøre det på, det er å si at vi ikke skal offentliggjøre resultatene av de nasjonale prøvene. Vi skal holde det hemmelig, holde det for oss selv. Da vil man oppnå at det ikke blir rangering. Men det er det ingen som har sagt at de ønsker, de har i alle fall ikke tort å si det direkte. Det har vært sagt fra denne talerstol i dag at det er politikere som skal vurdere hvem som egentlig har behov for denne kunnskapen. Man har sagt at Olga på Lund ikke trenger kunnskap om nivået på Lund skole. Nei vel, så det er politikerne som skal bestemme dette. Men Olga på Lund kan være bestemor til Ole i fjerde i og til Line i andre klasse på Lund skole. Og så skal vi sitte her inne og si at Olga på Lund ikke har behov for de opplysningene! Hun er da like interessert i hvordan skolen til hennes barnebarn rangeres, hvordan det ligger an med det faglige nivået, som f.eks. foreldrene til barna er. Det sies at rangering kan oppleves urettferdig. Ja, det er mye som kan oppleves urettferdig. For å unngå urettferdighet, er det én ting som er helt avgjørende. Det er at vi er åpne, at vi er ærlige, at vi har like vilkår. Det vil offentliggjøring på skolenivå sikre. Statsråden sier også noe interessant når det gjelder merknaden til komiteflertallet: Når man snakker om at man skal hindre publisering, er det den egne publiseringen de skal hindre - altså skal de ikke publisere rangeringen selv. Det er greit, da er alt så mye bedre når det gjøres av Verdens Gang og Nettavisen.
-0	Slik jeg ser dette, er det et prinsipielt forhold, først og fremst. Jeg støtter fullt ut at Stortinget bevilger penger til stortingsgruppene for at stortingsgruppene skal være i stand til å gjøre en skikkelig og god innsats. Jeg vil minne om at ved siste budsjettbehandling fremmet Fremskrittspartiets stortingsgruppe forslag om å redusere noe på denne støtten, fordi den er blitt ganske omfattende. For å si det slik: Nå er jo målsettingen, etter Brørby-utvalget, som så på dette for noen år siden, at det skal være én ansatt pr. stortingsrepresentant i gruppene, mens da jeg var første gang i Stortinget, var regelen at det skulle være én ansatt for hver tiende stortingsrepresentant i en gruppe. Det har altså skjedd en tidobling av støtten til stortingsgruppene i min tid, og nå burde man snart begynne å sette noen grenser. Men så er spørsmålet, det prinsipielle spørsmålet: Hva skal stortingsgruppene bruke pengene til? Det er der jeg skiller lag med flertallet i Presidentskapet. Jeg har det prinsipielle syn – og det har jeg gitt uttrykk for også tidligere – at det må den enkelte stortingsgruppe selv avgjøre. Noen grupper velger å bruke mye av midlene på å ansette rådgivere og kontoransatte, andre kjøper kanskje tjenester utenfra. Noen vil kanskje også av og til, når man er misfornøyd med medias informasjonsdekning av det som faktisk foregår i Stortinget, kunne ha anledning til å informere befolkningen eller organisasjoner eller enkeltgrupper om hvorledes Stortinget har behandlet saker – altså informere. Det har Fremskrittspartiets stortingsgruppe tatt opp spørsmål om. Det ble tatt opp og drøftet i Presidentskapet, som fattet et vedtak om at det var anledning til informasjonsvirksomhet, og Fremskrittspartiets stortingsgruppe har rettet seg etter vedtakene fra Presidentskapet. Så er det fra andre stortingsgrupper blitt klaget på at Fremskrittspartiets stortingsgruppe rykket inn en informasjonsannonse. Det eneste Presidentskapet i realiteten hadde noe å innvende imot, var plasseringen av logoen til Stortinget. Det måtte ikke misforstås dit hen at det var en stortingsannonse. Og: «Partigruppenes navn bør imidlertid i slike sammenhenger plasseres under logoen.» Det rettet Fremskrittspartiets stortingsgruppe seg etter. Når det så igjen ble rykket inn en annonse, kom det en ny klage, og det er det som er bakgrunnen for dette. Stortingets kontor – administrasjonen – gikk igjennom hele denne prinsipielle situasjonen, og gjennomgangen munnet ut i et forslag til vedtak i Presidentskapet. Stortingets konstitusjonelle kontors forslag lyder slik: «Presidentskapet finner ikke å ville reise innvendinger mot at stortingsgruppene kan gjøre bruk av gruppestøtten til å dekke utgifter til lovlig politisk annonsering. Presidentskapet vil imidlertid ikke tilrå at denne type utgifter blir tatt hensyn til ved fastleggingen av størrelsen på gruppestøtten.» Denne holdningen fra vår administrasjon har jeg valgt å slutte meg til, mens flertallet i Presidentskapet – de øvrige medlemmer – i stedet finner å ville legge frem forslag om et nytt tredje ledd i § 1 i reglementet, hvor det står at man ikke skal kunne kjøpe «politisk reklame for partier eller stortingsgrupper i media». Man skal altså ikke kunne kommunisere det som skjer i Stortinget, til velgermassen. Det er vi uenig i, i den forstand at vi går igjennom en lang rekke problemstillinger i merknadene i den foreliggende innstilling, som jeg ikke finner grunn til å referere. Det helt prinsipielle her er at vi mener – og jeg mener – at det må være den enkelte stortingsgruppe selv som bestyrer den sum penger som Stortinget har bevilget til stortingsgruppen. Jeg synes det er rart, og det minner litt om politisk sensur at andre politiske partier og grupper vil legge hindringer i veien for hvorledes én gruppe ønsker å bruke sine ressurser. Når bevilgningen er foretatt av Stortinget til stortingsgruppen, er det stortingsgruppen som rår over den, og jo flere detaljer man legger inn, desto mindre frihet vil den enkelte gruppe ha til å gjøre det den selv mener. En slik styring fra konkurrentenes side er vi i realiteten altså helt uenig i. Det er derfor jeg har tillatt meg å ta administrasjonens forslag til vedtak i Presidentskapet og omgjøre det – ordrett – til et forslag til vedtak i Stortinget, ordet «Presidentskapet» er da byttet ut med «Stortinget». Jeg tar dermed opp forslaget, som er inntatt på side 3 i innstillingen.
-0	Jeg skal være rask for ikke å forsinke møtet ytterligere, utover natten. Jeg er heller ikke interessert i å sitte her til morgenkvisten, men jeg innser at det til tider kan være nødvendig. Jeg synes det er uhørt at vi ikke skal få lov til å ha replikker på hovedtalsmenn. Nå har forsvarskomiteen gjennom lang tid arbeidet med en kjempestor sak for Forsvaret, og hvis vi da ikke skal kunne få lov til å gi uttrykk for her i salen hva vi mener, i replikkordskifter, synes jeg det virker nærmest udemokratisk. Så på vegne av Fremskrittspartiet vil jeg anmode om at det blir foretatt en votering i salen, og foreslår det.
-0	Jeg skal ikke begi meg inn på den interne kampen mellom nåværende regjering og tidligere regjeringer om hvem som har hatt en helhetlig strategi, hvem som har vært flinkest i klassen, etc. Det tror jeg at jeg skal overlate til interpellanten og representanter for regjeringspartiene å holde på med. Jeg vil innledningsvis vise til det andre innlegget til statsråden, treminuttersinnlegget. Jeg må si meg veldig enig i det. Jeg har vært på flere reiser i nord det siste året. Jeg var også så heldig å få delta på NHOs Småting i Alta nå i høst, et småting som nettopp hadde fokus på det som skjer i nord. Jeg må bare si at dette er en landsdel og et område som virkelig svulmer av pågangsmot og har ønsker om å skape noe nytt. En slik landsdel skal man lete lenge etter. Rundt Alta-området popper det opp nye bedrifter og virksomheter hele tiden. Man har vekst i befolkningen. Man kan se det samme i olje- og gassvirksomheten. Det er helt åpenbart at man ved å stakkarsliggjøre Nord-Norge, har helt feil fokus. Nordområdene er mulighetenes landsdel i årene som kommer. Her er det store mineralressurser, som flere har påpekt, og andre naturressurser. Vi har store marine ressurser med store muligheter. En rekke av de problemstillingene som interpellanten reiser i spørsmålet, er jo helt åpenbare. Reindriftsnæringen har problemer opp mot lokalbefolkningen, med de konfliktene vi ser der. Det er konflikter som man er nødt til å finne en løsning på. Hvis man ikke klarer å bli kvitt det konfliktnivået, vil det fortsatt være uro. Når det gjelder gruvevirksomhet og opprydding, er det faktisk ikke noe annerledes om man starter olivinutvinning i sør eller i nord, fordi det er virksomheten som genererer en del av problemstillingene. Man må ikke alltid prøve å gjøre det som skjer i nord til et problem, og at det er greit hvis det skjer i sør. Det er jo næringslivets generelle rammevilkår vi virkelig må satse på. Jeg er helt imot at man skal lage en egen politikk – hvis det er det man ønsker – for å bygge opp en kapitalbase for Nord-Norge og ha et annet regelverk i sør. Både Fremskrittspartiet og jeg tror at det er de generelle rammevilkårene for næringslivet som er viktige. Får fiskeindustrien i nord skikkelige, gode rammevilkår, er det like stor sannsynlighet for at man kan lykkes der som andre plasser i landet. Men det vi sliter med der, er jo selvfølgelig kostnadsbildet generelt i Norge sett i forhold til utlandet. I nord er det andre store muligheter som man allerede burde gjort noe med, og det er knyttet til oppdrettsnæringen. Jeg synes at man har vist en holdning som har gjort at man til nå ikke har fått utviklet denne for fullt, for den blir faktisk rammet av det vi kaller for lakselusproblematikken. I Nord-Norge, særlig fra nordre delen av Nordland, Troms og Finnmark, har man relativt små problemer med lakselus på grunn av sjøtemperaturen. Da burde man i den delen som ikke er plaget med lakselusproblemet, i hvert fall fått mulighet til å øke sin MTB – maksimal tillatt biomasse – i merdene, for de bør ikke bli rammet selv om andre har et problem. Det er urettferdig. Så er det helt klart at mange er utålmodige når det gjelder nye leteområder innenfor olje- og gassektoren. Det skal bli spennende å se når det eventuelt kommer. Reiselivet i nord kommer til å bli en kjempesuksess, tror jeg. Det blir en spennende form for turisme som mange har lyst til å oppleve. Men jeg vil også minne om en ting når det gjelder nordområdestrategien – hvem som har oppfunnet begrepet er helt uvesentlig, man bør ikke gjøre et veldig stort nummer av det – og det er at det i denne salen nettopp er stor oppslutning om nordområdesatsingen. Det er ikke noe som ett parti har vedtatt. Her er det faktisk et samlet storting som har sagt ja til at vi må bruke mulighetene. Derfor er min avslutning følgende: La de som bor i nordområdene, få de samme generelle, gode mulighetene som andre! Da blir dette mulighetenes landsdel – og ikke et problem.
-0	Jeg registrerer at foregående taler var opptatt av at Fremskrittspartiet skulle gå gjennom sitt program. Det gjør vi med jevne mellomrom. Det programmet vi har lagt fram denne gangen, som vi gikk til valg på, er et meget godt program, som representanten burde studere nøye. Da ville det kunne komme mange gode løsninger fra den kanten også. Det er med glede jeg registrerer at overgangsordningene for arbeidstakere fra de nye EØS-landene hittil har fungert etter hensikten. Jeg er også glad for at flertallet ønsker å videreføre dagens overgangsordninger. Fremskrittspartiet påpekte ved forrige behandling av denne saken at det var unødvendig å innta en offensiv holdning for raskt å liberalisere reguleringene for arbeidsinnvandring for å sikre høykvalifisert innvanding fra de nye EU-områdene. Fremskrittspartiets medlemmer støttet innføringen av overgangsregler for arbeidsinnvandring for åtte av de ti nye EU-landene, og understreket at det var oppsiktsvekkende at Regjeringen hadde forholdt seg så passiv i forhold til hvilke utfordringer utvidelsen av arbeidsmarkedet kunne føre til i Norge. Jeg har merket meg at det i St.meld. nr. 9 pekes på at overgangsordningene kan ha hjulpet til med å redusere det uregistrerte arbeidet, og at kontrollen som er utført av Arbeidstilsynet, har avdekket manglende arbeidstillatelse for tilsatte i norske eller norskregistrerte virksomheter. Ifølge St.meld. nr. 9 fikk totalt 37 200 personer fra de nye EØS-landene arbeidstillatelse i 2005 – en økning på ca. 30 pst. i forhold til 2004. Økningen året før var på 40 pst. Omtrent halvparten av de tillatelsene som ble gitt i 2005, var fornyelser. Fremskrittspartiet anser at en ytterligere økning må forventes dersom overgangsordningene blir avskaffet. I sine merknader i Innst. S. nr. 149 for 2003-2004 pekte medlemmene fra Fremskrittspartiet sammen med Senterpartiet på at de aller fleste vesteuropeiske land strammet inn i sine velferdsytelser «i frykt for at de skal bli misbrukt av velferdsturister fra de nye medlemslandene». De samme medlemmene konstaterte at utvidelsen på sikt kunne føre til at norske borgere stod i fare for å få et dårligere velferdstilbud, og at dette ville være en uheldig konsekvens. I St.meld. nr. 9 påpekes det at velferdsordninger som sykepenger, dagpenger og sosialhjelp er blitt lite eller så godt som ikke benyttet, mens Statistisk sentralbyrå peker på at barnetrygd, engangsstønad ved fødsel og kontantstøtte blir en del benyttet. Fremskrittspartiet mener at dette gir grunnlag for en grundig gjennomgang av de norske velferdsordningene med tanke på avgrensninger og eventuelle tilpasninger i forhold til en eventuell økt innvandring fra EØS-land, også med tanke på utviklingen ved eventuelle bortfall av overgangsordninger på et senere tidspunkt. Jeg registrerer at en rekke land i Europa nå vurderer å fjerne overgangsordningene for arbeidsinnvandring fra de nye EØS-landene, samtidig som de nye landenes arbeidsmarkeder og økonomi utvikler seg i positiv retning og gjør behovet for å søke arbeid i andre land mindre. En slik utvikling kan etter min mening føre til et mindre behov for overgangsordninger i framtiden, samtidig som behovet for ny arbeidskraft i Norge kan øke, og innslaget av arbeidstakere fra EØS-land kan ha positiv virkning på det norske arbeidsmarkedet. Foreløpig anser imidlertid vi det for nødvendig å videreføre ordningene, og vi mener at de siste to årene har vist at de fungerer etter hensikten. For å forebygge en negativ utvikling av bruk av norske velferdsordninger og for å hindre mistenkeliggjøring av fremmede arbeidstakere, særlig i en tid uten overgangsordninger og spesielle tiltak i markedet, fremmer Fremskrittspartiet forslag om en gjennomgang av velferdsordningene med sikte på en tilpasning som kan bidra til en overflødiggjøring av overgangsordninger i framtiden. Jeg tar opp forslagene nr. 1 og 2 fra Fremskrittspartiet.
-1	Utanriksministeren har heilt rett i at på enkelte miljøområde har EU og EØS vore med og heva standarden. Forbrenningsdirektivet er eit eksempel. Men i den innebygde unionen med mål om vekst for alle pengane ligg det store miljøproblemet at ein får vekst utan at han er basert på prinsippa om berekraft. Det eg har tenkt å spørje utanriksministeren om, har samanheng med at Noreg går glipp av støtte. Vi har levert inn eit framlegg om å opprette ei økonomisk støtteordning for organisasjonar for å få opp kompetansen deira. Det som spesielt er aktuelt i desse dagar, er at våre miljøorganisasjonar kunne ha vore med i eit par miljøprogram som EU har. Om Noreg hadde betalt den vesle medlemskontingenten som ligg til grunn der, kunne miljøorganisasjonane i Noreg fritt ha søkt på dette og fått auka kompetansen sin. Eg har difor eit spørsmål til utanriksministeren om desse EU-programma, Life og Solo heiter dei visst: Kan utanriksministeren om mogleg sjå på dette på ny, slik at friviljuge miljøorganisasjonar får gode høve til å søkje på midlar der og delta saman med dei andre landa i EU?
-0	Jeg har følgende spørsmål til samferdselsministeren: «Bompengebruken i Østfold er i ferd med å komme ut av kontroll. I tillegg til at finansieringen av Norges mest trafikkerte samferdselsårer, E6 og E18 gjennom fylket, skjer ved hjelp av 50 pst. bompengemidler, skal ny Svinesundsforbindelse fullfinansieres med bompenger. Selv om bompenger var ment som et tillegg til ordinære veibevilgninger, finansieres nå 1/3 av all veibygging gjennom ordningen. Hvor går grensen for Regjeringen når der gjelder bompengefinansiering?»
-1	Det andre har jeg besvart før.
-0	Dette er en sjanse jeg må gripe når jeg har den, til å rose både komiteen og ikke minst interpellanten for at man tar opp de utfordringene som en står overfor. Det er nok mange fortvilte foreldre som ser på sine unge. De har dem ofte i sine hjem. Når de ikke makter det lenger, kan det å tilby institusjonsplass for noen kommuner være å legge dem inn på et sykehjem. Det er tragisk. Jeg tror at kommunene gjør alt de kan for å unngå å komme i den situasjonen. Det er kritikk, det er medieoppslag, og sånn skal det egentlig være også hvis de ikke klarer å følge opp intensjonene fra Stortingets side. Den siste representanten som var oppe her, fra Senterpartiet, var inne på et moment som jeg synes er verdt å ta med seg videre i arbeidet. Hvor er det den statlige finansieringspakken skal slå inn? Bør det være før ca. 700 000 kr netto? Dette er et vurderingstema. Vi ser også at fylkesmannen ofte blir engasjert, men det er veldig få tilfeller der kommunene blir pålagt av fylkesmannen å gi et bedre tilbud enn det som er skissert. Når jeg står her nå, har jeg også lyst til å be om en vurdering når det gjelder foreldre og pårørende som tar med seg sine til utlandet – i den sammenhengen har kommunene ikke lenger noe ansvar for en som er psykisk utviklingshemmet, og som har behov for pleie. Heller ikke en som har leddgikt, og som har bedre nytte av å være i et varmere land, har kommunene lenger noe ansvar for å følge opp. Det bør kanskje også vurderes et reglement som sier at et slikt tjenestetilbud bør ha et sterkere vern. Men ellers synes jeg at den støtte som Stortinget gir, er det godt å ta med seg ut i lokalsamfunnet når vi skal til å fordele de trange rammene og midlene som er. Når det f.eks. gjelder støttekontakter for gruppen psykisk utviklingshemmede, er dette kanskje av de ressursene som en må spare på i enkelte kommuner. Dette har i hvert fall noen fokusert på.
-1	Stortinget er nå i denne ulykkelige situasjonen fordi ingen har maktet å sette på bremsene i dette investeringsløpet før det har vært for sent. Troverdigheten til Forsvaret styrkes jo ikke om man fortsetter enn sånn bit for bit-investering etter en plan som alle er enige om skal gjøres om, og som ingen har hatt penger til å betale – verken den sittende regjering eller den forrige regjering har hatt det. Dette er ikke ting som SV har vært alene om å si noe om. Lederen i Forsvarets forskningsinstitutt, Nils Holme, har påpekt dette utallige ganger offentlig, om igjen og om igjen. Derfor er det litt rart å høre på Lars Rise nå, som er mer opptatt av at det han sier, ikke skal avvike fra det regjeringen Bondevik har sagt og gjort, enn av å se på de store, viktige realitetene i saken, nemlig det kloke i at man nå får satt på bremsene og får et nytt konsept på plass, slik at vi kan få gjort investeringer i forhold til de store behovene. Men det er på ett punkt jeg kanskje må minne representanten Rise om hva Bondevik-regjeringen gjorde, og kanskje hva han selv gjorde i en del sammenhenger, og det gjelder ett av de store investeringsprosjektene som faktisk er svært strukturavhengig, nemlig regionfeltet. Det må ligge der hvor Hæren er. Hvis nå det nye konseptet betyr at man flytter Hærens virksomhet fra nord til sør, vil det bety stor, økt aktivitet, og det feltet som ble vedtatt, vil sprenge rammene. Hvis det betyr det motsatte, må jo behovet for skytefelt på Østlandet minske vesentlig. Jeg registrer at Senterpartiet er alene i komiteen om å si at man må vurdere alle prosjekter, også skytefeltet. Jeg kunne tenke med å høre hva slags forklaring representanten Rise har på denne store snuoperasjonen fra hans side i denne viktige saken.
-0	Dette blir ingen stemmeforklaring, men en vedtaksforklaring. Det var hr. Gløtvold som fikk meg til å ta ordet i siste runde. Hr. Gløtvold forsøkte nok en gang å torpedere Stortingets vedtak om Regionfelt Østlandet med bakgrunn i utviklingen i Forsvaret og med bakgrunn i det som jeg muligens gav uttrykk for før i dag. Jeg har bare lyst til å understreke at med den utviklingen Forsvaret står overfor, er det mer nødvendig enn noensinne å legge forholdene til rette for at de avdelinger vi har, skal øves og kan øves skikkelig. Det går på mannskapenes sikkerhet, ikke minst i forhold til det å delta i internasjonale operasjoner, men også det å kunne utnytte og bruke sitt utstyr her hjemme. Jeg kan ikke se noen som helst grunn til at Stortinget skulle ta innover seg hr. Gløtvolds tanker om å endre det vedtaket som Stortinget tidligere har gjort, og som er nødvendig.
-0	Jo, som jeg nettopp sa: Vi kan ta dem når de kommer tilbake. Hvis de har returnert i strid med innreiseforbudet, vil de før en uttransport bli tiltalt for det. Minstestraffen ligger i praksis på ett års fengsel. Jeg tror at det har en svært god forebyggende effekt. Jeg tror ikke det er mange personer som vil komme tilbake og bryte innreiseforbudet til Norge mer enn én gang, hvis det resulterer i at de blir plassert i fengsel når de kommer tilbake. Jeg mener det er et effektivt og godt tiltak. Rammene vi har innenfor Schengen-avtalen setter rammene for hvilke muligheter vi har for tiltak i grenseområdet. Vi undersøker nå også andre tiltak som kan være aktuelle, da først og fremst for å bekjempe flyt av kriminelle. Men jeg har vanskelig for å se for meg at dette – med det straffenivået vi nå har for brudd på innreiseforbudet – skal utgjøre et så stort problem som representanten Greni legger til grunn.
-1	Røe Isaksens innlegg viser en av de virkelig store forskjellene på SV og Høyre, nemlig at Høyre tror at fattigdom bekjempes med større lønnsforskjeller og større forskjeller blant folk, mens SV tror at vi gjør det best med mindre forskjeller. Vi fikk også høre at oppmuntring til å jobbe skulle være det som holder folk ute av fattigdommen. Da skjønner jeg også litt mer av Høyres holdning til de tiltakene mot sosial dumping som Høyre har vært imot i forrige periode, og som de signaliserer nå. Begrunnelsen for det er kanskje det aller mest oppsiktsvekkende, for vår velstand bygges jo ikke bare på hardtarbeidende nordmenn, den bygges faktisk også på ganske mange hardtarbeidende utlendinger som er her. Høyre vil altså at de nordmennene som har de minst trygge jobbene med lavest lønn, som konkurrerer med disse utlendingene, skal finne seg i å konkurrere mer på lønn. Det står det i dette budsjettet og har gjort det mange ganger. Det betyr å gå ned i lønn, det. Da må jeg spørre Høyre: Hvor langt skal stuepiker, snekkere og renholdere ned i lønn før Høyre er fornøyd?
-0	Det er tydelig at § 27 om verning ikke alltid blir brukt, og kanskje også er forholdsvis lite kjent, for Fremskrittspartiet har fått en del sterke reaksjoner etter nyhetsinnslaget på NRK om norske krigsgraver. Folk reagerer på det merkelige og inkonsekvente forholdet at ordningen ikke ser ut til å omfatte våre egne soldater og hjemmefrontfolk som falt i kamp for Norge i 1940 eller senere. Disse falt gjerne langt fra hjemstedet, slik at pårørende heller ikke har hatt mulighet til gravstell. At norske krigsgraver er i ferd med å bli slettet, mens f.eks. tyske eller engelske krigsgraver er fredet for alltid, med stell på statens regning osv., representerer en klar diskriminering. Hva vil ministeren foreta seg for å rette opp i denne diskrimineringen?
-1	Takk til statsråden for svaret. Jeg synes at det var et godt svar på mange områder, men jeg har lyst til å utfordre statsråden på noen områder som jeg synes var mindre klare og litt utydelige. Jeg er veldig glad for at statsråden prioriterer dette og understreker så sterkt at språkdeklarasjonen er vi politisk forpliktet på. Han var helt klar på at dette er en politisk forpliktelse som de ulike landene har til å implementere og å legge til rette for det som språkdeklarasjonen tegner opp for oss. Jeg synes også det er viktig, det som statsråden understreket, at det skal være tett kontakt mellom de ulike departementer som har ansvaret for språkpolitikken her i landet – det er Kunnskapsdepartementet og Kulturdepartementet i første omgang, men også andre departementer – at det skal være tette bånd mellom departementene i disse spørsmålene. For meg er det også viktig, som statsråden også understreket, at deklarasjonen er en måte å løfte fram språkpolitikken på, en måte å bevisstgjøre oss på på språkets stilling og også på at språket er det som er den viktigste kulturbæreren vi har, og er – som jeg sa i min innledning – det som konstituerer oss som mennesker, det som skaper vår identitet som menneske. Statsråden brukte forholdsvis mye tid på å gå gjennom en del av de tingene som skjer på nordisk plan – det nordiske samarbeidet og Nordplus-programmene. Jeg er helt enig med statsråden i at dette er fryktelig viktig, også de nye pilotene som nå skal prøves ut rundt om på skoler i Norden. Det som jeg kanskje hadde noe større forventninger til, var at satsråden i sitt svar kunne være litt mer konkret med hensyn til hvordan vi skal implementere språkdeklarasjonen i Norge. Hva skal vi gjøre i Norge? Skal vi gjøre noe med lærerutdanningen? Er det behov for å ta grep om lærerutdanningen for å styrke nabolandsspråkenes stilling i lærerutdanningen? Kan vi gjøre mer i forhold til skolen? Er det behov for å gå gjennom læreplanene? Er det behov for å sette i gang aktivitet med sikte på å styrke tekster, litteraturtekster, på nabolandsspråket? Det er selvsagt lærerne ved den enkelte skole som velger ut tekster sammen med elevene, men det er viktig at det finnes noe stimulans i retning av å bruke nabospråkstekster. Kan det settes inn ressurser i forhold til utveksling av elever osv., ikke bare gjennom Nordplus-programmene, men også som et eget norsk tiltak? Slike ting tror jeg er fryktelig viktig, og jeg skulle ønske at statsråden var litt mer konkret på det, og ber ham vurdere om det er behov for en del slike tiltak.
-1	Svaret på det siste spørsmålet er helt opplagt: Ja, selvfølgelig. Den dialogen pågår allerede blant ambassadene i Addis Abeba. Da Human Rights Watchs rapport kom, ble de forskjellige nærstående, likesinnede ambassadene samlet til møte for å vurdere innholdet i den. Det var altså, som jeg sa, en enstemmig oppfatning hos alle våre nærstående land, også hos land som har akkurat det samme brennende engasjementet for menneskerettigheter som interpellanten og jeg, om at hovedinnholdet i denne rapporten ikke sto til troende. Jeg imøteser bare en offentlig diskusjon om det. Det er jo bare dokumentasjon som kan avklare hvem som i praksis har rett. Men Human Right Watch-rapporten står altså opp mot en enstemmig oppfatning i givermiljøene om at dette ikke var dekkende. Det er ikke den norske regjeringen som Ine Marie Eriksen Søreide kan ha motforestillinger mot, men alle våre nærstående land. Også land som er ledet av søsterpartier og konservative partier, har akkurat den samme oppfatningen. Jeg velger å legge det til grunn, ikke det andre. Så er det veldig viktig at vi ser på tusenårsmålene som menneskerettighetsmål. Menneskerettigheter er ikke bare de politiske og individuelle rettighetene. Det er også alle de økonomiske og sosiale rettighetene, som retten til å fylle magen, retten til utdannelse for barn, retten til ikke å dø av sykdommer som ingen mennesker trenger å dø av – kort sagt at retten til alle de sosiale og økonomiske rettighetene vurderes som likeverdige med de politiske, og med hensyn til disse har Etiopia formidabel framgang. Det må respekteres og verdsettes. Så er spørsmålet hvordan vi påvirker Etiopia i en mer demokratisk retning på andre områder. Da tror jeg på en dialog med regimet, men i erkjennelse av at Norge tross alt er en liten aktør i Etiopia. Den norske bistanden er en komma noe prosent av bistanden til Etiopia. Som sagt er Etiopia en enormt stor bistandsmottaker. Det er Afrikas største bistandsmottaker, men det er et lite samarbeidsland for Norge. Norge alene vil ikke kunne ha vesentlig innflytelse i Etiopia, men sammen med EU-land og sammen med USA og andre kan vi ha innflytelse for å dytte dette i en retning. Så en del av dem som ble sitert av interpellanten, hadde, så vidt jeg kunne registrere, ikke uttalt seg om Etiopia, men generelt om demokratiske prinsipper. Jeg slutter meg til det. Det er også viktig å advare mot at enkelte iallfall av dem som uttaler seg fra diasporaen, er folk som hadde sentrale posisjoner i Derg-regimet. Det er ikke likegyldig hvem man erstatter. Meles Zenawi erstattet kanskje det mest brutale – i hvert fall et av en håndfull av de mest brutale – regimer som Afrika har sett. Det er et av de få land i Afrika som har hatt et totalitært regime som virkelig har massakrert folk på politisk plan, på et lokalnivå som ellers ikke har vært vanlig. Det har nok vært mange autoritære regimer i Afrika, men ikke med tilsvarende forsøk på et totalitært regime som Derg-regimet på 1970–1980 tallet i Etiopia. Men det kan ikke gi noen varig dissens for at man ikke skal ta opp menneskerettighetsbrudd under det erstatningsregimet han har.
-1	Jeg har følgende spørsmål til helseministeren: «Ifølge Bergens Tidende er det kummerlige forhold på nyfødtavdelinga ved barneklinikken ved Haukeland Sykehus. Forholdene kan føre til økt smittefare for barna, og kan være en stor påkjenning for foreldre som har fått et barn som trenger tett oppfølging over lengre tid. Nyfødtavdelinga har for få ansatte og for lite utstyr, jf. Nasjonal handlingsplan for nyfødtomsorgen. Vil statsråden sørge for å gi disse nyfødte og deres foreldre forsvarlige forhold ved barneklinikken ved Haukeland Sykehus?»
-0	Jeg takker statsråden for et spennende og positivt svar. Jeg skal kun komme med en tilleggskommentar, for jeg synes dette var veldig bra. Som statsråden sier, er det slik at i den tiden det var gammeldags skogs- og jordbruksdrift, var man ofte i skogen fra – la oss si – to til fire uker, og da var det behov for skogskoier. Infrastrukturen var helt annerledes, og man brukte hest istedenfor maskiner. Da var det virkelig behov for dette. Men tiden har gått, utviklingen har skjedd, slik at nå er det et helt annet behov for skogskoier enn det var da. Behovet er altså blitt sterkt redusert. Som sagt: Jeg er veldig fornøyd med svaret fra statsråden, og vil med spenning se fram mot den utviklingen som vil skje her.
-1	De gangene Norge virkelig har gjort noe som har betydd noe for verden, er når vi, som i regnskogsinitiativet, har kombinert politisk ledelse med penger og politikk. Det er ingen motsetning mellom dette og det Høglund er ute etter. Jeg er helt enig i at Norge bør bli flinkere til å handle med utviklingsland. Men det er ikke noen grunn til ikke å gjøre det andre selv om vi skal gjøre mer på handel. Vi bør bli flinkere til å få flere næringsinvesteringer i utviklingsland. Med all respekt så er det jo den rød-grønne regjeringen med en erklært sosialist som utviklingsminister som virkelig har begynt å ta næringslivet inn i norsk bistand. Vi har til og med ofte fått honnør fra Fremskrittspartiet for dette. Jeg var senest i forrige uke og åpnet Telenor og Grameenphones nye hovedkvarter i Dhaka, Bangladesh. Telenor har vært utsatt for mye kritikk, men jeg har forsvart dem, nettopp fordi jeg mener at denne typen investeringer er minst like nyttig som bistand. Jeg ser bare ingen motsetning mellom at næringslivet bør gjøre mer, og at vi skal gi bistand samtidig.
-0	Det hadde vært fristende å starte med en kommentar til utenriksministeren som skrøt av opposisjonen og måten opposisjonen jobbet på. Det kan være grei lærdom å ha med seg til etter neste stortingsvalg, kanskje. Men jeg skal la den ligge til en annen gang. Det gode med debatten i dag er engasjementet og mangfoldet, uavhengig av hvilken dialekt man har med seg når man kommer inn i salen. Det synes jeg er en kvalitet i seg selv. Det er ikke tvil om at denne meldingen i utgangspunktet handler om nordområdene. Når vi ser på kartet vårt og Norges plassering på kloden, er vel det meste her nord, egentlig. Når vi ser på somrene våre, sågar i denne delen av landet og lenger nord, virker det ofte som om de er ganske korte, og det er mye som er nord, både klimatisk og ellers. Jeg tror det viktigste man kan gjøre med meldingen, er å fokusere på mulighetene. Nordlendingene ser ikke lenger på seg selv, eller oppfatter seg selv, som leilendinger i egen landsdel. Den tiden er forhåpentligvis forbi. Jeg tror mange nordlendinger med stor interesse og en viss beundring har sett til Vestlandet, sett på hva man har fått til på Vestlandet og oppover mot Trøndelagsfylkene når det gjelder næringsutvikling, muligheter og olje og gass. Så har man tenkt: Når blir det vår tur? Når skal vi få være med på dette? Det siste man bør gjøre, er å lage et regime som er sånn at 70 pst.–80 pst. av landsdelen blir noe man legger en rørledning forbi. Hvis det er noe nordlendinger ønsker nå, er det å få delta. Da vi hadde høring om denne meldingen, var det ett unisont budskap som gikk igjen: Gi oss mulighetene – det være seg i forhold til utdanning, til samferdsel og til rekruttering. Folk ønsker å bo i Nord-Norge fortsatt. Fraflyttingstilskudd er ikke berørt i denne meldingen – det trengs ikke. Jeg tror at ved å la landsdelen få ta del i egne muligheter kommer vi til å se et omvendt problem, nemlig at mange av de nordlendingene som har valgt å bosette seg andre steder, kommer til å snu og flytte hjemover igjen. I utgangspunktet ønsker man faktisk å bo i den landsdelen man kommer fra. Det kan være at representanten Nordtun på sine eldre dager, når han slutter her, kanskje ser at noen av hans naboer med nordlandsdialekt faktisk velger å flytte tilbake til den landsdelen de kommer fra. Det er noe av poenget, slik jeg tenker på det. Noe annet som utenriksministeren var inne på, som jeg deler 100 pst., er at man skal være ganske dårlig i norsk kommunikasjon og mer til hvis man ikke forstår nordnorske politikere. Man kan beskylde dem for mye rart, men vanskelig å forstå er de i utgangspunktet altså ikke – det være seg om man er enig med dem eller fundamentalt uenig – forstår dem gjør man som regel. Jeg hadde gleden av for noen år siden å reise rundt i Finnmark på kryss og tvers. Finnmark er et fantastisk fylke – minst på nivå med Nordland, for å si det forsiktig! Jeg lærte et begrep i Kirkenes under et møte med noen reiselivsfolk, som pratet om «Tjukk-Norge». De pratet om utfordringene med «Tjukk-Norge». «Tjukk-Norge» trenger ikke noen nærmere beskrivelse, vil jeg tro, fordi det er ganske lett å forstå. Men utfordringene ble i Kirkenes beskrevet som at når «Tjukk-Norge» så etter muligheter, ambisjoner og visjoner, så man sørover. Da venter man at når man står her og ser sørover, vender man ryggen til Nord-Norge. Det påpekte man som en bekymring. Jeg sier ikke at det er sånn: Jeg sier at denne meldingen gjør noe med det, men vi har noen utfordringer fortsatt. Jeg mener at samarbeid i den nordlige landsdelen fortsatt kan bli bedre. Landsdelsutvalget, som i noen år fungerte tålelig bra, vil noen si, fungerer vel ikke like bra i dag. Da er det en viss fare for at man får en intern konkurranse, selv om representanten Pedersen har sagt at man har møttes i Bodø og blitt omforent om mange saker. Samtidig er det vel ikke tvil om at i alle saker der det handler om en eller annen form for lokalisering, blir det en form for politisk «krigføring», hvis en kan bruke et slikt begrep. Det er naturlig, fordi politikk handler om å utnytte muligheter, men det handler også om konkurranse fra familie til familie, fra grend til grend, fra kommune til kommune og fra region til region. Sånn er det. Til syvende og sist er det vi i denne salen som legger premissene for hvordan den skal være. Jeg tror også at mange av fylkene i Nord-Norge greier seg veldig godt selv. Jeg nevner kort Nordland, som var det første fylket som opprettet ordningen med pasientombud, og det første fylket som opprettet ordningen med elevombud – vedkommende er forresten til stede i salen nå. Husker jeg ikke feil, var de først med å opprette kontor i Brussel, fordi man så at UD og systemet for øvrig ikke var godt nok – man fikk ikke optimalisert de mulighetene man ønsket seg. Derfor tok man grep selv. Nordlendingene er ganske dyktige til mange ting, men venting er vi ikke så gode til, selv om vi kan være litt forsiktige av oss. Poenget er: La befolkningen i nord ta del i de mulighetene som ligger der. Ved å la nordlendingene ta del er jeg helt sikker på én ting, og det er at den nordnorske gjestfriheten kommer til å sørge for at alle får en del av den samlede kaken etterpå.
-1	Det er kanskje ingen andre næringer som er utsatt for så store svingninger som nettopp skipsfartsnæringen. Det er vel heller ingen andre næringer som har hatt så eventyrlige dager eller perioder – også i 2008 – men man avsluttet året med en nedgangssituasjon som også har vært veldig, veldig spesiell. Store svingninger er altså denne næringen mer vant til å ta enn de fleste andre. Vi har vært opptatt av at spørsmålet rundt rederibeskatningene og skattekredittene dreier seg om at 7 milliarder kr skal kunne bokføres som egenkapital. Vi har bedt eksperter fra handelshøyskolen i Bergen om å se på utformingen av reglene for det, og det dreier seg om å sikre at pengene faktisk går til miljøinvesteringer. Det mener vi alt ligger til rette for. Så det er ikke aktuelt å gjøre noen endringer i forhold til den forskriften.
-0	Jeg takker for svaret. Jeg er klar over at det har vært gjort mye bra arbeid i løpet av sommeren. Dette har jo vært et prosjekt som egentlig var fastsatt avsluttet 15. september, og som så ble forlenget til 15. oktober. I intervju sier visepolitimesteren i Oslo at det har vært veldig bra i Sommer-Oslo på grunn av dette prosjektet. Men nå er det avsluttet. Det jeg ønsket, var å høre om statsråden kanskje hadde til hensikt å forlenge prosjektet, slik at det ble en virksomhet som kunne pågå hele året, at det ikke bare var et kort prosjekt som ble satt i gang på grunn av at det var mange turister og sommer i Oslo.
-0	Jeg takker for spørsmålet fra representanten Lundteigen. Det er et komplisert og vanskelig spørsmål, men jeg skal prøve å svare godt på det. For det første utgjør bemanningsbransjen rundt 1–2 pst. av sysselsettingen. Det å ha en seriøs og god bemanningsbransje er både viktig og riktig i et arbeidsliv, både for å ha tilgang på nok arbeidskraft og tilgang på riktig arbeidskraft. Så er det ikke slik at fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag er en ny ansettelsesform. Det gjaldt også under det forrige regimet. Det er mange avgrensninger der, og som jeg har sagt, har jeg hatt et møte med partene i arbeidslivet, og jeg vil fortsatt ha en dialog med partene i arbeidslivet om dette for å se om vi har en riktig avgrensning eller ikke. Men når det gjelder hvorvidt det er i strid med loven eller ikke, mener jeg at det må i så fall prøves for retten. Det er domstolene som er de rette til å avgjøre det, for å finne ut det lovmessige i det. Jeg registrerer at det er ingen som ennå har forsøkt å ta det for retten.
-1	Jeg takker for svaret. Det jeg da lurer på, er: Vil Regjeringa eventuelt ta noen skritt før dette utvalget starter jobben sin? For Regjeringa er jo også uavhengig av dette og kan ta skritt på egen hånd. Og når vi har en statsminister som er såpass engasjert i Burma, og det viser seg at tvangsarbeidet og barnearbeidet som dette spesifikke firmaet har benyttet seg av, nettopp har foregått i Burma, lurer jeg på om det kunne tenkes at statsministeren vil komme høyt på banen før dette utvalget begynner å jobbe.
-1	Jeg syns det er meget merkelig av Høyres leder å lage kjempedramatikk av dette. Dette dreier seg om politikk. Det vet Høyres leder meget godt. Poenget er at vi prøvde å få opposisjonen til å legge fram forslag til inndekning av sine egne forslag, slik at vi kunne diskutere enda videre, gå enda lenger enn det som lå der opprinnelig. Det var altså opposisjonen ikke villig til. Det måtte vi bare konstatere. Men dette er jo et spørsmål for historiebøkene i framtida, for å se hvordan dette egentlig foregikk, og ikke noe som vi burde ta inn i stortingssalen. Men her mener jeg at man sjøl har lagt hue på blokka.
-1	Det vi diskuterer her i dag, er jo først og fremst om Norge skal være i stand til å delta i internasjonale operasjoner og hvordan, ikke hvilke operasjoner eller hva slags mandat operasjonene skal ha. Det kommer antakelig til å måtte innebære mye større vurderinger og kanskje være mer konfliktfylt enn det dagens debatt har vært. Jeg skulle gjerne hatt noen vurderinger fra forsvarsministeren om NATOs nye strategiske konsept og utviklingen av NATO i retning av et NATO som tar seg til rette på egen hånd, uten å sikre seg i folkeretten eller i menneskerettighetene, altså uten FN-mandat og OSSE-mandat, og hva slags linje forsvarsministeren ønsker å følge i forhold til den diskusjonen som nå går i NATO om hva dette nye konseptet faktisk kommer til å innebære. Det andre spørsmålet dreier seg om penger. Jeg skjønner at Høyre og Fremskrittspartiet er bekymret. Men på meg virker nå diskusjonen om økonomi i Forsvaret ganske merkelig hvis det ikke er slik at vi skulle klare å kunne finansiere operasjoner der norske styrker faktisk kan gjøre en innsats for freden rundt omkring i verden hvis forutsetningene er til stede, når forsvarsinvesteringene som foretas, beløper seg til mange milliarder kroner og legger beslag på så mange ressurser at nytt materiell må ligge i opplag fordi man ikke har mulighet til å bruke det. Hvorfor i all verden er det ikke mulig å få Forsvaret til å bruke pengene på det som er viktigst?
-0	Først vil jeg bare få lov å nevne, i likhet med komiteens leder, at også jeg ble meget overrasket da jeg oppdaget at det var noe som het Nasjonale Festningsverk. De må ha gjort en dårlig jobb i forhold til å fortelle hvem de er. Men de har faktisk utgitt noen skriv, osv., som jeg plutselig kom over, og det jeg oppdaget, var at det jobbet 14 mennesker der. Det visste jeg heller ikke, og heller ikke at det er organisert som en egen enhet i Skifte Eiendom, som igjen er et prosjekt i Forsvarsbygg. Det er interessante opplysninger. Det er for øvrig en veldig flott brosjyre som tar for seg de mest kjente forsvarsverkene vi har i landet, og det er prisverdig. Jeg har kommet til ni stykker, og de er flotte alle sammen – med Oscarsborg i spissen, naturligvis. På framsiden står det: «Det som en gang var mest interessant for fiendtlige styrker, skal nå bli et yndet mål for turistnæringen. Vi kan knapt tenke oss en mer spennende utfordring enn å bidra til å skape opplevelser på steder som oser av historisk sus.» Dette er flott. Jeg synes det er veldig bra, men jeg visste dessverre ikke om det! Så det var på tide. Ellers har jeg ikke tenkt å si så veldig mye i denne saken, for veldig mye er sagt. Og det jeg viser til ovenfor, sier i grunnen det meste om at vi har noen som tar seg av det. Men jeg har lyst til å nevne at dette med å ta vare på forsvarsanlegg og historiske forsvarsanlegg faktisk har versert på Stortinget siden 1994. Det er altså over ti år siden det første gang ble tatt opp. I Innst. S. nr. 314 for 2000-2001, som er resultatet av et Dokument nr. 8-forslag som jeg selv var med på i 2001, står det: «Forsvarskomiteen behandlet i 1994 St.meld. nr. 54 (1992-1993) – Nasjonale festningsverk.» Så det har tatt litt tid, men ikke desto mindre er det viktig å ta fatt i det igjen. I 2003 skrev representanten Marit Nybakk, som leder av forsvarskomiteen, et brev til statsråden for det som nå heter Moderniseringsdepartementet, hvor hun påpekte en del viktige ting. Hun fikk et svar, hvor det bl.a. stod at det er for tidlig å si noe sikkert om noen sak kan framlegges for Stortinget utover at det ikke vil bli framlagt sak om dette i vårsesjonen. Dette var altså i 2003. Det er da et håp om at vi i denne vårsesjonen, etter at saken har versert på Stortinget i over ti år, kan få en sak om dette.
-1	Det er ofte rørende å lytte til Fremskrittspartiets bekymring for norske strømkunder. I år bruker vi 40 mill. kr på å utjevne forskjellene i overføringstariffene mellom distriktene og mer sentrale strøk. I år kommer nesten 22 av disse millionene strømkundene i Sør-Trøndelag til gode. Jeg konstaterer at bekymringen ikke stikker veldig dypt, når Fremskrittspartiet faktisk kan gjøre noe. Skarve 17,5 mill. kr på landsbasis er mindre enn det bare Sør-Trøndelag får i dag. Mitt spørsmål er derfor: Synes Fremskrittspartiet at strømkundene har grunn til å være fornøyd med dette resultatet? Det samme gjelder for forslaget om kraftleveranser til Rana-samfunnet. Hvorfor kan ikke Fremskrittspartiet stemme for det forslaget og slik sørge for at det faktisk får flertall i denne salen i dag?
-1	På vegne av representantene Ingvild Vaggen Malvik, Bjørn Jacobsen og meg selv vil jeg fremme forslag om bedre indikatorer for energiforbruk i kommunene.
-1	Jeg synes Per Sandbergs utfall her mot SV er litt spesielt, for hele utgangspunktet vårt var at vi hadde nøyaktig den samme analysen som Regjeringen, nemlig at den store utfordringen ikke knytter seg opp til enkeltmennesker fra de nye medlemslandene som kommer til Norge for �� søke om arbeid, men knytter seg opp til at man som bedrifter, via utleie av arbeidskraft og som selvstendig næringsdrivende kan komme over og jobbe på et lønnsnivå som Per Sandberg beskrev som 955 kr pr. måned i minstelønn. Det er det som er den store utfordringen, ikke det som går på overgangsordning, og derfor fremmet vi også forslag. Og det er derfor jeg lurer på hvorfor Per Sandberg overhodet ikke nevner, strengt tatt, i sitt innlegg at hvis man gjør slik som Fremskrittspartiet foreslår, nemlig stopper innvandringen og viderefører dagens regelverk i forhold til de nye medlemslandene, vil likevel arbeidstakerne, utleide mennesker fra de nye medlemslandene og alle de andre som jobber som selvstendig næringsdrivende eller selskaper, kunne komme og jobbe til vesentlig dårligere lønns- og arbeidsvilkår. På det punktet har altså ikke Fremskrittspartiet varslet noe forslag eller støtte.
-0	Jeg vil gjerne begynne innlegget mitt med å oppklare en liten misforståelse. Sonja Mandt-Bartholsen har tydeligvis ikke hørt mitt innlegg, men skrevet sitt innlegg før mitt ble framført. Jeg har ikke sagt at pasienter dør på veien til og fra sykehus. Det var ikke med i mitt innlegg. Derimot hørte statsråden helt riktig - hun lurte på om hun hørte riktig: Jeg sa, og jeg mener, at veldig mange kommuner ikke evner å gi pasientene/innbyggerne sine det tilbudet de har behov for. Det er dagens virkelighet, og man kan ikke stå her på Stortinget og lage en rosenrød fortelling om hvordan det burde være, og hvordan man mener det er. Det finnes veldig mange gode eksempler, og på veldig mange steder fungerer ting bra, men det er også veldig mange steder hvor kommunene sliter, og hvor de ikke klarer å opprette gode nok tilbud. Det jeg tok med i denne interpellasjonen, var mye av det Inge Lønning var inne på, nemlig at veldig mange av tjenestene skjer i kommunene og veldig lite på sykehusene, innenfor helseforetakene og spesialisthelsetjenesten. Stadig flere av de oppgavene som helseforetakene tidligere hadde ansvaret for, vil skje i kommunene i framtiden. Det er positivt. Det er bred enighet om at det er positivt at innbyggerne får et godt tilbud i sin hjemkommune, men kompetansen må være på plass. Alt det som må være på plass, som alle har vært enige om, alle de gode tingene som har vært trukket fram i debatten, koster penger. Et palliativt tilbud koster mer, og det vil kanskje være behov for en bemanning på to til én, og det er nærmere tre ganger så høy bemanning som på en ordinær sykehjemsavdeling. Selvsagt skal det finnes slike tilbud, både i sykehjemmene og hjemme, og også ambulerende team. Men vi må se at dette vil koste kommunene noe, og da forskyver man ofte fra ett tilbud til et annet - som i Halden, hvor man opprettet ti intermediære plasser der hvor man skulle ha rehabiliteringsplasser. Det ene går på bekostning av det andre, og man trenger begge deler. Alt det jeg tok opp, og det alle som har deltatt i debatten, har vært inne på, er vi enige om at vi trenger. Vi er også enige om at det finnes mange gode tilbud, men det jeg hadde håpet man kanskje ville se på, var ikke nødvendigvis en ny innsatsstyrt finansiering, selv om det står i selve interpellasjonsteksten, men en annen og mer egnet måte å finansiere mange av tjenestene på, tjenester som er i gråsonen, og også mange av de tjenestene som er spesielt kostnadskrevende. Vi har en ordning for ressurskrevende tjenester i kommunene. Den fanger ikke opp dette på riktig måte. Det tror jeg heller ikke er en framtidsrettet måte å finansiere slike ting på. Jeg hadde håpet at statsråden kanskje kom inn på noe av det Jan Bøhler har uttalt, at man vil se på finansiering av rehabilitering. Jeg setter også pris på at Venstre nevnte intermediæravdelinger, og at man bør se på finansieringen der.
-0	Takk for et godt tema. Jeg synes det er veldig spennende å tenke høyt både om skipsteknologi og om skipsfarten generelt. Jeg har selv bakgrunn fra rederi, så dette kan jeg en del om. Jeg vil bare minne om at i 2014 ba jeg Transnova om å prioritere tilskudd til nærskipsfarten for bruk av LNG og andre miljøvennlige energikilder. I Kystverkets avgifter for 2015 har vi gitt en ekstra rabatt for miljøvennlige skip. Det å bruke økonomisk stimulans for å få redere og transportører til å velge miljøvennlige løsninger tror jeg er et viktig virkemiddel. Så må vi se på de klyngene vi har. Vi har en komplett klynge innenfor skipsfarten i Norge – alt fra rederi og sjøfolk til transportører, designere, verft og utstyrsleverandører – som gjør at vi er i en ganske unik situasjon ved å få den til å bidra til å videreutvikle mer miljøvennlige skip. Det er litt av den jobben som nå gjøres i et samarbeid mellom statsministeren, Næringsdepartementet, Finansdepartementet, Klima- og miljødepartementet og Samferdselsdepartementet.
-1	Man kan lett få inntrykk av når man hører på debatter her i Stortinget, at norsk økonomi er i ulage, og at lønnsoppgjøret som sådant har bidratt til ulage i norsk økonomi. Men ingenting kan være mer feilaktig. Norsk økonomi er bunnsolid, og de fleste land vil beundre norsk økonomi rett og slett fordi vi har et betydelig overskudd i våre statsfinanser. Nå er det diskutert på mange hold om lønnsoppgjøret vil bidra til en renteøkning. Det finnes det saklig sett ikke noe grunnlag for. Derfor går mitt spørsmål til statsministeren på følgende: Vi har en sentralbanksjef som har ønsket en større grad av frihet – altså frikobling fra Finansdepartementet – og at han skal kunne tolke renteforskriften slik han selv mener er riktig. Men jeg vil gjerne få en bekreftelse på at det fremdeles er slik at det er Finansdepartementet og Regjeringen som har det endelige ord i den type spørsmål, at sentralbanksjefen på egen kjøl ikke kan bestemme når renten skal opp og når renten eventuelt skal ned, at det foregår en dialog med departement og regjering, og at den endelige beslutning til sjuende og sist er Regjeringens ansvar.
-1	Klimapanelet kom nyleg med ein ny rapport som konkluderer med at tilstanden for klimaet er meir alvorleg enn vi trudde. Vi har dårlegare tid. Vi må jobbe hardare og snarast setje i verk tiltak for å unngå alvorlege konsekvensar. Klimaministeren treng ikkje gå langt for å finne tiltak som verkar. Klimaministeren har allereie tiltaka liggjande i skuffar. Miljødirektoratet foreslår ein serie tiltak som vil redusere utsleppa med opptil 8 millionar tonn innan 2020, sånn som klimaforliket krev. Førre gongen klimaministeren var i Stortinget, sa ho at klimaforliket står fast og skal bli forsterka, og at det i statsbudsjettet for 2015 vil kome tiltak som gjer nettopp det. Men samtidig som klimaministeren seier ho skal kome tilbake til Stortinget, kjem andre ministrar løpande med forslag til tiltak som vil auke utsleppa. Regjeringa har kutta i midlane til Transnova, det er kutt i arbeidet med fangst og lagring av CO2, ein har forkasta forslag om auka CO2-avgift for tyngre køyretøy, det blir bygging av breiare vegar inn til dei store byane, kutt i bioenergisatsinga i landbruket og slappe klimakrav i oljeindustrien. Det verkar som om det for denne regjeringa er enklare å kome med tiltak som aukar utsleppa, enn å kome med tiltak som skal redusere utsleppa. Mitt spørsmål til ministeren er rett og slett: Kva for dialog er det mellom klimaministeren og dei andre ministrane i arbeidet med å møte klimaforliket?
-1	Jeg skal prøve ikke å være for polemisk i avslutningen, slik at komiteen, som har lengtet etter at debatten skulle avrundes, kan få gjøre det. Jeg har bare lyst til å gi uttrykk for følgende dilemma: Når vi ser på hvordan småbarnsforeldre bruker barnehageplassen, så legger vi vekt på at barnehagedagene ikke skal være for lange, og at det skal være en god balanse mellom den tiden barna har i barnehagen, og den tiden foreldrene er sammen med dem. Det er hele Stortinget enig om. Problemet er når man begynner å prøve å lovregulere det. Man må i tilfelle bestemme seg for antall timer man mener skal være en makstid. 47,5 timer makstid i barnehagen er veldig lang tid. Det er under 20 pst. som bruker barnehagen mer enn 41 timer, og vi vet ikke om det er noen, eller hvor få det er, som bruker den i mer enn 47,5 timer. Ergo kommer man i den situasjonen at en godt kan sette et tidspunkt eller et antall timer som kan oppleves som en anbefaling og ikke som det motsatte, hvis man er opptatt av den balansen. Derfor må man også tenke igjennom hva slags type spesielle situasjoner man kan komme i, hvis man ønsker å lovregulere dette. Da er det er helt riktig som representanten Håbrekke sier, at 60 pst. av barnehagene har en åpningstid på mellom ni og ti timer, er ikke noen aktuell problemstilling, fordi de færreste faktisk kan være mer enn 47,5 timer i barnehagen innenfor dagens åpningstid. Men det finnes noen få, og da vil man også komme i de situasjonene at det finnes noen enkelteksempler i en krisesituasjon i en familie, hvor det kan være sånn at man i en uke eller to eller tre har behov for å være lenger enn 47,5 timer i barnehagen. Det har Kristelig Folkeparti forbudt, og da må man svare på: Hva gjør man i slike tilfeller da? Det er fullt mulig å ta opp en diskusjon rundt balansen i barnehagetid for familier, men det er ikke alle intensjoner det er lett å lovregulere på en fornuftig måte for småbarnsfamilier. Så ønsker forslagsstillerne å forby kvelds- og nattåpne barnehager. Det har vi i veldig liten utstrekning i Norge. De stedene det er noen diskusjon, er det tilknyttet helt spesielle arbeidsplasser. Jeg kan ikke se at det er en aktuell problemstilling å gå inn med så bombastiske virkemidler som det. Jeg tror at de eksemplene vi kan komme opp i når det gjelder større fleksibilitet i åpningstid i barnehagene, vil være sånn at vi hele veien må prøve å gå balansegangen mellom barns rettigheter og foreldrenes rettigheter og selvfølgelig holde stand hvis det er sånn at grådige arbeidsgivere frarøver dem tid.
-1	Sosialistisk Venstreparti har lagt fram forslag om maksimal reisetid: 30 minutter for barnetrinnet og 45 minutter for ungdomstrinnet. Bakgrunnen for dette forslaget er at det fins ingen begrensninger i dag for hvor langt barna er nødt til å reise til skolen hver dag. Siden 1986 er over 600 skoler lagt ned, med den konsekvens at barna i Norge er blitt pålagt lengre og lengre arbeidsreise til og fra skolen. Lengre arbeidsreise sliter ut barna både psykisk og fysisk, noe som går ut over både trivsel, læringskapasitet, fritidsaktiviteter og samvær med familie og venner. Barn i Norge har fått lengre reisetid de senere årene. Beregninger viser at om lag 40 000 elever sitter på skolebussen mer enn en time hver dag. Man kjenner til mange ulike eksempler. Et eksempel i media for litt siden var Osen kommune, der resultatet av det kommunestyret hadde foreslått om nedlegging av en skole, ville føre til at elevene ville få 2 ½ time reisetid hver dag. Dette handler om retten til skole i nærmiljøet. Det handler om Stortingets intensjon om nærmiljøskoler og den betydningen skolen har for lokalsamfunnet og nærmiljøet. Skolen skal brukes til mye mer enn bare skole, den skal også være en kulturarena etter skoletid. Dette handler om barns og unges rett til en god og trygg oppvekst. SV legger fram dette forslaget fordi vi er opptatt av at barna skal få en god oppvekst og en god skole, og av at de skal kunne tilegne seg de kunnskapene de trenger innenfor skolesystemet uten at de slites ut på grunn av lange reiseavstander. Det fins heller ingen offentlig statistikk over hvor lang reiseavstand barn har i Norge. På bakgrunn av dette fremmer vi forslag der vi «ber Regjeringen etablere et system for rapportering av elevenes reisetid til og fra skolen, for å kunne følge utviklingen i skolestruktur og reisevei». Man skal som hovedregel organisere det slik at «reisetida fra hjem til skole ikke overstiger 30 minutter for barnetrinnet og 45 minutter for ungdomstrinnet». Dette er et viktig spørsmål for oss, og det er ikke bare vi som har vært opptatt av dette. Barneombudet har bl.a. tatt til orde for dette. Vi fikk innspill – da dette forslaget lå til behandling i komiteen – fra en rekke ulike organisasjoner som støtter forslaget.
-0	Saksordføreren var i slutten av sitt innlegg inne på WTO-avtalen. Dette oppgjøret er betegnet som et veldig godt oppgjør, kanskje det beste noensinne. Det er også blitt betegnet som en kursendring. Jeg må derfor anta at dette oppgjøret er fremtidsrettet og tar opp i seg de nye utfordringene som vi vil møte. Derfor lurte jeg på om saksordføreren kan redegjøre for hvilke offensive grep i dette oppgjøret som tar opp i seg de utfordringene som en ny WTO-avtale vil medføre.
-1	Utgangspunktet for denne debatten er et forhold som jeg tror egentlig alle Stortingets partier er enige om, og det er at dramatisk teknologisk endring er den aller vesentligste løsningen på klimaproblemene. Det finnes ingen økonomisk teori eller praktisk handlemåte som kan redusere forbruket i den rike del av verden så dramatisk over så kort tid at det kan være den alternative løsningen på klimaproblemene. Med andre ord: Vi må sette alle kluter til for å få til en drastisk teknologisk endring, slik at vi kan oppnå det bl.a. Astrup er inne på, nemlig rask økonomisk framgang for verdens fattige, men med en energibruk og teknologi som er veldig mye bedre enn den vi har i dag. Dette er ikke områder hvor Norge ligger langt etter og kommer i bakleksa, som noen sier, jeg er enig med Marianne Marthinsen der. Det skjer utrolig mye positivt i norsk næringsliv på området. Det at Norge f.eks. har en solenergiindustri, er, når man ser ut av vinduet alle de 365 dagene i året – ikke alle er akkurat som i går – forunderlig. Det skyldes jo bare lang industriell kompetanse og noen gründere av typen Alf Bjørseth, som så en historisk sjanse og grep den, mot alle odds. Jeg var med på å åpne Elkem Solars nye bedrift i Kristiansand, som er et stjerneeksempel på hva norsk solenergiindustri utretter. Da jeg reiste hjem fra Burma her om dagen, leste jeg en lang artikkel i Herald Tribune om RECs investering i Singapore, som var full av lovprising av hva bedriften gjør der nede. Så det er ikke slik at vi ikke gjør noe. Det skjer mye positivt i norsk næringsliv. Havvindmøller er et annet eksempel. På torsdag skal jeg til Averøy ved Kristiansund og åpne den nye, store pelletsfabrikken der. Ja, jeg erkjenner at det er ulike syn på miljøeffekten av den, men det er i alle fall et forsøk på en stor satsing på et område som har et stort potensial på klimaområdet. Men jeg tror Solvik-Olsen og jeg her er enige, og andre har vært inne på det i debatten og setter fingeren på det aller vesentligste: Der vi av og til sliter, er i kommersialiseringen av produktene – skrittet fra god forskning ved universitetene, fra god tenkning i bedriftene, til hvilke produkter som har det markedspotensialet at de virkelig kan settes ut i livet. Formålet med den store satsingen på klimateknologi og miljøteknologi som regjeringen nå annonserer, er å se på hvordan vi kan hjelpe bedriftene med å ta det skrittet ut i virkeligheten. Men skal vi gjøre det, må vi ta en ubehagelig debatt – og det er et område hvor det i hvert fall historisk har vært en forskjell på de rød-grønne partiene og Høyre, jeg vet ikke om det er det lenger – der den eneste praktiske måten å få det til på, er at man definerer noen strategiske hovedområder for Norge. Hvis vi skal spre pengene tynt ut på alle teoretiske og ikke-teoretiske prosjekter, vil det simpelthen ikke bli nok til en strategisk satsing. Så vi er nødt til å gjøre den for politikere vanskelige jobben, nemlig å definere noen brede hovedområder for Norge hvor vi ønsker å satse. Det kan f.eks. være mange ting innenfor skipsfart, hvor vi er en pionernasjon, det kan være ballastvannproblematikken, hvor Norge har store muligheter, og det kan være havvindmøller, hvor det ligger vel til rette i Norge. Jeg tror ikke vi skal trekke konklusjonene i dette møtet, men jeg tror ganske sikkert at med mindre vi bestemmer oss for noen hovedområder og satser penger, tenkning og kraft der, vil vi ikke lykkes. De studiene Miljøverndepartementet har gjort ved å reise rundt i andre land – det er jo ikke slik, selv om Norge har gjort mye, at ikke andre land har gjort noe – viser at i Storbritannia, i Tyskland og i et raskt voksende utviklingsland som Sør-Korea, er det nettopp dette de gjør, de definerer noen nasjonale satsingsområder og setter både intellektuelle, pengemessige og organisasjonsmessige ressurser inn på de områdene. Jeg vet ikke om Høyre fortsatt har sin gamle tanke om at politikken skal være fullstendig teknologinøytral, men hvis de ikke har det, er vi enige. Har de fortsatt det, er dette et punkt hvor vi muligens skiller oss fra hverandre. La meg til slutt si at disse nasjonale strategiene skal vi selvfølgelig komme tilbake til i Stortinget. Vi skal i forbindelse med budsjettet legge fram nærmere retningslinjer for bruken av det teknologifondet som blir annonsert. Jeg vil gå videre på et annet punkt, som bl.a. Astrup var inne på, og det er det faktum at en svært stor del av jordas befolkning ikke har tilgang til energi i det hele tatt. Jeg kom nettopp hjem fra Burma, et land hvor det store flertallet av befolkningen på bygda ikke engang har strøm hjemme, mens i afrikanske land er under 10 pst. av befolkningen knyttet til elektrisk strøm. Norge har en stor jobb å gjøre i spørsmålet om hvordan vi kan bruke offentlige investeringer til å utløse langt større private investeringer i afrikanske land i vannkraft og solenergi, og i andre land også på vindkraft og andre områder, hvor de offentlige midlene kan utløse mye større private investeringer for å løse verdens energiforsyning på en mer miljøvennlig måte.
-0	Det var et veldig lett spørsmål. Svaret er ja. Fremskrittspartiets politikk bygger på å respektere f.eks. Kyoto-avtalen. Men problemet til den sittende regjeringen er at det ikke er noe sted i Kyoto-avtalen der en stiller krav om CO2-rensing på gasskraft alt fra første dag. Det er ingen andre land i verden som har krav om CO2-rensing fra første dag. Det er fullt lovlig å oppfylle Kyoto-forpliktelsene ved å gjøre investeringer i miljøtiltak i u-land og ved å kjøpe kvoter fra utlandet om det er nødvendig. Vi vet at den norske oljeindustrien har sagt at hvis de kan få kjøpe kvoter istedenfor å ha en CO2-avgift, så skal de garantere at Norge oppfyller sine CO2-forpliktelser i forhold til Kyoto-avtalen. Det er ingenting i det Fremskrittspartiet foreslår, som bryter med Kyoto-avtalen.
-1	SV støtter at vi skal ha ISAF-styrkene der. Afghanistan er i en urolig sikkerhetssituasjon, for å si det mildt, ikke minst fordi Afghanistan har mange krigsherrer. Det er klart at når våre styrker er ute i farlige operasjoner – som det viser seg at dette er – kan det være nødvendig å ha flystøtte. Derfor har vi også støttet i regjering nedsendingen av F-16-flyene. Men jeg tror bildet er mye bredere enn det representanten Lønning tror. Jeg tror at mye av frustrasjonen i Afghanistan skyldes den krigføringa som er gjennom operasjon «Enduring Freedom». Derfor støtter ikke SV operasjon «Enduring Freedom», og vi er glad for at vi har trukket oss ut av det.
-0	På vegne av representantene Inge Lønning, Berit Brørby, Lodve Solholm, Ågot Valle og meg selv vil jeg fremme forslag om endringer i Stortingets forretningsorden som gjelder behandling av saker om konstitusjonelt ansvar.
-0	Jeg skal benytte anledningen til å stille et spørsmål som jeg har lovet noen pårørende å stille. Jeg får en del henvendelser fra pårørende som opplever at deres kjære er så syke at de på dårlige dager ikke vil gå ut. Dette medfører at de ofte ikke møter til den sterkt tiltrengte behandlings- eller samtaletimen de har blitt gitt. De etterlyser mer enn en faktura for ikke å ha møtt opp. Vil statsråden gjøre noen grep for de som bor hjemme, og som trenger psykisk bistand, men som ikke greier å nyttiggjøre seg det tilbudet de faktisk blir gitt?
-1	Eg skal i alle fall kort gjere greie for Regjeringas politikk og mitt eige syn i dette spørsmålet. For det første er det slik at dei opphavsrettsvedtaka som vi har i dag, kjem til å bestå, og eg trur ikkje dei i vesentleg grad er ei hindring for at ein kan lage andre forretningsmodellar og andre system som sikrar at opphavsmenn får betalt for sine åndsverk, samtidig som ein kan nytte dei moglegheitene Internett gir for f.eks. å dele kultur og kunnskap. Problemet i dag er jo, som eg er sikker på at representanten er einig i, at veldig mange opphavsmenn faktisk ikkje får betalt for spreiing og bruk av sine åndsverk på grunn av at systema ikkje fungerer godt nok. Det er altså ikkje behov for å ta frå opphavsmenn rettane til deira eigne åndsverk. Det er eit viktig prinsipp som Regjeringa står bak, og som har brei støtte. Derimot vil ein i åra framover måtte sjå på moglegheiter for å utvikle system for det. Eg har lagt merke til at kulturministeren òg har uttrykt seg i same retning, at det er viktig å slå ring om opphavsrettsregelverket, men at det absolutt kan førast ein diskusjon om kor ein skal gå vidare. Det er også det som ligg til grunn i Soria Moria-erklæringa. Så er det slik at SVs noverande program og forslag til program går inn i ein viktig diskusjon om korleis vi skal sørgje for at dei utruleg viktige moglegheitene som ligg der til å spreie kunnskap og kultur gjennom nettet, faktisk vert brukte. På mitt område, som er kunnskap, har vi jo ordningar som kan vere inspirasjon til det. Og ein har kome veldig langt. Ein har faktisk sørgt for betaling til opphavsmenn, og ein gjer læremiddel tilgjengelege på nettet. Liknande system må vi etter mitt syn òg føre ein debatt om innan kulturfeltet.
-0	"Jeg nevnte at rød-grønne politikere mangler forståelse for markedet. Derfor har en de problemene en har nå; en tror at en kan regulere seg ut av markedet i stedet for å sikre en bedre balanse mellom tilbud og etterspørsel. Det er jo nettopp grunnen til at gamle boliger stiger like mye i pris som nye boliger, for det er så stor manko på totalitet av boliger at en løfter bruktprisene på gamle boliger. Kostnadsnivået på å bygge ut nytt blir vedtatt så høyt gjennom regulering av forskrifter at en venter med å bygge ut. Da betyr det at en bygger ut det som er regningssvarende i forhold til markedspris, men det betyr også at de boligene rundt, som er av liknende størrelse osv., også stiger tilsvarende i verdi fordi etterspørselen er mye større enn tilbudet. Dette er elementært om tilbud og etterspørsel. Det er derfor Fremskrittspartiet argumenterer for at hvis en hadde gjort det enklere å bygge en del mindre boliger og ikke hadde hatt krav om universell tilrettelegging i absolutt alle, ville en klart å dekke behovet for boliger for flere folk. Da ville en fått en bedre balanse i markedet, og da ville en også sett en større forskjell på nye og gamle boliger når det gjelder prissetting. Så enkelt er det. Det er bare å se til en del land der en har prøvd å regulere f.eks. tilgang på biler. Når det er mangel på biler totalt sett, er en villig til å betale veldig mye, selv for eldre biler. Land i Øst-Europa, som en del partier her har hatt veldig god kontakt med, er eksempler på det. Når det gjelder universell utforming, vil jeg også si at folk flytter mye. Det er ikke slik at den boligen folk kjøper når de slutter på universitetet, er den boligen de blir gamle i. Derfor er det viktig å ha et mangfold i markedet. Det er god samfunnsøkonomi å sørge for at inngang og fellesareal er tilrettelagt for alle, men det er ikke nødvendigvis god samfunnsøkonomi å sørge for at 100 pst. av boligmassen er tilpasset ethvert tenkelig formål. Da vil en investere veldig mye i behov som aldri vil oppstå. Det er derfor en må differensiere hvilke krav en stiller i det private boligmarkedet. Det er viktig her å sørge for at folk faktisk klarer å komme inn i boligmarkedet når de er unge. Det er ikke noe poeng å ha en bolig der en kan bo fra en er 18 år til 72 år, eller 80 år, hvis en ikke har råd til å kjøpe når en er 18 år, eller 25 år – det er problemet. Det har ikke regjeringen tatt inn over seg. Når det gjelder Finanstilsynet, vedtok Høyre på sitt landsmøte at de ville fjerne kravet om 15 pst. egenkapital for å få boliglån. Da forstår jeg ikke hvorfor Høyre ikke kan støtte vårt forslag. Vi mener at Finanstilsynet gjør en kjempeviktig jobb. Finanstilsynet har inntil nå gitt råd om ikke å låne ut mer enn 90 pst., men de har vært veldig fleksible når det gjelder bankene. Nå har det blitt et veldig sterkt krav om 85 pst., og vi ser i dagens Dagsavisen at det gjør at en del istedenfor tar opp forbrukslån. Det er den dårligste og dummeste måten du kan finansiere boligen din på av alle. Men det er resultatet av boligpolitikken og den politikken Finanstilsynet nå gjennomfører."
-1	"Det forslaget vi behandler i dag, er et forslag som omhandler svært alvorlige ting – tvangssaker etter barnevernsloven og sosialtjenesteloven. Det skal ikke mye fantasi til for å se for seg at dette er noen av de vanskeligste situasjonene som både barn og voksne kan havne i. Nettopp derfor stilles det store krav til det offentlige, til fylkesnemndene og domstolene, om rettssikkerhet og om at disse familiene blir møtt med respekt i det systemet. For øvrig har jeg telt antall ganger ordet «rettssikkerhet» forekommer i flertallets merknader – det er fire ganger. Så jeg forstår ikke helt representanten Hornes innlegg om at dette ikke er behandlet av regjeringspartiene. Det er jo tvert imot noe som regjeringspartiene, som en del av et større flertall, understreker som en viktig del av disse problemstillingene. SV støtter ikke forslagene fra Fremskrittspartiet. Det er 19 år siden nemndene ble opprettet, og erfaringene vi har derfra, er stort sett gode. En av grunnene til det er jo nettopp at fylkesnemndene kombinerer den juridiske og faglige innsikten med lekmansskjønn. Ordinære domstoler har ikke spesialkunnskapen om barns oppvekst og om barns behov. Ikke minst, så er det veldig korte frister i barnevernsloven, og det er veldig vanskelig å se for seg at de ordinære domstolene skulle ha mulighet, kapasitet, til å behandle saker like raskt som fylkesnemndene. Dette er kanskje spesielt verdt å nevne nå som vi er i desember måned. For å si det sånn: Desember var for meg i 1990 en mye lengre måned enn desember er nå i 2011 – et barneår går ganske mye saktere enn et voksenår. Og dette handler om barns rettssikkerhet: Rask behandling er avgjørende for barns rettssikkerhet i disse spørsmålene. Fylkesnemndene gjør et ekstremt viktig arbeid. Derfor har regjeringen prioritert å styrke saksbehandlingskapasiteten i budsjettet for 2011. Det gjør den også i budsjettet for 2012, nettopp med tanke på det jeg snakket om; barns rettssikkerhet og at barn som er voldsutsatt, eller er i hjem der de ikke har det bra, skal få hjelp så raskt som mulig."
-0	Representanten Solvik-Olsen får jo svare for seg selv, men jeg blir gjerne på vegne av Fremskrittspartiet med til Telemark og industrien der. Vi kan jo til og med besøke Union – nei, det kan vi ikke, for Union ble ikke reddet, slik Regjeringen lovte. Jeg skal imidlertid besøke industrien i Mosjøen i løpet av de nærmeste par månedene. Industrien i Mosjøen er veldig opptatt av tilgangen på kraft, og Regjeringen er veldig opptatt av å verne den eneste reine kilden til kraft som kan sikre industrien i Mosjøen tilgang på strøm, nemlig Vefsna. Vi har strenge miljøkrav i Norge, og verre skal det bli, men jeg har lyst til å trekke en parallell. Vi har altså noe som heter CO2-avgift i Norge. Det har vi hatt i en del år. Det har hatt liten eller ingen effekt på miljøet. Men så har vi et SO2-fond, et svovelfond, som industrien har, industriens miljøfond. Det har hatt stor effekt. Utslippet av SO2 fra industrien i Norge har blitt kraftig redusert, for gjennom markedsmekanismene har man latt de beste og mest effektive tiltakene realiseres først. Belastningen på den enkelte bedrift har på den andre siden vært begrenset. Så skal vi altså redusere utslippene av NOx fra norsk industri. Og hva gjør man? Jo, da tar man jaggu – unnskyld uttrykket, president – da tar man og kopierer den avgiften som ikke har fungert, nemlig CO2-avgiften, og lager en NOx-avgift, i stedet for å kopiere det som har fungert, nemlig SO2-fondet. En NOx-avgift vil primært være en fiskalavgift til staten. Den må settes svært, svært høyt. Norsk industri er klokkeklar på det, avgiften må settes svært høyt dersom den skal medføre investeringer for å redusere utslippene. Det er to måter industrien kan redusere utslippene av NOx på. Den ene er å flytte industrien til Dubai og Kina, og den andre er å gjøre disse investeringene. Men da må altså avgiften være svært høy. Da vil jeg utfordre regjeringspartiene: Hvorfor ikke lage et NOx-fond i stedet? Det vil, i motsetning til NOx-avgift, medføre mindre belastninger for industrien, og det vil være bedre for miljøet. Men så er spørsmålet: Hva er Regjeringen mest opptatt av når det gjelder innføring av NOx-avgift? Er det å få mer penger i statskassa, eller er det å gjøre miljøet bedre?
-0	Alle er enig med statsråden i at det er viktig å satse på kollektivtrafikk i de store byene. Derfor har Fremskrittspartiet lagt fram et forslag om å bruke 100 milliarder kr i de fire største byene over en periode på flere år. Men statsråden ville altså ikke svare på spørsmålet mitt. Derfor skal jeg gjenta spørsmålet, som er helt enkelt og greit: Er det ikke rimelig at staten bidrar til å dekke sin del av de økte kostnadene og reduserte inntektene i forbindelse med bompengeinnkrevingen? Vi vet også at staten har pålagt ganske mange tunge prosjekter – med store overskridelser. Burde ikke staten da være med og bidra med sin andel når det kommer overskridelser i den størrelsesorden?
-0	Norge er en energistormakt både i europeisk målestokk og i verdensmålestokk. Vi har uutnyttede, miljøvennlige vannkraftreserver og i praksis ubegrensede gassressurser som kan benyttes til produksjon av elektrisk kraft. Gasskraft blir internasjonalt regnet som miljøvennlig. At vi i Norge ikke har klart å produsere tilstrekkelig med rimelig elektrisk kraft, men har gjort oss avhengige av import, er etter Fremskrittspartiets syn et politikerskapt problem, som bør løses politisk ved å legge til rette for en økt utnyttelse av våre vannkraftressurser og bruk av gass i kraftproduksjonen. Andre, såkalte alternative energikilder er naturligvis også i bruk, og vil være det også i framtiden, kanskje i økende grad. Men Fremskrittspartiet har det prinsipielle syn at energi fra ulike kilder bør likebehandles avgiftsmessig, fordi vi på den måten får den mest mulig kostnadseffektive utnyttelse av energiressursene. At Fremskrittspartiet tidligere har gått inn for momsfritak for alternativ energi i tiltakssonen i Nord-Norge, bygger nettopp på prinsippet om likebehandling, fordi elektrisk kraft allerede da hadde et slikt fritak. På denne bakgrunn vil Fremskrittspartiet ikke støtte forslaget om avgiftsmessig forskjellsbehandling av eller forslag om selektive støtteordninger for enkelte energikilder.
-0	Ja, jeg hører hva statsråden sier, men jeg har også registrert at representanter for regjeringspartiene har sagt at ja, den satsingen man ønsker å gjøre på kollektiv, vil gå ut over veibevilgningene. Det betyr jo ikke at det er sånn som statsråden sier, at man skal satse på å bygge veier i hele landet. Problemet er at vi har et veinett som råtner på rot stort sett over hele landet. Hvordan skal statsråden klare det? Er det klimaforliket som er det viktige, eller er det handlingsregelen som er det som betyr noe for denne regjeringen – og ikke minst for statsråden? Konsekvensene nå er at vi har fått et mye større vedlikeholdsforfall på veinettet enn det man hadde før den rød-grønne regjeringen overtok – kanskje fordi man har gjort noe med beregningsmodellene. Men det er ikke tvil om at det aldri har vært større forfall på veinettet enn det det er nå, med bakgrunn i de tallene som er lagt fram i forbindelse med Nasjonal transportplan, som kom i februar måned.
-1	I denne saken går det en ideologisk skillelinje mellom venstresiden og høyresiden. Men jeg reagerer når representanter for Høyre forsøker å framstille som om det før man fikk en ny friskolelov, bare var én linje i den videregående skolen, og der måtte liksom alle gå. Det er med skam å melde fullstendig feil. Det er mange linjer å velge mellom. Det skal være mange linjer å velge mellom. Og det er slik at det er fylkeskommunene som faktisk har ansvaret. Jeg merker meg at Fremskrittspartiet omtaler fylkeskommunen som en monopolist. Fylkeskommunene er altså blitt pålagt ansvaret for å sikre videregående utdanning i full bredde til alle elever, både med fagopplæring og med allmenn studiekompetanse. Fylkeskommunene prøver etter søknaden fra elevene å legge til rette for dette over hele landet, og med så stor bredde i tilbudet som overhodet mulig. Nå har vi sett en stor søkermasse fra de private videregående skolene, og det er bekymringsfullt hvis de blir godkjent, for poenget er at fylkeskommunenes ansvar for å gi et tilbud til disse elevene forsvinner ikke om det blir godkjent en privat videregående skole. Så i det øyeblikket den skolen finner ut at dette har man ikke tenkt å drive med lenger, ja, så sitter fylkeskommunene der med det ansvaret. Det har jo også vært sånn at fylkeskommunene har kapitalutgifter knyttet til infrastrukturen de har. Fylkeskommunene har utgifter knyttet til lærerlønninger. Fremdeles er det over 30 pst. av lærerne i videregående skole som har en personlig ordning med uoppsigelige arbeidskontrakter. Dette er lærere som fylkeskommunene ikke kan få sagt opp sjøl om departementet skulle finne på å si ja til mange private videregående skoler og det ikke er disse lærerne som får jobb i de skolene. Det betyr at man sitter igjen med veldig store utgifter, og samtidig er man like forpliktet til å gi et bredt tilbud til de elevene som til enhver tid måtte søke en offentlig skole. Og for å kunne ivareta det ansvaret i sin helhet må man faktisk ha ansvaret for skolestrukturen. Det er det viktigste grepet man har. Fordi man ikke har ubegrensede ressurser til dette, må man husholdere med pengene slik at man greier å møte flest mulig av elevene i deres ønsker og tilby en kvalitet som er god. Det er positivt at Regjeringen har erkjent at uttrekket fra fylkeskommunene slik det er i dag, er for høyt, jf. noen av de argumentene jeg brukte i sted. Det er bekymringsfullt at Regjeringen ikke ser at den som blir pålagt en slik omfattende oppgave som det er å skulle gi videregående skole i full bredde til alle elever, ikke da også skal ha full myndighet over skolestrukturen, slik at man er i stand til å ivareta den oppgaven på en god måte. Jeg skal også gjøre en liten visitt til det systemet som man bygger opp for skoler, for man har hatt mange lange pekefingrer overfor kommuner og fylkeskommuner fordi de ikke er effektive nok, og så henviser man da f.eks. til rasjonalisering av skolestrukturen som en alternativ måte å drive mer effektivt og rasjonelt på. Samtidig etablerer man altså et finansieringssystem for private skoler. Slik det er i dag, får man den private skolen godkjent bare alle fagplanene er i orden, alle delene i søknaden er i orden. Dermed vil man med statlig finansiering opprettholde en skolestruktur som Regjeringen mener er ineffektiv og altfor kostbar hvis det er fylkeskommunene eller kommunene som driver den, men så lenge det er statlige skoler, er det helt greit å opprettholde en ineffektiv og altfor kostnadskrevende struktur. Jeg hadde ønsket meg en regjering som hadde hatt som ambisjon å tilby de aller beste skolene gjennom det offentlige. Når Johan Bauer kommer med sine tilbud om gratis PC til alle elever, skoleturer, kontaktlærer, så skulle det offentlige har svart ja, dette er vår ambisjon med den offentlige skolen også, dette skal vi faktisk tilby elevene, for dette er bra. Men det sier denne regjeringen at de ikke har råd å tilby elevene i den offentlige skolen. Og det er da jeg konkluderer med at Regjeringen ønsker at det offentlige skal framstå som noe annenrangs og ikke å være i stand til å konkurrere med denne typen private tilbud.
-1	La meg først si at det finnes ikke noe korstog fra vår regjering når det gjelder disse spørsmålene. Jeg er glad for å få dette spørsmålet, for det kan også bidra til å oppklare noe av den misforståelsen som måtte være der. Jeg er selvfølgelig av den oppfatning – og det vil jeg tro alle norske foreldre er – at det er foreldrene som skal oppdra sine egne barn. Så har jeg uttalt meg positivt om barnehagen som et supplerende tillegg til dette. Mange av oss som har hatt barn i barnehage, vet at barnehagen er et godt pedagogisk tilbud for barna våre. Men det ekskluderer selvfølgelig ikke – og det har aldri vært i mine tanker – at det ikke er foreldrene som har hovedansvaret for dette. Det pågår nå en debatt om dette, om barneoppdragelse og samfunnets rolle og foreldrenes rolle. Det er en debatt som jeg på mange måter synes er positiv. Den har også en klar verdiforankring, og den har forankring i dette moderne samfunnet som vi er en del av. Bare la meg si at denne debatten er positiv. Jeg skal som sådan ikke delta i den, men det å understreke barnehagens betydning har vært viktig for meg i den posisjonen jeg har. Den står ikke – la meg bare få understreke det nok en gang – istedenfor foreldrenes selvfølgelige hovedansvar for, plikt til og ikke minst glede i å oppdra sine egne barn. Så er også representanten inne på dette med bordbønn. Spørsmålet om bordbønn er heller ikke et utspill, det er svar på et spørsmål fra avisen Verdens Gang. Ordet «forbud», som jeg så stod på førstesiden, har selvfølgelig ikke vært i min munn. Bordbønn i det daglige vil av FNs komite oppleves som religiøs forkynnelse. Det er et anbefalt råd som vi har fått. Men bordbønn som kunnskapsformidling, sammen med religiøse sanger og andre religiøse aktiviteter som en del av vår kulturarv, en del av vår tradisjon, en del av det vi selvfølgelig skal viderebringe til våre barn i skolen, er noe annet. Det betyr at religiøs aktivitet må det da finnes et alternativ til for dem som ikke ønsker dette. Bordbønn som kunnskapsformidling er selvfølgelig derfor helt i orden, men daglig bordbønn vil av veldig mange oppleves som forkynnelse. Og det er dette jeg har uttalt meg om. La meg også si at dette ikke er reflektert i Regjeringens syn, for dette er ikke noe spesielt for vår regjering. Jeg vil tro at enhver regjering måtte ha presisert denne forskjellen. Det kom kanskje ikke klart fram i Verdens Gang, men det tror jeg ikke at jeg skal svare på. Det får journalisten i Verdens Gang presisere.
-0	Jeg takker igjen for svaret. Som man forstår av den utarbeidede planen, og også det som statsråden svarte innledningsvis, er det opplagt at de reguleringsmessige forholdene er av helt avgjørende betydning for å få igangsatt første permanente byggetrinn på Rygge Sivile Lufthavn. Som også statsråden var inne på, er det Forsvaret som er grunneier av disse arealene, og sånn som jeg ser det, er det naturlig at Forsvaret engasjerer seg i reguleringsprosessen. Hva vil statsråden foreta seg for å sikre at Forsvaret prioriterer medvirkning i reguleringsarbeidet?
-1	Som jeg sa i mitt innlegg, føler jeg at vi er kommet et godt stykke på vei. Vi er kommet lenger enn det så ut til en periode. Nå har mange partier hatt landsmøte, og dette har vært et viktig tema på disse landsmøtene. Det gir helt åpenbart nye muligheter. Jeg la vekt på de tingene jeg er fornøyd med i innstillingen, nemlig det som har å gjøre med næringsutvikling, utdanning og kombinasjonen av forskning, utdanning og næringsutvikling. Jeg nevnte kultur, og jeg nevnte en del andre områder. Så er det flere områder som jeg synes vi skulle kommet enda lenger på. De vedtakene som er gjort rundt omkring på de ulike landsmøtene, åpner for dette. Boka er, som jeg sa, fortsatt åpen. Prosessen går videre. Når vi er ferdig med dette, når vi er kommet til 2008 og lovbestemmelsen er lagt på plass, føler jeg meg rimelig trygg på at dette skal bli en god reform, en spennende arena som et godt sted for politisk virksomhet.
-0	Takk til interpellanten som tar opp eit viktig tema. Noreg har, som interpellanten skriv, klare ambisjonar i avfallspolitikken om at avfallsmengda skal reduserast, om ombruk av gjenstandar, om materialgjenvinning og om energiutnytting av avfall. Offentleg avfallsbehandling er ryggrada i den norske avfallsbransjen, men det er også sterke innslag av marknadsmekanismar og private aktørar – ja, og det er bra. Avfallet har gått frå å vere ei belastning til å bli ein ressurs som er etterspurd, og det skal vi vere glade for, slik også statsråd Sundtoft er inne på. Vidare skriv interpellanten at offentlege avfallsaktørar har uttrykt sterk bekymring for sine rammevilkår etter at ny forskrift om forholdsmessig kostnadsfordeling har blitt innført, og svært mange reagerer på at store mengder avfall blir transporterte tvers over landet til svenske forbrenningsanlegg. Det blir hevda at dette vanskeleggjer utvikling av tenlege og miljøvenlege løysingar lokalt. Ny kostnadsfordeling og avfallseksport kjem som resultat av at avfall har blitt ei marknadsvare, og at marknadens behov går føre samfunnets behov. Kva er så samfunnets behov i denne samanhengen? Jo, etter årtusenskiftet blei det investert i forbrenningsanlegg med store offentlege bidrag, bl.a. frå Enova, i milliardklassen samtidig som ein hadde ei forbrenningsavgift som var svært skadeleg for avfallsbransjen nasjonalt. Det blei altså billigare å eksportere avfallet framfor å brenne det innanlands i dei nye forbrenningsanlegga, eller fjernvarmeanlegga. Forbrenningsavgifta på norsk avfall gjorde at det blei inngått mangeårige avtalar med svenske forbrenningsanlegg, og dette førte til at dei aller fleste forbrenningsanlegga her i Noreg gjekk for halv maskin, og ein hadde store problem med å dekkje investeringskostnadene. I årsskiftet 2009/2010 tok den gongen opposisjonen – ved Framstegspartiet, Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre – sine talspersonar opp problemet og viste til at det årleg blir transportert 20 000 trailerlass med avfall til forbrenning i svenske anlegg med følgjer for norske forbrenningsanlegg – 450 000 tonn. Dette er både dårleg miljøpolitikk og dårleg forvaltning av skattebetalarane sine pengar, var argumentet den gongen. Vidare argumenterte ein med at det er meiningslaust når den raud-grøne regjeringa på den eine sida brukar milliardar av skattebetalarane sine pengar i investeringstilskot til bygging av fjernvarmeanlegg i Noreg basert på forbrenning av avfall, og på den andre sida opprettheld ei særnorsk avgift som gjer at avfallet i staden endar opp i svenske anlegg. Først i oktober 2010 blei avgifta tatt bort for å sikre lik konkurranse mellom svenske og norske forbrenningsanlegg, men som nemnt var det altfor seint, fordi det var inngått mangeårige avtalar om eksport av avfall til Sverige. Så hovudansvaret for at vi framleis eksporterer 450 000 tonn avfall, ligg faktisk hos den raud-grøne regjeringa, som var veldig sein med å fjerne denne avgifta som gjorde at det lønte seg eksportere til Sverige. Så fråskrivinga av ansvaret for dette er mildt sagt oppsiktsvekkjande. Interpellanten, representanten Henriksen, spør vidare kva statsråden vil gjere for å hindre at marknaden blir ein herre i avfallspolitikken i staden for ein tenar. Eit godt samspel mellom det offentlege og næringsaktørane i avfallsbransjen er den beste løysinga for ei kostnadseffektiv og miljømessig god handtering av det norske avfallet, basert på ein politikk som ikkje fører til at det løner seg å køyre avfall frå Vestlandet og heilt til mottaksstasjonar i våre naboland. Denne regjeringa har også fjerna deponiavgifta, fordi heller ikkje den var hensiktsmessig, for den blei oppfatta som byråkratisk og rett og slett lite eigna i miljøsamanheng. Vidare har statsråden vist til utgreiinga som no er i gang, og som vil gjere at når det gjeld avfallspolitikken, kan ein sjå lyst på framtida, i motsetnad til det ein har gjort no over svært lang tid.
-0	Jeg takker statsråden for svaret, som jeg tolker som et positivt svar, både for Rv 2, for dem som bor langs Rv 2, og ikke minst for de andre som også skal bruke Rv 2. Men når man leser avisen Glåmdalen av 14. mai i år, ser man at det står: «Uavgjort om rv 2». Videre står det: «Med fire stemmer for nord, fire for midten og tre for sør i Nes kommunes planutvalg i går kveld er riksvei 2-saken i Nes like åpen som før.» Det viser litt om hva de enkelte kommunestyrer og formannskap er uenige om. Og så er det dette med penger. I den samme avisen, Glåmdalen, står det den 15. mai følgende: «Både Akershus og Hedmark fylkeskommuner er lei av å vente på ny riksvei 2. I løpet av juni gir de derfor lånegarantier på til sammen 520 millioner kr.» Slik kan jeg vise til den ene avisartikkelen etter den andre. Jeg har forståelse for at statsråden ikke kan svare mer detaljert på tilleggsspørsmål. Jeg synes at førstesvaret var bra. Men synes ikke statsråden at noen må ta det overordnede ansvaret, slik at man snart skjærer igjennom? Jeg tror at dette har pågått i 12–13 år, og vi trenger nå en god vei, slik statsråden var enig i.
-0	Det var det jeg fryktet! Som jeg nevnte i mitt innlegg, stusser jeg litt over hvorfor regjeringen kun legger opp til en forenkling og frivillig revisjon når det gjelder AS-er. Hvorfor gjør man ikke det samme når det gjelder stiftelser, som jeg også nevnte i mitt innlegg, eierseksjonssameier, borettslag og boligbyggelag? For å illustrere det slik at representanten Thorkildsen forstår det bedre: Jeg regner med at mange av velgerne til SV bor i byer og kanskje bor i bygårder – enten eier eller leier. Det er ingen tvil om at hvis det er en bygård ikke så langt herfra som kanskje har 100 000 kr i omsetning, hvor alle betaler fellesutgifter, og hvor alle seksjonseierne, eller de som leier av en seksjonseier – alle butikkene og alle boligeierne – ikke ser noe behov for å ha revisjon – de er fornøyde med en autorisert regnskapsfører – hvorfor skal staten da pålegge dem revisjon, hvis det bare er snakk om 100 000 kr, eller kanskje mindre, som går til felleskostnader?
-0	Alle barna som kommer til Norge, uansett oppholdsstatus, har barnevernet ansvaret for. Veldig mange av disse barna bor i akuttmottak ute i kommunene, og både Helsedirektoratet og Bufdir har nå sendt brev til kommunene om at de må være veldig oppmerksomme på den situasjonen som barn på mottak kan være i. Det at barn forsvinner, er alvorlig. Sakene er utfordrende, og de er veldig sammensatt. Det er barn som forsvinner fordi de ikke ønsker å være her, det kan være barn som blir utsatt for menneskehandel, det kan være barn som finner slektninger, og det kan også være barn som ikke ønsker å bo der. Derfor er det veldig viktig at vi har gode rutiner ved de omsorgssentrene vi har. Jeg har tett og god kontakt med Bufetat opptil flere ganger i uka for å forsikre meg om at vi har gode rutiner på dette, og at sikkerheten ved omsorgssentrene er ivaretatt. Vi gir også god veiledning til de nye omsorgssentrene, som nå blir etablert i raskt tempo. Det er også viktig at vi sørger for tilfredsstillende sikkerhet og rutiner på sentrene – også når det gjelder sikkerheten i lokalene – at det er høy voksentetthet, og at det er kameraer på utsiden. Det er også viktig at barnevernet er klar over rutinene de må ha overfor politiet. Hvis noen forsvinner, skal man melde fra til politiet. Det er politiet som skal følge opp disse barna, men det er ofte vanskelig å følge dem opp, for det er vanskelig å vite hvor de har forsvunnet. Dette er et vanskelig tema. Jeg deler veldig mye av bekymringen til representanten – og også mange etaters bekymring. Men jeg gjør så godt jeg kan ved å ha gode rutiner på omsorgssentrene og ha god opplæring av de ansatte som er der. Jeg har god kontakt med justisministeren når det gjelder dette.
-0	Statsråden har kun en liten del, men en viktig del av næringskomiteens budsjett, nemlig konkurransepolitikken. Da statsråden allerede er vel kjent med Fremskrittspartiets utålmodighet når det gjelder å få offentlig sektor til å etterleve anbudsregelverket, vil jeg ta opp en annen problemstilling med statsråden. Fremskrittspartiet har blitt kontaktet av IKT-Norge, som har pekt på et problem midt oppe i den krisen vi er i nå, nemlig kravet om en bankgaranti i forbindelse med offentlig anbud, noe som selvfølgelig kan være veldig vanskelig for spesielt IKT-bransjen, der mye av verdien ligger i topplokket og ikke i varer. Det jeg lurer på er, i den situasjonen vi er inne i og med den utfordringen som bransjen har, om statsråden vil vurdere å lempe på kravet om bankgaranti når det gjelder offentlige anskaffelser, som et virkemiddel for å hjelpe denne næringen gjennom den kriseperioden vi går inn i?
-1	"SV har i fleire år meint at å kjøpa fregattar før ein veit kva ein skal med Forsvaret, er skandaløst. Og eg er heilt sikker på at diverse forsvarsministrar og medlemer av forsvarskomitear allereie i dag kan begynna å førebu seg på korleis dei skal svara på spørsmåla i den granskinga som vil koma. For allereie i dag er det grunnlag for ei gransking av prosess og økonomiske kalkylar. Og når nye kostnadssprekkar og komande store omstruktureringar i Forsvaret som følgje av denne gigantiske investeringa dukkar opp, vil fleire enn SV sjå at høyringar i granskinga til kontroll- og konstitusjonskomiteen når det gjeld fregattsaka, er uunngåeleg. Det er positivt at den tidlegare finansministeren Restad og Senterpartiet har kome til den same konklusjonen som SV har hatt lenge. For den konklusjonen er den einaste fornuftige. Og etter å ha vore i ein del debattar i denne saka, har eg kjensla av at svært mange representantar i denne sal begynner å få problem. Då er det berre å oppmoda dei til å følgja den kjende fjellregelen: Det er inga skam å snu. Nåverande forsvarsminister Godal kan fjellregelen, og gjekk for ikkje så lenge sidan ut og sa at større investeringar måtte venta. Men så lèt han altså vera å ta den største investeringa med i den tankerekkja, nemleg den investeringa i fregattar på 12-20 milliardar kr. Kanskje blir det til slutt 24 milliardar kr, altså ei dobling. Det blir ikkje trekt inn i argumentasjonen, og då blir det ein brest i logikken. For dersom ein skal snu, kan ein ikkje snu halvvegs. Det er leitt at vår nye forsvarsminister ikkje har mot til å gjera det heilt ut. Eg trur at han veit at det ville vore det einaste rette, men at han føler prosessen har gått for langt. Fregattane er strukturuavhengige, er svaret SV får når me slår fast at investeringane må utsettast. Det kan godt vera at dei passar inn i det nye NATO-konseptet og deira rolle som verdspoliti, endå om eg tvilar på det òg, men fregattane er sterkt knytte til antiubåtoperasjonar og til å halda ved lag forsyningsliner mellom sør og nord, og då snakkar me om ein struktur med eit forsvar mot eit konvensjonelt angrep på norsk territorium – altså ein struktur som er av den gamle, gode sorten. Fregattane er altså ikkje strukturuavhengige, dei er strukturstyrande. Og trekkjer me inn dei svært høge driftsutgiftene som me vil få på fregattane, vil det innebere sterke styringar på Forsvarets framtidige struktur og konsept. Den handlefridomen me nå treng til å modernisera og legga om Forsvaret, vil sjølvsagt bli avgrensa av fregattane si feilaktig påståtte strukturuavhengigheit. Spørsmålet er: Kva er dei forsvars- og tryggingspolitiske utfordringane? Kva slags fiendebilete har me? Kva er det me skal forsvara oss mot? Dei spørsmåla må me svara på før me kjøper noko så dyrt som fleirtalet her ser ut til å gjera i dag. Rett rekkjefølgje er ikkje det forsvarsministeren gjer, å snu litt og dermed ikkje finna vegen tilbake til utgangspunktet; det er å gå tilbake til utgangspunktet og staka ut ein ny kurs. Og då talar alt for det som òg fleire og fleire fagmilitære innser, nemleg at dette må utsettast. Faktum er at me har tre utval som vurderer kva slags forsvar me treng for framtida, og det vel altså fleirtalet her å sjå vekk frå. Me har Forsvarspolitisk utval, Sårbarhetsutvalget og det fagmilitære utvalet Forsvarsstudie 2000, som forsvarssjefen leier. Dei skal snart konkludera, om nokre få veker, og så vedtar fleirtalet her ei investering som vil styra den konklusjonen ein i neste omgang må trekka i forhold til kva slags forsvar ein treng. Kva om desse utvala seier at nei, fregattar treng me ikkje i den nye forsvarsstrukturen til Noreg? Det er berre ein konklusjon i denne saka. Det er å venta på resultatet til dei tre utvala og diskutera denne saka på nytt i samband med langtidsmeldinga våren 2001."
-0	Jeg er glad for at vi er enige om at det lovforslaget ikke er tilstrekkelig, og det er jo nettopp derfor regjeringen bruker tid på å se på hvilke andre virkemidler som kan tas i bruk for å få til mer konkurranse i dette markedet. Så skal jeg love representanten Storberget at vi jobber på, både fra Landbruks- og matdepartementets og Nærings- og fiskeridepartementets side, og har et godt samarbeid om dette. Vi vil komme tilbake så fort vi har en konklusjon fra regjeringen på hvilke tiltak vi mener er viktige. Da håper jeg at vi får til et bredt forlik i Stortinget om gode virkemidler som kan bidra til å sette fart på konkurransen i denne sektoren.
-1	Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til justisministeren: «I Justisdepartementets trusselvurdering og prioriteringer for Politiets sikkerhetstjeneste for 2003 er den globaliseringskritiske bevegelsen omtalt under overskriften politisk ekstremisme. Den eneste andre gruppen som omtales her, er de høyreekstreme. Står statsråden inne for en slik kategorisering av de norske organisasjoner og miljøer som har markert seg som kritiske til økonomisk og politisk globalisering?»
-0	At Senterpartiet har svært stor tro på kommunen og fylkeskommunen, er vel ingen overraskelse, men å mene at alt kan ordnes best gjennom disse, er vel å gå for langt. I forslaget de er sammen med Kristelig Folkeparti om, ønsker Senterpartiet å fordele den statlige tilskuddsordningen til frivillige lag og organisasjoner gjennom fylkeskommunene etter forslag fra kommunene. Dette gjelder spesielt organisasjoner uten tilknytning til et nasjonalt ledd. Tror ikke Senterpartiet at dette forslaget vil kunne skape forskjellsbehandling alt etter hvilken kommune en bor i, avhengig av bl.a. hvem som styrer med slike saker, deres prioritering og ikke minst interesser? Tror ikke Senterpartiet at det i tillegg til å være et forsinkende mellomledd, dessuten er et fordyrende ledd? Har ikke Senterpartiet tro på og tillit til at de enkelte organisasjoner kan ivareta dette på den beste måte når de, iallfall etter Fremskrittspartiets syn, kjenner den enkelte frivillige organisasjon best og vet hvordan midlene skal brukes til beste for alle?
-1	Det er spesielt opprørende når en slik sak berører en kvinne som er innlagt i sykehus med en diagnose som for få år siden ville innebære at hun var i asyl, et asyl som ville beskyttet henne i forhold til den lidelsen hun hadde. Så gjelder ikke flyktninger. Vi registrerer at det er ulik historiebeskrivelse fra departement og statsråd og fra familien og de som kjenner familien. Jeg vil fokusere på rammebetingelsen for maktutøvelse, for i altfor stor grad blir det fokusert på de ytre etatene, de som gjennomfører handlingene. Jeg savner en etisk standard for departementets håndtering av disse sakene og lurer på om statsråden vil gjennomgå den etiske standard som departementet legger til grunn for sin utøvelse.
-1	Grunnen til at det er viktig for enhver regjering med jevne mellomrom å legge fram en melding om forskning for Stortinget, er nettopp det interpellanten nå sier. Jeg er helt enig med ham. Vi kan ikke være så skråsikre på hva som vil være de viktigste utfordringene, at vi kan vedta dette én gang for alle og så la det være med det. Vi må fornye den tenkingen, og vi må justere opp våre mål for forskning i forhold til den samfunnsutviklingen vi ser rundt oss. Men det at man har en utfordring i å møte kunnskapsbehov i samfunnet og materialisere dem, eller få dem ned i forskningspolitiske mål, som man så kan følge opp i budsjetter og programmer, utelukker selvsagt ikke at det hele tiden må være rom for det som interpellanten kaller den nysgjerrighetsdrevne forskningen – den forskningen som i utgangspunktet kanskje ikke synes så veldig nyttig der og da. Jeg nevnte et par eksempler. Ett av dem var et program som ble utviklet for å løse praktiske utfordringer ved atomreaktoren på Kjeller, noe som førte til utvikling av programmeringsspråket Simula. Det har fått en helt annen konsekvens. Her i landet skjedde denne forskningen, og det var ikke slik ment i utgangspunktet. Vi har mange eksempler på dette, og jeg vil være den første til å applaudere at slikt skjer, og forsøke å legge til rette for at vi kan ha den – la oss si – romsligheten i tenkingen omkring forskning. Jeg er helt enig med representanten Aksel Hagen når han understreker at det å spørre etter fri forskning ikke er det samme som å spørre etter mer grunnforskning. Jeg tror inndelingen mellom ulike former for forskning på en skala fra grunnforskning til anvendt forskning og å forsøke å se helheten i det er en mer fruktbar sammenheng enn hele tiden å spørre om hvem det er som initierer forskningen – om det skal være forskerne selv, eller om det skal være andre, f.eks. politiske myndigheter. Stortinget har sluttet seg til de forskningspolitiske mål som Regjeringen har lagt fram, og jeg er veldig glad for å ha et godt utgangspunkt og ut fra mitt ansvarsområde kunne stimulere til forskning i alle ender av denne skalaen fra grunnforskning til anvendt forskning. Jeg vil selvfølgelig, som statsråd for forskning og høyere utdanning, fortsette arbeidet for å styrke de åpne nasjonale konkurransearenaene i Forskningsrådet, styrke forskningen som er rettet mot de store samfunnsutfordringene, og bidra til gode rammevilkår for hele forskningssektoren og dermed også gi rom for å kunne gi svar på de spørsmålene som ennå ikke er stilt, som Trine Skei Grande uttrykte det. Jeg takker for debatten og tar synspunktene med meg i det videre arbeidet.
-1	Utbygginga av ny fornybar energi, befolkningsvekst og befolkningsendring, utviklinga av ny kraftkrevende industri, elektrifisering av installasjoner på sokkelen – altså den store overgangen fra fossil energi til rein kraft – gjør at vi står overfor svære oppgaver i å fornye og bygge ut elnettet i årene som kommer. Det gjelder sentralnettet, det gjelder regionalnettet og det gjelder nye utenlandsforbindelser, for å bidra til forsyningssikkerhet og større evne til kraftutveksling for å styrke bruken av uregulerbar fornybar kraft fra vind og sol. Det vil være utfordrende med hensyn til både planlegging og gjennomføring og hensyntaken til natur og biomangfold. Ikke minst vil det koste mye penger, og nettariffene vil øke. For å sikre kraftkrevende industri har regjeringa fått på plass en CO2-kompensasjonsordning, som industrien har ønsket. Statnetts prisstrategi for årene 2014–2018 legger opp til at industri med lang brukstid og høyt maksuttak fortsatt skal betale lavere nettariffer enn øvrig forbruk. Regjeringa vurderer også endringer i lovverket med sikte på ytterligere å styrke industriens tilgang til kraft, som vi mener er viktig. SV mener også at det er riktig å åpne for anleggsbidrag for radialene, som komiteen er enig i. Det er riktig at de som utløser et behov for nettutbygging, må bidra ekstra. Det er noen punkter der det er uenighet mellom den rød-grønne fraksjonen og høyrefraksjonen. Det gjelder selvfølgelig krav om mer utredning, som opposisjonen pleier å stille krav om. Deretter er det spørsmål om Statnetts brukerråd, som høyrefraksjonen vil ha gjenopprettet. Det er egentlig litt overraskende at høyrefraksjonen står for det, fordi det innebærer et brudd med det som er vanlig forretningsmessig organisering. På den annen side er det viktig at brukerne blir hørt, og det er viktig også å erkjenne at brukerne faktisk ikke har felles interesser. Jeg har derfor tro på det brukerforumet som Statnett nå har opprettet, samtidig som det er viktig å si at den politiske styringen av Statnett må sørge for å følge opp de ulike brukernes synspunkter. Ellers tar Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti til orde for at utenlandskablene kan være privateide. Regjeringa har nå et forslag om offentlig eierskap på høring. Konkurransetilsynet påpeker at Statnett må være eier av utenlandsforbindelsene fordi vi trenger en nøytral aktør. Vi kan ellers risikere at kraftprodusentene får en urimelig stor makt ved både å produsere og ha kontroll over infrastrukturen. Men Høyres, Fremskrittspartiets og Kristelig Folkepartis holdning er i tråd med de samme partienes politikk om salg av offentlig eierskap til norsk vannkraft ved å sette Statkraft på børs eller å dele selskapet. For SV er det imidlertid viktig å ha et offentlig eierskap både til naturressursene og til infrastrukturen knyttet til dette. Dette er naturressurser som skal komme folket til gode, og som skal forvaltes til beste for folket.
-1	Jeg synes det er en skuffende mangel på historisk sus over denne finansdebatten. Ved inngangen til et nytt århundre hadde jeg forventet at statsministeren var mer opptatt av å trekke fram visjoner for de neste årene enn av å gjøre opp boet for en regjering. Det synes jeg er litt puslete. Fra SVs side virker det nærmest sånn at den eneste visjonen som Regjeringen har, er blokkuavhengighet, og den overskygger alt annet. Derfor har jeg lyst til å utfordre regjeringssjefen på hva som er Regjeringens politiske ambisjoner for de neste to år, for det må da være viktigere hva Regjeringen ønsker å samarbeide med opposisjonen om, enn til stadighet å få erklært at den ikke lener seg til noen side. Norge har en mulighet og et utgangspunkt som ingen andre land har. Vi har en rikdom som kan benyttes med klokskap, og på ett vesentlig punkt har vi behov for en voldsom satsing, nemlig for å erstatte oljeøkonomien med en kunnskaps- og kompetansebasert grønn økonomi for framtiden. Vi kan ikke vente i to år, slik som Regjeringen legger opp til på dette området. En annen utfordring er at det private forbruket i Norge har økt mye mer enn det offentlige forbruket siden 1993. Hvis vi skal klare å gjøre noe med standardforskjellen i skolen og når det gjelder helse, som mange opplever som et paradoks hver dag, må det snus. Er Regjeringen interessert i det? Det tredje er at vi trenger ikke bare å småprate om å redusere forskjellene i Norge. Norge er i en situasjon hvor vi kan avskaffe fattigdom, hvis vi vil. Derfor er min utfordring til Bondevik følgende: Hva er Regjeringens politiske prosjekt utover et intenst ønske om blokkuavhengighet?
-1	Når SV sier barn og unge først, er det ikke bare vakre ord og vendinger. SV satser på grunnskolen, hvor elever skal lære, ta til seg kunnskap og være med på å utforme samfunnet. Det er avgjørende å satse på utdanning og forskning for å gjøre Norge til en ledende kunnskapsnasjon. Det er et av de viktigste virkemidlene for å bekjempe klasseskiller og skape mer rettferdighet. Det trengs en satsing på den offentlige fellesskolen, der barn med ulik bakgrunn går sammen. Det er det som vil skape toleranse og fellesskap i et samfunn som blir stadig mer fragmentert og mangfoldig. SV tok derfor i høst initiativet til et stort skoleforlik mellom alle partiene. En skole for alle er til beste for alle. SV vil derfor skape en god og moderne offentlig skole for alle, ikke private skoler for de få, en skole der alle elever får utvikle sine faglige og sosiale evner, i tråd og takt med egne forutsetninger, og der elevene gis likeverdige muligheter for læring, i form av tilpasset – ikke lik – undervisning. SV er bekymret over at det i dag er altfor mange elever som faller fra. En femtedel går ut av grunnskolen uten gode nok lese- og skriveferdigheter. Guttene henger etter jentene i de fleste fag. Minoritetselever mister kunnskap fordi de har for dårlig språkforståelse, og elever som følges opp av foreldre med høy utdanning og inntekt, lærer mer og bedre enn elever uten samme oppfølging. Man kan ikke akseptere at skolen bidrar til systematiske ulikheter i læringsutbyttet til elevene. Vi vil kjempe mot en utvikling som fører til større forskjeller og sosial ujevnhet. Vi må skape en skole som setter den enkelte elev i sentrum. Det betyr tilpasset opplæring, elevdeltakelse og at elevene kan få vist hva de er gode på. Den eneste måten et menneske kan yte sitt beste på og få tilegnet seg kunnskaper på, er ved å få brukt sine kunnskaper, få vise hva en er god til, og gjennom det få tro på seg selv. Norge har muligheten til å skape verdens beste skole. Likevel preges skolehverdagen av at skolen ikke har nok økonomiske ressurser. Regjeringen er i ferd med å forandre skolestrukturen vår. Slagordet «Bedre skole gjennom å bruke mindre penger» er der stadig. Trang kommuneøkonomi har gitt skolene for lite tid og ressurser til å følge opp hver enkelt elev. I stedet for å organisere læringsarbeidet variert, med mindre grupper, prosjektarbeid og tettere oppfølging, må den tilrettelagte undervisningen ofte vike for mer tradisjonelle undervisningsformer. Ressursmangelen resulterer i kateterundervisning i store klasser med kun én lærer og fører også til at mange skoler mangler oppdaterte lærebøker, digitalt læremateriell og nødvendig materiell i praktiske fag som heimkunnskap og kunst og håndverk. Skoler legges ned, bassenger stenges, biblioteker legges ned. Jeg vil vise til en merknad fra komiteens flertall, der regjeringspartiene er inkludert, som lyder slik: «Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, mener det er avgjørende at elevene opplever å lykkes i skolen, og mener at det ikke er antallet timer hver enkelt elev får tildelt, men opplæringen som er det viktigste for læringsutbyttet deres. Skal elevene få lov til å oppleve mestring og læring, er det viktig med kvalitativ og tilrettelagt opplæring.» Dette ber jeg statsråden ta med seg når man skal legge til rette for den vedtatte økningen av klassetimetallet fra 1. til 4. klasse. Om lag halvparten av norske skoler har ikke et godt nok innemiljø. SV økte i sitt alternative budsjett bevilgningen på dette området med 4 milliarder kr. Jeg vil også vise til en komitemerknad som jeg mener er veldig viktig, der man peker på at kommunene skal stille krav om universell utforming av nye skolebygg, noe som komiteen har fått vite at veldig mange kommuner ikke gjør. Jeg vil til slutt komme inn på en del viktig verktøy som vi innenfor vår komite kan bruke. Hele komiteen understreker viktigheten av at IKT skal tas i bruk som en integrert del av undervisningen. Men så viser budsjettkameratene til budsjettavtalen i finansinnstillingen og reduserer posten med 10 mill. kr. Dette er et steg i feil retning, mener SV. SV ønsker å satse på IKT i skolen, og vi øker i vårt alternative budsjett posten med 50 mill. kr. SV foreslår å opprettholde Regjeringens bevilgningsforslag. «Nasjonal evaluering av skolefritidsordningen» viser at behovet for skolefritidsordningen har vært økende de senere årene. Dette skyldes bl.a. en økning i antallet aleneforsørgere og flere yrkesaktive kvinner. I dag er det slik at mer enn halvparten av elevene i 1. til 4. klasse har en plass i SFO. Dette ber jeg statsråden følge opp i forhold til Kvalitetsutvalget.
-1	Eg ser med glede at fleirtalet i energi- og miljøkomiteen i innstillinga har valt å følgje regjeringas forslag til endringar i lakse- og innlandsfisklova og naturmangfaldlova. Eg merkar meg at komiteen ikkje stør forslaget om endringar i finnmarkslova, men ønskjer at fisket i Tanavassdraget framleis vert regulert i særlov. Eg lover å kome tilbake med eit nytt forslag om dette på eit seinare tidspunkt. Lov om laksefisk og innlandsfisk vart vedteken i 1992 og tredde i kraft 1. januar 1993. Mens tidlegare lover med tilsvarande verkeområde hovudsakleg regulerte fiske og rettar, var 1992-lova den første eigentlege ressurslova for anadrome laksefisk, innlandsfisk og andre ferskvannsorganismar. Den vart ei heilskapslov for alt som lever i ferskvann, og målet var å vareta bestandane men òg å sikre fisken som ein ressurs til glede for rettshavarar og allmenta. Det er framleis dei to viktigaste måla med lova. Lakse- og innlandsfiske er ein viktig ressurs for grunneigarar, og til glede for mange i friluftsliv og rekreasjon. Men det er lenge sidan lova tredde i kraft. Ho bør no forbetrast på enkelte område og tilpassast nye ordningar og avgjerder som er vedtekne etter at lova tredde i kraft. Dette gjeld i første rekkje ordninga med nasjonale laksevassdrag og laksefjordar, og naturmangfaldlova. Det vil nå verte vedteke to viktige endringar i lakse- og innlandsfiskelova. For det første vil rettshavaranes rolle innan fiskeforvaltinga verte styrkt gjennom obligatorisk organisering og driftsplanlegging. Den nye avgjerda pålegg rettshavarane i laksevassdrag å gå saman om felles forvalting. Svært mange rettshavarar gjer allereie i dag ein veldig god jobb med forvalting av villaksen. Den nye ordninga vil gje rettshavarane eit endå betre verktøy i organiseringsprosessen, og gje grunnlag for overføring av ytterlegare ansvar og oppgåver til rettshavarane. Den andre viktige endringa er lovfesting av Stortingets vedtak om nasjonale laksevassdrag og laksefjordar. Ordninga er eit av hovudtiltaka for vern av villaksen, og eg er veldig fornøgd med at ho no vert lovfesta i lakse- og innlandsfisklova. Lovfestinga er i tråd med komitéfleirtallets innstilling av 22. november i år og Stortingets plenarvedtak om opprettinga av 52 nasjonale laksevassdrag og 29 nasjonale laksefjordar i 2007. Formålet med ordninga er å gje eit utval av dei viktigaste laksebestandane eit særleg vern mot skadelege inngrep og aktivitetar i dei aktuelle vassdraga og fjordane. Ei endring eg er særleg glad for, er hevinga av aldersgrensa for betaling av statleg fiskeavgift ved fiske av anadrome laksefisk frå 16 til 18 år. Å vere glad i naturen er ein heilt grunnleggjande føresetnad for å ta vare på han. Fritidsfiske er svært viktig for rekrutteringa til friluftsliv og fører til at mange vert varig aktive i friluftsliv og glad i norsk natur. Deltakinga i fritidsfiske er framleis svært stor i Noreg, men har ein synkande tendens, ikkje minst blant unge. Hevinga av aldersgrensa for fiskeavgift frå 16 til 18 år vil bidra til å betre vilkåra for unges fritidsfiske, og forhåpentleg bidra til å rekruttere fleire unge til den fine naturopplevinga fiske gjev. Etter konsultasjonar med Sametinget vert det no vedteke ei ny avgjerd som synleggjer at ein skal leggje tilbørleg vekt på naturgrunnlaget for samisk kultur ved vedtak etter eller i medhald av lakse- og innlandsfisklova. Ei slik avgjerd finst allereie i naturmangfaldlova, og er naturleg å ha også i lakse- og innlandsfiskelova, som regulerer ein viktig ressurs for samisk bruk. Utover dette skjer det ein del mindre endringar som eg ikkje går nærmare inn på her. I tillegg til endringar i lakse- og innlandsfisklova gjer ein nokre mindre endringar i naturmangfaldlova. Hensikta er å få ein god samordning mellom denne lova og lakse- og innlandsfisklova.
-1	Jeg bad om en merknad etter Lønnings innlegg. Jeg vil påpeke at jeg som forslagsstiller, og som den som også har tatt opp dette i forhold til utdannelsen i Tromsø, også skriftlig har foreslått overfor komiteen at saken burde forelegges utdanningskomiteen, men at jeg ikke fikk flertallet med på det. Og det er grunnen til at utdanningskomiteen ikke har hatt denne saken til behandling. Når det ytterligere gjelder de forslagene som foreligger, har jeg diskutert med medforslagsstillerne til de forslagene som SV står bak, og det gjelder også forslaget om et tannlegestudium ved Universitetet i Tromsø. Det ville være veldig uheldig om det ble nedstemt her i salen, for jeg oppfatter at det er ganske klare signaler som kan gå i retning av at man faktisk etablerer et tannlegestudium i Tromsø. Både det forslaget og de øvrige forslag som SV står bak, ønsker vi derfor å omgjøre til oversendelsesforslag til Regjeringen. Så er det et forslag vi ikke står bak. Det blir litt av det samme som Senterpartiet var inne på her tidligere – det kunne vi godt ha stått bak. Det gjelder forslag nr. 3, og i den grad det fremmes, kan vi godt være med og stemme for det. Men jeg vil anmode forslagsstillerne om at det også blir et oversendelsesforslag, slik at mindretallsforslagene i sin helhet blir det. For her er det jo lagt føringer også via merknadene som trekker i samme retning som det forslagene gjør.
-1	Eg er heilt ueinig i beskrivinga av at den raud-grøne regjeringa ikkje har gjort mykje frå 2005. Tvert imot – internasjonalt har Noreg igjen teke på seg leiartrøya i det internasjonale arbeidet for å få til ein avtale. Eit av dei aller viktigaste klimatiltaka som no vert gjennomført internasjonalt, er klima- og skogprosjektet, som ein vart einig om i samband med klimaforliket, som har stor internasjonal interesse, og som vil ha vesentleg og rask effekt på klimagassreduksjonar. Her i Noreg har vi hatt eit taktskifte i satsinga på jernbane, vi har bygd ut testsenteret på Mongstad, fornybar energi, og vi har ei rekkje andre ting i tillegg. Med klimameldinga styrkjer vi det – på toppen av dette – med mange nye tiltak, for å nå målet vi har sett oss i 2020. Og ja: Når vi set oss eit mål, er det fordi vi skal nå det, og vi gjer ting som vi meiner gjer det realistisk å nå måla vi har for 2020.
-1	SV har fremmet den ordningen som vi har hatt før. Det er sjølsagt vårt primære ønske, for vi ser at det er nødvendig for å endre kjønnsrollemønstrene at far tar ut en viss andel av denne permisjonen, og at den øremerkingen som skjer til far, er et virkemiddel for å endre disse kjønnsrollemønstrene. Grunnen til at jeg nevnte dette, var bare at representantens kollega fra Høyre var her oppe og nevnte i første setning – hver gang – at det er vanskelig for far å være borte fra jobb. Det kan det nok være, men det kan det sjølsagt også være for mor. Vi får se hvordan man framover kan gjøre endringer her, som gjør at både mor og far får mer tid sammen med barna når de er små. Det er det som er viktig for SV, og da er det nødvendig å sikre fars permisjonsrettigheter spesielt, fordi det er de som først og fremst er under press. Det er ikke mors permisjonsrettigheter som har vært under press.
-0	Man kan av og til, når en hører innlegg som det siste her, spørre hva vitsen er med stortingsdebatter. Jeg skulle gjerne fått demonstrert hvor i flertallsmerknadene og flertallsinnstillingen og i forslagene det står noe om subsidiering. Det er tilbakevist gang på gang. Det eksisterer ingen subsidiering i det hele tatt. Inge Lønning kom med en kanonade mot denne visjonen. Det kunne vært interessant å høre hvorfor Høyre egentlig er enig i visjonen, men vil organisere den på en litt annerledes måte. Høyre er jo med på at det skal være et informasjons- og kunnskapssenter på Fornebu. Men i stedet for at ett selskap skal koordinere og tilrettelegge det, så skal det gjøres av myndighetene på utdanningssiden, og så skal man invitere bedrifter til å etablere seg hver for seg. Sluttresultatet er ment å være nesten nøyaktig det samme. Hvorfor er Høyre da med på visjonen, men er ganske enkelt uenig i den praktiske måten å tilrettelegge og organisere dette på. Og så hører vi Inge Lønning, som altså har en kanonade mot alt det som Høyre er med på selv. Det er ganske merkverdig. Så snakkes det om at det skal bli så veldig mye veier og transport, bane og tog osv. på Fornebu. Det avgjørende er jo hva Bærum kommune regulerer området til. Det kommer an på antall arbeidsplasser som man etablerer der, ikke hva disse arbeidsplassene eventuelt produserer. Det kommer an på hvor mange boliger som legges til Fornebu. Det er jo helt uavhengig av den saken vi drøfter her i dag. Det har ingen ting med denne saken å gjøre i det hele tatt. Likevel bringes det inn at dersom man ikke følger flertallets måte å organisere det på, og det ikke er noen annen måte enn den flertallet har pekt på, blir det ikke noe av. Det er jo ingen løsning fra flertallet eller fra Regjeringen på hvorledes man egentlig skal få dette til, så det er egentlig en merkverdig debatt. Så snakkes det om at man for evig tid skal satse enorme offentlige midler, enda flere representanter for flertallet har gjort det klart at senere hen, når virksomheten er i gang og går bra, så kan statens aksjer i dette selskapet – i hvert fall har vi sagt det, og jeg tror også Arbeiderpartiet har sagt det – eventuelt selges ut igjen. Spørsmålet er tidspunktet – om man skal selge sine verdier nå i form av tomter og bygninger, eller om det skal inn i noe som er samfunnsbygging, samfunnsskaping, skape vekst for fremtiden, og så trekke pengene ut på et senere tidspunkt. Pengene har vi ikke bruk for, for det er snart 150 milliarder kr i et utenlandsk fond som disse pengene går inn i. Det er ikke pengene i seg selv man trenger, for det er jo finanspolitikken som styrer hva man bruker penger til i dette landet, ikke at man mangler pengene som sådan. Jeg må si jeg er meget forundret over denne debatten, og fastholder at vi vil støtte flertallets innstilling.
-1	Året 2011 har vært preget av ekstremvær både i Norge og i verden, i Norge av store flommer i Gudbrandsdalen og i Holtålen, internasjonalt av tørke på Afrikas Horn og stor flom med 7 millioner fordrevne i Pakistan – altså nøyaktig den typen endringer som klimaforskerne lenge har sagt at vi ville få. Ingen kan si at det er et en-til-en-forhold mellom naturkatastrofer og klimaendring, men vi er altså inne i nettopp den typen endringer som lenge har vært spådd, og som verden må forberede seg på. Mange land tar nå viktige skritt på veien mot mer klimavennlige samfunn, samtidig som klimaforhandlingene ikke går framover på den måten vi ønsker. Skritt for skritt bygges det riktignok opp mye, men vi kan likevel ikke forvente at vi i Durban i desember vil få den omfattende klimaavtalen som vi ønsker, med forpliktende mål fra de viktigste landene. Norge går inn i forhandlingene i Durban med tre viktige ambisjoner, for det er på de tre områdene vi kan oppnå noe. Det ene er hvordan vi skal videreføre Kyotoprotokollen, det andre er hvordan vi skal etablere det grønne fondet som ble vedtatt i Cancún for et år siden – statssekretær Kjetil Lund er en av de tre lederne i interimskomiteen – og det tredje er hvordan vi skal sikre at man i de klimaforhandlingene som nå foregår i Afrika, tar tak i Afrikas hovedproblemer, nemlig en tilpasning til mer ekstremvær, mer tørke, dramatiske værendringer og omlegging av landbruket i så måte. Det temaet det nesten sikkert vil bli mest strid om i Durban, er hvordan Kyotoprotokollen skal videreføres. Da er det viktig å huske at Kyotoprotokollen nå – med de landene som har sagt seg villig til en ny forpliktelsesperiode, EU og Norge – ikke omfatter mer enn 15 pst. av utslippene. Med andre ord: Dette er en viktig del av utslippene, det har stor symbolsk betydning. Kyotoprotokollen er viktig på grunn av at det byggverket som ligger der, med markedsbaserte mekanismer, er det vi bygger på. Samtidig kan ikke Kyoto-landene alene løse det globale klimaproblemet. Norge har tatt to vesentlige initiativer. Vi har sammen med Australia lagt fram et forslag som nå diskuteres mye internasjonalt, og som har som formål å sikre at Kyotoprotokollen blir videreført, men at det også skjer innenfor en ramme hvor vi kan se veien mot framtidige bindende avtaler. Særlig dreier det seg om at USA er villig til større forpliktelser. Det er det ene sporet. Det andre sporet er at vi har tatt initiativ til et samarbeid med det vi kan kalle de progressive industrilandene. Det er i hovedsak de nordvestlige delene av EU, men også land som Australia, New Zealand, Sveits og andre. Det er land som Norge har nærmest identiske synspunkter med når det gjelder internasjonale klimaregimer. Vi forsøker å utarbeide felles posisjoner for å bruke det til å legge press på USA og andre store utslippere, men også for å kunne komme i en dialog med Japan og de landene som er i Kyotoprotokollen, men som sier at de ikke er villig til en ny forpliktelsesperiode. Dette kommer til å bli vanskelig, og det er ikke i dag mulig å se hvordan det går. Samtidig skjer det mye positivt utenfor forhandlingene. En del av de globale initiativene, kanskje særlig det norskstøttede regnskogprogrammet, går raskt framover. Forrige uke var jeg i Indonesia og hadde møte med president Yudhoyono. Men mye viktigere: Han snakket til halve sin regjering, til sentrale næringslivsledere, til det sivile samfunn og til media, kort sagt Indonesias befolkning, og erklærte at han skulle bruke de tre siste årene av sin presidentperiode til å verne og redde Indonesias regnskoger. Det hadde han også i forbifarten lovet sin datterdatter, så dette var sentralt for ham. Det var altså en følelsesladet, sterk tale. Vi snakker om det viktigste regnskoglandet i verden ved siden av Brasil, så det har fundamental betydning. Andre land gjør også en hel masse. Australia innfører nå et kvotesystem, antakelig med en eller to stemmers overvekt i nasjonalforsamlingen, men de kommer til å gjøre det. Tyskland har sagt at man skal ha et atomfritt samfunn i 2021. Det kommer til å føre til en drastisk forbedring av teknologien på fornybar energi-området og andre områder i Tyskland. Og Kina blir verdensledende på den ene teknologien etter den andre innenfor dette området, enten det er vindkraft, hurtigtog eller solceller. Norge må følge opp i samme spor som de landene, som har tatt en ledertrøye, jeg har nevnt Indonesia, Australia, Tyskland og Kina på ulike måter. Det vil vi gjøre i forbindelse med klimameldingen som blir lagt fram for Stortinget tidlig neste år, hvor utfordringen for Norge er å foreta tilsvarende reduksjoner på de fire hovedområdene vi må redusere – det er olje og gass, det er industri, det er samferdsel, og det er energibruk i bygg.
-1	Fra SVs side er vi veldig glad for at denne interpellasjonen har kommet opp. Vi har gjennom lang tid nå fokusert på økonomisk kriminalitet, ressursene til Økokrim, hva slags virkemidler vi har når vi står overfor aktører som har mye makt, mye kompetanse og store muligheter til å lure ressurser unna fellesskapet og berike seg sjøl. Jeg setter derfor pris på at justisministeren signaliserer at han ønsker å bruke inndragning i langt større grad enn hittil – det er et fryktelig viktig virkemiddel. Kriminalitet skal ikke lønne seg, det er det som må ligge i bunnen. Vi har en åpen økonomi, med selskaper som opererer innenfor stadig mer sammenvevde globale markeder. Deregulering av handel og kapitalflyt øker konkurransepresset og presser profittmarginene i selskaper verden over. Det er en utvikling som senker terskelen både for uetisk atferd og for økonomisk kriminalitet. Den samme utviklinga har stimulert til en voldsom vekst i omfanget av børs- og valutahandel, som gir økonomien stadig større spekulative innslag og åpner for eventyrlige gevinstmuligheter for dem som vet å berike seg i dette markedet. Vi fremmet derfor i november 2003 tre forslag. Det ene var et forbud mot at eksterne revisorer for større selskaper skal kunne gi økonomisk eller juridisk rådgivning til de samme selskapene. Behovet for en slik regulering ble tydeliggjort gjennom arbeidet til Kredittilsynet, med deres temabaserte tilsyn, og gjennom en del avsløringer bl.a. i Nationen på den tida. Representanten Onarheim fra Høyre var for øvrig ute og sa at han trodde Stortinget ville presisere at det bør påses at to ulike instanser må ta for seg intern og ekstern revisjon. Dette forslaget falt dessverre. Det andre vi foreslo, var et forbud mot at et foretak som tar corporate-oppdrag for et selskap, ikke samtidig skal levere analyser av det samme selskapet. Aksjemarkedet er veldig sårbart for manipulasjon av aktører som kan ha bedre tilgang til informasjon enn andre aktører. Det er vanskelig å bevise hva som ligger bak kursutviklinga i en aksje. Det er i stor grad de samme selskapene som dominerer i annenhåndsmarkedet, som også er de største ved emisjoner og børsintroduksjoner. At informasjonssperren internt i slike selskaper fungerte for dårlig, var en av grunnene til den hurtige veksten i den globale børsbobla på slutten av 1990-tallet. Dette forslaget falt også, og det beklager vi. For det tredje foreslo vi å snu bevisbyrden ved mistanke om alvorlig økonomisk kriminalitet. Det er også et veldig viktig forslag, slik som vi ser det. Så vidt jeg vet, har også Eva Joly støttet dette forslaget – det nikkes. Vi håper at det er noe som justisministeren også vil gå videre med. I tillegg har vi merket oss at Økokrim sitter med et datasystem fra 1994, som har et analyseverktøy som ikke egner seg til de oppgavene de står overfor. Det er veldig bekymringsfullt, spesielt siden en del mennesker har fått i oppdrag å rapportere inn mistanker om hvitvasking. Det er veldig demotiverende for dem å se at dette ikke nødvendigvis tas til følge og gjøres noe med.
-0	Jeg ønsker å stille følgende spørsmål til landbruks- og matministeren: «Norsk landbruk er preget av en viss pessimisme. Dette skyldes bl.a. et strengt regelverk som gir lite rom for nytenkning og muligheter. Hva vil statsråden gjøre for å skape en ny vekst og optimisme?»
-0	Jeg takker for svaret. Som statsråden sa, er det nå avklart en rekke forhold i forbindelse med denne masterplanen. Jeg er litt uenig i det statsråden sier, at Forsvaret nå ikke lenger har noen direkte innvirkning på disse forholdene. Ett av de helt avgjørende momentene i masterplanen går på at man skisserer en interimsløsning, slik at man kan få på plass sivile rutetilbud faktisk allerede fra høsten 2003. Så mitt tilleggsspørsmål blir: Hvordan vil statsråden medvirke til at denne interimsløsningen kan la seg realisere?
-1	Jeg vil takke forslagsstillerne for å ta opp en veldig viktig sak. I motsetning til Venstres representant tror ikke SV at dette kommer til å gå av seg sjøl med frivillige bransjeavtaler. Det må virkemidler til også fra myndighetenes side for å få på plass ordninger som gjør at man i praksis får ned kastingen av mat. Slik flere representanter har vært inne på, er det å kaste mat også et moralsk spørsmål – mat, som er en så viktig vare i verden, som det er mangel på, og som noen rett og slett ikke har. At vi som har mye, kaster mat, tyder på at det også er et fordelingsproblem som ligger i bunnen her, som det må rettes opp i. Da er dette en av de små brikkene som må på plass. Det er ikke et spørsmål om vi skal gjøre det, men om hvor fort vi kan klare å få det til. SV kunne nok ønsket at forslag nr. 1 hadde vært litt mer ambisiøst enn det det er. Det at man skal halvere matkastingen i Norge innen år 2030, er i tråd med det som Norge har forpliktet seg til gjennom bærekraftsmålene. Men når man ser på volumet som kastes i Norge sammenliknet med f.eks. i Frankrike, som nå har innført forbud, kaster vi i Norge allerede dobbelt så mye mat som det Frankrike gjør. Derfor burde det årstallet vært satt nærmere, slik at vi virkelig hadde vist at man må gjøre noe, og at man må gjøre det raskere enn det flertallet nå har forutsatt. Vi kommer likevel til å støtte dette forslaget, for det er det mest ambisiøse som ligger til vedtak i dag, og vi kommer selvfølgelig også til å støtte forslaget om at det utarbeides en tiltaksplan for å redusere matkastingen. Det er uhyre viktig. Vi mener også at regjeringen bør vurdere å se på det lovverket som Frankrike har vedtatt. Der har man for franske matvarekjeder innført et forbud mot å kaste spiselige, usolgte varer. Enten må de inngå kontrakter, slik at vanskeligstilte kan få den maten som er spiselig, eller de pålegges å levere det til dyrefôr. Når det er mulig å få til dette i matlandet Frankrike, bør det også være mulig å få det til i Norge. Andre ting som må vurderes, er å bruke ulike markedsmekanismer eller ulike typer avgifter – moms, gebyrer osv. – som vi vet virker. Regjeringen sier at de skal vurdere momsregelverket, og det er jeg glad for. Det er ikke spesielt smart at det lønner seg å kaste maten framfor å gi den bort, fordi man må betale moms hvis man gir bort spiselig mat – også til noen som beviselig trenger den. Men for en regjering som tror på markedsmekanismer, må det være mulig også å finne andre løsninger, f.eks. gebyrer eller avgifter på det som kastes. Til slutt må jeg også innom denne galoppen for billigst mulig mat, som landbruksministeren har kastet seg på i det siste. Det er den samme galoppen som en del matvarekjeder også bedriver – ta tre betal for to, osv. Mye av det er rent lureri, for det er ikke engang billigere. Men mye av denne måten å markedsføre matvarer på er med på å få forbrukerne til å kjøpe mer enn det de egentlig trenger. Det resulterer i kasting av mat. Det er grunn til også å se på hvordan markedsføring og lokkeprismekanismer blir brukt på en slik måte at det skaper mer matkasting. Det mener jeg er et etisk problem som må stoppes, både fordi det lurer forbrukeren, og fordi det fører til at man kaster mer mat enn man ville gjort om man kjøpte én og betalte for én – man burde kjøpe det man trenger og ikke bli lokket til å kjøpe mer enn man egentlig trenger. SV kommer til å støtte forslagene fra mindretallet i dag og vil avvente en tiltaksplan. Vi vil også varsle at det er mulig at vi kommer med andre, egne forslag knyttet til revidert nasjonalbudsjett.
-0	Hvis presidenten tillater det, vil jeg gjerne stille oppfølgingsspørsmålet til finansministeren i denne saken. Vi har nå sett at det ikke bare er de private ideelle sykehusene som sliter med økte pensjonskostnader, men også de offentlige sykehusene, helseforetakene, får en ekstraregning neste år på 2,2 milliarder kr. Jeg håper at finansministeren ikke ble overrasket da disse tallene kom, for de kommer som en konsekvens av både lovverk og det som skjer i helseforetakene. Spørsmålet mitt til finansministeren er følgende: Hvorfor har man ikke tatt dette med pengebruken med i statsbudsjettet for neste år, både når det gjelder de private og de offentlige? Og: Når man har fått denne regningen, hvorfor har man ikke kommet til Stortinget med en egen proposisjon om saken, slik at man kan se den reelle pengebruken for neste år, og at man ikke fordekker disse utgiftene?
-0	Innledningsvis vil jeg nevne at det hvert år etableres nærmere 50 000 nye bedrifter i Norge. Knapt en av tre overlever de første fem årene, og de som overlever, forblir som oftest små. Dokument 8:78 for 2011–2012 om en kapitalreform for økt innovasjon og entreprenørskap er en viktig sak som Fremskrittspartiet synes det er synd og merkelig det ikke kan bli en enstemmig avgjørelse på per i dag. Jeg vil rose Venstre for saken. Norge trenger stadig nye bedrifter som kan skape nye verdier og arbeidsplasser – ikke bare kortvarige bedrifter, men bedrifter som kan utvikle seg videre i lang tid. Dette gjelder også for allerede etablerte bedrifter, som ser muligheten til videreutvikling, men som enten mangler økonomiske midler, eller som trenger hjelp eller bistand på en eller annen måte. Det er riktig at Norge er i verdenstoppen når det gjelder nyetableringer. Men ofte er dette relativt kortvarige etableringer. Det er sikkert mange årsaker til dette, men behovet for bistand i en eller annen form, ofte økonomisk, den er der. Derfor hadde det vært så fint om denne saken hadde fått en avslutning i dag, når ikke bare de på borgerlig side er helt eller delvis positive, men også de som stemmer imot, nemlig Senterpartiet, SV og Arbeiderpartiet. Det er mange måter å hjelpe nytt norsk næringsliv på og med – i tillegg til kapital. Norge er kjent for alle sine skjemaer og byråkrati, som særlig for nye og små bedrifter legger beslag på mye av deres tid og krefter – noe de heller kunne brukt på bedriftens utvikling og produksjon. Mange statsråder, ja kanskje alle, har sagt at dette skal de ordne. Men reduksjonen innenfor dette området har vel heller vært minimal og til liten hjelp. Et annet viktig moment er det særnorske skatte- og avgiftstrykket vi har. Med et noe lavere og ikke minst smidigere system ville sikkert mange nyetablerte bedrifter klart seg. Det burde f.eks. vært mulig å redusere forskjellen på et enkeltmannsforetak og et aksjeselskap. Fremskrittspartiet mener bestemt at vi gjennom en endring her ville fått flere til å satse på å skape sin egne arbeidsplass, med de positive ringvirkninger dette ville gitt. Det er riktig at både kravet til aksjekapital og kravet til når man må ha revisor, er blitt redusert – og dette er bra. Forslagene er for øvrig gamle forslag fra Fremskrittspartiet. For Fremskrittspartiet er det viktig at støtte- og tilskuddsordninger gjennom f.eks. Innovasjon Norge må være landsdekkende samt basere seg på objektive kriterier for tildeling, hvor det er den gode ideen som vil utløse støtte eller tilskuddsmidler. Tidligere kriterier basert på kjønn, type produkt eller hvor man bor i landet må ikke tillegges betydning. Fremskrittspartiet mener det er viktig at man får et så smidig, effektivt og enkelt virkemiddelsystem som mulig. Det må også vurderes når støtten skal kunne gis, over hvor lang tid, og når eventuell tilbakebetaling skal skje. Dessuten må hjelp nøye vurderes slik at man ikke hjelper én type næring framfor andre næringer, dvs. at man ikke må forfordele noen. Dette vil i så fall ramme næringslivet – i steden for å hjelpe. Norge er et rikt land, og det er mange i Norge som har en formue – stor eller liten – som kunne tenke seg å hjelpe gründere, men skattemessig må det gis en gulrot for at dette skal bli en realitet. Og saken handler mye om dette. Mye av norsk næringsliv er skapt av gründere med stor tro på et produkt eller en type tjeneste som man mener samfunnet trenger – enda kanskje samfunnet har dette fra før. Dette er ekstra tøft for dem som vil prøve seg på et allerede etablert marked. Jeg vil si at f.eks. Bjørn Kjos og Norwegian er i særstilling her. En skal kanskje være forsiktig med å rose noen i en stortingsdebatt, men jeg mener at man trenger flere som ham. Personer som i utgangspunktet har stor tro på sitt produkt, er villig til å ta store sjanser for å lykkes – og ikke bare lykkes, men lykkes enda mer, dvs. vokse og konkurrere med de største. Da er spørsmålet: Hvordan får vi enda flere slike gründere? Og hva kan vi politikere gjøre for å bidra til at dette skjer? Fremskrittspartiet mener at forslaget vi fremmer i dag, nettopp er en av flere løsninger på dette, uavhengig av både små og store gründere. Fremskrittspartiet ønsker at vi først stemmer over Fremskrittspartiets forslag, og hvis dette skulle falle, støtter vi subsidiært forslaget fra Høyre og Kristelig Folkeparti. Jeg fremmer herved Fremskrittspartiets forslag.
-1	Jeg synes det er overraskende at Venstre har fått et så smalt kunnskapssyn siden sist jeg møtte dem i debatter. Det ligger jo en voldsom satsing på kunnskap i dette budsjettet. Satsingen på barnehager er ikke noe man liksom fisefint skal flire av som noe annet enn satsing på kunnskap. Den voldsomme satsingen på kommuneøkonomien gjelder skole, grunnskole og videregående skole rundt omkring. La oss nå i hvert fall være enige om at det er en viktig del av kunnskapssatsingen. Så er det riktig at det er 1 pst. realnedgang når det gjelder universiteter og høyskoler. Men det er også sånn at Stortinget for kort tid siden fikk en rapport fra Riksrevisjonen som viser at universiteter og høyskoler har 2,3 milliarder kr på bok, og det økte i løpet av det siste året. Det er noe som man burde være interessert i å se nærmere på. Så er det ikke sant at det er kutt på forskning. Det er en økning på forskning. Vi styrker Forskningsfondet, selv om innsatsen ikke er så stor som Venstre gjerne skulle ønsket seg.
-0	Maken til sutrete og grinete innlegg fra Arbeiderpartiet skal man lete lenge etter. Det var de facto velgerne som klart og tydelig sa fra om at de ønsket en ny politikk. Det var et stort flertall i Norge som var blitt lei av kaos, rot og – jeg hadde nær sagt – såpeoperaer for åpen scene annenhver dag. Og det som er verdt å merke seg, er at nær sagt ingen kommentarer som kommer fra utsiden av dette hus, er veldig kritiske til årets budsjettforslag. Tvert imot er det mye skryt å få fra både Strand, Kristiansen og mange andre. Vi får med oss ytringer fra Arbeiderpartiet og deres folk om at med regjeringens budsjett går man baklengs inn i tannkremtuben, eller spar på med oljepenger – når forskjellen i realiteten er minimal. Nå har jeg, i motsetning til andre, som tydeligvis har erfaring på området, aldri prøvd dette med tannkremtuben. Enhver tenkende person forstår at Fremskrittspartiet over natten ikke kan rydde opp i Stoltenbergs bompengeinnkreving i Norge. Vi ser at det går rett vei. Alternativet vet vi alle alt om. Jeg registrerte at representanten Snorre Serigstad Valen var sterkt bekymret for kutt i barnetrygden – i Finnmark. Han nevnte ikke et ord om at alle ville få mindre skatt, ikke et ord om at SV ville fjerne skatteklasse 2, eller at regjeringen i nysalderingen vil fremme forslag om å fjerne 360 mill. kr som avgiftskutt i Finnmark ved å fjerne bomstasjonene i Alta. Befolkningen i Alta og Finnmark kan få en avgiftsreduksjon som er nesten fem ganger mer enn kuttet i barnebidraget, om Stortinget vil, i behandlingen av nysalderingen. Med representanten Serigstad Valens politikk ville mange fått økte utgifter på både 15 000, 20 000 og 25 000 kr. Denne regjeringen prioriterer ikke mest til alt, men til områder som er viktigst for folk flest. Denne regjeringen prioriterer vekstfremmende skattelettelser som vil gjøre det mer lønnsomt å arbeide og investere. Dette er et løft for kunnskap og forskning, en økt satsing på samferdsel og infrastruktur og en styrking av asyl- og justispolitikken – ikke dårlig, med tanke på den tiden som vi har hatt.
-1	Eg fekk ein slags déjà vu-følelse under innlegget til representanten Eriksen Søreide, for det var innlegget til ein nyforelska EU-tilhengar. Når eg seier déjà vu, er det fordi eg ikkje har høyrt så mange av dei dei siste åra i Noreg. Eg veit at dei finst, og at dei definitivt finst i andre europeiske land. Eg hugsar det godt frå min ungdom, i byrjinga av 1990-talet, då det var mange som heldt kraftfulle innlegg av denne typen, t.d. om at løysinga på dei fleste av EU sine problem var meir EU og behovet for ein felles europeisk identitet, trass i at Europa mangla felles språk, felles offentlegheit, felles interesser, ein felles arbeidsmarknad – ja, alle dei tinga som gjer det rasjonelt å ha t.d. ein felles utanrikspolitikk og ein felles finanspolitikk. Representanten sa òg at SV blottlegg ein lite kledeleg skadefryd over den økonomiske krisa, og at vi seier at ho berre har si årsak i EU eller euro. Kan ho dokumentere kor ein leiande SV-ar har sagt det, ved å sitere eller vise til ein konkret artikkel eller tale?
-0	I likhet med de øvrige partiene beklager vi den utvikling som har skjedd de senere år, med mer vold i familien, flere tvangsekteskap og en sterkt økende bruk av krisesentre. Naturlig nok vil det i disse ekteskapsformene være barna som blir de mest skadelidende. Dette er etter Fremskrittspartiets mening altfor lite vektlagt av foreldrene, det være seg gifte eller de i parforhold, hvor en utelukkende ser sin egen situasjon i problemene, og glemmer at for barna som skilles fra foreldrene, den ene eller begge, er det en tragedie som kan skade barna alvorlig psykisk på lang sikt. De økonomiske problemene som disse menneskene kommer opp i, kan sikkert være tøffe og vanskelige, men, slik jeg ser det, er det slett ikke de viktigste problemene i slike situasjoner. Krisesentrene finansieres i dag med 80 pst. av staten og 20 pst. av kommunene. Så lenge vi har en finansiering av velferdsordningene fordelt mellom stat og kommune, finner Fremskrittspartiet ikke noen grunn til å endre på dette. Jeg viser i denne sammenheng til statsrådens brev av 2. februar 2005. En utredning rundt disse problemene er på gang, og et forslag er ute på høring. Stortinget vil derfor få saken tilbake på egnet måte på et senere tidspunkt. Om Fremskrittspartiet hadde fått gjennomslag for sin finansiering av alle velferdstiltak ved statlige overføringer til den enkelte familie, ville dette ikke vært noe problem i denne situasjonen, idet staten ville måtte betale uavhengig av bosted. Fremskrittspartiet finner det imidlertid ikke rettferdig at enkelte grupper av vanskeligstilte, eksempelvis de som må søke krisesenter, skal forskjellsbehandles i forhold til andre enkeltmennesker og deres skjebner. For eksempel kan eldre og syke mennesker ha vanskeligheter med å flytte over til en annen kommune for å få en bedre omsorg, sammen med familien, ved livets slutt, der en ikke vil være prioritert når det gjelder sykehjemsplasser. Fremskrittspartiet støtter derfor forslaget om at saken vedlegges protokollen.
-0	Jeg takker for det. Jeg konstaterer at man på den ene siden sier at dette er en miljøavgift, og på den andre siden sier at det også er en fiskalavgift. Så påpeker vi overfor finansstatsråden at de marginale tiltakskostnadene for å redusere NOx-utslippet er mellom 50 og 60 kr pr. kilo, så 15 kr kiloen vil ikke i seg selv føre til nødvendige investeringer. Ordningen innebærer 1,6 milliarder kr i avgift og 400 mill. kr til tiltak. Det vil medføre utflytting av konkurransedyktig norsk industri til land med lavere miljøkrav enn Norge. Fiskeflåten vil bli særdeles hardt rammet. Den vil levere fisken til havner utenfor Norge. Statsråd Pedersen, fiskeriministeren, har i dag sagt at investeringsbehovet i fiskeflåten ligger på mellom 75 og 275 mill. kr. Da skjønner ikke jeg hvorfor man har behov for å ta inn 400 mill. kr fra fiskerinæringen. Jeg lurer på følgende: Hvordan blir miljøet bedre av at man tar inn 1,2 milliarder kr i avgift, som vil lamme disse næringene veldig hardt?
-0	Mitt svar til representanten Brørby er: Hvorfor er det slik at Arbeiderpartiet sprer den type usannheter? Hvorfor er det ikke slik at Arbeiderpartiet fokuserer på at da de gikk inn i regjering, var de faktisk i den første regjeringen som gav de største lettelsene til de rike i dette landet? Det første den gjorde, var å gi enorme skattelettelser til sine egne statsråder, som tjener en million i året. Så det er jo ikke riktig det som påstås av representanten her. Det Fremskrittspartiet imidlertid gjør, er at vi ser på helheten. For folk med lavere og midlere inntekter i Norge er det jo den skatte- og avgiftspolitikken som drives av den sittende regjering, som skaper forskjeller. Jeg har bare denne uken hatt fire telefoner fra fire pensjonistektepar som har flyttet til Sverige. Deres påstand om årsaken til at de flytter til Sverige, er at de ikke greier skatte- og avgiftstrykket fra den sittende regjeringen lenger. Derfor velger de å flytte til Sverige. Med vår politikk ville man hatt skattelettelser i bunnen. Vi gav faktisk større skattelettelser til dem med lavere og midlere inntekter i vårt alternative statsbudsjett både i 2006 og i 2007 enn det Regjeringen har prestert. Så jeg tror nok at Arbeiderpartiets representanter må se bedre i egne kort før de sprer usannheter om Fremskrittspartiets politikk.
-1	Jeg har dessverre ikke tid til å gjenta mitt innlegg. Men la meg ta noen hovedpunkter, hvis representanten Kristiansen gikk glipp av det: 3 milliarder kr mer til miljøtiltak i dette budsjettet enn i budsjettet for 2006. Det betyr en økning på 15 pst. 1 milliard kr mer til jernbane. 780 mill. kr mer til CO2-rensing, 50 pst. mer til energieffektivisering og fornybare energikilder, 350 mill. kr mer til miljørettet utviklingssamarbeid. Jeg synes at 3 milliarder kr pluss på miljøtiltak over statsbudsjettet er en god start på det som vi står helt fast på, og som er en ambisjon vi overhodet ikke rikker, nemlig å gjenreise Norge som et miljøpolitisk foregangsland. Men hvis representanten Ivar Kristiansen trodde at det var gjort i en håndvending etter det forrige regimet vi hadde, så deler ikke vi den oppfatningen. Det er en stor jobb som skal gjøres.
-0	Det er full enighet i denne sal om at forskning er viktig for fremtiden. Det er full enighet om at alle skal gjøre det de kan, for å bidra til økt forskning. Det er også full enighet om at en skal øke forskningsinnsatsen til 3 pst. av brutto nasjonalprodukt. Siden det vedtaket ble fattet i denne salen, har andelen av forskningsmidler i forhold til BNP gått ned – fra 1,7 pst. av bruttonasjonalprodukt til 1,5 pst. av bruttonasjonalprodukt. Vi ligger på bunn i Norden når det gjelder forskningsinnsats. Det er et stort potensial for å følge opp det som denne salen enstemmig har vedtatt. Jeg tror at ærlighet varer lengst. Jeg tror det er vanskelig å være helt trygg på at vi innen 2010 klarer å nå målet om at forskningsinnsatsen skal være 3 pst. av BNP hvis det ikke gjøres radikale grep. Fremskrittspartiet har foreslått å øke bevilgningene til Forskningsfondet med 34 milliarder kr utover Regjeringens forslag. Vi har foreslått å endre fordelingen mellom offentlige og private i forhold til hvor stor andel av BNP de skal representere. Vi vil øke den offentlige innsatsen fra 1 pst. til 1,4 pst. og redusere den private fra 2 pst. til 1,6 pst., for å vise at vi må foreta radikale endringstiltak hvis vi skal klare å nå de målsettingene alle i denne salen er enige om. Det er ikke lenge til 2010. Det betyr at vi har mye å gjøre på veldig, veldig kort tid. Gaveforsterkningsordningen er et av de tiltakene man har brukt for å stimulere til økt grad av private bidrag til forskningen, altså at private skal gi gaver til forskningen, noe som det i norsk sammenheng egentlig har vært liten tradisjon for. Det har vært en veldig vellykket ordning. Det er mange som har benyttet seg av den, og det er mange institusjoner som har fått nyte godt av gaveforsterkningsordningen. Problemet er at ordningen har en begrensning som er en ganske sterk skranke for at i hvert fall vanlige folk kan bidra til forskningen, og det er at minstebeløpet for å utløse gaveforsterkning er på 5 mill. kr. Det er et høyt beløp. Hvis en mener alvor med at en skal satse på forskning, bør denne grensen reduseres radikalt. I utgangspunktet foreslo Fremskrittspartiet i representantforslaget at grensen skulle settes til 500 000 kr. Jeg vil skryte ganske sterkt av komiteen og saksordføreren for andre gang fra denne talerstolen, for det har skjedd en radikal endring i regjeringspartienes holdning til gode forslag, også fra Fremskrittspartiet, som har gjort at det for andre gang i denne sal er en samlet komite som har funnet gode løsninger på praktiske utfordringer. Fremskrittspartiet er selvfølgelig glad for det gjennomslaget vi har fått, men vi er enda mer glad på forskningens vegne for at vi nå får en ny vurdering av nedre grense for å utløse gaveforsterkning. Kanskje er ikke 500 000 kr det rette beløpet, men det vil vi få rikelig anledning til å komme tilbake til. Kanskje bør beløpsgrensen være lavere, kanskje bør den være noe høyere, men målet må være at vi for alvor setter inn de tiltak som det er mulig å sette inn, for iallfall å gjøre det vi kan for å nå målet om 3 pst. Det er usedvanlig langt igjen. Det er lenger igjen til målet om 3 pst. nå enn det var da det ble vedtatt, og det er til ettertanke. Jeg håper at det samarbeidet som har utviklet seg i komiteen, og som jeg også tror statsråden bidrar til å stimulere ved å åpne for at en skal være konstruktiv og kreativ – og det er vi glad for – vil fortsette på områder som er viktige for nasjonen Norge.
-1	Debatten har vært interessant og spennende. Jeg registrerer uenigheten mellom Oslo-representantene om hvem som styrer Oslo-skolen. Det har kanskje ikke så veldig mye med akkurat denne saken å gjøre, men vi tar til etterretning at de er litt uenige om hvem som styrer skolen i Oslo. Hvis det kan være noen trøst for Oslo, har Barneombudet anslått at en må investere ca. 10 milliarder kr hvis en skal kunne oppfylle forskriftene. Oslo er det verste eksemplet i forhold til det som Barneombudet har registrert. Jeg vet ikke om det var noen trøst, men det var iallfall til opplysning for dem som vil ha æren av å styre Oslo-skolen. Så til Synnøve Konglevoll og det å stå sammen: Jeg trodde også vi skulle stå sammen. Vi hadde et vedtak fra mai i fjor, der vi bad om et lovforslag som Stortinget kunne behandle og vedta. Vi bad om at det skulle komme før jul. Det fikk vi ikke. Så har vi hørt at det skulle komme et eller annet i løpet av vinteren. Det så vi heller ikke noe til. Det er utgangspunktet og bakgrunnen for at dette kom opp som en interpellasjon. Derfor er det ikke så veldig oppsiktsvekkende at det var måten å løfte det fram igjen på, selv om det nå viser seg at det er et utkast ute på høring. Etter statsrådens svar til meg på det andre innlegget må jeg si at jeg er litt mer optimist. I det første innlegget, da han leste opp sitt manuskript, var det ikke så mye spennende. Men da han kom i fri dressur, ble det åpenbart litt mer vidd, litt mer fart og litt mer visjonært. Hvis det visjonære, det som kom fram i hans andre innlegg, er det som skal prege arbeidet i departementet videre etter at høringssvarene har kommet inn, er jeg noe mer optimist enn jeg var da han leste opp sitt ferdigskrevne manuskript. Min anbefaling til statsråden er bare at han tar med seg det visjonære – ja, jeg bruker kanskje ordet «visjonær», men jeg ble litt optimistisk i og med at han løftet seg litt – i det videre arbeid og legger det til grunn for det forslaget som han eventuelt, ikke bare eventuelt, som han må tilbake til Stortinget med på en eller annen måte. Gjør han det, tror jeg nok vi kan finne fram til noe som vi kan stå sammen om. Da tror jeg også vi kan lage den brekkstangen som elevene trenger. Jeg tror heller ikke at en lov vil endre arbeidsmiljøsituasjonen for elevene, og at arbeidsmiljøet vil bli bedre ved en lov. Det er klart det koster penger. Men det er akkurat det å gi dem som er der, et redskap i arbeidet for å bedre sin egen situasjon. Det som ligger der, er opplæring til demokrati, til engasjement, i en egen lovbestemmelse (presidenten klubber). Om det blir en egen paragraf i opplæringsloven, er ikke det viktige, men at det blir gode bestemmelser, er det viktige.
-0	Signe Øye gjør som de fleste i Arbeiderpartiet gjør: De gjør et stort nummer av at vi i Fremskrittspartiet ikke ubetinget legger oss det vi kaller flate for de påstander som er framsatt i forbindelse med klimaspørsmål. Det gjør tydeligvis Arbeiderpartiet. Men jeg legger merke til at Signe Øye i sin argumentasjon stadig bruker ordene «vi tror», «det kan være» og «muligens». Da lurer jeg på, siden hun er så sikker i dette spørsmålet og mener at Fremskrittspartiet tar så fullstendig feil: Hva vet hun om dette som vi ikke vet? Jeg kan nesten spørre: Har hun løst klimaspørsmålet? Hun legger altså til grunn en god del ting som hun antakeligvis ikke kan svare på, og mener at vi støtter oss til sveisere i Sverige. Det synes jeg ikke er noen særlig parlamentarisk framstilling.
-1	Denne vennlige tonen som har vært mellom Kristelig Folkeparti og Høyre i dag, er interessant. Det som kanskje er noe av det mest interessante, er at det ikke ble tatt replikk. I stortingssammenheng er det et tegn på relativt stor grad av enighet når man ikke finner noe å ta replikk på. Det er i så måte et interessant signal, særlig med tanke på det vi egentlig diskuterer her. Vi diskuterer altså et langtidsprogram. Der har sentrum valgt å legge fram noe som vel må betraktes som en regjeringserklæring. I hvert fall er det 34 sider med tekst som omhandler de fleste punkt, vil jeg tro, i norsk samfunnsliv, bortsett fra noen viktige. Men denne såkalte regjeringserklæringen er ikke verdt spesielt mye når man fra Høyres side ikke engang finner grunnlag for å pirke litt borti dette. Det som er interessant, er det som ikke står i denne regjeringserklæringen. Det gjelder særlig på tre viktige punkt. Det ene er synet på sykelønn. Det andre er synet på statlig eierskap. Senterpartiet går ut begge ganger. Men det som kanskje er det mest interessante, er at man ikke klarer å bli enig om hvordan man skal innrette den økonomiske politikken framover. Det betyr at denne merknaden som flere har vært inne på i tidligere replikkordskifter, er ganske sentral. Det to av disse tre sentrumspartiene er med på å si, er at den offentlige sektoren skal vokse mindre enn privat sektor. Det vil over tid bety at forskjellen mellom gutterommet og klasserommet vil bli større. Det vil bety at den armoden vi ser i offentlige velferdstjenester i dag, vil fortsette, det private forbruket skal øke enda mer på bekostning av det offentlige. Dette gjelder et fundamentalt syn på hvordan vi ønsker samfunnsutviklingen. Jeg er veldig glad for at Senterpartiet fant ikke å kunne være med på denne merknaden, for det betyr at Senterpartiet har et noe mer nyansert syn. Skal vi løse de store utfordringene vi har innenfor skole, barnehager, kollektivtrafikk, må vi ha ledige hender for å løse disse velferdsoppgavene. Her velger Kristelig Folkeparti å gå sammen med høyresiden om at offentlig sektors vekst skal begrenses. Dette er altså et fundamentalt syn på hvordan framtiden skal være, og min utfordring til representanten fra Kristelig Folkeparti er hva hun måtte mene om denne betraktning.
-0	Bare en kort kommentar fra min side. Fremskrittspartiet stiller seg selvfølgelig fullt og helt bak komiteens innstilling, som er enstemmig. Vi synes at komiteen i denne saken peker på en del viktige forhold. Jeg kan også slutte meg 100 pst. til saksordførerens innlegg. Derfor skal jeg ikke gå i detalj i saken. Men det er viktig å presisere at når man gir denne typen offentlige tilskudd, må man ha en løpende og grundig evaluering av hvordan disse midlene slår ut, og hvor de gir mest effekt for pengene. Som denne rapporten viser, har de hatt en god effekt når det gjelder nye næringer innenfor landbruket. Fremskrittspartiet tror det er viktig at midler over jordbruksavtalen blir brukt til den typen utvikling av nye nisjeprodukter og nye typer næringer i landbruket. Det er også viktig å presisere at landbruksministeren har vært lite villig til å foreta en evaluering av de resultater som man oppnår med midlene over jordbruksavtalen. Det er klart at når man bruker 12 milliarder kr i offentlige skattekroner på en næring, er man nødt til å ha et bevisst forhold til hvordan disse midlene blir brukt. Jeg har tidligere her i Stortinget tatt opp med landbruksministeren om han vil foreta en grundig evaluering av hvordan utnyttelsen av midlene over jordbruksavtalen er. Så langt har ikke landbruksministeren vist noen interesse for det. Derfor har jeg merket meg at en enstemmig kontroll- og konstitusjonskomite i innstillingen gir statsråden hva jeg oppfatter er et arbeidsoppdrag, med å gjennomføre en grundig forvaltningsrevisjon av hele jordbruksavtalen og hvordan denne slår ut i forhold til virkemiddelbruken. Så hvis statsråden har tenkt å ta ordet i denne debatten, synes jeg at han bør komme inn på hvordan han har tenkt å gjennomføre dette arbeidsoppdraget som jeg oppfatter at komiteen har gitt statsråden.
-1	Jeg kan selvfølgelig ikke forskuttere hva som kommer i budsjettet for 2007. Representanten Sponheim har helt rett. Det at vi har en så gunstig økning av bruttonasjonalinntekten mens budsjettet står fast gjennom hele året, også på bistandssiden, og så faller prosenten, er en stor utfordring. Vi vet at mange av dem som har de største kostnadene ved at olje- og gassprisen er høy, som vi tjener godt på, er fattige land. Dette er en stor utfordring som jeg selvfølgelig kommer tilbake til i forbindelse med budsjettet for 2007. For øvrig synes jeg at representanten Sponheim skal glede seg over at viktige miljøforslag er kommet i dette reviderte nasjonalbudsjettet – forslag som Venstre tydeligvis ikke fikk gjennomslag for da de selv satt i regjering. For eksempel har vi nå fått avgiftsfritak på bioetanol, som har gjort at den første pumpen nå er etablert – meget nær meg selv. Dette gir muligheter for en mye mer miljøvennlig miljøpark, og det tror jeg Venstre og vi er skjønt enige om at vi trenger.
-1	Nei, det er eit eksempel på at vi må ta skritt for skritt, og vi har teke det første skrittet, nemleg frukt og grønt på ungdomstrinnet. Vi har førebels ikkje teke det neste skrittet, nemleg frukt og grønt for elevane på barnetrinnet. Det er lett å argumentere for at det var riktig å ta det første skrittet, ungdomstrinnet, først. Vi veit faktisk at utfordringane når det gjeld kosthald, er aller størst der, og at talet på elevar som ikkje har eit kosthald på skulen som er godt, og som ikkje har med matpakke, er større der. Eg er heilt einig i det som står i Soria Moria-erklæringa, og som Framstegspartiet støttar, nemleg at vi bør innføre ei frukt- og grøntordning for alle elevar, og så må vi ta eitt skritt av gangen.
-0	I den lokale debatt har det fremkommet uenighet om hvor forurenset de massene som foreligger i Fredrikstad og er tenkt flyttet til Dramstadbukta, er. Man har hatt prøveresultater fra Statens forurensningstilsyn, fra bedriften og fra Bellona som til dels har vært direkte motstridende. Det har også vært hevdet andre resultater fra aksjonsgruppen. I den politiske og samfunnsmessige debatt om slike saker er det viktig at man har tillit til de prøvene som tas av Statens forurensningstilsyn. Hva vil statsråden gjøre for å kunne sørge for at vi i fremtiden har skikkelig kvalitetssikrede prøver, slik at vi kan ha en konsensus om de faktiske forhold i samfunnsdebatten når lokale politiske og sentrale politiske myndigheter skal ta stilling til sakene?
-1	Det er positivt at forslag nr. 6 nå ser ut til å få fleirtal. Det gjeld så forslag nr. 9, som eg ber om blir oversendt Regjeringa.
-0	Høyre har alltid flagget at de er partiet for næringslivet. Ved forrige valg var de høyt på banen med å foreslå reduserte kostnader for næringslivet. Gjentatte ganger, både under valget og i samferdselskomiteen i hele den forrige fireårsperioden, kjørte Høyre høyt på at transportkostnadene for næringslivet skulle reduseres. Og det er da jeg lurer på: Hvordan vil Høyre forklare sine løftebrudd på dette området? Så sa representanten fra Høyre at nedbetaling av bomgjelden kan få konsekvenser for midler til veiutbyggingen. Da vil jeg spørre representanten: Hvor store var konsekvensene for NSB og Jernbaneverket da Gardermobanen uventet ble nedbetalt? Det var utenom budsjettet, og det var faktisk 8–9 milliarder kr. Fikk det konsekvenser for NSB og Jernbaneverket? Det hadde vært artig å få en forklaring fra representanten for Høyre.
-0	Mitt spørsmål til statsråden går på om det er den minste tvil, eller om det kan tolkes på noen annen måte enn at flertallet ønsker at 337-skvadronen skal være på Bardufoss nå og i framtiden, uavhengig av når NH90-helikoptrene kommer – om det blir medio 2007, eller om det eventuelt blir en annen gang. Kan det tolkes på noen annen måte enn at Bardufoss er stedet?
-0	Jeg skjønner at statsråden er fanatisk opptatt av kommersielle interesser. Jeg er opptatt av de lokalradioene som driver på en helt annen måte. Mange lokalradioer har en oppriktig mening om at lovene kan tolkes slik som politiet i Bodø tolket lotteriloven i 1998. Enkelte har kanskje en svært negativ holdning til at det gis bingotillatelse til lokalradioen, fordi, som det heter, lokalradioen er verken ideell eller samfunnsnyttig. Det var også statsråden inne på. Hvordan skal da definisjonen av samfunnsnyttig være? Jeg vil gjerne ha en klar definisjon på det. Det er et initiativ fra lokalradioens side som burde ha vært premiert istedenfor å bli motarbeidet, som det blir i dag. Bare det at man klarer seg uten sugerør inn i statskassen for å opprettholde driften videre, burde etter min mening tilsi at søknaden er automatisk innvilget. Men jeg regner med at statsr��den ikke har et slikt dramatisk syn som jeg.
-0	Jeg skal prøve å bruke noe kortere tid. Stortinget fikk seg omsider forelagt den lenge lovede evalueringen av det statlige virkemiddelapparatet, herunder Innovasjon Norge og SIVA. Mye av det som står i denne meldingen, får en enstemmig tilslutning fra komiteen, men det er også mye som er ugjort og mange endringer som burde vært vurdert i et større bilde. Regjeringspartiene valgte å presse gjennom behandlingen i komiteen på relativt kort tid, så dette har vært med på å forhindre bl.a. Fremskrittspartiet i å legge fram et godt og gjennomarbeidet helhetlig alternativ til den måten virkemiddelapparatet i dag er organisert på. Vi vil derfor på et senere tidspunkt fremme en rekke forslag knyttet til dette feltet i tiden som kommer, men som man trenger litt mer tid til å beregne effekter og kostnader relatert til. Når man skal evaluere det statlige virkemiddelapparatet, blir det nærmest meningsløst at man tar ut den forskningsrelaterte delen av systemet og varsler at her vil man komme tilbake til en evaluering av Forskningsrådet og forskningens rammevilkår på et senere tidspunkt i forskningsmeldingen. Den varslede meldingen var ment å komme i inneværende år, slik jeg har forstått det, men det er vel mye som tyder på at denne vil komme først til våren. Det at man ikke nå ser dette i en sammenheng, svekker hele den saken som vi nå har til behandling, og ikke minst kvaliteten på arbeidet og de forventninger som er skapt knyttet til saken. Det burde vært åpenbart for de fleste at dersom man skal kunne få til en nytenkning og innovasjon i næringslivet, er det svært ofte gjennom forskning og utvikling en avdekker de muligheter en har framfor seg i et marked ofte preget av stor konkurranse, og ikke nødvendigvis de største marginene. Vi må selvsagt bare ta til etterretning at regjeringen ikke har vært i stand til å samkjøre dette, og vi vil dermed komme tilbake til forskningens rammevilkår når forskningsmeldingen omsider vil bli lagt fram for Stortinget. Som tidligere sagt i mitt innlegg, er det svært mye komiteen er enig om i innstillingen. Dette gjelder både det faktum at regjeringen varsler at både SIVA og Innovasjon Norge skal få styrket sin spisskompetanse, og – ikke minst – at man skal avklare ansvarsområdet selskapene imellom. Det er også gledelig at man nå vil sørge for at Nærings- og handelsdepartementet i samarbeid med de departementer det gjelder, vil ta initiativ til en effektiv kartlegging av tilgjengelige offentlige bedriftsrettede virkemidler for næringsutvikling. Fremskrittspartiet støtter også overføring av ansvaret knyttet til Investinor fra Innovasjon Norge til departementet. Forutsetningen for at dette skal kunne fungere optimalt, er selvsagt at en fortsatt skal ha et eksternt styre for selskapet, noe statsråden har bekreftet i et svar på et spørsmål fra Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet mener det er viktig at det alltid er ideen og sluttproduktets mulighet til å lykkes som må være fokus på virkemiddelapparatet, og da uavhengig av hvor det enkelte selskap er lokalisert, eller hva som er den enkeltes bostedsadresse, kjønn etc. Midler som tildeles for å kunne opprettholde bosetting og enkeltnæringer, skal tas over de ordinære tildelingene gjennom statsbudsjettet, og ikke over budsjettene til Innovasjon Norge. De såkalte BU-midlene er et eksempel på dette. Dette har også Riksrevisjonen påpekt i sin rapport Dokument nr. 3:4 for 2008–2009, der det ble vist til at BU-ordningen i liten grad bidro til selskapets måloppnåelse. Det er bra at regjeringen legger opp til at det skal etableres seks nye såkornfond. Dette er viktig i den forstand at minst ett av disse fondene er øremerket en veldig tidlig fase av selskapsutviklingen – den såkalte pollenfasen – og det viser seg at det ofte er i denne tidlige fasen en har problemer med å kunne framskaffe privat risikovillig kapital. Fremskrittspartiet mener at det også er viktig at virkemiddelapparatet ikke skal konkurrere med det private investormarkedet der dette fungerer godt, men man må sørge for å kunne samarbeide til beste for næringsutviklingen. Dette gjelder både innenfor lånemarkedet og innenfor FoU-virksomhet. Det er åpenbart at bedriftene selv vet best hva de har behov for å drive forskning og utvikling på for å kunne være konkurransedyktige. Det er derfor viktig at man i stedet for å måtte sende inn søknader om bidrag til det offentlige, heller kan bruke av egne midler motregnet et skattefradrag. Det er derfor viktig i forbindelse med SkatteFUNN at man opphever begrensningene på antall timer og timesats for egenprodusert FoU. Jeg fremmer det forslaget som Fremskrittspartiet og Høyre er sammen om, og signaliserer at vi vil støtte Venstres forslag, nr. 3.
-0	Jeg vil også først få lov til å gi ros til saksordføreren, og også saksordførerens stedfortreder, som gjennom hele prosessen har ledet komiteen på en utmerket måte. Terrenget var potensielt ganske krevende, men jeg synes resultatet har blitt veldig bra, og at man har klart å sy komiteen så godt sammen, er en viktig kvalitet. Stortingsmeldingen som er grunnlaget for dagens debatt, er et godt dokument hvis man vil forstå de utfordringer norsk utenrikspolitikk står overfor. Den beskriver en kompleks virkelighet, trekker opp viktige utfordringer og bringer leseren inn i den verdenen Norge aktivt må forholde seg til. Mange problemstillinger og dilemmaer drøftes og problematiseres, og på mange måter leverer stortingsmeldingen veldig godt. Det er nok også noe av grunnen til at innstillingen er såpass samstemt som den er. En enighet rundt sikkerhetspolitiske utfordringer, nordområdene og forholdet til Russland, for å nevne noe som er svært viktig, er en betydelig styrke for Norge som nasjon. Jeg skal velge å konsentrere meg om de punktene der vi kanskje savner noe, eller ser annerledes på forhold. For hvor leder stortingsmeldingen hen? Den trekker opp utfordringer som vi som nasjon møter, men er etter vår mening i mye mindre grad god til å definere en overordnet strategi. Norske interesser er et gjennomgående tema, og det nikker vi anerkjennende til. Men det er utfordrende å spisse disse interesser når nær sagt alt kan bli – og til dels blir – definert inn som norske interesser. Snevre norske interesser forkastes jo nærmest som et begrep, og i stedet tas vi med på en interessant reise der alt som møter oss på vår vei, er eller kan bli norske interesser. Selvfølgelig kan man argumentere godt for hvordan alt henger sammen med alt, og selv den fjerneste problemstilling kan ha en kobling til Norge. Men det er jo ikke slik at alt er like viktig for kongeriket. Noen forhold er viktigere enn andre, men hvilke? Det gir meldingen få eller ingen svar på. Hvor mener Regjeringen at de viktigste prioriteringer for Norge ligger? Meldingen drøfter utfordringen med å prioritere. Det sies litt om prioriteringskriterier, men det gjøres ikke noe forsøk i meldingen på å si hva som er Regjeringens prioriterte områder. Denne regjeringen har gjort en god del for å åpne opp utenrikspolitikken som tema for debatt. Mange gode initiativ er tatt, ikke minst i forløpet til denne stortingsmeldingen. Men hvis man avskjermer den strategisk overordnede prioriteringsdebatten til de lukkede rom, mangler en viktig dimensjon å debattere. For leser man meldingen, mangler det jo ikke på temaer å fordype seg i, og man kan jo ikke forvente at noen, heller ikke det norske utenriksdepartement og utenriksministeren, over tid klarer å følge opp alt like intensivt. Det er heller ikke slik at det er ønskelig. For eksempel er det mange initiativ og gode agendaer som det arbeides med i ulike multilaterale fora, og Norge kan ikke være i førersetet på alle. Vi kan kanskje med fordel overlate enkelte gode initiativ til andre land, og jeg vet jo at det er det som er realiteten. Jeg vet at det er dette som gjøres, men dette sier meldingen ingenting om. I stedet kan man nærmest få inntrykk av at uten Norges aktive rolle stopper arbeidet for en mer rettferdig verden opp. Norsk fredsdiplomati og fredsengasjement har fått en stor plass i norsk utenrikspolitikk, og en fredeligere verden er i aller høyeste grad en norsk interesse. Nedrustning og avskaffelse av klasevåpen og landminer er viktig arbeid, med bred støtte, mens annet arbeid er mer sensitivt, som direkte fredsmegling. Norge har med sitt fredsengasjement bestemt seg for å spille en viktig rolle. Det synes opplest og vedtatt at Norge er god på fred, og dette vil vi gjerne eksportere og dele. Vi tillater oss å stille noen spørsmål rundt dette. Er en slik holdning om Norges fortrinn som tilrettelegger for fred, basert på kunnskap? Har Norge særlige forutsetninger for å løse konflikter? Er Norges rolle som konfliktløser spesielt vellykket? Vår innfallsvinkel er at vi ikke skal utelukke å påta oss engasjement som konfliktløsere, men det må være basert på at vi har særlige forutsetninger for å gjøre nettopp dette. Det må også gjøres med hjemmel i de prinsipper vi forsøker å etterleve. Vi setter f.eks. spørsmålstegn ved om forutsetningene for engasjementet på Sri Lanka var riktig. Hadde Norge de nødvendige kunnskaper og ressurser som var nødvendige i en slik konflikt for å kunne gjøre en forskjell? For det er flott å engasjere seg, men et statlig engasjement av denne type må basere seg på noe mer enn idealisme. Derfor fremmer vi et forslag der vi ber om en evaluering av den norske fredsinnsatsen, og så får denne kunnskapen være grunnlag for våre vurderinger fremover. Menneskerettigheter er et sensitivt tema, og med Norges inntreden i FNs menneskerettighetsråd mangler det ikke på utfordringer. Også her vil det være dilemmaer. Norge har ofte valgt en alenegang når det gjelder vanskelige menneskerettighetsspørsmål, eller en brobyggerrolle, som Regjeringen selv liker å omtale det – dette mens mange asiatiske og afrikanske land opptrer rimelig koordinert i sine forsøk på å svekke menneskerettighetene. Hvor heldig er det at Norge i disse situasjoner ikke knytter seg tettere på f.eks. EU-land eller Canada? I merknader kommenterer opposisjonen nettopp det at Norge har valgt å ikke protestere mot henrettelser av menneskerettighetsaktivister i Kina, slik EU har gjort. Over tid kan en brobyggerrolle også misforstås eller oppfattes som utydelighet. Utenriksministeren har selv ført et veldig tydelig språk på menneskerettighetsområdet. Det er derfor viktig at strategien på hele politikkområdet er slik at Norge aldri oppfattes som unnvikende i forhold til å adressere grove brudd på menneskerettighetene. Utenrikskomiteens merknad om en utredning av EØS-avtalen har fått oppmerksomhet, og noen forsøker å legge mye politikk i dette. Fra vår side ser vi dette som en naturlig prosess, og ikke minst er det et behov for å sette søkelyset på EØS-avtalen etter hvert som EU utvider seg og fordyper sitt samarbeid. Jeg vil advare mot å tro at en slik utredning i stor grad skal finne alternativer til EØS. Hvordan vi er knyttet til EU, er først og fremst et politisk spørsmål. Vi mener behovet nå er å se på om EØS-avtalen trenger en oppgradering, og således mener vi at vi trenger en faglig utredning som tar for seg dette. Med en eventuell ratifikasjon av Lisboa-traktaten kanskje i løpet av året vil dette behovet ytterligere forsterkes. Så er det gledelig at meldingen også ser på egen utenrikstjeneste. Norge har her en fantastisk ressurs som vi må vite å bruke på en god og effektiv måte. Ikke minst mener jeg det er viktig å stimulere til at Norge blir representert i sentrale internasjonale organisasjoner. Dette krever at det legges til rette for det i tjenesten, at det oppmuntres til det, og at ansatte i Utenriksdepartementet eller andre deler av forvaltningen som ønsker en slik erfaring, opplever at de blir verdsatt. Utenrikstjenesten er i stadig utvikling, og det stilles tøffere krav til dem som representerer Norge ute. Hvordan tjenesten er dimensjonert og organisert, er et spørsmål av interesse for flere enn Regjeringen, selv om det er Regjeringens ansvar. Vi mener det må være anledning til også å føre en debatt rundt dette, ikke minst i lys av de krav og forventninger norske borgere på arbeid og på reise i utlandet har, og norsk næringslivs behov i en mer globalisert hverdag. Vi fremmer derfor et forslag om en evaluering av den norske ambassade- og konsulatstrukturen. Jeg vil ta opp de to forslagene som jeg har referert til, og som er gjengitt i innstillingen.
-1	Når det gjelder den fortsatte diskusjonen om SVs program og NATO-standpunkt, henviser jeg til de foregående talere. Jeg mener den må være forholdsvis tungnem, som i dag ikke har oppfattet hva svaret på det er. Så til det siste spørsmålet. Dette dreier seg ikke om hvorvidt Regjeringen fortløpende skal orientere om enhver henvendelse. Dette dreier seg om en situasjon der Norge har sagt nei til å delta i en folkerettsstridig krig, og der man på et tidspunkt sier ja til å låne ut laserbelysningsutstyr, som er et meget offensivt våpen, som skal brukes i denne krigen som man sier man er imot. Det er et meget delikat spørsmål, som en regjering som hadde et ønske om å være åpen og ha dekning bak seg for sine handlinger, burde ha informert Stortinget om. Det er ikke et hvilket som helst spørsmål i en hvilken som helst situasjon. Det er et meget alvorlig tema.
-0	Da er vi enige om at frihandel er veien å gå. Økonomisk utvikling er ikke bare nødvendig for å utvikle velferd og velstand, men også viktig for å etablere demokrati, menneskerettigheter og stabilitet i de landene det dreier seg om. Statslederne i Den afrikanske union har gitt klar melding om at for dem er handel viktigere enn bistand. Ifølge Center for Global Development er Norges handelspolitikk blant de mest utviklingsfiendtlige i verden. I en reportasje i Ny Tid den 23. oktober rangeres Norge som nummer 20 av 22 av verdens rikeste land når det gjelder handel med den tredje verden. Bare Sveits og Sør-Korea er bak oss på den listen. Det er ingen grunn til å skyve (presidenten klubber) EU-medlemskap eller EØS-avtalen foran seg når det gjelder dette. (Presidenten klubber igjen.) Jeg vil spørre utenriksministeren hvilken handelspolitikk Regjeringen vil gjennomføre for å gjøre det enklere for land i den tredje verden å utvikle seg.
-0	Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til arbeids- og administrasjonsministeren – via kirke-, utdannings- og forskningsministeren: «Undertegnede har registrert med glede at Regjeringen likevel ønsker å selge Villa Grande etter først å ha trukket salget for kun et par uker siden. Synes statsråden at en slik fremgangsmåte styrker tilliten til Regjeringen når man vet at eiendomsfirmaet som har salgsoppdraget, jobbet med flere interessenter da salget ble trukket, samt at man da hadde et bud på 60 mill. kroner som nå er på 70 mill. kroner?»
-1	Det er en viktig debatt interpellanten legger opp til, og slik som jeg ser det, er det to hovedspørsmål knyttet opp mot denne interpellasjonen. Det ene er i hva slags grad dagens organisering av Nav, altså reformen i seg selv, bidrar til å forsterke problemene. Det andre er: I hvilken grad er endringene i arbeidsmarkedet det som er medvirkende til at problemene og utfordringene for tiden er spesielt store? Jeg har lyst til å rette blikket litt bakover. Jeg kan huske at vi allerede i 1997, da jeg selv kom på Stortinget, hadde en debatt i den daværende sosialkomiteen om organiseringen av trygdeetat, arbeidsmarkedsetat og sosialetat. Bakgrunnen for det var nettopp at det ikke fungerte tilfredsstillende den gangen. Man fikk inntrykk av at folk ble klientifisert, ble sendt fra den ene instansen til den neste, der den ene instansen ofte sa at dette er ikke vårt ansvar, så noen andre må ta det. På den måten ble det et slags svarteperspill der det var om å gjøre å definere ut det ansvaret man selv hadde, for at andre skulle overta det. Det som er en stor styrke med reformen, er jo at ansvaret nå klart plasseres ett sted, nemlig hos Nav, og så må man finne løsningene der. Men dermed tydeliggjøres også en del problemstillinger, slik at man i en overgangsfase, til alle Nav-kontorene er opp og gå, må påregne at det blir nye utfordringer. Det bør ikke overraske noen. På toppen av det hele kommer den finanskrisen som vi er i, som også i Norge gir økt arbeidsledighet, med de konsekvensene det får både for arbeidsmarkedet og for større pågang knyttet til ytelser. Før jeg havnet på Stortinget, hadde jeg en rådgivende stilling for Fylkestrygdekontoret i Finnmark. Jeg må si at det var uhyre interessant å studere årsaksforhold knyttet til sykefravær og de fluktuasjonene man har knyttet opp mot sykefravær og arbeidsledighet. Jeg kan huske at det den gang var en debatt i Stortinget, hvor man hadde stor bekymring for økningen av sykefraværet og kostnadene knyttet til det. Det som var interessant med den debatten når man fulgte den utenfra, var at fokuseringen i sin helhet gikk på økning i utbetalte sykepenger, uten at noen, verken daværende statsråd eller noen av representantene i salen, trakk fram en akkurat tilsvarende reduksjon i dagpenger. Man fikk altså en økt sysselsetting der kostnadsnivået for dagpenger og sykepenger totalt, fra 1993 til 1996, var nærmest konstant på 23 milliarder kr. Men alle fokuserte på at sykepengene økte, og ingen fokuserte på at dagpengene gikk ned. Og noe som det er gjort altfor lite forskning på, er jo hvordan de som på en eller annen måte er hjelpetrengende og trenger ytelser fra det offentlige, mottar ulike typer ytelser nærmest som et vippebrett – og får de ikke den ene typen ytelse, får de den andre. Hvis man da ser at det går opp ett sted, ser man veldig ofte at det går ned et annet. Et fokus som bare går på én av disse ytelsene, vil jo ikke fange opp den typen fluktuasjoner som vi nå også ser i arbeidsmarkedet. Det er jo åpenbart at når det nå skjer en økning i arbeidsledigheten, må man selvfølgelig regne med at det blir økte ytelser til dagpenger. Det virker også som om forståelsen knyttet til årsak til sykefravær i enkelte arbeidsgrupper er altfor dårlig. Jeg synes også det er rart at mange av dem som har angrepet dagens sykepengeordning, ikke i større grad har gått inn og sett på dette, eksempelvis blant fiskere. Fraværet i fiskeriyrkene er ikke på sitt høyeste når de skal ta ut lotten, der man skulle gjøre en innsats, men kanskje ikke kunne gjøre det på grunn av sykdom. Sykefraværet kommer når lotten er tatt ut og man egentlig ikke har noe spesielt å gjøre, og i stedet skal pusse sine fartøy. Det betyr at det oppstår en grov forskjellsbehandling ved at de som blir sykmeldt, får ytelser i den perioden, mens de som har fisket opp lotten uten å bli sykmeldt, ikke får det. Et eksempel jeg kan nevne, er Kautokeino, hvor sykefraværet overraskende nok var lavest på landsbasis, men til gjengjeld hadde de de høyeste dagpengeutbetalingene og omtrent høyest sosialstønad. Hvis man ikke forstår denne typen mekanismer, analyserer dem og handler med utgangspunkt i dem, men bare handler med utgangspunkt i f.eks. sykepenger, vil det være så lite treffsikkert at man sannsynligvis gjør folk stor urett og på den måten heller ikke oppnår resultater med de tiltakene som settes inn.
-0	Først et spørsmål til representanten Husøy om arbeidet med denne saken, fordi Stortinget var vitne til et relativt oppsiktsvekkende innlegg fra Kristelig Folkepartis parlamentariske leder, som altså ikke er medlem av kontroll- og konstitusjonskomiteen, men som likevel fant det for godt å kritisere saksordføreren for arbeid internt i komiteen som hr. Steensnæs pr. definisjon ikke har noen kunnskaper om. Jeg vil gjerne spørre representanten Husøy om hun vil gi uttrykk for en tilsvarende kritikk overfor saksordførerens arbeid med denne saken, om det har vært noe eksepsjonelt, eller noe som helst å sette fingeren på. Jeg synes det er viktig at det blir oppklart for dem som er medlemmer av komiteen, i og med at en utenforstående velger en slik oppsiktsvekkende fremgangsmåte. Det andre spørsmålet mitt dreier seg om å få en fullstendig klargjøring fra Arbeiderpartiets side av om også Arbeiderpartiet er enig i at det er den forståelse av begrensning i innsynsretten som forsvarsministrene Kosmo, Fjærvoll og Løwer har gitt uttrykk for, som skal være retningsgivende for Regjeringen og utvalget, kanskje særlig spesielt for utvalget, for fremtiden. Er det også Arbeiderpartiets oppfatning? Forutsetter også Arbeiderpartiet at det som forsvarsminister Løwer i komiteens møte 9. juni bekreftet, nemlig at i en situasjon hvor det er uenighet, vil forsvarsministeren henvise utvalget til eventuelt å ta saken opp med Stortinget, også er en linje som skal følges for fremtiden, og ikke bare er en konstatering av hva som skjedde i fortiden?
-1	Det er uansett sånn på alle områder i skolen at foreldrene er en ressurs som det er utrolig viktig å involvere, også når det gjelder lekser. Men det som er den store utfordringen når det gjelder den forskningen vi har om lekser, er at lekser gitt på gal måte kan øke forskjellene, bl.a. fordi de elevene som ikke har fått gjennomgått leksene på skolen, er avhengige av at foreldrene kanskje forklarer i stedet for å være med på å repetere eller øve inn ting man har gått igjennom. Så den store bekymringen når det gjelder dette med lekser, dreier seg om at de må gis på en sånn måte at det ikke øker de sosiale forskjellene i skolen. Så er det selvfølgelig veldig viktig at foreldrene er seg bevisst hvordan de kan støtte opp om jobbingen med lekser, men det er også en oppfordring til foreldrene å ikke måle kvaliteten og kunnskapstørsten i skolen ut fra mengden lekser elevene får, for det gir et helt galt bilde.
-1	Den største byrda som blir boren av Afghanistan-krigen, er dei 3 000–4 000 sivile i Afghanistan som allereie er døde. Sjølvsagt kan vi også ta med den forferdelege hendinga som utløyste dette, der også sivile blei drepne i New York og Washington. Vi prøver å få fram eit alternativ til det å bruke krig, til at våpen alltid skal vere måten vi reagerer på. Litt av problemet med vår kultur er at vi har for mange våpen. Våpen er språket vårt, og det er det vi tek i bruk. SV prøver i det minste å vere eit alternativ til den måten å tenkje på. For ein gong må også den valdsspiralen stoppe. At FN blir gjort best mogleg i stand til å vere den som kan ta initiativet til dette, er eg sikker på at også representanten Lønning vil vere med på. FN blir av og til misbrukt, ikkje minst av USA, som etter SVs syn bruker FN når det passar dei. Når det ikkje passa dei, skal ein ikkje ha FN med. Det ser vi også i andre samanhengar. Derfor har vi lagt inn den vesle merknaden om det. Men elles er det jo greitt å sjå at også Lønning har fått med seg at SV i all vesentleg grad står bak fleirtalet i komiteen, men vi hadde eit par kilevinkar til USA.
-1	Barn som trenger et nytt hjem, er i en vanskelig og sårbar situasjon. Vårt oppdrag er å sørge for at disse barna får den tryggheten, den stabiliteten og den omsorgen som de har behov for. Fosterhjemmene er det mest brukte plasseringsalternativet vi har i barnevernet. Mer enn fire av fem barn som det offentlige har overtatt omsorgen for, bor i fosterhjem. Derfor er utvikling og styrking av fosterhjemmene veldig viktig. De statlige fosterhjemmene har gjennom standardkontraktene, som regjeringen innførte i fjor, fått gode rammevilkår, og nå retter vi oppmerksomheten mot de kommunale fosterhjemmene. Det er nedsatt en arbeidsgruppe som i september i år vil komme med konkrete tiltak for å styrke de kommunale fosterhjemmene. 164 barn ventet på fosterhjem per 31. januar i år. Det er en nedgang på 16 barn fra i fjor. Vi er på den ene siden glad for at det er færre barn som venter på fosterhjem, men vi er ikke fornøyde så lenge noen barn fremdeles må vente. I 2011 skal derfor arbeidet med å skaffe nok fosterhjem intensiveres ytterligere. En nasjonal rekrutteringskampanje ble bl.a. lansert i landsdekkende media før påske. Hvis noen ikke gjorde sånn som representanten Solveig Horne og hygget seg med bilaget i Dagbladet i påsken, har jeg det med meg her i tilfelle noen har lyst til å se på det. Det er eksempel på tiltak – trykket opp i et opplag på over 300 000 – som vi har tro på skal virke mobiliserende. Vi trenger kompetanseutvikling, temakampanjer og samarbeid om rekrutterings- og opplæringsaktiviteter, og det står nå sentralt i rekrutteringsarbeidet. Økt bruk av fosterhjem i barnets familie og nettverk er også en viktig målsetting. Vi har behov for å rekruttere flere ordinære kommunale fosterhjem. Mange ideelle organisasjoner kan gi et viktig bidrag til det. Frivillige organisasjoner, spesielt de som har lokallag spredt rundt om i landet, har brede nettverk i ulike miljøer som ikke tidligere har hatt noen rolle i fosterhjemsarbeidet. Sammen kan vi gjøre et viktig arbeid. I tillegg har vi behov for kompetente fosterhjem for barn med særskilte hjelpebehov. Mange ideelle aktører har lang erfaring og betydelig kompetanse også på drift av fosterhjem. Det er en kompetanse som regjeringen ønsker å benytte seg av. I morgen vil derfor Bufdir lyse ut en konkurranse om kjøp av fosterhjemstjenester. Vi etablerer et nytt system som skal skaffe flere fosterhjem, og samtidig styrke de ideelle aktørers rolle innenfor barnevern. Det vil dreie seg om fosterhjem knyttet til overgangen fra institusjon og fosterhjem for barn som alternativ til videre institusjonsopphold. I tillegg vil det dreie seg om rekruttering av ordinære kommunale fosterhjem. Denne konkurransen vil være forbeholdt de ideelle aktørene. Gjennom den anskaffelsen følger vi opp lovnadene fra regjeringserklæringen om samarbeid mellom frivillig og offentlig sektor. Alle ideelle aktører som tilbyr fosterhjem, vil selvfølgelig ikke automatisk få en avtale. Forutsetningen er at de tilbyr fosterhjem med høy kvalitet og til riktig pris. Men vi håper det både skal bidra til at vi får flere fosterhjem enn i dag, og at vi kan få en større innsats, mobilisert de kreftene vi vet at ideell sektor har. Så ble det sagt her at vi utelukker private aktører. Det er jo helt feil! Dette er en runde bare for private. Det er heller ikke sånn at vi utelukker de kommersielle. Men vi tror at de ideelle har en altfor liten rolle i dette arbeidet i dag, sett opp mot det potensialet det har. I dag kjøper Bufetat fosterhjemstjenester av private for ca. 250 mill. kr. Bare ca. 50 av dem kommer fra ideelle aktører. Gjennom en egen runde for ideelle aktører tror vi at de kan fylle en større del av behovet. Det innebærer selvfølgelig ikke at vi sier opp en eneste avtale som i dag er inngått. Og hvis det etter runden med de ideelle viser seg at vi trenger flere, vil også kommersielle bli sluppet inn i en runde to. Så dette handler ikke om ikke å ville bruke private aktører. Men det synliggjør skillet i velferdspolitikken mellom venstresiden og sentrum på den ene siden, som ønsker å legge vekt på å styrke de ideelles posisjon, og Høyre og Fremskrittspartiet på den andre, som først og fremst ønsker seg kommersiell velferd. Vi har en god dialog med de ideelle aktørene om fosterhjemsarbeidet. Ideelt Barnevernsforum har vært i møte med både Bufdir og politisk ledelse i departementet denne uken om temaet. Tilbakemeldingene når det gjelder det systemet vi nå lager, er positive. Jeg ser fram til videre samarbeid med Stortinget om dette. Målet vårt er utvetydig: Alle barn som trenger det, skal få fosterhjem. Det jobber regjeringen med stor energi for å oppnå.
-1	Arbeidstida i Norge har blitt kuttet vesentlig gjennom de siste hundre år. Samtidig med det har produktiviteten økt vesentlig. Det er en svært viktig erkjennelse, som jeg mener Fremskrittspartiet bør ta innover seg. Ja, det er riktig at når vi framskriver, vil det være et underskudd på arbeidskraft i Norge. Det er en av grunnene til at vi mener at vi må ha et arbeidsliv som i mindre grad tar helsa fra folk og gjør at folk blir syke og uføretrygdet lenge før pensjonsalderen. Derfor tar vi fram disse eksemplene fra denne meget store fabrikken i Sverige som viser at fortjenesten økte og sykefraværet gikk ned. Alle pilene pekte i positiv og riktig retning. Det betyr at man faktisk ikke taper på det, men at man vinner, og det betyr at vi har mange flere som kan utnytte arbeidskrafta hele livet sitt. I tillegg er SV mye mindre angstfylt i forhold til arbeidsinnvandring enn det Fremskrittspartiet er.
-0	Jeg kjenner meg svært dårlig igjen i beskrivelsen av at Fremskrittspartiet er veldig opptatt av disse med fete lommebøker. Det er andre partier i denne salen som løper på middager med representanter for storkapitalen, ikke Fremskrittspartiet. Når det gjelder vårt syn på eierskap, er det grunnfestet i vårt program, som sier at vi ønsker begrensninger. Men når det gjelder lovens grense for eierskap på nasjonalt nivå, mener vi at det bør være et tak. Vi har ikke tatt noen konkret stilling til hvor det bør ligge. Vi har et ønske om å bygge opp nasjonale eierskapsstrukturer som har ressurser og kapasitet til å hevde seg i forhold til utenlandske eierinteresser. Noe kan da tyde på at vi kommer til å ende på 49 pst., men samtidig er vi bekymret for at en slik heving av det nasjonale taket kan føre til en vesentlig reduksjon med hensyn til eiermangfoldet. Kanskje kan også ytterligere eierskapskonsentrasjoner få som effekt at norske medieselskaper blir mer interessante som oppkjøpsobjekter for utenlandske investorer. Dette er på ingen måte noen lett sak, og som det vil fremgå både av mitt hovedinnlegg og av våre merknader, har vi ikke konkludert. Vi vil konkludere når Regjeringen kommer tilbake med forslag om lovrevisjon på dette området.
-1	Eg vil gjerne starte med å gi honnør til interpellanten for å ta opp viktige problemstillingar – og aldri slutte å gjere det. Statsråden har i sitt innlegg gjort greie for både ordningane i Lånekassa og grensedraginga til regelverket elles, spesielt trygdelovgivinga. I tillegg har komitéleiaren på ein ryddig måte gjort greie for dei vedtaka som blei fatta i førre stortingsperiode, under den førre regjeringa. Så her skulle vi ha alle fakta på bordet. Lat meg starte med å seie at eg synest det er veldig bra at statsråden gir så tydeleg uttrykk for at Regjeringa vil vurdere behovet for justeringar, og at spesielt forholda for dei som er delvis studieuføre, blir trekte fram. Fordi det er eit så høgt politisk mål at alle skal ha moglegheit til å ta utdanning, har vi i Noreg eit veldig godt system for studievelferd og andre former for studiestøtteordningar. Samskipnadene og Lånekassa er sjølvsagt dei mest sentrale her. Eg vil meine at dette handlar om politikk. Vi skal ikkje lenger tilbake enn til behandlinga av loven om studentsamskipnader for å sjå at det også er politiske forskjellar i forhold til dette, og vi hugsar dei forslaga som Framstegspartiet fremma i den saka. Så det handlar om politikk. Derfor har ein teke nokre grep i denne stortingsperioden. Det er f.eks. gjort justeringar i regelverket for studentar med barn. Men eg oppfattar at det her er nokre politiske parti som ikkje alltid er heilt på plass i forhold til dette. Fleire har vore inne på at studentar er ei samansett gruppe, og at det er ei gruppe som endrar seg, og har endra seg dei siste åra. Gjennomsnittsalderen er no 28 år. Ein rapport som kom for nokre år sia, viser at blant studentar er det ein større del som har dårleg psykisk helse, om ein kan bruke det omgrepet, enn i befolkninga elles. Det at studentane blir eldre, gjer også at det er fleire som har ungar. Det må ikkje vere tvil om at når studentgruppa endrar seg, må også regelverket endre seg. Eg vil seie det så sterkt som at ingenting må få lov til å utfordre ideen om at desse ordningane framfor alt er til for å sikre lik rett til utdanning. Eg trur vi alle har blitt kontakta av enkeltpersonar som har erfart at regelverket anten står i vegen for dei politiske intensjonane, eller at utøvinga av skjønn – eller kanskje heller mangelen på utøving av skjønn – ikkje har vore i samsvar med målet om at ordninga har som formål å sikre at alle skal kunne studere. Vi forstår sjølvsagt alle behovet for avgrensing til resten av regelverket i forhold til ei effektiv forvaltning, men eg synest det er bra at interpellanten tek opp dei spørsmåla ho tek opp i dag, og at statsråden responderer på den måten som ho gjer. Det betyr at her har vi eit dynamisk forhold til regelverket, og at det er ingen av oss som oppfattar at regelverket er skrive i stein. I SV er det eit veldig stort engasjement rundt desse spørsmåla. Det kan ein bl.a. sjå på alle dei endringsforslaga som er komne inn som forslag til arbeidsprogram, som landsmøtet vårt skal vedta i mars. Når ein ser på kjønnsfordelinga både i salen og blant dei som deltek i denne debatten, må eg slengje på eit poeng som ikkje har noko med saka å gjere, men det er i seg sjølv eit godt argument for korfor vi ikkje må kvile i forhold til å få fleire kvinnfolk inn i politikken: Tenk på alle dei viktige sakene som ikkje ville bli tekne opp om det ikkje hadde vore for kvinnfolk! Så lat meg bruke det som utgangspunkt for igjen å seie takk til interpellanten for å ta opp dette spørsmålet. Eg skal ikkje seie at det nødvendigvis har noko med kjønnet til interpellanten å gjere, men eg vil seie at dette synest eg er veldig viktig. Eg vil òg seie takk til statsråden for dei gode signala som ho kom med i svaret sitt.
-1	Representanten Bredvold har heilt rett i at dei investeringsreglane som ligg i oljefondet, og ikkje minst dei råda vi har fått frå det etiske rådet, har ført til at vi har trekt oss ut av Lockheed Martin. Så veit vi alle saman at dette bør skape ringar i vatnet. Det bør skape ringar i vatnet i forhold til at ikkje berre når det gjeld investeringsporteføljen, men også når ein driv innkjøpspolitikk, skal ein følgje dei same råda. Eg er heilt einig med representanten Bredvold i at her skal ein vere konsekvent. Men så veit alle vi som har drive med politikk ei tid, at det tek ei stund før dei gode intensjonane som ein har i det etiske rådet, kjem over til statleg innkjøpspolitikk, i dette tilfellet til Forsvaret. Det tek ei stund, men eg er overtydd om at det ikkje vil take veldig lang tid før det kanskje for Luftforsvaret sin del vil vere utenkjeleg å kjøpe noko frå Lockheed Martin. Vi får sjå kva gode saksbehandlarar der gjer, og kva vi får av gode råd bl.a. frå det etiske rådet for Statens pensjonsfond.
-1	I debatten om skolen spør Inge Lønning om det er privatskolene som truer enhetsskolen. Nei, foreløpig er det ikke det. Foreløpig er det Fremskrittspartiet og Høyre som gjør det, men de får god hjelp av Regjeringa. Det er ikke slik at det er så forferdelig mange privatskoler nå. Spørsmålet er: I hvilken retning skal dette gå? For SV er det viktig at den skolen som ikke er god nok for rikfolks barn, den er ikke god nok for noen. Vi ønsker en skole som er god, moderne og mangfoldig, og for alle. Vi ønsker at det pedagogiske mangfoldet skal inn i enhetsskolen, at elevene skal få mulighet til å komme seg en tur ut av skolestua innimellom, at lærerne får gode lønnsforhold og arbeidsbetingelser og at det blir moderne utstyr i skolen, som gjør at den faktisk kan utdanne barn for framtida, og ikke for 1950-åra. Det er viktig for oss at det skal være slik. Vi er ikke fornøyd med en skole der noen føler at kvaliteten ikke er god nok, at mangfoldet ikke er stort nok, eller at formålsparagrafen og livssynsundervisninga er slik at de ikke føler seg heime der. Så vi utfordrer Høyre til å være med på det, slik at skolen faktisk blir bra nok for alle, og at vi kan bevare det viktige som skolen representerer, nemlig at der skal alle møtes, slik at vi lærer oss å leve sammen også i framtida. Det tror jeg Høyre er opptatt av. Så hørte jeg at Fremskrittspartiets leder, Carl I. Hagen, entret talerstolen her og var opptatt av kommuneøkonomien, og det er kanskje et fremskritt. Men det har i dag vært snakk om hvordan Fremskrittspartiet skal finansiere kommunene, og da skal man inn med stykkpris, da er det staten som skal betale, blir det sagt herfra. Og det høres ut som om man skal øse ut av en eller annen utømmelig kilde, som ikke skal merkes for den enkelte. Men jeg har lest litt i Fremskrittspartiets program, og der står det at dette faktisk skal finansieres gjennom en avgift til folketrygden, f.eks. helsedelen. Og da kunne jeg tenke meg å spørre Fremskrittspartiets leder om de har regnet litt på dette. Hvor mye vil den sjukdomsskatten beløpe seg til for hver enkelt? Hvordan vil Fremskrittspartiet holde disse utgiftene under kontroll? Vil ikke dette bli et ganske løpsk system hvis det ikke er noen bremser i det? Skal hver enkelt kunne gå og hente ut akkurat de pengene de har lyst til å ha, og ta med seg hvor som helst, inn i landet, ut av landet, og bruke dem? Jeg har lyst til å få dette regnestykket på bordet, slik at Fremskrittspartiet ikke kan fortsette å si at dette er utgifter som staten skal betale, og at den enkelte skal slippe å bekymre seg for om kommuneøkonomien er dårlig, og at de i tillegg også skal få slippe å betale så mye skatt som de gjør i dag.
-1	Dette er jo blant dei tinga vi skal svare på i stortingsmeldinga. Vi har hatt ute ei evaluering av hevinga av terskelverdien, som var noko av det siste Morten Meyer gjorde som statsråd før eg tok over. Den rapporten vi har fått på bordet, fortel oss at den hevinga var riktig å gjere, og at nivået ser ut til å vere godt når det gjeld samfunnsøkonomisk effektivitet. Spørsmålet om kunngjering er faktisk interessant, fordi ein kunne sjå føre seg at nettopp dei små og mellomstore bedriftene ville ha interesse av det. Men det er høgst ulike svar ein får på om kunngjering faktisk vil løne seg. Vi ser òg at det er ulikt, om ein ynskjer små eller store anbod, når ein snakkar med det lokale næringslivet. Det viktigaste er at ein gjennomfører konkurranse. Og konkurranseelementet ligg som eit generelt krav i lova, og vel ein å gå til direkte innkjøp, har vi sagt at ein uansett bør sørgje for at ein har konkurranse for å få mest mogleg ut av pengane.
-1	Mitt spørsmål til statsråd Odd Einar Dørum er om han mener at det forslaget som plutselig kom opp under behandlinga av denne saken i justiskomiteen, om at man skal kunne si fra seg deler av tomta for å unngå en for høy avgift for dem som fester, er rimelig, når vi vet at mange av tomtefesterne har investert betydelige summer i den tomta, i tillegg til at de over år har betalt ned hva tomta i utgangspunktet var verdt. Og tror statsråden at eierne vil akseptere at festerne sier fra seg deler av tomta for å unngå denne avgiftsøkningen?
-0	I dag er det en gledens dag for dem som satt i fangenskap i Japan under annen verdenskrig. Det er ikke noen gledens dag for den summen som blir gitt, og det er ikke noen gledens dag for det disse fangene ble utsatt for, men det er en gledens dag for at den norske stat endelig tar ansvar. Det er det denne saken egentlig dreier seg om. Ved å gi denne erstatningen i dag, påtar vi oss det ansvaret at vi faktisk burde gitt erstatning på et langt tidligere tidspunkt. Jeg stiller meg spørsmålet – særlig etter å ha hørt Arbeiderpartiets representant: Hvorfor har det tatt så lang tid? Alle er glade for at denne saken nå får det utfallet den får, men hvorfor har det tatt så lang tid? Hvorfor måtte det et Dokument nr. 8-forslag fra representantene Jørn L. Stang, Vidar Kleppe, Terje Knudsen og meg selv til før vi fikk denne saken på bordet? Hvis alle representantene og alle partiene mener at dette var på tide, og at vi nå er glade for utfallet, burde det vært mulig å ordne opp i dette før. En rekke personer har faktisk gått bort mens de har ventet på at staten skulle ta dette ansvaret, og de etterlatte sitter igjen. Disse personene opplevde aldri at man fikk en løsning på denne saken, og at de fikk den oppreisningen som de nå får, fordi det har gått så mange år før man har erkjent det faktiske forhold. Jeg vil likevel gi honnør til justiskomiteen for måten den har behandlet denne saken på – på en ryddig måte, saken har fått et godt resultat, og ikke minst står det en enstemmig komite bak innstillingen. Jeg forventer også at et enstemmig storting slutter seg til denne. Det var også viktig at man fikk på plass det at etterlatte ektefeller og barn av avdøde er berettiget til denne erstatningen. Hvis ikke, ville det vært en viss bismak ved at man har ventet i så mange år at antall personer er blitt sterkt redusert før man kom på banen med erstatning. Heldigvis har man ikke gått i den fellen denne gangen, og jeg er glad for at vi har fått det resultatet som foreligger. Men jeg lar det henge i luften: Hvorfor har det gått så mange år?
-1	Framstegspartiet er imot lyntog i Noreg. No skal me byggja ein ny parsell mot Telemark og Bamble kommune, der representanten bur. Vil han da at me gjerne byggjer med ein standard for 249 km/t, slik at det ikkje blir lyntogtrasé dit? Det andre spørsmålet er: Riksrevisjonen påpeiker at me gjennom den privatiseringa som Framstegspartiet var med på på veg og vedlikehald i 2003, no taper ca. 300 mill. kr i året, eller sagt på ein annen måte: 5 mil med midtrekkverk. Framstegspartiet vil jo ha meir av dette – privatisering og konkurranseutsetjing – som Riksrevisjonen altså seier me taper pengar på, som gir dårlegare kvalitet på tilbodet, og som blir dyrare og meir byråkratisk. Er det sånn at Framstegspartiet har så mykje pengar at dei kan sløsa og velja ideologiske modellar sjølv om dei kostar mykje meir?
-0	Statsråden sier i sitt svar at hun viser til undersøkelser som viser dette. Da vil jeg gjerne vite: Hvilke undersøkelser er det statsråden viser til, som kan fortelle oss at man får en lavere debutalder når det gjelder rusbrus og alkohol? Undersøkelser som jeg har sett, viser nemlig at veldig få debuterer ved bruk av rusbrus. Jeg vil bare vite om statsråden kan fortelle meg det, slik at jeg også får lese de samme undersøkelsene som sosialministeren, som viser en tidligere debutalder, og som viser hva man drikker ute på restauranter. De fleste alkoholholdige drikkevarene nytes når vi er ute på restauranter, for det er som regel der man har bevillingene, eller man drikker i sitt eget private hjem. Så spørsmålet mitt til statsråden er: Kan du fortelle meg hvilke undersøkelser du viser til, som påpeker at man vil få en lavere debutalder på grunn av rusbrus?
-0	Ansvar for å oppfylle inngåtte avtaler står fortsatt relativt sterkt i Norge. Dette gjelder også avtaler om gjeldsstiftelse. Utgangspunktet må være at avtaler skal holdes og gjeld betales. Men noen ganger går ting galt, uten at dette nødvendigvis er spekulativt eller forventet eller på annen måte kreditorsvik. Da kan det være både nødvendig og rimelig å kunne gi hjelp og mulighet til å komme seg på fote igjen. Slik sett er det positivt at representanter fra SV ikke bare har tatt et skritt for å sette denne problematikken på dagsordenen, men faktisk også foreslår tiltak. Ofte er man mer opptatt av å vise at noe er et problem, enn å løse problemet. Jeg er derfor glad for at man her har valgt å komme med forslag til tiltak. Vi er ikke like sikre på at alle forslagene vil hjelpe, og dem vil vi følgelig ikke støtte. Men de forslagene som har fått flertall i innstillingen, står vi altså bak. Informasjon er viktig. Ikke minst dersom man skal kunne fungere som markedsaktør i en markedsøkonomi, er det avgjørende at man får full informasjon og kan sette denne informasjon inn i egen situasjon. Vi må bare innrømme at man noen ganger behøver litt hjelp til spesielt å kunne benytte informasjonen og sette den inn i sin private situasjon. Det er grunnen til at vi mener det er viktig ikke bare å gå inn og se på markedsføringen, som jo er det som først springer en i øynene, men også å se på dette som en profesjonell part som gir lån, og hvordan den parten også bør ha mulighet og ansvar – faktisk også et moralsk ansvar – til å passe på at man ikke setter personer i en vanskeligere situasjon enn nødvendig. Derfor støtter vi dette. Når det gjelder forslaget om å utrede adgang til personlig konkurs med sletting av gjeld etter f.eks. den amerikanske modellen, er jeg veldig glad for at SV har funnet noe i USA som det går an bringe med seg videre. Vi er nå av den oppfatning at grunnlaget for å støtte dette er at vi ønsker å få en helhetlig og god gjennomarbeidelse av hvordan dette kan eller ikke vil kunne passe inn i norsk rett og i det norske samfunn. Men vi synes at det er et poeng for Stortinget å se seg rundt og innhente den informasjon vi kan innhente, også på dette området. Vi har tillit til at Regjeringen, med de ressurser den besitter, også har mulighet til å foreta en god, gjennomarbeidet vurdering på fritt grunnlag for å se om dette kanskje er en mulig vei å gå. Men vi tar altså alle forbehold, selv om vi støtter forslaget om en utredning, fordi vi vil se dette i sin fulle bredde før vi tar en endelig vurdering. Slik sett må jeg innrømme at vi med en viss spenning ser frem til hvordan man vil se på om dette passer inn, for vi må innrømme at det er stor forskjell på amerikansk rett og norsk rett på mange områder, også innenfor dette. Men vi synes likevel at med den store utredningskapasitet vi vet departementet besitter, kan dette neppe være å betrakte som en altfor stor arbeidsbyrde.
-0	I vinteren vi nå har vært igjennom, har mattrygghet vært i fokus. Vi har hatt flere debatter i løpet av vinteren og våren her i Stortinget når det gjelder E. coli-saken, og vi har hatt to redegjørelser fra Regjeringen om hva de ville gjøre med E. coli-saken og fugleinfluensaen, som også ville påvirket mattryggheten dersom den brøt ut. Mattrygghet og merking av mat er svært viktig. Merking av mat er noe som bidrar til å informere forbrukerne, og det er med på å opprettholde tilliten fra forbrukerne til den maten som de kjøper. Det gir også forbrukerne nyttig informasjon om hvor maten kommer fra, og hvilken prosess den har vært igjennom. Dette er spørsmål som opptar et stort antall forbrukere. Vi har i dialog direkte med forbrukerne og gjennom media fått informasjon om og mange synspunkter på dette i løpet av den vinteren vi har vært igjennom. Vi har fått kunnskap om at det er manglende merking av maten vi kjøper. Man kan også stille seg spørsmålet: Hvor god er egentlig den informasjonen som vi har i dag? Etter vår oppfatning er den mangelfull, og den er svært så kryptisk. Hvilken informasjon gir «Norge 103» den enkelte forbruker? På en pakning kjøtt kan det stå Norge 103 og 104 – og mange forskjellige tall. Det det viser, er at kjøttet på sin vei frem til forbruker har vært igjennom mange anlegg, spesielt gjelder dette Gilde, som er en stor produsent med mange anlegg. Jeg tror at den enkelte forbruker ville hatt interesse av å vite at det kjøttet som man kjøper, kanskje ikke er så ferskt som vi liker å tro. Vi burde kanskje vite at kjøttet har vært gjennom flere anlegg på vei til butikken, og vi burde kanskje også vite at kjøttet har vært frosset opptil flere ganger før det havner i butikken. Vi er nødt til å gjøre noe med dette, slik at forbrukerne får mer informasjon om dette og vi unngår å komme i en slik situasjon som vi har vært i i vinter, der tilliten til norsk mat er blitt satt på prøve. Derfor må vi få informasjon om både produksjonsdato og innfrysingsdato. Dette med opprinnelsesmerking skal jeg komme litt tilbake til. Det kan være, som det også står i brevet fra statsråden, vanskelig å definere når produksjonsdato og innfrysingsdato er, fordi det er uklart når den endelige produksjonen skjer. Dette er en lang prosess, men man er nødt til å finne frem til ordninger som viser riktig dato. Jeg synes at statsråden i sitt svar til komiteen er veldig positiv. Statsråden skal ha skryt for det. Jeg synes at hun kommer Stortinget og forslagsstillerne veldig i møte i brevet, for regjeringen gir i brevet ganske sterke lovnader om at de vil jobbe med denne problemstillingen. Så ser jeg at Regjeringen hevder at EU-regelverket er til hinder for dette, og at Norge ikke vil ha noen påvirkning på det. Det er det verdt å merke seg for en nei-regjering. Men Norge må gjennom sin aktive rolle som medlem i EØS-samarbeidet spille inn til EU at vi ønsker et sterkt fokus på dette og et bedre regelverk. Derfor synes jeg det er viktig at Regjeringen tar ansvar og er en aktiv pådriver i forhold til bransjen, slik at vi får bedre merking, og ikke minst er det viktig at Regjeringen også benytter sin mulighet til å påvirke gjennom EU-systemet – hvis vi i det hele tatt har noen påvirkningskraft.
-0	Jeg må si at noe av det statsråden sa i sted, forbauset meg. Selvsagt er det riktig at dette også dreier seg om forhold mellom arbeidsgivere og arbeidstakere, og at det kanskje er vanskelig for ham å gå inn i det når det gjelder de tidligere tider. Men det gjelder jo også statens part som lovgivningsmakt og Regjeringen, som håndhever lovene. Så vidt jeg forstår, gjelder det bl.a. arbeidsmiljøloven, som man i tidligere tider var unntatt fra frem til 1995. Det gjelder en del regler for dykking, som var snillere overfor operatørselskapene i Norge enn i bl.a. USA. Det er altså først og fremst myndighetsutøvelsen som må undersøkes. Og der burde det på et tidligere tidspunkt vært et langt sterkere driv både fra denne og tidligere regjeringer når det gjelder å ta det som har skjedd med mange av pionerdykkerne, langt mer alvorlig enn det som er gjort. Jeg synes også at nordsjødykkerne, i tillegg til at de vil ha og fortjener anerkjennelse fra staten og det norske folk, i hvert fall fortjener at vi sørger for at de som virkelig er blitt skadet og har fått senvirkninger, slipper de økonomiske bekymringer som mange av dem har og har hatt. Vi er en styrtrik nasjon, og så må de – og deres familier – som har en god del av æren for at vi i år har et overskudd på 200 milliarder kr, et oljefond på over 400 milliarder kr og en glimrende økonomi, ha dårlig økonomi. Det er ingen grunn til at vi ikke for lengst skulle ha fått skikkelige erstatningsordninger, kompensasjonsordninger – man kan kalle det hva man vil. Vi burde i hvert fall ha sørget for at de som gjorde en kjempeinnsats i sine yngre dager og nå lider, og deres familier, ble tatt vare på på en skikkelig måte. Det er et politisk ansvar for hele Stortinget og diverse regjeringer, men nå kan vi i hvert fall gjøre noe med det, når vi har en god økonomi. Da synes jeg det er leit at statsråden er litt tilbakeholden og forsiktig og alltid skal vurdere konsekvenser og undersøke og undersøke. Man kunne raskt ha gjort noe med dette, både denne og tidligere regjeringer, og derfor er det trist at dagens statsråd er litt tilbakeholden. Selvsagt kunne andre regjeringer ha gjort noe på et tidligere tidspunkt, men vi kan vel ikke fortsette bare å undersøke. Det går an for statsråder å ta selvstendige initiativ til i hvert fall å komme med noen økonomiske ordninger som gjør livet lettere for dem som fremdeles lever, deres familier og familiene til dem som har falt bort, istedenfor den passive holdningen som jeg føler at statsråden på dette området utviser.
-1	Jeg er ikke helt sikker på om jeg forsto hele spørsmålet, men jeg skal prøve å svare ut fra det jeg oppfattet. Man vil selvfølgelig ha mange virkemidler for å møte det vi kaller utdanningsbølgen, som representanten Lien var inne på. Vi vet at det kommer et økt antall studenter til våre universiteter og høyskoler, og nettopp derfor har vi lagt fram en sak som Stortinget nå har til behandling. Den heter Utdanningslinja. I den saken er det lagt et grunnlag for den strategien som jeg håper Regjeringen sammen med Stortinget skal kunne utføre for å opprettholde god kvalitet på de studietilbudene som er, samtidig som man klarer å ta inn flere studenter. Vi har allerede begynt den jobben gjennom revidert nasjonalbudsjett i år, og den vil vi følge opp. Stortinget skal nå diskutere hele grunnlaget for de tiltakene og de planene som må legges for å kunne møte denne utdanningsbølgen, som jeg er helt enig i at vi må se positivt på. Jeg mener det er bra at Stortinget nå har denne saken til behandling. Det vil hjelpe veldig godt for å få til en god debatt framover.
-1	Det er mange lærere og elever som ikke kjenner seg igjen i det klasserommet statsråd Clemet beskriver, og heller ikke i den utdanningsstatistikken som hun i dag legger fram, og den hun tidligere har lagt fram. Statistikk kan brukes på mange måter, og den trenger ikke måle det som egentlig skal måles. Det vil jeg hevde i forhold til den type utdanningsstatistikk som statsråden har lagt fram. For det første har vi nå en differensiert struktur. Vi har mange små skoler, udelte og fådelte skoler. I Oslo har man f.eks. veldig mange store skoler i sentrale strøk, og i mange små kommuner har man små, udelte og fådelte skoler. For det andre er deler av spesialundervisningen lagt inn i Clemets tall. Det vil si at en del undervisning som enkeltelever får, og som en hel klasse ikke får, er kommet inn i statistikken. For det tredje er det slik at ser man på fordelingen av gruppestørrelsen, er det 57,3 pst. av elevene som er i grupper med over 17 elever, og nær 20 pst. av elevene er i grupper med over 20 elever. Er statsråd Clemet enig i at det er behov for å gjennomgå måten man ser på statistikken på?
-1	La meg starte litt uvanlig. Jeg vil gjerne gratulere statsråden med et svært godt innlegg. Etter mitt skjønn var det noe av det klokeste som har vært sagt her i salen så langt. Jeg syns det er hyggelig å se at vi har en energiminister som også evner å ta opp i seg miljøperspektivet i energipolitikken. Noe av det som har manglet i alle energipolitiske diskusjoner i dette hus i mange, mange år, er nettopp det perspektivet som går på miljø, og som også gjør at det har blitt en stor sak i salen i dag knyttet til gasskraftverk. Så jeg syns det er svært positivt, og jeg tror at det perspektivet at energi og miljø ikke kan ses atskilt, men må ses sammen, er det viktigste perspektivet man må ha på norsk energipolitikk i årene framover. Jeg er også glad for at det så sterkt understrekes at vi har et nasjonalt ansvar for å nå de internasjonale avtalene som ligger i Kyoto-mekanismen. Og Kyoto-mekanismen er jo forhåpentligvis bare det første skrittet i at man internasjonalt faktisk vil ta det ansvaret det er å få ned klimagassutslippene. Men det betyr at det påhviler oss et helt spesielt ansvar, som en betydelig energinasjon, å møte de nasjonale forpliktelsene som ligger på oss. Det betyr altså at det ikke er mulig for oss over tid å prøve å kjøpe oss ut av det som er unntaksreglene i Kyoto-mekanismen, nemlig kvotebytte og hva det ellers måtte være av unntaksbestemmelser. Hovedmålet må være at vi nasjonalt må møte forpliktelsene, og det vil bl.a. medføre at det å bygge den typen gasskraftverk som flertallet nå ønsker, altså er et skritt i helt feil retning. La meg likevel utfordre statsråden på et punkt som jeg opplever som et betydelig problem. En av dem som har vært blant de sterkeste pådriverne for å få fram denne gasskraftdebatten, har vært et selskap med det svært misvisende navnet Naturkraft, som på toppen av alt eies av tre statseide selskaper. To av disse selskapene er sågar energiministeren generalforsamling for, og det tredje hører inn under Næringsdepartementet og Sponheim. Hvordan oppleves det, sett fra et departementalt ståsted, å ha selskap som man er generalforsamling for, som kontinuerlig saboterer det som er Regjeringens politikk?
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Statsråden kjenner noe til Rv 3, da hun visstnok har hatt den glede å være passasjer i et vogntog, men det var nok på litt tørrere og bedre veger enn i slutten av oktober. Det man kan si om Rv 3, er at rundt 90 pst. av vogntogene velger Østerdalen framfor Gudbrandsdalen fordi den er kortere og dermed mer lønnsom, både økonomisk og miljømessig. Rv 3 er også utpekt som stamveg av Stortinget, men bare 9 pst. av Rv 3 holder i dag vedtatt stamvegnorm når det gjelder 8,5 m bredde. Vegdekket er ujevnt og slitt, og det er ikke gjort noen særlige investeringer på en årrekke. Det har også vært en del uhell. Da er det viktig at det settes inn nok ressurser også ved uventet og stort snøfall. Jeg ønsker ikke at man skal stenge vegen. En så viktig samferdselsåre skal fortsatt være åpen. Det er en livsnerve i Distrikts-Norge. Vi snakker jo varmt om distriktspolitikk, så her må statsråden være klar.
-1	For det første vil jeg, som jeg gjorde i stad, på det aller sterkeste tilbakevise at vi har en handlingslammet regjering. Vi har den mest aktivistiske regjering på miljøområdet som Norge noensinne har hatt, og vi har en liste over ting vi har gjennomført på miljøområdet, som Bondevik-regjeringen ville vært stum av misunnelse over, hvis de hadde visst om det på det tidspunktet. Når det gjelder denne ene saken, har jeg også sagt at vi har klarlagt politikken på nær sagt alle områder på snøscooterområdet. Det drives snøscootervirksomhet i Norge i dag. Folk kjører snøscooter alle de stedene som ble nevnt her. Det eneste spørsmålet av betydning som vi vil komme tilbake til, er spørsmålet om rekreasjonskjøring. Jeg tror det vanskelige der er akkurat det som Line Henriette Hjemdal pekte på, at vi trenger en balanse mellom det ønsket som noen har om å komme raskt og effektivt ut i naturen på snøscooter, og det ønsket som mange andre har, om at naturen også skal være et sted man kan oppleve stillhet og ro og ikke bli plaget med unødig snøscooterkjøring.
-1	Komiteen, med unntak av Fremskrittspartiet, går inn for at Regjeringen iverksetter arbeid for å få oversikt over mulige konsekvenser av klimaendringer og fremmer en sak for Stortinget om aktuelle tiltak for å begrense effekten av klimaendringer innenfor alle samfunnssektorer. På hvilken måte vil statsråden oppfylle dette vedtaket, og på hvilken måte kan Norge også styrke den internasjonale innsatsen for å begrense klimaendringer før de oppstår?
-1	Jeg vil gjerne stille justisministeren følgende spørsmål: «En undersøkelse som Oslo-politiet har gjort når det gjelder beslaglagte våpen, viser at tenåringer bærer etterligninger av våpen og ikke ekte skytevåpen. Slike etterligninger er i salg i vanlige butikker og kan lett forveksles med ekte våpen av dem som utsettes for trusler. Hvilke initiativer vil statsråden ta for å hindre utbredelsen av slike leketøy og etterligninger?»
-0	La meg først si at vi er glad for at vi får flertall for én del av vårt forslag, at man får en gjennomgang. Men vi er selvfølgelig skuffet over at dette ikke skal gjelde Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag. For øvrig synes jeg saksordføreren gav en grei redegjøring for saken, og kan slutte meg til det som ble sagt der. Når det gjelder det forslaget som ikke får flertall, er vi skuffet over Arbeiderpartiet, spesielt siden Arbeiderpartiet var veldig aktivt i media i forkant av denne saken og signaliserte at de kom til å støtte forslaget. Når man så kommer til realitetene, har Arbeiderpartiet altså hoppet av lasset og sørget for at dette ikke får flertall. Det rammer en rekke kommuner i Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag. Det er betenkelig, fordi det her rett og slett blir en forskjellsbehandling. I 1995 og 1997, da man hadde flom i andre deler av landet, vedtok Stortinget at man skulle dekke dette fullt ut. Nå blir det en forskjellsbehandling. Da kan man jo stille spørsmålet: Hvorfor foretar man en slik forskjellsbehandling? Er det slik at det er partiboken som avgjør hvem som skal få erstatning eller ikke? Er det kanskje LO som trykker på sine representanter, som sørger for at dette får flertall eller ikke flertall? Det er ganske uheldig at det kanskje er trynefaktoren – unnskyld uttrykket – som avgjør om Stortinget skal yte erstatning eller ikke. For oss i Fremskrittspartiet er rettferdighet, at man behandler alle likt, det viktigste. Derfor synes vi selvfølgelig at disse kommunene i Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag skal bli behandlet på samme måte som man behandlet kommunene i 1995 og 1997. For det er, som saksordføreren sier, ganske vanskelig å forutsi når en flom kommer. En flom medfører store kostnader, og det er selvsagt vanskelig å dekke det opp i kommunale budsjett. Men som sagt: Å gjøre dette til et rettferdig system, der man likebehandler de forskjellige kommunene helt ut fra andre, mer politiske motiv, er det viktigste for oss.
-1	Det er vanskelig å påstå at innspillene fra Norge er ambisiøse, når de på begge de to avgjørende punktene støtter de landene i EU som ønsker de minst ambisiøse målsettingene. Det pågår en debatt om EU skal ha et utslippsmål på 40 pst. Det tar Norge ikke stilling til. Det pågår en debatt om en skal ha tre mål eller ikke. Jeg skjønner statsministeren ikke ser fordelene med tre mål, men et fornybarmål, altså et avgjørende mål for den store fornybarsatsingen som Tyskland nå går gjennom. Uten denne typen konkrete mål, overlates mer av ansvaret for å kutte utslipp til et kvotesystem som i dag ikke fungerer – hvorfor? Jeg gjentar mitt første spørsmål: Føler statsministeren seg bekvem med å plassere Norge i samme leir som de mest forsiktige landene i Europa? Og hvorfor har hun så sterk tro på kvotesystemet at hun ikke vil sikre seg at det finnes mål som går utover det?
-0	Jeg hørte representanten Holtens tilfredshet med at lokale myndigheter ønsker en bompengefinansiering, og at de lokale myndighetene har tatt det totale ansvar i saken om trafikkavviklingen i Tønsberg. Betyr dette at Kristelig Folkeparti mener at staten har løpt fra sitt ansvar som total innkrever av bilrelaterte avgifter i det ansvaret de normalt burde hatt for veiutbygging? Mener også Kristelig Folkeparti at på sikt er det de lokale myndigheter som bør styre veiutbyggingen i Norge?
-1	Trygghet er et velferdsgode. Trygghet er en forutsetning for et fungerende demokrati. Det er også basis for den personlige og menneskelige utviklingen. Det er en prioritert oppgave for SV og Regjeringen å gjøre samfunnet trygt. Trygghet skapes både med forebyggende arbeid og med nær og sterk politikraft. For å skape trygghet i samfunnet må vi begynne tidlig – ja, allerede i barnehager og på skoler. SV og den rød-grønne regjeringen har jobbet knallhardt for å få full barnehagedekning i landet. Vi er nesten i mål. Kun noen få – og de aller fleste av dem borgerligstyrte – kommuner er igjen. Full barnehagedekning betyr at sosialiseringsprosessen starter tidlig og i pedagogiske og trygge rammer. Også barn med minoritetsbakgrunn får anledning til å lære norsk i tidlig alder. De slipper å slite med språket når de begynner på skolen. Mestring preger hverdagen til barna. Det gir ro i skolehverdagen, noe som igjen gjør skolen interessant og givende for barn. En slik skole skaper gode og trygge borgere. Denne regjeringen har gjort læremidler i videregående skole gratis. Det gir ungdommer større muligheter for å fullføre videregående skole. Vi vet at over 40 pst. av de innsatte i norske fengsler har grunnskolen som høyeste fullførte utdanning, nesten ingen har høyere utdanning. Gratis skole og økt satsing på såkalte drop-outs øker videre sjansene for at ungdom satser på høyere utdanning og blir en ressurs for familien og samfunnet. Engasjerte ungdommer er trygge ungdommer. Fra 2005 til 2009 har vi økt kommunenes budsjettramme med over 28 milliarder kr. Disse pengene har bl.a. gått til gode forebyggingsformål rettet mot barn og ungdom, som fritidsklubber og uorganisert idrett. Dette mener jeg er den beste politikken for å holde ungdommen unna rus, kriminalitet og annen negativ, uønsket atferd – med andre ord forebygging! Her strander opposisjonen. Til tross for gode rammer kutter borgerligstyrte kommuner, som Oslo, i ikke lovpålagte gode fritidstilbud til barn og unge og i lavterskeltilbud til utsatte grupper. Forebygging er også å ikke gjøre de gale tingene. Da gjelder det å ha en restriktiv alkohol- og skjenkepolitikk. Her er Fremskrittspartiets alkoholpolitikk et godt eksempel på å gjøre de gale tingene. Også i 2009 vil Fremskrittspartiet redusere alkoholavgiftene med 670 millioner kr. Økt adgang til alkohol betyr økt inntak. Og vi vet hva økt inntak av alkohol betyr. Det betyr større belastninger for den enkelte, for vedkommendes omgangskrets, for vårt helseapparat og i denne sammenheng med tanke på den alminnelige ro og orden og behov for ordenspoliti i våre gater. I Oslo foreslo byrådet, utgått av Høyre og Fremskrittspartiet, før sommeren en skjenkeplan som ble regelrett slaktet av Oslo-politiet. Visepolitimesteren i Oslo sa: «Ting tyder på at nordmenn og stor tilgjengelighet på alkohol er en dårlig kombinasjon. I forhold til skjenketider bør man snarere gå bakover i tid.» Han sa videre: «Vi har mange ganger sagt at vi bruker en uforholdsmessig stor andel av de uniformerte ressurser natt til lørdag og søndag. Våre folk redder liv hver helg. Skulle vi ha enda flere steder med de samme utfordringene som i sentrum, går det imot hva vi ønsker å bruke ressursene på. I tillegg vil dette skape negative konsekvenser for bomiljøene.» Det er et tankekors at de samme partiene som roper om bemanningskrise i politiet, fører en politikk som gjør at behovet for politiet øker, og som politiet selv mener ikke er bra. Et annet eksempel er at Fremskrittspartiet reduserer bevilgningene til Kredittilsynet med 12,3 mill. kr. Toll- og avgiftsetaten blir kuttet med 150 mill. kr. Vil ikke dette bety mindre kontroll med kriminalitet? Betyr ikke dette økte utgifter for det samme politiet som de ønsker å styrke? For å skape trygghet trenger en effektivt nærpoliti. Regjeringen har økt politiets budsjett hvert år, med til sammen 2 milliarder kr fra 2006 til 2009. Politiet har fått en reell økning på 365 mill. kr i 2008. Denne økningen fortsetter i 2009. Vi har tatt situasjonen i politiet, som også beskrives i bemanningsrapporten «Politiet mot 2020», på alvor. Derfor har vi hvert år siden vi overtok regjeringsansvar, økt tallet på politistudenter kraftig. Neste år skal vi ta opp 552 studenter. Dette er rekordhøyt. Justisministeren har fortalt at 150 erfarne politifolk har utsatt sin pensjonsavgang. Dette er en viktig gruppe mennesker, som har unik kompetanse som politiet trenger. Oslo-politiet gjør en meget god jobb og får en økning i sitt budsjett. Jeg er fornøyd med at det skal komme to nye politiposter i Oslo neste år. Jeg håper at en av dem kommer på Furuset. Nærmiljøene har lenge ønsket det. Et av våre største bidrag til Oslo-politiet er at vi har redusert soningskøene, fra om lag 3 000 dommer i 2005 til 460 dommer nå. Dette betyr at politiet slipper å bruke store ressurser på bl.a. å hente og bringe varetektsfanger til og fra rettslokalene. Alle politidistrikter skal nyte godt av det, men Oslo vil komme best ut av det. DNA-registeret vil bli styrket neste år. Det er en sentralfinansiert reform som vil avlaste politidistriktenes budsjett. I tillegg viser erfaringene fra utlandet at flere forbrytere blir tatt ved hjelp av DNA-teknologien. Dette vil igjen avlaste politiets budsjetter. Oslos gater skal være trygge for alle som ferdes i Oslo. Jeg setter stor pris på at politiet gir gode råd til alle som oppholder seg i Oslo, som å vise varsomhet, være forsiktige, gå sammen med venner, ikke ta piratdrosjer osv. Men jeg liker ikke at politiet fraråder folk å ferdes visse steder i Oslo. Siste råd var ikke å gå i nedre del av Karl Johans gate – riktig nok i beruset tilstand. Men jeg mener at hver eneste millimeter av Oslos offentlige rom skal være tilgjengelig for alle som oppholder seg i Oslo, og har rent mel i posen. Det vil bli et demokratisk problem dersom politiet ber oss om ikke å ferdes på visse steder. Oslo-folk har krav på trygghet, og det skal bli levert. For SV og Regjeringen er det viktig å ha en fungerende og målrettet kriminalomsorg. Regjeringen har framlagt en kriminalomsorgsmelding med hovedfokus på straff som virker. Vi vil at de innsatte skal bruke soningstiden på å forberede seg til å komme tilbake til samfunnet som gode mennesker. Vi vil derfor ha utdanningstilbud i alle landets fengsler. I tillegg skal de innsatte ha tilgang til bibliotekene. Et av virkemidlene Regjeringen foreslår, er å innføre en tilbakeføringsgaranti. Sentrale momenter i en tilbakeføringsgaranti vil være å sikre bosetting etter løslatelse, behandling for rusavhengige, mulighet for opplæring/utdanning, økonomisk rådgivning og bistand med hensyn til gjeldsproblematikk og arbeid. På vegne av Oslos befolkning, særlig barn og unge, er jeg veldig glad for at det kommer et barnehus i Oslo neste år. Dette vil gi et mer helhetlig og samordnet tilbud til barn som har vært utsatt for overgrep. I 2007 ble det opprettet barnehus i Bergen og Hamar. I 2008 blir det opprettet barnehus i Kristiansand og Trondheim. I den korte taletiden jeg har igjen, vil jeg snakke om et meget viktig tema, nemlig trygghet for kvinner. Jeg er svært glad for at forslag om lovfesting av krisesentertilbudet – både for kvinner og menn – nå er sendt ut på høring. Det gjenstår mye for å gi kvinner den hjelpen de trenger, men vi er på god vei. I tillegg er jeg fornøyd med at Alternativ til Vold er styrket i budsjettet, for å kunne være landsdekkende. Igjen er forebygging av vold den beste hjelpen våre kvinner kan få. Jeg vil videre legge til at vi nå har fått familievoldskoordinatorer i alle landets politidistrikter. Fra SVs side er dette viktige tiltak for å sikre tryggheten til kvinner. Vi er stolte av det, men vi vil fortsette kampen for å trygge kvinners og alles hverdag i landet.
-0	Jeg takker for at veien blir oppstartet. Men spørsmålet mitt og mange andres er når dette skjer, hvorledes det skjer, og hvor raskt det skjer. Det var mange som var ute og flagget da forslaget til Nasjonal transportplan ble lagt fram. Man roste Regjeringen, man roste Senterpartiet, man roste samferdselsministeren. Men akkurat pr. dags dato er det i hvert fall ikke mange i mitt distrikt som roser dem jeg nå nevnte. Man er heller litt sint, man er skuffet, man er irritert, og man har ikke den gløden som man hadde i begynnelsen da man var på lag med statsråden om dette. Mitt konkrete spørsmål som jeg ønsker et konkret svar på, er: Hva kan statsråden love? Og ikke minst: Hva kan statsråden garantere når det gjelder rv. 2, og denne strekningen konkret?
-0	Statsråden sa i sitt innlegg – og det ble vel også understreket på den pressekonferansen som var i vinter, da man la frem tiltakspakken for å bekjempe sykefraværet – at man skulle komme tilbake til Stortinget med en bredere gjennomgang, og man skulle komme med en grundigere redegjørelse om de ulike virkemidlene. Nå har det gått en del måneder siden det ble sagt første gang, uten at det har kommet noen hit til Stortinget iallfall og gitt noen grundigere redegjørelse. Vi har heller ikke sett så veldig mye til de ulike virkemidlene. For mange kan det synes som om det skjer svært lite på dette området. Man er liksom ferdigforhandlet, man har fått laget en protokoll som man så har lagt i en skuff, og så håper man at resultatene skal bli bedre. Jeg håper at det ikke er tilfellet. Kan statsråden være litt konkret med hensyn til når hun forventer å komme til Stortinget med en bredere gjennomgang?
-1	For noe over et år siden var vi gjennom en valgkamp der Kristelig Folkeparti lokalt i Hordaland hadde en veldig høy profil når det gjaldt kollektivtrafikk, og strødde om seg med penger som skulle gå til dette. Lokalt var særlig bybanen et høyt prioritert ønske, og det var et sentralt løfte til velgerne. Jeg må si at jeg er veldig skuffet. Jeg tror at mange av dem som stemte Kristelig Folkeparti av denne grunn, er skuffet over det engasjementet som har vært oppvist siden den gang. Det er to områder som jeg har lyst til å utfordre konkret på. Det ene er det som Ranveig Frøiland tok opp i sin replikk: Hvorfor kan ikke Kristelig Folkeparti være med og sørge for at det blir flertall for en merknad der Stortinget uttrykker sitt ønske om en snarlig videreføring av bybanen til Flesland? Det andre spørsmålet går også på det som Ranveig Frøiland tok opp i sted, alternativ bruk av riksvegmidler. Det har vært et veldig sentralt ønske fra Bergen kommune. Vi har alle mottatt brev om det. Vi vet at det å slå fast at bybanen kvalifiserer til denne ordningen, vil være helt sentralt for finansieringen. Disse to områdene har Kristelig Folkeparti sagt at de har vært for, men man lar være å skape flertall for det i denne salen og i komiteen. Da synes jeg at man med all respekt må kunne be om å få klare svar på hva dette skyldes. Betyr det at Kristelig Folkeparti har blitt mer lunkne i forhold til bybanen? Eller betyr det at det er regjeringssamarbeidet med det tradisjonelt litt mer bybaneskeptiske Høyre som binder Kristelig Folkeparti opp til standpunkt som man ellers ikke ville ha tatt?
-1	Jeg vil også ønske statsråden lykke til i en viktig jobb. Asyl- og flyktningpolitikken har et veldig tungt alvor over seg, for det handler om liv og død, og det er derfor vi har bl.a. folkeretten. Den gir noen prinsipper som vi har lovt å følge. Det har også vært inngått forlik her i Stortinget, hvor SV har vært enig i veldig mye. Vi har vært uenig i at man strammer inn og har dårlig integreringspolitikk, det er vi ikke for, men alle de andre punktene er vi for. Flertallet har sagt at de skal holde seg til folkeretten. Etter folkeretten er det krav til oss om at asylsøkere får levert asylsøknad, hvis de har krav på beskyttelse. De endringene som er gjort nå, sier svært mange rettseksperter og store tunge organisasjoner på området, er et folkerettsbrudd fordi man ikke gir asylsøkere mulighet til å få behandlet søknaden sin. Vil statsråden se på dette med friske øyne?
-0	Jeg skal prøve meg på en tilnærmet sitering av Kipling: Øst er øst og vest er vest, og disse to skal aldri møtes. Det er vel på mange måter mye sant i det, og det har preget vårt forhold til Asia. Vi har vel i norsk utenrikspolitisk sammenheng ikke vært flinke nok til å ta innover oss den dynamiske utvikling som tross alt har funnet sted, og den stadig viktigere rolle som Asia har spilt. Vi har vel heller ikke vært flinke nok til å følge opp den globaliseringen som har funnet sted. Et poeng i så måte var den debatten vi hadde tidligere i dag om forholdet til Norden. Jeg synes det er prisverdig at representanten Solheim setter fingeren på at vi trenger en kunnskapsoppbygging når det gjelder forholdet til Asia. Vi trenger en kunnskapsoppbygging på flere områder. Nå synes jeg utenriksminister Vollebæk har vært imøtekommende overfor interpellanten, og jeg synes at hans konklusjon, og likeledes representanten Blankenborgs konklusjon, dette som han kalte å utvikle en infrastruktur for forståelse når det gjelder forholdet til Asia, har mye for seg. Vi må også innse at mye av vår fremtid og våre fremtidige utenrikspolitiske utfordringer, og nåtidige også for den saks skyld, ligger nettopp i dette området. Men jeg vil ikke gå så langt som representanten Solheim i troen på at vi trenger en såkalt helhetlig Asia-plan, selv om vi kanskje bør skjerpe fokuset noe når det gjelder forholdet til Asia.
-1	Jeg er selvfølgelig opptatt av at når det gjelder de store midlene samfunnet stiller til rådighet for kompetanseheving for lærere, bør vi få mest mulig igjen for de pengene. Det tror jeg også et samstemt storting vil være enig i. Jeg har merket meg at mange i den offentlige debatt har sagt at disse midlene ikke brukes godt nok, og det er selvfølgelig noe som vi fortløpende fokuserer på. Men igjen er det en vanskelig balansegang å skille mellom det som er nasjonal styring, og det som er den lokale forankring, og kunnskapen hver enkelt pedagog vil ha bruk for. Vi har f.eks. gitt veldig tydelig signal om at i år er det naturfag som skal prioriteres. Skoleledelse har vært prioritert. Matematikk har vært prioritert. Språkfagene skal gis prioritet. Dette sender vi ut som nasjonale styringssignaler til underliggende etater, og ikke minst til skolene og høyskolene for at de skal være i stand til å gi denne kunnskapen videre i de kurs som etterspørres. Vi bruker betydelige ressurser på dette. Derfor er spørsmålene helt relevante: Brukes de godt nok? Kan det gjøres på en annen måte? Er systematikken god nok? Mitt svar så langt er: Ja. Vi har ikke noe bedre enn det vi så langt har kommet opp med, men vi er selvfølgelig interessert i en dialog med Stortinget og andre om dette kan gjøres på en bedre måte.
-0	I regjeringsmanifestet for Stoltenberg II-regjeringa for perioden 2005–2009 står det følgjande: «Kyst-Norge er viktig for verdiskapingen i landet. Derfor er sjøtransport og havner en viktig del av transportpolitikken. Det må legges til rette for sikker trafikk langs kysten, med betre merking og vedlikehold av leia, moderne navigasjonssystem og sjøkart. For å få mer gods over på båt, må havnene opprustes slik at også overgangen til og fra båt bedres. Oljevernberedskapen må styrkes, og vi må gjøre mer for å unngå at uhell oppstår og får katastrofale følger.» Noreg har ei langstrakt kystlinje der forholda i utgangspunktet ligg svært godt til rette for sjøvegs transport, både gods- og persontransport. Likevel er det nokre kyststrekningar som har større utfordringar når det gjeld sikker transport, enn andre. Spesielt vil eg nemne Stadhavet. Det er ikkje få forlis som har skjedd på dette havstykket, med dessverre store tap av menneskeliv. Ifølgje forsikringsselskapa er det på dette havstykket ein også har mest transportskadar på gods. Det er også heilt umogleg å skape truverde og sikkerheit med hurtigbåtsamband forbi Stad – dette på grunn av at vêrforholda skiftar så fort og så veldig. Persontransport forbi Stad med hurtigbåt vil vere så risikofylt at det ikkje vil vere mogleg å skape truverde i eit slikt samband dersom ein må gå på utsida av Stadhalvøya. Derfor er det utruleg av regjeringa ikkje syter for større framdrift med Stad skipstunnel, som ville totalt eliminere faren – for både gods- og persontrafikk forbi Stad. Etter mitt syn har den noverande regjeringa trenert dette prosjektet sidan dei overtok makta i 2005, med stadig nye utgreiingar. Eg torer derfor framsetje den påstanden at regjeringa ikkje ønskjer å bruke nødvendige statlege midlar på dette prosjektet. Det er rett at det i dag skjer stor verdiskaping langs Vestlandskysten. Eit prosjekt som ville medverke til både auka verdiskaping og auka busetnad langs Vestlandskysten, er 45-minuttregionen. Dette er opprusting av vegstrekninga frå Måløy til Florø. Dette er etter mitt syn det viktigaste vegprosjektet i Sogn og Fjordane, og bør kome så fort som mogleg. Det vert no arbeidd med finansieringa av denne vegstrekninga, som også vil ha bruk for statleg medfinansiering. Eg vonar regjeringa vil vere positive til dette prosjektet når dei får det til handsaming.
-1	Eg sit med tre versjonar av Kristeleg Folkeparti sin Midtausten-politikk. 1. mai hadde eg gleda av å vere på eit folkemøte i Volda. Det var arrangert av SV, men det var faktisk fleire KrF-arar der enn SV-arar. På det møtet var vi heilt einige om at Sharon-regjeringas politikk ikkje kan godtakast. Så eg er litt skuffa over Lars Rise, som ikkje vil kome oss i møte med å seie at dette kan vi uttale sterkare kritikk mot. Det er ein forskjell på okkupant og okkupert. Vi snakkar om verdas fjerde største krigsmakt, og ei befolkning der dei fleste er på flukt. Deler statsråden dette synet? Så til Johannesburg og litt om «burden charing» og dette med norske kvotepliktige verksemder, altså CDM, dei såkalla grønne moglegheitene vi har der, som betyr at norske kvotepliktige verksemder ikkje skal kunne bruke kredittar som stammar frå plantasjar, kolkraftverk eller store vasskraftprosjekt i utviklingsland til å oppfylle sine forpliktingar i første periode. Støttar utviklingsministeren det synet at ein må gå inn og kritisk vurdere kva som skal kunne godkjennast? Vidare, dette blir mange spørsmål, men når det gjeld Johannesburg, går det sjølvsagt på at ein skal ha eit opplegg i forhold til dette med krig og fred. Kva vil Noreg gjere i Johannesburg for at ein skal kunne fokusere på fred som ein føresetnad for ei berekraftig utvikling og på den innverknaden krig og militær produksjon har på globalt miljø og utvikling?
-0	Jeg har vurdert at de 20 mill. kr er midler som vi kan omdisponere for resten av året. Derfor har vi også omdisponert dem.
-0	Først til den siste taleren: Det er altså slik at Fremskrittspartiet tar klimautfordringene på alvor – bare så det er sagt. La meg si at siden den rød-grønne regjeringen tiltrådte, er etter min oppfatning det eneste av betydning som denne regjeringen har oppnådd i energi- og miljøpolitikken, å sette tidenes norgesrekord i utslipp av klimagasser neste år, og også å stanse de beste støtteordningene for fornybar energi, nemlig å vrake grønne sertifikater. Det har vært stor avstand mellom de rød-grønne statsrådenes festtaler om satsing på fornybar energi og praktisk handling når det gjelder realpolitisk satsing for å få fart på utbyggingen av ny fornybar energi i Norge. Det første alvorlige feilgrepet den rød-grønne regjeringen gjorde, var nettopp å vrake den lovende ordningen med grønne sertifikater. Vrakingen av sertifikatordningen var en energi- og miljøblunder av dimensjoner. Nå er det også påvist at statsminister Stoltenberg tok kraftig feil da han den gang hevdet at nordmenn ville måtte betale mer enn svenskene for strømmen i et felles svensk-norsk elsertifikatmarked og av den grunn vraket ordningen. Gjennom en ordning med grønne sertifikater, som Regjeringen nå altså gjenopptar forhandlingene om – det er bra – og som alle opposisjonspartiene fortsatt er for, kunne vi ha utløst mange gode investeringer i ny fornybar energiproduksjon i Norge og gjort landet gradvis mer uavhengig av å importere forurensende kullkraft fra Europa. Nå kommer dette noe sent. Av alle ting presterer Regjeringen i budsjettframlegget for 2008 til og med å stoppe satsingen på små vannkraftprosjekter ved å øke skattleggingen av dem dramatisk. Utbyggere av småskala vannkraftverk over hele landet fortviler. Lønnsomme kraftprosjekter er plutselig blitt ulønnsomme, og mange småkrafteiere styrer nå mot konkurs. Dette er altså Regjeringens satsing på ny fornybar energi i praksis. Regjeringens skatteangrep på småkrafteiere er nå blitt så ille at tidenes satsing på fornybar energi ender opp som konkursras for småkraftprodusenter. Hvordan i all verden kan Senterpartiet og statsråden sitte rolig og se på at dette skjer, ikke minst siden dette rammer Distrikts-Norge? Norge har et klimaperspektiv. Derfor er vi forpliktet til å bidra med å bygge ut mer fornybar kraftproduksjon. Så jeg håper – og Fremskrittspartiet håper – at det fra nå og framover blir tilrettelagt rammevilkår som gjør det mulig virkelig å gi satsing på ny fornybar energi et løft i Norge.
-0	Nok er nok, nå vil bonden legge ned gårdsdriften. Dette kunne vi lese i NRK Sogn og Fjordane for noen dager siden. Der kan vi lese om et ungt par som har drevet gård i 13 år. De har begge landbruksutdanning og var begge svært innstilt på å drive gård. Men nok er nok nå. Det er dessverre mange som har valgt det samme som disse to unge bøndene, og mange gjør og vil gjøre det i framtiden, hvis ikke dagens landbrukspolitikk forandres – og den må forandres raskt. Tre gårdsbruk legges ned hver dag. Det er en kjensgjerning at aldri før har det vært så mange tomme gårdsbygninger. Aldri før har det vært så få aktive bønder, og aldri før har det vært så liten del av disse igjen som har næringen som eneyrke, nemlig ca. 14,7 pst. Det har heller aldri vært så få gårdsbruk i drift, og det har heller aldri vært så få antall dekar som det dyrkes mat på. Det eneste som har økt, er, som tidligere nevnt, antall tomme gårdsbruk. Også dette må anses som svært negativt, både for landbruket og distriktene. At så få ønsker å fortsette innenfor næringen, og at det som før var gildt, nemlig å være odelsjente eller odelsgutt, ikke er så gildt lenger, er synd. Den som tidligere var født som første barn på en gård, og dermed fikk odel, hadde sikret framtiden sin med alt det positive som fulgte med. I dag er næringen gjennomregulert av lover, regler, konsesjoner, kvoter, makstak, makspriser, skatter, avgifter, reguleringer m.m. Utgiftene har økt mer enn inntektene, og friheten som Fremskrittspartiet bl.a. ønsker å gi bøndene, ønsker ikke Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet å gi dem. Dermed får vi et landbruk som mange ikke ser noen framtid i, og som dermed også er med på å avfolke bygdene. Jentene flytter, og det gjør også de fleste guttene. Fasit: Odelsretten er ikke så populær og interessant lenger, dessverre. Tilfeldigvis så jeg litt på programmet Bonderomantikk for noen dager siden. Det er et forholdsvis bra underholdningsprogram, men det ga meg også en liten aha-opplevelse, selv om jeg egentlig var klar over den. Jeg mener det var seks personer som søkte etter en ledsager å leve sammen med på gården. Av disse seks var det kun én jente. Det er selvfølgelig ikke riktig å trekke den konklusjonen at det kun er gutter igjen på gårdene, men slik kan nok situasjonen fortone seg i enkelte distrikter. Dette er også en svært negativ utvikling, som igjen gjør det enda vanskeligere for norsk landbruk å overleve. Optimisme er viktig for å lykkes. Jeg har full forståelse for den frustrasjonen som preger norsk landbruk. Med en rød-grønn regjering nå gjennom syv år og med en landbruksminister fra Senterpartiet var det nok en del personer som trodde på en framtid innenfor norsk landbruk. Når vi nå også fikk en landbruksmelding som nærmest lovet gull og grønne enger, og når statens tilbud til bøndene blir på 900 mill. kr, henger ikke dette sammen. Den som da ikke forstår frustrasjonen til bøndene, forstår da heller ikke den negative retningen norsk landbruk er på vei mot. Jeg hadde den glede å være gjest på Norges Bondelags årsmøte på Lillehammer i går. Der overvar jeg bl.a. lederens hovedinnlegg. Jeg må si jeg blir betenkt over Bondelagets leders skepsis til Høyres og Fremskrittspartiets landbrukspolitikk, når man ser hvordan dagens politikk fungerer. Fremskrittspartiet mener at alt ikke dreier seg bare om hvor store overføringer man får fra staten, men om en hel rekke andre momenter – og man må se helheten i dette. Bare det å ha råderett over egen produksjon og eiendom må etter Fremskrittspartiet syn være svært viktig. Det at man kan leie eller leie ut, selge eller kjøpe til en pris som to parter er enige om, uten at myndighetene skal godkjenne den, må også være viktig. Lavere skatter og avgifter og færre reguleringer er et annet viktig punkt. At kvoter og konsesjoner, bo- og driveplikt blir fjernet, er ytterligere gode ting for norsk landbruk. Ja, det er mye å ta fatt i i dagens landbrukspolitikk. Fremskrittspartiet har løsningen på disse utfordringene, og mange av disse koster ingen ting for samfunnet. De vil heller gi samfunnet penger tilbake. De vil dessuten skape distrikter hvor optimismen kommer tilbake, og programmer som Bonderomantikk blir unødvendig.
-0	Jeg har et par små kommentarer. Når det gjelder debatten knyttet til Lofoten Matpark, er det altså et eksempel. Det er et eksempel på noe som kan gjøre at man i et distrikt kan ha en virksomhet som kan øke verdien. Det er ikke fordi man ikke tar hensyn til andre tiltak som måtte komme – det er positivt. Det som kan være med på å løfte fiskerinæringen, skape distriktsarbeidsplasser og øke verdien, skal jeg omfavne. Bakgrunnen for at jeg tok ordet er for så vidt for å komme med en henstilling til statsråden. Statsråden sa i sitt innlegg, og har også sagt det tidligere knyttet til en eventuell senere utvidelse av MTB-en knyttet til oppdrettsnæringen andre steder enn i Troms og Finnmark, at man ikke vil se på det før i 2012. Jeg håper statsråden i hvert fall kan ha åpning for, dersom man klarer å få bukt med en del av disse problemene nedover langs kysten, at den gulroten kan ligge der at får man kontroll på situasjonen – også om man klarer det før 2012 – vil det kunne være en liten åpning for å øke MTB-en.
-0	Det er altså slik at regjeringen er ikke bare fornøyd, men strålende fornøyd med sin innsats, som nå kun dreier seg om å betale seg ut av problemet og få andre til å gjøre den jobben som må gjøres i Adenbukta. I den sammenheng bør det påpekes at mannskapene i de kaprede skipene utsettes for en stadig mer hardhendt behandling, og de aner ikke hva som foregår. Dette har blitt big business. Mens hvert skip ble kjøpt ut med løsepenger i størrelsesordenen 150 000 dollar per skip i 2005, er beløpet i 2010 oppe i 5,4 mill. dollar per skip. Dette har altså blitt en business som har mindre og mindre med situasjonen på land i Somalia å gjøre. Spørsmålet er: Hva er det som gjør at situasjonen høsten 2012 skal være helt annerledes, og at man da skal sende et skip – (presidenten klubber) – hvilket man ikke skal gjøre nå?
-0	Staten og jordbruket er blitt enige om en ny jordbruksavtale som innebærer en økning av inntektsrammen på 450 mill. kr. Det betyr overføringer i størrelsesordenen 11 milliarder kr, i tillegg til skjermingsstøtte, kostnader ved ekstraordinære inntektsfradrag og annen støtte som ligger utenfor avtaleverket. Regjeringen har heller ikke denne gangen valgt å ta et oppgjør med den bestående landbrukspolitikken, som burde vært omfattet av en kraftig kursomlegging. De få positive endringer i avtalen, i retning av mer fleksible og markedstilpassede løsninger, er langt fra tilstrekkelige for å oppnå et nødvendig tempo i tilpasningen av norsk jordbruk til en internasjonal konkurransesituasjon. Også i år har man valgt å øke målprisene med totalt 260 mill. kr, hovedsakelig for storfekjøtt, frukt og grønnsaker, men også på andre områder. Så lenge det eksisterer en ordning med målpriser, mener vi at det må legges på et langt lavere nivå. Ellers vil prisøkningen forplante seg gjennom hele verdikjeden og inspirere til økt grensehandel, fordi prisforskjellene mellom varer i Norge og i tilgrensende land vil øke. Matvareprisene har lenge steget langt mer enn den generelle prisøkningen. Ifølge SIFO, Statens institutt for forbruksforskning, gikk matvareprisene i Sverige ned med 0,5 pst. fra 2003 til 2004, mens matvareprisene i Norge økte med 1,8 pst. Prisøkningen i tillegg til den siste tids styrking av kronen kan gi enda større prisforskjeller. En akselererende grensehandelslekkasje i neste omgang er sannsynlig. En halvering av matmomsen fra 1. juli 2001 bidrog til å redusere matvareprisene med 9 pst. Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå er halveringen av matmomsen nå spist opp i form av høyere matvarepriser. Budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet resulterte i en ytterligere matmomsreduksjon, fra 12 pst. til 11 pst. 1. januar i år. Selv om det var forventet en nedgang i matvareprisene, steg de med 1,2 pst. fra desember 2004 til og med mars i inneværende år. Vi imøteser derfor resultatene av de bebudede margin- og prisundersøkelsene i matsektoren som landbruksministeren har lovet, med stor interesse. Det er på sin plass enda en gang å minne om intensjonene i Sem-erklæringen om å etablere konkurransedyktige priser, i tillegg til å redusere prisforskjellen mellom matvarer i Norge og matvarer i EU. Denne intensjonen er langt fra oppfylt. Dette skaper problemer, bl.a. fordi det reduserer handlingsrommet for norske bønder. I tillegg til en betydelig grensehandelslekkasje stiger importen av landbruksvarer. Den ordinære eksporten flater ut, og reguleringseksporten vil bli begrenset. I fjor hadde vi rekordimport av matvarer, på 22 milliarder kr. Aldri før har det vært importert så mye ost, frukt, bakervarer og grønnsaker, til tross for et betydelig tollbasert vern inn til Norge. Det er viktig at denne utviklingen nå snus, ved at konkurransedyktigheten bedres hos bønder og hos næringsmiddelindustrien, Fremskrittspartiet er positiv til å øke kvotetaket til 400 000 liter kumelk pr. bruk samt å øke avstandsgrensen til 17 kilometer for bønder som velger å slå sammen melkekvoter i samdrifter. Dette er små, små skritt i riktig retning som gir større muligheter for rasjonell melkeproduksjon, og det har dermed et potensial når det gjelder lavere melkepriser. Jeg vil likevel understreke at dagens begrensninger både for det enkelte melkebruk og for samdrifter gjør det vanskelig å foreta fornuftige og fremtidsrettede investeringer. Det er likevel forståelig at driftige bønder velger samdriftsformen med alle begrensninger, fordi det er den eneste muligheten til å få en større totalkvote og derav fordelaktige rasjonaliseringsgevinster. Etter Fremskrittspartiets mening er det en forutsetning for å lykkes innenfor det bestående landbrukssystemet at kvotetaket for enkeltbruk økes, og at totalkvoten for samdrifter blir større, i tillegg til at regelverket liberaliseres. Det er et «must» hvis det skal utvikles en mer konkurransedyktig melkeproduksjon. Vi ønsker primært at produksjon og omsetning av melk skal foregå i et marked med reell konkurranse, uten fastsatte kvotebegrensninger. Så lenge vi har en begrensning gjennom omsettelig produksjonskvote for melk, bør systemet praktiseres på en måte som gir nødvendig strukturutvikling og kostnadsreduksjon i melkeproduksjonen. Derfor bør en ordning med omsettelige produksjonskvoter gjøres landsomfattende. Dessuten er det viktig å få etablert likeverdige konkurransevilkår mellom Tine og andre aktører i meierisektoren. Parallelt med jordbruksavtalen behandler Stortinget i dag også et privat lovforslag fra Fremskrittspartiet om å etablere likeverdige konkurranseforhold mellom Landbrukssamvirket og andre private aktører i matvaresektoren. Her inngår et forslag om å etablere et juridisk og eiermessig skille mellom markedsregulator og Tine ved at oppgavene som markedsregulator legges til et eget offentlig eid selskap eller til Statens landbruksforvaltning. Hadde dette forslaget blitt vedtatt, ville man samtidig ha fjernet mye av behovet for etterkontroll, fordi Tine-konsernets incentiver til kryssubsidiering ikke lenger ville ha foreligget. Innenfor det bestående system er det viktig å styrke og videreføre etterkontrollen. Det er også positivt at man i avtalen tar fjørfekjøtt ut av markedsreguleringssystemet når det gjelder avsetningstiltak, og at Priors rolle som markedsregulator avvikles. Dette er i tråd med det Fremskrittspartiet har kjempet for i mange år, og denne kampen krones nå med seier. Fjørfesektoren er et fornuftig område å starte avreguleringen på. Høyst sannsynlig vil man høste positive erfaringer, og man kan legge dette til grunn for å avvikle markedsordninger også på andre områder etter hvert, mener vi. Når det gjelder markedsreguleringer for kjøtt, er Gilde tildelt rollen som markedsregulator og er samtidig en dominerende aktør. Statsråden sier i et brev til komiteen at han ikke finner «at det foreligger noen konkurransevridningsproblemer som gir grunnlag for større endringer i markedsreguleringssystemet for kjøtt, slik som omtalt i forslaget». I den forbindelse vil jeg minne om påstandene fra Kjøttbransjens Landsforbund, som lenge har hevdet at markedsreguleringssystemet for kjøtt har store svakheter og skjevheter. I en fersk rapport fra ECON slås det fast at det på områdene hel slakt og skåret kjøtt foreligger klare incentiver for konkurransevridning til fordel for markedsregulator. Vi har også registrert – og det er interessant – at det foreligger mistanke om kryssubsidiering hos Gilde, gjennom at overskuddet fra én del av markedsregulators virksomhet blir benyttet til å subsidiere en annen del. Vi avventer konklusjonene fra ECON, som er i full gang med å undersøke dette. Fremskrittspartiet mener det er viktig snarest mulig å finne frem til alternativer til dagens markedsregulering for kjøtt. En avvikling av ordningen vil løse problemet med konkurransevridning mellom aktørene i markedet og motvirke den generelle konkurransedempende effekten som dagens ordning har. Det er et langsiktig mål. Her foreslår vi en mellomløsning som i stor grad vil løse konkurransevridningsproblemene. Dette kan gjøres gjennom å skape et juridisk skille mellom markedsregulator og Gilde. Markedsreguleringsfunksjonene skilles ut i et eget selskap som eies og drives av det offentlige, eller at reguleringsoppgavene overføres til Statens landbruksforvaltning. I landbrukspolitikken står Fremskrittspartiet isolert og alene i mange forslag, særlig når det gjelder å gi bonden frihet til å utvikle en mer lønnsom produksjon. Den norske bonde er bastet og bundet på hender og føtter av kvote- og reguleringsbegrensninger. Han kan ikke selv bestemme hvor mange griser han skal produsere, hvor mange kyllinger og egg han vil produsere, han kan ikke produsere melk utenom kvote. Hvis han tenker og handler selv, ja, da blir han kriminalisert. Vi har altså ingen fri, norsk bonde i dag. Bøndene er blitt fratatt mye av sin eiendomsrett og sin råderett og gjort avhengige av politikernes gunst gjennom mange, mange år. Politikerne styrer bøndenes næringsutøvelse gjennom produksjonsbegrensninger, gjennom konsesjonsgrenser i lov om ervervsmessig husdyrhold, gjennom sterke konsesjonsbegrensninger ved salg av jordeiendommer og gjennom bo- og drivepliktsbestemmelser – og vi har særlovgivningen innenfor landbrukssamvirket, som begrenser konkurransen og presser prisene oppover helt unødvendig. Vi har også en ordning med jordbruksavtale, en komplisert affære som er koblet til uoversiktlige forhold og et stort byråkrati. Avtalen inneholder mer enn 100 tilskudds- og støtteordninger koblet til dette. Anslagsvis 4 000 landbruksbyråkrater er inne i dette systemet, de hever lønn for å holde orden på alle utbetalinger og søknader og foretar kontroller. De fleste av disse landbruksbyråkratene må bøndene bære på ryggen, egentlig helt unødvendig. Og resultatene ser vi – en landbrukspolitikk som ikke virker. I mange, mange år er det satt kollektive mål for bøndenes inntekter, bosetting i distriktene, matvaresikkerhet og i det siste: vedlikehold av kulturlandskapet. Man har tviholdt på og videreført 1930-årenes reguleringssystemer uten å nå de oppsatte mål knyttet til bosetting, sysselsetting og inntektsnivå. Gjennomsnittsbonden tjener fortsatt om lag 60 pst. av en industriarbeider, omtrent den samme andel som for 30–40 år siden. Ja, vi har inntrykk av at mange er misfornøyde: Forbrukerne, som har Europas høyeste matvarepriser, høyere enn på Island og i fjellandet Sveits, er misfornøyde, særlig de med lave inntekter, barnefamilier og andre som sliter, og skattebetalerne, som betaler de høyeste tilskuddene og støttene til bøndene, ca. 11 milliarder kr i året, de høyeste i hele Europa etter Sveits. I tillegg har vi mange misfornøyde bønder. De kommer i bakleksa i inntektsutviklingen, og samtidig mister vi ca. 3 000 bønder i året til tross for alle overføringer og systemer. Fremskrittspartiet sier derfor: Landbruket må ut av det hjørnet som det har kjørt seg fast i. Tiden er overmoden for å gi de selvstendig næringsdrivende i matvareproduksjonsbransjen muligheter og inntekter som et resultat av økt konkurranse og mer effektive gårdsbruk. Da må landbrukssystemene liberaliseres og dereguleres. Samvirkets markedsreguleringsprivilegier må erstattes av konkurranselovgivning. Driftige bønder må gis mer spillerom for egen utvikling, bl.a. ved at vi opphever konsesjonsgrenser i lov om ervervsmessig husdyrhold. Vi må oppheve alle produksjonsbegrensningene, avvikle restriksjoner på kjøp og salg av jordbrukseiendommer, oppheve bo- og drivepliktsbestemmelser i odelsloven og i konsesjonsloven, og så må ordningen med jordbruksavtale avvikles. Sverige hadde noe lignende, men den ble avskaffet for mange år siden. Andre næringsdrivende har ikke slike avtaler. Vi har ingen byggmester eller hotellavtale, og tilskuddsordninger og virkemidler må legges direkte under statsbudsjettet. Videre må tilskuddene basere seg på lik støtte pr. dyr eller produsert enhet så langt det er mulig etter våre internasjonale avtaler. Da vil bonden ha det beste utgangspunkt gjennom sin egen innsats og driftighet til å utvikle gårdens ressurser for å oppnå størst mulig profitt. Det nytter ikke lenger, mener vi, å melde Norge ut av Norden, hvis vi skal utvikle et levedyktig landbruk. Deler av norsk landbruk har gode muligheter for å kunne konkurrere, selv om vi åpner for liberalisering og konkurranse. Da vil vi få en utvikling mot et teknologisk avansert jordbruk med profesjonelle og spesialiserte bønder, som vil ha mulighet til å konkurrere i et friere marked, dels på kvalitet og dels på lavere transportkostnader. La meg ta noen eksempler. Melkeproduksjon og storfekjøtt basert på gras har gode muligheter, men det må skje i et visst omfang. Vi kan også konkurrere innenfor kraftfôrbaserte produksjoner som kylling og gris. Kommer vi opp i en viss skala, er det fullt mulig å konkurrere med både svensker, dansker, hollendere og tyskere. I potet- og grønnsaksektoren finnes det også konkurransemuligheter. For å få dette til er det behov for en betydelig omlegging av landbrukspolitikken, og det bør skje så snart som mulig. Vi har ingen tid å miste hvis landbruket skal ha overlevelsesmuligheter i noen større utstrekning om noen år. Jeg vil ta opp de forslagene Fremskrittspartiet har i Innst. S. nr. 263 og i Innst. S. nr. 191.
-0	Representanten Valle hadde en henvisning til at Iran nå ser ut til ikke å ha gått inn på veien til atomvåpen. At det stoppet i 2003, er basert på amerikansk etterretning. Det kunne vært interessant å høre SVs synspunkt på etterretteligheten til amerikansk etterretning, men jeg skal la det ligge. Representanten Akselsen tok opp i et svar til representanten Vaksdal at det kun var i Vaksdals hode at det var en forvirring i SV om engasjementet i Afghanistan. Kan representanten Ågot Valle forsikre Stortinget om at det i SV er bred støtte for vårt engasjement i Afghanistan, inkludert den militære delen?
-0	Representanten Langeland var nå så ivrig med å svare på noe jeg ikke spurte om, så jeg gir ham 1 minutt til. Hva var det for noe nytt Børge Brende bidro med i den kontrollhøringen, som SV mente var helt unødvendig?
-1	Det er vel fortjent at Stortinget har anledning til å diskutere kulturskoletilbudet rundt omkring, selv om det er et bredt flertall i komiteen for at det er et kommunalt ansvar, er man enig om at det har en så stor betydning – både i forhold til barns utvikling, i forhold til kulturlivet i kommunen, i forhold til identitet og i forhold til mestring på veldig mange områder – at det er på sin plass at Stortinget diskuterer kulturskolepolitikken i sammenheng. Det har forslagsstillerne i denne saken gitt oss anledning til. Vi satser tungt på kultur. Kulturskoleløftet var det første samarbeidet som de tre rød-grønne partiene startet i Stortinget, før stortingsvalget i 2005. Gjennom Kulturløftet I har vi hatt en formidabel økning i bevilgningene til kultur. Jeg husker at jeg for ikke så fryktelig lenge siden leste biografien til Anne Enger, som kom jublende fra en budsjettkonferanse med en meget beskjeden påplussing på kulturbudsjettet – jeg tror det var 30 mill. kr – og det var godt nytt. Det var mye penger på mange viktige kulturområder. Men vi snakker om helt andre summer når vi diskuterer kultur i dag enn vi gjorde den gangen. Etter Kulturløftet I, som ble fulgt til punkt og prikke fra 2005 til 2009, lagde vi Kulturløftet II. I Kulturløftet II ble vi også forpliktende i forhold til kulturskolen, for å se den som en del av det som skulle være Kulturløftet. Derfor er kulturskolene nå en del av Kulturløftet II – ett av 17 punkter som Kulturløftet II inneholder. Jeg har lyst til å ta et lite tilbakeblikk. Da Stortinget med virkning fra 2004 innlemmet midlene til kulturskolen i overføringene, og de ikke lenger var øremerket, var det ett parti som gikk imot det – det var SV. Så dagens forslagsstillere har vært med på å innlemme kulturskolemidlene i kommuneøkonomien. Fra SVs side var det to ting vi fryktet den gangen. Den ene var at kommunene ville benytte anledningen til å kutte i kulturskolemidlene. Det har de ikke gjort. Det er slik at midlene til kulturskolen nå er høyere enn de var i 2003 – siste året med øremerking – ca. 280 mill. kr mer. Der tok SV feil – så langt, og så får vi se hvordan det går videre. Den andre frykten var at prisene ville gå dramatisk opp, og der fikk vi rett. I forbindelse med innlemmingen gikk prisene på kulturskolen dramatisk opp i snitt, og det betyr at kulturskoletilbudet i mange kommuner i dag er et kostbart tilbud. Det ser vi dessverre også når vi ser hvilken bakgrunn elevene som går i kulturskolen, har. Det er i stor grad elever som har foreldre med utdanning eller spesielle interesser innenfor kultur. Målsettingen med de formuleringene som står i Kulturløftet II om å gjøre kulturskoletilbudet slik at alle barn som ønsker det, får et kulturskoletilbud av god kvalitet til en rimelig pris, har én stor utfordring. Og det er: Hvordan skal vi sørge for at dette blir et attraktivt tilbud for alle barn, uansett sosial bakgrunn – ikke bare for dem som er mest opptatt av kultur fra før, eller som har en utdanningsbakgrunn? Derfor orienterer vi nå tankene rundt kulturskoleløftet mot SFO og skolen. Det er fordi det er den arenaen der vi vet at vi når alle barn. Det er der alle barn går. Det vi nå har foreslått – de 40 mill. kr som er en del av kulturskoleløftet for 2012 – er at vi skal sørge for at den videre utviklingen av SFO innrettes tydeligere mot et formål om styrket samarbeid mellom kulturskolen, grunnskolen, SFO og også ungdomstrinnet, fordi vi ønsker å stimulere til noe som var veldig viktig i Kulturskoleutvalgets innstilling, nemlig kombinerte stillinger. Flere har vært inne på her at grunnlaget for en god kulturskole er at man har profesjonelle folk som kan undervise på kulturskolen. Med den måten å innrette dette på, gir vi et utgangspunkt for at man kan rekruttere gode folk til å drive kulturskole, og i samarbeid med SFO mener vi at det er en god start for å realisere vår målsetting om at alle barn skal få en mulighet til å gå på kulturskole.
-1	Eg takkar for svaret. Eg er sjølvsagt veldig glad for det initiativet som utanriksministeren har teke for å kome raskt på plass med nye observatørar. Men som sikkert utanriksministeren kjenner til, er både Amnesty, Norsk Folkehjelp, LO, Kirkens Nødhjelp o.a. i stand til å mobilisere kompetente observatørar ut frå eigne rekkjer. Synest utanriksministeren at det ville vere naturleg å trekkje desse norske organisasjonane, norske NGO-ar, inn i eit meir langsiktig menneskerettsarbeid i Zimbabwe nettopp fordi så mange teikn tyder på at det står veldig dårleg til? Om demokratiet vil vinne fram etter valet, veit vi kanskje lite om i dag, men vi bør vel sikre oss ei oppfølging etter eit eventuelt – lat oss seie – irregulært val?
-1	Det er lagra store mengder flytande høgradioaktivt avfall i Sellafield, og som vi veit, kan konsekvensane verte alvorlege både for Storbritannia og naboland, inkludert Noreg, dersom ein større del av det avfallet vert sleppt ut i lufta som følgje av ei ulykke eller terrorhandling. Bekymringa for utsleppspotensialet og risikobiletet ved Sellafield er noko regjeringa har teke opp jamleg med britiske kolleger, både statsministeren, utanriksministeren og miljøvernministeren, gjennom deira aktivitet gjennom år. Min politiske rådgjevar besøkte f.eks. Sellafield-anlegget i juni i år. Det er òg kontakt på embetsnivå og med den britiske ambassaden om spørsmålet. Endeleg er det ein nær dialog mellom Statens strålevern og britiske sikkerheits- og miljømyndigheiter. Vi er sjølvsagt ikkje positive til nokon aktivitet som kan auke risikoen ved Sellafield-anlegget, og heller ikkje til aktivitetar som kan bidra til at det tek lengre tid å få redusert og endeleg tømt lagera av høgaktivt flytande avfall. Når det gjeld kva som skal skje med det radioaktive materialet som ligg lagra på Dounreay, er det ein del av eit større sakskompleks som no vert diskutert og behandla i Storbritannia. Vi arbeider aktivt med å fremje norske interesser og synspunkt inn mot dette, men òg med å få god nok oppdatert kunnskap om og bakgrunn for dei ulike alternativa – dei moglegheitene som ligg der. Eg har derfor bedt Statens strålevern om å undersøkje nærmare, slik at vi betre kan vurdere eventuelle konsekvensar for Noreg og kontinuerleg jobbe for å fremje norske synspunkt. Det er òg aktuelt med kontakt på politisk nivå for å oppnå det same.
-0	Dette handler selvfølgelig ikke om å svartmale, men det handler om den faktiske situasjonen. Det handler om hvordan det er å være foreldre som hver eneste dag lurer på om poden eller datteren kommer trygt hjem, fordi man blir transportert på en uforsvarlig måte, på en helt annen måte enn alle andre som reiser med buss – f.eks. en ekspressbuss – og som er garantert både sitteplass og setebelte. Det er det dette handler om. Jeg synes at denne regjeringen skylder på andre og skyver problemene bakover i tid. Det blir jo helt tullete, når man har sittet i fem år og lovet at dette skal man gjøre noe med. Vi var veldig glade forrige gang, da statsråden sa at dette skal vi nå få på plass – det har nå gått flere år siden sist. Fortsatt vet vi ikke når vi får dette på plass, til tross for at statsråden lovet at arbeidsgruppen skulle være ferdig før sommeren. Jeg håper at statsråden bekrefter at den vil være ferdig før hun tar ferie, slik at vi kan få på plass en skikkelig ordning som sikrer alle barn en trygg skoletransport.
-0	Statsråden hadde et engasjert innlegg her hvor hun gjorde Stortinget oppmerksom på det engasjement og den entusiasme hun møtte når hun var ute og traff Forsvarets avdelinger. Jeg synes det er veldig positivt at det er en slik holdning. Forsvaret har alltid vært lojale overfor politiske vedtak, kanskje i altfor stor grad. Jeg må innrømme at jeg er bekymret over de utsiktene som Forsvaret egentlig står overfor. Jeg er dessverre overbevist om at bevilgningene som kommer i årene framover, går bare en vei, og det er nedover. Vi klarer ikke å følge opp de forpliktelser vi har både overfor våre soldater, som er ute i felten, og våre samarbeidspartnere, allierte. Det er NATO vi må bygge vår tillit til. Europa mistet sin forsvarsevne for 60 år siden. Etter den tid har de ikke klart å bygge opp den enheten igjen. Vi ser at i Kosovo eksempelvis, som er nevnt, var det USA. Europa satt og ventet på at USA måtte sette inn ressursene for å rydde opp, sette ting på plass, og så var vi rede til å rykke inn og ta posisjonene. Jeg vil sterkt avvise at Fremskrittspartiet ikke er med og støtter opp om våre styrker. Det er nemlig det vi gjør. De som ikke støtter og bakker opp de norske forsvarsstyrkene, det er de som ikke er villige til å bevilge de nødvendige midler for at de skal kunne gjennomføre sine oppgaver. Den verbale støtten er ikke nok – den må følges opp også med midler. Jeg er bekymret for at vi nå skal ha investert titalls milliarder av kroner i dyrt utstyr som vi ikke har mulighet for å følge opp. Det nytter ikke med nye fly hvis vi ikke har drivstoff og timer til å trene og øve på å bruke dem også i skarpe situasjoner. Det nytter ikke om vi bygger aldri så mange dokker borte i Bergen, og at vi sysselsetter en rekke folk hvis det er inne i dokkene disse båtene skal legges – kanskje Forsvarsbygg ikke har økonomi engang til å leie bort dokkene sine – slik at båtene blir liggende og ruste, muligens på land. Vi har en utfordring, og jeg ber forsvarskomiteen tenke seg nøye om når pengene skal fordeles i årene som kommer.
-0	Jeg skal være veldig kort og bare be statsråden nok en gang om å forsikre meg om at det til tross for vedtaket i dag kommer til å bli et spesielt fokus på denne gruppen i det arbeidet som nå skjer. Jeg vil bruke resten av replikken min til både å takke Stortinget, takke presidenten og ikke minst statsråden for gode debatter gjennom de årene som har vært – takke for den saklige uenigheten som har vært, og at vi på den måten vi bedriver demokrati, alle sammen har respekt for hverandre. Så skal jeg driste meg til å få lov å ønske statsråden lykke til i fremtiden, kanskje primært i opposisjon.
-0	Jeg har lyst til å følge opp representantens replikk til meg , der representanten fra SV var veldig bekymret for de mindreårige asylsøkerne. For en tid tilbake fattet et samlet storting – der Fremskrittspartiet og SV sto sammen om å si hvor viktig det var at det ikke måtte være forskjell på barn som lever i Norge – et vedtak om at omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere som er mellom 15 og 18 år, skulle overføres til barnevernet. Mitt spørsmål til representanten blir da: Hvordan kan SV forsvare at det ikke er noen løsning for de mindreårige asylsøkerne som lever i mottak i dag, og som skulle vært under barnevernets omsorg?
-1	Vår helsetjeneste er blant verdens beste. Norge er et av de land i verden som bruker mest penger på helsetjenester, og er et av de land i verden som har den høyeste gjennomsnittsalderen. Mye er veldig bra, men vi står også overfor en del utfordringer. Sykdom og alderssammensetning blant den norske befolkningen er i endring. Det har vært en kraftig økning i utbredelsen av kreft i etterkrigstiden, og utviklingen av bedre behandlingsmetoder har bidratt til økt overlevelse og betydelig bedre livskvalitet for kreftpasientene. Ny teknologi, nye behandlingsmetoder og nye medikamenter er under kontinuerlig utvikling og bidrar til at levealderen øker, og at flere kan leve lenger med kroniske sykdommer eller funksjonshemninger. Det er bra. Men folk er bare midlertidig innskrevet i spesialisthelsetjenesten. Tall viser at det i gjennomsnitt går ti år mellom hver gang man blir lagt inn på sykehus med behov for øyeblikkelig hjelp. Derfor må vi i sterkere grad fokusere på å gi folk gode og forsvarlige helsetjenester der de bor, sterkere primærhelsetjeneste og desentraliserte spesialisthelsetjenester. Helse- og omsorgstjenesten i kommunene er grunnmuren i våre helsetjenester, men den har vært altfor lite vektlagt. Vi må derfor se både på hvordan vi organiserer og på hvilke funksjoner innen helsetilbudet som bør ligge på de ulike nivåene. På en del områder er medisinen så spesialisert at det er nødvendig å sentralisere behandlingstilbudet til få enheter for å sikre den medisinske kvaliteten på tilbudet. Kreftkirurgi, nevrokirurgi og hjerte- og karkirurgi er eksempler på dette. Men på en rekke områder vil det også være hensiktsmessig å desentralisere spesialisttjenester til lokalsykehus og til primærhelsetjenesten. Den teknologiske utviklingen har også i stor grad bidratt til muligheten for at en rekke funksjoner kan desentraliseres til lokalsykehus og primærhelsetjenesten, f.eks. gjennom telemedisin. Eksempel på en tjeneste som kan desentraliseres, er dialysebehandling ved nyresvikt, som kan foretas av spesialopplært personell i pasientens hjemkommune. Det er viktig at oppgavefordelingen mellom sykehusene gjennomføres samtidig, slik at de mindre sykehusenhetene sikres tilførsel av nye oppgaver i forkant eller samtidig med at andre oppgaver forsvinner. På den måten sikrer man fortsatt faglig rekruttering og forhindrer at det oppstår utrygghet i befolkningen når det gjelder spørsmålet om spesialisttjenestetilbudet skal forsvinne. SV vektlegger i likhet med alle høringsinstansene som har kommet med innspill til komiteen etter helseministerens redegjørelse, bedre samhandling som et viktig virkemiddel for å styrke behandlingstilbudet til den enkelte pasient. For å styrke tilbudet innen habilitering og rehabilitering er det viktig at lokalsykehusene i større grad kan ivareta disse oppgavene i samhandling med pasientenes kommuner. Vi er glad for at Regjeringen ser på finansieringssystemet for å få til en bedre samhandling for å følge hele pasientforløpet. I perioden 2002-2006 var veksten i legeårsverk innenfor spesialisthelsetjenesten på 13,6 pst., mens den for primærhelsetjenesten var på 3,1 pst. Dette synliggjør et problem når det gjelder ressursfordeling mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Derfor må det foretas en ressursvridning fra spesialisthelsetjenesten til primærhelsetjenesten om flere pasienter skal kunne få behandling lokalt. Så til representantforslaget fra Fremskrittspartiet. Representantforslaget kom som en reaksjon på Magnussen-utvalgets enstemmige konklusjon om at det er en skjevfordeling på 781 mill. kr til fordel for Helse Sør-Øst. Dette tar vi svært alvorlig, og vi skjønner svært godt det lokale og det regionale engasjementet i denne saken. Vi skjønner også at folk er utålmodige i saken, og SV ser fram til en grundig diskusjon om hvordan vi skal fordele ressursene mellom de regionale helseforetakene. Vi er opptatt av at man skal ha likeverdige helsetjenester i hele landet, og at man har en rettferdig fordeling av ressursene. Regjeringen har nå en gjennomgang av høringsuttalelsene, og saken vil bli behandlet i Stortinget i forbindelse med budsjettet for 2009. Flertallet i komiteen vil på denne bakgrunn ikke komme representantenes forslag i møte.
-0	Jeg ble født under annen verdenskrig og vokste opp i etterkrigstiden, og det var ett spørsmål jeg stilte min foreldregenerasjon: Hvorfor ble ikke Adolf Hitler og nazistene stoppet i 1936 eller 1937? Hvorfor fulgte man linjen til Chamberlain og passivt så at Hitler klargjorde seg til å overta flere land ved å gå til krig, uten å gripe inn mens man kunne ha gjort det? Jeg håper at mine barnebarn slipper å spørre: Hvorfor stoppet man ikke ordentlig Saddam Hussein mens man hadde tid? Sannsynligvis skulle man ha gjort det for lenge siden, men nå er det i hvert fall i gang. Det er for å hindre mulig bruk av masseødeleggelsesvåpen mot andre land og befolkning at Saddam Hussein må avvæpnes. Det er målet. Han må avvæpnes, aller helst på en fredelig måte. Hvis ikke det går, må det være en FN-organisert aksjon som avvæpner ham. Vi gir derfor vår fulle støtte til FNs arbeid og resolusjon 1441, som er den siste mulighet for Saddam Hussein til å samarbeide og klargjøre for inspektørene at man har fjernet alle masseødeleggelsesvåpen, at det er en reell avvæpning. Når det er siste mulighet, som det står i resolusjonen, er også respekten for FN og FNs sikkerhetsråd selvsagt satt på dagsordenen. Hvis FN ikke gjennomfører målet i denne resolusjonen, vil respekten for eventuelle senere resolusjoner fra Sikkerhetsrådet i andre sammenhenger, i andre land og i andre konflikter miste den tyngde som Sikkerhetsrådets resolusjoner må ha. Derfor er det også korrekt som det har vært påpekt både fra England og Amerika, at respekten for Sikkerhetsrådet også står på spill i denne saken. Vi gir altså vår støtte, som vår hovedtalsperson, Morten Høglund, har gjort rede for tidligere. Jeg vil også få lov til å ta opp bakgrunnen for vårt forslag. Vi kan lese i Nationen for i dag: «Statssekretær Kristin Ørmen Johnsen i Kommunal- og regionaldepartementet bekreftet på en LO-konferanse i Molde tirsdag at personer fra EUs nye medlemsland fritt kan komme til Norge for å jobbe fra dag én når landene blir EU-medlemmer. Det betyr at millioner av polakker, tsjekkere og andre av EUs ti søkerland neste vår kan komme til Norge dersom de får seg jobb her.» Det står også at det å få arbeidstillatelse er meget enkelt å fikse. Videre står det: «Mange av EU-landene, inkludert Finland og Tyskland, har forbeholdt seg en overgangsperiode på sju år før de åpner for fri arbeidsinnvandring. Sverige og Norge blir blant de få pustehullene for de nye EØS-borgerne.» Vi har nå dessverre tendenser til en voksende arbeidsledighet i Norge. Regjeringen har allerede åpnet for liberalisering av reglene for arbeidsinnvandring, dessverre. Bare Fremskrittspartiet stemte for at vi ikke skulle ha den liberaliseringen. Problemene vil altså bare vokse, og neste vår kan altså folk fra de ti nye EU-landene fritt komme til Norge og arbeide. Det kan medføre betydelige problemer for mange av de arbeidsledige vi allerede har, og dem vi kommer til å få. Derfor burde det være en selvfølge at Norge også hadde den formelle posisjonen i forhandlingene om EØS at vi vil ha den samme overgangsperioden på syv år som flere av landene har sikret seg, og som også diskuteres i andre land for tiden. Vi synes at det håpløse for mange av dem som rammes av arbeidsledighet, og som vil slite med store problemer av økonomisk og annen art for å komme tilbake i jobb, er at de skal se for seg at de også må konkurrere med mange som kommer fra andre land. Det er ikke oppmuntrende i det hele tatt. Vi håper derfor at andre partier nå vil gjøre det samme som Finland og Tyskland, og som er på trappene hos flere, nemlig å prøve å få en overgangsperiode på syv år for å åpne for det frie arbeidsmarkedet i EØS.
-0	"Jeg vil også takke saksordføreren for et godt arbeid, og også for et godt innlegg her i salen - som står i kontrast til det siste innlegget. Bakgrunnen for at forslagsstillerne har fremmet dette forslaget, er at vi er befolkningens ombud. Vi er enkeltpersoners ombud, og vi er bedrifters og virksomheters ombud. I hvert fall Fremskrittspartiets fraksjon i Stortinget får et ganske stort antall henvendelser både fra aktører i landbruket og fra aktører i fiskerinæringen som er lite fornøyd med deler av situasjonen i Mattilsynet og med hvordan Mattilsynet opptrer, både forvaltningsmessig og når de er ute på inspeksjoner. Derfor vil det være feil av oss ikke å ta dette videre til Stortinget og utfordre Regjeringen med hensyn til hva man ønsker å gjøre for å forbedre den forvaltningsmessige kulturen i Mattilsynet. På en måte føler vi nok at vi har fått gjennomslag for mye av dette i innstillingen, og også i svarbrevet fra statsråden. Både komiteens flertall og statsråd Riis-Johansen påpeker jo at det er et betydelig behov for forbedringer også i Mattilsynet, slik som vi påpeker. Vi har fremmet to forslag i innstillingen. Vi ønsker at Regjeringen skal utarbeide en handlingsplan med tiltak for å sikre at Mattilsynet er en serviceetat. Fremskrittspartiet mener at alle offentlige virksomheter skal ha en serviceerklæring, for offentlige virksomheter er ikke til for seg selv; de er til for å tjene samfunnet rundt seg. Det er noe offentlige virksomheter må ha med seg hele tiden når de opptrer i sin virksomhet. Jeg var inne og så på Mattilsynets nettsider, og der kan man ikke finne noe om hva slags serviceetat Mattilsynet skal være. Hvis man har en serviceerklæring som er lett tilgjengelig, f.eks. på Mattilsynets nettsider, kan de som skal forholde seg til denne etaten, gå inn og lett se hvordan man kan forvente at etaten opptrer i forhold til de næringene de er satt til å tjene. Det er et enkelt grep, og det er et grep som mange der ute ville sette stor pris på. Fremskrittspartiet ønsker et sterkt mattilsyn, vi ønsker et effektivt mattilsyn, og vi ønsker et mattilsyn som har gode ressurser. Vi støtter opp om den sammenslåingen som skjedde fra 2004 ved at vi fikk et felles mattilsyn for landbruket og for fiskerinæringen. Men nå har det gått over fire år siden vi fikk denne sammenslåingen, og det er ingen strukturer i det norske samfunnet som skal være unntatt fra kritisk gjennomgang. Vi mener at tidspunktet nå er kommet for å sette i gang en større utredning om hvorvidt sammenslåingen har vært tilfredsstillende. Det er en type utredning som man selvfølgelig må gjøre i samarbeid med dem som er utsatt for Mattilsynets forvaltningskultur, og i forhold til dette med tilsyn. Jeg synes at Regjeringen kunne kommet oss mye mer i møte med hensyn til å være positiv og gjennomføre en sånn evaluering. Jeg har nevnt tidligere i innlegget at Fremskrittspartiet får mange henvendelser rundt dette, og det ville overraske oss om ikke flere av de representantene som sitter i næringskomiteen fra de andre partiene, også får en del henvendelser. I Bladet Vesterålen den 16. april 2008 uttalte stortingsrepresentant Torny Pedersen fra Arbeiderpartiet: «Mattilsynet sitt samarbeid med næringa» - altså fiskerinæringen - «fungerer ikke så godt som det burde. Vi får tilbakemeldinger om at man føler at Mattilsynet blir mer et kontrollorgan der resultatene havner i avisa, heller enn at man går inn og ser sammen med næringa hvordan man kan løse problemer.» Hun sa også at det er nødvendig å se på Mattilsynets måte å løse oppgavene sine på. Det er i hvert fall positivt at det er enkelte representanter for regjeringspartiene, her det største regjeringspartiet, som ser de samme problemstillingene som Fremskrittspartiet har pekt på i denne saken. Statsråd Riis-Johansen peker i sitt brev på at Mattilsynet i 2006 fikk gjennomført en ekstern gjennomgang av organisasjonen for å gjennomgå status på sentrale områder. Der innrømmer statsråden at det ble avdekket en del forhold rundt organisering, styring og ledelse som ikke var tilfredsstillende, og man har derfor satt i gang tiltak for å få gjennomført forbedringer. Det er viktig at man setter fokus på den rapporten og på den prosessen som er satt i gang. Jeg håper at statsråden i sitt innlegg i denne saken vil komme nærmere inn på hvordan han som ansvarlig statsråd følger opp dette arbeidet. Vi er også kritiske til at statsråden i sitt brev skriver at «det ikke er nødvendig å utarbeide en handlingsplan med tiltak for å sikre at Mattilsynet er en serviceetat». Statsråden skriver videre: «Mattilsynet skal primært medvirke til å ivareta de samfunnsinteressene som er nedfelt i lovgivningen på en god måte.» Det er riktig, men det skal også være klare retningslinjer for hvordan Mattilsynet skal opptre når de er ute blant folk og ute blant bedrifter. Jeg er mye rundt på gårdsbesøk, og det antar jeg at også statsråden er. Da får i hvert fall jeg høre at de kontrollører som kommer fra Mattilsynet, er stivbeinte i sin fortolkning av regelverket. Jeg var nylig på besøk hos en kubonde som hadde en hane som satt i fjøsvinduet. Jeg spurte: Får du lov av Mattilsynet til å ha den hanen sittende der? Nei, sa han, hvis de kommer på besøk, blir jeg nødt til å fjerne den god tid i forveien. - Det er klart at hvis vi skal ha den typen pirk, er det ikke mulig å få mye gehør for Mattilsynet ute i næringene. Jeg tar opp forslagene som står i innstillingen."
-1	I forrige periode gjennomførte den rød-grønne regjeringen et omfattende løft i barnevernstjenestene. Det kom på plass ca. 1 000 nye stillinger i det kommunale barnevernet i løpet av fire år. Tanken hos flere partier har vært at det som skulle etterfølge den satsingen på flere folk i barnevernet, skulle være en tilsvarende satsing og et tilsvarende løft for skolehelsetjenesten og helsestasjonene. Det er en god visjon, og det er et helt nødvendig løft. Vi vet at å satse på en god skolehelsetjeneste og gode helsestasjoner er noe av det viktigste vi kan gjøre for godt folkehelsearbeid, for å forebygge ulike sykdommer, for å arbeide mot mobbing, for å skape trivsel og for i det hele tatt å legge et godt grunnlag for den tidlige innsatsen som skal til for at barn ikke utvikler sykdommer, plager eller lidelser som gjør at de får vanskelige liv. Men det er en viktig forskjell på barnevernsløftet og det løftet for skolehelsetjenesten som har vært varslet, og det er at barnevernsløftet ble gjennomført med øremerkede midler. Uten øremerkede midler hadde det aldri blitt en så omfattende opptrapping i det kommunale barnevernet. Det er ingen tvil om at det var helt nødvendig. Også den gangen prøvde en i flere år med klare formaninger til kommunene, en viste til deler av de frie midlene til kommunene og sa at dette skulle brukes til økt bemanning i barnevernstjenesten. Men Stortinget legger altfor ofte inn flere bestillinger enn Stortinget betaler for. Det må vi slutte med. Hvis vi vil ha en opprusting av tjenester som det gjennom flere års prøving er åpenbart at kommunene ikke i tilstrekkelig grad greier å prioritere selv, må vi øremerke midlene. Jeg mener derfor at det viktigste forslaget vi behandler i dag, er det fra Arbeiderpartiet og SV om å legge føringer for øremerking. Det er det regjeringen bør komme tilbake med i statsbudsjettet senere i år. Sykepleierforbundet viste oss i budsjetthøringen i høst at for lite av de midlene som vi alle hadde håpet skulle gå til skolehelsetjeneste og helsestasjoner, når fram. For SV er det vi snakker om her, en viktig del av vår visjon for morgendagens skole – en skole som også skal være en sentral del av helsepolitikken. Vi må gå bort fra å se skolen som en arena kun for læring. Vi må se den som en arena for oppvekst og som en arena for tidlig innsats på flere felter. Det skal være en arena som skal bidra til sosial utjevning og folkehelse. Det handler om veldig mange tiltak, bl.a. fysisk aktivitet og sunn mat, men det handler også om en god skolehelsetjeneste og at det skal finnes helsestasjoner for både barn og ungdom i lokalmiljøene som kan opprette den nødvendige kontakten med våre mest sårbare barn og unge. Det handler om å oppdage dem som sliter, tidlig, det handler om å forebygge mobbing, det handler om å forebygge psykiske problemer, det handler om å skape et godt skolemiljø, og det handler om å få flere yrkesgrupper inn i skolen. Jeg vil også peke på de forslagene i innstillingen som handler om betydningen av å få flere andre yrkesgrupper inn i denne satsingen. Vi vet det er et stort behov for helsesøstre. Før denne stortingsperioden var det beregnet at vi manglet 1 500 helsesøstre. Men det er også en stor mangel på bl.a. psykologer og fysioterapeuter, som det ville være en stor fordel om vi fikk inn i denne typen satsing. Et viktig mål må være å få de ulike tjenestene som skal nå barn og unge – skole, helsestasjon, skolehelsetjeneste, BUP, barnevern osv. – til å jobbe bedre sammen. Hvis vi klarer å få flere ressurser, flere yrkesgrupper og flere folk inn i skolen i form av god skolehelsetjeneste og gode helsestasjoner for barn og ungdom, vil det være et helt avgjørende bidrag til det. SVs oppfordring til regjeringen er, hvis denne opptrappingen heller ikke i år gir de resultater vi hadde håpet på, å trekke lærdom av barnevernsløftet og komme tilbake med en øremerking av midler til det løftet som trengs for skolehelsetjeneste og helsestasjoner.
-0	I tiden fremover vil det bli stilt helt nye krav til norsk militærpersonell. Utgangspunktet er at våre allierte i NATO forventer at Norge skal stille opp i krisesituasjoner på fremmed jord. Norge skal i henhold til NATO-traktatens artikkel 5 være villig til å stille opp i forsvaret av et annet NATO-land. Ikke-artikkel 5-operasjoner, operasjoner utenfor alliansens kjerneområde, vil ventelig bli tillagt stadig større vekt i NATO i årene fremover. Dette er omhandlet i innstillingen fra forsvarskomiteen om det norske Forsvarets tilpasning til deltakelse i internasjonale operasjoner. Som en del av denne tilpasningen kan det ikke være tvil om at målet må være at Norge snarest setter seg i stand til å oppfylle allerede inngåtte forpliktelser på dette området, og gradvis utvider og styrker Norges kapasitet til å delta i internasjonale militære operasjoner i tiden som kommer. For å understreke betydningen av dette har Fremskrittspartiet og Høyre tatt dette inn i innstillingen som en egen merknad. I den siste statusrapporten fra Forsvarsstudie 2000, forsvarssjefens utredning om Forsvarets oppgaver i fremtiden, konkluderes det med at verneplikten skal differensieres mye mer enn den er i dag. Blant annet vil den stridende delen av de vernepliktige bli mer profesjonalisert. I henhold til våre forpliktelser peker mye i retning av at dette er en riktig tankegang. Men for å få til dette må forholdene legges til rette. Vilkår som lønn og forsikringsordninger må nå bringes i orden. Dette er ved høringer i komiteen blitt lagt helt avgjørende vekt på av alle forsvarsorganisasjonene. Uten tvil vil dette bli meget kostbart, men skal Norge for fremtiden kunne stille opp i internasjonale operasjoner, må dette være et absolutt krav og en nødvendighet. En ting er imidlertid de menneskelige resurser og vilkår, en helt annen og også helt avgjørende faktor er de materielle ressursene. Det kan overhodet ikke være tvil om at dette må være i orden, ikke minst av hensyn til våre soldaters liv og helse. Det vil naturligvis også være et krav og en selvfølgelighet sett med våre alliertes øyne. Alt annet vil bidra til at Norge vil bli sett på militært som en B-nasjon. Norges forsvar har gjennom hele 1990-årene blitt nedbygd. Til tross for Fremskrittspartiets og Høyres protester og motstand har vi vært vitne til de sittende arbeiderpartiregjeringers – og sist den såkalte sentrumsregjeringens – iherdige forsøk på reduksjoner av forsvarsbudsjettene. Den forrige regjering bidrog i høy grad til usikkerhet og manglende vilje til helt nødvendige investeringer i materiell. Den sittende regjeringen har gjennom sin noe forvirrende behandling av fregattinnkjøpet vært med på å spre en ny usikkerhet som har overrasket mange. Nedbygging av det norske forsvaret og mangel på anskaffelse av nytt materiell i hele etterkrigstiden har satt oss som nasjon i den situasjonen at behov for nytt militært materiell er både påtrengende og nødvendig hvis det er vilje til at vi skal ha et militært forsvar. Jeg forventer at Regjeringen ser alvoret i situasjonen, ikke minst, som nevnt, av hensyn til sikkerhet og forventninger til vårt personell som skal delta i krevende utenlandsoperasjoner. Dette må jo i høyeste grad være en forutsetning for å oppfylle vår tilpasning av Forsvaret til deltakelse i internasjonale operasjoner. Dette betyr med andre ord en kraftig opprustning av vårt materiell, rett og slett et skippertak. At vi på grunn av en stadig utsettelse av fornyelse har sterkt behov for nye fregatter, nye kampfly og nytt utstyr til Hæren, har flertallet i Stortinget vært enige om. At det nå varsles vaklende holdninger til dette fra Regjeringen og enkelte representanter, er svært foruroligende. Skal vi imidlertid være en nasjon som skal delta i internasjonale operasjoner, som flertallet i Stortinget altså mener, må vi ta alle konsekvensene som dette medfører. Dette av hensyn til nasjonens sikkerhet og anseelse, og ikke minst av hensyn til vårt personells sikkerhet og mulighet.
-0	Jeg har følgende spørsmål: «Dagens tilskuddsordninger for kraftproduksjon vitner i mange tilfeller om miljøsymbolikk mer enn fornuftig energipolitikk. Det er for eksempel mulig å produsere strøm i en del drikkevannstunneler. Et slikt tiltak benytter seg av eksisterende rørgater og vannmagasin, med tilnærmet ingen negativ miljøeffekt. Samtidig har dette høyere byggekostnad enn annen vannkraft, og blir derfor ofte nedprioritert. Mener statsråden det er riktig at vindkraft mottar tilskudd mens slike miljøvennlige vannkraftprosjekt nektes?»
-0	Hva er det som ligger i disse forslagene som forsterker fremmedfrykt og danner negative holdninger? Det er liksom det eneste argumentet som finnes i forhold til enkelte forslag. Jeg skal ikke si så mye når det gjelder forslaget om statsborgerskap, men heller konsentrere meg om det forslaget som gjelder imamene. Det kom altså i kjølvannet av den debatten vi fikk etter det tragiske drapet i Sverige. Da så vi at det ble tilkjennegitt en del holdninger fra enkelte imamer eller religiøse ledere som iallfall jeg syntes ikke skal være på plass i Norge. Derfor fremmet vi noen forslag. Men hvis ikke de andre synes at de holdningene er så gale, at de ikke utgjør noen fare for integreringen i Norge, stemmer man selvfølgelig imot de forslagene. De eneste intensjonene Fremskrittspartiet har, er å stoppe den formen for tenkning og holdninger, og at den skal spre seg i det norske samfunnet. Det tror faktisk vi i Fremskrittspartiet er en bra holdning i forhold til å bedre integreringen i Norge. Det tror altså ikke de andre partiene. Likevel måtte jeg registrere at statsråden på den tiden fanget opp signalene som at disse utsagnene var det samme som å gi norske jenter et horestempel, etter et oppslag den gangen. Jeg registrerte også at daværende barne- og familieminister Karita Bekkemellem Orheim i sin tid ønsket å ta ut tiltale mot imamene. Fremskrittspartiet fremmer to forslag helt uten tanke om å skape noe fremmedfrykt eller å sette noen i bås, som Kari Lise Holmberg prøver å antyde. Jeg blir selvfølgelig skuffet når vi får den slags imot oss i slike saker som dette. Det faktiske forholdet er jo det at imamene kommer til Norge på spesialtillatelse. De har utdannelse fra Koran-skolene – jeg har lyst til å si at det også er Taliban-skoler. De kommer til Norge på spesialtillatelse, får lov til å praktisere som imamer eller religiøse ledere i tre år, og slutter for å åpne for at nye imamer fra de samme Koran-skolene skal få lov til å komme til Norge for å praktisere. De som har vært her i tre år og fått opphold på permanent grunnlag etter tre år, slutter, og flere av dem går over i grunnskolen. Da spør jeg meg: Gir ikke det noen signaler til resten av Stortinget om at vi må prøve å gjøre et eller annet? Hvis det er slik at noen av de imamene som stod fram tidligere i vinter, fortsatt står fast på sine holdninger, og de begynner i den norske grunnskolen og sprer de samme holdningene der, er det da ingen i det norske stortinget, foruten Fremskrittspartiet, som blir betenkt – i det minste betenkt – når vi har en slik utvikling? Jeg ser at også her beveger de andre partiene seg litt i forhold til å kreve kunnskap om norsk språk og litt kunnskap om det norske samfunn. Da vil denne utviklingen kanskje vare i opptil ti år til før vi fikk se konsekvensene av at vi ikke tar noe grep i dag, og underveis, når all denne tiden får lov til å gå, vil disse holdningene mer og mer få et feste i det norske samfunnet når de ungene som har kommet, skal integreres her. Det er jo bare å se til det som skjer i Drammen, der ungene faktisk, slik det stod i oppslaget, blir internert i koranskoler, som omtrent er lukket. Det er de samme religiøse lederne og imamene som foretar undervisningen her. Det er jo et resultat av at vi ikke gjør noe grep. Men når vi prøver å fremme en slik debatt, blir vi igjen møtt med – og denne gangen fra Høyre – at vi gjør det for å skape fremmedfrykt og være selektive og generalisere. Jeg synes det er beklagelig. Men vi prøver nå igjen, og vi fremmer i hvert fall de forslagene som ligger i innstillingen.
-0	Jeg takker statsråden for svaret, som jeg er fornøyd med, men noe annet hadde jeg for så vidt heller ikke ventet meg. Jeg er selvsagt kjent med at dette spørsmålet ikke er helt nytt, og at statsråden for så vidt for litt siden gav uttrykk for at han var skeptisk til tvangsbosetting av flyktninger i kommunene, og det skal statsråden ha all ære for. Men et slikt drastisk forslag, all den tid det er luftet, understreker jo nettopp at problemet med norsk asyl- og flyktningpolitikk er i ferd med å bli svært alvorlig. Vi tar rett og slett imot for mange asylsøkere og flyktninger i dette landet. Saken er jo at UDI vil tvinge kommunene til å ta imot og bosette flyktninger. Tyder ikke det på at en viss desperasjon nå er i ferd med å bre seg, og at situasjonen er i ferd med å komme ut av kontroll når det gjelder norsk flyktning- og asylpolitikk?
-1	Stadig færre næringslivsfolk som eg møter rundt omkring i landet, forstår Høgre sin næringspolitikk. Her foreslår ein store kutt i permitteringsreglane, som nettopp er laga for å hindre at viktig kompetanse forsvinn ut av landet når ordreboka står tom. Her kuttar ein i regional utvikling i regionar som verkeleg treng felles tiltak for å løfte næringslivet. Her foreslår ein ingen nye såkornfond i regionar som verkeleg har mangel på kapital til å investere i nytt næringsliv. Her foreslår ein at Noreg skal ut av Copernicus- programmet, i ein sektor der Noreg er verdsleiiande. Her kuttar ein i marint verdiskapingsprogram, som vi veit er den store, nye næringa for Noreg. Her blir det kutta i innovasjon i skognæringa, som er ei viktig næring i representanten sitt heimfylke, i reiseliv osv. Til alle dei som no ikkje forstår kva Høgre sin næringspolitikk er: Korleis vil representanten forklare logikken i dette?
-0	Veien fram til en tostatsløsning der israelerne og palestinerne kan leve fredelig side om side, synes ikke å ha blitt kortere med tiden – dessverre. Jeg vil begynne med å understreke Fremskrittspartiets prinsipielle støtte til en tostatsløning som inkluderer en fremtidig palestinsk stat. Dette er fremdeles en målsetting Fremskrittspartiet støtter opp om, og selv om det kan være ulike veier til dette målet, er vi helt tydelige på at det etter vår mening vil være å begi seg inn på en blindvei om man i land etter land legger seg på en linje der man allerede nå gjennom liksomvedtak i de ulike parlamentene anerkjenner en palestinsk stat. Ved å anerkjenne en palestinsk stat før det er en realitet, vil man ikke komme nærmere målet om en fredelig og levedyktig løsning på den evige konflikten i Midtøsten. Snarere tvert imot – ved å anerkjenne en palestinsk stat nå risikerer man at prosessen frem mot en endelig fredsløsning ikke bare blir satt på vent, men blir satt tilbake. Etter Fremskrittspartiets oppfatning kan en palestinsk statsdannelse først se dagens lys gjennom et FN-vedtak og etter en fremforhandlet fredsløsning mellom partene. Det er positivt at en enstemmig komité understreker at nye forhandlinger må ledsages av at begge parter forplikter seg til å avstå fra handlinger som undergraver en tostatsløsning. Dessverre er det regelen fremfor unntaket i Midtøsten-debatter at nær sagt all skyld for manglende fremdrift i retning nye forhandlinger veltes over på den ene parten, nemlig Israel. For enkelte sitter det langt inne å påpeke og forsvare Israels åpenbare rett til å forsvare sine innbyggere mot vold og terror fra militante islamistiske organisasjoner på palestinsk side. Fremskrittspartiet har ingen problemer med å påpeke at nybyggervirksomheten på omstridt territorium ikke er et konstruktivt bidrag fra Israels side. Derfor har vi heller ikke noe problem med å ta avstand fra dette. Men Fremskrittspartiet er uenig med dem som forsøker å fremstille dette som hovedutfordringen i Midtøsten-konflikten. Fremskrittspartiet vil understreke det som burde være en selvfølge for alle partier i denne sal, nemlig Israels rett til å forsvare sine innbyggere mot vold og terror fra militante palestinske organisasjoner. Hamas og andre terrororganisasjoner på palestinsk side bidrar med sin aggresjon og fremferd ikke konstruktivt til en prosess i retning av en selvstendig palestinsk stat. Fremskrittspartiet er ikke bare venn av israelerne, men også venn av palestinerne. Men det er nettopp fordi vi også er en venn av palestinerne at vi ikke er en venn av Hamas og lignende islamistiske terrororganisasjoner på palestinsk side. Ingen parter i Midtøsten-konflikten er feilfrie, ei heller Israel. Det er ofte faktisk Israel de første til å innrømme. Men til forskjell fra samtlige andre land i regionen er Israel et fullverdig demokrati med en velfungerende rettsstat, en fri presse, en mangfoldig politisk debatt og et variert flerpartisystem. Israelsk media er uavhengig, og de kritiserer ofte sin egen regjering. Religionsfrihet er også et kjennetegn i Israel. Det ville nesten være fristende å utfordre noen i denne salen på om de kunne nevnte ett annet land i regionen som har religionsfrihet, som har fri presse hvor det tillates at man kritiserer den sittende regjeringen, og som er et demokrati. Jeg tror jeg vet svaret på det. Det vises ofte til en del av disse vedtakene som er gjort rundt omkring i parlamentene. Da vil jeg bare vise til f.eks. vedtak i det britiske parlamentet, der under halvparten av parlamentsmedlemmene møtte opp og stemte i saken om anerkjennelse. Jeg kan også vise til det spanske parlamentet, hvor det fremstilles som at man går inn for en anerkjennelse av palestinsk stat nå. Realiteten er at resolusjonen ble endret rett før, og teksten går nå på at man anerkjenner ved en fremforhandlet løsning. Så en del av disse vedtakene som er gjort rundt omkring i parlamentene, misbrukes ganske kraftig. Som avslutning: Å anerkjenne en palestinsk stat i forkant av en eventuell fremforhandlet fredsløsning vil være en handling preget av uansvarlighet, aktivisme og populisme. Ingenting av dette bør kjennetegne norsk utenrikspolitikk. Derfor er det en god ting i dag når dette forslaget blir nedstemt.
-0	Permitteringsregelverket skal balansere samfunnets behov for effektiv utnyttelse av arbeidskraften og arbeidsgivernes mulighet til å kunne fri seg fra lønnsplikten ved uforutsett mangel på arbeid. Permitteringsregelverket sørger for at det er en kostnadsfordeling mellom arbeidsgiver, arbeidstaker og staten ved folketrygden i forbindelse med forbigående vanskeligheter i arbeidsmarkedet. Permitteringsregelverket vil derfor variere med konjunkturene. Bare i løpet av de siste tolv årene har permitteringsreglene blitt endret hele åtte ganger. Under finanskrisen ble lønnsplikten redusert, for så å øke igjen i 2012. Dagpengeperioden ble samtidig økt under finanskrisen, men ble kortet ned igjen i 2012. Under finanskrisen i 2009 var det på det meste om lag 18 000 permitterte. Omfanget har falt nokså jevnt i de etterfølgende fire–fem årene. I januar i år var nivået i underkant av 3 000. Jeg følger nøye med på utviklingen i arbeidsmarkedet. Jeg mottar også mange innspill fra både enkeltbedrifter, permitterte arbeidstakere og partene i arbeidslivet. Vi lytter til innspillene og vil vurdere å ta grep dersom vi mener det blir nødvendig. Samtidig har også regjeringen startet en omlegging av den økonomiske politikken, bl.a. gjennom skattereduksjoner som vi mener vil gagne både bedrifter og arbeidsplasser. I regjeringserklæringen uttrykker vi at vi ønsker et velfungerende trepartssamarbeid – det er riktig det som representanten Christoffersen peker på. Det at vi i Norge har tradisjon for å endre permitteringsreglene i takt med den gjeldende arbeidsmarkedssituasjonen, er et utslag av at myndighetene lytter til partene i arbeidslivet når bedriftene står overfor en vanskelig situasjon. Men det løpende samarbeidet med partene betyr ikke at det til enhver tid er sånn at man er enig om alle løsningene, og det er heller ikke det som er underforstått med partssamarbeidet, men at man drøfter de ulike ting på en god, ryddig måte. Jeg vil også minne representanten Christoffersen om at lønnsplikten ble økt og trygdeperioden redusert også fra 1. januar 2012. Jeg kan ikke se at den endringen var et spesielt utslag av trepartssamarbeidet i form av enighet med partene i arbeidslivet.
-0	Enten man skal kjøpe en gård eller et hus, må man vurdere sin privatøkonomi – om man har penger til å kjøpe den eiendommen eller det huset som man ønsker. Sånn må det være, enten man kjøper hus eller landbrukseiendom. Så legger driveplikten noen begrensninger for hvordan man kan utnytte jorda hvis man kjøper en gård. Man er da pålagt å drive jorda, så det vil ivaretas gjennom det. Jeg mener at den private eiendomsretten skal være helt grunnleggende, enten man eier et hus, eller man eier en landbrukseiendom. Derfor ønsker vi å gjøre disse endringene nå, for at bøndene skal få tilbake eiendomsretten og styringen over sin egen eiendom.
-1	Jeg syns det har vært en bra debatt, og det har vært en god tone mellom partiene. Jeg kan jo starte med, siden jeg var kritisk til Fremskrittspartiet – og er det også – og den tilnærmingen hvor man setter opp en motsetning mellom ofre og dem som har begått kriminelle handlinger, at vi mener det ikke nødvendigvis trenger å være en motsetning, hvis vi har som utgangspunkt at vi ønsker å forhindre at vi får nye ofre. Det bør være et felles utgangspunkt. Da er spørsmålet: Hvordan får vi til det? Det må ikke være noen tvil om at også SV mener det er viktig at folk skal ta sin straff, at vi skal ha god oppklaring, og at folk skal gjøre opp for seg. Men spørsmålet er: Hvordan gjør man det best mulig? Vi tror ikke det er sånn at jo hardere og tøffere vi forholder oss til dem som har begått en kriminell handling, jo større sannsynlighet er det for at de ikke begår en ny kriminell handling. Det er vårt utgangspunkt. Så må jeg si at jeg syns det har vært bra å se hvordan Fremskrittspartiet har brukt sin påvirkningskraft overfor forrige regjering til å sikre penger til bl.a. WayBack, Livet etter soning, og det har vi gitt uttrykk i flere omganger. Det står det stor respekt av. Det er veldig bra. I tillegg har vi hatt et godt samarbeid når det gjelder Alternativ til Vold, som også spiller en viktig rolle når det gjelder rehabilitering og muligheten til å ta et oppgjør med sine voldsproblemer – og ofte også bearbeide opplevelser som mange har hatt i barndommen, og som viser seg å gå i arv. Når det gjelder hjemmesoning, tenker jeg sånn at det kan være et bra virkemiddel bl.a. for å sikre folk en bolig ved løslatelse. Tida etter at de er løslatt fra fengsel, er, som mange har vært inne på, en kritisk fase, og veldig mange har ikke et sted å bo. I utgangspunktet skulle det være noe man skulle løse. Folk skulle ha et sted å bo når de løslates, noe som også representanten Aspaker var inne på. Målet må jo være at folk har et sted å bo. Men så er spørsmålet: Hva har skjedd de siste årene? Det som har skjedd, bl.a. under den Høyre-dominerte regjeringen som Aspaker tilhørte sjøl, er at det har vært mye mindre sosial boligbygging. Det er et rått boligmarked der ute som sørger for at det er de sterkestes rett som gjelder. Bostedsløsheten har økt ganske dramatisk de seinere åra, og mange av disse menneskene kommer fra fengsler eller fra institusjoner og har store problemer, psykiske lidelser, rusproblemer osv. Ett tiltak kunne være å sørge for at man kunne gjennomføre siste delen av soninga i en bolig, og at det ble et tverretatlig ansvar å sørge for den boligen. På den måten sikrer vi også at det ikke blir klassejus, som noen har vært inne på, der bare de som har bolig fra før, får muligheten til å sone hjemme. Jeg tror dette kan fungere veldig bra, og jeg tror at i en kombinasjon med det nevnte KrAmi-programmet vil det kunne ha ganske stor effekt.
-0	Jeg registrerer jo at regjeringen og statsråden mener det er fornuftig år etter år å redusere grunnstønaden og hjelpestønaden, som er noen av de viktigste ytelsene for funksjonshemmede barn med alvorlige, kroniske sykdommer. Men la meg også få lov til å stille et annet spørsmål. Jeg har merket meg at regjeringen ikke ønsker å fjerne aldersgrensen for hjelpemidler til trening og stimulering for funksjonshemmede, noe som da må bety at regjeringen mener at funksjonshemmede med lav uføretrygd er å betrakte som så rike at de fint kan dekke nødvendige hjelpemidler i hundretusenkronersklassen selv. Fremskrittspartiet har tatt til orde for å fremme forslag i statsbudsjettet om at aldersgrensen skal fjernes. Vi mener at det er nødvendig, uavhengig av alder, å ha friheten til aktivitet. Mitt spørsmål til statsråden blir derfor: Hvorfor mener regjeringen det er riktig at funksjonshemmede over 26 år ikke skal ha frihet til aktivitet på lik linje med dem som er under 26 år?
-1	Jeg kjenner ikke til stykkprisfinansieringsmodellen i Trondheim. Jeg kjenner den i Oppland, og der har vi en kombinasjon av grunnfinansiering og noe som vi kunne kalle stykkprisfinansiering i tillegg, som til en viss grad sjølsagt er av hensyn til antall elever som går i skolen. Det har ingenting med New Public Management å gjøre. Min New Public Management-kritikk gikk på at vi istedenfor å gi våre egne tjenester innenfor en kommunal eller fylkeskommunal forvaltningsmodell, setter i gang et kjøp av tjenester på utsiden. Da kommer vi opp i et byråkratiseringsproblem som vil gjøre situasjonen enda verre enn det vi diskuterer her i dag.
-1	Da forstår jeg det sånn at statsråden vil være opptatt av å sikre at det ikke vil være noen generell føring, etter arbeidet med denne forskriften, i retning av at en tidligere depresjon kan hindre opptak. Det er veldig bra. Da er det ikke behov for noen videre oppfølging utover at det hadde vært interessant å høre hva slags tidsplan statsråden har for arbeidet med forskriften.
-1	Da vi for ett og et halvt år siden diskuterte slepebåtkapasiteten på strekningen Røst–russergrensen, kom det fram at det var en gjennomsnittlig responstid på ca. ti timer, altså innenfor det som mindretallet mener vi skal ha som målsetting for hele kysten i dag, en responstid på normalt 6 – maksimalt 12 – timer. Det er uforståelig for meg at vi kan ha denne responstiden som målsetting for Nord-Norge, hvor vi nesten ikke har privat kapasitet. Den målsettingen er det umulig å ha for hele kysten, hvor vi faktisk har mer av privat slepebåtkapasitet. Departementet svarer at en slik slepebåtkapasitet kommer til å koste et par hundre millioner kroner. Statsråden har økt summen ganske betraktelig i løpet av debatten. Vi kan vel si at han har slengt på tre nuller til dette tallet. Er det riktig – eller er det feil – det departementet tidligere har sagt til komiteen?
-0	La meg aller først få lov til å takke interpellanten for å ta opp en meget viktig sak og selvfølgelig også få lov til å takke justisministeren for svaret og en grundig gjennomgang knyttet til disse problemstillingene, for her snakker vi ikke kun om det som kan gjøres knyttet til finansområdet, her snakker vi også i høyeste grad om hva som må gjøres på justisområdet for å bekjempe organisert kriminalitet. Jeg tror veldig mange av oss ble overrasket da TV 2 før jul kunne avdekke hvor lett det var å etablere seg som betalingsforetak, og hvordan dette systemet, som interpellanten har belyst, kan benyttes for storstilt hvitvasking av penger anskaffet gjennom kriminell virksomhet. Jeg synes absolutt TV 2 skal ha en stor takk for å ha klart å belyse dette på en god måte. Denne saken omhandler altså hvitvasking av utbytte fra narkotikahandel, menneskehandel så vel som bidrag til terrorfinansiering i utlandet. Politiet har gjennom TV 2s reportasjer bl.a. påpekt at problemet er at i det øyeblikk politiet slår til mot disse kriminelle miljøene, har de allerede sendt utbyttet fra den kriminelle virksomheten til hjemlandet. Når politiet slår til mot adresser og pågriper, avdekker politiet at det har blitt sendt millioner ut av landet, slik at muligheten for å inndra utbyttet er gått tapt. Et EU-direktiv gjør at nærmest hvem som helst kan drive med pengeoverføring til og fra utlandet. Siden 2010 er det registrert 115 agenter i Norge som jobber for ulike betalingsforetak. Bruken av pengeoverføringssystemer har skutt i været – fra 620 mill. kr i 2006 til nesten 2,2 mrd. kr ut av landet i 2010. Fordelen med disse systemene er at det går svært raskt å sende ut penger, og på minutter kan man ta pengene ut nærmest hvor som helst i verden. Men dette systemet brukes altså for hvitvasking. Dette er alvorlig, og dette er et problem som det må finnes løsninger på, og det snarest mulig. Utfordringen her er at dette systemet kan operere slik som det gjør under ideen i EU-samarbeidet om fri flyt av bl.a. kapital. På mange områder er nok dette en meget god idé, men her ser vi også baksiden av denne medaljen. Disse problemstillingene er visstnok velkjent i EU, og som justisministeren har opplyst her i dag, skal det visstnok også jobbes med dette. Spørsmålet er om dette arbeidet går raskt nok. Finansministeren har tidligere i skriftlig brev til Stortinget den 16. desember 2011 uttalt bl.a.: «EU arbeider for tiden med å revidere hvitvaskingsregelverket og regelverket som gjelder betalingsforetak. Norske myndigheter er med i de relevante foraene i EU, og regjeringen støtter, og vil være en pådriver for, at problemstillingen knyttet til tilsyn og kontroll med agenter vil bli tatt opp til behandling i dette revisjonsarbeidet.» Fremskrittspartiet støtter dette arbeidet, men samtidig er vi opptatt av at det som er avslørt, ikke kan fortsette i storstilt skala i påvente av en prosess i EU. En slik prosess kan, som alle vet, ta lang tid. Jeg er glad for at regjeringen sier at det finnes virkemidler som man kan iverksette nasjonalt, bl.a. kan tilsynsfunksjonen styrkes, og i påvente av eventuelle nye EU-regler arbeider Finanstilsynet for å forbedre tilsynssamarbeidet med enkeltland. Betalingstjenestedirektivet åpner jo for at hjemlandsmyndigheten kan delegere til vertsland å utføre stedlig tilsyn hos agenter av utenlandske betalingsforetak. Fremskrittspartiet støtter et slikt arbeid, som det er skissert at Finanstilsynet arbeider med. Jeg konstaterer at regjeringen også har sagt at dette er et ressursspørsmål. Det er det jo, men slik Fremskrittspartiet ser saken, kan ikke vi som myndigheter la systemet fortsette uten å vise at dette slår man ned på. Så jeg håper at regjeringen helt klart nå prioriterer nasjonale tiltak, nasjonale virkemidler, i påvente av det arbeidet som foregår i EU. Hvis Norge går i front i kampen mot denne hvitvaskingen som skjer gjennom slike systemer, kan det også tenkes at Norge vil ha mye å bidra med i det arbeidet som pågår i EU. Fremskrittspartiet forventer – og registrerer, ut fra regjeringens eget utsagn – at regjeringen tar disse problemstillingene på største alvor. Vi er glad for det og håper også at regjeringen kan komme tilbake til Stortinget på egnet måte med informasjon om hvordan arbeidet følges opp.
-1	Jeg vil få stille følgende spørsmål til forsvarsministeren: «De totale kostnadene for Regionfelt Østlandet skal bli forelagt Stortinget i en av de faste budsjett- og investeringsproposisjonene, står det i St.meld. nr. 11 (1998-99). Oppstart av tiltaket er altså avhengig av eksplisitte budsjettvedtak i Stortinget. Kan statsråden bekrefte at dette medfører riktighet, og at oppstart av tiltaket ikke vil skje før budsjettvedtak er gjort?»
-0	Hvis vi legger vekk all tåkepraten og bare ser konkret på småkraftverk i Soria Moria-erklæringen, skal grønne sertifikater inneholde mini- og mikrokraftverk og alt dette andre, mens småkraftverk ikke er inkludert. Vi hører fra Senterpartiets talsmann på Stortinget at han gjerne skulle hatt med småkraftverk også. Skal en forstå statsråden dit hen at småkraftverk skal behandles på linje med alle de andre? Eller skal en forstå det slik at en forholder seg til Soria Moria-erklæringen og ikke diskuterer småkraft med Sverige, fordi Soria Moria-erklæringen ikke åpner for det siden SV vant det slaget på Soria Moria?
-1	Det eg prøvde å illustrera, var at eg har SV 100 pst. i ryggen for å jobba for ein ny modell som kan gjera at Elisabeth Enger kan opna luker i adventskalenderen og faktisk finna pengar der til å byggja tog. Det var utgangspunktet i mitt innlegg. Så ser eg òg at Kristeleg Folkeparti er på banen med andre moglege løysingar enn dei eg snakka om. Dei bør me òg diskutera, for eg trur at viss me skal laga ei ny finansieringsform for jernbanen, bør me gjera det saman med flest mogleg, slik at me ikkje risikerer at den modellen me lagar, ramlar saman. Om det skulle bli Framstegsparti-regjering, som ikkje skal ha verken bompengar eller andre ting, må representanten slita med det. Me må tenkja på ein ny måte for toget, det var hovudpoenget i mitt innlegg. Ein kan ikkje ha det slik i Noreg at toget blir diskriminert, slik det blir i forhold til det representanten nemner, flyplassar, motorvegar og hamner. Ja, eg er klar.
-1	Jeg var i mitt innlegg inne på at en av de negative konsekvensene var at f.eks. kvinner i omsorgsyrker, som vi trenger i eldreomsorg osv., taper 6 500 kr på å jobbe og å ha barnet sitt i barnehage istedenfor å være hjemme og ta imot kontantstøtte. Mener statsråden at dette er rettferdig? Mange av disse kvinnene trenger faktisk å jobbe fordi vi har et boligmarked som er såpass kostbart at de 3 000–4 000 kr de har igjen netto, trenger de for å få økonomien til å gå i hop. Jeg kan ikke skjønne at dette kan være valgfrihet. Jeg kan heller ikke skjønne hvordan man kan forsvare å ikke senke barnehageprisene, slik at det er muligheter for disse familiene til å velge. En annen ting: Hvordan vil man se på rekrutteringsbiten til en del av de viktige yrkene, som f.eks. barnepassere og assistenter i barnehager, som tjener under 200 000 kr?
-1	Jeg registrerer at Trine Skei Grande har vært på Universitetet i Oslo og fått melding om at det er en bra finansiering man har fått til. Det tar jeg til etterretning at Universitetet mener. Vi har fått andre signaler. Men jeg registrerer – og jeg går ut fra at vi da kan bruke det også i den videre diskusjonen – at Universitetet i Oslo uttrykker seg tilfreds med de ressursene som er lagt inn i dette budsjettet, dvs. at den kompensasjonen som de i alle fall har vært opptatt av i forhold til oss, er de åpenbart ikke så opptatt av lenger. Så har jeg to spørsmål til Trine Skei Grande. Hun gir uttrykk for at det er blitt et bra budsjett i forhold til kommunene og i forhold til det offentlige utdanningssystemet. Jeg så på Dagsrevyen i går, der et av Venstres partilag var i opprør. De var i ferd med å melde seg ut fordi dette ikke gikk lenger rundt omkring i kommunene. De fikk ikke budsjettet til å henge i hop. Det gikk utover skolen, og de mente at de ikke kunne drive den offentlige sektoren og utdanningssektoren lenger. Og deres reaksjon var å melde seg ut. Betyr det at den oppfatningen som Venstre har sentralt, er vesentlig forskjellig fra oppfatningen til partilagene ute, eller gjaldt dette innslaget et enkeltstående partilag som opplevde det på denne måten? Så et spørsmål som går på synet på læring: Jeg har flere ganger prøvd å få i gang en debatt om synet på læring. Vi har fått servert Fremskrittspartiets syn, vi har fått servert noe fra Høyre, som jeg ikke skal gjenta, og jeg har et spørsmål til Arne Lyngstad om hva som er læring, hva som er dannelse, og når det foregår. Deler Venstre det synet som Fremskrittspartiet har gitt uttrykk for, at politikere og andre skal holde seg borte, dette er en sak for foreldre, og det offentliges oppgave er å stappe noen penger ned i lommen på dem, så de kan kjøpe seg en plass selv? Det var kortversjonen av Arne Sorteviks opplegg. Jeg vil ha en kommentar til det.
-0	Det er i dag dessverre et faktum at det aller meste av våre gassressurser blir eksportert ut av landet, som statsråden nå var inne på. Våre gassressurser bør i langt større grad kunne brukes innenlands som energikilde, både i industrien og i husholdningene. Naturgass egner seg også bra i transportsektoren og som råstoff i industrien, og selvfølgelig også til kraftproduksjon. Regjeringen sier i Sem-erklæringen at den i større grad vil «ta i bruk naturgass til innenlands verdiskaping.» Dette gjentas også i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 4, og så langt er alt vel og bra. Disse fagre ord følges imidlertid ikke opp med økte bevilgninger til formålet, og jeg tenker da spesielt på støtte til bygging av infrastruktur for gass. Mitt spørsmål til statsråden blir derfor: Når har Regjeringen tenkt å følge dette opp med konkret handling, og på hvilket tidspunkt har Regjeringen tenkt å legge fram den helhetlige strategi for bruk av gass innenlands som Stortinget har bedt om?
-0	Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta ordet, men innlegget fra statsråden provoserte meg. Han sier at det skal komme en egen sak i mars. Det var egentlig meldt at man skulle ta opp Statkraft-saken i forbindelse med revidert, men av en eller annen grunn har man nå fremskutt dette. Da vi behandlet eierskapsmeldingen for snart to år siden, var det en komite som ønsket at man skulle få en sak når det gjaldt organiseringen av Statkraft. Det har altså gått veldig lang tid, og vi vet at én måned i kraftsammenheng er utrolig lang tid. Kan vi nå regne med at også kapitalspørsmålet blir avklart i den saken som Regjeringen kommer med til Stortinget, enten man velger dagens organisering med en kapitaltilførsel eller en omorganisering med innslag av private eiere som tilfører kapital? Vil dette spørsmålet bli avklart ved siden av de andre spørsmålene som Regjeringen har lovet å avklare, slik at Statkraft, Norges tredje største selskap, kan få avklart rammebetingelsene?
-0	Først honnør til representanten Dørum for at han tar opp et særdeles interessant tema, som slett ikke er enkelt, men som på mange måter allikevel er fascinerende, fordi det gir oss en del dilemmaer i forhold til politiets armslag når det gjelder å bekjempe den mest alvorlige kriminaliteten, samtidig som rettssikkerheten og en del av rettsstatens prinsipper blir utfordret i forhold til hvor langt vi da skal gå. Men det som jeg tror vi kan være skjønt enige om, er at vi har behov for tøffe metoder for å bekjempe den tøffeste kriminaliteten. Hvis vi ikke er villig til å gå inn og se på dette, gjør vi oss selv i verste fall en bjørnetjeneste, og vi legger til rette for økt og grov kriminalitet – og det tror jeg ingen av oss egentlig ønsker. I så måte er vel utfordringen for oss som politikere å finne et balansepunkt mellom de ulike avveiningene. I den anledning kan man vise tilbake til den saken man hadde om metodene i forrige periode. Da var Stortinget veldig tydelig på at i den grad man skal bruke utradisjonelle metoder, skal man også ha og involvere en domstolskontroll. Det er et balansepunkt som det er viktig å ha med seg. Det er etter mitt skjønn utfordringen hvis man tar med seg infiltrasjon og provokasjon også – både hvor langt man skal gå, og hvordan man skal bruke dette. Da er det også videre nødvendig å se på hvordan man bruker det, og om funksjonen er viktig i forhold til det som Stortinget ønsket. Jeg tror at denne typen debatt som vi skal ha om dette i dag, er viktig. Det er viktig at det drøftes i full åpenhet, og at man har stor bredde på det. Jeg tror også det er viktig å få med seg innspillene fra alle berørte, det være seg forsvarsadvokater, påtalemyndighet og de som bruker regelverket kanskje på hver sin side av det som loven er ment å gjelde for. De innspillene tror jeg det er viktig å se på. En annen ting som vi bør se på, er de sakene der det er domskjennelser hvor dette lovverket er benyttet, for å se om lovverket treffer med det som lovgiver ønsket i sin tid. I så fall – hvis det treffer – er ingenting bedre enn det. Hvis det ikke matcher med det vi ønsket, har Stortinget som lovgiver en adgang til å gjøre noe med det – og langt på vei en plikt til å gjøre noe med det, etter mitt skjønn. For Fremskrittspartiets del vil vi følge statsrådens linje. Vi er pr. i dag ikke sikker på at vi bør lovfeste her, og hvis vi skal gjøre det, bør det i så fall komme som en del av en mye større sak enn en interpellasjonsdebatt – med all mulig respekt for representanten Dørum. Vi tror i den sammenheng at noe av det viktigste vi gjør, er å sikre at politifolk som skal gjøre de tøffeste oppdragene, føler at de har nødvendig sikkerhet som gjør det forsvarlig for dem å gå inn i dette. I forlengelsen av det mener jeg at det statsråden tok initiativ til – han nevnte i sitt innlegg i stad et nytt metodeutvalg – vil være fornuftig. Jeg tror også at man i den sammenheng bør se på en mulig lovfesting av infiltrasjon og provokasjon, og at det må komme en bred drøfting av fordeler og ulemper ved å gå den veien. Så var representanten Dørum i sitt andre innlegg inne på at vi har en tradisjon i Norge for noen ganger ikke å gjøre noe før vi er nødt til det, og at det ofte blir for sent. Det er også noe vi skal ta med oss. Noe av jobben vår er jo å søke å være i forkant for å forebygge og forhindre den mest alvorlige kriminaliteten og andre samfunnsproblemer som vi stilles overfor. Det er mange ganger en dyrekjøpt erfaring når Stortinget må gjøre en jobb etter at det har gått skikkelig skeis. Vi kunne ha drøftet en del forhold rundt NOKAS, vi kunne ha drøftet andre saker som viser at hadde vi vært bedre forberedt, hadde vi kanskje kommet bedre ut totalt sett. Jeg er enig med statsråden i at man skal skynde seg sakte. Samtidig er det en fare med å vente for lenge.
-1	SV er veldig glad for at Arbeiderpartiet nå vil ha en storoffensiv for både billigere og flere barnehager. Det er jo god SV-politikk. Men Kommunal Rapport har gjort en undersøkelse som viser at i 70 pst. av kommunene har prisene det siste året ikke gått ned, men økt, på tross av mer penger. Og kommuneøkonomien er i ferd med å rakne under mange oppgaver og altfor trange rammer. Derfor trengs det forpliktende, klare avtaler mellom staten og kommunene om hvordan dette skal betales. Der er det nå en ordning med konsultasjoner mellom KS og Regjeringa, noe som skal være de nye grepene for å kunne få finansieringa av bl.a. billigere barnehager på plass, for det er jo slik at foreldrene burde få sett noen resultater av det vi holder på med. Kan Regjeringa tenke seg å inngå slike forpliktende avtaler med kommunene gjennom konsultasjonsordninga, slik at de målene vi setter oss, blir en realitet?
-1	Det er kanskje ikke første gang at flertallet på Stortinget har vedtatt endringer som man på forhånd burde ha ant konsekvensene av. Det har vi særlig sett på dette feltet, som gjelder folks mulighet til å ha et sted å bo. Som student i flere år for ikke veldig lenge siden har jeg sjøl følt på kroppen hvordan det er når det blir forferdelig dyrt og veldig vanskelig å komme seg inn. Og det er vel ingen hemmelighet at dersom ikke jeg sjøl hadde kommet inn på Stortinget, så hadde jeg ikke eid noe sted å bo dag. Det er i hvert fall helt sikkert. Jeg tror det er viktig å ha med seg det faktum at en bolig ikke er noe man bare kan ta med seg – på ryggen nærmest – og stikke av gårde med når det blir for dyrt. Utgangspunktet her er jo, som også representanten Kvakkestad helt korrekt har påpekt, at folk har avtalefrihet – frihet til å inngå en avtale om hvordan denne muligheten til å feste en tomt skal praktiseres. Men når avtalen går ut, blir det vår plikt å sørge for at bortfester ikke kan ta seg den totale frihet på bekostning av den som fester tomta, rett og slett fordi man ikke bare kan stikke av gårde med det huset som er bygd der. Det dreier seg om folks grunnleggende trygghet, som representanten Knut Storberget har påpekt. Det som er kommet fram nå, og da spesielt på grunn av det store press fra representanten Storberget – og flere fra Arbeiderpartiet – gjennom godt over et år, med vår støtte, er at vi skal få en evaluering tidligere enn det som var forutsatt. Det er et framskritt. Det er også et stort framskritt at festerene mest sannsynlig nå skal få muligheten til å løse inn tomta, at man skal få en lovendring, vil jeg tro, ut fra det massive presset som vi har sett over lengre tid – nettopp fordi folk på kort tid har fått en avgiftsøkning her som har gjort det helt håpløst for dem, og som har gitt dem en sterk grad av utrygghet. Det er også en fordel. Forrige gang jeg stod på denne talerstolen og snakket om tomtefeste, gikk forslaget som ble vedtatt av flertallet, ut på at man skulle si fra seg deler av tomta. Jeg stilte sjøl spørsmålet til statsråden om han trodde det ville bli enkelt å håndheve, både fordi man kan tenke seg at bortfester ikke vil akseptere den retten eller muligheten som festeren har til å si fra seg deler av eiendommen, når alternativet ville være at man kunne få mange tusen kroner ekstra i året i avgift, og også fordi det åpenbart er ganske urimelig at en fester, som kan ha bidratt til økningen i verdi, skal si fra seg deler av den samme tomta som de sjøl har bidratt til verdiøkningen på. Dette syntes vi var et dårlig forslag. Sånn sett er vi kommet et skritt videre. Det er veldig bra at vi nå skal få en evaluering tidligere, ut fra det presset som er kommet etter at vi har sett virkningene av loven, som har gjort at en del mennesker har fått sterk grad av utrygghet og kanskje er nødt til å flytte fra det stedet de bor, hvor de kanskje har bodd hele sitt liv, fordi flertallet mente at det var viktig å ta større grad av hensyn til bortfesters frihet, på bekostning av friheten til folk som har brukt denne tomta til å bygge sitt eget hus på. Det er ofte snakk om markedsverdi. Men vi har påpekt, sammen med Arbeiderpartiet, at det er håpløst å snakke om markedsverdi i disse sakene. Man kan ikke ta utgangspunkt i markedsverdien hvis man skal ha mulighet til å innløse en tomt – da må man heller ta utgangspunkt i markedsverdien den gangen man inngikk avtalen og fikk lov til å bosette seg der – for det blir urimelig hvis de som fester, har bidratt til verdiøkninga på tomta, pluss at man ikke kan se markedsverdien isolert, fordi det faktisk er en heftelse på den tomta, som består i at noen har et hus eller en hytte på den. SV mener at denne innløsningsretten f.eks. kan basere seg enten på en ordning hvor man tar utgangspunkt i 25 ganger festeavgiften før 31. desember 2000, eller på at man tar utgangspunkt i markedsverdien for tomta basert på tilstanden den var i da festeavtalen ble inngått. Deretter kan man trekke fra verdien av heftelsen som ligger i at det er inngått festeavtale på tomta. Men det vil også innebære at man fastsetter innløsningssummen ved skjønn. SV ønsker ikke å avskaffe festeinstituttet, slik som Arbeiderpartiet gjør. Vi ønsker ikke å gå så langt. Det er rett og slett fordi vi ser at det kan være fordeler ved det, bl.a. at det offentlige, når det fester bort eiendom, kan bestemme hva eiendommen skal brukes til, f.eks. at det skal bygges boliger og ikke etableres parkeringsplasser seinere, eller at de boligene som etableres, skal være billige hvis de skal leies ut seinere. Det syns vi er et stort poeng. Det er avtalefrihet i Norge. Men som påpekt tidligere: Når en avtale går ut, skal i hvert fall folk flest være sikre på at dette storting ikke nærmest legger grunnen åpen for bortfestere til å ta den avgiften de ønsker seg, eller med et tak på 9 000 kr pr. dekar, som for en del utgjør mange tusenlapper mer enn det de har råd til i løpet av et år. Vi syns altså at det å skulle avskaffe hele tomtefesteinstituttet er å gå for langt. Men jeg vil nok en gang utfordre statsråden og Regjeringa på det faktum at noen av de grådigste i disse sakene har vært offentlige eiere – Statskog har vi hørt veldig mye om, som virkelig har oppført seg som råtasser overfor en del festere. Det mener jeg Regjeringa burde se ekstra nøye på, for sånn kan vi rett og slett ikke ha det. Vi kommer til å støtte forslaget fra Arbeiderpartiet, til tross for at vi altså ikke ønsker å avskaffe tomtefesteinstituttet. Subsidiært støtter vi forslaget til vedtak fra flertallet.
-0	Jeg registrerer at representanten Vågslid fortsatt har en selektiv hukommelse. Jeg skal det ligge inntil videre. Den store diskusjonen nå går på hvem som er det beste sannhetsvitnet for virkeligheten. Det er vel et faktum at når Arbeiderpartiet honorerer egen fortreffelighet, så bør de kanskje ta med seg alle elementene. Det er vel ikke noen tvil om at tidligere justisminister Storberget har norgesrekord når det gjelder soningsrabatt. Det er vel ikke noen tvil om at den særrabatten som Bondevik II-regjeringen og Arbeiderpartiet inngikk, var tidenes frislepp for folk som burde ha sittet inne. Når fakta skal legges på bordet, bør man være forholdsvis etterrettelig, etter mitt skjønn. Det er også sånn at når Storberget og hans kompanjonger – hvis det er lov å si det – forteller om innsatsen man har gjort, så har det vel vært et ganske stort avvik mellom de behovene kriminalomsorgen har meldt, og de løsningene som har vært lagt fram. Jeg har oppfattet at det siste Stoltenberg-regjeringen gjorde, primært var å satse på åpning av åpne plasser: mye rimeligere og raskere, men til gjengjeld mye dyrere og derfor vanskeligere.
-1	Jeg er enig i disse vurderingene. I tillegg kan jeg nevne at den samme professor Menckel også har gjort en undersøkelse på hva slags tiltak elevene i Sverige kunne ønske seg. De tingene som blir nevnt mest, er at de vil ha mer informasjon om seksuell trakassering og konsekvensene av det, på skolen. De vil ha organiserte diskusjoner om det samt klarere regler i skolen for hva man kan si og ikke kan si. Jeg vil gjerne ha statsrådens vurderinger av den type tiltak, om dette er noe som hun kunne tenke seg å ta opp i denne diskusjonen, og også hva slags tidsperspektiv hun ser for seg i forhold til når vi eventuelt kan få en slik kartlegging.
-0	Jeg tror samtlige partier er opptatt av at man har mediemangfold. Men det er de virkemidlene man bruker, som skiller oss litt fra hverandre. Kjøper man en tv i dag, er det NRK som blir sikret inntekter, det er ikke noen andre allmennkringkastere eller andre som får ta del i det. Det er en form for konkurransevridning vi peker på, og i realiteten hele Medie-Norge peker på. Men statsråden tar nok ikke dette så mye inn over seg som vi skulle ønske. Jeg synes det er bra at statsråden sier at hun har tenkt å gå i dialog med idretten når det gjelder store arrangement. Det synes vi er en riktig og god måte å gjøre det på, rett og slett fordi man har et helt annet apparat og andre ressurser å spille på når det gjelder å bistå idretten i så måte. Idretten er også i en vanskelig økonomisk situasjon. Da blir det for meg litt merkelig at Norsk Tipping i hovedsak har monopol på spill i Norge, men bare i teorien. Alle vet at det opererer utenlandske spillselskaper i Norge som er store aktører. Det omsettes altså for mellom 6 og 7 milliarder kr. Disse spillselskapene overtar også store deler av tv-rettighetene. De ønsker også å være med på å finansiere en del av norsk idrett, men det får de altså ikke lov til, de får ikke lov til å etablere seg i Norge. Hadde man åpnet opp for muligheten til det, kunne man stilt lisenskrav, krav om at de skal tilbakeføre en del av midlene til norsk idrett. Jeg må si jeg er forundret over at man ønsker å opprettholde et monopol som i realiteten ikke er et monopol. Samtidig er staten aksjonær i disse selskapene gjennom de investeringene man gjør av oljeformuen i utlandet. Jeg er litt forundret over at Høyre ikke støtter det forslaget som vi har levert inn når det gjelder oppheving av spillmonopol i Norge. Jeg kan ikke skjønne hva det er som gjør at det skal være vanskelig for Høyre rent ideologisk å støtte et sånt forslag, og hvorfor Høyre ser seg tjent med at man skal ha monopol på spill i Norge. Hadde man vært i andre land som ligger øst for oss, kunne man kanskje ha skjønt det – men akkurat dette har jeg problemer med å skjønne, all den tid det ikke er et monopol. Det er et monopol på papiret, kanskje er det et monopol inne i hodene på noen politikere – men i realiteten er det altså ikke monopol. Det omsettes for store milliardbeløp, og store deler av dette kunne ha vært ført tilbake til norsk idrett, som trenger disse midlene.
-0	Noen korte kommentarer i forhold til en del angrep på Fremskrittspartiet i slutten av debatten. Først vil jeg få lov å replisere til representanten Gunhild Øyangen: Det gikk også an for Arbeiderpartiet å innhente opplysninger om sykehusenes økonomi. Jeg greide det. I løpet av fire dager hadde jeg tallene på bordet fra de respektive fylkeskommuner, og jeg har ikke noen grunn til å tro at tallene er gale. Så til representanten Ola D. Gløtvold, som mente at vi var lite opptatt av kommunepsykiatrien, og at jeg skulle ha påstått at det ikke var mangel på personell som var problemet i kommunepsykiatrien, men mangel på ressurser. Jeg står fast ved det. Jeg har vært i kontakt med ganske mange kommuner, som sier rett ut at det ikke er vanskelig å skaffe personell til kommunepsykiatrien, men at det ikke finnes ressurser til å gjøre noe. Fremskrittspartiet har i sitt alternative budsjett lagt inn 100 mill. kr nettopp til kommunepsykiatrien, den såkalte skjulte reformen, som kom hodestups på kommunene. Når det gjelder barne- og ungdomspsykiatrien, er det en misforståelse av Gløtvold å mene at det er et kommunalt ansvar. Det er et fylkeskommunalt ansvar, hvor vi også har lagt inn 50 mill. kr. Så til representanten Karin Andersen, som var inne og holdt et på forhånd tillaget innlegg. Det viste hvor farlig det kan være å gå inn i en debatt uten å ha hørt på debatten i forkant. Jeg og Fremskrittspartiet ble beskyldt for at vi ikke tok ansvar for helsevesenet i fylkene. Hvis representanten hadde vært til stede da jeg holdt mitt hovedinnlegg, hadde hun hørt at jeg påpekte nettopp dette at det er Stortingets flertall til enhver tid som er ansvarlig for ressursene i helsevesenet, og som også må være ansvarlig for de lange helsekøene. Så har jeg et spørsmål til sosialministeren. Vi er nå kjent med at Statens helsetilsyn har satt i gang det jeg vil kalle en «forfølgelse» mot allmennleger som skriver ut eksempelvis Subutex til narkomane. De blir nå svartelistet og truet med å miste sin lisens hvis de ikke slutter med å forskrive slike preparater. Dette er ansvarlige leger som tar sin legepraksis på alvor, og som også har et hjelpeapparat og et støtteapparat til sine pasienter. Hvis det nå skjer at de må slutte med å skrive ut disse medikamentene, får vi det problemet at en betydelig andel av disse menneskene rett og slett dør. Tør vi ta ansvar for dette? Jeg vil henstille til sosialministeren å gå til Helsetilsynet og gjøre oppmerksom på dette problemet.
-0	I Israel har det nettopp foregått et regjeringsskifte, og i den forbindelse har også den nye regjeringen fått et innslag av medlemmer fra det israelske arbeiderpartiet. Mitt spørsmål er: Vil deltakelse av det israelske arbeiderparti i en ny regjering få innvirkning på Stoltenberg-regjeringens politikk overfor Israel?
-0	Da skal vi bevege oss over i et nytt felt, og det går på oppdrett. Spørsmålet mitt til statsråden er knyttet til de forskjellige signalene som kommer fra forskjellige departementer. Statsråden – fiskeri- og kystministeren – har ett syn knyttet til oppdrett. Det er åpenbart at miljøvernminister Solheim har et helt annet syn på det. Videre ser vi forskjellige uttalelser fra forskjellige direktorater og institutter. Mens direktøren for Direktoratet for naturforvaltning har ett syn og nærmest vil slakte ned halvparten av norsk oppdrettsfisk, så har vi heldigvis andre direktorat som er i motsetning til dette. Det har nettopp vært et møte der man skulle prøve å komme et steg videre. Signaler som kom ut fra det møtet, er at man står på stedet hvil og ingen ting skjer. Spørsmålet mitt til statsråden er følgende: Hvem er det nå vi skal høre på fra regjeringens side knyttet til oppdrettsnæringen og forvaltningen der? Kan vi nå stole på at det er fiskeriministeren som er det, slik at næringen går gode tider i møte, eller er det miljøvernministeren, så vi går dårlige tider i møte?
-1	Peter Gitmarks parti vil altså bruke 1,8 milliarder kr. på å fjerne boligbeskatningen. Samtidig er de ikke villige til å gå inn og forbedre bostøtteordningen for dem som trenger det best, nemlig de enslige og par uten barn. Bostøtten fungerer og er det viktigste boligpolitiske middelet, sier Peter Gitmark. Han har rett i at det fungerer. Hvis vi ser på statistikken, ser vi at folk med lavest inntekt - over 65 år - har en veldig lav boutgiftsbelastning, faktisk nede på 9 pst., mens unge mennesker, som oftest er enslige, har en boutgiftsbelastning på 40 pst. Mener Gitmark at for å hjelpe folk som har problemer på boligmarkedet, er det mer treffsikkert å gi skattelette til dem som eier bolig, enn det er å gi bostøtte til dem som trenger det? Mener han (presidenten klubber)
-1	Jeg er enig med representanten Helleland i at vi har to spørsmål her. Det ene er det spørsmålet vi i dag diskuterer, nemlig eierstrukturen, og det andre er hvordan vi på basis av den offentlige eierstrukturen får et bedre system for den enkelte. Det skal vi komme tilbake til, som jeg akkurat sa, i klimatilpasningsmeldingen, og den er det regjeringens ambisjon å legge fram i løpet av 2012.
-0	Jeg ønsker å stille følgende spørsmål til samferdselsministeren: «I Hedmark omkom 27 personer i bilulykker i 2006. Ikke noe fylke hadde flere omkomne. I tillegg er det svært mange ulykker med personskader samt store materielle skader. Ser statsråden noen mulighet til å forsere planlagte prosjekter samt bevilge penger til riksvei 3?»
-0	Her kommer et spørsmål til fiskeriministeren som ligger innenfor fiskeriministerens ansvarsområde: «Departementet har etter det jeg kjenner til, sluttet seg til forslag om å flytte eksisterende oljeverndepot fra Fedje i Hordaland til Florø. Årlig er det ca. 2 500 anløp til oljeraffineriet på Mongstad, Europas nest største oljehavn. Flyttingen er mot enstemmige råd fra berørte kommuner og fra fylkesutvalget i Hordaland. På bakgrunn av den store tankbåttrafikken og de enorme miljøkonsekvensene for Hordalands skjærgård av en eventuell ulykke, vil statsråden foreta en ny vurdering for å beholde oljeverndepot på Fedje?»
-0	Jeg tror det i mange sånne debatter er enkelte som reagerer på at vi stortingsrepresentanter kanskje bare krangler og rakker ned på hverandre, så jeg vil gjenta min kompliment til statsministeren for en god tale og si at mange av visjonene, målsettingene og synspunktene der samler Stortinget. Det er altså mer som samler enn som skiller. Jeg er glad for at han snakker om et nyskapende Norge. Det er helt klart at en av våre utfordringer, som vi må ta alvorlig, er at det kan være en varig lav oljepris. Vi har god økonomi i staten i mange år likevel, og kan ha den nødvendige tid til tilpasning. Men utfordringen og hvilke virkninger dette vil ha, er det viktig for denne næringen og virksomheten at vi møter. Et nyskapende Norge må bety at vi ikke slakter norsk næringsliv, gründere og bedrifter, med for høye skatter og avgifter. Det er fortsatt en tendens hos mange til bare å velte utgifter ved den altfor tungrodde, store og irrasjonelle offentlige sektor over på det skapende næringsliv. Vi vil derfor fortsatt arbeide for å begrense skatter og avgifter, og vi i Fremskrittspartiet tror fortsatt at folk flest er flinkere til å styre sine penger enn det politikere og byråkrater er. Vi vil selvsagt fortsette å prøve å gjøre det statsministeren snakket om, nemlig å forenkle Norge. Det betyr mindre byråkrati, det betyr at vi må foreta endringer i plan- og bygningsloven, som er blitt helt håpløs. En lang rekke lover må man gjøre noe med, ikke bare snakke om det. Nyskaping er fint. Derfor er det så skuffende at Regjeringen motarbeider så veldig aktivt de planene som foreligger for et IKT-senter på Fornebu, med et samspill mellom det offentlige og det private, hvor man nettopp kan få fordelene av dette. Et solidarisk Norge – jeg synes statsministeren og Regjeringen er for opptatt av at man i Norge skal ha ansvar over landegrensene i stedet for å konsentrere seg om å ivareta interessene til den norske befolkning. Jeg er glad for at statsministeren nå varsler langt strengere integreringspolitikk når det gjelder innvandrerne, men jeg vil fremdeles hevde at den beste forebygging er nå å foreta en radikal innstramming av asylinnvandringen, slik at vi kan unngå det som er problemer i mange av de landene statsministeren er opptatt av å hjelpe, nemlig konflikter som følge av forskjeller, forskjellige etniske grupperinger og språkgrupperinger. Vi må unngå at vi får slike problemer i fremtiden i Norge. Et tryggere Norge – ja, derfor er det vi i Fremskrittspartiet ønsker å få juridisk rett til nødvendige helsetjenester, og ikke bare ord med et innhold som man ikke kan gå til domstolene for å få håndhevet. Vi vil fortsatt arbeide for at man skal ha de samme rettigheter til sykehusbehandling over hele landet – ikke som i dag, da man er avhengig av bosted fordi ansvaret for sykehusene er i fylkeskommunen. Fylkeskommunen bør avvikles, og Helse-Norge bør samles til ett rike, slik at alle sykehus finansieres hovedsakelig gjennom innsatsbasert finansiering – det er Arbeiderpartiets uttrykk for stykkprisbetaling. Det bør være folketrygden som sikrer helsetjenestene over hele landet, ikke det enkelte fylkets økonomi. Dette kan vi finansiere med øremerkede avgifter fra arbeidsgiver og arbeidstaker til folketrygden, slik at man ikke kan bruke helsevesenet og eldreomsorgen som begrunnelse for generell økning av skatter og avgifter. Et tryggere Norge – ja, det betyr at vi må ta kriminalitetsutviklingen på alvor. Vi er også i Fremskrittspartiet blitt mer optimister nå. Etter at selv Kristin Halvorsen, leder i SV, plutselig holder foredrag med det samme innholdet som jeg har hatt gjennom 20 år, er det håp om at kanskje man nå etter hvert kan komme i gang med å gjøre noe – fatte de endrede lovbestemmelser som er nødvendig, og bygge ut kampen mot kriminalitet. Forebygging er viktig for å hindre at de som er fem, seks, sju, åtte og ti år i dag, ikke blir kriminelle, men de hardkokte kriminelle må vi gjøre noe med nå. Jeg etterlyser en plan for hvor stort vårt politikorps bør være i år 2005, slik at vi kan få en metodisk utbygging av hele domstolsapparatet. Vi står overfor utfordringer, og særlig må vi gå gjennom offentlig sektor, som er håpløst irrasjonell. Vi vil arbeide for dette gjennom en forandring, fornyelse og modernisering av offentlig forvaltning også basert på innføring av konkurranse som en effektivitetsmotor på de områder av den offentlige sektor hvor det er mulig.
-1	Jeg oppfatter Lønning dit hen at fordi man tidligere har hatt et utvalg, Wisløff-utvalget, som har sett på samhandling innenfor helsevesenet, mener Lønning det er helt unødvendig at man på nytt går i gang med denne typen arbeid. Jeg oppfatter statsråden dit hen at man ønsker å finne fram til konkrete måter å gjøre det lønnsomt å behandle pasienter på, både så nær bosted som mulig og i en kjede som er sømfri, slik at man ikke får brudd i behandlinga, eller til og med en type konkurranse innbyrdes mellom ulike behandlingssteder. Siden Lønning mener at det framstår som relativt unødvendig å ta fatt på dette arbeidet nå, med bakgrunn i at det er gjort utredninger før, kan Lønning være presis med hensyn til hva slags løsninger han selv ser for seg for å bedre samhandlingen i norsk helsevesen?
-1	Jeg deler Arbeiderpartiets syn, at man må øke tiltaksmidlene – og det er vel heller ikke der uenigheten mellom oss ligger. Vi har behov for flere penger, og det skal ikke stå på SV. Statsråd Kosmo sier at det er mulig å gjøre dette arbeidet bedre, på en mer funksjonell måte, slik at man får folk ut i jobb fortere. Men Regjeringa har da mulighet til å ta initiativet til dette og sjøl foreslå slike omdisponeringer i revidert nasjonalbudsjett, som de nå har lagt fram, og argumentere for og vise at det faktisk er en bedre måte å gjøre det på. Jeg stusser litt over at Regjeringa ikke har gjort det når de har så gode, sterke og klare synspunkter på dette som det vi hører de har i dag. Mitt anliggende er å si at Regjeringa, slik jeg oppfatter det, sitter med et sjølstendig ansvar for å ta initiativ i denne saken. For det er helt på det rene at skal mange av de som nå sitter i mottak, få nytte av den arbeidstillatelsen de får, må de altså ha tilgang til tiltaksmidlene, slik at de får de enkleste innføringskursene i norsk arbeidsliv og kan lære seg systemene her. De trenger nok også litt hjelp på andre måter, på lik linje med andre som trenger det av andre grunner. Det er riktig som statsråd Kosmo sier, at her er det snakk om meget stor og omfattende kompetanse som går ledig, og som vi absolutt burde ha gjort oss nytte av på en helt annen måte enn det vi har gjort i dag. Så til dette med hvordan vi ordner oss slik at kommunene kan se seg råd til og i stand til å gjøre noe med problemet – for jeg tror det går mest på det, at de rett og slett ikke vet sin arme råd. Min oppfatning er at det er et stykke igjen før man har erkjent at her er det f.eks. delordninger hvor man kan gå ut ganske raskt og si at disse ordningene fullfinansierer vi. Spesielt vil jeg igjen understreke de ordningene som går på opplæring og utdanning, for de er så utrolig viktige når vi vil at folk skal ut i jobb. Til slutt vil jeg også bemerke at en av grunnene til at det er vanskelig å få til utflytting fra mottak, er at det er stor boligmangel, og at boligene er til dels svært dyre. Derfor blir det viktig å danne et flertall i Stortinget slik at vi kan få fart på byggingen av billige utleieboliger. Det vil kunne hjelpe langt på veg, for det ville også hjelpe kommunene med å få ned utgiftene i forbindelse med det som er utgangspunktet for bosetting, nemlig boliger.
-0	Når arealgrensene i Husbanken har vært gjenstand for en betydelig del av debatten, vil jeg for min del si at det er en glede for meg å kunne motvirke at vi får en rekke slike kummerlige husmannskåker her i Norge. Det er ikke noen verdig – i alle fall ikke en familie – i verdens rikeste land å måtte bo på slike begrensede arealer som 35 m2. Og en ting til: Når det gjelder prisen – den er jo aktuell, og det skal jo bli så mye rimeligere med en boenhet på 35 m2 – er det faktisk ikke sikkert at det blir så veldig mye rimeligere. Det er ingen tvil om at en ville få en høyere kvadratmeterpris for en bolig på 35-40 m2 enn om en fordeler prisen på alle fasiliteter på 55-60 m2. Så jeg er neimen ikke sikker på om det blir så mye rimeligere med en boenhet på 35 m2 kontra en på 50 m2, og den differansen, fra 35 m2 til 50 m2, gjør faktisk at en får en triveligere boenhet. Det var noen som nevnte min yrkesmessige bakgrunn. Jeg har ganske mye erfaring med å sette opp både det ene og det andre av boenheter i dette landet, og jeg har alltid hatt en nedre grense og operert med 50-55 m2. Der ligger den nedre grensen, og det er nettopp i tråd med de bestemmelsene som Husbanken legger til grunn i dag. Jeg har ingen problemer med å forsvare min stillingtagen i akkurat denne saken.
-1	Jeg regner med at statsråden, som vi i SV, har en målsetting om å beholde lokalavisfloraen i Norge og ivareta meningsmangfoldet. Skal det være mulig, må de også har forutsigbarhet i det de foretar seg. Det rår stor usikkerhet i avisbransjen for tiden. Det skjønner vi godt. Gode posttjenester til fornuftige priser må være en viktig del av infrastrukturen i landet. Riktignok har Posten blitt privatisert, men de står i en monopolsituasjon, og de opererer på konsesjon. Posten sier nå at de ikke har kulturpolitisk ansvar. Mener statsråden at det er et greit utsagn? Og videre: Det er tre måter som i hvert fall statsråden kan bidra på. Statsråden kan bidra med kompensasjon, med portostøtte eller med produksjonstilskudd. Er disse tiltakene vurdert, og vil de eventuelt bli vurdert? I SV mener vi at Postens hovedoppgave er å gå med posten, og ikke gå med overskudd.
-1	I fjor vår ble Nasjonal transportplan vedtatt. Gjennom forskjellige budsjettbehandlinger ble det vedtatt en satsing på kollektivtransporten i perioden 2002–2005 som beløp seg til ca. 3,2 milliarder kr. I statsbudsjettet for i år ble ikke dette fulgt opp. Jernbaneinvesteringene ble alene 600 mill. kr mindre enn forespeilet. Hvis det er slik at årets investeringsnivå blir fulgt opp de kommende år, vil jernbanen i denne perioden tape 2,4 milliarder kr. Det er mer enn hele ambisjonsnivået i denne kollektivmeldingen. Jeg hører statsråden si nå – og hun sa det også til Dagsavisen 22. mai – at ambisjonene i kollektivmeldingen kommer i tillegg til ambisjonene i Nasjonal transportplan. Det gleder meg �� høre. Men det forundrer meg at dette ikke står klart i meldingen. Da vi gjennom arbeidet i komiteen skrev dette inn i innstillingen, kunne ikke regjeringsfraksjonen være med på en setning der det står at vi «vil understreke at satsingen på kollektivtransport som Regjeringen redegjør for i meldingen, skal komme i tillegg til den satsing som beskrives i innstillingen til Nasjonal transportplan». Hvis det er så enkelt at man bare kan stå her og si at det er det, hvorfor står det da ikke i meldingen? Hvorfor kan ikke regjeringsfraksjonen være med på det? Hvis det er slik at ambisjonsnivået fra Nasjonal transportplan står ved lag, synes jeg man skal si det i klartekst. Så kan man komme opp og bekrefte at jernbanens infrastruktur neste år må opp med 800 mill. kr, og det må den hvert år fram til 2005, ellers, hvis det ikke skjer, er satsingen på kollektivtransport samlet sett lavere enn det fjorårets lovnader skulle tilsi.
-1	Jeg er ikke helt sikker på om jeg skjønner dybden i dette spørsmålet. Slik jeg forstår det Dokument 8-forslaget som er fremmet, etterlyses det en nasjonal strategi for IKT. Vi har en strategi for IKT som er å opprette IKT-senteret, som er å gi dem beskjed om hva som er deres arbeidsoppgaver. Nettopp i det inngår mye av det som ville vært en del av en nasjonal strategi. Men hovedpoenget vårt er at vi konsentrerer oss om å gjennomføre de strategiene vi allerede har bestemt. IKT-senteret er nylig opprettet. De har fått disse arbeidsoppgavene. Dem skal de utføre. Det skal jobbes tverrfaglig med de utfordringene vi har når det gjelder å benytte IKT for å gjøre undervisningen mer spennende. Og det kan godt tenkes at vi på et senere tidspunkt kommer tilbake til en nasjonal strategi for IKT, men på dette tidspunktet mener vi at vår prioritering er riktig.
-1	Jeg takker for svaret. Men jeg vil da utfordre til dette samarbeidet i spontanspørretimen nå og derfor stille et oppfølgingsspørsmål til sosialminister Ingjerd Schou. Vi vet at dette også dreier seg om, slik som justisministeren nå sa, folk som kommer ut fra rusbehandling. Veldig mange av dem havner også på hospits – inn i en situasjon der veldig mange andre har det samme problemet – og jeg tror jeg hadde vært der nøyaktig ett døgn eller to sjøl før jeg hadde vurdert det, hvis jeg hadde måttet bo under sånne forhold. Alle kan tenke seg at dette er en politikk som på en måte mangler totalt hode. Er sosialministeren enig i at vi bør få på plass et lovverk som gir myndighetene en plikt til å skaffe et varig og godt og trygt botilbud til dem som kommer ut fra en slik situasjon, sånn at ikke alle ressursene vi putter inn i dette, er bortkastet, og sånn at vi sparer menneskene og greier å skaffe dem et verdig liv?
-0	Stortingsflertallet er ikke prinsippløst. Jeg henviste her til fire ulike bompengesaker der Arbeiderpartiet har tatt motstridende standpunkt i samtlige fire saker. Det er prinsippløst. Det de andre partiene har gjort, er derimot å ha en klar linje i alle fire sakene, som i denne Fitjar-saken betyr økte bompenger. Men nå har jeg altså igjen blitt utfordret – for fjerde gang – av Arbeiderpartiet i denne salen på hvorfor ikke Fremskrittspartiet i regjering bidrar til lavere bompengetakster, samtidig som Arbeiderpartiet er veldig fornøyd med at stortingsflertallet går imot å fjerne bompenger. Da må jo Arbeiderpartiet her begynne å si hva de selv mener. Ønsker en å redusere bompengetakster og jobbe med regjeringen for å få til det der vi har foreslått det, eller mener en at en ikke skal redusere bompengetakster? Da bør en heller flagge det standpunktet istedenfor å prøve å spille over hele banen. Det er litt interessant at da vi f.eks. diskuterte E16 Kongsvinger-Slomarka, så hadde altså ikke forrige regjering lagt inn en eneste formildende omstendighet for innbyggerne der, men nå er de plutselig veldig bekymret over det. Da er min undrende tanke: Hva er det Arbeiderpartiet har sett nå, som de ikke så da de faktisk hadde makt og styring selv?
-0	For kort tid sidan var statsråden i Stortinget og svarte meg på eit spørsmål om dei har vore i Danmark og sett på dei omstillingane som ein har gjort på IKT-området, der ein har spart fleire titalls milliardar kroner. Til det svarte statsråden at det hadde dei. Eg oppfatta det slik at dei meinte at ein heil del av det som Danmark har gjort, er gjennomførleg også her i landet. Mitt spørsmål til statsråden er: Kva er det ein har gjennomført av endra arbeidsoppgåver og rasjonalisering innafor det offentlege som har gjort at det offentlege sparar pengar? Og kor mykje pengar har ein no greidd å spare det offentlege for med dei omstillingane ein har gjort?
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Nå var de data statsråden refererte til her, fra 1993-98. Bakgrunnen for at jeg tok opp spørsmålet, er at det har skjedd en dramatisk utvikling siden den tid, bl.a. har f.eks. Oslo kommune blitt strupet, og eldrereformen har ikke blitt fulgt opp med tilstrekkelige midler fra statens side. Jeg fikk en følelse av at statsråden her på en måte rygger baklengs inn i fremtiden når han ikke tar innover seg den utvikling vi har sett den senere tid, som er dramatisk. Noe av det positive med eldresentrene er denne kombinasjonen av frivillig innsats og også en viss støtte fra det offentlige. Statsråden svarte at det ikke var aktuelt med lovhjemling av eldresenter, men jeg fikk ikke svar på hva han vil gjøre for å imøtegå den dramatiske utviklingen vi nå opplever. Vil han f.eks. iverksette en tiltakspakke?
-0	SVs representant i komiteen, representanten Knag Fylkesnes, har gjort seg til talsmann for det ikke-instrumentelle innenfor forskning og høyere utdanning, at forskning og høyere utdanning ikke skal være til for verdiskapning, men at det må ha et bredere samfunnsmandat. Jeg oppfatter også at representanten er oppriktig opptatt av at forsknings- og høyere utdanningsinstitusjoner skal være autonome og uten for mye politisk styring. Representanten skriver også noe om det i innstillingen, at institusjonene må være autonome og ikke oppleve politisk detaljstyring som svekker den frie forskningen og undervisningen. Men hvordan henger det sammen med representantens eget forslag om å vri forskningsinnsatsen fra petroleum til fornybare ressurser? Er det bare i teorien Knag Fylkesnes er opptatt av autonome institusjoner og den politiske detaljstyringen, og er det ikke når det passer best for hans egen politikk og ideologi?
-1	SV har foreslått at det skal opprettes en ny post på samferdselsbudsjettet øremerket støtte til oppgradering av fylkesveinettet, en stimuleringsordning slik at fylkeskommunene får mulighet til å ruste opp fylkesveinettet raskere enn de har mulighet til i dag, og vi foreslår en femårig handlingsplan for oppgradering av fylkesveier. Dette vil komme distriktene til gode og ikke minst legge forholdene bedre til rette for næringsutvikling i distriktene, fordi fylkesveiene utgjør betydelige flaskehalser. Det forbauser meg at Senterpartiet ikke kunne støtte dette forslaget, og spørsmålet til Ringstad er: Ser ikke Senterpartiet at det vil være veldig god distriktspolitikk å legge til rette for rask oppgradering av fylkesveinettet?
-1	Det jeg spurte Jagland om i en tidligere replikk i dag, var vel om det var Høyre som var Arbeiderpartiets naturlige samarbeidspartner da han tok opp det Arbeiderpartiet ser som de viktigste utfordringer for framtiden. Jeg er enig i mye av det Arbeiderpartiet sier om hva som er viktigst for framtiden, men jeg er dypt uenig i at det er mer høyrepolitikk i Norge som løser problemene og utfordringene vi står overfor når det gjelder offentlig sektor. Vi hadde også håpet på drahjelp fra Arbeiderpartiet når det gjaldt å utfordre Senterpartiet og resten av regjeringspartiene fra venstre. Særlig kommuneøkonomien har bekymret oss veldig, nettopp av de grunner jeg har vært inne på tidligere. Og det er helt riktig som Tom Thoresen sier: Vi har tidligere kjørt et fellesløp med Senterpartiet for å slåss for noen flere kroner å fordele lokalt, og den drahjelpen er vi helt foruten nå. Men vi hadde også et visst håp om at Arbeiderpartiet kom i samme lei, og det har vært en skuffelse. Nå vet jeg ikke hvor mange Tom Thoresen mener er innblandet i en fødsel. Jeg ble litt i stuss om det var noe jeg hadde gått glipp av. Jeg trodde stort sett det var to personer innblandet i et svangerskap og en fødsel, men hvis Tom Thoresen kan opplyse meg om noe annet, er jeg selvfølgelig villig til å lære også på dette feltet. (Munterhet i salen.)
-1	Jeg tror representanten Eriksen Søreide og jeg er sammen om å avvente kanskje enda mer fortgang fra institusjonenes side når det gjelder oppfølging. Jeg tror representanten har uttrykt noe liknende tidligere. Jeg er selvfølgelig fullstendig klar over at de aller fleste av forbedringstiltakene i kjølvannet av NOKUTs rapport gikk direkte på den enkelte institusjon. Vi har som sagt jobbet systematisk med noen forsøksordninger og andre ordninger fra sentralt hold, men i vår oppfølging av institusjonene er dette selvfølgelig et meget viktig tema på vår dagsorden i styringsdialogen med institusjonene. Vi er hele tiden opptatt av at man skal fylle det eventuelle tomrom i studentenes utdanningstilbud, og at man gjør en skikkelig, god jobb for å legge til rette for at studentene også skal få fylt sin studiedag med det innholdet som skal være der. Jeg er glad for at representanten selv også i sitt innlegg sa at man vil begynne i den rette enden, og jeg tror det er mye å hente når det gjelder å forbedre dagens utdanning, før vi går på enda flere år.
-1	SV er glad for et av de vedtak som i dag skal gjøres, vedtaket om at vi skal bruke 1 milliard kroner til pasientbehandling i utlandet. Det som er viktig med dette vedtaket, er at man da kanskje kan få bukt med et betydelig problem ved våre sykehus, nemlig at mange mennesker står i kø, unødvendig kø – at det er mulig å finne en temporær løsning på dette ved at man behandles i utlandet. For SV vil dette allikevel bare være tiltak som på kort sikt kan løse problemet, og vi ønsker selvfølgelig – jeg vil tro i likhet med de fleste i denne sal – at dette mer permanent bør løses i Norge. Og da er spørsmålet: Hvordan klarer man å løse den typen flaskehalsproblem eller pasientkøer som vi har? Det er et spørsmål som det ikke tilligger meg å gi noe entydig svar på. Men det leder meg inn på det andre som jeg synes er viktig, og som det dessverre ikke er flertall for i denne sal, og det er hvordan man kunne ha fått bedre sykehusutstyr for å få større effektivitet og bedre kvalitet i behandlingen på våre egne sykehus. Det paradoksale skjedde i revidert nasjonalbudsjett i vår at det ble kuttet hele 760 mill. kr på posten sykehusutstyr eller investeringer til medisinsk-teknisk utstyr. Disse 760 mill. kr ble kuttet fordi det ifølge helseministeren ikke var bruk for pengene, det var ikke innrapportert behov for utstyrsinvesteringer fra sykehuseierne, i all hovedsak fylkeskommunene, på denne posten. Det er selvfølgelig riktig, men det spørsmålet man da må stille, er: Hvorfor var det ikke innrapportert større behov på denne posten? Det er jo ikke slik at våre sykehus har tipp topp moderne medisin-teknisk utstyr. Dessverre ser vi nesten daglig reportasjer i media om at det ikke er tilfellet. Grunnen til denne store underrapportering tror vi er at fordelingsnøkkelen mellom sykehuseier, i de fleste tilfeller fylket, og staten er 40-60. Det betyr at ved sykehus og fylkeskommuner, som har meget anstrengt økonomi, er man meget tilbakeholden med å innrapportere behov rett og slett fordi man ser at man selv vil sitte med en betydelig del av regningen. Dette ønsker SV å gjøre noe med. Når vi da i tillegg vet at sykehusene har en gjeld på over 1 milliard kr, er det ikke rart at sykehusadministrasjonene og fylkesutvalgene, som skal gjøre de endelige vedtak, er tilbakeholdne med dette. Det betyr at SV ønsker å endre fordelingsnøkkelen mellom sykehuseier og stat. Vi mener at en rimelig fordeling av dette er 80 pst. på staten og 20 pst. på sykehuseier. Det betyr at staten tar hovedansvaret for å gjennomføre de planer som Stortinget tidligere har vedtatt. Stortinget har nemlig vedtatt en svært ambisiøs utstyrsplan som dreier seg om å investere 5,3 milliarder kr, hvis jeg ikke husker helt feil, i denne typen utstyr. Det betyr at SV ønsker at en større del av disse kostnadene skal bæres av staten, slik at vi er i stand til å få bedre utstyr. Vi tror at det på lengre sikt er en bedre løsning enn det tiltaket som det i dag er flertall for, som SV også er glad for, nemlig at vi får til en pasientbro. Men en pasientbro kan aldri bli noe annet enn et temporært tiltak i en situasjon der vi åpenbart ikke er i stand til å behandle våre pasienter selv. Jeg tror derfor det også for pasientenes del er viktig at vi har den typen behandling i Norge. Så hørte jeg på slutten av formiddagens debatt mange ulike argumenter som brukes for hvorfor man kan støtte det ene og ikke det andre, og jeg må si at en del av de argumentene som brukes, er svært vilkårlig valgt. Særlig må jeg si at argumentet med at dette er pasienter som skal behandles i utlandet, og som derfor ikke bidrar til å presse norsk økonomi, vel er det svakeste. Dette tiltaket gjør Stortinget, håper jeg, fordi det er til det beste for pasientene. Det er helt åpenbart at uansett hvor i verden man behandler disse pasientene, vil det medføre innenlandsk etterspørsel både i form av transport av pasienter, i form av medisinsk personell som skal være med, og i form av mange andre tiltak. Dette er riktig sett uavhengig av at det bidrar til innenlandsk etterspørsel. Men hvis det samme argumentet skal ha gyldighet, betyr det at det skulle vært fullt mulig å kjøpe medisinsk-teknisk utstyr også i utlandet, for det ville da i den samme grad – i liten grad, ifølge enkelte – bidra til press i norsk økonomi. Jeg synes at vi skal se litt mer edruelig på dette. Det finnes tiltak det er riktig at Stortinget gjør, rett og slett fordi det er riktig, rett og slett fordi det kreves handling fra Stortinget og ikke ytterligere filibustertaktikk, som enkelte av partiene i denne salen har tatt som en øvelse. Jeg tror det er viktig å si at vi bør behandle pasienter ute nå en periode for å få ned køene. Jeg tror det er riktig å si at Stortinget har et overordnet ansvar for å få bedre kvalitet og bedre effektivitet ved sykehusene. Det betyr bl.a. også større statlig medfinansiering, med viktige investeringer, for at kvaliteten skal gå opp. Jeg er lei meg for at stortingsflertallet dessverre ikke har vært med på det forslaget som Fremskrittspartiet har støttet – det har dessverre ikke flertall – men jeg er som sagt glad for at det ble flertall for at vi kan bruke 1 milliard kr for å avhjelpe pasientkøene.
-0	Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til arbeids- og inkluderingsministeren: «FrP var fornøyd med innføringen av NAV, som var i tråd med partiets velferdsmodell. Et av fortrinnene ved NAV-reformen var at brukerne skulle ha en dør inn til et samlet tilbud av tjenester, til informasjon og assistanse fra en fast konsulent som skulle være kjent med brukerens samlede behov. Nå mottar vi meldinger om at dette ikke skjer. Per telefon skal det bl.a. være umulig å komme i kontakt med sin saksbehandler. Man blir henvist til en kundesentral. Mener statsråden dette er i tråd med intensjonene i NAV-reformen?»
-0	Finansministeren innledet med å snakke litt om prognosene for vekstutsiktene for norsk økonomi, hvor han bl.a. påpekte at det ikke var belegg for min påstand om at Regjeringen hadde nedjustert vekstanslagene for norsk økonomi. Første spørsmål til finansministeren blir da: Betyr det at finansministeren er godt fornøyd med de vekstprognoser vi nå ser for norsk økonomi for de kommende årene, og at han og Regjeringen ikke vil foreta seg noen verdens ting for å bidra til økt vekst? Det ville i så fall være en betydelig avklaring i en så viktig debatt. Men det finansministeren sa som jeg er enig i, er hvor viktig det er å legge til rette for nyskapning og verdiskapning. Og et virkemiddel som man kan bruke, og som jeg har registrert at finansministeren, dog før han ble finansminister og i valgkampen, var veldig opptatt av å gi uttrykk for, et område vi kunne bruke noe av vår oljerikdom på, er å investere i veibygging, særlig fordi vi hadde ledig kapasitet. Det gikk 3 300 ledige anleggsarbeidere. Det ville være en fornuftig måte å disponere noe av vår rikdom på, ikke minst fordi det også ville bidra til økt verdiskapning. Senest i Brennpunkt på NRK for ikke mange dagene siden var finansministeren – dog før han ble finansminister – sitert på dette. Da blir mitt neste spørsmål: Mener finansministeren dette fortsatt, eller var det noe han bare mente før han ble finansminister, og mens det var valgkamp? Det kunne også være en ganske interessant avklaring å få på et spørsmål som veldig mange mennesker lurer på hvorfor vi ikke kan, særlig når vi nå har fått resultatene for oljefondet for tredje kvartal, som viser betydelig fall, og at investeringene våre er høyst usikre. Kanskje det da kan være fornuftig å se på andre måter å plassere noe av vår nasjonalformue på, slik at den vokser og kommer flere av befolkningen til gode.
-1	Det er godt Senterpartiet får mange kjærlighetserklæringer, de har allerede fått min. Jeg har lyst til å nevne, når representanten Hofstad Helleland går ned fra talerstolen, at Høyres Kvinneforum, meg bekjent, også er ganske enig i det forslaget regjeringen legger fram i dag. Det er et tankekors når vi ser noen av karakteristikkene som kommer. De må i så fall også gjelde Høyres Kvinneforum. Grunnen til at jeg ba om ordet – jeg skal ikke trekke ut debatten – er bare at jeg fortsatt er litt forbauset over retorikken til representanten Håbrekke når det gjelder integreringsspørsmålet. Jeg har som minister for integreringsspørsmål som jeg vanligvis ikke har gleden av å diskutere med denne komiteen, vært svært opptatt av at vi skal få til et ordskifte i Norge om det mangfoldige flerkulturelle Norge, som ikke er stigmatiserende. Det som er stigmatiserende, er å basere debatten på myter, på generaliseringer. Det er ikke stigmatiserende å si ting som er sant. Tvert imot er det slik at det å være nyansert, det å trekke fram reelle problemer, også er helt nødvendig for å bekjempe stigmatisering. Det eneste vi har sagt i denne debatten, er at det er en utfordring at familier med minoritetsbakgrunn er overrepresentert blant kontantstøttemottakere, samtidig som de også er overrepresentert blant familier der det er mye barnefattigdom. Vi vet at det å være en éninntektsfamilie ofte er en årsaksfaktor når det gjelder barnefattigdom, og vi vet at det å få ungene inn i barnehage kan være en viktig forutsetning for at de ikke også skal bli voksne fattige. Tallene fra Nav fra februar i år viser at av stønadsmottakerne totalt sett var 35,5 pst. av utenlandsk opprinnelse. Vi har sett at nedgangen i bruk av kontantstøtten over tid har vært sterkere i befolkningen totalt enn blant familier med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn. I Oslo, der vi vet at vi har de største utfordringene knyttet til nettopp å bekjempe fattigdom, og manglende tilgang til arbeidslivet for familier med innvandrerbakgrunn, hadde 72,1 pst. av dem som mottok kontantstøtte, opprinnelse i et annet land enn Norge. Blant toåringene som mottok kontantstøtte i Oslo, gjaldt dette 83 pst. Å påpeke det og å si at det faktisk er en viktig del av diskusjonen, er ikke stigmatisering, det er en nødvendig debatt om hvordan vi sørger for at nordmenn med innvandrerbakgrunn ikke blir stående på sidelinjen når det gjelder arbeidsliv, barnehage og utdanning.
-0	Jeg takker for svaret. Jeg vil først minne om at det er mulig å ta politiske initiativ i nær sagt alle saker, hvis man ønsker det. Det har vært mange vikarer i stillingen som sokneprest etter at den tidligere soknepresten ble fjernet. Etter det jeg har fått opplyst har embetet vært utlyst mange ganger uten at det har kommet søkere. I januar i fjor, altså for et år siden, søkte avsatt sokneprest, med menighetsrådets enstemmige anbefaling, om lån av Kautokeino kirke til gudstjeneste. Dette ble avvist av biskopen. Sem-erklæringen har en formulering om å vektlegge Kirkens uavhengighet i åndelige spørsmål og om overføring av større ansvar til kirkelige organer. Det kan virke som dette bare skal gjelde på toppen. Det kan virke som om det bare er på toppen av Den norske kirke det skal aksepteres uavhengighet og toleranse. Det bør vel også være viktig for kirkestatsråden at Kirken får rå seg selv lokalt. Det er tvilsomt om håndteringen i denne saken, der et lokalt menighetsråd fortsatt ønsker samme sokneprest, bidrar til å skape en aktiv, uavhengig og deltakende folkekirke.
-0	Representanten Sandal fra Arbeiderpartiet brukte veldig mye av sitt innlegg til å tilkjennegi sin motstand mot konkurranseutsetting. Sandal tok til orde for at ytterligere konkurranseutsetting innenfor helsesektoren og eldreomsorgen må stanses inntil konsekvensene av konkurranseutsetting er evaluert. Dette er et høyst merkelig forslag. Mener Arbeiderpartiet virkelig at staten skal forby kommunene å konkurranseutsette? I så fall: Er et forbud mot å konkurranseutsette i tråd med prinsippene om respekt for det lokale selvstyret? Jeg bare spør!
-0	Den skal være lynrask! Jeg vil gjøre statsråden oppmerksom på at et flertall på Stortinget har fått vedtatt prosjekteringsmidler til samlokalisering av høyskolene i Akershus, Bergen og Bodø. At vi gikk til det skritt på inneværende års budsjett, betyr at vi prioriterer dette meget høyt. Arbeidet må derfor igangsettes snarest. Vil statsråden bekrefte at dette prosjekteringsarbeidet blir prioritert og igangsatt og ikke glemt eller lagt ned i en bunke?
-1	I innstillingen går et flertall, med unntak av Fremskrittspartiet, inn for at internasjonale operasjoner skal ha en forankring i folkeretten gjennom mandat fra FN, uten det skal vi avstå fra deltakelse i preventiv krigføring og forkjøpsangrep. Fremskrittspartiet står altså nå alene igjen og forsvarer USAs oppførsel i Irak. Mener Fremskrittspartiet virkelig at forkjøpsangrep skaper en tryggere verden, og at Norge skal delta i slike?
-0	"Jeg er for øvrig veldig enig med representanten Christoffersen – jeg er helt enig i at vi ikke skal ha en valgkamp som rakker ned på innvandrere. Jeg oppfatter at alle partier er opptatt av det. Men det betyr jo ikke at vi skal la være å diskutere «elefanten i rommet», som er norsk innvandringspolitikk. Det er systemet og kritikken mot systemet, mot antallet som kommer og bosetter seg i Norge i et altfor raskt tempo i forhold til hva norsk integreringspolitikk kan møte, som er den fundamentale, grunnleggende utfordringen, nemlig at folk passerer grensen og bosetter seg her raskere enn det er mulig å integrere disse menneskene. Men det er altså ikke en kritikk av menneskene; det er en kritikk av systemet. Hvis man klarer å holde tungen rett i munnen, skal det gå helt utmerket. Ingen kan utelukke et politisk felt fra den frie politiske debatt gjennom å forsøke å si at man kritiserer innvandrere. Nei, det er systemet som kritiseres. I det samme systemet – det har for så vidt også vært oppe her flere ganger når man snakker om de internasjonale konvensjonene – er det jo ikke sånn at alle landene står bak alle konvensjoner uten forbehold. Nei, tvert om så tar en rekke land, også i Europa, forbehold på deler av konvensjonstekstene. Norges problem har vært at vi er relativt ukritiske i vår omgang med internasjonale konvensjoner, noe som ofte kan gi oss litt kattepine. Vår utfordring har vært at vi ikke har tenkt grundig nok gjennom behandlingen av konvensjonene. Det tror jeg er en utfordring. Dermed er det altså ikke noen selvfølge at man skal akseptere det som ligger fast – som konvensjonene som Norge er bundet av – som for-evig-og-alltid-varende. Nei, man må kunne se på det i lys av nye politiske hendelser, i lys av samfunnets utvikling. Det gjør i hvert fall Fremskrittspartiet. Så synes jeg det er veldig morsomt når representanten Sivertsen forsøker å gi inntrykk av at det ikke er noen sammenheng mellom innvandringsregler på den ene siden og antall mennesker som kommer på den andre siden. Det har jo hans egen regjering bekreftet at det er. Det var altså en grunn til at regjeringen Stoltenberg i forrige periode – høsten 2008 – strammet til i asylpolitikken. Det var en grunn til det. Grunnen var rett og slett at asyltallene gikk dramatisk opp. Da måtte man stramme inn. Så selv hans egen regjering er kjent med disse sammenhengene. Hans egen regjering har faktisk også strammet inn når det kommer til menneskelige hensyn. Det er altså ikke noe automatikk i at man får opphold i Norge fordi om man har en alvorlig sykdom. Hans egen regjering strammet i forrige periode inn på innvilgelse av opphold på humanitært grunnlag for dem som hadde hiv. Det er bare ett eksempel. Jeg etterlyser igjen en reell debatt og ikke en skinndebatt som går veldig mye i pressen."
-1	Jeg synes det er en interessant beskrivelse representanten Dagrun Eriksen gir av prosessen i forhold til økt studiestøtte. Jeg er selvfølgelig også helt klar på at dette fremdeles er en viktig sak for meg og for mitt parti – og jeg tror også for mange andre partier. Det som er viktig i forhold til Soria Moria II-prosessen, er bare å erkjenne at vi ikke nådde fram med det kravet i den prosessen. Jeg skal være ærlig og si det. Men det betyr ikke at vi ikke fortsatt skal kjempe for at vi får en bedre studiestøtte. Jeg vil understreke at vi har klart å få på plass både nye studentboliger, en prisjustering av den studiestøtten som er, og en viktig formulering i Soria Moria II om at vi skal ha en bedre studiestøtteordning for funksjonshemmede studenter og studenter med barn. Det jeg også er veldig klar på, er at vi nå setter i gang en levekårsundersøkelse for studenter. Det har jeg annonsert og tydelig gjort til kjenne for studentene også. Den vil gi oss en mulighet til å få et godt grunnlag for hvordan vi skal jobbe videre med saken om en bedre studiestøtteordning. Så jeg har på ingen måte lagt saken til side. Jeg arbeider fremdeles for den. Jeg erkjenner at vi tapte den i kampen om gode saker i Soria Moria II. Men vi har en god begynnelse både i økt studiestøtte til de studentene som kanskje trenger det aller mest, og i det å lage en levekårsundersøkelse som gir oss et godt utgangspunkt for å følge opp en diskusjon med studentenes egne organisasjoner.
-1	Nettopp fordi generell bevæpning av politiet ikke bare er et faglig spørsmål, men i høyeste grad et politisk og ideologisk spørsmål, et spørsmål om hva slags samfunn vi ønsker og hvordan vi vil innrette det, så vil jeg først si at det er svært gledelig at regjeringspartiene i stor grad har snudd og ikke lenger går inn for en generell bevæpning av politiet. Det er kjempebra fordi det at politiet er ubevæpnet til hverdags, er en verdi i seg selv i et samfunn som Norge. Det er ingenting som tilsier at Norge er et mindre trygt samfunn enn våre naboland, som praktiserer generell bevæpning av politiet. Tvert imot er det, som flere talere har vært inne på, en langt høyere frekvens av skyteepisoder f.eks. i Sverige, der politiet er bevæpnet. Jeg er overbevist om at et ubevæpnet politi, som kan væpnes i spesielle situasjoner, er lettere å ta kontakt med for vanlige folk. Det oppleves som nærmere folk i hverdagen, og det ivaretar politiets sivile preg, som er viktig i et land der vi er tydelige på hvordan maktmonopolet skal fungere. Aftenposten har på lederplass slått fast at det finnes ganske solid dokumentasjon for at bevæpnet politi fører til økt bevæpning i kriminelle miljøer. Det trenger man ikke gå lenger enn til Danmark og Sverige for å se. Som sagt er det flere andre representanter som har kommet med gode eksempler på dette, f.eks. at svensk politi løsner skudd i 30 situasjoner årlig, som en undersøkelse fra 2012 viser, mens Norge i tilsvarende år hadde to skytehendelser. Forskere sier også at det er punkt- og objektsikring – og ikke væpnet politi i seg selv – som i stor grad har forhindret terror i Vesten de siste 10–15 årene. Bevæpnet politi vil uansett ofte ikke rekke å komme og reagere raskt nok. Og siden terrorhandlingen nylig i Frankrike ble løftet fram av representanten fra Fremskrittspartiet, Ulf Leirstein, er det verdt å bare påpeke og bemerke at den politimannen som ble drept av terrorister under angrepet på Charlie Hebdo, var bevæpnet. I fare for å oppfattes polemisk vil jeg også nevne at bevæpning kan gi en falsk trygghet og gjøre at vi stoler mer på våpnene i seg selv enn systemene som er viktige for å ivareta sikkerheten i samfunnet. Jeg vil minne om at mange av oss her i salen var til stede på den siste nobelprisutdelingen. Jeg tror alle kan være enige om at det ikke manglet på skytevåpen i omgivelsene rundt Oslo rådhus. Det hindret likevel ikke en meksikansk student i – uten nevneverdige problemer – å ta seg helt inn til scenen idet fredsprisen ble delt ut. Nå hadde vedkommende kun fredelige hensikter, men det skal vi i denne sammenhengen være glad for. Det er svært mange andre faktorer enn våpen som spiller inn på vår faktiske trygghet mot uforutsette og truende hendelser. Jeg vil gi en kort stemmeforklaring på vegne av SV: Vi stemmer mot komiteens forslag 1 og 2. Det er fordi vi synes Arbeiderpartiets og Senterpartiets forslag er tydeligere. Til komiteens forslag 2 vil jeg også bare bemerke at det å evaluere en ordning som har virket i noen måneder, og som helt uttalt er en midlertidig ordning og en unntakssituasjon, lukter litt for mye politisk agenda for vår del. Det er ingenting som tilsier at vi bør evaluere den midlertidige bevæpningen av politiet i Norge som om det var normaltilstanden. Poenget er jo at det ikke er det. Vi stemmer for komiteens forslag 3 og 4. Vi stemmer for Arbeiderpartiets og Senterpartiets forslag 1. Vi stemmer mot Arbeiderpartiets og Senterpartiets forslag 2, og vi stemmer for Arbeiderpartiets og Senterpartiets forslag 3.
-0	I kjølvannet av at vi nå ser at deler av skipsfarten mister fotfestet i Norge, har statsråden kommet med en del uheldige uttalelser som et samlet maritimt miljø gjennom Maritimt Forum har vært skeptisk til. For det første setter han reiselivsbedrifter på land opp mot virksomheten til ferjerederiene i nord. For det andre trekker han inn lønnsomhet som en begrunnelse for å avvikle nettolønnsordningen. Det faktiske forhold er jo at disse rederiene har vært lojale mot Norge. Hvis de tidligere hadde flagget ut, f.eks. til Sverige og Danmark, ville de fått lovfestede, sjenerøse nettolønnsordninger, langt bedre enn dem vi praktiserer i Norge. De ville fått lavere formuesskatt og en tonnasjebeskatningsinnretning som er langt bedre enn den vi praktiserer her. Det som da ville ha skjedd, er at vi ville ha mistet tusenvis av arbeidsplasser på disse ferjene, og konkurranseforholdene ville ha vært like for reiselivsnæringen. Hvordan henger dette sammen? Hva er statsrådens resonnement?
-0	Dette har vært en rørende debatt å høre på. Det har vært sagt mye interessant fra talerstolen og særs fra den forrige regjeringen. Vi kunne høre Bård Vegar Solhjell fra SV si i sitt innlegg at den forrige regjeringen måtte få på plass rett til barnehageplass, så måtte de gjøre noe med prisen, så var det likebehandling, og først da begynte ting å skje. I min historiebok, og antakelig i dette husets historiebok, var det vel strengt tatt Bondevik-regjeringen som innførte dette, etter press fra Fremskrittspartiet, SV og Senterpartiet. Da kommer jeg til Arbeiderpartiet, som i 2002 egentlig var imot denne avtalen, men man måtte vel skjøte seg på, for man kunne ikke stå på utsiden av den opposisjonen den gangen. Når det gjelder det å gjennomføre løfter, sto representanten Rigmor Aasrud på denne talerstolen i stad og sa at regjeringspartiene nå måtte slutte å skylde på den forrige regjeringen – løftebrudd og det ene og det andre. Så vidt jeg kan se av historieboken, og den er ikke så gammel heller, var det vel den nye regjeringen som måtte sørge for full likebehandling av barnehagene. Med hensyn til barnehagedebatten i Norge, har det de senere år, så vidt jeg kan huske, også vært veldig mye fokus på at det var først når man fikk tilnærmet full barnehagedekning, at man skulle ta de private barnehagene. Rundt om i hele Kommune-Norge var det – i hvert fall etter regjeringspartienes syn – veldig viktig å ta de private barnehagene, fordi ifølge disse partiene var private barnehager mest opptatt av profitt og ikke av å drive gode barnehager. Den første barnehagen i Norge var, ifølge historieboken, privat, og den lå i Trondheim. Det var private løsninger også den gangen, på slutten av 1800-tallet. Jeg tror faktisk det gikk veldig bra. Når representanten Grande sier at Arbeiderpartiet nå er for jobb og omsorg, må det være noe nytt. Hvis man nå har et annet syn, hvorfor gjorde man ikke det i de åtte årene da alle skulle med? Det blir spørsmålet. Så kan jeg ikke dy meg: På arbeiderpartirepresentanten høres det også ut som om denne regjeringen ikke prioriterer kvalitet, ikke er opptatt av kompetanse og kvalitet. Da må det ha vært svært dårlig det budsjettet den forrige regjeringen gikk av på, for denne regjeringen økte kompetansebevilgningen med 10 mill. kr, i tillegg til at vi ikke tar en opptrapping til to barnehageopptak. Da må det være svært dårlig det den forrige regjeringen leverte, og jeg er stolt over å tilhøre en Høyre–Fremskrittsparti-regjering som ønsker kunnskap og kompetanse. Til slutt: Sonja Mandt fra Arbeiderpartiet mente det burde komme fram dersom det var så ille for barnehagesektoren når det gjelder de ansatte. Da ber jeg også representanten Sonja Mandt lese høringssvaret til komiteen om budsjettet fra i fjor høst.
-0	Situasjonen for gravide og fødende er et stadig tilbakevendende tema i denne salen. Vi nærmer oss nå sommeren, og vi husker alle debattene både i fjor, foregående år og året før der igjen om sommerstengte fødeavdelinger landet rundt. Debatten er nå i gang igjen, fordi en rekke helseforetak er nødt til å foreta en del innsparinger for å oppnå økonomisk balanse, som er kravet til helseforetakene. Vi har også nettopp sett store oppslag om situasjonen for de fødende i Midt-Norge, og den situasjonen som oppstod knyttet til den sommerstengte fødeavdelingen i Volda i Ørsta kommune, og som Helsetilsynet har avgitt rapport om. Spørsmålet mitt til statsråden er følgende: Vil statsråden nå sørge for at det ikke blir slik at man får et dårligere tilbud rundt omkring i landet i enkelte kommuner fordi fødeavdelinger må sommerstenge? Hva vil statsråden gjøre for å sørge for at dette ikke skjer?
-1	Når departementet i samarbeid med det raud-grøne fleirtalet på Stortinget har gått inn i arbeidet med å følgje opp evalueringa til NOKUT, har vi hatt éin ambisjon. Det er å sørgje for at allmennlærarutdanninga er god nok. Det må då vere ein usannsynleg mykje viktigare ambisjon enn å seie at talet på år i utdanninga i seg sjølv er ein ambisjon. Talet på år kan eventuelt vere eit verkemiddel for å nå ein ambisjon. Det er i alle høve ein diskusjon vi får anledning til å komme tilbake til. Det er klart at vi er grunnleggjande ueinige når det gjeld korleis ein får endring til å skje. NOKUT-rapporten gav oss nokre beskjedar, som vi har teke særs på alvor når det gjeld det som ikkje er godt nok. Det blir sagt at mykje er bra, og det blir sagt at det er forskjellar mellom institusjonane, men det blir peika på nokre ting ved verksemda til institusjonane som er alvorlege, m.a. når det gjeld integrering av teori og praksis. Det er eit enormt paradoks når ein utdannar lærarar, som nettopp er dei som skal sørgje for at vi får elevar som kan lese, skrive og rekne, og bli gagns menneske, som er i stand til å halde seg til både teori og praksis. Det er den høgste ambisjonen av alle. Vi kan godt vere ueinige i framgangsmåten for korleis ein får endring til å skje, men sei ikkje at vi ikkje har følgt det opp. Er det noko vi har gjort, er det nettopp det. Eg synest at diskusjonen når det gjeld kunnskap, er ganske fornøyeleg. Læraren har ei utruleg viktig rolle som allmenndannar i det norske samfunnet. Læraren har også ei utruleg viktig rolle som forvaltar av spesialkompetanse, som eg no høyrer at dei borgarlege på ein måte snevrar inn som den einaste moglege forståinga av kva kunnskap er. Det er ikkje berre det kunnskap er. Skolen skal sørgje at elevane blir gagns menneske. Det har vore eit høgt heva ideal for den norske skolen. Eg har ikkje møtt ein lærar som ikkje lar seg engasjere av nettopp det målet. Då er det å sørgje for at alle elevar lærer det dei skal på skolen - at dei kan lese, at dei kan skrive, at dei kan rekne - utruleg viktig. Då må gjerne komiteleiaren fortsetje å snakke om ei krise i den norske skolen, men det vil eg ikkje vere med på. Det vil ikkje SV vere med på, for det skjer så utruleg mykje bra i den norske skolen. Det er ikkje grunnlag for å seie at det er krise der. Det er unyansert, det er svartmåling, og det føyer seg inn i den rekkja som opposisjonen også vel å tilnærme seg diskusjonen om allmennlærarutdanninga på. Det er lite konstruktivt. Ein sender ein utruleg demotiverande beskjed til alle dei som har virket sitt i desse utdanningsinstitusjonane, i desse viktige delar av samfunnet, når ein vel å leggje seg på ein sånn type retorikk.
-0	Jeg vil takke for svaret, som beskriver dagens system og illustrerer skjevheten. Om transportpolitikken i byområdene sier jo regjeringen selv i NTP at det er viktig å bedre mulighetene for å satse på lokal kollektivtransport. Et bedre kollektivtilbud øker kollektivbruken. Skal det da være historiske forhold – jernbane bygd for lenge siden – som skal være avgjørende for statens kjøp av kollektivtransport i de fire største byene? I 2009 var belønningsordningen, det som går til kollektivtransport, i hovedsak buss, på vel 300 mill. kr. – halvparten av det staten brukte i 2009 på å kjøpe persontransport i Oslo. For reisende i de største byene er det viktig at det er et godt kollektivtilbud. Om det er buss eller tog, er mindre viktig. For de reisende i Bergen, Stavanger og Trondheim er det viktig at staten bidrar, uavhengig av hvor det er mye jernbane, eller hvor det er mye vei.
-1	Olje- og energiministeren har i detalj redegjort for hvordan det formelle statlige eierskapet blir håndtert av Regjeringen. Jeg har ingen ytterligere kommentar til det. Det er en utmerket framstilling av Regjeringens politikk. Det at man har en formell posisjon, kan ikke hindre en kontinuerlig dialog med StatoilHydro, med Aker Kværner - og for den del med alle norske selskaper som er 100 pst. privateid. Den typen dialog har jeg som miljø- og utviklingsminister hver eneste dag. De påvirker mine beslutninger. Jeg diskuterer spørsmål med dem og kommer med synspunkter til dem. Jeg var på Næringslivets Bistandskonferanse i går og kom med en rekke synspunkter til norsk næringsliv der. Jeg møtte Telenor på fredag for å diskutere deres investeringsportefølje. Vi må ikke avgrense den påvirkning som er mellom politikk og næringsliv, til den formelle eierskapsposisjonen. Den er viktig. Men i tillegg til det kommer den samfunnsmessige debatten, som jeg håper disse selskapene er mottakelige for, og som er en del av debatten. Når det gjelder StatoilHydro - jeg kommer tilbake til Aker Kværner - er min viktigste ambisjon å se et StatoilHydro som beveger seg gradvis mot den etterfossile fasen. British Petroleum lagde i sin tid slagordet: «Beyond petroleum». Jeg vet ikke hvor langt de har kommet i å leve opp til det slagordet, men det er i hvert fall en veldig god ambisjon å ha. Vi ser slike tegn. StatoilHydro begynner å gå inn i vindkraft, i bioenergi. Men retningen må være å utføre olje- og gassvirksomheten, enten den er i Canada, i Alaska, i Norge eller hvor den enn måtte være, på den aller beste måte, for så gradvis å bevege seg i retning av en situasjon hvor fossile brensler bare er en liten del og ikke den avgjørende delen av den menneskelige energi. Så kan jeg komme tilbake til Aker Kværner.
-1	"Familien er ein av våre viktigaste samfunnsinstitusjonar, kanskje den viktigaste med omsyn til dei ulike måtane vi lever på i familiar – med få eller mange, med nære eller fjerne relasjonar, med eller utan barn. Og veldig mange familiar har barn. Ikkje minst dersom vi tek med alle som er besteforeldre, tanter eller onklar eller på andre måtar veldig tett vert involverte i barns liv, er det ekstremt viktig. Det kan av og til vere verdt å reflektere over at mange ordningar for barn som vi i dag ser på som veldig viktige og nødvendige for familiepolitikken, i utgangspunktet har hatt stor motstand og vorte rekna for å vere det motsette av familievenlege, anten det er barnehagar, eller det er pappapermisjon, som vi diskuterer her i dag. Men eg trur, som representanten Hildeng, at i dag må vi slå fast at det kanskje største gjennombrotet for familiepolitikken, særleg for familiar med barn, er den barnehagerevolusjonen som vi er i ferd med å sluttføre. Eg vil gå så langt som til å seie at ein i dag ikkje kan ha ein god familiepolitikk utan å leggje til rette for eit godt barnehagetilbod. Kva er det vi har opplevd? Jo, i det året eg vart fødd, i 1971, hadde 3 pst. av norske barn eit tilbod i barnehagar. No har ca. 96 pst. av barn som begynner på skulen, gått i barnehage. Dei siste fem åra er det etablert 66 000 nye plassar. Prisen har gått kraftig ned. Vi har hatt ein prisreduksjon i private barnehagar på nærare 50 pst. – noko lågare i kommunale barnehagar – som gjer at i dag ser dei aller fleste familiane seg i stand til å nytte tilbodet om ein barnehageplass, når den òg er der. Vi har òg opplevd at den sterke prisreduksjonen og utbygginga har betydd at det i dei seinare åra har vore mogleg å etablere både mange nye kommunale og mange private barnehageplassar. I løpet av utbyggingsperioden har vi sett at det har vore klart flest plassar i privat regi. Vi har òg gjennom barnehageforliket fått på plass ei garantert finansiering både på utbygging og på drift, som sikrar barnehageutbygginga over heile landet og gode moglegheiter for å drive barnehagar. Vi har òg i den perioden gjort betydelege forbetringar i kvaliteten. Vi har auka talet på studieplassar betydeleg – det ligg i budsjettet for neste år – vi har laga ein ny rammeplan, og vi har på andre måtar fokusert på kvaliteten. Men så er det samtidig ingen tvil om at etter fem år med eit gigantisk kvantitetsløft, som vi sluttfører i neste års budsjett og tek det siste steget i retning av, går vi no inn i ein periode på fem år der kvaliteten og innhaldet i barnehagen skal stå i høgsetet. Det gjer vi bl.a. gjennom ein auke på over 400 studieplassar neste år. Vi vidarefører den finansieringa som skal sikre framleis utbygging, og vi set ned prisane òg neste år. Men det er òg ei rekkje viktige kvalitetsgrep som vi skal gjere i åra framover. I samband med det er kanskje det mest overraskande for meg her å høyre Høgres synspunkt på kva rolle barnehagar speler for kunnskap og læring. I mange samanhengar er det jo slik at Høgre likar å framstille seg sjølv som eit kunnskapsparti innanfor skulepolitikken. Men når det gjeld barnehagar, kan det framstå stikk motsett; som at læring og kunnskap ikkje er viktig der. Kva er det som skjer den sommaren då barnet fyller fem eller seks år, som gjer den prioriteringa så forskjellig? Eg trur vi skal sjå på det på ein heilt annan måte. Anten det gjeld barnehagebarn, eller det gjeld skulebarn, er det slik at omsorg og kunnskap er to sider av same sak og heng saman. Barn som går i barnehage, skal både ha omsorg og få lære. Det er ingen motsetnad – tvert imot. Den same tenkinga skal vi sjølvsagt ha i skulen; skulen skal vere for kunnskap, men barn skal òg oppleve å vere trygge og få omsorg. Då lærer ein betre, og barn som lærer, vert òg tryggare og trivst betre – slik skal det vere heile vegen. Vi veit no veldig mykje om kor viktig eit kvalitetstilbod er for barn si utvikling og læring. Derfor må vi fortsetje den utviklinga dei neste åra. Eg avsluttar med å seie at neste års budsjett sluttfører barnehagerevolusjonen og innfører ein lovfesta rett, fortset å setje ned prisen, og det inneber òg ei kvalitetssatsing på innhaldet i det viktige barnehagetilbodet."
-1	Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren: «Masterstudiet i førebyggjande helsearbeid ved Universitetet i Bergen er av same lengde, 12 semester, same normering, og har same opptakskrav som eit hovudfagsstudium. Trass i dette får studentar ved dette studiet ettergjeve 23 810 kroner mindre i studielån enn hovudfagsstudentar. Vil statsråden ta eit initiativ for å få gjort eit unnatak frå Statens lånekasse for utdanning sitt regelverk, slik at studentar ved dette studiet får ettergjeve like mykje som hovudfagsstudentar?»
-0	I gårsdagens utgave av Dagens Næringsliv kunne vi lese at «aldri før har det stått dårligere til i kommuneøkonomien». Kommunene er «på felgen», resultatmarginen stuper, tjenestetilbudet blir rasert, aktivitetsnivået må ned, og omstillingen må fortsette. Det var litt av en tirade av en elendighetsbeskrivelse som var gjengitt i Dagens Næringsliv – og alt dette ifølge uttalelser fra KS. Men vi bør ikke uforbeholdent kjøpe denne politisk betingede elendighetsbeskrivelsen som manes fram her. Realiteten er at norske kommuner i dag har mer penger til disposisjon enn noen gang tidligere, og enda mer penger til disposisjon vil kommunesektoren få til neste år, ifølge opplegget for kommuneøkonomien for 2004, som vi behandler her i dag. Realveksten i kommunenes inntekter har økt jevnt og trutt i alle år. Allikevel tegnes det altså et nedslående bilde av kommunesektorens økonomi, og flere politiske partier farer opp og kappes om å være bestemann i klassen når det gjelder å foreslå størst mulig bevilgninger til kommunene. Men spørsmålet vi heller burde stille oss, er ikke først og fremst hvor mange milliarder ekstra vi vil gi til kommunene, men hva vi kan gjøre for at norske kommuner kan drives mer effektivt, og minst like effektivt som i privat sektor – for det makter ikke kommunene i dag. Effektiviteten i privat sektor forbedres kontinuerlig, fordi man der må forholde seg til en konkurranse- og markedssituasjon der de viktigste virkemidlene er pris og kvalitet. Men en slik markedseksponering er jo ikke tilfellet når det gjelder tjenesteproduksjon i kommunal sektor. Norske kommuner er i mangel av effektivitetsfremmende konkurranse blitt stadig mindre kostnadseffektive i forhold til det private næringsliv – dette fordi de aller fleste kommunene fortsatt i 2003 organiseres og drives etter middelalderske prinsipper, basert på en privilegie- og monopolordning og en forhindring av konkurranse. Dette er helt absurd! I altfor mange år har norsk kommunesektor kunnet absorbere en økende ineffektivitet ved å velte kostnadsøkningene over på staten og kommunens innbyggere. Den største trusselen mot kommunene og velferdssamfunnets framtid kommer neppe som en følge av mangel på penger til drifting av de offentlige velferdstilbudene i kommunen. Nei, den alvorligste trusselen kommer derimot fra drivkrefter som tviholder på et gammeldags ideologisk syn på de offentlige monopolers fortreffelighet, og som motarbeider effektivitetsfremmende konkurranse i kommunal virksomhet. Nå er imidlertid den kommende endringen i momskompensasjonsloven et lite skritt i riktig retning når det gjelder nedbryting av det offentliges monopolstilling innen den offentlig finansierte tjenesteproduksjonen. Men momskompensasjon hjelper allikevel så lite når det i de fleste kommunene ikke er lokalpolitisk vilje til å gjennomføre aktiv bruk av konkurranse og mer valgfrihet. Det er et prekært behov for en mer rasjonell tenkning og et mer moderne perspektiv på hvordan framtidskommunen best kan organiseres og utføre sine oppgaver. Det betyr at vi må vrake den rådende monopolfilosofien og satse på konkurranse- og markedsfilosofien. Her er vi sterkt uenige politisk. I Norge burde vi derfor for å få fart på konkurranseutsetting innføre en utfordringsrett, som i motsetning til den danske modellen må medføre en plikt for kommunene til å akseptere tilbud på drift av tjenester fra en ekstern aktør dersom dette tilbudet er kvalitativt tilfredsstillende og samtidig kostnadsmessig gunstigere enn kommunal drift i egen regi. Jeg mener vi ved lov bør forby at offentlig sektor får drive som en monopolvirksomhet, i alle fall på de områder der det er mulig å skape et marked. Det er et av vår tids store paradokser at monopoltenkning når det gjelder offentlig sektor, fortsatt har så sterkt fotfeste blant både politikere og fagorganiserte. Men det er altså denne gammeldagse monopoltenkningen som på sikt representerer velferdssamfunnet og kommunenes største framtidige trussel og utfordring, og det er slett ikke først og fremst mangel på penger, slik Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet tror. Her tar de grundig feil, og det vil tiden garantert vise.
-0	Dette er et direktiv som er en oppfølging av kommisjonens handlingsplan fra mai 2003 som skal være med og modernisere og harmonisere regelverkene innen EU og EØS når det gjelder generalforsamlinger i aksjeselskaper. Det som bl.a. er lagt inn her, er at man skal kunne avgi stemme enten, slik det har vært, i egen person eller gjennom en representant, eller ved bruk av elektroniske midler. Dette er en modernisering og en fornying i forhold til det som har vært. Norge har kommet ganske langt i dette arbeidet, og det blir å implementere dette på en måte som gjør at hele EU omfattes av regelverket. Dette letter aksjonærenes muligheter til å være aktive eiere i selskaper selv om den geografiske avstanden mellom aksjeselskapene og eierne er stor. Som sagt, dette er noe som Norge har kommet langt med, og som nå hele EØS blir en del av. Det er verdt å merke seg at det er en enstemmig komité som går inn for innstillingen, men representantene fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at det burde ha framkommet klarere av teksten i proposisjonen at de lovendringer som er nødvendige som en følge av direktivet, bare vil ha betydning for allmennaksjeselskaper notert på regulert markedsplass. En ville således ha kunnet unngå eventuelle misforståelser om at alle allmennaksjeselskaper berøres av forslagene i dette direktivet. Disse medlemmene mener også at en lovendring i allmennaksjeloven må gi en tydelig henvisning til «allmennaksjeselskaper notert på regulert markedsplass», slik at det ikke blir noen misforståelser rundt dette.
-0	Som nemnt i våre merknader, synest vi at representantforslaget om å vurdere endringar i lov om bustadbyggjelag eller anna lovverk for å hindre innsidehandel og spekulasjon er ei merkeleg sak. Det er vanskeleg å få auge på gode og saklege argument for at Noregs nasjonalforsamling bør bruke tid på denne saka. Som tidlegare nemnt har nemleg denne saka vore grundig behandla, både av kontrollutvalet og av bystyret i Tønsberg kommune. Det føreligg også ein grundig og omfattande rapport frå KPMG. Ifølgje innstillinga heiter det i KPMG-rapporten m.a.: «På bakgrunn av foreliggende informasjon fremstår det som (NN, NN, NN etc.) ervervet sine respektive boliger i tråd med de retningslinjer og prosedyrer som TNBBL hadde etablert i forbindelse med tegning av bolig. I forhold til kommunens etiske retningslinjer foreligger det ikke konkrete holdepunkter for brudd på disse. På bakgrunn av den informasjon som er fremkommet i løpet av undersøkelsen kan det på objektivt grunnlag ikke sies at ervervene representerer brudd med fattede vedtak, eller at de omtalte personene har forholdt seg illojalt til vedtak som er truffet.» Tønsberg bystyre vedtok også 19. mai 2010 å be Kommunesektorens Etikkutvalg å sjå på saka. Utvalet blei bedt om ei vurdering av dei etiske retningslinene. I juni 2010 konkluderte Etikkutvalget med bl.a. følgjande: «Det må presiseres at det her ikke er tale om utnyttelse av fortrolig informasjon, leilighetene var lagt ut for salg, og alle vesentlige opplysninger var tilgjengelige.» Trass i det brukar altså forslagsstillarane ordet «innsidehandel» i forslagsteksten. Fleirtalet i denne saka kjem også med fleire villeiande og direkte uriktige påstandar. Ein av dei påstandane er at dei fleste leilegheitene blei selde nokre år seinare utan at kjøparane hadde budd der. Faktum her er at fleire av leilegheitene var kjøpt av foreldre på vegner av sine barn, som budde i desse leilegheitene. Det gjeld bl.a. dåverande framstegspartiordførar i Tønsberg, som altså hadde kjøpt denne leilegheita på vegner av si dotter – til si dotter – og ho budde der. Dette var altså eit barn, eller ein ung person, som oppfylte dei kriteria som opphavleg var sette. Det har også komme påstandar her om at tomta blei seld til «kostpris uten konkurranse». Det er heller ikkje riktig. Tomta blei nemleg seld med betydeleg forteneste. Vi snakkar her om ei fordobling i forhold til den prisen som Tønsberg kommune hadde gitt for tomta, i forhold til det ein selde ho vidare for. Det er eit poeng her at dersom dei raud-grøne partia hadde trudd at ein kunne få endå meir av den frie marknaden, så burde ein ha stemt på Framstegspartiet sitt forslag – og den dåverande framstegspartiordføraren sitt forslag – om nettopp å leggje tomta ut i den frie marknaden. Som sagt er det vanskeleg å få auge på gode og saklege argument for at vi skal bruke tid på denne saka. Ho har vore grundig behandla i Tønsberg kommune, og det burde vere tilstrekkeleg. Dette kan oppfattast som mistillit til kommunesektoren, eller det kan – slik også representanten frå Arbeidarpartiet siterte frå våre merknadar – oppfattast som ei politisk markering mot ein politisk konkurrent, og eit ønske om å skape eit negativt inntrykk. Det er også mange andre enkeltsaker der sentrale politikarar har fått oppslag mot seg, som ikkje har resultert i tilsvarande representantforslag. Der viser eg bl.a. til at ordføraren i Nesodden kommune etter valet i 2009 innrømte å ha sett opp ein carport ulovleg, trass i at eigedomen i sin heilskap låg innanfor 100-metersona og grensa direkte til fjorden. Kvifor var ikkje denne saka gjenstand for eit representantforslag? Vel, det kan kanskje hevdast og tenkjast at det at han ikkje representerte Framstegspartiet, men tvert imot representerte eit av regjeringspartia, kan ha medverka til det. Det er også fleire andre saker, som eg ikkje får tid til å gå inn på, som gjeld plan- og bygningsloven. Det burde kanskje også ha blitt teke opp, dersom ein skal starte ein slik praksis som dette representantforslaget etablerer.
-0	"Jeg synes det var nødvendig å ta ordet i denne saken, ikke fordi jeg er misfornøyd med situasjonen i norsk økonomi, men rett og slett for å påpeke noen ting – for oss som husker hvordan debatten var høsten 2010, da vi debatterte dette budsjettet. Vi ser altså at statens inntekter i løpet av et år har økt med 14,9 pst. Det er en formidabel situasjon, som forklarer litt av grunnen til at Norge gjør det veldig godt der andre land sliter stort. Det som er vel så viktig å påpeke, er at vi faktisk har en inntektsøkning på 110 mrd. kr fra budsjettet ble vedtatt, til en ser regnskapet. Altså: Staten har hatt 110 mrd. kr mer å forvalte i inntekter enn det en trodde. Det er en økning på 9,9 pst. I det perspektivet blir saksordførerens kritikk mot Fremskrittspartiet fullstendig malplassert, for han forstår ikke kritikken som vi kommer med. Det vi peker på, er at når du bommer med 10 pst., er det litt rart å tenke tilbake på debatten i denne salen for halvannet år siden. Da ga en inntrykk av at hvis en kom med budsjettendringer som ga avvik på bare et par milliarder kroner, kunne det medføre økte renter, økt inflasjon, større arbeidsledighet og alt annet som er vondt i denne verden. Så bare et par milliarder kroner i andre vurderinger enn det regjeringen la opp til – i et budsjett på nesten 1 000 mrd. kr – kunne altså sette norsk økonomi over styr. Så ser vi at norsk økonomi har vært betydelig annerledes enn det regjeringen trodde – uten at en har fått disse konsekvensene. Det sier ganske mye om vurderingsevnen til saksordføreren og andre fra de rød-grønne partiene når de tror at marginale endringer i statsbudsjettet vil sette norsk økonomi over styr. Vi har altså spart 108 mrd. kr mer i oljefondet enn det vi trodde. Allikevel skal en også i budsjettet for 2012 spare enda mer, i stedet for å se på hvordan en alternativt kunne investert de midlene i infrastrukturutbygging og andre ting som skaper økt vekst i den norske økonomien. Vi har altså skapt oss en situasjon der det til tross for økt handlingsrom i statsbudsjettet – slik det her framkommer i statsregnskapet – kun er finansplasseringer i utlandet som fortsatt er det hensiktsmessige, ikke realinvesteringer i fastlandsøkonomien. Det er den logikken Fremskrittspartiet ønsker å utfordre. Her har vi altså en debatt som bunner i en handlingsregel, der en gir inntrykk av at alt skal prioriteres i statsbudsjettet, mens realitetene jo er, som saksordføreren og andre kjenner godt til, at det brukes titalls milliarder kroner utenfor statsbudsjettet. Men mange av dem vil Stortinget aldri få anledning til å stemme over – de bare forsvinner ut av oljefondet og inn i norsk økonomi. Da gir dette statsregnskapet oss et perspektiv på at neste gang vi diskuterer statsbudsjettet for et år, skal vi være litt mindre bastante i å påstå at alle som har avvikende ønsker eller forslag i forhold til regjeringen, automatisk setter norsk økonomi over styr. Denne fasiten har vist oss det. Men denne fasiten skal ikke brukes som et argument for at vi kan bruke penger på hva som helst; vi skal fortsatt prioritere grundig. Derfor er det viktig at denne regjeringen forsøker å effektivisere norsk økonomi bedre enn det en har gjort, forsøker å effektivisere byråkrati og statsforvaltning bedre enn det en har gjort, og samtidig bruker dette handlingsrommet til heller å legge til rette for vekstskapende aktivitet, slik som infrastruktur, forskning og skattepolitikk. Det vi må få en diskusjon om, er hvordan vi bruker handlingsrommet. Det regjeringen ønsker å ha en diskusjon om, er hvordan en skal støtte opp om det de foreslår, og ikke å ha noen alternativ økonomisk politikk – eller kritikk. Den form for debatt ønsker ikke Fremskrittspartiet å være med på."
-0	La meg først si at jeg på vegne av Fremskrittspartiet ved flere anledninger har tatt opp spørsmål knyttet til tidsbruk, herunder feriebruk, i skolen. La meg også understreke at det etter Fremskrittspartiets syn kan være mange og gode grunner til å invitere skoleeierne til en diskusjon om ferieforskyvning, og vi håper at det blir gjort. Men det må selvsagt legges avgjørende vekt på de skolemessige hensyn: at endringene vil gi bedre skole for elevene, at endringene bidrar til godt læringsmiljø og derved også bidrar til godt læringsresultat. Men når det inviteres til en slik diskusjon om feriens plassering, bør det etter Fremskrittspartiets syn også inviteres til en diskusjon om skoleårets lengde og skoleårets innhold i forhold til korte felles ferieperioder som vinter- og høstferie samt andre fridager, som det er en flora av, planleggingsdager ikke minst. Fremskrittspartiet mener at ordningen med felles høstferie, som skolen nå har relativt kort tid etter skoleårets oppstart, ikke er bra for skolearbeidet, som da nettopp er kommet godt i gang, og heller ikke nødvendig. Felles høstferie kan vi etter vårt syn med fordel fjerne. Det er heller ikke sikkert at slike felles kortferieavbrekk behøver å ha en full ukes varighet, og at slike avbrekk skal legges til en fullt operativ og effektiv arbeidsuke. De kan i stedet knyttes til nasjonale fridager. Og vi må kunne stille spørsmålet: Er det nødvendig med en full ukes felles vinterferie? En diskusjon om ferie må også inkludere diskusjon om fleksibel ferie utenom hovedferien, altså sommerferien, som etter Fremskrittspartiets mening ikke bare bør være en prøveordning, men en fast ordning, overlatt til den enkelte skole. Fremskrittspartiet legger til grunn at foreldre og foresatte skal høres - helst gjennom Fremskrittspartiets modell med driftsstyrer, der foreldre har flertall. En diskusjon om forskyvning av skolens sommerferie må derfor ikke bare bli en diskusjon mellom myndigheter og skoleeiere. Det bør først og fremst være en diskusjon mellom skolemyndigheter og foreldre og foresatte, der skoleeierne tilpasser seg de lov- og forskriftsendringer som kommer ut av en slik diskusjon. Ultimo september 2002 hadde vi en debatt om høstferien. Otto Kay Pettersen, som den gang var nestleder i Foreldreutvalget for grunnskolen, avviste ikke forslag om å fjerne høstferien, og sa: «Jeg foretrekker heller at vi ser på skoleåret under ett. Det kan godt være at dagens ferieopplegg i skolen er gått ut på dato.» Og videre: «Det er nok nødvendig med en bedre tilpasning av skoleferiene i forhold til foreldrenes ferier.» Det har han nok rett i. Til slutt: I internasjonal sammenheng vil vi finne mange andre land der skoleelever har lengre sommerferie enn skolebarn i Norge. Også sommerferiens lengde diskuteres hos oss. La meg på vegne av Fremskrittspartiet understreke at vi ikke ser det ønskelig med utvidet sommerferie, men tvert imot kan tenke oss å forlenge skoleåret noe. Da er det interessant at også SV går inn for dette.
-1	Det er egentlig et ganske oppsiktsvekkende svar som miljøvernministeren nå gav på forrige replikk, for hun bekreftet at Statens forurensningstilsyn ikke bare har forurensningsloven å forholde seg til og forvalte, men også en konklusjon som et stortingsflertall har gitt i forhold til om man skal bygge gasskraftverk eller ikke, som skal ivaretas i de vurderingene de faktisk gjør. De har dermed en instruks som betyr at selv om Statens forurensningstilsyn mente at det var i strid med forurensningsloven å gi utslippstillatelse til nye gasskraftverk i Norge, så kunne de ikke ha sagt det, fordi stortingsflertallet har vedtatt noe annet. Da har altså stortingsflertallet oppført seg slik at man ikke tar den politiske belastningen ved å endre loven, men gir tilleggsinstrukser for å få gjennomført sitt syn, som heller ikke er faglig begrunnet. Det tragiske i disse gasskraftspørsmålene er rett og slett at stortingsflertallet vet de har flertall. Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet har bestemt seg for å åpne for å gi utslippstillatelse til gasskraftverk. Det er det overordnede prinsipp for alt som departementene gjør når de leter i forskningsrapporter for å begrunne at utslippene går ned, og når de instruerer Statens forurensningstilsyn om hva slags konklusjon de skal kunne komme til, og i den videre behandling i dette. Det er en håndtering som vil stå seg meget dårlig i ettertid. Miljøvernministeren har kommet opp i en situasjon der hun har arvet det vedtaket og den konklusjonen som er. Men mener faktisk miljøvernministeren at vi har en aktiv, troverdig og skikkelig klimapolitikk i Norge når stortingsflertallet dundrer igjennom forurensningsvedtak først, og så skal alle andre legitimere det med miljøargumenter etterpå?
-1	For SV er det viktig å slå fast at barnehage er bra for barn. Det er et godt omsorgstilbud, og det er den fellesarenaen der barn kan utvikle seg i et sosialt samspill sammen med andre barn og flere voksne. De som ikke får dette tilbudet, har ofte dårligere utgangspunkt når de begynner på skolen. Barnehageplasser til alle som ønsker det, er derfor viktig for å hindre forskjeller i samfunnet. Dette barnefellesskapet ønsker vi å styrke, og vi vil gjøre det tilgjengelig for alle barn, uavhengig av foreldrenes økonomiske, sosiale eller etniske bakgrunn. Stortinget har gjentatte ganger vedtatt målet om full behovsdekning i barnehagesektoren innen utgangen av år 2000. Dette målet ble ikke nådd, fordi målsettingen om full behovsdekning ikke er blitt fulgt opp økonomisk. De siste årene har utbyggingstakten sunket, og barn vil fremdeles stå i barnehagekø ved utgangen av dette året. Det blir derfor viktig at målet om full behovsdekning innen 2003 følges opp økonomisk, både når det gjelder statstilskuddet og et skikkelig løft for kommuneøkonomien. Det vil variere fra kommune til kommune hvorvidt full dekning er 70 pst. eller 80 pst., og full dekning må derfor bety at barn ikke lenger står i barnehagekø. SV synes det er bra at Stortinget går inn for en utbyggingsplikt. Men fra 1. januar 2004 vil vi ha en lovfestet individuell rett til barnehageplass. Hvis lovfesting av en kommunal plikt til å tilby barnehageplass skal være reell, mener SV at den må være tydelig og derfor individuell, med andre ord en barnehagerett. Hvis vi mener noe med at barnehage er et godt tilbud for alle barn, må det også bety at alle barnefamilier har en reell økonomisk mulighet til å betale for barnehageplass for ett eller flere barn. I mange kommuner er foreldrebetalinga nå så høy at en del foreldre ikke har råd til å ha barna i barnehage. SVs mål er gratis barnehage til alle barn. Men på vegen dit vil vi redusere foreldrebetalinga. SV ønsker en fordeling som betyr et tak på foreldrebetalinga på 15 pst. innen år 2005. Da vil Norge ligge på det nivået Sverige og Finland har i dag. Med dagens nivå ligger vi altså på jumboplass i Norden. Svenskene legger nå opp til et system hvor foreldrebetalinga ikke skal overstige 1 150 kr eller 3 pst. av brutto husholdningsinntekt. Dette er ambisiøst, som saksordføreren sa, men det er altså mulig for Norge. SV vil ned på dette nivået innen 2008. Det handler først og fremst om satsing på barn og barnefamilien, men det handler også om foreldres reelle rett til yrkesdeltaking, og da vet vi hva vi snakker om – kvinners reelle rett til yrkesdeltaking. SV er opptatt av at kommunene gis en økonomisk mulighet til både å bygge og drive gode barnehager. Jeg er faktisk enig med Høyre i at det nesten ikke finnes noe område som er så privatisert som barnehagesektoren. Derfor mener vi at utbygginga først og fremst må foregå i offentlig regi. Det er en offentlig oppgave på samme måte som skole og utdanning er det. Men vi er samtidig opptatt av å sikre de private barnehagene som finnes. Det handler om størrelsen på statstilskuddet, men det handler sannelig også om kommuneøkonomien. Derfor vil SV styrke kommuneøkonomien, slik at kommunene kan ivareta de oppgavene som kommunene pålegges. SV er opptatt av at barnehagene har pedagogisk kvalifisert personell, som kan gis arbeidsvilkår og en lønn – og jeg understreker: en lønn – som kan gjøre at personalet fortsetter å jobbe i barnehagene også når de har jobbet der en tid og dermed har kompetanse og erfaring som barnehagesektoren trenger. Derfor støtter vi kravet om det lønnsløftet som førskolelærerne i dag krever og streiker for. Det er behov for å fastsette en bemanningsnorm i barnehagene i tillegg til dagens norm for antall barn pr. pedagogisk leder. Dagens lovverk legger opp til en skjønnsvurdering i forhold til hva som er tilstrekkelig bemanning. SV fremmer eget forslag om minimumsstandard for den totale bemanninga. Med det mener vi at bemanninga må økes og dermed at kvaliteten i barnehagene skal sikres på et forsvarlig nivå. Jeg vil til slutt ta opp SVs forslag som er referert i innstillingen.
-1	Forslaget tar opp en problemstilling som er viktig, men jeg mener at svaret som forslagsstiller ønsker seg, er et feil svar. SV har en alternativ måte å håndtere dette på, som vi mener er riktig. Vår holdning til det går ut på at man er nødt til å bygge opp et system der kommuner på forhånd kan forberede seg på å ta imot flyktninger, være parat og ha et apparat, som ikke til enhver tid er oppe og går, men som på veldig kort tid kan settes i aktivitet og være i stand til å håndtere en slik situasjon som det er å få plassert et flyktningmottak. Vi mener at det vil være en mye riktigere og bedre ende å begynne i, og vi er sterkt uenige i at en kommune skal kunne motsette seg å etablere et flyktningmottak innenfor sine grenser. Det har vært sagt fra representanten Signe Øye at den rapporten som kom fra SINTEF i går, om hvordan det er på flyktning- og asylmottakene våre, ikke har så mye med denne saken å gjøre. Jeg mener den har det, fordi det dreier seg om hvordan disse mottakene skal fungere for dem som skal bo der. Hvis vi ikke klarer å gjøre disse asylmottakene bedre, vil det ikke bare bli unødvendig vondt og vanskelig både for flyktninger og asylsøkere, men også mer vanskelig å håndtere enn det som er nødvendig, for de kommunene det gjelder. I dagens Nationen sier Petter Drefvelin i UDI at vi har «bygd opp plasser i stedet for å sette fokus på mottakssystemet», og at det er en av grunnene til at situasjonen har blitt slik den er i dag, en situasjon der flyktningene og asylantene har en hverdag som er preget av både økonomisk fattigdom, lediggang, mangel på arbeid og store psykiske problemer. Akkurat i den akutte situasjonen som vi nå er i, med stor pågang av flyktninger fra Kosovo, er det vanskelig å drive med slik langsiktig planlegging. Det skjønner alle. Men i for stor grad har det vært slik at det ikke har vært et steds egnethet som har bestemt hvor et asylmottak skal ligge. Det som har vært avgjørende når et asylmottak har blitt etablert, har vært at man tilfeldigvis har funnet et konkursrammet hotell, en nedlagt folkehøyskole eller en annen stor bygning, og at man i tillegg har kunnet komme opp med en driftsoperatør som har sagt seg villig til å ta oppdraget. Mange av de nye driftsoperatørene har hatt liten eller ingen erfaring. Mange kommuner har heller ingen erfaring og sitter plutselig med en enorm oppgave som de skal takle. Da oppstår det konflikter, og slike konflikter vet vi at det er politiske krefter som ønsker å utnytte og forsterke heller enn å dempe og løse. I krisesituasjoner, slik som det er nå, har dette måttet gå svært fort. Vi er enig med flertallet, som ønsker at denne informasjonen må gis på en mye sterkere og bedre måte enn det som har vært gjort i dagens krisesituasjon. Men det forslaget som Fremskrittspartiet fremmer i dag, og som det har vært reist forslag om før, er veldig problematisk, fordi det går på en eksplisitt kommunestyrebehandling, som kommer når situasjonen likevel er slik at asylmottaket vil bli etablert fordi det er nødvendig. Det er det at det er nødvendig, som må ha forrang i en slik situasjon. Vi frykter at det å skulle gi kommunestyret en slik mulighet, bare vil bygge opp under konflikter istedenfor å dempe dem. Vår mening er at et slikt kommunalt engasjement i så fall kommer altfor sent. Vi vil i utgangspunktet ha en paratordning, en paratkommuneordning, der man kan gå inn i avtaler på forhånd om hvordan man skal håndtere en slik akuttsituasjon. Da vil man kunne utløse den positive viljen som finnes rundt omkring i mange kommuner. Det er utrolig hvor mye slik positiv vilje det finnes. Man vil også kunne få til etablering – i hvert fall først – i de kommunene der det er positiv vilje til å få det til, og der befolkningen på forhånd kan være beredt. Jeg ønsker å ta opp det forslaget som er framsatt i innstillingen, og vil be om at flertallet vurderer det forslaget. Første gangen den tanken ble reist, var i merknads form til kommunalbudsjettet i fjor. Da var også regjeringspartiene med på merknaden. Den forrige kommunal- og regionalminister, Ragnhild Queseth Haarstad, lovet å se positivt på et slikt forslag og vurdere om det ikke kunne være aktuelt å tenke slik. Når man nå ser rapporten fra SINTEF, der asylmottakene, som det står, «får knapt ståkarakter», må etter min oppfatning noe gjøres. Det må gjøres på forhånd, og det må sikres avtaler som gjør at kommunene er mer beredt enn i dag. Det kan diskuteres hvor mye ressurser dette skal ta, altså hvor mye tomgang man kan ha i et system. Jeg tror ikke at det behøver å være så mye tomgang i et slikt system, men man må i større grad enn i dag sørge for å få til avtaler og et system som gjør at man kan utnytte den positive holdningen og den beredskapen som kan være til stede i flere kommuner, og ikke føre en politikk der man legger ned mottak i en kommune og oppretter i en annen kommune noen måneder etterpå – et mer tilfeldig spill, som SV og jeg mener ikke sikrer den kvaliteten og den kontinuiteten som vi er nødt til å bygge opp i dette systemet.
-0	Representanten Greni sa i replikkordskiftet no at det er vanskeleg å få auge på kva som er politikk, og kva som er fag, når det gjeld kostnadsnøklar. Til det vil eg seia at kostnadsnøklane på ein måte er fag, og det som er politikk, er skatteutjamning og andre tilskott – det er det som er veldig tydeleg politisk. Der har ein gått i retning av å favorisera dei fylkeskommunane som kjem dårlegast ut. – Berre slik at det er sagt. Det eg ønskjer å stilla spørsmål om, er Senterpartiet sitt forslag om ferjeavløysing, som er kome etter at regjeringspartia, Kristeleg Folkeparti og Venstre var ute og sa at me ønskjer å få på plass ein modell. Eg registrerer at ein no kjem med eit konkret forslag, samtidig som ein i dag tek til orde for å utsetja kostnadsnøklane for å vurdera ferjeavløysing. Mitt spørsmål er: Kvifor seier ein no 40 år? Når den raud-grøne regjeringa har lagt til grunn 30 år for riksvegferjer i sitt opplegg, kvifor seier ein no 40 år, etter at regjeringspartia, Kristeleg Folkeparti og Venstre har sagt 40 år i media?
-1	Det høres ut som en utrolig god idé.
-0	Nå er det mulig at de målene jeg har fått oppgitt fra ferjeselskapet, er feil. Likevel er det slik at på E6, som er hovedferdselsåren gjennom dette landet, må man bruke trelemmer for å få bussene på land. Og så vil man da ikke prioritere denne forbindelsen, som er den viktigste forbindelsen gjennom dette langstrakte landet. Det betyr at i et moderne samfunn som vi har, må ferja vente på at det skal bli flo, for å få bussene på land, kanskje med trailere og personbiler bak som ikke kommer forbi. Jeg synes det er en lite ekspansiv holdning statsråden har, når hun aksepterer at det er slik. Etter det jeg har forstått, er det en kostnadsramme på 2–5 mill. kr for å bygge ut den eksisterende kaien for å få ferja på plass. Vil ikke statsråden ta initiativ til å løse dette helt åpenbare problemet?
-1	Jeg har lyst til å starte med å gi forslagsstillerne ros fordi de bidrar til å sette søkelyset på en gruppe mennesker som er både sårbare og utsatte. FO, Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere, sier i en ny kongressuttalelse at det nå, 15 år etter ansvarsreformen, er grunn til å være bekymret for kvaliteten på tjenestene til denne gruppa. De er særlig opptatt av at mange utviklingshemmede lever i passivitet og ensomhet, og de hevder at mange har mistet eller fått endret sitt dagtilbud på grunn av innsparinger i kommunene. Under forrige regjering var kommunene de store taperne. Dette har vi snudd. Men det betyr ikke automatisk at akkurat denne gruppa vil få det tilbudet de skal ha. Derfor må vi gjøre en jobb fra Stortingets side, og statsråden må gjøre hva hun kan for å belyse forholdene for utviklingshemmede. Som en samlet komite påpeker, er det flere virkemidler som kan bidra til at mennesker med psykisk utviklingshemning vil kunne få et godt tjenestetilbud, bl.a. individuell plan og ansvarsgrupper. Kompetanseutvikling, samarbeid på tvers av de forskjellige instansene, gode internkontroll-, dokumentasjons- og rapporteringsrutiner og tilsyn med kommunene vil kunne sikre både omfang og kvalitet på velferden. Når det gjelder det konkrete forslaget om å opprette et eget ombud for psykisk utviklingshemmede, har vi vurdert det slik at det er mer fornuftig å legge dette ansvaret under den utvidede pasientombudsordninga, som Regjeringa kommer til å foreslå i nærmeste framtid. Vi vil be departementet i arbeidet med denne utvidelsen om særlig å ha oppmerksomhet rettet mot grupper av mennesker som ikke er i stand til å gi uttrykk for sine egne tjenestebehov. Vi vil også at Regjeringa skal evaluere den utvidede pasientombudsordninga etter tre år og melde tilbake til Stortinget. Men vi støtter ikke et forslag der ombudsordninga får sanksjonsmuligheter, og vi ønsker ikke egne ombud basert på diagnose eller tilstand. De nye ombudene må bistå alle med å ivareta sine interesser i helse- og omsorgstjenesten, uavhengig av årsakene til hjelpebehovet. Det er likevel viktig at ombudene arbeider aktivt for å bistå dem som ikke sjøl har ressurser til å kontakte ombudet, bl.a. enkelte mennesker med psykisk utviklingshemning og deres familier. Så har fylkesmannen og Helsetilsynet i fylket, i kraft av å være tilsynsorgan, mulighet til å pålegge kommunene å rette opp forhold som er brudd på lovgivninga, og omgjøre enkeltvedtak. Vi har et ansvar framover alle sammen, alle partiene, for å få de nye ombudene til å fungere bra også for denne gruppa. Jeg tror at komiteen kommer til å være aktiv med å belyse forholdene for mennesker med psykisk utviklingshemning, som trenger dette spesielt.
-0	Janis Joplin hadde litt bedre tonesetting til sitt utsagn enn representanten hadde. Men mitt spørsmål til representanten Holmelid har med rovdyr å gjøre. For ca. 10 minutter siden trådte de parlamentariske lederne sammen igjen for å prøve å komme fram til et rovdyrforlik. For enkelte deler av landet, særlig oppe i Lierne og i enkelte grenseområder, er rovdyr, og særlig bjørn, et stort problem. Mitt spørsmål til representanten Holmelid er følgende: Er representanten Holmelid enig i at det er viktig at vi får til en mest mulig lokal forvaltning av rovdyrene, og at vi får en reduksjon i bjørnestammen? Det er mitt første spørsmål. Mitt spørsmål nummer to til representanten Holmelid går på følgende: Landbruket skriker etter investeringsmidler, og det er investeringsmidler som man har behov for både for å kunne endre produksjonen og for å bli mer tidsriktig i produksjonen. Mitt spørsmål til representanten Holmelid er følgende: Hvor mye i dette jordbruksoppgjøret er lagt til rette for økt investering i landbruket?
-0	La meg få lov til å følge opp foregående spørsmål. Når det gjelder arbeidstidsbestemmelser, har næringen selv uttalt at en ytterligere begrensning når det gjelder nattarbeid og en overføring av mer arbeid på dagtid kan føre til en fortetting av arbeidet på dagtid. Da blir mitt spørsmål til statsråden: Ser statsråden også de sikkerhetsmessige utfordringene man står overfor hvis man i for stor grad fortetter arbeidet på dagtid, slik også næringen selv har påpekt?
-1	For det første så har altså deler av Riksrevisjonens rapport – og kritikk – blitt omtalt i selve rapporten, i brevveksling mellom departementet og Riksrevisjonen, der en del av disse temaene er avklart. Men det jeg tror man undervurderer i dag, er kompleksiteten og rammene som lå rundt det å få dette til å fungere i det hele tatt. Altså: Hva var det i det hele tatt mulig å få til, for å få satt dette arbeidet i gang? Jeg tror at man undervurderer det. I etterpåklokskapens lys er det jo veldig mange ting man kan peke på – det er det alltid. Men det var veldig vanskelige forhandlinger, og det var dette man kom fram til som det var mulig å få flertall for. I ettertid har Riksrevisjonen kritisert deler av det. Deler av det kan det være mulig å slutte seg til, og deler av det mener jeg er noe som er lett å se etterpå, men som verken var mulig eller synlig på det tidspunktet beslutningene ble tatt.
-1	I dag behandlar Stortinget ein viktig lov for å regulere finansmarknadene i Noreg betre gjennom ein ny samla lov om finansføretak og finanskonsern. Som saksordføraren har gjort greie for, vil denne loven innebere ei forbetring av gjeldande regelverk og enkelte innstrammingar og presiseringar. Dette arbeidet har tatt utgangspunkt i forslaget frå Banklovkommisjonen og påfølgjande høyringsrundar. Prosessen i finanskomiteen har vore grundig, så vidt eg veit. Vi har fått ein god lov, med eit breitt fleirtal. SV stiller seg bak forslaget til ny finansføretakslov. Trass i dette meiner SV det framleis er ein del som står att når det gjeld regulering av finansnæringa. Finansføretaka er blodårene til næringslivet. Det er avgjerande at reguleringa av denne næringa fungerer godt og er tilstrekkeleg streng, for å unngå uønskte hendingar. Finanskrisa har nok ein gong vist verda kva som kan skje med for dårlege reguleringar. Bankar internasjonalt tok i stor stil opp større risiko enn det som var forsvarleg. For kvar enkelt institusjon kunne kanskje nokre av vala verke fornuftige, men på systemnivå blei summen av vala katastrofale. Med dette forslaget vil det framleis ikkje vere eit godt nok regelverk med kvantitative avgrensingar av kva bankar kan ha av risikable private rentepapir eller derivat. Sjølv om risikoen kan synast å vere liten for kvar enkelt bank, kan den samla systemrisikoen bli for stor. Ein stor del av tapa til bankane under finanskrisa kom frå rentepapira, som fall i verdi. Dette var også bakgrunnen for at eit stort mindretal i Finanskriseutvalet gjekk inn for at tilgjenget for bankane til å auke risiko gjennom anna aktivitet enn kjerneverksemda burde avgrensast. Dei anbefalte difor fleire tiltak enn det som ligg i lovgivinga i dag. Dette er vurderingar vi sluttar oss til, saman med Kristeleg Folkeparti. Vi fremjar difor forslag om at det må utarbeidast regelverk som sikrar at moglegheita til bankane «til å ta risiko gjennom annen aktivitet enn kjernevirksomheten avgrenses ytterligere».
-0	Sist gang statsråden og jeg stod i et replikkordskifte, fikk jeg skryt for mitt miljøengasjement. Da er det jo artig at SV og Fremskrittspartiet nok en gang finner sammen i en viktig miljøsak – og denne gang attpåtil i et spørsmål om avgift. Flere representer fra regjeringspartiene har i dag sagt at dersom en bruker et handlenett tilstrekkelig antall ganger, er dette mer miljøvennlig enn plastposer. Da blir det interessante spørsmålet i denne sammenhengen til statsråden: Hvor mange ganger må man bruke et handlenett før det er mer miljøvennlig enn en plastpose?
-1	Jeg er kjent med at samferdselsmyndighetene vil ha en bredere gjennomgang av alternativer for ny E18 på strekningen Vinterbro–Østfold grense, og at det såkalte Ski øst-alternativet skal inngå i arbeidet. Arbeidet vil skje innenfor rammen av systemet for ekstern kvalitetssikring av statlige investeringsprosjekter over 500 mill. kr – også kalt KS1. I forbindelse med denne prosessen har samferdselsmyndighetene bestemt at videre plan- og utredningsarbeid etter plan- og bygningsloven skal stanses inntil KS1-arbeidet er gjennomført. Hvis samferdselsmyndighetene etter dette ønsker at «Ski øst»-alternativet skal inngå i den videre plan- og utredningsprosessen etter plan- og bygningsloven, må programmet for arbeidet endres. I forbindelse med forelegging av programmet for Miljøverndepartementet vil jeg da foreta en konkret vurdering av om alternativet bør videreføres. Jeg vil gjøre denne vurderingen bl.a. i lys av de varslede rikspolitiske bestemmelsene for Oslomarka, arbeidet med en egen Marka-lov og hensynet til jordvern.
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Et vesentlig poeng her er at en av begrunnelsene for pressestøtten er å sikre et meningsmangfold. Det man gjør, er at man griper inn i et marked med subsidier, og på den måten forrykker man en fri meningsdannelse. En konsekvens av dette er at det har vært svært få nyetableringer av aviser i Norge. Ved at man subsidierer denne bransjen slik som man gjør i dag, er man med på å fastsegmentere denne bransjen. Min oppfatning er at man ikke oppnår hovedhensikten med den begrunnelse for pressestøtten man gir – at man bruker også dette med geografisk spredning osv. Jeg hadde håpet at dette ville bidra til at man fra Regjeringens side så mer kritisk på det som er grunnlaget for den politikken man fører på dette området.
-1	Dette var et merkelig innlegg. For det første polemiserer Sortevik mot noe som flertallet ikke står for. Han polemiserer mot Regjeringen, og han snakker om et visst antall timer, og han snakker om hvor mange millioner, osv. Han kan åpenbart ikke ha lest flertallsinnstillingen. Det undrer meg når han sitter i komiteen at han ikke har lest innstillingen, for hvis han hadde gjort det, ville han måttet polemisere mot flertallet, i og med at flertallet i hvert fall på sentrale områder har et annet standpunkt enn det Regjeringen har. Så er han veldig for at Kirken skal få lov til å drive med trosopplæring. Fremskrittspartiet er veldig for dette, men ikke på det nåværende tidspunkt. Det er eventuelt senere, etter at det er gjort en brukerunderøkelse. Mitt første spørsmål til representanten Sortevik blir: På hvilket tidspunkt ser Fremskrittspartiet for seg at Kirken eventuelt kan regne med Fremskrittspartiets støtte, at undersøkelser er gjort osv.? Så har han et avsnitt i sitt innlegg om styrking av KRL-faget. Betyr det flere timer, mer kristendom, eller hva er det egentlig han snakker om når han snakker om styrking av KRL-faget?
-1	Tryggheten ligger i arbeidslivet, men tryggheten ligger også i et trygt arbeidsliv – med begge bena plantet i arbeidslivet. Det er derfor SV har tro på en arbeidslinje som virker. Vi vet at dagens overgangsstønad nettopp fungerer sånn at man kan kvalifisere seg til å få en jobb, i motsetning til ikke å ha arbeidserfaring eller utdanning nok til å kunne stå i trygt arbeid over tid. Hva er alternativet? Jo, det er å motta supplerende sosialhjelp innimellom og kombinere det med strøjobber – en løs tilknytning til arbeidslivet, som gir liten trygghet og en dårlig plattform. Vi vet at overgangsstønaden virker. Jeg lurer på: Hva er den beste arbeidslinjen? Er det at aleneforsørgere får trygg kvalifisering for arbeidslivet gjennom dagens ordning, eller er det å henvises til utrygge jobber, eventuelt sosialhjelp?
-1	Det som er bra med denne saka, er at det er første gongen at Riksrevisjonen behandlar effekt av bistand. Ein har tidlegare behandla korleis kanaliseringssystemet og det forvaltningsmessige blir administrert, men akkurat at ein måler effekten av bistanden, er det første gongen ein gjer her. Denne rapporten er alvorleg lesing. Det blir heilt klart slått fast at det er mangelfulle vurderingar av om ein har oppnådd dei måla ein sette seg. Der ein har undersøkt måloppnåinga, er ho dessverre lita. Eg skal ikkje bruke så mykje tid på å snakke om snøen som fall i fjor, men heller sjå framover, for vi kan lære av dei feila som er gjorde. Stortinget kan, som komiteen seier, vurdere effekten av bistanden til Mosambik i førstkommande budsjettbehandling, om Regjeringa legg opp til det. Det tek eg som ei sjølvfølgje at Regjeringa kjem til å gjere. Dersom vi ser på kva slags moglegheiter vi frå Stortingets side har til å kontrollere, har vi sjølvsagt dei årlege gjennomgangane av dei bistandsavtalane ein faktisk har sett seg som mål å gjennomføre. Det er ei moglegheit. Vi bruker ikkje å ha så mykje debatt i den samanhengen. Så har vi budsjettet. Vi får også ei fattigdomsmelding, som saksordføraren nemnde. Kvart åttande–tiande år kjem det ei stortingsmelding der vi kan ta ei heilskapleg vurdering. Det som vi kanskje manglar, og som statsråden har vore inne på tidlegare, er ei årleg utviklingspolitisk utgreiing. Det ville det vere særs viktig å få. Då kunne vi ha ei tettare oppfølging av desse sakene. Kanskje hadde vi i det heile sloppe at Riksrevisjonen måtte gå inn i slike saker, nettopp fordi vi sjølve hadde betre kontroll med det enkelte landet, og ikkje minst at fordi kom tettare opp til det og fekk ei meir politisert styring av utviklingspolitikken. Svenskane gjekk rett ut og sa til Mosambik: Vi skal ha millionar av kroner tilbake. De kan ikkje vise at dei pengane som er gjevne via Sida – det svenske utviklingsdirektoratet – faktisk har gått til utdanning. Då skal vi ha pengane igjen. Vi skal ikkje sjå bort frå at vi frå Noregs side i framtida også må stille strengare krav. Dersom ein ikkje oppnår det ein ønskjer, skal dei faktisk betale pengane tilbake. Når det gjeld opinionen i Noreg, er det sjølvsagt stor støtte til bistand, som saksordføraren la god vekt på. Det er viktig at pengane går dit dei skal. Ser vi tusenårsmåla i eit endå større perspektiv, skal dei rike landa slette gjeld, og vi skal auke bistanden. Vi skal kanskje doble bistanden frå Noreg. Då må vi iallfall vite at pengane går til rett plass. Mange av dei oppgåvene utviklingslanda har, er korrupsjonskontroll osv. Dersom vi i dei rika landa slumsar med kvar pengane blir sende, korleis skal vi då kunne rekne med at fattige land skal kunne klare å etterprøve bruken av pengane? Her kan vi rett og slett påverke ved å gjere eit godt arbeid heime, påverke regime som kanskje ikkje klarer å hushaldere på best mogleg måte. Vi har dei siste åra hatt to rettssaker, ei i Zambia og ei i Nicaragua. Begge har hatt fellande dommar, faktisk fellande dommar over tidlegare statsleiarar som har brukt pengar som skulle ha gått til fattige. Men ein har fått rettskraftige dommar. Det ser ut som om fattige land begynner å bli klar over det, begynner å bli i stand til sjølve å ta oppgjer med dette. Då blir det også viktig at vi følgjer opp frå vår side. Så nokre få ord om budsjettstøtte. Det blir det meir og meir av. Eg skal ikkje ta den historiske bakgrunnen, men berre kort seie at når det blir gjeve budsjettstøtte, er det iallfall vanskelegare å følgje opp enn om ein gjev direkte prosjektstøtte, for når det gjeld eit prosjekt, kan ein faktisk dra ut og måle om det er der, om det står der, osv. Men skal ein gje budsjettstøtte, blir det større krav til at det er eit forsvarleg forvaltingsregime på plass, før ein gjev budsjettstøtte. Etter mi meining har ein ikkje vore grundig nok når det gjeld å tenkje på at det forholdet også må vere til stades. Ein har hatt for vane å drive prosjektstøtte, kopla over på budsjettstøtte, og dermed kanskje late ting segle sin eigen sjø meir enn nødvendig. Skal vi kunne lære noko av dette, og skal dette bli ei sak utover ei enkel sak i Mosambik, må vi systematisk jobbe for at norsk bistand har den effekten som han er meint å ha, slik at vi i Noreg ikkje berre har det forvaltningsmessige på det tørre, men at ein etterprøver det på ein god og grundig måte.
-1	Når jeg på strak arm svarer litt på det Per Sandberg sa helt til slutt i innlegget sitt, vil jeg oppfordre Fremskrittspartiet til også å se på andre ordninger der man betaler folk for å holde seg unna arbeidslivet, som f.eks. kontantstøtten. Hvis det er snakk om å få flest mulig ut i arbeid, må vi se på alle ordninger, og kontantstøtteordningen er én av de nye som har bidratt til at det er mangel på viktig og kvalifisert arbeidskraft. Arbeidslinjen har vært vedtatt i mange år, uten at det nødvendigvis har vært fulgt opp med et forvaltningsapparat som er i stand til å håndtere det, eller med politiske virkemidler som har gjort at dette har vært en realitet. Man må sjølsagt innse at det er mange som ikke greier å stå til pensjonsalderen. Det er et stort problem at folk som er 60 år og kanskje litt over det, detter ut, men jeg tror at hvis man skal løse dette, må man se på hva som skjer i tidligere alder. Folk blir ikke plutselig utslitt i 58–60-årsalderen. Da har man slitt lenge, slik at hvis man skal angripe dette, må man få et mer menneskelig og inkluderende arbeidsliv som gjør at folk kan greie å stå til pensjonsalderen, og da må slakken antakeligvis for mange komme tidligere, eller tilretteleggingen i en del tilfeller. Jeg har lyst til først å si to ting. Det ene er at vi må fokusere på dem som er utslitt. Det andre vi må fokusere på, er at folk etter hvert nå har inntjent og opparbeidet seg så pass gode pensjoner at de ikke har sitt sjølbilde knyttet så mye til arbeidslivet lenger, men til ferie og fritid og andre sysler, slik at de faktisk velger dette. Jeg tror at for en del av dem som har en økonomisk frihet til å kunne velge tidligpensjonering, må gulroten være ganske stor, fordi det oppleves så positivt å kunne gå ut av arbeidslivet. Men når det gjelder de andre, de som blir utslitt og utstøtt, er det klart at vi har et langt større ansvar til å bidra. 40 år og ferdig, er et uttrykk som har blitt brukt i helsesektoren i en del år, og det er en realitet. Det betyr at vi som offentlig myndighet, som bevilgende myndighet og lovgivende myndighet må ta et stort ansvar for at folk ikke blir utslitt når de jobber i offentlig sektor. Spesielt gjelder det helsesektoren, de såkalte trøste og bære-yrkene, og der har det vært slik lenge. Nå begynner den nye typen utbrenthet også å ramme en del meget aktive og godt lønte menn, og da blir temaet på en måte litt heitere. Men damene i omsorgssektoren har slitt lenge, og mange av dem har gått ned i redusert stilling og tatt dette økonomiske tapet sjøl. Det har vært tradisjon for det, slik at det har ikke blitt store pensjonsutgifter i forbindelse med disse damene. Den andre biten jeg vil fokusere på, er kompetanse. Det ene er at man kan være utslitt, det andre er at man lett kan bli utgått på dato når det gjelder kompetanse, og derfor er etter- og videreutdanningsreformen så sentral. Her har også vi som bevilgende myndighet og lovgivere et stort ansvar for å sikre at denne reformen blir en realitet, for det kan sikre at man har nødvendig kompetanse også kanskje til å skifte jobb, hvis man er nødt til det av helsemessige grunner, eller fordi jobben endres og på andre måter blir for tøff. Jeg tror også at hvis vi skal ha et inkluderende arbeidsliv og forvente at folk skal stå lenger i arbeid, må vi tåle et høyt sykefravær. Og det må vi velge. Vi kan ha et arbeidsliv som gjør at folk blir mindre syke, men dess flere som er i arbeidslivet og dess lenger det er, dess mer må vi være innstilt på å tåle at det også må være lov å være syk. Vi må slippe disse debattene om sykelønnsordningen osv. hver eneste gang dette temaet skal opp, fordi vi greier ikke å ha et inkluderende arbeidsliv samtidig som vi ikke tolererer at vi har et sykefravær. Så kunne jeg ha lyst til å utfordre statsråden litt, fordi hans partikollega, Gitmark, sa at næringslivet også må gå i seg sjøl. Offentlig sektor kan vi ha mer styring på enn det andre næringslivet, og da har jeg lyst til å spørre statsråden: Hva mener statsråden at Regjeringen kan gjøre i forhold til næringslivet ellers for å sørge for at vi både er mer åpne for å ansette folk som er 45 +, som det står på seniorpolitikkdokumentene, men også for å kunne legge til rette for et mer inkluderende og menneskelig arbeidsliv?
-1	I forhold til diskusjonen om NATO: Ja, SVs mening er at NATO burde vært lagt ned sammen med Warszawa-pakten etter den kalde krigens slutt. Da var NATOs historiske betydning opplagt over, og det sikkerhetspolitiske kartet så annerledes ut. Det som nå er den største utfordringen framover for Norge sikkerhetspolitisk, er et tettere samarbeid med andre land i regionen som vi har felles sikkerhetspolitiske interesser med. Det er ikke først og fremst militære interesser, det dreier seg like mye om energi, om klima og miljø – alle disse utfordringene. Jeg forventer jo ikke at Inge Lønning med sin bakgrunn fra Europabevegelsen skal stå i første rekke i kampen for at Norges muligheter utenfor EU skal utnyttes, men la oss andre prøve å gjøre det, da. For vi bør rett og slett få mer av holdningen til Gro Harlem Brundtland, som – dagen etter forrige EU-nederlag for ja-siden – bare spratt opp og gjøv løs igjen. Det har i veldig liten grad preget norsk ja-side. Vi har noen muligheter utenfor EU som vi bør utnytte. Jeg inviterer gjerne Inge Lønning til å være med på det, selv om jeg ikke forventer at han går først.
-0	Fremskrittspartiet har gjennom sitt budsjettforslag og sine merknader styrket behandlings- og helsetilbudet. Når det gjelder psykiatrien, har den opptrappingsplanen som har vart en stund, gitt bedre ressurser både innenfor kommune- og spesialisthelsetjenesten. Men fremdeles gjenstår det betydelige utfordringer før målene i planen er nådd. Den videre utviklingen må styres, slik at tilbudet blir tilfredsstillende, og at man får en lik standard i hele landet. Etablering av distriktspsykiatriske sentre må følges opp i kommunene. Fremskrittspartiet ser det som viktig at det nå kommer gode måleindikatorer som kan gi et riktig bilde av utviklingen og kvaliteten på tjenestene. Samarbeidet mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten må bedres, slik at den fungerer til beste for pasientene, og det gjelder innenfor alle områder. Fremskrittspartiet mener at det er behov for å øke antallet akuttmedisinske sengeplasser for å imøtekomme behovet for innleggelser. Der har det vært kuttet for mye, og man må se på om man må øke dette igjen. Det er helt nødvendig å øke satsingen på barne- og ungdomspsykiatriske tiltak, både når det gjelder forebygging, behandling og oppfølging, og innsatsen må økes også når det gjelder forskning. I fjor fikk nærmere 40 000 barn og unge under 17 år behandling for psykiske lidelser, mens 3 000 stod på venteliste. Økningen i antall barn som fikk psykiatrisk behandling i fjor, var på 4 900, og det er urovekkende. Det er viktig at diagnosene stilles raskt, slik at riktig behandling kan iverksettes. Ventetiden, som ifølge statsråden nå er tre måneder, er ikke akseptabel. Den faglige kompetansen som ligger hos psykiatere, bør i større utstrekning brukes effektivt til pasientbehandling, og det bør være mulig å behandle mer enn gjennomsnittlig 1,8 pasienter pr. dag. Alle partiene er i grunnen enige om at videreutdanning innen psykiatri og geriatri er viktig, og at psykiatri og geriatri må få en høyere status. Men når det gjelder den økonomiske satsingen på eldre pleietrengende og kronikere, skiller Fremskrittspartiet seg fra de øvrige partiene. De store taperne i budsjettet til Bondevik-regjeringen er gruppen eldre og kronikere, og det gjelder også den rød-grønne regjeringens budsjett. De er ikke stort bedre. De rød-grønne er langt mer opptatt av å lovbestemme retten til barnehageplass og å få ett år gamle barn inn i barnehagen enn å gi gamle pleietrengende en lovbestemt rett til en sykehjemsplass. De frie midlene som overføres til kommunene, er en dårlig garanti for den storsatsingen på varme hender som det var så mye snakk om i valgkampen. Spesialister innen geriatri fins nesten ikke, og legedekningen på sykehjemmene må styrkes. Samtidig øker antallet eldre over 80 og over 90 år, og styrkingen i eldreomsorgen må stå i forhold til økningen av de eldste eldre. Mange ordførere har gått ut og opplyst om at de ekstra 5,7 milliardene som overføres til kommunene, ikke vil bli brukt på å styrke eldreomsorgen. Men nå har vi fått forklaringen av statsministeren på hva styrkingen egentlig skal bestå av. I Demokraten 11. november stod det: «Eldreomsorg og skole vil bli prioritert fordi dette er hovedoppgavene til kommunene. Får de mer penger vil de bruke dem der. Om dette betyr at man lar være å kutte ned på tilbud er det også en styrking, sa Stoltenberg.» Nå vet vi altså det. Eldre og pleietrengende i verdens rikeste land må nok vente lenge på bedre tider, for nå har vi fått en forklaring på hva Regjeringen mener med å styrke omsorgstilbudet. Det blir altså ikke så mange flere varme hender, men kanskje noen flere kulturhus. Øremerkede midler eller en direkte statlig finansiering av eldreomsorgen ville føre til at man ikke kunne nedprioritere eldre, slik mange kommuner har tenkt å fortsette med. Kronikerne vil få det verre i 2006. Den endrede finansieringsformen for sykehusforetakene som nå er vedtatt, mot Fremskrittspartiets stemmer, vil sannsynligvis føre til at flere får sykehusbehandling, noe som kom ganske klart og entydig fram under helseforetakenes høringskonferanse. Når det gjelder Helse Øst, har de for neste år kuttet 13 000 rehabiliteringsdøgn. Dette vil ramme kronikere og eldre. Kun Fremskrittspartiet går imot å innføre egenandel på fysioterapi for kronikere. Dette gjelder bl.a. pasienter som har KOLS, astma, gikt, MS og slitasje i hofter og knær, og slike behandlinger er viktige. Dette blir en ekstrabelastning for en gruppe pasienter som ofte har lav inntekt, lever på trygd eller har en redusert stilling. Når flertallet i tillegg går inn for å endre finansieringssystemet for TNF-hemmere, slik at færre får tilgang på viktige medisiner, forstår man at dette blir et vanskelig år. Regjeringen har mange gode løfter, men når ord blir til handling, svikter den. Kampen for de eldre og pleietrengende må Fremskrittspartiet ta.
-0	Telemark fengsel, Skien avdeling, har den siste tiden fått en del medieoppmerksomhet, og det har ikke akkurat vært positiv medieoppmerksomhet. Det går på sikkerheten ved fengselet. Det gjelder selvfølgelig sikkerheten for både de ansatte og de innsatte ved fengselet. Skien fengsel er definert, som det har blitt sagt, som et fengsel med høy sikkerhet, og de har en del fanger som er meget hardt kriminelt belastet. Men det er lov til å stille spørsmål om hvor høy sikkerheten ved fengselet er, når en TV 2-journalist for kort tid siden spaserte rett inn i fengselets hjerte, bærende på en pistol og et automatgevær, uten at dette ble oppdaget. Og dette var ikke første gang at manglende sikkerhet ble avslørt ved fengselet. Heldigvis har dette vært avsløringer som vi kan kalle uskyldige handlinger. Hva hvis noen finner ut at de skal gjøre noe annet enn å teste sikkerheten? Hva hvis noen ville inn og frigi fanger, eller endog skade eller likvidere innsatte? Det er flaut å måtte si det, men jeg tror faktisk at disse vil lykkes. Det er bare å håpe at så ikke skjer. Det må vi håpe for både de innsattes og de ansattes skyld. I et brev til justiskomiteen fra statsråd Storberget, datert 17. mars 2010, sier Storberget: «En godt vedlikeholdt bygningsmasse er viktig for sikkerheten i fengslene.» Det er jeg hjertens enig i. Statsråden sier også: «Jeg vil også trekke frem at en godt kvalifisert bemanning som kan håndtere ulike situasjoner som kan oppstå i fengslene er meget viktig for sikkerheten.» Det er jeg også hjertens enig i, og vi har mange meget godt kvalifiserte personer i norske fengsler. Men det hjelper ikke å være godt kvalifisert hvis væpnede folk kan spasere rett inn i fengselet. Når da de ansatte står og ser inn i munningen på en kalasjnikov, hjelper det heller ikke å være godt kvalifisert. Ved høring om denne saken den 12. april 2010 ble det fra Kriminalomsorgens fellesforbund og fra Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund sterkt påpekt behov for en sikkerhetssluse i forbindelse med fengselet. Det har blitt foreslått og krevd gjentatte ganger de siste årene, men ingenting har skjedd. Det har fra enkelte ansvarlige hold endog blitt påstått at de ikke har visst om dette kravet, på tross av skriftlig dokumentasjon som viser det motsatte. Denne slusen vil gjøre forholdene både for innsatte og ansatte mye tryggere – en trygghet som er utrolig viktig for at de ansatte skal kunne utføre en god jobb, og for at de innsatte i mye mindre grad skal føle seg utrygge for ytre angrep. En sluse ved Skien fengsel er kostnadsberegnet til ca. 6,7 mill. kr. La meg minne om at bare kunsten i nye Halden fengsel koster 7 mill. kr. Å gi de ansatte og de innsatte ved Skien fengsel en trygg hverdag har man ikke økonomi til, men kunst til 7 mill. kr er ikke noe problem – skjønn det den som kan. Et annet moment er at byggingen av Halden fengsel ble ca. 40 mill. kr rimeligere enn beregnet. Da kunne det vært mulig å se dette i en sammenheng med Skien fengsel. Fremskrittspartiet er av den klare oppfatning at noe må gjøres for å bedre sikkerheten ved Skien fengsel, og det må gjøres nå før noe alvorlig skjer. Jeg vil med dette fremme forslaget fra Fremskrittspartiet i saken.
-0	Fremskrittspartiet har i veldig mange år vært opptatt av å øke innflytelsen til borgerne gjennom økt direkte demokrati, så det bør ikke sjokkere noen at Fremskrittspartiet fortsatt mener at folkeavstemning er et virkemiddel som kan brukes i ulike sammenhenger. Regjeringen har ikke vurdert dette spørsmålet, og regjeringen forholder seg til den samarbeidsavtalen som vi har inngått med Kristelig Folkeparti og Venstre på dette feltet. Vi er opptatt av å ha et nært og godt samarbeid med avtalepartene i så henseende.
-1	Den kulturelle skolesekken må kunne oppsummeres som en suksesshistorie. Selv om det er ulikt hvordan det fungerer fra fylke til fylke, mener vi at dette har vært veldig positivt - for Kultur-Norge og ikke minst for de barna som får oppleve det som nå skjer rundt om i skolene våre. For oss i SV var overføringer til Den kulturelle skolesekken en forutsetning for at vi valgte å være med på å endre tippenøkkelen i forrige periode. Dette var med på å sikre Den kulturelle skolesekken den nødvendige finansieringen som et slikt stort kulturløft trengte. Den kulturelle skolesekken er likevel først og fremst et kulturpolitisk vellykket tiltak. Det er flere grunner til det. Jeg vil peke på de viktigste grunnene til at vi i SV mener at Den kulturelle skolesekken er blitt et så vellykket prosjekt. Gjennom Den kulturelle skolesekken får barn i skolealder et tilbud om kulturopplevelser på et bredt felt. Barns utvikling har sammenheng med foreldrenes levekår og muligheter på arbeidsmarkedet. Ulikheter mellom økonomi, helse og utdanning og kulturell deltakelse henger sammen. I en slik sammenheng er satsingen på Den kulturelle skolesekken et viktig virkemiddel for å sikre barns muligheter til varierte kulturopplevelser på et profesjonelt nivå - uansett hvor i landet de bor, og uansett hvilken bakgrunn de har. Den kulturelle skolesekken er det eneste profesjonelle kulturtilbudet som når ut til absolutt alle barn i hele landet, uavhengig av geografi og bakgrunn. Det gjør dette tiltaket unikt. I fjor ble det brukt 167 mill. kr av tippemidlene til Den kulturelle skolesekken. Det aller meste av pengene i Den kulturelle skolesekken disponeres av fylkene og kommunene for å sikre at styringen av tilbudet skjer nærmest mulig de elevene det gjelder. Det er en forutsetning fra Stortingets side at midlene som bevilges, brukes til kulturtiltak og ikke til økt administrasjon. At det er fylkene og kommunene som tar hånd om midlene, gjør at Den kulturelle skolesekken er lokalt forankret og eies av den enkelte kommune og fylkeskommune. Dette skal selvsagt først og fremst sikre barn et godt tilbud, men det gjør at også Den kulturelle skolesekken blir en viktig del av kulturpolitikken over hele landet. Den lokale og regionale forankringen sørger også i stor grad for at Den kulturelle skolesekken blir et spleiselag mellom statlige tippemidler og lokale kulturmidler, og gjør at satsingen på Den kulturelle skolesekken er enda større enn det som kommer fram av de sentrale bevilgningene, ikke minst i samarbeid med kulturlivet rundt omkring i landet og med frivillig sektor. Satsingen på Den kulturelle skolesekken er etter vår mening et kulturløft som utvikler og profesjonaliserer kunst- og kulturfeltet. Når Den kulturelle skolesekken produserer profesjonell kunst- og kulturformidling til 620 000 elever, gir det mange kunstnere også en mulighet til å nå ut til et større publikum enn gjennom noen annen ordning. Den kulturelle skolesekken bidrar til at det å skape kultur for barn vil få et kvalitetsløft og en større anerkjennelse. SV arbeider for at flere kunstnere skal kunne leve av sitt kunstneriske arbeid, og bl.a. Den kulturelle skolesekken er blitt en viktig arbeidsplass for mange kunstnere ved siden av denne regjeringas satsing på kultur gjennom Kulturløftet. I stortingsmeldingen legges det opp til å utvide Den kulturelle skolesekken til også å gjelde ungdom i videregående skole. Dette er etter vår mening et viktig skritt på veien mot å la Den kulturelle skolesekken gjelde alle barn og unge - fra barnehage til videregående skole. Vi er i vårt program særlig opptatt av barns og unges rett til å oppleve og utøve kunst og kultur. Gjennom å utvide Den kulturelle skolesekken vil dette tilbudet komme enda flere barn og unge til gode. Det er SV veldig fornøyd med og glad for. Det neste steget nå må jo være en kulturell barnehagesekk.
-0	Det er relativt underholdende å høre en slik belærende forelesning for en ny regjering etter at Arbeiderpartiet har gjort tidenes dårligste valg. Særlig er det interessant å høre den avgåtte statsministers påstander om at en ny politisk kurs vil bety mer til alle gode formål, mindre skatter og avgifter og at dette ikke går i hop, særlig etter at vi har sett trontalen lagt frem av den avgåtte regjering, hvor akkurat det samme blir lovet: Mer til alle gode formål og mindre skatter og avgifter. Spørsmålet til Jens Stoltenberg blir derfor: Hvordan kan det være slik at alle andre som ønsker en annen giv, en annen politisk kurs og en annen måte å styre norsk økonomi på, er uansvarlige, og at det bare er når Arbeiderpartiet gjør noe, det er ansvarlig bruk av penger? Når Arbeiderpartiet finner det opportunt å fremme skatte- og avgiftsreduksjoner, også med bruk av oljepenger, er det ansvarlig, men hvis andre mener det er mulig å gjøre dette, kanskje i større omfang og på annen måte, så er det uansvarlig. Så reagerte jeg på påstandene om at man i budsjettet fra den avgåtte regjering har tatt vare på pengene man har spart inn på reformer i Forsvaret og latt dem bli der. Hvordan har det seg da at det er et gap i forhold til det Forsvarsdepartementet selv har sagt, på mellom 3 og 4 milliarder kr for å finansiere det Stortinget har vedtatt? Og hvordan har det seg, hvis det er slik at Stoltenberg-regjeringen lot pengene bli i politiet etter at man gjennomførte en politireform, at alle organer i politiet selv hevder at politiet har vært underfinansiert gjennom mange år, og at gapet som skal tas igjen, er betydelig?
-0	La meg også rette en stor takk til saksordføreren, som har utvist meget god klokskap i saken. Det er ingen enkel sak å føre i pennen, men hun har klart å gjøre det på en utmerket måte og har samlet komiteen. Finansnæringen er en viktig bærebjelke i norsk økonomi. Det er fordi finansnæringen skaffer bedriftene risikokapital og sørger for at kapital kanaliseres der kapitalen gir størst nytte for samfunnet. Mens SV og Audun Lysbakken tidligere har tatt til orde for å fjerne børsen, mener Fremskrittspartiet tvert imot at finansnæringen har en nøkkelrolle for å gjøre noe med todelingen av norsk økonomi. Fremskrittspartiet og regjeringen kan ikke gjøre noe med at oljeprisen holdes nede av bl.a. amerikansk skiferoljeproduksjon og redusert vekst i verdensøkonomien, men vi kan legge til rette for at nedgangen i norsk oljeindustri kan bli motvirket av vekst og optimisme i andre næringer. Jeg er veldig godt fornøyd med at vi i dag vedtar en ny samlet lov om finansforetak og finanskonsern, som innebærer en modernisering og forenkling av eksisterende reguleringer. Jeg er også veldig godt fornøyd med at vi legger oss på et lavere detaljeringsnivå på lovreguleringen enn det Banklovkommisjonen har lagt opp til. Et viktig formål med lovforslaget er å gjøre sentrale deler av lovgivningen på finansområdet mer oversiktlig og brukervennlig for finansforetakene og for offentlige myndigheter. Dette er en stor fordel for finansnæringen – noe som er viktig med tanke på næringen – som kan fylle sin nøkkelrolle i norsk økonomi i årene framover. Norge trenger finansnæringen.
-1	Jeg tror at ledelsen i Høyre har måttet bestemme seg før jeg gikk på talerstolen i dag, for å be meg om å komme til Stortinget og snakke om finanskrisen, for jeg tror at alle de som hørte hva jeg sa, hørte at jeg snakket mye om hvordan dette budsjettet nå møter en utrygg situasjon for mange, og om hvordan vi skal legge til rette for at vi framover tar med oss både den lave arbeidsløsheten og den høye sysselsettingen og legger til rette for et lavere rentenivå. Når det er sagt, vil jeg si at jeg når som helst er beredt til å komme og diskutere andre forhold rundt finansuroen og hva slags virkninger den har for oss. Det kortsiktige arbeidet med tanke på det som nå er den største utfordringen med de kortsiktige svingningene, nemlig mangelen på likviditet i markedene, er det Norges Bank som nå håndterer meget offensivt, for å sørge for at vi får et finansmarked som snarest mulig fungerer. Men vi er en del av en internasjonal økonomi, og vi vet at det i disse tider er betydelig usikkerhet rundt dette. Jeg kommer når som helst. Så til angrepene på statsbudsjettet, for de er meget forutsigbare fra Høyre. Jeg lurer jo på hvor mange milliarder kroner Høyre ønsker å stramme inn på dette statsbudsjettet. Da vil jeg advare sterkt, og det er fordi vi er i en situasjon hvor vi tror at veksten for neste år blir rundt 2 pst., i 2007 var den på 6 pst. Vi har fire-fem år med meget sterk vekst bak oss. Det har ført til 200 000 - og mer enn det - flere i jobb bare fra 2005 og til nå. Å sørge for at samfunnet og alle enkeltmenneskene kommer seg helskinnet gjennom en slik betydelig omstilling, krever at man har en offensiv politikk som treffer. Det er det vi gjør når vi har ligget under i oljepengebruken i de årene vi har bak oss, fordi det var så gode tider. Nå ligger den på 4 pst., mens den under Bondevik-regjeringen lå over 4 pst., fordi da var det dårligere tider. Derfor er dette et godt, balansert budsjett.
-0	Representanten Wenche Olsen sa tidligere i dag at for henne kunne dette godt vært en dag da man flagget. Man flagger faktisk i dag. Og ganske symptomatisk er det vel at man flagger for besøket av den russiske presidenten og overhodet ikke for behandlingen av denne saken. Om denne debatten kan man godt bruke Churchills ord – kanskje noe omskrevet – og ikke minst om de rød-grønnes debattanter i denne saken: Aldri før har vel så mange snakket så mye om så lite. For det er ingen konkrete forslag i denne saken. Selve lakmustesten på samhandling burde kanskje vært regjeringspartienes invitasjon til et samarbeid på tvers av partigrensene i denne sal. Kanskje hadde den beste testen på om man virkelig vil samhandle, vært om man hadde tatt opposisjonen på alvor, og i det minste vært villig til å vurdere de forslag opposisjonen hadde. Når man ikke engang er villig til å ta konkrete forslag på alvor, hvordan skal man få andre til å samhandle? Det spør i hvert fall jeg om. Når man samtidig sender signaler om at det er en sparereform som helseministeren her har kommet med, er det faktisk svært lite igjen. ISF-andelen har vært et ankepunkt fra regjeringspartiene. Jeg har bare lyst til å sitere fra deres egne merknader i saken, hvor det altså står: «Flertallet mener dette skjerper behovet for god ledelse i og eierstyring av spesialisthelsetjenesten fordi kutt i vanlig pasientbehandling vil kunne øke ventetidene.» Videre skriver man altså om selve ISF-andelen: Disse partiene «mener det kan være riktig å redusere ISF-andelen fra 40 til 30 prosent». Men så sier man også at man «er enig i at aktivitetsbasert finansiering er en viktig del av finansieringen av spesialisthelsetjenesten». Her sier man altså to forskjellige ting med bare én sides mellomrom. I dette innlegget har jeg også lyst til å komme med en kort visitt til noe av det som har vært sagt tidligere i debatten, spesielt til senterpartirepresentanten Toppe som ikke har villet svare på hvorfor Senterpartiet er med på å kutte i rammene til helseforetakene. Hun uttalte, litt ovenfra og ned, at den siste tids avisoppslag – billige avisoppslag, tror jeg var begrepet – om nedleggelse av lokalsykehus, liksom talte for seg selv. Jeg formoder at hun da tenkte på partileder Navarsetes «billige» oppslag om at ingen lokalsykehus skal nedlegges – til tross for at vi har nedlagt seks stykker. Helt på tampen vil jeg bare få lov å gi uttrykk for at Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre ønsker å gi støtte til forslagene nr. 10 og 11, som er fremlagt av Venstre.
-1	Jeg takker så mye for svaret, og jeg takker spesielt for at utviklingsministeren la så klar vekt på at dette er et av de aller viktigste spørsmålene i utviklingsarbeidet, og egentlig i hele politikken. Utviklingspolitikken og utenrikspolitikken må jo henge sammen her. Så viste han til besøket i Liberia. Det er jo litt spennende at nettopp hun som er valgt som president, er en av forfatterne av den meget banebrytende rapporten om kvinner, krig og sikkerhet som på en måte har dannet grunnlaget for oppfølgingsrapporten til sikkerhetsrådets resolusjon 1325. Denne rapporten ble bestilt av UNIFEM, og etter hvert som jeg leser, kan jeg ikke få poengtert nok hvor viktig UNIFEM er, og at vi gir dem ressurser, slik at de kan komme opp med den kompetansen som gir grunnlag for mobilisering, og den nye kunnskapen vi trenger. I det hele tatt er dette et felt hvor vi kontinuerlig trenger ny kunnskap internasjonalt, men også nasjonalt. Det er et felt hvor det har foregått lite forskning i det siste, så jeg vil be om at utviklingsministeren tar med seg det. Jeg er også veldig glad for at han så tydelig understreker at Norge skal ta på seg en ledende rolle når det gjelder å jobbe for kvinners seksuelle og reproduktive helse og reproduktive rettigheter. Jeg vil bare la det svaret han gav, stå for seg selv og si at det er jeg meget godt fornøyd med. Han var inne på kvinners økonomiske stilling, og jeg er helt enig i at vi må jobbe i forhold til formell sektor, men at det er spesielt viktig å ha fokus på uformell sektor. Det er på en måte der kvinner øker sin andel. Hvis man ikke gjør noe med den sektoren og gir kvinner flere rettigheter og bedre muligheter til å komme seg ut av dårlige inntektsforhold, dårlige arbeidsforhold osv., kommer de seg ikke ut av fattigdomsfella. Jeg er enig i at her må vi ha et nasjonalt og et internasjonalt samarbeid. Så til evalueringsrapporten: Utviklingsministeren viste jo til at det kanskje ikke var lystig lesning, og en av grunnene er nok sikkert det han viser til, at «gender mainstreaming» på en måte er blitt en måte å integrere bort kvinners interesser på. Derfor må vi si: Ja, takk – begge deler! Vi må ikke la «mainstreaming» bli «malestreaming». Vi må sørge for at særskilte tiltak som retter seg mot kvinner, er en forutsetning for at likestilling skal være et spørsmål som skal gjennomsyre alle deler, for dette er snakk om makt. Og så er jeg veldig glad for at utviklingsministeren så klart sier at vi må ha med oss de miljøene i Norge som har kompetanse på dette. Det er veldig mange som har kompetanse, og som har erfaring fra samarbeid. Og det er det viktig å ta med seg!
-1	Vi er kjent med at skatteparadis er et godt sted å stikke unna uærlig tjente penger, og den rød-grønne regjeringen har gjort mye for å bekjempe denne formen for økonomisk kriminalitet, bl.a. ved å arbeide for å åpne opp skatteparadisene. Fremskrittspartiets Gjermund Hagesæter mener imidlertid: «Skatteparadiser skaper en sunn skattekonkurranse (…) Vi burde derfor heller hylle skatteparadisene.» Dette uttaler han til Aftenposten i februar 2008. Perspektivmeldingen dreier seg om å løfte blikket litt og se hva slags regjeringsalternativer vi kan stå overfor, og selv om det spriker mye i perspektivmeldingen, er det vel heller ikke utenkelig at Fremskrittspartiet kan bli del av en regjering. Da kunne det være interessant å vite om Gjermund Hagesæters kommentar til Aftenposten fortsatt er Fremskrittspartiets politikk. Har f.eks. Fremskrittspartiet, dersom de kommer i regjering, tenkt å legge dødt det arbeidet som Regjeringen har satt i gang mot skjulte formuer i skatteparadisene?
-1	Det å samle seg skatter på jorden er ikke et bibelsk ideal. Liknelsen om den rike mannen er ikke særlig oppmuntrende for oss. Vi i SV foreslo bl.a. å ta ut mer av fondsmidlene, bruke større avkastning av fondene for å sette det inn i kirkelig aktivitet. Vi foreslo helt konkret å ta ut 4 mill. kr ekstra. Vi mener at dette er innenfor de rammene som Stortinget tidligere har satt i forhold til at realverdien av fondet skal opprettholdes. Det fikk vi ikke gjennomslag for. Altså: Flertallet mener fortsatt at det å samle seg skatter på jorden er et godt ideal, istedenfor å bruke midlene på kirkelig aktivitet, slik vi helt konkret foreslo. Vi foreslo å bruke dem på tjenesteordningen, på dem som jobber mot vold, osv., og på Nidarosdomen. Mener ikke statsråden at det er grunnlag for å øke uttaket og holde seg innenfor rammen, når budsjettet i 2005 legger opp til samme uttaket av fondet som i 2004, dvs. ca. 25 mill. kr?
-0	La meg først korrigere noe i representanten Lundteigens innlegg, hvor han konkluderte med at jeg som komitéleder hadde sagt at saken ville vært unngått dersom det hadde vært utvist noe mer ydmykhet fra statsrådens side. Det er direkte feilsitat. Det er ikke det jeg har sagt. Det var en generell kommentar knyttet til ydmykhet som en del politikere kan ta med seg videre – ikke bare statsråden, men også vi andre. Jeg har lyst til å utfordre Lundteigen på det jeg har forsøkt å utfordre både Kolberg og Langeland på. Det er prosedyrer for hvordan man skal spille inn representanter som en ønsker inn i et styre. Hvorfor mener Lundteigen det er riktig at staten som eier skal benytte seg av en særskilt mulighet til å kortslutte disse prosessene på de andre eiernes bekostning?
-1	La meg takke interpellanten for å ta opp et tema som er av stor betydning for kunnskapsutviklingen i Norge. Når det gjelder miljøforvaltningen, og på mange andre samfunnsområder, har vi en ambisjon om at all politikkutvikling skal være kunnskapsbasert. Det er nesten ikke en sak som passerer dette storting uten at det har et tungt kunnskapsgrunnlag knyttet til seg. Viktigheten er da at all den kunnskapen vi bygger på, har en uavhengighet, er gjennomsiktig, transparent. Mange samfunnsområder skilte for 10–20 år siden tydelig mellom hva som var forskning, og hva som var forvaltning. Etter mitt syn er det helt avgjørende med tydelighet for å ha tillit til den forskning som kommer ut. Dette er forskjellig i de ulike instituttsektorene. Ikke alle har foretatt dette skillet mellom forskning og forvaltning. Utgangspunktet for styring bør være at sektorene skal ha ansvar. Hvis ikke sektorene har ansvar, vil de heller ikke bidra til finansiering. Men problemet oppstår hvis forskjellige sektorer og forskjellige departementer har forskjellig syn på den tilnærming man skal ha til styring og finansiering av sine sektorer, særlig når sektorer på tvers av departementer konkurrerer på samme arena. Interpellanten trakk fram arbeidet med forvaltningsplaner for havområdene som eksempel på hvordan man har fått fram et tydelig faggrunnlag. Det er jeg helt enig i. Prosessene knyttet til forvaltningsplanene for havområdene har vært åpne – transparente – og man har brynt faglig og vitenskaplig kunnskap mellom sektorer på instituttnivå, noe som har gjort det mye lettere – og mulig – å få gode politiske beslutninger. Vi har mange andre samfunnsområder der faglige debatter blir presset høyt opp og framstår som kvasipolitisk uenighet. Eksempel på det kan være faglig uenighet om villaks kontra oppdrettslaks, som blir omgjort til politikk. Hvordan skog spiller en rolle i klimasystemet, og i hvor stor grad fjorddeponier er mulig for å ivareta liv i havet, kan være andre eksempler der vi har et stort og sprikende faggrunnlag. Norsk institutt for naturforskning, SINTEF og Norsk institutt for vannforskning har laget et felles innspill til forskningsmeldingen. Der tar de opp en del av de problemstillingene vi har vært innom i dag. Deres ønske er at det for framtiden blir lagt opp til et finansieringssystem hvor forskningsinstituttene uavhengig av organisasjonsform og tilhørighet til sektordepartement har samme tilgang til de offentlige markedene og med like rammebetingelser. I dag pågår det tre evalueringer av instituttsektoren som skal danne grunnlaget for det arbeidet som skjer med forskningsmeldingen. Det ene er evalueringen av basisfinansieringsordningen. Det er riktig at det ikke er mange år siden den ble vedtatt innført, men da vedtok man også at denne evalueringen skal skje nå. Jeg mener at den basisfinansieringsordningen vi har i dag, er betydelig bedre enn ordningen vi hadde før. Jeg må også si at når miljøinstituttene har så lav grad av basisfinansiering – og det er noe positivt i det hvis man betrakter dem som institutt – betyr det at de har vært flinke til å hente inntekter fra andre steder. Problemet oppstår hvis man da konkurrerer om samme oppdrag med andre institutter som har en langt høyere grad av basisfinansiering i bunnen. Men det tjener miljøinstituttene til ære at de har klart å hente inn så mange oppdrag utenfra. Det sier også noe om hvor flinke de har vært i forhold til å ha økt grad av publisering. Landbruksdepartementet har gjennomført en evaluering av sine institutter. Fiskeridepartementet har gjennomført en evaluering av Havforskningsinstituttet. Etter min mening er det viktig at også disse evalueringene inngår i det arbeidet som skal gjøres med forskningsmeldingen, slik at vi kan få en helhetlig tilnærming til dette. La meg bare avslutningsvis si at jeg mener dette er et område som er veldig viktig forskningspolitisk, fordi så mye av spissforskningen i Norge skjer i disse instituttene. Hvis vi i framtiden klarer å forbedre denne modellen, som allerede er langt bedre enn hva vi hadde før – på habilitet, integritet, samme muligheter for fair play og like rammevilkår – er jeg optimistisk for framtiden for denne saken.
-1	Jeg vil rå SVs gruppe til å stemme for innstillingen, mot Høyres og Fremskrittspartiets forslag, og for forslaget fra Venstre.
-0	Jeg er rimelig glad i tradisjoner, men enkelte tradisjoner kan jeg for så vidt styre meg litt for. Jeg har vært 16 år på Stortinget, og hver vår er det en tradisjon at vi debatterer forslag om å liberalisere snøscooterkjøring og delegere dette til kommunene. Det gjør vi uansett hvilken regjering vi har. Det gjorde vi også da Høyre satt i regjering. Vi var i opposisjon, og vi fremmet forslag – sammen med Senterpartiet den gangen – om å liberalisere reglene. Det skjer et eller annet fra man er i opposisjon i denne salen til man kommer i regjeringskontorene – da blir man imot å la kommunene selv få denne selvråderetten. Nå har Fremskrittspartiet som mål å komme i regjering – det håper jeg vi gjør – og jeg har som personlig mål å bli miljøvernminister og sørge for at dette blir gjennomført. Jeg må si det så sterkt, for jeg tør ikke sende noen andre inn i departementet, i tilfelle det skjer et eller annet, slik at de glemmer hva de gjorde da de var i opposisjon. Det er min ambisjon. Det er mange som diskuterer pressemeldingen som kom fra regjeringskontorene, og mange sier at det er det som foreligger i dag. Nei, det er ikke det som foreligger i dag. Det som foreligger i dag, er de to forslagene fra Fremskrittspartiet og Høyre, som vi debatterer. De forslagene ønsker Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Venstre å stemme imot. Det er ingenting annet vi har oppe til debatt i dag. Jeg registrerer i pressemeldingen som kom fra regjeringen, at forslaget skal ut på høring. Hvor mange høringer skal man ha? Hvor mange befaringer og høringer i forbindelse med representantforslagene skal man ha? Man har hatt disse i 16 år. Skal man ha en ny høring og en ny utredning for hver gang det kommer ny snø? Det er det som er realiteten. Man gjør dette bare for å trenere saken. Man ønsker ikke å få denne løsningen. Det er en seier for SV i denne saken. Så enkelt og ærlig tror jeg man må si det. Det er mange som etterlyser Senterpartiet i denne debatten. Jeg skjønner godt at Senterpartiet ikke er her under denne debatten. Det har de ikke ryggrad til. Det er det som er realiteten, og hvis det er noen som lurer på hvordan man skaper politikerforakt, tror jeg Senterpartiet og enkelte representanter i Senterpartiet har svaret.
-1	Jeg skulle gjerne fått et tydeligere svar på spørsmålet om bemanningsnorm, fordi helseministeren sier at han er imot SVs forslag til bemanningsnorm. Men SVs forslag til bemanningsnorm er ganske identisk med Fremskrittspartiets forslag til bemanningsnorm, som det fortsatt er aktuelt å innføre, så vidt jeg forstår representanten Hoksrud. Derfor vil jeg gjerne ha et klart svar på følgende enkle spørsmål: Vil regjeringen innføre en norm som pålegger en gitt bemanning på sykehjem?
-0	Det er ikke særlig vanskelig å se at det er noe sympatisk med det forslaget som Kristelig Folkeparti har kommet med. Problemstillingen er vel snarere at det er urealistisk, ja direkte kontraproduktivt i forhold til målsettingen, for ved å løse problemet her i dag blir bare problemene desto større på lang sikt. Jeg forstår at vi til en viss grad her er enige med statsråden. Erfaringene har vi jo. Vi kan bare se oss omkring. Jeg refererte til landene omkring oss: Danmark hadde i 2004 ca. 1 600 asylsøkere, fordi de hadde den strengeste asylpolitikken i Norden. For Sverige sin del var tallet over 23 000, fordi de har den mest liberale asylpolitikken. Her er det selvfølgelig en helt klar sammenheng, mener Fremskrittspartiet. Mitt spørsmål til statsråden er: Ser han ikke den åpenbare sammenhengen mellom hvor liberalt norsk asylpolitikk praktiseres, på den ene siden, og hvor mange som prøver å søke lykken i Norge, på den andre siden, og at man ved å ta de grepene som signaliseres nå, senker terskelen ytterligere og gjør det enda mer attraktivt å komme til Norge?
-0	Jeg har et spørsmål til utenriksministeren som gjelder den måte Norge ivaretar sine forpliktelser på Svalbard på etter Svalbardtraktaten. Ifølge avismeldinger er det en gryende, muligens voksende, uenighet med hensyn til Norges syn på verneinteressene og Russlands synspunkter når det gjelder å utøve sine rettigheter til næringsvirksomhet – altså den klassiske konflikten: verneinteresser mot næringsvirksomhet. Det jeg gjerne vil spørre utenriksministeren om, er om han kan forsikre Stortinget om at Norge, hvis vi skal ha en veldig tøff holdning overfor Russland, sikrer seg støtte fra Svalbardtraktatens andre signatarmakter, slik at vi ikke risikerer at vi går så høyt på banen at vi også kan støte fra oss andre viktige land i en slik eventuell konflikt – som kan komme.
-1	Først: Det er ikke riktig det statsråden sier, at ingen partier hadde forslag om en kommuneøkonomi som hadde betydd en vesentlig forbedring. SV hadde det, 4,5 milliarder kr, og det er et verdivalg. Verdivalget vårt er annerledes enn Regjeringas. Vårt verdivalg gjør at vi har plass til både de gamle og de sjuke og til barnevernsbarna f.eks. Men vi var ikke fullt så rause mot dem med høye inntekter at vi sa det var viktigere å få null skatt for dem enn det var å få penger til sjukehjemsplasser og barnevernsbarn. I Nes kommune sitter de nå med kommunebudsjetter der barnevernet strykes med en halv million kr for å få ut pengene til eldreomsorgen. Det er riktig at en del av detaljstyringen nå har gjort det slik at eldreomsorgen har gått foran. Men syns virkelig statsråden at det er en riktig konflikt Regjeringa har stilt opp her, at konflikten skal gå mellom barnevernsbarna og de sjuke og de gamle? Skulle den ikke heller gå mellom dem som har noe å dele med, og dem som trenger fellesskapets hjelp?
-0	Jeg må personlig si at av og til blir man forundret over at man ikke er grundigere i forbindelse med framleggelsen av revidert nasjonalbudsjett, når det gjelder en så stor post i budsjettet, altså 360 mill. kr, enn det som her er tilfellet, for det er klart at det ville fått konsekvenser for andre områder hvis man også skulle tatt dette inn i budsjettet. Men jeg skal ikke påstå at det er det som ligger til grunn for at man ikke har gjort noe med dette. La oss gå litt tilbake til det som statsråden nettopp var inne på, nemlig luseproblematikken. I Finnmark og i Nord-Troms har vi ikke luseproblematikk fordi farvannet der er såpass kaldt at lusa – altså dette krepsdyret – ikke trives. Så der ville man faktisk hatt mulighet til å utvide kapasiteten uten at det med lus hadde vært en problemstilling. Lusetallene for april viser en nedgang fra 0,3 til 0,15 pr. fisk, som er en meget gledelig utvikling. La oss håpe det vedvarer. Spørsmålet mitt til statsråden er: Vil statsråden vurdere om man i de områdene som ikke har problemer med verken resistent lus eller lus generelt, skal kunne få utvidet kapasitet?
-0	Arbeiderpartiet har kritisert denne planen for å være for tynn når det gjelder antall sider, og særlig på feltet om høyere utdanning. Komiteens leder har sågar stilt den opp perm mot perm mot Nasjonal transportplan for å få fram dette poenget, selv om det har vært bred enighet om at planen ikke skulle være en nasjonal transportplan. Det er uansett synd at representanten Aasen og resten av opposisjonen ikke ser hvor tett forskning og høyere utdanning er knyttet sammen i planen, og det er interessant å lese komitéinnstillingen når man vet hvordan kritikken fra Arbeiderpartiet på dette feltet har vært. Der står det veldig lite om hva mer som burde ha stått om høyere utdanning. Det tegnes veldig få mål, strategier eller visjoner fra Arbeiderpartiets side. I forslagene sine ber de utelukkende om at regjeringen må komme tilbake en eller annen gang til Stortinget med noe. Kan representanten redegjøre for om dette er et tegn på idétørke, klaging for klagingens skyld eller manglende tro på egne politikkutformingsegenskaper?
-0	Trontalen bar tydelig preg av at Norge står overfor utfordringer i året som kommer. At oljeprisen har gått ned, har medført at flere har mistet jobben, og mange føler usikkerhet for både jobb og inntekt. Talen viste også at regjeringen tar tak og viser handlekraft. Fremskrittspartiet mener at investeringer i samferdselssektoren, gode rammevilkår for næringslivet, kutt i skjemaveldet og en god utdannings- og forskningssektor er grunnsteinene i velferdssamfunnet og en forutsetning for å trygge arbeidsplasser og verdiskaping. Med Fremskrittspartiet i regjering ser vi hver eneste dag forenklinger, skatte- og avgiftskutt og forbedringer i rammevilkårene for næringslivet. Fremskrittspartiets stortingsgruppe vil fortsette å arbeide for dette. Fremskrittspartiets gjennomslag i regjeringens utdanningspolitikk er nå svært tydelig. I yrkesfagløftet og realfagsløftet iverksettes det en rekke tiltak som Fremskrittspartiet har jobbet for i årevis. Også i satsingene på næringsforskning, i strukturmeldingen og i den marine strategien er det mye gjenkjennelig fremskrittspartipolitikk. Slik legges det til rette for utvikling og vekst for dagens og fremtidens velferdssamfunn. Både bedrifter og offentlig sektor vil i fremtiden ha et stort behov for dyktige medarbeidere med fag- og yrkesutdanning. Derfor er det nødvendig å heve statusen til yrkesfagene og bekjempe et uakseptabelt høyt frafall. Dette gjøres nå gjennom å tillate alternative opplæringsløp, som f.eks. praksisnære opplæringsprogrammer i bedriftene. Praksisbrevordningen utvides, man videreutvikler tilbudet til elever som vil kombinere fagbrev og studiekompetanse, f.eks. tekniske allmennfag, det gjennomføres yrkesretting av fellesfagene på yrkesfaglige utdanningsprogrammer, man styrker muligheten for at yrkesfagelever kan veksle mellom opplæring i skole og bedrift, og man styrker Y-veien. Videre har regjeringen økt lærlingtilskuddet med til sammen 10 000 kr per lærling siden vi tok over. Det er også iverksatt kompetansetiltak for yrkesfaglærere, der stadig flere får anledning til å hospitere i næringslivet. Norge må ha gode utdanningstilbud i alle ledd, fra barnehage og grunnskole til fagskoler, universiteter og voksenopplæring. Norge som kunnskapssamfunn er komplett avhengig av at elevene fra grunnskolen får tilegnet seg kunnskap til å mestre utfordringene de møter i yrkesutdanninger, studier og i arbeidslivet. Realfagsløft, lærerløft og andre kvalitetsfremmende tiltak, fleksible vekslingsordninger, bedre lærlingordninger, økt dialog og samarbeid med næringslivet, praksisretting – alt dette bidrar til økt kvalitet i skolen. Vi får mindre frafall, flere kvalifiserte elever som blir motivert til å bli dyktige fagarbeidere, akademikere og forskere. Dette gjenspeiles i regjeringens økte satsing på forskning og høyere utdanning og det særlige fokuset på ingeniør- og realfagsstudier, innovasjon og næringsforskning – og innovasjon er igjen en forutsetning for fremtidens verdiskapende virksomheter. Norges verdiskapende næringer er kompetansebaserte, og dette vil bli enda sterkere i fremtiden. Olje og gass, fornybar energi, maritim/offshore og marin, finans og IKT er verdidriverne som skal sikre fremtidens velferdssamfunn. Det er ulike bransjer, men alle har én ting til felles: De bygger på realfagskunnskap. Verdiskapingen vi er avhengig av, står og faller på gode realfagskunnskaper. Mange norske elever har i dag store problemer med realfagene, spesielt matematikk. Fremskrittspartiet har lenge påpekt denne utfordringen og er glad for at regjeringen er tydelig, offensiv og praktisk i sine tiltak for å få realfagskunnskapene opp på et nivå som «verdens rikeste land» kan være bekjent av. I etter- og videreutdanningstilbudet til lærerne legges det særlig vekt på matematikk og naturfag. De gode lærerne skal bli enda bedre, og det innføres karakterkrav til lærerutdanningene, slik at både status og kompetanse heves. Noen hevder at solid finansierte offentlige universiteter er det viktigste for å få innovasjon. Andre mener at det er i gründermiljøene at innovasjonen foregår. Andre igjen mener det er de store bedriftene som driver innovasjonene fremover. Vi i Fremskrittspartiet mener de har rett alle sammen. Derfor er vi glade for at det satses på bred front for å styrke Norges innovasjonsevne og fremtidige verdiskaping. Vi lever i spennende og utfordrende tider. Fremtidig velstand og verdiskaping er avhengig av at storting og regjering viser handlekraft og tør å ta modige beslutninger, og Fremskrittspartiet vil gjøre det vi kan for å få dette til.
-1	Bare et par ord til Jan Sahl og Kenneth Svendsen. Jan Sahl var forbauset over at SV var så opptatt av å beholde bussvirksomheten i NSB. Det som jeg sa i mitt innlegg, var at vi nå ser at vi får store utenlandske aktører inn i det norske markedet som driver med forskjellig virksomhet. Connex er nå på vei inn i Norge. De har kjøpt opp Finnmark Fylkesrederi, de er i ferd med å kjøpe opp Helgelandske, og de annonserer at de vil legge inn anbud på den totale riksveifergedriften. Vi får store utenlandske aktører inn i markedet på forskjellige områder. Vi ser ingen problemer med at NSB skal være rustet til å møte den konkurransen, at de skal ha flere ben å stå på, og at de kan bygge opp tilbud som supplerer hverandre. Det er det de har gjort, og det har bidratt til å øke kollektivandelen. Så til Kenneth Svendsen og denne merkelige problemstillingen med å sammenligne Hurtigruta med NSB. Kenneth Svendsen må lese samferdselshistorie. OVDS og TFDS er rederier som er bygd opp av kommuner, fylkeskommuner, lokale eiere og lokale banker. De har sin historie i det regionale og det lokale eierskap. Det er ingen grunn til å endre på det. NSB er bygd opp av staten som en del av den nasjonale strategien for å bygge ut jernbanen her i Norge. Jeg vil spørre Svendsen: Når Fremskrittspartiet vil legge ut NSB på børsen og selge det, vil det være problematisk for Fremskrittspartiet om Connex, Arriva eller andre store europeiske transportselskaper kjøper opp NSB og selskapet går ut av landet?
-1	Undertegnede er ikke jurist, hun er jordmor. Jeg vil vise til at det er en rekke land som har forbud mot eller begrensninger i muligheten til å vise politisk reklame på fjernsyn, at Grunnloven § 100 ikke er til hinder for å videreføre det som er dagens kringkastingslov, og at dagens forbud heller ikke er i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjonens artikkel 10. Når det gjelder fjernsyn som medium, vet vi helt klart at det påvirker i en helt annen grad enn det andre medier gjør. Og SV har hver gang dette spørsmålet har vært oppe, vært helt klar på at vi ønsker at den politiske debatten skal være åpen. Det skal være mulighet for alle til å delta. Det er faktisk slik at det er veldig kostbart å kjøpe sendetid i fjernsyn. Dette vil gå ut over de små partiene, og det vil begrense de små partienes mulighet til å ytre seg på lik linje med andre. Det mener vi faktisk er problematisk i forhold til den demokratiske prosessen som et valg i Norge er. Derfor er vi imot det. Jeg mener at mange reklamer er ganske villedende, og jeg ønsker det personlig heller ikke. Vi kan f.eks. ta Tine melk – «må bare ha det». Hva hvis man hadde fått overført det i politisk sammenheng – «må bare ha det»? Jeg mener faktisk at den politiske debatten blir svekket av politisk reklame på fjernsyn.
-1	Representanten Dørum gav en beskrivelse av situasjonen i Sverige. Den trenger noen kommentarer, for den var nokså unøyaktig. I Sverige er det slik at det er Kirken selv som etter skillet mellom stat og kirke skriver ut skatten. Da kirken og staten ble skilt, fikk kirken med seg et fond, og så har Riksdagen vedtatt en opptrappingsplan for statlige bevilgninger til kirkebygninger som trenger restaurering. For øvrig var det ikke bevilget noen penger, men det var i alle fall en opptrappingsplan, og jeg regner med at Riksdagen i Sverige føler seg litt mer forpliktet overfor sine vedtak enn det Stortinget gjør. Når Stortinget vedtar en opptrappingsplan eksempelvis for forskning, blir ikke det fulgt spesielt godt opp verken av Dørum eller andre, så jeg regner med at Riksdagen i Sverige føler en større forpliktelse i forhold til sine egne vedtak. Og med det utgangspunktet har de vist en raushet i forhold til det å ta vare på sine gamle kirker. Når flertallet har sagt at det å bruke deler av fondet til restaurering er bra, dreier jo det seg om små midler i forhold til det vi trenger. Ifølge det Riksantikvaren har sagt til komiteen, trenger vi bevilgninger som går langt utover dem vi klarer å skaffe ved hjelp av fondet. Men det kan være en start. Dette er penger som er der, vi kan ta ut noe av avkastningen, sette pengene inn og starte noen prosesser. Men det er helt klart at hvis vi skal gjøre dette på alvor, hvis det skal settes inn skikkelig med ressurser, må det til direkte bevilgninger over budsjettet, og det håper jeg at Venstre og Dørum vil følge opp når den tiden kommer.
-1	Bare SV vil ha økt entreprenørskapssatsing i skolen. I dag behandler Stortinget SVs forslag om å gjøre entreprenørskap til en del av grunnopplæringen, et forslag som kunne betydd mye for elevene i skolen, bedriftene som er etablert, er under etablering, vil bli etablert og, ikke minst, de bedriftene som kunne blitt etablert. Stortingets innstilling består av fagre ord og fine formuleringer. Dette var den mest forpliktende responsen SV fikk på forslaget om å gjøre entreprenørskap til en del av grunnopplæringen, og om å skape større kontakt mellom skole og lokalt arbeids- og næringsliv. I sin innstilling sier komiteen at den mener at en bevisst satsing på entreprenørskap ville bidratt til utvikling av en nyskapende kultur i Norge: «En nyskapingskultur vil etter komiteens mening fremme nytenkning og innovasjon, samt evne og vilje til å ta initiativ og risiko.» Entreprenørskap i grunnopplæringen er etter komiteens oppfatning et viktig verktøy for å fremme et allsidig læringsmiljø og stimulere til kreativ tenkning blant elevene omkring næringslivets plass i samfunnet. Men hvor er verktøyene, og hvor er initiativet for å klare å få dette til? Fagre ord og uforpliktende formuleringer fører ikke Norge videre. Politikk er det å ville og det å gjennomføre, det å sette virkemidler bak de målene man setter seg. SV fremmer i dag fire forslag. Vi fremmer forslag om entreprenørskap som obligatorisk tverrfaglig emne og metode i grunnopplæringen, vi fremmer forslag om egen lære- eller temaplan for entreprenørskap i grunnopplæringen, vi fremmer forslag om kompetanseløft innenfor entreprenørskap, etter- og videreutdanning for lærere og utvikling av nye og egnede læremidler, og vi fremmer forslag om at organisasjonen Ungt Entreprenørskap skal få fast bevilgning over statsbudsjettet – fire forslag som ville ha styrket entreprenørskapssatsingen i skolen. Resten av Stortinget er negative til samtlige av SVs forslag, samtidig som resten av partiene ikke kommer med egne forslag. Entreprenørskap i grunnopplæringen er en metode som innebærer stor grad av prosjektarbeid og praktiske læreformer og at elevmedvirkning og elevansvar vektlegges tungt. SV mener at en økt satsing på entreprenørskapsopplæring i skolen kan bidra til å løse en del av de utfordringene vi står overfor. Gjennom den omfattende forskningsevalueringen av Reform 97 er det avdekket at skolen ikke evner å gi alle elever tilrettelagt opplæring, noe som fører til at altfor mange elever går gjennom grunnopplæringen uten tilfredsstillende læreutbytte. Mye av dette forklares med læringsformene i skolen. Metoder som hovedsakelig baserer seg på teoretisk læring, fortrenger at mye av elevens læring skjer gjennom praktisk og sosial tilnærming til lærestoffet. De største utfordringene vi har i skolen i dag, er at vi har en skole som systematisk utskiller elever som tapere og vinnere i systemet. Vi har en skole som ikke evner å utjevne de forskjellene vi har i samfunnet, men er med på å vedlikeholde og forsterke dem. Ved å styrke de praktiske læringsformene samt styrke samhandling og arbeidsdeling mellom elevene, vil man kunne trekke langt flere elever med i opplæringen og bidra til at flere av dem opplever økt læringsutbytte. En slik mulighet har man gjennom å øke satsingen på entreprenørskap i skolen. En god entreprenørskapsopplæring forutsetter at skolens lærere og næringslivets mentorer og rådgivere har tilstrekkelig med kompetanse for å veilede elevene, både faglig og metodisk. En økt satsing på entreprenørskap i skolen vil derfor kreve etter- og videreutdanning av lærere og utvikling av nye og egnede læremidler og utstyr. SV klarte gjennom vårt forslag å sikre midlertidig finansiering av organisasjonen Ungt Entreprenørskap en stund til. Det er vi veldig glade for, fordi denne organisasjonen gjør et helt uvurderlig arbeid med entreprenørskap i utdanningen. Men når det kommer til det å kunne gi alle elever et tilbud om entreprenørskapsopplæring, er vi like langt. Så lenge ingen er villig til å satse verken faglig eller finansielt, vil entreprenørskapsopplæringen fortsatt avhenge av ildsjeler og av kommunekassen, og der er det ingen sikre ressurser. Entreprenørskap i skolen trenger finansieringsformer som fremmer langsiktighet. Entreprenørskap i skolen finansieres i dag i stor grad gjennom prosjektmidler. Dette medfører at det brukes uforholdsmessig mye tid på å forme prosjektsøknader, og det er vanskelig å etablere aktivitet og samarbeid som strekker seg særlig langt utover i tid. Entreprenørskapsopplæring er et langsiktig arbeid, der nye elever kommer til hvert år. De fire punktene i forslaget som SV fremmer i dokumentet i dag, utgjør samlet sett en god strategi og en økt satsing på entreprenørskap i skolen, og jeg fremmer derfor på vegne av SV det forslaget som ligger i dokumentet.
-1	Jeg er selvfølgelig helt enig i at det ville være merkelig om en statsråd skulle gå inn og etterlyse at ett konkret blad, som er en kommersiell aktør, tas inn på skolebibliotekene. Men statsråden har virkemidler som er mildere enn det å pålegge skolene å gjøre noe, statsråden kan f.eks. i brevs form gjøre skolene oppmerksom på at Stortinget har sagt at denne type litteratur bør være på skolebibliotekene. Det finnes altså muligheter for statsråden til å ta tak i denne saken. For etter mitt syn framstår det litt merkelig når, som sagt, skolebibliotekarer avviser å ta inn denne typen blader med begrunnelsen at «vi har ikke homofile på vår skole». Da er det helt tydelig at det er en informasjonsjobb å gjøre. Og i den sammenhengen mener jeg at statsråden bør ha et ansvar, ikke for å framheve én bestemt aktør, men for å framheve skolenes og også skolebibliotekenes ansvar for at denne informasjonen faktisk er tilgjengelig for ungdom.
-1	Arbeiderpartiet er opptatt av sysselsetting i norsk forsvarsindustri – og det er viktig. Arbeiderpartiet har vist seg villig til å bygge missiltorpedobåter som forsvarssjefen ikke ville ha, for å gi norsk industri arbeidsplasser. Også her er man opptatt av arbeidsplasser – denne gang på Raufoss. Raufoss har som kjent utviklet seg fra en ammunisjonsfabrikk med et par tusen ansatte for ikke så mange år siden til en industripark med om lag 3 200 ansatte fordelt på et trettitalls i all hovedsak sivile bedrifter. Det er et særdeles aktivt innovasjonsmiljø på Raufoss, og ammunisjonsfabrikken sysselsetter i dag om lag 500 ansatte. Norsk industriproduksjon, også av forsvarsmateriell, skal holde seg innenfor gjeldende internasjonal rett. Det gjør Nammo. Men er det en svekkelse for arbeidsplassene i et industrikonsern at man gjør nye, uavhengige tester for å være enda sikrere på slike spørsmål? Mange ville jo hevde at det var betryggende, såframt det da ikke kom fram at produktet var i strid med gjeldende internasjonale regler eller kan bli brukt i strid med slike regler.
-0	Jeg vil på vegne av representantene Øyvind Korsberg, Øyvind Vaksdal og meg selv få lov til å fremsette et privat forslag om at utgiftene til trygghetsalarmer dekkes av folketrygden og tildeles gjennom hjelpemiddelsentralen.
-1	Som statsråden sa, har det blitt godkjent 13 nye kristne privatskoler siden statsråden tiltrådte. Det norske storting har implementert Barnekonvensjonen. Det betyr at vi ved lov har styrket barns rettigheter. Artikkel 14 i Barnekonvensjonen sier at barn og unge har religionsfrihet og ytringsfrihet. Jeg mener at statsråden ensidig fokuserer på foreldrenes rettigheter. Gjennom Redd Barnas prosjekt Go On, som statsråden selv er med på å finansiere, har man avdekket at mange barn og unge i sekter og ved å gå på såkalte sektskoler har blitt utestengt fra det store fellesmiljøet. De har blitt isolert og dermed fått store problemer. Det er viktig å forebygge. På hvilken måte vil statsråden i tiden framover legge større vekt på barns rettigheter?`
-0	Det virker nesten på meg som om statsråden bare har fått noe overlevert fra noen byråkrater i Vegdirektoratet. Jeg hører at statsråden prater om 10 pst. reduksjon. Det er helt andre størrelser de som driver i bransjen, sier at man vil redusere utslippene med enn det som statsråden nå forfekter. Når det gjelder trafikksikkerhet og det med fare for eksplosjoner og den typen ting, er eksplosjon umulig – med det utstyret som norske leverandører bruker – med denne tanken som skal ta vare på og ikke minst sikre trafikksikkerheten ved en eventuell kollisjon eller andre typer ting. Jeg håper virkelig at statsråden ikke bare tar alt hun tydeligvis får fra noen byråkrater i Vegdirektoratet, for god fisk, men faktisk også går ut og lytter til dem som har god kompetanse på dette, og som ønsker å komme i dialog med statsråden, men som ikke når fram og får møte statsråden og får lov å legge fram sitt syn. Jeg håper virkelig at statsråden vil se med åpnere øyne på det nye året og ta imot dem som ønsker å komme og prate med statsråden, slik at hun kanskje får litt mer opplysning om hva dette faktisk handler om.
-1	Jeg takker for svaret. Jeg er også veldig glad for det, jeg synes det var et godt svar, som åpner for mange spennende utfordringer i tiden framover. At departementet er innstilt på å sette i gang ulike prosjekter for å øke elevmedvirkningen i skolen, synes jeg er viktig, og det skal vi holde fast på. Det er flere ting som er aktuelle når det gjelder økt elevmedvirkning. Det ene går på de formelle styringsorganene i skolen. Det er viktig at elevene får større innflytelse innenfor disse strukturene og dette systemet. Men det som er den største utfordringen – og jeg oppfattet vel også statsråden slik at det er det han er mest opptatt av – er å sikre økt medvirkning i det som foregår i den enkelte klasse, på det enkelte verksted, at elevene blir trukket med i selve planleggingsprosessen, i gjennomføringen av læringsarbeidet, og ikke minst også i vurderingen av læringsarbeidet. Jeg ser fram til de spennende prosjektene som da kommer i gang. Hvis vi tar den debatten som vi hadde for litt siden, omkampen om denne bevilgningen på 100 mill. kr, håper og tror jeg at en slik utlånsordning på mange måter vil bli dødsstøtet for den tradisjonelle læreboka. Jeg tror nok at den vil ha problem med å overleve, iallfall i dagens form og på dagens måte, ved en utlånsordning. Så selv om jeg i utgangspunktet ønsker stipend, ser jeg at en utlånsordning kan være et viktig virkemiddel for å ta knekken på dagens lærebok, så slik sett kan det virke bra. Jeg skulle ønske at vi klarte å gi et sterkt signal fra Stortinget ut til de som jobber med lærebøker, de som skriver lærebøker, de som gir ut lærebøker, om at den typen lærebøker vi har hatt i Norge, der læreboken dekker hele læreplanen fra a til å, ønsker vi ikke, og at vi ønsker at forlagene og forfatterne bruker mer tid og krefter på å utvikle nye typer lærebøker, tematiske lærebøker, andre læremiddel osv. Da er jeg sikker på at vi kunne komme et stykke videre med både demokratiseringen av det som skal skje i klasserommet og på verkstedet, og økt engasjement fra elevenes side.
-0	Jeg har også lest Senterpartiets stortingsvalgprogram, og jeg festet meg ved 20.8.1. Der står det å lese: «Vi ønskjer å seie opp EØS-avtalen.» Og da er spørsmålet: I hvilken grad og i hvilket omfang kan vi si at Senterpartiets standpunkt til EØS-avtalen har hatt gjennomslag i regjeringssamarbeidet?
-0	I 1998 innførte man LAR-ordningen, som den gangen var ment for de få – ca. 1 500 sa man den gangen. Per i dag har vi passert 7 000 personer i LAR. Tanken var god, vi ønsket at ordningen skulle gi enkeltpersoner økt livskvalitet, redusere skadene ved misbruk samt redusere overdosedødsfallene. Selv om antall personer innenfor systemet er høyt, og selv om ordningen langt fra er perfekt, mener jeg at vi for veldig mange mennesker har oppnådd det vi ønsket. Dessverre opplever jeg debatten som lite nyansert, og den handler i altfor stor grad om enten å forherlige ordningen eller å fordømme den. Sannheten opplever jeg som mer sammensatt. Men først: Vi ventet i årevis på at de rød-grønne skulle legge fram en rusmelding. Da den endelig kom, ble mange skuffet. Rundt 70 organisasjoner kom på høring, og de var ganske så samstemte om hva som var utfordringene og manglene ved meldingen. Opposisjonen fremmet rundt 50 forslag, som alle ble nedstemt. Vi har derfor tapt verdifull tid. Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti gikk sammen til valg på en helhetlig rusomsorg. Opptrappingen startet vi allerede i vårt første budsjett, og arbeidet med en opptrappingsplan ble startet. Det har vært en rekke dialogmøter om temaet, og det har vært opprettet en nettside hvor alle som ønsker det, kan komme med innspill. Engasjementet er enormt, og mange føler seg sultefôret på det å bli hørt. Pårørende og brukere har vært viktige bidragsytere i dette arbeidet. At Senterpartiet nå ønsker å gjennomføre konkrete tiltak, er bra. En opptrappingsplan for hele rusfeltet har vært under arbeid i lengre tid. Forslaget kommer derfor altfor sent og er – slik jeg ser det – for snevert. Rusomsorgen må ses som en helhet. De som går på medikamenter, har de samme utfordringer og behov som dem som velger seg rusfrihet uten medikamenter. Jeg synes i tillegg at Senterpartiets tilnærming i saken er negativ. Faktum er at mange har fått et mye bedre liv, og mange lever helt normale liv – hva nå enn det måtte være – innenfor LAR. Enkelthistoriene forteller oss nyansene fra himmel til helvete. Jeg er derfor glad for at et flertall i komiteen skriver at de har merket seg at LAR-behandling har bidratt til økt livskvalitet og til et mer verdig liv uten illegale rusmidler for svært mange – og at fagmiljøene mener dette er den mest effektive behandlingsformen, som også gjør de rusavhengige mottakelig for videre behandling og helsehjelp. Særlig det siste har jeg vært opptatt av. Selv om mange lever gode liv i LAR, er det ikke uten bivirkninger å innta disse medisinene hver dag år ut og år inn. Derfor er det til enhver tid noen som føler seg så sterke og trygge i sin situasjon at de har ønsket å trappe ned og slutte med sin medisin. Dette tilbudet har vært nesten ikke-eksisterende. De siste årene har dog noen forsøkt å skape slike tilbud, men finansieringen av dette har ikke passet inn i systemet. Det er derfor viktig at slike tilbud nå får sin aksept og støtte. Mange har kritisert ordningen med henvisning til lekkasje av medisinen. En skikkelig gjennomgang av dette støtter jeg. Men vi skal vokte oss vel for å straffe alle med skjerpede krav til henting og kontroller fordi noen misbruker den tilliten de er gitt. Regimet er allerede svært kontrollerende og begrenser enkeltmenneskers muligheter til fritt å bestemme over sin egen tid og oppholdssted. At enkelte misbruker tilliten, handler som oftest om at altfor mange ikke får nødvendig oppfølging og bistand – og mangler en individuell plan om veien videre. Forslagsstillerne viser til at kun 34 pst. av LAR-pasientene har en individuell plan. Selv om det er frivillig å ha en slik plan, er jeg enig i at dette tallet virker altfor lavt. Derfor har jeg i denne sal gjentatte ganger fremmet forslag om tiltak for at denne retten skal innfris. Hver eneste gang har Senterpartiet og flertallet stemt imot. Jeg forutsetter at viktigheten av en individuell plan blir tydeliggjort og skjerpet i opptrappingsplanen. Til syvende og sist handler det om ettervern og oppfølging. Her har mange kommuner en vei å gå. Når man lever sitt nye liv uten rus og uten vennene man har hatt de siste årene, må dagene fylles med nytt innhold, og fortiden må ryddes opp i. Ettervern vil derfor ha en sentral plass i opptrappingsplanen som er under arbeid. Helsedirektoratet har i tillegg fått i oppdrag å revidere retningslinjene i LAR, inkludert problemstillingene rundt utdelingen av medisin. Fagmiljøene, brukerne, organisasjonene og kommunene skal dele sine erfaringer før Helsedirektoratet sluttfører sitt arbeid. Mye er under arbeid, og jeg imøteser med glede sluttresultatet av alt dette.
-1	Det har vært veldig viktig i arbeidet med dette å sørge for at de som er foreldre, eller andre pårørende, og som har barn som har spesielle behov, ikke opplever unødig usikkerhet i forhold til hva slags rettigheter de har. Husk på at her er det mange foreldre som har hatt lange kamper for at deres barn skal ha samme rettigheter som alle andres barn. Derfor har jeg vært veldig opptatt av at vi ikke skulle spre uro rundt hva slags rett man har til å få vurdering i forhold til spesialundervisning. Jeg er jo veldig opptatt av at PP-tjenesten skal komme tett på skolene, og det understrekes også i meldingen og i innstillingen fra komiteen at skolene ikke skal vente på at et barn får en utredning før de setter i gang spesielle tiltak. De må gjøre det med én gang. Det handler om å fange opp og følge opp, så det er en litt annen strategi enn den representanten Tord Lien viser til. Så får vi se om det virker, og så må vi følge opp hele veien – løpende og gående.
-0	SV stiller seg som eneste parti utenfor en komitémerknad som også kritiserer Hamas. En samlet komité, med unntak av SV, viser til den realitet at Hamas og andre militante grupper har bygget opp omfattende militær kapasitet i Gaza med langtrekkende raketter og infiltrasjonstunneler. Spørsmålet mitt til representanten Solhjell er hvorfor SV bryter ut av denne konsensusen om å påpeke denne realiteten med raketter og infiltrasjonstunneler. Spørsmålet er om SV er uenig i at disse tunnelene og disse rakettoppskytingsrampene har eksistert, eller om dette ikke er et problem.
-0	Bare kort. Jeg skal bare fremme de forslag som Fremskrittspartiet har i innstillingen.
-1	SV vurderte lenge å forlengja minimumsvassføringa på 65 m3/sek ut august, for me meinte det var mest forsvarleg i forhold til villlaksproblematikken. Etter drøftingar med saksordførar blei me likevel overtydde om at me skulle gå vidare med det forslaget som no er lagt fram, delvis – for å gje litt skryt til Høgre sin saksordførar – på grunn av eit grundig arbeid frå saksordføraren si side som gjer at det er enklare for SV som miljøparti å gå med på ei samrøystes innstilling. Lat meg berre til slutt seia når det gjeld det som står om manøvreringsreglementet, at dersom det blir problem i forhold til villaksen, kan me altså før det er gått ti år, gå inn og korrigera. Det er utgangspunktet mitt for å vera med på denne samrøystes innstillinga, men eg og SV vil sjølvsagt, dersom det blir problem, fronta manøvreringsreglementet og gjera noko med det.
-1	Regjeringens mål er som kjent at SAS skal kunne klare seg som et kommersielt flyselskap uten at det skal komme statlige bidrag. Men det å drive et av våre store flyselskap til konkurs ville være en spesiell måte å prøve å avvikle flytrafikken på. Det regner jeg ikke med at Solvik-Olsen heller tar til orde for. Måten å sørge for at vi i framtiden kan bruke mer miljøvennlige transportløsninger enn fly, er å bygge ut mer effektive jernbanestrekninger på de strekningene der det i dag flys mye. Jeg registrerer Fremskrittspartiets nye interesse for jernbaneinvesteringer. Men jeg ser også at profilen i det alternative budsjettet til Fremskrittspartiet fortsatt handler mest om vei. Fremskrittspartiet har vel fortsatt ikke forlatt sin trang til latterliggjøring av visjonen om lyntog i Norge, noe som vil være det helt nødvendige skrittet å ta hvis vi skal få til en «flyavløsning» i stor skala.
-0	På vegne av representanten Ketil Solvik-Olsen og meg selv har jeg gleden av å fremme forslag om å gi regjeringen fullmakt til å redusere merverdiavgift på strøm og elektrisitetsavgift i perioder med ekstraordinær høy strømpris.
-0	Jeg må få komme med en rettelse, bare for å påpeke det for referatets del: Jeg sa ikke 0,35 pst., jeg sa 0,035 pst. som innblandingsbit, slik at det kan bli riktig i referatet.
-0	Jeg hørte av innlegget til representanten fra Arbeiderpartiet at dette nå var den nye meningen til Arbeiderpartiet – å se muligheter for å utvikle Avis-Norge. Jeg fikk det ikke med meg i innlegget, men hva er forskjellen fra den gang Stoltenberg-regjeringen sa at 40 mill. kr var det riktige tallet, til at de nå har økt til 50 mill. kr? Hva er forskjellen fra den gang Stoltenberg la fram og hadde en vurdering rundt det – altså en forskjell fra 40 mill. kr til 50 mill. kr – og hvilke konsekvenser ser representanten for de små lokalavisene rundt omkring i landet når man fortsetter med å styrke disse byavisene, som det ble sagt. Jeg har to spørsmål: Hva er begrunnelsene for å øke fra 40 mill. kr til 50 mill. kr? Er det nye opplysninger om det? Og hva med konsekvensene for de små lokalavisene rundt omkring i landet som nå endelig kunne fått et løft?
-0	Det var representanten Storberget som fikk meg til å ta ordet, for hans innlegg var jo i samme gate som representanten Pollestads. Det er fascinerende når man fra talerstolen etterlyser gjennomføringskraft, samtidig som man både gjennom spørsmål og annet som jeg leser om i avisene, er svært kritisk til at denne regjeringen gjør endringer i landbrukspolitikken som faktisk bidrar til forandringer. Jeg kan nevne konsesjonsgrense for kylling som ett eksempel. Vi mangler gjennomføringskraft, blir det sagt, men når vi da gjennomfører endringer som gjør at kyllingbøndene kan drive på heltid, ja, da: – Hva er det for noe, da? Jeg var inne på eksportsubsidier. Jeg kan nevne naturskadeerstatningsordningen, en lov som lå i skuffen i årevis før vi kom inn i departementet. Neste år skal endringer tre i kraft, og det er veldig bra, for akkurat nå opplever bønder, bl.a. i Vest-Agder og ikke minst i Rogaland, oversvømmelser, som betyr at man må få erstatning. Dette vil bidra til at en får det mer effektivt. Jordbruksoppgjøret har jeg også vært inne på. Vi så tendenser til at representanten Storberget mente at jordbruksoppgjøret i 2014 skulle avgjøres på hans kontor. Det gjorde det ikke, og de endringene og den gjennomføringskraften som vi faktisk fikk til, var han imot. Jeg er litt forbauset over at man ikke kan bestemme seg for hva man egentlig til slutt mener. På den ene siden er det et problem at vi får gjennomført mye, på den andre siden har vi ikke gjennomføringskraft. Begge disse to tingene kan ikke stemme, så jeg ser fram til at man bestemmer seg snart.
-0	Representanten Johan J. Jakobsen hadde et par referansepunkter for å gi bistand. Han snakket om solidaritet og menneskeverd, og siden det er 17. mai i morgen, er dette ord jeg selvfølgelig fullt ut kan sluttet meg til, og som det er på sin plass å si i denne sammenheng. Men han hadde også en referanse til Fremskrittspartiet, hvor han tilla oss den holdningen at vi mener at det ikke nytter. Der må jeg si meg uenig med representanten Jakobsen. Poenget til Fremskrittspartiet er at det nytter. Men det som er avgjørende, er hva som nytter, og vi har ikke tro på stat til stat-bistand. Det vi har tro på, er dette med markedsadgang og handel og stimulering av næringslivet i u-landene. Det som er positivt, og som er et eksempel på at det nytter, er nettopp u-landenes egen holdning på dette punktet, hvor det har skjedd en vesentlig dreining de siste årene nettopp i retning av dette med markedsadgang, at det er det som betyr noe, og ikke nødvendigvis de voldsomme stat til stat-overføringene som vi opplever i dag. Det er markedsadgang som vil føre til resultater i det lange løp. Jeg synes representanten Jakobsen hadde mye positivt i sitt innlegg. Jeg synes det var spesielt positivt at han nå la vekt på at fem måneder, også fra Senterpartiets ståsted, kanskje er et for langt tidsperspektiv når det gjelder situasjonen i Zimbabwe. Han antydet også at man kanskje burde revidere dette tidligere, og før Stortinget møtes til høsten. Jeg synes også Johan J. Jakobsens poeng, at å gi hjelp til et slikt despotregime nettopp undergraver folks holdning til bistand generelt, var veldig godt, det har jeg brukt flere ganger tidligere i bistandsdebatter, også når det gjelder Zimbabwe. Jeg vil gjerne avslutte med å stille representanten Jakobsen et mer prinsipielt spørsmål, i og med at han har vært inne på hvilke kriterier som må gjelde for å stoppe bistanden: Hvilke kriterier vil Senterpartiet legge til grunn for å stoppe bistanden?
-0	Jeg takker igjen for svaret, som var mer direkte knyttet til det jeg spurte om. Jeg er fornøyd med at statsråden vil følge opp bl.a. forhold knyttet til registrering. Det er påpekt fra ulike hold at lærerne ikke rapporterer voldstilfeller, og at verken skolene eller skoleeierne - i de fleste tilfeller er det kommunene - spør etter slike rapporter. Vi må ikke stille oss slik i forhold til voldsproblemet at vi begår den samme feilen som vi gjennom mange år har begått når det gjelder mobbing, at vi voksne lukker øynene og later som om dette ikke foregår. Jeg har til slutt lyst til å vise til at alt i 1997 slo faktisk EU alarm om et økende voldsproblem i skolen og satte i verk tiltak. Så vidt jeg vet, har også Norge vært involvert i dette i forbindelse med Connect-programmet. Like fullt vet vi pr. i dag, ut fra de siste registreringer, at voldsproblematikken øker. Det gir grunn til bekymring. Jeg håper statsråden vil se på dette med betydelig kraft.
-1	Høyre står selvsagt fritt til å ønske at Statens lånekasse skal foreta sin rentefastsetting ut fra et annet og mer markedsbasert system. Men det er i tilfelle en sak som må vedtas av Stortinget, for det er Stortinget som har vedtatt at det skal gjøres på denne måten. Fordelen i et forbrukerperspektiv er jo at topp og bunn når det gjelder rentenivået i Lånekassen, jevnes ut – man får del i rentenedgangen, men den kommer litt senere. Det som er forskjellen mellom norske bankkunder og bankkunder i veldig mange andre land, er at langt færre kunder har fastrentelån. Det betyr at rentenivået i forhold til husholdningenes inntekter og utgifter er mye mer knyttet til svingningene i markedet. Det er derfor vi har tilbudt fastrentelån til kundene i Statens lånekasse. Man kan da jevne det litt mer ut. Det betyr at man får samme fordel, men bare litt annerledes fordelt. Ellers må jeg jo si at Statens lånekasse er en veldig viktig del av den norske utdanningspolitikken. Man får lån uten at risiko vurderes.
-0	Jeg kan opplyse representanten Hagen om at jeg sover rimelig godt om natten – kanskje ikke de siste nettene, men det har helt andre grunner. Vi sier ikke at vi skal bure noen inne. Vi ønsker lukkede mottak fordi vi ønsker at de som kommer til Norge og ikke har identitetspapirer – de vi ikke aner hvem er – skal vi kunne ha kontroll over, i hvert fall til vi har klarlagt identiteten deres. Det går, ifølge personer i politiets utlendingsenhet, en del rundt i Norge som er tikkende bomber. Da bør vi også ta høyde for det. Representanten var inne på hva som skjer i mottak. Jeg vet veldig godt hva som skjer i mottak i dag. Jeg vet godt hvordan mottakene fungerer rundt omkring i dette landet i dag. Der det ikke er lukkede mottak, har de sikkert de samme utfordringene som en kan få i lukkede mottak. Det som er et faktum: I dag skjer det drap, og det skjer vold – både mot andre beboere og mot ansatte – ved asylmottakene. Men det tror jeg kan løses.
-1	Jeg har fornøyelsen av å legge fram et representantforslag fra Torgeir Knag Fylkesnes, Audun Lysbakken og meg selv om at fiskekvotene skal forbli i lokalsamfunnet og sikre stabil råvaretilgang for næringslivet.
-1	Jeg var i replikken til Marit Nybakk inne på hvordan Stortinget har blitt informert om Regjeringens planer om forlengelse av det norske Irak-bidraget utover januar 2004. Som sagt, SV mener at det i budsjettet burde vært redegjort for på en helt annen og mer presis måte at det lå inne en bevilgning til videreføring av Irak-bidraget i forhold til budsjettet for internasjonale styrker. Det holder altså ikke å peke på et spørsmål fra Senterpartiet i finanskomiteen. Mener statsråden at det er å konsultere Stortinget? Det står ikke noe om denne videreføringen i budsjettet. Det er interessant at finansieringen av Irak nå skjer over forsvarsbudsjettet, og ikke over bistandsbudsjettet. Men dette setter også Regjeringens argumentasjon for inneværende års finansiering i et litt merkelig lys. Vi har oppfattet at Regjeringen så det som naturlig at det ble bevilget over bistandsbudsjettets nødhjelpsbevilgning i år, fordi dette var et oppdrag av ren humanitær karakter. Dette har vi betvilt. Vi har også kritisert at nødhjelpsmidler ble brukt. Ligger det en innrømmelse fra Regjeringens side i dette? Nå er det høyst usikkert om Norge kan bidra f.eks. i Sudan, noe jeg antar vi vil komme tilbake til og diskutere etter utenriksministerens redegjørelse. (Presidenten klubber.) Men jeg vil spørre forsvarsministeren: Hvor mye av bevilgningene over kap. 1792 vil i 2004 gå til Irak-styrkene? Og hvordan ser forsvarsministeren på mulighetene (presidenten klubber igjen) for å kunne øke Norges bidrag til fredsoppdrag i Afrika innenfor denne bevilgningen?
-1	Nei, jeg vet ikke hvor representanten Skjelstad tar det fra, det må jo være ut fra helt løse luften, at jeg har foreslått kvartstillinger og halvstillinger – på ingen måte! Vi har jo den største klima- og miljøsatsingen som noen har i noe budsjett, og det betyr at vi mener at kommunene selv trenger denne kompetansen, og at man selvfølgelig også må samarbeide med andre om dette. Det er riktig at det her kreves kompetanse som kommunene ikke har i dag. Men jeg vil også si at jeg satt i kommunestyret da disse miljørådgiverne kom inn i kommunene. Det var et stort løft, og det har vært et stort savn at den kompetansen har blitt fjernet sånn at vi liksom har rykket tilbake igjen mange hakk for at kommunene skal kunne ha denne kompetansen. Denne kompetansen må også ligge i hele teknisk sektor, den må ligge i ledelsen av kommunen, for hvis ikke klimaarbeidet blir en del av ledelsen også i kommunen, så kommer vi ikke til å nå de klimamålene eller klare de klimatilpasningene som vi er nødt til å få til.
-1	Eg trur me skal gje sentrumspartia rett i at dei er litt flinkare i miljøpolitikken enn Arbeidarpartiet har vore når dei har vore i posisjon – eg kan faktisk gje litt skryt, men ikkje for mykje, for det treng dei ikkje! Det er litt irriterande, synest eg, å lesa i Dagsavisen at ein skyldar på Stortinget, at det er Stortingets ansvar at ein ikkje har ein offensiv miljøpolitikk. Det synest eg er rimeleg frekt. Eg må be Rise presisera om dette òg inkluderer SV, at SV òg har ansvar for at fleire enn Regjeringa ikkje får gjennomslag for sin miljøpolitikk. Eg synest det er litt feigt av Regjeringa å gå ut og skylda på Stortinget. Miljøpolitikken er ikkje noka kontantstøtte for Regjeringa. Det er ikkje ei sak ein står på for, det er ei sak ein salderer med. Det gjer ein i dette budsjettet òg – saman med Arbeidarpartiet denne gongen, førre gongen saman med Høgre og Framstegspartiet. Så her synest eg at ein bør vera litt rakrygga og seia at ein synest det er viktig å vera i posisjon og ikkje nødvendigvis å få gjennomslag for det ein meiner er viktig politisk. La meg illustrera med to eksempel at det ikkje berre er Stortingets ansvar. Når det gjeld PCB-oppryddinga, er det eit stortingsfleirtal som kritiserer Regjeringa for passivitet. Naturvernforbundet har illustrert at dette er eit kjempeproblem. Me veit at det bl.a. kan ha store konsekvensar for folks helse, og Regjeringa har altså ikkje noka særleg satsing for å rydda opp. Det er ein handlingsplan, men her treng ein meir pengar. Det andre eksemplet går på omstilling med omsyn til større energieffektivitet, som ein heller ikkje gjer. Så Regjeringa må ta ansvar for at den ikkje er offensiv når det gjeld miljøpolitikken, og det må Lars Rise svara for her.
-1	Det som bekymrer meg, er at departementet åpenbart ikke er offensivt. Denne reformen er det Stortinget som har initiert og fått til, mot Barne- og familiedepartementets ønske. Jeg må si at dette er defensivt. 6 900 plasser er omtrent halvparten av det Stortinget har vedtatt, og det statsråden har forsikret Stortinget om, senest i budsjettet i fjor, skulle bygges. Det å følge nøye med er ganske utilstrekkelig. Jeg må si at jeg får en liten mistanke om at barne- og familieministeren og Regjeringen egentlig synes det er fint at utbyggingen ikke holder den takten den skal, fordi trinn 2 i innføringen av makstaksten forutsetter full dekning. Det var Regjeringens måte å underminere barnehageforliket på sist. Den prøvde å få inn denne formuleringen, og det lyktes den med, for å få et enstemmig storting. Hvis det virkelig er sånn at departementet ikke mener fullt alvor med utbyggingen, har vi et alvorlig problem, for det er altså et enstemmig storting som ønsker en utbygging. Min utfordring til barne- og familieministeren er: Det er altså ikke tilstrekkelig å følge nøye med. Skal vi nå målene om full dekning, må vi bygge mer enn 16 000 nye plasser framover, og det må vi klare innen utgangen av 2005. Det betyr at jeg håper at statsråden nå samarbeider med Stortinget for å lykkes med denne storstilte satsingen på barnehageutbygging.
-0	La meg først få henstille til saksordføreren om å dokumentere påstanden om at ni av ti som går i metadonprogram, har sidemisbruk. Det positive forslaget fra stortingsrepresentant Bjarne Håkon Hanssen om en liberalisering av inntakskriteriene for medikamentell assistert rehabilitering har fått et heller magert behandlingsresultat i komiteen. Grunnen til dette kan imidlertid være at komiteen venter på rusmelding II, hvor bl.a. kriteriene for medikamentell behandling blir ett av temaene. Det vitner om historieløshet når flertallet i sin merknad påstår at den legemiddelassisterte rehabiliteringen av de narkomane i Norge har foregått i et høyt tempo. Faktum er at Norge har ligget minst ti år etter våre naboland og land for øvrig i Vest-Europa når det gjelder medikamentell assistert rehabilitering av narkomane. Vi kom først i gang i Norge med metadonbehandling i 1994, og da i et svært lite omfang, med kun 50 pasienter. I dag har vi under medikamentell behandling ca. 1 600 som går på metadon eller Subutex, mens behovet skulle tilsi et sted mellom 4 000 og 5 000. Nei, tempoet for slik behandling har ikke vært høyt – snarere tvert om. Det har vært lavt, og det har tatt veldig lang tid å komme dit vi er i dag. Det er etter min vurdering på ingen måte langt nok. Inntakskriteriene for opptak til medikamentell assistert behandling er fortsatt de samme som de var i utgangspunktet, dog med en viss nyansering om at man skal ha en helhetsvurdering av pasienten. Dette blir i svært få tilfeller gjort. Men det har faktisk ligget der hele tiden, og praksis viser at det er veldig få under 25 år som får behandling med metadon. Dette er stikk i strid med all medisinsk behandling og kunnskap, hvor man fortrinnsvis skal komme til behandling så raskt som mulig, uansett hvilken lidelse man måtte ha. Jeg vil allerede på dette tidspunkt gjøre klart at Fremskrittspartiet ønsker et enhetlig statlig ansvar for behandling og rehabilitering, statlig finansiert gjennom helseforetakene. Det som eventuelt kan ligge igjen i kommunene, er det forebyggende arbeid, omsorgsinstitusjoner og ettervern. Ved statlig eneansvar gjennom foretakene bør de regionale metadonteamene avvikles, og medisineringen av pasientene må overlates til den enkelte fastlege, slik ordningen nå engang er i landet.
-1	Å diskutere framtid er krevende, ikke minst når det er en lang framtid, som i dette tilfellet. Det er lett å bomme, og det er lett å komme med framtidsperspektiver som i ettertid vil vise seg dumme. Men samtidig er det både useriøst og faktisk i og for seg uunngåelig ikke i nåtid å forberede seg på framtid. Mitt og SVs utgangspunkt er for det første at vi, som heldigvis veldig mange andre, har en forelskelse – eller tiltro er vel et bedre parlamentarisk uttrykk – til den norske og nordiske samfunnsmodellen, som det rød-grønne flertallet her i dag beskriver som en tredelt modell: en økonomisk modell, en velferdsmodell og en arbeidslivsmodell. For SV og den rød-grønne regjeringa er ikke dette en hemsko og nærmest et problem for Norge framover. Tvert imot, dette har vært, er og vil bli et av våre viktigste virkemidler for videre god samfunnsutvikling. Den norske samfunnsmodellen er mer en viktig del av svaret enn en del av problemet, slik store deler av opposisjonen beskriver den som. Jeg syns både meldinga og ikke minst det rød-grønne flertallets merknader i innstillinga beskriver dette på en veldig god måte. Det er god lesning, og da ikke minst denne balansen, dette samspillet som representanten Knut Storberget så godt presenterte i sitt innlegg, mellom å skape for å dele og å dele for å skape. Et utgangspunkt nummer to er at det er viktig å se på forholdet mellom privat forbruk og fellesforbruket når vi arbeider med framtidsperspektiver. Begge forbrukstypene er politiske i den forstand at de i stor grad er politisk bestemt. Dette blir trukket fram i meldinga, og det blir trukket fram i innstillinga, men det er en problematikk som jeg syns vi i enda større grad bør fokusere på. Representanten Geir-Ketil Hansen har i sine innlegg poengtert dette på en veldig god måte. Det tredje og siste utgangspunktet er bærekraftig utvikling, og meldinga, som innstillinga, slår enstemmig fast – og det er prisverdig: «Dagens forbruks- og produksjonsmønstre er samlet sett ikke bærekraftige.» Men dessverre: Resten av meldinga og innstillinga blir i veldig stor grad knyttet til klimautslippsproblematikk. Det er viktig nok, men det jeg virkelig savner her, er fokusering på den store ressursutfordringa. Jeg har vanskelig for å tro at det ressursforbruket som vår samfunnsmodell nærmest tar for gitt, er et ressursforbruk vi kan ha i 2050 og som verden for øvrig kan basere seg på. Så sjøl om en her legger til grunn et svært optimistisk ressurssyn, er nok dette det svakeste med meldinga. Så må også jeg si til slutt at det til dels morer meg, sjøl om det burde skremme meg, hvor grunnleggende handlingsregeluenige Fremskrittspartiet og Høyre er, og at Fremskrittspartiet nærmest gnir det inn i innstillinga.
-1	Her ligger det jo egentlig ubegrensede muligheter til å tenke nytt og annerledes når det gjelder hvordan en kan bidra til å øke interessen for et samarbeid mellom Norge og Russland. Det er klart at Finnmark, og for så vidt Troms, har et bedre utgangspunkt enn de fleste andre fylker. Nå skal vi ha en melding om ungdomsskolen. For mange elever i Finnmark og Troms kan kanskje interessen for utviklingen i Russland være en del av det vi tenker på når vi ser for oss hvordan vi skal gjøre ungdomsskolen mer relevant og mer motiverende. Så la oss ta med oss det i de sakene vi nå diskuterer på utdanningsområdet, for jeg er helt sikker på at veldig mange elever vil kunne utvikle interessen for videre samarbeid med Russland og nysgjerrighet for det russiske samfunnet hvis vi la litt mer til rette for det, særlig der man har lett kontakt med russere og Russland.
-0	Det er godt å høre at departementet og statsråden nå tar disse spørsmålene alvorlig. Det har nemlig vært en tendens til – og noen bruker sterkere ord enn det også – at forhandlinger om kontrakter føres mens f.eks. fartøyer er i sjøen på vei mot mulige oppdrag, og det er jo et dårlig utgangspunkt for forhandlinger. For å inspirere til villighet hos personell kan naturligvis flere ting gjøres, og statsråden har her antydet at det er ting som er på gang. Kan statsråden f.eks. tenke seg et system hvor villighet til kontrakt bør karrieremessig honoreres?
-0	Man skal styrke kulturminnepolitikken, ble det sagt. Det er jeg selvfølgelig helt enig i – det er hele komiteen. Hvis man tar utgangspunkt i de høringene som vi hadde, ville vel nærmest samtlige gjøre det, og samtlige ville styrke den gjennom skatte- og avgiftsfritak når det gjelder fredede bygninger i privat eie, som omfatter ca. 60 pst. Da er spørsmålet: Hvorfor vil ikke Arbeiderpartiet lytte til de råd de får, slik at man får et bredt vern? Jeg må si at jeg er skuffet over Arbeiderpartiet, som slår seg i lag med regjeringspartiene når det gjelder fartøyvern. Vi har dårlig erfaring med regjeringspartiene og fartøyvern. I budsjettframlegget gjør de nærmest hva de kan for å saldere den posten – heldigvis fikk vi styrket den. Jeg lurer på hvorfor Arbeiderpartiet slår seg i lag med regjeringspartiene for å radere ut fartøyvernet i Norge.
-0	Takk for svaret. Det er riktig at få, om noen, har klaget til ESA før når det gjelder bompenger. Men grunnen til at det nå foreligger seks klager, og er varslet flere, er at omfanget av bompengebruken har økt dramatisk i Norge, og faktisk spesielt under denne regjeringen. Det er også slik at ingen av disse bompengefinansierte prosjektene har vært lagt frem til folkeavstemning, slik at det er en direkte kanal fra innbyggerinitiativ som klagerne bruker. Jeg går ut fra at statsråden også er åpen for at innbyggerne kan bruke den type kanaler. Men oppfølgingsspørsmålet er: Dersom klagerne og innbyggerne får rett, vil da staten bidra mer til de prosjektene som ikke får lov til å bruke forhåndsinnkreving, og som ikke får lov til å kreve betaling fra trafikanter som ikke bruker prosjektet man blir pålagt å betale for?
-1	Allerede i revidert nasjonalbudsjett for 2007 gjør vi endringer i den økonomiske politikken på bakgrunn av det som nå er situasjonen. Det er derfor vi har lagt oss på 3,8 pst. istedenfor 4 pst., som lå til grunn for 2007. Det er først og fremst fordi 2006 var et bedre år enn det vi trodde, og fordi vi selvfølgelig følger denne utviklingen veldig nøye, som Lars Sponheim er inne på. Vi deler synspunktene til Norges Bank i forhold til kapasitetsutnyttelse. Men det som har overrasket oss gjennom mange runder under denne høykonjunkturen, er at kapasitetsgrensen har gått lenger ut enn vi i utgangspunktet skulle tro. Det betyr at vi er mye mer integrert i en internasjonal økonomi og et internasjonalt arbeidsmarked enn det vi trodde fra før, og at vi har klart å få ledig kapasitet inn. Vi vet at den grensen går et eller annet sted, men vi er ikke helt sikre på hvor den er. Det er den balansegangen vi må gå, for dette er ikke et område for gambling, men et område for å klare å finne ut hvordan vi kan lande mykt og holde lav arbeidsløshet så lenge som mulig.
-0	Det må ikke være sånn at man må være utdannet jurist for å forstå noe når vi behandler sakene her. Jeg trenger egentlig bare et svar på om barn under 16 år vil bli løftet fra 40 til 60 G under behandlingen fra departementet og i lovforslag som senere kommer til Stortinget. Det trenger jeg svar på. Representanten fra Arbeiderpartiet var borte i dette med forsvarlig behandling. Ja, helt enig, men så ble det i samme setning sagt at dette er forslag som har ligget i departementet hele tiden – som har ligget der til vurdering – og da er det jo ikke noe nytt. Det er mye nyere for oss som ikke har den tilgangen på informasjon og den muligheten til å kunne få innblikk i hva som skjer i departementsform, som posisjonspartiene har. At det skal være uforsvarlig behandling, blir da feil.
-0	Det var et svar fullt av formaliteter, men der de prinsipielle avklaringene mangler, og det var nettopp gode prinsipielle avklaringer vi trodde vi skulle få med en flertallsregjering. Det skjer da ikke. Statsråd Bjørnøy har allerede varslet at det vil stilles krav om CO2-rensing for gasskraftverket på Tjeldbergodden. Det er jo hyggelig at Regjeringen har visjoner, men problemet i dette området er at hvis en skal ha så firkantede visjoner at man kun skal bygge gasskraftverk med CO2-rensing, vet vi at da vil det ikke bygges gasskraftverk i Møre og Romsdal på en del år ennå. Tatt i betraktning den kraftsituasjonen en står i, er det ganske tragisk for regionen. Da er det også betenkelig at en har strengere rammevilkår i Norge enn i EU for nettopp gasskraftverk, tatt i betraktning Arbeiderpartiets tidligere standpunkt i sånne saker. Tror Regjeringen at det blir bygd gasskraftverk raskere eller senere hvis en stiller dette kravet om CO2-håndtering, i forhold til ikke å ha krav om CO2-håndtering?
-1	Jeg har dette spørsmålet til barne- og familieministeren: «Flere kommuner utviser nå stor kreativitet for å få plass til flere barn i barnehager. I Bergen foreslås det å dekke behovet gjennom å ta inn flere barn i avdelingene. Det antydes fem ekstra barn i småbarnsavdelingene og seks i avdelinger for større barn. Er statsråden enig i at slike tiltak vil underminere målet om bedre kvalitet i barnehagene, og hvilke initiativ vil statsråden ta for å styrke kvalitet og pedagogisk innhold i barnehagene?»
-1	Først vil jeg gjerne berømme representanten Hanekamhaug, for jeg hadde forventet at Fremskrittspartiet kom fra motsatt side i leksedebatten. Slik har jeg ofte oppfattet Fremskrittspartiet før, at dette med krav til lekser var beviset på at vi hadde en skikkelig kunnskapsskole. Så jeg synes dette er med på at vi kan få en mer opplyst, kunnskapsrik debatt om lekser. Den honnøren vil jeg gjerne gi representanten. Så til hvordan vi organiserer dette: Det er riktig at en del skoler planlegger å knytte det til SFO, men det er et tilbud til alle barn, også dem som ikke vanligvis går i SFO – så det skal nå bredere enn det. At det knyttes til SFO, kan ikke ekskludere barn som ikke går i SFO. Vi vet at det er veldig viktig, f.eks. med tanke på barn med minoritetsbakgrunn, som kanskje vil være noen av dem som trenger dette mest. Vi har en ganske krevende balansegang å gå når vi skal introdusere dette, fordi vi vet at leksehjelp som blir målrettet ut fra dem som vi vet strever litt på skolen, blir en leksehjelp som ikke fungerer. Men en leksehjelp som først og fremst appellerer til dem som er flinke på skolen fra før, er også en leksehjelp som ikke fungerer. Vi jobber nå med hvordan vi skal finne kvaliteten i dette, slik at en når målsettingen. Men utgangspunktet er en lærer som gir gode lekser.
-0	Jeg må si at jeg blir noe forundret over svaret fra statsråden. Jeg hadde forventet å få et ja- eller nei-svar på et enkelt spørsmål. Det er mildt sagt provoserende når man sier at mor ikke skal føle ansvar for å være hjemme, eller for den saks skyld far. Hvis man reiser rundt og møter disse barna og disse foreldrene, er det et sterkt ønske om å få lov til å være hjemme sammen med sine barn i slutten av deres levetid. Det er det vi snakker om: i slutten av deres levetid. Det er mor og far selv som har et brennende ønske om å få lov til å være sammen med sine håpefulle i en sånn situasjon, samtidig som man kan kombinere det med arbeid. Hvis vi skal vente på Kaasa-utvalget, snakker vi om to år. Da er det gått snart fem år siden regjeringen begynte med arbeidet. Da er det to alternativer: Enten må foreldrene ut av arbeidslivet og være hjemme uten lønn, eller så må man sette barnet på institusjon. Mener virkelig statsråden at de to alternativene bærer mer preg av et velferdssamfunn enn at foreldrene får mulighet til å være hjemme?
-1	Først har jeg lyst til å berømme representanten Høglund i debatten, for jeg synes at han framstår langt mer nyansert enn det Høyres egen talsperson faktisk gjør, og stiller mange spørsmål om hva som faktisk virker, i forhold til å bygge fred og et sivilt legitimt styre i Irak framover. Det er det grunn til å ha. Det er jo noe av problemet. Det er helt opplagt at man trenger både irakiske politistyrker og irakiske militære som har legitimitet i befolkningen. En hovedproblemstilling er: Vil de få det, når alle ser at de så langt kriger side om side med amerikanske soldater, som oppfattes som en okkupasjonsmakt? Og vil de få det under opplæring fra NATO, der USA også deltar sterkt sammen med andre NATO-land? Det er det grunn til å sette store spørsmålstegn ved. Derfor tror jeg at den diskusjonen som dreier seg om å få inn sikkerhetsstyrker fra ulike muslimske land, er en diskusjon som bør gå videre. Kan man tenke seg at det er andre som kan lære opp irakiske soldater? Det tror jeg er viktig å diskutere.
-0	Dobbeltkommunikasjon har i svært stor grad preget den rød-grønne regjeringens utenrikspolitikk siden den overtok for to og et halvt år siden. Med et SV i regjering som har programfestet at vår viktigste allierte, USA, er den største trusselen mot verdensfreden, har man åpenbart et stort problem med å opptre samlet. Kort tid etter regjeringsskiftet så vi stortingsrepresentanter fra SV demonstrere mot sin egen regjering på plenen foran Stortinget. Vi så det igjen nylig da et enstemmig storting godkjente vår tilstedeværelse i Afghanistan, samtidig som representanter for SV kommuniserte sterk motstand i pressen. Vi ser også intern uenighet komme til overflaten i rakettskjoldsaken. Dette er noen av eksemplene som utenriksministeren etterlyste i vår forrige ordveksling. Er utenriksministeren komfortabel med en slik uoversiktlig situasjon? Og: Tror utenriksministeren at denne dobbeltkommunikasjonen styrker vår anseelse og vår innflytelse i forsvarsalliansen NATO eller andre internasjonale fora? Til slutt: Oppfattet jeg utenriksministeren riktig når han nå gir opposisjonen i Stortinget skylden for SVs forvirring i utenrikspolitikken?
-1	Utover det som er kommentert fra andre her, har jeg bare én kommentar til representanten Hagens innlegg. Jeg er veldig glad for at han allerede nå fastslår at vi kommer til å vinne valget, når han fastslår at det er statsråd Hanssen som skal åpne bygget primo 2010. Jeg er også veldig glad for at han fastslår at vi fremdeles har en statsminister som heter Jens Stoltenberg, som da åpenbart ikke skal inviteres til det samme bygget i 2010. Jeg er glad for at Hagen går inn i valgkampen med det utgangspunktet, og håper at han får rett!
-1	På årets statsbudsjett er det øremerket 2,7 mrd. kr til regional- og distriktspolitikk. Holder vi kompensasjonsmidlene for differensiert arbeidsgiveravgift utenom, er bevilgningen på vel 2 mrd. kr. Dette er penger som skal gå til bedriftsetablering, lokalt entreprenørskap, kvinnesatsing, ungdomssatsing og bosetting i distriktene. Det er de aller viktigste virkemidlene vi har i distrikts- og regionalpolitikken – øremerkede og målrettede penger. Høyre og Fremskrittspartiet foreslår i sine alternative budsjettforslag å kutte disse midlene i sin helhet for å finansiere skattelettelse i størrelsesordenen 12 mrd. kr. Det er distriktene som taper aller mest. Nord-Norge taper hele 588 mill. kr, trøndelagsfylkene 193 mill. kr, Vestlandet 342 mill. og innlandsfylkene 156 mill. Når så Høyre i tillegg foreslår å kutte 200 mill. kr frå den nasjonale satsingen på innovasjon, redusere overføringene til landbruket med 1,7 mrd. kr, halvere distriktsstøtten til Posten, framstår høyrepartienes alternative statsbudsjett som totalt blottet for regional- og distriktsprofil – direkte distriktsfiendtlig. For Nord-Norges del vil Høyre øremerke 200 mill. kr til utvikling av petroleumskompetanse i leverandørindustrien. Alt skal styres mot oljesektoren – mot åpning av Lofoten, Vesterålen og Senja. Så snur partiene ryggen til det øvrige næringsliv. Gode eksempler på hva disse midlene har bidratt til i Nord-Norge, er RECs industrietablering i Glomfjord og Narvik – 600–700 arbeidsplasser i solindustrien. Utviklingen av Høgskolen i Bodø til Universitetet i Nordland er også et eksempel – en nordnorsk suksesshistorie. Den tunge satsingen som nå gjøres i Nord-Norge på reiseliv, med destinasjonsselskaper i Nordland, Troms og Finnmark og en felles nordnorsk reiselivsmarkedsføring, vil i sin helhet måtte avvikles dersom disse partienes budsjettforslag hadde blitt vedtatt. Legger vi til grunn landsdelenes andel av skatteinngangen, vil 34 pst. av den skattelettelsen som foreslås her, tilfalle Oslo og Akershus, mens f.eks. 6 pst. tilfaller Nord-Norge. Jeg vet ikke hvor partienes distriktsrepresentanter har vært når disse forslagene er behandlet. Enten har de ikke skjønt hva de har vært med på, eller så har de sovet svært tungt i timen.
-0	Som representanten Hagen sier, tar meldingen opp en del sentrale problemstillinger og setter søkelyset på en del utfordringer vi har i innvandrings- og integreringspolitikken i Norge. Hagen nevnte også en del positive ting ved meldingen. I meldingen er det ramset opp en del tiltak som regjeringen vil sette i gang, bl.a. tvungen retur. Der står det: «Regjeringen vil styrke arbeidet med nye returavtaler.» Er representanten Hagen fornøyd med at vi nå skal styrke arbeidet med nye returavtaler? Og er han fornøyd med de returavtalene som vi har inngått, f.eks. med Somalia?
-0	De regionale forskningsfondene får jeg komme tilbake til. Statsråden snakket om klima- og energiforskning. Det starter med realfagene. Det starter for så vidt allerede i barneskolen, i ungdomsskolen og i videregående skole. Dagens offentliggjøring av TIMSS-undersøkelsen viser at kunnskapene til de elevene på videregående som blir studenter, er fallende – en trend som har vart i noen år. Vi vet at realfagene har stort behov for infrastruktur, og at det vil være viktig for å møte både energi- og klimautfordringen – også med tanke på hva vi skal leve av i framtiden. Da er spørsmålet: Vil statsråden vurdere å øke finansieringen til realfagene for nettopp å møte de store samfunnsutfordringene som statsråden selv peker på? Det er slik i dag at realfagene kommer veldig dårlig ut, f.eks. i forhold til kliniske fag som medisin og farmasi.
-0	Høyre er i innstillingen med på et flertallsvedtak som jeg finner oppsiktsvekkende, nemlig innføring av refusjonstak fra folketrygden for allmennleger. Begrunnelsen for vedtaket synes å være sterkt vikarierende. Dette understrekes særlig ved at det antas at dette taket vil gi en innsparing for folketrygden på hele 200 mill. kr. Jeg finner vedtaket både som en mistenkeliggjøring av legevirksomheten og som praktisk ugjennomførbart. Forutsetter man en innsparing på 200 mill. kr, vil det være svært mange allmennleger som oppnår taket tidlig i driftsåret. Og hvilken situasjon kommer da pasienten i, særlig hvis vi skulle ha en fastlegeordning på plass? Det forundrer meg virkelig at Høyre støtter dette forslaget, og jeg tillater meg å spørre representanten Annelise Høegh: Hva er grunnen til denne støtten? Kan det være at skulle vi få en ordning som dette, vil det praktisk talt umuliggjøre innføring av fastlegeordningen, og den vet jeg at Høyre er imot. Hvis det er hensikten, kan jo den hellige middelet.
-1	Vi har et helsevesen som er under stadig omstilling, og sånn må det være. Det er samfunnsmessige behov som styrer det. Det er faglige endringer, teknologiske endringer, endringer i folks behov. Det gjør det særlig viktig at vi som folkevalgte lærer av de omstillingsprosessene vi har, både dem som går bra, og dem som ikke går fullt så bra. Jeg mener det er mange gode argumenter for å gjennomføre en sånn ekstern ekspertvurdering som forslagsstillerne her ber om. Vi trenger å lære av de feilene som er gjort, kanskje også av det som har vært bra i hovedstadsprosessen, og ikke minst trenger vi å stille oss det som er et grunnleggende spørsmål i utviklingen av spesialisthelsetjenesten i Norge: Trenger vi stadig større enheter, sånn som tidens melodi har vært en stund nå? Hva skal i så fall til for å få det til å lykkes? Er det lurt? Kanskje skal vi tenke helt annerledes. Når jeg snakker med og møter folk som jobber ved OUS, pasienter og andre som har erfaringer med sykehuset de siste årene, er det en del beskrivelser som går igjen. Én ting er en struktur som har blitt så stor at det er vanskeligere å lede. Det har vi bl.a. sett har gitt resultater ved flere anledninger i form av oppsigelser fra ledere som føler at kommandolinjene blir for lange, at man kjenner hverandre for dårlig, og at det er for vanskelig å få fram beslutninger og meldinger både oppover og nedover i beslutningshierarkiet. En annen utfordring er fagmiljøer. Vi skaper større enheter fordi det er et mål med større, bedre og mer stabile fagmiljøer. Men spørsmålet er om det noen ganger kan bli for stort. En lege beskrev for meg en hverdag ved OUS, der man på operasjonssalen hver dag møter nye ansikter som man ikke har jobbet sammen med før. Det er ingen heldig utvikling og fører ikke til bedre fagmiljøer. En annen bekymring jeg har knyttet til hovedstadsprosessen, er koblet til veien videre. Høsten 2015 er det varslet en sykehusplan. Vi vet foreløpig lite om hva den planen skal innebære, men en del signaler fra helseministeren tyder på at det kan bli en langt mindre konkret plan enn det mange av oss har håpet på. Men også inn i det arbeidet måtte det jo gi mening å få noe annet enn interne vurderinger av Osloprosessen. Vi ønsker en ekstern ekspertvurdering, ikke for å henge ut noen, men for å lære og for å gi oss mer informasjon, få flere erfaringer inn i arbeidet med den norske sykehusstrukturen. Det gjør også inntrykk på meg at Legeforeningen og tillitsvalgte ved OUS ber om det, og sier at de ikke har tilstrekkelig tillit til de prosessene som er satt i gang, eller gjennomført, for å samle erfaring. Jeg synes det er noe oppsiktsvekkende å se avstanden mellom det Høyre og Fremskrittspartiet sier i dag, og det de sa da de var i opposisjon. I 2012 var det godt kjent at det ble satt i gang prosjekter som f.eks. følgeforskningen, som SINTEF har hatt ansvaret for. Likevel krevde Høyre og Fremskrittspartiet altså eksterne vurderinger. I dag sier man – nettopp med henvisning til det man visste den gang – at man ikke trenger det samme. Så la jeg merke til at representanten Kjønaas Kjos avla SV og Senterpartiet en visitt, og da vil jeg si: For det første har aldri de tidligere regjeringspartiene benektet at det har vært problemer ved OUS. For det andre er det jo slik at noen ganger kommer det som har vært ulike syn i en regjeringskoalisjon, til syne når man ikke lenger sitter i den regjeringen. Det at man iblant ikke får det akkurat slik som man vil, er noe som kanskje ikke burde forbause Fremskrittspartiet og Høyre så mye – det er en øvelse de partiene nå går igjennom daglig – og derfor synes jeg harselasen med den forrige regjeringskoalisjonen treffer litt dårlig. Det er langt mer oppsiktsvekkende at Høyre og Fremskrittspartiet nå er helt uenig med seg selv i den utgaven som forelå for få måneder siden! Og det er verdt å minne om at begge partiene har ment dette og nå har flertall for å gjøre noe med det. Det er tydelig at gjennomføringskraften til regjeringspartiene er særlig sterk når det gjelder å ombestemme seg, og det legger vi merke til.
-0	Først vil jeg takke for debatten. Dessverre ser vi at resultatet av debatten er at de andre partiene ikke har endret sitt standpunkt. Det viser at når hovedargumentet mot Fremskrittspartiets forslag alltid har vært menneskerettighetene, og når nå dommen er tydelig på at bruk av forbud ikke er i strid med menneskerettighetene, vil man komme med ande argumenter. Så spurte representanten Eirik Sivertsen meg fra talerstolen om jeg var skuffet over at det var han som møtte, og ikke Gahr Støre. Det må jeg bare være tydelig på at jeg ikke var. Tvert imot syntes jeg faktisk det var bra at det var representanten Eirik Sivertsen og ikke Arbeiderpartiets partileder Jonas Gahr Støre som møtte, for nå fikk vi i hvert fall et klart og tydelig svar. Og det svaret vi fikk, var at Arbeiderpartiet ikke støtter Fremskrittspartiet. Men jeg må jo si det er litt underlig, all den tid det har vært nevnt i debatten av Arbeiderpartiets integreringsutvalg. De fattet også følgende vedtak på landsmøtet til Arbeiderpartiet: «Heldekkende plagg fungerer i praksis som diskriminering av kvinner». Jeg vil anta det er uparlamentarisk, og derfor skal jeg ikke hevde at Arbeiderpartiet er for diskriminering, men allikevel synes jeg det er underlig at man i det ene øyeblikket kan vedta at noe er diskriminering av kvinner og sterkt kvinneundertrykkende, men i neste omgang ønsker man ikke å gjøre noe med det. Men jeg vil anta at om noen år vil Arbeiderpartiet støtte oss. Så vil jeg kort innom representanten Jenny Klinges innlegg, der hun begrunnet det prinsipielt ved å avvise et eventuelt forslag. Men hvis problemet øker, hvis det er flere som bruker burka, niqab og andre heldekkende plagg, da vil Senterpartiet revurdere sitt syn. Det er veldig spesielt at man skal være veldig prinsipiell hvis det gjelder mange, men hvis det gjelder få, skal man ikke bry seg om det. Så var det representanten Kirsti Bergstø, som jeg synes hadde en meget spesiell innledning på sitt innlegg der hun tilbakeviste at våre verdier er under press. Er det noe som er tydelig, er det jo at flere av de grunnleggende verdiene samfunnet vårt er bygget på, i høyeste grad er under press. Representanten Bergstø stilte også spørsmål om Fremskrittspartiets engasjement for innvandrerkvinner, og lurte på hvorfor det kun er innvandrerkvinner vi har engasjement for. Det er for det første feil, men da kan jeg jo stille spørsmålet tilbake. Jeg synes det er rart at Sosialistisk Venstrepartis engasjement for likestilling og kvinnerettigheter kun skal begrense seg til etnisk norske kvinner. Jeg tror at vi hadde hatt en helt annen debatt hvis dette ikke hadde vært snakk om innvandrere, hvis dette ikke hadde vært snakk om burka eller niqab. Hadde det vært snakk om finlandshette i det offentlige rom, er jeg rimelig trygg på at Fremskrittspartiet hadde hatt bred støtte i denne salen.
-0	Det er riktig at Fremskrittspartiet har bestemt seg for å stemme imot dette bevilgningsforslaget. Som det står i innstillingen, har det sin bakgrunn i at vi egentlig ikke ser noen hensikt i å understøtte økonomisk et så stort land som Russland – et land som har så store og naturlige forutsetninger for å klare sin økonomi selv. Det er et gammelt ordtak som heter at nød lærer naken kvinne å spinne. Russerne selv har i veldig liten grad villet bidra til å få orden på atomavfall og atomsikkerhet. De har gjentagne ganger lagt byråkratiske hindringer i veien for norsk bistand på dette området. De har unnlatt å godkjenne internasjonale traktater, som nettopp tar sikte på å avhjelpe disse tingene. De bygger fremdeles kostbare krigsfartøy og skip. De har ikke fått orden på systemet når det gjelder innkreving av skatter og avgifter. Inntektsfordelingen er vanvittig skjev, den er faktisk verre enn under kommuniststyret. Rike russere sløser med penger og investerer enorme beløp i europeiske banker. Det er da ingen grunn til at Norge skal gi økonomisk bistand til et land som ikke legger to pinner i kors for å løse disse problemene. Det innebærer jo først og fremst at russerne fratas den siste rest av ansvarsfølelse ved at vestlige land nå har pøst inn nesten ubegrensede midler – at det på en måte er disse landene som har ansvaret for dette, og så kan russerne bruke de små midlene de for øvrig har, til mer prestisjebetonte formål. Så jeg synes det er norsk naivitet som ligger bak forslaget om å øke denne bevilgningen.
-1	Eg må først seie at livet har lært meg at når ein er frå eit 4–5 pst.-parti, skal ein vere uhyre forsiktig med å grunngje ting med at alle andre har gjort det, og nok har skjønt poenget – men ok, lat no det liggje. Eg skal ta opp den meir prinsipielle sida av det representanten Rotevatn sa i sitt innlegg, og det eg kunne tenkje meg å spørje han om, gjeld doping. Så vidt eg veit, iallfall ifølgje Idrettsforbundet, er det altså sånn at alle større idrettsarrangement som seriøse arrangørar står for i Noreg, skal ha ratifisert WADA-koden – altså forbundet skal det. Det skal vere innanfor ramma av deira regelverk, elles vert det ikkje noko sykkel-VM eller ungdoms-OL eller kva det skulle vere. Er representanten Rotevatn einig i at det òg bør gjelde dersom vi får profesjonelle boksekampar på eit visst nivå i Noreg?
-1	Berre for å ta eit eksempel på bokføringa: Høgre brukar jo pengar som er bundne i jordbruksforhandlingane. Er det riktig budsjettpraksis?
-1	Bergensprogrammet beskriver en slags musikalsk samstemmighet i rekkefølgen av de prosjektene som inngår her. Det er nesten slik at man skulle ha dirigert og sagt én, to, tre, så skal byggestart på bybanen og Ringveg vest skje helt parallelt. Og jeg regner med at statsråden på samme dag skal sette spaden i jorda for begge prosjektene, for å understreke denne musikalske samtidigheten. Min bekymring er at dette blir litt falsk musikk. Hva vil skje med målsettingene i Bergensprogrammet om å dempe trafikkveksten, om å redusere luftforurensingen og om å øke kollektivandelene, hvis det er slik at det skjærer seg med dirigeringen, og at Ringveg vest ligger der opptil flere år før vi har fått på plass en bybane? Jeg vil gjerne høre om samferdselsstatsråden har vurdert vedtak om rekkefølge, slik at vi kunne vært sikre på at det ikke ble noen stor veiinvestering som forbedret kapasiteten på vei før kollektivalternativet lå på plass. Jeg beklager at regjeringsfraksjonen her i Stortinget ikke kunne stå bak en slik bestemmelse om rekkefølge, men for Bergen og for miljøet, og ikke minst for å bedre luften og for å bedre kollektivtransporten, hadde det vært en mer musikalsk tilnærming enn den litt poetiske samtidighet som ligger i programmet slik det er i dag.
-1	Det er helt riktig at vi har en utfordring med å løfte den tekniske tilstanden på bygninger for statlige universiteter og høyskoler. Institusjonene har også behov for funksjonelle og tilpasningsdyktige lokaler som er bedre tilpasset dagens og framtidens undervisning og forskning. De åtte selvforvaltende universitetene og vitenskapelige høyskolene forvalter en betydelig og sammensatt bygningsmasse. Disse institusjonene har en høy andel eldre og verneverdige bygninger. Eldre vernet bygningsmasse er krevende å oppgradere til funksjonelle og tidsriktige arealer som svarer til dagens byggtekniske krav, undervisnings- og læringsformer og utvikling i forskningsbehov. Regjeringen har satt i verk tiltak for å bedre tilstanden gjennom større rehabiliteringsprosjekter, og jeg vil følge opp Riksrevisjonens rapport med tiltak på styringssiden. I tillegg vil jeg framheve innsatsen ved institusjonene, som har økt betydelig de senere årene. Regjeringen har satt i gang flere rehabiliteringsprosjekter som bidrar til å bedre tilstanden for sektoren, og flere prosjekter venter på realisering. Rehabilitering av sentrumsbygningene i Karl Johans gate for Universitetet i Oslo er under arbeid, og er et eksempel på omfattende oppgradering og vedlikehold som blir løst som et eget byggeprosjekt. Senest i statsbudsjettet 2013 er det også vedtatt rehabilitering av Urbygningen ved Universitet for miljø- og biovitenskap, og jeg har som kjent store ambisjoner for utbygging av universitetsanlegget på Ås. Selvforvaltende institusjoner har økt innsatsen på oppgradering og vedlikehold av bygninger betydelig de senere årene. Jeg vil trekke fram Universitetet i Oslo, som har en krevende bygningsmasse å holde i hevd. Universitetet har de siste årene selv gjennomført omfattende rehabiliteringsarbeider av bygning for Preklinisk odontologi, PO-bygget, på Blindern og av Tøyen hovedgård. Tilsvarende eksempler har vi fra andre selvforvaltende universiteter. Rehabiliteringsarbeidene er finansiert innenfor de eksisterende budsjettrammene. I oppfølgingen av Riksrevisjonens rapport vil jeg videre legge større vekt på at institusjonene har gode styringsdata, behovsvurderinger og langsiktige vedlikeholdsplaner. Samlet vil dette gi et godt grunnlag for en forbedret eiendomsforvaltning. Disse tiltakene er imidlertid ikke tilstrekkelige for å løse vedlikeholdsetterslepet. De selvforvaltende institusjonene har ikke nok midler til å håndtere alle vedlikeholdsarbeider innenfor eksisterende budsjettrammer. Dersom institusjonene skal bruke mer av budsjettet til vedlikehold og oppgradering, vil det gå på bekostning av kjerneaktivitetene utdanning, forskning og formidling. I årene som kommer, må det derfor arbeides målrettet for å øke bevilgningene til dette formålet for å sikre verdibevarende vedlikehold og nødvendig oppgradering av bygningene. Jeg er veldig opptatt av å prioritere et slikt viktig arbeid, og det må gjøres i forbindelse med budsjettene i de kommende år.
-1	Jeg skulle selvfølgelig gjerne her og nå ha lagt fram en tiltakspakke for Stortinget med alle dens enkeltheter og detaljer – men den kommer den 26. januar. Vi har varslet den datoen fordi vi fremdeles jobber med hva som skal være innholdet i pakken. Den skal bidra til å bekjempe arbeidsløsheten, for det er en veldig stor bekymring at folk nå går ledig – det er ressurssløsing med den viktigste ressursen vi har, nemlig folk. Tiltak som har betydning for miljø og klima, er veldig viktig i den sammenhengen. Så jeg håper at denne pakken blir så grønn som overhodet mulig. Det er mange uløste oppgaver, f.eks. innen energieffektivisering, som vil bety fornuftige arbeidsplasser samtidig som det peker framover mot lavere utslipp.
-1	Realiteten er at hvis man mener dette er en riktig sak, kunne man ha vedtatt dette i dag og så kommet med et forslag i tillegg. Det velger man ikke å gjøre. Derfor kommer spørsmålet om man egentlig har tenkt å gjøre noe med dette feltet i det hele tatt. Jeg vil utfordre statsråden igjen. Jeg står her med avtalen mellom regjeringspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti. Jeg har gått gjennom den gang på gang. Det finnes ikke ett punkt i den avtalen som man kan vise til som går inn på dette spesifikke feltet vi nå snakker om, og som sier noe om at man skal styrke rettighetene til personer som får mulighet til å bosette seg i kommunene, men som ikke har rett eller plikt til norskopplæring eller introduksjonsprogram. Kan statsråden vise hvilket punkt i samarbeidsavtalen regjeringen og regjeringspartiene viser til?
-0	Jeg har vel hatt noen dueller med statsministeren hvor han også har beskyldt Fremskrittspartiet for å komme med uansvarlige kutt, så det er vel sånn at argumentasjonen tilpasses det debatten handler om. La meg si: Jeg er enig i at vi skal se totaløkonomien i en sammenheng. Da handler det også om hele tiden å ha et kritisk blikk på hvordan man bruker skattebetalernes penger. Da er det gjerne lurt ikke å ta noen dumme investeringer for å bøte på manglende investeringer. Et eksempel på det er det som nå skjer i forbindelse med Samhandlingsreformen, hvor 70 pst. av landets kommuner mangler tilfredsstillende datautstyr. For å imøtekomme Samhandlingsreformen, som kom litt brått på dem, har man altså måttet gå til anskaffelse av faksmaskiner. En sykepleier sa at de nå er hundre år tilbake i tid, fordi de også må bruke personell til å stå og vokte denne faksmaskinen. Den type innkjøp og investeringer gjør man, til tross for at nye IKT-investeringer vil måtte komme. Er det klok økonomisk politikk? Er det å se totaløkonomien i en sammenheng?
-0	Jeg hører statsministeren sier at et av tiltakene er å øke ressursene til domstolene. Da synes jeg det er merkelig at denne regjeringen allerede i år kutter 7,5 mill. kr til domstolene og signaliserer at man i 2013 skal kutte ytterligere 32,5 mill. kr. Man skal ta inn de 40 mill. kr som man tverrpolitisk, gjennom et press fra opposisjonen i Stortinget, ga domstolene i 2010 gjennom revidert budsjett og budsjett. Man ser at situasjonen i domstolene nå faktisk er verre enn før 2010, da man på dugnad i domstolene og gjennom økte bevilgninger fra Stortinget greide å ta unna restansene og få ned saksbehandlingstiden. Likevel gjør altså regjeringen nå det motsatte, kutter 7,5 mill. i år, og skal kutte ytterligere 32,5 mill. kr i 2013. Kan statsministeren nå berolige domstolene og si at de 7,5 mill. kr som kuttes nå, kommer tilbake i revidert, og at flere kutt i 2013 er uaktuelt?
-0	Jeg bet meg merke i det siste som statsråden sa, at han ønsket å inkludere norsk industri. Man har lagt opp et løp der Kårstø skal fullskalarenses innen 2012, mens Mongstad skal renses først i 2014. Industrien selv påpeker at denne tidshorisonten blir feil dersom norsk industri skal være med som en aktiv konkurrent. Ved at Kårstø blir renset i 2012, vil man subsidiere utenlandsk teknologi og gi den et forsprang. Hvordan henger dette sammen med det statsråden sa, at man vil stimulere norsk industri? Det er hyggelig at det skjer på Mongstad i 2014, men det hjelper lite for norsk industri i den globale konkurransen hvis den samme regjering har subsidiert konkurrentene to år tidligere. Betyr det at Regjeringen er villig til å se på helheten, slik at man faktisk får norsk industri inn både i pilotprosjektutvikling og fullskalarensing? Eller fastholder Regjeringen at 2012 skal gjelde for Kårstø, selv om det betyr kun utenlandsk teknologi på Kårstø?
-1	Flertallsregjeringen har et annet syn på friskoler enn hva den forrige regjeringen hadde. Vi ønsker å snu en trend fra en vekst i friskoler til en samling av midler i den offentlige skolen. Da vi overtok, lå det an til en ukontrollert vekst i friskoleplasser. Dersom alle godkjente skoler og omsøkte elevplasser i friskoler henholdsvis for høsten 2005 og høsten 2006 hadde blitt tatt i bruk, ville dette ha representert en økning på ca. 6 800 elevplasser, ca. 40 skoler, i frittstående grunnskoler, og ca. 15 000, eller 75 skoler, i frittstående videregående skoler. Økningen ville med andre ord ha vært på rundt 50 pst. i grunnskolen og rundt 150 pst. i videregående skoler dersom alle plasser hadde blitt fylt. Derfor var den nødvendig med en politisk kursendring. Den midlertidige loven vil medføre en frystilstand fram til en permanent lov, som vil bli fremmet høsten 2006. Av de 15 000 plassene i videregående skole var nesten alle skoler som John Bauer, Akademiet og Sonans, som ikke representerer noe pedagogisk eller religiøst alternativ til den offentlige skolen. I all hovedsak har de søkt om plasser på allmennfaglige studieretninger i de ulike bysentrene vi har. Det offentlige hadde dermed hatt ansvaret for dyrere tilbud og skoler i distriktene, og det hadde medført mange nedlagte offentlige skoler. Dette er ikke i tråd med Regjeringens syn. Regjeringens politiske plattform er tydelig i synet på friskoler. Dette er den politiske bakgrunnen for det forslaget Regjeringen om kort tid vil legge fram for Stortinget. Regjeringens oppfatning er at det er Stortinget til enhver tid som avgjør landets skolepolitikk – det er grunnleggende for ethvert demokrati. Regjeringens beslutning om å legge et forslag om lovendring fram for Stortinget kom tidlig – før skolene har innrettet seg i særlig grad. Beslutningen berører i liten grad elever og foreldre. På ethvert samfunnsområde er det slik at politiske beslutninger av folkevalgte organ fører til at noen får spilte kostnader som en følge av at de har innrettet seg etter rammebetingelser som viste seg å bli endret. Jeg slår derfor fast at den framgangsmåte som er valgt, er rimelig. Den politiske kursendringen burde heller ikke komme som noen overraskelse på noen. De tre regjeringspartiene ønsker et sterkt offentlig skoleverk. Soria Moria-erklæringen understøtter dette. Det kan ikke ha vært uventet at Regjeringen ønsket et skifte i skolepolitikken, heller ikke at Stortinget kan komme til å ønske endringer i skolepolitikken når det politiske flertallet endres. Den forrige regjering og det forrige storting endret skolepolitikken i samsvar med sin politikk – og tillot etablering av en rekke friskoler, sågar etter at den hadde tapt valget. Det ble godkjent 5 000 skoleplasser etter at Bondevik tapte valget og etter skolestart, mens den nye regjeringen forhandlet fram sin politiske plattform på Soria Moria. Til slutt vil jeg vise til at den politiske kursendringen selvsagt ikke er foretatt uten et grundig juridisk forarbeid. Jeg bad derfor lovavdelingen i Justisdepartementet om å utrede om det vil være i strid med Grunnloven § 97 ved lov å gripe inn i allerede gitte tillatelser til drift av friskoler uten at det gis erstatning for eventuelt økonomisk tap som følge av lovendringen. Svaret var entydig: Lovavdelingen fant det klart at det ikke var i strid med Grunnloven § 97 gjennom lov å gripe inn i tillatelser til drift av friskole i tilfeller der virksomheten ikke er startet opp. Denne uttalelsen ble presentert på departementets hjemmeside og er selvfølgelig tilgjengelig for Stortinget. Jeg mener ut fra dette å kunne vise at den framgangsmåte som er valgt, er god, og heller ikke kan ha kommet som en overraskelse på noen. Framgangsmåten innebærer heller ingen tilbakevirkning i strid med Grunnloven. Jeg vil vise til at befolkningen i valg har gitt denne regjeringen et mandat. Regjeringspartienes politikk går klart fram av Soria Moria-erklæringen og også av den politiske debatten før valget. Dermed mener jeg å kunne slå fast at Regjeringen i denne saken har opptrådt som en forutsigbar demokratisk aktør.
-1	Av og til lurer man på om man har hørt riktig. Når representanten Arne Lyngstad sier at problemene i Kirkens økonomi skyldes en systemkrise, kan han ikke riktig ha forstått hva som er årsaken til at mange kirker i dag må stenges på grunn av at man ikke har råd til å holde kirken åpen. Dette er et resultat av den budsjettering som Stortinget gjør. Dette er et resultat av den sultefôring som Stortinget har stått for overfor kommunesektoren. Det er hovedsakelig kommunesektoren som finansierer Kirken. Vi bruker nå over 2 milliarder kr til Den norske kirke, og det aller meste av dette kommer over kommunale budsjetter, over rammebudsjetter til kommunesektoren. Så det at Kirken opplever økonomisk krise, er et resultat av at kommunesektoren opplever krise, og det er et resultat av flertallets vedtak her i Stortinget. Så ærlig burde representanten Arne Lyngstad være at man tar ansvaret for den situasjonen som har oppstått for Den norske kirke, på den måten at en nå er i ferd med å stenge kirkene, for man har ikke råd til å holde dem åpne. Det er visse saker som når et historisk punkt der det bare finnes ett svar. Forholdet kirke-stat er en slik sak. Vi har gått fra å være et religiøst homogent samfunn til å bli et pluralistisk samfunn der ulike tros- og livssyn lever side om side. Noen gamle institusjoner har overlevd seg selv. Statskirken er en slik institusjon. Det at 85 pst. av det norske folk er medlemmer, er ikke noe argument for å opprettholde en institusjon som mindretallet opplever som å gi ett livssyn forrang framfor andre. Kirken har tort å ta dette innover seg. Et flertall i Bakkevig-utvalget, som Kirkerådet oppnevnte, konkluderte med at det er behov for å endre relasjonene mellom staten og Kirken. Saken har vært til høring i Kirkens organer. Forholdsvis mange av menighetsrådene støtter flertallet i Bakkevig-utvalget, og det er grunn til å gi ros til Kirken for dette. Det er statskirken som skal gi fra seg privilegier. Det er ikke ofte at de som har fordeler, foreslår å gi disse fra seg. Et demokratis styrke kjennetegnes først og fremst ved dets måte å behandle mindretallet på. Det er ikke statskirken som primært trenger å løsrives fra staten. Kirken har gjennom den nye rådsstrukturen fått stor grad av frihet til å avgjøre saker som gjelder indre anliggender. Det er først og fremst hensynet til mindretallet og selve statskirken, som den anakronismen den er, som må endres. Dette blir en viktig sak i årene framover. Det er Stortinget som til slutt skal endre Grunnloven når den tid kommer. Det er derfor viktig å holde gående en løpende debatt fram til dette skillet, og det er viktig at vi klarer å mobilisere et folkelig engasjement rundt denne saken, at folk tar del, og at folk engasjerer seg. Det er også viktig at så mange som mulig får et eierforhold til den prosessen som nå skal starte opp. Derfor burde Stortinget ta et større ansvar. Det kunne vi ha gjort ved å oppnevne deler av kommisjonen og ved å fastsette mandatet. Jeg er ikke sikker på at Regjeringen vil sikre den bredden som en slik kommisjon må ha. Vi har jo en statsråd som tidligere har gitt uttrykk for at det kanskje ikke er behov for at minoritetsgruppene er med i en sånn kommisjon, og har gått tilbake på dette. Men det var utsagn som kom ganske tidlig. Og jeg er ikke sikker på om statsråden helt har fått med seg omfanget og konsekvensene av denne saken. Dette er altså ikke bare en sak for Kirken, det er snarere slik at det kanskje aller mest er en sak for dem som ikke er medlem av Kirken. Jeg beklager at det ikke ble flertall for vårt forslag om at Stortinget skulle ta et grep, ikke for å overprøve statsråden, men for nettopp å sikre bredden i et sånt mandat, og, ikke minst, for at Stortinget kan få et eierforhold til det som nå skal skje. Dette blir en sak som noen andre tar fatt i, noen andre jobber med, noen andre utreder. Dette kunne blitt en sak der Stortinget hadde fått et direkte eierforhold ved at det var med på å oppnevne en kommisjon, og dermed var med på å sikre den løpende debatten som vi nå skal ha framover, og som vil og må ende med at stat og kirke skiller lag. Det er langt fram, men jeg føler meg rimelig sikker på at konklusjonen er gitt. Jeg tar opp det forslaget som er inntatt i innstillingen.
-0	Jeg vil få stille et spørsmål til utviklingsministeren, og få lov til å komme litt tilbake til Uganda. Storbritannia har nylig kunngjort kutt i stat-til-stat-bistanden til Uganda på grunn av manglende demokratiske reformer og en generell bekymring for utviklingen i landet, og man forsøker gjennom kutt i bistanden å legge et press. Deler statsråden Storbritannias bekymring for den demokratiske utviklingen, og vil statsråden følge opp med å holde tilbake deler av den norske bistanden til Uganda for å bidra til et koordinert internasjonalt press overfor myndighetene i Uganda?
-1	Statsministeren uttrykte i sin tiltredelseserklæring at Regjeringen vil satse aktivt på utvikling av bioteknologi. Norge skal, ifølge statsministeren, ikke stille seg utenfor den teknologiske revolusjonen. Regjeringen vil vurdere EUs patentdirektiv på den bakgrunn, uttrykte statsministeren. Det er interessante formuleringer fra statsministerens side, og de har ikke uten grunn fått stor plass i dagens debatt. I innstillingen til St.meld. nr. 8 og St.meld. nr. 36 for 1990-91 om bioteknologi skrev flertallet – som Arbeiderpartiet var en del av – følgende om patent på liv: «Flertallet viser til at den nåværende patentlov ikke gir anledning til å meddele patent på dyreraser eller plantesorter, noe som i Norge oppfattes og praktiseres som et generelt forbud mot patentering av dyr, planter og differensierende dyre- og planteceller. Flertallet er enig med departementet i at det ikke må skje endringer i denne situasjonen, og at det heller ikke skal være adgang til å ta patent på naturlig forekommende materiale.» Med naturlig forekommende materiale menes her gen av celler og vev. Videre uttrykte man i innstillingen – Arbeiderpartiet var en del av flertallet – følgende: «Flertallet har merket seg at Regjeringen stiller seg negativ til den internasjonale utviklingen som går i retning av å tillate patent på naturlig forekommende mikroorganismer og naturlig forekommende materiale, og er enig i Regjeringens vurderinger på dette punkt.» Videre i samme innstilling – Arbeiderpartiet var en del av flertallet: «Flertallet mener det er viktig at Regjeringen i internasjonal sammenheng arbeider for patentrettslige ordninger i tråd med sitt hovedsyn, og for at det tas tilbørlig hensyn til u-landenes behov og interesser når det gjelder de ordninger som blir etablert.» Den regjeringen man kommenterer i innstillingen, er Harlem Brundtland-regjeringen. Det Harlem Brundtland-regjeringen gjorde i St.meld. nr. 36, som var en tilleggsmelding om bioteknologi, var å stramme inn i forhold til Syse-regjeringen nettopp på de punkter der Stoltenberg-regjeringen nå flagger liberalisering. Det man gir klart uttrykk for, er at man skal ta nasjonale hensyn, og at man ikke skal gå i retning av en liberalisering. Det er interessant å se hvordan Lægeforeningen har møtt denne saken. I det siste Tidsskrift for Den norske lægeforening, nr. 7, uttrykker presidenten at en av forklaringene på hvorfor man i EU i dette tilfellet går i retning av patent på liv, kan være at slike prosesser i EU-byråkratiet er mer utilgjengelige for omverdenen. Så gir man uttrykk for at når Lægeforeningen har tatt kontakt med sine søsterforeninger i Europa, får man dem på sin side, og så oppnår man de samme reaksjonene der. Hvorfor skal ikke den norske regjeringen spille en nøkkelrolle i forhold til å hindre denne utviklingen, hvis man skal være visjonær og framtidsrettet, i stedet for – unnskyld, det er kanskje uparlamentarisk – å dilte etter en utvikling i Europa som en rekke forskere nå advarer mot?
-0	Som jeg sa i mitt innlegg, og som det for så vidt også står i merknadene, ønsker Fremskrittspartiet at staten skal selge seg ned til 1/3 av aksjene i Statoil. Vi ønsker ikke en full privatisering av selskapet, som representanten Rahm her hevder. I mitt innlegg understreket jeg nettopp at 1/3 av aksjeposten hos staten vil hindre uheldige vedtektsendringer i selskapet. Så stilte representanten Rahm spørsmål om mitt syn på hvordan vi skal forvalte nasjonalformuen. Det var jo nettopp det jeg i mitt innlegg forsøkte å gi uttrykk for når jeg tok avstand fra de partiene som ønsker å selge vårt «arvesølv» på billigsalg.
-1	Venstre var tydeligvis fornøyd med det meste i dette budsjettet – også markedsstyrt rente. Selv om de kanskje innerst inne ønsket en politisk styrt, virket det som om de var fornøyd med det aller meste. Jeg er enig med Helene Falch Fladmark i at når det gjelder høyere utdanning, er det vel høgskoler og universiteter som har kommet best ut i dette budsjettet. Der er det vel kuttet lite, i den grad vi kan snakke om kutt – kanskje ikke kutt i det hele tatt i forhold til inneværende budsjett – og realnivået er vel omtrent opprettholdt. Det området som helt klart er blitt taperen – og det vil jeg gjerne ha Venstres syn på – er jo grunnskolen og den videregående skole. Det er et faktum at i forhold til det budsjettet som Regjeringen la fram, er det her et kutt på godt over 300 mill. kr. De kuttene går på kvalitetstiltak i skolen, på skolefritidsordningen, og det kuttes ut bevilgninger til undervisningsmateriell på 50 mill. kr. En bevilgning som Stortinget tidligere har sagt skal gå over tre år med 50 mill. kr hvert år, er nå nullet ut i samarbeid med Høyre. Når det gjelder tiltak som går på etterutdanning og videreutdanning, er realnivået opprettholdt – muligens. Mitt spørsmål til Venstre blir derfor: Syns Venstre at det å ramme den kommunale sektor, er en riktig måte å kutte på? Er det en riktig måte å prioritere på, å redusere bevilgningene til den offentlige skolen – den offentlige grunnskolen og den offentlige videregående skole – og opprettholde bevilgningene til privatskole? Er det en prioritering som Venstre kan forsvare overfor sine kommunalpolitikere?
-0	"Dette dreier seg ikke om ikke å ville, for det er ingen tvil om at man trenger en forbindelse mellom Ryfylke, Sandnes, Stavanger og Jæren. Det vil fremme næringsliv, vekst og bosetting, så det er ingen tvil om at dette er et veldig viktig prosjekt. Det er heller ingen tvil om at det er et av våre største veiprosjekt. Da kan man jo undres over at man – når dette er et av våre største og viktigste veiprosjekt – faktisk ikke hører på sin egen kvalitetssikring av prosjektet. Vi opplever at statsråden står og smiler av spørsmålet om hvorfor man ikke følger opp den kvalitetssikringsrapporten som ligger på bordet. Vi opplever også at store deler av vedlikeholdet av tunnelen er borte fra hele meldingen. Når vi vet at en forsiktig prognose tilsier at vi på 20 år vil ha et vedlikehold på i hvert fall 2,5 – kanskje 3 – mrd. kr, er det penger vi snakker om. Det er ikke småmynter i lomma. Det Fremskrittspartiet ønsker, er faktisk å ha et føre-var-prinsipp. Vi har mye å lære av mange prosjekter i Norge når det gjelder veiutbygging. Oslofjordtunnelen er et godt eksempel – det er vel nær sagt knapt et døgn uten at det er en bil som har et stort problem der. Ja, prosjektet er viktig og bør gjennomføres, men ikke med den løsningen som foreligger i dag. Det er forunderlig å se at man i dette tilfellet kan fravike fra veinormene, men hvis man begynner å snakke om sikkerhet på andre utbygginger, er det faktisk den eksisterende ÅDT-en man skal forholde seg til. Jeg må også si at jeg opplever det som litt sært når representanten Halleraker begynner å sammenligne Fremskrittspartiets holdninger når det gjelder kvalitetsrapporter; sammenligner Ryfastprosjektet med ubåten på utsiden av Fedje. Det var ikke en veldig god sammenligning, var det vel?"
-0	De som fulgte med i vårt alternative budsjett for 2008, tror jeg fikk med seg at vi hadde en belønningspakke - uten pisk, en ren gulrotpakke - til de tre store byene på 100 mill. kr. Jeg tror Fremskrittspartiets fraksjon, som har levert en ganske grundig merknad og et ganske omfattende forslag, er klar over hva denne saken faktisk gjelder. Det denne saken som vi behandler i dag, faktisk gjelder, er norgeshistoriens største bompengepakke. Det er norgeshistoriens største pakke, der staten fornekter sitt ansvar for å bygge statlig infrastruktur i Norge og serverer norgeshistoriens største regning direkte til innbyggerne og til bilistene. Det har Fremskrittspartiet fått med seg, og det er Fremskrittspartiet imot. Vi gjør forsøk på å finne en annen løsning på finansieringsbiten. Vi ønsker statlig finansiering, og når et flertall presser gjennom bruk av bompenger, ønsker vi gjennom stortingsvedtak garantier for bilistene for at staten faktisk betaler det staten faktisk er forpliktet til å betale.
-0	Jeg vil gjerne stille statsråden et spørsmål om forholdet til generalmajor Leif Sverre Rosén. I høringen kom det frem at Forsvaret mente han var fornøyd med den avtalen som ble undertegnet mellom 2. og 6. juli. På spørsmål fra meg om han var fornøyd, svarer han følgende: «Nei, det er klart. Altså, vi er mennesker. Og jeg skal leve videre i et lokalsamfunn, jeg skal gå med rak rygg. Med et slikt papir, hvor det står at jeg har fått sparken, hvordan tror dere det er å takle det? Du føler at du må gå og se ned i bakken når du går i butikken.» Det er altså slik generalmajoren, som har tjent Forsvaret gjennom et langt liv og gjort sitt beste for å si fra om mangelfull sanitet i Forsvaret, følte det å få den avtalen. Synes statsråden det er på sin plass med en aldri så liten unnskyldning for behandlingen av generalmajoren?
-1	Eg kan ikkje svare for korfor det har tatt fire år. Men så vidt eg veit, er vi fortsatt det første landet som faktisk ratifiserer, så den effekten vi først og fremst vil ha nå framover, er å bidra til at det kan kome raskt på plass, og vise at eitt land går føre. Det er fleire andre land som òg nå er heilt i løypa – omtrent samtidig med oss på det. Men eg har ikkje oversyn over det fulle arbeidet i dei åra.
-0	Jeg ser at fiskeri- og kystministeren regner med at hun kan bli stående, og det er helt korrekt, det kan statsråden. Mitt spørsmål relaterer seg til et oppslag i Fiskeribladet Fiskaren av onsdag 29. mai 2013, der styremedlem i Nettverk fjord- og kystkommuner Kjetil Hestad, ordfører i Tysnes og så vidt jeg vet også tidligere ansatt i Arbeiderpartiets stortingsgruppe, uttaler seg i forbindelse med areal til framtidig produksjon av laks langs kysten. Som kjent er det stor etterspørsel, heldigvis, etter norsk laks og ørret. Vi produserer gode produkter – de er konkurransedyktige på pris og ikke minst på kvalitet. Vi har også en målsetting om å øke produksjonen betydelig. Hvis vi skal få det til, er vi også avhengige av å få tilgang til mer areal, og da må man ha kommunene med på laget. Fremskrittspartiet har i en årrekke foreslått bl.a. at vederlag for oppdrettskonsesjoner skal tilfalle kommunene, og ikke stat og fylke. I sjømatmeldingen har nå også regjeringen kommet til den konklusjon at man i hvert fall skal se litt mer på det, men man har ikke konkludert med størrelsen på det. Det regner jeg med at statsråden raskt gjør, i forbindelse med budsjettet f.eks. Mitt spørsmål til statsråden gjelder utspillet fra denne organisasjonen om at arealavgiften skal gå til avkorting i inntektsskatten, eller selskapsskatten, slik at næringen ikke skal betale mer, men at staten skal sitte igjen med litt mindre av inntektene, som da skal tilfalle kommunene som et vederlag. Er dette noe som statsråden er villig til å se nærmere på, eller står hun fast ved at NFFKs utspill er beklagelig?
-0	I Soria Moria-erklæringen står det følgende: «Vi vil at den landsdekkende såkornordningen knyttet til universitetet også bør omfatte Universitetet i Tromsø.» Det vil man ikke nå når man legger fram denne proposisjonen her. Jeg vil gjerne stille spørsmål om hvorfor man ikke vil gjøre det, og hvor mange andre punkter i Soria Moria-erklæringen man ikke har tenkt å følge opp. Nå vet jeg at statsråden bare har ett minutt til å svare på spørsmålet, og det kan kanskje være litt kort tid til å redegjøre for det man ikke har tenkt å oppfylle i Soria Moria-erklæringen, men det går an å be om mer tid hvis man har noe mer man ønsker å si. Jeg savnet egentlig en god begrunnelse for hvorfor man med denne ordningen ikke kan investere utenfor distriktspolitiske virkeområder. Så om ikke statsråden får tid nok, ber jeg om at han tegner seg på nytt.
-0	Jeg skal oppklare en åpenbar feil som statsråden kom med i sitt svar på min replikk i stad. Statsråden sa at Fremskrittspartiets forslag til nedsalg i forbindelse med eierskapsmeldingen ville føre til at disse bedriftene ville flytte hovedkontor, forskning osv. ut av landet. Da må jeg si at statsråden følger dårlig med, for Fremskrittspartiet har aldri foreslått at vi skulle selge oss helt ut av disse bedriftene, men vi mener at staten bør kunne ha en lavere eierandel i disse bedriftene, selv om man da også vil ha en kontrollerende eierandel. Det viktige må være at staten har en eierandel som gjør at vi kan si fra når det er behov for det, ikke at staten skal eie mest mulig. Hvis statsråden er redd for at det ikke finnes private eiermiljøer i Norge som kan kjøpe større aksjeposter, bør statsråden og Regjeringen gjøre mye mer for å sikre at vi får den typen eiermiljøer privat i Norge. Det går på formuesskatt, vi har rederinæringen – som er en kapitalsterk næring, men hvor Regjeringen nå inndrar store deler av egenkapitalen – og det er også miljøer som kunne ha kjøpt større aksjeposter i andre næringer og bedrifter. Jeg regner med at fra nå av kommer ikke statsråden med den typen retorikk mot Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet har ikke tenkt å bidra til at disse store bedriftene flagger ut av Norge.
-0	Jeg takker igjen for svaret. Det er slik at det er dagens pasienter og pasientene i 2006 som er mest bekymret, og med god grunn. De kuttene som er varslet, vil gå ut over bl.a. behandling av kreftpasienter og føre til at fødende sendes hjem én dag etter de har født ved Kvinneklinikken, som er knyttet til Haukeland sykehus. Det er en pasientrettighetslov som gir pasientene rettigheter. Det er også slik at det er tilsyn, både helsetilsyn og arbeidstilsyn, som har påpekt uansvarlige forhold ved dette store sykehuset, forhold som skyldes pengemangel. Er det pengemangel i Norge? Er det pengemangel som gjør at denne regjeringen, som har flertall, og som har sagt at den vil bedre sykehusøkonomien og utvikle kvaliteten i velferdssamfunnet og velferdstilbudene, ikke kan gjøre noe for de pasienter som trenger sykehusbehandling i 2006? Skal de vente til de blir friske, eller håpe på bedre forhold i 2007 og 2008?
-1	For det første vil jeg gi ros til Åge Starheim for at han har lest rapporten «Utveier – Samhandlingsmodellen som alternativ til New Public Management», og jeg håper virkelig at alle som er her i salen – det burde vært flere her – leser rapporten på samme måte som Starheim, for den er spennende, den er nytenkende, og den er en invitasjon til debatt. Når det gjelder den andre delen av spørsmålet, som går på hva Senterpartiet og Arbeiderpartiet mener, kan ikke jeg svare på det. Representanten får stille spørsmålet til dem. Jeg har ikke på noe tidspunkt verken skrevet i rapporten eller sagt noe som helst i retning av at de som jobber i privat sektor, er dårligere mennesker. Starheim må jo ha masse fantasi når han antyder slike ting. Det vi har gjort, er at vi har prøvd å reise en ideologisk debatt om hvordan vi skal organisere offentlig sektor, hvilke styringssystemer vi skal ha i offentlig sektor, og vi har lansert en idé som vi kaller Samhandlingsmodellen, som utfordrer dagens styringssystem.
-0	Det er nå skapt total forvirring rundt omkring om fylkeskommunens fremtidige eksistens. Den ene dagen skal fylkeskommunene tilføres nye oppgaver, den andre dagen skal de reduseres, den tredje dagen kommer det fra Regjeringen meldinger om at de skal tilføres landbruk og miljø, og neste dag igjen er det motsatte sagt. Mener ikke statsråden at det hadde vært mye bedre for alle de ansatte i fylkeskommunen og for alle de innbyggerne som får tjenester fra fylkeskommunen, at vi allerede på nåværende tidspunkt hadde blitt enige om – og det ble signalisert – at fylkeskommunen skal legges ned?
-0	Jeg er godt kjent med Høyesteretts dom, som statsråden pekte på. Høyesterett har kun slått fast at riktig lov er anvendt, og man har ikke gått inn i rettferdighetsspørsmålet, naturlig nok, fra Høyesteretts side. Høyesterett påpeker i dommen at det vil være noe som det er opp til lovgiver å gjøre. Man kan ta utgangspunkt i en person som ble pensjonert 29. april 2000 kontra en person som ble pensjonert 2. mai 2000, altså med tre dagers mellomrom. De har hatt samme stilling, samme lønn og har gjort det samme. De kan risikere å få 130 000 kr forskjell i pensjon. Da blir spørsmålene til statsråden: Hvorfor er det rettferdig? På hvilken måte er det en god likebehandling? Det ønsker jeg et klart svar fra statsråden på, for det skjønner jeg ikke.
-0	SV kritiserer alt som er galt og ikke fungerer i Forsvaret, men kutter altså store summer, 3 milliarder kr. Samtidig vil de opprettholde det de sier er en form for forsvar – eller det de nok mener å si. De sier også i sine hovedprioriteringer i innstillingen: «Disse kuttene angår primært utgifter til nyanskaffelser av materiell og til skytefelt.» Hvordan skal SV greie å opprettholde et godt forsvar uten godt materiell og uten øvelsesmuligheter?
-0	Jeg har følgende spørsmål til miljøvernministeren: «I Engerdal kommune vil myndighetene verne 130 km2 i rekordfart. De berørte parter føler det skjer uforsvarlig raskt. I Østlendingen 6. januar i år omtales et møte mellom Fylkesmannens miljøvernavdeling i Hedmark og representanter for kommunen. Fylkesmannens representant innrømmet at det går fort grunnet tidspresset, og at normale arbeidsmetoder blir lagt til side. Det utelukkes utsettelser i arbeidet, fordi det må eventuelt komme fra øverste myndighet. Vil statsråden sikre at arbeidet skjer i et forsvarlig tempo?»
-0	Regjeringen sier i trontalen bl.a. at bruk av gass, fornybare energikilder og arbeidet for å begrense energiforbruket skal bidra til en mer miljøvennlig energiproduksjon. Og for å nå disse mål foreslår Regjeringen i sitt forslag til statsbudsjett virkemidler som støttetiltak til investeringer og bruk av nye fornybare energikilder og – selvfølgelig – en økning av elavgiften til forbrukere på halvannet øre før moms og tilsvarende økning i avgiften på fyringsolje på 11,2 øre pr. liter. I tillegg kommer det også avgift for industrien på 1 øre. Det bør ikke komme som noen stor overraskelse for noen i denne sal at Fremskrittspartiet er mindre bekymret for energiforbruket i Norge enn andre partier. Samtlige partier utenom Fremskrittspartiet har gjennom mange år hatt som målsetting å redusere økningen i forbruket av energi. Men resultatet har like lenge vært akkurat det motsatte. Og hvorfor skal vi så begrense forbruket? Er det så galt at vi i dette kalde landet skal få bruke noe energi for å ha det godt og varmt om vinteren? Er det så galt at vi nordmenn bruker noe av våre naturgitte fordeler for å kompensere for noen av våre naturgitte ulemper? Nei, det skulle bare mangle. Det er gjennom mange år skapt en myte om at vi nordmenn er store sløsere av energi. Dette er ikke riktig. Oversiktene fra NVE, EnFo, og den siste ferske jeg har fått fra NELFO, viste at energibruken i norske husholdninger ikke er større enn i andre land vi normalt sammenlikner oss med. Fremskrittspartiet vil på bakgrunn av dette ta avstand fra det hysteriet som er skapt, at vi sløser så mye med energi i Norge. Vi vil ikke bruke av skattebetalernes penger for tiltak som skal endre energiforbruket, men vil heller stimulere til fri konkurranse mellom energikilder, slik at energimarkedet skal fungere best mulig for forbrukerne. Er det kanskje knapphet på energi som gjør at Regjeringen mener vi skal begrense forbruket? Det kan umulig være årsaken. Norge fremstår jo i dag som en energistormakt, med en samlet produksjon på nærmere 3 000 TWh i form av olje og gass og kraft, og vi klarer bare å bruke 7-8 pst. av dette selv. Vi har nesten en tredjedel av den samlede europeiske vannkraftproduksjonen, vi har 45 pst. av gassreservene og 75 pst. av oljereservene. Og for å sette det litt i perspektiv, så utgjør vi altså mindre enn 1 pst. av Europas befolkning. Det at vi fra tid til annen har måttet importere kraft, skyldes slettes ikke at vi mangler energi, men det skyldes mangel på politisk vilje og handlekraft i denne sal til å utnytte de enorme energiressursene vi har. Vi må huske på at store deler av vår kraftproduksjon går til kraftkrevende industri. Det er jo nettopp tilgangen på kraft til konkurransedyktig pris som er den direkte årsak til at vi i mange år har hatt verdiskaping, som har skapt mange livskraftige industrisamfunn over det ganske land. Vi har gjennom mange år hatt politisk bestemte kraftkontrakter til industrien. Stortinget vedtok i fjor en gradvis avvikling av disse mot et mer markedsrettet system. Industrien har imidlertid kommet politikerne i forkjøpet. En stadig større del av industrien «trader» nå fritt i kraftmarkedet, og dette fungerer til alles tilfredshet. Regjeringens virkemidler for å begrense forbruket har jeg allerede nevnt: en kraftig økning i elavgiften for forbrukere, som har rammet dem som fra før av har minst, minstepensjonister og andre, som ikke får nyte godt av økning i minstefradraget. Dette harmonerer dårlig med finansministerens vakre ord om et budsjett for økt velferd og mer rettferdig fordeling. Konsekvensene av elavgiften for industrien blir om mulig enda mer dramatisk. Jeg fikk i går en fersk oversikt fra Prosessindustriens Landsforening, der disse konsekvensene ble belyst. Det slår selvfølgelig ulikt ut i forhold til de forskjellige former for industri, men det verste eksemplet er et smelteverk som får økte utgifter på 93 000 kr pr. arbeidsplass. 93 000 kr pr. arbeidsplass! Det sier seg selv at de færreste bedrifter kan overleve med en slik økning i kostnader. Jeg reagerer derfor med forbauselse når LO-leder Yngve Hågensen sier at dette er det beste budsjettforslag på lang tid, når konsekvensene vil bli at tusenvis av hans medlemmer vil bli satt på porten dersom budsjettforslaget blir vedtatt. Forstå det den som kan!
-1	Allereie i vår prøvde vi i SV å få til ein debatt her i salen om såkalla førebyggjande angrep, eller «forkjøpsangrep». I vår var det NATOs generalsekretær, George Robertson, som tydeleg sa frå om at NATO ikkje driv med oppsøkjande verksemd. No i haust er det EUs utanrikskommissær, Chris Patten, som åtvarar USA ved å seie at han vil ha problemløysingar og preventivt diplomati snarare enn militære «forkjøpsangrep». Bakgrunnen for alt dette er USAs nye tryggingspolitiske strategi, som Noreg ein eller annan gong må take stilling til. Vi gjorde det ikkje i vår, men vi kan like godt gjere det no – først som sist. Når ein av våre nærmaste allierte til dei grader endrar strategi, må vi som ein liten stat sjå på om denne kan komme på kollisjonskurs med våre eigne tryggingspolitiske interesser. Ein ting som er sikkert, er at når det t.d. gjeld pris på olje, har vi heilt motsette interesser av vår store nabo i vest. Det er skuffande at utanriksministeren i utgreiinga ikkje heldt seg til at eit angrep på Irak vil kunne bryte med sentrale prinsipp i folkeretten. I Tryggingsrådet må Noreg etter SVs meining jobbe konsekvent for å hindre krig mot Irak. I praksis vil det seie å stemme mot eitkvart resolusjonsforslag som har innebygd i seg moglegheitene for bruk av militærmakt. Vi meiner at det ikkje kan herske tvil om at dette må vere Noregs linje, fordi vi som eit lite land er avhengige av respekt for internasjonale lovar og reglar. Ei av dei store nyvinningane som skjedde i verda i førre hundreåret, var det folkerettslege forbodet mot bruk av makt. Vi veit at tidleg i førre hundreåret var det soldatar som døydde i krig. I dag er det sivile som døyr i krig, i forhold femten til ein. Vi har fått eit heilt anna bilete av dette. Vi har fått tru på at krig er noko som vi kan vere med på utan at nokon døyr. Det er kanskje derfor mange snakkar om at det gjer ingenting at vi er i krig, det har blitt ein vanleg situasjon. Dette forbodet er under stadig press, og vi kan risikere at folkeretten blir utvatna. Folkeretten godtek bruk av makt berre etter godkjenning av Tryggingsrådet eller i sjølvforsvar. Kapittel VII i FN-pakta gjev Tryggingsrådet moglegheit for å tillate bruk av makt dersom freden er trua eller det har skjedd ei krenking av freden. Sjølvsagt kan det vere gode grunnar for å tillate bruk av makt ved massive overgrep mot menneskerettane, men verda må vere på vakt mot ei utgliding av forbodet mot bruk av makt. Folkeretten kan endrast, og ein kan gjere seg refleksjonar om kva dei ulike landa finn akseptabelt til kvar tid. Derfor er det så viktig at Noreg går imot ei utholing av maktforbodet. Derfor er det viktig å gå imot ein resolusjon som kan legitimere eit amerikansk angrep på Irak. Derfor er det skuffande at utanriksministeren ikkje held seg til at eit eventuelt amerikansk angrep på Irak vil bryte med sentrale prinsipp i folkeretten. Dette kjem fram når utanriksministeren seier at Regjeringa legg til grunn to hovudomsyn når det gjeld behandlinga av Irak-spørsmålet i Tryggingsrådet. For det første: Masseøydeleggingsvåpen og leveringssystem for slike må ein fjerne utan bruk av militær makt. Dette er det veldig lett å vere einig i. Men så kjem ein trussel om at dersom ein ikkje etterlever dette, vil det kunne få yttarst alvorlege konsekvensar. Er det riktig å tolke det slik at utanriksministeren nærast går inn for ein resolusjon som skal innehalde trussel om å gå til krig, noko som ville vere ei klar legitimering av eit amerikansk «forkjøpsangrep», som folkeretten ikkje godtek? For det andre sa utanriksministeren at kvar reaksjon må vere forankra i folkeretten, utan at han drøfta konsekvensen av at USA faktisk ber om å få legitimert eit militært angrep etter prinsippet om førebyggjande krigføring. Det er nettopp eit slikt angrep som vil setje Tryggingsrådets legitimitet, autoritet og truverde i fare, og vi kan risikere at FN blir nedskrive til eit slags nasjonanes Raude Kross. Vi må kunne forvente at Noreg går imot eit vedtak i Tryggingsrådet som ikkje er i samsvar med FN-pakta, at vi tek sjølvstendige standpunkt og gjer kva vi kan for å fremje dei i Tryggingsrådet. Vi må vere klar over at eit forslag til resolusjon som klart eller uklart autoriserer USA til å gå til eit militært angrep på Irak, vil bli lagt fram i Tryggingsrådet. Dersom ingen av dei faste medlemene legg ned veto, kan Noregs haldning og stemmegjeving bli heilt avgjerande for avstemminga. Iallfall vil måten Tryggingsrådet handterer saka på, kunne ha stor betyding for FNs rolle når det gjeld ei fredeleg løysing av konflikten i framtida. Vi må hugse på at Irak ikkje har angripe USA eller amerikanske interesser. Det ligg ikkje føre opplysningar som kan tolkast slik at eit angrep snart er i vente. Føresetnadene for å utøve eit militært sjølvforsvar er dermed ikkje til stades. Det er sannsynleg at USA vil prøve å få fleirtal for eit vedtak i Tryggingsrådet, som gjev USA moglegheit til å fortolke det slik at det gjev USA rett til å gå til eit militært angrep på Irak, om president Bush gjev ordre om det, og då utan at saka kjem opp i Tryggingsrådet på nytt. Kongressen gav slike fullmakter til dette i førre veke. Dersom USA lykkast med dette, vil det innebere at Tryggingsrådet har delegert til USA å avgjere om det skal setjast i gang eit militært angrep på Irak, noko som vil vere i strid med FN-pakta sine artiklar nr. 39 og 42, uansett kor presist utfallet av eit slikt vedtak måtte vere. Noreg må med andre ord gjere det klinkande klart for, og i, Tryggingsrådet at Tryggingsrådet folkerettsleg er hindra i å delegere sin eksklusive kompetanse til å avgjere om ein skal bruke makt mot Irak, og vilkåra for det. Og vi veit jo at det nyttar. Vi veit at FN er effektivt, vi veit at våpeninspektørane fjerna mange fleire våpen i den førre krigen mot Irak, for ikkje å snakke om den pågåande krigen. Irak leikte katt og mus med FN-folka, ingen tvil om det, dei hadde kanskje haldninga: Knip oss om du kan! Dette veit vi at inspektørane gjorde, og dei gjorde store innhogg i våpenprogramma. Det var effektivt. Vi har no hatt fire-fem år utan inspektørar. Det er det vi først og fremst treng – få FN på banen igjen, få folkeretten og alle desse tinga til å fungere og få bevist at det er dei sivile midla som verkar. Som eg var inne på i begynnelsen, må Noreg halde seg til USAs nye strategidokument. Når ein av våre næraste allierte gjer så store endringar i utanrikspolitisk kurs, kan vi like godt først som sist diskutere innhaldet i desse endringane og konsekvensane for Noreg. Eg skal nemne nokre av desse. Det blir ikkje alle, men likevel: Vi veit at USA satsar på at avskrekking er avleggs – altså ein skal kunne handle, det er det operative. Vi veit at dette har komme til etter at Berlinmuren fall. Etter at den kalde krigen var over, er USA aleine som supermakt. I staden for å strekkje ut ei hand til verdssamfunnet – og det er vel ingen tvil om at USA vil vere leiande både økonomisk og på mange andre område – skal dei ha makta aleine. Kvifor skal dei ha dette aleinekjøret? Dei skal handle, dei skal bort frå dei gamle prinsippa. Folkerettslege traktatar skal utnyttast, men ikkje binde USA. I USA ser vi at ein stor opposisjon er veldig skeptisk til dette, for USA er kanskje det mest juridisk tenkjande landet i verda – å styre ved lov gjeld i mange samanhengar. Dette er det ingenting i vegen for at vi i Noreg seier frå om på alle moglege måtar, iallfall debatterer her i Stortinget, noko anna ville vere å ikkje ha eit vennleg forhold til USA. Kva skal vi med venner som ikkje bryr seg? Venner som bryr seg, er dei som seier ifrå, som er villige til å vere med i ein debatt – det er jo det som er demokrati, det er det som er folkestyre. Det å vere kritisk til denne strategien er det ikkje vi i SV som har funne på aleine. Vi har til og med lese om dette i aviser. Dette går det ein livleg debatt om i USA –demonstrasjonstog mot krig. Det er heilt vanlege demokratiske aktivitetar. CIA-sjefen George Tenet slo fast i eit brev til Kongressen at det ikkje var nokon fare for angrep frå Irak. Og no sist: Al Gore, tidlegare visepresident, seier rett ut at trusselen om krig mot Irak går ut over kampen mot terrorisme og behovet for å stabilisere Afghanistan. Dessutan fjernar han kanskje USA frå deira næraste allierte.
-0	Representanten Ellen Gjerpe Hansen var inne på det med statlig eierskap i telenettet, privat kapital og leiepris. Jeg trodde det gikk fram av mitt innlegg, men jeg kan jo gjenta det igjen, at vi tror på statlig eierskap i telenettet for å sikre en konkurranse, noe også Høyre er opptatt av. Konkurransen sikres ved at ingen har privat eierinteresse i og monopol på dette nettet. Betalingen ser vi også som et break even-foretak, som jeg var inne på, der leieprisen for nettet er lik utgiftene for utvikling og drift. Med det skulle man sikre at alle leverandører har lik tilgang til hver enkelt husstand her i landet, og at man kan regulere markedet ved at ingen hindres aksess. Det tror vi er det beste rådet vi kan gi i telemarkedet – og at det offentlige ellers holder fingrene fra fatet.
-1	SV kommer ikke til å foreta seg noe som stiller norske arbeidsplasser i en «gamblende» posisjon, men vi ser store svakheter ved EØS-avtalen. Det tror jeg jammen Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg gjør også, særlig når man kan more sine svenske partifrender til de store humoristiske høyder ved å latterliggjøre EØS-avtalen. Vi vet at det har blitt en mer statisk avtale enn mange forutså. Vi vet at den har klare svakheter når vi ikke kan fortsette med systemet for arbeidsgiveravgift, som vi trodde vi kunne. Det er behov for en annen tilknytning til EU, men vi kommer ikke til å stille oss sånn at vi punkt 1: produserer flere EU-tilhengere, eller punkt 2: stiller norsk næringsliv overfor så stor usikkerhet at man ikke vet hva slags betingelser man har. Vi kommer til å jobbe for en annen form for praktisering av dagens EØS-avtale eller finne alternativer til dagens EØS-avtale.
-1	Jeg må innrømme at jeg har litt mer tro enn det Lars Sponheim har, på at de grepene vi nå gjør, faktisk vil bidra til en større bevegelse på boligmarkedet. La oss si det slik: Jeg har flyttet en del flere ganger i mitt liv enn det Lars Sponheim har gjort, all den tid han har bodd på sin vakre gård i det vakre Ulvik. Da er det slik at det man gjør, er at man kjøper før man selger. Vi har hatt et marked nå som har gått fra at man kjøper før man selger, til at man selger før man kjøper. Det er klart at det skaper en enorm brems i hele situasjonen i boligmarkedet. Det at bankene – og dette vet jeg av egen erfaring når jeg har bedt om lån i bank – har gått fra å si at man aksepterer fra fire til fem ganger inntekten i lån, til å være strenge og å si at nei, vi gir bare tre ganger inntekten i lån, gjør at en god del mennesker som tidligere fikk lån, nå ikke lenger får lån. Det skaper den tregheten i boligmarkedet som vi nå ser. Og der ser vi at på boligmarkedet har vi én ting: Der har vi Husbanken som motkonjunkturinstrument. Det instrumentet mangler vi innenfor andre sektorer.
-0	Det bør komme helt klart fram i denne debatten at Arbeiderpartiet nok en gang vil påtvinge det norske folk økte skatter og avgiftsbyrder. I proposisjonen om kommuneøkonomien for 2001 sier Arbeiderpartiet i realiteten at de vil tvinge kommunene til å innføre eiendomsskatt. Nettopp eiendomsskatt, som er en av de mest upopulære, urettferdige, usosiale former for skattlegging av det norske folk som finnes, vil altså Arbeiderpartiet presse kommunene til å innføre. Hvorfor kan ikke Arbeiderpartiet for én gangs skyld se på hvordan ting kan gjøres billigere, enklere, mer effektivt og mer rasjonelt i offentlig sektor, f.eks. ved hjelp av mer marked, mer konkurranse, fremfor ensidig alltid å skulle øke skatter og avgifter hver gang det offentlige trenger mer penger til å fortsette sin ineffektive drift? Hvorfor må alltid økte skatter og avgifter være den eneste løsningen for Arbeiderpartiet? Og hva slags modernisering og fornyelse ligger det i disse tradisjonelle grepene? Statsministeren har tidligere uttalt at Arbeiderpartiet skal vinne det neste valget på oppnådde politiske resultater. Er det slik at ett av disse politiske resultatene er at man har påtvunget flest mulig av landets innbyggere eiendomsskatt, må jeg si jeg begynner å lure. Er det tvangsinnføring av eiendomsskatt som skal gjøre Arbeiderpartiet til landets neste vinner?
-0	På vegne av stortingsrepresentantene Oskar Jarle Grimstad, Henning Skumsvoll og meg selv har jeg gleden av å fremme forslag om norsk vannkraftpolitikk.
-0	Innhaldet i merknaden synest eg er positivt med tanke på det ein ikkje opplever som likestilling i dag. Men samstundes vil eg minna representanten om at vi blei einige med Kristeleg Folkeparti om å auka tilskotet til likestillingssentra, som òg kan vera eit positivt bidrag vidare. Men eg har lyst til å seia at like viktig som alle desse kronene som vi tar med oss, er samhandlinga som vi som enkeltindivid kan tilføra i likestillingsdebatten, og det er like viktig for meg som kvinne, som mor, som arbeidstakar, som arbeidsgivar, som heile mangfaldet frå barnehage, til skule, til utdanning. Det at vi er med på å støtta opp om dei vala alle tar, både gutar og jenter, vidare, er viktig for meg.
-1	Nå bør vel kanskje representanter fra Høyre vinne valget før man nedsetter nye regjeringer. Det er også bare et lite, velment råd. Dette er nemlig en sak som mange i Skole-Norge vil legge avgjørende vekt på når de bestemmer seg for hvilke av regjeringsalternativene som har den beste politikken. Når det er sånn at vi har over 35 000 lærere som har valgt bort skolen og valgt seg over til andre yrker, må vi stille oss spørsmålet: Hvordan skal vi sørge for å lokke dem tilbake og overtale dem til å komme tilbake? Da vil jeg anbefale at man starter med å høre på hva de har å si. Det veldig mange av dem sier, er: Jeg trivdes som lærer, jeg syntes det var fantastisk de gangene jeg fikk gjøre en virkelig forskjell. Da jeg så at det gikk et lys opp for en elev som hadde strevd med noe opp og ned i lange tider, da var det virkelig sånn at jeg visste at det var verdens beste jobb. Og så sier de: Hvis jeg bare fikk litt mer tid til å følge opp hver enkelt elev, sånn at jeg kunne oppleve det litt oftere i jobben, skulle jeg tenke på å komme tilbake på skolen. Vel, da prøver vi ut det. Grunnen til at det ikke bare er en prøveordning i løpet av fire år som vi nå skal høste erfaringer med, er også at vi gjør denne lovendringen i dag. Jeg er helt sikker på at Skole-Norge kommer til å merke seg hvem som stemmer for, og hvem som stemmer imot. Da kommer de til å merke seg at Høyre og Fremskrittspartiet og Venstre stemmer imot den endringen i opplæringsloven som gjør at man kan komme tilbake med en bestemmelse som sikrer lærertetthet. Det er veldig interessant. Det kommer nemlig veldig mange til å være opptatt av når de skal finne ut av om man faktisk hører på lærerne, har en strategi for hvordan man skal rekruttere flere tilbake til skolen, har en strategi for hvordan man skal prøve ut ulike systemer for å hindre en fortsatt økning i spesialundervisningen, har en strategi for hvordan man skal kunne jobbe mer variert og motiverende i skolen.
-0	Jeg er veldig glad for det spørsmålet – det har vi ikke gjort. Vi har økt måltallet for returer generelt, og det fører også til at flere blir sendt ut. Men det vi har gjort i så henseende, er at vi egentlig har myket opp fokuset i vårt tildelingsbrev i forhold til den forrige regjeringen. Den forrige regjeringen sa i 2013 at saker som omfattet barn som har oppholdt seg lenge i Norge uten tillatelse, skal prioriteres. Vi har gjort det om, på den måten at det ikke er de som har vært her lenge, som skal prioriteres, men barnefamilier generelt, slik at en får sammenheng mellom vedtakstidspunkt og utsendelse, for at man skal unngå situasjoner hvor barn blir værende veldig lenge i Norge. Men det er altså ikke sendt noen signaler fra regjeringens side som skal bety at en skal prioritere lengeværende barn for at en skal sende dem raskere ut i forkant av et regelverk. Det mener jeg også ville vært en uakseptabel opptreden i forhold til den avtalerelasjonen som regjeringen har med Venstre og Kristelig Folkeparti.
-0	"Østre Bolærne-saken har engasjert Vestfolds befolkning til de grader, ja for den saks skyld engasjert folk langt utover Vestfolds grenser, ikke bare fordi en kystperle holdt på å glippe ut av allmennhetens hender, men også fordi saken har en sterk symbolsk virkning. Ikke minst synliggjør den dårlig håndverk og dårlig utvist skjønn fra to statsråders side. Miljøvernministeren og forsvarsministeren støtter seg helt og holdent til et tidligere dårlig formulert vedtak i Stortinget om at alt overflødig materiell, areal og bygningsmasse i Forsvaret skal, etter at det offentlige først har fått tilbudet og frasagt seg det, ut på det åpne markedet og selges til høystbydende. Og det er her det glipper. Jeg tror verken miljøvernministeren eller forsvarsministeren hadde vært og inspisert Østre Bolærne før de behandlet saken. Da ville de raskt ha oppdaget at dette er en perle som ikke må gå ut av det offentliges eie, slik at allmennheten ville mistet muligheten til et ideelt rekreasjonsområde. Etter Fremskrittspartiets mening har de to nevnte statsråder ikke utvist nok skjønn i denne saken. Deres meninger og holdninger kom også klart fram under høringene. De vek ikke en tomme, og var ikke villige til å lytte til folkemeningen eller gode råd. Vi kan derfor bare registrere at siden det her er en komite som går på tvers av statsrådenes mening, så har selv deres egne medlemmer i komiteen tatt til fornuft. Jeg vil gjerne understreke at alle parter i saken har opptrådt korrekt. Skifte Eiendom har fulgt de vedtatte retningslinjer for avhending, og man kan forstå at de har vært under et visst press, når regjeringspartiene og Arbeiderpartiet gjennom sitt forsvarsforlik har saldert ved å inntektsføre høye beløp ved salg av eiendom. Når det blir bevilget for lite midler til Forsvaret over forsvarsbudsjettet, har jo disse partiene allerede akseptert salg til høystbydende for å sikre Forsvaret midlene. Det å saldere budsjettet ved salg av eiendom er svært uheldig. En må derfor stille seg undrende til at kritikken mot salget av Østre Bolærne nettopp kommer fra Arbeiderpartiet, når de gjennom forliket med regjeringspartiene om revidert budsjett pålegger et ytterligere salg av forsvarseiendommer på 50 mill. kr. Fremskrittspartiet er opptatt av å legge større vekt på de allmennyttige kriterier ved avhending av Forsvarets eiendommer enn hva som er beskrevet i dagens avhendingsinstrukser. Derfor vil vi fremme følgende forslag: ""Når forsvarseiendommer skal avhendes, undersøkes og vurderes først muligheten for at eiendommen kan benyttes til fornuftige og vanlige samfunnsformål i offentlig regi eller ansvar av andre statlige etater, fylkeskommuner og kommuner. Hvis så anses å være tilfellet overføres eiendommen vederlagsfritt til vedkommende offentlige myndighet klausulert for det formål som er begrunnelsen for vedtaket. Når det ikke foreligger aktverdige samfunnsgagnlige formål å benytte eiendommen til, selges den til høystbydende til inntekt for statskassen."" Når komiteen er kommet til en samlet tilråding, vil dette være et sterkt og viktig signal til Regjeringen om å ta initiativ til at det blir en avtale mellom partene, og et signal til partene om at de bidrar positivt. Etter høringene og det som kom fram der, er jeg sikker på at dette vil lykkes. Likeledes blir Regjeringen bedt om å ""foreta en gjennomgang av eiendommer som skal avhendes"", og også bedt om å ""klargjøre retningslinjene for salg av Forsvarets eiendommer"". Denne saken har klart synliggjort at det er behov for at disse tilrådinger blir vedtatt. Til slutt vil jeg henvise til Fremskrittspartiets forslag i innstillingen og fremme disse."
-1	I ettertid ser jeg at de to elementene som ligger i dette forslaget, med fordel kunne vært fordelt på to forskjellige forslag. Det er det litt sent å gjøre noe med nå. Samtidig er vi fornøyd med å ha fremmet forslaget, for vi har fått en debatt, og jeg håper at vi har fått framskyndet prosessen. Vi setter pris på, og vil selvfølgelig subsidiært støtte, flertallets forslag om en nærmere utredning med høringer. Det er sagt at et forbud mot reklame vil resultere i færre barnefilmer, og at det vil bli dyrere kinobilletter. For oss er dette et verdivalg. Vi mener at det ikke er dokumentert at det nødvendigvis vil skje. Det som kinoene tjener på reklame, er ikke en fast, regulert pris eller enhet. Det som fins av reklamemidler, kan tas ut på annen type reklame for voksne. Det fins eksempler på kinoer i Norge, bl.a. i Kristiansand og i Porsgrunn – et enstemmig bystyre i Kristiansand – som gjennom en årrekke har valgt å ikke ha reklame. Der er det like mange barnefilmer som det er andre steder, og billettene koster ikke noe mer. Jeg er litt forundret over at flertallet må ha enda mer bekreftelse på at det er reklamepress mot barn, for ikke å kunne være med på dette forslaget. Vi mener det er grunnlag for dette allerede. Statsråd Laila Dåvøy har satt kommersiell utnyttelse av barn og unge høyt på dagsordenen. Hun kom med en handlingsplan for å begrense det kommersielle presset rettet mot barn og unge tidlig på vårparten 2003. Her skulle Regjeringen også vurdere forbud mot reklame ved kinoforestillinger for barn under sju år, etter forslag fra SV. Hvorfor er det da så vanskelig å stemme for vårt forslag, som allerede nå ville gitt noen restriksjoner for markedskreftene? I dag har vi anledning til å sende ut noen signaler om at vi ønsker et samfunn som verner om de aller minste. Så til det med aldersgrense og ledsagerregel. Jeg skal åpent erkjenne at jeg selv er på glid, sånn sett er jeg ikke veldig lei meg for at vårt forslag blir stemt ned i dag. Jeg imøteser de høringene som kommer. Det som er problemet med ledsagerregelen, er ikke ledsagerregelen i seg selv. Hvis den hadde fungert etter intensjonene, synes jeg det hadde vært helt uproblematisk. Det som er problematisk med ledsagerregelen slik den er i dag, og slik den blir praktisert, er at den ikke fungerer etter intensjonene. I mange tilfeller er det ikke foreldrene eller nære foresatte som er med barna på kino. Det som skjer, er at barn på 12 år blir med andre ungdommer som er over 18, og som blir sett på som voksne, på filmer med f.eks. 15-årsgrense. Kinovaktene selv sier at dette er et problem. Det betyr at barn på 12 år går på kino og ser film, og foreldrene vet ikke at de har vært på kino i det hele tatt. Dette vet vi er et reelt problem. Samtidig vet jeg at bruk av ledsagerregelen er økende i hele Europa. Den er i bruk i de andre nordiske landene. Jeg mener at hvis den fungerer etter intensjonen, har den noe for seg. Det som jeg heller kunne tenke meg, var å få skjerpet inn kravene til hvem som kan være ledsager, hvordan det skal være, i tillegg til de advarslene, eller rådene, som kommer fra Filmtilsynet, om hvem som bør se hvilke filmer. I dag står det på filmer med 11-årsgrense at filmen «anbefales ikke for barn under 11 år». Det er litt tilfeldig om det står i annonsen, eller om det blir opplyst om det i billettluken. Vi kunne tenke oss – men det kan vi komme tilbake til i den videre prosessen – at det blir et krav om at dette skal med i all annonsering for kinoer. Det er mange i denne salen som snakker seg varme om ulike ungdomsproblemer – om press på utseende og prestasjoner, om sexpress og mye annet som våre barn og unge utsettes for. Det er å håpe at alle som deler våre bekymringer på dette området, kan stemme for vårt forslag. Jeg tar opp det forslaget vi fremmer i innstillingen.
-1	Jeg hadde tenkt å komme Kristelig Folkeparti i forkjøpet denne gangen og sørge for å prioritere mer penger til utdanning. Jeg varslet egentlig i en tidligere muntlig spørretime at vi kom til å vurdere det, og det kommer vi til å gjøre. Vi kommer til å prioritere å komme opp på det nivået som regjeringen selv i sine egne meldinger har varslet tidligere, nemlig på 1,6 mrd. kr. Det er en økning fra i år. Hvis vi skal si én ting, så tenker jeg som så: Vi må bruke våre utdanningspenger i land der det er størst mangel på egen evne til å levere. Det er i sårbare stater, og det gjelder målsettingen om at flere jenter skal få muligheten til å få utdanning. Derfor prioriterer vi penger inn mot akkurat det. Det vi ser som er generelt positivt, er at det er stadig flere ungdommer, stadig flere unger, som får begynne på skole, og jeg mener jo at utdanning til et lands egen befolkning, er landets eget ansvar. Der ser vi en gledelig utvikling, nemlig at i hele Afrika sør for Sahara – i hvert fall i nesten alle land, bortsett fra dem der det er krig og konflikt – klarer landene å sette av mer penger selv. Det mener jeg er en bærekraftig utvikling.
-1	Her var det mykje forskjellig, og eg støttar på ingen måte dei utsegnene som representanten Aspaker kjem med. Tvert imot er jo begge lovforslaga, både ei anledning til seks pluss seks for politidirektøren og det å redusere frå fire pluss fire til no éin seksårsperiode for omboda, ei tilpassing – ein får altså ein heilskap i forskrifta til tenestemannslova. Det betyr at alle åremål i staten heretter vil vere på seks år. Så er det når det gjeld alle stillingar, unnateke ombodsstillingane, anledning til å søkje – og verte vurdert på lik linje med eventuelt nye søkjarar – om ein ny seksårsperiode. Vi får altså ei lik behandling av alle åremålsstillingar. Akkurat i denne situasjonen har Regjeringa – som eg sa – hatt ulike syn på om noverande innehavar av åremålet kan søkje om ein ny treårsperiode, men vi har valt å leggje til grunn den heilt spesielle situasjonen som er i politiet, og vektlagt kontinuitet. Og det står eg bak, som justisministeren står bak det.
-1	Jeg vil anbefale SVs gruppe å stemme mot de to gjenstående forslag.
-1	Det er selvsagt ikke viktigere i nordlige havområder enn i havområdene rundt Midt-Norge. Vår vurdering er at i dette området er det en god, tilfredsstillende privat kapasitet for å gjøre dette. Den kan mobiliseres i enhver krisesituasjon. Jeg er litt forundret over at Fremskrittspartiet og andre partier bekymrer seg over at kriseberedskapen også er på private hender.
-1	Bare en liten kommentar til det aller siste. Man sa nøyaktig det samme for fire år siden, nemlig at man skulle opp på 40 pst. stipendandel. Vi ble stående på 30 pst. Man holdt ikke ord den gangen, men kanskje kan situasjonen endre seg nå, slik at vi kan tro på at man vil holde ord når det gjelder stipendandelen denne gangen. Men for å unngå den samme situasjonen hjalp vi til med å innføre 40 pst., slik at vi i alle fall er sikre på å holde ord. Så til det som går på Den norske kirke. Det kan jo virke slik når en hører statsråden, at Den norske kirke stort sett består av prestestillinger – og takk for at det ikke er bare det! Den norske kirke er mye mer enn det, og det skal vi være glad for. Når det gjelder de øremerkede midler, beklager jeg at de ikke ble lagt inn i rammene – at de kom tilbake som øremerkede midler. Jeg tror at det er helt avgjørende for Den norske kirke og de lokale menighetene at de er i stand til å slåss sammen med de øvrige delene av lokalsamfunnet om de kommunale midlene. Det vil si at vi trenger en kommunalisering av Kirken for å aktivisere den lokalt, slik at de ikke bare sitter og forventer at midlene skal komme fra sentrale myndigheter. Når det gjelder dåpsopplæringen, er vi helt klare. Vi skal ha en stortingsmelding, vi skal behandle den, vi skal legge rammene, og vi skal legge sterke føringer for hvordan dåpsopplæringen skal være. Men vi venter på stortingsmeldingen og regner med at vi får den i løpet av våren. Så til vår løsning når det gjelder prestestillinger og diakonstillinger. Vi har anvist fondet og sagt at det vil være en god måte å finansiere dette på. Da jeg hørte statsråden, lurte jeg litt på om hun egentlig er interessert i å gjennomføre dette – om hun er villig til å bruke av fondsmidlene slik som flertallet her har anvist. Det synes jeg statsråden skal svare på. Vil hun ta dette på alvor? Vil hun gå inn og bruke midler fra fondet slik at vi kan få opprettet flere stillinger, slik som vi har påpekt? Eller mener hun at det ikke er så viktig å få flere stillinger, å få orden på dette, slik at det vil hun ikke gjøre – at fondet skal stå urørt, at det å samle skatter på jorden er viktigere enn å bruke det til nye stillinger?
-1	Høyre vil så mye, men får det nå ikke bestandig til. Før man blir student, og før man havner på et universitet og eventuelt skal bli forsker, må man gå på videregående. I Regjeringens forslag til budsjett blir det brukt over 370 mill. kr til gratis læremidler til elevene i videregående, og i løpet av tre år vil alle elevene ha gratis læremidler. Dette synes ikke Høyre er noen god idé, men vil ha en behovsprøvd stipendordning, med et innslagspunkt på 210 000 kr. Hvorfor kan ikke Høyre støtte Regjeringen, som vil gi lik mulighet til alle ungdommer til å ta videregående utdanning, uansett bosted eller familiens økonomiske ressurser?
-0	Vi har gjennom høringen bl.a. fått høre, spesielt fra USA, at det finnes både aminteknologi og karbonatteknologi, som allerede har vært benyttet, og som også er under videre utvikling. På testsenteret på Mongstad har man også videreutviklet disse teknologiene og arbeidet med det, men man hevder at det er helt nye teknologier som er blitt utviklet. Det har jeg ikke fått dokumentert, verken gjennom høringen eller gjennom det som jeg har lest om dette i diverse rapporter.
-0	Statsråden var i sitt innlegg inne på forbrukernes krav til matvarer, men han glemte et veldig viktig element, og det er forbrukernes krav til rimeligere matvarer. Det er flere elementer her: Det er både kvalitet, altså trygg mat, og også prisen som forbrukeren til syvende og sist må betale for norskproduserte matvarer. Og dette føyer seg inn i den debatten vi har hatt i høst med Bondelaget på den ene siden, som sier at det er bonden som bidrar mest til rimeligere matvarepriser, og kjedemakten på den andre siden, som har trykket andre rapporter til sitt bryst og sagt at det er de som bidrar til rimeligere matvarer, med Rimi-Hagen i spissen. Jeg vil gi statsråden honnør, for det er veldig positivt at det nå er tatt et initiativ til et forprosjekt som skal kartlegge mulighetene for å etablere løpende resultatrapportering om prisdannelsen i matvaremarkedet. Men det er ikke nok. Derfor har Fremskrittspartiet nå fremmet et såkalt Dokument nr. 8-forslag om et regjeringsoppnevnt utvalg som skal ta for seg alle ledd i verdikjeden for matvarer, se på marginene og ha referanseprodukter som vi kan sammenlikne med andre land, slik at Stortinget kan få troverdighet om hvem vi kan stole på i matsammenheng, og som kan bidra til å være et beslutningsgrunnlag for Stortinget på et senere tidspunkt. Det er veldig viktig å følge produktene fra vugge til grav, eller fra jord til bord i dette arbeidet, slik at vi kan se på alle de forskjellige leddene i kjeden. Jeg håper det kan være mulig å få et slikt resultat klart i forkant av landbruksoppgjøret neste år, eller aller senest i forbindelse med stortingsmeldingen om landbrukspolitikken. Jeg ønsker noen kommentarer fra statsråden til dette forslaget og intensjonen med et slikt arbeid.
-1	Først til det lokale sjølstyret. I debattene om distrikts- og regionalpolitikken tidligere om årene har vi fremmet en rekke forslag, både når det har dreid seg om Kommunaldepartementets budsjett og når det har dreid seg om Næringsdepartementets budsjett. Dette har konkret gått på desentralisering av makt fra storting til kommune og spesielt til fylkesnivået, eller det som det nå kalles, regionnivået. I den grad vi har fått disse forslagene fram til avstemning, har de blitt nedstemt, så jeg blir litt forundra over at det er SV som får dette spørsmålet. Også når det dreier seg om øremerking, har vi vært med på alle de fellesmerknadene som har vært fra kommunalkomiteen. Det SV ikke ønsker, er at det skal bli store forskjeller i levekår eller på sosial- og helseområdet og skoleområdet. Der vi derimot har vært helt sterke og tydelige, er når det dreier seg om kultur, næringsutvikling – altså utviklingspolitikk generelt – samferdsel og f.eks. arbeidsmarkedsetat. Alle disse funksjonene kan etter vår mening i langt større grad enn i dag legges ut på fylkesnivå, slik at man kan få råderett over virkemidlene. Seinest i fjor fremmet vi forslag om at alle de distriktspolitiske virkemidlene skulle legges inn i en pott, slik at en kommune kunne få én pott uten bindinger, eller en fylkeskommune kunne få en pott uten bindinger. Da tror vi at f.eks. Sogn og Fjordane, Hordaland eller Møre og Romsdal sjøl bedre kunne legge til rette for det som er nødvendig for bosetting langs kysten, fordi de sjøl vet om og kan finsikte sine virkemidler langt mer enn det Stortinget kan. Det er deres fortrinn, fordi de er nære og samtidig store nok til å ta beslutninger over et visst geografisk område. Ellers får jeg bare vise til SVs alternative budsjett på alle de områdene der vi vil styrke lokalsamfunnene.
-0	Dagbladet skriver 30. oktober: «Nådeløs dom fra 300 000 elever: Kaos i norsk skole. Lite motiverte. Forstyrrer hverandre. Vil bestemme mer.» Dette bekrefter internasjonale undersøkelser som PISA og TIMSS. Det er uro og mangelfull motivasjon i norsk skole. For to dager siden kunne vi lese at foreldre tar med advokat til konferansetimen. Årsaken er sannsynligvis at tillitsforholdet mellom skole og hjem i mange sammenhenger er på bristepunktet. Foreldrene føler at de står alene for å forsvare elevenes rett til opplæring. Det er en ganske dramatisk og alvorlig situasjon. – Jeg glemte å si at spørsmålet er til kunnskapsministeren, men det har han sikkert forstått. – Foreldrene føler seg alene, og Fremskrittspartiet har tatt til orde for at samarbeidet mellom hjem og skole skal bli mer forpliktende. De fleste skolepolitikere sier det samme i festtaler, men resultatene uteblir. I statsrådens svar til fortvilte foreldre i Dagbladet i dag insisterer han på at advokater i hvert fall ikke skal brukes i kommunikasjonen mellom foreldre og hjem. Foreldrene må ta det alene og gjøre sitt beste. Statsråden skisserer altså ingen løsning på denne tillitskrisen, men lukker øynene og reiser idealets fane fremfor å komme med konstruktive bidrag. Nå er det naturligvis slik at en statsråd ikke kan pålegge foreldre ikke å ta med seg bistand til konferansetimene. Det kan foreldrene fritt gjøre. Men siden halvsider i dagspressen er ganske innholdskomprimerende, har jeg i dag lyst til å utfordre statsråden til å fortelle Stortinget hva han har bidratt med, helt konkret, for å forebygge en situasjon hvor foreldre føler seg tvunget til å ta med seg sakkyndig bistand i sin kontakt med skolen.
-1	"I St.meld. nr. 21 for 2006-2007, Strukturpolitikk for fiskeflåten, står det tidlig i innledningen: «Strukturkvoteordningen er i bunn og grunn enkel; den som har to fartøy, kan på visse vilkår slå sammen kvotene og fiske begge kvotene med det ene fartøyet, i noen tilfelle etter en viss avkorting.» Jaha. Jeg må si at jeg slett ikke synes dette i bunn og grunn er enkelt. Regjeringen sådde en stortingsmelding og høstet en storm. Storm har det vært, og i alle fall har noen av medlemmene i næringskomiteen stått i denne stormen gjennom hele etterjulsvinteren. Det har mange ganger fristet å søke nødhavn – for å si det slik. Jeg har ingen problemer med å skjønne at denne stormen kom, jeg hadde ventet det. Men at den ble så sterk, har overrasket meg litt. Jeg ventet det fordi strukturpolitikken bokstavelig talt griper rett inn i matfatet til mange, mange mennesker. Regjeringen utfører nå en veldig krevende balansering mellom de forskjellige aktørenes ønsker og krav. Vi vet at sjarkfiskere vil noe helt annet enn rederne på de store båtene, og vi vet at de ansatte i den landbaserte industrien har helt andre behov og andre ønsker enn det de som er hyret som mannskap på båt med lott, har. Først av alt: Regjeringen har med denne meldingen slått fast at det ikke skal være mulig for noen å eie en fast andel av den til enhver tid gjeldende kvote. Fiskeressursene er felles eiendom, og bl.a. gjennom deltakerloven har fiskerne kvalifisert seg til å forvalte denne ressursen på vegne av fellesskapet. Forvaltningen skal skje med stor respekt for den naturgitte ressursen, og fiskerne må forholde seg til at det er en biologisk produksjon som må holdes i balanse. De som har yrket sitt på havet, må spille på lag med naturen. Denne tilliten deles ikke ut til hvem som helst og slett ikke til evig tid. I St.meld. nr. 21 slås det fast at ingen skal ha evigvarende kvoter. Det er jeg veldig godt fornøyd med. Som det har blitt nevnt før, hadde regjeringen Bondevik II en annen oppfatning av dette spørsmålet. Som det går fram av forslagene i innstillingen som ligger til behandling i dag, mener fortsatt Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre at strukturerte kvoter skal gjelde for evig tid. En slik privatisering av fellesressurser er ikke forenlig med SVs politikk. Som jeg ser det, er det heller ikke veldig klokt, tatt i betraktning at vi har med sårbare økosystemer å gjøre. Utgangspunktet for SV er at det er vi mennesker som er nødt til å tilpasse oss naturen i dette spørsmålet, ikke omvendt. Det gjør at vi må ha det politiske handlingsrommet som vi nå rydder oss. Kontroll med fiskeressursene og en rettferdig fordeling av dem er avgjørende for SV. For å begrense ulempene for dem som investerte i de nye, «evige» kvotene fra Bondevik II-regjeringen, har Regjeringen kommet dem i møte ved å legge til rette for at de kan ha kvotene 25 år regnet fra 2008. Nye kvoter skal vare i 20 år. Strukturkvoter for kystflåten ble innført i 2003 med virkning fra 2004. Det ble da mulig å strukturere opptil tre ganger fartøyets egen kvote i hvert fiskeri fartøyet deltok i. Det er en sterk strukturering som regjeringspartiene ikke har vært tilfreds med. Vi foreslår derfor at det for fartøy over 15 meter bare kan struktureres to ganger fartøyets egen lengde i hvert fiskeri dersom det tildeles kvoter både i torskefisket og i pelagisk fiske. Dagens kvotetak på tre ganger fartøyets egen kvote blir bare videreført for fartøy som enten strukturerer i torskefiske eller i pelagisk fiske. SV er også godt fornøyd med at Regjeringen nå vil arbeide videre med spørsmål om begrensninger i eierkonsentrasjon. Kvotekonsentrasjon på fartøynivå blir begrenset gjennom kvotetakene som vi nå senker, men siden én eier kan ha flere fartøy, er det viktig å se på om det er behov for regler som begrenser kvotekonsentrasjonen på eiernivå. Det er også gledelig for SV å si at Regjeringen nå skal prioritere arbeidet med rekruttering veldig høyt. Det blir satt i gang parallelt arbeid på tre områder: Det ene er skolesystemet, der utfordringen er hvordan skoleverket skal kunne bidra med kunnskap og motivasjon for mannskapsrekruttering. Skolekvoter og lærlingkvoter blir sentralt her. Det andre området er knyttet til konkurransen om arbeidskraft, der det blir viktig å få avdekket hva som påvirker rammebetingelsene for denne konkurransen. Det tredje området gjelder mulighetene for å etablere seg som fartøyeier, og der Regjeringen sier at de skal se på rekrutteringskvoter. Det er vi veldig godt fornøyd med. Gruppen båter mellom 10 og 15 meter har i begrenset grad benyttet kondemneringsordningen. De har hatt tilgang til driftsordningen, og driftsordningen er, som vi vet, en ren leieordning, hvor en med kvote mot et passelig oppgjør kan sette seg på et feriefly til Syden og kassere inn penger for sin rettighet. Den ordningen velger nå Regjeringen å avvikle, og det er jeg veldig glad for. Men vi har båter mellom 10 og 15 meter som har benyttet seg av denne ordningen. Når driftsordningen blir borte, legger vi nå til rette for en svak strukturering for fartøyene mellom 11 og 15 meter. Hvert fartøy kan strukturere to kvoter i tillegg til egen kvote, og strukturkvoteordningen vil dermed kunne benyttes av ca. 600 fartøy. Kvotene kan beholdes i 20 år, for deretter å gå tilbake til gruppen. Jeg må si det som det er: SV har primært ikke ønsket å strukturere flåten mellom 11 og 15 meter, for dette er en flåtegruppe som har hatt god lønnsomhet, høy egenkapital og lite gjeld. De har gjennomført et fiske nært land og har sysselsatt fire ganger mer folk pr. kg opptatt fisk enn f.eks. torsketråleflåten. Videre er det slik at denne flåten ikke trekker så tunge redskaper, så kravet til motorytelse har vært beskjedent, og dermed har også forbruket av drivstoff pr. kg opptatt fisk vært langt lavere enn i de store fartøyene. I samarbeidet med de to andre regjeringspartiene har vi forhandlet oss fram til den løsningen som ligger på bordet i dag. Tatt i betraktning totaliteten er SV tilfreds med det vi har oppnådd. Vi mener at vi innen 2009 har fått tilstrekkelig kunnskap til å evaluere ordningen og se om det må gjøres justeringer. Dette er selvsagt veldig viktig, for vi vet hvilken betydning denne flåten har for distriktene. Vi har også med glede fått på plass muligheten for å stoppe strukturering oppover. Det betyr at brannmuren, som saksordføreren også nevnte, vil bli et hinder for at de største fartøyene skal ta en større andel av ressursene fra den kystnære flåten. SV er glad for at det er enighet om at strukturordningene skal bidra til aktivitet langs hele kysten og skal samtidig sikre en moderne, variert og lønnsom flåte. Mitt og SVs ønske er at de ordningene som vi nå anbefaler Stortinget å gi sin tilslutning til, vil være med på å sikre fisken som en felles ressurs, som mange i dette landet skal ha muligheten til å leve av."
-0	Som integreringsminister har min hovedoppgave vært å få bosatt de flyktningene som har fått lovlig opphold, så raskt som mulig ute i kommunene. Det har flere vært inne på i dag også, og vi vet at det er en stor utfordring. Det er altfor mange som har ventet altfor lenge. Vi vet at veldig mange av disse som har sittet lenge og ventet, og som skal starte livet sitt ute i kommunene, er barn. Det er der ute i kommunene de skal starte livet sitt, for å begynne i barnehage, for å begynne på skolen, for å lære seg språk. Vi må konsentrere oss om å gi barnehage og gratis kjernetid til dem som har fått opphold, og som skal ut i kommunene. Det er mitt hovedanliggende. Jeg er også veldig glad for at våre budsjettkamerater her på Stortinget har sikret at barnehagetilskuddet til mottakene er inne igjen i budsjettet.
-0	Regjeringen har kunngjort et mål om 14 TWh ny fornybar bioenergi. Som jeg var inne på i mitt innlegg, handler det om 7 millioner m3 biomasse fra norsk skog. Det er en økning på ca. 60 pst. av dagens uttak. Jeg forutsetter at man også legger til grunn et mål om norsk råstoff. Sertifiseringsordning er én ting, men for å få ikke bare en sikker miljøeffekt, men også for å være sikker på at dette er bærekraftig, forutsetter jeg at det er et mål at i hvert fall mesteparten skal hentes ut av norsk råstoff. Men man kan vanskelig klare å hente ut så mye skog uten betydelig flere nye skogsbilveier, noe som man i Regjeringen vet at jeg har en viss motstand mot. Så spørsmålet mitt er helt konkret: Hva har Regjeringen tenkt å gjøre for å sørge for at man får tak i de 7 millioner m3 med skog?
-1	Thommessen henviser til at SV sitter i glasshus. Han hørte nok ikke helt etter, for jeg var ikke uenig i de prioriteringene som Regjeringen har foretatt i kulturbudsjettet. Jeg sa tvert imot at vi støtter det som ligger der, men vi ønsker å gå utover det. Det vi kritiserer, er prioriteringen av f.eks. skattelette, forsvar og privatskoler på bekostning av det vi oppfatter kunne gitt mer penger til kulturbudsjettet. Og jeg tror faktisk at hvis vi fikk de pengene, ville nok også Høyre være med på veldig mange av de prioriteringene vi foretar. Det har jeg god tro på, selv om vi nok er uenige om noe av det som gjelder mediepolitikk, når det gjelder pressestøtte og utvikling, ikke minst, av NRK. Det Thommessen nevner om utbygging av digitalt bakkenett, har vi stilt oss kritiske til hele tiden. Vi er ser selvfølgelig at digitaliseringen må komme, og den bør komme så raskt som mulig. Men vi må ha tid nok til å velge riktige løsninger. Ut fra de høringene som komiteen har hatt, stilte Fremskrittspartiet og SV seg svært kritiske til den løsningen som så langt har vært antydet, nemlig at NRK og TV2 gjennom NTV både er innholdsleverandører og distributører og da i neste runde kan bestemme prisen for andre som eventuelt vil inn på det samme nettet. Det betyr et slags monopol av et statlig AS og en kommersiell kanal som vi mener er veldig uheldig. Vi har ikke sagt at det skal koste 50 milliarder kr. Vi har ikke sagt at vi skal sette i gang med bredbånd umiddelbart. Vi har sagt at kanskje er det lurt nå å vente to-tre år på grunn av den teknologiske utviklingen og se om det ikke er andre løsninger som er både bedre og mer fornuftige enn det NTV vi har sett i dag. Så vidt jeg har erfart, er tvilen også stor både i Høyre og i Kristelig Folkeparti – og i Arbeiderpartiet etter hvert.
-0	"Da vil jeg be statsråden instruere IMDi om å slutte med den type forsøk på å gi penger til organisasjoner som overhodet ikke representerer likestilling, som statsråden setter så utrolig høyt. Det er et stort kontroversielt spørsmål, eller paradoks, at statsråden fremsetter at hun er veldig for likestilling, men fortsetter å bevilge penger gjennom IMDi til en rekke organisasjoner som overhodet ikke arbeider for likestilling. I fjor fikk Minotenks ungdomsklubb bevilgning til et hotellopphold; de fikk 200 000 kr for at man skulle dra på skiferie for å skape integrering. Minotenk brukte pengene sine, de 200 000 kronene, på to bussturer – én med gutter, som dro en uke, kom tilbake neste uke, og neste uke dro jenter på busstur, på skiferie. De var altså segregert. Dette var for å skape integrering og forståelse for det norske samfunnet! Dette er altså slik IMDi og andre bruker skattebetalernes penger – gjennom statsråden, som har ansvaret for dette – til helt meningsløse ting, som ikke skaper arbeid mot kjønnslemlestelse, ikke skaper arbeid mot tvangsekteskap, og ikke skaper likestilling. Hva synes statsråden om dette?"
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Det var et svar som oppsummerer det som kan og skal gjøres, kanskje. Men det sier jo ingenting om tidsperspektivet, og det sier ikke så mye om store forandringer i forhold til det som har skjedd bakover i tid, uansett hvilke regjeringer som har sittet her. I avisen Østlendingen 10. oktober d.å. kan vi lese følgende: «Med dagens investeringsnivå vil det ta 50 år å oppgradere hele stamveinettet i Norge til en god standard.» Altså 50 år. Det er klart at det er ganske lang tid, og jeg tror vel verken jeg eller statsråden vil oppleve en fullgod stamveg, hvis vi har det perspektivet. Når vi f.eks. snakker om rv. 3 i Hedmark, så vil den koste, hvis jeg husker riktig, 2,8 milliarder kr, og det fins mange veger som er lik rv. 3. Derfor ønsker jeg nå noe litt mer konkret. For én ting er investeringer, en annen ting er vedlikehold, og vedlikehold må vi ha. Men det må store investeringer til for å oppgradere vegnettet. Det er det jeg egentlig vil ha svar på.
-1	I dag er det verdens flyktningdag, og FN melder om at det aldri har vært flere flyktninger i verden. Krisen i Syria, og ikke minst i nabolandene, der Jordan nå har stengt grensene for flere mottak, er katastrofal. Venstre har nå i vår valgt å stemme ned Sosialistisk Venstrepartis forslag om å ta imot flere flyktninger. Venstre har inngått en avtale med regjeringen der det ikke skal være lov å ta imot splittede familier, bare de som er mest integrerbare skal tas imot. I hele vår har partiet vært fullstendig handlingslammet på et av de områdene som jeg trodde var viktig for Venstre, og nå fremmer man altså et forslag om en gjennomgang av retningslinjene, uten å si noe om innholdet. Jeg er veldig forbauset over Venstre nå, og vil spørre: Er det meningen at dette skal føre til endring? Og vil det også føre til endringer i den inngåtte avtalen om de begrensningene som er der, som ikke er humanitære?
-0	Det er jeg ikke enig i. Jeg mener at denne regjeringen er godt i gang med en lang rekke forenklingstiltak. Hver eneste av statsrådene jobber målrettet med det innenfor sitt område. Jeg kan si at for min del går jeg gjennom hver eneste av de underliggende etatene jeg har ansvar for, for å se på muligheten for å gjøre forenklinger – først og fremst av hensyn til skattebetalerne, dernest av hensyn til bedriftene, som er avhengige av å ha et enkelt møte med et offentlig byråkrati. Jeg vet at også næringsministeren, som har veldig mye av ansvaret for dette, er godt i gang og helt sikkert kan orientere representanten Giske nærmere om det arbeidet hun gjør. Men jeg kan forsikre om at vi har fullt trykk på dette. Det er ikke slik at vi har stoppet halveringen av oppbevaringsplikten. Den er vi godt i gang med å realisere, på samme måte som vi jobber med en lang rekke andre tiltak som jeg håper vil gi skattyterne mer valuta for den skatten de faktisk betaler, og at de opplever møtet med offentlig sektor som effektivt.
-1	Jeg er helt enig med statsråden i at vi har et barnevern med høy kompetanse, som gjør en meget godt jobb ut fra de knappe ressursene som fins rundt omkring i kommunene. Når det er sagt, vil jeg si at vi på østfoldbenken hadde et møte med fylkesmannen i Østfold her for tre uker siden, og da fikk vi noen ganske bekymringsfulle meldinger: totalt sett en økning av antall barn som er i kontakt med barnevernstjenesten, økning i antall meldinger, økning i antall henlagte saker, økning i vedtak om hjelpetiltak, økning i antall akuttplasseringer, økning når det gjelder plassering etter atferdsparagrafer, ca. 12 pst. av barn plassert i fosterhjem hadde ikke tilsynsfører, fristoversittelser, økning i antall fristoversittelser og økning i undersøkelsessaker som trekker ut i tid mellom tre og seks måneder. I 52 saker var fristen på seks måneder overskredet. Det har vært en økning i saker hvor undersøkelsene trekkes mot seks måneder, noe som kun skal skje i særlige tilfeller. Ingen vesentlig økning i bemanning. Det kreves betydelig mer ressurser for å ivareta barn rundt omkring i dette landet i forhold til den økte problematikken vi har. Jeg ønsker at statsråden helt konkret vil komme med et forslag om hva hun vil gjøre med den ressursmangelen som gjør at dette rammer våre aller svakeste barn.
-0	Mitt svar er ja, og jeg skal begrunne det. Mitt svar er ja fordi det var ikke fullgodt, da man kunne komme i en situasjon der man skulle vurdere om man kunne stanse bidrag, der man kunne få ulike resultater i ulike deler av landet, og der man ikke hadde en klar hovedregel for hvordan man skulle håndtere dette. Jeg mener Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen la frem er en bedre lovproposisjon, en bedre lovtekst, som dette Stortinget i dag vedtar, ved at hovedregelen nå er at bidraget skal stoppes ved barnebortføring. Man har lagt til grunn at man også får mer lik behandling rundt omkring i landet, og man slipper den store skjønnsvurderingen som kan skape ulikheter. Så jeg mener – ja, det er en vesentlig innstramming. Det er en vesentlig forskjell på ordene «kan» og «skal».
-1	Jeg syns vel vi hadde kommet i en ganske håpløs situasjon hvis det var slik utenriksministeren mener, at de som ikke til enhver tid er villige til å true med krig eller militærmakt i ulike konflikter i verden, står uten svar. Det må da være alles ansvar å finne fredelige løsninger på de konfliktene som faktisk eksisterer. Og da vil jeg gjerne invitere utenriksministeren til å gå inn i diskusjonen om hva man risikerer hvis man faktisk går til krig eller ikke bryr seg om at USA tar seg til rette i forhold til en invasjon i Irak. Kan ikke det nettopp gjøre at de masseødeleggelsesvåpen som Saddam Hussein eventuelt har, men som han i dagens situasjon ikke truer med å bruke, kan han kanskje komme til å bruke i en situasjon hvor han ikke har noe mer å tape? Hva skjer i tilfelle i Irak etter en eventuell invasjon? Hva er det alternative regimet? Og det tredje er: Hvilke konsekvenser kan det ha i regionen og i forhold til rekruttering til mer ekstreme grupper i regionen? Alle disse tre tingene er meget alvorlige konsekvenser av en invasjon i Irak. Så har jeg lyst til å spørre utenriksministeren om det som vi nå ser ut fra USAs nye måte å ta seg til rette på i den internasjonale politikken. Syns utenriksministeren det er legitimt å ha regimeskifte som motiv bak maktbruk fra FN? Er det legitimt å argumentere med forebyggende angrep, og har det hjemmel i folkeretten? Og er det legitimt at de fem vetomaktene i FN skal ha spesialbehandling og selv skal kunne bestemme om og når de vil delta blant de utsendte våpeninspektørene?
-0	Representanten Lund Bergo kom med litt av en tirade mot Fremskrittspartiet. Det får han stå inne for selv, hvis han kan leve med seg selv etter den type karakteristikker av andre mennesker - en tredjedel av velgermassen. Jeg lever godt som avviker. Representanten Lund Bergo var veldig opptatt av at Fremskrittspartiet var alene om ditt og alene om datt. Da vil jeg minne representanten Lund Bergo om at Fremskrittspartiet nå har rundt 30 pst. oppslutning på meningsmålingene. Partiet han selv representerer, er vel ikke helt der ennå. Hvis vi legger sammen opposisjonspartiene, er vel de også i nærheten av 30 pst. Vi står alene, med en stor, stor velgermasse i ryggen, bare så det er helt klart. Og bare en kommentar til det å spare til neste generasjon. Nei, de sparte ikke til neste generasjon, de investerte i infrastruktur. Det er jo hele poenget til Gjermund Hagesæter, at de investerte i infrastruktur. Tidligere generasjoner laget disse tingene, og de hentet til og med bistand utenfra, som Lund Bergo var inne på. Jeg har lyst til å spørre Lund Bergo veldig kort: Hva er hans syn på sentralbanksjefens kommentarer rundt de etiske retningslinjene, at vi er gjester i andres hus når vi gjør investeringer i utlandet?
-0	Stortinget har i de senere år vært enstemmig når det gjelder at bevilgningen til politiet sterkt skulle økes. Det har skjedd. Som medlem av justiskomiteen stiller jeg meg likevel ganske mange spørsmål om hvordan disse midlene eventuelt er blitt brukt. Når man reiser rundt i politidistriktene og snakker med tillitsvalgte osv., skulle man ikke tro at politiet har fått så stor økning. Samtidig vet vi at politiet ikke får ansatt nyutdannede politistudenter, at man ikke har jobb til dem, og politihelikoptre står på bakken i en av de største krisesituasjonene noensinne. Det er en IKT-situasjon som er på steinaldernivå. Skulle ikke dette tilsi at man er nødt til å gjøre en bred og grundig studie?
-1	Venstre gikk til valg med høy bannerføring i en del saker som også er viktige for SV. Det gjaldt bl.a. saker som har med miljø og ungdom under utdanning å gjøre. Venstre snakket mye både om behovet for å styrke kollektivtrafikken og om behovet for å øke stipendene til studentene. De snakket om hvor viktig det er å få til en ordning med gratis lærebøker i den videregående skole, og de snakket om studentrabatt på kollektivtrafikk. Hva er det så som skjer når Venstre har vært med å legge fram et statsbudsjett? Jo, alle disse områdene blir nå utsatt for kutt. Jeg har her et notat fra Natur og Ungdom som nylig er offentliggjort, der det bl.a. kommer fram at hvis man blar litt i budsjettforslaget til regjeringen Bondevik, vil man komme fram til at det totale regnestykket når det gjelder kollektivtrafikken, er et kutt på 115 mill. kr. Vi vet også at Regjeringen har trukket tilbake det lovte tillegget i stipendet til studentene. Vi vet at Regjeringen har tatt vekk pengene som skulle gå til utlånsordning for skolebøker. Hvis man blar litt i utdanningsbudsjettet, vil man finne at det også er kuttet i studentrabatten, bl.a. på NSBs langdistansetog, som vil gjøre at det blir vesentlig dyrere for studenter å reise med tog. Dette er stikk i strid med det som Venstre hadde som hovedsaker i valgkampen. Mitt spørsmål er da: Er det slik at disse prioriteringene er Venstres egne, og uttrykk for de valg Venstre mener er viktige å ta – f.eks. at pengene nå går til skattelette isteden – eller om dette er Høyre-politikk som Venstre har måttet bøye seg for underveis i prosessen?
-0	Vår hovedsatsing er å sørge for at fylkeskommunene har god økonomi. Det er de som har ansvaret for kollektivtransport i fylkene sine, dermed må vi også kunne stole på at de klarer å sette opp gode kollektivløsninger som favner folket som bor der. Jeg har selv vokst opp på en bensinstasjon, og min far drev et busselskap på 1990-tallet i Sirdal, som også er et distriktsområde. Fylkene må sørge for å være fleksible med hensyn til hva slags reisetilbud de har, en må ikke alltid stille krav om f.eks. busser med plass til 50 passasjerer når en i snitt har fire reisende på en strekning. Ved å ha mer fleksibilitet når det gjelder hva slags materiell en stiller krav om, går det an å kutte mye i kostnader, noe som gjør at en får flere ruter i et område. Det koster ganske mye mer å ha en stor buss gående enn å ha f.eks. to minibusser gående. Det vil være mitt beste tips til områder der en ønsker å forbedre kollektivtrafikken lokalt. Men igjen: Vedtakene her skjer også lokalt i fylkene.
-0	Bakgrunnen for at Fremskrittspartiet fremmet dette forslaget, var at vi ønsker en aktiv seniorpolitikk. Vi mener at det forslaget som er tatt opp i dette Dokument nr. 8-forslaget, er ett av mange forslag for å fremme en aktiv seniorpolitikk. Jeg har i den forbindelse lyst til å gå litt tilbake til det som stod i Bergens Tidende for kort tid siden, der operativ leder i Ross Offshore, Cecilie Sælen, beskriver den situasjonen som oljenæringen er i for tiden. De har mangel på ingeniører. Veldig mange av den første generasjon ingeniører som var med på å bygge opp norsk oljeindustri, står nå på trappene til å bli pensjonert. Vi har ikke klart å erstatte den kompetansen som disse mennesker besitter. Industrien har også i samme artikkel omtalt at man nærmest går inn i en kompetansetørke hvis man ikke klarer å få erstattet den kompetansen. Derfor mener vi at det er viktig at man også får utnyttet arbeidskraften til dem som er over 67 år, for på den måten å bistå og bevare kompetanse. Vi ser også at det er flere i næringslivet som støtter en slik ordning, og som støtter opp om et slikt forslag som Fremskrittspartiet her fremmer. Det blir jo litt rart når vi ser på hvordan dagens lovgivning er. Er man 70 år, kan man tjene så mye man vil, og delta så mye man vil i arbeidslivet, uten at man får avkorting i pensjonen. Men er man 67, 68 eller 69 år, får man en avkorting. Jeg tror med respekt å melde at slik som dagens lovgivning er, er det veldig mange som stopper å jobbe når de er 67 år, for så å begynne igjen når de er 70 år. Det er tre meget verdifulle år, som man kunne ha fått utnyttet på en god måte for dem som ønsker det, for dem som er interessert, og for dem som føler at de fortsatt har restarbeidsevne og ønsker å bidra aktivt i arbeidslivet. Jeg registrerer den holdningen som regjeringspartiene viser i innstillingen, nemlig at man er positiv, at man må ha ordninger, og at man ønsker å se dette i sammenheng med den kommende alderspensjonsmeldingen som skal legges fram fra Regjeringen, og som det jobbes med. Men jeg tror fortsatt at det er viktig at man får på plass tiltak nå og ikke om tre år. Det er viktig at man får et system på plass forholdsvis fort, så man slipper å gå inn i en situasjon som resulterer i at mye kompetanse forsvinner på veien mens vi venter på at et nytt system utformes. Derfor hadde det å vedta vårt forslag vært den beste garanti for å unngå det. Avslutningsvis vil jeg på vegne av Høyre og Fremskrittspartiet ta opp det forslaget som er inntatt i innstillingen.
-0	Jeg har lyst til å gratulere statsministeren – gratulere ham med at han nå leder en helt klart arbeiderpartidominert regjering. Det har han klart å oppnå i løpet av halvannet år, sammen med to partier som ikke lenger er synlige i forhold til de politiske vedtakene som blir fattet i Regjeringen. Det er faktisk slik at denne arbeiderpartidominerte regjeringen får gjennomslag for mer arbeiderpartipolitikk enn Arbeiderpartiet noensinne klarte da de satt i mindretallsregjering og måtte forhandle seg frem til løsninger her i Stortinget, vekselvis med Høyre og Fremskrittspartiet. Det er det grunn til å gratulere statsministeren med, for det var jo hans store prosjekt før valget at han skulle inn i en flertallsregjering. Det har han lyktes med, og på toppen av det hele får han altså gjennomslag for mer arbeiderpartipolitikk enn noen gang. Tapene for de andre regjeringspartiene er synlige og mange. Særlig i utenrikspolitikken kommer dette klart til syne. Men det bidrar til å skape usikkerhet. I går ble det klart at Norge skal sende spesialsoldater til Afghanistan. Gjennom hele gårsdagen kunne man se utenriksministeren forsøke å dobbeltkommunisere – om disse styrkene kun skal være stasjonert i Kabul, eller om de faktisk, gitt en situasjon, kan bli omplassert til andre områder i Afghanistan. Det synes jeg statsministeren må klargjøre overfor Stortinget, fordi forsvarsministeren var helt klar på at den muligheten eksisterer. Vi kan i dag se på førstesiden av Klassekampen at oberstløytnant Terje Torsteinson slår fast at de norske soldatene kan sendes til krig i sør. Den avklaringen vil jeg veldig gjerne at statsministeren gir. Det er viktig at det er klart hva som er Norges posisjoner når det gjelder disse nye spesialstyrkene til Afghanistan.
-0	Jeg har følgende spørsmål til arbeids- og administrasjonsministeren, som vil svare på vegne av kommunal- og regionalministeren: «Det etableres nye statlige asylmottak i kommunene i Østfold. I Sarpsborg belastes kommunen med betydelige utgifter grunnet pålegg om tjenester for beboerne. I Fredrikstad på Veumalleen statlige mottak for asylsøkere mottas asylanter fra Kosovo og Tyrkia som har fått avslag på asylsøknad i Sverige etter grundig behandling. For å oppnå kontroll med tilstrømningen og en raskere søknadsbehandling bør ikke de med avslag i Dublin-samarbeidsland tilbakesendes dit umiddelbart?»
-1	Jeg er veldig enig med statsråden når han sier «enkeltbrukernes behov» og «individuell vurdering». Det er også klart at utgangspunktet må være hva man selv ønsker, og hva man selv evner. Jeg skal ta et helt konkret eksempel: Det datakortet som statsråden selv var inne på, får man på Daghøyskolen i Sarpsborg. Det koster ingenting. Aetat henviser brukere til IT-Akademiet isteden, hvor det samme datakortet koster over 70 000 kr, til tross for at brukerne selv ønsker å gå på Daghøyskolen. Mener statsråden at dette er god samfunnsøkonomi? Mener ikke statsråden at individets rett også skal gjelde her?
-1	I dag er det mange som har sagt mye fint om 22. juli, og om samholdet og sorgen i Norge etterpå. For meg er det også umulig å begynne noen annen plass enn der. Jeg synes den tyske journalisten Anna Reimann skrev det fineste jeg har lest om det, i Der Spiegel. Hun skriver bl.a.: Selv i sin dypeste sorg blir ikke nordmennene hysteriske. De motsetter seg hatet. Det er fantastisk å se hvordan politikere og hele landet reagerer. De er triste til den dypeste tråden av sin sjel. De gråter med verdighet. Men ingen sverger på å ta hevn. I stedet vil de ha enda mer menneskelighet og demokrati. Det er en av de mest bemerkelsesverdige styrkene til dette lille landet. Jeg tror at en av årsakene til at det i det hele tatt var mulig for oss å reagere på denne måten som nasjon, var at vi er et samfunn med små forskjeller. Små forskjeller betyr et samfunn som er bygd på fellesskap, likhet, frihet, brorskap og søsterskap. Det vi så etter 22. juli, viste akkurat hvor sterkt det fellesskapet kan være – både fellesskapet mellom mennesker, og den styrken som lå i den innsatsen som en rekke offentlige ansatte innenfor politiet, ambulansetjenesten, sykehusene og brannvesenet viste oss. Det er mange som har takket statsministeren i dag. Det vil jeg også gjøre, men jeg vil også takke den armeen av innsatsvillige som gjorde den vanskelige jobben det var å være politikvinne, ambulansesjåfør og brannmann den dagen. Mange fra opposisjonen har i dag etterlyst en bedre, kraftigere og sterkere kriseberedskap i offentlig sektor. Det er i utgangspunktet prisverdig. Men jeg må påpeke at det er nøyaktig de samme høyrepartiene som resten av året står i kø for å bygge ned den offentlige velferden og for å gi skattelette til dem som har mest fra før. I årevis har høyresiden fortalt oss at velferdsstaten er til hinder for utviklingen mot et bedre samfunn, at det ikke spiller noen rolle hvor store forskjellene i samfunnet er, så lenge vi løfter de fattigste i bunn. Men jeg mener at 22. juli-erfaringene viser at de tar feil. Det viser det motsatte. Det er mange som har nevnt «The Spirit Level» i dag – både representanten Marthinsen og representanten Thorkildsen – en bok som oppsummerer 30 års forskning, og der resultatet er entydig: Store forskjeller er gift for samfunnet. Samfunn med små forskjeller har høyere levealder, mindre barnedødelighet, bedre mental helse, ja innbyggerne oppgir til og med at de er lykkeligere. Og ikke minst viktig i denne sammenhengen: Vi som lever i samfunn med små forskjeller, har større tillit til hverandre. Vi kjenner oppskriften på likhetssamfunnet i denne sal. Det er at alle bidrar til fellesskapet gjennom skatt – alle, også gjennom formuesskatt. Det er fagforeninger, og det er gode, universelle velferdsløsninger for alle.
-1	Først litt til denne diskusjonen om hvilke prinsipper som skal ligge til grunn for Norges deltakelse internasjonalt. Det som SV har brukt deler av denne debatten på, er å prøve å finne ut av hva Regjeringen mener med sine egne formuleringer i redegjørelsen fra utenriksministeren, der det er slått fast at man først og fremst bør delta i FN-ledede og NATO-ledede operasjoner. Så viser det seg at Regjeringen egentlig ikke mener det – det vil si det høres mer ut som statsministeren mener at dette skal være et grunnleggende prinsipp, men at utenriksministeren er mer enig i den tolkningen som utenrikskomiteens leder legger til grunn. SV utelukker ikke at man kan komme opp i situasjoner hvor man har klare FN-mandat, der oppdrag på vegne av FN verken utføres av NATO eller direkte av FN, og som vi kan mene det er riktig å støtte. Men vi må jo vite hva utenriksministeren mener er et prinsipp eller et utgangspunkt, særlig når de to største operasjonene vi har deltatt i, militært, personellmessig og økonomisk, verken har vært NATO-ledet eller FN-ledet. Nå er sitasjonen den at i Afghanistan deltar vi i ISAF-styrkene under NATOs kommando. Det støtter SV. Vi har støttet at vi deltar til arbeidet med en ny grunnlov er avklart og sikkerheten rundt nasjonalforsamlingen er ivaretatt, men vi har problematisert en del rundt hvilke premisser som kommer til å ligge til grunn videre framover. Det går jeg ut fra at alle partiene må gjøre i forhold til Norges videre deltakelse. Situasjonen i Afghanistan er meget krevende. Jeg er enig med utenriksministeren i at den hadde fortjent større oppmerksomhet i debatten, for der er det ganske små styrker, det er et svært land, det er utrolig mange utfordringer når det gjelder sikkerheten, og det er mange tegn på at Taliban er i ferd med å bygge seg opp igjen, og at tidligere krigsherrer er i ferd med å vitaliseres. Når det gjelder operasjonen i Irak, er det rett og slett verken en FN-ledet eller en NATO-ledet operasjon. Vi mener fremdeles at vårt bidrag i Irak først og fremst er et ønske om å gi politisk støtte til okkupasjonsmaktene USA og Storbritannia. Vi var det eneste landet som gikk mot krigen som var raskt på pletten med å si at vi skulle delta. Vi deltar med 150 soldater av i alt 150 000. Det er opplagt at okkupantene har ansvar for sikkerheten etter krigen. Men det som er like opplagt, er at de mangler legitimitet, og at det må en politisk løsning på plass som gjør at irakerne kan overta styringen selv, for inntil da har man problemer med legitimiteten politisk.
-1	Det er dessverre veldig mange redde barn i Norge også, og de trenger virkelig mange flere modige voksne, både politikere og ansatte i helsevesenet, men også ansatte på helsestasjoner, i skoler, i barnehager – ja, alle steder der man får kontakt med barn som kan oppleve omsorgssvikt. Jeg håper at saken om Christoffer skal bli et vendepunkt med tanke på måten dette har blitt håndtert på i helsevesenet. Nå blir det faktisk reist sak i dette tilfellet. Også en annen sak fra Vestfold er jeg kjent med, der både helsepersonell og andre ansatte i skole- og omsorgssektoren har visst – de burde visst, burde sett og burde gjort noe. Jeg er veldig glad for interpellasjonen, for svaret som statsråden ga og for de tiltakene som nå settes i gang, for de er helt nødvendige. Det å kunne vite hva du skal se etter, og ikke minst å vite hva du skal gjøre og hvordan du skal gjøre det når du kommer i en sånn situasjon, er uhyre viktig. Sjøl har jeg lang erfaring etter 17 år som barnehageassistent og kan jo ikke akkurat si at jeg er ukjent med tematikken. Problemet da var at når man sa fra til barnevernet, så skjedde det ingenting. Det eneste som skjedde, var at foreldrene mistet tilliten til barnehagen – som kanskje var det eneste stedet barnet var på i løpet av døgnet hvor det var trygt – at familien flyttet, eller at barnevernet ikke vurderte og så det samme som barnehagen så, og hadde ressurser til å følge opp. Ja, endog har jeg opplevd at fagfolk innen psykiatrien har sagt at de vil velge å gi ressurser til barn i familier der foreldrene er interessert og innstilt på et samarbeid, og ikke der foreldrene motsetter seg dette. Og det betyr jo at de aller mest utsatte barna er de som får hjelp sist. Jeg tror fremdeles det er langt igjen til at både helsepersonell og folk som jobber i barnehage og i skole, vet nok om hvordan de skal håndtere disse vanskelige situasjonene. Så er det et stort behov for å styrke det kommunale barnevernet. Senest i helga var jeg i Nord-Trøndelag på en stor konferanse om temaet. Der var det ansatte i barnevernet på alle nivåer, det var foreldre som var fosterforeldre, adoptivforeldre, det var endog foreldre som hadde opplevd at barna var blitt overtatt av barnevernet. Det de alle sammen sier, er at akilleshælen er det kommunale barnevernet, som er for dårlig bemannet. Antall saker har økt mye mer enn antall ansatte de siste årene. Og det verste er, sier folk som jobber i barnevernet, at når familier som sjøl innser at de trenger hjelp, eller ungdommer som innser at de trenger hjelp, kommer til barnevernet, så er det ikke alltid barnevernet har ressurser til å prioritere dem. Og der er jo, for å si det sånn, noen av de virkelig store tillitsbruddene, for dette er jo folk som sjøl innser at de trenger hjelp – og hvem gjør ikke det, når man skal oppdra barn? Det er vanskelig å oppdra barn. Noen har stort nettverk rundt seg, andre har ingen. Og der kan det lokale Barnevernet være ikke bare noen som kommer inn og overtar omsorgen, men absolutt det viktigste støttenettverket rundt familier og barn. Men det har man ikke nok ressurser til å følge opp. Det er også mange av de sakene der det ikke er grunnlag for omsorgsovertakelse, men der det absolutt er behov for tiltak for å følge opp, som krever at man må legge inn noe mer ressurser for at foreldrene skal makte å ta imot dette. Det er veldig mange saker der det blir lagt inn meldinger også til barnevernet, som ikke blir fulgt opp. Det er vi faktisk nødt til å ta med største alvor, for – som sagt – min erfaring fra den tiden jeg jobbet i barnehage, var at det var ganske katastrofalt de gangene saker ble tatt opp med barnevernet. Resultatet var ingen hjelp, og at tilliten mellom barnehagene og de få voksne som denne familien kanskje hadde, og særlig disse ungene, ble fullstendig brutt. Så her er det veldig mange områder å styrke, men det er uhyre viktig at vi vet det, for hvis vi ikke gjør det, kommer veldig mange av disse barna til å dra dette med seg resten av livet og få det svært vanskelig.
-1	Det var fristende å følge opp det siste temaet, men jeg skal ta opp noe annet. Representanten Olsen sa i sitt svar på den første replikken at han ikke var så opptatt av hvem som betaler lønningene til de ansatte i eldreomsorgen. Men er han opptatt av hva de får? For det vi så i høst, var en streik i de konkurranseutsatte, kommersialiserte delene av eldreomsorgen i hovedstaden og andre byer, der de ansatte streiket fordi man systematisk ser at det særlig er pensjonsbetingelsene til våre helse- og omsorgsarbeidere som dumpes ved konkurranseutsetting og kommersialisering. Synes representanten Per Arne Olsen det er greit at ansatte i kommersielle sykehjem får dårligere pensjonsbetingelser enn i det offentlige?
-1	Den viktige endringen som ble gjort i forretningsordenen når det gjaldt høringene, var for å få åpenhet, og det er det prinsippet det er uhyre viktig å holde fast ved. Når det gjelder hvordan man praktisk skal tillempe dette, må man ta hensyn til at Stortinget er nødt til å ha måter å avholde både møter og høringer på som gjør det praktisk mulig å gjennomføre arbeidet vårt på en seriøs og ordentlig måte, og uten å bruke ufornuftig lang tid. Jeg ønsker å starte slik for å slå fast at for SV er det åpenheten i høringene som er viktig, og det ønsker vi å holde fast ved. Derfor reagerer jeg også – i likhet med andre her – litt på Lønnings ordbruk når han snakker om degradering av Stortinget når man holder åpene høringer parallelt med f.eks. møter i Stortinget. Jeg finner ingen reell begrunnelse for en slik argumentasjon. Jeg kan forstå at noen mener at dette ville vært et flott system, men med den praktiske erfaringen som i hvert fall jeg har, måtte vi utvide døgnet med mange timer og uka med noen dager hvis vi skulle få dette til å gå i hop. SV kommer til å slutte seg til flertallsinnstillingen fra Presidentskapet. Jeg vil også anbefale SVs gruppe å støtte forslaget fra Senterpartiet, fordi det er med på å gi Presidentskapet en mulighet til å fravike det systemet som skal være hovedmåten å ordne dette på, i de tilfeller der det viser seg at det praktisk ikke lar seg gjøre å gjennomføre Stortingets arbeid innenfor de tidsrammer som er satt. Derfor mener vi det ikke bør være noen stor fare i å gi Presidentskapet, som nå har signalisert en forholdsvis restriktiv holdning til dette, en slik mulighet til sjøl å vurdere om det vil være riktig av hensyn til Stortingets arbeid å gi en slik åpning i perioder av året da det er trangt om møteplass og møterom.
-0	Det var godt presidenten sa «inntil 20 minutter». Det betyr at jeg ikke må bruke 20 minutter.
-1	Jeg vil igjen svare at det viktigste for oss nå er å få på plass full barnehagedekning, både ut fra barnas behov, for at alle barn skal få en plass, og for at vi skal få på plass det vi har lovet i 30 år. Når det gjelder kompetanse i barnehagen, er vi kjempeopptatt av at vi skal ha høy kvalitet og god kompetanse. Regjeringa jobber med dette, både i forbindelse med handlingsplanen og tiltaksplanen, for å få det til. Når det gjelder dette med likebehandling i kommunene, har altså kommunene et stort ansvar. Det er kanskje det jeg har vært mest opptatt av, og sagt flest ganger i denne salen. Da vi jobbet med reformen, var det slik at kommunene ikke videreførte sitt nominelle bidrag som denne reformen var avhengig av. Det er faktisk slik at på tre år er det lagt inn 18 milliarder kr til barnehager. Det lå 4,5 milliarder kr der. Regjeringa har sagt at vi skal få på plass en full barnehagedekning, med høy kvalitet og god kompetanse.
-0	Innledningsvis vil jeg få lov til å takke både landbruks- og matministeren og helse- og omsorgsministeren for gode og nøkterne redegjørelser knyttet til de problemstillingene vi har. Jeg tror det første vi bør ta innover oss, er at den debatten som går ute i samfunnet, nok er litt preget av en sammenblanding av at vi i dag forholder oss til en fuglesykdom, kontra hva som vil kunne skje dersom dette viruset muterer og det går over til å kunne smitte fra menneske til menneske. Jeg tror det er viktig at vi prøver å holde dette atskilt, og det synes jeg begge statsrådene klarte å gjøre på en god måte. Men vi må ta innover oss at det er skapt en redsel ute i samfunnet, nettopp fordi man har fått denne sammenblandingen. Jeg tror også vi skal ta innover oss dette hvis viruset muterer, etter de skrekkscenarioer vi har sett presentert i media. Det begynte man med den 25. oktober i fjor. Da snakket man om opptil 30 000 døde i Norge. Så fikk vi i januar et nytt scenario der «worst case» var 13 000 døde. Når vi skaper den type scenario, er det også viktig at vi sørger for at man får ut budskapet om hvor godt forberedt vi er, hvordan vi skal møte dette dersom det muterer, og at dette er et tenkt scenario. Pr. i dag har vi å forholde oss til en fuglesykdom på dette området. Da er det viktig at vi har klart for oss hvilke kanaler vi bruker når vi skal informere. Jeg tror dessverre at det ikke er tilstrekkelig at vi informerer gjennom de kanalene som ble nevnt her, bl.a. gjennom en egen Internett-side og at det skulle være en informasjonstelefon. Jeg tror det er viktig at vi også bruker det redskapet som de større regionsavisene og større lokalavisene er, for å få fram budskapene våre på en best mulig måte, nettopp slik at vi kan redusere den redselen som er ute i samfunnet. Jeg håper at Regjeringen vil sørge for at man også kan bruke disse kanalene, for det er ikke tilstrekkelig bare å bruke Internett i denne situasjonen. La oss ta følgende scenario: Det en del ringer og spør om nå – nå har man sett en del tilfeller knyttet til katter – er om dette kan smitte f.eks. ved husdyrhold? Og hva med smitte gjennom vann, ved at det er mye fugleavføring i vannet? Det er viktig at vi får ut informasjon på en god måte. Jeg tror også det er viktig at man fra landbruks- og matministerens side går inn nok en gang og ser på de rutinene som bl.a. Mattilsynet har. Nå er tiden inne for å gå gjennom rutinene våre. Når vi har fått fugleinfluensa innenfor landegrensene, som jeg tror vi kommer til å få, er det for sent å begynne å se på rutinene våre, det bør gjøres på forhånd. Det håper jeg kan gjøres. Som sagt håper jeg man kan få til en kampanje knyttet til å få økt kunnskap på dette området, og at vi nå har å forholde oss til en fuglesykdom og ikke en pandemi. Men dersom vi får pandemien, og hvis man kommer i en situasjon der dette kan smitte fra menneske til menneske, må vi også sørge for at vi er best mulig forberedt. Mye er gjort, men jeg tror også mye er ugjort, og det er knyttet til informasjon. Der er det betydelige mangler, fordi det som kommer ut, er skrekkscenarioer og ikke hvor forberedt vi er. Videre snakker man om at Nordisk Ministerråd prøver å få til et samarbeid, eller eventuelt en utredning knyttet til en felles nordisk vaksineproduksjon. Jeg tror Norge bør ta handa litt bedre om rattet og vurdere hvorvidt vi bør bruke litt av den kunnskapen og økonomien vi har i Norge, til selv å kjøre i gang et prosjekt knyttet til det å utarbeide en vaksine. Det har med bruk av forskningsmidler å gjøre, og at vi også da kan få økt kunnskap knyttet til generell vaksineutvikling, ikke bare knyttet til denne biten. Det tar muligens tre–seks måneder fra dette viruset muterer og fram til man kan få en vaksine på plass. Da kunne det vært greit at vi kunne hatt handa litt fastere på rattet, og brukt litt av vår visdom og rikdom. Jeg håper man fortsetter det arbeidet som allerede er igangsatt knyttet til disse tingene, både når det gjelder fugleinfluensaen, som er en dyresykdom, og det verste scenarioet dersom dette muterer, men at vi holder dette veldig klart fra hverandre, og at vi også ser på muligheten for andre måter å informere den norske befolkning på. Det er ikke alle vi treffer like godt gjennom en informasjonstelefon eller en hjemmeside på Internett. Det bør også benyttes andre virkemidler, og det håper jeg statsrådene tar med seg og gjør noe med.
-1	Eg synest det er veldig interessant å høyra på ein Høgre-mann frå heimbyen min, Stavanger, forklara at ein eigentleg ikkje treng meir pengar i Stavanger kommune – for ein har dei pengane ein treng, det har ein alltid fått av Høgre. Men mi erfaring er dessverre den at når eg snakkar med Høgre-folk og ordførarar rundt omkring i kommunane, kjenner dei at dei har liten valfridom når dei sit og tenkjer på kva for eit tilbod dei må leggja ned, kva dei må tvangsprivatisera, kva dei må kvitta seg med. Det er den kvardagen dei sit i. Slik eg forstår representanten Høie, tyder det at den valfridomen som me no gjev lokalpolitikarane med det nye raud-grøne alternativet, er noko dei ikkje vil ha. Eg synest det kan vera greitt at han forklarar denne forsamlinga om det faktisk er slik at dei pengane som Stavanger kommune, hans eigen kommune, får, vil Høgre eigentleg ikkje ha, for dei vil heller privatisera og stengja offentlege tilbod.
-0	Det som fikk meg til å ta ordet, var representanten Lundteigen, for han stilte meg et spørsmål i replikkordvekslingen som jeg følte at jeg ikke fikk svart ordentlig på. Da prøver jeg heller å svare ordentlig på det herfra. Bare for å unngå en misforståelse: Jeg sa at man kan ta f.eks. trygdeoppgjøret 2010 / lønnsoppgjøret 2010, hvis man da hadde et etterslep – nå vet ikke jeg om det var et etterslep i 2010, så ikke bruk det imot meg, det var ment som et eksempel. Men for å tydeliggjøre hva jeg mener, kan jeg si det på følgende måte: Det har vært et prinsipp i trygdeoppgjørene tidligere, det er det i dag og vil også være det i fremtiden, at hvis faktisk lønnsutvikling f.eks. er høyere enn den beregnede, vil pensjonistene få mer i påfølgende år. Det jevnes altså ut, på samme måte som i årets trygdeoppgjør, der den beregnede lønnsutviklingen var 0,2 høyere enn den faktiske, som da trekkes inn igjen ved dette trygdeoppgjøret. Det er den mekanismen som man har hatt i alle trygdeoppgjørene. Det er den mekanismen jeg mener man bør se på gjennom en ny utglattingsmekanisme, der man går igjennom reguleringsprinsippene for også å se på om man kan ha en bestemmelse som forhindrer at landets pensjonister, år etter år med moderate lønnsoppgjør, får en negativ kjøpekraftsutvikling – altså får kjøpt mindre melk og brød neste år enn i år for de samme pengene. Det er snakk om å se på om man kan utvide og utvikle det prinsippet på en bedre måte. Jeg håper det var et tydeligere svar til Lundteigen, men jeg føler iallfall selv at det var et bedre svar enn det som ble gitt under replikkordvekslingen. Så har jeg lyst til å si til representanten Karin Andersen, som jeg også sa i replikkordvekslingen: Levealdersjustering for uføretrygdede ble innført under den forrige regjeringen. Jeg tror faktisk det var statsråd Bjurstrøm som la det frem. Det er godt mulig at SV ved de interne forhandlingene i forrige regjering fikk gjennom halv levealdersjustering og ikke full levealdersjustering. Så mente denne regjeringen følgende – som prinsipp: Hvis to personer har en lønn på 350 000 kr, og den ene står til han/hun er 67 år, mens den andre blir uføretrygdet når vedkommende er 62 år, f.eks., hvorfor skal den som står i jobb til han/hun er 67 år, ha lavere alderspensjon enn den som er uføretrygdet? Jeg mener det er et godt prinsipp at man skal ha lik alderspensjon – begge disse skal ha lik alderspensjon. Det var det prinsippet vi foreslo i det første statsbudsjettet, som ikke ble vedtatt i Stortinget, og vi forholder oss til de vedtak som Stortinget har fattet.
-0	Jeg er glad for det siste statsråden sa, og jeg skal følge med på om statsråden følger det opp. Det kan jeg love. Så til det neste spørsmålet. Man henviser i svaret til at kommunen har vært i kontakt med Mattilsynet. Mattilsynet sier at det ikke er noe akutt, og at man kan vente og se på reinens tilstand før man driver dem ut. Dette finner jeg litt bemerkelsesverdig. Her har vi de største drikkevannskildene, som 10 000 mennesker er koblet til. Mattilsynet har ansvaret for det. Reinkadaver i dette området – i dette nedslagsfeltet – kan skade drikkevannet til 10 000 innbyggere, noe som man også har EØS- og EU-regler for, samtidig som Mattilsynet i neste omgang ikke vil pålegge noen å fjerne rein fort på grunn av dyrehelsen. Mitt spørsmål til Brekk blir da: Ser ikke Brekk det samme som jeg, at Mattilsynet her møter seg selv i døra og har en dobbeltfunksjon ved at de på en måte skal serve to parter?
-0	Først må jeg arrestere representanten Gjul for det hun sa om at Fremskrittspartiet ikke har noen kulturpolitikk. Da bør hun lese programmet vårt, for vi har en kulturpolitikk – en kulturpolitikk som jeg er meget stolt av. Når det gjelder hvorfor vi sammenlikner den rød-grønne regjeringen med Nord-Korea, er ikke det så veldig rart. I Nord-Korea bestemmer man hva folk får lov til å lese, hva folk får lov til å se, og hva folk får lov til å høre. Vi nærmer oss det, når staten trykker alle kunstnere til sitt bryst og nærmest holder dem i live. Da er det ikke lenger slik at det er brukeren som får lov til å velge hva man vil høre og hva man vil se, men det er den rød-grønne regjeringen som bestemmer for oss – derfor den sammenlikningen.
-1	Jeg har følgende spørsmål til utenriksministeren: «Videreføring av den nordiske passfrihet var en viktig begrunnelse for at stortingsflertallet gikk inn for Schengen-medlemskap. Sosialistisk Venstreparti sa allerede da at frihet til å krysse grenser vil bli erstattet av kontroll innafor grensene. Nå viser det seg at Schengen-reglene krever personkontroll av besøkende til ferieområder. Det betyr at pass blir nødvendig for reiser i Norden, og det reiser spørsmålet om det norske folk er ført bak lyset. Hva vil utenriksministeren gjøre for at passfriheten skal bevares?»
-0	Jeg vil få lov til å stille den ærede helseminister følgende spørsmål: «Det har i den senere tid fremkommet svært kritikkverdige forhold ved barneavdelingen ved Sentralsjukehuset i Møre og Romsdal, både når det gjelder å ha korridorpasienter som følge av plassmangel og meget kummerlige forhold for barn som må isoleres grunnet fare for smitte fra andre pasienter. Vil statsråden ta et initiativ overfor fylkeskommunen slik at en kan få en permanent løsning på problemene ved barneavdelingen, og at ikke barna må lide grunnet dårlig prioritering?»
-0	SV har i årevis snakket om å redusere økonomiske forskjeller, og i seks år har de sammen med regjeringen forsøkt å få dette til. Det har vært mislykket. Antall fattige er ikke blitt redusert i det hele tatt. I forbindelse med denne folkehelseloven gjentas det gjentatte ganger at man skal utjevne disse økonomiske forskjellene, men det ligger ingen forslag til hvordan det skal gjøres. Er det slik at SVs oppskrift fortsatt er å skattlegge de aller rikeste og holde de fattigste like fattige, eller er det slik at SV har gitt opp?
-0	Den kulturelle spaserstokken har fått 30 mill. kr over fylkeskommunens budsjett. Det vil gjøre kommunene i stand til å utvikle tilbudet til de eldre i sin kommune. De kan utvikle og tilpasse tilbudet der de kjenner brukeren best. Denne spaserstokken er diskutert under denne behandlingen av helsebudsjettet. Denne spaserstokken er diskutert i kommunenes budsjettbehandling. Denne spaserstokken er et tilbud til dem som sitter nederst ved bordet. Dette tilbudet er til dem som ikke kan reise til Operaen. Dette tilbudet er til dem som ikke kan reise til Nationaltheatret. Jeg er stolt over at vi har kommet så langt at vi har en såkornstanke i utviklingen av kulturen i Norge – Talent Norge. Det er satt av 30 mill. kr der, og dette er et nytt og spennende tiltak innenfor kulturfeltet. Det er en satsing på dem som ikke bor i Oslo og som ikke bor i storkommunene – men de talentene som bor rundt omkring i hele landet som kan plukkes opp og utvikles videre. Man må kunne sikre en helhetlig satsing på disse talentene – i samarbeid med aktører på kulturfeltet, som frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner for orkester, for kor, for korps og ikke minst denne kunstnerassistentordningen, som vi nå også ønsker å utvikle. Kulturlivet sitter selv på utrolig mye erfaring og kompetanse knyttet til dette med talentutvikling og kan være en bidragsyter, en stor bidragsyter for utformingen av Talent Norge. Arbeiderpartiet påstår at denne regjeringen ikke har visjoner. Nå har vi jo nevnt gaveforsterkningsordningen, som vil gi kulturen og kunsten mer penger, vi har nevnt Talent Norge, vi nevner kunstnerassistentordningen – tiltak som nettopp vil bygge opp kulturen i hele landet. At denne regjeringen da ikke skulle ha visjoner – da vil jeg stille spørsmålet tilbake: Hvem er det som hoster opp gamle forslag og ønsker og videreutvikler dem istedenfor å se nye muligheter og utvikle disse unge talentene? Det er Arbeiderpartiet.
-0	Jeg hadde egentlig forventet at representanten Valle skulle bruke litt mer tid på Fremskrittspartiet. Det ble for lite i forhold til det som er vanlig tradisjon –jeg viser da til debatten i går, der Ballo hadde et timinutters innlegg og brukte 8 ½ minutt på Fremskrittspartiets budsjett. Så det var jo litt beklagelig. Men til SVs budsjett og til Valles innlegg: Her kommer igjen ønskene om å styrke de forskjellige postene som allerede ligger i budsjettet. Og om ikke andre partier er fornøyd med Fremskrittspartiets budsjett, er det interessant å merke seg at SV i hvert fall ikke er beskjeden. Jeg ser at de har ca. 200 pst. økning på likestillingsarbeid. De setter inn ca. 50 millioner på barne- og ungdomsvernet og 10 millioner til forskjellig forskning. Og spørsmålet mitt til representanten Valle blir da – det går på kvalitetsheving i barnevernet: Når vi får slike situasjoner som den det var vist til i VG i går, der en mor har kjempet en fortvilet kamp mot barnevernet på grunn av anklager som går på at mor luktet svette, sønnen luktet fjøs, og det lå sengetøy i sofaen og leker på bordet, kan ikke da representanten Valle, når sakkyndige tar slike ting med i bildet i en rapport, være med på å finne en eller annen form for kvalitetssikring av sakkyndige som jobber med barnevernssaker og barnefordelingssaker?
-1	Jeg tar ordet helt på slutten av debatten fordi jeg føler at viktigheten av den debatten som har vært om øremerking og foreldrebetaling, har vært bagatellisert. Dette er et viktig prinsipp. Det er viktig med tanke på hvordan man tidligere har behandlet kulturskolen, og det er en helt ny snuoperasjon i forhold til den kulturskolepolitikken man har hatt tidligere. Øremerking er ikke noe jeg har funnet på selv, noe jeg har funnet på fordi jeg ikke har tro på lokalpolitikere. Jeg har meget stor tro på lokalpolitikere. Disse innspillene om øremerking har kommet fra lokalpolitikere, har kommet fra kommuner som har satset på kulturskolen, og som ser at man taper stort ved overføringer av midler til rammen. Dette er en politisk ansvarsfraskrivelse med hensyn til ønsket om satsing på kulturskolen. Da spiller det ingen rolle om man øker foreldrebetalingen med 50 kr eller 100 kr, eller om den prosentvise økningen eller kroneøkningen er liten. Uansett er det økning, og da går man bort fra den visjonen man har hatt om en kulturskole for alle, og at kulturskolen skal være så billig som mulig.
-0	Jeg vil være helt enig i saksordførerens framstilling av selve saken, viktigheten av en sånn sak, og at en sånn sak har blitt fremmet. Å utvikle norsk landbruk er viktig, for, som jeg har sagt tidligere fra denne talerstolen: Norsk landbruk produserer noe av det viktigste vi har i dette landet, nemlig mat. Da er det også en fordel at de som står for denne produksjonen, kan få utvikle den, at de kan få bruke tida si på gården og bruke tida si på det de skal gjøre, nemlig ta vare på gården, gårdsbruket og de dyra som er grunnlaget for å produsere denne maten. Meldingen sier mye om hvordan forholdene er i dag, og kommer også med en del forslag og innspill til hva som eventuelt kan gjøres bedre. La det være helt klart: Det er knapt noen næringsutøver i dette landet som er så innovativ som den norske bonden har vært gjennom de siste tiårene. Norsk landbruk har utviklet seg enormt, og norsk landbruksproduksjon har økt enormt takket være den innovative gründeren som den norske bonden er. Det skal vi være utrolig glad for. Det er viktig, når vi skal se på tilleggsnæringer for norsk landbruk, at vi legger til rette for at disse næringene kan få et grunnlag å starte opp på. Den norske bonden er som sagt en gründer. Han er en god gründer innen det som er spesifikt for landbruk, men kanskje ikke en så god gründer innenfor en del andre områder. Derfor trenger de også litt hjelp, som det bl.a. står i meldingen. De trenger hjelp til oppstart, de trenger hjelp til startkapital og ikke minst til kunnskap og oppfølging. Det er vi som skal legge til rette for dette. Det er slik at mye innen landbruket og tilleggsnæringene er basert på lokal mat og lokal drikke. Her er det mye vi kan gjøre. Jeg var for en tid tilbake i Italia og Østerrike, på et gårdsbruk oppe i Alpene som en eldre kar drev, og som han skulle overdra til sønnen sin. Han drev med osteproduksjon og kjøttproduksjon og produserte pølser. Vi var inne på meieriet til denne eldre karen, og, for å si det sånn, det så ikke ut som verken TINEs eller Q-Meierienes lokaler. Standarden var noe annerledes. Så jeg kunne ikke dy meg og spurte hvordan dette var i forhold til EU og EU-regler. Han sto stille i to sekunder, så kikket han på meg og sa: EU? EU, det er i Brüssel, det. Det er egentlig litt betegnende for hvordan vi er når det gjelder norsk landbruk og norsk landbruksproduksjon. Vi er veldig ivrige etter å ha regler, og vi er veldig ivrige etter å implementere regler som kommer fra EU, noe som kanskje gjør at mange vegrer seg for å starte en produksjon i Norge. Som en gründer i Gausdal sa: Hadde jeg visst hvor mange hyllemeter med papir jeg måtte fylle ut for å starte dette meieriet, hadde jeg aldri gjort det. Det tror jeg er litt betegnende. Det å gjøre noe med regelverket, kanskje kunne være litt fleksible på det, tror jeg vil gjøre det mye lettere for mange som ønsker å starte for seg selv – spesielt når det gjelder matproduksjon. Vi ser det samme når slakteriene nå har blitt samlet og blitt større enheter. De mindre slakteriene rundt omkring fikk utfordringer og ble borte. Når det så er om å gjøre å starte opp igjen med små gårdsslakterier, har dette vist seg å være veldig vanskelig. Nå har det blitt noe bedre med de mobile slakteriene, men jeg tror at skal vi klare å utvikle god norsk, lokal mat, må de ha mulighet til å kunne slakte på sine gårder og kunne selge dette videre. Selvsagt må det være en del regler for hvordan dette skal være for å ivareta kvaliteten på produktet. Men for å si som denne eldre gårdbrukeren i Alpene sa: Den dagen jeg produserer en ost som ikke holder mål, har dårlig kvalitet, eller folk blir sjuke av, da kan jeg legge ned hele produksjonen min. Sånn tror jeg også norske bønder faktisk tenker. De er opptatt å produsere en kvalitet som gjør at de får solgt dette på markedet, som gjør at norske, og gjerne utenlandske, forbrukere er interessert i å kjøpe dette, for dette er et kvalitetsprodukt som smaker godt, og som de gjerne vil ha. Da er også norske og utenlandske forbrukere veldig villige til å betale. Jeg er glad for at vi har fått saken. Jeg er glad for at regjeringen ser på dette som en stor mulighet for norske bønder, og jeg er glad for at Stortinget er såpass samlet om de tiltakene som er lagt fram i innstillingen.
-0	Jeg takker for svaret. Statsråden bekrefter nå at det som er knyttet til personvern og inngrep mot personvern når ny teknologi tas i bruk innenfor veitrafikken, vil bli behandlet stykkevis og delt. Jeg forstår det slik at det er Regjeringens politikk, at man altså er lite opptatt av at man stykkevis og delt utvanner personvernet. Har Regjeringen ingen mening om personvern – i en tid da muligheten til overvåkning og kontroll er sterkt økende og bruk av ny teknologi i flere atskilte deler samlet sett innebærer et angrep på og en reduksjon av nettopp personvernet?
-1	For det første er det jo ikke sant at Fremskrittspartiets oljepengebruk øker med 15 milliarder kr. Det er det den øker med i det alternative statsbudsjettet. Så fort Stortinget er ferdig med å behandle det statsbudsjettet, kommer Fremskrittspartiet med mye mer. Jeg vil gjerne oppfordre Fremskrittspartiet til å vise kortene. De kan jo gi en oversikt nå i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett over hva som er status pr. begynnelsen av juni 2008 når det gjelder hvor mye oljepenger Fremskrittspartiet har foreslått. Bare i forrige uke var det 3,5 milliarder kr i forhold til bensin og diesel, som jeg ikke har sett i noe budsjett noe sted. Så til det andre: La oss oversette denne investeringen, eller sparing for neste generasjon, til oss selv. Det er jo som om jeg skulle mene at å bygge det mest gigantiske huset av alle var den beste måten å gi en formue videre til mine barn på, og ikke ha noen penger i banken. Der tror jeg at man kan tenke litt annerledes, kanskje på en blanding: gjøre en god investering, sørge for et godt vedlikehold og at verdien på de investeringene vi har gjort, holder seg, men samtidig gi neste generasjon noen muligheter til å foreta noen valg som ikke vi skal ta for dem. Det er en ganske klok miks, og det er det vi gjør.
-1	Det er mulig at enkelte deler av næringslivet kan uttrykke sånn misnøye som representanten her redegjør for, men mitt hovedinntrykk er at næringen er meget fornøyd med regjeringens innsats når det gjelder både Stø kurs, og når det gjelder de maritime utdanningene. Vi har stått her – denne representanten og jeg – og diskutert fagskolene, og jeg må si at jeg er overrasket over at man fra fremskrittspartihold i Møre og Romsdal er så misfornøyd med sin fylkeskommunes muligheter – som man faktisk har – til å kunne ha ansvaret for fagskolene. Dette er jo en beslutning Stortinget har tatt. Her inviterer vi til et veldig spesielt og godt samarbeid mellom fagskoleutdanningen i det enkelte fylket og høyere utdanningsinstitusjoner, som er de fire vi har nevnt spesielt i denne saken. Her skulle alt ligge til rette for et godt samspill mellom arbeidsliv, fagskoler og høyskoler for å sikre en best mulig maritim utdanning framover. Rekrutteringen har vi. Finansieringssystemet er der – der er vi uenige. Det er fullfinansiert, slik regjeringen har foreslått og Stortinget har sluttet seg til og vedtatt, så her har vi et godt grunnlag.
-0	For å svare enkelt: Du skal høre på meg.
-1	Først en liten merknad. Det er vel ikke slik at jeg kom i fare for å røpe statshemmeligheter. Bakgrunnen for at vi har saken til behandling i åpent storting i dag, har jo vært kjent gjennom pressen lenge. Har verden behov for slike skarpe militære kampgrupper? Ja, det har antakelig verden behov for – grupper som på oppdrag fra FN kan gripe inn i enkelte konflikter. Det vi har pr. i dag, er det NATO som har, og Norge deltar i den sammenheng. SV har ikke hatt noe ønske om at Norge skulle delta i så skarpe militære operasjoner. Vi har sagt at vi bør legge opp vårt eget forsvar på den måten at våre egne hovedprioriteringer – ut fra dels nasjonale interesser, men også ut fra det ansvaret vi har på vegne av verden i forhold til nordområdene – må gå først, og så at vi bør delta internasjonalt på de områdene der vi er sterke ellers. Det betyr at i de skarpeste militære kampstyrkene bør ikke, etter SVs oppfatning, Norge stå først i køen. Men det betyr ikke det samme som at vi ikke militært kan tenkes å delta i ulike operasjoner. Det som jo er en stor problemstilling nå, er at i mange av de oppdragene der FN selv har regien, har Norge minimalt med deltakelse.
-1	Den 8. november 1852 fant det sted en oppstand på kirkestedet Kautokeino i Finnmark. Da oppstanden blant lokalbefolkningen var over, var lensmann Buch og kjøpmann Ruth begge døde. Fra den tida og helt frem til våre dager har det vært reist spørsmål om årsakene til opprøret. Man har lurt på om det var et religiøst opprør, om det også var knyttet til sosial motstand i befolkningen, ikke minst mot folk som kom utenfra, i forhold til den samiske kulturen og den konflikten som det bar med seg. I hvert fall preges Kautokeino fortsatt av den konflikten som oppstod den gang, og familier identifiserer seg også med det som skjedde etterpå, der to av dem som kom, var fra Kautokeino, og to år senere ble henrettet på det som kalles Galgeberget i Alta. Det betyr at det knytter seg en helt unik historie både for Finnmark og den samiske befolkning til det som skjedde i Kautokeino i 1852. Det har i veldig lang tid vært forventninger til at det skulle lages film om det som skjedde, og jeg tror at befolkningen i Finnmark generelt og befolkningen i Kautokeino spesielt er svært glad for at det er Nils Gaup som skal lage den filmen, fordi man føler trygghet for at han har den nødvendige kompetanse og innsikt om det som skjedde. Nå er det forslaget som er fremmet, ikke et forslag om støtte til filmen. Men det er klart at i et samfunn som opplevde at hele bebyggelsen, med veldig få unntak, ble totalt nedbrent i forbindelse med evakueringen i 1944 – det står knapt et bygg igjen som befolkningen kan se – ser man en unik mulighet i å gjenskape et lokalsamfunn slik det var i 1852, med de videre bruksmuligheter som måtte eksistere i forlengelsen av det når filmen er skapt. Det er klart at det vil oppleves som ganske meningsløst hvis man bygger opp en bebyggelse som den som var i 1852, for så å skulle rive den ned igjen etterpå. Jeg registrerer at man i komiteen har atskillige motforestillinger, fordi man synes at prosjektet er for dårlig forarbeidet. Men jeg registrerer også at Kautokeino kommune har gjort en betydelig innsats. Man har fått satt av arealer, man har i regi av filmskaperne fått tegnet de aktuelle byggene, man har lagt planer som nå blir mer og mer konkret. Og utfordringen for Stortinget må jo være å akseptere at det underveis i prosesser oppstår nye uforutsette muligheter man ikke kunne ha tatt høyde for i en langtidsplanlegging, nettopp slik som i dette tilfellet, fordi det nå skal lages en film. Det kan jo ikke være slik at norske filmskapere skal se på langtidsplanleggingen til Stortinget for så å koordinere sitt prosjekt med det, slik at Nils Gaup skulle ha laget denne filmen i 2007, i stedet for i 2003. Det betyr altså at Stortinget også må vise vilje til omstilling, til å tenke nytt og til å gripe mulighetene, ikke minst når det samme Stortinget gjennom utjamningsmeldingen nettopp har vedtatt tiltak for Indre Finnmark som ledd i å skape nye arbeidsplasser, nye muligheter og nye utviklingstrekk der. Det er klart at det vil være langt vanskeligere både for Stortinget og for Regjeringen på egen kjøl å skulle komme opp med de ideene hvis de ikke er forankret i et lokalsamfunn og har aksept der. Jeg må nok si at jeg har jobbet mye med denne saken. Jeg tror ikke det er noen enkeltsak siden jeg ble valgt inn på Stortinget i 1997, som har engasjert meg så sterkt som denne. Og jeg har noen ganger revet meg i håret når jeg har sittet utenfor og har skullet følge kulturkomiteens prosess, og tenkt at man skulle ha vært der, man skulle ha overbevist dem, man skulle ha stått mer på, jeg har ikke gjort nok. Jeg må likevel si at når sinnet har roet seg litt, og jeg begynner å lese gjennom det som står – merknaden knyttet til utfordringen til Regjeringen om å komme tilbake, se på det som et næringsprosjekt og benytte mulighetene – ser jeg det som en åpning for at man kan få gjort noe med dette. Det jeg vil be statsråden om i dag, er å svare på merknaden når det gjelder hva slags muligheter statsråden ser nettopp gjennom å utløse næringsmidler, eventuelt i et samarbeid mellom flere departementer, slik at filmskaperne kan få et signal om mulighetene for at dette bygges permanent. For hvis vi ikke griper den muligheten, hva skal da en del tenke om Stortingets evne til å ta det som byr seg, når det er der? Å tenke seg at dette skal realiseres i 2007, vet egentlig også komiteens medlemmer er helt urealistisk. Det kan ikke være slik at fem år etter at Nils Gaup har mottatt Oscar for filmen, skal man på nytt skape det miljø som han i mellomtiden har måttet rive ned. Det kan ikke være riktig. Det må være når filmen realiseres, at dette også skal realiseres. Derfor vil jeg be om statsrådens syn på den merknaden som her foreligger, når vi nå i mindretallet ikke får flertall for et vedtak om en bevilgning for å få det realisert. Ser statsråden muligheter for at Regjeringen på en eller annen måte kan bistå her, i tråd med flertallet, for at dette prosjektet blir realisert? Til slutt tar jeg opp forslaget fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet.
-1	Nå er det vel ikke de siste dagers hendinger som har gjort noen med lang fartstid i norsk politikk klar over hvordan norsk næringsliv ser ut. En veldig viktig del av det arbeidet som skjer i Finansdepartementet, handler jo om hva slags rammebetingelser norsk næringsliv skal ha, enten det gjelder toll, skatt, forsikring, pensjon eller hva det måtte være. Så dette er daglige problemstillinger for oss. Så må jeg si at jeg reagerer på hva slags beskrivelser opposisjonen gir av situasjonen for norsk næringsliv. Nå er det helt klart turbulente tider, og man må være forberedt på at det kommer til å være usikkerhet framover. Men hvis vi ser bakover, har vi hatt fire utrolig gode år for norsk næringsliv, som har betydd at både opptjent egenkapital og total egenkapital har økt betydelig. Så næringslivets muskler til både å stå imot en nedgangsperiode og til å være med på en mer rettferdig fordeling er meget solide.
-1	SV støtter den lovendringen som regjeringen har foreslått. Vår oppfatning er nettopp det som statsråden ga uttrykk for her, at dette ikke er en liberalisering, men en forenkling, som vi tror er fornuftig, og som ikke legger begrensninger på kommunenes mulighet til å velge å føre en mer restriktiv alkoholpolitikk, om de ønsker det. Jeg oppfatter det heller ikke slik at det er en endring som vil føre til at det blir mindre debatt om skjenkepolitikken, så lenge vi opprettholder kravet om at den skal gjennomdiskuteres i hver valgperiode. Jeg tenker at det avgjørende for om vi klarer å føre en alkoholpolitikk hvor vi hindrer en skjenking og en utvikling av bransjen som vi ikke ønsker, er et tilstrekkelig nivå av kontroll. Derfor fremmet SV, sammen med en rekke andre partier, ulike forslag til andre vektinger, f.eks. når det gjelder prikksystemet, da vi hadde dette oppe til behandling. Derfor har vi også i denne innstillingen fremmet et forslag som vi mener ville bidratt til en mulighet for bedre kontroll. Det er knyttet til finansieringen av kontrollarbeidet. Vi mener det ville vært fornuftig om Stortinget la til rette for at kommunene selv kan vedta tillegg i bevillingsgebyrene, utover de satsene som er fastsatt i dag, for på den måten å kunne finansiere økt kontroll med skjenking og salg av alkohol. Jeg vil ta opp det forslaget som SV har fremmet i innstillingen.
-1	Det har vorte lagt store ressursar i å utvikle JSM til våre – og forhåpentleg fleire sine – framtidige F-35. Ein viktig del av arbeidet med å utvikle dette har vore målet om å få etablert eit fleirnasjonalt samarbeid på integrasjonen av JSM etter trinn 2. Det har så langt ikkje lykkast. Som fleire vil vere klar over, står det i Innst. 441 S, for 2010–2011, til Prop. 110 S, for 2010–2011, at dersom fleirnasjonalt samarbeid ikkje vart oppnådd, ville det ikkje vere grunnlag for å gå vidare med seinare trinn av utviklinga. Seinare behandla Stortinget Forsvarets langtidsplan, Prop. 73 S, for 2011–2012, Et forsvar for vår tid, der det vart sett ei ramme for den samla pengebruken, med ei tilleggsløyving utanfor som vi skulle ha i samband med planen. Den ekstra summen var særlig grunngjeve med den store kampflyinvesteringa vi står overfor. Eg – og Sosialistisk Venstreparti – har kome til, under nokon tvil, at sjølv om vi sa at vi ikkje ville gå vidare med det utan at vi oppnådde eit fleirnasjonalt samarbeid, så er det eit prosjekt som det er lagt store ressursar i, som vi bør ha stor tru på, og som det derfor er riktig å gå vidare med. Men det er viktig at vi held på den klare føresetnaden om ei samla økonomisk ramme, som eit samla storting slutta seg til ved behandlinga av langtidsplanen. Det er svært viktig – uansett kva for sektor det gjeld i samfunnet – at ein ikkje styrer på den måten at ein først set ei klar ramme, så kan ein rekne med, av erfaring, at det nok alltid vert løyvd ein del pengar i tillegg, dersom ein ikkje får det til likevel. Derfor vil vi absolutt at ein tek dei ekstra ressursane som vert lagde i utviklinga av JSM, frå den eksisterande forsvarsramma og det tillegget ein har vorte einige om, på toppen av den. Vi fremmar eit eige forslag om det her i salen, som eg hermed tek opp. Vi kjem til å stemme imot tilrådinga til vedtak som ligg i fleirtalsinnstillinga her no.
-1	La meg først si – uten å kjenne detaljene i dette prosjektet – at det selvsagt er utelukkende positivt hvis et stort selskap som Alcoa ønsker å etablere seg i Norge. Jeg kjenner ikke premissene for dette og de forutsetningene som ligger til grunn, og en del av dem vil heller ikke ligge under mitt ansvar. Men et stort selskap som Alcoa må selvsagt – som alle andre som ønsker å investere i Norge, enten de er norske eller internasjonale selskaper – tilpasse seg det regelverk som gjelder i Norge. Det gjelder lønnskostnader, det gjelder miljøbetingelser og det gjelder alle andre forutsetninger for å investere i Norge, inkludert den norske klimapolitikken. I Soria Moria-erklæringen, som ligger til grunn for regjeringens arbeid, står det at «alle nye gasskraftkonsesjoner skal basere seg på rensing og deponering av CO2 ved oppstart». Dette er en ambisiøs norsk klimapolitikk som seks partier i Stortinget står bak. Fremskrittspartiets potensielle regjeringspartner skryter til og med av at de har bidratt til å forsterke denne politikken og ønsker ytterligere å forsterke den, så det er altså et bredt flertall i Norge for at vi skal redusere våre utslipp. Da er det vanskelig å tenke seg at det skal være mulig, hvis vi skulle lempe på det syn at gasskraftverk må være basert på rensing. Vi har et ambisiøst mål om å redusere klimagassutslippene med 30 pst. innen 2020. Det anses realistisk at to tredjedeler av de reduksjonene skal finne sted nasjonalt. Det innebærer et behov for nasjonale utslippsreduksjoner i størrelsesorden 12–14 millioner tonn fram til 2020. I løpet av høsten vil jeg legge fram en melding for Stortinget som konkretiserer hvordan regjeringen vil oppfylle disse ambisiøse målene. Men jeg tror jeg allerede nå kan slå fast at det ikke er mulig å nå disse målene uten en bredt anlagt politikk som inkluderer samferdsel, som inkluderer olje og gass, men som også inkluderer betydelige reduksjoner fra landbasert industri. I en verden med en global klimakrise, hvor alle land må bidra på sin måte, er det ikke framtidsrettet å lempe på miljøbetingelsene for å tiltrekke investeringer til Norge. Alle som ønsker å investere i Norge, norske som utenlandske, må tilpasse seg de ambisiøse miljømålene som et dundrende flertall i Stortinget har fastsatt.
-1	Sponheims poeng er veldig godt, og han bidrar jo ved å stille meg dette spørsmålet i dag. Dette er først og fremst et problem som forbrukerne må ta tak i. De må spørre og grave og forsikre seg om at den avgiftsreduksjonen som vi har gjennomført for de drivstoffgjerrige bilene, kommer de drivstoffgjerrige bilene til gode. Finansdepartementet har omfattende hjemmesider, slik at man kan gå inn og sjekke hva en reduksjon i engangsavgiften vil medføre for hver modell. Forbrukerne må bruke sin forbrukermakt og etterspørre dette. For det er helt riktig som Sponheim sier, det er ikke meningen at bilbransjen skal endre sammensetningen av bilparken ved at de ordner på dette. Jeg har i mange sammenhenger sagt det samme til forbrukerne, og jeg prøver å bruke medier og alle andre kanaler for å få det til. Og vi kommer til å overvåke dette nøye. Om det finnes noen flere grep jeg kan ta uten å innføre en planøkonomi der Finansdepartementet vedtar utsalgsprisen for de enkelte bilmodeller, så skal jeg vurdere det.
-1	Representanten Hareide har gode poenger, og det er ikke noen søndagsskole å forhandle med Arbeiderpartiet heller, men det ligger et verdigrunnlag i bunnen som gjør at retningen på politikken blir tydeligere, klarere og bedre. Én av tingene Kristelig Folkeparti ville sluppet å være med på, er de svært usosiale kuttene som Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen har tatt initiativ til, og som de nå gjennomfører med Kristelig Folkepartis og Venstres velsignelse, bl.a. kuttet i barnetillegget for uføre forsørgere. Kristelig Folkeparti og Venstre fikk i fjor høst mye skryt for å ha reddet dette barnetillegget, men nå kjenner vi realitetene. På spørsmål til regjeringen får vi til svar at mer enn 300 familier rammes fra 1. januar. De får et gjennomsnittlig årlig inntektskutt på 29 000 kr. Mer enn 200 familier taper mer enn 30 000 kr i året. Jeg lurer på hva representanten Hareide har å si til disse familiene som fra 1. januar straffes, fordi de ikke lenger er i stand til å jobbe.
-1	For det første har ikke SV for vane å skrive særmerknader. Hvis Fremskrittspartiet noen gang skulle komme i regjering – noe jeg ikke tror eller håper at de gjør – vil de raskt oppdage at de heller ikke vil få for vane å skrive særmerknader. Det siste spørsmålet svarte jeg egentlig på. Det handler om å forenkle arbeidet for Skatteetaten. Til det første spørsmålet om morselskaper: Det er vurdert både av Revisjonspliktutvalget og av Finansdepartementet, som er kommet til at det er spesielt viktig å sikre at man har denne plikten for disse selskapene, bl.a. på grunn av behovet for uavhengig kontroll med rapporteringa til konserner. Så skal vi da ha en evaluering etter hvert, og da får se hva erfaringene viser når det gjelder selve fritaket.
-1	Det er ikke jeg som framstiller disse pensjonsordningene på en bestemt måte. Jeg refererer bare til hvordan dette slår ut for helt ekte mennesker, og det er ganske mange av dem rundt om i landet. Det er en gruppe som helseministeren burde føle et særlig ansvar for, for det er mange av dem som har gjort en stor, men også slitsom, innsats i helsevesen og eldreomsorg. Det er mulig å stoppe dette hvis vi gir hjelpepleierne den samme lovfestede retten til å beholde sitt pensjonsnivå som den sykepleierne har. Derfor er mitt første spørsmål til helseministeren om regjeringen vil gå inn for det. Det andre spørsmålet er om ikke det bildet vi nå ser av arbeidsforholdene og pensjonsbetingelsene i konkurranseutsatte sykehjem, gjør helseministeren bekymret for rekrutteringen til yrket. Vi har en stor utfordring når det gjelder å få nok helsefagarbeidere i årene som kommer. Da må betingelser og hva slags arbeidsliv vi har være en svært viktig prioritet for helseministeren.
-1	Statsråden innledet sin redegjørelse med å vise til 1905, da Norge ble en selvstendig nasjon, og at dette året er et markeringsår, 100 år etter unionsoppløsningen. Det har skjedd mye i Norge siden 1905. Blant annet har Norge fått suverenitet over havområder som er seks ganger større enn Norges landområder. Det meste av dette ligger vest og nord for Nord-Norge – nordområdene. Disse sjøområdene representerer enorme utfordringer for Norge i forhold til miljø og ressursforvaltning. SV mener at nordområdene er nedprioritert i norsk utenrikspolitikk. Norge prioriterer heller å støtte USAs politikk i Irak og Afghanistan enn å utvikle norsk forvaltningspolitikk i nordområdene. Og typisk nok: Det er gått to år siden NOU-en «Mot Nord!» kom og Regjeringen annonserte en nordområdemelding. SV mener at nordområdene må gis betydelig større oppmerksomhet i framtiden, fordi de representerer vår største internasjonale utfordring i forhold til sikkerhet, ressursforvaltning og miljø. Russland og USA øker utvinningen av olje og gass i Barentshavet. Dette medfører en radikal økning av oljetransporten langs norskekysten. Vår oljevernberedskap er stilt overfor store utfordringer. I dag er vi på etterskudd. Våre viktigste fiskeriområder finner vi i Barentshavet. Den største trusselen mot torskebestanden er ulovlig rovfiske, som har et omfang på ca. 1 milliard kr i året. Mangelen på bevilgning til Kystvakten har bidratt til at ett av fire havgående fartøy med helikopter ligger til kai i Sortland i stedet for å inspisere i Barentshavet. Vi ivaretar ikke vår ressursforvaltning godt nok. Barentssamarbeidet, som tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg tok initiativ til i 1993, har fått reduserte bevilgninger de siste årene. I 2003 var budsjettet 30 mill. kr. I år er det redusert med 9 mill. kr til 21 mill. kr. Samarbeidet i Barentsregionen går i dag mye på grunn av egentyngde og idealisme og uten den nødvendige støtten fra staten. Gamle og dårlig sikrede atomkraftverk og atomlager på russisk side i nord er en konstant miljøtrussel, med fare for radioaktiv forurensning. I tillegg er det et stort behov for å sikre atominstallasjoner mot tyveri og terrorisme. Bare et effektivt, internasjonalt og langsiktig samarbeid med Russland om atomsikkerhet i nord er godt nok, og det bør i framtiden integreres i Barentssamarbeidet. Når Regjeringen om kort tid kommer med nordområdemeldingen, må den markere et markant skille i forhold til å prioritere opp nordområdene i norsk utenrikspolitikk. Den må varsle betydelig større oppmerksomhet rundt det å få på plass en avtale med Russland om en bærekraftig forvaltning av Barentshavet. Samarbeid i Arktisk Råd om tiltak i miljø- og klimapolitikken i de arktiske områdene må prioriteres, og den må til slutt varsle en betydelig økt innsats i Barentssamarbeidet. Vi trenger en «barentsmilliard» til å videreutvikle det næringspolitiske og mellomfolkelige samarbeidet i Barentsregionen. I dag bruker Norge nær 400 mill. kr på støtte til USAs kriger i Afghanistan og Irak, mens vi bruker 21 mill. kr på Barentssamarbeidet. Dette er en god illustrasjon på hvor nedprioritert vår politikk i nord er. Våre største utenrikspolitiske utfordringer ligger i nordområdene.
-1	Jeg vil starte med å si at jeg våkner hver morgen og er dypt takknemlig for å bo i et land som folk flykter til, og ikke fra. Dette er en alvorlig situasjon først og fremst for de landene som er i krig, og for de menneskene som rammes, men det er klart det er store utfordringer også for oss og for andre europeiske land. Da kommer jeg til mitt første prinsipielle punkt: SV er imot at man bruker bistandsmidler og utviklingsmidler til å finansiere flyktningtiltak i Norge – ikke fordi det handler om ODA-godkjenning eller ikke, men på grunn av det som statsministeren sa i sin innledning i stad, nemlig at det vi må gjøre nå, er å sikre at færre folk har behov for å flykte. Da må vi øke bistanden i de områdene som trenger stabilitet. Vi trenger også å øke bistanden kraftig i nærområdene, i flyktningleirene, slik at situasjonen der blir til å leve med, og slik at det er de som ikke har sikkerhet, som må ut av de områdene – slik det er i dag. Derfor kommer vi i dag til å stemme imot de kuttene som gjelder bistand. Når det gjelder retur, er ingen partier imot at man skal returnere dem som ikke skal ha opphold. Det SV har vært kritisk til, er det hysteriske måltalljaget som Politiets utlendingsenhet sjøl sier medfører at de må gå på gata og utføre alminnelig utlendingskontroll for å finne nok mennesker, istedenfor for det første å konsentrere seg om god og sikker identifisering slik at vi vet hvem som er her, og for det andre sende ut de alvorlig kriminelle som er en trussel for dette samfunnet. Dette er en feil prioritering, sier politiet. Da er jeg litt overrasket over at regjeringen og flertallet ikke hører det. Det handler altså ikke om å returnere dem som skal returneres, men om hvordan dette arbeidet skal gjøres. Punkt to: Dette forslaget, som kom nå, kom for seint. Vi støtter det som ligger der – bortsett fra kuttene i bistand – men det er for svakt. Det er for svakt på flere punkter. Vi har fått økt bevilgningene på noen punkter, men jeg vil peke spesielt på barnefaglig kompetanse, som Stortinget har vedtatt at det skal være i alle ledd. Det må også være til stede i PU, i registreringen. Når det gjelder kvaliteten på mottakene for enslige mindreårige asylsøkere, er det varskorop nå, både fra kommunene og fra de statlige mottakene. Jeg er mor og har hatt tenåringer. Hvis ikke flere enn én voksen skal ha ansvaret for 30 stykker som er traumatiserte, som har vært uten voksenkontroll lenge, og som kanskje på vegen har blitt fanget opp i kriminelle miljøer – og kan bli det her – og hvis det ikke er noen voksne som ser dem, noen som vil dem vel, vet vi i hvert fall hvem det er som ser dem. Så kjære vene, la oss øke voksentettheten og den barnefaglige kompetansen rundt disse ungdommene slik at det går dem og samfunnet vårt vel, for dette går galt hvis vi ikke gjør det. Det er også sterkt behov for flere verger og ikke minst behov for å styrke fylkesmennenes arbeid med tilsyn – de har jo ansvar for tilsyn med hele barnevernet. Vi er nødt til å gjøre noe på dette området, for vi vet at det er veldig mange som har vært utsatt for alvorlige ting, og som risikerer å bli utsatt for nye alvorlige ting hvis vi ikke sikrer dette bedre enn det vi klarer nå. Til slutt til raskere bosetting: Ja, vi må ha raskere bosetting, alle er enige om det. Rask bosetting er god integrering. Alle skal bosettes, ingen kan bo noe annet sted enn i en kommune. Derfor har SV fremmet forslag om dette, og vi vil også fremme nye forslag om at folk må begynne å jobbe – fort. Det er mulig å registrere folk ved irisidentifikasjon, jeg har testet det sjøl. Man kan ikke jukse med identiteten sin da – man kan i hvert fall operere med bare én. Jeg mener at noe av det viktigste vi kan gjøre, er å gi signal til folk som kommer hit om at her skal man bosettes og integreres med én gang, man skal lære språk, og man skal jobbe hvis man kan. Nå er det sånn at vi nekter folk som kommer hit, å jobbe, og det gjør jo at mange blir syke av å sitte og vente veldig lenge. Så det å få på plass en ny, rask bosettingsordning, mye bedre introduksjonsordninger og muligheter til å jobbe fort er det som gjør at vi kan lykkes med denne vanskelige oppgaven.
-1	Det er to forhold jeg har lyst til å spørre om videre. Jeg er enig i at dette er en vanskelig sak, og jeg vil få understreke at heller ikke vårt parti har konkludert, fordi dette berører planer som strekker seg langt fram i tid, ikke minst når det gjelder håndtering av gods. Men statsråden er også sikkert klar over vedtaket i Oslo bystyre, og det som byrådet i Oslo jobber hardt for, Fjordbyvedtaket, om at det fra 2011 ikke skal være noen containerhavn på Sørenga. Da mister Alnabruterminalen sin havnetilknytning. Jeg vil gjerne høre statsrådens vurderinger av terminalen i lys av det. Det skal lages en miljøplan for Groruddalen, som plankontoret i Groruddalen har ansvaret for. Er det ikke da litt uheldig hvis man konkluderer med utvidelse av Alnabruterminalen uten at dette inngår i det totale planarbeidet?
-0	La meg først få lov til å si at jeg i utgangspunktet er enig med forslagstillerne i at det er viktig at Nav utviser skjønn og fleksibilitet, men da spesielt innenfor de arbeidsrettede tiltakene, innenfor sosialhjelpen. Det er viktig når man skal hjelpe folk over i arbeid, at man bruker de verktøyene som er i verktøykassen på en god, riktig og fleksibel måte. Men det dette forslaget dreier seg om, er inntektssikringssystemene nedfelt i folketrygden. Da tror jeg et viktig prinsipp som man skal legge til grunn, er at like saker behandles likt. Jeg registrerer at representanten Bergstø sier at vi med mer skjønnsvurdering ville oppnådd større rettferdighet. Jeg tror dessverre at det motsatte ville skjedd, at man kunne fått like saker som hadde blitt behandlet ulikt, og at man hadde sett ulike konklusjoner rundt omkring i landet. Derfor er det viktig at man har et godt regelverk, et solid regelverk, som lar seg praktisere på en god måte, og derfor er jeg glad for at flertallet i komiteen har landet på det man har landet på. Så er det også viktig, synes jeg, det som flere har vært inne på, bl.a. representanten Dag Terje Andersen, at Nav er gode og tydelige når det gjelder veiledningsplikten. Det er viktig at man lærer av brukeropplevelser. Derfor har vi også iverksatt at man fremover skal ha en brukermelding for å se utviklingen på brukertilfredsheten, lære av det som kommer inn fra brukerne, for nettopp hele tiden å gjøre tjenestene bedre i Nav. Derfor er vi også i gang med å foreta en helhetlig gjennomgang av Vågeng-utvalgets rapport. Det er tre ting som jeg er veldig opptatt av der, for det første: Hvordan skal vi sikre at vi bedre kan hjelpe folk inn i arbeidslivet? Det andre er: Hvordan skal vi gå fra byråkratireform over til en brukerreform? Og: Hvordan skal vi få mer myndige Nav-kontorer lokalt, som kan ta de gode veiledningsoppgavene og gi rett hjelp til rett tid i større grad enn det man har klart til nå? Det er oppgaver som vi er i full gang med, og som vi har høyt fokus på, og vi legger frem en melding for Stortinget i løpet av våren neste år. Så har jeg bare lyst til å si at jeg har stor forståelse for mennesker som mener man har levert opplysninger i god tro, mennesker som mener man ikke har fått den veiledning og hjelp som man skulle ønske man hadde fått for å gjøre ting riktig. Da vil jeg minne om at nettopp derfor er det viktig at vi både fra min side, og også fra etatens side, holder trykket på at veiledningsplikten blir gjort på en god måte. Samtidig – som også saksordføreren var inne på – er det rom i dag for et visst skjønn i de sakene der det har blitt gjort feilutbetalinger, der vedkommende ikke i det hele tatt har hatt skyld i feilutbetalingen, men har gitt korrekte opplysninger, og der det har blitt gjort feil i saksbehandlingen. Her kan da beløp under fire rettsgebyr – det skulle vel tilsi ca. 3 440 kr – ettergis eller ikke innkreves. Så den type skjønn har man i de typer saker, og det blir også håndtert av Nav. Nav har fokus på det og ønsker å gjøre mest mulig riktige vedtak for de enkelte. Men jeg har forståelse for at mange mennesker føler en viss frustrasjon. Til sjuende og sist er jeg veldig glad for den innstillingen flertallet i komiteen har avgitt. Jeg tror det er svært avgjørende når det gjelder inntektssikringsordningen, at man har klare grenser, at like saker blir behandlet likt, og at man har et godt regelverk på det. I så henseende har også ny uføretrygd ført til at mange av de gamle problemstillingene som var oppe, har blitt mindre, og at det nå har blitt mye mer smidige ordninger, der man kan kombinere arbeid og pensjon eller uføretrygd på en mye mer fleksibel og bedre måte.
-0	Jeg er glad for den enigheten vi har oppnådd med samarbeidspartiene. Vi har funnet løsninger som avspeiler viktige verdier for alle de fire partiene, og vi er enige om et budsjett som er godt tilpasset de utfordringene norsk økonomi og norsk næringsliv nå møter. Det kraftige fallet i oljeprisen siden i fjor sommer har dempet veksten i norsk økonomi. Veksten er svakere enn vi har vært vant til, og det er tegn til økende arbeidsledighet. Vi ser det særlig i petroleumsrelaterte virksomheter på Sørlandet og Vestlandet. Den økte ledigheten skaper selvsagt utrygghet for de familiene som rammes, men i andre bransjer og i flere fylker er situasjonen bedre og optimismen større enn for et år tilbake. I budsjettet i fjor høst varslet vi at norsk økonomi står foran en omstilling. Fallet i oljeprisen kan innebære at behovet for omstilling kommer raskere. Vi har ikke mulighet til å påvirke prisen på olje, men vi kan gjøre noe for å styrke vår egen økonomi og vår egen konkurransekraft. Da er det viktig at det føres en ansvarlig økonomisk politikk, en økonomisk politikk der man prioriterer de viktigste tingene først, der man investerer i fremtidig verdiskaping, avbyråkratiserer, reformerer og omstiller til en mer produktiv og vekstkraftig økonomi. Det er med på å trygge finansieringen av vår alles fremtidige velferd. Vi fikk tidligere i år gjennomslag for endringer i arbeidsmiljøloven som gjør arbeidsmarkedet mer fleksibelt. Nå gjør vi døren inn til arbeidslivet høyere og bredere, og det er fornuftig i dagens situasjon. I revidert budsjett øker vi også antallet tiltaksplasser og utvider permitteringsordningen. Dersom utviklingen i norsk økonomi og arbeidsliv blir svakere enn vi ser for oss nå, vil vi selvsagt også vurdere flere tiltak. Vi har bak oss en gyllen periode i norsk økonomi. Ser vi fremover, vil trolig drahjelpen fra aktiviteten i Nordsjøen bli svakere. Næringen vil fortsatt være viktig for oss, men den vil ikke lenger bidra til å trekke veksten opp. Da er det avgjørende at vi legger til rette for nye, trygge arbeidsplasser. Den økonomiske politikken svarer godt på de utfordringene vi står overfor. Renten er satt til et historisk lavt nivå og bidrar vesentlig til å dempe tilbakeslaget i økonomien. Nedgangen i oljeprisen har gått sammen med en svakere krone, og svekkelsen av kronen gir det viktigste bidraget til å bedre konkurranseevnen i de bedriftene som må omstille seg. Moderasjonen vi har sett i årets lønnsoppgjør, trekker i samme retning. Budsjettet for 2015 gir et bidrag til innenlandsk etterspørsel etter varer og tjenester som svaret til ½ pst. av verdiskapingen i fastlandsøkonomien. Med en slik innretning bidrar vi til vekst i norsk økonomi og til å motvirke arbeidsledigheten uten at kronekursen settes i spill. Arbeiderpartiets forslag til revidert budsjett innebærer om lag samme økning i bruken av oljeinntekter fra 2014 til 2015 som regjeringens forslag. Den store forskjellen er at Arbeiderpartiet vil bruke alt på økte utgifter, mens vi gir lettelser i skatter og avgifter. Jeg har besøkt mange bedrifter. Alle peker på bedre infrastruktur som et av de viktigste tiltakene. Jeg har enda til gode å møte en bedrift som har bedt om økte skatter og avgifter, slik Arbeiderpartiet foreslår. Det betyr mye når vi kutter i skatter og avgifter fremfor å øke skatter og avgifter. Det er fornuftig å satse på samferdsel, ikke bare for å klippe snorer, men – for første gang på tiår – for å redusere vedlikeholdsetterslepet på riksveiene. Det er smart å investere i utdanning og forskning, slik at bedriftene kan vokse og nye næringer kan komme til. Bare slik kan vi skape større inntekter til velferd, trygghet, helse og omsorg i fremtiden. Jeg merker meg at representanten Marthinsen fra Arbeiderpartiet kalte det et dårlig budsjett, som er dårlig tilpasset situasjonen i norsk økonomi. Men jeg merker meg samtidig at både IMF og OECD sier at dette er et godt budsjett tilpasset den situasjonen norsk økonomi står i. Jeg har også registrert at i alle dialogmøtene regjeringen har hatt med partene i arbeidslivet og med ulike deler av norsk næringsliv, er svaret nøyaktig det samme: Fortsett med det dere gjør, fortsett med å gjøre mer av det dere allerede gjør, det er den beste forutsetningen vi har for å kunne stå i den krevende omstillingen som norsk økonomi nå er inne i, og som vi lenge visste ville komme. Jeg mener at dette er gode bidrag til å komme gjennom en mer krevende situasjon enn vi har hatt på en stund, men da må det være vilje til å omstille, vilje til å effektivisere og vilje til å gjennomføre større strukturreformer – ikke bare være imot alle de endringene der denne regjeringen går foran og leverer til Stortinget.
-1	Etter flere år med strevsomme prosesser og krav fra store deler av befolkningen ble det i denne salen diskutert et grunnlag for Sametinget. Det var i denne salen finnmarksloven ble vedtatt. Det vakte internasjonal oppmerksomhet. Det gav anerkjennelse og styrking av demokratiet. Det var beroligende. Man kan gjerne være uenig i kurs og driftsform, men det er helt gal medisin å legge ned noe som er tilkjempet over mange år. Hvis så, vil det skape frustrasjon. Det vil skape usikkerhet, og konfliktnivået ville bli høynet. Forslagene fra Fremskrittspartiet er forkastelige. De fokuserer på det negative. Da mener jeg at det er mye mer positivt og en mer farbar vei å skape et godt liv i det som allerede eksisterer. Det ville være betryggende. Det ville være stabiliserende. Jeg vil bare avslutte med å si at som finnmarking vil jeg sammen med Sosialistisk Venstreparti heller arbeide for et godt liv på kysten, liv i to sykehus i Finnmark, et godt liv på vidda, et godt liv med finnmarksloven og et godt liv med Sametinget – i hvert fall inntil Dovre faller.
-0	Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til miljøvernministeren: «St.meld. nr. 15 (2003-2004) legger opp til at kostnader som følge av statens rovviltforvaltning innen kjerneområdet dekkes. Fylkesmennene har en skjønnspott til dette, men pengene skal ei brukes til lønnet arbeid. Elverum kommune fikk i år 10 000 kr, mens kommunens rovviltjaktlag så langt har et udekket krav på ca. 76 000 kr. Dette er ikke spesielt for Elverum kommune, men gjelder alle kommuner som er berørt av rovdyrproblematikk. Mener statsråden det er riktig at uttak av rovdyr som gjør skade, skal foregå som dugnad?»
-0	Jeg har følgende spørsmål: «Justisministeren uttalte tidligere at grenseovervåkingen er vel ivaretatt i sammenheng med Schengen-implementeringen. Etter dette har det blitt klart at det ikke finnes tilstrekkelige ressurser for kystovervåking i Sør-Norge, og at grenseovervåkingen kun ivaretas av 3 mindre fartøyer fra Halden til Rørvik. Antall utenlandske fartøyer anslås til over 100 000 årlig. Hva har statsråden, som ansvarlig ministerer for å ivareta Schengen-implementeringen, tenkt å gjøre med dette?»
-1	Det er altså ikkje slik – og eg har i alle fall ikkje registrert at Framstegspartiet foreslår å opne for – at eigarane kan ta ut utbytte frå den offentlege skolen. Men det har ein altså foreslått for dei private skolane. Framstegspartiet kuttar 15 pst. på Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet, noko som må seiast å vere ein rimeleg høg effektiviseringsgevinst – 25 mill. kr på Sametinget, 50 mill. kr på samisk språk, 57 mill. kr på statlege samiske skolar, 30 mill. kr på opplæring i asylmottak, og så skal eg ikkje nemne kor mykje på kulturskolane, folkehøgskolane og studieforbunda. Ein kuttar altså formidable summar for å auke med 95 mill. kr i tilskottet til private skolar. Kvifor var det nødvendig for Framstegspartiet å ta pengane m.a. frå eit urfolk som staten har folkerettslege forpliktingar overfor, for altså å gi dei til privatskoleeigarar, som Framstegspartiet tydelegvis ønskjer? Kunne ikkje Framstegspartiet berre ha teke desse pengane frå oljefondet? Hadde ikkje det vore mykje enklare og mindre smertefullt?
-1	Jeg mener at det bildet som nå gis av den løsningen man har kommet fram til når det gjelder AFP, er veldig fortegnet. Det er fordi 80 milliarder kr dreier seg om å endre hvordan vi innfører levealdersjusteringen. Det kommer alle pensjonister som har rettigheter i folketrygden, til gode. Det har ingen ting med å være organisert og ikke-organisert å gjøre. Det er kostnader som fordeles over 40 år, og det er for å bygge en bru mellom det gamle og det nye pensjonssystemet. Det er altså ikke noen særfordel for noen organiserte i det hele tatt. Så har man lagt på et påslag på AFP. Verdien av det, slik som det nå ligger, er 14,5 milliarder kr fordelt over 40 år. Jeg forstår at noen kan reise de prinsipielle problemstillingene rundt dette, at staten bidrar til en ordning som parter i arbeidslivet har framforhandlet. Men jeg tror vi er tjent med det. Jeg tror vi er tjent med et system der man har fordeler som fagorganisert.
-1	Jeg leser bestandig med interesse opposisjonens forslag – forslag de fremmer på både landsmøter og her i Stortinget. Jeg har sagt det før: Det er ikke slik at en regjering besitter all kunnskap og alle svar som det er tenkelig å gi. Jeg er opptatt av en ren dialog med Stortinget om hvordan vi skal heve statusen til læreryrket, og hvordan vi kan gjøre det mer attraktivt for unge mennesker å bli lærere. Og vi er i gang – la meg si det. Vi har tette og omfattende møter med både studentene, utdanningsinstitusjonene, lærerorganisasjonene, Nasjonalt råd for lærerutdanning og UH-sektoren. Alle disse har jeg selv deltatt i møter med når det gjelder hvordan vi skal klare å komme videre. For jeg tror at opposisjonens og Regjeringens målsetting er veldig tydelig: Vi ønsker flere og dyktigere lærere. Flere unge mennesker skal inn i læreryrket. Men det er ikke ett enkelt tiltak som er tilstrekkelig, det er et helt sett av tiltak. Det er det vår regjering er i gang med, men vi lytter selvfølgelig med interesse og glede til det opposisjonen har å si om nye og bedre tiltak.
-0	Jeg skjønner jo nå hvorfor komiteen insisterte på å ha én samlet debatt. For ingen av de fire grunnene som saksordføreren nevnte, som var viktige for hvorfor de rød-grønne ønsker å forsvare formuesskatten, gjaldt formuesskatten på arbeidende kapital. Derfor vil jeg utfordre saksordføreren til å komme med én grunn, én grunn, til hvorfor man ønsker å videreføre og opprettholde formuesskatten på arbeidende kapital – som det eneste landet i OECD.
-1	Jeg vil gjerne stille et spørsmål til statsministeren når det gjelder situasjonen for de norske styrkene i Irak, for det har vært en viss forvirring rundt hva som har vært deres retningslinjer. Men forsvarsministeren og utenriksministeren har vært ute, både mandag og i går, og vært meget klare på at det er ingen grunn til forvirring. Det er bare én ting som gjelder for de norske soldatene i Irak: De kan bare bruke makt i selvforsvar. Og da trodde jeg i grunnen at det var Regjeringens syn. Men i Dagsrevyen i går sa statsministeren om den samme saken følgende: «Så langt jeg er informert om, har de bare adgang til selvforsvar.» … «… vi skal selvsagt gå gjennom dette. Vi kan ikke offentliggjøre alle disse reglene, for da setter vi jo norske soldaters liv og sikkerhet i fare.» Statsministeren viste altså en mye større usikkerhet rundt hva som er reglene for de norske soldatenes deltakelse i Irak. Kan jeg få en klargjøring av dette?
-0	Primært har Fremskrittspartiet et ønske om å utvide kontantstøtten til å gjelde alle barn opp til skolepliktig alder. Jeg vet at det også står i sterk motsetning til det Arbeiderpartiet ønsker, og jeg er overbevist om at Arbeiderpartiet har en målsetting om obligatorisk barnehage for alle barn inntil skolepliktig alder. Jeg har spurt om det tidligere og fått forskjellige svar på det. Den økonomiske biten: Arbeiderpartiet er veldig opptatt av kostnadene ved kontantstøtten. La meg prøve å finne en sammenlikning. Arbeiderpartiet ønsker å doble fødselspermisjonen. Arbeiderpartiet ønsker 100 pst. barnehagedekning innen år 2000. Mitt enkle spørsmål i retur til representanten fra Arbeiderpartiet blir: Har Arbeiderpartiet et proveny på kostnadene ved dette, hvis det er slik at de lykkes med å få 70 pst. av alle barn opp til skolepliktig alder inn i barnehager? Har Arbeiderpartiet et proveny som ikke bare inneholder den statlige driftsstøtten, men også den kommunale driftsstøtten? Jeg er stygt redd for at representanten Bekkemellem Orheim her vil få seg en overraskelse når tallene legges på bordet. Og da blir kontantstøtten i økonomisk omfang veldig liten i forhold til dette. Jeg synes Arbeiderpartiet skal finne nye vinklinger å angripe kontantstøtten på hvis de skal holde på med dette ut perioden. Jeg tror, som representanten fra Senterpartiet sa, at hele Arbeiderpartiet rett og slett har gått «i vranglås», fordi de for en gangs skyld ikke har fått viljen sin.
-1	Først må jeg få minne representanten Sandberg om at SV har vært prinsipielt imot religiøse private skoler uansett hvem som etablerer dem. SV og Fremskrittspartiet ser ut til å ha et fundamentalt ulikt utgangspunkt for denne debatten. SV ønsker at integreringen og det flerkulturelle samfunn skal lykkes. Vi har ikke noe eksplisitt mål om at det skal komme færre. Fremskrittspartiet ser ut til å ha det som utgangspunkt. Der skilles vi ad. Vi har blitt enige om en del virkemidler, men det mangler altså mange vesentlige biter i Fremskrittspartiets politikk, og jeg har lyst til å utfordre Sandberg på det. Her er det snakk om å sette seg ned sammen med flere som nå ser at integreringspolitikken er for dårlig, for å se om vi kan finne noen løsninger. SV har gjort det i mange år. Vi har hatt mange samtaler bl.a. med politiet, og hva er det de forteller oss? De sier: Ikke ta fra oss alle de gode hjelperne – alle dem som gjør at unger og ungdom fra minoritetsmiljøer, fra norske miljøer, de som er fattige og faller utenfor, alle dem som ikke er inkludert, har et sted å være og noen voksne som bryr seg om dem. Det dreier seg om fritidsklubben, det dreier seg om barnehagen, det dreier seg om en god skole, det dreier seg om alle de tiltakene på kulturområdet som er så viktig for at en skal bli sett, for at en skal kunne få utvikle seg, for at en skal kunne høre til et annet sted enn i gjengen ute, som ser en og roser en når en tør å gå med kniv, og når en tør å slåss. På den banen mangler vi Fremskrittspartiet. Det hjelper ikke bare med regler og tvang og straff. Hvis vi skal forebygge, må vi forebygge. Politiet trenger disse gode hjelperne, ungene trenger disse gode hjelperne, og foreldrene trenger disse gode hjelperne. Kan Fremskrittspartiet snart begynne å vurdere dette?
-1	Jeg er enig med Amundsen i at det pågår en verdikamp. Det er ikke noe nytt. Historien er et resultat av kamp mellom ulike interesser. Så det at det pågår en verdikamp, vet vi. Men de mørkeste delene av historien er preget av en verdikamp der majoriteten bevisst spilte i forhold til minoriteter. Det er de mest ubehagelige og de mørkeste delene av vår historie. Det er ikke riktig, som Amundsen sier, at det finnes majoritetsverdier, og så er det noen minoriteter som står i konflikt til disse majoritetsverdiene. Det er Fremskrittspartiet som skaper dette bildet. Vi har ulike verdier og ulikt verdisett blant majoritetene, på samme måte som det finnes ulike verdier blant minoritetene. Så det bildet som en her prøver å tegne, at det pågår en verdikamp mellom oss og dem, kjenner vi fra historien, og den må vi for all del ikke gjenta. Det er en verdikamp når majoriteten prøver å lage egne regler, lover og bestemmelser som direkte skal ramme minoritetene. Det er verdikamp når Fremskrittspartiet fra denne talerstolen og også i Aftenposten i dag sier at muslimske menigheter må snakke norsk, hvis ikke får de ikke lov til å få statlig tilskudd. Jeg regner med at et tilsvarende krav vil bli stilt overfor tyske og amerikanske menigheter her i Oslo, at også de skal snakke norsk til sine menigheter, som stort sett snakker tysk og engelsk. Det er verdikamp når den type krav blir stilt. Det er verdikamp når Fremskrittspartiet i et spørsmål til statsråden beskriver en situasjon med en 28-årig afrikansk voldtektsmann – en afrikansk voldtektsmann. Det er ikke mange ganger vi har hørt fra denne talerstolen at det er en 28-årig norsk voldtektsmann. Det ble brukt som et argument. Dette er en kontinuerlig verdikamp. Verdikampen går mellom dem som nå forsøkes framstilt som majoritet, og dem som blir framstilt som minoritet. Vi skal ikke være med på å trekke opp den grensen som Fremskrittspartiet prøver å trekke opp. Den kjenner vi fra historien, og den vil vi rett og slett ikke ha inn i vår politikk. Jeg håper inderlig at vi framover vil diskutere hva som er våre verdier. Det er en grunnleggende verdi, i hvert fall for oss som tilhører venstresiden i norsk politikk, at vi alle er like og har et likt menneskeverd, uavhengig av om vi tilhører en majoritet eller minoritet. Jeg skulle ønske at dette litt grumsete blir avslørt.
-0	Vi vet at Regjeringen når det gjelder mange ulike behandlinger på helseområdet, som f.eks. hjerte- og kreftkirurgi, som krever stor kompetanse, ønsker en sentralisering av disse ytelsene. Jeg går ut fra at statsråden er enig i at hjernen ikke er noe mindre komplisert enn den øvrige kroppen. Men når det går på å behandle barn med hjerneskade, ønsker man ikke en sentralisering, og man ønsker ikke å ha et nasjonalt kompetansesenter. Mener statsråden at man klarer å bygge opp kompetanse desentralisert for å kunne hjelpe barn med hjerneskade?
-0	Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til nærings- og handelsministeren: «Smale veier og mye trafikk gjør blant annet at bedrifter i Hedmark har de høyeste transportkostnader i landet. Enkelte store bedrifter truer med å flagge ut. Ser statsråden dette problemet, og hvordan vil han være med på å kunne redusere disse utgiftene?»
-0	I den senere tid, senest i går, har vi opplevd at norske soldater er blitt utsatt for angrep og er blitt såret og skadet i kamper i Afghanistan. Sett i lys av dette vil jeg gjerne spørre statsråden: Er statsråden komfortabel med at Norge ikke har – og heller ikke vil få med de nye flyene – egen kapasitet til å transportere helikopter for medisinsk evakuering av norske styrker i forbindelse med utenlandsoppdrag? Vi hørte på det samme møte som representanten Dørum snakket om, at tyske helikopter kun kan brukes til egne soldater, og vi samarbeider mye med tyske styrker i Afghanistan.
-1	Regjeringen har i forbindelse med statsbudsjettet for 2008 presentert en slik strategi, med mange tiltak. Blant annet arbeider vi for at folk som er utenfor arbeidsstyrken, kan få plass i arbeidsstyrken. Veldig mange arbeidsgivere burde nå benytte anledningen til å rekruttere grupper som de tidligere ikke har sett på som interessant arbeidskraft. Det kan være unge uføre, det kan være folk med minoritetsbakgrunn. Her vet vi at det fins kompetanse og ressurser som ikke utnyttes. I tillegg har vi gjort diverse forenklinger for utenlandsk arbeidskraft som kommer til Norge, f.eks. fra de nye EU-medlemslandene. Vi kommer til å ha et fokus på dette også når vi legger den helhetlige økonomiske politikken i budsjettet for neste år. Jeg er helt enig med representanten Skovholt Gitmark. På to år har vi økt arbeidsstyrken med 150 000 personer. Det er like mange som det bor i Tromsø og Fredrikstad til sammen, og mange flere enn dem vi trodde det var mulig å mobilisere for arbeidsmarkedet. Men vi har likevel utfordringer for neste år, fordi vi mangler kapasitet på en del områder.
-1	Hvis vi ser på det som ligger i proposisjonen nå, er jeg for så vidt enig med representanten i at det stort sett er status quo. Det er noen små forbedringer for å kompensere for økte kostnader som et resultat av økte utgifter, som en konsekvens av endret befolkningssammensetning osv. Det er for så vidt korrekt nok, men så regner noen av oss med at den økonomiske veksten vil fortsette inn i 2008. Jeg tror det er god grunn til å regne med en forholdsvis sterk skattevekst også i 2008, sammenliknet med 2007. Jeg er helt sikker på at det ligger en forholdsvis sterk vekst for kommunesektoren i dette budsjettet, ved at vi kombinerer økt skattevekst som en konsekvens av økonomisk vekst og at staten gjennom sine overføringer kompenserer for økte utgifter, som er et resultat av økte kostnader for kommunene.
-1	Jeg tok ordet for å si litt mer om psykisk helse, særlig knyttet til barn og unge og den økninga og de utfordringene vi ser der. SV er sterkt bekymret for denne økninga. Ventetida for behandling i spesialisthelsetjenesten er uakseptabelt lang, det vet jeg også helseministeren er enig med meg i, og den er betydelig lengre for barn og unge enn for voksne. Også i kommunene ser det ut til å være store mangler flere steder, både når det gjelder ressurser og kompetanse. Dette rammer barn og unge veldig hardt, for jo lengre tid som går før tiltak blir satt inn, jo vanskeligere blir behandlinga av disse lidelsene. SV har derfor i ulike sammenhenger foreslått tiltak for å forsøke å rette opp noe av dette. Blant annet har vi foreslått en behandlingsgaranti for barn og unge under 18 år, og vi har foreslått økninger til psykiatrien i våre alternative budsjetter. Vi har også vært spesielt opptatt av situasjonen i kommunene, for å sikre at barn og unge får sin rettmessige del av de psykiatrimidlene som kommunene får. I dag er det vel slik at 20 pst. av disse psykiatrimidlene skal gå til barn og unge. Ved behandlinga av tiltaksplanen mot fattigdom fikk SV – og det er vi glade for – et enstemmig storting med på å vurdere om denne 20 pst.-andelen bør heves. Iallfall er det viktig å sikre at minst 20 pst. går til tiltak som er spesielt rettet mot barn og unge. Stortingsflertallet gjentar nå denne vurderingen i folkehelsemeldinga, som vi behandler i dag. Det kunne vært greit å høre helseministerens vurdering av det som Stortinget her gir uttrykk for, og om en oppfølging av dette ønsket vil komme til Stortinget, enten gjennom budsjettet eller på andre måter.
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Statsråden sier at nordområdene skal være vårt strategisk viktigste satsingsområde i årene framover. Der er vi enige. Men når det gjelder måten man satser der oppe, kan vi kanskje være noe uenige. Personlig synes jeg at det å gå fra pansrede vogner til militære jeeper er å gå noe for langt. Dette er en type jeeper som en nesten finner på annethvert gårdsbruk, og annenhver person har en slik bil. Jeg vet virkelig ikke om det vil være noe særlig avskrekkende å kjøre rundt i noe slikt. Det står at man skal beholde ti stormpanservogner, men Leopard-stridsvognene skal fjernes. Det er jo ikke lenge siden vi kjøpte disse Leopard-stridsvognene. Det er i underkant av ett år siden vi fikk de siste, og mange av dem er ennå ikke ombygd. Synes ikke statsråden dette vil gi signaler om at vi nettopp prøver å nedbygge Forsvaret i nordområdene, i stedet for å satse på det, som Fremskrittspartiet ønsker?
-1	Statsråden snakker varmt om familiene. Samtidig ser vi at regjeringen kutter i overføringer til enslige forsørgere. Vi ser at det kuttes i inntektene til de fattigste familiene med den dårligste helsen gjennom kuttet i barnetillegget til uføre. Og det sies veldig lite – eller ingenting – om de familiene som har foreldre av samme kjønn. LHBT-fokuset finnes ikke. Derfor er mitt spørsmål: Når statsråden sier at det skal føres en aktiv familiepolitikk, hvilke familier er det snakk om da?
-1	Sidan eg i dag har ny jakke, synest eg at eg ikkje er så gale kledd i dag. Så til spørsmålet frå representanten Fredriksen. Nei, lyntoget er ikkje lagt dødt, då tar han feil. Det som står i Nasjonal transportplan, er ikkje så offensivt som SV ønskjer seg for lyntoget, det er helt rett. Men det står 250 km/t pluss – det betyr at ein kan bruka lyntog når ein byggjer ut IC og andre strekningar. Ein kan f.eks. begynna med strekninga frå Sandnes til Egersund og så tenkja vidare. Det stortingsfleirtalet har gjort sidan 2008, er at dei har tenkt at når me byggjer ut, skal me tenkja lenger fram enn fire år – og ein skal ta heile landet i bruk. Når det gjeld det at Framstegspartiet har 53 mrd. kr meir, er det heilt riktig. Men ein ser kva dei store pengane i Framstegspartiet går til – meir klimagassforureining, meir bilkøyring og fleire motorvegar, og det er ikkje kloden tent med. Men eg gler meg til at representanten Fredriksen og Framstegspartiet – når dei får montert brikkene sine i glasruta på bilen – skal køyra rundt og driva inn pengar til forskjellige vegprosjekt. Det blir interessant.
-0	Det høres jo beroligende ut, men det er allikevel grunn til å kvalitetssikre. Nå opplever vi altså at tidsanslaget er tilbake der det var da det ble stilt spørsmål i spørretimen den 30. januar i år. Nå er vi tilbake til at det kan ta to år. Da statsråden var på sjarmoffensivstur for Regjeringen i Bergen, var han veldig klar på at det bare ville ta ett år. Når statsråden svarer nå, er han også tilbake til svaret i spørretimen med reservasjoner med hensyn til inndekning i budsjett. Da han var på sjarmtur i Bergen, sa han: «Deretter» – altså etter ett år – «vil vi være klar for å bevilge penger over statsbudsjettet.» I spørretimesvaret ble det tatt et betydelig forbehold med hensyn til økonomien: «Jeg vil likevel minne om at saken har et omfang økonomisk som langt overgår de årlige budsjetter.» Det er noe av den reservasjonen som ble tatt av fiskeriministeren i det svaret som ble gitt i Stortinget. Derfor er det grunn til å etterlyse en presisering her: Hva er det vi kan regne med? Det vil være avklarende for hvorvidt det faktisk er vilje til å ha fart på styring og fremdrift i denne saken, så jeg håper at statsråden nå kan bekrefte at det vil ta kort tid, og at det er aktiv vilje til økonomiske forpliktelser.
-0	La meg få minne representanten Magnhild Meltveit Kleppa om at hun også tilhører et parti som i sterk grad har bidratt til at vi har fått den situasjonen som er bakgrunnen for debatten her i dag. En ting som er et stort problem, er saksbehandlingstiden. Den må ned. Det hevder vi alle sammen. Det har vi for så vidt sagt i lang, lang tid, men saksbehandlingstiden blir bare lengre og lengre. Fremskrittspartiet har lenge sagt og har i sitt program at vi må få ned antallet asylsøkere. Det i seg selv vil løse mange av de problemene som vi har fått innover oss nå. Jeg vil gi representanten Meltveit Kleppa et par utfordringer. Når det f.eks. gjelder bosetting, vet vi at det faktisk er slik at UDI ikke er noe særlig glad i små kommuner. Det må være sårt for en som er representant fra et distriktsparti, og som er de små kommunenes talsmann. Jeg vil gjerne ha en kommentar til det. Representanten Meltveit Kleppa var i innlegget sitt inne på Utlendingsnemnda, og sa noe slikt som at den ikke fungerer. Da kunne jeg kanskje si som fremskrittspartirepresentant: Hva var det vi sa? Vi var sterkt imot opprettelsen av Utlendingsnemnda. Selv om den skal evalueres, forhåpentligvis om ikke så altfor lang tid, viser det seg at det er riktig det representanten sier, at det ser ut til at den ikke fungerer slik forutsetningen var den gangen den ble opprettet. Viser ikke det, siden Utlendingsnemnda skulle være et effektivt virkemiddel for å avlaste og få ned ventetiden, at andre partier faktisk bør lytte litt mer til den politikken Fremskrittspartiet fremfører på dette området?
-0	Jeg skal fatte meg i korthet. Fremskrittspartiet er av den oppfatning at det er svært viktig at nyutdannet ungdom ikke blir tilvent ledighet. Derfor bør denne aldersgruppen vies en spesiell oppmerksomhet i forhold til tilbud om formidling av arbeid og utdanning. Når Fremskrittspartiet likevel ikke vil gå så langt som til å stille en garanti for at ungdom i alderen 20–24 år skal kunne kreve et tilbud om jobb, utdanning eller arbeidsmarkedstiltak, slik at ingen blir gående ledig utover seks måneder, er forklaringen som følger: Fremskrittspartiet er tvilende til at en slik garanti vedrørende arbeidsmarkedstiltak er det rette og det beste virkemiddelet for denne aldersgruppen. Vissheten om at en slik garanti finnes, kan i seg selv medføre at enkelte ikke vil utøve noe overveldende personlig initiativ for selv å skaffe seg arbeid, søke videre utdanning eller i nødvendig grad være mobil i arbeidsmarkedet. En rekke evalueringer av tiltak som har vært rettet inn mot ungdom i denne aldersgruppen, viser at tilbud om arbeidsmarkedstiltak ikke har hatt den helt store og ønskede effekten. Erfaringer og undersøkelser viser at arbeidsmarkedstiltak i mindre grad har bidratt til å hjelpe unge over i ordinært arbeid. Dette er et vesentlig moment for å stille seg tvilende til å innføre en garanti, slik det foreslås. Fremskrittspartiet ønsker derfor i første omgang å støtte Regjeringens syn og rette fokus mot formidling og utdanning for denne gruppen innenfor det ordinære virkemiddelsystemet og regelverket som ligger der i dag. Fremskrittspartiet vil likevel følge utviklingen nøye framover og så eventuelt senere, dersom situasjonen blir mer prekær, vurdere om det kan være hensiktsmessig med mer målrettet bruk av arbeidsmarkedstiltak for ungdom i alderen 20–24 år. Av disse grunner foreslår Fremskrittspartiet sammen med regjeringspartiene i denne omgang at dokumentet vedlegges protokollen. Men Fremskrittspartiet vil stemme for I i forslaget til vedtak om å vurdere tiltak for å sikre kurs i entreprenørskap for nyutdannet og langtidsledig ungdom.
-0	Jeg tror jeg skal minne statsministeren om at han nå svarer på spørsmål i landets nasjonalforsamling. Jeg registrerer at det åpenbart er ubehagelig for statsministeren å svare på spørsmål om ganske alvorlige beskyldninger knyttet til saken om styrelederutnevnelsen i Statoil. Men jeg regner med at statsministeren også mener at Stortinget har rett til å få vite hva som faktisk har skjedd i denne saken, all den tid Stortinget er lovgiver for det som skjer i nasjonen. Da synes jeg statsministeren kan være ryddig nok til å svare på de spørsmålene han nå har blitt stilt, og som han ennå ikke har besvart. Oppfordret Regjeringen Odfjell til å gå av, eller har han gjort dette helt frivillig uten noen som helst form for press fra Regjeringen etter at statsråd Enoksen var på TV i går og fremstilte dette på en helt annen måte enn saken ser ut i dag? Og spørsmål to: Har Gerd-Liv Valla ringt statsministeren og lagt press på ham i forbindelse med samme sak?
-0	Representanten Pollestad nevner målsettingen veldig klart: at renten skal være tilnærmet 0 pst. Det betyr ikke nødvendigvis alle renter, men mye av rentene. Det er det som ligger i ordet «tilnærmet». Men det er mange feil premisser i spørsmålet her. For det første: I budsjettet for 2015 er det foreslått en økning på 18,1 pst. til veibevilgninger utover det de rød-grønne foreslo i 2014. I tilleggsproposisjonen til Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen i fjor høst var faktisk foreslåtte veibevilgninger høyere enn det Stortinget til slutt vedtok. Stortinget nedforhandlet altså veibevilgningene. Men uansett – med støtte fra Venstre og Kristelig Folkeparti – ble veibevilgningene betydelig høyere enn det representanten Pollestads regjering foreslo. Det er altså ikke riktig at vi har fått akkurat det som det ble lagt opp til fra den forrige regjeringens side. Det er en vesentlig økning, fordi det er et vesentlig taktskifte i dette. Men igjen: Jeg synes det er bra at representanten Pollestad er opptatt av lavere bompengetakster. Det vitner om en ny kurs sammenlignet med da han selv satt som statssekretær i regjeringen. Det vitner om gode tider.
-0	Representanten Vihovde snakka om at det er stabile rammevilkår. Vi veit at dei aller fleste som har uttalt seg, no vil hevde at vi vil sjå utflagging av norske selskap og at norske sjøfolk blir sette på land. Det er jo stabile rammevilkår! Då er vi kvitt den norske sjømannen, og det er stabilitet i det.
-1	Vi har stor tiltro til institusjonene når det gjelder å utvikle fag. Vi går lengst i å si at det er institusjonene selv som skal vedta å opprette og nedlegge fag. Vi sier at dette også skal omfatte masternivå. Der får vi ikke følge av de andre partiene. Hele vårt opplegg er basert på en sterk tiltro til den enkelte institusjonen. Men på ett område synes jeg det er viktig å holde fast på og sikre en faglig fordypning, og det er innenfor bachelorgraden. Som jeg sa i min innledning, reduserer vi utdanningstiden med gjennomsnittlig ett år i forhold til dagens cand.mag.-grad. Vi tror og mener at det er viktig å holde fast på en faglig fordypning. Og det vil si at ett av fagene innenfor denne bachelorgraden skal ha en fordypning på minst ett år. Vi er bekymret for, og vi frykter faktisk, at vi kan komme i en situasjon hvor man setter sammen en grad på universitetet med mange små enheter. Det er jo et system vi bl.a. kjenner fra høyskolene. Da er det viktig å holde fast på at universitetene skal stille krav om faglig fordypning for dem som får en grad fra universitetet. Dette vil ikke begrense universitetenes frihet til å sette sammen grader. Det eneste vi stiller krav om, er at ett av de fagene man velger å sette sammen i en bachelorgrad, skal ha denne faglige fordypningen – altså at man ikke kan ha en hel masse små enheter. Det vil man kunne ha i tillegg – i alle fall flere små enheter i tillegg, men i en av dem skal den faglige fordypningen være på minst ett år. Vi blir ikke stående alene, vi står sammen med Arbeiderpartiet, og det var kanskje ikke overraskende, men det hadde vært hyggelig om vi hadde fått flere med på et sånt forslag, som egentlig handler om faglig fordypning og å holde fast på det. Dette vil, som jeg sa i min innledning, også kunne få konsekvenser for lærerutdanningen. Jeg håper inderlig at universitetslærerutdanningen ikke blir enda mer lik den lærerutdanningen vi har på høyskolene.
-1	Jeg takker for svaret. Det er mange grunner til at et slikt spørsmål kommer, og den ene er at satsinga på sikkerhet på Rørosbanen har vært lovt ferdig mange ganger. Både før Åsta-ulykken og etter Åsta-ulykken har fristene og nivået på sikkerheten blitt stadig forskjøvet og endret og endret og endret. Nå sier ministeren at nok en gang har Jernbaneverket vurdert å ta dette i drift i 2001. Jeg oppfatter det slik, med den historien vi har på dette anlegget, og den erfaringen vi har med hvordan Jernbaneverket har håndtert sikkerheten både før og etter Åsta-ulykken, at en slik forsikring ikke er god nok. Er det slik at statsråden kan forsikre om at dette kommer i drift, eller kan vi oppleve nok en gang, slik vi har opplevd utallige ganger, at fristen igjen blir utsatt, og at vi får nye skuffelser og nye grunner til ikke å ha tillit til at dette arbeidet blir gjennomført på en skikkelig måte?
-0	Ja, man må ha en avtale, men også Nav bekrefter at man ikke følger opp om man står registrert eller ikke. Man har ikke kapasitet til å sjekke ut det. Det sier Nav til meg. Ja, jeg er enig i at vi har et globalt arbeidsmarked. Jeg ønsker også et globalt arbeidsmarked, men man trenger ikke å reise til et annet land for å søke arbeid og stå der som mottaker av en ytelse. I den Internett-baserte verden vi lever i, kan jo jeg sitte i Verdalen, for den saks skyld, og søke jobber på Manhattan i USA. Så drar jeg dit hvis jeg blir aktuell for et intervju. Sånn burde det kanskje i større grad også ha vært på andre områder. Men hva skjer hvis en nordmann som reiser til Spania – det er riktig at det ikke er så veldig mange det er snakk om, men antallet er stadig økende – ikke blir fulgt opp? Han kan være der i tre måneder. Så dukker det opp en jobb fra det lokale Nav-kontoret. Blir man da tilbakekalt til Norge? Hvordan følges det opp hvis det ikke er noen oppfølgingsrutiner for det? Vil statsråden sørge for at man blir tilbakekalt?
-0	Jeg synes komiteen kan si at saken er godt levert også, for det er en enstemmighet som er veldig bra. Spesielt sett i lys av en del andre klima- og oljepolitiske debatter som har vært de siste par årene, er det oppsiktsvekkende at det stort sett er enstemmighet hele veien, i hvert fall fra regjeringspartienes side. Det er en stor dag. Vi markerer forlengelse og økt utvinningsgrad på det første kommersielle olje- og gassfunnet i Norge. Det er 40 år med oljevirksomhet vi feirer, og det er perspektiver på ytterligere 40 år framover bare på dette feltet. Det er bra. Ekofisk-feltet la grunnlaget for det norske oljeeventyret, som har blitt fundamentet i inntektssiden for vårt velferdssamfunn. Det har på mange måter vært drivkraften for samfunnsutviklingen. Der en tidligere har etterlyst Norges Nokia, er oljenæringen i høyeste grad det som var Nokia-drivkraften, og som vi gjerne sier i dag, Norges Apple. Prosjektet som vi nå vedtar, øker utvinningsgraden på Ekofisk med 2,5 pst. og på Eldfisk med 6,5 pst. Det er formidable tall, både i prosent og – ikke minst – i forhold til hvilke verdier de representerer. Oppgraderingen er på totalt 64 mrd. kr, og investeringen skal skje i løpet av fire år. Det er enorme beløp, ikke bare reelt sett, men også relativt sett, selv i Norge. Det sier litt om hvor store ringvirkninger og hvor mange arbeidsplasser det genererer, når en får 64 mrd. kr i investeringer. Bare sett i forhold til beløpene i finanskrisepakken, som altså skulle redde det kapitalistiske system, er dette en dobbelt så stor investering som det regjeringen mente var nødvendig. Det er også et apropos i denne sammenheng at dette enorme investeringsløftet skjer uten at noen begynner å snakke om handlingsregelen. Men hadde vi begynt å snakke om en investering på 64 mrd. kr i norsk infrastruktur på fire år, tror jeg handlingsregelen hadde blitt dratt fram ganske kjapt. Det får vi ta som et positivt tegn på hvor viktig vi innser at olje- og gassnæringen er i Norge, og så kan vi ta handlingsregeldebatten senere. Dagens sak viser hvor viktig det er å ha en stor, dynamisk oljeklynge som videreutvikler teknologi og konsept. Det er viktig, fordi noen i denne salen – og utenfor denne salen – tror at vi gradvis kan bygge ned denne næringen uten at det har konsekvenser for vår teknologiske evne til å øke utvinningsgrad og ha gode inntekter. Et av regjeringspartiene lovte i fjor at oljemeldingen skulle være en avviklingsmelding. Forrige talsmann for SV sa at en skulle styre ungdom bort fra petroleumsrettet utdanning, og dagens talsmann for SV sier at man bør bruke ingeniørene på bedre ting enn på petroleumsnæringen i framtiden. Det ødelegger grunnlaget for å fatte slike gledelige beslutninger som vi faktisk gjør i dag. Det bør en ta inn over seg. En Ekofisk-forlengelse og en Eldfisk-forlengelse er mulig fordi vi har sterke klynger, bruker kloke hoder og har høy aktivitet, som muliggjør sterk forskning og utvikling av ny teknologi. Åm-utvalgets rapport viste hvor stort potensial det er, hvis vi gjør dette riktig. Ekofisk bør være en inspirasjon til at vi følger Åm-utvalgets anbefalinger. Det bør stimulere til økte offentlige bidrag til petroleumsrelatert forskning, for de såkalte utgiftene, som i realiteten er investeringer, er det vi nå høster av. Og forhåpentligvis er det ikke siste gang Stortinget gjør vedtak som vil øke utvinningsgraden på Ekofisk. Jeg håper det vil skje flere ganger, fordi det muliggjøres ved ny teknologi. Så er kraft fra land et tema som blir diskutert. Det er også der en gjerne har den største uenigheten internt i komiteen, selv om det er et betydelig flertall som står bak det som vi nå vedtar. Det er godt at en har vurdert det, det er fornuftig. Men jeg er også glad for at det ikke blir påkrevet. En viser til skyhøye kostnader. Det tar jeg med meg når en senere også skal diskutere klima med krav om elektrifisering, som representanten Serigstad Valen fra SV la vekt på i sitt debattinnlegg om grønne sertifikater i forrige sak. Det er godt når ansvarets time kommer, at partiene modererer seg, tar ansvar og sørger for at en har en kost–nytte-vurdering i bunnen og ikke bare holder på de symbolske standpunktene som en har i klimapolitikken. Det er også gøy å se at SV støtter olje- og gassvirksomhet på Ekofisk, Eldfisk, Knarr og Valemon, når en vet at det produktet som en pumper opp der, faktisk genererer CO2-utslipp, og når en i alle andre debatter i valgkampen hevder at olje- og gassvirksomhet i Lofoten, Vesterålen og Barentshavet vil skape for mye CO2-utslipp globalt. Så det er åpenbart snill CO2 som en skal utvinne fra Ekofisk og Eldfisk. Det bør være en honnør til dem som jobber der ute, at de faktisk gjør dette på en så miljøvennlig måte at alle partiene på Stortinget synes at oljen og gassen derfra er bra.
-0	Eg finn det jo noko underleg at statsråden er så på defensiven når det gjeld dette med formidling. Eg oppfattar det slik at statsråden no ikkje kan tenkje seg å frigjere ordinær arbeidsformidling frå Aetat og la Aetat konsentrere seg om formidling av arbeid til yrkeshemma, funksjonshemma og dei som det ikkje er så lett å formidle arbeid til i privat sektor. Eg vil også vise til Aetat si formidling av vikarar. Der har jo Aetat innført betalingsteneste. Så mitt spørsmål er: Er det slik å forstå at Regjeringa no er fullstendig fastlåst når det gjeld å bruke privat arbeidsformidling – at dei kan ta over den formidlinga som går på det ordinære planet, og at Aetat då kan konsentrere seg om arbeidsformidling til yrkeshemma?
-0	Statsrådens uttalte frykt for ein enda meir utfordrande situasjon på kraftmarknaden vinteren 2010–2011 ser ut til å slå ut i større grad enn han og regjeringa og elles mange andre har håpa på og ønskt. Rekninga for manglande politisk handlekraft blir no betalt av næringsdrivande og private. Spesielt er dette belastande for dei som sit nedst ved fellesskapet sitt bord. Vi veit at i staden for at dei kunne komme seg ut av fattigdommen med hjelp av den raud-grøne regjeringa, har det berre blitt fleire fattige dei siste seks og eit halvt åra som denne regjeringa har styrt. Med makta som ligg i eit fleirtal, har denne regjeringa hatt tidenes moglegheit til å handle, men i staden ser det ut som om denne regjeringa har hatt så store interne kamper i mange saker at det lammar fullstendig den handlekrafta som er gitt. Det er også eit paradoks at Norden har hatt straumunderskot i to år og blir redda av russisk atomkraft. Det blir det ikkje snakka særleg høgt om. For føregåande året blei straumunderskotet i eit samla Norden på over 16,2 TWh. Det gir oss ein enkel fasit. Utan russisk atomkraft ville det blitt straumkrise. Det er altså ok med russisk atomkraft, men ikkje med norsk gasskraft. Det er mogleg at påstanden frå ein svensk politikar om at Noreg er blant dei siste kommunistiske landa, er feil, men vi er i alle fall avhengige av straumproduksjonen deira, slik vår politiske leiing har stelt seg. At vi er avhengige av svensk atomkraft, var også representanten Solvik-Olsen innom. Vi var nyleg på eit besøk på IFE Halden og fekk presentert det dei jobba med. Dei forskar jo bl.a. på sikkerheit når det gjeld atomkraft, og då er det spesielt å merke seg at konsesjonstida deira som har vore gitt ti år i slengen, under denne regjeringa har blitt redusert til seks år. Det er slåande at sånt kan skje når vi er så avhengige av nettopp denne typen arbeid som dei styrer med, og det handlar om sikkerheit. Kva er det så som må til for å få straumprisar som resten av Europa misunner oss, igjen? No er det slik at trass alle våre vassressursar, betaler vi ein pris langt over den europeiske. Vi kan kanskje lytte til forslaget frå kraftverksjef i Statkraft, Ole Christian Povenius, som tek til orde for å opne opp for å bruke fleire freda vassdrag til vasskraft. Om verdas eksistens står i fare på grunn av global oppvarming, ville ikkje det vore for mykje å be om, spesielt når vi også kjenner til fleire gode forslag der inngrepa i verna område knappast ville bli nemneverdig synlege, og ny teknologi kunne brukast, eller vi seier ja til konvensjonelle gasskraftverk i staden for å importere straum frå europeiske kolkraftverk. Mange fleire andre tiltak kunne vore nemnde, men mange av desse ser ikkje på det å få straumrekning oftare som eit columbi egg, slik ein kan få inntrykk av frå den politiske leiinga i Olje- og energidepartementet. Straumen blir ikkje billegare for forbrukaren med slike tiltak, men det illustrerer godt denne regjeringas handlekraft. Elles var alle representantane frå Møre og Romsdal samla i Molde nyleg. Der kom det fram ei sterk bekymring i forhold til vassmagasina og vasstanden der. Dei endra konsesjonsvilkåra for dei mobile gasskraftverka tok ikkje vekk denne problemstillinga. Sjølv med rekordlåg vassstand ville ikkje dei mobile gasskraftverka bli starta opp før vasstanden var betydeleg lågare. Med ein indikasjon på at det ville ta slutt før veke 16–17, som er den tida på året med lågast vassmengde i magasina, og ein dette året var nede på rekordlågt nivå, var det likevel ikkje eit signal om å starte opp desse. Fylkesmannen og beredskapssjef ropte varsku og skulle møte NVE dei neste dagane. Biletet i Møre og Romsdal er også slik at ein av dei store kraftforbrukarane, Norsk Hydro, har stengt ned betydelege delar av sitt forbruk. Vi veit samtidig at Industrikraft Møre står klar til å gå i gang med anlegget sitt, om dei får lov til det. Men der er kravet reinsing. Spørsmålet er vidare om dei får på plass reinsing, slik det er indikert i eit oppslag i dag i Aftenposten. Er det då tiltak som kan ta imot denne reinsa CO2-en, som blir teken ut frå eksos?
-1	Aller først: Det er ikke helt riktig at SV kutter i bevilgningene til trygdeetaten, slik sosialministeren var inne på. Vi har en noe annen innretning og omdisponerer på noen områder, men samlet sett styrker vi budsjettet med 100 mill. kr. Tidligere i år utarbeidet SV en rapport som vi har kalt «Forskjells-Norge 2002». Denne rapporten bekrefter nok en gang den tendensen som har vært synlig i Norge de siste 10–15 årene. Samtidig med at det har utviklet seg en enorm privatøkonomisk overflod hos noen, er andre blitt offer for innstramminger, utstøting og svært trange økonomiske kår. Og rapporten viser at denne utviklinga fortsetter. Det forslaget til statsbudsjett som Regjeringa har lagt fram, vil på flere områder forsterke denne utviklinga og går derfor, slik SV ser det, i feil retning. SV ønsker å minske disse store forskjellene, ved å kutte på toppen og løfte opp dem som er på bunnen. For SV er dette et mål i seg sjøl, fordi vi vet at små økonomiske og sosiale forskjeller legger det aller beste grunnlaget for en god og balansert samfunnsutvikling på alle områder. Den eneste og sikreste veien til økonomisk og sosial trygghet ligger i det å ha et arbeid. Derfor er det et viktig fundament i SVs velferdspolitikk å sørge for et arbeidsliv som har plass til så mange som mulig, sjøl om ikke alle kan yte 100 pst. til enhver tid. Intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv er et viktig virkemiddel for å nå dette målet, og SV vil gå imot alle forsøk på å svekke eller undergrave denne avtalen. Likevel er det slik at noen av en eller annen grunn ikke kan delta i arbeidslivet og på den måten sørge for inntekt til seg og sin familie, sjøl om en har lagt forholdene godt til rette. SV vil at folk som er i en slik situasjon, skal sikres et trygt og forutsigbart økonomisk fundament gjennom velferdsstatens ordninger. SV er derfor sterkt imot flere av Regjeringas forslag i statsbudsjettet som vil svekke slike ordninger. Det foregår et viktig arbeid i regi av Aetat, trygdeetaten og den enkelte bedrift for å hjelpe folk som har havnet utenfor arbeidslivet på grunn av sykdom eller av andre årsaker, tilbake dit. For å lykkes med dette mener SV det er svært viktig å ha nødvendig fleksibilitet og ordninger som stimulerer til at dette i størst mulig grad lykkes. I statsbudsjettet foreslår Regjeringa innstramminger som går i stikk motsatt retning. Regjeringa synes å tro at hvis bare folk får det vanskelig nok økonomisk, vil de få helsen og arbeidsevnen tilbake. En slik tenking og en slik ideologi tar SV sterkt avstand fra. Vi går derfor inn for at uføretrygdede fortsatt skal ha anledning til å ha en friinntekt inntil 1 G, og dette er et eksempel på en ordning som vil stimulere folk til både å opprettholde kontakten med arbeidslivet og å prøve ut sine arbeidsevner. SV vil på samme måte gå inn for at folk som faller inn under ordninga med tidsbegrenset uførestønad, ikke skal ha lavere trygdeytelser enn andre som mottar trygd. Jeg er glad for at SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet står sammen i motstanden mot disse endringene. Dette klargjør viktige politiske skillelinjer her i Stortinget. Og jeg kan vanskelig forstå at Kristelig Folkeparti kan føle seg særlig bekvem med å være det partiet som sikrer flertall for en del usosiale innstramminger i budsjettet. Noe av det SVs forskjellsrapport viser, er at folk som lever på trygdeytelser, er blant dem som har aller minst å rutte med her i landet, og at mange trygdemottakere henvises til sosialhjelp i kortere eller lengre perioder. Dette kan ikke være meninga. Også nivået på den økonomiske sosialhjelpen er mange steder svært lav og strekker dårlig til, særlig for barnefamilier. SV fremmer derfor forslag om at det nå må settes ned et utvalg som skal vurdere nivået på trygdeytelsene og sosialhjelpsytelsene, med sikte på å heve disse, og der vi også ønsker å innføre bindende minstesatser for sosialhjelp. Systemet med veiledende satser har ikke gitt synlige resultater verken når det gjelder nivået på satsene eller når det gjelder å utjevne de store forskjellene fra kommune til kommune. SV mener at SIFOs levekostnadsberegninger kan legges til grunn i dette arbeidet. Og jeg hadde også håpet at Arbeiderpartiet og Senterpartiet kunne vurdere å støtte et slikt forslag. Sjøl om noe er blitt rettet opp i forliket mellom Regjeringa og Fremskrittspartiet, kommer det til å bli en betydelig økning i egenbetalinga på mange områder innafor helse- og sosialområdet de neste åra. Dette er nok et eksempel på forslag som vil ramme hardest dem som fra før har det trangt. Vi går imot disse økningene. Det ligger også inne i budsjettet en generell økning i egendeler ved legebesøk, som nok en gang ligger på nesten det dobbelte av den ordinære prisstigningen. Slik har det vært i mange år. Dette er et tema innafor egenandelsdebatten som sjelden er framme, men som har gjort at de som har minst å rutte med, får større utgifter ved sykdom. Skatt på sykdom er SV imot. Vi ønsker i stedet mer skatt på rikdom.
-0	I kvardagen vår blir vi eksponerte for produkt med komplekse samansetnader av organisk og uorganisk art, det vere seg matvarer, klede eller leiker. I denne samanhengen er det viktig å ha gode merkeordningar for varer, slik at vi som forbrukarar kan vere i stand til å vareta valfridomen til å velje vekk produkt som vi ikkje ønskjer, eller som kan ha skadelege verknader på oss. Som forbrukarar er det ikkje alltid at vi ser på noko som skadeleg når vi blir utsette for det i små mengder. Dessverre kan dette vere med på å skape eit skin av tryggleik, då det heilt ut kjem an på eigenskapane til dei ulike stoffa, og ikkje minst samansetnaden av stoff, som har betyding for kor mykje som skal til før det kan påverke oss helsemessig. Eg registrerer utolmodet når det gjeld internasjonale reglar, at arbeidet med denne viktige saka tar altfor lang tid. Det er eg heilt einig i. Framstegspartiet vil poengtere at det blir gjort mykje bra innanfor nordisk opplysingsarbeid knytt til miljømerking. Som fleire har vore inne på, er Svanemerket eit godt merke og er det offisielle nordiske miljømerket. Temaet var også til debatt i den siste samlinga i Nordisk råd i slutten av januar – i Åland. Svært mange er opptatt av denne problemstillinga. Vidare står det i Sundvolden-erklæringa at regjeringa vil arbeide for å «begrense spredning av miljøgifter». Regjeringa har bl.a. signalisert at ho har som mål å få utarbeidd ein eigen strategi for arbeidet med miljøgiftene. Så er det viktig å understreke at for Framstegspartiet er omsynet til forbrukarane høgast på dagsordenen. Framstegspartiet meiner at ei mest mogleg effektiv regulering og ein reduksjon av miljøskadelege stoff oppnår ein gjennom internasjonale avtalar, då utslepp og spreiing av miljøgifter også er ei global utfordring. I denne samanhengen er det viktig at vi har ei felles forståing av kva ein ser på som miljøgifter. Framstegspartiet føreset at dette arbeidet skal vere kunnskapsbasert, så vi ser fram til å få regjeringas strategi for handtering av miljøgifter og ein strategi for arbeidet med miljøgifter og regelverk knytt til dette. Ein samla komité er einig om at dagens regelverk er mangelfullt. Det trengst revidering og fornying.
-0	En statsråd må bestandig gjøre som et flertall i Stortinget gir instruks om og ønsker, og i denne anledning ønsker altså et flertall at statsråden skal ligge på været og vente litt angående styresammensetning ved Kunsthøgskolen i Oslo. Tomatene skulle modne, men de kan også råtne – de kan råtne på rot – og det kan også en skole som ikke har et styre som fungerer, gjøre. Jeg vil derfor utfordre statsråden til å komme opp hit og si om hun har på følelsen av at det nå er bedring i den situasjonen. Eller hvor lenge vil statsråden sitte og vente og se på at en skole ikke fungerer, slik den er beskrevet, før hun tar noe initiativ overfor et flertall i Stortinget? Så har jeg til slutt lyst til å si at jeg i praksis ser at flere kommuner i dag legger på prisene for de lokaler de leier ut til musikkskoler, både på fylkesplan og i kommunen. Mitt spørsmål til statsråden blir da: Vil statsråden ha et våkent øye med hvordan den utviklingen blir? I trange kommunale økonomier gjør man alt man kan for å fylle opp litt i kommunekassen, og jeg ser at dette går utover de institusjonene som vi her snakker om. Fremskrittspartiet fremmet eksempelvis i Ullensaker kommune for kort tid tilbake et forslag som gikk på at man skulle få leie disse lokalene nærmest gratis. Det ble nedstemt av samtlige partier. Bare Fremskrittspartiet mente at musikkundervisningen på barneskole- og barnehagenivå burde være gratis. Da er det underlig å høre på debatten, og det er underlig å se på merknadene.
-0	Jeg takker for den påminnelsen, hr. president. Det hadde jeg glemt. Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag som er referert i innstillingen.
-0	Mitt spørsmål går til næringsministeren. Konsekvenser av vedvarende lav oljepris opptar mange, ikke minst innenfor offshore- og oljerelatert næring. Media har den siste tiden bidratt til å skape et nokså dystert bilde av situasjonen, noe som i og for seg kan bidra til å forsterke et krisepreget inntrykk av situasjonen for norsk næringsliv. Deler næringsministeren en slik negativ beskrivelse av situasjonen for norsk næringsliv? Hvis ikke, hva vil næringsministeren gjøre for å gi et mer nyansert bilde av situasjonen for norsk næringsliv og sette dette inn i næringspolitiske sammenhenger?
-1	Jeg er enig med representanten Bøhler i det. Vi får se hvilke muligheter vi kan få til innenfor de kravene vi har når det gjelder personopplysning, for det er viktig at vi klarer den balansegangen. Så er jeg enig i at vi hele veien må sørge for at man har en likere praksis når det gjelder fritak, sånn at ingen fristes, fordi det f.eks. er en veldig ensidig fokusering på rangering, til å tøye regelverket av den grunn. Det er i utgangspunktet barnets utbytte av å delta i de nasjonale prøvene som skal være avgjørende. Så vi har en litt mer overordnet kunnskap om hvordan elever eller grupper av elever utvikler seg nivåmessig sammenlignet med andre elever over tid. Det viser at det kan være til dels ganske store endringer, f.eks. for elever som presterte på laveste nivå når det gjaldt lesing på femte trinn, har 32 pst. kommet på nivå 3. Det er litt forskjellige inndelinger i nivåer, men de har helt opplagt løftet seg betydelig til åttende trinn. Så det skjer betydelig progresjon, og hvis vi fokuserer på det, kan vi håndtere dette med vett og forstand.
-1	Jo, vi hadde gjennomslag for mange ting, bl.a. å få økt integreringstilskuddet, slik som kommunene ba oss om. Dette er en av de viktige tingene vi fikk på plass, og jeg tror kommunene har rett når de sier at det er utgifter knyttet til dette som er vanskelig å håndtere, spesielt på boligområdet. I tillegg til dette klarte vi å prioritere f.eks. barnehage til barna, noe som tydeligvis ikke Høyre klarer å prioritere, og som er av de aller viktigste integreringstilskuddene. De fleste av disse barna skal jo bo i en kommune. Å få på plass en ny bosettingsordning, det er det SV som mener. Det var det ikke flertall for i den forrige regjeringen.
-0	Vi mottar i disse dager svært alvorlige bekymringsmeldinger fra helseforetakene ute i landet. Jeg ønsker å stille helse- og omsorgsministeren spørsmål knyttet til sykehusøkonomien, ikke minst til alle kuttforslagene som nå kommer, og som helt åpenbart er i ferd med å gå ut over pasientbehandlingen. Vi ser rapporter fra Helse Nord-Trøndelag, som vil ha vikarkutt og færre leger, St. Olavs Hospital vil fjerne en rekke årsverk, Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF mener at utviklingen hemmes, Sykehuset Buskerud har problemer, Helse Midt-Norge har store problemer. I tillegg har vi nå sett at bl.a. Helse Sunnmøre vurderer å legge ned både rehabiliteringsavdelingen på sykehuset i Ålesund og Mork Rehabiliteringssenter. En vurderer nå også å legge ned sengeposten på kreftavdelingen. Dette må helt åpenbart være i strid med det som står i budsjettproposisjonen, at man tar sikte på å videreføre pasientbehandlingen til neste år på samme nivå som en hadde ved utgangen av første tertial 2006. Videre er det grunn til å minne om det brevet som også helseministeren har fått fra Legeforeningen i Nord-Norge, der man skriver at man nå frykter lengre ventetid for pasientene, økte og kostnadsdrivende lekkasjer av pasienter ut av landsdelen, markert dårligere undervisningstilbud for studenter og dårligere arbeidsmiljø for de ansatte. Spørsmålet mitt er: Ser ikke statsråden nå de store problemene for pasientene i Norge som følge av den pressede økonomien, at dette vil kunne medføre lengre køer og ventelister og dermed også økt sykefravær og økte utgifter til den posten? Hva vil statsråden gjøre her til beste for norske pasienter?
-1	Jeg vil tvert imot si det sånn at vi er mer realistiske og mer ansvarlige enn det Regjeringa var i sitt budsjett. Det er Regjeringa som har lagt en del føringer for hvor rask saksbehandlinga skal være f.eks., hvordan man skal korte ned soningskøene osv. Så det er Regjeringa som ikke har levert i den forbindelse. Nå klarte Fremskrittspartiet å få 10 mill. kr ekstra til kriminalomsorgen og 5 mill. kr ekstra til domstolene. Greit nok, men vi har satset 57,9 mill. kr ekstra til kriminalomsorgen og 15 mill. kr til domstolene, i tillegg til 15 mill. kr til konfliktrådene som også vil redusere køen f.eks., og en del rettshjelpstiltak som kanskje vil forhindre at en del saker ender i retten etter hvert. Jeg mener faktisk at vi har et veldig realistisk budsjettalternativ i motsetning til Regjeringa. Vi har satt oss omtrent de samme målene for hvordan vi skal klare å gjennomføre dette, men vi har latt pengene følge med. Det er jo det som er problemet. Det som kanskje irriterer meg mest med den Regjeringa vi har, er at det er veldig, veldig mange store, fine ord, men det er lite action. Det er lite penger, og det tror jeg også at Fremskrittspartiet vil skrive under på. Nå er det selvfølgelig sånn at Fremskrittspartiet har ekstremt mye penger til justissektoren og ekstremt mye penger til det meste, men vi har nå prioritert å legge inn penger på de områdene hvor vi ser at det skorter mest. Det er særlig kriminalomsorgen og domstolene, det er i forhold til konfliktrådene og en del av rettshjelpstiltakene bl.a. Vi syns dette er viktige deler. Jeg må si at jeg tror nok representanten Dybevig bør sette seg litt bedre inn i hvordan Domstolsadministrasjonen skal håndteres også, for det er jo sånn at Stortinget skal styre dette gjennom budsjettet og gjennom de signalene vi legger fram i budsjettet. Ellers mener vi at de skal få lov til å operere rimelig fritt i forhold til både departement og storting.
-1	Først må eg seie at eg er glad for den merksemda landsstyret – ikkje sentralstyret – i SV har fått dei seinare dagane. Utanriksministaren har tydeleg sagt frå, og har kommunisert det ut til våre alliansepartnarar, og så har forsvarsministaren vore tydeleg på det at det er stø kurs i forhold til vårt Afghanistan-engasjement. Det skal konsentrerast om ISAF, og vi trekkjer oss ut av «Enduring Freedom». Det er sikkert mange grunnar for det – eg skal ikkje ta den debatten her. Men det har kome fram her at SVs landsstyre har kravd at flya skal kallast heim. No skal jo flya vere der i tre månader. SVs landsstyremøte har ikkje sagt at desse flya skal kallast heim. Det SVs landsstyre har sagt, er at SV i storting og i regjering må hegne om ISAFs mandat og først og fremst sørgje for at ISAF og «Enduring Freedom» ikkje smeltar i hop. Dette er ein debatt som også går sentralt, internt, i NATO. Noreg skal delta og kome med sine meiningar i dei diskusjonane som går føre seg i NATO. Det vil også Stortinget få lov til å kome med sine bidrag til. Men det kan verke som om enkelte representantar her i salen ikkje synest at ein skal ha slike debattar. Ein synest ikkje noko om f.eks. å lytte til kva som går føre seg i dei andre NATO-landa – det er jo den debatten som går der dag for dag. Som eg har sagt tidlegare i dag: Eg registrerer at den konservative Angela Merkel følgjer opp den sosialdemokratiske Schröder sin utanrikspolitikk. Så dette burde ikkje vere noko underleg for dei som måtte trekkje dette så langt som å seie at det er usemje i Regjeringa om dette. Det har vore kommunisert, både frå alle partia i Regjeringa og frå dei gjeldande statsrådane, at Regjeringa står bak dette.
-1	"Det siste spørsmålet kan jeg slutte meg til, for det som denne debatten i hvert fall forhåpentligvis nå viser, er at vi er ferdige med de årene der store deler av de norske partiene snakket jernbanen ned og sa at det var en gammeldags løsning. Det ble sagt at det å snakke for jernbanen var som å bære havre til en død hest – det kunne man slutte med. Jeg har tatt fram flere sitater fra representanter fra sittende regjeringspartier som mente at man skulle slutte med jernbane i det hele tatt. Den tida er gudskjelov over, men spørsmålet framover er: Er vi som nasjon villig til å satse? EUs jernbanedirektiv og jernbanepakke IV ble altså nedstemt i EU-parlamentet i forrige uke. Det ble den jo fordi store jernbanenasjoner som har drevet jernbane med en mye mer offensiv politikk enn Norge de siste 30 årene, så at de forslagene som ligger i jernbanepakke IV, ikke er gode for å utvikle en god jernbanepolitikk. Det viktigste er at vi sjøl greier å satse på å ha en skinnegang og materiell. Vi har testet ut konkurranse i Norge på noen strekninger, og på gods har vi det jo. Hvis man er opptatt av å få mer gods over på jernbane, er det et trist faktum at volumet går ned. Det handler om at man ikke har foretatt de store investeringene, som ser på de lange traseene på investeringer, hvis man skal få godset over på jernbane. Da kan man ikke fortsette med en liten investering her og en liten investering der; man må se på de lange strekningene, også strekningene som kombinerer oss med utlandet. Og til samferdselsministeren vil jeg si at det er ikke bare på grensen i Østfold det gjelder. Også andre steder i landet vil man kunne bidra vesentlig til dette. Det handler om at man f.eks. tar i bruk de banestrekningene vi har, elektrifiserer dem og får lagd to spor mellom det sentrale Østlandet og Midt-Norge, gjennom Østerdalen og på Solørbanen. Den ligger der, og der er det faktisk også en banestrekning som går til Sverige, og som kan kobles på, slik at man har en godslinje som gjør at man kan tilby det som de som skal transportere godset sitt, trenger. Det er disse spørsmålene som er viktige, ikke den ideologiske debatten om at konkurranse bare fører til fordeler for jernbanen, slik noen tror. Representanten Myrli var oppe her og listet opp bl.a. det litt uklare bildet – det er kanskje litt snilt sagt – av alle de ulike enhetene som sorterer inn under NSB. Dette skal da koordineres, og så skal man ha enda flere private leverandører inn i dette. Det er ikke åpenbart at det blir til fordel for passasjerene. I land som har gjort dette systematisk, og som fremdeles pusher på for denne løsningen, slik som i England, har det vært ganske mange dårlige historier når det gjelder dette. Det har verken blitt billigere eller bedre. Da mener jeg at regjeringen får legge disse ideologiske overtonene sine til side. Det som er litt rart i dag, er kanskje at det er Venstre og Kristelig Folkeparti som er mest ideologiske i sine tilnærminger til dette spørsmålet, og at regjeringspartiene faktisk litt mer ser fordeler og ulemper og vil forsøke å få til et resultat som gjør at det tjener norsk jernbane og norsk både gods- og persontrafikk best. Det er jeg glad for. Men det kan være nødvendig å være sterkere i klypa enn det. Derfor trengs det nå en analyse, en klar analyse, av hvilke grep som i så fall vil splitte dette opp mer enn slik det er i dag, og forhindre den koordinerte innsatsen som må være på plass hvis vi skal få et moderne og godt jernbanetilbud i Norge. Jeg vil slutte med det, for jernbane er, etter mitt syn, den mest moderne og den mest klimavennlige transportformen vi har. Den bør vi utvikle. Jeg er glad for at alle nå har sluttet å snakke om at den er gammeldags, men det vil vise seg når fordelingen mellom veg og bane kommer, om regjeringen mener noe med jernbanesatsingen, eller om det bare er et slags skinn over gammel politikk."
-1	Saken som det refereres til i spørsmålet, er en straffesak. Håndteringen av denne hører inn under politiets og påtalemyndighetens ansvarsområde. Jeg kan i det videre svaret ikke komme inn på denne konkrete saken. Bokettersyn og regnskapskontroll er en viktig del av skatteetatens kontrollvirksomhet. Denne typen kontroller kan ha ulik karakter. Skatteetaten benytter seg av både kontroller hvor de som skal kontrolleres, er varslet om dette på forhånd, og kontroller som skjer uten varsling. Videre kan kontrollene være av en slik art at hele virksomhetens regnskaper og dokumenter gjennomgås, mens andre ganger kontrolleres bare deler av virksomheten. Skatteetatens kontrollvirksomhet reguleres av strenge taushetspliktbestemmelser. Ansatte i skatteetaten plikter å hindre at uvedkommende får adgang til opplysninger om noens formues- eller inntektsforhold eller andre økonomiske, bedriftsmessige eller personlige forhold. Dette legger sterke begrensninger på skatteetatens adgang til å informere presse eller andre om bokettersyn i bestemte virksomheter. Ulike informasjonstiltak er av betydning for å få skattyterne til å følge skatte- og avgiftsregelverket. Erfaringer viser imidlertid at informasjon og kunnskap om hvilke plikter man har, ikke er tilstrekkelig for mange skattytere når det gjelder å følge regelverket. Skatteetatens kontrollvirksomhet er viktig for å sikre etterlevelsen. Det er klart at skatteetaten ikke har ressurser til hele tiden å kontrollere alle som driver virksomhet. Et viktig element ved etatens kontrollarbeid vil derfor være å gi generell anonymisert informasjon om de kontroller som er foretatt, eventuelt skal gjennomføres. Dette bidrar til at risikoen for å bli oppdaget blir bedre kjent. Å bruke media til slik generell informasjon er både nødvendig og legitimt. Det er imidlertid viktig at skatteetatens informasjonsvirksomhet, med formål å arbeide preventivt, ikke går utover de rammer som gjelder for taushetsplikt om de enkelte skattyterne. Etaten skal ikke drive med forhåndsvarsling til media om tiltak overfor navngitte bedrifter og gjør det heller ikke, etter det Finansdepartementet kjenner til. Når det gjelder å øke den opplevde oppdagelsesrisikoen, er det også av betydning at media informerer om skattytere som er dømt for alvorlige skatte- og avgiftsunndragelser. Hvilken adgang det er til å gi opplysninger om straffeforfølging/domfellelse, er regulert i regelverket som gjelder for politi- og påtalemyndighetene og domstolene. At skatteetaten av og til bistår politiet i en straffesak som av ulike grunner blir slått opp i media, innebærer ikke at etaten er kilde for oppslagene.
-1	Eg trur at det var mange i SVs stortingsgruppe som hadde ein spesiell dag i går. Å vere stortingsrepresentant og høyre på minnetalar over to av partiets største kjemper, Hanna Kvanmo og Finn Gustavsen, rett før statsministeren for ei regjering der SV inngår, les opp regjeringserklæringa kan ikkje seiast å vere noko anna enn spesielt. Erklæringa er eit veldig godt utgangspunkt for det arbeidet som skal gjerast i Stortinget og i Regjeringa dei neste fire åra. For meg har lakmustesten vore: Kor tungt veg dei sakene som elles ikkje ville ha vore sånn viss ikkje SV hadde vore med? Og svaret, første gongen eg las erklæringa og eigentleg dagane etterpå, var: Det er saker som veg veldig tungt. Eg trur det er årsaka til at SVs landsstyre samrøystes har gitt tilslutnad til at partiet går i regjering. Partiet er fornøgd med erklæringa og ser fram til å jobbe med ho på ulike nivå. Eg vil gjerne få lov til å ta for meg nokre av dei områda som vi er spesielt glade for. Det første er openbert miljøområdet. Kapitlet «Norge som miljønasjon» er gledeleg lesing for oss som er opptekne av miljøet. Som nordlending kan eg ikkje unngå å vere glad for og stolt over at SV går inn i ei regjering som bidreg til at den siste store elva, Vefsna, blir verna. Samtidig får området sitt næringsfond, sånn at ein kan ta i bruk den moglegheita som vern av elva faktisk er, i forhold til f.eks. reiseliv og andre former for næringsutvikling. Eit anna tema er det som går på klima. Vi veit i dag at klimautfordringa ikkje er science fiction. Klimaendringane skjer no. Dei rammar hardast dei som er mest sårbare. Erklæringa har ambisiøse mål på området, og tiltaka er konkrete. Eg er sjølvsagt også veldig glad for og stolt over at det var SV som måtte i regjering for å få avslutta ein årelang kamp om gasskraft. Når det gjeld eit av dei store stridstema dei siste åra, i alle fall eit tema som blei heftig diskutert i den valkampen vi har lagt bak oss, petroleumsverksemd i nord, kjem avklaringa i forvaltingsplanen som kjem til våren. Stortinget kjem til å spele ei viktig rolle her. På vegner av heile SVs gruppe: Vi er klare til å begynne med den jobben. Eit anna område som fekk hjartet mitt til å banke, og spesielt etter å ha drive ein valkamp der ein har høve til å treffe veldig mange folk der dei bur, er regionalpolitikken og distriktspolitikken. Nokre av dei mest tydelege tilbakemeldingane som vi har fått, i alle fall i det fylket eg bur i, er at den førre regjeringa har svikta oppgåva si. Dette er eit godt kapittel i erklæringa, og eg gler meg til å gå i kommunalkomiteen og jobbe med dette. Dei tre hovudstrategiane for regional- og distriktspolitikken er gode, dei er offensive, dei er målretta, og dei er tilpassa det at Noreg ser heilt forskjellig ut ut frå kor ein ser det frå. Utanrikspolitikken er eit av dei mest sentrale politiske områda for SV. På mange måtar er det derfor SV er. Etter å ha høyrt minnetalane over Hanna og Finn i går og igjen lese utanrikskapitlet, må eg berre innrømme at eg er veldig stolt. Erklæringa slår fast at vi skal jobbe for ein FN-leia verdsorden. Om Noreg skal vere med i internasjonale operasjonar, skal ein ha eit klart FN-mandat. Nordområda er definerte som vår strategiske hovudinteresse. Dette er eit av dei områda som eg er sikker på at SV har spelt ei vesentleg rolle for å få til. Dette er eit område som stortingsgruppa til SV kjem til å prioritere å jobbe vidare med. Og det er klart, i ettertid av dramatikken som har vore i Barentshavet dei siste dagane, at nettopp det å slå fast at nordområda er vår strategiske hovudinteresse, er eit riktig val. Kystvakta, som SV har framheva, og som ein til tider har flirt av oss for, har fått bevist kor vesentleg ho er i forhold til norsk forsvars- og tryggingspolitikk. Og erklæringa slår fast at dette er eit område som skal styrkjast. Det er ein av dei viktige grunnane til at eg er glad for at «tunge» område i erklæringa er sånn fordi SV er med.
-1	Det er svært uheldig når barn ikke får sakene sine avklart raskt i fylkesnemndene, og derfor tar jeg kritikken fra Riksrevisjonen svært alvorlig. Jeg er ikke fornøyd med at vi ikke når målet om fire ukers behandlingstid, og at unger må vente såpass lenge på en avgjørelse. Vi vet at tidsaspektet i disse sakene er helt avgjørende, og det står i barnevernsloven at unger skal få nødvendig hjelp til rett tid. Den 1. januar 2007 trådte det i kraft nye saksbehandlingsregler for fylkesnemndene. Formålet med de nye reglene var først og fremst å legge til rette for en enhetlig og hensiktsmessig saksbehandling. Et viktig mål var at de skulle bidra til forenkling og effektivitet. Sakene i fylkesnemndene skal behandles snarest, og de skal behandles, om mulig, innen fire uker. Ved behandlingen av disse nye saksbehandlingsreglene støttet Stortinget departementets forslag om ikke å innføre en absolutt tidsfrist. Så har Riksrevisjonen sett på saksbehandlingstiden i saker med forhandlingsmøte, og det er viktig å si at det er én av flere behandlingsformer i fylkesnemndene. Jeg vil presisere at de har en større bredde i arbeidet sitt og har saker med andre lovbestemte frister enn det som kommer fram i rapporten som representanten viser til. For eksempel skal fylkesnemndene gjennomføre, om mulig, legalitetskontroll av akuttvedtak innen 48 timer, og de skal behandle klager på akuttvedtak innen en uke. Det er viktig å si, synes jeg også, at fylkesnemndene i stor grad holder seg innenfor fristene i disse sakene. Men når det er sagt, mener jeg at forholdene Riksrevisjonen viser til, er alvorlige. Det har vært en kraftig vekst i innkomne saker til behandling i nemndene de senere årene. Fra 2005 til 2008 økte antallet saker til behandling med 32 pst., en vekst på nesten 10 pst. årlig. Det er satt i verk ulike tiltak for å imøtekomme den veksten, bl.a. har det vært en styrking i antallet fylkesnemndslederhjemler, fra 38 til 52 i perioden 2005 til 2008. Det er også varslet i budsjettet fra departementet ulike tiltak for å gi organisasjonene et løft, som vi tror kan bidra til å senke saksbehandlingstiden ytterligere.
-0	Foregående innlegg var så rørende, for å gjenta det bl.a. Arild Stokkan-Grande har sagt tidligere. Vi må av og til gi ros til hverandre også, og derfor vil jeg gi ros til representanten Gunn Olsen for det flotte innlegget som hun holdt her, om den omsorgen som regjeringspartiene nå viser at de har for barnevernet. Og dette lover godt. Det er bare ca. tre måneder til statsbudsjettet skal legges fram, og vi gleder oss til å se at barnevernet der får en styrking. Jeg håper virkelig at statsråd Lysbakken får gjennomslag i regjeringen for det. Når vi leser innstillingen i denne saken – og det håper jeg at statsråden faktisk gjør – ser vi at en samlet komité er enig i den utfordringen barnevernet har. Komiteen understreker situasjonen i barnevernet i dag, at det er store mangler og utfordringer, og at det er svært viktig at barnevernet har de ressursene og den kompetansen som er nødvendig for å sikre de aller svakeste i vårt samfunn. Jeg håper at når det er en samlet komité som står bak dette, veier det veldig tungt. Det forslaget som nå ligger til behandling om en gjennomgang og en styrking av tilsynsordningen i barnevernet, er faktisk et av de viktigste forslagene som er behandlet, også sett i lys av det forslaget som er behandlet før i dag. Når vi vet at staten må gå inn og overta omsorgen av barn og omplassere dem i enten private eller offentlige institusjoner, i fosterhjem – eller andre tilbud – så er det tilsynet som er viktig. Det viktigste av alt er å ha et tilsyn som fungerer. Og når vi da – det var vel i desember i fjor – fikk en rapport fra Riksrevisjonen som viser at ett av tre barn ikke får det tilsynet de har krav på, så er det skikkelig bekymringsfullt. Vi vet også at mange kommuner sliter med å skaffe tilstrekkelig med tilsynsførere, slik at veldig mange barn ikke får det tilsynet de har krav på. Det er bekymringsfullt. Jeg vil anbefale alle å lese Barneombudets rapport «Maktesløst tilsyn» som rett og slett var skremmende lesing. Den er gitt ut i år, og dette må vi for all del ta med oss og få gjort noe med. Det er i hvert fall helt sikkert. Vi leser om et barn som sier: «Fylkesmannen er jo så dårlig på å følge opp. Hvem bøtelegger fylkesmannen?» Og hvem er det som fører tilsyn med det statlige tilsynet som nå skal overta dette? I den sammenheng er Fremskrittspartiet også glad for at det nå er et statlig tilsyn som skal føre disse tilsynene, men likevel ser vi at vi må la det få virke. Vi håper at det fungerer bra, men det er viktig å få på plass skikkelig kapasitet når det gjelder de tilsynsførerne vi har. Så hadde vi høring om denne saken. Det er flott når barn som faktisk har vært inn og ut av forskjellige institusjoner og fosterhjemsplasser, forteller fra sitt ståsted. Jeg tror vi alle sammen må lytte til de innspillene som kommer fra dem, for det er de som virkelig kjenner det på kroppen. Det er ikke så lett for oss å vite alt om dette, men vi skal lytte til de barna som faktisk har opplevd det. Et av de innspillene som kom fra en av de jentene som var på høringen, gjaldt ordet «tilsynsfører». Man forbinder kanskje «tilsynsfører» med tilsynsfører for personer som har vært i fengsel, og som har kommet ut, så jenta ønsket veldig at man skulle skifte navn til «tilsynsperson», fordi det er en person som barna skal ha tillit til. En tilsynsfører skal være til stede for barna. Det skal være sikkerhetsventilen til barna, og derfor er det viktig at barna har tillit til den personen. For det kan godt være at noen skal gi en rapport eller si noe om at de ikke har det så bra, enten det gjelder en institusjon eller det gjelder fosterforeldre, og da er det viktig at den personen som de skal forholde seg til, har tillit. De har faktisk rett til selv å få velge hvem de skal ha som tilsynsfører, og jeg tror også det er viktig at vi tar med oss de innspillene som kommer. Derfor støtter Fremskrittspartiet det forslaget som ligger her. Jeg tror det er viktig, som også en samlet komité har sagt, at vi får en gjennomgang og en styrking av tilsynsordningen. Jeg tar opp forslaget fra mindretallet.
-0	Først vil jeg ønske Jens Stoltenberg velkommen i klubben blant dem som gir subsidiær tilslutning til et budsjett fra regjeringspartiene, noe han for ett år siden forsverget at han aldri ville gjøre. Så til den sosiale profilen. Fremskrittspartiet stoppet enhver økning i de generelle egenandeler og egenandelstaket. Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet har nå sikret en økning i egenandelene i dette år på 23 pst., og han sikrer en økning i egenandelstaket på 14 pst. Arbeiderpartiet sikrer også at bedriftene må betale lønn under permittering, ikke i tre dager, men i ti dager, noe som forverrer situasjonen for veldig mange av dem. Jeg har erklært at Fremskrittspartiet ikke lenger anser seg for å være en del av Regjeringens basis. Anser man nå at Arbeiderpartiet har overtatt den store helhetlige avtalen som gjelder alle politikkområder? Og erkjenner Arbeiderpartiets leder at når vi kommer utpå vinteren og våren 2005, vil det være Arbeiderpartiet som også har et medansvar for situasjonen i eldreomsorgen, helsevesenet, norsk skole og for andre problemområder i norsk økonomi?
-0	La meg først slå fast at Fremskrittspartiet ikke støtter nedlegging av døveskoler. Nedlegging av statlige døveskoler skaper usikkerhet og utrygghet både for elevene og deres foresatte. Nedlegging av døveskoler kan skape frykt for et dårligere tilbud, noe som underbygges i rapporter fra Riksrevisjonen, der det kommer fram at kommunene i Norge hver eneste dag bryter rettigheter og lover som barn har når det gjelder spesialundervisning. Kunnskapsministeren er fullstendig klar over dette. Men likevel står hun på sitt og vil legge ned skolene. Mitt spørsmål er: Hva er det som har sånn bråhast i denne saken, slik at en ikke kan vente til det foreligger en vurdering av kvaliteten ved de kommunale døveskolene før en legger ned de statlige skolene? Hva vet kunnskapsministeren som tilsier at kommunene skal klare å erstatte døveskolenes gode tilbud til elevene?
-1	Aller først har jeg lyst til å si i forhold til representanten Alvheims visitt til motstanderne av helsereformen at SVs holdning til dette slett ikke er at vi ønsker at helsereformen skal bli mislykket. Vi ønsker at den skal bli god, til beste for pasienten. Så kan det hende at det må gjøres justeringer underveis for å få det til. Så vil jeg komme med noen merknader om den generelle økonomiske situasjonen for spesialisthelsetjenesten og helseforetakene. Dette har vært et sentralt tema både i statsbudsjettdebatten og i den alminnelige politiske debatten i sommer og høst, både her i huset og utenfor Stortinget. Det er ingen tvil om at de store underskuddene som er opparbeidet i de ulike helseforetakene i løpet av de to–tre siste årene, medfører store økonomiske utfordringer for sykehusene, både neste år og kanskje også flere år etter det. Så er det mange som hevder at årsaken til disse økonomiske problemene og underskuddene er at helsereformen har vært underfinansiert fra første dag, og at hvis bare helseforetakene hadde hatt penger nok, ja, så ville helsereformen vært en dundrende suksess. Til dette vil jeg si to ting. For det første brukes det nå atskillig mer penger i spesialisthelsetjenesten etter at helsereformen ble vedtatt enn før 2002, da fylkeskommunene hadde ansvaret for sykehusene. For det andre vil en jo med like stor rett kunne hevde at hvis bare fylkeskommunene hadde hatt penger nok til sykehusdrift, ja så ville den fylkeskommunale drift og eierskap av sykehusene også vært en suksess. Jeg vil minne om at et av argumentene fra noen av tilhengerne av helsereformen var at en statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten ville gi økt kontroll med kostnadsveksten. Jeg er sterkt i tvil om det er en slik god kontroll vi nå ser. Stortinget har altså tilleggsbevilget og etterbevilget betydelige beløp både i 2002 og nå i 2003. SV erkjenner at den økonomiske situasjonen for helseforetakene er slik at det er nødvendig å gjøre noen grep for å lette noe på trykket, for å si det slik, både gjennom mer midler og gjennom å utsette balansekravet ett år, til utgangen av 2005. Det er også derfor SV, som resten av komiteen, er enig i at den nedjusteringen av enhetsprisen knyttet til DRG som ble foretatt midt i budsjettåret, setter helseforetakene i en vanskelig situasjon. Det er viktig at sykehusene får en forutsigbar økonomi, i den forstand at de økonomiske forutsetningene som ligger til grunn for et budsjett, ikke endres underveis midt i budsjettåret og gis tilbakevirkende kraft. Det vil umuliggjøre en fornuftig planlegging og gjennomføring av behandlingstilbudet i sykehusene. SV støtter derfor at kap. 732 post 76 økes med 350 mill. kr på inneværende års budsjett. Så må det være slik at de økte DRG-inntektene må ha sin bakgrunn i faktisk økt aktivitet – slik også Asmund Kristoffersen var inne på – og at de ikke først og fremst er forårsaket av bedre registrering av behandling og diagnoser. De eksemplene på bevisst feilkoding ut fra økonomiske motiver som har blitt avdekket, er totalt uakseptable, og bør for framtida – slik SV ser det – få langt større konsekvenser for de ansvarlige enn hva tilfellet var i eksemplet i Helse Sør. Dette er så ødeleggende for tilliten til norsk helsevesen at det her må ligge en absolutt nulltoleranse til grunn. En annen side ved det innsatsstyrte finansieringssystemet er at systemet i for stor grad kan oppmuntre til at pasienter som er økonomisk lukrative å behandle, kan komme til å fortrenge behandling av lidelser som medisinsk sett burde vært høyere prioritert. Jeg viser i denne sammenheng til en riksrevisjonsrapport som angår hofteoperasjoner, der slike vridningseffekter er omtalt. Denne rapporten er nå til behandling i kontroll- og konstitusjonskomiteen. SV er derfor glad for at Regjeringa i budsjettet foreslo at ISF-andelen neste år reduseres fra 60 til 40 pst., og vi støtter sjølsagt Regjeringa i dette. SV tror at dette er riktig vei å gå, i retning av et inntektssystem som i større grad sikrer at det er medisinske forhold og lidelsenes alvorlighetsgrad som avgjør prioriteringene i norsk helsevesen.
-0	Den konstante utfordringen for Norge er vårt forhold til EU, et forhold som er basert på et nasjonalt kompromiss, EØS. Dette er kjernen av problemet – ikke EØS-avtalen, men at den for nesten alle kun er et kompromiss. For de fleste var den aldri og vil aldri være målet med forholdet til EU. EØS er det nest beste. Og det er krevende å kjempe for det nest beste. Gresset fremstår ofte grønnere på andre siden. Men en realpolitisk vurdering av det politiske landskapet både i Norge og i Europa tilsier at det er mange skyer som dekker for solen, og at det som fremstår som det nest beste, faktisk kan vise seg å være det best oppnåelige. Det nasjonale kompromisset utspiller seg også i dagens regjering, som har ansvaret for å forvalte EØS-avtalen. Alle partiene i regjering ønsker helst å bli kvitt avtalen – med litt ulike begrunnelser. Da er det legitimt å spørre: Hvem ivaretar EØS med den iver og entusiasme som er påkrevet? Og når jeg stiller spørsmål ved ivaretakelse av EØS-avtalen, går ikke det på verken politisk eller administrativ profesjonalitet. Jobben gjøres, men det er grenser for hvor langt en regjering og et embetsverk kan strekke seg, når det å gå utover trange rammer kan medføre en regjerings kollaps. EØS-avtalens utilstrekkelighet er belyst av flere. Vi trenger å oppdatere eller oppgradere avtalen, men vi klarer ikke å etablere en felles strategi for å gjøre dette. Nå er det startet et arbeid for å se på erfaringer med EØS. Det er bra. Men her har jo nei-siden vært tydelig på at de ønsket at evalueringen skulle handle mer om alternativer til avtalen enn forbedringer av den. Den debatten kommer nok til å få fornyet tyngde når rapporten legges frem. Vi som har forsøkt å etterlyse en foroverlent EØS-strategi i flere år, har ofte fått høre at det er dumt av Norge å sette dette på sakskartet, vi kan risikere å få en avtale som er verre. Dette er en strategi som kan være holdbar i en viss periode, men på et eller annet tidspunkt går den ut på dato. Og nå når Lisboa-traktaten er vedtatt, er min påstand at den har gått ut på dato. Norge har behov for en modernisert EØS-avtale, og dette arbeidet skulle vært prioritert. Det varsles at det kommer en stortingsmelding om temaet om et par år. Det er med respekt å melde i overkant sent. Men for en splittet regjering og en splittet opposisjon er det nok et kompromiss som er politisk greit nok. Men det bør ikke være greit nok. Vi bør gripe f.eks. den muligheten som Europaparlamentets komité for det indre marked har gitt oss når de selv snakker om behovet for en oppgradering av EØS-avtalen. I Norge er vi gode på å analysere konsekvenser og lese endringer i EU og i Europa, men vi er mindre gode på å omdanne våre analyser til nasjonale strategier for ivaretakelse av nasjonale interesser. Når vi enes om nasjonale strategier, som f.eks. i forhandlinger om grenselinje i Barentshavet, gjøres det viktige fremskritt på vegne av Norge. Men når vi er grunnleggende splittet, som i tilnærmingen til EU, blir også politikken deretter. Oppfordringen til oss alle må være ikke å la primære holdninger til EU og EØS ødelegge for en mulighet til å ha en nasjonal agenda i møte med EU om en EØS-avtale som er tilpasset Lisboa-traktaten og det EU-samarbeid vi ser i dag, som er noe annet enn det EU vi opprinnelig inngikk en avtale med. Norge er en relevant partner for EU på viktige områder. Vi skal ikke undervurdere EUs interesse for oss. Men et Norge som i beste fall er uklart, i verste fall dypt splittet i møte med EU, kan ikke forvente å få verken den oppmerksomhet eller de avtaler som vi trenger.
-0	I denne saken har det vært to tilnærminger til svar. Det ene er at vi vil vektlegge miljø, friluftsliv, lokale forhold og lokalmiljø på en veldig god måte i disse trasévalgene, som vi gjør i alle trasévalg. Det er viktig at vi lytter til hva lokalbefolkningen ønsker – hva kommunestyrene ønsker – når beslutninger skal tas. Det denne saken reelt handler om, er at den forrige regjering bestilte en konseptvalgutredning om fjordkryssing. Jeg ville tro at partier som har sittet i regjering, forstår at når man bestiller en konseptvalgutredning, ber man fagmiljøene utrede en rekke ulike alternativer. Det å be en ny statsråd om å gå inn og omgjøre bestillingen ens egen regjering selv gjorde, er litt spesielt. Den rød-grønne regjeringen ba om at dette skulle være en av de tingene som skulle utredes, og nå er de plutselig kraftig imot det når de har kommet i opposisjon. Det vil være å kortslutte de faglige arbeidene hvis vi skal gå inn og politisk styre hva som skal utredes eller ikke – det gis i mandatet som ble sendt ut fra forrige samferdselsminister. Det betyr ikke at jeg er enig i alle vurderingene som ligger i det mandatet. Det betyr ikke at jeg er enig i alle traseene. For meg i dag å gå noe særlig ut mot den traseen fordi jeg personlig ikke liker den, ville vært meningsløst. Men jeg har veldig klart syn på hva jeg synes er viktig å vektlegge. Regjeringen skal diskutere dette, og det er også viktig å få signal fra Stortinget. For et parti som har vært med og bestilt denne utredningen, i opposisjon plutselig å gå imot deler av utredningen de har bestilt, synes jeg egentlig er litt oppsiktsvekkende. Det handler dessverre mer om politisk spill enn om faktisk å være opptatt av problemstillingen.
-0	Nå er representanten Pollestad en så dreven politiker at han vet at når jeg skal uttrykke mine meninger, er det gjennom å forankre det i regjeringen. Det kommer jeg til å gjøre. Det skal vi bruke tiden nå fram mot høsten til faktisk å gjøre. Så vil jeg bare påpeke en annen ting, der jeg er helt enig med representanten Pollestad, og det er at han var i sitt innlegg inne på at dagen etter at 130 personer var drept i Paris, fant det sted en markering her i Oslo mot pelsdyr. For det første kan man sette spørsmålstegn ved timingen for det – i hvert fall hadde ikke jeg vært i modus til å gå i gatene og kjempe mot denne næringen dagen etter at 130 personer er blitt drept i Paris. Det andre er at jeg også, i likhet med han, vil si at det budskapet som blir framført med «kill the farmers», synes jeg er langt utenfor det som er akseptabelt. Så jeg håper at vi slipper å se en sånn type budskap fra pelsdyrmotstanderne igjen. Jeg synes vi bør ha en saklig debatt om dette.
-0	Et sunt miljø og ren luft er viktig, og jeg vil ta salen med på et lite tilbakeblikk: I 1951, mener jeg det var, opplevde man et særlig værfenomen over London, med et kjempestort høytrykk som gjorde at forurensning og smog ikke slapp ut. Dette medførte at over 12 000 mennesker omkom på grunn av smog og dårlig miljø. Derfor er det bra at vi får på plass lavutslippssoner gjort på en fornuftig måte. Men jeg må også si at det er ting i det representantforslaget fra Venstre som jeg stusser ganske mye over. Man ber her om at det skal fremmes forslag om å gi kommunene myndighet til å innføre lokale miljøavgifter på oljefyrer. Jeg blir litt forundret over Venstres forslag, for partiet vet – både ut fra avtaleformen regjeringen har med Venstre, og ikke minst ut fra hva Stortinget, med støtte fra Venstre, allerede har vedtatt – at det skal innføres forbud mot fyring med fossil olje i husholdninger og i øvrige bygg innen 2020. Da kan man jo undres over hva som er det egentlige formålet med forslag nr. 3 fra Venstre, for det er ganske selvmotsigende i forhold til det som allerede er etablert politikk. Det heter seg at veien ofte blir til mens man går, men når man vet at vi er i 2015 i dag, og at forbudet skal tre i kraft i 2020, og i mellomtiden skal man overføre myndighet til kommunene for å pålegge avgifter, så forsvinner på mange måter den veien man går på. Det er også slik at denne regjeringen har bevilget mer penger til Enova, for å tilby støtte til utfasing av bl.a. oljekjel for private husholdninger – for øvrig noe Venstre har vært med på å støtte. Det er heller ikke slik at flertallet i komiteen ikke er positive til å gi kommunene økt handlingsrom med hensyn til valg av virkemidler for å redusere den lokale forurensningen i byene. Flertallet støtter å gi kommunene hjemmel i vegtrafikkloven til å opprette lavutslippssoner. Men så var det dette med innordningen av et slikt system, som man jo kan diskutere. På den ene siden er det viktig å gi kommunene mulighet til å innføre lokale klimatiltak, men er det så gunstig og riktig å innføre tiltak som overfører beskatningsretten fra storting og stat til kommunene? Jeg tror ikke det. Dess friere kommunene står i en slik sak, vil det meget lett kunne føre til et langt mer fragmentert og lite oversiktlig avgiftsregelverk. Lokal fastsettelse av avgifter vil også frata Stortinget muligheter til å fastsette skatter og avgifter basert på felles prinsipper. Det er også klart at verken særavgiftsloven eller særavgiftsforskriften åpner for å delegere Stortingets beskatningsmyndighet for miljøavgifter på oljefyrer. Videre er det § 75 bokstav a i Grunnloven som sier at skatter og avgifter skal vedtas av Stortinget for ett år av gangen, og at eventuelt lovarbeid på dette området vil kunne medføre en endring av Grunnloven. Derfor er det vanskelig for Fremskrittspartiet å kunne være med og støtte Venstres opprinnelige forslag i saken.
-0	Jeg hadde ikke tenkt å ta noe treminuttersinnlegg, men jeg ble så utrolig provosert av representanten Afshan Rafiqs kommentar til dette med barn som er under tiltak i barnevernet, og deres behov for rus- og psykiatritilbud. Enten er det en utrolig arroganse, eller så er det veldig lite kunnskap om det som skjer, når man snakker om en syttenåring som er lettere animert, som skal gå foran andre når det gjelder tilbud om rusbehandling. I min hjemby døde en tolvåring av en overdose heroin. Vi har foreldre som kommer gråtende til barnevernet og ber om hjelp fordi de ikke lenger har kontroll med sin utagerende pode eller datter. Barn som har vært utsatt for seksuelt misbruk, har store traumer og føler ofte selv skyld. Dette er noen av de mest utsatte barna i Norge. Er det nødvendig at disse skal måtte gå og vente i et halvt år for å få den nødvendige behandlingen? En syttenårig lettere animert gutt er jeg helt sikker på at det kommunale barnevernet kunne greid å prate til rette og funnet tiltak for. Det er ikke ham vi snakker om. Vi snakker om de aller svakeste av de svake, som er helt hjelpeløse, og som hvis de ikke får umiddelbar hjelp, har et ødelagt liv foran seg.
-1	I debatten i dag har det vært brukt store ord og fremmet kritikk mot regjeringen – mot køer, ventetider og manglende innsats når det gjelder pasientbehandling. I særdeleshet har kreftgarantien vært kritisert – på feilaktig grunnlag. Mitt poeng er at hvis man ser på de alternative budsjettene – jeg har sett spesielt på Høyres alternative budsjett – så har ikke budsjettforslagene stått i stil med den kritikken som har vært fremmet, langt derifra. Det Høyre har foreslått, er ubetydelige endringer i helsebudsjettet. Jeg sa i mitt innlegg tidligere i dag at de var på ca. ½ pst., og de endringene som er foreslått, er i hovedsak omprioriteringer innenfor eksisterende rammer. Man foreslår i størrelsesorden 350 mill. kr til effektivisering av helseforetakene og 400 mill. kr øremerket rehabilitering, rus og psykiatri – i seg selv gode formål hvis det var nye penger, men det er å ta penger fra eksisterende drift. Høie svarte jo i sin replikk at det skulle tas fra somatikken. Så foreslår opposisjonen en storstilt låneordning til satsing på IKT. Man stiller til disposisjon penger som man kan låne. Vi vet at hvis helseforetakene skal låne penger, må de svare for en egenandel, og det må også tas fra driften. Veldig mye, kanskje det meste av det man foreslår, skal tas fra driften. Og hvilken drift? Jo, det er fra somatikken, og det er fra direkte pasientbehandling. Så dersom Høyres og deler av opposisjonens alternative budsjettforslag hadde blitt vedtatt her, hadde det betydd mindre penger til drift, til somatikk, mindre penger til direkte pasientbehandling og mindre penger til å få ned ventetidene. Det er realiteten. Det er spesielt Høyres budsjett jeg har sett på, men det gjelder også de andre budsjettene. Jeg ser bort fra Fremskrittspartiet, som i sin substans egentlig foreslår en rekvisisjonsøkonomi i spesialisthelsetjenesten. Det gir ikke mer pasientbehandling på lang sikt, det gir dårligere kvalitet. Det er konklusjonen min etter å ha sett igjennom budsjettforslagene. Det brukes store ord, men de alternative budsjettene står overhodet ikke i stil med det som framføres fra talerstolen.
-1	Statsråden har vår fulle støtte når det gjelder å prøve ut nye vurderingsformer, men jeg vil nok si at det vil være litt uheldig hvis vi bare knytter det opp til sidemålet. Det burde jo gjelde hele norskfaget, og ikke bare deler av norskfaget. Så hvis han går inn på den type forsøk, har han vår fulle støtte. Men la oss bevege oss bort fra denne konkrete saken og gå over til en generell vurdering, som jeg gjerne vil ha statsråden til å reflektere litt rundt: Hvis en kommune søker om et forsøk der en ønsker å fravike deler av en vedtatt læreplan, mener statsråden at en kan gjøre det i medhold av § 1- 4? Er endringer i læreplanen et pedagogisk forsøk eller er det et organisatorisk forsøk? Det syns jeg er viktig å få avklart. Og hvis statsråden er litt usikker, er mitt råd at han bør komme til Stortinget, slik at vi kan hjelpe ham med den avklaringen.
-1	Problemet er følgende: Ofte, særlig i de små kommunene, er det kommunen som er den store aktøren i offentlige servicekontor, og så har man spredte innslag av statlige tjenester. Trygd er vanlig i de fleste kommuner, ikke alle. Vi har likning, politi og enkelte andre statlige tjenester i begrenset grad. I enkelte kommuner har f.eks. lensmannen en dag i uka, likningskontoret tre dager i uka, osv. Det gjør at det er kommunen som blir den store pådriveren for å få dette til, og så opplever man på de små plassene at de statlige etatene finner det hensiktsmessig ikke å delta fordi man nærmest er på vei ut av det området. Som distriktspolitiker syns jeg det er viktig at man klarer å holde denne typen tilbud også i små kommuner, og derfor blir det ekstra viktig at statlige etater deltar i offentlige servicekontor i små kommuner. Ser statsråden at det er nødvendig at man ser på disse små kommunene med litt andre øyne, slik at man sikrer at man har det minimumstilbudet i offentlige servicekontor som disse etatene kan bidra med?
-1	Jeg tar opp dette spørsmålet også fordi jeg føler personlig skyld og ansvar. Under folkemordet i Rwanda i 1994 ble ordet Rwanda overhodet ikke nevnt i Stortinget. Man er i ferd med å få en krig i Afrika som etter all sannsynlighet er mye mer blodig enn den vi har i Kosovo, og som har potensial til å destabilisere hele det afrikanske kontinentet. For en gangs skyld er jeg ikke fornøyd med det svaret utenriksministeren gav. Jeg mener det ikke er akseptabelt å likestille de forskjellige partene i denne konflikten. President Kabila bærer et stort ansvar for ikke å ha startet en nasjonal forsoning da han ble innsatt for ett år siden, men framfor alt er Zimbabwes posisjon helt særegen. Det er to grunner til det. Zimbabwe har ingen legitime sikkerhetsinteresser i Kongo, slik Uganda og Rwanda må sies å ha, og det ser nå ut til at president Mugabe er den viktigste hindring for å få til en fredelig løsning på konflikten. Jeg vil da spørre om utenriksministeren vil stille seg bak de fredsinitiativ Mandela har tatt, og legge et særlig press på Zimbabwe for å bidra til å finne en løsning.
-1	Jeg har lyst til å begynne med å beskrive to erkjennelser. Den ene erkjennelsen er at klimaproblemet er et av de største og viktigste og også vanskeligste miljøproblem verden står overfor. Vi har altså en situasjon hvor de dramatiske klimaendringene gjør at menneskers livsvilkår og livsmuligheter reduseres kraftig. Det er viktig som bakgrunn for den offensive miljøpolitikken som Regjeringen har, og de beslutningene vi har tatt omkring CO2-rensing. Det er den ene erkjennelsen det er viktig å holde høyt oppe. Den andre erkjennelsen er at vi har en situasjon i Midt-Norge som er alvorlig, iallfall når vi ser noen år fram i tid. Dette er Regjeringen opptatt av. Vi møtte en situasjon da vi kom inn i regjeringslokalene, som viste at tidligere regjeringer kanskje ikke har tatt situasjonen i Midt-Norge alvorlig nok. Det er på bakgrunn av disse to erkjennelsene – det alvorlige ansvaret vi har når det gjelder klimaendringer og å ta klimapolitikken på alvor, samt erkjennelsen av at vi står overfor en alvorlig situasjon i Midt-Norge – at Regjeringen jobber for fullt for å møte den utfordringen. Olje- og energiminister Odd Roger Enoksen forbereder, diskuterer, vurderer og jobber nå systematisk gjennom alle ulike alternativ. Regjeringen har ikke tatt noen beslutninger riktig ennå, men jeg kan forsikre Stortinget om at vi både jobber med og har perspektiv på miljøhensynet og kraftkrisen. Stortinget vil selvfølgelig bli orientert så snart Regjeringen har fattet beslutninger.
-0	Grunnen til at jeg ikke ba om det da, er at jeg ikke visste hvor mange andre partier som ville be om replikk. Men når det er ledig, vil jeg veldig gjerne utfordre statsråden videre. Hun svarte ikke på mitt spørsmål, så jeg skal bare stille ett spørsmål, og jeg håper statsråden kan være konkret: Hvilke konkrete tiltak jobber regjeringen med, som vil gjøre noe med dette og avhjelpe den situasjonen norsk transportbransje er i?
-1	Det står ikke i SVs program at SV er imot karakterer i ungdomsskolen. Jeg er helt sikker på at vi får rett når det gjelder sammenhengen mellom læring og ernæring, på lang sikt. Det er noe som flere og flere blir bevisst på. Det mest smålige forslaget i dette budsjettframlegget er jo Høyres forslag om å ta bort frukt og grønt i norsk skole. Den dagen Høyre tar det bort fra sine egne møter, tror jeg kanskje norske elever vil ha litt mer gehør for forslaget. Så oppfatter representanten det helt riktig, og det var jo ikke akkurat – hva skal man si – noe koseinnlegg representanten Aspaker holdt i forhold til SV heller. Jeg synes det er forfriskende med litt konflikt i skoledebatten, for min del, men det er jo helt feil at Høyre nå har gehør for de sakene som de selv fremmet som sine spisser i skolepolitikken. Det er ikke noe rop etter flere privatskoler, derfor ligger Høyre lavt på det. Og de nasjonale prøvene er ikke gjennomført slik som Høyre ønsket.
-0	La meg begynne med å takke forslagsstillerne for muligheten til å drøfte denne problemstillingen i Stortinget. Det er åpenbart en viktig sak. Potensialet for opprustning og utvidelse av eksisterende vannkraftanlegg er i størrelsesordenen 10 TWh, med noen få endringer, og kanskje enda større hvis man virkelig setter alle kluter til. Dette kan man altså gjøre uten å bygge ned nye elver, men kun ved å oppruste infrastruktur og i noen tilfeller bruke litt mer vann i eksisterende anlegg. Saksordføreren var inne på det brevet som 15. mai ble sendt fra Finansdepartementet om høring. Mange av de tingene Regjeringen skisserer der, er bra, og dette vil kunne være et bidrag til at man får realisert noen flere prosjekter innen opprustning og utvidelser. Likevel mener altså Fremskrittspartiet sammen med forslagsstillerne at man har behov for en helhetlig plan. Utredninger er jo Regjeringen veldig bra på, men det man trenger, og det skriver en samlet komite, er en investeringsbeslutning. Komiteen skriver: «Komiteen vil videre peke på at O/U-potensialet bør søkes utløst gjennom konkrete investeringsbeslutninger.» Så er det slik at investeringsbeslutninger tas basert på beregninger om lønnsomhet. Den skatteskjerpelsen som Regjeringen innførte ved juletider for året 2008, reduserer lønnsomheten for alle disse prosjektene. EBL hevder at potensialet ble redusert med så mye som i størrelsesordenen 5 TWh. 5 TWh kan erstatte ca. 10 mill. tonn CO2-utslipp, hvis det går til å erstatte kullkraft produsert i Europa. Denne skatteskjerpelsen er et stort paradoks. Det er dårlig næringspolitikk, for en får investert mindre i distriktene, det er dårlig distriktspolitikk, det er dårlig energipolitikk. Det innebærer konkret rett og slett overføring av midler fra kommuner og fylkeskommuner til staten, og dermed er det også dårlig kommunalpolitikk. Opprustning og utvidelse av vannkraftverk har i for lang tid blitt behandlet stykkevis og delt. Det er nå på tide å se dette viktige området på en helhetlig måte. Det bør man gjøre gjennom å legge fram en plan. Jeg noterer meg at saksordføreren og flertallet mener at dette vil bli grundig behandlet i petroleums- og energimeldingen som kommer til høsten. Det gleder jeg meg selvfølgelig til å se. Men man kan altså begynne med to enkle ting: Det ene er å fjerne skatteskjerpelsen som denne regjeringen har innført, og det andre er å sørge for at også opprustning og utvikling av store vannkraftanlegg blir inkludert i grønt sertifikat-ordningen, som vi alle venter i spenning på. Det håper jeg at den nye olje- og energiministeren som vi får i morgen, tar tak i umiddelbart. Men det fremmer jeg det forslaget som vi er medforslagsstiller til.
-1	Det stemmer at SV er i eit litt «dodgy» selskap her, på same måten som Senterpartiet var i eit ganske «dodgy» selskap når det gjaldt tiggeforbod. Så det er mykje rart som går føre seg i politikken, også frå Senterpartiets side. Vi veit også at det er delte meiningar i det partiet i denne saka. Representanten framstiller det som om det er ein automatikk i at når ein lov blir vedtatt, blir han gjennomført. Sånn er det ikkje, og det synest eg er spesielt at senterpartirepresentanten ikkje ser. Det er ikkje SVs forslag vi behandlar i dag. SVs opphavlege forslag var at i opne båtar – uavhengig av lengdemeter – der det er barn til stades, skal også alle dei andre som er i båten, bruke vest. Så mitt spørsmål til representanten er: Kvar kjem åtte meter frå? Dette var jo berre ein illustrasjon frå gruppa om kvar det var mest prekært, men som lovvedtak – kvifor er ikkje alle opne båtar med?
-1	Da biskop Desmond Tutu ble kjent med noe av innholdet i Soria Moria-erklæringa, sa han følgende: Fantastisk at slike ting fremdeles kan skje. Med et rød-grønt stortingsflertall og en rød-grønn regjering vil Norges stemme for styrking av FN, for konfliktløsing heller enn bomber, for styrking av menneskerettigheter og for kampen mot fattigdom i verden bli tydeligere. Soria Moria-erklæringa slår fast at deltakelse i internasjonale operasjoner skal være forankret i FN-pakten og ha et klart FN-mandat, og at Norges innsats skal vris til fordel for større deltakelse i FN-operasjoner, med andre ord: mer norsk militærpersonell med blå FN-hjelmer. Denne klare forpliktelsen vil bety noe for utviklinga av internasjonale spilleregler og for styrking av FN som den eneste internasjonale instansen som kan legitimere bruken av makt når maktbruk trengs. Det er i norsk interesse og i verdens interesse at vi har en FN-ledet verdensorden og ikke en situasjon der nasjoner kan ta seg til rette p�� egen hånd. Det er i vår og i verdens interesse at kampen for en tryggere verden og mot terror skjer innenfor rammene av menneskerettighetene. Nå mer enn noensinne trengs alternativer til militær innsats, alternative måter å fremme, koordinere og sikre kvaliteten på fredsbygging og konfliktforebygging på. Mer enn noen gang trengs de kreftene som kjemper mot spredning av atomvåpen og for nedrustning. Jeg skal gi den rosen til den forrige regjeringa og daværende utenriksminister at Norges engasjement på dette området har vært klart. Norge har vært og skal være en pådriver for et bredest mulig og mest mulig forpliktende ikkesprednings- og nedrustningsarbeid. Spredning av kjernefysiske våpen er en alvorlig trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Det er derfor viktig at Norge fortsetter samarbeidet i 7-landsgruppa for å komme videre i oppfølginga av tilsynskonferansen i 2000, og enda viktigere blir det når vi vet at verken tilsynskonferansen i 2005 eller FN-toppmøtet i september i høst klarte å bli enige om nye tiltak for å møte trusselen om spredning av kjernefysiske våpen. Jeg er veldig glad for at det er en samstemmig komite som mener at Regjeringa må arbeide for at NATO-landene skal gå foran når det gjelder bekjempelse av masseødeleggelsesvåpen. NATO må kontinuerlig vurdere sin egen våpenstrategi for å redusere atomvåpenets rolle i internasjonal politikk. «En fullstendig avskaffelse av atomvåpen er et mål som det må arbeides for», sier en enstemmig komite. Norge har vært og skal være en pådriver for å utvikle et internasjonalt instrument for å bekjempe ulovlig mekling av håndvåpen. Det er faktisk sånn at det er håndvåpen som dreper og skader flest mennesker rundt omkring i verden. Ukontrollert spredning av håndvåpen i land med svakt politi og rettsvesen, høy arbeidsledighet og stor fattigdom er en stor sikkerhetstrussel og en utviklingstrussel. Når Norges stemme har vært så klar på dette området, er det et paradoks at Bondevik-regjeringa raderte ut støtten til fredsorganisasjonene her hjemme. Jeg mener det var ganske opprørende. Norges innsats som fredsnasjon er helt avhengig av at vi her hjemme har stor kompetanse på disse områdene, og at det skjer en åpen og opplysende debatt. Norge har et rikt mangfold av fredsorganisasjoner. Jeg er derfor glad for at det i dette budsjettet blir tilbakeført 2 mill. kr til disse, og jeg har notert meg at de «gamle» regjeringspartiene også er tilfreds med det. Det var samarbeidet mellom UNIFEM – FNs utviklingsfond for kvinner – og de mange frivillige organisasjonene, og særlig kvinneorganisasjoner verden over, som gjorde at Sikkerhetsrådet vedtok den viktige resolusjon 1325 for fem år siden. Denne resolusjonen beskriver den volden som holder kvinner nede i krig og i krisesituasjoner, og hvordan kvinners innsats må tas med ved fredsmekling og når nasjoner skal bygges opp igjen. En UNIFEM-rapport om kvinner, krig og fred er rystende lesning om bl.a. hvordan kvinners kropper blir krigsarenaer gjennom massevoldtekt og spredning av hiv/aids, og om hvordan særlig jenter mister muligheten til skolegang i krig og krisetider. Det er nå viktig at resolusjon 1325 blir fulgt opp. Jeg er glad for at Regjeringa har forpliktet seg til at det skal utarbeides en handlingsplan på dette området. Første skritt er 2 mill. kr mer til UNIFEM i dette budsjettet. Det er helt klart at tusenårsmålene aldri kan nås dersom ikke krenkelser av kvinners menneskerettigheter opphører, og dersom kvinner ikke får mulighet til å spille en rolle i konfliktløsning rundt fredsforhandlingsbordene i overgang fra krig og krise til fred – i Sudan, på Haiti, i Kosovo, i Kongo. FN-midler til nettverksoppbygging blir nå gitt til kvinnelige politikere på Haiti, i håp om at det blir flere kvinner i parlamentet etter valget. Kvinner må delta i alle deler av beslutningsprosessene. Verdens kvinner bærer fattigdommen på sine skuldre. 70 pst. av verdens fattige er kvinner. Den største feminiseringen av fattigdom skjer på landsbygda i de fattigste landene. Derfor må alt utviklingsarbeid foregå med kvinnebriller på, ikke bare for de kvinner som ikke har fått retten og muligheten til å leve det livet de ønsker seg for seg og sine barn, men fordi kvinner er en ressurs for utviklinga av en bedre verden. Derfor må det altså satses på kvinnene. FNs utviklingsrapport fra 1995 sa tydelig fra om at den sikreste måten å investere i økonomisk og sosial utvikling på, er å styrke kvinners økonomiske og sosiale posisjon – gi kvinner gjennom nettverksbygging mulighet til å organisere seg, til å delta og til å påvirke. Kvinners reproduktive helse henger nøye sammen med kvinners tilgang til makt og ressurser. Derfor vil det nye flertallet være tydelig på at en styrking av kvinners reproduktive helse og rettigheter vil være viktig i et utviklingsperspektiv og i arbeidet mot spredning av hiv/aids. I tilleggsproposisjonen signaliserer Regjeringa at miljø skal være et satsingsområde innenfor utviklingsarbeidet. Ifølge FN vil vi få mange flere millioner klimaflyktninger dersom det ikke gjøres noe for å møte klima- og miljøødeleggelsene. Derfor er det viktig å satse på miljøet i bistandsarbeidet. Men det er vel så viktig at FNs klimakonferanse som møtes i Montreal, kommer ut med noen resultater. Årets vinner av Sofie-prisen, Sheila Watt-Cloutier, skal delta på denne konferansen. Hun har varslet at hun vil kreve at det settes i verk tiltak for å stoppe klimaødeleggelsene av hensyn til menneskerettighetene. Jeg er veldig glad for at vår miljøvernminister sier at dette er en solidaritetskamp som vil få Norges støtte. Den rød-grønne regjeringa har allerede vist vilje til større åpenhet rundt WTO-forhandlingene. En rettferdig WTO-avtale vil være avgjørende for om vi skal kunne løse fundamentale spørsmål både globalt og nasjonalt. Men først og fremst vil utfallet av WTO-forhandlingene være avgjørende for om store deler av verdens befolkning skal kunne ha den samme mulighet som rike land har hatt, til å løfte seg sjøl ut av fattigdom og marginalisering. Ikke ett eneste land har maktet å utvikle rettferdighet og demokrati for de store befolkningsgruppene uten å ha hatt mulighet til å beskytte egne interesser og ressurser. Verdenshandelen trenger spilleregler som kan tøyle grådige markedskrefter og basere seg på interessene til vanlige folk, til de fattigste og til miljøet. Til slutt vil jeg uttrykke glede over at den nye utenriksministeren skjønner hvor viktig den utenrikskulturelle satsinga er. Den er viktig, ikke bare fordi den skal profilere Norge ute i verden, men også fordi den er viktig for utvikling av kunst- og kulturlivet og for det som skal skje her hjemme. Ved å få til en større utveksling, mer av norsk kunst og kultur ut i verden og mer av verdens kunst og kultur tilbake hit, kan vi få til en utvikling av norsk kunst- og kulturliv, men da er det viktig at vi til neste år, i Ibsen-året, også er opptatt av å formidle den moderne kunsten utad, og at vi får til et større samarbeid mellom Kulturdepartementet og Utenriksdepartementet.
-1	Det har vore ein del kritikk mot forslaget frå SV om republikk, så no har vi forbetra det. No er det håp om republikk i Noreg. På vegner av representantane Truls Wickholm, Eirin Sund, Marianne Marthinsen, Jette F. Christensen, Snorre Serigstad Valen og meg sjølv vil eg setja fram eit forslag om endringar i Grunnlova § 1 om innføring av republikk som styreform i Noreg. På vegner av representantane Akhtar Chaudhry, Marit Nybakk, Jette F. Christensen og meg sjølv vil eg setja fram eit grunnlovsforslag om forbod mot produksjon, introduksjon, utplassering og bruk av atomvåpen i Noreg. På vegner av representanten Rannveig Kvifte Andresen og meg sjølv vil eg setja fram eit forslag om endringar i Grunnlova §§ 2, 4 og 16 om endeleg avskaffing av statskyrkja. På vegner av representantane Jette F. Christensen, Marit Nybakk og meg sjølv vil eg setja fram eit grunnlovsforslag om at Stortinget skal ha kortere ferie – altså skal tre saman tidlegare. På vegner av meg sjølv vil eg setja fram eit grunnlovsforslag om utviding av tidsfristen for å foreslå endringar av Grunnlova. Så er det to grunnlovsforslag, og no er vi så heldige at vi får Grunnlova på bokmål og nynorsk. Eg vil setja fram eit grunnlovsforslag om 16-års stemmerett og eit grunnlovsforslag om meir openheit om norsk deltaking i krig i utlandet. På vegner av representantane Per-Kristian Foss, Martin Kolberg, Marit Nybakk, Jette F. Christensen, Per Olaf Lundteigen og meg sjølv vil eg setja fram eit forslag om endringar i Grunnlova § 97 om unntak frå tilbakeverkingsforbodet for handlingar som var straffbare etter folkeretten.
-0	Det var jo ikke et hyggelig svar. Det var dessverre det jeg regnet med. Etter mitt syn er delingen forsvarlig. Jeg mener også at det her har vært en dårlig saksbehandling, bl.a. på grunn av at avgjørelsen i det lokale landbrukskontoret er basert på antakelser, som f.eks. det at barnebarnet skal overta og drive gården. Det er det ikke grunnlag for å hevde. Barnebarnet er flyttet fra området, og har ikke gitt inntrykk av å ønske å drive videre. Man bør også i denne saken ta menneskelige hensyn. Det er jo en total brist i logikken når man fradeler tre hyttetomter like i nærheten. Det er også slik at eieren av dette huset kan rive huset når han måtte ønske å gjøre det. Det betyr at man da ikke har to kårboliger, og man bør også legge vekt på det. Mitt spørsmål blir da: Er det slik at ministeren ikke ønsker å ta de menneskelige hensyn som er i denne saken?
-1	Trygghet er et velferdsgode. Trygghet er en forutsetning for et fungerende demokrati. Det er også basis for den personlige og menneskelige utviklingen. Det er en prioritert oppgave for SV og Regjeringen å gjøre samfunnet trygt. Trygghet skapes med forebyggende arbeid, sterk politikraft og rehabilitering. Trygghet handler om gode oppvekstvilkår – om å gi alle barn og unge mulighet til å delta og utvikle seg i samfunnet uavhengig av foreldrenes økonomiske og sosiale situasjon. For å skape trygghet i samfunnet må vi begynne tidlig. Trygghet begynner i et menneskets første leveår. Vi i SV er stolte over at vi har gjennomført tidenes forebyggende reform: full barnehagedekning. Lovfestet rett til barnehageplass til en overkommelig pris er på plass. I bydeler med en større andel barn med minoritetsbakgrunn er tilbudet for fire- og femåringene ytterligere forsterket. Prisen her er noen få hundre kroner pr. måned. Barn som mestrer hverdagen, som mestrer språket og som er trygge i sine sosiale omgivelser, har bedre forutsetninger for å trives og lykkes i skolen. Disse barna vil stå bedre rustet til å gjennomføre videregående skole, som igjen er et godt bidrag til at mennesker stiller bedre i livet og i samfunnet. Husk at 83,7 pst. av innsatte under 25 år ikke har fullført videregående skole. Fire av ti innsatte har ungdomsskolen som lengste fullførte utdanning. SV er igjen stolt over at denne regjeringen har innført gratis læremidler i den videregående skolen. Dette er vår type skattelettelse. Det er viktig for SV å sørge for at alle barn i Norge skal ha mulighet til å fullføre videregående skole, uavhengig av foreldrenes økonomi. Igjen er det å gi mennesker utdanning det beste forebyggende tiltak. Det skaper trygghet for enkeltindivider og samfunnet. I løpet av de siste fire årene SV har regjert sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, er kommuneøkonomien styrket. Fra og med 2006 til 2010 er det en realvekst i kommunenes samlede inntekter på om lag 41 milliarder kr – det er store penger. Med 41 milliarder kr skapes det uendelig mye velferd – og trygghet. For å konkludere: Trygge barn skaper et trygt samfunn. Så har vi virkelig styrket politiet. Politiet er viktig både når det gjelder forebygging av kriminalitet og selvfølgelig når det gjelder etterforskning. SV er helt klar på at politiets tilstedeværelse – altså synlig politi – forebygger kriminalitet. SV er meget opptatt av ofrene. Det er av stor betydning for ofrene at saken etterforskes raskt og gjerningspersonen får sin straff. Derfor er SV meget fornøyd med at politietaten har fått tidenes største budsjettøkning. I løpet av de siste fire årene har vi utdannet rekordmange politifolk, over 600 flere enn under Bondevik II. Opptaket i 2010 vil være på 720 studenter. Vi øker politiets budsjett med hele 1,3 milliarder kr. Politiet har fått 460 sivile stillinger i år. Dette videreføres. Det er et tall som opposisjonen ikke kunne drømme om engang. Høyre foreslo 160 sivile stillinger. Vi har gitt politiet riktig og nødvendig verktøy i form av DNA-registeret. Vi har gjort det gratis for lokale politikamre å bruke det. Jeg besøkte Stavanger-politiet forleden. De lovpriser DNA-reformen. De mener at dette er et flott verktøy for å ta gjerningspersoner. Det gjør arbeidet lettere og raskere. Ikke minst er dette viktig i voldtektssaker. Når vi bruker ualminnelig mange penger fra fellesskapet, forventer vi at politiet leverer. Det forventes at de er synlige, effektive og til stede. Forebygging handler også om å forhindre at innsatte i norske fengsler begår ny kriminalitet. Regjeringen foreslår å styrke kriminalomsorgen med om lag 270 mill. kr i 2010. I de kommende årene vil vi satse enda mer på innholdet i soningen slik at de innsatte får en helhetlig oppfølging både under og etter soningen. Dette handler bl.a. om å oppfylle tilbakeføringsgarantien, som skal sikre behandling for rusavhengige, mulighet for utdanning, økonomisk rådgivning, bistand ved gjeldsproblemer og bosetting og arbeid etter løslatelse. I løpet av vår tid har vi fått på plass et utdanningstilbud i alle fengsler, som vi nå skal videreutvikle. Bibliotektilbudet er på plass. Mer enn halvparten av de innsatte har et rusproblem. Derfor er det viktig å få på plass behandlingstilbud. Rusmestringstilbud finnes i ni fengsler i dag, og i 2010 skal to rusmestringsenheter til på plass. Dette vil fortsette videre. Vi har nesten avskaffet soningskøene. Nå jobber vi med å øke kvaliteten. Vi tar nå fatt på framtiden. Visjoner satt fram i St.meld. nr. 37 for 2007–2008 – Straff som virker – skal realiseres. Dette viser at vi har styrket hele kjeden: det forebyggende, det etterforskende og det rehabiliterende. Mye av trygghet og forebygging koster penger. Og slik jeg har gjort rede for, har vi brukt store penger på det, men ikke alt er avhengig av penger. Det er mye – veldig mye – som er avhengig av holdninger og engasjement, og det er helt gratis. Ta voldtektsbølgen i Stavanger: Jeg mener at det koster ingenting at menn tar ansvar og bryr seg. Det koster ingenting at menn snakker med andre menn om at vold mot kvinner er uakseptabelt. Det koster ingenting å stille opp for en venninne som er beruset, vise omsorg, passe på og sikre at man kommer trygt hjem. Det koster ingenting – faktisk mindre – å la være å ta den siste halvliteren, den siste som gjør at dømmekraften svekkes. Man blir et problem for seg selv, og risikoen for at man blir involvert i en uønsket voldsepisode, øker. Vi går n�� mot jul. Ferien og tilgang til rus vil gjøre livet vanskeligere for mange, særlig barn og kvinner. Det koster lite å la være å drikke alkohol – i alle fall mer enn det man tåler. Det koster ingenting å påse at din venn eller din nabo ikke drikker seg full. Det koster ingenting å melde fra til hjelpeapparatet om at et barn eller en kvinne trenger hjelp i disse dager. Det koster lite å bry seg og vise gode holdninger. Regjeringen har tatt grep. Det er fremmet et forslag om å innskrenke skjenketiden med én time. Jeg forventer at de som roper høyest for politiet, støtter dette forslaget. Det koster ingenting. Faktisk vil politiet spare masse ressurser som de kan bruke på å levere trygghet. Ett av partiene som har ropt høyest om økte bevilgninger til politiet, er Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet snakker ofte om at de vil bekjempe økonomisk kriminalitet og at de ønsker mer penger til politiet. Det er et tankekors at det samme partiet som roper om bemanningskrise i politiet, fører en politikk som gjør at behovet for politi øker. De foreslår samtidig kraftige kutt i de etatene som jobber med å avdekke den økonomiske og organiserte kriminaliteten, og som samarbeider tett med politiet i denne type saker. Til slutt vil jeg trekke fram Regjeringens satsing på barnehus. Sosialistisk Venstreparti er veldig glad for at vi nå har seks barnehus i landet. Det er først og fremst organisasjonen Redd Barna som skal ha æren for at barnehusene nå etableres. Organisasjonen har hatt et langvarig og sterkt engasjement for å sikre barns rettssikkerhet, og de lanserte barnehus ganske tidlig. Ideen ble fulgt opp av SV, og i dag har vi barnehus i Bergen, Hamar, Kristiansand, Trondheim, Tromsø og Oslo, og i 2010 er det planlagt å etablere et barnehus i Stavanger. Ålesund vil være neste by hvor det er aktuelt å etablere barnehus. De siste 15 sekundene vil jeg bruke på justisministeren. Det er rett og rimelig å rose denne justisministeren, som virkelig har satt vold mot barn og kvinner og vold i nære relasjoner på dagsordenen. Som jeg sa – det koster ingenting, men det er veldig viktig at politikerne og andre går foran og setter ord på det.
-0	Det er et stort etterslep når det gjelder vedlikehold i Kommune-Norge. Det er samlet sett i milliardklassen på mange kommunale bygninger. Det er store verdier som står og forfaller og råtner på rot. Med Senterpartiet og Regjeringens budsjett er ikke rentekompensasjonsordningen videreført, med de konsekvenser det har for vedlikeholdet av skolebygninger og kirkebygg. Senterpartiet har vært opptatt av dette tidligere. Representanten Enger kom ikke inn på dette i sitt budsjettinnlegg. Jeg har et spørsmål: Hva er det som gjør at Senterpartiet ikke vil prioritere denne gode ordningen for å unngå at store verdier står og forfaller i Kommune-Norge?
-1	Jeg takker for svaret. Jeg hadde store forventninger til dette svaret, for jeg er ikke i tvil om statsrådens engasjement for menneskerettigheter i Tyrkia og for Akin Birdal spesielt. Jeg deler også det synet at spesielt Akin Birdal er et viktig symbol for alle dem som kjemper for menneskerettigheter i Tyrkia, og også for det kurdiske folks rettigheter. Men så er det de samme myndighetene som gir uttrykk for at de støtter Akin Birdal, som opprettholder de lovene som gjør det mulig å bure inn Birdal og andre menneskerettighetsforkjempere. Akin Birdal ble dømt for rasehat fordi han hadde brukt uttrykket «det kurdiske folket». Det viser at man har regler som gjør det mulig å bure inn folk. Da er mitt spørsmål: Vil statsråden støtte kampanjer som vil hindre at Akin Birdal går i fengsel, og at det blir tatt opp 18 nye saker mot ham?
-1	Jeg har selvsagt merket meg dette klare ønsket og klare føringer fra Stortingets side. Det er også et tema som har vært oppe i tidligere debatter i forbindelse med redegjørelser vi har hatt om utviklingspolitikken. Når det ikke har skjedd nok på det området til nå, skyldes det at det ikke er noen enkel sak å lage en budsjettstruktur som får dette til. Men med den klare føringen som er gitt her, skal vi selvsagt komme tilbake til Stortinget med forslag til hvordan vi kan forbedre budsjettstrukturen.
-0	Det er et svar det er helt umulig å gi. Det er fordi utlendingsforvaltningen behandler enkeltsaker, og det betyr at det nye regelverket vil få anvendelse på enkeltsaker. Men det er ingen tvil om hva som er intensjonen med dette nye regelverket og avtalen mellom Kristelig Folkeparti, Venstre og regjeringspartiene. Derfor er vi også enige om at dette regelverket skal evalueres etter ett år, for å se om den intensjonen er fulgt opp eller ikke. Når representanten Greni sier at engangsløsningen eller den forrige løsningen eller den midlertidige løsningen, som hun kalte det, ikke har fungert etter hensikten, er jeg litt usikker på hva representanten mener med det, for det mener jeg bestemt at den har gjort. Dette har vært et arbeid som har pågått i lang tid. Det første og viktigste var å få på plass engangsløsningen. Den trådte i kraft 1. juli 2014, og så har vi fått en ny forskrift om lengeværende barn, som skal være den varige løsningen, og som trådte i kraft i går. Så jeg er litt usikker på hva representanten viser til når hun sier at det er en eller annen løsning som ikke har fungert.
-1	Formålet med introduksjonsloven er å styrke nyankomne innvandreres muligheter for deltakelse i arbeids- og samfunnsliv, og etter hvert å styrke deres mulighet til økonomisk selvstendighet. Introduksjonsloven inneholder to ordninger: introduksjonsordningen, som er kvalifisering på heltid, og opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Regjeringen fremmer nå flere forslag for å bedre måloppnåelsen, Vi foreslår: en mindre utvidelse av målgruppen for introduksjonsprogrammet å utvide retten og plikten til opplæring i norsk og samfunnskunnskap fra 300 til 600 timer å innføre obligatoriske, avsluttende prøver i norsk og samfunnskunnskap, og å innføre kommunal internkontroll og fylkesmannstilsyn med ordningene i introduksjonsloven Obligatoriske prøver understreker samfunnets forventning om at innvandrere skal lære norsk, og at norskkunnskaper er en viktig forutsetning for deltakelse. Innføring av obligatoriske prøver i norsk og samfunnskunnskap vil i tillegg tydeliggjøre det ansvaret kommunene har for å gi opplæring av høy kvalitet. Den nye avsluttende prøven i samfunnskunnskap skal bidra til at opplæringen i samfunnskunnskap blir prioritert både av den enkelte og av kommunen. Obligatoriske prøver i norsk og samfunnskunnskap vil ivareta den enkeltes og samfunnets behov for å få dokumentert resultatene etter gjennomført opplæring. Obligatoriske prøver vil bare gjelde dem som er omfattet av både rett og plikt til opplæring etter introduksjonsloven. Ikke bestått prøve eller å unnlate å gå opp til prøve vil kunne påvirke mulighetene på arbeidsmarkedet, siden den enkelte da ikke vil kunne dokumentere hva han eller hun har lært, eller om vedkommende har dårlige resultater. Målet er at prøvene og prøvebeviset skal bli så godt kjent og få så høy status i samfunnet at det blir viktig for den enkelte både å gå opp til og å bestå prøvene. Flere evalueringer har tatt opp at dagens minstetimetall på 300 timer er for lavt, og at de færreste har tilegnet seg grunnleggende ferdigheter i norsk på så få timer. Opplæringen må være av et slikt omfang at den enkelte har mulighet til å tilegne seg grunnleggende ferdigheter både i norsk språk og om norske samfunnsforhold. Regjeringen foreslår derfor at dette minstetimetallet økes til 600 timer for dem som omfattes av rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Rett og plikt i opplæringen skal altså omfatte 550 timer norskopplæring og 50 timer opplæring i samfunnskunnskap på et språk innvandreren forstår. Fortsatt vil de som har behov for det, kunne få ytterligere 2 400 timer opplæring, altså vil det fortsatt være et øvre tak på 3 000 timer. Jeg er veldig opptatt av at introduksjonsloven gjennomføres så godt som mulig i kommunene. Målet med endringene som foreslås i dag, er å fremme kompetanseoppbygging for nyankomne innvandrere. Dette skal bidra til at flere kommer i arbeid og blir økonomisk selvstendige. Bedre kvalitet i opplæringen er også grunnen til at jeg foreslår kommunal internkontroll og fylkesmannstilsyn. Vi ser at det i enkelte tilfeller er for stor variasjon mellom tilbudene som gis i ulike deler av landet, og nettopp fordi dette er et hensyn av så stor betydning for vårt samfunns utvikling, trenger vi også en større grad av tilsyn og kontroll med hvordan ordningene i introduksjonsloven gjennomføres og følges opp rundt om i landet. Gode resultater er ikke bare i den enkeltes interesse. Gode resultater vil også for kommunenes del bety økt arbeidsdeltagelse, økte skatteinntekter og reduserte kommunale ytelser. Det har vært sagt mye pent om introduksjonsloven til nå i debatten, og det mener jeg det er gode grunner for. Så oppstår det alltid diskusjoner om historisk eierskap. Jeg mener at alle som har bidratt til at vi har fått dette lovverket på plass, fortjener honnør. Det var et enstemmig storting som sto bak innføringen av loven i 2003. Det vil også være et enstemmig storting som står bak disse viktige utvidelsene av rettighetene og pliktene som nyankomne får i dag. Det er jeg veldig glad for. Det betyr også at det er tilslutning til en helt avgjørende del av regjeringens integreringsstrategi med vekt på arbeid, språk og likestilling. God norskopplæring og god samfunnsopplæring er helt avgjørende for å nå det.
-0	Utviklingen i barnevernet er svært urovekkende, og Fremskrittspartiet er redd for at veldig mange av de oppslagene som har kommet fram i media, bare er toppen av et isfjell. Flere medieoppslag har i den senere tid vist hvor brutal og omsorgsløs norsk barnevernstjeneste kan være. Det er urovekkende at barnevernet, som skal ta vare på barn, er en av de mest uregulerte velferdssektorene i Norge. Vi ser også at useriøse tilbydere og dårlige tjenester har fått lov til å prege norsk barnevern altfor lenge. Fremskrittspartiet mener at vi må få på plass et fritt og uavhengig barnevernstilsyn som kan slå ned på useriøse aktører og dårlig omsorg. Mitt spørsmål til statsråden blir om han ser den bekymringen som Fremskrittspartiet ser. Vil statsråden påse at vi får på plass et fritt og uavhengig barnevernstilsyn i Norge?
-1	Jeg vil gjerne stille olje- og energiministeren et spørsmål. Det er krig i Midtøsten. En av konsekvensene av denne krigen er at oljeprisen stiger. Oljeprisen er i dag over 26 dollar pr. fat, og det betyr at pengene renner inn i den norske statskasse i stadig større flommer. De norske bidragene til de palestinske områdene er anslagsvis 100 mill. kr pr. år, opplyste Jan Petersen SVs stortingsgruppe for noen tid tilbake. Merfortjenesten på grunn av den høye oljeprisen er anslagsvis 100 mill. kr pr. dag for den norske statskasse. Det er klart at hovedansvaret for å gjenoppbygge de palestinske områdene må hvile på Israel – det er Israel som nå systematisk driver og smadrer infrastruktur – men samtidig hviler det et spesielt ansvar også på Norge og andre land for å hjelpe til med gjenoppbyggingen i Palestina. Mitt spørsmål til olje- og energiministeren er da: Vil Norge også som leder av giverlandsgruppen ta et initiativ til at en del av den merfortjenesten Norge nå får, brukes til å bygge opp igjen infrastruktur som smadres av den israelske militærmakten?
-1	Tollvernet er et av de viktigste virkemidlene i norsk landbrukspolitikk. Det at et land har en egen politikk for matproduksjon, er utrolig viktig av flere grunner. Det aller viktigste er at vi produserer mat som vi kan levere til egen befolkning. Norge er i dag ca. 50 pst. sjølforsynt med mat, og det bør være et minimum. Det er ikke så mange år siden vi holdt på å stenge grensene på grunn av munn- og klovsyke og kugalskap rundt i Europa. Da var det like før man stengte grensene til Norge. Det betyr at vi er nødt til å ha en matproduksjon i Norge, slik at vi kan være forsynt med mat. Det krever at vi har et tollvern, slik at vi faktisk har mulighet til å produsere mat med det kostnadsnivået som er i Norge i dag. For det andre er det viktig i forhold til bosetting at vi har et landbruk, fordi det er en bærebjelke i svært mange norske kommuner. Derfor må vi ha et importvern, slik at vi kan produsere mat i Norge.
-0	Noen ganger må man tørre å ta klare politiske valg og tørre å gjøre sterkere prioriteringer innenfor strafferetten. Vi har fått høre at det står pedofile i kø som ønsker å få behandling, men som ikke får det. Vi vet også at behandling av denne typen lidelser tar svært lang tid, opptil fire–fem år før man er sikker på at dette kan ha vært til noen form for hjelp for den pedofile. Vil statsråden bidra til store budsjettøkninger på dette området, slik at alle de som ønsker å få slik behandling, skal få det så raskt som de ber om det?
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Jeg tolker det som statsråden sier, slik at det ikke ligger noe mer formelt i Kyoto-avtalen som hindrer oss fra eventuelt å følge opp resten av våre forpliktelser gjennom tiltak i utlandet, det være seg kvotekjøp eller direkte investeringer, men at det er Regjeringens ønske om å framstå som en pådriver, som gjør at man gjerne ønsker å gjøre mer i Norge enn det man ellers ville ha trengt å gjøre. Når man ser på den politikken Regjeringen rent praktisk har ført så langt, at man skal gjennomføre rensing på Kårstø til en pris på 5 milliarder kr, med driftskostnader på 350 mill. kr i året, som blir et CO2-tiltak på minimum 700 kr pr. tonn, så må man jo stille spørsmål ved om det da ikke finnes mange andre og langt bedre måter å oppfylle Kyoto-forpliktelsene på enn å gjøre det på Kårstø. Hva slags kost–nytte-vurderinger ble det foretatt fra Regjeringens side før man vedtok at Kårstø skulle være det satsingsprosjektet som man skulle bruke mest penger på?
-1	Ja, det er riktig som Jens Stoltenberg sier, at vi er to forskjellige partier, med ulik politikk og ulike prioriteringer. Og jeg ville vel kanskje lagt til et område til der det er ganske stor forskjell mellom Arbeiderpartiet og SV, og det er i miljøpolitikken og energipolitikken. Men hvis vi skal få til et samarbeid – SV har jo gjort den erkjennelsen for en stund siden at vi kan gjøre gode valg, men vi får neppe over 50 pst. – for å ha innflytelse i norsk politikk, må vi forhandle med andre partier. Vi syntes det var et klart framskritt da Arbeiderpartiet prioriterte barnehager framfor å avskaffe investeringsavgiften fra 1. april, f.eks. Da har man jo gjort klare valg som går i retning av våre politiske valg. Så selv om dere får kjeft fra andre for det, kan dere få litt ros fra SV for den prioriteringen. Hva er så den store utfordringen for Arbeiderpartiet, for SV, for venstresida, for å klare å skape et velferdssamfunn som har bred tilslutning fra folk flest? Det er å klare å lage kollektive løsninger for individualister. Og hvis vi skal klare å effektivisere offentlig sektor, er utgangspunktet for det at den offentlige sektors største verdier er de som jobber der. Derfor må man fornye offentlig sektor med dem på lag. I SV har vi diskutert dette ganske mye, og etter min og SVs overbevisning er den mest effektive måten å få til fornyelse i offentlig sektor på å delegere makt og myndighet. Det finnes mye kompetanse og mange kloke hoder rundt omkring – på den enkelte skole, i den enkelte barnehage, i den enkelte kommune. Det er der fornyelsen i praksis faktisk kommer til å skje. Det har vært en lang prosess hos oss. Jeg har vært verdensmester i øremerking, f.eks. Jeg tror mye mer av midlene må nedover og kunne behandles der. Det samme gjelder f.eks. skolesektoren. Man har et system nå i skolesektoren. Hvis man skal ha ut ekstra ressurser til en klasse, må man finne (presidenten klubber) elever i den klassen som trenger spesialundervisning, og milliarder av kroner går den veien. Det betyr at man (presidenten klubber igjen) må lete etter problemer for å få penger. Man kunne ha tenkt seg det omvendt: å innføre ulike (presidenten klubber igjen) former for bonus for dem som driver bra, slik som SV har foreslått. Takk, president!
-1	Første skuledag er spesiell. Bursdagar, feriar og forelskingar kjem og går, men det finst berre éin første skuledag. Mange barn hugsar den, eg hugsar den, foreldre hugsar den gjerne endå betre enn vi som har opplevd den. Frå og med denne dagen og eit tiår framover skal mykje skje i og rundt skulen. Og der – i klasserommet – sit ulike, unge menneske samla med svært forskjellig bakgrunn, svært forskjellige føresetnader, med svært forskjellige evner og talent. Det er denne situasjonen som må vere utgangspunktet for omgrepet «tidleg innsats». Tidleg innsats må bety at ein frå dag éin rettar inn store ressursar der målet er at alle, uavhengig av sosial bakgrunn og uavhengig av evner, tidlegast mogleg får like moglegheiter i skulen. Utfordringa vi står overfor på første skuledag, er difor monumental og kan ikkje løysast med enkle tryllegrep aleine. Ja, elevane skal lære seg lesing, skriving, å rekne og snakke eit verdsspråk, men vegen dit er ikkje rettlinja. Det krev at elevane får eit tilpassa opplegg, tilpassa deira evner, behov, avgrensingar og talent. Det krev engasjement og entusiasme. For SV handlar difor tidleg innsats om korleis skulen som heilheit er i stand til å møte kvar enkelt elev på elevens premissar. Det krev for det første at lærarane har tid til eleven. Når kontaktlæraren har 30 elevar i klassen, seier det seg sjølv at det er nærmast umogleg å tilpasse opplegget til kvar enkelt elev. For det andre krev det ein skule som ser at livet på skulen heng saman med livet utanfor skulen. Mange kjem på skulen utan matpakke, mange har foreldre som av ulike grunnar ikkje er like gode til å hjelpe til med leksene, mange sit mykje stille heime på kveldane, og mange har helsemessige utfordringar. Alt dette påverkar læringa. Difor har SV foreslått ein heildagsskule med ei lærarnorm der det skal vere maksimalt 15 elevar per lærar på dei lågaste trinna, der leksene primært skal gjerast på skulen, der det er meir fysisk aktivitet, skulemat, ei sterkare skulehelseteneste og ein billegare SFO med meir kultur og idrett. Det har møtt motstand frå regjeringshald først og fremst fordi det er ambisiøst, og det kostar mykje pengar, men i møte med første skuledag spør eg: Har vi råd til å la vere? Tenk kva det kunne hindre av problem seinare i livet. Tenk kva dette kunne utløyse av meistring og skaparkraft. Arbeidarpartiet har fremma to forslag. Det første er SV einig i – det handlar nettopp om korleis vi skal kunne utruste skulen for tidleg innsats. Det andre er SV meir skeptisk til. Utfordringa i norsk skule i dag er ikkje først og fremst lite spesielt tilrettelagd undervisning for dei med utfordringar, men rett og slett for få lærarar til ordinær undervisning. Dette botnar kanskje ut i at Arbeidarpartiet per dags dato ikkje har tatt stilling til spørsmålet om lærarnorm på skulenivå. Elles blei det tydeleg for meg i denne debatten at vi frå regjeringshald har å gjere med eit relativt – kan vi kalle det – schizofrent forhold til iallfall to spørsmål: Lærarens autonomi og lærartettleikens rolle i tilpassa opplæring. Det første – lærarens autonomi, ei løpande veksling av motsett argumentasjon, avhengig av om ein snakkar om nasjonale testar eller kommuneøkonomi. Det andre er meir tidsbestemt, avhengig av om vi er før eller etter budsjett. Da er ein opptatt av lærartettleik, da ser ein at det heng saman med meir tilpassa opplæring. Når det gjeld Venstre, er eg litt overraska over innlegget frå representanten Abrahamsen i dag som understreka betydninga av fleire lærarar, for det er nettopp det Venstre ikkje har gjort i innstillinga, dei har ikkje støtta den merknaden som seier at det er ein samanheng mellom fleire lærarar og tilpassa opplæring. Eg håpar at det blir framtida til Venstres skulepolitikk, at ein kanskje kan leggje seg på det same nivået som dei andre som har stilt seg bak den merknaden. Elles må eg seie at Venstre demonstrerer også i denne innstillinga at dei ikkje er ei sjølvstendig kraft i utdanningspolitikken. Dei har nok ein gong lagt seg på regjeringas politikk, og eg klarer ikkje å spore politikken som dei elles framfører på landsmøta og i andre offentlege samanhengar, i denne saka.
-1	Eg vil jo minne om at den utfordringa som ligg i konkurranselova no, med dei endringane som vart gjorde i førre periode, er at det ligg til statsråden fyrst – med mindre eg er ueinig i dei konkurransefaglege vurderingane i § 16 –å måtte vurdere dei konkurransefaglege argumenta opp imot samfunnsmessige konsekvensar, og det er då eg brukar § 21, og Kongen i statsråd gjer om eit vedtak. I ein del av desse sakene har det ikkje vore tvil – f.eks. gjekk Prior frå å ha ei dominerande stilling på 60 pst. til ei stilling på 75 pst. Det går ikkje an å vere ueinig i at dei styrkte si stilling som dominerande aktør i eggmarknaden. Men så må vi diskutere den problemstillinga opp imot dei samfunnsmessige konsekvensane. Og då brukte vi landbruksfagleg bakgrunn for det og sa at med den WTO-avtalen som vi kan ane konturane av, uavhengig av kven som sit i regjeringskontora, ser vi at det blir endringar i landbrukspolitikken. Det utfordrar vår landbrukspolitikk, det utfordrar våre aktørar på landbruksmarknaden, og vi meiner at det måtte vi ta omsyn til då vi gjorde om den saka. Men så vil eg seie at konkurranse og forbrukarinteresser er veldig mykje meir enn pris. Og det synest eg representanten Hansen og Høgre gløymer. Så er det slik at synet på konkurranse i marknaden er avhengig av kor ein ser det frå. Lat meg ta Posten som eksempel og fortelje ei historie frå valkampen. Vik Høgre fekk i år ikkje sendt ut sitt reklamemateriell frå sin eigen heimkommune, fordi rasjonaliseringa og effektiviseringa i Posten, som skulle liberaliserast ytterlegare ved førre regjering sine vedtak, førte til at ein ikkje har alle tilbod knytte til posttenester i alle kommunar, for Posten skal såkalla førebu seg på konkurranse utanfrå og det som kjem i EU. Det førte til at Vik Høgre måtte reise til nabokommunane for å få sendt ut valkampmateriellet sitt. Etter at ein no la ned postsorteringa i Sunnfjord, må ein i ein god del kommunar i Sogn og Fjordane ta blodprøve før klokka 12 for at blodprøvene skal kome fram i haldbar stand, for posten vert ikkje lenger sortert i Sogn og Fjordane, men i Hordaland. Det er klart at det òg er eit forbrukarspørsmål. Har du bestilt time klokka 14 ein dag, og det viser seg at legen anbefaler ei blodprøve, må du kome igjen neste dag, for du kan ikkje ta ei blodprøve som ikkje kan verte send med Posten den dagen. Så distriktspolitikk, landbrukspolitikk og massevis innanfor samferdsle knytt til tryggleik og sikkerheit er faktorar som vi som politikarar er heilt nøydde til å vurdere i lag med konkurransepolitikken. Og då er ikkje pris det einaste svaret. Pris er ein del av det, men at tilbod faktisk finst rundt om, er ein vesentleg del av det å vere opptekne av forbrukarane sine interesser. Vi må ikkje berre sjå på rein faktapris. Og dessutan kan ikkje prisutviklinga alltid sjåast reint opp imot ein velfungerande eller ikkje velfungerande marknad, det viser f.eks. nettopp det som har skjedd i eggmarknaden dei siste ti åra.
-0	Jeg registrerte at representanten var opptatt av de 50 milene mellom Oslo og Bergen. Da kan jeg bare minne om at fra Lindesnes til Kirkenes er det ti ganger så langt, så det kan vel hende at det burde vært asfaltert langt mer enn de milene som representanten var opptatt av. Men det jeg har lyst til å utfordre på, er: Regjeringen med Trygve Bratteli som samferdselsminister vedtok i 1962 at man skulle bygge 785 km motorvei innen 1980. Med denne regjeringens historiske og fantastiske satsing, som Bjørnflaten akkurat nå har prøvd å framstille det som, vil vi fortsatt mangle 200 km. Altså: Nesten 40 år etter at man skulle ha bygget 785 km, mangler man fortsatt nesten 200 km motorvei. Kan representanten Bjørnflaten da si at dette er historisk, og at det er en stor satsing? Jeg opplever det heller som en fallitterklæring fra en regjering som ikke engang klarer å levere i 2019 det man burde ha levert for 40 år siden.
-1	Nå har jo jeg vært opptatt av gjennomføring på videregående nivå, og mange i komiteen har støttet opp om den innsatsen vi har for å få ungdom til å gjennomføre på videregående nivå. Det er litt andre problemstillinger når det gjelder høyere utdanning. Nå har vi for første gang bedre informasjon på individnivå, og da ser vi at de som ikke fullfører innenfor det som er normert tid, f.eks. kan komme tilbake et halvt år etterpå og avlegge eksamen. De kan ha skiftet institusjon – startet på én høyskole og fullført på en annen. Så 40 pst. gir ikke et dekkende bilde. Det er viktig for oss nå å gå inn og se på hva som er et dekkende bilde. Det betyr ikke at gjennomføringen av ingeniørutdanningene ikke kan bli mye bedre – det er for mange som faller fra, bildet er bare litt mer nyansert. Det er helt riktig at de institusjonene som arrangerer forkurs, sørger for å gi et tilbud til studentene som øker deres muligheter for å fullføre og bestå eksamen. Det er et viktig tilbud som institusjonene selv avgjør om de skal gi.
-0	Det at man på mange måter beskylder Fremskrittspartiet for å stå for en planøkonomi - den var relativt god - kan jo bli interessant ved framtidige regjeringsdrøftelser. Men la nå den debatten ligge nå. Jeg vil vel påstå at det er nettopp representanten Sanner og andre som driver såkalt finstyring, fordi man helt blindt skal prøve å styre etter dette målet i form av handlingsregelen. Det Fremskrittspartiet prøver å påpeke - hvor jeg selvfølgelig ikke var særlig godt fornøyd med svaret fra sentralbanksjefen - er at det må være en forskjell i statsbudsjettet på forskjellige kroner man faktisk bevilger. Det tror jeg replikanten og jeg er enige om. Det er stor forskjell på om man bare bevilger penger f.eks. til å ansette flere byråkrater i Finansdepartementet, og om man heller bruker penger på veiinvesteringer. Vårt poeng er at under høringen med sentralbanksjefen i fjor sa nettopp sentralbanksjefen rett ut at han hadde kontakt med anleggsbransjen, som sa at det ikke var ledig kapasitet. Men når vi kontakter bransjen, sier bransjen selv at det er ledig kapasitet. Derfor var mitt spørsmål rettet på den måten. Når det finnes områder i norsk økonomi som hadde tålt mer aktivitet, bør vi benytte den muligheten, og det kan vi tilrettelegge for gjennom statsbudsjettet. Det er altså ikke noen planøkonomi, men det er en fornuftig investering.
-1	Det er ordningen med tilretteleggingstilskudd, som er en viktig del av intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv, som er grunnen til at jeg tar ordet i denne saken. Det ble altså kjent i mai at pengene, som var et av de viktigste redskapene for at intensjonsavtalen skulle kunne fungere, var brukt opp. Det var jo gledelig, for det viste at dette virket. Men hva gjør Regjeringen da? Omtrent samtidig, da de skal legge fram revidert nasjonalbudsjett, forteller de Stortinget at her mangler vi penger til noe av det som er kjerneoppgavene i det som vi nå holder på med, nemlig å få syke og funksjonshemmede tilbake i arbeid? Nei. Det de gjør, er at de setter en stopp for dette, og så lager de en intern pengeflytting i departementet og tar penger fra yrkeshemmede, fra det som Stortinget har satt av til yrkeshemmede, som om det skulle være mindre behov for penger til yrkeshemmede i år, når vi vet at det er 20 000 flere av dem som nå ved årets utgang står uten jobb. Dette mener vi i SV og et flertall i Stortinget er kritikkverdig. Det er altså ingenting i situasjonen som skulle tilsi en slik handlemåte. Det hadde vært fullt mulig for Regjeringen i revidert nasjonalbudsjett å komme til Stortinget og få de nødvendige midlene, uten at de pengene hadde vært tatt fra de yrkeshemmede. Vi i SV mener at dette tydelig viser at Regjeringen ikke tar arbeidet med intensjonsavtalen fullt ut på alvor. Dette skapte stor uro i sommer. Det er selvfølgelig bra at man etter hvert fikk på plass noen penger, men de kom fra feil sted. Det burde vært et annet sted å hente de pengene enn hos de yrkeshemmede. I tillegg til det har vi i denne saken sett hvor mye dagpengene øker. Det kommer mer om det i en sak som skal behandles i Stortinget senere i denne uken. Det burde også ført til en raskere satsing på aktiviteter som kunne fått folk i jobb, istedenfor passive utbetalinger til dagpenger.
-1	I Dagsavisen for i går, 22. mars 2004, stod det på forsiden at ca. 7 100 leger ved de statlige sykehusene var de suverene lønnsvinnerne, og at fjorårets oppgjør hadde endt med nærmere 20 pst. lønnsøkning. Det tilsvarer altså ca. 100 000 kr i lønnsøkning for hver av ca. 7 000 leger. De midlene som brukes til denne typen lønnsøkning, er nettopp de midlene som Stortinget bevilger til helseforetakene, og som nå ligger i størrelsesordenen rundt 56 milliarder kr når det gjelder spesialisthelsetjenesten totalt sett. Det som var interessant, og som står i grell kontrast til det oppslaget, er at det i samme avis er et oppslag om at det er ca. 15 000 barn som lever med foreldre med betydelige psykiske problemer, men man mangler et hjelpeapparat for svært mange av de barna for å sikre at de ikke lider overlast. Og når man tenker på at de midlene som Stortinget bevilger, målrettet kunne ha vært satt inn nettopp til barn og unge som lider overlast på grunn av psykiske problemer, enten deres egne eller foreldrenes, så er det tankevekkende at så stor del av de bevilgningene går med til å gi dem innenfor helsevesenet som i dag har de beste lønnsbetingelsene, enda bedre lønnsbetingelser. Jeg synes det er oppsiktsvekkende når man hører Fremskrittspartiets argumentasjon for stadig mer bevilgninger til spesialisthelsetjenesten og sykehussektoren, at de ikke også er mer opptatt av å sette fokus på det fenomenet. Jeg vil jo si at når man har hatt en diskusjon omkring bruken av midler til underutviklede land, og noen tar for seg av det lasset slik at man ikke målrettet får hjulpet de svakeste, så er det en parallell til dette. Det er jo en berettiget kritikk dersom u-hjelpsmidler ikke målrettet går til befolkningen i u-land, slik at de faktisk hjelper dem som trenger det. Men den typen fokusering må vi jo nødvendigvis også ha knyttet opp mot bruken av midler inn mot spesialisthelsetjenesten. Derfor har SV gang på gang etterlyst redskapene for at politikerne tar tilbake styringen slik at de midlene som bevilges, settes målrettet inn mot de områdene der man skal ha størst prioritet. Det vi har sagt, er at vi gjerne vil være med på å rette opp skjevheter innenfor spesialisthelsetjenesten. Det kan også bety økte bevilgninger til tjenesten. Men da må vi også være sikret at de midlene går målrettet mot de deler av virksomheten som trenger det mest. Vi har pekt på at man spesielt trenger midler til opptrappingsplanen for psykiatri, og da spesielt inn mot barn og unge. Og oppslaget i Dagsavisen bekrefter jo nettopp det, og det har vært mange andre oppslag som har bekreftet det samme. Når rusfeltet blir en del av spesialisthelsetjenesten, trengs det også økte midler der for å kunne gi et forsvarlig behandlingstilbud til ulike personer med rusmiddelavhengighet som trenger behandling. Vi ser at ulike virksomheter som i dag har en finansieringsordning som ikke gjør det lønnsomt å øke aktiviteten, kan rammes. Jeg kan nevne belastningslidelser som et eksempel. Vi så også i rapporten fra Riksrevisjonen at reoperasjoner av personer med hoftelidelser er mindre lønnsomt, og det synes som om man dermed prioriterer førstegangsoperasjoner, det er altså ikke avhengig av pasientens tilstand, men avhengig av inntjening. Det er naturligvis en lite farbar vei når det er pasientens tilstand som skal stå i fokus. Summen av alt dette gjør at det for SV vil være unaturlig å gå inn på den type bevilgningsforslag som nå foreligger fra Senterpartiet, uten at man målretter de midlene som bevilges, så man sikrer at man får noe igjen for det. Det gjør at vi nå vil bebude at det i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett vil være helt naturlig for SV å se målrettet på økte bevilgninger, men vi vil stille strenge krav til hvordan midlene brukes. Én type strenge krav vil nettopp være at man sikrer seg mot at direktører i de ulike helseforetakene, styreledere eller leger i allerede høytlønte stillinger tar for seg mye av de midlene vi bevilger, og at man i stedet målretter det inn mot diagnostikk og behandling av de pasientgruppene som har størst behov for et løft når det gjelder de bevilgningene som Stortinget kommer med. Jeg vil til slutt ta opp forslaget der SV er medforslagsstiller. Takk for oppmerksomheten.
-0	Jeg lurer på om representanten kan fortelle meg om Senterpartiet på noe tidspunkt har angret på at man solgte seg ut. Det har de siste 10–15–20 årene vært nedsalg. Et av de største nedsalgene har kanskje vært Televerket, nå Telenor. Angrer man på at man f.eks. solgte seg ned der, eller er det andre selskaper hvor man angrer og kanskje vurderer å kjøpe seg opp igjen? Min påstand vil være at i de aller fleste tilfellene har det faktisk vært suksesshistorier. Kan Senterpartiets representant gi noe svar på det?
-0	Grunnen til at eg tek ordet, er representanten Ingalill Olsen, som var veldig sjokkert over at Framstegspartiet ønskte å tilføre kommunane meir pengar. Det eg registrerer, er at ein ikkje likar det. Framstegspartiet gjer det fordi vi meiner det er behov for å tilføre kommunane rundt omkring i heile landet meir pengar til grunnleggjande velferdstenester. Vi har også i vårt alternative statsbudsjett synleggjort at vi ønskjer å redusere byråkrati, vi ønskjer å redusere overføringar til ulønnsam næringsverksemd. Vi ønskjer å kutte ned på mange ting. Men grunnleggjande velferdstenester i kommunane ønskjer vi altså å styrkje, og eg er stolt av å høre til i eit parti som gjer det, i motsetning til kva dei raud-grøne partia gjer i sitt alternative opplegg.
-0	Siden vi har begynt å diskutere språkbruk, antar jeg at et uttrykk som f.eks. «kjepphøy» heller ikke er parlamentarisk, men jeg ser ikke bort fra at enkelte som hører denne debatten på radio eller web-TV, vil kunne oppfatte statsråden dit hen, når man i media og i flere debatter har sagt at dette er ingen endring, og så har man kommet til Stortinget nå og egentlig innrømmet at det er endringer som Stortinget må se på. Det sies at vi tar feil når det gjelder det regnskapsmessige i denne saken. Nå er ikke Fremskrittspartiets fraksjon helt grønn på området regnskap og økonomi. Sammen med våre to rådgivere har vi ca. 19–20 år med høyere økonomiutdanning, bl.a. en med siviløkonomtittel, en med revisortittel, en med diplomøkonomtittel og en med master fra London School of Economics, så dette tror jeg faktisk vi kan noe om. Bokføringspraksisen hittil i NRK må være et åpenbart brudd med regnskapsloven og god regnskapsskikk. Det at man har påstått at de endringer som kom, kun var regnskapstekniske, er feil, for man endrer faktisk hva lisensbetalerne betaler for. De hadde måttet betale to ganger for samme tjeneste, for en periode i hvert fall, hvis man da ikke hadde gjort noen endringer. Det er også helt åpenbart brudd på forbrukerkjøpsloven. Hvis statsråden gjerne vil ha paragrafene, så er det § 2 c, jf. § 15 om egenskaper, § 26 om mangler og § 31 om prisavslag. Ytterligere informasjon kan statsråden få ved henvendelse til stortingsgruppen til Fremskrittspartiet.
-0	Den 3. juni 2010 sendte arbeidsministeren ut en pressemelding om ordningen Raskere tilbake. Samfunns- og næringslivsforskning hadde da evaluert ordningen. I pressemeldingen kunne man lese at ordningen hadde gjort at de som var omfattet av den, i snitt hadde kommet 4,3 dager tidligere tilbake på jobb i perioden 2007–2009. Arbeidsministeren konkluderte med at ordningen ikke var bra nok. Det er to ting ved disse tallene som det er vanskelig å forstå. Det ene gjelder antall dager man oppnådde. For meg virker det noe underlig at man plukker ut pasienter til ordningen som likevel ville fått behandling ganske snart. Jeg har utallige ganger fått henvendelser fra folk som i månedsvis har fått sykepenger, i påvente av en operasjon. Hvorfor er det ikke disse pasientene som har fått tilbud om Raskere tilbake? Hvorfor i all verden har man valgt ut dem som ikke har måttet vente lenge? Det andre jeg undrer meg over, er at man, til tross for en besparelse på bare 4,3 dager i snitt per pasient, antakelig har spart ca. 400 mill. kr i sykepengeutbetalinger. For meg er det vanskelig å forstå at dette ikke er bra. 400 mill. kr er utrolig mange penger og burde stimulere regjeringen til å arbeide målbevisst og hardt for at ordningen skal bli optimal. For Fremskrittspartiet har det vært viktig å se på sammenhengen mellom ventetider og økt utbetaling av sykepenger. Dette er synliggjort i våre alternative budsjetter, hvor vi øker bevilgningene til behandling, som igjen gir oss lavere utbetaling av sykepenger. Samtidig er vi gjennom flere rapporter gjort kjent med at risikoen for aldri å komme tilbake til arbeidslivet øker med lengden av fraværet fra arbeid. Ordningen er derfor viktig sett i sammenheng med antall nye på uføretrygd. Fremskrittspartiet har derfor tatt til orde for at ordningen bør ligge ett sted, nemlig hos Nav. Det er Nav som har ansvar for å følge opp den enkelte, finne de riktige ordninger og behandlinger, og som også derfor er nødt til å ha hånden på rattet for å kunne tilby riktig behandling til riktig tid. At pengene ligger i helseforetakene, gir ingen incitamenter for helseforetakene. De sparer ingen penger enten de tilbyr behandling med en gang, eller om en måned. Fremskrittspartiet er redd for at disse pengene på en måte forsvinner inn i systemet. Det finnes to evalueringsrapporter av de to ordningene: Kjøp av helsetjenester og Raskere tilbake. Den ene, SINTEF-rapporten, pekte på at da trygdeetaten kjøpte helsetjenester på vegne av de sykmeldte, ble det konkurranse om pasientene. Dette førte til at prisen på behandlingen gikk ned, og helseforetakene fikk et incitament til å redusere de generelle ventetidene. Fremskrittspartiet er derfor, som tidligere, overbevist om at en finansiering gjennom Nav av hele ordningen, med direkte betaling knyttet til det enkelte tiltak, er det som vil føre til den beste utnyttelsen av den samlede kapasiteten og den beste løsningen for brukerne. Jeg viser i den forbindelse til merknader fra Fremskrittspartiet i Budsjett-innst. S nr. 11 for 2007–2008. Jeg vil samtidig benytte anledningen til å be helseministeren følge opp ordningen spesielt. Jeg har en rekke ganger fått henvendelser fra enkeltpersoner som ikke kan forstå hvorfor de får avslag på ordningen og i stedet må gå sykmeldt i månedsvis mens de venter på en operasjon. De har fått høre alt fra at sykdommen/skaden ikke står på en eller annen liste til at man ikke oppfyller kravet og reglene for ordningen. Jeg er kjent med at helseministeren har måttet svare på dette en rekke ganger, noe som viser at ordningen er uklar og ikke når målgruppen på en optimal måte. Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag i saken og melder også om at Fremskrittspartiet vil støtte forslag nr. 3 fra Høyre, som ligger i saken.
-0	Jeg vil starte med en påstand. Påstanden er at dersom Stortinget i St.prp. nr. 47 for 1992-93 hadde fått kunnskap om kostnadene ved Fatima-prosjektet innenfor den ramme av usikkerhet man skulle hatt, ville ikke Stortinget ha sagt ja til iverksettelsen og gjennomføringen. Det ligger da i påstanden at hadde Stortinget fått korrekte opplysninger, ville vi ha spart 1 000 mill. kr! Når Stortinget i St.prp. nr. 47 ikke fikk et forsvarlig underlagsmateriale – og kritikken fra hele komiteen demonstrerer at det er riktig, det er en massiv kritikk av prosjektet og de mangelfulle opplysninger i St.prp. nr. 47 – blir spørsmålet: Skal dette medføre noen konsekvenser for de ansvarlige? Eller er det slik at uansett om man i det offentlige på grunn av mangelfullt arbeid sløser bort 1 milliard kr, skal det aldri være noen som trekkes til ansvar, eller som man vurderer å trekke til ansvar? Jeg syns at det ikke kan være slik. Vi har i veldig mange lover bestemmelser for forskjellige yrkesgrupper, som medfører både straffansvar og eventuelt økonomisk ansvar hvis det foretas feil av en viss kategori, og vi har jevnlige rettssaker, ofte mot – jeg vil si – de små i samfunnet. La meg ta et nærliggende eksempel: Vi har straffereaksjoner overfor mennesker som – helt uaktsomt – kommer i skade for å kjøre på andre i biltrafikken. Vi har også eksempler på at noen har løpt over på rødt lys, og likevel har det medført reaksjoner overfor bilføreren som var i god tro og kjørte på grønt. Og det er i økonomisk sammenheng snakk om langt mindre beløp enn 1 000 mill. kr som medfører reaksjoner. Det er for oss et viktig poeng. Vi har i vår lovgivning også ansvarsbestemmelser som gjelder for statsråder. I § 10 i ansvarlighetsloven står følgende: «Med bøter eller med hefte inntil 2 år straffes det medlem av Statsrådet som bevirker eller medvirker til at statens eiendommer eller øvrige midler ikke blir forsvarlig anvendt, eller bestyrt, eller som på annen måte viser uforstand eller forsømmelighet i sin virksomhet.» Et helt fundamentalt prinsipp i vårt konstitusjonelle system er at regjering og statsråder har plikt til å sørge for at når de inviterer Stortinget til å treffe avgjørelser, skal Stortinget presenteres en forsvarlig saksfremstilling, en forsvarlig gjennomgang av både det som taler for statsrådens forslag, og det som taler imot statsrådens forslag. Det er grunnleggende i vår forvaltning, det er grunnen til at ikke Stortinget har en stab på en del hundre mennesker som skal etterprøve og kontrollere sannhetsgehalten og forsvarligheten i saksfremstillingene til Stortinget som vi får fra Regjeringen. I den foreliggende saken har det vært en kostnadsøkning på rundt 60 pst. i forhold til det som ble presentert i St.prp. nr. 47. Riksrevisjonen, som har gått nøye gjennom dette, har meget kritiske kommentarer og den strengeste innstilling til desisjon. Vi i Fremskrittspartiet mener at dette ikke er tilstrekkelig fordi det når det gjelder all annen håndhevelse av lover og regler, kan være situasjoner hvor man gir, la oss si, advarsler, men hvis det blir flere tilfeller, må man til slutt – og det innrømmer jeg gjerne – statuere et eksempel og si at dette er ikke akseptabelt, at dette kan ikke passere. Som saksordføreren sa, har vi hatt en rekke saker fra Samferdselsdepartementet som har medført meget alvorlig kritikk, og her er altså vi kommet til at vi vil gå et stykke lenger. Jeg vil ta opp forslagene i innstillingen. Vi vil at det for en gangs skyld skal være slik at vi bør ta stilling til om konstitusjonelt ansvar skal gjøres gjeldende overfor tidligere statsråd Kjell Opseth, som har det konstitusjonelle ansvaret for den mangelfulle, feilaktige og misvisende saksfremstilling i St. prp. 47, hvor man i realiteten sa at usikkerheten er pluss/minus 10 pst. Sannheten var at den i dokumentet egentlig var pluss/minus 25 pst., mens det i virkelighetens verden ble en sprekk på 60 pst. Det står i § 14 a i forretningsordenen følgende: «Dersom det blir nødvendig for Odelstinget å ta stilling til hvorvidt konstitusjonelt ansvar skal gjøres gjeldende mot noen, skal Odelstinget – etter innstilling fra valgkomiteen odelstingsmedlemmer – oppnevne en protokollkomité blant sine medlemmer til å behandle saken og gi innstilling til Odelstinget.» Vi vil foreslå at det opprettes en slik protokollkomite i den foreliggende sak for å ta stilling til og innstille til Odelstinget om det bør reises tiltale for riksrett. Jeg er klar over at det er mange som har litt problemer med nyansene, som av og til er meget viktige, også i den foreliggende sak. Dette betyr ikke at Fremskrittspartiet har konkludert med at det skal reises tiltale for riksrett. En slik protokollkomite er i annen sammenheng å anse som en anmeldelse til påtalemyndigheten om å foreta den nødvendige etterforskning og vurdering av sakens fakta i forhold til lovgivningen. Vi antar at en protokollkomite ville skaffe seg den nødvendige ekspertise – jeg tenker da på noen med erfaring eller permisjon fra et statsadvokatembete, noen fra etterforskning, fra politiet – for nettopp å få folk som har erfaring og kunnskaper i det å bringe en saks fakta på bordet gjennom etterforskning og avhør, som er noe ganske annet enn en åpen høring. Avhør har med andre rettigheter å gjøre, bevisinnsamling, bringe fakta på det rene, og så foreta en vurdering av om dette rammes av lovbestemmelsene. Det er det fagarbeidet som vi gjerne skulle ønsket bistand til i en slik protokollkomite. På en måte forstår jeg andre i komiteen som deler vår kritikk dit hen at det er mye som tyder på at det er Vegdirektoratet og Vegvesenet som har utført mangelfullt arbeid, og at det er en slags unnskyldende faktor for statsråden. Da setter man på dagsordenen hele det konstitusjonelle systemet, hvor statsråden har ansvaret også for de feil som begås av embetsverket og i underliggende etater. Det er mulig at vi bør ha en debatt om det er riktig at en statsråd skal kunne stilles til strafferettslig ansvar for feil begått av andre. Men da må vi gjøre det i en konstitusjonell sammenheng. Og inntil man endrer det, er det slik at statsråden gjennom forsømmelighet eller mangelfullt arbeid og krav til sine underordnede og underliggende etater har det konstitusjonelle ansvaret. Jeg synes derfor det er skuffende at når det er klarlagt at det er sløst bort 1 milliard kr, som ikke ville vært brukt om Stortinget hadde fått seg forelagt det forsvarlige grunnlagsdokument, er det bare vi som reagerer med å si at nå må det være slutt på forskjellen på Jørgen hattemaker og kong Salomo, som det har vært altfor lenge. Derfor er det skuffende at andre hittil ikke har gitt signaler om å støtte vårt forslag om en protokollkomite.
-1	I NOU 2009:18, Rett til læring, ble det foreslått å avvikle de statlige grunnskolene for hørselshemmede på bakgrunn av en sterk nedgang i elevtallet ved disse skolene. Det går i dag til sammen 69 elever ved disse skolene, fordelt på fire skoler, noe som er en halvering av antall elever på seks år. Elevtallet varierer fra 14 til 21 elever per skole. Ved Hunstad skole er det 18 elever. Bakgrunnen for nedgangen i elevtallet er at foreldrene i stadig større grad velger et tilrettelagt tilbud i hjemmeskolen for sine hørselshemmede barn, og ikke velger å sende dem på internatskole. Sånn sett har foreldrenes oppfatning av hva som er til barnas beste, forandret seg. Det er viktig å ta grep for å unngå at kompetansen ved skolene forvitrer etter hvert som elevgrunnlaget svikter ved skolene. Kunnskapsdepartementet ønsker på bakgrunn av dette å avvikle tre av de fire statlige grunnskolene for hørselshemmede etter skoleåret 2013–2014. Samtidig vil departementet ivareta statens ansvar for å opprettholde et sterkt fagmiljø for tegnspråk. Heltidsopplæringen ved den statlige grunnskolen i Trondheim kommune, A.C. Møller skole, vil derfor bli opprettholdt, og den vil være åpen for elever fra hele landet. Det er de siste årene bygd opp gode lokale tilbud til hørselshemmede elever som sikrer at elevenes rett til opplæring i og på tegnspråk i hjemmeskolen blir oppfylt. Hørselshemmede barn som får sin opplæring i hjemmeskolen, får tilbud om deltidsopplæring i Statped. 229 elever får dette tilbudet i dag. Dette tilbudet skal videreføres, bedres og utvides. Det samme gjelder Statpeds støtte og veiledning til kommuner som skal legge til rette for en god opplæring til de hørselshemmede elevene. Kunnskapsdepartementet har gitt Utdanningsdirektoratet fullmakt til å inngå drøftinger med Bergen kommune om overtakelse av grunnskoletilbudet ved Hunstad skole ved Statped Vest. Dette på bakgrunn av et ønske fra Bergen kommune om slike drøftinger. Departementet ønsker at dialogen med Bergen kommune skal fortsette. Kommunene har ansvar for å gi tilrettelagt opplæring til alle sine elever. De statlige skolene blir videreført inntil de fleste av barna har fullført grunnskolen eller nådd ungdomstrinnet. Kommunene får på denne måten god tid til å planlegge et tilrettelagt og like godt tilbud for hørselshemmede barn i sin kommune. Jeg er trygg på at kommunene sammen med styrket veiledning og støtte fra Statped kommer til å gi et godt tilbud til hørselshemmede barn i framtiden.
-0	Jeg signaliserte i mitt innlegg at Fremskrittspartiet støtter punktene 3 og 6. Vi ber om å få stemme imot de resterende.
-1	Jeg ønsker å stille et spørsmål til næringsminister Ansgar Gabrielsen. Norsk industri sliter voldsomt for tida. Særnorske forhold er en viktig årsak til de problemene som vi er inne i. En rekke lokalsamfunn og enkeltpersoner er usikre på hva framtida vil bringe for deres arbeidsplasser og deres lokalsamfunn. Vi ser også at arbeidsledigheten er på vei opp i en rekke områder i landet. Mange av oss frykter at dette vil bli et stort problem, både utover høsten og ikke minst når vinteren kommer for fullt. Har næringsministeren noen strategi for hvordan man skal få stanset denne nedbyggingen av norsk industri?
-0	Jeg går ut fra at det er så langt en justisminister kan gå i sin kritikk av sine underordnede. I så fall må man vel kunne oppfatte det som en sterk kritikk. Tilbake til voldssaken: Schei hadde skader over hele overkroppen og i ansiktet. Hun hadde sår og blødninger, hjernerystelse og varig ryggskade. Hun er blitt tatt kvelertak på, slått, sparket osv. Straffen er ubetinget fengsel i tre måneder. Mitt syn er at det er en straffeutmåling som er hårreisende. Vil statsråden i fremtiden ta noen initiativ til å øke de generelle strafferammene på basis av denne og andre lignende saker? Til slutt har jeg et par kommentarer i forhold til det statsråden innledet med. Det var jo meget interessant at det fremkom i rettssaken at det viser seg at denne personen hadde stått innmeldt i trygdesystemet og fått sykepenger. Er det ikke grovt inkompetent da ikke å finne ham?
-1	Det er riktig som Gjermund Hagesæter sier, at vi skrev det vi skrev i 2003, men det er ikke riktig at vi stemte for å redusere andelen til 25 pst. Det vi stemte for, var å få utredet en redusert andel på 25 pst. Nå har vi gjennom den utviklingen og de analyser som er lagt til grunn fra Strategirådet, for det første fått gode indikasjoner på den sikkerheten som ligger i de langsiktige aksjemarkedene og det å få jevne inntekter inn – med visse svingninger, ja, men jevne inntekter – i løpet av 15-årsperioder, som representanten Gjermund Hagesæter er vel kjent med i forhold til den dokumentasjonen som er framlagt. I tillegg er det slik at en aksjeandel på 60 pst. er noe mange andre aksjefond som man kan sammenligne med vårt fond, har på plass. Så er det én ting til som er veldig viktig, og som Fremskrittspartiet i sin tid bidrog med, men som de i dag går imot, nemlig at vi har fått på plass etiske retningslinjer for forvaltningen av dette fondet.
-1	La meg først takke interpellanten for et veldig godt innlegg, med mange viktige synspunkter på avfallspolitikken. Det korte svaret på spørsmålet som stilles, er: Ja, regjeringen har besluttet å legge fram en stortingsmelding om avfallspolitikken, slik at det blir grunnlag for en bred diskusjon her. Så var interpellanten også vennlig nok til å bringe opp temaet hva den rød-grønne regjeringen sånn generelt har gjennomført i miljøpolitikken, og det er mye. Jeg skal ikke bruke mesteparten av tiden på det, men bare kort minne om at når jeg snakker om en historisk reformperiode, dreier det seg om slike ting som naturmangfoldloven, den viktigste miljølov i Norge på 100 år, markaloven, som lå i møllposen i 30 år inntil vi plukket den opp igjen derfra, og en dramatisk verning, både skogvern og framfor alt av store naturområder i form av nasjonalparker. Vel var det en god del under Børge Brende, men det har også skutt fantastisk fart under denne regjeringen. Det har vært 70 pst. økning i budsjettet til miljøvern, som i all hovedsak er brukt til naturmangfold. Det er en langt større økning enn hva det f.eks. har vært på kulturbudsjettet under Kulturløftet, det er mulig at Trond Giske er flinkere til å markedsføre, men det viser hvor viktig det er. Regnskogvern, for å ta det viktigste utenfor Norges grenser, kan jeg også nevne. Alt i alt framstår dette som en veldig aktiv reformperiode. Når det så gjelder avfallspolitikken, deler jeg interpellantens syn på betydningen av den. Det er et område hvor det også er gjort stor framgang. Her er det ikke sånn at alt er gjort under denne regjeringen, her ble det til og med gjort noe under tidligere regjeringer. Så det er et område hvor Norge har gjort mye, og Norge framstår i internasjonal sammenheng som et land med en bra avfallspolitikk. Derfor kom også innvendingene da jeg sa at jeg ønsket en avfallsmelding. Mange sa: Nei, det er gjort så mye på dette området – hvor er det nye som skal gjøres? Men jeg ser mange nye ting som også bør gjøres. Vi har hatt en stor vekst i mengden avfall som gjenvinnes. For 20 år siden ble det aller meste kastet som avfall på avfallsdeponier. I dag gjenvinner Norge rundt 78 pst. av avfallet – i internasjonal sammenheng et bra resultat, men vi må alltid streve etter å gjøre det bedre. Kontrollen med farlig avfall er også vesentlig forbedret, men vi har ikke lyktes, som interpellanten er inne på, med det vesentlige, nemlig å frakoble den økonomiske veksten fra veksten i avfallsmengden. Interessant nok har vi lyktes med det på en god del andre områder. Vi har hatt en kolossal økonomisk vekst i Norge de siste 20 årene, samtidig som vi har hatt en vesentlig reduksjon i NOx-utslippene, en vesentlig reduksjon i svovelutslippene og ingen tilsvarende vekst i CO2-utslippene. Så der har vi lyktes med den frakoblingen, men vi har en svær jobb å gjøre med å frakoble økonomisk vekst fra det å skape nytt avfall. Der har vi kommet veldig, veldig kort, dessverre. I 2009 så vi riktignok for første gang siden målingene startet, at avfallsmengden gikk ned, men det er altfor tidlig å feire det resultatet. Det kan tenkes at det i all hovedsak skyldtes den økonomiske krisen, så vi må se videre på det. Det er iallfall en trend som ble brutt, og så får vi håpe at vi kan lykkes med å få avfallsmengden videre ned. Interpellanten er inne på forebygging når det gjelder matavfall. Der tas det positive skritt fra flere av de store aktørene i markedet selv, NorgesGruppen og andre. Norge kaster altså 300 000 tonn mat hvert år, som kunne vært brukt. Mye av det kunne blitt spist, og jeg må si meg enig med interpellanten i at vi trenger å se på en del av våre vaner. Det er f.eks. absolutt en uvane at vi nesten alle har vent oss til at straks datostemplingen på en vare er gått ut, hører den hjemme i bøtta, uten at man gjør en rimelig vurdering av om denne varen faktisk er like god b��de en dag, en uke og i noen tilfeller i måneder og år etter at datostemplingen har gått ut. Våre besteforeldre ville aldri vært inne på tanken på at noe skulle kastes bare fordi det var en datostempling, uten å vurdere om det faktisk er fullt helsemessig forsvarlig å spise det. Men matvarekjedene har begynt å ta tak i dette problemet, og mesteparten av dette avfallet vil selvsagt ikke bli spist, men det kan brukes i biogass og andre fornuftige prosjekter. Vi var i den forrige debatten inne på innsamling av småelektronikk, så jeg går ikke videre på det nå. I november i fjor fikk vi overlevert rapporten «Et Norge uten miljøgifter» fra Miljøgiftsutvalget, som var ledet av Ketil Hylland, og med betydelige innslag fra næringslivet. Det utvalget foreslo en rekke tiltak for å stanse utslipp av miljøgifter innen 2020. For vel er det et problem med den totale avfallsmengden, men det er selvsagt et særlig stort problem med alvorlige miljøgifter. Vi har som ambisjon at Norge skal være miljøgiftfri i 2020 – selvfølgelig en stor, hårete, vanskelig ambisjon å nå, men det er viktig å strekke seg etter det. Vi går lenger enn noen i å prøve å stoppe miljøgifter i Norge ved å forby en del stoffer som selv ikke EU har forbudt, samtidig som vi arbeider for streng regulering i EU for å regulere det europeiske markedet og for globale avtaler mot kvikksølv og andre farlige miljøgifter. Så er jeg enig med interpellanten i at vi bør se mer på hvordan vi kan stimulere til gjenbruk og gjenvinning. Den ideelle bruk av avfall er selvsagt å bruke det på nytt igjen, og det var interessant å se at da vi hadde det såkalte Redesign-prosjektet i Bergen i fjor høst, var Torgallmenningen forvandlet til en arena for verksteder, konserter, utstillinger og moteshow for å se på hvordan man kan bruke klær på nytt igjen, og Frelsesarmeen og andre har jo demonstrert til fulle hvordan det er mulig å bruke ting på nytt, på en ny måte, uten at det framstår som gammeldags, håpløst og uappetittlig. Så på det området er det veldig mye mer å gjøre, og man kan også stimulere produsentene til å lage eksempelvis mobiltelefoner og biler på en slik måte at deler kan gjenbrukes mye mer enn i dag. Interpellanten var også inne på spørsmålet om biogassanlegg. Jeg er enig i at vi bør utnytte energien i det våtorganiske avfallet mer. Det er en god del positive eksempler – en del kommuner i Midt-Norge har gått sammen om et stort anlegg, Fredrikstad er en foregangskommune, Oslo har riktignok ennå ikke kommet til gjenbruk av matavfall, men har startet med et første skritt, og vil komme til matavfall i andre omgang. Men et av de temaene vi må se på i avfallsmeldingen, er om vi har de rette virkemidlene for å få dette til på en god måte. Det sies, uten at jeg har kontrollert det, at Sverige har kommet lenger. Vel, hvis Sverige har kommet lenger på dette området, så la oss lære av svenskene og se på hvilke tiltak de har satt inn for å få det til. Så fjernet vi i oktober i fjor forbrenningsavgiften på avfall, bl.a. for å sikre at vi ikke skulle ha forskjellige rammebetingelser i Norge og Sverige. Det var også noe som flere stortingsrepresentanter ønsket. Vi ønsker å ta hånd om avfallet selv, selv om vi også ønsker at det skal kunne handles med det. Samtidig må vi se på hvordan denne endringen kan påvirke materialgjenvinningen i Norge, og at det ikke blir et negativt utslag av en ellers fornuftig utligning av forskjellene mellom Norge og Sverige. Jeg tror det var en del av de temaene som vi kommer inn på i avfallsmeldingen. Men vi er i startfasen med å lage den. Regjeringen vedtok for to–tre uker siden å starte arbeidet med en avfallsmelding, så det er selvfølgelig full anledning for Stortinget til å komme med innspill om alt man ønsker behandlet i en slik avfallsmelding. Jeg inviterer til innspill om det, så vil man få spørsmålene godt utredet til avfallsmeldingen legges fram.
-0	Vi har ikke med Greenspan på våre møter i stortingsgruppen når vi lager vårt alternative statsbudsjett, så la meg i hvert fall avklare den myten. Fremskrittspartiet legger opp til en økonomisk politikk hvor vi bl.a. tar i bruk noe av den oljerikdommen vi har i dag, til å satse på investeringer som er fornuftige i dag og for framtiden. I forrige stortingsperiode var faktisk Senterpartiet med på den linjen i finanskomiteen, men har valgt å bytte side nå, når man fikk regjeringsmakt og ikke lenger deler sin egen økonomiske politikk, slik man gjorde for bare få år siden. Vi i Fremskrittspartiet er trygge på at vårt økonomiske opplegg vil bidra til å holde arbeidsledigheten lav, å sørge for å få et mer produktivt næringsliv, å få flere til å investere i norsk næringsliv, å sikre norske arbeidsplasser og å sørge for at vi holder skattene og avgiftene lave, slik at folk flest kan beholde mer av egen inntekt og leve av egen inntekt, noe som gir menneskeverd, og som er positivt for økonomien.
-1	Jeg sa hva jeg og SV ikke mener nå – ikke hva Kristin Halvorsen har sagt tidligere. Det er en vesensforskjell på det. Til det andre spørsmålet, som jeg også har svart på: Vi har våre prioriteringer, som vi har i en langsiktig rekke. Det er svaret på det.
-1	La meg først si at jeg sender med største glede en oppfordring til alle som bruker skiløypene på Sjusjøen, om å være med på det spleiselaget som det er å betale for det, enten det er lokale hytteeiere som kan være med og betale, eller – det er det inntrykket jeg har – det er folk som kommer fra idrettslag i andre deler av landet og bruker anleggene. Jeg sender med største glede en oppfordring til dem om å være med og betale. Det er en del av det spleiselaget som det er å bruke fellesgoder i Norge. Problemet oppstår i det øyeblikk man begynner å åpne for å ta betalt for det som er ferdsel i utmark. Det er utrolig vanskelig å se hvordan man skulle klare å avgrense det. Det er ulike grader av opparbeiding av skiløyper over det ganske land. Skiløyper går på vei, de går på asfalt, de går på sand – de er opparbeidet på utrolig mange forskjellige måter. De opparbeides med kunstsnø og med natursnø – og det er opparbeidelse i den naturlige snøen som ligger der. Så jeg tror det vil bli en utrolig vanskelig avgrensningsoppgave.
-1	Dette er en av de sakene der det virkelig har fått konsekvenser for unger at regjeringen sier én ting i Stortinget, men ikke følger opp i praksis nedover i systemet. Kanskje det verste av dette er det som har skjedd med de familiene som er tvangsutsendt, de ungene som er tvangsutsendt, til Afghanistan. FN har sagt i over et år at vi ikke må sende disse barnefamiliene dit. Den rød-grønne regjeringen gjorde det ikke, denne regjeringen har gjort det, og det tok et halvt år før Justisdepartementet svarte på et brev fra sin egen etat som sa at dette var farlig. Og man fortsetter med det, til og med på mandag ble det sendt ut en barnefamilie til Afghanistan. Det forteller meg at regjeringen ikke går inn i disse sakene med det alvoret de fortjener. Vil statsministeren sørge for at disse returene nå faktisk blir stoppet?
-0	Dette er et forslag som alle har vært enige om kan være en viktig forbedring for dem som er innen barne- og ungdomspsykiatrisk behandling. Det er viktig med individuell behandling, det er viktig med brukermedvirkning, og det er viktig med informasjon. Det er jo en fare hvis det blir slik at man skifter behandler når det passer for behandleren, og ikke når det passer for pasienten. Undersøkelser viser at poliklinikker har størst forbedringspotensial innenfor informasjon og medbestemmelse. Kunnskapssenteret har på oppdrag fra Helsedirektoratet nå gjennomført en spørreundersøkelse blant foresatte, barn og unge som får behandling ved barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker. I alt svarte 62 pst. at de kun i noen, liten eller ingen grad ble informert om behandlingsmuligheter. Kun halvparten av de foresatte mente at de hadde innflytelse på valg av behandling, og at de fikk riktig informasjon om barnets tilstand. Så brukermedvirkning og individuell vurdering av behandlingstilbud må alltid prioriteres. Vi blir ofte kontaktet av pasienter og pårørende som føler at de ikke får den hjelpen de mener at de har behov for, og at de får altfor dårlig informasjon. Mange er også frustrert over at de må skifte behandlere ofte, noe som er krevende, og som i mange tilfeller er direkte ødeleggende for behandlingen. Fremskrittspartiet ser at brudd i behandlingen og skifte av behandler i mange tilfeller er uheldig, og vi støtter derfor det forslaget som er lagt fram. Men vi ser at det fortsatt vil kunne være et problem selv om det blir en fleksibel ordning for dem mellom 18 og 23 år. Vi mener derfor at det bør vurderes en ordning hvor aldersgrense for å skifte behandler fjernes, og at behandleren kan følge pasienten fra barne- og ungdomspsykiatrisk behandling og over i voksenpsykiatrien i de tilfellene det er mulig og pasienten selv ønsker det. Det tar lang tid å bygge opp et tillitsforhold, og forutsetningen for at en behandling fungerer, er ikke alltid kun faglig betinget. Det kan være en belastning for en pasient som har et velfungerende behandlingsopplegg å endre dette på grunn av alder, også når de er 23 år. Fremskrittspartiet mener derfor at det må foretas en gjennomgang og vurdering av de positive og negative følgene av en eventuell fjerning av selve aldersgrensen, slik at endringer i behandlingsopplegg og skifte av behandler til enhver tid tilpasses pasientens behov. Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag i saken.
-0	Representanten pratet om hvor viktig forebygging i kommunene er, og at det er kommunene som produserer velferdstjenester. Det er jeg helt enig i. Vi har i media den siste tiden sett en del eksempler på at barnevernet har en del utfordringer, og barnevernet er jo som kjent kommunenes ansvar. Noen tar til orde for at det eneste som trengs i barnevernet, er mer penger og høyere kompetanse. Ser representanten det som den eneste måten å løse barnevernets problemer på, eller kan det være mulig at en må til med en større omstrukturering av norsk barnevern?
-1	SV deler fullt ut engasjementet mot voldelig islamistisk ekstremisme, og vi er også svært bekymret for den voksende antisemittismen i Europa. Der er det mye konkret som går an å gjøre, f.eks. burde de jødiske institusjonene i Norge kunne ha en egen kontakt i PST. Det er ikke det jeg har tenkt å spørre om. Jeg har tenkt å spørre om høyreekstremisme og følge litt opp det Trine Skei Grande var inne på, for høyreekstremisme er ikke bare noe som hører fortiden til. Norge har opplevd et av de verste terrorangrepene begått av høyreekstreme i moderne tid i Europa, og vi har lite kunnskap om disse nye miljøene, både i Norge og i andre land. Jan Tore Sanner har sagt til NRK i januar at regjeringen vil opprette et senter for forskning på høyreekstremisme. Det er veldig bra, men det er fortsatt ikke finansiering på plass, og det er ikke klart hva slags form dette prosjektet skal ta. Vil statsministeren ta grep og sørge for at finansiering og lokalisering kommer på plass i løpet av våren, sånn at vi kommer i gang med dette veldig viktige arbeidet?
-1	Bolig er «basic», og bolig er dyrt. Derfor er jeg og SV veldig glad for den bevilgningen som kommer i dag. Det er helt riktig å gjøre dette, slik som saksordføreren, Haugli, sa, og jeg slutter meg fullstendig til det innlegget han hadde. Jeg er spesielt opptatt av det som handler om å kunne gi startlån, for det er så uhyre viktig i det boligmarkedet vi har, at ungdom kommer inn. Jeg er også spesielt opptatt av at kommunene må ha gode boligsosiale planer og følge dem opp, slik at det blir mulig for vanskeligstilte å etablere seg i en egen bolig og få den tryggheten det er, for det er helt umulig å få orden på et liv hvis en ikke har et sted å bo, og det stedet må være trygt. Det aller viktigste her er at staten nå forsterker sin innsats i boligmarkedet så kraftig som den gjør. Det er en svært stor økning på en allerede stor sum. Så var representanten Tetzschner oppe her og inviterte litt til en større boligpolitisk debatt. Den regner jeg med vi skal ha når vi får en stor boligmelding. Men jeg må si at jeg ikke er enig i den innfallsvinkelen som Tetzschner har til dette temaet. Boliger skal vare lenge. Da bør de ha en kvalitet som gjør at de holder seg. Det kan ikke være noen særlig fordel for folk om de er bygd på en slik måte at fyringsutgiftene er store, at alle pengene ryker opp i fyringsutgifter. Vi må ha energiøkonomisk gode hus. Jeg har vært med i mange år nå å slåss for at vi skal ha tilgjengelighet for funksjonshemmede, at folk som har en funksjonsnedsettelse, skal kunne velge hvor de vil bo, akkurat på samme måte som vi andre. Derfor er det stilt noen krav til boliger, og boliger er, som sagt, noe som varer lenge, i veldig mange år, og skal omsettes og kanskje byttes mellom folk. Og ikke bare skal man kunne velge hvor man vil bo hvis man skal flytte, men jammen har vi lyst til å ha folk på besøk også. Noen av oss har venner som sitter i rullestol, og noen av oss har gamle foreldre som trenger å komme på besøk, og det er viktig at boligene er tilpasset og har bedre livsløpsstandard enn det vi har hatt. Jeg tror vi har gjort mye feil i Norge. Vi har stilt for få slike krav til boligene, og derfor har vi så mange boliger som ikke fyller kravene. Det betyr at den vekten vi må legge på den sosiale boligpolitikken framover, må være enda sterkere, for det er riktig at det kan heve prisene å gjøre dette på kort sikt. Derfor må den sosiale boligpolitikken forsterkes framover. Det er helt nødvendig, fordi Norge har en sammensetning i boligmassen som er veldig annerledes enn i de fleste andre land. De fleste andre land har litt større skjermede sektorer sånn at folk kan bo sjøl om de har dårlig råd, og ikke minst velge seg over i en billigere bolig hvis de kommer i vanskeligheter i livet. Det er litt ugreit i Norge å få det til, også fordi mange kommuner – heriblant landets hovedstad – gjennom flere år har forsømt boligpolitikken sin kraftig. Mange kommuner har gjort det og endt opp med et for dårlig tilbud til folk som er vanskeligstilt, og det gjør at man kommer inn i en vanskelig sirkel. Derfor er det regjeringen nå gjør, så gledelig og riktig, og SV støtter det alt vi kan. Vi ser fram til å kunne diskutere boligpolitikken når regjeringen legger fram boligmeldingen sin, for det å ha et sted å bo er av de aller viktigste levekårsområdene vi har, og ikke minst er det utrolig viktig i det politikkfeltet som jeg steller med til daglig, nemlig sosialpolitikken. Der er bolig helt «basic» for at det skal gå bedre med folk som har havnet i en vanskelig livssituasjon.
-1	Eg takkar igjen for svaret. Det som er eit av problema ifølgje politikarane i Sogn og Fjordane, er sjølvsagt det å prioritere midlar til denne typen satsing, men ein får temmeleg mykje ut av veldig små midlar. For nokre dagar sidan fekk vi dette heftet i posten: «Satsing på barn og ungdom – Regjeringens mål og innsatsområder i statsbudsjettet 2003». Dessverre er det her veldig lita satsing spesielt på ungdom knytt til trafikktrygging. Det er ei lita side om Trygg Trafikk og dette med trygg skuleveg, og det er veldig bra. Men eg skulle ønskt at statsråden i neste års tilsvarande melding frå Regjeringa legg dette inn både i budsjettet for neste år og i dei føringane ho no har fortalt om her i stortingssalen, slik at vegkontora følgjer det opp og lokale og regionale politikarar òg får signal frå Regjeringa om at dette er ei satsing som er veldig viktig i forhold til ungdommen vår. Regjeringa skriv at «Sentrale myndigheter har viktige oppgaver som pådrivere» – og det er pådrivarrolla som eg i første omgang var ute etter at samferdsleministeren framstår som veldig tydeleg på i dag, og håpar at ho vil følgje det opp vidare.
-1	Jeg skal ta med meg vestlandsargumentet også. Men hvis vi ser litt stort på det, tror jeg det arbeidet som Raftostiftelsen gjør – ved å sette fokus på menneskerettigheter og kanskje trekke fram verdige prisvinnere som i utgangspunktet ikke har vært like kjente som en del nobelprisvinnere har vært – er litt uavhengig av akkurat hvor man er lokalisert. Det arbeidet som Rafostiftelsen gjør, har nasjonal betydning. Det er jeg sikker på at representanten er enig med meg i. Men jeg skal altså ta med meg vestlandsargumentet.
-1	Jeg synes det er veldig bra det som representanten Ropstad sier, og jeg slutter meg hundre prosent til det. Når det gjelder bistand, bruker Norge 27–28 mrd. kr på det, det er mye penger, og de pengene skal vi sørge for at brukes på en god måte. Men det er bare tre ganger skolebudsjettet i Oslo, og alle skjønner at vi kan ikke klare å redde hele verden med tre ganger skolebudsjettet i Oslo. Vi er avhengig av å bruke bistanden målrettet, sammen med andre, for å bakke opp om en positiv næringsutvikling og en positiv utvikling av styresett, sånn at folk selv kan sørge for å skaffe inntekter. Noe av det som jeg veldig klart merket meg, og som jeg fikk klar tilbakemelding om, da jeg var i Tanzania, var det lederen av en av de største frivillige sivilsamfunnsorganisasjonene sa: Hvis dere kan hjelpe myndighetene våre til å reforhandle avtalene med gruveselskapene, vil det bety mye mer enn den bistanden dere gir til oss. Det mener jeg er gode ord til ettertanke.
-1	I høst la kulturministeren fram et budsjett som på mange måter konsoliderte stillingen i kulturlivet – og så var det et par spreke tiltak ved siden av. Det er sånn at kunstens og kulturens stilling i samfunnet, som både kulturministeren og jeg er opptatt av, blir avgjort i statsbudsjettet – der kunsten og kulturen altså blir tilgodesett med 0,7 pst. – og i kommunebudsjettene, og det er etter min mening i kommunene at den store utfordringa ligger nå. Med elendig kommuneøkonomi, uten rettigheter og vern, står kulturen laglig til for hogg – spesielt kultur for barn og unge, det flerkulturelle møtet og samtidskunsten. Da er mitt spørsmål: Hva vil kulturministeren gjøre? Hva slags initiativ vil hun ta for å sikre mangfoldet i kunsten og kulturen uten det å komme med fromme bønner til kommunene? Kulturministeren sa jo sjøl at uten en lov som sikrer bevilgninger, og med trang økonomi, er det fare for kutt. Videre er det nå kommet en nordisk rapport som viser at orkestrene våre for det meste spiller tradisjonell musikk og veldig lite samtidsmusikk. Da er det om å gjøre å sikre eksistensen til de ensemblene som følger opp behovet for formidling og presentasjon – og nytolking – av den nye musikken. Det er ikke mange av dem, men det er altså om å gjøre å sikre eksistensen til de få blomstene som er der. Oslo Sinfonietta er en av dem. Komiteen skrev et brev og spurte om hva kulturministeren ville gjøre for å sikre Oslo Sinfonietta – og fikk ikke noe svar. Kulturrådet har bedt om at det blir etablert en støtteordning for musikkensembler nettopp for å sikre Oslo Sinfonietta og andre samtidsensembler støtte. Det har jeg foreslått i budsjettinnstillingen. Hvordan ser kulturministeren på et sånt forslag?
-1	La meg først få takke Line Henriette Hjemdal for å ta opp et veldig viktig spørsmål. Klimakur legger et helt nytt grunnlag for fornuftig klimadiskusjon i Norge. Så langt har det vært altfor lite debatt rundt Klimakurs utredning. Det er etter min mening veldig skadelig, for hvis det blir lite debatt nå, betyr det bare at vi skyver debatten foran oss til det øyeblikk vi skal ta de ulike beslutningene. Jeg tror vi allerede nå kan forskuttere at det ikke kommer til å bli en enkel sak å gjennomføre tiltakene i Klimakur, uansett hvilken del av menyen vi velger, for nær sagt alle tiltak som er fornuftige for helheten, som er fornuftige for Norge, og som er fornuftige for verden, vil støte på en eller annen særinteresse som vil være skeptisk til akkurat det tiltaket, men være for mange av de andre. Så det kommer til å bli en tøff runde når vi skal gjennomføre Klimakur. Derfor bør vi starte debatten nå, som det sies her, og ikke vente til 2011, da den fulle debatten i Stortinget vil komme. Jeg er enig i utgangspunktet til spørreren, nemlig at det er fornuftig å ta de billigste og enkleste tiltakene først og de andre etter hvert. Regjeringen vil selvsagt fortløpende komme tilbake til Stortinget med tiltak som vi mener er kommet så langt i utredning at de er mulig å gjennomføre. Jeg har også den innstilling at det vil være en stor styrke for klimapolitikken om vi etter denne runden med Klimakur kan klare å gjøre det samme som vi gjorde forrige gang, nemlig finne fram til et bredt forlik i Stortinget. Men det vil altså være på basis av at Regjeringen fortløpende legger fram tiltak. Vi legger fram en stortingsmelding i 2011. Da får vi den fulle debatten i Stortinget. Forhåpentlig kan denne meldingen legge grunnlaget for et nytt klimaforlik som vil spikre fast hva vi skal gjøre på hjemmebane fram mot 2020. Så skal vi også gjøre masse i utlandet. Det er ingen motsetning mellom hva vi gjør hjemme, og hva vi gjør ute.
-1	Partiet som i sin tid ble stiftet for sterk nedsettelse av skatter og avgifter, demonstrerer i dette budsjettet en nokså begrenset omtanke for næringslivet. Vi får beregnet at Fremskrittspartiets budsjettforslag ville ha utgjort nær 100 mill. kr i økte gebyrer og avgifter for næringslivet gjennom selvfinansieringspolitikken, ulike registre og vesen. Eksempelvis ville Fremskrittspartiets foreslått kutt på 12 mill. kr i Fiskeridirektoratet innebåret økte kontrollavgifter og havbruksgebyrer om innsatsen mot uregulert fiske skulle opprettholdes. Men kanskje Fremskrittspartiets omdelte forslag er å forstå som et forslag om nettopp ytterligere avgiftsskjerpelser for næringen? Det er mitt spørsmål til representanten Korsberg.
-1	For meg er ikke en handlingsplan et mål i seg sjøl. Det er i så fall et virkemiddel, men vi har mange virkemidler og planer på dette området, som gjør at vi vet hvilken retning vi skal gå i. Men vi trenger å hente inn noe mer kunnskap om hvordan ting fungerer. Vi trenger å drive mer utviklingsarbeid – hvilket vi gjør når det gjelder høykonflikt, vold i nære relasjoner, det å få inn barnas stemme og det flerkulturelle familieverntilbudet. Vi vet absolutt hva vi driver på med, men jeg syns det er spennende å høre på ulike meninger på dette feltet, for det er det. Det er brytninger, og det gjør at vi kan få en mer opplyst diskusjon om veien videre. Men det er også et spennende forslag dette med å se på om det mulig f.eks. å flytte noen ressurser fra domstolen til familievernet. Som familievernminister, er jeg selvfølgelig for det. Jeg syns det er viktig at vi unngår at saker tas til domstolene når de ikke bør. Det er også noen saker som først og fremst bør gå direkte til hovedforhandling, og som ikke bør megles. Men det er et mindretall.
-0	Vi har mange seriøse aktører innen restaurantbransjen i Oslo som strever i det daglige, og som får problemer fra den kriminelle delen i denne virksomheten, bl. a. på grunn av konkurransevridning som denne illegale virksomheten medfører. Mye er som kjent styrt av mafia og internasjonale bander som har en helt annen og uakseptabel forretningskultur enn her i landet. Videre taper det offentlige store beløp grunnet et betydelig antall konkurser blant restauranter og andre serveringssteder, noe som interpellanten Husøy var inne på. Ofte er bedriftene kjemisk renset for aktiva slik at det ikke engang er penger igjen til bobehandling. Årsaksforholdet er komplekst. Avgiftsnivået i Norge er meget høyt, med merverdiavgifter og særavgift på alkoholholdige drikker, penger som restauratøren innkasserer på vegner av det offentlige. Til sammen utgjør dette store beløp, med tilsvarende stor fristelse for uærlige sjeler. Eierstrukturen i bransjen er uoversiktlig og bedriftene er hovedsakelig organisert som aksjeselskaper, ofte med et minimum av kapital. Gårdeieren er første ledd, han får ofte betalt en prosentdel av brutto omsetning kontant og fortløpende. Neste ledd er den som sitter på leiekontrakten, som kan være omsettelig. Selve driftsselskapet eier i mange tilfeller ingenting, ikke en gang inventaret, som ofte leies – bryggerier og andre leverandører er gjerne villige til å finansiere både innredning og inventar. Videre preges mange virksomheter av at regnskapsrutinene er mangelfulle, og det finner sted svart omsetning. Konkurskarantene er ofte uten virkning fordi man fortsetter virksomheten ved hjelp av stråmenn, eller den flyttes ut av landet. Fremskrittspartiet mener man kan løse noen problemer ved å sørge for å innføre et krav om en ansvarsforsikring for å kunne utøve denne form for virksomhet. Slik er det i dag for leger, tannleger, eiendomsmeglere, advokater m. fl., selv om dette ikke er direkte sammenliknbart. Dette systemet må innføres for restaurantbransjen og kan knyttes til skjenke- og driftsløyvene. Ansvarsforsikringen må dekke forsikringsselskapenes ansvar for alle skatter og avgifter samt lønninger. Forsikringsselskapene kan utarbeide tilbud, og så må selvfølgelig kostnadene vurderes for å se om dette er realiserbart. Hvis det er gjennomførbart, kan en del useriøse aktører lukes ut, samtidig som samfunnet kan få inn betydelige beløp i skatter og avgifter. Jeg håper at statsråden i sin oppsummering kan kommentere et forslag om å få vurdert en slik ansvarsforsikring, som kanskje kan bidra et stykke på vei til å løse noen av de problemene vi står overfor i restaurantbransjen. Til slutt vil jeg ta opp forslag fra Dag Danielsen og meg selv om å få vurdert en slik ansvarsforsikring. Forslaget er omdelt på representantenes plasser.
-1	Jeg vil takke for debatten og for øvrig takke komiteen for et godt samarbeid i forbindelse med behandlingen av denne saken. Det var Sivilombudsmannens brev og avgjørelse i forbindelse med Turistforeningens klage på forsøket som har bidratt til å løse denne situasjonen, og som har ført til at statsråden og regjeringen har bestemt seg for å legge forsøket dødt. Det er bra. Jeg vil gi ros til Turistforeningen for det arbeidet de har gjort for å ivareta alle oss som er opptatt av friluftslivets interesser. Jeg synes også det da er naturlig at vi som står bak innstillingen, altså det første punktet i innstillingen, som er å be regjeringen vurdere å stoppe forsøket, kanskje skal la være å fremme det forslaget, siden statsråden allerede har sagt at hun skal stoppe forsøket. Det må vi som står bak denne innstillingen, avklare fram mot avstemningen i kveld. Men jeg vil i utgangspunktet anbefale det. Det er likevel behov for å komme med et par anmerkninger til debatten. Det ene er til Tor André Johnsen, som trekker fram Sverige. Man skal ha en ganske spesiell innstilling til distriktspolitikk hvis man mener at det Sverige driver med, er god distriktspolitikk. Men jeg merker meg at han altså mener at de fører en vellykket scooterpolitikk. Det andre er det som ble trukket fram av andre representanter, som mente at det var viktig at ting ikke skulle avgjøres på Stortingets kontorer, det være seg mitt kontor eller andres kontor. Men problemet med denne saken er at det ikke har blitt bestemt i stortingssalen i det hele tatt. Denne saken har ikke vært oppe til behandling i Stortinget før i dag. Den har blitt bestemt på regjeringens kontorer. Og det er ikke noe «all makt i denne sal» hvis saker som er i strid med forsøksloven, bestemmes i regjeringens kontorer istedenfor i denne salen. Men jeg er glad for at vi nå bringer dette tilbake igjen til vanlige prosedyrer, og at vi får den framdriften i lovbehandlingen som statsråden har varslet om, og så skal vi være om oss og bidra så godt vi kan i debatten. Jeg vil bare understreke den ene tingen som jeg tok opp i min replikk til statsråden, og det er spørsmålet om planverktøy for å ha oversikt over friluftsinteresser, og i og for seg andre interesser. Statsråden er vel kjent med at det er et problem at en god del naturmangfold ikke er kartlagt godt nok til at man tar hensyn til det tidlig nok i planprosesser. Det samme gjelder friluftsliv. Jeg mener det er avgjørende viktig hvis vi skal ivareta friluftslivet, sammen med alle de andre interessene som er nødvendige å ivareta, at man har et godt planverktøy når man nå skal lage scooterløyper i mange, mange kommuner.
-1	Jeg takker statsministeren for svaret. Jeg er glad for at han er enig i SVs vurderinger på dette spørsmålet, selv om jeg kanskje ville uttrykt meg enda sterkere enn det statsministeren gjør. Jeg tror at hvis man i det hele tatt kunne se for seg at utgangen av denne krigen skulle være et delt Kosovo hvor Milosevic belønnes ved å kunne beholde de delene av Kosovo som er mest attraktive for ham, vil man ikke bare sende et signal til Balkan, men også et signal til alle andre – og det er hundrevis av etniske konflikter rundt omkring i verden – i forhold til hvordan man da faktisk kan klare å sette i gang en helt ny tegning av verdenskartet ut fra etniske grenser, da aner vi ikke hva slags kriger som faktisk kan settes i gang som et resultat av en sånn type signal.
-0	Jeg har et spørsmål til justis- og beredskapsministeren. TV 2s politiundersøkelse har gitt grunn til store bekymringer. I går var det en sending der en av Politiets Fellesforbunds ledere var ganske så skarp i sine uttalelser. Denne forbundslederen var ikke alene, for det viste seg at 95 pst. av forbundslederne i PF mener det samme. Her blir enkelte representanter i regjeringen nevnt med navn, og enkelte andre i ledelsen i Arbeiderpartiet blir også nevnt. Påstanden fra denne forbundslederen var at beredskapen og sikkerheten i Norge var av en slik karakter at hvis folk hadde visst hvor ille det var, hadde det blitt et folkeopprør. Denne forbundslederen påsto i tillegg at den sittende regjeringen dekker over virkeligheten. Mitt første spørsmål til justisministeren er: Hvilke kommentarer har justisministeren til slike påstander fra politiet og forbundslederne i PF? Videre registrerte jeg at svaret fra justisministeren i denne sammenhengen i går var at man måtte ta kontakt med Politidirektoratet for eventuelt å få kommentarer. Mitt andre spørsmål blir derfor: Når politiet og forbundslederne i PF er så vidt klare i sine meldinger, er det da Politidirektoratet som er den øverste ansvarlige hvis situasjonen er slik den beskrives, eller er det justisministeren og regjeringen?
-1	Nei, det er ikke slik at Regjeringen ønsker å legge føringer på hva som er den beste omsorgen for hvert enkelt barn. Det vi er opptatt av, er at vi skal ha et tilbud som er til barnets beste, og som legger til rette for at foreldrene kan ha omsorg for sine barn og følge opp barn med nedsatt funksjonsevne i tiltrekkelig grad. Men så er det jo et mål at det skal være mulig å kombinere det med et mest mulig normalt yrkesliv, som det er vanskelig for mange å gjøre i dag. Derfor må vi se på hva slags strukturer og ordninger som kan tilrettelegge for det. Det jeg sa i min innledning, har noe med innretningen på dette forslaget å gjøre. Det betyr selvfølgelig ikke at det ikke i mange av enkeltforslagene er ting som vi kan diskutere, og som vil virke i retning av det målet som jeg her har redegjort for.
-0	Jeg registrerer at statsråden bevisst ønsker å misforstå. Jeg utfordrer statsråden på: Når man nå har slått fast – ut fra det statsråden sier i sitt innlegg – at man ikke kan ha straffesanksjoner på linje med det som Fremskrittspartiet foreslår her, fordi man tilhører en krets, vil det være noe helt nytt. Da er mitt spørsmål: Skal det være gjennomgående nå at man ikke er et individ, men man tilhører en krets, og derfor må vi utarbeide straffer, straffelover og sanksjoner ut fra at man tilhører en viss krets? Det var jo det statsråden sa. Det er noe helt nytt at man nå skal begynne å legge straffesanksjoner med bakgrunn i at du er et enkeltindivid som tilhører en krets. Det sa statsråden, hvis ikke jeg misforsto. Da er det ikke Fremskrittspartiet som foreslår noe som helst. Men jeg utfordrer statsråden på: Skal dette også være gjeldende på andre områder når man gjennomfører straffesanksjoner, ny straffelov, at man skal vurdere hvilken krets man kommer fra for å få riktig straffenivå?
-0	La meg kommentere to, kanskje tre ting også, men iallfall begynne med to ting som statsråden var inne på, og som også gjaldt innlegget til Oppebøen Hansen. Jeg kan ta det også nå når jeg ser at han har tegnet seg – etterpå får han muligheten til å svare på det. Jeg opplevde det slik at representanten Oppebøen Hansen var forholdsvis høy og mørk da han fremsto på TV 2 i går, men at dette var en klar «instruks» – noe som også var de samme ordene som SVs representant benyttet fra denne talerstolen. Man hadde nå i Stortinget gitt en klar instruks til statsråden og regjeringen. Så opplever jeg at statsrådens svar er ganske forvirrende – som også representanten Sandberg var inne på – nemlig det at statsråden sier at han oppfatter ikke dette som en instruks, men man vil selvfølgelig komme tilbake på «egnet» måte når tiden tilsier det. Ja, det betyr, slik jeg tolker det og vurderer det, at denne saken har vi ikke kommet noe mye lenger med etter dagens debatt. Vi må gå nye runder i Stortinget, kjempe nye kamper for de helt opplagte rettighetene til de aller svakeste i dette samfunnet. Jeg er villig til å ta den kampen, jeg er villig til å gå de rundene, men jeg skulle gjerne ha ønsket at man hadde vært mer handlekraftig også fra regjeringspartiene, ikke bare når tv-lampene skrus på, men også når vi behandler saken i denne salen. Så er det helt riktig det som representanten Sandberg var inne på, som også er et svar til representanten Chaudhry: Ja, Fremskrittspartiet har villet løse finansieringen av disse lovfestede rettighetene veldig enkelt, nettopp ved å knytte finansiering til den enkelte rettigheten. Problemet i dag er jo nettopp at kommunene som skal forvalte dette, på mange områder ikke har penger til å gjøre det, og kutter ut å gi hjelp, med den begrunnelse at kommunekassen er tom. Det er jo det store dilemmaet. Da kan man snakke veldig flott og vidt om det lokale selvstyret, men det beviser jo at i disse sakene fungerer ikke det optimalt, og ikke på en god nok måte. Jeg tror også, som flere representanter har sagt, at en fullstendig gjennomgang er viktig ut fra det perspektivet som representanten Trine Skei Grande har, for å finne ut: Hvilke rettigheter har vi? Hvordan fungerer disse rettighetene? Hvilke rettigheter ønsker vi skal være i fremtiden? Og hvordan skal vi kunne målstyre disse rettighetene inn på et slikt spor at de som har bruk for dem, garantert får dem? Det er det som er viktig, for det er etter mitt skjønn helt meningsløst at personer nærmest må bli velferdsflyktninger i dette landet for å få sine rettmessige krav oppfylt.
-0	Jeg beklager at jeg brukte litt for lang tid. Jeg vil gjerne få lov til å avslutte spørsmålet, som jeg ikke fikk noe klart svar på. Er det slik at norske myndigheter nå vil imøtekomme asylsøkernes krav om mer penger til personlig forbruk? Blir dette vurdert? Det var det som egentlig var spørsmålet mitt. Kunne jeg få et svar på det?
-1	Representanten for Høyre la i sitt innlegg mest vekt på omorganisering av offentlig sektor som virkemiddel i distriktspolitikken. SV er ikke uenig i at det trengs, men når representanten Hoddevik sier at dette skal gå ut på å frigjøre arbeidskraftressurser til andre viktige jobber i privat sektor, blir jeg bekymret. Stortinget har med Høyres stemmer vedtatt viktige reformer, bl.a. for eldreomsorg, psykiatri og helse, og vi har vedtatt reformer for skole. Er det slik at Høyre mener at disse reformene ikke lenger er viktige? Beregninger fra Regjeringen viser at det trengs i hvert fall godt over 50 000 nye årsverk for at disse reformene skal kunne gjennomføres, og svært mange av dem som bruker og trenger disse reformene mest, nemlig de eldre, bor i distriktene. Eller er det slik at hvis de får privatisert disse virksomhetene, ser Høyre det som verdiskaping på en mer høyverdig måte enn hvis disse jobbene blir utført i offentlig sektor? For hvis man er enig i reformene, må man faktisk også ha folk til å gjøre disse viktige jobbene. Jeg synes Høyre er nødt til å foreta en nødvendig avklaring nå, for hvis de har lagt seg på en annen politikk i den henseende, er det nødvendig å få det klart fram. Så til slutt: Alle partier har snakket varmt om servicekontor – kanskje ikke Høyre så mye i dag, men ellers. Ser Høyre at det kan være nødvendig med pålegg til statlige etater, slik at de faktisk blir pålagt å være med i slike ordninger, slik at man kan få til en rasjonell tjenesteyting i forhold til befolkningen? Eller skal man sitte og vente på at det private initiativ hos den enkelte etat skal bidra til at vi får lagt ned enda flere funksjoner?
-1	Under den sittende administrasjonen i USA har det blitt et stigende skille mellom Europa og USA. Det skyldes ikke primært Europa, men at amerikanerne under Bush-administrasjonen systematisk har forsøkt å undergrave veldig mye av det internasjonale rammeverk som er utarbeidet gjennom mange år. Det gjelder alt fra landmineavtale til håndvåpenavtale, ABM-avtalen, prøvestansavtalen og Den internasjonale straffedomstolen – og man kan ta med Kyoto-avtalen, selv om Fremskrittspartiet vel er mot den. Poenget er at et stadig stigende antall europeiske ledere ser med stor bekymring på amerikansk utenrikspolitikk, simpelthen fordi det virker som om amerikanerne ikke ønsker dette tette samarbeidet gjennom de internasjonale organisasjonene, som jo bringer verden noen skritt fremover. FN er i så måte den viktigste. I representanten Høglunds innlegg ble det sagt at vi ikke må akseptere et europeisk lag og et amerikansk lag, hvis jeg forstod ham rett. Men det er jo det som er realiteten. Realiteten er at i disse spørsmålene er det amerikanerne som har beveget seg bort fra Europa, og ikke motsatt. Dette ser vi også i spørsmålet om Irak, der et stadig stigende antall europeiske ledere advarer sterkt mot det amerikanerne truer med, nemlig at man kan komme til å gå til aksjon, eventuelt støttet av Tony Blair, uten at man har ryggdekning for dette i folkeretten. Jeg oppfattet også representanten Høglund dit hen at han tross alt mener at det internasjonale rammeverket og FN er viktig, og at man ikke skal gå utover det. Derfor kunne det vært interessant å få høre om Fremskrittspartiet entydig mener, for jeg hører i alminnelighet svært få kritiske ord om amerikansk utenrikspolitikk fra det partiet, at det å gå til noen som helst militær aksjon uten at dette er hjemlet i folkeretten og i FNs sikkerhetsråd, er uaktuelt for Fremskrittspartiet, og at de på denne måten faktisk også i likhet med mange andre europeere tar klar stilling til at folkeretten er ukrenkelig, og at amerikanerne ikke har noen rett til å gjøre noe som helst uten at det er forankret i denne.
-0	Jeg takker statsråden for et informativt og godt svar, som jeg tolker det, hvor jeg ser et håp for at det blir en løsning. Nå er dette dessverre ikke første gang jeg stiller dette spørsmålet i spørretimen. Jeg hadde dette oppe den 14. mai 2003 og den 13. oktober 2004, og fortsatt er det til utredning, dessverre. Det er ikke tvil om, slik som statsråden sier, at det er behov for et slikt sted. Det er derfor jeg nå tar opp spørsmålet for tredje gang. Jeg håper virkelig at det blir en løsning innen snarlig tid – jeg la merke til at statsråden nevnte innen utgangen av den måneden vi er i nå, november. Jeg tolker det også dit hen at Bæreia kan være et godt sted å være for veteraner. Stedet ble etablert i 1959, og statsråden har vært der. Kan statsråden love at det skjer noe?
-0	Representanten Brustad viste til de ulike signalene Høyre sender om den private eiendomsrett, og det gjør det påkrevd å få en avklaring. Den private eiendomsrett er en grunnleggende rettighet som sikrer retten for enkeltmennesket til å eie verdier, og den er selvfølgelig grunnlovsbeskyttet. Men den angripes – stadig vekk. Mange gode grunner kan anføres for hvorfor jeg eller noen andre bør kunne vandre over, slå leir på eller endog disponere annen persons eiendom: Kanskje er eieren for rik, har arvet for mye eller på annen måte sender ut signaler som gjør at enkelte partier ser det som legitimt å fremme forslag om å avskjære deres rett til å disponere egne hjem. Nå er det de som bor nær strand, som angripes og skal tas. I morgen er det kanskje de som bor nær fjell og skog. I overmorgen er det muligens alle med privat tomt. For har man ikke klare prinsipper om hva som er rett og galt og ditt og mitt, er det ingen ende på hvor langt man kan gå. Kan statsråden forsikre alle som eier hus, hytte eller annen eiendom, om at han vil sette hensynet til den private eiendomsretten høyt og ikke bidra til den type svekkelse som fri ferdsel i strandsonen innebærer?
-1	Folk som bor i énpersonshusholdninger er en stadig voksende gruppe i landet vårt, ca. 3/4 million mennesker regner vi i dag med tilhører denne gruppa. I en moderne husholdning er det noen basisutgifter som iallfall et langt stykke på vei er de samme, enten husholdningen består av én eller flere personer. Det kan være utgiftene til husleie, strøm og oppvarming, telefon, ulike kommunale avgifter, bilhold – det er sikkert også flere andre eksempler. Når disse utgiftene skal dekkes med én inntekt – i motsetning til husholdninger der man har to inntekter – sier det seg selv at dette utgjør en ikke ubetydelig økonomisk merbelastning for aleneboende. Disse merutgiftene kan være én av flere årsaker til at aleneboende, spesielt unge aleneboende, er overrepresentert blant de permanent fattige. Dersom det er et ønske om å treffe tiltak for aleneboende og aleneforsørgere, må det være avgjørende både å få økt innsikt i hvordan situasjonen faktisk er, og en grundig vurdering av hvordan ulike politiske tiltak vil slå ut for dem som bor alene eller er aleneforsørgere. Da vil det være nødvendig å se på skatte- og avgiftspolitikk, boligpolitikk, ulike offentlige velferdsordninger, studiefinansiering og pensjonsordninger, for å nevne noen sentrale områder. Jeg kunne tenke meg å trekke fram et eksempel som viser hvor komplisert og sammensatt dette er. Et samlet storting har ønske om å utjevne forskjellen i pensjoner mellom enslige og gifte og samboende pensjonister. Dette kan tenkes å forsterke forskjellen i levekår mellom énpersonshusholdninger og husholdninger med to inntekter når det gjelder pensjonister, bare for å vise hvor komplisert dette kan være. Det er åpenbart slik at aleneboende ikke er en ensartet gruppe, der er jeg helt enig med representanten Nesvik. Mange som bor alene, har selvsagt gode både sosiale og økonomiske levekår. Men det kan ikke være til hinder for at vi får en gjennomgang – en grundig og brei gjennomgang – for å avdekke de spesifikke utfordringene noen aleneboende har, og hvilke målrettede tiltak som mest treffsikkert kan møte disse. Jeg er også kjent med at Regjeringa har til hensikt å sette i gang en utredning for å få mest mulig kunnskap om ensliges levekår og situasjon, i samarbeid med bl.a. Statistisk sentralbyrå. I dette arbeidet vil også, slik jeg har forstått det, ulike tiltak bli vurdert og eventuelt foreslått. Dette stiller sjølsagt SV seg positivt til, og jeg håper arbeidet kan bli et nyttig politisk redskap – både for Regjeringa og for Stortinget. Jeg registrerer at Regjeringa vurderer om det arbeidet som skal gjennomføres, skal munne ut i en egen stortingsmelding. Jeg og SV mener at denne saka er så viktig at den krever stor bredde og grundighet i det som skal forelegges Stortinget. Derfor mener SV helt klart at det allerede nå er grunnlag for å si at det bør være en egen stortingsmelding. Vi kommer ikke til å fremme noe konkret forslag om dette i dag. Siden flertallet i komiteen vil overlate den endelige beslutningen om dette til Regjeringa, ønsker vi selvsagt ikke at et slikt forslag skal bli nedstemt her i salen. Jeg vil likevel henstille til statsråden at Stortinget får seg forelagt en egen melding om dette store og viktige spørsmålet, som angår stadig flere i landet vårt.
-0	Sentrumspartiene skriver i sine merknader på side 103 om distrikts- og regionalpolitikken: «Gode tjenestetilbud, reduserte avstandskostnader, interessante arbeidsplasser og konkurransedyktig næringsliv er viktig.» Det er ingen tvil om at dette er gode og viktige ord. Det er akkurat det de er, ord som Senterpartiet er ekspert på å bruke i festtaler og ved hyggelige anledninger. Men skal disse ordene omgjøres til handling, må det ligge vedtak bak, enten i form av lovendringsforslag som gjør det lettere for befolkningen og næringslivet i distriktene, f.eks. at kommunene selv skal kunne avgjøre om bedrifter som ønsker å satse på snøscooterkjøring som en del av utviklingen av turistnæringen, skal kunne gjøre det, eller i form av forslag til bedre avskrivningsregler, økning i bevilgningene til utbygging av veier eller vedtak om skatte- og avgiftslette som reduserer avstandskostnadene. Da Senterpartiet var i regjeringsposisjon, foreslo de ingenting av det de sier de skal gjøre. Og flyttestrømmen fra Distrikts-Norge var så stor som aldri før. NHO har slått fast at transportkostnadene i Norge er 50 pst. høyere enn i EU. Da Senterpartiet satt i regjering, økte avstandskostnadene ved at diesel- og bensinprisene steg. De økte kostnadene for transport på vei ved at realbevilgningene til veibygging ble redusert. Veikapitalens tilstand ble dramatisk forverret under sentrumspartienes regjering, og dermed kostnadene for Distrikts-Norge i forhold til sentrale strøk. Fremskrittspartiet har gang på gang i budsjettene foreslått å redusere avstandskostnadene ved å senke drivstoffavgiftene, ved å øke bevilgningene til veibygging og ved å senke skatte- og avgiftsnivået for bedriftene. Senterpartiet har hele tiden gått motsatt vei, de har økt skatte- og avgiftsnivået og redusert bevilgningene til veibygging. Resultatet var slående da Senterpartiet satt i regjering: Folk flyttet som aldri før fra Distrikts-Norge. Hvor mange bevis trenger Senterpartiet på at deres distriktspolitiske medisin er feil? Er det nå nødvendig å avfolke hele Distrikts-Norge før Senterpartiet skifter medisin?
-1	Representanten Tenden, tidlegare nestleiar i transportkomiteen, snakka varmt om toget. Det sette eg pris på å høyra, for ein snakka ikkje like varmt om toget då ein sjølv hadde samferdselsministeren. Då sette ein av 250 mill. kr til IC på Austlandet, og det ville tatt ca. 500 år å få bygd det ut med dei summane Venstre hadde då. No er ein ute av regjering, og då har ein meir pengar. Mitt spørsmål er retta mot OPS. Nokon kallar det for Offentleg Privat Sløsing å halda på med OPS, for det betyr at mange milliardar kroner vil gå frå skattebetalarane til folk som låner ut pengar til desse OPS-prosjekta – altså på sett og vis ei sløsing med skattebetalarane sine pengar, når ein lèt pengane gå dit i staden for å gå til veg og investeringar. Kva er grunngjevinga for at Venstre går for OPS, som er dumt og dyrt?
-1	Det ville jeg ha gjort, rett og slett fordi det er de som reagerer mest positivt på den typen endringer, i form av å øke sitt arbeidstilbud, for å bruke et økonomisk språk. Med andre ord: De velger å jobbe mer. Derfor har SV alltid vært for at vi skal gi skattelettelser til dem som tjener lite, og vi har alltid vært imot at vi skal gi skattelettelser til dem som tjener mye. For en ekstra krone til folk som Tybring-Gjedde og meg sjøl – nå kan riktignok ikke vi sammenlignes, verken når det gjelder formue eller inntekt, men la det gå – er ikke like mye verdt som for noen som virkelig har lite, og som da ville jobbe mer for å få mer penger i pungen. Til det som Tybring-Gjedde var innom, nemlig at forskjellene har økt: En undersøkelse fra OECD viste nettopp det. Fra 1986 og fram til 2008 har forskjellene økt, men fra 2006 gikk forskjellene nedover allikevel. Men det har ikke kompensert for den store økninga som har vært fra 1986 og fram til i dag, og som vi ønsker å få ned ytterligere.
-0	Jeg takker for svaret, men føler det nødvendig å gjenta spørsmålet. Jeg registrerer henvisningen til pågående planprosess knyttet til Nasjonal transportplan, men dette er faktisk en stor pakke som går 20 år frem i tid, og hvor bilistene i dag ikke bare inviteres til, men pålegges å begynne sin betaling av sin andel av 42 milliarder kr i inneværende år, 2008. Selv om man selvfølgelig må se statens bidrag innenfor rammen av de tolv milliardene også knyttet til Nasjonal transportplan, kan det ikke være noe formelt til hinder for at Stortinget gir den garantien allerede i dag, knyttet til at staten på den ene eller annen måte møter sin forpliktelse på 12 milliarder kr i løpet av 20 år. Det er det ene. Det er det politiske. Men det formelle må jo også være fullt mulig, og det vil jeg gjerne at statsråden bekrefter.
-1	Den rød-grønne regjeringen og SV har tatt kampen mot ufrivillig deltid på det største alvor, og derfor har vi hatt egne strategier i helseforetakene bl.a. for det. Vi er helt tydelige på at faste og fulle stillinger skal være det rådende i arbeidslivet, og det er der vi også vil styrke folks rettigheter. Men her tegnes det opp et bilde av at hvis en ønsker å jobbe full stilling, ja, da må en jobbe på måter som kan gå på helsa løs. Det er den virkelighetsbeskrivelsen vi ikke er med på, ved å si at sentrale fagforeninger ikke skal få godkjenne turnusordninger, ved å si at en skal stå alene lokalt og forhandle med sjefen om hvordan ens arbeidstid din skal være for at en skal være verdig en full stilling. Det er den virkelighetsbeskrivelsen og de løsningene som vi aldri kan gå med på, fordi vi ser at arbeidsfolk trenger et sterkt vern. Maktforholdene i samfunnet og i arbeidslivet er slett ikke jevnbyrdige.
-0	I dag opplever vi de store ords regjering. Svarene vitner om at miljøvernministeren fortsatt er i tåkeheimen på Soria Moria. Hadde man hatt tåkekraftverk her i landet, hadde kraftkrisen vært løst. Men så lett er det ikke. Det man observerer, er at vi har en rotete og uforutsigbar miljøpolitikk. Vi har dag hørt at man snakker om Mongstad 2014 som det store gjennombruddet, selv om alle vet at Tjeldbergodden har visjoner og planer for 2012, og det er ikke teknologiforskjeller. Det ligger ikke én krone til Mongstad i statsbudsjettet for i år, selv om Regjeringen har lovet at man skal sette i gang umiddelbart. Når det gjelder NOX, ser man at Regjeringen vil rasere fiskeriflåten for å redusere NOX-utslipp. Samtidig kommer de med en politikk som innebærer at vi får flere dieselbiler og mer bioenergi som øker NOX-utslipp. Jeg ber statsråden prøve å være konkret på ett område, og det går på vindkraft. Flere kommuner i Norge har hatt folkeavstemning om vindkraft, og flere kommuner har sagt nei takk til vindkraft av miljømessige hensyn. Nå ser vi i Aftenposten at Regjeringen ved NVE ønsker å overprøve disse folkeavstemningene på grunn av andre ting. Kan statsråden forsikre om at folkeavstemninger om vindkraft vil bli overholdt og respektert i Regjeringen?
-1	På årets Zero-konferanse sa Erna Solberg: «I utgangspunktet mener vi at de sektorene som er i kvotesystemet, de skal fortsatt være hovedsakelig styrt gjennom kvotesystemet.» Videre sa representanten Solberg, som er leder i Høyre, at transportsektoren må ta en større andel av kuttene enn det som det er lagt opp til til nå. Mange, inkludert SV, har tolket dette som et litt uklart forhold til klimaforliket, for det er jo ingen tvil om at hvis de sektorene i Norge som hovedsakelig er styrt gjennom kvotesystemet, ikke skal gjennomføre tøffere tiltak enn det i tiden som kommer – noe som også er i strid med det som f.eks. Norsk Industri og Fellesforbundet selv ønsker – blir det vanskelig å nå klimamålene. Hva tenker Kristelig Folkeparti om Høyres snuoperasjon i denne saken og hvilke konsekvenser det eventuelt måtte få, både for et framtidig klimaforlik og for et framtidig samarbeid på borgerlig side?
-1	"Dei samla inntektene for kommunesektoren vil passere 300 milliardar kr i 2009. Den samla reelle inntektsveksten for kommunesektoren frå og med 2006 til og med 2009 er stipulert til 28,6 milliardar kr. Til samanlikning var veksten i dei frie inntektene i den førre regjeringsperioden, der Framstegspartiet stemte for tre av fire statsbudsjett, på om lag 19 milliardar kr. Eg har forståing for at mange er urolege for kva konsekvensar finanskrisa kan få for skulen, og sjølvsagt for den situasjonen ein opplever i sitt eige lokalsamfunn, for vi veit at det mange stader er stramme budsjett og ein kamp om pengane òg for skulen. Før eg går nærare inn i problemstillinga, vil eg nemne at vi jobbar med nye finanspolitiske tiltak som vert lagde fram for Stortinget i månadsskiftet januar/februar, og sjølvsagt er ulike tiltak for kommunesektoren ein del av vurderingane der. Ansvaret for dei sentrale velferdstenestene som skule og barnehage er lagt til kommunane. Men kommunane er veldig ulike, og det er behov for lokal tilpassing. Lokale folkevalde har god kunnskap om og nærleik til dei oppgåvene som skal løysast. Det er heldigvis brei einigheit i Stortinget om at prioriteringane av dei sentrale velferdstenestene skal gjerast av veljarane og lokalpolitikarane lokalt, òg når det gjeld skule, og om ikkje lenge på barnehageområdet, i tillegg til f.eks. helse og omsorg. Rammefinansiering gir handlefridom og rom for prioriteringar. Det gir både betre demokrati at ein kan bestemme det lokalt, og det er òg meir kostnadseffektivt, fordi kommunepolitikarane sjølve er ansvarlege for dei prioriteringane dei gjer, og pila peikar tilbake, akkurat som vi på statleg nivå er ansvarlege for dei prioriteringane vi gjer, og pila peikar mot oss. Øyremerking kan sjølvsagt vere aktuelt i nokre tilfelle, som representanten tok opp, f.eks. når ei stor nasjonal, prioritert teneste er i ein oppbyggingsfase. Løyvingane til barnehagar dei siste åra er òg eit døme på det. Når målet om full barnehagedekning er nådd, tek vi sikte på ei overføring av dei midlane til kommuneramma, slik at dei kan gå inn i dei lokale prioriteringane til lokalpolitikarane i Noreg. Vi har store ambisjonar for kva elevane skal lære i den norske skulen. Utviklinga når det gjeld tilpassa opplæring dei siste åra og læringsutbyttet i skulen, har vore veldig urovekkjande, og det har vore brei einigheit om at vi må gjere noko med det. Vi veit no – og før jul fekk vi for første gong resultat som viser det – at vi er på rett veg, at norske elevar har framgang når det gjeld læringsresultat. Det er positivt. Men det må for alt i verda ikkje få oss til å kvile. Derfor skal vi møte både det elevane lærer, og den budsjettsituasjonen som er innanfor skulen, med djup bekymring. Når det gjeld utviklinga i gruppestorleik og i økonomien dei siste åra, er biletet følgjande: Under den førre regjeringa hadde vi ein klår nedgang i lærartettleiken. Dei tre siste åra har det vore ei stabil utvikling. Det er noko nedgang i gruppestorleiken dersom ein inkluderer spesialundervisning, og noko oppgang dersom ein ser på gruppestorleiken utan spesialundervisning, men begge utviklingstrekka er små. I sum er det nokså stabilt. Det er likevel grunn til bekymring, og det er særleg to ting som gir grunn til bekymring. Det eine gjeld det talet som representanten nemnde, nemleg at i år er det etter GSI ein ganske klår oppgang i gruppestorleiken på 1. trinn, i motsetnad til i fjor, der vi såg ei klår utvikling den andre vegen på 1. trinn. Det er alvorleg, for det er stikk motsett retning av det som vi har føresett skal skje. Men vi har eit stort tiltak som eg veit at ein vert einige om i Stortinget neste år, som gjer at det vil peike i motsett retning. Vi har innanfor kommuneramma sett av 1 milliard kr i fullårseffekt frå hausten 2009 til fleire lærarar i norsk og matematikk på 1.–4. årstrinn. Vi har òg på høyring eit lovforslag om plikt til forsterka opplæring i kommunane. Det er eit anna utviklingstrekk som òg gir grunn til bekymring. Når vi ser på fordelinga av dei store ekstra overføringane til kommunane – ein kan jo ikkje seie at skulen er ein tapar, for det har vore ei positiv utvikling – er det to felt der ein endå tydelegare kan sjå at auken er stor. Men særleg stor er han på barnehagefeltet, noko som har vore veldig positivt og veldig nødvendig. Det andre feltet der vi har hatt ei stor og positiv utvikling, er helse og omsorg. Eg trur ikkje noko parti her er ueinig i at det er nødvendig med ei stor prioritering av barnehage eller helse og omsorg. Så vi treng neppe å ha ein debatt om vi burde ha ei anna prioritering. Men det eg har gitt uttrykk for før, og det gjer eg gjerne igjen, er at i åra framover må vi i tillegg få til ein liknande ekstra auke i den delen av kommunebudsjetta som går til skule, i tillegg til nødvendige prioriteringar til barnehage og helse og omsorg, for å nemne nokre felt. Så må det seiast at i det gjennomsnittsbiletet som altså viser ei stabil utvikling innan skule, er det store skilnader. I mange kommunar har det vore ei stor satsing på skule – store forbetringar, investeringar i bygg og materiell, fleire lærarar, fleire timar og etter- og vidareutdanning av lærarar. Det er sjølvsagt òg eksempel på kommunar som ligg under snittet – der det har vore kutt, og der skulen heilt klårt har kome dårleg ut. Men det ligg i det valet vi har gjort, ved at det skal vere lokale prioriteringar. Uansett sektor, uansett feltet ein ser på, vil ein finne kommunar i Noreg der det har vore veldig sterk prioritering av eit felt, og felt der det har vore veldig svak prioritering. Det kan ha ulike grunnar, vere politiske prioriteringar, men det er sjølvsagt utgangspunktet i dei ulike kommunane. Representanten Anundsen spør i interpellasjonen om kva tiltak vi vil setje i verk for å hindre at elevane sin rett til tilpassa opplæring ikkje vert svekt ytterlegare. Eg har nemnd nokre tiltak. Eg har allereie sagt at øyremerking, altså å øyremerke heile ramma til f.eks. skulen, ikkje er aktuelt. For å gå litt vidare: Tidleg innsats er som sagt ikkje berre eit slagord, det er ein realitet som vi no gjennomfører. Vi gjennomfører det ved den enorme barnehagesatsinga, men òg ved fleire timar på barnetrinnet, ved forsterka opplæring, ved pengar til fleire lærarar i kommuneramma, ved sterkare tilsyn innanfor skulepolitikken, og auka satsing på det i budsjettet for i år, ved sterkare vekt på kartlegging og oppfølging av elevane sine resultat dei første skuleåra, for å nemne noko. Så veit vi at det som betyr aller mest for kva elevane lærer, og korleis dei har det på skulen, er læraren. Det trur eg dei fleste av oss kan kjenne oss igjen i frå vår eigen oppvekst – ingenting hugsar vi så godt frå skuletida som ein verkeleg god lærar. Vi veit at læraranes kompetanse spelar ei veldig stor rolle. Eg vil heilt til slutt seie at vi arbeider med ei ny lærarutdanning som skal gi rom for at lærarane både kan fordjupe seg meir fagleg og verte flinkare til å formidle dei faglege kunnskapane. Vi har i år for første gong introdusert eit nytt og varig system for etter- og vidareutdanning av lærarar, noko som vil vere starten på eit ekstremt viktig skritt for å gi den oppfølginga som ein treng. Vi brukar det på ei rekkje ulike måtar, frå etterutdanning i norsk og matematikk via vidaregåande og yrkesfag til at ein begynner på dei varig kompetansegivande vidareutdanningane. For første gong kjem det òg frå hausten av eit tilbod om ei skuleleiarutdanning til alle nye skuleleiarar og til ein del av dei som ikkje allereie har den kompetansen. Så vi set i gang ei rekkje tiltak frå nasjonale myndigheiter si side. Vi gjennomdrøftar det i kvalitetsmeldinga, som kom ut i sommar, for å sørgje for at tilpassa opplæring vert ein realitet. I tillegg til det er det òg behov for å gå endå vidare – halde fram med utvidinga av skuledagen, halde fram med kampen for å arbeide med å sikre at meir ressursar vert sette inn med omsyn til tidleg innsats, spesialundervisning og tilpassa opplæring. I så måte er det rommet som ligg der, viktig. Og Midtlyng-utvalet, som skal levere innstillinga si om nokre månader, ser nettopp på korleis vi kan forbetre spesialundervisninga og gjere heilheita i skulen slik at færre treng spesialundervisning, og at fleire av dei kan fangast opp i den alminnelege skulekvardagen. Vi er på rett veg, som òg den siste internasjonale undersøkinga viser, men vi må ikkje kvile; vi må tvert imot forsterke innsatsen i åra framover."
-0	Det var bare en kort merknad til representanten Reikvam fra SV, som avla meg en visitt og sa noe sånt som at dette var en altfor viktig sak til å angripe fylkeskommunen på. Nå er det slik at det er SV selv som bringer fylkeskommunen inn i denne saken. Det er SVs Dokument nr. 8-forslag, og det er SV som altså i utgangspunktet er så enestående sikre på at dette skal fylkeskommunen få lovfestet som oppgave, at de varsler det og forsøker å få det til gjennom et Dokument nr. 8-forslag. Så faller troen litt underveis, og det er lite tro tilbake til slutt, for forslaget blir spesifikt ikke gjentatt. Vi er enig i mye av det saklige innholdet. Det er viktig å sørge for at elever fullfører sin utdanning, og det er viktig at de som er kommet ut i arbeidslivet og mangler kompetanse, forsøker å skaffe seg den etterpå, og at de som er arbeidsledige og mangler kompetanse, også får anledning til å skaffe seg den. Men vi er ganske rykende uenige med SV om virkemidlene, og vi er rykende uenig i at fylkeskommunen skal få nye særoppgaver i tillegg til den monopollignende situasjon og stilling de faktisk har når det gjelder videregående utdanning. Det er en viktig sak å få mangfold i tilbudet. Det gjør vi etter Fremskrittspartiets mening best ved å slippe mange andre til når det gjelder å tilby videregående opplæring, slippe mange andre til i konkurranse med fylkeskommunen, slik ordningen er i dag. Da vil det bli et mangeartet tilbud. Forutsetningen for at mange skal kunne gjøre seg nytte av et mangeartet tilbud, er at de som søker andre tilbud enn fylkeskommunens tilbud, også får en finansiell backing som er likeverdig med den de får ved å velge det offentlig styrte tilbudet. Det er der enigheten mellom Fremskrittspartiet og SV slutter. Vi vil altså slippe til mangfoldet, vi vil sikre valgfriheten for alle typer elever som ønsker å skaffe seg videregående opplæring. Der er det altså slik at SV vil velge for de mange, helst for alle, og det er Fremskrittspartiet grunnleggende uenig i.
-1	Jeg kan berolige representanten Heggelund med at SV fremdeles vil at folk skal yte etter evne og få etter behov. Det er en del av vår velferdskontrakt. Så er det spørsmål om midlertidighet. Vi i SV har programfestet at vi ønsker at mennesker som har hatt midlertidig stilling i to år, skal få mulighet til fast ansettelse, selvfølgelig etter de kriteriene som står i loven i dag når det gjelder fireåresregelen. Det mener vi ville vært bra. Vi støtter en treårsregel for alle fordi vi ønsker å ha ryddige regelverk, som folk kan forholde seg til. Vi mener at det viktigste er å nå målet om at færre skal være midlertidig ansatt, og at flest mulig skal ha sikkerhet og trygghet i arbeidslivet. Det håper vi å kunne oppnå flertall for.
-1	Jeg må nok be representanten Horne om å se på Stortingets merknad en gang til, for det er ikke riktig det hun sier nå. Praksisen er endret i tråd med det Stortinget sa. Som jeg nettopp redegjorde for i mitt svar, er det sånn at det å være hjemme med barn og få inntekten redusert som resultat av dette gir ikke lenger grunnlag for å få økt bidrag. Men Nav har alltid operert med, og regelverket opererer med, en grense på 80 pst. der det altså er mulig å redusere sin inntekt med inntil 20 pst. uten at det resulterer i skjønnsfastsetting. Det betyr f.eks. at det er innenfor dagens regelverk å kreve økt bidrag på grunnlag av at man har foreldrepermisjon med 80 pst. lønnskompensasjon. Så er det selvfølgelig mulig å diskutere – det har ombudet tatt initiativ til – om det er et riktig regelverk. Det stiller jeg meg åpen for, men endringene som Stortinget ba om, ble gjennomført fra 1. januar 2009.
-1	Representanten fra Høyre viste til alle forskningsmiljøene som krever mer og mer. Og så sier hun at Regjeringen leverer en Lada og ikke en Audi, som Høyre vil ha. Men hvis Lada-en er miljøvennlig, og folk rundt om i hele landet har mulighet til å få en Lada, er det vel kanskje bedre med en slik bil enn ingen bil. Men så gjelder det hvordan man presenterer det man sier. Forskningen er blitt økt med 900 mill. kr – nominelle kroner – FoU har fått en økning på 2,3 milliarder kr i løpet av de to siste årene. Realveksten i 2007 er på 2,5 pst. og var i 2006 på 6,7 pst. Det er faktisk bedre enn det den forrige regjeringen greide. Er det slik at Høyres ønsker er slik som for en liten bjørn som heter Ole Brumm: Ja takk, begge deler? For årets statsbudsjett innebærer jo i tillegg at det er full barnehagedekning, at Kunnskapsløftet er fulgt opp, og at det er gratis læremidler til barn i videregående skole.
-1	La oss litt roleg og sivilisert prøve å samtale om dette og sjå på dei punkta. Eg antek at når du seier i dei komande statsbudsjetta, så siktar du til eit punkt i statsbudsjettet om FME-sentera. No skal eg lese eksakt kva som står: «Stortinget ber regjeringen i de kommende statsbudsjett øke bevilgningene til FME-sentrene og at det opprettes et FME-senter for geotermisk energi.» Frå vi vart einige om det, til vi laga statsbudsjettet, gjekk det to månader med sommarferie mellom. Det ville vere uforsvarleg å opprette eit nytt FME-senter på den tida. Vi kunne ha vurdert aukar der, men i staden valde vi å putte ein betydeleg auke på klimaforsking på andre felt no. Det står «i de kommende». Vi kjem til å kome tilbake til det. «I de kommende» tyder eitt eller fleire. Om fossil olje står det at Stortinget ber regjeringa innføre forbod, osv. og at dette føreset at det finst støtteordningar frå 2013. Det finst støtteordningar frå 2013. Er det behov for meir? Definitivt. Er det klokt å greie ut nærare og verkeleg finne ut kva som er viktig, og ikkje panisk gjere det på ein månad? Ja, det er òg klokt etter vår oppfatning. Er det brot på klimaforliket? Nei, på ingen måte. Bør vi heller kanskje samtale om korleis vi skal følgje det opp saman, enn å karakterisere det sånn? Etter mi oppfatning: Ja.
-1	Det er riktig at SV har måttet holde Aetat i ørene fordi Aetat ikke har greid å utløse de krefter som helt iøynefallende er der klare til bruk i dette arbeidet. Men vi mener også vi har gitt tydelige signaler om at det må en forandring til, og at vi har fått tilbakemelding om at dette omstillingsarbeidet er Aetat i gang med. Den observante leser vil også se at det i mindretallsmerknaden fra Arbeiderpartiet og SV nettopp står at dette er ordninger som vi nå forventer at Aetat håndterer på en annen måte. Når det gjelder Revita spesielt, så er Revita det jeg vil kalle en selvhjelpsorganisasjon, samtidig som det er en privat bedrift. Hadde forslaget om en forsøksordning i dag gått ut på å gi eksplisitt støtte til selvhjelpsgrupper, så hadde jeg stemt for. Vi behøvde ikke engang å gjøre det gjennom Aetat – hvis vi ikke hadde villet. Selvhjelpsgrupper kan selvfølgelig sammen med den enkelte hjelpsøker sørge for å få de tiltak som er nødvendige, økonomisk fundert i det systemet som er lagt til grunn. Men det er ikke det som foreligger. Det som foreligger, er et forslag om omfattende restrukturering av hele systemet vårt. Man bør tenke seg om hvorvidt man skal bruke så mye krefter så unyttig.
-1	Jeg vil hevde at det har skjedd store forbedringer når det gjelder oppfølging av studenter fra Kvalitetsreformen ble innført i 2002. Ved felles hjelp og anstrengelser har vi for dem som likevel får problemer, prøvd å jenke til det regelverket vi har og nå forsøker vi altså en annen viktig ting, nemlig å få til en best mulig samordning mellom de ulike regelverkene, dvs. innenfor trygdeordninger og alt som har med sykdom, helse og velferd generelt i befolkningen å gjøre, og det som gjelder studentene. Målet er at alle studenter som starter på et studium, skal kunne klare å gjennomføre det, selv om de måtte bli syke underveis. Samtidig har vi, som representanten også forstår, litt ulike utfordringer i forholdet mellom et generelt regelverk, som lånekasseregelverket er, og det mer spesielle regelverket vi har innenfor helse- og sykdomsområdet. Men gjennom samskipnadene har vi et godt system her i landet for både å kunne informere og legge til rette for at det blir gode velferdstilbud til studentene. Jeg vil også peke på den loven som nå er trådt i kraft fra årsskiftet, om antidiskriminering, som gjelder den gruppen som representanten Eriksen peker på, nemlig funksjonshemmede. Det er nå en viktig oppgave for alle studiesteder å legge til rette ikke bare fysisk, men også f.eks. når det gjelder eksamen, og når det gjelder å fullføre studier for studenter som har en funksjonshemning, og som har et dokumentert behov for spesiell tilrettelegging. Så her er det – sakte, men sikkert – en god forbedring av situasjonen til de rundt 1 200 studentene som dette til enhver tid dreier seg om. Det er en liten del av alle studenter, men det er en meget viktig utfordring og oppgave både for regjering og for universitet og samskipnader at forholdene legges til rette slik at studentene skal kunne gjennomføre uten å tape i forhold til andre studenter. Jeg vil gjøre det jeg kan for å bedre regelverket slik at det blir en god samordning mellom Lånekassens regelverk og helse- og sosialregelverket, og jeg vil også gjøre mitt beste for å inspirere og motivere både universitetene, høyskolene og samskipnadene til å gjøre sin del av denne viktige velferdsjobben.
-1	Jeg takker for svaret. Årsaka til at sosialkomiteen i budsjettbehandlinga sist høst var opptatt av dette spørsmålet, var at mange rapporter tydet på at det både i spesialisthelsetjenesten og kanskje ikke minst i pleie- og omsorgstjenestene i kommunene ville være mangel på nok og godt nok kvalifiserte ansatte, og at det ville komme til å bli det største hinder for å kunne tilby tilstrekkelige tjenester både når det gjelder kvalitet og kvantitet. Det er lite som tyder på at situasjonen har blitt bedre, slik helseministeren også var inne på. Dette haster, og jeg er glad for å høre at arbeidet er godt i gang, også fordi det ser ut som om hovedvekta nå blir lagt på hjelpepleiere og den type yrkesgrupper. Etter min oppfatning vil lønnsspørsmålet være et av de viktigste rekrutteringstiltaka i den sammenheng, og spørsmålet blir da: Vil en heving av lønnsnivået for pleie- og omsorgsarbeidere være et mål for Regjeringa? Og hvordan vil Regjeringa bidra til at en slik lønnsheving kan finne sted?
-1	Et av de mest prisverdige engasjementer vi ser i samfunnet, er voksnes engasjement for barna og ivaretakelsen av barna. Det gjelder så vel foreldrenes engasjement for sine egne barn som andres engasjement overfor de samme barna. Derfor er det viktig at vi som politikere sørger for tiltak som gjør at de barna som har behov for hjelp først, også får hjelp først. SV har i ulike sammenhenger tatt opp forholdene innenfor barne- og ungdomspsykiatrien, der vi har sett at dagens situasjon er slik at barn ofte venter dobbelt så lenge som voksne, kanskje opptil 100 dager fra de er henvist til behandling hos psykiater, mens voksne venter halvparten så lenge. I begge tilfellene er ventelistene altfor lange, men det synliggjør at man til nå ikke har lyktes med en prioritering der nettopp de som har behov for hjelp og skulle ha vært behandlet først, også blir det. Vi ser også med det eksemplet som har vært trukket fram om epilepsi, tilfeller der barn med alvorlige fysiske lidelser, som jo epilepsi er, ikke raskt nok får den behandlingen de skulle ha hatt. Det er et åpenbart ansvar for oss alle som politikere å bidra til en politikk som sørger for at de som har behov for hjelp først, også får hjelp først. Men skal vi få til det, er vi helt avhengige av at vi klarer å skape langsiktige politiske relasjoner i denne salen som skaper forutsigbarhet i helsepolitikken, og som har langsiktighet som målsetting. For hvis enkelttilfellene skal styre helsepolitikken, ved at vi slipper alt annet vi har i hendene og sier at fordi dette tilfellet er så spesielt, er det det som nå skal prioriteres, vil det nettopp være barna som rammes. Hvis vi ikke klarer å iverksette de langsiktige tiltakene som gjør at man får økt kapasitet i forhold til epilepsi, vil man naturligvis ikke kunne behandle de epileptikerne som har behov for det. Hvis vi ikke klarer å bygge ut langsiktig den kapasiteten innenfor psykiatrien som gjør at barn med psykiske lidelser kan prioriteres, vil de naturligvis ikke bli prioritert. En politikk som går ut på at statsråden skal besvare spørsmål innen to dager på et område der man har tid til å tenke seg om i en uke, eller planlegge over måneder, er nettopp en politikk som ikke muliggjør langsiktig planlegging. Derfor er det all mulig grunn til å advare mot en type politikk som skal styres av medieoppslag i TV 2 og Dagbladet, i stedet for en langsiktig, gjennomtenkt politikk fra et politisk flertall i denne saken. Det skal ikke være journalister i Dagbladet og TV 2 som skal bestemme Norges helsepolitikk. Det skal man faktisk gjøre i Stortinget, og det skal man gjøre ut fra anstendighet med henblikk på hvem som har behov for hjelp først, og hvem som har det sist.
-0	I forbindelse med omstruktureringen i Forsvaret utgjør omleggingen av den øverste forsvarsledelsen en betydelig del. Fremskrittspartiet ønsker som kjent ingen integrering av Forsvarets overkommando i Forsvarsdepartementet. I forbindelse med at Forsvarets overkommando skal legges ned og forsvarssjefen og hans strategiske funksjoner integreres i Forsvarsdepartementet vil det bli gjennomført en rekke omorganiseringer også ellers i forsvarsledelsen. De organisatoriske endringer vil ifølge Regjeringen bli gjennomført sommeren 2003, eller så snart det praktisk er gjennomførbart. Dette vil medføre at ny lokalisering av den nye strukturen må skje i midlertidige lokaler. I denne forbindelse er Fremskrittspartiet svært skeptisk til de økonomiske sidene ved dette. Det er kostbart å gjennomføre en fysisk flytting av kontorer fra et sted til et annet, og man vet at dette er en midlertidig løsning. Fremskrittspartiet er undrende til om Regjeringen har foretatt en beregning på hvor store de totale kostnadene vil bli for den midlertidige flyttingen isolert sett, og hvor store kostnadene vil bli for hele den nye samlokalisering totalt med oppføring av nye bygg og leie av midlertidige lokaler. Fremskrittspartiet frykter at disse kostnadene kan bli enorme i forhold til den eventuelle gevinst som oppnås gjennom integrering og samlokalisering. Har virkelig Kristelig Folkeparti og representanten Wisløff Nilssen sett på dette og funnet den beste løsning sett i forhold til nettopp kostnader?
-0	På vegne av representantene Gjermund Hagesæter, Åge Starheim og meg selv har jeg gleden av å fremme forslag om innvandringspolitiske siktelinjer og endringer i lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her.
-0	Jeg vil først gjøre oppmerksom på at adjektivet «psykisk» dessverre er falt ut i spørsmålet som er omdelt, men det tror jeg helseministeren er klar over. Spørsmålet skal altså lyde: «Autisme er en alvorlig psykisk sykdom som utvikler seg i tidlig barndom. Prognosene har tradisjonelt sett vært dårlige, og medisinsk behandling har hittil ikke vist seg å være effektivt. Det finnes en behandling som gir oppsiktsvekkende gode resultater, og som gis gjennom TIPO Norge. Basis er bl.a. forskningsbasert arbeid som har pågått i Oslo siden 1989. Ett av de regionale helseforetakene dekker utgifter til TIPO-behandling, de øvrige ikke. Vil statsråden ta initiativ til at alle helseforetakene dekker slik behandling?»
-1	Jeg tror ikke jeg var uklar. Jeg tror jeg prøvde å si akkurat det jeg mener, nemlig at det bør være et visst rom for skjønn, for i dag kan man altså fritas enten hvis man har vedtak om spesialundervisning eller om ekstraordinær språkopplæring og man ikke har utbytte av å delta på prøvene. Jeg synes det siste poenget har ganske stor betydning, fordi det handler om hvordan det enkelte barn opplever prøvesituasjonen, og det kan ha betydning for videre læring. Så er mitt inderlige håp at vi får skuldrene litt ned når det gjelder diskusjonen om de nasjonale prøvene. De er et hjelpemiddel. Hvis de brukes med vett og forstand, kan de gi lærerne noe informasjon om hvordan elevene er i forhold til et landsgjennomsnitt. De kan gi skolen informasjon om hvordan man står i forhold til et landsgjennomsnitt. Men det er læringen mellom prøvene som er det avgjørende for hva som er kvaliteten. Om man trener på en prøvesituasjon, synes jeg ikke det er så ille. Men hvis man drilles og drilles og drilles på det som måles på nasjonale prøver, så går det på bekostning av andre ting i skolen.
-1	Eg takkar igjen for svaret. Vi kjem i den situasjonen at spørsmålet blir om det er mogleg for foreldre og elevar å ha frie val. Helseministeren var inne på at det ikkje er dokumentert at økologisk produsert frukt nødvendigvis er noko betre. Men likevel: På kva slags måte ser helseministeren at det er mogleg at det frie valet blir tilgjengeleg i alle kommunar og på alle skolar – det frie valet til å velje økologisk produsert frukt, om det er det ein vil ha – at det valet faktisk finst?
-0	Dette er også et spørsmål til utdanningsministeren om de nasjonale prøver, men med en annen hovedside knyttet til dette. «Innføring av obligatoriske nasjonale prøver ble støttet av et samlet storting som ledd i arbeidet med å bedre læringsresultatene i norsk skole bl.a. ved hjelp av underveismålinger om læringsresultatet hos elever på ulike klassetrinn. Elevorganisasjon, enkeltelever og lærere har direkte eller indirekte oppfordret til boikott eller levering av blank besvarelse. Hvilke konsekvenser får dette for de som oppfordrer og de som følger oppfordringen?»
-0	Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til landbruksministeren, som blir besvart av fiskeriministeren: «Ser statsråden at prisreguleringen på landbrukseiendommer kan redusere antall salg av denne type eiendom, samt at noen eiendommer heller ikke blir tilført det vedlikeholdet de trenger, og at dette derfor kan føre til avfolkning av distriktene på sikt?»
-1	Det skjer spennande ting i utlandet på næringsområda. I Tyskland, Storbritannia, USA, Danmark og Sverige blir det satsa knallhardt på det ein i Tyskland kallar Industri 4.0, der ein tar i bruk ny teknologi som kjem til å forandre heile måten vi tenkjer produksjon på, og der ein kan – kanskje – bringe tilbake mykje meir industri til heimlandet sitt. Når det gjeld bergverksområde, som no må utvidast med heile mineralfeltet, snakkar ein no om grøne gruver, «urban mining», osv., som gjer at ein kan utnytte vesentleg meir enn f.eks. berre den eine prosenten av avgangsmassane som ein skal utnytte ved Nussir-prosjektet. Vi ser no òg kjempespennande takter på område innanfor marin sektor, der ein utnyttar mykje meir av råstoffa, osv. Men i Noreg skjer ikkje denne typen interessante ting. No har regjeringa sete i to år, og eg ser veldig lite spor av dette i budsjettet. Når kjem regjeringa til å følgje etter utlandet?
-1	For noen år siden het det «40 år og ferdig». Nå heter det «glitrende grå». Det har vært nevnt mange eksempler her i dag på god seniorpolitikk i mange bedrifter, f.eks. har Moelven vært nevnt. Jeg besøkte bedriften for fire år siden. Seniorene der var veldig glad for den ekstra ferien de fikk, men de sa at det aller viktigste var at bedriften sa: Dere er gode arbeidstakere, og vi vil gjerne beholde dere. Det sa de var den aller viktigste motivasjonen for å stå i jobb - å bli fortalt at man faktisk er verdifull. Det lønner seg å jobbe. Jeg er, i likhet med flere medrepresentanter, litt - for å si det parlamentarisk - forbauset over tonen i Høyres interpellasjon. Det er altså flere yrkesaktive eldre nå enn for noen år siden, og de står lenger i arbeid. Arbeidsledigheten blant eldre arbeidstakere er lavere enn den har vært noen gang. Vi har altså rigget til et nytt folketrygdsystem, en AFP-ordning og et lønnsoppgjør i tråd med en sterk arbeidslinje. De sterkeste arbeidsincentivene i hele pensjonssystemet er nå rettet mot seniorene. Det er det ingen tvil om. Det er veldig sterke virkemidler. Så når man skal beskrive framtida, kommer det til å bli flere eldre i arbeidsstyrken. Det vi også vet, er at eldre er friskere nå enn de var før. Jeg er derfor ikke i stand til å se så mørkt på det som Høyre gjør, som beskriver situasjonen som forferdelig dyster. Vi har åpnet for deltid for dem som er over 62 år. Det gir nettopp en mulighet til dem som ikke klarer full jobb. De kan nå gå av som 62-åring med pensjon fra folketrygden, eller kombinere dette med deltidsjobb. Det gir folk en mulighet til faktisk å stå i jobb, og ikke motsatt. Da vi behandlet den saken her i Stortinget, var Høyre fortørnet over at vi ikke overlot seniorpolitikken kun til bedriftene. Dette henger altså ikke sammen. Poenget med den ordningen er at flere skal se muligheten til å stå lenger i jobb. Alternativet er jo ikke at folk nødvendigvis jobber lenger, men at de blir støtt ut og havner på uføretrygd. Det synes vi er en dårlig løsning hvis det er mulig for folk å stå lenger i jobb. Det er også en av grunnene til at vi nå utvikler ordninger der man skal kunne kombinere med lønnstilskudd på en arbeidsplass hvis helsa svikter. Vi har satt i gang forsøk med 6-timersdagen, som statsråden sa, rettet mot seniorer. Det er en svært viktig ordning. Så kommer diskusjonen om 68- og 69-åringene, som i det gamle systemet ikke har mulighet til å arbeide uten avkortning i folketrygden. Den saken diskuterte vi for ikke mange dager siden. Da sa jeg, på vegne av SV, og det tror jeg at jeg gjentar: Grunnen til at vi ikke kunne gå med på det nå, var at vi valgte, i motsetning til Høyre og Fremskrittspartiet, å holde nivået på arbeidsmarkedstiltakene for de arbeidsløse oppe. Jeg tror ikke engang jeg kan snakke om Fremskrittspartiets omgang med kutt i NAV- og arbeidsmarkedstiltak. Det er en total rasering. Høyre har kuttet 160 mill. kr på arbeidsmarkedstiltak. Det er snakk om å holde folk i arbeidsstyrken, folk som er i en marginal posisjon, og som trenger hjelp til å beholde jobben. StatoilHydros rollemodell i seniorpolitikk har vært nevnt. Jeg tror ikke det går an å ta sterkere avstand fra det som har skjedd der, enn det SV har gjort. Det er en håpløs politikk å betale velkvalifiserte 58-åringer for å slutte i jobb, gi dem pensjon og til og med tilby dem å kunne jobbe fullt ved siden av. Jeg tror ikke jeg spår veldig spesielt om jeg sier at jeg tror at StatoilHydro vil bli nødt til å leie inn igjen en del av disse til høyere lønn enn det de hadde før, fordi de trenger dem. Hvordan dette har foregått, er det litt vanskelig å se for seg. Høyre er bekymret for situasjonen i skolesektoren, og kanskje også i helsesektoren. Jeg vil peke på at det nå er på plass gode lønnsoppgjør, men det er også viktig å se på de forslagene som ligger i Likelønnskomisjonen framover, for det er ikke bare spørsmål om å beholde seniorene, men faktisk om å rekruttere. Da er det ingen tvil om at vi også er nødt til å se på det som heter likelønn, for å kunne rekruttere og beholde folk i de sektorene i åra framover.
-1	Både i innlegg og i merknader har Høyre snakket mye om sitt yndlingstema, sammenhengen mellom skattelettelser og vekstevne. Man skulle jo tro at om resonnementet om den absolutte sammenheng mellom lav skatt og høy produktivitet var riktig, burde vi hatt lister i Europa over land som lå på bunnen av skattelistene og på toppen av tabellen over produktivitetsvekst. Men slik er det ikke. Da World Economic Forum, som – for å si det forsiktig – langt fra er noen sosialistisk tenketank, nylig kåret de mest produktive økonomiene i verden, var altså fire av de seks øverste nordiske land, med en sterkt utbygd velferdsstat og et relativt høyt skattenivå. Hva er det World Economic Forum ikke har skjønt som Høyre har skjønt, om sammenhengen mellom produktivitet og skattenivå?
-0	Når det gjelder disse to sakene, vil jeg bare vise til et kort notat i St.prp. nr. 11, hvor budsjettposten Vegformål har fått en nettotilgang på hele 75 mill. kr etter rettssaken mot OVDS – bruttoen var på over 100 mill. kr. Det vises overhodet ikke til hvor man ønsker å benytte disse ekstramidlene. Jeg forutsetter at det går i den sekken med ubrukte midler som Vegvesenet ellers har, og som det nå stod i avisen var på hele 600 mill. kr. Da står altså nesten 700 mill. kr på bok, og det i en tid hvor hele landet skriker etter veipenger. Da er det kanskje på tide å se på planleggingsvirksomheten til Vegvesenet. Trenger vi å ha den, eller bør også den konkurranseutsettes? Både vegvesen og departement sier at det er planleggingsvirksomheten som har gjort at disse 600 mill. kr ikke er brukt. Ikke vet jeg. Det kunne vært interessant å få en redegjørelse fra statsråden om disse ubrukte midlene. Hvorfor er ikke disse midlene brukt, hvor har hun tenkt å bruke dem, og når vil hun bruke dem? Og vil den dårlige planleggingen fortsette i 2005, eller ligger det andre ting bak når det gjenstår så mange ubrukte midler? Hvis statsråden ikke har noen forslag til å bruke disse midlene, vet jeg om mange strekninger som både er planlagt og står klare til å ta imot disse pengene på dagen.
-1	Først en kommentar til forslag nr. 5, som er identisk med et forslag som står på side 10 i selve stortingsmeldingen. Der står det «gjennomføre en ny undersøkelse om lærernes og skoleledernes tidsbruk og organisering for å se om det har blitt noen forbedringer i tidsbruken». Det eneste som mangler der, er et årstall, og jeg er ikke sikker på om 2013 er det riktige årstallet for å gjennomføre denne undersøkelsen. For, som Dagrun Eriksen var innom tidligere i debatten, det er faktisk en ganske tidkrevende operasjon å kartlegge tidsbruk i skolen på en så bred måte. Hvis forslagsstilleren kunne tenke seg å sende over det forslaget, kan jeg gjerne være i dialog med komiteen videre utover i denne stortingsperioden om når tidspunktet for å gjennomføre en ny tidsbruksundersøkelse er til stede. Jeg tror det viktigste vi nå har fokus på, er å sørge for at de gode intensjonene i denne debatten blir omsatt i handling i store og små saker som vi diskuterer videre. Jeg tror at Trine Skei Grande var inne på et par vesentlige spørsmål. Riksrevisjonen er jo Stortingets organ. Jeg vil selvfølgelig aldri finne på å blande meg borti hva Riksrevisjonen kommer med av forespørsler eller kritikk når det gjelder å gjennomgå forvaltningen. Men når Stortinget vurderer det man får av Riksrevisjonen, er det jo interessant på hvilken måte man kvitterer ut, for det er klart at det styrer jo i veldig stor grad hva man får kritikk for, og hva man ikke får kritikk for, å ha fulgt opp. Det kan bli en spennende diskusjon neste gang man diskuterer krav til Skole-Norge og til Kunnskapsdepartementet i en sånn sammenheng. Jeg tror at når det gjelder mangel på helsesøstre, kan man komme i den situasjonen at det ikke er noen som følger opp de barna som opplagt har noen utfordringer, enten det er spiseforstyrrelser av noe slag, eller at man ikke rører på seg, eller at man trenger å legge om kostholdet. Vi er heller der at en del barn får ytterligere understreket at de har noen utfordringer, men får ikke hjelp til å følge det opp. For jeg er ikke sikker på om lærere eller andre kaster seg over disse oppgavene. Helsesøsterfunksjonen er derfor viktig både når det gjelder de problemstillingene som her har vært oppe, og når det gjelder det psykososiale miljøet på skolen – for vi vet at det er nesten 20 pst. av barn og ungdom som har noen utfordringer med den psykiske helsen. Og det er klart at en helsesøster har en annen inngang til det. Det skal vi absolutt komme tilbake til ved mange korsveier i forbindelse med den videre diskusjonen om dette.
-1	Det kunne være fristende å fortsette diskusjonen om Haugesund med representanten Hoksrud, men med fare for å komme i konflikt med Stortingets julelunsj skal jeg ikke dra det for langt ut. Men la meg si at kjernen i denne debatten er jo om rabatten fører til at det bygges flere dobbeltrom eller ikke. Jeg synes at regjeringspartiene bør ta på alvor de advarslene en får, bl.a. fra Pensjonistforbundet, som har veldig mange medlemmer som er direkte berørt av dette selv, og som påpeker noe åpenbart, nemlig at rabattordningen faktisk åpner for at en kommune kan spare penger på å la eldre bo på dobbeltrom istedenfor å bygge nytt. Det er svakheten med ordningen. Det var ikke en ytring, det er fakta, så det skulle ikke være noe behov for at representanten Hoksrud må følge videre opp. Jeg har en liten tilleggsbemerkning til avstemningen. Jeg har tatt opp de forslag SV sto alene om, men vi ønsker, etter å ha vurdert nærmere forslagene fra andre partier, å slutte oss til ytterligere fire forslag som Arbeiderpartiet og Senterpartiet har fremmet, og som vi mener er kloke. Det gjelder forslag nr. 16 fra Arbeiderpartiet og forslag nr. 26, nr. 28 og nr. 29 fra Senterpartiet. Jeg vil be om at SV får anledning til å stemme for de forslagene i voteringen.
-1	Jeg skal henge meg på det representanten var inne på på slutten – dette skillet mellom militær og sivil innsats. På London-konferansen i januar leverte flere organisasjoner innspill, hvor de bl.a. advarte mot en militarisering av den humanitære hjelpen. En rapport fra Care, det afghanske utdanningsdepartementet og Verdensbanken viser at afghanerne betrakter skoler og utdanningsinstitusjoner som er bygd med støtte av de militære PRT-ene, som mer sårbare for angrep. Vi har fra norsk side vært opptatt av at det ikke er en militær oppgave å forestå sivil bistand på taktisk nivå, noe også Kai Eide lovpriste i et foredrag i Afghanistankomiteen i februar. Så hører vi gjentatte ganger representanten Eriksen Søreide ta til orde for et tettere sivilt-militært samarbeid, og ikke bare på koordineringssiden. Mener Eriksen Søreide at hjelpeorganisasjonene og Kai Eide tar feil i dette spørsmålet, mens hun har rett?
-1	Nå var jeg i bystyret i Moss, beklager! Som saksordfører for St.meld. nr. 28 for 2003–2004, Om søskenmoderasjon i foreldrebetalingen m.m., er jeg glad for at vi i rett tid nok en gang har kommet i mål på de fleste områdene. Vi har behandlet meldinga på rekordtid, fordi forskriftene skal gjelde fra 1. mai 2004, når maksimalprisen på 2 750 kr pr. måned i elleve måneder og en årlig foreldrebetaling på 30 250 kr skal innføres. Komiteen er enig om alt unntatt innretningen på søskenmoderasjonen. Det ble sagt her i forrige sak at det er «17. mai». Vi har sagt hver gang vi har kommet i mål hittil i denne saken, at det er julaften, 17. mai og bursdag på én gang. Våren 2003 vedtok Stortinget nye bestemmelser i barnehageloven om foreldrebetaling og likeverdig behandling i forbindelse med behandlinga av Ot.prp. nr. 76 for 2002–2003. Denne stortingsmeldinga omhandler følgelig innføring av regler for søskenmoderasjon i forskriften om foreldrebetaling i barnehage. Videre orienterer Regjeringa om forskriften for økonomisk likeverdig behandling i forhold til offentlige tilskudd. Iverksettelsen av barnehageforliket er den største reformen innen barnehagesektoren noensinne. 1. mai 2004 trer forskriften om foreldrebetaling og økonomisk likeverdig behandling av barnehager i forhold til offentlige tilskudd i kraft, og skjønnsmidlene innføres fra samme dato. I statsbudsjettet for 2004 er bevilgningen til barnehagene økt med om lag 2,2 milliarder kr i forhold til saldert budsjett for 2003. Stat og kommune skal dekke om lag 80 pst. av driftskostnadene fra 1. mai 2004. Kommunenes nominelle nivå forutsettes opprettholdt. Det er helt nødvendig for at vi skal få på plass denne reformen som et enstemmig storting har sagt skal være fullfinansiert. Komiteen understreker også ved denne behandlinga enstemmig at barnehagereformen skal være fullfinansiert, og at det offentlige tilskuddet jevnlig skal justeres slik at det utgjør om lag 80 pst. Det vi dessverre har sett i 2003, er at mange kommuner har redusert sin innsats ved at søskenmoderasjonen er fjernet. Noen kommuner har økt foreldrebetalingen, og graderte satser er fjernet. Det er helt nødvendig at kommunene nå følger opp det Stortinget har vedtatt, slik at vi får på plass en makspris, full barnehagedekning, søskenmoderasjon, inntekstgraderte satser og økonomisk likeverdig behandling av private og kommunale barnehager. Det er gledelig at vi har fått om lag 10 000 nye barnehageplasser i 2003. Vi har ikke nådd målsettinga vår for 2003, men det er bra at vårt barnehageforlik har stimulert kommuner og private til å bygge og satse på barnehager på tross av usikkerhet og korte frister. Hva full barnehagedekning vil bety av antall plasser, vet vi først når vi får trinn 2 i maksimalprisordningen på plass. Da vil vi se det reelle behovet. Vi vet av erfaringer fra Sverige at dess lavere pris, dess flere ønsker plass. Uenigheten i komiteen går på forskriften for søskenmoderasjon. Flertallet, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og SV, fremmer et forslag om at alle barnehager med offentlig tilskudd skal tilby minimum 30 pst. søskenmoderasjon for barn nummer to og minimum 50 pst. moderasjon fra tredje barn og oppover. Jeg vil understreke at dette er et minimum. Regjeringspartiene og Senterpartiet vil at kommunene selv skal få bestemme nivå og andre detaljerte regler. Flertallet har hele tiden vært klare på at vi ønsker sentrale føringer på søskenmoderasjonen, og at den skal fullfinansieres. Utviklingen i kommunene i 2003, hvor kommunene bruker nominelt mindre til barnehager enn i 2002, gjør dette enda mer nødvendig. Komiteen bad i Budsjett-innst. S. nr. 2 for 2003-2004 om en orientering om innføringen av kommunal plikt til økonomisk likeverdig behandling mellom offentlige og private barnehager. Regjeringa legger opp til å komme tilbake til spørsmålet om innfasing i budsjettet for 2005. En enstemmig komite understreker at økonomisk likeverdig behandling skal bli resultatet, og ber departementet i revidert nasjonalbudsjett presentere et opplegg som sørger for dette. Forskriften må forstås i samsvar med disse merknadene fra komiteen.
-1	Regjeringa vil ordne opp i det innkjøpsrotet som Riksrevisjonen har peika på, for Riksrevisjonen sin rapport var lite tilfredsstillande lesing både for Fornyings- og administrasjonsdepartementet og for ei rekkje andre departement og deira underliggjande etatar. I tillegg til å ta fatt i problema internt sende eg straks ut brev til alle departementa der eg bad dei om å sikre at regelverket vert etterlevt ved eigne innkjøp. Eg bad òg statsrådane i kvart departement syte for at deira underliggjande etatar gir desse reglane større merksemd enn det tyder på at dei har gjort. Denne våren har vi teke ein ny runde med departementa. Eg har fått stadfesta at alle er i gang med endringar. Det er sett i gang eit breitt spekter av tiltak. Det vert gjort forbetringar i retningsliner og rutinar, tilsette vert sende på kurs, det vert utvikla nye innkjøpsstrategiar, nye malar og interne kontrollmekanismar, og det vert fokusert på innkjøpsreglane i etatsstyringa. Eg kan ikkje garantere at dette arbeidet er tilstrekkeleg til at det vert heilt slutt på at statlege verksemder bryt innkjøpsregelverket, men, som representanten Lodve Solholm òg gav uttrykk for, reknar eg med ei klår forbetring. Å syte for at innkjøpsreglane vert etterfølgde, er ikkje nokon eingongsjobb. Det er eit kontinuerleg arbeid. Ettersom innkjøp er eit delegert ansvar, er det opp til kvar einskild leiar å gripe fatt i dette ansvaret og syte for å halde ei vedvarande fokusering på reglane. Vi skal likevel setje i verk ein del tiltak sentralt for å leggje til rette for god etterleving av reglane. Eg var inne på fleire av dei reglane i den interpellasjonsdebatten som det har vore vist til: Manglande vilje til å kunngjere kjøp vert no møtt med sanksjonar ettersom Klagenemnda for offentlege innkjøp, KOFA, har fått fullmakt til å påleggje gebyr på inntil 15 pst. av innkjøpsverdien om ein gjer ulovlege direkte innkjøp. Krinsen av personar som kan bringe denne typen saker inn for KOFA, er utvida. KOFA har på mange måtar vore ein suksess og er ein viktig faktor i innsatsen for at ein skal følgje innkjøpsreglane. Men sakshandsamingstida i KOFA har vore eit problem, og fleire stortingsrepresentantar har peika på det i tidlegare debattar. Difor har vi gode nyheiter å kome med i dag. Innan utgangen av denne månaden vil KOFA ha avslutta alle dei 163 sakene som kom inn i løpet av 2006, i tillegg til at dei har handsama ein del av dei sakene som er komne inn i år. Dette har dei kunna gjere fordi Regjeringa auka løyvingane til KOFA både i fjor og i år. For å halde fast ved denne gode trenden har eg i eit brev til nemnda bedt om at dei skal ha som mål at den gjennomsnittlege sakshandsamingstida ikkje skal overskride tre månader, dvs. at det i snitt ikkje skal gå meir enn tre månader frå éin leverandør sender sitt fyrste brev til KOFA til saka er ferdig opplyst av klagar og innkjøpar, sekretariatet har handsama saka og nemnda har kome til avgjerda si. Dette er eit måltal som nemnda sjølv finn det realistisk å nå allereie til hausten. Vi har òg skjerpa protokollplikta, slik at denne gjeld frå kjøp over 100 000 kr. Dermed vil òg små innkjøp kunne etterprøvast, og gjennom protokollen vil ein kunne kontrollere om konkurransekravet er følgt. Som vi veit, har brot på innkjøpsregelverket fleire grunnar. Både manglande vilje og manglande kunnskap kan vere av årsakene. For å bøte på dei manglande kunnskapane om reglane har Fornyings- og administrasjonsdepartementet gitt ut ein omfattande rettleiar som gir ei brei dekning av det nye og forenkla regelverket, som tok til å gjelde frå 1. januar i år. I samband med det praktiske innkjøpet knytt til eit kjøp vil det alltid oppstå konkrete problem og avvegingar som likevel ikkje kan løysast gjennom ein generell rettleiar. Difor har eg sett i gang eit prosjekt for å sjå nærare på moglege tiltak som kan gi eit styrkt tilbod om rettleiing og informasjon om offentlege innkjøp og tilhøyrande regelverk. Eit anna viktig og framtidsretta grep for å redusere talbrot er å få offentlege innkjøparar til å ta i bruk elektroniske forretningsprosessar og e-handel. Ved å ta det i bruk får vi enklare og tryggare innkjøpsprosessar. Det gir mindre administrasjon, redusert tidsbruk og betre kvalitet i innkjøpsprosessen, både for den einskilde verksemda, for leverandørane og ikkje minst for revisjonen. Eit anna viktig argument er at det gir færre feil og betre styring og kontroll gjennom å kunne spore elektronisk. Som eit ledd i arbeidet med å auke bruken av e-handel i statleg sektor har Fornyings- og administrasjonsdepartementet sitt e-handelssekretariat hjelpt departementa i arbeidet med å kome fram til målsetjingar, strategi og planar for sine innkjøp, som inkluderer elektroniske prosessar. Mange av departementa er no godt i gang med å etablere eller revidere sin innkjøpsstrategi. Som Stortinget høyrer, har regjeringa Stoltenberg hatt stor merksemd på innkjøpsregelverket. Vi ventar at kvar einskild verksemd fokuserer på innkjøpsreglane framover, slik at vi i framtida unngår ei gjentaking av årets omfattande merknader frå Riksrevisjonen.
-1	Det er ubegripelig for meg at det norske forsvaret må kjøpe våpen fra land som er i krig, for å sikre norske soldaters sikkerhet. Men jeg skal ikke utdype dette nærmere. Det er uhyre stor avstand mellom Fremskrittspartiet og SV i denne saken, noe representanten Hagen gav fullt innblikk i, ikke minst i spørsmålet om hvem som har retten på sin side i Midtøsten-konflikten. Men jeg vil over til et annet perspektiv i denne saken. Vi har tidligere i dag drøftet gjennomføringsproposisjonen og en viss utviklingsavtale med JSF-prosjektet. Jeg stilte statsråden et spørsmål da som ikke ble besvart, men jeg gjentar det gjerne. Ser statsråden ingen betenkeligheter ved at norsk industri inviteres inn i JSF-prosjektet, riktignok uten garantier, til å levere teknologi til et prosjekt der israelsk industri og myndigheter er tungt involvert? Utfordrer ikke dette våre eksportregler på dette området på en slik måte at Stortinget bør konsulteres videre før utviklingsavtale inngås?
-1	Representanten Leirstein vet utmerket godt at jeg ikke kan komme med verken meninger eller synspunkter eller lekkasjer på neste års statsbudsjett eller statsbudsjetter deretter. Men det er viktig at vi både får voksne og eldre arbeidstakere til å stå i arbeidslivet så lenge som mulig, og at de som også er i alderen mellom 67 og 70 år, stimuleres til å delta mer i arbeidsmarkedet. Så jeg er helt enig i intensjonen bak Leirsteins replikk, og i det som statsministeren sa. Det er mange 67–70-åringer som kan bidra betydelig i arbeidslivet, og vi har selvfølgelig et fokus på det når vi trenger mer arbeidskraft.
-1	La meg som barneminister først få lov til å understreke at jeg er glad for at vi skal se på de ulike sidene ved å ratifisere tilleggsprotokollen til Barnekonvensjonen, som jeg ser på som viktig. Så vidt jeg vet, har det ikke vært vanlig at man har ratifisert en tilleggsprotokoll samtidig som man ratifiserer selve konvensjonen, men som det ble sagt både fra representanten Brandvik og fra representanten Andersen, er dette noe som regjeringa allerede tar tak i. Så man kan ikke lese dette som at regjeringa ikke ønsker å se på de ulike sidene, men det har noe med tradisjonene i forholdet mellom storting og regjering å gjøre.
-0	Innledningsvis vil jeg bare få si at jeg skjønner godt at statsråd Dåvøy har store problemer med å tolke forslaget fra Arbeiderpartiet og Høyre, i hvert fall når det gjelder formuleringen i den første delen, om nye retningslinjer. Slik jeg ser det, er den biten som det er interessant å se på, den som har med indeksregulering å gjøre. Så til sosialministerens innlegg. Et av argumentene hennes var at ved å indeksregulere grunnbeløpet ville drøftingene med organisasjonene falle bort – det virket faktisk som om hun var bekymret for det. Jeg tror nok ikke at det er det de er mest bekymret for i organisasjonene, de er vel heller interessert i å få en økning i grunnbeløpet. Så bare en liten sak til: Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har fremmet et eget forslag når det gjelder det som har med retningslinjene å gjøre. Regjeringspartienes egne representanter i Stortinget ber faktisk Regjeringen vurdere behovet for nye retningslinjer for regulering av grunnbeløpet. Da er mitt spørsmål: Trenger statsråden et sånt forslag fra sine egne grupperinger i Stortinget for å kunne ta et initiativ for å se på retningslinjene, eller er dette et området som statsråden vurderer selvstendig?
-0	Jeg lærte meg veldig fort som statsråd at det å datofeste leveringer fra regjeringen er en usedvanlig farlig øvelse, og det vil jeg derfor ikke gjøre denne gangen heller. Men regjeringen har et veldig sterkt press på seg for å levere raskt, nettopp fordi en har stortingsvedtaket som bakgrunn for den jobben som nå skal gjøres etter gjennomgang av dommen. Og det er helt riktig, som representanten Henriksen sier, at forholdet mellom personvern og kriminalitetsbekjempelse er viktige dilemmaer i en rettsstat. Det gjør det også så pass komplekst at det er viktig å levere fra seg noe som er grundig gjennomarbeidet. Så jeg våger ikke å datofeste når dette arbeidet er sluttført, men det er igangsatt flere prosesser i regjeringen for å følge opp.
-0	Jeg takker statsråden for svaret. I lys av den kalde perioden vi har hatt, har særlig store byer vært veldig utsatt for forurensing. Bergen har ifølge tv vært den mest forurensede byen i Europa. Det er jo en alvorlig sak. Ifølge en tidligere rapport fra SSB er vedfyring sammen med biltrafikk hovedgrunnen til svevestøv. Mitt spørsmål til statsråden er derfor: Er det på dette grunnlag, relatert til forurensningen, forsvarlig å legge opp til mer vedfyring? Vil det kunne bli aktuelt å lage retningslinjer for hvor i landet man skal bruke vedfyring, eller er det greit at det nå, med disse nye rentbrennende ovnene, også brukes i store byer?
-0	Først av alt skal jeg faktisk gjøre noe som sikkert er litt uvant, og det er at jeg skal skryte av statsråden, for at hun har fremmet dette forslaget om tilleggsbevilgning, særlig sett i lys av den debatten vi hadde her i fjor høst. Jeg husker den debatten svært godt, fordi Fremskrittspartiet foreslo en økning på 1,5 milliarder kr til sykehusene på bakgrunn av de innrapporteringene vi fikk om den økonomiske situasjonen, det vi så knyttet til de innstrammingsforslag og innsparingsforslag som da forelå, og som ville medført et redusert pasienttilbud, satt enkelte avdelinger i fare og medført fare for oppsigelser ved en rekke av landets sykehus. Jeg husker også svært godt en av debattene i fjor høst der statsråden gav uttrykk for følgende: Denne regjeringen bevilger penger til sykehusene bare én gang i året. Det gjør vi i budsjettet. Så gikk det i overkant av én måned, og så kom et forslag om en tilleggsbevilgning på 800 mill. kr. La oss legge det som har vært bak oss, og nå begynne å se framover. Hvordan kan vi da være med og bidra til nettopp at pasientene får den hjelpen de har behov for når de har behov for den? Jeg skal bruke et eksempel på hvordan ting ikke alltid fungerer: Fredag fikk jeg en telefon fra en hjertepasient i Midt-Norge som først hadde fått beskjed om at det ville ta flere år før han kunne få hjelp med å få korrigert hjerterytmen. Han tilskrev Haukeland Sykehus og fikk beskjed fra Haukeland om at det frie sykehusvalget gjaldt ikke i denne situasjonen, fordi de hadde nok å gjøre i sin egen helseregion, så de kunne ikke ta imot ham. Vedkommende søkte på nytt på sitt nærmeste sykehus, som er St. Olavs Hospital, og har nå fått svar: 18 måneders ventetid! Dette er en person som er svært usikker på sin egen framtid, fordi hjerterytmen går opp og ned. Dette viser at vi har en vei å gå. Dette viser også at sykehusene har store utfordringer. Det skal vi ta inn over oss, for det er vår jobb som stortingspolitikere nettopp å gjøre det. Fremskrittspartiet foreslår i denne innstillingen 700 mill. kr utover det Regjeringen foreslår i sin proposisjon. Vi mener at det faktisk også kan være å ta litt lite i, med tanke på den tilbakemeldingen statsråden nå kom med, at det kanskje ser enda verre ut for fjoråret enn det man visste om. Heldigvis går det bedre i noen av helseforetakene. Det er helt åpenbart at mange står overfor store utfordringer, bl.a. fordi man for å dekke løpende utgifter må ta opp kassakredittlån. Det vet vi er svært dyrt. Vi har også fått en avklaring knyttet til avskrivingsregimet, slik at vi nå får kartlagt at man får 80 pst. av gjenanskaffelsesverdi, ikke 100 pst., og vi vet at det er store planlagte utbygginger i spesialisthelsetjenesten. Derfor fremmer vi det forslaget om en tilleggsbevilgning på 700 mill. kr utover det som er foreslått. Den er fordelt ut fra de normale fordelingskriteriene. Det nasjonale rådet som statsråden nå har oppnevnt, knyttet til kunnskap og prioritering, er et viktig råd. Men det er viktig at vi lar det rådet få fungere på en best mulig måte, slik at det også kan gjøres alvor av de anbefalingene det kommer med. Som statsråden sa i sitt innlegg, skal det rådet gi anbefalinger, og så skal man følge de vanlige prosessene for å få disse rådene implementert eventuelt i den politiske gangen. Da er det viktig at vi ikke skaper større forventninger enn det som faktisk ligger i dette rådets mandat, slik at man vet at dette må gå gjennom de prosessene som skal til for at man kan få til den likebehandlingen. I dagens situasjon er det i en del tilfeller ens bostedsadresse som er utslagsgivende for hva slags hjelp en får, eller dessverre ikke får. Slik kan det faktisk ikke være. Når det gjelder sammenslåingen av Helse Sør og Helse Øst, har jeg tidligere gitt statsråden skryt for handlekraft. Det vil jeg gjenta fra denne talerstol. Vi så tidlig i den prosessen at regjeringskollegaene var skeptiske. Det kan man være, fordi man har forskjellige innfallsvinkler til denne reformen og den måten det gjøres på, så det er ikke noen kritikk av dem. Men det er veldig bra at vi tar de grepene som skal til når det gjelder organiseringen, og griper fatt i det for å få mest mulig ut av de ressursene som til enhver tid blir tildelt helsesektoren og spesialisthelsetjenesten. Jeg tror det er veldig mye positivt å hente gjennom den sammenslåingen som her foretas. Det er også viktig at vi tar inn over oss at når vi snakker om den synergien vi skal få på plass, kan dette ta tid. Jeg tror ikke vi skal ha de store forventningene til at vi får noen voldsom positiv synergi det først året, kanskje ikke det andre året heller, men dette vil utvikle seg over tid. Da er det nettopp viktig at denne store helseregionen får beholde ressursene, slik at den kan utvikle seg i takt med det Stortinget har sagt den skal få utvikle seg som. Det er helt klart at det som vi så innenfor Helse Øst og Helse Sør når det gjelder delelinjen – som man kan kalle det populært – i hovedstaden, skapte store problemer og en uholdbar situasjon, i og med at vi faktisk er et land med ikke mer enn 4,6 millioner innbyggere. Jeg har uttalt at i Fremskrittspartiet ser vi dette som det første steg på veien. Jeg vet at statsråden er dypt uenig med meg i hvorvidt dette skal være første eller siste steg på veien, men vi får nå se hva framtiden bringer. Det eneste vi vet om framtiden, er at vi ikke vet hvordan den kommer til å bli, og at vi sikkert kommer til å ta feil noen og hver av oss. Men vi får nå se, da! Videre tror jeg det er viktig at man, som statsråden også sier, går inn med mer styring, nettopp for å ha kontroll med hva som skjer der ute – særlig innenfor en del av det som Stortinget også har sagt at man må gripe fatt i. Jeg nevner geriatri, og bl.a. spesialistutdannelse nettopp innenfor geriatrien. Hva gjør vi nå for å møte denne utfordringen? Vi har i dette hus nå vedtatt en omsorgsmelding med masse gode tiltak, men så er spørsmålet: Hva gjør vi videre for å følge opp nettopp disse tiltakene? Geriatrien kommer til å bli en av de virkelig store utfordringene, der sykehusene må få på plass avdelinger med godt utdannede folk. Videre ser vi at vi fortsatt har et stort problem når det gjelder korridorpasienter. Etter min mening er det en helt uholdbar situasjon at personer i verdens beste land å bo i, som man sier, må ligge i korridorene på sykehusene. Det er helt uakseptabelt. Vi vet også at vi vil få en utvikling der antallet eldre over 80 år vil øke betydelig i årene som kommer, og at et av de stedene som vil komme til å merke dette, nettopp er medisinsk avdeling på sykehusene. Da er det viktig at vi har planene klare, og at sykehusene er forberedt på dette, slik at vi sikrer at denne gruppen får det som skal til. Når det gjelder psykiatrien, ser vi dessverre nå også at man foreslår lagt ned enkelte avdelinger. Man sier at man skal ta vare på dette internt i sykehusene istedenfor å ha avdelinger ute i befolkningen. Noen eksempler har vi på dette, og det gjør meg litt urolig, fordi Stortinget har sagt at vi skal ha en betydelig vekst innenfor psykiatrien. Der skal vi ikke ha noen tilbakegang, vi skal ha en vekst. Den veksten må være tydelig, og den veksten må være stor. Da er det viktig at vi får på plass planer for samarbeidsarenaene. Særlig ser vi nå at man mangler betydelig samhandling innenfor psykiatrien nettopp for å kunne få tatt imot de pasientene ute i kommunene som kan skrives ut fra institusjoner. Det samme gjelder jo innenfor rusomsorg. For å si det rett ut så er det jo meningsløst at hvis man først skal avruse en person, skal samme person få beskjed om at det skal gå to måneder før han eller hun kan komme til behandling. Si det til en heroinmisbruker, så skal jeg garantere at denne personen har gjenopptatt misbruket sitt rimelig raskt. Det må med andre ord være en sammenheng mellom forventningene som vi skaper, og det tilbudet som faktisk gis der ute. Det er det dette hus som har ansvaret for, og det er statsråden som har ansvaret for det i det daglige. Jeg håper at disse tingene faller på plass, men jeg frykter dessverre at vi fortsatt vil se mange forslag knyttet til innsparinger, at enkelte må si opp folk og gå til nedleggelse av avdelinger og sommerstengte avdelinger, fordi de midlene som vi gir, ikke er tilstrekkelige. Når det gjelder det som har med antall behandlede pasienter å gjøre, skal det blott mangle at det er en økning, for aldri har noen regjering hatt mer penger tilgjengelig. Spørsmålet er: Hvordan skal vi bruke dem, og hvordan skal vi bruke dem mest effektivt? Man leser det også av det forslaget Fremskrittspartiet hermed fremmer, og som er inntatt i innstillingen.
-0	På vegne av stortingsrepresentantene Per-Willy Amundsen, Åge Starheim og meg selv ønsker jeg å fremme et representantforslag om skjerpede krav til revisorers uavhengighet i kommunal sektor.
-0	Jeg er veldig glad for spørsmålet! For å ta det siste først. Det er helt klart, også med tanke på foregående taler, at hvis man følger med på de forslagene som er fremmet av Fremskrittspartiet, er poenget nettopp at vi har en selvstendig finansieringsløsning for å gjennomføre de store samferdselsmessige løftene som nasjonen Norge må ta i løpet av de kommende 20 årene. Vi har mulighet, og vi har finansieringsløsning og finansieringsverktøy for å gjøre det på 20 år uten bompenger. Vi har, siden flertallet ser ut til å tvinge gjennom den løsningen som ligger i saken, vært opptatt av å sikre en garanti for at staten faktisk betaler det som staten lover - men ikke forplikter seg til - å betale. De fleste som er i inngrep med prosjekter der staten skal betale små andeler, og der bilistene betaler store andeler, har dårlige erfaringer. Derfor er det viktig at Stortinget utstyrer Samferdselsdepartementet med fullmakt.
-1	Det kunne verke som representanten Hagen trudde at vi hadde laga eit forslag som skulle gjelde for Israel. Eg kan forsikre representanten om at det er det ikkje. Det er Israel sjølv som i den seinare tid har sett seg i den situasjonen, ved å okkupere, ved sine krigshandlingar, som gjer at dei er spesielt aktuelle for tida i forhold til vårt forslag. Det gjeld for alle land som er i krig, eller der krig truar. Det som sjølvsagt kan skape prinsipielle problem, er at vi kan risikere å kome i ein situasjon der vi ikkje kan kjøpe våpen frå våre allierte. Det bør då vere eit ekstra incentiv frå vår side til å arbeide for at våre allierte ikkje skal vere i krig. Det er sjølvsagt også ei målsetjing med forslaget.
-0	I sitt innlegg var statsråden inne på organiseringen og innretningen av det offentlige virkemiddelapparat. Men det aller viktigste må jo være at vi får realisert de prosjektene som har den største verdien, og som har utviklingsmuligheter, enten de ligger på Dombås, Dokka, i Kirkenes, Hammerfest eller det indre Østlandet. Det må være punkt nr. 1. Det er ingen objektiv sannhet at en arbeidsplass i Brønnøysund er mer verdt enn en arbeidsplass i det indre Østlandet. I det siste har statsråden gått inn for stor bruk av selektivitet, noe jeg trodde Høyre var imot, det kom i statsbudsjettet for inneværende år, altså en retting mot næringssvake områder. Vi fikk også noe med regionalitet nå i revidert nasjonalbudsjett, og så skal vi få en ny fondsinnsprøytning på statsbudsjettet for neste år, rettet mot næringssvake områder. Jeg vil minne om at ved behandlingen av eierskapsmeldingen etterlyste stortingsflertallet landsdekkende såkornfond, og kom med et pålegg til Regjeringen om å innføre dette. Når kan vi regne med at dette følges opp?
-0	Jeg vil innledningsvis si at jeg synes det er prisverdig av representanten Lillian Hansen fra Arbeiderpartiet fra talerstolen her å innrømme at deres feilslåtte politikk for landbruket gjør at det blir smørkrise. Hun hevder også at hun er plaget med vondt i magen. Da tror jeg ikke hun har vondt i magen fordi hun har spist for mye smør, hun har antakelig vondt i magen for at hun har drukket for mye Möller’s Tran. Så litt tilbake til det jeg var inne på når det gjaldt reguleringer og regulatorene. Som jeg var inne på tidligere, mener Ivar Pettersen, som er direktør i Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning, at troverdigheten er på spill med Tine som regulator. Jeg kan ta et par sitater. Han sier i VG den 10. desember: «Spørsmålet er om det er verdt å lappe på systemet, eller om systemet bør endres fundamentalt.» Et veldig godt poeng. Så sier han også: «I om lag 80 år har markedsreguleringene vært opplevd som en trygghet spesielt for bøndene. Nå er utryggheten demonstrert.» I Aftenposten i dag uttaler bl.a. Stig Terje Sunde seg. Han er deleier i Scandza, selskapet som eier Synnøve Finden, og det står følgende: «Det er Tine som leverer over 90 prosent av det smøret vi bruker i Norge. Bodd og Sunde mener derfor norske forbrukere bør være bekymret over Tines håndtering av smørsaken, og tror ikke dette vil være siste gangen Tine prioriterer ned norske forbrukeres ønsker og behov. Om noen år kan det være osten som ikke lenger vil være å finne i hyllene, mener de.» Det er ganske alarmerende, og det er folk fra bransjen selv som sier dette, det er ikke politikere fra Fremskrittspartiet som sier det. Jeg vil ta et nytt sitat, fra Bondebladet. Der er vår kjære matminister sitert på følgende: «Matmeldingen er så god at den bør ligge som en bestselger under juletreet hos landets bønder.» Det er et ordtak som heter at tro kan flytte fjell, men her må man nok gjøre mer enn å tro. Jeg tror at statsråden kommer til å oppleve én ting: Det kommer til å bli en bestselger, men det kommer til å bli en vinner på byttetoppen etter jul, ikke under juletreet. For innholdet i meldingen er som sagt dårlig. NILF-sjef Pettersen mener at skal man gjøre noe med det man sier i meldingen, må man legge på 3,5 mrd. kr. Det er mye penger. Vi har vel 23 mrd. kr i dag på toll og alt. Skal vi legge til ytterligere 3,5 mrd. kr, vet jeg ikke hvor dette går. Vi ser også det jeg har nevnt før med pelsdyrnæringen, og vi ser at det er de store heltidsbøndene, bl.a. på Jæren og andre steder, som er taperne i meldingen. Og det skaffer i hvert fall ikke mer mat for landet.
-0	Jeg har følgende spørsmål til miljøvernministeren: «I oppslag på NRK tekst-TV 18. november i år kommer det fram at fylkesmannen i Troms nok en gang nekter filmselskapet Freeride å fly med helikopter i Lyngsalpene. Selskapet har ønske om å lage en dokumentar om ekstremsport. Samtidig har filmskaperne bak «Populærmusikk fra Vittula» fått lov til å filme i det samme området. Hva vil statsråden gjøre for å sikre at det blir likebehandling, slik at dokumentarfilmen kan lages?»
-1	Vi har hatt henvendelser som går på dette. Vi ser ikke at studenter kommer i noen mer problematisk situasjon enn annen ungdom som står ute i arbeidslivet, på den måten. Studenter er jo også sikret hvis de får en yrkesskade i studiesituasjonen. Det betyr ikke at politisk ledelse og vi ikke følger med på det som skjer, men per i dag ser vi ikke behov for en egen utredning om problematikken.
-0	Det har vært mye snakk om skole. Jeg tenkte jeg skulle si noe om samfunnet også, med det samme. I tidligere generasjoner var det altså sånn at en betydelig del av arbeidsstokken arvet arbeidsplassen etter faren sin. Helt til nylig har det vært sånn at hvis du har lært deg et yrke, enten gjennom yrkesfag eller høyere utdanning, har du med stor sannsynlighet kunnet stå i det yrket – og kanskje i den jobben du fikk da du var ferdig utdannet – inntil du gikk av med pensjon. Dette sier jeg fordi det er viktig å huske på at det verken er for i dag eller for i morgen vi snakker om når vi gjør de grepene vi gjør med ungdomsskolen i dag, det er tiårene framover mot 2065. Hvert eneste år forsvinner mellom 10 til 15 pst. av arbeidsplassene i privat næringsliv. Heldigvis blir det skapt flere – mellom 12 til 15 pst. nye arbeidsplasser blir skapt hvert år. Men det skjer altså en endring i næringslivet som samfunnet vårt aldri tidligere har stått overfor, noe som gjør at det kreves mer kompetanse blant de elevene vi sender inn i videregående utdanning – og forhåpentligvis ut av videregående utdanning. Derfor er jeg veldig glad for den avklaringen statsråden kom med, om at denne stortingsmeldingen på ingen måte medfører at man svekker ambisjonene om akademiske resultater og akademisk læring i skolen. Gjør vi det, vil vi også sende mange av disse elevene ut i en kortsiktig yrkeskarriere og deretter uføretrygd. Så noen korte betraktninger om infrastrukturen: Det er et paradoks at vi vedtar at vi skal ha mer praksisrettet undervisning, uten å vite om vi har en infrastruktur ute i skolene til det. Kjemi er et fag jeg hadde stor nytte og glede av – og så lærte jeg meg også matematikk, i tillegg til kjemi – men det er det for det første ulovlig, og sannsynligvis også til dels farlig, å gjøre uten å ha et velegnet kjemirom. Dette kan man ikke gjøre i et vanlig klasserom. At vi ikke engang kan enes om at vi trenger å kartlegge situasjonen før vi tar hvert enkelt års budsjettdebatt, synes jeg er litt uheldig. Så en liten visitt til Senterpartiet: Hvis det er sånn at vettet er likt fordelt i hele landet, som jeg også tror det er, synes jeg det hadde vært greit om vi hadde klargjort at det er fylkeskommunene som har ansvaret for å finansiere videregående utdanning – uansett hvor gamle elevene er. Så en liten visitt, helt avslutningsvis, til Høyre: Vi kunne ha brukt denne dagen til å avklare hva Høyre mener om valgfag. Jeg prøvde flere ganger i valgkampen å utfordre dem på det, men fikk ikke noe svar. Jeg trodde jeg hadde fått et svar i høst. Jeg må innrømme at jeg er mer usikker på hva Høyre mener nå, enn jeg var før debatten startet. Men så er det sånn at Fremskrittspartiet, gjerne sammen med Venstre, sikkert nok tar på seg ansvaret for å være garantist for valgfrihet også internt i den offentlige skolen.
-0	Det var en taus forsamling, en veldig taus forsamling. Medmennesket og representanten Odd Einar Dørum er bak i salen. Jeg hadde ventet at når Venstre ikke har noen representant i komiteen, så hadde han i hvert fall tatt ordet som tidligere justisminister i en slik viktig prinsipiell sak for enkeltindividet og enkeltmennesket. Men der følger ikke Venstre opp det de sier i festtaler. Høyre og ordfører for saken, Bjørn Hernæs, har ikke redegjort for de utfordringene han har fått i spørsmålene. Hva vil Høyre gjøre overfor disse hederskvinner og -menn som er kommet opp i en vanskelig livssituasjon, som har problemer, og som har gjort en innsats for kongeriket? Arbeiderpartiet finner det ikke verdt å ta ordet i saken. Og Kristelig Folkeparti, som skal verne om det gode, de kristne grunnverdiene, og snakker om menneskeverdet – hvilken respekt for menneskeverdet er det Kristelig Folkeparti utviser her overfor disse personene? Ingen. Og det er betegnende for diskusjonen og debatten. Jeg hadde håpet at enkelte andre i hvert fall kunne strekke sine hender, ikke mot himmelen, men mot presidenten og be om ordet for å redegjøre fra Stortingets talerstol for hvorfor de har det standpunktet de har i saken, og ikke glemme disse personene på den måten som de gjør.
-1	Det står heilt klart i det forslaget vi har sendt på høring, at kristendomen framleis skal ha den største plassen i undervisninga om religionane. Det er heilt naturleg med vår historie og tradisjon. Så er det riktig at ein ikkje kjem til å merke store endringar for den enkelte elev eller skule i KRL-faget. Det kjem òg veldig tydeleg fram når ein ser på læreplanane. Bakgrunnen for det er nettopp at når vi går gjennom lærebøkene, finn vi at dei er gode og kan brukast. I all hovudsak er den praksisen og den undervisninga som skjer i faget, god, men nokre endringar er foreslått i læreplanane. Men det har særleg vore nødvendig å foreslå endringar i lovverk, f.eks., som at det ikkje skal vere høve til å forskyve kompetansemål i faget. Men ein kjem ikkje til å merke store endringar i faget for den enkelte skuleelev eller skule.
-1	Utanriksministeren undra seg på kvifor vi ikkje hadde reagert betre på dette med teletenestene. Mellom anna veit vi kva som har skjedd innafor Bravida. Den tidlegare direktøren der går av med lønn, opsjon og pensjon til saman i millionklassa. Kva har han gjort? Han har fått lønn for strevet. Han har kvitta seg med eit par tusen norske arbeidsplassar. Det er klart at folk er kritiske til det. Når vi er i den situasjonen at det vi eksporterer mest av, faktisk er jobbar, reagerer folk på det. Spørsmålet mitt til utanriksministeren går på kva visjonar han har for korleis vi som land skal tilpasse oss. Kva er det han brenn for i forhold til korleis vi skal tilpasse oss globaliseringa? Vi har ein verdskommisjon for globalisering som har peika ut ein del område som er veldig viktige. Eg skal ramse opp nokre av dei: Det er ein demokratisk og effektiv stat. Det er slikt som berekraftig utvikling og produktive og rettferdige marknader. Eg kunne ha ramsa opp endå fleire område. Men kva er det utanriksministeren brenn for, slik at vi kan oppnå det som er det viktigaste av alt, nemleg å jamne ut skiljet mellom fattig og rik?
-0	Utdanning og skole er et satsingsområde for Fremskrittspartiet. I forhold til regjeringens forslag har vi plusset på en rekke viktige poster. Sluttsummen er blitt adskillig større enn regjeringens, men det vil også det inntjente resultatet bli, både for den enkelte og for storsamfunnet. For å få en bedre og konkurransedyktig skole må vi løse de store problemene i skolen. Med fare for å bli beskyldt for å snakke ned skolen er det ikke til å komme bort fra at vi har ca. 90 000 grunnskoleelever som er det vi kaller svake lesere, noe som innebærer at barna er så dårlige til å lese og skrive at de strever med å klare seg på skolen. Internasjonal forskning viser at 75 000 av disse barna kunne ha vært hjulpet hvis effektive tiltak hadde vært satt inn fra 1. til 3. klasse. Det største tiltaket disse elevene blir møtt med, er leksehjelpordningen, der det kun unntaksvis er lærere som deltar. Fremskrittspartiet ønsker at skolen selv skal få sette inn hjelp der det er behov for det, og vil fjerne dagens lovpålagte tilbud. 40 pst. av de som utfører spesialundervisning, er ufaglærte assistenter uten noen form for pedagogisk eller annen skolerelatert utdanning. Med en slik innsatsfaktor blir ikke resultatet optimalt. Hver tredje elev i videregående yrkesfagutdanning dropper ut av skolen hovedsakelig på grunn av lite læringsutbytte i grunnskolen. Når ambisjonen er at alle skal med, er det åpenbart noe helt galt i denne ligningen. Etter- og videreutdanning av lærere er viktig, og Fremskrittspartiet styrker dette. Skolen har også et stort behov for nyutdannede, godt kompetente lærere. Fremskrittspartiet ønsker å følge Finlands eksempel og innføre 5-årig lærerutdanning med vekt på fordypning i fag som de underviser i. For Fremskrittspartiet er voksenutdanningen en sentral og viktig del av utdanningsløpet. Voksenutdanning, etter- og videreutdanning er av stor betydning i dagens samfunn. Mange må av ulike grunner omskolere seg, og i dag er det sjeldnere enn før at en person står i samme arbeid hele livet, og arbeidslivet er mye mer omskiftelig. Tilbudet innen voksenutdanningen er fragmentert og forholdsvis lite oversiktlig, og forbundene etterlyser en helhetlig nasjonal plan for voksenutdanning. Med bakgrunn i dette har vi i vårt budsjett ivaretatt og lagt til rette for at det kan utarbeides en helhetlig plan for voksenutdanning. Ellers registrer vi at det er stor enighet om Ny GIV-satsingen på arbeidsplassen, som forhåpentligvis vil gi flere faglærte arbeidstakere innen barnehage- og helsesektoren, noe det er stort behov for, også sett i lys av Samhandlingsreformen som skal tre i kraft fra 1. januar 2012. Fremskrittspartiet ser at Program for basiskompetanse i arbeidslivet er et tiltak som ivaretar og styrker voksnes mulighet til å delta i, eller fortsette i, arbeidslivet. Fremskrittspartiet har økt budsjettposten med 20 mill. kr for at flere søknader kan godkjennes. Ordet «matematikk» kommer fra det greske ordet «máthema», som betyr læring, studie og vitenskap. Dessverre blomstrer ikke disse vitenskapene i dag. Realfagskunnskapene er dårlige, og underskuddet på ingeniører er voksende. Næringsliv og kommuner melder stadig om behovet for flere ingeniører. Dette legger Fremskrittspartiet til rette for ved at vi finansierer flere studieplasser på landsbasis. Fremskrittspartiet har til sammen satt av midler til 160 nye studieplasser innen ingeniørfag. I tillegg har vi sørget for penger til nye laboratoriebygg ved Universitetet i Stavanger, ved UMB på Ås og ved Høgskolen i Sør-Trøndelag. Vi har også satt av midler til 160 nye studieplasser innen sykepleie. Med bakgrunn i Norges stolte sjøfartstradisjon, og fordi det heldigvis fremdeles er behov for norske sjøfolk, er jeg glad for at vi har prioritert 8 mill. kr til MS «Gann», tilhørende i Rogaland og MS «Sjøkurs» på Sørlandet, som begge er gode arenaer for opplæring av sjøfolk. Fremskrittspartiet ønsker å likebehandle godkjente skoler av samme type og har derfor bevilget 2 mill. kr til Haugesund Toppidrettsgymnas. Alle partiene var positive og ga ros til Stiftelsen Arkivet for deres evne til å ivareta og formidle kunnskap om 2. verdenskrig, Innst. 22 S for 2011–2012, utarbeiding om norske krigsseilere under 2. verdenskrig. Med bakgrunn i dette foreslår Fremskrittspartiet 1,5 mill. kr til Arkivet for å utarbeide materiell som kan brukes i skolen. Uttalelsene fra Kirken i forbindelse med regjeringens budsjett er at budsjettet for 2012 er det svakeste noen regjering har lagt fram de siste ti årene. Fremskrittspartiet er enig i denne kritikken og viser til at flertallet har styrket kirkebudsjettet med 2,2 pst., noe som ikke engang tilsvarer lønns- og prisveksten. Budsjettet inneholder dermed ikke de nødvendige midler for å ivareta Kirkens oppgaver på en god nok måte. Regjeringens forslag om å nulle ut budsjettposten til private kirkebygg sto i stor kontrast til budsjettet for 2011, der komiteen hadde en felles merknad som tydelig uttrykte viktigheten som posten har for å ivareta trosfrihet og det å kunne utøve sin egen tro utenom Den norske kirke. Fremskrittspartiet er positiv til at finansieringsordningen til private kirkebygg nå er opprettholdt. Jeg viser også til forslaget fra opposisjonen, der det bes om at regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en sak i forbindelse med revidert budsjett, som inneholder vurdering av om tilskuddet som utbetales per kvadratmeter, står i forhold til dagens byggekostnader. Kontrollkomiteen har nettopp behandlet Riksrevisjonens rapport om vedlikehold og sikring av kirkebygg. Rapportens undersøkelser av vedlikehold og sikring av kirkebyggene viser at mange kirker er i en sørgelig bygningsmessig tilstand, og at det står dårlig til med brannsikring. Ikke engang kirker som er bygd før 1650, og som automatisk er fredet, er i varetatt. Faktisk er det i denne kategorien man finner den største andelen av kirker i utilfredsstillende tilstand – hele 41 pst. Vi skylder både våre forfedre og våre etterkommere å endre på dette. Innsatsen må økes, slik at 100 pst. av denne kulturarven bevares. Riksrevisjonen peker også i sin rapport på at rentekompensasjonsordningen alene ikke er nok til å utbedre manglene ved kirkene våre. Fremskrittspartiet mener at det er både en nasjonal og en lokal oppgave å sikre kirkebyggene, slik at de kan brukes aktivt i kirkesoknene og bevares som en del av vår kristne kulturarv. Selv om kirkebyggene er et kommunalt ansvar, ser Fremskrittspartiet at det er behov for statlig økonomisk drahjelp, og vi har derfor i vårt alternative statsbudsjett bevilget 120 mill. kr i tilskudd til opprusting og brannsikring av kirker. I tillegg foreslår vi å øke rentefrie lån med 1 mrd. kr. For å styrke grunnlaget for kirkens lokale aktivitet i kommunene har Fremskrittspartiet bevilget 30 mill. kr til dette formålet Regjeringen svikter og følger ikke opp Trosopplæringsreformen. Komiteen viser i sin fellesmerknad til betydningen av å ha kjennskap til egen tro i møte med andre tros- og livssyn. For Fremskrittspartiet er det at stor betydning at nye generasjoner får innsikt og opplæring i den kristne tro, spesielt når vi vet at kristendomsundervisningen er sterkt redusert i skolen. Derfor foreslår Fremskrittspartiet å øke tilskuddet til Trosopplæringsreformen med 30 mill. kr, slik at flere menigheter kan gi tilbud om dette. Den norske kirkes behov for IKT-satsing er ikke omtalt i regjeringens budsjettforslag med et eneste ord. For å styrke IKT-samarbeidet, som er vesentlig for effektivisering av kirken, styrker vi budsjettet med 2 mill. kr. Kirken har også behov for å styrke kompetansen innenfor gravferdstjenesten, og vi plusser derfor på 1 mill. kr til dette. Nidaros Domkirke og Oslo Domkirke har spesielle oppgaver innenfor Kirken. Derfor styrker vi dem med totalt 3 mill. kr. Sjømannskirken er også av stor betydning for mange, og arbeidsoppgavene, som er økende, står ikke i forhold til antall ansatte. Derfor styrker vi budsjettet med totalt 9 mill. kr. Prestemangelen i Den norske kirke er ikke av ny dato. Dette har vært et sentralt tema i årevis. Regjeringen tilførte prestetjenesten åtte nye stillinger i fjor. Da sier det seg selv at Kirken må redusere aktiviteten for å holde budsjettet når det ifølge siste tall fra Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet er behov for 356 nye stillinger. Da vil antall medlemmer bli som i Danmark, som har 2 500 medlemmer per prest, og som for øvrig ligger nest sist av de nordiske landene. Norge ligger selvsagt sist. Holder vi oss til opplysninger i budsjettet, er behovet 300 prester. Regjeringens manglende vilje til å finansiere flere prester kan tyde på at de ikke vil ta inn over seg prestenes viktige rolle i å ivareta Den norske kirke som en åpen og aktiv folkekirke. Fremskrittspartiet har for øvrig styrket prestetjenesten med 30 mill. kr. Sluttsummen på Fremskrittspartiets budsjett er nok en god del høyere enn regjeringens, men det ville også gitt atskillig bedre resultat dersom vårt budsjett hadde blitt vedtatt.
-1	Som jeg redegjorde for i mitt innlegg, så er det virkelighetsbildet representanten Åmland tegner, feil. Regjeringen gjør masse for å bekjempe rasisme og diskriminering, herunder antisemittisme. Så jeg mener det undergraver mulighetene for en redelig debatt om dette hvis Fremskrittspartiet og Kristelig Folkepartis linje skal være å late som om vårt svar har vært at vi skal vente med å gjøre noen ting. Vi gjør mye nå. Jeg er derimot enig i et virkelighetsbilde som sier at vi i det norske samfunnet ikke har tatt nok på alvor faren for at antisemittismen kunne vokse fram igjen. Og jeg tror at mange av oss er negativt overrasket over de tallene vi f.eks. ser fra undersøkelsen i Oslo. Jeg har lyst til å understreke, og det sier også den undersøkelsen, at dette ikke bare er holdninger blant muslimske barn i Oslo-skolen. Dette er holdninger som vi ser også godt representert blant barn med annen bakgrunn, bl.a. kristen bakgrunn. Derfor skal vi ikke gjøre dette til bare et spørsmål om den muslimske delen av vår befolkning.
-1	Det er, som det ble sagt i et tidligere innlegg, ikke hver dag det blir enighet mellom regjeringspartiene og opposisjonen om en oppfordring til regjeringen om å gjennomgå en problemstilling. Det er et klart uttrykk for at både jeg og regjeringspartiene ser at dette er en problemstilling vi må gå nærmere inn i. Så er jeg opptatt av at vi skal gjøre det uten å ramme andre barn og familier, for det kan være mange grunner til at konflikter oppstår, mange grunner til at barn flytter. Og vi må sørge for at skal vi gjøre endringer, gjør vi det ikke på en måte som rammer andre urimelig. Jeg legger også merke til at heller ikke opposisjonen fremmer et konkret forslag knyttet til endringer, men ønsker at dette skal gjennomgås. Det synes jeg understreker klokheten i at vi bruker noe tid for å være sikre på at vi ikke heller ungen ut med badevannet og gjør regelendringer som kan få en konsekvens som jeg heller ikke tror forslagsstillerne ønsker seg.
-1	I foregående sak var det en del snakk om Stortingets vilje, og at Regjeringen må følge opp Stortingets vilje. Jeg oppfatter, ut ifra flere runder vi har hatt om Capio Anoreksi Senter, bl.a. i forbindelse med statsbudsjettet for 2009, at Stortingets vilje er at Capio Anoreksi Senter skal benyttes, og at plassene skal benyttes fullt ut så lenge det ikke finnes andre tilsvarende steder som kan forestå behandlingen. Så registrer jeg at spesielt Vigdis Giltun har en form for retorikk knyttet opp mot årsakene til at man ikke går inn på forslaget, som jeg synes er veldig misvisende, og som ikke er egnet til å skape avklaringer i denne saken, men bare forvirring. Det som jeg har sagt tidligere, og som jeg fortsatt står ved, er at det kan ikke være sånn at man skal definere virksomheten som sykehus for at vi skal kunne benytte plassene fullt ut. Jeg har også i den debatten som Vigdis Giltun refererer til, sagt at det er noe av en fallitterklæring dersom vi skal måtte begynne å karakterisere virksomheter som sykehus for å kunne benytte dem. Nå hører vi representanten Sonja Irene Sjøli si at dersom man skal forandre loven og legge til rette for at Capio skal defineres som sykehus, bør man gjøre tilsvarende med en rekke andre institusjoner. Det har vært min begrunnelse for at man ikke bør gjøre det. Jeg har hele tiden argumentert for at Capio skal brukes fullt ut. Det står jeg for i dag. Jeg oppfattet også at en av merknadene som ligger fra flertallet i komiteen, fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, men som Fremskrittspartiet ikke er med på, synliggjør det: «Helseforetakene må bidra til at slike tilbud benyttes i et helhetlig behandlingstilbud for anoreksipasienter.» Så mener jeg at hvis det viser seg at helseforetakene på tross av en rekke henstillinger fra Stortinget ikke tar i bruk plasser, eller bare tar dem i bruk i beskjeden grad, må statsråden bidra til at helseforetakene tar dem i bruk. Det har jeg sagt før, det har Giltun hørt på, og det mener jeg fortsatt. Det er faktisk ikke sånn at helseforetakene helt alene og bare på egen kjøl skal ta stilling til gode behandlingstilbud. Det bør og skal også statsråden gjøre. Jeg mener at vi på sikt vil få en nasjonal helseplan til behandling i Stortinget, der man nettopp må spesifisere hva slags tjenester som skal være i bruk, og hvordan de skal brukes. Når det gjelder anoreksi, har jeg av egen erfaring sett at behandlingstilbudet i dag generelt er altfor dårlig. Det at, så vidt jeg vet, bare fem av femten plasser er i bruk, er kritikkverdig etter mitt syn. Til den måten Vigdis Giltun har valgt tilnærmingen på her: Jeg har også fått de e-postene, jeg har også sett på tekster der foreldre beskriver barna sine som er sterkt syke, men som har hatt nytte av behandlingen ved Capio, og som burde ha fått behandling videre der – andre burde også ha fått det – og så leser jeg hva Vigdis Giltun får seg til å skrive til disse pårørende: Dessverre sviktet de rød-grønne partiene inklusive SV i denne saken. De taler med to tunger, og forslaget de fremmer, vil ikke føre til noen endring. Dette skriver Vigdis Giltun til pårørende til pasienter som har fått behandling ved Capio. Jeg har problemer med å finne ord som er dekkende for hva jeg synes om den typen korrespondanse, fordi jeg oppfatter at det er så ufint overfor andre partier i Stortinget og så misvisende med tanke på engasjementet. Jeg kan ikke få understreket sterkt nok: La oss ta alle plasser i bruk! Hadde jeg vært statsråd, hadde jeg krevd at alle plassene skulle tas i bruk. Men jeg er faktisk ikke statsråd, og det kan jeg bare beklage.
-0	Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren: «I St.meld. nr. 64 (1984-85) ble det åpnet for salg av prestegårder. På 15 år har staten solgt 97 av totalt 190 prestegårder. I dag er 40 gårder til salgsvurdering, samt at om lag 20 skal tas opp til salgsvurdering. Dette viser at prosessen har tatt lang tid, til ergrelse for potensielle kjøpere. Vil statsråden bidra til at det blir fortgang i salget?»
-1	Et Høyre-slagord om det viktigste først, mener jeg å huske fra en valgkamp. Når man hører på Jan Petersens innlegg, er det meste viktig. Det var ikke et eneste spørsmål knyttet til vårt forhold til Europa som ikke var viktig å ta fatt på, alt var viktig. Det kan kanskje være riktig, men hvis man skal prioritere, kunne det vært interessant å få vite hva Jan Petersen faktisk mener er det viktigste. Hvis en hører på Jan Petersens innlegg, tar han bølgen for EU, uansett hva EU måtte gjøre. Det hadde vært interessant å høre om det finnes et eneste punkt i EUs politikk som ikke Jan Petersen ønsker servilitet til, der han faktisk ønsker å ha en posisjon og prøve å få endret EU til det som er positivt. Her er altså det meste viktig, her skal vi dra ned til EU og ta bølgen og legge oss servilt under det EU i sin visdom måtte slutte seg til. Det kunne vært interessant om hr. Petersen kunne utdype hva som faktisk er det viktigste her. Så et spørsmål der det er en betydelig forskjell på norsk politikk og EUs, som det også kunne vært interessant å høre hr. Petersens syn på. I Norge har vi en sentralbank som ikke er uavhengig av de politiske myndigheter. Det er forskjellig fra systemet man har i EU. I EU har man en sentralbank som ikke skal ta politisk diktat, og man har også en annen type valutamål, nemlig et inflasjonsmål, som vi ikke har i Norge. Hvis vi skal inn i EU, vil det nødvendigvis medføre en endring av norsk pengepolitikk. Men Høyre har ikke ved de ulike anledninger her i Stortinget når man har diskutert valutapolitikk, ønsket eller tatt til orde for en fristilt sentralbank eller for den saks skyld et inflasjonsmål. Betyr det at Jan Petersen egentlig mener at vi skal legge om til den europeiske sentralbankens valutapolitiske målsettinger, der lav inflasjon er det eneste målet, der det ikke finnes andre viktige hensyn å ta, f.eks. lav arbeidsledighet – arbeidsledigheten er jo vesentlig lavere i Norge enn i EU. Etter mitt skjønn må det være det aller viktigste. Hvis man ønsker å inngå i et samarbeid, legger man seg servilt under en sentralbank. Men hvis man ønsker alt som er viktig, og som man kan markere uenighet om, ville det kanskje være et tips til Petersen at den sentralbankmodellen vi har valgt i Norge, er viktig og bedre enn EUs.
-0	Mitt spørsmål lyder: «Ifølge Dagens Næringsliv 2. mars mener statssekretær Robin Kåss «det kan være nødvendig å gå videre med et fullskalaanlegg før man har fått høstet alle erfaringer fra testanlegget». Fagfolk vil mene at slik hastverk medfører høy risiko for feil valg og dårlig ressursbruk. Støtter statsråden sin statssekretærs vurderinger, og hva er i så fall statsrådens resonnement i forhold til at et slikt hastverk vil øke sjansen for at man klarer å utvikle en CO2-renseteknologi som er teknologisk robust og økonomisk bærekraftig?»
-1	La meg først få returnere ønsket om en god sommer. Men jeg vil gjerne sende representanten Jensen en utfordring med på veien: Vi har i det siste sett noen interessante illustrasjoner av hva slags rolle Norge kommer til å få i verden hvis Fremskrittspartiet får en hånd på rattet. Samtidig som Per Sandberg vil bygge en ny europeisk mur på den greske grensen, tar Fremskrittspartiet aktivt til orde mot at Norge skal bidra til fredsløsninger i den krigen som mange av dem som kommer til Hellas, flykter fra. På Verdens miljødag vedtok Fremskrittspartiets gruppe å gå imot Norges deltakelse i Kyoto 2-avtalen – etter et langt internt seminar om hvorvidt menneskeskapte klimaendringer finnes eller ikke. Vil Fremskrittspartiet i regjering – hvis det skulle gå så galt at de kommer dit til høsten – forplikte seg til å jobbe for en ny internasjonal klimaavtale i den neste fireåresperioden?
-1	Dette er ei så pass alvorleg sak at dersom statsministeren vil gi uttrykk for norsk bekymring over dette og orientere om det arbeidet som er sett i gang for å få heilt klare tal på bordet, synest eg det ville vere veldig fint. Det er ikkje nokon grunn til å tru at ikkje fleirtalet av fiskarane, både norske og russiske, er lovlydige, men vi veit at brot på kontrollregimet skjer. Derfor må ressurskontroll og ressursovervaking i nordområda vere ei hovudoppgåve. SV har lenge ønskt ei styrking av Kystvakta, bl.a. fordi vi veit at umelde kontrollar frå Kystvakta er eit av dei mest effektive tiltaka mot ulovleg fiske, både norsk og utanlandsk. Kystvakta har også eit veldig viktig og utstrekt samarbeid med russiske kollegaer. Eg set pris på at statsministeren seier at han vil vurdere å ta dette opp med sin russiske kollega, men eg vil spørje: Er statsministeren einig i at ei styrking av Kystvakta og Kystvaktas samarbeid med russiske kollegaer også vil vere eit viktig signal i denne samanhengen?
-0	Dette er ingen het debatt, men uavhengig av det hadde det vært en fordel med litt mer varme i salen! Jeg skal kort innom Prop. 36 S, som er endringer på statsbudsjettet for 2012. I den saken omtales også et stort bompengeprosjekt. Det gjelder E39 Eiganestunellen i Rogaland, utbyggings- og finansieringsplan. Det er en forlengelse av bompengeordningen i Nord-Jærenpakken, som skal sikre bompengebidraget til Eiganestunellen. La meg kort slå fast at modernisering av E39 gjennom Stavanger er Fremskrittspartiet for. La meg være like klar på at bompengefinansiering av dette tiltaket er Fremskrittspartiet imot. Derfor har vi lagt frem et alternativt forslag for bygging av Eiganestunellen med statlig finansiering. Jeg viser også til merknader og forslag som Fremskrittspartiet hadde i forbindelse med Stortingets behandling av Ryfast-prosjektet. Jeg skal også kort innom veivedlikehold. I svar fra statsråden er det oppgitt at kartlegging av fylkesveinettet forventes å være ferdig tidlig i 2013. Det er bra, men jammen er det på tide. Det er jo underlig at det ikke er gjort samme kartlegging av fylkesveinettet som det er gjort av riksveinettet. Men vi ser frem til å få den kartleggingen. Det som gjør oss urolige, er en del av det etterfølgende i svaret, og jeg siterer: «Statens vegvesen mener at vedlikeholdsetterslepet målt i kroner er lite egnet som overordnet indikator for standarden på vegnettet.» Vi er redd for at man nå vil løpe vekk fra det store ubehaget som kanskje så mye som 70–75 mrd. kr i samlet vedlikeholdsetterslep på riksveinettet og fylkesveinettet forteller om, at man søker å snakke seg bort fra det problemet og lar være å måle etterslepet. Det vil vi advare mot. Så skal jeg kort innom budsjettet for 2013 og kjøp av persontransporttjenester, et av de mange spørsmål vi har stilt om budsjettet. Vi har også fått svar på det. Vi har fått fordelingen av de 2 900 mill. kr som det kjøpes for gjennom NSB. Der er fordelingen at 48 pst. går til nærtrafikk i Oslo, 6 pst. til nærtrafikk i Stavanger, 4 pst. til nærtrafikk i Trondheim og 3 pst. til nærtrafikk i Bergen. Det illustrerer på en veldig tydelig måte skjevdelingen i måten staten bidrar til finansiering av kollektivtransporten på i de store byene. Man følger et spor, men man følger ikke transporten. Det er et system vi ønsker å endre. Så til slutt til fiskeri- og kystministeren om ISPS-skip. Det er Fraktefartøyenes Rederiforening som er bekymret over praktisering av et nytt regelverk. Det har vært praktisert på en håndterbar måte tidligere. Man er redd for at dette endres.
-0	Jeg har et spørsmål til miljøvernministeren. Det går mot kraftkrise i Midt-Norge i løpet av få år. Regjeringen har foreløpig ikke satt inn noen konkrete tiltak for å hindre denne situasjonen i å oppstå. Den vil derimot tillate et eget prisområde i bl.a. Møre og Romsdal og Trøndelagsfylkene, som gjør at strømprisen kan bli mangedoblet for både kraftkundene og industrien. Fremskrittspartiet har flere ganger foreslått økt kraftutbygging for å unngå denne kraftkrisen. Gasskraftverk viser seg nå å være det eneste alternativet som kan bygges raskt nok til en akseptabel kostnad, og som vil gi tilstrekkelig volum med ny kraft. I dagens situasjon burde derfor Regjeringen ønske å framskynde byggingen av gasskraftverk. Dessverre medfører Regjeringens politikk at slike prosjekt utsettes, da det settes strenge, særnorske rammevilkår for CO2-håndtering. Regjeringserklæringen er med andre ord et veikart for kraftkrise. Næringslivet og husholdningene blir naturlig nok stadig mer bekymret. Strømregningen vil gå i taket, og arbeidsplasser kan forsvinne, frykter mange næringslivsledere. Nå anbefaler derfor Statnett at det leies inn mobile gasskraftverk uten CO2-rensing som et tiltak for å hindre kraftkrise. Disse mobile gasskraftverkene forurenser riktignok like mye som et kullkraftverk. De bruker dobbelt så mye gass som et vanlig gasskraftverk, og de gir derfor en mye høyere strømpris enn fra et vanlig gasskraftverk. Men i valget mellom mobile gasskraftverk og en strømkrise, ønsker de fleste mobile gasskraftverk. Derfor dreier spørsmålet til miljøvernministeren seg om hvordan Regjeringen stiller seg til mobile gasskraftverk. Vil Regjeringen tillate bruk av mobile gasskraftverk uten CO2-rensing, slik at vi unngår strømmangel i en hel region i landet?
-0	Jeg har fundert på hva jeg skal bruke min siste replikk til statsminister Bondevik på. Det må bli et spørsmål om verdier og rettferdighet – kanskje også moralske verdier. For fire år siden lovte statsminister Kjell Magne Bondevik at vi skulle få fjernet den såkalt negative effekten som medfører at folk som har arbeidet og opptjent folketrygdpoeng, blir straffet for det gjennom pensjonen. Det er ikke gjennomført. Det andre dreier seg om behandlingen av embetsmenn som har arbeidet et langt liv for den norske stat og hatt løf-ter om en pensjonsordning. Den ble dramatisk endret for noen år siden av Arbeiderpartiet, nemlig den såkalte knekkpunktsaken, og disse har nå gått til rettssak mot staten. Mitt spørsmål er: Hvorfor har ikke statsminister Kjell Magne Bondevik fulgt opp sitt løfte? Han sa fra talerstolen for tre år siden til og med at det var hans fordømte plikt å få fjernet virkningen av den negative effekten. Og hvorfor har ikke statsministeren hatt den rettferdighetssans å inngå et forlik med gruppen av embetsmenn, ledet av Eivinn Berg og Dagfinn Aarskog, i den såkalte knekkpunktsaken?
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Statsråden og undertegnede er rimelig enig i målsettingen. Men det er en kjensgjerning – nr. 1 – at antall kilometer skogsbilvei, både nye veier og opprustede, gamle veier, og antall kroner som er investert i dette, har fra 2010 til 2011 gått ned. Det er dette jeg griper fatt i. Samtidig ønsker jeg også å orientere statsråden om – hvis han ikke vet det – at det finnes mye hogstmoden skog som ikke blir tatt ut. For eksempel sto det i Nationen lørdag 28. april: «I Trøndelag er over 25 prosent av det hogstmodne arealet i dag ikke drivverdig uten nye veier.» Med mer satsing på skogsbilveier vil vi få ut mer tømmer fra hogstmoden skog. Vi vil pleie skogen på en mye bedre måte. Vi vil få en miljøgevinst. Vi vil få flere muligheter til å bruke skogen.
-0	Jeg er helt enig med statsråden i at det viktigste må være å få køene ned. Der er vi helt enige. Jeg takker igjen for svaret. Det var veldig greit å få høre at dette skal opp til diskusjon her. Men det er litt vanskelig for oss politikere når Kriminalomsorgens Yrkesforbund kommer med ett tall og departementet kommer med et annet, og så svirrer det tredje tallet i pressen. Så jeg håper at statsråden har forståelse for at vi som politikere bør få en diskusjon om dette, slik at vi blir enige om hva slags tall vi skal ha i våre dokumenter i framtiden. Når det f.eks. er høringer, får vi ett tall fra én part og et annet fra andre.
-1	Jeg vil stille følgende spørsmål til samferdselsministeren: «Flytilbudet og prisen på flybillett er grunnleggende viktig for Nord-Norge, både for privatpersoner og for næring i landsdelen. Når flytilbudet blir vesentlig redusert, slik det ble fra 7. januar på flyruten Tromsø–Oslo, rammer dette hardt. Slik systemet er i dag, har ikke Stortinget myndighet til å kunne gå inn og styre verken flypriser eller ruteavganger. Vil statsråden jobbe for å sette flere flyruter i Nord-Norge på anbud?»
-1	Jeg tenkte jeg skulle ta Erna Solberg på ordet og gå over fra å snakke om de tingene som ligger mitt hjerte nærmest, til en del av de tingene som Erna Solberg ønsket at vi skulle diskutere her i dag. Storbymeldingen var en veldig all right oppsummering da den kom, for det første av hvordan tilstanden var i forhold til en god del ting rundt storbyenes situasjon, storbyregionene. Den var i og for seg også en god oppramsing av en del av de tingene som Regjeringen hadde satt i gang med, stort sett med et samlet storting bak seg på veldig mange av områdene. Men det var ikke så mye nytt der, og det er vel det som er litt av grunnen til at det ikke er så mye futt i diskusjonen som det kunne ha vært, dersom vi hadde diskutert en del andre ting. Det som lå av nye ting den gangen storbymeldingen kom i fjor, på sommeren var det vel, var noen få endringer i inntektssystemet, som også kom i kommuneproposisjonen, og som gikk på en mindre øremerking av tilskudd. Nå skal det sies at mesteparten av de pengene var tilskudd til barnehager, som Regjeringen senere bestemte seg for ikke å innlemme som en del av rammetilskuddet, og så var det penger til rus og psykiatri, som jo ble avgjort av Stortinget før jul. Uansett: De pengene som det til slutt var snakk om i forhold til inntektssystemet og overføringer, var peanøtter i forhold til den store diskusjonen om størrelsen på rammene til kommunesektoren, slik som det ble til slutt. Det andre punktet som var tatt opp, var i forhold til oppgavedifferensieringen. Den største og viktigste biten var jo Rusreform II. Regjeringen gikk inn for at dette i utgangspunktet skulle til kommunene, men snudde og endte opp med å gå for en statliggjøring. Og en av de tingene som jeg synes er rart – det er ikke noen overraskelse for folk i salen og de som følger med – er at både SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet var for at Oslo i hvert fall burde fritas og få lov til å ha hovedansvaret for dette, noe vi ikke fikk. Jeg synes det er rart at ikke Regjeringen har sluttet seg til de merknadene som SV har lagt inn her – og jeg vil gjerne utfordre statsråden på det – om hvorfor ikke de storbyene som søkte om å få lov til å overta de rusoppgavene som i dag ligger hos staten, kan få en ny behandling av søknaden sin nå. Den siste tingen er koordineringen av den statlige politikken overfor storbyene, og her er det, som det går an å lese i innstillingen, altså slik at flertallet ikke helt klarer å få fatt i hvordan denne samordningen skal være. Senterpartiet og SV har noen felles forslag i forhold til å styrke fylkets mulighet til også å forplikte staten på dette området, men dette siste punktet, som det nå i realiteten er uenighet om, er altså det eneste som gjenstår.
-0	Det gjelder først en kommentar fra Steensnæs til Gundersen om at man ikke skal undervurdere betydningen av forholdet til Russland. Det er jeg helt overbevist om at verken representanten Gundersen eller Fremskrittspartiet har gjort. Det som må være det sentrale her, er at vi kan ikke av hensyn til Russland sitte og akseptere folkemord og menneskerettighetsbrudd over en lav sko, slik det har skjedd tidligere. Jeg er glad for det standpunktet Steensnæs har landet på når det gjelder den konkrete konflikten vi nå står oppe i i forhold til Jugoslavia. Men signaleffekten her er veldig viktig, at man ikke noen gang må la det være tvil om at dersom et land er i ferd med å utføre et folkemord, kan dette få konsekvenser for dem. Mitt poeng er at folkeretten ikke må hindre menneskerettighetene. Menneskerettighetene er grunnleggende, og de er det moralske fundamentet for folkeretten. Dersom en ikke har menneskerettigheter, har en etter min oppfatning heller ikke folkerett. Så mitt spørsmål til representanten Steensnæs er, også med tanke på den debatten vi har sett i media i den senere tid, om han mener at det å hindre en humanitær katastrofe er nok i seg selv for at NATO skal kunne gripe inn i en konflikt. Min oppfatning er at i visse situasjoner er det nødrett, og det er det i denne situasjonen. Men det vil det også være andre steder, og det overgriperne og undertrykkerne må få klar beskjed om, er at ingen kan være trygg ved å henvise til og dekke seg bak folkeretten.
-1	Eg takkar statsråden for svaret. Det var eit godt svar, og eg tek med meg rosen til Sogn og Fjordane for det dei har gjort. Politikarane i Sogn og Fjordane har prioritert dette i fleire år. Dei læt vel over det faglege samarbeidet som ein har nettopp med vegkontoret, som er grunnlaget for at ein har kunna jobbe med det. Grunnen til at eg tek opp spørsmålet i spørjetimen, er at samferdsleministeren etter den tragiske russeulukka i fjor hadde kontakt både med elevorganisasjonar, med russen, med Statens vegvesen og med Trygg Trafikk, der ein var i gang med ei oppfølging. Det var difor naturleg å stille spørsmål no når det nærmar seg våren, om kva ein har gjort. Eg er veldig nøgd med dei tiltaka som statsråden ramsar opp, kanskje med unntak av at eg saknar tiltak som går på å hindre at ungdom set seg i bilar. Ein ting er sjølve russebilane, men det er òg veldig mange privatbilar som vert fylte opp. Vil statsråden jobbe vidare med å gi ungdommane eit alternativ til å setje seg i privatbilar?
-0	Jeg tillater meg å foreslå Hans Frode Kielland Asmyhr.
-0	Den nye gen- og bioteknologien vil revolusjonere den medisinsk-tekniske utviklingen de nærmeste 10-20 år. Menneskets genspeil er kartlagt, og dette åpner for muligheten til ved hjelp av genterapi å forebygge, behandle, ja til og med fjerne alvorlige lidelser vi i dag sliter med, som eksempelvis diabetes. Skal vi i Norge imidlertid kunne nyttiggjøre oss denne teknologien og norske pasienter få del i dette fremskrittet, må norske forskere til enhver tid få delta på internasjonalt nivå og ikke hemmes av en nasjonal, norsk restriktiv lovgivning, slik Kristelig Folkeparti tidligere har stått for. Vil representanten Steensnæs og Kristelig Folkeparti medvirke til en positiv lovgivning på dette området til beste for norske pasienter, og vil partiet styrke norsk forskning innen gen- og bioteknologien de nærmeste år? Dette er særdeles nødvendig. Det ligger meget tilbake å ønske når det gjelder medisinsk forskning.
-0	Under lokalvalgkampen ble, ifølge NRK, utenrikskomiteens leder skremt etter en debatt mellom Dagfinn Høybråten og Carl I. Hagen, og han var særlig skremt over deres holdning til den såkalte muren på Vestbredden. Jeg vil spørre utenrikskomiteens leder om han ikke er enig i at denne muren, uansett hvor beklagelig vi synes det er at realitetene tilsier at den har kommet på plass, faktisk har hatt en effekt, og at den redder liv. Burde ikke heller utenrikskomiteens leder la sin frustrasjon gå ut over f.eks. egen regjering, når den valgte å gi anerkjennelse til Hamas, en organisasjon som jo er mye av bakgrunnen for at man i det hele tatt kom i den situasjon at man så seg nødt til å bygge en slik mur?
-0	La meg først si at jeg er glad for at statsråden nå gjorde det uttrykkelig, og helt utvetydig, klart at vi får en orientering i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett også hva gjelder revidert investeringsplan for Sivilforsvaret. Det er et veldig viktig punkt for at Sivilforsvaret skal få de forutsigbare rammevilkårene som de har behov for. Jeg tok egentlig ordet bare for å oppklare det som har vært en åpenbar misforståelse i representanten Kolbergs innlegg, hvor han hevdet at Fremskrittspartiet sto alene om en merknad hvor vi satte spørsmålstegn ved om opplysningsplikten eller informasjonsplikten var oppfylt. Det er ikke riktig. Vi står alene om en merknad hvor vi skriver at det er «uheldig» at disse opplysningene ikke er brakt videre til Stortinget, men vi har ikke satt spørsmålstegn ved informasjonsplikten.
-1	La meg også takke for en god debatt om et veldig viktig tema. Og la meg ta representanten Khan på ordet. Ja, jeg synes det var en veldig god idé. Jeg skal sørge for å invitere minoritetsspråklige organisasjoner til departementet, slik at vi kan gå gjennom hvordan vi sammen kan lage flere rollemodeller for disse viktige yrkene, som representanten har tatt opp. Den utfordringen tar jeg på strak arm. Det skal vi sørge for. Språk åpner dører i sin alminnelighet. Det å beherske språk, det å beherske norsk er selve nøkkelen også til dette. Det betyr at mange ting må gjøres når ungdommene kommer lenger ut i aldersløpet, selvfølgelig. Men blant dem som har vært her mer enn to generasjoner, velger nå flere med ikke-vestlig bakgrunn høyere utdanning enn det vanlige norske ungdommer gjør. Det viser jo at det er all mulig grunn til å være optimistisk for framtiden. Det er mange ting som vi har gjort, og som andre har gjort, som har gitt resultat, så vi må også se at det finnes positive trekk i dette. Den satsingen vi nå gjør gjennom stortingsmeldingen, ikke minst når det gjelder språk, er veldig avgjørende for at vi skal lykkes i framtiden. Det er klart at når flere ungdommer behersker norsk, vil det også være mange andre veier til utdanning som ligger åpne. Ikke minst vil jeg tro at læreryrket kan framstå som mer naturlig å velge for flere. I stortingsmeldingen, som har vært omtalt av mange, og i strategiplanen har vi mange ulike tiltak som egentlig dreier seg om akkurat dette: hvordan ungdommene skal beherske det norske samfunn gjennom språk for at de skal ha alle disse valgmulighetene som ligger åpne. Jeg tror at denne debatten i så måte har vært et godt bidrag. Mange ideer er luftet, mange tanker er luftet, der vi har en felles horisont for at flere barn skal mestre og lykkes både i skolen og i livet. Ikke minst må vi ha flere rollemodeller i de yrkene der vi i dag ikke har så mange med minoritetsspråklig bakgrunn som vi gjerne skulle ønske. Her er nevnt politi, førskolelærer og lærer, men det kan også være andre – ta et yrke som journalist, et yrke som nyhetsoppleser på tv, et yrke som skuespiller, et hvilket som helst yrke som kan være et ansikt mot ungdom, ikke bare et ansikt mot minoritetsspråklig ungdom, men et ansikt mot norsk ungdom. Veldig mye av dette dreier seg dypest sett om en avmystifisering av noe som ligger litt i oss. Det viser bare at alle ungdommer er vanlige ungdommer, som kan bli hva som helst hvis mulighetene legges til rette for det. Det blir en vekselvirkning mellom oss som myndighet og de mange der ute, som må være en viktig bit av dette. Derfor synes jeg at Saera Khans forslag om et møte med minoritetsspråklige organisasjoner for å gå gjennom dette og utdanning til yrker som lærer, førskolelærer, politi osv. kan være en vei å gå. Hvis vi fra departementet kan bidra til at flere ser de mulighetene som ligger i lærerutdanningen, er det et lite og godt bidrag i riktig retning.
-1	Jeg tror det sikreste grunnlag for tillit er at regjeringen og det politiske miljø til enhver tid baserer sine beslutninger på det til enhver tid best tilgjengelige vitenskapelige grunnlag. Jeg tror ikke vi som politikere kan overprøve hva våre beste forskere sier om de ulike utslippene. Her er det altså slik at de testmetodene som har vært utviklet av EU, har vist seg ikke å være holdbare. De har vært riktige i testkjøring på baner, kanskje i laboratorier og mange andre – la oss kalle det litt teoretiske steder, men de har ikke vært riktige der ute i virkeligheten. Så viser det seg at utslippene i virkeligheten blir større enn testene skulle tilsi, og det er grunnlaget for den omleggingen vi nå ser. Men jeg gjentar: Det er en vanskelig avveining mellom klimagassutslippene, som tilsier overgang til dieselbiler, og de lokale utslagene i byene, ikke minst for astmatikerne, som tilsier at man ikke vektlegger dieselbiler så mye. At dette skaper forvirring for forbrukerne, er lett å forstå. Vi må bruke prissignal og informasjon for å opplyse best mulig.
-1	Elever lærer best og mest når de forstår hva de skal lære, og hva som er forventet av dem. De lærer best når de får gode, konkrete, positive tilbakemeldinger om kvaliteten på det arbeidet de gjør, når de skjønner hva de trenger å jobbe mer med, når de vet hva som skal til for å komme videre i prosessen. Elevene må vite hvilke kriterier de blir vurdert etter, og de må få gode vurderinger og råd om hva som skal til for å gå videre i læringsprosessen. Det er også viktig at elevene lærer å vurdere sitt eget arbeid. Vi har en skole i dag som ikke i stor nok grad utjevner de sosiale forskjellene. Dette er alvorlig. Dette var noe som SV i regjering umiddelbart grep fatt i, bl.a. gjennom stortingsmeldingen … og ingen sto igjen, der vi gikk i gang med å etablere et rettferdig vurderingssystem i skolen for å få en mye jevnere og mer rettferdig vurdering. Det er også sosialt utjevnende. Vurderingssystemet vi har i skolen i dag, har ikke fungert godt nok. Lærere og rektorer har ikke hatt god nok kompetanse på dette området, og det har ikke vært systematisert godt nok. Det er alvorlig, og det er noe SV umiddelbart har grepet fatt i. Vi har etablert et varig system for videreutdanning av lærere på prioriterte områder, der vurdering er et av de prioriterte områdene. Vi har satt i gang en ny rektorutdanning der vurdering også vil være et viktig område. Vi kommer med en ny lærerutdanning om kort tid. I denne lærerutdanningen vil kompetansen for de nyutdannede lærerne innen vurdering være et viktig område. Den forrige regjeringen kom med en lærerutdanning hvor vurdering ikke var høyt nok prioritert. Vi har på høring et forslag om å forskriftsfeste elevsamtaler hvert halvår helt fra første klassetrinn. Dette er viktig. Vi innfører obligatoriske kartleggingsprøver i lesing. De nye nasjonale prøvene som skal være støttende i arbeidet for den enkelte elev, skal være støttende for lærerne. Det er viktig at dette skjer lokalt, og prøvene skal ikke brukes til å sammenligne skoler. Vi innfører utvalgsprøver i skriving. Vi innfører veiledende læreplaner fordi det er læreplanene som skal være retningsgivende for vurderingen, hva elevene skal lære. Når man hører på Høyre her i dag, høres det ut som om det er karakterene som er det viktige i forhold til hva elevene skal lære. Nei, det er læreplanene, og det er ut fra læreplanene elevene skal vurderes. Det er satt i gang et stort nasjonalt forsøk – Bedre vurderingspraksis – i skolen. Om lag 77 skoler er med på dette. Dette har vært vurdert underveis og har en følgeforskning med seg. Vi har her fått mange gode, konkrete erfaringer på hvordan vi skal få en best mulig vurderingspraksis i skolen. Vi tar vurderinger i skolen på alvor. Det er ikke slik som Høyre hevder, at karakterer fremmer god læring og tilpasset opplæring. Det er gode tilbakemeldinger og vurderinger i skolen som fremmer dette. Høyres svar på vurderingssystemet er å offentliggjøre resultatene av de nasjonale prøvene – og mer karakterer og flere karakterer. Høyre og Fremskrittspartiet ønsker karakterer fra femte klasse. Dette er basert på ideologi og ikke på kunnskap. Det er også, beklageligvis, helt feil medisin i forhold til å innføre et bedre vurderingssystem i skolen. Jeg er veldig fornøyd med at SV i regjering har fremmet et godt kvalitetssystem for vurderingspraksis i skolen, som vi er i gang med å gjennomføre nå.
-0	Vi er skjønt enige om mye av det som opprinnelig ligger i forslaget, så jeg skal ikke løfte opp det. Men mange her har nevnt CO2-renseprosjektene som en spesielt viktig tilnærming. Med de begrunnelsene som regjeringen har gitt for å utsette Mongstad, nemlig teknologiutfordringer, er det greit for markedet å vite regjeringens tanker. I dag i Vårt Land er miljøbevegelsen ute og sier at de vil ha rensing på Kårstø, når en ikke får rensing på Mongstad. Politisk rådgiver hos statsråden sier at det skal man ikke utelukke. Men tror statsråden selv at det er mulig å få til rensing på Kårstø før 2020, når regjeringen selv bruker teknologiutfordringer til å utsette Mongstad? Det er jo liten grunn til å tro at noen vil begynne å bygge et renseanlegg på Kårstø før man har sett om det funker på Mongstad. Derfor er spørsmålet: Tror statsråden det er mulig fra regjeringens side å jobbe fram et CO2-renseprosjekt på Kårstø før 2020?
-1	På vegne av representanten Karin Andersen og meg selv har jeg den glede å fremme et forslag om barnefattigdom.
-1	Fagskolene er viktige som alternativ til høyere utdanning, og denne regjeringen har hatt stor oppmerksomhet på fagskolenes rolle i utdanningslandskapet. Blant det arbeidet vi har gjort, kan jeg nevne opprettelsen av Nasjonalt fagskoleråd etablering av en ny database for fagskolestatistikk der fagskolene nå har rapportert inn for første gang utarbeidelse av tilstandsrapport for fagskolene det pågående arbeidet med å inkludere fagskolene i det nasjonale kvalifikasjonsrammeverket Det er også satt i gang et arbeid med en nasjonal kandidatundersøkelse for fagskolekandidater. Regjeringen vil dessuten komme tilbake til Stortinget med en vurdering av eventuelle endringer i finansieringsordningen for fagskoler i kommuneproposisjonen for 2013. Jeg er enig med representanten Harberg i at fagskolene skal tilpasse sine utdanningstilbud i tråd med regionale og nasjonale behov, og at det skal være fleksible opptakskrav for å komme inn på fagskolene. Samtidig må de som blir tatt opp på fagskoletilbud, være kvalifisert, slik at de får et læringsutbytte som tilfredsstiller det nivået som læringsutbyttebeskrivelsene legger opp til. Det er det som er fastsatt i NOKUTs retningslinjer. Opptak til fagskoleutdanning skjer i dag på tre måter: opptak på bakgrunn av fag- eller svennebrev opptak p�� bakgrunn av generell studiekompetanse opptak på bakgrunn av realkompetansevurdering Opptak på bakgrunn av bare generell studiekompetanse skjer til fagskoleutdanninger hvor det ikke eksisterer et beslektet fagbrev i videregående opplæring. Jeg er ikke enig med representanten Harberg i at rammebetingelsene for opptak til fagskoler er uforutsigbare, men det kan likevel være rom for mer presise formuleringer. Det kan f.eks. være slik at en i fagskoleloven og i lovens forarbeider ikke er tydelig nok på i hvilke tilfeller det skal kreves fagbrev som opptakskrav. Det rettslige utgangspunktet for opptak er imidlertid presisert i merknadene til forskrift om kvalitetssikring og kvalitetsutvikling i høyere utdanning og fagskoleutdanning, som representanten var inne på. Der fremgår det at fagskoleutdanninger som bygger på fagbrev fra videregående opplæring, skal ha dette fagbrevet som opptaksgrunnlag. Departementets forskrift om kvalitetssikring og kvalitetsutvikling i høyere utdanning og fagskoleutdanning med merknader har vært på ordinær høring i forbindelse med forslaget til endringer. Det kom ingen sentrale innvendinger mot vårt forslag knyttet til opptak i fagskoleutdanning. NOKUTs tolkning av nevnte regelverk, hvor det i enkelte tilfeller stilles krav til fag- eller svennebrev fra videregående opplæring for opptak til fagskoleutdanning, er i samsvar med det som er departementets intensjon med forskriften. Dette sikrer at studentene får et forsvarlig læringsutbytte. Jeg mener likevel at det kan være aktuelt å se nærmere på om det i større grad bør være anledning til å gi opptak til fagskoler på bakgrunn av generell studiekompetanse. Kunnskapsdepartementet har derfor, fra og med 15. februar i år, iverksatt en prøveordning. Dette innebærer at fagskoler som tilbyr fagskoletilbud innenfor fagområdene kunst, kultur, design og håndverk og media og kommunikasjon kan etablere tilbud med generell studiekompetanse som opptakskrav. Formålet med prøveordningen er bl.a. å sammenlikne opptakskompetanse med sluttkompetanse. Vi ønsker altså å finne ut om det er forskjell i sluttkompetansen ut fra om studentene er tatt opp på grunnlag av fag- eller svennebrev eller generell studiekompetanse. I tillegg vil flere grupper få mulighet til å ta fagskoleutdanning, og det vil også bidra til at flere får reelle muligheter til livslang læring. De fagskolene som ønsker å delta i prøveordningen, må på vanlig måte søke NOKUT om godkjenning av fagskoletilbudet. Departementet kan beslutte at prøveordningen også skal omfatte andre fagområder. Dersom det blir aktuelt, vil berørte instanser i sektoren, som bl.a. Nasjonalt fagskoleråd, få seg forelagt et slikt forslag. En eventuell utvidelse av prøveordningen må også ses i sammenheng med stortingsmeldingen om utdanning for velferd – Meld. St. 13 for 2011–2012 Utdanning for velferd. Der foreslår vi bl.a. at det skal iverksettes forsøk med helse- og sosialfaglig fagskoleutdanning basert på annen videregående opplæring enn fagbrev og yrkeskompetanse. Det er altså en bevegelse i denne saken som burde være interessant for interpellanten. Den pågående prøveordningen vil bli evaluert, og på bakgrunn av evalueringen vil vi vurdere om opptaksreglene i fagskolelovgivningen skal forandres eller presiseres. Gjennom disse grepene vil regjeringen sørge for at det tilbys et godt og kvalitetssikret nasjonalt fagskoletilbud, og at tilbudet skal være tilgjengelig for de søkerne som er kvalifisert. Vi vil fortsette den gode dialogen vi har med Nasjonalt fagskoleråd, og også med studentorganisasjonen for fagskolestudenter, som nå er under etablering. Dette vil bidra til at fagskoletilbydere og studenter får gode og forutsigbare rammevilkår å forholde seg til.
-0	En ny E18 – Arendal–Tvedestrand – gleder vi oss til. Det er et nødvendig og etterlengtet prosjekt. Men det som er spesielt i denne saken, er at regjeringen flytter grenser for bompengeinnkreving – på sikt kanskje bortimot det uforsvarlige. I dag skal det vedtas å innkreve bompenger til planlegging av E18, Arendal–Tvedestrand, en vei som kanskje ikke blir bygd innen overskuelig framtid, og kanskje ikke av denne regjering. Jeg vil, som forrige taler, poengtere at det er Arendal–Tvedestrand det dreier seg om. Dermed blir det et soleklart brudd på nytteprinsippet. Bompenger skal betales av dem som benytter den veien pengene skal brukes til. Det gjøres ikke i dette tilfellet. Bommen plasseres mellom Kristiansand og Lillesand, og veien som skal planlegges, er mellom Arendal og Tvedestrand. Ikke nok med det: Det er allerede en bom fra før på E18 mellom Kristiansand og Lillesand. Nå vil regjeringen at det skal komme én til – altså to bommer mellom to nabobyer. Man må passere begge bommene for å komme seg mellom Kristiansand og Lillesand. Konsekvensen av Fremskrittspartiets forslag, konsekvensen av å si nei til denne ekstra bommen, er jo ikke at man ikke får planlagt veien. Det er helt feil å hevde det. Dersom vi skulle innføre et prinsipp i dag om at alle veier, også statlige og europaveier, skal planlegges med bompengemidler, er vi helt ute å kjøre. Dette er et statlig ansvar. Det har staten stort sett tatt til nå, og det bør den også ta i denne saken. Vi skal heller ikke underslå at når det gjelder denne andre bommen, kan det her være en betydelig underliggende faktor for dem som vil ha denne nye bommen, nemlig å hindre handelslekkasje fra Aust-Agder til Vest-Agder, bl.a. fordi det i praksis blir innført skatt for alle som kommer fra Aust-Agder, og som skal handle på Sørlandssenteret. Når regjeringen viser prinsippløshet og ikke tar hensyn til nytteprinsippet i bompengeinnsamlingen, åpner regjeringen for at det er helt andre hensyn som vil ligge til grunn for plassering av bomstasjonene enn at det er brukerne av veien som skal betale. Det er beklagelig, og det kan skape tvil om hva som er hensikten med bompengeplasseringer i kommende prosjekter andre steder. Dette har ført til kraftige reaksjoner fra bl.a. NAF, som mener at regjeringens handlemåte er fullstendig uakseptabel. NAF ber, som det ble sagt av en tidligere taler, om at man stiller de nødvendige midler til disposisjon. Den nye bommen skal samle inn 200 mill. kr i tillegg til eksisterende ordning, og det koster 40 mill. kr å samle inn de 200 mill. kr. Det er et tankekors i seg selv. Det er altfor svakt at man i kanskje verdens rikeste land ikke engang kan planlegge statlig vei uten bompenger. Nå er vi over på den litt overordnede delen av dette prosjektet. De langsiktige konsekvensene av å vedta proposisjoner som denne er negative for veier, bilister og innbyggere i dette landet. Og de langsiktige konsekvensene må jo bli at regjeringen tvinger lokale myndigheter til å inngå bompengeprosjekter, for så etterpå å få en skyllebøtte fra regjeringspartiene om at dette er frivillig. Det er ikke lokal enighet i dette prosjektet, fordi vertskommunen Lillesand, der bommen skal stå, ikke vil ha bommen i det hele tatt. Dette viser at det ikke er lokal enighet. Og som tidligere sagt, er dette prosjektet – og dette vedtaket som nå kommer – et prosjekt som flytter grenser for bompenger i negativ retning. Og slik jeg ser det, er det en mangel på langsiktig tenkning på hva, og hvordan, bompengeinnsamling i framtiden skal være, når vi først skal ha det. Det må være brukerne av veien som betaler for den – og ikke slik som i dette tilfellet.
-0	Hvis det er parlamentarisk, er jeg nesten fristet til si: «Å herregud!» Men la meg si et par ting om interpellasjonen, som er viktig. Den er faktisk langt viktigere enn bare å se på bussbransjen. Det er slik at det er rekrutteringsutfordringer for hele transportbransjen, og da er det ikke, med adresse til representanten Langeland, bare et spørsmål om bussen går, men det er faktisk et spørsmål om varetransporten går, om vogntogene går, om logistikken stopper opp. Det er derfor det fra Autoriserte Trafikkskolers Landsforbund, fra Transportbedriftenes Landsforening og fra Norges Lastebileier-Forbund er sendt et fellesbrev datert 29. september 2010 til tre departementer, ikke bare til Samferdselsdepartementet, men også til Kunnskapsdepartementet og til Arbeidsdepartementet. La meg være veldig klar på å si at gode arbeidsgivere er viktig. Uansett hvilken næring eller bransje det gjelder, ligger det selvfølgelig et stort ansvar på både næringer og bedrifter selv for å opptre som gode og ansvarlige arbeidsgivere. Det er et ansvar som ingen arbeidsgiver verken kan eller skal løpe fra. Men det er også slik at myndighetene er med på å legge rammevilkår for ulike næringer. Og da – igjen med adresse til representanten Langeland – er det faktisk slik at det er i årene under denne regjeringens styre at rekrutteringsproblemene har tiltatt, akkurat som innenfor eldreomsorgen. Det er en regjering som har styrt alene uten å ha trengt å bry seg om opposisjonen. Men det er den regjeringen som har ansvar for rammebetingelsene og regimet. Nettopp det er påpekt i ett av punktene i det brevet som jeg nå har referert til, som har overskriften «Tiltak for rekruttering til transportbransjen». Når det gjelder finansieringsordning for yrkessjåførutdanningen, peker man på at siden 2007 har antallet førerkort i tyngre klasser blitt redusert med mer enn 30 pst. Samtidig har altså kostnadene med å få yrkessjåførutdanning økt med 100 pst. La oss stoppe litt ved det. Som andre har vært inne på, er det altså slik at Stortinget i mars 2007 behandlet tilpasning til og innpasning av EU-direktiv i forbindelse med opplæring av førere. Jeg var saksordfører for EØS-saken. Det var en parallell lovsak. Fremskrittspartiet understreket den gangen at Norge «innenfor direktivets rammer kan og bør legge til rette for en komprimert variant når det gjelder de grunnleggende kvalifikasjonene. Fremskrittspartiet mener en slik variant er viktig for å sikre at krav om grunnleggende kvalifikasjoner gis et tids- og kostnadsmessig omfang, som i praksis virker rekrutterende til sjåføryrket og ikke avvisende til rekruttering». Det er dessverre det siste som nå har skjedd. Direktivet åpnet for en komprimert variant på 140 timer. Regjeringen valgte full modell med 280 timer. Så et konkret tiltak er å gå over til en komprimert variant av opplæring og utdanning, som fortsatt vil gi god utdanning og god opplæring, men til halvparten av den prisen vi kjenner i dag. Det første av fire tiltak som det pekes på i dette brevet – da går jeg tilbake til dette fellesbrevet – er styrking av samarbeid om AMO-tiltak mellom bransjene og Nav. Siden det er referert til tiltak som er gjort i Hordaland fylkeskommune – 2 mill. kr for å skaffe flere bussjåfører – skal jeg også referere bekymringen der. Det er at når fylkeskommunen går inn med dette gode tiltaket, er man redd for at Nav går ut. Slik må det selvfølgelig ikke være. Derfor er det viktig å understreke overfor samferdselsministeren at hun har en jobb å gjøre i forhold til sin kollega i Arbeidsdepartementet. Derfor er også dette fellesbrevet fra tre forbund sendt til tre departementer. Derfor har man også i fellesbrevet som punkt 1 fremhevet styrking av samarbeid om AMO-tiltak mellom bransjene og Nav. Dette har vært – og vil nok fortsatt også kunne være – en hovedrekrutteringskorridor inn til transportyrket, til det å være sjåfør innenfor transportnæringen. Det er en viktig korridor som vi må ta vare på, og hvor vi ikke kan akseptere at Nav trekker seg ut og ikke gjør jobben sin – heller ikke her, slik de på andre områder heller ikke gjør jobben sin. Så her har statsråden en viktig oppfølgingsjobb.
-1	Man må ta utgangspunkt i at Mattilsynet er satt til bl.a. å beskytte forbrukerne – og det er i utgangspunktet en bra og riktig ting, det er jeg helt sikker på at vi er enige om – mot mat som kan være dårlig, som kan gi helseskade, som kan ha negative miljøeffekter, osv. Ja, jeg tror det er fornuftig med en dialog med Mattilsynet for å se på alle disse merkesystemene for å finne noe som er bedre tilpasset – at vi beholder den beskyttelsen av forbrukerne som er avgjørende, men har systemer som gjør at mat som reelt sett ikke er dårlig, blir spist.
-0	Når det gjelder driftsforholdene på Oslo Lufthavn Gardermoen, har Luftfartsverket på oppdrag fra Samferdselsdepartementet foretatt en bred evaluering av driftsiverksettelsen, driftserfaring og miljøforhold ved hovedflyplassen på Gardermoen, og konkludert med at man er på rett vei til å få den funksjonelle og effektive flyplassen som forutsatt. Som en som bruker flyplassen ofte, kan jeg ikke dele den konklusjonen. Jeg tror ikke jeg har opplevd å komme av gårde til fastsatt rutetid en eneste gang etter at flyplassen åpnet, og jeg må si at det er fryktelig frustrerende å komme for sent til et møte der man skal holde en tale. Jeg vil ikke bare skylde på flyplassen, flyselskapene må også ta sin del av skylden. Flere elementer har skapt problemer etter åpningen av flyplassen: omlegging av luftrommet, manglende tilgjengelighet til den elektroniske informasjon, bagasjeanlegg som ikke har fungert tilfredsstillende, sykefravær blant de ansatte, mangel på flygeledere, snø, tåke osv. Man skulle tro at det var første gang det ble bygd flyplass i Norge, og at vinter var et ukjent begrep, men så er jo ikke tilfellet. Før driften på Gardermoen ble satt i gang, burde man vært sikker på at alt fungerte. Det er også forbausende hvor ofte både rullefortau og rulletrapper står. Jeg forutsetter nå at Oslo Lufthavn Gardermoen anstrenger seg maksimalt for å eliminere driftsproblemene, slik at de regularitetsmål som er satt for flyplassen, realiseres. Det må også snarest legges fram en plan for å øke kapasiteten i flygeledertjenesten og se på om det kan gjøres noe med opptaksprøvene til flygelederskole. Det virker litt merkelig at av flere tusen som søker, er det bare noen få som slipper til. En årsak kan være at man møter uforberedt til opptaksprøve. Et kurs før prøven hadde kanskje bedret situasjonen. Det er ikke akseptabelt at mangel på flygeledere skal medføre forsinkelser og innstillinger i flytrafikken. De problemer som har oppstått ved avising av flyene, der avrenning har forårsaket forurensning av grunnen, burde vært kjent på forhånd slik at dette kunne vært unngått. Her har man jo erfaring fra andre flyplasser, og betonglegging av plasser der fly avises med oppsamlingssystem for avisingsvæsken, kan jo ikke være så vanskelig. Jeg håper at situasjonen tas alvorlig av både flyplassledelse og flyselskap, slik at brukerne ikke opplever en ny vinter med kaos. Sikkerhetskontrollen burde også vært gjenstand for en gjennomgåelse. På Gardermoen er det ikke mulig å følge sine gjester til venteområdet uten å ha billett. Dette er ikke hyggelig når ventetiden på forsinket fly er lang, og det er barn man skal følge. Man burde forvente at når det ble bygd en ny flyplass til erstatning for Fornebu, skulle det bli bedre og ikke verre for de flyreisende.
-1	For SV er områdesatsingene som vi har gjennomført, veldig viktige. Det handler om at staten skal være med på det spleiselaget det er både å utjamne forskjellene som det har vært snakk om før her, og også det at man bidrar til å ta tak i både de sosiale problemene som fins, og de utviklingsproblemene som kanskje fins i noen bydeler – ikke bare i Oslo, men i flere andre byer. SV kan si klart i dag at vi ønsker å forlenge disse satsingene, for vi mener det er helt nødvendig at man gjør det på denne måten – at man sikrer ekstra midler fra staten til satsinger som byene og kommunene dette gjelder, selvfølgelig sjøl skal være med og bestemme hva skal inneholde. Det mener jeg er viktig å si, for jeg er litt urolig etter innleggene både fra statsråden og fra regjerings- og posisjonspartiene, der jeg hører at man er veldig usikker på om dette skal videreføres. De endringene i kommuneøkonomi som regjeringen har signalisert – nemlig at man skal vri kommuneøkonomien slik at kommuner med store inntekter skal beholde mer av inntektene sjøl, mens kommuner med små inntekter får mindre til fordeling av dette – vil jo styrke noen av de kommunene som får områdesatsinger. Det er helt på det rene. Men da er det jo innafor det beløpet som uansett blir fordelt til kommunesektoren, mens vi nå har en inntektsfordeling mellom kommunene som baserer seg på at forskjellene i inntekt ikke skal bli store, at de må reduseres. Statsråden sa i sitt innlegg at man skal unngå for store økonomiske forskjeller. Jeg kunne jo spørre ham: Hva er det? Hva er for store økonomiske forskjeller – mellom folk, mellom bydeler, mellom kommuner, f.eks.? Med den ordningen man nå har, har man jo et hovedmål, nemlig å utjamne inntektene som alle kommunene skal få gode lokalsamfunn, gode skoler, gode barnehager og god eldreomsorg for. Så har man altså i tillegg lagt disse områdesatsingene på bordet. Det er utrolig viktig at man beholder områdesatsingene, slik at man synliggjør at staten ikke løper fra sitt medansvar for å være med og finansiere slike ordninger. Derfor blir jeg bekymret når statsråden sier at han skal fullføre de pågående satsingene, men er helt uklar på om man skal gå videre med flere. For det er det nødvendig å gjøre, og det har vært satset på mange måter. Man kan bare ta en tur rundt i denne byen for å se hvor vellykkete disse områdesatsingene faktisk er. Jeg har bare lyst til å nevne to tiltak som jeg mener bør styrkes ytterligere. Det ene er aktivitetsskolen, som har vært nevnt her. Den bør være gratis for flere i områder der det er få barn som går på aktivitetsskolen. Det er fordi vi vet hvor uhyre viktig den er for barn som skal gjøre det godt på skolen, og som skal fungere godt i lokalsamfunnene sine sammen med kameratene. Aktivitetsskolen er et veldig bra tiltak, og vi bør sikre at de som trenger det mest, kan gå der. Da må det være gratis. Det andre er gratis kjernetid i barnehagene. Vi vet hvor viktig det å gå i barnehage er hvis man skal lære norsk og ikke har det som morsmål. Alle som har jobbet med barn, vet at barn lærer språk best når de er små – ja, kanskje lærer de aller mest før de sjøl begynner å snakke, til og med. Det er da språkinnlæringen kommer. Når vi nå har gratis kjernetid for fire- og femåringene, så er det bra, men det er behov for å utvide kjernetida i barnehagen for mindre barn, slik at de kommer inn i et norskspråklig miljø tidligere, slik at de kan lære morsmålet sitt hjemme og norsk godt i barnehagen og få språkinnlæringen automatisert på en bedre måte enn det de får om de kommer senere inn i et slikt miljø. Til slutt blir det viktig at man også klarer å holde høy kvalitet i barnehagene, sikre at de har utdannede førskolelærere, utdannet personale, som også snakker godt norsk.
-0	Jo visst er vi opptatt av NRK. Det er jo vi som har vært drivkraften for å få satt dette skikkelig på dagsordenen på grunn av den manglende oppfølgingen av de føringer og forutsetninger som Stortinget har lagt, bl.a. gjennom to konkrete vedtak om å øke kringkastingsavgiften. Det er viktig for meg å få sagt at det er jo ikke Fremskrittspartiet eller Høyre som har satt statsråden i den vanskelige situasjonen ved at NRK er blitt omdannet til AS og statsråden nå ikke kan gå inn og styre slik som hun kunne gjøre før. Det er Arbeiderpartiet selv som sammen med Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV har lagt føringene og forutsetningene, og som kom med pålegget om at når de fikk den økte lisensen i to omganger, var det bl.a. fordi de skulle opprette distriktssendinger i Østfold og Nordland. Det er realiteten. Da kan man ikke skylde på Fremskrittspartiet i denne saken. Statsråden må selv komme seg ut av den situasjonen som hennes parti har fått henne opp i. Men forutsetningen for kontroll- og konstitusjonskomiteen må være rimelig klar både for statsråd og andre i denne sal: Det er Stortingets forutsetninger, tolkninger og vedtak som er det grunnleggende, og som vi har forholdt oss til i denne saken, og da skal det komme på plass sendinger fra Nordland og Østfold. Jeg vil avslutte med å si at vi i Fremskrittspartiet er opptatt av NRK, men vi er også opptatt av at lisensbetalerne skal få det de har betalt for gjennom sin lisens, og det har de ikke fått i Nordland og i Østfold. Det er realiteten, og det må vi få gjort noe med. Derfor regner jeg med at statsråden får ordnet opp i dette, enten det er med Einar Førde eller – forhåpentligvis – den nye kringkastingssjefen, som straks bør ansettes.
-1	I dag, torsdag 13. juni, er det venta at USA seier opp ABM-avtalen, ein heilt klar hjørnestein sidan 1972 i samarbeidet mellom Russland og USA for å få ned talet på atomvåpen. 31 medlemer av den amerikanske kongressen har gått til rettssak mot president Bush fordi dei meiner at han ikkje har lov til å gjere dette utan å spørje Kongressen først. Dette viser litt av alvoret i den nye tendensen vi ser hos Bush-administrasjonen. Ein ønskjer ein meir – og ikkje berre litt meir – aggressiv forsvars- og tryggleikspolitikk, som faktisk kan gå ut over tryggleiken, idet vi ser teikn i tida til at ein ønskjer å oppsøkje konfliktar og løyse dei før dei bryt ut i open krig. Lord Carrington, tidlegare generalsekretær i NATO, seier heilt klart at NATO er ein defensiv organisasjon. NATO leitar ikkje opp problema, NATO er ein defensiv organisasjon. Vi ser at den største alliansepartnaren vår i NATO tydelegvis er av ei anna meining. Så til avgjerda om at det låg føre ein artikkel 5-situasjon etter 11. september, som blei teken svært raskt, utan at medlemslanda hadde moglegheit til å delta i noka samla vurdering av dette. Det er også interessant å merke seg at det var NATO sitt hovudkvarter som tok initiativ overfor USA til å vurdere om det låg føre ein slik situasjon, og at semja mellom USA og NATO om dette ikkje førte til at NATO fekk kommandoansvaret for dei aksjonane som blei sette i gang. Frå SV si side ønskjer vi sjølvsagt at det er FN som skal spele den rolla internasjonalt. Så kan ein undre seg over – som representanten Høglund gjer – kvifor vi då meiner at NATO, som vi eigentleg er mot, i det minste ville vore det nest beste. Vi veit frå Kosovo at NATO i ein del tilfelle faktisk blei oversett. Vi veit at ein i NATO i det minste undersøkjer bombemåla, at ein er meir kritisk i sin framgangsmåte. Ein undersøkjer bombemåla nærare osv. Erfaringa har vist at NATO faktisk er meir kritisk til ein offensiv militærstrategi enn det USA har vore. Det er i den samanhengen vi har trekt fram også positive sider ved NATO. Vi var mot at dette skulle bli vurdert som ein artikkel 5-situasjon. Etter folkeretten må to grunnvilkår vere oppfylte for at eit slikt angrep skal kunne gje rett til ei væpna sjølvforsvarshandling: Angrepet må kome frå ein stat, og reaksjonen må ikkje vere unødvendig, noko den vil vere dersom angrepet allereie er avslutta. Dersom vi no seier at al-Qaida kontrollerte Taliban, og at terrorhandlingane blei utførte av – eller var på oppdrag frå – al-Qaida, er for så vidt det første grunnvilkåret greitt. Det andre vilkåret, «nødvendighetskriteriet», har etter mi meining samanheng med at represaliar i utgangspunktet blir sett på som folkerettsstridige. Ein aksept av USA sin rett til motangrep inneber heller ikkje at ein må godta omfanget av den krigen som faktisk enno blir ført, og som vi enno kallar ein artikkel 5-situasjon. Vi veit at det i det nye NATO heilt klart er til stades såkalla ikkje-artikkel 5-krisehandteringsoperasjonar, slik at ein faktisk har moglegheiter til også i det nye NATO ikkje å nytte artikkel 5, men likevel ha handlingsrom til å drive krisehandtering. Det er dette som USA no ønskjer å forsterke ytterlegare. USA la vekt på å byggje ein allianse mot terror som tok eit langt breiare utgangspunkt enn NATO-landa hadde. Og det ville vore naturleg om dette hadde ført til ein omfattande diskusjon om NATO sin posisjon og NATO si rolle. Regjeringa tar i St.meld. nr. 24 ikkje opp dei grunnleggjande spørsmåla som det er naturleg å stille etter operasjonen i Afghanistan, der NATO i stor grad blei stilt på sidelinja. SV meiner det er nødvendig med ein omfattande debatt om NATO si rolle ti år etter den kalde krigen, i ei tid der det meir ein nokon gong er nødvendig med eit globalt utgangspunkt for å sikre fred og stabilitet. Medlemslanda i NATO må velje ei heilskapleg tilnærming til det å nedkjempe terror, og terrortrusselen må ikkje føre til noka omfattande militær opprusting, som vi ser klare teikn til. I gjennomføringsproposisjonen presiserer Regjeringa at det i langt større grad enn før er rom for å nytte heile spekteret av tryggleikspolitiske verkemiddel. Ein ramsar opp politiske, lovmessige, politimessige og diplomatiske verkemiddel og viser i det heile til at det er mange andre moglegheiter før ein treng å gå til angrep. Bruk av militærmakt utgjer berre eitt av desse verkemidla, eitt som i dei fleste situasjonar neppe vil vere det dominerande tryggleikspolitiske verkemiddelet. Eg vil også åtvare mot ei utvikling der landa i Europa konkurrerer med USA når det gjeld å bruke midlar til forsvar. Det er allereie ein alvorleg tankekross at det blir bruka enormt med midlar til eit militært forsvar, mens det til samanlikning blir bruka lite på aktiv førebygging.
-1	Det at Fremskrittspartiet først og fremst er et parti for dem som vil bruke mest mulig bensin, er ingen nyhet. Men jeg har faktisk registrert at Fremskrittspartiet i hvert fall på ett område ikke er så glad for at det skal flyte med olje, og det er langs kysten, i forhold til den utfordringen vi har på oljevernberedskapen med den økte frakten av olje som nå skjer fra Murmansk. Det har jeg registrert både i media og også her i salen. Fremskrittspartiet er høyt på banen for å få til en bedre beredskap. Da forundrer det meg ganske kraftig at Fremskrittspartiet i budsjettet foreslår å kutte den posten hvor vi bevilger midler til oljevernberedskap langs kysten. Den posten hvor vi bevilger midler til slepebåtkapasitet langs kysten, velger Fremskrittspartiet å kutte med 179 mill. kr. Blir det bedre oljevernberedskap av det?
-0	At Forsvaret er på etterskudd, er det ingen tvil om. Det hjelper ikke å bruke mye penger når det tydeligvis ikke er nok. I en artikkel i Aftenposten fra 24. april i år kan vi lese at Forsvaret er på etterskudd bl.a. når det gjelder utdanning av soldater til utenlandsoppdrag og innkjøp av utstyr som gjør styrkene i Afghanistan bedre rustet til å møte et mer alvorlig trusselbilde. Generalinspektøren har ifølge samme artikkel varslet at det blir langt færre norske soldater i utenlandsoppdrag i 2009. Kan vi igjen oppleve at regnskapet for 2008 vil bli av samme karakter som vi har sett tidligere år, som faktisk resulterte i at generalinspektøren for Hæren måtte gå? Og er det riktig at det allerede nå er satt restriksjoner på budsjettet for 2008, slik at vi ikke kan oppfylle det vi skulle gjøre i Afghanistan med hensyn til nå å sette inn innsatsstyrker på ca. 30 mann, som altså ikke kan deployeres på grunn av at det ikke er penger?
-1	EØS-avtalen blir det vist til her. EØS-avtalen syns jeg er en problematisk avtale på mange områder, fordi den er med på å begrense vår handlefrihet. EØS-avtalen har også en del fordeler som gjør at vi bl.a. har markedstilgang. Også på andre områder har vi fordeler. Det at vi til enhver tid har en diskusjon rundt EØS-avtalen, syns jeg er flott, men så lenge SV er med i regjering, er vi enige om at vi stiller oss bak EØS-avtalen og prøver å få mest mulig positivt ut av den for Norge og for Norges befolkning. Men at det er problematiske sider ved EØS-avtalen, har jeg ingen problemer med å se.
-0	Det var mange gode grunner til å fjerne Saddam Hussein fra makten og få slutt på hans tyranni: hans åpenbare forakt for egne innbyggere, som førte til store lidelser for svært mange og ufrihet for nesten alle, at han var en trussel mot hele regionen, med flere kriger på samvittigheten, hans støtte og finansiering av terrorister, inkludert selvmordsbombere i Israel, det faktum at han gav blaffen i en rekke sikkerhetsrådsresolusjoner og unnlot å rapportere på en troverdig måte om hva han hadde av biologiske og kjemiske våpen, og at han holdt kjente terrorister i skjul i Irak. Ja, vi mente det var tilstrekkelig grunnlag på alle måter til å forsvare en militær aksjon mot Irak. Ja, vi erkjenner at det ikke er funnet masseødeleggelsesvåpen av noe omfang i Irak. Men som redegjort for, var ikke det det eneste punktet hvor Saddam Hussein utgjorde en trussel. Hans samarbeid med våpeninspektørene – eller skal vi si manglende samarbeid – var av en slik karakter at det var god grunn til å anta at han hadde våpen som han etter FNs krav ikke skulle ha. Vi beklager derfor ikke at regimet til Saddam Hussein falt, og at det ble skapt et håp om demokrati. Etter at krigen i Irak startet, er det ikke vanskelig å slutte seg til dem som mener at amerikanerne har gjort feil. Det vil ta for lang tid å gå grundig igjennom dette, men det som nok har virket mest negativt, har vært episoder som fangemishandlingen i Abu Ghraib-fengselet, som naturligvis provoserte den irakiske befolkning, hele den muslimske befolkning og for så vidt alle oss andre veldig sterkt. Heldigvis har amerikanerne vist både vilje og evne til å bringe de skyldige frem for rettsapparatet. Mange mindre overgrep og eksempler på brutalitet tilskrives det amerikanerne selv kaller mangel på kulturell intelligens, der man særlig opplever at en hovedsakelig muslimsk befolkning blir håndtert på ulike krenkende måter. Uansett hvor langt amerikanerne kommer i å bøte på en slik manglende kulturell intelligens, er det ingen tvil om irakisk politi og irakiske militære styrker har en helt annen mulighet til å dempe konflikter og rydde opp på bakken i Irak enn hva amerikanerne har. Men enkelte utslag av grove overtramp fra amerikansk side må ikke gjøre at vi unnlater å bekjempe den terror som utøves av ekstreme krefter i Irak, krefter som ikke går av veien for å foreta grusomme drap på mennesker som ikke har gjort annet enn å stille opp og hjelpe den irakiske sivilbefolkning. Vi må ikke glemme hvem som er de virkelige fiendene av det irakiske folk. Jeg vil også få føye til at en av de store feil fra amerikanernes side i tiden etter Saddams fall var at man ikke fikk tilstrekkelig kontroll med grensene, særlig til Syria og Iran, og dermed var veien mer eller mindre åpen for krefter fra disse landene som ville benytte anledningen til å ødelegge ethvert forsøk på å innføre demokrati i Irak. For det har jo ikke vært slik at alle naboland til Irak har sittet stille og sett på utviklingen. Tvert imot har flere tatt en aktiv rolle i å støtte og initiere aksjoner mot koalisjonsstyrkene, noe som fikk Iraks innenriksminister til å erklære Iran som den største fiende av fred i Irak. Et eksempel på det så vi etter at aksjonene i Najaf var avsluttet – der det meste av våpen som ble brukt av opprørerne, stammet fra Iran. Valget 30. januar neste år er viktig for den fremtidige utvikling i Irak. Det er vår overbevisning at valget bør gjennomføres etter planen. Riktignok er det gode momenter som fremføres for en utsettelse, men vi er redd den ideelle situasjonen for et valg er langt unna. Vi tror valget i seg selv vil ha en positiv virkning. Vi opplever også et stort engasjement på irakisk side for å registrere partier og forberede seg på en demokratisk prosess som et valg er. De som først og fremst ønsker en utsettelse, er enkelte grupper av sunnimuslimer. De er naturlig nok engstelige for å komme i en underlegen posisjon etter valget, etter å ha vært den befolkningsgruppe som har innehatt makten i mange år. Det er mange grunner til ikke å gi etter for kravet om utsettelse, men et av de viktigste er at dette vil vise sjiamuslimene at det nok en gang ikke lønner seg å ta amerikanerne på alvor, og at det eneste som fører frem, er mest mulig forstyrrelser og terroraksjoner. Frankrike, av alle land, har gått svært langt i å mene at en utsettelse av valget er riktig. Hva har imidlertid Frankrike gjort for å gi et bedre grunnlag for gjennomføringen av et valg? Hva har Frankrike bidratt med for å hindre den ustabilitet i Irak som de selv for ikke veldig lenge siden har ment var veldig farlig? Hva har vært Frankrikes konstruktive bidrag til en bedre hverdag for irakere flest? Fremskrittspartiet støtter Regjeringens linje, hvor vi først og fremst nå som en del av NATO søker å bygge opp irakisk politi og militære styrker, og vi opplever heldigvis at Norge således ikke viker unna for den virkelighet som er i Irak. Dessverre er det ikke alle NATO-medlemmer som er seg like bevisst dette som Norge. Etter utenriksministerens redegjørelse etterlyste en lederartikkel i Dagbladet en vurdering basert på norske forutsetninger og norske vurderinger for hva som var riktig å gjøre. Vi kan være enige med Dagbladet i at det er riktig å legge et norsk perspektiv til grunn. Vår konklusjon er at det er i aller høyeste grad i norsk interesse å bidra til stabilitet i Irak. Uten denne stabiliteten blir Irak et sted hvor all verdens terrorister kan utfolde seg på bekostning av sivile irakere. Vi vet at Saddam tidligere holdt kjente internasjonale terrorister i skjul, og uten bred internasjonal vilje til handling vil dette bare fortsette. Vi håper også at Norge gjennom ulike internasjonale organisasjoner kan bidra positivt i forhold til valget i Irak. Vi vet at den irakiske interimsregjering har bedt om valgobservatører og annen hjelp fra både FN, OSSE og en rekke andre internasjonale organisasjoner – så vidt jeg forstår, en temmelig åpen innbydelse. Vi håper at også Norge kan bidra til å imøtekomme et slikt ønske. Demokratiske stater må komme på banen og gi aktiv støtte i en slik demokratiseringsprosess, og Norge har god og bred erfaring fra slik støtte og hjelp under andre valg i gryende demokratier, ikke minst i Øst- og Sentral-Europa. Det er helt riktig at en løsning i Irak ikke kan sees isolert fra andre konflikter. Jeg har pekt på den negative innflytelse enkelte naboland, som f.eks. Syria og Iran, har på situasjonen i Irak. Men det er også klart at håndteringen av så vel Afghanistan- som Israel–Palestina-konflikten påvirker. Det er også like klart at amerikanerne nå har en jobb å gjøre i forhold til å bidra til resultater i de nevnte områder. Når det er sagt, er det også her nok av krefter som vil sørge for at fred og demokrati ikke skal lykkes uansett. Noen av dem som er mest kritiske til amerikansk politikk, er også de som er minst konstruktive i forhold til å fremme løsninger som faktisk bidrar til fred og demokrati. Jeg vil slutte meg til komiteens leder når han peker på utfordringen med hensyn til minoritetene i den arabiske verdenen, i dette tilfellet særlig kurderne. Det er en viktig påpekning. Kvinnenes stilling er også særdeles viktig, og helt avgjørende for en demokratisk utvikling. I et regionalt perspektiv er det gledelig å merke seg de små skritt som synes å komme fra et stort land som Saudi-Arabia, hvor ting kanskje etter hvert går i en mer positiv retning også for kvinnenes deltakelse i det politiske liv. Iran, som har vært nevnt tidligere i debatten, går dessverre i stikk motsatt retning. Det er et paradoks at mens befolkningen lider mer og mer under prestestyret i Iran, så kan de presse omverdenen til innrømmelser på andre felt under trusselen om å etablere et atomvåpenprogram. Håndteringen av Iran-spørsmålet kan ha meget stor betydning for vår fremtidige trygghet. Jeg er ikke fundamentalt uenig i den analyse komiteens leder gav på dette punkt, men jeg tror det er helt avgjørende at vi får til en slik konstruktiv håndtering av situasjonen som han beskrev, hvor man knytter innrømmelser på handelsområdet, på økonomiske forbindelser og på diplomatiske relasjoner sammen med forbedringer også når det gjelder menneskerettigheter. For skal vi ha troverdighet også hos det iranske folk, må vi vite at vi bryr oss om befolkningen i Iran ikke bare når man får en situasjon som nå, med en trussel om et atomvåpenprogram. Irans manglende demokrati og undertrykkelse har vært kjent for oss i godt over 20 år, og det er derfor på høy tid at vi reagerer, men da på en måte som bringer resultater.
-1	Eg takkar for svaret. Eg håpar at miljøvernministeren i sitt neste svar kan vera tydeleg på kva tidsperspektiv me snakkar om, for der er du ikkje tydeleg nok, miljøvernminister. Når det er fagleg forsvarleg, det kan jo vera om eitt, to eller tre år, så her bør ein vera litt spesifikk. Kan det f.eks. vera i samband med den meldinga som miljøvernministeren har tenkt å legga fram til hausten i samband med innstillinga frå Rieber-Mohn-utvalet, som tar føre seg heile laksestammeproblematikken? Er det eit aktuelt tidspunkt å koma tilbake til dette på? Eg meiner ut frå det som òg SFT konkluderer med i forhold til desse stoffa, at dei kan ha effekt på planter og dyr, og då er ikkje føre var-prinsippet tatt vare på.
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Opplysningen i svaret om at det skulle være et mindre og fallende behov for åpne hjerteoperasjoner i fremtiden, er oppsiktsvekkende, og det stemmer ikke med uttalelser fra den fagekspertise jeg har kontaktet i denne sammenheng. Dette er en sak som jeg i aller høyeste grad er nødt til å komme tilbake til. Når det gjelder den videre drift av Hjertesenteret på Rikshospitalet, er jeg helt enig med statsråden i at det ikke er mulig å drive behandling av denne type pasienter etter at byggearbeidene med renoveringen av det gamle Rikshospitalet har startet. Revmatismesykehuset kan selvfølgelig være et alternativ. Det som er problemet, er at det der vil få en relativt stor fysisk avstand fra Rikshospitalets hjertekirurgiske spesialiteter. Nærhet til disse har vært en fordel og faktisk en forutsetning for den vellykkede behandlingskapasitet man har pr. dags dato. Er det ikke mulig å vurdere å flytte også Hjertesenteret til Gaustad?
-0	"Jeg føler fortsatt at det er noe uklart når det gjelder utbyttepolitikken. Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti står bak et forslag som naturlig burde få flertall. Jeg skal lese det opp: ""Stortinget ber Regjeringen legge aksjelovens normalregler til grunn ved fastsettelsen av utbytte fra Statkraft SF."" Betyr det, hvis styret følger aksjelovens normalbestemmelser til punkt og prikke - altså fastsetter utbytte basert på virksomheten, strategiske beslutninger, operativ drift, forventning om utbytte, osv. - at statsråden da vil la være å gå inn og instruere styret om noe som er annerledes? Dette er det viktig å få avklart i debatten."
-1	Formålet med endringen av reglene om politiattest er først og fremst å sikre at barna i barnehagen beskyttes mot å komme i et tillits- eller avhengighetsforhold til personer som kan påføre dem skade og/eller gi dem uheldig påvirkning. Det er videre viktig å ha klare regler om politiattester for å øke foreldrenes og andres tillit til at barna i barnehagene tas hånd om av skikkede personer. De siste årenes utvikling, med et økende antall barn i barnehagen, krever at det ikke er tvil om at det kun er egnede personer som omgås våre barn i barnehagehverdagen. Dette tilsier at reglene om vandelskontroll, bl.a. politiattester, blir endret slik at personer som har begått overgrep mot mindreårige, og personer som har skadelig innflytelse på barn, utelukkes fra å jobbe i barnehagene. I forbindelse med innføringen av ny politiregisterlov ble det av Justisdepartementet gjort grundige vurderinger av hvilke lovbrudd som bør anmerkes på politiattesten til personer som skal få ansettelse i arbeid som medfører kontakt med barn og mindreårige. I arbeidet med lovproposisjonen har Kunnskapsdepartementet gjort en tilsvarende vurdering med sikte på å lovfeste de brudd som skal anmerkes på politiattester som skal framsettes før ansettelse i barnehage. Lovforslaget innebærer en viktig harmonisering med det overordnede rammeverket i politiregisterloven, som Stortinget har vedtatt skal tre i kraft og avløse strafferegisterloven fra 1971. I dag er kravet at politiattester med hjemmel i barnehageloven skal vise om vedkommende er siktet, tiltalt eller dømt for seksuelle overgrep mot barn. Jeg mener det er viktig å endre lovbestemmelsen slik at arbeidsgiver får et bredere grunnlag til å vurdere egnethet ved ansettelse. Forslaget som er til behandling i dag, innebærer en vesentlig utvidelse av antallet overtredelser av straffeloven som skal anmerkes på politiattesten for dem som ønsker ansettelse i barnehagen. Etter forslaget skal alle typer seksualforbrytelser anmerkes, uavhengig av om den fornærmede er barn eller voksen. Alle overtredelser av straffelovens regler om narkotika-, rans- og voldskriminalitet skal framgå. Det skal i tillegg framgå ikke bare om vedkommende er siktet, tiltalt eller dømt, men også om personen har vedtatt et forelegg med bakgrunn i denne type overtredelser. Gjennom forslaget får alle barnehageeiere et langt bedre grunnlag for å vurdere om en jobbsøker er uegnet for å jobbe i barnehage. Det er grunn til å framheve at plikten til å legge fram politiattest etter forslaget som fremmes, ikke bare gjelder dem som ønsker fast eller midlertidig ansettelse. For å trygge barna har jeg vurdert det som nødvendig at plikten også skal omfatte alle personer som oppholder seg regelmessig i barnehagen, f.eks. vaktmester og rengjøringspersonale, og at personer med vesentlig innflytelse på barnehagenes drift også skal være med, f.eks. eier eller daglig leder. Noen straffebud anses særlig relevante for formålet å beskytte barn og unge. Dette gjelder særlig overtredelse av straffebud knyttet til seksualforbrytelser overfor mindreårige. Av den grunn foreslås et yrkesforbud i barnehage for personer som har begått slike handlinger. Skadepotensialet er spesielt stort ved denne typen lovbrudd. Beskyttelseshensyn må derfor gis avgjørende og spesielt tung vekt. Personer som har begått denne typen lovbrudd, skal derfor etter forslaget ikke engang kunne vurderes for ansettelse i barnehagen. Det var høringsinstanser som ønsket å utvide yrkesforbudet til også å gjelde flere av de øvrige lovovertredelsene som etter forslaget skal anmerkes på politiattesten. Med dette vil jeg understreke at spørsmålet er grundig vurdert i lovproposisjonen. Beskyttelseshensynet og livssynshensynet som taler for å ta med flest mulig opplysninger på politiattesten, er grundig veid opp mot personvernhensyn, ressurshensyn og hensynet til resosialisering – og det taler imot å ta med unødige opplysninger. Dette er en viktig vurdering, og jeg vil understreke at forslaget om yrkesforbud som er fremmet, er innholdsmessig det samme som kirke-, utdannings- og forskningkomiteen og justiskomiteen har gitt sin støtte til gjennom vedtakelsen av opplæringsloven, privatskoleloven og politiregisterloven. Jeg vil til slutt understreke at vi ikke må tro at regler og politiattester i seg selv er et tilstrekkelig vern for barn i barnehage. Nytten av disse reglene må ikke overvurderes. Også i tiden framover er det avgjørende for barns sikkerhet at barnehageeier gjennom sitt arbeidsgiveransvar følger opp alle ansettelsesprosesser med grundige intervjuer og referanseinnhentinger. Det er bare en sjelden gang at det er noen som tidligere er siktet, tiltalt eller dømt for alvorlige forbrytelser, som melder seg som søkere til barnehager – og derfor har et rulleblad som gjør at man vet at man står overfor en person som kan true barn. I de aller fleste tilfeller er det slik at de som begår overgrep mot barn, ikke tidligere er eller har vært straffet eller siktet i slike saker. Derfor: Vær oppmerksom!
-0	Darwin skal en gang ha sagt at det er galskap å gjøre det samme om igjen og om igjen og tro at man skal få et bedre resultat. Ni helseministre har altså lovet enerom til alle som ønsker det. I 1996 lovet daværende sosialminister Hill-Marta Solberg enerom til alle. I dag, 15 år etter, er sittende helseminister ukjent med at mange fortsatt ufrivillig må dele rom med en annen, til tross for at alle vet at vi mangler flere tusen sykehjemsplasser. De svarene som statsministeren gir her i dag, er egentlig de samme svarene som vi har hørt i 15 år. Dagens system fungerer tydeligvis ikke. Vil statsministeren nå være med og se på en systemendring, slik at ni nye helseministre slipper å komme med falske forhåpninger? Og for å være sikker på at jeg forstår (presidenten klubber) statsministerens svar, ber jeg om et ja eller nei.
-0	Jeg vil først få lov til å takke Arbeiderpartiet for at de nå plutselig viser en slik veldig interesse for vei. Men jeg tror ikke noe særlig på den interessen. Den skyldes vel at det snart er valg. I de fire årene som har gått i samferdselskomiteen, har jeg fra representanten Starrfelt kun hørt om tog, tog og atter tog. I tillegg har jeg hørt repetisjoner om en viss godsterminal i Gangdal. Og i dag er det blomstene på Moi vi hører om. Omorganiseringen er nedslående, sier Starrfelt, den er en fiasko. Da skal jeg bare sitere fra en avis her, og det er ikke avisen til Fremskrittspartiet. Det er fra Vegen og Vi. Der står det når det gjelder Region vest: «… samlet kostnadsoverslag for årets kontrakter på ca. 500 millioner kroner. Resultatet er at de billigste tilbudene summerer seg til under 400 millioner kroner.» Videre står det: «Også i Region øst meldes det om oppsiktsvekkende lave priser på funksjonskontraktene. For de seks kontraktene i denne regionen ligger det an til en årlig (!) besparelse på hele 86 millioner kroner i forhold til prisene på dagens overgangskontrakter med Mesta.» Sånn har det vært hele tiden siden vi begynte med dette. Selv om det kun er en nedbemanning i Statens vegvesen fra 5 000 til 4 000, er det et gledelig skritt. Men jeg må ta med en liten ting til, og det er at i Finland er det 1 200 ansatte i vegvesenet, og der skal man ned til 750. Det er fortsatt store besparelser å oppnå og en lang vei å gå. Jeg har lyst til å takke statsråden for det arbeidet hun har gjennomført. Det er sjelden jeg roser statsråden, vanligvis kritiserer jeg henne for at vi får for lite penger til vei, men hun har gjort en fenomenal jobb med omorganiseringen. Skal vi gå tilbake til Ap-regimet – hva skjer da? Jo, vi må ha 850 mill. kr mer til vei, det blir sikkert 1 milliard. Så var det Posten. Der har det vært en nedbemanning på 10 000, og Posten går med et overskudd på 1 milliard kr. Skal vi der gå tilbake, som Arbeiderpartiet vil? Vi har Luftfartsverket, som i dag heter Avinor. Der er det en besparelse på nesten 1/2 milliard kr. Vi har fått billigere flypriser. Flyprisavgiftene går ned. Vil Arbeiderpartiet gå tilbake til det gamle, det som var tidligere, med monopoler og høyere avgifter? Vi har fått frislipp når det gjelder ekspressbussene. Hva har skjedd der? Jo, vi kan dra til Trondheim og Bergen for 49 kr. At det er noen som vil gå tilbake til monopolsystemet til Arbeiderpartiet, skjønner jeg ikke. Nå står NSB og Jernbaneverket for tur. Det er vel den største kolossen å snu. Men der blir det flere milliarder å spare, det er jeg helt overbevist om – bare subsidiene til NSB er på 1,5 milliarder kr – og Jernbaneverket er en av de største sløserne. Og Telenor vil det rød-grønne alternativet nå kjøpe tilbake. Hva vil det koste? Jeg synes statsråden har gjort en bra jobb. Det er sjelden jeg har lyst til at noen skal fortsette, men vi får håpe at så skjer.
-0	Det er gledelig at regjeringspartiene deler vårt syn om at ordningen med fritt sykehusvalg må forbedres, bl.a. gjennom pålitelige, gyldige og anvendbare indikatorer for kvalitet og reell ventetid. Men det er lite framdrift i Regjeringens arbeid. De snakker etter én linje og handler etter en annen. Vi vet alle at det er forskjell på kvaliteten ved sykehusene. For at det skal være reelt å snakke om fritt sykehusvalg, må pasientene ha et grunnlag de kan velge på. En offentliggjøring av reelle kvalitetsindikatorer vil føre til at mindre gode tilbud blir forbedret. Det viktige må være å sikre at alle får et likeverdig tilbud og er garantert like god behandling. Da må informasjon om kvalitet være dekkende og offentlig lett tilgjengelig. Dagens kvalitetsindikatorer har ikke tilfredsstillende kvalitet, og de er heller ikke tilstrekkelig tilrettelagt for at de skal bli et godt grunnlag for å velge sykehus. Fremskrittspartiet mener at hvis en pasient skal kunne benytte seg av ordningen med fritt sykehusvalg, er det nødvendig at vedkommende får reell og god informasjon om hva man skal velge mellom. Vi mener ordningen med fritt sykehusvalg i dag fungerer på en lite tilfredsstillende måte. Ventetid som eneste indikator er ikke tilfredsstillende, og særlig ikke når ventetidene som oppgis på frittsykehusvalg.no, ikke er korrekte. Fremskrittspartiet mener at det straks bør igangsettes et arbeid med sikte på å innlemme flere etterspurte kvalitetsindikatorer som skal være offentlig tilgjengelig for alle og til hjelp for alle pasientene. Fremskrittspartiet mener kvalitetsindikatorene primært skal gjenspeile det behov pasientene har i forbindelse med valg av sykehus, og ikke helseforetakets behov for overordnet styring og kvalitetsforbedring av sykehusene, slik som regjeringspartiene gir uttrykk for. Kvalitetsindikatorene må ha hovedfokus på å tilfredsstille det behovet pasientene har i forbindelse med valg av sykehus. Kvalitetsindikatorene må innrettes slik at de forenkler pasientenes frie valg av sykehus etter kvalitet. Det er et stort behov for at dette arbeidet intensiveres. Det er trist at regjeringspartiene ikke har den samme sansen for nødvendigheten av dette. I innstillingen er det referert til direktør Åge Danielsens uttalelse på Rikshospitalets nettside den 11. januar i år: «Kvalitet vil være en viktig valgfaktor for pasientene, dersom de får muligheten. Pasientene vil og har krav på å få vite sannheten. Derfor er det nødvendig at vi presenterer alle data på en ordenlig måte, og ikke bare presenterer solsidene.» Det er for lite åpen diskusjon om kvaliteten på tjenestene. Det er lite diskusjon om hva som er suksesskriteriene for god behandling. Og det er lite diskusjon om hvilke resultater vi oppnår og får ut av de ressursene vi legger inn i sektoren.
-1	Jeg takker for svaret, men jeg konstaterer at jeg tror det bare er kommunalministeren som greier å kjøpe bolig uten penger. Rammene til kommunene er nå altfor trange, de må kutte på skoler, de må legge på prisene, de har ikke penger til å skaffe unge funksjonshemmede boliger. Og så sier statsråden at dette tilskuddet, som riktignok ikke er stort, ikke har virket, og da tar vi bort de pengene også. Stortinget har sagt at innen 2005 skal det ikke bo ungdommer på alders- og sykehjem. Så konstaterer jeg også at Regjeringen sier at dette er en del av moderniseringspolitikken. Jeg håper da inderlig ikke det – at de oppfatter det som særlig moderne at det skal bo over 1 000 ungdommer på syke- og aldershjem! Og jeg må spørre statsråden om igjen: Har Regjeringen noen god forklaring på hvordan de skal greie å løse det oppdraget Stortinget har gitt dem, nemlig at det ikke skal bo noen unge på aldershjem etter 2005?
-0	I klimaspørsmålet er det flere og flere forskere både internasjonalt og nasjonalt som er svært kritiske til FNs klimapanel og den påståtte CO2-problematikken. Jeg kan vise til professor Øystein Nordeng, Svein S. Andersen, Per Anker-Nilssen, Bjørn Lomberg og også Universitetet i Oslo, som er kritisk til CO2-problematikken. Mitt spørsmål til statsråden er da: Bør vi ikke i første omgang være varsomme med å sette i gang svært kostbare og usikre tiltak med en såpass lang tidshorisont før vi vet vesentlig mer om klimaspørsmålet?
-0	Mitt spørsmål går til olje- og energiministeren. I en artikkel i Dagbladet i går fikk vi på en god og nøktern måte illustrert forholdet mellom tilbud på og etterspørsel etter kraft i Norge. Artikkelen bekrefter at vi i Norge vil få både strømrasjonering og kraftkrise dersom ikke noe gjøres. I tillegg slås det fast at omfattende enøktiltak ikke har virket. Mangelen på kraft i markedet er selvfølgelig også i tillegg til skyhøye avgifter medvirkende til høye strømpriser som forbrukerne må svi for. I en kommentar til nevnte artikkel uttaler olje- og energiministeren at man i Regjeringen tar energibalansen på alvor. Han sier også at han har som målsetting at vi skal bli nettoeksportør av kraft. Jeg må jo si meg enig i denne målsettingen. Det skulle bare mangle at vi som er en energistormakt, ikke skulle klare det! Jeg vil likevel spørre statsråden: Hvordan i all verden skal en kunne oppnå målsettingen om å bli nettoeksportør av kraft når tiltakene han støtter, som vindmøller o.l., ikke engang er nok til å dekke økningen i etterspørselen i innlandsmarkedet?
-1	SV er sjølvsagt for at ein skal ha gode vegar i distrikta, at ein skal ha gode ferjesamband, og at ein skal gjere noko med rasfaren. Det sa eg i mitt hovudinnlegg. Men eg synest at klimaspørsmålet forsvinn fullstendig i debatten, og det kan eg ikkje forstå når alle partia, med unnatak av Framstegspartiet, seier at dette er den viktigaste saka. Det er altså transport som står for betydelege delar av utsleppa – og dei er aukande. At ein då gløymer det fokuset når den viktigaste saka er klima, burde bekymra fleire enn SV. Så vil eg berre seia at folk flest er for at me skal gjera noko med klimaet. Folk flest er for lyntoga. Eg trur det blir litt pinleg for partiet for «folk flest» å vera imot det som folk flest er for, så det er eit spørsmål om tid før Framstegspartiet òg er med folk flest og oss i SV – for lyntoga.
-0	Jeg registrerte at representanten Nybakk fortalte at Arbeiderpartiets gruppe var overkjørt i dette spørsmålet. Så registrerte jeg nå at statsråden var veldig tydelig på at det selvfølgelig er stortingsgruppen og Stortinget selv som avgjør hvordan de skal håndtere de ulike forslagene fra regjeringen. Kan jeg tolke statsråden dit hen at det er uproblematisk for henne dersom stortingsflertallet skulle gå i en annen retning enn det statsråden vil når det gjelder elektronisk stemmegivning?
-1	Jeg tar ansvar. Det betyr at disse midlene i stor grad kommer fram dit de skal. Det som i de første årene av Kunnskapsløftet har skjedd med de store midlene vi nå bruker på etter- og videreutdanning, er at man har prioritert skoleledelse. Det har vært et ønske fra Regjeringen og fra den forrige regjeringen. Det vi nå ser, er at det er den enkelte virksomhet som bestemmer hvordan pengene skal brukes, og at studiepoengene i noe større grad altså har gått til skoleledere. Mesteparten av de store midlene har selvfølgelig gått til lærerne. Det er ikke slik at etter- og videreutdanningen i Kunnskapsløftet i hovedsak dreier seg om studiepoengproduksjon. Den dreier seg om innføring i nye læreplaner, enten i form av kurs på skolen eller i form av kurs tilrettelagt utenfor skolen. Dette er helt i tråd med det som er Regjeringens tilnærming til dette, og – ikke minst – det som var den forrige regjeringens tilnærming. Jeg har i likhet med representanten Dørum registrert at noen lærere har ment at det på den enkelte skole har vært for dårlig dialog om hvordan midlene skal brukes. Det har jeg tatt meget alvorlig. Vi har gått inn i en dialog med KS og med Utdanningsforbundet. Vi står sammen om tolv punkter som skal gi en enda bedre forankring lokalt, slik at pengene i større grad også tilfaller lærerne, og man er enig om hvordan midlene skal brukes. Det at man i den første tiden med Kunnskapsløftet har prioritert skoleledelse, er viktig og riktig. Skoleledelse er veldig viktig for at Kunnskapsløftet skal kunne gjennomføres, og gir den trygghet for skolens utvikling som vi ønsker. La meg også si at vi følger dette tett. Mitt inntrykk er at både Utdanningsforbundet, de andre organisasjonene i skolen og KS har tatt dette veldig alvorlig. Det er ikke mulig for meg å bestemme hva midlene i den enkelte virksomhet skal brukes til. Jeg har tillit til at den enkelte skoleeier og skolens ledelse sammen med sine ansatte bestemmer på hvilke områder man har størst behov for påfyll av kunnskap, og innen hvilke områder man har mest behov for å gå på kurs. Det er ikke mulig verken for meg eller for noen annen på statlig nivå å gå så detaljert inn i dette, men vi stiller i år nesten 750 mill. kr til rådighet for etter- og videreutdanning. Det er det største løftet noensinne.
-1	Dette er en veldig viktig interpellasjon. Jeg synes ordvekslingen hittil viser at det vi er på leting etter, er gode henvisningsrutiner i disse systemene som er laget. Det er det som blir brukerens utfordring oppi dette – for å si det sånn: Samhandlingsreformen er god, mye av ansvaret skal samles der, det skal lages individuelle planer, men poenget er at man må vite at det er et menneske der som trenger en individuell plan, for at den skal bli laget. Derfor vil jeg også gjerne høre om statsråden har noen tanker om hvordan man kan få gjort disse henvisningsrutinene tydeligere, for jeg tror det er det man etterspør i denne interpellasjonen. Ikke det at det er mangel på instanser som har ansvar og delansvar – for hvis man først kommer inn i dette systemet, er det i hvert fall mulig å plassere ansvaret – men det som jeg også får meldinger om, er at personer med store synstap ikke blir meldt videre i systemet verken fra spesialisthelsetjenesten, fra fastlegen eller eventuelt fra Nav – hvis noen har behov for f.eks. tilpasningskurs. Det er det som er problemet. I tillegg har jeg i likhet med representanten Sjøli hatt mye kontakt med Blindeforbundet opp gjennom tidene, og jeg har bl.a. diskutert dette med synskontakt – og hørselskontakt er jo tilsvarende – og at kvaliteten varierer veldig landet over. Arbeids- og sosialkomiteen var på mandag på besøk på hjelpemiddelsentralen i Oslo og Akershus. Der spurte jeg dem direkte om hva slags faglige råd de ville gi oss knyttet til at synskontakten er et sårbart punkt i dette systemet. Da svarte de at de mente at man faktisk burde stramme opp systemet og ha et mer sentralisert opplegg rundt det hvis det faktisk skal fungere som det er tenkt – for det er jo bra tenkt, og det er et bra system der det fungerer – at synskontakten har kompetanse og faktisk kan følge opp personer som har behov for det. Her er det nok en del ting – ikke nødvendigvis når det gjelder endringer på dagens organisering, men en tydeligere plassering og sikring av kvalitet, slik at de som har behov for det, og som har stor nytte av disse tilpasningskursene, faktisk får dem, og får dem så tidlig som mulig. Det skjønner jo alle at vil hjelpe veldig, for jeg tror det skjer noe med mestringsfølelsen og tilliten til at man kan greie noe hvis man blir sittende passiv lenge etter at et synstap har inntrådt. Det som jeg har behov for å understreke veldig tydelig – statsråden nevnte jo sjøl den nye loven om kommunehelsetjenesten som kom i kjølvannet av Samhandlingsreformen – og som det er interessant å se på, er hvor i den loven ansvaret for å henvise disse pasientene videre er tydeliggjort, slik at vi kan se det, eller om det ligger i lovverket for spesialisthelsetjenesten. Hvis vi skal få til denne samhandlingen, må man altså vite om dette mennesket og vite om behovet. Det pågår en diskusjon om hjelpemiddelområdet generelt. Det har kommet en stor NOU – deler av den skal man vel etter hvert ta stilling til – der det også handler om hvordan ulike områder av dette skal finansieres. Det er til diskusjon. Jeg har veldig stor forståelse og sans for dem som hevder at det ligger en trygghet i det systemet vi har i dag, at det er folketrygden som finansierer deler av dette. Ikke for det, spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten skal jo ha det daglige – og også et helhetlig – ansvar. Så det er jo noe fornuft i å tenke slik også. Men jeg tror – punkt nr. 1 – at noe veldig viktig har med finansieringen å gjøre, nemlig at da er disse hjelpemidlene under en post som ikke er begrenset av driftsrammer, der noe skal gå til andre helsetjenester. Punkt nr. 2: Det gir en større trygghet for å sikre likebehandling over hele landet. Dette mener jeg er viktig i disse sakene, og det må tillegges stor vekt når vi skal jobbe med dette framover.
-0	Grunnen til at jeg stiller spørsmålet, er, som statsråden sikkert skjønner, den meldingen som styrelederen i Helse Midt-Norge går ut med. Han sier at statsråden har gått inn og overstyrt dette, ved å si at disse pengene kun skal gå til det formålet. Grunnen til at undertegnede tar opp problemstillingen, er nettopp den måten helseforetaksreformen er ment å fungere på, dvs. at det er styret i det regionale helseforetaket i Midt-Norge som må få foreta sine vurderinger av dette – hvordan dette best kan gjøres. Jeg har lyst til å sitere noe av det som står i artikkelen: «Det er den klare meldingen styreleder Kolbjørn Almlid fikk fra helseminister Sylvia Brustad i går», altså 7. februar 2007. Så spørsmålet mitt er: Har statsråden gitt en klar melding til styrelederen i Midt-Norge om at pengene kun skal gå til St. Olavs Hospital? Ser en ikke på situasjonen, f.eks. underskudd, i de øvrige helseforetakene i regionen?
-0	Det var et interessant innlegg fra representanten om utfordringer man har innenfor flere deler av arbeidsmarkedet. Det er en viktig problemstilling, spesielt nå, med økende arbeidsledighet, men samtidig behandler vi mer enn kun arbeidsmarkedet i dag. Vi behandler ikke minst hvordan vi skal godtgjøre dem som faktisk bygde landet vårt. Regjeringen og nå stortingsflertallet er jo klare på at man ønsker å redusere den usosiale avkortningen gifte og samboende pensjonister har. Dessverre velger Arbeiderpartiet ikke å omtale det, men de velger å stemme imot det og dermed gi norske gifte og samboende pensjonister 8 000 kr mindre. Tidligere arbeiderpartileder Thorbjørn Jagland sa fra Stortingets talerstol i 1997 at det var «kvalmende» å foreslå økte minstepensjoner da. Er dette et utsagn som Arbeiderpartiet fortsatt står ved?
-1	Først vil jeg uttrykke støtte til innlegget som representanten Bjørn Håkon Hanssen hadde angående Statskog. SV er også sterkt imot en delprivatisering av Statskog. Jeg skal ikke gå nærmere inn på det nå, men bare referere til de argumentene som Hanssen framførte. Så vil jeg litt tilbake til forslagene nr. 4 og 5, som SV har fremmet. Jeg har fått noen signaler om at det er et ønske at de blir oversendt. Jeg må bare få uttrykke en viss utålmodighet etter hvert i forhold til disse spørsmålene, for det er mye prat. Dette har jeg hørt i mange år – både at man skal sørge for å få tungtransporten over på jernbane og at man skal kunne prise miljøvennlig energi slik at den blir konkurransedyktig og i hvert fall i en startfase klarer å komme seg over kneika, slik at man oppnår et volum og får en infrastruktur som gjør at man kan konkurrere. Men det er veldig vanskelig å få til noe annet enn ganske uforpliktende formuleringer på dette. Det er grunnen til at vi ønsker å utfordre litt nå, om man i hvert fall kan komme med en god begrunnelse for hvorfor man ikke skulle gå inn for disse forslagene nå. Det er forslag om at Regjeringen skal legge fram forslag, så det får ikke økonomiske konsekvenser her og nå. Man forplikter seg ikke, man kan ta stilling til det når forslagene kommer. Og dette er viktig. Hvis mulige bioenergiprosjekter ikke blir realisert nå, forsvinner nemlig muligheten til at de skal kunne bli realisert, for da blir det investert i en annen infrastruktur og da vil det koste dobbelt så mye i ettertid å ta i bruk bioenergi, som krever vannbåren varme. Det betyr at en satsing på bioenergi også vil kunne utnytte veldig marginale ressurser i skogbruket, som man nå har sagt kanskje vil bli enda mer marginale fordi prisene på verdensmarkedet synker. Så dette er en nisje som det er kjempeviktig å få tatt tak i. Det kan skape mange arbeidsplasser, og vi kan være i forkant på et område der vi har konkurransefortrinn. Også når det gjelder transport, og miljøvennlig transport, er det slik at hvis det blir investert i enda flere, større og lengre biler og enda mer til vei, vil investering i jernbane og et løft for den transporten som gjør det mulig for dem å ikke prise seg ut av dette store segmentet som tømmer og andre produkter fra skogbruksnæringen er, ikke bli noe av, nettopp fordi man har gått inn i andre tunge investeringer som gjør at man ville få dobbeltinvestering. Så her er det viktig å gripe muligheten når den er der, og ikke sitte og bare vente og se hva som skjer. Da lar man de miljøvennlige alternativene gå fra seg, og så sitter vi igjen med noe annet enn det som flertallet hele tiden har sagt at de vil ha. Så jeg vil oppfordre til at man vurderer dette.
-0	Vi får vel bare kvittere ut at den nye regjeringen, Høyre og Fremskrittspartiet, leverer raskt og effektivt. Jeg synes på en måte det er litt morsomt – jeg har hørt mange representanter, inkludert Henriksen, fra de rød-grønne partiene, som har vært veldig fornøyd med innsatsen til den rød-grønne regjeringen på klimaspørsmålet. Det finner jeg vel litt overraskende – det hadde kanskje vært tid for litt selvkritikk. Flertallet – det rød-grønne, så vidt jeg vet – i kontroll- og konstitusjonskomiteen er så i tvil om hva de skal synes om det som har skjedd på Mongstad, at de ikke bare har innkalt fire olje- og energiministre til høring om Mongstad, men også en tidligere statsminister. Så kanskje man skal prøve å være litt selvkritisk. Jeg mener at man har prøvd den kjappe veien for å få til fullskala karbonfangst og -lagring. Jeg mener at nå må vi bruke den tiden som skal til. Jeg synes representanten Astrup illustrerte målet vårt på en forbilledlig måte. Det vi skal bidra til å få bygd, må bli et eksempel til etterfølgelse, tror jeg var ordene han brukte. Vi har en ambisjon om å levere minst ett fullskala demonstrasjonsanlegg for CO2-fangst innen 2020. Det vet vi alle sammen blir krevende. Da er det desto viktigere at vi allerede når vi starter denne prosessen, velger gode, robuste løsninger. Dette trenger vi naturligvis noe tid på å finne ut. Så er jeg enig med representanten Henriksen i at testsenteret på Mongstad til dels har levert varene, og det er noe vi vil inkludere i arbeidet med en strategi. Stortinget vil bli holdt orientert om arbeidet, og det vil man bli i løpet av 2014. Så til representanten Pollestad, som sa at «nettutbyggingen er i gang». Ja, det er mulig at man har begynt, det er rett. Nå styrker vi også Statnetts egenkapital i årets budsjett. Men la meg minne om at vi begynte prosessen med Ørskog–Fardal i 2005 for å forsyne Midt-Norge med strøm. Den er ennå ikke ferdig. Sima–Samnanger husker vi alle sammen. Da sto olje- og energiministeren i Oslo og sa at vi måtte styrke forsyningssikkerheten til Bergen – noe jeg er helt enig i – mens halvparten av de rød-grønne stortingsrepresentantene svirret rundt og mente at det var fullstendig unødvendig. Så det er ikke noen tvil om at det arbeidet må styrkes ytterligere. Så har jeg lyst til å minne salen på at denne regjeringen leverer på energi- og klimaspørsmål på mange fronter. Vi har i dag etter litt over to måneder i stolen levert et felles innspill til EU, noe den rød-grønne regjeringen ikke klarte på åtte år.
-1	Jeg merket meg at samferdselsministeren ikke svarte på spørsmålet mitt, om han mente at en utbygging av en tredje rullebane på Gardermoen vil bidra til å øke eller redusere klimagassutslippene, så jeg skal gi ham en ny sjanse. Men jeg føler at han ikke tar inn over seg realiteten her, nemlig at vi må drastisk redusere utslippene fra alle rike land om vi skal ha en sjanse til å nå målet om ikke å øke temperaturen på jorden med mer enn 1,5 grader, og det må skje fort. Det er bra at samferdselsministeren ser på teknologiske løsninger som kutter utslipp fra fly. Det er bare å merke seg at fly er mer effektive enn før, og det er bra med biodrivstoff som erstatning for fossilt drivstoff til fly, men det vil altså ikke fjerne alle utslipp. Det er fordi fly er annerledes enn andre transportmidler, fordi kondensstriper og fjærskyer dannet av kondensstripene har en oppvarmingseffekt som anslås å være like stor som CO2-utslippene. Derfor vil ikke fornybart drivstoff ta oss helt til målet. Derfor spør jeg igjen: Hva vil samferdselsministeren gjøre hvis han ønsker å redusere omfanget av flytrafikken? Hva er alternative virkemidler for å redusere omfanget av flytrafikken, dersom man bygger ut flere rullebaner på Gardermoen?
-0	Det er en glede å kunne legge frem forslag på vegne av representantene Jon Jæger Gåsvatn, Åse M. Schmidt og meg selv om en bedre rådgivningstjeneste og bruk av arbeidsuka for skoleelever i ungdomsskolen.
-1	No er det vel slik at Kristeleg Folkeparti har meir trening enn SV i å vera på lag med Framstegspartiet. Sjølv om me har ein Feda-allianse i energi- og miljøkomiteen som slår til av og til, er det nok slik at der kan Kristeleg Folkeparti fortelja SV meir enn det SV kan fortelja Kristeleg Folkeparti. Det den merknaden og det forslaget til vedtak går ut på, er nettopp noko SV har jobba for lenge. Me må få ein revisjon av energilova, og då må ein inn i alle ulike sider av ho. Det som det blir gjort eit retorisk poeng av, er om me no skal auka demningane, eller om me skal byggja ut meir vasskraft. Det er ikkje vår intensjon. Men me vil vurdera om energilova fungerer, og så vil me gjennom våre pakkar sørgja for at det blir meir energi i marknaden. Me har altså ein pakke på 20 TWh, som representanten Ljones kjenner veldig godt til, som er ny fornybar energi. Der sviktar Kristeleg Folkeparti. SV står på og skal stå på etter den 12. september.
-0	Det er riktig det som representanten Andersen sa. Som jeg sa i mitt forrige svar: Jeg ser ingen grunn til å endre det vi har blitt enige med partene om, akkurat nå. Og som jeg også sa: Jeg utelukker ikke at vi skal gjøre nye endringer hvis ledighetssituasjonen tilsier det. Det er på et bredt grunnlag. Jeg tror vi må møte ledighetssituasjonen på et bredt grunnlag, nemlig å sørge for at vi lykkes med arbeid, aktivitet og omstilling. Derfor har regjeringen i statsbudsjettet for 2016 foretatt tidenes største satsing bl.a. på forskning, for vi står overfor en ny normalsituasjon med en betydelig ny omstilling, og vi kan ikke lage virkemidler som hemmer denne omstillingen. Det tror jeg ville være uheldig for arbeidstakere, det ville være uheldig for bedrifter på lang sikt. Samtidig vil det være fornuftig å gjøre det som regjeringen gjør – å kjøre på mer for å holde aktiviteten oppe, skape ny aktivitet for dem som er i en sårbar situasjon, som har mistet jobben sin, eller står i fare for å miste jobben sin.
-1	Så vidt jeg kan se, har alle som har hatt ordet i salen her i dag, vært enige om at fiskeriressursen er en særdeles viktig ressurs som alle bør ha glede av. Men ikke uventet gjør høyresiden det de bruker å gjøre, de forsvarer interessene til dem som har mest fra før. De vil altså ha en privat fiskeriallmenning. Dette synes jeg er en dårlig idé. Jeg er veldig glad for at regjeringspartiene nå står samlet og slår fast en «stolpe» som jeg håper skal få stå til evig tid: Fiskeriressursen er allmennhetens. Den tilhører alle. Ingen kan ha en fast andel av den. Jeg kan ikke la være å kommentere: Vi har i dag fra Fremskrittspartiet og flere andre fått reaksjoner på strukturmeldingen som jeg ikke synes er helt gode. Vi har også fått kommentarer som at vi i SV har fått for stort gjennomslag for vår sjarkromantikk. Samtidig sier de at vi ikke har hatt innflytelse, vi er overkjørt av de andre partiene i Regjeringen. På samme måte som Fremskrittspartiet snur i politikken, snur de altså kjapt i oppfatningen av de forskjellige partiene. Det er jo et interessant trekk. Jeg er veldig glad for at vi nå kan slå fast at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV klarer å stå sammen og holde fiskeriressursene i fellesskapets eie.
-0	Mine spørsmål går til forsvarsministeren. Forsvaret har gjennom flere år vært preget av dårlig politisk styring. Det kan best illustreres ved at vi inntil nylig har hatt en forsvarsminister som selv uttrykte klart at hun ikke hadde styring, ei heller oversikt. Min påstand er at vi heller ikke har hatt og heller ikke har en militær ledelse som har styring og oversikt. Dette kan også illustreres ved alle de feilinvesteringer og feilvurderinger som har preget Forsvaret gjennom flere år. Vi kan ta eksempler som forsøk på skroting av beltevogner – som Fremskrittspartiet heldigvis fikk satt en stopper for – feilinnkjøp av radarer, innkjøp av artilleri man ikke kunne framskaffe ammunisjon til, osv., som alt i alt har kostet skattebetalerne milliarder av kroner. Sett i lys av medieoppslag rundt den såkalte Siemens-skandalen, som dreier seg om mistanke om korrupsjon i Forsvaret, har jeg et par spørsmål i sakens anliggende til statsråden: Hvorledes ser statsråden på den organisasjonskultur som ser ut til å råde i deler av Forsvarets ledelse og innkjøpsregime? Hvilke tiltak har blitt rettet mot angjeldende avdelinger og personer? Og hvilke tiltak har statsråden iverksatt for å kvalitetssikre Forsvarets anskaffelses- og innkjøpsregime? Videre ønsker jeg å vite og få et svar på hvorledes statsråden kan forsvare at det for å komme til bunns i suspekte transaksjoner er nedsatt et granskingsutvalg som skal jobbe med en rekke ulike saker parallelt, med en kommende konklusjon angivelig i juni, når vi vet at dette kan resultere i at personell tilknyttet Siemens-skandalen fortsatt sitter og forhandler viktige avtaler for Forsvaret.
-0	Nok en stemmeforklaring! Vi vil stemme for kap. 161 post 70, for kap. 191, for kap. 192 post 71 og for kap. 195 post 21. Resten anbefaler jeg Fremskrittspartiets gruppe å stemme imot.
-0	Fjerning av forbodet mot blyhagl er ein kamp som har blitt ført av eit nær samla Jeger- og Fiskerforbund landet rundt. «Det blir en gledelig nyhet å få hvis vedtaket går gjennom», seier leiar i Alta jeger- og fiskerforbund, Knut Kjeldsberg. Det er vi i Framstegspartiet også einige i, som har vore aktive deltakarar gjennom mange år for å få løyst dette problemet. Men sterke krefter peiker også på problemet og dei miljøutfordringane bly utgjer i naturen, noko vi for så vidt stiller oss bak. Fjerning av bly i drivstoff til bilparken er eit positivt tiltak i den samanhengen. Samtidig er det viktig å understreke at det er endå fleire kjelder til spreiing av bly som også må få fokus, og gjennom kunnskap får ein moglegheit til generelt å redusere helsefarlege utslepp i norsk natur. Når det gjeld bruk av blyhagl, er det fleire faktorar som talar både for og imot. Men for Framstegspartiet er det overordna perspektivet at ein er opptatt av å vareta dyrevelferd, også for vilt, og ønskjer å leggje opp til ei human jaktutøving med ei mest mogleg effektiv avliving av viltet, men også med tanke på tryggheita til jegeren. Samtidig er det ei erkjenning, som tidlegare nemnt, at jakt med blyhagl medfører miljøutfordringar og kan medføre helseskadar. Derfor fremjar vi følgjande forslag til vedtak: «Stortinget ber regjeringen følge utviklingen i bruk av blyhagl, og innhente mer kunnskap om de helsemessige konsekvenser ved bruk av blyhagl på jakt.» Eg har full tillit til at miljøvernministeren vil vareta eit sånt arbeid på ein god og hensiktsmessig måte. Likeins beheld ein forbodet mot bruk i våtmark og på skytebanar. Alt i alt meiner vi at ein gjennom ei slik ordning har varetatt ein balansert og fornuftig bruk av blyhagl, der ein varetar behovet for ei human jaktutøving og dei miljømessige utfordringar bly utgjer i natur og næringskjedene. Framstegspartiet har gjennom ei årrekkje som nemnt arbeidd for å få fjerna forbodet, og like lenge har Arbeidarpartiet stemt mot. Dagens vedtak er på mange måtar ein milepæl og ein merkedag for alle som er opptatt av ei human jaktutøving, så eg vil nytte anledninga til å gratulere alle med eit godt vedtak i dag.
-0	Først og fremst er jeg veldig glad for at vi nå har fått på plass en ordning med gratis kjernetid for alle i hele landet med lav inntekt. Det vil hjelpe veldig mange foreldre og familier som har lav inntekt, til å få et tilbud om barnehage som de ikke har hatt før. Det er viktig sett i et integreringsperspektiv, og det er viktig for de barna dette gjelder, som da har bedre forutsetninger når de begynner på skolen. Så er jeg veldig glad for å kunne si til representanten at den områdesatsingen som er i Oslo, vil fortsette for alle som bor i det området, i hvert fall i 2016 og i 2017, og regjeringen vil da komme tilbake til den videre oppfølgingen. Det er et samarbeid som vi har med Oslo kommune. Så har jeg hatt møte med de kommunene som ønsker at vi har en bedre innretning på det med gratis kjernetid.
-1	John Dale frå Senterpartiet brukte omgrepet «flokken» om fleirtalet i stortingssalen. Eg får håpa han ikkje tenkte på lagnaden til andre flokkar i dette landet. SV er heilt klar på at det ikkje må settast i verk ei nedskyting av ulveflokkar nå. Det er fleire grunnar til det, men ikkje minst forholdet til Bern-konvensjonen og dei avtalane me har med Sverige, krev at me tar oss tid og brukar hovudet. Det har dessutan kome informasjon som set spørjeteikn ved kor mange familiegrupper av ulv som faktisk finst. SVs råd til Regjeringa er derfor at den må syta for å få alle fakta på bordet, og også syta for at så vel Bern-konvensjonen som avtalane med Sverige blir oppfylte. Det er svært uheldig dersom den norske regjeringa handlar på ein måte som kan svekka samarbeidet med våre svenske naboar. Me bør venta til den nye rovdyrmeldinga kjem, som altså er i 2003. Men la det vera sagt: Skulle Regjeringa likevel velja å setta i verk ei nedskyting, må dette ikkje gå ut over ulvegrupper som kan definerast som ei fullstendig familiegruppe. Det er på sin plass å minna om at i forhold til problemstillingar knytte til sauehold, er faktisk ulven og ørna eit likt problem, men lite, mens det er jerven som er den store syndebukken. SV er svært godt nøgd med at eit stort fleirtal, med unnatak av Senterpartiet og Framstegspartiet, sluttar seg til forslaget frå SV om å utvikla eit forsøksprosjekt med førebyggande og forskingsbasert arbeid i rovdyrutsette område. Det er ikkje nokon som meiner at det ikkje er problem knytte til rovdyr, småfe og bufe samt menneske når dei skal leva i det same området. Men det er faktisk eksempel på at det er mogleg å laga løysingar som reduserer motsetningane, og her kan Noreg gjera ein jobb. Dei mange utfordringane i rovdyrpolitikken krev auka innsats også frå styresmaktenes side. Mykje tyder på at vi veit lite om korleis rovdyrbestanden lever og veks. SV er derfor opptatt av å gjera noko med dette, og viser m.a. til forsøk i Abruzzo i Italia, der styresmaktene har satsa stort på førebygging. Her har ein systematisk over mange år arbeidd for at rovdyr, bufe og menneske skal kunna fungera saman. Området, som var fråflyttingstrua, opplevde ei monaleg oppblomstring ved at m.a. ungdom flytta tilbake. SV, og nå altså også fleirtalet, ønskjer at ein haustar erfaringar frå slike prosjekt, at ein plukkar ut eitt eller to område i Noreg og tilfører monalege ressursar for å driva førebyggande og forskingsbasert arbeid. Eit slikt prosjekt vil kunna innebera ny kunnskap om rovdyrspørsmål, samtidig som det kunne vera ei spanande distriktssatsing av interesse for m.a. ungdom. Utfordringa til miljøvernministeren blir altså å få fortgang i dette, å få i gang dette prosjektet i god tid før vi får den nye rovdyrmeldinga, som me skal handsama i 2003. Eg vil spesielt utfordra statsråden til å svara på om det er mogleg å få i gang eit slikt prosjekt. Elles ser SV fram til ei heilskapleg og grundig handsaming av problemstillingane i 2003, som òg SV har gått inn for, altså at me får ei ny rovdyrmelding og ein ny heilskapleg gjennomgang som kan sikra oss ei skikkeleg rovdyrforvaltning i dette landet. Elles vil eg varsla at SV vil røysta imot II i forslaga til vedtak i Innst. S. nr. 113 og i Innst. S. nr. 111.
-0	Jeg takker statsråden for svaret og sier meg glad for at arbeidet er i gang i departementet, slik jeg nå forstår statsrådens svar. Men jeg må nok, både på egne vegne og spesielt på vegne av de ulykkelige og sterkt lidende mennesker dette gjelder, si meg svært skuffet over det tidsaspektet som det legges opp til her. Så vidt jeg vet, har denne saken vært på høring tidligere. Jeg vil spørre statsråden: Hvorfor skal den ut på ny høring? Og hvis det formelt må gjøres – det har jeg ikke forutsetning for å bedømme – vil jeg i hvert fall innstendig be statsråden om at den høringsfristen blir satt så kort som overhodet mulig, slik at hjelpen til disse menneskene kommer så raskt som mulig.
-1	For det første sa jeg i mitt innlegg at det ikke er alt som er perfekt med denne regjeringa. Retninga er veldig riktig. Vi gjør veldig mye bra, men det er klart at det er områder der vi kunne ha tenkt oss å ha kommet lenger. På noen områder er vi avhengige av forhold som skjer utenfor oss. For eksempel: Når renteøkninger blir nevnt, er det ikke bare den norske regjeringa som bestemmer renta i Norge. Vi er avhengige av internasjonale forhold på det området. Derfor er det områder der vi kunne ha tenkt oss å ha vært flinkere - også områder som vi har ansvar for sjøl. Det viktigste vi har gjort for de fattige, er at vi nesten ikke har arbeidsledighet i Norge. Det er det viktigste med tanke på fattigdom. Jeg har sjøl vært leder for et arbeidskontor i mange år, og det å få folk i arbeid var noe som vi satte aller mest pris på. Det har vi gjort. Det er nå en historisk lav arbeidsløshet, og det er vi veldig fornøyd med. Når det gjelder matvareprisene, har jeg alltid sagt at maten er billig i Norge. Den har aldri vært så billig som nå i forhold til hva vi tjener.
-0	Representanten Sund tok i sitt innlegg opp kraft fra land til norsk sokkel – elektrifisering av sokkelen – og holdt det frem som et viktig bidrag i klimapolitikken. Det er mulig jeg er tungnem, men jeg vil gjerne ha forklart hvordan dette egentlig fungerer. Om vi pumper opp gass på norsk sokkel, sender den til Europa og den brennes av der, eller om vi tar en liten del av den og brenner av for å produsere elektrisitet som benyttes på plattformene – hvilken forskjell utgjør det om de globale CO2-utslippene brennes av i Tyskland eller i Norge? Globalt sett er dette et nullsumspill. Likevel er man villig til å bruke ganske store summer for å gjennomføre dette tiltaket. Kan representanten forklare meg om fornuften i et sånt tiltak er noe annet enn å flytte utslippene mellom land?
-0	Jeg kan avkrefte at Fremskrittspartiet er sneversynt eller korttenkt, så da har vi avklart det! Jeg har lyst til å være veldig tydelig på at vi har etablert Norges forskningsråd for å sørge for at man har nasjonale konkurransearenaer nettopp for, som representanten Tingelstad Wøien sier, å gi støtte til slagkraftige miljøer. Å fragmentere dette ned til en hel haug med små programmer tror ikke Fremskrittspartiet er bærekraftig. Det fører i hvert fall ikke til å bygge sterke, slagkraftige forsknings- og innovasjonsmiljøer. Og når det gjelder næringslivet der ute, vil jeg minne representanten Tingelstad Wøien om at Fremskrittspartiets budsjettframlegg har en betydelig styrking av postene Brukerstyrt innovasjonsarena og Forny 2020, som kommer nettopp denne typen næringsliv til gode, og ikke minst også Skattefunn-ordningen, som er en av de ordningene som er enklest å forholde seg til.
-1	Nå tar stortingsflertallet i løpet av dagen og banker igjennom 1½–2 milliarder kr mer til kommunene neste år. Dette er imot Regjeringens vilje, men det er jo helt på linje, eller kanskje til og med litt for lite, med det flertallet av Kristelig Folkeparti-ordførere land og strand rundt har hatt med i sine kveldsbønner. Og det er helt i samme retning som Kristelig Folkepartis program, som ønsker at den velferden fellesskapet skal kunne gi, er i balanse med den velferden og den velstanden som finnes i det private. Og da er spørsmålet mitt: Kan vi nå stole på at Kristelig Folkeparti vil følge opp stortingsvedtaket, sette foten ned og stå på den, hvis Regjeringen med kalkulatorkraft prøver å kutte vekk de altfor små, men sårt tiltrengte påplussingene som vi i dag gjør i Stortinget?
-0	For å få rett til opplæringspenger er det et vilkår at man må ha tapt minst 20 pst. av arbeidsinntekten. Dette henger sammen med at opplæringspenger beregnes og utbetales som sykepenger. 20 pst. redusert arbeidsinntekt tilsvarer en normalarbeidsdag. Inntekt må totalt sett være redusert tilsvarende én arbeidsdag per uke, dvs. at inntektstapet kan deles opp slik at det til sammen utgjør én arbeidsdag i løpet av en uke. Dersom opplæringskurset er av kortere varighet, f.eks. 2–3 timer én dag i uken, vil vilkårene ikke være oppfylt. Arbeids- og velferdsetaten har ikke endret sine rundskriv på dette området. I forbindelse med omorganiseringen av saksbehandlingen av opplæringspenger til to fylkesvise forvaltningsenheter, ble det imidlertid oppdaget at det i enkelte saker hadde skjedd feilbehandlinger – i strid med regelverket. Når vilkårene for en ytelse ikke er oppfylt, er etaten forpliktet til å avslå kravet eller stanse løpende utbetalinger. Etaten kan ikke innvilge opplæringspenger uten grunnlag i regelverket, selv om opplæringskurset i seg selv er et godt tiltak. Jeg mener at regelverket for opplæringspenger er hensiktsmessig, og ser ikke noen grunn til å gjøre endringer per dags dato. Arbeidsgiver kan imidlertid være fleksibel og inngå avtaler med arbeidstaker om velferdspermisjon med lønn, og opplæringsinstitusjonene kan også tilpasse sine kurs, slik at foreldre fyller vilkårene for rett til opplæringspenger.
-0	Det var interessant å høre representanten Solhjell. Egentlig burde Høyre fått alle replikkene, for det var jo bare Høyre han snakket om – ingenting om SVs politikk, men mye om det han mente var Høyres politikk. Jeg har tenkt å utfordre ham på et annet område, jeg har tenkt å utfordre ham på det finansministeren uttalte, nemlig at skattekutt betyr over tid velferdskutt. Da definerer han at alle skattepengene går til velferd, og at det offentlige er de eneste som kan bidra med velferd. Som SV-representant er kanskje representanten Solhjell enig i det. Eller mener han at penger som man har i egen lomme, og som man kan bruke til det man ønsker, også kan defineres som velferd? I så fall er representanten Solhjell til høyre for finansministeren. Det var et ganske oppsiktsvekkende utsagn fra finansministeren.
-0	Mitt oppfølgingsspørsmål går til fiskeriministeren. Det første fiskeriministeren gjorde, var å fryse de igangsatte strukturordningene som var helt nødvendige for å redusere overkapasiteten både på sjø og på land. Dette førte selvfølgelig til store protester fra fiskeindustrien. Det var verdier på over 1 milliard kr som fiskeriministeren satte på spill over natta. Heldigvis tok fiskeriministeren til fornuft etter hvert, omgjorde denne frysingen og innførte mer langsiktighet. Nå har vel alle som er interessert i Soria Moria-erklæringen, lest den. Der står det jo at man skal gjeninnføre en gammeldags og umoderne fiskeripolitikk. Men vil statsråden ha en dialog med næringen før man iverksetter den politikken?
-0	Når vi har vurdert dette, er utgangspunktet at det skal være en rettferdig balanse. Vi skal rette opp menneskerettighetsbruddet, ikke ha en forskyvning av den ene eller den andre parts interesse. Hvis vi hadde ønsket det, mener jeg at vi burde lagt frem en lovproposisjon om revisjon av hele festeinstituttet. Det har vi valgt bevisst ikke å gjøre. Det er også ulike vurderinger, også i juridiske miljøer, av hva som skal til for å rette opp det menneskerettighetsbruddet. Men det er det som har vært utgangspunktet, og da er utgangspunktet å sikre en rettferdig balanse. Men så har også Menneskerettsdomstolen sagt at det er loven i seg selv som er problemet, og det er derfor vi da har måttet komme til Stortinget med dette lovforslaget.
-1	Den saken som er omtalt i mediene i dag, er en meget alvorlig sak, fordi den illustrerer at det ikke er slik at Stortinget nødvendigvis kan stole på at det forsvarsministeren sier fra denne talerstolen, er det Forsvaret faktisk retter seg etter. Og da er man i en meget alvorlig situasjon. Punkt 1: Det virker som om det er ganske tilfeldig at det har blitt offentlighet rundt at det er brukt klasebomber i forbindelse med øvelser på Hjerkinn. Og da blir spørsmålet: Vet vi om det er brukt før? Vet vi om det er gjennomført den type øvelser med bruk av klasebomber på norsk jord tidligere? Punkt 2: Er det sånn at et land med en regjering som sier at den skal bekjempe bruk av klasebomber internasjonalt, lar seg presse av andre NATO-allierte til å bruke sitt eget territorium til forsøk med den type våpen som man selv arbeider for å avskaffe? Og punkt 3: Den eventuelle blindgjengeren som nå ikke er detonert, viser jo med all tydelighet hvorfor det er viktig å bekjempe denne type våpen. Det er andre land som er bombardert med klasebomber, og som har massevis av udetonerte blindgjengere liggende igjen. Vi er altså i en situasjon hvor det er to saker som aktualiseres. Den ene dreier seg om denne faktiske situasjonen, som statsråden har satt i gang etterforskning av i morges, men som Stortinget nå ikke kan få full oversikt over, fordi statsråden ikke har full oversikt over det. Derfor er denne saken enda mer alvorlig. Forsvarssjefen har ikke oversikt, ifølge Krohn Devold, og Forsvarsdepartementet og forsvarsministeren har ikke oversikt. Da er vi rett og slett i den situasjonen at dette er en meget alvorlig sak. Stortinget har tidligere bedt Regjeringen om å bekjempe dette internasjonalt, men vi har altså et forsvar som ikke forstår alvoret i situasjonen. Det kan jo ikke være sånn at man på lavere nivå i Forsvaret ikke forstår, at i det øyeblikket man blir forespurt om øvelse med bruk av klasebomber i Norge, ringer det ingen bjeller, ingen forstår at forsvarsministeren må forespørres, og ingen forstår at forsvarssjefen må forespørres. Da dreier det seg til sjuende og sist om hvorvidt forsvarsministeren har kontroll over sitt eget departement. Jeg forstår at forsvarsministeren ikke er i stand til å gi noen redegjørelse om de faktiske forhold i denne saken i dag. Men jeg vil spørre om når Stortinget kan få en redegjørelse om denne saken, når forsvarsministeren har full oversikt, og om forsvarsministeren også er beredt til å orientere Stortinget om de prinsipielle spørsmålene som denne saken reiser, nemlig om forsvarsministeren har full kontroll over eget departement.
-1	Det 20. århundret var på mange måter demokratiets århundre. Det var i dette århundret demokratiet som styreform fikk sitt endelige gjennombrudd. Selv om det gjennom hele århundret var flere store tilbakeslag, står en ved inngangen til det 21. århundret igjen med at de aller fleste land i en eller annen form ønsker å fremstå som demokratiske. Det er ikke lenger de som er for demokratisk styreform, som må begrunne hvorfor dette er en god styreform. Det er de som mener styreformen ikke er god, som må begrunne sitt standpunkt. Også i denne trontaledebatten har det vært en hyllest til demokratiet med bakgrunn i valget i Rest-Jugoslavia og folkets overtakelse av makten i landet. Det er grunn til å glede seg over at enda et land beveger seg i demokratisk retning. Alle demokratiske land har et felles ansvar for å støtte opp om skjøre demokratier som skal starte på en møysommelig vei med bl.a. å bygge opp politiske institusjoner. Hvorledes står det så til med vårt eget demokrati, vårt eget folkestyre? En enkel diagnose kan oppsummeres etter følgende hovedlinjer: For det første. Valgdeltakelsen går ned ved valg til kommunestyrer, fylkesting og storting. Litt over halvparten av de stemmeberettigede gidder å benytte seg av stemmeretten. For det andre. Det er frustrasjon i de politiske organer lokalt og regionalt fordi det politiske og økonomiske handlingsrommet er så lite. Et godt fungerende lokal- og regionaldemokrati er motoren i et levende folkestyre. Det er der de viktigste politiske avveininger, prioriteringer og politiske løsninger skal finnes. Det er dessuten lokal- og regionalnivået som rekrutterer politikere til sentralnivået. For det tredje. Når jeg snakker om reform av offentlig sektor, er det stort sett forvaltning og tjenesteproduksjon som står på den politiske dagsordenen. Reformen blir begrunnet med at en skal skape en mer effektiv lokal og regional forvaltning og ikke med at det er nødvendig for å få lokaldemokratiet til å fungere bedre, at den folkelige deltakingen skal bli større. For det fjerde. Demokrati og politisk styring blir fremstilt som en trussel mot enkeltindivid og marked. Politisk innblanding blir framstilt som noe negativt, det er noen der ute som er ute etter å gjøre livet vanskelig for enkeltindividet, stikke kjepper i hjulene for den enkeltes frie utfoldelse. For det femte. Politikerforakten er økende. I god historisk tradisjon nører populistiske grupper og partier opp under politikerforakten. Det samme ser vi i andre vesteuropeiske land, der sterke nasjonalistiske partier vinner fram i valg. I kraft av sitt menneskesyn vil disse gruppene lett utvikle seg til å bli antidemokratiske fordi de avviser den grunnleggende normen for et demokratisk system, at alle er kompetente til å være med, og at alle har samme rettigheter. For det sjette. Flere politiske beslutninger blir overlatt til markedet. Å bruke markedet til å fordele velferdsgoder er dårlig, fordi velferdsgoder ofte er knapphetsgoder. Rettferdig fordeling av velferdsgoder kan bare skje gjennom politiske beslutninger og politiske prioriteringer. I det politiske demokratiet har vi alle én stemme, i markedet er den enkeltes styrke avhengig av lommeboka og kjøpekraften. La oss forutsette at deler av denne diagnosen i alle fall er korrekt. Hva er så de politiske svarene så langt i denne debatten? For det første. Flytte ansvaret for sykehussektoren, fra å være underlagt regionaldemokratisk prioritering til sentralstyring. For det andre. Fra Fremskrittspartiet har vi fått forslag om at staten skal påta seg ansvaret for utdanning, helse, eldreomsorg – altså en forflytning fra politisk styring lokalt til lovfestede rettigheter for den enkelte. Ønsker en å ta et skikkelig kvelertak på det lokale folkestyret, er dette glimrende forslag. Vårt lokale og regionale folkestyre har verdier i seg selv som det er vårt ansvar å ta vare på. Uansett hvilke gode tjenester vi utvikler, hvis folkestyret blir svekket, blir helt sentrale deler av velferdssamfunnet borte. Grunnlaget for et godt og tjenlig velferdssamfunn er et levende folkestyre som foretar de politiske prioriteringene og de økonomiske veivalgene. Det er kun et levende folkestyre som kan videreutvikle velferdssamfunnet, og som kan endre på det uverdige forhold at det i Norge er over 70 000 barn som lever i fattigdom. Det er ikke markedet som kan løse de problemene, det er kun politiske valg og politiske prioriteringer. I tillegg til at vi har 70 000 barn som lever i fattigdom, er det også veldig mange voksne sammen med disse barna. Kun gjennom et aktivt arbeidsmarked som har evne til å fange opp dem som ikke alltid fungerer på topp og gjennom offentlige velferdsordninger kan fattigdommen bekjempes. Den situasjonen er en skamplett, og må fjernes snarest. Omsorgen for privat kapital har vært stor i denne debatten. Utbytteskatten og konjunkturavgiften vil slå bein under næringslivet, blir det sagt. Så langt i debatten er det få som har bekymret seg for arbeidskraften som tross alt utgjør den viktigste produksjonsfaktoren og verdiskaperen. Vi har et utdanningssystem som er preget av offentlig fattigdom. Det næringslivet som skriker over seg over en konjunkturavgift på 1,5 pst., har få kommentarer til at Norge ligger nesten på bunnen innenfor OECD-området når det gjelder satsing på forskning. Skal Norge komme opp på OECD-nivået, må vi bruke 9 milliarder kr mer, og da kommer vi opp på gjennomsnittlig OECD-nivå. Det betyr å øke innsatsen med 40 pst. i forhold til dagens nivå, og minst halvparten må komme fra det offentlige. Og det er gjennom økt forskning, økt FoU-innsats, vi skal skape nye produkter, nye produksjonsprosesser, som igjen skal skape de nye arbeidsplassene vi skal leve av når oljealderen en gang er over. Statsbudsjettet så langt tyder ikke på at det er stor vilje til å ta dette på alvor. Det tyder heller ikke på at det er stor vilje til at det offentlige skal øke sin innsats. Om Norge skal være konkurransedyktig eller ikke, avgjøres ikke av en beskjeden konjunkturavgift som næringslivet betaler av et stort generert overskudd. Spørsmålet er om vi er villig til å utdanne befolkningen slik at vi som land kan oppnå de fordeler som en utdannet befolkning gir. Det er grunn til å glede seg over at det er tatt et løft for lærerlønningene ved årets tariffoppgjør. Regjeringen tok på alvor de sterke signalene som kom fra Stortinget. Vi får håpe at dette påvirker rekrutteringssituasjonen. Vi håper at vi på denne måten kan være med og heve skolen og gi den den status som er nødvendig for å sikre fremtidig rekruttering. Det er også grunn til å glede seg over at det skjer mye spennende i norsk skole, men det som likevel fremstår som situasjonen i skolen, er at den er preget av en ressurskrise. Vi i SV mener tiden er inne for å ta et skikkelig økonomisk løft for skolen, først og fremst innenfor grunnskolen. Der er manglene størst, der er problemene størst. Vi foreslår å innføre minstestandarder i form av et timetall. Dette skal være med og utjevne forskjellene mellom kommunene. Det er altfor store forskjeller mellom kommunene når det gjelder ressursinnsats. Vi ønsker å stimulere til kreativitet, til utprøving av nye arbeidsmåter og til nye organisasjonsformer. Dette er helt nødvendig hvis vi skal utdanne ungdom til å gå inn i et arbeidsliv som stiller helt nye krav til arbeidsmåter. Jeg tar opp det omdelte forslaget.
-0	I Dagbladet for i dag står det: «Kreftsyke offer for pengemangel. Kreftpasienter får ikke de nyeste og beste medisinene på grunn av pengemangel.» – Det går i realiteten rett inn i den debatten vi har i vårt land, at når den norske stat mottar nye, ubudsjetterte og uventede merinntekter, samtidig som statsminister, finansminister og arbeiderpartileder gjentar til det kjedsommelige at Norge er et av verdens rikeste land, så stiller vanlige mennesker seg spørsmålet: Hvorfor kan ikke det i noen større grad, komme det norske folk til gode? Jeg tror faktisk det er veldig mange områder hvor vi kan være mer imøtekommende overfor den generasjonen vi nå har. Det virker særlig for de eldre som om situasjonen er den at når det går bra med norsk økonomi, skal pengene legges til side til Kjell Magne Bondevik, Thorbjørn Jagland, Jan Petersen og Carl I. Hagen er pensjonister. Hvorfor kan ikke i større grad de som bygde opp dette landet, også få en noe bedre og tryggere alderdom? For meg er det et verdispørsmål, som statsministeren elsker å snakke om. Er det virkelig slik som statsministeren, finansministeren og Jagland hevder, at vi har ingen mulighet til å bedre situasjonen for dem som bygde opp landet? Er det slik at hvis vi bruker penger, får vi økt inflasjon, forverret konkurranseevne og et mulig fremtidig tap av arbeidsplasser og en håpløs fremtid? Jeg tror faktisk vi kan gjøre langt mer enn det vi i dag gjør, uten å gå i den fellen som også vi i Fremskrittspartiet vet det er lett å gå i. Hadde vi f.eks. satt opp statsbudsjettet litt annerledes, hvor vi på én side holdt ting som helt klart ikke påvirket norsk innenriksøkonomi, bl.a. kjøp av varer og tjenester i utlandet, og kjøp av varer og tjenester hvor man hadde en viss mulighet over noen år til å tilpasse aktiviteten til økonomien, ville vi sluppet den debatten om at hver eneste krone som bruktes skaper inflasjon, uansett om den brukes til å kjøpe noe teknisk utstyr i utlandet som ikke påvirker norsk økonomi i det hele tatt, eller om den brukes til å etterspørre arbeidskraft i det norske markedet og derved øker etterspørselen. Jeg er overbevist om at en slik oppsetting ville vist oss en del muligheter. Vi kan nemlig gjøre en del som ikke påvirker norsk innenriksøkonomi. Det meste av medisiner er produsert i og kjøpt fra utlandet. Det har ingen innvirkning på norsk økonomi eller inflasjon. Hvorfor kan vi ikke da sørge for at det som fins av god, brukelig og helsebringende medisin, i større grad kan komme norske pasienter til gode? Hvorfor skal vi lese om at det i Norge er pengemangel, ikke mangel på arbeidskraft, men pengemangel, som er skyld i at vi ikke har den beste kreftmedisinen? Det er mer og mer snakk om å importere mer arbeidskraft. Vi sier at på enkelte områder har vi mangel på arbeidskraft, og da skal vi liksom åpne for ny arbeidskraftinnvandring. Har virkelig Jagland, Petersen og Bondevik glemt at det ikke er så mange år siden arbeidsledigheten var det store problemet i Norge? Vi kan ikke importere mer arbeidskraft fordi om vi kanskje akkurat i år 2000 vil ha mangel på arbeidskraft, når vi ikke vet om vi vil ha arbeidsledighet om tre-fire år. Da må det være langt bedre at vi, hvis vi ikke har mulighet til å produsere varer og tjenester selv som følge av mangel på mennesker, i større grad importerer tjenester. Det har vi finansiell mulighet til. Norge er i den situasjonen at vi i langt større omfang kan og bør organisere kjøp av helsetjenester fra utlandet. Det er mange pasienter som venter på operasjoner, som ikke er nødvendig ut fra en livstruende situasjon. I langt større grad burde vi kunne fjerne våre helsekøer ved å tilby pasienter som selv ønsker det, å bli operert i utlandet. I stedet for at vi flytter personell til Norge for å utføre operasjoner her, kan de pasienter som selv ønsker å få en raskere operasjon, få det ved ledig kapasitet i utlandet. Det samme gjelder eldreomsorgen. Det er mange eldre i Norge som mottar offentlig hjelp, og hvor det er mangel på personell til å utføre hjelpen, det være seg hjemmehjelp, hjemmesykepleie eller annen omsorgshjelp, f.eks. i omsorgsboliger eller i sykehjem. Også der er det fullt mulig å tenke litt nytt og rasjonelt og lage tilbud til dem som selv ønsker det, om kortere eller lenger opphold på norskdrevne og norskledede institusjoner bygd og etablert i andre land, i et mye varmere klima. Mange vil gjerne reise på ferie til Kypros, til Spania, til Kanariøyene og til Mallorca. Hvorfor kan vi ikke etablere tilbud på disse stedene til de av våre eldre som selv ønsker det? Man kan ha noe norsk personale som har den daglige kontakt med de eldre, mens de som lager maten, gjør rent, vasker klærne og vedlikeholder bygningene, kan være lokal arbeidskraft. Da ville mange få et bedre tilbud i varmere klima, som i seg selv ville være helsebringende, samtidig som vi ikke i det hele tatt ville ha den etterspørselsvirkningen på det norske arbeidsmarkedet, hvor man hevder at det er mangel på folk. Både i helsevesenet og eldreomsorgen, hvor man sier at knapphetsfaktoren er arbeidskraft, kan vi altså i realiteten importere tjenestene ved å tilby behandling i utlandet for dem som vil det. Nå vil sikkert en eller annen avis si at nå vil Hagen eksportere de gamle. Men jeg sier altså ettertrykkelig at det skal være frivillig. Og jeg har vært i kontakt med ganske mange eldre som svært gjerne ville være én, to, tre eller fire måneder i et varmere land, hvor de kunne få nødvendige tilbud. Det kan organiseres på mange forskjellige måter også der, etter hvilken grad av omsorgstjenester som er nødvendig. Hvis det er slik at man gjerne ville hatt muligheten til å hjelpe også alle friske eldre til et bedre liv, men at vi ikke kan øke pensjonene og ikke kan gjøre noe fordi det øker etterspørselspresset på norsk økonomi, kunne man altså, som en kommune i Danmark har gjort, tilby en del pensjonister ferieopphold, betalt av staten, i utlandet. Mitt poeng er at jeg syns det er umoralsk at når vi har god økonomi og får uventede penger som ikke er forhåndsbestemt i et budsjett, så går de uten debatt, uten diskusjon, inn i det såkalte oljefondet for å betale pensjonene til Bondevik, Hagen, Petersen og Jagland når vi måtte trenge det om en del år. Vi må kunne gjøre noe også for dem som har bygd dette landet. Vi må kunne sørge for at de også får en glede av situasjonen. Jeg snakker ikke om vedvarende ordninger som ikke kan tilpasses situasjonen hvis oljeprisen faller. Jeg er enig med Jagland i at vi ikke kan ha fast basis på det, men noe kan vi gjøre. Når vi bruker penger i utlandet, og det ikke har virkning på norsk økonomi, kunne vi stimulere f.eks. til økt aktivitet når det gjelder reklame for norsk reiseliv rundt omkring i verden. Det påvirker ikke norsk økonomi, med mindre man da får økt turisme, som man i alle andre sammenhenger sier er bra. Vi kunne og burde nå ha satt i gang en relativt omfattende kampanje internasjonalt for å vinne gehør for hvalfangst og selfangst, særlig fordi selen nå spiser et kvantum fisk tilsvarende de norske fiskekvotene, og vi er dermed nødt til å redusere selbestanden for at det skal bli mer fisk til norske fiskerier. Vi har muligheten til å sette i gang aktivt påvirkningsarbeid i utlandet for å få fortgang i dette, og hvis det nå blir ledighet i fiskeflåten som følge av lavere kvoter, kunne man gå over til selfangst. Vi har altså mange muligheter i den situasjonen Norge er i. Det som var det gode med den siste oljekrisen, er at oljeselskapene nå planlegger, basert på at oljeprisen skal ligge på 10–12 eller kanskje 13 dollar, og det bør de fortsette med, for vi har ingen garanti for at dette blir den langsiktige situasjonen. Men det å late som om vi ikke nå har en mulighet til å gjøre ting for det norske folk som følge av den nye økonomiske situasjonen, er meningsløst. Mine spørsmål til Høyre, Arbeiderpartiet og Regjeringen er: Hvorfor skal ikke de som bygde opp dette landet, få en fordel av den nåværende situasjon? Og hvorfor i all verden skal, som jeg nevnte i en replikk tidligere, norske bilister ha omtrent Europas høyeste bensinpris, når Norge har muligheten til å holde en stabil bensinpris mellom 6,50 kr og 7 kr? Det ville komme barnefamiliene til gode, det ville komme hele det norske folk til gode. Men så sier altså regjeringspartiene og Arbeiderpartiet: Nei! Når oljeprisene går opp, skal det norske folk betale mer for bensinen. Hva slags verdimessig holdning er dette overfor dem som vi er satt til å representere? Jeg syns det er helt meningsløst. Vi kan også, og bør sannsynligvis av flere grunner, kjøpe undervisningstjenester i utlandet. Jeg vil si at når det gjelder høyere utdanning ved universiteter, burde vi satse på å sende flere til utlandet for å studere. Da ville vi redusere etterspørselspresset på alt det som det medfører å produsere høyere utdanningstjenester i Norge. Og de som studerer i utlandet, får en tilleggskompetanse i form av språk, kultur, kunnskaper, kontakter og venner, og de blir mer innstilt på det som skjer når det gjelder globaliseringen. Vi har helt åpenbart sett det fornuftige i at vi har en stor import av klær og sko. Selvsagt kunne vi ha produsert alle skjorter, dresser, kjoler, bluser og sko i Norge. Da ville riktignok prisen på et par sko ligge på 3 000 kr og en dress på 6 000 kr. Men vi har importert det fordi det tjener både dem som produserer det i utlandet, og det tjener oss. Det samme kan vi også gjøre med tjenester. Det ser ut som det er en blokkering hos flertallet i denne salen mot å gjøre det. Men vi kan sørge for gebyrstipend og betaling til utenlandske universiteter som kan gjøre det fordelaktig for norske studenter i større grad å studere i utlandet, skaffe seg kompetanse og kunnskaper der, og lære seg språket. Vi behøver ikke å gjøre alt dette selv. Det er en del ting vi må gjøre her, men i de tider hvor vi har en god utenriksøkonomi, må man kunne begynne å tenke litt nytt. Man klager over manglene her hjemme, at det er for liten kapasitet. Men vi kan ikke bygge opp en kapasitet i de gode tider som vi kanskje ikke har råd til i de dårlige, for da er det vanskeligere å omstille seg, men vi kan i realiteten bruke mulighetene i gode tider. Når det gjelder utstyrsanskaffelser som ikke påvirker norsk økonomi, kan vi sørge for at norske skoler og universiteter har det beste IT-utstyret som er å skaffe. Det kjøpes fra utlandet og påvirker ikke økonomien, det bare påvirker mulighetene til å få en god utdanning ved skolene og universitetene. Vi kan også sørge for at norske sykehus har det mest toppmoderne utstyret som kan skaffes, for det produseres i utlandet og påvirker ikke norsk økonomi, pluss at det ville effektivisere virksomheten. Jagland og Bondevik sa i sted at vi må se på måten sykehusene blir styrt på. Ja, det har vi gjort i 15 år. De sier nei hver gang det kommer forslag fra Fremskrittspartiet om å gjøre det nødvendige, nemlig å samle alle sykehusene til et ansvar for staten, slik at ikke fylkeskommunepolitikere og rikspolitikere skylder på hverandre. Det er jo de samme som har styrt helsevesenet i alle år, som motsetter seg hver gang vi andre foreslår nødvendige endringer, som det er mer og mer oppslutning om. Så må jeg gratulere Thorbjørn Jagland med at han har greid å flytte på 0,4 pst. av budsjettet, greid å sikre kommunene 0,5 pst. mer penger, og som ser på disse 0,4 pst. og 0,5 pst. som en stor seier. Det er ganske godt gjort.
-1	Jeg tar ordet egentlig for å svare på representanten Borghild Tendens henvisning til at det foreligger et forslag i SVs nye program for neste stortingsperiode om at man skal gi skattefritak for dem som får betalt kollektivkort av arbeidsgiver, som det her er foreslått. Det er riktig at det foreligger et slikt forslag til behandling på SVs landsmøte til våren, men det er ikke vedtatt, og det vil nok bli diskutert. De momentene som har vært oppe i debatten her i dag, vil gjelde også for det forslaget som skal behandles i SV. Det er helt riktig, som det har vært sagt av både saksordføreren, statsråden og flere, at det har en positiv side, men det har også en bakside, og det er nemlig hvordan fordelingsvirkningene av et sånt skattefritak vil fungere. Man får dette betalt av arbeidsgiveren og får skattefritak og at det elementet som ligger i forslaget, også er fanget opp av minstefradraget. Jeg var for ikke så veldig lenge siden i en debatt hos arbeidsgiverorganisasjonen Virke. De hadde fokusert på at man burde få skattefritak for betalt treningskort på treningssenter av arbeidsgiver. Det samme argumentet og den samme problemstillingen vil gjelde for den type formål – og for alle andre gode formål, hvis man skal gå inn på prinsippet. Det har noen positive sider, men det har også en side i forhold til fordelingsvirkninger i skattepolitikken. Det er SV veldig opptatt av – kanskje ikke Venstre like mye, har jeg registrert i debattene vi har hatt i høst. Så da blir konklusjonen at hvis man skal styrke kollektivtilbudet, særlig i storbyene – i en region som Oslo-regionen – bygge det ut og få folk flest til å bruke det mer i framtiden, må man bygge ut infrastrukturen. Man må satse på å bygge ut jernbanen, satse på å bygge ut infrastrukturen rundt kollektivtransporten, og man må ha en politikk for å redusere prisen man betaler for å bruke kollektivtransporten. Det er det viktigste virkemidlet for å styrke og forbedre bruken av kollektivtilbudet. Da kan man ikke til enhver tid være på jakt etter forslag som bidrar til skattelette. For man trenger skatteinntekter for å kunne bygge ut kollektivtransporten, ikke minst i det omfanget som gjelder for hovedstadsregionen. Det handler om milliardbeløp i årene som kommer.
-1	Dette ser ut til å være en debatt med en rørende enighet. Alle vil ha et økologisk system i balanse. Vi er for et forsvarlig uttak også av sjøpattedyr, sett i et økologisk system som ikke bare omfatter sjøpattedyr og fisk, men som er et helhetlig økologisk system. Vi har også slått fast at vi har kvoter som vi faktisk bare tar en brøkdel av, og det diskuteres hvordan vi skal greie å ta ut de kvotene vi eventuelt har. Men jeg tenkte jeg skulle bryte litt med denne rørende enigheten, for her er det slik at opposisjonen hele tida er misfornøyd med regjeringas handlekraft når det gjelder sjøpattedyr. Jeg husker min første valgkamp, før stortingsvalget i 1989. Da hadde vi en fiskeriminister som het Mørk Eidem, som fikk hard refs fra opposisjonen på grunn av fangstforbudet mot vågehval. Det var et av temaene i nord. Så overtok opposisjonen makta, med en statsminister fra Høyre og en fiskeriminister fra Høyre. Og ingenting skjedde – det var taust. Så fikk vi forbudet bort med en ny arbeiderpartiregjering på 1990-tallet. Men hele tida har det vært slik at opposisjonen på en måte ikke har vært fornøyd med handlekraften til regjeringa. Jeg tror litt av dette ligger i at vi har en del internasjonale relasjoner som de forskjellige regjeringene møter når de kommer i posisjon, og som kanskje gjør det vanskelig å vise den handlekraften som mange av oss ønsker, fordi det er noen andre overordnede hensyn vi også er nødt til å ta, enten det er en regjering fra Arbeiderpartiet, en bred borgerlig regjering eller en sentrumsregjering – slik at vi i alle fall har det også med oss. Så tror jeg det er én ting som er viktig – nå skal jeg banne litt mer i kirka – og det er at vi har troverdighet. Jeg tror at når vi skal gå ut og ønske større uttak av sjøpattedyr, må vi ha en fiskeripolitikk som er uangripelig internasjonalt. Det betyr at noe av det viktige vi kan gjøre i en slik strategi, er at vi sørger for at alt rovfiske, alt ulovlig utkast, alt juks osv. innenfor fiskerinæringa forsvinner, slik at vi har et skikkelig seriøst uttak av fisk, og at alle ser at Norge mener alvor, i en fiskeriforvaltning som er bærekraftig. Da tror jeg vi har en større internasjonal troverdighet når vi skal ut og si at en del av denne forvaltninga også er uttak av sjøpattedyr. Det er et tema som ingen har berørt, men jeg synes jeg ser en helhet i dette, fordi det er vanskeligere for oss å ha troverdighet internasjonalt hvis man kan kritisere det menneskelige uttak av fisk, nemlig vår egen fiskeripolitikk. Det tror jeg også er en bit av vår internasjonale strategi.
-1	Statsråd Per-Kristian Foss var sjølv inne på og nemnde Kvidal-utvalet. Spørsmålet mitt til statsråden er i forhold til oppfølginga av Kvidal-utvalet si innstilling, som han gjorde greie for no ligg i departementet. Ingunn Yssen uttalte følgjande om det som kom ut av NOU-en til Kvidal-utvalet: «Jeg trodde utvalget skulle finne praktiske løsninger på hvordan vi kan sikre kjønnsnøytrale pensjonsordninger, og ikke utrede hvorvidt vi skal ha det.» På meg verkar det då som om ein i Kvidal-utvalet ikkje har funne løysingar på korleis ein framleis skal kunne tilby kjønnsnøytrale premiar. Så mitt spørsmål til statsråden er: Vil han vere oppteken av dette no i sitt vidare arbeid med desse spørsmåla? Og sender han òg over bestilling til Banklovkommisjonen om at ein skal vere oppteken av dei problemstillingane som fleirtalet har vore inne på i dag? Til og med Kristeleg Folkeparti har jo understreka kor viktig det er med kjønnsnøytrale og aldersnøytrale ordningar, og at ein skal sjå vidare på det. Kan vi få statsråden si forsikring om at det vil vere tema, sjølv om vi i mindretalet ikkje fekk fleirtal for vårt syn?
-0	Jeg synes det var riktig festlig at Jan Tore Sanner nå snakket om å satse på skole og utdanning, og jeg er veldig glad for at Høyre faktisk har begynt å gjøre det. Men når det gjelder innholdet i skolepolitikken, og det er jo det som er det viktige – Kristin Halvorsen kan gjerne le, men jeg har ingen problemer med å finne tilbake til forslag fra midten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet som ble hudflettet fra Høyres side, og som nå er viktige elementer i Høyres politikk – er vi veldig glad for at Høyre først endret sin politikk i samsvar med det vi har stått for tidligere, og så vil satse på det, men Høyre har fremdeles ikke tatt det siste skrittet. Hvis vi skal satse på skole og utdanning fra Stortinget, må vi gjøre det til et statlig ansvar. Det hjelper ikke å pøse ut noe penger til Kommune-Norge, så de kan bygge flere kulturhus, ansette flere byråkrater og bruke mer på representasjon. Det er jo først i det øyeblikket Stortinget på statsbudsjett bevilger direkte til skole og utdanning, at vi kan snakke om å satse på det. Vi har nå i over ti år sagt at skole og utdanning må bli et statlig ansvar, slik at vi kan styre pengene til skole- og utdanningsinstitusjoner. Vi har etter 15 år greid å få et flertall for dette når det gjelder sykehusene – med Høyre-støtte og til slutt Arbeiderpartiets. Det er en tilsvarende reform vi trenger i skole og utdanning, slik at vi får et best mulig tilbud på dette området over hele landet og ikke blir avhengig av lokalpolitikeres innfall i budsjettsituasjoner. Det er jo det som også er årsaken til at vi har hatt et forfall i skolebygninger. Der har det vært et desibeldemokrati. De som har ropt høyest i borggården når budsjettet vedtas, har fått penger, og så har man hver gang utsatt vedlikeholdet av skolebygningene. Det er det vi må få slutt på. Vi må få en helhetlig styring også av den sektoren. Men jeg regner vel med at det tar fire-fem år før Høyre kommer til akkurat det standpunktet også.
-1	Arbeidarpartiet er ikkje kjent for å vera det partiet som er offensivt i miljøpolitikken. La meg likevel seia at dersom ein satsar litt på gass for å fasa ut olje, vil det vera eit betre alternativ. Mitt spørsmål er knytt til det nye organet som skal ta seg av å utvikla alternativ fornybar energi, og som skal leggast til Trondheim. Eg synest det er fornuftig å flytta ting ut frå Oslo, men er det naturleg å legga eit fossilt brensel, altså gass, inn i dette organet? Ville det ikkje vera meir naturleg å oppretta nærast ein eigen organisasjon for gassatsing? Det er det eine spørsmålet. Og korleis kan statsråden forsvara å ta midlar frå eit budsjett for alternativ fornybar energi som allereie er skore ned på, for å satsa på gass? Kvifor gjer ein ikkje noko offensivt når ein veit at ein har heile Stortinget i ryggen for ei offensiv gassatsing?
-1	La meg først si til statsråden at jeg deler fullt ut hans vurdering av hr. Hedstrøms forvirring i denne saken, som om det skulle være private investorer som bestemte hvordan staten ønsker å forvalte sin egen portefølje og sitt eget eierskap. De private forvalter sitt på sin måte, og så må selvfølgelig Stortinget og Regjeringen forvalte de investeringer vi har gjort. Men det er akkurat dette samrøret som Hedstrøm her gir uttrykk for, som viser hvor lite han har forstått av denne tristessen av en sak som IT Fornebu faktisk er. Historiens dom over dette kommer til å bli nådeløs, men det skal vi ikke ta i dag. Mitt spørsmål til statsråden er: Hvis det viser seg, gjennom denne statusrapporten, at man gjennom det engasjementet staten har, den tilretteleggingen som har vært foretatt ved IT Fornebu, ikke når de mål som Stortinget har satt – hvordan ser statsråden for seg at vi skal gå videre med dette? Betyr det at han ser for seg at vi skal avvikle eierskapet? Skal vi bruke statens posisjon til å finne på noe annet i disse lokalene på denne attraktive eiendommen? Hvordan ser statsråden for seg framtiden hvis det viser seg at dette blir den tristessen det faktisk synes som i dag?
-0	Jeg skjønner at dette åpenbart inngår i Inge Ryans nattlige drømmer, men det blir ikke nødvendigvis et sterkere sosialistisk flertall i Stortinget etter 2009 av den grunn. Det dette handler om, er hva slags styring av Norge vi ønsker. Fremskrittspartiet mener like mye i dag som vi gjorde i går, og før Lars Sponheims uttalelser, at det er ønskelig med et samarbeid mellom de ikke-sosialistiske partiene. Det ligger fast. Men vi vil ikke for enhver pris inn i regjering. Vi vil i regjering for å gjennomføre Fremskrittspartiets politikk i så stor grad som overhodet mulig, men i forståelse og samarbeid med andre partier som vi i så fall skal samarbeide med. At Venstre ikke ønsker å delta i dette, er jo en ryddig avklaring fra Venstres side, men det betyr ikke at det er full krig og full krangel på borgerlig side, som Ryan så gjerne vil fremstille det som. Det betyr at Venstre har gjort en avklaring. Andre ikke-sosialistiske partier har fortsatt som mål å arbeide for et regjeringsskifte i 2009. Det gjelder også for Fremskrittspartiet, og det betyr at vi kan klare å etablere realistiske alternativer til den sittende regjering i 2009.
-1	Det jeg og flere frykter, og som vi ikke føler oss trygge på, er at denne bygningen havner på det åpne markedet og blir solgt til høystbydende. Ingen av oss har lyst til å se pizzareklame på utsiden av den typen bygg. Vi vet at Norsk Bergverksmuseum har behov både for større plass, lager og formidlingslokaler, noe som de ikke har i dag. Alternativet til dette er et nytt bygg, som de selv anslår vil ha en kostnad på 10–20 mill. kr. Er det da noen grunn til å la Norsk Bergverksmuseum og andre nå gå i uvisse om hva som faktisk skal skje? Kan kulturministeren her garantere at denne bygningen vil bli overdratt? Og vil Kulturdepartementet vedkjenne seg og påta seg forvaltningsansvar for denne kulturhistorisk svært viktige bygningen videre?
-1	På vegne av representantene Audun Bjørlo Lysbakken, May Hansen, Siri Hall Arnøy og meg selv vil jeg få lov å legge fram forslag om å beskytte husstander mot telefonsalg hvis det ikke er gitt aktivt samtykke til dette.
-1	SV, som er en nødvendig del av flertallet bak innstillinga, støtter i hovedsak det som har vært sagt av representantene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet i saken. Mine kommentarer skal først og fremst knytte seg til noe av den begrunnelsen som Høyre har for sitt forslag, og som de gjentar her i debatten i dag. Man peker på problemene i helsesektoren og at det der er nødvendig å bruke mer overtid for at vi skal unngå at pasienter står i behandlingskø. Jeg må si at jeg reagerer ganske kraftig på det. Vi vet at mange av de pasientene som står i helsekø, står der fordi de har slitt seg ut i helsevesenet, fordi de fra før av har hatt for tøff arbeidsdag og for stor slitasje. Kampen i helsevesenet står ikke om at man skal presse dem som allerede har strukket strikken langt, til å strekke den enda lenger. Kampen i helsevesenet må stå om at vi skal greie å få til et helsevesen som både kan gi pasientene behandling, og som kan være en levelig arbeidsplass der det til og med skal kunne gå an å stå fram til pensjonsalderen. Det får vi ikke til hvis hovedfokuseringen skal være på at vi må tillate mer bruk av overtid. Rammen for hvordan man kan organisere overtida i dag, er god. Den er romslig, og det lar seg gjøre å få til avtaler der man kan bruke utstrakt grad av overtid. I denne saken ser det ut til at høyresiden i norsk politikk, som ellers i debatter fokuserer veldig på familieverdier og på at man skal bruke mer tid hjemme sammen med sine egne barn, glemmer det fullstendig. Her er det om å gjøre å få dem som jobber i omsorgsyrkene spesielt, til å jobbe enda mer. Det syns jeg er en politikk som overhodet ikke henger sammen, og jeg tror at man høster mye mer uføretrygding, mye mer sykdom, stress og press ved en slik fokusering i debatten. SV mener man bør fokusere på at man skal greie å få til et arbeidsliv der det er lik rett til deltakelse og jobbtrygghet, et menneskelig arbeidsliv der det går an å stå fram til pensjonsalderen, og med rom for nødvendig fleksibilitet og tilpasninger for ulike typer og ulike situasjoner. Et moderne arbeidsliv vil være litt annerledes enn slik arbeidslivet var før, men det gjelder først og fremst ikke de yrkene som representanten Erna Solberg nevnte i sitt innlegg, yrker innenfor den tradisjonelle industrien eller innenfor helsevesenet. For det er slike jobber hvor folk er nødt til å være til stede, noen steder må de være på plass døgnet rundt. De kan verken ta med seg jobben hjem eller flekse på noen som helst slags måte, fordi oppgavene ligger der. SV ser også at det kan være behov for en gjennomgang og en revisjon av arbeidsmiljøloven. Vi har i merknads form lagt inn de føringer som vi mener i hvert fall bør være en del av denne gjennomgangen. Men vi frykter at en gjennomgang nå i et litt tøft klima, der man også utsettes for stort internasjonalt og globalt press med hensyn til å svekke arbeidstakers rettigheter og å svekke lovreguleringer som skal beskytte og ta vare på verdier som vi syns er vesentlige, kan føre til at vi får et lovverk som i mindre grad tar vare på de verdiene som SV er opptatt av, nemlig at man skal ha et menneskelig arbeidsliv. Vi ser fram til en slik gjennomgang. Vi ønsker å si at loven bør forsterkes heller enn å svekkes, og vi vil også be om at man, når man går gjennom lovverket, ser på om det er mulig å gjøre det noe mer tilgjengelig enn det det er i dag. For det kan, slik som representanten fra Senterpartiet sa, være at det er mange lover på området, så det blir uoversiktlig sånn sett, men det kan også være noe med måten man skriver lover på, som gjør at de blir veldig utilgjengelige for dem som skal bruke dem. Det er viktig for rettssikkerheten at lovverket er slik at man ikke må ha mastergrad i jus for å kunne benytte seg av sine rettigheter og fortolke loven riktig.
-1	Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren: «I rundskriv F-51/98 foretar departementet en presisering av tidligere rundskriv om dokumentasjon om praksiskrav ved oppmelding til teoretisk del av fagprøven. For yrkessjåfører, tunge kjøretøy, er det krav om praksis både fra buss og tungt kjøretøy. Fagopplæringsnemndene praktiserer regelverket ulikt på grunn av noe uklare signaler fra departementet. Vil statsråden i samsvar med Opplæringsrådets vedtak presisere overfor nemndene at det ikke skal stilles krav om en prosentvis fordeling av ulik type praksis?»
-0	Det er en viktig sak forslagsstillerne her har tatt opp og skaper debatt om. Det skulle være helt unødvendig å forklare hvorfor korrupsjon virker så til de grader ødeleggende på økonomisk utvikling, ikke bare i utviklingsland. Korrupsjon fører til ressursmisbruk og sløsing, det gjør det vanskelig å etablere nye virksomheter, det fører til at enkeltstater ranes for penger og andre ressurser som ellers kunne bidratt til bedre levekår for folk flest. Nettopp derfor er det så viktig å avdekke korrupsjon, kartlegge den og bekjempe den. Korrupsjon finnes i alle land, også i Norge. Men i den vestlige verden, i OECD-landene, forekommer korrupsjon sjeldnere enn i utviklingsland, mye sjeldnere. Og her er vi ved sakens kjerne. Når korrupsjon er utbredt, er det nesten umulig å få den økonomiske utviklingen i gang. Og kommer den i gang, så er det bare et bitte lite sjikt helt øverst i maktapparatet som nyter godt av den. I Afrika merkes korrupsjonen overalt. Jeg har selv opplevd korrupsjon på nært hold i Afrika. Det er grunn til å sette et sterkest mulig søkelys på korrupsjon i de u-landene Norge gir bistand til. Norge bruker 27 mrd. kr årlig på u-hjelp, og resultatene står ikke i samsvar med innsatsen. Så ille er det at selv statsminister Jens Stoltenberg i en tale i FN i fjor krevde at skattebetalerne nå må få se resultater av bistanden. Mye av bistanden renner nok dessverre ut i sanden, pengene havner hos korrupte ledere i stedet for å skape fart i utvikling av velstand og velferd. Fremskrittspartiets stortingsgruppe har hatt møter med mange av de frivillige organisasjonene som deltar i norsk bistands- og utviklingsarbeid. De opplever også korrupsjonen. Noen ganger er de nødt til å tilpasse seg, i hvert fall delvis, og det kan derfor være interessant om disse organisasjonene deler sine erfaringer med oss. At regjeringspartiene aktivt stemmer imot å skape mer åpenhet om korrupsjon, er for meg helt uforståelig. Men jeg tror dette først og fremst bunner i en arroganse som ligger i at regjeringspartiene med tre stemmer mer enn opposisjonen kan tillate seg å ignorere alle initiativer fra andre. Her gjør de en tabbe. Forslaget i komiteen om en rapport om korrupsjon fra de organisasjonene som bruker norske skattepenger i utviklingslandene, er ikke å betrakte som et mistillitsforslag til regjeringen. Jeg kan forsikre om at hvis regjeringspartiene her stemmer for forslaget fra Fremskrittspartiet og Høyre, så sitter regjeringen like trygt. De får bestemme selv. Men å stemme imot et forslag om å kartlegge korrupsjon i u-landene, virker for meg helt meningsløst.
-1	Der gikk statsråden. Vi i SV ønsker at vi skal ha økt norsk matproduksjon på norske ressurser. Mat er verdens viktigste produkt. Klimaendringer truer, den globale matforsyningen er usikker, og hele verden trenger mer mat. Norge må ta sin del av det. Derfor trengs det endring og modernisering, men den endringen må gå i en annen retning enn det regjeringen har lagt opp til. Det er moderne å produsere mat på egne ressurser, det er moderne med små bruk og matentreprenører, det er moderne med ren mat og dyrevelferd – og det kan vel aldri være umoderne med arbeidsplasser. Vi må ha et jordbruk i hele landet, for det er slik Norge er skapt. Da må det være plass til både mindre bruk, kombinasjonsbruk og heltidsbønder. Vi må verne matjorda og bruke jorda i hele landet. Skal norsk mat komme fra egne ressurser og ikke fra mer kraftfôr, er vi nødt til å produsere mat der jorda er. Kraftfôr fra utlandet er ikke økt sjølforsyning. Bøndene må ha bedre inntekter enn det regjeringen og Kristelig Folkeparti og Venstre legger opp til. Det er nødvendig for rekruttering. Når det gjelder bruksstruktur, tror jeg ikke at ungdom ønsker seg et liv alene på en gard. Mange vil dyrke jorda og ha en annen jobb ved siden av. Det tror jeg er mye bedre for å rekruttere mange i framtida. Det er behov for forutsigbarhet i landbruket. Nå har vi hatt en skattepolitikk som slår i hytt og vær, og som det er veldig vanskelig å forstå at skal kunne gi noen trygghet for framtidige investeringer. Tilskudd og avgifter må være slik at man oppnår omlegging til økologisk forsvarlige driftsformer, også i konvensjonelt landbruk, og at økologisk landbruk ses på som noe langt mer enn en nisje for spesielt interesserte. Skal dette lykkes, kan en ikke samtidig stimulere til mer industrialisering. Alle nisjer i markedet må tas i bruk. Sammen utgjør de et stort volum, de gir mange desentraliserte arbeidsplasser, grunnlag for mange matentreprenører og mye spennende, ny mat. Det vil folk ha. Trenden i andre land er sterkere enn i Norge. Følger vi ikke med, kan det paradoksalt nok ende med – og vi er nesten der nå – at land som ikke har de samme gode forutsetningene for å få til å produsere enda mer miljøvennlig og økologisk, som oss, går forbi oss. Her er det viktig å bygge allianser med forbrukerne, for forbrukerne vil ha slik mat. Vi i SV ønsker å reversere forslagene om strukturendringer fordi det er feil retning, som tar fra småbrukerne, og fordi det ødelegger distriktsjordbruket. Matjord og bruk ligger spredt i Norge, og vi kan ikke se bort fra at Norge er langt mot nord og aldri blir flatt som Danmark, helt uavhengig av hva landbruksministeren mener. Dessuten er heller ikke landbruk i Danmark spesielt lønnsomt. Når regjeringen i tillegg til det tror at korn og poteter produseres på samme måte som plastposer og betongrør, må det gå gærent. Jeg mener at regjeringen trenger kurs i både geografi, biologi, agronomi og økonomi. All matjord i hele landet må holdes i hevd. Den blir jo liggende der den ligger, uavhengig av om noen tror det går an å slå det sammen til store bruk. Hvis disse småbrukene blir nedlagt, blir det ikke nok jord til å produsere den maten vi trenger. Nå har regjeringen og landbruksministeren prøvd å presse gjennom sin ytterliggående landbrukspolitikk på Stortinget, og da må Stortinget ta ansvar. Da de kjørte – og havarerte – landbruksforhandlingene, hadde SV håpet at flertallet på Stortinget, inklusive Venstre og Kristelig Folkeparti, hadde kunnet finne sammen og lagt et bedre opplegg for framtidas landbruk enn det vi nå ser. Det ønsket ikke Venstre og Kristelig Folkeparti, og det beklager SV. Når regjeringen strøk på svenneprøven første gangen, og man fremdeles lar regjeringen si at de skal stå fritt til å kunne forhandle om det de ønsker å forhandle om – og så får man komme til Stortinget etterpå og rette opp de verste feilene – betyr det at man ikke tar så store steg, men mange steg i feil retning for hvert jordbruksoppgjør som går. Jeg vil ta opp de forslagene som SV har fremmet i salen, fordi vi dessverre ikke sitter i næringskomiteen.
-1	Det var jo noe av dette jeg tok opp i mitt svar til representanten. Vi er veldig opptatt av å styrke ordninger som gjør at vi i Norge kan ha vedvarende høye fødselstall, at vi kan ha et mest mulig likestilt foreldreskap og et mest mulig likestilt arbeidsliv. Ordninger knyttet til foreldrepermisjon og foreldrepenger er viktige nøkler for å få det til. Derfor er selvfølgelig også rettighetene i forbindelse med den typen stønad et spørsmål av betydelig viktighet. Regjeringen har allerede gjort et arbeid for å utvide disse rettighetene. Jeg er enig med representanten i at det er en utfordring å sørge for at vi legger godt til rette også for den gruppen som i utgangspunktet ikke har disse rettighetene. Derfor skal vi ta det inn som en sentral del i arbeidet med en ny foreldrepengeordning.
-0	Representanten Henriksen sier at det sto ikke bra nok til den 22. juli 2011, og det har hun helt rett i. Gjørv-kommisjonen har pekt på det, en rekke andre viktige evalueringsrapporter har pekt på det samme. Den særskilte komité har pekt på det, kontroll- og konstitusjonskomiteen har pekt på det. Det er en erkjennelse som er positiv, selv om den kom etter en alvorlig hendelse. Nå sier representanten at de ikke har tid til å vente – men de satt altså i regjering i ytterligere to år etter den alvorlige hendelsen. Det jeg sa i mitt forrige innlegg, var at jeg var overrasket over hvor lite man hadde fått gjort på de to årene – kanskje fordi en ventet på Gjørv-kommisjonens rapport. Kanskje gjorde det at en ikke kom i gang med en del av de tiltakene som en uansett måtte komme i gang med. Situasjonen er nå annerledes. Jeg tillater meg igjen å oppfordre representantene fra Arbeiderpartiet til å se på kontrollsaken om samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet fra juni i år. Der er det lagt inn en rekke oversikter over hvilken innsats som er gjort siden regjeringsskiftet. Jeg synes det rett og slett er litt ubehagelig når man forsøker å dra samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet ned til å dreie seg om to ting. Nå har det kommet et par ting etterpå, 3 mill. kr til beredskapssenter i Østfold og et nasjonalt beredskapssenter, som vi faktisk har bra kontroll på, i motsetning til den forrige regjeringen. Vi har et realiserbart prosjekt som nå skal inn i forprosjektet sitt i 2016, og da vil det bli klart hva slags kostnadsrammer en legger opp til i KS2, hva slags beslutningsgrunnlag som etter hvert vil bli tydelig, og hvor lang tid det vil ta. Det vil ikke ta vesentlig lengre tid enn det som var utgangspunktet med Alna. Representanten sier også at vi ikke har gjort noe når det gjelder helikopterberedskap. Vi har forbedret helikopterberedskapen dramatisk.Vi har halvert responstiden, eller klartiden, for Forsvarets støttehelikopter til politiet fra to til én time. Det er en enorm forbedring. Den maritime beredskapen er det gjort mye med, og det handler om mer enn båter til beredskapstroppen. Jeg synes man banaliserer arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap på en måte som ikke er dette huset verdig, og jeg håper at en benytter anledningen til å sette seg bedre inn i hva som faktisk er gjort på dette området, i forhold til det behovet som er. Jeg sier ikke at vi er ferdig med alt – heldigvis er vi ikke det. Det er fortsatt arbeid som må gjøres. Men jeg synes det er viktig at en får denne debatten også på rett spor, ikke bare det faktiske arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap. Når det gjelder spørsmålet fra Henriksen om hvem som har det operative ansvaret ved flere alvorlige hendelser i samme politidistrikt, er jo ikke det noe spørsmål – det er selvfølgelig det politidistriktet som disse hendelsene skjer i. Spørsmålet er hva man skal gjøre i situasjoner hvor det er flere alvorlige hendelser i ulike politidistrikt. Det er det tre svar på, egentlig. Det ene er robustheten i operasjonssentralene, at etter nærpolitireformen vil det være seks operatører på hver operasjonssentral. Det andre er at vi har nabohjelp på plass. Det tredje er at vi har Politidirektoratet, som avgjør hvem som skal ta ansvar, hvis det er flere hendelser i ulike politidistrikt. Så alt dette er på plass.
-0	I utgangspunktet er det jo barnebortføreren som har ansvaret for å returnere et barn som er bortført i strid med Haag-konvensjonen, og så er det myndighetene i det landet som barnet er bortført til, som må gjennomføre de handlingene som er nødvendige i eget land for å sikre at barnet kommer tilbake til Norge. Samtidig mener jeg at vi har et ansvar for å bistå dem som utsettes for denne typen utrolig krevende situasjoner, og departementet er aktivt og fremoverlent for å sikre en sånn bistand. Vi har også hatt en arbeidsgruppe som har sett nærmere på hvordan departementet har arbeidet med disse sakene, for å se om det er forbedringspotensial. Et av forbedringspotensialene som jeg synes det er viktig å jobbe videre med, er at departementet på en mer effektiv måte kan bidra til at megling skjer, og at man ikke overlater det utelukkende til domstolen.
-1	Jeg vil ta opp det forslaget som er omdelt. SV mener at det er behov for en egen stortingsmelding. For noen uker siden var det kjøttbål som brant i Europa, og alle snakket om at vi trengte en ny landbrukspolitikk. Verken i St.meld. nr. 19 for 1999–2000 eller i forslaget til økologisk landbruk, forskningsstrategier og handlingsplan er det gjort en analyse av hva slags økologisk landbruk vi har i dag, og hva slags økologisk landbruk vi skal utvikle. Når denne analysen mangler, er det vanskelig å styre utviklingen. I disse to viktigste dokumentene er det ikke gjort noen vurdering av hvilket stadium utviklingen i økologisk landbruk befinner seg på. Det later til at man oppfatter at økologisk landbruk er ferdig utviklet, nå skal man liksom øke volumet på det. Og landbruksministeren hevder at man nå har en målrettet utvikling. Denne målrettingen går etter SVs syn nå kun på å få opp produksjon og omsetning. Men vi får ikke den utviklingen vi ønsker, hvis vi ikke bestemmer oss for å utvikle et rasjonelt og moderne økologisk landbruk. Da må vi fokusere på de nye økologene som tar i bruk moderne agronomi og moderne teknologi, og som satser på en rasjonell produksjon, samtidig som de ikke firer en tomme på miljø- og ressursvennlighet. Det er disse miljøvennlige økologiske gårdbrukerne som må prege det økologiske landbruket utad, og det er disse brukernes behov for ny kunnskap og ny teknologi som må være retningsgivende for forskning og utviklingsarbeid. Vi må spørre de moderne økobøndene og de konvensjonelle som har seriøs interesse i økologisk drift, og deres behov for ny kunnskap og ny teknologi må styre forsknings- og utviklingsarbeidet. Da tror jeg vi får en forskning som løser de agronomiske flaskehalsene, som gjør produksjonen sikrere, og som gir en ny og effektiv teknologi tilpasset økologisk produksjon og miljømål. Om noen år tror jeg vi da vil få suksesshistorier om økologiske gårdbrukere som ikke jobber seg i hjel, som ikke jobber mer enn konvensjonelle bønder, som kanskje tjener litt mer, og som er stolte av sin produksjon og sin miljøforvaltning. Det er flaskehalsene vi også må finne fram til, og ny teknologi som kan økologisere det øvrige landbruket. Så til markedsordningene og markedsrettingen. Ja, jeg har forsøkt å leke «frøken detektiv» mange ganger, men jeg har sjelden funnet noe, og finner jeg noe, så er det dyrt. Kundene må altså kunne finne det de skal ha. Økobøndene og -produsentene mangler Coca-Colas finansielle ryggrad, som gjør at de billig kan kjøre produkter fram i stort volum og presentere disse for forbrukeren. Det er der vi som offentlig myndighet har et ansvar for å sørge for at produktene kommer fram, synes og blir presentert på en delikat og fristende måte. Det er slik det foregår. Det er ikke uten grunn at mange satser mange millioner og milliarder på markedsføring. Det virker. Jeg – og SV – mener at komiteen ikke helt har forstått potensialet i økoproduksjon, og at de henger igjen i fordommene om biodynamisk produksjon. Det er 40 slike gårder i Norge i dag, og de øker ikke i antall. Det er heller ikke der SV ønsker satsingen. Komiteen har også, synes jeg, noe begrenset forståelse for at økologisk landbruk i seg sjøl faktisk er mer miljø- og ressursvennlig. Ministeren sier at han har tro på mer regional forankring, og det tror vi er riktig. Det settes nå av penger til pilotprosjekter. For eksempel har landbruksministeren gitt penger til stiftelsen BioInn, som har i oppgave å lage et pilotprosjekt for Hedmark og Oppland, hvor økologiske bønder og industri skal gå sammen med faglagene og utvikle moderne forbrukerorientert økologisk landbruk i innlandet. Dette støtter vi. Men vi mener at en stortingsmelding er nødvendig fordi vi må avklare hva slags økologisk landbruk vi ønsker å utvikle for å kunne styre forskningen, tilskuddsordninger, informasjon og organisasjonsstøtte, slik at vi får god effekt ut av ressursbruken. Det å satse på det moderne, forbrukerorienterte, økologiske landbruket er den beste strategien for å nå målet om 10 pst. økologisk matproduksjon i 2010. Det er også den beste strategien for å økologisere det konvensjonelle landbruket, men da må vi ha en bedre plan enn vi har i dag.
-0	Det har lenge knyttet seg stor interesse og spenning til prinsipper og prisnivå når det gjelder Statkraft-kontraktene til kraftkrevende industri. Vi har av industrien stadig fått høre hvilke rammebetingelser man må ha i denne bransjen. Store deler av den kraftkrevende industri beklager at det i dag ikke er større konkurranse på tilbudssiden i kraftmarkedet, noe som vil være en viktig forutsetning for at industrien som helhet skal kunne inngå kommersielle kraftavtaler med kraftleverandører. Kun enkeltstående industriselskap med en særlig gunstig kraftportefølje i form av egenkraft har i dag forutsetninger for å kunne lykkes i dette. Derfor vil vi i Fremskrittspartiet arbeide for at industriens rammevilkår må være mest mulig generelle og like for alle aktører. Et fungerende kraftmarked forutsetter også konkurranse på tilbudssiden, slik at kjøperne har mange selgere å forhandle med. Fremskrittspartiet mener at Regjeringen snarest må tilrettelegge for utnyttelse av norske vann- og gasskraftressurser, slik at industrien gis mulighet til i større grad å få delta i kraftutbygging og utvidet eierskap i kraftproduksjonen for bl.a. å sikre fleksibilitet på tilbudssiden, noe som industrien vil være tjent med. Regjeringens opplegg til nytt industrikraftregime er meget regelbundet, mangler fleksibilitet, og er utilstrekkelig overfor en slik utfordring, samtidig som det ikke behandler andre viktige forhold for å kunne lykkes i å oppnå konkurransedyktige kraftvilkår i fremtiden. Forslaget til prisvilkår tar utgangspunkt i et prisnivå på 15,5 øre/kWh, hvor systemtjenestene er innbakt. Gjennomsnittlig spotpris for perioden 1991-98 har vært 13,3 øre/kWh, og terminmarkedet fram mot 2004 ligger på 13-14 øre/kWh. Det tilbys i dag ti års kontrakter til om lag 15,5 øre/kWh uten at kjøperen må forplikte seg til å yte systemtjenester. Internasjonale industrikraftkontrakter har en fallende realpris, og marginalprisene på kull- og gasskraft ligger på 11-13 øre /kWh. Med andre ord, prisen på kraft som industrien blir tilbudt i denne avtalen, er en høyere pris enn den som for tiden er i markedet. For oss i Fremskrittspartiet er det helt klart et mål å føre en politikk som gjør at det kommer flere kraftprodusenter og selgere på banen. Norsk Hydro og Norske Skog har forhandlet seg fram til langsiktige leveranseavtaler med Statkraft, og Elkem har forhandlet seg fram til tilsvarende avtaler med Vattenfall. Norsk Hydro, Norske Skog og Elkem mener vel at de gjennom forhandlinger har fått bedre betingelser enn de ville ha fått i et fremtidig industrikraftregime. Det er følgelig ikke lenger samme behov for politisk fastsatte kraftpriser. Den økonomiske begrunnelse for at det offentlige burde være eier av kraftselskaper, var at man derved skulle hindre at privateide, regionale monopolselskaper utnyttet sin monopolmakt til å ta urimelig høye priser for elektrisk kraft. Dereguleringen av kraftmarkedet i Norge gjør at kraftselskapene ikke lenger har monopolmakt. Hovedbegrunnelsen for at kraftselskaper skal være offentlig eid, er ikke lenger til stede. Jeg kan ikke se en eneste fornuftig begrunnelse for at staten fortsatt skal være eier av Statkraft, og at kommuner og fylkeskommuner for så vidt skal være eiere av regionale kraftselskaper. I særdeleshet er det uheldig at eierrollen i Statkraft utøves av Energidepartementet, som samtidig har regulatorrollen i kraftmarkedet. Jeg vil beklage at denne proposisjonen blir behandlet før man behandler energimeldingen. Etter Fremskrittspartiets syn burde rekkefølgen vært snudd om, slik at Stortinget kan si noe om og gjøre noe med mangelen på elektrisk kraft i Norge. Til slutt: Jeg synes det er beklagelig at Regjeringen ikke har forhåndsklarert prinsippene for tildeling av kraft og om dette er i tråd med EØS-avtalen. Etter vårt syn burde Regjeringen ha forhåndsklarert prinsippene for tildeling av kraft med ESA før saken ble lagt fram for Stortinget. Til slutt tar jeg opp forslagene fra Fremskrittspartiet og forslagene fra Fremskrittspartiet og Høyre.
-1	Samtlige talere har understreket at dette er en historisk dag. Da blir det påfallende at man har satt av fem minutters taletid til hvert parti, og har gjort dette til en minidebatt. Dette er en historisk dag, og det burde vært en dag hvor Stortinget hadde gått gjennom denne saken i sin fulle bredde, sett på vårt forhold til jødene som minoritet i Norge, og også sett på hva denne saken sier om Norges evne til å håndtere andre minoriteter. Dette er også en sak av stor internasjonal interesse. Det er antakelig nesten ingenting Stortinget gjør i dette året, som kommer til å bli lagt så mye merke til internasjonalt, men derimot så lite i Norge. Med andre ord: Vi burde diskutert dette med den største grundighet. Det er en historisk dag, fordi det er en historisk unnskyldning Norge nå ber vår jødiske minoritet om. Selvsagt var det slik at det var Hitler-Tyskland og nazistene, og til sjuende og sist Hitler personlig, som var drivkraften i jødeutryddelsene. Men vi kan heller ikke se bort fra at nær sagt samtlige norske jøder ble arrestert av norsk politi. De politifolkene som gjorde det, visste selvsagt ikke i sin fulle bredde hvilken skjebne de personene de arresterte, ville møte, men de kunne heller ikke være i tvil om at noe fryktelig ville skje dem. Det var med andre ord nordmenn som deltok med plikttroskap eller iver i den norske versjonen av jødeutryddelsene, og det fortjener vårt jødiske mindretall å bli bedt om unnskyldning for fra Norge. Og dernest, da krigen var over, og man skulle gå inn i erstatningsspørsmålene, gikk vi oss bort i skiftejus, juridiske betraktninger og revisorbetraktninger. Vi glemte den uhyrlighet som var begått mot jødene, og forsøkte å sammenligne med det som også var begått av overgrep og grusomheter mot nordmenn. Men bortsett fra i Telavåg, var det ikke noe sted i Norge hvor man så å si forsøkte å utrydde en hel folkegruppe. Og uhyrlighetene i Telavåg kan heller ikke sammenlignes med det som skjedde med jødene. Til sjuende og sist – 50 år etter – har vi i alle fall mannet oss opp til å be om en unnskyldning som også får økonomiske konsekvenser. Men selv om dette er bra og gledelig, og selv om både regjeringen Jagland, regjeringen Bondevik og flertallet i justiskomiteen fortjener honnør for det som nå har skjedd, kan vi ikke se bort fra at det holdt på å gå helt galt. Det holdt på å gå helt galt da Skarpnes-utvalget kom med sin innstilling. Det var et utvalg som gikk seg bort i revisorbetraktninger og skiftejus 50 år etter at krigen var slutt, framfor å se på det moralske, politiske, filosofiske og verdighetsmessige oppgjør denne saken krevde. Og det holdt også – riktignok i mye mindre målestokk – på å gå litt galt i justiskomiteen, der man begynte å innkalle tilfeldige enkeltpersoner og relativt perifere internasjonale organisasjoner som høringsinstanser på linje med dem som representerer de jødiske minoritetene selv. Hvis vi overførte det som skjedde i justiskomiteen, til vår kirke i kristelig sammenheng, ville det være som om man samtidig som man innhentet synspunkter fra kirkemøtene og bispekollegiet, også innhentet noen enkeltpersoner som hevdet seg å representere kristenheten. Og samtidig som man innkalte Kirkenes Verdensråd, eller ikke innkalte dem i det hele tatt, innkalte man en relativt tilfeldig gruppe som representerer særstandpunkt innen kristendommen. Denne måten å håndtere et mindretall på, er alvorlig, fordi det sier noe om vår evne som flertallskristne – protestanter, eller hva man nå velger å kalle oss – til å håndtere mindretall. En annen gang kan det være muslimer, hinduer, buddhister eller andre religiøse mindretall det gjelder. Nå går man inn i et oppgjør som jeg støtter. Jeg støtter fullt ut flertallsinnstillingen fra komiteen, og det gjør SV også. Vi støtter det regjeringen Bondevik har lagt fram, men det må være soleklart at dette oppgjøret nå må gjennomføres slik det står i innstillingen, i et tett samarbeid med og under avgjørende innflytelse av Det Mosaiske Trossamfund. Det er så få jøder i Norge at det er ikke mulig å drive én barnehage og én eldreinstitusjon for ortodokse, én for reformerte og én for konservative jøder, slik man f.eks. kan gjøre i Israel. I Norge vil det jødiske samfunn bare kunne overleve hvis det holder sammen på tvers av motsetninger, på tvers av ulike religiøse tendenser, og det klarer det mosaiske trossamfunn. Det er også grunnlaget, tror jeg, for deres framtidige eksistens under det trykket som en flertallskultur som den norske alltid legger på et mindretall. Men trass i det nødvendige selvoppgjøret som vi ikke riktig får tatt på grunn av tiden, vil jeg likevel til sjuende og sist uttrykke at dette er en gledens dag, fordi vi nå endelig har fått brakt denne saken i havn og har fått tatt først og fremst det moralske, men dernest det økonomiske oppgjør med den skjebne norske jøder led.
-1	Eg vil oppmoda Presidentskapet om å gje høve til fem replikkar etter innlegg frå statsrådane, slik at partia slepp til, så me i dei komande debattane slepp å venta til treminuttsinnlegga. Sentrumsregjeringa foreslo ein reduksjon på 800 mill. kr på forsvarsbudsjettet. Eit noko labert, men likevel forsøk på å gjera noko innafor Forsvaret. Forsvarsministeren var veldig raskt ute og sa seg lei for sine eigne handlingar, m.a. i forhold til Kystvakten. Det som eg lurer på i fyrste omgang, når eg ser av budsjettinnstillinga at fleirtalet, som består av Arbeidarpartiet, Framstegspartiet og Høgre, brukar uttrykk som «meget kritikkverdig» og «uten at en i det minste sikrer at Stortinget forelegges et tilstrekkeleg beslutningsgrunnlag» og «uforsvarlig» – ein brukar altså ganske kraftige skyts – det er korleis forsvarsministeren taklar den kritikken som der kjem fram. Føler han at han har fleirtalet sin tillit? Så til budsjettet som no blir vedtatt. Er forsvarsministeren av den oppfatning at dette budsjettet tar omsyn til den sikkerheitspolitiske situasjonen som me har, nemleg at det ikkje er nokon militær trussel? Inneber dette budsjettet den naudsynte omlegginga av norsk forsvar? Så til problemstillinga knytt til NATO si framtidige verksemd. Nå har ein hatt eit vedtak om bombing av Kosovo som på ein måte kan danna presedens. USA ønskjer nå å gå vidare på dette området ved å opptre som eit verdspoliti. Korleis stiller statsråden seg til dette, eventuelt korleis stiller han seg til at andre land då vil opptre liknande, og kva trur statsråden dette vil tyda for FN? Nå kan det vera at ein treng ein heil kveld på å forklara meg det, men du får prøva å svara så kort som mogleg. Det hadde òg vore kjekt å høyra litt om dette med Tyskland, som nå foreslår at ein skal gå vekk frå «first strike»-taktikken når det gjeld atomvåpen, for det er jo òg ei sak som m.a. SV har vore veldig opptatt av. Fregattsaka kjem du heller ikkje unna, forsvarsminister. Eg må seia meg einig med dei utanfor dette huset som kritiserer dei innstrammingane som alle parti utanom SV står for. Dei vil føra til høgare arbeidsløyse, og verftsindustrien vil få problem på grunn av at investeringar på sokkelen går ned. Kva ser forsvarsministeren føre seg når det gjeld å syta for at fregattane blir bygde i Noreg?
-1	Det ligg ei satsing på Kystvakta inne i langtidsplanen for Forsvaret. Det har vore ein viktig del av å få planen på plass, fordi Kystvakta kjem til å spele ei enda viktigare rolle for Noreg i åra som kjem, sjølvsagt med omsyn til sivile oppgåver, men òg som ein del av Forsvarets struktur. SV kjem til å leggje vekt på at dei skal få ei god oppfølging i sine budsjett til neste år, men ikkje minst at dei skal liggje inne i langtidsplanen mot 2012, og at dei skal prioriterast enda sterkare i den neste langtidsplanen.
-1	Da er også statsråden på linje med det jeg kaller de beste krefter i EU. For dette er ikke noe norsk spørsmål – det er et allment spørsmål hvordan reglene blir praktisert, og kvinnelobbyen i EU har nå tatt initiativet til en kampanje som går på å se på hvordan kjønnsbasert forfølgelse gir eller ikke gir grunnlag for asyl og opphold. Det er en sak jeg allikevel har behov for å ta opp med statsråden, og det går på praktiseringa. Flyktningerådet sier i sitt tidsskrift På Flukt at noe av årsaken til at så få kvinner blir trodd, er at det ikke er god nok kunnskap verken om regelverket eller om kvinnenes situasjon i de landene de kommer fra, og at de kanskje – jeg vil tilføye – ikke tar det nok på alvor. Jeg synes denne situasjonen og situasjonen for voldtatte kvinner i Norge – altså hvordan vold mot kvinner er blitt tatt på alvor eller ikke tatt på alvor i Norge – har veldig klare paralleller, som vi som kvinnelige politikere må følge opp.
-0	"Spørsmålet lyder: «Seksjon for vegforvaltning hos Statens vegvesen måler hvert år tilstanden på mesteparten av riksveinettet. Tall for perioden 2000–2009 viser gradvis forverring; veiforfallet har samlet økt med 48 pst. Også tilstanden for fylkesveinettet er bekymringsfull, og i 2010 var hele 53 pst. av fylkesveinettet klassifisert som dårlig eller svært dårlig målt på tilstand i veidekket. Hva er statsrådens plan for å få redusert veiforfallet, og når kan bilistene regne med at både riks- og fylkesveier i hovedsak har god tilstand?»"
-0	Kredittmeldingen får sjelden stor oppmerksomhet, verken i finanskomiteen eller i Stortinget. Og selv om årets melding er et unntak, er det ingen grunn til å bli videre imponert, verken over innholdet, som kommer fra Regjeringen, eller over de resultatene som komiteflertallet har lagt frem. På ett viktig punkt er riktignok Fremskrittspartiet med i komiteflertallet, og det gjelder statlig representasjon i forretningsbankenes styrer. Det er etter vårt skjønn helt vesentlig at så lenge staten har eierinteresser i disse bankene, må det legges vekt på å skille mellom statens rolle som konsesjonsmyndighet og statens rolle som eier. Og da er det viktig at det ved forvaltningen av de statlige eierinteressene legges avgjørende vekt på forretningsmessige hensyn, og ikke på andre vikarierende momenter avhengig av hvilke partier som er i regjeringsposisjon. Men det som har aktualisert seg, blitt aktuelle spørsmål, i denne debatten, er: Hva er det som ligger i begrepet «nasjonalt eierskap» fra flertallets side? Og like mye: Hvilken definisjon er det man har i forhold til begrepet «sterk norsk løsning»? Etter Fremskrittspartiets syn legger flertallet her opp til en politikk overfor norske finansforetak som verken er en fordel for finansnæringen selv eller for samfunnet, som næringen faktisk betjener. Den enorme passivitet som både regjeringspartiene og Arbeiderpartiet utviser i denne saken, svekker norsk finansnæring. Meldingen gir ingen signaler om et ønske om å harmonisere det norske regelverket for finansnæringen med det som er vanlig internasjonalt for å sikre konkurransedyktige norske finansinstitusjoner. Meldingen er rimelig blottet for strukturpolitiske problemstillinger. Den burde også ha omhandlet hvilken rolle man mener finansnæringen skal spille i det norske samfunn. Drivkraften bak mange av de strukturelle løsningene som næringen søker, skyldes jo ikke egenskaper ved selve næringen, men de endringene som skjer ellers i samfunnet. Og ønsker man å vurdere hvilken rolle norske banker skal spille i samfunnet, og samtidig se på hvilke behov som ulike kundegrupper har, burde myndighetene bidra til en struktur for næringen gjennom å vurdere både rammebetingelser og eierskap. Fremskrittspartiet har hele tiden ment at både kompetanse og kapital er nøkkelord i forhold til de krav og de behov som norsk næringsliv har til finansnæringen. For store deler av kundemassen er dagens lokale, regionale og nasjonale banker gode leverandører av de tjenestene som kundene etterspør. Men for en rekke andre bedrifter, særlig de største og internasjonalt rettede, kan ikke norske banker i dag tilby tilstrekkelige tjenester, og det er allerede avspeilet gjennom de valg som bedriftene har tatt gjennom å velge utenlandske bankforbindelser, som har den tilstrekkelige kapitalen og kompetansen. Og da ligger Stortingets utfordring i å ta de strukturelle grep som setter norske banker i stand til også å betjene de kundene. Den omfattende konsentrasjon og internasjonalisering som foregår både innenfor og utenfor finansnæringen, kan ikke ignoreres av norske myndigheter bare fordi man ikke liker at det skjer. I dag står norske myndigheter i veien for norske finansinstitusjoners evne og vilje til å posisjonere seg. Norske forretningsbanker må gis anledning til å inngå i fusjoner, i allianser og i oppkjøp. I en slik sammenheng må staten som eier av bankaksjer vurdere det økonomiske tilbudet og behovet for en ytterligere styrking av tilbudet til norske kunder. Det er på høy tid at norske myndigheter erkjenner nødvendigheten av deltakelse i et europeisk kapital- og finansmarked. Et slikt felles marked betyr at landene konkurrerer om viktige etableringer, at aktører i det norske markedet kan være underlagt andre rammebetingelser enn de i dag eksisterende særnorske, at konkurransepolitikk ikke lenger bare er et nasjonalt anliggende, men et internasjonalt spørsmål, og at særnorske reguleringer kan ha direkte negative næringspolitiske konsekvenser. Egentlig burde rammebetingelsene satt av myndighetene, konsentreres rundt det å regulere tilstrekkelig soliditet, effektiv konkurranse, ivareta forbrukernes og bedriftenes minimumsinteresser og harmonisere regelverket i størst mulig grad med EU. Kravet til kjernekapital bør harmoniseres med andre land, eierbegrensningsreglene burde fjernes for å stimulere til likviditet og aktivt privat eierskap, krysseierskapsreglene må harmoniseres og sikringsfondsordningen må være mer i samsvar med ordningene i konkurrentland. Svært lenge har norske myndigheter løpt etter utviklingen istedenfor å feste grepet og stimulere til struktur- og produktutvikling gjennom en offensiv endring av rammebetingelsene. Men det mangler kontant handlekraft fra flertallet i denne salen. Det foreligger et konkret bud på Kreditkassen, og flertallet makter verken å gi uttrykk for salgsvilje eller andre konkrete løsninger. I stedet utsetter flertallet å ta stilling til spørsmålet under påskudd av at man først vil finne en løsning for en heleid norsk variant, og man har, i hvert fall så langt, ikke i klare ordelag gitt uttrykk for at det blir Kreditkassen. Det hele blir svært underlig for meg når staten eier 60 pst. av DnB og dermed kontrollerer denne bankens fremtid. Jeg vil derfor ta opp forslaget fra Fremskrittspartiet og H��yre om at statens aksjer i Kreditkassen selges snarest. For øvrig kan jeg ikke se så mange gode grunner til at staten skal måtte eie aksjer i norske banker i det hele tatt for å ivareta norske interesser. Fremskrittspartiet har faktisk også i denne prosessen utvist vilje til å finne subsidiære løsninger for å skape så bredt parlamentarisk flertall i denne salen som mulig. Men det har også blitt ignorert. Alle våre forsøk på å komme i dialog med både regjeringspartiene og i og for seg Arbeiderpartiet har på en måte bare blitt parkert. Man har ikke vært interessert i den type dialog, og det kan vi bare ta til etterretning. Uansett må man dessverre konkludere med at flertallets håndtering av disse svært sentrale spørsmålene ikke akkurat har bidratt til å styrke norsk renommé i utlandet, og det er grunn til å frykte konsekvensene dette kan få for andre børsnoterte selskaper hvor staten har eierinteresser. Helt til slutt vil jeg vise til forslag som også er tatt inn i Innst. O. nr. 19 om finansieringsvirksomhet, som skal behandles i Odelstinget senere i dag. Fremskrittspartiet fremmer der en rekke lovendringsforslag som nettopp går i retning av å EU-harmonisere regelverket for norske finansinstitusjoner.
-1	Høyre har en spesiell forkjærlighet for kommersielle, private aktører innen helsevesenet. Ser ikke Høyre at økt privatisering fører til økt ulikhet, og at mange private sykehus kan føre til tapping av de beste legeressursene, uforholdsmessig høye lønninger, urettferdige konkurransevilkår for det offentlige og at det blir en vridning i favør av de enkleste diagnosene, mens de tyngste pasientene risikerer å vente lenge? Hvorfor ikke heller satse pengene på det offentlige helsevesenet enn å støtte opp om aktører som skal tjene mest mulig penger?
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Jeg ser at bl.a. Norges Naturvernforbund også har bedt om en innstramming i regelverket, og de viser til føre-var-prinsippet. Det har vi jo diskutert i en rekke andre sammenhenger her, så vi skal kanskje ikke ta opp det. Ut fra at dette er et problem som berører en rekke lover og forskrifter og for så vidt også flere departementer: Ser statsråden behov for at SFT, som skal - holdt jeg på å si - kontrollere det som har med forurensning å gjøre, kanskje får et klarere fokus på bruken av veisalt?
-1	Jeg kan vel kanskje åpne med å si at det føles litt klamt med den medynk representanten Skei Grande har med meg. Men hun har samtidig helt rett: På et tidspunkt gav jeg uttrykk for at jeg ikke ønsket de nye terminalene til Norsk Tipping satt ut. Det bygde jeg på de terminalene som Valgerd Svarstad Haugland viste oss i 2004. Vi hadde ikke fått noen signaler om at de spillene skulle endres. Etter det har jeg vært på besøk hos Norsk Tipping. De har også innsett at disse terminalene, på det tidspunktet, hadde spill som var avhengighetsskapende og aggressive. Jeg hadde også møter med statsråd Giske om det samme, som forsikret oss om at disse spillene skal bort. De spillene som skal være på terminalene, skal ikke være mer aggressive enn noen av de andre spillene som Norsk Tipping har i dag. For meg er det forsikring god nok, og det var også forsikringer som gjorde at vi så oss i stand til å akseptere, som jeg også sa i stad, den nye teknologiske plattformen for Norsk Tipping. Så til representanten Molvær Grimstad. I 2003 og framover hadde jeg mange møter med daværende statsråd Svarstad Haugland. Det var SV som var garantisten for at hun kunne dra dette akkurat så langt hun ville. Jeg tror det gikk fram av mitt forrige innlegg at vi ville gå mye lenger. Hun visste at alle tiltak hun ville iverksette, ville vi støtte. Det må være ubehagelig å vite at det i den perioden lå forslag på bordet som helt klart ville ha stoppet ny rekruttering til spilleavhengighet. I perioden fra 2003 til den forrige regjeringen gikk av, fikk vi, som undersøkelser viser, 50 000 nye spilleavhengige uten at det ble løftet en finger. Det må være ubehagelig.
-0	Først vil jeg få lov å gi ros for et veldig godt innlegg med mange konstruktive innspill – det var mye innhold. Av hensyn til representanten Jon Lilletuns stemme skal jeg prøve å formulere et ja–nei-spørsmål. Kristelig Folkeparti har, som representanten var inne på, vært opptatt av bistand og utvikling særdeles lenge, og har kanskje vært et av de partiene i Norge som har ført den fanen høyest. Afrika, og særlig det sørlige Afrika, har vært det området man nok har fokusert mest på, både med midler og med andre mål. Er representanten fornøyd med det vi ser i det sørlige Afrika etter så mange år med bistand?
-0	Mener statsråden at Nærings- og handelsdepartementets eierskapsutøvelse i saken er et eksempel til etterfølgelse for andre mindretallsaksjonærer i næringslivet? Og videre: Kan statsråden si noe om hva ledelsen i Hydro etter hans syn burde ha gjort annerledes i avviklingen av opsjonsprogrammene for å bevare tilliten hos Nærings- og handelsdepartementet? Og et siste spørsmål: Mener statsråden at det er noe i saken som kan gi grunnlag for selvkritikk?
-0	Representanten Høybråten nevnte Bondevik-regjeringens gode sosiale profil. Jeg har tenkt å utfordre ham litt i forhold til det. Det man ser i disse dager og har sett i de senere år, er en økende strømpris. Det rammer dem som har lite, og folk flest. Det siste Bondevik-regjeringen gjorde før den gikk av, var å øke elavgiften til over 10 øre. I tillegg har man fjernet utjevning av nettariffer, noe som vil medføre at nettleien kommer til å bli ganske mye høyere. Det siste har vært en viktig post for Fremskrittspartiet i budsjettforhandlingene, der vi har klart å gjeninnføre denne utjevningen. Spørsmålet mitt til Høybråten vil være: Vil man fortsatt ha en sosial profil når det gjelder strøm, og be folk gå på sosialkontoret og få dekket strømregningen, slik Einar Steensnæs gjorde for noen år siden?
-1	La meg bare først si at jeg skal gjøre hva jeg kan for at representanten Gundersen skal få svar på rovviltspørsmål, som hyppig stilles. Hvis ikke jeg er til stede, skal selvfølgelig en annen svare på spørsmålet på vegne av Regjeringen. Vi legger til rette for den måten å svare på, og så må Gundersen enten vente, hvis jeg er i utlandet, eller la en annen svare. Når det gjelder det saklige, er Gundersen meget vel kjent med den todelte målsettingen vi har. På den ene siden ønsker vi, i tråd med Stortingets rovdyrforlik, å ta vare på de fire store rovdyrartene i Norge. På den annen side ønsker vi å legge til rette for landbruksnæringen, bl.a. med beiteområder for sau og storfe og andre som kan være truet av rovdyr. Denne vanskelige kombinasjonen skaper konflikter og lokale problemer. Det er det ingen grunn til å legge skjul på. Ett av virkemidlene for å bidra til å løse dette har vært inngjerding. Det har også vært av de virkemidlene som ofte har blitt krevd av bygdefolket selv. Men som alle andre virkemidler er heller ikke det uten problemer og kontroverser. Vår oppfatning er at dette har vært et vellykket virkemiddel opptil flere steder. Det er et virkemiddel som skiller store rovdyr fra sau i tid og rom, og man har kunnet innrette det slik at det ikke fører til andre store problemer. Man kan ta det ned om vinteren, og det har vist seg at hjort kan hoppe over. I all hovedsak fungerer det, men det er et virkemiddel som krever omfattende og grundig planlegging i forkant. Tiltakshaver må sørge for å ivareta interesser med hensyn til andre dyr og friluftsliv, og det er viktig å sikre en tett dialog med både grunneiere, kulturminnemyndigheter og andre lokale parter. De utfordringene som vi står overfor her, skal vi forsøke å møte etter beste skjønn. Gjerder kan være et estetisk problem og kan føre til ulemper for andre. På den annen side har det vist seg å være et godt virkemiddel for å redusere de lokale konfliktene. Jeg er overbevist om at representanten Gundersen som jeg er opptatt av å sørge for at vi får til et forvaltningsregime for rovdyr - i tråd med Høyres ønske - som minimaliserer de lokale konfliktene.
-1	Framstegspartiet bruker omgrepet «sjokkert», og ikkje det som Siv Jensen pleier å bruka, «dypt sjokkert», om det som no skjer med tog og dei løysingane som blei lagde fram. Eg må seia at dersom nokon hadde fortalt meg at Framstegspartiet skulle ta opp ein interpellasjon om toget for to år sidan, hadde eg tenkt at det blir jaggu meg interessant. Då hadde dei kome med eit forslag t.d. om kvifor det er viktig ikkje å byggja ut meir tog, for det sosialistiske togprosjektet er ein trussel for privatbilismen. Då hadde interpellasjonen kanskje heitt det, eller så hadde han heitt noko om kvifor det ikkje er viktig å satsa på tog, men å satsa på motorveg. At nokon frå Framstegspartiet kan vera sjokkerte over det som skjer her i dag med det utgangspunktet dei har, er sjokkerande. For dersom me går tilbake og ser på kva Framstegspartiet har gjort – altså partiet til interpellanten, som no plutseleg har blitt togentusiast fordi det er mykje misnøye med toget – er det slik at då ein gjekk til forhandlingar med Hareide og Schou i regjering, gjekk ein ikkje dit med spørsmål om ein skulle plussa på jernbanebudsjettet, nei ein kom med minus. Ein kom til regjeringa til Hareide og Schou og sa: Nei, me må kutta i jernbanebudsjettet. Det var dei krava som kom frå Framstegspartiet. Så prøver ein no å vera frustrert over denne regjeringa fordi ein ikkje har rydda opp i togkaoset, når forklaringa ligg i at Framstegspartiet og dei borgarlege partia ikkje prioriterte toget – dei forhandla det faktisk ned. Då er det ganske irriterande å høyra at dei blir indignerte over at me kjeftar på dei. Det skulle vel berre mangla! Eg veit ikkje om eg føler meg som ein veldig syndar, men eg forstår godt at Hareide og andre gjer det. Når dei har mishandla toget så lenge, er det jo klart at dei er syndarar, sjølv om eg ikkje er han som dømmer i dei sakene! Eg trur at me ser at me har klart å snu satsinga på jernbanen i Noreg. Me ser at me no bruker meir pengar – tre–fire gonger så mykje – men me har utfordringar likevel. Og for all del, Hareide, utfordringane med eit forlik er greitt når forliket består i å plussa på meir pengar, det er jo enkelt. Men kjem Kristeleg Folkeparti med eit forslag til kva ein skal prioritera, eller er det berre for å verka venlege mot Regjeringa at dei foreslår eit forlik? Kva det betyr, er interessant å høyra, for det høyrest ikkje ut som om Hareide er ute etter eit forlik når han er ute i tv-stasjonane. Då er det noko heilt anna han er ute etter, og det er å rakka ned på Regjeringa. Eg trur Kristeleg Folkeparti må bestemma seg for om dei vil vera vener med oss, eller om dei vil fortsetja å vera uvener og leika litt med dei lenger til høgre. Så eit par utfordringar som eg synest er interessante, òg i forhold til det Halleraker og andre tek opp om finansiering. Eg synest at toget har eit problem i Noreg, fordi det blir diskriminert. Flyselskapa har avgifter, og dei har taxfree. Dei skaffar seg inntekter. Dei kan låna pengar, og dei har ikkje utbyttekrav. Bilen rullar av garde på ny asfalt, fordi det er bomstasjonar som skaffar inntekter heile vegen. SV ville gjerne ha brukt nokre av dei pengane som bilistane kjører inn, på toget, men det ser ut til å vera vanskeleg. Men det er éi løysing. Me kunne òg sjå for oss andre løysingar for å skaffa toget faste inntekter utover budsjett. Så eg meiner det er eit dilemma for Regjeringa òg at toget blir diskriminert finansielt. Så vil eg seia til slutt: Eg trur at det er lurt det som statsråden seier ho skal gjera, ho skal sjå på tempoet på bl.a. utbygginga Oslo–Ski. Statsråden har forstått at det ikkje er noka motsetjing mellom å byggja Oslo–Ski som høgfartsbane eller som ein lokalbane. Tvert imot er det ei styrking dersom ein gjer to ting samtidig og det ikkje kostar noko særleg meir, for då er ein i gang med framtidas løysing, samtidig som ein løyser problema lokalt i Oslo.
-1	Jeg takker for svaret. Det er jo klart og greit: Statsråden ønsker ikke å gjøre noen ting for å hjelpe mennesker som er i den situasjonen det her er snakk om. Statsråden nevner at forskjellige interesser må veies opp mot hverandre. Jeg har lyst til å spørre om jeg forstår statsråden rett hvis jeg antar at det er slik at utleiers interesser her må veie tyngre enn interessene til eldre leietakere.
-0	Til det siste: Jo, selvfølgelig er vi det, vi er nødt til å forholde oss til det som skjer. Nå føler vi allikevel at uavhengig av det, er ikke et eventuelt norsk medlemskap i EU en type hastesak – nå har det skjedd en endring, og da hopper vi på toget – det må skje etter en forutgående grundig debatt. Derfor er vårt standpunkt i denne fireårsperioden veldig klart og greit, og noe som jeg er veldig komfortabel med. Når det gjelder forholdet til Irak og sanksjoner og eventuelle aksjoner, er det riktig at USA overhodet ikke har konkludert. Det jeg prøvde å påpeke, var at utenriksministerens uttalelse satte oss i en form for tvangstrøye, hvor vi allerede nå konkluderte med at om USA skulle finne ut at det var aksjoner man fant det riktig å gå til, ville vi nærmest ha sagt nei på forhånd. En slik uttalelse fant jeg unødvendig. Man kunne ha avventet den debatt som foregikk, og – selvsagt i de fora man møter amerikanerne – fremsatt vårt syn på saken og fått de opplysninger fra amerikanerne som de måtte ønske å diskutere med oss, og vi måtte ønske å diskutere med dem. Så det var tidspunktet for denne uttalelsen – jeg har ikke gått til forsvar for noen aksjoner mot Irak nå, men vi skal ikke avvise det, så lenge det er en del av en debatt hvor bl.a. USA er ledende.
-1	Det er mykje i budsjettet til Framstegspartiet eg kunne spurt om, men i lys av innlegget til representanten Jensen vil eg ta opp noko anna. Forfattaren Jon Risdal har skrive ei bok som heiter Unnskyld!. Der beskriv han ifølgje Ukeavisen Ledelse fem fasar i ei unnskyldning: «Enighet om hendelsesforløpet, den som unnskylder seg aksepterer skyld gjennom å ta ansvar for egne handlinger, anger, den som har gjort noe galt gjør opp for seg på en raus måte og lovnad om at det aldri skal skje igjen.» Eg stiller meg spørsmålet om det vi hørte no, eigentleg var ei unnskyldning. Men eg ønskjer å gi representanten Jensen moglegheita til å bekrefte at ho gjer det på ein raus måte, med ein anger og lovnad om at det ikkje skal skje igjen. Så er det òg representantar i Framstegspartiet som har teke opp spørsmålet om Framstegspartiet andre gonger har gått for langt, f.eks. Kristian Dahlberg Hauge, toppen til Framstegspartiet i Trondheim, som seier: «Men jeg vil ikkje legge skjul på at jeg er kritisk til at noen av våre har spisset budskapet for mye, og vært for ytterliggående.» Han nemner Christian Tybring-Gjedde og Per-Willy Amundsen. Er Siv Jensen einig i det?
-1	Det er mulig at angrep er det beste forsvar. Men det som er bemerkelsesverdig, er jo ikke at SV ønsker å gi støtte til fylkeskommunene for å dekke deres underskudd, slik at man kan gjennomføre andre tiltak som det er behov for. Det er jo det det dreier seg om. Hvordan ivaretar man videregående skoler på en skikkelig måte, der man ikke har en svær gjeld å ta med seg videre? Hvordan ivaretar man kulturtilbudet på en skikkelig måte, der man ikke har en svær gjeld å ta med seg videre? Hvordan ivaretar man veitilbudet i de ulike fylkene, også i representantens hjemfylke, Møre og Romsdal, på en anstendig måte? Det er jo spørsmålene. Det Fremskrittspartiet på en helt utrolig måte klarer, er å melde seg ut av den debatten – kanskje fordi man er imot fylkeskommunen, jeg vet ikke – ved å si at man ikke skal rydde opp i den gjelden som fylkeskommunene nå sliter med, når staten overtar sykehusene. Det Dokument nr. 8-forslaget som er lagt fram, der SV er medforslagsstiller sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, tar jo nettopp utgangspunkt i det. Det ville være en helt destruktiv tilnærming hvis man sier at fordi fylkene har opparbeidet seg gjeld som en konsekvens av at de har drevet sykehusene, får de ha det så godt nå som staten overtar. Det er jo ikke den enkelte fylkespolitiker – selv om man skulle ha mye imot dem, det har ikke jeg personlig, men det er det mulig andre har – som rammes av det. Det er befolkningen i disse fylkene som rammes av det. Derfor er det selvfølgelig veldig viktig for SV at vi nå setter fylkeskommunene i stand til å ivareta sine andre oppgaver på en skikkelig måte. Jeg har registrert at Høyre tidligere har vært opptatt av det samme. Jeg håper at Regjeringen på sikt kommer tilbake med en gjeldsletteplan for fylkene, slik at man får vitale fylker også nå som staten skal drive sykehusene videre. Det er den problemstillingen Dokument nr. 8-forslaget dreier seg om.
-0	Denne energimeldinga er jo ikkje noko som Framstegspartiet er åleine om å etterspørje. NHO spør etter ho, LO spør etter ho. Alle miljøvernorganisasjonane spør etter ho. Energi Norge spør etter ho, og alle meiner at dette er eit fundament for å nå dei klima- og miljømåla som vi som nasjon har forplikta oss på. Vi har alle registrert den interne maktkampen i Senterpartiet, der partileiar Navarsete forsøkjer å avsetje delar av statsråd Borten Moe sitt mannskap. Dei fleste kan naturlegvis tenkje seg bakgrunnen for det, for eg registrerer at statsråden har fått statssekretær som tidlegare var i Natur og Ungdom, til å halde seg i øyra. Då er spørsmålet: Er det slik at norsk industri – og nasjonen elles – må akseptere å vere offer for internkamp i Senterpartiet, eller vil no statsråden skjere igjennom og avslutte denne prosessen ein gong for alle og kome til Stortinget med ei etterlengta energimelding?
-1	SV er meget glad for Regjeringas historiske satsing på kultur. Ingen tidligere regjering har brukt så mye penger på kultur, og i år har vi for første gang en økning på over 1/2 milliard kr på statsbudsjettet. Det er bare å si hurra. Grunnlaget for Regjeringas kultursatsing er lagt gjennom Kulturløftets mål om at 1 pst. av statsbudsjettet skal gå til kulturformål innen 2014. Dette har vært et av SVs forslag i våre alternative kulturbudsjett i mange, mange år, og det føles godt å få være med på å få dette løftet på plass. Satsing på kultur betyr flere arbeidsplasser, integrering, fattigdomsbekjempelse, helse, livskvalitet, læring og næringsutvikling. Men kulturpolitikken må respektere kunstens og kulturens egenverdi, samtidig som vi gjennom et kulturløft også bidrar til å nå andre samfunnsmål. Kulturpolitikkens viktigste oppgave er å legge til rette for et mangfold av ulike kulturtilbud og kunstneriske uttrykk. Dette blir spesielt viktig når vi nå går inn i mangfoldsåret i 2008. Et prioritert mål i kulturpolitikken er å sikre at alle får tilgang til kunst- og kulturopplevelser, samt å sørge for at muligheten til å uttrykke seg gjennom kunst og kultur ikke er avhengig av geografiske eller sosiale skillelinjer. SV vil understreke at det for framtida betyr at vi i større grad må se på den fylkesvise fordelinga av statlige kulturmidler. Det er i dag store forskjeller i bevilgning pr. innbygger. Dette har sin naturlige forklaring i at noen fylker har flere store og tunge institusjoner enn andre, men skal vi få til en satsing på kultur over hele landet, er det viktig at det blir satset på nye etableringer og nye uttrykk i de deler av landet som får lite kulturkroner pr. innbygger. Et annet moment er likestillingsperspektivet i kulturpolitikken. Vi er kommet et godt stykke på vei, med en kulturminister som har vært villig til å løfte fram likestillingsspørsmålene i kulturpolitikken. Men vi har en lang vei å gå – i alt fra opptak ved studier til roller for eldre kvinnelige skuespillere. Det er viktig for mangfoldet, uttrykket og opplevelsen at begge kjønn er representert i norsk kulturliv, og SV er glad for at det er et mål for Regjeringa å sørge for like vilkår for kvinner og menn også innafor kulturfeltet. Det er viktig å skape gode arbeidsvilkår for kunstnere og kulturarbeidere. Det er nødvendig for den kunstneriske friheten og for at mangfoldet sikres. Det betyr også mye for rekrutteringa av unge kunstnere. Det er også viktig å sikre opphavsmenns og utøveres rettigheter på kulturfeltet. De nasjonale og regionale kulturinstitusjonene er viktige kulturformidlere, men det er også ekstremt viktig at de frie gruppene på scenekunstfeltet får sikre og forutsigbare rammevilkår. Norge er et lite språkområde, og det norske språket er under konstant press. Det er derfor behov for en offensiv språkpolitikk, slik at norsk forblir det foretrukne språket i alle deler av norsk samfunnsliv. Det offentlige har et spesielt ansvar for å ta vare på kulturområder som har verdier utover en rent kommersiell appell. Markedet kan ikke alene sikre tilstrekkelig kvalitet, nyskaping og mangfold innafor kulturlivet. Til slutt vil jeg understreke at satsinga på barn og unge er vesentlig for at vi i et framtidsperspektiv skal kunne rekruttere nye kunstnere og, ikke minst, utvikle nye kunst- og kulturuttrykk. Satsinger som kulturskolen og Den kulturelle skolesekken er viktige i den sammenheng. Barn og unge får gjennom disse aktivitetene opplæring i å bli krevende og dyktige kunst- og kulturbrukere, og ikke minst utøvere. Derfor er det så viktig at disse tilbudene utvikles og blir et tilbud til alle barn. Jeg gleder meg og ser fram til Mangfoldsåret i 2008 og håper at kulturinstitusjoner over hele landet har barn-og-unge-perspektivet i tankene i Mangfoldsåret.
-0	Senterpartiets leder, Liv Signe Navarsete, og NHOs tidligere direktør, John G. Bernander, dundret mot formuesskatten under et besøk hos Aass Bryggeri i Drammen den 13. desember 2011. I Norges største bryggeri går over to tredjedeler av utbyttet til formuesskatt. Navarsete og Bernander mener at det haster med en utredning om denne særnorske skatten før den gjør mer skade, står det. Eieren, Terje Aass, tok ut 1,2 mill. kr i utbytte i 2011, og han måtte betale 850 000 kr i formuesskatt. Til BedreSkatt sier Navarsete at det er urettferdig å betale formuesskatt når en bedrift går med underskudd. Jeg er så enig, så enig! Så har man hatt angrep på angrep på Fremskrittspartiet og Høyre i dag, og det er blitt sagt at det blir usosialt og mer til de rike. Jeg har to spørsmål: Er Terje Aass blitt en av de rikingene som nå skal tas? Hva mener egentlig Senterpartiet om formuesskatten?
-1	Jeg takker justisministeren for svaret. Det er positivt at Regjeringen nå aktivt går ut og søker informasjon om Echelon. Mistanken mot Echelon dreier seg bl.a. om at amerikansk etterretning kanskje bidrar med informasjon som kan gi amerikansk næringsliv konkurransefortrinn framfor europeisk. Tysk etterretning gikk allerede i 1998 ut og advarte tysk næringsliv mot avlytting, og har gitt råd om beskyttelse i forhold til dette. Justisministeren var inne på hva som gjøres for å redusere sårbarheten på norsk side overfor norsk næringsliv, men jeg vil gjerne høre om det kan være aktuelt – før dette arbeidet er ferdig – å gå ut med advarsler vedrørende den informasjonen som kommer fram under Regjeringens undersøkelser knyttet konkret til Echelon.
-1	"Regjeringen har lagt fram en god og grundig stortingsmelding med konkrete forslag til tiltak for å få en skole som bidrar til å utjevne sosiale forskjeller. «…og ingen sto igjen» er en ambisiøs melding – og det skal den være. Vi vet gjennom undersøkelser og forskning at vi har en skole som ikke er med på å utjevne forskjeller, men reproduserer og til en viss grad faktisk forsterker disse. Det er ikke tilfeldig at det er en SV-statsråd som legger fram en slik melding, for SV er opptatt av den enkelte elev og at alle elevene skal lykkes i sitt eget liv og i skolen. I altfor mange år og til altfor mange barns fortvilelse har man levd i den troen at barn modnes med tiden. Klarer ikke lille Espen å lese, skrive eller å skjønne matematikk, vil dette modnes med alderen. Men slik er det ikke. Det som har skjedd, er at altfor mange barn har mistet så mye kunnskap og har ikke sett noen mulighet til å ta dette igjen i etterkant. Det har igjen ført til at altfor mange barn har vendt seg imot kunnskap og imot skolen. Jeg har lest en artikkel fra ADHD-foreningen der det står at det tar om lag fire år for et ADHD-barn å få en diagnose, og først etter diagnosen får barnet som oftest hjelp. Barn skal ha hjelp når de trenger det, ikke når det er for sent. Dette er et nytt forslag som denne regjeringen kommer med. At opposisjonen føyser det vekk og sier at dette ikke er viktig, får være opp til dem, men det denne regjeringen gjør, er å sette hvert enkelt barn i sentrum – og det er viktig for oss. Eksamensdebatten har vært en debatt som høyresiden har likt å kjøre fram, der eksamen er synonymt med kvalitet i skolen. Det vi vet nå, er at det er mye viktigere å fokusere på den læringsoppbyggende tilbakemeldingen som skjer daglig i skolen. Denne regjeringen vil satse på å styrke elevvurderingen i skolen. SV ønsker å stille krav til elevene hver eneste dag og ikke bare til eksamen. Når deg gjelder evalueringen av Reform 97, viser forskning at systematiseringen av kunnskap i klasserommet er for dårlig. Lærere mestrer ikke å gi god nok tilbakemelding til elevene; hva som forventes av dem, hvordan de skal lære og hvordan de skal utvikle seg. Det gjør denne regjeringen noe med. Jeg må si at jeg blir kraftig provosert av opposisjonen, og spesielt Kristelig Folkeparti, når de sier at denne regjeringen ikke er opptatt av skole–hjem-samarbeid. De tar så grundig feil som det er mulig å ta. I alle tiltak vi iverksetter, har vi hjemmet i sentrum. Det er avgjørende viktig at skole og hjem spiller på lag. Det er nødvendig og avgjørende viktig for at barna skal lykkes i skolen. Men forskjellen mellom Kristelig Folkeparti og oss – SV og Regjeringen – er at når vi gjør noe, så satser vi. Vi holder ord, og vi gjør det vi sier vi skal gjøre. I budsjettet i år har vi økt bevilgningen til FUG. Vi har økt ansvarsfordelingen til Foreldreutvalget for grunnskolen. Vi har også mange merknader om dette i budsjettet. Det var SV som sikret at Kristelig Folkepartis forslag om at Foreldreutvalget for grunnskolen skulle legges inn under direktoratet, ikke ble vedtatt, og at det heller ikke ble vedtatt at man skulle fjerne lovfestingen av Foreldreutvalget for grunnskolen."
-0	Jeg vil få lov til å stille et spørsmål til helse- og omsorgsministeren. I disse dager sitter landets kommunepolitikere og skal vedta budsjetter i sine respektive kommuner. Nesten daglig får vi oppslag om at de samme kommunene må kutte i sine pleie- og omsorgstjenester grunnet dårlig økonomi. Det er forslag om redusert bemanning, avhjemling av sykehjemsavdelinger etc. I tillegg til dette advares det nå også mot hvilke konsekvenser finanskrisen vil kunne få for Kommune-Norge og dermed for tilbudet innenfor pleie- og omsorgstjenesten, som sammen med skolen tar den største delen av kommunebudsjettene. Dette får en konsekvens som følge av at vi nå ligger an til å få en betydelig lavere skatteinngang, samtidig som høyere utgifter til sosialhjelp vil slå inn for kommunene. Dette gir grunn til bekymring. Mitt spørsmål til statsråden blir da følgende: Hva vil statsråden foreta seg, gjerne i samarbeid med kommunal- og regionalministeren, for å sikre at pleie- og omsorgssektoren i kommunene får det løftet som både er nødvendig, og er lovet fra Regjeringens side? Eller vil man også på dette området bare følge situasjonen nøye?
-0	Dette har vært en lang debatt, med klare standpunkter med hensyn til hvor de forskjellige partiene står. Jeg synes det er viktig å få oppklart et par åpenbare misforståelser. Jeg reagerer litt når enkeltrepresentanter fra regjeringspartiene kommer opp og er veldig opptatt av at dersom man åpner for fri konkurranse, betyr det at kundene vil få et dårligere tilbud. Det er jo faktisk denne salen og Regjeringen som har ansvaret for å sørge for at man i de konsesjonsvilkårene som alle selskapene skal konkurrere på, får med alle de kriteriene man ønsker å legge til grunn. Fra denne talerstolen har samtlige partier, så vidt jeg har registrert, sagt at man ønsker å opprettholde seks dagers ombringingstjeneste. Man er enig om de store linjene. Det er selvfølgelig noen som ønsker å åpne for fri konkurranse, mens andre ikke gjør det. Men det er også enighet når det gjelder dette med banktjenester, hvor Fremskrittspartiet og Høyre i hvert fall er veldig klare og tydelige på at man ønsker å åpne for at Posten selv kan få lov til å velge om man ønsker å opprettholde dem eller ikke. Representanten Irene Johansen utfordret undertegnede på om vi skulle bruke oljepenger. Da kan jo jeg spørre tilbake: Er de 200 millionene som flertallet nå sier at de ønsker å bruke for å opprettholde banktjenester i Post i Butikk og på postkontorene, oljepenger? Det kan jo være interessant å få vite om det er andre penger enn de pengene Fremskrittspartiet har, for det høres jo nesten sånn ut. Og så er man liksom voldsomt opptatt av at dette er en viktig samfunnsaktør. Ja, Posten er en viktig samfunnsaktør. Det er det ingen som er uenig i. Det er heller ingen som har foreslått at vi skal privatisere Posten 100 pst. Men det er andre viktige, store selskaper som leverer godt, og som gjør det bra, bl.a. Telenor, hvor staten har valgt å selge seg noe ned, nettopp for å få inn andre og for at selskapet fortsatt skal få muligheten til å vokse og videreutvikle seg. Det samme gjelder StatoilHydro, hvor staten har solgt seg ned for å få inn andre aktører, for å bidra til at selskapet skal fortsette å videreutvikle seg. Det er nettopp det Fremskrittspartiet og Høyre ønsker nå. Vi ønsker at Posten skal få lov til å videreutvikle seg. Vi ønsker at Posten skal stå sterkt rustet til å møte de store selskapene som kommer ute fra Europa i 2011 eller 2013, uavhengig av hva vi måtte mene i denne salen, fordi man da må følge opp et EU-direktiv som sier klart at det skal være fri konkurranse når det gjelder posttjenestene. Det er heller ingen her som har sagt at man ikke synes det er kjempebra, jeg har lyst til å understreke både som saksordfører og representant for Fremskrittspartiet at vi er kjempeglad for at de ansatte og ledelsen i selskapet tar den omstillingsprosessen man skal inn i, på alvor, og sørger for å gjøre det på en god, ryddig og ordentlig måte.
-0	Jeg må si jeg synes det er ganske forunderlig at statsråden på et seriøst spørsmål svarte på den korte måten som hun gjorde. Men statsråden skal få en ny sjanse. Jeg vil bare sitere litt fra det som står i innstillingen, og som kommer fra Riksrevisjonen: «Riksrevisjon finner det sterkt kritikkverdig at Kulturdepartementet som eier ikke har gjennomført tilstrekkelige tiltak for å sikre at Norsk Tipping AS fullt ut innretter seg i samsvar med lov og forskrifter om offentlige anskaffelser.» Da ber jeg statsråden svare på hva hun vil gjøre for å sørge for at Norsk Tipping innretter seg etter de lover og forskrifter som gjelder, og at statsråden bruker minimum ett minutt på å svare.
-0	Det er klart at EØS-avtalen er viktig nettopp for å ha en forutsigbarhet og mulighet for å tenke langsiktighet også innenfor den økonomiske politikken. Den utredningen som ble lagt fram i går, går jo nettopp i kapittel 14, økonomi og næringsliv, inn på det som har å gjøre med konsekvensene av hvordan dette har slått ut for norske bedrifter. I den forbindelse viser det seg at EØS-avtalen nettopp har hatt stor positiv betydning for norsk næringsliv. Men det er helt åpenbart at det her også er en del utfordringer knyttet til avtalen. Statsråden har selv nettopp vært i Brussel, så vidt jeg har forstått, og diskutert en av de tingene, bl.a. innskuddsgarantien. Så tidlig som i Nationen 25. november 2008, var det vel, uttalte daværende finansminister Halvorsen at hun ville kjempe imot innskuddsgarantien. Denne kampen har fortsatt siden. Kan statsråden si litt om hvor denne saken nå står, for dette er svært viktig for innskytere i norske banker?
-1	For to dager sida kunne vi lese at Gjermund Hagesæter feiret det nye taxfree-kvoten, og sa at det var et uttrykk for en ny politisk kurs. Før han begynner på den historien om Kristin Halvorsen, vil jeg bare opplyse om at hvis man bytter fra sprit til vin, blir det mindre alkohol, men hvis man bytter fra tobakk til vin, blir det mer alkohol. I SV er vi mer opptatt av full barnehagedekning enn av full kvote. Vi er ganske opprørt over en situasjon der det er behov, der regjeringen har regnet feil når det gjelder barnehager, der de har regnet feil når det gjelder lærlingplasser, der det er stort behov i kommunesektoren, som nå har stor skattesvikt. Når en av Fremskrittspartiets hjertesaker er – om det ikke er barnehager, så burde det være eldreomsorg – kan representanten Hagesæter gi ett godt argument for hvorfor billigere sprit er viktigere enn valgfrihet for barnefamilier som trenger barnehageplass?
-0	Dette er jo et interessant spørsmål, særlig fra et parti som nå har finansministeren, og som faktisk fører en skattepolitikk som gir størst skattelette til dem som har mest fra før, og dem med de høyeste inntektene. Jeg tror at representanten Inga Marte Thorkildsen kan gå litt i seg selv og tilbake til den debatten som tidligere har vært knyttet til skatteletteproblematikken. Når det gjelder det med å utjevne forskjeller: Ja! Vi har nemlig en politikk der vi har nullet ut momsøkningen, som denne regjeringen står for, fra 11 til 13 pst. Vi har sørget for å nulle ut egenandelene i helsevesenet, som denne regjeringen nå ikke bare øker, men de innfører til og med nye egenandeler. Hvis det er noen som ønsker å gjøre noe på denne sektoren, er det faktisk Fremskrittspartiet. Regjeringen har vist at den gjør akkurat det motsatte: De gir de høyeste skattelettelsene til dem med de høyeste inntektene, og i tillegg øker man avgiftene, noe som rammer folk flest.
-0	Jeg tror kanskje vi skal spole litt tilbake. Det var interessant å først høre representanten Gullvåg, som sa at Fremskrittspartiet alltid kan bruke mye mer penger enn det andre kan. Hvis vi spoler enda litt lenger bakover, kan vi høre statsråden si at vi må bruke mye mer enn vi har brukt, på infrastruktur. Det er litt rart at den ene sier at Fremskrittspartiet alltid har mye mer penger, mens den andre sier at Regjeringen skal satse milliarder. Både statsråden og statsministeren har sagt at nå skal det satses milliarder på infrastrukturbygging. Så sa statsråden fra talerstolen her tidligere i dag at hovedutfordringen er å klare å få tak i midler til å satse på infrastruktur, men i NTP skal denne regjeringen vise at de vil gå videre med den satsingen som Regjeringen har hatt. Og man er veldig opptatt av å få fram at man har oppfylt rammene i Nasjonal transportplan. Det er bra, men når etterslepet på riks- og stamveinettet øker med over 1,1 milliard kr, er det jo helt tydelig at ambisjonene som har ligget til grunn for Nasjonal transportplan, er langt lavere enn de behovene man har innenfor samferdselssektoren. Statsråden viser også til at bompenger er et godt virkemiddel til utbygging over hele landet, både i byene og i distriktene. Ja, det kan sikkert være at man kan mene at det er bra, men for Fremskrittspartiet er det i hvert fall ikke tvil om at det er en dyr måte å finansiere infrastrukturbygging på i dette landet. Vi ser, som Sortevik var inne på, at nesten 15 milliarder–16 milliarder kr forsvinner ut i form av renteutgifter og finansieringskostnader. Jeg synes heller ikke at det å satse på bompenger og så sende regningen over til bilistene er å vise vilje til handling og å se på andre og nye virkemidler. Det skulle jeg gjerne sett at Regjeringen var klarere på. Representanten Sortevik har i dag pekt på andre mulige løsninger, som gir langt rimeligere og bedre effekter. Ikke minst slipper bilistene å bli flådd enda en gang, som de allerede er blitt, i form av skatter og avgifter på bil og bilrelatert aktivitet. At bompenger er i orden for den regjeringen som sitter nå, har vi skjønt etter å ha sett alle prosjektene som er kommet fram. Utgangspunktet har vært at bompenger har vært et supplement til investering i infrastruktur, men med den sittende regjeringen er det ikke tvil om at det har gått fra å være et supplement til å bli hovedinntektskilden for å investere i nye veiprosjekter. Men det er faktisk mulig å ta i bruk andre virkemidler hvis man har vilje og vil satse. Så var statsråden inne på at det ikke er mulig å satse som Fremskrittspartiet vil, og det sa for så vidt representanten Gullvåg også. Statistisk sentralbyrå er vel ikke akkurat sett på som Fremskrittspartiets løpegutter, for å si det forsiktig, når det gjelder økonomisk politikk. Når SSB sier at man i løpet av ti år faktisk kan investere 230 milliarder kr mer i infrastruktur, er det rart at man til enhver tid opplever at representantene for regjeringspartiene er ute etter å skyte ned alle andre måter å finansiere veiutbygging, infrastrukturbygging, på i dette landet. Som sagt, representanten Sortevik har vist til mange nye muligheter som vi har gitt Regjeringen, ja, faktisk lagt i fanget på Regjeringen. Hvis en er villig og ønsker å ta i bruk andre måter å finansiere infrastrukturbygging på, er virkemidlene der. Mulighetene er der. Det blir spennende å se om vi har en regjering som vil være moderne og ta tak i en del av de nye virkemidlene som vi både i denne debatten og i tidligere debatter har vist fram. Hvis det er politisk vilje, er mulighetene der. Pengene har vi, så det er bare å sette i gang, sende ut gravemaskinene, begynne å bygge veien, sende ut asfalten og få rullet den utover.
-0	Interpellanten, Ine Marie Eriksen Søreide, retter søkelyset på et område som blir viktigere og viktigere. Jeg deler hennes bekymring for den negative utviklingen. Mens det på verdensbasis blir stadig flere som tar utdannelse utenfor eget hjemland, er antallet norske studenter som tar en hel grad i utlandet, det laveste på ti år, noe som også er blitt påpekt i interpellantens innlegg her på talerstolen. Antall norske teknologistudenter i utlandet er halvert siden 2004, altså på godt og vel tre år. Det er kostbart å studere i utlandet, men det er blitt mye verre etter at reformen i 2004 innebar at man droppet den gamle gebyrstipendordningen, der utvalgte studier og læresteder ble støttet. I stedet innførte vi en ordning med mer faglig valgfrihet, der nesten alle studentene skulle få tilgang på lån, men vi tok i samme omgang og reduserte stipendandelen, noe som har vist seg å få store konsekvenser. En student som f.eks. studerer i Storbritannia, vil fort sitte igjen med 400 000 kr i lån på en bachelorgrad, mens en som tar sine studier i Norge - samme studieretning og fag - vil sitte igjen med omkring 150 000 kr. Før 2004 var lånebyrden faktisk omtrent den samme etter fullførte studier. Jeg kan ikke la være å bore litt i dette med finansieringen, da dette i mine øyne helt klart er en av de viktigste pilarene for å få flere studenter til å søke utdanning i utlandet. Jeg vil påstå at det ligger mye politikk fra Regjeringens side i at studentene nå presses vekk fra helgradsutdanningen og over til et ønske fra Regjeringens side om kortere deltidsopphold i utlandet. Hadde det bare vært slik at man kunne forskyve det. Det har jo vist seg nå at det ikke er tilfellet. Er det da en villet politikk fra statsrådens side, fordi vi vet at norske utdanningssteder taper penger på at nordmenn velger utlandet? Statsråden snakket om spanskkurs, i forbindelse med at hun hadde vært i Latin-Amerika, for å få lov til å studere der. Jeg tror det er veldig viktig å få lov til å prøve seg når en er hjemme, ved å ha mulighet for tospråklig utdanning i ungdomsskolen. Og jeg tror det kan være barrierer hvis en ikke har fått prøvd seg, mot at en i det hele tatt tør å søke utdanning i utlandet, hvis en da ikke først har hatt muligheten til å teste seg litt på hjemmebane. Så jeg tror faktisk det er veldig viktig. Men det som kanskje overrasker oss mest, er den totale mangel på forståelse av verdien av den kompetansen som utenlandsstudentene tilegner seg. Det er et tankekors at Norge går bakover i antall studenter som tar studier ved utenlandske institutt, når vi ser at samfunnet rundt oss i større og større grad internasjonaliseres og globaliseres. Den kunnskapen og ballasten våre studenter får med seg hjem etter endt studium, kan ikke bare måles i antall poeng og grader, men kanskje vel så viktig er nettverksbygging, flerspråklighet og det å verdsette økt mobilitet. Vår industri og våre bedrifter er mottakere av norske studenter etter endt studium. Hva kan være mer verdifullt enn å ha søkere med den type breddekunnskap? Vi vet også at Regjeringen har varslet en internasjonaliseringsmelding til høsten, noe vi imøteser med spenning. Selv har jeg vært så heldig å ha mange år i utlandet. Jeg har vært på utenlandske universiteter og sett hva man tilegner seg, og hva det har gitt meg av kunnskap og utvikling på områder der jeg aldri hadde kunnet få det i Norge. Det å kunne se Norge utenfra er faktisk gull verd. Jeg vil også tro at jeg aldri hadde tatt steget inn i den politiske verden hvis jeg ikke hadde vært i utlandet og hadde ønsket å endre ting - en har kanskje sett noe fungere i utlandet som vi ikke har i Norge i dag, til noens fortvilelse. Viktig er det også at den internasjonaliseringsstrategien som det nå har vært lagt opp til, og de endringene som måtte komme med den nye meldingen, ikke viser seg kun å være for de få, at muligheten til å ta en hel utdannelse kun skal være tilrettelagt for de akademisk og økonomisk mest ressurssterke studentene. Det harmonerer faktisk dårlig med tankegangen om lik rett til utdanning. Utenlandsstudier er snart noe som kun er forbeholdt studenter med de mest bemidlede foreldre. Dette rimer lite med det regjeringspartiene har programfestet. Hvis Regjeringen skal lykkes med denne internasjonaliseringen og denne meldingen, og ikke minst de grepene som en må ta, så bør en begynne å lytte til dem som kjenner hvor skoen trykker. Da kan en kanskje lykkes.
-1	Det som er interessant, er at ledighetsprognosen er oppjustert av Regjeringen i dette budsjettet sammenliknet med det som lå i det ordinære budsjettet. Det betyr at framtidsutsiktene er mer negative enn Per-Kristian Foss mente et halvt år tilbake. I revidert nasjonalbudsjett står det også at på tross av at man har gode tider, har sysselsettingen bare økt med 5 000 personer – og det altså i en tid da norsk økonomi kanskje går bedre enn på mange år. Og man skriver videre: «Sysselsettingsoppgangen har ikke vært sterk nok til å redusere arbeidsledigheten vesentlig.» Det registrerer vi jo. Arbeidsledigheten er rekordhøy på tross av at norsk industri og norsk økonomi går bedre enn noensinne. Og da kan vi jo tenke oss det scenarioet at norsk økonomi gikk på normalmodus og ikke på høygir. Hvor stor hadde arbeidsledigheten da vært? For det finnes altså ingen stimuli i dette budsjettet til at folk skal komme i arbeid – de som ikke naturlig kommer i arbeid. Og det er jo det som er den store utfordringen, at det er mange grupper i det norske samfunnet som ikke naturlig finner en plass i arbeidsmarkedet av ulike grunner. Spørsmålet er da: Er Regjeringen tilfreds med dette? For det virker nesten som om Regjeringen synes at dette er godt nok. 5 000 nye i høykonjunktur er ikke godt nok, finansminister.
-0	Jeg er iallfall glad for at statsråden ikke har konkludert, verken i den ene eller andre retning. Ordføreren i Froland, Sigmund Pedersen, som statsråden kjenner fra eget parti, Senterpartiet, har hatt en god kommunikasjon med statsråden. Statsråden vet hva dette dreier seg om. Da kan man jo spørre: Hvorfor har det tatt så lang tid? Det er klart at alle momenter i denne saken burde vært kjent for statsråden gjennom de kanaler hun har til kommunen som dette angår. Løftene statsråden gav da hun besøkte brannområdet i sommer, var den gangen veldig positive. Nå er de, slik jeg oppfatter det, ikke lenger så positive. Man kan jo spørre: Hva har skjedd siden i sommer? Innser ikke statsråden at hun setter ordfører Sigmund Pedersen fra eget parti, i en svært så vanskelig situasjon i denne saken, etter de løftene statsråden egentlig så tydelig gav i sommer om å gi Froland kommune bistand i denne vanskelige saken?
-0	Dette er en stor sak, og det er stor enighet. Jeg vil starte med å takke saksordføreren for et godt utført arbeid og for en god redegjørelse fra talerstolen. Med ett unntak slutter Fremskrittspartiet seg til regjeringens forslag til endringer i forsikringsvirksomhetsloven. Det gjelder ordninger hvor kunden betaler for å få dekket sine eventuelle gebyrer, bøter eller annet som er pålagt i forbindelse med lovovertredelser – ordninger som i stor utstrekning gjelder for skipsfarten i flere land. Regjeringen fremmer altså forslag om et generelt forbud mot slik virksomhet, jf. lovforslagets § 12-1 annet ledd. Fremskrittspartiet støtter ikke et slikt generelt forbud, da dagens ordninger etter disse medlemmers oppfatning fungerer, og det fortsatt bør være en mulighet for kunden å tegne denne type forsikringer. Jeg vil be om at avstemningen legges opp slik at vi får anledning til å stemme imot dette forslaget.
-1	Det har vore ein kreativ debatt, vil eg seie. Eg innleia med å snakke om kreativitet, og det har vore mange teikn til kreativitet også i denne debatten. For det første har det vore ein kreativ omgang med forsking, f.eks. presterer Asheim å bruke den store kunnskapsforskaren Hattie til det som talar for saka hans, men tar ikkje med seg dei tinga som talar veldig sterkt imot Høgre sin måte å tenkje på. På spørsmål til Hattie om kva som kan betre kvalitet i skulen, svarar han, på engelsk, at betre kvalitet i skulen «is not going to happen with short-term interventions, by naming and shaping, by more testing, by more accountability». Vidare er det andre forskarar som går i same retning i spørsmålet som gjeld det såkalla PISA-hysteriet, som kunnskapsministeren og Asheim bidrog til. I NIFU-rapporten 23/2013, Jakten på kvalitetsindikatorene, blir det åtvara frå forskarhald mot å overdrive betydinga av enkeltresultat og å styre etter enkeltresultat: «Når man ser på summen av slike prestasjonsmål, som blant annet inkluderer TIMSS, PISA, de nasjonale prøvene, lokale prøver ( f.eks. Osloprøven), prøver for fastsetting av standpunktkarakter og eksamener, bør man diskutere hvorvidt dette krever for mye av skolens og elevenes tid, ressurser og fokus.» På same måte er det andre skoleforskarar som trekker opp det same temaet. Shirley og Hargreaves er i boka «Den fjerde vei», som nå har kome ut på norsk, veldig tydelege på at trua på at testar og karakterar bidreg til betre læring, er eit teknokratisk blindspor. Det same er erfaringa frå Finland. Dette er omtalt i førre utgåve av «Utdanning», der Sahlberg, som har vore leiar av senteret for mobilitet i det finske utdanningssystemet, svarar at «Finnish Lessons documents how Finland achieved success without going through the arduous and controversial process of implementing competition, school choice, and test-based accountability». Vi står her i ein situasjon der vi har ei regjering som står på trappene til å innføre det som ein ganske kraftig vegg av forskarar og skolefolk åtvarar mot. Eg synest denne debatten har vist at uansett kor kreative ein er i omgangen med forskinga ein står overfor, er svaret frå marka i skolen og frå forskarverda at den løysinga og dei visjonane som høgresida har for norsk skole, er feil.
-1	Jeg har lagt merke til forslaget fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre. Jeg ser positivt på det og vil ta det opp med fiskeriministeren.
-0	Det er bemerkelsesverdig at forslagsstillerne ønsker seg et forbud mot spilleautomater, når det ikke er mer enn knapt et år siden deres egen kulturstatsråd ønsket seg et monopol på automater i regi av Norsk Tipping. 10 000 automater syntes Kristelig Folkeparti var helt i orden for et år siden, og nå ønsker man seg altså et forbud. Jeg synes dette kan bli litt forvirrende. Og når vi ser hvilke tiltak Regjeringen har satt i verk, er heller ikke det spesielt imponerende. Saksordføreren sa at tiltakene med seddelforbud, eventuelt spilleforbud mellom kl. 24 og kl. 07 osv. hadde effekt. Det er klart at disse har effekt. Dette foreslo bransjen selv allerede i 2003. Men det fantes ikke den gang, og det finnes ikke i den nåværende regjering verken interesse for eller vilje til å se på kompromisser som kan sikre at det frivillige Norge får et visst rom for handlefrihet. Fremskrittspartiet har merket seg at man også ønsker å regulere nettspill og mobilspill. Det hadde kanskje vært greit å få kontroll med det totale spillmarked, men det er det i alle fall pr. i dag svært vanskelig å gjennomføre – dette dels fordi det griper inn i den enkeltes rett til å disponere egne penger, dels fordi teknologien i dag er kommet så langt at de som tjener store penger på dette internasjonalt, helt sikkert finner nye metoder for å unngå slike reguleringer. Det blir også litt uforståelig for meg at forslagsstillerne snakker om at de frivillige organisasjoner må få penger fra staten. Dette kan bli svært dyrt. Skal alle de som i dag får inntekter fra automater, eller de som i 2003 fikk inntekter fra automater, få tilsvarende støtte fra staten, kommer det til å koste staten flerfoldige milliarder. Det hadde ikke statsråden fra Kristelig Folkeparti i 2003, og det er da svært underlig at de ønsker dette i dag. Jeg kunne faktisk være fristet til å spørre hvordan man tenker seg å finansiere alle disse frivillige organisasjonene som Kristelig Folkeparti snakker så varmt om, hvis det blir et totalforbud. Og hvilke av de frivillige organisasjonene er det som skal få disse pengene? Er det de lokale fotballklubbene, som gjør en fantastisk innsats for barn og unge i lokalmiljøet? Eller er det de store, tunge organisasjonene som allerede i en årrekke har livnært seg av egne automater? Og gjelder det alle som har hatt inntekt av spilleautomater, eller gjelder det kun noen få? Når det er sagt, er Fremskrittspartiet svært bekymret for alle dem som spiller seg fra gård og grunn, noe som fører med seg menneskelige tragedier. Allerede i 2003 foreslo faktisk Fremskrittspartiet at vi skulle bruke 1 pst. av spilloverskuddet til forskning og behandling av spilleavhengige. Men vi fikk ikke noen støtte den gang, selv om kunnskapen om årsaken til spilleavhengighet som sådan fremdeles er mangelfull. Vi ønsker oss restriksjoner på spilleautomatmarkedet, men vi ønsker ikke innføring av monopol. Vi ønsker heller ikke forbud. Det er viktig at restriksjonene innføres fordi det motvirker spilleavhengighet, og ikke fordi noen politikere har et markeringsbehov. Sånn sett er det greit at det kommer tydelig fram hva som er motivene til de enkelte partiene, og det er mye mer ryddig å kalle en spade for en spade framfor å dytte Norsk Tipping og andre foran seg, når motivet er spilleautomatforbud. Fremskrittspartiet tror på en dialog mellom bransjen, det frivillige Norge og statsråden, derfor vårt forslag om et nasjonalt kompromiss. Vi mener for øvrig også at det bør åpnes for en mer lokal styring av forholdene rundt automatspill, kasino osv. Derfor foreslår Fremskrittspartiet at Regjeringen legger fram sak som kan gi kommunen rett til å bestemme regler for spill om penger. Jeg har herved tatt opp våre forslag.
-0	Takk for en god debatt. Jeg tror jeg kunne trengt tid til å svare på en del ting, men jeg har altså bare inntil 3 minutter. Først av alt til det Ketil Kjenseth sa. Jeg støtter absolutt alt – jeg er enig i alt, både teknologi og måten å gå fram på. Det er en av de tingene som faktisk vil kunne være med på å dra oss videre og få fram ting. Jeg tror også, som representanten selv var inne på, at framtiden ligger i en app, der du faktisk selv leser av øyeproblematikken, sender det til en lege eller en optiker, som diagnostiserer og ser hvorvidt man er i faresonen eller ikke. Jeg tror disse tingene kommer. Når vi vet at ca. halvparten av de 350 000–370 000 personene som har diabetes, ikke vet om det, tror jeg det er svært viktig å legge mye fokus inn på den gruppen, for jo tidligere du kommer inn, jo raskere kan du få endret ting, og jo raskere kan du sørge for at de faktisk ikke utvikler sykdomsstadiet videre. Representanten Otterstad – nå ser jeg at han måtte forlate salen – utfordret litt knyttet til det som har med forebygging å gjøre. Jeg kunne brukt hele innlegget mitt på å snakke om forebygging, men som jeg sa: Skulle jeg prøve å dra gjennom alle fasene når jeg bare hadde 10 minutter, er det begrenset på hvert enkelt område. Men jeg mener at forebygging er svært viktig. Representanten Toppe var inne på at regjeringen – jeg holdt på å si – ikke styrker organisasjoner som driver med fysisk aktivitet. Jo, det er jo nettopp det regjeringen gjør. Denne regjeringen har endret tippenøkkelen nå og fullført der den forrige regjeringen ikke gjorde jobben, og nå sørget for at det blir overført til anleggsvirksomhet og til andre ting spillemidler, som er det aller viktigste forebyggende aspektet. Å legge til rette for fysisk aktivitet ute i hele landet har man faktisk sørget for å gjøre med over 300 mill. kr – 330 mill. kr, i den størrelsesorden. Det er litt mer enn de 15 millionene som representanten prøvde å lage et nummer ut av. Man styrker denne sektoren, og det er viktig. Fysisk aktivitet i skolen er viktig. Det gjøres et fantastisk arbeid på mange plasser. Man bruker fysisk aktivitet i undervisning. På mange forskjellige skoler gjøres det forskjellige tiltak, uten at det nødvendigvis skal være slik at man i denne sal skal vedta at man skal ha det. Problemet med Senterpartiets forslag var nettopp at man skulle ta av annen undervisning, og så skulle man innføre denne ene timen innenfor det rammetimetallet som lå der. Problemstillingen er: Det vi trenger, er god forebygging, tilrettelegging, forskning, utvikling – ja, vi må jobbe langs mange akser. Der gir jeg stor honnør til statsråden, som faktisk sa at han er villig til å vurdere disse tingene i samarbeid med brukerorganisasjonene. Her ligger kjernen: i samarbeid med brukerorganisasjonene.
-0	Det er riktig som utenriksministeren sier. Bidraget handler også om politikk, og det sier også komiteen noe om. Utenriksministeren refererte til vårt oversendelsesforslag. Men det foreligger jo nå en enstemmig komitemerknad der man sier: «Norske bidrag må også bidra til å fremme norske interesser i EU.» Det er noe som det ikke står ett ord om, i hvert fall slik jeg har oppfattet det, i den proposisjonen som er grunnlag for denne debatt. Dette går ikke på det tekniske. Dette går mer på formålet med finansieringsordningen. Vil utenriksministeren bekrefte at denne enstemmige merknaden fra utenrikskomiteen nå er en del av hele formålet med finansieringsordningen?
-0	Utenrikskomiteens leder snakket om palestinerne og mulige krav, eller ikke-krav, og fornuften i å stille krav. Vi opplevde et valg som i hvert fall i ettertid viste seg ikke å være særlig overraskende. Men handlet det ikke også om at vi ikke evnet, ville, ønsket, turte å stille de nødvendige krav til det palestinske lederskapet, og at korrupsjonen, ukulturen, nøden på palestinsk side fikk lov å bre seg på en måte som ytterliggående krefter, som Hamas, evnet å utnytte, slik at de gjennom et demokratisk valg vant? Gjør vi ikke det palestinske folk en bjørnetjeneste ved å unnlate å stille nettopp strenge krav?
-0	Jeg konstaterer at dette er første spørsmål til en nyutnevnt samferdselsminister, så la meg da få lov til å begynne med å gratulere og ønske lykke til i et viktig embete. Så til spørsmålet: «Blant flere viktige samferdselsprosjekter i Hordaland er Jondalstunnelen det som får minst statlig støtte. Det er bevilget 30 mill. kr til dette gjenværende store fylkesvegprosjektet, som har kort tid til byggestart, kort byggetid, lav risiko og investeringssum på ca. 500 mill. kr. Andre og større Hordalands-prosjekter er alt fremlagt for Stortinget gjennom egne proposisjoner. Hva vil statsråden gjøre for å sikre rask fremdrift og rask byggestart for prosjektet Jondalstunnelen i Hordaland?»
-0	Jeg takker statsråden for svaret angående denne viktige saken. Jeg takker også for at statsråden vil bruke tid og energi på dette slik at det vil gå raskt, men jeg håper – og er helt overbevist om – at statsråden også bruker den tiden som trengs, slik at vi får et riktig svar i denne viktige saken. Skibladner er jo en gammel båt, 144 år, og det er ikke så enkelt å bygge den om, som en kanskje må gjøre hvis en skal ha et lukket system. Det betyr noen rør her og der, en tank og det ene med det andre. Den ombyggingen er nå én ting, men det er også kostnader ved dette. Etter det jeg har fått undersøkt, vil en slik ombygging koste ca. 1 mill. kr, og driften vil koste ca. 100 000 kr i året. Ser statsråden også på dette når hun ser på saken?
-0	Jeg registrerer at selv om statsministeren har blitt 50 år, er han fortsatt på et nivå der han skylder på alle andre uten å ta eget ansvar. Jeg registrerer at statsministeren svarer akkurat det samme i dag som har gjort gjennom seks måneder, at man har gjort nok. Nå er situasjonen den at saksbehandlingstiden går opp, oppklaringsprosenten går ned. Politiet har faktisk tilbudt seg å øke arbeidsuken sin med to og en halv time, noe som tilsvarer 500 årsverk. Dette koster kun 300 mill. kr. Det avviser Regjeringen, forstår jeg. Det er ikke aktuelt, fordi man mener at man har gjort nok. Det synes jeg er litt merkelig, for hvis man virkelig hadde gjort nok og de tiltakene som statsministeren viser til, hadde vært tilfredsstillende, forstår ikke jeg hvorfor hundrevis av polititjenestemenn og -kvinner reiser til Oslo for å fortelle Stortinget og Regjeringen at det er en krise innenfor politiet. Mener virkelig statsministeren at disse polititjenestemenn og -kvinner tar feil?
-0	Jeg forstår at finansministeren ønsker å skape ro og tillit knyttet til norsk pengepolitikk, men det er altså slik at de siste dagers uttalelser på ingen måte har bidratt til det. Det er velkjent at Fremskrittspartiet er uenig i dagens pengepolitikk, men ikke desto mindre er det når finansministeren og i og for seg også sentralbanksjefen uttaler seg om disse spørsmål, av overveldende betydning at de er klare, konsise og i samsvar med hverandre. Det har jeg ikke oppfattet har vært tilfellet i de siste dagene. Jeg registrerte at finansministeren sa at det ikke hersket noen uenighet mellom ham og sentralbanksjefen, og at man, hvis man leste avisen grundig, ville oppfatte at uenigheten ikke var der. Ja, jeg har lest Dagens Næringsliv svært grundig – både i går og i dag – og har ikke klart å konstatere at det som står der, skulle skape grunnlag for at det er enighet mellom finansministeren og sentralbanksjefen i dette spørsmålet. Så sier finansministeren at valutaforskriften ikke tallfester utgangsleiet for den norske kronen. Nei, det er rett. Men den tidfester i forhold til utgangspunktet for når kronekursen skulle ligge mest mulig stabil i forhold til ecu. Og hvis den tidfester, ja, da vil den antakeligvis også tallfeste utgangsleiet samtidig. Det jeg har behov for å spørre finansministeren om, er: Er det slik at det er Norges Bank som nå utøver praktiseringen av valutaforskriften og norsk pengepolitikk, eller er det Finansdepartementet som gjør det – eller er det en blanding av Finansdepartementet og Norges Bank, litt avhengig av når departementet finner grunn til å blande seg inn i dette spørsmålet? Statsråden sa at valutaforskriften åpner for at man skal la krona kunne flyte fritt på kort sikt. Det andre spørsmålet mitt er da: Hva er kort sikt? Nå har krona såkalt flytt i relativt mange uker, og det eneste resultatet vi har sett av det, er at rentene har forblitt høye, og at kronekursen har svekket seg ytterligere i forhold til det man åpenbart anser som et naturlig leie for den norske kronen i henhold til denne stabiliteten. Så hvis «kort sikt» er begrepet man her benytter, ville det være interessant å få vite hvilken avgrensning man mener at dette aspektet har. Men det viktigste spørsmålet jeg ville ha svar på, var det første, nemlig: Hvem er det som nå utøver norsk pengepolitikk? Og skal Stortinget og markedet lytte til det sentralbanksjefen sier, eller til det finansministeren sier om dette spørsmålet?
-1	Jeg skjønner at det kriteriet provoserer, hvis man forstår det som et slags verdibudskap. Men det er altså på objektivt grunnlag funnet som et kriterium for å måle etterspørselen etter barnehager. Og det er en liten del av det, under 12 pst., som er vekten med hensyn til hvordan disse barnehagepengene fordeles. Det er enormt krevende å finne de riktige måtene å gjøre dette på, når det er så mye som 28 barnehagemilliarder som nå skal fordeles til kommunene, og som kommunene skal ha ansvaret for. Min sterke oppfordring til kommunene, til foreldre – til alle som er opptatt av kvalitet i barnehagen – er: Man må se kommunebudsjettet under ett. Man kan ikke bare måle ut fra hvilke utslag kriteriene for barnehagesektoren gir, for vi har også endret kriteriene for f.eks. skole. Man må se det under ett, for det er ikke treffsikkert nok når man går fra en øremerket ordning til det å innlemme dette i rammene, å ta det krone for krone.
-0	Jeg tror Marianne Marthinsen med fordel bør bruke litt mer tid på å lese budsjettet før hun feller dommen over det, for det er helt åpenbart at det er en del ting hun ikke har fått med seg ennå. La meg bare understreke: Dette er et budsjett med en veldig god sosial profil. Dette er et budsjett som gir mer til dem som trenger det mest. Når vi lovfester brukerstyrt personlig assistanse slik at mennesker kan få en enklere hverdag, når vi sørger for at diabetikere og andre kronikere får tilgang til ny og god medisin, og når vi gir et sårt løft til mennesker som sliter med rus og psykiske lidelser, handler det nettopp om å løfte dem som sitter nederst ved bordet, og som har vært glemt av Arbeiderpartiet de siste åtte årene. Når vi reduserer avgifter, er det også et godt bidrag for å hjelpe dem med dårligst økonomi. Når vi øker stipendet til de elevene som har svakest økonomi, handler det om å prioritere dem som Arbeiderpartiet og SV glemte i sine åtte år. Når vi nå får på plass et tilbud for barn som er utsatt for vold, et tilbud som ikke har eksistert fordi Arbeiderpartiet tidligere ikke har funnet rom for å prioritere det, handler det om å gi et tilbud til en gruppe barn som har opplevd grufulle ting. Så alt i alt er dette et budsjett med en svært god sosial profil. Så er det ikke slik at mesteparten av satsingen i dette budsjettet går til skattelette. Det er faktisk kun en femtedel av de samlede satsingene i dette budsjettet som brukes til skatte- og avgiftsreduksjoner. Resten brukes til satsinger på investeringer i infrastruktur, bedre helsevesen, et styrket politi, kunnskap, forskning og utvikling. Det er sannheten. Det handler også om å legge til rette for at vi kan skape flere trygge norske arbeidsplasser i årene som kommer. Det tror jeg veldig mange arbeidstakere ute i det norske samfunn forventer.
-0	Innledningsvis vil jeg takke interpellanten for at hun tar opp dette viktige spørsmålet her i dag. Skilsmisse og samlivsbrudd er vondt, både for de voksne som går fra hverandre, og ikke minst for de barna som er involvert. Jeg er helt enig med interpellanten i at det er behov for å sikre at barn som opplever skilsmisse og samlivsbrudd, blir ivaretatt på en god måte. Flere av de temaene og tiltakene som vi skal snakke om her i dag, ble også tatt opp under interpellasjonsdebatten torsdag 30. april, som gjaldt egne samtaletimer for barn i forbindelse med mekling ved familievernkontoret. Jeg er glad for at Stortinget er opptatt av hvordan vi best mulig kan ivareta barn som opplever skilsmisser. Interpellanten viste til NRK Supers temauke om skilsmisse for en tid tilbake, hvor mange barn delte følelsene sine og kom med råd til foreldre som skal gå fra hverandre. Jeg synes det er prisverdig av NRK å belyse dette spørsmålet så grundig og behandle det på en konstruktiv og nyansert måte. Som barneminister er jeg opptatt av at barn skal høres, og at de skal få muligheter til medvirkning i spørsmål som gjelder dem selv. Det er barna som er eksperter på sine egne liv, og vi bør i mye større grad lytte til deres erfaringer og synspunkter. Jeg synes ofte at mediene framstiller samlivsbrudd ut fra et tydelig voksenperspektiv. Det er gjerne foreldrene som fører ordet og ikke synes de blir tatt godt nok hensyn til. Det er derfor veldig bra at NRK Super – som er barnas kanal – tar opp hvordan barn selv synes det er å ha foreldre som ikke bor sammen. Jeg merket meg også noe som ble sagt under den forrige interpellasjonen om temaet, nemlig at selv om et brudd ikke oppleves som dramatisk for foreldrene, kan det fortsatt oppleves dramatisk og vanskelig for barna. Dette er noe som vi ikke må glemme. Vi må være opptatt av å se situasjonen fra barnets perspektiv – slik det ble gjort på NRK Super. Foreldrene er de viktigste personene i barns liv. Når barn opplever at foreldrene skiller lag og flytter fra hverandre, er dette en hendelse som virker inn på og gir endringer i barnets eget liv. Barn er forskjellige og vil også oppleve et samlivsbrudd ulikt. Det finnes ikke ett enkelt svar på hva et barn har behov for. Men det som er felles, er likevel at alle barn trenger voksne som ser dem, og som ser behovene i den endrede livssituasjonen de står overfor. Det gjelder først og fremst foreldrene selv, men også besteforeldre, tanter og onkler, lærere, barnehageansatte og andre voksne som er rundt barnet. Et av de viktigste tiltakene vi kan gjøre for barn som opplever samlivsbrudd, er å sikre at foreldrene tar godt vare på barna sine i denne krevende fasen av livet. Foreldrene må snakke med barna sine om det som skjer, og hjelpe dem hvis de sliter. De aller fleste foreldre ivaretar barna sine på en god måte etter et brudd, men på et tidspunkt hvor de selv strever med egne problemer og vanskelige følelser, vet vi at dette kan være vanskelig. Da er det viktig at foreldrene får hjelp til å sette barnas interesser foran sine egne, og får bistand til å håndtere uenigheter på en måte som ikke involverer barna. Jeg er opptatt av at vi skal legge til rette for tidlig innsats og forebygging gjennom gode tiltak og samarbeid på tvers av sektorer. I tillegg til den obligatoriske meklingen etter samlivsbrudd har familieverntjenesten mange frivillige tilbud til familier som opplever dette. Å bruke flere timer under mekling for å få til gode ordninger for barna eller få hjelp til foreldresamarbeid kan være med på å dempe på konflikten mellom foreldrene, løfte barna fram og synliggjøre barnas behov. Mange familievernkontor tilbyr «Fortsatt foreldre»-kurs om foreldresamarbeid etter samlivsbrudd. Målet er å styrke foreldrenes evne til å samarbeide og dermed bidra til å fremme en trygg og stabil oppvekst for barna. I forrige interpellasjon var temaet hvordan regjeringen følger opp Stortingets anmodningsvedtak som gjelder tilbud om egne samtaletimer ved familievernkontor for barn i forbindelse med mekling etter samlivsbrudd. Som jeg allerede da gjorde rede for, arbeider departementet nå med å øke antallet barn som får tilbud om å delta i mekling. Jeg synes det er viktig at barn som ønsker det, skal få en mulighet til å formidle hvordan de har det, hva de tenker på og hva som er viktig for dem, og til å øve innflytelse på avgjørelser som angår dem. I en slik samtale kan barnet også få veiledning om hjelpeapparatet og andre tilbud barnet kan bruke hvis det er behov for det. Vi vet at noe av det som gir høyeste risiko for langvarige og alvorlige konsekvenser for barns trivsel og utvikling etter et samlivsbrudd, er vedvarende høyt konfliktnivå mellom foreldrene. Det er derfor et sentralt mål for oss å gi foreldre med høyt konfliktnivå hjelp gjennom familieverntjenesten til å dempe konfliktnivået og kunne samarbeide til det beste for barnet. Familievernets budsjett er blitt styrket i 2015, bl.a. gjennom budsjettforliket i Stortinget. Styrkingen retter seg bl.a. mot familievernets arbeid i familier med høyt konfliktnivå. Arbeidet med høykonfliktsaker ble styrket bl.a. ved å øke antallet stillinger ved familievernkontorene. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet jobber for tida med fag- og metodeutvikling innenfor høykonfliktsaker og har på oppdrag fra departementet utarbeidet en plan for styrking av det helhetlige tilbudet i familievernet til barn og foreldre i saker med høyt konfliktnivå. Direktoratet jobber også videre med å styrke barns posisjon ved mekling. Denne regjeringen er opptatt av å gi kommunene gode verktøy for å støtte opp om familiene. Tilskuddsordningen til foreldrestøttende tiltak har som formål å stimulere flere kommuner til å gi barn hjelp i hjemmet. Kommunene kan søke om midler til å utvikle et tilbud i form av foreldreveiledning og andre foreldrestøttende tiltak lokalt. Det er en aktiv satsing på forebyggende arbeid. Regjeringen foreslår å styrke tilskuddsordningen fra om lag 6 mill. kr til om lag 17,8 mill. kr i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett i år. Selv med gode omsorgspersoner rundt seg kan barna ha behov for tilbud utenfor familien etter et samlivsbrudd. Det kan ofte være godt for barnet å snakke med en voksen som ikke er involvert i bruddet, og som barnet kan ha tillit til og snakke åpent med. Barn kan komme til samtaler hos familievernet og ha samtaler om familieproblemer, f.eks. om konflikter mellom foreldrene. Noen familievernkontorer arrangerer også samtalegrupper for barn etter foreldrenes samlivsbrudd, ofte i samarbeid med skole og helsesøster. Det finnes ulike modeller for og organisering av samtalegrupper for barn og ungdom etter samlivsbrudd. Noen skoler tilbyr elevene å delta i samtalegrupper i regi av skolehelsetjenesten. I gruppene treffer barna andre som har opplevd det samme, og de kan dele både tanker og erfaringer. Forskning viser at ungdommer med skilte foreldre som deltar i samtalegrupper basert på helsefremmende prinsipper, kan oppleve økt sammenheng og mening i tilværelsen og dermed også bedre sin egen helse. Ungdommene selv forteller at opplevelsen av fellesskap, identifisering med andre i samme situasjon og støtte og åpenhet mellom medlemmene i gruppa er noe av det som gjør at det er godt å delta i slike samtalegrupper. Ikke alle barn har mulighet til eller ønsker om å delta i en samtalegruppe. Jeg synes det er viktig at barn som ønsker det, kan ha god kontakt med helsestasjon og helsesøster og få snakke om sin situasjon, få trøst og få gode råd. Helse- og omsorgstjenester til barn og unge er et viktig satsingsområde for regjeringen, og vi jobber for å styrke og videreutvikle helsestasjons- og skolehelsetjenestene. Det er en viktig prioritering for denne regjeringen å legge til rette for at flere skal få et stabilt og godt familieliv og få tidlig hjelp til å forebygge samlivskonflikter. Dette gjør vi ved å sikre et godt og tilgjengelig hjelpetilbud for dem som trenger det, og å styrke det forebyggende arbeidet for barn og familier gjennom tidlig innsats og tverretatlig samarbeid. Jeg har også lyst til å nevne at i løpet av 2016 vil regjeringen legge fram en familiemelding som skal identifisere og drøfte utfordringene i en familiepolitikk for framtida. Regjeringen vil bl.a. legge vekt på det forebyggende arbeidet og tidlig innsats for å sikre gode oppvekstvilkår for barn. Et mål er å bidra til konfliktløsning der familien og foreldrene sliter. Samtidig vil regjeringen legge til rette for familiers frihet til å ivareta sine kjerneoppgaver på best mulig måte. Sterke og velfungerende familier bygger landet. Der foreldrene går fra hverandre, er det viktig at vi sikrer et helhetlig tilbud som gjør at samlivsbrudd ikke påvirker barnet på en langvarig og negativ måte. Vi må legge til rette for at barn blir sett og får den støtten de trenger i en vanskelig situasjon. På den måten hjelper vi barna med å håndtere samlivsbruddet og leve et godt liv med foreldre som bor hver for seg.
-1	Det siste spørsmålet tror jeg at jeg dekket ganske behørig i mitt innlegg. Jeg mener det er et gode for både kvinner og menns posisjon på arbeidsmarkedet. Det gir større frihet til å være en arbeidstaker som prioriterer forskjellig, det gir større gleder hjemme og det er viktig for barna å ha tilstedeværende både mødre og fedre. Det er også viktig for barna å ha mødre som kan tjene til livets opphold og ha en selvstendig posisjon på arbeidsmarkedet. Så det er mange grunner til at dette er bra. Det er ikke ønskelig verken fra SVs eller regjeringas side at vi skal dele permisjonstida i to. Jeg mener det er viktig å ta høyde for at det er forskjeller. Det er også sånn at en fødsel og en graviditet kan være tøff, og det kan være et ønske for noen mødre å kunne ha en lengre restitusjonsperiode f.eks. Jeg mener vi ikke skal være for rigide i tilnærminga vår.
-0	Den 16. mai i 2002 hadde Stortinget en grunnleggende debatt om den framtidige redningshelikoptertjenesten i Norge, noe som i stor grad alle partier stilte seg bak. Når regjeringen nå har fremmet en proposisjon, et forslag, om å kjøpe nye redningshelikoptre, vil det altså ta 15–20 år fra Stortinget hadde sin grunnleggende debatt til det er kommet på plass. Det synes jeg langt på vei – med all mulig respekt – er skammelig overfor dem som gjør en fantastisk jobb ut fra de forventninger om trygghet og sikkerhet som befolkningen har. Det er staten som har det overordnede ansvaret her. Når en utbygger av et olje- og gassfelt skal iverksette sin prosess, stilles det krav fra sentrale myndigheter om en egen beredskap. Hvis man ser dette i sammenheng, er mitt spørsmål til statsministeren: Ville statsministeren og regjeringen ha godtatt at en utbygger – Statoil, f.eks., – brukte 15–20 år på å få på plass sin egen beredskap som utbygger, slik staten gjør?
-0	I mine åtte år i Stortingets kulturkomité har jeg levd tett innpå Norsk Tipping og har vært en engasjert deltaker i mange debatter om norsk spillpolitikk, helt fra representanten Per Sandberg og jeg fremmet og fikk flertall for saken om omfordeling av tippemidler for å styrke idrett og kultur – i 2002, tror jeg det var – og gjennom mange saker: om automater, om spilleavhengighet, om innføring av automatmonopol, og om effektene av å gi Norsk Tipping dette monopolet. Fremskrittspartiet sto alene i kampen mot automatmonopolet, og vi har også følt oss relativt alene i kampen for bedre kår for de lotterier som frivillige organisasjoner har tillatelse til å drive, og som er unntakene fra spillemonopolet. Men dette er en annen debatt. Jeg har også hatt anledning til å besøke Norsk Tipping ved flere anledninger og bli orientert om driften der. Alle monopoler bør ha oppmerksomhet fra det politiske miljø, og særlig oppmerksomhet bør man ha når det gjelder offentlige virksomheter som har monopol. De må holdes i stramme tøyler! Riksrevisjonens rapport viser at Norsk Tipping ikke har holdt den nødvendige standard. Det ene «liket» etter det andre, om man skal si det slik, har falt ut av skapet. Det hele ble startet etter at en ansatt varslet om flere kritikkverdige forhold i selskapet. Det er flott at det finnes enkeltpersoner som har mot til å gjøre slikt. Jeg har nå sittet i kontroll- og konstitusjonskomiteen siden i fjor høst, og det er blitt noen riksrevisjonsrapporter som jeg har lest. Mitt inntrykk er at det er uvanlig at Riksrevisjonen er så skarp i kritikken som man er Dokument nr. 3:14. Om man ser på den korrespondansen som er referert i rapporten, synes jeg også det er noe annet som er uvanlig. Det virker som man i Kulturdepartementet har et noe annet og mindre konstruktivt og ydmykt forhold til Riksrevisjonen enn andre departementer har. Men det er mitt subjektive inntrykk. Som saksordføreren også påpekte, står Fremskrittspartiet alene på ett felt i innstillingen. Det gjelder regnskapsrevisjonen. Flertallet ønsker at Norsk Tipping skal bytte revisor med jevne mellomrom. Fremskrittspartiet mener at Riksrevisjonen har svært god kompetanse til å foreta regnskapsrevisjon av Norsk Tipping og har tillit til at Riksrevisjonen har gjort en god jobb og vil kunne gjøre det i fremtiden. Dersom Norsk Tipping har behov for å skaffe seg mer regnskapsfaglig kompetanse, kan dette enkelt kjøpes inn fra de store revisjonsselskapene som et supplement til Riksrevisjonens kontroll. Vi er overbevist om at dersom Norsk Tipping ringer et av de større revisjonshusene eller konsulentselskapene i Norge og sier at de har behov for regnskapsfaglig assistanse eller råd, så tar det ikke mange minuttene før de får et ja. Vi har også, sammen med partiet Venstre, et litt annet syn på Norsk Tippings omfattende sponsorvirksomhet. Selvfølgelig skal Norsk Tipping kunne inngå sponsorkontrakter for å styrke selskapets omdømme. At man driver markedsføring er nødvendig for å få kunder, men det må skje etter rene og ordnede linjer, og holdes under oppsikt, slik at omfanget ikke løper løpsk. Jeg vil her vise til at det er avdekket uryddighet med hensyn til gjenytelser til ansatte og avtaler med lag og organisasjoner med tilknytning til ledere og styremedlemmer i selskapet. Vi er dog delvis beroliget ved at både nåværende styreleder og administrerende direktør i høringen forsikret at man nå har strammet inn på sponsorvirksomheten. Avslutningsvis vil jeg oppsummere Fremskrittspartiets syn slik: Det er åpenbart at det kan stilles spørsmål ved om ressursbruken i Norsk Tipping har vært forsvarlig. Dette gjelder f.eks. kjøp av virksomheter som ligger på siden av selskapets formål, manglende kostnadskontroll og utstrakt sponsorvirksomhet med manglende styring. Vi mener at den kritikken som er blitt reist mot departementets eierstyring, også er berettiget. Taperen i siste instans i denne saken er norsk kultur og idrett gjennom overskuddsfordelingen.
-1	I SV er vi glad for at Stortinget i dag fatter et vedtak som vil styrke NRKs økonomi, for det er det som er realiteten i dette. Vi hadde gjerne sett at Stortinget gikk lenger, men vi er likevel tilfreds med at et flertall – faktisk alle partiene i Stortinget med subsidiær støtte – ønsker å gi NRK bedre økonomiske muligheter. Dette er viktig fordi NRK er i en særstilling. NRK er allerede i konkurranse med andre, men samtidig pålegger storting og regjering NRK mange forpliktelser som er viktige for en liten kulturnasjon. Dette går på språk, det går på spesielle programmer, og det går på mange andre forhold som gjør at NRK er i en spesiell stilling. I tillegg står NRK overfor store utfordringer knyttet til digitalisering, men også knyttet til regionkontorer og til konkurranse i sin alminnelighet. Det vedtaket som Stortinget senere i dag vil fatte, vil bety en betydelig styrking. Jeg la merke til at foregående taler fra et av regjeringspartiene prøvde å bagatellisere dette, og det var jeg ikke spesielt glad for. Derfor håper jeg at det er saksordførers innlegg som legges til grunn for Regjeringens videre arbeid. Jeg er også glad for at regjeringspartiene her på Stortinget har nedkjempet sin egen regjering. Regjeringen var i utgangspunktet sterkt imot det Stortinget nå gjør, og jeg er glad for at regjeringspartiene her ser at NRK er i en annen stilling enn det Regjeringen har sett. Det dette betyr, er at Regjeringen må komme tilbake med et forslag i hvert fall i størrelsesorden 100 mill. kr knyttet til lettelser i avgift for NRK. Hadde man gått inn for det forslaget som bl.a. SV og Arbeiderpartiet står bak, hadde det betydd en lettelse på 170 mill. kr, men både det som det er flertall for her, og også de intensjonene som ligger i merknaden, skulle tyde på at det i hvert fall skulle ligge en styrking relativt på ca. 100 mill. kr. Jeg legger merke til at Regjeringen har brukt mye tid på å argumentere for at det Stortinget i dag gjør, ikke er mulig. Jeg legger også merke til at Regjeringen har måttet gå tilbake på mesteparten av det den har skrevet til komiteen. I utgangspunktet ble denne saken håndtert meget uklokt fra Regjeringens side ved at en statsråd som åpenbart var inhabil, hadde en hånd med i den. Dette er det senere blitt ryddet opp i. Likevel ser vi at etter at den nye statsråden kom på plass, har mye av det man har skrevet, måttet trekkes tilbake. Det man har argumentert med, er at dette ikke er lovlig i forhold til EØS-avtalen. Samtidig ser vi at mange av landene rundt oss som også er forpliktet av det samme avtaleverket, faktisk har ulike ordninger som gir allmennkringkastingskanalen, altså den ikke-kommersielle statskanalen, muligheter som andre kommersielle kanaler ikke har. Dette ser vi i England, der man har en kompensasjonsordning for moms, og vi ser det i Finland, der YLE – den statsbærende kanalen – har 8 pst. moms på lisens, samtidig som man har full fradragsrett for inngående moms. Vi ser også at vårt naboland Sverige nå ønsker å innføre en slik ordning, og man har skrevet brev til EU-kommisjonen med ønske om at man skal få til en ordning som går i en slik retning. Grunnen til dette er selvfølgelig åpenbar. Allmennkringkastere overalt i Europa står overfor den samme utfordring, nemlig at de har en egen forpliktelse ved at de har en egen ikke-kommersiell idé, samtidig som de er med i konkurransen med de kommersielle kanaler. Jeg er glad for at NRK nå skal få bedre økonomiske muligheter, men jeg må si at det er med stor forbauselse jeg legger merke til den måten Regjeringen har argumentert på, som åpenbart var uriktig. Hvis man tar utgangspunkt i at Stortinget i prinsippet har muligheten til å styrke NRKs lisens så mye som overhodet mulig uten at dette er konkurransevridende, samtidig som man ikke skulle ha muligheten til å gi en avgiftslettelse fordi dette er konkurransevridende, så ser jo alle at dette er åpenbart ulogisk. Det er ulogisk hvis det var konkurranseforholdene som var det vesentlige. Norge er ikke forpliktet av EUs sjette avgiftsdirektiv. Det tok altså mange brev fra Regjeringen før Regjeringen endelig måtte innrømme at dette var riktig. Det eneste som kan komme i konflikt med EØS-regelverket, er konkurransereglene, og i konkurransereglene er altså dette paradokset som jeg nylig presenterte for Stortinget. Vi er glad for at Stortinget nå går et stykke på vei mot det som vi ønsker, nemlig å gi NRK bedre økonomisk mulighet til å lage gode programmer. Det er utgangspunktet for vårt Dokument nr. 8-forslag. Vi ønsker at NRK skal ha mulighet til å lage gode programmer, og det krever penger. Kvalitet koster, og den eneste måten NRK kan greie å opprettholde en god programprofil på med de forpliktelser Stortinget pålegger institusjonen, er at man har penger. Det å øke lisensen er en mulighet, men det er begrenset hvor mye man kan øke den. I dag ligger lisensen omtrent på størrelse med prisen på et årsabonnement for Aftenposten, og der omkring bør den ligge. Det finnes en smertegrense for hvor mye lisensen kan økes. Derfor er det grepet som SV har foreslått for Stortinget, og som Stortinget delvis gir sin tilslutning til, et godt grep for å styrke NRK. Det har også vært utgangspunktet for SVs engasjement. Vi hadde gjerne ønsket å gå lenger, men vi gir i likhet med Arbeiderpartiet subsidiær støtte til det forslaget regjeringspartiene i Stortinget har fremmet. Vi er glad for at regjeringspartiene i Stortinget har nedkjempet sin egen regjering i dette spørsmålet.
-0	Jeg tror jeg kjenner forhistorien til det spørsmålet representanten Ropstad nå stiller. La meg bare slå klart fast at det er ingen tvil i mitt sinn om at utslipp fra energiproduksjonen verden rundt av CO2 og metan og andre gasser bidrar til klimaendringene vi ser rundt oss. Når det er sagt, er jeg veldig glad for at representanten Ropstad stiller dette spørsmålet, for denne regjeringen, sammen med det nye flertallet, gjør mer for å bekjempe disse klimautfordringene enn noen regjering noensinne tidligere har gjort. Vi tildeler konsesjoner til nye kraftutbygginger i rekordhøyt tempo, og vi sørger for et finansielt rammeverk rundt utbyggingen av fornybar energi som gjør at fornybar-energi-prosjekter vil bli realisert. Vi så senest denne uken at et selskap jeg selv kjenner godt, TrønderEnergi, sier at de nå skal investere 120 mill. kr i økt fornybar kraftproduksjon, og at de kan gjøre det på grunn av de endringene Kristelig Folkeparti, Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet har fått igjennom i Stortinget. Vi bygger framtidens kraftinfrastruktur i dag for å muliggjøre utviklingen av lavutslippssamfunnet i framtiden. Vi erstatter oljefyring. Borgerligstyrte Oslo, der de samme partiene har hatt flertall i mange år, er kommet lengst i Norge på dette området. Vi har styrket Enova med over 12 mrd. kr, vi satser rekordmye på jernbane, og vi erstatter fossil energi, diesel og bensin i biler og båter landet rundt. Jeg setter veldig pris på at representanten Ropstad stilte meg dette spørsmålet.
-1	Jeg takker statsråden for svaret og er glad for at statsråden ikke er opptatt av tiltak som bare får det til å se finere ut på papiret. Jeg føler meg allikevel ikke trygg, for vi snakker om to litt forskjellige ting. Vi snakker om akutte behov for en bedring i økonomien, og vi snakker om langsiktige tiltak. Og når det gjelder de langsiktige tiltakene, har det ikke stått på SV for å få de på plass. Når det gjelder de kortsiktige tiltakene, problematiseres de stadig. Vi vet hvilke folk dette gjelder. Det gjelder folk som lever på sosialhjelp, på kombinert trygd og sosialhjelp og de bostedsløse. Statsråden sier i sitt svar at hun er opptatt av sosial ekskludering når det gjelder barn, og det betyr at det er det relative fattigdomsbegrepet statsråden velger å bruke i denne sammenhengen. Er statsråden enig i at vi også er nødt til å ha et slikt begrep når det dreier seg om de voksne, slik at de ikke blir påført skyld, skam og straff fordi de er fattige, og at vi må bygge opp og verne om verdigheten deres og framtidstroen framfor å ha mer behovsprøving og tiltak som gjør at de føler seg nedverdiget og mister troen på at de kan skape seg en bedre framtid?
-0	I representantforslaget ligger det et forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre som går i mye større grad på å vurdere bruken av datasikkerhet i skolen, slik at en får en bevisstgjøring av barn og unge når det gjelder databruk. Det gjelder både med hensyn til det kriminelle og den biten som er innenfor området for justis, hvordan en både kan beskytte seg og være i forkant av hvordan en bruker dataverktøyet i det daglige. Ser statsråden at dette også er viktig å få inn for å ha en form for tidlig innsats overfor våre barn og unge, slik at en forholder seg til dette på rett måte?
-0	Det er akkurat slike tilfeller som representanten Solholm tok opp i sitt innlegg nå, som skaper konflikter. Derfor er det litt forunderlig at vi på en måte ikke har mer tillit til at kommunene selv greier den type beslutninger. Når det gjelder flyktninger, har kommunene beslutningsrett. Jeg er ikke redd for – men det virker som om de andre partiene er det – at hvis vi lar kommunene få beslutningsrett her, vil det si det samme som at alle kommuner i hele landet sier nei til asylmottak. Jeg tror ikke noe på det. Jeg tror faktisk at kommunene vil vurdere det på samme måte som når de vurderer det å ta imot flyktninger. Men det vil bety at i de kommunene hvor det er små ressurser fra før, lite kompetanse, ikke er noe arbeidskraft, og hvor det ikke er mulig å etablere noe arbeidskraft, blir det en belastning for kommunene. Da tror jeg faktisk at SV kanskje ville få oppfylt sin drøm om paratkommuner. Da ville vi ha blitt nødt til å etablere det, og det tror jeg enkelte kommuner er parate til å gjøre. Til Kristelig Folkeparti: Dette handler ikke om å bryte menneskerettigheter eller konvensjoner. Det handler rett og slett om å ha det samme systemet for asylmottak som vi har for flyktninger. Vi kan ikke påstå at vi bryter noen menneskerettigheter eller konvensjoner fordi om kommunene har beslutningsrett når det gjelder å ta imot flyktninger. Det er jo det Kristelig Folkeparti indirekte sier. Så til det som Høyres representant var inne på. Jeg skjønner godt at vi på en måte må ha mer tvang i forhold til å etablere asylmottak, hvis det er riktig og hvis jeg forstår representanten fra Høyre rett, at de baserer framtiden på at vi skal ta imot 15 000 til 20 000 asylsøkere i året. For det er det representanten fra Høyre sier når hun innleder med å si at vi har stor asylinnvandring nå, men det er kanskje lite i forhold til det vi kan forvente oss i framtiden. Da skjønner jeg at vi kan ha behov for å bruke tvang overfor kommunene for å etablere flere og flere asylmottak. Men Fremskrittspartiet har en intensjon om at i hvert fall Regjeringen følger opp det den selv sier i forhold til å stramme inn på asylinnvandringen. Selv om de ikke slutter seg til Fremskrittspartiets forslag, sies det i hvert fall indirekte fra Regjeringen – og statsråden sier selv – at de skal stramme inn slik at den økningen vi nå ser, ikke skal være så stor i framtiden.
-0	Avgifter, grensehandel og distriktspolitikk er tre ting som henger sammen. I dette tilfellet tenker jeg på de skyhøye avgiftene Norge har bl.a. på alkoholholdige drikkevarer. Ifølge tall fra Vin- og brennevinleverandørenes forening ble det fraktet mer enn 1 100 000 liter vin, brennevin, øl og sider over svenskegrensen til Norge. I tillegg kommer selvfølgelig kjøp fra andre land som f.eks. Danmark, Tyskland etc. samt taxfree-handel. For Hedmark fylkes del selges det mer vin og brennevin til nordmenn på svenske vinmonopol enn på de norske polutsalgene, og denne negative trenden for norsk næringsliv fortsetter å øke. Grunnen til dette er selvfølgelig at disse varene er billigere på svensk side. Tallene viser at mens det ble solgt 168 000 liter på de seks polutsalgene i Hedmark, ble det solgt ca 194 000 liter – altså 26 000 liter mer – på Systembolagets utsalg langs Hedmarks grense til hedmarkinger. På samme måte er det med de andre fylkene som grenser til Sverige. Grensehandelen øker og øker. Når man først er der, handler man selvfølgelig også andre varer som er billigere, men også varer til tilsvarende norsk prisleie. Det er jo så lettvint når man først er der. For ytterligere å øke handelen har NSB busser som går til det nye kjøpesenteret i Charlottenberg f.eks. Taperen er de norske butikkene, og dermed distriktene. Den ene butikken etter den andre forsvinner, og befolkningsgrunnlaget blir svekket. Selvfølgelig er ikke avgiftene alene med på å styre dette, men et viktig medvirkende moment er det. Derfor bør avgiftene på en del varer reduseres ganske kraftig, som alkohol og nikotin. En annen ting jeg ønsker å ta opp i dette innlegget, er satsingen på samferdsel. Når Norge går med et slikt gigantisk overskudd, burde det ikke være noe problem å løse i hvert fall noen av alle flaskehalsene vi har. I en artikkel i Østlendingen for noen år tilbake kunne vi lese at det ville ta 340 år med datidens tempo før rv. 3 i Hedmark ville ha en fullgod standard. Denne veien er sikkert ikke alene om et slikt tidsperspektiv – dessverre. I valgkampen 2005 reiste bl.a. Senterpartiet rundt og lovet penger til vei. I Hedmark ble det bl.a. lovet 100 mill. kr hvert år til rv. 3. Senterpartiet er nå i regjering. Senterpartiet har samferdselsministeren. Første budsjettår kom det ingenting. I år kommer det noen få kroner til rv. 3. Kanskje 340 år trengs med denne regjeringen for å løse bl.a. rv. 3s problemer.
-1	Representanten Carl I. Hagen er opptatt av eldrepolitikk, og det er bra – det at vi skal ha nok hender til å ta vare på gamle og sjuke framover. Det er jeg helt enig i, det er en kjempeutfordring, ikke minst fordi antallet eldre vil øke betraktelig framover. Heldigvis lever vi lenger, på grunn av medisiner og andre ting. Men så vet vi samtidig at Fremskrittspartiet har sagt at de vil fjerne den offentlige støtte til barnehagene, og at foreldrene heller skal få de pengene sjøl og bestemme over dem. Ser ikke representanten Carl I. Hagen et problem i at mange da kan velge å bli hjemme med ungene sine i stedet for å benytte seg av en barnehageplass, og at vi derfor ikke får de hendene som så nødvendig trengs i eldreomsorgen? Det gjelder både menn og kvinner, men først og fremst kvinner, som da kan velge å bli hjemme med ungene i stedet for å bruke barnehageplass. Ved å bruke barnehage kan de komme seg ut i yrkeslivet og gjøre en viktig jobb for samfunnet.
-1	Jeg vil i det lengste og hele tiden forsvare retten til å ytre seg, selv om det man ytrer, er fullstendig ugrunnet i alt som fins av logikk og vitenskap. Det at man har slike ytringer og inviterer slike personer som her er nevnt, til en høyskole eller et universitet, har til enhver tid vært inspirasjon til viktig debatt og inspirasjon til viktig samfunnskritikk. Jeg har tillit til at ledelsen på våre utdanningssteder har nødvendig ballast i forhold til kritiske kommentarer, kritiske synspunkter og veldig viktige oppfølginger av den type ytringer, enten det handler om ytringer fra Gåsvatns egen partiformann, som mange reagerte på, eller det handler om ytringer som her er beskrevet fra en høyskole i Oslo.
-0	Takk for svaret. Det er jo riktig, som statsråden sier, at det er forventet en befolkningsvekst i de største byene de nærmeste tiårene som tilsier at vi får en kraftig økning i transportetterspørselen. Regjeringen har, som statsråden også riktig sier, tatt i bruk ordningen med belønningsmidler. Der gjennomførte tiltak ikke ser ut til å virke som forventet, altså innenfor regimet av belønningsmidler, er midler holdt tilbake i påvente av nye og bedre løsninger. I Bergen er det som kjent under utvikling et prosjekt, Spontan samkjøring, med bil, buss, bane og taxi, som på en ny måte vil kunne bedre utnyttelsen av dagens kjøretøypark og dermed redusere avviklingsproblemer i rushtiden. Er det mulig at dette prosjektet også kan få belønningsmidler?
-0	Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til miljøvernministeren: «I Elverum kommune ble for kort tid siden en ulv skutt av en elgjeger. Skuddet falt fordi jegerens jakthund ble angrepet av to ulver, og jegeren hevder det var en nødvergesituasjon. Ser statsråden, på generelt grunnlag, at det er nødvendig å likestille hund med bufe når det gjelder nødvergeretten?»
-0	"Dette er en alvorlig debatt, og det er alvorlig og trist når et menneske velger å avslutte sitt eget liv. Hvert år velger en million mennesker på verdensbasis å begå selvmord. I tillegg er det nok store mørketall. Dette er mer enn det antallet som dør i krig. Når et menneske velger å ta sitt eget liv, er det klart at da ser en ingen annen utvei. Det er mange unge mennesker som velger det, og det er to og en halv gang så mange gutter som jenter som avslutter livet sitt på en slik måte. Det er ikke dermed sagt at jenter har mindre problemer, men gutter velger en mer dramatisk måte. De velger å skyte seg, de velger hengning, de velger drukning – og resultatet er endelig. Mange jenter blir reddet fra selvmordsforsøk og klarer å komme igjennom det og leve et godt liv videre. Det har vært forsøkt veldig mye. Statsråden nevnte jo også veldig mange tiltak. Men det viser seg at det er nesten umulig å finne ut hva man egentlig skal gjøre. Det finnes ingen fasit. Det har vært forsøkt med tett oppfølging, med grønt kort – jeg har forsøkt å lese for å finne fram til hva man egentlig kan foreslå som en god løsning. Det eneste jeg kan se, er at man på Island hadde en kampanje som rettet seg spesielt mot unge menn. Der fikk de en reduksjon. De hadde en grundig opplæring av helsepersonell, bedre tilgang på krisehjelp – for høyrisikogruppene spesielt – og en bevisstgjøringskampanje. Kanskje det er det med bevisstgjøring, det med nabokona, som det var snakk om her – rett og slett samfunnsengasjementet rundt dette – som må til. Det er ikke lett for unge gutter å vise seg som svake, og mange oppfatter det slik at når man har problemer, når man ikke takler sitt eget liv, og når man tyr til hjelp, er man svak. Kanskje mye av apparatet rundt, det være seg både familie, venner og helseapparat, er rettet litt mot jenter – jenter som kan tillate seg å være svake, og som har lettere for å prate om problemene sine. Kanskje må man være litt mer oppmerksom på at gutter og menn også kan ha store problemer. De forventningene man hadde til menn før, var at de skulle vokse opp og bli familieforsørgere. I dag kan det være ganske forvirrende for mange unge menn hva som forventes av dem, hvilken rolle de skal ha, og om de klarer å fylle den rollen. Vi så et tragisk eksempel – det var vel i forrige uke – der en familiefar tok livet av både familien sin og seg selv. Det var ikke bare selvmord; han tok livet av hele familien. Det var forventningspress, det var skuffelse over ikke å strekke til. Livet ble rett og slett for vanskelig. Det er en tragedie som er helt ubeskrivelig. Enkelte velger å avslutte livet sitt på grunn av at de føler at de ikke strekker til i forhold til seg selv og i forhold til forventningene på utsiden. Det å prøve å finne tiltak som kan treffe, og som kan være på plass når de trenger det, er viktig. Da går det ikke med tre måneders ventetid for å komme til psykolog, det nytter ikke å måtte ta mange telefonrunder for å kunne få svar når det gjelder voksne. Vi må i hvert fall stille opp med et tilbud som er der når noen tar det skrittet og ber om hjelp. Det er det minste vi kan bidra med. Så må samfunnet og hver enkelt av oss tenke litt over: Er det noen som har det vanskelig rundt oss? Kan vi stille opp? Det er en bevisstgjøringskampanje som kanskje kan vekke litt av det med nabokona, det med at vi er der for hverandre – ikke for å bry oss med, men for å bry oss om. Vi kan aldri, tror jeg, komme dit hen at ingen tar sitt eget liv, men vi kan forsøke å være der så færrest mulig gjør det, slik at de i hvert fall får den hjelpen de kan få. Når det gjelder de pårørende, er det også viktig. Ofte ser vi at det stilles opp med kriseteam når det skjer store ulykker, mens de som mister sine nærmeste på en annen måte, faktisk ikke har noen å ty til, og ikke får noen hjelp. Dette er viktig, og jeg synes statsråden kom med veldig mange gode ting som det jobbes med. Så får hver enkelt av oss tenke over hvordan vi er, og hvordan vi kan hjelpe dem rundt oss, og være med og bidra til at de som søker hjelp, får det når de trenger det."
-1	La meg starte med å takke saksordføraren og komiteen for det arbeidet som er lagt ned, ikkje berre i forhold til meldinga, for, som fleire av representantane har vore inne på, er dette eit tema vi har diskutert og har hatt gode diskusjonar om, og som eg òg oppfattar at vi har hatt ei felles målsetting om i heile fireårsperioden. Stortingsmeldinga har ei omfattande omtale av kva som er gjort for å betre og forenkle reglane og styrkje handhevinga, og viser ikkje minst korleis opprettinga av DIFI gjer at brukarane får eit betre tilbod om rettleiing og nye verktøy. Men det er òg ei melding som peikar framover og seier kva ein skal jobbe vidare med. Kartlegginga av brot på reglane viser at årsaksforholda er mange og samansette. Nokre brot har si årsak i manglande regelverkskompetanse og innkjøpsfagleg kunnskap i verksemdene. Innsatsen for å gi brukarane eit godt rettleiingstilbod må difor vidareførast. Meldinga viser òg at mange av brota og dei dårlege innkjøpa skriv seg frå manglande leiarfokus. Utan at leiarane set av tilstrekkelege ressursar til innkjøp, både i form av menneske, tid og pengar, vil ikkje andre tiltak som vi set i verk, få god nok effekt. Å jobbe med innkjøp må verdsetjast som ein profesjon. Regjeringa si satsing for å auke bruken av elektroniske løysingar er viktig for å betre og effektivisere offentlege innkjøp. Pålegg om innføring av elektronisk faktura kan medverke til å frigjere milliardbeløp i offentleg sektor, og det er altså eit pålegg Regjeringa har gått inn for. FAD har òg no inngått ein rammeavtale med KS for å gjere det lettare å gjennomføre konkurransar elektronisk – altså utarbeiding av ein ny e-handelsplattform. I tillegg har altså EU gitt oss i oppdrag å leie eit prosjekt, PEPPOL, som skal gjere det enklare for offentleg sektor i alle europeiske land å gjere innkjøp over landegrensene. Dette er frå EU si side ei anerkjenning av at Noreg er heilt i teten når det gjeld utvikling av elektroniske tenester og elektronisk handel – altså heilt i teten! Det vert, som eg sa, planlagt ein eigen webfakturaportal for verksemder som ikkje sjølve har eigne løysingar for elektronisk faktura. Tenestetilbodet for elektroniske løysingar i innkjøpsprosessen vert altså stadig betre. Ved å gjennomføre systematiske målingar av bruken, vil vi kunne følgje utviklinga tett og setje i gong målretta tiltak for å auke bruken. At vi går systematisk til verks, viser at vi tek utfordringane på alvor og har høge ambisjonar, vi har på ingen måte nedskrive ein ambisjon om 25 pst. – det ligg òg i brevet frå meg til komiteen. Med KOFA som eit supplement til domstolane har Noreg eit godt system for handheving av reglane for offentlege innkjøp. Ifølgje fleirtalet av brukarane vert KOFA opplevd som rask, rimeleg og mindre konfliktfylt enn domstolsbehandling. Spesielt er dei nøgde med at KOFA er eit lågterskeltilbod som gir avklaring på prinsipielle spørsmål. Regjeringa har auka løyvingane til KOFA med vel 5 mill. i perioden – frå 3,5 mill. i 2006 til 8,87 mill. i 2009. Det er nettopp for å gi brukarane ei akseptabel saksbehandlingstid. Heile klageordninga skal no under lupa. EU har kome med eit nytt handhevingsdirektiv som skal implementerast i Noreg. Vi har sett ned eit utval som skal vurdere nærare korleis det samla norske handhevingssystemet kan organiserast. Eg meiner at det, i lag med tiltaka for å heve kompetansen om offentlege innkjøp, vil betre etterlevinga av reglane, og at det difor ikkje er føremålstenleg å opprette meir byråkrati rundt offentlege innkjøp, slik ei tilsynsordning ville vere. Terskelverdien på 500 000 kr vert ståande. Det er god samfunnsøkonomi å la den vere uendra no. Men ro og stabilitet rundt regelverket har vore det viktigaste omsynet i vurderinga av å halde på terskelverdien og i spørsmålet om innføring av forenkla kunngjering. Innføring av ei plikt til forenkla kunngjering vil gi større utfordringar til innkjøparane og gi auka byråkrati og meir kompliserte innkjøpsrutinar der det ikkje er nødvendig. Det er ikkje meir kompliserte regelverk vi treng no. Reglane skal sikre at innkjøpa er opne, at dei kan etterprøvast, og at dei skjer etter konkurranse. Reglane skal gjere det lettare å oppdage og forhindre korrupsjon og korrupsjonsliknande framferd. Med ny forskrift og ny offentleglov er rettstilstanden endra frå ein situasjon utan plikt til å føre innkjøpsprotokoll for små innkjøp, og der protokollen kunne verte unnteken offentlegheit, til ein situasjon med plikt til å føre protokoll og der protokollen er offentleg. Det er viktige tiltak for å sikre innsyn i innkjøpa.
-0	Jeg skal forsøke å gi et best mulig svar på det. At det står «skadeomfang, jus og forsikring», har nettopp noe med det å gjøre at Norge har implementert et system som heter WAD. Det er gradert i fire deler – de alvorligste tilfellene av nakkeskader er kategorisert som WAD III og WAD IV. Får man den diagnostiseringen, havner man helt på utsiden av Verdens Helseorganisasjons retningslinjer. WHOs ICD-10-koder og ICF-kodesystem blir satt til side i det norske systemet, og man forholder seg kun til WAD-systemet, dvs. at man omgår hele systemet som Verdens Helseorganisasjon har utarbeidet som retningslinjer for behandling av nakkeskader, og som Norge har ratifisert. Derfor er det særdeles viktig at direktoratet som sådant gjør en jobb og får implementert dette på plass når det går på skadeomfang, jus og forsikring, for det er der den store feilen i dagens system ligger, og det er der vi ikke oppfyller våre internasjonale forpliktelser overfor Verdens Helseorganisasjon. Derfor blir det på mange måter slik at man, hvis man tar vekk det som går på skadeomfang, jus og forsikring, får en situasjon hvor man står på stedet hvil. Så jeg vil si at ønsker man en forandring på det systemet som er der i dag, må heller Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre gå for forslaget slik det foreligger.
-0	Først kan jeg i hvert fall betrygge statsråden med at undertegnede ikke er lei av debatten. Jeg har bare innsett at argumentene ikke får gjennomslag før i 2013. I debatten er statsråden veldig bekymret for de fedrene som kanskje måtte gå til arbeidsgiveren sin for å tvinge seg til og spørre om å få pappapermisjon, og han sa at den nye lovendringen kom det til å gjøre det mye lettere for dem. I dag ser vi veldig mange som jobber i privat sektor, som jobber i små bedrifter og i enkeltmannsforetak, som ikke har mulighet for å ta ut disse ukene. De som det da går ut over, er barna, som ikke får se noen av foreldrene, for de må i barnehage eller til dagmamma fordi far ikke har mulighet til dette. Mitt spørsmål til statsråden er: Har statsråden like stor bekymring for de selvstendig næringsdrivende og enkeltmannsforetak som man har for dem som jobber i offentlig sektor?
-1	La meg ta tak i dette. Jeg har alltid trodd at Fremskrittspartiet var blant de fremste tilhengerne av mikrokreditt, for det er jo nettopp en kommersiell, næringsbasert form for bistand som forsøker å løse det fundamentale problemet: Hvordan skal man kunne gi lån til folk som ikke er kredittverdige? De har til nå vært ofre for ågerhaier som har enorme rentenivåer. Også innen mikrokreditt er det et betydelig rentenivå, og grunnen er veldig enkel: Det koster penger å låne 100 kr. Jeg så i Pakistan i forrige uke folk som sendte 20 og 40 kr tilbake til sin bror eller sin kone på landsbygda. Jeg antar at Myhre ikke sender sånne beløp til sin familie, de ville antakeligvis oppfattet det som en fornærmelse. Men det er altså dyrt å gjøre dette. Jeg vil nå innkalle de norske mikrokredittorganisasjonene til et møte hvor vi skal se på dette og passe på at man ikke pusher mikrokreditt på folk som enten ikke forstår det fullt ut, eller som ikke er i stand til å betale det. Men jeg mener at mikrokreditt er en nyttig, næringsorientert bistandsform, og det er noe som Fremskrittspartiet tidligere har vært ivrig tilhenger av, inntil nå, inntil det kommer et kritisk program, og da løper man fra det også.
-0	Spørsmålet lyder: «Mange kraftanalytikere mener CO2‑kvoter og kullkraft er en dårlig sammenheng, fordi kraftbransjen som helhet skor seg stort på kvotene gjennom høyere strømpris. CO2‑kostnadene for kullkraft sendes videre til kundene, mens CO2‑fri kraft får alle gevinster. Norske vannkraftprodusenter tjener på dette, men systemet påfører norske vannkraftkunder i industrien og husholdningene betydelige ekstrakostnader. Hva vil statsråden gjøre for å redusere de negative konsekvensene dette har for norske strømkunder?»
-1	Jeg har et spørsmål til statsråden når det gjelder mulighet til å justere kursen. Jeg er fullt klar over at staten kun har en tredjedel av eierskapet. Men hvordan vurderer statsråden mulighetene dersom han ser at det her må tas betydelig grep, slik at man kan utnytte midlene man har satset på en noe bedre måte? Er det en umulighet, eller kan statsråden gå i dialog med sine folk og sørge for at det blir en realitet? Er det en umulighet, eller er det en realistisk mulighet til å få endret kursen dersom man ser at man er i ferd med å spore av?
-0	Saken dreier seg om E16, om det som er materielle innholdet i saken om E16, Innst. 397 S. Grunnlaget for saken er rasstengt E16, men også fremvisning av et omfattende behov for rassikring av norske veier. Grunnlaget for saken er behovet for trafikksikring av E16 Bergen–Voss, en av landets mest ulykkesbelastede strekninger, men også fremvisning av behov for mer midler til trafikksikring av norske veier generelt, og europaveier spesielt. Fremskrittspartiet har i sitt alternative forslag til NTP lagt inn mer penger til rassikring, 6 mrd. kr mer til riksveiene og 6 mrd. kr mer til fylkesveinettet. Og vi har lagt inn en omfattende trafikksikringspakke på 10. mrd. kr totalt. Jeg minner om at E16 er en europavei. Europaveiene er Norges hovedveinett. Når hovedveinettet stenges, slik vi har opplevd med stengt E16, stenger hovedforbindelsen. Omkjøringen – der det i det hele tatt er mulig – blir lang og dårlig. Det fikk vi på Vestlandet og i Hordaland til fulle oppleve da E16 altså var stengt i en periode på tolv dager i april i år. Stengt vei, usikker vei og dårlig vei er dårlige vilkår for næringsliv – for alle veibrukerne. Fra begge statsrådene i salen og fra en rekke representanter fra regjeringspartiene er det i dag kommet advarsler om de økonomiske konsekvensene av mer satsing på rassikring – både av riksveier og av fylkesveinettet. Dette er advarsler vi tilbakeviser. Det er på ingen måte godtgjort at Fremskrittspartiets økte rammer, bl.a. til rassikring og trafikksikring av hele veinettet, også E16, vil ødelegge norsk økonomi. Tvert imot er rammen trygt forankret i SSBs beregninger. Effekten for næringslivet blir en kraftig forbedring. Effekten er altså den stikk motsatte av det de to statsrådene har advart mot her i salen. Det blir bedre vilkår for næringslivet. Det blir reduserte avstandskostnader og reduserte driftskostnader. Det blir sikrere og mer pålitelig transport når vi får veier uten ras. Ikke minst må vi sørge for at E16 mellom Bergen og Voss er en av de veiene som vil bli sikret – og som blir sikrere når Fremskrittspartiet øker satsingen på rassikring og trafikksikring. Saksordføreren for NTP har etterlyst hvorvidt det finnes en ikke-sosialistisk samferdselspolitikk. Den finnes. Om ikke frykten for regjeringsskifte skygger for hørsel og syn, er det tydelig at det er fornyelse mellom de borgerlige partiene når det gjelder planlegging, organisering og gjennomføring.
-0	At Norge skulle få anledning til å ha egne utenriksstasjoner, var en medvirkende årsak til unionsoppløsningen med Sverige i 1905. Vi ønsket en utenrikstjeneste som ivaretok norske interesser og ikke minst våre næringsinteresser. Ambassader og konsultater er viktige for Norge av mange grunner, og de ivaretar en lang rekke oppgaver på vegne av den norske stat, vårt næringsliv og våre innbyggere. Det forventes mye av utenriksstasjonene våre, ikke minst når kriser oppstår. Utenriksstasjonene forventes å være der Norge har interesser eller et engasjement, der norsk næringsliv er til stede og der norske innbyggere bor eller ferierer. I verden av 2010 betyr det at Norge optimalt skulle være til stede fysisk overalt til enhver tid. Det er ikke mulig. Derfor må det prioriteres. Hvordan Norge organiserer sin utenrikstjeneste, er Regjeringens ansvar. Denne interpellasjonen er ikke et forsøk på å endre dette. Likevel har denne typen spørsmål interesse langt utenfor Regjeringen. Det er ikke nytt at Stortinget diskuterer utenriksstasjoners plassering. Her en uttalelse fra Erik Solheim, fra en debatt under Referat 5. desember 1997: «Dette er ikke et praktisk spørsmål med hensyn til hvor Regjeringen velger å legge en ambassade, dette er et politisk stridsspørsmål av første rang.» Videre sa han at «utenrikskomiteen, og dermed Stortinget, har gått betydelig inn i plassering av ambassader og håndtering av ambassadespørsmål. Jeg var sågar saksordfører for opprettelse av norsk ambassade i Addis Abeba». Stortingspresidenten sa ved samme anledning at det fra Stortingets side ikke har vært holdt en helt konsekvent linje i slike saker. Så som i mange andre spørsmål kan nok Stortinget her tillate seg både å ha meninger og i ytterste konsekvens komme med forslag. I min tid på Stortinget har det ved et par anledninger vært både debattert og fremmet forslag om opprettholdelse av ulike stasjoner som ulike regjeringer har ønsket å nedlegge. Stortingets påvirkning har også ført til resultater, som da ambassaden i Abu Dhabi ble reddet til tross for en tidligere regjerings ønske om nedleggelse. Mens Abu Dhabi ble reddet, ble den gang konsulatene i Hamburg, Hongkong og Miami nedlagt. Alle tre var viktige støttespillere for norsk næringsliv. Konsulatene i Edinburgh og Minneapolis er forsvunnet. Også dette skapte mye debatt. Det disse stasjonene har til felles, er at de var viktige for norsk næringsliv, for nordmenn som bor ute eller for norskamerikanere. Disse stasjonene hadde i liten eller ingen grad oppgaver i forhold til norsk engasjements- eller utviklingspolitikk. Heldigvis har Regjeringen brutt denne negative utviklingen ved bl.a. å gjenopprette konsulatet i Hamburg, opprette konsulat i Guangzhou, flytte ambassaden fra Tunis til Algerie og opprette ambassade i Kasakhstan. Vi er glad for at Regjeringen på denne måten ivaretar interessene til norsk næringsliv, og imøteser at også tilstedeværelsen i Skottland på ny blir prioritert. Interpellasjonen har ikke som formål å fremme opprettelse eller nedleggelse av enkelte stasjoner. Ønsket er å få utenriksministerens overordnede betraktninger rundt hvordan han ser for seg å organisere dette virkemidlet i årene fremover, ikke minst som følge av de endringer vi ser i verden rundt oss. Det gjelder maktforholdene mellom land. Det gjelder hvor norsk næringsliv er til stede. Det handler også om nordmenns endrede bo- og feriemønster. Denne debatten tas nå, helt uavhengig av budsjettet og uavhengig av konkrete endringsforslag. Det er naturlig å vise til St.meld. nr. 15 for 2008–2009, som Stortinget diskuterte i fjor vår. Her ble engasjementspolitikken, iallfall sett fra ståstedet til noen av oss, tonet ned, og den mer tradisjonelle interessepolitikken kom tydeligere frem. Offisielt het det at engasjementspolitikken ble forsvart med at dette er interessepolitikk. Men det etterlatte inntrykket er at den misjonerende idealismen som har kjennetegnet Norge i mange år, ble tonet ned. Norges fredsengasjement er fortsatt sterkt, men det har også endret seg. Det er mindre fokus på konfliktløsning, og mer innsats rettes mot ulike multilaterale forhandlingsspor, som gjelder atomnedrustning og klasevåpen. Disse forhold, og mange flere, får betydning for hvordan Regjeringen organiserer sin tjeneste. Langsiktighet i tilstedeværelse er viktig. Samtidig er det behov for å være smidig og ha et virkemiddelapparat som på kort varsel kan agere. I andre land skjer det også endringer på dette området. Sveriges utenriksminister, Carl Bildt, annonserte tidligere i år at Sverige vil legge ned fem ambassader i Europa. Bildt sa det slik: «Vi vill finnas på de platser där vi gör mesta möjliga nytta för de pengar svensk närvaro kostar.» Norge er i europeisk sammenheng i en annen situasjon enn Sverige, med vårt utenforskap i EU og medlemskap i NATO. Vi har behov for andre lytte- og påvirkningsposter. Men også her må også kost og nytte vurderes. For noen år siden ble flere nye ambassader opprettet i nye NATO- og EU-land. Gir det god effekt å være til stede så bredt som vi er i dag, eller er det andre måter å organisere dette på? Fra tid til annen er det også fremmet forslag om og diskutert et bredere nordisk samarbeid om utenriksstasjoner. Litt har skjedd, men ikke så veldig mye. Nå var utenriksministeren inne på dette temaet i sin redegjørelse nettopp, og jeg kunne tenke meg å utfordre ham på å si litt om når vi kan vente flere resultater av et slikt nordisk samarbeid og hvilken form et slikt samarbeid kan ta. Jeg legger ikke skjul på at med denne interpellasjonen åpner jeg opp for en debatt som jeg håper det er mulig å fortsette mellom Stortinget og Regjeringen – det ut fra en erkjennelse av at det også er i Stortingets interesse å debattere norsk utenrikstjeneste. Til slutt vil jeg også si at jeg finner det naturlig å gi generell ros til norske utenriksstasjoner for den assistanse som vi fra Stortinget får, når vi er på oppdrag i utlandet. I takt med at Norge påvirkes sterkere av det som skjer utenfor landets grenser, og i takt med at norske interesser i større grad må ivaretas andre steder, arbeider også stortingsrepresentanter oftere utenfor dette hus. Det er jo også en årsak til at vi tillater oss å ha meninger om hvordan norsk utenrikstjeneste er og skal være organisert.
-0	Før Stoltenberg-regjeringen tiltrådte, ble det skissert et behov i universitets- og høyskolesektoren på 400 mill. kr. Regjeringen svarte da med dette hvileskjæret, som Djupedal senere har omtalt som en tabbe. Så har man tilbakeført dette hvileskjæret over to år. Da resten kom på plass nå, ble det en jubel i sektoren, som igjen ble snudd til fortvilelse da man oppdaget at det manglet 440 mill.– 600 mill. kr, som det ble sagt, til lønns- og pensjonsutgifter. I dag får vi en julegave fra Regjeringen på 160 mill. kr. Den dekker ikke engang lønns- og prisveksten, og det mangler fortsatt dekning av de økte pensjonsutgiftene. Mener statsråden at SV i Kunnskapsdepartementet har innfridd de forventningene som ble skapt i denne sektoren, gjennom bl.a. Soria Moria-erklæringen, eller deler hun det synet at tabber, manglende fokusering og feilprioriteringer har ført til at høyere utdanning har måttet blø og har blitt skadelidende på grunn av manglende forutsigbarhet?
-0	Man kunne kanskje ønske at man hadde hatt 15-minuttersinnlegget til slutt etter alt som er kommet fram i denne debatten. Men la meg gå fort igjennom en del av misforståelsene. For det første vet representanten Sverre Myrli like godt som meg hva Fremskrittspartiet sto for da vi behandlet pensjonsreformen. Fremskrittspartiet har aldri sagt at man ikke skal ha en tidligpensjonsordning, og at man ikke skal ha et fleksibelt uttak av pensjon ved 62 år. Det ligger også inne i Fremskrittspartiets modell, og det vet Myrli utmerket godt. I denne saken sier jo Fremskrittspartiet nettopp at alle sammen skal få lov til å gå av når man er 62 år og kombinere det med jobb. Men det vi synes er urettferdig, er at staten subsidierer pensjonsopptjeningen til noen, og at andre ikke får den samme opptjeningsprosenten. Det er grov diskriminering i de generelle velferdsordningene. Når representanten Kolberg minner oss på at dette er kjempet fram av fagbevegelsen nettopp for at sliterne skal kunne gå av når de er 62 år, tror jeg med respekt å melde at representanten Kolberg ikke har registrert konsekvensene av egen politikk. Mange av de industriarbeiderne eller de tømmerhoggerne som Myrli trekker fram i sitt innlegg, vil ha for liten pensjonsbeholdning i den nye alderspensjonen eller ha for liten AFP-konto eller til sammen ha for liten pensjonsopptjening til at de kan gå av når de er 62 år hvis de er fullstendig utslitt. Nei, de må heller jobbe videre, alternativt over på uføretrygd. Det blir det stikk motsatte av det som Arbeiderpartiet og representanten Kolberg sier. Så er det også slik at Fremskrittspartiet har respekt for de framforhandlede avtalene. Det sier også vi. De som har AFP, skal få denne opptjeningen. Men den tilleggsopptjeningen som staten driver og subsidierer, må også komme de andre til gode. Og når det snakkes om gratispassasjerer, blir jeg litt opprørt. Jeg lurer på hvilken definisjon flertallet i denne salen har på «gratispassasjerer». Det er jo slik – både i den tidligere og i den nye ordningen – at alle som er i arbeid og er skattebetalere, betaler inn til AFP-ordningen, altså finansierer den gjennom skatteseddelen. Men det er 700 000 som ikke får nyte godt av det. Det blir det samme som at alle sammen betaler for å kjøre trikk i Oslo, men bare halvparten får lov til å bli med trikken. Og det er vel ikke de som har betalt for billetten, som ikke får lov til å stige på, som er gratispassasjerer. Det blir i alle fall etter mitt skjønn å stille det fullstendig på hodet og ta det ut av sin sammenheng, og det viser bare hvor ulogisk det er. Til slutt: Jeg synes det er avklarende det statsråden sa, at den sittende regjeringen kun er interessert i å lage en velferdspolitikk for noen og dem som er fagorganiserte.
-1	Det er det – forslag nr. 6.
-1	Det er noen bilder som aldri forsvinner fra netthinna, og jeg vil nevne to av dem: Det er flyktningjenta i Vietnam som med napalm på ryggen sprang fra flammehavet, og så er det den greske bestefaren som står med den lille gutten med strikkejakke og norsk lue på hodet. Gutten var i live da han ble tatt i land, men han døde. Han hadde en onkel i Norge, den gutten, han kom aldri fram. Disse bildene forteller hva dette handler om. Det er nå nesten 60 millioner flyktninger i verden. Ni av ti fordrives til andre utviklingsland. Det er altså ikke slik at det er de rike landene som tar sitt ansvar – tvert imot fraskriver de seg i altfor stor grad sitt ansvar. Mens menneskeliv blir satt i fare, bygger vi gjerder og murer rundt oss sjøl – det Europa som liker å hevde sin menneskerettighetskultur. Noe av det som kanskje har skremt meg mest i vinter, er noen av Europas reaksjoner mot smuglernettverkene, at man snakket om at man skulle bombe båter. Det går ikke an å sammenligne søk og redning med søk og det å ødelegge og senke båter. Bare å tenke på å senke båter som frakter flyktninger for å redde liv, er absurd – det er et absurd forslag å komme med. Problemets årsak er ikke smuglere, men krig, håpløshet og total mangel på trygghet og lovlige alternativer for flukt. I går sto det en kronikk på Ytring av en vietnamesisk båtflyktning. Han skriver om da han var båtflyktning, og det er en ytring jeg tror mange trenger å lese, for det han beskriver, er hvordan situasjonen er for dem som faktisk setter sine egne og familiens liv på spill i en sånn situasjon, og at de vurderingene vi sitter her og gjør, er totalt irrelevante i deres situasjon. Det er behov for å mobilisere for å redde flere. Det er behov for å mobilisere for å bedre situasjonen i mange av de landene disse flyktningene kommer fra. Da er jeg veldig glad for det representanten Toskedal fra Kristelig Folkeparti minnet om – jeg tror også representanten fra Senterpartiet gjorde det – at vi kan ikke finansiere hjelp til flyktninger med å kutte i u-hjelp og bistand ellers i verden. Det kan ikke være sånn at vi i rike Norge skal finansiere denne bistanden vi ser er helt livsnødvendig, ved å ta de pengene fra andre fattige folk. Det går ikke an. Vi har et langt større ansvar enn det. Én båt fra Norge er bra, men ikke nok. Den båten er en del av en grensekontroll som også har redning som oppdrag – det er bra – men det er ikke nok. Norge må ta initiativ til en ny redningsoperasjon, slik at også humanitære organisasjoner som ikke kan delta i grensekontroll, kan bidra. Røde Kors sa til oss under høringen på Stortinget om dette forslaget at de gjerne vil bidra, men de kan ikke bidra i grensekontroll, det er ikke en humanitær organisasjons oppgave. Men de vil gjerne bidra. Leger Uten Grenser har organisert sin egen redningsoperasjon for dette. Det må til en egen redningsoperasjon, og det foreslo SV også i fjor. Da ble vi nedstemt. Nå hører jeg at det er flere partier som tar til orde for at vi er nødt til å se på hvordan det europeiske systemet for migrasjon er, at vi må reforhandle det med en bedre ansvarsdeling og andre mekanismer mellom landene. Jeg har sett hva politikere i Italia har sagt om dette de siste dagene. De beskriver sin situasjon der de blir sittende igjen med mange flyktninger, som katastrofal. De stempler ikke passene lenger, de lar folk reise, og det betyr at man får enda flere flyktninger i Europa som ikke er registrert. Det kan ingen være tjent med. Men dess lenger vi venter med dette, dess mer dreier det seg om å definere flyktningene som er i livsfare, som problemet, mens det er noe helt annet som er problemet, nemlig den situasjonen de flykter fra, og at vi ikke klarer å hjelpe flere. Jeg vil ta opp det forslaget vi har i innstillingen.
-1	Representanten Nesvik etterlyste mer engasjement i helsedebatten. Det er mye som kunne sies, ikke minst om det å få politisk kontroll med helseforetakene. Det er ingen grunn etter min mening for regjeringspartiene å skjemmes over dette budsjettet. Men jeg skal konsentrere meg om kun én sak. SV ønsker et mer rettferdig helsevesen – et helsevesen som ikke bidrar til den onde sirkelen av sosial ulikhet, hvor du er sjuk hvis du er fattig, og du blir fattig hvis du er sjuk. Et av elementene for å utjamne sosial ulikhet er selvfølgelig egenandeler. Egenandelen på fysioterapi var en egenandel som nærmest var laget øremerket for å ramme sosialt urettferdig, som rammet kronikere og de med lavest inntekt. Det var en egenandel som verken Regjeringa eller regjeringspartiene kunne være bekjent av. At egenandelen var foreslått innført av regjeringa Bondevik, og at Stoltenberg-regjeringa begrenset de verste utslagene ved å innføre et tak, gjorde saken noe bedre, men ikke god nok. En regjering med ambisjon om sosial rettferdighet og utjamning kan ikke måles mot en høyreregjering som ønsket større ulikheter. Regjeringa må måles mot sine egne ambisjoner. Derfor var det mange som var skuffet, og som i dag har grunn til å juble over at egenandelen på fysioterapi trekkes tilbake fra 1. juli. Presset for å få bort denne egenandelen var stort fra brukerorganisasjonene, fra enkeltpersoner, fra aktive politikere i flertallspartiene, som ikke kunne akseptere denne skatten på sjukdom. Den rammet opp mot 250 000 nordmenn – folk med multippel sklerose, cerebral parese, reumatiske lidelser, slagpasienter, lymfeødem og kvinner med bekkenløsning. Bondevik-regjeringa argumenterte for at statens utgifter på dette feltet – behandling av kronikerne – hadde økt for mye. Jeg vil nesten si det motsatte. Fysioterapi for disse gruppene er nyttig og god behandling, og sannsynligvis har vi å gjøre med et fortsatt underforbruk fordi det mange steder er mangel på fysioterapeuter som har kapasitet, kompetanse og avtale. Selvfølgelig er det mange som kan ha råd til betale 50 kr for en fysioterapitime, men denne egenandelen rammet stort sett mennesker med uføretrygd som gikk og fikk behandling kanskje flere ganger i uka. Det er befriende at denne egenandelen nå blir kuttet. Vi kan gratulere hverandre, ikke minst alle de utenomparlamentariske aktivistene som har jobbet for dette. I Soria Moria-erklæringa står det at egenandelen i helsetjenesten skal reduseres. Vi veit at Helse- og omsorgsdepartementet jobber med en stortingsmelding om sosial ulikhet i helsetjenesten. Fjerninga av denne egenandelen har brakt oss over i angrepsposisjon, hvor målet nå må være å fjerne flere egenandeler og redusere dem.
-0	I motsetning til Senterpartiet ønsker vi å ha landbruk over hele landet, og vi ønsker faktisk at det skal være opp til dem som bor rundt omkring i hele landet, om man vil drive med landbruk, eller hva man vil drive med. Men med representanten Lange Nordahls politikk isolerer man jo folket rundt omkring, hvor de skal få lov til å gjøre det. Der man kan produsere mer melk, får man ikke produsere mer melk, der man kan produsere mer kjøtt, får man ikke lov til å produsere kjøtt. Det representanten Lange Nordahl står for, er en politikk som Sovjetunionen faktisk nå har avstått fra. De har ikke den lenger. I dag er det faktisk bare to nasjoner i verden som driver en slik politikk med reguleringer som vi gjør, og det er bl.a. Nord-Korea. Men Nord-Korea gjør det fordi de mangler mat – det er eneste forskjellen. Så med vår politikk kommer det til å bli et blomstrende liv, det kommer til å bli et blomstrende næringsliv, det kommer til å være turisme, og det kommer til å være et levende Norge. Men dessverre, hvis Senterpartiet blir sittende i regjering, blir distriktene fraflyttet, og alt flytter inn til byene.
-0	Jeg nevnte ikke bare ord, jeg refererte til mange forslag som faktisk er fremmet av regjeringen, både i endringer i avgiftssystemet, i bedre tilskuddsordninger og i regelendringer. Det er konkrete ting. Det som jeg savner, er å se hvordan Arbeiderpartiet responderer på dette. Så langt er det jeg har sett, en tilskuddsordning på 50 mill. kr. Alle vet at det er et symbolsk beløp som ikke ville ha generert en eneste ferjekontrakt på kort sikt. Samtidig har vi, da vi utlyste Anda–Lote – noe som burde vært kjent allerede før Arbeiderpartiet fremmet sitt forslag, selv om de ikke refererer til det i det hele tatt – sagt at det skal bygges flere nye ferjer på nye strekninger. Anda–Lote har altså én ferje i dag, det skal være to nye ferjer der. Vi har sagt at over Bjørnafjorden og over Boknafjorden skal det være fem–seks ferjer som trafikkerer i framtiden, mot tre–fire i dag. Alt dette vil generere nye kontrakter. Det skjer mye konkret. Det som er viktig for å skape arbeidsplasser i dag, er ikke den ferjen en skal bygge om et år, men det er vedlikeholdsarbeidet og kontraktene en kan få på plass med en gang. Der leverer vi også.
-1	"Dette er en litt stillferdig, men ganske interessant debatt foran neste stortingsvalg. Vi merker oss at Andersen godblunker til Senterpartiet, og vi merker oss Steensnæs"" meget stillferdige, vennlige og forhandlende tone overfor Høyre, og også den ellers meget ramsalte Per-Kristian Foss"" vennlige svar til Kristelig Folkeparti. Ja, til og med Senterpartiet fikk jo en utstrakt hånd og en vennlig påminnelse om hvor mye høyrepolitikk de har vært med på. Særlig replikkordskiftet med Steensnæs var langt inne i Kristelig Folkepartis såkalte plan B og forhandlinger om selektiv næringsstøtte. Jeg ville jo trodd at det gikk kanskje noen forhandlingsrunder før man var helt nede på selektiv næringsstøtte. Jeg tror vi er inne i en interessant situasjon på den måten at norsk politikk er i ferd med å polarisere seg noe. Jeg tror at både Høyre og SV står med klare alternativer for velgerne og for noen av de viktigste veivalgene vi står overfor de neste fire årene. Jeg tror at velgerne oppfatter det store sentrum, sentrumspartiene og Arbeiderpartiet som veldig like i den politiske retorikken. Da er det viktig å få fram: Hva er på en måte forskjellene i forhold til hvordan tyngdepunktet kommer inn i norsk politikk etter neste valg? For SV er det viktig å være helt tindrende klar på hva vi mener bør gjøres først. Vi ønsker å ruste opp fellesskapet først – skolen først, barnehagetakstene og kvaliteten på barnehagene først. Men Høyre sier jo skattelette først, og så pynter de litt på med skole. De annonsekampanjene som Høyre har hatt, har lovet bort 19 milliarder kr i skattelette. Hvis de skal harmonisere med EU-standard på skatter og avgifter, har man brukt 40 milliarder kr. På hvilket sted i rekkefølgen over Høyres prioriteringer kommer egentlig skolen?"
-0	Det ble sist, men best. «Landets fire største byer har etter åtte år med rød-grønt styre fortsatt store transportmessige utfordringer. Forventet befolkningsvekst øker behovet for transport og øker derved utfordringene i de neste 10–30 årene. Det er behov for tiltak på kort, mellomlang og lang sikt for å forbedre og utvikle infrastruktur og for å finansiere investeringer og driftstiltak. Regjeringens gamle og nye «bypakker» møter ikke behovet for forutsigbar, langsiktig og avklart finansiering. Vil regjeringen ta større ansvar for transport i storbyene?»
-1	Dette er ei sak som vil setje kraftige spor etter seg i norsk rettsoppfatning og norsk samfunnsutvikling. Den liberale rettsstaten har som grunnprinsipp at staten skal ha tillit til borgarane inntil borgarane sjølve gir staten sakleg grunn til å ha mistillit til borgaren. Høgre og Arbeidarpartiet snur dette grunnleggjande liberale perspektivet på hovudet. No skal alle mistenkjast dersom dei brukar telefon. Terrorfrykt har ført til mange inngrep i personvernet og i privatlivets fred. Det er ei utvikling som lenge har uroa dei fleste som er opptekne av sentrale prinsipp for rettstryggleik. Men med implementering av datalagringsdirektivet passerer vi ei ny prinsipiell grense. Ved å tillate overvaking av borgarane utan grunn til mistanke er vi på veg inn i eit overvakingssamfunn som det er vanskeleg å vurdere konsekvensane av. Det verste med datalagringsdirektivet er den mangelen på tillit til borgarane som prinsippet om overvaking utan mistanke legg til grunn. Den norske samfunnsmodellen med eit lågt konfliktnivå byggjer nettopp på tillit mellom borgarane og styresmaktene. No signaliserer overvakingskameratane at dei ikkje lenger har tillit til folket. Kan dei då vente å bli møtt med respekt og tillit tilbake? Høgre likar å smykke seg med å vere eit liberalt parti. Og Arbeidarpartiet er oppteke av å forsvare den norske samfunnsmodellen. Datalagringsdirektivet bryt med det grunnleggjande prinsippet for eit liberalt parti, og det rører ved den mest grunnleggjande delen av den norske samfunnsmodellen, nemleg tillit mellom borgar og dei styrande. Begge partia går dermed på akkord med sine eigne kjerneverdiar. Eg har store problem med å forstå hastverket i denne saka. Er tilhengarane av direktivet redde for den viktige og spennande debatten som no går i andre europeiske land? Fleire og fleire innser at datalagringsdirektivet bryt ei demning som det ikkje er mogleg å byggje opp att. Bryt ein tilliten til borgarane og erstattar den med overvaking, får vi eit kaldare, mindre menneskeleg og mindre solidarisk samfunn. Er lojaliteten til EU verdt dette?
-1	I Stortingets nasjonale klimamål fastslås det – som det nettopp har vært nevnt her – at norske CO2-utslipp skal kuttes fra dagens 53,8 millioner tonn til maksimalt 47 millioner tonn i 2020. Statsministeren varslet i VG i forrige uke at «klimaforliket kan ryke», som det sto. Jeg synes det svaret hun ga representanten Elvestuen, underbygger at det virker som om det er det statsministeren tror at det vil gjøre. Inntrykket er at statsministeren nå ikke er så opptatt av årstallet 2020, men i intervjuet med VG kan en klart få den oppfatningen at statsministeren mener målet kan nås kort tid etter det. Da regner jeg med at statsministeren er klar over at det hun selv har kommunisert til Stortinget, er at hun ikke ligger an til å nå klimaforlikets mål i 2030 engang. Prognosene i statsbudsjettet for 2016 anslår at utslippene i 2030 ligger an til å være 52,5 millioner tonn. Med andre ord: Mens Tyskland til nå har kuttet med 27 pst. siden 1990, styrer statsministeren for øyeblikket mot ikke å ville ha kuttet noe på 40 år. Det er derfor vi sier at klimaforliket er i ferd med å bli et klimaforlis. Norges klimamål for 2020 er ikke bare et par år forsinket – som statsministeren antyder – vi ligger per nå an til ikke engang å være i mål ti år senere. Derfor er det viktig å få vite når statsministeren ser for seg at det er sannsynlig at Norges klimamål for 2020 nås, siden hun har mer enn antydet, både i VG og her i Stortinget i dag, at de ikke vil nås i 2020.
-0	Jeg tror statsråden har misforstått noe når det gjelder våre forslag. Jeg er helt enig med statsråden i at det er bedre å få 80 pst. lønn enn 66 pst. lønn. Men vårt forslag går ut på at du får 80 pst. lønn, og så får du 66 pst. av de 20 prosentene du er permittert, og det er langt bedre enn 80 pst. lønn. Men det er ikke det jeg skal fram til. Det er store problemer innenfor Nav nå. I Søndre Nordstrand har man lagt opp til en nedbemanning bare på det lille kontoret på åtte årsverk fram til sommeren. Det tar flere uker �� få behandlet en søknad om dagpenger, og man blir overført til sosialkontoret og en annen saksbehandler innenfor Nav. Så vet vi at det er innført liksomavtaler mellom Nav og bemanningsselskapene, der man har sagt fra at man ikke akter å bruke bemanningsselskapene. Bemanningsselskapene er klare til å rykke inn og hjelpe Nav med denne situasjonen. Hvorfor er det sånn at man ikke bruker private? Er det den generelle motstanden mot å bruke private?
-1	Representanten Jegstad har jo lang erfaring fra Akershus fylkeskommune, som bl.a. er eier av deler av Ruter sammen med Oslo kommune. I Ruter, Akershus og Oslo, har man valgt å la være å konkurranseutsette sporveisdriften, og man har beholdt den med monopol nettopp fordi man har konkludert med at det ikke er fornuftig med konkurranseutsetting. Da er spørsmålet: Hvorfor i all verden mener, og mente, stortingsrepresentanten, den tidligere fylkesrepresentanten, Jegstad at det som ikke var egnet for Sporveien og for Ruter i Oslo, er kjempelurt å gjøre for NSB i hele landet?
-0	Jeg takker statsråden for svaret, som faktisk var et mer positivt svar enn det jeg nesten hadde forventet. Dette med campingvogner som brukes som hytte, angår ganske mange. Det er ca. 20 000 campingvogner i Norge som brukes på denne måten. Ofte gjelder dette barnefamilier eller enslige, som synes at dette er en helt grei måte å feriere på, særlig i forhold til deres økonomi. Litt på kanten av dette kan man ta eksemplet med en arbeidsbrakke. En arbeidsbrakke kan transporteres på offentlig vei, med unntak av på motorvei hvis man kjører i en hastighet på under 30 kilometer i timen. Man kan da tenke seg at en campingvogn, hypotetisk, kan brukes som arbeidsbrakke og på den måte transporteres. Ser statsråden en parallell her og urettferdigheten i dette?
-0	På vegne av stortingsrepresentantene Solveig Horne, Øyvind Korsberg og meg selv ønsker jeg å fremme et forslag om å gjøre Slottets kulturskatter tilgjengelige for publikum.
-0	Bondevik I-regjeringen startet opp et program for et enklere Norge sommeren 1999. Bondevik og Sponheim gikk ut med brask og bram og lovte reduksjoner i skjema- og registreringsplikten for selvstendig næringsdrivende, og løfter kom om at hvis den regjeringen fikk fortsette, skulle man redusere belastningen med 25 pst. på to år. Nå satt jo ikke Bondevik I-regjeringen særlig lenge etter dette, og den fikk ikke særlig gode kortsiktige resultater. Skjemaveldet ble redusert med 6 promille på de 8–9 månedene regjeringen satt. Men nå, i Sem-erklæringen, tas dette programmet «Et enklere Norge» opp på nytt igjen, og jeg regner med at vår nye statsråd, som her har store utfordringer, vil kunne gi de samme løfter som vår tidligere nærings- og handelsminister Sponheim gav, nemlig å redusere denne belastningen på næringslivet med 25 pst. i løpet av to år, eller andre løfter, slik at de små og mellomstore bedriftene som tynges ned av skjemaveldet, kan få tillit til den regjeringen som nå er innsatt. Så mitt spørsmål til vår nye nærings- og handelsminister blir: Vil man kunne gi konkrete løfter, slik at man ser at denne regjeringen har troverdighet på dette området?
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Svaret gav jo for så vidt ingen løsning på dette. Når en skole, i dette tilfellet Toneheim folkehøgskole, får en økning på ca. 300 000 kr, er det klart at det er dramatisk. Det er dramatisk for en skole å få en så stor økonomisk utgift. Det jeg hadde tenkt, og ønsket, var at staten kunne ha sett litt på om en kunne ha gått ned mot en litt mer normal økning. Opplysningsvesenets fond har jo store verdier - og som skolens rektor Krognes sier: «Vi hadde håpet på en indeksregulering, og da ville vi ha endt på rundt 19.000 kr i året.» Synes statsråden at det kanskje hadde vært en løsning at vi hadde fått indeksregulering av dette, slik at skolen hadde fått en festeavgift som hadde vært til å leve med - en festeavgift som hadde vært indeksregulert, og som staten, i dette tilfellet Opplysningsvesenets fond, kunne ha levd veldig godt med?
-1	Jeg har et par korte poeng. For det første er det slik – og det mener jeg at hele komiteen bør ha innunder huden – at forvaringsdømte verken kan løslates eller overføres til overføringsboliger før de er grundig vurdert opp og ned av fagfolk, og det er funnet risikofritt. Før det kan vi ikke gjøre noe. Dermed ligger det i sakens natur at når fagkompetansen sier at vedkommende kan overføres til en overføringsbolig eller løslates, så er det slik Stortinget har bestemt. Da må vi faktisk begynne med å være enige med oss selv om hva vi egentlig vil. Det andre er at det er ingen tvil om at lokaldemokratiet er bærebjelken i vårt samfunn, også i denne saken. Det er ingen tvil om at alle partier ønsker at lokalmiljøene skal tas med i denne type beslutninger, fordi vi har respekt for lokalmiljøene og lokaldemokratiet, men også fordi hvis dette skal lykkes, må det jo være medspillere og ikke motspillere. Da er det litt interessant at Fremskrittspartiet gang på gang prøver å framstille det som om det kun er Fremskrittspartiet som er enig i dette prinsippet, og at alle andre er motstandere av det. Dette er et ganske billig poeng, og det bør Fremskrittspartiet holde seg litt for god for, tror jeg. Så har min kollega Torve allerede meldt at vi har ingen problemer med at forslag 1 sendes over til regjeringen, nettopp fordi – som ligger implisitt i mitt innlegg – de impliserte i denne saken ikke akkurat er en pressgruppe selv og da trenger vi å være konstruktive i Stortinget for å finne gode løsninger for dem som sitter inne og som en dag skal ut, og lokalmiljøene trenger god kunnskap og informasjon, og trenger å være en medspiller i opprettelsen og gjennomføringen av denne typen tiltak.
-1	Jeg ville nødig at representanten Røe Isaksens innlegg skulle få stå som et punktum i fattigdomsdebatten. Det har vært en viktig runde, og det er helt riktig – som representanten påpeker – at det er viktige forskjeller mellom Regjeringens og Høyres tilnærming til fattigdomsproblemstillingen. Den viktigste forskjellen er ikke spørsmålet om brede velferdsordninger eller skreddersøm, for Regjeringen er for begge deler. Den viktigste forskjellen er om vi ser en klar sammenheng mellom kampen mot forskjeller – mot sosiale klasseskiller – og fattigdom. Og ser vi på verden rundt oss, ser vi at det er en veldig tydelig sammenheng. Land med små forskjeller har også mindre fattigdom. Derfor er spørsmålet om en rettferdig fordelingspolitikk og om å sikre at vi har en velferdspolitikk som gjør at de hullene som representanten snakker om, ikke oppstår, så avgjørende. Når jeg lot meg fyre litt opp i debatten, er det fordi jeg synes Høyre tok i bruk veldig sterke ord i dag. Jeg må si at det å bli beskyldt for svik mot fattige barn fordi vi ikke støtter det konkrete forslaget om kulturkort – når vi har en rekke andre forslag til bevilgninger som går i samme retning, nemlig konkrete tiltak for å satse på bl.a. fritidsaktiviteter for og ferietilbud til barn – provoserer meg. Jeg lar meg provosere fordi denne anklagen kommer fra et parti som i sitt alternative statsbudsjett ikke lar de store pengene gå til fattige barn, men lar de store pengene gå til skattelette til nettopp det velbergede flertallet.
-0	Dette er en regjering som dyrker politisk utpressing som virkemiddel i samferdselspolitikken. Kommuner og fylker får klar beskjed: Uten bom – ingen vei! Derfor er det mange som egentlig hadde god grunn til å heise flagget på halv stang på fredag den 13., da denne omfattende planen for bompengeplyndring ble lagt frem. Det er Regjeringen og til slutt Stortinget som vedtar finansieringen av statens veier. Det er Regjeringen og til slutt Stortinget som styrer finansieringen av veiutbygging, og som også forvalter oljeformuen til landets innbyggere. Det er i denne sal avgjørelsene tas. Der er Fremskrittspartiet det eneste partiet som foreslår statlig finansiering i stedet for bompenger. Svært mange oppfatter det som urimelig, urettferdig og unødvendig at veibygging ikke finansieres som jernbaneutbygging i Norge, nemlig fullt og helt av staten. Hvorfor vil ikke Regjeringen bruke avkastning fra oljeformuen? Hvorfor vil Regjeringen heller låne til andre land som bygger veier, enn å finansiere norsk veiutbygging i Norge?
-1	Fremskrittspartiet har vært og er for EØS-avtalen, og egentlig finner jeg ikke det så veldig rart, for Fremskrittspartiet er markedsøkonomiens fremste forsvarer. Med EØS-avtalen som drivkraft forandres Norge skritt for skritt i mer liberalistisk retning. Konkurranse, konkurranseutsetting og fri flyt er overordnet alle hensyn i det indre marked. SV er imot markedsliberalismen, bl.a. fordi det fører til mindre folkevalgt styring, større forskjeller i samfunnet, et mer utrygt samfunn. I dette samfunnet vinner noen og mange taper, og de største taperne er de som står nederst på rangstigen, nettopp de som Fremskrittspartiet til vanlig sier at de er en varm forsvarer av. Når jeg ser på måla for virkemidlene i det indre markedet, er det som å lese Fremskrittspartiets prinsipprogram: frislepp av kapital, mindre folkevalgt styring og økt konkurranse. EØS-avtalen er etter våre begreper ikke bare et skråplan inn i EU, men også fritt fall inn i Fremskrittspartiets prinsippprogram. Med ESAs nyfortolkning av EØS-avtalen ser vi at det Fremskrittspartiet ikke får gjennomslag for i Stortinget, kan bli norsk politikk likevel, med ESA som overdommer. Et godt eksempel på det er boplikten. Fremskrittspartiet fremmet et forslag om å avskaffe boplikten i vår, men ble nedstemt. Øystein Hedstrøm trøstet seg med at når ESAgår gjennom regelverket på dette området, så vil man kanskje få det innført likevel. Jeg er helt sikker på at Morten Høglund er uenig i min beskrivelse av det liberalistiske samfunnet og dets virkninger. Det er ikke det jeg spør om heller. Mitt spørsmål er dette: Er Morten Høglund enig i at partiet får drahjelp av EØS-avtalen og ESA til å gjennomføre den politikken som partiet står for, og er det derfor partiet så varmt forsvarer avtalen? Det andre er at en vil ha en oppgradering av EØS-avtalen fordi en har fått Amsterdam og Maastricht og unionen. Jeg vil gjerne ha en utdyping av hva man da vil ha en oppgradering i retning av.
-1	Jeg blir litt forundret over hvor enkelte representanter fra Høyre henter kunnskapen fra. Den 20. mars kom det en ny forskningsrapport fra Fafo, og den sammenliknet arbeidsmarkedet i de nordiske land når det gjelder midlertidige ansettelser. Det som er helt klart der, er at i Norge, som har strenge regler for midlertidige ansettelser, har man langt større sjanse for å få fast stilling dersom man er arbeidsledig enn man har dersom man er midlertidig ansatt i Sverige. Tallene er helt klare på at midlertidige ansettelser fungerer som et springbrett inn i arbeidslivet hvis reglene rundt det er strenge og man ikke tillater midlertidighet som en generell regel – som i Norge, der man gjør det hvis det reelt sett er en midlertidig situasjon. Dette er en av de siste forskningsrapportene som har studert hvordan dette virker med ulike lover i arbeidsmarkeder som er veldig like. Regjeringspartiene tar dessverre feil.
-1	Jeg har veldig, veldig vondt for å tro at dette er i strid med noen EU-regulering. En rekke EU-land vil ha lignende ordninger. Så lenge det ikke er konkurransevridende, er det veldig vanskelig for meg å se hvordan det på noen måte skulle være i strid med noe sånt. Men det er selvfølgelig av de temaene vi vil se på når vi legger fram lovforslaget for Stortinget.
-1	Nå har både EU og statsråden slått på blålyset og varslet store endringer i smittevernpolitikken og fôrpolitikken på grunn av kugalskap – BSE. Alle tiltakene kommer beklageligvis litt sent. Hvis det er slik at vi fremdeles skal satse på å være bedre enn EU, som statsråden sier, må vel det bety at vi noen ganger skal gå litt foran, at vi noen ganger må tørre å gjøre det vi faktisk sjøl mener er riktig, at man altså først må finne ut hva som er riktig og galt, og så får man etterpå se på hvilke tilpasninger innenfor det som er riktig, som vi skal gå med på. Noe av hele psykologien rundt svenskehandelen er jo også at hvis man ikke kan vise helt tydelig at norsk mat faktisk er bedre, men dyrere, så reiser folk til Sverige og handler. Hovedstrategien her må være at vi virkelig med hånden på hjertet kan dokumentere at den er bedre. Det er rein mat, og det er trygg mat. Da er ikke «Godt Norsk» godt nok. SV har fremmet forslag om å øke kapasiteten når det gjelder kontrollvirksomhet i forhold til dyresykdommer, matvaresikkerhet og dyrevern. Og jeg vil spørre statsråden om han ikke er enig med SV i at konsekvensen av de tiltakene som kommer nå, vil være at man faktisk trenger å bedre og styrke også kontrollapparatet. Så til slutt til økologisk landbruk, som skal være en spydspiss i markedsstrategiene. I årets jordbruksoppgjør ble altså 0,6 pst. av rammen brukt til dette formålet. Skal man nå et mål om 10 pst. i 2010, må man sette opp farten vesentlig. Én bit av det som det vil være viktig å få et annet grep på, blir markedsordninger, for nå lar man altså de som skal produsere tradisjonell norsk mat, også stå for markedsføringen av økologisk mat – og det går dårlig.
-0	Jeg vil få lov til å stille mitt neste spørsmål også til samferdselsministeren: «I veiprosjekter er kostnadene i dag ved oppstart og nedrigging om lag 10-15 pst. av byggekostnadene. Samfunnskostnadene er store ved den måten som myndighetene bygger på ved at man stadig avbryter byggeprosjekter eller bygger kun korte deler av gangen. Har departementet forsøkt å få oversikt over mulig innsparingspotensial ved en helhetlig planlegging og utbygging av veiprosjekter?»
-0	Jeg har gleden av å stille arbeidsministeren følgende spørsmål: «I Dagsavisen 18. mars 2011 fremkommer det at det i Helse Sør-Øst er avdekket 50 000 vakter hvor arbeidstidsbestemmelsene er brutt. I Dagens Næringsliv 24. mars 2011 avdekkes det at det på de kommunale sykehjemmene i Moss er begått brudd på arbeidsmiljøloven, og at det i kjelleren på det ene sykehjemmet har bodd tre svenske hjelpepleiere. På hvilken måte vil statsråden følge opp bruddene på arbeidsmiljøloven, og hvilke sanksjoner vil bli iverksatt når det gjelder brudd på arbeidsmiljøloven både fra private og offentlige arbeidsgivere?»
-1	I samferdselspolitikken har ikkje SV alle dei pengane som Framstegspartiet har til vegar. Det er først og fremst vegar Framstegspartiet skal byggja. Det hadde jo vore interessant om Framstegspartiet hadde fått bygd alle desse vegane og lagt ned alle dei togstrekningane dei ønskjer å leggja ned, og sett korleis trafikkbiletet hadde blitt for det norske folket. Eg tippar at ganske mange framstegspartiveljarar i Oslo hadde blitt ganske sinte når dei opplevde den trafikkveksten som dei ville få med Framstegspartiet. Den raud-grøne regjeringa klarer altså i løpet av 24 dagar å plussa på 460 mill. kr på samferdselsbudsjettet. Framstegspartiet klarte i løpet av tre år å plussa på 450 mill. kr. Det fortel noko om forskjellen på denne raud-grøne regjeringa og Framstegspartiets tyngde. Det bør representanten leggja seg på minne. Når det gjeld dette med samfunnsøkonomisk lønnsemd innan kollektivsatsinga, er det ei problemstilling som har veldig mange svar. Noko som i dag ikkje er samfunnsøkonomisk lønnsamt, vil vera det i neste runde dersom ein gjer dette på ein skikkeleg måte.
-0	For at ungdommen skal komme inn, må det være noen som er villig til å selge, og det er ingen som er villig til å selge til en pris som er for lav. Det er der mye av dette stopper. Det finnes som sagt 400 000 mennesker i Norge som kunne tenke seg å kjøpe et lite småbruk, ikke nødvendigvis bare for å drive landbruk, men kanskje i kombinasjon med noe annet. Det finnes som sagt også mange ungdommer blant disse som ønsker å drive, men det finnes ingenting å få kjøpt, for det er ingen som vil selge. Når man også ser på den investeringslysten som er i landbruket i dag, er den veldig lav. Det investeres så å si ingenting i bygninger. Det man investerer i, er nye John Deere-traktorer, som kan brukes til andre ting, f.eks. til snøbrøyting. De nye John Deere-traktorene – bare for å ta et eksempel – går i 50 km/t og kan brukes til andre ting. Men investeringer i rene landbruksbygninger, f.eks., som ikke kan brukes til noe annet senere, er det mer eller mindre stopp for. Da er det et tegn på pessimisme innenfor landbruket.
-1	I motsetning til representanten Inge Lønning, som visstnok har en fortid i Marinen, kan ikke jeg skryte på meg noe slikt. Jeg trodde det var en allmenn oppfatning om at det å legge breisida til var å samle alle gode krefter. Men jeg kan godt bruke uttrykket: Vi samler alle gode krefter etter at vedtaket er fattet. Jeg vil si at jeg har all respekt for de holdningene som jeg har hørt og opplevd i kontakt med Veterinærhøgskolens ledelse og fiskehelsemiljøet etter at Regjeringens forslag ble lagt fram. Jeg er overbevist om at dette kommer til å bli bra. Jeg er overbevist om at her er det mange gode krefter som kan spille sammen for å få dette til på en god måte. Når det gjelder strukturspørsmålene, forholder jeg meg selvfølgelig til den struktur på våre universiteter og høgskoler som vi har i dag. Jeg er ikke kjent med at det er tatt standpunkt til noen endring av den med det første. Vi har en høringsperiode nå etter at et utvalg har lagt fram en innstilling, men her kommer det til å bli tatt en del beslutninger innenfor høgskole- og universitetssektoren som ikke kan vente til man eventuelt har tatt et annet standpunkt. Vi har en struktur i dag som er viktig, og som jeg respekterer, og den forholder jeg meg til inntil vi beslutter å bestemme noe annet. Jeg vet ikke hvor begrepet «åtte til ti års ventetid» er kommet fra. Jeg håper selvfølgelig ikke at det blir så lenge å vente. Her er det en viktig sak som skal realiseres, og jeg vil gjenta det jeg har sagt tidligere i innleggene, at jeg vil gjøre mitt beste for å få i gang to parallelle prosesser som umiddelbart kan begynne. Den ene handler om en god organisatorisk prosess for det nye universitetet, hvor Veterinærhøgskolen er inkludert i universitetet på en god måte slik at de selvfølgelig beholder sin faglige integritet og alt som er med veterinærfaget, og Veterinærinstituttet blir en del av en samlokalisering. Dette er en prosess som både er organisatorisk krevende og viktig. Det er viktig at den kommer i gang, og samtidig må det være en prosess som handler om det materielle, altså det å få til det bygningsmessige med nye bygninger på en slik måte at dette fungerer helt optimalt. Jeg håper selvfølgelig ikke at det tar så lang tid. Det er jo avhengig av - som jeg sa til en representant tidligere i debatten - de til enhver tid gjeldende budsjettrammer vi får. Men jeg regner med at her blir det et stort press, og da er det veldig fint at det kommer. Jeg skal selvfølgelig også følge opp det. Men jeg har vært tydelig på at det er noen prosjekter som må gå foran dette.
-1	La meg også takke representanten Nymo for en god replikk. For noen år siden gav SV ut det vi den gangen kalte «Norge de luxe», som var den første forskjellsrapporten i norsk politikk. Hvis jeg ikke husker helt feil, tror jeg den sågar ble presentert med Hanna Kvanmo på motorsykkel nedover Holmenkollen. Begrepet «Forskjells-Norge» forekommer også i andre rapporter SV har laget, som senere til alt overmål har blitt dokumentert gjennom Statistisk sentralbyrå, og ikke minst også nå dokumentert i utjamningsmeldinga. Det jeg kan love representanten Nymo, er følgende: Vi skal selvfølgelig stå bak en politikk for brede forlik om omfordeling. Det vi synes er mangelen i utjamningsmeldinga, er at tiltakene som skisseres, er så beskjedne. Man har en riktig beskrivelse, men så ser man kanskje et politisk landskap som er så uoversiktlig at man ikke vet hvor man skal få flertall for det man egentlig mener. På den måten ligger det altså ikke tiltak der som faktisk virker i det større bildet. SV har i sin finansinnstilling kommet med en rekke forslag til hvordan man skal utjevne inntekter og levekår i Norge. Vi har rett og slett valgt å gjøre det i denne innstillingen fordi det er her skatter og avgifter vedtas. Det betyr at vi gjerne hadde sett at sentrum i større grad snuste på de forslagene vi har her. En del av de forslagene vi har, er også gamle forslag som vi stod sammen med Senterpartiet og andre partier fra mellompartiene om i forrige stortingsperiode. Det er klart at det perspektivet som hr. Nymo har, er det samme perspektivet som vi har. Skal vi skape et tryggere, bedre og mer solidarisk samfunn for alle, er det klart at vi som sitter i denne salen, må drive den fordelingspolitikken, for markedet driver ikke fordelingspolitikk. Markedet fungerer helt fint for sine ting, men skal vi utligne forskjeller mellom mennesker, er det vi her i stortingssalen som har ansvaret for å gjøre vedtak som skal vri samfunnet i den retning. Så jeg ønsker representanten Nymo velkommen til et konstruktivt samarbeid om gode forslag og tiltak i utjamningsmeldinga.
-0	Jeg takker for svaret. Statsråden viser til CO2-rensekrav som et viktig klimapolitisk virkemiddel. Samtidig eksporterer Norge 99 pst. av gassproduksjonen til Europa. Et gasskraftverk i Norge ville sluppet ut ca. 1 mill. tonn CO2. Den gassen vi eksporterer til Europa, tilsvarer ca. 700 tonn CO2. I Europa er det ingen rensekrav. I Europa bygger norske entreprenører gasskraftverk uten å få problemer, men i Norge ville de møte så strenge restriksjoner at det ville være uaktuelt for samtlige å bygge. Dette må en se i sammenheng med at en faktisk har advart mot en kraftkrise i Midt-Norge. Når samtlige myndighetsorgan som driver med strømproduksjon i Norge, advarer mot kraftkrise i Midt-Norge fra 2009 på grunn av ekstremt store økninger i strømforbruket, bl.a. fra Ormen Lange, burde en kunne se på helheten, ikke bare se på de enkelte klimapolitiske virkemidler. Hvis en ser på miljøet som helhet, ser en at alternativet til å bygge et gasskraftverk enten vil være å bygge en linje fra andre deler av landet – en linje som sannsynligvis vil gå gjennom flere nasjonalparker – eller å bygge 1 500 vindmøller i Møre og Romsdal, og det framstår heller ikke som et særlig bra alternativ miljømessig. Jeg spør igjen: Hvis det viser seg at en risikerer kraftkrise på grunn av kravet om CO2-rensing, kan en ikke da akseptere at det bygges gasskraftverk med dagens beste teknologi, og så legge på CO2-rensing når teknologien er tilgjengelig?
-0	Fremskrittspartiet tar til etterretning at Postbanken og DnB mener at en fusjon dem imellom vil være fordelaktig for begge parter, og har for så vidt ingen kommentarer til det før det foreligger uttalelser fra Kredittilsynet og Konkurransetilsynet. Men det er et par ting vi mener det er viktig å få fastslått allerede nå. For det første er det viktig at den særstillingen som Postbanken har hatt ved å kunne tilby banktjenester gjennom postens ekspedisjonsnett, ikke automatisk blir videreført for den fusjonerte banken når den nåværende avtale utløper 1. mai 2002, men at finansinstitusjonene da stilles likt i konkurransen om en slik avtale med Posten Norge BA. En slik avtale må da være basert på rent forretningsmessige kriterier. Det andre viktige punktet for Fremskrittspartiet er å redusere statens eierskap i den fusjonerte banken. Regjeringen forslår å redusere denne eierandelen til 33,4 pst. For oss er dette bare et lite skritt i riktig retning mot det vi mener er det eneste riktige, nemlig at staten selger alle sine aksjer i DnB/Postbanken.
-0	Man må jo få lov til å si at statsråden lever i en svunnen tidsalder. For ham er det tydeligvis planøkonomi og kontroll som er agendaen. For oss i Fremskrittspartiet er det ikke dette med kontroll. Vi har ikke sansen for det å ha en hel bråte mennesker stående på svenskegrensen bare fordi det kanskje kunne være en pensjonist som hadde med seg en flaske vin eller noen kilo kjøtt for mye. Der er jo også byråkratiet koblet inn. Hva koster det ikke å ha alle disse byråkratene sittende der og planlegge aksjon etter aksjon på en eller annen danskeferje eller på Svinesund for å ta disse stakkars pensjonistene? Er det ikke da bedre å bruke lite grann mer penger på Interpol og Europol og gjøre det den veien? Jeg sitter i Nordisk Råd, og vi var nylig på Bornholm og fikk oss forklart hvordan danskene hadde gjort det. De har ikke igjen mer enn knapt 100 mann på grensekontroll. Den er borte. Svenskene legger i disse dager ned grensestasjonen i Haparanda. Dette er en svunnen tid, å sitte med en hel del mennesker på grensen for å kontrollere om noen har med en flaske vin for mye osv. Det er ikke slik man tar bakmenn og internasjonale bander i dag, men det er tydeligvis mer interessant å lete etter litt flesk og en flaske vin på grensen enn å ta de store bakmennene. Bruk litt av disse midlene på å styrke Europol! Jeg har et eksempel fra da jeg var nede i Europa nå. Sveits har koblet seg opp mot Interpol, og alle pass sjekkes. Man tar da inn stjålne pass, eller falske pass, eller svindlere som driver med dette. Norge – nei, de har ikke engang tenkt tanken. Men Sveits driver da og tar flere norske pass som er falske, stjålet eller etterliknet, i sine grensekontroller, for de er koblet opp mot Interpol. Det er en ny tidsalder. Det er noe som heter teknologi, og det er noe som heter samarbeid – istedenfor å stå med en hel hærskare på grensen.
-0	Av og til kan man i denne sal bli tillagt meninger og politikk som er ganske så langt fra å være i nærheten av Fremskrittspartiets intensjoner og politikk. Representanten Ingalill Olsen hevdet i sitt innlegg at med Fremskrittspartiets politikk og kutt i det offentlige byråkratiet ville det gå ut over sykepleiere og lærere. Nå er det faktisk slik at Fremskrittspartiet gjennom sitt budsjettforslag styrker både den enkelte lærer gjennom flere tiltak og målrettede tiltak overfor den enkelte elev, hvor det er elevens evner og utviklingsmuligheter som er satt i fokus. Fremskrittspartiet bruker langt mer penger til helse enn dagens regjering. Det hører ingen steder hjemme å ha nærmere 280 000 mennesker i kø for behandling. Vi har fremmet forslag i Stortinget om å styrke sykepleiere og hjelpepleiere, noe dagens regjering stemte ned. Men siden representanten Olsen mener det ikke er mulig å arbeide smartere og mer effektivt i offentlig sektor, vil jeg gjerne vise til et eksempel på det motsatte. Vi har nemlig ikke så mye grunn til å være stolte av effektiviteten som mange tilsynelatende tar til orde for. I en rapport fra 2011 om transportinfrastrukturen i Sverige, Finland og Danmark, om forvaltning og organisering, fremkommer følgende: Den norske stat har 13 960 ansatte til å forvalte transportinfrastrukturen, mens Sverige med nesten dobbelt så mange innbyggere og langt mer veier og areal, har 13 200 ansatte. Ser vi til Finland, har de 4 300 ansatte til å gjøre samme jobben som nesten 14 000 gjør i Norge. Danskene har til sammenlikning 4 400 ansatte. Samtidig er det et faktum at både Sverige og Finland bygger langt flere veier, motorveier, midtdelere osv. enn det vi klarer å få til i Norge. Nevnte noen ordet «effektivitet»? Det er sunn, ansvarlig økonomisk politikk å investere i egen infrastruktur og realkapital i Norge. Vi trenger det. Vår konkurranseevne overfor resten av verden trenger det. Det er en forutsetning for bosetting, og ikke minst for næringslivet i et langstrakt land som Norge at veier er sikre, at infrastrukturen er sikker og effektiv og reduserer tids- og kapitalbruk på frakt for forbrukeren og næringslivet.
-1	Det finnes visst nesten ikke grenser for sjølopptatthet i Fremskrittspartiet når de tror at kommunestyrerepresentanter fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet skulle sitte i kommunestyrene og legge ned skoler og kutte i hjemmehjelpen fordi man vil ramme Fremskrittspartiet. Unnskyld, men det er noe av det mest useriøse jeg har hørt. Jeg skjønner at Sandberg sjøl er litt rammet av denne depresjonen. Det er vel ingen som kan sutre og klage så bra som Fremskrittspartiet, så jeg skal ikke ta opp noen konkurranse med Fremskrittspartiet på det, men realiteten er faktisk at gamle og sjuke nå får svi for kommuneopplegget. Og det har Fremskrittspartiet ansvaret for. Når vi ikke skamroser Fremskrittspartiet for opplegget, er det fordi vår kommuneøkonomi er bedre, vår skattelette til dem med minst inntekt er bedre, vi fjerner alle egenandelene, og vi har til og med de samme avskrivningene på maskinene som Fremskrittspartiet nevnte. Så her hadde det vært mulig å få til et langt bedre opplegg med et samarbeid med oss. Så til en konkret sak som Fremskrittspartiet før har vært enig med SV om, men der de nå har sviktet. Og det gjør de når de har mulighet til innflytelse. Det gjelder de særlig ressurskrevende brukerne i kommunesektoren. Det er de mest funksjonshemmede som må ha hjelp til absolutt alt døgnet rundt. Fremskrittspartiet og SV har før ment at de bør ha en statlig toppfinansiering, en stykkprismodell på alle utgifter over 600 000 kr, slik at de ikke er prisgitt en eventuell kommunal fattigdom eller prioritering fra det ene året til det andre. Jeg har ikke særlig sympati med Fremskrittspartiet når de står her og sutrer fordi de ikke får ros, når de i en sånn prioritering ikke greier å verge dem som overhodet ikke har noen mulighet til å påvirke sin egen situasjon.
-1	Grunnen til at vi ønsker å forsere dette, er at det er nødvendig av miljøhensyn og for å få til den omlegginga av norsk landbruk som vi mener er nødvendig for å kunne møte forbrukernes krav i framtida. Etterspørselen etter en vare er jo avhengig av hvordan en får den presentert, hva den koster, hvordan den ser ut osv. Hvis man reiser rundt i Europa, ser man at bevegelsen for trygg mat og for økologisk mat er mye sterkere enn i Norge. Dette vil slå raskt inn her. Jeg har flere ganger fortalt om mine rebusløp gjennom butikkene her i Oslo, min leiting etter økomat, og hvis jeg endelig finner den, ligger den inni en krok, er dobbelt så dyr og ser ganske udelikat ut. Og det er klart at på den måten fremmer man ikke et ønske om volum. Hvis vi som er politikere, ønsker å fremme denne nisjen, kanskje både fordi vi vil det av miljøhensyn og fordi vi ser at dette er en framtidsrettet forbrukerretting der Norge kan konkurrere bedre enn andre, er vi nødt til å ta helt andre grep enn i dag. Det går an å redusere noen av de prisbarrierene som økologisk landbruk i dag møter, ved å legge om støtteordningene slik at ikke hele prisen tas ut i markedet fra første dag. Alle som ønsker å introdusere nye varer i et marked, kommer med tilbud på dem i starten. Vi kan også gå inn på noen av ordningene, f.eks. transport og foredling av varene, og se om det er tilskudd der som man kan legge inn i systemet, slik at ikke hele prisen tas ut som merpris i markedet. Det vil være nødvendig. Jeg vil gjenta at dette er en miljøsak. Det er et politisk ansvar å få fart i dette arbeidet, og forbrukerkravet om økologisk mat vil øke. Hvis det norske landbruket ikke klarer å møte dette kravet fra forbrukerne når det kommer, når de ikke har bygd denne alliansen med dem de får denne maten fra, vil vi ha problemer med å møte presset når det gjelder å ta inn stadig ny økologisk produsert mat fra utlandet.
-0	Regjeringens forslag til revidert statsbudsjett og ikke minst statsministerens innlegg tidligere i dag viser med all tydelighet at Regjeringen mangler en visjon for hva den vil med Norge. I saldert budsjett for inneværende år unnskyldte Regjeringen seg med at de arvet et usolidarisk budsjettforslag av regjeringen Bondevik, og at de kun hadde to uker til å foreta endringer. Til det er det å si at hadde Regjeringen virkelig hatt en visjon for Norge, burde to uker og flertall i Stortinget ha vært tid nok til å foreta merkbare endringer. Problemet var imidlertid at det ikke fantes noen plan, det fantes kun slagord. I forslag til revidert budsjett kommer dette enda tydeligere frem. Her viderefører Regjeringen i all hovedsak politikken som har vært ført de senere årene. Etter åtte måneder i finansministerstolen er statsråd Halvorsen så fornøyd med tingenes tilstand at hun kun finner rom for å bruke 4 milliarder kr, penger som til alt overmål har tilfalt statskassen grunnet høyere skatteinntekter og mer utbytte fra statlige og delvis statlig eide selskaper. Selv ikke i en enestående god økonomisk tid for Norge finner finansministeren rom for å gjøre skikkelige løft innenfor noen sektor. Det bevilges en million her og to millioner der, nærmest på bakgrunn av oppslag i mediene. Hvor er visjonene? Hvor blir det av krafttakene innenfor samferdsel, justis, energi og helse? Ganske enkelt: Hva vil egentlig regjeringen Stoltenberg med Norge? For Fremskrittspartiet dreier politikk seg om å ville noe, om å ha en visjon for fremtiden. Norges finansielle styrke setter landet i en unik posisjon til å iverksette tiltak som andre land bare kan drømme om. Fremskrittspartiet utfordrer derfor Regjeringen til å gå sammen med oss om å bygge verdens beste infrastruktur – intet mindre! La oss sammen utfordre dem som hevder at vår oljerikdom kun kan benyttes til å styrke næringsvirksomhet og infrastruktur i våre konkurrentland. La oss sammen vise alle dem som hevder at Norge ikke kan ha verdens beste sykehusutstyr, verdens best utrustede politi og forsvarsstyrker, verdens beste veinett, verdens beste læremidler til elevene i skolen. La oss slutte å fortelle hverandre hvorfor det ikke lar seg gjøre, men heller fokusere på mulighetene. La oss sammen ha en visjon om å overlate til våre barn og barnebarn en verdensledende infrastruktur som fremmer læring og forskning i utdannelsessektoren, et næringsliv som kan frakte sine varer raskt og rimelig, et politivesen med det utstyr de mener er påkrevd, og et sykehusvesen som kan behandle pasientene på det tidspunkt de har behov for det. Beklageligvis er slike visjoner ikke en del av Regjeringens eventyrerklæring. Og det er jo ofte slik at jo lenger man har deltatt i det politiske spillet, jo mindre opptatt blir man av å levere resultater. Det er spillet som blir viktigst. I forslag til revidert budsjett har imidlertid Regjeringen gjort ett stort grep. Finansministeren har med et pennestrøk stjålet 98 milliarder kr fra Statens pensjonsfond – Norge, det tidligere Folketrygdfondet. Dette har hun gjort ved å betale tilbake kun 10 milliarder kr av et lån på 108 milliarder kr. Dette er penger som den gang Folketrygdfondet var pålagt å gi i lån til statskassen, slik at staten kunne låne ut de samme pengene til bl.a. Husbanken og Lånekassen. Skatter er krevd inn av staten, plassert i Folketrygdfondet, tvangslånt tilbake til staten, som igjen låner pengene videre. Når så staten på et gitt tidspunkt ikke lenger trenger å låne penger av Folketrygdfondet, betaler altså ikke finansministeren pengene tilbake. Hun konfiskerer dem! Dette kan ikke betraktes som noe annet enn et ran fra Folketrygdfondet. Fondet får med et pennestrøk halvert sin reelle verdi. Det minner meg om en idrettskollega av meg som under en reise ble utnevnt til reiseleder. I den ene lommen hadde han en bunke sedler som tilhørte klubben, og i den andre en bunke sedler som var hans private. Skulle reiselederen ha fulgt Halvorsens logikk, ville det ikke spille noen rolle hvilke penger min kollega brukte, for buksa var den samme uansett, og den var jo vitterlig hans. Det overrasker meg at Dagens Næringsliv som eneste avis har plukket opp denne åpenbart største nyheten i revidert budsjett. Men muligens blir det for komplisert for presselosjens folk, som ikke engang er til stede, å forholde seg til et ran av 100 milliarder kr av skattebetalernes penger. Da gir det nok høyere status i avisredaksjonene å fokusere på stortingsrepresentantenes frisørregninger, drosjeturer og seminarer.
-1	Kontantstøtten blir ofte omtalt som en ordning fra staten der folk betales for å være hjemme med barn. Det stemmer jo ikke. Kontantstøtten var Kristelig Folkepartis måte å kjøpe seg ut av barnehagepolitikken på, ved å betale folk for ikke å benytte seg av et offentlig tilbud. Jeg mener vi har sett at barnehageplass er et ønske fra befolkningen. Det er et ønske fra befolkningen om bedre permisjonsordninger, og denne regjeringen følger opp dette.
-0	Jeg har et spørsmål til – ikke overraskende – forsvarsministeren. Sist fredag fremmet som kjent Regjeringen den såkalte gjennomføringsproposisjonen. Lederartikler i landets største aviser har betegnet proposisjonen med ord som «pinlig» og «narrespill». Dagen etter 9. april vil jeg også minne om at Høyres landsmøte i fjor betegnet Arbeiderpartiets tilsvarende proposisjon som en moderne utgave av 1930-tallets «brukne geværs politikk». I proposisjonen foreslår Regjeringen å tilføre midler i en fireårs omleggingsperiode 2002–2005. Denne planperioden er i henhold til Stortingets vedtak. Da blir det meget merkelig, og jeg syns oppsiktsvekkende, at Forsvarsdepartementet samtidig og uten konsultasjon med Stortinget har iverksatt arbeidet med et såkalt langtidsdokument 2004. Av oppdragsformuleringene for arbeidet går det bl.a. fram at man skal videreføre arbeidet med innsparinger i fredsdriften i Forsvaret og legge til rette for en videre modernisering av Forsvarets styrkestruktur i tråd med bl.a. de krav man har vært med på å utforme i NATO. Vi kunne altså ikke stole på Sem-erklæringen. Spørsmålet blir da: Kan vi stole på statsrådens forslag til ramme i fireårsperioden og departementets faktiske arbeid med å endre planperioden?
-1	Eg trur me skal vera veldig glade for at det ikkje er representanten Schou som er i regjering, men at det faktisk er SV som er i regjering. Det betyr at me får den profilen på klimarelaterte investeringar som skal til. Og eg minner om at då representanten Schou sjølv var i regjering, blei det løyvt 1,3 mrd. kr til investeringar i jernbanen, 250 mill. kr var avsett til IC på Austlandet. Det ville ha tatt over 500 år å byggja IC dersom Høgre hadde fått styrt, med den politikken dei hadde. Så det skal ein vera glad for. At ein er offensiv når ein kjem ut av regjeringskontora, det er sjølvsagt. Det som eg til slutt peika på i mitt innlegg som ei svakheit ved NTP, er at ein har diskriminert finansieringa av jernbanen. Derfor jobbar SV for å få ei anna finansiering av jernbanen. Me ønskjer oss i prinsippet 25 mrd. kr i året til jernbanen. No har me fått til 10, snautt, og det er jo eit skritt i riktig retning, og for toget sin del er det ein revolusjon i forhold til då Høgre var i regjering.
-0	Fremskrittspartiet er grunnleggende uenig i den reindriftspolitikk som føres i dag. Tilskudds- og reguleringsordninger har virket mot sin hensikt, fordi de skaper flere problemer enn de løser. Det var midt på 1970-tallet politikerne fant ut at reindrift skulle være et statlig støtteområde, og det ble etablert en ordning med reindriftsavtale. I denne perioden gikk mange ungdommer inn i reindriften, hadde forventninger og satset stort. Men de negative resultatene viste seg snart. Støtteordningene bidrog til et betydelig større antall yrkesutøvere enn næringsgrunnlaget tilsa, med for mange rein og nedbeitet natur. Resultatet ble både økonomiske og miljømessige problemer. Reinkjøttet hadde faktisk dobbelt så høy verdi før reindriftsavtalen kom i 1976. Storsamfunnet økte sine utbetalinger, og prisene gikk ned. Eller sagt på en annen måte: Vi har et skoleeksempel på hvordan planøkonomi fungerer. Først bestemmer Stortinget at reindriften skal stimuleres med økte statssubsidier. I neste omgang viser det seg at subsidiene ikke virker på grunn av at det blir for mange rein i forhold til beitegrunnlaget. Først bygges det opp støtte- og reguleringsordninger som ikke fungerer, og i neste omgang må delvis de samme politikere støtte opp om nye tiltak for nedtrapping, som et forsøk på å bøte på de problemene de selv er med på å skape. Vi har fått et system der stort sett ingen er fornøyd, verken reindriftssamene, hvor en god del sliter med økonomien, eller skattebetalerne som hele tiden m�� betale regningen for politiske eksperimenter. En annen konsekvens er miljøproblemene. Forskere, bl.a. ved Norges geologiske undersøkelse, har fastslått at reindriften er en større trussel mot vegetasjonen i nordområdene enn utslippene fra Nikel. Nedbeiting forårsaket av rein har skadet mer enn 70 pst. av økosystemet i større eller mindre grad på Finnmarksvidda. Mye av skadene vil være irreversible i et tidsperspektiv på flere tiår. Erosjonsprosessene som er begynt på grunn av overbeiting, kan ende med ørken på Finnmarksvidda. Norske, russiske og finske forskere har arbeidet i fellesskap med undersøkelser her. Satellittbilder fra de siste 25 år viser helt tydelig at stadig større områder er ødelagt. Når reinflokken spiser opp eller tråkker ned vegetasjonen over store områder, kan regn og vind deretter vaske vekk jordsmonnet og ny vegetasjon får ikke feste. Fremskrittspartiet mener derfor det haster med å endre reindriftspolitikken. Hvis ikke reintallet tilpasses beitegrunnlaget, kan fortsatt overbeiting ende med ørken på Finnmarksvidda. Det er ikke Finnmark tjent med, og det har Fremskrittspartiet advart mot gang på gang. Vi har hele tiden forfektet at en overgang til et markedsbasert system vil stimulere til en nødvendig flokkreduksjon i forhold til de tilgjengelige beiteressursene. Vi oppnår en slanking av næringen, samtidig som de gjenværende arbeidsplasser blir sikrere og mindre avhengig av offentlig støtte. Reduserer vi det offentlige ansvar og konsentrerer oss om en fornuftig ressursforvaltning, vil reindriftsnæringen ha positive utviklingsmuligheter for dem som fortsetter i yrket. Nå må storsamfunnet velge, enten det statssubsidierte, men miljøødeleggende kaos eller det frie marked med færre aktører, men hvor beiteressursene høstes på en bærekraftig måte. I fremtiden vil det være uholdbart for næringsutøverne i reindriften å være totalt avhengig av en uforutsigbar politisk vilje til å fortsette subsidieringen. Kun gjennom tilnærmet lik behandling med andre bransjer og næringer vil man finne frem til lønnsomme produksjoner. Det vil være det eneste varige og troverdige grunnlag for bosetting. Hvis man virkelig ønsker å tilby en nasjonal minoritet gode muligheter og fremtidshåp for sin ungdom, er dette veien å gå. På denne måten kan vi få en utvikling bort fra et ensidig næringsreservat og mot større variasjon i arbeidstilbud og muligheter som særlig unge mennesker krever for ikke å forlate distriktene. Dette gjelder uansett språk og kulturell bakgrunn. Fremskrittspartiet vil motsette seg de foreslåtte bevilgningene på kap. 1151 som følge av reindriftsavtalen.
-1	Når det gjelder tiltak for mer deltakelse i lokalvalgene, tror jeg det er å bringe opp gode politiske saker på en spissformulert måte, som f.eks. Fremskrittspartiets tidligere leder Carl I. Hagen lenge bidro med. Det bidrar til politisk konfrontasjon og politisk interesse. Hans inntreden i lokalpolitikken i Oslo kan f.eks. være et bidrag i så måte. Men la meg så komme til det som er selve sakens kjerne her. Jeg fatter og begriper ikke den tankegangen at når en kommune f.eks. legger fram en plan, og så diskuterer den med fylkesmannen og blir enig med ham, skulle det være en forringelse eller så å si være å frata noen selvstyret. Kommunen har oppegående politikere som blir enig med fylkesmannen om noe som ofte gjør saken bedre. Det er jo ikke annerledes enn om jeg blir enig med naboene eller med styret i borettslaget eller hvem det måtte være. Så lenge jeg blir enig med dem, står jeg inne for det. En kommune som blir enig med fylkesmannen, står selvsagt inne for det man blir enig med fylkesmannen om.
-0	Jeg skal få stille den ærede helseminister følgende spørsmål: «Normaltariffen for spesialister betaler 450 kroner for en brokkoperasjon, mens sykehusenes poliklinikker får cirka 7 400 kroner for det samme kirurgiske inngrepet. Hva er grunnen til den store forskjellen i refusjon for samme utførte behandling, henholdsvis ved et offentlig sykehus og hos en privat spesialist?»
-0	Representanten Aasland har rett i én ting i innlegget sitt. Det er at dette er en viktig sak. Derimot er det å påstå at det er en robust innstilling vi nå behandler, og en robust ordning, relativt optimistisk. Det er egentlig naivt å si at en firesiders stortingsmelding kan behandle en så viktig sak på en grundig og seriøs måte. Men demagogen Aasland kommer fram når han sier at grunnen til at de ikke vil ha grønne sertifikat, er at alle investeringer ville ha kommet i Sverige. Econ lagde for en tid tilbake en analyse som viser at investeringer tvert imot ville ha kommet i Norge, fordi det er i Norge vi har det største uutnyttede vindpotensialet, småkraftverkpotensialet og bioenergipotensialet. Sverige har kommet mye lenger enn oss når det gjelder bioenergi, og dermed er de store prosjektene der allerede realisert. Når det gjelder kostnader, har det vært nevnt 5–6–7 øre. Hvor kommer det tallet fra? Econ viser at kostnadene gjerne vil ligge på 1,5 øre. Når vi vet at Regjeringen allerede drar inn 1 øre til energiformål og 10 øre i tillegg på elavgiften, ville det ikke da vært bedre å få en ordning med grønne sertifikat og heller kompensert for kostnaden med lavere elavgift?
-0	Jeg vil begynne med å takke saksordføreren og komiteen for et godt samarbeid om en viktig og framtidsrettet lov som havenergiloven virkelig er. Fremskrittspartiet er enig med Regjeringen i at det er viktig å få fram et lovverk som regulerer bruk av arealer og de forskjellige energiformer til havs. Lovforslaget om fornybar energiproduksjon til havs skal gi staten det rettslige rammeverket for å gi konsesjoner og på annen måte regulere forhold knyttet til planlegging, utbygging, drift og nedlegging av anlegg for produksjon av fornybar energi. Lovforslaget omhandler også anlegg for omforming og overføring av elektrisitet fra produksjonssted og videre mot konsument. Lovforslaget er i store trekk basert på arealvurderinger med tilhørende prosedyrer for konsekvensutredninger. Regjeringen skriver i proposisjonen at den ønsker at Norge skal utvikles videre som en miljø- og klimavennlig nasjon og være ledende innenfor utviklingen av miljøvennlig energi. EU er en pådriver for fornybar energi med sine 2020-målsettinger. Innen 2020 skal EU-landene produsere 20 pst. mer fornybar energi enn i dag. Svært mye av denne fornybare energien vil komme fra vindmøller, og da særlig vindmøller til havs. Som Regjeringen skriver, vil det nok ta lang tid før vi i Norge bygger vindmøller i stor skala til havs, og da i særdeleshet flytende vindmøller, som er både kostbare og teknisk vanskelige. Strømprisen fra vindmøller til havs vil for Norges del bli altfor høy. Likevel er det av stor betydning at norsk leverandørindustri forbereder seg på å kunne levere utstyr til bl.a. havvindmøller. Statoils og Statkrafts innpass på det britiske gigantprosjektet for vindmøller på Doggerbank vil kunne få stor betydning for den norske leverandørindustrien. En stor del av klimautfordringene som verden står overfor, skal løses med fornybar energi. Dette er Fremskrittspartiet også enig i. En større produksjon av fornybar energi vil være med på å redusere klimautslippene globalt. Havvind vil på lang sikt kunne gi et betydelig tilskudd til den fornybare energien som produseres i dag. Fremskrittspartiet vil særlig peke på Norge som en stormakt på energieksport. Vannkraft har vært og er grunnpilaren i det innenlandske forbruket av energi, både til industri og til husholdninger. Norge har et stort potensial fra både regulerbare og ikke-regulerbare energikilder. Reserver i vannkraft er ikke ubetydelig, og bør etter Fremskrittspartiets mening bygges ut. Vernede vassdrag må vurderes på nytt i lys av dagens mer miljøvennlige utbyggingsmuligheter. Energi fra vannkraft er billig å produsere, og bør i langt større grad enn i dag bygges ut. Vannkraft vil bli enda viktigere når EUs fornybardirektiv blir gjort gjeldende. På vindstille dager og når behovet for elektrisk strøm er særlig stort innenfor EU, kan et stort norsk vannkraftoverskudd være den beste garantien for lavere klimagassutslipp fra EU-landene. Alternativet for norsk vannkraft som erstatning for EU-vindkraft vil i stor grad måtte være kullkraft. Vindkraft fra landbaserte anlegg har også et meget stort energipotensial og vil bli prioritert før anlegg bygges på dypt vann i norske farvann. Fremskrittspartiet mener det er et stort behov for en grundig gjennomgang av gjenværende vann- og vindressurser i Norge. Når slike oversikter foreligger, vil prioritering være lettere. Uten slike prioriteringer vil det være vanskelig å planlegge og bygge ut et tilfredsstillende nett for framføring av den elektriske kraften til forbruker. Fremskrittspartiets syn er at utbygging av vannkraft er mest miljøvennlig og billigst. Derfor må denne type fornybar energi komme først. Dette synet deles av mange i bransjen og blant ledende økonomer. I et marsnummer av Teknisk Ukeblad sier BI-professor Torger Reve bl.a. at Norge bør satse på den miljøteknologien der vi er best. Han sier videre at vannkraften er den beste fornybare energien vi har, og at det ikke er noen form for fornybar energiproduksjon vi kan bedre i dette landet. Det er viktig at operatører på norsk sektor får samme betingelser som i andre nærliggende land. Derfor foreslår Fremskrittspartiet, sammen med Høyre, at konsesjonsperioden settes til 50 år fra igangsetting av anleggene, mot Regjeringens 30 år. I begge forslagene er det altså mulighet for å søke om forlengelse av konsesjonsperioden. Storbritannia, som det er naturlig å sammenligne seg med, har 50 års konsesjonsperiode. Fremskrittspartiet, sammen med Høyre og Kristelig Folkeparti, legger til grunn at Petroleumstilsynet vil få ansvar for helse, miljø og sikkerhet for energianleggene til havs. Oppsummert støtter Fremskrittspartiet Regjeringens forslag til havenergilov. Det er viktig at lovverket er i forkant av behovet, og er samstemt med andre lands lovgivninger på området. Standarder for kraftproduksjon, ikke minst for et nettverk for avhenting og leveranse av vindkraften, må utarbeides sammen med EU-landene. Regjeringen legger i lovforslaget opp til en fornuftig framdrift hvor Regjeringen selv skal vurdere søkende selskaper, og til sist tildele konsesjoner. Fremskrittspartiet deler her Regjeringens syn.
-1	Som flere har sagt, er priskontrollen i landbruket viktig. Det er den fordi uten den vil mange landbrukseiendommer bli så dyre at rekrutteringen ikke er mulig. Det er ikke mulig å forrente den kostnaden ved drift av bruket eller på annen måte. Det er grunnen til at vi har det sånn. Det er klart at det er en begrensning på kjøp og salg, men det er en del av den avtalen som er inngått mellom dem som eier landbrukseiendom og det fellesgodet matjorden i Norge er, og staten, der vi regulerer på noen områder, og så har vi en landbrukspolitikk som gjør at det skal være mulig å drive landbruk i Norge, fordi det er så viktig. Det er det visstnok også et flertall her i Stortinget som mener, og som mener at det er behov for økt rekruttering, mens de forslagene og tiltakene vi har sett fra regjeringen til nå, handler om at det skal lønne seg å gå ut av landbruket. Det er noen saker der priskontrollen har slått ut på rare vis, og det er jo ikke sånn at det bare er i landbruksforvaltningen at forvaltningen av og til gjør rare ting og feil. Det har skjedd mange steder. Det bør kunne rettes opp, og ikke brukes som begrunnelse for at hele instituttet skal fjernes eller svekkes slik at det ikke fyller den viktige funksjonen det har i dag. Derfor var det med stor forbauselse vi så at regjeringen sendte ut dette brevet, der man henstilte til kommunene som avgjørelsesmyndighet om at pris ikke bør tillegges avgjørende vekt ved vurdering av om det skal gis konsesjon – nemlig en av de viktige forutsetningene i konsesjonsloven. Det betyr at regjeringen sier at man ikke skal bry seg om loven, før man har forandret loven. Etter debatten i dag, høres det ut som det i hvert fall ikke er grunn for de store forandringene i loven, sjøl om representanten fra Høyre er rimelig høy og mørk i sin tro på det – eller høy og blå, er det kanskje riktig å si. Så en liten visitt til dette med at kontroll- og konstitusjonskomiteen er nevnt i en merknad her. Jeg bare gjør oppmerksom på at det er bare Høyre og Fremskrittspartiet som står bak disse merknadene om hva som har foregått i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Det er fullt mulig å ta den saken opp igjen i kontroll- og konstitusjonskomiteen, hvis det nå er sånn at ikke engang statsråden i dag er villig til å si at dette var uryddig, og at kommunene bør følge loven inntil loven er forandret. Det er viktig, for kontroll- og konstitusjonskomiteen har full mulighet til å ta denne saken opp igjen, og det kan være nødvendig. Det er også derfor Venstre og Kristelig Folkepartis rolle i denne saken blir veldig utydelig for oss andre. Her foretar man altså en dreining på en lov som ikke er forandret ennå, og så synes man det er greit at det blir gjort, og kaller det en ydmykelse av statsråden når Stortinget som lovgivende organ sier at dette ikke er greit. Da må også Kristelig Folkeparti og Venstre være med på å sette det skapet på plass, når det skal settes på plass. Jeg skal ha respekt for de forhandlingsrundene som de partiene skal ha seg imellom, og så får vi være enig eller uenig i det lovforslaget som kommer til Stortinget. Når Stortinget har vedtatt det, skal selvfølgelig kommunene følge det, faktisk litt uavhengig av hva jeg måtte mene om det. Det er loven som skal gjelde. Verken regjeringen i seg sjøl eller et mindretall på Stortinget kan be noen se bort fra loven før den er forandret. Dette er ikke en henstilling om en policy på et eller annet område som er helt likegyldig. Representanten fra Kristelig Folkeparti var oppe her i stad og sa at makta nå ligger i Stortinget. I denne saken virker det som om avmakta sitter i Stortinget, for man vil ikke bruke den makta som man har, til å si hvordan ting skal behandles, nemlig at lov skal følges inntil lov er forandret. Jeg forventer derfor at Kristelig Folkeparti og Venstre sier det, for Høyre har jo i hvert fall gjort det tindrende klart at det prinsippet har ikke de tenkt å følge i denne saken.
-1	Denne saken er viktig, og den er også vanskelig. Den er viktig fordi det handler om en næring som vi faktisk ønsker å ha i Norge. Den er en del av vår historie, og den er en naturlig del av norsk næringsliv. Den er vanskelig fordi forslaget faktisk dreier seg om skattesubsidiering, og SV er imot skattesubsidiering, fordi det ikke er noen god næringspolitikk. Men vi har sagt oss villig til å se på en form hvor vi stiller noen krav til næringen som kan bedre vilkårene for de maritime næringene i Norge. I stortingssalen i dag er det et potensielt flertall for en forbedring av norske sjøfolks konkurransevilkår. SV ønsker å målrette bruken av midlene, fortrinnsvis ved å gjeninnføre hele eller deler av selskapsskatten, som igjen skal brukes til fornying og til bruk av norsk kunnskap og kompetanse i de maritime næringene. Dette er det bare SV som ønsker. Men siden denne saken er viktig for oss, har vi foreslått en mellomløsning hvor vi ønsker å utvide nettolønnsordningen til å gjelde offshoreflåten, mot at det blir stilt vilkår til alle rederier som nyter godt av denne ordningen. Det skal være et snitt på to lærlinger pr. båt, 470 kr pr. person pr. måned skal innbetales til et fond som skal gå til kompetanseheving i næringen, og vi krever dokumentasjon på at rederiene bruker ressursene på investeringer i helse, miljø og sikkerhet, teknologiutvikling og innovasjon. Fremskrittspartiet har foreslått en skattesubsidiering i milliardklassen, som ikke garanterer noen bedring for de norske sjøfolkene, eller gir noen garanti for at man får tilbakeført noe til samfunnet. Hvorfor er det så galt å sette vilkår som sikrer at støtteordningene brukes til å styrke de næringene man ønsker å støtte opp om? Arbeiderpartiet har sagt at de støtter SV. Vil Fremskrittspartiet også støtte SV, subsidiært?
-1	Mine kommentarar i TV 2‑nyheitene ved den aktuelle anledninga galdt plikta som alle kommunar har til å gi den spesialundervisninga som er lovpålagd. Det er ekstremt viktig. Vi veit dessverre at for mange elevar ikkje får oppfylt sin lovpålagde rett til spesialundervisning, og nokon må stå opp for dei og gjere det krystallklart. Kommentarane var ikkje retta mot den konkrete budsjettsituasjonen i Lunner kommune, og eg hadde ikkje vore i kontakt med kommunen om denne saka. Eg kan ikkje sjå at kommentarane skulle føre til at det vart skapt tvil, snarare tvert imot. Det eg var oppteken av, var å peike på at det er viktig at alle elevar som treng det, får den spesialundervisninga dei har krav på etter opplæringslova. Det sa eg òg i mine kommentarar, og eg trur eg tvert imot gjorde det klarare at ein må følgje lova. Den retten til spesialundervisning som elevane har, kan ein ikkje sjå bort frå, og innhaldet i spesialundervisninga skal ikkje verte redusert på grunn av f.eks. manglande dekning i kommunebudsjetta.
-1	Saksordføreren, Ramsøy, har redegjort fint for flertallets syn i denne saken. Jeg ville bare ta ordet kort til et par betraktninger. I likhet med de andre som har hatt ordet, ønsker jeg å uttrykke empati med dem som opplever noe av det verste man kan oppleve, nemlig å miste et barn. Så reagerer jeg litt på at representanten Horne mener at det å få en sykmelding i forbindelse med at man har mistet et barn, er en uthuling av sykmeldingsordningen. Hva da med dem som mister eldre barn eller mister barn etter foreldrepengeordningen, og får sykmelding for det? Det kan ikke sies å være en uthuling av sykepengeordningen. Nettopp på grunn av dette ønsker vi å se disse spørsmålene i andre sammenhenger enn foreldrepermisjonsordningen.
-0	Jeg vil avslutningsvis bare stille et kort spørsmål, og det gjelder om statsråden vil ta initiativ til å tilføre POT de nødvendige ressurser også i tiden som kommer, selv om budsjettet først skal legges fram på fredag.
-1	Eg vil takke utanriksministeren for ei svært god utgreiing – så god at då eg i går møtte Ole Kopreitan, mangeårig fredsaktivist for Nei til atomvåpen, las eg opp fleire avsnitt frå utgreiinga for han. Han syntest at politikarane prata for mykje, og at det var for lite engasjement. Men han sa òg at som han opplevde det, var det eit aukande fredsengasjement no igjen. Og då eg las opp frå utgreiinga, og litt frå Soria Moria II, sa han, kanskje til skrekk for nokon i denne salen, at dette var jo ikkje veldig langt unna det han i mange år hadde jobba for. Det går framover. Nedrustinga vi opplevde i perioden frå slutten av 1980-talet og ei 15 års tid framover, var veldig viktig og eit veldig framsteg. No står vi igjen framføre ein periode då vi har nye moglegheiter i den retninga. Og Noregs klåre posisjon no internasjonalt vil vere viktig. Samstundes er debatten her om nedrusting og det som skal kome framover, eit eksempel på korleis maktkonstellasjonane endrar seg. For medan ein for nokre tiår sidan i hovudsak kunne seie at det var Sovjetunionen og USA som kunne ha ordna opp på bakrommet, vil den nye nedrustingsprosessen vere breiare – akkurat som klimaforhandlingar eller handteringa av finanskrisa har måtta vere. Eg vil òg bruke to ord på det store biletet utanriksministeren dreg opp. For den verkelege drivkrafta i det er jo demografi og økonomi. For eit lite århundre sidan budde over ein tredel av menneska i verda i Nord-Amerika og Europa. Dersom vi ser på befolkningsframskrivingane mot 2050, vil så vidt over 10 pst. av verdas befolkning bu i Europa og Nord-Amerika. Det er endå meir dramatisk dersom vi ser på økonomien. I 1950 kom altså to tredelar av verdas bruttoprodukt frå Europa og Nord-Amerika. Dersom vi ser på dei gjennomsnittlege vekstratane i verda dei siste åra – her er det truleg store feilmarginar, men likevel – har vi i dag under 50 pst. av bruttoproduktet i same området. I 2050 kan vi rekne med at det er under 30 pst. av bruttoproduktet. Altså oppsummert: Vi er vane med at Europa liksom er det viktigaste kontinentet i verda og det transatlantiske sambandet det viktigaste. Veldig mykje tyder på at det er langt frå verkelegheita om nokre tiår, og vi er på veg djupt inn i den prosessen. Derfor er det viktig med ei sterk fokusering på Asia og Kina, men òg på Afrika, eit kontinent som kjem til å vere i ei rivande utvikling, og Latin-Amerika – i det heile å orientere oss på alle måtar meir globalt. Så er det òg fleire prosessar som er interessante her. Representanten Svein Roald Hansen sa, heilt riktig, at vi ser ein overgang frå at tryggleik kanskje er den viktigaste drivkrafta i internasjonal politikk, til økonomi. Eg deler det synet. Men òg økologi og ressursar, og eg vil leggje til – kanskje som ei motvekt mot den økonomiorienteringa – religion og idear kjem sterkare inn som drivkrefter i internasjonal politikk, slik eg ser det. Alt dette peikar òg i retning av at spørsmålet om internasjonal organisering vert ekstremt sentralt i tiåret som kjem. Vi må gjere alt vi kan for å bidra til ei betre organisert verd. Då må vi tenkje utover FN regionalt – utover G20, eg deler dei oppfatningane – men det er ikkje til å kome vekk frå at nøkkelen er eit FN som har meir tyngd, dei vil stille opp, dei er betre organiserte og har meir kompetanse og ressursar til å utføre sin jobb. Så vil eg heilt til slutt seie at Midtausten-spørsmålet kjem framleis til å vere avgjerande, og det er dessverre eit område der vi ikkje har gjort dei framskritta som vi skulle ha ønskt. Det er komplekst å finne løysingar, men det er ikkje komplekst at FN-vedtak gjennom tiår har vorte brotne av Israel, heller ikkje at land vert okkuperte, at menneskerettar vert brotne, eller at Israel gjekk til eit brutalt angrep på Gaza. Mens det for ein del år sidan var miljø både på israelsk og palestinsk side som oppfatta det slik at det var i deira fundamentale eigeninteresse å kome fram til ei tostatsløysing for å ta vare på eigen tryggleik, er det ikkje lett å sjå det på same måten, at den israelske regjeringa oppfattar det sånn i dag – tvert imot. Derfor må vi ta ein debatt i Noreg, og Noreg må ta leiinga i internasjonal debatt om korleis ein i større grad kan setje makt bak krava, i tillegg til at ein har kontakt bak partane, og vurdere korleis ein faktisk kan gjere kostnadene ved ein okkupasjon og den politikken Israel fører, større enn dei er i dag.
-1	Lange opphold i mottak er skadelig, folk blir sjuke av det. Det sikreste vi kan gjøre, er å skaffe folk en bolig, et arbeid og gi dem opplæring. Det skal kommunene gjøre, sier kommunalministeren, men samtidig skal de tilpasse seg de økonomiske rammene de har nå. Før i dag har vi hørt at kommunesektoren nå går med et underskudd på 6-8 milliarder kr. Det betyr jo at statsråden ber kommunene om å trylle når de også skal få dette til på en mye bedre måte enn det de gjør i dag. Ser statsråden at det er et uomtvistelig behov for at kommunesektoren må ha økte rammer også for å løse disse viktige oppgavene, slik at de kan skaffe bolig, arbeid og opplæring til flyktninger og asylsøkere?
-0	Erik Dalheim har helt rett i at det fortsatt finnes noen partier i Stortinget som ikke mener at boligen er egnet som skatteobjekt, og som har stått fast på det i alle år. Representanten Dalheim satt i finanskomiteen i forrige periode også. Jeg har lyst til å gjengi et sitat fra innstillingen om det daværende boligtakseringssystemet: «Flertallet mener derfor at det er på høy tid at det nå innføres et nytt, enhetlig og mer rettferdig takseringssystem for boliger.» Det ble begrunnet av det samme flertallet, nemlig Arbeiderpartiet og Senterpartiet, med at det å eie egen bolig var viktig, og at det i tillegg var et betydelig spareincitament for folk flest. Det ble også skrevet i merknadene fra disse to partiene at det ikke var riktig å ha en tung beskatning av boliger. Jeg kunne tenke meg å få vite hva som er Arbeiderpartiets definisjon av et rettferdig takseringssystem. Hva er rettferdig skatt på bolig? Hva er rettferdig skatt på boliger av ulik standard, av boliger som blir eldre, som det gjerne er eldre mennesker som sitter på? Mener Arbeiderpartiet at det er riktig at disse boligene skal beskattes hardt? Eller er det mer riktig at man bruker de hardt oppsparte midlene man har, til f.eks. å holde boligen ved like? Her er det en del momenter som jeg synes det kunne være interessant å få høre Arbeiderpartiets syn på. Jeg regner jo med at Arbeiderpartiet har en holdning til dette, selv om de nå sitter i regjering. Jeg kunne godt tenke meg å høre om Erik Dalheim og Arbeiderpartiet har endret oppfatning siden innstillingen fra våren 1997.
-0	Jeg tror nok at representanten Djupedal har valgt å lese Fremskrittspartiets merknader som en viss mann leser en viss bok. Det er ikke slik at vi ønsker å hindre retten til fri organisering i Norge. Det har Fremskrittspartiet alltid vært en tilhenger av, og det kommer vi alltid til å fortsette å være en tilhenger av. Vi vil heller ikke forby avtaler som inngås mellom parter i arbeidslivet. Det vi derimot har pekt på, er en del effekter av det sentrale lønnsoppgjøret, altså den sentrale lønnsdannelse i Norge som har gått over tid, og som faktisk fører til at store lønnsmottakergrupper i Norge blir holdt nede. I tillegg må det også være mulig å se på de lover som fastsettes av denne salen, og som aktivt bidrar til å regulere arbeidsmarkedet. Det gjelder bl.a. overtidsbestemmelser, og det gjelder bl.a. hvordan vi regulerer vikartjenester. Der har dette stortinget gjentatte ganger holdt igjen på de mulighetene til lovendringer som ville bety et mer fleksibelt arbeidsmarked, og en lovgivning som er mer i takt med det folk ønsker. Vi ser en utvikling i arbeidsmarkedet nå hvor stadig flere ønsker større fleksibilitet, større muligheter til å arbeide på andre tidspunkt enn det tradisjonelle 8-16-systemet. All lovregulering i Norge er knyttet opp mot det. Det betyr at skal vi ta kravene om økt fleksibilitet på alvor, må faktisk også lovgivningen bli mer fleksibel, mer tilpasset de ønskene og de kravene som er mer og mer gjennomtrengende blant de fleste arbeidstakere i Norge. Det er faktisk ikke lenger slik at LOs syn i enhver sammenheng er representativt for den jevne arbeidstaker.
-0	Det som jeg sa i stad, om at Fremskrittspartiet ikke har vært med på å gi støtte i forhandlinger til hurtigruten, er helt korrekt. Som jeg også sa i stad, var basisen for det at vi ønsker anbud og fri konkurranse der man ikke særfordeler enkelte selskaper, men at hvert selskap som ønsker å gi en pris, skal få være med på det. Så slo også representanten Hansen fast at hurtigruten ikke ville vært det den er i dag hvis Fremskrittspartiets politikk hadde gått igjennom. Ja, det er mulig det, men jeg er ikke så sikker på det. Det er slik at selskap kan utvikle seg på en fornuftig og god måte selv om staten ikke er med på det. Og så er det jo ikke noe nytt at Fremskrittspartiet er med og kjøper tjenester. Jeg vil bare gjøre salen oppmerksom på at Fremskrittspartiet var de som sikret kortbanenettet med samme frekvens som i dag, og det var ved kjøp av tjenester. Som jeg også sa i stad, når det gjelder prisen og nivået, vil jeg komme tilbake til det når det har vært gjennom en grundig behandling i gruppen vår.
-1	Eg takkar for svaret. Eg har tidlegare tatt opp denne saka med næringsministeren, og for så vidt svarte han like rundt som menneskerettsministeren, at ein skal følgja saka, men ikkje gjera så mykje meir enn det. Det synest eg i grunnen er leitt, for eg trur at menneskerettsministeren hadde vore tent med å opptre litt meir bastant i forhold til den situasjonen me her opplever. Når menneskerettsministeren seier at ein forventar at bedrifta skal oppføra seg på same måten utanlands som den gjer her, må ein spørja om det er tilfellet, når ein f.eks. kan høyra at prosjektet er ei krenking av urbefolkninga sine sivile og politiske menneskerettar. Det får direkte verknad for 5 000 innbyggarar, og dei blir ikkje tatt særleg omsyn til. Det blir brukt vald, utpressing og alkohol. Er dette den same måten å oppføra seg på som her heime?
-0	Det er selvfølgelig ingen som har til hensikt å sende tilbake innvandrere som har fått lovlig opphold i Norge. De som har kommet hit, skal selvfølgelig få bli her. Ingen i denne sal har intensjoner om å kaste noen som helst ut. Poenget er at det å tro at man i fremtiden kan løse utfordringen ved mangel på arbeidskraft ved å hente ytterligere flere mennesker til Norge, er noe som NHO advarer sterkt imot fordi man ved å gjøre det kun skalerer opp økonomien. Dermed løser man ingenting som helst. De nye innvandrerne som kommer til Norge, vil også etterspørre varer og tjenester, de vil ha behov for tilbud, osv., osv., pluss at vi vet av erfaring at de innvandrerne som allerede er kommet hit, i langt lavere grad enn andre deltar i arbeidslivet, og i langt større grad enn den øvrige befolkningen mottar ytelser. Hvordan kan statsråden ha arbeidsinnvandring som løsning på de problemene vi står overfor i arbeidslivet, gitt disse fakta?
-1	Jeg syns denne debatten er litt komisk når man hører at regjeringen skryter av de økte bosettingstallene, når jeg nettopp har vist med helt klare tall at Fremskrittspartiet lokalt stemmer imot dette. Hadde derimot SVs forslag i kommunestyrene blitt vedtatt, hadde statsråden fått løst sitt problem. Men hun satser fremdeles på at man lokalt skal kunne nedlegge veto, og syns det er helt greit at Fremskrittspartiet saboterer den jobben som regjeringen nå sier de har behov for å få gjort. Det er litt rart å høre på at man skryter på seg æren for den jobben som andre gjør lokalt, for det er det statsråden, og også andre representanter for regjeringen, gjør. Grunnen til at vi la fram dette da vi satt i regjering, og sendte det på høring, var jo nettopp at vi så at det var behov for å få på plass slike ordninger, og at det også forutsatte at man skulle – 100 pst. – fullfinansiere det som kommunene hadde behov for. Jeg registrerer også at statsråden forsøker å bagatellisere kutt når det gjelder tilskudd til bosetting av enslige mindreårige asylsøkere. Da har jeg bare lyst til å si at en av de tingene som kommunesektoren har vært mest kritisk til, har skjedd. Noe av det mest kritiske er jo disse ungene, og ungdommene, som virkelig trenger å bli bosatt raskt. Er det noen som tar skade av å bo så unaturlig som det er å bo på et asylmottak, så er det disse ungdommene. Det å se seg nødt til å kutte der er, for å si det pent, lite fantasifullt. Jeg kan minne statsråden om at det var et par andre poster der man bevilget ganske mange milliarder til mennesker som for så vidt greier seg godt her i verden og har sitt på det tørre. Så det var vel et par andre steder man kunne ha valgt å ta pengene hvis det var pengeknipe. Også det å kutte i språkopplæring – når man vet at det er helt avgjørende å komme i gang med språkopplæring så tidlig som mulig – viser at det å snakke om god integrering egentlig er noe man sier, ikke noe man gjør. Hvis det hadde vært det viktigste, hadde vel også regjeringen og statsråden prioritert å legge fram flere forslag til god integrering raskt, slik at vi hadde kommet i gang med integrering av alle dem som nå sitter på mottak, og veldig mange av dem kommer til å få bli. Det vet vi jo, for det er krigsflyktninger. Til slutt: Det er også behov for å øke saksbehandlingskapasiteten, slik at vi raskt får behandlet sakene til dem som vi vet med stor sannsynlighet kommer til å få bli, og i ettertid er det behov for at de får bosatt seg raskt, for dette er mennesker som kan bidra i samfunnet. Det vi gjør nå, hindrer det.
-1	Jeg må si at jeg nyter denne oppmerksomheten i fulle drag. Jeg har nemlig vært med såpass lenge at jeg også har opplevd den situasjonen at SV har måttet slåss om å få litt oppmerksomhet. Så nå har jeg egentlig bare tenkt å stå her og vente til nye angrep kommer fra statsministeren. – Nei, jeg har tenkt å svare litt. Den angrepsmåten som denne regjeringen nå legger opp til i forhold til det som er alternativet, er i stor grad preget av at man ikke vet hvilket bein man skal stå på. I det ene øyeblikket er SV så langt ute på venstresiden at det er helt umulig for noen andre partier å forholde seg til det. Ta spørsmålet om norsk NATO-medlemskap. Det er mulig at SV fremmet et forslag om det sist gang helt på begynnelsen av 1970-tallet. Men så lenge jeg har sittet på Stortinget, har SV aldri lagt fram et protestforslag om at Norge skal melde seg ut av NATO. Det vi derimot har gjort, er å sette store spørsmålstegn ved den strategien som NATO har når det gjelder førstebruk av atomvåpen, og ved mange vesentlige sider av norsk forsvarspolitikk som betydelige deler av Kristelig Folkepartis medlemmer vil være enig i at det settes spørsmålstegn ved – og mange andre i det norske samfunnet også. Det som er farlig for Kristelig Folkeparti, er at det kan finnes et alternativ når det gjelder utenrikspolitikk, der man ikke vil være like lojal i forhold til å følge USA i tykt og tynt som denne regjeringen er så lenge Jan Petersen er utenriksminister. Det er faktisk ganske mange mennesker som ønsker at Norge skal ha en mye tydeligere stemme i internasjonal politikk. Når det gjelder spørsmålet om Norges EØS-tilknytning, har vi vært innom det både i denne debatten og tidligere. Svært mange mennesker setter spørsmålstegn ved en EØS-avtale som har blitt mye mer statisk enn det som var forutsetningen. Og det er langt inn i Kristelig Folkeparti et mye større ønske om å ha en mer fleksibel holdning til dette. Vi har sammen med Senterpartiet i denne salen tidligere foreslått at vi skal utrede alternative måter å være tilknyttet EU på. Det er heller ikke spesielt outrert. Det jeg nyter med denne situasjonen, er at denne regjeringen nå ikke greier å legge fram et eneste forslag som kan gi hjertebank, muligens med unntak for de indre høyrekretser. For øvrig er det ikke noe prosjekt, ingenting Kristelig Folkeparti ønsker å oppnå, annet enn å prøve å bagatellisere hvor store skatteletter de har lovet for neste fireårsperiode. Og det er en politisk fattigdom som denne regjeringen går til valg på. Derfor tar jeg det som et veldig godt tegn at det er så mye oppmerksomhet rundt oss. Det har jeg tenkt å nyte i tiden som kommer, også.
-1	Som flere har vært inne på før meg, er det et ganske stort og omfattende forslag vi har til behandling i dag. Det spenner fra det veldig store, overordnede og generelle til det veldig spesifikke og lokale, som f.eks. Kristiansand folkehøgskole. Selv om vi i SV ikke har for vane å dra på frierferd, noe vi ikke gjør i denne sammenheng heller, vil jeg berømme forslagsstillernes engasjement for frivilligheten, som er et ektefølt engasjement. Det vet jeg. Representanten Ramsøy har redegjort godt for regjeringspartienes syn i denne sammenheng. Jeg vil derfor bare knytte et par generelle merknader til forslaget. I motsetning til det noen later til å tro, er det ingen motsetning mellom en stor stat og en stor frivillig sektor. Det er Norge et levende bevis på. I internasjonale sammenhenger topper Norge frivillighetsrankingen. Vi organiserer oss mye i lag, og vi har mye dugnad, som andre har vært inne på. Vi er i verdenstoppen når det gjelder deltakelse. Jeg vil påstå at det nettopp er den store velferdsstaten som er med og bidrar til frivilligheten. Det bidrar til mer likhet i samfunnet, og dermed mer tillit. Jeg vil anbefale alle å lese Richard Wilkinsons bok «Why Equality is Better for Everyone», som forklarer hvorfor et samfunn med små forskjeller bidrar til mer tillit mellom folk. Det som legger et godt grunnlag for frivillig sektor, er nemlig tillit og det at alle kan delta. En del av forslagene har også mangelfulle refleksjoner rundt forholdet mellom staten og det sivile samfunn. Selv om vi i SV, som jeg nettopp har redegjort for, er tilhengere av velferdsstaten, er vi også tilhengere av at frivillig sektor selv skal ha en hånd på rattet i utviklingen. En del initiativ må komme fra frivilligheten selv. Da sikter jeg f.eks. til forslaget om frivillig samfunnstjeneste for 16-åringer, som jo er en god og interessant idé. Men jeg tror det må være en drivkraft i frivilligheten selv til å bære fram et slikt forslag. Det kan vi diskutere med frivilligheten, selvfølgelig. Ellers vil jeg legge til at jeg tror at vi alle i lys av sommerens hendelser har fått en stor påminnelse om hvor viktig del av demokratiet frivilligheten er, og at det ikke er noe vi kan ta for gitt, heller ikke i Norge.
-0	Alle bransjeorganisasjonene i energibransjen sier at Regjeringens virkemiddel ikke er tilpasset Regjeringens mål. Regnskapet for påbegynte kraftprosjekt under denne regjeringen viser det. Det er svært få nye prosjekter som er igangsatt av denne regjeringen. Bransjen er derimot svært villig til å investere, noen de mange hundre prosjektene som ligger på venteliste, viser. Men de venter på rammebetingelser som fungerer, og de påpeker at Regjeringen stadig velger feil system. Vindkraftbransjen er et eksempel. På tre år har vindkraftbransjen hatt tre ulike systemer å forholde seg til. Det gir ikke tillit. Grønne sertifikater er det foretrukne støttesystemet for bransjen, men Regjeringen har ikke der klart å levere og skylder på svenskene. Men svenskene sier at det er Norge, ved å være uklar om hva slags ordning en ønsker, som ikke kommer gjennom, bl.a. fordi Regjeringen sier at småkraftverk ikke skal være med i støttesystemet. Vil Regjeringen inkludere småkraftverk i et grønt sertifikatmarked?
-0	Når det gjelder å følge opp Kulturminnefondet, skal ikke jeg svare for de andre partiene som utgjør flertallet, men jeg skal svare for Fremskrittspartiet, og det er at vi skal følge det opp. Men når det er sagt, er jeg mye mer i tvil om Regjeringen kommer til å følge opp den politikken som Stortinget i dag vedtar. Vi har en rekke eksempler på at ikke bare miljøvernministeren, men også en rekke andre ministere ikke har fulgt opp den politikken Stortinget har vedtatt. Men jeg skal i hvert fall bare garantere for meg selv. Fremskrittspartiet skal selvfølgelig følge opp den politikken vi står for, og det regner jeg for så vidt med at andre partier også gjør. Men det som gjør meg litt usikker, er representanten Siri A. Meling, som forteller at her har man to typer penger. Man har noen penger når man er i opposisjon, og så har man ikke de pengene når man er i posisjon. Det er jo interessant å vite dersom det skulle bli et regjeringsskifte og Høyre skulle komme i opposisjon.
-0	Det er nok sikkert en del paragrafer og noe i lovverket man bestandig kan gjemme seg bak, men jeg tror statsråden er enig med meg i at det er ganske uheldige signaler å sende ut. Når det gjelder privat næringsliv, har vi utrolig mange kontrollorganer. Vi har et rigid regelverk. Vi skal ha full åpenhet, vi skal ha full konkurranse - og det søker vi hele tiden. Og når media kontakter forskjellige selskaper og får forskjellige uttalelser med hensyn til om man har muligheter til å holde tilbake opplysninger eller ikke, er det grunnlag for å spørre om den vurderingen som statsråden har gjort, er riktig. Jeg har formulert et brev som vil bli sendt i løpet av dagen, der jeg ber om innsyn i saken. Vil jeg få det samme svaret som Dagens Næringsliv har fått på sin forespørsel?
-1	På vegne av representantene Audun Lysbakken, Karin Andersen, Snorre Serigstad Valen og meg selv vil jeg fremme et forslag om å sikre pensjon ved privatisering.
-0	Det var godt at man i hvert fall i de tjue siste sekundene ikke snakket om samhandlingsreformen som skal komme, men at man ble litt mer konkret, eller sa at man ville bli det i framtiden. Jeg skal i hvert fall komme med to svært konkrete spørsmål til representanten Bøhler: I Soria Moria-erklæringen står det at egenandelene i helsevesenet skal reduseres og holdes på et lavt nivå. Siden den gang har egenandelstak 1 økt med 12 pst., egenandelen for legehjelp har økt med 10,25 pst., og det samme for psykologhjelp og fysioterapi. Hvordan synes representanten Bøhler at disse økningene i egenandelene samsvarer med Soria Moria-erklæringen fra de rød-grønne partiene? Spørsmål nr. 2, som bør være rimelig enkelt å svare på: Hva er representanten Bøhlers kommentar til at Regjeringen overhodet ikke gjør noen ting for å følge opp den nasjonale handlingsplanen knyttet til diabetes, bortsett fra at man viderefører det som stortingsgruppene til de rød-grønne partiene fikk på plass i fjor, nemlig en støtte til Diafonen? Hva er Bøhlers kommentar til dette?
-1	Jeg tror ikke det skaper politikerforakt at folk argumenterer mot hverandre og prøver å forstå hva det er de andre mener. Det jeg tror skaper politikerforakt, er at folk prøver å fraskrive seg ansvaret for det de gjør. Når kommunalministeren sier at det ikke finnes kortsiktige tiltak, må jeg få lov til å påpeke at jo, det finnes faktisk noen kortsiktige tiltak, og så må jeg prøve å forklare hvorfor hun prøver å si at det ikke finnes noen kortsiktige tiltak. Når jeg sier at de bostedsløse og de fattige ikke blir hjulpet, er det fordi det faktisk er sånn at kommunene har så dårlig råd at de ikke prioriterer å gi sosial oppfølging til de narkomane i bolig. Grunnen til det er den stramme kommuneøkonomien, og det er det stramme budsjettet som er årsaken til den stramme kommuneøkonomien, sies det. Men sånn er det altså ikke. Det finnes veldig mange måter å føre et stramt budsjett på, og vi har et alternativ.
-0	La meg besvare spørsmålet som statsråden stilte ut i luften på slutten av sin svarreplikk nå. Selvsagt skal Regjeringen inngå i reelle drøftelser med pensjonistorganisasjoner. Det er de som representerer pensjonistene. Men det er i realiteten basert på et minimum fastlagt av Stortinget i dag. Det står på side 3 i innstillingen, første spalte: «Flertallet vil bemerke at dette innebærer full etterregulering av grunnbeløpet minst på linje med lønnsveksten med virkning fra og med 2001». Det er matematikk, ikke forhandling. Videre: «og med retningslinjer som sikrer det samme ved kommende oppgjør». Det er matematikk. De to etterreguleringene av grunnbeløpet skal ligge i bunnen, og så er det etter de nye retningslinjer som blir vedtatt i dag: «minst på linje med» lønnsveksten. Regjeringen står fritt til å forhandle om høyere regulering enn dette, men ikke lavere. Hvis Regjeringen prøver seg på det, vil den i tilfelle på nytt få Stortinget i hodet når forslaget fra Regjeringen om trygdeoppgjøret kommer til behandling og vedtak, både når det gjelder grunnbeløpets størrelse og de nødvendige tilleggsbevilgninger. I svarbrevet på Fremskrittspartiets henvendelse til Regjeringen om hvorvidt det er satt av penger på ymseposten, står det også at dersom det er behov for mer penger på ymseposten, vil man fremme forslag om det. Det betyr i realiteten at nærmere en innrømmelse av at statsministeren ikke snakket helt korrekt da han sa at det var tatt høyde for dette etterslepet, kan man ikke komme. Det vil vi i hvert fall få endelig avslørt når trygdeoppgjøret kommer hit til huset. Ellers synes jeg det er litt trist at Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet, så vidt jeg har skjønt, ikke vil være helt klare på dette punktet, nemlig å fastslå hvilket grunnbeløp som skal ligge til grunn. For det er matematikk. Vi trodde faktisk at Arbeiderpartiet og SV var enige med oss i at det grunnbeløpet som fremkommer etter de to etterreguleringene, er på 54 789 kr, som bør ligge til grunn for dette trygdeoppgjøret. Vi vil fortsatt anmode SV og Arbeiderpartiet om å stemme for og få det avklart, slik at statsråden ikke kan påberope seg at det er uklarhet fra flertallet i Stortinget når det gjelder dette matematiske spørsmålet. Jeg synes det er trist at det bare er Fremskrittspartiet som tar konsekvensen av det vi sier. Vi sier sammen med et flertall at det skulle vært et høyere grunnbeløp i 2001–2002 enn det det var. Hadde den korrekte regulering den gangen skjedd, ville pensjonistene frem til 1. mai i år ha mottatt 858 mill. kr mer. Det sier Arbeiderpartiet og SV at det burde de ha fått, men de vil altså ikke stemme for å bevilge pengene. Det er skuffende, synes jeg, for det var skapt forhåpninger i klare uttalelser fra Ballo og Jens Stoltenberg om at pensjonistene skulle få en etterbetaling. Jeg beklager at det bare er Fremskrittspartiet som i realiteten står ved det de har lovet pensjonistene i offentlige uttalelser.
-1	Jeg forstår på det svaret som landbruksministeren nå har gitt, at han går veldig langt i å si at dette er en avtale han kan tilrå, og at han ikke skyver stortingsflertallet foran seg, men at vi kommer til å få en proposisjon som dreier seg om at Regjeringen vil anbefale at Norge går inn for å utvide EØS-avtalen på det veterinære området – altså med Regjeringens anbefaling Da ønsker jeg å vite om Senterpartiets statsråd Angelsen, fiskeriministeren, mener at dette er en god avtale på det veterinære området for Norge, og eventuelt om konsekvensene for fisk er så store at man må godta store forverringer i folkehelsa for å få en slik avtale på plass.
-1	Som presidenten refererte til, var dette et spørsmål til kultur- og kirkeministeren. Jeg er da spent på om forsvarsministeren kan svare på det spørsmålet jeg har stilt. Det er følgende: «Ifølge media har Forsvarets ledelse kuttet all driftsstøtte til Forsvarets musikkorps i 2005. Det vil få store konsekvenser for det frivillige og profesjonelle musikklivet, og ikke minst trues arbeidsvilkårene for ca. 170 profesjonelle musikere. Hvordan vurderer statsråden de kulturpolitiske konsekvensene av kuttet i driftsstøtten, og hvilke initiativ vil hun ta for å hindre nedlegging av disse viktige musikkarbeidsplassene?»
-1	Det er det som er formålet.
-1	Jeg synes det var veldig mange gode forslag, jeg, så jeg fremmer ett til, på vegne av vanvittig mange, i første omgang fra stortingsrepresentantene Audun Lysbakken og Heikki Eidsvoll Holmås, om vern av Øystesevassdraget.
-0	Skolen har alltid vært en arena vi politikere har vært opptatt av – en arena hvor politiske parti har engasjert seg, hatt sterke meninger om og ivret for å endre og forbedre. Men dessverre ser vi at det har vært en ideologisk slalåmkjøring mellom politisk motiverte reformer de siste 30 årene, som har gått ut over skoleutviklingen. Suksessfaktoren til flere land som presterer faglig bedre enn Norge, er kontinuitet og kunnskapsbasert skolepolitikk. Mens man i andre land har hatt som mål å skape en skole som gir best mulig læring, har de skiftende regjeringene her til lands brukt skolen som arena til å markere egen politikk. Vi i Fremskrittspartiet derimot er opptatt av resultater. Vi er opptatt av å komme fram til en politikk som gir de beste resultatene for både elevenes læringsmiljø og resultater. Dagens skole har store utfordringer. Vi produserer middelmådige resultater, skårer gjennomsnittlig på internasjonale tester, har stadig flere ungdommer som går ut fra grunnskolen uten å kunne lese og skrive tilstrekkelig, og vi har et læringsmiljø hvor tusenvis av barn blir mobbet hver eneste dag. Framtidens kompetansesamfunn stiller helt andre krav til prestasjon og kunnskap. Skal vi henge med i den globale kunnskapsøkonomien framover, må vi se på endringer, og vi må se på hva forskningen sier om hvilke endringer vi skal gjøre. Gym og fysisk aktivitet er en viktig del av skolehverdagen, men dessverre ser vi at fysisk aktivitet blant barn og ungdom i dag er synkende. Parallelt med den økende inaktiviteten i samfunnet ser vi også livsstilssykdommer og annet som går ut over barnas læring, kognitive kapasitet og akademiske prestasjoner. Det har gjennom flere år blitt gjennomført omfattende forskning om fysisk aktivitet, både nasjonalt og internasjonalt, som viser en klar sammenheng mellom økt fysisk aktivitet og økt kognitiv kapasitet – altså evnen til å lære. I representantforslaget viser vi i Fremskrittspartiet til flere av disse rapportene, til flere av de internasjonale forskningsfunnene, som viser denne korrelasjonen. Derfor er det litt skuffende å se at ingen av de andre politiske partiene ønsker å støtte Fremskrittspartiets forslag, at ingen av de andre politiske partiene støtter forslaget om å sørge for en skolehverdag som gir best mulig læring til elevene. En annen utfordring vi ser, er bl.a. at guttene sakker stadig akterut i skolen. De topper frafallsstatistikken, de er dårligst i lesing og skriving, og de er blitt forbigått i de fagene hvor de tradisjonelt har vært sterkest. Dette er ikke fordi Norges gutter er dårligere enn jentene, men det er fordi de har en skolehverdag som ikke er tilrettelagt for dem. Undersøkelser viser at mer fysisk aktivitet gir guttene muligheter til å føle mestring, til å få bedre konsentrasjon i fagene og til å heve seg akademisk på lik linje med jentene. I sitt innlegg sa saksordføreren at regjeringa stiller seg positiv til forslaget, men at de vil komme tilbake til det senere. Dette er ikke godt nok. Vi må ha endringer nå. Dette er ikke nye funn, dette er ikke noe vi fant ut i går, at fysisk aktivitet er bra for læring, dette er forskningsresultater fra to, tre, fire, ja, opptil ti år tilbake, som viser – gang på gang – at fysisk aktivitet gir bedre læring. Da er det forunderlig at man til stadighet skal dytte vekk dette i prioriteringsrekken, og at det ikke er blitt prioritert, ikke før og heller ikke nå, og at man har varslet at man skal se på dette til neste år. Vi i Fremskrittspartiet er opptatt av å skape en skolehverdag som gir best mulig læring, og som gir et godt læringsmiljø for elevene, noe fysisk aktivitet faktisk gir. Å øke rammetimetallet er veien å gå, nettopp for å få dette på plass. Når representanten Håheim var inne på prestasjoner, så er dette snakk om grunnskolen. Fremskrittspartiet har ikke tatt til orde for å innføre gymkarakter f.eks. fra 1. klasse. Fremskrittspartiet ønsker at det skal være fysisk aktivitet, stimulere til bevegelsesglede, stimulere til at barn og ungdom faktisk får lov til å bevege seg i skolehverdagen, slik at de kan prestere bedre på skolen og få bedre mestringsfølelse i hverdagen generelt. Jeg skulle ønske vi kunne enes om å gå bort fra den praksisen som samtlige andre politiske partier har gjennomført i regjering de siste 30 årene, hvor ideologi og symboler har vært viktige i utformingen av skolepolitikken, og heller se på hva forskning viser er viktig, og støtte Fremskrittspartiets forslag om en time fysisk aktivitet hver dag i skolen.
-0	Et godt virkemiddel for å sikre bedre dimensjonering og større brukermedvirkning og brukerinnflytelse er å gjøre noe med finansieringen, rett og slett å løfte økonomi og dimensjonering ut av kommunestyrene og ut av fylkestingssalene og la staten betale skolepenger for elever direkte. Verken i den ressursmeldingen som Stortinget tidligere har behandlet, eller i den nye stortingsmeldingen som nå nettopp er lagt frem, er det fremvist noe særlig villighet fra denne regjeringen og fra denne statsråden til å se på selve finansieringsspørsmålet – at man flytter finansieringen fra de to underordnede ledd direkte til staten. Vil statsråden se på finansieringsordningen og sørge for at det blir en finansieringsordning der staten betaler skolepenger for elevene, slik at brukerne i større grad kan være med og styre dimensjonering og innhold i utdanningen?
-0	Kraftmangelen i det norske og nordiske systemet har gjennom flere år blitt forverret, og det økende gapet mellom tilbud og etterspørsel driver prisene i været og setter forsyningssikkerheten i fare. Mange kraftutbyggingsprosjekter ble utsatt eller skrinlagt da vi fikk den nye energiloven tidlig på 1990-tallet. Dette skyldtes at man var redd for at kundene skulle bruke sin markedsmakt og handle der det til enhver tid var billigst, og på den måten drive prisene nedover. Det viste seg imidlertid at denne frykten i stor grad var ubegrunnet, og mange av kraftutbyggingsplanene ble igjen forsøkt realisert. Men det viser seg å være vanskelig, for nå sier regjering og storting nei til ytterlige utbygging av kraft. Og så sier mange: Kraftmarkedet fungerer ikke, vi får jo ikke økning i strømproduksjonen. Dette er selvfølgelig riktig, men det skyldes ikke at kraftmarkedet ikke fungerer, det skyldes at et flertall av politikerne i denne sal griper aktivt inn i markedet og hindrer økt kraftproduksjon. Til tross for utallige advarsler, fra NVE, fra Statnett og fra andre, har man enten kraftig redusert eller avslått i sin helhet de aller fleste vannkraftutbyggingsprosjekter som har vært behandlet. Samtidig med dette har vi hatt en jevn økning i forbruket av kraft i Norge til tross for mange dyre enøktiltak, og til tross for at vår kraftforedlende industri er blitt blant de mest energieffektive i verden. Dette gjør, som jeg sa, at gapet mellom tilbud og etterspørsel når det gjelder kraft, øker, forsyningssikkerheten blir svekket, vi må hente stadig mer kraft utenfra, og prisene både til forbruker og industri stiger. I fjor vinter fikk vi for alvor oppleve resultatet av denne åpenbart feilslåtte energipolitikken. To tørre høstmåneder gjorde at hele den norske kraftforsyningen var i ferd med å bryte sammen. Skyhøye strømpriser som tvang mange til å gå den tunge veien til sosialkontoret, var et av resultatene. Det ble satt i gang forberedelser til utkobling og rasjonering, men heldigvis ble det ikke nødvendig å sette dette i verk. Ikke minst takket være utkobling i den kraftforedlende industri som frigjorde kraft til alminnelig forsyning, kom vi oss så vidt igjennom vinteren i fjor. For oss i Fremskrittspartiet kom ikke fjorårets krise særlig uventet. Vi hadde gjennom mange år advart mot hva som kunne skje dersom man ikke sørget for økning i kraftproduksjonen og bedre balanse. Og da kraftkrisen inntraff, fremmet vi også en rekke forslag som både på kort og lang sikt ville avhjelpe situasjonen. Men selv ikke da var det vilje til å foreta de nødvendige grep for å få kontroll med situasjonen. De aller fleste av våre forslag ble nedstemt, og Regjeringen hevdet at det ble arbeidet med en stortingsmelding om forsyningssikkerhet som skulle ivareta disse utfordringene. Og det er jo denne meldingen, som kom ett år etter at krisen inntraff, vi i dag har til behandling. Regjeringen legger i meldingen fram en tipunktsplan som skal sørge for at forsyningssikkerheten blir ivaretatt, og at slike situasjoner som den man hadde i fjor, ikke skal inntreffe. Jeg har vanskelig for å ta denne såkalte planen alvorlig. Man har i planen sauset sammen en rekke tiltak og målsettinger som Stortinget allerede har vedtatt, med bl.a. forslag om endring av faktureringsrutiner til strømforbrukere. Jeg ser selvfølgelig at i en vanskelig situasjon kan mange ha fordel av å dele opp strømregningen, men jeg kan ikke begripe hva dette har med forsyningssikkerhet å gjøre. De tiltakene som skisseres i meldingen, vil dessverre bare ha marginal virkning på kraftbalansen og forsyningssikkerheten. Mange har hevdet at Regjeringen heller tar sikte på en gradvis utfasing av kraftforedlende industri enn å øke kraftproduksjonen. Dette tar jeg på det sterkeste avstand fra, og jeg vil be statsråden i sitt innlegg bekrefte at man ikke har planer om å balansere den ordinære kraftforsyningen med utfasing av industri istedenfor nødvendig produksjonsøkning. Men heller ikke Stortingets flertall har vist handlekraft for å sikre denne nødvendige økningen i kraftproduksjonen. Flertallet støtter seg i stor grad til Regjeringens forslag, og man bekrefter også på nytt at tiden for vannkraftutbygging i Norge er over. Dessverre har det heller ikke vært mulig å få ryddet bort den politiske og økonomiske usikkerhet rundt bygging av gasskraftverk. Uten disse to pilarer på plass går vi derfor fortsatt en svært så usikker framtid i møte med hensyn til forsyningssikkerhet. Fremskrittspartiet fremmer i dag de nødvendige forslag for å sikre rikelig tilgang på kraft til fornuftige priser, både til forbruker og til næringsliv. Vi vil ta opp igjen tidligere avslåtte og miljøvennlige vannkraftutbygginger. Vi vil legge forholdene til rette for opprusting og utvidelse av eksisterende vannkraftanlegg, og vi vil legge forholdene til rette for kraftproduksjon basert på gass ved å rydde av veien den politiske og økonomiske usikkerhet som er skapt rundt framtidige utslippskrav. Dette, i tillegg til å styrke samarbeidet og utvekslingsmekanismene med våre naboland samt sikre at Statnett har de nødvendige virkemidler i kritiske perioder, er det som skal til for at både industri og forbruker blir sikret kraft. Jeg hadde håpet at den situasjonen vi hadde i fjor vinter, ville ha påvirket både regjering og storting, men det ser dessverre ikke ut til at flertallet vil ta lærdom av det som skjedde. Det skal iallfall bli interessant å minne om våre forslag, som i dag blir nedstemt, neste gang kraftkrisen kommer. Med dette tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag i innstillingen.
-1	Jeg synes det er veldig prisverdig med engasjement for rådgivningstjenesten, og rådgivningstjenesten er veldig viktig. Det betyr at det å gi ungdom gode, presise råd om et stadig mer komplekst arbeidsliv og samfunnsliv er veldig viktig. Jeg har til hensikt å styrke rådgivningstjenesten. Men det er til syvende og sist skoleeierens ansvar hvordan dette skal gjøres. Jeg registrerer med glede at det har vært etterutdanning og videreutdanning for rådgivere, og det er positivt. Vi ser også mange av de tiltakene vi nå setter i gang fra høsten, ikke minst gjelder dette programvalgte fag. Vi tror at når man kan få smakebiter av yrkeslivet, kan det også gjøre at man får mindre frafall fra videregående skole. Mange ulike tiltak trekker nå i riktig retning, og jeg vil derfor være varsom med å konkludere på hvilke tiltak vi går videre med, i tillegg til dem jeg allerede har skissert at vi er i gang med.
-1	Eg er blant dei som ofte har lett for å sjå argument både for og imot eit spørsmål, og dette er eit spørsmål der eg kan sjå argument begge vegar. Det som likevel har vore avgjerande for mitt syn, er for det første at eg er ganske overtydd om at andre tiltak er langt viktigare, og at det ikkje er ungdomstrinnet som i dag er ei hindring eller ein flaskehals – snarare tvert imot er det på ungdomstrinnet vi kanskje har den mest positive utviklinga når det gjeld eit 2. framandspråk. Eg er derimot svært bekymra for vidaregåande når det gjeld fordjuping, og for høgare utdanning. Det andre er at det er ingen tvil om at det er ein stor fordel at mange norske elevar lærer seg eit 2. framandspråk på ungdomstrinnet. Eg er derimot ikkje sikker på at det er det beste for alle elevar i ungdomsskulen at dei – når dei i tillegg slit i mange skulefag, tenkjer seg andre retningar innan utdanninga og kunne ha behov for ekstra vekt for å få med seg ein del grunnleggjande ting – skal begynne på eit 2. framandspråk. Det er grunnen til at eg har falle ned på det standpunktet som eg har.
-1	Eg takkar for svaret. Eg synest det er positivt at samferdselsministeren tydelegvis har gripe fatt i spørsmålet, og at det faktisk føregår utgreiingar. Det første oppfølgingsspørsmålet mitt blir: Når kjem eventuelt desse utgreiingane fram til oss andre – kva tid får me innblikk i desse? Det andre går på noko eg ikkje er heilt nøgd med i svaret. I mitt eige fylke, Rogaland, har ein Rennfast og større tunnelar som er veldig bratte både på den eine og andre sida. Dersom det skjer ulykker nede i desse, vil dei bli nærmast som steikjeomnar, sånn som ein kunne seie at det vart i Mont Blanc-tunnelen. Blir det spesielle tiltak? Og ser statsråden for seg f.eks. det som denne oppfinnaren hadde sett på: fjernstyring av ei eventuell slokking?
-0	Jeg har følgende spørsmål til landbruksministeren: «Froland kommune vil sende uanmeldte kontrollører for å passe på at kommunens krav om bosetting etter odelslovens bestemmelser oppfylles. Boplikt er blitt stadig mer kontroversielt, og ESA har fått til behandling klager på den norske boplikten. Lovverket hjemler at lokalpolitikere kan utøve tvangsbosetting og tvinge folk til å selge sin private boligeiendom. Vil statsråden redegjøre for hvor bopliktsaken nå står i ESA, samt bekrefte at eventuelle nattlige bopliktkontroller, utført av kommunen, er ulovlige?»
-1	La meg først si at vi er godt fornøyd med at ballastvannkonvensjonen ratifiseres, og at Norge blir et av de første landene i Europa som tiltrer konvensjonen. Introduserte arter fra ballastvann er en stor miljøtrussel. Det mest kjente eksemplet på hvor stor miljøskade introduserte arter kan gjøre, er den amerikanske kamslyngen som ble introdusert ved Svartehavet på slutten av 1980-tallet. Den spredte seg raskt, og i løpet av 1990-tallet hadde maneten utkonkurrert flere fiskebestander og stod for hele 90 pst. av den totale biomassen i Svartehavet. Biomassen av denne kammaneten i Svartehavet utgjorde mer enn den totale fiskefangsten på verdensbasis til sammen. Den reproduserte seg raskt og spredte seg også til Asovhavet og andre steder. De økonomiske konsekvensene av dette har vært enorme, og har skapt fattigdom i de strøk som har vært avhengig av det fisket denne maneten har fortrengt. Et annet eksempel på miljøødeleggelser fra ballastvannspredning er den østeuropeiske sebramuslingen, som har invadert de amerikanske sjøene. Mer enn 40 pst. av de amerikanske elver og innsjøer er nå invadert av sebramuslingen, som blokkerer vanninntak, ødelegger fiskeredskap, dekker alle harde flater som skipsskroginstallasjoner og fortrenger lokale arter. Siden muslingen ble innført og opp til år 2000, har amerikanske myndigheter brukt ikke mindre enn mellom 750 mill. og 1 milliard amerikanske dollar på tiltak for å prøve å kontrollere denne inntrengeren. Introduserte arter er en stor trussel mot det biologiske mangfoldet. Dette er ett av de tiltakene som Regjeringen gjør for at vi skal være i forkant av dette arbeidet. Til våren vil også Artsdatabanken legge fram en svarteliste, nærmest et motstykke til den rødlisten som ble presentert i forrige uke, hvor man skal få en liste over hvilke arter vi har i Norge som er introdusert, og som skaper et problem for økosystemene i Norge. I forhandlingene om denne ballastvannkonvensjonen har Norge vært aktiv, og vi har vært en viktig pådriver for å få etablert konvensjonen. Det er viktig å merke seg at hvis vi skal nå de målene som står i denne konvensjonen, krever det teknologiutvikling. Det bør være en utfordring for norsk næringsliv å delta og være i forkant i teknologiutviklingen, sånn at vi også kan være de første til å sette i verk tiltak. Jeg er glad for at Regjeringen her klarer å vise at vi kan være et foregangsland i internasjonale miljøspørsmål.
-1	I en tid da det er vanskelig på arbeidsmarkedet, velger Fremskrittspartiet å kutte 50 mill. kr på Arbeidstilsynet. De støtter ingen nye tiltak mot sosial dumping som kunne ha vernet folk flest, slik som reinholdere, stuepiker på hotell og bygningsarbeidere, mot helsefarlige arbeidsforhold og underbetaling. Det betyr at Fremskrittspartiet mener – og det sier de i klartekst i innstillingen – at dette er folk som skal konkurrere mer på lønn, altså gå ned i lønn. Jeg vil da spørre Fremskrittspartiet om hvorfor de mener at det er riktig at de som har de vanskeligste og tøffeste arbeidsforholdene nå, skal få mindre hjelp av myndighetene til å kunne ha verdige arbeidsforhold, og hvorfor de mener at det er riktig at disse gruppene skal gå ned i lønn, mens de mener at f.eks. stortingsrepresentanter trenger store lønnsøkninger.
-0	Det kan lyde som om familieministeren lider av en pengeillusjon, at dess mer penger det offentlige pøser inn i barnehagene, dess billigere blir de. Prisen på en barnehage er rundt regnet 100 000 kr uansett hvem som betaler barnehageplassene. Så registrerer jeg også at familieministeren på en måte tilbakeviser påstander fra representanten Foss om at vilkårene for barnefamiliene er svekket de siste årene, og særlig under Arbeiderpartiets regime. Ser ikke familieministeren at det også er andre områder der familiene sliter, der familieministerens kollega i noen kommuner eksempelvis innfører eiendomsskatt, øker kommunale avgifter og øker boligskatten, og at dette også er belastninger som barnefamiliene lider under? Vil ikke familie-ministeren også konsentrere seg om disse problemene, istedenfor kun å rette oppmerksomheten mot én gruppe familier, altså mot de som har barn under skolepliktig alder? Og så vil jeg gjerne spørre (presidenten klubber): Hvem er det som skal betale dette kalaset? I tillegg til fire timer obligatorisk barnehage ønsker Arbeiderpartiet doblet permisjon (presidenten klubber), og har også allerede i barnehagemeldingen bevilget 1 milliard kr.
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Som vanlig er helseministeren raskt ute med reaksjon på ting som skal sjekkes opp, og det er jeg fornøyd med. Mitt første tilleggsspørsmål, av flere, er som følger: Hvorfor kommer denne saken opp i dagen nå, ti år etter 1993? Jeg synes ikke det var tilfredsstillende, det som ble sagt fra helseministerens side når det gjaldt å følge disse pasientene. Vet man overhodet med noen som helst sikkerhet at så mye som opp til 1 000 pasienter kan være smittet, og hvem er i tilfelle ansvarlig for det?
-1	Jeg vil gjerne gi Stortinget en slik redegjørelse. Jeg skal se på om vi kan klare å få det til i revidert, eller på en annen måte. En rekke av dette er gjort offentlig kjent. Vi har laget en sentral kontrollenhet i Utenriksdepartementet for korrupsjonsbekjempelse som ikke eksisterte før. Vi har laget et varslingssystem for utenrikstjenesten og andre, knyttet til G-Partner, en uavhengige instans. Vi har tatt en rekke grep for å få bedre kontroll med dette og en forsterket korrupsjonsbekjempelse. Men la meg litt i forlengelsen av hva Dagfinn Høybråten sa, også minne om hva som er realitetene. Statsbudsjettet i Tanzania er på 40 milliarder norske kroner - i et land med 40 mill. innbyggere. I Norge er statsbudsjettet på 800 milliarder kr - i et land med 4 mill. innbyggere. Sammenlikner vi dette, betyr det at Norge har to hundre ganger så stort statsbudsjett pr. innbygger som hva Tanzania har. Vi må ikke glemme den bakgrunnen heller når vi går løs på korrupsjonsbekjempelsen og å hjelpe Tanzania med den.
-1	Som representanten Brende vel er kjent med, er det en rett hver enkelt stortingsrepresentant har, å foreslå kandidater til Nobels fredspris. Det har også Hallgeir Langeland gjort. Han har ikke konsultert SVs gruppe eller SVs ledelse om det, men det står ham helt fritt å foreslå de kandidater han måtte mene er riktige. Han har også forbilledlig gått ut med det og sagt det offentlig, i motsetning til andre som også har foreslått samme kandidat, men som ikke har sagt det offentlig. Jeg må også innrømme at jeg ikke har oversikt – det har ingen andre enn Nobelkomiteen – over hvilke kandidater som foreslås av de ulike representanter i Stortinget. Jeg har ikke peiling, kanskje Brende har det. Men jeg er ikke sikker på at alle disse som er foreslått, er like høyverdige, og jeg minnes jo med gru at Høyre har støttet flere kandidater som i ettertid ville ha vist seg å være åpenbart uverdige til å motta denne prisen. Vi har ingen problemer med at representanten Langeland har foreslått det han gjør, men, som sagt, verken gruppen eller ledelsen er konsultert, og vi ville frarådet det hvis han hadde bedt om den typen råd. Så til det som går på denne merknaden, som har avstedkommet en del interesse. At Høyre har lagt inn denne merknaden, det forstår jeg. Det er jo Høyres politikk i et nøtteskall, nemlig denne grenseløse tro på at vekst i det private næringsliv er det som genererer velstand. Så enkel er jo ikke årsakssammenhengen. Stortinget vil vedta en hel rekke store reformer fremover. Hvis disse skal finansieres, er det vanskelig å tenke seg at disse skal kunne finansieres alene av fastlandsøkonomien, som det her står. Det å holde hele petroleumssektoren utenfor er jo i seg selv en merkverdighet – jeg har lyst til å bruke ordet «merksnodighet» – for det betyr i realiteten at man ikke skal kunne bruke den økonomiske handlefriheten som denne geologiske tilfeldigheten har gitt oss i Nordsjøen. Vi ønsker ikke å se sånn på økonomien, en kan ikke skille ut en så stor bit av økonomien og si at dette skal vi ikke bruke. Det vi som ikke har sluttet oss til denne merknaden, sier, er jo at vi skal bygge velferdsstaten videre, og over tid betyr det at veksten i det offentlige kan være høyere enn veksten i det private.
-1	Vi behandler i dag evalueringa av nytt regelverk for barnebidrag. Det er en evaluering SV har ventet på, for vi stemte imot de endringene som ble vedtatt under forrige behandling, da man endret bidragsreglene. Det vi var redde for, var at de nye reglene ville øke konfliktnivået og ramme barns rett til samvær med begge foreldrene. Erfaringsmaterialet viser imidlertid at reformen var en nødvendig modernisering, som det nå skal bygges videre på. Barnebidrag tilhører i utgangspunktet det privatrettslige området. Forsørgelse av egne barn er foreldrenes ansvar, uavhengig av samlivsform. Når det er sagt, vet vi at det er akkurat reglene for barnebidrag som i stor grad fører til konflikter, spesielt i relasjoner der konfliktnivået er høyt fra før. Barnebidrag skal være innrettet slik at det stimulerer til at barn skal være sammen med begge sine foreldre, noe barn har rett til etter Barnekonvensjonen. Det skal ikke være økonomien som styrer samværet. Det skal være barnets behov og retten til samvær med begge foreldrene. Barnebidraget skal være en underholdskostnad. Bidraget skal dekke et alminnelig og godt underhold. Begge foreldrenes inntekt skal nå legges til grunn. Det vil bety at begge foreldrene vil oppleve at den andres inntektsforhold, og ikke minst endringer i dette, vil få konkrete innvirkninger på deres økonomi. SV er på lik linje med Regjeringa bekymret over mangelen på kunnskap om hvorfor noen barn og foreldre mister kontakten med hverandre. Vi er veldig glad for at Regjeringa vil prioritere forskningsressurser for å få mer kunnskap om dette og hva det betyr for barns oppvekst og utvikling. Mange barn ønsker like mye samvær med begge foreldrene, og det har de rett til. Det er også, som jeg sa tidligere, nedfelt i Barnekonvensjonen. Det er derfor viktig at vi lager regelverk som ivaretar dette. Vi er som sagt glad for at Regjeringa har oppnevnt et utvalg som skal foreta en helhetlig gjennomgang av barnelovens bestemmelser om foreldreansvar, fast bosted og samvær. Utvalget vil bl.a. vurdere delt bosted, noe jeg personlig mener er svært viktig. For tidligere ektefeller og samboere vil det å avtale bidrag privat, konkret tilpasset egen situasjon, være det mest naturlige. Undersøkelser viser at en stor gruppe av dem med private avtaler understreker at dette bidrog til en konfliktdempning mellom foreldrene. Dette vil igjen være det beste for barnet. Jeg vil understreke at det hviler et stort ansvar på foreldrene for at barn ikke skal komme i en situasjon hvor de føler at de har havnet i et minefelt etter et samlivsbrudd. Her har foreldre et stort ansvar. I dagens barnefamilier bidrar i større grad begge foreldrene til forsørgelse gjennom yrkesarbeid, og deler også i større grad enn tidligere på omsorgsarbeid. Dette bidrar til at man etter et samlivsbrudd i større grad deler på forsørgelse og omsorg for barna. Det er derfor viktig at vi har bidragsregler som samlet sett bidrar til gode løsninger for barn og foreldre. Det nye regelverket tar utgangspunkt i hva underhold til barnet koster, og at underholdskostnadene skal fordeles forholdsvis mellom foreldrene etter deres inntekt. Kostnadene omfatter forbruksutgifter, boutgifter og eventuelle utgifter til barnetilsyn. De fastsatte satsene og sjablongene er gjenstand for årlig oppdatering. SV mener det er riktig at inntekten til bidragspliktig eller bidragsmottaker som velger å være hjemme med barn under tre år, skal bli gjenstand for skjønnsfastsettelse. Vi mener dette er veldig viktig i et likestillingsperspektiv. Vi støtter også departementet i at muntlige avtaler likestilles med skriftlige. Det bør stilles det krav til partene at de er enige om at de har en muntlig avtale om samvær av et visst omfang, før det gis samværsfradrag. Til slutt vil vi fra SVs side si at vi er glad for den evalueringa som nå er gjort. Vi tror at disse endringene som nå ligger her, vil gi et bedre utgangspunkt for foreldre og barn.
-0	Takk til representanten Hansson for et godt innlegg. Noen av de overordnede refleksjonene representanten gir utrykk for, er refleksjoner som jeg deler. Det er nå en gang slik at selv om det er riktig at vindforholdene i Norge, også på sokkelen, er gode – og det er ikke minst også forholdsvis mye havareal å ta av – så er det, som representanten Hansson peker på, veldig store kostnader knyttet til utvikling av vindkraft til havs – vesentlig høyere enn til vind på land og selvfølgelig veldig mye høyere enn til vannkraften. Noe vi har med oss, er nettopp vannkraften. Norge skiller seg fra andre land i Europa og resten av verden ved at vi har nesten utelukkende fornybar kraftproduksjon i vårt energisystem. Den er i all hovedsak hentet fra våre store, verdifulle vannressurser, som i stor grad ikke bare gir fornybar kraft, men også regulerbar kraft i tillegg til gode vindressurser på land. Andre land i Europa og resten av verden har en betydelig andel fossil energiproduksjon, som på sikt skal erstattes med fornybare og utslippsfrie energikilder. Flere av disse landene har begrenset mulighet til å bygge ut fornybar kraftproduksjon på land og har derfor innført støtteordninger for havvind i et sånt omfang at utbyggingen faktisk blir realisert. Dette har man bl.a. gjort for å oppfylle kravene fra Brussel og EU i det såkalte fornybardirektivet. Dette har bidratt til svært store kostnadsøkninger for europeiske strømbrukere. I Norge gjenstår et stort potensial for landbasert kraftutbygging i form av både vann- og vindkraft, som vil være langt billigere å bygge ut enn havvind med den teknologien vi kjenner til i dag. Gjennom sertifikatsystemet med Sverige er det lagt til rette for en betydelig utbygging av fornybar kraftproduksjon fram mot 2020. Jeg ser det ikke som realistisk at kommersielle havvindprosjekter i norske havområder kan realiseres innenfor rammen av sertifikatsystemet. Hvorvidt det er realistisk med vindkraft i norske havområder i et ti til tjue års perspektiv, vil ikke minst avhenge av framtidige kraftpriser, men også av teknologi og kostnadsutvikling. Et viktig arbeid for å legge til rette for havenergi på sikt er allerede gjort, som representanten Hansson var inne på, gjennom havenergiloven, som trådte i kraft 1. juli 2010. Av loven framgår det at etablering av fornybar energiproduksjon til havs kun kan skje etter at staten har åpnet bestemte områder for søknader om konsesjon. For å kunne åpne et område for vindkraft må det etter havenergiloven også gjennomføres en strategisk konsekvensutredning. Et viktig formål bak arbeidet med havenergiloven var å legge rammebetingelsene i god tid før eventuell utbygging og å ha kontroll med arealdisponeringen til havs. Som oppfølging av loven ble det først satt ned en direktoratsgruppe, ledet av NVE. Den foretok en grovsiling av norske havområder og pekte ut 15 områder som kunne være aktuelle for vindkraft til havs. I 2011 startet NVE opp et videre arbeid med å utrede de 15 områdene som var utpekt av gruppen. Den konsekvensutredningen ble overlevert departementet i januar 2013 og ble sendt på høring våren 2013. Regjeringen tar, som komiteen og Stortinget vil være kjent med, sikte på å legge fram en stortingsmelding om energipolitikken. I en langsiktig, helhetlig strategi for energipolitikken vil det være naturlig å inkludere vurderinger av vindkraft til havs. Siden jeg ikke vurderer det som realistisk med utbygging av vindkraft til havs i større, industriell skala de nærmeste årene, vil jeg komme tilbake til spørsmålet om åpning av områder i forbindelse med energimeldingsarbeidet. Så snakket representanten Hansson mye om forskning, utvikling og demonstrasjon. Da har jeg lyst til å gjøre oppmerksom på at det i havenergiloven er åpnet for at departementet kan gjøre unntak fra bestemmelsene om åpning av areal ved tilrettelegging for demonstrasjons- og pilotprosjekter. Det vil altså si at det kan gis konsesjon til mindre prosjekter til havs uten at områdene har gått gjennom en strategisk konsekvensutredning. Det ville selvfølgelig være aktuelt i forbindelse med pilot- og demoprosjekt. Så er det slik at Enova er et annet viktig verktøy for å stimulere til en målrettet omlegging av energibruk og energiproduksjon og utvikling av energi- og klimateknologi. Enova tilbyr investeringsstøtte til fullskala demonstrasjonsprosjekter under reelle driftsforhold. Prosjekter innenfor fornybar kraftproduksjon, herunder havvindprosjekter, kan søke Enova om støtte. Så sa representanten Hansson at havvind ikke har nytte av grønne sertifikater. Det er selvfølgelig ikke riktig. Det er derimot riktig, som representanten Hansson sa innledningsvis, at den grønne sertifikatordningen er teknologinøytral og vil selvfølgelig også gi støtte til havvind gjennom den ordningen. Regjeringen har i sin plattform også sagt at den vil satse på forskning på fornybare energikilder. Dette inkluderer selvfølgelig vindkraft til havs. Norge har sterke fagmiljøer. Den norske kompetansen på petroleumsaktivitet offshore samt maritim virksomhet gir gode forutsetninger for norsk næringsliv på det internasjonale markedet for havvind. At havvind siden 2011 har vært et av seks prioriterte områder i Energi21 – den nasjonale FoU-strategien på energiområdet – gjenspeiler dette. Forskning og teknologiutvikling bidrar til økt kostnadseffektivitet, bedre teknologiske løsninger og en styrket norsk konkurransekraft på området. Norske miljøer har særlig fortrinn innen utvikling av forbedrede løsninger for installasjon og fundamentering av turbiner til havs samt innen effektive drifts- og vedlikeholdssystemer. Prosjekter innenfor temaet vindkraft til havs har derfor fått god uttelling i konkurransen om offentlige forskningsbevilgninger. Disse midlene har i hovedsak gått gjennom forskningsprogrammet ENERGIX i tillegg til de to forskningssentrene for miljøvennlig energi – FME-ene – innen havvind som heter Norcowe og Nowitech. Forskningsrådet ga i 2013 forskningsstøtte til et bredt spekter av havvindrelaterte prosjekter. Disse omfatter både videreutvikling av flytende betongplattformer for vindturbiner, modellering av vind og bølger og undervanns pumpekraftverk som kan tilknyttes vindparker til havs. Dagens situasjon tilsier at kommersiell vindkraft til havs i Norge ikke er realistisk på kort sikt. Jeg ser det derfor ikke som aktuelt å åpne arealer nå. I den kommende stortingsmeldingen om energipolitikken vil det være naturlig å vurdere denne politikken også. Samtidig arbeider vi med sikte på å finne løsninger som kan øke mulighetene til å utnytte vindressursene til havs. I dag kan det søkes om støtte fra Enova til fullskala demo. Regjeringen vil også satse på forskning for å få ned kostnadene, og det er etablert gode forskningsmiljøer for havvindrelaterte prosjekter.
-0	Nå skal jeg endelig få lov til å ha min egen hatt på. Ytringsfrihet er noe vi her i Norge tar for gitt, og jeg tror nok ikke alle helt har tatt inn over seg at ytringsfrihet ikke er selvskreven rundt om i verden. I mai i år ble Norge valgt inn i Menneskerettighetsrådet sammen med bl.a. Kina, Russland og Cuba. Å ha sete i Menneskerettighetsrådet forplikter, og vi må ikke på noen måte bli unnfalne selv om vi sitter i rådet. Fremskrittspartiet forventer at Norge klart og tydelig sier fra om brudd på menneskerettigheter. På verdensbasis har hittil i år 68 journalister blitt drept. Av disse er 50 drept i eget land av politiske årsaker. Drap på journalister forekommer i Asia, i Afrika, i Latin-Amerika og i Europa. Så dette er et utbredt fenomen. Dessverre er det en økning i drap på journalister fra i fjor på 50 pst., noe som det er god grunn til å bekymre seg over. Å bli drept på grunn av sine meninger og sin vilje til å formidle til befolkningen, altså utøve sitt yrke, er fullstendig uakseptabelt. I tillegg til de drepte kommer de mange hundre som sitter i fengsel og tortureres, eller de som bor i sine hjem, men som trues til stillhet. Fra hjemmesiden til CPJ, Committee to Protect Journalists, eller komiteen for beskyttelse av journalister, viser man til at 136 journalister sitter i fengsel verden over, og der land som nettopp Kina, Iran, Cuba og Eritrea topper listen. Flere av disse landene er også medlemmer av Menneskerettighetsrådet. Men også land som Aserbajdsjan, Russland og Egypt står på denne listen. Dette kan vi ikke godta, og jeg håper at vi fra Norges side er klare og tydelige på at dette kan vi ikke akseptere. Vi må i alle fora vi er i, og hvor menneskerettigheter er et tema, ta opp nettopp retten til ytringsfrihet. Jeg har besøkt land som Ukraina og Russland, hvor jeg har møtt opposisjonell presse og deres journalister som forteller at de føler seg overvåket og forfulgt. Det kan se ut som om Menneskerettighetsrådet i altfor liten grad bryr seg om å hegne om ytringsfriheten, men isteden inngår kompromisser som har til hensikt å begrense ytringsfriheten til fordel for religion. Skal Menneskerettighetsrådet ha legitimitet, må det nå rette sitt fokus på det som er viktig, nemlig beskyttelse av de grunnleggende menneskerettighetene. Fremskrittspartiet forventer at Norge ikke blir en del av disse kompromissene, men at vi tør der andre tier. Det er slik man får respekt og integritet.
-0	Når statsråden sier at jeg nærmest fremstiller det slik at vi ønsker like mye bistand som Regjeringen, vil jeg sterkt ta avstand fra det. Jeg understreket i mitt innlegg, og jeg sa til og med at jeg understreket det, at bistand kan ha en effekt. Vi har i denne sal gang på gang, nesten hver eneste måned, presentert utfordringer og problemer med bistanden, fordi vi tror den ikke gir den effekt og de resultater som vi hadde ønsket den gav. Så til representanten Skjælaaen, som vil ha et annet system for Verdens handelsorganisasjon. Det kunne jo være interessant, med all respekt for dem som nå ønsker at denne debatten skal avsluttes, å utfordre Skjælaaen på om representanten Skjælaaen føler at Regjeringen har tatt de grep som Senterpartiet her argumenterer for at man burde ta?
-0	Jeg takker statsråden for svaret, men vil ikke legge skjul på at jeg er litt skuffet over at han ikke er villig til å gå inn og evaluere. Det hentydes til forvaltningsrevisjon av Mattilsynet. Det er greit at man har en forvaltningsrevisjon, men man kan heller gå inn og se på statistikkene, og se hvordan det fungerer. Derfor vil jeg faktisk anbefale statsråden å være mer proaktiv, ikke bare se på eventuelt hva et annet tilsyn kan gjøre. Det er tross alt jobben til statsråden å ha et overoppsyn med hva som foregår. Går vi f.eks. til Finnmark, kan vi se hva Mattilsynet har klart å gjøre der. Der sier man at man er inne, men likevel ser man at store dyretragedier skjer hver dag. Vi har også forskningsrapporter, bl.a. fra Økosystem Finnmark, hvor det sies følgende: «Prosjektet har blant annet samlet data fra slakterier, for å vurdere om overtallighet i reinflokker fører til lavere slaktevekt på dyrene. En slik sammenheng har vært allment akseptert tidligere, og ble også klart påvist i Økosystem Finnmark. Men undersøkelsen har i tillegg vist noen av de biologiske mekanismene som ligger bak de lave slaktevektene. Fostre hos simler som slaktes på ettervinteren ble undersøkt, og det ble funnet at fostrene er mindre hos simler fra bestander med høy tetthet enn hva som er tilfelle for bestandene med lav tetthet. Beiteslitasje får altså effekter på reinen allerede i mors liv. – I tillegg ser vi at tennene hos rein fra høytetthetsområder i Finnmark slites raskere enn hos alle andre sammenlignbare hjortedyrbestander. Tennene slites faktisk ned til gommene på ganske få år. – Årsaken er nedbeitingen, som fører til at reinen må spise mer fiberrik kost. Dyrene får sannsynligvis også i seg en del sand og stein som følge av nedslitt beitevegetasjon. – De dårlige tennene gjør at dyrene i enda mindre grad klarer å nyttegjøre seg den dårlige kosten de får i seg.» Og: «Reindrift er omspunnet av en stor mengde myter og antakelser.» Dette sies altså i en forskningsrapport – som er betalt av den norske stat – om hvordan tilstanden er der oppe. Mattilsynet har overhodet ikke grepet inn. Slakteriene gir tilbakemelding om store slaktetap i prosent, fordi dyrene er så avmagret. Det er så galt at på enkelte plasser med hardt beite er det ikke indrefilet å få på reinen, fordi den er så avmagret. Så det er dyretragedier hver dag. Mattilsynet har ansvaret, og Mattilsynet toer sine hender. Da synes jeg det blir litt lite proaktivt av statsråden å skulle vente på at man skal gå inn med Riksrevisjonen. Riksrevisjonen har levert opptil tre rapporter i Finnmark de siste ti årene, noe som er nedslående. Man leverer rapportene, men de blir dessverre puttet i skuffen til statsråden.
-0	Jeg har et spørsmål til miljøvernministeren: «Lokaliseringen av tre familiegrupper av ulv i Østfold gir betydelige problemer. Selv om fylket var utpekt som et område med lavt konfliktpotensial, har den økte ulvetettheten gitt dyretragedier av store dimensjoner. Et forslag til forvaltningsplan for ulv ligger til behandling i departementet. Hvor lang tid vil det ta å behandle forvaltningsplanen?»
-1	Det er lett å vere einig i utanriksministerens innleiing i utgreiinga, at eit handelssystem skal bidra til «vekst, stabilitet og bærekraftig utvikling». Det heiter til og med vidare at det skal vere «virkemiddelet mot vilkårlighet, proteksjonisme og den sterkestes rett» i verdshandelen. Dette er omgrep i innleiinga som det er veldig lett for SV å vere einig i. Men kva ligg det i dette? Det er det som er litt spennande, for ser vi på situasjonen i forhold til frihandel, ser vi at norske arbeidsplassar er trua, nettopp fordi det er fullt mogleg å føre norske råvarer frå norskekysten til Kina og føre dei tilbake igjen og selje dei på den europeiske marknaden, nettopp fordi vi har så låg energipris. Det viktigaste grunnlaget for den frihandelen som dei største liberalistane vil ha, er jo at energiprisen er så låg. Det er det som gjer det mogleg å kjøre så mykje frihandel, og då er det kanskje miljøet som lid aller mest. Dreg vi så til Kina, som Fiskeribladet har gjort, vil vi sjå at situasjonen der er slik at Fiskeribladet beskriv Kina-industrien som reint slaveri. Då snakkar vi om lønningar på 4–5 kr dagen, vi snakkar om sju arbeidsdagar i veka, om tolv timars arbeidsdag og om arbeidsstandardar som vi aldri ville ha stått ved i Noreg. Ein kan ikkje berre kjøre i gang med frihandel. Vi ser at det nesten ikkje skal vere arbeidsfolk igjen i Noreg, fordi vi flyttar ut arbeidsplass etter arbeidsplass. Dreg ein rundt og snakkar litt med næringskonsulentar i norske kommunar, listar dei opp ei mengd prosjekt der dei ikkje fekk støtte frå SND. I dei fleste tilfella kan ein seie til dei at dei kan leggje til eitt argument, at det ikkje var feil fylke, men feil land søknaden blei sendt frå. Hadde han blitt send frå eit anna land, hadde dei fått støtte via SND. Det er også ei form for subsidiering. Det er klart at Noreg har brukt dette som ein aktiv del av industripolitikken sin. Denne regjeringa brukar dette aktivt for å flytte ut arbeidsplassar. Ser vi på dette med eksportsubsidiar, som har blitt diskutert tidlegare i dag, er det klart at dei i størst mogleg grad bør bort. Men då må vi fjerne årsaka, som sjølvsagt er overproduksjon. Då må vi begynne å produsere matvarer på eit meir effektivt vis – eg skal ikkje bruke ordet økologisk. Eg har stilt landbruksministeren fleire spørsmål: Kunne f.eks. dei som har dyr i Noreg, få beiterett? Det er faktisk slik i Noreg i dag at det ikkje alltid er dei som har dyr, som har beiterett. Denne regjeringa er meir oppteken av å skaffe store fritidseigedomar til ein del folk enn å gje dei som har dyr, beiterett, slik at vi kunne utnytte dei naturressursane som finst i Noreg. Vi har ikkje berre ein rett til å drive landet, vi har også ei plikt på oss til å utnytte dette landet. Den plikta ligg i å føre vidare ein arv som tidlegare generasjonar har gjeve oss, men også å leggje om landbruket slik at vi utnyttar dei ressursane vi har, og ikkje nødvendigvis produserer på importert kraftfôr, på kunstgjødsel som er laga på ein veldig energikrevjande måte. Denne politikken ventar vi enno på at Regjeringa skal klare å få til på nasjonalt nivå. Når vi har gjort Noreg til eit land der bønder tener rimeleg bra – som dei for så vidt gjer i dag òg, men dei er trua – og produksjonen foregår på rimeleg berekraftig nivå, kan vi sleppe laus og seie kven vi vil handle med. Men kvart enkelt land må ha ei grunnleggjande moglegheit til å verne sin eigen produksjon, anten det er for å skaffe befolkninga mat eller det er ut frå plikta til å take vare på dei naturgjevne ressursane som ligg der. Dette er gode verdikonservative ord – proteksjonisme, verne. Det burde i alle fall ikkje vere noko nytt for verdikonservative. Dette er ting vi har med oss som ein del av grunnlaget for politikken vår. Går vi f.eks. til land i sør, som El Salvador, som eg besøkte i vinter, har nesten alle parti i partiprogrammet, faktisk ganske langt oppe, eit lite punkt som heiter «stopp innføring av kalvegodt». Eg skal ikkje bruke ordet kalvegodt, men pulvermjølk. Det er ikkje berre i form av eksportsubsidiar ein får sendt ut overproduksjon frå eigen marknad, men mjølk kan sendast verda rundt som pulvermjølk. Dette ser salvadoranske politikarar. Det blir ingenting igjen for dei som skal prøve å drive ein liten mjølkeproduksjon i El Salvador. Dette er ikkje noko nytt. Dette er noko som bønder over heile verda opplever. Samtidig ser vi at det er ein samanheng mellom kva norske industriarbeidarar opplever, som truast med å miste jobbane sine, og kva industriarbeidarar elles i verda opplever. Denne samanhengen er viktigare enn at ein pressar fram WTO-forhandlingane så fort at desse såkalla irreversible endringane kjem i gang. Kva bør så utanriksministeren få med seg av anbefalingar om kva Noreg bør gjere på WTO-ministermøtet i Cancún i Mexico til hausten? Først og fremst den erfaringa som det har vore snakka om før i dag, om at frihandel hemmar utviklinga i dei fattigaste landa. Det begynner no å bli rimeleg godt dokumentert at rein frihandel – det at eit land slepp seg heilt laus og opnar opp – skapar meir fattigdom. Vi bør heller, med den store bistandsmoglegheita vi har, vere bekymra over at vi faktisk i enkelte tilfelle kan risikere at bistanden vår går med til å bøte på konsekvensane av auka frihandel. Det er rimeleg godt dokumentert frå fleire hald at dei fleste landa oppnår vekst ved å sleppe laus etter kvart som dei er i stand til det, og etter kvart som dei har fått bygd opp litt industri, akkurat som vi har gjort i Noreg. Telenor er no i stand til å vere ute på heile verdsmarknaden, men det var Noreg som bygde opp Televerket gjennom mange år. Denne utviklingsspiralen må også andre land, ikkje minst dei i sør, få moglegheit og tid på seg til å gå gjennom. WTO-avtalen byggjer nærmast på prinsippet om at det er lettare å få tilgjeving enn tillating. Prosessar blir kjørte og vedtak blir fatta utan noka særleg deltaking frå folk flest i dei ulike landa. Her bør Noreg fremje krav om at det skal vere moglegheit for fleksibilitet – moglegheit for å angre må vere til stades i avtalen, av omsyn både til kommande generasjonar og til enkeltlanda. Det finst ikkje noko meir udemokratisk enn ting som er irreversible. Vi skal hugse på at det er med forskjellige utgangspunkt dei ulike landa går inn i dette. Vi veit at enkelte land i sør kanskje ikkje eingong har råd til å ha forhandlarar eller ekspertar til stades. I Noreg har vi ressursar til tusen, mens mange andre land kanskje ikkje eingong har råd til å sende meir enn tre–fire rådgjevarar for i det heile å klare å følgje forhandlingane. Vi kan ikkje presse dette gjennom i det tempoet forhandlingane no føregår. Cancún-møtet må gje landa i sør og regjeringane der politisk handlingsrom til å utforme ein politikk som kan føre dei ut av fattigdommen. Det bør vi gje dei tid til. Så hurtig som utvidinga av dagsordenen og kva WTO skal omfatte, skjer no, får dei ikkje tid til å områ seg. Derfor er det no tid for å evaluere og tenkje seg om, meir enn å haste vidare med auka frihandel. Når vi diskuterer bistand her i huset, går det på sivilt samfunn og på folkestyre, og vi prøver så godt vi kan å leite etter gode ting som vi kan vere med og støtte opp om. Det skal vi også gjere på handelsområdet. Vi må ikkje lage handelsavtalar som dei som kjem etter oss, vil fordømme som eit dårleg globalt styresett, som Noreg har vore med og bidrege til.
-0	Det er tydelig at lyntogprosessen innen regjeringspartiene er vanskelig. Jeg registrerte at statsråden i innlegget sitt sa klart og tydelig at det var uaktuelt å bygge lyntog i denne perioden, altså fram til 2019. På en replikk fra representanten Sortevik svarer statsråden: Ja, det kan bli bygd lyntog, men avgjørelsen skal tas under rulleringen av Nasjonal transportplan om fire år. Det hadde vært interessant å vite hva som skjer i forhold til ønsket om å bygge lyntog. Jeg har nærmest blitt kalt en bløffmaker i dag av representanten Klinge fordi jeg påstod at de nye fylkesveiene ikke får de ressursene som er nødvendig. I den sammenhengen kom representanten Klinge fram med et regnestykke som sa at de nye fylkesveiene får 34 pst. økning. Et slikt opplegg har ikke komiteen vært i nærheten av å se. Men hvis det er slik at frie inntekter, rammeoverføringer til fylkeskommunen, rassikringsmidler, rentekompensasjon og ferjedrift legges inn i alt det her, skjønner jeg at man har kommet fram til et annet tall.
-0	Jeg vil begynne med å understreke at jeg er sikker på at representanten Fridtjof Frank Gundersen er bedre egnet enn undertegnede til å redegjøre for nyansene i sitt syn på dødsstraff. Imidlertid, når representanten Jakobsen kommenterte konkret dødsstraff i USA, fremgår det klart av meldingen hva Fremskrittspartiet mener om den saken. Men vi må samtidig understreke at USA tross alt er en rettsstat, og den behandlingen dette med dødsstraff får i USA, er vesentlig forskjellig fra den det får i en rekke despotiske regimer hvor man ikke har en tilstrekkelig rettsstat, på samme måte som man ikke har det i krig. Et annet moment når det gjelder dødsstraff, er at undertegnede og Fremskrittspartiet f.eks. aksepterer bruk av dødsstraff i krig. Så det fins hele tiden avveininger i spørsmålet om dødsstraff. Men Fremskrittspartiet som parti fordømmer dødsstraff som et generelt politisk virkemiddel.
-1	Det beste bolverk mot privatisering av skolen er en god offentlig skole, jf. det som jeg refererte til i Nittedal kommune, der tusen mennesker går i fakkeltog. Hvis den offentlige skolen fortsatt blir nedbygd, kan det ende med at disse foreldrene søker inn mot private løsninger. Men i det øyeblikk vi har en god offentlig skole, med gode ressurser, med godt undervisningsmateriell osv., føler jeg meg rimelig trygg på at det er det aller beste bolverk mot en privatisering av vårt utdanningssystem, og det kommer SV til å kjempe for og slåss for. Når det gjelder lovverket, kjenner Sortevik til hva vi mener. Vi har behandlet friskoleloven her i Stortinget, der vi hadde våre alternative forslag. Det er våre svar på lovsiden. Men det suverent beste bolverk, den suverent beste måte å hindre en privatisering av skolen på – og kanskje den eneste måten å hindre en privatisering av skolen på – er at vi sikrer den offentlige skolen økonomiske ressurser slik at den er i stand til å gi et godt utdanningstilbud, slik at foreldrene og elevene føler at utdanningstilbudet er godt og dekker det behovet de har.
-1	Dette er ikke mitt bord. Dette er Kunnskapsdepartementets og kunnskapsministerens bord. Vi har innhentet deres synspunkter, og det er de synspunktene jeg videreformidler. Når vi f.eks. utarbeider handlingsplaner, eller i vårt arbeid fra BLDs side som pådriver i ikke-diskriminerings- og likestillingsarbeidet, jobber vi opp mot de ulike departementene og ber om deres syn på saker som de har et konstitusjonelt ansvar for. Kunnskapsdepartementet begrunner sitt syn med at mange skoler allerede har integrert denne dagen som en dag de markerer spesielt, og man er tilbakeholden generelt med å påtvinge skolene særskilte markeringer eller måter å jobbe på – jf. debatten som har vært tidligere i dag om Kunnskapsdepartementets budsjett. Det er bare slik det nå er.
-0	I denne saken har statsråden og Fremskrittspartiet sammenfallende standpunkter. Det synes jeg er veldig bra. Jeg skjønner at det butter litt i Regjeringen akkurat på dette området. Statsråden har i hvert fall støtte fra Fremskrittspartiet. Dette er en viktig kulturpolitisk sak som kan løses på mange måter, har statsråden sagt, ikke bare ved å pøse inn offentlige midler. Statsråden har også signalisert at Offentlig Privat Samarbeid, altså samarbeid med universitetene, samarbeid med bankene, samarbeid med Sparebankstiftelsen, Stiftelsen Fritt Ord og bibliotekene, kan være en god løsning. Alt dette støtter Fremskrittspartiet. Spørsmålet mitt er: Hva med realismen, mulighetene? Finnes det løsninger? Kan vi få til dette offentlig-private samarbeidet i denne saken?
-0	"Denne saken er i ferd med å få en merkverdig vridning, og jeg følte behov for å ta ordet etter at representanten Lyngstad henviste til behandlingen av meldingen om børs og katedral. Vi ønsket helt riktig å stenge fondet den gang, fordi vi så at alle brukte fondets avkastning til alle de gode formål det enkelte parti måtte ha. Vi ønsket videre den gang en inflasjonsjustering av fondets kapital. De formuleringene finner vi nå igjen i Sem-erklæringen, og vi kan absolutt slutte oss til dem. Etter at man ble enig om budsjettet før jul, fremmet vi forslag om igjen å stenge fondet og få det inflasjonsjustert, noe som vi endelig fikk flertall for, men at det skal vekke alle disse problemene, finner vi merkverdig. Og når det er snakk om bruk av fondets overskudd, som vi ønsket brukt til å bevare fondets kapital – for det var jo det vi egentlig ville; en del av fondets kapital er jo i realiteten fondets eiendom som ikke kan selges fordi det er nasjonale verdier i det som ikke kan selges ut – burde heller ikke det være spesielt merkverdig. Men jeg finner det ganske utrolig at andre, som er såkalte kulturbærere i langt større grad enn Fremskrittspartiet går for å være, ikke ønsker å ivareta dette. Når det så gjelder prestestillingene og finansieringen av dem, synes jeg å huske at det opprinnelig gjaldt 20 prestestillinger og ti diakonstillinger. Nå har vi plutselig 30 prestestillinger og ingen diakonstillinger, og det er igjen en merkverdighet. Men stenging av fondet, oppfylling av Sem-erklæringen, respekt for vedtak som blir fattet i denne sal, står det igjen å se om blir effektuert."
-0	Jeg takker statsråden for svaret og for konkretiseringen, at dette skal være en del av de grunnleggende ferdigheter. Da mener jeg at den grunnleggende ferdighet - altså opplæring i marsjering, sluttet orden, våpeneksersis - skal være så pass god at man kan marsjere hvor som helst innenfor landets grenser, og også når man er i utenlandstjeneste. Så ut fra det forsvarssjefen sa, og det forsvarsministeren nå sier, mener jeg dette er en svekkelse av det Forsvaret vi har - dessverre. Det er en del av det store, og jeg synes det er veldig synd at soldater ikke har nok ferdigheter, i dette tilfellet i sluttet orden, til at de kan komme og marsjere hvor som helst. Synes ikke statsråden det?
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Det som har vært spesielt med Finnmark, er at man har jaktet på statsgrunn. Det er jo det som har vært tradisjonen. At det er overført til Finnmarkseiendommen, er for så vidt riktig. Vi i Fremskrittspartiet protesterte kraftig mot det, for vi mente at det kom til å gå ut over tilbudet til befolkningen for øvrig. Vi registrerer at det dessverre har skjedd. Jeg har jaktet i mange, mange år i Finnmark. Jeg kjenner forholdene ganske godt når det gjelder både storviltjakt og småviltjakt, og jeg bare registrerer at forholdene blir verre. Man lager nå en konflikt, ikke bare mellom fylkets innbyggere og de som bor utenfor fylket, men også faktisk internt i fylket. Er det i tråd med intensjonene i finnmarksloven? Nå forbeholder man retten til storviltjakt kun for de kommunene som har storvilt. Man kan altså ekskludere dem som kommer fra kystkommunene. Er det i tråd med intensjonene i finnmarksloven?
-0	Jeg har merket meg statsrådens svar på forrige replikk, at studentene i Tromsø og i utlandet skal behandles likt. Det viser med all tydelighet at Tromsø ligger langt unna statsrådens kontor. Det jeg har tenkt å utfordre statsråden på, er dette med presse. Det er viktig at man har en fri og uavhengig presse i Norge. En stor og viktig aktør i så måte er NRK. Nylig la BI fram en forskningsrapport som viser at under valgkampen i 2005 var NRK veldig partisk når det gjaldt dekning av valgkampen. Det var Arbeiderpartiet og Senterpartiet som kom best ut – og det er ingen stor nyhet, for å si det sånn. Nå mener jeg ikke at statsråden skal styre den redaksjonelle friheten, men er statsråden komfortabel med skjevdekningen i NRK over mange år overfor de politiske partiene?
-1	Jeg har ment å erfare at Fremskrittspartiet vanligvis er litt opptatt av at Regjeringa informerer Stortinget om det Stortinget trenger å vite. Nå hørte jeg at Christopher Stensaker sa at dette ikke ville ha ført til noen annen beslutning enn den beslutninga som ble tatt. Kan vi da forvente i framtida at hvis Fremskrittspartiet står aleine i salen og er misfornøyd med den informasjonen de har fått fra Regjeringa, så vil de ikke ta det opp og ikke kritisere, for det vil ikke bli noen annen beslutning allikevel fordi Fremskrittspartiet står aleine? I SV, som stod aleine i juni i fjor, ser vi at en god del av den informasjonen vi har fått i ettertid, ville ha styrket vår begrunnelse for vårt standpunkt og vår argumentasjon. Hadde ikke vi da rett på den informasjonen fra Regjeringa, eller har Fremskrittspartiet lagt en ny praksis til grunn som de har tenkt å følge i liknende saker når de står aleine i denne salen?
-1	Jeg skal være helt kort, og statsråden behøver bare kommentere det hvis han er uenig. Jeg tar da som en selvfølge at departementet vil inngå en dialog med det norske sikhsamfunnet om hvordan dette kan gjøres på en formålstjenlig måte.
-0	Senterpartiets representant var i sitt innlegg inne på at Framstegspartiet brukte betydeleg taletid på klimaspørsmålet. Eg må seie at eg kjenner meg ikkje heilt igjen i den beskrivinga. Eg forstår godt at Senterpartiet ikkje er like oppteke av å snakke om det. Er det ikkje slik at allereie i 1989 hadde Senterpartiet ei målsetjing om å halvere utsleppa? Med ei slik målsetjing forstår eg godt at Senterpartiet ikkje vil snakke om klimaspørsmålet. Så til statsråd Borten Moe, som seier at Framstegspartiet på 1970-talet ville selje store delar av petroleumsførekomstane. Med ei skattlegging på 78 pst. av det som blei selt, er det differansen her ein eventuelt hadde tapt. Det er ikkje slik ein får inntrykk av, at ein hadde selt vekk heile oljeformua. Så til Sosialistisk Venstreparti, som i dag har fått nemninga «seminarparti». Ein kan godt få det inntrykket så lenge ein registrerer at SV i kronikkar i Dagbladet og andre plassar kjem med innlegg der dei forfektar ein heilt annan politikk enn den regjeringa, som dei er del av, står for. Når representanten Alf Egil Holmelid beskriv eit todelt næringsliv, beskriv han eit næringsliv som gjer det veldig godt, og eit næringsliv som ikkje gjer det fullt så godt, og så er han faktisk oppteken av å leggje ned det mest profitable. Det er så ein nesten ikkje skulle kunne tru det! Men eg er glad for at eg kan fortelje solskinshistorier frå vestlandskysten og eit lite samfunn som Herøy kommune i Fosnavågen, der ein i ein liten kommune med 4 000–5 000 innbyggjarar i sentrum faktisk har åtte skipsreiarlag som gir arbeidsplassar til folk over heile landet – mange tusen arbeidsplassar i desse åtte reiarlaga. Det hadde ikkje vi fått til med SVs politikk. Så heilt til slutt: Representanten Serigstad Valen seier at statsråd Borten Moe er mønsterverdig tydeleg i sin retorikk for regjeringa. Er det SVs støtte til oljesandutvikling han tenkjer på?
-1	Det fins forskjellige OPS-modeller med ulik grad av privat finansiering. Felles for dem er at en privat aktør får ansvar for drift og vedlikehold av bygg/infrastruktur, bygging av nytt og eventuelt også drift av den tjenesten som utføres. OPS-prosjekter basert på privat finansiering gjennom private lån vil vanligvis være dyrere enn offentlig finansiering som vil ha lavere rente. OPS-prosjekter vil føre til mindre fleksibilitet, siden den offentlige myndighet ikke kan si opp leieavtalen uten å hefte økonomisk for den. Mindre fleksibilitet vil etter vår oppfatning føre til lavere effektivitet og dermed høyere kostnad. I tillegg skal en privat utbygger ha fortjeneste av investeringa, som det offentlige ikke trenger å ta hensyn til. En privat aktør kan også gå konkurs, og dermed vil ikke den offentlige myndighet kunne kreve den resterende del av ytelsen, som f.eks. manglende ferdigstillelse og manglende oppfølging av drift og vedlikehold. Omstillingene og utviklinga i helsesektoren går raskt. OPS-prosjektene, med sine lange kontrakter, vil etter vår oppfatning gi redusert fleksibilitet, dårligere tilpasning til endrede forutsetninger og behov for gjentatte reforhandlinger. Vi mener det er viktig at også framtidige investeringer må være et offentlig ansvar, og at ingen sykehusprosjekter kan snike i køen og dermed binde opp framtidige driftsbudsjetter. De økte ulempene som ligger i dyrere finansiering gjennom svekket budsjettstyring, kompliserte kontrakter, økt kostnad forbundet med privat fortjeneste og med tilsyn og kontroll, at utbygger kan gå konkurs og den lange varigheten i kontraktene, veier ikke opp de eventuelle positive sidene ved en slik finansiering. Forslagsstillerne viser til en rapport om OPS-prosjekter utarbeidet av KPMG på oppdrag fra Nærings- og handelsdepartementet fra mars 2003, der det framgår at det er bygd 64 sykehus i Storbritannia med en kostnadsbesparelse på 4–8 pst. i forhold til ren offentlig utbygging. På bakgrunn av dette kan de ikke se at det er holdepunkter for å hevde at OPS-prosjekter blir dyrere enn ren offentlig utbygging. Representanten Sonja Irene Sjøli etterlyser det hun omtaler som reelle argumenter mot OPS-utbygging og ikke ren dogmatisme. Jeg mener at det ikke er dogmatisme vi har lagt oss på, men at det har sin klare rot i virkeligheten. Jeg har tenkt å belegge det. 2. september 2004 gikk Klassekampen denne KPMG-rapporten nærmere etter i sømmene. Klassekampen brukte britiske eksperter for å finne ut av om denne rapporten var troverdig. Da viste det seg at KPMG-rapporten bygde på antatte innsparinger før prosjektene var satt i gang. I tillegg framstod visstnok metodene for å beregne samfunnsøkonomien som usikre og omstridte, og det skal ha blitt avdekket flere grove faktafeil i den rapporten. Jeg vil også vise til et oppslag i engelske The Guardian 26. november 2006. Der går det fram at et offentlig privat finansieringsprogram som ble initiert av Høyres søsterparti i Storbritannia for å bygge nye skoler og sykehus, vil koste fellesskapet 45 milliarder pund ekstra de neste 30 åra. Dette har naturlig nok skapt store bruduljer i England, og de konservative er også kritiske til det som har skjedd, også selvkritiske, vil jeg tro. Bjarne Jensen som er økonomiprofessor ved Høgskolen i Hedmark og tidligere direktør i Kommunekreditt, kaller dagens OPS-modell for sløsing med offentlige midler i milliardklassen. Jeg tror kanskje det er verdt å lytte til flere enn dem som deler av opposisjonen her har valgt å lytte til. Jeg synes kanskje særlig at et parti som Fremskrittspartiet, som veldig ofte sier at de er kritiske til sløsing med skattebetalernes midler, kanskje burde være ekstra påpasselige med hvordan offentlige midler blir brukt, og særlig gå litt nærmere inn på ulempene ved OPS-prosjekter av denne typen.
-0	Vi har sett at man har kommet fram til et tall på mellom 50 000 og 60 000 rein for mye. Det er også positivt med de vedtakene som er gjort i reindriftsstyret mot sidaene – det er veldig bra – men problematikken er jo her at man ikke tar reintallet ned. Statsråden hevder også at det er andre som har med det å gjøre, men statsråden kan jo ikke – med all respekt – delegere vekk ansvar. Ansvaret for å gjøre noe med dette ligger hos landbruksministeren. Man har andre ting. Man har dyrevelferden å ta hensyn til. Man ser at det var en masse dyr – 30–40 dyr – som for to uker siden ble funnet ihjelsultet. Hvorfor trekker man ikke inn Mattilsynet? Så spørsmålene mine til statsråden blir: Hva slags sanksjoner har man gjennomført? Gir man mulkt, eller ikke? Hva gjør man? Setter man Mattilsynet inn mot dyrevelferden? Har man gjort noen tiltak?
-1	Mitt spørsmål er også til statsministeren. I en tidligere replikkveksling her kom det fram at Regjeringen har et ganske passivt forhold til det som går på eierskap. Og et resultat av det ser vi i disse dager med fusjonen mellom Telenor og Telia – en fusjon som Kristelig Folkeparti så sent som i valgkampen i 1997 var imot. Det bekrefter at den frieren som står i gården, og ikke Regjeringens vilje, på en måte bestemmer dagsordenen. Nå ser jeg at Regjeringen hevder at dette er en balansert avtale. Det gjenstår å se hvordan tingene utvikler seg. La meg stille et konkret spørsmål. Mange av de viktige forretningsområdene i det fusjonerte selskapet er det uavklart hvor skal ligge, det gjelder både mobil og Internett, som er to av de raskest voksende områdene innenfor det som går på telefoni og telematikk. Mitt spørsmål til statsministeren er: Hvilken mulighet har Regjeringen til å sørge for at de positive ringvirkningene av denne type hovedkontorplasseringer blir i Norge, at de ikke bare går utenlands, og at de positive ringvirkningene dermed også skjer utenlands?
-0	Det forholder seg slik at en del statsbedrifter ligger under næringskomiteens ansvarsområde i budsjettsammenheng. Det er tidligere gitt fullmakt fra Stortinget til Regjeringen om fullt utsalg eller nedsalg i fire virksomheter. Det er Arcus, Olivin, Moxi Trucks og SND Invest. I mediene om dagen er det store oppslag nettopp på dette med nedsalg eller utsalg av de ca. 130 ikke børsnoterte selskapene i SND Invest at det er vanskelig å realisere de reelle verdiene i disse selskapene, og at man kan tape betydelige midler. Jeg kjenner jo vår næringsminister fra han satt i næringskomiteen, han var veldig opptatt av å ivareta samfunnets verdier, eller skattebetalernes penger, som han ofte sa. Jeg tar jo ikke for god fisk alt en leser i mediene, for jeg har lært meg at det ofte er tendensiøst og vridd. Derfor kunne det være greit for oss i komiteen å vite hvilket opplegg Næringsdepartementet har her. Vil man bruke tid på å realisere disse verdiene, slik at samfunnet kan få tilbake en god del av det som er de reelle verdiene, til å bruke på en fornuftig måte?
-0	Jeg registrerer at representanten de Ruiter syntes det var hyggelig at man skrøt av regjeringen. Hvis det er noe man synes er veldig bra, synes jeg man bør si det, og så bør man ta opp det som ikke er fullt så bra. Jeg tror nok representanten stort sett bare hørte det som var positivt, og at han ikke ville høre så veldig mye om det andre. Det er jo greit – det er ikke sikkert han får oppleve det så veldig mange flere ganger. Men jeg synes det har skjedd en del bra ting når det gjelder oljevernberedskap. Det er jo ikke det det handler om, det er jo ikke uenighet om det, men det er faktisk sånn at noen av oss vil mer, og vi ønsker også at det skal skje mye fortere enn det regjeringen nå legger opp til. Vi vet jo at en del av bl.a. utstyret har tidligere ikke blitt kjøpt inn – man holder på og er i en prosess for å kjøpe det inn. Vi har tidligere bl.a. stilt spørsmål om det når det gjelder oljevernberedskap. Så ser jeg at statsråden ikke syntes det var noe hyggelig spørsmål, men jeg vet i hvert fall at vi har stilt spørsmål om det, og forventer at det nå er kjøpt inn, og at alt det er i orden. Når man både i trontalen og i forbindelse med framleggelse av budsjettet skryter hemningsløst av alt det som er plusset på når det gjelder oljevernberedskap, og at det er et satsingsområde, må jeg si at jeg er ikke helt sikker på at det er sånn det føles der ute. Det er bra med 15 mill. kr til IUA for at de skal kunne bli bedre og man skal få gjort mer. Det er veldig positivt, for jeg tror det trengs mye der ute for å kunne ha bedre oljevernberedskap når det skjer noe, og at man er forberedt på det. Men vi vet også at flere av trafikksentralene sårt trenger å skifte ut deler av utstyret man nå har, for det begynner å bli ganske gammelt flere steder. Så det er store utfordringer når det gjelder dette, men man vil mer. Vi er glad for det regjeringen har gjort, men vi vet også at man mangler slepebåtberedskap på en del steder der det burde vært mer og styrket slepebåtberedskap. Det er det dette forslaget handler om. Jeg synes det er bra at statsråden redegjør for den analysen som er gjort, men vi skulle gjerne sett at den hadde kommet fra statsråden – og også litt flere tanker om hva man vil med dette, og hvor fort man ønsker å gå fram. For vi har jo gamle rapporter som dokumenterer at det fortsatt er et stort behov for å styrke oljevernberedskapen i store deler av landet vårt. Men jeg synes det er bra, det har vært en god gjennomgang, og det har vært en god debatt og en god diskusjon. Så får vi håpe at regjeringen fortsetter å følge dette opp – og enda fortere, for det er det Fremskrittspartiet vil. Vi er opptatt av å ha en skikkelig oljevernberedskap. Vi vil at den skal være på plass over hele landet. Vi ønsker ikke å gå rundt i oljesøl fordi man ikke har hatt en god nok beredskap. Det er jeg overbevist om at hele salen er enig med Fremskrittspartiet i.
-1	Da vi hadde åpen høring om eierskapsmeldinga, sa administrerende direktør i Kongsberg-gruppen, Korsøen, at staten har vært en meget god eier, og at staten var en eier han også ønsket å ha i framtida. Det syntes vi var et usedvanlig positivt og interessant utsagn fra en våre fremste næringslivsledere. Men når vi får saken fra Regjeringa, virker det som om man har abdisert helt i forhold til å ha eierskap i norsk næringsliv. Man vil nesten ikke gjøre noen innsats for at man i framtida skal kunne ha et sterkt norsk eierskap. Man vil kvitte seg med det, enten det er på Raufoss, eller det er innenfor avfallshåndtering, som vi i dag har til behandling. For oss i SV er det ganske uforståelig. Vi mener at i stedet for at man resignerer når ting stritter imot, bør man heller ta seg sjøl i nakken og prøve å forbedre seg og sørge for at man blir enda dyktigere til å gjøre jobben sin, slik at disse bedriftene lønnsomme, og at man sikrer arbeidsplassene. Denne debatten handler derfor om litt mer enn tre bedrifter. Den handler litt om ideologi, og om staten skal ha et ansvar i forhold til å sikre viktige arbeidsplasser og å utvikle viktig næringsliv i Norge. Derfor går vi i SV mot nedsalget i Raufoss og likeens i forhold til NOAH. Når det gjelder Moxy Trucks og denne garantien, er vi med på Regjeringens forslag om å forlenge garantien på Moxy Trucks. Til slutt vil jeg ta opp et forhold. Det gjelder ansatte som i dag opplever eierskifte, og som føler utrygghet og usikkerhet i forbindelse med det. Vi ønsker oss et opplegg med regler og lover for hvordan man skal kunne håndtere ansatte ved eierskifte, slik at man får klarere kjøreregler som er med på å sikre de ansattes rettigheter. Det vil føre til mindre uro, og det vil føre til – tror vi – et langt bedre klima når slike prosesser pågår. Helt til slutt vil jeg ta opp de to forslagene som SV har fremmet.
-0	I disse NTP-tider og i de budsjettider som kommer, må jeg si at det er sjelden jeg har vært så godt fornøyd med et svar fra samferdselsministeren som nå. Det er vel ikke noe grunnlag for å gå videre med et tilleggsspørsmål, men i tillegg til det jeg hadde i spørsmålet mitt om samboere og tidligere ektefeller, vil jeg bare si at det også er muligheter for å kartlegge om folk er hjemme, for eventuelt å begå kriminelle handlinger, som innbrudd. Jeg er særdeles godt fornøyd med svaret fra statsråden, og jeg håper at vi i framtiden kan bli like godt fornøyd med behandlingen av NTP og de kommende budsjetter.
-0	For å fjerne enhver tvil om Fremskrittspartiets holdning til samfunnsstraff: Den er selvfølgelig politisk betinget. I mange tilfeller, etter det jeg er gjort oppmerksom på, er man nede på en times soning pr. dag, som da blir synonymt med en dags soning. Vi synes at vi skal ta innover oss ofrenes stilling i dette. På nytt kommer SV på banen, men med et overgriperfokus. De eneste gangene vi ser at SV er opptatt av ofrene, er når det gjelder kvinner. Ellers synes jeg SV mangler totalt troverdighet. Det eneste man er opptatt av – gang på gang på gang – er de «stakkars» overgriperne og voldsmennene, mens ofrene hører man lite til, med noen få unntak. Derfor er vi skeptisk til samfunnsstraff. Vi har sagt at for noen få unntak – førstegangskriminelle unge – kan vi gjøre bruk av det. Det er en faktor til som er viktig. Det er min ærbødige påstand og min følelse at flertallet i denne salen gjemmer seg bak åpen soning og samfunnsstraff fordi man ikke har ryggrad til å gjøre noe med soningskapasiteten. Hadde man gjort noe med den, hadde vi sluppet unna en del av disse problemene. Så kan man selvfølgelig si at i noen tilfeller er det mer tjenlig med samfunnsstraff og åpen soning. Ja, det har også Fremskrittspartiet sagt at vi mener for noen få unntak, men ikke som en erstatning for mangelfull satsing på kriminalomsorgen og soningsplasser gjennom mange, mange tidligere regjeringer.
-1	Ja, jeg tror faktisk det er en stor utfordring for oss alle hvis vi skal klare å skape et flertall av partier på Stortinget som kan legge om kursen på en fremtidsrettet måte. Jeg tror det inkluderer Arbeiderpartiet og SV. Hvis vi skal klare det i denne perioden, må det jo minst ett sentrumsparti til. Jeg tror det krever at Arbeiderpartiet har en litt annen holdning til andre partier enn det jeg har merket mange ganger, nemlig det utgangspunktet at andre partier ikke er støttepartier for Arbeiderpartiet, men har sin egen politiske plattform. Det har SV vedtatt. Vi har en politisk plattform, men vi ønsker et høyere ambisjonsnivå for egen politikk. Vi ønsker å få gjennomført mer av den, og da har ikke vi tenkt å gjøre slik som flere av sentrumspartiene har gjort, lagt seg langflate og svekket sin profil. Vi er interessert i å forhandle for å få gjennom mest mulig av det vi kan bidra med til et mer solidarisk samfunn.
-1	Et folks identitet er nært knyttet til språket. Det er språket som er bærer av kultur og historie. Det er viktig med institusjoner. Det å få etablert ulike kulturinstitusjoner i samiske områder – alt fra teater til museum – er viktig og grunnleggende, men det aller, aller viktigste er at en har en politikk for hvordan man skal bevare og utvikle språket, det samiske språket, eller språkene, er vel mer riktig å si. Der føler jeg at det opplegget som er skissert i meldingen, er bra. En får til en arbeidsdeling mellom ulike utdanningsinstitusjoner. Universitetet i Tromsø skal ha et tungt ansvar for både språk og kultur og bygge opp tunge – i hvert fall forholdsvis tunge – forskningsmiljøer, og så skal Samisk høgskole ha ansvar for språk og språkutvikling. Jeg tror også at det som skjedde for noen år siden, da vi slo sammen Nordisk Samisk Institutt med Samisk høgskole, var et viktig grep for å prøve å styrke den språklige kompetansen og forskningskompetansen. En prøver å bygge opp miljøer, tunge faglige miljøer, som er i stand til å gjøre en skikkelig jobb både med å utvikle og ta vare på språket og å utvikle en akademisk terminologi, slik at det samiske språket har muligheten til å overleve i framtiden. Det å bruke ressurser på høyere utdanning og styrke forskningskapasiteten på området språk og språkutvikling er på mange måter kjernen i det å ta vare på den samiske kulturen og den samiske tradisjonen. Bommer vi der, gjør vi ikke jobben skikkelig der, tror jeg og frykter jeg at mye av den samiske kulturen kan være utsatt. Språket er grunnlaget for det meste. I den forbindelse er det viktig at vi klarer å rekruttere flere til høyere utdanning fra de samiske områdene, både til lærerutdanning og til høyere utdanning generelt. Det er en stor utfordring, kanskje ikke bare for sentrale myndigheter. Også lokale og regionale myndigheter har en utfordring i å få flere unge mennesker til å velge en akademisk utdanning og søke seg til utdanningsinstitusjonene i Tromsø og til den samiske høgskolen. De største, viktigste og sentrale utfordringene ligger i å sikre rekruttering til de institusjonene som har et spesielt ansvar for å utvikle de samiske språkene.
-0	Først av alt vil jeg få lov til å si at jeg synes debatten for så vidt har båret preg av det som vi også kan se i innstillingen, at det ikke nødvendigvis er uenigheten man dyrker, men man prøver faktisk å komme fram til løsninger. Det skal komiteen ha all ære for. Men jeg har et par små kommentarer, først til statsrådens siste innlegg. Nei, det er dessverre ikke alle pensjonskostnadene som er løst, fordi de privates pensjonskostnader, bl.a. for Diakonale Sykehus i Bergen, er ikke løst når det gjelder 2007-tallene. Her ligger det faktisk en rest tilbake på 150 mill. kr, som man ikke har funnet en løsning på, som setter en del av disse tilbudene i fare når det gjelder både å kunne videreutvikle og reinvestere. Så det er litt viktig at man kommer fram til en løsning også for de private på det som henger igjen. Og så bare et lite spørsmål. Da jeg hørte representanten Saxis innlegg i salen i sted, fikk jeg en fornemmelse av at man fra representanten Saxis side – og da får jeg jo forvente fra regjeringspartiet SVs side – ville gå bort fra innsatsstyrt finansiering. Jeg stiller meg litt undrende til det, for jeg har i hvert fall ikke sett noe i budsjettet fra Regjeringens side. Men nå er det jo slik at finansministeren kommer nettopp fra Sosialistisk Venstreparti. Så da kunne det ha vært interessant å høre om dette er Regjeringens politikk, eller om det er høyttenkning fra Sosialistisk Venstrepartis side. Det er faktisk et viktig signal ut til sykehusene om hvordan dette er å betrakte i framtiden. Det ligger mye bra i budsjettet. Så kan man ta den ene eller den andre varianten når det gjelder hvordan man velger å se det. Til representanten Jorodd Asphjells innlegg om at nå blir det fantastisk, for nå bevilger Stortinget pengene som i hvert fall retter opp halvparten av skjevfordelingen, og det er en seier: Ja, man kan se det på den måten, og det gjør jeg også. Det er positive bidrag i riktig retning. Men man sier samtidig at i ett år til skal pasienter fra Vest-Norge, fra Midt-Norge og fra Nord-Norge være mindre verdt enn de på Sør-Østlandet. Så jeg sier at det kan være forskjellige innfallsportaler. Men det er det man har sagt, for man har erkjent at det er en skjevfordeling. Så sier man at vi bare skal rette opp halvparten til neste år, og tar resten året etter det igjen. Men jeg velger å se positivt på det. Vi er i gang, og ser fram til at alle pasienter skal være like mye verdt.
-0	Jeg har et spørsmål til kulturministeren på vegne av fiskeriministeren: «Ressurstilgangen på fisk i de østre delene av Oslofjorden har utviklet seg i svært negativ retning de senere år. Samtidig har selbestanden i dette området økt sterkt. Fellingstillatelse på 10-15 dyr monner lite når Oslofjorden Fiskarlag i sin bestandsregistrering anslår den totale bestanden i dette området til 2000 sel. Vil statsråden vurdere en økning av fellingskvoten for neste år?»
-0	Det er riktig som representanten Rasmus Hansson peker på, at arbeidet med en strategi for jordvern er i gang. Vi følger også opp regjeringens politiske plattform, som sier at vi skal ta vare på god matjord, men balansere jordvernet mot storsamfunnets behov. I denne sammenhengen vil jeg understreke at vi har etablert kontakt med KS som representant for kommunesektoren, og at Landbruks- og matdepartementet i morgen arrangerer en areal- og jordvernkonferanse i Oslo, nettopp i samarbeid med KS. Matjorda kan klassifiseres på flere måter, bl.a. ut fra hva den skal brukes til. Kornproduksjonen, og særlig matkornproduksjonen, er en svært viktig produksjon for selvforsyningsevnen. Folk har i stor grad bosatt seg der det har vært og er gode jordressurser, og det er i slike områder ekspansjonspresset fra en økende befolkning ofte er størst. Det er også derfor det er i slike områder vi står overfor de vanskeligste avveiningene mellom ulike hensyn. Jordvernstrategien skal ta utgangspunkt i de utfordringene vi har når det gjelder jordvern, og foreslå tiltak for å møte disse. Jeg tar sikte på at jordvernstrategien vil bli presentert for Stortinget før sommeren.
-1	Jeg tror at denne høsten for mange av oss, også meg, har vært en lærepenge i hvordan man har tenkt tradisjonelt når det gjelder å se farer, og at nye farer oppstår på områder man kanskje ikke hadde tenkt seg. Det betyr at det norske forsvaret og også vi i Stortinget, tror jeg, nå har fått en voksenopplæring i at det moderne trusselbildet er veldig forskjellig fra det trusselbildet som vi på en måte tradisjonelt er opplært til å se. Det betyr at en styrkeoppbygging i Indre Troms ikke øker vår sikkerhet, det betyr at mange av de tradisjonelle forsvarsinvesteringer som er foretatt for å øke vår egen trygghet, overhodet ikke er i nærheten av å øke vår egen trygghet, for det er ikke derfra trusselen kommer. Det trusselbildet som har blitt rullet opp i all sin gru foran hele verdens øyne, gjør at vi innenfor også dette feltet er nødt til å se på hva vi bruker pengene på, hva vi faktisk investerer i. Vi er selvfølgelig innforstått med at Forsvaret har inngått kontrakter når det gjelder mange av disse tingene. Vi mener faktisk at det hadde vært riktig å reforhandle noen av disse kontraktene for å få dem mindre omfangsrike og på den måten komme seg ut av dem, slik at man kan bruke også disse pengene til i større grad å møte det trusselbildet som de fleste nå oppfatter som langt mer alvorlig enn det Forsvaret tradisjonelt har hatt. Vi imøteser en debatt også om dette, fordi vi registrerer til vår store skuffelse at veldig mange fremdeles sitter fast i et tradisjonelt trusselbilde, på tross av at denne høsten har vært en forferdelig voksenopplæring for mange av oss. Det betyr at flere burde være enig i at mange av de forsvarskontraktene vi har inngått, bør reforhandles, rett og slett fordi de ikke er representative for det som faktisk er trusselen mot Norge. Trusselbildet er annerledes, og det betyr at det at Sjøforsvaret klart å lure Stortinget til å inngå disse kontraktene om fregatter, var en ulykke. Det er riktig at SV og Senterpartiet advarte sterkt mot dette, men selv om vi tapte den kampen, kan det ikke være sånn at vi ikke kan fortsette med å si at disse pengene burde vi ha brukt på en bedre og klokere måte.
-1	Man skal være politiker fra Fremskrittspartiet for å påstå at valgfriheten har gått ned under denne regjeringa. Det vi har satset på, har nettopp vært å gi foreldre og barn det de ønsker seg, og det er tilgang til gode barnehager, som de aller fleste nå har rett til. Så er vi de første til å innse at vi er nødt til å gjøre noe med spørsmålet om opptak, og at vi bør gjøre det parallelt med at vi øker bemanninga. Særlig er vi bekymret for ettåringene – om det blir for mange ettåringer, uten at kommunene sikrer en bemanning i bånn. Derfor er vi for en bemanningsnorm – i motsetning til Fremskrittspartiet. Spørsmålet om kontantstøtte dreier seg, som jeg sa, om vi skal betale folk for å la være å bruke barnehager. Barnehager er så viktige for barn – særlig for barn som trenger noe ekstra, særlig for barn som ikke har gode norskkunnskaper, er det spesielt viktig. Det er viktig for å sikre at kvinner kan delta i arbeidslivet, og det er viktig også for norsk økonomi. Så det er jo en del av næringspolitikken vår. Det er å sikre at vi har tilgang til kvinner i arbeidslivet fordi de representerer viktig arbeidskraft for norsk økonomi.
-1	Jeg er glad for at statsråden nå sa at hun vil vurdere kontantstøtten opp mot avkorting av sosialhjelpen når man skal komme tilbake med meldingen dette året. Og det er fordi det er nødvendig, særlig når man hører at både barne- og familieministeren og sosialministeren i utgangspunktet hadde tenkt annerledes enn slik det ble, og at de forhåpentligvis hadde tenkt at det var viktigst å skjerme de fattigste, de som hadde minst. Og der støtter SV Regjeringa, hvis den er i stand til å få til det. Men det er jo i den sammenhengen vi begynner å lure på hva det er som har skjedd med denne regjeringa. For i utgangspunktet tenkte man bra om fordeling. Man tenkte veldig riktig om mange av disse ordningene. Så har det skjedd noe underveis som har gjort at man har klart å skjerme de rikeste med null kroner i skatte- og avgiftsøkning. Men man har endt opp med f.eks. å tillate at noen kommuner avkorter sosialhjelpen mot kontantstøtten, man har økt egenandelene, og så har man også lagt fram et kommunebudsjett der kommunene sjøl er nødt til å øke egenandeler og avgifter osv. for å klare å saldere sine budsjetter. Så når SV kritiserer denne regjeringas fordelingsprofil, gjør vi det med god samvittighet, for vi har ment det hele tida. Vi mente det da Arbeiderpartiet satt i regjering, vi mener det nå, og vi har tenkt å mene det også til neste år. Jeg kritiserer denne regjeringa mest fordi jeg savner at den istedenfor å peke på andre og Arbeiderpartiet og si at de er verre enn oss, går inn og erkjenner de fordelingsforandringene som er skjedd nå, og at det faktisk har rammet noen av de aller svakeste. Så får man heller si at det ble slik denne gangen, men neste gang skal vi gjøre det bedre, og da skal vi slåss for disse. Jeg frykter at vi har en tung jobb, for de har skrevet seg sammen i avtaler som gjør at det nok ikke er det som står øverst på dagsordenen. Men jeg savner det at man erkjenner de faktiske virkninger av de budsjetter man har lagt fram, og også av de regelendringene man har gjort. Statsråden var inne på velferdsmeldingen. Det er riktig at da den ble behandlet, stod SV, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet sammen om å kritisere Arbeiderpartiet for de endringene som skjedde, spesielt i forhold til de enslige forsørgerne. Men nå er problemet at når disse regelendringene slår inn, er ikke denne regjeringen der med sine statsråder fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet og verger de enslige forsørgerne og sørger for at de ordningene som skulle ta over og gi dem andre tilbud enn overgangsstønadene, er oppe og går og gode nok, slik at de enslige forsørgerne ikke kommer dårligere ut. Det betyr at det var Arbeiderpartiet som fikk gjennom endringene i velferdsmeldingen, som svekket tilbudet, og denne regjeringen er med på å svekke de nye tiltakene som da tross alt ble vedtatt, og som skulle komme til erstatning for overgangsstønaden.
-0	Den veistrekningen vi snakker om nå, går mellom Os og Bergen, men ikke nødvendigvis helt inn til Bergen sentrum. Det er ikke en del av veistrekningen. Det er naturlig at en ser på kollektivtrafikk der det vil være mye annen køproblematikk, slik at kollektivtrafikken slipper lettere fram. Det vil ikke være naturlig at det på en vei med normal motorveistandard mellom byer er et eget kollektivfelt og dermed bare ett felt igjen til annen trafikk. Det ville gjort at mye av gevinsten vi får når det gjelder trafikksikkerhet – ved at en har ett felt der gjerne tungtrafikk kan ligge, mens de andre, vanlige bilene som har lov til å kjøre raskere, har mulighet til å kjøre forbi – blir borte. Så er det viktig at en i den totale sammenhengen ser på kjøring inn til Bergen by og legger til rette for kollektivtrafikk, rett og slett. Der kan en tenke annerledes når det gjelder kollektivfelt. Der kan en tenke annerledes med tanke på gange og sykkel. Men på hovedfartsårene mellom byene er firefelts motorvei uten egne kollektivfelt det som er mest hensiktsmessig. Så mange busser kommer ikke til å gå mellom Os og Bergen, men det kommer til å gå vanvittig mange busser i Bergen sentrum, og derfor er behovet for kollektivfelt mye større der.
-0	Jeg synes det er trist at komiteens leder ikke har lest forslaget – og da må jeg nesten få lese forslaget for komiteens leder, slik at han får med seg innholdet: «Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang av råfiskloven med tanke på forenkling og avbyråkratisering, herunder systemet med fastsettelse av minstepriser.» Det er jo nettopp det: Vi har ikke konkludert, for vi ser at disse mekanismene er krevende. Derfor ber vi Regjeringen foreta en gjennomgang for så å legge fram forslag til hvordan vi kan komme fram til en løsning som er bedre enn den vi har i dag, og den som vi har bak oss. Så var også representanten inne på den finansielle situasjonen Europa. Det er for lett bare å henvise til den, for vi har fått en ny situasjon knyttet til pangasusen, som har kommet i betydelig større grad inn i markedet. Vi har fått bygd opp vår egen torskebestand i Barentshavet, som også gjør at vi tilfører mer til markedet. Det er også med på å drive prisen ned. Da må vi finne bedre prismekanismer, som gjør at vi får solgt fisken vår til en så høy pris som mulig.
-1	Det me alle kan vera einige om i desse sakene som er drøfta no, er at me har med svært sårbare menneske å gjera. Det er to problemstillingar som kjem fram. Det eine er saksbehandlingstida og korleis ein handterer ho, og det andre er innhaldet i asylmottaket. Når me har å gjera med menneske som flyktar, og som er forfølgde i krigsområde eller kjem frå andre område der dei får problem – treng dei eit anna mottakssystem enn det dei statlege mottaka gjev dei i dag. Fleirtalet i komiteen uttrykkjer òg bekymring i si innstilling med omsyn til innhaldet i mottakssystemet. Det er eit stort behov for å vidareutvikla innhaldet på asylmottaka og stimulera til ein større brukarmedverknad og eit større engasjement. Oppfordringa til statsråden går på akkurat dette. Eg kjenner bl.a. til mottak som har sett i gang organisert aktivitet for born og unge, både dei som er der direkte som asylsøkjarar, borte frå foreldra sine, og dei som er der med familiane sine. Her kan dei verta aktiviserte i organisasjonsliv og knyta seg til nettverk som dei òg kan delta i etter opphaldet i asylmottaket i dei kommunane dei kjem til. Eg trur at det er veldig mykje ein kan gjera ved å satsa på born og unge, og å gje dei ein god start. Det er klårt at ein kan førebyggja mange problem om ein grip inn i starten og lèt desse familiane og borna få kjennskap til landet vårt ut frå sine føresetnader, og integrera dei i lag med andre born og unge. Dette handlar om auka ressurstilgang, og eg trur det òg handlar om ei haldningsendring i UDI og i dei einskilde mottaka. Utfordringa til statsråden er å setja i gang stimuleringstiltak som gjer opphaldet i mottaka lettare, som vil kunna hindra utvikling av psykiske lidingar, og som vil gjera integreringa i landet vårt lettare.
-0	Jeg vil gripe litt fatt i dette med overstyring av Kirken som et problem, som representanten Lønning åpnet opp for, og som statsråden reagerte meget spontant på. Statsråden ser åpenbart Kirken som helt likestilt med f.eks. Statens vegvesen og andre offentlige byråkratiske anordninger. Arbeiderpartiet har et åpenbart behov for å styre statskirken, og det kommer tydelig fram. Det samme behovet hadde faktisk romerne, anført av sin keiser, da de forsøkte å tvinge de kristne. Romerne lyktes ikke. Vil Arbeiderpartiet? Feilinformasjon til brukerne eller folk flest kan også være en god måte for å skape oppfatninger om Kirken generelt og andre trosretninger enn statskirken spesielt. Ved en opphevelse av § 55 A i arbeidsmiljøloven vil også muslimske menigheter bli pålagt f.eks. å ansette lesbiske imamer. Jeg er ikke så sikker på om de ville synes det var spesielt hyggelig, men det ligger jo i sakens natur. For å vise til dette med feilinformasjon: Jeg deltok for en tid siden i en liten debatt hvor ikke statsråden var til stede, men hvor én kom på vegne av statsråden. Det ble i denne debatten sagt følgende: «… verv i menighet, enten de er imam eller er pastor i en katolsk menighet på fritiden …» Det fikk meg til å begynne å lure på om det var min forståelse av den katolske kirke det var noe i veien med, så jeg skrev et brev til erkebiskopen i Trondheim og stilte spørsmål om dette. Brevet har jeg fått svar på, og svaret er greit: «Det enkleste svar på Deres annet spørsmål – hvorvidt det er mulig som fritidsverv å være pastor i vår Kirke – er negativt.» Det dreier seg altså muligens om feilinformasjon, muligens sier man, i en debatt med litt hete, ting man ikke helt kan stå inne for. Jeg tror vi, når vi snakker om Kirken, må begynne å være mer edruelige og ta ting opp i den størrelsesorden det virkelig dreier seg om, av respekt for og av hensyn til Kirkens personale – de som driver der – og av hensyn til folk flest, som både skal høre på oss og høre på Kirken.
-1	Representanten Ørsal Johansen har helt rett. Denne soningen brukes også overfor dem som har begått alvorlig kriminalitet, og som har sonet lenge. Men representanten vet også at elektronisk soning brukes helt på slutten og ikke lenger enn de siste fire månedene, for da er denne mannen eller kvinnen uansett på vei ut i samfunnet. Og det å la vedkommende være hjemme og få en myk overgang til samfunnet uten at vedkommende er helt fri, bør være noe som vi alle bør sette pris på.
-0	Jeg bare gjentar tilbakemeldingene som i hvert fall jeg får fra tolker, at de mangler oppdrag. Vi har tydeligvis nok tolker, og da er mitt spørsmål ganske enkelt: Kan det være slik at det er administreringen av tolkene som er feil? Har vi for få stillinger knyttet til hjelpemiddelsentralene og få ansatte som jobber etter kl. 16? For det er korttidsoppdragene som er den store utfordringen for tolkingen. Jeg er veldig glad for at statsråden – i sitt forrige svar – signaliserte at hun vil sette seg ned med både tolker og flere parter og gå gjennom tolketjenesten på nytt. Vil statsråden også gå gjennom og se på en ny administrering, slik at vi får tatt i bruk de ressursene som finnes på en god måte, slik at de som trenger tolk, får tolk, og ikke minst at man også bruker den praksisen som var gjeldende før fjorårets sommer, slik at man får tolker også til aktiviteter?
-0	Jeg takker statsråden for svaret han kom med. Dagens renseteknologi for disse minirenseanleggene er når det gjelder private bolighus, etter min vurdering i praksis så god at det ikke burde kunne nektes å bygge boliger ut fra en begrunnelse om avløpsforholdene. Derfor burde disse minirenseanleggene i vesentlig grad kunne fremme spredt boligbygging. Altfor mange steder får man i dag avslag på boligbyggesøknader i grisgrendte strøk, nettopp ut fra avløpsforholdene. Når man har en renseeffekt på over 99 pst., er avløpsvannet som kommer ut, svært lite forurensende. Jeg mener derfor at det burde være nesten umulig å avslå en byggesøknad ut fra avløpsforholdene, dersom altså byggherren selv velger å benytte seg av slike minirenseanlegg. Dagens regelverk burde ikke kunne tolkes så fritt av kommunene at de kan avslå. Kravet om 10 liter/sek., som jeg viste til i spørsmålet, er høyst reelt, og på et slikt grunnlag er det faktisk gitt flere avslag.
-1	Jeg stilte statsministeren et spørsmål om løpende barnehageopptak i sted, som statsministeren valgte å besvare ved å snakke om en rekke andre saker. Jeg føler derfor et behov for å gjenta spørsmålet om hva Høyre legger i «løpende barnehageopptak». Det har gjennom hele valgkampen og i store deler av forrige periode blitt presentert som en mer ambisiøs målsetting enn de to opptakene i året som de rød-grønne partiene har gått inn for. Etter det representanten Helleland nå sa, forstår jeg det mer som at regjeringen ønsker at kommunene skal fortsette den praksisen de fleste har, med at de tar opp et barn når de har ledig kapasitet. Det skulle da også bare mangle, og det er noe veldig annet enn en offensiv reform for barnehagesektoren. Hver gang Høyre får makt over barnehagene, stopper utviklingen av sektoren opp. Kan representanten Helleland nå bekrefte at det såkalt løpende barnehageopptaket er et mindre ambisiøst opplegg enn de to opptakene i året som vår regjering foreslo?
-1	Etter klimatoppmøtet i Cancún er det internasjonale klimatoget på skinnene igjen, og grunnlaget er lagt for en forpliktende avtale som kan sikre oss de nødvendige klimakuttene internasjonalt, og samtidig sørge for at klimapolitikk sikrer omfordeling mellom verdens rike og fattige land. En av de viktigste tingene vi kan gjøre for å opprettholde denne tilliten mellom de rike og fattige i verden, er å gå foran og vise at vi er villige til å betale for å gjennomføre tiltak. Derfor er Norges skogsatsing f.eks. så viktig, faktisk et av de viktigste bidragene til kutt i klimagassutslipp i dag, og ikke minst er det viktig at vi kutter klimagassutslipp på hjemmebane. Vi har i dag god oversikt over kuttene vi kan gjøre her hjemme, hva det vil koste, og nå er det opp til regjeringen å utforme en klimamelding som legger grunnlaget for et bredt klimaforlik i Stortinget, som forhåpentligvis gir oss forutsigbarhet i klimapolitikken, om det så skulle skje at Høyre og Fremskrittspartiet en gang skulle danne regjering sammen. Det vil ikke, som Fremskrittspartiet da hevder, handle om selvpisking å søke så store kutt innenlands som mulig. Tvert imot er det en viktig posisjonering for framtiden. Det manglet ikke på aktører som bar seg for innføringen av CO2-avgiften, heller, men i dag danner denne avgiften og andre såkalte særnorske reguleringer mye av bakgrunnen for at norsk oljeindustri i møte med andre land kan kalle seg renest i verden. Jeg har ingen tro på dem som har en historiens slutt-tilnærming til sånne virkemidler – de som ut fra sin argumentasjon mener at bruk av CO2-avgiften som virkemiddel var rett da, men ikke nå, de som angriper regjeringen for ikke å handle raskt nok på Mongstad, selv om de ikke vil løfte en finger for rensing selv, og de som fremmer sin bekymring for tempoet i klimapolitikken, samtidig som de foreslår en rekke nye gasskraftverk i Norge uten rensing. Vi går en ny vinter i møte med sterkt varierende kraftpriser i dette landet. Dårligst ut kommer Midt-Norge. Midtnorske forbrukere betaler nå prisen for Bondeviks prestisjeprosjekt Ormen Lange, og flertallet overså de advarslene som SV kom med den gangen. At det blir billigere å varme boblebadet på Frogner enn å koke vann i Trøndelag, er en naturlig følge av et deregulert kraftmarked der nødvendighetsressursen strøm behandles som pølser og brød på en bensinstasjon. De samme som innførte dette markedsliberalistiske systemet, og som brakte investeringene i nettet vårt ned til et totalt minimum i forrige tiår, løper nå om kapp for å få bygd enda flere olje- og gassmonumenter. Det er en selvoppfyllende profeti. Det er vår plikt å sørge for utjevning av strømpriser i Norge. Det gjøres ikke best ved å pumpe opp strømprisen ved å dytte kraft fra ineffektive mobile gasskraftverk inn i Midt-Norge. Norsk Industri, Naturvernforbundet og NITO har sammen lagt fram en rapport i høst som viser et stadig større kraftoverskudd i Norge på sikt. Deres prognoser viser en netto tilgang på kraft på 30 TWh i 2020 og nær 50 TWh i 2030. Vi vet at det er et stort potensial innenfor særlig mer effektiv bruk av energien, uten at det går på bekostning av komfort. Opposisjonen vil forsøke å tegne et bilde i denne debatten av en regjering som ikke gjør noe i energipolitikken, og kanskje får vi nok en gang høre den for lengst tilbakeviste påstanden om én vindmølle under den rød-grønne regjeringen. Denne regjeringen har gitt mer enn 2 mrd. kr i støtte til vindkraftparker de siste to årene. Til sammenligning ble det gitt 400 mill. kr til vindkraftsatsing under hele Bondevik II-regjeringen fra 2002 til 2005. Avtalen om grønne sertifikater som nå er på plass, betyr ytterligere 26 TWh med fornybar kraft inn i Norge og Sverige. 1,85 mrd. kr til Enova er heller ikke et tegn på manglende handling, og i dag har regjeringen varslet først en NOU og så en helhetlig energimelding. Det er nok av utfordringer framover i miljøpolitikken. 4 599 arter i Norge er rødlistet ifølge de siste tallene fra artsdatabanken. Én av de artene som er under spesielt press i Norge, er villaksen. Oppdrettsnæringens mangel på bærekraftig drift truer med å utrydde helt unike og svært viktige arter i Norge. Derfor er jeg veldig glad for at en enstemmig komité i sin innstilling har tydelige forventninger overfor næringen og de grep som må tas for å sikre en mer bærekraftig drift. Jeg er stolt over at den rød-grønne regjeringen har sørget for at Miljøverndepartementets budsjett har hatt en realvekst på 70 pst. siden 2005, og at klimainnsatsen i Norge aldri har vært større. Det betyr ikke at jeg er fornøyd. Det er veldig mye arbeid som gjenstår, før vi kan si oss fornøyd. Vi skal hindre oljeboring i Lofoten og Vesterålen, vi skal fullføre rensing av gasskraftverk i Norge, vi skal stoppe utryddelsen av en rekke arter, og vi skal få utslippene kraftig ned, fra både samferdsel, industri, landbruk og ikke minst oljebransjen. Men la oss nå huske det, at vi er der vi er i dag – også i en slik debatt, der så mange med så fraværende merittlister for sin egen del bærer seg over det som tross alt er norgeshistoriens største satsing på miljø.
-0	Kort til foregående taler: Jeg må få lov til å minne om at i ett av de fire årene i forrige periode hadde Arbeiderpartiet avtale med en mindretallsregjering og skrøt fælt over det de fikk til i 2004, også på samferdsel. Det var vel omtrent det samme nivået som Fremskrittspartiet klarte i de enkelte års avtaler. Det har jo Arbeiderpartiet sterk lyst til å glemme – det utbyttet de selv klarte i egne forhandlinger med mindretallsregjering. Jeg skal være kort, for tiden løper på en fredag. Forslaget fra Høyres representanter om et OPS-prosjekt i Ålesund er et godt forslag, mener Fremskrittspartiet. Derfor er vi også med på forslaget, og teksten er «hele eller deler av strekningen». Det viser en viss åpenhet, men signalet og retningen er jo ganske tydelig – vi ønsker å bruke OPS-modellen. Det gjør Fremskrittspartiet også i tråd med egne forslag i forbindelse med hovedbudsjettet for 2006 – også tiltrådt etter hvert av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre – om å få flere OPS-prosjekter. Argumentasjonen i svarbrevet fra statsråden er litt underlig. Ett av argumentene er at dette skulle være et for lite prosjekt. Jeg synes det blir et ganske søkt argument mot eventuelt å bruke en OPS-løsning. Jeg legger også merke til, som andre har vært inne på, at det synes å være et betydelig sprik når det gjelder åpenhet og villighet til evaluering av de tre pågående OPS-prosjektene, mellom samferdselsministerens uttalelser på den ene side og det som kommer til uttrykk fra andre som representerer regjeringspartiene, spesielt i denne sal. Representanten Torstein Rudihagen har jo for lengst reklamert for at denne regjeringen vil stoppe OPS-prosjektene. Hovedargumentet der er at dette finansieres med dyre private låneopptak. De som har greie på det innen finansnæringen, avviser slike påstander. Det er rett og slett ikke riktig. Det er – om noen – en marginal forskjell i lånekostnader på OPS-prosjekter og direkte statlig finansiering. Så det er et dårlig argument. Men jeg håper at det er statsråden som vinner frem, og at vi får en åpen og romslig evaluering av de tre OPS-prosjektene som er sluppet frem. Ett er avsluttet. Signalet fra alle tre er at det er en modell som virker svært godt, og vi ønsker det utvidet og brukt på langt flere prosjekter. Så tar jeg opp Fremskrittspartiets eget forslag. Vi vil også benytte anledningen i denne saken til å peke på at nettopp ved å bruke et grep som OPS-løsning, uansett hva man kaller barnet – OPS eller selskap eller utplassering fra det regulære statlige budsjett – så har man faktisk en metode for å få økt veisatsingen og ikke minst for å få behandlet investering i vei som investering og ikke som utgift. Vi ønsker den metoden og den muligheten ytterligere utredet og undersøkt, og det fremmer vi derfor forslag om.
-0	Jeg takker statsråden for tilleggssvaret. I det møtet som det nå meldes om, er jeg sikker på at losene vil ta opp eksemplet med frakteskipet «Baltic Trader», som i desember fikk motorstopp i en liten storm utenfor Hvaler etter å ha kollidert med et fartøy ved kaia på Øra ved Fredrikstad og i forkant av det hatt motorproblemer. Det samme skipet fikk nye problemer med motorkraften og manøvreringsevnen på vei inn til Fredrikstad i februar. Så jeg må regne med at det finnes løsninger for denne typen nestenulykker, som kan bety skips- og miljøkatastrofer.
-0	Representantforslaget fra Fremskrittspartiet tar utgangspunkt i en rapport fra Rådgivende Ingeniørers Forening, fremlagt i mars 2010 – en slags nasjonal status. Rapporten fremviser et anslag på vedlikeholdsetterslepet på offentlige bygg og infrastruktur på over 800 mrd. kr. Rapporten tar for seg elleve sentrale områder innen offentlige bygg og infrastruktur: kommunale bygg, helsebygg, jernbane, lufthavner, riks- og fylkesveier, kommunale veier, vannforsyningsanlegg, avløpsanlegg, avfall, energiproduksjon og energidistribusjon. Rapporten gir et bilde av et stort vedlikeholdsetterslep, ufullstendig styring og manglende langsiktig planlegging. Blant mange viktige forhold vil jeg peke på to – for det første: Dette er en gjennomgang og en oversikt som staten burde lage jevnlig. Det å lese av vedlikeholdskvaliteten på nasjonal infrastruktur er viktig. Nasjonal infrastruktur er nasjonalt verktøy for verdiskaping, vekst og velstand. En dyktig håndverker tar godt vare på verktøyet. Det er foruroligende at ikke offentlig sektor gjør det samme. Det er ikke tilfredsstillende at regjeringen ikke holder oversikt, ikke legger frem data og ikke jager på bedring i infrastrukturen for å få vedlikeholdet opp til god standard. God standard er god butikk. Målet i verdens beste land burde jo være verdens beste infrastruktur. Rapporten viser at det er langt igjen. Finansministerens vurdering av Fremskrittspartiets forslag viser dessverre at regjeringen og statsråden ikke tar denne problemstillingen, som Rådgivende Ingeniørers Forening har pekt på, på alvor. Forfall i offentlig infrastruktur er dårlig offentlig husholdning. Når mange regjeringer – også denne – lar infrastrukturen forfalle, tar en ikke godt vare på den offentlige realkapitalen. For det andre: Luftfarten er det eneste unntaket. Her er tilstanden betydelig bedre enn på de fleste andre områder – kanskje fordi vedlikeholds- og investeringsmidler har vært sikret gjennom finansieringsformen og selskapsmodellen til Avinor, og også fordi luftfarten fungerer under et meget strengt tilsyn. Det bilistene må finne seg i på veien, blir ikke akseptert på rullebanen. Glade skal vi være for det. Fremskrittspartiet mener rapporten fremviser hvordan vedlikehold av nasjonal infrastruktur er forsømt over lang tid. Mange må dele det ansvaret. Norge er et rikt land. Fremskrittspartiet mener Norge har en enestående anledning til å ruste opp dårlig vedlikeholdt infrastruktur. Fremskrittspartiet mener regjeringen må legge frem en plan for Stortinget om innhenting av vedlikeholdsetterslepet i offentlig sektor. En slik plan bør være sektorovergripende. Den bør inneholde klare mål og verktøy som omfatter avklart, forutsigbar og langsiktig finansiering. Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er enige om at handlingsrommet som finnes i norsk økonomi, må utnyttes på en mest mulig effektiv måte. Det krever bruk av andre finansierings- og organisasjonsmodeller, som f.eks. prosjektfinansiering og OPS. Jeg viser til neste sak og vil bare kort si at Fremskrittspartiet, sammen med Høyre og Kristelig Folkeparti, anmoder regjeringen om å åpne opp for mer bruk av OPS, prosjektfinansiering og alternativ organisering av utbyggingsprosjekter. Dette vil vi for å sikre en mer effektiv, forutsigbar og rasjonell gjennomføring av vedlikeholds- og utbyggingsprosjekter. Avslutningsvis en kommentar til kommentarbrevet fra finansministeren: Fremskrittspartiet er enig i at ikke bare statlige investeringer bidrar til økt fremtidig velferd og verdiskaping. Men godt vedlikeholdte skolebygg, godt vedlikeholdte sykehus og godt vedlikeholdte veier bidrar – bidrar mye. Norge har romslig økonomi. Det burde bety godt vedlikehold av all viktig offentlig infrastruktur. Finansministeren og regjeringen forklarer manglende vedlikeholdssatsing med handlingsregelen. Fremskrittspartiet vil heller ha handling for bedre vedlikehold av vårt felles nasjonale verktøy, infrastruktur i offentlig sektor. Jeg tar opp forslag som Fremskrittspartiet har alene og sammen med andre.
-1	Det er et veldig interessant oppfølgingsspørsmål som representanten Tajik nå kommer med, fordi vi ser så systematiske og store forskjeller mellom enkelte gutter med innvandrerbakgrunn og enkelte jenter med innvandrerbakgrunn. Det sier noe om hvor stor variasjon det er i de problemstillingene vi snakker om her. Jeg er ikke sikker på om alt dette kan løses i skolen. Jeg tror også det er noen utfordringer i forhold til foreldregruppene, knyttet til ulik bakgrunn. Jeg tar faktisk opp ganske mange ganger når jeg diskuterer med foreldre som selv har innvandret til Norge, eller som har minoritetsbakgrunn, hvordan det kan ha seg at blant jentene deres finner vi noen av de flinkeste elevene og studentene i Norge og mange flere som går videre og tar både videregående opplæring og studerer, mens blant guttene finner vi noen av dem som dropper ut i første sving. Jeg tror det har med ulike forventninger til gutter og jenter å gjøre. Jeg tror at mange gutter med minoritetsbakgrunn hadde fortjent å ha foreldre som hadde større forventninger til deres skoleprestasjoner og fulgte opp deres interesse på skolen. Men jeg tror selvsagt også at vi må se på hvordan skolen og barnehagen tar imot barn med minoritetsbakgrunn, og om det finnes en mye sterkere kjønnsdimensjon der enn det vi har vært klar over tidligere. Veldig mange av de problemstillingene som vi ser er bakgrunnen for frafall i videregående opplæring, er på en måte bare satt litt mer på spissen blant gutter med minoritetsbakgrunn, for frafallsproblematikken starter jo ikke med 16–17-åringer i videregående skole. Det starter ofte mye tidligere i skole- og utdanningsløpet, og det starter ofte med huller i kunnskapen eller manglende grunnleggende ferdigheter. Tidlig innsats helt fra barnehagen og oppover er en avgjørende del av kampen for å få flere til å gjennomføre. Jeg tror også at det som vi ser er en problemstilling, særlig nå som vi jobber med en melding om ungdomsskolen, nemlig at den litt for akademiserte skolen gjør at en del elever ikke kjenner seg igjen eller finner sine beste måter å lære på i skolen, kanskje enda mer er en utfordring for denne gruppen elever. Jeg tror mye av det vi generelt jobber med, dreier seg om gutter og jenter i skolen, og ikke like mye om minoritetsbakgrunn eller ikke (presidenten klubber), men selvfølgelig ser vi her at vi har en gruppe med spesielt store problemer og derfor må rette inn tiltak der.
-1	La meg starte med å si at det er overhodet ingen uenighet mellom Peter Skovholt Gitmark og meg om situasjonsbeskrivelsen i Burma, eller Myanmar. Landet er et brutalt militærdiktatur. Det finnes ingen parallell på jordkloden – et land der det militære styrer alt. Det kommunistiske diktaturet styrer gjerne partiet, og i høyreorienterte diktaturer pleier næringslivet å være en vesentlig faktor. Men et totalt militært styrt land, som Burma, er helt i særklasse. At det foregår store og brutale overgrep, spesielt i de etniske områdene, er det ingen tvil om. Det regjeringen gjør, er selvfølgelig å ha en tett dialog med Aung San Suu Kyi. Som representanten vel merket seg, takket hun jo Norge straks hun var fri. Vi møter opposisjonsbevegelsen når eksilregjeringen er i Norge, og vi har møtt dem når vi har vært på besøk i Burma. I tillegg mener vi at det er nyttig å ha dialog med militærregimet for å kunne framføre alle disse bekymringene. Ikke at vi tror at det i seg selv vil være avgjørende, men det er et lite bidrag i en stor sammenheng. Så vil jeg også trekke fram – for det er et viktig strategisk spørsmål – at vi bør spørre oss selv om hva som i det lange løp virker. Nå har vi hatt Egypt og Tunisia som to eksempler på styrer der man i hvert fall så langt har sett en positiv demokratisk utvikling. Det som har vært fundamentalt i begge landene, er at hæren til syvende og sist, i siste instans, bestemte seg for ikke å skyte, ikke massakrere folk, ikke stille opp for de militære lederne, men akseptere demokratisk endring. Og jeg tror at veldig lang erfaring viser – fra Indonesia, nå fra Egypt og Tunisia og mange andre steder – at det å bidra til å skape en bred middelklasse i et land, det å ha økonomisk kontakt, det at det er utenlandske investeringer, det at det er økonomisk og sosial framgang selv under forhold som er veldig undertrykkende, i det lange løp skaper de klassene og de sosiale bevegelsene som undergraver regimer. Så det å isolere Burma og ikke ha økonomisk kontakt med dem vil virke motsatt av det representanten og jeg ønsker.
-0	Jeg noterer meg at representanten gjentar at det er ekkelt å putte hijab på små barn. Men hun vil likevel ikke foreta noen grep i forhold til det, med unntak av å åpne for forbud på enkeltskoler, og viser gjentatte ganger til menneskerettighetene og retten til å uttrykke sin religiøse tro. Så er det jo sånn at vi i innstillingen har vist til flere dommer i Menneskerettighetsdomstolen. Samtlige peker på at det er utelukkende når nasjonalforsamlingen gjør lovvedtak, at et slikt forbud kan anses å være legitimt, og at andre forbud i forskrifter eller på andre måter ikke vil være å anse som legitimt. Hvorfor legger Venstre til grunn at det er mer legitimt at en rektor og noen foreldre på en skole skal innføre et sånt forbud enn at landets nasjonalforsamling gjennom grundig debatt gjør et sånt vedtak?
-0	Jeg vil også komme inn på statsrådens hovedansvarsområde, landbrukspolitikken. Det vi opplever i dag, er at det rom som den norske bonde har å bevege seg innenfor, blir stadig snevrere fordi matvareimporten øker, den tradisjonelle eksporten flater ut, reguleringseksporten blir redusert og grensehandelslekkasjen øker. Og midt oppi dette leser vi i avisen om dagen at Næringsmiddeltilsynet avdekker den ene matskandalen etter den andre, og at Tollvesenet beslaglegger store partier smuglervarer og ukontrollerte matvarer. Alt dette reduserer tilliten til det utbud av matvarer vi har i Norge. Så har vi et gjennomregulert system med en omsetningslov. Det er tillatt å samarbeide om markeder og priser i Norge, og det bidrar til at prisene på norske landbruksprodukter blir langt høyere enn de ellers ville ha vært. Ikke nok med det: Man klarer ikke i disse førjulstider å garantere, til tross for alle reguleringene, norsk svineribbe til jul! Jeg leser i en østfoldavis i dag at Landbrukstilsynet nå må kakke hull på det skyhøye tollvernet og importere svineribbe til Norge. Så til tross for disse 12-14 milliarder kr vi bevilger hvert eneste år over statsbudsjettet: Hvorfor klarer man ikke å demme opp for denne negative utviklingen for norsk landbruk?
-1	Jeg vil starte med å takke interpellanten for muligheten til å ta en relativt vanskelig diskusjon inn i denne stortingssalen, men hvor jeg får anledning til å slå noen ting fast. Det skal jeg komme tilbake til. Det som kalles for surrogatiarrangementer mellom borgere fra ulike land, er en global virksomhet og har økt formidabelt de seinere åra. Dette har mange konsekvenser. Ulik nasjonal regulering og tilnærming til internasjonal surrogati har ført til at barn fødes uten at de får juridiske foreldre og statsborgerskap. Noen barn strander i fødselslandet, med eller uten sine nærmeste omsorgspersoner. Det er flere sårbare parter i internasjonale surrogatiarrangementer. Surrogatmødrene kommer ofte fra fattige land og vanskelige kår. Barna og omsorgspersonene, som så sterkt ønsker seg barn, er også sårbare. Surrogatmødrene, barna og omsorgspersonene kan lett utnyttes av en voksende og sterkt kommersiell infertilititetsindustri. Risiko for menneskehandel og trafficking er også stor. Dette tilsier at det er behov for internasjonale løsninger på de problemene vi står overfor, når det gjelder både menneskerettigheter og regulering av såkalt internasjonal privatrett. Jeg kommer tilbake til dette også. Departementet har de seinere åra arbeidet med spørsmål knyttet til etablering av foreldreskap i saker med tilknytning til Norge, der barnet er født av en surrogatmor i utlandet. Sjøl om eggdonasjon, som er en forutsetning for surrogati, ikke er tillatt i Norge, er Norge forpliktet bl.a. etter FNs barnekonvensjon til å vurdere hensynet til barna og ivareta barns rettigheter på best mulig måte. Barne- og likestillingsdepartementet har i samarbeid med andre departementer utarbeidet brev til etatene – Bufetat, Nav og skatteetaten – om hvordan barneloven og adopsjonsloven skal anvendes i saker om surrogati. Noen barn født av surrogatmor i utlandet kan imidlertid ikke sikres juridiske foreldre etter gjeldende regelverk. Jeg ønsker at disse barna, som er født av surrogatmor i utlandet, og som allerede er i Norge, skal sikres bedre, og har derfor foreslått en midlertidig forskrift. Denne forskriften innebærer at utenlandske dommer og administrative avgjørelser om farskap vil bli anerkjent og lagt til grunn som gyldige i Norge. Forskriften har vært på høring, og jeg tar sikte på at den trer i kraft så snart som mulig. Før påske sendte vi videre ut på høring et utkast til en midlertidig lov om etablering av foreldreskap for barn i Norge født av surrogatmor i utlandet, som vil fange opp ytterligere tilfeller. Loven vil gi adgang til å etablere foreldreskap for fars ektefelle eller partner etter at far er død, eller etter skilsmisse eller samlivsbrudd. Representanten Håbrekke stiller spørsmål om hvordan norske myndigheter best mulig kan forebygge at norske statsborgere benytter seg av surrogati. I en rapport fra en tverrdepartemental arbeidsgruppe i 2010 om håndtering av surrogatisaker, som ligger på departementets hjemmeside, anbefales det at det utarbeides informasjon fra offentlige instanser der avtaler om surrogati frarådes. Anbefalingen er fulgt opp ved at det er lagt ut informasjon på departementets hjemmeside om norsk regelverk for eggdonasjon/surrogati og om etablering av foreldreskap for barn født av surrogatmor i utlandet. Veiledning om regelverket vil etter mitt syn kunne forebygge bruk av surrogati. Jeg gjør oppmerksom på at norske utenriksstasjoner ikke veileder om muligheter for bruk av surrogati i utlandet, ei heller om regelverket i andre land. På hjemmesida til et utvalg norske utenriksstasjoner der surrogati er en aktuell problemstilling, frarådes norske borgere å inngå og gjennomføre avtaler med surrogatmødre i utlandet. Det er også sendt informasjon fra norske myndigheter om norsk lovgivning til et utvalg utenlandske infertilitetsklinikker. Jeg har merket meg at representanten Håbrekke mener at vi oftere bør referere til dette rådet. Det skal jeg ta med meg videre. Begrunnelsen for å benytte surrogatmor i utlandet er mangfoldig. I noen land er surrogati uregulert, og i noen svært få land/delstater er kommersiell surrogati tillatt og regulert. Mange land har erfart at barn som følge av internasjonal surrogati blir uten juridiske foreldre, uten – eller med haltende – statsborgerskap og strander i fødselslandet. Surrogati benyttes globalt, og saker som oppstår som følge av dette, er dermed transnasjonale. Haag-konferansen for internasjonal privatrett utreder internasjonal surrogati. Sekretariatet har nylig avgitt en foreløpig rapport, der det understrekes at «this global phenomenon may ultimately demand a global solution», jf. nettsiden hcch.net. Haag-konferansen peker på at det er vanskelig, om ikke umulig, å se for seg at hver enkelt stat alene kan løse de transnasjonale problemene som oppstår som følge av surrogati. Den endelige rapporten fra Haag-konferansen, med anbefalinger om mulige løsninger, vil foreligge i april 2013, altså om ett år. Jeg viser for øvrig til det brevet som ble sendt fra departementet 26. januar 2011, der bioteknologiloven er omtalt, jf. Dokument 8:41 S for 2011–2012. Bioteknologiloven er, som kjent, under evaluering i Helse- og omsorgsdepartementet. I den forbindelse vil spørsmålet om å tillate eggdonasjon, som er en forutsetning for surrogati, bli vurdert. Vi er for øvrig i gang med en breiere utredning av spørsmål knyttet til surrogati og eventuelle nye lovbestemmelser om dette. Dette er bl.a. en oppfølging av Farskapslovutvalgets NOU 2009:5, som har vært på høring. Mediedebatten de siste åra har vært kraftfull, med sterke ytringer for og imot surrogati. Jeg har stor forståelse for at enkelte har følt seg usikre – og til og med lurt – når det gjelder hvilket regelverk som gjelder i Norge for barn født av surrogatmor i utlandet, og at det har ført til frustrasjon og sinne hos dem som har fått sitt høyeste ønske oppfylt, nemlig å bli foreldre. Barna våre er noe av det mest dyrebare vi har, og de aller fleste foreldre vil det beste for sine barn. Det er derfor etter mitt syn viktig at alle barn på en enkel måte får anledning til å få etablert juridisk foreldreskap etter norsk rett til en eller begge av sine omsorgspersoner, dvs. sosiale foreldre. Barn har ingen innflytelse på omstendighetene rundt sin tilblivelse. Hensynet til barnets beste og barns særlige behov for trygghet og stabilitet må tillegges betydelig vekt. Dette har departementet lagt vekt på i arbeidet med midlertidig forskrift og midlertidig lov etter barneloven. Også når det gjelder framtidig lovverk, vil det være et viktig hensyn nettopp å sikre barna. Spørsmålet om hvem som er barnets far eller mor, er avgjørende i en rekke rettslige sammenhenger. Det å få avklart hvem som er juridiske foreldre til barnet, vil også hindre uklarheter og tvister om dette seinere i livet, f.eks. ved samlivsbrudd eller dødsfall. Det er i tråd med bestemmelsene i barneloven og FNs konvensjon av 20. november 1989 om barns rettigheter, den såkalte barnekonvensjonen, at det offentlige bidrar til at barn bosatt i Norge sikres juridisk far og mor, der dette er mulig. Barn har alltid blitt til – og vil i økende grad, på grunn av teknologi og globalisering, bli til – på de merkeligste måter. Uansett er det viktig for meg som barneminister å understreke barnas verdi, og at det heldigvis er sånn at de fleste barn, i hvert fall i vår del av verden, er sterkt ønsket. Jeg vil også si at sjøl om man er mot surrogati – og de fleste av oss er nok kritiske til surrogati som sådant – må vi huske på at disse barna blir født, og at de får med seg debatten om surrogati. Det er mange sårbare parter her – som jeg innledet med – og det er viktig for meg å få sagt at sjøl om vi er kritiske til bruk av surrogati, er vi ikke kritiske til de barna som er blitt født.
-1	Historieskriving er ikke et enkelt fag. Spesielt vanskelig blir det når den som er en sentral aktør i historien, skal skrive sin egen historie. De tidligere regjeringspartiene har behov for å skrive en historie som er mindre ubehagelig enn den ellers ville ha vært. Spørsmålet er: Når startet forbedringene i kommunenes økonomi? 2004 er året da det ble lysning, ifølge de tidligere regjeringspartiene. Parameteren er det netto driftsresultatet. En slik historieskrivning halter på flere områder. Netto driftsresultat sier ingenting om tjenestetilbudet. Det er en dårlig parameter for den økonomiske situasjonen i kommunesektoren. Vi kan være enige om at forbedringene i netto driftsresultat, som har kommet de siste årene – og som startet i 2004, det er riktig – skyldes to forhold: Kommunene trengte noen tid på å tilpasse seg lavere inntekter, som de hadde vært utsatt for i perioden fram til 2004. De hadde behov for å redusere sitt aktivitetsnivå og fjerne stillinger. Og så slo det igjennom med full kraft i 2004, og kommunene fikk økte skatteinntekter fra 2004 og utover. Hvis vi ser på årene 2006 og 2007, og også det som det er lagt opp til i 2008, vil kommunene få økte inntekter i størrelsesordenen 20 milliarder kr. Cirka halvparten av dette skyldes økte skatteinntekter, mens det resterende er økte overføringer fra staten. Jeg synes vi kan være enige om at slik er det. I store trekk er det en korrekt beskrivelse av situasjonen. Utover det har ikke vi behov for å skryte av annet enn at vi har økt overføringene. Halvparten av de forbedringene som har kommet, skyldes økte overføringer. Det er veldig bra, og det har vært helt avgjørende for kommunesektoren. Fra 2008 legger vi opp til at kommunene skal få kompensasjon for økte demografikostnader, ved at det er lagt inn 425 mill. kr i forbindelse med kostnadskrevende tjenester, osv. Hvis vi forutsetter at skattesatsene i 2008 vil bli uendret – det vil vi komme tilbake til i statsbudsjettet – tror jeg at det ligger til rette for økte skatteinntekter i 2008, hvis den økonomiske utviklingen fortsetter slik som iallfall de som lager prognoser, antyder. Så 2008 kan også bli et godt år for kommunesektoren. Jeg har også lyst til å understreke – det sier også komiteen – at når det gjelder demografikostnader, som vi legger opp til å kompensere, skal fylkeskommunene, som vil få de største utgiftene fordi det er der det største deltallet kommer, ha en andel som står i forhold til de økte kostnadene. Det er viktig å understreke. Jeg regner med at departementet tar det med seg. Tidlig på 1990-tallet skrev den amerikanske økonomen John Galbraith en bok med tittelen «Den tilfredse majoritet». Dette var en bok som tok et voldsomt oppgjør med den politikken som ble ført under Margaret Thatcher og George Bush, den eldre, i USA. Den liberalismen som startet på 1980-tallet, har fortsatt, og den har vi levd videre med. For den tilfredse majoritet er sikkert ikke den mangelen på boliger som vi har og har hatt i dette landet, veldig påtrengende. Boligpolitikken har lidd under mange tiårs forsømmelse. Det er på tide at det blir tatt et skikkelig løft i forhold til boligpolitikk. Jeg håper inderlig at 2008 kan bli året da vi løfter fram den sosiale boligpolitikken. Svarene når det gjelder boligpolitikken, ligger i samspillet mellom kommunene, Husbanken og boligkooperasjonen. Der ligger svaret, og vi må i 2008 klare å reise disse spørsmålene og få fram boliger, utleieboliger, osv., slik at vi kan avvikle boligmangelen for at de 5 000 som står uten bolig i dette landet, kan få boliger. Å ta dette løftet blir en av de største utfordringene i 2008.
-0	Det var riktig helt til siste setning. Det er ikke det mest vellykkete som har skjedd i norsk kriminalomsorg, for det har skjedd utrolig mye mer som har hatt veldig stor betydning. Men jeg mener faktisk at dette er riktig – at det å løse problemet er mye bedre enn å late som at man gjør det. Vi gjennomfører nå den soningslengden som domstolene har fastsatt. Arbeiderpartiet gjorde ikke det. Arbeiderpartiet sa at domstolenes konklusjoner skulle settes til side og at man skulle slippes løs raskere. Det at man da fikk redusert soningskøen fra 3 700 til 1 200 gjennom å slippe innsatte tidligere fri, mener jeg er mislykket politikk, for da løser man ikke problemet, man bare skyver på problemet. Man lager en illusjon om at man har løst en utfordring, men fengselskøene bygget seg da raskt opp igjen. Det var det vi så, og det er derfor vi nå er nødt til å løse dette på en måte som gir substans over tid. Derfor er Nederland et viktig bidrag til at vi nå kan bygge nok fengselsplasser i Norge, sånn at vi kan håndtere soningen i Norge etter hvert.
-1	Finansministeren snakket om behovet for å vise lederskap i krevende tider, og det tror jeg alle partier her på Stortinget slutter seg til, men en viktig forutsetning for å vise lederskap er at man er tydelig, og et parti som lukker øynene en hel sommer, mens alle rundt advarer mot en situasjon som er på vei ut av kontroll, et parti som avviser å gi mer penger til mottaksapparatet og politiet så sent som i september, et parti som legger fram et statsbudsjett med kutt i mottaksapparatet i oktober, og et parti med en partileder som fortsatt ikke vil svare på om hun står inne for sin oppfordring til norske kommuner om ikke å bosette flyktninger, driver ikke lederskap, fordi man er bevisst utydelig. Det er ikke lederskap, det er å lure seg unna sitt ansvar. Så jeg vil også be finansministeren om å ta ordet en gang til og avklare om det fortsatt er slik at hun anbefaler norske kommuner å si nei til å ta imot flyktninger.
-0	Jeg takker statsråden for tilleggssvaret. I debatten om næringsmiddelkontroll er det nevnt at SNT og andre kontrollinstanser som i dag er underlagt Landbruksdepartementet, burde vært underlagt f.eks. Helsedepartementet, fordi det er helsemessige aspekter som det er viktig å fokusere på i denne sammenheng. Hva mener statsråden om å plassere SNT og andre kontrollinstitusjoner under et annet departements ansvarsområde?
-0	I de 17 årene jeg har representert Fremskrittspartiet i kommune, i fylkesting og i storting, har jeg fått mye kjeft for Fremskrittspartiets kulturpolitikk. Synspunktene og kritikken som ofte kommer, er at når Fremskrittspartiet ikke er tilhenger av store offentlige bevilgninger på kulturbudsjettet, er partiet kulturfiender. Dette er i og for seg noe jeg har klødd meg i hodet over, fordi jeg har tenkt på kultur som noe som ikke er avhengig av offentlige bevilgninger. Om man ser på leksikondefinisjonen av kultur, føler jeg at den støtter mitt syn. Ser man etter kultur i f.eks. Caplex, står det der at kultur er foredling, utvikling, især i forbindelse med den enkeltes og med samfunnets materielle og åndelige utviklingstrinn – ikke et ord om at det må gjøres over store offentlige budsjetter. Konklusjonen må være klar: Det at man ikke er tilhenger av enorme offentlige bevilgninger til kultur, er ikke det samme som å være en kulturfiende. Jeg er faktisk veldig glad i kultur. Jeg går med stor glede på konserter, ser masse film, har vært aktiv i idrett i mange år, som både spiller og trener, går på museer, osv. osv. Vi i Fremskrittspartiet tror at som hovedregel bør en stor andel av det som pr. i dag er av kulturbevilgninger over offentlige budsjetter, tilbakeføres til den enkelte, slik at man selv kan bestemme hvilke kulturtiltak man ønsker å bruke. Vi er for selvbestemt kultur. Selvfølgelig må vi beholde noen store, viktige nasjonale institusjoner for ta vare på vår felles arv som nasjon. Men så omfattende bevilgninger og kulturbyråkrati som det er blitt, er unødvendig. Vi bruker enormt store ressurser på å fordele de midler som bevilges over offentlige kulturbudsjetter – penger som dersom folk hadde kunnet beholde dem selv, kunne ha gått til praktiske kulturtiltak og opplevelser for den enkelte. Dette er altså det grunnleggende synet til Fremskrittspartiet i kulturpolitikken. Som man forstår, er det svært langt mellom Fremskrittspartiets prinsipielle syn i kulturpolitikken og de andre partienes i denne sal. Men Fremskrittspartiet er et parti som har evne og vilje til å ta ansvar, og til å kompromisse. Dette har vi vist både i forkant av finansdebatten og i forkant av denne budsjettdebatten. Vi har fått til budsjettavtaler med Regjeringen som er til å leve med, og har derfor bestemt oss for at vi kan stemme sammen med Regjeringen innen de tre rammer vi skal behandle i dag. Dette er en form for subsidiær støtte, på noen felt med lite glede, på andre felt med større glede. Det har vært sentralt for Fremskrittspartiet å få gjennomslag for noen klare og markerte saker. Det har vi også klart. Som jeg sa, prioriterer vi noen store og viktige nasjonale institusjoner for å ta vare på vår felles arv som nasjon. Seilskipene «Sørlandet», «Christian Radich» og «Statsraad Lehmkuhl» er noen av disse. En annen del av vår felles arv er arkitekturen. Vi har prioritert Jugendstilsenteret i Ålesund, som skal ivareta denne delen av vår nasjonalarv. Fremskrittspartiet er pragmatisk innenfor kulturpolitikken. Hvis det skal brukes penger på kultur, mener vi at det må brukes der det kommer flest mulig til gode. For Fremskrittspartiet er det viktig med folkekultur. Derfor er det viktig for oss å styrke de frivillige organisasjonene. Dette har vi bl.a. gjort i forbindelse med endret tippenøkkel og i vårt primære budsjettforslag, som står referert i innstillingen vi nå behandler. Idrett er også viktig for Fremskrittspartiet. Det er med stor glede at vi ser at man nå har kommet i gang med bevilgninger til Bislett stadion. Representanten Jan Koløy vil utdype en del av Fremskrittspartiets standpunkter innenfor Kulturdepartementets område. Jeg vil avslutte mitt innlegg med å ta opp de forslag som Fremskrittspartiet fremmer i innstillingen under rammeområdene 1, 2 og 3, og samtidig signalisere at Fremskrittspartiet vil gi sin støtte til forslagene nr. 29 og 30, fra SV, men ikke til forslagene nr. 31–33.
-0	Jeg har følgende spørsmål til samferdselsministeren: «Omtrent 75 pst. av veitrafikken fra andre land kommer inn over E6 og E18 gjennom Østfold. Mange trafikkfarlige utenlandske vogntog og lastebiler får fortsette sin ferd på tross av uegnede dekk og mangelfull kjettingutrustning. Dette bidrar til å skape kaos i trafikken. Statens vegvesen kontrollerer kun 10 pst. av vogntogene. Hvilke informasjons- og kontrolltiltak vil statsråden iverksette, slik at forholdene kan bedres?»
-0	Representanten Holmelid representerer Sosialistisk Venstreparti, et av de rød-grønne partiene. Det er rørende å høre om det langsiktige eierskapet, om å sikre verdiene i SAS, og at vi må tenke langsiktighet som eier. For ikke så lang tid tilbake var det representanter fra SV som tok til orde for en ny flyseteavgift. Vi skal bygge ut tog fordi fly er et miljøproblem. Vi skal bygge ut høyhastighetstog for å konkurrere ut flyene på strekningene Oslo–Trondheim, Oslo–Bergen og Oslo–Stavanger, og muligens også Oslo–Kristiansand. Da er mitt spørsmål til representanten Holmelid: Hvor blir det av langsiktigheten for SAS i den forbindelse, når man skal pålegge flyselskapene høyere avgifter med statlig finansiert konkurranse som gjør det enda vanskeligere å oppfylle kriteriene i framtiden? Hvor er logikken til representanten Holmelid?
-1	Det som i stor grad virker å være en overordnet målsetting i det pensjonsforliket som vil bli vedtatt i dag, er økonomiske innstramminger og lavere utgifter i statens pensjonsutgifter i de nærmeste ti åra. Når det ligger i bunnen, kan det umulig være slik at alle grupper vil tjene på det nye pensjonssystemet. Økonomiske innstramminger og reduserte pensjonsutgifter må betales av noen. For meg er det umulig å se det på noen annen måte enn at de som først og fremst må betale denne prisen, er personer og grupper som fra før har en svak stilling på arbeidsmarkedet og i arbeidslivet, og som fra før har lavest økonomisk og sosial trygghet. Et hovedproblem med det pensjonsforliket som er inngått mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet og Senterpartiet, er at det er laget for et arbeidsliv som ikke finnes. For hvordan er bildet av arbeidslivet i dagens Norge? Nærmere 320 000 mennesker er uføretrygdet. Titusener av disse har et ønske om å bruke sine ressurser og sin arbeidskraft i arbeidslivet, men de møter et arbeidsliv både i privat og i økende grad også i offentlig sektor som bare har plass til dem som kan yte 100 pst. innsats hver eneste dag, år etter år. Derfor skyves mange ut i sykmelding og uføretrygding. Og i denne situasjonen å legge opp til et pensjonssystem som forutsetter at langt flere skal være yrkesaktive i full jobb atskillig lenger enn i dag, betyr i realiteten at de som rammes hardest av de innsparingene som ligger til grunn, er alle de mange hundre tusener som ikke klarer dette, og som vil bli presset ut av arbeidslivet, også i framtida. Det kan bare karakteriseres med ett ord: usosialt. Så vil alle kunne dele det fromme ønsket at arbeidslivet må legges langt bedre til rette for å ha plass til alle. Det er SV sjølsagt enig i. Men svært lite tyder på at det kommer til å skje i betydelig grad. Riktignok er det positive tegn som tyder på at IA-avtalen begynner å virke, i den forstand at sykefraværet gledelig nok går ned. Men antallet uføretrygdede f.eks. viser ikke den samme nedgangen. Dessuten er det også slik at mange av de partiene som i dag lager et pensjonssystem som forutsetter et arbeidsliv der alle kan klare å stå i jobb lenger enn i dag, viker tilbake og totalt avviser forslag, tanker, ideer og ordninger som faktisk kan bidra til at flere kan holde ut lenger i arbeidslivet, f.eks. forsøk med kortere arbeidstid, som SV og også LO går inn for når det gjelder forsøk med 6-timersdagen. Derfor vil det være viktig for SV framover, også i en eventuell regjering, å kjempe for et pensjonssystem som både er slik at det er tilpasset forholdene som de faktisk er i arbeidslivet, og er slik at det ikke er de som blir presset ut, som skal være de store taperne i pensjonssystemet.
-1	Jeg synes det er litt oppsiktsvekkende at statsråden to ganger nå har latt være å svare på helt konkrete spørsmål rundt antibiotikaresistens. Når jeg spurte om det, var det ikke for å få en belæring om EØS-avtalen – jeg vet utmerket godt hvordan EØS-avtalen fungerer – jeg er interessert i å vite hva som er statsrådens syn på bekymringen som er framført av fagfolk når det gjelder faren for å få flere antibiotikaresistente bakterier til Norge. Det synes jeg det er rimelig at helseministeren gir sin vurdering av – EØS eller ikke. Så har helseministeren i denne debatten selv understreket at det ikke var EØS-avtalen som gjorde at han ville innføre denne rettigheten på denne måten. Dette er god høyrepolitikk. Hvis vi først skal diskutere EØS, understreker vel det at EØS-avtalen er noe Høyre har god grunn til å støtte. Det er titt og ofte en abonnementsordning for Norge på høyrepolitikk. Det er derfor en del andre av oss er imot den. Men mitt spørsmål gjaldt altså den konkrete frykten som noen av våre ledende fagfolk når det gjelder antibiotikaresistens, har for konsekvensene av det vedtaket vi gjør i kveld. Jeg synes det er rimelig at helseministeren gjør en vurdering av om fagfolkene ikke vet hva de snakker om, eller om det faktisk er sånn at det er grunn til bekymring. Og hvis det er det, er det også interessant å vite hva helseministeren har tenkt å gjøre med det. Jeg synes også det er et poeng å knytte en kort kommentar til Venstres framgangsmåte i denne saken. Venstre har sagt én ting i merknadene i innstillingen til saken, der de deler våre bekymringer for direktivet. I dag stemmer de motsatt. Det er ikke helt godt å si hva det er Venstre egentlig mener, når de gjør to helt forskjellige ting. Men jeg bet meg merke i en ting representanten Kjenseth sa i sitt innlegg, nemlig at hvis dette ikke gikk bra, ville Venstre komme tilbake til spørsmålet. Men EØS-avtalen fungerer jo ikke sånn. Vi kan jo ikke implementere et direktiv og så komme tilbake til spørsmålet hvis vi er misfornøyd med hvordan det fungerer. Da må vi i så fall endre hele politikken til EU på området. Det betyr at vi må ta stilling til om vi skal implementere direktivet eller ikke. Med mindre vi er sikre på at det går bra, har man muligheten til å si nei nå. Den muligheten vil ikke Venstre få senere.
-0	Representanten Nilsen var inne på at Fremskrittspartiet hadde tatt pengene fra hurtigruta og lagt dem inn på vei. I årets budsjett har vi ikke tatt en krone fra hurtigruta – det har vi ikke gjort. Men det vi har gjort, er at vi har tatt et valg. Vi har omprioritert innen eget budsjett, og vi har sagt at vi vil satse på vei istedenfor en del andre ting. Vi har åpent og ærlig gått ut og sagt at vi vil ha mindre til krengetogsatsing. Vi vil ha det på vei isteden. Vi har lagt fram et Dokument nr. 8-forslag om å få private aktører på jernbanelinjen. I Sverige er det i dag 40 forskjellige private aktører på jernbanelinjen, og de står allerede for 60 pst. av persontransporten i Sverige. NSB får i dag 980 mill. kr uten konkurranseutsetting. Dette mener vi i Fremskrittspartiet er galt, og vi vil bruke 400-500 mill. kr av dette på vei istedenfor å subsidiere NSB ukritisk på den måten. Posten vil vi gjøre akkurat det samme med. Vi vil legge flere av ekspedisjonene til bensinstasjoner eller nærbutikker. Da kan vi kanskje få opprettholdt nærbutikken i nærmiljøet, istedenfor at den blir lagt ned. Slik kan subsidiene til Posten settes ned. I dag får Posten 760 mill. kr, og der vil vi skjære kraftig ned. Vi har funnet penger til vei, mens de andre ukritisk gjennom flere perioder har lovet penger til vei, men det blir ingenting. Og nå nevner representanten Nilsen hurtigruta. Vi har ikke skåret i hurtigruta i år, men vi sa nei til å forlenge subsidieringen etter 2001. Den nye subsidieperioden ville vi ikke gå inn for fordi vi mener det er subsidiering av amerikanske turister, og da er det bedre at vi bruker disse pengene på vei. Jeg konstaterer at representanten Nilsen og Høyre var enig i subsidieringen av hurtigruta etter 2001, og at de da heller vil bruke pengene på amerikanske turister enn å bruke dem på vei. Dette er en prioritering som partiene har gjort. Vi har gjort det annerledes, og så får Høyre stå for sin prioritering. Så var det representanten Øye som sa at Fremskrittspartiet alltid bevilget mindre til vei. Det må vel ha vært en forsnakkelse, for Fremskrittspartiet har da aldri bevilget mindre til vei. Men det kunne vel hende hun mente sitt eget parti, isteden.
-0	Jeg takker igjen for svaret. Ved den planlagte Sauda-utbyggingen er det vel en reell fare for at Regjeringen og Arbeiderpartiet også denne gangen gir etter for symbolpolitikk og reduserer kraftpotensialet i likhet med det vi så under behandlingen av Øvre Otta. Dersom dette potensialet eksempelvis skulle bli halvert, ville en trenge vindkraftanlegg på om lag 64 vindmøller, 80 meter høye, for å erstatte denne kraftmengden. Anser statsråden 64 vindmøller, med anleggsveier og utsprengte kabelgrøfter over et svært stort område, for å være en bedre miljøpolitikk enn en miljøtilpasset utbygging av vannkraft i henhold til NVEs innstilling?
-0	Jeg takker statsråden for svaret, men jeg må dessverre beklage og si at jeg ikke føler meg beroliget over det jeg hører, bl.a. dette med vinteren. Jeg håper jo at alt skal være i orden før vinteren setter inn, men det har jeg dessverre ikke noen stor tro på. Jeg er redd for at vinteren kanskje kan se ut til å komme som julekvelden på kjerringa, på samme måte som flyktningsituasjonen etter at bombingen ble igangsatt syntes å komme som julekvelden på kjerringa på det internasjonale hjelpesamfunnet. Jeg er redd at den politikken Fremskrittspartiet har tatt til orde for, at Norge må kanalisere en større grad av hjelpen sin til nærområdene slik at man kan hjelpe langt flere enn man kan gjøre her hjemme, har vist seg å være riktig. Vår partileder, Carl I. Hagen, oppfordret allerede 25. mars utenriksminister Vollebæk om å ta initiativ i saken så snart som mulig. Hva vil Regjeringen nå gjøre for å følge opp for å bøte på den situasjonen som er der nede?
-0	Takk, president! Både statsråd Solheim og representanten Sande legger det fram som at vi ikke ønsker å ha planlegging. Det gikk klart fram i mitt innlegg at vi vil ha planlegging. Vi vil ikke bare ha dispensasjoner. Men vi vil at de som har mest kjennskap til området, som er kommunalpolitikerne, skal gjennomføre planleggingen. Vi tror nemlig ikke at byråkrater hos fylkesmannen eller i Miljøverndepartementet er bedre egnet enn lokalpolitikerne som kjenner området helt ut. Det er overprøvingen i fylkesmannens miljøvernavdeling og i Miljøverndepartementet som vi har sett oss veldig lei på. Mitt spørsmål til statsråden er om han mener at byråkratene hos fylkesmannen og departementet er så mye bedre egnet enn lokalpolitikerne til å avgjøre strandsoneutviklingen.
-1	Først må jeg si at jeg er glad for at Senterpartiet har sluttet seg til forliket. På spørsmålet om SV vil garantere gass til Grenland, er svaret, som jeg sa i innlegget mitt, at Grenland har gass i dag, men den kommer med båt til Grenland. Når det gjelder utredningen, er hele hovedpoenget vårt at vi må få presentert de ulike kostnadsanslagene for en rørledning og sammenliknet disse med kostnadene for båttransport. Når Gasco opererer med tall mellom 6 og 8 milliarder kr for en slik rørledning og med helt andre tall for miljøet i Grenland, er det grunnlag for å se nærmere på dokumentasjonen av hva som ligger bak disse tallene. Vi trenger å få fakta på bordet før vi tar den endelige beslutningen. Som jeg også sa, er det miljøer på Vestlandet som har påpekt at en båtløsning vil være langt, langt billigere. Hvis man skal tenke kostnadseffektivt, bør også en slik alternativ løsning vurderes i sammenheng med gasstransporten til Grenland. Når Knutsen-rederiet mener at de kan frakte 3 millioner m3 naturgass daglig og dekke behovet i Grenland i alle fall i dag til en mye rimeligere penge, er det en løsning som fortjener en skikkelig utredning. Det må også være en løsning som ikke inkluderer bygging av gasskraftverk. Det er et prinsipp som er veldig viktig for SV. Jeg tror også det er slik at man i denne utredningen i forhold til Grenland-spørsmålet også må se på hva det eventuelt vil bety om man skal vurdere et såkalt gasskraftverk med CO2-håndtering i Grenland i forhold til en rørledning tilbake for å deponere CO2. SV har ikke konkludert ennå i spørsmålet om valg av infrastrukturløsning for Grenland, og vi har ikke konkludert i forhold til statlige subsidier. Først vil vi ha fakta på bordet. Deretter skal vi ta stilling til det økonomiske spørsmålet.
-0	På vegne av representantene Bård Hoksrud, Per Sandberg, Kenneth Svendsen og meg selv har jeg fornøyelsen av å sette frem forslag om en vurdering av samferdselsmessige tiltak som kan sikre øysamfunn og kystkommuner bedre næringsmessig verdiskaping.
-1	I serien «Norske fjellbeite» ble det i 1965 gitt en omfattende oversikt over vegetasjons- og beiteforhold for reinsdyr i Finnmark. Erling Lyftingsmo var leder og koordinator for arbeidet. Hovedkonklusjonene fra Lyftingsmo var at lavheiene i sørlige deler av Finnmarksvidda tidlig på 1960-tallet var av stor mektighet med en tykkelse på 10–15 cm. Det ble registrert «smale reinstier som skispor i lavmatta». Forskningsselskapet NORUT IT har gitt ut flere rapporter om beitesituasjonen på Finnmarksvidda, bl.a. basert på satellittdata fra 1973 og fram til 1996. Rapportene står i skarp kontrast til Lyftingsmos beskrivelse av desimetertykke lag med dyneaktig reinlav på 1960-tallet. NORUTs forskningsrapporter viser at mens bare 15 pst. av reinbeiteområdene i Finnmark var sterkt beitet i 1973, var 42 pst. sterkt beitet og 50 pst. utbeitet i 1996. Med den hastigheten beiteområdene blir nedbeitet, vil mesteparten av tidligere beiteområder ikke lenger kunne brukes til reindrift om få år. Tall fra beiteområder utenfor Finnmark – hvis man trekker fram sørsamiske områder som Trøndelagsfylkene og Hedmark – viser at færre dyr gir høyere slaktevekt. Halvparten så mange dyr pr. areal som i Vest-Finnmark, vil ut fra tallene kunne medføre doblet slaktevekt for hvert dyr. Det betyr at næringen vil kunne sysselsette like mange som i dag, selv om reintallet reduseres vesentlig. Større vekt pr. dyr gir også færre tap, siden godt ernærte dyr både vil klare seg bedre gjennom vinteren og ikke så lett blir utsatt for rovdyrangrep. Men det betyr også forpliktelser som næringen ikke har villet ta inn over seg, i form av langt færre dyr for de største driftsenhetene. Denne innledningen holdt jeg også den 30. november 2000 i en interpellasjon til daværende landbruksminister Bjarne Håkon Hanssen. I sitt tilsvar den gangen sa daværende landbruksminister bl.a.: «Jeg deler på mange måter interpellantens bekymring når det gjelder forholdene på Finnmarksvidda. Vi står overfor en situasjon med alvorlige konsekvenser for så vel naturgrunnlaget som for reindriftsnæringen. Som interpellanten framhever, er dette en utvikling som har pågått over lang tid.» Landbruksministeren sa den gang også, etter å ha beskrevet ekspansjonen innen reindriften gjennom motorisering og høyt reintall: «Resultatet ser vi nå – et reintall i fullstendig ubalanse med beitegrunnlaget, helt uakseptable reintap, en produktivitet som nærmer seg null, og en økonomi som er katastrofal for mange av de familiene som har basert sitt utkomme på reindriften.» Hvert år gir Reindriftsforvaltningen ut en oversikt over ressurssituasjonen innen reindriften, noe som gjør at utviklingen både kan følges over tid, og at man kan sammenlikne ressurssituasjonen mellom ulike deler av landet. Jeg har gått inn i en del av tallene for driftsåret 2006–2007 og det man ser der, er at avkastningen i tamreinlagene – altså lag som for så vidt er ikke-samiske – var på 16,9 kg pr. livdyr. Med livdyr forstås antall registrerte rein pr. 1. april hvert år, altså før kalving. Man har da i løpet av ett driftsår produsert 16,9 kg pr. dyr i tamreinlagene. Tilsvarende tall for de sørsamiske områdene i Trøndelag og Hedmark var 14 kg, mens i Vest-Finnmark – der beitegrunnlaget er dårligst og antall dyr i forhold til beitegrunnlaget høyest – var avkastningen 6,7 kg kjøtt pr. livdyr. Tallene for det siste året er ikke veldig avvikende, så dette er helt relevante tall. Ser man på produksjonstallene over tid, ser man en svært jevn og stabil kjøttproduksjon i de sørsamiske områdene. Fra 1990 og fram til 2008 ligger det på et sted mellom 12 og 15 kg pr. livdyr, mens tallene i Vest-Finnmark varierer mellom 1,3 kg, som det var nede i i driftsåret 1997–1998, og opp til 10 kg i det beste året, som var 2002–2003. Det innebærer at selv i det beste produksjonsåret i Finnmark, lå man mange kilo under produksjonstallene i de sørsamiske områdene. I tillegg til at kjøttmengden dermed blir lav, blir kvaliteten på kjøttet også dårlig. Kjøttet blir tørt og magert. En grunn til at mengden produsert kjøtt kan være lav, er at tapstallene som oppgis innenfor næringen, er høye. Fra ressursregnskapet for reindriften framgår det at i Vest-Finnmark ble 18 142 kalver – det tilsvarer hver fjerde til annenhver kalv, litt avhengig av hvilket år man måler – registrert å være tatt av rovdyr, mens tallet på kalver som ble levert til slakteri, var på 12 431. Det betyr altså at langt flere kalver gjennom ett driftsår gikk tapt enn det som ble levert til slakt. Tilsvarende ble 4 984 voksne dyr oppgitt å være tapt, mens 7 619 ble levert slakteri. Dette er tall fra 2006–2007. I det driftsåret som jeg nå nevnte, ble det produsert ca. 1 100 tonn reinkjøtt i Finnmark. Til sammenlikning ble det i løpet av noen uker høsten 2008 skutt 100 tonn – altså tatt ut 100 tonn – elgkjøtt av hobbyjegere, som holder på noen få dager gjennom en meget kort sesong. Det tilsvarer altså et uttak på ca. 10 pst. av det som ble produsert av reinkjøtt gjennom et helt år, og da fordelt på 2 855 sysselsatte. Ser man på produsert mengde elgkjøtt i Hedmark og Oppland, som for så vidt er i samme situasjon – dette er jo folk som driver på hobbybasis – ble det produsert mer elgkjøtt på noen korte høstuker av hobbyjegere i Hedmark og Oppland, enn det til sammen ble produsert reinkjøtt av nesten 3 000 sysselsatte innenfor reindriften i Finnmark. I Finnmark sysselsetter oppdrettsnæringen drøye 200 personer, og det befinner seg ca. 200 fiskemerder i fylket, som hver produserer ca. 200 tonn fisk årlig uten, i hvert fall i marginal grad, statlig støtte – når de først har fått etablert seg, er det inntektene av virksomheten som driver det. Med under 10 pst. sysselsatte av det antall sysselsatte reindriften har, produserer oppdrettsnæringen 40 000 tonn slakteferdig fisk pr. år, eller ca. det førtidobbelte av reindriften. Per sysselsatt tilsvarer det over 400 ganger kjøttmengden. For en tid tilbake oppstod en konflikt mellom den lille bygda Nervei i Øst-Finnmark og reinbeitedistrikt 13, betinget i at Nervei ønsket å lage vei til bygda der det bor 30 mennesker. Veistrekningen det var snakk om å bygge, er på 14 km. Både Finnmark fylkeskommune og fylkesmannen i Finnmark støttet at veien burde bygges. Bygda med de 30 personene lever i det alt vesentlige av fiske og grenser også mot fjorden i Gamvik kommune. I 2008 leverte bygda ca. 150 tonn med sløyd og hodekappet fisk, som tilsvarer en rundvekt på ca. 200 tonn. Verdiskapingen var på ca. 4,7 mill. kr i førstehåndsverdi, eller nærmere 10 mill. kr i eksportverdi. Det betyr altså at de 30 personene produserte betydelige verdier for samfunnet, og uten at samfunnet måtte inn med tilskudd for at verdiene skulle oppstå. Den 2. februar 2009 tapte Nervei mot reinbeitedistrikt 13 i lagmannsretten og ble dømt til å erstatte tapt beiteland overfor reindriften. En liten bygd med 30 personer, som altså produserer enorme verdier for samfunnet, fikk begrenset sin aktivitet, får ikke veiutløsning, og sa også at de ikke så noen hensikt i å anke saken til Høyesterett, på grunn av en virksomhet som er gjennomsubsidiert, og som sysselsetter nærmere 3 000, men der det pr. hode nesten ikke produseres kjøtt lenger. Den situasjonen har oppstått fordi man også har fått en rettstilstand der reindriften står så sterkt at nesten uansett hva slags virksomhet man måtte være interessert i å etablere i Finnmark, vil den komme i konflikt med reindriften. Det betyr at en rekke aktører utenfra i dag vil betakke seg for å gå i gang med f.eks. leteaktiviteter etter mineraler i Finnmark. Det som jeg nå beskriver, skjer i et fylke som har en gradvis tilbakegang i befolkningen – fra man var oppe i ca. 79 000 i 1978 og til man nå er nede på ca. 72 000. Det betyr altså at det er betydelig behov for å skape arbeidsplasser som gir økt verdiskaping, slik at sysselsettingsfaktoren øker. Men når man på område etter område kan se at det kommer i konflikt med en næring som ikke er bærekraftig, som skader naturen, og som tar ut betydelige ressurser fra det offentlige, må det være grunn til å etterlyse tiltak fra landbruksministeren med hensyn til hvordan man gjør noe med denne utviklingen – både for å få ned totalkostnadene og begrense skadevirkningene på naturen og for å hindre at det oppstår konflikt med andre næringer. Det er det spørsmålet jeg ønsker å få avklart her i dag.
-0	Jeg takker statsråden nok en gang for svaret, som underbygger at det med sikkerhet er viktigst. Det står litt i den artikkelen om at det tyrkiske verkstedet, som altså er underleverandør for USA-selskapet, hadde problemer med utstyr, altså forskriftsmessig utstyr til å støtte opp under flyet, at det var en del språkproblemer, og at det også var noen andre problemer underveis. Men jeg håper og tror selvfølgelig at dette vil løse seg. Det er kvalitet som er det viktigste her. Når vi, som i dette tilfellet, har et fly som vi ikke får før til sommeren – det blir levert i august – så er det ganske lang tid å vente på at et fly blir klargjort, når vi vet at vi har forholdsvis få Hercules-fly. Jeg tror vi har seks, hvorav ikke alle er i luften hele tiden på grunn av mangler. Da kan en vel stille spørsmålet, hvis en får lov, om det kanskje nå er på tide at vi bytter ut den type fly vi har her.
-0	Jeg hadde et liknende spørsmål som dette oppe for ca. to år siden, og jeg er også kjent med at andre har stilt liknende spørsmål om problemene med vrakene i Narvik. Det er fremdeles på planstadiet, og det synes jeg er beklagelig. Det skjer til stadighet små lekkasjer fra disse båtene, uten at dette har ført til noen større miljøkatastrofer. Men det ligger altså vrak som er nesten fulle av olje, inne i Narvik havn. Her er nevnt ett, «Erich Giese», som har ca. ti kubikk med olje i hver av de 26 tankene. Og ifølge SFT Tromsø sin undersøkelse i 1999 viste det seg at det er mellom 150 og 300 tonn olje i denne båten. Og den ligger altså midt inne i havneområdet i Narvik. Jeg synes det er beklagelig at man ikke har satt fortgang i dette, tar tak i dette og gjør noe med det. Så jeg vil spørre om ministeren vil ta initiativ til at tømmingen av denne båten blir prioritert, og at man får fortgang i dette.
-0	Landbrukssektoren setter en del negative rekorder om dagen, skal vi stole på hovedstadsmediene. Vi har de høyeste matvareprisene i hele Europa og har til og med gått forbi Island og Sveits. Vi har de største overføringer pr. bonde, bare forbigått av Sveits, og vi har mange misfornøyde bønder, som holder seg for nesen når de godtar jordbruksavtalen. Prisutviklingen i Norge på matvarer er høyere enn den generelle prisutviklingen, og prisforskjellene til Europa øker. Statsråden har tidligere i år lovet å foreta marginundersøkelser på prisutviklingen i alle ledd av matvarekjeden. Hvis det nå viser seg som resultat at en del ledd har urimelig økte marginer, hvordan vil statsråden håndtere dette? Hvis det skal ha noen hensikt å presentere en marginundersøkelse, må man også gjøre noe med det når man avdekker resultatene.
-1	"Det står et bredt flertall i samferdselskomiteen bak beslutningen om at hurtigruta også i framtiden skal seile etter dagens seilingsmønster, med 34 anløp fra Bergen til Kirkenes. Det er det som er hurtigruta, kystens riksvei nr. 1, som representerer en viktig del av kystens historie mellom Bergen og Kirkenes. Det er denne reisen som er blitt Norges mest kjente reiselivsprodukt ute i verden – en suksesshistorie uten sidestykke. Regjeringens forslag om å lyse ut et sekundært anbud dersom prisen skulle overstige dagens budsjettnivå, er det som har skapt mest debatt i denne saken, og det er dette forslaget som har skapt sterkest reaksjoner langs kysten. Regjeringen foreslår fire ukentlige seilinger istedenfor sju, som det er i dag, og delt rute – Bergen–Tromsø og Tromsø–Kirkenes. Det er ikke hurtigruta, det er hurtigrutas avviklingsalternativ. Forslaget er, etter min vurdering, syltynt utredet. Det foreligger ingen dokumentasjon på at det ville bli en rimeligere løsning for staten, noe som er utgangspunktet og motivet for forslaget. De samfunnsmessige konsekvensene er heller ikke utredet. Derfor har alle høringsinstanser avvist forslaget; kystfylkene, særlig i Nord-Norge, kommuner og organisasjoner. Det er dokumentert i rapporten fra Transportøkonomisk institutt, som ligger til grunn for saken, at hurtigruta har stor betydning for gods- og persontransport langs kysten, særlig i Nord-Norge. Nord for Tromsø representerer hurtigruta et selvstendig transportalternativ, og flere steder i Finnmark er hurtigruta eneste transportalternativ for gods. Hurtigruta har i tillegg til transportfunksjonen stor samfunnsnytte i forhold til næringsliv, i forhold til regional utvikling og i forhold til beredskap. Dette er sider som er dårlig belyst i saken. Når Regjeringen så har foreslått å legge ut et sekundært alternativ dersom prisen skulle overstige 170 mill. 1999-kr, altså et bestemt kronebeløp, er det en avvikende framgangsmåte i forhold til offentlig kjøp av transporttjenester på andre områder. Det er ikke slik at en ved offentlig kjøp f.eks. på kortbanenettet skal redusere tilbudet eller kutte i antall flyplasser dersom prisen skulle overstige et bestemt kronebeløp, ei heller ved kjøp av persontransport på jernbane eller riksveiferger. Jeg vil også kommentere at det er foreslått å bruke anbud. Det er første gang når det gjelder hurtigruta. Bakgrunnen er ESAs krav om at kjøp av transporttjenester skal basere seg på en åpen prosess, den skal være etterprøvbar og ikke-diskriminerende. ESA har ikke reist krav om bruk av anbud. Det er en svakhet ved saken at alternativ til anbud ikke er utredet. Det er ikke noen selvfølge at anbud vil være den beste løsningen i dette tilfellet, når målet er å få tjenesten for en lavest mulig pris. OVDS og TFDS har meddelt at de vil legge inn et fellesanbud. Det er ingen selvfølge at svært mange andre rederier i Europa vil levere inn anbud på hurtigruta. De som vil tjene penger på norskekysten, er her allerede med sin cruisetrafikk. Derfor ser jeg ikke bort fra at åpne forhandlinger ville ha vært den beste løsningen i dette tilfellet. Det bør utredes grundigere i forbindelse med neste avtaleperiode. Regjeringen har lidd nederlag i denne saken. Saken har vært så dårlig politisk forankret og forberedt at regjeringsfraksjonen i samferdselskomiteen har sprukket i saken. Høyre står alene – muligens sammen med Venstre – i sitt forsvar av Regjeringen. Det er hurtigruta og Kyst-Norge som er vinnerne i dag."
-0	Jeg har bedt om ordet for å kommentere lite grann replikkordskiftet med statsministeren for en stund tilbake. Jeg tillot meg å spørre statsministeren, når han snakker om å bedre situasjonen for de svakest stilte, som jo er å løfte de svakest stilte oppover og derved bedre utjevningen, om hvorfor Regjeringen akkurat på det området foretar kutt. Jeg spurte om hvorfor man ikke kan garantere at det ikke skal være mangel på penger til sykehusene i Norge når det gjelder å utnytte de arbeidskraftressurser som vi dog rår over. Jeg spurte om hvorfor Regjeringen hadde gått inn for å gi instruks til fylkesmennene om å lage et kvotesystem for gjennomføring av eldreomsorgsplanen, hvor 12 000 plasser som kommunene ønsker å bygge ut, skal fjernes. Jeg opplevde det som relativt pinlig at en statsminister som istedenfor å svare på spørsmål, igjen gikk til motangrep på Fremskrittspartiet og igjen kom med eventyrfortellinger om vårt partiprogram, noe jeg har korrigert mange ganger. Jeg er bedre skikket til å vite hva vårt partiprogram går ut på enn det statsministeren er. På tross av at vi nå tre ganger har lagt frem alternative statsbudsjetter, forsøker han seg med eventyrfortellinger om hva vår politikk er. Jeg synes det var useriøst. Jeg synes ikke at det sømmer seg en statsminister som vil bli tatt for å være ansvarlig, å behandle konkrete spørsmål som opptar store deler av det norske folk, på en slik måte. Jeg ville sette pris på om sosialministeren kunne svare på hvorfor man har gått inn for å kutte 12 000 plasser i eldreomsorgen, og hvorfor man nå, i revidert budsjett, har gått inn for å øke egenandelene for spesialisthelsetjeneste og syketransport, hvis det er slik at man vil hjelpe de svakest stilte. Jeg vil også henlede oppmerksomheten på en artikkel i Dagsavisen i dag, side 2, hvor lederen i Bestum Arbeiderparti når det gjelder vårt forslag om tildeling av UMTS-lisenser, bl.a. skriver: «Når et samfunn deler ut en slik lisens uten å ta betalt for det, deler vi ut en ressurs det er knapphet på, til kapitalsterke aktører som har god betalingsvillighet. Det er god sosialistisk politikk å sørge for at de kapitalsterke aktørene betaler for goder de får av fellesskapet. Det er derfor ikke overraskende at sosialistiske og sosialdemokratiske regjeringer i Europa nå lar de kapitalsterke telekom-aktørene betale skikkelig for seg når de får nye lisenser.» Han kritiserer den norske regjering for ikke å gjøre tilsvarende. Fremskrittspartiet foreslår altså dette. Vi vil hente inn midler gjennom auksjon her i stedet for å kutte i godene til pleietrengende eldre og syke mennesker, slik Regjeringen gjør. Og hva er da reaksjonen fra vår statsminister? Han kaller det som andre lands regjeringer gjør, for monopolpenger. Jeg synes statsministeren snart burde skjerpe seg når det gjelder hva han får seg til å si.
-0	Alle kan ikke få drømmejobben, og jobb er ikke bare lystbetont og spennende og noe alle ønsker seg. For mange har hverdagen blitt snudd på hodet. Det kan være tv-spill, det kan være annet som gjør at man like gjerne velger å være hjemme og heller oppsøker sosialkontoret for å be om penger. Det at vi har mange unge uten arbeid i dag som oppsøker sosialkontoret, burde ikke være nødvendig. Det finnes ikke arbeidsledighet i Norge, og det importeres svensk ungdom til å ta arbeidsoppgaver som de aller fleste norske ungdommer uten høyere utdanning kunne ta. Det er kun 2,5 pst. av de svenske ungdommene som jobber i Norge, som har videregående utdanning eller mer. Så det handler ikke bare om at ungdom må være høyt utdannet for å kunne jobbe. Det tror jeg vi må slutte å fortelle ungdom hver dag. De kan gjøre et godt stykke arbeid selv om de ikke har fullført videregående. Jeg gikk en tur opp Hegdehaugsveien og Bogstadveien for litt siden, og da var det på tre av butikkene, bare på et par kvartaler, en lapp på døren om at de ønsket ekspeditører. Det sto ikke noe om krav om høyere utdanning, men jeg regner med at det settes krav til hvordan ungdommene oppfører seg, og om de virkelig er motivert til å ta arbeidsoppgaver. Det må stilles krav – ikke bare krav til kommuner og krav til det offentlige om at de skal bidra og hjelpe og støtte, selv om det er nødvendige tillegg. Det må stilles klare krav til at ethvert menneske har hovedansvaret for å forsørge seg selv. Det var noen tiltak her i Oslo i Bjarne Håkon Hanssens tid som viste at når det ble satt krav til aktivitet, var det veldig mange som falt bort når det gjaldt søknad om sosialstønad. En del av dem hadde svart arbeid ved siden av, og en del av dem begynte å anstrenge seg mer for å få ordinært arbeid i stedet for å gå på arbeidstrening. De hadde egentlig ikke et reelt behov for sosialstønad. Men det var ganske bekvemt. Så er det mange som har problemer med rusmisbruk og psykiske lidelser. Det vet vi, men hvorfor går ikke regjeringen inn for at de skal få behandling øyeblikkelig? Hvorfor skal det være ventetid på den type behandling? Disse ungdommene blir ikke friskere av å heve sosialstønad, snarere tvert imot. Mange havner i trygdefella, og stadig flere går nå over fra sosialstønad til arbeidsavklaringspenger, og videre over på uføretrygd. Så må jeg si at jeg er ganske forundret over at både Høyre og Arbeiderpartiet og de andre partiene skylder på at arbeiderpartikommuner er dårligst, at høyrekommuner er dårligst, osv. Da mener jeg at Fremskrittspartiets løsning er best. La staten ta ansvaret, la oss få like gode forhold i alle kommunene, og bruk gjerne Sandefjords eksempel som mal.
-0	Jeg vil bare få lov til å stille statsråden et spørsmål i forbindelse med at vi i Trønder-Avisa i dag kan lese følgende utsagn fra saksordføreren: «Personlig skulle jeg gjerne sett at vi fikk til en egen erstatningsordning for denne gruppen. Men her har regjeringen tatt en helhetsvurdering, og går mot det.» Her overkjører Regjeringen sine egne og også saksordfører, som åpenbart har et annet standpunkt. Hva er bakgrunnen for at statsråden her overkjører stortingsgruppen sin, i hvert fall saksordfører, slik at han ikke får stå for sitt opprinnelige standpunkt? Spørsmål nr. 2: Det vises til Billighetserstatningsutvalget. Her har man en tak-ordning opp til 200 000 kr, hvis ikke man fatter særskilte beslutninger om at man skal kunne gå utover den summen. Vil statsråden ta et initiativ overfor Stortinget der hun anbefaler Stortinget å gå utover 200 000 kr i de mest alvorlige tilfellene?
-0	Basert på Statistisk sentralbyrås beregninger har vi hatt en netto innflytting av ikke-vestlige innvandrere til Norge med i gjennomsnitt over 5 000 pr. år de siste ti år, og med 1990 som basisår vil vi om 90 år ha minst én million fjernkulturelle, eller etterkommere av dem, i Norge. Med de liberaliseringstendensene vi nå ser konturene av, vil det tallet sannsynligvis bli langt høyere. Stortinget behandlet integreringsmeldingen for to år siden, og daværende regjering innrømmet at man hadde svært begrensede kunnskaper om de langsiktige konsekvenser og virkninger av vår tids asyl- og flyktningpolitikk. Mener ikke statsministeren det burde være riktig og fornuftig å få utredninger om dette på bordet før man nå åpner for norgeshistoriens største mottak av flyktninger og asylsøkere?
-1	Jeg takker statsråden for svaret. Jeg registrerer at statsråden, som for så vidt også barne- og familieministeren, vektlegger behandlingsaspektet. Og det er klart at der hvor homofile på grunn av stor mental belastning utvikler psykiske lidelser, er det viktig å ha et behandlingsapparat som kan ta hånd om det. Likevel må det vel være slik at det helt sentrale er å hindre at psykiske lidelser oppstår. I veldig stor grad skulle man jo mene at det handler om hvilke holdninger homofile og lesbiske blir møtt med i samfunnet. Ser statsråden at en betydelig årsak til at den typen plager oppstår, kan være at vi har hatt et samfunn som har behandlet spørsmål omkring homofili med for mye intoleranse, og at man på den måten har skapt identitetsproblemer hos unge i en vekstfase, slik at de av den grunn har utviklet psykiske lidelser?
-1	Jeg takker for et veldig interessant og fyldig svar. Jeg er enig i at vi må se på bibliotek- og arkivsektoren, men like viktig er det å se på de museene og kulturminnene som er ivaretatt av andre departementer, dvs. at vi får en helhetlig koordinering her. Jeg er også enig i den betraktninga at det er det jamne og målretta arbeidet som gir best resultater både i et kort og et langt tidsperspektiv. Likevel er det fagfolk, som jeg hører på, og som jeg tror har stor kompetanse, som mener at det trengs friske midler dersom man skal få til den standardhevinga som sektoren åpenbart har behov for. Det trengs altså friske midler utover det man allerede er blitt forespeilt i ABM-meldinga, og at de kan øremerkes REVITA-tiltak, spesielt når det nesten er bråstopp på den museumsreformen som statsråden viste til, på grunn av budsjettsituasjonen. Jeg viser til at varehusene jo er vakkert innredet, så dette har noe med offentlig og privat økonomi å gjøre. Statsråden viste til sitatet fra kulturmeldinga. Det gir meg et håp om at hun vil vurdere om det trengs ekstraordinære tiltak her. Jeg spør henne igjen om hun vil legge fram en helhetlig plan som kan forankres i Stortinget. Så en utfordring. Kontroll- og konstitusjonskomiteen og en enstemmig kulturkomite har etterlyst en sterkere samordning av museumsfeltet, uavhengig av departemental tilknytning. Dette har altså veldig stor relevans til det vi diskuterer. Kulturkomiteen viste til at Miljødepartementet har redusert tilskuddene for 2003/2004 til de ti prioriterte tekniske og industrielle kulturminnene, samtidig som Kulturdepartementet har satt i gang en omfattende museumsreform. Dette viser at man tenker helhetlig. Et eksempel: De som tar konservatorutdanning i Norge - dette har altså noe med kompetanse å gjøre - har vansker med å finne seg praksisplasser under utdanninga eller jobb etter utdanninga. Dette krever samordning mellom Utdanningsdepartementet og Kulturdepartementet. Jeg vil spørre statsråden: Vil hun nå ta på seg ansvaret for å koordinere en helhetlig museumspolitikk her i landet? Feltet skriker etter det, også ut fra bevaring og sikring av samlingene. Stortinget har etterspurt dette flere ganger.
-0	Miljøpartiet De Grønne er også opptatt av klima, som SV. Og Miljøpartiet De Grønne går også inn for at det skal innføres en del avgifter for dem som bidrar negativt i klimaregnskapet. Men da går jeg også ut fra at Miljøpartiet De Grønne gjør slik at de som bidrar positivt i miljøregnskapet, premieres for det. Når en vet at norsk landbruksjord binder 13 ganger mer CO2 enn hele Norges utslipp, regner jeg med at Miljøpartiet De Grønne vil foreslå at landbruket skal få utbetalt klimakvoter. Stemmer det?
-1	FN og store deler av det internasjonale samfunnet har erkjent at dersom en skal få bukt med fattigdommen i verden og skape forutsetninger for at flere skal få et bedre og verdig liv, må kvinners rettigheter og levekår styrkes og bedres. Skal en få bukt med fattigdommen, må en vite hvem de fattige er. Og det er slik: 80 pst. av verdens fattige er kvinner og deres barn. Mellom 80 og 90 pst. av de fattigste familiene har kvinnelige eneforsørgere. Millioner av barn er derfor avhengig av kvinners inntekt for å bedre levekårene. Derfor må hele det internasjonale samfunnet mobiliseres for kvinners rettigheter og sentrale kvinnekrav slik de er nedfelt i Kvinnekonvensjonen og i Beijing-plattformen. Det betyr også at en må se på maktforhold i verden og i utviklingslandene i et kvinneperspektiv. Den egyptiske forfatteren og mangeårige kvinneaktivisten Nawal el Sadawi har sagt det slik: Vi må forandre verden med globalisering nedenfra. FN, med alle de kvinnekonferansene som har vært arrangert, har vært en arena der mange kvinneorganisasjoner har kunnet samles og stilt de kravene som gjenspeiles blant annet i Beijing-plattformen. FN har i så måte gitt kvinnene økt synlighet og mer makt. FNs utviklingsfond for kvinner, UNIFEM, har skaffet fram mye og ny kunnskap som grunnlag for mobilisering. I rapporten «Kvinner, arbeid og fattigdom» fra 2005 stilles det spørsmål om økonomisk vekst alene gir verdens fattige et bedre og mer verdig liv. De som har mest makt fra før, får mest igjen i dagens nyliberale regime. Spesielt i utviklingslandene har en politikk ensidig rettet mot inflasjon og prisstabilitet, presset fram av IMF og Verdensbanken, ført til større forskjeller mellom fattige og rike og dårligere vilkår for fattige, spesielt for kvinnene. Reduksjon av offentlig sektor som en følge av det, er det spesielt kvinnene som har måttet betale for. Kvinners sosiale rettigheter svekkes eller faller bort. Derfor er det riktig, også i et kvinneperspektiv, at Regjeringa nå arbeider for at norsk bistand ikke skal gå til program som stiller krav til liberalisering og privatisering. Women’s Environment and Development Organization peker i en rapport på at det er tre trender som har hatt negative konsekvenser for kvinnene de siste åra: Den voksende militariseringen etter 11. september 2001 og en økning i regional, etnisk og lokal vold har økt antall flyktninger og fordrevne – blant dem er flertallet kvinner – og undergravet kvinners tilgang på beskyttelse og grunnleggende tjenester. Dominansen av nyliberale økonomiske rammeverk har forsterket ulikheten mellom nasjoner og i landene, særlig for kvinnene. Framveksten av fundamentalistiske bevegelser fører til press mot framskritt kvinner har oppnådd og til begrensning i deres frihet og muligheter på alle livets områder, herunder seksuell og reproduktiv helse. Dette er viktige bakgrunnstepper når vår utviklingspolitikk skal utformes med kvinnebrillene på. Sikkerhetsrådets resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet var en seier for den globale kvinnebevegelsen. De mest brutale konfliktene skjer oftest i land der menneskerettighetene ikke blir respektert, der kvinnene er lite representert i samfunnslivet, og der vold mot kvinner er et stort strukturelt problem. I land med brutal borgerkrig får volden sine mest groteske uttrykk, som f.eks. voldtekt og tvangsprostitusjon. Likevel er det først og fremst kvinnene som holder oppe det lille som gjenstår av samfunnsfunksjoner i områder preget av langvarig krig. Kvinner utfører det meste av det produktive arbeidet og tar ansvar for ungenes skolegang og helse. Resolusjon 1325 tar utgangspunkt både i rettighetsargumentet, kvinners rettigheter skal tas vare på i konfliktsituasjoner, og i nytteargumentet, nemlig kvinners helt nødvendige plass som bidragsytere på alle områder for å fremme fred og sikkerhet, håndtere konflikter og bygge og bevare freden. Kvinner er aktører, ikke bare ofre. Jeg er derfor glad for at Norge er et av de aller første landene som har utarbeidet en egen handlingsplan. Nå må vi videre, vi må bidra til at det internasjonale samfunnet tar et større ansvar, og her hjemme må vi jobbe videre med planen og kople inn de NGO-miljøene som har stor kompetanse, som viktige medspillere. Jenters og kvinners rett til utdanning er viktig for å få flere ut av fattigdom. I en ny rapport minner UNIFEM oss om at det ikke er nok å fokusere på at alle jenter får begynne på skolen. Alle jenter må få muligheten til å fullføre grunnutdanning. Nå er det ikke sjølsagt at alle jenter får begynne på skolen. Av de 150 millionene seks til elleve-åringer som ikke har plass på skole, er 90 millioner jenter, ifølge Verdensbanken. Men for at jentene skal kunne fullføre skolegangen, er det ifølge UNIFEM viktig å se på hele livssituasjonen. Mange jenter blir holdt hjemme fordi de trengs til viktig arbeid, som f.eks. å hente vann. Slik er også retten til vann et viktig kvinnespørsmål. På grunn av tvangen til å få ned offentlige utgifter, er skolegang langt fra gratis i mange land. I patriarkalske samfunn og i fattige familier prioriteres derfor guttene. Redselen for at jentene blir utsatt for seksualisert vold, enten på skolen eller på veg til og fra, er en av grunnene til at jentene blir holdt hjemme. Derfor er kampen mot vold mot kvinner viktig i denne sammenhengen. Skal utdanning gi kvinner retten til å forsørge seg sjøl, må også retten til videregående utdanning og fagutdanning for jenter og kvinner løftes opp. Derfor er det viktig at Norge, også med de rammene som nye bistandsformer gir, sikrer avtaler som gir kvinner og jenter rett til utdanning på lik linje med menn. «Fattigdom betyr arbeid i mer enn 18 timer pr. dag, men fremdeles tjener jeg ikke nok til å brødfø familien min.» Dette sier en fattig kvinne i UNIFEM-rapporten fra 2005. Denne rapporten viser hvordan kvinnene i den globale arbeidsfordelingen havner mer og mer i jobber i uformell sektor, med lav lønn, uten kontrakter eller på slavekontrakter, uten sosiale rettigheter og dermed uten mulighet til å dekke uforutsette utgifter. Riktignok har flere kvinner fått jobb i eksportindustrien, men uten sjanse til å komme seg ut av fattigdomsfella. Lavest på rangstigen står de som arbeider for store konsern i eget hjem. Det er kvinner som jobber etter det beryktede «just in time»-prinsippet – systemet der oppdragsgiver ikke er avhengig av å stille produksjonslokaler eller lagerplass til rådighet, mens kvinnene må ta de oppdragene de får, uten å klage, og levere til – ja – «just in time». Ikke på noe nivå er avstanden større enn mellom kvinnen som syr fotballer hjemme i Pakistan, og direktøren i selskapet som tjener seg rik på dette arbeidet, slår UNIFEM-rapporten fast. Muligheten til anstendig arbeid, slik det er definert av ILO, ligger i å gi kvinnene bl.a. muligheter til lån og mikrokreditter. Men det er ikke nok. Vi må også gi støtte til de kvinne- og fagorganisasjonene som jobber for retten til kollektive forhandlinger, for samvirkeorganiseringer og for å gi kvinnene en stemme i arbeidet rundt PRSP-prosessene og tusenårsmålsarbeidet. Her ligger det mange muligheter, og det er mange eksempler på at det nytter. Men det må i større grad løftes opp, både gjennom å gi UNIFEM støtte, for de har mange prosjekter, og ved å se på hva vi kan gjøre bilateralt, sjøl med den budsjettstøtten og harmoniseringen vi har nå. Det er ikke sikkert at kvinners krav er naturlige krav for dem som sitter med makta og definerer hva budsjettstøtte skal brukes til. USA og i denne sammenhengen andre fundamentalistiske regimer fører til press på kvinners reproduktive rettigheter og helse, slik de er gjenspeilet i Kairo-dokumentet. Reproduktiv uhelse er en av de vanligste årsakene til død og sykdom blant kvinner og unge jenter i utviklingsland. Mødredødeligheten har ikke gått ned de siste 20 åra, til tross for flere vedtak. Usikre aborter er et alvorlig hinder mot tusenårsmålet om å redusere mødredødeligheten med tre fjerdedeler innen 2015. Sammenhengen mellom reproduktive rettigheter og økt utvikling er vel dokumentert. Det handler om å ha kontroll over livet sitt. Derfor må vi i Norge i internasjonale sammenhenger ta på oss en lederrolle og jobbe for avkriminalisering av abort, retten til sikre aborter og til bedre mødrehelsestell. I tillegg er det viktig å bidra til økt fokusering på kvinner og aids og kvinners tilgang til både informasjon, kondomer og medisin for dem som er smittet. I det internasjonale fondet som Regjeringa og utviklingsministeren nå bidrar til oppbyggingen av, for å motvirke de negative følgene av USAs politikk, er det utrolig viktig å fokusere på hiv, aids og reproduktive retter og retten til en trygg abort. Jeg ser fram til debatten og hvordan statsråden ser på evalueringen av det bistandsarbeidet som er gjort.
-0	Jeg syntes det var gledelig å høre på innlegget til representanten Faldet. Det er ikke mer enn i underkant av to år siden sist vi behandlet et liknende representantforslag fra Fremskrittspartiet. Den gangen var nok ikke tonen fullt så positiv, og man hadde ikke like støttende ordelag som representanten Faldet hadde nå. Men det er veldig bra, og vi er glad for at også Arbeiderpartiet og de andre regjeringspartiene nå går inn for Fremskrittspartiets forslag. For Fremskrittspartiet og meg er det en svært god dag i dag. Etter at vi for tredje gang siden 2004 har fremmet dette forslaget, og flere ganger har etterlyst svar fra statsråden og departementet på når man skulle ta en avgjørelse, har man altså endelig bestemt seg for å gjøre noe med den diskrimineringen som mange yrkessjåfører i dag føler, og som de, enten de har fylt 70 år eller er i ferd med å fylle 70 år, opplever som svært vanskelig. Det er vi veldig glad for. Egentlig burde jeg gi statsråden en ordentlig blomst, men jeg får gi en muntlig blomst for at statsråden nå har valgt å konkludere, på bakgrunn av de tilbakemeldinger man har fått fra Helsedepartementet, med at man ønsker å gå inn for forslaget fra Fremskrittspartiet. Jeg synes det er viktig å ha med seg og peke på noe av det representanten Faldet sa, at dette er en sak som virkelig engasjerer. Så langt i denne perioden har det ikke vært mange saker som jeg har fått like mange telefoner om, som nettopp om denne saken. Mange av disse er fra mennesker som er ressurssterke, og som ønsker å få lov til å fortsette i arbeidslivet. Med de utfordringene vi ser, kanskje spesielt innenfor transportbransjen, er det jo nesten merkelig at man har et lovverk som ikke er i tråd med virkeligheten og hvordan situasjonen i dag er. Men det er altså slik at til tross for vedtak av det forslaget som nå behandles - det er en enstemmig komite - er det fortsatt en del som stiller spørsmål om når vedtaket skal settes ut i livet. Kommer det til å skje umiddelbart, eller vil det ta litt tid før vedtaket blir satt ut i livet, slik at de sjåførene det gjelder, får mulighet til å fortsette å kjøre? Det er spørsmål jeg håper at statsråden vil svare på når hun etterpå skal ha sitt innlegg. Jeg må likevel si at jeg synes det var noe spesielt at statsråden hadde det fryktelig travelt helt i innspurten av komiteens behandling. Det var faktisk rett før komiteen skulle avgi innstilling i saken at statsråden hadde et stort behov for å gå ut i pressen og fortelle at hun nå skulle vurdere dette og ha det ut på høring. Jeg forutsetter, med det vedtaket som nå vil foreligge, at det ikke lenger er noen vits i å ha høring. Dette er bare å gjennomføre og på den måten sørge for å sette vedtaket ut i livet. Som svar på spørsmålet mitt til statsråden forutsetter jeg at det er slik at man når Stortinget har fattet vedtaket, ikke behøver lang tid - egentlig bør det skje nesten umiddelbart - til å sørge for å sette dette ut i livet, sørge for at de personer det gjelder, får sendt sine søknader til politimyndighetene, slik at de kan starte opp igjen arbeidet sitt som aktive yrkessjåfører. Mange har stor kompetanse og lang fartstid, og ikke minst er det en arbeidskraft som næringslivet skriker etter. Jeg håper at statsråden nå vil sørge for å følge opp dette. Når det gjelder forslaget fra mindretallet, Fremskrittspartiet og Høyre, går det nettopp ut på at man ønsker å fremme forslag til endringer i yrkestransportloven. Det er jo litt rart at med det flertallsforslaget som foreligger, behøver man plutselig ikke endre yrkestransportloven, mens det i et svarbrev fra statsråden står at man må endre loven, og at man ikke har hjemmel til det. Det Fremskrittspartiet og Høyre ønsker, er nettopp å sørge for å få den lovhjemlingen og lovendringen som gjør at dette blir en permanent ordning. Men som sagt: Vi er kjempeglade for at vi endelig har en ny sak der vi kan krysse ut på at den er gjennomført, der Fremskrittspartiet har fått full tilslutning både fra statsråden og fra regjeringspartiene.
-1	Eg synest at Arbeidarpartiet har teke ein del veldig gode standpunkt i den innstillinga som vi har til behandling i dag. Blant anna ber ein om ei konsekvensutgreiing før ein set i verk tiltaka. Ein ber om utgreiing av regional kvoteforvaltning – ikkje kvoteeigarskap, slik som eg forstår forslaget, men regional kvoteforvaltning. For to år sidan, då denne lovheimelen blei gitt, var det etter forslag frå Arbeidarpartiet i regjering. Då stemte ein mot forslaget om å evaluere gjeldande ordningar før ein gav heimel for nye. Eg forstår for så vidt at ein forandrar litt synspunkt på det, etter som tida går og verda modnast, men eg synest det er litt uklart, slik som innstillinga ligg føre no, korleis Arbeidarpartiet subsidiært stiller seg til Regjeringa sine forslag. Støttar ein strukturkvotane slik som dei ligg føre, når Arbeidarpartiet ikkje får tilslutning til forslag om regional forvaltning av dei?
-0	Jeg takker statsråden for svaret, som jeg forstår dit hen at statsråden mener at også jegere og jaktrettshavere må rette seg etter rovdyrenes ve og vel. Fordi distriktspolitikk skal ha en høy stjerne hos Regjeringen, vil jeg si at svaret er noe skuffende. Jakt- og opplevelsesturer er for mange en viktig inntektskilde og har flere funksjoner. De aller fleste pløyer store deler av denne inntekten tilbake til naturen i form av bl.a. viltpleie. Det gir dessuten noen arbeidsplasser, bl.a. i jaktoppsyn, som har ført til sterk reduksjon av ulovlig jakt som i en del tilfeller har ført til skadeskyting, med de lidelser dette medfører for dyrene, samt en skjev avskyting. En annen del av overskuddet blir tilført opprustning av gamle koier, setrer og andre boalternativ, som nedlagte boplasser, og nye alternativer, som gapahuker, med en mer primitiv standard. Dermed er dette også et kulturspørsmål. Kan statsråden love at hun skal se ekstra nøye på dette, slik at utmarksinntektene vil bli tilnærmet uforandret?
-1	Jeg takker statsråden for svaret, men kan med én gang si at SV aldri vil akseptere en politikk som går ut på å si opp de folkene som har kvalifikasjoner, og som skal hjelpe dem som trenger kompetanseheving og attføring. Det er nettopp det denne regjeringen har gjort. Jeg tror vi er ved noe av sakens kjerne, ved noe av det som også ble tatt opp i spørrerunden i stad, da statsråden sa at virkelighetsoppfatningen på grasrota i Aetat og i ledelsen er forskjellig. Ja, den er det. Folk som jobber i Aetat, har varslet om dette lenge. De har sagt at de orker ikke mer. De slutter, og noen av dem blir til og med sagt opp. Brukerne har klagd på dette lenge, og sier det er for få folk som kan hjelpe dem. De står i kø og venter i dagevis og timevis og får ikke hjelp. Hvordan har statsråden kunnet konkludere med at det trengs færre folk? Det er det som er konsekvensen av det budsjettet statsråden har lagt fram og anbefalt Stortinget så sterkt å støtte.
-0	Jeg takker for svaret. Jeg er fullstendig klar over problematikken i forhold til Somalia, at det ikke er noe stabilt styre i Somalia. Men det er jo tross alt økonomien som teller. Det er klart at mange av somalierne reiser hjem frivillig, men det er tvangsretur som altså er umulig. Statsråden peker da på at enkelte klanledere, eller krigsherrer, som noen også kaller dem, er til hinder for det. Har det vært et forsøk på å overtale disse klanlederne i forhold til økonomi? I enkelte sammenhenger er det vel mulig, for når disse klanlederne nekter å ta imot mennesker som er tilbakesendt med tvang, er det jo på grunn av økonomi. Er det vurdert, eller kan det vurderes, å gå inn i forhandlinger eksempelvis med lederen i Hawiye, som er den største klanen i Sør-Somalia, eller f.eks. lederen i Somaliland, for eventuelt å bistå gjennom økonomi med prosjekter eller andre tiltak som sørger for at disse klanlederne eller styrende maktene tar tilbake sine egne statsborgere?
-0	Det undrer meg at sosialministeren ennå ikke har klart å ta et standpunkt i denne saken – hvorvidt man ønsker å anke eller vil avfinne seg med den dommen som er avgitt i Oslo Byrett. Mitt neste spørsmål til sosialministeren er todelt: Hvor mye er sosialministeren beredt til å bruke av skattebetalernes penger til å kjøre denne saken videre? Det er det ene. Det andre går på det som det ikke ble svart på i stad: Dersom man velger ikke å anke dommen, at dommen blir stående, vil man da komme med endring i forskriftene slik at også andre firmaer får lov til å bruke sin firmalogo? For det man egentlig gjør, er å innføre et reklameforbud for enkelte bedrifter selv om de ikke bare produserer alkoholholdige drikker. Hoveddelen av vareassortimentet til flere av firmaene som det er snakk om, er nemlig alkoholfrie produkter.
-1	KRL-faget fikk en dårlig start. Faget som skulle være en møteplass for ulike religioner og livssyn og et fag der det skulle skapes dialog, er blitt en plass hvor det er blitt kamp og hvor det er blitt strid. Det er klart at det er veldig uheldig. Det som skjedde etterpå, var at vi gjorde en ny feil, nemlig at vi ikke gikk inn for å gi fullt fritak. Hadde vi gjort det da vi hadde muligheten – og Stortinget har hatt flere muligheter til å endre bestemmelsene, slik at det hadde vært mulig å få fullt fritak, vi har lagt fram forslag flere ganger – tror jeg vi hadde unngått en del av de konfliktene som er knyttet opp til faget, og det hadde vært lettere å utvikle et fag som vi kunne enes om. Så vi har gjort to feil. Det var selve innholdet i faget, og at vi når vi gjorde den feilen, ikke klarte å etablere en ordning med fullt fritak. Men så over til det som er dagens tema, nemlig hvem som skal foreta evalueringen. Jeg er enig med Inge Lønning i at det er ikke grunn til å kritisere statsråden for det som der er gjort. Hadde han gjort det motsatte, hadde han gått imot Forskningsrådets forslag, hadde det vært sterk grunn til å rette politisk kritikk. For jeg synes det ville vært utidig hvis en statsråd overprøvde de faglige råd som kom fra en forskningsinstitusjon. Det som vi kan beklage, er at det var så få som meldte seg til �� gjøre dette arbeidet. Det var så få institusjoner som meldte seg, så en hadde ikke flere å velge i. Jeg tror at uansett når de evalueringsrapportene kommer, vil det skapes tvil om det som står der, nettopp fordi det er bestemte miljøer som har gjort dette. Men det må vi leve med. Vår oppgave blir å forsvare forskningsmiljøene og deres integritet, og si at de er uhildet i sine evalueringer. Når det gjelder knutepunktfunksjonen, synes jeg at det er større grunn til å være kritisk til det som er gjort. Det virker litt kunstig, synes jeg, at man har latt Menighetsfakultetet få ansvar for deler av faget. Det virker nesten som et lite grep. I og med at det også er kommet sterke synspunkter fra ulike miljøer på dette, synes jeg at det var uheldig at Menighetsfakultetet fikk denne knutepunktfunksjonen. Jeg skulle nok ønske at dette hadde vært lagt til statlige høyskoler, som har et vesentlig større ansvar for utdanningen av lærere. Så der burde nok statsråden ha ventet, sett dette i en større sammenheng og ikke gjort dette grepet, som jeg føler er gjort.
-1	Statsråden er opptatt av at vi skal over på løsdrift på de fleste områdene. Det gjelder f.eks. dette med storfe/kyr. Man ønsker også å arbeide mot en målsetting om å komme over på løsdrift innenfor hønse- og kyllingproduksjon osv. Men for pelsdyr er det ikke aktuelt med løsdrift. Hva er årsaken til at pelsdyr er unntatt alle andre målsettinger som Regjeringa har i forhold til løsdrift? Er det dyr som har mindre behov for å gå fritt? Er det det som er årsaken, eller er det andre årsaker til at pelsdyr overhodet ikke er vurdert til å kunne gå fritt, slik som alle andre dyr?
-1	Eg vil berre kome med nokre kommentarar til representanten Borghild Tendens innlegg. Ho etterlyste meir fart i satsinga på miljøteknologi. Det er eit område som eg har engasjert meg mykje i og har brukt ein del tid på, så eg tenkte eg for heilskapen si skuld skulle presentere ein del av dei satsingane som no blir gjort på miljøteknologi. Vi har fått på plass eit eige program som ligg på 300 mill. kr i året i støtte til miljøteknologi. Men det er berre ein liten bit. Viss ein tek med det som skjer i Noregs forskingsråd, med Forskningssenter for miljøvennlig energi, viss ein tek med ei rekkje andre program i Innovasjon Norge, er det på desse områda over 1 mrd. kr. I tillegg kjem alt det som skjer gjennom Enova. Men så har eg lyst til berre å ta opp eit punkt som ein veldig ofte gløymer i samband med å satse på klimavennleg teknologi, i samband med satsing på teknologi for miljøvennleg energi, og det er den satsinga som regjeringa no jobbar med, og som vi håpar på å få tilsutning til i Stortinget, nemleg å oppkapitalisere Statkraft, sånn at Statkraft over ein femårsperiode kan bruke 82 mrd. kr på fornybar energi. Det skapar ein enorm marknad for miljøteknologi og er kanskje eit av dei største lyfta vi kan gjere for å styrkje miljøteknologien og skape ein marknad for miljøteknologi, både ved å jobbe her i landet og ved å jobbe internasjonalt. Der har ein gjennom ein aktiv statleg eigarskap verkeleg teke eit enormt lyft for å fremje miljøteknologi.
-1	Også jeg vil takke for en veldig omfattende og innsiktsfull redegjørelse. Jeg er spesielt glad for at utviklingsministeren var så tydelig på at mye av verdens fattigdom skyldes maktstrukturer, og da er det disse maktstrukturene vi må gjøre noe med. Utviklingspolitikken har blitt en viktig del av utenrikspolitikken. Derfor trengs det grundige debatter, også her i Stortinget. Jeg syns det er bra at utviklingsministeren inviterer det sivile samfunnet og organisasjoner til å komme med innspill. Denne åpenheten trengs for at vi skal kunne mobilisere for en politikk som faktisk vil kunne løfte verdens fattige ut av fattigdommen. Det har vært en debatt forut for denne redegjørelsen. Det har ført til at jeg har fått en erkjennelse. Jeg tror at vi trenger årlige utviklingsmeldinger, slik som Stortinget fikk tidligere. På den måten vil vi kunne løfte opp dette viktige politikkområdet, og det kan få den oppmerksomheten og den behandlingen som er nødvendig. Blant de største utfordringene verden står overfor, også utviklingsmessig, er økende militarisering, opprustning og de klimatiske endringene som er skapt av mennesker. La meg først kommentere militær opprustning, som er drevet fram av det militærindustrielle komplekset. Det koster 20 milliarder kr pr. år å skaffe alle mennesker nok reint vann, mat og grunnskole. 20 milliarder kr er 3 pst. av den rike verdens militærutgifter, der USA står for den største delen. Utdanning av én soldat i rike land koster det samme som å gi skolegang til 10 000 barn i et utviklingsland. NATOs og USAs planer om missilforsvar må kritiseres av mange grunner. Det gjør verden farligere, også i et utviklings- og ressursbruksperspektiv. Utviklingsministeren var inne på og gjorde grundig rede for klimaendringene og klimautfordringene. Det er viktig å ta for seg minst to perspektiv. Det ene er at den rike delen av verden står for det aller meste av utslippene, og må dermed også ta det største ansvaret. Det betyr at vi må ta en betydelig del av kutta som vi er forpliktet til, her heime. En slik atferd vil faktisk utløse et ansvar hos f.eks. Kina. Ved å utvikle teknologi her heime, kan vi overføre teknologi til land som har et rettmessig krav på økonomisk vekst, men en vekst som ikke fører til nye utslipp. Fattige land må gjennom miljøbistand få muligheten til å utvikle rein energi, fordi manglende energi rammer spesielt kvinner, og det hindrer utvikling og fattigdomsreduksjon. Men like viktig som tilgang til ekstra rein energi er hjelp til å utbedre og stå imot de klimaødeleggelsene som vil komme uansett. Uten det vil verden oppleve 400 millioner flere fordrevne klimaflyktninger i 2050. Norsk bistand må bidra til overlevelsesstrategier for menneskene, men også for naturen. Lokale tilpasningsstrategier, f.eks. i Afrika, er avhengig av at naturressursene ikke ødelegges, ved f.eks. bygging av store dammer. Olje for utvikling kan være et minefelt hvis det ikke samtidig utvikles klima- og sivilsamfunnskomponenter. Olje for utvikling må samkjøres med handlingsplanen for miljørettet utviklingsbistand og ikke være et redskap for en maktelite som ufortrødent driver videre med korrupsjon, eller for den saks skyld at StatoilHydro skal kunne få større profitt – apropos neste sak som vi skal debattere. Nesten til slutt vil jeg si noe om utviklinga i Palestina. Med egne øyne har jeg nettopp sett hvordan okkupanten Israels grove brudd på menneskerettigheter og internasjonale avtaler, som bygging av separasjonsmuren, bosettinger, konfiskering av land, fører til at bønder ikke får dyrket jorda si og ikke får solgt varene sine, at barn ikke kommer seg til skolen, og at helsetilbudet blir rasert. Flere internasjonale rapporter dokumenterer akkurat dette. Derfor må vi være tydelige på at 40 års okkupasjon er nok. Okkupasjonen må opphøre, for det er den viktigste forutsetningen for utvikling i Palestina og i dette området. Utviklingsministeren var innom Verdensbanken og sa at det er en gammeldags ordning at USA utpeker lederen i Verdensbanken. Det støtter jeg helt og fullt. Det er slik at ledelsen av denne banken må være utpekt på grunnlag av kompetanse, ikke på grunnlag av nasjonalitet. Det var for øvrig viktige perspektiver utviklingsministeren kom med rundt utviklinga av Verdensbanken.
-0	Jeg mener jeg med autoritet kan påpeke når andre tar feil om hvilket standpunkt jeg har. Det betyr ikke at jeg dermed kan påstå at jeg objektivt sett har rett i mine standpunkter. Men jeg må kunne påpeke når andre tillegger meg standpunkter jeg ikke har. Det er noe annet enn det representanten insinuerte. Når det gjelder bompenger, mener Fremskrittspartiet at bompenger med dagens avgiftsnivå på bil er en dårlig måte å finansiere ytterligere veibygging på. Det er fordi vi har et overskudd i statsfinansene som vi låner ut til Tyskland til f.eks. 1,8 pst rente. Istedenfor å finansiere nye veier i Norge med oljepenger skal vi lånefinansiere dem. Kommunalbanken har finansiert 21 bompengeprosjekt i Norge. 97 pst. av den kapitalen kommer fra utlandet. Gjennomsnittsrenten til norske bompengeprosjekter er på 2,9 pst., som er 1,1 pst. høyere enn det vi får når vi låner ut oljepenger. Det er meningsløs politikk. Om det kamufleres som OPS-prosjekter eller som statlig veibygging, som denne regjeringen holder på med, er det uansett en dårlig måte å finansiere veiene på. Jeg er sikker på at den blå regjeringen skal bygge flere veier enn dagens regjering.
-0	Bare siden denne interpellasjonen ble skrevet, har det skjedd mye i Afghanistan og i nabolaget, og i holdningene til viktige allierte. Formålet med interpellasjonen er å engasjere Stortinget i en bred diskusjon om Afghanistan, og ikke minst høre hvordan både utenriksminister og forsvarsminister vurderer situasjonen. Vi har tidligere hatt gode Afghanistan-debatter i Stortinget, og vi har oppnådd enighet om det meste. Men Afghanistan er i endring, og vi må hele tiden vurdere om det vi holder på med, er effektivt og gir resultater. Norsk politikk i forhold til Afghanistan løser ikke alene konflikten. Men Norge deltar aktivt – militært og sivilt. Da er det viktig å forankre politikken i Stortinget og i folket, og søke sammen med nære allierte og finne frem til hva som faktisk virker. Mitt utgangspunkt er et presidentvalg som ikke gikk etter oppskriften. Selv om vi velger ikke å sammenlikne med egne valg, var det alt annet enn godt. Men omsider fikk vi et resultat, og den sittende president fortsetter. Så er det korrupsjonen, som ikke synes å bli mindre, og den får stadig ny næring med store midler som er i omløp i et land som i utgangspunktet er svært fattig. Dernest er det en sikkerhetssituasjon som i deler av Afghanistan langt fra er under kontroll, som skaper utrygghet for den vanlige afghaner, som vanskeliggjør bistandsarbeid, og som nødvendiggjør en stor internasjonal militær tilstedeværelse. Jeg er opptatt av at vi ikke kun ser på Afghanistan isolert, men ser på hele regionen og på forhold som henger sammen, det være seg Kashmir-konflikten, uavklarte grensespørsmål, Talibans treningsleirer i Pakistan – det mangler ikke temaer. Jeg velger i denne interpellasjonen å se på de mer interne spørsmål i Afghanistan, og på hvordan de landene som er engasjert, opptrer. Når vi diskuterer Afghanistan, vil jeg også få frem at bildet er mangfoldig. Det er lysglimt. Det er eksempler på utviklingsarbeid som nytter. Det er håp blant jenter som får skolegang. Det ligger muligheter for økonomisk vekst, med nye veier og bedre telekommunikasjon. La oss også fremheve det som fungerer! Men viktigere er det å endre det som ikke fungerer, og det er det jeg ønsker å utfordre på i dag. Hvilken strategi velger Norge? Hva mener utenriksministeren og forsvarsministeren er veien fremover? Én ting er at våre penger ikke alltid når frem til det de var tiltenkt – alvorligere er det at vi sender ut norske soldater og sivile for å gjøre en jobb i et land der de mest fundamentale retts- og demokratiprinsipper ikke er til stede. Like alvorlig er det jeg vil kalle sviket fra det internasjonale samfunn mot det afghanske folk hvis man ikke skaper orden – orden i form av et kompetent styre i Kabul og i form av en koordinert internasjonal innsats, som er effektiv militært og sivilt, og som fremmer sikkerhet og utvikling for lokalbefolkningen. Nå synes det som om det begynner å bli enighet om noen punkter. Militært er det foreslått å prioritere sikkerheten for den vanlige afghaner fremfor å lete etter Taliban. Manglende sikkerhet medfører mistillit til og frustrasjon over både regjeringen i Kabul og de internasjonale styrkene. En slik omlegging krever imidlertid at alle allierte slutter opp om den, og at de er villige til å gjøre de endringer som er nødvendige for å få dette til. Svært ulike engasjementsregler og svært ulik tilnærming til arbeidet i Afghanistan fra ulike lands styrker er skadelig. Visse forskjeller må nok aksepteres, men de må ikke lage vansker for den vedtatte strategi. Det er et mål å gjøre den afghanske nasjonale hær i stand til å avløse internasjonale styrker, men veien frem synes lang. Det er et problem at ikke alle afghanere føler at dette er deres hær, noe som igjen henger sammen med at ikke alle som oppholder seg i det vi i dag kaller Afghanistan, har en følelse av at Afghanistan er deres land. Når det gjelder den sivile utvikling, er bildet blandet. Men det preges for mye av korrupsjon og av manglende sikkerhet. Nå er vi i en situasjon hvor man har en svekket president, som følge av bl.a. valget. Vi har derfor anledning til å presse. Men presses Karzai for mye, taper han ansikt – han kan miste innflytelse på hjemmebane. Så dette er komplisert. Men vi forventer resultater, og her må alle være tydelige. Et press utenfra skal ikke handle om å påtvinge det afghanske folk en agenda som de ikke er en del av. Men det må også være vår oppgave å se den frustrasjon som mange afghanere nå selv føler over egne myndigheter, som ikke synes å ivareta deres grunnleggende interesser. Derfor kommer det nå viktige beskjeder fra USA og fra andre om at vi må se endring når det gjelder hvordan regjeringen i Kabul håndterer utfordringene. Nederland har truet med å holde igjen bevilgninger. Det er viktig at de allierte nå presser sammen, og ikke etterlater noen tvil i Kabul om hvilke endringer som må skje. Hvis Norge og andre land blir oppfattet som at vi støtter opp under et korrupt styre som ikke leverer, har vi tapt. Da nytter det ikke – uansett hvor mange soldater vi setter inn, eller hvor mye penger vi bruker. Et partnerskap med Afghanistans president og regjering forutsetter at vi har de samme mål, og arbeider for de samme verdier. Men det er også en grunnleggende erkjennelse at endringer i Afghanistan må ønskes – og drives frem – av afghanere. Vi kan bare gi støtte. Vi kan aldri påtvinge en utvikling som ikke er ønsket. Det er ikke bare i Oslo eller i København man venter på Obama. Også Afghanistan venter på at Obama skal tilkjennegi hva som vil være USAs strategi for Afghanistan. Den nøling vi nå ser – og mer eller mindre kontrollerte utspill i ulike retninger – skaper usikkerhet, og det er det siste vi trenger. Det kan være klokt å endre kurs og justere strategien, militært og sivilt. Overfor de krefter vi skal bekjempe i Afghanistan, er det viktig at vi fremstår med en klar og tydelig visjon for engasjementet. Alt annet undergraver arbeidet. For å sette det på spissen: President Bush var en president som handlet først og stilte spørsmål etterpå. I Obama har vi en president som stiller alle de rette spørsmålene, men ikke handler. Dette setter både oss og afghanerne i et dilemma. I den grad det nytter, bør Norges budskap til USA være at vi forventer avklaring om strategi – og beskjed om strategi er enda viktigere enn antall ekstra soldater. Men med en klar strategi, som inkluderer større grad av sikkerhet for den afghanske befolkning, vil ekstra soldater kunne gjøre en forskjell – alt henger sammen med alt. Flere soldater må komme, hvis det er en klar strategi, og en klar strategi inkluderer og forutsetter en partner i Kabul som vi stoler på, og som vi kan jobbe sammen med. Å bistå Afghanistan med utvikling har vært en del av norsk strategi fra første dag. Afghanistan er i dag blant de største mottakere av norske og internasjonale overføringer. Resultatene har ikke stått i forhold til midlene som er brukt, men det er gode historier å fortelle og gode eksempler å trekke frem. Jeg ønsker å trekke frem noe som ser ut til å virke mange steder på landsbygda i Afghanistan. Det er å gi direkte pengestøtte til landsbyer, der lokale ledere tar ansvar for pengene. Så må disse sikre at landsbyen får f.eks. vann, elektrisitet, skole eller helsestasjon. Kutt ut mellommenn – lokale og utenlandske! Det betyr kutt i administrasjonen og at vi fjerner grunnlaget for korrupsjon på et høyere nivå. La landsbyene prioritere! La dem se at utviklingen kommer dem til gode! La dem få eierskap til den lokale skolen, som de har bygget selv! Noen ganger er det enkle ofte det beste. Dette gjør en forskjell i folks liv og bringer dem vekk fra Taliban. Vi så noe av det samme under gjenoppbyggingsarbeidet etter tsunamikatastrofen. De prosjektene som var mest vellykkede, var de som gav pengestøtte direkte til de skadelidende, som så tok ansvar for å bygge opp hjem eller skaffe en ny fiskebåt. I en normalsituasjon forventer vi at alle mennesker klarer å ordne slike oppgaver. Hvorfor skal ikke også menneskene i Afghanistan kunne ta det ansvaret? Hvorfor skal de settes til side mens alle tjenester blir levert? Det handler om å ta mennesker på alvor og bruke de ressurser som faktisk er der. Det viser seg at Taliban vegrer seg mer for å angripe en skole som er bygget lokalt av lokale innbyggere. De mest ekstreme i Taliban tar ikke den type hensyn, men noen gjør det. En grunnleggende utfordring, også for den type utvikling, er mangel på lese- og skriveferdigheter, og det betyr at ethvert engasjement i Afghanistan er langvarig i sin karakter. Men ethvert engasjement må forsvares og ethvert engasjement må vise resultater.
-0	Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til arbeids- og inkluderingsministeren: «Søndag 24. februar d.å. omtalte Aftenposten Sivilombudsmannens rapport om hvordan en rekke funksjonshemmede og psykisk syke opplever sitt forhold til NAV. I rapporten ble det avdekket at saksbehandlere manglet elementær kunnskap om brukernes behov og muligheter, samt at saksbehandlere hadde forutinntatte holdninger om hvordan brukernes helseproblemer innvirket på behov og muligheter. Hva vil statsråden foreta seg for at saksbehandlerne kan sikres elementær kompetanse, slik at brukerne blir møtt på en verdig måte?»
-1	Jeg har to spørsmål på kort tid, så jeg stiller det ene veldig enkelt til statsråd Tord Lien: Hvordan vil statsråd Tord Lien i sin kommunikasjon med oljeselskapene klare å unngå at de tror det finnes en mulighet for omkamp på spørsmålet om områdeløsning «innen 2022» og «snarest mulig»? Hvordan vil Tord Lien gjøre det? Det andre spørsmålet er: Jeg er helt enig med både Marit Arnstad og Ola Elvestuen som sier at vi ikke kunne gjort dette på et senere tidspunkt, for det er jo nettopp nå vi legger følgende føring: «Komiteen ber regjeringen så raskt som mulig legge fram en faglig vurdering fra Oljedirektoratet om hvor raskt kabelforbindelse mellom feltene Krog, Grieg, Aasen og Sverdrup kan etableres, eventuelt om det er mulig å etablere denne allerede fra produksjonsstart». Det ville vært umulig å stille det kravet om ett år, men det er mulig å stille det kravet nå. Så spørsmålet mitt er i forlengelsen av det som Kjell Ingolf Ropstad sa: Hvor raskt – og hvilken tidsplan ser Tord Lien for seg at han skal ha når det gjelder ODs utredning, og vurdering, av kabelforbindelse?
-1	Vi har kunnet lese i innstillingen at regjeringspartienes representanter viser til regjeringens utredning av lovfestet rett til heldøgns pleie og omsorg. Det er en utredning mange har stusset litt over, både fordi det er særs uklart hva slags modell man ser for seg, og fordi det er en tydelig lovfestet rett til heldøgns pleie og omsorg i dagens lovverk. SV har sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet fremmet et forslag i innstillingen som regjeringspartiene har valgt å gå imot, et forslag der vi ber om å klargjøre overfor kommunene at det faktisk eksisterer en slik rett, slik at denne utredningen ikke skal skape forvirring rundt dette. Derfor vil jeg gjerne høre regjeringspartienes begrunnelse for at de oppmuntrer til utredning av en rett som finnes, og ikke vil være med på å klargjøre overfor kommunene at denne retten gjelder i dag.
-0	De representantene som har hatt ordet, vil være kjent med hva som er mitt konstitusjonelle ansvar, det er eierskapsforvaltningen av Statoil. Og jeg har forventninger til at Statoil tar samfunnsansvar, bærekraft, miljø og klimautfordringer på alvor i sin virksomhet og gjør vurderinger rundt disse temaene i de beslutningene de fatter på et overordnet plan. Det gjelder i og for seg også på andre felt, som etikk, som vel må kunne sies å være en del av samfunnsansvaret – som jeg har sagt flere ganger her allerede, jeg tror det var representanten Eidsvoll Holmås som utfordret meg på det. Så har jeg prøvd å ligge på en prinsipiell linje her, men jeg finner allikevel grunn til å gjenta det jeg sa i stad: Reduserer man i perioden 2014–2050 bruken av gass fra halvparten av verdens energiforsyning, som tilfellet er i dag, til en fjerdedel, er det plass til nesten all oljen, også innenfor rammen av togradersmålet. Så er spørsmålet: Kan vi? Ja, Stortinget er suverent, så Stortinget kan vedta hva man vil, men det vil være et brudd på et prinsipp som har vært gjeldende i dette hus i mange tiår, og som har tjent norske skattebetalere svært godt i denne perioden. Og jeg finner igjen grunn til å minne om det enorme eierskapet den norske stat har, og hvor viktig det er for disse verdiene at dette eierskapet forvaltes godt. Det mente den rød-grønne regjeringen var viktig, og det mener også Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen er viktig. Jeg er glad for at de hovedlinjene også har oppslutning fra flertallet i salen fortsatt.
-1	Det er ganske ubehagelig å høre Siv Jensen stå her og si at det vi siterer, er galt. Det er ganske ubehagelig når vi leser ordrett fra programmet, og vi leser ordrett fra merknader i budsjettinnstillingen. Det er klart at dette er korrekte sitater. De er skrevet av og satt inn i den sammenhengen som de er. Det overrasker meg. Jeg blir nesten uvel når de holder på med at dette ikke er korrekt, dette er feil, dette er ikke engang sitert. Jo, dette er riktig sitert. Det er dette Fremskrittspartiet har ment. Så sier jeg: Flott, Fremskrittspartiet har endret standpunkt. Det sa jeg i stad, og som det gode mennesket jeg er, velger jeg å tro at de har endret standpunkt, at dette ikke er noen form for opportunisme. Det gjør jo at trykket framover kan bli enda større på disse spørsmålene. Det er mitt utgangspunkt. Men slutt med å si at vi siterer feil når vi leser opp fra teksten som de selv har skrevet. Så registrerer jeg Bent Høies analyse av årsaken til disse problemene, at det på arbeidstakersiden er konflikter mellom ulike arbeidstakerorganisasjoner. Jeg vet ikke om det er riktig, og jeg er litt usikker på om analysen er så enkel som Bent Høie sa. Men det som har skjedd – og det overrasker meg at det ikke er registrert – er at Likelønnskommisjonens påvisning av de problemene de reiser, var en del av tariffoppgjøret. Det er kommet inn i tariffoppgjøret, og partene i statsoppgjøret er enige om en protokolltilførsel, og enige om at dette arbeidet skal starte. Det er jo det faktiske forhold, og det er første gang det skjer. Så kan jeg si om dem som regjerte i forrige fireårsperiode, at de klarte ikke å starte en slik prosess. Det som skjer nå, er at vi er i gang med prosessen, og jeg føler meg rimelig trygg på at vi her får en utvikling. Det kan ikke være noen tvil om at skal det skje et eller annet, skal vi få til en løsning, må det skje i tariffoppgjørene. Hvis vi får inn en pott, slik som vi har programfestet – vi har sagt at det trengs en likelønnspott – føler jeg meg rimelig trygg på at tariffoppgjørene framover vil finne en løsning, og at vi vil starte på den veien og den prosessen som vil lede fram til at disse forskjellene som er etablert over en lang periode, vil bli borte og utjevnet.
-0	Av og til blir det sånn at ein høyrer kva som blir sagt, men ein høyrer det ikkje likevel – som representanten Henriksen som seier at Framstegspartiet har vilje, men ikkje vil gjera noko med det. Det har ikkje eg sagt. Eg seier at vi er positive til at dei som jobbar ufrivillig deltid, skal få lov til å jobba meir, men vi ønsker ikkje å gi dei falske forhåpningar ved ikkje å gå grundig nok gjennom noko før vi gjennomfører det – så enkelt, men litt respekt for at vi har tru på det. Andre har tru på å ta ei avgjersle forferdeleg fort, som kanskje ikkje er det beste. Den respekten ønsker eg å få, og eg har ikkje tenkt å stå her og skremma, som enkelte andre representantar gjer. Vi har òg gått inn for ein del tiltak mot sosial dumping, faktisk 19 av 24, men vi har òg andre løysingar som ikkje har fått støtte. Det må vi òg respektera – sånn er politikken – utan at det skal bli sabla ned for det det ikkje er verdt, for å seia det sånn. Så må eg svara på lite grann som ein ikkje heilt forstår, trur eg. Eg òg har vore i arbeidslivet, berre for å ha sagt det, og det er eg veldig glad for. Når det gjeld vikariat, sjukefråvær eller permisjon/svangerskapspermisjon, er det faktisk sånn der ute at ein ikkje alltid får eit namn på blokka – at denne personen skal gå for den og den personen. Ein får ikkje søkarar, og kva gjer ein då? Jo, ein lever frå veke til veke for å få personar inn i dei vaktene. Då blir det ein heilt annan situasjon, og det er den eg er ute etter: Dei må sjekka og finna ut av dette her, sånn at vi gjer det på rett måte, og at vi ikkje blir mange fleire på jobb når han som har vore ute i permisjon, er tilbake. Og då er det økonomien igjen – som få har sagt noko om, men den er eg faktisk litt opptatt av. Arbeidsgivarar har ein økonomi for at dei skal ha ein arbeidsplass. Så vil eg seia: Jo, nokre seier at ein pliktar å ta dei vaktene som arbeidsgivar tilbyr. Ja, det vil stort sett vera helg, natt og kveld. Sosial arbeidsmiljødumping blir det nærmast då, viss ein skal gå på akkord med seg sjølv og ta dei vaktene som er igjen utanom dagvaktene. Det har vi sett, vi som har vore i arbeidslivet. Så til Trettebergstuen som nemnde ei som heitte Rita, som gjekk i 70 pst. stilling, og ikkje fekk ferie. Ja, då har arbeidsgivar forsømt seg. Det er jo snakk om at har ein ei 70 pst. stilling, kjem ein òg inn under ferieloven, ein er innanfor ein hovudtariffavtale, og ein er omfatta av ein arbeidsmiljølov. Ein skal stå på ferieplanen til arbeidsplassen på lik linje med alle andre enten ein har ei 13 pst. eller 100 pst. stilling. Så enkelt er det.
-0	Jeg skal få stille den ærede helseminister følgende spørsmål: «Norsk Sykepleierforbund har henstilt til sine medlemmer i sykehus og sykehjem å nekte planlagt overtid. Om dette blir fulgt opp av sykepleierne står vi foran en alvorlig situasjon i helse- og omsorgsvesenet. Hva vil statsråden foreta seg i denne anledning?»
-0	Etter å ha hørt på denne debatten skulle man tro at enkelte i Arbeiderpartiet og Senterpartiet var i opposisjon, for det er stort sett bare statsråden og Myrli som har vært fornøyd med regjeringens satsing på veisektoren. Da jeg hørte på Senterpartiets finanspolitiske talsmann, som var her oppe, lurte jeg på hva slags parti han egentlig representerte, for det var mer kritikk mot regjeringens finanspolitikk enn det var skryt av regjeringens politikk. Men nå er det jo sånn at han vel også er kjent for å være i opposisjon mot regjeringen. Steinar Gullvåg fortalte oss om den fantastiske veistandarden i Vestfold. Hvis Steinar Gullvåg ønsker å ha et glansbilde på veibyggingen til Arbeiderpartiet, er kanskje Vestfold et passe fylke, på størrelse med Mo i Rana. Men selv den størrelsen klarer man ikke å levere en ordentlig veistandard på. Jeg synes ikke det er rare greiene man kommer med. Jeg hadde jo håpet at ambisjonsnivået til Arbeiderpartiet var litt høyere enn å løse veiproblemene i et fylke på størrelse med en kommune i Norge. Men selv det klarer man altså ikke. I valgkampen fortalte en tidligere statsråd fra Senterpartiet at det skulle lukte asfalt i hele Norge. Nå har jeg kjørt mye omkring i Nordland og luktet og luktet, (munterhet i salen) men det er altså ikke mye asfalt å lukte der. Jeg vet ikke om de har glemt hvordan man gjør de greiene der. Janne Sjelmo Nordås fra Senterpartiet var så «utålmodig», fortalte hun. Jeg vil anbefale henne å lære seg én ting, og det er tålmodighet. For med denne regjeringen må man nemlig ha en masse tålmodighet. Jeg har ikke den tålmodigheten som Janne Sjelmo Nordås har. Når man ser på dødstallene i hennes eget fylke, og i hennes egen nabokommune, som stadig setter nye rekorder, hadde ikke jeg hatt samvittighet til å ha den tålmodigheten. Det ble sagt her oppe fra de rød-grønne at man har politisk vilje – sterk politisk vilje, tror jeg det ble sagt – til å bygge veier i dette landet. Problemet er at det er ikke politisk vilje som bygger veier, det er penger over budsjettet. Og det er jo det som mangler. Det ble sagt her at Fremskrittspartiet var imot bompenger, og derfor ble det ikke bygd noen veier her. Skal man dra det videre, kan man kjøre til Sverige og se. Der skulle man ikke tro det var en eneste vei, men der har man altså bygd vei på vei uten bompenger. Så det er mulig, men man må ha vilje, og vilje til å bruke budsjettene for å gjøre det. Det har ikke den rød-grønne regjeringen.
-0	Jeg har den glede å presentere et representantforslag fra representantene Øyvind Korsberg, Kenneth Svendsen, Åge Starheim, Arne Sortevik, Bård Hoksrud og meg selv om en konsekvensutredning av kystriksveiene i Finnmark, Troms, Nordland og Sogn og Fjordane.
-0	Jeg kunne godt tenke meg å høre om statsråden mener at Q-meieriene og Synnøve Finden har en positiv funksjon i meierimarkedet, eller om det bare er Tine for alle pengene, at det er Tine som skal være den store drivkraften i meierimarkedet. I tillegg kunne jeg godt tenke meg å spørre melkebonden Riis-Johansen om han mener at bøndene også kan være tjent med at det kan være flere aktører som ønsker å være avtaker av de produktene som bøndene produserer, eller om bøndene er tjent med en monopoltilstand hvor det bare er én aktør som er interessert i produktene deres. Det kunne være interessant å høre hvilket syn landbruksministeren og melkebonden Riis-Johansen har på det.
-1	Før regjeringen kom med mer penger til barnevernet, ropte Høyre på mer penger til barnevernet. Etter at regjeringen kom med mer penger til barnevernet, sier Høyre at penger ikke spiller noen rolle. Jeg synes det er en i overkant – la meg si – åpenbart tilfeldig tilnærming til et viktig politisk felt. Det trengs både penger og systemendring i barnevernet, og det er igjen verdt å minne om – selv om det er sagt mange ganger i denne sal – at det systemet vi har i dag, og som ifølge representanten Hofstad Helleland har ført til at vi har for mye barnevernsbyråkrati, ble foreslått av den forrige regjeringen Høyre satt i. Vi har gjentatte ganger sagt at vi er åpne for å gjøre endringer i organiseringen av barnevernet. Det jobber statsråd Inga Marte Thorkildsen og regjeringen med. Jeg ser fram til det – og jeg tror det er nødvendig å gjøre endringer – men det er altså ikke sånn at det er denne regjeringen som har laget det systemet som representanten her kritiserer.
-0	Det er et hovedmål for regjeringens økonomiske politikk å styrke vekstevnen i norsk økonomi. Skattesystemet er vesentlig for hvor effektivt samfunnets ressurser benyttes. Regjeringen vil redusere det samlede skatte- og avgiftsnivået og prioritere lettelser som kan bidra til vekst og fremtidig velferd. Selskapsskatten er av OECD rangert som mest skadelig for økonomisk vekst, etterfulgt av skatt på personlig inntekt. Å redusere disse skattene, slik regjeringspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti er enige om, er derfor bra for vekstevnen i norsk økonomi. Budsjettforliket innebærer at samlede skatter og avgifter reduseres med godt og vel 7 mrd. kr påløpt i 2014. Disse lettelsene vil gi større frihet til enkeltpersoner, familier, er bra for næringslivet, norsk eierskap, arbeidsplasser og velferd. Skattesatsen på alminnelig inntekt reduseres til 27 pst., ikke bare for selskaper, men også for lønnsmottakere. Formuesskatten reduseres ved at satsen settes ned og bunnfradraget økes, og arveavgiften fjernes. Vi beskytter skatteinntektene mot skatteplanlegging fra flernasjonale selskap ved å begrense fradraget for gjeldsrenter mellom nærstående selskap. Lavere skattesatser på alminnelig inntekt og formue vil stimulere til arbeid, sparing og investeringer. De vil ha dynamiske virkninger i økonomien. Vi får tilbake noe av skattelettelsen ved at høyere vekst gir høyere skatteinngang. Mellom 10 og 30 pst. av de nevnte skattelettelsene anslås over tid å finne veien tilbake som økte inntekter for det offentlige. I lys av den internasjonale utviklingen må vi forvente behov for endringer i selskapsbeskatningen utover det regjeringen nå iverksetter. Scheel-utvalget skal utrede dette. I utvalgets opprinnelig mandat ble det forutsatt at forslagene skulle være provenynøytrale. Jeg har bedt utvalget vurdere samlede forslag som gir netto lettelser. Opposisjonen setter gjerne vekstfremmende skattelettelser opp mot fordeling og velferd. Jeg mener det er et for snevert perspektiv. Brede skattereduksjoner som stimulerer til sparing, investering og arbeid, har positive virkninger for norsk økonomi og for husholdningene. Den viktigste strategien for å hindre lav inntekt over tid er å sikre høy sysselsetting og robust finansiering av velferdsgodene. Arveavgiften er en urettferdig og unødvendig skatt, som gir forholdsvis lite proveny. Den rammer familieeide bedrifter, men også i høyeste grad helt vanlige mennesker som arver sine foreldre. Mange tilpasser seg arveavgiften. Den rammer derfor skjevt. Fjerningen av arveavgiften er derfor klokt for å ivareta vanlige folks respekt for skatte- og avgiftspolitikken i Norge. Det har vært en del oppmerksomhet om at endringene i inntektsbeskatningen som følge av at arveavgiften fjernes, kan være en ulempe for bøndene. Utslagene for bøndene må ses i sammenheng med at vi i utgangspunktet har mange gunstige skatteregler for landbruket. Noen av disse gunstige reglene får mindre betydning når arveavgiften faller bort. Regjeringen vil komme tilbake til dette i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2014. Skattelettelser er ikke noe politikere gir, men det er folk og bedrifters egne penger vi lar være å ta. Det er enighet i denne salen om et skattefinansiert velferdssamfunn hvor alle bidrar til fellesskapet. Samtidig er vi som politikere forpliktet til å forvalte andre menneskers penger på en best mulig måte. Derfor må vi ha et sterkt fokus på effektivisering, forenkling og avbyråkratisering. Denne regjeringen jobber hver eneste dag med disse spørsmålene. Det er et meget solid skatte- og avgiftsopplegg for 2014 som regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre har blitt enige om. Det lover godt for kommende samarbeid. Regjeringen vil redusere det samlede skattenivået ytterligere og prioritere vekstfremmende skattelettelser. Det vil, sammen med regjeringens øvrige tiltak for å bedre rammebetingelsene for næringslivet, bidra til sysselsetting, arbeidsplasser og nødvendige skatteinntekter. Arbeid og solide offentlige finanser er avgjørende for god fordeling og fremtidig velferd for alle. Regjeringen vil gjøre de riktige prioriteringene som gir folk svar på de utfordringene de har i hverdagen. Vi prioriterer helse, kunnskap, samferdsel og politi fremfor litt mer til alt. Denne regjeringen vil skape fremtidens Norge. Da må vi legge til rette for vekst, velferd og valgfrihet.
-0	Jeg er glad for det svaret statsministeren nå gav. Jeg vil gjerne følge opp med å si at det vel er viktig at de politiske organer i NATO tar seg av de politiske spørsmål, mens det rent militære om hvorledes de politiske målsettinger skal oppnås, i større grad gjennomføres av de fagmilitære, og at politikere lar være å ha bastante meninger om hvilke typer våpen og styrker som bør benyttes for å nå en politisk målsetting. Det har kanskje vært litt for stor innblanding fra de politiske organer i hvilken bro som skal bombes, og hvilken som ikke skal bombes. Jeg vil spørre statsministeren om han er enig i denne arbeidsfordelingen, og om Norges regjering vil arbeide innad i NATOs politiske organer med noe klarere mandat og målsetting for militære aksjoner. Er målsettingen å bringe Milosovic-regimet ned? Er målsettingen å avvæpne Serbia? Er målsettingen å ødelegge slagkraften til den serbiske hær? Er statsministeren enig i at det kanskje er behov for noe klarere målsettinger for hvilket oppdrag de militære styrker har?
-0	Nei, er svaret på det siste spørsmålet. Vi er overtydde om at vår politikk vil redde busetjinga langs kysten, for fiskebåtane og fiskebruka må liggje langs kysten. Fiskeressursane er langs kysten eller langt til havs, så den saka er grei. Det vi ønskjer, er ei næring som er lønsam, og som kan drive Noreg og norsk fiskerinæring framover. Det kan vi gjere ved at vi løyser litt på snippen. Det merkelege er jo at Arbeidarpartiet ikkje har blitt einig seg imellom. Det kan dei ikkje ha blitt, og så skal ein utgreie og utgreie. Dei gongene då vi tok eit par sjansar på å gjere noko, og så kjørte i gang – det var jo Arbeidarpartiet ekspert på i sin tidlege ungdom, men dei har tydelegvis gløymt det no. No skal dei utgreie, men det er truleg av intern hygiene, fordi ein ikkje har blitt einig om eigen fiskeripolitikk.
-0	Utbyggingen av Snøhvit er starten på en ny epoke for norsk petroleumsvirksomhet. Snøhvit-prosjektet er det første storskala LNG-prosjektet i Norge, noe som vil gi norsk industri og petroleumsvirksomhet både nye utfordringer og ikke minst muligheter for å tilegne seg kompetanse på dette nye og interessante området. Det som imidlertid er det mest interessante med dette prosjektet, er at satsingen på LNG åpner helt nye markeder for norsk gass, markeder som vi fra før av ikke har hatt tilgang til. Gass fra vår sokkel har inntil nå i stor grad vært solgt til de europeiske land, og vært distribuert gjennom rørledninger til kontinentet. LNG-gassen, som etter nedkjøling er i flytende form, vil bli distribuert av spesialskip, og kan derfor – i likhet med oljelaster – i prinsippet bli skipet hvor som helst. Norsk gass kan nå selges og distribueres til store deler av verden, og dette åpner for enorme muligheter for Norge som gassnasjon i fremtiden. Samtidig vet vi at etterspørselen etter LNG er økende på verdensmarkedet, noe som også gjør dette prosjektet økonomisk robust. Store deler av gassen fra Snøhvit-feltet er allerede solgt på såkalte «take or pay»-kontrakter til USA, og det er nettopp USA-markedet, med sitt vekstpotensial, som kan bli et interessant marked for norsk LNG-gass. Gassforbruket i USA er økende. Dette må i større grad enn tidligere dekkes av import, og her er selvfølgelig LNG interessant. Også det spanske markedet vil ta noe av Snøhvit-gassen, da det spanske elektrisitetsselskapet Iberdrola har forpliktet seg til leveranser i 20 år, med muligheter til forlengelse. I tillegg til dette vil Gaz de France og TotalFinaElf, som selv er med i prosjektet, ta ut sine volumer til eget forbruk. På bakgrunn av dette ser det ut til at Snøhvit-prosjektet får god avsetning på gassen i et voksende marked. Det kreves imidlertid en del energi for å få nedkjølt denne gassen til minus 163 grader for å få den flytende. Det er derfor planlagt å bygge et gasskraftverk – eller et energianlegg – for å få kraft til denne prosessen. Dette har selvfølgelig medført en del støy rundt prosjektet, og protestindustrien har som vanlig deltatt med høyt volum. Og som sedvanlig: Jo dårligere sak de har, jo mer støy lager de. Det har vært vurdert såkalt elektrifisering av anlegget, og dette vil i praksis si at anlegget skulle hente kraft fra land. Jeg er tilfreds med at både departementet og komiteen har gått bort fra en slik løsning, og årsaken er åpenbar: Det er fra før av mangel på kraft i innenlandsmarkedet, og dette medfører import av både sterkt forurensende kullkraft og kjernekraft i perioder. En eventuell elektrifisering ville jo forsterket behovet for import, noe som også bekreftes i brev fra statsråden til komiteen. Det planlagte gasskraftverket er derfor den åpenbart beste løsningen for å fremskaffe kraft til Snøhvit-prosjektet. Statsrådens konklusjon når det gjelder gasskraftverket, som jeg for øvrig er helt enig i, er egentlig litt overraskende, da han i gasskraftsakene generelt finner på de utroligste krumspring for å stoppe eller utsette disse. Det er for meg komplett ubegripelig å se noen forskjell på kraft som skal benyttes i Snøhvit-prosjektet, og kraft som brukes ellers i samfunnet. Begge deler vil medføre økt import, all den tid man ikke øker produksjonen. Og til tross for kostnadskrevende enøktiltak og andre dyre luftslott for å endre forbruket kan man slå fast at etterspørselen etter kraft i det norske markedet bare øker.
-0	Først vil jeg fremme det forslaget som Fremskrittspartiet og Høyre har, slik at det er gjort. Dokument 8:24 for 2010–2011, som omhandler bøndenes driftsmuligheter og muligheter til å forbedre disse, samt å styrke den private eiendomsretten, er saker som undertegnede og Fremskrittspartiet har hatt stor interesse for i mange år. Jeg tror ikke det er noe annet parti som har hatt disse sakene oppe flere ganger, og derfor tror jeg heller ikke noe annet parti står nærmere bøndenes interesser på disse områdene enn nettopp det Fremskrittspartiet gjør. Situasjonen for det norske landbruk og norske bønder har vel aldri vært dårligere enn nå, på tross av en rød-grønn regjering og en statsråd fra Senterpartiet som sier at de vil ivareta bøndenes interesser. Aldri har så få vært aktive bønder, dvs. som tar ut sin hovedinntekt fra gårdsbruket. Av dem som mottar produksjonstilskudd, som i dag er på ca. 45 000 kr, har kun ca. 12–13 pst. gården som sin hovedinntektskilde, dvs. 90 pst. av sine samlede inntekter. Apropos – dette tallet har vært stadig synkende, og gårdbrukere som gir opp, er det hver dag, selv om antallet er mindre nå enn tidligere. Dette er jo heller ikke noe rart, da det er stadig færre som kan slutte. Svært mye av den dyrkede jorda er i dag leid ut, dvs. ca. 40 pst. av all dyrket jord er leiejord. Fremskrittspartiet ser ingen betenkeligheter med dette når det er en frivillig avtale mellom eier og bruker. Mer skepsis er det når det gjelder framleie av denne jorda. Fremskrittspartiet er redd for at eiers råderett da blir, eller kan bli, forringet. Noe man ellers kan merke seg, er at mye av jorda også er blitt solgt til andre gårder. På 30 år har gårdsbrukene i gjennomsnitt blitt tre ganger så store, og f.eks. kjøttproduksjonen per årsverk er femdoblet. Dette sier noe om hvordan norsk landbruk har blitt forandret de siste årene. Norsk landbruk og alle dets særreguleringer er en hemsko for en sunn og fornuftig utvikling av norsk landbruk. Mens det tidligere var en fordel å være odelsjente eller odelsgutt, er dette nå ikke fullt så gjevt. Ungdommens muligheter til andre spennende yrker er kjempestore, og man har ikke lyst til å jobbe så mye som forrige generasjon gjorde, ofte uten noen nevneverdig form for fritid. Man ønsker også en inntekt som er basert på det man produserer, og mindre på overføringer fra staten. På midten av 1970-tallet utgjorde tilskuddene ca. 50 pst. av gårdens inntekter. I dag er de statlige overføringer mer enn det bonden tar ut i inntekt. Dette bør være til stor ettertanke for de politiske partier som ønsker å regulere alt og gjøre den aktive, dyktige bonden avhengig av statens gavmildhet. Fremskrittspartiet ønsker å gjøre bonden fri fra de norske særreguleringer, som f.eks. makspris på en eiendom. I rettferdighetens navn må vi si at de er blitt noe bedre, men det gjenstår svært mye. I dag fungerer det slik at når kjøper og selger er blitt enige om en pris, og den er over 1,5 mill. kr, skal denne godkjennes av myndighetene. Hvor finner man slike bestemmelser ellers i samfunnet? Du kan investere i hvilken som helst annen næring, eller kjøpe deg hus, hytte, leilighet, etc. uten at myndighetene bryr seg, så lenge du betaler de avgifter som er forbundet med kjøpet. Men vil du her foreta ditt livs investering, og prisen på gården er over 1,5 mill. kr, ja da kan myndighetene stoppe denne frivillige handelen på grunn av for høy pris i forhold til gårdens avkastning. Kanskje ser kjøperen andre og nye muligheter for inntekt som rettferdiggjør handelen, men det tar ikke myndighetene noe hensyn til. Dermed er det ikke noe rart at det er ca. 35 000 landbrukseiendommer som står tomme, men hvor eierne kan tenke seg å selge hvis de får den prisen de ønsker. Jeg tror ikke noen vil selge for en slikk og ingenting det som kanskje flere generasjoner har bygd opp. Da blir det heller stående tomt. Tenk hvilken utvikling det ville vært for mange lokalsamfunn om disse hadde blitt brukt enten hele eller deler av året. Det ville skjedd en oppblomstring for alle: Butikker, bensinstasjoner, velforeninger, idrettslag, skolen, håndverkere – ja, alt og alle ville tjent på dette. Og den som ville tjent mest, ville vært staten. Boplikt skaper mange og unødvendige problemer for relativt mange. For noen år siden arvet en ung gutt – jeg tror han var 11–12 år – en liten gård med relativt små inntektsmuligheter. Han fikk valget mellom boplikt på denne gården eller å selge den. Det sier seg selv at en gutt på denne alderen ikke kan flytte fra sine foreldre.
-0	Jo, Fremskrittspartiet stoler på lokalpolitikerne. Det er nettopp derfor Fremskrittspartiet i budsjettforhandlinger med den avgåtte regjering faktisk måtte legge betydelig press, ikke minst på Kristelig Folkeparti, for å få økt overføringene til kommunene slik at de i større grad kunne mestre sine oppgaver. Det var det altså Fremskrittspartiet som sørget for hver gang det ble budsjettenighet mellom Fremskrittspartiet og regjeringspartiene. Det har jeg lyst til å minne om. Selv om vi har en betydelig grad av tillit til lokalpolitikerne rundt omkring i landet, mener vi også at på grunnleggende velferdsområder, som bl.a. eldreomsorg, bør man ha rett til et likeverdig tilbud enten man bor sør i landet eller nord i landet. Den garantien har man altså ikke så lenge man er prisgitt lokale valg, der man også har muligheten til å bruke pengene på alt annet enn eldreomsorg hvis det er den prioriteringen lokalpolitikerne har. Det må selvsagt lokalpolitikerne stå til ansvar for. Men vi har altså sagt at på så viktige områder som eldreomsorg bør staten overta finansieringsansvaret, for da får man et mer likeverdig tilbud over hele landet.
-0	Det var avslutningen som førte til ønsket om replikk. Veldig kort: Mener statsråden at når man bruker statens penger på å bygge vei, så er det et forbruk?
-0	"Jeg er glad for at representanten Løvik fremmet nettopp denne interpellasjonen; det er en viktig sak han tar opp. Det er en kjensgjerning at vi har en skolelovgivning som sier at man skal ivareta de med særskilte vansker, men man skal heller ikke på noen måte glemme de med særskilte evner. Det betyr at også de som «flyter» uansett type undervisning, har krav på noe bedre enn det de får i dag. Det er interessant det statsråden her sier, at Norge har like mange svært flinke elever som andre land i verden. Men dette er en form for defensiv tenkning, for det interessante spørsmålet er: Kunne vi med en bedre differensiering hatt enda flere svært flinke elever, og ville en økning i antallet interesserte, nytenkende svært flinke elever f.eks. ha ført til at vi ikke hadde hatt en situasjon i dag hvor vi mangler rekruttering på nær sagt alle felt, også innenfor forskningen? Dette bør vi faktisk tenke litt på. Så sier statsråden at tilvalgsfag ville gi en mulighet til å få bedre kompetanse. Det er helt riktig, men når vi kommer ut i kommunene, er jo tilvalgsfagadgangen avhengig av lærerkompetanse på den enkelte skole, i den enkelte klasse, og den er også avhengig av den generelle kommunale økonomien, som er de lokale politikernes prioritering, kanskje mer enn det vi sier her inne i salen. For skal det være noen realitet i faglig fordypning på et høyt nivå for elever, så må lærernes kunnskaper stå i forhold til nivået. Det gjør de ikke i veldig mange tilfeller rundt omkring i Norge, og derfor er mulighetene kanskje dårligere for barn med særlige evner enn for dem som har særlige vansker. Jeg sier «kanskje» dårligere, for det er en kjensgjerning at Pedagogisk psykologisk tjeneste i veldig mange kommuner, på tross av det vi vedtok med tanke på heving av kompetansesentrene, ligger med brukket rygg. Jeg tror vi må gå nøyere inn i dette, være villig til å differensiere både for de svake og for de beste på en helt annen måte enn i dag. Men dette kan kanskje medføre at istedenfor å tenke likeverdig opplæring er lik økonomi, så tenker vi likeverdig opplæring er å gi et mangfoldig tilbud – flere typer skoler enn enhetsskolen."
-0	Representanten Sande begynte sitt innlegg nesten som et vekkelsesmøte på Sørlandet – det var selvskryt hele veien – og det kjenner jeg godt til, for jeg kommer fra Sørlandet. Han sier at de tingene som denne regjeringen har gjort, er utrolig bra. Mye av det er bra, men selvskryt kommer rett fra hjertet. Det representanten Sande imidlertid gjorde, var å glemme en del av de tingene som grasrota i Senterpartiet antageligvis har følt når de har vært med på å gi sin tilslutning, f.eks. dette med at Senterpartiet sammen med alle de andre rød-grønne partiene i 2004 lovte å gi tilskudd til småkraftverk. Det var neppe veldig populært. Da den saken var oppe i Stortinget, var det veldig mange senterpartifolk som protesterte. En annen sak som representanten Sande glemte, var debatten om å gi kommunene tillatelse til snøscooterkjøring. Det er også en dårlig sak for Senterpartiet. Arealplanlegging må jo være en veldig dårlig sak. Kommunene er jo blitt fratatt all rett til å drive arealplanlegging, med Senterpartiets velsignelse. Så at man ligger og svever rundt sperregrensen, synes jeg faktisk ikke er rart. Statsråd Ola Borten Moe sa at nå skulle det ikke være mer meldinger på papir, nå skulle det være action, nå skulle det være tiltak. Det er litt rart når man da trekker ut dette med konsekvensanalyse for Lofoten. Der måtte man innhente mer opplysninger selv om man hadde mye. Så liv og lære er ikke helt det samme, det er mer sånn som det egner seg å si. Vi i Fremskrittspartiet vil fremdeles påpeke at en samlet vurdering av energi og industri, sammen med andre faktorer, er noe vi bør ha for å styre dette landet.
-1	Arbeiderpartiet og SV er helt enige når det gjelder synet på kontantstøtten, og jeg tror at det ved neste stortingsvalg meget mulig kan bli flertall for de partiene som er imot kontantstøtte. Jeg tror ikke at skattebetalere flest finner seg i over lang tid at de skal være med på å finansiere et system som er slik at alle som ikke velger barnehageplass til sine barn, uansett hva de velger som alternativ, skal belønnes. Men så er spørsmålet: Skal vi la det være den saken som forhindrer at Arbeiderpartiet, SV og sentrumspartiene kan drive fornuftig politikk på andre områder i løpet av denne stortingsperioden? Det kommer aldri til å være slik at SV legger fram et forslag til budsjett der vi støtter kontantstøtten. Men spørsmålet er om vi kan klare å bli enige med sentrumspartiene om et forslag til en omfordeling fra de rike i Norge og til dem som sliter mest, f.eks. få til et skikkelig løft når det gjelder boligpolitikk. Og hvis vi kan klare å få til en politisk enighet om en ungdomsskolereform, skal vi da si nei takk på grunn av kontantstøtten? Da blir det enda verre for dem som er avhengig av en mer solidarisk fordelingspolitikk. Jeg syns at Arbeiderpartiet i altfor stor grad har blitt sittende med svarteper når det gjelder kontantstøtten. Det er urettferdig, syns jeg. Sentrumspartiene har selv valgt å sette den foran alt annet. Men jeg tror at SV og Arbeiderpartiet kunne utfordret sentrumsregjeringen mye mer offensivt ved å stille noen helt klare politiske krav om noe som kunne måles om 20 år – mindre forskjeller, bedre miljø, skikkelig skolepolitikk. For da ble det jo klart for alle og enhver også hvor dyr denne kontantstøtten egentlig er, hvor mye lenger vi ville ha kunnet komme hvis man kunne tatt hele eller deler av denne kontantstøtten. Da tror jeg rett og slett at man, både SV og Arbeiderpartiet, hadde kommet mye mer offensivt ut i å utfordre det Regjeringen plages mest med, nemlig at den må føre høyrepolitikk på nesten alle områder.
-0	Jeg registrerer at saksordføreren mener at vi skal diskutere opera og Bjørvika igjen. Jeg kunne i og for seg tenke meg å utfordre saksordføreren på å ta frem sakspapirer og stemmetall med tanke på at Fremskrittspartiet skulle ha stemt for Bjørvika. Det har jeg ikke registrert at vi har gjort, men jeg vil svært gjerne diskutere opera med ham når han måtte føle for det. Det er en debatt Fremskrittspartiet vil vinne hver gang. Jeg registrerte at saksordføreren mente at Fremskrittspartiets alternativer ikke var realistiske. Jeg er usikker på om han mente at vi skulle ta ham på alvor, men jeg regner med at han mente det. Når man sier at teknologier som satellitt, bredbånd og kabler ikke er realistiske, er det interessant å se at 70 pst. av Norges befolkning ser på noe som ikke er realistisk. Firmaet Lokal Digital har også vist hvordan dette kan løses på de stedene som er geografisk utilgjengelige for satellitt, bredbånd og kabel. Her synes jeg saksordføreren har en jobb å gjøre med å forklare oss hvorfor satellitt, bredbånd og kabel ikke er realistiske teknologier. For øvrig synes jeg det er én utfordring som saksordføreren ikke har svart på i de innlegg han har holdt i dag. Han har ikke kommet inn på de store problemene de digitale nettene har ute i Europa. De har store økonomiske problemer, og det er faktisk meget vanskelig å vise til noe konkret sted hvor dette er en suksess.
-1	Jeg merker meg at Fremskrittspartiet ikke på ett tidspunkt, i ett spørsmål, i en måte å formulere spørsmålene på, synes å være opptatt av det som er det aller viktigste, sakens kjerne: Vi har en gigantisk klimakrise. Menneskene på denne jorden er truet av klimaendring. Den eneste løsningen på det er å stille strenge krav til industri i Norge, som i USA og Kina, for å få utviklet teknologien som kan løse dette. Det skulle vært gitt utslippstillatelse. Jeg vet ikke hvor Fremskrittspartiet mener det ikke skulle vært gitt utslippstillatelse. Vi mener at man må stille strenge krav, i dette tilfellet til CO2-håndtering, hvis man skal drive teknologien videre. Det er selvsagt ikke riktig, som det sies her, at vi har gitt opp tanken om karbonfangst og -lagring på Kårstø. Tvert imot ser vi på mulighetene av noe som er større og dermed gildere, vakrere og finere, nemlig hvordan vi kan få renset all CO2 på Kårstø – ikke bare fra gasskraftverket, men også fra integrasjon med terminalen.
-1	Jeg hører at statsråden mener det, men man er ikke veldig opptatt av integrering hvis man har det synspunktet. Men til denne saken: Mener statsråden at det hadde vært bedre at avtalen om forskriftsendringene hadde vært på plass tidligere, slik at de barna som nå er tvangsutsendt, og som kanskje skal få komme tilbake igjen, hadde sluppet den traumatiske opplevelsen? I så fall: Hvorfor kom ikke avtalen på plass tidligere? Hvem sto i veien for det? Til slutt: Noen av dem som nå er sendt ut, kan jo, hvis regjeringen ikke får denne forskriften og loven på plass, være i utlandet ganske lenge. Kan statsråden forsikre om at den tida i utlandet da ikke skal tillegges vekt hvis barnas sak er slik at de vil få opphold etter den nye forskriften uten at det er tatt med i beregningen?
-0	Fremskrittspartiet har i Stortinget fremmet et omfattende forslag, med mer enn 30 tiltak, for å ta tak i utfordringen knyttet til bl.a. utslipp av CO2. Det viser at vi tar denne utfordringen særlig på alvor. Vi oppmuntrer også, sier vi helt klart, til mer forskning på dette temaet, både når det gjelder forebygging, og når det gjelder om det er mulig å bekjempe klimatrusselen. Vi må ikke sette oss ned og være fornøyd med noe av det vi foretar oss. Så vi er åpne for å diskutere. Men det vi registrerer, er at enkelte liksom er helt ferdig med debatten: Klimaspørsmålet er opp- og avgjort, og dette er oppskriften på hvordan vi skal løse det. Vi møter denne utfordringen med et åpent sinn. Men jeg vil si at med de mer enn 30 tiltakene som vi har foreslått i denne sal, viser vi at vi overhodet ikke har avvist at denne trusselen er alvorlig. Tvert imot, vi føler at vi har tatt den virkelig på alvor.
-1	Dette budsjettet er ikke offensivt på næringsutvikling, det er offensivt på forskjeller. Nå har OECD bekreftet at til og med med dagens forskjeller så mister vi 9 pst. av vår vekst per år, og regjeringens forslag øker forskjellene. Det betyr at det blir dårligere. Jeg vil utfordre representanten Gundersen spesielt på skognæringen og spesielt på industrialisering. For det er behov for det i Norge. Vi kan ikke slå oss til ro med at det er greit at tømmerprisene er høye i Sverige, og at vi får solgt tømmeret vårt dit. Vi må ha noen andre ambisjoner enn det. Derfor har SV lagt inn et forslag som skal stemmes over om et par dager, og som skognæringen er dundrende enig i – vi har spurt dem. Vi har spurt alle skogeierorganisasjonene. Det gjelder avskrivningssatsene på saldoavskrivninger i industrien. Vi må få økt dem, slik at vi får til en økt industrialisering, kanskje spesielt på trebasert næring i Norge. Vil Høyre støtte et slikt forslag, som næringen er for?
-0	Vinterens vedvarende krise i kraftmarkedet har åpenbart ennå ikke fått statsråden til å skjønne alvoret i situasjonen. Det forbauser meg. Regjeringens såkalte tiltak for å møte denne utfordring er, for å si det forsiktig, puslete greier. Jeg går selvfølgelig ut fra at statsråden i likhet med meg har løpende kontakt med både NVE og Statnett om den alvorlige situasjonen vi fortsatt er i, og som fort kan bli dramatisk forverret dersom vi skulle få en lengre kuldeperiode. Jeg vil derfor spørre: Stoler ikke statsråden på den fremste ekspertise vi har i Norge på dette området, siden han fortsatt ikke har skjønt alvoret i situasjonen og ikke vil gjøre noe som helst for å øke produksjonen av kraft?
-0	Det kunne være interessant å kommentere debatten mellom budsjettpartnerne, men jeg skal avstå fra det nå. Jeg registrerte at representanten Schjøtt-Pedersen i sitt innlegg påpekte veldig sterkt at det Arbeiderpartiet nå har fått til i forliket, var det som hadde snudd det verste ved høyrepolitikken i Norge. Det kunne være interessant å høre om representanten Hogsnes deler den oppfatningen – hvorvidt det nå er slik at Høyre i regjering fører en politikk som tilfredsstiller Arbeiderpartiet eller venstresiden i norsk politikk, og hvorvidt det som Karl Eirik Schjøtt-Pedersen påpekte i sitt innlegg, er korrekt.
-1	Ja, det kan eg godt seie litt meir om. Eitt område der eg har teke eit initiativ knytt til dominerande aktørar, er innanfor forsikringsbransjen. Det kom fram eit oppslag på nyheitene der det kunne sjå ut til at ein hadde ein for stor auke i premiane i forhold til kva ein hadde betalt ut ved skade. Vi ser òg at vi innanfor forsikringsbransjen har nokre store, dominerande aktørar, og kanskje for dårleg konkurranse. Det veit ikkje vi, men eg har bedt Konkurransetilsynet om å gå inn i forsikringsbransjen og sjå på det. Så får vi sjå kva Konkurransetilsynet melder tilbake om, korleis stoda er. Men det er heilt opplagt ei sak som både eg og ikkje minst finansministeren då det er ho som sit på regelverket, er opptekne av. Til dette med pris og Statkraft vil eg berre seie at ein skal vere oppmerksam på at ein har fått ei forbetring i forhold til Statkraft sin dominans i Nord-Trøndelag og Midt-Noreg. Dei har faktisk avhenda, gjennom leige og sal, meir kraft enn det som låg i det opphavlege vedtaket frå Konkurransetilsynet. Så eg er ikkje uroleg for prisen, verken i Midt-Noreg, Nord-Noreg eller elles i landet. Eg trur det er andre forhold som styrer prisen på kraftmarknaden enn akkurat desse vedtaka.
-1	Jeg må følge opp dette, for det er ikke mulig å forstå hvorfor det prinsipielt skal være forskjell på ungdom og eldre. Ungdom har i tillegg fått rettighetsfestet at de skal bli hørt, både i Grunnloven, i FN-konvensjonen og i barneloven, så dette skulle være en gruppe som har mer behov for lovfesting av et slikt organ enn det f.eks. eldre, som har stemmerett, har. Statsråden bekrefter også at han mener dette er viktig. Så blåser man seg voldsomt opp og snakker om at man ikke skal vedta alt man er for. Det er ingen som har snakket om alt, det er snakk om å lovfeste et ungdomsråd, som 80 pst. av kommunene har, og som ungdomsorganisasjonene enstemmig ber oss om å lovfeste fordi man ønsker å kunne delta i demokratiet på en ryddig måte også i de kommunene som i dag ikke har ungdomsråd. Hva er den reelle grunnen til at statsråden er imot dette?
-0	Representanten Øye er inne på et område hvor Fremskrittspartiet faktisk har skapt bevegelse for en innstramming. Vi stiller krav om forsørgelse, der vi fortsatt mener at det er litt å gå på når det gjelder familiegjenforening med ektefelle. Det vet jeg er ett av områdene som også Regjeringen har til vurdering. Når det gjelder øvrige innstramminger i forhold til familiegjenforeningspolitikken og ekteskap, burde det ikke være ukjent for representanten Øye at vi ønsker en 24-års-grense, at vi ønsker forbud mot ekteskap mellom fettere og kusiner, og at vi ønsker krav til egen bolig. Den innstrammingen har vi aldri lagt skjul på, og den er nødvendig. Når det gjelder de 1 000 som vi har programfestet, kommer det av at det rett og slett er nødvendig å gjennomføre en slik innstramming fordi vi ikke greier å absorbere den typen innvandring som har vært de siste årene. Nå må vi konsentrere oss om å legge til rette for integrering av dem som er i Norge, istedenfor å bruke mange ressurser på å ta imot nye som må integreres i det norske samfunnet.
-0	Da er vi et godt stykke ut i årets begivenhet i politiske farger og med relativitetsbeskrivelser av virkeligheten. Det er like finurlig og interessant hver gang. Etter å ha hørt på posisjonen i dag skulle man tro at Norge var enda mer unikt enn det vi kanskje liker å tro – kanskje enda bedre enn det vi liker å tro. Det er enten det, eller så skulle man kanskje tro at de av oss som har sete her, ikke har kontakt med dem som er politikere i kommunestyrer eller fylkesting. Eller er det slik at den virkelighetsbeskrivelsen vi ser i medier rundt omkring, er feil, når man viser til kommuner som sliter med å gi sine innbyggere kvalitativt gode helsetilbud, når man ser kommuner som sliter med å gi gode skoletilbud, når man ser kommuner som ikke har full barnehagedekning der det er ønskelig? Det gjelder ikke bare i borgerlig styrte kommuner, det gjelder visselig til de grader i kommuner styrt av de rød-grønne. Da er spørsmålet: Er det en feilaktig beskrivelse? Eller er det ikke slik? Er det en illusjon at Kommune-Norge sliter? Jeg tror svaret gir seg selv: Nei, det er det ikke. Jeg tror det er mange ordførere fra de rød-grønne partiene som ikke ser lystelig fram mot det som skal skje i morgen, fordi de er ganske klar over at også morgendagen kommer til å gi dem store utfordringer – utfordringer på toppen av de utfordringer de allerede har i en tid hvor ting er tøft. Samtidig skal jeg være såpass raus at jeg skal gi honnør til representanten Svein Roald Hansen, som jeg faktisk synes var etterrettelig også i den delen hvor han beskriver de utfordringene som jeg har pekt på. Han brukte andre ord enn meg, men også han erkjenner at det faktisk er sånn. Jeg tror at politikere som har evnen til å ta det inn over seg og være ærlige i sin beskrivelse av det man ser, kommer lenger og vil ha et bedre forhold til sine velgere enn dem som definerer en sannhet som er politisk korrekt, uavhengig av hvordan ting oppleves ute. Så noen ord om Forsvaret og sikkerhetspolitikk. Det er sånn at antakeligvis er den tøffeste og vanskeligste sikkerhetspolitiske utfordringen vi har, Afghanistan. Vår deltakelse der koster alt fra store økonomiske beløp til folk som gir det ytterste, som mister livet sitt gjennom handlinger der nede. Samtidig synes jeg ikke vi er flinke nok til å gi honnør til alle de jentene og guttene som er der nede, og som gjør en innsats, som har en ambisjon om å gjøre Afghanistan til et bedre land å bo i, til å bidra til at Afghanistan skal bli et velfungerende demokrati. Det vil ta lang, lang tid før det blir et demokrati i forhold til det vi er vant til. Men ethvert bidrag som kan gjøre Afghanistan bedre, er et riktig bidrag. Og i så måte mener jeg at det vi gjør gjennom ISAF og andre norske bidrag, er veldig positivt. Derfor blir jeg veldig lei meg når jeg ser den debatten som har vært nå, hvor det blir påstått at holdningene til enkelte av soldatene våre der nede er feilaktige, og at vi skal ha noen «triggerhappy» soldater som er mer opptatt av å ta livet av folk fra Taliban, enn å bygge nasjonen Afghanistan. Jeg synes det er trist, jeg synes det er leit, og jeg synes det er skuffende, spesielt av forsvarsministeren, på en måte å gå ut og si at sånn er det. Hva slags sannhetsgehalt er det nødvendigvis i et VG-oppslag? Jeg har jo mer enn én gang i denne salen hørt folk som har påberopt seg at VG ikke nødvendigvis er det mest etterrettelige presseorganet vi har her i landet. Men her går man altså ut, og så stempler man stort sett den norske kontingenten. Det synes jeg er trist. Jeg synes det er leit, og jeg synes det rammer alle dem som er der nede, og som ønsker å gjøre en jobb. De trenger honnør. De trenger støtte, fordi de er villig til å ta en risiko som ingen av oss andre gjør. Vi kan sitte her og gjøre vedtakene våre og være fornøyd med det etterpå. Men det er få her som blir utsatt for den ultimate trusselen om i verste fall å miste livet sitt gjennom et politisk virke. Det er realiteten for enkelte av dem som er der nede. I så måte synes jeg det er leit å høre denne type angrep på dem vi har i Afghanistan. Et annet moment som jeg også synes er viktig å ta med seg i denne saken, er veteranene våre, de som har tjenestegjort i ulike internasjonale operasjoner ute. Er vi flinke nok til å ta vare på dem? På nytt igjen tror jeg svaret vil være nei hos de aller, aller fleste hvis man spør. Jeg sier ikke at ikke regjeringen gjør ting for at det skal bli bedre, for det gjør man. Spørsmålet vil være: Er det nok? Eller vil det måtte være sånn at vi må ha en tragedie på hjemmebane før vi tar inn over oss alvoret? Det har skjedd i andre land, der folk som har vært i strid og hatt tøffe opplevelser, faktisk begår handlinger mot seg selv og andre i sitt nærområde. Må vi dit før vi innser alvorlighetsgraden i dette og iverksetter de tiltakene som trengs? Jeg håper for alt i verden at det ikke skjer. Men jeg er bekymret for at vi ikke har det nødvendige fokuset på denne gruppen, som, på grunn av det de har opplevd, kommer til å stå i traumatiske situasjoner i store deler av livet sitt. De er avhengige av at vi er like behjelpelige på den siden som da de dro ut.
-1	Det er riktig som justisministeren sier, at næringen har utarbeidet en egen handlingsplan for dyrehelse, men den griper ikke tak i hovedproblemet, nemlig avlen. I 1920 tok det ca. 120 dager å drette opp en slaktekylling på 1,5 kg. I dag gjør man det samme på 32 dager. Skulle man sammenlignet det med oss mennesker, ville altså et spedbarn ha blitt 100 kg på én måned. Da skjønner vi at det er snakk om enorme ting som har skjedd i forhold til måten man håndterer disse dyrene på. Det blir sagt i svaret fra statsråd Dørum at man ikke mener det er i strid med dyrevernsloven. I dyrevernsloven § 5 står det at det er forbudt å avle dyr som har fått arveanleggene sine endret slik at avlen «påverkar dei fysiologiske funksjonane i uheldig lei», eller at «dyret blir påført unødig liding». Jeg er uenig i svaret fra statsråd Dørum at dette ikke påvirker dyrene i «uheldig lei». Jeg spør derfor på nytt: Er det ikke vilje i Regjeringa til å se på om man bør endre forskriftene og kravene til næringen, slik at den må gjøre dette på en langt mer dyreetisk bra måte?
-0	Et tilleggsspørsmål til slutt: Vil man i utformingen av rundskrivet også samarbeide med Lovavdelingen i Justisdepartementet, slik at man gjør sitt ytterste for å avklare eventuelle uklarheter knyttet til lovgrunnlaget for å gå til beslag? Jeg har lyst til å minne om at vi snakker om ganske ulike typer gjenstander – mobiltelefoner kan være av de relativt uproblematiske. Når vi beveger oss langs en akse videre mot våpen – kniver og slagvåpen – er vi inne i en helt annen og langt mer alvorlig problematikk.
-1	Jeg ble veldig glad da jeg så at Fremskrittspartiet hadde snudd sin politikk i et veldig viktig spørsmål i en merknad. I merknaden fra Fremskrittspartiet heter det: «Norge har inkorporert FNs barnekonvensjon i sitt lovverk, og vi er derfor pliktig til å legge forholdene til rette slik at dette blir mulig for alle barn som bor i Norge.» Jeg er veldig glad for å se at Fremskrittspartiet nå tar FNs barnekonvensjon på alvor. Det som jeg lurer på, er hva dette vil få å si for Fremskrittspartiets politikk for mindreårige asylsøkere.
-0	Det virker som om statsråden og alle andre snakker varmt om det lokale initiativ og lokale vedtak, og at det er en forutsetning for at denne regjeringen skal være positiv til å stille opp og være positiv til prosjektene. Da er mitt spørsmål til statsråden: Hvis man har prosjekter som er lokalt initiert, og de lokale politikerne ikke ønsker bompenger, vil statsråden og Regjeringen da være positive også til den typen prosjekter – altså uten bruk av bompengefinansiering?
-0	Representanten Sandal starta med å seie at det er viktig å unngå proteksjonisme i den fasen vi er inne i no, og at det er viktig at verdshandelen fungerer mest mogleg ope. Det er bra, og det er også Framstegspartiet einig i. Fri verdshandel, fri marknadsøkonomi, har fått millionar ut av fattigdom både i Asia, Afrika og Sør-Amerika, og det er den beste måten å få fattige ut av fattigdom på. Men så kjem representanten Sandal inn på at marknaden må regulerast. Eg veit ikkje kva delar av marknaden ein skal regulere, men eg kunne gjerne tenkje meg å få utdjupa litt nærmare: Korleis skal ein regulere marknaden? Kva delar av marknaden er det som skal regulerast? Og korleis skal det gjennomførast utan at det går ut over verdshandelen?
-1	Lat meg først få seie at det er ingen inkuriar i innstillinga for SV sin del, berre gjennomtenkte standpunkt. I den grad nokon skulle vere i tvil, er heller ikkje SV eit parti som spring ut av det frivillige skyttarvesenet, men snarare av det saksordføraren så utmerkt sa i innlegget sitt, at det beste hadde vore om alle land, religionar og etniske grupper hadde slutta fred med kvarandre. Det er eg stolt av. Det er ei god melding den førre regjeringa har lagt fram. Det viser òg den breie einigheita her om hovudtrekka i ho. Ikkje minst er det gledeleg at gjennomgangen og utarbeidinga av ei sjekkpunktliste for krav til menneskerettar og demokrati no har brei støtte – dvs. samrøystes støtte i komiteen – og at det er full støtte til at ho skal få konsekvensar. Det er òg sånn at alle parti bortsett frå regjeringspartia klart uttrykkjer at ho skal få konsekvensar ved at vi ikkje eksporterer til land som gjer grove brot på menneskerettane. Grunnen til at det er så viktig at Noreg har eit strengt regime, er – punkt 1 – at våpen, i motsetnad til dei fleste varer, drep folk. Sjølv om dei fleste våpen ikkje vert brukte, er det altfor mange som vert brukte. Derfor er det ekstremt viktig at dei ikkje hamnar i gale hender, i krig og væpna konflikt, eller hos dei som brukar dei til undertrykking av eiga befolkning. Viss ein skal vere ein fredsnasjon, som iallfall store delar av det politiske miljøet i Noreg, meg sjølv inkludert, har ambisjonar om at vi skal vere, er vi ein betre fredsnasjon om våpeneksporten vår ikkje samtidig går til krig og konflikt. Bakgrunnen for dei forbetringane som er gjorde her når det gjeld menneskerettar og demokrati, er den arabiske våren og det som då vart avdekt. Det viste seg, som det heilt riktig vart sagt her, at Noreg har hatt eit lite sal av B-materiell til Libya, og det viste seg at vi har hatt eit betydeleg sal av B-materiell til Egypt, men òg at vi har hatt sal til andre av diktatura i Midtausten. Det er mykje å seie om dei landa, men det er ingen tvil om at det er riktig at vi no strammar inn krava, fordi ein viktig del av undertrykkinga i mange av dei landa er den våpenmakta som regima sit inne med. Etter mi og SV si oppfatning er det to viktige hòl i det norske eksportkontrollregimet som vi framleis ikkje har fått tetta fullt ut. Det første dreier seg om å innføre sluttbrukarerklæring. Det var eit stort framsteg då vi i Soria Moria II-erklæringa til den førre regjeringa så klart uttrykte at vi no ville arbeide for at det vart norma i NATO, og at det vart ei felles einigheit om det. Det er no ein samrøystes komité, legg eg merke til, som faktisk sluttar seg til det standpunktet som berre få parti hadde for ein del år sidan. Men vi har no arbeidd ganske aktivt med det i NATO. Det er faktisk òg ganske mange NATO-land som har den same haldninga til at det vert riktig, og det største av dei er nok Tyskland. No er tida inne for å gå vidare og innføre det. Det er sånn verda bevegar seg framover: Nokon går eitt steg framfor, andre følgjer etter, og til slutt går vi den vegen. Det vil vere eit viktig steg – for mykje av våpeneksporten vår går dit – at vi faktisk òg får den forsikringa om at det ikkje vert seld til land som vi ikkje sjølv vil eksportere til, fordi dei f.eks. er i krig og konflikt. Men det aller viktigaste er det utviklingstrekket vi har sett dei siste åra med at dei norske våpeneksportørane kjøper opp eller etablerer fabrikkar i andre land: Nammo Talley i USA som produserer M72 som kan hamne i Israel – USA sel M72 til Israel – Nammo som nyleg kjøpte ein fabrikk i Spania, men òg ei rekkje eksempel i andre land. Kirkens Nødhjelp har laga ein rapport der dei går gjennom eksportkontrollregimet i dei landa norske selskap no eig fabrikkar i, og viser at det er betydeleg forskjell på det – at dei eksporterer til ei rekkje land som Noreg ikkje eksporterer til på grunn av våre eigne regelverk. Det kan sjølvsagt dels vere det å redusere kostnadar og kome nærmare marknader som gjer at bedrifter går inn, men det er problematisk viss det er eit motiv å sleppe unna eit strengt norsk eksportregelverk og ha fabrikken i eit anna land for f.eks. å kunne selje til Israel eller til Saudi-Arabia eller andre arabiske land – eller Colombia, som Spania har ein betydeleg eksport til. Derfor er det nødvendig at òg eksporten frå dei bedriftene i utlandet som er eigde av norske selskap, følgjer det norske eksportkontrollregimet og det norske regelverket. Det kan vi sikre gjennom eigarskapspolitikken, for både Nammo og Kongsberg – dei to store – er 50 pst. statleg eigde. Det vil SV følgje opp vidare, og det vil vere ei viktig forbetring.
-1	I innstillinga har eit fleirtal – faktisk ein samla komite – påpeikt at det er behov for å samordna dokumentasjonen frå Landbruksdepartementet og frå Miljøverndepartementet, og ønskjer at Miljøverndepartementet skal syta for at så skjer. Så mi første utfordring til statsråden er: Vil statsråden syta for at den informasjonen som Landbruksdepartementet har, kjem offentlegheita til del? Så har eg eit spørsmål knytt til det som miljøvernministeren noko tåredrypande orienterte om – regnskogen på Sumatra og bekymringa for den. Dette regnskogområdet har 50–80 pst. av artsmangfaldet. Og kanskje ligg løysinga på kreftgåta der. Då blir spørsmålet: Kan statsråden garantera at det ikkje er norske investeringar i dei selskapa som høgg ned denne skogen, som altså bekymrar statsråden? Til slutt til forholdet knytt til det å samla lovverket i ei eiga miljøvernlov – som ein har gjort i Sverige – som Arbeidarpartiet og SV ønskjer å få vurdert. Det blei opplyst av leiaren i komiteen, Bror Yngve Rahm, at det kom ein til å gjera, uavhengig av om forslaget frå Arbeidarpartiet og SV blei vedteke. Kan statsråden bekrefta dette?
-1	Det var veldig greit å høre sosialministerens redegjørelse. Den fulgte anerkjente alkoholpolitiske linjer, og det synes kunnskapsbasert, det som sosialministeren her sier. På samme måte blir Fremskrittspartiet forutsigbar i sin alkoholpolitikk. Det er jo liberalisering og økt konsum Fremskrittspartiet tar til orde for. Det er da interessant å se på undersøkelser som har vært gjort om endringer i forbruksmønsteret blant ungdom de siste årene. Det er bl.a. gjort en undersøkelse av stiftelsen Bergensklinikkene når det gjaldt forbruksmønsteret blant ungdom i 1991 og i 1999. Det den undersøkelsen viser, er at blant gutter i 8. klasse, eller 7. klasse den gang, hadde under 30 pst. smakt øl i 1991. I 1999 hadde tallet økt til 47 pst. Blant jenter var det 20 pst. som hadde smakt øl i den aldersgruppen i 1991, mens tallet hadde steget til 52 pst. i 1999. Når det gjaldt ukentlig forbruk, med drikking og konsum av øl, gjaldt det ca. 5 pst. av guttene i 1991. I 1999 hadde det steget til 22 pst. Blant jentene registrerte man under 5 pst. i 1991. Det hadde steget til 24 pst. i 1999. Det tyder på at forbruksutviklingen følger tilgangen. Det er heller ikke riktig som Fremskrittspartiet sier her, at det er øl, og ikke vin, som drikkes blant ungdom. Det har vært en økende grad av vindrikking blant ungdom, og det er stort sett øl og vin som drikkes. Fremskrittspartiet må hjertens gjerne fortsette å ha en alkoholpolitikk som overhodet ikke er kunnskapsbasert, men som i all hovedsak er basert på relativt ukvalifiserte synspunkter på hvordan vi skal kunne gjøre noe med alkoholkonsumet her i landet, men der liberaliseringen står i fokus. Det som overrasker meg mer enn at Fremskrittspartiet står for et slikt syn, er at man får Høyre med seg i den typen betraktninger, som det ikke finnes noen forskningsmessig dekning for. Jeg er som sagt glad for at sosialministeren står for et helt annet grunnsyn, og at hun også viser til sammenhengen mellom antall brukere og konsum. Det er helt åpenbart at dersom man hadde gått inn på den linjen som det her legges opp til, ville Norges problemer knyttet til taklingen av alkoholskader ha vært sterkt voksende i årene som kommer.
-1	Jeg vil stille følgende spørsmål til kirke,- utdannings- og forskningsministeren: «Oslo kommune har vedtatt å søke om forsøk der elevene i videregående skole, allmennfaglig studieretning, skal få fritak for deler av læreplanen i norsk. Fritaket skal omfatte sidemålet. Det er søkt i henhold til opplæringsloven § 1-4. Loven åpner for at det kan gjøres tidsavgrensede pedagogiske eller organisatoriske forsøk. Mener statsråden at det i medhold av § 1-4 kan åpnes for omfattende forsøk der en fraviker læreplanen i et fag, og vil statsråden konsultere Stortinget før forsøket eventuelt innvilges?»
-1	Når det dreier seg om kjønnsbasert forfølgelse og ønsket om å be Regjeringen om å stille i bero utsendelser i saker der det er gjort utsendelsesvedtak på grunnlag av dagens regelverk og fortolkning, mener SV at Høyre tar feil når de mener at dette er å blande seg inn i den rolledelinga som er lagt mellom politikk og Utlendingsnemnda. Dette dreier seg ikke om å behandle enkeltsaker. Dette dreier seg om et prinsipp som går på at både Regjeringen og stortingsflertallet har sagt at loven må gjennomgås, og at man ikke engang har tid til å vente på en stor gjennomgang, for her ser man at det er et sprik mellom det man sier man politisk vil, og det man i praksis gjør. Man sier at kvinner skal få beskyttelse, men de får det ikke. Det er et politisk prinsipp, og på bakgrunn av at Høyre tilsynelatende ser ut til å slutte seg til det prinsippet, hadde det eneste riktige vært å gi disse kvinnene opphold inntil man hadde gått gjennom regelverket og fått et regelverk som også skulle praktiseres i samsvar med det man sier man politisk vil. Derfor mener jeg at Høyre tar veldig feil når de ikke har sluttet seg til dette forslaget. Resultatet av disse sakene kan bli ganske grotesk, for vi vet at det ikke er mange som bryr seg om hvordan det går med disse kvinnene, heller ikke landets myndigheter. Til tross for at de har lover som sier at slik forfølgelse av kvinner er forbudt, vet vi at det ikke legges noen pinner i kors for å hindre både overgrep og drap. Så til slutt de enslige mindreårige: Det dreier seg også om et prinsipp. Det dreier seg om det prinsipp at vi skal behandle andres barn likens som våre egne, at det ikke skal være forskjell på asylsøkerbarna og de norske barna. Kunne Høyre si litt om hvorfor de vil fravike det prinsippet?
-0	Det synes jeg var et reflektert og godt gjennomtenkt innlegg fra justiskomiteens leder. Av hensyn til referatet får vi skrive ironi i parentes. Jeg synes det er krevende at en forenkler problemstillingen knyttet til lovmotstrid, for det er ingen tvil om at det faktisk var en reell lovmotstrid. Jeg synes det er uverdig av justiskomiteens leder å sammenligne Riksadvokaten og PSTs jurister med en jusstudent. Jeg tror det i hvert fall viser at man ikke tar den reelle problemstillingen som da forelå, på alvor. Samtidig hører det med til historien at dette er klargjort og ryddet opp i, og det er ingen tvil om at PST skal forholde seg til ekomlovens varslingsplikt på en skikkelig og grundig måte, som alle andre aktører må gjøre. Så kritiserte ikke jeg representantenes manglende tidsbruk. Det jeg sa, var at dette er en sak som har tatt veldig mange spaltemillimeter – det har vært store oppslag, det har fått mye politisk oppmerksomhet. Det er bra og riktig. Så er vi, heldigvis, hadde jeg nær sagt, kommet i en situasjon hvor saken ikke lenger har den aktualiteten, fordi PSTs etterforskning så langt viser at det ikke har vært hold i de påstandene og undersøkelsene. Jeg mente det egentlig som noe positivt i denne sammenhengen, men jeg ser at hvis man ønsker å misforstå, kan man jo gjøre det. Så var det en kommentar til representanten Elvenes, som tok opp spørsmålet om Nkoms kapasiteter til å gjennomføre disse undersøkelsene. Nkom ligger under samferdselsministerens ansvarsområde, men arbeidsgruppen som vi har nedsatt i fellesskap, har kommet med en anbefaling som sier at den typen kapasitet bør komme på plass, og anbefalingene i den arbeidsgruppen er noe vi skal følge opp fra departementenes side fremover.
-0	Utenriksministeren sier at vi må avvente og se hva Hamas kommer med når de kommer i regjering. Nå er det jo relativt godt kjent hva Hamas står for. Det er derfor bl.a. USA og EU har vært så tydelige. Vi oppfatter ikke at Norge er like tydelig – dessverre. Vi oppfordrer Regjeringen til å være det, slik at vi forhåpentligvis får det brede internasjonale presset som er helt nødvendig. Jeg tror det er viktig hvilke signaler den norske regjering sender. Regjeringens nest største parti har gående en Palestina-kampanje, som retter seg utelukkende mot Israel og det man betrakter som Israels brudd på folkeretten. De tar overhodet ikke innover seg terrorvirksomhet på palestinsk side. Noen vil mene at det er en viss skjevhet i det budskapet ikke minst et av Regjeringens partier sender ut, og at det derfor kan være et overhengende behov for at Regjeringen kommer høyt på banen og sender noen tydelige signaler til den nye palestinske regjeringen.
-1	Det er jo ingen som lurer på om Fremskrittspartiet ønsker en strengere innvandringspolitikk, det vet vi at de gjør, og at de på dette området aldri har vært noen forkjemper for lengeværende asylbarn, eller noen andre, for den saks skyld. Det kan derfor være interessant å høre om representanten kan si litt om den opprinnelige avtalen som ble inngått da regjeringen inngikk avtale med Venstre og Kristelig Folkeparti. For det var bare nødvendig å kaste ett blikk på den avtalen – selv om Kristelig Folkeparti jublet over at det var en veldig god avtale, og det gjorde Venstre også, for å skjønne at der hadde Fremskrittspartiet hatt en finger med i spillet og fått på plass en formulering som ville betydd en kraftig innstramming for de lengeværende asylbarna, nemlig passusen om at foreldrene måtte ha samarbeidet for at vurderingen skulle gjøres mer human. Da er spørsmålet: Visste Fremskrittspartiet dette? Og var det en helt bevisst innstramming som Fremskrittspartiet ville ha ønsket seg i asylpolitikken?
-0	Dette har vært en interessant debatt å følge. Det som er det mest spesielle, er at de aller fleste snakker om at det nå er så veldig viktig å få på plass et forutsigbart system, et langsiktig system. Og ja, det er det. Men det som er det underlige, er at et av de største partiene i den koalisjonen som skal prøve å komme til regjeringsmakten til høsten, allerede har sagt at de vil ta omkamp her. Vi får se hvordan det går. Jeg vil gripe fatt i én ting. Man har fra forlikspartenes side her prøvd å skape et inntrykk av at alle skal få mer, alle pensjonister skal få det bedre enn i dag. Da er det underlig at man skal skjære ned på de offentlige utgiftene til pensjoner. Så hvordan man skal få dette til, blir det veldig spennende å følge med på. Spørsmålet mitt til statsråden er om han kan avklare følgende: Får framtidige pensjonister en dårligere lønnsutvikling enn de yrkesaktive? Får framtidige pensjonister en dårligere kjøpekraftutvikling enn de yrkesaktive?
-1	Jeg synes å registrere at representanten Rise viser en viss interesse for dette eksportutvalget, og det er hyggelig. Men tilbake til det forrige spørsmålet. Jeg har ikke på dette halvannet år sett noe dementi i norsk presse fra representanten Rise knyttet til spørsmålet om forbud mot eksport av våpen til land som er i krig. Jeg bare lurer på: Hvordan går det an å misforstå et slikt spørsmål om et eksportforbud knyttet til allierte som er i krig i strid med folkeretten?
-0	Jeg takker statsråden for svaret, som gikk mye på hvorfor Norge har relativt høye drivstoffavgifter, ifølge finansministeren. Er det noen i Europa som har høyere transportutgifter med vårt transportbehov, vil jeg gjerne vite det – vi tar inn 37 milliarder kr i avgifter og kun 10 milliarder kr går tilbake. Regjeringen har tidligere uttalt at den er opptatt av å gi distriktene gode rammevilkår. Dette må en få lov til å tvile på når det gjelder avgifter, og i dette tilfellet diesel- og miljøavgifter. Åsnes og Våler kommuner har ca. 400 lastebilsjåfører. Totalt i Hedmark er det 2 600, pluss ringvirkninger dette gir. Jeg kan nevne at ved Norske Skog på Braskereidfoss går det daglig ca. 300 vogntog ut og inn. Dette er biler som frakter varer både ut og inn av distriktene – for at disse skal kunne bestå. Det er ikke jernbane som kan tilfredsstille næringens behov, da dette ikke er noe alternativ til dagens tilbud, og det er også vanskelig å frakte varer direkte fra skogen eller jordet på jernbane. Som eksempel kan man ta et firma som Våler Transport, et firma med 20 biler og 35 ansatte, som bruker ca. 1 million liter drivstoff. Ser ikke statsråden at en slik økning av avgifter vil måtte tvinge firmaet til å parkere biler og dermed si opp folk, med de konsekvenser dette vil ha for dem som ønsker å leve og bo i distriktet?
-0	Det manglet ikke på løfter i forhold til tannhelse i løpet av valgkampen. SV lovte at ingen skulle betale mer enn 2 500 kr hos tannlegen, og Senterpartiet lovte bedre tannhelsetilbud. Partiledelsen i Arbeiderpartiet led nederlag på landsmøtet, og tannhelse skulle bli en del av det øvrige helsevesen. Vi hørte det ene løftet etter det andre om grupper som skulle få offentlig finansiert tannbehandling bare de rød-grønne fortsatt fikk regjeringsmakt. Så kom Soria Moria II, og de fagre løftene var kokt ned til noen målsettinger. Det er litt underlig at tre partier som er enige, klarer å forhandle bort det de er enige om. Forstå det den som kan. Da statsbudsjettet kom, var det mange som ble skuffet. Det var rett og slett tannløst, og det avslørte at mange rød-grønne hadde gapt for høyt og tatt munnen for full. For Fremskrittspartiet har tennene alltid vært en del av kroppen, og vi vet at mange hjerte- og lungesykdommer har sammenheng med dårlig tannhelse. Vi vet at bare en av tre som får heldøgns pleie og omsorg fra det offentlige, har akseptabel tannhelse. Vi vet at tannhelsen blant ungdom har blitt vesentlig forverret i det siste. Vi vet at antall femåringer som må bore, har økt med 10 pst. i løpet av en femårsperiode, og at antallet små barn som må ha tannbehandling i narkose, har økt. Hundrevis av småbarn i Norge får råtne tenner trukket eller operert bort hvert år. En del av disse tilfellene kan rett og slett bunne i omsorgssvikt. Tannhelsetjenesten har plikt til å melde fra til barnevernet hvis det er mistanke om at dårlig tannhelse skyldes omsorgssvikt, men en undersøkelse fra Universitetet i Oslo viser at det skjer i liten grad. Jeg er derfor glad for at vi nå får et enstemmig storting med på Fremskrittspartiets forslag om å sørge for at det etableres gode rutiner ved den offentlige tannhelsetjenesten, slik at mistanke om omsorgssvikt blir rapportert til barnevernet. For eldre i institusjon og barn og unge har det offentlige ansvaret i dag. Vi vet at opp til 300 000 dropper tannlegen på grunn av tannlegeskrekk eller av økonomiske årsaker. Var det ikke noen her som snakket om å utjevne sosiale forskjeller og fattigdomsbekjempelse? I Fremskrittspartiets alternative budsjettforslag følger vi opp våre løfter og prioriterer dem med lav betalingsevne og dem med høye tannlegeutgifter. Spørsmålet er når regjeringspartiene kommer med sine forslag, eller om dette kun er noe de rød-grønne snakker om i en valgkamp. Utenom sykehusene er kommunene de største tilbydere av velferdstjenester i dette landet. Helt siden Stoltenberg II-regjeringen ble etablert, har den gitt inntrykk av en vilje til å satse på kommunene, men i følge Statistisk sentralbyrå har aldri kommuneøkonomien vært så dårlig som i 2008. Økningen av kommunenes økonomiske handlingsrom i det foreslåtte budsjettet for neste år vil i stor grad bli spist opp gjennom kostnadsvekst, forventet lønns- og prisstigning, økte pensjonskostnader og nye oppgaver. Det vil derfor i liten grad gi kommunene mulighet til å øke tjenesteproduksjonen eller bedre kvaliteten innenfor de grunnleggende velferdstjenestene. Det vil i liten grad bli mulig å øke grunnbemanningen i helse- og omsorgstjenestene, fjerne uønsket deltid og likestille skift og turnus. En kommuneøkonomi i balanse krever et netto driftsresultat på 3 pst., og KS har gjort et anslag som viser at kommunesektoren mangler 2,5 milliarder kr for å oppnå dette. Jeg vil vise til Fremskrittspartiets budsjett, hvor tilskuddet til kommunene styrkes med 4 milliarder kr utover Regjeringens forslag. Det største sviket Regjeringen gjør i forhold til kommunene innenfor pleie- og omsorgssektoren, er etter min oppfatning knyttet til såkalte ressurskrevende tjenester. Uten forvarsel endres den statlige finansieringsandelen. Det har ikke vært gjenstand for drøftinger gjennom konsultasjonsordningen eller på annen måte vært gitt signaler om slike endringer, og de får også tilbakevirkende kraft for hele 2009. Vi snakker om et tjenestetilbud kommunene har budsjettert med og faktisk gitt til brukerne, hvor staten endrer de finansielle forutsetningene når det står mindre enn tre måneder igjen av driftsåret. Dette er uakseptabelt. Vi snakker om de aller svakeste og mest pleietrengende pasientene og brukerne. Noen av dem har behov for bistand fra både to og tre pleiere for å klare grunnleggende oppgaver som å stå opp, dusje, stelle seg, kle seg og spise. Tar en utgangspunkt i en bruker som har en lønnskostnad knyttet til seg på 4 mill. kr, må en altså redusere tjenestetilbudet til denne brukeren med hele 900 000 kr for å holde det budsjetterte nivået for 2009. Hva er det egentlig denne regjeringen tenker? Hvilke grunnleggende behov er det regjeringspartiene mener at disse pasientene og brukerne ikke lenger skal få dekket? I flere tilfeller vil det å fjerne nærmere to årsverk rundt noen av disse brukerne føre til at sykefraværet går rett i taket, siden enkelte av dem kan være veldig utagerende. Stabil og tilstrekkelig bemanning er gjerne det som skal til for å skape nødvendig trygghet. Flere av disse brukerne står nå også i fare for å miste viktige habiliteringstilbud på grunn av endringene. Jeg synes Regjeringen nå gir kommunepolitikerne fra alle partier en håpløs oppgave når de skal fortelle pasienter, brukere og pårørende at de må redusere tilbudet til de mest pleietrengende så dramatisk. Dette er igjen et eksempel på det uverdige svarteperspillet mellom stat og kommune, og jeg er glad jeg er medlem i et parti som går inn for 100 pst. statlig finansiering av pleie- og omsorgstjenestene. De partiene som sverger til kommunale rammeoverføringer, har etter min oppfatning et alvorlig forklaringsproblem når vi ser slike utslag, som rammer de svakeste, de sykeste og de funksjonshemmede blant oss. Jeg håper også at regjeringspartiene kan se én gang til på forslag nr. 11, hvor det påpekes at finansieringen av ressurskrevende tjenester må bli en del av konsultasjonsordningen mellom stat og kommune. Det gjøres mye bra innen eldreomsorgen, men de ansattes hverdag er preget av lite ressurser og stadig færre fagfolk i forhold til oppgavene som skal løses. Innsparingskrav og omstillinger tar kreftene som skulle vært brukt til å gi behandling, pleie og omsorg. Taperne er de syke eldre, som i mange tilfeller opplever uverdige forhold, manglende stimulering og manglende omsorg. Arbeiderpartiets medisin har ikke fungert gjennom de siste ti årene. Til tross for det loves det nå mer av det samme. På 1990-tallet skulle Arbeiderpartiet sikre alle enerom på sykehjem, nå lover de sykehjemsplass til alle som trenger det. Arbeiderpartiet har alltid vært flinke til å love, men deres manglende gjennomføringsevne og politiske løsninger er gjerne et hinder for å oppnå gode resultater for dem det gjelder, nemlig de syke, pleietrengende eldre. Skal vi lykkes med en tilstrekkelig sykehjemsutbygging, må investeringstilskuddet økes betraktelig, slik at ikke kommunene på ny presses til å satse på omsorgsboliger som den billigste løsningen. Vi må fjerne taket og utstede tilsagnsfullmakt, slik at ikke trange rammer hos Husbanken er til hinder for sykehjemsutbygging. Det er anbefalt en sykehjemsdekning på 25 pst. til antallet eldre over 80 år, og da mangler vi 17 000 sykehjemsplasser. Vi ser at kommunene nedlegger sykehjemsplasser og avhjemler dem over hele landet, og at det bygges omsorgsboliger framfor sykehjemsplasser. Disse har gjerne en lavere bemanning enn sykehjem, og ofte må pasientene flyttes fra omsorgsboliger til sykehjem når de blir sterkt pleietrengende. Til tross for at det er velkjent at en slik flytteprosess kan virke meget negativt på den gamle sykes helsetilstand, er dette dessverre snarere regelen enn unntaket her i landet. Jeg husker godt da omsorgsboligkonseptet ble presentert for politikerne i min hjemkommune første gang. Det hørtes forlokkende ut. Her skulle man få bo i sin egen leilighet, altså i sitt eget hjem, og det skulle være tilrettelagt slik at det var mulig å bruke både rullestol og heis. Men det viktigste var at bemanningen skulle tilpasses den enkeltes pleiebehov, slik at det var mulig å bo livet ut i omsorgsboligen. Regnestykket var at det kommunen sparte på kostnader til bygg, skulle brukes på mer pleiepersonale. På denne måten skulle omsorgsboliger være likestilt med sykehjemsplass, og det skulle være opp til den enkelte å velge hvilken arena en ønsket å motta sitt pleie- og omsorgstilbud på. Omsorgsboligene ble bygget, og mange eldre solgte sine hus og brukte pengene til innskudd i omsorgsleilighet. Det vi imidlertid raskt så, var at kommunen ikke var i stand til å øke bemanningen når pleiebehovet ble stort nok, og flytting til sykehjem ble resultatet. Fremskrittspartiet har derfor i sitt alternative statsbudsjett lagt opp til at det kan bygges 3 500 sykehjemsplasser og omsorgsboliger i tillegg til de 2 500 Regjeringen legger opp til. En annen vesentlig faktor er at alle disse heldøgns pleie- og omsorgsplassene skal bemannes. Fremskrittspartiet har i sitt alternative budsjett lagt inn 1,5 milliarder kr til å øke antallet stillinger i eldreomsorgen. Dette inkluderer midler både til nye stillinger og til å fjerne en stor del uønsket deltid. Fremskrittspartiet er imidlertid opptatt av at det er behov for langt mer enn varme hender i eldreomsorgen. De gamle syke har gjerne et komplekst sykdomsbilde med mange diagnoser. Det er derfor et stort behov for tilstrekkelig kompetanse til å kunne observere og følge opp den enkelte på en slik måte at vi også her får tidlig innsats hvis sykdomsbildet endrer seg. Vi vet at mange gamle sliter med feilernæring ved våre institusjoner. Vi har merket oss at Sverige har ansatt en person med ernæringsfaglig kompetanse i hver kommune. Man mener at det svenske samfunnet kan spare 1 til 1,5 milliarder kr på dette tiltaket, og mye menneskelig lidelse kan forebygges. Fremskrittspartiet mener dette er en god idé, og vi har satt av midler til å starte opptrapping av den ernæringsfaglige kompetansen i norske kommuner. Kvalitetssikring av prøvetaking, prøvemateriale og analysering ved norske sykehjem er noe undertegnede har vært særlig opptatt av for å unngå feildiagnostisering og unødig bruk av spesialisthelsetjenesten. Gjennom tilbudet fra NOKLUS settes kommunene i stand til å oppfylle internkontrollforskriften på dette viktige punktet. Regjeringspartiene går langt i å være enig med opposisjonen i at det er av vesentlig betydning at samtlige norske sykehjem får tilbud om deltakelse i NOKLUS, men de har ikke de 2,3 mill. kr som mangler. Jeg forventer at statsråden kan forsikre at samtlige sykehjem vil få dette tilbudet i 2010, og at statsråden sørger for at de pengene som mangler, vil bli bevilget enten fra Helsedirektoratet, slik det tidligere har vært gjort, eller på annen måte. En samlet komité uttalte i 2006 at habilitering og rehabilitering må bli det neste store satsingsområdet. Vi har dessverre sett at denne regjeringen er mer opptatt av ideologi enn av at pasientene skal få et godt tilbud. Fremskrittspartiet mener at private og offentlige tilbydere av tjenester skal likestilles. Politikerne må definere kvalitet og omfang på det velferdstilbudet som skal finansieres av fellesskapet. Hvem som så står for utførelsen, må være av underordnet betydning så lenge kravene oppfylles. Vi ønsker at kapasiteten både hos det offentlige, hos private og hos ideelle organisasjoner skal utnyttes slik at vi i størst mulig grad unngår uverdige helsekøer. Vi ser at de ideelle organisasjonene er enda mer sårbare enn private tilbydere. I flere europeiske land har myndighetene tatt initiativ til å få på plass en samfunnskontrakt for samspillet mellom offentlig sektor og ideell sektor, som definerer mål og prinsipper samarbeidet skal organiseres etter. Fremskrittspartiet mener det er på høy tid at vi tar denne debatten også i Norge, og vi foreslår derfor at det settes ned et bredt utvalg som utarbeider forslag til en slik samfunnskontrakt. Til slutt vil jeg nevne at Fremskrittspartiet er opptatt av å få på plass en god palliativ pleie gjennom bl.a. etablering av hospice-plasser. Spesielt er det viktig å ha fokus på tilbudet til unge alvorlig syke og døende, slik at ikke ordinært sykehjem er det eneste offentlige tilbudet for dem. Helt til slutt en stemmeforklaring: Når det gjelder forslag nr. 22, har årstallet der blitt endret fra avgivelsesdokumentene til «2010». Dermed vil Fremskrittspartiet også støtte forslag nr. 22.
-0	For nøyaktig tre måneder sto vi i spontanspørretimen og diskuterte eldreomsorg. Det var rett etter at regjeringen hadde lansert den såkalte eldremilliarden. Statsministeren slo da fast, i denne sal, at denne ekstramilliarden ville føre til en kraftig utbygging av eldreomsorgen. Det var faktisk også slik at Arbeiderpartiets talsperson, Tore Hagebakken, sa at han var sikker på at kommunepolitikerne ville prioritere de eldre med disse midlene. Sannheten har TV 2 brukt tid på å avsløre de siste dagene. Den er jo at Arbeiderpartiets egne kommunepolitikere ikke prioriterer dette. Faktisk under halvparten har prioritert eldreomsorgen, mens andre har prioritert helt andre formål. Men i den samme debatten og ordvekslingen med meg sa statsministeren: «Vi styrer nå eldreomsorgen omtrent på samme måte som vi styrer skolen.» Men det er jo ikke sant. For når barna våre når skolepliktig alder og møter opp på skolen, får de skoleplass. Det er ikke slik at vi får tåredryppende oppslag i mediene om foreldre og barn som tropper opp på skolen og ikke får skoleplass, men får beskjed om at de må komme tilbake neste år – gudskjelov. Men det er fortsatt virkeligheten for landets eldre. Virkeligheten for landets eldre er at de er prisgitt om de bor i en kommune som har bygd ut eldreomsorgen, eller om de bor i en kommune som ikke har gjort det. Det uverdige spillet må nå opphøre. Derfor er min utfordring til statsministeren: Når skal han og hans regjering sørge for at alle de som har behov for verdig pleie og omsorg rundt omkring i dette landet, får behandling den dagen behovet inntreffer?
-1	Dette var ei ektefølt og reell bekymring for problema og ei god beskriving, men ein relativt feilslått analyse av kva som skjer i Noreg når det gjeld klimaspørsmålet. Faktum er at vi har gjort svært mykje dei siste sju åra og er ein leiar i internasjonal politikk med omsyn til miljø. For det første oppfyller vi Kyoto-avtalen – Noreg oppfyller han. I tillegg overoppfyller vi han med 10 pst. For det andre er norske utslepp langt lågare i 2012 enn det dei hadde vore om det ikkje hadde vore for det første klimaforliket og alle tiltaka vi gjennomfører. Norske utslepp var det siste året vi har tal for, det lågaste vi har hatt sidan 1995. Så har vi altså lagt fram ei melding og inngått eit forlik for ytterlegare ambisjonar mot 2020. Det er jo fordi den dreiinga, stabiliseringa og svake nedgangen vi såg i 2011, ikkje er nok. Vi må endå mykje meir ned. Noreg skal kutte med 30 pst. innan 2020, to tredelar her heime. Derfor er det ei rekkje nye, tunge tiltak i klimameldinga og – seinare – endå fleire i klimaforliket. Så gjer vi mykje internasjonalt gjennom kvotar. Det er eg veldig for, som eit tillegg til det vi gjer heime. Det er altså ikkje sånn at det er ei form for avlat – tvert imot. For eksempel er det som heiter CDM, eller Den grønne utviklingsmekanismen, noko som u-landa har vore ein pådrivar for å få til, og som har vore viktig for dei, fordi det overfører pengar frå rike til fattige land og gjev dei moglegheita til å kutte i utslepp. Det er ikkje mogleg å løyse klimaproblemet utan at vi i tillegg til det vi gjer i rike land, gjer mykje i fattige land. No har det nettopp vore ei ekstern evaluering. Den viser at Den grønne utviklingsmekanismen truleg har bidratt til CO2-kutt i storleiken ein milliard tonn og overføring av 215 mrd. kr til u-land frå rike land. Om ikkje det er viktig både miljøpolitikk og utviklingspolitikk, er det vanskeleg å skjøne Kristeleg Folkepartis inngang til denne debatten.
-1	Det som jeg forsøkte å si i spørsmålet mitt, som jeg ikke sa, var at Fylkesmannen i Troms har gitt medhold til en familie i Tromsø som hadde klaget ordningen med fjernundervisning på samisk inn til Fylkesmannen etter påstander om at undervisningen ikke var god nok. Nordland og Finnmark fylkeskommuner som har ansvaret for de samiske tilbudene i Troms, har ikke ytret seg negativt om fjernundervisning som undervisningsform. Resultatene til avgangselevene i Troms etter mange år med fjernundervisning er på samme nivå som eller bedre enn resultatene til dem som har fått undervisning med lærer fysisk til stede. Spørsmålet er om statsråden kan bekrefte at Troms fylkeskommunes bruk av alternative undervisningsformer også i samisk er innenfor opplæringslovens bestemmelser, så lenge faglige krav og tekniske løsninger er ivaretatt.
-0	Vi i Fremskrittspartiet er av den oppfatning at det er et viktig politisk mål å redusere offentlig byråkrati. Gjennom dette kan vi gjøre offentlig administrasjon mer oversiktlig for den enkelte innbygger og øke den enkelte innbyggers innflytelse. Et hyggelig biprodukt kan selvfølgelig være at vi sparer penger. Vi er av den oppfatning at Administrasjonsdepartementet må stå i spissen for dette arbeidet både for å rasjonalisere egen og andre offentlige virksomheter. Administrasjon av statsapparatet må gjøres så enkelt og så kostnadseffektivt som mulig. I denne sammenheng kan man vise til at Norge er helt i verdenstoppen når det gjelder offentlig ansatte og offentlig administrasjon. En rapport som ble lagt fram av Statskonsult tidligere i år underbygger dette grundig. Og den nye statsråden er heller ikke, som det ble sagt i forrige replikkveksling, ukjent med disse temaene. Han har jo også laget en rapport, NOU 1991:28, som er meget spennende lesning og med mange spennende forslag. I sin tiltredelseserklæring snakker Regjeringen om modernisering av offentlig sektor: brukerorientering, serviceinnstilling, effektivisering, frigjøring av ressurser og konsentrasjon rundt det offentliges kjerneoppgaver. Dette lyder jo som det skulle vært hentet fra Fremskrittspartiets program. Og statsrådens tale kunne like gjerne vært hentet derfra. Det er hyggelig. Men hva kan vi konkret forvente oss? Hvilke konkrete tiltak blir de første vi ser når statsråden nå gyver løs på sitt arbeid? Når kommer det første konkrete forslaget om rasjonalisering, om effektivisering, innsparing og modernisering, og hva vil det gå ut på? I replikkordvekslingen med Schjøtt-Pedersen var statsråden inne på dette, men jeg følte at svarene ble svært lite konkrete.
-0	Jeg takker statsråden nok en gang for svaret. Jeg tror at det må til enda mer samarbeid mellom landbruks- og matministeren og samferdselsministeren, for det er klart at det er en del mangler på samferdselsnettet. For tømmertransporten spesielt er det mangel på terminaler, og terminalene er for små og for korte, og i tillegg er kapasiteten overbelastet. Det er et ønske om at mest mulig av tømmeret, der dette er økonomisk og miljømessig forsvarlig, skal gå på jernbane. I tillegg er det dette med krysningsspor, som det også er stor mangel på. Jeg håper, på grunnlag av dette spørsmålet, at samferdselsministeren og landbruks- og matministeren vil gå i enda dypere samtaler, slik at vi får et produkt som ivaretar miljøfokuset når det gjelder skognæringen.
-0	Jeg ønsker å knytte noen kommentarer til en del av angrepene og kommentarene knyttet til mitt parti og mitt innlegg. Først vil jeg svare representanten Lillian Hansen, som er fornærmet over at jeg sa at det var demonstrasjoner mot regjeringen utenfor. Hun sa at hun ikke kunne se noe demonstrasjonstog til støtte for Fremskrittspartiets politikk. Nei, det var ikke derfor de gikk i demonstrasjonstog. De gikk i demonstrasjonstog for å bli kvitt regjeringen, som leverer en dårlig politikk. De hadde bannere med slagord som «Morn’a, Jens!» og «Skjerp deg, Jens!». Dette må jo være rettet mot Arbeiderpartiet, siden Jens Stoltenberg ikke er med i Fremskrittspartiet. Slagsvold Vedum kritiserer oss i Fremskrittspartiet, og bl.a. representanten Nesvik, for ikke å snakke om landbrukspolitikk. Det er litt merkelig, for vi har hatt 20 minutter med hovedinnlegg, og 10 minutter av dem er brukt på landbruket. Så hvis man ikke har hørt det, har man enten ikke vært til stede i salen, eller så har man ikke hørt etter. Så får man kanskje ta inn over seg at man neste gang hører etter på det som blir sagt, og ikke kommer med slike påstander. Så var han også veldig opptatt av dette med tollvern, at det var det viktigste de hadde gjort. Det kan man gjerne mene, men der ser vi også en forandring, for i juni måned var både Jens Stoltenberg og utenriksminister Gahr Støre ute og sa at det ikke skulle bli mer toll, det skulle bli mindre toll. Men så kom sommeren, og Senterpartiet havnet under sperregrensa, og vips så er man tilbake igjen og snur på det man har sagt tidligere. Så det viser jo den rød-grønne politikken: Den går bare opp og ned i sinuskurver. Så var Bendiks H. Arnesen opptatt av flomskadene i Troms, at det var viktig, og jeg er enig med Bendiks H. Arnesen i det. Dette nevnte også representanten Lange Nordahl. Men problemet er jo at regjeringen ikke har bevilget penger til det. Landbruksministeren dro opp til Troms, og jeg var der fjorten dager etter at han hadde vært på besøk. Da hadde han gått ut og lovet bøndene at dette skulle man fikse, de måtte bare kjøpe inn maskiner og alt, for de skulle få erstatning. De har ikke fått noe. De ønsker ikke å se landbruksministeren der oppe flere ganger, er det de forteller meg når jeg er på besøk, for de føler seg på en måte forrådt av Oslo-eliten, som de kaller det. Landbrukspolitikken er distriktsfiendtlig, og de føler seg ikke hjemme i den. Det er det jeg får beskjed om, og det kommer fra Senterpartiets egne der oppe. Så kanskje man burde reise opp og høre litt om hva som skjer rundt omkring. Tor Bremer var veldig opptatt av byråkrater. I dag er det sånn at hver byråkrat representerer ti bønder. Det er ekstremt mange byråkrater om man går inn og ser. Og de stikker av gårde med mesteparten av pengene. Så er Aasland ute etter at man ikke er fornøyd med industrien. Matvareindustrien ønsker et regjeringsskifte, for de ønsker å gjøre noe med regulatorrollen slik at man klarer å få nok råstoff, for de har ikke nok råstoff i dag. Det man har med den rød-grønne regjeringen, er for lite melk, smør, ribbe og pinnekjøtt – 64 pst. dyrere mat enn i EU, tre bruk per dag legges ned, for første gang er det under 10 000 jordbruksbedrifter, vi har en nedgang på 70 000 dekar på ett år, vi har en kjøttindustri som mangler råvarer. Bøndenes siste sjanse er faktisk et regjeringsskifte.
-0	Nei, tidsrammen vil kunne bli et problem i og med at det er den rød-grønne regjeringen som styrer. Det i seg selv er jo en hemmende faktor, så jeg skjønner godt at representanten Heggø er redd for tidsperspektivet her. Når det gjelder det med solnedgangslovgivning, er det viktig å ha det på plass, for da må du faktisk gjøre en del tankeeksperiment bak de lover og regler som påføres, nettopp med den hensikt at du må ta en gjennomgang senere for å se om de er tilpasset den virkeligheten vi befinner oss i. Når det gjelder rapporteringskravene, vil jeg bare vise til at Fremskrittspartiet gjennom Dokument 8:15 S for 2009–2010 fremmet 21 forenklingsforslag. Men det som er hensikten med å få denne meldingen, er jo nettopp signalene ut til næringslivet – sørge for å få en bred gjennomgang, sørge for at vi tenker igjennom de beslutningene som vi foretar oss, sørge for at vi signaliserer til gründeren at ja, her er det viktig å satse, og vi skal stå bak det. Problemet er bare det at her går vi ned i skyttergravene, og vi sørger for at Stortinget, som landets høyeste folkevalgte organ, ikke får være med og diskutere.
-1	I SV er vi svært fornøyde med at det er utarbeidet en egen stortingsmelding om visuell kunst, den første i historien. Den gir en god og grundig oversikt over saksfeltet og er blitt godt mottatt av Kultur-Norge. Som det har blitt hevdet: Billedkunst har nå endelig blitt sett og respektert som et offentlig innsatsområde. Meldinga skal bidra til å gi kunstfeltet et nødvendig løft. Saksordfører Lene Vågslid viste på en engasjert og svært positiv måte det gode arbeidet som er gjort, engasjementet blant kunstorganisasjonene og en rekke gode eksempler rundt om i det ganske land. Billedkunsten er viktig fordi den kan gi opplevelser og erkjennelser som ikke kan oppnås gjennom andre kunstformer og medier. Den gode billedkunsten kan stille spørsmål, engasjere og provosere, men den kan også gi oss vakre visuelle inntrykk i hverdagen vår. Det er derfor viktig med mangfold i billedkunst og kunsthåndverk. Det er viktig at visuell kunst av høy kvalitet når flest mulig over hele landet, og vi mener at meldinga kan bidra til dette. Det er ei relativt omfattende melding og mye som hadde fortjent oppmerksomhet i innlegg her – det være seg formidling og målgrupper gjennom ulike tiltak som f.eks. Den kulturelle skolesekken, kulturskolen, Kunst i Skolen og Den kulturelle spaserstokken, økt støtte til museer med kunstsamlinger og støtte til flere kunsthaller, kunstforeninger og kunstsenter, eller styrking av visningsarenaer og satsning på kunst i det offentlige rom samt kunnskapsproduksjon og forskning på kultur generelt og det visuelle kunstfeltet spesielt. Det å opprette en arrangørstøtteordning for det visuelle feltet under Norsk kulturfond er også verdt å framheve. Jeg vil nå fokusere på viktigheten av å sørge for en økt profesjonalisering og gode rammevilkår for kunstnerne. Det er viktig å ha gode virkemidler både når det gjelder bruk av kunstverk – gjennom visningsvederlag, honorarer og innkjøp – og når det gjelder produksjon av kunst, herunder sikring av inntekt og stipend. Kunstnere må gis mulighet til å leve av sin kunst. Dette må selvfølgelig innebære at kunstnere over hele landet får like muligheter. Gode, langsiktige og forutsigbare arbeidsbetingelser er vesentlig. Det er viktig for SV at visuelle kunstnere sikres økonomisk gjennom langvarige stipend og utstillingshonorarer for å kompensere for de særlige praktiske og økonomiske utfordringene de har som ikke-institusjonstilknyttede skapende kunstnere. Kunstnere innenfor det visuelle feltet har ofte store produksjonskostnader, og inntektsmulighetene i forbindelse med salg er gjerne begrenset til et ganske lite antall eksemplarer. I SV er vi derfor glad for at det nå påpekes at billedkunstnere og kunsthåndverkere i større grad må synliggjøre totale produksjonskostnader, herunder arbeidsinnsats, slik at de totale kostnadene i kunstprosjektene blir synlige. I meldinga varsles det en gjennomgang av dagens utstillingsvederlagsavtale, og det vurderes et pilotprosjekt for å prøve ut en ordning med utstillingshonorarer. Dette er til gode for kunstnerne og derigjennom publikum – og forhåpentligvis også til økte muligheter for salg. I meldinga er det varslet en omlegging av dagens garantiinntekter til to nye, langvarige stipendtyper. For SV har det vært vesentlig å sikre at det fortsatt vil være mulig for etablerte kunstnere å motta langvarige stipend som kan gi forutsigbare og relativt langsiktige arbeidsforhold. Ideelt sett ønsker SV en utvidelse av dagens 488 GI-hjemler, men er glad for at midlene til disse opprettholdes i statsbudsjettet og omgjøres til stipend som skal gis for en periode på ti år, med mulighet for fornyelse samt stipend for seniorkunstnere. Jeg har registrert en viss utålmodighet i noen kunstnerorganisasjoner for å få på plass forskrift for nye stipend, men regner med at arbeidet igangsettes snarlig. Meldinga legger opp til en storstilt satsning på billedkunst og kunsthåndverk og er et viktig bidrag i videreføringa av Kulturløftet. Det er med glede jeg behandler den i dag, og jeg ser fram til videre oppfølging av meldinga.
-1	Syv år med rød-grønt styre og SV i regjering har forandret Norge. Forskjellene har gått ned, sysselsettingen har gått opp, ambisjonene i klimapolitikken er økt betydelig, jernbaneinvesteringene er historisk høye, og det investeres i og forskes på ny miljøteknologi og mer miljøvennlig industri. Privatisering og skatteletter er erstattet av utbygging av velferden og en mer rettferdig skattepolitikk. Vi har bygget titusener av barnehageplasser, og vi har redusert prisene i barnehagene med en tredjedel. Foreldrepermisjonen og fedrekvoten er økt vesentlig. SVs gamle forslag om tredeling er vedtatt, og kontantstøtten for toåringer fjernet. De rikeste har fått økt skatt, mens minstepensjonistene har fått økt pensjon. Det kommunale barnevernet har fått det største løftet på 20 år. Norge har fått verdens mest radikale utviklingspolitikk, slettet ulandsgjeld og nådd målet om 1 pst. av BNI til bistand. I skolen har vi fått flere timer og flere lærere. Skolemateriellet er blitt gratis, og leksehjelp er innført for å redusere de sosiale forskjellene i læringsutbyttet. Realveksten i forskningen siden 2005 er på ca. 27 pst. Det er denne kursen vi vil videreføre i det stortingsåret vi nå begynner på. Det er en rød og grønn politikk for miljøet og rettferdighet vi vil gå til valg på neste år, for utfordringene i Norge er fortsatt store. Vi ønsker å forandre mer. Vi vil gjøre Norge rødere og grønnere. Nesten uansett hva slags spørsmål du stiller, er kunnskap en del av svaret. Det er ny kunnskap som skal løse vår tids store utfordringer, som klimakrisen. Det er ny kunnskap som skal sikre grunnlaget for velferd og velstand i framtidens Norge. Resultatene fra norsk skole viser at vi er på riktig vei. Leseferdighetene er på vei opp – det motsatte av det som skjer i Sverige, der høyresiden styrer. Der går resultatene ned. En politikk for kunnskap må også være en politikk for sosial utjevning. Barnehageplass til alle og leksehjelp i skolen handler om å gi alle barn muligheten til å ta del i kunnskapssamfunnet. Bare en god, offentlig fellesskole kan bidra til å utjevne sosiale forskjeller og legge til rette for læring for alle barn, uavhengig av klassebakgrunn. Derfor bør veivalget mellom videre satsing på den offentlige skolen og privatiseringen som høyresiden ønsker seg, bli et sentralt tema i den politiske debatten framover. Den gang den rød-grønne regjeringen overtok i 2005, lå det søknader om 22 000 privatskoleplasser og ventet på godkjenning. Flere privatskoler vil bety økte forskjeller. Det vil bety en stor fare for A- og B-skoler og derved større fare for A- og B-elever. Og privatisering betyr sentralisering. Også det har vi sett i Sverige, der de ideene den norske høyresiden vil innføre i Norge, allerede er utprøvd i praksis. En slik utvikling er vi imot, fordi vi vil at ulike mennesker skal ha like muligheter. Derfor stanset vi privatskoleveksten i 2005. I stedet har vi de siste syv årene forbedret den offentlige fellesskolen. Jeg må litt tilbake til Bergen – ikke bare fordi Bergen er en viktig by, men også fordi Bergen kan gi oss noen viktige lærdommer om hva høyresiden mener når de sier de skal satse på skolen. Jeg tillater meg å tvile på at den politikken vi vil få nasjonalt hvis høyresiden tar over, er så veldig ulik den satsingen på kunnskap vi har sett i min hjemby. Den ene grunnen til at jeg tillater meg å tvile på høyresidens satsing på skolen, er at de fortsatt ønsker å bruke de store pengene på å redusere skattene, sånn som byrådet i Bergen har gjort med eiendomsskatten. I motsetning til representanten Siv Jensen synes jeg 25 mrd. kr er fryktelig mye penger. Det er fryktelig mye penger som kunne ha vært brukt på å forbedre velferden og sørget for at barna våre lærer mer. Men så ser vi også at høyresiden har fått prøve seg mange steder i landet. I Bergen har byrådet i årevis neglisjert vedlikehold av skolebyggene. Jeg besøkte tidligere i høst Nattland skole til en engasjert og hyggelig prat med lærerne der. Nå må de samme lærerne undervise elevene sine i lavvo gjennom vinteren fordi skolens bygninger har forfalt til det ubrukelige. Sånt er ikke å satse på kunnskap. I landene rundt oss øker de sosiale forskjellene. I Norge gikk forskjellene ned etter 2005. Det er et markant brudd med en lang trend i vårt land og med utviklingen i landene rundt oss. Det skyldes politikk. Det skyldes omfordeling gjennom skattesystemet, og det skyldes lav arbeidsløshet. Vi må ha som mål å redusere forskjellene i Norge mer i årene som kommer, fordi lave forskjeller gir et godt og trygt samfunn. Da må vi bruke skattepolitikken til å fordele enda bedre, ikke gi skattelette til dem med mest fra før. Men vi må hindre at arbeidslivet skaper større sosiale forskjeller. Det at faste og hele stillinger er det normale i norsk arbeidsliv, skaper en tryggere hverdag for vanlige mennesker. Det gir arbeidstakerne større muligheter til å påvirke egen arbeidsplass og til å ha innflytelse over samfunnet rundt seg, og det er med på å holde forskjellene nede. Derfor trenger vi en fortsatt sterk innsats mot sosial dumping og mot økt midlertidighet i arbeidslivet. Det bekymrer meg at et av de områdene der opposisjonspartiene, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, finner sammen, nettopp er i ønsket om det motsatte – om mindre reguleringer til beste for arbeidsfolk i norsk arbeidsliv. Høyre har endret sin retorikk, men ikke sin politikk. I offentlig sektor ser vi det samme. I Oslo og i Tromsø gjennomføres det nå storstilt privatisering og konkurranseutsetting. Vi vet hvem som betaler prisen for det. Mange av de damene som daglig tar de tyngste løftene i velferdsstaten, får sine arbeidsforhold og sine pensjonsbetingelser rammet av privatiseringspolitikken. I stedet for mer privatisering, i stedet for mer konkurranse må vi jobbe for å ta alles krefter i bruk. Bare i sykehussektoren jobber 30 000 sykepleiere deltid. Derfor er jeg glad for at regjeringen legger så stor vekt på målet om økt heltid og større stillinger til disse kvinnene og mennene, som gjør en så viktig jobb for oss. De siste årene har jeg flere ganger besøkt klimaforskerne ved Bjerknessenteret, som også ligger i Bergen. Jeg var der sist nå på mandag. Det er inspirerende, for det viser at vi har noen av verdens ledende forskere i vårt land. Det er et eksempel på at et lite land kan være en ledende kunnskapsnasjon. Men det er også skremmende å besøke klimaforskerne, fordi resultatene av forskningen viser at klimaendringene utgjør en reell, overhengende trussel mot framtiden vår. Forskerne i Bergen jobber nå med den neste hovedrapporten til FNs klimapanel. Noen av konklusjonene der er allerede klare: Det er enda sterkere grunn til å slå fast at klimaendringene er menneskeskapte, og vi kan nå slå fast at det er en sammenheng mellom menneskers utslipp av klimagasser og økt temperatur, mer regn og minkende isbreer. Vi ser at tempoet i avisingen øker. I september nådde ismengden i Arktis et nytt bunnivå. Isen er i ferd med å forsvinne. Det betyr at noe stort er i ferd med å endres, med dramatiske effekter for mat, vannforsyning og hele menneskesamfunnet. Det er i løpet av de aller nærmeste årene vi kan sette i verk tiltakene som gjør at vi når togradersmålet og hindrer den utviklingen. Klimameldingen og klimaforliket er en god plattform for den norske innsatsen. Vi har lagt til grunn ambisiøse mål, vi har lagt til grunn konkrete tiltak, og vi har vist at vi forstår at det ikke nytter å være verdensmester i klimapolitikk hvis man ikke samtidig er norgesmester. Vi må også kutte i norske utslipp. Rike land må gå foran og investere i den teknologiske utviklingen som gjør at vi kan få de globale utslippene ned. Å redusere utslippene her hjemme handler ikke om alt det vi ikke kan gjøre. Det handler ikke om færre arbeidsplasser eller mindre industri. I virkeligheten er det motsatt. Å bygge lavutslippssamfunnet handler om å modernisere Norge – om nye og mer energieffektive hus, nye biler, nye energikilder, nye miljøvennlige industriarbeidsplasser. Det handler om å binde landet sammen med jernbane og byene sammen med gode kollektivløsninger – om å gjøre hverdagen lettere, mulighetene for næringslivet flere og framkommeligheten bedre. Lavutslippssamfunnet kan bli fantastisk, det, hvis vi kommer tidlig nok i gang med å bygge det. Jeg avslutter der – med det som er vår tids viktigste spørsmål. Det er mitt håp at både denne debatten, dette stortingsåret og den kommende valgkampen vil reflektere det. For det er bare hvis vi løfter klimasaken til den plassen den fortjener – sak nummer én, prioritering nummer én – at vår generasjon folkevalgte tar ansvaret vårt på alvor.
-0	Jeg takker statsråden for svaret, som egentlig ikke ga meg så mye svar på det jeg spurte om. Aldri før har det vært så få bønder, aldri før har det vært så få landbrukseiendommer i drift, aldri før har det stått så mange landbruksbygninger tomme, og aldri før har det egentlig vært så mange som ønsker å selge gården sin, men på grunn av et lovverk, et reguleringsverk, et takstverk og ikke minst en godkjenning av en kjøpesum, står disse bygningene tomme. Vi har hørt at det finnes ca. 400 000 mennesker rundt omkring i Norge som er interessert i å kjøpe en eller annen form for gårdsbruk, men på grunn av regelverk og på grunn av priser etc. er det ikke så mange som vil selge. Jeg var inne på FINN.no i går kveld og så hvor mange gårdsbruk som var til salgs. Det var ikke mange, og det er en grunn til det. Det er på grunn av det regelverket vi har, som sagt. Det gis ikke muligheter til en annen drift på en gård – og en annen drift kan f.eks. være gårdsturisme. En viss oppmykning har det vært, men det er mye som står igjen. Dette med delsalg, f.eks., av en eiendom er jo helt umulig, for da svekker man gårdens muligheter til å skaffe inntekter. Vi hadde før jul en debatt om dette med produksjon og salg av alkoholholdige drikker, hvor både næringsministeren og landbruksministeren var høyt på banen og sa at dette var positivt. Så kommer vi til stortingssalen for å diskutere dette, og så stemmer partiene imot. Da stiller man spørsmålet: Hva skjer, egentlig?
-1	Eg er litt usikker på om eg hang med i alle svingane, og kva spørsmålet var. For å ta det litt i tur og orden: Ja, eg meiner at over tid vil store skattekutt nødvendigvis bety kutt i velferdsstaten sine ordningar, anten det er gjennom frivillig sektor som det offentlege betalar, eller det er gjennom offentlege velferdsordningar. Det er slik vi finansierer dei velferdsordningane. Så er mi oppfatning, og eg trur eigentleg finansministeren er heilt einig i det, at vi òg har ein veldig viktig delsektor i tillegg til velferdsstaten i Noreg som gjer eit uvurderleg arbeid. Eg er ganske sikker på at han òg vil vere einig i, kanskje i motsetning til representanten Tybring-Gjedde, at det at vi har ein stor og godt utbygd velferdsstat som basis i det norske samfunnet, er den viktigaste grunnen til at vi kan ha små forskjellar, og at relativt mange menneske kan klare seg godt i Noreg, og eit svært godt utgangspunkt for å bevare dei viktigaste trekka i det norske samfunnet.
-0	Innleiingsvis vil eg berre seie at eg synest representanten Schjøtt-Pedersen burde halde seg litt meir til sanninga når det gjeld den differensierte arbeidsgivaravgifta, og også tilføydd at det er ei tverrpolitisk einigheit om å få tilbake ei mest mogleg differensiert arbeidsgivaravgift. Det som eg tenkte å ta for meg her, heng saman med at leiaren av finanskomiteen jo ofte er veldig oppteken av vurderingar til økonomar. For ikkje så lenge sidan var sjeføkonom Steinar Juel i Nordea ute og uttalte at regjeringsskiftet ville medføre 0,5 pst. høgare rente. Då la han til grunn den same pengebruken, men altså at ein brukte meir i offentleg sektor og mindre til skatte- og avgiftslette enn kva den førre regjeringa, med støtte frå Framstegspartiet, gjorde. Mitt spørsmål er: Er representanten Schjøtt-Pedersen einig i at innretninga på finanspolitikken til den raud-grøne regjeringa vil medføre høgare rente?
-0	Statsråden kom med en kraftig kritikk av opposisjonspartiene for hvordan de har håndtert dette Dokument nr. 8-forslaget. Det opposisjonen prøver å gjøre, er å ivareta norske interesser, gi Statkraft økonomiske muskler så det får anledning til å vokse internasjonalt i tråd med den strategien Statkraft har, og i tråd med norske interesser. Hvorfor skulle ikke vi med de unike mulighetene Norge har når det gjelder ren energi, kunne vokse til å bli en stormakt i Europa? Det Regjeringen gjør, er å bremse den utviklingen og vise handlingslammelse. Derfor synes jeg ikke man først og fremst burde kritisere opposisjonen. Vi behandlet eierskapsmeldingen for et år siden og en mulig omdannelse av Statkraft til et aksjeselskap. Det ble det ikke noe av den gangen, for man skulle komme tilbake til Stortinget med en sak fra Regjeringen for å få dette med særoppgavene drøftet. Nå har det gått et helt år. Når kan Regjeringen legge denne saken på bordet, slik at vi får diskutert omdannelsen til et aksjeselskap?
-0	Jeg registrerer at enkelte medlemmer i SV gjør et fåfengt forsøk på å være saklige i denne debatten, men de har så langt hatt dårlig gjennomslag, for å parafrasere Inga Marte Thorkildsen. Fremskrittspartiet har altså i utgangspunktet lagt opp til en debatt om tiltak. I Dokument nr. 8-forslaget inviterer vi til en debatt om tiltak. Så ble vi allerede i saksordførerens første innlegg utfordret til å diskutere vitenskap. Det har vi også gjort for å vise at det faktisk er en debatt om vitenskap der ute. Derfor er det gjort slik representanten Sortevik sier, og derfor har representanten Fredriksen sitert innlegg fra andre. Det var ikke han som benektet CO2- og klimaeffekt, men han viste til forskere som skriver om dette, for å vise at det faktisk pågår en debatt der ute. Så har vi også vært veldig tydelige på at til tross for at det er en debatt, legger Fremskrittspartiet til grunn føre-var-prinsippet. Vi har fremmet en rekke forslag, over 30, til hvordan man skal kutte CO2-utslipp og innfri Kyoto-avtalen. Vi hadde jo ikke fremmet de forslagene hvis vi hadde syntes hele debatten bare var tull, slik som enkelte representanter later som Fremskrittspartiet gjør. Når det gjelder klimaforliket, er man bekymret for at hvis Fremskrittspartiet kommer i regjering, vil forliket falle. Vi vil videreføre de tiltakene vi er for, men når de seks andre partiene har valgt ikke engang å ha en samtale med oss om forliket, vil vi selvfølgelig ikke føle oss forpliktet til å videreføre det vi er imot. Når man er så bekymret for det, får man se hvor robust barnehageforliket fra forrige periode var. Det smalt ved første anledning, og det kostet ikke én kalori for noen av partene som stod bak, å bryte det. Så har vi forsøkt å få en del avklaringer fra disse seks partiene om hva klimaforliket konkret faktisk innebærer. Hva betyr det for Kårstø 2012 og Mongstad 2014? Hva betyr det for petroleumspolitikken? Hva betyr det for klimakvoteloven i 2012 og kvotetildeling etter 2012? Hva betyr det når Stoltenberg sier at man skal gjøre tiltak der de gjør mest nytte, mens alle andre i denne sal snakker om at vi skal gjøre to tredjedeler i Norge - minst? Er det ikke da en liten avstand mellom det statsministeren sier og det partiene på Stortinget sier? Hva betyr det for småkraftverk og grønne sertifikater? Hva betyr det når man sier at man skal ha 250 mill. kr til jernbane, men ikke spesifiserer om det er brutto eller netto bevilgning? Ingenting av dette har det kommet et tydelig svar på. SV sier én ting om petroleum, Arbeiderpartiet sier noe helt annet. Og så beskylder man Fremskrittspartiet for å dobbeltkommunisere. Alle som har fulgt denne debatten, ser jo at det er en sekspartskommunisering fra de andre, fordi man ikke helt klarer å bli enige om hva man faktisk har inngått. Statsråd Solheim tok opp at Fremskrittspartiet bare påpeker manglene. Det er jo fordi vi er den eneste kritiske røsten som har hatt en alternativ politikk, og da ønsker vi jo å påpeke hvilke tiltak som ikke virker, for å få en debatt rundt det.
-0	Under hovedinnlegget fra saksordføreren i dag kom det ingen garanti for eller bekreftelse på at staten stiller opp med sine 12 milliarder kr. Mitt første spørsmål til representanten Sortevik er: Hvordan kan vi stole på at staten vil vise sitt ansvar, hvis forslag nr. 4 faller under voteringen i dag? Min andre utfordring til representanten Sortevik gjelder at Fremskrittspartiet stadig vekk blir utfordret på at vi har så mange penger. Da vil jeg gjerne utfordre representanten Sortevik: Finnes det dekning for Fremskrittspartiets forslag, tidligere forslag om strukturendringer og framtidige forslag når det gjelder fondsavsetninger til infrastruktur osv?
-0	Jeg har følgende spørsmål til fiskeriministeren: «I forbindelse med «Rocknes»-forliset ble det oppdaget grunner i Vatlestraumen, som er en del av den smaleste og mest trafikkerte del av skipsleden til og fra Bergen havn. Vatlestraumen har et svært urent farvann, med mangelfull kartdokumentasjon. Blant trafikkerende skip er også større tonnasje med farlig, forurensende last og store passasjerskip med stor bunkerskapasitet. Vil statsråden innføre seilingsbegrensninger i Vatlestraumen?»
-1	Eg har lyst til å spørje representanten Lilletun om dette med veldedigheit. Fleire frå Kristeleg Folkeparti, også utviklingsministeren, synest det er veldig viktig å seie mange gonger at vi må hugse på at dette ikkje er almisser. Det er ikkje veldedigheit vi held på med. Likevel har eg lyst til å spørje om det. Min definisjon av veldedigheit er at vi i den rike verda på ein måte vil vere avhengige av dei fattige for å vise kor gode vi er. Det er på ein måte slik at vi kastar oss opp til å bli skinnheilage som berre det, og det har eg sjølv opplevd å ha vore av og til. Kunne han ha definert litt meir kva veldedigheit er? I politisk filosofi har vi den tyske filosofen Kant Skal være Hegel, jf. representanten Jacobsens rettelse side 1381., som snakkar om herre-knekt-forholdet, der knekten held fram med å vere knekt nettopp fordi han tillèt herren å vere herre. Det er grunnlaget for den politiske kampen som har vore her i Europa. I Noreg kjenner vi det betre gjennom det å stå med lua i handa. Grunnlaget for ikkje å halde fram med det var sjølvsagt å starte ein politisk kamp. Spørsmålet blir då: Kan bistand, dersom det er veldedigheit, på ein måte verke til å tilsløre både den europeiske og den norske politiske utviklinga?
-1	Engasjementet til SV for ein liberal integrerings-, flyktning- og asylpolitikk varer veldig lenge, og på nokre viktige felt, som t.d. gjeld barn, har vi gjort viktige endringar på det området som har betyding for menneske i Noreg. På andre felt er det sånn at dei partia som står for den politikken i Noreg – SV, Venstre, og eg vil leggje til Kristeleg Folkeparti – ikkje gjorde noko brakval akkurat i 2009. Summen av det er at parti som står for ein annan politikk enn dei vi samarbeider med, har eit klart fleirtal her i Stortinget og hadde det same då vi sat og forhandla regjeringsgrunnlaget. Så eg trur at akkurat når det gjeld det konkrete området, får vi kome tilbake til i vidare diskusjonar framover og sjå om det er behov for endringar, og om det er mogleg å skape fleirtal for det.
-1	Kristeleg Folkeparti ser ikkje den retningsendringa me no har i norsk politikk. Eg forstår godt at dei ikkje ønskjer å sjå det, men at det skjer, erfarer folk ute. No klarer SV og denne fleirtalsregjeringa å plussa på pengar bl.a. til jernbanen, ei satsing på jernbanen som ikkje er det ho burde vera, men det er altså 182 mill. kr meir enn det Kristeleg Folkeparti klarte å få til. Det er ein annan miljøprofil på denne regjeringa, og det vil ein erfara i åra som kjem. Til Hurtigrutemuseet. Me hadde ein debatt om det internt i regjeringspartia, men me har ikkje konkludert. Me får no ei ugreiing. Frå storfraksjonens side er me positivt innstilte, men me vil ikkje konkludera på dette med nasjonalt museum på det noverande tidspunktet. Det skal me komma tilbake til. Men både SV og storfraksjonen er opptekne av å få sørgja for �� få Hurtigrutemuseet på plass. Korleis det skal skje, om det skal skje ved spleiselag, eller kor stor del staten skal ha, må me komma tilbake til seinare.
-0	I innlegg fra flere representanter har markedsordningen for melk vært oppe. I innstillingen er det et forslag, nr. 1, fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, om at denne ordningen skal tre i kraft senest 1. januar neste år. Jeg husker godt da vi fikk denne ordningen første gang, og så vidt jeg husker, støttet alle partier i Stortinget full konkurranse på foredlingssiden for melk. Det hører til historien at dette kanskje ikke har fungert så godt. I hvert fall har enkelte aktører klaget på ordningen, slik den har foreligget, og det har vært behov for å foreta endringer. For oss er ikke denne datoen så veldig viktig. Det viktige er at man får en transparent, fungerende ordning som alle aktørene, også de små, kan akseptere. Så vidt jeg husker, er det Regjeringens intensjon å ha denne ordningen klar pr. 1. januar, så jeg vil gjerne be statsråden oppklare om det er et nødvendig forslag. Fremskrittspartiet er på vippen her, og det er et spesielt ansvar fra vår side.
-1	La meg presisere at det var tre - ikke bare to – områder jeg understreket som sentrale: Det var lønn, det var minste timeressurs, og det var det som går på større frihet lokalt til å organisere undervisningen. Jeg ser dette i nær sammenheng, og jeg skulle ønske man gjorde det i de fremtidige forhandlingene. Jeg erkjenner at dette er en sak for partene i arbeidslivet, altså det som går på lønn, og det som går på arbeidstidsbestemmelser, lesepliktsordninger osv. Det er partene i arbeidslivet som har hovedansvaret for dette. Men det må ikke hindre oss, når vi nå diskuterer lærerrekrutteringen, i å gi uttrykk for klare og sterke synspunkter på hva som er nødvendig for å sikre nok lærere til skolen i årene fremover. Det er vårt ansvar – det er vi som vedtar planene. Det er vi som vedtar læreplanene, og det er vi som legger rammene for utdanningssektoren. Da må vi også påse og medvirke til at vi får inn nok folk, slik at vi er i stand til å realisere disse planene. Det vi sier om konkurransedyktig lønn, betyr rett og slett at lærerne i årene fremover – uten å definere det til årets tariffoppgjør, til neste års tariffoppgjør eller eventuelt andre måter som dette måtte skje på – er nødt til å få en større lønnsvekst enn andre grupper. Og som jeg sa, det er ikke på grunn av at vi syns spesielt synd på lærerne, men det er rett og slett fordi dette er det mest effektive virkemiddelet vi har for å få nok lærere inn i skolen. Vi kjenner jo til rollene, til hvem som har ansvaret for de ulike delene, men vi gir det klare signalet til lønnsforhandlerne for statssektoren at de må legge opp lønnsoppgjøret slik at vi klarer å realisere dette målet: å sikre nok lærere.
-0	Representanten Helleland påpekte den fare den organiserte kriminaliteten representerer for Norge og Norges sårbarhet. Han påpekte i den sammenheng behovet for samarbeid gjennom internasjonale organisasjoner. Ser Helleland at Norge kan gjøre seg selv mer sårbart dersom det internasjonalt blir kjent at Norge ikke vil være like aktiv og benytte de samme etterforskningsmetoder som f.eks. Frankrike eller andre EU-land når det gjelder å etterforske denne form for organisert kriminalitet? Da blir spørsmålet: Ønsker Høyre at man skal ha en slik selvpåført ekstra sårbarhet i Norge?
-1	La meg starte med å slutte meg til den lykkeønskninga: Til lykke med dagen, vil jeg også si fra denne talerstolen. Det er ikke hver dag man får være med på å behandle en ratifikasjon av et så viktig dokument som en menneskerettighetskonvensjon er. Det er også helt riktig som det er blitt sagt, at konvensjonen utgjør et vendepunkt. Man kan kalle det et paradigmeskifte at man går fra å snakke om helsepolitikk og sosialpolitikk når man diskuterer mennesker med nedsatt funksjonsevne og deres plass i samfunnet, til at vi nå går over til å snakke om likeverd, likestilling, deltakelse og selvbestemmelse. Det håper jeg bidrar til å gjøre noe med oss, og at vi begynner å tenke annerledes om hvordan vi planlegger vårt samfunn med tanke på at alle skal kunne delta på like fot. WHO og Verdensbankens World report on disability slår fast at det er rundt 1 milliard mennesker med funksjonsnedsettelser i verden. Det tilsvarer 15 pst. av jordas befolkning. Rapporten dokumenterer at personer med nedsatt funksjonsevne møter omfattende barrierer i helsetjenesten, utdanning, arbeidslivet, transport og kommunikasjon. Personer med nedsatt funksjonsevne har dårligere helse, dårligere utdanning og dårligere økonomi enn resten av befolkninga. Jeg kommer nettopp fra New York, hvor vi har hatt det største møtet noensinne om vold mot kvinner. Vi hadde også det første møtet noensinne – så vidt jeg kunne forstå – som tok for seg situasjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne – kvinner og barn – med det utgangspunkt at dette er mennesker som er langt mer utsatt nettopp for vold og overgrep enn andre, funksjonsfriske er. Men man glemmer ofte det, og man glemmer også til og med at mennesker med nedsatt funksjonsevne også har et kjønn. Rapporten viser med all tydelighet at menneskerettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne lenge har blitt oversett og tilsidesatt. FN-konvensjonen danner et godt grunnlag for å ta tak i dette og sikre at alle mennesker får ta del i det de fleste av oss betrakter som en selvfølgelighet. I prosessen knyttet til ratifisering har vi sett behovet for å gjøre endringer i norsk lovgivning. Det er klart at norsk vergemålslovgivning er i strid med konvensjonens bestemmelse om rettslig handleevne. Vergemålsloven kom, som de fleste her vet, på plass i en annen tid, rundt år 1900, og er nå moden for historiens skraphaug. Regjeringa har holdt fast på en linje om at norsk rett må være i samsvar med konvensjonen før ratifisering. Grunnen til dette er at regjeringa – som tidligere regjeringer, akkurat som representanten Andersen var inne på – ønsker å vise troverdighet og integritet i internasjonale forhold, og særlig i spørsmål som berører menneskerettighetene. Å vente med å ratifisere til vi har ryddet i eget hus, viser at vi tar konvensjonsforpliktelsene på alvor. Det har vi også fått tilslutning til fra flere medlemmer av FN-komiteen til CRPD, sjøl om det er ulike meninger om dette, og sjøl om det også, som representanten Andersen var inne på, er sider ved det som kan tale i en annen retning. Regjeringa foreslår samtidig at Likestillings- og diskrimineringsombudet får ansvar for å føre tilsyn med at norsk rett og forvaltningspraksis er i samsvar med konvensjonen. Vi er trygge på at ombudet vil forvalte denne rollen med mot og klokskap. Ombudet gjør en solid jobb med å overvåke gjennomføringen av CEDAW og CERD, dvs. Kvinnediskrimineringskonvensjonen og Rasediskrimineringskonvensjonen. I forbindelse med de periodiske rapporteringene til FNs traktatorganer har ombudet foretatt sjølstendige kartlegginger av norske forhold og levert egne rapporter som grunnlag for eksamineringen av Norge. Ombudet tilfredsstiller de relevante kravene i de såkalte Paris-prinsippene for institusjoner, som skal fremme og beskytte menneskerettighetene. Oppgaven med å overvåke nasjonal gjennomføring av CRPD faller i stor grad sammen med oppgaver ombudet allerede har i forbindelse med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Ombudet vil kunne benytte tallmateriale fra de sakene som klages inn for ombudet, til å kartlegge den faktiske situasjonen for personer med nedsatt funksjonsevne i relasjon til konvensjonens bestemmelser. Etter konvensjonens artikkel 33 tredje ledd skal sivilsamfunnet, og særlig mennesker med nedsatt funksjonsevne og organisasjoner som representerer dem, trekkes inn i overvåkingsprosessen og delta fullt ut i den. Det er viktig å understreke. Brukermedvirkning er en del av konvensjonen. Jeg vet at ombudet har drøftet dette med representanter for funksjonshemmedes organisasjoner og vil etablere strukturer for samarbeid med organisasjonene. Men først og fremst, sjøl om man kan mene at det har tatt tid: Gratulerer med dagen! Det er en milepæl og en stor dag.
-1	Først: Kambe viser til interne arbeidsgrupper, som vi må si er i sin spede begynnelse med arbeidet med neste års valgprogram. Vi har arbeidsgrupper når det gjelder både økonomi, helse, skole og utdanning. Dette er en prosess som er i en tidlig fase. Vårt program vil bli klart og tydelig presentert til høsten, i god tid før valget. Det som vil komme – jeg skal ikke forskuttere for mye – er ikke noe nytt i forhold til den økonomiske politikken SV har stått for hele tiden: mer omfordeling, mer skatt for dem som har mulighet og evne til å betale skatt, og mindre skatt for dem som har middels og lave inntekter. Mer omfordeling og tydelig politikk på dette området er det som vil komme fra SV ved neste stortingsvalg.
-0	Jeg takker for svaret. Problemstillingen som er tatt opp i spørsmålet, dreier seg om hele veisektoren, ikke bare tunneler – veier, tunneler og broer. Da er det slik at det med dagens system er Statens vegvesen som stort sett står for kontroll og godkjenning. Klassifisering og periodisk ettersyn er et system vi kjenner fra andre sektorer, både fra luftfart og skipsfart – et system som medfører konsekvenser når feil og mangler avdekkes. Er det noen grunn for ikke å bruke slike systemer innenfor veitrafikken for å bedre sikkerheten på norske veier?
-0	Jeg mener at svaret på det er åpenbart, og at jeg har sagt det tidligere, nemlig at fremtidens politistruktur er en helt annen politistruktur og distriktsinndeling enn det Gjørv-kommisjonen hadde som utgangspunkt da de ga sin anbefaling. Det er mange deler av den anbefalingen som fortsatt vil ha gyldighet også i en ny politidistriktsstruktur, men en skal huske på at en hele tiden er avhengig av å sikre at en får mest mulig igjen for de pengene som brukes. Nå sikrer vi en betydelig økning av robustheten til operasjonssentralene rundt omkring i hele landet. Det betyr at en får en mye bedre håndteringsevne på store og små hendelser enn det en noen gang tidligere har hatt. Så er spørsmålet om en da i tillegg trenger en nasjonal overbygning for eventuelle hendelser av en nasjonal karakter, som gjør at det blir behov for det. Samtidig har Gjørv-kommisjonen kommet med en rekke andre anbefalinger som også er viktige for at vi skal sikre beredskapen tilfredsstillende i Norge, f.eks. nødvendigheten av et nytt beredskapssenter. Vi er nødt til å bruke de midlene vi har, på en best mulig måte, og da mener jeg at vi nå, når vi gjennomfører denne politireformen, må sikre at vi klarer å levere de tjenestene som vi skal levere gjennom en ny politidistriktsstruktur. Det kan være at det også er behov for en nasjonal overbygning, men det har vi ikke lagt inn i det som ligger i proposisjonen nå.
-1	I juni vart 3215 varmerekordar tangerte i USA aleine. Mai var månad nummer 327 i rekkja av månader der den globale gjennomsnittstemperaturen oversteig snittet i det førre hundreåret. Forsking frå det siste året viser at det som før har vore teoriar, med stor grad av sannsyn no har vorte sikker kunnskap. Det er ein samanheng mellom menneskeskapte klimaendringar og det auka ekstremvêret vi kan oppleve rundt omkring i verda. For få veker sidan vart det òg sett ein ny negativ botnrekord: isen i Arktis er to gonger Noregs landareal mindre enn den førre botnrekorden. Dei som har vore på Svalbard det siste halvåret, har fått sjå at i område som før har vore prega av tjukk is, er isen no borte. Dei menneskeskapte klimaendringane er den største miljøutfordringa i vår tid. Det er testen for vår generasjon. Dei vil ramme oss tungt her i nord. Aukinga i den globale gjennomsnittstemperaturen på to gradar vil nemleg vere ujamnt fordelt, og i nord vil ho vere særleg mykje høgare. Ein reknar med at i Skandinavia betyr ei global gjennomsnittsoppvarming på to gradar sannsynlegvis om lag fire gradar. Ekstremvêret vil ramme oss ekstra hardt i vårt vêrutsette land. Meir regn, flaum og vind gir større risiko for skred, orkanar og ulykker med konsekvensar for menneske og økonomi. Økonomisk ansvarleg politikk er viktig, men det er like viktig med ein økologisk ansvarleg politikk som tek vare på klimaforhold og miljøkvalitetar, og det heng tett saman. Om klimapolitikken har ein kjerne, så er det overgangen frå fossil til fornybar energi. Det er òg kjernen i den økonomiske politikken. Vi har eit mål om å auke vår fornybardel endå meir mot 2020, frå eit utgangspunkt bland dei høgaste i verda. I sommar ga vi konsesjon til ny vindkraft som er like mykje som alt vi har til no, og vi har eit stort potensial på vind både onshore og offshore i Noreg. Det må byggjast ut på ein skånsam måte. Men det må òg kombinerast med auka pris på fossil energi. Derfor er det rett å auke CO2-avgifta på sokkelen. Vi må arbeide med miljøkrefter i EU for å få opp kvoteprisen, og det er rett å verne sårbare område som dei utanfor Lofoten, Vesterålen og Senja mot petroleumsaktivitet. For det er faktisk sånn at CO2-utsleppa frå summen av all olje, gass og kol vi kjenner til internasjonalt, vil gi fem gonger så stor oppvarming av atmosfæren og føre til fem gonger så stor opphoping av CO2 i atmosfæren som det vi tåler dersom togradersmålet skal halde. Bypolitikken er òg viktig, for i tillegg til energi er areal kjernen i vår økologiske og økonomiske politikk. Noreg er eit land dominert av byar og tettstader. Fire av fem nordmenn bur i byar og tettstader. Oslo er den raskast voksande regionen i Europa. Befolkningsveksten er ein fantastisk fordel, men det gir oss òg store utfordringar. Vi må byggje tettare og høgare, og vi må byggje rundt kollektivknutepunkt. Vi må ha vekst i persontrafikk med sykkel, gange og kollektiv, slik klimaforliket seier, og vi må bevare bykvalitetane våre, kvalitetane i bustader, i service og næring og i nærnaturen. Det er dei som synest å tru at natur er noko som må vekk for å sikre byutvikling, men nærleik til naturen er ein av dei fremste kvalitetane i norske byar. Det er rett og slett sånn at det å gå tur i skog og mark er den mest vanlege fritidsaktiviteten i Noreg. Det er få ting som er så typisk norsk som det, og det vil i framtida vere eit knappare gode som vi må ta godt vare på i byane våre. Representanten Høybråten hadde eit utsyn som eg likte. Vi må sjå lenger enn oss sjølve og utafor oss sjølve. Spør du meg, er global fordeling og globalt miljø kjerneutfordringane i det hundreåret vi har begynt på no. Eit regjeringsalternativ av Høgre og Framstegspartiet, som seglar opp som det mest sannsynlege, vil vere eit systematisk tilbakesteg for natur og miljø og eit systematisk tilbakesteg i utviklingspolitikken. Finst det eitt einaste felt der Framstegspartiet og Høgre vil tilby ei meir miljøvenleg retning eller betre utviklingspolitikk for Noreg? Tvert imot: Det er systematisk lavere ambisjonar vi kan vente oss, dersom vi les program eller budsjettforslag. Det vi treng, er stadig høgare mål, og det er det dei raud-grøne har tilbode – høge mål, tøffe tiltak, og det er det vi skal ha enda meir av i åra som kjem.
-0	Som tidligere hevdet har altså Regjeringen til hensikt å selge 15 pst. av SDØE-andelene til Statoil. Vi ser at det foregår forhandlinger om dette allerede, og det er mye som tyder på at Statoil på denne måten vil sikre seg «indrefileten», altså de beste arealene. Synes statsråden virkelig det er en riktig fremgangsmåte? Skal disse andelene gis bort til Statoil, eller på hvilken måte skal Statoil eventuelt betale for dem?
-1	Jeg må på sparket innrømme at jeg er ingen spesialist på Nicaragua. Det vakte betydelig internasjonal forundring, som Morten Høglund sa, da Daniel Ortega, muligens for å vinne valget, i siste fase av valgkampen lanserte seg selv som en særlig restriktiv politiker når det gjaldt abort. Den alliansen som man ser i Nicaragua, slik det også framføres her, mellom en sterk, konservativ kirke og en tilsynelatende venstreorientert president, er uvanlig i en internasjonal målestokk. La meg foreslå at jeg på basis av det Morten Høglund nå legger fram, tar kontakt med vår ambassadør i Nicaragua for å diskutere med ham om det er måter Norge positivt kan påvirke politikken. Det er jo ikke alltid slik at en hevet pekefinger er den rette måten. Jeg skal iallfall diskutere med ham om det er måter vi kan bidra til å finne en løsning på det vi står sammen om, på.
-1	I likhet med de andre vil jeg også takke forslagsstillerne for å sette likestilling på dagsordenen, og jeg må si meg veldig fornøyd med den plass likestillingstemaet har fått i den senere tida. Det skulle for så vidt bare mangle når vi nå akkurat har markert at det er 100 år siden kvinner fikk stemmerett på lik linje med menn. I forrige uke hørte vi mange gode taler, innlegg og historieframlegg om kampen som er blitt kjempet for å komme dit vi er i dag. Vi har ei regjering som virkelig har satt likestilling på dagsordenen. I 2010 oppnevnte daværende likestillingsminister Lysbakken et ekspertutvalg som skulle utrede norsk likestillingspolitikk for å legge grunnlaget for en helhetlig og kunnskapsbasert likestillingspolitikk for framtida. Likestillingspolitikken har aldri tidligere vært gjenstand for en tilsvarende bred gjennomgang. Og nå har vi til fulle dokumentasjon på at det på mange områder er et stykke igjen til vi kan si at vi har full likestilling i landet. Men vi liker jo å se på Norge som et likestilt land, og mange bruker Norge som et eksempel på at vi har kommet langt, slik også representanten Horne refererte til med delegasjonen fra Thailand før i dag. Et kroneksempel er Gros kvinneregjering og hvordan den ble kjent over hele kloden – altså regjeringa fra 1986. Og ja, det var spesielt med en så stor andel kvinner, men jeg må innrømme at det føles litt rart å kalle det ei kvinneregjering. Flertallet i regjeringa var jo menn. Likestillingsmålet har på en måte blitt at en skal nå 40 pst. kvinneandel. Men det er vel ikke reell likestilling før det er like sannsynlig at det er 40 pst. menn som at det er 40 pst. kvinner i politiske organ eller i andre valgte organ, styrer osv.? Mangelen på likestilling i politiske organ, næringsliv, foreldreskap, utdanning og arbeidsliv henger nøye sammen med holdninger og kultur og med hvilke forventninger som ligger til det å ha det ene eller det andre kjønn. Her hadde også representanten Gjul en rekke gode eksempler. Det er ingen enkel oppskrift på å få snudd dette. Men å finne målrettede og treffsikre tiltak som kan bidra til en gradvis endring i holdninger er det som er det nødvendige. Og det gjøres heldigvis mye. Fedrekvoter er et godt eksempel. Det er først etter at dette ble innført, at far virkelig har begynt å ta permisjon. Jeg kan også referere til samme artikkel i Dagbladet i går som representanten Horne gjorde. Der er det en pappa som sier at: «det er riktig at vi har en slik kvote, fordi den legitimerer at fedre er en periode hjemme med barnet. (…) De fleste pappaer hadde ikke vært hjemme én dag lenger enn den fastsatte kvoten.» Politisk vilje til en så generøs permisjonsordning som vi har, og til å sørge for at alle barn har rett til en barnehageplass til en lav pris, har bidratt til at det er langt lettere å kombinere arbeid og omsorg. At vi nå har startet opp arbeidet med å sikre større stillingsbrøker for dem som ønsker det, er også et viktig tiltak for å kunne sikre kvinner en økonomisk uavhengighet. I forrige uke vedtok vi nytt diskrimineringslovverk og kjønnsnøytral verneplikt. Komiteen er enig med forslagsstillerne i at bekjempelse av vold mot kvinner, likestilt foreldreskap og forhold i utdanning og arbeidsliv er viktige utfordringer for bedre kjønnslikestilling. Det målrettede og langsiktige arbeidet med utvidelser av permisjon, fedrekvote og full barnehagedekning vil bidra til mer likestilte foreldreskap. Systematisk og helhetlig arbeid er vesentlig for å lykkes innenfor mange av likestillingskampene. Når det gjelder kamp mot seksuell trakassering og seksuelle overgrep, kan det f.eks. vises til gode erfaringer i Sør-Trøndelag, hvor de nettopp har jobbet systematisk for å forebygge dette gjennom et program rettet mot skoleelever og ansatte i skolen. Det vesentlige er treffsikre tiltak med et plassert ansvar, og at tiltakene og arbeidet følges opp og evalueres. Regjeringa jobber nå med likestillingsmelding til Stortinget – som en oppfølging av Skjeie-utvalget – og jeg ser fram til at den kommer. Da får vi et godt grunnlag for å diskutere retning for likestillingsarbeidet framover. Jeg vil også rose Venstre for engasjementet innenfor likestillingsfeltet, men mener – i likhet med representanten Horne – at de har valgt feil samarbeidspartnere for å lykkes med målsetningene. Vi får ikke et mer likestilt samfunn hvis et flertall av politikere i denne sal mener at kvotering er en uting, at fedrekvoter er unødvendig, at det er helt greit å betale mor for å være hjemme i stedet for å delta i arbeidslivet, vil øke barnehageprisene og kutte i overgangsstønaden for aleneforeldrene. Hvis man ønsker en helhetlig likestillingspolitikk som gjør at vi får en reell valgfrihet for begge kjønn – det være seg frihet til å velge å være sammen med egne barn, frihet til å delta fullt ut i arbeidslivet eller frihet fra seksuell trakassering, vold og voldtekt – da må man sørge for et fortsatt rød-grønt flertall!
-0	Jeg mener faktisk at jeg svarte på det, for jeg sa at vi gjør det samtidig med arbeidet med politireformen. Jeg gir ikke noen dato for når politireformen blir lagt frem for Stortinget, men jeg synes det er naturlig å se de to tingene i sammenheng når både utredningen knyttet til førstelinjereformen er ferdig og vi snart vil være ferdig med arbeidet med politireformen. Jeg har en veldig praktisk tilnærming til dette spørsmålet. Jeg er opptatt av at vi skal få mest mulig saksbehandling ut av hver eneste krone. Jeg er også opptatt av at investerte midler, enten det vil være i politiet eller i UDI, gir en bedre og mer effektiv saksbehandling. Da er det et spørsmål som jeg mener vi må stille oss under behandlingen av dette, om disse 95–160 millionene kan brukes mer effektivt og bedre med et enda bedre effektiviseringssluttresultat enn det som førstelinjereformen vil resultere i. Som jeg nevnte, er ikke regjeringen ferdig med behandlingen av dette spørsmålet, men jeg legger opp til at regjeringen skal behandle dette i forbindelse med politireformen.
-0	Det er vanskeleg å sjå at fleirtalsinnstillinga som ligg føre i denne saka, gir noko grunnlag for optimisme hos noverande brukarar av helsetenester, og det gjer ho vel heller ikkje hos framtidige brukarar av helsetenester. No går jo dette inn i eit mønster, for sidan den raud-grøne regjeringa overtok – Stoltenberg II – har helsekøane auka med over 60 000 til 260 000, og det er vel ingen grunn til å tru at den trenden skal snu med denne saka. Ei av forklaringane på at helsekøane har auka, er at ein reduserte ISF-delen frå 60 pst. til 40 pst. Då skulle ein tru at når det er mange som meiner at ein reduksjon av ISF-delen aukar helsekøane, burde ein kanskje vurdere å reversere han. I staden gjer ein det motsette, ein reduserer han ytterlegare, til 30 pst. Det betyr at sjukehusa vil få mindre og dårlegare incitament til å behandle fleire pasientar – ein ekstra pasient – og det går dessverre i retning av at ein har grunnlag for å frykte at helsekøane vil auke ytterlegare. No er sjølvsagt «samhandling» eit flott ord. Og når ein tenkjer på ordet isolert, er det kanskje vanskeleg å vere imot samhandling, men eg synest at det ligg veldig lite i denne saka. På mange måtar er dette «keiserens nye klær». Utan at ein konkret får pengar på plass, er det vanskeleg å sjå at dette skal vere noka «sesam-løysing». Reforma føreset også at dersom kommunane skal ta på seg nye oppgåver, må kommunane ha tilstrekkeleg kompetanse – og eit grunnlag for å ta på seg nye oppgåver. Det skal ein altså løyse med kommunesamarbeid. No er det slik at av dei 430 kommunane vi har i Noreg, er det mange små kommunar. Utsira kommune med 214 innbyggjarar og Modalen kommune med 360 innbyggjarar vil sjølvsagt ha eit langt dårlegare grunnlag enn større bykommunar. Eit kommunesamarbeid vil til ein viss grad hjelpe for å få det til, men dessverre vil det også auke byråkratiet, og det vil auke talet på arbeidsoppgåver ved at kommunane må snakke saman. Framstegspartiet meiner at vi burde hatt ein kommunestrukturreform og fått færre kommunar før vi overlèt fleire oppgåver til kommunane. Det har det ikkje vore vilje til, og derfor kan dette vanskelegare bli nokon stor suksess.
-1	Å styrke klimaforliket er allerede blitt en besvergelse i regjeringskretser. En av de tingene som det er skapt usikkerhet om, og som det var enighet om i klimaforliket, var å sørge for å skaffe fornybar energi til å elektrifisere installasjoner på sokkelen. Jeg kan referere fra en av de innstillingene som lå fra den rød-grønne regjeringen på akkurat dette. Jeg vil bare nevne én, og det gjelder Gina Krog-innretningen på Utsirahøyden: «Gina Krog-innretningen er klargjort for kraft fra land, og skal koble seg til en eventuell felles kraftløsning på Utsirahøyden på det tidspunktet denne er på plass, med mindre departementet av særskilte grunner bestemmer noe annet.» Vil det være akseptabelt for Høyre om man ikke gjennomfører en full elektrifisering av installasjonene på Utsirahøyden?
-0	I svarbrev til komiteen av 16. november i fjor skriver statsråden bl.a. følgende: «Prisnivået på landbrukseiendommer må da ikke ligge høyere enn at en med normal god utnyttelse av eiendommens driftsgrunnlag kan oppnå et tilfredsstillende økonomisk resultat.» Da er spørsmålet mitt: Hva er forskjellen på en eller noen som kjøper en landbrukseiendom ute i distriktet for 3 mill. kr, kontra en som kjøper en annen type næringseiendom for 3 mill. kr? Begge to kan være like viktige, og hvorfor skal da den ene være garantert et økonomisk godt utbytte kontra den som kjøper en annen type næring? Spørsmålet mitt er også: Hva er et tilfredsstillende økonomisk resultat for en som kjøper f.eks. en gård for 3 mill. kr?
-1	Jeg vil lese fra flertallsmerknadene i innstillingen til Ot.prp. nr. 43 for 2000-2001: «Dette flertallet viser til at en av målsettingene med de nye reglene er: «Barnets behov for midler til forsørgelse skal deles mellom foreldrene etter økonomisk evne og så rett og rimelig som mulig.» Dette flertallet har merket seg at ... enkelte grupper kan komme dårlig ut med de nye reglene. Det er en målsetting for dette flertallet at den nye ordningen i best mulig grad ivaretar de som har lavest inntekter. Dette flertallet ber om at denne problemstillingen blir vurdert løpende og at eventuelle urimelige utslag blir forsøkt justert.» Mener statsråden at det ikke har kommet fram nok av eksempler på at disse bidragsreglene rammer dem med lavest inntekt og deres barn, slik flertallet sa?
-0	Nå er det jo ikke slik at det er enten-eller. Det er jo snakk om hva man betoner, hvordan man vektlegger dette, og hvor offensivt man satser. Som jeg redegjorde grundig for i innlegget - følte jeg - skal vi delta og engasjere oss internasjonalt. Men vi stiller spørsmål ved hvor omfattende vi skal gjøre det. Vi registrerer at det sies at dette gir oss noe tilbake når det gjelder nasjonale interesser, men det vil vi gjerne diskutere og utfordre på. Vi vil påpeke at våre diplomatiske ressurser, våre utenriksstasjoner, er en begrenset ressurs. Den skal brukes optimalt, den skal brukes til et aktivt engasjement, men den skal også sikre norske interesser. Og for å finne den riktige balansen er det ikke nødvendigvis bare å gå fra den ene ytterlighet til den andre. Vi skal finne en god balanse, men vi mener at Norge har et behov for å balansere seg inn på et noe annet spor. Det er ikke snakk om en revolusjon i norsk utenrikspolitikk, men om en forsiktig dreining av kurs.
-0	Statsråden føyer seg inn i rekken av talere i dag som har talt varmt om hvor viktig det er å sikre en god og stabil ramme for kreftforskningen i Norge. Statsråden sa at det er viktig å forske mer på kreft, og hun sa også at det har vært et prioritert område i forskningspolitikken. Da regner jeg med at statsråden mener at det har vært et prioritert område for den offentlige andelen av forskningen. Hvorfor er det da slik at det er Kreftforeningen som finansierer 70 pst. av kreftforskningen i Norge, utenom den som gjøres av legemiddelindustrien?
-0	Først bare til et spørsmål fra Per-Kristian Foss som jeg glemte å svare på eller ikke fikk tid til. For det første når det gjelder håndhevelse av norsk lovgivning, vil ikke vi at Stortinget skal drive saksbehandling. Når det gjelder dette med bedriftene som ønsker billig arbeidskraft, har jeg ingen problemer med å skjønne at bedrifter ønsker tilgang på billig arbeidskraft. Men for en gangs skyld står nå arbeidstakere i dette land litt sterkere. Istedenfor at det er mange søkere til få ledige jobber, står det nå flere arbeidsgivere i kø for å ansette en arbeidstaker, og arbeidstakeren er i en sterk forhandlingsposisjon. Når markedslønnen er høyere enn det den har vært, synes vi arbeidstakerne fortjener å få høyere lønn. For en gangs skyld er arbeidstakerne i en drømmeposisjon, og da kommer altså Høyre og vil importere billig arbeidskraft – og jeg brukte ikke, som Odd Roger Enoksen påstår, den terminologien, jeg sa at det var uttrykket som ble brukt i forbindelse med frykten for billig arbeidskraft i EØS fra andre land, og det er jo det Høyre nå ønsker: å importere billig arbeidskraft for å hindre lønnsøkninger for norske arbeidstakere. Ellers vil jeg bare si at hr. Enoksen må nok lese litt mer i vårt partiprogram – ikke lese det på en måte som en viss annen leser Bibelen og ta alt i verste mening, men kanskje se litt på beste mening også. Vi ser det slik at når det gjelder landbruket, så er det fullt mulig med rasjonaliseringer. Selv Johan J. Jakobsen har jo innrømmet i denne sal at man kan produsere like mye mat i Norge med en tredjedel av årsverkene. Og hvis man la om til en større grad av foredlingslandbruk, altså istedenfor å dyrke korn i Norge satset litt mer på gress og importerte kraftfôr langt billigere enn vi kan lage det selv, hvis vi satte i gang litt stordrift når det gjelder produksjon av kjøttvarer og andre matvarer, er det klart at vi kunne konkurrere på mange måter med Danmark. Så det er masse som kan gjøres innen norsk landbruk. (Latter i salen.)
-0	Først en kommentar til finansministerens svar på min replikk når det gjaldt innvandring. Hun prøvde å lure seg unna ved å si at det var tre scenarioer for innvandring. Det var et høyt, et middels og et lavt anslag. Da kan vi heller se på det høye alternativet, som Regjeringen sier er urealistisk og ligger altfor høyt. Den sier altså at innvandringen plutselig vil snu i valgåret 2009. Alle tre scenarioene sier det. Den sier at innvandringen ikke vil falle like fort, men faller til 35 000 i 2020 – altså en halvering fra dagens innvandringsnivå. Fullstendig urealistisk! Og det er ikke bare fordi at det er snakk om innvandring. Det er snakk om kostnadene knyttet til innvandring, for det er det vi diskuterer her, nemlig de økonomiske perspektivene, kostnadene og valgmulighetene man har i årene som kommer. Da må dette beskrives korrekt og ikke feies under teppet, slik det gjøres. Og så til representanten Holmås: Representanten Holmås og jeg var i en debatt om fordelingspolitikk i Dagsnytt 18 for en ukes tid siden. Det er jo hans regjering og hans flertall som er ansvarlig for politikken – ikke opposisjonen. Og i dette vidunderlige landet til Heikki Holmås, dette fordelingslandet til Heikki Holmås, som blir stadig rikere, er det 630 000 som lever på offentlige overføringer, og tallet er økende. I dette landet går en fjerdedel av elevene ut av grunnskolen uten å kunne lese og skrive, og en tredjedel av elevene faller ut av videregående før de er ferdige – tar ikke eksamen. Det er dette landet, dette fordelingslandet og velferdslandet til representanten Heikki Holmås, hvor den alvorlige kriminaliteten aldri har vært så høy, som han står her og skryter av. Og så forteller han Fremskrittspartiet, som aldri har sittet i regjering, hvor fryktelig det da vil bli. Hvilken medisin er det da representanten Holmås ønsker? Ikke noe land er blitt bedre, blitt rikere eller har vokst ved å kutte hodene av de sterke. Det hjelper aldri de svake. Det har aldri skjedd. Planøkonomien har aldri fungert. Drastisk velferdsoverføring har aldri fungert i noe samfunn. Det man heller burde gjøre, istedenfor å sette ned et fordelingsutvalg, er å sette ned et verdiskapingsutvalg, hvor man sier: Hvordan kan vi få til innovasjon? Hvordan kan vi legge til rette for de gode hodene, slik at de kan skape arbeidsplasser? Hvordan kan vi få til nyskaping i næringslivet? Det er viktig. Det hjelper ikke å ta penger ut av høyre lomme og putte dem over i venstre lomme og tro at man har skapt verdier. Man må legge grunnlaget for å øke kaken istedenfor å dele den opp i enda flere stykker. Det er utgangspunktet for Fremskrittspartiet. Det er utgangspunktet for en ikke-sosialistisk politikk, som satser på skattelette og gir muligheter for å skape verdier. Jeg stilte spørsmål til finansministeren, skriftlig, om hun kunne definere rettferdig, for hun snakker om rettferdig fordeling. Og da svarer hun: Jo, det er gratis skole, det er tilgang til helse osv. Det er noe alle partiene er enige om. Svaret er det alle partiene er enige om: Det er rettferdighet. Man må komme opp med noe annet hvis man skal bruke det som slagord når alle partiene er enige om det som skal være felles for alle. Statsråden må komme opp med et bedre svar, istedenfor å bruke den propagandaen som hun gjør i sitt svar til meg.
-1	For det første har jeg lyst til å si at de kompetansekravene som nå er på høring, er det veldig krevende å klare å få oppfylt. Det er fordi vi ikke har et ubegrenset antall lærere med ubegrenset formell kompetanse som vi kan velge fra. I mange distriktskommuner og mindre kommuner kommer det til å være meget krevende å oppfylle de kravene vi nå har, også på ungdomstrinnet. Så la meg bare la utfordringen gå tilbake igjen: Er det ikke riktig at vi da starter med kompetansekravene på ungdomstrinnet, fordi det er der man først og fremst trenger lærere som har særlig faglig innsikt i de fagene man underviser i? På de minste trinnene er det ganske avgjørende at elvene har forholdsvis få lærere å forholde seg til, og at disse lærerne har et bredt spekter av virkemidler, og at de kan veksle mellom ulike fag. Det er faktisk en meget avgjørende og viktig kompetanse å ha med seg på disse trinnene. Så det er meget god faglig begrunnelse for at vi går fram nettopp på den måten som høringsuttalelsen beskriver.
-1	Den 6. juni i år sto jeg i Halabja, Sør-Kurdistan, i nordlige Irak. I gravlunden foran meg lå det flere tusen kvinner og barn som i 1988 ble drept i et av historiens mest brutale og feige overgrep mot menneskeheten. Ved inngangen til gravlunden henger det et skilt som sier: Ingen adgang for Bath-medlemmer. Jeg forstår godt hvorfor det skiltet henger der. Selv i dag, 24 år etter overgrepene, er det støtende for overlevende og pårørende at mennesker som en gang var ansvarlige for disse grusomhetene, skal komme til denne gravlunden, krenke de avdødes verdighet og vekke smertefulle minner hos de pårørende og overlevende. Noen hundre meter fra denne gravlunden er det reist et monument over ofrene. SV-delegasjonen jeg hadde gleden av å lede, fikk en grundig omvisning i monumentet, som samtidig er et dokumentasjonssenter over overgrepene. Det henger mange bilder som skildrer usminket hva som skjedde i denne lille landsbyen for 24 år siden. Jeg orket ikke å fokusere på alle bilder. Det var altfor sterkt for meg. Medlemmer av min delegasjon var svært preget av det vi så. Hele rommet var fylt av smerte og sorg. Det er grenser for hvor mye smerte et menneske kan tåle. Noen tørket tårer i øyekroken. Men vår smerte kan ikke komme i nærheten av den smerten som innbyggerne av denne lille landsbyen ble påført i mars 1988. Vi traff noen overlevende. Det var gripende historie vi ble fortalt. Vi håper at det som skjedde i Halabja, aldri skjer igjen noen steder i verden. Totalt er det anslått at rundt 15 000 mennesker ble drept i disse angrepene, men det er ikke hele historien. Det kurdiske folk har over lang tid vært utsatt for urett og overgrep, både i Irak, Iran, Syria og Tyrkia. I Irak har de blitt nektet retten til å dyrke sitt språk, sin kultur og sin identitet. Det dreier seg om et stolt folk som har stått opp for sine grunnleggende rettigheter – anerkjent av FN som universelle menneskerettigheter. Denne stoltheten og besluttsomheten ble straffet med vold, tortur og drap under Saddam Hussein. I en velregissert og langvarig kampanje, kalt Al Anfal, ble over 180 000 mennesker systematisk drept i Irak. Jeg ønsker å uttrykke min medfølelse med dem som mistet sine kjære som et resultat av disse overgrepene. Min delegasjon hadde gleden av å treffe det kurdiske parlamentets president, den ansvarlige for departementet for utenrikssaker, visestatsministeren og ministeren for martyrer og Anfal. Jeg ser at sistnevnte sitter i diplomatlosjen i dag og bivåner debatten. Det viser deres engasjement for sitt folk. Jeg vil kort nevne at selv om vi i dag fokuserer på kurdernes lidelser og rettigheter i et område mange kaller Sør-Kurdistan, er jeg fullt klar over smertene kurderne påføres i både Syria, Iran og Tyrkia. Mennesker blir nektet sine grunnleggende rettigheter, nektet å snakke sitt språk, dyrke sin kultur og kjempe for sine rettigheter. Tusenvis av mennesker sitter bak lås og slå i mange av disse landene. Hvorfor sendte SV en delegasjon til Kurdistan? Jo, fordi vi ønsker å lære mer om den uretten kurderne har blitt påført de siste tiår. Vi ønsker å opprette enda tettere kontakter med gode krefter i Kurdistan for å finne samarbeidsarenaer og måter vi kan jobbe for: at Norge kan bidra til å øke og spre kunnskap om kurdernes smertefulle historie at Norge kan bidra til at det som skjedde i Halabja i mars 1988, kan anerkjennes som folkemord. Jeg vil spørre utenriksministeren: Vil utenriksministeren bidra til at angrepet mot Halabja og det som skjedde der i 1988, kan anerkjennes som folkemord? at Norge kan bidra til at bevisstheten om biologiske og kjemiske våpen i verden kan økes at Norge kan jobbe for å forby og fjerne kjemiske og biologiske våpen at Norge kan bidra til at det kurdiske folk i både Irak, Iran, Syria og Tyrkia får nyte godt av sine politiske og kulturelle rettigheter, og at deres menneskerettigheter ivaretas at Norge kan bidra til at brudd på kurdernes rettigheter blir tatt opp på internasjonale arenaer. Kjemiske våpen har blitt brukt i kriger siden første verdenskrig, da disse forferdelige våpnene for første gang ble introdusert og brukt i stort omfang. Dette er også viktig å ta med, for allerede etter første verdenskrig har progressive aktører i verden forsøkt å få disse våpnene avskaffet. Det første forsøket var i 1922 med the Washington Naval Treaty. Siden 1928 har vi hatt Genèveprotokollen som har gjort det ulovlig å bruke kjemiske og biologiske våpen i krigføring. Likevel har dette våpenet blitt brukt i større eller mindre grad siden den gang. Den største og mest brutale bruken var nettopp under Saddam Hussein. Hovedargumentet stater bruker for å anskaffe masseødeleggelsesvåpen, er ikke at de skal brukes, men at det skal skremme motstanderne fra å ta dem i bruk. Dessverre er det stater som fortsatt har kjemiske våpen, til og med offisielt. Selv om Russland og USA har uttalt at de ønsker å destruere sine lagre, har de fortsatt til gode å bekrefte at de ikke lenger har slike våpen. Det er min oppfatning at særlig så store stater som Russland og USA sender det viktige signalet at slike våpen ikke lenger er akseptable, og at de selv ikke lenger har disse våpnene. SV søker samarbeid med positive krefter for å nå målene jeg i sted beskrev, både i dette parlamentet, i det norske samfunnet og i andre parlamenter rundt i verden. I dag har jeg gleden av å få en debatt om disse spørsmålene i Stortinget. Norge har gode muligheter til å bidra til å få kjemiske og biologiske våpen fjernet fra jorden. Vi har signert og ratifisert Kjemivåpenkonvensjonen og sitter i eksekutivrådet i 2012 og 2013. Dette gir Norge både en mulighet og et betydelig ansvar for å hindre spredning av slike våpen, og disse våpnene kan når som helst bli brukt igjen. Syria har innrømmet å besitte kjemiske og biologiske våpen, og regimet har ikke lagt skjul på at de kan tenke seg å bruke dem. Jeg har derfor invitert utenriksministeren til å kommentere hvilke målsettinger han har for denne toårsperioden. Kunnskap er et viktig redskap for å forandre verden. Derfor er det viktig at kunnskap om masseødeleggelsesvåpen – og ikke minst følgene av slik våpenbruk – blir prioritert. Det kurdiske folk vet hva kjemiske våpen gjør, de har kjent dette på kroppen. Det har heldigvis svært få andre gjort, men det er derfor viktig at kunnskap om hvilke overgrep slike våpen har forårsaket, kommer fram. Hvordan kan vi spre denne kunnskapen i Norge og øke bevisstheten om ondskapen disse våpnene representerer? Mitt spørsmål til utenriksministeren handler om hvordan vi kan få spredd informasjon, men også ytt rettferdighet til dem som har opplevd urett. Jeg ser med glede fram til debatten her i dag.
-1	Det siste replikkordskiftet her viser jo til fulle hvor vanskelig det er å være minister i en mindretallsregjering som ikke har styrke eller tyngde i stortingssalen til å få gjennom noe som helst av det man mener er riktig. Her går altså stortingsflertallet nå og endrer totalt på den strukturpolitikk som finansministeren primært hadde ønsket, og som stortingsflertallet hadde lagt i fjor, så det er klart at da blir det vanskelig å være finansminister. Da kan man gjøre ett av to: Enten kan man velge å svelge kamelene, eller så kan man velge å ikke spise dem. Det finansministeren her gjør, er at han velger å spise dem, både medhårs og mothårs, og det må bli en øvelse som han får stå for. I motsetning til de fleste her var jeg tilfreds med det som stod i kredittmeldingen, fordi det var det samme som stortingsflertallet hadde sagt et år før. Det er klart at et år i finansnæringen er ganske lang tid, det innser også jeg, men samtidig så jeg ikke at det var noen spesiell grunn til, bare fordi en liten svensk banksjef kom flyvende over kjølen, at vi skulle endre den norske strukturpolitikken. Det er i grunnen det som er mitt spørsmål til finansministeren, og som jeg syns er det mest alvorlige med det Stortinget i dag gjør, nemlig at intet vedtak har noen holdbarhet, noen langsiktighet, i seg. Jeg syns det var klokt sagt av finansministeren da han sa at vi har ingen bank til salgs. Om han ikke sa det så direkte, sa han at Stortinget var av den oppfatning at statens bankaksjer skulle forbli på statens hender. Det var en riktig uttalelse på det tidspunkt. At han mener noe annet i dag, får nå i grunnen så være. Det som da er poenget, er at hvis det skal være slik at stortingsflertallet til enhver tid på en måte bare kan herse som det vil, og gjøre alle vedtak temporære, hvordan tror han det oppfattes i de store, seriøse markeder ute i verden at bare man kommer med et bud, blåser storting og regjering og alt over ende, helt uten at det finnes ryggrad til å forsvare et eller annet man mente var riktig kun kort tid tilbake? Det er langtidseffekten av det Stortinget nå er i ferd med å gjøre. Og min utfordring til Restad er: Er han, i likhet med meg, bekymret over det?
-0	Det var representanten frå Arbeidarpartiet som gjorde at eg tok ordet igjen. Eg blir litt forundra og forskrekka over at ein nærast seier at det går så bra her i landet, og at alt er så fint og så flott at vi faktisk ikkje treng fleire nye arbeidsplassar – og ikkje minst anstendige arbeidsplassar. Det er uroande å høyra, men eg berre håpar at folk merkar seg det. Ein annan ting er at ein ikkje vil lytta til næringa i det heile. Det er fleire næringsaktørar som har ropt og skrike om dette over lang, lang tid: Noko må gjerast, elles et det svarte arbeidet seg inn over oss som driv seriøst. Det vil heller ikkje regjeringa lytta til. Så er det ca.170 000 kvinner i dette landet som driv med reinhald i heimar, og desse 170 000 kvinnene har ikkje skikkelege arbeidsvilkår. Regjeringa seier at dei berre får halda på. Ho vil ikkje ha skikkelege pensjonsordningar, ho vil ikkje ha skikkeleg lønn, og ho vil ikkje ha skikkelege rettar til sjukefråvære og permisjonar. Eg håpar folk merkar seg det. Ein annan ting som eg er skuffa over, er det at ein ikkje vil jobba for å få ein ny kultur, ei haldningsendring i heile landet, for at det skal svara seg å kjøpa kvitt arbeid i staden for svart arbeid.
-0	Mitt spørsmål til representanten Hansen er knyttet til det som har å gjøre med overtredelsesgebyr, tvangsmulkt og straffebestemmelser i forbindelse med deltakerloven. Dette er en lovproposisjon. Det vil si at dette er en del av lovens forarbeid. Det samme er denne debatten vi er deltakere i. Derfor vil jeg be om at representanten Hansen utdyper følgende som hun har vært med på å skrive inn i innstillingen. – Man skriver: «Flertallet legger etter dette til grunn at lovendringen ikke i seg selv er et signal om endring av normalstraffenivået.» Jeg vil be representanten forklare meg hva som er forskjellen på det og det at det ikke er en endring i normalstraffenivået. Dette er en del av lovens forarbeid, og dette blir en lovfortolkning. Hva betyr det da at det ikke i seg selv er en endring i normalstraffenivået?
-1	Jeg skal være veldig kort. Det er et svar til representanten Dagrun Eriksen, som til slutt roste SV for å ha satt dette på dagsordenen, samtidig som hun lurte på hvorfor jeg tok æren for at SV skulle stemme subsidiært for et forslag. Det som er helt klart, er at denne saken har SV satt på dagsordenen i hele denne perioden. Det er jeg stolt av. Jeg beklager selvfølgelig at man ikke kunne støtte det forslaget som ligger her, for det hadde vært en naturlig oppfølging av krisesentrene. Men jeg er selvfølgelig glad for at hele komiteen er opptatt av dette, og at vi nå enes om et forslag om å gjøre en utredning. Jeg synes debatten har vært god, og jeg tror vi har de samme hensiktene. Jeg er også fornøyd med det statsråden har sagt her i dag.
-1	I denne salen og i Regjeringa er ein veldig ofte oppteken av korleis ein bruker pengane frå verksemda i Nordsjøen – først og fremst det – eller av korleis ein ikkje kan bruka dei i forhold til oljefondet osv. Det er lite fokusering på arbeidsfolk og på tryggleiken for dei som produserer denne kapitalen for oss. SV er derfor godt nøgd med at eit samla storting stiller seg bak kravet frå SV om ei eiga tryggingsmelding. Det må nå koma ein skikkeleg gjennomgang av forhold knytte til helse, miljø og tryggleik, men – og det er viktig – det må ikkje bli slik at ein nå ventar med å gå vidare med dei tryggingstiltaka ein har starta opp. Tvert om er det bra om ein i den komande meldinga kan melda om auka innsats for å betra tryggleiken. Det er derfor ikkje noko bra signal alle andre parti i denne salen sender når dei kuttar i Oljedirektoratet sitt budsjett med 1 – 19 mill. kr. Det er altså berre SV som styrkjer Oljedirektoratets høve til auka kontroll og tilsyn – alle andre parti skjer ned. Her har Regjeringa ein jobb å gjera i forhold til revidert budsjett. Miljøkostnadene ved olje- og gassverksemd er store, og når me i tillegg får vita at olje- og energiministeren set til side råd frå eige fagorgan og tillet rekordstore klimagassutslepp på feltet Balder, må ein reagera. Det er altså ikkje berre i gasskraftsaka fagorgan skal kneblast. Ò på sokkelen vel Regjeringa å sjå bort frå dei råda som blir gjevne. Arbeidarpartiregjeringa viser i klimapolitikken at det er ideologien til Framstegspartiet som vinn fram. For olje- og energiministeren, som for Framstegspartiet, er klimaproblem tydelegvis noko som SV og miljørørsla har funne på. Det er nok ein gong heilt tydeleg at Arbeidarpartiet ikkje tek klimaproblema på alvor. Det er eit faktum som den som kan sjå, ser. Og når ESSO sjølv seier at dei må stengja produksjonen i berre to dagar, er det heilt vanvitig at statsråd Akselsen vel å tillata så store utslepp som det her er snakk om. Å halda seg inne med dei store oljeselskapa er tydelegvis viktigare enn å gjera noko med klimaproblema, klimaproblem som faktisk kostar tusenvis av menneskeliv i året. Dette er uakseptabelt. Eg har sendt eit skriftleg spørsmål til statsråden om denne konkrete saka, men han kan jo starta med å svara i dag, dersom han ønskjer det. Miljørørsla, fiskeriorganisasjonar og SV ønskjer at ein skal vurdera å oppretta vernesoner til havs. På same måte som me har spesielle verneområde på land, må me kunna ha det til havs, ikkje minst for å ta vare på og sikra våre felles fiskeressursar, men sjølvsagt òg for å ta vare på viktige område for sjøfugl. Og for å vera litt dagsaktuell – etter ulykka med «Green Ålesund», som er relativt lita i denne målestokken, er altså 5 000 fuglar truga av oljesøl. Me kan berre tenkja oss kva som ville skje i forhold til denne problematikken under ein hauststorm i Barentshavet dersom ein hadde ein blow out. Det er forstemmande at Regjeringa også her vel alliansar til høgre. Regjeringspartiet vil ikkje vera med på eit forslag frå SV om å setta ned eit utval til å vurdera dette, eller vera med på eit forslag frå sentrumspartia om å vurdera vernesoneproblematikken. Det er trist at miljøinteressene nok ein gong ser ut til å tapa i Arbeidarpartiet. For AUF og andre som utetter seier at dei er opptatt av miljøspørsmål, må det å vera med i dette partiet etter kvart vera ein svært smertefull prosess så lenge miljøinteressene tapar heile vegen. Noreg og norske selskap har eit høgt aktivitetsnivå internasjonalt. I denne samanhengen er det viktig at me har ein etisk standard som toler dagslys. Det er derfor nødvendig å hugsa på vår eiga oljehistorie og vår politikk i forhold til utanlandske selskap. Noreg og norske selskap har eit spesielt ansvar for å syta for at verksemda ikkje er rein utbytting, men faktisk medverkar til ei positiv utvikling for den nasjonalstaten me er til stades i, anten det er i Aserbajdsjan eller i Nigeria. Eg tar med dette opp SVs forslag.
-0	Da registrerer jeg at for Lise Christoffersen og Arbeiderpartiet er rettferdighet å ta fra gifte og samboende 15 pst. av pensjonen de har jobbet og slitt for i mange år i arbeidslivet.
-0	Jeg vil understreke overfor statsråden at momsspørsmålet er utrolig viktig. Det er kun ett signal som kommer fra venturemiljøene om dette: Hvis man får moms på dette området – forvaltning av investeringsselskaper – vil det bety mye lavere virksomhet i Norge og utflytting. Og vi vet alle, spesielt i Norge, hvor store problemer det er med å få frem risikovillig kapital, og knapt noen kan være tjent med at vi tar den sjansen. Erfaringene fra Sverige er jo helt klare, det er historikk: Etter at man innførte moms på et høyere nivå her, flyttet en god del av disse ventureselskapene ut av landet. Det er de faktiske forhold. Det er derfor jeg må få avklart dette noe nærmere med statsråden. Når hun sier at man skal se hvordan det er i sammenlignbare land, f.eks. i Sverige, hvor man flyttet ut mange av disse miljøene, skal vi da harmonisere forholdene med Sverige og få den samme negative utflyttingen som man fikk der, eller hvordan er dette å forstå?
-1	Høyre gjør det som opposisjonspartier gjerne gjør. Dels i egne merknader og dels sammen med andre skriver de ut den misnøye og den kritikk som er å skrive ut om tingenes tilstand i sektoren. Samtidig gjør Høyre noe som ikke alle opposisjonspartier gjør, de sier nemlig at de ikke vil bruke mer penger enn det regjeringa har lagt opp til på dette området. Ære være Høyre for det. Da er mitt spørsmål knyttet til at Høyre samtidig sier at det er mange statlige reformer som er underfinansiert, underforstått at her burde det vært mer penger som fulgte med reformene. Men ut fra det en sa innledningsvis, er det vel noen reformer som staten ikke skulle ha satt i verk sammen med Kommune-Norge? Hvilke reformer er i tilfelle det?
-0	Jeg vil si takk til interpellanten for å reise en viktig diskusjon. Nordområdesatsingen står tungt i regjeringen og blant samarbeidspartiene. Det er en region som har betydelig potensial for industri og næringsvekst, betydelig potensial for enda mer fiskeri, en region som har store energi- og naturressurser som kunne utvinnes på en effektiv og god måte, og som har stort potensial for bergverksaktivitet. Det er næringer som denne regjeringen bygger videre på. Når vi har sagt ja til lignende aktivitet en del steder i landet, opplever vi protester – ikke hyllest. For oss er det allikevel viktig å si at bergverksindustrien er viktig. Vi skal sørge for at den får gode vilkår å jobbe videre med. Innenfor olje- og gassektoren, f.eks., har en i 23. konsesjonsrunde gitt betydelig mer valg med hensyn til utvikling av olje- og gassnæring i området utenfor kysten i Nord-Norge. Vi har sagt ja til bygging av kraftlinje, som betyr at en kan utnytte mer av den fornybare energien som ligger i Nord-Norge, og det skjer mye spennende rundt nye områder, som kan være grunnlag for gode olje- og gassområder, slik som Johan Castberg-feltet. Det er næringer som vi skal satse videre på. Innenfor fiskeripolitikken ligger det an til det, og innenfor turisme vet vi at det skjer mye spennende. Felles for alle disse er at en må ha god infrastruktur. En må ha god infrastruktur for å sende varer rundt internt i regionen, men også ut av regionen for eksport, og en må ha god infrastruktur for å sikre at en får importert varer og får importert produksjonsmidler for å videreutvikle og bygge nye næringer. Ikke minst må en ha god infrastruktur slik at folk kommer seg til og fra arbeid på en enkel måte i hverdagen, at en ikke opplever at folk som pendler over lange distanser, ser at veiene blir stengt på grunn av dårlig vær, eller fordi de raser. En må sørge for at en i de mer tettbefolkede områdene har en infrastruktur som fungerer, og ikke har for liten kapasitet på veiene, med kø og tapt arbeidstid som resultat. Nordområdene er et satsingsområde, som nevnt. Vi har mange utredninger vi kan bygge på fra tidligere regjeringer. Vi har i tillegg gjort en del arbeid selv. «Framtid i nord» ble lagt fram i april 2014 – det er nevnt fra interpellanten. Den inneholder gode analyser om vekstmuligheter i nord. Dokumentet vil sammen med alt grunnlagsmaterialet ligge til grunn for den nasjonale transportplanen som vi jobber med, og som skal fremmes i 2016–2017. I tillegg presenterte regjeringen vår statusrapport kalt «nordkloden» i november i fjor. Dette dokumentet dreier seg om hvordan regjeringen vil fremme verdiskaping og ressursanvendelse i nordområdene. Samferdsel er et av fem satsingsområder. Men for meg er det innen samferdsel viktigst å løse de transportutfordringene vi har, ikke sette seg ned og peke på ett transportmiddel konkret og si: Dette skal løse alle behov. Vi er et mangfoldig land, vi har stor variasjon når det gjelder transportbehov. Derfor er det for meg viktig å se hvordan vi kan få vei, jernbane, havn, skipsfart og luftfart til å fungere sammen på best mulig måte. Jeg har i løpet av mine nå 19 måneder som statsråd reist mye rundt i landet, og spesielt i Nord-Norge, kjørt E10, E6 – og E105, selv om den er veldig kort – og har snakket veldig mye med ulike bedrifter og mange transportører, alt fra dem som eier transportselskapene, til dem som sitter og kjører lastebilen. Jeg har snakket med dem som jobber på havna i Narvik, jeg har snakket med dem som kjører på Ofotbanen, og jeg har truffet dem som jobber på havna i Tromsø. Det å se det mangfoldet av tilbud som må være sammenhengende for at verdikjeden skal funke, er viktig. Det nytter ikke bare for oss å peke på lastebilen når vi vet at mye av fisken som nå eksporteres ut av Narvik, går med tog. Det nytter ikke bare å peke på toget hvis lastebilen som kommer fra kysten, ikke kommer fram til terminalen. Det nytter ikke for oss bare å peke på europaveiene hvis fylkesveiene ikke fungerer, og det nytter ikke bare å satse på fylkesveiene hvis riksveiene ikke fungerer. Det er sammenhengen her som er viktig. Det er det jeg også opplever for både transportører og for næringsliv – en peker ikke på en enkelt transportform, en peker på sammenhengen i dette. Det er det som ligger til grunn når vi nå satser på havnene, ved at vi f.eks. i arbeidet med å forbedre farledene inn til havnene ligger langt foran skjema i Nasjonal transportplan. Det er det som ligger til grunn når vi tenker luftfart og ser på hvordan vi f.eks. kan utvikle Tromsø lufthavn på en bedre måte, og få framskyndet terminalen for utenlandstrafikk med rundt tre år. Det ligger til grunn når vi ser på lufthavnstrukturen i Nord-Norge og hvordan vi skal sikre at småsteder med lange avstander har sine flyplasser, samtidig som områder med større potensial kan få større flyplasser, fordi det også gir et bedre rutetilbud. Denne helheten ligger til grunn når vi framskynder investeringer i jernbanen – på Nordlandsbanen f.eks., der vi fullfører ny Tverlandet holdeplass, som skal tas i bruk i 2015, og øker antallet avganger på Saltenpendelen, rett og slett for å gi et bedre transporttilbud. Det ligger til grunn når vi etablerer holdeplass ved Reitan/Otteråga, begge utenfor Bodø, og det er satt av 155 mill. kr til nytt dobbeltspor Hell–Værnes for å få bedre korrespondanse mot Nordlandsbanen. Denne helheten ligger til grunn når vi på Ofotbanen har satt av 142 mill. kr i år for å sluttføre anleggsarbeid for å forlenge kryssingsspor på Bjørnfjell, og det er satt av rundt 100 mill. kr til å forsterke strømforsyningen på Ofotbanen, rett og slett fordi det må til for å sikre at jernbanen blir mer robust. Ofotbanen er en suksess, ikke bare på grunn av malm, men også fordi vi stadig får mer av varetransporten til Nord-Norge til å komme via containere, via jernbane, istedenfor lastebiler. Så er det også behov for økt kapasitet. Jeg har i de siste 18–19 månedene vært i både Sverige og Finland for å diskutere og høre hva svenskene og finnene tenker på sin side av grensen med tanke på jernbane. Vi vet at de har diskutert jernbane til Kirkenes, det diskuteres om en skal anlegge noe til Skibotn, og en diskuterer om en skal gjøre ting i tilknytning til Narvik. Svenskene har noen planer, og finnene har noen planer. Men det som er viktig for meg, er at vi gjør ting i samarbeid med våre naboland, for når det som transporteres, har sin opprinnelse utenfor våre grenser, er det greit at vi i samarbeid med de landene gjør infrastrukturinvesteringer som har en helhet. Det hjelper lite å investere mye på svensk side hvis de møter en krøttersti på norsk side. Tilsvarende er det ingen vits i å investere på norsk side hvis en for varetransporten har tenkt i helt andre retninger på utenlandsk side. Det er bare en uke siden jeg diskuterte dette med en av strategistatsrådene til den svenske regjeringen, og det er bare noen måneder siden jeg var i Finland for å diskutere nettopp det samme. Jeg ser for meg at vi skal ha god forsterkning av jernbanesystemene mellom Norge, Sverige og Finland nettopp for å legge til rette for at mer av varetransporten, mer av næringstransporten, kan gå via jernbane. Jeg ønsker ikke å ha den store veksten i trailertransport som en har sett, når vi vet at det betyr noe både for trafikksikkerheten og for slitasjen på veiene. Vi må se på hvordan vi løser ting best mulig i en helhet. Dette er det vi har gjort på jernbane, og de samtalene vi har. På vei er det også viktig at vi får en bedre standard. Vi vet at bare i Troms er vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene beregnet til 6–8 mrd. kr når vi hører lokalpolitikerne snakke. Det er store etterslep i Finnmark, det er store etterslep i Nordland. Vi har etter regjeringsskiftet økt bevilgningene til fylkesveier med et tresifret prosenttall. Bare i Troms er bevilgningene til fylkesveier økt med rundt 150 pst. Så er det langt fra nok når en vet hvor lite penger som har vært bevilget til fylkesveier over lang tid. Etterslepet er stort. Det samme gjelder riksveier. Vi har økt bevilgningene til vedlikehold på riksveier med 66 pst. sammenlignet med det budsjettet som ble framlagt av Stoltenberg II-regjeringen så sent som for i fjor, altså for 2014. 66 pst – det betyr at 2015 er det første året der norske veier blir vedlikeholdt mer enn de forfaller. Vi reduserer rett og slett vedlikeholdsetterslepet. Det er det samme en ser på jernbane, at i Nord-Norge og resten av landet blir vedlikeholdet på jernbane økt så mye at vi reduserer forfallet. Det er første skritt i å lage en infrastruktur som næringslivet har tillit til. Det hjelper lite å be folk bruke jernbanen hvis de opplever stadige forsinkelser og kanselleringer. Det er den tilliten vi må bygge opp. Så har vi også hørt fra næringslivet at hovedsaken er ikke nødvendigvis hvor lang tid jernbanen tar, men å vite at en kommer fram når en har lovet. Derfor er det tillit og vedlikehold vi begynner med. Så skal vi også bygge ut mye nytt i tillegg. Så kunne jeg også nevnt mye rundt havnene. Tromsø havn er en viktig havn for Nord-Norge. Det samme er Narvik. Jeg tror det er viktigere å bygge ut kapasitet enn å tro at det er en god løsning å begynne å sende lastebiler som burde vært i Tromsø, ned til Narvik og motsatt. Det er ganske lange distanser vi snakker om. Da må vi heller bygge opp kapasiteten i de ulike områdene. Jeg kunne nevnt Fauske som et godt sted, sammen med Bodø, for utskiping av ulike ting. Det er altså store potensial – Kirkenes havn – for å ta den motsatte enden av Norge. Der gjøres det mye på nasjonal havnestrategi, og det investeres mye både fra stat og ikke minst fra private interesser.
-0	Jeg ønsker å stille forsvarsministeren følgende spørsmål: «Forsvaret har bestemt å parkere et artillerisystem, nemlig Multiple Launch Rocket System (MLRS), uten at Stortinget har vært med på avgjørelsen. Et system som det er investert over 1,5 mrd. kr i. Er statsråden bekvem med at så store avgjørelser blir tatt av Forsvaret uten politisk påvirkning, og vil hun for ettertiden la politikerne få være med på å avgjøre så store forandringer av det norske forsvar?»
-0	Å ha et mål uten å tidfeste det er som å sende et stort julekort med ønske om god jul og godt nytt år. Det er ikke godt nok, etter min mening. Det har tidligere vært bred politisk enighet om at dette målet bør tidfestes for å skape nødvendig press. Det er et mål som verken Fremskrittspartiet eller SV – eller noen andre i denne sal – har funnet på, det er et mål som er anbefalt av både OECD og av Den europeiske union, og det er et mål som sier noe om hvordan man kan opprettholde velferden og den velstanden man har i et land. Virkemidlene for å få dette til med et næringsliv som består av små og mellomstore bedrifter og internasjonale aktører, er jo kjent. Det er Brukerstyrt innovasjonsarena, det er SkatteFUNN, det er NCE-er, det er SFI-er, det er etablering av GCE-er, det er nærings-ph.d.-ordninger, og det er infrastruktur, f.eks. Det er simulatorkapasitet, Ocean Space Center i Trondheim og Life Science Center ved Universitetet i Oslo. Alle disse tingene er tiltak man vet vil fungere for å få næringslivet til å bruke mer av sine penger til å forske. Allikevel er ikke regjeringen villig til å tidfeste noe.
-1	Jeg er helt enig med Fremskrittspartiets representant i at forbrukeren er viktig, meget viktig, i denne saken. Men jeg vil si det igjen: Det var flertall for denne utflyttingen uten våre stemmer. Det som har vært viktig for SV, er, som jeg har sagt før, å få inn forbrukerperspektivet, få inn avtale med de ansatte, få inn at totalkostnadene holdes utenfor det enkelte tilsyns budsjett, og det er meget viktig for at tilsynsfunksjonen skal fungere underveis. Vi mener derfor at det har vært meget viktig at SV har vært med i disse forhandlingene.
-0	I løpet av debatten har det også vært snakket om bistandskanaler. FN har vært nevnt, samt frivillige organisasjoner og debatten rundt det. Representanten Nybakk sa i et replikkordskifte før statsråden hadde ordet at et reformert FN var en viktig og god bistandskanal – slik forstod jeg det. Det er ikke vanskelig å være enig i det. Allikevel er vi ikke der at vi har et reformert FN. Er allikevel statsråden så trygg på den måten FN-systemet – nå tar jeg det som en helhet – fungerer på i dag, at han fortsatt ønsker økende satsing på midler gjennom FN før reformene nødvendigvis er på plass?
-1	Jeg kan forsikre representanten Hareide om at også undertegnede er opptatt av å jobbe og glad i det. Det var for så vidt et forutsigbart svar fra representanten Hareide, så jeg prøver igjen. Istedenfor at han kjører den sedvanlige «regjeringa har somla», vil jeg gjerne ha svar på spørsmålet. Erna Solberg var denne mandagen vitterlig ganske så tydelig på at hun ikke ønsker ytterligere tiltak i kvotepliktig sektor. Det må i så fall bety at alle norske klimakutt skal tas i transportsektoren. Det kan komitéleder Hareide umulig være særlig happy med. Det betyr at vi må legge ned transportsektoren. Hvordan forholder Kristelig Folkeparti seg til at Høyre som mulig framtidig regjeringspartner ikke ønsker å følge opp de løftene som Norge har meldt inn til FNs klimasekretariat, noe som er viktig for tilliten også internasjonalt, men først og fremst for at Norge skal fortsette å være et framtidsrettet samfunn? Jeg mistenker at Hareide ikke er veldig komfortabel med det Erna Solberg har sagt.
-1	Representanten Afshan Rafiq kom med en del påstander rundt kontantstøtten som jeg ønsker å gå imot. Hun sier at det ikke er flere kvinner som er utelatt fra arbeidslivet, altså at like mange kvinner er i arbeid, og at man får litt mer tid med barna. Det var Rafiqs ord. Det er klart det er to ting som henger sammen med det at SV sier at denne ordningen ikke har vært vellykket, for vitsen var jo at man skulle være mer hjemme med barna sine. Kontantstøtten har ført til mer deltid for kvinner, mens menn i Norge med barn jobber mer overtid enn andre menn. Det vi setter fokus på, er at vi mener at kontantstøtten har segmentert et ikke likestilt samfunn. Det at menn jobber mer og kvinner mindre, er det motsatte av det Kristelig Folkeparti har sagt tidligere her i dag, at de ønsker at menn skal få lengre svangerskapspermisjon for å få til et likestilt foreldreskap. SV fremmet allerede i familiemeldingen en utvidelse av pappapermisjonen fra fire til åtte uker, så vi er glad for det Kristelig Folkeparti signaliserer nå, for da blir det kanskje etter hvert flertall for at også menn får en lengre svangerskapspermisjon. Når det gjelder omstilling i offentlig sektor, høres det ut på regjeringsflertallet og statsråden som om det ikke har skjedd en omstilling i offentlig sektor. Jeg har selv vært ansatt i offentlig sektor i 25 år, og det har også lederen av denne komiteen vært i mange år – og det har skjedd en kontinuerlig omstilling siden 1970-årene. Det viser seg at dårlig kommuneøkonomi over flere år har ført til redusert drift og kontinuerlig omstilling. Kommuner og fylker har dårlig økonomi, samtidig som oppgavene har økt. Det er flere oppgaver for det offentlige. Det er flere eldre, det er mer psykiatri, det er mer rus, det er mer barnevern – det har vi vært inne på før i dag – det er mer familieproblematikk, som gjør at det offentlige trenger mer ressurser. I sitt svar til meg på min replikk etter statsrådens innlegg sa han at han har tatt kritikken fra OECD innover seg, og han viser til sin redegjørelse. Det har jeg også gjort. Jeg har pekt på noe av det positive som statsråden har i sin redegjørelse. Men det som er problemet, er at statsråden ikke følger sin egen redegjørelse. Han har ikke tid til å utrede, han har ikke tid til å kostnadsberegne, og han har ikke tid til å samarbeide med de ansatte. Det er derfor man ikke har tiltro til den omstillingsprosessen som nå skjer i Arbeids- og administrasjonsdepartementet.
-0	Jeg synes i utgangspunktet at statsrådens innlegg var såpass reflektert og tydelig på at en ikke har forhåndskonkludert her, at debatten egentlig kunne vært avsluttet etter innledende runde. Men så hører jeg noen av de andre stemmene fra de rød-grønne partiene, og da ser jeg at her er det absolutt et behov for å støtte opp om statsrådens syn og ikke om EL & IT Forbundets og Terje Aaslands syn i denne saken. Elnett er svært viktig infrastruktur for samfunnet. Uten energi funker ikke samfunnet, og uten infrastruktur til transport og energi kommer ikke energien fram til dem som skal bruke den. Men det er ikke helt irrelevant å sammenligne det med salg av melk og brød, for uten mat og drikke duger heller ikke samfunnet. Så alt er viktig for at ting skal fungere. Jeg er helt enig i at elnett er fundamentet, men å kalle odelstingsproposisjonen som Regjeringen har framlagt, som den store løsningen på dagens utfordringer, er det stort sett bare Terje Aasland og enkelte andre rød-grønne politikere som mener er et faktum. Jeg registrerte at Energibedriftenes Landsforening sendte ut en pressemelding da odelstingsproposisjonen ble framlagt, og sa at denne ikke representerer noe taktskifte i norsk nettpolitikk, og heller ikke gir de visjonene som de mente at Stortinget hadde bedt om i en tidligere sak. Jeg ser også at odelstingsproposisjonen ikke løser problemene med hensyn til fornybar energi, fordi tilknytningsplikten, som Terje Aasland skrøt av, ikke er avklart i forhold til verken inntektsrammesystemet eller kostnadsfordelingen som sådan. Det er bare omtalt som et problem, men ingen løsning er presentert. Dermed er ikke Regjeringen kommet et skritt videre. Det samme gjelder med hensyn til utenlandskabling. Vi vet at internt i statsrådens parti er det svært delte meninger om hvorvidt en skal ha kabler til utlandet eller ikke. Alle vet også at i kraftbransjen er det slik at hvis det ikke er sjanse for å få solgt strømmen til en pris en tjener penger på, vil en heller ikke bygge ut nye prosjekter. Derfor ville slike avklaringer vært svært velkomne, i større grad enn det Regjeringen klarte å presentere. Jeg registrerte også at statsråden var fornøyd med at en skal utrede å ha én nettleiepris i Norge, og det kan gjerne statsråden være fornøyd med. Men jeg registrerer også at denne utredningen ikke skal komme i gang før denne regjeringens periode er over. Dermed blir dette sannsynligvis ikke noe som blir realisert – like lite sannsynlig som at Senterpartiets forslag i forrige periode om strengere regulering av magasinene i vannkraftmarkedene skulle bli gjennomført. Det har heller ikke blitt dratt fram av denne regjeringen, og det er like greit. Når det gjelder nettpolitikk, ble Terje Aasland litt overrasket over at det blir en interpellasjon om dette, for dette har Stortinget mer eller mindre fraskrevet seg ansvaret for, skulle man tolke ham riktig. Men jeg vil påstå at nettpolitikk i høyeste grad er vårt ansvarsområde, selv om den praktiske gjennomføringen er delegert til NVE med Olje- og energidepartementet som overstyrer. Når vi tar opp dette til debatt, burde ikke det overraske Terje Aasland i det hele tatt, for én ting er at Stortinget delegerer fullmakter, men når Stortinget opplever at fullmaktene blir misbrukt, og at en går mye lenger enn det som var hensikten, må en absolutt forvente at Stortinget reagerer. Denne forskriften som Regjeringen nå har vurdert, mener i hvert fall Fremskrittspartiet er langt utenfor det som Stortinget har gitt fullmakt til. En opplever altså her en urimelig detaljstyring av nettselskapene. Vi snakker ikke om å fjerne ansvar, slik som Terje Aasland prøver å gi inntrykk av, men vi snakker om hvordan en skal få gjennomført oppgavene i nettselskapene på en best mulig måte for å ivareta det ansvaret som alle er enige om at nettselskapene skal ha. Men jeg er for så vidt glad for å høre statsrådens innlegg, for jeg synes det bekrefter at det stort sett bare er sentralledelsen i EL & IT Forbundet og Terje Aasland som står for den linjen og de signalene som i utgangspunktet kom. Det er jo slik at stort sett alle som har uttalt seg på lokalt plan i EL & IT Forbundet, har vært imot det som EL & IT Forbundet og Terje Aasland argumenterer for i denne saken. Til slutt: Terje Aasland har markert seg flere ganger ved å framskrive en ideologi fra Fremskrittspartiet som Fremskrittspartiet selv ikke har. Jeg synes representanten Aasland skulle vokse opp når det gjelder måten å argumentere på, når han påstår hva Fremskrittspartiet står for. Han skulle heller forholde seg til den politikken Fremskrittspartiet fører, istedenfor å dikte opp en politikk og raljere over den. Det bidrar verken til en god politisk atmosfære eller – aller minst – til å diskutere hvilke løsninger som burde ligge til grunn for den nettpolitikken en bør føre i Norge. Forskrifter skal man ha, ansvar skal man ha, men det betyr ikke at EL & IT Forbundet skal få diktere hvordan Stortinget skal behandle denne saken.
-1	Ja, det blir mange spørsmål til samferdselsministeren! Jeg har følgende spørsmål: «Posten skal i henhold til konsesjonsvilkårene distribuere post til umiddelbar nærhet av der folk bor, minst tre ganger i uken, unntatt når «særlige geografiske forhold tilsier noe annet». I dag tolkes dette som mindre enn tre husstander pr. km vei. I konsesjonsreglene står det imidlertid ingenting om at lang vei eller spredt bebyggelse i seg selv er grunn nok til unntak. Hva vil statsråden gjøre for å stramme inn Postens liberale tolkning av konsesjonsvilkårene, som bl.a. frustrerer innbyggerne i Flornes?»
-0	Tiden tillater ikke at jeg kommer inn på så mange av de områdene som statsråden var inne på, men når det gjelder veinettet, vil jeg vise til at det er et betydelig etterslep på vedlikeholdet som er beregnet til ca. 9,5 milliarder kr, og at det trengs 700-900 mill. kr pr. år bare for å holde etterslepet unna slik at det ikke øker ytterligere. Og jeg kan ikke se at Regjeringen legger inn midler i rammen for å bedre på vedlikeholdet. Samferdselsministeren viser også til at en god samferdselspolitikk og utbygging av våre transportnett, også i distriktene – bl.a. ved å fjerne flaskehalsene – er en forutsetning for bosetting. Men jeg finner det urimelig at byrdene igjen legges over på bilistene i form av vegprising og bompenger, når bilistene allerede har betalt ca. 40 milliarder kr og bare får igjen ca. 10 milliarder kr fra staten. Syns ikke statsråden det nå er nok, og at staten bør påta seg en større del av utgiftene? Når det gjelder flyplassene, har vi også sett at mange flyplasser står i fare for å legges ned, og at flyselskapene sliter med å opprettholde ruter på grunn av skatter og avgifter. Vil ikke statsråden begynne å gå gjennom den problemstillingen og se på om han ikke kan gjøre noe i forhold til avgiftsbelegging av flyselskap?
-0	Jeg er sterk tilhenger av at en i politikken skal enes om fakta, for da å diskutere hvilke politiske løsninger som er de mest optimale. Derfor har jeg lyst til å bidra litt, for etter påstanden fra Arbeiderpartiet om at de opprettet 750 plasser, har jeg bedt departementet gå gjennom og se hva som faktisk skjedde i de åtte årene. Fakta er at det ble opprettet 896 plasser under den rød-grønne regjeringen i løpet av åtte år, samtidig som det ble nedlagt ca. 400 plasser, altså en netto vekst på antall plasser på ca. 500, hvorav 250 var åpningen av Halden fengsel, besluttet av regjeringen Bondevik II. De 250 andre plassene var EK-plasser, altså elektronisk kontroll. Det betyr at når representanten Leirstein sier at det ikke ble bygd en eneste lukket fengselsplass under den rød-grønne regjeringens åtte års maktperiode, så er det riktig. Så er jeg veldig glad for at Arbeiderpartiet nå er veldig opptatt av å bedre innsatsen og bygge flere lukkede fengsler og fengselsplasser, og det skal vi bidra til. Jeg har også lyst til i innledningen å takke saksordføreren for en grundig og god jobb og et godt og oversiktlig innlegg her. Jeg er veldig opptatt av at vi skal bygge fengselsplasser der det er behov for det. Alle representantene som har vært oppe på talerstolen, har sagt at det er behov for å bygge flere fengselsplasser. Hovedutfordringen er at det er ikke bare behov i Agder. Det er behov i Oslo, i østlandsområdet, på Vestlandet, i Nord-Norge, i Midt-Norge og i de sørligste delene av Norge – hele landet trenger faktisk økt kapasitet. Da tror jeg at det er en idé å vurdere dette i en helhetlig sammenheng. At Stortinget nå for første gang til høsten skal få anledning til å diskutere hvordan vi skal se på fengselsutbygging og kapasitetsvekst i kriminalomsorgen i et langsiktig perspektiv, er et utrolig godt bidrag til det. Det er riktig at det foreligger en kapasitetsplan med bakgrunnstall fra 2012. Utfordringen med den kapasitetsplanen er at den er kortsiktig. Jeg mener det er viktig at stortingsmeldingen også skal adressere den langsiktige utfordringen med hensyn til hvordan kriminalitetsutviklingen og befolkningsveksten blir de ulike stedene. Da må vi kanskje tenke 20, 30 og 40 år frem i tid for å få en skikkelig og grundig gjennomgang av langsiktigheten i fremtidig kriminalomsorgskapasitet. Jeg synes derfor det er godt at vi skal komme tilbake til det senere i høst. Representanten Klinge fortalte for øvrig at hun hadde vært og besøkt Arendal fengsel og ble overbevist om at noe måtte gjøres. Ja, du kan besøke mange fengsler rundt omkring og veldig raskt bli overbevist om at det er ganske mye som må gjøres. I 2013 ble det gjennomført en analyse som viser at vedlikeholdsetterslepet i norske fengsler er på mellom 3,3 og 4,4 mrd. kr. Det er et enormt vedlikeholdsetterslep, som øker risikoen i kriminalomsorgen dramatisk. Det er altså i tillegg til å bygge ny kapasitet et akutt behov for å sikre at vi ikke mister den gamle. Vi må også vedlikeholde de gamle fengslene. Tilstanden ved f.eks. to av anstaltene i Oslo-området, Ullersmo fengsel og Oslo fengsel, er svært dårlig, med store vedlikeholdsetterslep, og de to fengslene utgjør alene om lag 25 pst. av den samlede kapasiteten for fengselsplasser med høyt sikkerhetsnivå. De utgjør på mange måter en slags ryggrad i fengsels- og varetektkapasiteten i østlandsområdet. Et slikt vedlikeholdsetterslep som disse fengslene opplever, er en stor risikofaktor for hele kriminalomsorgen. Derfor er det viktig å sørge for at vi bruker tiden effektivt, og at vi sikrer utbygging der det er mest behov for utbygging. Vi har allerede satt i gang en KVU for østlandsområdet, og sammen med den forrige konseptvalgutredningen for Buskerud, Telemark og Agder-fylkene vil det gi et ganske godt bilde av situasjonen. Videre arbeid med etablering av nye fengsler bør ses i lys av det. Planen er at denne utredningen skal ferdigstilles første halvår 2015. Så må vi ha flere konseptvalgutredninger i kjølvannet av fremleggelsen og oppfølgingen i Stortinget av den varslede kriminalomsorgsmeldingen. Så når representanten Henriksen sier at vi trenger en justisminister som handler raskt, kan jeg love at jeg skal handle raskere enn det den rød-grønne regjeringen klarte å levere på åtte år.
-1	For det første må jeg si at jeg foretrekker torsken framfor krokettene, og jeg foretrekker seien framfor panettene. Det er klart at ubearbeidet fisk har den beste kvaliteten, men samtidig kommer det en rekke gode bearbeidede produkter også. Det som er mest bekymringsfullt er at det som blir bearbeidet, det som ikke blir solgt av den aller beste kvaliteten, som er ubearbeidet, ikke blir bearbeidet i Norge, men blir sendt andre steder for bearbeiding. Jeg ønsker en best mulig avtale når det gjelder norske fiskerier, men jeg må også se på den prisen man eventuelt må betale på andre områder og sammenholde disse. Jeg vil tro det er veldig lett å bli generelt enige om at gode rammebetingelser for eksport av norsk fisk og fiskeprodukter ønsker alle å ha. Hvis noen kan komme fram til en bedre avtale enn den vi har, uten at prisen på andre områder blir for stor, har jeg ingen ting imot det.
-0	Jeg er glad for at statsrådens grunnholdning er at Stortingets vedtak skal følges opp, og derom er det ingen uenighet mellom spørreren og svareren. Et annet alternativ i en sånn sammenheng: Hvis nå denne evalueringen skulle vise at det er en del utfordringer, og at en må komme tilbake for å gjennomføre endringer i faget, så har Fremskrittspartiet løsningen å presentere for statsråden, og det er naturligvis at en gjør sidemålet valgfritt, som Fremskrittspartiet har fremmet forslag om mange ganger. Er det en ordning som statsråden vil kunne vurdere dersom evalueringen faller uheldig ut?
-1	Til spørsmålet om prinsipper og politikk: Jeg oppfatter at prinsippet om retten til ikke å stå tilsluttet en organisasjon er ivaretatt gjennom de vedtak som er gjort ved å gjøre Den europeiske menneskerettskonvensjon til norsk lov. Jeg oppfatter det som står i Regjeringens utgreiing for hvordan dette skal oppfattes, slik at kjernen i foreningsfriheten er beskyttet, og at det går foran avtaler hvis det oppstår strid. Ergo er prinsippene beskyttet. Men politikken i det, som jeg oppfatter at forslagsstillerne har vært opptatt av og som jeg er dypt uenig i, går på at de er mest opptatt av dette for å beskytte gratispassasjerene. De ønsker å fokusere mest på det problematiske ved å være organisert, mens det for SV er viktig å fokusere på at det nettopp er organisasjonene og den måten å organisere et samfunn på som er samfunnsbyggende. Det er det vi ønsker å sette i fokus politisk. Så kunne jeg også ha lyst til å bemerke at det er en annen viktig prinsipiell side ved dette spørsmålet, og det dreier seg om retten til å velge hvilken organisasjon man vil være organisert i. Det er en viktig frihet og en viktig rett som SV ønsker å beskytte.
-1	Statsråden var opptatt av dette med bioenergi i sitt innlegg, og han pekte på at det var en betydelig satsing på bioenergi. Det er vi i SV glade for. Vi er ikke enig i at det er en betydelig satsing på bioenergi, men vi registrerer at det er noe mer satsing. Samtidig vet vi at det i dag er et problem med at Norge gror igjen, spesielt av lauvskog. Man bruker lite midler på det området. Penger til skogkultivering, og også til planting for så vidt, har gått kraftig ned de siste to årene. Spørsmålet til statsråden er om han ikke ser behovet for at vi får en mer offensiv skogpolitikk, der vi tar ut mer av det virket som er i skogen og omsetter det til bioenergi, og at vi får en mye tyngre satsing enn det som det legges opp til i dag?
-1	Medleverturnus har vært lovlig lenge og 98 pst. av alle søknadene som kom inn, er blitt innvilget. Så det er å slå inn åpne dører. Når det gjelder eierskap: Hele poenget er at når vi bevilger penger til barnevern, så er SV opptatt av at de pengene skal gå til barnevern, og da er vi nødt til å sikre at de pengene ikke blir tatt ut i utbytte til aksjonærer eller til store selskaper. Vi er opptatt av kvaliteten i dette, og vi mener at vi skal bygge opp dette tilbudet med tilstrekkelig godt, bredt mangfold, veldig gode tilbud i offentlig sektor og i samarbeid med frivillig sektor, som ikke har dette profittmotivet. Så det er kanskje mer naturlig å stille spørsmålet tilbake: Hvorfor er eierskap så viktig for Høyre, hvorfor må private bedrifter nødvendigvis inn og tjene penger på barnevernsbarn, noe som også medfører krav om anbud?
-0	Det er med stor undring jeg leser trontalen. Det kan virke som om helse ikke er et viktig satsingsområde for den rød-grønne regjeringen. For Fremskrittspartiet er dette et særdeles viktig område. Etter å ha finlest trontalen finner jeg ikke ett eneste sted der ordene «sykehus» eller «helseforetak» er nevnt. I dokumentet er det brukt fine ord om andre temaer, som eksempelvis «trygghet for den enkelte», «folks evner» er en viktig «ressurs», osv. Akkurat disse ordene er Fremskrittspartiet helt enig i er særdeles viktig for mennesker i deres liv. Videre sier regjeringen: «Regjeringens mål er å gi alle mennesker i hele landet mulighet til å utvikle sine evner og leve gode og meningsfylte liv.» Men det holder ikke for alle de 262 000 som står i sykehuskø, å høre at regjeringen legger fram forslag om en «helse- og omsorgsplan 2011–2015». For disse mennesker gjelder konkret målsatsing og handling. Fremskrittspartiet har alltid prioritert og vil alltid prioritere sykehus. Jeg mener at mennesker er den desidert viktigste ressurs vi har. Den beste investeringen man kan gjøre, er å behandle folk som er syke og venter i sykehuskø. Dette handler ikke bare om respekt og verdighet for den enkelte, men også om det faktum at mennesker som ellers kunne ha vært i arbeid, blir stående utenfor. Det å bli tatt på alvor og få behandling når man trenger det, samt å gi folk trygghet for at man alltid skal kunne være sikker på å få hjelp når behovet er der, er grunnleggende i en velferdsstat. I dokumentet fra regjeringen er det for meg ingenting som sier at folk som fortvilet står i sykehuskø, er viktig. La meg nevne et eksempel. Sentralsykehuset i Vestfold driver over halvparten av sine sengeplasser i gamle bygningsmasser på dispensasjon. Det har vært en gjennomgang av den tekniske standarden i bygningsmassen, og det er nedslående lesning. Den beskriver forholdene med hensyn til vann- og avløpssystemer som svært kritiske. Bygningskonstruksjonen er i et materiale som ikke vil tåle en eventuell lekkasje. Skulle dette skje, ja da må både A-blokken og B-blokken stenges, dvs. over halvparten av sengene ved sykehuset. Sykehuset har ingen midler til investering fram til 2020. Dette må de ta over sitt ordinære driftsbudsjett, noe som igjen vil føre til færre behandlinger. Jeg må spørre om regjeringen mener dette er trygghet eller å satse på menneskene, som er en viktig ressurs. Det er nedslående at sykehus ikke er nevnt med et ord i denne trontalen. Min konklusjon er at med denne regjeringen går Sykehuset i Vestfold samt andre sykehus en dyster tid i møte. Dette har vært en underlig debatt, der regjeringspartienes representanter har brukt mer tid på å fortelle om eventuelle scenarioer dersom Høyre og Fremskrittspartiet skulle styre landet, og om hvor forskjellige vi er. Ja, vi er forskjellige. Fremskrittspartiet vil gjøre noe. Regjeringen synes alt er bra – slik det har vært, slik det er, og slik det tydeligvis kan være i fremtiden – uten å mene noe om sin egen fremtidspolitikk.
-1	I Annelise Høeghs hovedinnlegg var ordet revolusjonen nevnt en rekke ganger. Man kan si at på mange måter er Annelise Høegh blitt revolusjonens røst i denne salen, i hvert fall når det gjelder helserevolusjon. Den revolusjonen det her snakkes om, er bl.a. den innsatsstyrte finansieringen og innføringen av den på sykehus. Det man vel etter hvert mer og mer klart ser konturene av, er at dette er et av de dyreste helseeksperimentene vi har hatt i de siste ti årene i Norge, og at kostnadene bare vil fortsette å vokse. Det interessante er jo hvordan både Høyre og Fremskrittspartiet klarer å ri to hester. Man kritiserer helsevesenet fordi man får stadig større svikt, man får ikke unna helsekøene, man ser at kostnadene ved sykehusene vokser en over hodet, og så sier man: La oss få mer av samme medisin. I tillegg kan man etterpå nærmest ta æren for at alt går så meget bedre, som andre i samme parti tidligere skal ha sagt, mens skylden for at det går den veien det går, ligger på helt andre. Når det gjelder fastlegeordningen, syns jeg det er interessant å se, når kommunehelsetjenesten ligger nede med brukket rygg, hvordan både Fremskrittspartiet og Høyre tenker seg at den får man vente med å innføre til det har skjedd en endring ute i kommunene, og til man har skaffet seg flere leger. Det er nærliggende å spørre Annelise Høegh: På hvilken måte skal kommunene da skaffe seg disse legene? Er det, som det heter på amerikansk, «once in a blue moon», at det skal være åpent når man innfører fastlegeordningen, eller for å si det på norsk: det får skje når det skjer? Jeg vil stille Annelise Høegh to spørsmål. Hva slags tiltak har Høyre konkret tenkt å gjennomføre for nå å bedre rekrutteringen i kommunene, hvis fastlegeordningen ikke skal være en slik mulighet for bedre rekruttering? Og med hva slags virkemidler skal det skje? Når tenker man seg så at fastlegeordningen skal kunne innføres?
-0	Aftenposten har i dag en meget interessant kronikk, skrevet av Arild Tjeldvoll, professor i sammenlignende utdannelsesforskning ved Universitetet i Oslo. Han tar i sin artikkel opp problemstillinger som tyder på at det kan synes å være noe uklart hvem som har makten over høyere utdanningsinstitusjoner. Noen hevder jo, og har gjort det over tid, at det er departementet, men det begynner nå å gå opp for bl.a. meg at kanskje professorene har større makt over sin egen institusjon enn det jeg hadde trodd var mulig med et sterkt departement. Mye i representanten Lønnings innlegg tyder på at han fortsatt i sterk grad står sammen med sine tidligere kolleger. Det var imidlertid ikke det jeg ville ta opp her. Høyre har en merknad i denne innstillingen som går på at de ønsker at studentene fritt skal kunne velge om de vil utdanne seg i Norge eller i utlandet. Høyre går derfor inn for en finansieringsordning innenfor høyere utdannelse som skal være en verdisjekk fra staten for hver student. Denne verdisjekken skal også kunne inngå som en del av et gebyrstipend. Nå har jo Fremskrittspartiet, og spesielt jeg selv, fremmet forskjellige navn på stykkprisfinansiering. Jeg har kalt det «voucher», jeg har kalt det stykkprisfinansiering. I denne innstillingen kaller jeg det «innsatsstyrt finansiering», hvor en tredjedel av pengene følger studenten. Jeg vil gjerne at Lønning klargjør de store og åpenbare forskjellene på finansieringssystemene, som gjør at han ikke kan slutte seg til Fremskrittspartiets framlegg.
-0	Jeg takker statsråden for svaret, som jeg selvsagt ikke var helt fornøyd med. Størrelsen på behandlingsgebyrene i byggesaker har jo eksplodert de to siste årene som en følge av den nye plan- og bygningsloven. Behandling av byggesøknad, som en byggherre tidligere har betalt noen hundrelapper for, koster nå kanskje nærmere 10 000 kr i enkelte kommuner, og det koster altså også nærmere 10 000 kr å få et avslag. Det er en hårreisende pris, selv for en innvilget søknad, og det blir fullstendig uakseptabelt å skulle betale det samme beløpet for et avslag, altså for en tjeneste som man egentlig ikke får. Det er jo slik at folk flest har en rettsoppfattelse som gjør at det skurrer sterkt i manges ører når kommunen kan kreve inn store beløp for et avslag på en byggesøknad som søkeren på forhånd kanskje hadde fått inntrykk av gjennom en forhåndskonferanse var en kurant og grei sak. Dette er en del av den offentlige grådighetskulturen som innbyggerne etter mitt skjønn må vernes mot. Statsråden burde etter mitt syn ha endret forskriftene eller gått ut med rundskriv for å signalisere at dette kan vi ikke akseptere, disse store forskjellene må det gjøres noe med.
-0	Jeg takker for svaret. Dessverre har denne saken etter manges syn begynt å bli av en slik karakter at man kan begynne å benevne den som «tragikomisk». Jeg er kjent med det møtet som skal være i morgen, der representanter for både helseregionen og Helsedirektoratet skal se på det som går på å få til en likebehandling over hele landet. Vi vet jo at man bl.a. i Drammen kan få den pumpa som denne pasienten trenger, mens man da ikke kan få den i Helse Midt-Norge – iallfall blir den ikke utdelt i Helse Midt-Norge. Mitt spørsmål blir da: Vil statsråden før det møtet i morgen komme med en del innspill og presiseringer, før samtalene, slik at man sikrer en likebehandling? Vil hun sørge for at man deltar på en positiv måte, så man kan garantere en likebehandling i alle regionene framover?
-1	Det er altså pengane som avgjer til slutt når det gjeld kommunepolitikarane frå Kristeleg Folkeparti. Men det er ikkje det som er mitt hovudspørsmål. Representanten Bekkevold heldt eit svært engasjert innlegg mot midlertidig opphald, som eg syntest var svært, svært godt, og svært engasjert og kjensleladd. Betyr det at representanten Bekkevold kan garantere at viss det skulle bli ei borgarleg regjering, så vil Kristeleg Folkeparti forlange – som eit absolutt krav – at midlertidig opphald sluttar?
-0	La meg først få lov å si til representanten Ballo vedrørende Fremskrittspartiets forutsigbare alkoholpolitikk: Fremskrittspartiet er forutsigbart i all politikk, og det er det som betegner seriøs politikk. Men det som fikk meg til å ta ordet, var statsrådens frykt for ungdommens lyst til å forske på rus. Jeg tror statsråden her blander sammen forskjellige rusprodukter, for hvis hun ikke gjør det, er det faktisk sånn at statsråden da mistenker utsalgsstedene i dag for å bryte loven. Som representanten Nesvik var inne på, er det altså 18 års grense for å kjøpe de alkoholholdige varene. Hvis det forskningen viser, er at debuten blir lavere og lavere, må det altså være et brudd på loven et eller annet sted. Jeg kan ikke se at det finnes noe forskningsresultat som viser at norsk ungdom har mer lyst til og er mer ivrig etter å forske på rus enn eksempelvis dansk ungdom. Vi ser at dansk ungdom har mye større tilgang på alkohol hele tiden – og har alltid hatt det – og har da kanskje på en måte fått en naturlig omgang med alkohol, i motsetning til ungdommen i Norge, som vokser opp med at alkohol er et forbudt produkt, og at de skal skjermes mot det. Da opplever vi at når ungdommen kommer ut i miljøer der det eksisterer alkohol, så blir det et brutalt møte, og de kommer kanskje skjevt ut. Det kunne vært interessant å høre hva statsråden eksempelvis har å si om den utviklingen vi ser i de områdene der hjemmebrent og smuglervarer dominerer, som f.eks. i Trøndelag. Ungdommen der har jo full tilgang på hjemmebrent og smuglerbrennevin daglig, mens da det å ha tilgang på en flaske vin for en 18-åring altså skal være skrekkelig. Så vil jeg igjen utfordre statsråden, på lik linje med representanten Nesvik, på dette med kontrolltiltak, for det ligger i statsrådens innlegg tvil om at kontrollfunksjonene fungerer. Er da statsråden villig til å se på dette med at de som driver kontrollen, også skal ha kunnskap om hva de skal kontrollere?
-1	Den offentlige forskningsinnsatsen har økt under vår regjering og vil fortsette å øke. Hvis en måler dette i prosent knyttet til BNP, er den omtrent på stedet hvil, slik den også var under den forrige regjering. Det skyldes at vi har en økonomi som i stor grad knyttes opp mot en olje- og energipris som har vært høy over en lang periode, og som gjør at prosenten relativt sett ikke vil vokse selv om en har hatt en betydelig bevilgningsøkning. Under vår regjering har den økt med 2,4 milliarder, og fondet er økt med 24 milliarder. Fondet var, da vi overtok regjeringsmakten, på 36 milliarder. Det er 24 milliarder i tillegg. Under den forrige regjering, i de budsjetter man fikk vedtatt her i Stortinget mens man selv satt, var det en og annen milliard som ble foreslått, med unntak av det året man endret tippenøkkelen. Så er det riktig at det budsjettet man la fram etter at Regjeringen skulle gå av, hadde et større forslag, men det var et forslag som ble lagt fram etter at man faktisk ikke hadde vunnet regjeringsmakten. På den måten var dette mer å betrakte som en finte enn som et reelt ønske. Hvis man hadde ment at Forskningsfondet skulle øke, burde man ha gjort noe med det den gangen man selv hadde muligheten til å følge det opp.
-1	Eg vil berre minna siste talar om at han var i posisjon – tre gonger i samband med budsjettet saman med Bondevik – og kunne ha rydda denne saka av vegen. Då hadde han sloppe å halda det sutreinnlegget som blei halde. Eg vil anbefala Framstegspartiet at dei når dei er i posisjon, prøver å rydda opp i sakene, og ikkje overlèt det til andre. No kjem eg til det poenget som eg eigentleg gjekk opp her for. Når det blir brukt ord om meg som nyfrelst og omvend, forstår eg at eg må moderera meg, for det er ikkje tilfellet. Men det som er tilfellet, er at eg synest det er veldig morosamt – og eg gler meg over – at eg kan gjera den jobben som de andre ikkje klarte. Med SV, Senterpartiet og Arbeidarpartiet i regjering ryddar me altså opp i det som de har somla med i 20 år. Det synest eg er litt morosamt, og eg blir litt lykkeleg over at eg kan hjelpa de i å rydda opp i noko de burde rydda opp i sjølve. Det blei altså misforstått og sett på som ei omvending. Men ok, slik er livet. T‑sambandet kjem, folk er glade, så då er eg òg glad.
-0	Det er, som jeg sa før, gode ordninger, som også er initiert av Fremskrittspartiet og SV, med barnehageforliket, som Arbeiderpartiet kom etterpå og støttet. Vi har en av verdens beste foreldrepermisjonsordninger i dag, som regjeringen ønsker å beholde. Vi øker den valgfrie delen og reduserer ikke fellesdelen. Det er med på at vi har høye fødselsrater, som også Fremskrittspartiet har vært med og støttet hele veien. Dette handler ikke bare om kvinners stilling i arbeidslivet, det handler om både kvinner og menn. Hvis representanten tror på sitt eget spørsmål, må han også mene at fedrene, når de tar permisjon, vil tappe næringslivet for viktig kompetanse. Det som er viktig å fokusere på her, er å få kvinner ut i arbeidslivet, til å ta høyere utdanning, og å få guttene til å tenke utradisjonelt. Det er to viktige arbeidsområder jeg som likestillingsminister skal ta med meg i det videre arbeidet i regjeringen.
-0	Svenskene har jo tatt mål av seg til å redusere sine matvarepriser ytterligere, kanskje med flere prosent pr. år. Slike strategier kan jeg ikke se at vi har lagt her i Norge. Men svenskene har også gjort en del viktige grep og liberalisert sin landbrukspolitikk ved å fjerne konsesjonsgrensen for ervervsmessig husdyrhold – stort sett de fleste produksjonsbegrensninger. De har fjernet lover og regler og forskrifter for at man skal kunne drive effektivt i svensk jord- og skogbruk. Er det ikke snart på tide at vi også fjerner tvangstrøyen for den norske bonden?
-1	Det som ikke er mulig for finansministeren, er å ringe til et lokalt likningskontor og si at de skal se bort fra de reglene som gjelder, og gjøre unntak i enkelttilfeller. Det er ikke mulig. Det som er mulig, er det jeg nå har gjort, nemlig å sette ned en gruppe med representanter fra de tre departementene som har mest med forskning og forskningsinstitusjonene å gjøre, for å avklare nettopp de skattespørsmålene som representanten tar opp. Jeg er enig i at det er en høyt prioritert oppgave å sikre god kvalitet på forskningen, og sikre et omfang på forskningen i Norge. Det er det bred enighet om i Stortinget, og Regjeringen har en offensiv holdning til det. Det er nettopp derfor jeg har tatt dette grepet. Så vil jeg gjerne komme tilbake når vi har gått gjennom problemstillingene skikkelig.
-0	Som jeg sa i mitt innlegg, har bruken av ideelle og kommersielle tilbud innen barnevernssektoren vært stabil helt siden 2008–2009. Direktoratet har i tildelingsbrevet fra meg som statsråd fått beskjed om at all den ledige kapasiteten som vi har i det offentlige, først skal brukes, og at man skal bruke de ideelle før de kommersielle. Resultatet av det er at vi kjøper ca. 50 pst. av alle tilbudene våre hos private. Det som skjer i 2014, er altså status quo, sammenliknet med den forrige regjeringen, men likevel følger jeg opp regjeringsplattformen, som står fast, og jeg har bedt direktoratet om en utredning av hva konsekvensene vil bli hvis man likestiller ideelle, kommersielle og offentlige institusjoner.
-0	Vedtaket om å bygge Gardermoen flyplass med tilbringersystem basert på jernbane ble fattet av Stortinget den 8. oktober 1992. Det bygget på St. prp. nr. 90 om utbygging og finansiering av hovedflyplass for Oslo-området på Gardermoen med tilhørende tilbringersystem. Det sies rett ut «at Gardermobanen skal sikre en så høy kollektivandel som mulig og over 50 %.» Videre: «Utbyggingen av Gardermobanen er en lønnsom investering med en beregnet realavkastning av investeringene på 8%.» Vedtaket om utbygging ble fattet med stemmene til Arbeiderpartiet og Høyre. Fremskrittspartiets forslag gikk ut på at en ville basere en ny hovedflyplass med tilbringertjeneste på privat utbygging, finansiering og drift. Fremskrittspartiet har i alle disse årene som har gått, stått fast på at Gardermobanen AS er et aksjeselskap og skal behandles deretter. Vi har ved enhver anledning hvor man har kommet og bedt om mer penger, stemt for at Gardermobanen AS må gå i det private marked og rette seg etter det. Hadde de andre partiene hørt på Fremskrittspartiet, hadde man ikke vært i den forpinte situasjonen som man er kommet opp i i dag. Alt som kunne gå galt, ser ut til å ha slått til. Hvorfor har det skjedd? Sissel Rønbecks uttalte i samferdselsdebatten i 1992 bl.a.: «Den foreslåtte høyhastighetsbanen til Gardermoen vil bli det mest lønnsomme jernbaneprosjektet vi så langt kan tenke oss i Norge.» Det manglet ikke på gode visdomsord i debatten den gangen. Til og med en kollektivandel opp mot 60 pst. trodde Sissel Rønbeck, ordfører for saken den gangen, var mulig. I dag står vi overfor den situasjon at Gardermobanen AS har blitt Norges dyreste samferdselsprosjekt. Vi har vært vitne til mange underlige samferdselsoverskridelser i den siste tiden, men Gardermobanen tar jammen kaka. Gardermobanen var kalkulert til 4,6 milliarder kr i 1992, og er siden økt til formidable 10 milliarder kr. Sporet Gardermoen-Eidsvoll er allerede lempet over til Jernbaneverket, en kostnad på 1,6 milliarder kr. To års driftsunderskudd skal skattebetalerne også dekke ved NSB Gardermobanen AS. Og nå renner milliardene så hurtig at menigmann for lengst har gitt opp å følge med. Hvilke andre AS-er i dette landet får slike gavepakker? Fremskrittspartiet har hele tiden ment at et AS, enten det er statlig eller privat, skal behandles likt. Allerede helt fra begynnelsen har det vært grunn til å kritisere styring, oppfølging av framdrift og økonomi, oversikt og kontroll av prosjektet Gardermobanen AS. Fremskrittspartiet ser heller ikke på gjeldssanering som en løsning for å få en riktig bedømmelse av de investeringene som er foretatt på Gardermobanen AS. For ettertiden er det best at Gardermobanen AS blir slått konkurs, og at helt andre aktører tar over. Nå fortsetter hele selskapet å være en del av NSB. Ikke engang å legge det under departementet som et eget statlig AS vil sentrumspartiene vurdere. Nei da, de følger Arbeiderpartiet og lar det fortsatt ligge under NSB, og dermed tror jeg dessverre ikke at siste kapittel i «storyen» om Gardermobanen AS er skrevet. Så litt til representanten Myrvoll, som sa at han ikke hadde fått noe drahjelp verken av Høyre eller Fremskrittspartiet når det gjaldt avgifter. Når det gjelder investeringsavgiften, har vi da hele tiden gått inn for at den skal fjernes, men vi har ikke gått inn for at det bare skal gjelde NSB. Vi går inn for at den skal fjernes for alle, fordi vi ønsker likhet.
-0	Det er en interessant debatt som er i ferd med å rundes av i løpet av kvelden. Det er interessant å høre de forskjellige fra Regjeringen forsvare trontalen og Regjeringens politiske plattform i forhold til den virkeligheten vi alle ser i et noe ulikt politisk lys. Når det gjelder justissektoren, oppfatter i hvert fall jeg at denne regjeringen har en ambisjon om å bidra til redusert kriminalitet. Problemet mitt er å se hva slags måte man faktisk har tenkt å gjøre det på. Man snakker om økt satsing på politiet, mens faktum er at den sittende regjeringen ved de to siste budsjettforlikene har sett seg tvunget av Fremskrittspartiet til å foreta en økt tildeling av ressurser til politiet. Hva er konsekvensene av den holdningen Regjeringen forfekter? Jo, det er dessverre en stadig økende utrygghet ute blant folk flest. Det er et paradoks for meg at en regjering bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti, med sitt grunnsyn som stadig vekk påpekes, og Venstre, som har statsråden, ikke tar mer innover seg alvoret som ligger i dette. Det er også slik at jeg ser på trontalen som en «skryteliste» over ting som Regjeringen påberoper seg å ha gjort. Men hva i all verden hjelper det å ha fine planer og visjoner hvis man ikke følger det opp økonomisk? Det må være en sammenheng her, hvis ikke blir dette et spill for galleriet. Folk utenfor dette huset har problemer med å kjenne seg igjen når vi debatterer forhold som har med kriminalpolitikk å gjøre. Så står statsministeren her i dag og sier at man har gjort noe med gjengangerkriminaliteten. Ja, det har man gjort, men det er altså ikke mer enn et minstemål etter mitt skjønn. Man har nå økt den berømte konkurrensen fra en og en halv gang til to ganger. Det er altså ambisjonsnivået til denne regjeringen. Jeg skulle ønske at justisministeren kunne komme til Stortinget og si: Vi ønsker nå en dreining, hvor hver enkelt kriminell handling blir straffet individuelt. Hvis man begår én kriminell handling, blir man straffet for den. Begår man ti kriminelle handlinger, blir man straffet for én, kanskje to. Dette er med på å skape avmakt, og det er med på å skape et misforhold mellom det de av oss som oppholder seg på innsiden av dette huset, oppfatter som rettferdig, i forhold til det som man oppfatter som rettferdig på utsiden. Utfordringene står i kø. Vi har en skillelinje mellom justissektoren og helsevesenet i forhold til psykisk syke mennesker. Hvor er regjeringspartienes ambisjon der? Disse menneskene er i et vakuum mellom disse to sektorene. De passer ikke inn i fengslene, og det er slett ikke plass i psykiatrien, noe som igjen betyr at disse menneskene blir kasteballer i systemet. Regjeringen har etter mitt skjønn ingen ambisjoner om å gjøre noe med dette – ikke foreløpig iallfall. En annen ting er politiets rolle og forventningene fra oss på Stortinget, og også ute hos folk. Politiet i Norge er kjempegodt. Det er masse flinke folk som gjør så godt de kan, men rammebetingelsene er, etter mitt skjønn, langt på vei umulige i forhold til forventningene. Så sier Regjeringen i trontalen: «Over 1 200 stillingar er omdisponerte i samband med samanslåing av fleire politidistrikt og det utviklingsarbeidet som er gjennomført i heile politiet. Over 400 årsverk er frigjorde for omfordeling til publikumsretta og operativ teneste.» Disse stillingene tror jeg folk utenfor dette huset har problemer med å se. Jeg tror de har problemer med å kjenne seg igjen i dette. Når de ringer og ber om hjelp og får beskjed om at de må ringe i kontortiden, vi har ikke anledning, vi er alene på vakt og har ikke mulighet til å rykke ut, oppstår det et avvik mellom det som er ambisjonsnivået til Stortinget, og den virkeligheten som folk flest berøres av. Der hadde iallfall mitt ønske til Regjeringen vært at man var mer ambisiøs. Vi har en soningskø, som folk har vært inne på før i dag, som dessverre ikke reduseres. Vi er nødt til å ha en endring i forhold til hva vi oppfatter som viktigst. Til nå har det etter mitt skjønn vært slik at vi har vært veldig fokusert på gjerningsmannen og gjerningsmannens rolle. Jeg håper at det vil komme en dreining, hvor vi tar mer hensyn til offerets situasjon. Så har enkeltpersoner fra Regjeringen i dag vært oppe og sagt noe om at Regjeringen står trygt, Regjeringen står godt, og man fører en god politikk. Kanskje skulle flere i regjeringspartiene ta innover seg det valgresultatet som var. Kanskje man da ville oppdage at det var et visst misforhold mellom det man tror, og det som er virkelighet. Sist, men ikke minst, vil det være mulig for denne regjeringen å gjøre noe mer vesentlig på justissektoren. Den mangler kun politisk potens.
-0	Det vi er mest bekymret for, er de mange tusen arbeidsplassene som vil bli satt i fare, enten de er på sjøen eller på anleggene på land. Disse arbeidsplassene skal finansieres: Noen skal finansiere dem. Da vi behandlet struktursaken, fikk vi i høringen klare advarsler mot den politikken Regjeringen fører, både med hensyn til tilbakevirkende kraft og med hensyn til strukturlengde på de kvotene som kommer til å bli tildelt. For det er altså noen som skal finansiere dem. Og hvis det ikke er noen som finansierer det som skjer innenfor fiskerinæringen, har man i realiteten ikke en fiskerinæring. Da ville man tape hundrevis – kanskje tusenvis – av arbeidsplasser. Det er arbeidsplassene langs kysten som bekymrer oss først og fremst. Og når så sentrale aktører, som skal finansiere dette, kommer med så klare advarsler, synes vi det er all grunn til å lytte til akkurat dem.
-1	SV meiner at om ein har færre elevar per lærar, kan ein verkeleg gi lærarane den fridomen til å tilpasse undervisninga kvar enkelt. Det er heile poenget vårt. Og da er eit verktøy for å sikre at det blir færrast mogleg elevar per lærar, å etablere ei nasjonal norm, som Røe Isaksen tidlegare har gått imot fordi ein ikkje trur noko på effekten av dette. Likevel har ein da akseptert at det blir vesentleg fleire lærarar gjennom budsjettforliket, der Kristeleg Folkeparti fekk gjennom si sak. Eg la merke til at i det store læraropprøret var pappa Isaksen, altså far til statsråden, som er lærar i skulen, veldig ivrig tilhengar av – som dei fleste lærarar faktisk er – at ein bør få fleire lærarar fordi det vil ha ein effekt. Så spørsmålet er: Nå går vi inn i ei ny budsjettforhandling. Ein skal følgjeforske, forsøk med fleire lærarar skal bli følgjeforska. Hindrar det da at det kjem på plass enda fleire lærarar i dette budsjettforliket, fordi vi må vente på at forskinga er ferdig?
-1	Nå holdt jeg nettopp et langt innlegg om hvor meningsløs denne formen for polemikk er. Svaret på spørsmålet fra representanten Nordby Lunde er ganske enkelt at hun kan ta en titt på alle mine uttalelser og medieutspill de tre årene jeg var miljøpolitisk talsperson for SV. Nå gjør Nordby Lunde akkurat det jeg snakket om: nå fritas Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet, de tre store fossilpartiene i Norge, for ansvar, mens det er meningen at jeg skal sitte og krangle med Kristelig Folkeparti og Venstre om hvem som er best. Det har jeg ikke tenkt å være med på, og i hvert fall ikke på premissene til et parti som har null – jeg mener null! – troverdighet på klimafeltet, og som så sent som for to år siden fremmet forslag her i salen om å bygge nye forurensende gasskraftverk i Norge uten rensing. Det er en debatt med premisser jeg ikke er interessert i å være med på, fordi det står i veien for at vi får fattet ordentlige klimavedtak her i salen. Og der er Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet like skyldige.
-0	I Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett har vi også i år kuttet innenfor bistand og utvikling, som flere allerede har vært inne på. Vi vil fra vår side ikke være med på at man ukritisk fortsetter med å pøse på med mer penger til utviklingsland, uten at man har kontroll med hva pengene går til, eller om de i det hele tatt har noen positiv effekt for mottakerne. Vi kan ikke sitte rolig og se på at det ene og alene er bistandens størrelse i kroner eller i prosent av BNI man har fokus på. For oss er kvaliteten på bistanden mye viktigere enn kvantiteten. Den ene skandalen har avløst den andre innen bistandssektoren, og hver eneste gang får vi høre fra statsråden at nå skal alt bli så mye bedre med kontroll og revisjon, mens lite og ingenting skjer. Til tross for at flere og flere nå har fått en kritisk holdning til hvordan vår bistand er organisert, fortsetter Regjeringen videre i det samme sporet som før, uten krav til at bistanden virker eller kommer fram og uten noe som helst krav til bistandsmottakerne. Målet for norsk bistand har vært og må fortsatt være at man skal bringe mennesker ut av fattigdom og gjøre dem i stand til å stå på egne ben økonomisk. Passiv pengestøtte uten krav eller kontroll virker på ingen måte motiverende på mottakerne. Man oppnår i stedet både passivitet og klientifisering. Fremskrittspartiets utviklingspolitikk tar sikte på å løfte mennesker ut av fattigdom og skape grunnlag for vekst og utvikling gjennom å bygge ned toll- og handelsbarrierer, sletting av illegitim gjeld, sikring av eiendomsrettigheter, satsing på helse og utdanning og økt satsing på bruk av mikrokreditter. Vi vil i tillegg stimulere til økte investeringer i utviklingsland gjennom et statlig investeringsfond. Alt dette skal imidlertid være gjenstand for grundig evaluering, resultatmåling og regnskapskontroll. Fundamentet i en bærekraftig utviklingspolitikk må bygge på prinsippet om at utviklingslandene i framtiden skal klare seg uten bistand. Vi mener at frihandel er en vinn-vinn-situasjon både for u-landene og for norske borgere. Finans- og matkrise må ikke bli unnskyldninger for å innføre enda mer proteksjonisme i verdenshandelen. Vi tar konsekvensen av dette og foreslår i vårt alternative statsbudsjett å fjerne toll på varer fra alle utviklingsland på OECD-listen. Handelsliberalisering fra vår og andre lands side er imidlertid ikke nok alene. Man må i tillegg arbeide for å bygge ned de regionale handelshindringene som kan bestå av både tollmurer og byråkratiske hindre. Til tross for omfattende gjeldslette gjennom flere år er fortsatt mange utviklingsland tynget av stor gjeld, og dette bidrar dessverre også til å hindre en positiv økonomisk utvikling. Stater som villig har lånt penger til regimer som ikke har hatt legitimitet i befolkningen, har selv et medansvar for denne negative utviklingen. Ved gjeldsletteforhandlinger må det imidlertid knyttes betingelser til godt styresett, korrupsjonsbekjempelse, demokratiutvikling og ansvarlighet. Vi registrerer med undring at til tross for den brede politiske enighet rundt den norske gjeldslettepolitikken, har Regjeringen redusert bevilgningen til dette formål. Fremskrittspartiet vil ikke være med på dette kuttet og styrker derfor posten til gjeldslettetiltak. Jeg vil til slutt vise til at vi i vårt utenlandsbudsjett avsetter 1,2 milliarder kr til bekjempelse av livstruende sykdommer og verdensomspennende epidemier som hiv/aids, malaria, tuberkulose og HPV-viruset. Disse midler ønsker vi brukt både til sykdomsbekjempelse og til sykdomsforebygging, i tillegg til opplysningsarbeid og vaksineprogrammer. Fra vår side bruker vi altså mer enn noen andre på sykdomsbekjempelse. Vi bruker også mer penger på tollreduksjoner som vil fremme handelen med fattige land, og vi øker posten til gjeldslettetiltak. I tillegg ønsker vi altså å innføre et investeringsfond som vil bidra til næringsutvikling og fattigdomsbekjempelse. Alt dette er tiltak som vil ha gode og varige virkninger for mange utviklingsland og gjøre dem i stand til å stå på egne ben økonomisk. Det er jo det som er hensikten og målet.
-0	Eg må då konstatere at statsråden er meir diffus når det gjeld å informere Stortinget enn når det gjeld å informere delar av næringslivet. I Bergens Næringsråd har kommunal- og regionalministeren i år sagt at det mest sannsynleg vil skje med verknad frå 2004. Det svaret har eg altså ikkje fått her i dag. Men i og med at dette er sagt, det er kome på trykk i eit offentleg blad, og det er ikkje tilbakevist, så reknar eg med at det Regjeringa tek sikte på, er at ein kan få ei omlegging frå og med budsjettåret 2004.
-0	Representanten Marit Arnstad hevdet som samferdselsminister at trafikantene har ansvaret for egen sikkerhet, og at dårlige veier bare medvirket – bare medvirket – til 27 pst. av trafikkulykkene. Fremskrittspartiet har alltid påpekt at gode veier er det viktigste trafikksikkerhetstiltaket og har vist til at firefeltsveier er det mest effektive av alle trafikksikkerhetstiltak. Det har i ettertid kommet fram at Statens vegvesen har holdt ulykkesrapporter hemmelig for politi og domstol, inkludert under Arnstads regime. Spørsmålet er: Har Arnstad endret sitt syn og støtter i dag regjeringens satsing på vei, eller mener representanten det samme nå som tidligere?
-1	Jeg vil gjerne få stille et spørsmål til helseministeren: «I forbindelse med odelstingsbehandlingen av stønad fra folketrygden til utgifter til jordmorhjelp ble det fremhevet av en samlet sosialkomité at forskriftene skulle utformes slik at kvinnens valgfrihet med hensyn til hvem som skal ha hovedansvaret for svangerskapsomsorgen, blir reell. Mener statsråden at dette prinsippet er ivaretatt i de foreliggende forskrifter, der jordmor kun får heve takst for svangerskapskontroll, samt at førstegangsundersøkelse og prøvetaking skal foretas av lege?»
-1	Jeg deler representantens kommentar om den store oppmerksomhet omkring spørsmål om eksamen og poengberegning. Her gjør vi begge et viktig opplysningsarbeid. Det er helt riktig at regelverket for beregning av karakterpoeng ved opptak til høyere utdanning ble endret med ny forskrift, som ble gjeldende fra januar 2007. Disse endringene innebærer at alle karakterer, både eksamenskarakterer og standpunktkarakterer, teller likt når gjennomsnitt og karakterpoeng beregnes. Begrunnelsen for endringen var problemene som søkerne opplevde med den tidligere beregningsmåten. Den ble oppfattet som uklar, og det var spørsmål om framgangsmåten. Derfor så departementet behov for en enklere metode som gjorde at søkerne lettere selv kunne kontrollere poengberegningene. Disse endringene ble gjennomført etter bred offentlig høring høsten 2006 – det var da høringen skjedde. Et stort flertall av dem som valgte å kommentere forslaget om å endre beregningsmåten, støttet forslaget. Jeg vil også legge til at metoden er den samme som ble brukt fram til opptaket til studieåret 2000–2001. Tilsvarende metode brukes også for overgangen fra grunnskole til videregående opplæring. Det er opptaksforskriften for høyere utdanning som regulerer beregningen av karakterpoeng. Den har nylig vært gjennom den årlige høringsprosessen. Departementet har ikke oppfattet misnøye med den nye beregningsmåten fra høringsinstansene. Men vi har fått enkelte henvendelser fra privatpersoner som har tatt opp nettopp de samme problemstillingene som representanten Harberg her nå løfter fram. Spørsmålet om beregningsmåte har imidlertid ikke vært tema i høringen. Det er derfor ikke juridisk grunnlag for å vurdere endringene for inneværende år. Men jeg vil, også på bakgrunn av representantens spørsmål, se på om beregningsmåte bør drøftes i neste års høring.
-0	Jeg tror alle vi er enige om at vi trenger god kompetanse i barnevernet, slik at de som faktisk jobber med disse barna, har kompetanse til å gi rett tilbud til de barna som trenger det. Vi har sett så altfor ofte at når staten går inn og overtar ansvaret for barna, har vi ikke klart å gi dem et bedre tilbud enn det de hadde før. Det er noe som kommer til å være satsingsområdet til denne regjeringen, og jeg er veldig glad for at Venstre er med på laget og har sikret flertall for at vi nå har styrket kompetansen og også barnevernspedagogutdanningen til det nivået som nå foreligger i dette budsjettet.
-0	Katta 1 og katta 2 har sikkert kommet ut av sekken mange ganger. Vi har hørt det også i det offentlige ordskiftet, men jeg kan ikke helt se at det er veldig relevant. Det jeg har sagt, og det jeg mener, er at vi må forholde oss til det som er kontrollsaken. Det har ikke Martin Kolberg gjort noe forsøk på å gjøre i dag. Han forsøker å få saken til å dreie seg om absolutt alt annet som ikke har noe med kontrollsaken å gjøre. Vi har i kontrollsaken helt definerte spørsmål og problemstillinger, som har vært gjenstand for en kontrollhøring, og som vi har fått svar på. Alt som det ble spurt om, og alle svarene i kontrollhøringen, er offentlig tilgjengelig. Jeg mener det gir et helt fundamentalt annet virkelighetsbilde enn det representanten Kolberg nå forsøker å fremstille det som. Det blir en gjentakelse og gjentakelse i en blanding av hva som er sagt i det offentlige ordskiftet, og hva kontrollsaken har dreid seg om. Jeg har ikke problemer med at folk som ser dette fra utsiden og leser medieoppslagene om dette, forsøker å få frem hvor ille de mener dette er, ved hjelp av bilder. Vi bruker forskjellige ord, det gjør Kolberg og Stoltenberg også. Men det å forsøke å billedliggjøre et problem synes jeg er greit.
-0	Det er helt i orden at representanten Langeland skryter av Regjeringen. Det gjør han hver gang han har ordet i en sak. Det er også viktig å ha ambisjoner. Det er en del viktige ambisjoner i denne saken, bl.a. når det gjelder et informasjonssamfunn for alle. Tidligere i dag har Stortinget behandlet St.meld. nr. 16 for 2006-2007, … og ingen sto igjen. En del av det vi også berører i St.meld. nr. 17, gjelder digitale ferdigheter i skolen. Men her må vi altså passe på. Min utfordring til representanten fra SV, som også har utdanningsministeren, gjelder nettopp det, for nå opplever elever og foreldre et voldsomt datapress i skolen. Her satses det nå på mer digitale læremidler, mer digitale undervisningsmetoder, og man forutsetter at alle har utstyret hjemme. Mange elever har ikke det. Det svaret de får fra skolen, er at da må de få med melding hjemmefra om at de ikke kan gjøre leksene sine, ikke kan gjøre arbeidene sine, ikke kan gjøre prosjektene sine, men at de kanskje kan sitte på skolen. Hvordan vil SV ivareta dette? Jeg har fått 4 minutter her, president. Det er kanskje litt romslig tid, men … Jeg skal gi meg der.
-1	Representanten Dørum har som tidlegare justisminister veldig god greie på sivile åtgjerder, og i internasjonale operasjonar veit vi at det som er den gordiske knuten, er korleis ein får betre samhandling mellom militære åtgjerder og sivile åtgjerder for å få dette til å verke. Vi veit f.eks. at i Darfur, der ein humanitær katastrofe kanskje kan segle opp, vil dei ikkje eingong ha oss. Vi veit at i Afghanistan prøver vi å få avbalansert dette på ein god nok måte. Kva er Venstres bidrag i den politiske debatten til å gjere militære verkemiddel så gode som mogleg ved hjelp av oppfølging både humanitært og sivilt?
-0	"I går rørte det iranske folk på seg. Kunne situasjonen fra Kairo kopieres i Teheran, ville det vært en velsignelse. USAs utenriksminister var ute og støttet de iranske demonstrantene. Den form for støtte er viktig i kritiske øyeblikk, og vi forventer at Norge er like tydelig i sin støtte. Folket i Egypt klarte å sparke sin president, og ringvirkningene vil føles i lang tid i Egypt og utenfor. Det er nå å håpe at Egypts fremtid ser lysere ut uten Mubarak, og at man kan få på plass en grunnlov og institusjoner som kan gi rammer for et land der grunnleggende rettigheter ivaretas, der den kristne minoriteten kan leve i trygghet, og der freden med naboene, inkludert Israel, ivaretas. Det er nå interessant å se hva som skjer i andre land i den arabiske verden og i regionen for øvrig. Altfor lenge har gamle menn undertrykket egen befolkning, sikret egen familie og venner og kanalisert alle protester i andre retninger enn mot eget regime. Nå kan flere ledere stå for fall. Selv om all forandring kan synes skremmende og destabiliserende, er det vår overbevisning at ingenting er mer stabiliserende på lang sikt enn demokrati og frihet. Om det er det vi får, gjenstår å se. Men det er viktig at vi gir vår støtte til de krefter som arbeider i den retning. Som nevnt har folket i Iran nå begynt å røre på seg. Om det er slik at destabilisering i deler av Midtøsten er skremmende fordi det utfordrer det som er kjent og trygt, er det jo slik at fortsatt stabilitet i Iran er det skremmende, fordi regimet der, som vi kjenner, har en politikk som virker mot demokrati og fred i regionen. I utenriksministerens ellers grundige redegjørelse var det slående å legge merke til at han ikke omtalte Iran med ett ord – heller ikke som en faktor for ufred i Midtøsten eller mangel på fredsavtale. Da utenriks- og forsvarskomiteen besøkte regionen i januar, var alle sider opptatt av å formidle et bilde der Irans destruktive rolle var et problem. Utenriksministeren hoppet også bukk over Hamas og deres ansvar for splittelsen på palestinsk side. Utenriksministeren leverte en omfattende redegjørelse, og han ga verden sin politiske diagnose. Men jeg savnet en klarere vektlegging av hvordan de norske interessene skal ivaretas. Jeg fikk med meg G20-utspillet. Men hva med innholdet i WTO eller frihandelsavtalene? Hva med den norske strategien når EU nå etablerer sin utenrikstjeneste? Hvordan skal vi virkeliggjøre NATOs nærområdestrategi? – for å nevne noen av de områder som må fylles med et politisk innhold i årene som kommer. Retorisk er utenriksministeren god til å beskrive Norges posisjon i verden. Men jeg har til gode å se utenriksministeren flytte norsk politikk på viktige områder i forhold til norske interesser. Vi fortsetter å sparke oss selv på leggen og undergrave norske interesser, fordi vi gir innrømmelser til særinteresser, eller fordi vi ikke makter å gjøre nødvendige budsjettmessige endringer. Her tenker jeg ikke minst på landbrukspolitikk og forsvarspolitikk. NATO-samarbeidet og endringer i strategisk konsept omtales i redegjørelsen. Men NATOs manglende interesse for norske problemstillinger problematiseres ikke. Den manglende interesse som til nå eksisterer blant våre allierte for våre nærliggende utfordringer, stiller ekstra krav til vår sikkerhetspolitiske tenkning og innretning. Det kunne være interessant å høre utenriksministerens vurdering av om han forventer at NATOs oppmerksomhet mot nordområdene blir bedre som følge av NATOs nye strategiske konsept. Forholdet til Russland og ikke minst nye muligheter i vårt naboskap ble omtalt under delelinjedebatten i forrige uke. Dette er viktig for Norge, ikke bare i en bilateral sammenheng, men også innenfor rammene av den nordlige dimensjon, Barentssamarbeidet eller i Arktisk Råd. Norge og Russland vil sammen kunne legge viktige premisser for samarbeidet og trekke det i ønsket retning. Forskning i Arktis har etter hvert fått mye oppmerksomhet, og vi har lyktes med å etablere Svalbard som et godt sted for både læring og forskning. Andre arktiske stater, som f.eks. Canada, satser nå på å bygge ut forskningssentre i eget arktisk miljø. Norge bør som en ledende arktisk stat vurdere om det er fornuftig å engasjere seg i disse prosjektene. Norsk interesse for Arktis går langt utover de områder vi er tilkjent råderett over. Da kan en forskningsmessig deltakelse i prosjekter i både Canada og Russland gi støtte til den norske arktiske dimensjon. Handelspolitikk og frie markeder er viktig. Vi er på nytt spente på om vi kan få et resultat av den pågående utviklingsrunden i WTO. Utenriksministeren sier at Norge skal gjøre sitt for å få et resultat. Vi vil ikke unnlate å påpeke at norske posisjoner ville ha vært mer logiske og bedre innrettet hvis vi la til side den proteksjonistiske handelspolitikken på landbruksvarer. Vi mener dette ville ha tjent norske arbeidsplasser og norske forbrukere på en bedre måte enn dagens politikk, hvor vi er proteksjonistiske i forhold til landbruk, mens vi er frihandelsapostler på så godt som alle andre områder, inkludert fisk. Hadde vi strategisk valgt andre posisjoner på landbruk, kunne vi også lettere ha sett for oss en frihandelsavtale med USA – verdens største økonomi. Nå synes det urealistisk. Vi er allikevel fornøyde med at vi søker å få handelsavtaler med store markeder som Kina, India, Russland og Indonesia. Dette vil være viktige bidrag for norsk økonomi, men vi forstår ikke hvorfor vi ennå ikke har fått frihandelsavtalen med Colombia til ratifikasjon. Den er ikke like stor i omfang som de som er nevnt, men et stykke jobb er gjort. Avtalen er ferdig og bør kunne settes i verk. Hvis det er slik at man kvier seg av menneskerettighetsgrunner, vil vi også advare mot menneskerettighetssituasjonen i et par av de andre landene Norge skal forhandle med. Vi forstår ikke at vi på den ene siden aktivt søker en avtale med Kina, og på den annen side ikke tør å be Stortinget ratifisere avtalen med Colombia. Vi for vår del ønsker begge avtaler velkommen. Fremskrittspartiet er enig i at menneskerettigheter betyr mye i forhold til de land vi samarbeider med, men i hovedsak er vi av den oppfatning at handel kan virke positivt. Derfor er vi f.eks. ikke tilhengere av en handelsboikott av Cuba. Det kan finnes grunner til å boikotte et land, eller unnlate å fremme handel med et land, men Colombia befinner seg etter vår mening overhodet ikke i en slik situasjon. EUs nye utenrikstjeneste kan, som utenriksministeren sier, gi oss utfordringer, ikke minst fordi denne tjenesten aktivt vil drive næringsfremme av EUs bedrifter. Hvordan møter vi dette? Hvordan innretter vi vår utenrikstjeneste og Innovasjon Norges utenlandskontorer? I disse dager går beskjeden ut om at Norge vil nedlegge Innovasjon Norges kontor i Dubai, for å nevne et eksempel. Andre stillinger knyttet til Innovasjon Norge ved flere ambassader legges også ned. Svarer disse reduksjonene til utfordringene for norske bedrifter i et globalisert marked? Jeg vet at utenriksministeren er opptatt av en utenrikstjeneste som er relevant, og hele tiden ser på behovet for å oppskalere eller nedskalere i forhold til rådende utfordringer. Men i lys av de endringer som kommer i EU, og det budsjettpress som er på Innovasjon Norge, kan det være behov for å gå noen ekstra runder for å sikre Norge tilstedeværelse i viktige markeder. Det er jo heller ikke slik at ethvert historisk engasjement fortjener en fortsettelse. Et eksempel er vår tilstedeværelse på Sri Lanka. Statsråd Solheim skal visst besøke landet i nær fremtid. De rapporter jeg ser, tyder på at Norge ikke er velkommen til å spille noen som helst rolle i landet. Dette kan sikkert løses med noen sjenerøse overføringer av penger, men det kan vel ikke være slik at det er så mye prestisje knyttet til vårt engasjement på Sri Lanka at vi ikke makter å pakke sammen og si at nok er nok? Utenriksministeren trakk frem «forandringer» som et ord som beskriver mye av det som nå skjer. Også på vårt kontinent skjer det forandringer, mye på grunn av en alvorlig finansiell krise. Når land eller grupper av land havner i en krise, presses man til å tenke nytt og mer effektivt enn tidligere. Derfor kan krisen som mange medlemsland i EU opplever, faktisk føre til at samarbeidet på visse områder blir lettere; det blir en nødvendighet for å klare seg gjennom stormen. Utfordringen for Norge, som ikke er i samme pressede situasjon, blir å matche dette. EUs nye utenrikstjeneste har vært nevnt, men det vil også være andre områder hvor det skjer endringer som vil utfordre oss. Derfor må vi hele tiden være villige til å omstille oss for å sikre våre interesser. Norges oppgave nå er å sikre konkurransekraften på lik linje med en rekke land som har gjort smertefulle tiltak for å slanke offentlig sektor og modernisere seg selv, mens vi har vært så altfor opptatte av å være selvtilfredse og beskrive Norge som en øy av stabilitet i en urolig verden."
-0	Jeg synes ikke Regjeringens holdning til et rakettforsvar i Europa ble særlig klarere etter utenriksministerens innlegg. Fortsatt kommuniserer man motstand fra Stortingets talerstol, og det gjør man også i norsk presse og i innstillingen, mens man i NATO‑kretser har gitt sin uforbeholdne støtte til kommunikeet om at en skal gå videre med prosjektet. I sikkerhetspolitiske spørsmål er det svært viktig at man opptrer med tydelighet og troverdighet. Jeg vil derfor utfordre utenriksministeren: Vil han nå sørge for at man fra Regjeringens side opptrer med samme holdning til dette spørsmål både ute og hjemme?
-0	Jeg takker statsråden for første halvdel av svaret, som jeg synes var et positivt svar. Det andre kan kanskje diskuteres. Det jeg vil fram til, er at når Norge kan produsere sauekjøtt og ikke behøver å importere det, må det være positivt. Men slik situasjonen er ute i distriktene i dag, er det vanskelig å produsere sauekjøtt på grunn av den feilslåtte rovdyrpolitikken vi har i Norge. Det er det som gjør at importen av sauekjøtt fra f.eks. New Zealand øker. Vi kan gjøre dette helt annerledes. Dette handler om mange ting. Det handler bl.a. om bosetting. For Hedmarks del har antall gårdsbruk som driver med saueproduksjon, blitt redusert med ca. 2 000 fra 2001 til 2006. Antall sauer er nesten det samme, men antall bønder har blitt redusert ganske sterkt. Det er ganske faretruende for distriktspolitikken og for distriktssynet om hvor folk skal bo, slik at distriktene blir helt forandret.
-0	Jeg synes det er meget interessant å lytte til statsrådens svar. Hun sier at alle som har vært på Voss, skjønner de trafikale utfordringene som er der – alle som har kjørt gjennom Voss skjønner det. Ja, alle skjønner det. Men da er mitt spørsmål: Hvorfor er det da slik at man skal vente på lokalpolitikernes initiativ for å få gjort noe med disse utfordringene? Hvorfor er det slik at enhver regjering, som egentlig sitter med ansvaret, ikke skjønner det og bevilger de nødvendige midlene – som finnes – for å utbedre statlig infrastruktur, men at man må vente på lokale initiativ? Hva synes statsråden om de lokale vedtak som nettopp viser til at en er nødt til å gjøre det på grunnlag av statlig utpressing? Lytter man til vedtakene og merknadene fra lokalpolitikerne?
-1	Eg reknar med at statsråden – i form av eit brev eller liknande – kjem tilbake til det som han ikkje kunne svara på. Det som eg ønskjer eit veldig konkret svar på, gjeld altså Sellafield. Eg føler at statsråden unngår spørsmålet. Kan statsråden stadfesta eller avkrefta om det er gjenvinning av norsk atomavfall på Sellafield?
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Jeg registrerte at han ikke ønsket å ta noe initiativ for å endre sammensetningen i Omsetningsrådet. Og da er det kanskje på tide at Stortinget tar et initiativ. Det er jo lenge siden 1992 nå. Og den praktiske situasjonen ut fra det vedtaket som er fattet, er at landbruksorganisasjonene sitter på begge sider av bordet og har en avgjørende betydning når det gjelder landbrukspolitikken innenfor visse områder. Nå behandlet Stortinget ny markedsordning for melk, og der ble det fremhevet fra Stortingets side at det skulle skapes konkurranse i foredlingen basert på åpne, sammenliknbare og like forhold. Mener statsråden at dette vedtaket i Omsetningsrådet er forenlig med Stortingets ønske om like konkurransevilkår? Ellers er det alvorlig hvis Omsetningsrådet kan sette seg over stortingsvedtak.
-0	Nå var ikke Hogsnes den første jeg tenkte på da jeg foreslo videotimer i julen. Jeg tror det er en rekke andre som kanskje har mer behov for å sitte og se på video. Men jeg tror ikke det gjør noe om også Hogsnes tar en time eller to, hvis han har noen ledige stunder i julen. Når det gjelder selskapsskatten, er det helt klart. Det er enkelt for meg å svare at vi ikke bare vil tilbakeføre deler av selskapsskatten, vi vil tilbakeføre hele selskapsskatten. Det foreslo Fremskrittspartiet også i forrige periode en rekke ganger. De gangene vi gjorde det, var det liten støtte å få fra H��yre. Men nå er det nye toner, og jeg ser virkelig fram til at de signalene også kommer fra Regjeringen. Når det generelt gjelder inntektssystemet til kommunene, beskrev jeg litt av det i mitt hovedinnlegg. Jeg tror ikke at Høyre og regjeringspartiene er på riktig vei for å skape en større rettferdighet når de i merknadene faktisk slår fast at enkelte tilskudd skal videreføres på samme måte som nå. Jeg tror regjeringspartiene også må være villig til å vurdere alle de andre tilskuddene som ligger i dagens virkemidler, og da tenker jeg på Nord-Norge-tilskuddet, som regjeringspartiene i sine merknader slår fast at de ønsker å videreføre. Ellers ser jeg, som Hogsnes, fram til en videre dialog med regjeringspartiene i Stortinget, og håper at vi sammen skal få løse mange ting opp mot modernisering av offentlig sektor, og da særlig opp mot kommunesektoren.
-0	Noe som kan påvirke valg av løsninger for å nå mange viktige politiske mål fremover, er hva slags politisk flertall som vil være i Stor-tinget etter valget til høsten. Det er vel opplagt at skal de sittende regjeringspartier klare å fortsette i regjering, er de helt avhengige av et samarbeid med Fremskrittspartiet. Så langt i denne perioden har Regjeringen og regjeringspartiene understreket fleksibiliteten de har gjennom et sak til sak-samarbeid mellom alle partier i Stortinget. Men denne muligheten vil åpenbart svekkes når Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet vil fremstå som et fellesskap etter valget. Hvordan ser Kristelig Folkeparti for seg et samarbeid med Fremskrittspartiet i årene som kommer? Skal det være et mer forpliktende samarbeid, eller skal det være et samarbeid som oppstår kun når det passer Kristelig Folkeparti?
-1	Til det siste er det vel å si at da Saemien Sijte var ferdig planlagt, og det var flere penger til disposisjon i budsjettet, så valgte vi å bruke dem litt annerledes enn det regjeringspartiene gjorde. Vanskeligere enn det er det vel ikke. Vi prioriterte Saemien Sijte over en del av de tingene som Høyre og Fremskrittspartiet prioriterte. Men når det gjelder ulike meninger, er det helt riktig at det var en representant fra SV som hadde ulike meninger om denne politikken i forrige periode, eller i periodene før, men det gjaldt ikke det vi skrev i innstillingene. For å si det sånn: Det fikk vi høre – fra nåværende regjeringspartier – ganske høyt og tydelig at ikke var akseptabelt, og jeg kan også forsikre om at det ble sagt internt. Det som er forskjellen nå, er jo at det er et regjeringsparti som ikke står inne på merknadene fra regjeringen. Vil statsråden godta at det også skal være slik i framtida, i kommende saker som skal behandles?
-1	Først en liten kommentar til disse komparative studiene som viser at norske elever leser og skriver sånn ca. på gjennomsnittet. Vi må ikke fremstille dette som dårlig. Det er ikke godt nok kanskje, men norske elever ligger jo over gjennomsnittet i forhold til elevene i en god del land vi sammenligner oss med. Norske elevers prestasjoner og resultater er ganske gode. Så bildet er mer nyansert enn det vi ofte kan få inntrykk av. Så til spesialundervisning. Det som ofte blir brukt i spesialundervisning er at elevene blir tatt ut og får enkelttimer, i stedet for at en da på mange måter ser disse spesialressursene som en del av skolens samlede ressurser. Mitt spørsmål til statsråden blir derfor: Er hun villig til å se på bruken av ressursene til spesialundervisning der vi tar ut elevene og bruker enkelttimer, slik at vi heller samkjører dette som en samlet ressurs, at skolene i større grad får frihet til å disponere midlene slik de synes det er hensiktsmessig når det gjelder bruken av spesialressurser? For vi har ganske mye spesialressurser i skolen i dag.
-0	Jeg takker statsråden så mye for svaret. Jeg vil bare først få nevne at både ansvarlig direktorat og regjering og storting de senere årene etter mitt syn har gjort så godt de har kunnet for å få Norge bort fra branntoppen. Så mitt spørsmål er ikke ment som noen kritikk mot noen parter, men det er ment å være et mer saklig og konstruktivt innspill i denne debatten. Etter å ha vært saksordfører for en del saker på dette området føler jeg et visst ansvar for å ta opp dette saksfeltet når aktuelle anledninger byr seg. Det er dessverre slik at det ser ut som at samme hva alle gode krefter gjør i denne sammenheng, uteblir de store positive effektene. Det er nedslående, synes jeg, men vi må selvsagt ikke gi opp. Jeg tror bestemt at et tilbud om økt tilsynsfrekvens og en bedre kvalitetskontroll av elopplegget i spesielt eldre bolighus er en vei å gå i denne sammenhengen. Statsråden sa at det tok 20 år mellom hver gang vi får et slikt tilsyn, mitt forslag er at dette må maksimalt ta fem år.
-1	I går meldte NTB at Jordan stenger grensene sine for flyktninger fra Syria. Vesle Libanon, som er like stort som mitt hjemfylke, Hedmark, og har fire millioner mennesker, har tatt imot over en million flykninger. I Irak, som tar imot mange, er det krig og krise – vi ser det på tv hver dag. Tyrkia har tatt imot mange. Det er situasjonen i disse nærområdene som nå er så kritisk, og fullt ut er sammenlignbar med den situasjonen som var i nabolandene rundt Kosovo, da Stortinget – mot kun Fremskrittspartiets stemmer – den gangen tok imot 6 000. SV har fremmet forslag, som ble nedstemt for noen uker siden, om å ta imot inntil 5 000. Det er heller ikke et høyt tall. SV fremmet, da vi satt i regjering, forslag om å ta imot langt flere enn det denne regjeringen vil ta imot. Denne regjeringen har måttet bli tvunget av stortingsflertallet til å ta imot noen flere. Situasjonen eskalerer for hver eneste dag. Det er dette som er alvoret i denne saken. Flyktninghjelpen ber oss om å ta imot flere. Amnesty har vært ute på plassen her i dag, og stortingspresidenten tok imot beskjed om at vi må ta imot flere. FN sier at vi må ta imot flere. Det er en akutt situasjon, som eskalerer fra dag til dag og fra time til time – og så er representantene fra Fremskrittspartiet opptatt av hva SV gjorde i regjering for flere år siden. Det er ikke det alvor som denne saken fortjener. Dette skjer nå. Norge er et av de rikeste land i verden, vi kan ta imot flere, og vi kan hjelpe mer i nærområdene. Forrige gang jeg var oppe her, siterte jeg daværende stortingsrepresentant Inge Lønning fra Høyre, som sa at under Kosovo-krigen var det bare ett parti som hadde samvittighet til å stemme nei når situasjonen var så akutt. Dessverre ser det i dag ut til at det er et flertall i salen som har det. Men jeg ville håpe at presidenten nå kunne bruke sin innflytelse til å formidle det budskapet som ble formidlet ute på Løvebakken for noen timer siden, der Amnesty fortalte hva som skjer i praksis et sted i verden der det er krig og krise, mens vi sitter her i verdens rikeste land og skal vedta et budsjett og altså velger å bruke det handlingsrommet vi har, til å innvilge folk billigere taxfree-kvoter. Jeg skjems!
-0	Eg skal ikkje halde noko langt innlegg, eg vil berre opplyse om at vi i Framstegspartiet ønskjer å støtte forslaget frå våre vener i Venstre. Eg vil òg be presidenten om at han opplyser om at Framstegspartiet ønskjer å støtte dette forslaget når vi går til votering, slik at voteringa går greitt.
-1	Regjeringen har i Sem-erklæringen lagt stor vekt på at Regjeringens gasspolitikk bygger på et ønske om å stimulere fram såkalt CO2-fri gasskraft. I så måte er det jo positivt at det er satt ned et offentlig utvalg som skal utrede mulighetene for utvikling av en mer miljøvennlig naturgassteknologi i Norge, og som skal avgi sin innstilling i mars. Etter SVs mening ville det være naturlig å avvente innstillingen fra dette offentlige utvalget før man eventuelt inngår en avtale om bygging av en gassrørledning til det planlagte konvensjonelle gasskraftverket på Skogn. Deler olje- og energiministeren denne oppfatningen?
-0	Ordningen med supplerende stønad til personer over 67 år som har kort botid i Norge, er en relativt ny ordning. Den ble innført i 2006, etter et vedtak i denne salen i 2005. Den har derfor vært på plass kun i ni år. Det er nå på sin plass å ta en gjennomgang av hvordan ordningen virker, og om den har et forbedringspotensial. Da ordningen ble vedtatt, var Fremskrittspartiet mot selve ordningen. Heldigvis har den blitt endret på flere punkter og framstår i dag som langt bedre enn den som opprinnelig ble innført. De fleste er godt kjent med at det finnes en rekke krav til eventuelle mottakere av stønaden. Ikke bare må man være over 67 år, den er behovsprøvd og skal ta hensyn til all inntekt, også inntekt i utlandet. Det er også en viktig side ved stønaden at den ikke er eksporterbar til EØS-området. Og det stilles krav om ikke å oppholde seg ute av landet i mer enn tre måneder av gangen. Akkurat dette vil jeg komme tilbake til senere i mitt innlegg. Antallet som mottar stønaden, har økt gradvis – fra 2 400 da den ble introdusert, til over 3 200 per i dag. Det er ikke noen overraskelse for noen, men for noen av oss er det en indikasjon på at det kommer stadig flere til landet som ikke har tilstrekkelig ressurser til å ta vare på seg selv. Her er vi ved noe av sakens kjerne. Før ordningen kom på plass, var det også en rekke personer som hadde flyttet til Norge som ikke hadde tilstrekkelig ressurser til å klare seg selv. De måtte gå på sosialen for å greie seg. Dagens ordning har som intensjon å ta vekk stigmaet ved å søke om sosialhjelp og har klart det så godt at vi kan anta at det blir utbetalt mer gjennom denne ordningen enn det ville ha blitt til de samme menneskene hvis de hadde måttet gå på sosialen. En av hovedårsakene til at stadig flere kvalifiserer seg til denne stønaden, er utilstrekkelig opparbeiding av pensjonsrettigheter. Det skyldes i hovedsak to forhold, enten at man er kommet til Norge i en så høy alder at man ikke rekker å gå av med pensjon før man når pensjonsalderen på 67 år, eller at man har lite eller få incentiver til å arbeide de årene man har fra ankomst til pensjonsalder. Jeg er tilfreds med at et flertall i komiteen ber om at regjeringen ser på incentiver for å styrke arbeidslinjen, sett i lys av at det nå åpnes for at arbeidstakere har en lovmessig rettighet til å stå i jobb fram til 72 år, og at man kan opptjene pensjonspoeng fram til 75 år. Det må være et mål at flest mulig kan tjene til livets opphold på egen hånd, istedenfor å bli passiv mottaker av en slik stønad. Jeg er også tilfreds med at et flertall i komiteen presiserer at ordningen må følges opp, slik at den i størst mulig grad blir målrettet mot dem som virkelig trenger den støtten. Man kan anta at det er en mulighet for å forbedre hvordan behovsprøvingen gjennomføres, slik at ingen får utbetalt midler hvis de egentlig ikke trenger det. Det er også viktig å nevne at man får på plass gode, hensiktsmessige kontrollrutiner. Ingen er tjent med at folk som åpent ignorerer kravene til mottak av stønaden, som eksempelvis ved å oppholde seg i utlandet i mer enn tre måneder av gangen, kan gjøre dette uten risiko for å bli avslørt. Opposisjonen er i sine merknader veldig opptatt av at Fremskrittspartiet stemte mot den opprinnelige ordningen. Det ble også trukket fram at ordningen har fått flere viktige og gode avgrensninger de senere år. Jeg vil argumentere for at disse endringene er gode, og at de minsker muligheten for misbruk og feilutbetalinger.
-1	Dette handler jo ikke om problemer hos folket, dette handler om problemer i IKT-systemene. Jeg må også skynde meg å si at det hadde vært verre hvis denne regjeringa ikke var interessert i å forbedre det som var problematisk. Men vi skal jo tydeligvis også få kritikk for å svare at vi tar tak i de tingene som vi trenger å ta tak i. Vi kommer til å komme tilbake til Stortinget med forslag til forenklinger. Vi har også gjennomført forenklinger, f.eks. har vi fjernet regelen om at mor måtte jobbe 50 pst. for at far skulle få rett til fedrekvote. Vi har også gjort mange andre grep som har gjort at flere har fått rettigheter. Vi står fast på at fedre skal få muligheten til å være hjemme med sine barn, også der man har arbeidsgivere som vil være mot det, eller mødre som helst ser på denne permisjonen som sin. Det handler om en frihetsdebatt, det handler om å ta inn over seg at når det gjelder frihet, og valgfrihet, må man også ta hensyn til strukturer og forventninger som kan være uformelle.
-0	Ei lita oppfordring til representanten Lars Rise, som har tatt opp denne interpellasjonen, og som eg synest det er riktig å gjere: Det ligg no eit forslag inne om å tilbakeføre selskapsskatten til kommunane igjen, og viss Rise klarer å få med seg sitt eige parti og sentrumskameratane, er det igjen fleirtal for det, og då vil ein òg sikre Oslo store inntekter. Vi hadde ein debatt tidlegare i dag der vi i alle fall var ein del som var einige om at skal vi få behalde landet vårt sterkt og kraftig over heile fjøla, treng vi sterke regionsenter. Eg vil også seie at skal vi behalde Noreg som eit godt land å bu i, treng vi også ein sterk hovudstad. Det bør engasjere oss alle. Eg har – i ei bisetning – litt lyst til å seie at av dei tolv som har hatt ordet i denne debatten, er det berre ein som snakkar rein Oslo-dialekt, og det i seg sjølv viser at dette engasjerer oss, at ein treng ein sterk hovudstad. Men Oslo kan også gjere noko sjølv. Eg vil påstå at Oslo si politiske leiing over tid kan kritiserast – det gjeld ikkje berre Høgre-byrådet, men det gjeld også Arbeidarparti-byrådet – for i mange, mange år å ha neglisjert behovet for å legge til rette for bustadbygging, ved m.a. å nekte høghusbygging og ved å nekte å utvide Markagrensa. Dette har gitt som resultat skyhøge bustadprisar, noko som særleg rammar dei unge i etableringsfasen, og sjølvsagt dei med små inntekter. Situasjonen for dei i etableringsfasen blir ytterlegare forverra gjennom den effekten som dokumentavgifta gir på toppen av dei usosiale bustadprisane i hovudstaden. Unge menneske i etableringsfasen blir nøydde til å skifte bustad etter kvart som familien aukar, kanskje fleire gonger, for å få tilstrekkeleg bustadareal. Kvar einaste gong håvar staten inn pengar på dette fordi dokumentavgifta er der. Dette er også svært usosialt. Det er derfor eg har lyst til å stille eit spørsmål til statsråden: Ser statsråden det usosiale i dette, og kan ein forvente at Arbeidarpartiet vil gjere noko med dokumentavgifta, t.d. fjerne den? Vi kan garantere at det i så fall blir fleirtal i denne salen for det.
-0	Så er vi tilbake i fantasiens verden igjen, siden Dalheim var i virkelighetens verden. Det er for så vidt riktig at vi er tilbake i fantasiens verden. Det er på grunn av at Fremskrittspartiet dessverre ikke har flertall i denne salen. Den dagen Fremskrittspartiet får flertall i denne salen, er vi i virkelighetens verden når vi vil redusere avgiften kraftig. Det som fikk meg til å ta ordet, var Dalheims påpeking av at Fremskrittspartiet ikke gikk inn for å senke avgiften på personbiler noe særlig i budsjettene. Det er faktisk slik at vi nesten halverer avgiftene på biler. For å ta et eksempel: Jeg kan fortelle representanten Dalheim at i budsjettene våre for de siste tre år har vi foreslått å redusere avgiften på familiebilen Chrysler Voyager med 174 000 kr i forhold til Arbeiderpartiets forslag. Og det er faktisk sånn at for en familie på fire, som betaler huslån, boligrente, energiavgift til staten, som Arbeiderpartiet krever inn, og alle de andre avgiftene, utgjør 174 000 kr veldig mye. Det er beklagelig at Arbeiderpartiet ikke ser det.
-1	Representanten Gustavsen bringer et viktig tema til debatt. Det er over ti år siden det nåværende strategiske konsept for NATO ble vedtatt – år med store endringer, både når det gjelder sikkerhetsbildet, og når det gjelder alliansen. Og selv om det tør være kjent hva som er SVs primære NATO-standpunkt, mener vi selvfølgelig at det er viktig med en god prosess og debatt fram mot vedtak av NATOs langsiktige innretning – en strategi som helt riktig vil ha stor betydning for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk framover. I dette innlegget vil jeg påpeke to områder som jeg ser som viktig å fokusere på i debatten framover: NATOs kjerneoppgaver kontra uteoperasjoner og NATOs framtidige atomvåpenpolitikk. NATO er, og skal være, en forsvarsallianse og ikke en angrepsmakt. Og det er viktig og riktig med forsvarsministerens fokus på å arbeide for at NATOs nye strategiske konsept skal legge større vekt på trusler i nærområdene. I det tradisjonelle NATO, med forsvar av medlemslandene som det primære, ligger Atlanterhavspaktens artikkel 5 til grunn. Samtidig er det viktig å ta inn over seg at det største trusselbildet i dag er ikke-statlig, så som datasikkerhet, pandemier, masseødeleggelsesvåpen og ikke minst klimaendringer. Dette er trusler som ikke kan løses med militære midler. På den neste og siste i rekka av ekspertkonferanser i tilknytning til nytt konsept vil oppmerksomheten stå om atomvåpnenes rolle. Og her må Norge ha en offensiv og klar holdning. I Soria Moria II heter det at vi skal ta initiativ til en diskusjon i NATO om hvordan alliansen kan bidra til å realisere målet om en verden uten atomvåpen gjennom forpliktelser som omfatter alle land. Atomvåpen er i dag en sentral del av alliansens strategi. Som det heter i strategien fra 1999: Atomvåpen er den øverste garantien for de allierte sin sikkerhet. Det er dermed naturlig at Norge benytter anledningen til å reise spørsmålet om atomvåpnenes rolle i forbindelse med utarbeidelse av ny strategi. Fortsatt er førstebruk av atomvåpen gjeldende NATO-strategi. Det betyr at NATO i prinsippet kan starte en atomkrig ved å bruke kjernefysiske våpen mot en fiende som selv ikke har brukt atomvåpen mot NATO. Som et absolutt minimum må atomvåpnenes rolle nå begrenses fra førstebruk til å få én funksjon – å avskrekke andre fra å bruke sine. Men dette kan selvfølgelig også problematiseres. Sverre Lodgaard skrev i Dagsavisen i forrige uke: «Spørsmålet er hva atomvåpnene skal avskrekke og hvilke våpen som trengs for formålet. NATO er konvensjonelt overlegent. (…) Og det er mange år siden EU og Russland begynte å omtale hverandre som strategiske partnere. Likevel truer de med å være de første til å bruke atomvåpen mot hverandre. Her er det ingen rimelig sammenheng. Det kjernefysiske kartet er i skrikende utakt med det politiske.» Det er vanskelig å forstå at atomvåpen bidrar til vår sikkerhet. Tvert imot øker det risikoen for en farlig opprustningsspiral ved at andre stater føler at de også må ha atomvåpen for å trygge sin sikkerhet. SV mener derfor at NATO burde fjerne bruk av atomvåpen fra sin politiske verktøykasse fullstendig, slik det er gjort i konseptets punkt 57 med hensyn til kjemiske og biologiske våpen. Dette ville bidratt til å redusere atomvåpnenes betydning i internasjonal politikk. Jeg vil også nevne at vi i mai 2010 står foran den femårige tilsynskonferansen for Ikke-spredningsavtalen, en konferanse det knytter seg stor spenning til, og hvor innsatsen for nedrustning blir et sentralt tema. Her kan tiltak fra NATOs side ha en avgjørende rolle for å bidra til at nedrustninga kommer i gang igjen. Jeg vil også minne om formuleringa fra Soria Moria II: «Vi vil mobilisere for å redusere atomvåpnenes rolle gjennom å arbeide for en vellykket tilsynskonferanse i 2010. Dersom denne mislykkes vil vi vurdere en egen konvensjon mot atomvåpen.» Så kan man selvfølgelig diskutere hva som er «vellykket», på tilsynskonferansen. Norge bør altså – etter SVs syn – kreve at NATO går bort fra førstebruk av atomvåpen går med på en avtale om at atomvåpen ikke skal brukes mot land som ikke har slike våpen avslutter «nuclear sharing» og trekker resten av de amerikanske atomvåpnene ut av Europa Historia viser at det nytter. SV fremmet sak om klasevåpenkonvensjon i 2001, denne ble en realitet for et drøyt år siden. Atomvåpen er det mest ødeleggende våpenet som finnes. Det er umulig å tenke seg en situasjon som ville rettferdiggjort bruken av atomvåpen. Allikevel finnes det nok atomvåpen til å ødelegge hele sivilisasjonen på jorda flere titalls ganger. SV mener Norge må ta en ledende rolle internasjonalt og jobbe for konkrete forpliktelser for nedrustning. Her er NATOs strategiske konsept en gyllen anledning. Vi bør være offensive. Målet må være et internasjonalt forbud mot atomvåpen.
-0	La meg aller først si at halvparten av replikken var en oppramsing av Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett, og det slutter jeg meg selvfølgelig fullt ut til. Jeg synes det var veldig godt formulert. Så til spørsmålet om hva vi faktisk gjør. Vel, i Fremskrittspartiets hode, når vi ser på avgiftspolitikken i Norge, er det ikke noen tvil om at en rekke av de norske avgiftene er fiskale, at de rett og slett bare er en inntekt til statskassa og i liten grad har en annen begrunnelse bak seg, og at de i liten eller null grad faktisk er øremerket. Mye av det mange av oss i dag tror vi betaler som såkalte miljøavgifter, går altså ikke til miljøet. Det er vi klar over, og da må vi gjøre noe med de avgiftene. Det Fremskrittspartiet bl.a. gjør, er at vi kutter i engangsavgiften på bil. Vi ønsker å gjøre bilkjøp i Norge rimeligere, og det gjelder alle biler. Men det vi vet, er at nyere biler forurenser mindre enn gamle biler. Hvis vi kunne ha gjort noe med den eldgamle bilparken i Norge, hadde det vært et veldig godt og også miljørettet tiltak. Å sørge for at det ble billigere å kjøpe nye biler, slik at folk flest ble motivert til å kjøpe nye biler, hadde som sagt vært et meget godt klimatiltak. Jeg håper også Kristelig Folkeparti kan se på den muligheten når de legger fram sitt avgiftsopplegg.
-1	Jeg har ikke sett spesielt på skolene i Trysil, men de er altså tre av 37 søknader som foreligger, og jeg vil tippe at de andre skolene også vil hevde at de er i en tilsvarende situasjon. Da er det ganske krevende å klare å kvalitetssikre godt nok det tilbudet som barna skal ha. Barn i små privatskoler skal ha rett til det samme gode kvalitetsmessige tilbudet som barn i alle andre skoler. Det finnes i helt spesielle tilfeller noen muligheter for unntak fra denne søknadsfristen – men da skal det være veldig spesielle grunner. Ut fra det jeg vet, riktignok litt gjennom andre, om disse problemstillingene, kan jeg ikke se at det er veldig forskjellige problemstillinger i Trysil i forhold til på andre steder hvor man også har et ønske om å opprette private skoler.
-0	Det er dessverre eit faktum at vi har særnorske skattar. Formuesskatten er ein særnorsk skatt, og det gjer at det er mange som vel å busetje seg i utlandet og ikkje ønskjer å busetje seg i Noreg, på grunn av at ein får ei konkurransevriding, ein får ein skatt som altså utanlandske eigarar ikkje har. Det gjeld også for direkte skattar på bedrifter. Formuesskatt er ein indirekte skatt på bedrifter, på grunn av at eigarane må trekkje ut verdiar ifrå bedriftene for å betale og finansiere formuesskatten. Mitt spørsmål til Audun Lysbakken er: Ser Audun Lysbakken i det heile at skattenivået i eit land kan vere avgjerande både for kvar ein buset seg, og for kvar ein etablerer bedrifter? Og: Trur representanten Lysbakken at skattetrykket i eit land kan vere avgjerande for kor mykje verdiskaping vi kan få til i Noreg?
-1	Jeg er glad for at Fremskrittspartiet er opptatt av å investere mer i jernbane. Det var partiet ikke tidligere. Så der er vi helt enige. Det jeg vil si til Solvik-Olsen, er at hvis man skal få mer penger til jernbane, må man prioritere opp jernbane. Det har denne regjeringen gjort. Den bruker mange ganger så mye penger på jernbane som det den tidligere Bondevik-regjeringen gjorde, som Fremskrittspartiet samarbeidet med. Vi må prioritere opp jernbane. Særlig i sentrale strøk er vi nødt til å prioritere ned firefelts motorvei når vi prioriterer opp jernbane. Denne prioriteringen er Fremskrittspartiet ikke villig til å gjøre. Inntil de er villig til å gjøre den prioriteringen, er de ikke et troverdig jernbaneparti.
-1	"Jeg sa vel ikke strengt tatt det. Jeg sa vel at nå eller i løpet av året som kommer vil boligprisene antageligvis være på bunnen. Det er vel det SSB også sier. De sier at boligprisene vil falle ytterligere 10 pst. Men det som er sannheten, er at det i hvert fall er billigere å kjøpe nå enn det var for et år siden, da prisene har gått betydelig ned i den tiden som har gått. Og det er absurd å se at boligkjøpere i fjor fikk massevis av lån fra bankene, mens de nå ikke får lån fra bankene, selv om det vil være et lurere tidspunkt. Jeg tror også Gjermund Hagesæter og jeg er enige om det som er Kurt i Erlend Loe sin enkle analyse, nemlig at det er lurt å kjøpe billig og selge dyrt. Da er det i hvert fall dumt å kjøpe når det er kjempedyrt, og det er i hvert fall dumt ikke å ha muligheten til å kjøpe når det er billigere. Det som er problemet med boligmarkedet, er at det er et kjempesvært lotteri for ungdom; om du har gjort en klok investering eller ikke, avhenger av det tidspunktet du kjøper deg inn. Vi må få mer stabilitet i boligmarkedet."
-1	Kristelig Folkepartis parlamentariske leder var lite innom kommuneøkonomi i sitt innlegg, til tross for at er det en sak som engasjerer rundt omkring i det ganske land, så er det kommuneøkonomi. Nettopp her er det mesteparten av velferden i Norge skapes – både skoler, barnehager, eldreomsorg og en rekke andre tjenester, som alle innbyggerne i Norge er avhengige av, før eller senere. Mitt første spørsmål til representanten Høybråten blir følgende: Syns representanten at det var tilstrekkelig med midler til kommunene i det forslaget som Bondevik II-regjeringa la fram for Stortinget tidligere i høst? Og mitt spørsmål nr. 2: Er representanten Høybråten mer fornøyd med kommuneøkonomien i det forslaget som regjeringa Stoltenberg la fram?
-1	Jeg har dette spørsmålet til barne- og familieministeren: «Befring-utvalget foreslår en godkjenningsordning for institusjoner i barnevernet for å sikre faglige og etiske krav, slik Sosialistisk Venstreparti flere ganger har foreslått. Det er urimelig at det er vanskeligere å starte opp ei pølsebu enn en privat institusjon for barn og unge med store vansker og en sårbar livssituasjon. Når mange som kjenner barnevernet godt går inn for en godkjenningsordning, er det en god grunn for å gjøre det nå. Vil statsråden snarest ta initiativ til innføring av en godkjenningsordning?»
-0	Jeg takker igjen helseministeren for svaret, og jeg er der helt på linje med helseministeren. Den viktigste endringen vi fikk gjort i Odelstinget når det gjaldt fortaksloven, var nettopp å ta ut av lovteksten at de regionale foretakene også kunne drive produksjon av helsetjenester. Det mente vi ville bli en innblanding, og vi ville få tilbake det gamle fylkesutvalget. Den ordningen som nå ble vedtatt, ville styrke fristillingen til det enkelte foretak, som loven viser. Derfor er det veldig viktig at helseministeren i tiden fremover løpende følger med at dette fungerer etter Odelstingets intensjoner.
-1	Dette er en veldig viktig debatt, fordi forholdet mellom skole og hjem er en veldig viktig akse for å bedre kvaliteten på barnas trivsel og utdanning. Det betyr at det er mange ulike tiltak som her kan trekke i riktig retning. Det er veldig viktig at vi i forbindelse med Kunnskapsløftet understreker betydningen av dette. Også i forbindelse med evalueringen av allmennlærerutdanningen er det viktig å understreke betydningen av dette. Som i veldig mange andre forhold er én ting lov og forskrift og hva som rent faktisk står i lovens bokstav, samtidig som virkeligheten i skolen er en annen. Derfor er det viktig å understreke at foreldrene har en rolle i dette, og at skolen skal legge til rett for at foreldrene skal ha en rolle. Hvis ikke skolen automatisk gjør dette, kan det oppleves av foreldrene som at de ikke inkluderes i skolens hverdag. Derfor er det veldig viktig å få fastslått at foreldrene har og skal ha en plass i skolen. Det er fordi dette er viktig for skolen, men ikke minst viktig for barnas læring i skolen. Erfaringene viser at de som har foreldre som støtter opp på ulike vis, gjennomgående har bedre prestasjoner i skolen. Dette er en veldig viktig erfaring å ta med seg. Når vår regjering satser på leksehjelp, er dette også for å supplere hjem–skole-samarbeidet. Mange av oss har nok sittet sammen med poden og prøvd å drive med leksehjelp. Samtidig opplever vi innenfor fag vi kanskje selv ikke er så dyktige i – i hvert fall når barna blir litt større – at våre egne kunnskaper om ulike ting ikke er gode nok til å kunne gi kvalifisert hjelp. Derfor er leksehjelp en ny arena, der både foreldre og barn skal få mulighet til mer kvalifisert hjelp, for på den måten å styrke hjem–skole-samarbeidet, men ikke minst elevens prestasjoner i skolen. Det betyr at vi vil komme tilbake til mange ulike komponenter i ulike spørsmål vi vil legge fram for Stortinget. Men vår grunnholdning er akkurat den som interpellanten la til grunn i sin interpellasjon, nemlig at vi på mange ulike vis ønsker å understreke betydningen av foreldres medvirkning i skolen. Det er positivt for barns læring, positivt for skolen og ikke minst positivt for foreldre. Det er faktisk ganske enestående morsomt å delta i barns oppvekst og utdanning – også på den arenaen som skolen er. Skolen skal ikke være et lukket organ for familien. Tvert imot skal skolen være en del av denne vide kretsen rundt familien.
-0	Når vi vil kutte 1 milliard kr, vil jeg minne representanten Eia om at vi ikke trenger gå lenger tilbake enn til budsjettet for 2005 før vi er omtrent der Fremskrittspartiet er. Så vidt jeg vet, og så vidt jeg husker tilbake til 2005, var det et aldeles utmerket kulturliv i Norge også i 2005, så jeg tror ikke hun skal bekymre seg for det. Jeg tror heller ikke at hun trenger å være spesielt deprimert. At representanten blir deprimert av å lese våre merknader, kan vi på en måte ikke gjøre noe med. Men vi er av den oppfatning at de merknader vi har, og det programmet vi har når det gjelder kultur, er aldeles utmerket, og vi er helt sikre på at det finnes massevis av frivillige organisasjoner som er helt klare til å ta imot og gjøre en innsats for Kultur-Norge.
-1	Jeg mener det må gå rimelig klart fram av de spørsmålene som er stilt i dag, at dette dreier seg om sikkerheten i våre kystnære områder, og at det er det som er hovedhensikten med spørsmålet. At Regjeringa har valgt å sende utenriksministeren til å svare på spørsmålet, må jeg ta til etterretning, men det er Stortingets behov for å få klarhet i hvem det er som har ansvaret, og at kapasiteten er på plass, som har vært det viktige her. Da får jeg stille utenriksministeren et annet spørsmål. I sitt svar viser han til at vi skal ha påbudte seilingsleder og f.eks. trafikkseparasjon. Da må jeg få spørre utenriksministeren: Hva er grunnen til at man ikke har sett nødvendigheten av dette før? For man har jo sett for seg bildet av at skipstrafikken øker, og at transporten har blitt stadig mer risikabel. Hva er grunnen til at man har ventet så lenge med å ta opp dette viktige spørsmålet?
-1	Kristelig Folkeparti og Venstre skriver i innstillinga her at de er opptatt av et reklameforbud på kino for barn under sju år. Et slikt forslag fremmet vi i forbindelse med behandlinga av Ot.prp. nr. 72 for 2005-2006. SV fremmet dette forslaget, ved undertegnede, for fire år siden, var det vel. Det lå over til denne regjeringa til behandling, fordi den forrige kulturministeren fra Kristelig Folkeparti ikke ville behandle det. Vi ser nå i sak etter sak at Kristelig Folkeparti fremmer de samme forslagene som SV fremmet i forrige periode. Det er vi selvfølgelig fornøyd med. Vi henviser også i innstillinga til regjeringspartienes behandling av Ot.prp. nr. 72, Innst.O. nr. 15 for 2006-2007. Det heter der: «Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet og Høgre, legg til grunn at eit forbod mot reklame før framsyning av barnefilm på kino kan bidra til å redusere det kommersielle presset mot barn. Kino er et sterkt medium som kan ha stor påverknad på barn. Eit anna fleirtall, alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre, viser til at kulturministeren i svar til komiteen (vedlegg) seier Regjeringa fortløpande vil følgje med på utviklinga når det gjeld reklame på barneframsyningar. Vidare skal det gjerast undersøkingar på dei økonomiske konsekvensene for kinoane ved eit eventuelt framtidig forbod. Fleirtalet er oppmerksame på at digitaliseringa av kinoane vil innverke på denne problematikken. Dette fleirtalet ber Regjeringa kome tilbake til Stortinget i egna form.» Jeg mener at merknaden fra Venstre og Kristelig Folkeparti i dagens innstilling er godt ivaretatt ved den behandlinga vi hadde av Ot.prp. nr. 72. Jeg antar at Regjeringa følger opp dette, og at statsråden kommer tilbake til Stortinget. Så vil jeg også si at jeg er veldig glad for at vi nå får en støtteordning for filmfestivaler. Jeg vil da peke på Animasjonsfestivalen i Fredrikstad, som denne komiteen enstemmig i forrige periode og i denne perioden har sagt bør få støtte. Så jeg er veldig, veldig glad for at vi nå får den type støtteordning, og forventer da at Animasjonsfestivalen blir tilgodesett.
-1	"Sosialt arbeid nytter. Fattigdom gjør folk syke og utstøtte. Det er bindsterk forskning som viser at det er slik. Allikevel går Høyre og Fremskrittspartiet og regjeringen kun etter ideologiske linjer. Mest til dem som har mest behov for hjelp, sa en representant fra Høyre her oppe i stad – og så kutter de til uføre, arbeidsledige og aleneforsørgere og gir store skatteletter til folk som har store eiendommer, god jobb og høy lønn. Jeg vet ikke hvorfor de trenger det mer, men det som regjeringen foreskriver, virker altså ikke Først til uføretrygden og barnetillegget: Ja, jeg er skuffet over Kristelig Folkeparti, som ikke ser at det står igjen 4 500 barn med foreldre som er varig syke, og som har hatt en veldig lav lønn fra før og derfor skal leve – varig – resten av sin barndom og ungdom i fattigdom. Det er helt unødvendig, for det vil ikke komme ett menneske til i jobb av det. Det som Kristelig Folkeparti vet like godt som SV, er at fattigdom gjør at folk blir syke, de blir mer utstøtte, de kommer lenger bort fra arbeidslivet. Det viser også Nav sjøl i sine rapporter. Så det virker ikke heller, det er det som er problemet. Og det blir flere fattige. Så til kutt i overgangsstønaden for aleneforsørgere: Det er tre år man nå krever at folk skal gå på kvalifisering, og det virker! Fafo har undersøkt det, og det virker faktisk bedre for innvandrerkvinner enn for norske kvinner; de kommer i like stor grad som norske kvinner ut i arbeid. Det er et fantastisk resultat, men det vil regjeringen fjerne, for det er for godt! Ett år er nok, sa Erna Solberg her under spørretimen. Hvem i all verden sier at ett år er nok til andre som skal kvalifisere seg for dette arbeidslivet vi har nå? Hvem tror at man får en jobb man kan forsørge unger på alene, med ett års kvalifisering? Det er varig i det arbeidslivet som denne regjeringen prøver å skape: midlertidighet, dårlige lønninger, og så blir man i tillegg avhengig av sosialhjelp. Den ordningen vi har i dag, gjør at folk faktisk kommer i en jobb som de kan forsørge seg med. Det er arbeidslinja. Det er den ordentlige arbeidslinja. Disse kuttene har ingenting med arbeidslinja å gjøre – heller ikke det innholdsløse tvangsarbeidet for folk som går på sosialhjelp. Jeg har spurt regjeringen: Hvor mange kroner har dere lagt inn i kommuneøkonomien for at det skal bli tiltak, for at noen skal kunne drive arbeidsledelse, for at noen skal hjelpe disse som går på sosialhjelp, til å komme inn i en aktivitet som er meningsfull? Svaret er null. Dette skal altså ikke koste én krone, men det skal være et innholdsløst tvangsarbeid som kun er moralisme. Det fører ikke til arbeid."
-1	Det kunne være interessant å utfordre statsråden på Regjeringens gasspolitikk og de konsekvensene den har for flom, men jeg skal la det ligge. Det som slår meg, er at Høyre ikke tror at kommunene er ansvarlige og ikke tar ansvar for seg selv, når de skriver i merknadene: «Flertallet vil videre påpeke at kravet om distriktsandel bidrar til å sikre at det er velfunderte behov som ligger til grunn for ønskede tiltak, samt bidrar til lokalt ansvar og eierskap til tiltakene.» Det jeg lurer på, er om statsråden kjenner til noen eksempler på at kommuner har gjennomført massevis av sikringstiltak mot flom som det absolutt ikke har vært behov for. Er det søkt om mange tiltak fordi kommunene ikke har måttet betale noen distriktsandel? Kjenner man til at det har slått sånn ut?
-1	Det er ikke riktig som representanten Gitmark her sier, at vi aldri støtter forslag som stimulerer til miljøvennlig adferd. Tvert imot har vi lagt opp til en endring når det gjelder skatte- og avgiftspolitikken, som skal stimulere folk nettopp til at det skal lønne seg å velge miljøvennlig, og at det skal straffe seg å velge på en miljøfiendtlig måte. Dette gjelder f.eks. bilavgiftene, hvor det nå blir billigere å velge de miljøvennlige løsningene og dyrere å velge de miljøfiendtlige. Et annet eksempel er muligheten til å kjøre gratis gjennom bomringen hvis man f.eks. har elbil eller hydrogenbil, og muligheten til å parkere gratis hvis man har den typen bil. Her er det egentlig ganske mange forskjellige forslag, forslag som vi har lagt fram tidligere, og som vi også er i ferd med å gjennomføre. Dette er et arbeid som er på gang i Finansdepartementet, og som også kommer til å fortsette i forbindelse med budsjettene framover.
-1	Representanten Woldseth er bekymret på skattebetalernes vegne. Hun er bekymret over at de såkalte kulturkameratene vil bevilge mellom 200 mill. kr og 400 mill. kr mer enn Regjeringen og Fremskrittspartiet på årets budsjett. Ser en på utviklingen når det gjelder bevilgningene fra Fremskrittspartiets side fra 2001 og fram til i dag, er det kanskje enda større grunn for skattebetalerne til å bekymre seg. De kuttet i 2001 43 pst. på kulturbudsjettet, i 2003 kuttet de 21 pst., og i år er de nede i 14,2 pst. Med en slik utvikling vil de ligge på rammen om to år og to måneder. Og på slutten av neste periode vil de som er så heldige å bli innvalgt, få se at de ligger omtrent på SVs nivå når det gjelder penger til kultur. Er det grunn for skattebetalerne til å bekymre seg med hensyn til den utvikling vi ser når det gjelder Fremskrittspartiets kulturpolitikk?
-0	"Jeg skal bare tillate meg å ta opp et par saker som jeg ikke fikk tid til å berøre i mitt første innlegg. En av disse tingene kan kanskje være litt vanskelig å svare på på stående fot, men jeg vil allikevel gjøre et forsøk. Meg bekjent er det slik at særavtalen for tjenestegjøring i internasjonale fredsoperasjoner løp ut 31. desember 1999, og så vidt jeg forstår, viderefører man da denne avtalen i en eller annen forståelse. Men slik kan det jo ikke fortsette, for da kommer vi nettopp i den samme sumpen som man har vært i over lengre tid. Jeg har forstått det dit hen at man i hvert fall fra organisasjonenes side har hatt et ønske om å legge denne forhandlingsprosedyren til Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Det kan for så vidt kanskje tenkes å være en vei å gå, men jeg mener at den siste avtalen var mellom Forsvarsdepartementet og organisasjonene. Det kunne være greit å vite om det er slik også etter regjeringsskiftet at man tenderer mot å føre forhandlinger i AAD-regi. Fra eget politisk ståsted vil jeg gjerne gi uttrykk for at dersom man kommer til at forhandlinger føres med FD, ville det være langt mer beroligende, for vi føler det i hvert fall slik i Fremskrittspartiet at Forsvarsdepartementet er det som best forstår det særskilte i det som må legges inn i slike avtaler, og at å føre forhandlinger med AAD, slik jeg har forstått at den foregående regjering la opp til å gjøre, fører galt av sted, selv om det har vært visse forbindelser mellom den tidligere forsvarsministeren og nevnte departement. Det behøver antakelig heller ikke å føre noe særlig godt med seg – hva vet jeg? Så mitt spørsmål er: Har man fra Regjeringens side nå intensjoner om å føre forhandlinger i raskt tempo gjennom FD, og på en slik måte at man ikke blander inn de elementer som har tjeneste i utlandet, hvis fremste skadefrekvens oppstår gjennom åpning av champagneflasker? Jeg tenker her på Utenriksdepartementet. Er det altså slik at man nå kan greie å gjennomføre forhandlinger på en slik måte at man får med seg de elementene som skal være knyttet til det å operere med internasjonale styrker? – Det var det ene. Så var det representanten Steensnæs, som sa at Norge «er å regne med» i forsvaret. Da må jeg si at det rimer svært dårlig med representanten Steensnæs"" holdninger til forsvarsbudsjettene. Hvis det er slik at Kristelig Folkeparti mener at det er bedre å ha en fin front, er det jo greit – det holder kanskje til det. Men Steensnæs og Kristelig Folkeparti bør huske på at av og til gjør man helomvending, og hvis man da er noe tynnkledd på ryggen, skjemmer det."
-0	Høyre liker å fremstille seg som et lov og orden-parti, og har dette med å forebygge kriminalitet som en fanesak. Derfor er det mange av oss i Fremskrittspartiet – og også utenfor Fremskrittspartiets rekker – som har reagert på at Høyre aksepterer selvtekt. Og selv om saksordføreren sa mange fine ord om rettsstaten, legger han seg jo på det motsatte prinsipp ved å akseptere levninger fra middelalderen, da eneveldet rådde og det kanskje kunne være noe fornuft i dette med kirkeasyl, som da også var kortvarig. Mange autoriteter er også enig med Fremskrittspartiet. Jeg skal sitere hva politimesteren i Bergen, Rolf B. Wegner, mener om denne saken: «Sett fra den demokratiske rettsstats synsvinkel er det neppe noe behov for en ordning med kirkeasyl. Rettssikkerheten for den person som har fått et utvisningsvedtak, en straffedom eller et annet forvaltningsvedtak imot seg, er tilstrekkelig ivaretatt gjennom rettsstatens mange rettssikkerhetsgarantier. Det er intet behov for å bruke Kirken som en ekstra ankeinstans.» Så vil jeg også sitere fra Høyres program, der det bl.a. står at Høyre prioriterer å gjøre følgende: «Eskortere mennesker som ulovlig oppholder seg i Norge ut av landet, og styrke politiets evne til å reagere i slike spørsmål.» Hvorfor lytter ikke Høyre til autoritetene i denne saken? Hvorfor følger de ikke opp sitt eget program? Hvilke signaler er dette til befolkningen og til Høyres potensielle velgere?
-1	Det er riktig som representanten Leirstein sier, at vi jobber for å få til en mer miljøvennlig bilpark. I den sammenheng har vi gjort betydelige endringer når det gjelder engangsavgiften fra og med budsjettet for 2007. Virkningen av det vi gjør nå, handler først og fremst om å få ned klimagassutslippene knyttet til bilparken. Det er derfor vi nå har innført en CO2-komponent, som det heter, i engangsavgiften. Det betyr at drivstoffgjerrige biler kommer billigere ut. Men det er helt feil det Leirstein sier, at dette må en ivrig stortingsrepresentant sitte og lete seg fram til på Finansdepartementets hjemmesider, for også å finne ut at de lokale utslippene kommer til å adresseres neste års avgiftssystem. Det står i Stortingets dokumenter. Det betyr at vi i denne omgang endrer engangsavgiften slik at biler som bruker lite drivstoff, kommer billigere ut. Det har alle fått med seg. For neste år og videre framover har vi varslet at denne omleggingen ikke tar tak i de lokale utslippene fra biltrafikken. Det er riktig at dieselbiler har høyere partikkelutslipp enn bensinbiler, og at vi kommer tilbake med virkemidler for det i forbindelse med årsavgiften. Men vi snakker ikke om beløp i nærheten av titusenkronersklassen. Vi kommer tilbake til Stortinget når vi har konkludert her, men dette har ikke vært noen hemmelighet. Det har vært skrevet med store bokstaver hele veien at vi skal gjøre to ting – både legge om i forhold til klima og sørge for at vi har virkemidler i forhold til lokale utslipp.
-1	Ein av grunnane til at SV ønskjer å gå vidare med utgreiinga, er nettopp det uavklara forholdet til SFT. At me ikkje skriv dette inn i den merknaden som saksordføraren har, er fordi me reknar med at Regjeringa, ved statsråd Helga Pedersen og statsråd Helen Bjørnøy, sjølv vil gå meir inn i den problemstillinga som saksordføraren har teke opp. Så har eg svara på det. At eg stadig vekk rippar opp i Høgres, Venstres og Kristeleg Folkepartis regjeringsperiodar òg i denne saka, er fordi eg har sakna at ein frå den førre regjeringa si side bruka meir pengar og ressursar på utgreiingar. Det ønskjer eg meg. Konklusjonen min må vera at så lenge representanten Halleraker og Høgre kjenner seg angripne, må det vera fordi han og partiet ikkje er stolte av det dei gjorde då dei satt i posisjon. Eg prøver å sitja i posisjon for å bli stolt av det verket eg og mitt parti gjer, og helst òg skal gjera i fire nye år.
-0	Jeg ønsker å løfte dette opp på et mer ideologisk nivå. Norge er stor på sparing på offentlige hender, vi er relativt beskjedne på privatsparing. Statens pensjonsfond er altså på 3 500 mrd. kr, og det kan dobles innen en eller annen gang i fremtiden. Finansministeren har tidligere uttalt at det klokt å ha «pæeng på bok», og det er for så vidt de fleste enig i. Man skulle da tro at jo mer penger på bok man har, jo klokere er det. Mener finansministeren at jo større Statens pensjonsfond blir, jo bedre er det for Norge, jo større Statens pensjonsfond blir, jo lysere fremtid er det for Norge, og jo større Statens pensjonsfond blir, jo mer bærekraftig vil Norges finansielle situasjon være?
-1	Jeg møtte Erna Solberg på Tabloid i våres, og da skyldte hun på 11. september for å forklare nedgangen i boligbyggingen. Og hun sa at dette antakelig kom til å bli kortvarig. Men nå har det altså gått et halvt år. Og boligbyggingen synker faktisk enda mer enn den gjorde den gangen. I de tre første kvartalene har den sunket med 14–15 pst. sammenlignet med året før. Og da spør jeg: På tross av at dette skjer, har jeg ikke sett boligministeren Erna Solberg på banen. På tross av at dette er en strukturelt veldig viktig sektor for Norge, virker det på meg som om Erna Solberg ikke er opptatt av å få opp igjen den generelle boligbyggingen. Husbankens rammer har overhodet ikke blitt økt for å prøve å få fart på boligbyggingen. Så gjelder det dette med de bostedsløse, som Solberg tar opp, hvor hun sier at vi er litt krasse. Jeg mener at det i dette budsjettet ikke ligger nok penger til å satse tilstrekkelig på bostedsløse og flyktninger, som Regjeringen mener er de to viktigste gruppene. Det er i hvert fall ingen penger som kan sørge for at det kommer boliger til ungdom. De siste tallene vi har, tyder på at minst 6 200 er bostedsløse. Og det er ingen tvil om at når en rusmisbruker som kommer ut fra sitt opphold i institusjon, blir plassert på hospits istedenfor å få en skikkelig leilighet, så handler dette helt åpenbart om at vi har for få boliger til folk som trenger det. Jeg vil utfordre ministeren: Er hun villig til å ha en ambisjon om å finne ut hvor mange bostedsløse som finnes, og sørge for å lage en plan, slik at vi kan finne en tidsramme for å bekjempe bostedsløsheten?
-1	Det har, som utenriksministeren helt riktig påpekte, vært mye skråsikkerhet i debatten om datalagringsdirektivet, både i form av paralleller til Sovjets overvåkningsregime – som vel må sies å være en overdrivelse – og i form av mer emosjonelt ladet forsvar for direktivet, der hensynet til det ene barnet som kanskje kan reddes fra overgrep, rettferdiggjør en lagring av alle innbyggeres data- og teletrafikk. Min motstand mot datalagringsdirektivet er ikke fundert i skråsikkerhet – den er tvert imot fundert i sunn tvil. Jeg kan ikke med sikkerhet vite om all den informasjonen som pålegges lagret, står i fare for å bli misbrukt eller ikke. Men signalene fra både Personvernkommisjonen og Datatilsynet tilsier at vi ikke bør ta den sjansen. Advokat Eva Jarbekk har skrevet følgende i en tekst som er tilgjengelig på Datatilsynets nettsider: «Det er også ofte slik at det nesten er en naturlov i det at informasjon som eksisterer, vil bli brukt. Når opplysningen først er lagret er det mange som vil ha innsyn og intensjonen bak er alltid god. Ofte blir opplysninger derfor brukt i en helt annen sammenheng enn hva man opprinnelig tenkte seg. Man trenger ikke et totalitært regime for at dette skal skje. Derfor må man tørre å se på direktivets konsekvenser i en større sammenheng enn hva direktivet selv oppsetter.» Jeg kan heller ikke vite med sikkerhet om direktivet kan bidra til å bekjempe alvorlig kriminalitet og terror, men jeg vet med sikkerhet at de aller fleste – og i hvert fall de aller fleste organiserte kriminelle – er fullt ut i stand til å opprette såkalte proxyer, som gjør datatrafikken deres nærmest umulig å spore. Dermed er det vi som ikke har noe å frykte, som ender opp med å kartlegges mest. En klok amerikaner sa en gang at frihetens pris er evig årvåkenhet. Jeg tolker ikke denne årvåkenheten dit hen at vi bør lagre og kartlegge vår kommunikasjon så vidt som mulig for å være på den sikre siden. Tvert imot tror jeg noe av Thomas Jeffersons viktigste budskap var at grunnleggende friheter aldri må byttes bort mot en følelse av sikkerhet. Å sitere amerikanske presidentkjemper lyder kanskje noe svulstig – det er jeg for så vidt enig i – men det er kanskje en svulstighet vi kunne trengt mer av når vi egentlig, i hele Vesten, ser etter raske løsninger og «quick fix» på grunnleggende og svært komplekse utfordringer som terrorisme og alvorlig kriminalitet representerer. Nå ligger ballen både hos Arbeiderpartiet og Høyre, og ingen av partiene har bestemt seg. Det betyr at saken ikke er avgjort. Jeg har gode forhåpninger om at Norge vil bruke reservasjonsretten mot EUs datalagringsdirektiv. Høyre har endog programfestet at de ikke vil vedta endringer i lovverket som ytterligere krenker personvernet. Dermed mener jeg at svaret på de 14 spørsmålene som Høyre har gitt Regjeringen, gir seg selv.
-0	Det er opptil flere som har understreket at vi har en statskirke i Norge. Det er for så vidt en korrekt analyse. Men den brede enigheten om at vi ikke lenger skal ha en statskirke, men derimot skille kirke og stat, kommer ikke veldig godt fram. Jeg har lyst til å si at jeg tror Trondheim står fjellstøtt som landets kirkehovedstad, helt uavhengig av statlig innblanding. Jeg har ikke noe tro på at om vi hadde lagt det nye bispeembetet til Oslo, så hadde plutselig det nye pilegrimsmålet i Norge blitt Oslo domkirke. Det er ikke noe feil med Oslo domkirke, men jeg tror at Nidarosdomen står fjellstøtt i vesteuropeisk tradisjon, helt uavhengig av om staten legger seg opp i styringen av Kirken. Men det er bra vi får en preses. Det har flere vært inne på, og det er jeg enig med statsråden i. Dette er selvfølgelig en uheldig start på den nye presesens arbeid. Så har det vært mye snakk om Trondheim og Oslo. Jeg må si at jeg frykter nå at presesen kommer til å være like mye å finne på Værnes og på Gardermoen, som i Trondheim eller Oslo. Det er noe som selvfølgelig kommer til å vanskeliggjøre noe av arbeidet til den nye presesen. Så har det vært snakk om politikere og folk som engasjerer seg. Det er selvfølgelig bra, men mange av disse politikerne er politikere som jeg aldri har hørt snakke om Kirkens ve og vel før, men nå er plutselig engasjementet kjempestort. Da må jeg få lov til å håpe at det engasjementet for Kirken også videreføres i framtiden. Men jeg skjønner ikke hvorfor fylkesutvalget i Rogaland kommune eller for den del lederen i Bergens Tidende skal vektlegges mer i dette spørsmålet enn Kirkens eget demokrati. Og så er det noen som prøver å påstå at dette styrker kirkedemokratiet. Men hvis det skal være sånn at vi skal styrke kirkedemokratiet bare når flertallet i Kirken er enige med det rød-grønne flertallet, ja da vet jeg ikke om jeg kaller det å styrke demokratiet. Når hverdagen kommer – når disse store signalsakene ikke er oppe lenger – tror jeg det blir vanskelig å mobilisere kirkedemokratiet, når man vet at kirkedemokratiet allikevel blir overkjørt av det rød-grønne stortingsflertallet når det passer best. Så har det vært mange som har snakket om Kirkens tusenårige historie. I 1537 ble Olav Engelbrektsson kastet ut av landet. Han var den siste erkebiskopen, eller presesen, i landet. Han tapte kampen mot statsmakten. Han tapte kampen for at kirke og stat skulle være skilt, og han seilte ut Trondheimsfjorden. Når den neste presesen etter nesten 500 år kommer tilbake til Trondheim, er det også etter at Kirken har tapt kampen mot statsmakten. Det er sakens realitet. Det synes jeg vi skal forholde oss til.
-0	For Fremskrittspartiet er likestilling en naturlig ting. Fremskrittspartiet anser alle mennesker for å være likeverdige. Forholdet mellom kjønn, grupperinger og enkeltmennesker bør og skal derfor i arbeidsliv, fritid, privatliv osv. tilpasse seg naturlig uten innblanding fra det offentlige. Fremskrittspartiet vil understreke at bl. a. konkurranse gjør bedriftene mer interessert i å sikre seg så dyktige medarbeidere som mulig uten hensyn til om de er menn eller kvinner. At det har vært behov for likestillingsarbeid i vår tid, er riktig, men at vi i Norge trenger et sterkt lovverk for å ivareta dette, er etter mitt syn ikke riktig. Likestillingsarbeidet, som bl. a. førte til at alle fikk stemmerett, er snart 90 år gammelt. Alle har i dag like muligheter til skoleplass, arbeid etc. Er det da noe som mangler? Hvis så forefinnes, kan dette løses ved å lage nye lover og regler. Likestilling er etter Fremskrittspartiets syn ikke at alle skal tvinges ut i arbeid, men at alle skal ha en reell valgmulighet. At alle kvinner skal jobbe ute, f. eks. fra kl. 8 til kl. 16, ha barn i barnehage og tenke og handle som menn, er ikke likestilling etter Fremskrittspartiets syn. Likestilling må bety likeverd og at man respekterer hverandre og hverandres særtrekk, og at kvinner og menn gjerne i fellesskap løser de problemer deres tilværelse bygger på. Et av de viktigste elementene i Fremskrittspartiets velferdssamfunn er familien. De sosialistiske partiene har i sterk grad bidratt til den oppløsningen av familiemønsteret vi ser i dag, og til den offentlige overtakelse av oppgaver som naturlig tilhører familien, oppgaver som det offentlige ikke klarer å løse fullt ut. En av de viktigste årsakene til at det har gått galt, er nettopp den delvis feilslåtte likestillingspolitikken som har vært ført så altfor lenge. Det er nok årsaken til at så mange kvinner nå etter hvert forandrer sitt stemmemønster. Kjønnskvotering er et middel de fleste andre partier mener vil fremme likestillingen. Dette gjelder både på vanlige arbeidsplasser, i skoleverket, innenfor politikken etc. Her er Fremskrittspartiet helt uenig. Vi ønsker å fjerne alt som minner om kjønnskvotering, og alt lovverk som forsvarer dette. Fremskrittspartiet vil ha et lovverk som er 100 pst. kjønnsnøytralt. Det er dette som er likestilling, at begge kjønn er likeverdige uten hjelp av kunstige lover som bedrevitere har funnet ut vil passe inn i deres samfunnsmønster. For ca. to år siden ville Anne Lise Ryel, som den gang var likestillingsombud, at kvinnelige søkere til studieplasser ved NTNU i Trondheim skulle slippes inn på datastudiet dersom de hadde 90 pst. av menns poengsum. Dette var etter Fremskrittspartiets syn en sterk nedvurdering av kvinner. Å godta dårligere karakterer hos kvinner enn hos menn, og andre tilsvarende eksempler, skaper stor grad av likestilling ved at det ene kjønn på forskjellige premisser blir satt til side til fordel for det andre. Det man derved gjør, er å underminere et fornuftig likestillings- og kvinnesyn. Fremskrittspartiet er trolig det eneste partiet i Norge som, som tidligere nevnt, ikke diskriminerer. Det må være svært alvorlig når man lar noen gå foran andre bare fordi man er av et annet kjønn. Fremskrittspartiet vil dessuten innføre ektefelledelt beskatning, slik at hjemmeværende ektefellers innsats likestilles skatte- og trygdemessig med utearbeidendes innsats. Dette er et veldig viktig poeng, som vil ha stor betydning når man bl. a. blir pensjonist, og blir avhengig av det offentlige i større grad. Med Fremskrittspartiets forslag vil ektefellene få en tilnærmet lik pensjon, uavhengig av hvordan de har fordelt arbeidsområder og inntekter. I dag ser vi at mange, og dette rammer spesielt eldre kvinner som har arbeidet hjemme uten fast inntekt, nå sitter igjen med bare minstepensjon, mens menn og noen få kvinner med en fortid som utearbeidende, har en bedre økonomisk tilværelse. Dette vil Fremskrittspartiets forslag forandre på. Det er også de – og gjerne blant kvinner – som hevder at likestillingen har skapt større forskjeller blant kjønnene. Mange kvinner ønsker i dag å ta utdannelse og bestemme sin yrkeskarriere før de stifter familie. Dette gir selvtillit og frihet samt økonomisk uavhengighet på en helt annen måte enn tidligere. Men vi vil at dette skal foregå på like vilkår, uten særfordeler. Kjønnskvotering i det politiske liv, i styrer og råd, i næringslivet m.m. er en sak som barne- og familiestatsråden understreket i sin redegjørelse. Fremskrittspartiet ønsker, som sagt, ikke dette. Skal man bekle slike verv, må det styres av egen fri vilje og være på grunnlag av kvalifikasjoner og annet som gjør at man kan fylle den jobben man skal gjøre, på en forsvarlig måte. Det må og skal ikke være avhengig av om man er mann eller kvinne.
-1	Det er selvsagt slik at det er makta som rår i Stortinget, og den makta kan stortingsflertallet velge å benytte seg av. Men jeg tviler på om det er særlig klokt. For framtidig behandling av denne typen saker av prinsipiell karakter tror jeg både flertallet og mindretallet hadde vært tjent med at denne saken ble behandlet i komiteen før den kom opp i åpen sal.
-1	I dag er det all grunn til å juble. Det er klart at jeg skjønner at det er mange politikere og andre som ønsker å prøve og ta ned gleden som det norske folk skal ha over det som er lagt fram i dag. Regjeringen har gjort en kjempeinnsats, og har i dag lagt fram et fond på 20 milliarder kr, hvor vi har en historisk satsing på fornybar energi som ingen tidligere regjering noen gang har vært i nærheten av. Så skjønner jeg at opposisjonen har lyst til å si at dette ikke er særlig stort, og at vi skulle hatt mer. Men jeg må si at i dag er det all grunn til å heise flagget. Regjeringen har satset. Dette er et framtidsprosjekt. Vi står med ryggen rak, og vi vet at det norske folk er glad for at vi nå satser på fornybar energi.
-1	Svaret er ja. Vi har spurt. Og svaret vi får, er at jernbanen ikke er fleksibel nok, at jernbanen ikke går raskt nok, og at den er for usikker. Så har vi gått litt lenger. Vi har stilt et spørsmål til. Vi har stilt spørsmål til Jernbaneverket og til CargoNet om hva som skal til for at jernbanen skal bli konkurransedyktig på gods, for det er målet. Og da sier de at de trenger en bedre infrastruktur, slik at man kan få slutt på stans og forsinkelser, og det er det vi satser på. Jeg har i siste nummer av The Economist registrert den veiprisingen som nå skjer over hele Europa. 3 kr pr. km betaler de største trailerne gjennom Sveits. Neste år kommer Tyskland, og Sverige diskuterer det samme. Det er ikke i næringslivets interesse at vi ikke skal ha en jernbanesatsing på gods, at man skal kjøre trailer og bli møtt med trailerskatt på svenskegrensa og begynne med en omlasting til jernbane da. Vi må også være med på den jernbanesatsingen. Hvis ikke kommer vi til å henge etter.
-0	Som representanten Hansson peker på, kjenner nordmenn isen godt, bl.a. fordi vi har drevet kommersiell virksomhet i isen i århundrer. Så er det slik at med de rammene som er foreslått for leteaktivitet, vil risikoen for å skade miljøverdiene som følger iskanten, være tilnærmet null. Funn i området som kan bli bygd ut – det kan kun bli bygd ut hvis det kan dokumenteres at det kan skje forsvarlig – er spørsmål som Stortinget vil få seg forelagt før en eventuell utbygging. Så gjentar jeg det jeg sa i stad: Det er bra og riktig at vi har strenge sikkerhets- og miljøkrav for alt arbeidet på norsk sokkel – også i Barentshavet. Det vil vi selvsagt fortsatt ha. Det er ingen ting å legge skjul på at i deler av Barentshavet er det noen utfordringer vi må jobbe videre med for å finne gode forsvarlige løsninger på.
-1	Troen på at det i krisetider er best å ha et ikke-valgt statsoverhode å lene seg til er vel ikke akkurat en oppvisning i demokratisk sinnelag. At vi i en urolig verden trenger kontinuitet, tror jeg ingen er uenig i. Problemet er at mange mener at denne kontinuiteten må bestå i et ikke-valgt statsoverhode, og det har jeg større problemer med å følge. For meg er saken her veldig enkel. Jeg beit meg merke i saksordførerens første innlegg, at tanken på og ideen om å skulle hylle et valgt statsoverhode på 17. mai var latterlig og komisk – hvem ville vel gå inn for noe så stusselig, andre enn folk som Ingrid Fiskaa? Kan autoritet være mer ærbart og respektabelt når den nedstammer fra tilfeldigheter og institusjoner basert i fjern historie enn når den springer friskt ut av hjertene og dømmekraften til et ærlig og opplyst folk? Det retoriske spørsmålet stilte John Adams, USAs andre president, 213 år før saksordfører Syversen i Stortinget gjorde narr av tanken på å hylle et valgt statsoverhode på nasjonaldagen. Men i svært mange land er det jo nettopp ideen om å hylle et valgt statsoverhode grunnen til at man har en nasjonaldag å feire i første omgang. Så glad jeg skal bli når vi kan gjøre det samme i Norge! For i hvilken sak kan det vel være viktigere å stå fast på de mest grunnleggende demokratiske prinsipper enn i spørsmålet om hvilken statsform vi skal ha? At enkelte partier prøver å avvise denne debatten i semantiske øvelser, viser bare hvilke problemer de har med å forsvare monarkiet prinsipielt. Det er faktisk ingen partier her i salen i stand til. Det er merkelig å se at de representanter som i andre sammenhenger holder de prinsipielt funderte friheter svært høyt hevet, nå forsøker å argumentere pragmatisk og praktisk for at demokratiet er noe vi kan forhandle bort på enkelte områder så lenge resultatet er trivelig og greit nok. Det er noe vi skal ha i bakhodet neste gang de samme representantene holder pompøse taler om hvor ukrenkelige de liberale frihetene er, som ytringsfrihet, pressefrihet og like rettigheter for alle – noe flere av talerne i dagens debatt har gjort tidligere. Da tenker jeg f.eks. på representanten Nybakk i debatten om Afghanistan i 2001. Jeg tenker på representanten Borten Moe i debatten om hijab. Når det gjelder statsformen vår, er disse spørsmålene tydeligvis underordnet med hensyn til hvor viktig det er å ha en prinsipiell tilnærming.
-1	Jeg ser at Fremskrittspartiet og Høyre strever litt med rollefordelingen i det regjeringssamarbeidet som de prøver å lansere. I de alternative budsjettene kan det se ut som om Fremskrittspartiet prøver å bruke Høyre som stuntmann i skattepolitikken. Det er Høyre som skal framføre de halsbrekkende og upopulære skattelettene for de rike, mens de plutselig ikke er å finne i Fremskrittspartiets alternative budsjett. Men ifølge programmet og en rekke uttalelser fra ledende politikere fra Fremskrittspartiet er Fremskrittspartiet fortsatt for de samme skattelettelsene til de rike som Høyre går inn for, ikke minst når det gjelder å fjerne formuesskatten. Derfor lurer jeg på hva Siv Jensen vil gjøre for å forhindre at en fjerning av formuesskatten fører til at noen av de rikeste i Norge blir nullskattytere.
-1	Jeg hørte også komitélederens innlegg, og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke hørte det samme som representanten Trine Skei Grande, som hun nå har gjentatt to ganger i debatten. Det jeg hørte, var en meget ansvarlig komitéleder som viderefører det som Regjeringen nå arbeider med, en veldig viktig føring for budsjettarbeidet framover, nemlig at det blir trangere tider, det blir generelt strammere rammer. Vi vet ingen ting ennå om hvordan vi kan klare å håndtere det på de ulike områdene, men vi må alle være forberedt på at strammere rammer kan føre til at vi vil se andre resultater i noen sektorer av samfunnet. Men det er ingen diskusjon om at dette skal gå ut over noen spesiell sektor. Det er en veldig generell og viktig politisk diskusjon hvordan vi skal klare å styre landet med høy kvalitet på de tiltakene vi har, og med gode muligheter for alle Regjeringens viktige mål, hvordan vi skal klare det når vi ikke lenger har så mye penger å rutte med som vi har hatt i 2009. Det er det store spørsmålet som Regjeringen må ta ansvar for, og som jeg håper at også opposisjonen tar ansvar for. Jeg skal kjempe for mitt – selvsagt.
-1	Først vil jeg gjerne takke representanten Svein Flåtten fordi han er en meget ivrig spørrer overfor finansministeren, og vi har et slags fast møtetidspunkt her hver onsdag. Finansdepartementet har et stort ansvarsområde, og jeg er veldig glad for den interessen som vises fra Stortinget. Som kjent ble det fra 1. juli 2001 innført en ordning med redusert merverdiavgift på næringsmidler. Den reduserte satsen er i dag på 13 pst. Næringsmidler som inngår i omsetning av serveringstjenester, anses imidlertid ikke som omsetning av næringsmidler og skal dermed belastes med merverdiavgift på 25 pst., som er full sats. Ordningen med ulik sats ved omsetning av næringsmidler og serveringstjenester har nå eksistert i flere år. Tilsvarende system gjelder også i en del andre land, f.eks. i Sverige. Avgiftsmyndighetene har gitt flere tolkningsuttalelser på dette området. Bransjen burde derfor være godt kjent med regelverket og den nærmere praktiseringen. Jeg vil imidlertid framheve at det er et grunnleggende prinsipp at merverdiavgiften i minst mulig grad skal virke konkurransevridende, og at omsetning av like varer og tjenester skal behandles likt. Vi har for kort tid tilbake fått innspill fra reiselivsnæringen om at det kan være problemstillinger på det området som representanten Flåtten viser til. Departementet har bl.a. på grunnlag av dette tatt opp saken med Skattedirektoratet og bedt direktoratet vurdere den nærmere utforming og praktisering av regelverket. Direktoratet er også bedt om å vurdere om det kan være hensiktsmessig å iverksette kontrolltiltak for å sikre etterlevelse av regelverket og konkurransenøytralitet.
-1	Jeg takker statsråden for svaret, men er litt usikker på hva statsråden egentlig sa – om det var aktuelt å se på et bedre beredskapssystem enn det vi har i dag, eller om det ikke er aktuelt å gjøre det. Jeg regner med at statsråden er kjent med at det ligger til behandling i Stortinget saker som går på nettopp disse temaene, at det oppstår både kompetansemangel, som gjør at flyktningene ikke får et godt mottak, og konflikter rundt etablering, som vi helst ville unngå. I tillegg til det vet vi at det er en del kommuner som faktisk har ønsket å ha en viss beredskap for dette. Hvordan dette skal gjøres i praksis, er statsråden usikker på, sier han. Det er også spørsmålsstilleren. Det er jo nettopp derfor spørsmålet blir stilt, om det ikke nå med de erfaringene vi nylig har høstet, er på tide å se på dette beredskapssystemet på nytt, slik at vi er bedre budd på en situasjon der det kommer et økt antall flyktninger. Slik som verden ser ut, ser det ut til at vi vil oppleve det også i framtida.
-1	Hver uke får jeg telefoner fra elever, studenter og foreldre som møter uoverstigelige problemer i skolesystemet fordi de har lese- og skrivevansker. De fleste opplever dette som så trasig og stigmatiserende at de ikke vil ha navnet sitt fram offentlig. Unge mennesker slåss mot uvitenhet, fordommer, mistrivsel og utstøting for å få tilgang til det vi forteller dem er det aller viktigste de kan bruke tida og kreftene sine til, nemlig skole og utdanning. Lese- og skrivevansker er et gammelt problem, det er et stort problem for dem som rammes, og det har tatt altfor lang tid å få gjort noe med dette. Et moderne kunnskaps- og kompetansesamfunn kan ikke håndtere samfunnets viktigste ressurs, barn og ungdom, på denne måten. Det er dårlig samfunnsøkonomi, det er sløsing med menneskelige ressurser og det er diskriminering av enkeltpersoner. Det mangler et regelverk som sikrer elever med lese- og skrivevansker rett til tilpasset eksamen. Det mangler systematisk arbeid for å finne fram til gode evaluerings- og eksamensmetoder som sikrer både tilpassing og kvalitet. Nå rår tilfeldighetene. Noen skoler har både god innsikt og godvilje, andre har ingen av delene. Man må på en måte sjekke lurt når man skal velge skole, slik at man finner en avdeling, en lærer eller en skole som har forståelse og kompetanse på dette området. En konkret sak har nå gjort det mulig å få satt lys på saken. En student ved BI har opplevd tilfeldighetene og tatt den personlige risikoen det er å gi et ansikt og en personlig historie til saken. Skolen tar opp elever med dokumenterte lese- og skrivevansker, men verken internt reglement eller milde henstillinger fra utdanningsmyndighetene hjelper når de fine løftene om å få gjennomført studiene skal praktiseres. Det blir en kamp fra eksamen til eksamen for å få nødvendig tilrettelegging. Det blir vist til praktiske problemer med å skaffe sensor f.eks. Studenten står på og skaffer sensor sjøl, allikevel klarer ikke skolen å få det til. I ettertid, når medias søkelys blir ubehagelig og inntrykket av en skole som bare tenker penger og ikke gir et moderne og oppdatert tilbud til alle elever, fester seg, forsøker man å rette opp, men bare halvhjertet. Ved framtidige eksamener kan man få tilpassede eksamener, men gamle eksamener som man ikke har klart fordi man ikke har fått dem tilpasset, må tas opp igjen på den gamle måten. Da lager man et nåløye som man må vite det ikke lar seg gjøre å passere for dem som har slike problemer. Det er her holdningene kommer tydeligst opp i dagen. I utgangspunktet skal man lage tilpassede opplegg, men skolen stoler tydeligvis ikke på sin egen kvalitetssikring av tilpasset eksamen. Det skinner igjennom at man mener at en tilpasset eksamen er en slags eksamen light, ikke streng nok eller ikke god nok. Derfor forlanger man en skriftlig, gammeldags eksamen først, for så å komme videre i systemet for å få tilpasset eksamen i framtida. Det er ikke noe poeng å henge ut en skole eller BI, som dette dreier seg om, spesielt, for jeg tror ikke de er verken verre eller bedre enn andre. Jeg tror faktisk at de på enkelte områder er bedre, i hvert fall på enkelte avdelinger. Det som er annerledes med BI, er at de tar seg godt betalt av studenter som må gå om igjen fordi de ikke har fått den muligheten de skulle ha fått til å gjennomføre et studietilbud de har kommet inn på og som de har betalt for. BI har som sagt andre avdelinger som har kommet langt i dette arbeidet, og de kan ha utrolig mye å lære av seg sjøl hvis de hadde dette høyere opp på agendaen. Jeg har flere andre saker liggende fra offentlige høgskoler og fra universiteter, så hovedproblemet her ligger slett ikke i om det er en offentlig eller en privat skole, hovedproblemet er at man ikke har et system for å håndtere disse sakene på en ordentlig måte. For 40-50 år siden visste vi lite om hva lese- og skrivevansker var. I dag vet vi mye mer, men fordommene lever i beste velgående. Og for å slå det fast: Det finnes folk med svært lav IQ som kan lære å lese og skrive aldeles utmerket. På samme måte finnes det folk med svært høy IQ som ikke er i stand til å løse koden. Og den koden er det svært viktig å klare å løse i vårt samfunn. Likeså lever gamle læremetoder og gamle eksamens- og prøveformer videre. Metoder utvikles, men tas i for liten grad i bruk. Grunnleggende opplæring i lesing og skriving tilhører grunnskolens basisoppgaver. Allikevel har det altfor liten plass i lærerutdanningen. Enhver som besøker et klasserom vil legge merke til hvor påfallende forskjellige barna er, til tross for at de er like gamle. Forutsetninger, temperament, motorikk, interesser, modenhet – alt er forskjellig. Alle er spesielle. Men det er på ett område vi er like, og det er i behovet for å lykkes, for å få noe til. Da vokser vi og blir sterke og trives. Elever som mislykkes i dette systemet, får det ikke lett. Og det er ingen enkel oppgave å legge til rette for at skoledagen både faglig og sosialt skal bli like god for alle, men det er helt avgjørende at vi får det til, både for den enkelte og for samfunnet. I et moderne kunnskaps- og kompetansesamfunn blir det viktigere enn noensinne å sørge for at alle får muligheten til å utvikle sine evner og talenter ut fra sine forutsetninger. For den enkelte vil dette være nøkkelen til inkludering i sosiale fellesskap, til arbeid, til å kunne ha mest mulig styring over sitt eget liv og ikke havne i avmakt og marginalisering. For samfunnet er menneskene den viktigste og kanskje også den eneste ordentlige ressursen. En tilrettelagt eksamen skal altså ikke være en lettere eksamen. Jeg ønsker å slå det fast. Den skal ha samme krav til fag, til innsikt og kompetanse som tradisjonelle skriftlige eksamener. Å sikre kvaliteten blir helt avgjørende. Tilretteleggingen dreier seg ikke om å kompensere for lærevansker ved å gjøre kravene til kunnskap lavere. Det er forholdene rundt eksamen og metodene som brukes for å teste nivået på kunnskapen, som skal tilrettelegges. Nye metoder som er egnet for gruppen med lese- og skrivehemmede, trengs å utvikles. Men det kan også vise seg at disse metodene kan være veldig velegnet, like egnet og kanskje noen ganger bedre enn tradisjonelle metoder som har vært brukt gjennom flere år. Så en skikkelig satsing på et utviklingsarbeid på dette området tror jeg kan komme hele skolesystemet til gode. Det er langt igjen før våre evaluerings- og eksamensmetoder er i takt med hva man skal prestere når man skal fungere i arbeidslivet. I et moderne samfunn må disse metodene endres i takt med hva vi ønsker å måle – det forandrer seg jo også svært – om det er reproduksjon av fakta eller om det er arbeidsmetode, innsikt og forståelse som skal måles. Det er klart at da er det helt andre målemetoder som skal inn. I et moderne samfunn vil våre sosiale ferdigheter være av stor viktighet. Det krever også at man kan evaluere på en annen måte enn i dag. Spørsmålet jeg ønsker å stille til ministeren i dag, er altså ikke om vi skal få dette til, men når? Jeg håper at statsråden kan være ganske konkret på det, for jeg er tålmodig, men jeg opplever at man har ventet altfor lenge med å få løst slike spørsmål. Jeg har konsultert regelverket om hvordan dette skal foregå, og oppfatter at det, slik det er nå, er altfor tilfeldig, og at man lar det være opp til den enkelte skole om de synes de har råd, om de synes de klarer det, om de synes de har kompetanse og om de synes at dette er viktig. Det er viktig å få dette til, fordi vi har plikt til det i forhold til den enkelte elev som har krav på å få brukt sine evner og anlegg, og fordi samfunnet ikke har råd til å sløse med de viktige ressursene våre. Jeg håper at statsråden i dag kan gi et klart svar på når vi kan få løst disse oppgavene.
-1	Det er klart at alle framskrivinger av den typen som Statistiske sentralbyrå har gjort i denne sammenhengen, er usikre. Her har man altså prøvd å lage et bilde av utviklingen fram til år 2100, og det er lang tid. Det er mange stortingsperioder fram til det. Jeg tror likevel at utvalgets arbeid kan gi oss viktig innsikt i hvilke utfordringer vi må løse framover, og det er det jeg mener utvalget har gitt oss et godt oppspill til. Alle vi som er for det flerkulturelle samfunnet, som er for innvandring, bør bruke det nettopp til det. Utvalget har verken anbefalt mindre innvandring eller dramatisk omlegging av vår velferdsmodell eller integreringspolitikk, men de har gitt oss konkrete råd om hvordan vi kan legge til rette for bl.a. økt yrkesdeltakere fra flere. Så ser vi at når det gjelder arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa, er det bl.a. flere som tar med ektefelle. Det er flere som havner utenfor arbeidslivet, og der er det en utfordring.
-1	Hva som skjer i Paris, vil også kunne påvirkes ganske kraftig av at rike land som Norge gjør sin del av oppgaven hjemme, og viser at det er mulig. Det er bra med statistikk og fakta – det må til hvis kommunene skal kunne gjøre denne jobben. Men de må også, slik som det står i NOU-en fra 2010 om klimatilpassing, ha nødvendig plankapasitet og kompetanse for å kunne gjennomføre dette, både når det gjelder klimatilpassinger, og når det gjelder klimagassreduksjoner. Derfor foreslo det utvalget en øremerket ordning til slik plankapasitet. Det er også nødvendig å få på plass krav om kompetanse i hver kommune hvis de skal kunne gjennomføre de nødvendige klimagassreduksjonene og klimatilpassingene. Vil regjeringen støtte et krav om at kommunesektoren må ha kompetanse som kan nyttiggjøre seg disse tilskuddsordningene på en riktig og planmessig god måte?
-1	Jeg er som regel enig med representanten Gunn Karin Gjul. Det er jeg i denne debatten også. La meg få lov til å påpeke én ting: Fremskrittspartiet har en tendens til å gjøre alle integreringsdebatter til en debatt om asylsøkere, om folk med flyktningbakgrunn eller om folk som har innvandret fra Asia, Afrika og Latin-Amerika. De aller fleste innvandrere som kommer til Norge i dag, kommer fra EØS-området, også de fleste kontantstøttemottakerne. Det har Fremskrittspartiet nå tatt konsekvensen av – i motsetning til i debatter tidligere i år – og erkjent at en sånn regelendring også vil måtte gi kontantstøtte til EØS-borgere. Men det avslører Fremskrittspartiets retorikk i integreringsdebatten, fordi man opptrer som om integreringsutfordringene kun er knyttet til gruppen med flyktningbakgrunn, mens vi vet at kanskje det viktigste for integreringspolitikken de neste årene er å lykkes med integreringen av de østeuropeiske arbeidsinnvandrerne.
-1	Som jeg nevnte i innlegget mitt tidligere, mener jeg ikke at det er en absolutt sammenheng mellom myndighetsalder, stemmerettsalder og valgbarhetsalder. Det er også forskjellig praksis fra land til land når det gjelder dette. Derfor synes vi dette ikke er avgjørende. Hvis det er slik at representanten Lodve Solholm ville ha støttet forslaget vårt dersom vi hadde endret det noe, er jeg sikker på at vi ville ha vært villige til å gjøre det i neste omgang. Så til det praktiske: Stemmerettsalderen her i landet er 18 år, myndighetsalderen er 18 år, og for å kunne bli valgt til Stortinget må man være 18 år. Men det er ikke veldig mange 18-åringer på Stortinget – for å si det forsiktig. Det er ikke nødvendigvis en sammenheng her. At Stortinget ikke lenger ville være befolket av menn på over 50 år, men av «en haug» med 18-åringer eller 16-åringer, er ikke spesielt sannsynlig. Det tror jeg også representanten er enig i. I tillegg: Det er en rekke mennesker i dag som bor på hybel. De har flyttet hjemmefra fordi de skal gå på skole i en annen del av landet. Ikke i Oslo, men i store deler av Distrikts-Norge er det et helt vanlig fenomen. Så jeg tror ikke det vil være det som velter denne saken – verken i den ene eller i den andre retningen.
-0	Et av de største problemene som kommer som følge av denne saken, eller en av de største flaskehalsene, er den store mangelen på sykehjemsplasser og den type tilbud i Norge. Vi har i en rekke kommuner meget lange køer for å få sykehjemsplass. Og da er spørsmålet mitt til statsråden: Er ikke statsråden enig i at hvis denne ordningen skal kunne fungere tilfredsstillende, må vi også sørge for at køene for å få sykehjemsplass i landets kommuner forsvinner, slik at man har en reell mulighet til å flytte, at man har en reell mulighet for å få en sykehjemsplass? Det er nemlig ikke tilfellet i en rekke kommuner i dag.
-0	Fremskrittspartiets modell for finansiering av sykehusene burde være velkjent. Vi ønsker at det skal være et prinsipp at pengene følger pasienten fra trygdekontoret – som er styrt fra Oslo, men det er lokale trygdekontorer over det ganske land selv om toppledelsen er i Oslo – til det sykehuset pasienten selv velger. Om det er et privat eller offentlig sykehus, skal det være den samme betalingen. Da vil det være pasientenes valg som styrer hvilke sykehus som fortsetter. Vi har også gjort det klart at vi ikke aksepterer noen nedleggelse av noe sykehus, hvis begrunnelsen er å spare penger. Fremskrittspartiet har fremmet forslag om å slette en god del av sykehusenes gjeld. Det hadde styrket deres økonomi. Det er vårt syn at det kun er en automatisk finansiering av sykehusene, ved at de får betalt for det de gjør, som vil være løsningen på lang sikt. Da spiller det ingen rolle hvorledes eierskapet er, og hvorledes systemene er styrt. Det vil være den lokale situasjonen som er avgjørende, for det er der pasientene bor, og der vil de bli behandlet med vårt opplegg. Det er den eneste garantien for at de vil få det sykehuset de trenger.
-0	Jeg ønsker å rette et spørsmål til finansministeren. La meg først benytte anledningen til å ønske finansministeren et godt nytt år. Jeg tror det kommer til å være et krevende år i forhold til finansministerens virke og laden og ikke minst for alle de bedrifter og enkeltpersoner som kan bli rammet av det som er den omtalte finanskrisen. Vi kommer nok til å se større krusninger som følge av den krisen i inneværende år enn vi så på slutten av fjoråret. Jeg har registrert at Regjeringen har varslet en krisepakke, som skal komme 26. januar. Men sånn jeg ser det, har Regjeringen valgt å skusle bort noen muligheter som den allerede har hatt til å gjøre ting annerledes, til å være mer proaktiv og sette i verk tiltak på et tidligere tidspunkt framfor å vente til 26. januar. Man har hatt statsbudsjettet, hvor man altså kunne kommet med flere tiltak enn det Regjeringen valgte å komme med. Regjeringen og flertallspartiene i Stortinget valgte å stå ved det budsjettet som Regjeringen hadde lagt fram, som var laget før man kunne se hva som ville skje ved den nedkonjunkturen som kom. Vi har hatt nysalderingen i Stortinget, som var den siste saken vi behandlet før juleferien, hvor man hadde mulighet, og hvor opposisjonspartiene fremmet forslag til å møte finanskrisen. Men Regjeringen valgte heller ikke å benytte den anledningen. Spesielt ser vi at bygg- og anleggsbransjen nå rammes hardt. Hele 74 pst. av bedriftene innenfor bygg og anlegg varsler nedbemanning i første kvartal. Tiltakspakken skal altså komme 26. januar – og så skal den gjennom Stortinget, som også vil ta en liten stund, før man da skal prosjektere og implementere en eventuell pakke. Og når så mange innenfor f.eks. bygg- og anleggssektoren varsler om betydelig nedbemanning, ser finansministeren at Regjeringen kunne handlet raskere og annerledes når det gjelder tiltak for å demme opp mot den økte arbeidsledigheten?
-0	Fremskrittspartiet synes det er veldig positivt om vi får en børsnotering og private eiere inn i Statkraft. Det vil gjøre kompetansen i styrene bredere, og det vil gi tilgang på kapital. Dette selskapet har vært utsultet. Men den faktiske situasjon er at det vil være betydelig kapital som må inn. Derfor har vi flere enn én tanke i hodet samtidig. Vi ønsker å etablere forskjellige ordninger der vi bruker statens kapital som et konkurransefortrinn i norsk næringsliv, men der en på rent forretningsmessig grunnlag og med vanntette skott til statsmakten ved egne vedtekter skal være med og konkurrere om disse verdifulle bitene. Det vil være til fordel for selgerne, kommunene, for de får flere tilbydere. Og det vil da være en fordel for norsk eierskap, fordi hovedkontor og utviklingsavdelinger fortsatt kan ligge i Norge. Det er det Fremskrittspartiet ønsker.
-0	Jeg vil gjerne ønske representanten Serigstad Valen god jul tilbake. Men jeg opplever egentlig ikke at denne debatten har handlet så veldig mye om kritikk. Det har vært overordnet bred tilnærming til behovet for å gjøre det norske skattesystemet mer konkurransedyktig, og det er faktisk det aller viktigste vi diskuterer i dag: omleggingen av selskapsskatten i en tid hvor vi trenger økte investeringer for å skape nye arbeidsplasser for fremtiden. Det er noe av det aller viktigste vi gjør. Gjennom den skatteomleggingen som regjeringen har foreslått for Stortinget, rydder vi samtidig opp i noen av skatteartene. Det er en naturlig del av en skattereform at man rydder opp i helheten. Det mener jeg vi har klart å gjøre på en god måte. Samtidig smører vi med betydelige lettelser både for næringsliv og for vanlige folk. Men god jul til representanten Serigstad Valen.
-1	Då skal ikkje eg bruka ordet «bløff» om Framstegspartiet, men berre visa til det som står i merknadene, og som nestleiaren i Framstegspartiet er litt irritert over at me tek opp, nemleg dei faktiske forholda knytte opp mot kva ein har gjort i Oslo FrP, der m.a. Siv Jensen er medlem. Der har ein altså, saman med dei andre partia i Oslo, bedt Stortinget om å endra lovverket sånn at det er mogleg å nytta bompengar til drift av kollektivtransport. Det har Framstegspartiet i Oslo vore med på å be om, og det har då eit fleirtal på Stortinget, inklusiv regjeringspartia, støtta og meint var ei god sak. Det faktiske forholdet er altså at det er byrådet i Oslo, i samarbeid med Akershus, som har kome med ein søknad til Regjeringa om å endra lovverket. Det har Framstegspartiet vore med på. Dei har i Oslo vore med på at ein skal kunna bruka bompengar til drift av kollektivtransporten, og det er bra. Men det vil altså ikkje Sandberg vedkjenna seg. Så til historia om budsjetta. Det kan godt vera at Sandberg har rett i det, men uansett er det iallfall to budsjett der Framstegspartiet hadde kunna gått til Bondevik og sagt at no skal me forhandla budsjett, det er eit krav frå oss, og det kravet er så sterkt at me vil ikkje vera med på noko budsjett med dykk om me ikkje får det gjennomført. Bommane i Noreg skal vekk. Me skal ikkje flå bilistane lenger. Me skal ikkje driva med landevegsrøveri. Dette er ei så viktig sak at dette må me faktisk få på plass i budsjettet. Men det skjedde ikkje. Ein bad ikkje om 5 milliardar kr. Ein fekk skarve 1 mill. kr i auke på vegvedlikehaldet i budsjetta ein behandla. Ein kan ikkje vera særleg stolt av det om ein meiner alvor med å vera rein og rank på bompengefronten. Så blir det referert til bybane, klimaproblematikk og rushtidsavgift. Det er heilt riktig at det i klimaforliket står at ein må redusera biltrafikken for å få pengar frå belønningsordninga. Og ein effektiv måte å gjera det på, viser det seg, er det som ein gjer i Stockholm. Så sa eg i mitt innlegg at NHO – Bedrifts-Noreg – ber om dette, men Framstegspartiet er ikkje eit bedriftsvenleg parti, så dei er imot dette. Dei vil at bilistane skal stå i bilkø og tapa pengar. Dei vil at næringslivet skal stå i timevis og sleppa ut klimagassar, og altså tapa pengar på å stå i bilkø. Det er ein vilja politikk. For det som verkar, vil ein ikkje gjera. Bybana er ei veldig viktig sak for regionen. Eg er glad for at det er stor tilslutning på Stortinget til dette, og eg håper at det som SV foreslo i 1993, snart blir realisert.
-1	Nei, jeg mener at vi har funnet en god balansegang i dette. Det er jo også slik at det er en del av de personopplysningene som tidligere var offentlige, som vi nå har fjernet. Det gjelder f.eks. fødselsdato, det gjelder gateadresse, og det gjelder skatteklasse. Nå er det skattyters navn, poststed, fødselsår, formue, inntekt og utlignet skatt som framgår. Med denne balansegangen mener jeg at man har funnet et system som gjør at det er mulig å holde en kvalifisert samfunnsdebatt om hvordan skattesystemet faktisk fungerer, men hvor en holder tilbake personopplysninger for nettopp å klare å ta personvernhensyn også.
-1	Jeg har nå hatt tre timer til å tenke igjennom svaret, og jeg er likevel ikke sikker på om jeg er blitt så veldig mye klokere. Det kan skyldes meg, men det kan jo også skyldes svaret. Her velger jeg faktisk å tro at det skyldes svaret. Statsråden var stort sett opptatt av det fysiske arbeidsmiljøet, og han viste til tidligere vedtak der dette på mange måter var i fokus. Det var et godt fysisk arbeidsmiljø som var utgangspunktet for debatten og vedtaket i 1995. Det er for så vidt greit nok, men hvis vi ser arbeidsmiljølovgivningen generelt i dette landet, er det en sammenheng mellom det fysiske arbeidsmiljøet og medbestemmelse. Hvis vi tar utgangspunkt i arbeidsmiljøloven, er det lagt opp til at partene, arbeidstakerne, skal velge sine ombud, de skal ha sine utvalg og på den måten utøve medbestemmelse. Jeg ser for meg at de bestemmelsene vi skal ha på utdanningssektoren, skal bygge på den samme lesten. Det betyr at det må etableres en del organer der elevene og studentene er representert, der de utøver sin medbestemmelse, og der de også har muligheten til å ta opp saker, til å anke og til å øve innflytelse på sitt eget arbeidsmiljø. Det forslaget som ligger ute til høring, har jo ikke tatt opp i seg noe av dette. Det er en formulering om at elevene og studentene skal få lov til å mene noe, de skal få lov til å uttale seg, men utover det er det ikke lagt opp til noen aktiv deltakelse eller medvirkning fra elever og studenters side. Og det må være en hovedsak, et kjernepunkt, hvis vi skal få en sånn ting til å fungere. Hvis en lov skal bli en brekkstang i arbeidet for elevene, må det etableres organer hvor elever og studenter er representert. Det går jeg ut fra statsråden også er enig i. Dette handler jo også om opplæring i demokrati, om å ta ansvar og å se sammenhenger. Så var statsråden opptatt av sanksjoner, at det er litt uklart hva slags sanksjonssystem som eventuelt skal etableres, eller om det skal være noen sanksjoner. Innenfor arbeidsmiljølovgivningen generelt har vi jo Arbeidstilsynet som et organ. Jeg vil tro at Arbeidstilsynet også m�� kunne få et ansvar i forhold til arbeidsmiljølovbestemmelser for elever og studenter. Så det bør ikke være vanskeligere enn som så: at en bruker det etablerte systemet også i forhold til denne arbeidsmiljølovgivningen.
-1	Vi i SV setter stor pris på utviklingsministerens gode vilje. Men det ser altså ut til at det internasjonale samfunn står maktesløst overfor Israel, som tar seg til rette i strid med alle FNs krav og med folkeretten og fortsetter byggingen av muren på palestinsk grunn. Dette skaper en enorm frustrasjon hos palestinerne. Som Terry Boullata sa til Dagbladet i går: «… vi er lei av trøstende ord fra politikere og andre besøkende. Vi vil ha handling. Vi vil ha slutt på overgrepene, » Hva mener utviklingsministeren kan gjøres nå, rent konkret, for å presse Israel til å stanse byggingen av muren, og få denne skammens mur revet? Eller står utviklingsministeren helt uten råd?
-1	Denne saken har også sin bakgrunn i et forlik om fjorårets statsbudsjett som Høyre ønsker en omkamp om. Jeg skal for så vidt ikke gå inn på om dette var en klok del av budsjettforliket. Men det som iallfall er ganske åpenbart, er at Høyre ønsker denne saken opp på nytt fordi man ønsker at skatt skal bli en sentral del av valgkampen. Det er for så vidt helt legitimt. Men hvis man ser bort fra de rent partiegoistiske hensyn og ser hva denne saken faktisk dreier seg om, dreier den seg altså om en premiss som er gitt for en helt ny skattereform. Hvis man tenker på den prosessen som lå foran skattereformen av 1992, var det en svært omfattende prosess over mange år. Det som man har foreslått i budsjettforliket, er en skattereform av et veldig omfang, og som har en hastighet som er helt uforsvarlig. Man hadde altså tenkt at dette skulle gjennomføres fra neste år. Biter av et så omfattende skattesystem skulle legges fram for Stortinget og ha virkning, antar jeg, allerede fra 2002. Det er i seg selv en meget uansvarlig form for behandling. Det vi har i Stortinget gjentatte ganger, er jo den typen omkamper vi stadig får, ved at det hele tiden dukker opp nye skattehull. Det er mange grunner til å se på vårt skattesystem. Ikke minst er det store urettferdigheter i vårt skattesystem som med fordel bør rettes opp. Men hvis man ønsker å lage et skattesystem som er mer rettferdig, ikke minst når det gjelder beskatning av kapital og arbeid, krever det selvfølgelig at man har den nødvendige tid til rådighet for å nå de mål som er satt. Det betyr at jeg oppfatter det tempo som det er forsøkt lagt opp til her, som helt uansvarlig. Det vil bety at vi vil få en liten bit av en skattereform som i seg selv selvfølgelig vil være så mangelfull at det vil være gefundenes fressen for alle mulige slags skatteadvokater, og det vil altså igjen medføre mange nye hull og nye problemer. SV er ikke uenig i at vi skal gjennomgå skattereformen av 1992. Den har vi i utgangspunktet heller aldri stått bak. Ikke minst dette som går på rettferdighet i skattesystemet, er for SV helt sentralt. Men skal vi oppnå det, krever det en lengre høringsrunde. Det krever omfattende utredninger for å nå de mål man ønsker satt. Det betyr at vi – bare for å ta et lite eksempel – må ta opp hele spørsmålet om grønn beskatning, som jo ikke er tatt inn i premissene for denne skattereformen. Men hvis man ser på en tidligere debatt i dag om en redegjørelse om Nordisk Ministerråds strategi for hvordan man skal implementere nye miljøgreier i Norden, betyr det at hvis man ikke tar med den grønne beskatningen også av næringslivet, vil det i utgangspunktet bli en mangelfull reform. I framtida er det all mulig grunn til å tro at en vesentlig del av beskatningen av næringslivet ikke vil være direkte inntektsbeskatning, men grønn beskatning for å vri forbruket i mer miljøriktig retning. Og det er bare for å ta ett eksempel på hvilke premisser som ikke ligger her, men som selvfølgelig må inn. Alt som går på miljøavgifter, alt som går på avgifter i sin alminnelighet, som også næringslivet skal betale, er ikke med i premissene. Det betyr at man har valget mellom enten å lage en liten reform som er minimalisert, som betyr at man egentlig ikke endrer spesielt mye på skattesystemet, eller så har man den varianten å si at dette faktisk er umulig. Og den varianten oppfordrer jeg Finansdepartementet til å velge. Det betyr at dette budsjettforliket, som er lagd i en sen nattetime, og som ikke nødvendigvis er veldig godt konstruert, som andre saker Stortinget har behandlet, trenger lengre tid. Det som også er viktig, som det er sagt av representanten fra Høyre, er at det i slike spørsmål som dette faktisk er et visst poeng å ha et bredest mulig grunnlag i Stortinget. Og det betyr at en omfattende utredning og behandling av denne saken er nødvendig hvis man skal nå de mål som også SV delvis er enig i når det gjelder en del av disse premissene. Bare et lite tilleggspoeng som går på aksjebeskatningen som er innført fra i år. Den største svakheten ved reformen av 1992 var jo at man gav skatteamnesti for aksjonærer. Heldigvis har Finansdepartementet etter åtte-ni års kamp fra SV innsett at dette var urimelig, og stortingsflertallet har også vedtatt en endring for dette inntektsåret. Nå signaliserer man at dette skal fjernes til fordel for en mer uklar modell. Og la meg for en gangs skyld si at representanten fra Høyre har et godt poeng, for den modellen som her antydes, er etter mitt skjønn ikke spesielt god. Derimot er beskatning på aksjonærens hånd, som nå er innført, en meget treffsikker skattemodell. Den treffer altså akkurat de menneskene vi ønsker å treffe. Over 90 pst. av aksjeutbyttet i Norge er det de 10 pst. rikeste som mottar. Hvis man er opptatt av rettferdighet i skattesystemet, er beskatning av aksjeutbytte den mest treffsikre modellen for å dra inn penger fra dem som med fordel burde ha bidratt mer. Og det betyr altså at den har en sosial profil som er svært god. Det betyr at denne premissen i dette budsjettforliket er svært uheldig, og jeg vil også sterkt oppfordre finansministeren til å se på om ikke faktisk alt det han nå gjennom det siste året har sagt om hvorfor det er riktig med skatt på aksjeutbytte, også videreføres i dette nye skatteforliket – eller hva man måtte ønske. Vi har i innstillingen sammen med Venstre fremmet et forslag som går på dette med grønn beskatning, og jeg tar herved opp det forslaget.
-0	Jeg forstår at statsråden ikke vil forstå hva jeg sier. Det jeg sier, er at gjennom Vestfold, på 78 km, har det vært seks planleggingsprosesser – seks forskjellige prosjekter. Hvis man hadde gjort planleggingen én gang, hadde man kanskje sluppet med fem færre runder i fylkeskommune, kommuner og alle de prosessene som går der. Det ville betydd noe for planleggingstiden. For eksempel OPS-prosjektet Grimstad–Kristiansand er 38 km – det er én planprosess, og det går mye raskere både å planlegge og bygge veien fordi man ser på nye muligheter. Jeg begynner nesten å lure på om jeg må overrekke disse rapportene som har kommet, som jeg har her, som er klare, konkrete forslag til hvordan man skal løse og redusere planleggingstiden. Jeg håper snart at statsråden kommer tilbake – ikke bare prater om planleggingstid og å redusere den, men faktisk kommer med konkrete tiltak som vil redusere planleggingstiden.
-1	Det er like hult enten Fremskrittspartiet griner krokodilletårer for seg sjøl fordi det er synd på dem, eller de griner for dem som har dårlig råd. Hvis det hadde vært noe hold i det Fremskrittspartiet nå er bekymret for, hadde de ikke lagt fram en skattepolitikk der det bare er de med de aller største inntektene og formuene som får skattelette. SV har lagt fram en skattepolitikk der alle med inntekt under 600 000 kr får flere tusen i skattelette. Det er den veien vi må gå, for det er det som er riktig og rimelig, enten det gjelder lønnstakere eller pensjonister. Det har vært veldig lite trøkk i det som liksom skal hete regjeringens omstillingspakke. Det er fordi det er veldig lite tiltak der. Det ene er at denne skattepolitikken virker ikke. Det andre er at mange ungdommer nå har verken skoleplass eller arbeid, og nå hørte vi jo at kunnskapsministeren mente at studieplass skulle de ikke ha. SV har fremmet forslag om at alle unge uten skoleplass eller arbeid skal få rett til det, at de ikke skal gå ledige. Ikke sånn som regjeringen har foreslått, at det skal være tvangsarbeid for sosialhjelp, men hvor de ikke har lagt inn én krone til å gjennomføre tiltak i kommuneøkonomien. Sånt blir det mer ungdomsledighet av. Den ungdommen får ta smellen for den vanskelige situasjonen på arbeidsmarkedet vi har nå, og det kommer de til å dra med seg. Det er fullt mulig å legge penger på bordet sånn at den ungdommen ikke blir gående ledig, og det gjør SV. Det er behov for en omstillingspakke, særlig på skog. Alt du kan lage av olje, kan du lage av tre. Det er behov for en omstilling både på tradisjonell bruk av tre og på industriell bruk av tre. Det må en langsiktig innsats til, slik at ikke den råvaren nå bare blir eksportert ut og gir arbeidsplasser i andre land. Vi må få del av den. Det foreslår SV. Til slutt: Regjeringen gir til de store og sterke og rike og tar fra de små. De sørger heller ikke for en god distriktspolitikk. For eksempel fikk vår regjering på plass et stort prosjekt for arkivsatsing på Tynset – mange arbeidsplasser, varige, mange arbeidsplasser i oppstartsfasen. Nå har denne regjeringen lagt fram mange budsjett. Prosjektet er ferdig. Det har ikke kommet noen ting nå heller, men spekulasjonene går selvfølgelig på om regjeringen egentlig har tenkt å legge dette prosjektet et annet sted og svikte de løftene som Stortinget har gitt, og som regjeringen har gitt. Jeg forventer at regjeringen nå løser saken, og at arkivsatsingen på Tynset kommer i gang.
-1	Jeg vil gi mitt svar i tre punkter. For det første har vi i årets budsjett prioritert nye studieplasser. Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen som representanten gir av situasjonen for universitetene og høgskolene. Vi mener det er viktig å satse på nye studieplasser, og vi har bevilget rundt 300 mill. kr til for å følge opp det vi allerede bevilget i revidert nasjonalbudsjett i år for å være tidlig ute med å møte denne nye utdanningsbølgen. Når det gjelder bygninger og vedlikehold, er jeg veldig klar over situasjonen, både på universitetet i Ås og andre steder, og jeg kan fortelle representanten at for 2010 utgjør midlene til ulike byggeprosjekter om lag 1 milliard kr, samlet sett. Det er under Statsbygg, stort sett, og på Fornyings- og administrasjonsdepartementets budsjett. Men for meg har det vært en viktig oppgave, når vi fikk løsnet byggekøen, for å si det sånn, og fikk i gang byggeprosjekter flere steder, at vi også kan bruke penger til både hardt tiltrengte nybygg og til viktig vedlikehold. Så jeg vil følge opp med de rammene jeg har, og jeg er veldig klar over situasjonen i Ås.
-1	Det er mulig Erna Solberg har vært ute av salen i noen timer. Denne debatten har faktisk handlet ganske mye om skatt. Men hvis det er slik at man ønsker en liten repriserunde på slutten, stiller jeg meg gjerne til disposisjon. Det er riktig at den forrige regjering hadde lagt fram et forslag til å gjennomføre skattereformen, med store lettelser på topp lønnsinntekt. Begrunnelsen for det var at man ønsket å utjevne forskjellen når det gjelder marginalskatt, mellom kapitalinntekter og arbeidsinntekter. Den skatteletten halverte vår regjering, slik at når Erna Solberg tror at det er et meget godt argument mot den rød-grønne regjeringens skattepolitikk, er det altså slik at hvis den forrige regjeringen hadde vunnet, hadde det vært over 20 000 kr i skattelette på denne type høye inntekter. Jeg og SV har respektert at dette er en del av et forlik i Stortinget. Så gjorde vi det vi kunne for å få til en mer rettferdig fordeling. Vi har samtidig sagt at vi ikke skal avvikle formuesskatten, men tvert imot gjøre fordelingen av den mye mer rettferdig, gitt ut lettelser i bunnen og skjerpet på toppen. Det betyr at summen av det som har skjedd når det gjelder inntektsskatt og formuesskatt, er en skjerpelse på de inntektene som er på topp. Nå må vi rydde litt i argumentene. Det er ikke slik at det ikke finnes noen dynamiske effekter ved å gjøre endringer i skatt. Det har jeg ikke sagt. Tvert imot har jeg i tidligere innlegg sagt at det kan være en effekt. Antakelig ville den største effekten være å gi skattelettelser i bunnen, fordi vi vet at f.eks. mange lavtlønte kvinner jobber i 70-80 pst. stilling og ser på hva de har igjen i forhold til hvor mye de betaler i skatt. Antakelig ville det vært mer dynamisk å fjerne kontantstøtten for en del av disse kvinnene. Men det er jo ikke det vi diskuterer når vi diskuterer den dynamiske skattepolitikken - med strek under - for da diskuterer man et politisk poeng som høyresiden har hatt, nemlig at det man gir ut i skattelette, det får man igjen - ikke bare én gang, men mer enn det, fordi det har så veldig dynamiske effekter i sum. Og det fins det altså ikke noen dekning for.
-0	Statsministeren har tidligere i denne sal lovet å følge opp det som er klare ønsker fra Stortingets side. I Budsjett-innst. S. nr. 11 står det: «Dette flertallet finner at den foreslåtte produksjonsveksten på fra 1 til 2 pst. er satt for lavt...» Det er fra 2001 til 2002. Og hva skriver så Regjeringen i brev til helseforetakene den 28. desember i fjor: «Det skal styres med sikte på å ikke øke den gjennomsnittlige aktiviteten i pasientbehandlingen ut over det nivå som er etablert i løpet av 2001.» Med andre ord gjør Regjeringen det stikk motsatte i styringsinstruksen til landets helseforetak. I stedet for å følge flertallets pålegg om å ha en økning – 1 til 2 pst. er for lavt – så gir de styringsinstruks om ikke å øke pasientbehandlingen, stikk i strid med stortingetsflertallets ønsker og stikk i strid med det som det norske folk skulle ønske, nemlig mer sykehusbehandling. Hvordan forklarer statsministeren dette forhold til det norske folk, at han unnlater å følge et klart pålegg fra stortingsflertallet?
-0	Jeg vil også takke for en god debatt, men det er et par ting jeg ønsker å kommentere. Representanten Tore Hagebakken la mye vekt på at han mener at Fremskrittspartiet har mistro til kommunene, og at vi svartmaler situasjonen. Men det Fremskrittspartiet har gjort i denne debatten, er jo faktisk å poengtere de harde fakta, som at sykehuskøene har økt med 20 000 hvert eneste år under denne regjeringen, til totalt nesten 280 000. Vi har poengtert flere av manglene og utfordringene vi står overfor, da vi ønsker å løse dem. Vi har poengtert at det har vært en stor usikkerhet ute i befolkningen rundt lokalsykehusene. Dette er jo ikke å svartmale situasjonen. Dette er å konstatere fakta, og det er da viktig at vi må kunne ta tak i de utfordringene vi fortsatt har innenfor Helse-Norge, for å få løst dem. Som jeg sa tidligere i dag, ser vi at den medisinen som har blitt gitt gjennom mange år, ikke virker. Vi registrerer at den medisinen dagens regjering har tatt i bruk, ikke virker. Da er det jo underlig at mens sykehuskøene øker, benytter vi oss ikke av alle de gode kreftene, også de private. Det er også underlig at man ofte skyver ansvaret over på kommunene. Jeg har stor tiltro til at kommunene ønsker det beste for sine innbyggere. Det handler også om at vi må kunne gi lokalpolitikerne muligheten og ikke minst økonomien for å få dette til. Så må jeg også si at det er et paradoks når man på nyhetene kan høre at i Polen holder det med 8 mil til nærmeste sykehus, mens i Norge skal det være 15. Det er et paradoks. Avslutningsvis: Representanten Geir-Ketil Hansen var på nytt opptatt av Fremskrittspartiets politikk og skattelette. Han satte også skattelette opp mot en god helsepolitikk, som om de to områdene var de eneste i statsbudsjettet. Det hadde vært fristende å stille et spørsmål til Sosialistisk Venstreparti, om all skattelette betyr dårligere helse. For jeg registrerer også at regjeringen, som Geir-Ketil Hansens parti er en del av, gladelig gir skattelette til sine støttespillere.
-1	Ja, det kan jeg love. Nå snakker en totalavholdsperson, så jeg skal holde meg edruelig. Jeg er enig med Engeset i én ting, og det er at det er grunn til å sette noen spørsmålstegn ved om norsk alkoholpolitikk har vært vellykket på alle områder, for det er store alkoholproblemer her i landet. Men jeg er veldig forundret over at løsningen da skal være at man skal slippe opp, slik at det blir enda enklere å få tak i alkohol til alle døgnets tider og helst så billig som mulig. Hvordan skal det løse noen problemer? Engeset sier at han av og til skjemmes over nordmenns oppførsel i Syden. I og med at jeg har holdt meg edru i de fleste sammenhenger, har jeg også vært edru på fester i Norge. Jeg må nok si at jeg ikke alltid er like imponert over oppførselen i dette landet heller, så det virker som om det kanskje er noe med holdningene til alkohol generelt og ikke prisen og tilgjengeligheten som, for å si det sånn, påvirker det norske forbruket mest. Så til diskusjonen om polet. Det kan være interessant å diskutere det. Jeg tror at noe av begrunnelsen for å utvide polordningen er at nettopp der er den mest kontrollerte omsetningen av alkohol som finnes. Så er det sikkert noen voksne som kjøper alkohol på polet også og omsetter det til dem som ikke skulle ha hatt det, men det er vel ikke noe sted der det blir kontrollert så mye som der. Så reagerer jeg også på at man nå prøver å skyve folk med dårlig råd foran seg for at man skal få lov til å kjøpe øl kl. 23 om kvelden. Alkohol er så tilgjengelig i dette landet at jeg liksom ikke kan begripe hva som er problemet for dem som ikke greier å få tak i det innenfor de åpningstidene vi har. Da er også prisen på øl den samme, så vidt jeg vet. Det er også noen som til og med går til det skritt å argumentere med at hvis ikke ungdommen får kjøpt øl kl. 23 om kvelden, kommer de til å bruke hardere stoffer. Jeg har aldri hørt på maken når det gjelder å gi noen en unnskyldning for å gå over til hardere stoffer. Det skal være et sånt kjempebehov for å kjøpe en flaske øl kl. 23 om kvelden, og når man ikke får det, har man en unnskyldning til å gjøre noe annet. Nei – da synes jeg heller man får ta et oppgjør med den ruskulturen som ligger bak dette. Så til slutt noe om dette at vettet er jevnt fordelt. Nå var representanten fra Fremskrittspartiet her oppe sjøl og sa at det partiet gjerne vil stramme inn på veldig mange områder der de mener at kommunene ikke skal ha et slikt ansvar som de har i dag. På dette området må jeg innrømme at vi mener at vi skal ha en sterk nasjonal politikk. Det står jeg for, og det skjemmes jeg ikke over i det hele tatt.
-0	Det er og har vært en praksis gjennom mange år at endringer i skolen og den høyere utdanning synes å være nødvendig for at stadig nye statsråder skal framstå som velprofilerte og handlingsdyktige. Dette betyr at nye reformer kommer før den forrige endringen har fått virke, slik at nødvendig evaluering har funnet sted. En slik praksis kan gi gevinst for et parti, men det gir også uforutsigbarhet for brukerne. Denne store iver gir grobunn for spekulasjoner blant folk flest om hva man egentlig driver med i politikken. Det er to forhold som bekymrer Fremskrittspartiet i denne anledning. Det er rettighetselever som avtjener straff for lovbrudd, og det er den spesialpedagogiske tiltakskjeden, med det statlige støttesystemet for opplæringen av barn, unge og voksne med særskilte behov. I våre anstalter sitter det i dag stadig flere unge lovbrytere med stadig lengre straffer. Dette er en utvikling som ingen liker, men som synes å være umulig å stoppe med de virkemidlene et flertall på Stortinget anser for tilstrekkelige og rettferdige. Det er et faktum at mange rettighetselever i norske fengsler ikke får det opplæringstilbudet de har krav på, og dette kan være en medvirkende årsak til at disse ofte blir gjengangere i fengselssystemet. Mulighetene til fast arbeid, bolig og familieliv er små. Å ta fra rettighetselevene retten til et likeverdig opplæringstilbud i soningstiden er dobbel straff. Det er ikke akseptabelt. Fengselsundervisning må som første prioritet ivareta rettighetselevene. Mange av disse har ikke nødvendige lese- og skriveferdigheter, og opplæringen blir fort meningsløs når disse ferdighetene ikke er på plass hos brukerne. Derfor må fengselsopplæringen først gjøre den jobben som den normale skolen tidligere har forsømt seg grovt i forhold til. Videre har vi et annet stort antall barn, unge og voksne med særskilte behov knyttet til rettigheter i forhold til opplæring. Disse menneskene har ofte kompliserte og sammensatte hemninger. Det kan dreie seg om alt fra medfødte hemninger til resultater av sykdom og ytre vold, forhold som har ført til tap av ferdigheter. Det alle disse har felles, er at det kommunale og fylkeskommunale apparatet verken har kompetanse eller et omfang som gir en garanti om et tilfredsstillende tilbud i forhold til elementære kunnskaper og ferdigheter. Dette fagfeltet ligger under kap. 243 i budsjettet. Fremskrittspartiet vil vise til St.meld. nr. 23 for 1997-98 og Innst. S. nr. 228 for 1997-98, som nå er fem år gamle, og som handler om spørsmålene omkring omorganiseringen av spesialundervisningen, et eksempel på et skolepolitisk område der de gode hensikter og forespeilinger ikke alltid er fulgt opp i praksis med tilfredsstillende tilbud om tilpasset opplæring. Det ble fremmet et forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre den gang om at Regjeringen skulle legge fram en melding for Stortinget som skulle sette den spesialpedagogiske tiltakskjeden inn i en større sammenheng og bl.a. ta opp forholdet til habiliteringstjenesten og andre tilbud som overlapper tiltakskjeden, og tiltak som kan virke forebyggende og redusere behovet for tradisjonell spesialundervisning. I forbindelse med Innst. S. 214 for 1998-99, ett år etter, gjentok disse partier sin bekymring og fremmet på ny forslag om at det skulle oppnevnes et utvalg til å foreta en bred vurdering, osv. Høyre er i regjering og har statsråden på dette feltet, men ingen av disse forslagene har blitt behandlet av denne regjering på en måte som vi i Fremskrittspartiet kan godta. Vi ser snarere en strategi for en fortløpende reduksjon av midlene og en rekke organisatoriske rammetiltak uten materielt innhold for brukerne. Dette er sterkt beklagelig. Budsjettrammen for Statsped er nå redusert med ca. 30 mill. kr på grunn av nedbemanning ved Vestlandet kompetansesenter, redusert internatdrift – 30 mill. kr, som betyr at også andre sentre måtte redusere sin virksomhet. Videre ble det overført 14,5 mill. kr fra kapittel 243 til kapittel 202 fordi sekretariatet skulle integreres med Læringssenteret. Ved budsjettforliket ble kapitlet ytterligere redusert med 30 mill. kr, med begrunnelsen «effektivisering på grunn av omlegging». Jeg tør minne om at Fremskrittspartiet er mot de omorganiseringer som har ført fram til det vi kaller Læringssenteret. Vi er også mot de grep som tas nå, fordi vi ikke har noen tro på at disse organisatoriske tiltakene vil endre de faktiske forhold ved Læringssentret.
-1	Når det gjeld balansen mellom vår felles innsats innafor petroleumsretta forsking og det fornybare, bruker Noreg per i dag rundt 5,7 mrd. kr på petroleumsretta forsking, som da utgjer 11 pst. av den totale norske forskingsinnsatsen. Til samanlikning går 3 pst. av den totale innsatsen til fornybar energi. Det betyr at den balansen er veldig skeiv og da mest på petroleumsretta forsking. I statsbudsjettet som regjeringa har lagt fram for 2016, foreslår dei at den største enkeltsatsinga, Demo 2000, som er petroleumsretta satsing, skal aukast med 100 mill. kr – og er da den aller største. Spørsmålet mitt er igjen: Korleis skal ministeren få betra balansen mellom den petroleumsorienterte og den fornybare forskinga?
-0	Takk for spørsmålet. Regjeringen tar dommen til etterretning. Det innebærer at vi ikke anker dommen. Det innebærer at man utbetaler den oppreisning som dommen har gitt nordsjødykkerne på 8 000 euro. Både regjeringen og jeg sa i går at det er viktig at man nå får satt seg godt inn i dommen, og så skal vi i regjeringen vurdere hvordan vi skal behandle de ulike spørsmålene og den videre prosessen i saken.
-1	Eg tillèt meg å stille følgjande spørsmål til utanriksministeren: «I skuggen av den såkalla krigen mot terror ser vi fleire eksempel på brot mot menneskerettane verda over. Russlands krigsovergrep mot Tsjetstjenia er eit slikt eksempel. Gisselaksjonen i Moskva viser at terroren spreier seg snarare enn gjev seg, trass i stor aktivitet i krigen mot terror. Tsjetsjenarane ønskjer forhandlingar med Russland via sin forhandlingsleiar. Kva for initiativ tek Regjeringa for å få i stand forhandlingar mellom Russland og den folkevalde tsjetsjenske presidenten, Aslan Maskhadov?»
-0	Den 7. juni 2007 kunne ein lese i Aftenposten at arbeidet med ei gassmelding var i full gang under statsråd Enoksen. Ei veke seinare, torsdag 14. juni 2007, var saka om utbygginga av Gjøa og Vega oppe til behandling i Stortinget, og ordførar for saka var stortingsrepresentant Ola Borten Moe. Han avslutta innlegget sitt med: «Jeg har lyst til å benytte anledningen til å spørre statsråden om når han ser for seg at en slik melding kan legges fram.» Statsråd Enoksens svar var: «Arbeidet med en slik helhetlig gjennomgang pågår nå og vil bli forelagt Stortinget i løpet av neste år, altså 2008.» Denne meldinga blei altså sett i gang i juni 2007 og ligg an til å setje noregsrekord, rett nok ein svært tvilsam noregsrekord. Arbeidet blei ikkje ferdig under Odd Roger Enoksen, ikkje under Åslaug Haga og ikkje under Terje Riis-Johansen. Har sitjande statsråd, som etterlyste meldinga i 2007, tenkt å bryte mønsteret og sørgje for at meldinga blir lagd fram for Stortinget?
-1	Det finnes det til sjuende og sist bare én målestokk på. Det er om de drastisk øker innsamlingsgraden. Her kan man alltid diskutere på desimalen, ikke sant, men vi vet at innsamlingsgraden er veldig lav i dag. Den må drastisk økes. Det vi vet litt mindre om, er hvor all småelektronikken blir av, om folk f.eks. gjemmer mobiltelefonene hjemme fordi de er redde for å gi dem fra seg fordi det kan være personopplysninger og slikt i dem, eller om man bare kaster dem i søpla fordi de er så små at de kan gå rett i en vanlig søppelbøtte. Disse tingene vet vi mindre om. Men det vi vet, er at det per dags dato er en veldig lav innsamlingsgrad på mobiltelefoner og en god del andre former for småelektronikk. Den må vesentlig opp, ellers må vi vurdere andre tiltak, og det er det vi da eventuelt kommer tilbake til Stortinget med.
-1	Dersom SVs forslag blir vedtatt, vil vi ikke se det som nødvendig at denne saken kommer tilbake til Stortinget. Men faller forslaget fra SV, er min tilråding at vi subsidiært støtter komiteens innstilling.
-1	Verdiskapingsprogrammet for landbruket er viktig, ja, jeg vil si at det er svært viktig, fordi det er nødt til å skje forandringer innenfor norsk landbruk. Og det er innenfor disse områdene som verdiskapingsprogrammet peker på, det er viktig å få det til. Norge kan aldri bli billigst på store kvanta og bulk. Jeg er enig med landbruksministeren i at det er der vi er ennå. Problemet er at det ikke går fort nok å utvikle nye produkter. Det har hittil vært en litt halvhjertet strategi. Og jeg er nok litt forundret over at landbruksministeren er så pass avvisende til at folk stanger i systemet når han er landbruksminister, men når andre er det, er det ikke måte på hvor mye problemer bedriftene møter. Jeg ønsker at vi kunne være litt mer åpne på det. Noen av de konklusjonene landbruksministeren trakk, pekte vel også i retning av at man måtte gjøre dette enklere. For at dette skal lykkes, må det være en helhjertet strategi som må peke mot at gevinsten skal ligge igjen lokalt. Nisjer er ikke nødvendigvis noe smått. Jeg skulle ønske at vi snakket mer om kvalitetsprodukter, for det er det dreier seg om, og det tror jeg det er et langt større marked for enn det som blir brukt i dag. Jeg tror også at markedsordningene er undervurdert. Jeg har sagt dette før fra denne talerstolen, men jeg gjentar at jeg har prøvd å leke «Frøken Detektiv» noen ganger for å finne bl.a. økologiske produkter og andre produkter, og jeg finner dem ikke. Det er altså altfor lite satsing på å få dette fram til forbruker når det først er blitt lagd. Her tror jeg det er mange som er nødt til å gå i seg selv, og jeg tror ikke Landbrukssamvirket akkurat har vært de viktigste pådriverne for å få dette fram i tide. Her må det altså en massiv satsing til dersom man skal få opp volumet og få produktene fram til forbrukerne, slik at disse blir kjøpt. De satsingene vi har, må fungere slik at både produsentene og forbrukerne må merke det fort, og det må synes. Markedet for matvarer er altså slik at det som vi ikke ser, og det som ikke blir presentert ganske sterkt for oss, det får ikke noe særlig plass. Så til den delen som gjelder slakterier. Jeg er veldig enig i at fokuseringen på matvaretrygghet sjølsagt er det viktigste. Men jeg vil minne om at det i denne sammenhengen også bør fokuseres på dyrevelferd. Det bør også telle med at det her er snakk om dyr som transporteres over svært lange avstander, i tillegg til at det her kanskje er noen regler som blir ridd vel langt for at dette skal bli forferdelig vanskelig. Så gleder vi oss over at SND nå skal få ta en større risiko i forbindelse med verdiskapingsprogrammet. Det er helt nødvendig, og det er det dette dreier seg om.
-0	La meg først slutte meg til alle dem som også har funnet lyspunkt i kommunesektoren. Selvfølgelig er det mange kommuner som har gjort en veldig god jobb. Det synes jeg vi skal dra fram i større grad. Jeg pekte i mitt hovedinnlegg på en liten kommune, Krødsherad, som startet en slanke-/spareprosess i 2003, hvor resultatet er blitt veldig bra, uten at en kan se at tjenestetilbudet for øvrig til innbyggerne har blitt noe særlig redusert. 14,5 årsverk ble fjernet fra Krødsherad kommune. Jeg husker tilbake til den gang jeg selv var kommunestyrerepresentant – det er jeg for øvrig ennå, men jeg får ikke tid til å møte. Da kom arbeiderpartiordføreren fram i media og var stolt av at han i løpet av ett år hadde fjernet 45 årsverk fra Levanger kommune. Han var stolt av det. Egentlig skulle han ha vært flau, for da det ble fjernet 45 årsverk, var det ingen i kommunen som merket det. For meg var det en bekreftelse på at Levanger kommune i mange, mange år hadde hatt 45 årsverk for mye, noe som hadde gått på bekostning av tjenestetilbudet. Og det er det vi ser resultatet av nå, at flere og flere kommuner har innsett dette og tatt krafttak for å komme i balanse. Derfor er det så beklagelig når en også i den type debatter som vi har nå, særlig fra Arbeiderpartiets side, både hovedtaleren og andre i Arbeiderpartiet, bruker uttrykk som at det nå kuttes i kommunale budsjetter. Nå kuttes det i budsjettene! Det er jo ikke det som er realitetene. Det er jo prioriteringene det gjelder. Det flyttes på midler innenfor et budsjett. Hvis det hadde vært slik at man kuttet i budsjettene, hadde budsjettene sannsynligvis blitt redusert, men det er ikke det faktiske forhold. De øker i alle kommuner. Når en bruker det uttrykket, får en inntrykk av at økonomien er så elendig at det må mangle noen penger der. Jeg vil også benytte anledningen til å svare Senterpartiet og Meltveit Kleppa som beskyldte Fremskrittspartiet for å ha vært med i forlik i forbindelse med kommuneproposisjoner tidligere, og ikke fulgt det opp i budsjett. Det har vi gjort. I samtlige sammenhenger der vi har inngått forlik i forbindelse med en kommuneproposisjon, har vi fulgt det opp. Jeg kan vise til i fjor. Da gikk vi lenger enn til å følge opp: Vi kompenserte med 2,2 milliarder kr bare i tapte skatteinntekter, pluss at vi fikk på plass 800 mill. kr ekstra til kommunene. Jeg tror alle nå er tjent med at vi får en edruelig debatt om kommunene, både når det gjelder økonomi, og når det gjelder struktur. Jeg vil bare avslutte med at den eneste og beste løsningen er Fremskrittspartiets modell. Det er bare beklagelig at det tar så lang tid før den får innpass i andre partier, og en får en bekreftelse på at det er den rette medisin.
-0	Representanten Sanner uttalte at statsbudsjettet var utdatert med hensyn til prognoser. Det er helt korrekt. Jeg lurer da på om Høyre vil fremme egne forslag om satsing på infrastruktur, eller om de bare skal fortsette å klage over at prognosene er gale, og at de ikke vil legge frem alternative forslag om satsing på infrastruktur, oppussing av skolebygg, osv. Høyre er ofte gode på retorikk, men det er sjelden vi ser konkrete forslag – eller de stemmer mot Fremskrittspartiets forslag når vi fremmer den type forslag her i Stortinget. Så mitt andre spørsmål til representanten: Sanner hevdet at det var helt umulig å underskrive en avtale om bonusstopp for finanstoppene, fordi avtalen da ville bli forsinket. Hva kommer det av at ikke finansinstitusjonene kunne skrive under en slik avtale, parallelt med at man drar nytte av ordningen? Er det noe spesielt prinsipielt som gjør at det må ta lang tid før de kan slutte seg til en slik begrensning av bonuser?
-0	Jeg hører statsråden begrunne særrettigheter for samer i Norge og definisjonen som folkegruppe med at de bodde der da grensene ble trukket midt på 1700-tallet – hvis jeg ikke husker feil. Problemstillingen er at det bodde flere folkegrupper innenfor Norges grenser da disse ble trukket. Kvenene var en av dem. De innvandret tidlig til Norge og har bodd i Norge gjennom flere århundrer, på lik linje med samer og andre nordmenn. Så dette skjønner jeg ikke helt. Kan statsråden gjøre rede for forskjellen mellom det at kvenene flyttet og bodde innenfor norsk territorium da grensene ble trukket, og at samer gjorde det samme? Hvorfor skiller man mellom de to gruppene? Hvorfor definerer man i så fall ikke kvenene som et eget folk? Dette er ikke logisk. Kan statsråden klargjøre dette?
-1	Representanten Gundersen har rett i at dette er et så positivt svar som det overhodet lar seg gjøre å gi, uten at jeg skal overta den behandlingen som ligger i Skattedirektoratet, og det har jeg ingen intensjon om å gjøre. Det handler om at vi har en unntaksmulighet i skatteloven som nettopp dreier seg om ideelle organisasjoner. Selv om man går med overskudd, selv om det skulle være et betydelig overskudd, er det en åpning i skatteloven for å gjøre unntak for den typen virksomhet så lenge det går tilbake til annen ideell aktivitet. Jeg vil at denne saken skal behandles ordinært, som saker skal behandles, og det betyr at det er Skattedirektoratet som nå behandler den håndteringen som er gjort lokalt. Men jeg åpner også for å vurdere utfallet av denne saken, eventuelt komme tilbake med endringer i loven dersom ikke intensjonen følges, slik jeg oppfatter at det er bred enighet om i Stortinget.
-1	I år har vi over 100 000 arbeidsledige. Til neste år skal det stige ytterligere, til over 100 000 arbeidsledige, og deretter skal vi fremdeles ha over 100 000 arbeidsledige. Det betyr at den politikken Regjeringen har, har lagt til rette for at arbeidsledigheten skal være høy og permanent. Man skriver i nasjonalbudsjettet at man håper at ledigheten skal gå ned, i en ukjent framtid. Regjeringen har hatt en medisin for dette, den går på skattelettelser, den går på at vi må ha ned renten, og vi må fri til Norges Bank, slik at man kan styre kronekursen uavhengig av politisk påvirkning. Alt dette har altså ikke fungert. Dette har vært høyresidens medisin i land etter land for hvordan man skal bli kvitt ledigheten, og ledigheten har steget. Men det som forbauser meg, er at statsministeren ikke ser at vi i disse tider må ha en mye mer aktiv stat, bruke musklene for å spre optimisme, for å spre håp og investeringslyst igjen. Det vi nå ser, er at dette ikke skjer, og Regjeringen legger til rette for en stigende arbeidsledighet framover. Den berømte økonomen Keynes sa: «In the long run, we’re all dead.» Det ville da betydd at han hadde ønsket tiltak nå, og mitt spørsmål til statsministeren må da være: Hvorfor kan ikke Regjeringen møte Stortinget i dette med tiltak for å skaffe ledige jobber til ledige hender?
-0	Hvis en skreller av retorikken og de billige poengene mot Fremskrittspartiet i det foregående innlegget, blir det ikke mye igjen. Representanten Aasland var her oppe og forsøkte å fraskrive seg sin støtte til 26-metersveien. Det er litt underlig. Han hevdet til og med at det var Fremskrittspartiet som hadde tatt initiativet til at stortingsbenkene skulle få invitasjonen til å gi en støtteerklæring. Det er feil. Jeg gjorde også rede for det i innlegget mitt, hvor jeg sa at det var ordføreren i Larvik – som ikke er fra Fremskrittspartiet, men fra Høyre – som tok dette initiativet. Jeg trodde at stortingsrepresentanter som var med på denne typen opprop, faktisk mente det de skrev under på. Men jeg registrerer at representanten Aasland er av en annen oppfatning. Når det gjelder representanten Gullvåg, sier han at han ikke ønsker å fravike veinormalene. Han sier til og med at Fremskrittspartiets forslag er for et innfall å regne. Men så er det dette brevet til ordføreren i Larvik igjen, da, som jeg er nødt til å komme tilbake til. Her står det da vitterlig at representanten Gullvåg ønsker å fravike veinormalen for E18 vest for Larvik. Men det var 28. mars. Nå er det 13. juni – ting går i bølger.
-1	Eg tek først opp SVs forslag i denne saka – eit forslag som vil spara utbygginga av naturskjønne og verneverdige fossefall for framtidige generasjonar, slik alle ungdomsorganisasjonane i partia har kravd, minus FpU. SVs forslag grip fatt i den verkelege utfordringa i energipolitikken, nemleg å få ned forbruket og å vera meir energieffektiv. SVs forslag inneber det miljørørsla og tidlegare miljøvernminister Thorbjørn Berntsen har forstått, nemleg tiltak som til saman utgjer 25 Sauda-utbyggingar. Alle dei andre partia gjer det som slett ikkje hjelper. Dei raserer norsk natur, dei øydelegg naturopplevingar for våre barn og barnebarn, utan at det hjelper noko særleg i det heile på energisituasjonen. Det gjer dei for å sikra amerikanske aksjespekulantar større inntekter til sitt luksusforbruk. Partia slåst med nebb og klør for Elkem, Elkem som i 1997 lovde Sauda gull og grøne skogar. Selskapet skulle gjera alt for Sauda, sa dei. Dei skulle til og med byggja ein ny eddiksyrefabrikk. Det fekk dei fleirtalet til å tru på, og dei fekk fallrettane. Det var berre SV og Arbeidarpartiet som var imot dette. To år etterpå – kva gjorde dette selskapet? Jo, dei selde fabrikken! Dei som hadde lovt å satsa på Sauda, selde fabrikken! Og no er det slik at eit fleirtal her i dag skal løna dei for det sviket dei gjorde. Dette høyrest ikkje bra ut. Arbeidarpartiet sin situasjon er veldig spesiell. Frå å vera imot at Elkem skulle få byggja ut og få fallrettane i 1997, har dei no framstått som den største pådrivaren for at amerikanske aksjonærar skal få rasera mest mogleg av Sauda sin natur og Sauda sine fossar og bekkar, dette etter at dåverande statsminister Stoltenberg i sin nyttårstale sa at «tiden for store vannkraftutbygginger er over». Hans truverde som statsministerkandidat er, som mange leiarskribenter har vore inne på, lik null. Dermed er det berre éin statsministerkandidat igjen på venstresida, og det er ei kvinne. Det ein ser i Arbeidarpartiet, er at ein kjempar med nebb og klør for at me skal kjøpa opp Hafslund, slik at det skal bli i offentleg eige. Så ser ein altså at Arbeidarpartiet i Sauda-saka slåst med nebb og klør for at ein privat utbyggjar skal få byggja ut. Så kan ein gøyma seg bak heimfallsinstituttet, men det held ikkje. Venstre og Kristeleg Folkeparti sit i regjering og framstiller seg sjølve som miljøparti, det er utruleg, partia som medverkar til å rasera Lingvangfossen, Tengesdalselva, Maldalsfossen, Sagfossen – det er ikkje noko anna enn gamaldagse kraftsosialistar me ser i Venstre og i Kristeleg Folkeparti. Og når Venstre i ei pressemelding seier at dei er fornøgde, og har vareteke sitt miljøtruverde, heng ikkje dette på greip, ikkje minst i lys av det som står i Sem-erklæringa om at tida for store vasskraftutbyggingar er over. Det stemmer ikkje med det ein seier i Venstre og Kristeleg Folkeparti. Venstre og Kristeleg Folkeparti medverkar i dag til å rasera norsk natur og ta flotte naturopplevingar vekk frå våre barn og barnebarn. Det er det Venstre og Kristeleg Folkeparti medverkar til i dag. Det veit miljørørsla, og det seier ungdomspartia – alle, med unntak av FpU. I fjor eksporterte Noreg straum tilsvarande meir enn 20 Sauda-utbyggingar. Det blir derfor heilt gale å argumentera for at me treng ei Sauda-utbygging for å berga industrien, slik som Arbeidarpartiet gjer, og slik delar av fagrørsla gjer, eller for å halda straumprisen nede. Det er jo å gripa saka heilt feil an. Det me treng, er å sørgja for å regulera eksporten, sjå om energilova fungerer etter intensjonen, og sørgja for at ein ikkje eksporterer i ansvarsløyse, slik som ein gjorde i haust, då ein tømte magasina. Då må ein, slik som SV seier, inn og sjå på korleis ein har deregulert, og når det ikkje verkar, må ein reregulera, og ein må sjå på energilova. Då ligg løysinga der. Så treng me altså eit fokus på energisparing og energieffektivitet, som Torbjørn Berntsen har peikt på, mens den noverande miljøministeren ikkje har tort å seia eitt ord i denne saka, berre har skrive om kor viktig det er med urørt natur. Og dette er ekstra irriterande, synest eg. Parti som Høgre, og også dei andre regjeringspartia, messar om og om igjen om kor viktig det er å vera effektiv i offentleg sektor, kor viktig det er å vera effektiv her, på skulen og på sjukeheimen – alt skal vera så effektivt, for ein skal spara pengar, men innanfor energisektoren skal ein ikkje tenkja slik i det heile, når det påviseleg frå bl.a. byggjenæringa blir sagt at me kan spara 20 Sauda-utbyggingar. Kvifor grip ein då ikkje fatt og gjer det effektivt også på energisida, og ikkje berre snakkar om det når det gjeld offentleg sektor, men faktisk òg gjer noko i forhold til dei konkrete tinga ein kan gjera for å få ned energiforbruket, slik som SV foreslår? Eit par ord til slutt om dette med kva ein no skal gjera overfor Sauda-samfunnet. SV opplevde å få enormt med kjeft frå Framstegspartiet og Arbeidarpartiet, fordi me ikkje ville vera med og kompensera Sauda i form av eit næringsfond. Den ballen greip me fatt i. Me hadde møte med Sauda SV og Rogaland SV for å forsøkja å finna ei løysing som gjorde at me kunne medverka til å hjelpa Sauda-samfunnet i den situasjonen dei var komne i, trass i at me ikkje ville byggja ut. Og som kjent har me ein annan kommuneøkonomipolitikk enn dei andre. Eg greip ballen og gav beskjed til Framstegspartiet og Arbeidarpartiet: Dersom de klarer å bli einige om eit forslag som kan medverka til næringsfond i Sauda, medverka til tiltak i Sauda som kan skapa meir optimisme i Sauda, så skal SV vera med og støtta det, så framt ein ikkje har ein veg som ei hovudsak i det forslaget. Så opplever ein altså her i dag at Framstegspartiet kjem med eit «dyrt» forslag, og mykje pengar, og det er jo ikkje så uvanleg, medan Arbeidarpartiet har eit forslag der ein ber Regjeringa vurdera om det skal opprettast eit næringsfond. Ein må jo vilja det sjølv – det er ikkje noka vilje frå Arbeidarpartiet i eit slikt forslag, tvert imot, ein skyv saka framfor seg, og så får ein folk til å tru at no har Regjeringa kome med eit forslag som gjer at Sauda får mange millionar kroner. Dei gjer ikkje det. Regjeringa har ikkje tenkt det, og det slår ein fast i si innstilling. Her er det fleire som bør tenkja seg om når det gjeld korleis dei har profilert seg i Sauda – ikkje berre Høgre, ikkje berre Arbeidarpartiet, det er fleire parti som har noko dei bør fortelja Sauda-samfunnet etter at denne saka er avgjord. SV har sidan 1997 konsekvent sagt at me ikkje vil byggja ut fossane i Sauda. Det har me sagt i Sauda SV, i Rogaland SV og på Stortinget. Det står me på framleis, og det er me stolte av.
-1	"Eg takkar saksordføraren for eit godt arbeid, ikkje minst med å forsøkja å skapa breidd i oppslutninga om den politikken som Stortinget ønskjer skal gjelda på dette viktige området. Det er jo synd for Sortevik at Bergen no får ein ny attraksjon, ein bybane som skal gå der, og som kjem til å irritera Sortevik, sikkert natt og dag, så mykje som han har prøvd å få Bergen til å unngå å investera i dette nye «vidunderet», som eg vil kalla det, og som folk flest i Bergen no vil ha. Her er Stortinget heilt på linje med folk flest, og folk flest-partiet Framstegspartiet er på sin eigen kurs – ute av kurs, er det. Den 22. juni er det ein stor dag; Bybanen opnar. Me går vidare med andre byggjesteg her i dag, men eg må jo seia at eg er litt misunneleg. Eg er frå Stavanger-regionen. SV foreslo ein bybane der i 1993. Me har fått Stortinget til å løyva 6 mill. kr til planlegging av bybanen. Eg meinar at byar i Noreg burde vore der Bergen er no når det gjeld bybane, og helst lenger. Men me må konstatere at andre byar, altså min eigen bl.a., ikkje heng med i svingane. Så ser eg – og det er litt morosamt, synest eg – at Høgre og Framstegspartiet bruker masse tid på å seia at i år har det vore eit unntaksår, ei unntakshending, med tanke på den vinteren som har vore. Ja, det har det nok, men når det gjeld klimaproblemet og klimagassutsleppa, er det ikkje tvil om at me får meir av dette. Framstegspartiet fornektar jo at det er eit problem, og at ein på ein måte prøver å stikka av frå det som skjedde i Bergen i vinter, må eg seia er forunderleg. Men at Halleraker og Høgre er med på det, er vel det som forundrar meg mest. Det er ikkje tvil om at biltrafikk lagar helseproblem. Det er ingen som kan nekta for det. Jo meir biltrafikk, jo meir helseproblem – og fleire ulykker. Det er ikkje tvil om at ein må ha det elementet med seg når me no skal få på plass ein bybane. Så synest eg at det er spesielt når Høgre no er på glideflukt vekk frå klimaforliket. Det er ikkje tvil om kva klimaforliket, som Høgre og Halleraker har skrive under, seier når det gjeld transport. Det er ei rekkje punkt på transport. Det er jo klart at transport heng saman med ulike tiltak. Viss ein ikkje ser Bybanen i ei belønningsordning eller ein gang- og sykkelstrategi, må ein jo vera på jordet. Det er jo ikkje tvil om at når ein får ein bybane, og når ein driv med byutvikling, som representanten sjølv sa, så er det jo totaliteten som er viktig. At Halleraker då forsøkjer å springa frå det ansvaret han har i dag, og ikkje er med på det som han har vore med på i klimaforliket, synest eg er merkeleg. Det er faktisk sånn at Høgre og Framstegspartiet no er dei to partia som motarbeider det NHO ønskjer seg. NHO seier at dei kan bidra med å få redusert klimagassutsleppa, samtidig som dei ser at varetransporten får store fordelar viss ein tek vekk ein del personbiltrafikk. Representanten Halleraker veit utmerkt godt kva som hende i Stockholm. 23 pst. av personbiltrafikken forsvann. Så bruker han altså halve innlegget sitt til å fortelja kvifor det ikkje skal vera med noko om køprising her. Dei andre partia som står på klimaforliket, seier at dette er viktig når det gjeld ein totalstrategi for Bergen by. Eg forstår ikkje at Høgre ikkje forstår dette. Men det kan jo ha samanheng med ein heilt bestemt byrådsleiar, som kanskje Høgre på Stortinget lèt seg føra av. For det er ikkje tvil om at miljøbevegelsen, næringslivet, lastebileigarar og andre grupper no ønskjer seg byar med rushtidsavgift for å få ned trafikken, få ned forureininga og på den måten betra helsesituasjonen for dei som må opphalda seg i trafikken. At Høgre no har skifta side i denne saka, er rart. Dersom eg hadde styrt i Bergen – det gjer eg ikkje – hadde eg spurt meg sjølv: Dersom ein har mange parkeringshus nede i byen og mange parkeringsplassar, vil det då koma mange bilar til byen? – Dei burde tenkja seg om og avgrensa talet på parkeringsplassar inne i sentrum av Bergen."
-0	Ein nyvald representant undrar seg svært over å høyre at denne saka har vore debattert gjentekne gonger i denne salen. Det gjeld personar som er blitt ramma av sjukdom som gjer at dei må få ei tilrettelagd ordning, og så skal ikkje eit land som er kalla verdas rikaste, ha råd til å strekkje ut ei hand til desse menneska, som treng den hjelpa for å kunne fungere i kvardagen. Det gjeld hjelp til ein sjølv, det gjeld hjelp til barna, det handlar om ein aktiv kvardag, der vi veit at alternativa er få. Vi veit også at nettverka deira forsvinn dersom dei ikkje kjem seg ut, og ikkje minst barna deira blir ramma og blir isolerte. Det er veldig kritikkverdig at vi som politikarar ikkje klarar å få på plass ei nasjonal ordning som kan gi eit likt tilbod over heile landet. At Noreg, ein nasjon på 4,7 millionar innbyggjarar, skal ha eit system som er forskjellig frå region til region, frå fylke til fylke, når vi veit at vi dersom vi samanliknar oss med ein by i Europa, representerer ein forstad, og så skulle det altså der vere 19 forskjellige ordningar for denne typen tilbod, er rett og slett skammeleg, etter mi oppfatning. Nasjonale retningslinjer hadde vilja rette opp dette på ein måte som var hensiktsmessig, og som hadde vilja gi rettferd for dei som hadde bruk for det. Eg vil takke interpellanten som tek opp spørsmålet i dag. Vi høyrde også i eit tidlegare innlegg, frå representanten Andersen Eide, ei skildring frå eit møte som Møre-benken hadde med ein person som vart ramma av dette. Eg må seie at det gjorde eit veldig sterkt inntrykk å høyre at ein far ikkje kunne vere med barnet sitt ut og gjere det som dei fleste andre kunne, fordi det denne tenesta representerte i verdi, allereie var oppbrukt. Og grunnen var faktisk at vi har hatt ein vinter som har vore uvanleg kald, med uvanlege snøforhold, langvarig, som har gjort at dei ressursane som vedkommande hadde, var oppbrukte. Det gjorde at han måtte sitje heime med tiåringen sin. Det er etter mi oppfatning ikkje verdig. Så eg håpar og trur at ei forsøksordning, som er skissert her av interpellanten, kjem raskt og godt på plass, slik at vi får sjå om det er dette som må til for å løyse problema – desse problema som ikkje burde vere større enn at vi klarer å løyse dei.
-0	Dette er et veldig relevant spørsmål. Hvis vi var skråsikre på at vi lykkes ved den måten vi gir hjelp på i Afghanistan, hadde jeg løyet. Vi er kanskje like usikre som mange andre, men vi er med på det prosjektet av mange grunner – fordi det angår oss, det angår vår sikkerhet, vi er der militært, og vi er der sivilt. Vi tror det er viktig å opprettholde en type enighet rundt det prosjektet. Men mange av våre prinsipielle betraktninger ikke minst rundt stat til stat-støtte, ikke minst hvordan støtten brukes av internasjonale organisasjoner gjelder også i forhold til Afghanistan. Vi vil følge dette svært nøye fremover, og vi har ikke tenkt for evig og alltid å unnta Afghanistan fra den samme kritiske gjennomgangen. Nå er det jo en forskjell på den måten at i en del afrikanske land har vi hatt engasjement i i 40–50 år – uten at de har klart å løfte seg ut av fattigdom. Engasjementet i Afghanistan er stort sett av relativt nyere dato.
-1	Jeg kan forsikre om at i denne saken som i andre saker tas miljøhensyn veldig alvorlig – og det står høyt på dagsordenen i Regjeringens arbeid. Det er klart at den vurderingen som eventuelt vil bli foretatt her, vil innebære den varslede rikspolitiske bestemmelsen for Oslomarka og hensynet til jordvern. Også det at vi jobber med egen Marka-lov, vil bli tillagt stor betydning.
-1	Innledningsvis kan jeg ikke motstå fristelsen til å minne representanten Vaksdal om at han faktisk sørget for flertall for Regjeringens budsjett i høst, så jeg synes det er litt sent med de hjertesukkene som nå kommer. Ellers må jeg også si at gasskraftsaken og diskusjonen rundt de mobile gasskraftverkene har gjort meg litt usikker på hvor Regjeringen egentlig står i gasskraftspørsmålet. Statsråden sier at han er positiv til søknaden om de mobile gasskraftverkene, men innrømmer samtidig at det ikke er en miljøvennlig løsning. Han sier samtidig indirekte at det er greit med massiv forurensning – en forurensning som faktisk er større enn ved stasjonære gasskraftverk – så lenge det er midlertidig. Så her synes jeg Regjeringen bør komme med noen avklaringer. Jeg må også si at jeg er glad for at Regjeringen etter hvert har skjønt prinsippet om at husholdningene må få støtte, slik at de kan bli mindre avhengige av strøm til oppvarming. Som jeg sa i innlegget mitt, har 8 200 husholdninger søkt om den nye støtteordningen, som sannsynligvis bare vil rekke til 9 000. Og vi snakker om en halv million husholdninger som har behov for omlegging av oppvarmingssystemet sitt – bort fra strøm og over på ny fornybar energi. Der har vi en kjempeutfordring, og det beløpet som Regjeringen har lagt på bordet, er ganske puslete med tanke på å få til dette. Der tar SV ansvar. Vi inviterer Regjeringen til en dialog om å få på plass en ordning som er langsiktig, og som innebærer en større bevilgning enn 50 mill. kr. Vi ønsker å samarbeide, og Regjeringen har flertall i Stortinget for dette, hvis Regjeringen selv vil – hvis Regjeringen ønsker å få på plass en ordning som innebærer langsiktighet, mer penger på bordet, og ikke kaster blår i øynene på folk som trenger denne støtteordningen.
-1	Det som iallfall har skjedd med SV i regjering, er at det er umåteleg kjekt å sitje og ha ansvar for akkurat dette området, for dette ligg denne statsråden tungt på hjartet. Det at kommersielle aktørar tar tungt ansvar, er vi sjølvsagt veldig glade for, for det betyr at vi sparar pengar over statsbudsjettet på ikkje å ta det løftet sjølve. Men det som er veldig viktig, er at vi som statleg aktør har eit tungt ansvar for no å sikre kjapp tilgang der vi manglar det. Eg har brukt eit eksempel før, men tek det gjerne opp igjen. Eg vert ofte kritisert for å vere distriktspolitikar når eg brukar det, og seier eg er næringspolitikar. Eg har vore på besøk i ei kompetansebedrift i Bygstad i Sogn og Fjordane. Dei driv med innreiing av båtar, alt frå stort til smått. Det kjem som skrog og vert levert derifrå som fiks ferdig topp teknologiske båtar. Den bedrifta, som ligg i Bygstad, betaler over 100 000 kr pr breiband, som dei kunne ha fått for ein brøkdel av prisen dersom bedrifta låg i Bergen. Det er jo den typen ansvar staten må ta. Vi må sikre at også litle Bygstad, eller kva bygd som helst i Noregs land, får tilgang til breiband av ein sånn kvalitet at bedrifter òg kan liggje ute i distrikta, og ikkje må flyttast inn til store byar.
-1	Saksordføreren legger stor vekt på markedets betydning for Kultur-Norge. Han peker også på dårlig kommuneøkonomi, og er bekymret for at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet vil pålegge kommunene å bruke kulturpenger. Nå har vi lagt inn en betydelig økning i vårt budsjett, og tankene våre framover er klare på det. Men han sier videre at regjeringspartiene vil bruke betydelige offentlige midler på kultur. Samtidig sier man i merknadene fra regjeringspartiene at man mener at «de offentlige bidragene skal understøtte de virksomheter som ikke selv har kommersiell bærekraft, men som er nødvendige for å opprettholde mangfold og kvalitet». Man sier også: «En stadig større kommersielt basert kulturproduksjon stiller nye krav til virkemidler og føringer i forhold til de offentlige bidrag som gis.» Kan saksordføreren være litt mer konkret på hva regjeringspartiene vil bruke betydelige offentlige kulturmidler til?
-0	Når en lytter til SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet, skulle en tro at kommunesektoren ble sultefôret. Sannheten er en helt annen. De siste tre–fire årene har kommunesektoren fått overføringer tilsvarende 10–12 milliarder kr. Et annet moment som jeg også synes det er viktig å ta med, er at sysselsettingen i offentlig sektor har økt med 72 pst. fra 1980 og fram til 2001, og den er fortsatt økende. Så når det gjelder de faktiske forhold i det statsråden sier om vekst og den type ting i offentlig sektor, er jeg enig. Jeg deler også statsrådens bekymringer i forhold til de reformene som er vedtatt her på huset, og som er trædd nedover hodet på de enkelte kommunene, og at strukturen ikke har endret seg i tråd med det. Det er klart at små kommuner ikke har forutsetninger for å takle disse store utfordringene. Men mitt spørsmål til statsråden er: Denne regjeringen har brukt titalls millioner på forsøk for å få til kommunesammenslutninger ved at det gis bistand til kommuner i forhold til infrastrukturtiltak for eventuelt å framskynde kommunesammenslutninger. Har dette vært en suksess?
-1	Jeg er i likhet med partene i IA-avtalen overbevist om at hvis sykmeldte blir fulgt opp på en positiv og tett måte, vil man lykkes med at flere kan komme tilbake i arbeid før. Grunnen til at jeg starter sånn, er at jeg tror at det er mer kvaliteten i oppfølgingen som er viktig, og at det skjer på en positiv måte både fra sykmelder og fra Nav og fra arbeidsgiver, enn at det er antall stoppunkter eller sanksjoner som er det aller viktigste virkemiddelet. Vi støtter innholdet i proposisjonen. Det er en oppfølging av IA-avtalen, og jeg tror det er nødvendige tiltak nå. Men samtidig har jeg lyst til å understreke at det av og til i debatten høres ut som om politikere snakker som om bare man har regler og oppfølging nok, så eksisterer nesten ikke sykdom. Men det gjør det. Jeg mener også at det er for lite oppmerksomhet rundt en del av de gode eksemplene der lokale arbeidsgivere har jobbet bevisst mot å få ned sykefraværet og bevisst for å inkludere mennesker på arbeidsplassen. De lykkes bedre enn andre. Det har noe med at man har en positivitet i forhold til de ansatte og til tilrettelegging, og også til å stole på folk og til å følge opp positivt. Jeg er litt forundret over at ikke flere arbeidsgivere viser større interesse for noen av de forsøkene som har vært gjort med oppfølging av sykmeldte. Så er jeg nok litt i stuss over – det er ikke er så store forskjeller på regjeringspartiene og opposisjonen i denne saken – noen merknader som følger innstillingen som jeg synes det er grunn til å kikke litt på. Det ene er at opposisjonen samlet sett mener at det langt fra er gode nok økonomiske incentiver, verken for arbeidsgiver eller arbeidstaker, til at man kommer raskt tilbake i arbeid. Jeg er litt i stuss over hva opposisjonen mener med det, særlig når det gjelder arbeidstakerne, og jeg synes det er litt illevarslende hvis de nå igjen begynner å snakke om at det skal være karensdager eller andre typer økonomiske sanksjoner overfor folk i sykmeldingsperioden. Det andre jeg vil peke på, er en merknad der det står at «dagens sykmeldingspraksis ikke fungerer godt nok. Dette kompliseres ytterligere av at sykmelding ikke utelukkende baseres på «objektive» diagnoser» – altså hva som synes på et røntgenbilde eller på en blodprøve. Det er vel grunn til å minne om at opp gjennom historien har det vært ganske mange diagnoser som ikke har latt seg vise på slike prøver. Hvordan man f.eks. skal ha objektive kriterier knyttet til psykisk sykdom, er litt vanskelig for meg å forstå. Jeg synes nok at vi som er politikere på Stortinget, skal overlate til medisinerne å sette diagnosene. En del av det som ikke synes på en prøve, kan faktisk være like mye sykdom som det som synes på en prøve. Det er mange av oss som har fungert fullstendig 100 pst. i arbeidslivet i mange år med en diagnose. Så det er ikke nødvendigvis noe kriterium for å være sykmeldt. Jeg er litt bekymret for denne måten å snakke om syke mennesker på, og også for at man lager et slags klima der en del med diagnoser, som jeg tror har det vanskelig nok i dag, ikke trenger denne mistenkeliggjøringen. Så er det slik at man nå ønsker å vurdere gradert sykmelding hver gang, og det er jeg enig i. Det kan være fornuftig, men samtidig skal det igjen være en individuell vurdering knyttet til dette både av den sykmeldte og også av hva slags arbeid det er man kan få. Det finnes forskning på dette. Jeg har fått en på mitt bord fra Uni helse i Bergen, som viser at noen av dem som var gradert sykmeldte, faktisk var borte lenger fra jobben enn de andre. Det kan tyde på at hvis man skulle få en praksis der man skyver folk tilbake i arbeid før de er klare, kan man risikere å ende opp med et verre resultat. Så det vil jeg advare litt mot.
-1	Det har vore mykje snakk om kommuneøkonomi her i dag. Som vararepresentant opplever kanskje eg den kommunale armoda nærmare på kroppen enn mange av dykk som har fast tilhald her i huset. Om to og ei halv veke skal eg vere med og vedta eit nytt kommunebudsjett som er prega av offentleg fattigdom. Endå ein gong må me forklare kvifor me ikkje har råd til å gje innbyggjarane våre dei tilboda dei har krav på. Me må forklare at fleirtalet på Stortinget heller ikkje denne gongen meinte det dei sa i valkampen. Me må forklare kvifor fem skular må leggjast ned berre i vår kommune, og kvifor seksåringane må sendast ut på rasfarlege vegar i skulebuss. Me må forklare foreldra kvifor lærarane ikkje har høve til å «sjå» nett deira gut eller jente, eller gje han eller ho det tilbodet dei treng for å utvikle sine evner og ressursar. Me må forklare dei pårørande kvifor ventelistene til sjukeheimsplass aukar, og kvifor dei må slite seg ut før kommunen greier å gje ei gammal mor eller ein gammal far eit tilbod. Me må forklare dei tilsette i kommunen kvifor det ikkje kan leigast inn vikar når nokon er sjuke, slik at arbeidet hopar seg opp, og kollegaer må gjere dobbel jobb. Skaper dette eit inkluderande arbeidsliv? Me må forklare kvifor me ikkje har råd til å halde ved like kommunale bygg og vegar før krisa er der, husa forfell og vegane bryt saman. Og sist, men ikkje minst, må me forklare kvifor det er nesten uråd å finne pengar til dei viktige førebyggjande tiltaka innanfor kultur og oppvekst. Det er lita trøyst, som fleire har sagt i dag, at dette har bygt seg opp over tid. Realitetane er like håplause same kven som har skulda. Og til hovudargumentet mot å auke overføringane til kommunane: Det er forskjell på følgjene av å bruke friske midlar og å fordele eller omfordele når det gjeld oppheiting av økonomien. Eg er glad for å representere eit parti som vil auke dei samla løyvingane til kommunane med 8,5 milliardar kr. Dersom det ikkje skjer eit under i kveld, ser det ikkje ut til at SV får fleirtal for dette i år heller. Eg trur likevel at stortingsfleirtalet gjer lurt i å merke seg det som no skjer rundt om i landet: dei ulike kommune- og distriktsopprøra, Høgre- og Kristeleg Folkeparti-politikarar i Ålesund som nektar å vedta eit budsjett i balanse fordi det rett og slett ikkje går an å kutte meir, foreldra i Tromsø som vil stille eiga liste ved neste val i protest mot kutta i skuletilbodet. Folk er ikkje dumme. Dei ser samanhengane eller mangelen på samanheng mellom ord og handling.
-1	Jeg tror vi alle forstår vanskelighetene med å trekke grensen mellom hva som bør diskuteres nå, og hva som skal diskuteres senere, men jeg vil likevel forsøke å ta opp et litt prinsipielt spørsmål med basis i det som ble svart av statsråd Fjærvoll i går. Hans forsvarslinje var at det ikke var nødvendig å legge fram det som hadde stått i brevene fra advokatfirmaene, fordi Regjeringen hadde tatt hensyn til dette i sitt forhandlingsopplegg overfor svenskene og i sin håndtering av saken. Spørsmålet blir om ikke Regjeringen også er pliktig til å legge fram for Stortinget informasjon som er av avgjørende betydning for dem som er i grunnleggende opposisjon til Regjeringens handlemåte. SV var som kjent skeptisk og kritisk til Regjeringens handlemåte i denne saken helt fra start, og også til det Regjeringen var pålagt av stortingsflertallet. Har ikke også de krav på å få informasjon som er av avgjørende betydning, og som kan styrke deres syn i den debatt som er rundt en så stor og viktig og avgjørende sak?
-1	Hvis en virkelig var overbevist om noe – og det trodde jeg kanskje at statsråder fra Kristelig Folkeparti var – tror jeg en valgte å stå på det. Problemet med å ro denne saken i land kommer jo bl.a. av at man er svært utydelig. Det er god skikk å bøye seg, sier statsråd Lilletun. Er det god skikk å gå inn for noe man ikke er trygg på, slik som statsråden så tydelig signaliserer i sitt innlegg? Han er «uroa over organiseringa» av det prosjektet som nå blir valgt, bl.a. fordi han er bekymret for at man ikke kan ha tilstrekkelig styring med forskning og utdanning til at det ikke går ut over det som statsråden er enig i, nemlig at utvikling på dette området skal skje på utdanningsinstitusjonenes egne premisser. SV deler den bekymringen dypt, og vi frykter at dette vil føre til en tapping av ressurser. Hvis forskning og utdanning hadde vært i fokus, hadde aldri IT Fornebu, som vi ser det i dag, vært realisert. Det hadde kanskje vært et næringsprosjekt basert på næringens egne initiativ, det kunne vært noe. Men problemet er at det kommer, og at man også sier at dette skal være et utdannings- og forskningsprosjekt. Da vil jeg spørre statsråden: Tror statsråden at denne visjonen om å sikre både næringsutvikling, forskning og utdanning kan realiseres uten at dette tapper Distrikts-Norge og går på bekostning av utvikling på forskning, utdanning og skole ellers i landet, uten at man parallelt lager en solid og gjennomtenkt satsing på skole, utdanning og forskning som er langt over det Regjeringen nå har lagt inn i sine budsjetter?
-1	For mye foreldrevern og for lite barnevern, sier representanten Hofstad Helleland. Akkurat den formuleringen har jeg hørt mange ganger fra ansatte i barnevernet og fra tidligere og nåværende barnevernsbarn. Det har interpellanten helt sikkert også. Det er nettopp fordi jeg ble slått av hvor ofte det ble gjentatt da jeg begynte å reise rundt i norsk barnevern, at jeg tok initiativ til å få satt i gang den prosessen som munnet ut i Raundalen-utvalgets utredning. Det er veldig interessant, mener jeg, at vi kan ha et sånt utgangspunkt for denne debatten på tvers av politiske skillelinjer i dag. Det viser at det har skjedd ganske store verdimessige endringer i det norske samfunnet. Det er ikke lenger sånn at vi anser det som skjer innenfor familiens privatsfære, som noe samfunnet rundt overhodet ikke har noe med. Det viser nettopp at vi som samfunn har kommet et ganske godt stykke på vei mot å skjønne at prinsippet om barnets beste må trumfe andre hensyn. Det er ikke mer enn 10–15 år siden vi så at det meste av den politiske debatten om barnevern i Norge handlet om at barnevernet grep inn for mye – at det svært ofte sto på dagsordenen. I dag handler det nesten utelukkende om eksempler på at barnevernet griper inn for lite. Det gir Stortinget og regjeringen et rom til å se hva slags politiske endringer vi bør gjennomføre som gjør barnevernet i stand til å handle i tråd med de verdimessige endringene vi ser rundt oss. Jeg og SV og regjeringen er helt enig i at det biologiske prinsipp skal bestå, men det som er spørsmålet, er hvordan ulike prinsipper skal vektes mot hverandre. Der er mitt utgangspunkt omtrent det samme som interpellantens: Vi må stille spørsmål ved om barnets beste virkelig er noe som alltid trumfer andre hensyn når barnets beste står på spill. Jeg er redd for at det er ikke sånn i virkeligheten at det alltid gjør det. Derfor har vi fått Raundalen-utvalget. Derfor skal vi få en videre debatt og forhåpentligvis også konkrete endringer under overskriften «Ny prioritering» i forbindelse med barnevernsløftet og Stortingets behandling av framtidig organisering. Det er mitt håp at endringer i den retning, både når det gjelder gjennomgang av barnevernets prinsipper, når det gjelder endringer i måten å organisere dette på, og når det gjelder styrking av ressurser ute i førstelinjen, skal sørge for at færre barn kommer inn under barnevernets omsorg på den minst heldige måten – nemlig ved at de plasseres akutt.
-0	De fleste av oss ønsker en høyere aktivitet i kampen mot kriminalitet, men dette fordrer også at man har kapasitet og midler til å følge opp med reaksjoner. Derfor mener vi at det vil være et behov for å styrke kriminalomsorgen, både av hensyn til samfunnet, de ansatte, de som soner, og de som skal inn til soning. En slik soningskø som man har i dag, er samfunnet overhodet ikke tjent med. Lovbryteren får ikke gjort opp for seg for så å kunne starte et nytt liv. Mens man står i soningskøen, vil ofte de dømtes liv stå «på vent», og man får ingen motivasjon til eventuelt å skaffe seg jobb eller å gjøre andre tiltak for å komme på rett kjøl. Man vet at man skal inn og sone, men bare ikke når. Dette ender dessverre ofte med at mange begår lovbrudd mens de venter på soning. En økt bruk av ressurser for å få ned soningskøen vil derfor på sikt betale seg i form av mindre kriminalitet. Fremskrittspartiet vil derfor styrke kriminalomsorgen med 55 mill. kr i forhold til regjeringen Bondevik IIs forslag. Av denne styrkingen i forhold til Gul bok er det forutsatt at 25 mill. kr primært brukes til vedlikehold og opppussing av fengselsbygg, og at 30 mill. kr går til alminnelig drift for øvrig. I forhold til regjeringen Stoltenbergs forslag er dette en styrking av denne sektoren på 35,4 mill. kr. Så vil jeg tilbake til litt av det som Høyres representant var inne på i sitt hovedinnlegg her i dag. Representanten fra Høyre hadde mange gode forslag til påplussinger, men hun fikk to spørsmål om kutt i bevilgningene til politiet. Svaret var at dette skulle hun ha med i politimeldingen. Men politimeldingen er noe vi skal behandle til våren. De kuttene som Høyre ønsker i politimeldingen, er jo noe som vil komme i framtiden, mens Høyres budsjett i dag legger opp til kutt i bevilgningene til politiet allerede fra 1. januar 2006. Og etter gjentatte gangers oppfordring vil altså Høyre overhodet ikke svare konkret på hva de vil kutte fra 1. januar 2006. Jeg stiller dette spørsmålet enda en gang til representanten fra Høyre og håper at de har såpass med taletid at de kan bruke tre minutter senere til å svare på hva slags oppgaver de mener at politiet ikke skal gjøre neste år.
-0	Jeg kan garantere at det arbeidet som gjøres med Ringeriksbanen, skal være framtidsrettet. Jeg er også veldig glad for at vi har fått en ny regjering og et nytt stortingsflertall som sier at en skal begynne planlegging allerede nå. For jeg registrerer at i Bergens Tidende i dag sier Jernbaneverket at bestillingen de fikk fra den rød-grønne regjeringen, ikke var å starte planlegging med tanke på byggestart i 2018, men det var å utrede dette. En utredning koster noen millioner kroner, men gir mange skrytemuligheter. Alle vet at en planlegging gjerne koster titalls eller hundretalls millioner kroner, og det hadde ikke de rød-grønne partiene gitt beskjed om da de satt i regjering. Den bestillingen får de nå fra den nye regjeringen basert på signaler fra Stortinget, og derfor vil vi ikke bare sørge for at banen er framtidsrettet, men folk vil med all sannsynlighet kunne nyte den mye raskere enn om den forrige regjeringen fortsatt hadde styrt.
-0	Det er hyggelig at statsråden sier han er positiv til forslag fra opposisjonen. Faktum er like fullt at hver gang opposisjonen fremmer forslag i denne sal, blir de nedstemt. Da er den invitten egentlig veldig lite verdt. Det er òg ganske graverende at statsråden, når han snakker om at dette er et av de viktigste arbeidene han har, viser til IEA og at dette er en av de største utfordringene verden har. Men det er altså ikke viktig nok til at han på eget initiativ vil komme til Stortinget og legge fram en sak, slik at vi kunne få en politisk behandling av den her i salen. Det er altså noe som Regjeringen skal holde på med på egen hånd uten å involvere Stortinget i særlig grad. Når vi tar det opp, er det fordi bransjen, som riktignok møter Regjeringen, sitter tilbake etterpå uten å ha noe vedtak å forholde seg til, uten noen rammevilkår så de vet hva de kan gjøre. Derfor er det viktig å vite om statsråden vil sikre at det blir levert en tiltakspakke for Stortinget som vi kan behandle i denne sal, eller om han bare planlegger å gjøre vedtak internt uten at en blir forpliktet til å levere.
-0	Jeg kaller det ikke likestilling i revers. Jeg finner meg ikke i at Arbeiderpartiet eller Arild Grande skal definere hva som er rett eller galt i det enkelte hjem. Jeg har tillit til og tro på at enkeltpersoner selv kan ta egne valg. Ja, Fremskrittspartiet er for valgfrihet. Fremskrittspartiet er for at familiene selv skal bestemme. Fremskrittspartiet er for at folk selv tar større del av ansvaret for sitt eget liv og kan velge selv, ikke at Arbeiderpartiet velger for dem.
-0	"Jeg vil først få lov til å takke interpellanten for å reise en meget viktig debatt, en nødvendig debatt og en debatt som jeg håper kan sette fart i arbeidet knyttet til det å gi bedre tilbud til de svakeste i samfunnet, de som trenger det aller, aller mest. Når statsråden står på denne talerstolen og sier at hun for to og et halvt år siden lovte at man skulle begynne å se på dette, vet vi hvordan det har gått. Man har en høringsfrist frem til august 2012, så skal det eventuelt lages en melding, så kommer den meldingen til Stortinget våren 2013, Stortinget vil ikke behandle denne før etter valget i 2013, så får man innstillingen til høsten, så skal det en proposisjon til, og da er vi i 2014 før dette er på plass. Det vil si at det tar mellom fire og et halvt og fem år fra de første oppslagene i media, som beviste at dette systemet ikke fungerer tilfredsstillende, til en kan ha et håp om at en skal få en bedre og lysere hverdag. Jeg synes med respekt å melde at det er altfor lang tid – det er altfor lang tid for de menneskene som står der og stanger hodet i veggen og ikke vet sin arme råd hvordan de skal få hverdagen til å fungere, hvordan de skal få den til å gå i hop. Det er noe vi i denne salen bør ta på alvor. Interpellanten var inne på de mange medieoppslagene som har vært. Statsråden peker på Kaasa-utvalget, som tar for seg en rekke ting. Jeg har selv skummet igjennom Kaasa-utvalgets innstilling, men jeg har brukt mer tid på å være ute og besøke mange av de foreldrene og ungene som har vært omtalt i media. Jeg har vært hjemme hos dem og sett hvordan de har det i hverdagen, hvilke utfordringer de møter. Jeg blir ganske skremt når jeg ser hvor fragmentert vårt velferdssystem i utgangspunktet er. Så sier Kaasa-utvalget at nå skal vi gjøre det litt mindre fragmentert, vi skal erstatte hjelpestønad og omsorgslønn med en ny ordning som skal hete omsorgsstønad, og så skal vi legge den til kommunen. Hvorfor skal man legge den til kommunen og fortsette med å opprettholde den fragmenterte organiseringen? Hvorfor kan man ikke si at dette er en viktig velferdsoppgave, vi legger den til Nav for å unngå at kommunene driver og spekulerer i om man skal gi disse ytelsene eller ikke? Så registrerer jeg at det står i innstillingen fra Kaasa-utvalget – og at statsråden sier – at man også ønsker å se om man kan få veiledende satser for dette, så det skal være likt over hele landet. Da vil jeg utfordre statsråden: Hvilke veiledende satser? Er det som for sosialhjelpen, at man skal ha nasjonale satser som er veiledende? Eller skal det være normerte satser? Det er viktige spørsmål. Er det veiledende satser, er vi på akkurat den samme stien som vi er på med hensyn til sosialhjelpen; det er den enkelte kommune som avgjør. Og vi ser at vi får velferdsflyktninger – folk som drar fra den ene kommunen til den andre – og at det er et stort, ulikt tilbud. Jeg frykter at det også kan skje videre hvis man ikke tar dette på alvor, samler det i vårt velferdssystem, som er Nav, får nasjonale retningslinjer og nasjonale normerte satser for hvordan det skal være. Jeg ser for meg at når man kommer med denne innstillingen og gjennomfører dette lovverket om to til to og et halvt år, har man fortsatt kommet like langt. De foreldrene og de barna som trenger denne pleien mest, stanger fortsatt hodet like hardt inn i velferdssystemet, fordi det er opp til kommunene ut ifra økonomi, i forhold til tildeling av antall timer, osv. Det er den problematikken vi må klare å bryte, og det er den problematikken vi må klare å løse når det gjelder måten vi organiserer vårt velferdstilbud på. Jeg forventer at statsråden tar tak i det. Jeg ser at tiden går veldig fort – spesielt når man snakker om et tema som man er veldig engasjert i – men jeg vil i hvert fall på slutten få lov til å henstille til statsråden: Hadde det gått an å få mer fremdrift i denne saken og gjort dette fortere? Når kan statsråden legge frem en sak for Stortinget – når kan vi forvente det fra statsrådens side? Har statsråden gjort seg opp noen tanker om hvorvidt hun vil kjøre dette som en melding først og som en proposisjon i ettertid, eller om hun vil legge frem enn proposisjon først, slik at man kan gå direkte på vedtak, få endret de lover som bør endres, og få systemet på plass slik som det bør være, så raskt som overhodet mulig? Det håper jeg at statsråden kan kvittere ut i løpet av denne interpellasjonsdebatten."
-1	"Representanten Jensen sa at man kanskje kunne trekke på smilebåndet av Fremskrittspartiets politikk. Det skulle jeg gjerne ha gjort, men situasjonen er den at det kan man ikke lenger, fordi Fremskrittspartiet dessverre har hatt avgjørende innflytelse på det budsjettet som Stortinget nå skal vedta. Det er forstemmende, for det er helt riktig som representanten Børge Brende sier, at Fremskrittspartiet skjærer nesten 1 milliard kr til undervisningsformål, bare for å ta ett eksempel, man skjærer 7 milliarder kr til landbruk, man skjærer 7 – 8 milliarder kr til kommunene og man skjærer 7 milliarder kr til u-hjelp. Det kan man sikkert rettferdiggjøre og forsvare, men realiteten er jo den at her snakker vi ikke om å barbere seg, her snakker vi om å skjære av seg hele hodet. Det er jo ikke realisme i et slikt budsjett som Fremskrittspartiet legger fram. Noe av det som er mest urealistisk med det som Fremskrittspartiet nå legger fram, er at man later som om man har en kriminalpolitikk som henger sammen. Man snakker om at man skal styrke politi- og lensmannsetaten, og man snakker om at nå må man bekjempe kriminaliteten. Det er da ingen som er uenig i at vi skal bekjempe kriminaliteten. Men hva er det Fremskrittspartiet da gjør? Man skjærer altså på samtlige av de tiltak som det er mulig å tenke seg skal begrense kriminalitet; man skjærer på barnevern, man skjærer på skoler, man skjærer på skolefritidsordning, man skjærer på barnehager, man skjærer på alle mulig tenkelige tiltak som kunne ha bidratt til å skape tryggere og bedre oppvekstvilkår for barn og unge i Norge. Så ønsker man da å styrke politi- og lensmannsetaten! Men det er ikke mulig å styrke politi- og lensmannsetaten så mye at man kan kompensere for alle de gode tiltak som foregår i de tusen lokalsamfunn i Norge for å få barn som er kommet litt galt ut, inn på en bedre kurs. For det er jo faktisk på den måten man kan hindre kriminalitet over tid. Å fylle gatene opp med politi kan være vel og bra. SV er enig i at vi også skal styrke politi- og lensmannsetaten, vi er enig i at vi skal ha mer politi i Oslo, men vi er dypt og inderlig uenig i den prioritering som Fremskrittspartiet her gjør, for det er Fremskrittspartiets politikk som faktisk skaper kriminaliteten."
-0	Terskelen – eller beviskravet – for denne såkalte mishandlingsbestemmelsen er veldig lav. Det skal den fortsatt være. Terskelen er ofte faktisk så lav at sannsynliggjøringen baseres på fornærmedes forklaring alene. Men det foretas selvfølgelig en samlet vurdering. Det er viktig også, ikke minst av hensyn til dem som trenger dette vernet, at denne bestemmelsen ikke misbrukes. Hvis bestemmelsen misbrukes, vil det igjen gå ut over tilliten vi kan ha til praktiseringen av bestemmelsen. Det er viktig på tiltakssiden å gjøre ordningen kjent, slik at de som utsettes for mishandling, vet at de har muligheten til å benytte seg av denne ordningen. Basert på de henvendelsene vi har, virker det som om bestemmelsen er ganske godt kjent. I den gjennomgangen vi nå gjør, går vi også igjennom, selvfølgelig, andel avslag og innvilgelser for å se på om det er ytterligere ting vi kan gjøre.
-1	Jeg sa i mitt innlegg at det sjelden har skjedd så mye politisk rundt barnevernet som det gjør nå. Det står jeg inne for, kanskje med unntak av perioden etter Sandman-pakken på 1990-tallet, med et stort ressursløft, og barnevernsreformen under den forrige borgerlige regjering. Nå har vi det største ressursløftet siden Sandman, og vi er i gang med arbeidet med en ny reform. Det betyr at det er tid for endring i barnevernet. Min opplevelse er at det er mye entusiasme knyttet til dette ute, samtidig som det er mye alvor knyttet til den vanskelige situasjonen som deler av barnevernet er i. Jeg har sett på forskningen til Skauge, bl.a. etter at representanten Hofstad Helleland pekte på den i debatten vi hadde forrige uke, og det er resultater som er interessante, og som vi skal merke oss. Så er det samtidig annen forskning, som jeg også pekte på i vår forrige debatt, som peker i motsatt retning. Men av og til er det jo sånn at flere ting kan være sant på en gang. Det jeg ser som interessant med Skauges forskning, er at hun bl.a. peker på at en del av de kvalitetskrav vi som politikere stiller, noen ganger kan gjøre at tiden til og rommet for medvirkning blir mindre. Det er et paradoks vi må ta med oss.
-1	La meg slå fast med en gang at det ikke er aktuell norsk politikk å boikotte israelske eller for den saks skyld andre lands læreinstitusjoner, verken kulturelt eller akademisk. Regjeringen mener at boikott ikke er et virkemiddel som samsvarer med kjennetegnet for den akademiske kulturen – fri, forskningsbasert meningsutveksling – uavhengig av hvem som framfører den. Å vedta en boikott vil dessuten bryte med lovfestede prinsipper om nettopp akademisk frihet. Våre universiteter og høyskoler skal fremme akademisk frihet ved å følge anerkjente etiske og vitenskapelige prinsipper om åpenhet. De ansatte selv har en lovfestet rett til å velge sine faglige kontakter samt emner og metoder for sin forskning. At noen forskere velger å ikke ha kontakt med enkelte land, enkelte institusjoner eller fagmiljøer, legger ikke institusjonene seg bort i. Styret ved institusjonen kan imidlertid ikke pålegge forskere ikke å samarbeide med forskere fra Israel og andre land. Når det gjelder styrenes og institusjonenes rolle, må det være helt legitimt å diskutere de saker som de finner er viktige, og som i dette tilfellet har skapt stor debatt og oppmerksomhet. Det gjelder både forelesningsrekken om konflikten i Midtøsten, som for så vidt var utgangspunktet for denne saken, og de oppropene som NTNUs styre har mottatt. De faglige vurderingene som ligger til grunn for forelesningsrekken, er det NTNU som er ansvarlig for. Oppropene er, som sagt, adressert til styret ved NTNU og vil behandles som en sak på deres møte 12. november 2009. Jeg har full tillit til at styret behandler denne saken på en profesjonell måte, og at de kommer fram til en håndtering av saken som samsvarer med de rammer som styret arbeider innenfor.
-1	Jeg kan glede presidenten med at jeg har hørt atskillig verre fra Solvik-Olsen enn akkurat «tåketale». La meg konsentrere meg om det jeg oppfatter som fire gode innlegg i debatten – fra Torstein Rudihagen, fra Alf Egil Holmelid, fra Siri A. Meling og fra Henning Skumsvoll – og jeg vil konsentrere meg om de to fra opposisjonen. Jeg oppfattet at alle disse fire innleggene hadde én ting til felles, nemlig at vi alle ønsker at norsk konkurranseutsatt industri skal bli i Norge. Det er ingen miljøgevinst om norsk industri blir utkonkurrert. De samme utslippene kommer ofte med dårligere teknologi et annet sted på kloden. Det er grunnlaget for hele det arbeidet vi driver. Meling nyanserte dette, slik jeg oppfattet henne, på en etter min mening veldig klok måte – det er mulig jeg legger litt for mye i det – ved nettopp å vektlegge forskjellen mellom den konkurranseutsatte delen av industrien og den industrien som ikke er like konkurranseutsatt. Det kan knapt være tvil om at petroleumsvirksomhet ikke er like konkurranseutsatt som aluminiumsindustri. Det er også forskjell mellom konkurranseutsatt industri og industri som opererer på et globalt marked, men som er lite konkurranseutsatt, og industri som konkurrerer på et hjemmemarked uten vesentlig konkurranse. Alt dette skal vi selvsagt gå opp, men – igjen – med den dobbelte målsetting: å beholde industri i Norge og samtidig få til en raskest mulig omstilling i miljøvennlig retning. Dette ble veldig godt illustrert av Skumsvoll og for så vidt av Meling også. Skumsvoll trakk fram to glitrende eksempler på omstilling i norsk industri. Aluminiumsindustrien er et godt eksempel på en industri som har omstilt seg raskt. Den er langt mer miljøvennlig enn hva den var, og, slik jeg oppfatter det, også mer miljøvennlig enn i veldig mange andre land. Det er i all hovedsak et miljøvennlig produkt. Dette ble skildret godt – det har vært en betydelig grad av omstilling. Et enda klarere eksempel på omstilling er Elkem Solar, som ble nevnt her. Jeg var selv på åpningen av den bedriften, som har basis i en lang norsk, historisk tradisjon med silisiumteknologi i en klynge – som var et uttrykk som ble brukt – av kunnskap, men med pionerer som var i stand til å ta i bruk dette for å lage – ikke det gamle produktet, men et helt nytt produkt. Norsk aluminiumsindustri og, enda mer, norsk solindustri vil fremmes av at vi klarer å få til et sterkest mulig globalt marked for miljøteknologiske produkter. Jo større det volumet og det markedet blir internasjonalt, jo raskere det utvikler seg, og jo mer Norge bidrar til den utviklingen, jo mer vil det fremme den delen av norsk industri og næringsliv – og den er betydelig – som nettopp har tatt den omstillingsoppgaven som Skumsvoll så godt skildret.
-1	For det første: Takk til Truls Wickholm, som understreker noe veldig viktig, at i gjennomføringa nå er det mye god praksis å ta utgangspunkt i. Det er noe vi alle skal legge merke til og være glade for. For det andre: en takk til Henning Warloe, som siterer meg. Det er jo stas å bli sitert. Hadde jeg vært en del av akademia, hadde det nesten vært en slags overlevelsesstrategi å bli sitert – hvis ikke blir man oppsagt. Jeg kan ikke skjønne at det som ble sitert, «høy politisk pris å betale», er en hagensk formulering, men det får Warloe og jeg finne ut av etterpå. Det er i alle fall interessant å legge merke til at der Hanekamhaug sier at vi nå fullstendig har gitt oss over og er for en nivådifferensiering, så sier Warloe at her har vi ikke skjønt noen ting, for her er vi fortsatt imot nivådifferensiering. For det tredje: Hvis Høyre ved f.eks. Elisabeth Aspaker fikk lov til være kunnskapsstatsråd for én dag – det må være nok med én dag, rett før sommerferien – og fikk en søknad fra Oslo kommune om fritak for valgfag, hvordan vil Høyre da behandle den søknaden, gitt at de tar utgangspunkt i det vedtaket vi gjør senere i dag, og som Høyre slutter seg til? For det fjerde: Når vi stortingsrepresentanter er ute på besøk, får vi av og til gaver. Jeg var på Universitetet i Tromsø i forrige uke, og da fikk jeg en gave. Det var ei bok, og den heter «Tre års kjedsomhet?» – om å være elev i ungdomsskolen. Den ble gitt ut i 2000 og redaktøren heter Gunnar Grepperud. Den oppsummeringa som han og forskerne der kom med, er i stor grad – og det er veldig godt å legge merke til – skrevet inn i meldinga her i dag. Ett av flere poenger de hadde, var nettopp å løfte opp og fram hvor viktig det er med god kobling mellom utdanning og dagligliv – og med dagligliv mente han både arbeidsliv, kultur, global utvikling osv. Litt i fortsettelsen av det var jeg i forrige uke så heldig å få en tilleggsopplevelse, og det var knyttet til at kulturskolefolk i Hedmark og Oppland hadde sin årlige konferanse. Én av våre mange dyktige lærerutdannere, forelesere og forskere, Wenche Waagen, hadde et fantastisk foredrag – gå og «kvasirer» henne etterpå. Foredraget het Kunstfagenes betydning for barn og unges livskompetanse og hadde som undertittel – legg merke til den – virkninger og bivirkninger av kunstneriske læringsprosesser. Hennes poenger kan også i stor grad overføres til praktisk-estetiske fag rent generelt. Hovedpoenget her – og mer rekker jeg ikke før presidenten klubber – er at dette er ikke en oppskrift på en koseskole. Dette er en oppskrift på å øke læringstrykket, det er en oppskrift på å få et mer effektivt læringstrykk, ikke minst når det gjelder teorifagene, ved at man tar i bruk denne læringsmetoden og alle de muligheter som ligger i den praktisk-estetiske tilnærminga, og som kommer som et tillegg til den mer akademiske undervisningsmetoden.
-1	Kristelig Folkeparti har et syn på innvandring og asylpolitikk som er veldig sammenfallende med SVs. Det er vi fornøyd med. Kristelig Folkeparti søker samarbeid mot høyre mot valget og i neste periode. Samtidig kutter Høyre veldig mange penger, 700 mill. kr, i asylpolitikken. Fremskrittspartiet kutter 971 mill. kr i integreringstiltak. Da er mitt spørsmål: Blir det ikke ubehagelig for Kristelig Folkeparti å søke samarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet, som er så strenge i asylpolitikken og integrasjonspolitikken, ettersom Kristelig Folkeparti har en human asylpolitikk?
-0	Statsministeren sa på nytt nå at Regjeringen er bekymret for pris- og kostnadsveksten i Norge – prisveksten går jeg ut fra, når det gjelder både bedrifter og vanlige mennesker, kostnadsveksten når det gjelder næringslivet. Og han sa at han også var engstelig for det høye rentenivået som som regel fra sentralbankens side er begrunnet nettopp i pris- og kostnadsveksten. Vi i Fremskrittspartiet er hjertens enig med statsministeren i dette. Men i stedet for som Regjeringen og budsjettforliket å forverre situasjonen, gjør vi noe for å forbedre den. Når det gjelder prisene her i Norge som ikke er importerte, er det selvsagt helt avgjørende hvorledes lønnsutviklingen er, og hvorledes skatter og avgifter utvikles. Og det merkverdige er at statsministeren nå nettopp sa at når råoljeprisen gikk opp, kunne man sette ned bensinavgiften noe for at det ikke skulle bli for urimelig. Hvorfor er da ikke de øvrige partier i forliket i stand til å se at når det gjelder prisutviklingen i Norge, kan faktisk Stortinget gjøre noe med den i form av å redusere avgifter? Hvis man er engstelig for at prisene går opp, forbedrer det da situasjonen at man øker momsen med 1 pst.? Selvsagt ikke! Forbedrer det situasjonen at man unnlater å gjøre noe med avgiftene, slik man tidligere har lovet? Selvsagt ikke! Det man kan gjøre noe med når det gjelder prisene, er å få til avgiftsreduksjoner som virker direkte inn på prisdannelsen. De utregninger Statistisk sentralbyrå har gjort for vår gruppe, viser da også at Regjeringens opplegg for den økonomiske politikken ville medført en prisvekst neste år på rundt 2,9 pst., mens det alternativet Fremskrittspartiet har lagt frem, og som bygger på skatte- og avgiftslettelser, ville ført til en prisnedgang på 2,1 pst. Det er altså en forskjell mellom Regjeringen og Fremskrittspartiet på nærmere 5 pst. i Fremskrittspartiets favør når det gjelder utviklingen i prisene. Det betyr at folk flest ville fått bedre kjøpekraft, fått mer for sine inntekter når de skal kjøpe varer og tjenester. Det ser forlikspartnerne, Arbeiderpartiet og sentrumspartiene, negativt på. Det skjønner ikke vi i Fremskrittspartiet. Vi har den litt enfoldige tro at vi er i denne sal for å gjøre ting som gjør at det blir bedre for vanlige folk, for folk flest i dette land, også økonomisk. Og en prisnedgang, en prisforskjell i vår favør på 5 pst., ville gjøre at folk flest fikk bedre råd. Det er jo ikke gjort noen endringer f.eks. som følge av merverdiavgiftsøkningen for de svakest stilte, kanskje spesielt minstepensjonistene. De får ingen kompensasjon for den prisøkningen som følger direkte av forliket. Det var prisene. Vi har altså gjennom vårt opplegg fått til en langt bedre prisutvikling enn Regjeringen og forlikspartiene. Når det gjelder kostnadsveksten for bedriftene, som man også er redd for, skulle man tro, når statsministeren er så opptatt av det, at det fra Regjeringens side gjorde seg utslag i at man gjorde noe for å senke kostnadsveksten for bedriftene i dette land. I stedet foreslo Regjeringen konkret halvannen prosent økning på alle lønnsutbetalinger, altså en ytterligere kostnadsvekst for bedriftene. Det er egentlig intet som har vært foreslått fra Regjeringens side som reduserer kostnadsveksten, som statsministeren later som han er bekymret over. Det er nettopp å gjøre noe med kostnadene som da burde vært nødvendig. Det er klart at jeg skal også akseptere at det er en forbed-ring at man har fått økte utgifter i skattenivået i form av fjerning eller reduksjon i avskrivningssatsene, i forhold til den direkte virkningen som ville vært på kostnadssiden, som Regjeringen foreslo. Men jeg vil hevde at Regjeringens argumentasjon og Regjeringens praktiske politikk ikke har noe med hverandre å gjøre. Tvert om, den uttalte bekymring for kostnadsveksten gjør seg altså utslag i forslag som forverrer kostnadsveksten. Og så sier statsministeren at han også er bekymret for virkningen på rentene. Han gjentar i dag det som han vel også sa som forlikspartner for regjeringen Bondevik i fjor, at det er viktig å holde renteutviklingen nede av hensyn til de mange som har lån. Resultatet av det som han og regjeringen Bondevik gjorde i fjor, er altså fire renteøkninger i løpet av året. Nå er renten kommet så høyt at det vel er sannsynlig at den ikke vil gå noe særlig høyere nå. Men han har i hvert fall demonstrert tidligere at hovedtesene i den økonomiske tenkningen som Regjeringen og forlikspartnerne står bak, medfører renteøkning istedenfor stabilisering eller nedgang. Og vi vet at alle renteøkningene den siste tiden er begrunnet i pris- og kostnadsveksten. Som jeg allerede har vist til, har altså Regjeringen ført en politikk som nettopp medfører økte priser og økte kostnader. Skal man få til en rentenedgang, må man jo få ned prisene og kostnadsveksten. Det ligger i Fremskrittspartiets budsjett en nedgang både i pris- og kostnadsveksten, fordi vi gir betydelige skatte- og avgiftslettelser. Og så sier statsministeren gang på gang at vi ikke må bruke av det enorme overskuddet som staten har i sin økonomi, til beste for bedrifter og det norske folk. Her er vi i Fremskrittspartiet på full kollisjonskurs med forlikspartnerne. Når staten får uventede ekstraordinære inntekter, synes vi utfordringen bør være: Hvorledes kan dette tilflyte det norske folk, folk flest, slik at de får en bedre hverdag, selvsagt uten at vi på noen måte skal ødelegge norsk økonomi? Vi har laget et balansert budsjett. Vi har helt klart brukt en del av disse merinntektene, men det er til beste for befolkningen. Jeg skulle ønske at også Regjeringen og forlikspartiene kunne begynne å se litt på den utfordringen det norske samfunn står overfor. Når vi får langt bedre økonomi, hvorledes kan vi organisere dette til beste for befolkningen? Regjeringen er også opptatt av hensynet til dem som er syke, men går imot å få behandlingskapasitet i utlandet, går imot å øke bevilgningene slik at sykehusene for fullt kan utnytte den kapasiteten som de ellers kunne ha utnyttet med ytterligere midler. Det må da være bedre at syke mennesker får den nødvendige behandling, får de nødvendige operasjoner, slik at de kan komme tilbake på jobb istedenfor å gå sykemeldt. Og vi har sagt at hvis det var slik som statsministeren og regjeringspartiet og forlikspartnerne hevder, at man ikke kan bruke mer penger i norsk økonomi, burde vi i alle fall etter hvert få tilslutning til å kunne kjøpe mer varer og tjenester i utlandet, til beste for folk flest og utviklingen av det norske samfunn og de tjenestene som det offentlige skal stå for finansieringen av. Vi er glad for at alle partier, bortsett fra Arbeiderpartiet, i hovedsak sluttet seg til denne tenkningen gjennom vedtakelsen av 1 milliard kr til å kjøpe behandlingskapasitet i utlandet. Da har de åpnet for prinsippet. Da håper vi at vi i senere runder kanskje får tilslutning til at vi kan kjøpe utstyr til våre forskningsinstitutter, IKT-utstyr til våre skoler, biler til politiet, helikopter til vår redningstjeneste og til politiet, det nødvendige forsvarsutstyr og utstyr til våre sykehus, slik at de eventuelt begrensede mannskapsressurser kan arbeide med topp moderne utstyr istedenfor til dels foreldet utstyr. Vi syns det er rart at Regjeringen og forlikspartiene oppfører seg som om Norge har økonomiske vanskeligheter istedenfor nettopp å se at den gode økonomien vår kan brukes til at folk flest i dette land får det bedre. Vi har i Fremskrittspartiet lagt frem et slikt budsjett, og det er leit at vi i denne omgang ikke får flertall for det.
-0	La meg starte med å gi honnør til Kristelig Folkeparti, som har tatt opp denne saken og tilsvarende saker ved flere anledninger. Bruk av forvaringsregimet er kanskje noe av det mest utfordrende vi har – som representanten Henriksen var inne på – fordi det er en såkalt tidsubestemt straff. I det ligger vel det faktum at vi kan ende opp med at folk må sitte inne hele livet sitt og ikke komme ut igjen, i ytterste konsekvens. Det bryter vel langt på vei med norsk tradisjon med at man skal ha forutsigbarhet, man skal vite hva man går til, og man skal ha mulighet til å komme tilbake og bli en del av samfunnet igjen. Men så finnes det altså noen tilfeller der man i ytterste konsekvens kan ende opp med at det ikke skjer. I hvert fall jeg har registrert at det har direktøren på Ila sagt i en debatt med daværende statsråd Storberget i NRK for mange år siden. Det er vel en realitet som vi ikke snakker så mye om, men som allikevel ligger på bordet, og som er en del av det som er temaet i dag. Jeg tror at det man diskuterer nå og gjør i dag når det gjelder minstetiden, er smart, men det er flere utfordringer innenfor dette regimet som man på en måte ikke tar over bordet. Det hadde vært interessant, hvis de som vedtok endringene og innføringen av bruk av forvaring i sin tid, hadde vært her i dag, å se om de hadde kjent igjen de problemstillingene som vi nå drøfter. Jeg er ikke sikker på det. Jeg er ikke sikker på at det de tenkte den gangen, 100 pst. matcher det vi diskuterer i dag, i alle fall. Det som er bra med dette, er at en lov ikke er statisk, men noe man har en dynamisk diskusjon om. Det tror jeg er positivt. Det finnes andre elementer i dette. Et av dem er: Hvor lurt er det å bruke forvaring når det gjelder korte dommer? Er det i tråd med det som var ambisjonen da man innførte det? Er alvorlighetsgraden nok til at man bør bruke forvaring, eller bør forvaring primært brukes for dem som bør ha lengre straff på grunn av alvorlighetsgraden? Det er en av tingene som jeg håper man kan diskutere videre framover. Prøveløslatelse er ikke uproblematisk, for å si det enkelt. Hva slags rolle bør f.eks. kriminalomsorgen ha? Per i dag har de ikke noen. Man kan gå til domstolen, og i mange tilfeller blir man prøveløslatt umiddelbart. Man kan altså gå rett fra et av de strengeste regimene og ut på gaten. Er det en forsvarlig tilbakeføringsmåte? Etter mitt skjønn er svaret åpenbart nei. Derfor bør man se på og lage et regime som er slik at vi unngår at folk som er på forvaring, kan gå rett ut. Det vet jeg vil være krevende, for det betyr at man må endre premissene sine, men da blir den store avveiningen: Er det ikke i favør av samfunnet og den enkeltes innsats at man lager et system som reduserer risikoen for å gå tilbake til kriminalitet? Etter mitt skjønn er svaret åpenbart – og svaret er ja. Vi kan – som jeg sa i stad – oppleve at folk sitter inne til de dør. Kan vi som nasjon, som er en nasjon av tolerante mennesker, som er tilgivende av natur, men tøffe når det trengs, leve med at vi ender opp med at folk dør på en celle i et norsk fengsel? Vil det være en god norsk rettstradisjon? Vi har ikke opplevd det til nå, så det er ingen tradisjon per i dag, men i ytterste konsekvens kan det bli tilfellet. Eller bør vi se på, hvis vi skulle havne i en situasjon der det kan bli faktum, om vi bør gjøre noen endringer innenfor det regimet som er i dag? Har vi tatt det inn over oss, eller utsetter vi det fordi det er ukomfortabelt, det er vanskelig, og vi håper at det ikke skal skje? Noen av de tingene jeg nå har nevnt, har jeg nevnt nettopp fordi det ikke bare handler om minstetid, det handler ikke om maksimumstid, men om at også for dem som er på forvaring, skal straffegjennomføringslovens følges, med tanke på rehabilitering, f.eks. Hvis man ikke skal ut, hva er da rehabilitering? Er det rehabilitering til et bedre liv på innsiden? Hva er terskelverdiene i dette? Dette viser – for min del, i hvert fall – hvor komplekst og vanskelig en del av disse tingene faktisk er. Det gode er at vi diskuterer dette på en god og forsvarlig måte, med de beste intensjoner. Jeg oppfatter det slik at det vi diskuterer i dag, er det paradokset at man kan bli dømt til forvaring og komme ut raskere enn den som får en tidsbestemt dom. Slik kan vi ikke ha det, og slik vil vi ikke ha det. Det gjør vi noe med i dag. Men det er flere dilemmaer enn som så når man bruker forvaring. Noen av dem har jeg ønsket å påpeke nå. Jeg ser fram til den videre debatten – og ikke minst til å høre hva statsråden tenker om de ulike problemstillingene.
-0	Det er mye ved det Erik Solheim har begynt å si nå, som gleder meg som FrP-er, fordi mye rundt teknologirevolusjonen – at den vil ta tid, at den ikke kan vedtas over natten, at en skal sette inn tiltak der en får mest effekt, osv. – har Fremskrittspartiet argumentert for lenge, og vi har fått en smule kjeft for at vi ikke har vært offensive nok. Jeg tar det som en realitetsorientering. Det jeg i den forbindelse ønsker å høre statsrådens kommentar til, er: I valgkampen og tidligere har miljøvernministeren og jeg diskutert om det var mulig å forby salg av rene bensin- og dieselbiler fra 2015, rene i den forstand at de kun går på bensin eller diesel. Ut fra statsrådens innlegg nå oppfatter jeg det slik at vi ikke må ha slike tidsfrister osv. fordi det blir litt urealistisk å tro at dette skjer over natten – og fysisk sett er det nesten det vi snakker om. Står statsråden fast på at en fra Regjeringens side vil forby salg av bensin- og dieselbiler fra 2015?
-1	Det er nå engang slik at de som på en måte tjener på nettolønnsordninga, er noen redere. Hvis det er det om å gjøre, så er det ingen tvil om at det er de som tjener på en slik ordning – en ordning som etter vår mening er lite målrettet i forhold til å ville noe med norsk politikk. Derfor har vi lagt inn en del penger til skipsfart. For å modernisere frakteflåten har vi lagt inn et titalls millioner kroner, og vi har også en del andre tiltak. Dette handler om hva man vil gjøre. Vil man gjøre noe for norsk skipsfart, kan man også ta andre grep enn bare det å gå inn for en nettolønnsordning, som gir en betydelig skattelette til noen av de rikeste i Norge. Til slutt må jeg si at hvis nettolønna hadde vært så viktig for Fremskrittspartiet som det høres ut til i replikkene fra både Solholm og Hedstrøm, er det rart at man ikke klarte å få dette igjennom i budsjettforhandlingene. Det tyder på at dette antakelig ikke er så viktig som det høres ut til i festtalene.
-1	På bakgrunn av et representantforslag fra Kristelig Folkeparti har en samlet kirke-, utdannings- og forskningskomite bedt Regjeringen foreta en gjennomgang av rammevilkårene for studenter som får barn i studietiden. Komiteen mener det må legges bedre til rette for studenter som får barn mens de er under utdanning. Med dette setter komiteen søkelyset på en problemstilling som er viktig, av flere grunner. For det første er tiltak for studenter som får barn under studietiden, viktig for prinsippet om at alle skal ha like muligheter til høyere utdanning. Dette prinsippet er ikke bare viktig for den enkelte, men også fordi forskning og utdanning har behov for å tiltrekke seg de beste hodene. Dernest har initiativet et viktig likestillingsaspekt, samtidig som det støtter opp om småbarnsfamiliene. Det finnes allerede flere gode tiltak for studenter som får barn i studietiden, men komiteen ber om en vurdering av om det kan gjøres endringer som samlet vil gjøre rammevilkårene bedre for denne gruppen studenter. Komiteens innstilling viser til en rekke ulike regelverk som departementet nå må foreta en gjennomgang av. Vi har også sett at det er noen svakheter i de eksisterende ordningene. På enkelte av punktene er arbeidet godt i gang i departementet. Man holder for tiden på med en gjennomgang av universitets- og høyskoleloven og ser i den forbindelse på reglene omkring rett til permisjon fra studier og eksamen på grunn av fødsel og muligheten for å oppta studiene etter endt permisjon. Departementet vil også vurdere regelverket for studiefinansiering i lys av dette. Departementet har planer om å presentere forslag til endringer i universitets- og høyskoleloven for Stortinget i løpet av høsten. Videre peker komiteen på at studenter i permisjon burde ha mulighet til å beholde sine rettigheter til å benytte studentsamskipnadens tjenester, og dette er noe departementet nå vurderer i forbindelse med utarbeidelsen av forskrifter til ny lov om studentsamskipnader, som Stortinget nylig vedtok. Denne loven trer jo i kraft 1. august 2008, og departementet har en målsetting om at forskriftene skal gjelde fra samme tidspunkt. Ved siden av vurderinger knyttet til endringer i disse ulike regelverkene vil jeg gi Stortinget en samlet tilbakemelding på en hensiktsmessig måte.
-0	Først til representanten Klungland. Det er sjelden han klarer å bruke opp tiden når han ikke skal kritisere Fremskrittspartiet. Det hadde vært interessant om han kunne prøve å komme med litt mer substans og et bidrag til debatten, og ikke bare kritisere andre. Det hadde vært interessant også fra Klunglands side. Jeg skal snakke litt om finanskrisens bakgrunn og årsaker. I dag deltok jeg på Throne-Holst-konferansen. Der var ikke mange av mine kolleger til stede. Jeg tror faktisk at man hadde hatt nytte av å være der. Det var altså «Livet etter finanskrisen». Da hadde man fått litt mer påfyll til alle de klassiske argumentene man gjentar herfra. For å forstå hvilke tiltak man skal iverksette må man forstå hvordan finanskrisen oppstod. Da er man faktisk nødt til å lese noe. Man er nødt til å lese noen dokumenter og bøker og sette seg inn i det. Det er bare én i denne salen som har gjort det, og det er representanten Lundteigen. Han forsøker å sette seg inn i det, men han går ikke langt nok tilbake i historien. Han kommer først til investeringsbankene, og så går han videre derfra. Jeg synes det er merkelig å måtte observere mine medkolleger som gjentar skriverier fra VG, Dagbladet og siterer gamle slagord, istedenfor å prøve å finne ut hva dette faktisk skyldes. Jeg ser at statsråden står bak og prøver å gjemme seg og prøver å belære – jo, hun står og ler og smiler akkurat nå også. Det synes jeg statsråden burde holde seg for god til. Finanskrisen oppstod i USA. Premissene for finanskrisen var at spareraten var lav, det var økende gjeld hos privatpersoner, underskudd på statsbudsjettet, underskudd på handelsbalansen – samtidig skulle USA finansiere to kriger – det var kunstig lav rente som skapte mye likviditet i markedet, og man hadde lån bundet til boligen stort sett over hele USA. For å vise litt historikk, skal jeg gå tilbake til 30. september 1999 og sitere noe på engelsk fra en artikkel i The New York Times. Den kunne representanten Holmås finne på nettet eller et annet sted og printe ut. Der heter det: «Fannie Mae Eases Credit To Aid Mortgage Lending…In a move that could help increase home ownership rates among minorities and low-income consumers, the Fannie Mae Corporation is easing the credit requirements on loans that it will purchase from banks and other lenders. The action, which will begin as a pilot program involving 24 banks in 15 markets – including the New York metropolitan region – will encourage those banks to extend home mortgages to individuals whose credit is generally not good enough to qualify for conventional loans. Fannie Mae officials say they hope to make it a nationwide program by next spring.» Og det lyktes de med. «Fannie Mae, the nation's biggest underwriter of home mortgages, has been under increasing pressure from the Clinton Administration to expand mortgage loans among low and moderate income people». Dette er en to siders artikkel, og den anbefaler jeg alle å lese. Det var mye klokt der. Vi hadde altså en situasjon hvor det var et sosialpolitisk mål å kunne gi flere amerikanere muligheten til å ta opp boliglån. Clinton beholdt sin popularitet, til tross for kreativ bruk av sigarer og røyking av marihuana uten å inhalere. Dette skyldes ikke nødvendigvis mangel på reguleringer, men politisk overprøving av USAs 12 000 regulatører bare på føderalt nivå og syv kredittilsyn. Det ble etter hvert gitt lån til mennesker med lav eller ingen egenkapital, som heller ikke hadde noen mulighet til å betjene disse lånene. Den eneste muligheten de hadde for å betjene lånene, var at boligprisen steg, og de kunne refinansiere lånene sine. Og boligprisene steg åtte år på rad med 15 pst. i snitt. Fannie Mae og Freddie Mac kjøpte boligkredittobligasjoner i bøtter og spann, og de solgte videre deler av gjelden til investeringsbanker som J.P. Morgan, Bear Stearns og Lehman Brothers, for et boliglån er nemlig en fremtidig renteinntekt. Disse investeringsbankene pakket om disse lånene til såkalte strukturerte produkter. Innholdet var både gode og dårlige papirer. De ble solgt over hele verden, også til kommuner i Norge. Men ikke nok med det, investeringsbankene forsikret seg mot mislighold av lån, såkalte «Credit Default Swaps» i USAs største forsikringsselskap, AIG. AIG var igjen eksponert mot store europeiske banker, som – og der er det mangel på regulering – gjennom datterselskaper også var stasjonert på Cayman Islands. Alt gikk strålende så lenge boligprisene steg. Stadig flere fikk boliglån, finanstopper fikk store bonuser, børsene steg, politikere ble gjenvalgt og sentralbanksjefen ble genierklært. Men så begynte boligprisene å falle, og boblen sprakk. Dersom vi kan bli enige om de historiske fakta, kan vi også bli enige om de nødvendige strukturelle tiltakene. USA hadde store underskudd og levde over evne. Kina var villig til å finansiere den amerikanske kjøpefesten. Politikerne forsøkte å manipulere markedet gjennom å tvinge boligkredittinstitusjonene Fannie Mae og Freddie Mac til å gi flere mennesker boligkreditt. Det ble akseptert, for da kunne bonus- og børsfesten fortsette. Strukturerte produkter ble introdusert, solgt og forsikret. Tusenvis av institusjonelle kunder over hele verden oppdaget at de hadde kjøpt katta i sekken. Tilliten – og det er akkurat det som er helt sentralt – i finansmarkedet forsvant over natten. NIBOR- og LIBOR-rentene steg voldsomt. Til slutt var det ikke mulig å låne penger over landegrensene overhodet. Når tilliten til markedets finansielle produkter forsvant, spredte krisen seg veldig fort. Så kom alle de helt nødvendige tiltakspakkene over hele verden – og i Norge har vi hatt to bankpakker. Den globale handelen, som også representanten Sanner var inne på, har utviklet seg og ekspandert i et voldsomt tempo, mens de såkalte kjørereglene for internasjonal handel fremdeles er nasjonale. Det er en stor utfordring. De kommer til å være akkurat som tiltakspakkene ofte er: nasjonale og proteksjonistiske pr. definisjon, og så er også det som går på regulert styring av internasjonal handel, vanskelig hva gjelder tilsyn. Vi trenger derfor internasjonale kjøreregler for global handel. Vi trenger å gjøre det vanskeligere å føre risiko over på andre. Man skal stå ansvarlig for den risikoen man tar, og ikke skyve den over på andre. Det er ikke lett å finne og definere hvorledes du skal gjøre det innenfor et regelverk eller en regulering. Å definere en regel fra et regelverk er heller ikke veldig enkelt. Vi trenger åpenhet, vi trenger fri flyt av informasjon, og informasjonen må komme alle aktørene i markedet til gode samtidig. Det vil si at vi trenger korrekte reguleringer, ikke nødvendigvis flere reguleringer. Mitt råd til statsråden i hennes jakt på en rekke populistiske utspill både i mediene og andre steder, er: ikke gjør det som markedet gjør best, ikke hindre tilbud og etterspørsel i markedet. Det er vi nødt til å ha som premiss når vi gjør eventuelle reguleringer. Hvis du hindrer det, hindrer du handel, og du hindrer vekst og velstand, og da får du en form for planøkonomi, selv om du kan definere det annerledes enn planøkonomi.
-0	La meg først si noen få ord om innstillingens forslag nr. 7, om å etablere et valgforskningsprogram. – Det går som en rød tråd gjennom hele innstillingen at Fremskrittspartiet ikke liker politisk styring av forskning. Men etter å ha overveid dette spørsmålet en stund etter at innstilingen var avgitt, har jeg konkludert med at jeg kommer til å anbefale Fremskrittspartiets representanter til likevel å stemme for forslag nr.7. I og med at dette er forskning om hvordan Stortinget er sammensatt, er det lettere å argumentere for at det er greit å gjøre vedtak i Stortinget om det. Jeg synes representanten Holmelid sa noe veldig klokt. Styrket samhandling mellom akademia og næringslivet er helt fundamentalt grunnleggende for å lykkes med å få næringslivet til å forske mer. Jeg har også lyst til å trekke fram noe Fremskrittspartiet har tatt til orde for, nemlig å gjøre det lettere for universiteter og høyskoler å ansette forskere, doktorer, uten så veldig mange publiseringspoeng i toerstillinger. Har man forsket i 25 år på Hydros forskningsanlegg for aluminium, er man blant verdens fremste forskere på framstilling av aluminium, men man er i dag stort sett ikke kvalifisert til å få en toerstilling i norsk akademia. Etter at vi skrev denne merknaden, og etter at innstilingen var avgitt, har jeg hatt den glede å bli informert om at Universitetet i Oslo nå jobber med en strategi som inkluderer dette. Jeg håper at det er en strategi som Kunnskapsdepartementet vil stimulere til, slik at andre kopierer det. Det er ingen tvil om at det å få doktorer med lang erfaring fra næringslivet inn i akademia vil være positivt i så måte. Jeg tror også det er positivt for å styrke samhandlingen mellom akademia og næringslivet at vi nå vil få en strategi for styrking av studentaktiv forskning. Har man blitt eksponert for og deltatt i forskning som student, er det åpenbart mer sannsynlig at man vil fortsette å følge internasjonale forskningsfronter i framtiden, uansett om man jobber i akademia eller i næringslivet. Så det tror jeg i seg selv vil være positivt. Jeg tror ikke det kan være tvil om at studiekvalitet, som det nå også kommer en melding om, er viktig. Har næringslivet tillit til at kvaliteten på utdanningen er høy, vil det også bidra til økt tillit og samarbeid mellom sektorene. Jeg er stygt redd for at jeg må opp på talerstolen en gang til, for nå har jeg nok en gang ikke mer taletid igjen.
-0	For mennesker med kroniske lidelser, som f.eks. revmatikere, hjertesyke og lungesyke, vil behovet være sterkt knyttet opp mot tilgangen til jevnlige rehabiliteringstilbud. Dette kan være behandlingsreiser til utlandet, et opphold på opptreningsinstitusjon, muligheten til ulike typer fysisk trening, varmtvannstrening og ikke minst fysioterapi. En undersøkelse fra LHL og opplysninger fra Norsk Revmatikerforbund viser at gode rehabiliteringsopphold fører til at den enkelte klarer seg i lange perioder i arbeidslivet, for så igjen å ha behov for en ny rehabiliteringsrunde i tillegg til det jevne fysiske vedlikeholdet. Fremskrittspartiet mener det er positivt at man fokuserer på arbeidsrettet rehabilitering som et viktig virkemiddel for at folk skal kunne holde seg i arbeidslivet. Imidlertid er ikke det avklarings- og arbeidstreningstilbudet som finnes i dag, tilstrekkelig. Vi mener det er viktig at det utvikles et bedre tilbud på dette området, slik at den enkelte kan få et best mulig tilpasset tilbud. Fremskrittspartiet mener videre at arbeidsrettet rehabilitering for mange brukere bør inngå som et tiltak i en individuell plan. I meldingen påpekes det at det er uklare ansvarsforhold mellom helsetjenesten og NAV når det gjelder arbeidsrettet rehabilitering. Det er svært viktig at dette forhold blir avklart så raskt som mulig. NAV-kontorene, som har ansvar for brukernes arbeidstilknytning, bør også kunne henvise brukerne til tilbud som gir arbeidsrettet rehabilitering. Det er Fremskrittspartiets oppfatning at det må satses både på offentlige og på private tilbud, og at det ikke er noe mål at NAV selv skal utvikle tjenestene. Kapasiteten ved rehabiliteringssentrene bør også bygges ut. Det bør skje i nært samarbeid med nettverket av de sentrene som i dag driver arbeidsrettet rehabilitering. Fremskrittspartiet har som mål at flest mulig syke skal komme raskest mulig tilbake til arbeidslivet. Vi mener at kjøp av helsetjenester er en effektiv måte å gjøre dette på. I tillegg bør ansvaret for kjøp av helsetjenester overføres fra de regionale helseforetakene til NAV-kontorene. Videre: Økt satsing på arbeidsrettet rehabilitering bør være et viktig satsingsområde for å lykkes med å få flere tilbake i arbeid. I tillegg bør det opprettes en egen post i statsbudsjettet hvor man avsetter midler til dette formålet. Ansvaret for midlene bør legges under NAV. Det er også viktig å få med seg at 50 pst. av sykmeldingene her i landet skyldes revmatisme og muskel- og skjelettplager, og at mange med disse lidelsene havner på uføretrygd. Derfor reagerer Fremskrittspartiet med forundring på Regjeringens tilbakeholdenhet når det gjelder å utarbeide en tiltaksplan for behandling, rehabilitering og opptrening av mennesker med bl.a. muskel- og skjelettlidelser, noe Fremskrittspartiet har foreslått. Vi hørte nettopp et innlegg der man etterlyste ordninger som innebærer umiddelbar reaksjon. Blant annet ble ordningen med «green card» for å få flere handikappede ut i arbeid trukket fram. Behovet for ordninger som får flere ut i arbeid, er stort. Handikappede er en viktig gruppe i den forbindelse. I denne meldingen ligger det ikke inne noen tiltak som er hurtigvirkende. Fremskrittspartiet foreslo i forbindelse med statsbudsjettet at man skulle inngå en avtale med FFO og Norges Handikapforbund for å få flere funksjonshemmede raskt ut i arbeid. Jeg hadde nettopp et møte med Bedriftsforbundet der jeg spurte om de kjente til de ordningene som allerede er etablert. Ingen av de bedriftene som var til stede på det møtet, kjente til ordningene. Det viser behovet for at vi markedsfører slike ordninger på en ordentlig måte. Og hvem kan gjøre det bedre enn nettopp FFO og Handikapforbundet, som vet hvor skoen trykker? Vi har foreslått dette, men Regjeringen var helt uvillig til å komme oss i møte. Så kan jeg ikke unnlate å kommentere til representanten Karin Andersen, som tegnet et bilde av Høyre i replikkordskiftet. Jeg skal ikke legge meg borti Høyres standpunkter når det gjelder dette. Men når Karin Andersen tar seg den frihet, tør jeg ta meg den frihet å spørre Karin Andersen om hvordan hun kan være tilfreds med – som hun tydelig gav inntrykk av – en reform hvor sosialkontorene forblir kommunale. Det er en ordning som SV – og altså Karin Andersen – var helt imot for et par år siden. Som om ikke det er nok, prøvde Karin Andersen å leve på sosialhjelp over en tid. Og hun konkluderte med at det var umulig med de satsene man har i dag. Hvis det er umulig, hvordan kan da SV, og Karin Andersen, legge fram denne reformen og hevde at de er fornøyd med den – uten at satsene er økt? Er hun fornøyd med at det ikke går an å leve av sosialhjelp? I debatten har det fra regjeringspartiene blitt hevdet at sosialtrygden er høy nok. De sier også at de har økt satsene – det var poenget fra Karin Andersen. Satsene er aldeles ikke økt. Regjeringen har anbefalt at man kan øke dem, og at det er opp til hvert enkelt kommunestyre om man vil gjøre det. Selv om dette ikke er noe replikkordskifte, har jeg et spørsmål til Karin Andersen. Det kunne være interessant å få vite hvor mange kameler SV er villig til å svelge for fortsatt å få lov til å være i regjering.
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Det er riktig at det bare er Fremskrittspartiet i denne salen som er imot Kyoto-avtalen. Men det er jo med en viss glede jeg registrerer at det er andre utenfor denne sal som deler vårt syn. Prosessindustriens Landsforening mener at Norge og Europa nå ikke bare kan kjøre videre, i og med at det har oppstått en ny situasjon med hensyn til konkurransevridning. Og det er jo ganske merkelig at Norge og kanskje noen andre land i Europa skal ta på seg forpliktelsene med å løse såkalte klimaproblem. Slik situasjonen er nå, virker den ganske fastlåst med hensyn til USAs beslutning, og det synes jeg er rimelig bra. Statsråden har jo varslet at det skal komme en stortingsmelding om virkemiddel i klimapolitikken. Vil statsråden fremme den meldingen? Og vil statsråden ta industrien med på råd i og med at det har oppstått en ny situasjon?
-1	Det er også representanten Chaudhry usikker på. (Munterhet i salen)
-0	Både jeg og regjeringen tar hverdagen til alle de 80 000 registrerte ledige på alvor hver eneste dag. Det er ingen gladhverdag for dem som opplever å miste jobben sin. Mange står fortsatt og spør seg om de blir de neste som blir oppsagt eller permittert. Dette skyldes at vi er inne i en krevende periode i norsk økonomi. Det skyldes lav petroleumsinvestering, det skyldes at det er innenfor de oljerelaterte næringene aktiviteten har stoppet opp, som gjør at vi har fått en økning i ledigheten på Vestlandet og Sørlandet. Så er det også sånn at ledigheten går ned i ni fylker. Det gjør at vi er i en helt annen situasjon enn det som var tilfellet under finanskrisen, da vi fikk en bred ledighetsnedgang i hele landet og i langt flere yrker og bransjer. Skal vi lykkes med å gi disse menneskene en bedre hverdag, handler det om at vi må lykkes med en politikk der arbeid, aktivitet og omstilling står i sentrum. Derfor mener regjeringen at fremfor på dette tidspunktet, som vi mener er feil, å endre permitteringsreglene er det viktigere å sørge for aktivitet. Det er viktigere at de menneskene som står ledig i dag, kan komme tilbake på verkstedet, komme tilbake på arbeidsplassen sin og få bruke kompetansen sin, få komme i arbeid og tjene 100 pst. lønn istedenfor å gå ledig på 62,4 pst. av lønnen. Man blir ikke noe mindre ledig av å gå lenger permittert. Man skulle tro det var en av oppskriftene, når man hører flere av talerne fra denne talerstolen. Men det er faktisk sånn at man ikke blir noe mindre ledig av å gå lenger permittert. Jeg og regjeringen mener at det viktigste vi kan gjøre, er å skape arbeid og aktivitet. Derfor har vi lagt på plass betydelige midler i statsbudsjettet for neste år, for å ruste opp ferger og sette i gang bygging av nye, ruste opp forskningsfartøy, nytt kystverksfartøy. Det vil gi arbeidsplasser. Det at man nå har en betydelig økning i vedlikehold av veier i forhold til den rød-grønne regjeringen, gjør at flere arbeidere er i gang med å vedlikeholde veier nå enn tidligere. Skal vi lykkes med å få flere i arbeid, er jeg overbevist om at vi må tenke mange tanker samtidig. Vi må tenke på hvordan vi kan få opp aktiviteten. Da vil de stimuliene som har kommet i statsbudsjettet, være viktige, med 4 000 flere tiltaksplasser og det at regjeringen har gjort det mulig at de som har startet utdanning før permittering, kan få lov til å gjøre ferdig utdanningen sin uten at de mister permitteringspengene. Det er viktige grep. Det er ikke å sitte stille og se på og ikke gjøre noen verdens ting. Det at man på rekordtid endret reglene for bedriftsintern opplæring fra 13 til 26 uker, målstyrer det inn imot de bransjene som trenger det, inn imot de regionene som trenger det, er aktiv politikk – ikke å sitte passiv. Men svaret i dette forslaget er at flere skal gå lenger ledig. Jeg mener det er en dårlig oppskrift all den tid det faktisk er ni fylker som har ledighetsnedgang. Det gjelder også å sørge for at vi får mobilitet i arbeidsmarkedet, og at vi også får de ledige til å flytte der de ledige jobbene er. Det er riktig, som representanten Rotevatn også peker på, at verken NHO eller Virke ønsker dette forslaget. Men så vil jeg også si at når man følger ledighetsutviklingen nøye, kontinuerlig, fra dag til dag, har man kun iverksatt tiltak, som regjeringen har gjort, med flere tiltaksplasser, mer vedlikehold osv., bedriftsintern opplæring, gjort endringer for dem som har startet utdanning og er permitterte, som har vært positive. Jeg utelukker ikke at man også må komme med nye endringer fremover, men tiden er ikke inne akkurat nå for å gjennomføre dette forslaget.
-0	Det er i dag mellom 4 000 og 5 000 deltidsmannskaper innenfor brannvesenet i Norge som mangler den lovpålagte opplæringen. Dette gjelder først og fremst grunnutdanningen, men også utrykningsledere på deltid. I tillegg bygges det samtidig opp et stort etterslep av heltidspersonell som ikke får eller har fått den nødvendige lovpålagte opplæringen. Stortinget har vedtatt at alle deltidsmannskaper skal ha nødvendig opplæring innen utgangen av 2012. Dette er det overhodet ikke mulig å gjennomføre, noe Fremskrittspartiet også har poengtert i Stortinget ved flere anledninger, bl.a. under behandlingen av St.meld. nr. 35 for 2008–2009 4. mars 2010 i denne salen. På spørsmål fra meg svarte justisminister Storberget følgende, og jeg siterer fra referatet: «Jeg opplever at brannutdanningen i Norge har mange solide kvaliteter. Jeg har sjøl vært i Tjeldsund og sett på dette, og jeg var sjøl en av de ivrige i 2006 og i 2007 for bl.a. å utvide utdanningstilbudet for deltidsbrannmenn, hvor forskriften ble satt i verk, og hvor det også ble lagt penger på bordet. Men vi må alltid, til enhver tid – særlig nå når vi pålegger brannvesenet ytterligere oppgaver – se på hva slags økonomiske rammeforutsetninger de har. Det skal vi kommer tilbake til i de årlige budsjettbehandlinger.» Det Storberget her sier, er ikke riktig. Storberget sier at man har lagt inn penger, Storberget sier at man skal se på dette i økonomiplanen, men det skjer ikke. Pengene kommer ikke. Hva er status i dag? I dag er status at det er ingen øremerkede midler bevilget til å få opp antall deltidsmannskaper. Man har som nevnt mellom 4 000 og 5 000 personer i det ganske land som ikke har den utdannelsen, men som faktisk skal ha den innen 1. januar 2012. Vi prater altså om at om seks–syv måneder skal vi i utgangspunktet være i boks med utdanningen. Hvis man sier at det gjelder rundt 4 000 personer, vil det si at man må gjennomføre mellom 250 og 300 kurs. Det er ganske mye, over hele landet. Men i utgangspunktet er det faktisk bare penger det står på. Brannvesenet selv er klar. Brannvesenet selv har søkt om å få bidra og gjennomføre de kursene, men har fått avslag fra Norges brannskole fordi de ikke har fått penger fra regjeringen. Vi prater her om et etterslep. Når vi går inn og sjekker med Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap hva det ligger på i pris, koster det ca. 200 000 for hvert kurs, og det er ca. 15 personer på et slikt kurs. Hvis man regner det ut fra de 4 000 som mangler kurset, mangler det altså en bevilgning fra regjeringen på 50–60 mill. kr. Så vi trenger å få på plass 50–60 mill. kr. Da vil vi være i stand til å gjøre det som Stortinget, denne salen, har vedtatt. Og det er liksom derfor vi er i denne salen. Det er for å gjøre vedtak, og når det er vedtatt, formoder jeg også at det blir fulgt opp. La oss også se hva som har skjedd videre. Det som har skjedd, er at når deltidsmannskapene ikke er bevilget penger, har brannskolen prioritert den andre veien. Dette har innen brannvernet gått ut over heltidspersonell, utrykningsstyrker, beredskap, forebyggende og 110, som gjør at brannskolen faktisk bare har klart å utdanne i underkant av 50 pst. av dem som egentlig skulle utdannes, fordi de har kortet ned på kursene til heltidsmannskapene. Det gjør igjen at man har fått et etterslep, og det koster også penger å få det etterslepet redusert. Det etterslepet vil være i størrelsesordenen 80 mill. kr, som må bevilges over et par år for å få dette opp å gå – slik at vi tar tilbake den delen av det også. Så har det litt konsekvenser det vi gjør, bl.a. at man ikke har nok tilsynspersonell, som man kunne lese av Vårt Land fredag 20. mai. Jeg vil sitere hva avdelingsleder i DSB Hans Kristian Madsen uttalte: «Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) mener det ofte er for lav bemanning i brannvesenets ledelse og i forebyggende avdeling. Det fører blant annet til et mangelfullt tilsyn med steder der brann kan medføre tap av mange liv eller forårsake store skader på helse, miljø eller materiell.» Det står også: «Ifølge DSB er det særlig i mindre brannvesen det mangler personell.» Når vi prater om mindre brannvesen som mangler personell, er vi bl.a. inne på deltidsmannskaper, for de mest sårbare er de mannskapene som er i små kommuner. Av de store kommunene – som ellers, når det gjelder heltidsutdannelsen, ikke får det – er det tre kommuner som har tatt skjeen i en annen hånd fordi regjeringen ikke klarer å levere det den skal. Det er Trondheim, Oslo og Bergen. De har altså brukt kommunale skattepenger, penger som egentlig skulle kommet fra staten. Det går da selvfølgelig ut over andre ting, som skole, helse og annet som man har ansvar for i kommunene, på grunn av at regjeringen her totalt har sviktet sine lovnader. Det er også slik at trange økonomiske rammer som rammer brannskolene, gjør at man ikke klarer å få dette opp å gå. Det er også et annet etterslep som er litt viktig å ta opp. Fremskrittspartiet har i merknader til meldingen vi behandlet sist, sagt litt om problematikken rundt øvingslokalitetene og lagt inn penger til det. Da tok jeg i debatten også opp med Storberget hvordan stoda er der oppe. Nå er massen så utslitt at ting har vært stengt i enkelte perioder, og man risikerer at de blir stengt – det er det ene. Det andre er at Norges brannskole nok er den dårligste brannskolen når det gjelder treningsmuligheter i hele Europa – i hvert fall etter det vi har klart å sjekke ut ved å prate med fagmiljøene. Ved Norges brannskole har man altså ikke anledning til å øve i sammenraste bygninger. Alle husker tragedien i Ålesund. Det er klart at når det skjer en sånn ulykke, må også mannskapene ha hatt en mulighet til å øve på det på forhånd. Man har ikke mulighet til å øve på slukking i og evakuering fra høyhus, altså i høyder over to–tre etasjer. Og vi vet at i byer og overalt er det høyhus og annet om å gjøre. Disse mannskapene er faktisk ute i krig hver dag. Hver dag er norske brannfolk ute i krig. Det er litt paradoksalt: Kjører vi tre mil sør for Tjeldsund, kommer vi dit hvor Forsvarets spesialstyrke har sin øvingsavdeling. Man har brukt et sted mellom 3 til 4 mrd. kr for å bygge opp denne, slik at de soldatene vi sender til utenlandstjeneste, skal være godt rustet til den jobben de skal gjøre. Og det er helt rett, det er en kjempebra investering, og det har Fremskrittspartiet støttet. Men vi må også se på de lokale heltene som vi har i Norge i dag, som er brannfolkene i hver kommune i det ganske land. Vi har over 400 kommuner, og vi har brannkorps i alle kommuner. Så her må man ha vilje til å være med på å dra lasset – og gjøre det. Etter min oppfatning har faktisk statsråd Storberget ikke bare sviktet Brann-Norge, men også hele det norske folk. Litt av problematikken som man må ta innover seg, er at man lager en utdannelse som mange ikke får tatt, og så kommer staten i neste omgang. Hvis en liten kommune ikke får utdannet sine folk, kommer direktoratet – DSB – på besøk og ber om at man legger fram dokumentasjon: Har dere – ifølge brannloven – kvalifiserte brannmannskaper? Nei, det har vi ikke. Da har kommunen kanskje ikke brannmannskap med denne utdannelsen på grunn av at staten ikke har lagt til rette for det. Da – i verste fall – blir man bøtelagt for at man ikke har fulgt loven. Så her er staten inne, og det er statens skyld at man ikke har kvalifisert mannskap, fordi den ikke klarer å levere den utdannelsen man skal ha. I neste omgang risikerer man at man henter penger fra kommunene – i sanksjoner – fordi man har den muligheten for å få dem til å gjøre det som skal gjøres for å opprettholde det som står i loven. Så her har man kommet inn i en gal spiral. Jeg mener dette er viktig. Hvis jeg kan få lov til å gjette hva Storberget kommer til å svare meg nå, kommer han til å si: Nei, vi kan nok dessverre ikke få dette på plass til 2012 – som også Fremskrittspartiet har sagt – vi må antagelig skyve det ut i tid. Jeg skal vedde en god lønn på at han kommer til å si det, for det er den eneste måten han kan komme unna med dette på. Da vil jeg i alle fall anmode Storberget om, hvis man må skyve det ut i tid – og det forstår alle sammen, når man ikke har startet på dette – at han gjør som Fremskrittspartiet: setter seg inn i dette og bevilger penger for å få det opp og gå. I revidert budsjett fra Fremskrittspartiet legger vi inn en god sum for å sette dette i gang, så vi kan starte utdanningen. Så Fremskrittspartiet, vil jeg påstå, er det eneste partiet i dette storting som tar ansvar.
-0	Kontrollkomiteen av i dag og den kontrollkomite som var i forrige stortingsperiode, er to ganske så ulike kontrollkomiteer, ikke minst i ledelsessammenheng. Det bærer på mange måter debatten og utviklingen nå preg av. Det kan alltid være interessant å kose seg litt over andres villfarelser – det gjøres da ofte av andre på Fremskrittspartiets bekostning. Jeg har lyst til å vise til Haugesunds Avis av 12. juni 1999, en artikkel skrevet av Ragnar Larsen. Jeg bare siterer overskriften: «Høyre mistet hodet og skjøt seg i foten» – en interessant og vanskelig idrett! Det som er interessant å registrere, er at saksordføreren åpenbart både har funnet igjen hodet og beveger seg på en rimelig trygg fot. Når det er sagt, er det viktig å se en del av utviklingen i lys av det som skjedde i en opphetet tid, henimot det jeg får kalle en mer ettertankens tid, hvor Stortingets vedtak skal settes ut i livet og praktiseres. Når det nå har blitt en konflikt mellom EOS-utvalget og Forsvarets etterretningstjeneste, er det åpenbart fordi EOS-utvalget, til tross for de begrensninger som gjelder i deres regelverk, demonstrativt har banket på dører som de burde forstå skulle forbli lukkede, dører til meget små rom. Men det har EOS-utvalget funnet å ville gjøre, og da er det også nødvendig at man bringer klarhet i hvorledes dette skal forstås. Slik sett har denne debatten vært nyttig. Det som blir problematisk, er å tolke Kristelig Folkepartis håndtering av dette, for det er åpenbart at her henger det noe igjen fra det jeg får kalle de gamle regimers tid. Når EOS-utvalget åpenbart velger å kjøre på rødt lys – for det har EOS-utvalget gjort – uten adgang til å bruke sirener, må det nødvendigvis bli trafikkaos. Så kan vi kanskje takke EOS-utvalget for at det åpenbart har villet kjøre på denne veien til tross for alle advarsler, for på den måten å få i gang en avklaring. På den annen side føler jeg dessverre ikke den fornødne tillit til hva som var motivasjonen for dette, når det så åpenbart var lagt ned klare føringer i utvalgets egne regelverk. I mellomtiden har altså forsvarskomiteen, som jeg tidligere refererte til, og Stortinget gjennom Innst. O. nr. 19 for 1997-98 slått klart fast hvilke begrensninger som bør gjelde. Det er en lov som er kommet i en tid hvor ting hadde roet seg noe mer ned. Jeg håper at det som står på side 7 i dagens innstilling når det gjelder enigheten om de tre nevnte forsvarsministres forståelse med hensyn til EOS-utvalgets innsyn, betyr at man kvitterer ut at det er lov og anledning til å sette ned en bom, og at det er en klar melding til EOS-utvalget om å stoppe i tide.
-0	I budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre svikter man trossamfunnene. Tilskuddsordningene til privateide skole- og kirkebygg kuttes med over 50 pst. I fjor ble det bevilget 15 mill. kr til dette formålet. Denne bevilgningen har Fremskrittspartiet foreslått at man skal opprettholde. Arbeiderpartiet og sentrum foreslår imidlertid å redusere bevilgningen ned til 7 mill. kr, til tross for at behovet på dette området er betydelig. Kristelig Folkeparti har tidligere vært en varm forsvarer av denne posten i statsbudsjettet. Mitt spørsmål er: Hva er det som har skjedd som har endret dette ståstedet? Er ikke trossamfunn, kirkebygg og private skoler lenger så viktig for Kristelig Folkeparti? Og hva er i så fall grunnen til dette? En litt annen sak: lese- og skrivevansker. I min replikkordveksling med komitelederen fikk jeg inntrykk av at Arbeiderpartiet ønsket å legge skylden på sentrum for de kutt som er på forskning på kap. 258 post 21, på 5 mill. kr innenfor dette området. Det var så vidt jeg forstod, en følge av avtaleforhandlingene med sentrum. Dersom man ønsker å ta problemet med lese- og skrivevansker alvorlig, kan jeg ikke forstå logikken i et slikt kutt. Jeg vil anta at representanten Lyngstad kan forklare meg denne logikken dersom det er slik at det er sentrum og ikke Arbeiderpartiet som er skyld i dette kuttet.
-1	Statsministeren startet sin redegjørelse i dag med å snakke om Morten Skogmus og Klatremus. Og der tror jeg faktisk han tok noe av den norske folkesjelens dilemma på kornet. Men det som slo meg, var at uansett hva statsministeren snakker om, så er det museskritt. Det blir litt her og litt der og litt mer på alle områder av det vi har hørt så mange ganger før fra statsministerens side. Og det som forundrer meg mest med denne regjeringen, er at man ikke klarer å mobilisere folk for en visjon, for noen store, visjonære mål om hvor vi skal være om fire år, hvorfor folk ikke mobiliseres for at vi skal ha verdens beste skole. Statsministeren og jeg tilhører den generasjon i Norge som har hatt større muligheter enn noen generasjon før oss. Vi bor i verdens aller rikeste land, og det statsministeren presenterer, er noen museskritt – litt her og litt der.
-0	Det er et faktum at det er legemangel i dette landet. Spesielt rammer dette sykehusene i distriktene. Det er i tillegg stor mangel på leger ved kommunehelsetjenesten. Sykehusene og kommunehelsetjenesten bruker store summer i året for å leie inn leger gjennom vikarbyråer. For Nordland Sentralsykehus sin del leies det inn vikarleger for ca. 25 mill. kr pr. år, samtidig som sykehuset går med store underskudd. Det fremstår derfor som et paradoks at et sykehus som NSS ikke griper sjansen når de kan sikre seg leger i fremtiden på ordinære lønnsvilkår ved å betale 3 000 kr i måneden i seks måneder. Dette vil etter mitt syn være en billig måte å få ned utgiftene til vikarleger på, og dermed være med på å sikre en stabil og langvarig legedekning.
-0	Jeg har et spørsmål til finansministeren. Det gjelder skatt, men ikke statsbudsjettet for neste år, for der er det jo ingen skattelettelser å spore likevel! Derimot har Regjeringen i Sem-erklæringen kommet med ganske store og omfattende løfter når det gjelder skatte- og avgiftssiden. I tillegg er det nevnt at Skauge-utvalget skal se nærmere på hvordan man kan gjøre endringer i skattesystemet. Vi har også sett finansministeren komme med uttalelser i det siste, som tyder på at Regjeringen har planer om omfattende skatte- og avgiftsreduksjoner i neste års budsjett. Mitt spørsmål til finansministeren blir følgende: Er det tilfeldigvis fordi det er valg neste år at det er rom for betydelige skattelettelser i neste års budsjett og ikke i årets budsjett? Eller er det noe i utsiktene for norsk økonomi som Stortinget ikke er kjent med? Det er jo helt åpenbart vanskelig for Regjeringen å finne rom nå. Hvorfor skulle det være så mye lettere å finne dette rommet neste år?
-0	Jeg takker statsråden for svaret. Engerdal kommune er en forholdsvis liten kommune på drøye 2 000 km2 og med ca. 1 500 innbyggere. Av disse 1 500 innbyggerne er det ca. 250 personer som har bruksrettigheter til områder som er eller blir vernet nå. I dette tilfellet er det stort sett statsskoger i Engerdal kommune. Til sammen blir dette ca. 600 km2. Allerede er det vernede områder i Engerdal kommune som er større enn Oslo kommune, bare for å si litt om størrelsen når man nå foreslår å verne ytterligere ca. 130 km2. Det vil si at i disse områdene blir det vanskelig med skogsdrift, det er vanskelig å drive vedhogst, det blir i deler av området forbudt å ri på hest og å sykle, forbudt med motorisert ferdsel, eventuelle veier og grøfter skal fjernes, og naturen skal bringes tilbake. Det er da jeg har litt vanskeligheter med å skjønne statsråden når han sier at vernet gir næringsmessige muligheter. Hva med det næringslivet som allerede er i dag, som blir borte, bl.a. turisme og skogbruk?
-1	Først vil jeg gjøre oppmerksom på at det er flere grunner for denne interpellasjonen, nemlig at det er Den internasjonale dagen mot vold mot kvinner den 25. november, på tirsdag, at det skal være en veldig interessant konferanse om voldsofre fra søndag til tirsdag i regi av Landsforeningen for Voldsofre, og at handlingsplanen «Vold mot kvinner» er inne i en sluttfase. Det er ikke bare vold mot kvinner denne interpellasjonen handler om, men voldsofre og utsatte for seksuelle overgrep generelt. Ingen ville noen gang finne på å starte et prosjekt eller nedsette et utvalg for å vurdere om et menneske skulle få hjelp til å fikse et brukket bein eller en defekt lunge. Ofre for vold og seksuelle overgrep må derimot finne seg i at tiltak som kunne hjelpe dem, ikke fins på deres hjemsted, at tiltaket er midlertidig, et prosjekt, eller i verste fall nedleggingstruet. De må ofte sjøl finne ut hvilke rettigheter de har, og de opplever attpåtil at de må kjempe for å få dem. Vi vet etter hvert en god del om det å være et offer – eller en utsatt – for vold og/eller seksuelle overgrep. Vi vet at skadene, de posttraumatiske lidelsene svært mange får, likner dem soldater får etter å ha vært i krig. Vi vet at skadene ofte går i arv. Det er påfallende hvor mange døtre i voldshjem som selv ender opp som ofre for vold, og hvor mange sønner som sjøl bruker vold senere i livet som en måte å løse konflikter på. Mønstrene gjentas, fordi de er kjente. På samme måte er det ganske mange overgripere, voldsutøvere og drapsmenn og -kvinner som sjøl har vært ofre for overgrep av ulike slag. Å bryte denne onde sirkelen burde være en prioritert oppgave, øverst på alle offentlige instansers agenda, men er det ikke – foreløpig. Resultatet ser vi i psykiatrien, i fengslene og i statistikkene over sjølmord. Ifølge stiftelsen Alternativ til Vold, har så mange som 100 000 menn i Norge et voldsproblem. Mange lar avmakt, frustrasjon og kontrollbehov ramme partner eller tidligere partner. Hvor mange barn som utsettes for dette, vites ikke, men det er sannelig ikke få. Det sies at barn som er vitne til familievold, blir enda mer skadet enn den som utsettes direkte. På toppen av dette kommer barn som sjøl er direkte utsatt for fysisk og psykisk vold eller seksuelle overgrep, det er mange titusen. Med andre ord: Dette er et samfunnsproblem av enorme dimensjoner, og burde behandles som det, også i budsjettsammenheng. Jeg registrerer at så ikke skjer. Når det kommer til hælinga, er det sørgelig lite som blir dette feltet til del. De konkrete bevisene på at handling følger ord, uteblir i stor grad. Tiltak som kunne betydd en masse, må nøye seg med smuler eller henvises til prosjektstatus, gjerne i årevis. For å gi et lite utsnitt av virkeligheten kan jeg ta et eksempel fra mitt eget knøttlille fylke: Det anslås at ca. 450 kvinner utsettes for voldtekt i Vestfold årlig. Til tross for dette har vi måttet kjempe for å få et voldtektsmottak i fylket. Det er ennå ikke på plass! Antall anmeldelser på familievold var pr. 31. juli i år 91 i tallet. 45 kvinner i Vestfold går med voldsalarm på seg, og 84 menn har besøksforbud. På en tilfeldig uke i 2003 – altså i år – ble det talt opp 41 saker ved familievern- og rådgivningskontorene i Vestfold, der vold ble meldt inn som et vesentlig problem. Den siste samlede statistikken fra familievernkontorene i Vestfold viser 142 saker der vold ble registrert, en dobling fra forrige registrering i 1999. Det er all grunn til å tro at antall saker har økt vesentlig, og veldig mange oppdages aldri. Jeg er veldig glad for at politiet mange steder, bl.a. i mitt hjemfylke Vestfold, begynner å ta problemet på alvor. Justisministeren skal ha ros for at han tok initiativet til å opprette familevoldskoordinatorer. Men dette er ikke nok! Vold og overgrep må bli en naturlig del av alle offentlige instansers arbeid, og det må bli like vanlig at helseministeren, utdanningsministeren og kommunalministeren snakker om dette som at barne- og familieministeren og justisministeren gjør det, fordi resultatet av volden er synlig overalt i samfunnet, og fordi den bare kan bekjempes ved hjelp av felles innsats, gjennom et tett og varig samarbeid mellom offentlige, private og frivillige aktører. I den forbindelse kan jeg nevne at Vestfold er prosjektfylke for å få til samarbeid innen det offentlige og for å heve bevisstheten omkring problemet. Dette er spennende og fryktelig viktig, men det er bare en start på et samarbeid som vi må få til å fungere permanent, på alle plan, uavhengig av eventuelle handlingsplaner fra de til enhver tid sittende regjeringer. I tillegg må servicetilbudet til voldsofre og pårørende i Norge bygges ut og utvikles, fordi det ikke burde være slik at mennesker i livskriser sjøl må finne fram i et mylder av ofte uklare regelverk og ansvarsforhold. Etter mitt syn må vi fokusere på minst fire forhold nå: For det første: Langsiktig satsing på de tiltakene som fins for utsatte allerede i dag, som krisesentrene, incestsentrene og Alternativ til Vold. For det andre: Kunnskapsoppbygging og felles møteplasser og ansvarliggjøring av det offentlige hjelpetilbudet. Det skal ikke være slik at ofre for vold og overgrep ikke får hjelp fordi det ikke fins kompetanse, ressurser eller forståelse for deres behov, eller fordi tiltaket er et midlertidig prosjekt eller rett og slett fraværende. For det tredje: Tiltak av typen Victim Support Services, som de har i Glasgow, som har som oppgave å følge opp voldsofre, trengs sårt i Norge. Noe av det som opprører meg mest, er når mennesker som har vært utsatt for grove overtramp, forteller om hvordan de har måttet kjempe på alle plan i måneder og år for å få vite hvilke rettigheter de har, og hvordan de skal få dem innfridd, mens dette ikke burde være deres ansvar i det hele tatt. For det fjerde: En skikkelig opprusting av rettsapparatet, slik at ofre og pårørende får skikkelig informasjon, veiledning og hjelp. Jeg skammer meg når jeg tenker på hvor mange det er som blir behandlet dårlig i dagens rettsapparat. Jeg er glad for at statsråden har signalisert at han vil ta tak i dette, og SV skal gi drahjelp i framtiden på dette området. La disse fire utfordringene være et oppspark til den debatten vi skal ha nå.
-1	Idet sommerkveldens lys slipper inn igjen i stortingssalen, får vi glede oss over at EU-domstolen i denne saken bringer lys til debatten om personvern, som en grunnleggende rettighet for mennesker. Når EU-domstolen har erklært at datalagringsdirektivet er «et meget omfattende og særlig alvorlig inngrep i den grunnleggende rett til respekt for privatlivet og til beskyttelse av personopplysninger, uten at dette begrepet er begrenset til det mest nødvendige», er det grunn til å lytte. At datalagringsdirektivet nå stoppes i Norge, er en stor seier for personvernet og folks frihet. Dette bør også ha konsekvenser for det norske regelverket for datalagring. Når regjeringen nå sier at vi skal lage et nytt regelverk for datalagring, må de ta med seg lærdommene i de premissene og vurderingene som EU-domstolen har gjort. Jeg er bekymret over at norske borgere blir utsatt for stadig mer overvåkning. Dette påvirker hvordan vi lever livene våre. Det å vite at noen ser det en gjør, påvirker hvordan en handler. Overvåkning utfordrer grunnsteinen i demokratiet vårt: ytringsfriheten og tilliten mellom folk. Med massiv lagring av data om oss alle snus et viktig rettsprinsipp. Utgangspunktet er ikke lenger at vi er uskyldige til det motsatte er bevist, vi er i stedet alle under mistanke. Det er også stor sjanse for at denne typen data kan misbrukes og havne i gale hender. Derfor er det så viktig for meg og for SV at vi hele tiden passer på, så vi ikke stadig åpner for mer og mer overvåkning uten at det er strengt nødvendig. I kampen mot terror risikerer vi å svekke de verdiene vi sier vi kjemper for å bevare. Viljen til å bytte frihet mot sikkerhet har blitt skremmende stor, både i europeiske land og i USA. Terrorlover som svekker viktige rettsstatsprinsipper, uakseptabel behandling av krigsfanger og utbredt overvåkning er ulike deler av det samme bildet. Om det faktisk gjør oss tryggere, er et åpent spørsmål når vi ser utviklingen i Midtøsten eksempelvis. Datalagringsdirektivet er et eksempel på et direktiv som åpner for å gå altfor langt i å ofre enkeltmenneskers frihet for en følelse av trygghet. Etter hvert kom det også fram at datalagringsdirektivet var et dårlig virkemiddel for å hindre kriminalitet. Det har vært ganske skremmende å se hvor mye av folks frihet noen politikere har vært villige til å ofre for å kunne innføre et lite effektivt tiltak mot kriminalitet fra EU. Vi kan ikke ha et regelverk som ikke tar folks rett til frihet og privatliv på alvor. Jeg oppfordrer derfor regjeringen til å se nøye på dommen fra EU-domstolen og lytte til de sterke argumentene mot direktivet når de nå skal se på det norske regelverket for datalagring på nytt – for vi må ta folks frihet på alvor. Vi kan ikke la frykten ødelegge noe av det fineste vi har, nemlig tilliten til folk og mellom folk, troen på ytringsfriheten og prinsippet om at alle er uskyldige til det motsatte er bevist.
-1	Jeg mener at det er en endring fra det opprinnelige forslaget regjeringspartiene la fram, til en moderert utgave etter forhandlingene med regjeringens støttepartier. Jeg synes det er gledelig at man har kommet noen vei både i å erkjenne at dette vil koste i kommunene og også i å være tydeligere på at man skal ha anledning til i større grad å bruke skjønn enn det det opprinnelige forslaget formulerte. Jeg vil også si at i de kommunene der man har innført noen form for plikt i forhold til å motta sosialhjelp, har det en lokal forankring der man har sett hvilke ressurser og virkemidler en har å spille på lokalt – hva har de å tilby de menneskene det gjelder? Det synes jeg er utelukkende positivt, og flere kommuner bør selvfølgelig oppfordres til det. Noe helt annet er det å lage et system der folk må sette faglighet til side til fordel for å tilfredsstille firkantede systemer.
-0	Som sjukepleiar hadde eg ikkje trudd at eg i 2009 skulle stå her på Stortinget sin talarstol og snakka om likelønn. I 20 år har dette temaet vore prøvd. Det einaste ein har oppnådd, er å stå på staden kvil – dessverre. I Soria Moria II ser vi igjen at likelønn har fått sin omtale, men dessverre utan noko som helst av størrelse på beløp. Det einaste ein seier, er at dette får partane ta seg av, anten ein er i LO eller i Unio. Så skal ein altså begynna å bruka krefter i dei ulike forbunda på korleis ein skal gjera det, og kor mykje kvar gruppe skal ha. Har vi ikkje nok bevis for at partane ikkje klarer dette? Det har vore prøvd ut i tiår, ja det er nærmast blitt ein tradisjon ikkje å klara det. Og dessutan: Har ein ikkje snakka nok og fråskrive seg ansvar lenge nok når det gjeld desse gruppene, som gjer ein så flott innsats i Helse-Noreg, ein innsats som òg skal visast i inntekt, ikkje berre i rosande ord? Framstegspartiet ønskjer handlekraft. Vi har prøvd tidlegare. Eg viser til forslag frå representanten Siv Jensen i mai dette året, som dessverre blei nedstemt. Det er leitt at vi framleis ikkje har klart å få noko på plass. Det er ikkje rart at ein som arbeider i pleie- og omsorgsyrket, mistar trua både på politikarar og på systema. Og ikkje bli forundra over at mange vel bort yrket sitt i nærmaste framtid for å få betre utteljing i andre jobbar. Då kan ein heller ikkje klaga over at ein ikkje har nok hender i omsorgssektoren i åra som kjem – takk vera ansvarsfråskriving og lita handlekraft frå Regjeringa si side. Er det noko Noreg treng i åra framover, er det nettopp desse tilsette i denne sektoren. Då har ein ikkje all verda med tid til å gå runde etter runde på dette viktige området. Rekrutteringsverktøy må faktisk innehalda noko, og eitt av dei viktigaste stikkorda her er faktisk lønn. Kvifor er det så vanskeleg for dei som arbeider med sjuke menneske, å oppnå lønnsendringar frå Regjeringa? Vi opplevde det i 2000 og i 2001 for lærarane, og seinast no i 2009 for politiet. Men dette gjeld mange kvinner, som frå alle hald, verbalt sett, blir sagt å gjere ein stor innsats, og dei fortener ikkje å bli behandla slik. Det er leitt at ein framleis ikkje vil setja likelønn meir på dagsordenen enn ved nokre ord i Soria Moria II, og at ein gir andre oppgåva å løysa noko der økonomi i det heile ikkje er nemnt. Eg ser jo sjølvsagt at ingen fagforeiningar då kan klaga i ettertid, når ein sjølv skal sitja med ansvaret for fordelinga av lønnsmidlane, om dei kjem då, til hovudoppgjeret i 2010 … (presidenten klubbar).
-0	Til det siste først: Det er positivt galt. De som har fulgt med på Bergensprogrammets utvikling, vet at Fremskrittspartiet fra dag én har satset på buss som kollektivløsning. Vi har understreket gang på gang, og vi gjør det igjen, og vi gjør det i vårt forslag, som jeg skal komme tilbake til – 10 minutter er ikke nok: Den kollektivløsningen som er best for Bergen, og som gir et kollektivløft for hele Bergen, en fleksibel og økonomisk forsvarlig kollektivløsning for alle innbyggere i Bergen, er en bussbasert løsning. Når det gjelder det å tre ting nedover hodet på folk, er det altså slik at det er én part som mangler i dette folkevalgte spillet, og det er innbyggerne, og innbyggernes anledning til direkte, gjennom å bli spurt om konkrete saker, å få lov til å gi uttrykk for hva de konkret mener. Innbyggerne i Bergen har vært ganske tydelige på at de ønsker folkeavstemning. Da transportkomiteen var på besøk i Bergen for ikke lenge siden, var det samlet inn 20 000 underskrifter med krav om folkeavstemning.
-1	Jeg er jo helt enig med representanten Tord Lien: Alt det der er gode tiltak, alt det der er gode forslag. Alt det der er forskningsstimulerende tiltak som regjeringen går inn for. Så kan man kanskje være litt uenig i styrkeforholdet. Men det er jo ingen ting i denne stortingsinnstillingen som skulle tilsi at Fremskrittspartiet og Høyre kan si at innen 2030 er vi garantert oppe i 3 pst., eller som gjør at Kristelig Folkeparti og Venstre kan si at innen 2020 er vi garantert oppe i 3 pst. Så det er ingen troverdighet i den tidfestingen som representanten Tord Lien eller andre i opposisjonen prøver å legge an til. Vi er helt avhengig av følgende: Det er at alle sektorer i samfunnet prioriterer kunnskapsutvikling og forskning. Det må ligge i luften, det må være i alt vi puster og ser. Og det må i seg selv være en drivkraft til at norsk næringsliv også ser at det er i deres egen interesse å satse på forskning og kunnskapsutvikling.
-0	Det er behov for å oppklare en del åpenbare misforståelser, som spesielt representanten Klungland ynder å framstille. For eksempel kunne det vært interessant å følge opp debatten om hva Klungland selv sa da han forstod at det ville bli krav om CO2-rensing på gasskraftverk. Da sa han: Prisene vil gå i taket, industrien vil flytte ut. Det er den politikken Regjeringen nå fører. Den skal ha krav om CO2-rensing på gasskraftverk. Når det gjelder kraftmarkedet, er jeg helt enig med Lundteigen. Selvsagt må en ha et marked som fungerer både på etterspørsels- og på tilbudssiden. Problemet er at en har ikke hatt det i det siste. En har ikke hatt det på 15 år. Når det gjelder tillatelse til å øke kraftproduksjonen, har det blitt strupt av politikerne, så man har et fritt marked på etterspørselssiden, men ikke på tilbudssiden. Dermed får en også en kunstig prissetting, som gjør at prisene blir mye høyere enn det en ellers ville hatt. Da viser jeg igjen til representanten Klungland, som selv har stemt imot full utbygging av Sauda, men halvert det, og stemt imot en masse vannkraftprosjekter. Det er blitt avslått minst 5 TWh på vannkraftprosjekt på Stortinget bare de siste ti årene. I tillegg har vi så urimelige krav for gasskraftverk at det blir ikke bygd. Det nytter ikke å vise til at en skal bidra til CO2-rensing når alle sier at hvis ikke staten tar 100 pst. av den kostnaden, er det ikke aktuelt å bygge noe som helst. Da blir det en feilslått politikk fra Regjeringens side. Da er det på kort sikt kun elavgiften som kan gjøre noe direkte med strømregningen til folk. Da er det helt legitimt å foreslå å redusere den, i alle fall når priselastisiteten er så lav på det produktet at det ikke vil ha særlig utslag på forbruksetterspørselen, og dermed heller ikke ha noe særlig utslag på priskurven. Jeg har ennå ikke hørt en eneste fra regjeringspartiene argumentere med at det jeg sier om priselastisitet, er feil. Hvis dere gjør det, skal jeg være med og gå inn i en debatt om det er riktig å redusere elavgiften. Men så lenge dere ikke kan påvise noe annet, får dere slutte med den synsingen, fordi det er irrelevant i debatten. Kom med tall og diskuter tall, og ikke kom med synsing. Når det gjelder økt kraftproduksjon, skal jeg være med og stemme for stort sett alt dere foreslår, men da må dere i alle fall komme med forslag til Stortinget. Det har heller ikke kommet ennå – åtte måneder etter at dere kom til makten.
-0	Det står nærmere 5 000 rusmisbrukere i kø. Ventelister og ventetider ved sykehusene øker. I tillegg har vi en enorm ledig kapasitet ved de private. Som om ikke det er nok, velger altså regjeringen å redusere viktige helsetilbud landet over i forbindelse med fjerning av funksjoner og kapasitet ved lokalsykehus. I disse dager blir statsministeren møtt med en kampanje fra innbyggere i Kristiansund og på Nordmøre, der han blir konfrontert med tidligere løftebrudd. Kan statsministeren prøve å forklare meg og innbyggerne i Norge hvordan han skal få redusert ventetidene og ventelistene all den tid han nekter å bruke privat kapasitet, og i tillegg raserer lokalsykehus i Møre og Romsdal og i resten av landet?
-1	Det er eit viktig tema Regjeringa her har sett på dagsordenen. Frå min eigen skulekvardag hugsar eg altfor godt nokre av dei som stod igjen, som fekk raude strekar i boka same kva dei gjorde, som fekk ein ufortent dårleg start på livet i ein skule som ikkje var tilpassa dei utanfor A4-mønsteret. Dessverre er temaet like aktuelt i dag. Eg trur og håpar at oppfølging av meldinga vil føre til at fleire barn og unge faktisk får ein betre start og eit betre liv. Eg vil fokusere på eit par tema som ikkje er av dei mest sentrale i meldinga, men som eg likevel meiner er viktige å ha med seg. I punktet om læringsmiljø står det at alle elevar har rett til eit godt fysisk miljø som fremjar helse, trivsel og læring. Me veit at tilstanden på mange skulebygg rundt om i landet er dårleg. Seinast denne månaden har skular i Ålesundsområdet stått i fare for å bli stengde på grunn av helsefare. Me veit òg at mange kommunar, trass i den gledelege satsinga på kommuneøkonomien frå den nye regjeringa, slit med å ta igjen vedlikehaldsetterslepet som har hopa seg opp etter mange år med sveltefôring. Derfor er eg glad for at Regjeringa i 2007 fasar inn dei siste to milliardane av den statlege låneramma til renovering av skulebygg. Eg er endå meir glad for at ein i Soria Moria-erklæringa lovar at ordninga skal vidareførast og forsterkast. Dette er heilt nødvendig! Det andre temaet eg vil nemne, har med språk å gjere. I meldinga står det: «Språk gir mulighet til å kommunisere og bidrar til identitetsdannelse og tilhørighet i et fellesskap.» Eg vil minne om at me har mange ungar med mange ulike språk her i landet. Meldinga fokuserer fint på dei minoritetsspråklege ungane og deira særskilde behov. Eg vil i tillegg minne om dei to offisielle skriftspråka som me har her i landet. Det å ha tilgang til lærebøker og anna undervisningsmateriell på si eiga målform bør vere sjølvsagt, òg for nynorskelevane. I tillegg nemner meldinga i kapittelet om mangfaldige læringsarenaer Den kulturelle skulesekken som ei viktig kulturpolitisk satsing. Språket er ein viktig del av kulturen. Styrking av språkleg og kulturell identitet er viktige mål. Derfor bør språkpolitiske føringar vere med når skulesekken no skal vidareutviklast. Det bør etter mitt syn setjast av midlar til pilotprosjekt for utvikling av kunst- og kulturtilbod som er retta spesielt mot nynorskspråklege elevar. Sjølvkjensle er viktig for at ein ikkje skal stå igjen, og det å vere trygg på og stolt av sitt eige språk er ein av faktorane som kan sikre dette. Ved Høgskulen i Volda er det no i gang planar om eit senter for kulturproduksjon og kulturformidling. Det kan bli ein nyttig arena for dette arbeidet.
-0	Først av alt vil jeg gi honnør til regjeringen og regjeringens budsjettforslag. Det viste at regjeringen var seg oppgaven moden, og at de kunne legge fram et budsjett der man faktisk også kunne si at vi har store utfordringer – vi har utfordringer som vi er nødt til å løse både på kortere og på lengre sikt. Vi må også ta regningen for det som nå skjer knyttet til migrasjonen – og det som skjer i Europa – som følge av konflikten i Syria og Irak. Videre vet vi at når det gjelder både bistand og utvikling, er det handels- og næringsutvikling som bidrar mest til å få personer ut av fattigdom, og som gjør at land kan utvikle seg videre slik at man permanent kommer ut av fattigdommen. Derfor er det viktig i det arbeidet som regjeringen gjør, og har igangsatt, med satsingen innenfor helse, utdanning og næringsutvikling. Jeg vil så sterkt jeg kan, oppfordre regjeringen til å fortsette arbeidet man nå gjør internasjonalt knyttet til handelsavtaler, og ikke minst også med styring av midler nettopp i retning av å ikke gjøre land langsiktig avhengig av bistand, men heller gjøre landene i stand til å kunne få lov til å eksportere varene sine til markeder som er betalingsvillige og har mulighet til å importere – det er helt vesentlig. Når det gjelder helse, har regjeringen gjort en formidabel innsats. Man satser på vaksinasjon, kvinnehelse, barn etc. nettopp for at også den fattige delen av verden skal kunne ta del i den positive helseutviklingen som resten av verden har. Dette er et langsiktig arbeid – det er ikke gjort over natten. Dette må man jobbe nøye med – man må være veldig dedikert til oppgaven – og man må tenke langsiktig. Man må også se dette i sammenheng med det vi faktisk gjør innenfor utdanningsfeltet. For det er nettopp den kompetansehevingen vi gjør i den fattige delen av verden, som vil kunne være med på å utvikle nye ideer, nye bedrifter og nye varer og tjenester, som man da kan få eksportert, slik at man kommer et hakk opp og kan komme seg ut av fattigdommen. Bistand er viktig, og humanitær hjelp er viktig i en kortere fase. Næringsutvikling og handel er det som er den langsiktige delen for å få løst problemene. Vi har i høst blitt rammet av migrasjonen som har skjedd i Europa over tid. Der vil jeg gi Stortinget honnør for at man faktisk har tatt jobben med å stramme inn på en del vilkår, noe som gjør at man kan forsøke å få ned tilstrømningen til Norge. Det er altfor tidlig å si om man har lyktes eller ikke, men man har i hvert fall sett klare tegn til bedring. Men disse tingene kan komme tilbake hvis vi ikke viser en fast holdning på dette feltet. Utenriksministeren gjør en veldig god jobb med sin dialog bl.a. østover. Justisministeren gjør en fantastisk jobb på sitt felt for å sørge for at de virkemidlene som Stortinget nå har lagt til grunn for at man kan bruke, kan gjennomføres. Det er viktig at man nå bruker denne arenaen – bruker disse virkemidlene – som Stortinget har åpnet for gjennom sine vedtak. Man sørger for å få lovene på plass, man sørger for å få på plass forskriftene, og, ikke minst, man viser en håndfasthet som er helt vesentlig i denne situasjonen. Jeg vil også rette en takk til våre svenske venner for det arbeidet de gjør, som også bidrar positivt sett fra norsk side. Fremskrittspartiet støtter opp om konsentrasjonen knyttet til antall bistandsland og hvordan man skal jobbe med bistandspolitikken. Dette er viktig for at man skal få best mulig effekt ut av de pengene vi faktisk bruker, og jeg ser fram til at utenriksministeren og regjeringen skal kunne få fortsette det viktige arbeidet de gjør på dette feltet.
-1	I denne debatten har ikkje kritikken frå EU-tilhengarane mot EØS-avtalen blitt framført. Ingen av dei frå den sida har vore her og framført kritikken mot EØS-avtalen. Men som vi var inne på før i dag, er jo både ja-folk og nei-folk kritiske til EØS-avtalen. Eg har lyst til å spørje utanriksministeren, som jo også heilt klart ser dei problema som er i forhold til folkestyret: Ser han ingen moglegheiter for ein annan type samarbeidsavtale, som ikkje har som automatikk at vi må sluke alle direktiv, også dei som vi ikkje er imot? Eg er sikker på at utanriksministeren vil sjå at det er område i politikken som vi har måtta innføre i Noreg, som også han sikkert har vore ueinig i. Kunne vi få ein annan avtale, med større handlefridom for Noreg når det gjeld miljø, distrikt og forbrukarpolitikk? Det kan vere andre område som utanriksministeren ville leggje til, der han ville synast det var bra om vi kunne ha mykje meir sjølvbestemming. Er det mogleg for utanriksministeren å sjå ein slik annan type samarbeidsavtale?
-1	Jeg takker for svaret. Det viser at vi er enige om hvor viktig tilbudet er for språklige minoriteter. Tidligere meldinger har slått fast at folkebibliotekene er det offentlige kulturtilbudet som har lyktes best i å nå flyktninger og innvandrere. Ofte viser det seg at biblioteket er det stedet beboerne på et asylmottak oppsøker først i fritida i lokalsamfunnet. I en tid der alt er utrygt, vil en bok på eget morsmål representere noe trygt, for ikke å snakke om hvor verdifullt det er for foreldre å kunne lese en bok for barna sine. Statsstøtten til DFB har stått stille siden 1994, og behovet har økt samtidig. Allerede i fjor ropte biblioteket varsku. I den situasjonen vi nå får, med 6 000 nye flyktninger fra Kosovo, vet vi at behovet vil øke veldig mye. Og da er mitt spørsmål: Hvordan ser kulturministeren for seg at denne viktige jobben kan gjøres uten at biblioteket får de nødvendige ekstra tildelingene i år?
-1	Som interpellanten sa i sitt første innlegg, ligger det mange temaer i Forskningsbarometeret for videre oppfølging. Jeg har merket meg interessen for dette, og skal selvfølgelig gjøre mitt til at Stortinget får grunnlag for slike diskusjoner. Det første vi gjør nå, er – etter at Fagerberg-utvalget har levert sin utredning – å få en god samkjøring og godt samspill mellom dette forskningsbarometeret og det forskningsbarometeret som ligger i Fagerberg-utvalgets rapport, for vi trenger gode indikatorer på hvordan det står til både med forskning og undervisning. Jeg må si jeg var litt overrasket over innlegget fra Bente Thorsen, som nærmest kunne tolkes slik at Forskningsbarometeret er fullt av subjektive vurderinger. Jeg vil heller si at det er fullt av fakta, og de få subjektive departementsvurderinger som måtte være, er jo bl.a. utgangspunktet for interpellantens spørsmål i dag. Det står nokså forsiktig i barometeret at det er grunn til å spørre om institusjonene har lyktes med Kvalitetsreformens intensjon om tettere oppfølging av studentene. Vi har nettopp gjort et nummer av at det ikke skal være subjektive vurderinger, men fakta som presenteres, så vi må tåle de faktaene, enten de forteller oss sannheten på den ene eller på den andre måten. Og denne kandidatundersøkelsen har da gjort det klart at studentene ikke er spesielt godt fornøyd med sin oppfølging og veiledning. Men det er en rekke andre forhold studentene er fornøyd med, bl.a. er de ganske fornøyd med utdanningen som sådan og med lærestedet som sådant. Der er scoren atskillig høyere. NIFU holder på med disse spørsmålene over lengre tid, og det kan bli veldig interessant å følge dette videre. Jeg tror vi er enige om målet, nemlig at det skal være viktig med oppfølging og veiledning av studentene. Jeg synes også at representanten Aspaker tok opp en del interessante spørsmål når det gjelder frafall også i høyere utdanning. Vi må tørre å diskutere det. Det er viktig å diskutere frafall i videregående skole, men det er også viktig å være klar over frafallet – og motvirke frafallet – i høyere utdanning. Så jeg er helt enig med representanten i at det er et spørsmål som er sentralt, og som også vi har på dagsordenen. Det å finne det rette balansepunktet mellom de ulike utdanningsnivåene er noe vi holder på med, f.eks. i forholdet mellom fagskole, mellom bachelorutdanningen, masterutdanningen og doktorgradsutdanningen på våre høyere læresteder. Det er hele tiden en viktig vurdering som må gjøres, hvor vi setter inn mest oppmerksomhet, og hvordan skal denne balansen være. Aller sist: Det bør være samspill mellom forskning og undervisning, som også Aksel Hagen var inne på. Min visjon om det er at våre læresteder – forhåpentligvis – setter de beste forskerne til å undervise i studentenes første år, slik at studentene virkelig blir motivert av gode professorer og forskere, og at det er en regel snarere enn et unntak.
-1	Jeg la merke til at skremselsbildet for utviklingen av norsk økonomi var at vi om 30 eller 50 år ville ha lavere velstand enn Mexico. Jeg vil bare si at hvis Mexico virkelig kan komme opp på vårt nivå i løpet av 30–50 år, tror jeg det er aldeles utmerket for Mexico, men også for oss. Det som fikk meg til å ta ordet, og som fikk meg til å kvekke da jeg leste det, var en lang merknad fra Fremskrittspartiet på side 141 i innstillingen om bekymringen over at norske arbeidstakerorganisasjoner besitter for stor makt, og at man presser lønningene uten at det er grunnlag for det. De skriver følgende om dette problemet: «Dette problemet mener Fremskrittspartiet gradvis må løses ved at de lover som regulerer arbeidsmarkedet endres, slik at lønninger i større grad blir bestemt individuelt.» I europeisk historie kjenner vi noen få eksempler på at staten har gått inn og sagt at arbeidstakere og arbeidsgivere ikke skal få lov til å organisere seg fritt. Disse eksemplene kjenner vi fra Tyskland og Italia fra mellomkrigstiden og krigstiden, og vi kjenner dem fra Øst-Europa, der det heller ikke var organisasjonsfrihet. Fremskrittspartiet må altså besitte et helt fundamentalt feil syn på hvordan arbeidsmarkedet faktisk er, eller så har de et grunnleggende udemokratisk syn på hvordan man skal få lov til å organisere seg. Det er nemlig slik at arbeidstakere har lov til å organisere seg – hvis man vil. Man har lov til å knytte seg sammen i organisasjoner – hvis man vil. Man kan inngå tariffavtaler med sin motpart – hvis man vil. Hvis man ikke vil, har man altså en frihet til det. Dette er ikke et spørsmål som reguleres av Stortinget. Men det å si at man ønsker at disse lover, disse avtalene som arbeidstakere og arbeidsgivere faktisk inngår, skal forbys, kjenner vi bare fra Mussolinis Italia, fra Hitlers Tyskland og fra Stalins Russland. Det betyr at det kanskje er en åpenbar misforståelse, eller så må representanten Jensen få oppklare for meg: Mener hun virkelig i fullt alvor at Stortinget skal gripe inn i partenes frie forhandlingsrett og organisasjonsrett, eller er dette å forstå som en inkurie? Jeg håper for Jensens del at det er det siste.
-0	Da vil jeg anbefale statsråden å lese Dagens Næringsliv. Der går det helt klart fram i mange artikler at det er stor sprik innad i politiet, og også en sterk kritikk av Kripos fra politiet for at de ikke har noen prioritert oppgave på dette. Jeg viser bl.a. til Dagens Næringsliv 2. november, der det står: «Kripos har innrømmet at politiet ikke prioriterer den raskt voksende dopingkriminaliteten. Årsaken er ifølge Kripos at det ikke finnes noen egen strategi og handlingsplan om doping fra det overordnede Politidirektoratet.» Videre står det: «Det får Kripos stå for, sier politiinspektør i Politidirektoratet Harald Holmsen.» Jeg kan nevne en rekke andre eksempler der politiet er uenig med seg selv. Statsråden viser til at det skal komme en melding i 2012, og mitt spørsmål til statsråden er: Vil statsråden ta et initiativ til at det i alle fall blir en samlet strategi fra politiet når det gjelder bekjemping av doping?
-0	Her var det spørsmål om kontraktbrudd. Jeg føler meg ganske sikker på at Fremskrittspartiets velgere har fått med seg de store skillelinjene mellom Fremskrittspartiet og andre partier, bl.a. det klare skillet som går på hvordan vi finansierer norsk skole, at det etter vårt syn skal være midler som kommer direkte fra staten, og som er penger som følger den enkelte elev. Det tror jeg faktisk de aller fleste som stemmer på Fremskrittspartiet, har fått med seg. Når vi snakker om kontraktbrudd, har vi et ferskere kontraktbrudd å forholde oss til, nemlig i forbindelse med den avtalen som var inngått om budsjettet for det året som nå avsluttes. Det var faktisk et punkt i avtalen med regjeringspartiene at vi skulle gjeninnføre ordningen med at alle de statlige tilskuddene til denne spesielle skoleformen skulle øremerkes. Det holdt nøyaktig et halvt år. Det holdt til kommuneproposisjonen. Da fant regjeringspartiene andre samarbeidspartnere, og da ble det en annen avtale og et brudd på vår.
-0	Så langt har denne spørretimen vært litt uverdig. Vi har sett en statsminister som fremstår med veldig mye billig retorikk og massevis av ord i stedet for å fremvise løsninger og handlekraft. Jeg registrerer at statsministeren i et tidligere svar sa at denne regjeringen har gått til valg på verdier. Jeg tror at veldig mange av velgerne oppfatter det slik at Regjeringen har gått til valg på løfter, og at man nå oppfatter det slik at det er et kjempesprik mellom mange av de løftene man trodde Regjeringen ville innfri, og det Regjeringen har latt være å gjøre. Det skaper misnøye, og det fremstår i et grelt lys. På SVs landsstyremøte sist gikk SV-lederen så langt som nærmest å be opposisjonen ta ansvar i miljøpolitikken fordi SV i regjering ikke er i stand til å gjøre det selv. I går kom det et felles krav fra NHO og LO om at Regjeringen må begynne å vise handlekraft fremfor passivitet i gasskraftpolitikken. Listen er endeløs. Regjeringen er passiv. Da hjelper det veldig lite å kun omgjøre dette til at Regjeringen har gått til valg på verdier.
-0	Jeg takker igjen statsråden for svaret, men nok en gang vil jeg understreke fra min side at mitt syn er at Norge fører en for liberal asyl- og flyktningpolitikk. Det er jo etter mitt syn Regjeringens egen politikk på dette området som skaper det stadig tiltagende asylpresset mot Norge. Jeg mener at en mer restriktiv linje fra norsk side ville resultere i at antall asylsøkere ville avta raskt. Min overbevisning er at de problemer vi nå ser vedrørende bosetting av flyktninger ute i kommunene, klart indikerer et behov for en endret norsk politikk på dette området.
-1	Ideelle aktører har historisk sett hatt en viktig rolle i barnevernet. Det er ikke SV imot. Men for å skape gode tjenester trengs forutsigbarhet og ikke konkurranse. Derfor ønsker vi å fjerne anbudsordningen og innføre utbytteforbud. Når det gjelder konsulenttjenester, bør det etter vårt syn være mulig for kommunene å kjøpe inn det, men ikke å sette ut forvaltningsoppgaver. Det bør ikke være mulig å sette ut til private firmaer å fatte vedtak eller å legge grunnlag for vedtak. Når det kommer opp at det skjer i så stort omfang, viser det etter vårt syn behov for en regulering. Statsråden nevnte i sted at hun ser dilemmaet med at private firmaer kan ha dobbeltroller. Jeg lurer også på om statsråden ser det som problematisk at private foretar forvaltningsoppgaver – om det er behov for en regulering på det området.
-1	Tusen takk for svaret. Jeg er glad for at statsråden slår fast at kommunene i dag har tilstrekkelig med virkemidler til å kunne gi innbyggerne sine god luft, men at hun vil gi ytterligere virkemidler til kommunene. Det tror jeg er lurt. Jeg har et par oppfølgingsspørsmål. Det er særlig to virkemidler som vil være målrettet. Det ene er at piggdekk i storbyene står for mesteparten av oppvirvlingen av støv som skaper alle de støvforurensingene som er helseskadelige. Der har bl.a. Oslo ønsket å kunne forhøye piggdekkgebyret sitt for å få enda færre til å kjøre med piggdekk. Ser statsråden på muligheten for at kommunene i større grad selv skal få bestemme hvor høyt piggdekkgebyret skal være? Det andre gjelder miljødifferensierte bompenger. Ser statsråden på muligheten for – der har altså regjeringspartiene stemt dette ned, senest tidligere i vår – at man skal kunne innføre miljødifferensierte bompengeavgifter?
-0	Ringeriksbanen har en lang historie. Jeg skal ikke gå gjennom hele historikken nå, men banen og hvor den skal gå, har vært diskutert en rekke ganger siden Stortinget i 1992 fattet vedtak om å forsere arbeidet med innkorting av Bergensbanen. Vedtaket ble altså gjort for 22 år siden. Som representanten påpeker, fattet Stortinget ti år senere vedtak om at videre planlegging av strekningen skulle ta utgangspunkt i korridoren over Åsa og ikke over Kroksund. Men i innstillingen til statsbudsjett for 2008 uttrykte et flertall i transport- og kommunikasjonskomiteen at en ønsket at Kroksund-alternativet skulle vurderes på nytt. Også i stortingsmeldingen om Nasjonal transportplan for perioden 2014–2023 la regjeringen Stoltenberg II opp til at det i det videre utredningsarbeidet skulle vurderes utbyggingsalternativ med dobbeltspor og høyere hastighetsstandard. Dette sluttet Stortinget seg til. I lys av disse føringene, som altså har kommet etter 2002, ble det i stortingsmeldingen lagt til grunn at traséføring måtte vurderes på nytt i det videre utredningsarbeidet. Dagens regjering har også inntatt en mer offensiv tilnærming til Ringeriksbanen enn det som har vært lagt til grunn før. Vi har sett på Ringeriksbanen som en del av intercitystrekningen mot Oslo, og vi ønsker å bruke ressurser mer effektivt og har derfor koordinert arbeidet mellom Vegvesenet og Jernbaneverket litt annerledes enn før. Samferdselsdepartementet ga derfor 20. desember i fjor Jernbaneverket i oppdrag å utrede ulike forhold med Ringeriksbanen på nytt, herunder traséføring. Sammen med Statens vegvesen gjennomføres det nå en utredning i tre faser. De to første fasene er ferdige. Siste del skal foreligge 31. januar 2015. I fase to anbefaler transportetatene at Åsa-alternativet legges vekk, og at det gjennomføres felles planlegging av vei og jernbane over Kroksund. Jeg har merket meg at transportetatene gir et tydelig råd i sin rapport. Det er flere grunner til at de har denne anbefalingen, bl.a. de nevnte vurderingene knyttet til hastighetsstandard og dobbeltspor. I tillegg er det lagt til grunn at ny E16 skal legges over Kroksund, en forutsetning som ikke forelå da Stortinget behandlet trasé for Ringeriksbanen i 2002. Det legges opp til at beslutningsgrunnlaget for transportetatene underlegges en ekstern kvalitetssikring – det er normal prosedyre, så langt i hvert fall. Som omtalt i statsbudsjettet for 2015 vil regjeringen ta stilling til videre planprosess når beslutningsgrunnlaget er ferdigstilt. Ringeriksbanen er et svært stort og viktig prosjekt, og jeg finner det derfor naturlig at vi kommer tilbake til Stortinget på egnet måte når regjeringen har behandlet saken.
-1	Da jeg leste gjennom innstillingen, kunne jeg ikke unngå å legge merke til at Senterpartiet står alene om en liten merknad som understreker at i de tilfeller hvor det er konflikt mellom hensynet til å bevare biologisk mangfold og å sette i gang klimatiltak, må man prioritere å sette i verk klimatiltaket. Sagt med andre ord må det bety at det er bedre å utrydde arter enn det er å slippe ut klimagasser. Dette er i beste fall litt sært. Både det å utrydde en art og det å slippe ut klimagasser er det vi kaller irreversible miljøproblem. Jeg lurer på hvorfor Senterpartiet har denne litt merkelige merknaden i innstillingen. Kanskje henger det sammen med at Senterpartiet også er det eneste partiet som kaster seg inn på et svært kontroversielt område, nemlig det som gå på opptak av CO2 i skog. De ønsker at dette må regnes inn i kvotesystemet så tidlig som mulig. Dette er et faglig meget vanskelig felt. Dette er et område hvor man må være veldig forsiktig så man ikke regner seg helt bort. Jeg lurer på: Hvorfor har Senterpartiet denne iveren? Ellers er jeg veldig glad for at både Senterpartiet og Arbeiderpartiet støtter – nærmest i sin helhet – de Dokument nr. 8-forslagene som representantene Langeland, Ryan og jeg selv har lagt fram når det gjelder bioenergi og biodrivstoff. Ikke minst er jeg glad for støtten til å utfase oljefyring. Det er en stor jobb vi står overfor. Men til Senterpartiet og dere andre vil jeg si: Elsk meg gjerne, men ikke elsk meg i hjel. Når vi i merknads form har fått gjennomslag i forhold til biodrivstoff, så vær så snill, ikke la forslaget bli nedstemt i Stortinget i dag, men stå sammen for å få til resultatene. Det er det som teller.
-1	Jeg er glad for at representanten tar opp spørsmålet om helsearbeidere. Det er ingen tvil om, sånn som debatten her i sted mellom utenriksminister Jonas Gahr Støre og Trine Skei Grande pekte på, at begge sider av politikken åpenbart må være til stede, både det å bygge kapasitet i et land og det å drive med de satsingene som vi har, bl.a. på forebygging innenfor vaksineprogrammer. Utdanning er jo noe som må styres av landene selv. Men jeg merket meg jo da jeg f.eks. var i Liberia onsdag i forrige uke, at presidenten fortalte meg at de har seks kirurger i et land som er like stort som hele Norge. Det er ingen tvil om, sier de, at de trenger hjelp til å få fulgt opp arbeidet med å utdanne mer personell. Men det å bygge opp helhetlige systemer, det å bakke opp under landenes egne strategier for å bygge opp utdanningssystemer, er en ting som jeg vil se på nærmere, fordi jeg mener at det er helt nødvendig å gjøre det.
-0	Det er betryggende å høre at statsråden er våken, og det er også betryggende å høre at statsråden har en god dialog med finansministeren. Jeg går ut fra at i en tid hvor det hevdes at det er vanskelig å få tak i folk, må man kunne se på alternative tiltak for å frigjøre og effektivisere norsk politi. En av de tingene som jeg vet statsråden var med på i forrige periode – som jeg tror ikke har kommet på plass ennå – er investering i pansrede kjøretøy i hvert enkelt politidistrikt. Jeg mener det ble vedtatt som en oppfølging av NOKAS-saken, og jeg mener sågar at Stortinget har sagt at hvert enkelt distrikt skal ha minst ett pansret kjøretøy. Kan statsråden si noe om hvor vi står i forhold til det vedtaket? Det andre som jeg vet statsråden er kjent med at andre land har, men som vi ikke har, er en såkalt håndholdt PC om bord i politiets kjøretøy. Jeg vet at statsråden har besøkt andre land som økonomisk nok ikke er i samme liga som oss, men som har den type utstyr. Jeg vet også at man har beregnet kostnadene for det. Her i landet er vi ikke kommet dit. Når ser statsråden for seg at vi kan ha på plass et system for at uniformerte kjøretøy har en PC om bord?
-1	En av vårt samfunns største utfordringer er å slåss mot økte økonomiske forskjeller. Med den regjeringen som vi nå har, ser vi dessverre at de økonomiske forskjellene øker. Skatte- og fordelingspolitikken som det legges opp til, bidrar til at tallet på dem som har mye, øker. I revidert budsjett har vi ikke tatt omkamp på alle de skatteforslag vi mener Regjeringen har tatt. Men ett har vi tatt, og det er forslaget om skatt på aksjeutbytte, som er den enkeltskatteordning som bidrar til størst forskjellsutvikling i Norge. Dette er et viktig forslag – som SV dessverre ikke har fått støtte for. Jeg regner med at Arbeiderpartiet kanskje støtter oss i neste runde. Dette er en viktig måte å sørge for at vi får kapital inn til staten på, som også kan brukes mer målbevisst for å utligne forskjellen. Rettsgebyret, som representanten Hagesæter tar opp, er en relativt liten sak, la meg bare si det. Det dreier seg om 40 kr mer for passet, så vidt jeg husker i farten. Det er klart at dette er også en viktig bit for SV som kan bidra til at vi får penger inn i vårt alternative budsjett, slik at vi kan bruke dem på andre viktige områder. Men kampen mot økonomiske forskjeller, som Hagesæter er opptatt av – eller som han later som han er opptatt av – er for SV en hovedsak.
-0	Igjen vil jeg avvise påstanden. Det er ikke noen vente og se-holdning. Det er snarere tvert imot et budsjett stappfullt av gode tiltak for å øke engasjementet og aktiviteten i norsk næringsliv. Det handler om at vi investerer rekordbevilgninger i infrastruktur, både i vei og bane, som er et av de virkemidlene næringslivet over det ganske land etterspør fordi det reduserer kostnadene, og dermed styrker bunnlinjen til bedriftene våre. Så summa summarum leverer regjeringen på alle de områdene der næringslivet samlet sett har etterspurt tiltak. Det er skattereduksjoner, det er konkurransedyktige rammebetingelser, det er mer midler til forskning og utdanning, for å nevne de viktigste områdene – i tillegg til samferdsel. Her leverer vi. Så det er ikke noen vente og se-holdning. Men det som er realiteten i forhold til den ledighetsutviklingen vi ser nå, særlig på Sørlandet og på Vestlandet, er knyttet til olje- og gassektoren. Det er realiteten. Det er en utvikling vi lenge har visst ville komme. Da er det viktig at vi møter det med tiltak som skaper nye, løfterike arbeidsplasser i fremtiden.
-1	SV har teke opp dette forslaget gjentatte gonger, og me har blitt kritisert fordi me ikkje har lagt det godt nok til rette – det har ikkje vore bra nok utforma. Derfor har me denne gongen ønskt oss ei utgreiing om korleis me skal få denne overgangen. Det merkelege er at sannsynlegvis vil eit stortingsfleirtal som har kritisert SV for å mangla dette elementet, gå imot at det skal utgreiast. Det ser iallfall på dette tidspunktet ut frå kontroll- og konstitusjonskomiteen si behandling ut til at ein ikkje ønskjer ei utgreiing. Det er ein merkeleg framgangsmåte frå fleirtalet si side. Ein kritiserer altså at ein ikkje har greie på korleis ein skal gjera det, og når me forsøker å finna kunnskap om korleis ein skal gjera det, får me ikkje lov til det – fleirtalet vil ikkje vera med på det. Det er merkeleg. Så er SV glad for at ein del yngre arbeidarpartirepresentantar òg er med på forslaget, for i realiteten har det vore sånn ved voteringar at veldig mange frå Arbeidarpartiet har støtta SV sitt forslag om innføring av republikk. Veldig mange andre òg kjenner eg til, i andre parti, er prinsipielt sett heilt einige i dette, men dei tør ikkje vera med og stemma for av ein eller annan grunn – gjerne òg av populistiske grunnar, fordi ein ser at Harald og kongehuset er veldig populære, og så klarer ein ikkje å vera prinsipiell, bortsett frå på bakrommet. Dersom det hadde vore ein annan konge, som laga mykje – eg har ikkje lov til å seia det, så eg må finna eit anna ord – trøbbel ute i samfunnet og fekk mykje kritikk frå folk, hadde heilt sikkert mange i denne salen vore med SV og ein del av Arbeidarpartiet på å vera prinsipielle. No tør ein ikkje, fordi Harald er heilt konge! Det er eg einig i – Harald, Sonja og kongehuset gjer ein utmerkt jobb, men det er ikkje det saka dreier seg om. Det dreier seg om det prinsipielle ved at Haakon er fødd til å bli konge. Han kunne ikkje gå på snikkarlinja på vidaregåande skule – han måtte bli konge. Det var bestemt då han blei fødd. Det systemet ønskjer altså eit breitt fleirtal her, med Lundteigen i spissen, å halda på vidare. Trass i at kronprinsen la ned mjølkekvota si, vil altså Senterpartiet støtta dette kongehuset med brask og bram. Dette er merkelege greier, men det er kanskje noko arkaisk ved Senterpartiet og Lundteigen i og med at ein ikkje går prinsipielt til verks her, sett opp mot at ein meiner at det å bli født inn i ei stilling, det er bra. Det var sånn det var i adelstida, og sånn vil ein ha det no. Eg reknar med at Lundteigen svarer for dette sjølv, men sidan han sat her, var det freistande å ta opp denne mjølkekvotedebatten, som jo var ein debatt då kronprinsen gjorde dette. Ifølgje Grunnlova, som då eit fleirtal i parlamentet meiner er rett, står kongen over parlamentet, i prinsippet. Det prinsipielle er at kongen, som me ser opp til her, sit og har makta over oss. Det er gjennom nedarva rettigheiter. Det er ein anakronisme i vårt demokratiske samfunn. Noregs styreform er såkalla arveleg monarkisk. Det inneber at det formelle statsoverhovudet er ein person som har arva denne posisjonen. Den er ikkje gjeven av folk flest gjennom val. Det er eit tankekors etter SV og forslagsstillarane si meining. Ein overgang til republikk vil vera det naturlege sluttpunktet for den demokratiseringsprosessen som har føregått sidan 1814, og som førte til at kvinner fekk stemmerett i 1913, for hundre år sidan. Republikk er den vanlegaste styreforma i heile verda. SV og medforslagsstillarane ønskjer ei sånn ordning i Noreg òg, der det norske folk gjennom votering stemmer inn sin president. Så kan ein seia: Kva slags president skal ein ha? Det er jo noko av det me ønskjer å utgreia. Ein kan ha ein finsk modell, ein kan ha ein islandsk modell, ein kan ha ein russisk modell, ein kan ha ein amerikansk modell, men eg trur at me frå forslagsstillarane si side meir ser for oss ein islandsk-finsk modell, ikkje ein modell à la Russland og USA, der presidenten har ein enorm innflytelse. Me ser for oss ein president som på ein måte skal erstatta mange av dei gjerningane som kongen i dag utfører, men har utgangspunkt i at den er folkevald. Eg trur det var 17 stemmer dette forslaget fekk då det blei votert over i denne perioden. Eg håpar at det aukar i neste periode. Eg trur dessverre ikkje at SV får fleirtal for dette i neste periode heller, men me har ikkje tenkt å gje oss. Me meiner at det er beklageleg at så mange politikarar i Noreg og så mange parti er prinsipplause i denne saka og ønskjer å ha arv som utgangspunkt for verv i eit demokrati.
-0	Som presidenten sikkert har registrert, har vi vært gjennom en turbulent budsjetthøst. Ser man tilbake, ser man at ethvert budsjett som et blokkuavhengig sentrum har lagt fram, har framstått som rotete og problematisk, og det toppet seg med kabinettspørsmålet i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Jeg og mange med meg har aldri trodd på et blokkuavhengig sentrum, og når skaperen av et slikt blokkuavhengig sentrum, Anne Enger Lahnstein, i NRKs «Til debatt» erklærte at blokkuavhengigheten var avgått ved døden, var det en positiv erkjennelse. Jeg tror at mange er enig med meg i at man ikke kan fortsette å behandle statsbudsjettet på den måten som man hittil har gjort. En slik behandling av budsjettet lager uro i markedet, den skaper usikkerhet både for befolkning og næringsliv. Jeg tror disse har krav på et minimum av forutsigbarhet i en budsjettbehandling, og det har de altså ikke hatt hittil. Nå har jo Steensnæs og flere med ham fra sentrumspartiene fortalt oss hvor hyggelige Fremskrittspartiet og Høyre er å ha med å gjøre, og det er jo hyggelig å få høre. Det ville derfor være interessant å få vite hvilke tanker representanten Steensnæs gjør seg i forbindelse med kommende budsjettbehandling. Skal sentrum fortsette å late som om de er blokkuavhengige, eller er det sånn at man nå kan forvente at sentrum i god tid før budsjettbehandlingen tar kontakt med en eller annen blokk med sikte på å komme fram til et resultat i god tid før budsjettbehandlingen?
-0	La det ikke være noen tvil: Jeg ville gått i krigen for alle barns rettigheter og barns rettssikkerhet. Spørsmålet om en ratifisering av tilleggsprotokollen handler om hvorvidt vi tror at barns rettssikkerhet og rettigheter blir styrket gjennom å få en internasjonal klageinstitusjon. Det må vurderes i mye større grad. Dette kan faktisk, tror jeg, resultere i andre forhold også. Derfor tenker jeg som så, når debatten går sin gang: Vi er alle sammen tilhengere av at barn skal få større muligheter til å klage, til å få styrket rettssikkerheten og rettighetene. Men indirekte betyr det også at vi som øverste organ i Norge har sviktet. Det betyr at vi faktisk ikke har gjort nok i nasjonal lov og rett for å styrke alle barns rettssikkerhet. Da mener jeg faktisk at det bør være hovedfokus. Etter 17 år på Stortinget har det ikke manglet på intensjoner, på rammeforslag eller ressurser når det gjelder rett og slett å styrke barns rettigheter og å se på hva som faktisk er barns beste på en rekke områder. Jeg har vært med på to eller kanskje tre revisjoner av norsk barnevernslov. Fortsatt er det store hull – bl.a. når det gjelder barns rett til to foreldre og retten til å kjenne biologisk opphav. Vi ser også, som representanten Skei Grande peker på, at mobbingen greier vi ikke å ta knekken på. Så det betyr indirekte at når man nå ønsker enda et klageorgan – denne gangen internasjonalt – betyr det rett og slett at vi føler at vi ikke har fått gjort nok i Norge for å få på plass nødvendig rettssikkerhet for barn. Der er jeg villig til å gå alle veier for å få på plass noe som er bra for framtiden. Jeg vil gjerne være med på å diskutere, utrede og se på hvorvidt et internasjonalt klageorgan faktisk vil styrke barns rettigheter i Norge og internasjonalt, men foreløpig er min forståelse av dette at man bare skal overvåke prosesser i de enkelte landene som slutter seg til. Jeg avslutter med å si – igjen: Dette handler også om demokrati og hvem vi tror mest på til å ta beslutninger på vegne av barn. Jeg tror fortsatt på at det norske storting skal greie å fatte de riktige vedtakene for å styrke barns rettigheter.
-1	Det var et flertall på Stortinget som i forbindelse med meldingen om kultur og læring innførte obligatorisk annet fremmedspråk i grunnskolen på grunn av at utviklingen i verden, der vi treffes og handler, gjør det viktig at folk lærer flere språk. Samtidig vil ikke flertallet på Stortinget benytte den ressursen som unger som vokser opp i hjem med flere morsmål – eller bare ett annet morsmål – enn norsk, er. Det er altså slik at unger vokser opp med mødre eller fedre fra Russland – som er et av G8-landene – fra India – som er den åttende største industrinasjonen – de vokser opp med arabisktalende foreldre og med foreldre som snakker spansk – et språk som vi prøver å si at en skal begynne å lære på ungdomsskolen isteden. Så nevner også Kari Lise Holmberg prosjektet med gratis barnehager i Oslo indre øst, men regjeringspartiene går jo imot å videreføre denne ordningen når vi fremmer forslag om det. Hva er det som gjør at Kari Lise Holmberg ikke vil bruke den ressursen som vi allerede ser i norske hjem, ved å gi gratis morsmålsopplæring til alle?
-1	La meg starte med et lite hjertesukk. Jeg har observert denne debatten som mange andre debatter i mange år her i huset, og denne revidertdebatten skiller seg i så måte ikke fra de mange andre – men kanskje på ett punkt: Jeg opplever en virkelighetsbeskrivelse fra enkelte, særlig fra Fremskrittspartiet, som jo er hinsides det som er en realitet. Hvis man hører på hva disse representantene faktisk sier, skulle man tro man levde i et samfunn stappfullt av armod og elendighet. Det er ikke det at det ikke er mange ting her i samfunnet vårt som skal rettes på, og det er vanskelige tider, mange mister arbeid. Dette gjør Regjeringen hva den kan for å prøve å gjøre noe med. Men hvis man beskriver det norske samfunnet på en slik måte, hvordan skal man da beskrive et samfunn som virkelig er i vanskeligheter? Da finnes det jo ikke ord i ordboka til å beskrive hvordan elendighet og fattigdom faktisk er. Det er en oppfordring som man på tampen av et langt politisk liv kan gi til dem som skal fortsette å ha innlegg her i salen. Det å beskrive virkeligheten slik at man skal kjenne den igjen, var Trygve Brattelis store mantra i sin tid for å forklare hvordan Arbeiderpartiet vant hegemoniet i det norske samfunn. Det er noe man skal legge seg på minne, for det å beskrive et samfunn på en måte som gjør at man kjenner det igjen, er en god ting. Hvis man klarer det, klarer man også å løfte politikken – ikke senke politikken, som jeg oppfatter er Fremskrittspartiets viktigste oppgave i denne debatten, som i mange andre debatter. Grunnen til at jeg tok ordet, var at jeg skal støtte en mindretallsmerknad fra opposisjonen. Det har jeg ikke for vane å gjøre. På grunn av mye kluss i komiteen, forstår jeg, har mindretallet en merknad om luftfartsutdanning som vår regjering ikke er med på. Jeg forstår at det skyldes at man er redd for å plukke opp regninger fra de ulike statsråder. Jeg vet at det er en reell frykt blant statsråder. Men la meg si til Regjeringen at jeg synes den skal se bort fra at det ikke er flertall for denne merknaden. Det er en fornuftig merknad om hvordan man kan etablere luftfartsutdanning i Norge. Vi har bruk for luftfartsutdanning, vi har mange kompetente fagmiljø, og etter mitt skjønn er det like viktig at vi har luftfartsutdanning i Norge som at vi har sykepleier- og lærerutdanning. Det er en viktig vekstnæring, det betyr viktige arbeidsplasser, og vi har kompetente fagmiljø som vil være i stand til å utføre dette. Nå sier jeg ikke hvilken landsdel dette bør ligge i, det kan vi komme tilbake til. Men utgangspunktet mitt er at jeg synes Regjeringen skal starte på det arbeidet for å finne ut hvordan man kan få til kompetent luftfartsutdanning i Norge og bygge videre på de gode fagmiljøene vi har. Vi har startet i Tromsø, og vi kan starte andre steder i Norge. Det vil også være klokt. La meg helt avslutningsvis si at jeg har hatt gleden av å være på denne talerstolen mange ganger i løpet av mine 16 år her på Stortinget. Stortinget er en fantastisk arbeidsplass, som mange har sagt. Det er et fantastisk privilegium å få bruke sitt liv på politikk og på å bygge samfunnet videre ut. Det har vært et fantastisk privilegium å få være med i den siste fireårsperioden mens vi har sittet i regjering, der vi bygger ut samfunnet vårt videre. I disse vanskelige tidene for vår del av verden er vi fremdeles i stand til å bygge ut samfunnet vårt. Mange av våre naboland driver nå, på grunn av de vanskelige tider, på med å bygge ned samfunn, bygge ned velferdsordninger, osv., fordi de ikke har penger. Heldigvis er vi i en privilegert situasjon på grunn av en klok regjering og kloke disponeringer gjennom mange år. Vi er i stand til å bygge samfunnet opp på tross av vanskelige tider. Det er et stort privilegium å ha vært med på å bygge Norge videre ut i denne perioden. Jeg håper at kloke politikere og kloke velgere gir oss anledning til å bygge samfunnet videre ut også i neste periode.
-0	Jeg vil begynne med å takke utenriksministeren for en god og fyldig redegjørelse om situasjonen i Syria og Norges engasjement i Sør-Sudan. Til høsten feirer vi at det er 25 år siden Berlinmurens fall. Den hendelsen, og de hendelsene som er nært sammenvevet med Berlinmurens fall, viste oss hvilke enorme krefter små gnister kan antenne, og hvor raskt de kan spre seg til en brann. I dag står Berlinmurens fall frem som en av de viktigste og fineste hendelsene i moderne tid i Europa, selv om det fantes røster også her på berget som var kritiske, slik som SV-avisen Ny Tid. Berlinmurens fall var en hendelse som endret kartet og ga næring til fremvekst av demokrati, menneskerettigheter og muligheter for mennesker som hadde fått erfare hva sosialisme i sin styggeste form betød. Historien har vist oss at demokratisk og berettiget folkelig opprør kan ende opp med noe som gir økt demokrati, mer pluralisme, åpenhet og rettsstat. Det feirer vi om noen få måneder. Men historien har også vist oss at det ikke nødvendigvis er automatikk i at det blir slik. Revolusjon kan sparkes i gang på mange vis, og av og til er det slik at det er de små ting i hverdagen som utgjør gnistene som antenner det hele. Det er nå mer enn tre år siden gnistene i det som skulle bli kjent som den arabiske våren, ble antent. Det hele startet med en grønnsakshandler som rett og slett hadde fått mer enn nok. Den 17. desember 2010 ble grønnsaksvognen til 26 år gamle Mohamed Bouazizi konfiskert av en politikvinne i den lille byen Sidi Bouzid i Tunisia. Etter at Bouazizi forsøkte å betale politikvinnen 10 dinarer for å få igjen vognen sin og ble nektet dette av politikvinnen, som svarte med å spytte på og slå Bouazizi, valgte han å sette fyr på seg selv. Dette var altså det som antente den arabiske våren. Gnistene som ble til en politisk brann, spredde seg som kjent videre til Algerie, Jemen, Jordan, Libya, Syria, Oman, Bahrain og Egypt. Den arabiske våren førte med seg et rollebytte. Despoter som i årevis hadde styrt og jaget sitt folk, ble nå tvunget på flukt og i kne av rasende folkemasser. I Syria tok Baath-partiet makten i 1963, og Bashar al-Assad har vært president i landet siden 2000. Den 26. januar 2011 fulgte Hasan Ali Akleh fra Al-Hasakah grønnsakshandleren fra Tunisias eksempel og helte bensin over seg og tente på i protest mot landets brutale regime. Etter dette fortsatte gnistene å spre seg i Syria, og i dag er statusen at mer enn 130 000 mennesker antas å være drept, mer enn 9,3 millioner mennesker er gjort avhengige av humanitær bistand, mer enn 6,5 millioner mennesker er på flukt i eget land og mer enn 2,5 millioner mennesker har flyktet ut av landet. For å sette det hele i et perspektiv: I løpet av to og et halvt år er det drept like mange mennesker som følge av konflikten i Syria, som antall drepte på ti år i Irak etter den amerikanske invasjonen. Den såkalte røde linjen har blitt plassert etter at kjemiske våpen ble tatt i bruk. Det vi er vitne til i Syria, er intet mindre enn en av de største humanitære katastrofene vi har sett i nyere tid. Til dem som spør om det er i Norges nasjonale interesse å bry seg om det som skjer i Syria, vil jeg svare: Diskusjonen om nasjonale interesser har passert for lang tid siden. Humanitære katastrofer krever strakstiltak. Mens vi diskuterer Syria, pågår kamphandlingene. Selv om Norge er langt unna Syria, går vi ikke klar av det som skjer der. Menneskelige lidelser angår oss, drap på sivile angår oss, kvinner og barn på flukt angår oss. Det å mene at man ikke skal ta stilling til, eller side i, det som nå pågår, er ikke et nøytralt standpunkt. Situasjonen i Syria krever svar fra det internasjonale samfunn. Derfor er det helt korrekt, som utenriksministeren påpeker, at det er en uoversiktlig situasjon på bakken i Syria. Opposisjonen mot Assad-regimet er ikke en ensartet gruppe. Det er ikke kun en samling med demokratisk innstilte mennesker som gjør opprør mot et autoritært regime som Assad-regimet er. Støvlene som tråkker på bakken i Syria, er også sammensatt og støttet av grupperinger og stater utenfor Syria. Som spillere i Syria-konflikten finner vi Hizbollah, Al Qaida og Iran – altså ikke mors beste barn, noen av dem. Vi har fått Syria nært på oss ikke bare gjennom bilder av døde barn på tv-skjermen eller økt antall flyktninger som banker på døren, men også ved at noen få av våre egne innbyggere reiser ned og verver seg til strid i Syria. Vi vet ennå ikke hva det betyr, men vi kan anta at vi kan få en del tikkende bomber i retur om en tid. FN har ingen god historisk «track record» når det gjelder håndteringen av konflikter som blir til humanitære katastrofer. Det er nok å nevne Rwanda eller Balkan, der FN fløy rundt som hodeløse kyllinger. Hva gjelder Syria, har FN fått til noe: enighet om uttransportering av kjemiske våpen. Det var et viktig gjennombrudd, selv om det nå blir trenert av Assad-regimet. Vi skal fortsette å gå i det sporet. I tillegg vil jeg avslutte med å gi en oppfordring til den norske regjeringen om å legge ytterligere press på Russland.
-0	Jeg har et spørsmål til forsvarsministeren, vel ikke uventet. I forbindelse med kommende langtidsproposisjon for Forsvaret har det framkommet en rekke antydninger om hvilke omlegginger som vil bli foreslått gjennomført. Da må jeg spørre statsråden: Hvordan skal Stortinget kunne treffe riktige beslutninger når vi ikke kjenner kostnadene vedrørende forslagene? Og når vil Stortinget bli forelagt de fullstendige kostnadsberegningene, som er foretatt i forbindelser med FS07 og den kommende langtidsproposisjonen? I FS07 foreslås det også å flytte FOHK fra Jåttå til Bodø. Det er ingen tvil om at kostnadene ved en slik flytting vil bli meget store. I flere medier er det framkommet at NATO har henvendt seg til Norge og forklart at en slik flytting vil medføre at NATO vil måtte vurdere sin tilstedeværelse i Norge. Kan statsråden garantere Norges forhold til NATO, og at NATOs tilstedeværelse er avklart og ikke vil medføre en endret status ved en eventuell flytting fra Jåttå til Bodø?
-0	Eg vil følgje opp det som representanten Lundteigen var inne på, at vi i større grad må foredle fisken i Noreg. No er det slik at så lenge vi ikkje er medlem i EU, vil vi møte tollbarrierar på foredla fiskeprodukt. Det første spørsmålet mitt er då om ikkje representanten Lunteigen er bekymra for at om vi pålegg oppdrettsnæringa og fiskenæringa å foredle fisken i Noreg – eg veit ikkje heilt korleis dette skal regulerast – vil det føre til at vi får eit dårlegare grunnlag, og at vi rett og slett prisar oss ut av marknaden, at det ikkje blir lønnsamt. Ei anna sak: Når representanten Lundteigen snakkar om at vi må produsere meir i Noreg, synest eg å hugse at han har teke til orde for at vi bør flagge heim vaskemaskinproduksjonen til Noreg. Er dette eit av dei tiltaka og verkemidla som representanten Lundteigen ser for seg?
-1	SV har i sin hovedprioritering i budsjettet for 1999 satt barn og unge i fokus. Når budsjettet for neste år nå skal vedtas, skjer det med et flertall som etter SVs mening ikke viser noen reell vilje til å satse på barn og unge. Alle midler brukes til kontantstøtta, som ikke engang løser tidsklemma til barnefamiliene, og som er en hindring for å sette i gang gode tiltak for barn og unge. Barn og unge er framtida. Derfor fortjener de langt større plass i politikken. De har krav på å bli tatt på alvor, de fortjener å bli lyttet til. Som pressgruppe har barn og unge liten eller ingen innflytelse. Ved neste valg vil rundt 25 pst. av befolkningen være under 18 år, dvs. uten stemmerett. Snaue 14 pst. vil være over 67 år, med stemmeretten i behold. Gjett hvem som kommer til å få oppmerksomheten? Barn og unge er ingen ensartet gruppe, men likevel kan vi se en generasjonsurettferdighet i forhold til levekår og makt når det gjelder oss middelaldrende, eldre, kontra de unge. De godt voksne – la oss si vi – får en mye større andel av kaka og kan legge mye mer makt bak kravene enn de unge. Det er barn og unge som er framtidsforsikringen. Det er de som skal stå for framtidas verdiskaping. Barne- og ungdomstida er en verdifull periode i livet. Ingen kan garantere noen en god barndom eller sikre noen en spennende ungdomstid, men SV vil legge til rette for at alle barn og unge skal ha mulighet til å ha en trygg oppvekst, og for at de skal få prøve ut evnene sine og få like muligheter til en meningsfylt ungdomstid. Barndoms- og ungdomstid er verdifullt i seg selv, men det er også verdifullt fordi det legger grunnlaget for voksenlivet. For SV er det en hovedutfordring å skape gode oppvekstvilkår som gir alle barn og unge like muligheter til å takle framtidas utfordringer og delta aktivt i samfunnet. Kun gjennom satsing på solidaritet og gode fellesskapsløsninger kan vi gi alle denne muligheten. SV mener at barnehager er et godt tilbud til barn, og dette barnefellesskapet ønsker vi styrket og utviklet. Barnehagen skal ikke bare være et oppbevaringssted mens mor og far er på arbeid, men et godt tilbud med kvalifisert personell og muligheter til utvikling, fri utfoldelse og lek. Dette barnefellesskapet skal være tilgjengelig for alle og ikke hindres av foreldres økonomi eller kommunenes prioriteringer. De graverende kuttene vi har sett i forhold til utbygging av barnehager, fører til en vanskeligere hverdag for mange foreldre som ikke får tilgang til barnehageplass. For å sikre alle en reell valgfrihet vil SV lovfeste retten til barnehageplass, og vi vil senke foreldrebetalinga ved økte driftstilskudd. Barns trygghet er foreldres ansvar, men samfunnet har også et ansvar for å bygge et godt sikkerhetsnett av tilbud for å trygge barn og unge. Barnevernet er en del av dette sikkerhetsnettet. I dag opplever vi at barnevernet på grunn av ressursmangel, men også mangel på kompetanse og personell, ikke makter å gi barn og unge denne sikkerheten og tryggheten på en god nok måte. SV ønsker et barnevern som skal fungere til barn og unges beste, og derfor ønsker vi en styrking slik at vi både får en kommunal og en fylkeskommunal barnevernstjeneste med god nok kvalitet. Det fortjener ungene, det fortjener foreldrene, og det fortjener de som står ute i de tøffe jobbene. SV mener det er viktig å skape et trygt samfunn hvor vold og overgrep forebygges. Ingen barn og unge skal måtte være redde for å møte volden i hverdagen. Det er ikke den vilkårlige volden i gata som er den største trussel for barn og unge – selv om den er alvorlig nok. Vold som utøves i hjemmene mot barn, mot unge og kvinner, er mer utbredt og mer skjult og mer tabubelagt. Er lovbryteren mindreårig, må barnevernet kobles på saken umiddelbart, om nødvendig ved bruk av tvang. Samtidig mener vi i SV at det må satses mye sterkere på fritidsaktiviteter for barn og unge. De må ikke komme bare som brannslukningsmidler når media har lyset på dem, men de må komme fordi ungdommen fortjener det. Likestillingsarbeidet er ikke vunnet én gang for alle, og i SV vil vi være opptatt av både å forbedre og forsvare det vi har vunnet. Derfor vil vi øke rammen til Likestillingssenteret og til Likestillingsombudet. Vold mot kvinner og barn vil være et område senteret spesielt vil kunne ta tak i, og vi støtter tanken om et kvinnevoldsutvalg. Vi vil ha en statlig arbeidsgiverpolitikk som gir kvinner bedre muligheter til ei lønn å leve av og en dag å leve med. Til slutt tar jeg opp de forslagene som står i innstillingen.
-0	Dette er først og fremst en debatt om hvordan vi forvalter det norske folks pensjonspenger. Det er et spørsmål jeg tar veldig alvorlig, for det handler om hvordan både den generasjonen som lever i dag, og de generasjonene som kommer etter oss, skal nyte godt av en stor formue som vi lykkes i å hente opp. Da handler det om å søke å maksimere avkastningen på de pengene. Så kan man gjerne diskutere en lang rekke ulike klima- og miljøpolitiske spørsmål, men jeg mener at det overordnet sett hører hjemme i andre debattsammenhenger enn når vi diskuterer fondets langsiktige forvaltning. Så registrerer jeg at det nå er flertall i Stortinget for å sette ned et ekspertutvalg. Det er jeg glad for, fordi det betyr at vi kan få en grundig gjennomgang og vurdering av hvordan eventuelle uttrekk vil påvirke forvaltningen av fondet. Det mener jeg er informasjon vi trenger å ha før vi treffer nye beslutninger.
-1	Regjeringa er opptatt av lokaldemokratiet. Derfor vil jeg spørre statsråden om han mener det er riktig at fylkesmennene blir tilført midler og stillinger for å pådytte kommunene Regjeringas omstillingspolitikk. Dette går jo ut over lokaldemokratiet. En annen ting som jeg tok opp med statsråden i trontaledebatten, gjaldt forslag nr. 3, «om bruken av små stillinger i stat og kommuner og hva det betyr for likelønnsutviklingen i Norge, og hvilke konkrete tiltak Regjeringen vil iverksette». Han svarte meg da at dette var et kommunalt problem, og at kommunene hadde frihet til selv å ordne opp i dette. Men disse små stillingene er jo akkurat de som ivaretar de brukerne – de kvinnene som er ansatt i disse små stillingene – som statsråden er opptatt av. Det er faktisk slik at dette bremser opp likelønnsutviklingen i Norge.
-0	Samlokalisering av psykiatriske og somatiske lidelser vil gi en betydelig kvalitetsøkning når det gjelder behandlingstilbudet, spesielt for pasientene. Dette er tilfellet i forbindelse med Follo og Nye SiA og dimensjoneringen av begge to. Ledige senger andre steder i regionen vil hjelpe dårlig på dette forholdet. Dersom nødvendig behandlingskapasitet knyttet til disse sengene ikke finnes, må denne kapasiteten bygges ut. Er det ikke da naturlig å foreta denne økningen der folk vitterlig bor?
-1	Jeg tilhører dem som ikke blir så veldig imponert når Per Sandberg kommer og skal evaluere en debatt. Etter at vi andre har holdt på ganske lenge, kommer han og evaluerer. Jeg blir overhodet ikke imponert. Det som jeg har gjort så langt, er å sitere det som Fremskrittspartiet har skrevet på to punkter, og det gjelder fri innvandring til Oslo - for å si det slik - for noen, mens andre ikke skal få lov til å komme hvis de ikke har nok inntekt. Det går på grupper, og det går på etnisitet. Jeg har ikke sagt noe om hva fremskrittspartifolk måtte være, men jeg har sagt at disse utsagnene kan nærme seg rasisme. Jeg har ikke sagt at de er rasistiske, men at de kan nærme seg rasisme. Det som vi diskuterer, og det som jeg prøver å ta opp, er denne måten å segregere på når det gjelder etnisitet. Det er det jeg har følt ubehag ved og har gitt utrykk for. Og som sagt: Jeg blir overhodet ikke imponert over Per Sandbergs evaluering av debatten.
-1	"Når jeg har fem minutter til å gjøre rede for en veldig god politikk på de områdene som vi diskuterer, ja, så hadde ikke jeg tenkt å bruke tida mi på Fremskrittspartiet; det fortjener faktisk ikke Fremskrittspartiet. Når vi vil omfordele midlene til barnevernet, til barne- og ungdomstiltak, til barnehagene, til sjølstendige rettigheter for fedre til fødselspermisjon og alt det vi har gjort rede for, skjer det innafor nøyaktig den samme ramma som også Fremskrittspartiet opererer innafor. Men det er denne politikken som vi mener vil gi barn og unge og familiene bedre kår her i samfunnet. Det bør ikke forundre representanten Sandberg at vi har vært opptatt av kvaliteten i barnevernet. Dette var også gjenstand for en interpellasjon tidligere i vår. Men når vi tar stilling til kvaliteten i barnevernet, gjør vi ikke det ut fra oppslag i VG eller andre aviser. Til det er dette et altfor alvorlig område. Men det bekymrer oss at barnevernet har en så stor «turnover» som det har. Det bekymrer oss at så mange har så kort ansiennitet innenfor et område som er så tøft fordi de må gå inn og ta vanskelige avgjørelser. Da ønsker vi barnevernsarbeidere med kompetanse som vet at de kan ta opp i seg den nye kunnskapen som har kommet om barn og familie, som har trygghet til å gå inn og ta de riktige avgjørelsene, og som kan samarbeide med andre, slik at de ikke blir nødt til å trekke glassklokka over seg, slik jeg hører mange barnevernsarbeidere beskrive hverdagen sin."
-0	Dannelseselementet er viktig i den norske skolen. Noen ganger får jeg inntrykk av at SV internt ikke har veldig mye fokus på historiefaget, men jeg synes det er veldig bra at SV nå omfavner den nordiske modellen og markedsøkonomien. Jeg synes det er veldig bra. Det var ikke like selvsagt for 20 år siden. Jeg er også veldig glad for at representanten Hagen erklærer lekeskolen død og begravet, som han gjorde i sitt innlegg. Men så til budsjettdebatten om finansinnstillingen. Da sa statsråd Lysbakken at dette er et budsjett som prioriterer de svake. Vi har hørt i et tidligere replikkordskifte at regjeringen fjerner støtten til datautstyr for folk med dysleksi, og SV kommer i dag til å stemme imot å gi ungdom i barnevernets omsorg som studerer, rett til studielån. Det er 90 studenter, og det koster 5 mill. kr. Hvordan passer dette inn i Lysbakkens retorikk om budsjettet?
-0	Etter å ha hørt på den forrige debatten, om kultur, kunne jeg veldig godt tenkt meg å diskutere både med statsråden og Gunn Karin Gjul, men vi får vel kanskje heller holde oss til litt av kulturen her – men da kanskje ukulturen – i taxinæringen og det som interpellasjonen egentlig går på, som er et viktig tema, og som jeg er veldig glad for kommer på dagsordenen. Jeg likte veldig godt å høre statsråden. I går var jeg ganske kritisk til statsråden. I dag er jeg litt mer glad for å høre statsråden, fordi hun sier hun er klar for aksjon. Det liker jeg, og det er jeg veldig glad for. Problemet er bare at dette ikke er noen ny sak. Jeg er en handlingens mann som liker at ting skjer, jeg synes ikke man bør vente på at ting skal skje. Jeg synes faktisk man skal sørge for at ting skjer, spesielt når vi vet hva som veldig enkelt skal til. Her har bl.a. Oslo kommune kommet med mange innspill til Samferdselsdepartementet for å få ryddet opp i en del av de problemstillingene som kommunen ser, for å kunne luke bort dem man ikke vil fortsatt skal være en del av denne bransjen. Jeg tror det er kjempeviktig for bransjen selv å få ryddet opp – vi har senest i dag hatt møte med bransjen – fordi det er en viktig del av kollektivtilbudet i store deler av Norge, ja, egentlig i hele Norge. Derfor er det så utrolig viktig å få ryddet opp og viktig at taxinæringen har tillit hos kundene, som er folk flest som bruker taxi enten fordi de må, eller fordi de av andre grunner bruker tilbudet. Det er viktig at man når man setter seg inn i en taxi, vet at den som sitter der og er sjåfør, faktisk kan språket, kan kommunisere og vet hvor han eller hun skal kjøre. Ikke minst er det viktig at man i tillegg vet at det er trygt å reise med dette kollektivtilbudet. Det tror jeg kanskje er noe av det aller viktigste. Så føler jeg at også interpellanten hadde en del klare og tydelige spørsmål og utfordringer. Jeg skulle gjerne sett at også interpellanten var litt mer tydelig på de konkrete tiltakene man vil gjennomføre. Men det var veldig mye bra, og jeg er enig i veldig mye av det som interpellanten tok opp. Jeg har lyst til å utfordre statsråden, og jeg vil være veldig konkret. Nå sier statsråden at noen av disse tingene er på stell. Men vi har i hvert fall fått innspill fra Oslo kommune om at det er tre punkter som de veldig gjerne skulle hatt på plass for å få ryddet opp i dette. Det ene er selvfølgelig det som statsråden har vært innom og sagt litt om – dette med å innføre løpende vandelsvurdering. I dag må vandelsattesten kun forelegges hvert femte år. Det kunne jo vært smart å sjekke underveis, nettopp for å luke ut folk som begår kriminalitet mens de har løyve, for å kunne få dem ut av bransjen. Det bør, som statsråden også var inne på, innføres en opplysnings- og meldeplikt overfor skatteetaten. Men kanskje politiet også skulle kunne gjøre det samme overfor løyvemyndighetene, nettopp for å få ryddet opp og kvittet seg med uroelementer eller elementer man ikke ønsker skal få lov til å fortsette å drive med dette. Så er det dette med kontrollbiten – å gjennomføre kontroller. I dag har jeg i hvert fall fått vite at Oslo kommune mener at de ikke i stor nok grad har mulighet og anledning til å sende egne kontrollører for å sjekke, og at man kanskje bør gi enda større rom for den muligheten. Jeg håper at statsråden kan svare litt på de utfordringene, som er veldig tydelige og konkrete når det gjelder hva Oslo kommune håper at man kan få på plass. Som jeg sa, er jeg veldig glad for at statsråden var veldig offensiv og ville handle, men jeg må si at jeg synes man opplever et byråkrati som blir litt sånn – ja vel, herr statsråd, uten at noen ting skjer. For med alle de innspillene, som også interpellanten tok opp, som Oslo kommune har sendt for å få på plass et regelverk, har man opplevd en trenering. Derfor fremmet Fremskrittspartiet senest sist tirsdag et forslag for å få denne saken opp i Stortinget – få en diskusjon og sørge for at vi får på plass et regelverk som sørger for at det som har skjedd i Oslo i deler av taxinæringen, ikke får lov å skje igjen, at vi får på plass et regelverk som gjør det mulig på en enkel og ordentlig måte å sørge for at man både gir løyver til dem som skal ha løyve, og – ikke minst – gjør det mulig å luke bort dem som ikke skal ha løyve. For det er jo det det virkelig handler om, å få ryddet opp en gang for alle. Derfor er jeg glad for at interpellanten har tatt opp denne interpellasjonen, og derfor har vi som sagt fremmet et forslag til diskusjon, med konkrete forslag til løsning. Jeg føler nå at ting har fått lov til å versere mellom fylker og Oslo kommune og Samferdselsdepartementet uten at det egentlig har skjedd konkrete ting. Jeg ser veldig fram både til forslag i forhold til yrkestransportloven og andre forslag og håper at man kanskje kan få flertall for deler av det som står i representantforslaget fra Fremskrittspartiet.
-1	Det er to vesentleg forskjellige verkelegheitsoppfatningar mellom Noreg og Russland når det gjeld konflikten i Ukraina. Der russiske myndigheiter ser det som skjer i Ukraina, som eit overtramp mot den russisktalande befolkninga i Ukraina, leia av fascistar og nazistar, ser norske myndigheiter eit Russland som har tatt ein bit av eit anna land – for første gongen sidan den andre verdskrigen – klart i strid med folkeretten. Også på andre samfunnsområde er forskjellen i verkelegheitsoppfatning enorm. Russlands behandling av politisk opposisjon, minoritetar og urfolk og homofile og lesbiske er etter vår meining langt over streken for kva vi som kjempar for menneskerettar, kan akseptere – og Noreg må reagere på det. Det var kanskje også bakgrunnen for at forsvarsminister Ine M. Eriksen Søreide nyleg uttala at Noregs forhold til Russland var varig endra. Men slike utsegner trur eg ikkje gagnar nokon. Russland og Noreg har lange tradisjonar med å vere ueinige, men vi har samtidig klart å samarbeide, gjennom folk-til-folk-samarbeidet. Noregs grense med Russland er Russlands eldste og også den einaste det ikkje har vore krig over. Utviklinga av Pomor-passet eller Barents-passet peiker i retning av ei tilbakevending til ei tid da samarbeidet og handelen mellom folka i Barentsregionen var sterk. Etter murens fall var det endeleg mogleg å byggje opp igjen det sterke forholdet som var mellom våre to folk. Pomorhandelen fann stad primært frå 1870 og fram til den russiske revolusjonen i 1917. Klimaet mellom Noreg og Russland på 1880-talet kan illustrerast med at Russland var Noreg sin fjerde største handelspartnar. Og for å illustrere dette vidare, var det i 1870 400 russarbåtar på besøk i Tromsø. Nesten alle viktige byar og tettstader i den nordlege delen av Nord-Noreg har sitt utgangspunkt i nettopp pomorhandelen, og dette var berre bygt på handel som skjedde i sommarmånadene. Så djupt var sambandet mellom våre to folk at det faktisk utvikla seg eit eige handelsspråk mellom nordmenn og russarar, som har blitt kalla «russarnorsk». Språket hadde ei blanding av norske, russiske, samiske, kvenske, engelske, tyske og nederlandske ord. Sovjettida og den kalde krigen la ikkje berre lokk på vårt samband, men også på den delen av historia. Ja, vi skal reagere kraftig på brot på folkeretten og brot på menneskerettar, men samtidig må vi ikkje leggje opp til å skape steilare frontar mellom våre to lands folk. Varig endring av Noreg sitt forhold til Russland er ikkje ei klok utsegn. Noreg må ta ei anna rolle enn f.eks. Danmark har gjort.
-0	Det er nok mye restaurantene selv kan gjøre, f.eks. å informere om hvor råvarene kommer fra. Kundene kan jo også bli litt mer kritiske og spørre om opphavet til det kjøttet de spiser. Men det mange sier, er at kontrollen i dag er for svak, og at de som ønsker å lure seg unna, veldig lett kan takle det på en måte som gjør det lett å slippe konsekvenser. Mener ikke statsråden at vi må jobbe videre med dette for �� kunne oppnå en bedre avskrekkingseffekt for dem som ønsker å være kjeltringer – det kan være både smuglere og restauratører?
-0	"Representanten Solhjell åpnet prisverdig nok med et sitat fra Margaret Thatcher, og slo vel også da ettertrykkelig fast noe vi vet fra før, at de er et parti for det kollektivistiske, et parti som setter systemet, staten, det offentlige foran enkeltmennesker. Det gjør man når det gjelder de regionale helseforetakene, hvor hensynet til Arbeiderpartiet er viktigere enn hensynet til egen politikk når man vil legge ned de regionale helseforetakene. Det gjør man overfor landets eldre når de står i kø for å få sykehjemsplass, det gjør man overfor rusmisbrukerne; det er over 5 000 som venter på behandlingsplass, og det gjør man overfor de foreldrene som er så uheldige å få barn for sent på høsten, slik at de ikke får barnehageplass. Kan representanten Solhjell være snill og nevne noen tilfeller hvor SV faktisk har sagt enkeltmennesket, pasienten, borgeren foran systemet?"
-0	Det er stor enighet i komiteen om veldig mange forskjellige forhold når det gjelder offentlighetsloven, men det er ett punkt som jeg synes det er leit at Fremskrittspartiet ble stående alene om, nemlig å sørge for et system hvor vi kan få etterlevelse i praksis av de mange fine prinsipper som vi er enige om i denne salen. I realiteten er det i dag ikke noen instans som passer på og overvåker at offentlighetsloven følges opp i praksis. Fremskrittspartiet har tidligere fremmet forslag om opprettelse av et offentlighetsombud og et offentlighetsråd etter en slags hovedmodell fra Forbrukerombudet og Markedsrådet. Komiteens flertall sier, på samme måte som Regjeringen, at Sivilombudsmannen er den instans som skal ivareta dette hensynet – man kan klage og få medhold hos Sivilombudsmannen, og det følges så senere opp. Men i praksis hjelper ikke det. Poenget med et offentlighetsombud var at det skulle være en instans man kunne gå til for å få en rask avgjørelse, mens de dokumenter man var på jakt etter, fremdeles var relevante i en debatt – ikke å få medhold av sivilombudsmannen et halvt år eller et trekvart år eller et år etterpå, men ha en instans som også har lovmessig makt til å kunne sørge for offentlighet eller tvinge den parten som hemmeligstempler noe, til å gå til en domstol for å kunne unndra seg offentlighetsombudets pålegg. Vi i Fremskrittspartiet tror at en av de viktigste endringer som må gjøres når det gjelder offentlighetsloven, er aktivt å få noen som kan påse at loven følges, at det er et råd, en slags domstol, som i første instans skal vurdere de begrunnelser som gis for å unndra dokumenter offentlighet. Dersom offentlighetsrådet, etter å ha hørt partene, sier at noe skal offentliggjøres, må de som da nekter, gå til de ordinære domstolene – selvsagt med oppsettende virkning. Vi tror at et slikt aktivt offentlighetsombud og et bredt sammensatt offentlighetsråd er den eneste praktiske mulighet for å unngå at en del dokumenter unndras offentlighet, slik det i statsforvaltningen dessverre nå gjøres nesten rutinemessig, for å være på den sikre siden. En slik instans som et offentlighetsombud vil i realiteten være den eneste måten å få snudd det på, slik at det er unntak at man benytter hemmeligstempling, istedenfor som nå, hvor det mange ganger gis inntrykk av at det er det normale. I forbindelse med dette nevnes også fra flertallets og Regjeringens side konstitusjonelle spørsmål. Det skulle vært meget interessant om Regjeringen eller flertallet kunne identifisere hvilke konstitusjonelle spørsmål som skulle være til hinder for et offentlighetsombud og et offentlighetsråd. Jeg har nevnt, og det ble nevnt i vårt Dokument nr. 8-forslag, at selvsagt skal det være domstolene som har avgjørelsesmyndigheten i siste instans. Det er det også i dag, meg bekjent. Man kan også i dag gå til domstolene for å få det avgjort, men det er altfor sent, det har ingen virkning i praksis. Når man fra flertallets side har disse to etter min oppfatning vikarierende argumenter – om konstitusjonelle spørsmål på den ene siden, og på den andre siden at Sivilombudsmannen dekker dette formålet ved å overvåke og påse at offentlighetsloven følges – vil jeg hevde at ingen av disse to argumentene egentlig er holdbare. De er etter min oppfatning rent vikarierende fra et flertall som egentlig ikke ønsker noen særlig endring i praksis, egentlig ikke ønsker noe særlig mer offentlighet enn det som er i dag. Jeg synes det er leit at vi etter en så bred melding ikke har kommet lenger med det helt avgjørende poeng, nemlig at loven skal følges i praksis. Det gjøres på altfor få områder i dag.
-0	Alle forslag som fremmes av Fremskrittspartiet, står vi samlet bak, og jeg kan forsikre representanten Hill-Marta Solberg om at det å stille krav til å ha norske statsborgere i fremtredende posisjoner i styringen av Norge, ja, det synes jeg skulle bare mangle – det er på linje med det man gjør i mange andre land. Og så til spørsmålet om hva Fremskrittspartiet skal bruke sin rolle som opposisjonsparti til. Ja vel. På den ene siden har vi hatt en utstrakt hånd til Regjeringen og sagt at dere må gjerne komme hvis dere ønsker å samarbeide med oss. Det var for øvrig den første invitasjonen Regjeringen kom med til opposisjonen også, uten at vi har sett synlige spor av det. Her gjør Regjeringen som den vil, og er overhodet ikke lydhør overfor det minste lille forslag opposisjonen måtte ha til forbedringer av Regjeringens politikk. Den viktigste jobben Fremskrittspartiet har i årene som kommer, er å gjøre alt vi kan for å få kastet de nåværende regjeringspartiene rett ut av regjeringskontorene, slik at vi kan få en bedre styring av Norge.
-0	Jeg vil takke for svaret. Det er ikke bare i Rollag at verneforslagene har skapt reaksjoner. Fra Sigdal kommune er det også kommet sterke reaksjoner. Ifølge Drammens Tidende har kommunen kun fått tre dager på seg til å uttale seg om et forslag. Sigdal kommune har også i kommunestyremøte vedtatt å gå til sak mot staten i forbindelse med verneplanene. En av de sterkeste kritikerne til det som har skjedd, er statsrådens egen partikollega, Runolv Stegane, som sier til Drammens Tidende den 15. februar 2003 at det er liten eller ingen respekt for at de lokale myndigheter skal inn i verneprosessen på et tidlig tidspunkt. Vil statsråden på basis av dette foreta nye vurderinger av det løpet som er lagt opp, for å sikre et lavere konfliktnivå enn det som foreligger pr. i dag?
-0	En skal ikke bli forundret over at det skinner av Fremskrittspartiet. Men datasystemet åpnet ikke for å trykke på replikknappen, så derfor fikk vi ikke registrert oss. Jeg er veldig glad for at representanten Sund vektlegger oljenæringen så bra, og omtaler den så positivt. Men det er et stykke fra ord til handling når en ikke våger å ta skrittet videre, og si at en vil foreta en konsekvensutredning. Alle vet at dette skyldes de interne konfliktene i regjeringen, der Arbeiderpartiet ikke våger å gjøre det som flertallet i denne salen mener er rett. Når en likevel snakker om hvor mye en kan få til i 2013, høres jo det veldig bra ut, for da kan en åpne for oljevirksomhet i Nordland VI, for der er allerede deler av det konsekvensutredet, og en kan ta den kunnskapen som en nå henter inn, klippe og lime rett inn i en konsekvensutredning, og dermed ha gjort jobben likevel. Samtidig vet vi at Eirin Sund skal gå til valg på et rød-grønt alternativ, der SV skal være med. Da synes jeg en skylder å gjøre både Stortinget og velgerne oppmerksom på: Tror Eirin Sund at SV i 2013 plutselig og automatisk med et magisk trykk vil stemme for at en konsekvensutredning skal gjennomføres utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja?
-0	Eg vil stille kommunal- og regionalministeren følgjande spørsmål: «Kva tid kan ein vente ei avgjerd i saka om Åram krins skal flyttast til Vanylven kommune eller framleis skal vere ein del av Sande kommune?»
-0	For mange bedrifter, både store og små, er skattenivået en stor belastning. Formuesskatt er noe en bedrift drar med seg hele livet, for å si det sånn, og er en stor belastning. Men når det er et generasjonsskifte, kan arveavgiften være en veldig stor belastning. Det høres ikke ut på representanten som dette er noe problem, men ute i det virkelige liv er dette et stort problem for mange, særlig ved generasjonsskifte. Har ikke representanten merket noe til det?
-0	Jeg takker for svaret. Jeg tror jeg skal henvise til professor Normann Aanesland. I Nationen nylig heter det: «Professor Normann Aanesland oppfordrer alle med boplikt til å gi blaffen og bosette seg der de vil. – Staten tør ikke ta sakene til retten uansett, lover han. Som Nationen meldte i går, vil landbruksminister Terje Riis-Johansen slåss med nebb og klør for å beholde boplikten, selv om EU-domstolen nylig fastslo at den strider mot menneskerettighetene og den frie flyten av kapital. Regjeringen frykter at ordningen skal bli kjent ulovlig.» Ser ikke landbruks- og matministeren at professor Aanesland har noen vesentlige poeng i det han sier her, at staten ikke tør ta dette til rettsapparatet uansett?
-0	Den 1. januar 2006 trådte det i kraft en lov om kjønnsfordeling i ASA-styrer. Den sier at minst 40 pst. av styrerepresentantene skal være kvinner. Fremskrittspartiet var det eneste partiet på Stortinget som stemte imot denne loven, som også hadde tilbakevirkende kraft, med en overgangsperiode på to år. Fremskrittspartiet stemte imot denne loven, da vi er motstandere av å forskjellsbehandle mennesker på grunn av bl.a. kjønn. Fremskrittspartiet ønsker å likestille mennesker. Kvalifikasjoner, ikke kjønn, skal bestemme karrieren, og man skal bli møtt som den man er. Når det gjelder ASA-selskapene, er det en kjensgjerning at antallet har blitt sterkt redusert – de har gått over til å bli ordinære AS-er. Mens det i dag er ca. 200 000 AS-er, er det kun 300 ASA-er. Når man ser på denne utviklingen, mener statsråden og regjeringen virkelig at ASA-prosjektet har vært en suksess – når man altså ser den negative trenden når det gjelder antall firmaer som har ASA som sin måte å bli styrt på?
-1	Dette er først og fremst en prøveordning for å høste erfaringer med hva økt lærertetthet vil bety. Der har vi hatt forslag til en ressursnorm på høring. Det mest offensive i det forslaget, nemlig 20 elever på ungdomstrinnet per lærer i snitt, men på skolenivå, ville ha medført i underkant av 700 nye lærere, men veldig mange og veldig små stillingsbrøker. Det tror vi ikke noen hadde kjent igjen. Derfor har vi nå prøvd å se hvordan vi gjennom en fireårsperiode kan høste erfaringer. Da har vi valgt ut dem som i utgangspunktet lå under snittet i grunnskolepoeng. Det betyr: Fra før av er det 70 pst. av ungdomsskolene som har færre enn 20 elever i snitt per lærer. Nå tar vi 15 pst. av de 30 gjenstående – altså halvparten av dem – og så skal vi vinne erfaring med det som lærere etterlyser mest, nemlig mer tid til å følge opp elevene.
-1	Tusen takk, president! Den 16. august i år ble 34 gruvearbeidere skutt og drept fordi de streiket for bedre lønnsvilkår. Massakren av streikende arbeidere ved Marikana-gruvene i Sør-Afrika viser hvor galt det kan gå i samfunn med sosial og økonomisk ulikhet. De fattigste 40 pst. av befolkningen innehar bare 6 pst. av den samlede inntekten i Sør-Afrika. Sør-Afrika har vært det økonomiske lokomotivet i Afrika, og i gruveindustrien finner man store verdier. Denne industrien utgjør hele 60 pst. av Sør-Afrikas eksportinntekter. Den britisk eide Lonmin-gruven, der de drepte streikende arbeidet, utvinner platina og gull. Mens vi i Norge har vår olje, kan vi la akkurat det stå som symbol på at det finnes store verdier i naturressurser også i land med mange fattige. Det finnes ikke fattigdom i Sør-Afrika på grunn av mangel på rikdom, men på grunn av mangel på rettferdig fordeling, og sånn er det i de fleste land der det er mange fattige. I løpet av de siste 50 årene er verdens befolkning mer enn doblet. I den samme perioden er verdensøkonomien mer enn femdoblet. Likevel er det fortsatt mer enn 1 mrd. mennesker som lever i dyp fattigdom, altså at de må klare seg på under 7–8 kr om dagen. Mange utviklingsland har opplevd sterk økonomisk vekst de siste 10–15 årene, og veksten har vært så stor at Verdensbanken har oppgradert 23 land fra lavinntektsland til mellominntektsland bare de siste ti årene. Før bodde fattige folk i fattige land, nå bor 70 pst. av verdens lutfattige i mellominntektsland, dvs. i land som også har stor rikdom. Den globale veksten har med andre ord ikke vært en bølge som har løftet alle båter. Økonomisk vekst avskaffer ikke fattigdom av seg selv. Drapene på streikende arbeidere i Sør-Afrika bør være en vekker for alle som tror at økonomisk vekst er hele løsningen i kampen mot global fattigdom. Det er naivt å tro. Dette har overbevist meg om hvorfor det er viktig å vektlegge sterkere omfordeling og rettferdig fordeling i norsk utviklingspolitikk, og det er bakgrunnen for at regjeringen i trontalen varslet mer Robin Hood-politikk i utviklingspolitikken i året som kommer. Rettferdighet handler mye om fordeling. Det er nærmest apolitisk og opplest og vedtatt at vi er imot fattigdom, men rettferdig fordeling handler om mer. Det handler om å sørge for at inntektene som skapes i et samfunn, kommer alle til gode. Det handler om å skape for å dele, og det handler om å dele for å skape videre. Det er nemlig sånn at land som har god fordeling, også er de landene der veksten holder seg over tid. Her har vi ligget i forkant i norsk utviklingspolitikk. Vi har i flere år vært opptatt av å bruke offentlige bistandsmidler til å påvirke de store pengestrømmene i verden. Det er riktig å sørge for at akkurat det skjer. Vi har jobbet internasjonalt for å hindre illegale kapitalstrømmer ut av utviklingsland som følge av skatteunndragelse og annen kriminell virksomhet. Vi har backet opp lands bygging av skattesystemer, vi har backet opp at land skal få en god naturressursforvaltning der pengene kommer folket til gode og ikke går direkte til overføringer til rike selskaper eller til en elite i landet. Arbeiderne ved Marikana-gruven kan fortelle om et sørafrikansk samfunn preget av økende fattigdom og økende arbeidsløshet, et arbeidsliv preget av bemanningsbyråer, midlertidige arbeidskontrakter og uanstendige arbeidsbetingelser. De forteller om arbeidere med elendige lønns- og arbeidsvilkår, og har underdirektører som tjener 152 ganger mer enn dem selv. Anstendig arbeid med respekt for grunnleggende rettigheter og anstendig lønnsvekst, jobbdrevet vekst, kan fremmes av gode fagforeninger, og det er interessant å merke seg at lønnsveksten som arbeiderne fikk i etterkant av drapene, var på 22 pst. Rettferdig fordeling skaper vekst. Når millioner av mennesker løftes ut av fattigdom, bidrar de langt mer til økonomisk vekst enn om en liten elite blir sittende med hele overskuddet. Det er vårt eget land, Norge, et godt eksempel på. Jo bedre fordeling, jo større intern etterspørsel, jo større aktivitet, jo flere jobber og færre fattige. Hva bør vi gjøre med bistandspengene våre? Vi kan støtte fattige land med å skaffe egne inntekter, vi kan støtte fattige land med å lage politikk og iverksette tiltak for å nå de fattigste, og vi kan vise solidaritet med de organisasjonene som jobber for en bedre fordeling i landet sitt. Vi har én ting klokkeklart for oss, og det er at høyresiden finnes, ikke bare i Norge, men også i andre land. Hvis vi snakker om rettferdig fordeling, så møter vi høyresiden, for de snakker aldri om rettferdig fordeling, verken i Norge eller i resten av verden.
-1	Ja, nettopp derfor har jo regjeringen lagt fram en orientering om såkalt «samstemt politikk for utvikling», som prøver å ta de forskjellige områdene og se på helheten i dem. Samtidig må vi være ærlige nok til å innrømme at det i ethvert land, inkludert Norge, også er sprikende målsettinger. Det er sannsynligvis, vil jeg anta, ikke fullt ut mulig både å nå målsettingen som et mer eller mindre samlet storting har, om et robust distriktsbasert landbruk i Norge, og å nå målsettingen om full åpenhet for landbruksimport fra utviklingsland som har utviklet seg mye, av typen Brasil, India, osv. Her ligger det reelle interessemotsetninger i Norge, som ikke enkelt kan løses, men som Stortinget står fritt til å delta i debatten om. Jeg må også si at representanten stilte gode spørsmål om Tanzania innledningsvis, og jeg vil be vår ambassade i Dar-es-Salaam om å undersøke hva som har skjedd i Rufiji-deltaet, det som kom fram i denne av kronikken av bl.a. Hanne Svarstad. Dette er mennesker jeg har stor respekt for, og jeg skal selvfølgelig undersøke om det de sier, er riktig.
-0	I VG av 25. januar i år kan vi lese om «Dødsfeller på sommerdekk. Utenlandske semitrailere kjører rundt på såpeglatte norske vinterveier uten kjetting og med blankslitte sommerdekk. (…) – Dette er rene dødsfeller i trafikken. Dessverre er det mange skrekkeksempler på manglende sikkerhet, sier fylkessekretær Dagrunn Krakeli i Norges Lastebileier-Forbund (NLF) i Møre og Romsdal. Bare på Europaveg 136 mellom Dombås og Ålesund har bergingsselskap den siste uken assistert nærmere 10 utenlandske semitrailere som har havnet i grøften eller kjørt seg fast.» Ser ikke statsråden alvoret i disse påstandene? Hva vil han konkret gjøre for ytterligere å redusere dette antallet hvor utenlandske vogntog – og særlig de fra Øst-Europa – er involvert i større eller mindre grad?
-0	Til foregående taler: Det siste poenget var tatt innledningsvis i konstateringen av at ikke bare Regjeringen, men Stortingets flertall faktisk bryter sine egne forutsetninger i bompengesaker helt generelt – det at man definerer seg vekk fra etterskuddsinnkreving som hovedprinsipp – og vi har mange eksempler på at vi har forhåndsinnkreving – til å velge forhåndsinnkreving som hovedprinsipp. Det andre, det med nytten, er jo en påpeking av hva som står i proposisjonen, hva som er skrevet inn i proposisjonen, at det i utgangspunktet bryter med forutsetningene i slike saker, og så tolker man seg ut av problemet etterpå. Jeg går ut fra at uansett hva som er de faktiske forhold knyttet til reguleringsplanen, eller en stor eller mindre endring i reguleringsplanen, ser statsråden nærmere på det, og så kan vi kanskje få en presisering ved egnet anledning av hvilke krav man har når slike proposisjoner som dette kommer til Stortinget. Vi har oppfattet det slik at alle reguleringsplaner skal være på plass. Fremskrittspartiet vil at staten skal betale. Ekstraregningene er det ingen som har snakket noe om. I den finansieringsform som et flertall i dag velger i denne saken og i andre saker, er det slik at det er store ekstraregninger som pålegges bilistene. Det snakker ingen om. I denne saken er tilleggsregningen altså mer enn selve bidraget. Her skal bilistene betale langt over 200 mill. kr for å bidra med 180 mill. kr. Når man velger bompenger som finansieringsform, er det også merkelig at man velger den dyreste metoden. Da er vi tilbake til renten. Spørsmålet er jo hvorfor bilistene, hvorfor bompengebetalerne, skal påføres utgiftene og kostnadene med å ta hele prosjektfinansieringen, og hvorfor ikke staten i det minste kan ta prosjektfinansieringskostnadene selv, slik at bidraget blir mer i tråd med det man forteller billistene at de skal betale? Så er det slik at det jo selvfølgelig er Regjeringen og Stortingets flertall som definerer rammene. Vi har et annet syn på det. Vi tror ikke at veibygging er som andre utgifter. Vi tror at veibygging er en investering. Vi tror at veien varer i 50 år. Vi tror ikke at det blir inflasjon av å bygge flere veier med statlig finansiering i Norge. Vi tror ikke at vi river i stykker vår økonomi ved å bruke en del av de fantastiske ressursene som Norge har, på å la staten betale infrastruktur i Norge. Tvert imot, vi tror det er den mest lønnsomme investeringen Norge kan gjøre, og det er ingen grunn til at bilistene skal betale ekstraregninger for å bygge vei i Norge.
-1	"Denne debatten markerer en ny fase i den store barnehagesatsingen. Nå har vi hatt en dugnad som har gått land og strand rundt for å sørge for at vi kan tilby en barnehageplass til alle barn. Vi har innført rett til barnehageplass – det skjedde fra 2009. Vi har klart å gjennomføre barnehagereformen uten å senke kravene til kvalitet, og vi kommer igjennom den voldsomme opptrappingen med ca. en tredjedel førskolelærere i barnehagen fremdeles. Men nå er vi ved det stedet der vi skal løfte blikket og se hvilke enorme muligheter vi nå har til å tilby alle barn en plass i barnehagen, til å satse på kvaliteten og til å sørge for at det blir en god arena som vi vet kan stimulere alle barns utvikling, som kanskje er det viktigste virkemidlet vi kan ha for å bekjempe forskjeller mellom barn og gi alle like muligheter. Dette er en satsing som jeg er veldig stolt av, jeg er stolt av det samarbeidet som har vært. Men jeg synes det er paradoksalt at det i mange sammenhenger hvor vi har diskutert små barns oppvekst, synes å være mindre status og oppmerksomhet knyttet til det, selv om alle, når de tenker seg om, vet at det vi investerer i de minste, er det viktigste vi kan gjøre. Derfor er jeg veldig glad for at vi nå kan diskutere kvalitet og innhold i barnehagen og hvordan vi skal sørge for at vi klarer å få til et så godt tilbud som mulig til alle. Det vi da vet, er at vi kommer til å trenge flere førskolelærere for å lage en god kvalitetsbarnehage og for å oppfylle den pedagognormen vi allerede har. Vi har for mange dispensasjoner, selv om vi har klart å holde ca. en tredjedel av de ansatte i barnehagene som førskolelærere. Det er for stor variasjon mellom barnehagene, og vi trenger å sikre en likeverdig kvalitet. Vi vet at vi trenger et bedre samspill mellom de ulike kommunale tjenestene for barn – barnehagen, skolen, PP-tjenesten, barnevernet og helsetjenesten. Alle disse utfordringene er det vi nå adresserer. Jeg er glad for at flertallet i Stortinget støtter at vi skal ha en ambisiøs barnehagepolitikk med en klar tilslutning til at barnehagen er et pedagogisk tilbud, og at det betyr at vi må ha klare krav om pedagogisk kompetanse i barnehagene. Det er et klart satsingsområde i meldingen, og det er det viktigste vi skal jobbe for framover; å sørge for at vi har god kvalitet. Vi må sørge for at den pedagognormen vi har i dag, etterleves, og – som det sies fra flertallet – vi må heve ambisjonsnivået når vi ser at vi har en mulighet til å komme lenger når det gjelder dette. Jeg er også opptatt av alle de assistentene som jobber i barnehagene. Det er mye kompetanse blant assistentene i barnehagene, og det er mulighet for å øke den kompetansen. Jeg vet at mange av assistentene ønsker å ta fagbrev og oppfordrer kommunene til å gi dem tilbud for å utvikle seg i sin jobb, enten de ønsker å ta fagbrev eller kanskje noen av dem også ønsker å gå videre og ta førskolelærerutdanning. Om et år står vi ved en ny milepæl i barnehagedebatten. Det er da kommunene skal overta ansvaret, og de øremerkede midlene skal inngå i rammene til kommunene. Det kommer til å sette oss overfor større utfordringer med tanke på hvordan vi skal sørge for å følge opp kvaliteten og innholdet i barnehagene, og jeg er glad for at Stortinget er opptatt av hvordan vi skal klare å sikre det godt. Så noen kommentarer til det som har vært mest omdiskutert i forbindelse med denne meldingen, og det er spørsmålet om kartlegging av barns språkutvikling. Siden jeg er ny statsråd, så har jeg forbeholdt meg retten til å se med nye øyne på en del av de forslagene som ligger her, for å se om jeg synes at begrunnelsen var god. Jeg kan ikke forstå annet enn at det er en god begrunnelse for å innføre språkkartlegging i barnehagen – ikke i form av tester eller prøver, men som et system for å ha en bedre observasjon av barns utvikling. Jeg var i en barnehage hvor de sa at de hadde dette som et verktøy for observasjon, og at de fikk et mer trent blikk for å følge barnas utvikling. Det er det som er meningen. Når vi da også vet at veldig mange kommuner allerede har innført det, trenger vi en nasjonal veiledning og retningslinjer for hvordan det skal skje, for vi har også mange tilfeller av prøver som ikke bør foregå i barnehagene. Når vi vet at de fleste barnehager allerede har et system for å følge med på dette, tilsier det også at vi har en plikt til å sikre at det er god kvalitet i det tilbudet."
-1	Eg vil berre gjenta det: Vi står bak dokument som vert leverte til Stortinget. Eit anna viktig dokument som alle parti står bak, er klimaforliket, som gir sektorvise mål for reduksjonar, i tillegg til ei målsetjing om reduksjonar mot 2020. No arbeider vi med korleis det skal konkretiserast, korleis løpet vidare skal vere. Nettopp på grunn av auka CO2-utslepp i mange sektorar er det eit svært viktig arbeid. Så les eg Finansavisen – eg vil ikkje kalle det ei kapitalistisk avis – og mange andre norske aviser. Gjennom det veit eg at Framstegspartiet reknar ut budsjettet sitt på dei områda eg gjekk gjennom, på heilt andre måtar enn det Finansdepartementet og alle andre parti gjer på viktige område. Når dei partia kjem i regjering, vil ikkje det fungere. Dersom du f.eks. set av 600 mrd. kr i fond og får ei avkasting på 24 mrd. kr året etter, må det finansierast i det budsjettet, sjølv om det då gir ei ekstra moglegheit til å ha meir «liksompengar» i 2012.
-1	Jeg har ikke grunn til å tro noe annet. Når statsråden sier det, legger jeg det til grunn, selvsagt gjør jeg det. Det som blir fortalt oss, er at man ikke kan nyttiggjøre seg mer enn det som vi bevilger neste år til MAREANO og SEAPOP. Vi har lagt et føre var-prinsipp til grunn når det gjelder disse områdene, de mest sårbare og verdifulle områdene. Det er noe helt annet enn det Fremskrittspartiet har gjort, som ikke bryr seg overhodet, og heller ikke ser til de rapportene som har kommet fra Petroleumstilsynet, som jeg viste til i min replikk til kollega Solvik-Olsen fra Fremskrittspartiet. Disse viste nettopp behovet for en skikkelig bevilgning til Petroleumstilsynet, som Fremskrittspartiet kutter med 8 mill. kr neste år, til tross for at historien viser at de trenger høye bevilgninger for å kunne gjennomføre tilsyn med denne oljenæringa. Det vi legger til grunn, er at vi både skal ha et ordentlig tilsyn og et føre var-prinsipp som sikrer at vi ikke setter de mest verdifulle og sårbare områdene våre på spill. Jeg må også si at Tore Nordtun og jeg er helt på linje, vi mener at vi trenger mot og lederskap i klimapolitikken.
-1	Jeg vil gjenta det jeg også sa til representanten Dørum i finansdebatten forleden, at det ikke er noe kutt som er påført sektoren, det som har med oppfølging og håndtering av lønns- og pensjonsspørsmål å gjøre. Men jeg kan love representanten at vi arbeider med det strukturelle i lønns- og priskorrigeringene, som er et av de to elementene i de litt store ekstra utgiftene som universitetene og høyskolene nå stod overfor. Det som er mitt ønske, som jeg håper jeg deler med representanten Dørum, er at disse institusjonene fortsatt skal være nettobudsjettert, at de skal klare seg selv, og at de skal kunne håndtere situasjonen også budsjettmessig ut fra det å ta eget ansvar. Der står vi sannsynligvis overfor et viktig valg. Skal de fortsette med det? Da er jeg klar over at de må ha tilstekkelig med rammer og forutsigbarhet, og det jobber man med. Eller skal de gå tilbake til ordningen før kvalitetsreformen? For meg er det en helt sentral del ved kvalitetsreformen at de beholder sin selvstendighet.
-0	Først av alt vil jeg takke statsråden for svaret. Det er klart at det er ikke mulig for statsråden å fange alle spørsmålene som jeg hadde i interpellasjonen, og som han kanskje har skrevet ned på en lapp. Men jeg prøver meg med et par små innspill. Noe av det viktigste man står overfor, er kompetanse. Kompetanseflukt fra maritim industri er noe man er veldig redd for akkurat nå, fordi signaler fram og tilbake – særlig hos verftene – dreier seg om en framtidig ordretørke som kan komme. Inneværende år er ikke noe problem, for mange av disse verftene har fulle ordrebøker i hvert fall ut året og kanskje også litt ut i neste år. Problemet er at det er ingen nye kontraheringer, og det gjør at man er redd for hva som skjer. Det er klart at jo nærmere du kommer den datoen da det er mulig at verftet ditt, eller arbeidsplassen din, begynner å bli truet, jo mer begynner du å søke deg vekk til andre områder, og da kan faktisk verdifull kompetanse gå tapt. Det var derfor jeg stilte spørsmålet om man ikke i hvert fall vil sette seg ned litt sammen og se på det som har med næring, utdanning, energi og miljø å gjøre, for å se på hva vi kan være med og bidra med. For på kompetansesiden er det kun lagt inn 8 mill. kr til den bedriftsinterne delen i revidert. Og jeg tror nok vi bør se på andre ting også. Statsråden var selv inne på det som har med delelinjen å gjøre. Ja, mange av oss var svært glade da vi hørte resultatet – at vi muligens kommer fram til enighet. Nå bruker jeg ordet muligens fordi det både skal gjennom dette hus – det tror jeg skal gå relativt greit – og gjennom et annet organ, nemlig den russiske dumaen. Jeg tror at vi skal ha det på plass før vi slipper jubelen endelig løs. Ellers er det mye positivt i det statsråden er inne på. Ja, vi vet at det er høy leteaktivitet, men en del av det som jeg snakket om i mitt innlegg, er knyttet til nye områder, for å kunne få med også verftsbiten, altså båter og offshorefartøy. For det som skjer i dag, er at man bruker den strukturen som man allerede har, i de gjeldende områdene, slik at det er lite nye båter, bl.a., som kommer ut. Det er også helt åpenbart at en del av de fartøyene som går i Nordsjøen, begynner å bli relativt tilårskomne – selv om det er mye moderne der også – så man får se på hvorvidt en del kan fornyes også på det området. Det er ett område som jeg også ser fram til, og det er meldingen knyttet til rammevilkår. Det tror jeg skal bli en viktig sak for dette stortinget, så jeg håper det ikke tar for lang tid før man kan få det på plass. Så kommer man heller ikke vekk fra mitt spørsmål knyttet til det med bruk av gass, f.eks., knyttet til ferjer, knyttet til nærskipsfarten. Der tror jeg man må få en mer offensiv holdning, for det er også et miljøprosjekt.
-1	Det er en av de tingene jeg ser på, fordi vi har et godt opplegg når det gjelder videreutdanning. Vi har nå målrettet de statlige kronene og dette spleiselaget med kommunene og lærerne mot at man skal bygge opp formell kompetanse. Vi ser, som representanten var inne på i sitt innlegg, at det er veldig stor forskjell på hvordan kommunene faktisk benytter seg av dette. Noen sier at det handler om økonomi. Det er det en ærlig sak at kommunene gjør. Men det handler ikke bare om det. Det handler også om at vi må få et mer desentralisert tilbud, tettere på der lærerne er – dette er voksne folk, de har familieforpliktelser. Det er en utfordring. Så vi jobber nå med å se på hvordan vi skal tilrettelegge dette, slik at det er lettere for lærerne å benytte seg av det. Vi har en avtale med organisasjonene om at vi skal ha denne utformingen i forhold til formell kompetanse nå, og at det er et spleiselag. Men jeg skal se på fordelingen mellom kommuner og stat.
-0	Nærings- og handelsdepartementet har kommet med et forslag om at Regjeringen skal gis fullmakt til å gjennomføre en delprivatisering av AS Olivin med den hensikt å redusere statens eierpart ned mot 51 pst. i selskapet. Finanskomiteen har parallelt med dette behandlet et Dokument nr. 8-forslag fra Fremskrittspartiet som går langt lenger, fordi det innebærer full statlig avvikling av hele eierengasjementet i virksomheten. Sentrumspartiene støtter Regjeringens maksimumsgrense for nedsalg. Fremskrittspartiet og Høyre er de eneste partier som går inn for en helprivatisering. Vi har nemlig den mening at staten ikke bør ha som oppgave å være hovedaksjonær i spekulativ forretningsvirksomhet, men komme seg ut av virksomheten snarest mulig. Vi mener det ikke skal være en offentlig oppgave å ivareta vanlige samfunnsborgeres verdier på denne måten. Den virksomhet som er liv laga, bør private stelle med. Selv om Olivin ikke har beslaglagt mye tid fra statsadministrasjonen eller hatt de store behov for kapitaltilførsel, mener vi statsaksjeselskapsformen kan være et stengsel for bedriftenes utviklingsmuligheter og markedstilpasninger. Med private eiere og investorer i majoritet, vil man få større muligheter til å være i forkant av utviklingen og være mest mulig profesjonell for å øke mulighetene til profitt. Stikkord vil være ansettelse av dyktige kommersielt innstilte ledertyper i toppstillinger, stram kontroll av kostnader og økt vekt på produktivitet. Det er vel kjent at Olivin har vært en økonomisk suksess. Men selv om selskapet står sterkt, er det avhengig av markedsforholdene i stålindustrien. En økende produksjonskapasitet hos konkurrerende olivinprodusenter kan gi økt konkurranse om priser og markedsandeler i årene som kommer. Ved å slippe til private eiere kan selskapet bedre sin konkurransedyktighet ved samordningsgevinster på områder som markedsføring, logistikk og teknisk kompetanse. Felles løft for produktutvikling, forskning og alternative anvendelsesområder kan gi nye muligheter. Jeg har liten tro på at Regjeringens modell med fortsatt statlig eiermajoritet vil bety et like aktivt eierskap og pådriverrolle til utvikling, internasjonalisering og effektivisering av virksomheten som et privat majoritetseie vil gjøre. Gjennom et begrenset nedsalg vil private som tildeles minoritetsposter, i sterkere grad kunne betrakte dette som finansielle investeringer enn hva det ellers ville ha vært. Det bør også tas med som et salgsargument at privat eierskap gjennom helprivatisering betyr redusert offentlig innblanding. Det kan bidra til at Stortinget slipper å behandle mange industrisaker. De politiske partier i denne sal vil gis mer tid til generelle industripolitiske spørsmål, og det vil være å foretrekke, slik vi ser det.
-0	Vi ønsker å legge fram en ny sak, der vi debatterer dette og ser på alle problemstillinger. Men posisjonen og statsråden sier at de nye forskriftsbestemmelsene skal få virke en tid. Vi er blitt kontaktet av folk som har litt problemer, bl.a. av turistnæringen, som har nedlagte setre, og som ønsker å bygge vei opp mot disse for å gjøre dem til turistmål. Man har da noen problemer med fjellstyrene, som har en annen måte å vurdere «tida og tilhøva» på: Man har ikke noen bruksrett her. Med bakgrunn i at det legges ned tre bondegårder hver dag, 21 hver uke, ser ikke statsråden behovet for å få en ny sak opp, se på problematikken på nytt og åpne for at bønder også kan drive med turistnæring, slik at de kan leve av gården og ikke må legge ned?
-0	La meg innledningsvis få lov til å si at jeg personlig er glad for at vi nå har en sosialminister som viser langt større interesse for våre ulykkelige rusmiddelmisbrukere enn vi har sett på lenge. Stortinget gjorde under budsjettbehandlingen et vedtak om at spesialister i allmennmedisin nå skal få anledning til å forskrive medikamenter i en medikamentelt assistert rehabilitering av disse menneskene. Mitt første spørsmål går da på dette: Når kan vi forvente praktisk effekt av dette vedtaket? Det andre spørsmålet har nøye sammenheng med det første. Det er laget nye forskrifter om legemiddelhåndtering for apotekene, hvor dette vedtaket som Stortinget gjorde, står sterkt i strid med de forskriftene som forelå, og som skulle gjelde fra 1. januar 2001. Er det gjort noen forandring i så måte, slik at man har utsatt ikrafttredelsen av disse forskriftene, for det må vel gjøres hvis man skal samordne dette?
-0	Så lenge et parti ikke har flertall for sitt eget budsjett, men er nødt til å komme frem til en enighet med andre partier, er det selvsagt at det blir et budsjett man ikke kan si seg hundre prosent fornøyd med. Dette er også tilfellet med dette års helse- og sosialbudsjett. Fremskrittspartiet må bare nok en gang si seg lei for at det ikke har vært mulig å satse tilstrekkelig på de områder hvor det etter Fremskrittspartiets mening er nødvendig å sette inn en betydelig større innsats. Det er likevel en del i dette budsjettet som vi er glad for at vi har fått gjennomslag for. Fremskrittspartiet fremmet bl.a. et Dokument nr. 8-forslag i vår om at den laveste satsen for krigspensjon for innsatspersoner skulle avvikles, og en skulle bare stå igjen med den høyeste. Dette fikk ikke flertall da dette ble behandlet i Stortinget, men det er med stor glede vi konstaterer at dette nå er tatt med i budsjettet slik at disse personene endelig får en rettferdig behandling, sett ut fra den innsats de har gjort for å forsvare fedrelandet. Regjeringen hadde i sitt budsjettforslag lagt inn en aldersgradering av etterlattepensjoner. Dette er noe Fremskrittspartiet er sterkt uenig i, da dette er pensjoner som angjeldende personer har basert sin fremtid på. Det er derfor gledelig at Fremskrittspartiets medlemmer i sosialkomiteen kom til enighet med Høyre og regjeringspartiene om at dette ikke skulle gjennomføres for 1999. Det er derimot beklagelig at flertallet i komiteen ikke ønsket å stoppe dette permanent, men derimot bare ønsket å sende saken tilbake slik at den kan komme ut på høring. Det er bare Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti som ikke ønsker at en aldersgradering skal vurderes, men den kampen må vi nok ta senere dersom saken igjen blir fremmet for Stortinget. Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, har sluttet seg til en merknad og et forslag fra Sosialistisk Venstreparti om at det skal vurderes innført et refusjonstak for privatpraktiserende leger når det gjelder ytelser fra folketrygden. Dette er noe Fremskrittspartiet sterkt vil fraråde, da dette vil kunne medføre at egenbetalingen for pasienter vil øke, samtidig som det nok vil bli mye vanskeligere å få leger til å ta jobber i distriktene. Og det er jo i distriktene man har lange avstander og dårlig legedekning, noe som skulle tilsi at det er her man virkelig har behov for stimuleringstiltak. Jeg må få si at en slik overstyring av privatpraktiserende leger i stor grad vitner om at komiteens flertall har mistillit til at legestanden i Norge utfører sine oppgaver på den måten som er ønskelig. Dette forslaget kan, som tidligere nevnt, komme til å medføre betydelige merutgifter for pasientene i f.eks. tilfeller med legevakter og store avstander. Hvis det er et ønske om at pasientene skal betale mer for legetjenester, er dette den rette måten å gjøre det på, men dette er i hvert fall ikke noe som Fremskrittspartiet ønsker, og jeg håper at verken Sosialistisk Venstreparti eller Høyre ønsker dette. Men det kan bli resultatet av å sette tak slik det er snakk om – selv om man sier at taket skal settes høyt. Jeg stiller meg som sagt meget undrende til at partiet Høyre er villig til å være med på en slik endring av dagens praksis. Jeg er redd det vil kunne medføre at man ikke oppnår den ønskede legedekning rundt omkring i landet. Noe av det mest positive med dette budsjettet er at det i forhandlingene med Fremskrittspartiet og Høyre er funnet dekning for at man kan øke særfradraget for alder opp til tidligere nivå. Dette er noe som viser at man faktisk tar de eldres situasjon på alvor. Dette hadde ikke vært tilfellet dersom regjeringspartienes opprinnelige opplegg hadde blitt vedtatt. Helt avslutningsvis vil jeg få si meg glad for at en enstemmig komite stiller seg bak det samme positive syn på telemedisinsk avdeling ved Regionsykehuset i Tromsø som Fremskrittspartiet har. Dette er et prosjekt som spenner over en rekke felt, og som vil kunne åpne for uante muligheter i fremtiden. Den tilbakemeldingen som komiteen nå gir ved å gi sin tilslutning til forslaget fra Fremskrittspartiet om å utrede muligheten for å gjøre denne avdelingen om til et nasjonalt senter for telemedisin, viser at komiteen tar dette temaet på alvor, samtidig som man også over årets budsjett øremerker 1 mill. kr til prosjektmidler for denne avdelingen slik at de kan få satt i gang noen av de meget interessante prosjektene de der styrer med.
-1	Likestillings- og diskrimineringsombudet har i sin høringsuttalelse pekt på at forslaget til endring i arbeidsmiljøloven vil ramme kvinner spesielt, bl.a. fordi kvinner i størst grad jobber innenfor områder der midlertidighet allerede er et problem. I tillegg er diskriminering knyttet til graviditet et stort problem i dagens arbeidsliv. En helt ny omfangsundersøkelse som blir presentert av Likestillings- og diskrimineringsombudet i dag, viser at 55 pst. av kvinner og 22 pst. av menn har opplevd én eller flere former for diskriminering knyttet til graviditet eller foreldrepermisjon. Hvordan ser statsråden at økt bruk av midlertidighet vil virke inn på den diskrimineringen som gravide kvinner og menn som skal ut i foreldrepermisjon, utsettes for i dag?
-0	For Fremskrittspartiet har det vært avgjørende å få en valgordning som i størst mulig grad vil sikre at én stemme får den samme betydning, uansett hvor den måtte være avgitt. Det reflekterer på mange måter de standpunkter Fremskrittspartiet har tatt i denne innstillingen. Størst mulig likhet for hver stemme har som sagt derfor vært vårt grunnlag. Jeg skal ikke bruke svært mye tid på argumentasjon eller polemikk med andre, men bare slå fast at som en følge av dette grunnsyn er det også at Fremskrittspartiet mener at ordningen med åtte utjevningsmandater ikke sikrer en så rettferdig valgordning som kanskje ville være ønskelig. Derfor har vi tatt opp forslag om å øke antall utjevningsmandater med seks, til 14. Selvsagt vil dette medføre en rekke praktiske problemer i denne salen, men selv om antallet representanter gjennom dette skulle øke til 171, mener vi at ønsket om en rettferdig valgordning må telle mer enn en rekke andre hensyn. Det gjør at vi også når det gjelder deltall, slik det er vist til på side 3 i innstillingen, ønsker deltall 1, noe som vi mener vil medføre at fylker med store og små folketall i gjennomsnitt blir likt behandlet når utjevningsmandatene blir fordelt. Til slutt vil jeg også peke på det som forrige taler var innom, nemlig en sperregrense på 3 pst. Det er Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og SV som står bak dette forslaget. Nå kan vel noen lett fristes til å si at dette kanskje ikke er i tråd med Fremskrittspartiets ønsker, slik noen kunne se det i dag hvor i hvert fall gallupresultatene synes å ligge på den betryggende side av sperregrensen. Men det er altså ikke den beregning som til enhver tid ligger til grunn for vårt standpunkt, men et ønske om at avgitte stemmer skal kunne reflekteres også i representasjon. Jeg viser bare til hva som ble sagt av representanten Holten tidligere i denne sammenheng. Vi går altså inn for å få en sperregrense på 3 pst. For å si det slik: Det er aldri godt å vite hva fremtiden bringer. Med dette vil jeg få lov til å ta opp forslagene som er inntatt i Innst. S. nr. 116 på side 4, forslag nr. 1, fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti, og forslagene nr. 2 og 3, fra Fremskrittspartiet.
-1	Mitt siste poeng i forrige innlegg var at partier som vil avbyråkratisering, ikke blir troverdige når de samtidig ønsker en skole- og velferdssektor der det offentlige i større grad kjøper seg tjenester fra private framfor å drive i egen regi. Det er en nøye sammenheng mellom byråkratisering og det å drive konkurranseutsetting og privatisering. Mitt andre poeng er knyttet til noe som har vært oppe her flere ganger, at vi blir påstått å være så defensive overfor skoleeierne, kommune og fylkeskommune. Vi blir beskyldt for å være defensive i negativ forstand når vi både rydder på egen banehalvdel og inviterer til et samarbeid med kommuner og fylkeskommuner om nettopp å drive dette arbeidet videre framover. Det blir virkelig pussig for meg at i en avbyråkratiseringsdebatt som vi har her i salen i dag, er det deler av opposisjonen som ønsker seg en mer detaljstyrende stat bygd på mistillit overfor skoleeierne våre, kommuner og fylkeskommuner. Jeg undrer meg virkelig på om Høyre-ordførere rundt omkring i landet vårt er enig i en slik tilnærming som Høyre har her i salen. Jeg tror virkelig at kommuner og fylkeskommuner har skjønt tegningen. Mange av dem er allerede godt i gang. Jeg er overbevist om at de kan klare, i samarbeid med staten, i sine ulike varianter å gå videre med dette forenklingsarbeidet. Det tredje poenget mitt er knyttet til det som Per Fugelli i boken sin «Nokpunktet» kaller «godt nok». Det er viktig at all rapportering tar utgangspunkt i at vi ikke skal samle inn mer enn det som er «godt nok» i forhold til det som trengs for å styre på en god måte. Adecco-eksemplet er ikke et «godt nok»-eksempel. Her ble det bedt om for lite informasjon, med de resultater som det førte til. Men samtidig skal vi ikke be om mer enn nødvendig. Da tror jeg et poeng særlig i den forbindelse er at en skal tenke seg veldig nøye om når det gjelder sin egen kapasitet og kompetanse til å ta imot styringsinformasjon – altså hvor mye en selv klarer å svelge unna, som kommunestyrerepresentant eller hva det måtte være – når en ber om å få inn informasjon. Et fjerde og siste punkt er knyttet til noe som har blitt trukket fram av flere her, nemlig tilsyn – særlig innen en sektor som på området karaktersetting, evaluering og vurdering er opptatt av frammeldinger, at det å komme med vurderinger skal være en del av læringsprosessen og utviklingsprosessen for den enkelte elev og skole. Her er det viktig at tilsynssystemet – kommunalt, fylkeskommunalt og statlig – også peker framover, gir gode råd, mer enn bare mekaniske påpekninger av regelavvik. Jeg vet at flere skoledirektører er opptatt av det, og mener at det er mulig innenfor gjeldende regelverk. Men kanskje det der også må til noen regelverkspresiseringer etter hvert. Det får vi se på i det videre utviklingsarbeidet.
-0	Jeg vil først få takke interpellanten for å ta opp en aktuell problemstilling. Lettere psykiske lidelser, angst og depresjon er den diagnosegruppen som øker mest i dag. Halvparten av alt langtidsfravær blant mennesker under 40 år faller inn under denne gruppen, og Verdens helseorganisasjon har varslet at depresjon i 2020 vil være på andreplass over de sykdommer som koster verdenssamfunnet mest. Jeg vil på det sterkeste advare mot å generalisere begrepet «psykiske lidelser». Det er store ulikheter innen psykiske lidelser, og ulikt lidelsestrykk tilsier også ulike behov for tiltak. På dette området som på andre områder som kirke-, utdannings- og forskningskomiteen har behandlet, er det regelen om tidlig innsats som kan være avgjørende. Mennesker som går med ubehandlede psykiske lidelser, vil ha stor risiko for å utvikle kroniske tilstander, mens tidlig intervensjon og behandling gir god effekt. Det finnes en gruppe unge mennesker som på tross av sin studiekompetanse ikke har kunnet delta i studietilværelsen på grunn av en alvorlig psykisk lidelse, og disse studentene må selvsagt følges opp på en særskilt måte. I Bergen har en, som det er nevnt, som følge av Opptrappingsplanen for psykisk helse særlig hatt fokus på denne gruppen gjennom prosjektet «Studier med støtte». Dette arbeidet blir nå videreført fram mot 2012 gjennom Nasjonal strategiplan. Målsettingen er å støtte den enkelte ved å kompensere for eller eliminere funksjonssvikt, slik at mennesket opplever mest mulig selvbestemmelse og tilpasning i lokalmiljøet. Bergen var den første byen i Norge med dette tilbudet. Lik rett til utdanning er i Norge et viktig prinsipp. Gode studieordninger har bidratt til at det i utgangspunktet er mulig for mennesker fra alle sosiale lag å ta en høyere utdanning. Tiltaket i Bergen for studenter med moderate til alvorlige psykiske lidelser er i så måte viktig og nyskapende for å gjennomføre dette prinsippet. Mennesker med psykiske lidelser blir ofte møtt med mange fordommer. Det å ta en høyere utdannelse, eller bare det å ha den muligheten, er et viktig bidrag til å fjerne disse fordommene. På Helse- og omsorgsdepartementets egne hjemmesider står det at psykiske lidelser av typen depresjoner og angst av alle grader og typer i livstidsperspektiv rammer ca. 40 pst. av befolkningen. Tall fra NAV i 2006 viser at over 60 pst. av personene i aldersgruppen 18-29 år som mottar uføretrygd, har en psykisk lidelse, samt at andelen av denne aldersgruppen øker. Ifølge Statistisk sentralbyrås rapport «Studenters levekår 2005» har studenter gjennomgående dårligere psykisk helse enn resten av befolkningen. 13 pst. av studentene oppgir å ha dårlig psykisk helse, sammenlignet med 8 pst. av befolkningen generelt. Men er dette unikt for studenter? Nei, det er ikke det. Undersøkelser viser at mellom 10 og 20 pst. av ungdom mellom 15 og 19 år sliter med angst, spiseforstyrrelser og depresjoner. Ungdom er utsatt for et betydelig press fra flere kanter. Stort press og sårbarhet kan gi psykiske problemer. Det er vel og bra å se på studentenes situasjon, men jeg tror vi må inn på et langt tidligere stadium. Fra barna er små, legger vi vekt på ros og forsterkende atferd. Samtidig opplever mange en tomhetsfølelse og depresjon. Mange ber om hjelp fordi de opplever at de ikke har noen verdi selv om de ytre sett er vellykket. Vi ser at det er en økning i antall barn som har relasjonsskader. Det er viktig å skille mellom selvtillit og selvfølelse. Og det er viktig å jobbe med barns selvfølelse. Som Jesper Juul sier det i Aftenposten: «Han fikk masse ros under oppveksten. Som voksen sliter han med trangen til alltid å være flinkest og snillest.» Det er viktig å erkjenne at ethvert individ er unikt, og at individet blir anerkjent som den det er. Derfor er enhetsskole og likhetstanken elementer jeg mener går i feil retning og bidrar til å forsterke problemene. Mange unge er strenge med seg selv. De har klare oppfatninger om hvordan man bør være, og hvordan man bør se ut. Ved å tenke gjennom og bli bevisst på at vi alle er forskjellige, kan hver og en få mer plass til å være seg selv. Jeg tror det er viktig at lærere, skoleledere og ikke minst foreldre i langt større grad blir klar over problemstillingen. Det er viktig at psykiske lidelser avmystifiseres og alminneliggjøres. Og det skal Kjell Magne Bondevik ha: Det at han stod fram med sin sykdom, var et meget positivt bidrag i så måte. Det er viktig at alle aktører som har med barn, unge og studenter å gjøre, blir klar over at man må ta tak i de psykiske problemstillingene før de får tid til å utvikle seg til fastgrodde atferdsmønstre. Det er mange unge som sliter med noe som gnager, og som de ikke tør å sette ord på. Vårt bidrag må være å stimulere til større åpenhet og gjøre det lettere å akseptere annerledeshet.
-1	Jeg vil bare kort kommentere et av forslagene til omdisponering som Regjeringen har lagt fram i denne proposisjonen. Det er forslaget om å omdisponere 210 mill. kr fra kap. 1792 «Norske styrkar i utlandet». SV er uenig i at 72 mill. kr av dette beløpet skal omdisponeres til kap. 1760 «Nyanskaffing av materiell og nye bygg og anlegg». Vi mener at Regjeringen burde lagt fram et forslag mer i tråd med Stortingets intensjon med denne bevilgningen, nemlig å sette av midler til bidrag til fredsbevaring internasjonalt. Når et slik forslag ikke er lagt fram, mener vi det vil være riktig at alle de 210 millionene som ikke vil bli anvendt på kapittelet «Norske styrkar i utlandet», tilfaller statskassen, ikke bare 138 mill. kr, slik Regjeringen foreslår. SV vil derfor stemme mot innstillingen under kap. 1760 og kap. 1792.
-1	Det er pengepolitikken og rentenedgangen som er førstelinjeforsvaret i en krise som den vi har nå. Det har vært veldig viktig å kunne følge den rentenedgangen som er rundt oss. En rentereduksjon på 2,75 prosentpoeng har veldig kraftig effekt. Så jeg har alle mine ord fra i høst i behold: Det var viktig å skape det rommet som gjorde at renten kunne gå ned. Så synes jeg kanskje at representanten Syversen er litt høy og mørk med tanke på hva de faktisk selv la fram i forbindelse med statsbudsjettet for 2009. Det var 4–5 milliarder kr utover de 16 milliardene som Regjeringen hadde foreslått. Nå kommer vi med 27 milliarder kr i en ekstra tiltakspakke. Men jeg tror egentlig ikke at tiden er slik at vi skal småkjekle om dette. Vi legger fram en kraftfull pakke for å bekjempe arbeidsløsheten. Vi er mye tidligere ute enn de fleste land rundt oss, tross alt, med mindre utfordringer når det gjelder arbeidsløsheten. Men den store utfordringen vi kommer til å ha, er det representanten Syversen startet med: Selv om vi nå legger fram den kraftigste pakken, der den direkte effekten er anslått til 15 000 nye arbeidsplasser – arbeidsplasser som ellers ikke ville vært der – så kan ikke det fallet i etterspørsel som norsk næringsliv står overfor, kompenseres gjennom disse tiltakene. Derfor er det så viktig at pakken er så sterk på tiltak overfor næringslivet når det gjelder omstilling og kunnskap. Det er en veldig klar miljø- og kunnskapsprofil på de tiltakene som ligger der. Jeg mener ikke at det kan være noe prinsipp for opposisjonen heller at det er skattestimulanser som skal til for å få miljøinvesteringer på plass. Det er kraftfulle tiltak på miljøsiden, mange viktige oppfølginger av det som ligger i klimaforliket, nettopp fordi vi vet at en stor del av den omstillingen som vi som samfunn må gjennom, og som næringslivet må gjennom, handler om å ta klimautfordringen på alvor.
-0	Jeg tror bilistene vil synes det er en rar måte å framstille prioritering på når de skal betale to tredjedeler av et prosjekt til 7,1 mrd. kr, altså en utgift på ca. 4,7 mrd. kr, og som belønning for det i tillegg må betale 3,4 mrd. kr. Det er en økt skattlegging som finansministeren her skryter av, og det er ikke noe Fremskrittspartiet synes er å prioritere. Poenget med denne runden som Fremskrittspartiet har hatt nå, er at statsministeren på Arbeiderpartiets landsstyremøte forrige tirsdag harselerte med at OPS-prosjekter medførte at bilistene måtte betale renter for at det ble bygget veier, fordi veiene måtte lånefinansieres. Nå har finansministeren stått her i de tre foregående spørsmålsrundene og sagt at det er helt greit at bilistene skal lånefinansiere veier så lenge det er kommunale og statlige organer som står bak, og ikke private. Jeg forstår ikke logikken i at en rik stat skal pålegge sine bilister å betale 23,4 pst. av veikostnadene gjennom rente- og driftskostnader til bompengeselskapene. Er det logisk i en rik stat som Norge?
-0	Det er ganske enkelt. Hva var det representanten fra SV ikke fikk med seg i mitt forrige svar? Jeg var klinkende klar på hvem som representerer partiets holdning. Hvis representanten ikke fikk det med seg, har han ikke fulgt med i det hele tatt. Det er jo sånn at SV – at SV trekker dette opp, synes jeg er bra – hadde representanter fra stortingsgruppen sin stående utenfor dette huset, på bakken på nedsiden her, som demonstrerte mot egen regjering. Vi har mye å lære av SV sånn sett. Selvfølgelig er det hos oss også enkeltmedlemmer som har andre syn enn det gruppen har, men jeg har redegjort så til de grader for at vi ønsker å videreføre tobaseløsningen. Hvis hr. Valen har problemer med det, kan han sikkert lese det i innstillingen.
-1	Jeg er helt enig med interpellanten i at fagskolene er et veldig viktig tilbud. Det når en del ungdom med annen type studietilbud, eller utdanningstilbud, enn det det ellers ville vært mulighet for på høyskoler eller andre steder i utdanningen. Det gir et tilbud til dem som har tatt yrkesfaglig utdanning om å gå videre på sin vei, og ikke bare til ungdom, men også til ganske mange unge voksne. Så fagskolene har et nedslagsfelt innenfor utdanning som det er veldig viktig å ta vare på og videreforedle. Så har jeg lyst til å gjøre oppmerksom på at de forsøkene som er satt i gang så langt, har sine begrensninger. For i mitt svar er jeg veldig tydelig på at hvis det er andre som nå ønsker å sette i gang med den typen forsøksordninger, er vi åpne for å vurdere søknadene, som altså går utover kunst, kultur, design og håndverk og media og kommunikasjon. Så kan vi ta med oss de erfaringene vi får derfra, sånn at fagskolene etter hvert finner sin mer – hva skal en si – tydelige, trygge plass innenfor utdanningssystemet. Så er jeg klar over at mange fagskoler synes det er utrygt at det nå er fylkeskommunene som er deres eiere, og som skal stå for finansieringen. Det er en diskusjon som vi også har, og som vi, som jeg sa i mitt innlegg, kommer tilbake til i forbindelse med kommuneproposisjonen, for det fylkene fra før av har ansvaret for, er videregående opplæring. Dette er en annen type tilbud, og det er krevende for en del fylker å se akkurat hvordan de skal få dette innpasset. Vi er både i dialog med fylkene og følger opp dette i det videre arbeid.
-1	Foreldrene plikter å forsørge barna sine også når de ikke bor sammen. Cirka halvparten av foreldrene avtaler bidrag seg imellom. Nav kobles først inn dersom det ikke lykkes. Når bidraget i slike tilfeller blir fastsatt av det offentlige, fordeles kostnadene til barnet etter hva slags inntekt foreldrene har. Hvis inntekten endres, kan bidraget fastsettes på nytt. Hvis inntekten reduseres med mer enn 20 pst., skal inntektsevnen vurderes konkret, og inntekten kan skjønnsfastsettes. Det vil f.eks. si at en bidragsyter kan slippe å betale økt bidrag dersom det er åpenbart at mottakeren kunne hatt en høyere inntekt. Barnebidrag er et privatrettslig område, og det er begrenset hva slags krav til handlingsmønster det offentlige kan pålegge privatpersoner. Innen rimelighetens grenser må foreldrene kunne foreta selvstendige valg. Etter gjeldende rett aksepteres derfor at foreldrene etter samlivsbrudd kan prioritere sin tid i noen grad. Både den bidragspliktige og bidragsmottakeren kan derfor arbeide i 80 pst. stilling uten at inntekten blir fastsatt etter skjønn. Når inntekten derimot reduseres utover 20 pst., vurderes det konkret om det er særlige forhold som tilsier en inntektsreduksjon. Det kan f.eks. være at en forelder er hjemme med barnet på grunn av nedsatt funksjonsevne eller sykdom. Med virkning fra 1. januar 2009 er det å være hjemme med små barn i seg selv ikke lenger ansett som en rimelig grunn til å være uten inntekt. I dag fastsettes inntekten i disse tilfellene etter skjønn, med mindre det er en god grunn for inntektsreduksjonen, som f.eks. barns sykdom. Det er det som er gjeldende praksis, og som også er i tråd med det Stortinget tidligere har uttalt. I en uttalelse fra 10. november i fjor sier Likestillings- og diskrimineringsombudet at et generelt unntak fra skjønnsfastsettelse av inntekt ved uttak av 80 pst. foreldrepenger i forbindelse med fastsettelse av barnebidrag er i strid med likestillingsloven. Dersom den uttalelsen blir stående, må dagens generelle adgang til å disponere noe av sin tid etter eget ønske uten overprøving av myndighetene vurderes på nytt og eventuelt bortfalle. Jeg synes det er et krevende spørsmål. Det kan være gode argumenter for begge løsninger. Derfor har departementet bedt Likestillings- og diskrimineringsnemnda om å vurdere dette spørsmålet. Vi avventer nå en konklusjon derfra. Så vil vi i etterkant vurdere om denne regelen med en inntektsreduksjon på inntil 80 pst. skal bli stående eller ikke.
-1	Det er allerede etablert et senter for fremragende utdanning, og som flere har vært inne på, kommer det til å bli etablert tre nye i løpet av året. Vi er nå i ferd med å lyse ut til den konkurransen som skal være mellom institusjoner for å få tilslag på å være et senter for fremragende utdanning. Det betyr at vi har gått fra ett senter i 2011 til fire sentre i 2013, og det er starten på en opptrapping. Jeg er glad for at det er så bred enighet i Stortinget om at dette er et godt virkemiddel. Det er opposisjonens privilegium å være litt mer utålmodig enn det posisjonen er, i hvert fall i forhold til å si at man trenger en langsiktig opptrappingsplan. Det er jo uansett sånn at det er budsjettene hvert år som avgjør hvor mange sentre vi skal ha. Jeg er veldig godt fornøyd med at det første senteret, som er et samarbeid innenfor lærerutdanning mellom Universitetet i Oslo og Universitetet i Tromsø, er etablert og fikk denne senterstatusen etter en konkurranse. Hele poenget med å stimulere til å opprette sentre for fremragende utdanning er jo å sørge for at vi spisser enda mer det som er kunnskap om undervisning, læring og forskning i lærerutdanningen – og nå altså også på tre nye områder. Vi har sagt at et av disse sentrene ønsker vi innenfor helse- og sosialutdanning, hvis kvaliteten er god nok. Jeg er veldig opptatt av det som ligger som en undertone her, nemlig at interessen, statusen og prestisjen til de høyere utdanningsinstitusjonenes utdanningsoppdrag må heves. Det er en del av en mye større diskusjon, og det betyr at forskningsmeldingen også kommer til å komme inn på ikke bare forskning for seg, men også noe av sammenhengen med utdanning. I forrige uke var det årlige kontaktutvalgsmøtet mellom institusjonene, hvor nettopp dette som dreier seg om kvalitet i utdanningen, hadde en veldig sentral plass. Jeg opplever at det er veldig økende både interesse og ambisjoner i sektoren om å få til dette, ikke bare knyttet til sentrene for fremragende utdanning, men over hele linjen. Jeg er glad for at Stortinget er enig i at dette er et område det er viktig å satse på framover. På budsjettet for 2013 er det øremerket 10 mill. kr til utlysning av ytterligere tre sentre – som jeg var innom. Jeg har store forventninger til at disse sentrene gjennom den praksisen de kan vise fram, vil bidra til utvikling og innovasjon i læringsmåter og pedagogisk tilrettelegging for studentene. For meg er det et paradoks at vi etter hvert har veldig mye kunnskap om og forskning på hva som er god læring på grunnskolenivå og videregående skoles nivå – vi driver mye forskning på det – men ikke tilsvarende med hensyn til det som er kvaliteten i utdanningen på de høyere utdanningsinstitusjonene som faktisk driver forskning. Så på dette området er det veldig viktig at vi har et økt ambisjonsnivå og et økt ønske om å utvikle tydeligere kvalitetskriterier på hva vi mener er god utdanning, og hva vi mener er riktig å forvente av læringsutbytte når det gjelder ulike utdanningsinstitusjoner. Nå har alle utdanningsinstitusjoner utarbeidet nettopp beskrivelser av læringsutbytte for sine utdanninger, og det gjør at vi har et godt utgangspunkt for det også. Hvis vi da også får flere solide sentre for fremragende utdanning, vil vi være med i en felles satsing på dette. Hele poenget med disse sentrene er jo at det de holder på med, og den kvaliteten som de kan vise til, skal spre seg til andre områder. Jeg er helt sikker på at vi i de årlige budsjettene kommer til å komme tilbake til denne problemstillingen, og jeg håper at det kommer til å være stor interesse rundt å søke på de tre sentrene som vi nå lyser ut, og at de nettopp skal kunne være lokomotiver med tanke på å dra opp kvalitet og ambisjoner. Etter årets utlysingsrunde har vi altså gått fra ett til fire sentre fra 2011 og fram til nå, og det er en god start.
-1	La meg først korrigere en åpenbar misforståelse, for vi har ikke gjort noen endringer i forhold til lærerutdanningen, verken når det gjelder opptakskrav til allmennlærerutdanningen eller hvilke fag man kan undervise i. De kravene har ligget der. Det jeg har tatt til orde for, er at man i større grad skal sørge for at man bare kan undervise i de fag man har fordypning i, i motsetning til det systemet man i dag har og har hatt i mange år. Det er også ett av de feltene der vi skjerper kravene og ikke det motsatte. Det at realfagskompetansen blant norske lærere og elever ikke er god nok, er en felles erkjennelse mange har gjort. Vi bygger derfor videre på veldig mye kunnskap om dette. Det å sammenlikne lærebøkene fra 1960-tallet med dagens, gir oss ikke ny kunnskap på noen annen måte enn at vi sannsynligvis bare vil fastslå at det har vært en nedadgående tendens i kvalitet og kunnskap knyttet til realfag, og matematikk spesielt. Dette er det vi prøver å gjøre noe med på bred front. Vi ser nå heldigvis noen positive resultater. Høyere krav til allmennlærerutdanningen gjør at flere nå har fordypningskunnskap. Men la meg avslutningsvis også si at vi godkjenner heller ikke lærebøker. Vi fastsetter læreplaner, men lærebøkene som sådanne er det ikke vi som godkjenner.
-0	Jeg har et spørsmål til statsråd Lilletun, og det baserer seg på en overskrift som var å lese i Romerikes Blad i går: «Nekter å sende barna på skolen». Dette refererer seg til dårlig innemiljø på skolen, som Barneombudet helt riktig har pekt på. Vi har en lang rekke andre tilfeller hvor foreldre har nektet å sende barna på skolen, det har vært unntaksregler, det kan være mobbing, det kan være spesialundervisning – i forhold til enkeltvedtak – som foreldrene opplever at barna ikke får, og de velger en så utradisjonell løsning som hjemmeundervisning istedenfor. Denne hjemmeundervisningen er som en karusell, flere og flere kommer på, og det går fortere og fortere. Mitt spørsmål til statsråden vil da være: Vil man i fremtiden være positiv til hjemmeundervisning som et fullgodt og på alle måter sidestilt alternativ til opplæring i offentlige og private skoler?
-1	Eg vil takke statsministeren for ei god utgreiing. SV stiller seg bak FN-resolusjon 1973 av tre grunnar. For det første var det ein akutt situasjon. Det låg føre eit godt dokumentert akutt behov for å beskytte sivile mot potensielle alvorlege overgrep. For det andre: Opprørarane i Libya bad sjølve om det. Det same gjorde den viktigaste regionale organisasjonen, Den arabiske liga – eit vedtak gjort mot to stemmer. Og det var ei brei einigheit om eit vedtak i Tryggingsrådet. For det tredje: FN og verdssamfunnet må stå opp for folkelege demokratikrefter i Midtausten og over heile verda. Det dreiar seg som oftast om å støtte med ord, med eventuelle sanksjonar, med incitament og på andre måtar, men i den ekstreme situasjonen som no var, òg med militær makt. Eg vil seie det slik at det hadde vore veldig alvorleg for demokratiske, folkelege krefter som står opp mot regimet, om lærdommen etter 2011 skulle blitt at dei diktatorane som gjer som Gaddafi og angrip si eiga befolkning med vald, gjorde det rette, mens dei som gjer som Mubarak og går av fredeleg etter litt tid, var berre dumme. Så meiner vi at det er naturleg at Noreg deltek når FN har gjort det vedtaket, og vi står bak den norske deltakinga. Det som er viktig no framover, er for det første at Noreg bidreg alt vi kan til å behalde breidda i den internasjonale operasjonen og støtta bak han. Derfor vil eg særleg seie at kontakten med Den arabiske ligaen og enkeltland, med Den afrikanske unionen og enkeltland – det vi veit, er at det er svært ulike vurderingar mellom dei ulike landa – vert viktig framover, det same med den politiske breidda i operasjonen, slik ho no er. Så må vi slå ring om mandatet. Det betyr først at det er å beskytte sivile som er hovudmandatet, men òg at formuleringa om ei politisk løysing må brukast med klokskap. Verda kan bidra til ei politisk løysing i Libya, men det er, som statsministeren sa, libyarane sjølve som har ansvaret for den vidare utviklinga i Libya. Så må den norske innsatsen kontinuerleg vurderast ut frå om FN-resolusjonens målsetjingar vert oppnådde. Eg har tillit til at regjeringa kontinuerleg deltek i dei internasjonale vurderingane av balansen mellom bruk av makt for å beskytte sivile, som no er nødvendig, og ønsket om ei våpenkvile og ein politisk prosess for å sikre framtida for landet. Så vil eg òg seie at både når det gjeld den sivile og den humanitære støtta, er eg glad for at regjeringa deltek her. Eg vil òg seie at det no er viktig at vi tek ansvar for ein diskusjon om flyktningsituasjonen, som kjem til å verte svært alvorleg. Vi ser allereie at det gjev grunnlag for uro i nabolanda. Det kan verte ein svært krevjande internasjonal situasjon, og eg reknar med at Noreg og andre land tek ansvar og stiller opp for det. Det må òg seiast at ni av ti krigar, om ikkje fleire, går verre, varer lenger, skapar større problem enn det ein trudde. Alle må vere førebudde på at ein kan stå oppe i svært krevjande situasjonar etter det som no er starta. Det er eg og SVs gruppe svært førebudde på kan skje. Derfor vil eg rose statsministeren, utanriksministeren og forsvarsministeren som så tydeleg har delt dei dilemma og problemstillingane med befolkninga. Mi erfaring er at folk set pris på ærlegdom og openheit om at det er komplekse, vanskelege vurderingar, og at ting kan gå dårlegare enn det ein i utgangspunktet trudde. Men her hadde ein valet mellom noko som var uleveleg, og noko som er svært vanskeleg, men heilt nødvendig. Til slutt, til Erna Solberg. Viss Erna Solberg kunne vere like engasjert i korleis vi skal arbeide med demokrati i heile regionen som å kritisere statssekretæren i Utanriksdepartementet, ville det vere ein fordel. For sanninga er jo følgjande: Det er ikkje sånn at Vesten på grunn av olje eller andre interesser har velta diktatur og gått inn militært. Sanninga er at vi har late diktatorar og regime bestå i Midtausten fordi stabilitet har vore viktigare enn demokrati. Eg kunne derfor tenkje meg å utfordre på andre ting: Er ein villig til at vi og andre land faktisk skal ta i bruk verkemiddel no for å støtte dei folkelege kreftene i andre land? Bør vi fortsetje å selje våpen til diktatur? Bør vi krevje at FN no gjer meir når det gjeld Bahrain og andre land, og tek i bruk dei sivile og rettslege moglegheitene som ligg føre?
-1	Universiteter og høyskoler har etter lov om universiteter og høyskoler av 1. april 2005 – universitets- og høyskoleloven – myndighet til selv å bestemme læreinnholdet i undervisningen og innholdet i forskningen samt til å fastsette den interne organisering på ulike nivå. Jeg har tillit til at Universitetet i Oslo ivaretar sitt viktige ansvar for Ibsen-forskningen og formidlingen av denne framover. Jeg har i forbindelse med dette spørsmålet fått bekreftet av Universitetet i Oslo at når Ibsen-senteret innen utgangen av januar er på plass i Henrik Wergelands hus, vil forskning, undervisning og formidling omkring Ibsen fortsette som før i de nye lokalene, med samme budsjett og samme bemanning. Ibsen-senteret vil ved denne flyttingen komme nærmere de øvrige relevante fagmiljøer, og jeg vil minne om at universitetet har det største humanistiske miljø i Norge. Universitetet opplyser videre at det er inngått en god samarbeidsavtale mellom universitetet og Nasjonalbiblioteket om Ibsen-litteraturen. Den innebærer bl.a. at en del av boksamlingen vil bli deponert på Blindern, i Henrik Wergelands hus, hvor senteret skal være, og Ibsen-forskere og teaterarbeidere vil dermed også i framtiden ha tilgang til dette på Blindern. Det er derfor grunn til å tro at flyttingen av Ibsen-senteret på litt lengre sikt vil styrke Ibsen-forskningen og publikumsformidlingen.
-0	Nå var det jeg som tok replikk på statsråd Haga, og ikke omvendt. Jeg tegner meg på talerlisten, og da skal jeg svare på det som statsråd Haga utfordret Fremskrittspartiet på. Jeg tenkte å spørre statsråd Haga, som refererte til at arbeidsgruppen ikke vil tillate dette som et forsøk. Slik jeg har forstått det, er det faktisk tre–fire kommuner i Norge som allerede har gjennomført forsøk med elektronisk stemmegivning i kontrollerte omgivelser. Det er nevnt i rapporten. Forsøket var en suksess. Det vi nå foreslår, er trinn 2. Jeg vil da sitere arbeidsgruppen: «(…) arbeidsgruppen anbefaler at man gjør forsøk med elektronisk stemmegivning i ukontrollerte omgivelser i mindre skala for spesielle grupper (for eksempel utenlandsboende, funksjonshemmede eller enkeltkommuner).» Er statsråd Haga enig med arbeidsgruppen i at det bør være forsøk med dette i noen kommuner, eller er hun ikke enig i det?
-1	Eg takkar igjen for svaret og er for så vidt glad for at statsråden her til slutt seier dette så tydeleg. No har vi diskutert problema for dei kommunane som er så heldige å ha store utbyggingar som fører til framtidige, større inntekter. Eg er meir redd for dei mindre ressurssterke kommunane som ikkje klarer å halde oppe ein saksbehandlingskapasitet, og fylkeskommunar som heller ikkje klarer det. Eg har eksempel på at folk har reist på juleferie medan det har lege 60 saker i bunken, og dei seier klart frå om at det her er fleire og fleire eksempel på at ein ikkje klarer å ha ei god offentleg forvalting. For SV er det eit viktig prinsipp at t.d. reguleringsarbeid i kommunane skal vere ei offentleg oppgåve, og at dei som har best råd, ikkje skal kunne kjøpe seg ein betre plass i køen. Eksempla som kjem fram, viser berre på nytt at kommunane må få tilført større ressursar for å kunne drive god saksbehandling. Erfaringane viser at folk vil ha kvalitet på offentlege tenester. Det gjeld sjølvsagt òg i plansaker. Korleis vil situasjonen bli for kommunar utan store utbyggingar? Kan vi risikere at prinsippet om likebehandling blir bytt ut med eit har-du-råd-så-får-du-prinsipp, med rask saksbehandling for dei som har mykje pengar?
-0	Naturligvis skal det skje innenfor regelverket til WADA – i henhold til regelverket. De må drive et antidopingarbeid på lik linje med andre idretter. Det finnes idretter i dag – jeg regner med at SV-representanten er klar over det – NHL-spillere, ishockeyspillere, som heller ikke har disse avtalene, men som driver antidopingarbeid via avtaler med Antidoping Norge. Slik kan man også gjøre når det gjelder bokserne. Selvfølgelig skal det være likhet for loven. Når det gjelder klokskap og om man skal tillate eller ikke, antar jeg at alle som sitter i denne salen og deltar i debatten, har innhentet kunnskap – sett kamper, snakket med trenere, utøvere, dommere, promotorer osv. for å høre hva de selv sier.
-0	Det er godt at samferdselsministeren fortsatt står på plassen, for det er selvfølgelig til samferdselsministeren jeg skal stille spørsmål. Vi har en nullvisjon for å redusere antallet ulykker på veiene våre. Jeg opplever det litt som at regjeringens nullvisjon når det gjelder vedlikehold, like mye handler om null forbedring og null fremskritt. Denne regjeringen – og spesielt regjeringspartner Senterpartiet – sier at den er opptatt av og har som motto at man skal ta hele landet i bruk. Ja, hvis man skal ta hele landet i bruk, er infrastruktur helt avgjørende for om man lykkes eller ikke. I løpet av de seks årene Senterpartiet har hatt samferdselsministeren, har vi hvert år hørt følgende: Vi har bevilget mer penger enn noen regjeringer før oss, dette budsjettet er et historisk budsjett, vi bygger ut veiene våre, vi har stoppet forfallet på veinettet, vi skal bygge ut enda mer – vi må bare vente til neste Nasjonal transportplan. Etter å ha oppsummert alle uttalelsene skulle man tro at her ville folk vært fornøyde, men den gang ei: Folk flest føler at det er langt fra innholdet i skrytet og i hyllingstalene til det de ser, nemlig realitetene. For bare to dager siden kom det en meningsmåling som viste at 70 pst. av det norske folk er misfornøyd med veiene. Og ikke nok med det: Den aller største misnøyen kommer fra folk i Distrikts-Norge og i Nord-Norge. Det er kanskje litt overraskende med Senterpartiet, som ynder å kalle seg distriktenes parti, i regjering. Dette kan ikke oppfattes som noe annet enn at regjeringen og ministeren er på fullstendig kollisjonskurs med folk flest. Og svaret fra statsråd Meltveit Kleppa er stort sett at vi bygger og utbedrer veiene, og at vi har stoppet forfallet. Spørsmålet er jo om statsråden er tilfreds med at 70 pst. av det norske folk er misfornøyd med veistandarden, og om det er greit at regjeringen fører en politikk som gjør at folk flest vil være minst like fornøyd når Stoltenberg-regjeringen går av i 2013.
-0	I et nasjonalt antiterrorkonsept er Forsvaret nødt til å bidra med mer enn FSK som mulig innsatsstyrke. Terrorhandling kan finne sted hvor som helst i landet, og også flere steder samtidig. Landet vårt er langstrakt og med til dels spredt bebyggelse. For eksempel kan værforhold gjøre det umulig med en rask overføring av FSK til relevante operasjonssteder. Politiet må i antiterrorsammenheng ha rask tilgang på støtte fra Forsvaret. Det er vi jo helt enige om. I den sammenhengen er et godt utbygd HV som møter slike operative krav, en viktig brikke i framtiden. Mange har berørt HV-16s rolle også i det framtidige bildet. Jeg er også sikker på at statsråden er enig med meg i dette, men hvorfor blir da ikke HV styrket? Vi ser over det ganske land at HV heller blir bygd ned.
-1	Jeg synes at vi ved inngangen til en samferdselsdebatt bør kunne forvente et snev av seriøsitet fra representanten Hofstad Helleland. Når man beskriver den rød-grønne satsingen gjennom åtte år, med økt satsing på samferdsel, som litt klatting på noen veistubber hist og pist, synes jeg at det er helt på grensen. Representanten Hofstad Helleland erkjenner vel at økningen de siste årene har vært omtrent 90 pst. på samferdselssektoren? Jeg undres da hva representanten Hofstad Helleland vil kalle den forrige Høyre-regjeringens satsing på samferdsel, hvis hun beskriver vår satsing de siste åtte årene på en så nedlatende måte. Likevel vil jeg spørre representanten Hofstad Helleland: Det er en kjensgjerning at dette budsjettet som er lagt fram av Høyre og Fremskrittspartiet, ikke er i nærheten av å innfri de løftene som Høyre og Fremskrittspartiet ga i forbindelse med NTP. Kan vi forvente at de holdes i løpet av stortingsperioden?
-1	Representanten Leif Frode Onarheim snakket om økonomisk akseptable løsninger. Nå har det vært en del delte meninger om hvorvidt dette forliket er en økonomisk akseptabel løsning. Dagens Næringsliv skrev på lederplass den 22. februar: «En næringspolitisk skandale er i emning. Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre er enige om statlig medfinansiering av gassledninger fra Nordsjøen til Grenland og inn Trondheimsfjorden. Det kan komme til å koste skattebetalerne noen milliarder kroner.» Videre skrev man at det at Høyres Leif Frode Onarheim så elegant overser de kostnadsmessige sider, «er simpelthen ganske trist». Da St.meld. nr. 47 for 2003-2004 ble lagt fram av Regjeringen, anbefalte ikke Regjeringen det forliket en nå har gått inn på. Hvilken ny kunnskap er det Høyre har fått? Hva er det som har endret seg? Hvilken ny kunnskap har åpenbart seg for Høyre etter at meldingen ble lagt fram?
-1	Begrepet «hvileskjær» brukte jeg om de bevilgningene som går til universitet- og høyskolesektoren. De må tåle en liten nedgang, det er riktig. Samtidig har denne sektoren over år hatt en betydelig likviditetsoppbygging. De har ca. 6 milliarder kr på konto i Norges Bank, ca. 55 pst. av disse er lovpålagte – lønn, feriepenger og arbeidsgiveravgift. Allikevel har norske høyere utdanningsinstitusjoner en betydelig sum med likviditetsreserver i Norges Bank. Det er positivt, men det er også positivt at disse pengene kommer til anvendelse til det de var tenkt som, nemlig for studenter og forskning. Det betyr at det budsjettet vi i år har lagt fram for universitets- og høyskolesektoren har et volum på ca. 20 milliarder kr, som er et betydelig beløp. Det betyr at det ikke er grunn til å tro at årets budsjett vil føre til aktivitetsnedgang, det betyr at vi vil få et godt år også for universitets- og høyskolesektoren, og så vil vi komme tilbake til Stortinget med framtidige budsjett.
-1	Nei, men det som er ei utfordring, er at representanten gir feil informasjon frå Stortingets talarstol. Før det første: Det har vorte fleire lærarar enn det var då den raud-grøne regjeringa overtok. Ved å gå til Grunnskulens Informasjonssystem kan ein sjekke det, det vert offentleggjort av Statistisk sentralbyrå. Lærartettleiken har auka, altså at gruppene vert mindre – ikkje så mykje som vi skulle ha ønskt oss, men i motsetnad til i førre periode, då lærartettleiken gjekk litt ned kvart år, er tendensen snudd, det kan ein finne i den same statistikken. Løyvingane til både høgare utdanning og forsking har auka. Og forskingsløyvingane har auka langt meir under den raud-grøne regjeringa, med 3,5 milliardar kr, enn det dei gjorde under den førre regjeringa, då dei auka med noko over 2 milliardar kr. Så inntrykket som representanten prøver å gi her på Stortingets talarstol, er feil. Det er satsa meir på skule og meir på høgare utdanning – derfor betre resultat.
-0	Interpellanten tar opp en problemstilling som kanskje blir drøftet litt for sjelden i denne sal, og ikke minst i helse- og omsorgskomiteen. For når det gjelder det som har med utdanningsløpet å gjøre, og turnustjenesten er jo en del av utdanningsløpet til studentene, er det en tendens til at det er andre komiteer som engasjerer seg i den type debatter. Helse- og omsorgskomiteen er i liten grad involvert. Så i den forbindelse er jeg svært glad for denne interpellasjonen, nettopp fordi det gir oss en anledning til å diskutere en del av disse problemstillingene. Det er én ting jeg synes på mange måter har manglet, i hvert foreløpig, selv om det jo kommer i andre enden, og det er pasientenes stilling i forhold til dette. La oss ta det som representanten Lønning var inne på knyttet til turnustjeneste i sykehjem. Jeg tror alle sammen er enige om at det også blant leger ville være positivt å få opp statusen til det geriatriske og få folk interessert i det som skjer på sykehjemmet. Men dersom det blir slik at det blir som en salderingspost i utdanningsløpet, og ikke det at man faktisk ønsker å komme dit fordi det er interessant, så kan det hende at det virker mot sin hensikt. Vi er i dag i en situasjon der det vel er én lege pr. 180 pasienter ved sykehjemmene. Da sier det seg jo selv at det blir problematisk med veiledning og oppfølging. Så det første vi er nødt til å få på plass, er nettopp en garanti for at den undervisningen, oppfølgingen og veiledningen som skal skje knyttet til at kandidatene skal være med på sykehjem, ligger der, før man går inn på en slik ordning som denne. For det må jo være slik at de sykeste pasientene våre, de som er på sykehjem, også skal være sikre på at den legetjenesten de får, utføres av kyndig personell, og personell som har den bakgrunn som skal til. For det er viktig å lytte til erfaring. Det er viktig å kunne se etter signal. Det er ikke noe som man har med seg i utgangspunktet, det er noe som man faktisk lærer gjennom tiden. Jeg ser fram til det arbeidet som skal gjøres. Men i hvert fall er det ut fra vårt syn viktig at man får på plass minstestandarder som minstekrav til den veiledningstjenesten som skal være der – mest av alt av hensyn til pasientene, slik at de også er sikret den til enhver tid optimale behandling.
-0	Jeg vil stille følgende spørsmål: «Bensinprisene i Norge har de seneste årene fulgt et strengt ukentlig mønster. Mandag settes bensinprisen kraftig opp over hele landet, med en gradvis reduksjon utover uken, og den er lavest i helgene og mandag morgen. Innkjøpsprisen på bensin varierer ikke med ukedagene. Kan statsråden forklare hva årsaken er til at bensinprisen følger et slikt ukentlig mønster hos landets bensinstasjoner, og på hvilken måte har Konkurransetilsynet engasjert seg i saken?»
-0	Sett med objektive øyne er forslaget fra Senterpartiet om tiltak for å oppfylle rovdyrforliket, som det forrige Stortinget vedtok, et forsøk på en omkamp om hele rovdyrforliket. Dette aksepterte Senterpartiet i posisjon, mens man i opposisjon ønsker å skape et inntrykk av at man bryr seg om våre utfordringer innenfor forvaltningen av våre store rovdyrarter jerv, bjørn ulv og gaupe, men kanskje ikke minst ønsker å ivareta beitenæringens interesser i Norge. At Senterpartiet ønsker saken fremmet, har jeg full forståelse for, men om dette er en omkamp med vår regjering, eller om det er et uttrykk for at Senterpartiet viser mistillit overfor SV, som styrte Miljødepartementet i åtte år, kan man jo undre på. Jeg erfarer at Senterpartiet i posisjon aldri ble hørt og ble overkjørt av SV, som nær sagt ønsker rovdyr velkommen helt uavhengig av om det vil skade beitenæringene eller ikke. Men det øvrige storting kan ikke ta ansvaret for at Senterpartiet i sin tid valgte SV til sin nærmeste samarbeidspartner i regjering. En annen side ved det å inngå forlik er at forliket må få nok tid til å kunne bli gjennomført og realisert. I så måte har nok dagens regjering en mer pragmatisk måte å gjennomføre dette på enn den forrige regjeringen med SV-statsråd. Forlik og avtaler bør respekteres – ikke minst på områder som er såpass konfliktfylte. Jeg viser til brevet fra statsråden, der hun understreker at Miljødirektoratet fortløpende vurderer behovet for ekstraordinære uttak, og at det i dag gjennomføres ekstraordinære uttak av jerv. Jeg viser også til svaret fra statsråden, som i brevet til komiteen understreker og erkjenner at det er utfordringer i forvaltningen av enkelte rovdyr, at de fastsatte kvotene ikke blir tatt ut, og at det er behov for effektivisering av uttakene, slik at målsettingen i rovdyrforliket om uttak av kvotene kan nås så langt det er realistisk. Jeg viser videre til svar fra landbruksministeren om konfliktdempende tiltak i de regionene som har et høyt konfliktnivå relatert til beitedyr og rovdyr. Derfor har regjeringen allerede varslet sak om nytt norsk bestandsmål for ulv der grensebestandene inngår – helt i samsvar med rovdyrforliket – som en egen sak om evaluering av ulvesonen. Som vi ser, er det stor forståelse i regjeringen for flere av forslagene fra Senterpartiet. Men det er også et faktum at deler av forslaget til Senterpartiet vil svekke våre rovviltbestander til et nivå man ikke har forutsatt i rovdyrforliket. I motsetning til deler av Senterpartiet ønsker ikke jeg et Norge uten våre fire store rovdyrarter. Selvfølgelig har det en pris. Det kan redusere min eller naboens mobilitet i naturen, og det kan uten tvil skade beitedyrsnæringene. Derfor er det utrolig viktig å få på plass et effektivt regime, hvor det er kort vei mellom påført skade og uttak av rovdyr. Til sist – vi må aldri mer havne i situasjoner som man gjorde i Saltdalen i Nordland, hvor en slagbjørn tok for seg av sauer. Den lokale viltnemnda søkte om å felle bjørnen ved hjelp av hunder, men fikk svar tilbake om at hunder ikke kunne brukes, da det var båndtvang! Slike situasjoner ønsker ingen i denne sal å oppleve igjen. Og ser vi på hvordan en beitedyrsnæring vil måtte komme til å agere på slike overtramp i forhold til eget krøtterhold, er det bare totalt tragisk.
-1	Representanten Vinje skryter av regjeringas evne til å prioritere forsking. Likevel bruker ein rekordmykje oljepengar – 7 mrd. kr meir enn vi i SV føreslår i vårt alternative budsjett. Delen som går til forsking i budsjettet har ikkje auka noko særleg, så det er ei interessant prioritering. Vi prioriterer altså vesentleg meir til forsking, men vi har mindre oljepengar å rutte med. Når det gjeld evne til å prioritere, er den største enkeltsatsinga på forskingsbudsjettet for neste år, slik som det blir føreslått frå regjeringa, oljeforsking. No har vi nettopp vore gjennom ein desember med Paris-forhandlingar og djervare klimamål – 1,5 grad. Meiner representanten Vinje at den største enkeltsatsinga framover også bør vere oljeforsking?
-0	Først til hr. Kvassheim, som sa noe om hva jeg hadde sagt tidligere. Jeg må si at jeg som et generelt prinsipp alltid synes det er greit å vite kostnadene ved noe før man setter det i verk. Det tror jeg vil være fornuftig i mange sammenhenger. Jeg synes det var interessant det som hr. Kvassheim sa, om å gå lenger når det gjelder dette med å få kartlagt lobbyisters og interesseorganisasjoners kontakt med Stortinget. Han snakket som om det er noen vanskelige regelhindringer for dette i dag. Jeg går ut fra at hr. Kvassheim er kjent med Stortingets forretningsorden. Han har en rekke ganger fremmet forslag i energi- og miljøkomiteen. Hver gang man der har hatt møte med interesseorganisasjoner, har han fremmet forslag om at møtene skal være åpne for presse og for publikum, slik at man kan få innsikt. For det har vi jo regler for i dag: En komite kan erklære at helt ordinære høringer som man har med interesseorganisasjoner, skal være åpne. Rent personlig tror jeg det er veien å gå videre. Jeg synes det er hyggelig hvis Venstre og Fremskrittspartiet kunne samarbeide på dette området, for min personlige holdning – dette har ikke vært drøftet inngående i vår gruppe – er at hver gang det i en komite møter noen mennesker fra en organisasjon eller annet, og det da ikke dreier seg om private forhold, skal hovedregelen være at det er åpenhet. Jeg synes det egentlig er merkverdig at man i la oss si finanskomiteen har representanter for LO, NHO, finansnæringen – en masse organisasjoner – i forbindelse med budsjettarbeidet bak lukkede dører. Jeg husker at vi da kontrollkomiteen var i Canada og i parlamentet der for noen år siden, fortalte at ikke bare var våre vanlige høringer for å få informasjon lukkede og hemmelige, de var til og med slik at vi egentlig ikke kunne skrive merknader i innstillingene og si at den og den organisasjonen hadde hevdet det og det. Man kunne ikke engang bruke den informasjonen man fikk. Det var bare bakgrunnsinformasjon. Spørsmålet fra de kanadiske parlamentarikerne var ganske enkelt: Hvorfor i all verden er dere da i komitemøter? For der var det slik at alt var åpent, og stort sett – når det ikke var møter i plenum – gikk de viktigste komitemøtene ut på fjernsyn, både på en franskspråklig og på en engelskspråklig kanal. Jeg kommer til å være meget positiv til en hovedregel om at alle høringer en komite avholder, i utgangspunktet skal være åpne, i den forstand at medier og publikum skal ha adgang – man får da se på de praktiske konsekvenser når det gjelder møterom osv. – slik at man også kan bruke den informasjonen som kommer frem. Noe av det viktigste ved dette ville være at når LO var i finanskomiteen, kunne NHO sitte som tilhører og få vite hva LO sa, og omvendt. Og når Sykepleierforbundet var i sosialkomiteen for å snakke om en eller annen sak, kunne Lægeforeningen være til stede for å få vite hva som ble sagt. Da først ville vi få en offentlighet og en åpenhet omkring Stortingets arbeid som ville tilfredsstille de ønsker jeg har. Det ville også være mulig for alle medlemmene å få vite hva som ble sagt og svart i disse komitehøringene. Jeg synes det er hyggelig om Venstre kunne komme til det samme, de har jo for så vidt åpnet adgang for det. Og det er delvis innført som fast praksis i kommunestyrer rundt omkring at komitemøtene er åpne. Så til fru Halvorsen, som i dag – i motsetning til det som er vanlig – var usedvanlig uklar. Hun sa en del om hva hun var litt misfornøyd med, eller hva som kunne forbedres i regelverket. Det samme gjorde hr. Kvassheim. Vanligvis i slike sammenhenger fremmer man et konkret forslag, slik at vi kan få vite hva det egentlig er man er misfornøyd med. I andre saker vil forslaget normalt være at man ber Regjeringen eventuelt utrede og vurdere. I denne saken kan ikke Regjeringen utrede og vurdere noe som helst, for Regjeringen har intet med hva slags offentlighetsregler Stortinget lager. Vi har ikke noe utøvende organ for å forberede det. Vi må gjøre det selv. Jeg skulle ønske at Kristin Halvorsen hadde klargjort hvilke paragrafer i det regelverket som Stortinget nå er invitert til å vedta, som bør endres – fra det som er, til hva – så jeg kunne vite hva det var hun snakket om. Jeg har kommet med oppfordringen tidligere for å få identifisert hva det er som er galt, for alt det hun sa fra talerstolen i sted, er, så vidt jeg oppfatter det, dekket av regelverket som er til behandling. Noen må identifisere hvilken paragraf som må endres for å imøtekomme det synspunkt som representanten Kvassheim og fru Halvorsen har. Saken har jo ligget lenge i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Det er mulig jeg ikke har fulgt med – jeg må si at det av og til kan bli mye å gjøre – men jeg kan ikke erkjenne å erindre at vi har fått noe brev fra Gunnar Kvassheim på vegne av Venstre til kontroll- og konstitusjonskomiteen med anbefaling om tilføyelser eller strykninger eller å gjøre noe med regelverket. Jeg vet vi ikke har fått det fra SV, for det har vi bedt om. Hvorfor kan de ikke komme med disse regelendringene, slik at vi kunne få dem vurdert – kanskje vi ville gi det vår tilslutning. På meg virker det som om SV og Venstre ganske enkelt har bestemt seg for at de utad vil fremstille seg selv som mer interessert i offentlighet enn de andre partier, og så kommer de med sin kritikk. Men det er umulig for oss andre å slutte oss til, for det foreligger jo ikke noe forslag. Det er bare sur kritikk, uten alternative voteringsgrunnlag. Så jeg vil hevde at jeg er helt enig i det Kristin Halvorsen og Gunnar Kvassheim sa, og alt det de sier er dekket av det foreliggende regelverk – inntil noen kan identifisere hvor i regelverket det eventuelt skulle være mangler som gjør denne småsure kritikken nødvendig.
-0	Representanten Oppebøen Hansen var i sitt innlegg opptatt av velferdsordninger, reguleringer i arbeidslivet og høy grad av yrkesdeltakelse. Det er slik at stadig flere faller utenfor det ordinære arbeidsmarkedet gjennom at sykefraværet øker og uføretilgangen øker. Alle partier er selvsagt opptatt av å bremse og reversere den utviklingen. I 2001 inngikk Stoltenberg-regjeringen en avtale med partene i arbeidslivet om et mer inkluderende arbeidsliv, denne IA-avtalen, som skal vare ut 2005. Så ser vi nå at sykefraværet ikke har gått ned. Intensjonene i IA-avtalen er ikke innfridd. Da kunne en kanskje spørre: Hvorfor fungerer ikke IA-avtalen etter intensjonene, etter Arbeiderpartiets syn, og hva vil Arbeiderpartiet eventuelt gjøre om sykefraværet fortsetter å øke ytterligere etter at IA-avtalens tid utløper i 2005? Vil Arbeiderpartiet bare stikke hodet i sanden, eller hva vil man gjøre?
-1	Vi tar det inn over oss, sier representanten Woldseth. Det er jo bra at det har begynt å endre seg litt, men det er ikke så lenge siden Fremskrittspartiets representanter fra talerstolen i Stortinget omtalte spilleavhengighet som «det såkalte problemet». I dag får vi høre at de sier at mye tyder på at lovreguleringen neppe vil kunne holde tritt med den teknologiske utviklingen i forbindelse med å bekjempe spill på nettet. Da spør jeg: Kan det ikke tenkes at de som jobber for å hindre spill på nettet, også kan benytte seg av teknologisk utvikling? Mens dere tror at det ikke hjelper, ser vi at spillselskapene på New York-børsen tapte seg med inntil 80 pst. i løpet av et døgn, så det er i hvert fall noen som har registrert at det kanskje skjer noe. Fremskrittspartiet ønsker en reell liberalisering, og de vil ha lokal styring over automater, kasino og kortspill om penger. Mener representanten Woldseth at dette er egnede redskaper i bekjempelsen av problemer rundt pengespill?
-0	Dette blir litt tåpelig. Andelen private barnehager har økt under denne regjeringen, så i så fall er det like mye privatiseringsideologi hos denne regjeringen. Så velger også representanten Pedersen nok en gang å se bort fra at premisset for at private eventuelt skal kunne eie vannkraft i Norge, er at man bruker det til industrisatsing og sikrer arbeidsplassene her. Det er det vi har gjort i hundre år, så det er ikke ny politikk. Når det gjelder SSB, kan vi godt ta en tur sammen dit – jeg gleder meg til å se Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett, det hadde vært interessant. Det jeg vil spørre om nå, går på norsk økonomi. Finanspolitisk talsmann for Arbeiderpartiet sa at det å bruke mer oljepenger hvis man bare investerer i oljesektoren, er greit, for det er så lønnsomt, men hvis Fremskrittspartiet bruker mer penger på å bygge veier, er det fælt for norsk økonomi, for det er ikke lønnsomt i Arbeiderpartiets verden. Hvordan kan det ha seg at presset i norsk økonomi er greit hvis investeringene skjer på norsk sokkel, men det er angivelig ikke greit hvis man fjerner kø inn til storbyene ved at man bygger bedre veier og satser på jernbane.
-1	Jeg syns at justisministeren argumenterte som om disse legene skulle trekkes ut av helsevesenet permanent og plasseres på en base. Sånn skal det jo ikke foregå. Disse legene skal jo også være i det ordinære helsevesenet, slik at de kan opprettholde kompetansen sin og være dyktigst mulig. Når SV har vurdert det sånn at disse legene bør ha tilstedevakt ved basene, er det ut fra at vi har snakket med meget kompetente folk med legebakgrunn som sier at det er ekstremt viktig at disse legene er en del av crewet, at de får den opplæringen som resten av mannskapet får, og at de vet hvordan de skal forholde seg i farlige og ekstreme situasjoner. Det betyr også at dette er viktig for legenes egen sikkerhet. Hvis de kommer ut for en spesielt ekstrem situasjon, er det viktig at også legen vet hvordan han eller hun skal forholde seg i disse situasjonene, og at ikke bare resten av crewet vet det. Det er også viktig for restens av crewets sikkerhet at alle som er med i helikopteret, vet hvordan de skal håndtere disse situasjonene. SV mener ut fra en samlet vurdering at legene bør være en del av det permanente mannskapet, slik at de kan rykke kjapt ut og dermed være med på å redde liv ute i felten og sørge for at folk får bevart helsen sin, og også slik at de sjøl ikke skal være utsatt, og at resten av crewet skal være tryggest mulig. Dette mener vi er såpass faglig fundert at det er det eneste riktige å gjøre. Vi ønsker ikke å gå inn for en løsning hvor man sparer penger på kort sikt, men hvor resultatet kan bli at dette blir langt dyrere på lang sikt, fordi man taper menneskeliv.
-0	Det som fikk meg til å ta ordet, var at statsråden lot oss få inntrykk av at vi ønsket å bevilge mindre penger til kulturen, og at det var noe kultur som måtte være vernet i forhold til næring. For det første må jeg bare få lov til å presisere, hvis det skulle være noen tvil om det, at Fremskrittspartiet i sitt partiprogram sier at staten skal ha ansvaret for den norske kulturarv og tradisjoner, og at vi skal ta vare på dem, våre kulturskatter også. Det har staten et ansvar for, og det har vi aldri diskutert. Så til at vi ønsker mindre penger til kulturen. Hvis statsråden hadde tenkt seg litt om, vet hun også at vi har tilført kulturen 180 friske millioner kulturkroner gjennom den endrede tippenøkkelen, i samarbeid med Arbeiderpartiet og SV, noe som gjør at den kulturelle skolesekken faktisk fungerer aldeles utmerket landet rundt. Dette er Fremskrittspartiet stolt av. Så er det noen som får det til å høres ut som om kultur og næring er motsetninger, at man ikke kan snakke om det i samme åndedrag. Men man kan faktisk det. Jeg vil gjerne se til og med den aller smaleste kulturaktøren som ikke har et iboende ønske om å bli anerkjent og tjene penger på det. Jeg tror at alle ønsker å bli anerkjent, og at det å tjene penger på kunsten man bedriver, og det å utføre kunstnerisk aktivitet i ulike former står i motsetning til hverandre, kan jeg ikke se. Jeg synes jo det er ganske oppsiktsvekkende at når Fremskrittspartiet til og med strekker fram en hånd og sier at vi ønsker å forenkle skattereglene for arbeidstakere, enkeltmannsforetak og virksomhet innenfor kulturnæringsvirksomheten, stiller alle seg på en måte litt avvisende til det. Det er jo nettopp for å kunne tilby de utøvende kunstnerne i ulike former og varianter en mulighet til å leve av det de tjener.
-0	I januar i år sendte Regjeringen ut nye retningslinjer for asylkriterier, altså en liberalisering ved å justere den nedre grensen for å få asyl. Man jobber også med å gjøre det lettere å få opphold på humanitært grunnlag. Norge har nå tydelig manifestert seg som kjerringa mot strømmen og annerledeslandet i Europa når det gjelder asylpolitikken, og resultatene ser vi. Vi har den største tilstrømmingen til Norge siden 1993, og vi har langt den største prosentuelle økningen av asylanter i hele Vest-Europa, for i år er det en økning på over 300 pst. Våre naboland ligger på små brøkdeler av dette. Asylsøkere av serbisk opprinnelse fra Kroatia er fortsatt den største gruppen, men antallet asylsøkere er sterkt redusert etter at visumplikten ble innført den 12. juni. Mange av dem vurderer nå å gå i kirkeasyl. Undertegnede fremmet på vegne av Fremskrittspartiet alt i februar et forslag om visumplikt for personer fra Kroatia. Hadde vi innført Fremskrittspartiets visumplikt i februar istedenfor i juni, kunne myndighetene i langt større grad konsentrert seg om å behandle søknader fra personer med et reelt beskyttelsesbehov. Nå er det andre asylantgrupper som dominerer. I høst har det kommet store kontingenter fra det tidligere Jugoslavia, fra Irak og Somalia. Hva er det som skjer når en asylsøker kommer til Norge? Han har krav på gratis tolk og hjelp til advokatbistand. Hvis Utlendingsdirektoratet etter omfattende undersøkelser i asylsøkerens hjemland avslår søknaden, kan asylsøkeren be direktoratet omgjøre avslaget. Går ikke dette, kan han klage til Justisdepartementet. Opprettholdes avslaget, kan han be Justisdepartementet omgjøre avslaget. Går ikke dette, kan han gå til norsk domstol og påstå at avslaget er ugyldig. Går ikke dette, kan han påanke saken helt til Høyesterett – og saken kan rulle i lang tid mens skattebetalerne påføres betydelige omkostninger. I mellomtiden har han kanskje fått i stand et skjørt ekteskap med en norsk kvinne, eller fått barn med henne, slik at han får opphold på dette grunnlag. Skulle ikke dette lykkes, er siste «ankeinstans» kirkeasylet, men da gjelder det å velge en kirke som praktiserer liberale regler for dette, slik stortingsflertallet gir muligheten for. Men da er vedkommende en lovbryter. Hvis man har fått avslag i øverste instans og ikke reiser ut av landet – den vanlige tiden er fjorten dager – så bryter man norsk lov, og det aksepteres av menighetene. Vi beklager at det er et flertall i denne sal som ikke ønsker en annen ordning enn det de står for, men vi vet at flertallet blant det norske folk er med Fremskrittspartiet – og det er det viktigste for oss.
-1	Jeg føler nok at svar på det spørsmålet som Solvik-Olsen gjentar nå, også ble gitt i det forrige svaret, nemlig at det er den samlede kvotemengde som avgjør hvor store utslippene blir. Derfor bidrar det at Norge har satt et stramt kvoteregime, dvs. en liten kvotemengde sammenlignet med utslippene, til å dra utslippene ned. Men spørsmålet om hvorvidt man skal dele ut gratiskvoter, eller om man skal kjøpe kvotene, er et spørsmål om å bidra til at de langsiktige investeringsbeslutningene i bedriftene får incentiv i retning av å investere i mindre utslipp. Vi har hatt mange polemikker om dette i Stortinget – og jeg gjentar på en måte utfordringen tilbake til Fremskrittspartiet: Hvorfor skal det være slik at folk flest og de industriene som ikke har utslipp, skal betale for utslippene til den delen av industrien som har det?
-1	"Jeg vil bare si at det må jo være fullt legitimt å kunne få innflytelse for å forsvare fellesskapets interesser og sjukelønnsordninga. Også SV har i lang tid vært opptatt av dette med full åpenhet rundt offentlige bidrag til partiene. Det må være viktig at velgerne vet hvem det er som gir bidrag til partiene, og at det ikke er bindinger som er lukket og fordekt, mellom partiene og dem som bidrar. For oss er det viktig at bidragene blir offentliggjort før valgdagen, slik at velgerne vet det. Et mindretall i det utvalget som Meyer refererte til, har gått inn for at det skal være offentlighet før valgdagen. Flertallet sier at det ikke er så nødvendig; det kunne jo bli litt unødig støy rundt dette. Er statsråden enig i at det er viktig at velgerne på forhånd vet hvem det er som har gitt bidrag til partiene?"
-0	Jeg vet ikke hvilket inntrykk Høyre har skapt i «Mandag Mandag», men jeg vet i hvert fall hvilket inntrykk de skapte i Mandag Morgen. Sånn er det med den saken. Da Stoltenberg I-regjeringen tiltrådte i mars 2000, var faktisk renten 5,5 pst. Da regjeringen Stoltenberg gikk av i oktober 2001, var renten 7 pst., altså en økning i hele den perioden statsministeren forrige gang var statsminister. Nå har renten gått opp med 1,75 pst. i den perioden Stoltenberg II-regjeringen så langt har hatt ansvaret. Finansministeren varsler også at man må påregne at renten skal ytterligere opp – til et såkalt normalt nivå. Spørsmålene blir da: Har denne regjeringen tenkt passivt å se på den økte rentebelastningen som folk flest nå opplever? Når finansministeren varsler at renten skal ytterligere opp – til et såkalt normalt nivå – kan det være interessant å få vite hva statsministeren selv mener et såkalt normalt nivå faktisk er.
-0	Dette skal egentlig være en debatt om forslaget om at en ønsker seg en melding til Stortinget. Da blir det litt spesielt å gå i detalj om lønn, arbeidsvilkår, trygghet og ikke trygghet osv., for det skal vi drøfte, og det er vi alle sammen opptatt av. I dag forholder vi oss til det Dokument 8-forslaget som foreligger, og det dreier seg om å få en melding til Stortinget. Nå har både statsråden og andre redegjort for at det vil komme noe, og at en må innhente nok kunnskap for å gjøre det rett. Representanten Dag Terje Andersen refererte til boka «Fritt fall». Den boka har jeg lest fra første til siste side. Jeg vil også påstå at jeg kjenner bransjen temmelig godt etter 30 år innen dette området. Da blir det for tynt nesten kun å fokusere på sikkerhet. Vi har en luftfartsmyndighet som har ansvar, vi har andre som har ansvar, og det å gjøre folk engstelige med tanke på hvilke flyselskap de skal velge, tror jeg verken vi som politikere eller bransjen som sådan er tjent med. Jeg synes representanten Pollestad var veldig nyansert og hadde et godt innlegg om å se dette i sammenheng. Jeg er overbevist om at vi i denne salen kommer til å lande på noe som er bra for både den norske og den internasjonale bransjen på dette området. Dette skal vi klare sammen. Jeg tror at vi, når alt kommer til alt, ikke er så uenige, men da må vi ikke kun fokusere på enkelte biter, som vi nå har gjort.
-1	Jeg fremmet et forslag her i går. Men med bakgrunn i at det ikke virker mulig å få til en behandling etter Stortingets forretningsorden § 28 tredje ledd bokstav c, vil jeg trekke forslaget fra Ågot Valle og meg selv, Dokument nr. 8:102 for 2004-2005, og heller fremme det under egnet sak under debatten i morgen.
-1	Takk for svaret. Jeg la merke til at statsråd Sponheim ble veldig engasjert da han begynte å snakke om mulighetene for å utvide jobbinga med økologisk melkeproduksjon. Det syntes jeg var et godt tegn. Jeg tror at i hvert fall SV kan love at det er et område vi i tida framover kan tenke oss at vi bruker mer penger på, både det å stimulere til økologisk produksjon og – ikke minst – det å drive med utviklingsarbeid. Jeg er svært glad for det engasjementet statsråden viser, og håper at både det kroppslige og verbale engasjement er et ekte uttrykk for det han mener.
-0	Grunnen til at eg tek ordet, er statsråden som prøver å tilleggje Framstegspartiet standpunkt og meiningar som vi ikkje i det heile har. Når ho ikkje finn nokon feil med det vi seier, skjønar eg jo at ho leitar etter å tilleggje oss ting og vri og vrengje på det som vi eigentleg meiner. Det blei sagt at vi skulle demontere sjølvstyret, og at vi skulle mate riksløva. Det er fullstendig feil. Vi er opptekne av tenestene i Kommune-Noreg, vi er opptekne av at innbyggjarane i Kommune-Noreg skal få dei grunnleggjande velferdstenestene som dei har krav på. Då meiner vi at dei må finansierast av staten. Det betyr ikkje at kommunane ikkje skal ha ansvar. Kommunane skal framleis ha ansvaret for desse tenestene, men dei skal finansierast av staten. Det er ein tryggleik for innbyggjarane, og det vil også medføre at det spelar inga rolle om ein bur i ein rik kommune eller i ein fattig kommune.
-0	I natt ble skattelistene igjen offentliggjort. I de fleste sammenhenger er dette bare moro. Folk ser litt på hverandre – vurderer hvem som er rikest, hvilken idrettskjendis som har tjent mest, osv. Men dette har en mye mer alvorlig side. Mange barn opplever mobbing som følge av at man i små lokalsamfunn kikker hverandre i kortene. Da går det selvfølgelig særlig hardt ut over dem som har foreldre med lav inntekt. Det har den senere tid også blitt avdekket at barn med fosterforeldre opplever å bli hengt ut på disse skattelistene – og dermed har blitt avslørt når det gjelder hvilken fortid de har. Det har blitt registrert at Finansdepartementet har antydet et mulig unntak fra denne offentliggjøringen, men det har ennå ikke skjedd noe. Det som avtegner seg som et større problem, er antallet identitetstyverier. Det har vært flere identitetstyverier hittil i år enn det var i hele fjor. Vi ser dessverre også – som følge av at denne informasjonen er offentlig tilgjengelig – en økning i organisert kriminalitet. Det burde bekymre statsministeren og Regjeringen, rett og slett fordi dette vil føre til langt mer alvorlig kriminalitet enn det ville ha gjort hvis skattelistene ikke var offentlig tilgjengelige. I valgkampen brukte statsråd Storberget, da han oppdaget at man kunne få tilgang til personopplysninger på nettjenesten MinFastlege, tre timer på å få denne tjenesten sperret. Mitt spørsmål til statsministeren er: Vil han bruke tre timer på å få forbud mot offentliggjøring av skattelistene, slik at man kan forhindre økende grad av alvorlig kriminalitet som følge av innsyn i folks skattepapirer?
-1	Barneombudet har tidligere anslått at det vil koste ca. 15 milliarder kr å ruste opp barneskolene og barnehagene slik at man oppfyller kravene til det fysiske arbeidsmiljøet som ligger i forskriften. I en kommune som Hammerfest vet vi at det vil koste 130 mill. kr å oppfylle de kravene som ligger i forskriften, og forskriften går bare på det fysiske arbeidsmiljøet. Men en eventuell lov, en arbeidsmiljølov for elevene, burde omfatte noe mer, den burde også omfatte det som går på medbestemmelsesbiten, elevdeltakelsen, både i undervisning og i skolesamfunn osv. Mitt spørsmål til statsråden blir: Når han sitter og vurderer om han skal foreslå en ny lov eller gjøre noe med forskriftene, vil dette momentet som går på elevmedvirkning, elevdeltakelse, være en del av vurderingene, slik at han har et større perspektiv enn kun det fysiske arbeidsmiljøet?
-1	Jeg var i mitt innlegg også innom dette med at vi må sikre full fosterhjemsdekning. Det er selvfølgelig et prioritert mål for SV. Det er ikke like enkelt å vedta full fosterhjemsdekning som det er å vedta full barnehagedekning. Barnehageplasser har man større forutsetninger for å vite antallet av, ut fra hvor mange barn som faktisk finnes. Heldigvis er det et fåtall som trenger omsorgsplassering utenfor hjemmet. Men det er viktig at man har en kontinuerlig, sterk fokusering på det. I denne proposisjonen foreslås det mange gode tiltak for å øke rekrutteringa av fosterhjem. Representanten Vågslid var i sitt innlegg også innom hvor viktig det er med kursing og oppfølging, og så må man ha gode rutiner, slik at man vet hva barna trenger, og man må gi god informasjon til dem som skal bli et fosterhjem. Og man må følge dem opp underveis, slik at det er færre som gir opp den jobben det er å være et fosterhjem.
-0	Først vil jeg komme med en observasjon. Med den mangel på vilje og handling som statsråden fortsatt viser, skulle det ikke forbause meg om vi får en tilsvarende debatt om ett år. Spørsmålet er da hvem som er deltaker på den annen side. Jeg har et spørsmål som jeg ikke fikk svar på. Er statsråden enig i at det ikke var noen formelle hindringer for at hun kunne ha gitt instruks om å gi Ellingsen sikkerhetsklareringen tilbake, når anken i oppsigelsessaken ble trukket? For ett år siden var det altså umulig å trekke anken, men det ble senere gjort. Kan statsråden bekrefte at ja, hun kunne også ha gitt instruks og trukket saken mot Ellingsen om sikkerhetsklareringen, ved å innvilge Ellingsen rett i det spørsmålet, og ved å gi den tilbake? Når det gjelder oppsigelsessaken, er statsråden redd for at vi nå får noe som kan kalles Lex Krohn Devold, at alle arbeidsgivere som er i oppsigelsessaker for rettsapparatet, kan trenere gjeninnsettelse i stilling hvis de taper, ved ganske enkelt å omorganisere den stillingen vedkommende hadde, fjerne stillingen og la det også trekke ut, slik at det blir en ny rettssak om det spørsmålet?
-1	Inne i salen her snakker Høyre veldig høyt om at de har stor tillit til lokaldemokratiet. Men det de foreslår, er jo noe annet, særlig når det gjelder omlegging for fylkeskommunene, for ingen av fylkeskommunene har fått lov til å uttale seg om det nye opplegget og noen av kriteriene. Det slår jo ut i størrelsesorden 100 mill. kr for mange. Det vil man ikke høre på. Man vil ikke høre på KS, som er kommunenes organisasjon, som sier at de mangler 850 mill. kr bare på å skaffe barnehageplasser og 240 mill. kr på å sikre kollektivtrafikken. Så snakker man også om at kommunene nå skal få større frihet, og så sier KS: Men det er ikke nok penger til det. Så skal man ikke skape forventninger, sier representanten Jenssen, samtidig som de sier at kommunene skal bruke 200 mill. kr til rus og psykiatri og 200 mill. kr til helsesøstre, uten å øremerke det. Er ikke dette typisk mistillit til de lokale politikerne, at de ikke vet hva de driver med, når de ikke engang skjønner sin egen økonomi, slik som representanten Jenssen tydeligvis mener?
-0	Det er liten tvil om det som skjedde den 4. oktober 1944. Det er godt dokumentert både i Minneforeningens bok «Vi reiser oss igjen» og i lokalsamfunnet. Det er også godt dokumentert av de menneskene som faktisk opplevde hendelsen, som våknet den 4. oktober, en høstdag i slutten av annen verdenskrig, og egentlig bare hadde et håp om å gå på skolen, en helt vanlig skoledag på en helt vanlig dag. Selv om det var krig, selv om det var litt spesielle tilstander, hadde man ikke forventet eller trodd på noe slikt som skjedde den dagen, at 152 allierte fly kom innover Vestlandet med én klar målsetting, nemlig å ta ut de tyske ubåtene og ubåtbunkeren i Laksevåg. Dessverre skjedde det som skjedde. Man bombet et helt lokalsamfunn og en hel skole. Denne hendelsen er på mange måter helt spesiell i norsk krigshistorisk sammenheng. Det var nemlig våre allierte som foretok bombingen. Det var våre allierte som sørget for at det som skjedde, skjedde, og som førte til denne forferdelige hendelsen. Jeg vil også rette en stor takk til Minneforeningen, som har brukt utrolig mye tid, krefter og ressurser på å dokumentere og kjempe for denne saken - kjempet den fram i Stortinget, kjempet fram opplysninger som gjør det mulig for oss som stortingsrepresentanter å ta den opp og få en avgjørelse. Det er liten tvil om at den dagen må ha brent seg godt fast, med fortvilelse, frykt og redsel for de menneskene som overlevde. Det er liten tvil om at dette har skapt store sår som aldri vil leges. Det er heller ikke noen tvil om at mange har opplevd og gått rundt med store traumatiske lidelser etter denne hendelsen. Derfor er jeg svært glad for at vi nå endelig får en ny gjennomgang av alle disse søknadene, at saken blir tatt opp på nytt. Jeg synes det har vært uverdig at enkelte har måttet kjempe i rettsvesenet for å få krigspensjon, mens andre ikke har hatt ressurser eller muligheter til å ta opp denne saken og kjempe for den - og dermed ikke fått det. Dessverre har søknadene i de fleste sakene etter 2000 fått avslag. Derfor ser jeg fram til den behandlingen som NAV nå skal gjøre, ved at man skal gå igjennom alle disse sakene på nytt. Jeg forventer at når NAV foretar en gjennomgang av disse sakene, vil man se på dem med helt nye øyne, at man legger ekspertgruppens anbefaling til grunn, at man legger dommen fra 2005 i Gulating lagmannsrett til grunn, og at det nå ikke lenger er noen tvil om at de menneskene vi her snakker om, og som har båret på disse opplevelsene gjennom et langt liv, har hatt, eller kunne ha fått, posttraumatiske stresslidelser. Det er jo det som tidligere har vært en del av kjernen i forhold til avslagene, at man har vært i tvil om det kunne være tilfellet. Jeg er overbevist om at det ikke burde ha vært noen tvil i så henseende. Jeg er overbevist om at man må se på dette med nye øyne. Jeg håper også at statsråden tar med seg dette i det videre arbeidet og i den kontakten han har med NAV når dette skal gjennomgås på nytt - jeg håper at man legger bort de holdningene og de synspunktene som Rikstrygdeverket hadde i 2005. Den gangen var det fire saker som ble behandlet i rettsvesenet - staten ble dømt til å betale krigspensjon til fire stykker, fire av søkerne som var fra Laksevåg og Holen skole. Den gangen uttalte Martin Andresen i Rikstrygdeverket at utfallet av rettssaken ikke ville få noen konsekvenser for Rikstrygdeverkets praksis og behandling av søkere fra Holen skole og Laksevåg. Den type praksis forventer jeg nå er lagt til side. Den type holdning forventer jeg er lagt i en skuff når man nå går igjennom sakene på nytt, og at man nå tilkjenner disse menneskene rettmessig krigspensjon. Hvis man ikke gjør det, vil dette dessverre for de menneskene vi her snakker om, nok en gang bli et kraftig slag under beltestedet. Det håper jeg for guds skyld at vi unngår.
-1	Jeg gleder meg til å bringe mer klarhet for Høyre og representanten Aspaker i situasjonen rundt videregående opplæring. Det jeg tror at representanten Aspaker og Høyre hadde stått seg på, er å være litt mer oppdatert på hva som faktisk foregår rundt omkring i Skole-Norge når det gjelder innsats og yrkesretting av yrkesopplæringen. Det er nemlig et meget omfattende arbeid. Jeg er glad for å være med på det, men den jobben gjøres først og fremst av dem som jobber i videregående opplæring. Det er et omfattende samarbeid, med utgangspunkt i Ny GIV, i fylkenes eget engasjement og i samarbeid med arbeidslivet. Vi har inngått en avtale med arbeidslivets parter. Det er veldig interessant, for vi har ny, oppdatert kunnskap også fra Fafo om forskjellen mellom private bedrifter som tar inn lærlinger, og dem som ikke gjør det. Det er mange av dem som ikke tar inn lærlinger i dag, som til forveksling er lik dem som faktisk tar inn lærlinger, så vi har et mye større potensial. (Presidenten klubber.) Og den offentlige andelen (presidenten klubber) må selvfølgelig også opprettholdes.
-1	Det interessante er jo at det er vi som har fått rett i hvordan man bruker oljepenger. Vi sa allerede i innstillingen, den gangen handlingsregelen ble vedtatt, at det var temperaturen i norsk økonomi som skulle avgjøre dette. Regjeringen bruker ikke lenger handlingsregelen som rettesnor, men de bruker den som drivanker. De har brukt nesten 100 milliarder kr mer i løpet av fire år. Det betyr at hvis man prøver å late som om handlingsregelen har vært en dogmatisk rettesnor, har ikke Regjeringen fulgt det. Og det har vært fornuftig. Det har vi gitt vår tilslutning til på grunn av situasjonen i norsk økonomi. Det betyr ikke at vi skal bruke masse penger utover handlingsregelen. Det har SV aldri foreslått. Vi har brukt den samme balansen som Regjeringen gjennom mange år, og noen ganger strammere også. Men poenget er følgende, og det er jo der Regjeringen på en måte er tatt med buksene nede: Man har latt som det finnes en økonomisk lovmessighet i handlingsregelen, men det finnes ingen økonomisk lovmessighet i handlingsregelen. Det er en politisk bestemt regel som man kan velge å følge eller velge ikke å følge. Så enkelt er det. Det har Regjeringen gjort, og det har vi sagt har vært en riktig tilnærming. For tross alt er det slik at denne salen skal være opptatt av politikk og effekten av politiske vedtak. Da finnes det en balanse i dette, og handlingsregelen var ikke balansen.
-0	Jeg har lyst til å kommentere et par ting som er sagt fra denne talerstolen. Jeg registrerte at representanter fra regjeringspartiene gikk til angrep på både Høyre og Fremskrittspartiet for at man undergraver fagbevegelsens betydning ved å fjerne fagforeningskontingenten, altså ved å trekke fra fagforeningskontingenten. Det er ganske interessant hvis den alene skal føre til at fagbevegelsen skal ha en betydning i det norske arbeidslivet. Bare for å ta det i et litt annet perspektiv: Fagforeningskontingenten som man kan trekke fra – for å si det til representanten Gullvåg – er på 3 750 kr. Skatteeffekten av det er 1 050 kr. Med Fremskrittspartiets alternative forslag om å øke bunnfradraget fra 78 150 til 90 000 kr vil det bety en skatteeffekt for en industriarbeider, et LO-medlem som arbeider på Aker Verdal, på 3 318 kr, altså en tre ganger så stor økning som det som ligger i regjeringens forslag for å kompensere for bortfall av fagforeningskontingenten. Tar man for seg en lavtlønnet og øker bunnfradraget fra 38 pst. til 45 pst, gir det 2 940 kr i økt skatteeffekt. Så at det skulle bety at disse arbeiderne blir undergravd, har jeg vanskelig for å se for meg. Men jeg registrerer at det er den enkle manns retorikk fra denne talerstolen. Så er jeg også glad for å si – bare for å presisere en ting som det er blitt noen misforståelser rundt i replikkordvekslingene – at jeg sa ikke at vi skulle reforhandle pensjonsreformen med de andre partiene. Jeg sa at hvis vi får et flertall i Stortinget, skal vi sette oss ned og forhandle om en regjeringsplattform. Det kan være deler av pensjonsspørsmålet som det er helt åpenbart at Fremskrittspartiet ønsker å forhandle om, bl.a. det med avkorting for gifte og samboende pensjonister, som ikke er en stor del av pensjonsreformen. Men vi ser at som en konsekvens av denne pensjonsreformen vil de lavtlønte med en inntekt på under 350 000 kr, gift eller samboere, få full avkorting, men er man gift eller samboer, høytlønt og tjener over 405 000 kr, har man ingen avkorting. Jeg klarer ikke å se for meg at det er god omfordeling og rettferdig fordeling, slik som venstresiden i norsk politikk uttaler fra denne talerstolen. Slike grep må det gå an å bli enige om, også i fremtiden. Jeg håper at man kanskje kan bli enig i Stortinget om å gjøre noe med akkurat den delen i god tid før 2013, for det burde være et enstemmig storting som så uheldighetene knyttet til regelverket på det området.
-1	Jeg tror det gikk ganske tydelig fram av mitt innlegg i stad at skuffelsen i SV har vært stor etter at den distrikts- og regionalpolitiske redegjørelsen ble lagt fram. Vi oppfattet at statsministeren, som sjef for Regjeringen, ikke bare tok en viss sjølkritikk, men at han også så at det her var behov for å gjøre nye ting. Og vi oppfattet at det var en forsterket innsats overfor distriktene vi skulle se. Da redegjørelsen kom, oppfattet vi det slik, som jeg sa i innlegget mitt i stad, at det som ble lagt fram, for så vidt var ærlig Høyre-politikk, men distriktspolitikk var det ikke. Når man skal føre denne linjen videre, vil det i sin konsekvens bety at man har fjernet en del viktige distriktspolitiske virkemidler som vi i hvert fall vet har positive virkninger, før man har fått nye virkemidler på plass. SV er enig i at det trengs mange nye tanker rundt distriktspolitikken. Vi tror at det er tiltak som vi ikke har prøvd. Vi tror bl.a. også at det er veldig viktig og helt nødvendig å få utredet de distriktspolitiske konsekvensene av store politikkområder for å få vite om vi tar tilstrekkelig hensyn til distriktene når vi legger om på disse områdene. Og det er ett stort område som jeg tror alle er oppmerksomme på – jeg håper i hvert fall det – og det gjelder den differensierte arbeidsgiveravgiften som, slik den er, kun er godkjent fram til 2003, for da skal den opp til ny notifikasjon i EU. Det betyr at vi kan få ganske strenge begrensninger og andre begrensninger på den enn det vi har hatt i dag. Alt dette borger for at vi må få nedsatt en slik kommisjon fort, og at det må jobbes grundig. Men vi må si at vi ikke finner noen sammenheng mellom statsminister Bondeviks positive utgangspunkt i interpellasjonsdebatten og den redegjørelsen som Regjeringen la fram bare noen uker etterpå.
-1	Vi gjør to ting. Det ene er at vi følger opp den stortingsmeldingen som Stortinget akkurat har behandlet – den som heter «… og ingen sto igjen. Tidlig innsats for livslang læring» – som dreier seg om å ta tak i problemet før det får muligheten til å utvikle seg. Vi har sett at norsk skole dessverre har hatt en tendens til å la ting utvikle seg, til å tenke at ting går over. Det vi vet i dag, er at ting ikke går over, de forsterkes. Veldig mange av dem som sliter i ungdomsskolen, og som dropper ut på videregående skole, har i realiteten slitt gjennom ti år i grunnskolen. Å ta tak i problemene og utfordringene tidlig og gi disse barna mulighet til å mestre og til å lære, er helt avgjørende for ro i klassen, og ikke minst for at barna skal lykkes. At barna skal lykkes i skolen, er det hovedperspektivet vår regjering har, at flere barn skal lykkes og færre mislykkes gjennom skoleløpet. Det andre vi gjør, og som selvfølgelig er en ganske viktig del av helheten, er at vi bruker mye penger på skolen og på utfordringer i skolen, slik at skolen gis litt større anledning til fleksibilitet innenfor den fag- og rammeplan som ligger der. Jeg må også minne om at den forrige regjering, med et bredt flertall i Stortinget, gjennomførte Kunnskapsløftet, med den fag- og timefordeling som ligger der. Vi har valgt å gjennomføre den i tråd med de vedtak Stortinget har gjort. Evalueringen av denne vil vise om vi skal endre retning.
-0	Eg konstaterer at finansministeren ikkje ønskjer å svare på spørsmålet. Det er riktig at det er gode vilkår i næringslivet no. Enkelte meiner at det kan vere press i økonomien, men det er i alle fall ikkje mangel på maskinar som vil utgjere eit press i økonomien. Maskinar blir også produserte i utlandet, slik at dersom vi stimulerer til at det blir meir lønnsamt å investere i maskinar, vil det ikkje vere det som er bøygen. Men mitt spørsmål er framleis: Korleis meiner finansministeren det kan vere slik at utsett skatt ikkje er lønnsamt når det gjeld holdingselskap, og altså ikkje er nokon kostnad for staten, medan utsett skatt på maskinar ved å auke avskrivingssatsane er kostbart for staten? Det er veldig lønnsamt for bedriftene, men finansministeren meiner at det vil skape negative konsekvensar ved at det då kan bli ytterlegare press i økonomien. Det må jo vere fordi det då blir kjøpt ytterlegare maskinar som er produserte i utlandet.
-1	Jeg er selvsagt først og fremst opptatt av at vi skal lykkes med å gi de yngste elevene gode arbeidsvaner og mulighet til å gjøre seg ferdig med mer av skolearbeidet på skolen. Men lekser for 1.–4. trinn er trening. Det kan også være tegning i 1. klasse – det vil mange kjenne seg igjen i når 1.-klassingene kommer hjem med lekser. Så er det veldig mange forskjellige tilbakemeldinger vi får når det gjelder leksehjelp. Derfor går det ikke an én gang for alle å stemple ut fra noen enkeltobservasjoner, eller enkeltpåstander om hvordan det fungerer, hvordan helheten faktisk ser ut. Det er derfor vi må ha kunnskap og innhente ulike syn på hvordan det er riktig å gå videre. Jeg får mange henvendelser om skoler som er godt fornøyd, som har nesten alle elevene med i leksehjelpordning, og som har fått til dette på en veldig god måte. Men de når selvfølgelig ikke fram med sin hyllest i mediene – slik er ikke denne verden.
-0	Jeg takker statsråden for svaret. En del av de eiendomseierskifter som finner sted, skjer ofte innenfor samme familie. Det er vel da en viss mulighet for at verken selger eller kjøper foretar de nødvendige undersøkelsene gjennom henvendelse til tingrett osv., som statsråden opplyste om. Ved mange av disse eiendomssalgene er det ofte eldre personer som kanskje ikke helt vet nøyaktig hvordan de skal gå fram. Mitt spørsmål til statsråden er: Vil statsråden ta et initiativ til å gjøre dette enklere og mer oversiktlig for dem som kjøper og selger eiendommer, enn det det er i dag, i og med at det er et stort problem for de kjøperne som blir rammet?
-0	Det er åpenbart at sosialistpartiene har bestemt seg for å prøve å skape det bildet at Fremskrittspartiet er fullstendig på jordet i forhold til de tre andre borgerlige partiene. Jeg synes at den bekymringen kan de glemme. Når de selv ikke klarer å bli enige om petroleumspolitikk, bør de bruke tid på å få til den. Når det gjelder de 61 tiltakene som Venstre skryter av, sier Fremskrittspartiet at vi kunne vært med på samtlige, bortsett fra to. Men dermed å prøve å skape et veldig stort skille mellom Fremskrittspartiet og de tre Bondevik-partiene synes jeg blir litt rart. Det å skryte av at en har beveget Regjeringen langt når en har fått 1 mill. tonn ekstra og så ikke klarer å si hvor disse kuttene skal komme, er også litt rart. Men la oss gå på rushtidsavgift, for å ta de konkrete tiltakene. I Aftenbladet på fredag var representanten Kvassheim lei av at sosialistene ønsket å ha rushtidsavgift i Rogaland - til tross for at Venstre er for rushtidsavgift generelt, til tross for at klimaforliket vil belønne dem som innfører rushtidsavgift. Hva er det som er så galt med rushtidsavgift i Venstres øyne når de allikevel er for det, og har vært for det i forliket?
-1	Dette er en badeand (viser fram en badeand). Mange på Stortinget har fått en slik i posten, og avsenderen er studentene ved universitetene i Norge. De har sendt den til oss fordi de mener det har vært mye kvakking og lite handling i denne salen når det gjelder studentenes kår. Og det har de helt rett i. Etter mange fagre løfter og en del gode grep i forbindelse med reformene for få år siden, har utviklingen nå snudd. Studentenes lån og stipend blir ikke kostnadsjustert, og det skal nå vedtas å omgjøre hele utdanningsstipendet til et såkalt konverteringsstipend, dvs. økt gjeldsbyrde for studenter som stryker til eksamen, enten grunnen er at man ikke har skjønt oppgaven, eller at man har et sykt barn. Forslaget er typisk for den borgerlige regjeringen. Det viser en grunnleggende mistillit til folks ærlighet i forhold til offentlige støtteordninger og en blind tro på at pisk er mer effektivt enn gulrot for å få gjennomført det en har satt seg som mål. Forslaget er også typisk for en annen side ved denne regjeringens politikk, nemlig at det bidrar til å øke forskjellene mellom folk på en rekke ulike samfunnsområder. Ikke bare økes forskjellene mellom klasser og sosiale lag, men også mellom aldersgrupper og mellom kvinner og menn. Den borgerlige regjeringen er de velstående middelaldrende menns regjering. Det er en regjering som altså tar mål av seg til å dele ut over 10 milliarder kr i nye skatteletter neste år, hvis vi skal tro flere innlegg i debatten i kveld. Og skal vi tro på fordelingen av Regjeringens mest profilerte skattelettelser til nå, vil det være nettopp disse velstående middelaldrende mennene som får nyte godt av en slik politikk videre også. De rikeste kunne feire utbyttefest i Norge i fjor med 42 skattefrie milliarder, mot bare 13 milliarder som ble tatt ut av aksjeselskapene i 2001. 60 pst. av dette utbyttet går til den ene prosenten av landets befolkning som har en bruttoinntekt på over 1 mill. kr. Fritaket for skatt på aksjeutbytte er i sannhet et veldig treffsikkert virkemiddel for å gjøre de rike rikere og øke forskjellene i Norge. Ved siden av å være rike er de fleste som mottar aksjeutbytte, også middelaldrende menn. Ifølge Finansdepartementets tall går faktisk 82 pst. av denne skatteletten til menn. Andelen av toppskatteletten som tilfaller menn, er 85 pst., og 62 pst. når det gjelder boligskatten. I den andre enden av skalaen vet vi hvem som får betale for Regjeringens usosiale kutt, enten det er i forhold til studiefinansiering, bostøtte, barnetilsyn eller egenandeler. Det er ungdom, kvinner, syke og gamle. Når man øker de økonomiske forskjellene i samfunnet, øker man også maktforskjellene og gjør arbeidet for likestilling og inkludering vanskeligere. Og når man øker forskjellene mellom aldersgrupper, gjør man noe annet som også er farlig: Man ødelegger motivasjon og muligheter for å ta utdanning og for å få arbeid – muligheten til å kunne delta og bidra på litt sikt. Ungdom har lav inntekt, ingen formue, eier ikke egen bolig og har slett ikke noe særlig aksjeutbytte. Derimot er ungdom på topp på en annen statistikk. Unge mennesker er den gruppen som opplever den raskest voksende arbeidsledigheten i Norge, og allikevel har Regjeringen ingen tiltak å komme med. SV har etterlyst både egne ordninger for å øke ungdoms muligheter til å skape seg egne jobber og gjeninnføring av en ungdomsgaranti. Regjeringens eneste svar er et håpløst forslag om å åpne for flere midlertidige ansettelser, som ville gjort det enda vanskeligere for ungdom å få fast jobb. SV satser også i år aktivt på unge mennesker i vårt alternative statsbudsjett. Jeg har helt kort lyst til å nevne noen få av de tiltakene som vi stemmer for her i kveld: fjerning av reglen om konverteringsstipend skolebokstipend for elever i videregående skole økt satsing på studentboliger og andre boliger for ungdom økning av frikortgrensen til 35 000 kr, så flere unge kan bli mer uavhengig av pappas lommebok Helt til slutt har jeg lyst til å nevne en litt annen sak. En av de gledelige tingene ved budsjettforliket var at det smålige kuttet på 7 mill. kr til Krokeide Yrkesskole i Bergen ble reversert. Kuttet ville gjort at internatdriften på skolen ble lagt ned, og sannsynligvis vil det betydd slutten for hele skoledriften. Dette er en skole som tar inn folk som av ulike grunner er satt ut av stand til å delta i yrkeslivet. Det kan være yrkesskadde, folk som sliter med ulike typer sykdommer, eller mennesker med rusproblemer. Gjennom tre år på Krokeide får de utdanning og forberedelse til å komme i jobb. Resultatene er veldig, veldig imponerende. Over 80 pst. av elevene klarer skolen og kommer ut i yrkeslivet. Å fjerne denne bevilgningen ville ikke bare være samfunnsøkonomisk svært dårlig, men det ville også være å ta fra oss muligheten til å sørge for at folk kommer over fra trygd og ut i arbeid. Det ville også være et hardt angrep på en ordning som gir mennesker mulighet til å skaffe seg en tilværelse som de opplever som mer meningsfylt og verdig. Kuttforslaget på Krokeide Yrkesskole var – med respekt å melde – helt vanvittig, og jeg håper virkelig at det ikke dukker opp igjen i senere budsjetter. – Nå skal jeg ta med meg anden min og gå.
-1	Som flere andre har sagt tidligere, er dette en sak arvet fra den forrige regjeringen, en sak hvor SV i hvert fall var en hovedarkitekt, ved hjelp av flere andre organisasjoner og brukere. Dette er en sak hvor vi er enige, som de fleste har sagt. Jeg vil bare uttrykke at jeg er veldig fornøyd med det arbeidet som er gjort, også av saksordføreren. Hun loset oss igjennom, slik at vi på rappen kan legge fram de andre sakene hvor alle partiene er enige. Det lover godt. Jeg er også veldig fornøyd med at vi ble enige om å sette ned et utvalg for å gjøre dette enda bedre – bearbeide det og gjøre det bedre for oss alle – for det var ikke tilstrekkelig. Det er vi også enige om. Da blir det bedre for alle. Det er bra for alle. Jeg ser også fram til det videre arbeidet som må gjøres, for det kommer. Vi er ikke ferdig med det. Jeg ser fram til å forbedre forholdene for mennesker med utviklingshemning. Jeg vil også ha sagt her at jeg ser fram til et fortsatt godt samarbeid med organisasjonene, som har hjulpet oss. I hvert fall har de hjulpet meg. De har vist meg og påpekt ting som vi måtte ta med. Jeg ser altså fram til et fortsatt godt samarbeid. Med det blir nok dette enda bedre til slutt.
-1	Jeg er allerede i diskusjon med flere institusjoner om nettopp hvordan en kan bruke SAK-midler til samarbeid som gjør at en utdanning som er sterk og godt utviklet på et område, også kan tilbys ved en annen institusjon som er i et samarbeidsforhold. Jeg kan gjerne komme tilbake med noen nærmere konkretiseringer av det. Hele poenget med SAK-midlene og innrettingen av dem er at man nettopp skal sørge for at de miljøene der man har styrke også kan knyttes til andre studiesteder. Ta f.eks. ingeniørutdanningen i Narvik, som tilbyr førsteårsstudium i Alta samt samarbeidsprosjekter. Også gjennom de satsingene de har på nett er det gode muligheter for at den kompetansen som har utgangspunkt i Narvik, også kan knyttes til andre studiesteder. Det vil jeg mene er et viktig perspektiv også når vi bruker SAK-midlene.
-1	På vegne av stortingsrepresentantene Åsmund Aukrust, Eirin Sund, Abid Q. Raja, Ola Elvestuen, Bård Vegar Solhjell, Rasmus Hansson og meg selv vil jeg framsette forslag om utvidelse av nasjonalparkplanen og prosess for å opprette nasjonalpark i Østmarka og på Preikestolen.
-1	Jeg merket meg statsrådens sterke hyllest til fylkeskommunens evne til å løse oppgaver. Der er statsråden og jeg faktisk talt enig. Jeg vil bruke denne anledningen til å se framover: Hvilken organisasjonsmodell skal velges for et opplæringstilbud som har flere enn ett fylke som opptaksområde. Et lite tilbakeblikk viser at de to siste regjeringene ønsket å fjerne ordningen med landslinjer. Jeg velger å oppfatte budsjettforslagene som en prinsipiell stillingstaken til at staten ikke skal ha ansvar for videregående opplæring. Altså er det flertall for å ta bort ordningen med landslinjer. Landslinjene er et supplement til fylkeskommunens egne ordninger med landsdekkende tilbud. Jeg forutsetter at de samme partiene som ønsket å fjerne ordningen med landslinjer, erkjenner at det er behov for tilbud som har flere fylker som inntaksområde. I motsetning til landslinjene er fordelen med de landsdekkende linjene at disse er basert på avtaler mellom fylkeskommunene, og tilbudene blir annonsert i katalogene til de ulike fylkene. Mange av landslinjene dekker et åpenbart behov, mens andre utgjør et viktig supplement til de ordinære fylkeskommunale linjene. Det er derfor viktig at de blir tatt vare på og utviklet videre. Jeg har også lyst til å understreke at fylkeskommunene må være åpne for å utvikle tilbud som ikke alltid ligger midt i strømmen. Videregående skoler må være pådrivere for å utvikle nye tilbud. Dette har faktisk noe å gjøre med økt konkurranse fra private, kommersielle utdanningstilbud. Stortinget har pålagt departementet å komme tilbake i revidert med en plan for framtiden til landslinjene. Det er viktig at departementet i arbeidet har en god og nær dialog med fylkeskommunene. Å finne tilfredsstillende økonomiske opplegg er helt avgjørende for framtiden til landslinjene. Det er grunn til å minne om at staten i fjor brukte nærmere 140 mill. på dette tilbudet. En kan ikke forvente at kostnadene skal være null når fylkeskommunene eventuelt skal ta over. Jeg føler meg sikker på at de tilbudene, landslinjene, som har livets rett, vil bli opprettholdt som landsdekkende dersom pengene følger med over til fylkeskommunene. Regjeringen, som er opptatt av effektivisering og fornuftig ressursbruk – og det var jo statsråden også inne på – har her mulighet til en samordning som helt klart må være i tråd med dens programerklæringer. Dette er en mulighet til å gå fra ord til handling, men en klar forutsetning er at pengene må følge med over til fylkeskommunene. Andre forslag vil være helt uakseptable for SV fordi de vil ramme det samlede utdanningstilbudet.
-1	Fremskrittspartiet har aldri vært interessert i å skjønne hvor mange døde og skadde som ligger langs vegene. De har aldri vært interessert i å skjønne hva slags helseproblemer bilismen skaper, ikke minst i byene, hvor tallet på astmatiske sykdommer osv. bare øker. De har aldri vært interessert i å skjønne det. Fyll opp vegene med biler – og blir det fullt, så bygg flere veger – er deres svar. Men jeg skal ikke bruke mer tid p�� Fremskrittspartiet. Det er et par Oslo-representanter som har snakket om distriktsrepresentantenes frykt for investeringer her nede. Jeg blir alltid litt fortvilet over det. Jeg er en av dem som har sagt at vi må bygge jernbane i Oslo-gryta, som har forsvart nødvendigheten av Gardermobanen, som har sagt ja til opera, og som har sagt ja til Bjørvika-prosjektet. Og kommer jeg nordover, sies det: Du bruker så mye penger der nede! Og så kommer det Oslo-representanter som sier at alt vi har her, er nasjonalt, og derfor må staten ta seg av det. Det dere har der ute, er regionalt eller lokalt. Det er viktig at også Oslo-representanter prøver å tenke at noe av det vi skal ha, ikke er nasjonalt. Det er ikke slik at vi må ha et nytt dobbeltspor Asker-Skøyen og Oslo-Ski av nasjonale grunner. Hvis vi prioriterer de togene som kjører gods, og regionale tog, som på en måte har utstrekning utover i landet, så trenger vi ikke noen nye. Da kan vi si at vi ikke har plass til lokaltogene. Jeg ønsker ikke å si det, for jeg mener vi trenger dem. Men det går ikke an å framstille all lokaltrafikk på jernbane her i Oslo-området som om den er av nasjonal interesse. Jeg syns også at representanter for Oslo skal begynne å tenke sånn at de også har lokale interesser, og ikke framføre alt som nasjonalt. Da ville vi få en mer konstruktiv debatt mellom representanter fra distriktene og representanter her nede. Det er også noe jeg har lyst til å si til statsråden: Han sa at dobbeltsporet Oslo–Ski og Asker–Skøyen er statens ansvar, men da må han ha mye penger. Han må ha søkkende mye penger, fordi vi har lovet litt med hensyn til sikkerhet på jernbanen, og der skal det gjøres en jobb. Vi vet det trengs noen krysningsspor her og der – kanskje ikke så veldig dyrt, men det koster litt – litt profilutvidelse. Arbeiderpartiet har dessuten vært med på å si en del positivt om nødvendigheten av å investere på Østfoldbanen og på Vestfoldbanen. Jeg husker også Eidangertunnellen, som har vært på kartet lenge, og jeg skal ikke nevne Ringeriksbanen. Det finnes investeringsprosjekter på jernbanesiden også utenfor Oslo og Akershus. Jeg tror faktisk representanten Foss kanskje også skal huske på at Høyre aldri har hatt spesielt mye penger til jernbane. Og er det et nasjonalt ansvar å få til Oslo–Ski og Skøyen–Asker, da må Høyre hoste opp litt mer penger enn det de bruker å gjøre til jernbane.
-1	I en tid med en omfattende sosial krise og omfattende velferdskutt i en rekke NATO-land i Europa, og med den urettferdigheten, den sosiale uroen og også risikoen for ustabilitet som det over tid fører med seg, hvor lurt er det egentlig å pålegge alle NATO-land et mål om å bruke 2 pst. av BNP på forsvar? Mener forsvarsministeren selv at det er det f.eks. Spania og Hellas bør prioritere i tiden som kommer?
-1	Jeg vil takke representanten Fossli for at hun brukte såpass mye tid i innlegget sitt på SV, og derfor måtte jeg ta en replikk. SND Invest investerte i 1999 i ca. 55 selskaper i Oslo og Akershus. Det samme året hadde SND Invest én investering i Nord-Trøndelag, mitt hjemfylke, og de hadde også svært få investeringer i andre distriktsfylker. Det forteller at SND Invest har valgt å gå inn i områder der det på en måte var varmt fra før. Der det var god tilgang på kapital, gikk altså SND Invest inn. SND Invest fungerte som en pervers termostat. Man skrudde på varmen der det var varmt, og holdt seg unna der det var kaldt. Derfor kan ikke vi være med og se på at vi får en sentralisering gjennom at staten pøser inn midler i sentrale strøk og holder seg unna investeringer i distriktene. Derfor skal vi flytte penger fra SND Invest, og vi flytter dem nå ut i Distrikts-Norge der pengene trengs.
-1	Alvorleg talt: Vi har hatt ei rekkje svært alvorlege konfliktar – til og med ganske dramatiske – på vårt kontinent dei siste 60 åra. Lat meg berre først leggje det til grunn. Allereie i 2003, trur eg det var, avklarte i realiteten dei tre regjeringspartia to ting mellom seg. For Arbeidarpartiet var det av avgjerande betydning at NATO-medlemskapet skulle vidareførast dersom dei skulle sitje i ei raud-grøn regjering, og for SV og Senterpartiet var det av avgjerande betydning at vi ikkje skulle verte medlem av EU, dersom ein skulle danne ei raud-grøn regjering. Det vart i realiteten avgjort i 2003, men vart formalisert i 2005, i Soria Moria-erklæringa. Det betyr ikkje at ein ikkje kan diskutere korleis det at vi ikkje er medlem av EU, skal handterast – det er det stadige diskusjonar om mellom partia i Noreg og innanfor regjeringa og i regjeringspartia – og korleis medlemskapen i NATO skal handterast, og kva det vil bety i ei rekkje praktiske situasjonar. Eg trur alle regjeringspartia har vore innforstått med dette i mange år, og samtidig diskuterer vi kva det skal bety i ei rekkje enkeltsaker.
-1	La meg følge oppfordringen om å lese boken til Halvor Tjønn. Men jeg ville ta ordet for å si noe om at jeg mener at innfallsvinkelen til Christian Tybring-Gjedde er helt feil. Og jeg stiller spørsmålet: Hvor har du vært? Unnskyld, president: Hvor i all verden har Christian Tybring-Gjedde vært? Når var Christian Tybring-Gjedde sist gang ute og kjempet for verdien brorskap? Når var Christian Tybring-Gjedde sist gang ute og sørget for at klasseforskjellen i denne byen, som skaper forskjeller mellom folk, blir mindre? Når var Christian Tybring-Gjedde sist gang ute og kjempet mot den diskrimineringen som folk med minoritetsbakgrunn her i byen utsettes for på utesteder, i forhold til jobbsøknader og andre steder? Når var han sist ute og kjempet mot denne diskrimineringen? Når var han sist ute og kjempet mot det hatet som maner til korstog mot islam? Og når var han sist og snakket med en muslim som ikke ville være med på det premisset om at alle sharialover skal innføres i Norge? Hvis Christian Tybring-Gjedde er ute av stand til å finne noen som helst muslimer, da omgås han helt andre mennesker enn dem jeg omgås. For jeg kjenner massevis av muslimer i Norge. Det er ingen av dem som vil ha sharia i Norge. Men det er mulig at Christian Tybring-Gjedde bare omgås noen spesielle typer mennesker som i hvert fall ikke jeg omgås. Derfor vil jeg bare si at den dagen vi kan stå sammen, Christian Tybring-Gjedde og jeg, på barrikadene for brorskap, for en felles framtid av folk som er kristne, muslimer, ateister, jøder og andre, den dagen vi kan stå på barrikadene for en felles framtid der vi nedkjemper diskriminering og der alle mennesker som vokser opp i Norge, skal ha like muligheter, og der vi ikke maner til hat, den dagen kan vi finne på noe lurt sammen. Men det er helt åpenbart at hvis vi ser på hvilken kamp det er viktig å ta i Norge, er det kampen for demokrati og det er kampen for likestilling. Fremskrittspartiet er et parti der vi gang etter gang ser dobbeltmoralen. Jeg har aldri hørt Fremskrittspartiet stå på barrikadene for likestilling, bortsett fra når det gjelder likestilling mellom muslimske kvinner og muslimske menn. Jeg har altså aldri sett Fremskrittspartiet stå på barrikadene for homofile. Tvert imot merker vi at Fremskrittspartiets kamp har vært mot homofiles styrkede rettigheter i det norske samfunnet. De eneste homofile som Fremskrittspartiet kjemper for, er muslimske homofile. Da sier jeg: Den dobbeltmoralen ser alle mennesker i det norske samfunnet, og den sier at Fremskrittspartiet står for et verdisyn som vi ikke kan slutte opp om. Vi fra de rød-grønne partienes side kjemper for likestilling, vi kjemper for demokrati og vi kjemper for sosial utjevning. Det er et verdisyn som hele resten av denne salen mener at det er verdt å kjempe for. På flere av de punktene savner vi Fremskrittspartiet på banen.
-1	Den moderate økningen i oljeforbruk i IEAs prognoser i det såkalte klimascenarioet passer godt til representanten Melings interesser, som representanten selv også slår fast i innlegget. Denne prognosen baserer seg på en CO2-tetthet på 450 ppm. Dette er slett ikke en garanti mot alvorlige klimaendringer. Scenarioet baserer seg også på en langt større andel atomkraft i verden enn i dag. Så mine spørsmål til representanten Meling er: Støtter Høyre en storstilt utbygging av atomkraft? Hvis ja: Hvorfor har ikke Høyre da foreslått en slik satsing i Norge, siden det er en forutsetning for rasjonalet til Meling selv? Og: Ville representanten satt seg på et fly med samme odds for å krasje som 450 ppm-scenarioet har for å være utilstrekkelig for å møte klimautfordringen?
-0	Det er litt spesielt å få spørsmål om hvorfor vi lar noen bytte bort sigarettene sine mot to flasker vin, når representanten selv tilhører et parti som økte kvoten. Vi har altså ikke økt samlet kvote, men vi har flyttet tobakken over til vin for dem som ønsker det. Det har også vært en strategi, fordi vi har ønsket å få ned antallet som røyker – det har vært så utrolig viktig for oss i et folkehelseperspektiv. Tallet er stadig nedadgående, men det er faktisk også antallet som drikker alkohol. Ungdom begynner å drikke alkohol mye senere, og tallene er nedadgående. Det betyr at vi gjør mye riktig når det gjelder å gi folk kunnskap om hvor farlig overforbruk er.
-1	Jeg skal i hovedsak konsentrerer meg om situasjonen i Afghanistan og forhåndslagringen, men jeg vil først komme litt inn på spørsmålet om EUs innsatsstyrker. Det er grunn til å konstatere at forsvarsministeren i sin redegjørelse, og mange andre i salen i dag, er ganske kreativ i beskrivelsen når det går an å framstille deltakelsen i EUs innsatsstyrker som deltakelse i en nordisk innsatsstyrke som i hovedsak skal løse FN-oppdrag på oppdrag fra Kofi Annan, og at Norge kan trekke disse styrkene inn og ut fra mulige operasjoner etter eget forgodtbefinnende. Slik er det ikke. Dette er, sammen med samarbeidsavtalen med Det europeiske forsvarsbyrået, EDA, og de andre initiativene for en felles forsvars- og utenrikspolitikk i EU, et langt steg på veien inn i et integrert forsvarssamarbeid i en organisasjon det norske folk to ganger har sagt at vi ikke skal være med i, og på veien mot en superstat som sentrale deler av Europa ikke vil ha, og som Norge ikke er tjent med. Flertallet i salen her vet godt at dette ikke handler om nordisk forbrødring, men om støtte til EUs forsvars- og sikkerhetspolitikk og dermed også legitimitet til den utviklingen. Det er det dette dreier seg om. Det er selvsagt slik at vi kan legge ned veto eller ikke bidra dersom det oppstår en situasjon vi ikke ønsker å bidra i. Men så lett vil vel ikke det være i det øyeblikket situasjonen har oppstått, når presset fra EUs råd er der, når behovet for innsats er til stede og styrken er samtrent, selv om vi i teorien kan si nei. Det vil skape betydelige vanskeligheter. Det forstår alle. Dette er en av grunnene til at Norge ikke bør være en del av denne innsatsstyrken. Forhåndslagringen i Norge av amerikansk krigsmateriell har pågått i 25 år. SV har vært imot denne forhåndslagringen i 25 år, og det er vi fortsatt. Derfor er vi ikke like begeistret som forsvarsministeren over at det nå foreligger enighet om en revisjon av den amerikanske forhåndslagringen i Norge som er tilpasset framtidens utfordringer for norsk, amerikansk og alliert sikkerhet. Det er lenge siden den kalde krigen ble avsluttet og faren for invasjon fra øst ble avblåst. Det var på mange måter dette som dimensjonerte det norske forsvaret, og som har vært begrunnelsen for forhåndslagringen. Til tross for dette har altså en mengde utstyr vært lagret i lang tid etterpå, uten hensikt. Det hadde passet oss bra å avslutte denne lagringen nå, men vi konstaterer at det har vært viktig for Regjeringen å finne nye grunner til fortsatt forhåndslagring av materiell. Og hvilke grunner er dette? Store mengder av dette utstyret har ifølge media vært i bruk i forbindelse med Irak-krigen. Disse lagrene framstår nå som de framskutte lagrene de rent faktisk er, for å forenkle logistikken for USAs krigføring langt fra sitt eget territorium. Spørsmålet er altså om det styrker norsk sikkerhet. Det er grunn til å stille seg det spørsmålet. Styrker det norsk sikkerhet å lagre en mengde amerikansk materiell i Norge, i en situasjon der det ikke er en vesentlig invasjonsfare, men der denne lagringen åpenbart har en annen funksjon? Svaret er nei, det styrker ikke norsk sikkerhet. Situasjonen i Afghanistan er komplisert, og stabiliteten er skjør. Det er en kombinasjon av mange faktorer som har skapt dette gjennom lang tid, ikke bare som resultat av hendelser de siste årene, men som resultat av hendelser i århundrer. Norge har gjort en viktig jobb i ISAF, men burde ikke være en del av USAs krigføring gjennom operasjon «Enduring Freedom». Det har ikke forenklet muligheten for fred i Afghanistan på lang sikt. Folk i Afghanistan er lei av krig, de vil ha fred. De vil dyrke jorda og skape en framtid. Norge plikter i en slik situasjon å vurdere på selvstendig grunnlag hva vi kan bidra med i Afghanistan for å bidra til langsiktig fred. Det Afghanistan trenger, er det samme som alle velfungerende land har, et fungerende demokrati, en stat som kan disponere en vesentlig del av landets økonomi, et næringsliv, skole, politi, rettsvesen osv. – et land som behandler alle med verdighet. Det meste av dette mangler i Afghanistan, og det er her innsatsen nå må settes inn. Her kunne Norge spilt en litt større rolle enn det vi gjør, selv om vi bidrar på en del av disse områdene. SV har støttet at Norge skal kunne delta i ISAF, og mener at Norge har gjort en god innsats, og erfaringer med soldater som kommer rett fra verneplikt, eller iallfall fra verneplikt i relativt nær fortid, er gode. Det har lenge vært prat om å utvide stabiliseringslagene i Afghanistan, og Norge har allerede noen soldater i nordøst. For SV er det viktig at Norge ikke bidrar til å svekke det humanitære handlingsrom i Afghanistan, slik vi har presisert mange ganger tidligere, og jeg forutsetter at det er situasjonen når vi bidrar til de stabiliseringslagene. Til slutt: Norge bør i Afghanistan øke den sivile innsatsen for å bidra til bygging av et rettsvesen og øke innsatsen for å erstatte narkotikaøkonomi med alternative inntektsmuligheter. Dette er prioriteringer som er viktigere enn å sende 50 nye spesialsoldater til operasjon «Enduring Freedom», som vi har debattert tidligere.
-1	Det var vel ikke akkurat slik at Ludvigsen i sin håndtering av fiskeripolitikken i forrige periode hadde en utstrakt hånd til oss som i dag er regjeringspartier, knyttet til hvordan fiskeripolitikken ble utformet. Så akkurat det synes jeg kanskje var et litt dårlig eksempel. Men jeg vil gjerne si at når det gjelder den helhetlige budsjettpolitikken til regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti, har man ligget ganske tett både i synet på de økonomiske forholdene og i synet på prioriteringer. Jeg regner med at Dagfinn Høybråten er komfortabel med at vi nå etter at den nye regjeringen overtok, har 12 milliarder kr mer, midler som tidligere ble brukt til skattelettelser, og som nå brukes til offentlig velferd på forskjellige punkter. Bare ett spørsmål: Jeg er veldig opptatt av at vi skal få bred satsing på klima. Men jeg regner med at Dagfinn Høybråten også er med på at når vi legger fram noe for Stortinget, kan forhandlingene rundt klimaspørsmålene i hvert fall ikke bli sånn at det trekkes i en mindre ambisiøs retning. Det vet vi jo at noen av partiene på Stortinget gjør.
-0	Beklager, jeg ønsker ikke å trekke ut møtet lenger enn nødvendig. Men Fremskrittspartiet skulle ha stemt for V under voteringen i sak nr. 2. Jeg tror ikke det ble gjort, så hvis det er mulig å få tatt den voteringen om igjen, vil Fremskrittspartiet sette pris på det.
-1	En årsak til at sykehusene sliter med økonomien, kan være at balansekravet skal oppfylles i 2005, noe Fremskrittspartiet har støttet Regjeringen i i forbindelse med budsjettbehandlingen for 2005. Ellers ser vi at underskuddene som oppstår innenfor sykehussektoren, skjer innenfor områder som Stortinget i utgangspunktet ikke har prioritert, mye basert på at den innsatsfinansierte delen er såpass høy som 60 pst., og at man får aktivitet på en del områder helt utover det Stortinget har forutsatt. På den måten oppstår det underskudd som rammer virksomheter som Stortinget egentlig har prioritert. Spesielt gjelder det Psykiatrireformen, men også behandlingen av rusmiddelavhengige. Ser statsministeren det uheldige i at finansieringen av sykehusene har en så høy innsatsbasert andel som 60 pst., og at man derfor får uheldige vridningseffekter som en konsekvens, slik at grupper som skulle vært prioritert, ikke blir det?
-1	Jeg er veldig stolt av de to klimaforlikene SV har vært pådriver for, for det ga oss muligheten til å forhandle to ganger – én gang i regjeringen og én gang i Stortinget. Det gir resultater, og jeg håper at det også vil være praksis i den kommende perioden. Selvfølgelig har det alltid vært meningen at klimaforliket skulle styrkes videre. Det er altså ingenting å skryte av at man har en løs ambisjon om å gjøre det. Det er en selvfølge, men en selvfølge jeg er glad for at Fremskrittspartiet har skrevet under på. Når det gjelder formuesskatten, er det som er lagt fram i årets budsjett, helt i tråd med den linjen SV og den rød-grønne regjeringen har ført helt siden 2005. Vi har gjort formuesskatten betydelig mer rettferdig. Svært mange har sluppet å betale formuesskatt. Jeg mener at det som nå ligger der, føyer seg inn i rekken av den typen tiltak som vi er for, for det gjør formuesskatten mer rettferdig og mer bærekraftig. Derimot har vi kritisert alle forslag om å fjerne formuesskatten. Med de endringene som nå er lagt fram av den rød-grønne regjeringen, vil forsøk på det enda tydeligere enn før framstå som svært usosial fordelingspolitikk.
-1	SV har signalisert at vi ønsker en noe åpnere politikk når det gjelder muligheter for å kunne komme til Norge, få seg arbeid og bosette seg her. Det har vært en reaksjon på bl.a. Arbeiderpartiets veldig lukkede politikk, som har gjort det nesten ulovlig å ønske seg å kunne komme til Norge, mens vi har hatt en veldig åpen holdning til at nordmenn ønsker å reise ut og forsøke seg der. Vårt utgangspunkt for å åpne for en mer liberal arbeidsinnvandring har vært at vi ønsker å gi positive signaler om at vi trenger mangfold og flerkulturellhet i Norge, og at vi bør oppføre oss mot andre slik vi vil at andre skal oppføre seg mot oss. Vi har også signalisert til Regjeringen at den ikke kan ta SVs støtte for gitt til sin modell for økt arbeidsinnvandring. Vi er opptatt av og engasjert i nettopp de tingene som Signe Øye var inne på i sitt innlegg, nemlig å sikre tiltak for arbeidsledige og for de innvandrerne som er i landet. Av den grunn har SV bl.a. fremmet forslag om at man skal ha rett til tiltak eller kompetanseheving etter fire uker hvis man er arbeidsledig. Slike konkrete forslag tror jeg faktisk vi er nødt til å komme med. Da nytter det ikke bare å si at vi skal ta vare på de funksjonshemmede og de arbeidsledige. Da må vi faktisk gjøre det òg, hvis ikke blir ikke dette troverdig. Da blir det bare en politikk for å holde andre folk ute av landet. Også når det gjelder asylsøkere med avslag, har SV ment at det er grunn til å være mer åpen enn det Arbeiderpartiet har stått for. Jeg har et konkret eksempel fra en kommune i mitt fylke, der en av asylsøkerne som har den spesialkompetanse som trengs for å kvalifisere og integrere de som faktisk får opphold, blir sendt ut, og det er ikke mulig å rekruttere vedkommende på spesialistbestemmelsen, slik det er i dag. Disse tingene må rettes opp.
-1	Representanten Gundersen har selvsagt rett i at Regjeringen har investert betydelige ressurser i GNIST-prosjektet, og vi er meget stolte over de resultatene vi hittil har oppnådd – i 2009 oppnådde vi jo nesten 20 pst. økning i antall kvalifiserte søkere til allmennlærerutdanningen. Når det gjelder spørsmålet, mener jeg ikke at lærere skal akseptere å bli spyttet på og sjikanert. For det første har lærerne rett til et godt og trygt arbeidsmiljø, på lik linje med andre arbeidstakere i Norge. For det andre har skolene et ordensreglement som både elever og lærere skal forholde seg til. Ingen av disse reglementene aksepterer spytting eller sjikane. Her hersker det ingen tvil. Svaret på spørsmålet er derfor enkelt: Nei, slik Forsbergs budskap presenteres av Dagbladet gjennom overskriften «Lærerne må tåle å bli spyttet på», fra 5. februar i år, bygger det ikke opp under vår rekrutteringskampanje. Så kan man jo spørre seg om kildene her. Men samtidig vil jeg si at Forsberg gir et innspill i en viktig debatt. Selv om en lærer selvsagt ikke skal akseptere å bli spyttet på eller sjikanert, må læreren kunne takle en slik situasjon på en profesjonell måte hvis den først oppstår. Og det er det jeg tolker at Forsberg prøver å formidle. Dessverre lever mange barn i en hverdag som er preget av frykt og usikkerhet, f.eks. på grunn av foreldrenes rusmisbruk og vold i nære relasjoner. Utagerende oppførsel hos barn kan ha mange bakenforliggende årsaker, og det må en lærer ha kompetanse til å forstå og håndtere profesjonelt. I de nye lærerutdanningene innfører vi nå et nytt og forsterket pedagogikkfag: pedagogikk og elevkunnskap. Dette vil gi framtidens lærere enda bedre kunnskap om barn i vanskelige situasjoner. Jeg vil også knytte dette til å se hvor viktig tidlig innsats er, både for elevenes læringsutbytte og som et forebyggende tiltak mot frafall. Lærerne må være kompetente til å forstå og håndtere slike situasjoner. Representanten påpeker at Forsberg brukes som foredragsholder på en rekke universiteter og høyskoler. Jeg ser ikke på det som et problem. Utdanningsinstitusjonene inviterer Forsberg til fagdager og andre diskusjonsfora for å gi en stemme til dem han selv omtaler som problembarn. Det er en stemme jeg mener vi skal lytte til. Læreren er en person som ved å se og forstå signalene vanskeligstilte barn sender ut, kan hjelpe disse barna ut av en vond situasjon. Da må man se forbi en slik utagerende oppførsel som en slik bakgrunn ofte kan resultere i, og heller håndtere den på en profesjonell måte.
-1	Fordi vi har satt i gang! Vi er i gang. Jeg nevnte fra talerstolen flere av de tiltakene som vi har satt i gang. Men det er ingenting som er meg mer fremmed enn å skulle si at vi gjør nok, at vi ikke kan gjøre mer. Jeg ønsker å vurdere hvert eneste av de konkrete forslagene for å se på hva vi kan få i gang nå, og hva som må vente og være en del av den bredere vurderingen som ligger i Klimakur. Enkle tiltak som ikke får store konsekvenser på andre områder, og som ikke skaper store vanskeligheter for bransjer, næringsliv eller hva det måtte være, bør vi selvsagt sette i gang så fort som overhodet mulig. Eksempel på det er forbud mot oljekjeler fra 1. juni og andre byggforskrifter, som vil bidra konstruktivt på det området. Jeg mener at mange av de tiltakene vi kan gjøre for trafikkreduksjoner på kommuneplan, støter mot Høyre og Fremskrittspartiet i nesten alle kommunene. Men også innføring av rushtidsavgift og mye annet som vil redusere biltrafikken lokalt, er noe som vi umiddelbart kan sette i gang med. Det er mye annet også. Jeg vil gjerne være med og vurdere hvert eneste ett. Så jeg er helt enig i utgangspunktet, nemlig at dette haster, og at vi ikke har kommet langt nok, vi heller.
-1	"Eg kan forstå at representanten Hegna frå Arbeidarpartiet prøver å gjera det til eit SV-problem at Arbeidarpartiet og Framstegspartiet har kjørt eit uforsvarleg høgt tempo i Nordsjøen, som dermed fører til at ein får slike kriseprega ting som ein har i dag. Eg kan òg forstå at Arbeidarpartiets Hegna går til åtak på SV for at me ikkje vil fjerna CO2-avgifta. Nei, for det er ikkje fornuftig. Det er fornuftig å ha ein klimapolitikk som reduserer klimagassutsleppa, og ikkje ein politikk som Arbeidarpartiet har, som aukar dei og lagar større problem. Då erkjenner ein ikkje at klimagassutslepp er eit problem. Det er ei veldig utfordring for Arbeidarpartiet, og den utfordringa bør Hegna og partiet hans ta. Når det gjeld dei tiltaka som SV ikkje gjer framlegg om, undrar det meg at det ikkje berre er Kristeleg Folkepartis representant som ikkje har lese innstillinga; det har heller ikkje Hegna. Dette står på side 4, og der blir det òg referert til våre forslag i revidert. Eg vil be representanten Hegna om å lesa innstillinga."
-0	Jeg skal få stille kommunal- og regionalministeren følgende spørsmål: «Ifølge Regjeringens fagorgan for fornyelse, omstilling og effektivisering av statsforvaltningen, Statskonsult, bør det innføres plikt for kommunene til å motta flyktninger. Dersom dette skulle bli fulgt opp, vil det representere en sterk inngripen i det kommunale selvstyret og neppe bidra til å øke kommunenes velvillighet til bosetting av flyktninger. Hva mener statsråden om forslaget fra Statskonsult?»
-1	Når man snakker om at det er for mange midlertidige ansettelser i universitets- og høyskolesektoren, må man også nevne praksisen rundt disse ansettelsene. Som de forrige representantene var inne på, er det kjent at mange enheter ved Universitetet i Oslo unnlater å gi aktuelle arbeidstakere fornyet eller forlenget engasjement, eller legger inn en pause mellom ulike typer midlertidige engasjement for å omgå fireårsregelen. I praksis vil det si at staten motarbeider sine egne lover. Poenget her er at denne praksisen foregår mer eller mindre i skjul, og man kan enkelt hevde at den er lovstridig. Vi mener imidlertid, i tråd med juridisk teori og rettspraksis, at lufting som definert opphold eller avbrudd i sammenhengende tjenestetid med det formål å unngå å måtte ansette vedkommende, er ulovlig. Særlig små fag og institutter er avhengige av timelærere, og det er ikke alltid at praksisen med lufting av midlertidig ansatte kan erstattes med andre lærere i den perioden de er borte, noe som går hardt ut over kvaliteten og tilbudet på fagene. Timelærere eller ferdige doktorgradsstipendiater holdes i tilfeller langt unna med en gang fordi de nærmer seg grensen for makstid på midlertidig ansettelse, noe som blir et problem for fagområder med få vitenskapelige ansatte fordi disse må fokusere på innføringsfagene for å øke antallet studenter. Det er et poeng, kanskje særlig på de humanistiske instituttene, at antallet elever svinger veldig fra år til år, eller fra periode til periode. Slik vil det alltid være på disse fagene. Dette er det viktig å huske på, for et fag man ett år ønsker å legge ned grunnet lav søkning, f.eks. tyskstudiet ved Universitetet i Oslo, kan få en enorm økning i interesse og søkere det neste året. Om man da kun har midlertidig ansatte timelærere, vil det gå ut over kvaliteten på fagtilbudet. Jeg kjenner personlig til studenter som kanskje ikke får fullført utdanningen sin fordi instituttet de går på, ikke har nok faste fagansatte til å sette i gang fagene som trengs. Resultatet av dette er en sterk uforutsigbarhet og usikkerhet både for studentene og for de ansatte. Vi mener dette er umoralsk og en dårlig håndtering av mennesker og deres karrierevei.
-0	I likhet med representanten Holmberg føler vi oss oppgitt over de holdningene Tørresdal legger til grunn, når man ikke skal følge lov og orden og – jeg holdt på å si – har en tilfeldig omgang med lovverket når det gjelder dem som kalles de papirløse, som er illegale innvandrere. Så reagerer jeg litt på at Holmberg sier at Fremskrittspartiet ikke forholder seg til realitetene. Hva kan man mene med det? Selvfølgelig forholder vi oss til realitetene, det er jo nettopp det vi gjør når vi – i motsetning til samtlige andre partier i denne sal – kommer med konkrete tiltak som ville ha løst dette problemet. Det er faktisk å forholde seg til virkeligheten. Det er snarere de andre som ikke velger å gjøre det, noe som illustreres veldig godt ved representanten Reikvam, som uttaler at man ikke kan beskytte seg mot farlige personer. Man bare gir opp i utgangspunktet, og vil ikke bruke de tiltakene som skal til for å beskytte norske borgere mot det som burde være en selvfølgelighet, nemlig at man ikke skal leve i utrygghet fordi man har farlige personer i sitt eget nærmiljø. Det er faktisk ikke slik som representanten Stokkan-Grande sier, at dette handler om valgkamp og alt mulig slikt tøv. Når Fremskrittspartiet tok opp dette, var det selvfølgelig bl.a. fordi vi opplevde det selv i forbindelse med folk som tok kontakt, som var uttrygge, og som ikke hadde det bra, fordi de ikke følte trygghet i sitt eget nærmiljø. Først når denne personen ble sendt til Finnmark, og dernest videresendt til Lenvik og til Finnsnes, fikk vi meldinger fra personer som følte seg bekymret. Fremskrittspartiet er faktisk mer opptatt av å skape trygghet for borgerne i dette landet enn av å problematisere ting i forhold til internasjonale konvensjoner. Det er selvfølgelig ikke slik, som representanten Stokkan-Grande prøvde å fremstille det, at Fremskrittspartiet ikke er til å stole på fordi vi vil gjøre endringer i internasjonale konvensjoner. Det kan hvem som helst gjøre. Man må tilpasse konvensjonene til en ny virkelighet. Flyktningkonvensjonen fra begynnelsen av 1950-tallet er utdatert. Den bør reforhandles. EMK har momenter i seg som bør reforhandles, og så bør man kanskje når man behandler konvensjoner, ta forbehold i langt større grad, slik som andre land gjør. I Norge velger vi altfor ofte å sluke rått alt som kommer av internasjonale konvensjoner. Det er faktisk en fare for denne salens bestemmelsesmulighet i forhold til eget lovverk. Men det er tydeligvis ingen andre som ser den problemstillingen. Når det gjelder Tørresdal, så problematiserer hun dødsstraff. (Presidenten klubber.) Dersom Osama bin Laden skulle dukke opp i Norge, ville ikke Norge med dagens system ha mulighet til å returnere ham eller sende ham til USA for å få ham straffet der. (Presidenten klubber igjen.) Det må være et tankekors for denne sal.
-1	"Jeg har lyst til å spørre Senterpartiets parlamentariske leder litt mer om denne blokkuavhengigheten, for nå har Steensnæs beskrevet sin framgangsmåte når det gjelder budsjettforhandlingene nærmest som en teknisk sak der kjøttvekta avgjør: Man går til største parti først. Siden kontantstøtten ifølge Kristelig Folkepartis oppfatning nå er ryddet av veien som hinder for å samarbeide med Arbeiderpartiet, må det vel være rimelig å forvente at sentrum også ved neste høsts statsbudsjett kommer til å henvende seg til Arbeiderpartiet først, siden sentrum og Arbeiderpartiet for så vidt har gode tradisjoner når det gjelder å samarbeide, og da lurer jeg på hva slags føringer det gir for neste stortingsperiode. Vi går mot et stortingsvalg i år 2001, og det store spørsmålet blir hva slags flertallskonstellasjon det skal være i Stortinget etter det valget. Og siden Kristelig Folkeparti legger så stor vekt på kjøttvekta når det gjelder hvem man går først til og forhandler med, kan det vel tenkes at Arbeiderpartiet tenker på samme vis, nemlig at kjøttvekta også burde avgjøre hvem det er som har regjering. Da blir spørsmålet om Kristelig Folkeparti og for så vidt de andre sentrumspartiene, som jeg regner med at Steensnæs ikke kan svare på vegne av, kommer til å være like samarbeidsvillige overfor Arbeiderpartiet som Arbeiderpartiet har vist seg å være overfor dem nå. I så fall har vi muligheten for nye politiske konstellasjoner i norsk politikk. Fra SVs side håper vi jo at neste stortingsvalg gir et resultat der vi har både styrke og en plassering i forhold til flertallskonstellasjoner på Stortinget som gir oss avgjørende innflytelse. Men i forhold til en del av de mer borgerlig orienterte velgerne ville det kanskje være interessant å uteske noen av Steensnæs"" litt mer langsiktige tanker."
-0	Jeg må si at denne debatten utvikler seg til å være meget, meget prinsipielt interessant, og jeg har ventet lenge nettopp for å høre Arbeiderpartiets leder, Thorbjørn Jagland, komme med sine synspunkter når det gjelder Arbeiderpartiets forståelse av opplysningsplikten, eller informasjonsplikten. Det skyldes at det i innstillingen på sidene 7, 8 og 9 er trukket opp en del prinsipielle synspunkter på denne, hvor Fremskrittspartiet, sammen med flertallet for øvrig, SV, Høyre og Arbeiderpartiet, er med på en del av de prinsipielle synspunktene. Når det så gjelder den aktuelle sak, finner vi at opplysningsplikt og informasjonsplikt ikke er brutt, mens andre deler av flertallet mener at det har vært kritikkverdige forhold av Regjeringen – altså forskjellig vurdering av hvordan de prinsipielle synspunkter skal gjøres gjeldende på den aktuelle sak. Når jeg sier at jeg var spesielt opptatt av Arbeiderpartiets leder, Thorbjørn Jaglands, synspunkter på dette, er det fordi at Arbeiderpartiet er med i det flertallet som i innledningen sin skriver bl.a.: «Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser til at opplysningsplikten har sin forankring i Ansvarlighetsloven av 1932, og i en lang parlamentarisk praksis siden innføringen av parlamentarismen.» Man tar altså utgangspunkt i ansvarlighetsloven, som gjelder det konstitusjonelle ansvar statsråder har overfor Stortinget, og ikke det parlamentariske ansvar. Jeg går ut fra at Thorbjørn Jagland har fått en grundig innføring i forskjellen på dette etter sine noe feilaktige uttalelser og misforståelser i forbindelse med den såkalte Furre-saken for noen år siden, hvor han blandet disse tingene sammen. Det er altså et konstitusjonelt ansvar man har etter ansvarlighetsloven, og det er Arbeiderpartiets utgangspunkt nå. Videre har Arbeiderpartiet, Høyre og SV i sin forståelse av opplysnings- og informasjonsplikt lagt listen meget høyt, som statsministeren helt korrekt sier. Hvis det skal være gjeldende for Stortingets håndtering av slike saker, går jeg ut fra at det er forståelse for det i alle slike saker, selv om det kanskje er noen andre hendelser i tidligere storting. Vi har til behandling i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite flere interessante saker, og vi har i vår gruppe vurdert hvorledes denne opplysningsplikten skal være og hvor listen skal ligge, før vi eventuelt føler det er vår plikt å følge opp. Jeg er derfor veldig glad for at Thorbjørn Jagland i dag har sagt at listen skal legges høyt, og at ansvarlighetslovens bestemmelser skal tas alvorlig. Dette gjelder særlig den første saken, som vil komme relativt raskt, nemlig Dokument nr. 1, det såkalte Fatima-prosjektet i Finnmark, hvor Riksrevisjonen – i dagligtale – «slaktet» stortingsproposisjonen på grunn av mangelfulle opplysninger, elendig forarbeid og skandaløst arbeid som resulterte i at vi i dag kan konstatere at ca. 1 000 mill. 1999-kroner er bortkastet. Overskridelsene er altså, på grunn av det meget slette arbeid som ble presentert på begynnelsen av 1990-tallet, på 58 pst., til tross for at Stortinget ble fortalt at det var en pluss-minus-faktor på 10 pst. Det er mange representanter som i ettertid har sagt at de, dersom de reelle opplysninger hadde kommet frem den gangen og de hadde visst at det ville bli så dyrt, sannsynligvis ville ha stemt imot. Jeg kan vanskelig se at Stortingets flertall, basert på det Arbeiderpartiet, Høyre og SV har skrevet om prinsipielle synspunkter på dette, nå kan unnlate å sette i verk prosedyrene som er listet opp i Stortingets forretningsorden § 14 a. Så til det spørsmålet som Per-Kristian Foss forgjeves har lengtet etter å stille meg, men som han ikke får stilt, i og med at det ikke er replikkordskifte etter de parlamentariske ledere i dag. Han har spurt om en forståelse av det som står på side 11, annen spalte, som også er referert av statsministeren. Jeg skal sitere det en gang til: «Dersom Stortinget hadde hatt mulighet til å gjøre endringer i avtalen, slik Stortinget har som lovgiver og i en rekke andre saker, ville det også vært grunnlag for en bredere og fyldigere beskrivelse av hver enkelt formulering i avtaleteksten.» Det synes jeg er meget godt sagt. Vi har fra tid til annen til behandling i denne sal f.eks. EU-direktiver, vi har konvensjoner som er resultater av årvisse forhandlinger i FN-systemet – det er ja og nei. Det er helt klart at da vil Stortinget alltid forholde seg til hovedprinsippene og hovedspørsmålene. Hvis det er andre type saker, kan det være detaljer som Stortinget faktisk kan endre på. Da vil man også gå inn på detaljer. I den foreliggende saken var det noen hovedprinsipper: Var det industrielt riktig å slå sammen de to selskaper? Var bytteforholdet slik at vi kunne akseptere det? Var avtalekomplekset om gjennomføringen balansert? Så sier man nå at egentlig skulle Regjeringen i en proposisjon til Stortinget ha skrevet: Denne avtalen med den svenske regjering bygger på at den svenske regjering er til å stole på. Jussen er noe mangelfull dersom den svenske regjering ikke er til å stole på og har tenkt å bryte avtalen. Det er ikke slik at vi har juridiske bestemmelser som sikrer oss at vi kan ta den svenske regjering til en domstol og tvinge den til å gjøre det den svenske regjering ikke vil gjøre. Man kan ikke skrive slikt! At man burde ha gjort det fordi det i ettertid har vist seg at det ville ha vært nødvendig, er greit. Man kan ikke forutsette at et nabolands regjering ikke er til å stole på. Det er mulig at Arbeiderpartiets og Jaglands kontakt med Göran Persson i det sosialdemokratiske nordiske samarbeidet har lært seg at Göran Persson og den svenske regjering egentlig ikke er til å stole på. Men da var det jo ikke nødvendig for den norske regjering å opplyse om det til Arbeiderpartiet, for de hadde allerede erfart at dette var mennesker man ikke kunne stole på. Da burde man ha stilt spørsmål om hvorledes man skulle forholde seg når det var svakheter i avtalen, for vi kan ikke få den svenske regjering til å følge opp hvis vi ikke har noen bedre juridiske bestemmelser. Jeg synes dette er en litt flau sak. Det er greit at enkelte partier er på regjeringsjakt og leter med lys og lykte, som Sherlock Holmes, etter å finne et eller annet som kanskje kan gi grunnlag for det. Men jeg synes overhodet ikke at de har funnet noe her. Selvsagt kunne man ikke ha forventet og basert seg på at den svenske regjering skulle unnlate så eksplisitt å instruere sine styremedlemmer. Styreformann Kark hadde jo offentlig gitt uttrykk for den samme forståelsen. Da dreier det seg om tillit, som også statsministeren har sagt. Tillit må man ha mellom regjeringer inntil det har vist seg at det ikke er grunnlag for det. Nå har det vist seg at det ikke var grunnlag for det når det gjelder den svenske regjering. Jeg håper at den norske regjering nå har merket seg det når man skal ha andre typer forhandlinger, slik at man ikke kommer i en lignende situasjon en gang til. Jeg synes det er trist for broderfolket at de har en regjering som ikke er til å stole på. Men det er deres problem. Det ble også vårt i denne saken. Men jusen hadde ikke endret på dette. Man må jo, som vi skriver i en merknad, forutsette at lovgiver, i hvert fall et flertall av lovgivere, er klar over at selskapsrettslig sett er et styrevedtak truffet med dobbeltstemme juridisk gjeldende. Hvis det er slik at det i Høyres og Arbeiderpartiets grupper er såkalt mangelfull forståelse for relativt fundamentale ting, får Regjeringen merke seg det og drive voksenopplæring og juridisk opplæring om selvfølgeligheter. Det var aksjonæravtalen som forpliktet den svenske regjering til å gi instrukser til styremedlemmene. At den svenske regjering kunne gjøre det, var jo helt åpenbart. De hadde jo sine egne departementsfolk der, i hvert fall satt en Dag Detter fra departementet i styret. Etter det også norske styremedlemmer har sagt, var det slik på styremøtene at Kark kikket ned på Detter, som med kroppsspråk og litt nikking og blinking gav signaler til styreformannen om hva han skulle gjøre. At det svenske departementet hadde full styring med de svenske styremedlemmene, var åpenbart. Vi ser ikke at det er noen grunn til å komme med den kritikken som er fremført av Høyre, Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, men jeg er veldig takknemlig for at Thorbjørn Jagland har oppklart at han ønsker å legge listen veldig høyt når det gjelder ansvarlighetslovens bestemmelser, og det vil selvsagt få konsekvenser for Stortingets arbeid utover våren.
-1	Jeg har gjentatte ganger rettet skarp kritikk mot Aetat for den måten de har forvaltet sitt ansvar for arbeidssøkere med mer omfattende hjelpe- og oppfølgingsbehov på. Og SV er genuint opptatt av å sikre at den enkelte hjelpsøker selv opplever god og omsorgsfull hjelp og veiledning. Det er utvilsomt slik at private virksomheter og ideelle foretak har mye å bidra med i en attføringsprosess. Ja, det er vel faktisk slik at hospitering i arbeidslivet ofte bare kan realiseres i samarbeid med private. Det er også ofte slik at ideelle foretak, foreninger, kan ta imot attføringssøkere i sin virksomhet. Det er ofte krefter i nærmiljøet som utgjør en forløsende kraft i et attføringstiltak. Men denne saken handler ikke om å frigjøre disse kreftene. Denne saken handler heller ikke om å etablere selvhjelpsgrupper. Den handler om å iverksette konkurranse om det å realisere de individuelle handlingsplanene. Alle attføringstiltak krever et vedtak i trygdeetaten. Det er slik at det fins et inngangskriterium som Stortinget har bestemt, og det er ikke dette inngangskriteriet dette forslaget sikter på å endre. Aetat forvalter de oppgavene som utløses når trygdekontoret har besluttet at inngangskriteriet er tilfredsstilt. Det betyr at dette forslaget vil kreve at vi reverserer den omstilling som er realisert, hvor Aetat har overtatt de oppgaver trygdeetaten tidligere hadde for å planlegge og å sette i verk tiltak. SV ønsker ikke å reetablere trygdeetaten med denne bestillerkompetanse, derfor forutsetter SV at de forsøksordninger som settes i verk, skjer i regi av eller kanaliseres gjennom Aetat. Vi forventer at Aetat i tiden som kommer, utviser stor kreativitet når det gjelder å utvikle tiltaksapparatet, og spesielt bidra til forsøk med samordning mellom ansvarlige aktører. Vi vet at mange som har sammensatte behov, trenger hjelp fra flere aktører, og at noe av problemet er at disse aktørene ikke er samordnet. Det som gjør det forslaget som i dag foreligger, til en trist affære, er at Aetat står midt oppe i en vesentlig omstilling av sin virksomhet og burde ha fått en entydig marsjordre fra denne sal om å gjøre det på en kløktig måte, og om å sørge for å utnytte de private aktørene fullt ut for alt det de er verdt. Men jeg opplever at i dag skal Stortinget gjøre omvendt. Vi skal si til Aetat at de skal sette et fokus på å gjøre dette – ikke på en utradisjonell måte, men på en ureglementert måte. Og jeg spår at vi kommer til å ha en lang kamp om det å lage nye kjøreregler for hvordan vi skal forvalte attføringsprosesser. Jeg mener det er tidsødende og ressursødende. Og jeg mener vi kan få til dette samarbeidet mellom offentlige etater og private aktører ved å være tydelige på å gi Aetat bestillerrollen og å gi dem ordre om at en skal bruke alle krefter som kan kvalitetssikres, og som kan realisere de individuelle handlingsplanene. Derfor mener jeg at det forslag som i dag foreligger, snarere kompliserer dette viktige arbeid som Aetat er satt til å gjøre, enn bidrar til noe konstruktivt. Og jeg beklager det.
-1	Eg takkar for svaret. Det er svært gledeleg at utanriksministeren besøkte president Arafat i går, men det var synd at ein i natt ikkje klarte å få til ein resolusjon i FNs Tryggingråd mot muren. Men dersom Regjeringa vil gå endå lenger enn til den positive haldninga som utviklingsministeren her legg til grunn, kva synest utviklingsministeren at ein kunne gjere av praktiske tiltak for å lirke Israel på ein veg vidare mot å stoppe bygginga av muren og kanskje i tillegg på sikt vere med på å rive han?
-1	Dette var mye vakkert om kunnskap og kompetanse. Jeg er faktisk enig i alt det statsråden sa om dette området. Men så blir spørsmålet: Hvilke konklusjoner trekker han av de vakre, fine ordene? Der har vi med det forslaget vi har lansert i dag, prøvd å hjelpe ham med å trekke en konklusjon. Hvis vi sammenlikner oss med en del andre land det er naturlig å sammenlikne oss med, vet vi, som jeg sa i mitt innlegg, at Norge har en lav andel når det gjelder forskningsinnsats målt i forhold til bruttonasjonalproduktet. Altså: Sammenliknet med de landene vi skal konkurrere med, de som har det samme kostnadsnivået som oss, og som er våre konkurrenter internasjonalt, har vi en lav forskningsinnsats. Så mitt spørsmål til statsråden er: Hvorledes vil han da følge opp og greie å øke satsingen på forskning? Statsråden er enig i vårt forslag, som går ut på at vi i løpet av de nærmeste årene bør ha som mål å komme opp minst på nivå med gjennomsnittet for OECD-landene. Det er egentlig en ganske beskjeden satsing hvis vi ser på forskningsinnsatsen Sverige og i andre land. Så mitt spørsmål er: Ville det ikke være ønskelig for statsråden å få den drahjelpen som det ville være om et flertall i Stortinget vedtar en plan for at vi i løpet av de nærmeste årene skal kunne nå dette nivået? Det er spørsmålet mitt til statsråden, altså om han vil ha Stortingets drahjelp til å få en skikkelig satsing på forskning.
-0	Veldig mange med nedsatt funksjonsevne både ønsker og kan ha ordinært arbeid. De har ikke behov for noen tiltaksplass, men de har behov for tilrettelegging på arbeidsplassen. Det har vært en sterk nedgang i antallet arbeidsgivere som søker om tilretteleggingsstønad, noe som kan vitne om at ordningen er dårlig kjent, og at den virker ugunstig når private arbeidsgivere må betale 40 pst. av utgiftene selv. Det fører til at færre kommer i jobb. Mener SV at det er klokt å fortsette å la private arbeidsgivere dekke disse utgiftene, eller ser også SV at flere vil kunne få en mulighet til jobb hvis arbeidsgiveren kan slippe å betale denne ekstra utgiften? Og hva er begrunnelsen for ikke å se på om man kan endre ordningen nå, når vi ser at det har vært en stor nedgang i søknadene for å tilrettelegge? Det må da være god grunn til å se på det nå, når man diskuterer budsjettet, og lage en gunstigere ordning så flere kan komme i jobb.
-1	Eg vil slutte meg til dei som seier at dette har vore ein god og viktig debatt. Samtidig vil eg presisere at grunnen til at vi har ein god og viktig debatt, er at det har vore ein offentleg debatt om forholda i oppdrettsnæringa som har skapt eit kunnskapsgrunnlag for alle, inklusiv oss her i salen, for at dette er ei næring som har mange utfordringar som ein kan sjå på frå ulike vinklar. Utan at vi har den breie innfallsvinkelen til den problemstillinga vi her diskuterer, hadde vi ikkje vore der vi er i dag, og ein hadde heller ikkje hatt moglegheit for å utvikle næringa vidare. Eg er difor litt overraska over at Flåtten er så bekymra for at det et mange stemmer i ein viktig debatt.
-0	Jeg takker statsråden for svaret, men jeg må si at jeg stiller meg noe undrende til innholdet i svaret til statsråden. Man har i Møre og Romsdal gitt politibåt til Kristiansund og til Molde, men når det gjelder det desidert største distriktet, det med den største skipstrafikken og det største antall fritidsbåter, sier man at der er det ingen problem, og det er ingen fare for verken beredskap eller noe annet i forbindelse med den trafikken som foregår. Jeg vet ikke om bl.a. statsråden er klar over utviklingen som har vært i de siste årene, der man faktisk opplever at narkotika skyller inn på strendene i distriktet. Man innfører også kontroll i forbindelse med det som har med promille på sjøen å gjøre. Man ser i distriktet at det flyter over av smuglervarer, det gjelder brennevin, sigaretter og en rekke andre ting. Og da må jeg spørre statsråden: Bekymrer ikke denne utviklingen statsråden? Og hva er grunnlaget for at Molde og Kristiansund har fått politibåt, men ikke Sunnmøre, som er det største distriktet?
-0	Jeg synes det er litt skuffende at Einar Steensnæs i en debatt som denne igjen ønsker å snakke om alt det vi er uenige om. Jeg kan bekrefte at det er stor avstand mellom Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet på en rekke politiske områder, akkurat som det er det mellom de tre rød-grønne partiene, som har en vilje til å prøve å forhandle seg frem til en form for enighet. Det er betydelig uenighet mellom Kristelig Folkeparti og Høyre med hensyn til deres primærstandpunkter, f.eks. i alkoholpolitikken, når det gjelder gasskraft, i skattepolitikk og skatteprofil. Det er avstander mellom ulike politiske partier. Men det Kristelig Folkeparti, Venstre og Høyre greide å demonstrere da de satte seg sammen på Sem, var at de til slutt greide å snekre sammen en plattform som alle tre kunne ta ansvaret for. Det var ikke primærprogrammene til noen av de tre. Det er det samme vi etterlyser nå. Når de som er på den rød-grønne siden, eller sosialistiske siden, akter å fremstå som et stabilt, forutsigbart, langsiktig regjeringsalternativ, vil det bare være dumt og uklokt om de ikke-sosialistiske partier ikke begynner å tenke litt på hva man risikerer hvis vi bare fortsetter å snakke om det vi er uenige om, i stedet for å snakke om det vi er enige om.
-0	"Først og fremst vil jeg takke statsråden for svaret, men dessverre svarer ikke statsråden på de utfordringene jeg gir i min interpellasjon. For det første: Når vil Statkraft kunne få svar på sin forespørsel? Jeg sa ikke i mitt innlegg – det kan statsråden selv gå tilbake og sjekke i referatet fra min innledning her – at man ikke snakker med Statkraft, og jeg har heller ikke sagt at Statkraft ikke har hørt fra staten. Jeg sa følgende: De har ikke fått svar på sin forespørsel. Det er noe helt annet. Den forespørselen ble sendt 4. februar 2009 til daværende nærings- og handelsminister Sylvia Brustad. Den har man ikke fått svar på. Så vil jeg rette opp en feil i mitt innlegg; det hadde kanskje vært greit å bruke brillene da jeg sa det. Det er 28 mrd. kr man har hentet ut fra selskapet, og ikke 29 mrd. kr. Sånn sett ser det kanskje litt bedre ut for enkelte. Jeg vil henvise til en artikkel bl.a. i Dagens Næringsliv lørdag 22. mai 2010. Der uttaler Statkrafts konsernsjef følgende når det gjelder denne saken: «Det ligger i sakens natur at vi er nødt til å legge ting til side, og at vi går glipp av muligheter, i påvente av en avklaring.» Dette kommer fra konsernsjefen. Vi har sett en rekke forskjellige eksempler der man nettopp sier at man snart må få en avklaring. Det er uholdbart at man ikke får vite hva man har å forholde seg til. Jeg må si at jeg setter et spørsmålstegn ved hvorfor saksgangen her er så treg i departementet. Når Hydro nå, der staten er deleier, kommer og ber om en kapitaltilførsel fordi de skal gjøre et oppkjøp i Brasil – det gjelder fra statens side 4,4 mrd. kr – kommer det veldig kjapt en proposisjon til Stortinget om den kapitaltilførselen. Da SAS var ille ute her for en stund siden – ikke at det har gått over, det har skjedd to ganger på rad, med to års mellomrom – var det ingen problem for staten som minoritetseier med 14 pst. å komme til Stortinget og be om milliardbeløp totalt til det selskapet, for å tilføre egenkapital. Men når et lønnsomt selskap som Statkraft ønsker å be om en kapitaltilførsel for å kunne fortsette å foreta lønnsomme investeringer – som vil gjøre at også næringsministeren og andre i dette landet vil kunne høste av framtidige inntekter fra utbytte fra disse selskapene – ja, da skal man altså bruke mer enn 16 måneder på å svare. Jeg håper statsråden kan være litt mer konkret i sitt svar, knyttet til når Statkraft vil få svar på forespørselen sin. Jeg skjønner godt at statsråden har jevnlig kontakt, men det hjelper ikke, hvis man ikke får svar på det spørsmålet man faktisk har stilt."
-1	Lat meg først seie at eg er einig at det var uheldig at eg ikkje var her i spørjetimen for to veker sidan – eg har sagt dette frå talarstolen før og sendt eit brev til Stortinget om det, men eg gjentek det gjerne. Eg trur at grunnen til at klimameldinga har vorte så godt motteken som ho har vorte, er både at vi fortset å setje oss svært ambisiøse mål fram mot 2020, og at ein, når ein går inn i det, ser at det er realistiske mål å nå. Lat meg kort seie kvifor eg meiner det er realistisk å nå måla i 2020. For det første har vi allereie no gjennomført omfattande tiltak – frå klimaforliket og framover – som har effekt. Anslaga vi gir i klimameldinga, er at dei vil redusere utsleppa med om lag 5 mill. tonn, grovt rekna, fram mot 2020, og det er ein av grunnane til at vi kan justere ned anslaga fram mot 2020. For det andre lanserer vi omfattande tiltak i klimameldinga. Det er svært vanskeleg å gi eit reknestykke for effekt, men at det er langt meir omfattande tiltak enn det som allereie ligg i klimaforliket, er det etter mitt syn ingen tvil om. At det vil ha ein betydeleg effekt fram mot 2020, er eg heller ikkje i tvil om. For det tredje er det ikkje slik at vi skal slutte å føre politikk no, ikkje gjere noko meir frå 2012 til 2020 – tvert imot. For det første kjem det til å kome nye idear og nye forslag, og dersom vi ser på historia frå klimaforliket, viser det seg at mykje av det som er gjort dei siste fem åra, ikkje er omtalt i klimaforliket: jernbanesatsing, nye byggkrav – det er berre gjort fordi det kom forslag om det. Vi skal òg rapportere om utviklinga. I går kom det ny informasjon om klimagassutslepp som viser ein reduksjon – i all hovudsak av andre grunnar enn politikk dette året. Men dersom ein samanliknar dei reelle utsleppa i 2011 med det vi trudde dei skulle vere for fem år sidan, så er dei betydeleg lågare – litt på grunn av slump og litt på grunn av at politikken verkar.
-1	"Jeg antar at representanten Thommessen nå sikter til dette med å lage en samlekategori. Det har vi vurdert, og årsaken til at vi ikke er landet på det, er at det vil føre til en uklar rettstilstand. Det vil være vanskelig å håndheve, det vil være vanskelig også for arbeidsgivere og for dem som eventuelt blir anklaget for å diskriminere, å vite når de gjør det, og hva som forventes av dem. Vi ønsker heller ikke flere rettstvister; og vi mener dessuten det er viktig at det er Stortinget som sier hvem som skal ha beskyttelse av lovverket, at ikke det skal være mer dynamisk opp til f.eks. nemda eller domstolene."
-1	Her er vi inne på kompliserte ting som jeg ikke skal gjøre meg til ekspert på. Vi vet at det er en fordeling mellom obligasjoner og aksjer når man skal plassere de enorme midlene som vi har. Vi har jo så mye penger i Norge, og å håndtere dette på en fornuftig måte krever kompetanse, i hvert fall utover det som jeg besitter. Hvorledes fordelingen skal være mellom aksjer og obligasjoner, er en vurdering der vi lytter til de ekspertene vi har i Finansdepartementet, i Regjeringa og eksperter for øvrig. Jeg vil ikke si om det er riktig å øke fra 40 pst. til 60 pst. Når Regjeringa har funnet ut at det er det mest fornuftige, har jeg tillit til at regjeringa vår har gjort en klok vurdering, og vi har sluttet opp om det.
-0	Senterpartiets «regjeringsrepresentant», for å bruke det uttrykket, nevnte Soria Moria-erklæringen og nordområdene, og mente at nå var det så veldig bra. Jeg vil gjerne høre stastrådens mening om hva som har skjedd når det gjelder Regjeringens satsing i nordområdene i forhold til det som er sagt i Soria Moria-erklæringen. Hva er status?
-1	Eg trur at miljøvernministeren no òg skal begynna å bevega seg ein del i strandsona. Miljøvernministeren er veldig flink til å dra til fjells og dyrka dei ulike nasjonalparkane for å få eit inntrykk av korleis det er å driva med friluftsverksemd der, men i strandsona er verkelegheita ei heilt anna. No kan ein gjerne lesa statistikk både på den eine og den andre måten, men dersom ein bevegar seg i strandsona, anten her i dette området eller òg i Rogaland og Hordaland, som Sylvia Brustad var inne på, vil ein sjå at det no blir veldig komplisert å komma seg fram for folk flest. Derfor er det heilt korrekt som det blei sagt, at miljøvernministeren ikkje ønskjer å sjå realiteten i augo. Han ønskjer at det skal vera ein dispensasjonspraksis der 93 pst. av dispensasjonssøknadene blir innvilga. Det betyr at han godtek ei nedbygging av allemannsretten. Er ikkje det korrekt, miljøvernminister?
-1	Fremskrittspartiet har en tradisjon for å ha penger til mye. Jeg syns det er interessant å se på om Fremskrittspartiet dekker inn sine forslag. I forbindelse med trygdeoppgjøret, som ble behandlet her i går, tror jeg det var, ble det påpekt forsiktig fra Høyres representant at Fremskrittspartiet nok ikke hadde tatt med 3 mrd. kr, som partiet foreslår på toppen for å ha et mer attraktivt opplegg for norske pensjonister. Da har vi to muligheter. Den ene, når Fremskrittspartiet ikke har tatt dette med i revidert, er at Fremskrittspartiet har glemt å ta det inn i sitt forslag. Det bør i så fall være pinlig. Å glemme 3 mrd. kr er tross alt ganske godt gjort. Den andre muligheten er at dette er utelatt med vilje. Det er i så fall å føre pensjonistene bak lyset. Mitt spørsmål er: Hvilket av disse alternativene foretrekker representanten?
-1	Også jeg er for lekser. Dette er ikke en diskusjon om for eller mot øvingsarbeid, det er en diskusjon om hvordan vi organiserer øvingsarbeidet – om det skal gjøres hjemme, der det er foreldrene som skal følge opp, eller om det skal gjøres på skolen, slik at alle får den samme muligheten til oppfølging fra en kvalifisert lærer. Vi er ikke for en skole uten lekser, vi er for en skole med skolelekser istedenfor hjemmelekser. Jeg tror statsråden undervurderer styrken i det engasjementet som er ute blant folk. Det er en enorm oppslutning om en rekke ulike aksjoner for dette. Infact gjorde en meningsmåling i juni som viste at 65 pst. støttet forslaget om å utvide skoledagen med 1 time for at hjemmeleksene kan gjøres på skolen med lærer til stede. Jeg tenker at det å være konservativ kan ikke bety at man er mot forandring. Mitt enkle spørsmål er om statsråden – jeg skjønner at han ikke vil endre dagens system – vil vurdere å ta initiativ til forsøk (presidenten klubber) med en annen måte (presidenten avbryter) å gjøre leksene på.
-0	Representanten Magnhild Meltveit Kleppa gav uttrykk for at det var positivt med en viss utveksling av arbeidskraft mellom landene, og nettopp det sikres jo gjennom EØS-avtalen. Vi har i dag et fritt nordisk arbeidsmarked, og vi har gjennom EØS-avtalen sikret et fritt arbeidsmarked, med alle EU-landene. EØS-avtalen sikrer at det ikke er noe hinder for bevegelse av arbeidskraft mellom dagens EU-land og Norge. Men det er jo slik at Senterpartiet vil oppheve EØS-avtalen. Hva vil Senterpartiet i så fall gjøre i forbindelse med de problemer det ville kunne påføre Norge, når det gjelder behovet for mobilitet i arbeidskraft over landegrensene? Innrømmer ikke Senterpartiet kanskje at EØS-avtalen innebærer visse fordeler i dag når det gjelder arbeidskraftsituasjonen i Norge, og at partiet med sine standpunkter vedrørende EØS-avtalen – hvis de skulle fått det som de ville – ville forsterke problemene med knapphet på arbeidskraft i Norge i dag? Det burde da være slik at Senterpartiet nå kanskje begynte å tenke litt over sine standpunkter i så måte, begynte å se visse fordeler med EØS-avtalen, iallfall i sammenheng med det vi debatterer her i dag.
-0	Jeg vil også starte med å berømme interpellanten for å ha satt en veldig viktig sak på dagsordenen. Det å utforme framtidens regjeringskvartal er ikke bare av stor betydning for landets hovedstad, som skal huse regjeringskvartalet, men for hele nasjonen vår. Og i tillegg til at det er mange viktige praktiske ting som man må ta stilling til, som utforming, fleksibilitet, arbeidsmiljø for dem som skal være der, sikkerhetstiltak osv., er det også viktig å tenke på at de byggene som kommer i dette kvartalet, har stor symbolverdi og også skal si noe om hvem vi er som nasjon, i og med at Norges viktigste og øverste politiske ledelse skal være samlet i dette kvartalet. Derfor er vi i Fremskrittspartiet veldig godt fornøyd med at regjeringen og statsråden har vist gjennomføringskraft, og at man er i gang med prosessene om hvordan dette skal utformes. Jeg synes også interpellanten hadde en del gode innspill om det som handler om framtidig fleksibilitet, og jeg synes svaret fra statsråden var vel så godt. Det som er viktig å tenke på, er at selv om vi skal ta stilling til ganske mange ting og tenke oss godt om, er det også viktig at det er en framdriftsplan her, og at man også tenker på tiden fram til man kommer i mål. Også på det feltet er vi i Fremskrittspartiet godt fornøyd med at regjeringen og statsråden har skissert noen grunnleggende prinsipper, verdier og tanker for hvordan dette kvartalet skal bli. Dette med åpenhet for publikum, dette med at det skal være vennlige byområder, er svært viktig – at det ikke blir oppfattet som en festning som ingen kan ta seg inn i – samtidig som man ivaretar sikkerhetshensynene som er viktig for den typen bygg som skal ligge her. Vi i Fremskrittspartiet er også veldig godt fornøyd med at statsråden er så åpen som han er, på at vi ikke er i mål, og vi skal lytte både til Oslo kommune – som er vertskap – og også til resten av Stortinget, til de ulike partiene, til ulike interesseorganisasjoner og til folk som har innspill. Så vil det naturlig nok skape veldig mye debatt når man kommer litt lengre på selve den fysiske utformingen, utseendet osv. Det er helt naturlig når så viktige bygg som vi snakker om her, skal komme på plass, at det skapes et engasjement i befolkningen – ikke bare i Oslo, men i hele landet vårt. Men vi mener at utseendet er underordnet alle de andre viktige tingene som må på plass her. Derfor ønsker vi i Fremskrittspartiet å signalisere at vi er veldig opptatt av det statsråden er opptatt av, vi ser fram til framdriften videre her, og vi håper også å bli holdt orientert – slik statsråden gjorde rede for – løpende, og at man også har rom for at andre kan komme med sine innspill.
-1	Jeg må ærlig medgi at jeg ikke har oversikt over budsjettprosessen i Trondheim, så det kan jeg dessverre ikke svare på. Jeg kan heller komme tilbake til det spørsmålet. Men min erfaring med SV-ere som styrer rundt i kommunene, er at man pleier å skjerme de mest utsatte barna. Så jeg har ikke lyst til å kommentere dette uten å vite både bakgrunn og hva som ligger i en sånn budsjettprioritering i så fall.
-0	Eg har sete som etatssjef for skule og barnehagar og administrert regjeringa Jagland – med finansminister Jens Stoltenberg – si satsing på skule og barnehagar i 1996-97. Det var ei underleg og trist oppleving. Det var ikkje mykje satsing. Og på grunn av mindre satsing på eldreomsorg blei det endå større nedskjeringar for barnehagar og skular. Arbeidarpartiet si satsing har no ført til at partiet innser at deira eiga satsing ikkje har lukkast. Slik blir det når ein vaknar noko seint or Draumkvedet.
-0	Regulering av banker og annen finansieringsvirksomhet er svært sentralt for å sikre en velfungerende økonomi. Det er en sentral myndighetsoppgave å sørge for at det finansielle systemet er solid nok til å formidle finansiering, utføre betalinger og omfordele risiko på en tilfredsstillende måte, både i oppgangs- og nedgangstider. Denne proposisjonen omhandler derfor spørsmål av særdeles stor betydning for den generelle økonomiske aktiviteten. Fremskrittspartiet vil poengtere at det først og fremst er av hensyn til finansinstitusjonenes sentrale rolle i hele økonomien at det etableres omfattende reguleringsregimer – ikke av hensyn finansinstitusjonene selv. Det har lenge vært klart at finansinstitusjonene vil komme til å møte nye og strengere krav til kjernekapital i nær framtid. Finansinstitusjonene har respondert på dette og har hatt et eget fokus på å styrke sin soliditet før kravene materialiserer seg i form av krav. Dette fortjener de ros for. Økt egenkapital koster. Noen må betale. Det kan enten skje i form av kapitalinnkalling, tilbakeholdelse av overskudd, lavere utbytte, høyere rentemarginer eller en kombinasjon av dette. Alle virkemidlene er tatt i bruk i varierende grad siden finanskrisen slo til i 2008, og vi stiller oss litt undrende til at regjeringspartiene i mediedebatten ikke alltid synes å forstå at de signalene de har gitt, med hensyn til regulatoriske krav, får konsekvenser i markedet. Fokuset på å sikre en aktiv konkurranse og kanskje bedre å forenkle mulighetene for nyetablering av banker, uten å senke kravene til minimumskapital, mangler i proposisjonen og i regjeringens politikk totalt sett. Sterk konkurranse er, slik vi ser det, det eneste virkelig effektive virkemiddelet for å sikre at ikke kundene må betale for en stor del av den kapitaloppbyggingen som kravene fordrer. Det er stor forskjell på å håndtere en krise i en liten enkeltbank og i en systemviktig bank. Finansinstitusjonene er navet når det gjelder finansiering av all annen aktivitet i samfunnet. De sirkulerer kapital, og egenkapitalen er sikkerheten for at de kan stå ved sine forpliktelser. Soliditet blir viktig for å sikre kapitaltilgang og motstandsevne mot tap. Finansinstitusjonene skal også sikre finansieringen av næringsliv, arbeidsplasser og befolkningen for øvrig. Når egenkapitalkravene øker, vil kapitaltilgangen strammes til. Dette er en utfordring som praktisk talt ikke er berørt i proposisjonen. Norske husholdninger har økt sin gjeld i prosentandel av disponibel inntekt kraftig de siste årene, og boligprisene har økt sterkt. Dette er egnet til sterk bekymring, men mye tyder på at innstrammingene foreløpig treffer hardest i næringslivet. Obligasjonsmarkedet har økt betydelig i omfang, men dette markedet er i praksis ikke tilgjengelig som kapitalkilde for små og mellomstore bedrifter. Det er en klar svakhet ved proposisjonen at man ikke har analysert målsettingene og de økte kravene til egenkapital i bankene i lys av hva det vil bety for arbeidsplasser og næringsliv. EU har i siste runde lettet på kapitalkravene for bankenes utlån til små og mellomstore bedrifter. De økonomiske konsekvensene er for svakt belyst, og det krever dermed at man følger svært nøye med på utviklingen. Kravet til totalt ansvarlig kapital vil øke fra 8 pst. til 18 pst. dersom den motsykliske bufferen også virker fullt ut. Dette er et nivå som er godt i overkant av det som antydes som optimalt i de fleste utredninger og analyser regjeringen selv henviser til i Finansmarknadsmeldinga 2011. Jeg vil også påpeke at de til enhver tid gjeldende kapitalkrav vil være minimumskrav som alle banker og finansinstitusjoner må ligge over, om de vil unngå en risiko for å falle under ved tap eller ekstraordinær vekst og dermed kunne oppleve at tvangstiltak iverksettes. Det er viktig å balansere kravene opp mot innstrammingseffekten av kravene. Det er den riktige balansen som skal finnes. Kapitalkravene blir bygd opp gjennom flere forskjellige typer bufferkapital. Det introduseres også en mulighet for en motsyklisk buffer. Det er Finansdepartementet, etter råd fra Norges Bank, i samråd med Finanstilsynet, som inntil videre skal ha denne myndigheten. Den motsykliske bufferen skal kunne innføres med 12 måneders varsel og være på inntil 2,5 pst. av risikovektet balanse. Den skal kunne fjernes umiddelbart. Jeg mener at en motsyklisk buffer i teorien er et fornuftig tiltak, men også noe som i praksis kan være vanskelig å benytte. Å forutse konjunkturutviklingen er meget vanskelig, og risikoen er åpenbar for at denne bufferen lett kan bli en sensyklisk eller i verste fall en medsyklisk buffer. Disse utfordringene er overhodet ikke belyst. Vi har merket oss at fastsettelsen av bufferkrav skal være basert på forholdet mellom kreditt og BNP og dets avvik fra den langsiktige trend, men ser at dette er en meget grovkornet indikator og forutsetter at det settes inn ressurser for å finne gode indikatorer for å sikre at den motsykliske bufferen ikke får en uønsket virkning. Regjeringen innfører nye kapitalkrav et halvt år før kapitalregelverket skal iverksettes i EU, første gang 1. juli 2013 istedenfor 1. januar 2014. Det betyr at finansinstitusjonene ikke kan benytte årsresultatet for 2013 i kapitalberegningene. Jeg viser til at reglene for Basel III skal gjelde fullt ut fra 1. januar 2019, mens regjeringens forslag innebærer at de norske reglene skal gjelde fra 2016. Jeg tar opp forslaget fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre i innstillingen.
-1	Det er overraskende at representanten for Fremskrittspartiet er bekymret for at folk selv skal få lov til å bestemme hva deler av deres spillinnsats skal gå til, og at de heller vil at staten skal styre de pengene. Men jeg registrerer jo hva representanten mener. Jeg mener at grasrotandelen i utgangspunktet er et forsøk fra Norsk Tipping på å få i gang flere pengespill for å få mer penger i kassa. Jeg synes det er helt greit, dersom det er pengespill som ikke skaper mer avhengighet, og som blir betegnet som ufarlige. La oss nå få se hva dette er. Jeg synes det i og for seg er et kreativt tiltak. Det er ikke noen stor eller viktig sak. Men det er et kreativt tilskudd fra Norsk Tipping. Det som jeg synes er mest positivt med det, er at det kan sikre at vi nå kan få inn organisasjoner som tidligere ikke har vært søkegode til disse midlene. Men jeg ser at de store kan komme inn. Jeg tror at det kanskje i byene vil bli et problem. Men jeg tror at i små lokalsamfunn vil vi se at det er de lokale lag og organisasjoner som får disse tilskuddene.
-1	Det er jo interessant å samarbeide forsvarspolitisk med Sverige og Finland. SV har faktisk tatt det opp ved flere anledninger. Senest da vi skulle bygge et skytefelt på Østlandet til 1 milliard kr, foreslo SV i Stortinget at vi i stedet skulle samarbeide med Sverige. Det ligger nemlig et svensk skytefelt rett på andre siden. Den gangen fikk SV som svar at det lot seg ikke gjøre, fordi vi var medlem av NATO, og det var ikke Sverige. Så for oss er det veldig interessant å tenke mer i retning av Sverige og Finland i et forsvarspolitisk samarbeid og å se nordområdene som en del av det. Problemet er jo at vi trenger ikke gå via Brussel for å klare å få til et sånt samarbeid. Det er der utfordringen ligger. Men vi ser at denne saken faktisk også åpner noen muligheter i forhold til å diskutere et forsvarspolitisk samarbeid som alle i Stortinget tidligere har avvist. Men det prinsipielle og det konstitusjonelle ligger i forholdet til Grunnloven, og i forholdet til om man gir fra seg rettigheter til en organisasjon en selv ikke er fullverdig medlem av.
-1	I årtier har norsk skole hatt egenaktivitet, dels i skoletida, dels etter skoletida eller utenfor skoletida, da stort sett hjemme. Og har vi hatt det hjemme, har vi kalt det lekser. At denne velutprøvde pedagogiske metoden nå skal gis – på noe annen måte, antakeligvis – på de fleste skoler, kan neppe være en dramatisk hendelse i Skole-Norge. Vi har jo alle lagt merke til – og mange har vært inne på det – at det foregår mye leksehjelp rundt omkring i Skole-Norge som er utviklet nedenfra og litt uavhengig av de debatter vi har nasjonalt, rett og slett fordi det er oppstått et behov for og et ønske der ute om at leksehjelp skal foregå. Så jeg skjønner ikke helt dette poenget med at vi nå liksom setter i gang med en aktivitet som vi ikke vet noe om. Jo, vi vet veldig mye om lekser – vi vet ikke nok, og vi skal diskutere videre hvordan det kan bli bedre lekser. Men for all del, dette er ikke noe dramatisk nytt. Så litt om dette med frivillighet og tvang: Hvis vi ser på denne situasjonen om ett år, tror jeg vi vil bli overrasket – nei, forresten, opposisjonen vil bli overrasket – over hvor ulikt Kommune-Norge, barneskole, SFO, osv. har satt denne reformen ut i livet, inkludert hvordan det er blitt organisert med skyss. Det er en situasjon der ute der barneskole og SFO, gjerne kulturskolen mange steder, har blitt organisert på ulik måte. Da skulle det bare mangle at ikke også den enkelte kommune får mulighet til – og det får de nå – å plassere inn dette nye elementet på en fleksibel måte. Her vil vi få ulike løsninger. Takk og pris for at vi vedtar noe i dag som nettopp gir muligheter for ulike løsninger der ute i Kommune-Norge. Litt om foreldremedvirkning: Jeg synes opposisjonen skal være litt forsiktig med å si at hvis man ikke har hjemmelekser, har liksom foreldrene abdisert. Dette er litt av noen signaler å sende til de skolene som allerede så å si ikke har hjemmelekser. Vil vi si til disse skolene at her gjør dere egentlig noe som er sterkt kritikkverdig? Det er litt av et signal å sende til de foreldrene som har barna på de skolene som ikke har lagt inn mye hjemmelekser. Mener vi at de opptrer nærmest som noen sånne B-foreldre, som ikke spiller foreldrerollen sin? Hvis vi ser på den store forskjellen mellom skoler på ulik mengde foreldreaktivitet, er det ikke elementet lekser – omfanget av hjemmelekser – som utgjør den store forskjellen. Det er annen type foreldreaktivitet som skiller. For foreldreaktivitet er viktig.
-0	Representanten Høybråten går til kraftig angrep, og det kan vi leve med. Hvis representanten Høybråten hadde gått gjennom våre merknader – og det er jeg sikker på at representanten har gjort – og sett litt på bakteppet, er det ikke, slik vi opplever det, manglende solidaritet med folk flest i de fattige landene. Det er nettopp folk flest vi ønsker å ta på alvor. Er ikke representanten Høybråten enig i at resultatene, i hvert fall på makronivå, av den bistandspolitikken som har vært ført, har vært skuffende? Barnedødeligheten har ikke gått ned etter mange år med bilateral norsk bistand til land sør i Afrika. Løftet for de fattige har ikke skjedd. Er ikke da representanten Høybråten enig i at det er behov for å gå opp terrenget på nytt?
-1	Det har faktisk vært en økning i bevilgningene til universiteter og høyskoler også gjennom de siste par årene, selv om jeg skal være den første til å innrømme, denne gang som tidligere, at forventningene har vært høyere. Det som har vært situasjonen, er nok at de universitetene som representantene refererer til, har hatt en forventning om at det kuttet som ble gjort i basisbevilgningene, skulle komme på plass. Derfor har man forholdt seg til at det ble en situasjon som det var vanskelig for universitetene å gjøre noe annet med enn å kutte, sånn som de har gjort. De kuttene som representanten refererer til, som bl.a. universitetene i Oslo og Bergen har gjort, er i en helt annen størrelsesorden enn det Regjeringen la til grunn i sitt budsjett for universitets- og høyskolesektoren. Her er det gjort ganske mye ut av en situasjon som etter min mening burde vært styrt på en helt annen måte av universitetene og høyskolene selv. Man har en autonomi i systemet som gjør at man skal prioritere, og man har valgt å redusere aktiviteten nokså flatt utover de ulike institusjonene og fakultetene. Jeg vil, som jeg har sagt tidligere, arbeide for at vi får tilstrekkelig og god ramme for universitets- og høyskolesektoren, men likevel er det viktig å presisere at man må prioritere innenfor den rammen man til enhver tid har å forholde seg til.
-0	Jeg takker for svaret. La meg gå litt tilbake i denne saken. Hvis det er slik at dette er den eneste saken, burde det kunne være ganske enkelt å få den ut av verden. Allerede i august 2008 skulle man ha fått refundert sykepengene. 13. januar 2009 fattet Nav Forvaltning Nord-Trøndelag vedtak om at søknaden var innvilget, og at man skulle få tilbake dette. Først i mai – nesten fire måneder etter at vedtaket var fattet – kom de første pengene på konto. Det betyr at man har fått refundert penger fra august til og med desember, men man har ennå ikke fått refundert penger fra januar. Er statsråden tilfreds med den lange utbetalingstiden fra vedtaket er fattet, til pengene står på konto, som har vært om lag fire måneder?
-1	For det første vil jeg gjerne gjenta at jeg aldri på noe tidspunkt har sagt at jeg skulle vurdere min stilling midt i en stortingsperiode eller en regjeringsperiode, den vurderingen tar jeg i 2009, og den vil avhenge av hvor godt vi lykkes med å gjennomføre barnehagereformen. Så vil jeg minne representanten Skovholt Gitmark om at hele Stortinget stilte seg bak. Situasjonen under Bondevik I-regjeringen var jo at det ble bygd 2 000–3 000–4 000 nye barnehageplasser pr. år. Vi er i nærheten av å tidoble dette antallet i 2007. Så det er en kraftig, massiv satsing. Vi bruker 6,4 milliarder kr mer på barnehagesektoren enn den regjeringen vi overtok etter. Så her er det en voldsom satsning. Det er først og fremst kommunene som har ansvaret for å kartlegge den kapasiteten de har for å bygge barnehager. Det er også kommunenes ansvar å bygge barnehager. Det vi fra statens side må gjøre, er å sørge for at vi stiller opp med penger. Det står ikke på penger – det er øremerkede bevilgninger både til investeringer og til drift. I det store bildet må vi selvfølgelig også skjele til andre reformer for å sikre at det er kapasitet til å gjennomføre barnehagereformen.
-1	Takk, det var et godt ønske! Men på hvilken måte skal en realisere det? Det er det som er interessant. Gode ønsker kan vi alle ha. Det faktiske forholdet er at i dag er det store egenandeler, og de er så store at mange barn ikke får lov til å delta på aktiviteter som er mer eller mindre obligatoriske. Det er også viktig å understreke at loven åpner for at det kan tas egenandeler, eksempelvis til leirskole. Det ligger i loven som Høyre har vært med på å vedta, at det er tillatt å ta egenandeler til den type aktiviteter. Det fører til at mange barn ikke får lov til å være med, fordi foreldrene ikke har de antall kroner som er nødvendige. Så jeg stiller spørsmålet på nytt: På hvilken måte vil en gjøre noe med dette utover det å ha gode ønsker? Vil en eventuelt fremme forslag om å endre loven, vil en legge inn penger i budsjettet slik at kommunene får de 200 mill. kr som er nødvendige? Så vil statsråden kanskje si at hun vil ikke si noe om budsjettet, men nå har jo statsministeren tidligere i dag fortalt en god del om budsjettet, så om statsråden sier litt om utdanningsbudsjettet også, vil det ikke bryte den praksis som er etablert her i dag.
-1	Jeg takker for svaret. Jeg ønsker å følge det opp ved å henvise til at det svenske garantiinstituttet for eksportkreditt har konkludert med at prosjektet Bujagali ikke er utviklingsfremmende fordi Uganda ikke har økonomisk ryggrad til å bære et så stort prosjekt. Statsråden nevner også at disse prosjektene gjennomføres i tråd med det som kalles u-landenes ønsker. Mitt oppfølgingsspørsmål går da på hvem det er som skal definere hva som er i u-landenes interesse. Det som går igjen i disse to sakene, er at lokalbefolkningen gang på gang har protestert og hevder at de ikke har blitt hørt, og at byggingen er satt i gang uten at det har kommet troverdige planer for kompensasjon og relokalisering av lokalbefolkningen. Mitt spørsmål er derfor om statsråden vil se nærmere på retningslinjene for GIEK i forhold til hvem som er høringsinstanser i denne typen saker.
-0	"Den kommunestrukturen vi har i dag, ble satt tidlig på 1960-tallet. Da var det ventetid på å få telefon, og bil var ikke akkurat allemannseie. Så har det skjedd en liten utvikling på de årene. Samfunnet har blitt mer moderne, og avstandene har blitt kortere. Når Fremskrittspartiet foreslår å endre kommunestrukturen og få færre og større kommuner, er det for å bedre fagmiljøene for de små kommunene som i dag ikke klarer å utføre de tjenestene de skal utføre. Samtidig ønsker vi at nye oppgaver skal tilføres kommunene fra staten og fylkeskommunen, slik at du får et bedre lokaldemokrati, at kommuner får reelle oppgaver å jobbe med, og ikke minst at de også får ressurser til å jobbe med disse. Nå er det sånn at KS også er positiv til sammenslåing. Mange kommuner er positive til sammenslåing – bare det ikke gjelder deres egen kommune. Nesten samtlige kommuner ser at det trengs endringer i kommunestrukturen i dag, og er villige til å se på endringer, men de er som sagt litt mer skeptiske når det gjelder deres egen kommune. At Senterpartiet ikke er store tilhengere av kommunesammenslåing, har jeg forståelse for. Et parti som har partiprogrammet sitt skrevet i runer, er ikke akkurat et parti som ser på utvikling og modernisering som det helt store. Men det som er viktig med kommunesammenslåinger, er at du allikevel får nærhet til tjenester, og du får et større og bedre fagmiljø. Så er det en ting som ofte blir vektlagt; at du skal ha nærhet til rådhuset. Spør innbyggerne: Hvor mange ganger i året er du på rådhuset? Hvor mange ganger besøker du visse tjenester i kommunen? Spør også innbyggerne: Hvor går kommunegrensene dine – mellom deg og nabokommunen? Svaret uteblir veldig ofte. Det er det som er viktig. Det er veldig mye hjertet som styrer denne debatten, og så tenker en ikke på konsekvenser og hva som kan bli bedre med en kommunesammenslåing. Det som er viktig, er at kommunene får nye oppgaver, at de får penger som følger med disse oppgavene, og at de får et bedre og større fagmiljø, slik at de kan gi en mye bedre tjeneste til innbyggerne i kommunen."
-1	Det er korrekt. Vi sier også i innstillingen at vi ønsker å støtte det forslaget. Men vi ønsker å understreke at premissene for å støtte et slikt forslag må være at det er refusjon for medikamenter som faktisk var tenkt brukt til det formålet som det refunderes for. Hvis det er slik at et medikament er tenkt brukt for kronisk obstruktiv lungesykdom, mener vi at det fortsatt skal refunderes, og at det ikke skal være slik at man skal måtte søke om det enkeltvis. Men hvis det er slik at norske leger har en forskrivningspraksis der man forskriver medikamenter på falske premisser, at medikamentet ikke var ment brukt til det formålet, bør man ikke videreføre en refusjonsordning ut fra de premissene. Det kan i noen tilfeller være at det som er med på å gi oss utgifter i størrelsesorden 9 milliarder kr på årsbasis til norske legemidler, rett og slett er at man ikke målrettet nok bruker av offentlighetens midler slik at de pasientene som trenger det mest, også er de som får forskrevet disse medikamentene. Dette er et problem, og jeg oppfatter at Regjeringen har pekt på dette som et problem. Vi kommer til å støtte dette forslaget.
-0	Jeg er også veldig glad for at Stortinget har kommet i gang igjen, for jeg har savnet representanten Slagsvold Vedum mye, og endelig kan vi ha ordskifte fra denne talerstol igjen. Men jeg tror representanten gleder seg litt for tidlig, og det denne debatten først og fremst har vist, er en fantastisk evne til selvskryt fra de rød-grønne partienes side – veldig liten evne til selvransakelse, veldig liten evne til å ta inn over seg at kanskje ikke alt er som det bør være, veldig liten evne til å lytte til signaler som kommer både fra opposisjonen og for så vidt fra folk som lever der ute i den virkelige verden. Men selvskryt skal man lytte til, det kommer fra hjertet, og så tror jeg jeg skal la kommentarene om denne debatten bli med det. Jeg skal gi en stemmeforklaring. Fremskrittspartiet vil støtte forslag nr. 2, fra Trine Skei Grande og Venstre. Vi kommer til å støtte alle forslagene til Kristelig Folkeparti, altså forslagene nr. 9, 10 og 11. Når det gjelder forslag nr. 11, støtter vi det først og fremst fordi det er et utredningsforslag. Fremskrittspartiet mener at hele formuesskatten skal bort, men vi ser ingen grunn til å stemme mot et utredningsforslag, og derfor gir vi vår tilslutning til de forslagene.
-0	Dette er en viktig sak, som det har blitt jobbet mye med på kort tid i komiteen. Saksordføreren, Helge Orten, har hatt en grei redegjørelse, så jeg skal ikke forlenge kvelden unødvendig. Men jeg vil si noen ord. Antall bompengetilhengere på Stortinget har økt fra 77 pst. i forrige periode til nesten 84 pst. i denne perioden – altså ikke 100 pst., som representanten Sund sa. Årsaken til at vi i Fremskrittspartiet nå i denne perioden har inngått en avtale om at vi kan stemme for bompenger, er nettopp at vi ser at bilistene vil få en bedre ordning ved at vi er med og forhandler. I dette tilfellet har statsråden klart å sørge for at staten øker sin andel med 378 mill. kr. Dette er i tråd med regjeringsplattformen, som sier at vi skal øke bevilgningene til samferdsel, samtidig som vi skal ha en lavere bompengeandel. Videre vil kostnadene med en lavere rente kunne reduseres med ytterligere 240 mill. kr, og innkrevingskostnadene vil bli redusert med minst 60 mill. kr. I 40 år har vi sittet i opposisjon uten å få gjennomslag. Vi har tapt alle bompengesaker. Nå er vi i regjering, og takket være oss, vil bilistene i Harstad slippe å betale 678 mill. kr, som de ellers hadde måttet betale, om vi satt i opposisjon. Med Veipakke Harstad skal det legges til rette for bedre kapasitet på hovedveisystemet i sentrum av byen. Det viktigste prosjektet er bygging av en tunnel utenom sentrum for å avlaste sentrumsgatene og kommunale gater, noe som vil bidra til økt trafikksikkerhet i en periode hvor trafikkmengden er forventet å øke mye. Tunnelen vil også frigjøre areal, og det vil legge til rette for bedre vilkår for kollektivtransport, gående og syklende. Samtidig med Veipakke Harstad blir det også presentert en overgangsordning og endring av takst- og innkrevingsopplegg. Det er her snakk om at en kan legge andre rentetakster til grunn enn 6,5 pst., noe som vil få en stor betydning for beregning av takster i bomstasjoner i denne pakken, men også i 13 andre prosjekter. Samferdselsdepartementet ber Stortinget om fullmakt til å kunne gjøre disse endringene, og det vil vi selvfølgelig slutte opp om. Til slutt vil jeg minne om at regjeringen arbeider med en generell bompengereform, der målsettingen er at administrasjons- og finansieringskostnadene og kostnadene knyttet til drift og innkjøp skal reduseres. Dette er en reform som vil komme bilistene til gode, der mer av bompengene skal gå til bygging av vei og mindre til renter og administrasjon. Med en slik bompengereform vil sannsynligvis takstene i Harstad kunne reduseres ytterligere.
-0	Til det siste: Det var en gledelig opplysning at Stortinget får anledning til å vurdere fortolkningen av dette. Under kontrollhøringen var statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen også til høring som tidligere forsvarsminister, og som tidligere forsvarsminister sa hun: «Det er ikke veldig vanskelig å se at i ettertid skulle man ha fremmet en egen lovproposisjon hvor man hadde vurdert utsettelse av ikrafttredelse av loven.» Hva er årsaken til at hun mener dette som tidligere forsvarsminister, men ikke har kommet til samme konklusjon som helseminister?
-1	I SVs arbeidsprogram står det: «Det statlige eierskapet bør være større og langt mer aktivt enn i dag.» Det er derfor med ikke så rent lite stolthet SV i regjering her er med på å legge fram og behandle en statlig eierskapspolitikk som er i tråd med nettopp disse prinsippene. For SV er det viktig å slå fast at staten er en god eier. Det har den vist gjennom et forbilledlig arbeid med forvaltningen av olje fra norsk sokkel, bruken av fossekraft og ved å opptre som en tålmodig og langsiktig eier for en rekke bedrifter som har stått foran store utviklingsoppgaver eller omstillingsutfordringer. Staten har både hatt blikket på bunnlinjen og sett framover, med bærekraft og distriktsutvikling som viktige styringsverktøy. Eierskapsmeldingen slår fast at gitte nedsalgsfullmakter skal trekkes tilbake, bl.a. i selskapene Cermaq og Telenor. Regjeringen fremmer heller ikke forslag om nye salgsfullmakter. Tvert imot melder Regjeringen at vi skal holde eierskapet omtrent på dagens nivå, og som dere alle vet, skal vi også kjøpe oss opp til 67 pst. i statlig eierskap i det nye StatoilHydro. Jeg er stolt over at vi nå reverserer tidligere regjeringers privatiseringsstrategier, og det er et tydelig bevis på at SV er med i en regjering som drar landet i riktig retning. Så kan jeg også nevne at tittelen «Aktivt og langsiktig eierskap» kan leses som overskrift i SVs arbeidsprogram på side 77. Der står det også: «Landet har en lang rekke utfordringer for framtida (…) Selskaper som Telenor, Statkraft, Posten, Statoil, NSB og Hydro har alle kompetanse til å være med på å løse disse utfordringene. SV vil derfor reversere privatiseringen, og deretter bruke disse selskapene aktivt for å oppnå viktige mål for samfunnet.» Og det er det dette handler om. I forrige periode behandlet Stortinget regjeringen Bondevik IIs eiermelding. Den het «Et mindre og bedre statlig eierskap». Rett nok er det et ordtak som heter: Smått er godt. Men når det gjelder store bedrifter som forvalter sentral infrastruktur, og som er viktige samfunnsaktører, ser heldigvis vanlige folk betydningen av at staten har en sterk hånd på rattet. Vi skal sørge for at vi oppnår viktige samfunnsmål. Vår melding slår fast helt nye eierprinsipper, og det er nødvendig og riktig. La meg fort ta noen eksempler når det gjelder lederlønninger. Staten skal stemme nei – som vi har sagt før her i dag – på generalforsamlingen dersom det fremmes forslag om opsjoner i selskaper der staten er eier. Vi forventer at styrene setter en grense på 50 pst. av fast lønn som tak for tilleggsytelser. Når det gjelder arbeidsrettigheter, skal samarbeidet med de ansatte og deres organisasjoner skje i de beste tradisjoner. Jeg er også veldig fornøyd med at dette er prinsipper som et samlet storting er enig om i dag. Dessverre har vi sett at store industri- og teknologibedrifter i Norge ikke fullt ut har utnyttet sitt potensial når det gjelder omfanget av forskning de siste årene. Tvert imot har store enkeltbedrifter redusert forskningen sin. Dette er en utvikling vi ikke er tilfreds med, og som er veldig bekymringsfull. Slik skal det ikke være, og det må vi få gjort noe med. Forskning og utvikling er, sammen med utvikling av de ansattes kompetanse, en av de viktigste kildene for å bygge konkurransefortrinn. Vi er avhengig av at de store norske bedriftene tar skikkelige krafttak for forskning. Etter mitt syn påhviler det de største selskapene et særskilt ansvar, og det er naturlig at vi har forventninger når det er staten som er eier. Flertallet på Stortinget, bestående av regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre, slår nå klart fast betydningen av at industri- og teknologibedriftene som staten er en stor eier i, framover skal legge til grunn en strategi for økt forskning og utvikling. Det er et veldig klart signal fra den største eieren til en rekke selskaper, som f.eks. Telenor, Statkraft og også nye StatoilHydro, som vi håper de tar inn over seg. Når det gjelder miljø, har SV et særskilt engasjement. Derfor registrerer jeg med glede at alle partiene på Stortinget, unntatt Fremskrittspartiet, legger til grunn at statlige selskaper skal være i fremste rekke når det gjelder miljøtiltak innen sin bransje. Dette er ikke mindre enn fantastisk! Vi har vært gjennom den varmeste høsten på 500 år, og FNs klimapanel har jo vekket stort sett hele kloden. Så jeg mener at det bare er å brette opp ermene og jobbe! Et annet område som er viktig ved det nye eierskapet, er at vi slår fast prinsipper når det gjelder etikk. Det er viktig at selskaper med høy andel statlig eierskap skal utforme etiske retningslinjer for virksomheten, som ligger tett opp til dem som nå ligger til grunn for Pensjonsfondets retningslinjer. Vi regner også med at dette, med de andre forventningene, blir uttrykt i det årlige politikkbrevet som skal utstedes til de virksomheter der staten er eier. Jeg synes vi har fått et veldig bra resultat av dette lange arbeidet, og jeg vil rette en takk til saksordføreren som har gjort en glitrende jobb, og jeg synes at komiteen har kommet fram til en god politikk for det framtidige norske statlige eierskapet.
-1	Jeg tar ordet på bakgrunn av innlegget fra representanten Inge Lønning. Jeg har ikke tenkt å innlate meg i polemikk med Inge Lønning. Jeg tror ikke det kommer noe ut av det, men jeg føler behov for å gi tilbakemeldinger på et par relativt kraftige påstander om at Regjeringa ikke viser respekt for Stortinget, og at man ikke legger fram et skikkelig budsjett. Det er nå engang slik at vi har en flertallsregjering i Norge. Det er lenge siden vi har hatt det. Det betyr at arbeidsformen blir noe annerledes enn om man hadde hatt en mindretallsregjering. Det er opplagt at det blir mindre forhandlinger i Stortinget når man forhandler i en regjering som har flertall. Men påstanden om at man ikke har respekt for Stortinget, at man ikke involverer Stortinget, er jeg veldig uenig i. Vi vet at man i flere store saker faktisk søker å få til flertall utover det som er nødvendig, f.eks. i forbindelse med klimaforlik, pensjon og formålsparagraf. Jeg vet også at man i mange sammenhenger informerer de parlamentariske lederne i forkant av viktige beslutninger. For min del kan jeg si at jeg konstant prøver å ha en god dialog med opposisjonen i Stortinget, tar imot tips fra dem og bringer det videre. Å påstå at Regjeringen viser arroganse, og at man ikke bryr seg om Stortinget, er noe jeg er helt uenig i. Det er nå engang slik at man har en del krevende saker som det ikke er enkelt å involvere andre i. Det tror jeg også representanten Lønning vet. Når man holder på med børssensitive ting, kan man knapt nok involvere så veldig mange fordi man er redd for at noe kan komme ut, og at det kan skje arbeidsuhell. Det har vi hatt en rekke eksempler på i den siste tida gjennom finanskrisen. Når det gjelder flykjøpet, var vel planen at man i utgangspunktet skulle kjøpe amerikanske fly. Men denne regjeringen bestemte at man skulle ha skikkelige anbud. Man hadde tre tilbydere. Man hadde skikkelige prosesser på det, og mange var involvert. Til slutt satt man igjen med to, og når man så skulle ta valget, var det såpass sensitivt med tanke på børs at man måtte gjøre det på den måten. Så til budsjettet: Vi har lagt fram et budsjett som er tilpasset den krevende situasjonen som er nå, ved at man får lavkonjunktur. Allerede da man jobbet med budsjettet i vår, så man disse skyene og tok høyde for det. Og da man avsluttet budsjettarbeidet i august–september, la man opp til et budsjett for nettopp å møte disse utfordringene. Så viser det seg at krisen i verdensøkonomien blir mye sterkere enn det man hadde trodd. Da må det jo være bra at man sier at man skal styrke ytterligere når man får tid til å jobbe med det og se på hva slags virkemidler som er rett å sette inn. Jeg tror nok opposisjonen hadde reagert enda kraftigere hvis man hadde varslet en tiltakspakke i morgen og ikke varslet dette dagen før finansdebatten. Jeg tror finansministeren gjorde helt rett ved å varsle dagen før, slik at man vet hva som kommer når man får jobbet mer med disse krevende sakene.
-0	Helga Pedersen snakket mye om hva velferdsstaten har å tilby. Hun snakket veldig lite om hva velferdsstaten krever for å fungere når det gjelder at inntekter må produseres og at tjenestene må tilbys på best mulig måte. Sistnevnte debatt har vært mye berørt, men i førstnevnte debatt kommer man fort inn på olje- og gasspolitikken, som har vært vår viktigste inntektskilde. I en replikkrunde tidligere i dag mellom Inga Marte Thorkildsen fra SV og Siv Jensen ga Inga Marte Thorkildsen et klart inntrykk av at Fremskrittspartiet ikke trenger å feire olje- og gassvirksomhet i Vesterålen og Lofoten. Man trenger ikke engang ha et vorspiel. Ergo: Inntrykket hun ga, var at regjeringen allerede har konkludert med at her blir det ingen aktivitet. Jeg kjenner mange arbeiderpartirepresentanter, spesielt på Vestlandet, som nok ville funnet en slik konklusjon allerede nå ganske oppsiktsvekkende. Derfor er det naturlig å spørre parlamentarisk leder for Arbeiderpartiet om hun er kjent med at regjeringen allerede har konkludert i tråd med det inntrykket Inga Marte Thorkildsen gir i dag.
-0	Allerede i 2004 ble det fremmet et lignende forslag i Stortinget om forbud mot transport av skolebarn og ungdom stående i skolebuss. Stortingets flertall sa også den gangen at man var svært opptatt av sikkerheten til barn og sikkerheten til dem som var i skolebussen – de som da ble transportert til og fra skole. Men en oversikt i år viser at det kun er fire av fylkene som helt eller delvis har fulgt opp kravet om at alle barn skal ha en egen sitteplass på skolebussen. Dette viser at det er et stort flertall av fylkene som ikke har økonomi til eller har prioritert at barn og unge på vei til skolen skal ha et sete å sitte på, og en trygg skolevei. Er statsråden bekvem med at så mange elever blir transportert til og fra skolen på en utrygg måte?
-1	Jeg tror jeg har gleden av å kunne få lov til å si at det er noen spørsmål jeg er veldig glad for å slippe å ha så mange meninger om, og dette er et av dem. Jeg tror ikke jeg skal ha noen sterke meninger om kommunesammenslåing nå. Jeg registrerer at noen kommuner slår seg sammen frivillig – som Vindafjord og Ølen, som frivillig har slått seg sammen. Jeg hørte det også var folkeavstemning i Nord-Trøndelag, med en tilsvarende prosess. Det er selvsagt noe man bare kan applaudere. Hvorvidt det er fornuftig å ha en større kommunesammenslåingsprosess, skal jeg ikke ha noen veldig sterke oppfatninger om, men det er klart at det er reelt at små kommuner i seg selv ikke kan besitte tilstrekkelig kompetanse om energispørsmål eller kommuneplanlegging for klimaendring, når kommunene bare har noen få hundre innbyggere. Da må man søke den andre steder – i samarbeid med andre kommuner eller få den fra staten.
-0	Nei, det å kutte litt over 400 000 kr i støtten til 4H mener jeg ikke vil virke negativt på det. 4H får fremdeles nesten en tredjedel av budsjettet som går til de frivillige organisasjonene, over Landbruksdepartementets budsjett. Så har det vært en ordning, som ligger under kommunalministeren, i mange år, der fire organisasjoner, deriblant 4H, har hatt en eksklusiv rett til å ha kontorplass hos fylkesmennene, noe en rekke andre organisasjoner, som f.eks. speiderorganisasjonen KFUK-KFUM, ikke har. Jeg mener at det er viktig å likebehandle de ulike frivillige organisasjonene. Derfor støtter jeg kommunalministerens initiativ, som gjør at 4H og de tre andre må finne seg kontorer på lik linje med alle de andre frivillige organisasjonene.
-0	Jeg tror jeg skal starte mitt innlegg med å referere til hva en tidligere kommunestyrekollega av meg fra Arbeiderpartiet ved navn Gunnar Nordås brukte å si: Det skal ikke renne vann i havet før det har vært i rør. I noen sammenhenger vil jeg faktisk vært enig meg ham, og jeg tror Arbeiderpartiet ville vært tjent med å ha flere slike, som kunne gjort noe med både kraftsituasjonen og med andre forhold i dette landet. Det vi nå opplever, er forholdsvis defensivt, for å si det mildt. Jeg tror det gjør at mange blir skuffet, spesielt i de kommunene som er berørt i denne saken. Videre må jeg si at jeg er overrasket over saksordfører og komiteleders innledning. Det er mulig at jeg fortolker ham feil, men jeg oppfattet at han sa at denne saken var det ikke vits i å gå noe videre med, fordi den var bestemt. Hvis det er forutsetningen, er Stortinget bortimot arbeidsledig etter mitt skjønn, for det meste er faktisk bestemt. Jeg kan selvfølgelig legge godviljen til og si at det var ting som jeg ikke oppfattet i representanten Kvassheims innlegg, men hvis det var dette han sa og mente, er jeg bekymret. Det synes jeg er et dårlig utgangspunkt. Når det så gjelder det som er tema i dag, Vefsna, er det altså korrekt at Fremskrittspartiet først ber om en videre utredning og så en folkeavstemning, ikke det omvendte. Jeg tror at en av de viktigste grunnene til at man må gjøre dette, er et ønske om å få fram hva ordførerne egentlig vil. Jeg er også av dem som har fått telefoner fra arbeiderpartiordførere på Helgeland, og som, iallfall til undertegnede, har kommet med et helt annet budskap enn det statsråden står her og prater om i dag: at de er godt fornøyd. Jeg hadde senest i går en telefon fra en av dem, som sa at man overhodet ikke var interessert i noen kompensasjon. De ønsker en utbygging. Et annet moment som iallfall bør berøre Senterpartiet og kanskje SV: Hva med det lokale selvstyret? De som er de store, jublende tilhengerne av lokalt selvstyre, hvor står de i denne saken? Er det kun når det passer dem som sitter i dette huset, at vi skal ha det? Eller er det slik at det er tidvis bra og tidvis dårlig, og at man altså ikke har noen prinsipiell tilnærming til det? Det synes jeg er dårlig, og jeg synes det er en mangel på respekt overfor det lokale selvstyret som disse partiene selvfølgelig må stå inne for selv. Så er det en annen ting som ikke har vært nevnt: Det er slik at Vefsn kommune har en stor industriarbeidsplass med navn Elkem. Elkem har sett fram til denne utbyggingen, bl.a. fordi de har store planer om videre industriutvikling. Men da forutsetter de tilgang til strøm. De ville ønsket dette hjertelig velkommen. Det får de ikke. Leveringsdyktigheten i denne saken står vel i stil med det vi har sett så langt når det gjelder et nytt industrikraftregime fra statsråden. Det har vi hørt om flere ganger, men har vi sett det? Nei. Det var også et moment som dagens regjeringsparti hadde en rimelig høy sigarføring rundt under valget, men som de så langt overhodet ikke har levert. Noen av oss ser med stor interesse og stor spenning fram til at så skal skje. Helt til slutt tror jeg at jeg skal være så frimodig å si at hvis det – det ville kanskje være rart, men likevel – skulle ende opp med å bli et nytt flertall etter neste valg, skal iallfall jeg stå inne for at Fremskrittspartiet skal sette denne saken på dagsordenen på nytt, og da med et annet utgangspunkt og resultat.
-0	Jeg takker statsråden for svaret og registrerer at norsk lov ikke tillater fremleggelse av vandelsattest overfor voksne hjelpetrengende. Det har dessverre vist seg at både støttekontakter for barn og voksne og personlige assistenter i enkelte tilfeller på mange ulike områder har begått grove misligheter i forhold til brukeren av tjenestene. Jeg synes personlig at det er en svekkelse av systemet når man ikke kan garantere at hjelpeløse mennesker får hjelp som man kan stole på fra det offentlige, og jeg stiller meg enda mer uforstående til at en bruker av personlige assistenter som selv tar arbeidsgiveransvaret, ikke skal kunne forespørre om vandelsattest, slik at man kan være trygg på den tjenesten man får, trygg på at ikke det blir begått overgrep. Jeg oppfatter det slik at sosialministeren vil komme tilbake til dette når utvalget har fremlagt sitt arbeid, men kunne tenke meg et oppfølgingsspørsmål: Hva mener statsråden man bør gjøre med dette?
-1	Det er jo illustrerende for likestillingsdebatten at Fremskrittspartiet, som aldri har løftet en finger for å fremme likestilling i det norske samfunnet, blir fryktelig opptatt av det med en gang det er snakk om innvandring og integrering. Men nok om det, for problemstillingen er viktig. Det er sant at det i en del innvandrermiljøer er langt igjen til likestilling. Det er lavere yrkesdeltakelse blant kvinner, og vi ser også at det er en rekke problemer knyttet til f.eks. vold i barneoppdragelse og dårligere rettigheter for enkelte kvinner. Det som regjeringen gjør med disse problemstillingene, er nevnt i handlingsplanen på flere punkter. Vi har bl.a. en egen handlingsplan mot tvangsekteskap og mot kjønnslemlestelse som vi akkurat nå er i ferd med å rullere, og vi skal fortsette med de tiltakene som virker, og revurdere dem som eventuelt ikke virker. Vi har gode resultater både i kampen mot tvangsekteskap og i kampen mot kjønnslemlestelse. Dessuten er det slik at en rekke av de tiltakene som fremmer likestilling i det norske samfunnet for øvrig, også er svært viktig for å fremme likestilling blant minoritetene. Vi vet at fjerningen av kontantstøtten for toåringer, som Fremskrittspartiet var imot, er viktig for at flere innvandrerkvinner kan komme i jobb, og flere innvandrerbarn kan komme i barnehage. Vi vet at et tiltak som tredeling kan ha en svært viktig effekt nettopp i disse gruppene, for å sørge for at fedre som kanskje ikke har tradisjon for å være hjemme, er hjemme alene med barna i en periode. Det er dessuten slik at flere av de målrettede tiltakene vår regjering har satt i verk for å få bl.a. flere kvinner med minoritetsbakgrunn i jobb, er tiltak Fremskrittspartiet går imot. Ta programmet Ny sjanse, som jeg er spesielt opptatt av og ønsker å bygge ut. Det er altså et program som handler om at vi oppsøker kvinner med minoritetsbakgrunn som har vært lenge utenfor arbeid, og gir dem en sjanse til å få grunnleggende språkopplæring og grunnleggende praksis i yrkeslivet. Det gjør at mange innvandrerkvinner kommer ut av isolasjon og inn i samfunnet. Men Fremskrittspartiet går imot det. Dere gjør ikke i praksis det dere sier at dere gjør.
-0	Bergenserne har grunn til å gremme seg. Det er et tydelig og sterkt voksende ønske om å få bestemme selv når det gjelder bompenger, og når det gjelder et så viktig valg som hvilket kollektivsystem man skal satse på de neste 15–20 årene, men dette får man ikke lov å uttale seg om selv. Noen har brukt uttrykket «underlig» om et ønske om folkeavstemning. Fremskrittspartiet synes det er viktig, og derfor er det grunn til å beklage at et slikt ønske ikke vinner frem i Stortinget. Så til noe av det statsråden i sitt innlegg nettopp var innom, og som vi er fornøyd med. Det er at det politiske kravet om parallellitet i utbyggingen, som da gir ekstra kostnader og ekstra bompengeutgifter for bompengebetalerne, løser nå statsråden opp på, og godt er det, for det er kun politiske grunner som gjør at man har lagt inn en forutsetning om parallell utbygging. Det er en politisk forutsetning som medfører ekstra utgifter, slik det står greit dokumentert i proposisjonen. Vi er fornøyd med at statsråden har et mer fornuftig og pragmatisk og ikke minst et bedre økonomisk fundert syn på dette. Vi bygger når vi er klar til å bygge, og det vil si at Ringveg vest vil komme frem. Så til det ingen snakker om, nemlig de transportmessige utfordringene i Bergensregionen. Det er ikke trafikk til og fra sentrum. Der er det faktisk slik at fagmyndigheten som vi har å forholde oss til, nemlig Vegdirektoratet/Statens vegvesen, jo på høringen har bekreftet at den transportmessige utfordringen i de 15–20 neste år ikke er trafikk til og fra sentrum. Den er for lengst stagnert. Trafikkutfordringen er sterkt økende gjennomgangstrafikk gjennom Bergen, og det er trafikk mellom bydeler – gjennomgangstrafikk både nord–syd og vest–øst. Vi trenger helt andre løsninger enn en bybane for å møte de trafikkmessige utfordringene. Det har vi forsøkt å ta med oss når vi har lagt frem et eget forslag i åtte punkter. Vi er fortsatt opptatt av at vi skal ha en fremtidsrettet kollektivløsning, men det må være en løsning som favner hele byen. Vi er opptatt av at en forsvarlig fagmyndighet skal stå for en samlet utbygging av en samlet kollektivløsning i Bergen, og viser til Vegdirektoratet som en slik fagmyndighet. Vi mener også at det er naturlig at NSB, som er ekspert på å frakte passasjerer på skinner, også må kobles inn i en slik løsning for hele byen, og har pekt på det i vårt forslag. Ikke minst: Vi tror ikke det er siste gang vi hører om bybanen. Vi ønsker oss en uavhengig granskning av det Bergen kommune har holdt på med så langt. Vi mener det er brukt penger på en dårlig måte på en dårlig løsning, og vil gjerne se nærmere på det.
-1	Jeg vil selvfølgelig også her understreke at jeg var veldig ydmyk og takknemlig overfor bedriften i går. Så la det være sagt. Når det gjelder SkatteFUNN-ordningen og andre viktige ordninger som skal stimulere forskning, viste jeg til innovasjonsmeldingen fra Nærings- og handelsdepartementet. Denne er under arbeid, og den er også et samarbeid mellom Regjeringens ulike medlemmer. Jeg vil ikke forskuttere noe, men jeg skal love både representanten og ikke minst oss selv i Regjeringen at vi vil være veldig nøye med å se på hvilke ordninger som fungerer, og hvilke som ikke fungerer. Er det positive tilbakemeldinger, så tar vi dem selvfølgelig med oss.
-0	Det er interessant å merke seg at representanten Solberg, som er parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet, snakker om spriken på borgerlig side – all den tid vi vet at regjeringspartiene til tider krangler så busta fyker, slik at bl.a. en del saker kommer helt på tampen av sesjonen og Stortinget må utvide sesjonen nå for å ha mulighet til å behandle dem før sommeren. – Men det var ikke det jeg skulle spørre om. Jeg konstaterer at representanten Solberg også er veldig opptatt av Distrikts-Norge. Veldig mange i Distrikts-Norge er avhengig av bl.a. båttrafikken, fraktefartøyene og fiskebåtene. Den regjering som sitter nå, har innført en NOx-avgift som gjør det veldig tungt for mange som driver innenfor denne bransjen. Bransjen melder om store utfordringer så lenge denne avgiften er der. Fremskrittspartiet ønsker å avvikle hele NOx-avgiften fra 1. juli, men konstaterer at Arbeiderpartiet og de andre rød-grønne partiene ikke er enig i det. Synes representanten Solberg det er bekymringsfullt det bransjen melder om, og hva vil hun i så fall gjøre med det?
-0	Det har i senere år vært flere saker som har blitt nettopp kasteball mellom flere land, og jeg tenkte jeg i full fart skulle nevne et par av disse. Alle kjenner bl.a. til Pernille-saken, hvor den antatte gjerningspersonen flyktet, men hvor hjemlandet selv tok saken inn i rettsapparatet. Vi har Martine-saken, hvor den mistenkte er på flukt og gjemmer seg i hjemlandet. Vi har en Kongo-sak, som med jevne mellomrom dukker opp, hvor det er fattet vedtak, men hvor man kan sette spørsmålstegn ved det enkelte lands rettssikkerhet. Så har vi også Bolivia-saken, hvor det har vært dom i saken. Den kriminelle har innrømmet skyld, men har klart å rømme til hjemlandet, i dette tilfelle Norge, men ingen ny behandling blir igangsatt. Det er mange saker som altså går år etter år i ulike system, og hvor en ikke har hatt muligheten til å kunne få ryddet opp i dette landskapet. Når det gjelder barnebortføringssaker, har vi kommet et godt stykke videre. Vi ser også at statsråd Solveig Horne, barne-, likestillings- og inkluderingsminister, nå har ratifisert Haag-konvensjonen på området, en ratifikasjon som Norge dessverre ikke fikk vedtak på under den tidligere rød-grønne regjeringen. Vi husker også alle sakene fra Monaco og ellers, saker som har hatt tragiske utfall når det gjelder barnebortføring. Jeg vil da gjenta spørsmålet til statsråden: Hvilke muligheter ser statsråden for at avtalte transnasjonale straffeoppgjør kan få en funksjon når det gjelder alvorlige internasjonale kriminalsaker, og vil Norge aktivt jobbe for å få på plass en slik løsning i tråd med signalene fra OSSE, som ble vedtatt enstemmig av over 50 land i Monaco?
-0	Arktis, Barentsregionen og Nordvest-Russland er viktige satsingsområder både for Regjeringen og for Fremskrittspartiet. Jeg ser det faktisk som naturlig at man bruker ulike deler av vårt forvaltningssystem både for å fremme nasjonale interesser og for å opparbeide norsk naturlig suverenitet. Slik jeg forstår det, har Regjeringen i stor grad den samme oppfatningen. Da blir det underlig, og jeg må spørre: Hva er årsaken til at en regjering som fokuserer på en nordområdesatsing, går imot sin egen politikk og aktivt motarbeider slike løsninger ved å si nei takk til å få etablert fondskapital i Kirkenes?
-1	Det kan jo bli ein lang kveld og natt, så når det blir spørsmål om kven som var først og sist og opne dører og slikt, trur eg at vi kan konkludere med at vi iallfall no kan vere einige om at uavhengig av rekkjefølgje og initiativ og korleis det var, er alle einige om hovudtrekka. Eg vil trekkje fram eit par poeng. Når ein vedtek eit lovverk, er det ikkje heilt uvanleg, nesten uansett kva felt det er, at ein kjem opp i situasjonar der det oppstår diskusjon eller det er uklart om noko er i tråd med eller i strid med det lovverket. I nokre situasjonar kan det då vere slik at det er tolkinga av lovverket som må klarerast. I andre situasjonar vil det, når ein går inn i dei, vise seg at det som er vedteke på papiret, er annleis enn den praksisen som er. Då må ein endre lova. Det er tilfellet i denne saka. Når ein har gått grundig inn i den, ser vi faktisk at vi heilt bokstaveleg talt må gjere ei lovendring for at den praksisen som det er semje om i Stortinget, skal vidareførast. Eg vil gje ros til representanten Enger for at ho har teke opp den saka og bringa det så klart fram som ho har gjort i dette spørsmålet. Det vi hamnar på i dag, har heilt klart vist seg å vere det riktige. Eg vil òg peike på ein liten ting som er forskjellig. Eg har sett nærmare på saka, og det er jo slik at det forslaget som ein skal behandle seinare i Odelstinget, handlar om at rektorane skal kunne gje lærarane moglegheit til å bortvise frå enkelttimar. Det forslaget Regjeringa sende på høyring på fredag, er eit forslag om at den retten skal gjelde for bortvising opptil ein dag. Dei forslaget er altså ikkje heilt like, og det eine gjev altså noko større handlingsrom til den enkelte læraren enn det forslaget vi seinare skal stemme over i Odelstinget. Mi oppfatning er – det er derfor eg har sendt det på høyring på den måten – at det er den klokaste måten å handtere det på, for eg trur det vil vere rimeleg stor semje om at lærarar må ha den autoriteten og moglegheita til å handtere situasjonar, òg utover ein enkelttime. Så er det etter mi oppfatning òg viktig med ein høyringsprosess i saker. Det kan jo vere slik, når vi sender det på høyring, at nokon vil seie at her er det i tillegg andre ting som må justerast. Eller nokon vil kanskje argumentere for at det berre bør vere ein time og ikkje opptil ein dag. Då vil det vere naturleg at alle får moglegheit til å uttale seg når vi veit at det er ulike syn. Eg meiner at det er riktig å ha ein høyringsprosess i denne lovsaka, som i andre saker. Eg vil òg peike på at det er ein liten forskjell der regjeringspartia går litt lenger i å leggje den myndigheita til lærarane enn det forslaget som skal behandlast i Odelstinget i kveld.
-0	Jeg vil gjerne stille statsråden følgende spørsmål: «Den nye pasientrettighetsloven gir pasienter som ikke får et tilbud fra det offentlige innen en bestemt tid, rett til behandling ved private klinikker. I en kronikk i Aftenposten sender Falkum, som er tidligere sjef og overlege ved den Ahus-tilknyttede Lillestrømklinikken DPS, ut en alvorlig påstand. Pasientene blir avvist som før, stikk i strid med lovverket, og mange blir avspist med for få behandlingstimer. Så å si ingen får noe privat tilbud. Kan statsråden forsikre at pasientene får sine rettigheter oppfylt?»
-1	Sjøl om SV satser noe mer på kommuneøkonomi og boligpolitikk enn det Arbeiderpartiet gjør, så oppfatter jeg at vi er veldig enige om retningen. Et annet område som vi har vært enige om, men der kanskje Arbeiderpartiet er litt mer åpen enn SV, handler om kommersialisering og konkurranseutsetting av offentlig sektor. Men jeg er likevel overrasket når vi i innstillingen har fremmet et forslag som har fått støtte fra Senterpartiet, om å få til åpenhet rundt sentrale kvalitetsindikatorer, f.eks. bemanningssituasjonen, ved tjenester som kommunene har ansvaret for, men som er satt ut – og særlig fordi vi vet at en del av lovverket som gjelder for offentlig sektor, ikke gjelder for disse. For eksempel: Hvis en har en privat skole som går konkurs, så har en del elever problemer med å få ut karakterene sine fordi arkivloven ikke gjelder. Derfor har jeg behov for å spørre Arbeiderpartiet: Hva er grunnen til at de ikke vil være med på dette forslaget, forslag nr. 30 i innstillingen?
-0	I fjor kom det 188 enslige mindreårige under 15 år, fram til nå har det kommet rundt 700. Det er til sammen ca. 5 000 enslige mindreårige som har kommet, og som skal bosettes ute i en kommune. Med de tallene sier det seg selv at det er en utfordring. Derfor er det en prioritert oppgave for regjeringen, og vi har bedt kommunene ekstra om å bosette enslige mindreårige flyktninger. Så er også jeg kjent med at kommunene har vegret seg på grunn av at det ble en reduksjon i refusjonsordningen. Kommunene får i dag dekket 80 pst. av den kostnaden de har til barnevernstiltak ute i kommunene. Så har regjeringen styrket tilskuddet til de enslige mindreårige for neste år, og vi gjorde det i 2014, samtidig som vi nå har lagt 100 000 kr ekstra pr. flyktning på bordet for de kommunene som ønsker å bosette flere i 2016. Men dette må være i et samarbeid med kommunene, og man må også se på andre løsninger, deriblant vurdere mer bruk av fosterhjem.
-1	Jeg ville bare si at jeg slutter meg til det Lars Myraune sa om den korrekte beskrivelsen av F-16-flyene som vi sendte nedover, og hva slags tilknytning de hadde. Det var en grei oppklaring. Ellers er jeg helt enig med Ine Marie Eriksen Søreide når hun beskriver den koordineringen som nå i stadig større grad skjer mellom FN og andre. Jeg har selv vært på NATOs parlamentarikerforsamling og deltatt i diskusjoner der akkurat spørsmålet om FNs koordinerende rolle, betydningen av den, kommer opp som et viktig tema. Jeg opplever at det er et skifte blant mange av dem som tidligere var veldig kritiske til det og mente at det var noe som NATO greide fint selv, men som nå har et mye sterkere ønske om å trekke inn FN. Det synes jeg er positivt, og det er noe som jeg tror at vi alle sammen kan være enige om. Og det er en positiv utvikling for Afghanistan.
-1	Det som opprører SV, er at vi har en statsminister som tydeligvis er mer opptatt av planer og papir enn av virkeligheten og å prøve å gjøre noe med den. For virkeligheten er her den, i det som stod i Aftenposten Aften i går, om at fattigdommen øker på tross av de planene som er lagt fram. I går bevilget Stortinget og Regjeringen 5,8 milliarder kr og syntes det var greit å bruke så mye mer på å forurense Barentshavet. Da ble alle feil tilgitt, mens de som går på sosialkontoret, skal behovsprøves og opplever uverdighet. Og mange av dem havner hos Kirkens Bymisjon og hos Frelsesarmeen. Hvordan er det mulig for statsministeren å være en hjelpeløs tilskuer til at dette får lov til å utvikle seg i hans regjeringstid?
-0	Jeg har lyst til å takke særlig interpellanten, men også de tidligere talerne og statsråden for en god debatt – en debatt om et viktig tema. Jeg synes også de signalene som kommer fra statsråden om at hun ikke bare vil jobbe med dette opp mot sine nordiske kolleger, men også vil involvere andre departementer, er rosverdig, og noe vi selvfølgelig vil komme til å følge opp fra Stortingets side. Statsråden sier at dette ikke er vekstnæringer. Det har hun sannsynligvis rett i. Men mange av disse fagene er viktige eksponenter for tidligere vekstnæringer og således en svært viktig del av norsk kulturarv. Jeg har lyst til å starte med en avsporing – det er like greit å ta avsporingen med en gang, så jeg gjør det nå. Da norske vikinger på 800- og 900-tallet kom til Storbritannia, sto restene etter to- og treetasjes romerske bygninger igjen fra en sivilisasjon som var gått i glemmeboken. Vikingene fant ikke noen annen forklaring på hvordan man kunne ha bygget treetasjes bygninger enn at det måtte ha vært kjemper som hadde gjort det. Etterkommerne etter vikingene vet at sånn var det ikke. Tvert imot var det sånn at kunnskapen om å bygge i tre etasjer hadde romerne utviklet flere hundre år før, men den var glemt i datidens Storbritannia. Men det er altså eksponenter for tidligere viktige vekstnæringer vi snakker om i Norge. Jeg ser vanskelig for meg hvordan man kunne ha eksportert sild fra Nord-Norge og Vestlandet til Europa uten å ha folk som kunne lage tønner å ha den i. Jeg har vanskelig for å se hvordan de kunne ha rodd over Nordsjøen uten seilmakere til å lage seilene til fartøyene som skapte velferd og velstand i hele Norge. Dette er det viktig at vi kan ta vare på i framtiden. Det er viktig at vi sørger for at vi ikke går i den fellen som angelsakserne gjorde, og glemmer den kunnskapen man tidligere hadde hatt, men at man beholder den. Så får vi håpe at vi slipper å bli tvunget til å reise over Nordsjøen med seil i framtiden. Det er viktig at vi beholder den kunnskapen vi har opparbeidet oss gjennom århundrene. Også våre stavkirker og våre middelalderkirker trenger håndverkere for å kunne vedlikeholdes. I Trondheim har vi et av de få sponhusene i Norge. Å bygge sponhus er det veldig få mennesker som kan i dag. Den kunnskapen må opprettholdes. Mitt poeng er at det er viktig at vi har denne kompetansen i Norge. Det er viktig at norsk ungdom, men også selvfølgelig voksne får tilgang på denne kunnskapen. Samtidig er det viktig at vi ikke overlater dette til miljøer som er så små og så marginale at de risikerer å forsvinne, ikke fordi vi på Stortinget eller i regjeringen vedtar det, men fordi miljøene rett og slett blir så små at de ikke lar seg opprettholde. Derfor er det nordiske initiativet, som bl.a. representanter for Det norske storting har tatt i Nordisk Råd, kjempeviktig. Får vi til et nordisk samarbeid om å beholde disse fagene, har vi muligheten til å lykkes. Jeg tror at hvis vi satser på å gjøre dette alene i Norge, kan vi risikere at disse fagene forsvinner, ikke fordi vi ikke har vilje her i Stortinget til å beholde dem, men fordi miljøene blir så små. Jeg synes at mange av innleggene i debatten i dag har gitt grunn til optimisme, og jeg kan bare love at vi kommer til å gi regjeringen støtte i det videre arbeidet med å sikre disse for norsk kulturarv veldig viktige håndverksfag.
-0	Overhodet ikke. Regjeringen har satset på frivilligheten på flere områder. Vi har allerede styrket det tilskuddet som går fra Kulturdepartementet opp mot frivilligheten for neste år. Det er viktig i den situasjonen vi står i – ikke bare nå, men også i det arbeidet som foregår på integreringsfeltet – at kommunene inviterer de frivillige lagene og organisasjonene inn i sitt arbeid. Vi var fire ministre som hadde et møte med hele frivilligheten for bare én måned siden, og vi har også sendt brev til kommunene hvor vi oppfordrer dem til å invitere med frivilligheten. Det er veldig mange frivillige lag og organisasjoner som er med og bidrar til et godt integreringsarbeid, og det er et arbeid som kommunene bør benytte seg av i mye større grad enn de gjør i dag.
-1	Jeg oppfatter ikke at vi er på den sikre siden. Jeg oppfatter at flertallet åpent innrømmer at vi ikke er på den sikre siden. I dag har vi hørt formuleringer som går på at man skulle ønsket at man hadde mer penger til å gjøre det som er optimalt, eller gjøre det som er ideelt, osv. Alt det underbygger at vi ikke er på den sikre siden når det gjelder oljevernberedskapen. La meg fullføre det jeg holdt på med i stad. Great Barrier Reef ligger utenfor Australia – jeg sa feil, vi var på komitetur både i New Zealand og Australia – og vi så de tiltakene man satte i verk der. Under PSSA er det hvert enkelt land som foreslår hvilke tiltak som skal settes i verk, og de har f.eks. losplikt gjennom revet. Det kunne også vært aktuelt å vurdere i Norge, spesielt utenfor de mest sårbare områdene. Alt er ikke ille når det gjelder norsk oljevernberedskap. Det tror jeg ingen i salen mener. Det vi derimot mener, er at den ikke er god nok, og at det er fravær av nye tiltak som slår oss.
-0	Den rapporten jeg nevnte i mitt første svar, adresserer en del av de utfordringene på etterforskningssiden. Det er helt åpenbart at vi må se sammenhenger, og at turnover i seg selv er en utfordring. Jeg mener at mye av dette kan løses ved et ledelsesansvar hvor man bidrar til å sørge for at fokuseringen på etterforskning, påtalejuristene og påtalesiden økes. Det kan handle om oppfølging. Det kan handle om lønn. Som representanten helt riktig sier, driver vi ikke med lønnsforhandlinger fra Stortingets talerstol. Men det er helt åpenbart at det foreligger en del virkemidler på politimesternivå som kan brukes for å sikre at turnoveren ikke er så høy som den er en del steder. Det som også er et viktig element, er at effektiviteten i straffesaksbehandlingen ville vært bedre hvis turnoveren var lavere, fordi man har mer erfarne påtalejurister. Jeg er helt enig i representantens bekymring. Vi adresserer utfordringene i vår dialog, både med påtalemyndighetene og med Politidirektoratet. Det er helt avgjørende at vi løser opp i en del av den utfordringen høy turnover skaper.
-1	La meg etter den lange harangen av eksempler konsentrere meg om ett for å få satt dette litt tydelig på plass: Norge hjelper ingen land med å komme i gang med oljevirksomhet, men en rekke land ønsker, av samme grunn som oss, å utnytte de ressursene de har på havbunnen. Jeg går ut fra at verken Solvik-Olsen eller jeg tror at vi kan hindre Ghana, Nigeria eller Angola i å gjøre det. En rekke land ønsker det. Da kommer Norge inn og bidrar med hjelp, slik at dette kan bli på en mest mulig miljøforsvarlig måte, at disse pengene i så stor grad som det lar seg gjøre, kan komme befolkningen til gode, at man får et så korrupsjonssikkert system som mulig – altså bidra med de mange erfaringer vi har med å lage oljevirksomhet her, som er blant de mest miljøvennlige i verden. Men det er en virksomhet som vi likevel gradvis må la gå over i mer fornybare og varige energikilder.
-0	Med Fremskrittspartiet i regjering kommer ikke landbruket til å bli rasert som i dag og måtte legge ned tre gårdsbruk per dag sju dager i uken. Det legges ned 2 000 gårdsbruk i året. Det gjøres med dere i regjering, for dere har en politikk som gjør at man jager bøndene bort fra det de holder på med. Når du snakker om at bøndene skal komme til byen – ja, bøndene kommer jo til byen. De kommer til byen for å demonstrere mot dere. Det er klart et bevis på at det er deres politikk som driver bøndene til byen. Derfor kommer de til Oslo, derfor kommer de til Trondheim. De kommer til byene takket være Arbeiderpartiet.
-1	Jeg vil slutte meg til det representanten Tone Merete Sønsterud nettopp sa. Det jeg blir litt forundret over, er Kristelig Folkepartis holdning i denne saken. Det høres ut som man mener at det blir flere jobber av å ha flere midlertidige ansettelser. Det er det, som sagt, veldig vanskelig å påvise. Hvis man har behov for å ansette, ansetter man. Har man et midlertidig behov, er det faktisk lov i Norge i dag. Det er mange som er midlertidig ansatt. Så er det riktig at veldig mange av dem faktisk også får en fast ansettelse etter hvert. Og hvis det har gått fire år, er vel ikke behovet midlertidig lenger? Så jeg skjønner ikke representanten Ropstads bekymring for denne arbeidsgiveren som har hatt noen ansatt midlertidig i fire år – da er det vel et permanent behov, vil jeg anta. Og da er det en fordel for alle parter at dette blir i orden. Det som jeg tror ville føre til at noen flere vil ansette folk, er hvis Høyre og Fremskrittspartiet får gjennom sitt syn, nemlig at man skal konkurrere mer på lønn og utrygge arbeidsplasser, og at man da kan underbetale folk og betale dem luselønn. Da blir det nok en del arbeidsplasser. Dette ser vi jo i en del andre land, f.eks. i USA, der man har dette begrepet som kalles «working poor». Folk der kan faktisk ha to jobber til minstelønn og likevel trenge sosialhjelp for i det hele tatt å kunne leve. Det er klart at man har en jobb, men det er ikke mulig å leve av den – og slett ikke å leve med den. Jeg vil understreke at sjølsagt har reguleringene i arbeidsmarkedet noe å si, som representanten Røe Isaksen sa, men det er ikke mulig å sammenligne det spanske systemet med det norske. De er totalt forskjellige. I Norge mener jeg at det er en god balanse. Det er altså mulig å ansette midlertidig, når det er behov for midlertidighet, og vi ønsker å trygge det slik som arbeidsmiljøloven er i dag, at de som har krav på fast ansettelse, faktisk får det. Så det er en god balanse. Hvis man ser på de land som har et mer liberalt regelverk enn det vi har i Norge, er det ingenting som tyder på at økonomien går bedre der, at de har mindre arbeidsledighet enn i Norge, eller at mennesker med ulike problemer med tanke på arbeidsmarkedet har lettere for å få jobb der. Nei, tvert imot – det kan vi telle, i Norge har folk som ikke får plass i arbeidslivet, krav på noen ytelser fra det offentlige som man ikke har i andre land. Der blir de ikke telt, der blir de forsørget av familien. Og jeg er veldig glad for og stolt over at vi har et system i dette landet som er slik at hvis man ikke får jobb, og man har helseproblemer, har man i hvert fall krav på en uføretrygd. Det mener jeg er riktig. Så skal vi gjøre mye mer for at flere av dem får jobb, men det gjør vi ikke ved å gjøre arbeidslivet mer utrygt.
-1	Mitt oppfølgingsspørsmål går til landbruksministeren. Utanriksministeren har likevel heilt rett i det han seier, at utanrikskomiteen heilt klart har sagt at det skal komme endringar i dei interne handelsvridande støtteordningane. Dette gjer vi sjølvsagt for å få bukt med eksportkredittane. Komiteen seier også etterpå at denne støtta må «ta hensyn til landbrukets verdi for kulturlandskap, miljø og bosetting». Ein vil altså ha sysselsetjingsdrivande tilskott. Så spørsmålet mitt er: Korleis følgjer landbruksministeren opp dette?
-0	Jeg tillater meg å stille statsråden følgende spørsmål: «Sykepengeutbetalingene og antallet uføre øker. Pasienter med muskel- og skjelettlidelser utgjør nesten halvparten, og når det gjelder denne gruppen, er det tydeligvis et stort forbedringspotensial for å kunne holde folk i jobb. Hvilke målrettede tiltak mener statsråden er iverksatt for å bremse utviklingen av langtidssykdom hos pasienter med muskel- og skjelettlidelser, og tror statsråden at ventetidene i helsesektoren er med på å bidra til at flere ikke er i arbeid?»
-1	De tre FN-organisasjonene som har fått en indikasjon fra Norge på hva de vil kunne regne med å få de neste årene, som jo er en økning, er tre av de organisasjonene som vi mener – og som vi har god grunn til å tro – er i stand til og som ønsker å reformere seg. Så det ligger altså en dobbelthet i dette. De kan regne med mer penger fra Norge under forutsetning av at de følger opp sine egne løfter. Så går vi inn i en dialog med dem for å se om de gjør dette. Og jeg kan ikke bli mer enig: Evaluering er helt avgjørende. Evaluering er ikke bare noe vi skal gjøre i forhold til FN. Det skal vi gjøre i forhold til vår egen bistand – kontinuerlig. Hvis vi ser ting som går dårlig, skal vi kutte det ut, for så å ta ressursene over dit hvor vi får gode resultater. Det må gjelde i FN, og det må gjelde ellers. Det kan f.eks. bety at vi dropper støtte til enkelte FN-organisasjoner som vi ikke synes leverer når det gjelder å reformere seg, og som ikke leverer virkelige resultater for verdens fattige. Så gir vi mer til andre, som leverer. En konkret ting vi har endret støtten til, er Verdens matvareprogram. Det kan jeg eventuelt komme tilbake til i neste replikk.
-0	Jeg takker statsråden for tilleggssvaret. Det som vi nå ser, og som er uakseptabelt i en rekke fylkeskommuner, er at det i praksis skjer en nedprioritering av mange av disse gruppene. Det gis bare akuttbehandling. For eksempel i Sør-Trøndelag og i Telemark får man kun behandling ved akutte tannsmerter. Det må jo rettes opp. Selv om det er et fylkeskommunalt ansvar, har sentrale myndigheter en tilsynsmyndighet og en plikt til å følge opp at tannhelseloven blir fulgt opp også av de ansvarlige i fylkene. Nå er det jo tannlegemangel i dagens Norge. Det er vel et forbigående fenomen. Det vil bedres ved bygging av en ny tannlegehøyskole i Tromsø eller ved større inntak ved de bestående tannlegehøyskolene. Men vil man nå i en overgangsperiode vurdere kjøp av tannhelsetjenester eller andre tiltak fra private tannleger slik at disse uverdige forholdene kan rettes opp, enten det gjelder barn eller andre prioriterte grupper?