Datasets:

navjordj

/

SNL_summarization

like 3

https://snl.no/Gerd_Albrecht

2023-01-31

Gerd Albrecht

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Klassisk musikk,Internasjonale dirigenter

Gerd Albrecht var en tysk dirigent, en av de mest profilerte i sin generasjon. Han huskes blant annet fra ledende stillinger ved Deutsche Oper i Berlin og den statlige operaen i Hamburg.

Albrecht hadde et stort engasjement for sjeldent oppført repertoar, særlig fra romantikken, og for samtidskomponister. Han var aktiv som gjestedirigent ved mange av ledende orkestrene i Europa og gjestet Oslo-Filharmonien ved flere anledninger. Bakgrunn Albrecht var født og oppvokst i Essen. Faren var musikkviteren Hans Albrecht. Albrecht studerte først ved høyskolen i Kiel og deretter i Hamburg, hvor han hadde dirgenten Wilhelm Brückner-Rüggeberg som lærer. Karriere Albrecht vant førsteprisen ved den internasjonale konkurransen for unge dirigenter i Besançon i 1957 (Concours International de jeunes chefs d’orchestre de Besançon). Han ble engasjert som repetitør ved operaen i Stuttgart og ble så kapellmester ved operaen i Mainz.I 1963 ble Albrecht utnevnt til generalmusikkdirektør i Lübeck. Han var da 28 år gammel og den yngste som hadde en slik stilling i Tyskland. Han gikk videre til den tilsvarende stillingen i Kassel i 1966–1972.Fra 1972 var Albrecht engasjert som førstedirigent ved Deutsche Oper i Berlin. Han var sjefdirigent for Tonhalle-orkesteret i Zürich 1975–1980. Etter noen år som frilanser ble han musikksjef ved Staatsoper Hamburg i 1988–1997.I disse årene dirigerte Albrecht en rekke verker av samtidskomponister, som Rolf Liebermann, György Ligeti, Hans Werner Henze og Alfred Schnittke. Mye oppmerksomhet fikk uroppførelsen av Shakespeare-operaen Lear av Aribert Reimann i München i 1978.Albrecht var sjefdirigent for Tsjekkisk Filharmonisk Orkester i 1993–1996. Her var han den første sjefdirigenten som ikke var tsjekkisk, og dette ble en kilde til konflikt. Han havnet blant annet i en offentlig feide med Václav Havel. Albrecht trakk seg fra stillingen og ble avløst av tsjekkeren Jiri Bělohlávek.Albrecht var førstedirigent for Yomiuri Nippon Symfoniorkester i Tokyo i 1998–2007, og her fikk han en honorær stilling ved sin avgang. Han var sjefdirigent for Danmarks Radios Symfoniorkester i 1999–2004 og ledet dette orkestre på turneer, blant annet med Leif Ove Andsnes som solist.Albrecht var gjestedirigent ved flere av de ledende symfoniorkestrene. Han gjestet Oslo-Filharmonien i 1969, 1970, 1980 og 2001 med verker av blant andre Carl Nielsen og Hans Werner Henze på programmet, foruten symfonier av Johannes Brahms og Antonín Dvořák. I 1980 ledet han en konsertant fremførelse av operaen Alceste av Christoph Willibald Gluck med Ingrid Bjoner i tittelrollen. Innspillinger Albrecht gjorde en rekke innspillinger og i tillegg er opptak av mange operaforestillinger gjort tilgjengelig. Dette gjelder ikke minst de mange forestillingene han ledet av repertoar som ble undertrykt under nazismen, med operaer av komponister som Alexander von Zemlinsky, Franz Schreker, Viktor Ullmann og Ernst Krenek.Også mange opptak av sjeldne operaer, blant annet av Antonín Dvořák foruten verker som Trojanerne av Hector Berlioz og Jødinnen av Fromental Halévy, er utgitt. Les mer i Store norske leksikon dirigent

https://snl.no/Det_demokratiske_partiet

2023-01-31

Det demokratiske partiet

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Nord- og Mellom-Amerika,USAs historie,USAs historie fra 1960

Det demokratiske partiet er det ene av to store politiske partier som har dominert amerikansk politikk siden midten av 1800-tallet. Eselet har vært brukt som uformelt symbol for partiet siden president Andrew Jacksons tid.

Partiet har i nyere tid representert den politiske venstresiden og til dels sentrum, regnet etter amerikanske forhold. Sammenliknet med Det republikanske partiet ønsker demokratene sterkere statlig styring av økonomien og mer omfattende sosiale støtteordninger. Historie Partiet har røtter tilbake til antiføderalistene, som etter uavhengighetskrigen kjempet for at enkeltstatene skulle ha størst mulig selvstendighet.Som partiets egentlige grunnlegger må regnes Thomas Jefferson, president i 1801–1809. Han ønsket et levende demokrati med innskrenket sentralmakt og at alle frie menn skulle delta i det politiske liv. Dette partiet ble kalt republikansk eller demokratisk-republikansk.Virkelig organisert ble demokratene først i slutten av 1820-årene, da også stemmeretten (for menn) var blitt mer utbredt. Men partiet rommet dype indre motsetninger. Særlig kom dette til syne i slavespørsmålet.I 1860 kom det til fullstendig brudd da demokratene i nord og sør stilte hver sin presidentkandidat. Splittelsen medvirket til opprettelsen av det republikanske partiet og valget av Abraham Lincoln som president.Demokratene gjenvant ikke sin politiske styrke etter borgerkrigen før rundt 1875, da det gjeninntok posisjonen som dominerende i sørstatene. Nasjonalt fortsatte republikanerne å være størst helt til 1932. Under president Franklin D. Roosevelt (1933–1945) utarbeidet demokratene et sosialt og økonomisk reformprogram (New Deal) som satte kursen også for senere demokratiske presidenter og for føderalstatens rolle mer allment.Etter 1932 regnet flertallet av amerikanerne seg lenge som demokrater, selv om dette ikke alltid gav seg utslag ved valgene. I 40 år fra 1954 satt partiet med flertall i Representantenes hus.Den markerte økningen i oppslutningen om demokratene henger sammen med urbaniseringen, med langtidsvirkningen av den store innvandringsbølgen til 1914 og med skiftet i de fargedes partitilknytning. Innvandrerne fra Sør- og Øst-Europa slo seg stort sett ned i byene, stemte tradisjonelt med demokratene, og deres barn fulgte lenge samme mønster. Sørstatene var nærmest et ettpartiområde frem til 1960-årene, men gikk gradvis tapt for demokratene etter at partiet i økende grad gav sin støtte til borgerrettsbevegelsen.Da president Lyndon B. Johnson gikk inn for loven om borgerrettigheter i 1964, skal han ha sagt at partiet gav fra seg sørstatene for en generasjon. Årsakene til skiftet var flere enn borgerrettskampen alene, men Johnson fikk rett i utfallet, som fortsatt holdt seg 50 år senere.Fra 1970-årene sluttet mange i minoritetsgruppene som hadde innvandret omkring århundreskiftet seg til Det republikanske partiet. Andre beholdt sin demokratiske tilhørighet og befant seg da i den delen av partiet som fortsatte å vektlegge arven fra New Deal.Fra 1960-årene fikk denne arven nytt selskap i partiets idégrunnlag, da det kulturelle oppbruddet som ofte bærer kortnavnet «1968» løftet frem en rekke saker med mindre direkte tilknytning til den økonomiske politikken. Likestilling, miljøvern, fredsarbeid og støtte til minoriteter er eksempler på slike saker.Det demokratiske partiet hadde tidvis vanskelig for å fremme de nye sakene uten å støte fra seg New Deal-velgere som oppfattet 1968-opprøret som en trussel mot etablerte tradisjoner og normer. Det republikanske partiet tok under Ronald Reagan ledelse over mange av disse velgerne. Ved valget i 1992 lyktes Bill Clinton med å forene partiets ulike velgergrupper. Han representerte en fløy i Det demokratiske partiet som kalte seg «New Democrats» og gikk inn for et økonomisk program som trakk partiet nærmere høyresiden.Skattelette, frihandel, deregulering og innstramming i enkelte velferdsordninger var viktige sider ved Clintons politikk, samtidig som arven fra New Deal fortsatte å være synlig i ambisjonen om en reform som sikret alle innbyggere helseforsikring.Etter Barack Obamas valgseier ved presidentvalget i 2008 fikk demokratene endelig gjennomslag for sitt ønske om helsereform. Obama har vært regnet for å stå lenger til venstre enn Clinton gjorde, både i økonomiske og sosiale spørsmål. Noen forskjeller, som Obamas mer liberale syn på homofiles rettsstilling, må tilskrives allmenne endringer over tid i det amerikanske samfunnet.Det demokratiske partiet er over tid blitt stadig mer avhengig av velgerstøtte i store byområder. Delstatene langs vestkysten og i nordøst har vært partiets sterkeste områder siden 1970-årene.Obama oppnådde ikke samme styrke for sitt parti blant industriarbeidere og velgere uten høyere utdanning som Clinton greide. Samtidig sikret partiet under hans ledelse seg en fordel i den voksende gruppen av velgere med latinamerikansk opphav. Han motiverte også til særlig høy valgdeltakelse blant afrikansk-amerikanere og unge.Valget i 2016 viste sviktende oppslutning fra gruppene Obama hadde trukket med. Partiet led nederlag med presidentkandidat Hillary Clinton og gjorde det dårligere enn forventet i kongressvalget. Internt ble Clinton sett på som representant for en sentrumsorientert fløy, som slet med å forene seg med venstresiden i partiet, der hennes kandidatur hadde stått svakere.Diskusjonene i partiet etter valget tydet på uklarhet om veien videre, og om hvilke strategier som var best egnet til å vinne tilbake hvite velgere i tradisjonelle industristater uten å tape oppslutning blant byfolk, unge og minoriteter. Striden stod mellom dem som ønsket en mer tydelig venstresideprofil med økte offentlige utgifter, sterkere sosial utjevning og innskrenket frihandel, og dem som foretrakk den mer moderate linjen Clinton gikk til valg på. Les mer i Store norske leksikon USAs historie USAs historie 1945–2001 USAs historie etter 2001 USAs politiske system Eksterne lenker Offisiell hjemmeside for Det demokratiske partiet Politisk plattform vedtatt av partiets landsmøte 2012 Democrats Abroad Norway

https://snl.no/Busch_-_slekt_fra_Haderslev

2023-01-31

Busch (slekt fra Haderslev)

Store norske leksikon,Historie,Historiske hjelpevitenskaper,Slektsforskning og genealogi,Norske slekter

Busch er en norsk slekt, opprinnelig fra Danmark, som stammer fra borgermester i Haderslev Gjert Busch. Hans sønn kjøpmann og borgermester Hans Gjertsen Busch (1585–1649) bosatte seg i Trondheim.

Sønnesønn av ham var auksjonsdirektør Svend Busch (1645–1717), som var far til auksjonsdirektør Marcus Busch (1692–1777). Sønner av ham var auksjonsdirektør Svend Busch (1718–1795), bergskriver ved Selbu kobberverk Gjert Busch (1725–1814), forretningskvinnen Alette Busch, gift Beyer (1728–1810) og væreier på Froan, kjøpmann Cornelius Busch (1734–1803). Sistnevntes sønn var kjøpmann Otto Busch (1772–1830), som arvet sin tante, fru Beyer og tok hennes manns navn. Hans sønn var eier av fiskeværene Halten og Froan, kjøpmann i Kristiansund Otto Beyer (1796–1870). Les mer i Store norske leksikon Busch – slekt fra Tyskland genealogi

https://snl.no/Jim_Dine

2023-01-31

Jim Dine

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Bildende kunst,Kunsthistorie,Popkunst og minimalisme

Jim Dine, amerikansk kunstner. Han inntar en sentral posisjon blant de amerikanske kunstnerne som i begynnelsen av 1960-årene skapte kunstretningen som går under betegnelsen popkunst.

Mens popkunst vanligvis fremstår som noe hardt, upersonlig, like sterilt som de kommersielle objekter den tar i bruk, har Dines kunst alltid vært mer personlig, selvbiografisk, varm og ekspressiv. Han arbeider i ulike medier og var sammen med Allen Kaprow, Johan Axel Oldenburg og Robert Whitman en av pionerene for de spontane, handlingsløse teateroppsetninger kalt «happenings».Dine skriver også lyrikk og har illustrert flere bøker, blant annet Guillaume Apollinaires The Poet Assassinated, 1967. Les mer i Store norske leksikon kunst i USA popkunst happening

https://snl.no/Arnhem-operasjonen

2023-01-31

Arnhem-operasjonen

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Verdens historie,Andre verdenskrig

Arnhem-operasjonen var en mislykket alliert offensiv i Nederland i sluttfasen av den andre verdenskrig. Den 17. september 1944 satte de allierte inn den hittil største fallskjermoperasjon mot Eindhoven, Nijmegen og Arnhem. Formålet var å sikre alliert kontroll over den viktige broen over Rhinen, som tyskerne fortsatt holdt.

En britisk og to amerikanske divisjoner og en polsk brigade deltok. 2000 fly og 1600 glidefly ble satt inn. Samtidig gikk 2. britiske armé til angrep fra sør. Det lyktes å ta Eindhoven og Nijmegen. Men den økende tyske motstand stanset fremrykningen 8 km sør for Arnhem, og britene måtte trekke seg tilbake.Bare 2000 briter unnslapp, mens vel 7000 falt eller ble tatt til fange. For general Bernard Law Montgomery, som ledet operasjonen, ble nederlaget en stor belastning. Les mer i Store norske leksikon andre verdenskrig andre verdenskrig – viktige hendelser

https://snl.no/Ed%C3%B8ya_-_%C3%B8y_i_Sm%C3%B8la

2023-01-31

Edøya (øy i Smøla)

Store norske leksikon,Geografi,Norges geografi,Møre og Romsdal,Smøla

Edøya er en øy i Smøla kommune i Møre og Romsdal, og ligger mellom øya Smøla og Trondheimsleia. Den er cirka 7,5 km2 med 61 innbyggere inkludert øyene Kuli og Hestøya (2015). Edøya er myret med lave, skogbare knauser, bygd opp av konglomerater fra devontiden og med høyeste punkt 41 moh (Storvarden). Øya har broforbindelse med Smøla via flere mindre øyer (fylkesvei 669).

Edøya utgjør et sogn svarende til Edøy kommune i 1915–1960 med 706 innbyggere (2015). Edøy kirke ligger lengst sør på øya Smøla. Den er en langkirke i tre fra 1885. På den sørvestlige delen Edøya står Edøy gamle kirke, en steinkirke fra cirka 1190. Den brant i 1887 og ble stående som ruin til den ble restaurert i 1947. Ved kirken ligger gården Edøy som øya, sognet og den tidligere kommunen har navn etter. Kart Les mer i Store norske leksikon Smøla Møre og Romsdal

https://snl.no/Steve_Earle

2023-01-31

Steve Earle

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Populærmusikk,Country og bluegrass,Amerikanske country- og bluegrassartister

Steve Earle er en amerikansk sanger, gitarist, tekstforfatter og komponist, oppvokst i en rekke byer i Texas. Steve Earle kombinerer tradisjonell country, folk og countryrock, og framsto etter flere års heroinmisbruk som en av vår tids store trubadurer. På konsertene viser han seg som en ærlig historieforteller, og legger ikke skjul på sitt harde liv med mange arrestasjoner og skilsmisser.

Fra begynnelsen av 1980-årene gjorde han seg bemerket som soloartist og låtskriver, og i 1986 fikk han omsider utgitt sitt debutalbum, Guitar Town, som ble en suksess. Han fulgte opp med Exit 0 (1987), Copperhead Road (1988) og The Hard Way (1990), som høstet gode kritikker. Samtidig fikk han store problemer; blant annet ble han arrestert for heroinbesittelse og dømt til fengsel eller avvenning. Han valgte det siste, og kom sterkt tilbake med Train A Comin' (1995).Senere har han befestet sin posisjon blant kritikerne og et voksende publikum med I Feel Alright (1996), El Corazón (1997), bluegrassalbumet The Mountain (1999; med The Del McCoury Band), Transcendental Blues (2000), Jerusalem (2002), The Revolution Starts ... Now (2004) og Washington Square Serenade (2006). Særlig på de tre sistnevnte albumene markerer han et sterkt politisk engasjement og retter kraftig kritikk mot den amerikanske politikken i kjølvannet av terrorangrepene 11. september 2001.Earle har også publisert dikt og artikler i flere tidsskrifter, og dessuten utgitt novellesamlingen Doghouse Roses, 2001. Han tolket sangene til sin store inspirasjonskilde Townes Van Zandt på Townes (2009), sangene til Guy Clark på GUY (2019) og sangene til sin avdøde sønn Justin Townes Earle på J.T. (2021).Ellers har Earle utgitt I'll Never Get Out Of This World Alive (2011), The Low Highway (2013), Terraplane (2015) Colvin & Earle (2016); duoalbum med Shaun Colvin, Ghosts of West Virginia (2020) og Jerry Jeff (2020) hyllest til singer-songwriteren Jerry Jeff Walker.I Norge havnet alle Steve Earles studioalbum fra 1996 til 2015 på VG-lista. Les mer i Store norske leksikon country folk Eksterne lenker Steve Earle

https://snl.no/Gennadij_Ajgi

2023-01-31

Gennadij Ajgi

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Russland og Sovjetunionens litteratur,Russland og Sovjetunionens litteratur 1900-1990

Gennadij Ajgi var en russisk og tsjuvasjisk lyriker som skrev på begge språk. Diktene sirkulerte lenge som samizdat før de endelig ble utgitt i Sovjetunionen i 1987. Han skapte sin helt egne stil, med fransk symbolisme, den ortodokse tradisjon og den tsjuvasjiske folkediktning som viktige inspirasjonskilder og regnes for en av det 20. århundres aller største lyrikere.

Opposisjon Ajgi studerte 1953–59 ved Gorkij-instituttet for litteratur i Moskva. Han ble ekskludert fra Komsomol, det sovjetiske ungdomsforbundet, i 1958, fordi hans diktning sto i opposisjon til den sosialistiske realismen, tidens dominerende litteraturideologiske doktrine. Utgivelser Ajgis første diktsamlinger er skrevet på tsjuvasjisk og utgitt i Tsjeboksary/Sjupaksjar (1958, 1962 og 1964). Allerede i 1960 begynte han etter råd fra blant andre Boris Pasternak å skrive på russisk.Frem til 1987 ble Ajgi ikke utgitt i Russland, men diktene hans sirkulerte i uoffisielle samizdat-kopier. Den første russiske bokutgaven av Ajgis dikt, Dikt 1954–71 (Stikhi 1954–71), ble publisert i München i 1975. Hans første russiske diktsamling, Her (Zdes), kom ut i Moskva 1999. Samme år mottok han Krutsjonykh-prisen. Oversettelser Ajgi er oversatt til en rekke språk. I Danmark publiserte Troels Andersen allerede i 1976 noen russiske tekster av Ajgi med danske paralleller og Hans Björkegren oversatte Ajgi til svensk i 1994. I 1999 kom samlingen Forutaning om eit rekviem, oversatt til nynorsk av Alexander G. Rubio og Erik Egeberg. Ajgi var også selv en anerkjent oversetter. I 1968 utkom hans oversettelse til tsjuvasjisk av fransk lyrikk fra 1400- til 1900-tallet, 77 diktere i alt. Stil Ajgi regnes av mange som den betydeligste russiske lyriker omkring århundreskiftet. Hans dikt er preget av usedvanlig språklig fortetning og frapperende billedbruk. Han har klart å videreføre noe av det dristigste og mest kreative i russisk avantgarde-poesi på en selvstendig måte. Samtidig er hans lyrikk fri for avantgardens frivole spill med tradisjonen. Mange av hans dikt er bygd opp omkring en kristen symbolikk, og vitner om hans arbeid med å finne språklig uttrykk for det moderne menneskets religiøse lengsel. Tonesetting Ajgis tekster er tonesatt av blant andre Sofia Gubaidulina. Les mer i Store norske leksikon Russlands litteratur Eksterne lenker Nekrolog i avisen The Guardian

https://snl.no/Colombia

2023-01-31

Colombia

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Sør-Amerikas geografi,Colombias geografi

Colombia er en republikk i Sør-Amerika som dekker det nordvestlige hjørnet av kontinentet. Landet har kystlinje både til Det karibiske hav i nord og Stillehavet i vest, og grenser til Panama i vest, Venezuela i øst, Brasil i sørøst, Peru i sør og Ecuador i sørvest. Til Colombia hører øygruppen San Andrés y Providencia i Karibia utenfor østkysten av Nicaragua. Hovedstaden er Bogotá.

Colombia er dominert av Andesfjellene som danner et høyland i vest. Lavlandet i øst, som dels hører til Orinocos sletteland (Llanos Orientales) og dels til Amazonas' regnskog (Selva), opptar 60 prosent av landets areal.Colombias historie går langt tilbake i tid før landet ble kolonisert av Spania på 1500-tallet, under navnet Nueva Granada. Landet fikk status som visekongedømme i det spanske riket i 1718 og erklært som selvstendig republikk i 1819. Under hele sin republikanske historie har Colombia opplevd regionale maktkamper og voldelige konflikter. Dette til tross har det formelle demokratiske styret bestått, med enkelte unntak.Den langvarige interne konflikten og en utfordrende sikkerhetssituasjon har påvirket den økonomiske aktiviteten i store deler av landet. Etter 50 år med krig inngikk den kommunistiske FARC-geriljaen og den colombianske regjeringen en fredsavtale i 2016.Colombia er medlem av FN og FNs særorganisasjoner, blant annet Verdensbanken og Verdens handelsorganisasjon (WTO). Landet er også medlem av blant annet Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) og Stillehavsalliansen, som ble opprettet i 2012.Landet har fått navn etter Christofer Columbus. Området het i den spanske kolonitiden Nueva Granada (Ny Granada), og etter frigjøringen i 1819 Gran Colombia ('Stor-Colombia'). Selve Colombia fikk sitt nåværende navn først i 1863.Colombias nasjonalsang er ¡Oh Gloria Inmarcesible! ('O ære som aldri svinner!). Geografi og miljø Colombia er dominert av Andesfjellene som danner et høyland i vest. Lavlandet i øst hører dels til Orinocos sletteland (Llanos) og dels til Amazonas' urskog (Selvas). Lavlandet opptar 60 prosent av landets areal, men er meget tynt befolket. Det vestlige høylandet består av fire atskilte fjellkjeder (cordilleras), som løper fra sørvest til nordøst, nesten parallelt med hverandre. Lengst i vest ligger Cordillera del Chocó (Serranía del Baudó), som geologisk tilhører Mellom-Amerika. Høyden de fleste steder er under 1000 meter over havet, men fjellene er sterkt forrevet og dypt nedskåret.Selve Andesfjellene består av tre hovedkjeder: Cordillera Occidental, 'den vestlige cordillera', Cordillera Central, 'den sentrale cordillera' og Cordillera Oriental, 'den østlige cordillera'. Området er utsatt for vulkansk aktivitet og jordskjelv. Et jordskjelv som målte 6,0 på Richters skala rammet det vestlige Colombia i 1999, og 1000 mennesker omkom.Cordillera Central er den høyeste og har flere topper over 5000 meter over havet, deriblant Nevado del Huila (5750 meter over havet), Nevado del Ruiz (5321 meter over havet), og Nevado del Tolima (5280 meter over havet).Cordillera Oriental danner vannskillet mellom Río Magdalena og dens elvedal (300–500 meter over havet) i vest og Amazonas i øst. Denne østlige kjeden er lavere enn sentralkjeden, men bredere, idet den oppløser seg i en mengde grener som omslutter daler og høysletter. Mest kjent er Bogotás høyslette, som ligger rundt 2600 meter over havet.Vest for Guajirahalvøya i nord danner Sierra Nevada de Santa Marta et isolert fjellmassiv, med Pico Cristóbal Colón (5775 meter over havet), landets høyeste fjell.Elven Magdalena er Colombias lengste (1560 kilometer), og viktigste seilbare vannvei. Cauca er Magdalenas viktigste sideelv.På grunn av sin geografi og beliggenhet nær ekvator har Colombia store variasjoner i klima, temperatur og økosystemer. Det er tørre og fuktige skogsområder og Amazonas regnskog, så vel som mangrover, høysletter og strender. Det er stort biologisk mangfold: hele ti prosent av verdens kjente arter finnes i landets territorium. Det er 58 beskyttede naturområder i Colombia, som dekker elleve prosent av landets areal. Les mer om Colombias geografi, Planteliv i Colombia og Dyreliv i Colombia. Folk og samfunn Colombia har en befolkning på nær 50 millioner innbyggere. Befolkningen kan generelt defineres som mestiser, det vil si at de har blandet etnisk opphav mellom den opprinnelige urbefolkningen og spanierne og den afrikanske befolkningen som kom under kolonitiden. Ifølge folketellingen i 2005, var det 10,5 prosent av befolkningen som identifiserte seg selv som afro-colombianere (negro, mulato, afrocolombiano, afrodescendiente), mens 3,5 prosent identifiserte seg som urfolk (indígena). Det finnes rundt 400 urfolkstammer i Colombia, rundt 25 prosent av disse lever i beskyttede områder, resguardos. Den største enkeltgruppen er Wayuu-folket i nord, som i 1997 besto av rundt 144 000 mennesker.Mesteparten av Colombias befolkning bor i den fjellrike vestlige delen av landet, hvor befolkningstettheten i enkelte provinser er 100–200 innbyggere per kvadratkilometer. Spesielt den midtre del av Caucadalen, mellom Medellín og Cali, er tett befolket. De østlige deler av landet, som omfatter 60 prosent av arealet, har bare rundt fire prosent av befolkningen. Store områder er på det nærmeste folketomme.Etter andre verdenskrig har det vært betydelig flytting fra landsbygda til byene, som har vokst svært raskt. Væpnede konflikter, vold og manglende sikkerhet, samt narkotikavirksomhet, har ført til at folk har flyttet fra de mest usikre landområdene. Anslagsvis har over seks millioner mennesker blitt fordrevet fra sine hjem på grunn av krigshandlinger, og Colombia har lenge vært det landet i verden med flest internt fordrevne. I 2015 bodde 76 prosent av Colombias befolkning i byer og tettsteder. De største byene er hovedstaden Bogotá, Medellín, Cali, og Barranquilla.I 2015 levde 27,8 prosent av befolkningen under den nasjonale fattigdomsgrensen.Den største religionen er kristendom. Rundt 92 prosent tilhører den katolske kirke. Det finnes mindre grupper protestanter, anglikanere, jøder og tilhengere av bahá'i.Offisielt språk i Colombia er spansk. En lang rekke urfolkspråk og -dialekter snakkes av større eller mindre grupper. Disse omfatter blant annet arawak, aymara, chibcha, karib, quechua, tupi-guaraní og yurumangui. Les mer om Colombias befolkning. Stat og politikk Etter grunnloven av 1991 er Colombia en enhetsstatlig og demokratisk republikk. Den utøvende makten er lagt til presidenten, som velges i allmenne valg for en periode på fire år. Presidenten kan gjenvelges én gang. Lovgivende makt er lagt til kongressen, som består av et senat med 108 medlemmer og et representantkammer med til sammen 172 medlemmer. Begge kamrene velges i direkte valg for perioder på fire år. Senatet består av 100 representanter valgt på nasjonalt nivå, to plasser for urbefolkning, fem plasser for det nye FARC-partiet og siden 2018; én plass for presidentkandidaten fra partiet som tapte presidentvalget. Representantkammeret består av minst to representanter fra hvert av landets departementer og hovedstadsområdet, to plasser reservert for landets afroamerikanere, én plass for urbefolkning, én plass for colombianere i utlandet, fem plasser for det nye FARC-partiet og én plass for visepresidentkandidaten fra partiet som tapte valget.Siden slutten av 1800-tallet har landets politikk vært preget av spenningen mellom de liberale og de konservative, en spenning som til dels har antatt voldelig karakter og ført til autoritært sivilt styre. Fra 1964 har også venstreorienterte geriljagrupper bidratt til å destabilisere staten og til å gjøre vold til et vesentlig element i den politiske kampen. Paramilitære grupper oppsto parallelt med geriljagruppene. De paramilitære var private sikkerhetsstyrker for store landeiere, men utfordret også det politiske styresettet ved bruk av vold og omfattende brudd på menneskerettighetene. Paramilitære grupper organisert under AUC utøvde også stor innflytelse på det politiske livet både regionalt og lokalt. Kort tid etter demobiliseringen av AUC i 2005–2006 ble det avslørt direkte forbindelser mellom tidligere paramilitære ledere og kongressmedlemmer. Til sammen 42 kongressmedlemmer ble dømt for ulovlige forbindelser med paramilitære grupper.Andre grupper har også hatt stor makt i landet: Det colombianske militæret utøver betydelig makt og kan gripe både direkte og indirekte inn i politikken. Kokainkartellene som vokste frem på 1980- og 1990-tallet representerte store utfordringer for det statlige regimet. Narkotikakriminalitet har senere tatt nye former, men utgjør fremdeles en betydelig sikkerhetstrussel for landet. Urfolksgrupper har etter grunnloven av 1991 utvidede rettigheter, men ikke av territoriell art.Administrativt er Colombia inndelt i 32 departementer, samt et distrikt rundt hovedstaden. Departementene ledes av folkevalgte guvernører og forsamlinger. Etter grunnloven av 1991 er mer myndighet delegert til regionalt og lokalt nivå.Høyesterett består av tre domstoler; én for sivile saker, én for straffesaker og én for arbeidsrettssaker. Dommerne til høyesterett utnevnes for åtte år etter nominasjon av et høyere justisråd.For å sikre at grunnloven i landet følges, er det også etablert en grunnlov- eller forfatningsdomstol. Colombias grunnlovsdomstol ble dannet i 1992 og består av ni dommere som blir valgt av senatet for åtte år. Siden dannelsen har domstolen gjennomgått mange viktige saker for landets politikk og gitt uttalelser. Domstolen nyter stor anseelse blant den colombianske befolkningen. Flere rettsavgjørelser fra domstolen har vært retningsgivende ikke bare for landets regjering, men også internasjonalt, spesielt omkring sosiale og økonomiske rettigheter. Domstolen har også hatt en viktig rolle i fredsprosessen med FARC, i form av rettslige avklaringer. Les mer om Colombias forsvar og Colombias politiske system. Historie Colombias historie spenner tilbake til tiden før den spanske koloniseringen av Amerika på 1500-tallet. Landområdene som er dagens Colombia var bebodd av urbefolkning, antagelig mellom tre og fire millioner innbyggere. Mange var jegere og nomader, men ved spaniernes ankomst hadde det tallrike chibcha-folket i Cordillera Oriental et velorganiserte jordbrukssamfunn. Chibcha-folket hadde en utviklet markedsøkonomi hvor gull og andre metaller var vanlige betalingsmidler.Utsiktene for gull og legenden om El Dorado gjorde området tiltrekkende for spanierne, som ankom den karibiske kysten i 1499. Havnebyen Santa Marta ble grunnlagt i 1525 og ble den første permanente spanske bosetningen i Sør-Amerika. Spaniernes brutale erobring av innlandet førte raskt til en kraftig reduksjon i urbefolkningen. Santa Fé de Bogotá (nå Bogotá) ble grunnlagt i 1538 på samme sted som chibcha-folket hadde sitt viktigste bysamfunn. Santa Fé ble hovedstad i Nueva Granada, som omfattet det nåværende Colombia, Venezuela, Ecuador og Panama. I 1718 fikk Nueva Granada status som visekongedømme.Som i resten av Sør-Amerika, fikk napoleonskrigene i Europa stor innflytelse på uavhengighetsbevegelsen, og Nueva Granada ble erklært som uavhengig og omdøpt til Gran Colombia i 1819. Simón Bolívars drøm om et forent Sør-Amerika raknet da dagens Venezuela og Ecuador løsrev seg fra Gran Colombia i 1829–1830. Colombia fikk sitt nåværende navn først i 1863. Som i andre latinamerikanske republikker besto makteliten av det konservative og det liberale partiet, hvert med stor regional innflytelse. Colombias historie på 1800-tallet var derfor preget av voldelige konflikter mellom konservative og liberale som i vekslende perioder hadde makten i landet.Fagforeninger og venstreorienterte partier oppsto i Colombia i første halvdel av 1900-tallet. I 1948 ble lederen for det liberale partiet, Jorge Eliécer Gaitán (1903–1948) myrdet, og folkeopprøret som fulgte («El Bogotazo») ble begynnelsen på «La Violencia», en uerklært borgerkrig mellom de konservative og de liberale. Konflikten tok slutt i 1953 da de militære grep makten for første og eneste gang i Colombias historie. I 1956 inngikk de konservative og liberale en avtale om å bytte statsmakten seg imellom hvert fjerde år i 16 år. Denne politiske koalisjonen, kjent som «Nasjonal Front», ekskluderte andre politiske partier og varte i perioden 1958–1974.Den tilsynelatende politiske stabiliteten oppnådd ved Nasjonal Front dekket over stor uro på landsbygda og andre politiske aktører. I samme perioden ble de første geriljaene og paramilitære gruppene i Colombia dannet. 1964, året da FARC-EP ble dannet, anses som starten for den colombianske borgerkrigen. Fra slutten av 1970-tallet fikk illegale virksomheter som narkotikaproduksjon og -smugling stadig større betydning i colombiansk politikk og økonomi. Kokainkartellet i Medellín erklærte «total krig» mot regjeringen i 1989 og tre kandidater ble myrdet i presidentvalgkampen i 1990. Sivilbefolkningen befant seg mellom dødsskvadroner, paramilitære grupper og gerilja, som spredte frykt på landsbygda.Det ble gjort flere forsøk på forhandlinger med geriljaen på 1990-tallet, en tid også preget av økonomisk liberalisering og en ny grunnlov. De dramatiske konsekvensene av den interne konflikten med paramilitære, gerilja og regjeringsstyrker ble stadig mer gjeldende, med økende voldsbruk og massiv intern fordrivelse fra landsbygda. I 2005 ble det satt i gang demobilisering av de paramilitære under president Álvaro Uribe med overgangsjustis som juridisk rammeverk. Ofrenes rettigheter ble satt på dagsordenen og fulgt opp av president Juan Manuel Santos i 2012 da «ofrenes lov» ble vedtatt. Samme år startet fredsforhandlingene mellom regjeringen og FARC, og etter fire år med forhandlinger tilrettelagt av Norge og Cuba, ble en fredsavtale undertegnet i 2016. FARC har siden demobilisert og blitt til et politisk parti med ti representanter i kongressen, men det gjenstår store utfordringer med implementeringen av fredsavtalen. Fredsprosessen har fått en rekke tilbakeslag, blant annet gjennom valget av Iván Duque Márquez, som er kritisk til avtalen, som ny president i 2018. Les mer om Colombias historie og Colombias samtidshistorie. Økonomi og næringsliv I 2017 var Colombias bruttonasjonalinntekt (BNI) på 306 milliarder amerikanske dollar, omtrent samme verdi som i Malaysia og noe høyere enn Irland. Bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger samme år var 5890 dollar; dobbelt så høyt som i 2005.Petroleumssektoren er viktig for økonomien: I 2019 stod råolje for 31 prosent av Colombias samlede eksport, og andre petroleumsprodukter sto for ytterligere 14 prosent. Andre viktige eksportvarer er kaffe (8,2 prosent), blomster (2,9 prosent) og gull (3,4 prosent). Palmeolje ble en betydelig næring i Colombia utover på 2010-tallet og utgjorde elleve prosent av de totale landbruksinntektene i 2017. Colombia har blitt verdens fjerde produsent av palmeolje, bak Indonesia, Malaysia og Thailand.Colombias viktigste handelspartnere er USA, Israel, Kina og Panama. Comunidad Andina (CAN) og Mercado Común Centroamericano (MCCA) er også viktige handelspartnere. Colombia har flere bilaterale handelsavtaler, blant annet med USA, Mexico og Venezuela, og multilaterale avtaler som inkluderer avtaler med EU, CAN, Stillehavsalliansen og Mercosur.Til tross for borgerkrigen har den colombianske økonomien hatt en viss vekst de siste to tiårene. Veksten har dog ikke vært stabil: I 2007 var det 6,9 prosent vekst i BNP, før den gikk ned til 1,65 prosent i 2009 og opp igjen til 6,66 prosent i 2011. I 2015 var den økonomiske veksten på 2,48 prosent. Nedgangen skyldes mindre etterspørsel etter råvarer og lavere internasjonale oljepriser.I likhet med de fleste andre latinamerikanske land, har Colombia siden slutten av 1980-tallet liberalisert sin økonomiske politikk. De inngikk frihandelsavtaler med flere land, la forholdene til rette for utenlandsk kapital og har drevet en mer og mer markedsorientert indre politikk. Ekspanderende oljeutvinning og noe diversifisering av næringslivet har til en viss grad begrenset de sosiale omkostningene med denne økonomiske politikken.Colombia står også for verdens største produksjon av kokaplanter, som brukes til å utvinne rusmiddelet kokain, og landet er en av hovedleverandørene av narkotika til det nordamerikanske markedet. Ved utgangen av 2017 tok dyrkingen av kokaplanter opp 171 494 hektar av landets jordbruksareal; mer enn en tredobling sammenliknet med 2013. Colombias justisdepartement og FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC) anslo inntekten for Colombias kokadyrkere til å være 559 millioner amerikanske dollar for 2016. Narkotikaproduksjon har betydelig innvirkning på den sosiale, politiske og økonomiske utviklingen av landet og konsekvenser for miljøet. Les mer om Økonomi og næringsliv i Colombia. Kunnskap og kultur Colombia har en rik kulturarv med bakgrunn i sin historie og innslag fra forskjellige folkegrupper. Kulturelle uttrykk fra Colombia, blant annet i form av musikk, har hatt stor innvirkning både regionalt og internasjonalt. Landet har mange musikkfestivaler, blant annet blir World Salsa Festival i Cali arrangert hvert år.Det er mange musikalske sjangre i Colombia, de mest kjente er cumbia, salsa og vallenato, alle disse er danserytmer fra den karibiske kysten. Det er spesielt salsa som er internasjonalt kjent, med mange populære band og utøvere, blant annet Fruko y sus Tesos, Grupo Niche, Latin Brothers, Orquesta Guayacán og mer nylig Orquesta La-33.Cumbia er en folkelig musikksjanger som startet på nordkysten av Colombia og Panama, og er sannsynligvis den mest utbredte musikkformen i Sør-Amerika. Ulike land har gitt cumbia egne lokale uttrykksformer. Vallenato stammer opprinnelig fra La Guajira-regionen i Nord-Colombia, og er populær folkemusikk med karakteristiske trekkspilltoner. Den har blitt internasjonalt kjent gjennom blant andre artisten Juan Carlos Vives. Andre internasjonalt kjente musikere fra Colombia er Shakira, Juanes, ChocQuibTown og Puerto Candelaria.Colombias utdanningssystem består av en kombinasjon av offentlige og private skoler, høyskoler og universiteter, slik som i flere andre latinamerikanske land. Middelklassen og mer velstående familier sender sine barn til private skoler, mens arbeiderklassen og folk som bor i rurale strøk bare har tilgang til offentlige institusjoner. Til forskjell fra andre latinamerikanske land, er universitetssektoren relativt sterk, med god tilgang til ressurser sammenliknet med private universiteter.Colombianske massemedier er i hovedsak privateid. Landets største aviser er El Tiempo og El Espectador, begge med redaksjonell forankring i den konservative politiske retningen. Fjernsyn og spesielt radio er svært viktige medier utenfor de store byene. Det har også blitt utviklet gode nettbaserte aviser, som nyanserer mediebildet med kritisk undersøkende journalistikk, blant annet La Silla Vacía, Las2orillas og Verdad Abierta.Litteraturen fra Colombia forbindes spesielt med magisk realisme, en litterær sjanger som er representert ved blant andre Gabriel García Márquez, kjent som Gabo i Colombia. Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1982 for sitt omfattende forfatterskap.Colombiansk mat er mangfoldig og varierer fra region til region. Blant de mest typiske rettene er bandeja paisa, ajiaco santafereño, arepa paisa, arroz con coco og tamales tolimenses. Fersk frukt er en viktig del av matkulturen. Les mer om Colombias massemedier, litteratur, kunst, musikk, og skole og utdanning. Colombia og Norge Colombia er representert i Norge ved sin ambassade i Oslo, mens Norge er representert i Colombia ved sin ambassade i Bogotá og konsulater i Barranquilla og Cali samt visekonsulat i Buenaventura.Norge var sterkt involvert i fredsprosessen mellom den colombianske regjeringen og FARC-geriljaen som ledet til fredsavtalen undertegnet i 2016. Diplomater fra Cuba og Norge, og særlig den norske diplomaten Dag Nylander, var sentrale i å bygge tillit mellom partene og bistå den praktiske gjennomføringen av fredsforhandlingene gjennom flere år. Eksterne lenker World Bank Open Data UDs reiseinformasjon om Colombia BBC landsider om Colombia CIA World Factbook om Colombia

https://snl.no/Eide_-_tettstad

2023-01-31

Eide (tettstad)

Store norske leksikon,Geografi,Norges geografi,Vestland,Voss herad,Voss

Eide er ein tettstad i Voss kommune i Vestland. Tettstaden er ifølgje SSBs definisjon 0,8 km², og har 501 innbyggjarar (2022).

Eide er det same som Granvin tettstad. Eide ligg i botnen av Granvinsfjorden, ein nordgåande arm av Hardangerfjorden.Eide har frå gamalt vore utførselshamn for varer frå Vossabygda. Staden har lange skyss-skaffartradisjonar. Det som i dag er Jaunsens gjestgjevarstad vart bygd mellom 1759 og 1785. Etter at det i 1870 vart opna ubrote vegsamband til Voss, og særleg etter opninga av Granvinbanen Eide-Voss i 1883 kom mye av turiststraumen mellom Bergen og Hardanger over Eide. Passasjertrafikken vart nedlagd i 1985; banen i 1988.I dag er Eide framleis eit trafikknutepunkt for indre Hardanger med bussamband til mellom anna Voss, Bergen og Kvam. Riksveg 79, som går langs nordsida av Granvinsfjorden/Hardangerfjorden, går gjennom Eide og knyter riksveg 13 like nord for tettstaden saman med fylkesveg 49 i Norheimsund.Eide var administrasjonssenter i tidlegare Granvin kommune. Kart Les meir i Store norske leksikon Voss Granvin

https://snl.no/BAC_Canberra

2023-01-31

BAC Canberra

Store norske leksikon,Samfunn,Forsvar og sikkerhet,Våpen og militært materiell,Militærfly,Bombefly

BAC Canberra var et tomotors, jetdrevet taktisk bombefly, opprinnelig utviklet og produsert av English Electric Aviation Ltd. Det var første jetdrevne bombefly som ble produsert i Storbritannia, og det første jetdrevne bombefly som ble tatt i bruk av det britiske flyvåpenet.

Historie Canberra fløy første gang 13. mai 1949, og de første serieproduserte flyene ble levert til Royal Air Force fra begynnelsen av 1951. Omkring 950 fly ble produsert, inkludert 48 på lisens i Australia. Omkring 400 fly ble i tillegg produsert i USA som Martin B-57, i utgangspunktet nesten identisk med den britiske Canberra, men utviklet seg annerledes gjennom en rekke amerikanskutviklede varianter.I det britiske flyvåpenet ble Canberra utrangert som bombefly i 1972, men ble fortsatt brukt i andre roller i mange år etterpå. Canberra fotorekognoseringsfly ble levert allerede ved slutten av 1952, og disse var i bruk helt til 2006.Canberra ble eksportert til en rekke land, blant annet Argentina og India. I konflikter ble britiske Canberra bombefly brukt mot egyptiske mål under Suez-konflikten, og australske Canberra så utstrakt bruk under Vietnamkrigen. Indiske Canberra ble også brukt i kamp, både mot Pakistan og Kina, og Argentina brukte flytypen under Falklandskrigen, hvor ett ble skutt ned av britiske styrker. Spesifikasjoner Den første masseproduserte varianten Canberra B.2 (over 400 produsert) var utstyrt med to Rolls-Royce Avon turbojetmotorer (se flymotor), hver med en skyvkraft på 28,9 kN. Flyet hadde normalt en bombelast opptil 2722 kilogram (6000 pund), og våpen inkluderte fra 1957 taktiske kjernevåpen. Vingespenn: 19,24 meter Lengde: 19,96 meter Maksimal startvekt: 20 865 kilogram Toppfart: 919 kilometer i timen ved 40 000 fot (12 192 meter) Les mer i Store norske leksikon bombefly Royal Air Force British Aircraft Corporation Litteratur Mason, Francis K.: The British Bomber since 1914, Putnam Aeronautical Books, London, 1994 Thetford, Owen: Aircraft of the Royal Air Force since 1918, Putnam Aeronautical Books, London, 1995

https://snl.no/Arthur_David-Andersen

2023-01-31

Arthur David-Andersen

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Metall- og smykkekunst

Arthur David Andersen var en norsk gullsmed. Som formgiver markerte han seg rundt 1900 innen stilretningen art nouveau og etter 1952 innenfor retningen scandinavian design.

Arthur David Andersen var sønn av David Andersen og ble født i London. Fra 1901 ble han medinnehaver i firmaet David-Andersen. I 1938 ble han eneinnehaver og fra 1946 til 1952 innehaver sammen med sønnen Ivar David-Andersen.Arthur David Andersen var en av stifterne av Norges gullsmedforbund og han hadde mange tillitsverv. Les mer i Store norske leksikon Arthur David Andersen i Norsk biografisk leksikon Arthur David Andersen i Norsk kunstnerleksikon Litteratur Opstad, Jan-Lauritz (1976). David-Andersen: 100 år i norsk gullsmedkunst: gullsmedkunst og stilhistorie 1876-1976, David-Andersen

https://snl.no/Berlaymont-bygningen

2023-01-31

Berlaymont-bygningen

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Arkitektur og landskap,Arkitekturhistorie,Modernisme i arkitekturhistorien

Berlaymont-bygningen er en bygning i Brussel som i mange år var hovedkvarter for EUs administrasjon.

Bygningen ble tegnet av arkitektene Gilson, de Vestel og André og Jean Polak. Det ble ferdigstilt i 1967 og huset cirka 3000 funksjonærer. På grunn av at det ble oppdaget asbest i veggene, ble den i 1991 stengt og fraflyttet. Arkitektene Pierre Lallemand, Steven Beckers og Wilfried Van Campenhout ledet ombyggings- og rehabiliteringsarbeidet som tok 13 år. Bygningen har vært EU-kommisjonens hovedkvarter siden gjenåpningen i 2004. Les mer i Store norske leksikon Brussel arkitektur arkitekturhistorie Eksterne lenker Berlaymont-bygningen på BBCs nettsider

https://snl.no/eldreomsorg

2023-01-31

eldreomsorg

Store norske leksikon,Samfunn,Arbeid og velferd,Eldreomsorg

Eldreomsorg er tjenester for eldre personer som trenger langvarig eller kortvarig hjelp på grunn av sviktende helse eller nedsatt funksjonsevne. Slike tjenester kan gis både av familie, naboer, frivillige, private ideelle stiftelser, private kommersielle bedrifter og av offentlige myndigheter. I Norge forbindes eldreomsorg oftest med tjenester fra offentlige myndigheter.

Organisatorisk er offentlig eldreomsorg en del av kommunenes helse- og omsorgstjenester. Virksomheten er regulert gjennom helse- og omsorgstjenesteloven. Innhold Den mest omfattende delen av offentlig eldreomsorg består av hjemmetjenester og institusjonstjenester. Hjemmetjenestene består av blant annet av hjemmesykepleie og andre helsetjenester i hjemmet, hjemmehjelp og praktisk bistand, matombringing, trygghetsalarm og annen velferdsteknologi, forebyggende hjemmebesøk, hverdagsrehabilitering og annen hjemmerehabilitering. Institusjonstjenestene består av sykehjem og andre institusjonstyper for personer med nedsatt funksjon. Omsorgsboliger med heldøgns tilknyttet bemanning står en mellomposisjon mellom hjemmetjenester og institusjonstjenester. I tillegg kommer eldresentre og dagsentre. Fra 2020 må alle kommuner ha etablert egne dagaktivitetstilbud til hjemmeboende personer med demens.Et hovedmål i kommunenes eldreomsorg er å gi forebyggende, rehabiliterende og kompenserende helse- og omsorgstjenester slik at eldre kan bo i eget hjem så lenge de ønsker det. Kommunene må dessuten tilby sykehjem eller annen kommunal institusjon dersom dette etter en helse- og omsorgsfaglig vurdering er det eneste tilbudet som kan sikre personen nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Privatisert eldreomsorg I Norge drives det meste av den profesjonelt organiserte eldreomsorgen av det offentlige, men det finnes også private tilbydere. For eksempel drives om lag ti prosent av de til sammen nær 40 000 sykehjemsplassene av private virksomheter. De fleste av dem er i de store byene, spesielt i Oslo, der om lag halvparten av plassene er privat drevne. Også disse plassene er finansiert av det offentlige, men altså drevet av private tilbydere. Det er blitt noe færre private sykehjemsplasser i Norge de siste årene og andelen er lavere enn i Sverige og Danmark.Man må skille mellom privat kommersiell og privat ideell eldreomsorg. Private kommersielle (som for eksempel bedriften Stendi) tar ut overskudd av driften, mens private ideelle (som for eksempel Kirkens bymisjon) ikke gjør det. Kommersiell drift av eldreomsorg og andre velferdstjenester er et politisk stridsspørsmål i Norge. Mens høyresiden i politikken er positive er venstresiden negativ. Eldreomsorgens omfang i Norge og Norden I internasjonal sammenheng har Norge en omfattende offentlig eldreomsorg. For landet under ett mottar 42 prosent av befolkningen over 80 år offentlig eldreomsorg, forstått som hjemmetjenester eller sykehjem. Denne andelen varierer imidlertid mye fra kommune til kommune. Når vi ser kun på hjemmetjenester hadde 30 prosent av befolkningen over 80 år dette i 2019, mens 12 prosent i denne aldersgruppen fikk eldreomsorg på sykehjem eller annen kommunal institusjon. Sykehjem er i hovedsak et botilbud til eldre personer med omfattende bistandsbehov mens hjemmetjenestene i økende grad også gir tjenester til yngre.Beboere i sykehjem i dag er eldre, har flere sykdommer og er generelt mer skrøpelige enn tidligere. Bo-tiden er blitt kortere og flere enn før mottar omsorg ved livets slutt (palliativ pleie) der. Omlag 54 prosent av befolkningen dør nå på et sykehjem (dette er økende), omlag 28 prosent på sykehus (dette er minkende) og om lag 15 prosent utenfor institusjon/hjemme.Det er stor variasjon mellom norske kommuner i nivå og dekningsgrad av både hjemmetjenester og sykehjem. Noen kommuner har satset mye på sykehjem mens andre har et omfattende hjemmetjenestetilbud. Generelt har mindre kommuner høyest dekning av hjemmetjenester mens de store har mer av institusjonstjenester. En tredjedel av kommunenes utgifter var i 2022 knyttet til omsorgstjenester.Norge bruker om lag 2 prosent av sitt bruttonasjonalproduktet (BNP) på eldreomsorg. Dette er på om lag samme nivå som Sverige og Danmark, mens Finland bruker i overkant av 1 prosent. Sammenlignet med de andre nordiske land har Norge høy dekning av sykehjem til de eldre. For hjemmetjenester har Danmark og Norge høyere dekningsgrad enn Sverige og Finland. Framtiden Den offentlige eldreomsorgen i Norge, Norden og Europa for øvrig kan stå foran store utfordringer i årene som kommer fordi antallet eldre vil øke. Behovet for framtidig eldreomsorg er imidlertid vanskelige å beregne. Det vil blant annet avhenge av den framtidige omsorgskapasiteten i de eldres familie og blant frivillige, hvilke type eldreomsorgstjenester som vil bli utviklet og om eldre kommer til å bli friskere eller sykere enn før. Forskning viser at eldre har litt flere år med kronisk sykdom enn før, men at de klarer seg bedre med disse sykdommene enn tidligere. Bedre medisinsk behandling, offentlige tjenester, boforhold, hjelpemidler og teknologi, samt bedre utdanning kan ha bidratt til dette. Det er imidlertid usikkerhet om hvordan de eldres helse og sykelighet vil utvikle seg i framtiden. Det er også betydelig usikkerhet knyttet til offentlige myndigheters økonomiske kapasitet og prioriteringer og til potensialet for uformell hjelp og omsorg i de eldres familie og blant frivillige i framtiden. Dette er alle forhold som innvirker på omfanget av offentlig eldreomsorg. Historikk I tidligere tider ble omsorgen for de eldre i langt større grad enn i dag ivaretatt av familie og slekt. De som ikke hadde familie, var ofte henvist til tigging, legd eller opphold på fattighus.Kirken og frivillige organisasjoner har også lange tradisjoner i arbeidet for omsorgstrengende gamle, og de frivillige organisasjonene har helt opp til vår egen tid spilt en sentral rolle i utprøving og utvikling av nye tiltak.Den offentlige eldreomsorg ble utviklet i kommunene etter 1870, særlig ved at pleie- og gamlehjem erstattet de gamle fattighusene. Den kommunale eldreomsorg har utviklet seg sterkt etter andre verdenskrig.Kommunene har stått for iverksetting og drift av de offentlige tiltak, mens staten i økende grad har engasjert seg gjennom lovgivning, økonomiske tilskudd, forskning og utredning, opplæring og veiledning med mer.I 1990-årene kom eldreomsorgen på etterskudd i forhold til veksten i tallet på eldre med behov for pleie og omsorg. I 1998 ble derfor Handlingsplanen for eldreomsorgen satt i verk. Gjennom den ble det tatt i bruk ekstraordinære statlige virkemidler for å bygge ut kapasiteten og ruste opp standarden i eldreomsorgen. Disse planene er seinere avløst nye statlige omsorgsplaner, blant andre Omsorgsplan 2015 og Omsorg 2020. Regjeringen la i 2018 fram stortingsmeldingen «Leve hele livet — En kvalitetsreform for eldre». Fokusområdene i denne er mat, helsehjelp, aktivitet, fellesskap, sammenheng i tjenestene og et aldersvennlig samfunn. Les mer i Store norske leksikon helse- og omsorgstjenester hjemmesykepleie hjemmehjelp forebyggende hjemmebesøk sykehjem

https://snl.no/Colchester

2023-01-31

Colchester

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Storbritannia og Nord-Irlands geografi

Colchester er en by og et fylke i England i Storbritannia, i grevskapet Essex ved elven Colne, 85 kilometer nordøst for London. Byen hadde 119 441 innbyggere og fylket 173 074 innbyggere ved folketellingen i 2011. Fylket har et areal på 329 kvadratkilometer. Colchester ligger nær både Stansted lufthavn og havnen for passasjertrafikken i Harwich.

Byen regnes som Englands eldste, og var i tillegg den første romerske kolonien i landet. Næringsliv Colchester er et handelssenter, og har produksjon av elektrisk utstyr, tekstiler, motorer og næringsmidler, men turisme er en økende inntektskilde. Ved utløpet av elven Colne har det i flere århundre blitt drevet østersfiske, men på 1960-tallet tok det kommersielle fisket slutt.Tekstilindustrien har lange tradisjoner i byen. Flamske vevere ble på midten av 1500-tallet oppmuntret av Elisabeth 1 og Jakob 1 til å etablere seg i byen med filtproduksjon. Colchester karakteriseres i dag som en av Storbritannias raskest voksende byer. Landemerker Colchester har et historisk museum i Colchester Castle og et naturhistorisk museum som ligger i den tidligere All Saints' Church, mens byens rådhus og vanntårn er to svært synlige landemerker. Universitet i Essex ble etablert i 1961. Historie Colchester var en viktig garnisonsby og er nevnt i The Doomsday Book fra 1086. Store deler av de romerske bymurer og andre fortidsminner er bevart. En del er samlet i den normanniske borgen Colchester Castle fra omkring 1080, som er landets største borg i sitt slag. Borgen er delvis er innredet som arkeologisk museum. Byen har en treenighetskirke fra 1050.Colchester regnes som Englands eldste by, med festningsruiner som er langt eldre enn romertiden. Byen var den første romerske kolonien i England (Camulodunum), ble grunnlagt av keiser Claudius i 43 evt, og ble senere hovedstad for Cunobelin (Cymbeline).I 1648, under den engelske borgerkrigen, ble Colchester inntatt av parlamentstroppene etter en lang beleiring. Les mer i Store norske leksikon England – lokale myndigheter Storbritannias geografi Storbritannias historie

https://snl.no/Dyrevernalliansen

2023-01-31

Dyrevernalliansen

Store norske leksikon,Samfunn,Politikk og offentlig forvaltning,Politikkområder,Dyrevern

Dyrevernalliansen er en norsk stiftelse opprettet i 2001. Den arbeider med dokumentasjon og informasjon om dyremishandling og dyrevern, med fokus særlig rettet mot offentlige myndigheter og næringsliv. Alliansen er fast høringsinstans for Landbruksdepartementet, og er representert i flere råd og utvalg.

Arbeidet foregår særlig ved hjelp av politisk påvirkning og faglige utredninger for å styrke dyrs rettigheter gjennom lovverket, for å oppnå politiske vedtak som tilgodeser dyr, for å endre forvaltningspraksis og for et mer dyreetisk næringsliv.Dyrevernalliansen prioriterer dyr i intensivt landbruk, pelsdyroppdrett og dyreforsøk, men arbeider også med blant annet dyr i sirkus, ville dyr, fisk i oppdrett og familiedyr.Organisasjonen tar utgangspunkt i grunnleggende etiske prinsipper, blant annet at dyr har egenverdi, evne til positive og negative sanseopplevelser, og at menneskelige interesser ikke gir noen ubetinget rett til å utnytte dyr. Arbeidet bygger på målsettingen om "de fem friheter" som er internasjonalt anerkjente utgangspunkter for god dyrevelferd.Dyrevernalliansen samarbeider med internasjonale dyrevernorganisasjoner, og er blant annet norsk representant for ECEAE (European Coalition to End Animal Experiments).Dyrevernalliansen har omkring 10.000 personer tilknyttet enten som medlemmer eller som såkalte faddere og faste givere (2017). Eksterne lenker Dyrevernalliansens nettside

https://snl.no/celle

2023-01-31

celle

Store norske leksikon,Biologi,Vitenskapsgrener i biologien,Cellebiologi

En celle er den minste enheten for liv. Alle organismer er bygget opp av enten én eller flere celler.

Alle bakterier og noen veldig små dyr og planter består av bare én celle. Disse kalles encellede organismer. Noen organismer kan bestå av flere identiske celler og danner da kolonier. De aller fleste organismer består av mange ulike celler, som samarbeider på ulike måter. Antallet celler i slike organismer er vanligvis enormt stort, og avhenger blant annet av hvor stor organismen er. En elefant har for eksempel flere celler enn en mus. Hvert menneske består av et sted mellom 30 og 40 billioner celler.De fleste celler er så små at man ikke kan se dem med øynene, men noen er veldig store, som et egg. Noen celler (nerveceller) kan strekke seg helt fra én ende av kroppen til en annen. De fleste celler kan vi kun observere gjennom mikroskop.Alle celler har en hinne av fett som fungerer som en grense til omgivelsene og til andre celler, en cellemembran.Alle celler har noen egenskaper til felles, men det er også mye som kan gjøre celler veldig ulike. Ulike typer celler kan løse ulike oppgaver, som å være celler i muskler, celler som beskytter mot sykdom, eller celler som sprer sykdom. Ulike celler i en organisme har ulike funksjoner og i en organisme har vi derfor mange ulike celletyper. For eksempel har mennesker omtrent 220 ulike celletyper i kroppen. Nesten alle celler inneholder arvemateriale som forteller hva cellen skal gjøre.Alle celler kan dele seg ved hjelp av celledeling og på denne måten videreføres arvematerialet til neste generasjon celler. Alle celler stammer fra eksisterende celler. Dette innebærer at alle celler stammer fra en urcelle som var begynnelsen på alt liv på Jorda for omtrent tre milliarder år siden.Alle celler trenger også energi for å utføre ulike oppgaver. Celler er derfor i stand til å omdanne næringsstoffer til energi i en prosess som kalles celleånding.Alle celler har en bestemt levetid. Noen celler lever i noen få timer andre i flere år. Celledød er en nøye kontrollert prosess både blant encellede og flercellede organismer. Når cellen dør fyller den ikke lenger kriteriene for liv. Døde celler løses etter hvert opp til ulike organiske og uorganiske molekyler som gjenbrukes av andre organismer. Cellenes fellestrekk Alle celler har noen grunnleggende fellestrekk: inneholder arvemateriale i form av DNA har evnen til å danne nye celler gjennom celledeling har metabolisme og kan omdanne sukker, proteiner og fett til energi i form av ATP kan lage sine egne proteiner basert på informasjon i arvematerialet kan kommunisere med omgivelsene og respondere på endringer i miljø kan ta opp næring fra omgivelsene og kvitte seg med avfallsstoffer Les mer om: cellens oppbygning, celledeling, DNA, metabolisme, proteinsyntese Celler med og uten kjerne Celler deles gjerne inn i: celler uten kjerne (prokaryote) celler med kjerne (eukaryote) en mellomting, som kalles arker Bakterier er prokaryoter. Plante- og dyreceller, sopp og alger hører til eukaryote celler.Arkene er en gruppe organismer som regnes som en mellomting mellom prokaryote og eukaryote celler. Vi finner dem ofte i mer ekstreme miljøer, som for eksempel i varme kilder eller i veldig salte miljøer. Les mer om prokaryoter, eukaryoter og arker: liv – systematisk inndeling Prokaryoter – celler uten kjerne Prokaryote organismer, eller bakterier, har en veldig enkel oppbygging. Bakteriene har arvematerialet sitt liggende løst i cytosol. Disse cellene lever hele sitt liv som en encellet organisme.Bakteriene kan allikevel leve i tett kontakt med andre bakterier og sender ofte signaler til hverandre og er svært villige til å dele genetisk materiale. Denne delingskulturen mellom bakterier spiller en viktig rolle når gener for antibiotikaresistens spres mellom bakterier. Eukaryoter – celler med kjerne Alle eukaryote celler har en cellekjerne hvor arvematerialet ligger beskyttet. En del eukaryote organismer kan leve hele sitt liv som en enkelt celle. Disse kalles for protister og er en stor gruppe organismer som omfatter encellede alger, protozoer og noen sopper.De fleste eukaryote celler lever allikevel i tett kontakt med hverandre og danner organer og vev i større flercellede organismer. Alle planter og dyr, og mange sopper og alger er eukaryote organismer.Cellene blir ulike gjennom celledifferensiering. Organeller er strukturer inne i cellen som har ulike funksjoner. Planteceller og dyreceller har en rekke kjennetegn som er felles for dem: cellemembran cellekjerne med arvestoff i form av DNA mitokondrier som driver celleånding Strukturer vi finner i dyreceller, men ikke i planteceller er: små membranblærer kalt lysosomer som bryter ned næringsstoffer strukturer kalt sentrioler, som er viktige i celledeling flageller (finnes også hos noen plantespermier) Strukturer vi finner i planteceller, men ikke i dyreceller er: en stor membranblære kalt vakuole som både lagrer og bryter ned næringsstoffer cellevegg dannet av cellulose som stiver opp og gir støtte til plantecellen kloroplaster som driver fotosyntese kanaler som kan gå mellom cellene, kalt plasmodesmata Les mer i Store norske leksikon cellens utvikling cellens oppbygning dyreceller planteceller celle – historikk

https://snl.no/billigb%C3%B8ker

2023-01-31

billigbøker

Store norske leksikon,Samfunn,Medier,Forlagsdrift

Billigbøker er opprinnelig seriepregede bøker i lommeformat og med papir- eller kartongbind. Dette medførte at bøkene kunne selges til lav pris takket være høyt opplag, massedistribusjon og rasjonalisert fremstilling, med enkelt og ensartet utstyr. Etter hvert har man fått mer eksklusive og dyrere billigbøker, ofte i større format og med adresse til et mindre publikum (quality paperpacks), for en stor del originalutgivelser.

Billigboken har lang tradisjon i mange land, ikke minst i Tyskland, med blant annet Bernhard Tauchnitz' utgaver av engelsk litteratur på originalspråket (startet 1841), og Anton Philipp Reclams Universal-Bibliothek (startet 1867). Den første forlegger av billigbøker i Norge var Johan Sørensen, som 1887–99 utgav Bibliothek for de tusen Hjem, med i alt ca. 100 bind.Dagens billigbøker skiller seg ut fra de eldre pocketutgaver ved at bøkene teknisk og utstyrsmessig er blitt meget bedre og ved det sterke innslag av fag, for en stor del originalutgivelser. Som den moderne billigbokens far regnes Allen Lane, som 1935 lanserte Penguin Books, to år senere fulgt av en parallellserie for fagbøker, Pelican Books. Inspirert av Lanes suksess grunnla Robert F. de Graff i 1939 Pocket Books Inc. i USA, og etter krigen har det vokst frem en lang rekke billigbokserier og billigbokforlag både i USA og i Europa. Les mer i Store norske leksikon Paperback

https://snl.no/Sebastiano_Caboto

2023-01-31

Sebastiano Caboto

Store norske leksikon,Geografi,Oppdagelsesreiser

Sebastiano Caboto var oppdagelsesreisende og kartograf, født i Venezia. Han sto avvekslende i engelsk og spansk tjeneste. Han fulgte faren, Giovanni Caboto, på hans reiser og førte i 1517 en større flåte til Nord-Amerika for å finne en nordvest-passasje.

Etter spansk oppdrag søkte Caboto fra 1526 til 1530 etter en vestlig vei til Molukkene, samtidig som han skulle oppdage Ofir og Cathay (Kina), men han kom ikke lenger enn til Rio de La Plata, hvis nedre dalføre han utforsket og kartla.Ved hjemkomsten til Spania ble han forvist til Oran, men ble benådet 2 år senere. Caboto utga i 1544 sitt berømte verdenskart, og ble i 1547 kalt til England av Edvard 6, som ga ham ledelsen av Company of merchant adventurers (fra 1548). For å finne Nordøstpassasjen og på veien nå Cathay, som man nå trodde lå like øst for Ural, organiserte han i 1553 en ekspedisjon, som under ledelse av Sir Richard Chancellor nådde Kvitsjøen (1556) og ga støtet til handelsforbindelsen mellom England og Russland over Arkhangelsk. Les mer i Store norske leksikon kartografi Nordvestpassasjen Nordøstpassasjen oppdagelsesreiser

https://snl.no/Coventry_City

2023-01-31

Coventry City

Store norske leksikon,Sport og spill,Ballsport,Fotball,Engelsk fotball

Coventry City er en engelsk fotballklubb, stiftet i 1883 som Singers F.C., nåværende navn fra 1898. Klubben spiller sin hjemmekamper på Coventry Building Society Arena (tidligere benevnt Ricoh Arena) med en kapasitet på 32 609 tilskuere.

Coventry spiller i Championship, Englands nest øverste divisjon, i sesongen 2021–2022.Drakt: Himmelblå trøye, himmelblå bukse Historie Coventry ble FA-cupmester i 1987 etter å ha slått Tottenham 3–2 i finalen. Klubben spilte ni sesonger i Premier League på 1990–2000-tallet, men har siden holdt til i lavere divisjoner. Kjente spillere Blant klubbens mest kjente spillere er Steve Ogrizovic, Gordon Strachan og Gary McAllister.Nordmennene Trond Egil Soltvedt og Runar Normann har spilt for klubben. Les mer i Store norske leksikon engelsk fotball fotball Eksterne lenker Coventrys offisielle nettside Coventry på Twitter

https://snl.no/Ingeborg_Arvola

2023-01-31

Ingeborg Arvola

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Norsk og samisk litteratur,Nyere norsk litteratur

Ingeborg Arvola er en norsk forfatter. Hun debuterte i 1999 med romanen Korallhuset. Hun har senere utgitt novellesamlingene Livet i et skilpaddeskall og andre noveller (2000) og Monsterrytter (2006), samt romanene Straffe (2003), Forsiktig glass (2004) og 40 postkort (2007) i samarbeid med Leser søker bok.

Arvola har også utgitt barne- og ungdomsbøkene Blod, snørr og tårer (2000) og Ingen dager uten regn (2008), for denne ble hun tildelt hun Havmannprisen i 2009. Hun fikk Cappelenprisen i 2004. Bibliografi Buffy By er talentfull (Barnebok, Cappelen Damm, 2019) Plutselige varmegrader (Noveller, Cappelen Damm, 2019) Vilkår for liv (Roman, Cappelen Damm, 2018) Neiden 1970 (Roman, Cappelen Damm, 2015) Ryktet (Lettlest, Mangschou, 2015) Inghill + Carla = sant (Barnebok, Cappelen Damm, 2014) Over alle hindre – Carla min Carla 2 (Barnebok, Cappelen Damm, 2013) Carla, min Carla (Barnebok, Cappelen Damm, 2012) Blod, snørr og tårer (Barnebok, Cappelen Damm, 2011) Grisehjerter (Roman, Cappelen Damm, 2011) Ingen dager uten regn (Barnebok, Cappelen Damm, 2008) 40 postkort (Prosa, Cappelen, 2007) Monsterrytter (Noveller, Cappelen, 2006) Forsiktig Glass (Roman, Cappelen, 2004) Straffe (Roman, Cappelen, 2003) Blod, snørr og tårer (Barnebok, Cappelen, 2000) Livet i et skillpaddeskall og andre historier (Dokumentar og historie, Cappelen, 2000) Korallhuset (Roman, Cappelen, 1999) Les mer i Store norske leksikon Norges litteraturhistorie barne- og ungdomslitteratur

https://snl.no/Duran_Duran

2023-01-31

Duran Duran

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Populærmusikk,Pop og rock,Internasjonal pop og rock

Duran Duran er ei britisk popgruppe. De var en av verdens mest populære i 1980-årene, med tidsriktig synthpop, påkostede musikkvideoer, moteriktig utseende og dyktig markedsføring.

Gruppa ble dannet i Birmingham i 1978. De besto fra 1980 av vokalisten Simon Le Bon (født 1958), gitaristen Andy Taylor (født 1961), bassisten John Taylor (født 1960), keyboardisten Nick Rhodes (født 1962) og trommeslageren Roger Taylor (født 1960).I 1981 fikk Duran Duran en britisk hit med debutsinglen Planet Earth og slo gjennom i hele verden med Girls On Film, delvis takket være en sensasjonell video. De hadde stor suksess i 1981–1984 med albumene Duran Duran, Rio, Seven And The Ragged Tiger og Arena (live), og singlene Hungry Like The Wolf, Save A Prayer, Is There Something I Should Know, Union Of The Snake, New Moon On Monday, The Reflex og Wild Boys, samt James Bond-låta A View To A Kill (1985). Medlemmene var i 1985 involvert i hobbybandene Arcadia og The Power Station, og i 1986 sluttet både Andy og Roger Taylor.Etter at både singlen og albumet Notorius (1986) ble en stor suksess, fikk Duran Duran en ny gitarist i Warren Cuccurullo, og etter Big Thing (1988) ble Sterling Campbell trommeslager. Siden har bandet hatt store hits med I Don't Want Your Love (1988), All She Wants Is (1989), Ordinary World (1993), Come Undone (1993) og (Reach Up For The) Sunrise (2004). Men deres album er stort sett blitt dårlig mottatt av kritikerne: Liberty (1990), Duran Duran (The Wedding Album) (1993), Thank You (1995), Medazzaland (1997) og Pop Trash (2000).I 2001 kom 1980-besetningen sammen igjen, og albumet Astronaut (2004) ble Duran Durans største salgssuksess på elleve år. Andy Taylor sluttet foran floppen Red Carpet Massacre (2007). Han og John Taylor har gitt ut en rekke soloalbum. Duran Durans All You Need Is Now (2010) ble bedre mottatt av kritikerne. Høsten 2015 fulgte de opp med Paper Gods og høsten 2021 kom Future Past. I 2022 ble Duran Duran innvalgt i Rock and Roll Hall of Fame. Les mer i Store norske leksikon popmusikk Eksterne lenker Duran Duran

https://snl.no/disputas

2023-01-31

disputas

Store norske leksikon,Samfunn,Utdanning og forskning,Forskning og høyere utdanning,Grader og titler,Akademiske grader

En disputas er den avsluttende prøven for å oppnå doktorgraden (den høyeste akademiske graden). Under en disputas ved et universitet eller en høyskole forsvarer kandidaten (doktoranden) offentlig sin doktoravhandling overfor opponentenes kritikk (disputerer).

Det er tradisjon for at doktoranden innbyr til feiring etter fullført disputas, kalt doktormiddag. Historikk I eldre tider var disputas eller disputasjon en vanlig øvelse ved universitetene i å diskutere oppstilte setninger (teser), idet noen skulle forsvare og andre angripe dem. Slike øvelser er blant annet kjent fra Ludvig Holbergs komedie Erasmus Montanus. Disputasene foregikk på latin og var samtidig en språklig øvelse og en øvelse i skarpsindighet, slagferdighet, spissfindighet og ordkløveri. Former Disputaser kan ha ulike former. En bedømmelseskomité blir oppnevnt for hver enkelt kandidat. Komiteen består i Norge vanligvis av en administrator og to opponeneter. Kandidater for graden ph.d. holder en prøveforelesning over et oppgitt tema, som blir bestemt av bedømmelseskomiteen forut for disputasen. Deretter, så fremt prøveforelesningen blir godkjent, følger selve disputasen. Disputasen ledes av en administrator og består av at første og annen opponent opponerer mot avhandlingen, det vil si at de presenterer sine kommentarer, innvendinger og motargumenter. Doktoranden forsvarer avhandlingen mot opponentenes motargumenter. Til slutt har publikum mulighet til å opponere ex auditorio, fra tilhørerbenken.Bedømmelseskomiteen, som på forhånd har godkjent doktoravhandlingen, avgjør om doktorandens forsvar er tilstrekkelig. Opprinnelig ble doktorgraden tildelt (kreering) under doktorpromosjonen. I dag har promosjonen kun en seremoniell funksjon, mens tildelingen av graden gjøres i form av et formelt vedtak etter disputas er gjennomført. Disputas for graden dr.philos. følger samme mønster, men i tillegg til prøveforelesning over oppgitt tema må kandidaten holde en prøveforelesning over selvvalgt tema. Les mer i Store norske leksikon doktorgrad doktorpromosjon doktorring

https://snl.no/Ali_-_muslimsk_kalif

2023-01-31

Ali (muslimsk kalif)

Store norske leksikon,Religion og filosofi,Religioner og livssyn,Islam,Biografier i islam

Ali, profeten Muhammads fetter og svigersønn. Sunniislam vektlegger Alis verdighet som den fjerde kalif (se rashidun), mens sjiaislam regner ham som den første imam og hevder at profeten like før sin død utpekte Ali som sin etterfølger. Dette skjedde ved oasen Ghadir Khumm i 632, og episoden gjengis i både sunni- og sjiakilder: Profeten samlet alle som hadde vært med ham på pilgrimsferden til Mekka og sa: «Den som har meg som sin mester, har Ali som sin mester.» Så tilføyde han en kort bønn: «Vær venn av hans venner, Herre, og fiende av hans fiender – hjelp dem som står ham bi, og avvis dem som motarbeider ham.» (Fra Ibn Hishams profetbiografi, 800-tallet.) Sjiamuslimer feirer denne episoden årlig i den store Ghadir-festen.

Ali ektet profetens datter Fatima, og deres to sønner, Hasan og Husayn, regnes som den annen og tredje imam. Særlig spiller Husayn ibn Ali en fremtredende rolle i Tolvskolens særegne imamkult, og alle senere imamer regnes i Alis og Husayns slektslinje.Ali og hans tilhengere tok aktivt del i den interne maktkampen etter profetens død, først i Kamelslaget i 656, hvor Ali seiret, deretter i slaget ved Siffin i 657 som endte med et kompromiss som førte til at Ali mistet politisk støtte. Etter 657 bosatte han seg sammen med sine tilhengere i byen Kufa (Irak), og fire år senere ble han myrdet av en politisk motstander mens han ba i byens store moské. Denne tragiske hendelsen markeres rituelt hvert år under ramadan.Ali ble gravlagt i byen Najaf (Irak) hvor hans mausoleum er et av sjiaislams viktigste pilegrimsmål; Najaf er i tillegg et sentrum for religiøse studier. Framstillinger Både sunni- og sjiakilder fremstiller Ali som en lederskikkelse, og hans kampmot, fromhet, visdom og religiøse kunnskaper lovprises. Både i sunni- og sjiaislamske sufibrorskap blir Ali fremhevet som den første som overførte hemmelig kunnskap og innsikt gjennom innvielser. Ali legemliggjorde det muslimske ridderidealet, og bildet av hans sverd, Dhu al-faqar, er fortsatt et velkjent sjia-symbol og bæres ofte som et lite smykke. Ali hadde ry som en fremragende taler, og prekener, brev og visdomsord som tilskrives ham utgjør en viktig del av den sjiaislamske arven; verket Nahj al-balagha (Veltalenhetens vei) ble samlet og redigert mot slutten av 1000-tallet. I denne litteraturen omtales Ali som Wali Allah, Guds venn, den som står Gud nær i hellighet. Over tid utviklet Tolvskolens teologer en omfattende imamlære, og Ali er den første i rekken av tolv imamer som videreførte profetens sanne budskap. Les mer i Store norske leksikon sunni- og sjiaislam islams historie islam

https://snl.no/Charlton_Athletic

2023-01-31

Charlton Athletic

Store norske leksikon,Sport og spill,Ballsport,Fotball,Engelsk fotball

Charlton Athletic er en engelsk fotballklubb, stiftet i 1905. Klubben spiller sine hjemmekamper på The Valley som har en kapasitet på 27 111 tilskuere.

Charlton spiller i League One sesongen 2021/2022. Historie Charltons største meritt hittil er FA-cupseieren fra 1947, da klubben slo Burnley 1–0 i finalen på Wembley. Gjennom historien har klubben spilt flere sesonger i toppdivisjonen, med andreplassen i 1936–1937 som beste plassering. Charlton spilte flere sesonger (2000-2007) i Premier League, men har den senere tid annet holdt til i League One og Championship.Drakt: Rød trøye, hvit bukseNordmennene Tom Henning Hovi og Thomas Myhre har spilt for klubben. Les mer i Store norske leksikon fotball engelsk fotball Eksterne lenker Charltons offisielle nettside Charlton på Twitter

https://snl.no/River_Derwent_-_elv_i_Derbyshire

2023-01-31

River Derwent (elv i Derbyshire)

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Storbritannia og Nord-Irlands geografi

River Derwent er en elv i England, i grevskapet Derbyshire, har sitt utspring på Swains Greave ved High Peak, 590 meter over havet, renner forbi Derby og ut i elven Trent. River Derwent er 106 kilometer lang.

Elvens naturskjønne omgivelser trekker mange turister, og den øvre delene renner gjennom Peak Distrit National Park. I Derwents elvedal finnes en rekke bevarte bomullsfabrikker fra 1700- og 1800-tallet med stor historisk og teknologisk interesse; disse står på UNESCOs liste over verdens natur- og kulturarv. Les mer i Store norske leksikon Storbritannias geografi River Derwent, Cumbria River Derwent, Northumberland River Derwent, Yorkshire

https://snl.no/Borgward

2023-01-31

Borgward

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Transport,Bil,Bilmerker

Borgward er et tidligere tysk bilmerke, først tatt i bruk i 1939. Merket ble reetablert i Kina i 2015, med produksjon av nye modeller fra 2016.

Historie Carl F. W. Borgward (1890–1963) begynte å produsere trehjulskjøretøyer i 1924. I 1926 kom Goliath trehjulsvogner. I 1929 overtok Borgward Hansa-fabrikken med personbiler og lastebiler (Hansa-Lloyd). I 1939 ble fabrikkene i Bremen slått sammen til Carl F. W. Borgward Automobil- und Motorenwerke GmbH.Borgwards modeller i 1950-årene omfattet Lloyd-folkevognen, Hansa og den populære Isabella. Borgward-konsernet gikk konkurs 1961, men enkelte modeller ble ferdigbygd i 1962–1963.Borgward Group AG ble etablert i 2015, og er eid av kinesiske Foton. Den første serieproduserte modellen, SUV'en BX7, ble lansert i april 2016, fulgt av den kompakte SUV'en BX5 i 2017. Borgward blir produsert i Kina, med Kina som det viktigste markedet. Les mer i Store norske leksikon bilens historie bil

https://snl.no/Carl_Anton_Bjerknes

2023-01-31

Carl Anton Bjerknes

Store norske leksikon,Realfag,Matematikk,Matematikkens grunnlag og historie,Biografier innen matematikk

Carl Anton Bjerknes var en norsk matematiker og fysiker. Han var far til Vilhelm Bjerknes. Han ble bergkandidat i 1848, fikk Kronprinsens gullmedalje i 1852, studerte fra 1855 til 1856 i Paris og Göttingen, ble lektor i anvendt matematikk i 1861 og var fra 1866 professor i matematikk ved Universitetet i Oslo.

Bjerknes' tidligere arbeider var i ren matematikk, men sin berømmelse vant han på sine undersøkelser i hydrodynamikk. Studium av den store matematikeren Leonhard Eulers arbeider hadde allerede som ung student gjort ham til overbevist motstander av læren om virkning på avstand. Denne overbevisning ble styrket under oppholdet i Göttingen. Her ble han gjennom forelesninger av matematikeren Lejeune-Dirichlet ledet til tanken om å studere vekselvirkninger mellom flere kuler som beveger seg samtidig i en ideal væske.Senere lyktes det ham å vise, både teoretisk og eksperimentelt, at en ideal væske kan formidle kraftvirkninger som tar seg ut som virkninger på avstand mellom legemer (pulserende og oscillerende kuler) i væsken. Disse hydrodynamiske fjernkrefter viste en slående likhet med elektriske og magnetiske fjernkrefter, og Bjerknes mente at denne likhet gav nøkkelen til en dypere forståelse av de elektriske og magnetiske felter. Ved den elektriske verdensutstilling i Paris i 1881 var Bjerknes innbudt til å vise sine instrumenter og forsøk, og fikk den høyeste personlige utmerkelse, æresdiplom.Bjerknes utgav 1880 den første utførlige biografien om Niels Henrik Abel. En pietetsfull skildring av Bjerknes' eget liv er gitt av sønnen Vilhelm i boken Carl Anton Bjerknes, hans liv og arbeide (1925). Les mer i Store norske leksikon Carl Anton Bjerknes i Norsk biografisk leksikon hydrodynamikk Litteratur Bjerknes, Vilhelm. 1903. Til minde om professor Carl Anton Bjerknes (Videnskabs-selskabet i Christiania. Forhandlinger, 1903, nr. 7) Bjerknes, Vilhelm. 1925. C. A. Bjerknes : hans liv og arbeide Devik, O.: "C.A.B." i DKNVSs forhandlinger 34 (1961), side 21-27

https://snl.no/Andrea_Doria_-_passasjerskip

2023-01-31

Andrea Doria (passasjerskip)

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Transport,Sjøfart og skipsindustri,Skip og skipstyper,Dampskip

D/S Andrea Doria var et italiensk passasjerskip på 29 083 bruttotonn bygget i 1953 ved Ansaldoverftet i Genova for Italia Lines passasjerrute mellom Genova og New York. Det hadde plass til 1250 passasjerer. Skipet kolliderte i tykk tåke 26. juli 1956 utenfor Nantucket på USAs østkyst med Svenska Amerika Liniens skip Stockholm og sank. Stockholm holdt seg flytende. Totalt omkom 51 mennesker, inkludert fem på Stockholm.

Ulykken fikk stor presseoppmerksomhet og har blitt gjenstand for en rekke bøker og filmer. Andrea Doria tok elleve timer å synke og var det første store passasjerskipet som ble filmet mens det sank. Harry A. Trask fra avisen Boston Traveler vant Pulitzerprisen i 1957 for sine bilder av forliset.Den øverste delen av vraket ligger kun 50 meter under overflaten og vrakstedet er derfor et populært mål for dykkere. Minst 22 dykkere har omkommet under dykk på vraket siden 1956. Les mer i Store norske leksikon motorskip skipsulykker

https://snl.no/Eleonore_av_Aquitania

2023-01-31

Eleonore av Aquitania

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Frankrikes historie

Eleonore av Aquitania var dronning av Frankrike og av England. Hun var gift med Ludvig 7. av Frankrike (1137–1152) og Henrik 2. av England (1152–1189).

Eleonore ble i 1137 gift med Ludvig 7 av Frankrike og brakte ham Aquitania og Poitou i medgift. I 1152 fikk Ludvig deres barnløse ekteskap opphevet. Eleonore giftet seg samme år med Henrik (Plantagenet) av Anjou, som i 1154 ble Englands konge (Henrik 2). Med ham hadde hun åtte barn.Da sønnene hennes, Henrik den unge, Rikard og Goeffrey gjorde opprør mot faren Henrik, sluttet Eleonore seg til dem og ble kastet i fengsel i 1173–1189. Under sin sønn Rikard 1 Løvehjertes korstog i 1189–1194 styrte hun riket, og støttet siden sønnen Johan uten land i striden med Filip 2 August. Les mer i Store norske leksikon Frankrikes historie Englands historie

https://snl.no/boreslam

2023-01-31

boreslam

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Petroleum,Petroleumsutvinning,Boreteknologi

Boreslam er en væske som hovedsakelig består av vann eller olje og leirpartikler som gir væsken høy densitet (massetetthet). Det brukes i tillegg en rekke tilsetningsstoffer for å oppnå gode smøre- og flyteegenskaper.

Under boring etter petroleum pumpes boreslam ned i brønnen gjennom borestrengen, før det sirkulerer tilbake til boreplattformen gjennom brønnhullet utenfor borestrengen. Der fjernes borekakset og slammet pumpes ned på ny. Vekten av den væskesøylen som boreslammet forårsaker, setter opp et hydrostatisk trykk i brønnen som brukes for å stabilisere formasjonstrykket. Ved å endre sammensetningen av leiren kan boreslammets densitet tilpasses de aktuelle brønntrykk. Les mer i Store norske leksikon petroleumsutvinning petroleum

https://snl.no/Ludvig_Frederik_Brock

2023-01-31

Ludvig Frederik Brock

Store norske leksikon,Samfunn,Forsvar og sikkerhet,Militære biografier,Norske militære biografier

Ludvig Frederik Brock var en dansk-norsk offiser. Han var stabssjef for prins Christian Fredrik og var til stede på Eidsvoll under riksforsamlingen i 1814.

Brock ble offiser i 1795 og avanserte raskt som adjutant. I 1809 ble han adjutant til Christian Fredrik, en posisjon han holdt til 1814 da han ble overadjutant i den norske generalstaben og kammerherre hos prinsen.I august 1814 ble Brock sendt til Karl Johan og fikk ham til å ratifisere Mossekonvensjonen og frafalle kravet om demarkasjonslinje nærmere Oslo. Etter dette gikk han tilbake i dansk tjeneste fra oktober 1814, hvor han avanserte til oberst. Etter pensjon var han rådmann i Viborg. Les mer i Store norske leksikon Danmark-Norge Norsk forsvarshistorie Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814 Ludvig Frederik Brock i Norsk biografisk leksikon

https://snl.no/Arendalsvassdraget

2023-01-31

Arendalsvassdraget

Store norske leksikon,Geografi,Norges geografi,Agder,Arendal

Arendalsvassdraget er et vassdrag i Agder og Vestfold og Telemark fylker. Den øvre delen ligger i Vest-Telemark og består blant annet av de store innsjøene Nisser (247–244 meter over havet), Fyresvatnet (280–275 meter over havet) og Nesvatn (510–493 meter over havet) med tilløpselver som Finndøl, som renner fra Fyresdalsheiane til Fyresvatnet, og Åmdalsåi, som renner gjennom Skredvatn og Vråvatn til Nisser. Avløpselvene, henholdsvis Nisserelva (Storåna) og Fyresdalsåna, løper sammen ved Haugsjåsund og danner Nidelva. Like nedenfor elvemøtet renner Nidelva inn i Agder, der den noe nord for Åmli tettsted mottar Gjøv fra Nesvatn. Nidelva danner lenger nede innsjøen Nelaug (140–137 meter over havet), og danner flere fosser mellom denne og utløpet ved Arendal.

Arendalsvassdraget (Nidelva) har et nedbørfelt på 4015 kvadratkilometer, og største lengde er 221 kilometer. Vassdraget er utbygd med i alt 43 små og store kraftstasjoner (2019), 13 i Agder (i Åmli, Froland og Grimstad kommuner) og 30 i Vestfold og Telemark (i Tokke, Kviteseid, Nissedal og Fyresdal kommuner). Samlet maksimal ytelse i kraftverkene i vassdraget er 554 MW og midlere årsproduksjon 2418 GWh. De største kraftstasjonene 2019 Kraftstasjon Inntak Midlere årsproduksjon (GWh) Maksimal ytelse (MW) Bøylefoss Haugsjå dam 419 65 Rygene Nidelva (elvekraft) 316 55 Finndøla Gausvatn/Votna 266 108 Jørundland Nesvatn 212 55 Andre (39 stk) 1205 271 Totalt (43 stk) 2418 554 Les mer i Store norske leksikon vassdrag

https://snl.no/Altaposten

2023-01-31

Altaposten

Store norske leksikon,Samfunn,Medier,Aviser,Norske aviser,Aviser i Troms og Finnmark

Altaposten er en lokalavis som utkommer i Alta. Avisen ble grunnlagt i 1969 og eies av majoritetsaksjonær, Polaris Media, og flere mindre aksjonærer. Altaposten dekker Alta, Kautokeino og Loppa.

Mediehuset Altaposten driver Radio Alta og landsdelens eneste lokal-TV stasjon, TV Nord. Historie Alta fikk sin første varige avis i 1969 ved etableringen av Altaposten. Avis- prosjektene på 1950-tallet hadde vært kortvarige, med Altafjord (1953–1955) og Alta Blad (prøvenummer i 1959). Etableringen av Altaposten som «politisk uavhengig organ for Nord-Troms og Finnmark» var delvis et utslag av den kultur-, lokal- og distriktsglød som fantes i Finnmark og Troms på slutten av 1960-tallet. Altaposten har siden vært «folkets avis» med flere hundre lokale eiere, alle oppkjøpsforsøk er avvist. Avisens første redaktør, Øystein Dalland, ønsket at Altaposten skulle være et selvstendig, lokalt talerør, ikke minst i forhold til rivalen Finnmark Dagblad i Hammerfest.Dette så en tydeligst i striden om kraftutbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget som sto på medienes dagsorden i en årrekke fra slutten av 1960-tallet. Mens Finnmark Dagblad støttet kraftutbyggingsplanene, var særlig to av Altapostens redaktører, Øystein Dalland og Jan Smith-Novik, kompromissløse motstandere. Saken skapte dyp splittelse i lokalsamfunnet, men avisen støttet seg blant annet på kommunestyreflertallene mot utbygging i Alta og Kautokeino. Faren for at avisen støtte fra seg lesere og abonnenter med en så klar linje, var likevel stor, og det skjedde delvis.Like fullt opparbeidet avisen seg en solid posisjon gjennom årene med utbyggingsstrid. I 1973 var nettoopplaget 1840 aviser, mens det i 1985 var økt til nesten 3300. Under redaktør Ulf Jørgensen (fra 1988) tok Altaposten nye skritt mot en moderne avis. Den gjennomgikk en betydelig teknologisk opprustning, ble ettermiddagsavis med budombæring, tok steget fra tre utgivelser i uken til dagsavis og konsentrerte primærdekningsområdet til Loppa, Kautokeino og Alta. Parallelt bygde avisen opp en sportsredaksjon. Med redaktørene Ulf Jørgensen og Rolf Edmund Lund (fra 2001) utviklet avisen en mer typisk lokalavisprofil.Posisjonen som lokalavis var tydelig med en dekningsprosent på 70 i Alta, mot 35 for Finnmark Dagblad. I 2001 flyttet Altaposten inn i moderne lokaler i Alta sentrum. I 2005 utvidet avisen virket under paraplyen Alta Mediehus og drev fra nå av også nettavis, lokalradio (Radio Alta) og lokal-tv (TV Nord). I februar 2008 gikk Altaposten og Finnmark Dagblad sammen om å utgi en samisk dagsavis: Ávvir. Opplag År Opplag 1970 1747 1983 3263 1998 5465 2008 5505 2015 3509 2020 4978 Til og med 2015 gjelder opplagstallene papirutgaven. Fra 2020 brukes netto opplagstall for digitalt abonnement og papirabonnement. Kilden er opplagstallene avisene rapporterer til Mediebedriftenes Landsforening (MBL) for andre halvår. Fakta Første nr. 23.9.1969. Les mer i Store norske leksikon norsk presses historie avis Eksterne lenker Altapostens nettavis

https://snl.no/%C3%89mile_%E2%80%93_eller_om_oppdragelse

2023-01-31

Émile – eller om oppdragelse

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Frankrikes litteratur,Frankrikes litteratur på 1700-tallet

Emile – eller om oppdragelse er en pedagogisk avhandling i romanform, skrevet i 1762 av Jean-Jacques Rousseau. Hovedtanken er at siden barnet av naturen er godt, må det i størst mulig grad få utvikle seg i frihet og lære gjennom iakttagelse og erfaring. Dette innebar blant annet at presteskapet ikke skulle være involvert i oppdragelsen på den måten det var i Frankrike på denne tiden.

Boken inneholder en svært original og omdiskutert trosbekjennelse som i Rousseaus samtid ble fordømt som fritenkeri, og som bidro til at boken endte med å bli brent på offentlig bokbål. Rousseau tok svært hardt på de voldsomme reaksjonene verket utløste. Det var på denne tiden han for alvor opplevde å bli forfulgt.Verket har bidratt til at mange har mistolket Rousseaus filosofi i retning av å forherlige en retrett tilbake til naturen. Verket har hatt stor innflytelse på 1800- og 1900-tallets pedagogiske tenkning, samtidig som det har blitt kritisert for å ha kvinneundertrykkende sider, da det signaliserer at kvinnen er naturlig disponert for å konsentrere seg fullt ut om sine oppgaver som mor. Les mer i Store norske leksikon Jean-Jacques Rousseau barneoppdragelse Litteratur Rousseau, Jean-Jacques, Emile – eller om oppdragelse, oversatt av Kirsten Marianne Bessesen med etterord av Hans Kolstad, Vidarforlaget, Oslo, 2010. Fjeldbu, Øyvind Gjems, «Rousseaus Emile», Salongen, 2010.

https://snl.no/broch

2023-01-31

broch

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Arkitektur og landskap,Bygningstyper

Broch er et rundt tørrmurtårn, fra 8 til 12 meter i diameter, opptil ca. 12 meter høyt. Slike tårn er karakteristiske for Skottland (Shetland, Orknøyene, Caithness, Sutherland, De ytre Hebridene og Skye), der det er kjent mer enn 500.

Murverket er massivt, nederst omkring 4 meter tykt, og bygd opp i to konsentriske ringer forbundet med hellesteinsetasjer, slik at sirkulære innelukkede passasjer dannes. Denne dobbeltmuren omgir en indre gård, som sannsynligvis ikke har vært tildekket. Inngangen er en lav, ofte halvt underjordisk gang.Opprinnelsen er ikke kjent, men de er trolig bygd mellom omtrent 200 fvt. og 200 evt., og antas å ha vært tilfluktssteder i urolige tider. Les mer i Store norske leksikon Arkitektur i Storbritannia tårn

https://snl.no/cochenille

2023-01-31

cochenille

Store norske leksikon,Biologi,Dyreriket,Leddyr,Insekter,Nebbmunner,Dactylopiidae,Dactylopius

Cochenille, også kalt skarlagenlus, er en art av skjoldlus som er kjent fordi den har blitt brukt til å utvinne det røde fargestoffet karmin (karminsyre). Den tilhører familien Coccidae.

Cochenillen hører opprinnelig hjemme i Mexico. Den lever på fikenkaktus og er, på grunn fargestoffet den inneholder, gjenstand for avl i egne kaktusplantasjer, nopalerier. Fra Mexico er skjoldlusen innført til India, Honduras, Nord- og Sør-Afrika og Sør-Europa.Karmin fra cochenille ble tidligere brukt i blant annet sminke og drikkevarer (for eksempel Campari), men er nå på mange områder blitt erstattet av anilinfarger. Les mer i Store norske leksikon skarlagen karmin karminsyre karminsyre E120 – tilsetningsstoff fargestoffer

https://snl.no/Bergensbanen

2023-01-31

Bergensbanen

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Transport,Jernbane og sporvei,Jernbanelinjer

Bergensbanen er den opprinnelig 485 kilometer lange jernbanestrekningen mellom Oslo og Bergen. Idag kjøres togene over Drammen, men fra åpningen i 1909 gikk togene over Roa til Hønefoss. Den eldste delen er Vossebanen fra Voss til Bergen, som ble åpnet som smalsporet bane i 1883 og ombygd til normalspor i 1904.

Forslaget om bygging av en jernbane mellom Oslo og Bergen ble første gang fremsatt av forstmester Hans Andreas Tanberg Gløersen i Bergensposten 24. august 1871. Artikkelen vakte betydelig oppsikt, og førte til en langvarig diskusjon om sporvidde og trasévalg. Stortinget besluttet i 1894 at banen skulle føres østover fra Voss. Strekningen Voss–Gulsvik ble åpnet i 1908, og året etter fulgte Gulsvik–Hønefoss og Roa–Hønefoss. Den høytidelige åpningen av Bergensbanen ble foretatt 27. november 1909 av kong Haakon 7.Byggingen av Bergensbanen bød på store tekniske problemer, ikke minst på den 100 kilometer lange høyfjellsstrekningen mellom Mjølfjell og Geilo, og banen ble av kong Haakon betegnet som «vårt slektledds storverk».De opprinnelige stasjonsbygningene langs banen fra Roa til Voss ble tegnet ved Paul Dues arkitektkontor, for størstedelen av Paul Armin Due, Paul Dues sønn. Mange av dem har et tydelig jugendstilpreg.Bergensbanen har bortimot 200 tunneler. De lengste er Finsetunnelen mellom Finse og Hallingskeid på 10 300 meter, Trollkona mellom Dale og Bolstadøyri på 8043 meter og Ulriken mellom Arna og Bergen på 7670 meter. Banens høyeste punkt er 1245 meter over havet, inne i Finsetunnelen. Finse er banens, og Norges, høyestliggende stasjon, 1222 meter over havet. Over den cirka 100 kilometer lange høyfjellsstrekningen er banen beskyttet av snøoverbygg og snøskjermer. Kraftige, roterende snøploger er det viktigste hjelperedskapet i snøryddingen. Bergensbanen har internasjonalt ry som turistbane.I 1953 ble det besluttet å elektrifisere Bergensbanen, og etter etappevis fremføring ble banen åpnet for elektrisk drift 7. desember 1964. Moderne ekspresstog har en kjøretid på under syv timer mellom Oslo og Bergen. Forkortelser og linjeomlegginger Tanken om å forkorte linjen mellom Oslo og Bergen har vært fremme flere ganger, og i 1954 ble det dannet en komité som blant annet gikk inn for å erstatte den gamle linjen om Nesttun med en ny trasé Bergen–Arna–Tunestveit. Nyanlegget ble vedtatt av Stortinget i 1957, og den nye linjen som omfatter Ulriken-tunnelen, Arnanipa tunnel og Tunestveit tunnel ble tatt i bruk i 1964. Den nye traseen forkortet banen med omtrent 21 kilometer. Før 1985 gikk Bergensbanen over Roa til Hønefoss. Etter hvert er all persontrafikk overført til banen over Drammen til Hønefoss. Også under andre verdenskrig gikk de fleste togene denne veien. Finsetunnelen, som ble tatt i bruk i 1993, forkortet banen med rundt fire kilometer. I flere tiår har det vært politisk dragkamp om å bygge Ringeriksbanen fra Sandvika til Hønefoss, noe som i all hovedsak vil være en lang tunnelstrekning. Dette prosjektet vil inngå i Bergensbanen og bety nesten en time kortere reisetid. Regjeringen Solberg ga i 2017 grønt lys for prosjektet, som med antatt byggestart i 2022 og syv års byggetid vil stå ferdig i 2029. Sidelinjer Bergensbanen hadde tidligere to sidelinjer: Hardangerbanen mellom Voss og Granvin og Flåmsbanen mellom Myrdal og Flåm. Banen Voss–Granvin på 27,5 kilometer ble åpnet i 1935. Persontrafikken ble innstilt i 1985, og banen ble helt nedlagt i 1988. Strekningen Voss–Palmafoss er beholdt som godsspor. Den 20,4 kilometer lange Flåmsbanen mellom Myrdal og Flåm innerst i Aurlandsfjorden ble åpnet i 1942 og elektrifisert i 1944. For å overvinne høydeforskjellen på 865 meter er Flåmsbanen lagt i store slyng og lange vendetunneler. Den har med sine 55 promille, det vil si 55 meter stigning per 1000 meter, den største stigningen av alle norske baner. Godstrafikken ble nedlagt i 1992. Flåmsbanen er nå en populær turistbane. Les mer i Store norske leksikon jernbane Eksterne lenker Bergensbanen hos Bane NOR NRK.no: Dokumentaren Bergensbanen minutt for minutt Litteratur Aspenberg, Nils Carl. Fra Roa til Bergen: historien om Bergensbanen, 1999, isbn 82-91448-28-0, Finn boken Broch, Just. Av Bergensbanens historie, 1932-34, 3 b. Østlund, Jan Helge. Bergensbanen: Mellom øst og vest i 100 år, 1909-2009. Aschehoug, 2009.

https://snl.no/empirisme

2023-01-31

empirisme

Store norske leksikon,Religion og filosofi,Filosofiens fagdisipliner,Metafysikk

Empirisme, også kalt erfaringslære eller erfaringsfilosofi, er læren om at alle påstander om virkeligheten skal ha sitt grunnlag i erfaringen og at den er vår eneste kunnskapskilde. Det motsatte av empirisme er rasjonalisme. Hvis erfaringen tenkes utelukkende som sansing, kalles empirisme for sensualisme.

Representanter for empirismen finnes i antikken, for eksempel hos stoikerne, og i middelalderen, for eksempel hos William Ockham. Roger Bacon regnes ofte som grunnleggeren av den moderne empirismen. Empirismen som filosofisk retning er fremfor alt knyttet til de britiske empiristene på 1600- og 1700-tallet, først og fremst John Locke, George Berkeley og David Hume. Andre typiske representanter er John Stuart Mill og Ernst Mach. Les mer i Store norske leksikon logisk positivisme positivisme

https://snl.no/%C3%98konomi_og_n%C3%A6ringsliv_i_Angola

2023-01-31

Økonomi og næringsliv i Angola

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Afrika,Angolas geografi

Angola er fra naturens side et av Afrikas mest ressursrike land. Likevel er bare en liten del av naturressursene utnyttet. Siden uavhengigheten i 1975 har økonomien blitt gradvis mer ensrettet rundt dominansen til ett produkt: Olje. Oljerikdommen har ført til en høy konsentrasjon av relativ velstand i en liten del av befolkningen, men lite for det store flertallet.

Sammenlignet med andre land i regionen hadde Angola en variert økonomi mot slutten av kolonitiden. Av mange årsaker forsvant denne variasjonen etter 1975, deriblant feilslått økonomisk politikk, 27 års nærmest kontinuerlig borgerkrig, og et politisk regime som var bygd opp rundt kontrollen av oljeøkonomien.Etter olja var følgende produkter Angolas viktigste eksportvarer i 2019: Diamanter, fisk, luftfart, tømmer, drikkevarer, granitt, sement og kaffe. Det er imidlertid vanskelig å overdrive oljas betydning for økonomien som helhet. Les mer om Angolas samtidshistorie Olje og offentlig forbruk Etter 2000 har olja tatt en stadig større plass i økonomien i takt med økning både i produksjonstall og oljepris. Fra år 2000 og til 2019 varierte statens inntekter fra oljeeksport mellom 95 og 98 prosent av alle eksportinntekter. Diamanteksporten utgjorde mellom én og tre prosent, og hele resten av økonomien ikke mer en 0,5 prosent av eksporten.Som i enkelte andre oljestater, kan Angolas oljeøkonomis svøpe oppsummeres i dette: Nesten ingen produktiv virksomhet er like lønnsom som å sikre en andel av oljeinntektene. Den enkleste måten å sikre seg en del av oljeinntektene, er gjennom politisk lojalitet til makthaverne. Økonomisk ensretting og politisk maktkonsentrasjon har blitt resultatet.Denne strukturen har gitt grobunn for den beryktede korrupsjonen i Angola, der president- og partimakten distribuerer mulighetene for berikelse gjennom offentlige lønninger, lisenser og andre former for statlig sanksjonerte privilegier.I dag er Angolas økonomi svært avhengig av det offentlige forbruket som en motor i økonomien, og dette forbruket har historisk sett hatt nær sammenheng med oljeprisen. Den langvarige og kraftige oljeboomen i perioden 2002–2014 drev statens inntekter opp, og det offentlige forbruket fulgte på. I perioden ble rundt 900 milliarder dollar sluset ut i økonomien gjennom det statlige forbruket (inkludert fra statsoljeselskapet Sonangol), og oljesektoren utgjorde lenge over halvparten av bruttonasjonalprodukt (BNP), og 40 prosent så sent som i 2012. I begynnelsen holdt vekstratene for BNP seg på over 10 prosent i året i mange år, blant verdens høyeste vekstrater (se illustrasjon).Angola opplevde en dramatisk og varig nedgangstid i årene etter oljeprisens plutselige fall i 2014. Statens inntekter falt i takt med oljeprisen og synkende oljeproduksjon. Da hele tre firedeler av oljeinntektene forsvant, måtte staten i perioden 2014–2018 redusere offentlige utgifter med 60 prosent. Makthaverne forsøkte å opprettholde det offentlige forbruket noe ved å ta opp lån, slik at offentlig gjeld økte fra 35 prosent til 91 prosent av BNP i de samme årene. Dette maktet likevel ikke stanse den økonomiske tilbakegangen. I årene 2016–2019 krympet økonomien (altså negativ økonomisk vekst, eller resesjon), og veksten var forventet å forbli på under to prosent i mange år. Holdt opp mot at befolkningsveksten er blant verdens høyeste (tre prosent i året), så betyr det at angolanere i snitt har blitt fattigere i flere år, og vil bli stadig fattigere i årene som kommer. Lav produksjon, høy import Med så godt som ingen industriproduksjon av betydning, og lav jordbruksproduktivitet, har behovet for oljefinansiert import vært enormt. Mange i den økonomiske eliten beriket seg på videresalg av importvarer, ofte med monopolrettigheter eller særdeles styrte markedsforhold. På oljeboomens toppunkt kunne man finne alle moderne konsumvarer og luksusprodukter i byene, men omtrent ingenting var produsert lokalt. Selv enkle basisprodukter som kan fremstilles i Angola ble innført fra andre kontinenter.Oljeboomen på 2000-tallet førte til enorm fart i bygg- og anleggsbransjen, og et stort marked for brasilianske og spesielt kinesiske selskaper – finansiert av kredittlinjer til banker i disse landene i bytte mot fremtidig levering av angolansk olje. Rundt 2012 ble det anslått at 250 000 kinesiske arbeidere var engasjert i byggebransjen. Omtrent like mange portugisere jobbet i ulike deler av handel- og tjenestesektor.Disse trekkene videreførte og forsterket tendenser fra kolonitiden: Økonomisk vekst og oppgangstider førte ikke til varig og godt lønnet arbeid for angolanere flest, heller ikke til næringsutvikling. Det førte heller til storstilt import, og bruk av utenlandsk arbeidskraft som forsvant med kunnskapen når nedgangstidene slo inn.De økonomiske utsiktene var ved inngangen til 2020-tallet lite gunstige. De fleste prognoser tyder på at uten massive investeringer i oljesektoren – midler det forgjeldede landet ikke har – vil produksjonen fortsette å synke raskt. Det politiske regimet under president João Lourenço har lovet å redusere oljeavhengigheten gjennom økonomisk diversifisering, men dette har latt vente på seg. Økonomiens utvikling Portugisiske kolonialister bygde opp et omfattende plantasjejordbruk i Angola, samt en mineralutvinning og en industri med bruk av lavt lønnet lokal arbeidskraft. Inntil midten av 1900-tallet var det også omfattende bruk av tvangsarbeid. Den afrikanske befolkningen ble bare i liten grad trukket med i utviklingen av en moderne økonomi, og ble heller ikke gitt utdanning av betydning. Da de fleste portugisere reiste fra Angola i løpet av kort tid rundt selvstendigheten, førte det til store tekniske, administrative og dermed også økonomiske vansker.Krigen som varte fra 1975 til 2002 (med få avbrekk) forverret den økonomiske utviklingen ytterligere: Landets infrastruktur ble enda mer ødelagt og flere millioner angolanere ble drevet fra sine hjem – og store deler av landbruksarealet ble liggende brakk. Statsbudsjettet, deri de store oljeinntektene, ble dreid mot militære formål. Opprørsbevegelsen UNITA finansierte i 1990-årene mesteparten av sin krigføring med illegal utvinning og eksport av diamanter. I samme tidsrom var Angola i perioder også rammet av tørke, som forsterket matmangelen og de sosiale lidelsene.Etter selvstendigheten i 1975 allierte det statsbærende partiet MPLA seg med Sovjetunionen og Cuba og slo inn på en kommunistisk kurs, med en tilhørende statssentrert økonomisk politikk. De omfattende nasjonaliseringene etter selvstendigheten skyldtes dels ideologi, men var samtidig en nødvendighet etter at portugiserne som eide og drev foretakene forlot landet. Samtidig sto amerikanske selskap for storparten av oljeutvinningen, noe som gjorde USA til en sentral handelspartner og den største importør av Angolas råolje.Fra midten av 1980-årene førte Angola en økonomisk politikk designet for å tiltrekke kapital fra Europa og USA heller enn fra Østblokken, med medlemskap i Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken. I 1987 iverksatte Angola et økonomisk reformprogram som åpnet for privatisering av statsdrevne foretak. Slik havnet store verdier i hendene på den økonomiske eliten rundt presidenten og i det styrende partiet MPLA. På 1990-tallet forkastet MPLA alle tidligere ideologiske bindinger, og har siden den gang fullført omgjøringen av partieliten til også å bli en økonomisk elite. Fra slutten av 1990-tallet hadde den lengesittende presidenten José Eduardo dos Santos konsolidert sitt regime, hovedsakelig bygd opp rundt kontrollen over de store oljeressursene. Les mer i Angolas historie. Selv om det ideologiske fundamentet hadde forsvunnet, var logikken det samme: I mangel på privat investeringskapital, ble alle nye økonomiske initiativ finansiert av midler som til syvende og sist ble understøttet av statens oljeinntekter. Dos Santos’-regimets ledere fordelte oljeinntektene først og fremst til sitt eget nettverk av klienter (familie og politiske tilhengere). Jord- og skogbruk Jordbruket fortsatt viktigste sysselsetter. Om lag halvparten av befolkningen får sitt levebrød fra jordbruket, men sektoren utgjør under fem prosent av BNP. Angolas landareal er større enn Tyskland, Frankrike og Storbritannia til sammen og strekker seg over flere klimasoner. FNs mat- og jordbruksorganisasjon anslår at nesten halvparten av arealet (47 prosent) er dyrkbart land, men at kun ti prosent av dette er utnyttet i dag. Kun om lag tre prosent av landarealet er dyrket på permanent basis.I kolonitiden var jordbruket todelt, med en stor kommersiell sektor drevet av portugisiske settlere, med produksjon for eksport av kaffe, sisal, sukker, mais, bomull og annet. Ved selvstendigheten emigrerte de fleste portugiserne, og plantasjene ble nasjonalisert. Afrikanske småbønder produserte for eget livsopphold – primært matvarer som mais, hirse, yams, maniok, og bønner – og bare i noen grad for omsetning. De fleste drev samtidig noe småfehold. Storfehold var og er fortsatt konsentrert til høyereliggende strøk i det sørlige og sentrale Angola.Før selvstendigheten i 1975 var Angola verdens tredje største kaffeprodusent og verdens største leverandør av robusta-kaffe. Angola var også Afrikas neste største produsent av sisal. Få år etter uavhengigheten var produksjonen redusert til en brøkdel på plantasjene. Ikke bare var det utenkelig å fortsette plantasjeøkonomien slik koloniherrene hadde gjort det – med utstrakt bruk av tvangsarbeid og avsondring av arbeidskraft fra husholdningsøkonomien – men den intense borgerkrigen gjorde investeringer i landbruksplantasjer svært vanskelig. I tillegg var det nye regimets statsstyrte kommandoøkonomi (inspirert av østeuropeiske rådgivere) dårlig tilpasset lokale forhold. Under borgerkrigen ble en betydelig del av befolkningen flyktninger, og mange var avhengige av matvarehjelp.Oljeboomen på 2000-tallet tilførte en ny faktor som også bidro til redusert lønnsomhet på investeringer i landbruket: Den såkalte hollandske syke. Selv om millioner av folk i byene fikk økt kjøpekraft, ble den økte etterspørselen etter matvarer dekket av billig import. I lange perioder på 2000-tallet var det vanskelig å finne angolanskproduserte matvarer i supermarkedene i hovedstaden Luanda. Poteter, mais, egg, meieriprodukter og endatil bananer – alt dyrkbart i Angola – ble importert fra Sør-Afrika og andre kontinenter. Angolanere med kapital investerte heller i importhandel enn i det lokale landbruket. Alle disse forholdene har bidratt til at Angolas betydelige jordbrukspotensial er lite utnyttet.Angola har betydelige skogressurser, som i begrenset grad blir utnyttet – med flere etterspurte edeltresorter. Eukalyptusplantasjer ble etablert under kolonitiden som brensel for jernbanelokomotiv. Fiske Med sin lange kystlinje har Angola blant Afrikas største og rikeste fiskeriressurser. Den kjente Benguela-havstrømmen tilfører næringsrikt og kaldt vann sørfra til kystområdene. I tillegg til fiske fra småbåter, som drives langs store deler av kysten, har Angola forsøkt å drive en moderne fiskeindustri. Blant annet har sardin og den ettertraktede tunfisken blitt fisket.I kolonitiden fantes et rikt fiskeri, med fiskeindustri i Namibe, Luanda og Benguela og i Zaire-provinsen. Denne kollapset langt på vei da de portugisiske trålerne som hadde stått for størstedelen av fangsten forsvant etter uavhengigheten. Fangstene ble redusert med 95 prosent, for å øke igjen i 1990-årene. Myndighetene har tillatt større fartøyer, særlig europeiske, å drive et overfiske som sterkt reduserte forekomstene i perioder. Siden 1987 har Angola en avtale med EU om utnytting av fiskeressursene. I 2018 eksporterte Angola fisk til en verdi av 85 millioner dollar.Havforskningsinstituttet i Bergen har i mange år hatt et samarbeid i Angola. Mineraler og olje Angola er et av de mest mineralrike land i Afrika, med særlig verdifulle petroleums- og diamantforekomster. Petroleum ble først påvist i 1955, og leting pågår fortsatt. Størstedelen av utvinningen har skjedd utenfor Cabinda-eksklaven i nord, men i senere år har oljefelt lenger sør også blitt utviklet.Siden århundreskiftet har Angola vært Afrikas nest største oljeprodusent etter Nigeria. Rundt 2015 nådde oljeproduksjonen en topp på ca. 1,8 millioner fat per dag. I 2019 falt produksjonen under 1,4 millioner fat per dag. Grunnet manglende investeringer i leting og i produksjonsapparatet, samt aldrende brønner, er det ventet at Angolas oljeproduksjon vil synke raskt.Lenge var Angola ansett som et lovende marked for oljeselskapene, men interessen har avtatt betydelig, særlig etter det dramatiske fallet i oljeprisen etter 2014. Oljereservene regnes ikke lenger som store (0,7 prosent av verdens kjente reserver).Noe foredling av petroleum skjer ved raffineriet i Luanda. Fordi landet bruker store midler til å importere drivstoff fra andre land, er det planer om å bygge et nytt i Lobito for å redusere importavhengigheten.I tillegg til statsoljeselskapet Sonangol, deltar mange selskap i leting og utvinning. De norske selskapene Saga Petroleum, Norsk Hydro og senere Statoil, nå Equinor, har deltatt i leting og utvinning siden 1990-tallet. Med sine eierandeler i angolanske oljefelt har Equinor utvunnet ca. 200 000 fat olje per dag, en betydelig andel av selskapets virksomhet. Norske leverandørselskaper, som Odfjell og Aker Solutions har hatt svært verdifulle kontrakter i angolansk oljesektor.Angola er blant verdens ti største diamantprodusenter, både av smykkesteiner og diamanter til industriformål. Diamantforekomstene ble påvist i 1911, og regnes blant verdens fem største. Utvinningen, som særlig skjer i den nordøstre del av landet, sank etter selvstendigheten, da den var på ca. 2,4 millioner karat, men økte allerede under krigen, til ca. seks millioner i 2000, og ni millioner i 2019, til en verdi av ca. 1,3 milliarder dollar. Diamantsektoren utgjorde i 2019 to prosent av BNP, en tyvendedel av oljesektoren.Angola har også betydelige forekomster av andre mineraler, deriblant gull, jernmalm, fosfat, mangan, kobber, bly, kvarts, gips, marmor og sink. Det foregår lite eller ingen utvinning av disse ressursene i dag. Industri og energi I likhet med øvrige sektorer forfalt også industriproduksjonen dramatisk som følge av at den portugisiske befolkningen tok med seg både kompetanse, produksjonsmidler og kapital da de emigrerte. Med store naturressurser fra både jordbruk og gruvedrift, samt betydelige energireserver, har Angola gode forutsetninger for økt industriproduksjon.Dagens industri er konsentrert rundt de store havnebyene Luanda, Lobito og Benguela, samt innlandsbyene Huambo og Lubango, og omfatter petroleumsraffinering, jern-, metall- og sementindustri, noe ferdigvareproduksjon samt foredling av jordbruksvarer. Drikkevarer, og da hovedsakelig øl, er eneste industrivare som eksporteres i noen grad, men utgjorde kun 21 millioner dollar i 2018. Bioenergi var tidligere den viktigste energikilden med en andel på 74 prosent av det samlede energiforbruket i 1990. Med et økende innslag av naturgass og petroleumsprodukter ble denne andelen redusert til 43 prosent i 2019. Landets forbruk av primærenergi var da steget til 625 petajoule (PJ), etter en gjennomsnittlig vekst i perioden på 3,2 prosent per år. Regnet per innbygger var det likevel en svak nedgang i forbruket fra 20,8 gigajoule (GJ) i 1990 til 19,6 GJ i 2019.Totalt var rundt 50 prosent av energiforbruket i 2019 basert på fornybar energi. Det er en nedgang fra 75 prosent i 1990. Økende forbruk av fossil energi er i stor grad dekket med egen produksjonen av olje og gass. I 2019 var landets samlede produksjon av elektrisk energi 15,4 terawattimer (TWh), en økning fra 0,84 TWh i 1990. Kraftmiksen har et betydelig innslag av fossil energi, som fordeler seg på naturgass og brenselolje, men den viktigste energikilden er vannkraft med en andel på 70 prosent i 2019.Med flere store vassdrag (Kwanza, Queve, Cunene og Catumbela) har landet et betydelig potensial for utbygging av vannkraft, som er beregnet til 18,2 gigawatt (GW). Produksjonen av vannkraft har de senere årene økt kraftig fra 5 TWh i 2015 til 11 TWh i 2019. I 2019 var det, ifølge International Hydropower Association, kun fire land i verden som bidro med større økning til verdens vannkraft enn Angola. Likevel utgjør mangel på stabil strømforsyning et av de store strukturelle hindrene for utvikling av industri i Angola. Forbruket av elektrisk energi er også lavt sammenlignet med andre land. I 2019 var sluttforbruket av elektrisk energi per innbygger 400 kWh, mot et gjennomsnitt for hele verden på 3 300 kWh. Arbeidet med å elektrifisere landsbygda er heller ikke sluttført. Kun 46 prosent av befolkningen hadde tilgang til elektrisitet i 2019. Utenrikshandel Angola deltar i regionalt utviklingssamarbeid i det sørlige Afrika, men foruten Sør-Afrika er handelen med andre afrikanske land heller liten. Angola er lite integrert i den regional økonomien, og utenrikshandelen er vesentlig rettet mot Atlanterhavet – med bånd til USA og Europa, særlig Portugal. Brasil og Sør-Afrika er også store handelspartnere. Siden 2004 har handelen med Kina raskt fått stor betydning. USA er viktig grunnet oljevirksomheten. Kina kom til fra 2003 og ble tidvis viktigste handelspartner på 2000-tallet.Den største kilden for import er Portugal, fulgt av USA og Sør-Afrika. Angola hadde lenge betydelige overskudd på sin handelsbalanse med utlandet, takket være oljeeksporten, men har i de senere år hatt underskudd og en økende utenlandsgjeld. I 2019 utgjorde utenlandsgjelden ca. 70 milliarder dollar. Mye av inntektene i utenlandsk valuta går dermed med til å betjene utenlandsgjelden, og mer enn halvparten av statsbudsjettet gikk med på gjeldsbetjening. Norge har eksportert betydelige mengder sjømat til Angola, særlig klippfisk. Samferdsel Dårlige kommunikasjoner har hindret utviklingen av landets økonomi. Jernbaner går innover i landet fra de viktigste havnebyene Luanda, Lobito og Namibe, men linjene er ikke knyttet til hverandre. Den lengste og viktigste, Lobito-banen, ble fullført i 1928, og ble opprinnelig brukt til transport av kobber fra Shaba-provinsen i Den Demokratiske Republikken Kongo og fra Zambia. Driften opphørte under krigen og frem til den i 2012–2015 ble gjenåpnet på angolansk side etter langvarig rehabilitering av kinesiske selskaper. Malmtransporten har enda ikke blitt gjenopptatt.De mange elvene er ikke navigerbare for større båter. Alle provinshovedstedene (uten de nærmest Luanda) er knyttet til hovedstaden med et fungerende flyrutenett.Et bilveinett knytter de viktigste byene sammen, men mangel på gode sekundær- og tertiærveier for å knytte landsbygda til markedene i byene er en reell utfordring for økonomisk utvikling. I likhet med jernbanenettet ble også trolig 80 prosent av veinettet skadet eller ødelagt under krigen. Etterkrigstiden har også vist at mye av veinettet som ble rehabilitert i perioden 2002–2010 ble dysfunksjonelt få år etterpå grunnet vær, hard bruk og mangel på vedlikehold.Angola var tidlig ute med å utvikle et mobiltelefonnett etter 2002. Isabel dos Santos, president dos Santos datter, hadde lenge tilnærmet monopol på mobiltelefoni i landet gjennom sitt selskap Unitel. Les mer i Store norske leksikon Økonomi og næringsliv i Afrika Angolas geografi Angolas befolkning Angolas politiske system Angolas historie Angolas samtidshistorie

https://snl.no/Albertus_Magnus

2023-01-31

Albertus Magnus

Store norske leksikon,Religion og filosofi,Religioner og livssyn,Kristendom,Katolisisme,Katolske teologer

Albertus Magnus var en tysk dominikanermunk, teolog, filosof og naturvitenskapsmann. Han ble saligkåret i 1622, og kanonisert (helgenkåret) i 1931 som kirkelærer. Festdag for Albert Magnus er 15. november.

Albertus Magnus studerte i Bologna og Padova, hvor han i 1222 trådte inn i Dominikanerordenen. Fra 1245 til 1248 underviste han ved universitetet i Paris med blant andre Thomas Aquinas som student. Aquinas fulgte sin lærer til Köln da denne i 1248 ble sendt dit for å opprette et dominikansk studiekloster. I 1260 ble Albertus biskop av Regensburg, men nedla embetet allerede to år senere. Resten av livet bodde han for det meste i Köln. Han deltok i kirkemøtet i Lyon 1274.Albertus Magnus var en av de første kristne teologene som kommenterte Aristoteles' filosofi og søkte å integrere den i kristen tenkning. Hans verk ble i så måte videreført av eleven Thomas Aquinas. Begge var innstilt på å løse filosofiske problemer, ikke som teologer, men etter filosofiens egne metoder. Man kan også finne innflytelse fra Augustin og nyplatonismen i hans verker. Han var opptatt av de arabiske filosofene, særlig Averroës (Ibn Rusjd), og hans interesser strakte seg dessuten til naturvitenskapelige observasjoner. Hans skrifter er ofte mer preget av kompilasjon enn viljen til å fremsette en egen filosofisk posisjon. Les mer i Store norske leksikon kristendom kirkelærere doctor ecclesiae kristendommens historie

https://snl.no/C-14-datering

2023-01-31

C-14-datering

Store norske leksikon,Realfag,Geologi,Geologisk tidsregning,Geologisk datering

C-14-datering, også kalt radiokarbon-datering, er en dateringsmetode som bruker den radioaktive nedbrytningen av karbon-isotopen 14C til å bestemme alderen på et funn. Dette er den viktigste dateringsmetoden for arkeologiske, geologiske, botaniske og zoologiske funn som er yngre enn ca. 50 000 år.

Med C-14 metoden kan man datere alle slags materialer som har karbon fra atmosfæren. For eksempel pinner, blader, trekull, bein, marine skjell, grunnvann og kalkutfellinger. Det finnes flere tusen dateringer av materiale som er funnet i Norge. Prinsippet for metoden Hovedprinsippet for metoden er følgende: Kosmisk stråling produserer kontinuerlig den radioaktive isotopen 14C i atmosfæren, så i atmosfæren er det alltid en (nesten) konstant mengde 14C. Denne 14C tas opp i planter og trær på samme måte som annen C. Siden 14C er radioaktiv begynner den radioaktive nedbrytningen med det samme den dannes. Så lenge planten lever, tar den opp ny 14C opp fra lufta. 14C i planten er derfor i likevekt med 14C i atmosfæren. Når planten dør, starter 14C-innholdet i planten å avta med 14C isotopens halveringstid på 5730 år. Det betyr at innholdet av 14C halveres for hvert 5730 år. Hvis en i laboratoriet måler at en pinne har halvparten så mye 14C som det er i atmosfæren, er denne pinnen altså 5730 år gammel, og en pinne som har ¼ av atmosfærens innhold, er 11 460 år gammel. Dyr spiser planter, og dyr spiser hverandre. Det betyr i praksis at alle planter, dyr og mennesker har samme innhold av 14C som det er i atmosfæren – så lenge de er i live. Med en gang de dør, begynner innholdet å minke på grunn av den radioaktive nedbrytingen. Man sier at den geologiske klokken da begynner å gå, og dermed gjør det mulig å måle alderen på funnet. C-14 år og kalenderår Willard F. Libby fikk Nobelprisen i 1960 for å ha oppdaget metoden, først publisert i 1949. Han og andre fysikere antok da at 14C-innholdet i atmosfæren hadde vært konstant over tusener av år. De mente derfor at den alderen de fikk, var den samme som kalenderår. De testet metoden ved å datere årringer i gamle trær og kjente historiske funn og fikk tilnærmet riktige aldre – men for egyptiske funn fikk de yngre aldre enn det arkeologene hadde funnet ut – og arkeologene hadde rett. I forklaringen av prinsippet for C-14-metoden forutsatte vi at atmosfæren alltid har hatt samme innhold av 14C. En vet nå at 14C-innholdet i atmosfæren har variert betydelig. Dette er klarlagt ved flere tusen dateringer av årringer i trær. Så lenge plantene lever er 14C-innholdet i likevekt med atmosfæren. Men i trær er det slik at når veden dannes, kuttes forbindelsen til blader og saften, så veden er død sett med 14C øyne. Ved hjelp av dendrokronologi har forskerne funnet en sammenhengende serie av årringer i trær som går 14 000 år tilbake i tid. En får alder i kalenderår ved å telle årringene og alder i C-14 år ved å datere hver årring. Man kan altså på denne måten «oversette» C-14 år til kalenderår. På engelsk kalles dette calibrating, og det er nå også innarbeidet i norsk. Man kaller det å kalibrere C-14 år til kalenderår. Hovedtrekkene i forholdet mellom C-14 år og kalenderår for de siste 20 000 år kan vises i en figur. Bortsett fra de siste ca. 3000 år, blir alderen i kalenderår betydelig høyere enn i C-14 år. En annen figur viser detaljert hvordan det har variert i perioden 11 400 – 11 900 år siden. Den viser at det ikke er en enkel forbindelse mellom C-14 år og kalenderår. Særlig gir såkalte platåer, som ved 10 400 C-14 år problemer. Siden 1990-tallet er det en internasjonal arbeidsgruppe som samler inn alle dateringer av årringer i trær og setter de sammen til det som kalles et kalibreringsprogram, for eksempel IntCal20 som kom i 2020. Lenger bakover i tid enn det den dendrokronologiske kurven går, bruker de parallelle C-14 og Uran-serie dateringer av speleotemer og koraller. Årsaker til 14C-variasjoner Det er særlig to prosesser som gir variasjoner i nivået av 14C i atmosfæren, og dermed forløpet av kalibreringskurven. Den viktigste er styrken i jordens magnetfelt, fordi magnetfeltet bremser den kosmiske strålingen. Den største forskjellen på C-14-år og kalenderår er mer enn 5000 år for ca. 41 000 år siden. Da var det en stor svekkelse av magnetfeltet med endringer i polposisjoner (Laschamp-ekskursjonen). Det førte til at 14C innholdet i atmosfæren nesten ble doblet, og forskjellen mellom C-14 år og kalenderår ble dermed nesten en halveringstid (5730 år). Den andre viktige prosessen er utveksling av karbondioksid med havet. Havvannet inneholder mer enn 60 ganger så mye karbon som atmosfæren. Utvekslingen varierer særlig med istider. Stor utbredelse av sjøis forsinker utvekslingen. Dessuten er havsirkulasjonen tregere under istider, så mye 14C oppholder seg lenge i dyphavet, og der skjer da radioaktiv nedbryting. Ved å datere hver eneste årring i trær er det også funnet store økninger av 14C i atmosfæren med en varighet på bare 1–3 år. Slike hendelser kalles gjerne Miyake-hendelser etter den japanske forskeren som først oppdaget dem. De mest kjente hendte i 774 og 993 e.Kr., men det er også 4 eldre som er kjent (660, 5259, 5410 og 7176 f. Kr.). Årsaken til Miyake-hendelser er mye diskutert. Sannsynligvis skyldes de energirike partikler produsert av solare bluss (på engelsk: flares). Miyake-hendelser kan for eksempel benyttes til presis datering av gjenstander. Rapportering av C-14 prøver Det er nå internasjonal enighet om at alle C-14 dateringer, og det er flere tusen i året, skal rapporteres slik: Laboratorie-nummeret for prøven. Alderen skal være beregnet med en halveringstid på 5568 år og oppgis i C-14 år. Alderen oppgis med 1950 e.Kr. som 0-år. For eksempel når det oppgis at alderen er 8000 år før nåtid (engelsk before present = BP) betyr det det før 1950. Den skal være korrigert for isotopisk fraksjonering. Den skal ikke være korrigert for marin reservoaralder eller noe annet. Disse aldrene er da ikke det samme som virkelige år. Det er vanlig blant forskere å kalle dem for C-14 år. I forskning er det viktig å bruke betegnelsen C-14 år for å unngå forveksling med kalenderår. Fordelen er at her rapporteres presist alt som er målt i laboratoriet. Disse fakta skal alltid være med i faglige artikler. Deretter kan en kalibrere C-14 år til kalenderår som omtalt over. Det gjøres nesten alltid i rapporten fra laboratoriene. På norsk brukes da betegnelsen kalenderår, eller kalibrerte år – på engelsk calibrated, gjerne forkortet til cal. Datering av marine organismer CO2 utveksles hele tiden mellom atmosfæren og havet. Havet får dermed kontinuerlig tilført den radioaktive 14C, men i havvannet skjer også radioaktiv nedbrytning av 14C. Siden havet har mer enn 60 ganger så mye CO2 som atmosfæren, er ikke utvekslingen rask nok til at havet får like høyt innhold av 14C som atmosfæren. I tillegg er det mye havvann som forblir på dypt vann i flere hundre år, og den radioaktive nedbrytingen av 14C gjør at dette «gamle» vannet får en høy C-14 alder. Dette gjør at det er lavere 14C innhold i havet enn i atmosfæren, og når man daterer levende marine dyr og planter, så får de en tilsynelatende alder. Det er datert skjell som var samlet langs norskekysten før russiske prøvesprengninger av atombomber i atmosfæren i 1960-årene. Prøvesprengningene forstyrret 14C-innholdet. Disse skjellene ga tilsynelatende aldre på 410 år. Dette kalles marin reservoaralder. Dette gjør at det er lavere 14C innhold i havet enn i atmosfæren, og når man daterer levende marine dyr og planter, så får de en tilsynelatende alder. Det er datert skjell som var samlet langs norskekysten før atombombeprøvene og de ga tilsynelatende aldre på 410 år. Dette kalles marin reservoaralder. Denne varierer både geografisk og over tid. På steder i Antarktis der gammelt havvann kommer opp til overflaten, er det funnet marine reservoaraldre på 1200 år. Når en kalibrerer C-14 år til kalenderår, blir det også korrigert for marine reservoaraldre. For de siste 12 000 år er dette ikke noe stort problem for norske prøver, men usikkerheten i alder kan bli noen titalls år større enn for datering av landplanter. Ofte oppstår problemer ved datering av menneskebein. Har individet spist bare fisk og annen sjømat, så skal det korrigeres for marin reservoaralder (i Norge ca. 400 år). Som oftest har sjømat bare utgjort en del av kosten, og da skal det bare korrigeres for denne andelen, noe som er vanskelig å bestemme. Dette samme forholdet gjelder også dyr, for eksempel skal fugl som bare spiser fisk korrigeres som marine organismer. Polarrev, som spiser både sjømat og reinsdyr, skal korrigeres med andel, som også er vanskelig å bestemme. Isotopisk fraksjonering Karbon forekommer som tre isotoper: 12C som utgjør 98,9 % av C i atmosfæren, 13C som utgjør 1,1%, og 14C som utgjør promiller. De to første er radioaktivt stabile. Som nevnt over, oppfører de tre isotopene seg kjemisk likt, men på grunn av vektforskjellen er det noen forskjeller i fysiske prosesser. For eksempel tar planter opp mer av den lette 12C enn av de to andre. Denne prosessen kalles fraksjonering og den betyr at 12C blir anriket i forhold til 13C og 14C i planter. Ved utvekslingen mellom atmosfære og hav er det motsatt, der anrikes 14C. Fraksjonering korrigeres det alltid for ved C-14 datering, så det er noe brukere ikke behøver å tenke på. Fraksjoneringsraten er dobbelt så høy for 13C som for 14C, og ved å måle innholdet av 13C, som er stabil, kan en korrigere for fraksjoneringen. Måling i laboratoriet Fra oppdagelsen av metoden i 1940-årene og fram til omkring 1980 målte en innholdet av 14C ved å måle den radioaktive strålingen. En gammel prøve har mye lavere innhold av 14C enn lufta, og det er mange andre strålekilder omkring oss. For å måle så lav stråling som det var fra prøvene, så fant en jern med lav eller ingen radioaktivitet og bygde et kammer som ble beskyttet av flere tonn med slikt jern. Prøven ble brent i et lite rør slik at det ble produsert CO2. Denne gassen måtte så gjennom en omstendelig renseprosess før den endte i et lite rør som ble satt inn i «jernkammeret» hvor radioaktiviteten (beta-stråling) ble målt. Jo eldre prøven var, jo lavere var strålingen, og for prøver som var 40 000–55 000 år gamle, så var strålingen like lav som bakgrunnen. Denne maksimale alder var litt forskjellig mellom laboratoriene. Nå gjøres praktisk talt all C-14 datering med akselerator. Den store forskjellen er at med akselerator teller en hvor mange 14C atomer det er i prøven. Det gir større presisjon enn måling av den radioaktive strålingen. Den største fordelen med dette er at en kan datere svært små prøver, helt ned til et par milligram. En behøver derfor ikke ødelegge viktige funn. Også for akselerator er det en omfattende preparering av prøvene fram til en lager ren grafitt som settes inn i akseleratoren. C-14 laboratorium i Norge Oppdagelsen til Libby skapte interesse for C-14-datering over hele verden. I Europa ble det startet flere laboratorier. Først ute var København, mens Trondheim, sammen med et par andre, kan regnes som nummer tre. Fysisk Institutt ved NTH i Trondheim startet byggingen av et C-14 laboratorium i 1952. Men, som alle andre andre laboratorier, hadde de problemer med å finne egnete materialer for å kunne måle så lave aktiviteter. Deres første dateringsliste ble publisert i 1959. Prøven med lavest nummer er T-37, en prøve av Osebergskipet som ga 1190 ± 60 C-14 år. Etter hvert overtok Norsk forskningsråd laboratoriet i Trondheim, og finansierte hele driften. Laboratoriet tok betalte oppdrag. I tillegg kunne norske studenter og forskere søke om å få utført dateringer gratis, eller for en mindre avgift. Dette hadde stor betydning for norsk forskning, og mange ser på det som et tap at ordningen falt bort noen år etter at NTNU overtok laboratoriet ca. 2003. C-14-laboratoriet er i dag en del av Nasjonallaboratoriene for datering ved Vitenskapsmuseet ved NTNU. Laboratoriet utførte over 20 000 dateringer ved måling av radioaktiviteten (proporsjonaltellere) i perioden 1959-2008, praktisk talt alle dateringene var av norske prøver. Disse prøvene fikk betegnelsen T-, og den første var som nevnt T-37 av Osebergskipet og den siste var T-20177. I 2008 begynte laboratoriet med akselerator-datering. I ett år drev de med de to systemene parallelt, men 29. nov. 2009 ble det gamle laboratoriet stengt. Nå dateres alle prøver med akselerator. Disse prøvene får betegnelsen TRa-. I 2022 var det utført over 9000 dateringer. Dette er fortsatt mest norske prøver, men norske forskere har også sendt noen tusen prøver til utenlandske laboratorier for datering. Les mer i Store norske leksikon geologisk datering datering (arkeologi) karbon isotop Eksterne lenker Program for kalibrering, Calib20 Program for kalibrering, OxCal Nasjonallaboratoriene for datering

https://snl.no/cockney

2023-01-31

cockney

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Språkfamilier,Indoeuropeiske språk,Germansk,Engelsk

Cockney er en folkelig London-dialekt av engelsk. Ordet brukes også om innfødte londonere, tidligere ofte brukt nedsettende om folk fra lavere samfunnslag som i språk og manerer ble ansett for vulgære.

Det er mange varianter og avskygninger av cockney-dialekten både regionalt og sosialt. Det som skiller cockney fra standardengelsk vil oftest også være å finne i dialekter utenfor London.Kjennetegnende for cockney er for eksempel åi-lignende uttale av diftongen ai i ord som time, likeledes ai-uttale av diftongen ei i ord som rain, plate. Bortfall av h i fremlyd er vanlig, og mellom vokaler erstattes t med stemmebåndslukke, såkalt glottal stop (glottal plosiv).I litteraturen er den slagferdige cockney representert ved blant annet Eliza Doolittle i George Bernard Shaws skuespill Pygmalion (1913). Les mer i Store norske leksikon engelsk dialekt

https://snl.no/Axel_Coldevin

2023-01-31

Axel Coldevin

Store norske leksikon,Historie,Historievitenskap,Historikere

Axel Coldevin var en norsk historiker. Han ble dr.philos. i 1939 med avhandlingen Næringsliv og priser i Nordland 1700–1880.

Coldevin gav videre ut blant annet Bodø bys historie (1937), Jordegods og storgårder i Nord-Norge (1943, ny utgave 1989), Sarpsborg gjennom hundre år (1950), og en stor, selvstendig utgave av W. Moes Norske storgårder (2 bind, 1950). Coldevin skrev også Enevoldstiden (1963), bind 5 i Vårt folks historie. Han skrev flere lærebøker i historie, både for grunn- og videregående skole. Les mer i Store norske leksikon Axel Coldevin i Norsk biografisk leksikon

https://snl.no/Chin

2023-01-31

Chin

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Asia,Myanmars geografi

Chin er en delstat i nordvestlige Myanmar, som grenser mot Bangladesh og India. Delstaten har et areal på 36 109 kvadratkilometer med 478 801 innbyggere (2014). Administrasjonssenteret er Haka.

Chin er et fjellrikt område dominert av Rongklang (tidligere Chin Hills). Høyeste punkt er fjellet Khawnutum, 3094 meter over havet.Befolkningen bor i små og delvis isolerte landsbyer. De fleste er en del av folkegruppen chin, som hører til den tibeto-burmesiske språkgruppe og opprinnelig kommer fra Kina. Chin ble opprettet i 1949 som en delstat for chin-folket.Jordbruket, som i stor grad drives som svedjebruk, er den viktigste næringsveien. Det dyrkes korn, jordnøtter, bananer og annen frukt. Les mer i Store norske leksikon Myanmars geografi Myanmars historie Myanmars befolkning

https://snl.no/Ren%C3%A9_Crevel

2023-01-31

René Crevel

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Frankrikes litteratur,Frankrikes litteratur på 1900-tallet

René Crevel var en fransk forfatter. Han var opprinnelig dadaist og surrealist i kretsen omkring André Breton. Fra 1927 var han medlem av det franske kommunistpartiet, men ble ekskludert fra partiet i 1933.

Crevel skrev romaner med brodd mot borgerskapet og fascismen i en eksperimenterende stil fylt av voldsomme bilder, for eksempel Mon Corps et moi (1925), La Mort difficile (1927) og Les Pieds dans le plat (1933). Han skrev også betydningsfulle essayer, blant annet om Salvador Dalí og Denis Diderot. Han begikk selvmord. Les mer i Store norske leksikon Frankrikes litteratur litteratur Frankrikes historie roman sakprosa Eksterne lenker Le Maitron: René Crevel

https://snl.no/anlegg_-_psykologi

2023-01-31

anlegg (psykologi)

Store norske leksikon,Psykologi,Atferdsgenetikk

Annlegg betyr en disposisjon eller forutsetning for å utvikle en nærmere bestemt egenskap eller evne. Sier vi for eksempel at et menneske har anlegg for schizofreni eller at det har kunstneriske anlegg, menes det ikke at vedkommende på det nåværende tidspunkt er schizofren eller i stand til å skape kunstverk, men at det foreligger en mulighet for at vedkommende vil utvikle seg i denne retning.

Med anleggstest (engelsk: aptitude test) menes en prøve på hvor egnet en person er til en eller annen fremtidig virksomhet eller utdanning.Ordet anlegg brukes også ofte i en snevrere betydning som ensbetydende med arvelige anlegg. Arvelige anlegg kan være felles for alle normale individer av samme art eller spesielle for det enkelte individ. Om og i hvilken grad et anlegg skal utvikles, avhenger i ulik grad av miljøet. Les mer i Store norske leksikon arvbarhetsestimat miljø – psykologi arv – biologi

https://snl.no/Ari_Behn

2023-01-31

Ari Behn

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Norsk og samisk litteratur,Nyere norsk litteratur

Ari Behn var en norsk forfatter og billedkunstner. Han var gift med prinsesse Märtha Louise i perioden 2002 til 2017. Som forfatter er han mest kjent for novellesamlingen Trist som faen(1999). Han gav til sammen ut sju bøker, som ble oversatt til flere språk. Han var en svært profilert person i norsk offentlighet.

Bakgrunn Behn ble født i Århus og vokste opp i England, Nord-Norge og Moss. Han var sønn av rosenterapeut Marianne Solberg og steinerskolelærer Olav Bjørshol. Han ble døpt Ari Mikael Bjørshol, men tok i 1996 mormorens pikenavn Behn.Behn giftet seg med prinsesse Märtha Louise i Nidarosdomen 24. mai 2002. De fikk døtrene Maud Angelica (2003), Leah Isadora (2005) og Emma Tallulah (2008). Märtha Louise og Ari Behn tok ut separasjon i 2016 og skilsmisse i 2017.Ari Behn tok sitt eget liv, 25. desember 2019. Bisettelsen fra Oslo domkirke ble sendt direkte på NRK. Maud Angelica Behns minneord i bisettelsen, hvor hun talte varmt om faren og åpent om psykisk helse, fikk nasjonal oppmerksomhet og stor anerkjennelse. Forfatterskap Behn ga ut flere noveller, fortellinger og artikler i tidsskrifter, blant annet i antologien Nye linjer (i 1995, 1997 og 1998) før debuten. Da fikk han kritikerros for sin fortellerkunst og ble årets mest omtalte debutant med boka Trist som faen. Fortellinger (1999). Et gjennomgangstema her er unge mennesker som forsøker å finne sin plass i en komplisert verden. For boka mottok han blant annet «Sarpsborg kulturpris» (1999) og «Østfold energis kulturpris» (1999).Sammen med Märtha Louise gav han ut Fra hjerte til hjerte (2002) etter bryllupet i Nidarosdomen. Boka inneholder historien om pilegrimsvandringen deres til Nidaros (Trondheim).Hans første roman, Bakgård (2003), handlet om en ung manns reise til Nord-Afrika. Den vakte stor medieoppmerksomhet, men fikk blandet mottakelse av anmelderne. Likeså fikk han stor oppmerksomhet for romanen Entusiasme og raseri (2006). Her skildrer Behn flere personer som kan lede tankene mot mediekjendiser. I 2009 gav han ut romanen Vivian Seving etc., med undertittelen «Sladder, forskyvninger og andre overdrivelser om en prinsesse og hennes samtid».I 2011 gav han ut Talent for lykke, en samling fortellinger som han høstet gode kritikker for. To av novellene er med i amerikansk oversettelse i 2013-utgaven av den prestisjetunge antologien Best European Fiction, som utgis av Dalkey Archive Press i USA. Våren 2011 debuterte han som dramatiker ved Rogaland Teater med skuespillet «Treningstimen». Nok en samling fortellinger, Tiger i hagen, kom ut i 2015.Inferno: roman med malerier (2018) var hans siste utgivelse. Boka består av korte tekster og femti avbildede malerier som Behn har malt selv. Romanen er blant de mer selvbiografiske av forfatteren. Annen kunstnerisk virksomhet Ari Behn og fotografen Per Heimly jobbet sammen om underholdningsserien Ari og Per som ble vist på NRK våren 2011. Serien vant Gullruten for beste underholdningsserie.Behn designet også krystall- og porselenserviset «Peacock» (2007) for Magnor Glassverk.Kunstprosjektet «Gud så deilig» (2015) var et samarbeid med kunstneren Unni Askeland, der Behns del het «The art of lovemaking». Han utstilte ved flere anledninger sammen med den svenske skuespilleren Mikael Persbrandt og nevnte Per Heimly.Han var blant tolv norske samtidsforfattere som bidro med tekster til det belarusiske nettidsskriftet Prajdzisvet i 2017. Bibliografi Fem fortellinger, blant annet «Trist som faen» i Nye linjer, Kolon forlag, Oslo 1995. (Under navnet Ari Mikael) To fortellinger, «Slutt» og «Nachspiel» i Nye linjer, Kolon forlag, Oslo 1997 «Møter med Paul Bowles» i Nye linjer, Kolon forlag, Oslo 1998 Trist som faen. Fortellinger, Kolon forlag, Oslo 1999 Bakgård. Roman, Kolon forlag, Oslo 2003 Entusiasme og raseri. Roman, Gyldendal, Oslo 2006 Vivian Seving etc.. Roman, Gyldendal, Oslo 2009 Talent for lykke. Fortellinger, Kolon forlag, Oslo 2011 Tiger i hagen. Fortellinger, Kolon forlag, Oslo 2015 Inferno. Roman, Juritzen forlag, Oslo 2018 Les mer i Store norske leksikon Ari Behn i Norsk biografisk leksikon Eksterne lenker Kolons forfatterside om Ari Behn Gyldendals forfatterside om Ari Behn Litteratur Marianne Solberg Behn: Min Ari. Gyldendal 2021. Per Heimly og Jo Anders Johnsen: Blodsbror – Historien om Ari Behn og Per Heimly. Papermoon 2021. Vidar Kvalshaug: Ari – bohemen og bøkene. Cappelen Damm 2020.

https://snl.no/Arne_Andersson

2023-01-31

Arne Andersson

Store norske leksikon,Sport og spill,Friidrett,Løp

Arne Andersson var en svensk friidrettsutøver. Han var verdens beste mellomdistanseløper i krigsårene 1941–1945 ved siden av landsmannen Gunder Hägg.

Andersson satte i 1943 verdensrekord på 1500 meter med 3.45,0, som året etter ble slått av Hägg. Han satte i perioden 1942–1944 også tre rekorder på 1 engelsk mil, den siste 4.01,6. Han ble tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje i 1943.Andersson og Hägg ble i 1945 utestengt fra friidrettskonkurranser på livstid fordi de hadde brutt amatørbestemmelsene ved å motta betaling for å konkurrere. Les mer i Store norske leksikon friidrett løping utvikling av verdensrekordene i friidrett

https://snl.no/Sher_Bahadur_Deuba

2023-01-31

Sher Bahadur Deuba

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Asia,Nepals historie,Nepals samtidshistorie

Sher Bahadur Deuba er en nepalsk politiker og leder av partiet Nepali Congress (Nepals Kongressparti). Han er statsminister i Nepal fra 2021. Før dette har han vært statsminister fire ganger (1995–1997, 2001–2002, 2004–2005 og 2017–2018).

Deuba satt fengslet for politisk aktivitet i til sammen ni år mellom 1966 og 1985, ble valgt inn i parlamentet i 1991, og var statsminister fra 1995 til 1997. Sommeren 2001 overtok han igjen som statsminister, men ble avsatt av kong Gyanendra høsten 2002. I april 2004 ble han arrestert for oppvigleri, men satt fri og gjeninnsatt som statsminister etter voksende krav i befolkningen om demokrati. I februar 2005 ble han igjen fjernet fra stillingen og satt i husarrest. Han ble løslatt i mars, men på ny arrestert i april, og i juli ble han dømt til to års fengsel. Les mer i Store norske leksikon Nepals historie Nepals politiske system Nepals samtidshistorie

https://snl.no/Bragan%C3%A7a_-_dynasti_i_Portugal

2023-01-31

Bragança (dynasti i Portugal)

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Portugals historie

Bragança er navnet på det regjerende dynastiet i Portugal fra 1640 til 1853. Huset Bragança nedstammer fra Alfons 5, som døde i 1481. Han var den uekte sønnen til Johan 1 av Portugal.

I 1640 gjorde Alfons' etterkommer Johan, hertug av Bragança, opprør mot Spania og ble konge som Johan 4. I 1853 gikk kronen over til Pedro 5, sønnen til Maria 2 da Glorias og Ferdinand 2 av Sachsen–Coburg. Disse regnet seg som tilhørende huset Bragança, og satt på tronen til 1910. Slekten lever fortsatt i Portugal.Under Napoleonskrigene flyktet Johan 6 til Brasil og bodde der fra 1807 til 1814. Hans sønn og barnebarn, Pedro 1 og Pedro 2, var keisere i Brasil mellom 1822 til 1889. Les mer i Store norske leksikon Bragança – by i Portugal Alfons 5 – afrikaneren Johan 4 Napoleonskrigene Brasils historie Portugals historie Portugal

https://snl.no/Aust-Agder-arkivet

2023-01-31

Aust-Agder-arkivet

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Kulturinstitusjoner,Arkivfag

Aust-Agder-arkivet i Arendal var det første fylkesarkivet i landet. Arkivet ble opprettet i 1938 som en del i Arendals Museum (Aust-Agder-Museet), men ble egen institusjon og dermed Norges første fylkesarkiv i 1958.

I 1995 ble Aust-Agder-arkivet organisert som et interkommunalt selskap med depotansvar for kommunene i Aust-Agder fylke og utgjorde i perioden 2003-2015 en del i Aust-Agder kulturhistoriske senter. Fra 2015 inngår arkivet i Aust-Agder museum og arkiv IKS (AAma) og er arkivdepot for kommunene i tidligere Aust-Agder fylke samt den tidligere Aust-Agder fylkeskommune.AAma har både arkiv- og museumsfunksjoner. Arkivavdelingen er lokalisert til KUBEN i Arendal og oppbevarer ca. 10 000 hyllemeter arkiv etter kommunale organer, privatpersoner, bedrifter og organisasjoner. Arkivet har også en unik diplomsamling og en stor fotosamling, samt en boksamling. Boksamlingen består av rundt 50 000 bind, derav 10 000 bind som tilhører Arendals skoles offentlige bibliotek og museum. De eldste bøkene er fra slutten av 1400-tallet. Arkivavdelingen er også arkivfaglig rådgiver for eierkommunene i AAma. Les mer i Store norske leksikon Arendal arkiv museum

https://snl.no/chalkopyritt

2023-01-31

chalkopyritt

Store norske leksikon,Realfag,Geologi,Mineraler,Sulfid- og sulfatmineraler

Chalkopyritt er et tetragonalt mineral som består av kobber, jern og svovel. Andelen kobber er 34,6 prosent. Mineralet er messinggult, ofte anløpt, sprøtt og med lavere hardhet enn pyritt (det lar seg risse med kniv).

Chalkopyritt er det mest utbredte kobbermineral og en av de viktigste kobbermalmer. Det opptrer i en rekke forskjellige typer av forekomster, ofte sammen med pyritt, for eksempel på de norske kisforekomster som Folldal, Løkken, Røros, Grong og Sulitjelma. Egenskaper Egenskap Verdi Sammensetning (jern)sulfid Kjemisk formel CuFeS2 Hardhet 3½–4 Massetetthet 4,1–4,3 g/cm³ Krystallsystem tetragonalt Les mer i Store norske leksikon kobbermalm pyritt mineraler Eksterne lenker mindat.org: Chalcopyrite

https://snl.no/Charente-Maritime

2023-01-31

Charente-Maritime

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Frankrikes geografi

Charente-Maritime er et departement i det vestlige Frankrike, i regionen Nouvelle-Aquitaine, strekker seg langs Biscayabukta fra utløpet av Gironde til Sèvre Nantaise, omfatter øyene Oléron, Ré, Aix og Madame. Departementet strekker seg over et område på 6864 kvadratkilometer og har 644 303 innbyggere (2017). Hovedstad er La Rochelle.

Charente-Maritime har et mildt klima og er et av Frankrikes beste jordbruksdistrikter. Det dyrkes mest korn og grønnsaker, i tillegg poteter, lin og frukt, og druer til konjakk-produksjon. Store områder er dekket av vinmarker. Husdyrholdet er betydelig, med produksjon både av kjøtt og meierivarer. Saltutvinning og østersavl, spesielt i Marennes. Det er dessuten betydelig turisme i området, med badesteder som Royan. Les mer i Store norske leksikon Frankrike Frankrikes geografi regioner og departementer i Frankrike

https://snl.no/Sophie-Carmen_Eckhardt-Gramatt%C3%A9

2023-01-31

Sophie-Carmen Eckhardt-Gramatté

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Klassisk musikk,Internasjonale klassiske instrumentalister

Sophie-Carmen Eckhardt-Gramatté var en kanadisk pianist, fiolinist og komponist av russisk-fransk herkomst.

Eckhardt-Gramatte ble utdannet ved konservatoriet i Paris og i Berlin. Hun komponerte blant annet to symfonier, klaverkonserter, en rekke kammermusikkverker, deriblant tre strykekvartetter (1938, 1943, 1964), klaververker og komposisjoner for solo fiolin. Les mer i Store norske leksikon fiolin piano Musikk i Canada Litteratur Ferdinand Eckhardt (1985). Music from Within: A Biography of the Composer S C Eckhardt-Gramatté. Winnipeg, Manitoba: The University of Manitoba Press

https://snl.no/Arne_Bergsg%C3%A5rd

2023-01-31

Arne Bergsgård

Store norske leksikon,Historie,Historievitenskap,Historikere

Arne Bergsgård var ein norsk historikar. Han vart dr.philos. i 1933, dosent ved Noregs lærarhøgskule i 1922, og professor ved same stad i 1935.

Blant Bergsgård sine verk kan nemnast doktoravhandlinga Ole Gabriel Ueland og bondepolitikken (2 bind, 1932) som er hovudarbeidet hans, Formannskapslovene (1937), Året 1814 (2 bind, 1943–1945), Nasjonaliteten i europeisk historie (1946) og det ikkje fullførte Frå 17. mai til 9. april, norsk historie 1814–1940 (1958, avsnittet om perioden 1814–1884 kom i revidert utgåve i 1964).Som historikar arbeidde Bergsgård særleg med 1800-talet og nasjonalitetsproblematikken. Han identifiserte seg med Venstre-tradisjonen med dei nasjonale, bondenorske idear. Noregshistoria til Bergsgård ber preg av den vekta han la på Stortinget si rolle.Bergsgård var medlem av styret i Noregs Mållag frå 1929 til 1936, og 1934 medlemmer av den komiteen som førebudde rettskrivingsendringane i 1938. Han var også med i Undersøkelseskommisjonen av 1945, og utarbeidde for kommisjonen Utrikspolitikken til april 1940. Les meir i Store norske leksikon Arne Bergsgård i Norsk biografisk leksikon 1814 – Det sjølvstendige Noregs fødsel Bondestortinget Bondereising Norsk historie 1815–1905 Eksterne lenker Arne Bergsgårds privatarkiv – Arkivportalen Publikasjonar av Bergsgård hos Nasjonalbiblioteket

https://snl.no/eksplosjonsforming

2023-01-31

eksplosjonsforming

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Industri,Metallarbeid

Eksplosjonsforming, metode for forming av metalliske materialer under høyt trykk, frembrakt av kontrollert detonasjon av sprengstoff.

Prinsipp Arbeidsstykket festes til formen (undersenken) ved hjelp av en spennring, og form, ring og arbeidsstykke nedsenkes i vann. En sprengladning bringes til å eksplodere i en tilpasset avstand, og trykkbølgen forplanter seg gjennom vannet og presser arbeidsstykket mot formen.Vanlig praksis er at rommet mellom plate og form blir evakuert (tømt for luft) for å unngå luft som forstyrrer prosessen, men det kan være tilstrekkelig å forsyne formen med en slippluft-kanal.Materialet i formen kan være alt fra stål til sement, avhengig av prosessparametrene.Den høye deformasjonshastigheten øker formendringsevnen i materialet, slik at også mindre duktile materialer kan formes. Jevn trykkfordeling over arbeidsstykket er også en fordel, særlig ved fremstilling av gjenstander med komplisert form. Historikk Teknikken ble først utviklet i Ukraina i 1950-årene, men har gjennomgått flere forandringer. Den er for eksempel tilpasset innvendig profilering av rør, og brukes idag helst til produksjon av store gjenstander i små serier, der betydelige utgifter til form og presse kan innspares. Eksempler er deler til biler, båter, fly og romfart.

https://snl.no/Andr%C3%A9_Charles_Boulle

2023-01-31

André Charles Boulle

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Design,Interiør- og møbeldesignere

André Charles Boulle var en fransk ebenist og møbelkunstner. Han hadde en stor kunstnerisk innflytelse under 1700-tallet. Boulle studerte først tegning, malerkunst og skulptur, og etablerte seg som ébéniste i Paris. Av Jean-Baptiste Colbert ble han utpekt som den beste i sitt fag, og fikk verksteder og bolig i Louvre i 1672.

Avanserte innlagte arbeider Boulles møbler kjennetegnes ved et rikt innlagt arbeid. Til intarsia-arbeidene i tre brukte han så forskjellige materialer som tinn, messing, skilpadde, perlemor og elfenben. Typiske er møbler med skilpaddefinér inkrustert (innlagt) med messing (première partie) eller innlegninger for eksempel av skilpadde eller perlemor på metallgrunn (contrepartie). Arbeider i bronse Bronsearbeider spiller en stor rolle på Boulles møbler som beslag, håndtak og dekorative detaljer (for eksempel maskaroner og floralmotiver). Han hadde et eget verksted for bronsearbeid som utførte støpte, siselerte og forgylte bronser etter hans tegninger, både til møbler og som selvstendige kunstverker. Arkitektoniske representasjonsmøbler Boulles større møbler med sitt strenge arkitektoniske uttrykk hører til de mest typiske representasjonsmøbler i Ludvig 14s stil, mens hans kommoder og kabinettskap med sitt lettere preg og sin spinklere dekor er typiske for régence-stilens hoffmøbler. I hans tidligste produksjon spores sterk innflytelse fra Charles Le Brun, i hans senere arbeider fra Jean Bérains grotesk- og båndornamentikk. Hans fire sønner fortsatte verkstedet og utførte møbler i Boulle-stil. Ny interesse for Boulle Under det annet keiserdømme kom Boulle-møbler på moten takket være keiserinne Eugénie, og produksjonen av kopier og forfalskninger fikk en blomstringsperiode. Møbler fra Boulles egen hånd er bevart i Louvre, Musée des arts decoratifs og i Versailles. Les mer i Store norske leksikon Kunsthåndverk og kunstindustri i Frankrike Litteratur Neree, Jean (ed.). André Charles Boulle 1642-1732: A New Style for Europe. Somogy Editions d´Art.

https://snl.no/digitalkamera

2023-01-31

digitalkamera

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Fotografi,Fototeknikk

Et digitalkamera er et kamera der bildet registreres av en lysfølsom elektroniske komponent, for eksempel en CCD-detektor eller en CMOS-krets, og lagres elektronisk. Fra de første digitale kameraene ble lansert på forbrukermarkedet i 1993 tok det ti år før de overtok volummessig for analoge kameraer. Utviklingen av kameraer går mot stadig større integrering av funksjoner, så som stillbilder, film, video, GPS, WiFi og Bluetooth.

Skillet mellom analoge og digitale kameraer var naturlig fram til digitalkameraet oppnådde den nødvendige bildekvaliteten og det analoge kameraet reellt sett tapte i konkurransen. I dag er så å si alle kameraer digitale, med unntak av enkelte modeller som først og fremst har sine brukere blant fotografiske estetikere.Digitalkameraer kan som oftest fotografere både i farger og svart-hvitt, men fargeinformasjonen vil uansett ligge i bildefilen. Det finnes også kameraer som kun fotograferer i sort-hvitt, hvor fordelen er at hele bildebrikken kan brukes til bildeinformasjon. Les mer i Store norske leksikon DSLR kamera sensorstørrelse

https://snl.no/Elling_Eielsen

2023-01-31

Elling Eielsen

Store norske leksikon,Religion og filosofi,Religioner og livssyn,Kristendom,Kristne trossamfunn

Elling Eielsen var en norsk-amerikansk predikant. Han var haugiansk predikant i Norge fra 1832 til 1837, og emigrerte til USA 1839. Han ble ordinert til menighetsprest av Hans Nielsen Hauges venner i 1843, og var den første norske lutherske presten i USA.

Med sin lovmessige botsforkynnelse og strie karakter, kom han i strid med norske prester som kom til USA. Han organiserte i 1846 Den evangelisk-lutherske kirke i Nord-Amerika, også kalt Eielsen Synod eller Ellings Samfund; fra 1876 kalt Hauges Synode. De som sluttet seg til Eielsen, kaltes ellingianere. Kirken ble i 1917 sluttet sammen med Den norske lutherske kirke i Amerika. Les mer i Store norske leksikon Hans Nielsen Hauge haugianere Evangelical Lutheran Church Religion i USA Elling Eielsen i Norsk biografisk leksikon Litteratur Golf, Olav: Elling Eielsen : haugianerhøvding og rastløs ferdamann, 2004, isbn 82-520-4743-2, Finn boken Mørstad, E.O.: Elling Eielsen og den "Evangelisk-lutherske kirke" i Amerika, ny utg., 2001 (1. utg. 1917), isbn 82-996025-0-5, Finn boken

https://snl.no/Dareios_1.

2023-01-31

Dareios 1.

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Asia,Perserrikets historie

Dareios 1. var konge av Persia fra cirka 521 til 485 fvt. Både som kriger og statsmann regnes Dareios 1 som en av det gamle Midtøstens betydeligste herskere. Han førte krig mot forskjellige opprørere, blant annet i Babylon. Etter å ha nedkjempet opprøret la han under seg hele det akemenidiske imperiet, som strakk seg fra Det gamle Egypt til Indus.

Dareios 1. tilhørte en annen gren av akemenidenes slekt enn forgjengerne Kambyses 2. og Kyros 2., og var ikke den mest naturlige tronfølgeren. Beretningen om hvordan han kom til makten er hugget inn i en klippe i Behistun på veien mellom Babylon og Hamadan. Historien har også funnet veien inn i den greske historieskriveren Herodots verk «Historien».Dareios valgte den gamle elamittiske byen Susa som sin nye hovedstad og lot bygge et nytt stort palass der. Han bygget også store byggverk i andre byer, ikke minst i Persepolis. Administrasjon Dareios 1. skapte for første gang et fastere organisert verdensrike ved å dele det i 20 stattholderprovinser, kalt satrapier, ordne skattevesenet, bygge veier, prege mynt og utvikle en slags postbefordring for rikets myndigheter. Herodot forteller at hovedveien fra Sardis til Susa var utstyrt med mellomstasjoner der kurerer kunne få byttet til uthvilte hester underveis. Under Dareios 1 ble det også innført en organisert skatteinnkreving i hele riket.Rundt 514 dro Dareios på et stort felttog mot skyterne ved rikets nordgrense. Han gikk over Bosporus og Donau, og underla seg Thrakia og Makedonia, men måtte vende om uten å ha fått bukt med skyterne. I 499 gjorde jonerne i Lilleasia oppstand mot ham. Han greide å kue den, men et straffetog mot de greske bystatene, særlig Athen, under generalen Datis' ledelse, brøt sammen ved nederlaget ved Marathon i 490 (se Perserkrigene). Mens Dareios holdt på med å forberede et nytt stort tog, døde han.Dareios 1. er begravd i en klippegrav i Naqsh-e Rustam, nær Persepolis. Graven har en lengre innskrift som både forteller om hans syn på seg selv og på sin vei til makten. Ifølge ham selv var han utvalgt av guden Ahura Mazda til å herske over Perserriket. Han berømmer også seg selv for å ha vært en human og god hersker. Les mer i Store norske leksikon Kronologi over Det gamle Egypts historie Mesopotamia Persia Irans forhistorie Ahura Mazda zoroastrisme Litteratur Herodot: Historie, oversatt og gjendiktet av Henning Mørland. De norske bokklubbene 2004. Herodotus: the Histories, oversatt av Aubrey de Sélincourt, for Penguin Books. London 1954.

https://snl.no/doussi%C3%A9

2023-01-31

doussié

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Industri,Trelast og treforedling,Trevirke

Doussié er navn på treverk fra afrikanske arter i slekta Afzelia som hører til erteblomstfamilien. Det er flere arter i Vest-Afrika som gir trevirke som kalles doussié eller apa. Trevirket har en rekke andre navn, blant annet afrikansk mahogni, men arten er ikke beslekta med ekte mahogni som hører til mahognifamilien. Noen av artene er Afzellia bipindensis og Afzelia africana. Slekta har også representanter i Asia, blant annet Afzelia xylocarpa som også gir verdifullt trevirke som gjerne sammenlignes med merbau.

Kjerneveden er temmelig mørk rødlig-brun og mørkner ytterligere ved lystilgang. Porene er grove, men spredt, oftest fylt med et gult stoff. Tetthet (densitet) ved 15 prosent fuktighet er cirka 0,75 g/cm³. Veden er hard, glatt og sterk, resistent mot syrer. Doussié krymper lite og er stabilt, og er ettertraktet for mange formål, som parkett, møbler, laboratoriebenker og beholdere for kjemikalier.Det gule fargestoffet kan farge av på tekstiler hvis det blir utsatt for fuktighet. Les mer i Store norske leksikon trevirke

https://snl.no/autoradiografi

2023-01-31

autoradiografi

Store norske leksikon,Medisin,Diagnostikk og utredning,Radiologi

Autoradiografi er en radiografisk undersøkelsesmetode som brukes i biologisk forskning og ved forskjellige tekniske undersøkelser for å påvise radioaktivitet i et materiale.

Metoden baseres på at radioaktiv stråling fra et prøvemateriale kan registreres nøyaktig fotografisk eller elektronisk. Som eksempel kan man tenke seg at radioaktivt prøvemateriale injiseres i en mus eller annet forsøksdyr. Etter at forsøksdyret er avlivet kan strålingen fra den radioaktive isotopen lokaliseres i vevsmaterialet. Videre undersøkelser vil deretter kunne avklare metabolske problemstillinger på cellenivå ved at man dokumenterer om isotopen er lokalisert enten intra- eller ekstracellulært. Les mer i Store norske leksikon sporstoffer radiografi radiologi

https://snl.no/Blondie_-_band

2023-01-31

Blondie (band)

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Populærmusikk,Pop og rock,Internasjonal pop og rock

Blondie er et amerikansk popband som hadde stor suksess i mellom 1978 og 1982, anført av Debbie Harry.

Bandet ble dannet i New York City i 1974 av vokalisten Debbie Harry (født 1945) og gitaristen og låtskriveren Chris Stein (født 1950). Året etter rekrutterte de trommeslageren Clem Burke (født 1954), bassisten Gary Valentine (født 1955) og keyboardisten Jimmy Destri (født 1954). Debut Debutalbumet Blondie (1976) ble ingen suksess, og i forkant av Plastic Letters (1978) ble Valentine erstattet av Frank Infante. Albumet slo an i Storbritannia takket være hiten Denis. Nigel Harrison ble nå ny bassist, mens Infante gikk over til å spille gitar. Gjennombrudd Det store gjennombruddet fikk Blondie høsten 1978 med albumet Parallel Lines, som inneholder hele fire store hits: Picture This, Hanging On The Telephone, den discoinfluerte Heart Of Glass (deres første suksess i USA) og Sunday Girl. Albumet Eat To The Beat (1979) avfødte hitene Dreaming og Atomic. Sistnevnte, Heart Of Glass og 1980-hiten Call Me (produsert av Giorgio Moroder) er eksempler på Blondies vellykkede blanding av disco og pop. Autoamerican (1980) ga dem suksess med den reggaeinfluerte The Tide Is High og Rapture, hvor Debbie Harry rappet. Oppløsning og comeback Bandet ble oppløst like etter at The Hunter (1982) floppet. Vokalisten kalte seg Deborah Harry på sine solohits på 1980- og 1990-tallet.Harry, Stein, Burke og Destri gjorde comeback som Blondie i 1996 og gikk til topps i Storbritannia med singlen Maria fra No Exit (1999). Etter The Curse Of Blondie (2003) sluttet Destri.Blondie ble innvalgt i Rock and Roll Hall of Fame i 2006 og ga i 2011 ut albumet Panic of Girls. Besetningen har siden 2010 bestått av Harry, Stein, Burke, Matt Katz-Bohen (keyboard), Leigh Foxx (bass) og Tommy Kessler (gitar). I 2017 kom Pollinator. Les mer i Store norske leksikon pop musikk i USA Eksterne lenker Blondie

https://snl.no/flatklokkehatt

2023-01-31

flatklokkehatt

Store norske leksikon,Biologi,Soppriket,Stilksporesopper,Hymeniesopper,Ekte hymeniesopper,Agaricomycetidae,Skivesoppordenen,Hymenogastraceae,Klokkehatter

Flatklokkehatt er en brun giftsopp som er vanlig i hele landet. Den gir hovedsakelig gir leverskade og kan være dødelig. Man må raskt ta kontakt med legevakt om man tror man har spist flatklokkehatt.

Beskrivelse Hatten er gulbrun og skifter farge med fuktigheten. Den kan være formet som en halvkule, men kan også være nesten flat. Skivene er gulbrune. Stilken er tynn med en ring, men denne kan forsvinne når soppen blir eldre. Utbredelse Flatklokkehatt er vanlig i hele landet. Flatklokkehatt er dessuten funnet på Svalbard (Longyearbyen, Adventdalen og Barentsburg), som den eneste potensielt dødelige soppen på øygruppa. Utbredelse og voksested Soppen vokser på dødt tremateriale, på stubber, råttent trevirke, ved bark og strø. Den er meget vanlig på barkfyllinger og barkbelagte bed. Gift og forveksling Det er viktig å vurdere denne soppen når barn har inntatt små brune skivesopper, for eksempel på lekeplasser eller i hager. Flatklokkehatt kan blant annet forveksles med matsoppen stubbeskjellsopp. Symptomer og skade De viktigste symptomene ved soppforgiftning er: Kraftig, vandig diaré Magesmerter Oppkast Symptomer og kliniske tegn kommer først etter 6 til 24 timer, og leverskade kan inntre først etter flere dager. Symptomene skyldes skade på vev i lever, nyre og tarmslimhinner. Giftstoffer Flatklokkehatt inneholder giftstoffet amanitin, som er det samme stoffet som finnes i hvit fluesopp og grønn fluesopp. Systematikk Nivå Norsk navn Vitenskapelig navn Rike Sopp Fungi Rekke Stilksporesopper Basidiomycota Underrekke Hymeniesopper Agaricomycotina Klasse Agaricomycetes Orden Agaricales Familie Hymenogastraceae Slekt Klokkehatter Galerina Art Flatklokkehatt G. marginata Les mer i Store norske leksikon matsopp giftige sopper saprotrof Eksterne lenker Folkehelseinstituttets brosjyre om giftige sopper. Flere språk.

https://snl.no/Charlotte_Bront%C3%AB

2023-01-31

Charlotte Brontë

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Storbritannia og Nord-Irlands litteratur,Storbritannia og Nord-Irlands litteratur på 1800-tallet

Charlotte Brontë var ein engelsk forfattar og er ein av dei mest leste romanforfattarane til alle tider. Ho er særleg kjend for romanen Jane Eyre, som også har vore populær hos filmskaparar. Forfattaren kombinerer realismens søkelys på samfunnsproblem med meir romantiske fantasiar og sans for det gotiske.

Charlotte var ei eldre søster av Emily og Anne Brontë, som begge også skreiv romanar. Dei tre blir saman omtala som Brontë-søstrene. Biografi Som så mange andre kvinnelege forfattarar i historia var Brontë-søstrene prestedøtrer. Dei vaks opp på prestegarden i Haworth i Yorkshire, som no er eit mykje besøkt museum. Det var eit stille, isolert landsens liv, og søskena tok tilflukt i lesing og skriving frå ung alder. Dei vart tidleg morlause, og det var ei tante som tok seg av dei seks borna i familien, fem jenter og éin gut. Charlotte hadde ei traumatisk oppleving av barneskuletida. Fire av jentene vart sendt på ein billeg og utriveleg kostskule for prestedøtrer, Cowan Bridge, der dei to eldste, Maria og Elizabeth, fekk tuberkulose og døydde like etter at dei kom heim, 11 og 10 år gamle. Også Charlotte og Emily vart sendt heim, medan Anne aldri gjekk på denne skulen. Dette sette djupe spor, som vi ser igjen i romanen Jane Eyre.Det gjekk mykje betre på skulen Roe Head, som var driven av Margaret Wooler, der Charlotte gjekk eit år som fjortenåring. Ho fekk livslange vener som Ellen Nussey, som seinare vart ei viktig kjelde då Elizabeth Gaskell skulle skrive biografien om Charlotte Brontë. Frå ho var nitten, var Charlotte lærarassistent på Roe Head i om lag tre år, og deretter guvernante i fire ulike familiar i kortare periodar. Det var svært få jobbar der kvinner frå middelklassen kunne tene pengar til livsopphald, og det å undervise var den næraste utvegen. Charlotte og Emily hadde planar om å starte ein landsbyskule i Haworth og tok først eit utanlandsår i Belgia for å utdanne seg vidare i framandspråk. Faren følgde dei på den store reisa til Brussel, og året på ekteparet Hegers internatskule viste seg å få stor innverknad både på Charlotte personleg og på romanane hennar. Ho vart svært begeistra for den sjarmerande og intellektuelle Constantin Heger og skreiv fleire kjærleiksbrev som han stort sett ikkje svarte på. Denne erfaringa gav henne stoff til to av romanane, Professoren og Villette. Men landsbyskulen i Haworth vart det aldri noko av, sidan dei ikkje klarte å skaffe elevar. Kanskje var staden for avsides, kanskje var broren sitt dårlege rykte som upåliteleg alkoholikar medverkande. Det verkar som om Charlotte i det lengste prøvde å forsørge seg sjølv i staden for å gifte seg. Trass i at ho ikkje likte seg særleg godt som lærar, sa ho nei til fire friarar, som regel unge kapellanar, men ombestemte seg til slutt og gifta seg med den siste av dei, Arthur Bell Nicholls, i 1854. Kanskje nølte ho så lenge fordi mange kvinner døydde i barsel, og det var i så fall eit rett instinkt. Ho sjølv levde mindre enn eit år inn i ekteskapet. Kjeldene er ueinige om dødsårsaka, som først var sett til tuberkulose, som for dei andre søskena, men som også blir knytt til svangerskapskomplikasjonar. Forfattarskapet Som born og unge fann dei fire attlevande Brontë-søskena stor trøyst i å skape sine eigne fantasiunivers som dei gav namn og skreiv innvikla forteljingar om. Charlotte og broren Branwell skapte landet Angria, og Emily og Anne hadde seinare Gondal. Alle fire hadde nok ønske om å bli forfattarar, men berre guten i familien vart sett på som lovande og kunstnarisk.Då Charlotte spurte den kjende diktaren Robert Southey til råds om publisering, svarte han at litteraturen kan aldri bli eit kvinnekall og burde heller ikkje bli det, og han meinte at dess mindre ho dreiv med slikt, dess betre var det. Det er ein stor historisk ironi at han i dag stort sett er gløymt av dei fleste lesarar, medan ho er kjend i heile den litterære verda. Ein høyrer ekkoet frå slike negative tilbakemeldingar i fleire av romanane, der hovudpersonen klagar over tronge kår for intellektet, til dømes i Jane Eyre og Shirley.Kvar for seg skreiv søstrene også mange dikt som vart lagte i skuffa, og då Charlotte oppdaga Emily sine dikt, fann dei ut at dei tre hadde nok til ei felles diktsamling, som vart trykt på eigen kostnad og nesten ikkje selde noko i det heile: Poems by Currer, Ellis and Acton Bell frå 1846. Men utgjevinga gav startskotet til ein rad med romanar, dei fleste av dei av Charlotte, som levde lengst av søstrene. Ho rakk å fullføre fire i dei få åra ho hadde att å leve: Jane Eyre, Shirley, Villette og Professoren. Jane Eyre er ei foreldrelaus jente som vert handsama som eit uønskt utskot av dei rike slektningane og sendt til ein streng internatskule der jentene døyr av tæring og underernæring. Skulen er styrt av ein sadistisk hyklar, presten Mr. Brocklehurst, og er eit minne om skulen forfattaren gjekk på som barn, og som kosta søstrene hennar livet.Jane Eyre får det betre som vaksen lærar, men lengtar etter større rom for utfalding og søker guvernantejobb på godset Thornfield Hall. Der får ho eit nært vennskap med arbeidsgjevaren, Mr. Rochester, men grunna dramatiske forviklingar må ho rømme huset og kjem til Marsh End og dei tre søskena Rivers. Jane må velje mellom menn og kall, i til dels tilspissa situasjonar.Romanen er fortalt i første person og gir eit sterkt uttrykk for ei ung jente sine erfaringar, frustrasjonar og oppleving av kjærleik. Romanen utfordrar også vanlege klasseforventingar og lèt ei fattig guvernante få hovudrolla i kjærleikshistoria. Shirley handlar om to kvinner, først og fremst den fattige og morlause Caroline Helstone og dernest den rike arvingen Shirley Keeldar, og deira tilhøve til to menn, brørne Robert og Louis Moore. Caroline er noko som var sjokkerande for samtida, nemleg ei kvinne som elska først, utan å ha blitt fridd til, og utan å bli elska tilbake. Men boka handlar også om luddittane sine opprør mot fabrikkeigarar og industrialisering, og om sosiale spenningar i eit England i depresjon og krig rundt 1812.Romanen er fortalt i tredje person, og forfattaren nyttar høvet til å skrive sterke og nokre gonger bitre utfall om til dømes vilkåra for kvinner i samfunnet:«Der er noko gale ein stad. Eg trur ugifte damer burde ha meir å gjere … Brødrene deira er alle i forretningar eller profesjonar … søstrene har inga verdig sysselsetting anna enn husarbeid og sying, ingen andre jordiske gleder enn overflatiske visittar, og ikkje noko håp om noko betre heile livet til ende …. Kunne menn ha levd slik?» Forteljeteknisk er Villette i slekt med Jane Eyre. Hovudpersonen, Lucy Snowe, er også ei stillferdig ung kvinne som fortel si eiga historie. Lucy er ikkje pen, men har sterke kjensler og fell for professor Paul Emanuel som arbeider på same internatskule som ho. Byen Villette er fiktiv og ligg i eit fiktivt fransktalande land, men er tydelegvis basert på forfattaren sine eigne opplevingar i Brussel i Belgia. Professoren var den første romanen Charlotte Brontë skreiv, men han vart då refusert og gitt ut etter hennar død. I motsetnad til dei tre andre er denne fortalt frå eit mannleg perspektiv. William Crimsworth er engelsk, men avslår å bli prest i heimlandet og blir heller lærar på belgiske kostskular. Etter ulike forviklingar fell han for den unge læraren Frances Evans Henri. Boka er tydeleg inspirert av forfattaren sin eigen periode ved ein belgisk skule og hennar vennskap med sin eigen «professor», Constantin Heger. Filmtolkingar Jane Eyre har vore svært populær mellom filmskaparar heilt sidan den tidlege stumfilmperioden, og i alle tiår frå 1910 til 2011 har det kome minst éi filmatisering av romanen. I versjonen frå 2011 av Cary Fukunaga spelar Mia Wasikowska og Michael Fassbender hovudrollene. Ein av dei lengste adaptasjonane er ein BBC-miniserie frå 1983, med Zelah Clarke og Timothy Dalton. Denne vart etterfølgd av ein noko kortare miniserie i 2006 med Ruth Wilson og Toby Stephens i hovudrollene. Franco Zeffirellis kinofilm frå 1996 med Charlotte Gainsbourg og William Hunt, og Robert Young sin film frå 1997 med Samantha Morton og Ciaran Hinds, er også verd å merke seg.Dei andre romanane har ikkje vore like mykje brukte, men BBC laga to miniseriar over Villette, ein i 1957 og ein i 1970, den siste med Judy Parfitt som Lucy Snowe. Romanar og dikt Poems by Currer, Ellis and Acton Bell, 1846 Jane Eyre, 1847 Shirley, 1849 Villette, 1853 The Professor, 1857 Norske omsettingar To av dei fire romanane har blitt omsette til norsk, Jane Eyre i seks versjonar og mange fleire utgåver, og Villette éin gong. Dei fleste har same tittel som originalen. 1902, anonym omsettar (forkorta versjon) 1911, omsett av Elise Horn, ny utgåve i 1989 1948, omsett av Anna-Cathrine Brenna 1964, omsett av Othar Bertelsen (forkorta versjon), ny utgåve i 1986 1969/1970, Guvernanten av Thornfield Hall, ukjent omsettar, føljetong i Familien 1999, omsett av Ragnfrid Stokke, ny utgåve i 2009 2000, omsett av Ragnfrid Stokke Les meir i Store norske leksikon Storbritannias litteratur Brontë-søstrene Anne Brontë Emily Brontë Litteratur Christine Alexander og Sara L. Pearson, Celebrating Charlotte Brontë: Transforming Life into Literature in Jane Eyre, Brontë Society, 2017. Elizabeth Gaskell, The Life of Charlotte Brontë, Penguin, 1998 (1857). Margaret Smith, The Letters of Charlotte Brontë, I-III, Clarendon Press, 2004. Eller Selected Letters, Oxford World Classics, 2010

https://snl.no/Agnes_Branting

2023-01-31

Agnes Branting

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Kunsthåndverk,Tekstilkunst,Tekstilkunstnere

Agnes Branting var en svensk tekstilkunstner og forfatter av tekstilhistoriske verker. I årene 1891–1904 var hun leder av foreningen Handarbetets Vänner, hvor hun utførte et pionerarbeid for svensk tekstilkunst.

Senere ledet Branting verkstedet Licium, som vesentlig arbeidet med kirketekstiler. I 1908 stiftet hun foreningen Pietas, hvis oppgave var å bevare kirketekstiler av antikvarisk verdi.Hun utgav blant annet sammen med Andreas Lindblom Medeltida vävnader och broderier i Sverige (1928–1929). Les mer i Store norske leksikon tekstilkunst Litteratur Brunius, Jan (1994). Svenska textilier: 1890-1990, Signum Martin, Edna og Beate Sydhoff (1979). Svensk textilkonst: Swedish textile art, LiberFörlag

https://snl.no/P%C3%A5l_Benum

2023-01-31

Pål Benum

Store norske leksikon,Sport og spill,Friidrett,Løp

Pål Benum er en norsk professor i medisin og tidligere friidrettsutøver med spesialisering i langdistanseløp.

Han representerte IL i BUL, Oslo. Karriere Benum vant i alt ti NM-gull tatt i perioden 1959 til 1964. Syv av dem i terrengløp, to på 5000 meter og ett på 10 000 meter. Benum var OL-deltaker i Tokyo i 1964. Familie Han er bror av Edgeir Benum. Utnevnelser Benum ble i 2006 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden. Personlige rekorder 14.06,6 på 5000 meter. 29.13,6 på 10 000 meter. Les mer i Store norske leksikon friidrett langdistanseløp

https://snl.no/Roman_Dmowski

2023-01-31

Roman Dmowski

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Polens historie

Roman Dmowski var en polsk politiker, som i 1893 grunnla den nasjonaldemokratiske liga (ND) og var partiets første leder. Dmowski så Tyskland som den største trusselen mot Polen, og var derfor tilhenger av å søke polsk selvstyre gjennom samarbeid med tsar-Russland. Han stod dermed i skarp opposisjon til Józef Piłsudski.

Dmowski var delegert til den russiske riksdumaen i 1907–1912. Fra november 1915 var han i Vest-Europa, og i august 1917 dannet han i Sveits en polsk nasjonalkomité som ble anerkjent av de allierte.Dmowswki representerte Polen på fredskonferansen i Paris i 1919, som førte fram til Versailles-traktaten. Han var utenriksminister fra 27. oktober til 14. desember 1923.Dmowski skrev flere bøker, blant annet Tyskland, Russland og det polske spørsmål (1908) og Polsk politikk og statens gjenreisning (1925). Les mer i Store norske leksikon Polens historie

https://snl.no/Acta_Chemica_Scandinavica

2023-01-31

Acta Chemica Scandinavica

Store norske leksikon,Realfag,Kjemi,Kjemiens historie

Acta Chemica Scandinavica, skandinavisk kjemitidsskrift som ble utgitt fra 1947 til 2000 av de kjemiske selskapene i Finland, Danmark, Norge og Sverige.

I hvert av landene hadde det lenge før andre verdenskrig vært utgitt nasjonale kjemitidsskrifter, og disse finnes fremdeles. Men et tidsskrift for vitenskapelige artikler om kjemi skrevet på et verdensspråk manglet. Peter Sollied, som var redaktør for det norske kjemitidsskriftet, tok et initiativ i 1932 for et felles nordisk kjemitidsskrift, men først i mars 1946 ble et slikt tidsskrift etablert på et møte i København.Tradisjonelt hadde kjemikere i Norden publisert på tysk i tyske kjemitidsskrifter. Etter andre verdenskrig ønsket man å publisere på engelsk, men de engelske tidsskriftene hadde begrenset kapasitet.Første nummer av ACTA ble publisert i januar 1947 med en sjefredaktør og lokale redaktører fra Danmark, Finland, Norge og Sverige. Økonomien var ofte vanskelig, men ACTA ble etter hvert akseptert over hele verden som et kvalitetstidsskrift. Prisene på vitenskapelige tidsskrifter økte sterkt før årtusenskiftet.Etablering av internett åpnet også en ny kanal for spredning av vitenskapelige nyheter. ACTA fusjonerte derfor fra 2000 med de kjemiske tidsskriftene som blir utgitt av Royal Society of Chemistry i London. Les mer i Store norske leksikon kjemi Norsk Kjemisk Selskap

https://snl.no/angarieretten

2023-01-31

angarieretten

Store norske leksikon,Jus,Internasjonal rett,Krigens folkerett

Angarieretten er den rett en krigførende stat har etter folkeretten til å beslaglegge og bruke krigsviktig nøytral eiendom som befinner seg på statens eget territorium. I nyere tid har denne retten særlig vært utøvd overfor nøytrale skip. Utøvelse av angarieretten utløser erstatningsplikt overfor eieren av den beslaglagte eiendommen.

Haag-overenskomsten av 1907 (5) art. 19 har anerkjent angarieretten i et spesielt forhold (i tilknytning til jernbanemateriell), men retten er ikke begrenset bare til slikt materiell. Det kan hevdes at bare det generelle prinsippet om militær nødvendighet begrenser angarieretten, det vil si at nøytral eiendom kan beslaglegges etter angarieretten bare dersom dette anses som militært nødvendig.Beslagleggelse av nøytrale skip under henvisning til angarieretten fant sted under både første og andre verdenskrig, særlig i Storbritannia og USA. Det har vært hevdet at angarieretten også gir adgang til å beslaglegge nøytrale skip med last når de er oppbrakt i åpen sjø og ført inn til visitasjon, men dette er neppe alminnelig anerkjent. Les mer i Store norske leksikon folkerett

https://snl.no/Carl_Gustaf_Armfeldt

2023-01-31

Carl Gustaf Armfeldt

Store norske leksikon,Historie,Norsk og nordisk historie,Norges historie,Norges historie fra 1660 til 1814

Carl Gustaf Armfeldt var en svensk adelig og offiser, i svensk militærtjeneste fra 1700. Armfeldt deltok under Den store nordiske krig i forsvaret av Finland mot russiske angrep. Han var øverstkommanderende i årene 1713–1714 og ledet deretter forsvaret av den svenske østkysten nord for Stockholm.

I 1718 var Armfeldt øverstkommanderende for den hæravdelingen som forsøkte å innta Trondheim (se Armfeldts felttog i Trøndelag). Under tilbakemarsjen kom hæravdelingen hans ut for en snøstorm i Tydalsfjellene, omkring to tredjedeler omkom eller døde senere av skadene. Bakgrunn og familie Carl Gustaf Armfeldt ble født i Ingermanland i 1666, området mellom dagens Estland og St. Petersburg, som svenskene hadde erobret fra Russland i 1617. Faren Gustav Armfeldt (død 1675) var oberst i garnisonsregimentet i Narva. På farssiden kom Carl Gustafs slekt fra Jämtland, som den gangen var norsk. Bestefaren, Erik Larssøn, var fra Frösöen utenfor Östersund og kom til Baltikum som soldat i svensk tjeneste i 1640-årene. 20. juni 1648 ble han adlet og tok navnet Armfeldt. Militær karriere Carl Gustaf Armfeldts militære løpebane begynte i Nylands-Tavastehus kavaleriregiment som oppasser til regimentssjefen, oberst Otto Vellingk d.y. Denne stillingen var en slags militærfaglig lærlingplass som Armfeldt trolig fikk gjennom familieforbindelser. Som lensherre i Norrland utførte Vellingk også et omfattende kartleggingsarbeid av grensetraktene mot Trøndelag, noe som trolig kom til nytte under Armfeldts senere felttog. I den svenske armeen ble Armfeldt korporal i kavaleriet i 1683 før han dro til Frankrike, der han gikk inn i Ferdinan av Fürstenbergs regiment. Armfeldt ble i fransk tjeneste i elleve år og oppnådde kapteins grad. Han deltok også i flere felttog i Frankrike, Nederlandene og Italia. I 1701, året etter utbruddet av den store nordiske krigen, var han tilbake i svensk tjeneste som generaladjutant for de svenske troppene i Finland. Deretter var han oberst ved det karelske kavaleriet i 1707. Kildene om ham blir mer utfyllende etter 1713, da han ble generalmajor og øverstkommanderende i Finland. Grenseområdet mot Russland var tynt befolket villmark og landet utplyndret av krig. Situasjonen var håpløs, og de svenske styrkene led flere nederlag, det verste ved Storkyro i 1714. I en biografi skrevet av Eirik Hornborg i 1953 ble Armfeldt beskrevet som en mann med stor bravur og optimisme. Som leder var han visstnok human etter datidens standard, med omtanke for både sine menn og sivile. I 1717 fikk Armfeldt i oppdrag av Karl 12. å begynne planleggingen av et felttog mot Norge med Trondheim som mål. Armfeldts felttog i Trøndelag foregikk høsten 1718, samtidig med Karl 12.s felttog i Sørøst-Norge. Begge felttogene ble mislykkede – Armfeldt greide ikke å innta Trondheim, og Karl 12. ble skutt og drept ved Fredriksten festning i Halden. Under Armfeldts tilbaketrekning over Tydalsfjellene i desember 1718 og januar 1719 døde 3000 svenske soldater av kulde, matmangel og utmattelse. Et portrettmaleri av Armfeldt malt av David von Krafft umiddelbart etter tilbaketoget fra Norge i 1719 bærer tydelig preg av «lidande och resignation». Etter felttoget mot Trøndelag skulle Armfeldt egentlig ha tiltrådt stillingen som lenshøvding i Viborg, men området ble avstått til Russland etter krigen. Han fortsatte som sjef for styrkene i Finland til sin død i 1736, men levde et tilbaketrukket liv, tydelig merket av motgangen Sverige hadde på slutten av stormaktstiden. Les mer i Store norske leksikon Armfelt Armfeldts felttog i Trøndelag Den store nordiske krigen Sveriges historie Litteratur Hansson, Anders: Armfeldts karoliner, 2003, isbn 91-518-4061-8, Finn boken Hedin, Svante: Armfeldts fälttåg mot Trondheim 1718-1719 : en kommenterad bibliografi, 1986, isbn 91-7578-006-2, Finn boken Rolseth, P.O.: Generalløytnant Carl Gustaf Armfeldts hærtog mot Norge, 1950

https://snl.no/Amund_Sigurdsson_(Bolt)

2023-01-31

Amund Sigurdsson (Bolt)

Store norske leksikon,Historie,Norsk og nordisk historie,Norges historie,Norges historie fra 1300 til 1660

Amund Sigurdsson (Bolt) var ein norsk riddar, adelsmann og opprørsleiar. Han var sysselmann i Borgarsysla då han leidde eit opprør mot danskekongen.

Slekt Amund Sigurdsson (Bolt) var son av riddar Sigurd Berdorsson og nevø av riksråd og høvedsmann på Akershus, Ogmund Berdorsson Bolt. Såleis var han del av adelsslekta Bolt frå Borgarsyssel i Østfold. Han var gift med Eline Eriksdotter. Amund, som aldri kalla seg eller vart kalla «Bolt» i noko kjend kjelde, forsvinn frå kjeldene etter opprøret. Inga etterslekt er kjende etter han. Den Amund Bolt som opptrer i kjeldene i 1447 og 1450, er truleg ein annan enn opprørsleiaren. Denne seinare Amund Bolt var imidlertid truleg i slekt med opprørsleiaren Amund Sigurdsson, då denne Amund Bolt var soneson til den same Ogmund Berdorsson Bolt som var onkel til Amund Sigurdsson. Opprørsleiar Amund var sysselmann for Borgarsyssel, og herifrå leidde han eit austnorsk opprør mot unionskongen Erik av Pommern i 1436/1437. Bak opprøra låg det ei sterk misnøye hos bøndene mot skattar, som vart drivne inn med hard hand av utanlandske futar. Det vart hevda at dei braut med ei samfunnsordning som gjekk tilbake til Olav den heilage, og ei rekkje storbønder stilte seg bak opprøret. Høgare adel, som Amund Sigurdsson var, støtta samtidig kraftig opp om opprøret. Desse adelsmennene var særleg misnøgde med at stadig fleire len og embetsstillingar vart gitt til tyskarar og danskar. Norske medlemmer av riksrådet var òg velvillige til fleire av krava, som samstundes styrkte deira stillingar. Dette opprøret stod i samband med den samtidige svenske reisninga under Engelbrekt Engelbrektsson og andre opprør i Noreg. Det norske mishaget hadde vore løyst med ein avtale der riksrådet skulle handsame klagane, med det vart nytt opprør då dette møtet ikkje vart noko av. Som sysselmann hadde Amund gode samordnande evner, og han skal ha oppglødd mange til motstand. Amund tok med seg ein hær av lågadelmenn og bønder frå Romerike, Borgarsysla og nordlege Båhuslen, inn i Oslo og tok bispegarden. Han måtte snart gi opp bispegarden igjen, men opprøret heldt fram. Som førar for opprørshæren inngjekk Amund forbund med opprørspartiet i Sverige på Noregs rike sine vegner, som det heitte. Han kravde no at Noreg skulle få si eiga regjering og styrast av innanlandske menn, innanfor Kalmarunionen. Dei framande embetsmennene skulle jagast ut av landet. Fredsavtale Eit nytt forliksmøte kom i stand i februar 1437. Amund inngjekk då, saman med representantar for allmugen i heile Oslo bispedømme, ein endeleg fredsavtale med riksrådet i Oslo. Ein del av avtalen var at Amund Sigurdsson skulle gå fri, og at Amund og resten av opprørarane lova å vere lojale overfor kong Erik. Til gjengjeld lova riksrådet å fremje kravet frå opprørarane og å tale deira sak for kongen. Riksrådet skulle heller ikkje meir setje inn utlendingar til embetsmenn i Noreg, verken geistlege eller verdslege. Inngifta utlendingar skulle få bli i Noreg, men ikkje ha nokon politisk-administrativ makt eller posisjonar. Kongen skulle innsetje ein norsk drottsete og bringe riksseglet tilbake til Noreg, som i sum ville bety å gjenreise ei norsk sentralregjering. Krava frå høgadelen og dei norske riksrådsmedlemmane om at len og leiande statsstillingar skulle bli gitt til norske adelsmenn, vann på den måten greitt fram. Dette førte det norske riksrådet inn på ei meir sjølvstendig linje, liknande det svenske og danske. Trass i fredavtalen gjorde bøndene i Telemark opprør på ny allereie året etter. Fleire av deltakarane her hadde òg delteke i opprøret som Bolt leidde året før, mellom andre leiaren Hallvard Gråtopp, og dei vart straffa særleg hardt for det. Liv etter opprøret Amunds vidare liv er ukjent. Han skulle i følgje avtalen få Færøyane til len og reiste truleg dit etter opprøret, for så å kome tilbake til Noreg på midten av 1440-talet. Det som mest truleg var kona til Amund, Eline Eiriksdatter, døydde på Færøyane seinast hausten 1447. Les meir i Store norske leksikon Amund Sigurdsson Bolt i Norsk biografisk leksikon Kalmarunionen Noreg i seinmellomalderen slekta Bolt Litteratur Magne Njåstad: Norvegr, bd. 2: 1400‒1840. Oslo 2011

https://snl.no/Breitling_Orbiter_III

2023-01-31

Breitling Orbiter III

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Transport,Luftfart,Luftfartøy,Andre luftfartøy

Breitling Orbiter III er en varmluftballong av typen Cameron Rozière R-650. Den var den første ballongen som fløy Jorden rundt uten mellomlanding.

Historie Ferden rundt Jorden med Breitling Orbiter III ble gjennomført i perioden 1.–21. mars 1999, med sveitseren Bertrand Piccard (f. 1958), som også fløy det første soldrevne flyet rund Jorden i 2015, og briten Brian Jones (f. 1947) om bord. Ballongen tok av fra Château-d'Oex i Sveits og landet i det sørøstlige Egypt. Under ferden ble det satt flere verdensrekorder for varmluftsballong; korteste tid Jorden rundt (15 dager 10 timer 24 minutter), lengste distanse (40 814 kilometer), lengste varighet (19 dager 21 timer 47 minutter) og største høyde (11 737 meter). Les mer i Store norske leksikon Varmluftballong Solar Impulse 2

https://snl.no/Louis_Auguste_Blanqui

2023-01-31

Louis Auguste Blanqui

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Frankrikes historie,Den franske revolusjon

Louis Auguste Blanqui var en fransk revolusjonær politiker, som deltok i julirevolusjonen i 1830 og mellom 1830 og 1865 gjentatte ganger ble fengslet for konspirativ virksomhet. I 1840 ble han dømt til døden, men benådet, og i 1848 ble han landsforvist for ti år. I 1870 ledet han et mislykket kupp mot keiserdømmet, og etter keiserdømmets fall september 1870 ga han ut avisen Fedrelandet i fare, samtidig som han spilte en viktig rolle blant de revolusjonære i Paris som krevde et revolusjonært diktatur og en energisk krigsførsel. Han kom snart i strid med regjeringen og ble arrestert mars 1871, like før utbruddet av Pariskommunen. Da han ble frigitt i 1879 gjenopptok han straks propagandaen sin med avisen Verken gud eller herre.

Blanqui satt 34 år i fengsel, noe som gjorde at han ble en halvveis legendarisk skikkelse med tilnavnet «L'enfermé» («Den innesperrede»). Han ville først og fremst opprette en antiklerikal, demokratisk og patriotisk republikk, men var også tilhenger av kommunistiske teorier og trodde på nødvendigheten av et revolusjonært diktatur for å knekke reaksjonen. Derav fikk man betegnelsen «blanquistisk» for den retningen innen arbeiderbevegelsen som ville ta makten ved et organisert kupp. Les mer i Store norske leksikon Pariskommunen julirevolusjonen proletarietets diktatur Frankrikes historie (1815–1875)

https://snl.no/John_Bellany

2023-01-31

John Bellany

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Bildende kunst,Kunsthistorie,Neo-ekspresjonisme og figurativ billedkunst etter 1945

John Bellany var en britisk maler fra Skottland. Han var en av de mest innflytelsesrike skotske kunstnerne i etterkrigstiden.

Studier Han var utdannet ved Edinburgh College of Art 1960–1965 og Royal College of Art, London 1965–1973. Ekspresjonistisk billedtradisjon Bellanys uttrykksform inngår i den ekspresjonistiske skotske billedtradisjonen. Han var også inspirert av Francisco de Goya, Vincent van Gogh, Edvard Munch og av Jackson Pollocks spontanisme i penselstrøkene. Motivene er gjerne hentet fra den skotske kyst, med dens fiskerbefolkning og dramatiske skipsforlis. Tema er ofte miljøets puritanske og dystre religion, sykdom og død.Bellany ble blant annet utstilt i Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunsts åpningsutstilling i 1993–1994. Eksterne lenker John Bellany – nettside Litteratur Hartley, Keith (mfl). John Bellany. National Galleries of Scotland. Edinburgh, 2013.

https://snl.no/Assia_Djebar

2023-01-31

Assia Djebar

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Afrikas litteratur,Algeries franskspråklige litteratur

Assia Djebar var en franskspråklig algerisk forfatter og filmregissør som i en lang periode av sitt liv var bosatt i Frankrike.

Djebar var en anerkjent forsker innenfor muslimsk historie og var professor i dette faget både i Frankrike og i USA. Hun var den første kvinnelige studenten fra Algerie som kom inn på den prestisjefylte høyskolen École Normale Supérieure i Paris. I 2005 ble hun den første algeriske forfatteren som ble valgt inn i Det franske Akademi. Forfatterskapet Djebar debuterte i 1957 med romanen La Soif («Tørsten»). Deretter fulgte blant annet romanen Les Alouettes naïves (1967, «De troskyldige lerkene»), og novellesamlingen Femmes d'Alger dans leur appartement (1980, «Kvinner fra Alger i sitt gemakk»). Tittelen er hentet fra et berømt maleri av Eugène Delacroix (1848), og Djebars bok rommer også en kritisk tolkning av den romantiske malerens fremstilling av haremskvinnene.Djebars mest kjente roman er L'Amour la fantasia (1985; norsk oversettelse Kjærlighet, fantasia, 2003; senere norske utgaver har tittelen Kjærligheten, krigen: en mosaikk fra Algerie, 2010). I dette formelt nyskapende verket er fortellingen om algeriske kvinneskjebner vevd sammen med skildringen av franskmennenes undertrykkelse av Algerie.I romanen La disparition de la lange franςaise (2002, «Da det franske språket ble borte») er hovedpersonen en mann fra Algerie som mister sin fransktalende elskede. Djebar har også skrevet lyrikk, essayer og skuespill. Essayet om hennes eget forhold til det franske språket, Ces voix qui m'assiègent. En marge de ma francophonie (1999, «Disse stemmer som hjemsøker meg. I margen til min franskspråklighet»), regnes som særlig viktig. Filmskaper og feminist På 1970-tallet publiserte Djebar ikke skjønnlitteratur. I tiden omkring 1980 regisserte hun to filmer som begge ble prisbelønte. Den mest kjente av filmene hennes er La Zerda ou les chants de l'oubli (1982, «La Zerda eller glemselens sang».) Bøkene sine baserer Djebar ofte på historisk stoff, og hun er ikke minst opptatt av å gi et nyansert bilde av islam og av muslimske kvinners situasjon. Hun har behandlet emner som utroskap og abort i et kvinneperspektiv og har ikke minst understreket kvinnenes rolle i motstandskampen i Algerie. Djebar ble en rekke ganger foreslått for Nobelprisen i litteratur. I 2015 ble det i Algerie opprettet en litteraturpris som bærer hennes navn. Flere verker Ombre sultane (1987, norsk oversettelse Skyggesøstre, 2007) Loin de Médine (1991, «Langt borte fra Medina») Vaste est la prison (1995, norsk oversettelse Stort er fengselet, 2010) Les Nuits de Strasbourg (1997, «Nettene i Strasbourg») Oran, langue morte (1997, «Oran, dødt språk») Les mer i Store norske leksikon Algeries litteratur Algeries nyere historie Algeries samtidshistorie Eksterne lenker Verker om og av Djebar i Open Library Djebar på norsk: verker i Nasjonalbiblioteket (begrenset tilgang)

https://snl.no/deklaratorisk

2023-01-31

deklaratorisk

Store norske leksikon,Jus,Jus generelt

Deklaratorisk betyr fravikelig, og blir brukt om lover og rettsregler som bare kommer til anvendelse subsidiært, idet de kan fravikes ved særskilt avtale og liknende.

Kjøpsloven av 13. mai 1988, som gjelder kjøp utenom forbrukerkjøp, er en utpreget deklaratorisk lov, hvor det heter at bestemmelsene i loven ikke gjelder «for så vidt annet følger av avtalen, etablert praksis mellom partene, eller handelsbruk eller annen sedvane som må anses bindende mellom partene» (§ 3).Noen lover er deklaratoriske bare til fordel for den svakeste part. For eksempel kan forbrukerkjøpsloven av 21. juni 2002 fravikes til fordel for kjøper, men ikke til fordel for selger, jf. lovens § 3.Motsetningen til deklaratorisk er preseptorisk. Les mer i Store norske leksikon Norske lov rettsvesen

https://snl.no/Delhi_-_territorium_i_India

2023-01-31

Delhi (territorium i India)

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Asia,Indias geografi

Delhi er et forbundsterritorium i India, på vestbredden av Yamuna, som inkluderer landets hovedstad New Dehli. Forbundsterritoriet grenser til delstatene Uttar Pradesh i øst og Haryana i vest, og har et areal på 1483 kvadratkilometer.

Delhi har 16 753 200 innbyggere (2011), hvorav drøye 80 prosent er hinduer, 7 prosent sikher og 6 prosent muslimer. Folketallet økte med 46 prosent i perioden 1991–2001. Territoriet omfatter 27 byer og over 200 landsbyer. Historie Delhi-området har i uminnelige tider vært sete for en viktig by, fra midten av 1000-tallet som hovedstad for hinduiske herskere, fra 1206 for forskjellige islamske fyrstehus. Etter slaget ved Panipat i 1526 kom Delhi først under Babar, den første stormogulen. Hans sønn Humayun residerte her.Etterfølgerne holdt seg mest i Agra, og Delhi ble fast hovedstad først etter at Sjah Jahan hadde ført opp murene om den nåværende byen. Delhi ble plyndret av Nadir Sjah i 1739 og holdt besatt av mahrattaene til britene la den under seg i 1803. Helt til sepoyopprøret i 1857, da Delhi i fem måneder var på opprørernes hender, var byen imidlertid stormogulens residens.I 1912 etterfulgte Delhi Calcutta (nåværende Kolkata) som Indias hovedstad, og i de følgende årtier ble New Delhi anlagt som ny residensby. Les mer i Store norske leksikon New Dehli Mughal-riket Indias geografi Indias historie delstater og unionsterritorier i India

https://snl.no/relativ_atommasse

2023-01-31

relativ atommasse

Store norske leksikon,Realfag,Fysikk,Mål og vekt

Relativ atommasse, også kjent under trivialnavnet atomvekt, er den gjennomsnittlige massen av de stabile isotopene som forekommer i naturen av et grunnstoff. Den relative atommassen for hvert grunnstoff er gitt i periodesystemet.

Eksempel Det er to stabile isotoper av grunnstoffet klor i naturen: klor-35 og klor-37. 75,77 % av kloratomene er klor-35. Atommassen av klor-35 er 34,97 u og av klor-37 36,97 u. Dette er bestemt i et massespektrometer.Relativ atommasse for klor er derfor:(75,77 · 34,97 u + (100-75,77) · 36,97 u)/(100 u) = 35,45u står for atommasseenheten («the atomic mass unit»).35,45 u er gjennomsnittsmassen av et kloratom. I støkiometriske beregninger brukes den molare atommassen 35,45 g/mol. Les mer i Store norske leksikon atommasse

https://snl.no/Gavrila_Derzjavin

2023-01-31

Gavrila Derzjavin

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Russland og Sovjetunionens litteratur,Russlands litteratur på 1600- og 1700-tallet

Gavrila Derzjavin var en russisk forfatter, soldat og statsmann, og regnes for den største russiske forfatter på 1700-tallet.

Med oden Felitsa (1782), rettet til Katarina den store, vant han keiserinnens gunst og ble utnevnt til guvernør (1785) og andre høye stillinger. Han var justisminister (1802–03) under Aleksander 1.Derzjavin var virksom i mange litterære sjangre, men er betydeligst som odedikter. Han skriver i den klassiske odes tradisjon, men bryter også med den ved å løse opp formen og gi teksten mer personlig og inderlig karakter, som for eksempel i Ved fyrst Mesjtsjerskijs død (Smert knjazia Mesjtsjerskogo, 1779). Mest berømt er oden Gud (Bog, 1784), som snart ble oversatt til en rekke språk. Han skrev også anakreontiske dikt, som ånder av sanselighet og livsglede. Av mindre betydning er hans dramatiske verker. Han utgav interessante Memoarer (Vospominanija, 1811–12). Les mer i Store norske leksikon Russlands litteratur

https://snl.no/Konrad_Bayer

2023-01-31

Konrad Bayer

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Østerrikes litteratur,Østerrikes litteratur på 1900-tallet

Konrad Bayer, østerriksk forfatter. I sin samtid ble Konrad Bayers litterære verk verdsatt kun av et fåtall; nå regnes forfatterskapet som et av de viktigste avantgardistiske i østerriksk etterkrigslitteratur.

Konrad Bayers litterære arbeider, som alle er sjangeroverskridende, er et betydelig bidrag til den språkeksperimenterende litteraturen og er inspirert av de tidligere retningene dadaismen og surrealismen. Bayer skrev blant annet enakteren kasperl am elektrischen stuhl (1962–1963), hvor han avdekker samfunnets tomhet ved å analysere dets innholdsløse språk. Mange av hans korte tekster ble framført på kabaretscenen til Wiener Gruppe. Blant hans andre verk er stein der weisen (1963). Posthum kom der kopf des vitus bering (1965) og den fragmentariske romanen der sechste sinn (1969).Bayer var medlem av Gruppe 47 og var en av grunnleggerne av Wiener Gruppe. Han var nær venn av blant andre Friedrich Achleitner, H. C. Artmann, Gerhard Rühm (født i 1930) og Oswald Wiener. Les mer i Store norske leksikon Østerrikes litteratur Gruppe 47 Wiener-gruppen Eksterne lenker Konrad Bayer i nettleksikonet Austria-Forum Konrad Bayer i Deutsche Biographie

https://snl.no/James_Bridie

2023-01-31

James Bridie

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Storbritannia og Nord-Irlands litteratur,Storbritannia og Nord-Irlands litteratur på 1900-tallet

James Bridie var en britisk (skotsk) lege og dramatiker. Hans skuespill er fulle av merkelige innfall og djerv humor, og han tar ofte opp store problemer uten å ville gi noen klar løsning.

Bridie hadde sitt gjennombrudd i 1931 med The Anatomist, bygd på en gammel mordsak fra Edinburgh, og Tobias and the Angel, bygd på et apokryft bibelmotiv. Hans beste stykke er kanskje A Sleeping Clergyman (1933), hvor han blant annet drøfter arvelighet og geni. I Mr. Bolfry (1943) får en skotsk kalvinistisk prest besøk av djevelen i forkledning. Bridie var en drivende kraft i fornyelsen av det skotske teateret, særlig i sin hjemby Glasgow. Les mer i Store norske leksikon Skottlands litteratur Storbritannias litteratur

https://snl.no/blodhassel

2023-01-31

blodhassel

Store norske leksikon,Biologi,Planteriket,Dekkfrøete planter,Tofrøbladete planter,Bøkeordenen,Bjørkefamilien,Hasselslekta

Blodhassel brukes som betegnelse på former med purpurbrune blader av vår hjemlige hassel og av den søreuropeiske arten storhassel. Disse formene dyrkes som prydtrær på grunn av de uvanlige fargene på bladene på linje med blodbøk og blodlønn.

Den rødlige fargen skyldes antocyaniner som er stoffer som dannes i bladene som respons på stress slik som sterkt sollys. Antocyaniner er vannløslige og finnes i vakuolene i bladcellene. Disse stoffene absorberer ultrafiolett stråling.Blodhassel-formene er genetiske varianter med unormalt store mengder av disse stoffene. Den dype purpurbrune fargen avtar ofte hos disse formene utover sommeren fordi plantene da produserer mye grønt klorofyll som delvis overdøyver rødfargen. Les mer i Store norske leksikon Antocyaniner bjørkefamilien

https://snl.no/vepselignende_blomsterfluer

2023-01-31

vepselignende blomsterfluer

Store norske leksikon,Biologi,Dyreriket,Leddyr,Insekter,Tovinger,Blomsterfluer

Vepselignende blomsterfluer er en slekt av tovinger i familien blomsterfluer. Slekten omfatter i dag kun tre norske arter.

Beskrivelse Alle artene er omtrent en centimeter lange og med bakkropp farget som en veps. Tidligere ble omtrent 40 nærstående arter regnet til slekten, også disse med mer eller mindre tydelig vepsefarging.Voksne suger nektar og spiser pollen av blomster. De har en rekke ulike habitater, fra skog og eng til hager. Larvene spiser bladlus og er derfor interessante for biologisk bekjempelse av bladlus blant annet i frukthager. Les mer i Store norske leksikon blomsterfluer hvitbåndet blomsterflue hvitbåndet humleblomsterflue

https://snl.no/bro

2023-01-31

bro

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Bygg og anlegg,Konstruksjonsteknikk,Brobygging

Bro er et byggverk som lager vei over fysiske hindringer, særlig over elver eller sund og gjennom veikryss. Hva som betraktes som en bro i forvaltningsmessig forstand varierer fra land til land. I Norge regner Statens vegvesen alle konstruksjoner med spenn over 2,5 meter som broer. Totalt er det cirka 18 000 broer i Norge som forvaltes av Statens vegvesen.

I terminologien for broer skjelner man mellom underbygning og overbygning. Underbygningen omfatter fundamentet med landkar, pilarer og eventuelle forankringer. Overbygningen er selve brokonstruksjonen med bæresystem, avstivninger og brobanen.Broer må utformes og dimensjoneres for den funksjonen de skal fylle og tilpasses terrenget og øvrige naturforhold. De benevnes ofte etter hovedmaterialet som er benyttet i overbygningen som steinbro, trebro, stålbro eller betongbro. Ellers kan de grovt typeinndeles etter bruksområde, bæresystem og byggemetode. Bruksområder Romerne var kjent for sine storslåtte veibroer og akvedukter for transport av vann. De vanligste bruksområder i vår tid er broer for bilvei, gangvei og jernbane. En spesiell type er bevegelige broer som klaffebroer og svingbroer der båter og skip skal passere. Moderne veibroer er normalt utformet med separat kjørebane for kjørende, og parallelle, avmerkede eller opphøyde felt for gående og syklende. Ved liten trafikk og på eldre broer er brobanen ofte så smal at gående og syklende må benytte kjørebanen. For kryssing av sterkt trafikkerte veier bygger man ofte egne broer for gang- og sykkeltrafikk. Disse brokonstruksjonene får liten trafikkbelastning og er derfor lette, men sårbare, og må dimensjoneres for egenvekt, vind, snø, vedlikeholdsmaskiner og støtlaster de kan bli utsatt for ved uhell. Noen av disse har fått spesiell arkitektonisk eller kunstferdig utforming, for eksempel Leonardo da Vinci-broen i Ås i Viken som er tegnet av Vebjørn Sand etter skisser av Leonardo da Vinci. Jernbanebroer skiller seg fra veibroer først og fremst ved at de må bære mye tyngre laster. Mange av de store broene fra Victoriatidens England var bygd for jernbanetrafikk, for eksempel Britanniabroen og Forth-broen. I USA hadde arbeidet med de transkontinentale jernbanene stor betydning for utviklingen innen brobygging. Brotypene avspeiler tiden jernbanene er bygd i med stor andel av bue-, hvelv- og fagverksbroer. Dette gjelder også i Norge med eksempler som Kylling bru i Romsdalen og Gvarv bru i Vestfold og Telemark. Historisk utvikling av brobyggingskunsten Fra de eldste tider var tre og stein de naturlige byggematerialene. Tre var mange steder lett tilgjengelig og derfor hyppigst brukt til enkle broer. Siden trematerialer er lite holdbare, finnes det få levninger av de eldste trebroene. Men ifølge avbildninger fra Egypt fra 1650 år før vår tidsregning (fvt.), skal pælebyggeteknikk ha vært kjent langt tilbake i historien, og man har funnet flere rester etter pæleåkbroer. Et høydepunkt i mesopotamisk brobyggingskunst ble markert med den store Eufratbroen i Babylon, trolig bygd av Nebukadnesar 2 cirka 600 fvt. Broen var 125 meter lang, hadde spenn på 7–9 meter, landkar og syv store pilarer av kvaderstein, forbundet med jerndybler innstøpt i bly. Overbygningen var av sypress og sedertre. Det midtre spennet på 19 meter kunne flyttes for passasje av skip og vern mot fiendtlige overfall og røvere. De eldste intakte broene man har funnet i Europa og i Midtøsten er steinbjelkebroer. De hadde landkar og pilarer av stein og en lang steinbjelke eller steinhelle som dannet brospennet. Broer av denne typen fra cirka 2600 fvt. er funnet i Egypt. Også i England har man funnet førhistoriske steinbjelkebroer fra rundt 1000 fvt. De kjente Tarr Steps i Somerset er en 40 meter lang steinbjelkebro med mange korte spenn; antagelig fra om lag samme tid. Den enkle steinbjelkebroen ble utviklet videre ved å mure ut en utkragning øverst fra landkar og pilarer for å korte inn det frie spennet. Med denne utkragingsteknikken kunne brokonstruksjonen nå over større spennvidder: 5–10 meter med innhengt midtspenn av tømmerstokker, og 3–4 meter med steinheller. Med korte spenn kunne utkragningen fra begge sider bygges sammen til en sterk utkragningsbue. Utkragningsteknikken dominerte steinbrobyggingen alene frem til romertiden, da den etter hvert ble avløst av ekte buer av tegl og stein. Romerne ble de store brobyggerne i Europa. På sine hærferder bygde legionene trebroer over elvene. Mest kjent er Julius Cæsars pæleåkbro over Rhinen ved Koblenz i år 55 fvt. Etter hvert bygde romerne opp et enormt strategisk veinett med mer permanente broer for å holde sammen og styre det store riket. Da ble brobygging en meget viktig offentlig sak, som sammen med annen offentlig byggevirksomhet ble sterkt forankret på høyeste hold i det romerske styringsverket. Da Cæsars erfarne militæringeniør Vitruvius Pollio i år 31 fvt. utgav verket De Architectura stilet til den kommende keiser Augustus, ble det sterkt påpekt at byggverk skal være «trygge, nyttige og vakre». Denne strategien for offentlig byggevirksomhet ble også viktig for realiseringen av romernes store innsats innen brobygging. Buen som bærende hvelv av teglstein var kjent i Mesopotamia alt rundt år 3000 fvt., og fra 200-tallet fvt. brukte grekerne kilsteinbuen i bygninger, men ikke i brobygging. De romerske broingeniørene arvet kunsten å bygge hvelv- og buebroer med korte spenn fra etruskerne. Men romerne gjorde selv store fremskritt i brobyggingskunsten. De oppfant bruk av fangdam av trepæler for å få grave ut bløte masser og bygge opp pilarfundamentet i tørr byggegrop. Videre fant romerne opp en betong og vannfast mørtel med pozzolan fra Pozzolani som bindemiddel for bropilarer under vann. I sin brobygging utviklet romerne spesielt den tunge, solide brokonstruksjonen med halvsirkelformede hvelv og buer av hugd, kilformet stein. De brukte buespenn på opptil 20–30 meter og pilarer med bredde lik en tredjedel av spennvidden. Med sin store buehøyde passet denne brotypen best for å krysse over elver i dype daler, eller i kupert og uveisomt terreng. Et staselig eksempel på en bro fra denne brobyggingsepoken er Alcántarabroen over elven Tajo i Spania, som stod ferdig i år 104. Den har seks spenn med halvsirkelformede granittbuer, og to midtspenn på 45 meter. Buene bæres av ti meter brede pilarer, som er høye nok til å tåle 40 meter stigning av vannstanden. Broen er fortsatt trafikkert. Den ble utbedret i år 866 og gjenoppbygd etter skader under en enorm flodbølge i elven i år 1257. Romerne utviklet også lettere brokonstruksjoner for å krysse brede elver i flatlendte områder. Underbygningen bestod som regel av steinpilarer og overbygning av tømmerbuer med spennvidder på opptil 30 meter. Restene av pilarer for en slik bro over Donau er funnet ved byen Drobeta Turnu Severin i Romania. Etter Romerrikets fall begynte en langvarig forfallstid for det romerske veinettet. Men de mest solide og godt fundamenterte broene og mange veistrekningene har tålt tidens tann. I tidlig middelalder var det relativt lite nyutvikling og nybygging av broer i Europa. Brobyggerne holdt seg til den vel utprøvde romerske brobyggingsteknikken og følte seg sterkt bundet av at den bærende buen skulle være halvsirkelformet. På slutten av 1200-tallet kunne Marco Polo berette om en tidlig, velutviklet brobygging i Kina med tre, stein og også jern som byggematerialer. Kineserne hadde bygd broer med flatere steinbuer alt på 600-tallet, funnet opp den smidde jernkjeden og bygd hengebroen Panho omkring 206 fvt. Renessansen gav også mange impulser til fornying og videre utvikling innen brobygging. Fra først på 1200-tallet begynte man å frigjøre seg fra kravet om halvsirkelform for brobuespenn, og utviklet dristige, slanke buekonstruksjoner med segment- og ellipseform. Disse bueformene med meget lav pilhøyde gav mindre brohøyde og ble særlig ettertraktet i byområder. Denne utviklingen fortsatte frem til slutten av 1700-tallet og nådde sitt høydepunkt i 1791 med bygging av kjente broer som Pont de la Concorde over Seinen i Paris. Fagverk ble brukt til avstiving av Cæsars bro over Rhinen allerede i år 55 fvt. Midt på 1500-tallet videreutviklet italienske renessanseingeniører fagverket som bærende konstruksjon for brospenn. Mest kjent er Andrea Palladios avhandling I quattro libri dell'architettura, og broen han bygde over elva Brenta i Nord-Italia i 1561. Fagverkets utforming og bruk som bærende konstruksjon ble et av de viktigste bidrag fra renessansen til brobyggingskunsten. Til støtte for praktisk dimensjonering begynte broingeniørene å utføre forsøk på modeller. Men de viktigste kimene til videre utvikling lå i bruken av elementære fysiske eksperimenter som grunnlag for teoretiske analyser utført av Leonardo da Vinci og Galileo Galilei på 1500- og 1600-tallet. Dette gav etter hvert grunnlag for å forstå krefter og spenninger i staver, bjelker og rammer som viktige elementer i bærende brokonstruksjoner. I Norge har det sannsynligvis eksistert enkle broer over små elver og bekker fra de eldste tider i historien. Etter påbud i Frostatingslova fra år 950 «skulle herredets menn bygge broer over alle tverrelver». Denne brobyggingen var viktig både for lokal samferdsel, og for fremkommelighet på hovedferdselsveiene fra Østlandet til Vestlandet og Trøndelag. Broene var oftest av tre med tømmerstokker som spente over elven. Etter hvert kom utkragnings-, hengverks- og sprengverksbroer i bruk. De fleste gamle steinbroene er revet ned ved ombygging og nybygging eller tatt av flom og isgang. En utkraget steinplatebro i Ryfylke, som ble revet i 1898, regnes for å ha vært om lag 1000 år gammel. Den sannsynligvis eldste broen, som også er i bruk, er Smedbroen ved Kongsberg fra 1600-tallet, bygd etter påbud fra Christian 4 i forbindelse med driften av Kongsberg sølvverk. Frem til siste halvdel av 1700-tallet var tre, stein og murverk fortsatt praktisk talt de eneste tilgjengelige konstruksjonsmaterialene. Brobygging var også mye et håndverk basert på erfaring og teknisk innsikt. Men med den industrielle revolusjon kom nye konstruksjonsmaterialer på markedet, spesielt jern. Støpejern var det første nye materialet som kom i utstrakt bruk i brobygging. Prototypen på en støpejernsbro stod ferdig i Coalbrookdale i det sørlige England i 1779. Den gav stedet et nytt navn, Ironbridge, og står ennå som et symbol på den industrielle revolusjon. Det gikk 50 år før vi fikk den første støpejernsbroen i Norge, Løkke bro i Sandvika i Bærum og litt senere Fosstveit bru ved Tvedestrand. Støpejernet var det dominerende metallet frem til omtrent 1850. Fordi materialet er sprøtt og dermed ikke helt til å stole på bæremessig i en brokonstruksjon, overtok etter hvert smijernet med sin høye seighet og strekkstyrke når man skulle bygge store spenn. Et berømt eksempel fra 1850 er Britanniabroen for dobbeltsporet jernbane over Menaistredet i Wales. Fra siste halvdel av 1800-tallet ble stål utviklet som hovedmateriale for brobygging. Nye industrielle fremstillingsmetoder som bessemerprosessen gjorde det tilgjengelig, og man kunne spare omtrent halve vekten i forhold til en bro av jern. Eadsbroen over Mississippi i St. Louis fra 1874 og Forth-broen i Skottland fra 1889 er imponerende jernbanebroer av stål fra denne epoken. Samtidig med den vellykkede byggingen av disse første store stålbroene på siste halvdel av 1800-tallet, inntraff flere tragiske uhell med broer som styrtet med store tap av menneskeliv. Det førte til offentlige krav om bedre forskrifter med mer betryggende prøving og kontroll av stålmaterialer. Frem mot slutten av århundreskiftet utviklet man mer holdbare teoretiske metoder for analyser av statiske krefter og spenninger i brokonstruksjoner. Grundig forståelse av fysiske svingninger og vibrasjoner kom man imidlertid først frem til etter at Tacomabroen i USA falt ned under sterk vind i 1940. Med forbedret kunnskap om dimensjonering og prøving av brokonstruksjoner har bygging av store stålbroer gått videre i akselerert tempo. Alt i 1931 ble tusenmetersgrensen passert med George Washington-broen i New York, og i 1998 stod Akashi Kaikyo-broen i Japan ferdig med et hengespenn på 1991 meter. Stål er fortsatt hovedmaterialet innen brobyggingen, selv om betongen er ledende når spennene er under 500 meter. Romerne oppfant og brukte betong med suksess, men det var først med den moderne betongen basert på portlandsement at materialet for alvor ble tatt i bruk på slutten av 1800-tallet, først i uarmerte konstruksjoner. Omkring 1900, cirka 50 år etter stålet, kom den armerte betongen, etter å ha blitt patentert allerede i 1867 av franskmannen Joseph Monier. Den første som fullt ut forstod materialets muligheter innen brobygging, var sveitseren Robert Maillart. En annen pioner var franskmannen Eugène Freyssinet (1879–1972), «spennbetongens far». Fra 1950 skjøt utviklingen av spennbetongen fart. Mange broer står på undervannsfundamenter. Som nevnt er prinsippene for den romerske fangdammen fortsatt i bruk, men nå med pæler av stålspuns som lettere går dypt nok ned. Omkring 1850 ble trykkluftkaissonen, en lufttett kasse med åpen bunn, tatt i bruk for å føre fundament ned på fast grunn. Arbeidet under trykkluft nede i kaissonen førte til at mange mistet livet på grunn av den da ukjente dykkersyken. Nå bygges undervannsfundamenter ofte ved hjelp av store betongkasser, senkekasser, som bygges i dokk, fløtes på plass og senkes ned. På denne måten reduseres omfanget av kompliserte undervannsarbeider. Inndeling av broer etter bæresystem Hovedkomponentene i bærevirkningen i en konstruksjon er strekk, trykk og bøyning, og broers bæresystem kan til en viss grad inndeles etter dette. Bjelken og platen bærer ved bøyning. Buen, hvelvet og sprengverket overfører kreftene hovedsakelig som trykkhengebroen, spennbåndet, skråstagbroen og hengverket som strekk. Fagverket bærer både på trykk og strekk. En spesiell type er flytebroen som bæres av oppdrift. Alle former for kraftoverføring er mer eller mindre til stede i alle brotyper, og ett system kan være undersystem i et annet, for eksempel som i fagverksbjelker eller fagverksbuer. Bjelken og platen kan brukes både som hovedbærer og sekundærbærer i broer. Platen er aktuell bare for små spenn, og da helst i betong som på grunn av sin formbarhet gjør det mulig å bygge broer med komplisert form. Bjelkebroen har en bred anvendelse. Lamineringsteknikken har gjort det mulig med større trebjelker som brukes mest i gangbroer. I bjelkebroer bruker man stål og betong både for små og store spenn. Mindre broer er ofte bygd opp av standardiserte elementer. Stålbroer opp til omtrent 100 meters lengde blir vanligvis bygd som sveisede platebærere, det vil si bjelker satt sammen av stålplater. Bjelkehøyde og platetykkelser dimensjoneres etter påkjenningene de ulike deler av broen utsettes for. For spenn over cirka 100 meter må man benytte lukkede, kasseformede tverrsnitt. Topplaten i kassen, som også utgjør kjørebanen, kan utføres i stål, men også i betong, og den forsynes vanligvis med et slitelag av asfalt. Utvendig får bjelken ellers en slett overflate, mens den innvendig er preget av tverrbærere og påsveisede avstivninger. Også betongbjelken utføres med kassetverrsnitt, men normalt ikke før spennvidden kommer over 50 meter. Den bygges ved metoden for fritt-frembygg. Norske eksempler er motorveibroen i Drammen med en total lengde på 1892 meter og hovedspenn på 60 meter, og Mjøsbrua med totallengde 1421 meter og hovedspenn 69 meter. Hvelvet og buen er sterkt beslektede, med buen som en videreutviklet utgave. Buebroer kan utformes med kjørebanen liggende helt eller delvis over eller under buen. I perioden frem til andre verdenskrig ble det bygd mange betongbuer med Sandöbroen over Ångermanälven i Norrland i Sverige som den største med spenn på 269 meter, og litt senere ble Puddefjordsbroen i Bergen ferdigstilt. Ved bygging av betongbuer har det tradisjonelt vært nødvendig med et komplisert, arbeidskrevende og dermed kostbart stillas. Men i de senere årene har man også for denne brotypen benyttet fritt-frembyggmetoden, slik at man slipper å sette opp stillas, se denne nedenfor. Imponerende eksempler er Krk-broen i Kroatia med hovedspenn på 390 meter, og Wanxiang-broen i Kina, som har verdens største hovedspenn for denne brotypen, 420 meter. Til tross for disse nye metodene har buebroen tapt terreng i forhold til den fritt-frembygde bjelkebroen. I betongbroene er buen oftest underliggende, mens stålbuene finnes både som over- og underliggende. For de største spennene er buen oftest utført som fagverk i stål, for eksempel New River Gorge-broen i West Virginia i USA med et spenn på 518 meter. Norske eksempler på denne brotypen er Fredrikstad bru med hovedspenn 196 meter og Karmsund bru med hovedspenn 184 meter. Noen broer er utført med stålrør som bue, for eksempel den første Tjörnbroen i Sverige. Den nye Svinesundsbrua er en betongbuebro. Det er lagt stor vekt på å innpasse den i landskapet. Broen bæres av en forspent betongbue bygget etter fritt-frembyggmetoden med buespenn på 247 meter. Det ble bygd midlertidige tårn i hver ende av buen for å holde den oppe under støpingen. Kjørebanen består av stålelementer som ble løftet på plass og festet til brobuen. Fagverket som idé er tillagt blant andre Leonardo da Vinci. Det er satt sammen av staver i et trekantmønster slik at det dannes stive skiver der stavene vekselvis får trykk- og strekkbelastning. Stavene i over- og underkant kalles gurter, de øvrige vertikaler og diagonaler. Konstruksjonen gis ofte navn etter gurtenes form, som for eksempel parallellfagverk og parabelfagverk. Fagverket anvendes i broer både som bjelker og buer, og da først og fremst i stål. Et berømt eksempel er Forth-broen i Skottland fra 1889. I de påfølgende tiår var det særlig amerikanerne som bygde store fagverksbroer for jernbaner. Det har også vært forsøkt å bygge fagverk i spennbetong, men de har ikke vært vellykkede. Fagverket er arbeidskrevende og bygges derfor sjelden. I Norge har fagverk i de seneste tiår mest vært brukt i avstivningsbærere på hengebroer. Imidlertid har bæresystemet fått fornyet interesse. I OL-anlegget Vikingskipet på Hamar som stod ferdig i 1994, ble det benyttet fagverk i tre med innlagte stålplater som forsterkning. Dette systemet ble også brukt ved byggingen av Flisa bru over Glomma i 2003. Den skal være verdens lengste, er bygd av impregnert limtre på de gamle bropilarene og har tre spenn med samlet lengde på 182 meter. Hengebroer slik vi kjenner dem i dag består av en brobjelke og avstivningsbæreren som er opphengt i en bærekabel. Prinsippet er kjent fra gammel tid da man bygde hengebroer av tauverk og trevirke. Typisk for disse primitive hengebroene var at de manglet avstivningsbærer, og derfor lett kom i svingninger. Vanligvis bygges hengebroene med to tårn, men ett-tårns eksempler finnes også, for eksempel Kjerringstraumen bru sør for Narvik. Kabelens pilhøyde, det vil si avstanden fra tårntoppen til kabelens laveste punkt, er cirka ti prosent av spennvidden. Utviklingen av den moderne hengebroen startet med innføringen av den smidde jernkjeden som bærekabel. Thomas Telfords bro over Menaistredet i Wales fra 1826 regnes som prototypen. I Norge ble det i alt bygd tre slike broer: Bakke bru i Agder, Sarpfossen bro i Sarpsborg og den tredje Åmot bru i Viken, nå flyttet til Oslo og er gang- og sykkelbro over Akerselva. Det neste store fremskrittet for bygging av hengebroer kom da stålwiren ble tatt i bruk som hengebrokabel i første halvdel av 1800-tallet. Dette åpnet for bygging av større spenn. Amerikaneren John A. Roebling (1806–1869) så mulighetene og ble en pioner. Han forstod også nødvendigheten av å gi hengebroene tilstrekkelig aerodynamisk stabilitet. Den største broen fra denne tiden er Brooklynbroen i New York med spennvidde 486 meter, bygd i 1870–1883. Spennviddene holdt seg stort sett på dette nivået frem til 1931 da George Washington-broen i New York satte en ny standard med et spenn på 1067 meter. I 1940 fikk ingeniørene en påminnelse om de grensene naturen setter, da Tacomabroen nær Seattle i USA kollapset etter å ha kommet i voldsomme svingninger i vind med kulings styrke. Den var bygd svært myk uten at det var tatt hensyn til aerodynamisk vindlast. Amerikanerne dominerte hengebrobyggingen helt fra Brooklynbroen stod ferdig frem til 1960-tallet. En ny milepel ble nådd i 1966 med Severnbroen i det sørlige England der den aerodynamisk formede kassebjelken først ble tatt i bruk. I årene etter dette er det bygd store hengebroer både i USA, Europa og Japan. Akashi Kaikyo-broen i Japan var verdens største fra 1998 til 2022, med et midtspenn på 1991 meter, etter at et jordskjelv under byggingen strakk spennet med 0,8 meter! Storebæltsbroen i Danmark (se Storebæltsforbindelsen) har midtspenn på 1624 meter, og Humberbroen i England 1410 meter. Den største hengebroen (2022) er 1915 Çanakkale-broen i Tyrkia, åpnet i 2022. Også i Norge er det bygd relativt mange hengebroer. Overingeniør Olaf Stang utviklet «den myke hengebroen». Han fant at broene med fagverks avstivningsbærere var uøkonomiske for norske forhold, og introduserte en mer fleksibel type med bruk av valsede stålbjelker. Frem til 1965 ble det bygd rundt 150 slike, med Fyksesund bru i Hardanger på 230 meter som den største. De fleste er fortsatt i bruk. En annen nordmann som har bidratt betydelig i utviklingen av hengebroene, er Arne Selberg med sine analyser av svingninger. Etter hvert som trafikken økte og kjøretøyene ble tyngre, ble de myke hengebroene for svake, og man gikk over til å bruke fagverksbjelker. De største av denne type er Skjomenbrua ved Narvik og Kvalsundbrua ved Hammerfest; begge med spenn på 525 meter. I 1990-årene ble den aerodynamisk formede bjelken i stål tatt i bruk i Norge, først på Gjemnessundbrua ved Kristiansund og like etter på Askøybrua ved Bergen. Norges lengste hengenbro er Hardangerbrua, med et midtspenn på 1310 meter. Et spesielt trekk ved de norske hengebroene er at de er slanke, fordi de er bygd for bare to kjørefelt. Utenlandske broer med tilsvarende lengde har som regel minst fire felt. Alle disse broene er dimensjonert for å tåle ekstreme vindforhold, og de blir utprøvd med modellforsøk i vindtunnel for å få verifisert beregningsresultatene. Arbeidet med å bygge en hengebro innledes med at kablene strekkes over tårnene. For de største spennene må kabelen settes sammen, spinnes, av enkelttråder på stedet. Til hjelp i arbeidet må man bygge en såkalt catwalk, en opphengt gangbro i høyde med kablene og i prinsipp lik de primitive hengebroene. Kablene forankres i grunnen, ofte ved hjelp av massive gravitasjonsankre. I Norge blir forankringene vanligvis sprengt inn i fjell. Montasjen av brobanebjelken gjøres seksjonsvis fra midten av broen og symmetrisk mot tårnene. Til å begynne med henger seksjonene i krumning nedover. Først når man når omslagspunktet, inntar de en kurve som i den ferdige broen, slik at man kan starte sammenføyningen. Hengebroer av stål kan ifølge teoretiske utredninger bygges med spenn på opptil 3000 meter. Skråstagbroer er kjennetegnet ved at kjørebanebjelken er opphengt i rette, skråstilte stålstag som er festet til et tårn. Stagene kan legges parallelt i det som kalles harpeform eller vifteform, det vil si med alle festet i tårntoppen. I praksis velger man ofte en mellomløsning. De fleste skråstagbroene har to tårn for hvert spenn, men broer med ett tårn er også ganske vanlige. Ved totårnsløsningen er høyden fra kjørebanen til tårntoppen cirka 20 prosent av spennvidden, det vil si dobbelt så stor som på en tilsvarende hengebro. Ved ett-tårnsbroer blir den relative høyden enda større. Brobjelken kan utføres i stål eller betong og kan gjøres meget slank dersom avstanden mellom stagfestene ikke er for stor. Skråstagbroer bygges trinnvis ut fra tårnet og i takt med monteringen av stagene. Skråstagbroen har kortere historie enn hengebroen. Det ble bygd noen slike på 1800-tallet med stag av smijern, men brotypen kom i miskreditt da en tysk bro brøt sammen og 50 mennesker omkom. Det var derfor først i 1950-årene, og da særlig i Tyskland, at nyutviklingen av skråstagbroen kom i gang. Brotypen ble bygd i et stort antall med spennvidder på 200–400 meter. Etter hvert ble det bygd skråstagbroer i flere land, også i Norden. Den første i Norge var bybroen i Stavanger som stod ferdig i 1979. Siden er det bygd fem slike med Skarnsundbrua i Trøndelag som den lengste. Ved åpningen i 1991 var den verdens største skråstagbro med 530 meter hovedspenn. I 1995 kom Normandiebroen i Frankrike med et spenn på 856 meter. Verdens største skråstagbro er i dag Russkij-broen i Russland med 1104 meter hovedspenn og 321 meter høye tårn i armert betong, som åpnet i 2012. Tilsvarende har Øresundsforbindelsen, også åpnet i 1999, en skråstagbro som høybro over seilingsløpet med spennvidde på 490 meter. Enkelte fagfolk mener at slike broer kan bygges med spennvidder på opptil 2000 meter. Flytebroer bæres av oppdriften i flytelegemer, for eksempel pontonger som brobjelken hviler på. Alternativt kan bjelken flyte i hele sin lengde som en båt. Brotypen er kjent fra oldtiden, blant annet fra Herodots beretning om da perserkongen Xerxes krysset Hellesponten i sitt felttog mot grekerne. I vår tid er provisoriske flytebroer av lette pontonger og prefabrikerte broelementer brukt både til militære og sivile formål. Siden 1940 er det bygd et lite antall permanente flytebroer for veitrafikk. Fire av dem ligger i nærheten av Seattle i USA, med Hood Canal-broen som den mest kjente. I Norge er det bygd to flytebroer: Bergsøysundet bru ved Kristiansund i 1992, og Nordhordlandsbrua ved Bergen i 1994. Flytebroer må kunne bære sidekrefter fra vind, bølger og strøm. På de amerikanske broene er dette løst ved hjelp av forankringer til sjøbunnen. Over de dype norske fjordene må man i stedet legge flytebroene i kurve slik at kreftene tas opp som strekk eller trykk og bøying i brobuen. Bølgelasten har for øvrig en dynamisk, skiftende virkning som er avgjørende for dimensjoneringen. Der flytebroene krysser skipsleder må det sikres passasje for fartøyer. På de amerikanske broene er dette løst ved et skyvespenn som kan åpnes, mens Nordhordlandsbrua har en høybro i tilslutning til flytebroen. Rørbroen er en spesiell form for flytebro der kjørebanen går inne i et neddykket, flytende rør som er lagt så dypt at skip kan passere over. En slik bro må være forankret enten til bunnen eller til flytelegemer i vannflaten. Rørbroer er ennå ikke bygd, men norske veimyndigheter har gjennomført omfattende studier av en slik løsning for kryssing av Høgsfjorden i Rogaland (se Høgsfjordprosjektet). Man har konkludert med at en rørbro her er realistisk og sikkerhetsmessig forsvarlig. Også for kryssing av Messinastredet og Gibraltarstredet har rørbroer vært vurdert. Det er nå viktig å finne et prosjekt som er økonomisk konkurransedyktig. Byggemetoder Byggemetoden har gitt navn til enkelte brotyper, for eksempel elementbroer og fritt-frembyggbroer. Elementbroer er ofte mindre broer som blir satt sammen av prefabrikerte betongbjelker eller valsede stålbjelker. Disse er som regel standardiserte eller leveres i store serier. For større broer prefabrikeres ofte spesialelementer på egen byggeplass eller i tørrdokk. For eksempel prefabrikeres seksjoner av brobjelken for hengebroer og skråstagbroer og blir deretter transportert på plass og montert sammen i brokonstruksjonen. Den utstrakte bruken av betong som brobyggingsmateriale og maskintekniske fremskritt har sammen ført med seg en rivende byggeteknisk utvikling. De kostbare stillasene for støping av bjelker og buer er blitt avløst av den såkalte fritt-frembyggmetoden. Den brukes for flere brotyper som skråstagbroer og buebroer, men i Norge er den særlig knyttet til spennarmerte bjelkebroer i betong. Byggingen starter fra en pilar, og man bygger seg balansert ut til hver side i trinn på cirka fem meter. Bjelkehøyden er størst inne ved pilaren, vanligvis 1/17 – 1/20 av spennvidden, og avtar ut mot midten av spennet. En forskalingsvogn bærer seksjonen mens den er under arbeid, og kjøres frem når betongen har herdet og spennkablene er oppspent. Arbeidet følger en syklus på én uke der trinnene er forskaling, armering, støping, herding, oppspenning og vognflytt. Seksjonene holdes sammen av gjennomgående spennkabler som forankres i tilstøtende spenn på motsatt side av pilaren. Metoden skal først være anvendt på en bro i Brasil i 1930. I Norge er det nå bygd over 100 broer på denne måten. Tromsøbrua, som ble åpnet i 1960, er den eldste, mens den nye Varoddbrua ved Kristiansand som stod ferdig i 1994, var ved åpningen verdens største i sitt slag. I dag har Stolmasundet bru i Vestland verdens lengste spenn på 301 meter bygd etter fritt-frembyggmetoden. Norge er et foregangsland når det gjelder denne teknologien. Høye betongpilarer og tårn er også vanlige i brobyggingen. De utføres med glideforskaling der formen flyttes kontinuerlig oppover, eller klatreforskaling der flyttingen skjer sprangvis. Les mer i Store norske leksikon byggverk samferdsel vei Litteratur Brown, David J.: Bridges : Three Thousand Years of Defying Nature, 1993, isbn 1-84000-138-0 Brun, Johan: Våre bruer, 2003, isbn 82-496-0760-0 Jurecka, Charlotte: Brücken. Historische Entwicklung – Faszination der Technik, 1979, isbn 3-7031-0464-3 Olsen, Svein Magne: Broer i Norge, 2008, isbn 978-82-419-0504-9 Selberg, Knut & Liv Svare: Utforming av bruer, 1992 (Vegvesenets håndbokserie, 164), isbn 82-7207-321-8 Ingvar Mikkelsen: Broen, «Byggekunst» 1989 sidene 74–75; Ingolf Westbø: Låven og broen, «Byggekunst» 1991 sidene 132–135. Dr. ing. A. Aas-Jakobsen AS: Helgelandsbrua: «Byggekunst» 1992 sidene 252–253, kommentert av Peter Andreas Munch Mellbye: Statikk som estetikk: Helgelandsbrua, «Byggekunst» 1993 side 3, igjen kommentert av Elljarn Jordet i «Byggekunst» 1993 side 207. Niels Torp Arkitekter AS: Åkersvika bro, «Byggekunst» 1994 sidene 62–67. Se også byggverk for samferdselsnummeret av «Byggekunst» 5/1994 sidene 261–319, særlig: Hans Thomas Øderud: Vegen til vakrere bruer, sidene 270–271; eksempler sidene 272–304. Jens Jacob Jensen: Glimt fra brobyggingens historie. Broer og frimerker, Trondheim 2001.

https://snl.no/EDTA

2023-01-31

EDTA

Store norske leksikon,Realfag,Kjemi,Organisk kjemi,Organiske forbindelser

EDTA er en forkortelse for etylendiamintetraeddiksyre, som er en kjemisk forbindelse av karbon, hydrogen, oksygen og nitrogen. Forbindelsen danner fargeløse krystaller som spaltes ved oppheting til 240 °C. EDTA løses lite i vann, men går i oppløsning under saltdannelse ved tilsetning av baser, for eksempel alkalihydroksider.

Som en firebasisk syre danner den mange salter, blant disse er dinatriumsaltet mest kjent. EDTA har kjemisk formel (HOOCCH2)2NCH2CH2N(CH2COOH)2.EDTA og dets salter har den egenskapen at de danner ikke-ioniserte kompleksforbindelser (kelater) med metaller. Det brukes derfor til å fjerne metallioner, for eksempel for å bløtgjøre hardt vann, binde spor av tungmetallioner i fett og oljer, eller dekontaminere radioaktive flater, samt i vaske- og renseoperasjoner av mange slag. Dinatriumsaltet anvendes som et hjelpemiddel i analytisk kjemi og som hjelpesubstans (tetracemindinatrium) i farmasi for å binde metallioner som ellers ville katalysere spaltingen av forskjellige legemidler. I medisinen har et kalsiumkompleks, kalsiumtetracemindinatrium, anvendelse ved behandling blant annet av blyforgiftninger.EDTA benyttes også til kjemiske analyser for å bestemme konsentrasjonen av metallioner (se titrimetri). Les mer i Store norske leksikon organisk kjemi

https://snl.no/Abdul_Salam_Muhammad_Aref

2023-01-31

Abdul Salam Muhammad Aref

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Asia,Iraks historie

Abdul Salam Muhammad Aref var en irakisk offiser og politiker. Han var president i Irak fra 1963 til 1966.

Aref deltok i kuppet i 1958 mot Iraks konge Feisal 2 og statsminister Nuri al-Said. Under statsminister Abd al-Karim Kassem ble Aref utnevnt som vise-statsminister og innenriksminister, men i desember 1958 ble han dømt til døden for å ha forsøkt å drepe Kassem. Han ble senere benådet, og i 1963 tok han makten fra Kassem i et kupp og ble utnevnt til president.Aref var en arabisk nasjonalist og jobbet for å skape samhold i den arabiske verden og innad i Irak. Han omkom i en helikopterulykke i 1966 og ble etterfulgt av sin bror Abdul Rahman Aref. Les mer i Store norske leksikon Iraks historie Statsoverhoder i Irak

https://snl.no/Eritrea

2023-01-31

Eritrea

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Afrika,Eritreas geografi

Eritrea er en republikk i nordøstlige Afrika, på Afrikas Horn ved Rødehavet. Det grenser i sørøst til Djibouti, i sør til Etiopia og i vest og nordvest til Sudan. Eritrea og Jemen gjør begge krav på Hanish-øyene.

Navnet kommer av det latinske navnet på Rødehavet, Mare Erythraeum, og landet strekker seg cirka 1150 kilometer fra Ras Kasar i nord til Ras Doumeira ved Bab el-Mandeb-stredet i sør.Eritrea var i moderne tid italiensk koloni og del av Etiopia før landet etter mange år med frigjøringskamp ble selvstendig i 1993. Årtier med krig satte næringslivet kraftig tilbake, og landet har siden selvstendigheten vært avhengig av økonomisk bistand fra andre land. Geografi og miljø Eritrea er delt i to av Riftdalen, og er hovedsakelig delt inn i tre økologiske soner. Det tempererte høylandet strekker seg opp mot 3000 meter over havet og er en del av det nordetiopiske platå (Det etiopiske høyland). Høylandet i nord går nesten helt ut til kysten av Rødehavet. Høylandet har steppevegetasjon som er sterkt påvirket av menneskelig aktivitet. De ørkenaktige lavlandsslettene ligger øst for høylandet og strekker seg naturlig ut til kysten av Rødehavet. De er dominert av treløs steppevegetasjon og ørkenvegetasjon.I den nordlige delen møter en smal stripe sletteland fjell som reiser seg nesten loddrett opp til platået. Lavlandet i sør er en del av Danakilørkenen eller Danakiltriangelet som til dels ligger under havets nivå. I de lavere områdene mot Sudan vokser det tresavanne med akasiearter. Det finnes også områder med åpen skog som feller løvet i tørketiden.Eritrea har en kystlinje på 1347 kilometer, og over 350 øyer. De viktigste av disse er Dahlak-arkipelet og Hanish-øyene, og korallrev. Det høyeste fjellet er Emba Soira, 3018 meter over havet.Dyrelivet i Eritrea minner mye om det vi finner i tilgrensende områder av Etiopia, men artsantallet er ikke så høyt og en del av de etiopiske endemismene mangler.Lavlandsområdene er svært varme. I gjennomsnitt ligger temperaturen på over 30 grader celsius (°C), mens den tidvis stiger opp til nesten 50 °C. I høylandet er klimaet mer moderat. I Asmara (2320 meter over havet) er middeltemperaturen for hele året 16 °C, med svært små årstidsvariasjoner.Nedbøren varierer etter de forskjellige økologiske sonene. Lavlandet og Danakilørkenen hvor det nesten ikke er vegetasjon, får svært lite og sporadisk nedbør. Nedbøren er høyere i høylandet, og Asmara får 560 millimeter nedbør i året, mesteparten i juli–august. Les mer om Eritreas geografi, Planteliv i Eritrea og Dyreliv i Eritrea. Folk og samfunn Folketallet i Eritrea er usikkert, men ble i 2021 av FN-sambandet beregnet til omtrent 3,6 millioner. CIA World Factbook beregnet i juli 2021 at folketallet var på cirka 6,15 millioner med en befolkningsvekst på 0,98 prosent. Fødselstallene er høye, anslagsvis 27 fødsler per 1000 innbyggere, mens dødsraten er 6,79 per 1000 innbyggere. Spedbarnsdødeligheten ble i 2021 beregnet til 42,4 per 1000 levendefødte, hvilket er en solid nedgang i forhold til anslagene på 58 i år 2000 og 114 i 1980.Forventet levealder ved fødsel er 69 år for kvinner og 64 år for menn, opp fra 48 og 45 i 1980. Anslagsvis 38 prosent av totalbefolkningen er under 15 år. 42 prosent av innbyggerne bor i byer (2021). Frigjøringskrigen medførte at flere hundre tusen ble fordrevet fra sine hjem, og andelen foreldreløse barn og krigsinvalider er svært stor. I tillegg har tvungen militærtjeneste ført til en massemigrasjon av eritreere (se nedenfor).Befolkningen er inndelt i en rekke etniske grupper, med tigrinja-gruppen som den største (cirka 55 prosent), og tigre som den nest største (cirka 30 prosent). Andre viktige grupper er saho (4 prosent), kunama (2 prosent), bilen (2 prosent), rashaida (2 prosent), afar, beni amir og nera. Selv om Eritrea ikke har et eget nasjonalt språk, er i realiteten tigrinja landets offisielle språk og snakkes av cirka 55 prosent av befolkningen. Engelsk og arabisk er også offisielle språk. Arabisk fungerer sammen med tigrinja som et viktig arbeidsspråk. På kystslettene snakkes de kusjittiske språkene saho og afar.Det finnes ingen pålitelige tall på religiøs tilhørighet i Eritrea, men man regner med at cirka halvparten er muslimer, mens resten tilhører ulike kristne kirker. Den eritreiske ortodokse kirke, som brøt med Den etiopiske ortodokse kirke i 2002 (se religion i Etiopia) er den største kirken, og omkring 40 prosent av befolkningen hører til denne i dag. Den katolske kirke er den nest største kristne kirken med cirka tre prosent, mens ulike protestantiske kirker, for eksempel pinsevenner og lutheranere, utgjør cirka sju prosent.Sunniislam, Den eritreiske ortodokse kirke og Den evangelisk-lutherske kirke er de eneste lovlige registrerte trossamfunnene i Eritrea, hvor andre trossamfunn har hatt store vanskeligheter med å bli registrert. Dette har ført til statlig forfølgelse av en rekke religiøse grupper. Les mer om Eritreas befolkning. Stat og politikk Etter selvstendigheten i 1993 ble den eritreiske frigjøringsbevegelsen Eritrean People's Liberation Front (EPLF) i 1994 omgjort til et politisk parti, People's Front for Democracy and Justice (PFDJ). Etter planen skulle partiet styre i en overgangsperiode inntil parlamentsvalg kunne avholdes. Slike valg har aldri blitt holdt, og parlamentet møttes siste gang i 2002. En ny grunnlov ble vedtatt i 1997, men har aldri blitt iverksatt.Presidenten, et verv som Issaias Afewerki har hatt siden 1993, er den høyeste utøvende myndighet, som utpeker og leder regjeringen bestående av 18 ministerier. Nasjonalforsamlingen, også etablert i 1993, består av 150 seter, hvorav den ene halvparten i utgangspunktet var forfordelt PFDJ, mens den andre halvdelen var valgbare seter. Formelt sett er nasjonalforsamlingen landets øverste lovgivende organ, men i og med at nasjonale valg aldri har vært avholdt, har den liten reell betydning. Landet er videre inndelt i seks soner, som igjen er inndelt i totalt 55 distrikter. Det finnes i tillegg regionale forsamlinger i Eritreas seks soner.Fraværet av en demokratisk prosess har medført at Eritrea har utviklet seg til en autoritær stat, og mot slutten av 1990-årene kom det til ytterligere innstramminger, med omfattende brudd på grunnleggende menneskerettigheter, inkludert systematiske fengslinger på politisk grunnlag. Dette medførte økende opposisjon til det sittende regimet, hovedsakelig i diasporaen. I 2001 skrev 15 sentrale medlemmer av PFDJ – kalt G15-gruppen – et kritisk brev til presidenten og regimet. Dette resulterte i fengsling av elleve av disse, samt omfattende arrestasjoner av andre opposisjonelle.Eritreisk opposisjon er sammensatt, fragmentert og uoversiktlig. Den er basert på ideologiske, etniske og religiøse skiller. Ulike opposisjonspartier hadde i 1999 dannet Alliance of Eritrean National Forces (AENF), som etter hvert ble til Eritrean Democratic Alliance (EDA) i 2005. Denne alliansen har hovedsete i Etiopia, og har som målsetting å styrte Isaias Afewerkis regime med makt.Forsøk på statskupp i juni 2013 var den mest alvorlige antydning til regimets sårbarhet. Omkring 200 soldater tok kontroll over den statlige tv-stasjonen og krevde politiske reformer og løslatelse av politiske fanger. Kuppforsøket ble raskt avverget, men man vet veldig lite om hva som skjedde med opprørerne.Etter frigjøringen gikk en stor del av EPLFs soldater inn i det nye nasjonale forsvaret, og tvungen verneplikt ble innført i 1994. Forsvaret ble redusert, men bygget opp igjen i 1998–1999 da Eritrea mobiliserte i grensekrigen mot Etiopia. Krigen mot Etiopia ble av regimet brukt som påskudd for å militarisere landet ytterligere, og medførte at nasjonaltjeneste – som del av militærtjenesten – ble utvidet etter krigen. Den ble utvidet fra de opprinnelige 18 månedene i 2002, og alle voksne eritreere må være rede til å bli innkalt til ulike former for samfunnstjeneste, i prinsippet til fylte 40 år, i praksis enda lenger.Ulike religiøse grupper er systematisk undertrykt av regimet. Dette gjelder i særlig grad kristne protestanter, og spesielt Jehovas vitner. Flere muslimske grupperinger er utsatt for samme behandling, og det vakte betydelig oppsikt da studenter ved den muslimske skolen Dia al-Islam tok til gatene i oktober 2017 i protest mot regimets innblanding i skolens undervisning.Menneskerettighetsbrudd, nasjonaltjenesten og økonomiske vansker er alle årsaker til at Eritrea er et av de land som produserer flest flyktninger. Ifølge FN forlot 5000 landet hver måned i 2016, hovedsakelig til flyktningeleirer i Etiopia og Sudan. En stor del fortsetter til Europa, og man regnet i 2015 med at over 80 000 eritreere befant seg innenfor EU. I 2021 viste UNHCR stor bekymring med tanke på de eritreiske flyktningene i Etiopias Tigray-region der sammenstøtene mellom bevæpnete grupper eskalerte i og rund flyktningeleirene.Eritrea ble medlem av FN ved selvstendigheten i 1993. Landet er også medlem av de fleste av FNs særorganisasjoner, blant annet Verdensbanken; for øvrig av blant annet Afrikanske union og Cotonou-avtalen. Les mer om Eritreas politiske system og Eritreas forsvar. Historie Eritrea var i tidlig historie delt mellom flere ulike stater, med Aksumriket blant de viktigste. Aksumriket ble grunnlagt i det fjerde århundre før vår tidsregning (fvt.) og strakk seg fra høylandet i dagens Etiopia og Eritrea ned mot kysten av Rødehavet som også knyttet riket til verden utenfor. Aksumriket dannet grunnlag for det senere abyssinske riket, som også inkluderte deler av det moderne Eritrea.Det var ingen tydelige grenser mellom Etiopia og Eritrea i tidlig historie, og etter Aksumrikets forfall ble Eritreas høyland ansett som del av det abyssinske riket. I løpet av 1500-tallet begynte også ottomanerne å gjøre seg gjeldende i lavlandet, og allerede i 1517 hadde de etablert kontroll over deler av høylandet. Ottomanerne tapte etter hvert kontroll til fordel for egypterne som overtok styret i 1865, og med åpningen av Suezkanalen i 1869 fikk Eritrea økt strategisk betydning.Fra 1870-tallet begynte italienerne å gjøre seg gjeldene langs Eritrea-kysten. I 1885 gikk de i land i Massawa og i 1890 erklærte de Eritrea som koloni. Den etiopiske keiseren Menelik anerkjente det italienske herredømmet i 1896, men da italienerne forsøkte å ekspandere sørover, ble de slått av den etiopiske hæren i slaget ved Adwa i 1896.Under andre verdenskrig slo britene de italienske styrkene i slaget ved Keren i 1941. Etter at den etiopiske keiseren Haile Selassie ble gjeninnsatt med Storbritannias hjelp, ble Eritrea først definert som britisk protektorat, før landet i 1950 ble føderert med Etiopia, noe som medførte en gradvis assimilering av eritreisk kultur og egenart. Situasjonen ble dramatisk endret i 1962 da Eritrea ble annektert av Etiopia som en etiopisk provins.Denne utviklingen, samt Eritreas fragmenterte historie, gjorde at en nasjonalistbevegelse vokste frem i løpet av 1950-tallet. Den eritreiske frigjøringsfronten (ELF) startet en væpnet frigjøringskamp på 1960-tallet, men interne uenigheter førte til svekking av denne bevegelsen, og til at Det eritreiske folkets frigjøringsfront (Eritrean People's Liberation Front, EPLF), dannet 1970, overtok lederrollen i frigjøringskampen. EPLF opplevde i siste halvdel av 1980-årene betydelig militær fremgang, og i 1989–1990 stod bare hovedstaden Asmara igjen under etiopisk kontroll. Da den kalde krigen gikk mot slutten, mistet Etiopia støtte fra Sovjetunionen, noe som tvang etiopierne til forhandlingsbordet – og til å finne en løsning. Slutten på krigen i Eritrea sammenfalt med at det etiopiske regimet ble styrtet av TPLF i juni 1991. I 1993 avhold Eritrea en folkeavstemning om selvstendighet, og etter at 99,8 prosent landets befolkning stemte for full selvstendighet, ble Eritrea en selvstendig stat 24. mai samme år.Forholdet mellom Eritrea og Etiopia var på 1990-tallet bra, og det ble inngått flere samarbeidsavtaler mellom de to landene. Særlig viktig for Etiopia var avtalen som gav fortsatt adgang til de nå eritreiske havnene Assab og Massawa, som også gav Eritrea gode inntekter. Forholdet forverret seg imidlertid på slutten av 1990-tallet, og i 1998 – utløst av en grensetvist – gikk de to landene til krig mot hverandre. Krigen varte frem til våren 2000, da OAU fremforhandlet en fredsavtale i Alger. Grensespørsmålet ble overlatt til en grensekommisjon, underlagt Den internasjonale domstolen i Haag. Etiopia nektet lenge å akseptere kommisjonens avgjørelser, noe som gjorde at forholdet mellom de to landene forble anspent. I juni 2018 erklærte den nye etiopiske statsministeren Abiy Ahmed at Etiopia var villig til å akseptere Alger-avtalen og slutte fred med Eritrea. Den endelige fredsavtalen ble undertegnet av de to landenes statsledere i Saudi-Arabia i september 2018. Les mer om Eritreas historie. Økonomi og næringsliv Eritreas bruttonasjonalprodukt, BNP, er anslått til å ligge på omkring 5,8 milliarder USD (2017), og man regner med at serviceindustrien bidrar med 59 prosent og industri med 30 prosent, mens jordbruk bidrar med elleve prosent.Ettersom Eritrea ikke offentliggjør sitt statsbudsjett, er det vanskelig å få detaljert tilgang til de økonomiske forholdene og den økonomiske politikken. Anslagsvis har statens forbruk og investeringer ligget på omkring 2,6 milliarder USD, mens skatteinntektene kun utgjør omkring 2,0 milliarder USD (2017). Det betyr at Eritrea vanligvis har betydelige økonomiske underskudd. Statens gjeld regnes også som høy.Som en ny stat tidlig på 1990-tallet stod Eritrea overfor store økonomiske utfordringer. Tiår med krig hadde satt tydelige spor, men landet klarte relativt raskt å bygge opp den økonomiske infrastrukturen. Ifølge den afrikanske utviklingsbanken er de største risikoene for økonomisk vekst den urolige situasjonen i Tigray-regionen i nabolandet Etiopia, klimaendringer og de begrensete finansielle inntektene (2021).Den økonomiske veksten ble satt kraftig tilbake som følge av krigen mot Etiopia fra 1998 til 2000. I 1999 falt veksten til mindre enn én prosent, og BNP krympet med over åtte prosent i 2000. Krigen medførte også store tap av husdyr og for landbruket generelt. Eritrea klarte imidlertid å snu denne utviklingen etter krigen, og klarte i 2011 å oppnå en vekst på over åtte prosent, en vekst som i årene etter har kommet opp mot 14 prosent. For 2021 ventes det en vekst på 5,7 prosent ifølge den afrikanske utviklingsbanken.Mens 80 prosent av befolkningen er sysselsatt innen jordbruk, utgjør inntektene fra denne sektoren kun omlag elleve prosent. Økonomisk vekst er i all hovedsak et resultat av utvinning av mineraler; kobber, gull, sølv, granitt, marmor og pottaske, samt produksjon av sement. Eritreas jordbruk produserer i hovedsak durra, hirse, havre, hvete og ulike typer frukt og grønnsaker. Viktigste husdyr er kveg, sauer, geiter og kameler.Remisser fra eritreere i diasporaen var en viktig inntektskilde for frigjøringskampen, og dette har fortsatt etter selvstendigheten. Man regner med at over 30 prosent av BNP stammer fra bidrag fra diasporaen. En viktig del av dette er den tvungne skatten på 2,5 prosent som eritreiske myndigheter har pålagt alle eritreere i utlandet. De som nekter å betale denne skatten nektes bistand fra eritreiske ambassader og konsulater.Den offisielle valutaen, nakfa, ble innført i 1997, og i 2005 ble kursen satt til 15 nakfa for 1 USD. Inflasjon har i løpet av 2000-tallet blitt et økende problem, og har anslagsvis ligget på omkring 20 prosent. I 2015 innførte regjeringen en ny valuta, men beholdt navnet til den gamle. Inflasjonen var fortsatt forholdsvis høy, omtrent 9 prosent, i årene som fulgte. Les mer om Økonomi og næringsliv i Eritrea og Mynt, mål og vekt i Eritrea. Kunnskap og kultur Eritrea har obligatorisk skolegang fra seks til 13 år, og skolesystemet er delt inn i fire trinn: førskole, barneskole, ungdomsskole og videregående skole. I prinsippet undervises det i de ulike etniske gruppenes språk. Eksakte tall er mangelfulle, men man regner med at 47 prosent av barna ikke går på barneskole (2017). Av de barna som går på barneskole, fullfører kun 64 prosent (2017). Det er mangel både på skoler og lærere, og den totale lesekyndigheten er anslått til cirka 75 prosent (2015). Landets to største høyskoler er universitetet i Asmara og Eritreas teknologiske institutt.Blant folkemusikkinstrumentene finner vi lyren krar og trommen kebero.I likhet med Etiopia har Eritrea en lang litterær historie, og hadde utviklet en egen omfattende skrifttradisjon før møtet med Europa. Skriftlige verker var av historisk, religiøs, moralsk og juridisk karakter skrevet på geez, det gamle litterære språket som nå bare brukes i liturgien i den ortodokse kirken. Den ortodokse kirke har også vært en viktig leverandør av eritreisk billedkunst i form av kirkemalerier og ikoner, samt bokmalerier. Karakteristisk for denne billedkunsten er mettede, kraftige farger, ofte med mørke konturer.Blant de litterære klassikerne regnes Ghebreyesus Hailus (1906–1993) The Conscript (engelsk oversettelse 2012). Den ble skrevet på tigrinya i 1927, men ble ikke publisert før 1950 og er blant de første romanene skrevet på et afrikansk språk. Av nålevende forfattere kan blant andre Alěmsěgěd Tesfai (født 1944), lyrikeren Ribka Sibhatu (født 1962), som skriver på både tigrinya og italiensk, og den etiopisk-eritreiske forfatteren Sulaiman Addonia (født 1975) nevnes.Den modernistiske byen Asmara står på UNESCOs verdensarvliste.Det moderne Eritrea hadde en relativt betydelig litterær produksjon og flere viktige aviser. Begrenset ytringsfrihet har imidlertid redusert dette, og som konsekvens finnes det ingen private aviser, radio- eller tv-stasjoner. Eritrea har én dagsavis, Hadas Ertra, som eies og kontrolleres av myndighetene (opplag 49 000). Det utkommer enkelte uke- og månedsaviser, utgitt av ulike offentlige etater. Den statlige radiostasjonen sender programmer på elleve språk. Fjernsynssendinger startet i 1993; den statlige fjernsynskanalen sender på fire språk. I 2019 hadde 71 000 mennesker, 1,3 prosent av befolkningen, internettilgang. Dette er den laveste andelen i hele Afrika. Reportere uten grenser har rangert Eritrea som det verste landet i verden når det gjelder pressefrihet. Les mer om Skole og utdanning i Eritrea og Medier i Eritrea. Eritrea og Norge Eritrea er representert i Norge ved sin ambassade i Stockholm, mens Norge hadde ambassade i Eritrea (Asmara) fra 2003 til 2013, da ansvaret for Eritrea ble overført til den norske ambassaden i Sudan.I 2021 bodde 30 213 eritreere i Norge, 23 523 innvandrere og 6 690 norskfødte med innvandrerforeldre. Eksterne lenker Om Eritrea på Globalis.no Utenriksdepartementets reiseinformasjon om Eritrea BBCs landside om Eritrea CIA World Factbook om Eritrea

https://snl.no/Ekiti

2023-01-31

Ekiti

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Afrika,Nigerias geografi

Ekiti er en delstat i den sørvestre delen av Nigeria, i innlandet vest for elven Niger. Delstaten Ekiti har et flateinnhold på 6 353 kvadratkilometer og et folketall på 3 789 558 innbyggere (projeksjon 2020). Hovedstaden er Ado Ekiti.

Historie Ekiti ble, som en rekke andre mindre delstater, opprettet i 1996 av Nigerias daværende statsoverhode, general Sani Abacha.Til tross for en betydelig utvikling de senere årene, har delstaten gjennom sin korte historie gjennomgått en rekke politiske kriser. Ekiti hører i stor grad med i joruba-delen i den sørvestre delen av Nigeria. Les mer i Store norske leksikon Nigeria Nigerias geografi Nigerias historie økonomi og næringsliv i Nigeria

https://snl.no/akitu-festen

2023-01-31

akitu-festen

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Asia,Mesopotamia

Akitu-festen var en religiøs fest i det gamle Mesopotamia. Opprinnelig var akitu-festen en sumerisk tempelfest, á-ki-ti, som ble feiret to ganger i året i 3. og 2. årtusen fvt. for å markere begynnelsen og slutten på landbruksåret, nærmere bestemt såing og høsting av kornsorten bygg. Navnet ble brukt både om selve festen og om tempelet der festen ble feiret. Akitufesten ble feiret, i ulik form, i mer enn to tusen år, og er derfor av stor interesse for religionsvitenskapen.

Vi vet ikke mye om ritualene fra den tidlige tiden, bortsett fra at den ble feiret uavhengig av den sumeriske nyårsfesten, som den senere ble slått sammen med. Ved nyårsfesten var den viktigste riten det hellige bryllupet (gresk hieros gamos) mellom gud og gudinne (Dumuzi og Inanna), eventuelt deres jordiske stedfortredere, som skulle sikre fruktbarheten. Senere skal de levende personene være blitt erstattet av gudestatuer.Senere ble akitu-festen overtatt av babylonerne, og slått sammen med nyårsfesten. Den ble feiret én gang i året, i måneden nisan (nisannu), mars/april. Festen ble nå kalt akitu. Det er usikkert om denne akitu-festen omfattet et hellig bryllup, ingen ritualtekst kan bekrefte at et slikt rituale var en del av festen. Det er imidlertid kjent at Marduks hovedtempel, Esagila, inneholdt et såkalt brudekammer. Akitu-fester ble også feiret i andre byer og områder i Mesopotamia, og senere også i Syria. Akitu-festen i Babylon Den akitu-festen vi kjenner best er den formen som ble feiret i Babylon, men ritualene fra den babylonske festen er også bare delvis kjent. Den mest sammenhengende teksten stammer fra selevkidisk tid (rundt 300-tallet fvt.), men kan være basert på langt eldre tekster. Denne kileskriftteksten beskriver festens først 2-5 dager. Forskere har forsøkt å rekonstruere flere deler av festen, hovedsakelig basert på tekstfragmeneter fra første årtusen fvt. Det hersker likevel mange uklarheter.Festen i Babylon varte i tolv dager og besto av flere deler. Hovedaktørene var Babylons hovedgud Marduk (som på denne tiden gjerne ble kalt Bel), dennes sønn Nabu, og kongen. Men også kongens hustru, Sarpanitu, blir tilbedt og oppfordret til å hjelpe både kongen og befolkningen. Ritualene fant sted i Marduks hovedtempel, Esagila, og i «akitu-huset» utenfor byen. Men kongen besøkte også Nabus tempel i byen Borsippa. Prestene, og særlig øverstepresten, hadde også viktige roller.Hovedmotivet var gjenskapning av verden og gjeninnsettelse av kongen, slik at et nytt år kunne begynne. Det er også en vanlig oppfatning at Marduk satt på den såkalte «skjebnetronen» i løpet av festen og bestemte kongens og folkets videre skjebne.I løpet av denne lange festen ble gudestatuer fra fjern og nær båret på besøk til hverandre, en vanlig praksis i Babylonia. De ble også pyntet og utstyrt med nye klær. Gudestatuene ble vist stor ære. Man trodde at guden på en måte var tilstede i statuen, og at statuen representerte guden, men statuen var likevel ikke identisk med den aktuelle guden. Akitu-festen later til å ha vært en folkefest der befolkningen fikk mulighet til å delta, til å synge og til å se selve gudestatuene. Vi kjenner ennå bare deler av handlingene som fant sted i løpet av alle de tolv dagene. De første tre dagene tjente som en slags forberedelse. Den fjerde dagen leste øverstepresten det babylonske skapelseseposet, Enuma elish, der Marduk seirer over kaosmaktene. Vi vet ikke i hvilken grad denne versjonen var lik den vi kjenner i dag.Den femte nisan skal tempelet være blitt renset gjennom et såkalt kippuru-rituale, der en vær ble slaktet for å rense tempelet, for så å bli kastet i elven. Prestene som utførte dette ritualet gikk så ut i ødemarken. Dette har en del fellestrekk med det jødiske yom kippur-ritualet. Dette var også dagen da kongen ble fratatt sitt sverd og sitt septer, før øverstepresten ga ham en ørefik og dro ham, etter ørene, frem til statuen av Bel. Kongen måtte der knele og bedyre sin uskyld gjennom en såkalt «negativ trosbekjennelse», det vil si ramse opp alle de gale tingene han ikke hadde gjort. Slike er også kjent fra dødedomstolen i Det gamle Egypt. Forutsetningen for tilgivelsen var at kongen gråt. Presten kunne deretter forsikre ham om gudens tilgivelse og at kongen fikk tilbake sin makt. Hva som foregikk de neste dagene er uklart.Den niende og tiende dagen var festen flyttet til akituhuset utenfor murene. Statuen av Marduk og hans guddommelige ledsagere ble båret i prosesjon gjennom Ishtar-porten til akitu-huset. Mange forskere mener at det der fant sted et ritualesom gjenskapte forestillingen om Marduks seier over kaosdragen Tiamat. Deretter vendte alle gudene tilbake til Esagila og deretter hjem til sine respektive byer og templer. Assyria Da assyrerne kom til makten, overtok guden Assur Marduks rolle i akitu-festen. I byen Assur skal festen ha funnet sted i måneden nisan og ha vart i tjue dager. Kong Sanherib som regjerte ca. 704–681 fvt., bygget et praktfullt akitu-hus utenfor murene, som i Babylon. I andre byer i Mesopotamia ble akitu-festen feiret på noe forskjellig vis og til forskjellig tid. Forskningen Innenfor religionshistorisk forskning var det tidligere vanlig å fremsette teorier om at ritualene og de religiøse forestillingene forbundet med akitu-festen kunne være et slags grunnmønster for nyttårsfeiringen i store deler av det gamle Midtøsten. I en periode forsøkte forskere, blant andre norske Sigmund Mowinckel å rekonstruere en tilsvarende nyttårsfest i Det gamle Israel, og brukte salmelitteraturen som belegg for sine antagelser. Lenge mente religionsforskere at det hadde eksistert et felles myte-ritemønster i hele Midtøsten. Denne retningen kalles gjerne myte-riteskolen.Disse teoriene er stort sett forlatt i dag. Moderne forskere peker på at det var stor forskjell på synet på livet og gudene i Mesopotamia, Egypt og Det gamle Israel. Man mener nå at festen gjennomgikk mange endringer, både fra sted til sted og gjennom tidene. Blant annet skal det såkalte «hellige bryllup», etter hvert ha mistet mye av sin betydning.Forskere er ennå ikke enige om akitu-festens betydning og form, men den er likevel viktig for vår kunnskap om religion i det gamle Mesopotamia. Les mer i Store norske leksikon religion religionsvitenskap ritual enuma elish akitu-festen Litteratur Bottéro, Jean, Religion in Ancient Mesopotamia. Chicago, London: University of Chicago Press, 2001 (1998). Bringsvært, Tor Åge; Braarvig, Jens: I begynnelsen. Skapelsesmyter fra hele verden. De norske bokklubbene 2000. Jacobsen, Thorkild: the Treasures od Darkness: A History of Mesopotamian Religion. New Haven, Conn.: Yale University Press,1976. Gilhus, Ingvild; Thomassen, Einar: Oldtidens religioner. Pax forlag, 2010. Leich, Gvwendolyn: Mesopotamia. the Invention of a City. Peguin Books: London, 2001 Sach, A.: Temple Program for the New Year´s Festival at Babylon, i: Pritchard, James, B.: Ancient Near Eastern Texts Relating to the Old Testament (ANET). Princeton University Press, 1974 (1950).

https://snl.no/Elle_-_ukeblad

2023-01-31

Elle (ukeblad)

Store norske leksikon,Samfunn,Medier,Tidsskrifter

Elle, fransk ukeblad med vekt på moter, skjønnhetspleie, reiser og underholdning, grunnlagt i 1945. Utgis av Hachette Filipacchi Media, et datterselskap av Lagardère SCA.

I 1980-årene ble Elle lansert i USA (opplag 2008: 1,1, million), og etter dette har bladet hatt en stor vekst internasjonalt. Elle kommer ut i 45 land.I Norge er månedsbladet Elle kommet ut siden 1997. Utgiver var fram til høsten 2017 Egmont Publishing, men Egmont kom våren samme år ikke til enighet med lisenseieren Lagardère. Ny norsk utgiver ble etter dette bloggselskapet United Publishing (United Influencers Norway AS).Opplaget i 2016 var 23 000. Ansvarlig redaktør er Signy Fardal, som har vært redaktør på de norske utgivelsene siden 1998. Eksterne lenker Elle

https://snl.no/Rolf_Trolle_Andersen

2023-01-31

Rolf Trolle Andersen

Store norske leksikon,Samfunn,Politikk og offentlig forvaltning,Internasjonal politikk,Diplomati,Diplomater

Rolf Trolle Andersen er en norsk tidligere diplomat. Han er utdannet cand.jur. og har vært i utenrikstjenesten fra 1971.

Rolf Trolle Andersen har blant annet ledet forhandlingene om Antarktis og vært spesialrådgiver i polarspørsmål. Han har også vært dommer ved voldgiftsdomstolen for miljøprotokollen til Antarktistraktaten. Stillinger: Ambassadør i Bucureşti 1990–1994 Midtøsten-koordinator i Utenriksdepartementet 1994-1997 Ambassadør i Aten 1997–1998 Ambassadør i Paris 1998–2003 Ambassadør i Wien 2003–2004 Hoffsjef 2004–2008 Ambassadør i Bern 2009–2013 Les mer i Store norske leksikon diplomati utenrikstjenesten

https://snl.no/Deutsche_Mark

2023-01-31

Deutsche Mark

Store norske leksikon,Økonomi og næringsliv,Penger,Nyere mynter og pengeenheter

Deutsche Mark var den tidligere myntenheten i Tyskland, frem til innføringen av euro i 2002. På norsk ble den kalt tysk mark.

1 Deutsche Mark bestod av 100 Pfennige, hadde symbolet DM og internasjonal valutakode DEM. Historie Deutsche Mark ble myntenhet i Tyskland etter valutareformen i juni 1948, men var i tiden 1964–1990 bare myntenhet i Vest-Tyskland (BRD). Øst-Tyskland (DDR) hadde i denne perioden en egen myntenhet kalt Mark der deutschen Notenbank frem til 1967, og deretter Mark der DDR.Ved innføring av økonomisk union mellom de to tyske statene 1. juli 1990 ble Deutsche Mark igjen innført i øst. Deutsche Mark ble deretter avløst av euro da eurosamarbeidet ble opprettet i 2002. Les mer i Store norske leksikon Tysklands historie Økonomi og næringsliv i Tyskland Mynt mål og vekt i Tyskland penger

https://snl.no/Ingrid_Bod%C3%B8gaard

2023-01-31

Ingrid Bodøgaard

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Kunsthåndverk,Tekstilkunst,Tekstilkunstnere

Ingrid Bodøgaard er en norsk tekstilkunstner. Hun har diplomeksamen fra Statens håndverks- og kunstindustriskole, 1977. Hun har også hatt praktikantplass hos Gro Jessen og Susan Holm. Bodøgaard har arbeidet med stofftrykk i ulike størrelser, men har i senere tid stadig arbeidet mer i de store formater. I teppene hennes finnes ofte elementer fra naturen, gjerne brukt på en dekorativ og repeterende måte.

Bodøgaard er innkjøpt av Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Norsk kulturråd og Nordland fylkeskommune. Utstillinger Kunstnerforbundet, Oslo, 1991 Tromsø Kunstforening, 1991 Festspillene i Nord-Norge, Harstad, 1982 «Nordnorsk samtidskunst», Nordnorsk kunstnersentrum, Svolvær, 1994 «3 x Bodøgaard», Kunstfestivalen i Lofoten, Svolvær, 1992 NNKs 10-årsjubileum, Tromsø kunstforening, 1986 Les mer i Store norske leksikon Ingrid Bodøgaard i Norsk kunstnerleksikon tekstilkunst Eksterne lenker Ingrid Bodøgaard – nettside Litteratur Vaa, Aaslaug (1994). Fylkeskunstnerne i Nordland, Nordnorsk Kunstnersentrum

https://snl.no/Odd_Abrahamsen

2023-01-31

Odd Abrahamsen

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Norsk og samisk litteratur,Norges litteratur 1960-2000,Norsk lyrikk 1960-2000

Odd Abrahamsen var en norsk lyriker og litteraturkritiker. Han debuterte med diktsamlingen Om det finnes en stillhet i 1962. I 1983 mottok han Riksmålsprisen for diktsamlingen Maktsproget, utgitt samme år.

Abrahamsen utgav også en rekke gjendiktninger, blant annet av tysk etterkrigslyrikk og lyrikk fra de baltiske landene. For sin dikteriske innsats for de baltiske landene mottok han Fritt ords honnørpris. Utgivelser Om det finnes en stillhet (1962) Åpen mot lyset (1965) Stemmer (1969) Nedslag (1971) Ord fra en grend (1975) Ord mot avmakt (1977) Dikt om samhørighet (1979) Innlevelser (1980) Maktsproget (1983) Vilnius (1990) Kaunas (1991) Franciscus i det tyvende århundre (1992) Riga (1993) Makten skal tie (1994) Å føre samtaler (1995) Les mer i Store norske leksikon Norges litteraturhistorie

https://snl.no/Daudmanns%C3%B8yra

2023-01-31

Daudmannsøyra

Store norske leksikon,Geografi,Norges geografi,Svalbard

Daudmannsøyra er en stor kystslette (strandflate) på nordsiden av Isfjordens munning sørvest på Oscar II Land på Spitsbergen. Navnet ble gitt av norske fangstfolk til minne om en kamerat som døde der.

Geologi Sletten er cirka 23 km lang og begrenses av flere breer i nord og øst, med Eidembreen, Venernbreen og Vetternbreen som de største. Daudmannsodden i sørvest er cirka 3 km lang og peker sørover i fjorden. Den er det vestligste landpunktet ved Isfjorden.Om sommeren er sletten preget av mange smeltevannsbekker og -elver fra breene og mange små vann. Gamle strandvoller, som beviser tidligere kystlinjer, ses i forskjellige høyder inn fra kysten. Sletten strekker seg også utover under vannet fra kysten og forårsaker farlige forhold for båter, noe som bevises av vrakrester. Prospektering og fangst Området har ikke vært særlig mye brukt, blant annet på grunn av de vanskelige forholdene for båter. Det engelske prospekteringsselskapet Northern Exploration Co. Ltd. etablerte i 1913 krav på 65,7 km2, som inkluderte hele Daudmannsøyra. For å fastslå kravet fikk de satt opp en mengde anneksjonsmerker. Det ble imidlertid ikke gjort noe arbeid der, og kravet ble kjøpt av den norske stat i 1932.I 1920 bygde et fangstlag ledet av den historisk kjente fangstmannen Hilmar Nøis (1891–1975) en bistasjon (liten fangststasjon) på Steinpynten ved vestkysten. Denne var den vestligste av flere hytter over et stort terreng innover Isfjorden. Hytta ble lite brukt, og den er nå ruin. En moderne fangststasjon ble bygd i Farmhamna nord på sletten i 1991 og er i god stand. Kulturminner Det finnes flere kulturminner på Daudmansodden. Alle er fra før 1946 og derfor automatisk fredet i medhold av svalbardmiljøloven. Kulturminnene er en dobbeltgrav etter russiske fangstmenn, samt fundamentet til et stort russisk-ortodoks kors, en eldre navigasjonsbåke som står ytterst på Daudmannsodden, en steinvarde og et båtfeste laget av en trestubbe. Kisten og hodeskallene i graven ligger i dagen. Den ovennevnte hytteruinen er også automatisk fredet, samt anneksjonsskilt som fremdeles måtte være å finne i terrenget. Les mer i Store norske leksikon Svalbards historie Eksterne lenker Kulturminnesøk: https://kulturminnesok.no/ Lovdata: Lov om miljøvern på Svalbard Litteratur Lønø, Odd: Norske fangstmenns overvintringer. Del 6, 1920-1925. Norsk Polarklubb. Oslo 2000. The Place Names of Svalbard. Norsk polarinstitutt Rapportserie nr. 122. Tromsø 2003.

https://snl.no/a_posse_ad_esse

2023-01-31

a posse ad esse

Store norske leksikon,Religion og filosofi,Filosofiens fagdisipliner,Filosofisk logikk

A posse ad esse er en av flere logiske slutningsregler som angår forholdet mellom mulig og faktisk eksistens. A posse ad esse, som på latin betyr 'fra å være mulig til å være', gjelder ikke: Selv om det er mulig at det er liv på Mars, er det ikke dermed sikkert at det finnes.

Ab esse ad posse valet consequentia, tillater slutning fra det at x eksisterer til det at x er mulig. Hvis måneraketter finnes, er det altså mulig å bygge dem. En tredje variant er a non posse ad non esse valet consequentia er latin for 'fra ikke å være mulig til å ikke være': Hvis enhjørninger er (biologisk) umulig, så finnes ingen enhjørninger.En fjerde regel, a non esse ad non posse non valet consequentia, latin for 'fra ikke å være til ikke å være mulig') forbyr slutning fra det at x ikke finnes til det at x er umulig. Selv om månebusser (ennå) ikke finnes, beviser ikke det at de er umulige. Les mer i Store norske leksikon logikk

https://snl.no/Eugen_Bleuler

2023-01-31

Eugen Bleuler

Store norske leksikon,Medisin,Helse og samfunn,Medisinsk historie,Psykiatriens historie

Eugen Bleuler var en sveitsisk psykiater som særlig er kjent for å ha innført betegnelsen schizofreni (spalt- eller splittsinn) i psykiatrien, og for sine studier av denne lidelsen.

Bleuler var professor i Zürich og overlege ved Burghölzliklinikken fra 1898 til 1927. Han viste tidlig interesse for Sigmund Freuds teorier om menneskesinnet, og var en av de første psykiatere som i sin forskning og behandling anla psykoanalytiske synsmåter.Som forsker var han særlig opptatt av sykdomsgruppen som etter det kraepelinske system ble kalt ungdomssløvsinn (dementia praecox), men som Bleuler kalte schizofreni. I navneskiftet lå også en nyansforskjell, idet Bleuler la mest vekt på assosiasjonsforstyrrelsene, og ikke på demensen.Han utgav blant annet Dementia praecox oder die Gruppe der Schizophrenien (1911), Das autistische Denken (1912) og Lehrbuch der Psychiatrie (1. opplag 1916, senere stadig nye opplag). Les mer i Store norske leksikon psykiatriens historie

https://snl.no/bladfarger

2023-01-31

bladfarger

Store norske leksikon,Biologi,Vitenskapsgrener i biologien,Botanikk,Plantefysiologi,Plantenes respirasjon og stoffomsetning,Plantenes innholdsstoffer,Plantenes fargestoffer

Bladfarger er farger som skyldes forskjellige fargestoffer som finnes i de levende celler i bladene, dels i protoplasmatiske fargekorn (plastider), dels oppløst i cellesaften. Plastidene inneholder normalt klorofyller (grønne), karotener (rødgule) og xantofyller (gule).

Cellesaften i vakuolene («cellesaftrommene») er oftest fargeløs, men kan inneholde antocyaniner, særlig i overhudcellene, som da får en rødfiolett farge, for eksempel hos Begonia og Tradescantia.Grunnen til at de fleste blader er grønne, er at klorofyllfargen dominerer over de andre. Om høsten blir klorofyllet som regel mer eller mindre fullstendig nedbrutt bortsett fra hos vintergrønne arter, slik at de gule og gulrøde fargestoffene kommer til syne, samtidig som det ofte nydannes antocyanin (høstfarger).Bladfarger hos for eksempel blodbøk og blodlønn skyldes medvirkning av både antocyanin i overhuden og klorofyll lenger inne i bladet. Les mer i Store norske leksikon planteanatomi høstfarger klorofyll