name
stringlengths 8
35
| sex
stringclasses 2
values | party
stringclasses 12
values | text
stringlengths 2
59.8k
| date
stringlengths 10
10
|
|---|---|---|---|---|
Olav Akselsen | M | Arbeiderpartiet | Sjølvsagt skal det stillast strenge krav. Særleg skal det stillast strenge krav når Noreg er inne med økonomiske midlar. Det som eg trur er viktig, er likevel at me ikkje har eit system der me gjennomfører dobbeltmoral, der me stiller spesielle krav til enkelte land, enkelte grupperingar og enkelte aktørar i ein konflikt, utan at me stiller tilsvarande krav til den andre sida. Eg meiner sjølvsagt at dei som tapte valet i Palestina, har eit stort ansvar for det sjølve. Samtidig meiner eg at dei førre palestinske myndigheitene var i ein usedvanleg vanskeleg situasjon, der ikkje minst den israelske okkupasjonen gjorde det umogleg å få til ein skikkeleg framgang for det palestinske folket, og at det er ein av hovudgrunnane til at det gjekk som det gjekk. Det som er mitt hovudpoeng no, er at me ikkje må bruka denne anledninga til å lukka døra, men heller prøva å påverka dei nye makthavarane i dette området til å komma sine naboar i møte. | 2006-02-09 |
Olav Akselsen | M | Arbeiderpartiet | Situasjonen i Kviterussland er ein skamplett for heile det europeiske samfunnet. Eg må vera ærleg og seia at Noreg si rolle her må vera å jobba i lag med andre europeiske land. Eg har sjølv vore med, gjennom Europarådet, som valobservatør i Kviterussland. Resultatet blei at me ikkje godkjende valet, og Kviterussland blei utelate som observatør, noko som me meiner var med på å auka presset på myndigheitene der. Så er det sjølvsagt slik at ein sikkert kunne hatt ein større aktivitet knytt til dette området. Eg er heilt einig i at me må ha ein utanrikspolitikk som baserer seg på dei problema som me ser oppstår, og ikkje i for stor grad la oss leia av det som er oppe i media til kvar tid. Vår rolle i desse spørsmåla må vera å jobba tett i lag med våre allierte, slik at me får auka presset på Kviterussland, og samtidig vera med og støtta dei demokratiske kreftene me ser i desse landa. | 2006-02-09 |
Olav Akselsen | M | Arbeiderpartiet | Eg vil først seia meg glad for at Kristeleg Folkeparti kan slutta seg til det innlegget eg nett heldt, og skal eg vera heilt ærleg, føler eg vel at Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti står kvarandre svært nær i veldig mange av desse spørsmåla, ikkje minst i forhold til det å ha utvikling som ein viktig del av norsk utanrikspolitikk og på den måten vera med og fremma utvikling i andre delar av verda, og ikkje minst vera med og tryggja vår eigen kvardag. Så er det dessverre slik at det ikkje er alt ein seier og gjer, som får like stor merksemd. Eg vil tilbakevisa at eg berre har hatt eit utspel. Eg har hatt fleire lesarinnlegg i fleire norske aviser om ulike tema etter at eg blei leiar av utanrikskomiteen. Når eg på eit prinsipielt grunnlag ønskte å drøfta dette nye senteret som var oppretta, var det nettopp fordi eg ønskte å stilla nokre prinsipielle spørsmål. Dessverre er debattnivået i Noreg blitt slik at ingenting kan debatterast utan at det skal setjast inn i rammer og bli framstilt anten som personangrep eller som partikrangel. Men det som var mitt føremål, var å få ein diskusjon på prinsipielt grunnlag om noko nytt, og det står eg ved. | 2006-02-09 |
Olav Akselsen | M | Arbeiderpartiet | Eg føler at me kan omskriva dette innlegget ved å henta eit av Fantomets slagord: tøff mot dei tøffe. Det kan vera greitt, men dersom det fører til at ein lukkar dørene, og ikkje minst at ein aukar legitimiteten til enkelte styre i deira eiga befolkning ved at dei får ein ytre fiende, meiner eg det er feil strategi. Framstegspartiet er det partiet som skil seg mest ut i norsk utanrikspolitikk, særleg gjer dette seg gjeldande når det gjeld bistandspolitikken. Eg meiner at dei siste dagane har vist at det å hjelpa folk ut av ein vanskeleg situasjon faktisk òg er med på å tryggja vår eigen situasjon her i landet. No har me sett angrep på norske offentlege institusjonar i utlandet, men me har òg sett ein stor fare for norske kommersielle investeringar. Ser ikkje Framstegspartiet at deira framlegg om å redusera bistanden med 9 milliardar kr faktisk vil vera med på å gjera situasjonen i Noreg meir utrygg for oss som bur her? | 2006-02-09 |
Morten Høglund | M | Fremskrittspartiet | Utenrikskomiteens leder snakket om palestinerne og mulige krav, eller ikke-krav, og fornuften i å stille krav. Vi opplevde et valg som i hvert fall i ettertid viste seg ikke å være særlig overraskende. Men handlet det ikke også om at vi ikke evnet, ville, ønsket, turte å stille de nødvendige krav til det palestinske lederskapet, og at korrupsjonen, ukulturen, nøden på palestinsk side fikk lov å bre seg på en måte som ytterliggående krefter, som Hamas, evnet å utnytte, slik at de gjennom et demokratisk valg vant? Gjør vi ikke det palestinske folk en bjørnetjeneste ved å unnlate å stille nettopp strenge krav? | 2006-02-09 |
Morten Høglund | M | Fremskrittspartiet | Først vil jeg få takke utenriksministeren for en svært grundig redegjørelse. Fremskrittspartiet kan selvsagt, med den brede utenrikspolitiske enigheten som generelt er i Norge, stille seg bak svært mye i denne redegjørelsen. Jeg skal ikke i mitt innlegg nå bruke mye tid på de områder vi er enige om. Den siste tids hendelser viser oss at verden ikke er i harmoni; det er konflikter på mange plan. Vi vil ikke beskrive det som en religionskamp. Det er heller ikke en sivilisasjonskamp, men i aller høyeste grad er det en verdikamp. Det handler om grunnleggende verdier som ytringsfrihet, trosfrihet, frihet til å være annerledes og frihet til å stå opp mot det som er rådende og styrende. Disse verdier sikres etter vår mening ved demokratisk styre og sekulariserte samfunn. Totalitære stater som baserer sin makt på en fundamentalistisk tolkning av religion, er det dårligste grunnlag for gode verdier. Forutsatt at vi er enige om at demokrati og fred er verdt å kjempe for både hjemme og ute, hvordan innretter vi da vår utenrikspolitikk? Hvordan fremmer vi de verdier vi står for, og som vi mener alle mennesker vil ha fordel av? Her vil jeg påstå at det har blitt gjort feil, og det gjøres feil. Altfor ofte ser vi bort fra eller lukker øynene for en stats mangler, totalitære tilbøyeligheter og åpenbare brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Vi forklarer det kanskje med at de har en annen kultur, de har ingen erfaring med demokrati, vi kan ikke påtvinge dem våre verdier – eller at demokratibygging tar tid. Det er alltid en forklaring på hvorfor ting er som de er, og kanskje forblir som de er. Jeg mener ikke at det finnes en resept på å skape frihet som bare kan vedtas – langt ifra – men jeg mener at vår politikk, sammen med andre demokratiske staters politikk, gjør en forskjell. Dialog og respekt er to av de mest brukte ordene de seneste dager, og med god grunn. Det er ord som er positivt ladet og signaliserer vilje til fredelig samkvem mellom mennesker. Men kan alle avkreve respekt, og fortjener alle å få ta del i dialog? Er det en grense for hvem vi kan sette oss ned sammen med? Må visse forutsetninger være på plass? La meg gi et lite historisk perspektiv for å belyse tydelig hva som menes. For rundt 30 år siden styrte en militærjunta Argentina med hard hånd. Politiske drap og tortur var en del av argentinernes liv. Mens dette pågikk, ville det da vært fornuftig med et utstrakt samarbeid mellom Norge og Argentina? Ville det vært riktig å lånefinansiere juntaens militærutgifter? Og ville det vært riktig å ha en menneskerettighetsdialog i det ene rommet, mens de mest grusomme handlinger ble utført i det andre? Eksemplene er mange – svært mange – på tilsvarende regimer som til ulike tider har vært av en slik karakter at man i det minste i ettertid lett kan slå fast regimets grusomme karakter. I dagens moderne kommunikasjonssamfunn vet vi dessverre altfor mye om hva som skjer i disse regimene, nærmest mens det foregår. I dag er det dessverre mange slike regimer, regimer som både i lov og handling krenker menneskerettigheter på det sterkeste, som definerer kvinner som annenrangs borgere, som ikke tolererer trosfrihet, og som forfølger etniske minoriteter, for å nevne noe. Hvordan forholder vi oss i dag til slike stater? Skal vi alltid vise respekt? Skal vi alltid være villig til dialog, eller skal vi stille krav? Og hvis vi gjør det, vil det jo bli hevdet at vi oppnår ingen kontakt. Vi isolerer bare problemet, blir det hevdet. Jeg tror dessverre at vi ved å vise respekt og dialog for åpenbart despotiske regimer kun bidrar til å legitimere deres eksistens, og viser for både intern og ekstern opposisjon at dette landet har omverdenens støtte. Vi skal gi respekt, og vi skal ha dialog, men det skal være med stater som fortjener det, stater som har staket ut en kurs mot demokrati, eller som har et klima hvor dialog er fruktbart. Det finnes slike stater, også i den arabiske verden. Men også stater som gjennomfører valg, må tåle krav og kritisk søkelys. En slik differensiert tilnærming vil være en bevisst forskjellsbehandling som sier noe om hvor viktig vi ser verdier, og hvor alvorlig vi tar brudd på menneskerettigheter. Verdenssamfunnet må stille opp for de land der reformiveren er stor. Vi må ikke bare oppmuntre til mer demokrati, vi må være med på å sikre det. Det handler om utstrakt handelssamarbeid, samarbeid kanskje innen forskning og utdanning og, som representanten Sponheim snakket om i går, et folk til folk-samarbeid, for å nevne noe som kan være en pilar for å fremme demokrati i en del av verden hvor det har vært relativt ukjent. Rent konkret betyr det jeg nå har sagt, at vi mener – til momenter i redegjørelsen i går – at tiden ikke er inne for å delta i noen menneskerettighetsdialog med Iran. Og vi mener det er uklokt at statssekretær Johansen reiser til Iran. Når det gjelder MR-dialogen, vil jeg vise til et tidligere møte mellom utenrikskomiteen og fredsprisvinner Shirin Ebadi og hennes kritikk av den dialogen som har foregått mellom EU og Iran. Mest skuffet var Fremskrittspartiet over redegjørelsens del om konflikten mellom israelere og palestinere. Vi er enig med Regjeringen i at vi må støtte forretningsministeriet til president Abbas i overgangsperioden. Men når utenriksministeren gjør et poeng av at vi ikke må stille for strenge krav til den nye regjeringen, er vi ikke enig – tvert imot. Her opplever vi at f.eks. den omtalte Kvartetten har vært svært klare i sine krav til Hamas om anerkjennelse av staten Israel og avvikling av all terrorvirksomhet. Dette er grunnleggende krav. Her vil jeg igjen utfordre Regjeringen på hvem vi vil assosiere oss med, hvilke verdier vi skal representere, og ikke minst hvilke verdier vi skal fremme. Manglende evne til å fordele velferd og bekjempe korrupsjon må ta stor del av skylden for den sittende regjerings nederlag på Vestbredden og i Gaza. Korrupsjonen har vært svimlende og er grundig dokumentert. Internasjonal tålmodighet med denne ukultur har ikke bidratt til å fremme gode verdier. Tvert imot har dette lagt veien åpen for mer ytterliggående krefter. Igjen har vår politikk en effekt. Og vi mener effekten av en god politikk er bedre på sikt enn effekten av en snillistisk og naiv politikk, hvor redselen for å støte noen er større enn viljen til å bekjempe ukultur og tyranni. Fremskrittspartiet fremmer i dag et forslag som vi mener beskriver et minimum av de krav fremtidige regjeringer i de palestinske områder må tilfredsstille for å fortjene vårt samarbeid og vår deltakelse. Jeg tar opp det omtalte forslaget, om å stille krav om at fremtidige palestinske regjeringer anerkjenner staten Israel og tar avstand fra all vold og terror. Nordområdene er viktige, og jeg er veldig glad for at utenriksministeren brukte så mye tid på nordområdene i går. Når jeg ikke skal bruke så mye tid på det, er det fordi vi her i hovedsak er svært enig med Regjeringen, og vi er enig i at dette nok er den viktigste oppgaven for norsk utenrikspolitikk de kommende år. Vi er allikevel urolige for om vår kapasitet til å være til stede er tilstrekkelig – dette har vi tatt opp i denne sal tidligere – og da tenker vi særlig militært. Nå registrerer vi at man har dette til vurdering, og vil ha det til kontinuerlig vurdering, men synlighet er viktig. Slik vi opplever det nå, har vi et forsvar som verken er stort nok eller robust nok til å være tilstrekkelig synlig. Vi mener at det må foretas et arbeid for å sikre at vi har de nødvendige ressurser, ikke minst i forhold til drift. For eksempel vil vi ha penger og mannskap til å drifte de nye fregattene som snart er på vei, i et helårsperspektiv. I dette perspektivet er vi også opptatt av at vi ikke tar på oss oppgaver og ansvar militært som gjør at vi mister evne til å være til stede i f.eks. Barentshavet. Vi er innforstått med NATOs nye strategi og viktigheten av å bidra utenlands, men dette må gjøres med varsomhet. Og når det gjelder å ta på seg nye, tunge oppgaver i Afrika, er vi skeptiske, for ikke å si rent ut negative til det. Vi mener dette vil strekke våre ressurser på en måte som ikke er fornuftig. Allerede nå sliter vi med å rekruttere mannskap til utenlandsoperasjoner. Dette problemet vil bare ytterligere forsterke seg hvis vi nå skal ta på oss nye oppgaver, i hvert fall med den dimensjoneringen vi har på dagens forsvar. Hvis det er vilje fra flertallet til å satse mer på Forsvaret, skal vi selvsagt komme tilbake til det. Avslutningsvis vil jeg bare nevne Norges rolle i forhold til fredsmegling. Vi har vært kritiske til det en periode, ikke fordi vi er negative til at Norge deltar, men vi mener det dreier fokuset litt i norsk utenrikspolitikk. Allikevel er det mange viktige oppdrag vi tar på oss. Jeg vil nevne Sri Lanka spesielt, for der er vi inne i en kritisk fase. Vi ser det slik at der må nå alle krefter satses for å få til noe. Dette er ikke tiden for å gjøre noe halvhjertet – ikke det at jeg har noen tanke om at Regjeringen vil gjøre noe halvhjertet, men jeg tror man må satse på bred front og gi dette et tidsperspektiv, for en prosess som drar ut i mange år til, tror jeg ingen av partene er tjent med. | 2006-02-09 |
Morten Høglund | M | Fremskrittspartiet | Tøff mot de tøffe – jeg lever godt med den beskrivelsen i forholdet til bistand og utvikling, viktige spørsmål. Vi føler at vi har en god og helhetlig utviklingspolitikk. Og for å ta det ene perspektivet, nødhjelp, føler vi absolutt at vi er fullt på høyde. Vi føler at vi har en offensiv handelspolitikk, som vil imøtekomme interessene til utviklingslandene på en svært god måte. Gjeldslettepolitikken, hvor vi med all respekt mener å være i fremste rekke, er noe av det viktigste for å skape grunnleggende forutsetninger for utvikling. Og ikke minst vil det jeg prøvde å skissere når det gjelder et aktivt forhold til demokratibygging og frihetsbygging, som nok er noe av det mest fraværende i utviklingsland, være et godt virkemiddel og et mye bedre virkemiddel enn å fortsette med bistand, som i veldig varierende grad har hatt en effekt. | 2006-02-09 |
Morten Høglund | M | Fremskrittspartiet | Nå kunne man nesten få inntrykk av at representanten Vallersnes mente at Fremskrittspartiet ville at vi skulle melde oss ut av FN. Det har vi selvsagt aldri tatt til orde for. Vi mener at på viktige områder innen miljø, internasjonal sikkerhet, fredsbygging osv. har FN en avgjørende rolle, og ingen andre kan erstatte FN i den oppgaven. Vi er opptatt av at FN skal fungere. Det er nettopp derfor vi tar opp disse tingene. Norge er den syvende største bidragsyteren til FN, og i forhold til innbyggertall er vi den desidert største. Vi er en viktig aktør i FN-systemet. Vi mener at det pressmiddelet vi har, er finansielt. Behovet for reformer i FN er tydelig dokumentert langt utenfor denne sal og langt utenfor Fremskrittspartiets rekker. Det er et press vi mener med fordel i hvert fall kunne utprøves. Det handler ikke om å melde seg ut av FN, men om å være enda mer aktiv i reformarbeidet. | 2006-02-09 |
Morten Høglund | M | Fremskrittspartiet | Jeg kjenner meg ikke igjen i hele den beskrivelsen av Danmark som representanten Valle trekker opp. Det hun unnlot å nevne, og som jeg mener er viktig, er at forskjellen på hvordan f.eks. islamske ledere har opptrådt i Norge og i Danmark, er ganske åpenbar. Mens man i Norge i all hovedsak, i hvert fall som jeg kjenner til, har opptrådt svært ansvarlig og vært en bidragsyter for å dempe konfliktnivået – det skal vi ta vare på, og det skal vi utvikle – har mange i Danmark nærmest oppildnet til konflikt og bidratt til å spre et bilde av Danmark i omverdenen som ikke har vært riktig, som har vært ukorrekt, og skadet danske interesser. Det er også en del av det bildet. Jeg opplever det ikke slik at man i Danmark har unnlatt å ville ha en dialog med muslimer, men man vil ha en dialog med moderate muslimske ledere. Det er en vesentlig forskjell. Så det er en del av bildet. Jeg tror vi skal få med oss hele konklusjonen før vi trekker en slutning om hva som er resultatet av dansk politikk. | 2006-02-09 |
Morten Høglund | M | Fremskrittspartiet | Det gjelder forholdet til menneskerettighetsdialoger, og hvorvidt Shirin Ebadi sa det ene eller det andre. Det ligger litt tilbake i tid, og vi kan kanskje ha litt ulik oppfatning av det. Men i hvert fall: Konklusjonen, slik jeg helt klart oppfattet den, var helt klart at mens dialogen hadde pågått, og den hadde pågått over en viss tid, hadde menneskerettighetssituasjonen i Iran blitt forverret. Da må man jo spørre: Hva er resultatet? Er dette en fruktbar måte å gå frem på? Eller er det andre veier som bør forsøkes? Og gir ikke dette også regimet et snev av legitimitet, at man pakker inn det problematiske i én setting, og så er man fri til å bedrive handel og all mulig annen virksomhet utenfor denne dialogen? | 2006-02-09 |
Morten Høglund | M | Fremskrittspartiet | Nei, man er ikke svak om man starter en dialog, og jeg understreket også at dialog kan ha mye for seg. Om norsk utenrikspolitikk alltid har vært konsekvent og gjenkjennelig? Dialogen med Sovjetunionen ble nevnt. Jeg tar et annet eksempel: Sør-Afrika før 1994. Jeg har nevnt det før. Vi hadde ingen dialog med regjeringen i Sør-Afrika før 1994, men vi hadde en aktiv dialog med andre deler av samfunnet i Sør-Afrika. Så det ene ekskluderer ikke det andre. Om vi ikke har en dialog på myndighetsnivå i Iran, kan vi gjerne ha en dialog knyttet til andre sektorer i det iranske samfunn. Så jeg er enig i at vi må komme i inngripen med positive krefter, men om det å gå i en aktiv dialog med representanter for en president som vil radere ut et av FNs medlemsland fra kartet, og som uttaler seg om en historisk tragedie som Holocaust på den måten han gjør, er konstruktivt sett fra norsk side, er jeg usikker på. Mener utenriksministeren at dialog for enhver pris bør etterstrebes? | 2006-02-09 |
Morten Høglund | M | Fremskrittspartiet | Bare en kort kommentar til vårt forslag. Det må også ses i lys av Hamas’ historie og den erfaring verdenssamfunnet har med Hamas. Det er ikke krav til Hamas som vi har funnet opp. Dette er jo krav som er stilt av flere. Men jeg vil over på nordområdene og forholdet til Russland, hvor vi skal inn i en aktiv dialog og samarbeid på mange områder. Det er absolutt noe som ikke vi stritter imot. Men da vi behandlet nordområdemeldingen i Stortinget i fjor, valgte utenrikskomiteen å legge inn menneskerettighetsdimensjonen. Den lå ikke inne i utgangspunktet. Kan utenriksministeren bekrefte at i den handlingsplanen for vårt forhold til Russland som skal legges frem neste måned, er menneskerettighetsdimensjonen ivaretatt og vil være en del av den dialogen og det samarbeidet vi skal ha med Russland? | 2006-02-09 |
Morten Høglund | M | Fremskrittspartiet | I løpet av debatten er vi blitt oppfordret til å gjøre om dette til et oversendelsesforslag. Jeg vil bare kort få lov til å kommentere det. Vi har dessverre ikke tenkt å imøtekomme den henstillingen. Vi synes ikke at det verken i redegjørelsen eller i løpet av debatten har kommet frem ting som gjør at dette forslaget ikke bør voteres over. | 2006-02-09 |
Erna Solberg | F | Høyre | Både redegjørelsen og utenrikskomiteens leders innlegg nå fokuserte sterkt på dagsaktuelle saker og på nordområdene. Det er viktige og store saker, men når man har fokus på det som er veldig dagsaktuelt her, er det fort gjort at man mister noe annet. Jeg er opptatt av at nordområdene ikke må skygge for nærområdene våre. Vi står overfor en stor og viktig utvikling i våre nærområder. Både Hviterussland og Ukraina skal ha valg i løpet av neste måned, men Regjeringens redegjørelse nevnte det ikke med et ord. Heller ikke utenrikskomiteens leder nevnte dette. Hviterussland er kanskje det som er nærmest et diktatur i vårt nærområde og i Europa i dag. Ukraina har et skjørt demokrati. Det dreier seg om 10 mill. mennesker i Hviterussland, det dreier seg om 57 mill. mennesker i Ukraina, og det dreier seg om situasjoner som er ganske avgjørende. Hva er Arbeiderpartiets politikk på disse områdene? | 2006-02-09 |
Erna Solberg | F | Høyre | Denne regjeringens utenrikspolitikk var lenge preget av en serie markeringer, markeringer som var egnet til å så tvil om hva som var norsk utenrikspolitikk, om hvem som var våre venner ute i verden. Norges forhold til NATO, til Verdensbanken, til EU, til Israel og til USA ble satt på prøve av den nye regjeringen ved Soria Moria-grunnlaget. Det er derfor spesielt gledelig at et av utenriksministerens hovedspor i utenrikspolitikken er å ta vare på og videreutvikle forholdet til venner og allierte, og å være våre venners venn. Da håper jeg at det også er enighet i Regjeringen om hvem våre venner faktisk er. I en globalisert verden blir det som skjer andre steder i verden, viktigere for oss. Avstandene blir mindre. Konsekvensene for enkeltmennesker og for arbeidsplasser av det som skjer andre steder, blir større. Derfor er jeg enig i at internasjonale regler er viktig. Internasjonale organisasjoner som fungerer, er viktig, og noe som ikke minst et lite land er nødt til å jobbe for å stimulere til. Men det er også viktig å innse at et lite land som Norge er avhengig av sterke allierte for å sikre vitale interesser hjemme og ute. Carl Bildt sa på NHOs årskonferanse at på solfylte dager kan det kanskje være en fordel å stå alene, men når det stormer, er det godt å ha stødige venner, venner som ikke faller deg i ryggen. Det krever tid, gjensidig tillit og respekt å bygge opp vennskap. Å ødelegge vennskap er derimot ikke så vanskelig. Vi var altså lenge bekymret for at Regjeringens mange ulike utfall skulle gjøre oss venneløse. Utenriksministerens redegjørelse representerer derfor en etterlengtet normalisering av norsk utenrikspolitikk, og jeg håper det følges opp i fortsettelsen. Det man kan slå fast etter redegjørelsen, er at hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk ligger fast. Det er positivt. Det er spesielt gledelig at Regjeringen har valgt å videreføre den forrige regjeringens sterke engasjement for nordområdene. Fundamentet for en aktiv nordområdepolitikk er lagt. I juni 2005 var det en omfattende drøftelse av norsk nordområdepolitikk i Stortinget, der et klart flertall mente at Norge ville styrke sin posisjon i nordområdene ved å legge til rette for at norske selskaper tar del i petroleumsvirksomheten i Barentshavet. Det het: «Norges posisjon som energistormakt må utnyttes også på høyeste politiske nivå. Et slikt fokus er nødvendig for å fremme våre egne natur- og miljøinteresser.» Vi må ha det helt klart for oss at nordområdene kan bli en energiregion av global betydning. Og verden trenger mer energi. Høy vekst i land som Kina og India, sammen med politiske uroligheter i flere viktige oljeproduserende land, gjør at olje i dag oppleves som et knappere gode enn for bare få år siden. Energi- og forsyningssikkerhet har nå blitt et dominerende politisk tema i mange land, og også internasjonalt. Europas energisårbarhet ble tydeligere etter uenigheten mellom Russland og Ukraina ved årsskiftet, om betingelser for gassleveranser og transport. Og USAs president understreket på sin side i State of the Union-talen 31. januar at USA måtte redusere sin avhengighet av olje fra Midtøsten med 75 pst. innen 2025. Under Russlands formannsperiode i G8 er energispørsmål en av hovedprioriteringene. Norge bør posisjonere seg slik i energi- og utenrikspolitikken at vi kan være med på å gi både EU og USA en del av de svarene de søker etter. Tilgangen på tilstrekkelig energi vil være en avgjørende faktor for å kunne opprettholde vår levestandard i Vesten. Men samtidig er energitilgang enda mer nødvendig som forutsetning for økonomisk vekst, utvikling og stabilitet i den tredje verden. Millioner av mennesker kan løftes ut av fattigdom gjennom vekst og økonomisk utvikling, der energi er en helt avgjørende faktor. Det viktigste utenrikspolitiske bidraget Norge kan gi som energinasjon, er todelt. På den ene siden bør norske selskaper og myndigheter fortsette å utnytte sin erfaring og kompetanse til å hjelpe nye petroleumsproduserende land til å utvinne sine ressurser på mest mulig miljøvennlig måte. På den andre siden gjør deltakelse av selskaper fra norske petroleumsmiljøer teknologien tilgjengelig, slik at de kan hente ut mest mulig olje og gass. Det er viktig i utenrikspolitikken også å se på hvordan energi former utfordringer for det internasjonale samfunnet på en ny måte. Vi ser i dag at Kinas posisjonering i veldig mange land i den tredje verden er begrunnet i mangelen på energi. 40 pst. dekning har de med egen energi. Hvis vi går bare 10–15 år tilbake, hadde de 100 pst. dekning. Vi opplever utfordringen når vi stiller krav om «good governance» til land i den tredje verden. Når det stilles krav om menneskerettigheter fra en samlet FN-organisasjon og fra vestlige land, møter vi den situasjon at Kina i sitt behov for energi går inn og sørger for at de kravene ikke blir effektfulle, fordi de bidrar isteden. Dette gjør at rettsordenen og FN-systemet på menneskerettighetsområdet blir viktigere og viktigere, fordi egeninteressene særlig på energiområdet nå synes å undergrave en del av det vi ønsker å oppnå av menneskerettigheter og demokrati i mange land. Jeg hører at den nye regjeringen skal føre en mer aktiv europapolitikk. Jeg er litt usikker på hva Regjeringen legger i en mer aktiv utenrikspolitikk. Men jeg er fornøyd med at den fremdeles skal være aktiv. I mangel av et fullverdig medlemskap i EU må vi benytte de kanalene vi har på en best mulig måte for å vinne frem med norske interesser. Jeg synes det er betryggende at utenriksministeren sier at Regjeringen vil slå ring rundt det avtaleverket som sikrer norske bedrifter og arbeidsplasser like vilkår. Det tolker jeg både som at EØS-avtalen fremdeles skal være sentral i EU-politikken, og som at man skal sørge for at hele EØS-avtaleverket faktisk skal være likt det som er EUs eget avtaleverk. Det er nemlig litt overraskende at Regjeringens medlemmer gjentatte ganger velger å tenne gnisten som lett kan sette hele avtalen i brann, når ikke mindre enn fire av Regjeringens statsråder har raslet med reservasjonsretten i EØS-avtalen. Det er mulig at det er en aktiv politikk, men jeg mener det ikke er en konstruktiv politikk hvis vi skal slå ring rundt det avtaleverket som kan sikre norske bedrifter og arbeidsplasser like vilkår. En aktiv europapolitikk er helt nødvendig hvis vi skal forholde oss til et Europa i kontinuerlig forandring. I en ellers omfattende redegjørelse fant ikke utenriksministeren plass til noe synspunkt på EUs utvikling eller forestående utvidelser. Det er viktig å understreke at gjennom EØS-avtalen vil vi i høyeste grad bli berørt av en utvidelse. Jeg savner Regjeringens og utenriksministerens refleksjoner rundt dette. Hvordan stiller Regjeringen seg til debatten om hvor EUs ytre grenser skal gå? Det er også viktig at en aktiv europapolitikk favner bredere enn EU. Jeg har gitt uttrykk for at jeg er forundret over at det på 17 tettskrevne sider ikke med ett ord er nevnt verken Ukraina eller Hviterussland. De viktigste demokratiutfordringene i Europa i dag er disse to landene. Begge skal ha valg i neste måned. Det angår Norge direkte. Ukraina og Hviterussland befinner seg mellom EU og Russland. De grenser til EØS-området, som Norge er en del av. Deres fremtid vil påvirke vår og hele Europas fremtid. Jeg har lyst til å utfordre Regjeringen til å utforme en strategi for hvordan vi kan bidra til at demokrati og menneskerettigheter i disse to landene henholdsvis blir innført og blir stødigere. Hvordan skal vi takle å trekke inn det brede nettverket av organisasjoner, frivillighet og parter og i og for seg politiske partier for å bidra til å styrke Ukrainas demokrati, og styrke de opposisjonelle i Hviterussland slik at presset innenfra for å oppleve en endring blir like sterkt? Det må ikke bli slik at det virker som om Norge har en unnfallenhet på grunn av våre prioriteringer om å holde et vennskapelig forhold til Russland, fordi Russland fortsatt oppfatter dette som en del av sin interessesfære. Hviterussland er Europas mest autoritære regime. Ytrings- og organisasjonsfriheten er sterkt begrenset, journalister og opposisjonelle blir forfulgt. Norge må bidra til å redde stumpene av demokratiet for 10 mill. hviterussere, som er på grensen til EØS-området, som vi er en del av. I Ukraina er det drøyt et år siden den oransje revolusjonen. Demokratiprosessen er langt fra fullført, og en kan fort oppleve tilbakeslag i forbindelse med valget. I vår streben etter å forstå angrepene på Norge i Midtøsten skal vi ikke fristes til enkle svar. Aggresjonen henger sammen med undertrykkelse, udemokratiske regimer, strengt forbud mot frie politiske uttrykk, unntatt islam, omfattende korrupsjon, ukontrollert befolkningsvekst og økonomiske spenninger. Regimer som Syria og Iran kan også mistenkes for å røre i dette i forhold til sin egen politikk. Noe av dette preges av en innenrikspolitisk agenda. Med 17 sider er det en stor redegjørelse, med mange temaer. Derfor blir det mange talere fra Høyre som tar opp ulike temaer, for å vise våre synspunkter på det Regjeringen har sagt. | 2006-02-09 |
Erna Solberg | F | Høyre | Jeg leser ikke noe nytt verdigrunnlag ut av denne regjeringen når det gjelder demokrati, menneskerettigheter og troen på internasjonale organisasjoner, i forhold til den forrige regjeringen. Der tror jeg faktisk at vi har stått vel så sterkt. Jeg vil vel heller stille noen små spørsmål, for det er ett tema – for å si det slik – i redegjørelsen om dette som jeg har vært litt forbauset over, og det er den ensidige fokuseringen på dialog, med Cuba som eksempel. Grunnen til det er at hvis man bruker akkurat den samme retorikken, skal vi altså gjeninnføre et samarbeid med Zimbabwe – som iallfall vi er sterkt imot. Det er viktig å si at av og til er det regimer dialogen ikke fungerer på. Ja, vi er for et sterkt FN, ja, men vi er også for at utviklingshjelpen vår fungerer på de beste måtene. Vi synes Verdensbanken har gjort en god jobb. Det er mye retorikk rundt FN, men de 100 mill. kr som under budsjettbehandlingen i fjor høst ble flyttet, er vel ikke akkurat det store og dramatiske. Vi mener at FN skal fungere godt. Det er viktig å arbeide imot korrupsjon, men jeg synes ikke at å true med å trekke pengestøtte er den riktige måten å få det til på. | 2006-02-09 |
Erna Solberg | F | Høyre | Jeg tillater meg å si at jeg ikke er helt sikker på om det at vi ikke hadde militære operasjoner eller flyoperasjoner øst i Finnmark for å overbevise Russland, har noe som helst å gjøre med de utfordringene vi har i nordområdene i dag. Den type selvpålagte begrensninger dreide seg om ikke å provosere, eller om å overbevise våre naboer om at NATO ikke gikk for nær grensen. Det dreide seg på en måte om noe helt annet enn det nordområdeutfordringen innebærer. Jeg er opptatt av at Norge i dag sannsynligvis besitter den beste miljømessige teknologien for energiutvinning i verden. Vi har lengst erfaring, vi har stor erfaring med kontroll og systemer, bygget over mange års offshorevirksomhet. Det gjør at det beste vi kan bidra med i verden – som jeg også sa i mitt innlegg – faktisk er at våre selskaper deltar, med de standardkravene som vi er vant til å stille, nettopp for å ta hensyn til arbeid, miljø og sikkerhet. Det betyr at den utvidingen som kommer, vil skje på den best mulige måten. | 2006-02-09 |
Erna Solberg | F | Høyre | Jeg har lyst til å si at alle disse forholdene som Riksrevisjonen har påpekt, har jeg vært oppmerksom på over lang tid. Representanten Meltveit Kleppa var ikke til stede på Europabevegelsens kvinneseminar våren 2004 – det var helt naturlige grunner til det – men der ville hun nok ha hørt at jeg berørte akkurat de samme temaene, at det var en utfordring for oss. Men jeg har også lyst til å si at det er en utfordring for et lite land med 4,5 millioner mennesker å være til stede på alle områder hvor politikken utformes, i begynnelsen – gjennom et byråkrati, gjennom deltakelsen på det området. Vi må bruke så mye mer tid på det, fordi vi ikke er med i sluttdelen av behandlingen av sakene. Derfor måtte vi i den forrige regjeringen gjøre en veldig klar prioritering av noen av de viktigste sakene. Derfor ble det satt mye krefter inn på å få et system som tillot differensiert arbeidsgiveravgift innenfor det nye regionalregelverket til EU og innenfor statsstøtteregelverket – og det har vi fått til. Det er jeg kjempefornøyd med, for det var viktig for norsk distriktspolitikk at vi gjorde en kraftinnsats på det området. Den andre kraftinnsatsen, som vi ikke fikk resultater av, og som jeg ser fortsatt er et problem for den nåværende regjeringen, gjaldt laksesaken, hvor vi gjorde alt grunnarbeidet og satte masse krefter inn. Men der var det én ting som var utslagsgivende: Vi var ikke med i de endelige rommene, vi var utenfor. Og derfor var vi lette å ofre i mange andre interne prioriteringer som ble gjort. | 2006-02-09 |
Erna Solberg | F | Høyre | Jeg har ikke tenkt å starte opp polemikken igjen, jeg har bare lyst til å understreke at jeg står fast ved at jeg mener at på Soria Moria var uttrekkingen fra Irak og Operation Enduring Freedom begrunnet i at SV skulle få gjennomslag for sin anti-amerikanske linje, og det signalet ble lest i mange land. Jeg tror de reaksjonene som bl.a. representanten Ågot Valle møtte under besøket i Pentagon, på det tidspunktet Regjeringen tiltrådte, tydelig viste at det som skjedde, ikke gikk upåaktet hen blant våre venner. I tillegg er det fortsatt slik at vi innenfor Soria Moria-erklæringen har annonsert at man ikke skal slutte seg til, eller motarbeide, et rakettforsvarsopplegg innenfor NATO i samarbeid med Russland. Det vil bli interessant å se om dette kommer til å tvinge Norge inn i en fotnoteland-situasjon, eller om man klarer å ha en positiv utvikling mot NATOs toppmøte. Men jeg har ett spørsmål, og det gjelder noe som står i erklæringen som har bekymret meg, nemlig omtalen av koordineringsarbeidet knyttet til de palestinske selvmyndighetsområdene, hvor det altså synes som om det utvikles litt tvil om hvorvidt det vil være en samordnet internasjonal støtte fremover. Jeg vil få lov å be utenriksministeren om rett og slett å redegjøre for hvordan han oppfatter det arbeidet for øyeblikket. | 2006-02-09 |
Erna Solberg | F | Høyre | La meg først få si at jeg støtter sistnevnte taler i at det kunne vært interessant om vi kunne bidra til en klimastudie i forhold til konsekvensene i Himalaya. Men det var ikke derfor jeg tok ordet. Jeg tok ordet fordi statsråden i replikkordsvekslingen med undertegnede om giverlandsgruppen knyttet til de palestinske selvstyreområdene fikk kort tid. Jeg har forståelse for at ett minutt er kort tid å redegjøre for det. Jeg vil gi ham sjansen igjen hvis han har mer på hjertet. Jeg skulle ønske at det ble sørget for at det ble holdt en dialog med Stortinget om utviklingen i et område hvor det nå er stor sprengkraft. Vi bevilger mye penger, og Stortinget har en særskilt interesse av å være godt informert om det blir et samordnet syn på situasjonen mellom landene, eller om det blir en oppsplitting av hvem som kommer til å bidra og på hvilken måte, og ikke minst hvordan vi kan sikre at vi får den gjennomsiktigheten i beslutningsprosesser og i bruken av penger som er nødvendig. En ting er den politiske situasjonen knyttet til at Hamas har vunnet valget og sannsynligvis overtar regjeringsmakten. Det andre er det faktum at alle er innforstått med at bruken av våre penger på dette området ikke har vært fullgod, fordi det er et område hvor pengene – også de norske skattebetalernes penger – har vært brukt til prosjekter som ikke har gitt fullt ut god nytte, og til dels fordi systemet har hatt liten åpenhet og etterrettelighet om hvordan pengene skal brukes fremover. I en situasjon hvor det er politisk viktig å sørge for at det blir en utvikling i konflikten mellom Palestina og Israel, men også i et større Midtøsten-perspektiv, er det vår holdning at vi ikke skal pålegge Regjeringen noe særlig budskap, annet enn det vi har gitt fra talerstolen i dag, når det gjelder forholdet til den nye regjeringen til Hamas. Jeg synes også at statsråden har kvittert ut for at vi når det gjelder hovedlinjene, er enige i disse spørsmålene. Men det krever nær tilknytning og informasjon til Stortinget fremover om utviklingen. Ikke minst fordi dette er store pengebeløp, som vi bidrar med for å støtte utviklingen i de palestinske områdene, og som forhåpentligvis vil bidra til fred, forsoning og etter hvert også en økonomisk utvikling som gir en bedre situasjon for dem som bor i området, både på israelsk og palestinsk side. | 2006-02-09 |
Jon Lilletun | M | Kristelig Folkeparti | Eg lytta med stor interesse til innlegget til utanrikskomiteens leiar. Det var det fyrste innlegget i ein rein utanrikspolitisk debatt her i salen, og det inneheldt etter mitt syn mange perspektivrike tankar. Det er, stort sett, ikkje noko eg er ueinig i i dei analysane som blei gjorde. Derimot var eg nokså overraska over at det fyrste avisinnlegget eg har sett av utanrikskomiteens leiar, gjekk stikk imot det han sa her innleiingsvis. Då snakka han om at sjølv eit lite land som Noreg hadde eit ansvar for å gjere sitt. Noreg har ein tradisjon – gjennom frivillige organisasjonar, gjennom enkeltpersonar og gjennom våre myndigheiter – for å gjere ein innsats internasjonalt. Det fyrste utanrikskomiteens nye leiar gjer offentleg, er faktisk å gå sterkt imot det nye Oslosenteret for fred og menneskerettar. Synest utanrikskomiteens leiar at det var ein passande debut i den offentlege debatten, og er synet på det nye senteret som kom fram i avisinnlegget hans, Arbeidarpartiets syn? | 2006-02-09 |
Jon Lilletun | M | Kristelig Folkeparti | Representanten Valle hadde ein gjennomgåande analyse av situasjonen i Midtausten og av Hamas’ valsiger. Eg trur at grunnen til at Hamas vann, var bl.a. det dei har utretta sosialt. Men eg går ut frå at representanten Valle er samd i at det ikkje er mogleg å akseptere at ei regjering ikkje anerkjenner staten Israel sin rett til å leve i det heile. Det kravet må stå fast. Så til Afghanistan. Eg registrerer at representanten Valle seier at det var bra at flya var der. Det har SV støtta. Det er bra, det er ei ny linje. Men det er Taliban som er problemet. Det er dei både «Enduring Freedom» og i og for seg ISAF har som hovudfiende. Når det har vore angrep, vedkjenner Taliban seg at det er dei som står bak dei angrepa. Difor er det òg ein del av dette biletet. Vert ikkje då analysen frå representanten Valle noko enkel? | 2006-02-09 |
Jon Lilletun | M | Kristelig Folkeparti | Eg vil starte med å takke utanriksministeren for ei brei og god utgreiing. Det var ein nyttig gjennomgang av fleirtalsregjeringas utanrikspolitikk. Det var med glede ein kunne konstatere at det var mykje ein kunne kjenne igjen i dei meldingane som kom der. I forhold til det som vi har sett dei siste vekene med at konfrontasjon og vald har prega reaksjonane i store delar av den muslimske verda, har hovudbiletet vore eit anna i Noreg. Slik fleire talarar har vore inne på, trur eg òg at det i stor grad er det arbeidet som har vore nedlagt i å byggje opp ein truverde- og tillitskapital, som har medført at vi i Noreg har lykkast i å unngå konfrontasjonar så langt. Vi får berre håpe at det òg varer, bl.a. i forhold til den demonstrasjonen som er varsla på laurdag. Elles viser eg berre til det som vart sagt frå Kristeleg Folkeparti si side i runden etter statsministeren sin tale i går. Utanriksministeren sa at Regjeringa sin utanrikspolitikk har tre hovudspor. Spor ein var «å støtte videreutviklingen av en internasjonal rettsorden, der maktbruk er regulert, uten at den sterkestes rett gjelder». I 2005 hadde eg gleda av å jobbe ein del med det som skjedde i 1905 og korleis den fyrste utanriksministeren vi hadde, Løvland, uttrykte seg, og det var faktisk ganske likt det som utanriksministeren har sagt her. Det er faktisk ein hundreårig tradisjon, og difor er den nye regjeringa sin utanrikspolitikk godt i samsvar med det som har vore norsk utanrikspolitikk gjennom 100 år: at som eit lite land er vi avhengige av ein internasjonal rettsorden. Det sporet har full støtte frå Kristeleg Folkeparti. Det andre sporet var å ta vare på og vidareutvikle tilhøvet til vener og allierte. Når utanriksministeren framhevar «et nært vennskap og samarbeid med USA», vidarefører han ei line som dagens opposisjonsparti ikkje er ukjende med. Men ein kan vel seie at her er det andre delar av Stortinget som har måtta gå inn i eit venskap som tidlegare kanskje ikkje har vore så varmt. Det er interessant å sjå at det ser ut til å gå seg meir til etter kvart. Det vert spennande å følgje det framigjennom. Eg registrerte at representanten Valle, som hadde eit breitt og interessant innlegg, ikkje var innom det punktet som utanriksministeren hadde når det gjeld at vi skal vere våre vener sin ven. Det vert spennande om ho seinare i debatten kommenterer akkurat den biten. Spor tre var å fremje fred, forsoning og utvikling. Da utanriksministeren kom til det tredje og siste hovudsporet, er eg sikker på at ein nyleg avgått statsminister på Oslosenteret for fred og menneskerettar kikka i garderoben sin for å sjå om nokon hadde stole kleda hans. Det er eit uttrykk som han brukte ganske mykje i sine utanrikspolitiske talar. Det seier at det punktet sjølvsagt har Kristeleg Folkeparti si fulle tilslutning. Utanriksministeren varsla at Noregs viktigaste strategiske satsingsområde i åra som kjem, er nordområda. Han spente forventningane høgt, og Kristeleg Folkeparti er heilt einig med omsyn til dei forventningane. Andre representantar frå Kristeleg Folkeparti kjem tilbake til substansen i det i seinare innlegg. Det vart ikkje mindre usemje da utanriksministeren føydde til at Regjeringa byggjer på Stortinget si behandling av den førre Regjeringa si melding om nordområda. Rett skal vere rett: Eg vil gje ros både til utanriksministeren og andre i Regjeringa for måten dei har fronta denne saka på, både nasjonalt og internasjonalt, og implementert ho i norsk utanrikspolitikk. Det fortener som sagt ros, og den er hermed gjeven. Utanriksministeren slår vidare fast at Regjeringa ikkje vil søkje medlemskap i EU, og at vi skal samarbeide med EU basert på det eksisterande avtaleverket gjennom EØS mv. Det er igjen grunn til å slå fast at her er det ikkje primærprogrammet til Arbeidarpartiet, Senterpartiet eller SV som Regjeringa frontar. Det er Kristeleg Folkeparti sitt partiprogram som vert fronta frå Regjeringa. På det punktet vil det ikkje verte protestar frå vår side. Tvert imot vil vi bakke det opp på beste måte. Så noterte eg meg at utanriksministeren skapte forventningar om ei sterkare Afrika-satsing. Det er bra. Han sa at Noreg treng ein fornya Afrika-politikk som kan sjå utviklingspolitikk og utanrikspolitikk i samanheng. Det har faktisk vore ei hjartesak for Kristeleg Folkeparti lenge. Vi har vel heller aldri hatt ein norsk utviklingsminister med større engasjement og kunnskap om Afrika enn Hilde Frafjord Johnson. Ho var, som det heiter, barnefødd i Afrika, snakka flytande swahili og førte ein Afrika-politikk etter tre hovudliner. For det fyrste: støtte til politisk utvikling, til eit godt styresett, transparens og nedkjemping av korrupsjon. For det andre: aktiv innsats for fred og forsoning. Det kan ein merke seg m.a. i forhold til fredsavtalen i Sudan og andre viktige politiske spørsmål i Afrika, der ho hadde ein finger med i spelet. Og for det tredje: ein kraftfull innsats for økonomisk og sosial utvikling. Kristeleg Folkeparti synest at Blair-kommisjonen sine tilrådingar er gode, men vi treng meir enn ord, vi treng verkemiddel, og det betyr pengar. Kristeleg Folkeparti noterte difor med glede utfallet av G8-møtet, der dei store landa vart einige om å fordoble bistanden, frå 25 milliardar dollar til 50 milliardar dollar. Som ei oppfølging av det la Samarbeidsregjeringa i sitt budsjettforslag i haust fram forslag om å auke bistanden til Afrika, med klare måltal om kor mykje som skulle formidlast til Afrika og dei minst utvikla landa, og hadde ein opptrappinsplan for det. Her må ein med respekt å melde seie at det fyrste regjeringa Stoltenberg gjorde, var å kutte i dei løyvingsforslaga regjeringa Bondevik hadde lagt fram med omsyn til Afrika. Rett nok seier ein at det same skal kome til Afrika via FN, men opptrappingsplanen til G8 var faktisk at nasjonane for eigne løyvingar skulle ha ein opptrappingsplan, og så kjem FN i tillegg. Her kjem vi til å følgje Regjeringa nøye, og til å utfordre ho på at ho har ein aktiv Afrika-politikk, òg når det gjeld løyvingar til Afrika. For var det ein ny kurs ein la her i forhold til løyvingar, så var det feil kurs. Eg lèt dei få lov til å vente til eit nytt heilskapleg budsjett kjem, og forventar at det da er ein auke igjen i forhold til det som låg inne i haust. Regjeringa har varsla ein ny politikk i forhold til Cuba. I hovudsak er eg einig i dei endringane, men det krev at ein er svært aktiv i forhold til det sivile samfunnet på Cuba. Den kontakten ein no har fått med regimet igjen, må nyttast til klar tale og til å ha nær kontakt med dissidentane og opposisjonen. Opposisjonen er veldig sårbar fordi den ikkje har støtte frå USA, men står på eigne bein. Det er nødvendig at den har støtte frå land som Noreg. Eg utfordrar Regjeringa til å kome i gang igjen med ein menneskerettsdialog. Eg er av dei som trur at menneskerettsdialogar er ein god arbeidsmåte. Representanten Høglund sa i sitt innlegg tidlegare i dag at m.a. Shirin Ebadi hadde kritisert EU sin menneskerettsdialog med Iran. Ja, men ho kritiserte ikkje at dei hadde ein menneskerettsdialog, ho syntest ikkje dei hadde hatt god nok substans i den dialogen. Det forventar eg av ein slik dialog. Difor er det ikkje vegen å gå – som Framstegspartiet seier – å ikkje ha menneskerettsdialogar, men å leggje ein substans i dei dialogane som faktisk fungerer. Så vil eg konkludere med det same som utanriksministeren gjorde i forhold til at Noreg faktisk kan gjere ein skilnad. Det er det viktig å tru på. Det har vore vist mange gonger. Utanriksministeren viste nokre eksempel. Regjeringa vil ha Kristeleg Folkeparti si fulle støtte til å arbeide sterkt for at den skilnaden som Noreg kan gjere, skal verte tydeleg, for å skape ei meir rettferdig verd. | 2006-02-09 |
Jon Lilletun | M | Kristelig Folkeparti | Når det gjeld FN-systemet, og om vi der umiddelbart skal trekkje støtta, er svaret frå Kristeleg Folkeparti heilt krystallklart. Det er ikkje vegen å gå. Vi må slåss kraftig for reformer, og vi veit at i ein organisasjon med så mange medlemer er det ingen rask jobb. Men vi må vere tydelege. Det er klart at vi har ei stemme å bruke der, fordi vi er ein så pass stor bidragsytar som vi er. Men vi er slett ikkje for å starte med å kutte. Det vil gå ut over dei fattigaste og dei programma som alle FN-organisasjonane har på gang pr. i dag. Kristeleg Folkeparti meiner at dei som har vunne valet i dei palestinske områda, sjølvsagt må få tid til å kome seg etter sjokket over å ha vunne. Men vi støttar det president Abbas har sagt, og det president Mubarak har sagt, som er i samsvar med det utanriksministeren sa i utgreiinga si i går, og som er i samsvar med det forslaget som Framstegspartiet har lagt på bordet her i dag. Det må vere det som er målsetjinga med det som skal skje med palestinsk styre. | 2006-02-09 |
Jon Lilletun | M | Kristelig Folkeparti | Vi debatterte Iran etter ein interpellasjon frå representanten Høglund. Det var ein god debatt, og det var heilt klart at både Regjeringa og alle partia tok kraftig avstand frå den utviklinga som har skjedd i Iran. Men samstundes var det einigheit i salen om at det var nødvendig å halde kontakten ved like. Kva skal så ein slik kontakt innehalde? Jo, det er mange ting den bør innehalde, men etter Kristeleg Folkeparti sitt syn er ein menneskerettsdialog ein viktig bit. Det krev sjølvsagt at vi da ikkje tenkjer meir på at ikkje vi må støyte regimet på grunn av norske investorar eller andre forhold, men at vi faktisk er tydelege. Iran er ikkje berre prestestyrt, men Iran har òg ein velutdanna opposisjon som faktisk prøver å etablere parti som har noko til felles med det partiet som har kome i Tyrkia, som er eit muslimsk parti som tenkjer sekulært når det gjeld utvikling. Da er det viktig at vi faktisk har kontakt med det miljøet og ikkje berre held oss heime. | 2006-02-09 |
Jon Lilletun | M | Kristelig Folkeparti | Det er heilt opplagt at den einaste vegen fram til ei løysing er at palestinarane får betra levekåra sine, oppleve å få eit regime som gjev dei det ein rettsstat gjev, og oppleve at deira verdigheit vert teken vare på. Samtidig er det ingen andre vegar fram til det målet enn Vegkartet for fred, som Kvartetten arbeider etter. Eg vil minne om at det er ein ulykksalig spiral av terroraksjonar og gjengjelding, og at det er ei grunngjeving for forseinking i sjølve fredsprosessen. Om eg skulle seie det motsette av det som representanten Ballo sa, kunne eg seie: Dersom terrororganisasjonar, slik Hamas har vore, hadde slutta med terrorangrepa, hadde ein kanskje allereie vore i mål med ein fredsavtale i samsvar med vegkartet. Men eg vil ikkje leggje skulda berre på ein part her. Det er opplagt at det krevst at begge er villige til å strekkje seg. | 2006-02-09 |
Jon Lilletun | M | Kristelig Folkeparti | Utanriksministeren og eg sjølv deler synet på viktigheita av menneskerettsdialogar, at det er viktig å oppretthalde dei og å utvikle nye òg. Eg har tidlegare, i mitt innlegg, gjeve støtte til den nye linja overfor Cuba, og utanriksministeren har svart på skriftleg spørsmål frå meg kva ein vil gjere i forhold til det sivile samfunnet, og det er tilfredsstillande slik det er svart. Derimot står det ope det med menneskerettsdialog. Det vil ein vurdere. Eg utfordrar no utanriksministeren, ut frå det han har sagt om det, til å bekrefte at ein òg vil prøve å kome i gang med det, for det er absolutt nødvendig å gjere det i forhold til det cubanske samfunnet. Så vil eg òg be utanriksministeren bekrefte at innhaldet i utgreiinga hans er slik at dei to punkta som Framstegspartiet har fremma forslag om her, konkret er ein konsekvens av det han har sagt òg, men at ein her har ein heilskap som ein prøver å vareta. Dersom det er slik at han bekreftar det, vil eg anbefale forslagsstillaren å oversende forslaget til Regjeringa. Det er uheldig om vi får ei avstemming her i salen om noko som faktisk er Regjeringa sin politikk. | 2006-02-09 |
Jon Lilletun | M | Kristelig Folkeparti | Eg synest det var interessant at representanten Lønning tok opp det med Danmark, for det er rett det han seier, at det har vore nokså fråverande i dei innlegga vi har hatt her i dag, at eit naboland er i ein endå vanskelegare situasjon enn oss. Samstundes trur eg at det vert grunn til i etterkant, når dette truleg glir over, å sjå på korfor forholda internt og dermed òg eksternt har utvikla seg forskjellig i desse to landa. Med den investeringa som er gjord gjennom ganske mange år i Noreg når det gjeld bygging av tillit og dialog, ser det ut til at dei norske muslimane er vortne støttespelarar for myndigheitene, medan ein i Danmark på grunn av mangel på dialog har endt opp motsett. Det kan godt hende at det er fleire forhold som ligg under her, men eg synest det ville vere interessant i ettertid å sjå på det, for det er opplagt at Danmark har hatt ein atskilleg meir oppheta og polarisert debatt. Og så ser vi då to forskjellige konsekvensar av det. Det er for enkelt med den kjennskapen vi har, å konkludere bastant her, men slik er observasjonen så langt. Men elles har representanten Lønning rett i at dette ikkje har vore særleg til stades i debatten i dag. Så til det som representanten Erna Solberg tok opp, og som utanriksministeren ikkje fekk tid til å svare på i sitt innlegg, dette med gjevarlandsgruppa. Vi har høyrt Kvartetten, og det er kanskje aller tydelegast uttalt av forbundskanslar Merkel, vi har høyrt president Mubarak via hans talsmann, og vi har høyrt Abbas uttrykkje seg veldig presist når det gjeld kva som er venta av Hamas på sikt dersom ein skal halde fram med overføringar og tilskot. Det er klart at det er av interesse for denne salen å høyre korleis utanriksministeren ser på det, ut frå den viktige posisjonen han har som leiar i gjevarlandsgruppa. Eg er einig i at sidene 15 og 16 i manuset til utgreiinga hans tek vare på ein heilskap i synet på utviklinga i Midtausten. Og slik eg les det, er òg dei to punkta som ligg i forslaget frå Framstegspartiet, dekte i dei to sidene. Det er den klare føresetnaden som eg legg til grunn ligg der. Men det ligg meir i desse to sidene, og det er viktig. Eg har lyst til å be Framstegspartiet konkret om å gjere forslaget om til eit oversendingsforslag, ut frå at desse punkta er dekte her. | 2006-02-09 |
Jon Lilletun | M | Kristelig Folkeparti | Det var eg som utfordra representanten Morten Høglund og Framstegspartiet til å gjere om forslaget til oversendingsforslag. Då det ikkje skjer, vil eg oppfordre Kristeleg Folkeparti si gruppe til å stemme imot – ikkje fordi vi er ueinige i dei to punkta, men fordi eg meiner at dette ligg innbakt både i vårt innlegg her i dag og i utanriksministeren si utgreiing. Han har sagt at han vil kome tilbake når det gjeld strategien for gjevarlandsarbeidet, der Noreg har leiarskapen. Då synest vi at det er vanleg praksis at Regjeringa utformar utanrikspolitikken, og at det er det vi vil følgje. Samtidig gjev eg uttrykk for at vi er einige i det som er det substansielle i dei to forslaga, men det er berre ein del av ein heilskap. Vi ynskjer heile heilskapen. | 2006-02-09 |
Finn Martin Vallersnes | M | Høyre | Den 30. januar uttalte Siv Jensen ifølge NTB: «Den eneste måten vi kan tvinge FN til å starte oppryddingen er å true med å stoppe pengestrømmen. Norge har i altfor lang tid ukritisk pøst penger inn i den skandaleomsuste kolossen. Det er grunn til å stille spørsmål ved om den nødvendige kritikken har uteblitt fordi mange i det norske statsapparatet har ønsket seg en posisjon i FN.» Og hun sier: «FN skal ikke være en plass der nordmenn skal sole seg i posisjoner.» Bortsett fra at dette er et pussig utsagn om en del nordmenn som har gjort en god innsats i FN, fra Trygve Lie til Gro Harlem Brundtland, Jan Egeland og Terje Rød- Larsen, er det mange av oss som er opptatt av at verden vel sjelden har hatt mer behov for en multilateral organisasjon som ivaretar internasjonal rettsorden, enn nå. Det forhindrer ikke at vi er opptatt av å reformere. Det kan man gjøre aktivt innenfor systemet, eller sitte på utsiden og vente på at resultatet kommer. Bekymrer det ikke Morten Høglund at Fremskrittspartiets politikk ville isolert Norge i verden? | 2006-02-09 |
Finn Martin Vallersnes | M | Høyre | I utenriksministerens redegjørelse står det: «Regjeringen vil ikke søke medlemskap i EU. Vi skal samarbeide med EU basert på vårt eksisterende avtaleverk gjennom EØS, deltakelse i byråer og tilsyn.» Det står videre: «Vi vil slå ring rundt det avtaleverket som sikrer norske bedrifter og arbeidsplasser like vilkår.» Dette opplever jeg er i sterk kontrast til Senterpartiets insistering på reservasjonsretten, og vi finner lite igjen av det tidligere kravet om oppsigelse av EØS-avtalen. Men jeg går ut fra at utenriksministeren taler på vegne av hele Regjeringen. Kan vi glede oss over en ny Europa-politikk fra Senterpartiet? | 2006-02-09 |
Finn Martin Vallersnes | M | Høyre | Iran bidrar til at Midtøsten-konflikten blir mer kompleks og geografisk omfattende. Presidenten har beordret full gjenopptakelse av urananriking, angivelig for sivile formål. Etter 18 års hemmelighold av anlegget Natanz og 2 1/2 års forhandlinger uten resultater, svekkes imidlertid denne argumentasjonen. Det var riktig av Norge å stemme for resolusjonen i IAEA som bringer Iran inn for FNs sikkerhetsråd. Mange iranere er engstelige for det som skjer, og håper på en diplomatisk løsning. Det gjør også vi. Vi skal heller ikke se bort fra at konflikten er en del av den historiske maktkampen der Iran ønsker å profilere seg som regionens stormakt ved å vise muskler mot Vesten. Støtten til militante grupper i andre Midtøsten-land bidrar dessuten til å komplisere konflikten. Så kan man spørre: Hvorfor vant Hamas valget? En faktor er at palestinere oppfattet administrasjonen som økende korrupt, som ikke leverte det flertallet ønsket. Arafat hadde en status som hevet ham over kritikk. Abbas har ikke det. For det andre: Den islamiseringsbølgen som ruller over den muslimske verden, treffer også palestinerne, som under Arafat var blant de mest sekulariserte i den arabiske verden. Med Hamas kan de være på gli. Når Fatah kunne godkjenne staten Israel, var det fordi innvendingene deres var politiske, og det derfor var mulig å påvirke og forhandle om dem. For sunnimuslimske Hamas er dette også et religiøst-moralsk begrunnet spørsmål. Det gjør det vanskeligere å forhandle. Etter 13 års meget omfattende norsk innsats og meget betydelige bistandsbudsjetter i Midtøsten, er det helt uklart hvilken rolle Norge har i Midtøsten akkurat nå. Jeg håper utenriksministeren vil si mer i dag enn han sa i går om hvor Norge står i fredsbestrebelsene, når det gjelder både giverlandssamarbeidet, vårt omdømme på palestinsk side og i forhold til Kvartettens arbeid. Så kan man spørre hva Hamas’ veivalg blir videre fremover. Bevegelsen har til nå latt seg finansiere av bl.a. Iran, og det bringer opp spørsmål som: Vil kritisk presse bli stengt av en Hamas-regjering? Vil kvinner få den samme elendige rettsstatus som de har i bl.a. Saudi-Arabia og Iran? Vil Hamas tillate en fri opposisjon? Vil religionsfriheten bli enda mer begrenset? Og vil skolene bli brukt i religiøs propagandasammenheng? Vi vet ikke hva svarene blir, og når de vil foreligge. I mellomtiden vil det uansett være et løpende og stort behov for humanitær assistanse til palestinerne, som vil kreve norsk oppmerksomhet og norske bidrag. Derfor mener jeg at dersom Norge kan, bør vi fortsette med å være konstruktive i Midtøsten, også etter at Hamas får makten på palestinsk side. Da må utenriksministeren selvsagt stille klare krav, og han må være åpen om dem. Forbundskansler Angela Merkel var i regionen for kort tid siden. Hun fokuserte på følgende: 1. Anerkjennelse av Israels rett til å eksistere.2. Avstandtaken fra bruk av vold.3. Godtakelse av det som er oppnådd til nå i fredsprosessen. Hamas kan ha to veivalg videre i forhold til Israel: For det første kan de avvise Merkels tre punkter. Det gir i første omgang stor popularitet i befolkningen, men dermed økende problemer med donorer og det internasjonale samfunn – og på sikt dårligere levevilkår i området. Da blir det enten økende kaos og vold, eller de må legge om kursen. For det andre kan Hamas innse realiteten allerede i utgangspunktet og innrømme delvis Merkels forutsetninger, men de vil da helt åpenbart samtidig kreve at FN-resolusjonene også må innfris av Israel. Det betyr at okkupasjonen må avvikles for at de kan akseptere forutsetningene for videre forhandlinger. Forhandlingene vil ellers, som før, måtte løse sikkerhetssituasjonen, territoriale spørsmål, flyktningsituasjonen og Jerusalems status. Temaene er velkjente, men det er viktig at alt er på bordet, slik at det blir nok til at begge parter kan rettferdiggjøre at de både gir og får. Jeg vil derfor advare mot å ta noen forhandlingsresultater som gitt på forhånd. Vi har små og store eksempler på at det lett kan skje. Jeg tenker f.eks. på utenriksministerens formulering om sikkerhetsmuren for kort tid siden, som han riktignok nå har endret, og Arbeiderpartiets forslag for et par år siden om oppbygging av et kompensasjonsfond for ikke returnerbare palestinske flyktninger. Et klart flertall i begge befolkningene ønsker en fredelig løsning til fordel for begge parter. Det gir en sterk motivasjon for at vi fortsatt yter vårt beste til en fredelig, fremforhandlet løsning. Til slutt en kommentar til det fremlagte forslaget fra Fremskrittspartiet, og en stemmeforklaring. Fordi den overordende agendaen er fredsforhandlinger og løsning, må krav være balanserte, f.eks. relatert til FN-resolusjonene. Vi ser ikke dette forslaget slik, dersom det i det hele tatt skulle være aktuelt å gi en instruksjon til Regjeringen, og av den grunn vil vi for vår del ikke anbefale å stemme for det. | 2006-02-09 |
Ågot Valle | F | Sosialistisk Venstreparti | I Norge har det vært aktiv dialog mellom den muslimske befolkninga og myndighetene. I Danmark er det full konfrontasjon. Årsakene til det kan være mange. Danmark har aktivt støttet USA i krigføringa i Irak. Fogh Rasmussen og Dansk Folkeparti har aktivt fremmet kulturkamp, der ingrediensene er en knallhard innvandringspolitikk og dyrking av det rene danske, noe som fremmer avstanden mellom «dem» og «oss». Fremskrittspartiet har hentet mye inspirasjon fra Danmark. Fremskrittspartiet er vel det partiet som har hentet mest inspirasjon fra Danmark, både når det gjelder utenrikspolitikken, og når det gjelder innvandringspolitikken – og kulturpolitikken, faktisk. Med det som har skjedd nå, har Fremskrittspartiet begynt å reflektere noe over at denne veien ikke er farbar, og at den fører til eksplosjoner både utenriks og innenriks? | 2006-02-09 |
Ågot Valle | F | Sosialistisk Venstreparti | Utenriksministerens redegjørelse, som for øvrig var både meget god og veldig fyldig, viser klart at innenrikspolitikk og utenrikspolitikk er flettet inn i hverandre, fordi vedtak som blir fattet i internasjonale fora, som f.eks. i WTO, får direkte konsekvens for det innenrikspolitiske handlingsrommet, men også fordi vedtak som blir fattet nasjonalt, f.eks. om klimapolitikk, innvandrings- og integreringspolitikk, får utenrikspolitiske konsekvenser. Den alvorlige situasjonen vi ser nå, kaller på dialog og ikke på konfrontasjon og marginalisering, verken her hjemme eller i de konfliktfylte områdene. I debatten i går fikk både Islamsk Råd og Oslokoalisjonen med rette anerkjennelse for å ha fremmet dialog. Vi vet at også mange regjeringsmedlemmer har vært i dialog. Dette er ikke situasjonen i Danmark. Tvert imot er det full konfrontasjon mellom regjeringa og den muslimske befolkninga. Jeg tror det er viktig å spørre seg om årsaken til denne forskjellen. For det første tror jeg at den danske regjeringas våpendrageri med Bush og kampen mot terror, og dermed direkte støtte til krigen i Irak, er én årsak. En annen viktig årsak er regjeringas og Dansk Folkepartis kulturkamp, kampen mot innvandring og en bitter strid om hva som er det rene danske. Hva det rene danske er, blir definert av regjeringa og Dansk Folkeparti, og konstruerer en avstand mellom dem og oss, skaper fiendebilder. Kulturkampen går rett inn i kulturpolitikken. Da Stortinget behandlet kulturmeldinga, lovpriste alle partier, unntatt Fremskrittspartiet, det kulturelle mangfoldet som en viktig verdi. Mahatma Gandhi har sagt: «Jeg ønsker ikke at huset mitt skal ha murer på alle kanter og at vinduene skal blendes.Jeg vil at alle lands kulturer skal blåse friest mulig rundt huset mitt. Men jeg nekter å la meg blåse over ende.» I de siste dagene er jeg blitt enda mer overbevist om verdien av kulturutveksling over landegrensene, og at det må gjenspeile seg både i utenrikspolitikken og i utviklingspolitikken. Palestinske kunstnere, som nettopp har hatt et tett samarbeid med norske kunstnere, stod opp mot volden i kjølvannet av Muhammed-tegningene og mante til toleranse og dialog. Verden trenger mer flyt av kunst- og kulturuttrykk over grensene. Karikaturtegningene utløste den skremmende og uakseptable volden vi har vært vitne til. De underliggende årsakene er mange. Det har flere vært inne på her. Muslimene har kollektivt fått betale for 11. september: Krigene i Irak og Afghanistan, fattigdom, f.eks. levde tre fjerdedeler av palestinerne under fattigdomsgrensen i 2003, og høy arbeidsledighet. I deler av Palestina er 70 pst. av ungdommen arbeidsledig. Det er ingen løsning i sikte på opphør av Israels okkupasjon av Palestina. Men det er også hard undertrykkelse i mange land i Midtøsten, og Vesten har samarbeidet med dem når det har passet. USA har akseptert brudd på menneskerettigheter i land som leverer dem olje. I går stilte representanten Høybråten det betimelige spørsmålet om det er slik at vi her i Norge lukker øynene for brudd på menneskerettighetene for å oppnå mer handel. Under undertrykkende regimer blir moskeene og religionen medisinen. Det sivile samfunnet for øvrig er fraværende. Derfor er et av våre viktigste bidrag nå å støtte oppbygginga av de kreftene som vil ha demokrati, menneskerettigheter og fremmer kvinners rettigheter, som f.eks. kunstnerne i Ramallah. Konfliktene i Midtøsten er etter hvert blitt komplekse og vevd inn i hverandre. Helt sentralt står likevel konflikten mellom Palestina og Israel. Israel er det landet i verden som har unnlatt å etterkomme flest FN-resolusjoner, og fortsetter med dette også nå. Fortsatt blir millioner av palestinske flyktninger nektet muligheten til å vende tilbake til sitt eget land av israelske myndigheter. Den folkerettsstridige muren som splitter de palestinske områdene, blir stadig lengre. Dette er noe av bakteppet for at Hamas vant valget. Fattigdommen og arbeidsledigheten er stor. Hamas har bygd opp folkelig støtte ved å være aktiv både når det gjelder å bygge skoler og gi helsehjelp og annen hjelp. Under valgkampen var kampen mot korrupsjon det viktigste temaet. Skjønnmaler SV Hamas? Nei, overhodet ikke. Hamas anerkjenner ikke Israels rett som egen stat. Hamas har stått bak mange sjølmordsbombere. Seieren deres er ingen god nyhet for dem som er opptatt av ytringsfrihet og kvinners stilling. Men de vant et demokratisk valg. Valget har gått riktig for seg. Å ikke anerkjenne det er dobbeltmoral. Å trekke norske bidrag eller stå på et knallhardt krav om ikke å snakke med dem før de betingelsesløst har anerkjent Israel, uten samtidig å stille like harde krav til Israel om å følge internasjonale resolusjoner, vil bare øke håpløsheten og føre til større konfrontasjoner. Regjeringa har valgt en riktig holdning og har muligheten til å være i dialog med Hamas, fordi Hamas ikke står på vår terrorliste. Jeg vil si litt om situasjonen i Afghanistan. Sikkerhetssituasjonen er svært ustabil. Det viser angrepet mot de norske ISAF-styrkene. Årsaken er nok det generelle raseriet vi ser i hele Midtøsten, men sannsynligvis også misnøyen med amerikansk krigføring gjennom «Enduring Freedom». Denne krigføringen var en viktig grunn til at SV var imot deltaking i «Enduring Freedom». Nå er Norge ute av «Enduring Freedom». Norge deltar i ISAF-styrkene for å beskytte sivilbefolkninga, og vi deltar i gjenoppbygginga av Afghanistan på flere måter. SV støtter deltakelse i ISAF-styrkene fordi formålet er stabilisering og å beskytte sivilbefolkninga. SV er motstander av sammenslåing av ISAF og «Enduring Freedom». Det er det mange europeiske land som er. Derfor er planene skrinlagt inntil videre. Jeg er beroliget når statssekretær Barth Eide sier til Klassekampen at Norge vil gå imot sammenslåing dersom det betyr at ISAF skal overta USAs antiterrorkrig. Atomvåpentrusselen er igjen høyaktuell og på dagsordenen. Norge har lenge vært klar på at målet må være både ikke-spredning og nedrustning. Arbeidet overfor Iran er viktig, men forutsetningen for at det skal føre til resultater, er at det også følges opp med krav til Israel, som har atomvåpenkapasitet. Atomenergibyråets resolusjon viser til målet om Midtøsten som et område uten masseødeleggelsesvåpen. Dette er en indirekte referanse til at også Israels masseødeleggelsesvåpen burde vært fjernet. SV støtter at Norge må ha en fornyet Afrika-politikk som ser utenrikspolitikken og utviklingspolitikken i en sammenheng. Kontinentet står overfor mange utfordringer, ikke minst med hensyn til å løse fattigdomskrisa. Det er verdt å merke seg at de afrikanske landene er de som aller lydigst har fulgt rådene eller kravene fra Verdensbanken og IMF om liberalisering og privatisering. Det er derfor i denne sammenheng viktig å understreke at norsk bistand ikke skal gå til program som stiller krav til liberalisering eller privatisering, slik Soria Moria-erklæringa slår fast. Det er bra at afrikanske land gjennom Den afrikanske union og NEPAD har utviklet egne strategier for hvordan kontinentets utfordringer skal møtes. I vårt arbeid med fred og forsoning i Afrika må vi samarbeide med disse, med Utviklingsbanken og med Afrika-parlamentet. Vi møter afrikanske land i internasjonalt samarbeid, som i WTO. Flere av disse landene, og særlig flere parlamentarikere, har etter hvert opparbeidet seg god kunnskap og viktige synspunkter. I de utfordrende WTO-rundene som gjenstår, er det viktig å ha allianser også med disse landene, for at dette skal bli en utviklingsrunde. Det må også være en del av en Afrika-strategi. Afrika er i ferd med å bli en viktig leverandør av råolje. Norge kan bidra med kunnskap om oljeforvaltning, slik at energi- og naturressursene kan være under nasjonal kontroll, og at oljeformuen kan komme hele befolkninga til gode. Det må også følges opp av antikorrupsjonsarbeid. Det vil være et utrolig viktig bidrag til utvikling. I arbeidet med en fornyet Afrika-politikk må vi ikke glemme de konfliktene som ikke er høyt oppe på dagsordenen. Jeg vil her spesielt nevne Nord-Uganda. Internasjonal hjelp og internasjonalt medansvar må til, dersom denne forferdelige konflikten skal løses. Så vil jeg igjen vise til arbeidet med Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og forsoning. Det er viktig å ha et kvinneperspektiv på freds- og forsoningsarbeidet. Det er spesielt viktig i Afrika. Her finnes det mange å spille på lag med, og jeg er glad for at Regjeringa nå utarbeider en handlingsplan for Sikkerhetsrådsresolusjon 1325. | 2006-02-09 |
Ågot Valle | F | Sosialistisk Venstreparti | Jo, visst tar vi innover oss at vi sitter i regjering. Vi er veldig glad for at vi sitter i denne regjeringa, for vi tror at vi kan få til mer solidaritet, mer fredsarbeid og mer internasjonal utveksling når vi sitter i regjering. Jeg mener at replikken til representanten Vaksdal etter det jeg sa, burde være helt unødvendig. Vi støtter at vi skal være til stede i Afghanistan gjennom ISAF-styrkene. Det gjør vi fordi ISAF-styrkene har som formål å fremme stabilisering og støtte sivilbefolkninga mot de angrepene som ikke minst kommer fra krigsherrer som f.eks. Dostum i nordområdene. Det vi ikke støtter, er at vi skal delta i en krigføring ledet av USA. Men det gjør heller ikke Regjeringa. Regjeringa har trukket styrkene ut fra «Enduring Freedom», og det er vi glad for. | 2006-02-09 |
Ågot Valle | F | Sosialistisk Venstreparti | SV støtter at vi skal ha ISAF-styrkene der. Afghanistan er i en urolig sikkerhetssituasjon, for å si det mildt, ikke minst fordi Afghanistan har mange krigsherrer. Det er klart at når våre styrker er ute i farlige operasjoner – som det viser seg at dette er – kan det være nødvendig å ha flystøtte. Derfor har vi også støttet i regjering nedsendingen av F-16-flyene. Men jeg tror bildet er mye bredere enn det representanten Lønning tror. Jeg tror at mye av frustrasjonen i Afghanistan skyldes den krigføringa som er gjennom operasjon «Enduring Freedom». Derfor støtter ikke SV operasjon «Enduring Freedom», og vi er glad for at vi har trukket oss ut av det. | 2006-02-09 |
Ågot Valle | F | Sosialistisk Venstreparti | Jeg tror representanten Lilletun har rett i at Hamas fikk så stor oppslutning på grunn av det arbeidet de har utført sosialt. Kampen mot korrupsjon var også et viktig tema i valgkampen. Jeg sa i innlegget mitt at det at Hamas ikke anerkjenner Israel, er meget kritikkverdig. Det er sikkert også andre deler av politikken som er kritikkverdig. Men jeg mener at det vil bli dobbeltmoral å sette knallharde krav til Hamas med en gang, uten å fremme de samme kravene overfor Israel, som gjentatte ganger har brutt internasjonale konvensjoner og resolusjoner på dette området. Situasjonen i Afghanistan er meget kompleks, og det kan vi kanskje komme tilbake til seinere. | 2006-02-09 |
Marit Nybakk | F | Arbeiderpartiet | La meg først gi representanten Solberg ros for at hun har tatt opp situasjonen i Hviterussland og også har nevnt Ukraina. Jeg tror det bør være bred enighet om at vi skal følge opp det. Så synes jeg kanskje at representanten bør legge bort sin innledende retorikk, for det er kontinuitet, og det er bred enighet om norsk utenrikspolitikk. Slik skal det være. Vi skal være forutsigbare som nasjon, både overfor våre allierte og i vårt internasjonale arbeid for fred, utvikling og menneskerettigheter. Samtidig er det jo slik at vi har en regjering som har et nytt verdigrunnlag. Og hvis det er noe denne regjeringen satser mer på enn det har vært gjort tidligere, så er det det å bygge opp en internasjonal rettsorden og en økt satsing på FN. Det gjelder kanalisering av bistand, men det er også viktig for Arbeiderpartiet og for Regjeringen å styrke FNs autoritet i verdenssamfunnet. Det kunne være interessant å høre hva Høyres leder mener om komitekollega Siv Jensens utspill om å fryse pengene til FN så lenge vi ikke blir kvitt overflødig byråkrati, og så lenge reformene ikke er ferdige. Jeg hørte hennes partifelle her i sted, men det er litt interessant å høre hvordan Erna Solberg forholder seg til Fremskrittspartiet i denne saken. | 2006-02-09 |
Marit Nybakk | F | Arbeiderpartiet | Denne debatten har først og fremst vist at det er bred enighet om norsk utenrikspolitikk, og at Regjeringen har bred støtte for politikken sin. Det har også vært en del viktige innspill, og det kom bl.a. nye innspill om Ukraina og Hviterussland som jeg vil slutte meg til. Jeg tror det er viktig at vi bruker organisasjoner som Europarådet og OSSE, men at vi også jobber gjennom EU for å gjøre noe ved situasjonen i Hviterussland, og også styrke demokratiet i Ukraina. Det har vært mange innlegg med ulike innfallsvinkler knyttet til den viktige nordområdepolitikken, selv om jeg personlig kvakk lite grann da jeg hørte Morten Høglund snakke om å militarisere Barentshavet. Men jeg er ikke sikker på om det var det han mente. Det er viktig at det er enighet om norsk utenrikspolitikk. Vi skal være forutsigbare, og vi skal være gjenkjennelige som nasjon både overfor allierte og i vår politikk knyttet til internasjonale avtaler, menneskerettigheter, nedrustning og en internasjonal rettsorden. I går viste også Stortinget at vi står sammen i kritiske situasjoner i den støtten som samstemmig ble gitt til Regjeringens håndtering av de siste ukers og dagers vanskelige situasjon. Samtidig har den rød-grønne regjeringen et annet verdigrunnlag enn den forrige. Det får naturligvis også konsekvenser for innretningen på utenrikspolitikken, på innretningen på vår bistand, bl.a. Det betyr en utenrikspolitikk basert på mer internasjonal styring, en mer aktiv rolle i verdenssamfunnet og økt fokus på FN, som utenriksministeren sa i sin redegjørelse. FN-toppmøtet i september la føringer for viktige områder. Vi skal lede an i oppfølgingen. Vi vil ha et FN med høy troverdighet utad, med evne til reformer og selvkritikk utad. Vi ønsker også å spille mer aktivt på FNs utøvende rolle når det gjelder utvikling og bistand. FNs underliggende organisasjoner er kanskje de mest effektive vi har på det operative planet ute. De er der hvor ikke andre når fram. De når de vanskeligst stilte, de mest utsatte flyktningene – det har jeg selv sett. En del av reformarbeidet har også ført til klarere koordinering av FN-organisasjonenes arbeid ute i felten og i det enkelte mottakerland, bl.a. ved opprettelsen av «UN Resident Coordinator». Noe av det mest spennende i utenriksministerens redegjørelse var at han presenterte en ny afrikapolitikk, der man ser utviklingspolitikk og utenrikspolitikk i sammenheng. Det å søke utenrikspolitisk samarbeid med afrikanske land og afrikanske institusjoner – både om afrikanske spørsmål og om andre, internasjonale spørsmål – er nytt, men det er veldig viktig. Det betyr også en mye større grad av likeverdighet, der afrikapolitikk ikke bare baseres på bistand og fredsmekling, men også på handelspolitikk, på fiskerispørsmål, på organisering av oljeutvinningen og på næringsvirksomhet. Samtidig utvider vi vårt samarbeid med FN, Verdensbanken og andre om å sikre en koordinert og målrettet innsats for å løse Afrikas problemer – eliminere fattigdom, skape vekst og utvikling og skape levedyktige samfunn med godt styresett. Vår sikkerhetspolitikk er tuftet på FN og NATO. Vi ønsker å føre en aktiv politikk i NATO for å sikre norske interesser og bidra til en god transatlantisk dialog. Vi skal delta aktivt i NATOs moderniseringspolitikk. Med et NATO som nå omfatter nesten hele Europa, er alliansen et viktig alleuropeisk forum. Også EUs forsvars- og sikkerhetspolitikk skjer i et nært samarbeid med NATO, noe som naturligvis er viktig for oss. Regjeringen legger vekt på nedrustning og rustningskontroll. På ett vesentlig punkt haster det med å komme videre i arbeidet, og det dreier seg om ikke-spredning og nedrustning av atomvåpen. Norge spiller en viktig rolle i flere fora – som medlem av IAEAs styre og som leder for en syvlandsgruppe som skal prøve å komme videre, etter at tilsynskonferansen for ikkespredningsavtalen falt sammen i mai, og etter at FN-toppmøtet ikke greide å komme fram til enighet om hvordan vi går videre. Akkurat nå er utviklingen av Irans atomprogram særdeles alvorlig. Jeg vil helt til slutt få legge til at i nedrustningsspørsmål er avtaleveien helt avgjørende – og sannsynligvis det eneste vi har – for det nitide og systematiske arbeidet som gjøres i multilaterale organer. | 2006-02-09 |
Bjørn Jacobsen | M | Sosialistisk Venstreparti | Høgres leiar brukte så lang tid på nordområda i innlegget sitt at ho nesten bør få ein replikk til det også. Noreg har ei spesiell rolle i nordområda, ikkje minst som suverenitetshevdar, men også i forhold til dei nye utfordringane når det gjeld miljø. Vi veit at det som har verka i nordområda, sjølvsagt er sjølvpålagde avgrensingar. Under den kalde krigen verka det som berre det overfor vår store nabo i aust. Vi veit at når det gjeld miljøutfordringane oppe i nord, vil truleg også sjølvpålagde avgrensingar verke veldig godt. Det vil truleg gje oss endå betre status internasjonalt som suverenitetshevdar, også i forhold til den spesielle rolla som Svalbardtraktaten har gjeve oss. Kva for sjølvpålagde avgrensingar ser Høgre for seg at vi kan lansere internasjonalt? Det vil sjølvsagt også vinne gjenklang politisk i Noreg, men på kva for måte, med utgangspunkt i nettopp å vinne aksept, kan vi ha sjølvpålagde avgrensingar? | 2006-02-09 |
Bjørn Jacobsen | M | Sosialistisk Venstreparti | Vanlegvis er reaksjonane på norske flagg på brystet eller på ermane til våre soldatar ute forbundne med smil og glede, med at det skaper tryggleik. Der vi har vore, har dette vore sett på som positivt. Så kjem vi plutseleg opp i ein situasjon der våre jenter og gutar faktisk blir angripne, og det har sannsynlegvis i det heile ikkje noko med den jobben dei prøver å gjere utanfor Maymane, men med hendingar som har skjedd heilt andre stader, og antakeleg ein situasjon som kom heilt ut av sine proporsjonar. Det blei tilløp til at ein halvvegs sivilmilitær mobb stod og banka på døra til våre gutar og jenter, som antakeleg ikkje var budde på det. Dette kunne ha endt mykje verre enn det heldigvis gjorde. Det viser at dei antakeleg har gjort ein god jobb med å dempe konflikten. Dette stiller eit viktig spørsmål ved legitimiteten til dei operasjonane vi deltek i. Vi veit at vi i sør må hegne om folkeretten og sørgje for at folkeretten består og ikkje blir utvatna, medan vi i nordområda våre truleg må gå nokre steg vidare i forhold til det å utvikle folkeretten – og igjen med dei nødvendige sjølvpålagde avgrensingane, slik at vi kan vinne gehør for det vi meiner vil vere fornuftig. Internasjonalt skal vi halde oss til FN-sporet. Vi skal ikkje gå inn i koalisjonar med eller utan vilje, eller kva det måtte vere. Vi skal, som sagt, halde oss til FN-sporet. Det vil vere den tryggaste vegen. Vi skal altså hegne om folkeretten og Tryggingsrådet, slik at folkeretten ikkje blir utvatna. Kravet til ikkje å bruke vald skal ein i alle fall hegne om. Og vi skal ikkje setje oss i ein slik situasjon at vi ute i verda blir kjende for at vi berre deltek i militæroperasjonar. Der vi er med i militæroperasjonar, skal vi sjølvsagt òg vere til stades med frivillige organisasjonar og andre former for statleg bistand. Dette må bli sett i ein samanheng. Signala frå våre soldatar ute er at alt vi gjer av tryggingsarbeid, blir meiningslaust dersom vi ikkje også følgjer opp med langsiktig bistand. Alle som har teke del i debatten her i dag – og utanriksministeren i går – har peika på kor viktig det er med dialog. Det er jo innhaldet i dialogen som vi i mange tilfelle leitar etter. Ser vi på nordområda, veit vi at Russland har gått frå å vere ein stor trussel til i dag å vere ein koloss som er litt usikker og litt vaklande, men vi må gje våre gode naboar der i aust tid til å utvikle eit forvaltingssystem for både miljøvern, demokrati og frivillige organisasjonar. Vi bør vere klare over at russarane òg veit at deira fisk, sjølv om det rett nok blir tjuvfiska mykje på den, også gyter i Lofoten og på kysten utanfor Troms. Russarane er heilt klart interesserte i at desse områda blir tekne vare på på ein best mogleg måte. Vi skal lytte til Russland. Vi skal ha ein dialog med dei. Vi veit at dei tidlegare blei sett på som ein fiende, medan dei i dag er – og i framtida vil vere – våre allierte ut frå at vi begge er energistormakter. Vi må vere budde på at vi i dei andre dialogane som vi har med EU og USA, som sjølvsagt også er våre allierte, vil kunne ha ei diametralt motsett interesse av t.d. kor høgt energiprisen bør liggje, og kor høgt utvinningstempoet bør vere. Det vi bør vere klare over, er at våre allierte kan komme til å irritere seg over at vi av ulike grunnar vil kunne finne på å seie at utviklingstempoet bør dempast. Eg seier på ingen måte at det skal stoppast, men det skal kunne dempast. Så ein liten kommentar til Framstegspartiet sitt forslag. Sett åleine ser ikkje desse to punkta i forslaget så dumme ut, men eg trur ikkje det er det rette forslaget å komme med no. Det vi i alle fall ikkje må gjere no, er å smekke palestinarane på fingrane og seie at dei valde feil. Etter eit av dei mest demokratiske vala som er blitt gjennomførte i Midtausten, må vi ikkje gjere det. I forhold til dette med å forvalte bistandspengar er det ingen som har gjort det så godt som Hamas. Det verste vi kan gjere, er derfor å trekkje tilbake eventuelle bistandspengar frå dei. Korfor? Jo, dei har forvalta pengane dei har fått frå sine muslimske brør, slik at pengane faktisk har komme fram til dei fattige i form av ris. | 2006-02-09 |
Magnhild Meltveit Kleppa | F | Senterpartiet | Representanten Solberg fokuserte bl.a. på ein aktiv europapolitikk og etterlyste utanriksministeren sitt syn på fleire debattar som no går i EU. Eg vil utfordra Solberg når det gjeld Regjeringa si varsling om ein meir aktiv politikk i Noreg, i den forstand at Noreg kjem tidlegare inn med sine interesser i saker som er til debatt i EU. Eg vil visa til ein rapport som Riksrevisjonen la fram i fjor haust, og som viser at norske regjeringar si oppfølging i forhold til EU har vore dårleg. Ein har vore for seint ute, ein har mangla relevant kompetanse på viktige område, ein har i stor grad sendt juniorar til EU, og ein har late vera å trekkja inn eksterne aktørar sine interesser. Vil Solberg bidra i ein prosess der både regjering og storting kjem tidlegare inn? | 2006-02-09 |
Magnhild Meltveit Kleppa | F | Senterpartiet | Det slo meg både då eg lytta til den utanrikspolitiske utgreiinga i går, og det slår meg når eg lyttar til debatten i dag: Det er bra både for Europa og for den internasjonale situasjonen at det finst europeiske land som har ei eiga røyst i utanrikspolitikken. Det gir eit eige rom, det gir eigne moglegheiter. Senterpartiet ser fram til ei utdjuping frå Regjeringa si side av korleis Noreg kan vera ein pådrivar for at FN skal bli ein meir handlekraftig organisasjon. Så er vi svært nøgde med at Regjeringa samstundes som ho klart avviser ein søknad om EU-medlemskap, har starta det viktige arbeidet med å gi EØS-arbeidet ein ny giv. Det er utvilsamt behov for ei betre handtering av EØS- og EU-relaterte saker i Noreg enn kva tilfellet har vore fram til regjeringsskiftet. Her er eit handlingsrom for å hevda norske interesser som Regjeringa no ser og vil utnytta. Som nemnt i ein replikk frå mi side tidlegare i dag, presenterte Riksrevisjonen ein rapport i haust som viste at handteringa av EØS-saker i regjeringsapparatet har vore uforsvarleg dårleg. Tre departement var undersøkte. Konklusjonen var bl.a. at Noreg gjennomgåande har vore for seint ute til å påverka. Dessutan manglar departementa på viktige område relevant kompetanse, og vi sender «juniorar» til Brussel, heiter det. Vidare vart det òg peikt på at eksterne aktørar, f.eks. frivillige organisasjonar, i liten grad vart trekte inn og lytta til. Dette er ein rapport som det er viktig å ta på alvor. Her er gode råd til ei regjering som har varsla ein meir aktiv europapolitikk, og som alt er godt i gang med tiltak. At to statsrådar drog til ESA for å følgja opp ein ny runde om den differensierte arbeidsgivaravgifta, har gitt mange kommunar og verksemder nytt håp. Regjeringa sitt engasjement overfor Europaparlamentet for å påverka tenestedirektivet er eitt av fleire eksempel på påverknad i ein tidleg fase. Så er det sjølvsagt slik at det ikkje berre er Regjeringa som har eit forbetringspotensial. Også vi på Stortinget må gå gjennom korleis vi kan sikra opnare og breiare prosessar. Dersom Stortinget skal vera sikra å koma tidlegare inn i arbeidet rundt utvikling av nytt regelverk i EU, må også prosessane her i huset endrast. Eg vil be Presidentskapet drøfta med Regjeringa korleis det kan leggjast til rette slik at Stortinget til kvar tid kan vera oppdatert på kva saker EU arbeider med. Lat meg kort nemna eit par stikkord på kva som kan gjerast annleis enn i dag. For det fyrste må Stortinget «matcha» Regjeringa i å vera tidleg ute. Arbeidet i EØS-utvalet må leggjast opp slik at sakene kjem tidlegare. Dessutan er det eit spørsmål om sjølve behandlinga kan gjerast meir open. Kan f.eks. møtereferata som hovudregel gjerast offentlege etter langt kortare tid? I dag er grensa eit år, noko som gjer eit offentleg ordskifte om dei sakene som EØS-utvalet til kvar tid drøftar, vanskeleg. Korleis kan vi få til rutinar som gjer at aktuelle organisasjonar har høve til å påverka? Kan vi f.eks. i sterkare grad enn i dag spela på lag med dei norske nettverka som er etablerte i Brussel? Fagkomiteane på Stortinget må òg sterkare inn i arbeidet med å utvikla norske posisjonar. Det er i denne fasen Noreg har størst høve til å påverka innhaldet i det regelverket som blir utarbeidd, samt gi synspunkt på korleis Noreg skal halda seg til dette. Dette kan gjerne kombinerast med høyringar i saker av stor prinsipiell karakter og/eller der det gjeld mange partar, og der det eksisterer ulike synspunkt på korleis Noreg bør handtera situasjonen. Punkt 2 er at Stortinget må opptre som ein «krevjande kunde». Vi må stilla krav til informasjonen og tilrettelegginga frå Regjeringa. Mykje av nytt regelverk som EU vedtek, er «småplukk» som kan implementerast i Noreg gjennom forskriftsendring. Men rett som det er, dukkar det også opp saker som er betydeleg problematiske. Då er det viktig å sørgja for at den lovgivingsprosessen som skjer, er minst like open og brei som ved behandling av vanlege lovsaker i Noreg. Det betyr at vi må kunna stilla krav til Regjeringa om større presisjon, kort sagt at ho blir flinkare til tydeleg og ærleg å presentera fordelar og ulemper ved nytt regelverk som blir føreslått. Kanskje kan Regjeringa spela meir både på EU og på dei mange norske funksjonane som følgjer utviklinga i EU, for å få fram relevant informasjon. Det er altså avgjerande viktig at prosessen på Stortinget skjer på eit tidspunkt der det framleis er mogleg å påverka. | 2006-02-09 |
Øyvind Vaksdal | M | Fremskrittspartiet | Også denne uken har representanter fra Sosialistisk Venstreparti vært ute og sådd tvil om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Til tross for at statsministeren i går fra denne talerstol slo fast at vår tilstedeværelse i Afghanistan skulle stå fast, leser vi i Aftenposten at representantene Reikvam og Langeland er uenig i dette. Vi skulle trukket oss helt ut, sier Reikvam, ifølge Aftenposten. Det har vel sjelden vært viktigere med konsensus i utenrikspolitikken enn akkurat nå. Jeg vil derfor spørre: Er det ikke snart på tide at man i Sosialistisk Venstreparti tar innover seg at man faktisk sitter i regjering, og at man snakker med én tunge i slike saker? | 2006-02-09 |
Øyvind Vaksdal | M | Fremskrittspartiet | Utenriksministeren rettet i sin redegjørelse oppmerksomheten mot nordområdene og hevdet at «kunnskap, nærvær og aktivitet» var stikkord for Regjeringens satsing på nordområdene. Jeg er selvfølgelig helt enig med utenriksministeren i dette. Jeg stiller meg imidlertid noe undrende til hva Regjeringen mener med aktivitet i området. Det nærmer seg nå 30 år siden man for første gang fant hydrokarboner i disse områder, men aktiviteten har vært svært liten. Det eneste synlige resultat så langt er Snøhvit-utbyggingen. Regjeringen skrev i sin tiltredelseserklæring at Nordland 6 ikke skulle åpnes for petroleumsvirksomhet. De resterende områder i nord skulle inngå i en forvaltningsplan som Stortinget skulle få seg forelagt til behandling. Ingen signaler ble gitt om at noe skulle åpnes opp. Er det dette Regjeringen mener med nærvær og aktivitet? Utenriksministeren hevdet at petroleumsvirksomheten i Barentshavet må følge verdens høyeste miljø- og sikkerhetsstandarder. Jeg kan forsikre utenriksministeren om at man på norsk sokkel gjennom mange år har utviklet verdens strengeste krav til helse, miljø og sikkerhet. Ingen andre steder har man slike krav som i Norge, og det er i hvert fall ikke dette som må ligge bak Regjeringens nøling med å sette i gang. Det legges opp til betydelig petroleumsvirksomhet på russisk side i Barentshavet. Norsk teknologi, som på dette området er den fremste i verden, burde ha alle muligheter til å bli brukt også på russisk sokkel. Men skal vi ha troverdighet, må vi sørge for at vi også har petroleumsvirksomhet på norsk side. Først da kan vi bidra til at vår teknologi og våre miljø- og sikkerhetsstandarder også kan brukes utenfor norsk sokkel. «Energidimensjonen endrer perspektivet i nordområdene», sa utenriksministeren, og hevdet videre at «Barentshavet kan bli den viktigste petroleumsregionen i Europa». Dette er selvfølgelig helt riktig. Men er det da ikke snart på tide at man kaster av seg handlingslammelsen, får slutt på nølingen og åpner opp? Utenriksministeren påpekte at når gassproduksjonen avtar i sør i Norge, blir det ledig kapasitet i ledningsnettet. Det kan forlenges nordover dersom ressursgrunnlaget er til stede, sa han. Dette er selvfølgelig også helt rett. Ressursgrunnlaget er i høyeste grad til stede. Problemet er bare den politiske handlingslammelse flertallet i dette hus har utvist gjennom mange, mange år. Norge framstår i dag som en energistormakt og blir av våre kunder sett på som en pålitelig leverandør av energi. Nesten like viktig som selve energien er for mange, er sikkerheten for leveranser, det at man kan stole på leverandøren. I store deler av verden vil bruk av energi øke betydelig i årene som kommer. Norge har muligheter til å få store markedsandeler i dette, dersom vi selv vil. Omdanning av naturgass til LNG gjør at norsk gass kan skipes over hele verden, og dette gir oss enorme muligheter i framtiden. Vi ser nå også at energiressurser i stadig større grad blir brukt som et politisk og økonomisk verktøy i et større geopolitisk spill. Vi har i friskt minne uenigheten mellom Russland og Ukraina om gasspris, en konflikt vi sannsynligvis ikke har sett slutten på ennå. For få uker siden inngikk presidentene i Venezuela, Brasil og Argentina en avtale om å bygge en gigantisk gassrørledning fra Venezuela og sørover store deler av det søramerikanske kontinent. Jeg føler meg ikke trygg på at den politiske og økonomiske makt dette gir Venezuela og Hugo Chávez, vil være særlig stabiliserende for det søramerikanske kontinent. | 2006-02-09 |
Inge Lønning | M | Høyre | Jeg merket meg med interesse at SVs representant la stor vekt på at man skal unngå fiendebilder, og deretter brukte hun lang tid på å tegne et fiendebilde av Danmark – av alle ting på kloden. Det syntes jeg var ganske pussig. Men mitt spørsmål dreier seg om det å videreføre det man nettopp var inne i. For et par dager siden hadde vi et meget alvorlig angrep på norske soldater i Afghanistan, og en av grunnene til at det ikke gikk verre enn det gjorde, var at man kunne tilkalle flystøtte fra «Enduring Freedom», F-16-fly. Da synes jeg det blir litt eiendommelig å høre SV gjenta sine besvergelser om hvor viktig det er å ikke komme i berøring med «Enduring Freedom». Jeg går ut fra at Ågot Valle ikke beklager at de norske soldatene fikk den støtten de fikk, men er hun i stand til å trekke noen praktiske konsekvenser av det? | 2006-02-09 |
Inge Lønning | M | Høyre | Etter å ha lyttet til utenriksministerens meget brede og grundige redegjørelse og dagens like brede og grundige debatt sitter jeg tilbake med ett spørsmål, men det er til gjengjeld et meget plagsomt spørsmål. Vi er med rette opptatt av at norske ambassader ødelegges, og at det norske flagget brennes. Vi er veldig opptatt av at dette har aldri hendt oss før. Det har ikke det. Men hvorfor er det ingen av oss som er opptatt av at det norske flagget daglig brennes side om side med vårt nabolands flagg, det danske, og at danske ambassader utsettes for nøyaktig den samme behandling som de norske? Det bekymrer tilsynelatende hverken Regjeringen eller det norske storting. Av dagens debatt kunne man nesten få det motsatte inntrykk, nemlig at noen er på grensen til å si at danskene får som fortjent, mens vi nordmenn derimot i vår prektighet har fortjent noe helt annet. I utenriksministerens lange redegjørelse var det én eneste setning som streifet det nordiske samarbeid, og den setningen var helt innholdstom. Den sa bare at Norge vil arbeide aktivt innenfor rammen av det nordiske samarbeid, hvor vi i år har formannskapet i ministerrådet – ikke ett ord om hva man vil arbeide med eller for, i en situasjon hvor to av de nordiske land er i nøyaktig samme båt, og hvor den båten bombarderes. Det er meget interessant at utenriksministeren fører lange og gode samtaler med sine kolleger i andre land, både Iran og andre. Men hvorfor finner ikke utenriksministeren noen grunn til i det hele tatt å nevne sin danske kollega? Har han ikke i det hele tatt hatt noen telefonkontakt med den danske regjering i denne situasjonen? Jeg registrerer i dag i norske medier at den ene norske næringslivstoppen etter den andre står frem og uttrykker stor tilfredshet med at Norge kanskje unngår en iransk boikott. Ja, Gud bedre. Men det var faktisk en norsk dikter som skrev for en del år tilbake at «du må ikke tåle så inderlig vel» den boikott som ikke rammer deg selv. Det gir grunn til ettertanke at vi også i en så unik krisesituasjon er så enormt selvopptatte i dette land. Det er typisk norsk å være god, var det en tidligere norsk statsminister som sa. Jeg er redd for at det hadde vært mer treffende om hun hadde sagt: Det er typisk norsk å være selvgod på andres bekostning – også i krisesituasjoner. Den 25. januar i år hadde vi her i huset et nordisk seminar i Nordisk Råds regi om terrortrusselen i de nordiske samfunn, og om hva man kan gjøre for å utvikle en felles strategi mellom de nordiske land når det gjelder å finne den riktige balanse mellom virkemidler til å bekjempe terrortrusselen og å ivareta den enkelte borgers rettssikkerhet – et uhyre sentralt tema i dagens situasjon, og man skulle tro et kjernetema nettopp for det nordiske samarbeid, nettopp i denne situasjonen. Nå er det tilfeldigvis den norske regjering som sitter med ansvaret for arbeidet i Nordisk Ministerråd dette året. Da ville det være interessant å høre om utenriksministeren har gjort seg noen tanker om dette kanskje er en relevant problemstilling – om det kanskje også innenfor det nordiske samarbeid ville være en relevant problemstilling for de nordiske landene som i øyeblikket ikke opplever å få sine flagg brent, at det er to av de nordiske land som er i samme båt. Det ville vel ikke ha vært av veien om han hadde ofret en setning eller to på det. | 2006-02-09 |
Inge Lønning | M | Høyre | Jeg har heller ikke trodd at Danmarks ambassade i Oslo var i akutt fare, eller at den norske i København var i noen akutt fare, men jeg fant grunn til å påpeke at det er bemerkelsesverdig at i alle de uttalelser som er falt i de dramatiske dagene, har hensynet til vårt naboland i sør ikke vært nevnt med ett eneste ord. Det er et gammelt romersk ordtak som sier at når det brenner i veggen til naboen, angår det deg. Det er formodentlig et understatement. Jeg vil også tro at når naboens flagg brennes, angår det deg, særlig når ditt eget flagg brennes på samme bål. Det er gledelig at det har vært en kontakt mellom den danske og den norske regjering, og at det nå også er sagt fra Stortingets talerstol at det kanskje har en viss betydning. Men akkurat i et Ibsen-år må det være tillatt å minne om at hvis det ikke hadde vært på grunn av det iøynefallende fravær av solidaritet og samhold mellom de nordiske land, hadde hverken «Brand» eller «Peer Gynt» blitt til. Det er kanskje også verdt å minne om at poenget i «Peer Gynt» – som de fleste mennesker på kloden har fått med seg, det er kanskje bare her i hjemlandet at det ennå ikke helt har gått opp for oss – er at det er en helt avgjørende forskjell mellom å være seg selv og å være seg selv nok. | 2006-02-09 |
Vidar Bjørnstad | M | Arbeiderpartiet | Som vanlig er det vanskelig å finne uklarheter og grunnlag for noe kritisk tema knyttet til innlegg fra Kristelig Folkeparti og Lilletun når det gjelder utenrikspolitikk. Det er for så vidt ikke forbausende hvis en ser på tradisjonen når det gjelder norsk utenrikspolitikk, og hvem det er som samler støtte om den. Lilletun kvitterte ut at det var full oppslutning om utenriksministerens redegjørelse og også komitelederens første innlegg i dag. Men jeg har likevel lyst til å spørre om to forhold. Det ene er knyttet til FN-systemet, som vi mener er det viktigste multinasjonale organet vi har. Vi ønsker å øke støtten både politisk og økonomisk, men samtidig gå inn for reformer. Vi registrerer at i hvert fall ett parti her i salen mener at vi skal knytte økonomiske reaksjoner til eventuelt en mangel på framdrift, noe vi er uenig i. Jeg vil gjerne høre Lilletuns bemerkning til det. Til slutt vil jeg også gjerne få høre Lilletuns vurderinger når det gjelder støtten til de nye styresmaktene i Midtøsten, om vi skal gi dem tid til å områ seg noe. Det er ingen tvil om hvilke målsettinger Arbeiderpartiet har når det gjelder videre forhandlinger knyttet til utviklingen i Midtøsten. | 2006-02-09 |
Vidar Bjørnstad | M | Arbeiderpartiet | Soria Moria-erklæringen og utenriksministerens redegjørelse i går fastslår at vi skal ha en mer aktiv europapolitikk. Norge må være en forpliktende bidragsyter for å skape et solidarisk og trygt Europa. Kjørereglene for EU er avgjørende for Distrikts-Norge, for arbeidslivet og næringspolitikken. Vi må ivareta norske interesser i denne utviklingen. For å si det enkelt: Det er viktig for Norge at det går bra for EU. Arbeiderpartiet og Regjeringen legger til grunn for sin politikk i denne perioden at Norge ikke er medlem av EU. Dette kan gi anledning til en mer åpen europadebatt om sakene og mulighetene, framfor det tradisjonelle ja/nei-perspektivet. Norge er medlem av det indre marked og de fire friheter gjennom EØS-avtalen. Det fastslås ofte at EØS-avtalen fungerer godt. Samtidig krever det stadig mer fra land utenfor et utvidet EU for å påvirke og fremme nasjonale synspunkter. Vi må kompensere med innsats for det demokratiske underskuddet vi har i forholdet til EU. Norge må videre utnytte mulighetene som ligger i samarbeidet med EU på andre områder for egne og felles interesser, som Schengen-avtalen og på det utenriks- og sikkerhetspolitiske feltet. Vi må sikre sterkere dialog med EU om den nordlige dimensjon. Jeg er fornøyd med at Regjeringen vil gjennomgå den samlede norske innsatsen i EØS og andre samarbeidsrelasjoner til EU som kan øke mulighetene for innflytelse. Det trengs sterkere mekanismer for helhetlig koordinering, slik at norske interesser kan hevdes effektivt og tidlig nok i beslutningsprosessen. Det er ikke nok å slå seg til ro med at Norge er representert i hundrevis av komiteer. Jeg er enig med utenriksministeren i at denne muligheten skal vi utnytte bedre ved klare og tydelige prioriteringer, konsentrasjon og samordning av innsats og god oppfølging av våre forpliktelser. I påvirkningen av EU-beslutninger ønsker vi en dialog og samarbeid med regionale og lokale myndigheter, arbeidslivets parter og andre organisasjoner og bevegelser. Jeg er fornøyd med at Regjeringen vil sørge for en åpen debatt om EØS- og EU-saker og involvere Stortinget i større grad. Jeg mener Stortinget selv også bør evaluere og vurdere sin framtidige håndtering av disse sakene. Vi snakker oftest om EU og EØS i forhold til Europa. Men Europa består av enkeltnasjoner med sine interesser og synspunkter, og Norge må selvsagt ha et godt samarbeid med og forhold til disse. Bilateral politisk kontakt må kompensere for manglende politisk deltakelse i EU-systemet. Vi har et spesielt forhold til våre nordiske venner i EU gjennom Nordisk Råd, og en nær dialog med våre nordiske naboer om europeiske samarbeidsspørsmål er ønskelig og naturlig. Ved utvikling av felles regler dukker det av og til opp vanskelige spørsmål, som f.eks. den aktuelle diskusjonen om tjenestedirektivet. Økt handel med tjenester gir nye muligheter også for Norge, men samtidig må vi forhindre sosial dumping. Direktivet er ikke vedtatt i EU. Det pågår en intens diskusjon i medlemslandene og i Europaparlamentet. Vi må påvirke til det siste sammen med meningsfeller i EU-landene. Så får vi vurdere sluttresultatet når vedtak foreligger. Norge har støttet utvidelsen av EU, selv om jeg vil være litt mindre sikker på hvor EUs grenser går. Vi har bidratt med betydelige beløp til de nye EU-landene. Bidragene skal fremme økonomisk og sosial utjevning, heve miljøkvaliteten og styrke det sivile samfunn. Arbeiderpartiet er opptatt av at norske myndigheter må legge til rette for norske aktørers medvirkning i dette arbeidet. Arbeidslivets parter, frivillige organisasjoner, kompetansemiljøer og næringsliv må stimuleres til å nyttiggjøre seg kontaktmulighetene finansieringsordningene gir, for å utvikle bilateralt samarbeid på ulike områder. Jeg mener i denne sammenheng det er positivt at Regjeringen har opprettet en ny tilskuddsordning i årets budsjett som kan sikre arbeidslivsorganisasjonene mulighet til europapolitisk dialog. Fagbevegelsen er en viktig samarbeidspartner for å sikre en utvikling i Europa som ivaretar den sosiale dimensjon. For å stimulere til en aktiv og bred debatt om Europa økte det rød-grønne flertallet også den økonomiske støtten til informasjon om europeisk samarbeid inneværende år. Det er usikkert hva landene i EU vil enes om for det videre samarbeidet etter at tenkepausen de selv har innvilget seg, er over. Det finnes mange alternativer. Skal en bygge videre på foreliggende traktat eller revidere den? Eller skal en ta ut enkeltområder, som også kanskje vil være viktige for Norge å følge med i, f.eks. sterkere innflytelse fra de nasjonale parlamenter? Av særlig interesse bør diskusjonen om framtidig samfunnsmodell innenfor EU-landene være, hvor Norge kan gi betydelige bidrag. Det er store saker knyttet til utviklingen i Europa, i EU og vårt forhold gjennom EØS-avtalen, som Norge må ta aktivt del i for å ivareta nasjonale interesser, men også for en større visjon. Arbeiderpartiet vil samarbeide, utnytte felles muligheter, ta vår del av et europeisk ansvar og ivareta verdier som fellesskap og solidaritet. | 2006-02-09 |
Vidar Bjørnstad | M | Arbeiderpartiet | Jeg har ikke tenkt å dra opp en lengre debatt – med en relativt kort og enstemmig innstilling fra komiteen. Jeg synes allikevel at innstillingen om Europarådets virksomhet fortjener å bli omtalt av saksordfører fra talerstolen, særlig på bakgrunn av de siste dagers alvorlige hendelser i Midtøsten og i andre land, hvor det blir lagt vekt på behovet for dialog og forsvar for menneskerettigheter og ytringsfrihet. Europarådet er nettopp et slikt dialogforum, selv om det ikke har noen direkte sammenheng med de aktuelle hendelser. Men det er et dialogforum på det europeiske kontinent. Det er en organisasjon med 46 medlemsstater, med til sammen 800 mill. innbyggere. Vi tar kanskje av og til for gitt nettverk som eksisterer, men som ikke alltid skaper de store overskrifter. Komiteen understreker hvor viktig Europarådet er for å skape dialog og samarbeid i Europa og nettopp sette søkelys på grunnleggende verdier, menneskerettigheter og rettsstatens prinsipper. Europarådet bidrar til å befeste demokratisk stabilitet ved å støtte politiske, lovgivende og konstitusjonelle reformer. Europarådets styrke ligger i å utvikle standarder på rettsstats- og demokratiområdet. Dette er grunnleggende bidrag til forebygging av konflikter og sikring av menneskerettighetene. Selv om det primære ansvaret for å ivareta menneskerettighetene i utgangspunktet ligger hos medlemslandene selv, bidrar Europarådet på det forebyggende området gjennom demokratiutvikling, med demokratisk deltakelse og godt styresett. Fra komiteens side – for ikke å si fra norsk side – er vi opptatt av å ha et virkningsfullt europaråd, som innebærer åpenhet, effektivitet og ressurser. Det må sikres gode samarbeidsforhold til den øvrige europeiske arkitekturen, som Den europeiske union og OSSE. Komiteen legger vekt på at vi må tilstrebe en felles standard for menneskerettighetene i Europa basert på Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, og vi har merket oss forslaget til forfatningstraktat i EU og utsiktene til at EU blir part i konvensjonen. Det er nødvendig med reformer for å styrke og effektivisere arbeidet i Europarådet, og særlig for å sikre framtiden for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Domstolen må ha kapasitet til å følge opp saker om brudd på menneskerettighetene, redusere de store restansene og korte ned saksbehandlingstiden. Det har å gjøre med troverdigheten til vern om menneskerettighetene. Mitt lille bidrag i denne saken er å understreke det viktige instrument vi har på det europeiske kontinent for vern av menneskerettigheter, demokrati og rettsstatsprinsipper. Norge må fortsatt ta aktivt del i dette arbeidet. Med litt omformulering tror jeg dette er helt i tråd med den enstemmige komiteinnstillingen. | 2006-02-09 |
Olav Gunnar Ballo | M | Sosialistisk Venstreparti | Jon Lilletun sa i sin replikk til Ågot Valle at den vesentlige grunnen til at Hamas vant valget i Palestina, kan være at man har satset på å bedre de sosiale vilkår for den palestinske befolkningen. Det har jo Jon Lilletun åpenbart rett i. Men jeg registrerer at Kåre Willoch i en kronikk i Aftenposten den 30. januar påpeker et annet forhold. Willoch sier: «Valgseieren for Hamas var en naturlig konsekvens av at palestinerne ikke har fått troverdige utsikter til frihet.» Videre sier Kåre Willoch: «Men FN har krevet at Israel skal trekke seg ut av hele det området som ble okkupert i 1967. Ingen fredsløsning som ikke oppfyller dette kravet kan bli varig, fordi ekstremister da vil få alle de argumenter de behøver for å rekruttere til ny terrorisme. Da vil man jo overlate til terrorister å kjempe for gjennomføring av FNs vedtak.» Det er interessant at BBC News i går siterte Khalid Meshal, den palestinske lederen av Hamas. Han sa at en langvarig våpenhvile må basere seg på at Israel trekker seg ut av de okkuperte områdene. Ser Jon Lilletun at her ligger det en nøkkel til å finne en løsning i Palestina? | 2006-02-09 |
Alf Ivar Samuelsen | M | Senterpartiet | Jeg vil innledningsvis takke utenriksministeren for en særdeles fyldig gjennomgang av norsk utenrikspolitikk. Jeg tror den er nødvendig, ut fra det faktum at dagens utenrikspolitiske bilde skifter raskt, og at vi alle er opptatt av den situasjonen vi ser rundt om i verden, knyttet til bl.a. de mange angrep på norske ambassader og norsk personell i internasjonale operasjoner. Situasjonen er alvorlig. Senterpartiet er glad for den måten Regjeringen, utenriksministeren og statsministeren har håndtert dette på, og jeg er sikker på at man også i den viktige tiden som kommer, vil ivareta dette på en god måte. Den norske utenrikspolitikken omfattes av store og viktige områder, og et viktig punkt for Senterpartiet er at Regjeringen nå har kommet i gang med satsing på nordområdene. For at dette arbeidet skal lykkes, er det helt avgjørende at det hele tiden jobbes med å forankre det både lokalt og regionalt, og at Regjeringen får i stand en god dialog med de involverte parter. Senterpartiet er derfor glad for at det legges opp til å videreføre samarbeidsmønster som bl.a. Barentssamarbeidet – et arbeid som har fungert godt over lengre tid. Som grunnlag for den nordområdepolitikken som skal utformes i tiden framover, er det viktig at vi har noen klare kjennetegn. Vi må bl.a. ha en fasthet og en tydelighet i forhold til håndhevelse av norsk jurisdiksjon. Uklare kommandolinjer mellom sivil og militær makt er uheldig og vil i saker som den vi hadde knyttet til «Elektron», kunne skape uklare situasjoner. I en tydelig og fast håndhevelse av jurisdiksjonen ligger grunnlaget for en helt nødvendig dialog med bl.a. Russland. Dette er et sensitivt og ømtålig område, men vi må bygge videre på det gode naboforholdet vi har til Russland og til andre europeiske allierte. Ved å skape en internasjonal forståelse for norsk politikk i nord kan vi forhåpentligvis slippe flere situasjoner som de vi hadde med de spanske trålerne. Det er også viktig at vi ikke firer på ambisjonsnivået i forhold til miljø og natur. Nordområdene er rike på naturressurser, både fornybare og ikke fornybare, og dette skal vi ivareta på best mulig måte både for nåværende og kommende generasjoner. Senterpartiet er opptatt av at vi skal behandle jorden som om vi skulle leve evig, og det skal også være styrende for den sektorovergripende politikk som skal føres for nordområdene. Det er en utfordring å synliggjøre den nære sammenhengen mellom våre økonomiske, miljømessige og sikkerhetspolitiske interesser i området. Senterpartiet er glad for at Regjeringen har lagt opp til en politikk som også skal ivareta verdiskaping, bosetting, levekår og arbeid for dem som bor og har sitt virke der. Vi må ikke se oss blind på problemene, men heller se de utfordringene og det potensialet som ligger i regionen. På alle områder vil kunnskap være en av nøklene for å lykkes med de ambisiøse målsettingene som det har vært og er bred politisk enighet om. Kunnskap er grunnlaget for utvikling av næringsliv, for miljø, infrastruktur og ressursforvaltning. Men kunnskap er også nøkkelen til dialog med våre naboland, til å tørre å tenke nytt og til å skape nye virkemidler for en bærekraftig utvikling. Selv om Senterpartiet er opptatt av en ny og styrket nordområdesatsing, betyr det ikke at vi ikke er opptatt av deler av verden som ligger lenger borte. Norge må være og har alltid vært en aktiv deltaker når det gjelder resten av verden. Vår selvstendige stemme gir oss mulighet til å påvirke og til å spille en viktig rolle på mange områder. Det er helt avgjørende at Regjeringen i tiden framover styrker innsatsen i de formelle institusjoner, ikke minst i FN. Det er i norsk interesse at vi ikke har en situasjon der nasjoner kan ta seg til rette på egen hånd. Vi er, som resten av verden, avhengige av et globalt, godt samarbeid i FN. Gjennom en aktiv deltakelse i FN har Norge en mulighet til å spille en aktiv rolle i fred, forsoning og nedrustning. Vi må ikke gi slipp på kampen for styrking av folkeretten, og nettopp i dette er et styrket FN avgjørende. Det er ingen tvil om at det er et potensial for å modernisere FN som organisasjon, men en kritikk mot et tungrodd system bør heller føre til økt innsats og deltakelse enn til redusert støtte. Norge må være en pådriver for reformer slik at FNs organisasjoner er godt rustet til å møte utfordringer fra verdenssamfunnet, om det gjelder helse, miljø, terror eller fattigdomsbekjempelse. FNs politiske organ, bistandsorganisasjoner og utviklingsprogram må bringes tettere sammen for å arbeide for funksjonsdyktige stater som bygger på demokrati, folkerett og ansvarlighet. For Norge har Afrika lenge vært et kontinent hvor vi har hatt en aktiv deltakelse i mange land gjennom bl.a. bilateralt samarbeid. Nå er det tid for å tenke nytt, og Senterpartiet er glad for at Regjeringen arbeider aktivt for å formulere en utenrikspolitikk for Afrika, der målsettingen er et kontinent som gir gode forutsetninger for å bygge en framtid for befolkningen i de enkelte land. Senterpartiet er opptatt av at Norge skal ivareta og videreutvikle vår aktive rolle i arbeidet for å styrke menneskerettigheter. Derfor er det viktig at Regjeringen også satser på dialog med enkeltland, og vi er opptatt av at en kritisk dialog med bl.a. Cuba kan ha innvirkning på hele det sivile samfunn. Uten kritisk dialog og engasjement vil vi kun ha begrenset innvirkning, og Senterpartiet støtter derfor Regjeringens valg om aktivt å engasjere seg også på Cuba. Vi lever i en utforutsigbar verden. Hvilke konsekvenser Hamas’ seier i det palestinske valget vil ha for politikken i Midtøsten er ennå vanskelig å si. Vi skal som nasjon anerkjenne den demokratiske valgprosessen som tross alt har funnet sted, men vi skal stille krav til den kommende regjering om å følge en kurs der internasjonalt anerkjente grenser ivaretas, og der løsningene på konfliktene skal søkes gjennom dialog og uten vold. Utfordringene står i kø på det utenrikspolitiske området. Men på alle områder må vi jobbe aktivt med høye ambisjoner og med tro på at vi skal kunne skape endring. Respekten for menneskerettighetene må ligge til grunn for Norges internasjonale engasjement på alle plan. Vi må møte de stadige truslene mot internasjonal fred og sikkerhet på en offensiv måte, slik at menneskene ikke fortsetter å bli utarmet av fattigdom, sykdom og krig. Verden blir ikke tryggere og den globale trusselen mot miljøet blir ikke mindre om vi bygger høye murer. Vi må sette inn ressurser for å styrke globale samarbeidsfora som har legitimitet på tvers av kulturer, religioner og skiller mellom fattig og rik. I en verden preget av raske endringer trenger vi å utvikle global forståelse. | 2006-02-09 |
Alf Ivar Samuelsen | M | Senterpartiet | Det må være opp til representanten å vurdere hvorvidt han kan glede seg over det svaret som han nå får eller ikke. Senterpartiet har gått inn i regjering, og vi har klare formuleringer i Soria Moria-erklæringen. Senterpartiet er opptatt av å føre en aktiv politikk overfor EU, der vi ønsker innflytelse uten at vi er medlemmer. Og det mener vi positivt at vi skal være i stand til å klare. | 2006-02-09 |
Alf Ivar Samuelsen | M | Senterpartiet | Mitt spørsmål går på et tema som kanskje ikke er berørt så mye i denne debatten, nemlig Norges aktive holdning i WTO-forhandlingene. Etter skiftet av regjering har utenriksministeren og landbruksministeren gått til forhandlinger på en særdeles offensiv og klar måte, og dermed presentert de norske posisjonene. Fra enkelte hold er det faktisk hevdet at det er en påfallende endring i profilering av norsk politikk. Mitt spørsmål er: Er Venstre fornøyd med Regjeringens offensive arbeid på dette feltet? | 2006-02-09 |
Anne Margrethe Larsen | F | Venstre | Jeg vil takke for en bred redegjørelse fra utenriksministeren. Venstre slutter seg til utenriksministerens redegjørelse og de mange perspektivene som her trekkes opp. Vi er i det vesentligste enig i utenriksminsterens konklusjoner. Det er en dramatisk situasjon som har oppstått i kjølvannet av karikaturene av profeten Muhammed. Vi har vært vitne til vold og andre uakseptable metoder både i Afghanistan og i Midtøsten. Situasjonen utnyttes av ytterliggående grupper. Reaksjonene er ikke representative for den store majoritet av muslimer. Stadig flere muslimer viser tydelig at de tar sterkt avstand fra volden, og det er derfor grunn til å rose norske og andre muslimske ledere, som har vist ro og sindighet og respekt for dialog og grunnleggende demokratiske verdier. Venstre støtter utenriksministerens og Regjeringens håndtering av en meget betent situasjon. Vi er tilfreds med at Regjeringen fortsatt anser ISAF-styrkene som et bidrag til stabilisering i Afghanistan. Disse er en støtte til landets folkevalgte president og landets folkevalgte nasjonalforsamling. Venstre støtter derfor også Regjeringens politikk om at Norge fremdeles skal stå fast ved sine langsiktige forpliktelser i Afghanistan. Vi er dessuten tilfreds med den fasthet som Regjeringen har utvist overfor syriske myndigheter i forbindelse med angrepet på den norske ambassaden i Damaskus. Venstre støtter også utenriksministerens vektlegging av FNs rolle som internasjonal hovedaktør i kampen for menneskerettigheter og konfliktløsning. Det er en kjensgjerning at det er utilstrekkelig kontakt på det folkelige plan mellom vestlige samfunn og den muslimske verden. Det er for liten kontakt mellom folkelige organisasjoner. Tillit må bygges mellom Vesten og den muslimske verden. Fred baseres på tillit og respekt, og må i første rekke bygges gjennom mellommenneskelig samkvem og forståelse. Det er derfor et problem at et slikt samkvem i altfor liten grad eksisterer mellom Vesten og muslimske land. Venstre vil derfor senere, som allerede varslet, følge opp med et forslag til hvordan Regjeringen kan bidra til at tillit kan bygges mellom Norge og den muslimske verden. Norge har et spesielt ansvar for å bidra til å arbeide for fred i Midtøsten. Vi må anerkjenne palestinernes rettmessige krav om en egen stat, og Israels rett til å eksistere innenfor trygge grenser. Norge må støtte en varig fredsløsning basert på de relevante FN-resolusjonene. Dette innebærer at Israel må trekke seg tilbake til grensene før 1967, og at ulovlige bosetninger på okkupert land må tilbake til palestinsk kontroll. Vi kan ikke akseptere at Israel bygger en folkerettsstridig mur på okkuperte områder. Vårt krav er at denne må rives. Norge må øke sitt engasjement for å støtte demokratiske krefter i alle ikke-demokratiske land i Midtøsten. I denne sammenheng er det også naturlig å trekke fram det palestinske valget som nylig fant sted. Valget gav flertall til et politisk parti som det hersker usikkerhet om hva står for. Dette påpekte også utenriksministeren i sin redegjørelse. Jeg vil understreke at Regjeringen må forholde seg til et nytt demokratisk valgt flertall i Palestina, med de utfordringer og den usikkerhet som er knyttet til dette. Venstre registrerer at utenriksministeren varsler endringer i norsk Afrika-politikk og er positiv til dette. Vi vil understreke det faktum at Afrika over lang tid har vært preget av krig, sult og lidelser, men at fredsavtaler og demokratisk utvikling forhåpentligvis endrer kontinentet. Afrika er i dag preget av at store områder fremdeles er under okkupasjon, har borgerkrig eller styres av undertrykkere. Vi vil derfor peke på Den afrikanske union som en viktig bidragsyter til en fortsatt positiv utvikling i Afrika. Venstre vil videre understreke at Regjeringen i sin Afrika-politikk må samarbeide nært med de ulike institusjonene innenfor Den afrikanske union, og vi ser med spenning på hva Regjeringens arbeid med ny Afrika-politikk munner ut i. Venstre merket seg også at en stor del av utenriksministerens redegjørelse var viet utfordringene i nordområdene. Vi deler Regjeringens ambisjon om Barentshavet som et samarbeidets hav, med klare grenser, klare rettsregler for økonomisk aktivitet, og ikke minst høye standarder for sikkerhet og miljø. Vi registrerer at Regjeringen forsikrer oss om at Barentshavet forblir et av verdens reneste hav og et av verdens rikeste hav på fiskeressurser. Venstre forutsetter at dette følges opp i den helhetlige forvaltningsplanen som legges fram for Stortinget. Venstre vil understreke at dersom Regjeringen skal følge opp sin ambisjon om at forvaltningsplanen skal bli et «utenrikspolitisk dokument som kan få betydning også i andre regioner» – ja, så forutsetter Venstre at Regjeringen også har som ambisjon å sikre et bredt innenrikspolitisk flertall i Stortinget for denne forvaltningsplanen. Avslutningsvis registrerer Venstre linjeskiftet i Regjeringens Cuba-politikk, der SVs Langeland og LO ser ut til å ha vunnet fram med å normalisere forholdet til en av verdens lengst sittende diktatorer. Situasjonen knyttet til de demokratiske prosessene i Hviterussland og Ukraina er bekymringsfull. Begge land skal ha viktige valg i mars, og Venstre oppfordrer utenriksministeren til å følge utviklingen i Ukraina og Hviterussland nøye i tiden framover. | 2006-02-09 |
Anne Margrethe Larsen | F | Venstre | Det er ingen som kan si noe annet enn at WTO-forhandlingene er vanskelige forhandlinger. Vår tidligere landbruksminister, Lars Sponheim, gjorde en viktig jobb der, og jeg registrerer at denne regjeringen fortsetter i mange av de samme sporene. | 2006-02-09 |
Hill-Marta Solberg | F | Arbeiderpartiet | Jeg vil begynne med å takke utenriksministeren for en meget grundig og omfattende utenrikspolitisk redegjørelse. Vi lever i en urolig tid. De siste dagers begivenheter i en del muslimske land er meget alvorlige, og det er en dramatisk tid for hele verden. Angrep på våre ambassader og andre lands ambassader er helt uakseptable, og vi fordømmer disse handlingene. I dag ser vi at de fattige og mest hjelpetrengende igjen betaler prisen for konflikten ved at hjelpearbeidere må trekke seg ut av flere områder. Den situasjonen vi har opplevd den siste tiden, kan bare løses gjennom dialog. Arbeidet for å bygge fred og forsoning må fortsatt være vårt viktigste bidrag til en bedre verden. Regjeringen har satt nordområdene meget høyt på dagsordenen, og jeg vil bruke min taletid til å gå nærmere inn på dette. Regjeringen har et helhetlig og bredt perspektiv på nordområdene. Det skal satses i nord. Det skal bygges i nord. Disse nye tonene har skapt en ny optimisme i den nordlige landsdelen. Perspektivet på nordområdene har endret seg, fra den kalde krigens tid med et ensidig sikkerhetspolitisk perspektiv til vi i dag ved siden av suverenitet og sikkerhet fokuserer på næringsutvikling og miljøutfordringer basert på forskning og utvikling, samt på levekår og kultursamarbeid. Med nordområdene som Regjeringens viktigste strategiske satsingsområde skapes naturligvis spesielle forventninger i Nord-Norge. Men en positiv utvikling i nord har uten tvil i seg et stort potensial til beste for hele nasjonen. Dette er altså ikke en regional satsing, men en nasjonal satsing. I nord finner vi og utvinner vi petroleum. I nord finner vi også de største fiskeressursene. Men på den annen side, det er i nord vi også finner alvorlige tegn på at klimaendringene er over oss. Og i nord har vi fortsatt uavklarte spørsmål med andre land om havområder og fiskeressurser. Regjeringen har også besluttet å sette i gang en langsiktig og tverrsektoriell satsing på forskning og utvikling i nordområdene, kalt Barents 2020. Barents 2020 skal fungere som et bindeledd mellom internasjonale kompetansemiljøer, akademiske institusjoner, næringsliv og organisasjoner i ulike land som er opptatt av nordområdene. To felt vil være meget sentrale for Barents 2020: for det første utvikling av petroleumsteknologi for nordlige områder der vi kan trekke på våre erfaringer fra Nordsjøen, og for det andre tiltak for å gi bedre kunnskap om hvordan vi kan mestre utfordringene knyttet til miljø- og ressursforvaltningen i nord. Folk til folk-samarbeidet er en viktig drivkraft i nord. Barentssamarbeidet har fra begynnelsen av 1990-tallet bidratt sterkt til å utvikle folk til folk-samarbeidet. Dette må det nå bygges videre på. Nordområdene utvikler seg til å bli en av Europas nye store energiregioner. De beslutningene som Norge og Russland fatter om petroleumsvirksomhet i Barentshavet, følges med stor interesse verden over. Petroleumsvirksomheten er i startgropa i Barentshavet. Den norske forvaltningsplanen for Barentshavet kommer i løpet av våren. Men uavhengig av norske beslutninger vil russerne gå i gang med omfattende olje- og gassutvinning i Barentshavet. Og det er umåtelig viktig at vi bidrar til at russisk olje- og gassvirksomhet i Barentshavet foregår innenfor de aller beste miljøstandarder og med den aller ypperste petroleumsteknologi. Jeg er veldig glad for at utenriksministeren så klart sier at vår petroleumsaktivitet i nord skal følge verdens høyeste miljø- og sikkerhetsstandarder. Verdifulle fiskebestander i et sårbart havmiljø skal sikres. Som kyststat og fiskerinasjon har Norge et stort ansvar i så måte. Forholdet til vår store nabo i øst er og blir viktig. Norge og Russland må jobbe sammen i og om Barentshavet. Vi er igjen i gang med forhandlingen med Russland om delelinjen i Barentshavet. En klar delelinje i havet vil utløse nye muligheter for Norge og nye muligheter for samarbeid med Russland. Det bilaterale samarbeidet med Russland er også avgjørende for å komme miljøkriminalitet og tjuvfiske til livs. Klimaendringene vi ser komme, vil i løpet av få tiår innebære betydelige utfordringer for miljøet på kloden, og aller sterkest vil trolig virkningene bli i de arktiske strøk. Forskningen viser at temperaturøkningen i Arktis sannsynligvis vil være opp til åtte-ti ganger sterkere enn den gjennomsnittlige globale temperaturøkningen. Dette vil føre til endringer av miljøet i nord. Havtemperaturen vil øke, med de konsekvensene det vil få for det biologiske mangfoldet. Det vil direkte påvirke menneskenes levekår. Spesielt vil urbefolkningen i arktiske strøk være utsatt. Vi trenger derfor en sektorovergripende politikk for å møte dette. Den må basere seg på kunnskap og dialog, og Norge må være i forkant. Vi må være fremst i verden på forskning og kunnskap om den utviklingen vi ser i vår del av verden. Slik må vi møte de store utfordringene og de spennende mulighetene som vi ser i nord. | 2006-02-09 |
Anette Trettebergstuen | F | Arbeiderpartiet | For å nærme oss et globalt velferdssamfunn kreves det utjevning mellom nord og sør. Det krever at den rike delen av verden tar det største ansvaret. Derfor er det helt naturlig at Norge, som et av verdens rikeste land, både i ord og i handling er en aktiv pådriver. Slik som vi her hjemme har drevet en nasjonal utjevningspolitikk, må vi også bidra til å skape en global utvikling. Det som velferdsstaten har vært innenfor nasjonalstaten, må FN bli på den globale arena. I årets budsjett har den nye regjeringen forskjøvet bistand fra Verdensbanken over til de mer direkte styrte FN-organisasjonene. På denne måten får vi en mer aktiv norsk innsats på områder som er av veldig stor betydning for mange utviklingsland. Vi styrker Norges innsats for fattigdomsbekjempelse og en mer demokratisk verdensorden ved å styrke FN, og vi trapper opp bistandsandelen. Tusenårsmålene er et utrolig viktig skritt mot en mer rettferdig verden med bedre levekår. Og det er mulig å nå målene. Men det forutsetter bl.a. at den rikeste delen av verden øker sitt bistandsbidrag. Norge ble i 2005 igjen kåret til det landet som har høyest grad av menneskelig utvikling. Vi er verdens beste land å bo i, og vi har alle forutsetninger for å bidra til å heve levestandarden i fattigere land i andre deler av verden. Det er vår moralske plikt, det er vårt ønske å bidra, og nettopp derfor er vi også en av de største giverne til FNs organisasjoner. Sett fra et norsk ståsted er vårt bidrag kanskje relativt sett småpenger, men det er penger som gir gode og store resultater, og det er av avgjørende betydning at disse bidragene blir opprettholdt og forsterket dersom vi mener alvor med at tusenårsmålene skal nås. Vi er et av verdens rikeste land, og vi er en av verdens største bidragsytere, men vi beholder 99 pst. av midlene våre selv. Likevel foreslår Fremskrittspartiet ved behandlingen av hvert eneste budsjett, at vi skal beholde enda litt mer selv og gi enda litt mindre til dem som trenger det mest. Det er sterkt beklagelig at Fremskrittspartiet nå vil true med å kutte ned på, kanskje kutte ut, Norges bistandsbidrag gjennom FN-systemet. Argumenter om at FN trenger avbyråkratisering, reform og større handlekraft er ingen uenig i. Men det blir et blindspor å skulle fryse norske bidrag til verdens fattigste i kampen for et mer demokratisk og effektivt FN-system. Dessuten er Norge en av de mest kritiske røstene i FN som faktisk blir hørt. Før jul fikk vi gjennomslag for å opprette en uavhengig revisjonskomite og et nytt etikkkontor. Disse tiltakene styrker FNs internkontroll og sikrer en bedre bruk av ressursene. Påstanden fra Fremskrittspartiet om at Norge i lang tid ukritisk har pøst penger inn i FN-systemet er helt feil. Selvsagt har FN som organisasjon feil og mangler, men det blir ikke bedre om vi slutter å bidra. FN er den viktigste plattformen vi har for multinasjonalt samarbeid og utviklingsarbeid. FN har et stort finansieringsproblem. Norge er en av de største bidragsyterne, men FN sliter med manglende betalingsvilje fra andre medlemsland. Jeg mener at dette er en mer framtidsrettet og mer spennende debatt enn Fremskrittspartiets debatt om hvorvidt vi skal fryse norske bidrag eller ikke, hvordan vi kan bidra til å sikre FN en form for uavhengig finansiering gjennom f.eks. bruk av internasjonale avgifter. Skattlegging har alltid vært et av de redskapene som en har brukt aktivt innenfor stater for å få inn midler til fellesskapet, regulere uønsket adferd og fordele ressurser. I en global økonomi er det derfor på høy tid at vi legger til rette for global skattlegging for å bygge opp globale fellesgoder. Klarer vi å gi FN stabile og forutsigbare inntekter til å drive utjevningspolitikk, setter vi organisasjonen i enda litt bedre stand til å møte framtidens utfordringer. Dersom FN skal styrke sin stilling, må FN gis handlingsrom, muligheter og autoritet til å gjennomføre arbeidet sitt. Ved å true med økonomisk boikott fra Norges side oppnår vi ingen av delene. For den nye regjeringen er reformarbeidet i FN høyt prioritert, og Norge skal ha en konstruktiv og klar røst i den videre prosessen. Samtidig skal vi fortsette med å styrke det norske bistandsbidraget til verdens fattigste gjennom FNs organisasjoner. Slik styrker vi FN som globalt redskap. For å si det litt enkelt: En verden uten et sterkt FN er en litt mer usikker verden. En verden uten et sterkt FN er en fattigere verden, og et Norge uten et sterkt bistandsengasjement gjennom FN er et litt mindre solidarisk Norge. | 2006-02-09 |
Jonas Gahr Støre | M | Arbeiderpartiet | Jeg vil først få slutte meg til innlegget til representanten Trettebergstuen, som tok opp de store spørsmålene som også hører med i en utenrikspolitisk debatt om det internasjonale samfunns framtid. Jeg vil så takke for grundige innlegg fra partienes representanter. Jeg registrerer at det er oppslutning om hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk. Det er en verdi i seg selv, og noe som Regjeringen og jeg som utenriksminister legger vekt på. Det at vi har samlende løsninger, er en styrke for vårt land, særlig i dager som disse, og også i møte med små og store saker i det løpende arbeidet. Jeg er særlig tilfreds med representanten Lilletuns innlegg. For å si det litt – skal vi si – ironisk til meg selv: Han holdt på 10 minutter et innlegg som jeg brukte 50 minutter på. Hovedsakene ble oppsummert på en god måte, og jeg slutter meg til hans gjengivelse. Han var opptatt av Afrika og var urolig over at man tonet ned innsatsen der. Jeg kan forsikre representanten Lilletun om at det ikke er tilfellet. Jeg har varslet en gjennomgang av Afrika-satsingen, som vi skal ha sammen med utviklingsministeren. De ressursene som har vært flyttet på, kommer Afrika til gode. Satsingen på vaksiner til alle verdens barn fokuserer ikke minst på å gi Afrikas barn en ordentlig framtid. Så noen kommentarer til innleggene. Jeg kan si til representantene Solberg og Larsen at Ukraina og Hviterussland opptar oss. Det er helt riktig å påpeke betydningen av dette kritiske området i Europa – mellom Russland og EU – som kommer på dagsordenen, ikke bare ut fra et menneskerettighetsperspektiv og et styresettsperspektiv, men også ut fra et sikkerhetspolitisk perspektiv, der vi med NATO-øyne fokuserer bl.a. på Ukraina og andre land. Det kommer til å kreve avveininger fra oss i tiden som kommer. Ukraina skal ha valg. Det er bevegelser i stemningene politisk, og vi må følge dette meget nøye. Vi engasjerer oss politisk bilateralt gjennom organisasjoner som Europarådet. Vi har nær kontakt med EU, og vi støtter også sivile samfunn og prosjekter i de to landene. Representanten Solberg snakket for øvrig om at hun etter min redegjørelse konstaterte en normalisering av norsk utenrikspolitikk. Det er jeg glad for. Jeg vil for egen del i all beskjedenhet si at det nå vitner om en normalisering av Høyres reaksjon på norsk utenrikspolitikk. Jeg har oppsummert det som det har vært flertall for i Regjeringen siden den 17. oktober. Det har vært en politikk som har fått Høyre til tidligere å uttale at vi har satt vennskap i fare, og at vi har truet norske interesser i nordområdene fordi vi har trukket åtte stabsoffiserer ut fra Irak. Nå registrerer jeg at hun mener at hovedlinjene er på plass, og at utenrikspolitikken er normalisert. Vi bør ikke drive flisespikkeri, men at ting er normale, er vel alle glad for. Representanten Høglund kom inn på dialog. Hva det er og ikke er, kan vi egentlig gå rett inn. For meg virker det som om representanten Høglund bruker ordet «dialog» som et tegn på at man er svak, at man ikke har et klart syn, at man er litt på retrett, og at man viser styrke ved ikke å ha dialog. For meg er det faktisk motsatt. Jeg kan se for meg tilfeller der man ikke ønsker å ha dialog med en annen part. Men for meg er dialog en metode for å ha tydelig adgang til makthavere, si hva vi mener og stille krav. Samtidig er dialog en adgang til nettverk i forskjellige land. Norge hadde en dialog med Sovjetunionen gjennom krevende år. Det gav oss innpass på toppnivå, slik at vi kunne klargjøre våre synspunkter på menneskerettigheter og på politisk frihet og ta avstand fra et autoritært styresett. Samtidig gav det oss operasjonsmuligheter til å nå menneskerettighetsgrupper i det som fantes av sivile samfunn i sovjettiden. Jeg mener det gav oss nyttig lærdom som vi skal jobbe videre med. Da vi diskuterte Iran i denne salen etter representanten Høglunds gode initiativ før jul, var vi enige om at avveiningene var vanskelige, men at det i sum var viktig å ha dialog. Jeg mener at vi i disse dager ser nytten av det, ikke bare fordi det er mulig å ta kontakt med iranske myndigheter og ha en gjenkjennelse når vi tar opp akutte situasjoner, men også som nobelprisvinner Shirin Ebadi har påpekt: Det er mangfoldige sivile samfunn i Iran. Det er altså ikke et monolittisk toppsystem i dette landet. Det utspiller seg nå maktkamper mellom ulike fraksjoner, og det er et mangfoldig sivilt samfunn som vi bør være i inngrep med. Det jeg frykter i forbindelse med representanten Høglunds tilnærming til utenrikspolitikken på dette området, er en ytterligere forsterking av «vi»- og «de»-tankegangen. Som den amerikanske presidenten sa: Enten er du for oss, eller så er du mot oss. Jeg er skeptisk til den tilnærmingen, for det finnes faktisk muligheter på begge sider som kan engasjere til dialog. Noe av det som i dag skjer i konfrontasjonen og opptrappingen, er jo at man gir ekstremitetene på begge sider rett til å komme med fortegnede bilder av hva vi i Norden skal stå for. Vi får da en selvforsterkende prosess som gjør verden farligere å leve i. Når det gjelder forslaget til representanten Høglund om å stille krav til framtidige palestinske regjeringer, mener jeg at de to punktene som står der, er dekket av mitt innlegg i går, hvor jeg på slutten snakker om det som er norsk hovedsyn: «En løsning på konflikten mellom israelere og palestinere må skje gjennom forhandlinger, ikke gjennom vold. Partene må akseptere tidligere inngåtte avtaler og forpliktelser, inkludert FNs resolusjoner og Veikartet for fred.» Det som er kjennetegnet ved representanten Høglunds forslag, er at det er ubalansert. Han tar fram to krav til én part. Men situasjonen er at den andre part ikke har oppfylt FN-resolusjoner. De har brutt folkeretten og gjør det fortsatt som okkupasjonsmakt. Jeg er derfor kritisk til å stille meg bak et forslag som har denne ubalansen i seg. Jeg mener at dette er godt ivaretatt i redegjørelsen. Representanten Vallersnes var opptatt av vår giverlandsrolle i Midtøsten. Jeg kan da utdype det som jeg var inne på i min redegjørelse i går, at Norge tar dette oppdraget på alvor. Vi legger i disse dager betydelig aktivitet for dagen i samtaler med Kvartetten, i samtale med Kvartettens utsending Wolfensohn som nå er kommet til regionen for å koordinere giverlandssamarbeid i forhold til de sittende palestinske myndigheter. Vi ser på hvordan den rollen vi har, ikke bare som en tilrettelegger av møter, men også på politikksiden, nå kan brukes i de vanskelige ukene og månedene som kommer, for å berede grunnen for hva det internasjonale samfunn skal mene om sin giverpolitikk i forhold til palestinske myndigheter i framtiden. Man registrerer en betydelig usikkerhet i det internasjonale samfunnet når det gjelder hvordan man skal forholde seg, hvem man skal snakke med, og hvordan man skal snakke med dem man møter. Kan man snakke via noen for å nå forskjellige? Her tror jeg Norge har rom for å aktivere seg, og det akter vi å gjøre. Til sist. Representanten Jacobsen var inne på at norske flagg på brystet tidligere gav gjenkjennelse og stort sett gode smil. Nå opplever vi noe annet. Jeg tror det vi har opplevd de siste dagene, er en påminnelse om at det å engasjere seg for fred og utvikling, ikke er noen parademarsj; det er farlig. Og det er viktig å understreke i denne sal at det er feiloppfatning dersom vi tror at det å ville det gode, ikke også innebærer at man er ute i farlige oppdrag. Samtidig skal vi fokusere på at det faktisk er slik – tilbakemeldingene viser det – at der vi engasjerer oss, gjør vi nyttig arbeid til gode for sivilbefolkningen. Jeg er helt sikker på at det ikke er sivilbefolkningen i Maymaneh som står bak de angrepene som vi så. To–tre dager før angrepene på TIPH-kontingenten i Hebron var flere deler av det lokalsamfunnet på gaten med støtte til hva den lille styrken – det er jo ikke en styrke engang, men en kontingent – representerer når det gjelder å skille mellom befolkningsgrupper. Og jeg håper de snart kan vende tilbake. Når det gjelder de humanitære organisasjonene, registrerer jeg at vi i dag får beskjed om at Norges Røde Kors og Flyktninghjelpen er på vei tilbake til Pakistan for å hjelpe ofrene etter jordskjelvene. Jeg vet, etter å ha virket i disse organisasjonene selv, at hvis det er én ting som smerter, så er det å måtte trekke seg ut. Men også de må ta hensyn til sin sikkerhet. Instinktet er likevel at så fort det er mulig å komme tilbake, skal man tilbake. Det bør også være en del av det som er norsk utenrikspolitikk: Den er konsekvent, gjenkjennelig og langsiktig. Vi tar hensyn til sikkerhet, men vi står ved våre forpliktelser som i Afghanistan og i andre områder hvor Norge faktisk kan spille en rolle. Representanten Lilletun var inne på det. Kan Norge spille en rolle? Det kan vel være en fare noen ganger at vi tror at vår rolle er større enn den nøkternt sett er. Men det som er verre enn det, er å tro at den ikke teller i det hele tatt. Jeg har som utenriksminister tenkt å avstå fra å kalle Norge et lite land, fordi jeg mener det er uklart hva som menes med det. I mange sammenhenger er vi nemlig ikke små, men betydelige. Og det er det å kunne bruke de mulighetene langs de tre hovedsporene jeg skisserte i går, som oppsummerer Regjeringens ambisjon for en aktiv utenrikspolitikk. | 2006-02-09 |
Jonas Gahr Støre | M | Arbeiderpartiet | Svaret på representanten Høglunds spørsmål er enkelt: nei. Dialog bør ikke for enhver pris etterstrebes. Det er veldig lite i livet som for enhver pris skal nås. Man må gjøre avveininger. Så vil jeg gjenta at det er et veldig positivt bidrag at Fremskrittspartiet nå så systematisk slutter opp om den FN-ledede boikotten av Sør-Afrika fram til 1994. Det er en oppklaring av det som har vært Fremskrittspartiets syn på den konflikten, som jeg tror bidrar til å bringe dem inn på et normalt spor når det gjelder norsk utenrikspolitikk. Når det gjelder å ha dialog med Iran, mener jeg det var en fordel at jeg ved to anledninger denne uken kunne engasjere min iranske kollega i et kvarter lange samtaler om sikkerhet ved ambassaden i Teheran. Vi har ved alle anledninger vært meget tydelige på å fordømme de uttalelsene presidenten har kommet med. Men som sagt, det å ha dialog, det handler om å komme i inngrep med. Derfor vil jeg, dersom sikkerheten tillater det, tilrå at min statssekretær reiser og gjennomfører de samtalene vi må ha for ikke å gi ekstremistene rett i at vi nå ikke snakker sammen på tvers av ideologiske skillelinjer. | 2006-02-09 |
Jonas Gahr Støre | M | Arbeiderpartiet | Det er et krevende spørsmål å svare på innenfor ett minutt, men jeg tror, som jeg sa i sted, at verdenssamfunnet nøler og famler rundet dette. Fra norsk side er vi tydelige på at vi kommer til å stå ved våre forpliktelser overfor president Abbas og hans interimsregjering inntil det avtegner seg tydeligere hva slags regjering som kommer, og hva slags politikk en slik regjering vil føre. Vi tror også det her, som ellers, er viktig at det internasjonale samfunnet står mest mulig samlet, at Kvartetten og giverlandene – som jo innbefatter kvartettlandene, men også en rekke andre land – mest mulig samler seg om en felles linje. På giverlandsmøtet i London før jul, som Norge ledet, var vi i gang med omfattende planer for reformarbeid på palestinsk side, slik at pengene som kom fram, ikke skulle bli borte i korrupsjon eller annen uorden på veien. Det arbeidet må fortsette, og det er veldig negativt om vi nå gir slipp på det. Men vi går selvfølgelig inn i en usikkerhetsperiode, hvor noen er på vei ut og andre kan være på vei inn. Nettopp derfor tror vi det er viktig at det internasjonale samfunnet nå markerer seg og gjør det klart overfor sittende og kommende regjeringer hva som er giverlandenes syn. | 2006-02-09 |
Jonas Gahr Støre | M | Arbeiderpartiet | Jeg vil henvise til side 16 i min redegjørelse og be representanten Lilletun lese det. Jeg håper at han ved å lese det ser at Regjeringens politikk her er tydelig og klar. Jeg sier også i dette innlegget at verdenssamfunnet nå ikke skal uttale seg slik at man driver fram kompromissløse holdninger ved å stille detaljerte og absolutte krav. Likevel gjentar vi det som er det norske hovedsyn, og jeg tror representanten Lilletun vil kjenne seg godt igjen i det som er norsk hovedsyn. På det grunnlag mener jeg at min redegjørelse klart sender det signal til alle parter, og ikke bare til én. Derfor er det et mer representativt uttrykk for hva som har vært Norges linje, og jeg håper vi også har flertall i denne sal for det i tiden som kommer. | 2006-02-09 |
Jonas Gahr Støre | M | Arbeiderpartiet | Det er lett å svare ja på spørsmålet til representanten Kvassheim, og det er jo også det opplegget som Regjeringen har skissert i sin tiltredelseserklæring, i Soria Moria og i min redegjørelse. I min redegjørelse la jeg stor vekt på betydningen av aktivitet, og at Norge er førende på de ulike aktivitetsområdene. Jeg mener Norge må ha som ambisjon å føre an på energiområdet. Det skal skje innenfor denne balansen mellom miljø og ressursutnyttelse, enten det gjelder fisk, det gjelder petroleum eller det gjelder transport. Den helhetlige forvaltningsplanen, som jeg i går omtalte som et viktig utenrikspolitisk dokument, vil komme til Stortinget og legge et grunnlag for dette. Jeg vil også i min samtale med min russiske kollega i neste uke forfølge tanken om et nærmere samarbeid med Russland om hvordan vi kan se for oss en visjon om at slike prinsipper skal gjelde for hele havet. Da kan det selvfølgelig ikke være slik at vi dikterer det, men at Norge og Russland, som har ansvaret for disse områdene, jobber for det. Det er svaret på det siste spørsmålet til representanten Kvassheim: Det signaliserer til det internasjonale samfunn og dem som mest er berørt, at vi har ambisjoner for denne balansen. | 2006-02-09 |
Jonas Gahr Støre | M | Arbeiderpartiet | Representanten Høglund snakket om erfaringen og tradisjonen med Hamas, og jeg er enig i at det er grunn til å følge nøye med her. Men når jeg understreker betydningen av å ha en balansert tilnærming, går det også på erfaringen og tradisjonen med Israel og deres etterlevelse av resolusjoner som er vedtatt for mange, mange år siden. Derfor er det behov for å være balansert i tilnærmingen. Når det gjelder nordområdene og Russland, kan jeg svare bekreftende: MR-dimensjonen står helt sentralt. Den kommer til å være et eget kapittel i denne handlingsplanen. MR-spørsmål står også sentralt når jeg besøker Moskva i neste uke. Jeg vil bl.a. under mitt opphold der ha møte med en lang rekke frivillige organisasjoner, NGO-er, for vi er opptatt av deres arbeidsmuligheter. Det er også en del av kontakten med det sivile samfunn i Russland, en struktur som skal finne sin plass etter at man har hatt 70 år med regimer uten sivilt samfunn. Så dette er viktig for oss i den dialogen. Det understreker for meg igjen betydningen av dialog, nemlig at vi kan ha kontakter med ulike deler av samfunnet på samme tid. | 2006-02-09 |
Jonas Gahr Støre | M | Arbeiderpartiet | Det har kommet en rekke viktige innlegg etter at jeg holdt mitt siste innlegg. Jeg kan ikke kommentere alle i detalj. La meg først si at jeg har merket meg gode forslag fra bl.a. representanten Svein Roald Hansen om et europaforum. Det synes jeg fortjener å bli studert nærmere. Også fra representanten Sørensen var det gode forslag, om oppfølging på klimasiden. Jeg nevnte det på slutten av min redegjørelse, og jeg tror det er et arbeid vi må gå mye dypere inn i. Det er et arbeid som miljøvernministeren, utviklingsministeren og jeg har tenkt å sette oss ned og se på sammen. Det bringer meg over til innleggene fra representantene Sjøli og Hildeng – og også fra representanten Knutsen om helse i nord. Det interessante med det var at man satte helse i en utenrikspolitisk sammenheng som jeg ønsker velkommen, og som er et område som jeg har tenkt å komme bredere tilbake til ved en senere anledning. Jeg synes det er veldig positivt at man her i Stortinget har laget et nettverk av representanter som fokuserer på tematikken rundt resolusjon 1325, reproduktiv og seksuell helse. Dette er et kjernespørsmål i utviklingsarbeid. Jeg har arbeidet mye med det i tidligere kapasiteter, og det er et område som utviklingsministeren og jeg også er opptatt av. Jeg kan forsikre om at støtten til Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria vil videreføres. Dette henger også sammen med vaksineinitiativet, som jo er en mulighet til å komme med innspill overfor mødre. Gjennom disse forskjellige helseprogrammene er det veldig viktig at man nå skaper møteplasser der én dimensjon kan legges oppå den andre. Dette blir stikkordsmessig. Erfaring fra den norske primærhelsetjenesten er viktig å ta med seg i dette arbeidet. Vi har i flere afrikanske land gjort verdifullt arbeid på bistandssiden ved å støtte utvikling av primærhelsetjenesten – nettopp det som skal til for å nå kvinner som er i nød. Nå skal jeg være varsom med å gi Stortinget råd, men la meg komme med ett lite forslag. Jeg tror ikke at Stortingets utenrikskomite i nyere tid har besøkt Genève, hvor vi legger igjen mye av våre midler til humanitære og sosiale programmer som har vært knyttet opp til bl.a. dette. Det gjelder Verdens Helseorganisasjon, men det gjelder også Høykommissæren for flyktninger. Mange kvinner opplever de mest brutale overgrep, som bl.a. er dekket av det man her tok opp. Jeg vil også si veldig tydelig at den linjen som Bush-administrasjonen har med å kutte støtte til denne type tiltak, er helt feil. Vi går imot det, og vi vil gjøre det vi kan for å støtte den type utviklingsprogrammer. Så kan jeg berolige representanten Lønning med at jeg har hatt flere samtaler med min danske kollega, og statsministeren med sin danske kollega. Vi har en løpende kriseberedskap, som det høver seg mellom nordiske folk når det er vanskelige tider. Jeg har altså ikke hatt grunn til å adressere Danmark spesielt, fordi vår ambassade der er trygg. Jeg har heller ikke hørt at de har adressert oss spesielt, for de kan være ganske trygge på oss. Vi står ved hverandre i en slik situasjon. Det har ingenting med selvgodhet å gjøre. Det har med nordisk samarbeid å gjøre og å fokusere på de utfordringene som reiser seg. Så hilser jeg også velkommen alle gode innspill på nordområdene. Vi tar med oss forslagene i det videre arbeid. | 2006-02-09 |
Jonas Gahr Støre | M | Arbeiderpartiet | Det var en annen representant for partiet Høyre som tok mye av min tid, så jeg beklager at jeg ikke kom tilbake til representanten Erna Solberg. Å gi en litt mer detaljert orientering om giverlandsarbeidet til Stortinget på egnet måte er et godt forslag. Det ser jeg fram til å gjøre. La meg også si at hovedlinjene våre er trukket opp i den redegjørelsen vi har gitt, hvor jeg har ønsket å uttrykke meg på to måter: Jeg tror det er galt av verdenssamfunnet nå å uttale seg på en måte som driver partene inn i ultimative posisjoner, hvor de posisjonerer seg slik at det ikke er noe manøvreringsrom. Det har framkommet fra flere hold. Jeg merker meg også at man fra hold som er veldig tydelige på enkeltpunkter, understreker betydningen av at man nå områr seg. Samtidig har jeg sagt hva som er Norges hovedposisjon, som vi kommer til å forholde oss til, nemlig hva demokratisk valgte regjeringer har som sin kurs. Der ligger det et klart signal om hovedretningen. Nå har vi samtaler direkte og indirekte med en lang rekke av disse partene, og jeg ønsker å komme tilbake og orientere om den strategien på et passende tidspunkt og på en passende måte. Kvartettens utsending, Wolfensohn, er nå i regionen. Han forsøker i disse dager å få til en første innsamling av ressurser som kan sikre at president Abbas’ myndigheter kan betale ut lønn til palestinske tjenestemenn og tjenestekvinner i ukene som kommer. Norge har til hensikt å stille opp i det spleiselaget, innenfor de budsjettrammer vi allerede har bestemt. Vi ønsker å være tidlig ute, men dette er jo bare en akutt situasjon. Det store spørsmålet blir jo hvilken innstilling man skal ha til den regjeringen som måtte komme, og hvilket program den regjeringen måtte ha. Her er det så mange usikkerhetspunkter at jeg tror i alle fall ikke vi skal komplisere det ytterligere. Men jeg takker for invitasjonen, og vi skal komme tilbake til det på en passende måte. | 2006-02-09 |
Gunnar Kvassheim | M | Venstre | Regjeringens ambisjon er at Barentshavet skal bli «samarbeidets hav». Denne visjonen, som Venstre støtter, bygger bl.a. på en forutsetning om at det skal settes høye standarder for miljø. Utenriksministeren understreket i sin redegjørelse betydningen av at vi som kyststat er en langsiktig forvalter. I FNs miljøprogram, UNEP, sin årbok advares det mot petroleumsvirksomhet i nord. FNs miljøorgan er bekymret over at flere land, deriblant Norge, er under press for å utnytte olje- og gassressursene i nord. Er utenriksministeren enig i at det er viktig at forvaltningen av ressursene i «samarbeidets hav» bygger på bred nasjonal enighet om en forvaltningsplan hvor vern og aktivitet er balansert? Og: Er utenriksministeren enig i at forvaltning må skje på en måte som også overfor det internasjonale samfunn klart signaliserer at Norge bestreber seg på å finne dette balansepunktet mellom vern og aktivitet? | 2006-02-09 |
Sonja Irene Sjøli | F | Høyre | «Det er ingen utviklingsinnsats som er mer effektiv enn styrking av kvinners stilling.» Med disse ordene åpnet FNs generalsekretær, Kofi Annan, FNs kvinnekommisjon 28. februar 2005, og det er en uttalelse jeg slutter meg helt og fullt til. I store deler av verden lider og dør barn og kvinner fordi de ikke har tilgang til et grunnleggende minimum av utdanning og helsetjenester. 600 000 kvinner dør hvert år som direkte følge av komplikasjoner under svangerskap og fødsel. 20 mill. lider under alvorlig og langvarig sykdom og uførhet. Og hvert år dør 4 mill. nyfødte barn og ytterligere millioner er skadet på grunn av dårlig oppfølging og behandling under svangerskap og fødsel. De aller fleste av disse bor i u-land. Når vi vet at det er kvinnene som bærer de tyngste byrdene i forhold til barn, familie, arbeid, den eldre generasjon og nærmiljøene, kan vi vel knapt forestille oss hvilken tragedie det er for et samfunn. Om lag 40 mill. mennesker er rammet av hivsmitte eller er aidssyke. Globalt er hivinfeksjon den viktigste årsaken til død i aldersgruppen 15–59 år. Hiv/aids har utviklet seg til en katastrofal epidemi bl.a. som følge av taushet, taushet fra privatpersoner til verdens toppledere. Mødre kan smitte sine barn gjennom amming. I mange land ser vi at hivpositive mødre som vet dette og har ressurser til å gi melkeerstatning på flaske, likevel ammer. Grunnen er enkel, og den er tragisk: Hvis hun gir flaske, vil hun kunne mistenkes for å være hivsmittet. Frykten for å bli støtt ut er sterkere enn frykten for å smitte sitt eget barn med en uhelbredelig sykdom. Medisiner mot mor-barn-smitte er derfor svært viktig for å redusere stigmatiseringen og dermed forhindre ytterligere smittespredning. Samarbeidsregjeringen sørget for et betydelig løft i den norske bistandsinnsatsen generelt. Norge har vært blant de tre største giverne til FNs arbeid mot aids. Norge har også bidratt til etablering av Det Globale Fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria, som er et partnerskap mellom myndigheter, frivillige organisasjoner, FN-organisasjoner og næringslivet, både globalt og på landnivå. Jeg er glad for at Norge også er en viktig bidragsyter til tiltak som styrker kvinners helse spesielt, eksempelvis i forhold til WHOs arbeid for bedre reproduktiv helse. Jeg vil utfordre utenriksministeren og Regjeringen til å følge opp Samarbeidsregjeringens arbeid på dette område og øke bevilgningene til prosjekter og tiltak for å bedre den reproduktive helsen spesielt og til å satse på å styrke kvinnenes stilling. Sikkerhetsrådets resolusjon 1325, om kvinner, fred og sikkerhet, krever at alle involverte parter respekterer og beskytter kvinners og jenters menneskerettigheter, forebygger seksuell og kjønnsbasert vold og fremmer likeverdig deltakelse for kvinner i fredsbygging og gjenoppbygging etter konflikt. Det er nå fem år siden FN vedtok resolusjon 1325, og FNs generalsekretær Annan lanserte i oktober 2005 en handlingsplan for å gjennomføre resolusjonen. Dette er prisverdig, men vi må nå samtidig gi uttrykk for at vi er svært utålmodige i forhold til innfrielse av målsettingene i resolusjonen. Tusenårsmålene kan ikke realiseres uten at det gjøres mer for å dekke behovet for bedre reproduktiv helse. Ved å investere i tiltak for bedre svangerskapsomsorg, bedre fødselsomsorg og sikker prevensjon vil man redusere lidelser og fattigdom for mange enkeltmennesker og deres familier. Retten til helse er en menneskerettighet, nedfelt bl.a. i FNs konvensjon om sosiale, kulturelle og økonomiske menneskerettigheter. De globale utfordringer knyttet til kvinners helse er derfor et spørsmål om innfrielse av grunnleggende menneskerettigheter. Jeg vil utfordre Regjeringen og utenriksministeren til konkret å si noe om hvordan de vil følge opp den klare utfordringen fra FNs generalsekretær, at det er ingen utviklingsinnsats som er mer effektiv enn å styrke kvinnenes stilling i u-land. | 2006-02-09 |
Tove Karoline Knutsen | F | Arbeiderpartiet | Utenriksministerens redegjørelse i Stortinget i går var god, perspektivrik og viktig. Vi fikk både en grundig gjennomgang av de dagsaktuelle og alvorlige problemstillingene som vi alle nå er opptatt av, og en bred omtale av de mer overordnede prinsippene og saksområdene i Regjeringens utenrikspolitikk. Det er betryggende at utenriksministeren så ofte understreker at nordområdepolitikken må være bredt forankret og omfatte alle samfunnsområdene. I de årene som har gått siden det nye Barentssamarbeidet startet tidlig på 1990-tallet, har det mellomfolkelige samarbeidet fått utvikle seg både gjennom personlige og institusjonelle kontakter. Det er et samarbeid som har betydd mye for den tilliten mellom folk i nord som kommer til å bli helt avgjørende i årene framover. Men noen av de største utfordringene vi kommer til å stå overfor, er at grensen i nord ikke bare markerer et skille mellom nasjoner, men også mellom mennesker med totalt ulike levekår. Derfor er det viktig at vi nå viderefører og styrker samarbeidet på helse- og sosialsektoren, som så langt har vært en vellykket satsing, initiert av det første Barentshelseprogram, som startet opp i 1999. Region Helse Nord har ansvaret for dette programmet, og nå øker man innsatsen ytterligere, bl.a. ved å opprette en strategigruppe som skal ha som oppgave å komme med helsefaglige innspill til det nordområdeutvalget som ble nedsatt sist høst. Det å bekjempe fattigdom, enten det er i Norge eller i Russland, må ikke minst rette seg mot barn og unge. Det samarbeidet som BUF Etat region nord, dvs. barnevernsmyndighetene i de nordlige fylkene, har hatt med det offentlige barnevernet i Karelen, har nå vart i fem år, og erfaringene fra dette samarbeidet er svært gode. Arbeidet har vært finansiert i en spleis mellom Helsedepartementet og Barne- og likestillingsdepartementet og har hatt som mål å utveksle faglig metodikk og erfaringer innen sosialt arbeid rettet mot barn og familier. Vi har de siste 10–15 årene sett en økning i vårt eget land når det gjelder barn under omsorg av barnevernet, men det kan likevel ikke sammenlignes med de enorme behovene som finnes på dette feltet både i Karelen og i Nordvest-Russland for øvrig. Samarbeidet mellom BUF Etat region nord og Karelen har først og fremst bestått i kompetansebygging i forhold til regionens egne fagfolk, der oppgaven har vært å bygge opp alternativer til institusjonsplasseringer for barn uten foreldreomsorg, som fosterhjem og andre tilpassede løsninger. Det er svært viktig at det samarbeidet som er etablert i nord på helse- og sosialfeltet, følges opp, også økonomisk. Det har vital betydning at vi nå gjør det vi kan for å minske de enorme forskjellene i helse og levekår mellom oss og våre naboer i øst. Et livskraftig samarbeid i nord betinger at det i størst mulig grad skjer mellom likeverdige partnere. I disse dager avsluttes festivalen «Barents Spektakel» i Kirkenes, eller rettere sagt i Kirkenes og i Murmansk, for denne flotte internasjonale kulturfestivalen har satt seg som mål å vandre over grensen i nord med sitt program, som kunstnere fra fem nasjoner står bak. Her har publikum fått oppleve konserter, utstillinger, litteraturarrangementer og andre kunstneriske ytringer. I tillegg har man arrangert en ishockeyturnering hvor profesjonelle russiske spillere har fått møte sine håpefulle kompiser på lag som Tromsø Hockey og Kirkenes Puckers, som antakelig nå går rundt og gleder seg til at ishockey om ikke så altfor lenge kan bli en idrett også i Nord-Norge, og at man dermed kan få til et enda tettere samarbeid med idrettskamerater i øst. Jeg tror det er viktig at vi gang på gang understreker betydningen av det mellomfolkelige samarbeidet, f.eks. innen idrett og kultur. Jeg hadde selv gleden av å være vertskap for kunstnere fra mange forskjellige nasjoner i min tid som direktør ved festspillene i Nord-Norge. Noen av de fineste minnene jeg har, er knyttet til den store palestinske markeringen vi hadde i 2000, hvor kunstnere og kulturaktører fra Ramallah, Hebron og Jerusalem stod på scenen i en liten nordnorsk kystby sammen med kunstnere fra hele Nordkalotten. Det gjorde stort inntrykk å se hvordan kunsten på tvers av landegrenser og kulturgrenser kan finne et felles eksplisitt uttrykk som nesten blir som et eget språk som oppstår der og da, og som sterkt berører oss som får oppleve det. Palestinske kunstnere har tradisjon for internasjonal orientering og samarbeid, og kontakten med skandinaviske kunstnere og kunstnerorganisasjoner har vært god. Familie- og kulturkomiteen hadde også for ikke så lenge siden besøk av en palestinsk delegasjon kunstnere som ønsker å etablere et senter for samtidskunst i Ramallah. Det var et viktig og interessant møte, og det er gledelig og helt ventet at palestinske kunstnere i den spente internasjonale situasjonen vi nå er i, har latt sin stemme høre med sterkt forsvar for Norge og Danmark, sterke oppfordringer til fred og forsoning og klar avstandtagen til ambassadeangrep og flaggbrenning. Dette er en viktig vei for oss – å bygge kontakt til enda flere land, ikke minst muslimske, gjennom et utstrakt og utvidet samarbeid innen kunst, kultur, idrett i forhold til arenaer der mennesker har mulighet til å møtes, se hverandre og oppleve hvor sterkt vi angår hverandre. | 2006-02-09 |
Ivar Kristiansen | M | Høyre | Jeg er glad for at utenriksministeren i sin redegjørelse brukte mye tid på å beskrive potensialet og utfordringene i våre såkalte nordområder. Jeg tror det skal atskillig øvelse til for å klare å oppnå den ambisjonen at disse geografiske arealene skal få vår største utenrikspolitiske oppmerksomhet i tiden fremover. Det er atskillig vanetenkning og blikk som historisk sett har gått i retning av helt andre geografiske områder, men bildet som er åpnet, og som blir åpnet, anser jeg som positivt. Sett i sammenheng med de konflikter som vi opplever rundt oss i verden, vet vi at i svært mange av disse konfliktene er det energi – eller helst mangel på energi – som ligger i bunnen. Utviklingen fremover i våre nordområder handler i veldig stor grad om energi, men også om begrep som miljø og andre forutsetninger. Når vi i dette perspektiv vet at verdens energibehov etter alle estimater kommer til å øke med mer enn 60 pst. de neste 25 år, ser vi hva slags utfordringer verden står foran. På denne bakgrunn tror jeg også at vi undervurderer de interessekonfliktene som vi vil møte i disse områdene. Da er spørsmålet: Er vi i stand til å fastlegge kursen selv? Vi har jo ingen historisk erfaring når det gjelder å skape politikk, verken i våre nærområder eller i vår utenrikspolitiske tenkning. Det som ligger i bunnen av både nordområdemeldingen og den politiske debatt, er at vi skal satse, vi skal ta grep, og vi må være tydeligere i språket. Hva slags type forskningsprogram er det vi skal utvikle? Hva slags type politikk, hvor er det vi ønsker å være om 15 år, eksempelvis, i denne Barents 2020-satsingen som vi snakker veldig mye om? Det er her jeg mener vi må ta tydeligere grep. Hvor er det vi ønsker å være om 20 år? Det er åpenbart at forvaltningsplanen – og her fikk vi en lekkasje – som på mange måter burde være mer enn bare en miljøplan, ikke i det hele tatt er tydelig på det som går på våre verdiskapingspotensialer. Det er gjennomfestet i all utenrikspolitisk debatt, også i dag, at Norge er et lite land i verden – og en henviser til Lars Korvald. Utenrikskomiteens leder brukte selv dette begrepet, at Norge er et lite land i verden, og jo mer dette gjentas, jo mer tror vi på det. Jeg er glad for at utenriksministeren selv ikke slukte dette helt og fullt, for det er nemlig ingenting som er mer feil enn det. Norge er ikke noe lite land i verden. Vi er en geografisk stormakt. Norge har myndighetsutøvelse over 30 pst. av Vest-Europas land- og sjøareal. Norge utgjør 60 pst. av EØS-landenes landareal. Vi er en energipolitisk stormakt i verden. Det er med dette som bakteppe vi må ta grep når vi snakker om potensialet i våre nordområder. Hvis ikke, klarer vi ikke å nå målene våre. Vi klarer ikke engang å sette oss de målene vi ønsker i en verden hvor etterspørselen etter energi er det som er den største av alle utfordringer fremover. Og når det gjelder utviklingen innenfor dette gigantiske området, må vi i hvert fall ha ambisjoner om å kle på oss en ledertrøye. Hvis ikke, blir dette puslete, og det blir en politisk utvikling hvor vi risikerer å bli sittende på tribunen. Vi ser at EU-kommisjonen foreslår en helhetlig energipolitisk plan for EU. Vi ser at Russland og Tyskland snakker mer og mer sammen om utviklingen av langsiktige energiavtaler. Og vi vet at når det gjelder Russland, går business og politikk mer hånd i hånd enn det gjør i Norge. Derfor må vi være tydeligere i vår språkføring når det gjelder utviklingen i våre nordområder, hvis vi skal nå de mål vi har satt oss. Det er en god start at vi har fått oss presentert nordområdemeldingen, og jeg synes at utenriksministerens redegjørelse og den omtale og den oppmerksomhet som nordområdepolitikken fikk i den, også er en svært god start. | 2006-02-09 |
Signe Øye | F | Arbeiderpartiet | Jeg vil innledningsvis gi ros til Regjeringen for den måten den har håndtert de siste dagers begivenheter på. Angrep på norske ambassader og norsk personell i internasjonale operasjoner er skremmende og alvorlig og vanskelig å forstå for en nasjon som arbeider for fred og forsoning. Mitt innlegg vil i hovedsak være ut fra et forsvarsperspektiv. Jeg vil først benytte anledningen til å gi våre soldater i Afghanistan honnør for deres håndtering av den vanskelige situasjonen som oppstod da den NATO-ledede ISAF-basen til det regionale stabiliseringslaget i Meymaneh i Nord-Afghanistan ble utsatt for et omfattende organisert angrep. Gruppen som angrep, brukte automatvåpen, håndgranater, panservernraketter og brannbomber. Bare dyktighet og hell gjorde at ingen av ISAF-soldatenes liv gikk tapt. Dessverre ble seks soldater lettere skadet i den kritiske situasjonen, og det var nødvendig med forsterkninger og flystøtte fra bl.a. nederlandske F-16-fly og amerikanske A-10 bakkestøttefly. I tillegg til britiske forsterkningsstyrker ble det flydd inn forsterkninger med tyske helikoptre. Denne støtten bidrog til at situasjonen etter hvert kom under kontroll. Dette viser viktigheten av NATO som allianse, og ikke minst viktigheten av å ha luftkontroll, med luftstøtte på plass etter få minutter. I de neste tre månedene er det Norges tur til å bidra med fire F-16-fly til ISAF-oppdraget i Afghanistan. ISAF-styrken spiller en viktig rolle i stabiliseringen av Afghanistan og er ønsket av de valgte myndigheter i landet. Norske militære er med på innsats for fred og sikkerhet i Afghanistan, et land som i tiår har blitt utsatt for krig, borgerkrig, vold og undertrykkelse. ISAF-styrken har et tydelig FN-mandat, og den er ledet av NATO. Arbeidet norske offiserer og soldater gjør, har fokus på både stabilisering av samfunnet og reform av sikkerhetssektoren. Slik bidrar de direkte til å fremme menneskerettighetene i landet. Jeg er derfor helt enig med utenriksministeren i at Norge må stå ved sine langsiktige forpliktelser i Afghanistan som en del av NATOs innsats bilateralt og gjennom ulike FN-kanaler. Det er derfor ikke aktuelt å trekke våre styrker ut av Afghanistan. Jeg regner med at det er bred politisk enighet i Stortinget også om denne linjen. Regjeringens utenrikspolitikk er forankret i Soria Moria-erklæringen med et verdigrunnlag som markerer troen på fellesskap, rettferdighet og fordeling. Det er svært viktig at Norge gjør en innsats for fattigdomsbekjempelse, en mer rettferdig fordeling og en mer demokratisk verdensorden både globalt og regionalt. Norge skal være en tydelig fredsnasjon og bidra til å forebygge, dempe og løse konflikter. I sin redegjørelse la utenriksministeren stor vekt på nordområdene som Norges viktigste strategiske satsingsområde i årene som kommer, noe jeg fullt ut støtter. Gjennom media kan man få inntrykk av at mange har forventninger til at Regjeringens nordområdesatsing også betyr en kraftig militær oppbygging i nord. Det er derfor viktig å framheve at ufordringene i nordområdene ikke først og fremst dreier seg om oppbygging av militær makt, men at det er energiutvikling, transport, miljø og god forvaltning av viktige maritime ressurser som må stå i sentrum. Men jeg vil også understreke at Forsvaret må inneha en naturlig og viktig rolle i dette bildet. Avslutningsvis vil jeg si at Norge skal være en nasjon som setter menneskerettigheter, fattigdomsbekjempelse, en mer rettferdig fordeling og en mer demokratisk verdensorden høyt. Det er Arbeiderpartiets politikk, og det er Regjeringens politikk. | 2006-02-09 |
Jan Sahl | M | Kristelig Folkeparti | Jeg vil takke for en grundig og god utenrikspolitisk redegjørelse – i lys av de dagsaktuelle og dramatiske hendelsene etter trykkingen av Muhammed-tegningene. Naturlig nok har dette også preget noe av debatten i dag, men fra Kristelig Folkepartis side vil vi si at det var klokt av utenriksministeren i sin redegjørelse også å sette søkelyset på andre viktige utenrikspolitiske saker. Det er viktig å fokusere bredt, selv om det i øyeblikket koker noe ekstra på enkelte områder. Jeg vil derfor bruke tiden til å kommentere og komme med noen synspunkt på det som to regjeringer har definert som Norges viktigste strategiske satsingsområde i årene som kommer, nemlig nordområdene. Samarbeidsregjeringens gode melding om nordområdene – noe også utenriksministeren understreket i sitt foredrag – danner nå grunnlag for flertallsregjeringens offensive nordområdepolitikk. Det er all grunn til å gi ros til utenriksministeren for offensiv tilnærming til utfordringene i nordområdene – noe også Lilletun påpekte fra Kristelig Folkepartis side – og jeg kan love at Kristelig Folkeparti vil være en aktiv bidragsyter til utformingen av en bærekraftig og helhetlig nordområdepolitikk. Man kan stille spørsmålet om man har skapt så høye forventninger at det er en viss fare for at buen kan briste. Det er skapt enorme forventninger i Nord-Norge, samtidig som vi vet at det i Regjeringen er svært ulike syn på tempoet i f.eks. olje- og gassvirksomheten i Barentshavet. Uttalelser fra ulike statsråder spriker betydelig, og lekkasjen har bidratt til ytterligere debatt. Vi husker alle fra norgeshistorien slaget ved Svolder, da Einar Tambarskjelves bue ble rammet av en fiendtlig pil og Olav Tryggvason stilte følgende spørsmål: Hva brast så høyt der? Einar Tambarskjelve svarte: Norge av di hand, konge. Nå tror ikke jeg at Nord-Norge vil forsvinne ut av utenriksminister Gahr Støres hånd, men det er mange fallgruver og mange muligheter for buebrist i nordområdesatsingen. Det gjelder i aller høyeste grad å fokusere på en helhetlig tilnærming og erkjenne at alt henger sammen med alt. Jeg synes at det brede mandatet som Ekspertutvalget for nordområdene fikk, viser noe av kompleksiteten. Det er snakk om fisk, petroleum, helse, reiseliv, havrett, kultur, samfunn, utdannelse og urfolk – og jeg vil tilføye landbruk og Forsvarets tilstedeværelse i Nord-Norge. Skal vi lykkes med å få til den forventede utviklingen i nordområdene, må vi ha dette brede perspektivet på politikkutviklingen. Vi må søke nærkontakt med de politiske miljøer i nord, som har store forventninger, med næringslivet og, kanskje viktigst, pleie vårt forhold til våre gode naboer i nord, til EU og til USA. Kort om Forsvarets tilstedeværelse i Nord-Norge: Utenriksministeren er offensiv og sier at vi skal øke tilstedeværelsen. Det samme har forsvarsministeren vært. Men forsvarssjefen mangler penger, ca. 4 milliarder kr pr. år – det har han varslet ved flere anledninger. Han peker på to muligheter: enten mer penger eller omstrukturering. Da vil det også bli kraftig omstrukturering i nord. Vi ser allerede signalet, at utstyr og personell flyttes fra nord til sør. Jeg vil utfordre utenriksministeren på akkurat det, selv om han ikke er forsvarsminister: Skal det flyttes ressurser, eller skal det mer penger inn for at Forsvaret fortsatt skal ha den stillingen som de har i nord? Det er uhyre viktig å ha et nært og godt samarbeid med næringslivet. NHO har deltatt svært så aktivt og påpekt en tredeling av de utfordringer vi står overfor – de har kalt det for en ressursstrategi, en kunnskaps- og innovasjonsstrategi og en nabostrategi. Fra Kristelig Folkepartis side ser vi at dette kan være en fornuftig inndeling for å ha orden på debatten framover. Til slutt vil jeg bare si at Kristelig Folkeparti vil være en pådriver og en aktiv medspiller i utviklingen av nordområdene. | 2006-02-09 |
Britt Hildeng | F | Arbeiderpartiet | Den store urettferdigheten, forskjellen mellom fattig og rik – det forhold at millioner av mennesker lever i sult og nød – skaper grobunn for fundamentalisme og ekstremisme. Som forsvarere av menneskerettighetene kan vi ikke akseptere denne urettferdigheten. Derfor har FN satt bekjempelse av fattigdom som et av sine viktigste tusenårsmål. De som lider mest under fattigdomsåket, er kvinner og barn. Derfor retter flere av tusensårsmålene seg nettopp inn mot dem, mot mål om å redusere spedbarns- og barnedødelighetå redusere mødredødelighetå sikre universell tilgang til reproduktive helsetjenester, herunder familieplanlegging Når det gjelder flere av tusenårsmålene, har en oppnådd gode resultater, men når det gjelder seksuelle og reproduktive helserettigheter, går det den gale veien. Problemet akselererer, samtidig som den økonomiske støtten til mange prosjekter og organisasjoner stopper opp og vi står overfor store problemer. Den største generasjon unge mennesker noensinne er i ferd med å nå sin reproduktive alder. Hiv/aids-epidemien øker i styrke, og antallet mennesker som nå lever med hiv/aids, er beregnet til mer enn 40 millioner. Dødeligheten blant kvinner under graviditet og fødsel er enorm. 99 pst. av de nesten 600 000 mødredødsfall skjer i utviklingslandene. Landene i Afrika, sør for Sahara, er mest rammet. Disse tallene er et uttrykk for dårlig tilgjengelighet på prevensjon, mangel på kvalifisert hjelp under graviditet og fødsel, at graviditet inntreffer før jentene er fysisk modne, og at fødslene og graviditetene ofte kommer altfor tett. Således risikerer én av 16 afrikanske kvinner sør for Sahara å dø under graviditet og fødsel, mens tallene i den vestlige verden er én pr. 2 800. Prevensjonsmidler og kondomer, også som et forebyggende tiltak mot hiv/aids, er mangelvare. 200 millioner kvinner og par i utviklingslandene har et udekket behov for prevensjonsmidler. Uønskede graviditeter fører til høye aborttall, men mangel på kvalifisert og sikker hjelp utsetter kvinner for fare, og ca. 68 000 kvinner dør på denne måten hvert år. USA med Bush-administrasjonen stopper nå penger til organisasjoner som gjennom mange år har arbeidet for familieplanlegging og for reproduktive og seksuelle rettigheter. Penger kanaliseres til de organisasjonene som foreskriver avholdenhet som veien til familieplanlegging. Denne utviklingen er ytterligere forsterket gjennom pavestatens plass i FN. Dette fungerer som en allianse som vanskeliggjør arbeidet med familieplanlegging. Organisasjoner som IPPF – International Plan Parenthood Federation – en av de største internasjonale familieplanleggingsorganisasjonene, har fått bevilgningene fra USA stoppet. Det samme er tilfellet for flere andre NGOer som arbeider med familieplanlegging. Storbritannias regjering har nå etablert et spesielt fond for å kompensere for USAs bevilgningsboikott overfor de organisasjoner som snakker om sikker abort og prevensjon. Norge har, som et av verdens rikeste land, et ansvar for å være pådriver i arbeidet med reproduktiv helse og seksuelle rettigheter. Jeg mener det nå er aktuelt ikke bare å trappe opp dette arbeidet, men også å øremerke deler av vår bistand til formål knyttet til reproduktiv helse, slik bl.a. Nederland har gjort. Jeg håper at utenriksministeren og bistandsministeren vil vurdere å iverksette slike tiltak som bl.a. Nederland og Storbritannia har gjort. | 2006-02-09 |
Karl Eirik Schjøtt-Pedersen | M | Arbeiderpartiet | Sett i et bredt internasjonalt perspektiv er det som kjennertegner Norge, at vi ligger langt mot nord, og at vi har en lang kystlinje. Norge er nord, og Norge er kyst. Det kan ikke være et mål å gjøre oss mest mulig lik alle andre. Vi må utnytte våre fortrinn, og vi må ta det ansvar som følger med vår særegne plassering. Både i vår utenrikspolitikk og i vår innenrikspolitikk må vi derfor ha fokus på de særskilte mulighetene og de særegne utfordringene som knytter seg til våre interesser i nordområdene og i kyst- og havområdene. Det er derfor svært viktig at Stoltenberg-regjeringen entydig har slått fast at nordområdene vil være Norges viktigste strategiske satsingsområde i årene som kommer. Vi har mistet verdifull tid ved at den forrige regjeringen ventet for lenge med å se disse perspektivene. Desto viktigere er den handlekraft som den nye regjeringen viser. Etter min vurdering må vi heise opp fem viktige tema i nordområdepolitikken. For det første må det internasjonale samfunnet stå sammen om å rydde opp i miljøproblemene på Kola. Her ligger enorme lagre av atomavfall. Dette er en av verdens største miljøutfordringer, det er en trussel mot oss og mot verdenssamfunnet. Russland klarer ikke å løse denne miljøutfordringen alene. Det kreves et internasjonalt samspill, der både EU, USA og andre må fortsette å forsterke sitt engasjement. For det andre må Norge og Russland sammen sikre en bærekraftig forvaltning av våre felles fiskebestander. Det forutsetter en best mulig langsiktig forvaltning, og det forutsetter også en bedre kontroll med ressursuttaket. Vi har sett alvorlige eksempler på at russiske fiskefartøy driver ulovlig fiske. Norske myndigheter må invitere til et bredt internasjonalt engasjement mot uregistrert fiske og mot den miljømessige og økonomiske kriminalitet som dette representerer. For det tredje må vi bygge tillit ved å styrke kontakten mellom menneskene i området. Da er kultursamarbeidet viktig, utdanningssamarbeidet er viktig, og kontakten mellom mennesker og organisasjoner er viktig. Norske myndigheter må målrettet støtte opp under dette arbeidet og unngå de tilfeldige budsjettkuttene som vi så under den forrige regjering. Barentssamarbeidet må styrkes både nasjonalt og regionalt. Barentssekretariatet og Barentsinstituttet i Kirkenes må utvikles. For det fjerde må vi bidra til sosial utvikling og bedre levekår for menneskene som bor i området. Gjennom ny næringsaktivitet skapes arbeidsplasser og inntekter som vil bidra til samfunnsutvikling både på norsk og russisk side. Vi må skape et sterkere fundament for lokalsamfunnene langs Finnmarkskysten, og ikke minst må ny aktivitet i området bidra til å bedre levekårene for våre naboer i Nordvest-Russland. Norske myndigheter må bidra til økt internasjonal støtte til økonomisk utvikling i Nordvest-Russland. Vi må bidra til å løse de helsemessige utfordringene i området, og – det femte – ikke minst derfor må vi bruke olje- og gassressursene i området til å skape økt vekst og bedre velferd. En fjerdedel av verdens uoppdagede olje- og gassressurser antas å ligge i det arktiske området – og en vesentlig del i Barentshavet. Norge må ta lederskap for utvikling av olje- og gassvirksomheten i nord. Vi må være aktivt med for å få nødvendig innflytelse, samtidig må Norge gjennom egen aktivitet markere egne interesser. Vi skal stille strenge miljøkrav, og vi må utvikle teknologi som gjør det mulig å innfri kravene. Slik kan vi påvirke både selskaper og finansinstitusjoner til å stille strengere krav til aktiviteten også på russisk side. Vi må utvikle petroleumsaktiviteten i et strategisk energipartnerskap med Russland i nord, slik også den russiske presidenten har invitert til. Vi må ha ambisjon om at norske selskaper gjennom sin kompetanse skal kunne bidra til utviklingen på russisk side. Men først og fremst må vi rette oppmerksomheten mot mulighetene på norsk side. Det er der den fremste norske interessen ligger. Slik må vi ivareta våre strategiske interesser, skape nye arbeidsplasser i Kyst-Finnmark, og slik kan vi også utvikle teknologiske løsninger som gir konkurransekraft for norske selskaper på russisk side. I alle disse sammenhengene er kunnskap viktig. Derfor er det også viktig at Regjeringen systematisk legger til rette for å bygge opp kunnskap. Vi bør altså samle bred støtte bak Regjeringens ambisjon om å befeste Norges posisjon som den ledende kunnskapsnasjonen i nordområdet. Det er en nær sammenheng mellom alle disse tiltakene. Bedre levekår vil bidra til stabilitet og avspenning. Økonomisk vekst vil øke mulighetene for bedre levekår, og økt kunnskap vil bidra til økonomisk vekst og bærekraftig forvaltning. På samme måte må også norsk innenrikspolitikk og utenrikspolitikk ses i sammenheng. Økt næringsvirksomhet, nye arbeidsplasser og mer stabil bosetting i nord gir Norge større tyngde for å markere norske interesser i nord. Derfor er det viktig å se det som et selvstendig mål å sikre hovedtrekkene i vårt nasjonale bosettingsmønster. Vi må ha en offensiv nærings- og distriktspolitikk for å utløse de enorme mulighetene som er i området, ikke minst er en aktiv nærings- og distriktspolitikk avgjørende for å sikre våre nasjonale interesser i en bredere internasjonal sammenheng. Derfor må nordområdesatsingen også inneholde en mer målrettet innsats for næringsutvikling. | 2006-02-09 |
Odd Einar Dørum | M | Venstre | Denne utenriksdebatten har et bakteppe av sterke og dype spenninger. De spenningene er berørt både i forhold til det som skjer rundt vårt eget land, i vårt eget land når det gjelder debatten om karikaturer av profeten Muhammed, og når det gjelder det som skjer i den arabiske verden ved brenning av konsulatet i Beirut, angrep på ambassaden i Teheran, og det som også har skjedd i Damaskus. Rundt dette har den norske utenrikspolitikken formulert noe som vi alle står sammen om, nemlig at vi må tore å stå i dialog, men samtidig stå i spenning. Det er en ganske utfordrende øvelse. Og jeg vil starte på hjemmebane: Hvis man skal kunne stå i en spenning, må man stå i en spenning som er ærlig. En spenning skal ikke bety at man jatter med hverandre. For eksempel må det være helt klart at den grunnverdi som ligger i ytringsfriheten vår, er noe som alle religiøse livssyn og ytringer må tilpasse seg som et faktum og et fenomen i vårt samfunn. Men deretter kan enhver voksen borger gi uttrykk for at man har respekt for menneskers tro, man har respekt for at man i den troen kan føle seg krenket. På den måten bruker man ytringsfrihetens åpne landskap til å gi uttrykk for normer, for verdier, for den etikk som kan være gjensidig mellom mennesker, og den etikken er ikke mer oppsiktsvekkende enn at den er den som bærer alle store livssyn og religioner, nemlig: Det du vil andre skal gjøre mot deg, skal du gjøre mot dem. Det står i Matteusevangeliet og kalles den gylne regel. Den er bærende, men sannelig, den er krevende. Jeg er enig med de talere som har hatt ordet før i dag, i at gjennom mange års byggingsarbeid i dette landet – som mange har deltatt i – både fra norsk majoritetsbefolknings side, fra etniske minoriteters side, fra ulike trossamfunns side – er det i Norge skapt et grunnlag for noe som vi i hvert fall må se på som livgivende og positivt. Da er det veldig viktig å minne hverandre om at forutsetningene for en dialog, at man må være ærlig på spenninger i dialogen, aldri må vike for verdiene i dialogen, men man må likevel si at dette gjør vi opp. Og det var jo slik en gang for mange år siden, da vi fikk en fatwa mot Salman Rushdie, at noen med sterk tro kunne si: Vi forstår hvorfor noen føler seg krenket av det de oppfatter som blasfemi, men vi skyter ikke folk av den grunn. Og på samme måte må vi kunne konstatere med klar tydelighet den linjen som mange i denne sal – og jeg er en av dem – har stått for, nemlig at i forhold til norske etniske minoriteter skjærer vi ikke folk over én kam. Vi ser individ for individ, og vi gir oss ikke ut på å tegne dem på en slik måte at de skal føle seg utstøtt eller stemplet. Da er det sannelig befriende å få tilbake et signal. For min del gikk jeg på gata og ble stoppet av tre norskpakistanske ungdommer som sa: Du er jo tidligere justisminister, du har sagt du skal bruke harpun, og ikke snurpenett, du skal ikke skjære folk over én kam. – Da føler man at budskapet når fram. Og når man samtidig ser at representanter for muslimske trossamfunn i dialog med Den norske kirke kan sende den meldingen ut til en verden at nordmenn har forskjellige meninger, nordmenn er ikke samme sort, da er det noen verdier som har satt seg i dette landskapet som det krever mye arbeid å holde fast på, men som jeg bare har lyst til å gi uttrykk for på denne måten. For det hører ikke til politikkens vanlige hverdagsøvelse å stå i den type spenninger som jeg snakker om her, men du verden hvor viktig det er å gjøre det. Alle som har drevet dialog og fredsarbeid ute i den store verden, det være seg på Sri Lanka, i Guatemala eller i Midtøsten har stått i den samme type spenninger, og de har krav på vår støtte. Jeg hadde behov for å formulere disse refleksjonene på denne måten, fordi det er den type sivilisasjonsverdier som står på spill. Jeg skal komme med noen korte merknader om situasjonen i nord. Det er sagt mye viktig og riktig om det. Jeg har den refleksjon og observasjon at skal vi nå fram med de ambisjonene som Regjeringen har formulert, og som den skal ha og bør ha bred støtte for – den har det, slik som det er gitt uttrykk for av Venstres hovedtaler tidligere i dag – er det veldig viktig å søke mange venner. Det er med en viss bekymring jeg konstaterer at hvis man reiser litt rundt i det europeiske politiske landskap, er det ikke gitt at man skjønner hvordan verden ser ut nord for København. Så det er et ganske betydelig hverdagsarbeid, et ganske betydelig kontaktarbeid som skal gjøres. Jeg har den største tiltro til at vår utenriksledelse vil drive det arbeidet. At den gjør det, vet jeg, etter å ha hørt statsministeren i Nordisk Råd, og at vår utenriksminister gjør det, det vet jeg. Men jeg benytter anledningen til å si at alle partigrupper i denne salen i internasjonale sammenhenger – det være seg i NATO, OSSE, Vestunionen – bør benytte enhver mulighet til å sørge for at dette temaet blir plassert på en slik måte at Norges posisjon blir tegnet så sterkt som mulig. Her trengs det en alliansebygging. Vi har alle en jobb å gjøre i den alliansebyggingen, helt uavhengig av hvor vi hører til, for det er viktige nasjonale og globale fellesskapsverdier som står på spill, og vi har som nasjon en unik mulighet til å påvirke dem og forme dem. | 2006-02-09 |
Olemic Thommessen | M | Høyre | Frem til første verdenskrig gikk forløperen til hurtigruta i fast rute mellom Hamburg og Arkhangelsk. I dag går hurtigruta som kjent mellom Bergen og Kirkenes. Det er en sak til ettertanke. Hovedveien langs kysten bandt en gang øst og vest sammen på en måte som gjorde at Norge var i midten – og ikke en utkant i nord. Vi vet at kulturell påvirkning fra kontinentet, fra Russland og fra lokalbefolkning som kvener, samer og nordmenn har dannet et fantastisk rikt utgangspunkt for en strålende kultur i Nord-Norge – en kultur som vi kanskje ikke har visst å verdsette nok i et nasjonalt perspektiv. Perspektivet Museum i Tromsø viser en flott utstilling om en levedyktig, folkelig kultur i utkanten av fortidens storpolitikk – pomorhandelen, som gav liv til økonomisk og kulturelt mangfold, i språket, i eventyrene, i humoren, i musikken og i håndverket. Levende kultur er i vid forstand en forutsetning for at et samfunn skal ha evne til vekst og overlevelse over tid. Og kanskje var det slik at kommunismen og den stengte grensen i nord gjorde Barentsregionen om fra å være en livskraftig region til å bli delt i to fattige regioner, som hver for seg siden har hatt problemer med å overleve. Dette må vi få gjort noe med. Den utenrikspolitiske diskusjonen handler selvsagt om de store aktørene. Det handler om delelinje, om de viktige økonomiske – synlige – ressursene. Men dypest sett er det vårt ønske å utvikle en region som er levedyktig i folkelig forstand, som er levedyktig nedenfra – som ikke bare er midlertidig levedyktig på grunn av noen ressurser som skal utnyttes. Da er det viktig at vi styrker den politikken som også handler om folk-til-folk-flaten, den politikken som faktisk gjør at vi greier å leve sammen og utnytte kulturelt mangfold til noe som blir mer, og ikke til noe som dessverre blir mindre når forutsetningene er gale. Øst-Finnmark har ikke akkurat vært Norges økonomiske solside. Rett over grensen ligger et kjempestort marked, med bortimot 1 million mennesker. Her er det muligheter å ta tak i. Kultur skapes der kulturer møtes. De beste møtepunktene ligger der hvor kulturene er forskjellige nok til å virke – skal vi kalle dem – eksotiske, men allikevel like nok til at man trigger nysgjerrigheten og greier å komme i god dialog. Barentsregionen har det beste utgangspunktet. Det er møtepunktet mellom to rike europeiske kulturkretser, mellom kristendommens to forskjellige hovedlinjer og mellom rike, folkelige kulturer, som iallfall periodevis har vist evne til å leve i kulturell sameksistens. Vi trenger aktører som Pikene på Broen i Kirkenes, som arbeider aktivt med kultursamarbeid over grensen. Vi trenger kanskje også en fornyet innsats med hensyn til å tenke folk-til-folk-samarbeid når det gjelder vår utenrikspolitikk, sett i kultursammenheng. Dette gjelder ikke bare Barentsregionen. Jeg tror barentsspørsmålet kanskje blir så synlig og så tydelig for oss at det kan være et eksempel som også kan få betydning videre, for i en moderne tid og i et globalt samfunn endrer også behovene på det kulturpolitiske området seg. Konkret for Barentsområdet tror jeg det er viktig å se på alle de konglomerater av tiltak og søkeinstanser som kulturaktører i det området må forholde seg til – UDs midler, nordiske midler, ja i det hele tatt. Vi ser også at Sverige og Finland nok ikke er like mye på banen som det vi er – naturlig nok, fordi de ikke har de samme ressursene som trigger dem til det. Kanskje er det også en oppgave i det utenrikspolitiske samarbeidet, i det nordiske samarbeidet, å bringe disse nærmere inn i et samarbeid. Vi vet at det arbeides med et kulturutviklingsselskap i Nordvest-Russland etter Europarådets modell. Det er også et viktig tiltak i denne sammenheng. Her er det mange ting å ta tak i. Tiden begrenser meg i å gjøre det i sin fulle bredde. Men jeg tror det er viktig at vi kanskje tenker igjennom hvordan vi arbeider i utenrikspolitisk sammenheng på kulturområdet for å styrke denne tilnærmingsmåten. Vi trenger igjen et klima – og Norge vil profittere stort på å få et slikt klima – der vi får en kulturell hurtigrute som igjen går i rute mellom Hamburg og Arkhangelsk, og det er nødvendig at den er så godt skodd at det er plass til mange piker på broen. | 2006-02-09 |
Sverre Myrli | M | Arbeiderpartiet | Utenriksministeren la i redegjørelsen i går stor vekt på hvor viktig det er for Norge å ta vare på og videreutvikle forholdet til venner og allierte, hvor viktig det er «å være våre venners venn» – det var det begrepet han benyttet. Jeg er enig i at Regjeringa systematisk bør utvikle de politiske forbindelsene til venner og allierte land. Jeg er også helt enig i at det er særlig viktig å utvikle forbindelsene og bygge ut koalisjoner med de europeiske landene. Det gjelder ikke minst når vi skal sikre våre interesser i nordområdene, som har stått sentralt i debatten i dag. Under den kalde krigen ble det lagt stor vekt på å bygge ut de atlantiske forbindelsene. USA spilte naturlig nok en særlig framtredende rolle for oss. Det var en del av norsk interessesikring, og det var helt riktig. Men dette medførte også at mange nordmenn fant det naturlig å være tilbakeholdne – for å si det forsiktig – med å kritisere USA i spørsmål der vi hadde et annet syn enn USA. Nå er den kalde krigen slutt. Vi må nå tenke nøye igjennom hvilke forbindelser vi best kan bruke for å fremme våre interesser og våre syn i dag. Vi skal på en måte stokke kortleiken og legge kortene på nytt. Om nødvendig bør vi justere vektleggingen fra den kalde krigen. Utenriksministeren framhever i redegjørelsen spesielt at vi må utvikle en dialog med våre europeiske partnere om nordområdene. Det synet deler jeg fullt og helt. Jeg deler også det synet at vi må legge særlig vekt på å utvikle de politiske forbindelsene med de europeiske landene, og da ikke minst nettopp i nordområdespørsmål. Det henger sammen med at de europeiske landene kan være særlig gode samspillpartnere – for å kalle dem det. De deler langt på vei vårt syn når det gjelder miljø- og klimaspørsmål, de har en interesse i å bevare de rike fiskestammene siden fisken gjerne havner på europeiske matbord, og de har også viktige erfaringer når det gjelder samarbeidet med Russland. Vi kan dra nytte av slike erfaringer. Utenriksministeren var nylig i Berlin og hadde samtaler om nordområdene. Han holdt også et foredrag – har jeg brakt i erfaring – der han betonte hvor viktig samspillet med Tyskland er for Norge. Her ble det vist til at Tyskland er en viktig kjøper av vår energi, og at de deler våre holdninger i viktige miljøspørsmål. Jeg slutter meg fullt og helt til denne vektleggingen av Tyskland som en viktig partner for Norge. Jeg ser derfor med interesse fram til hvorledes vi klarer å utvikle disse forbindelsene. Det blir særlig interessant om vi klarer å utvikle samarbeidsprosjekter i nordområdene som omfatter både norske aktører, tyske aktører og russiske aktører, slik utenriksministeren antydet i Berlin. Det tysk-norske forholdet er kjennetegnet av meget nære politiske og økonomiske forbindelser. Allerede før Tysklands gjenforening var landet en av Norges viktigste partnere i Europa. Både i Norge og i Tyskland vises nå en økende interesse for utbyggingen av de kulturelle og bilaterale forbindelser. Etter min oppfatning er det viktig og riktig at vi styrker våre forbindelser med Tyskland, både på grunn av Tysklands størrelse og sentrale beliggenhet og fordi vi har felles syn på en rekke områder. Norsk næringsliv bør være – og jeg er sikker på at det er – svært interessert i å utvikle forholdet mellom Norge og Tyskland. Tenk bare hva dette kan få av betydning for norsk olje og gass i framtida! Allerede i dag kommer omtrent en tredel av Tysklands gassimport fra Norge. Så kunne jeg nevne reiseliv, fiskeri og mange andre næringer. Jeg er glad for at både statsministeren og utenriksministeren så klart vektlegger forholdet mellom Norge og Tyskland i utmeislingen av framtidas utenrikspolitikk. | 2006-02-09 |
Gunnar Owe Gundersen | M | Høyre | WTO-forhandlingene kommer til å fortsette å være en sentral del av norsk utenrikspolitikk også i tiden framover. For et lite, åpent og spesialisert land som Norge er det viktig at vi har klare retningslinjer for handel. Handel er en viktig drivkraft for økt velferd, også for u-land. Bruker vi vår velferd til å subsidiere vår eksport eller stenge u-landsprodukter ute, er det en effektiv måte å begrense u-lands muligheter til velferdsøkning på. Det er derfor bra at Regjeringen viser forhandlingsvilje i WTO-forhandlingene. Det kan kanskje være på sin plass med en liten begrepsoppklaring etter utenriksministerens redegjørelse om landbrukets stilling. Skogbruk er – i motsetning til jordbruk – avhengig av en åpen verden og har tilpasset seg en verden med åpen handel. Skognæringen har et betydelig potensial for økt distriktsbasert verdiskaping om vi bare finner fram til hvordan det skal frigjøres. Når man snakker om landbruk, er det egentlig jordbruk man omtaler, og jordbruket har definitivt en betydelig utfordring i forhold til WTO. Men jordbruket er samtidig avhengig av at vi har en verdiskaping i dette landet som muliggjør støtte til jordbruket. WTO kan kanskje isolert sett ikke bli en vinnersak i jordbruket, men det er viktig at prosessen ikke skaper større usikkerhet enn nødvendig. I den sammenheng vil jeg foreslå at utenriksministeren kanskje tar seg tid til et voksenopplæringskurs for landbruksministeren. Det er et uomtvistelig faktum at jordbruket i dag har en struktur og har funnet fram til en arbeidsdeling mellom landsdeler og mellom utøvere som er mer styrt av innenlandsk politikk enn av marked. Bonden har vært særdeles dyktig til å tilpasse seg de politiske signaler. Privatøkonomisk er bonden utvilsomt en god kapitalist. Et WTO-resultat vil medføre at enkeltbonden står overfor store forandringer og utfordringer. Det er her voksenopplæringen kommer inn. Vi ser nå en landbruksminister som snarere strammer inn enn slakker opp på reguleringene i jordbruket. Dette gir enkeltutøveren mindre handlingsrom med hensyn til å finne egne løsninger i framtiden. Jeg har tro på at deler av norsk jordbruk kan klare seg godt innenfor en ny WTO-løsning. Noen vil kanskje velge nisjeproduksjon, andre vil velge stordrift og samdriftsløsninger. For andre deler av jordbruket vil det kanskje være riktig å definere helt andre mål for virksomheten enn produksjon av matvarer. Det viktige er at en nå må slippe den enkeltes kreativitet mer til, uten at et offentlig byråkrati skal ha det siste ordet i diskusjonen. Utenriksministeren bør ta seg tid til denne voksenopplæringen. Bildet er ikke entydig negativt for jordbruket, men det haster med å slippe de offensive kreftene løs, ellers kan utenriksministeren få større problemer enn nødvendig med å selge sitt budskap her hjemme, og landbruksministeren kan få skylden for å ha bundet alle i jordbruket til samme mast for deretter å senke båten med alle om bord. | 2006-02-09 |
Svein Roald Hansen | M | Arbeiderpartiet | Det er heldigvis bred enighet om det utenriksministeren understreket i sin redegjørelse, at et land som Norge er tjent med at arbeidet med å videreutvikle den internasjonale rettsorden er viktig. Det er slik vi kan gi den sterkestes rett og ekstremisme et stadig snevrere spillerom i det internasjonale samfunn. Det er i vår egen verdensdel man har nådd lengst med hensyn til å ta konsekvensene av den gjensidige avhengighet som eksisterer landene imellom når det gjelder trygghet, økonomi og velferd. Det er i Europa man har nådd lengst når det gjelder å la lov og rett være rammene for samarbeidet, med utgangspunkt i denne gjensidige avhengigheten landene imellom. Selv om Norge står utenfor den politiske delen og enkelte andre deler av EU-samarbeidet, er vi likevel sterkt vevd inn i samarbeidet, fordi vi deler denne avhengigheten mellom naboland. De rammer og de muligheter dette legger for politikken på veldig mange områder, er i altfor liten grad en naturlig del av den politiske debatten, både her i Stortinget og utenfor. Den handlingsplanen for en aktiv, tydelig og åpen Europa-politikk som utenriksministeren varsler i sin redegjørelse, må bli et bidrag til å endre dette. Jeg har denne uken deltatt på en konferanse i Wilton Park i England der temaet har vært EU-samarbeidet framover. Et av de gjennomgående trekkene som det ble pekt på, er nettopp mangelen på evne og vilje til å koble politikken på nasjonalt og på europeisk nivå. Hvis det politiske nivå ikke evner å ta utgangspunkt i å formidle denne sammenhengen, vil det også være nesten umulig for andre samfunnsaktører og innbyggere å få tak i denne viktige dimensjonen når politikken for framtiden skal diskuteres. I dag favner denne felles avhengigheten så å si alle kriker og kroker av vår hverdag. Det handler om terror og narkotika, det handler om arbeidsplasser og miljø, det handler om oss som forbrukere i et internasjonalt marked, enten det er helsetjenester eller turisttjenester vi benytter oss av utenfor landegrensene. Når syv eller åtte av ti bestemmelser Stortinget vedtar på miljøområdet, kommer fra EU og ikke fra Miljøverndepartementet, må også Stortinget bruke mer tid på det som skjer i Brussel. Derfor må vi her i Stortinget svare positivt på utenriksministerens varsling om en tidligere og grundigere behandling av EØS-saker, slik også representanten Meltveit Kleppa tok til orde for. Dette har da også parlamentarikerkomiteen i EØS gjennom flere år pekt på. Vi bør se til den finske riksdagen, der det er fagkomiteene som først behandler forslag til ny lovgivning fra EU – og ikke, som hos oss, EØS-komiteen. Når fagkomiteene i Stortinget får sakene til behandling, blir det, slik vi alle vet, en noe summarisk behandling, for det er «take it or leave it». Hittil har vi altså «tatt det», og slik kommer det nok til å bli også i fortsettelsen. Derved mister vi fort av syne den sammenheng som eksisterer mellom det vi driver med her i huset, og det som skjer på det politiske nivå i Brussel, og som vi gjennom det indre marked er en del av. La meg også legge igjen en annen tanke til overveielse og gjennomtenking. I Irland opprettet man for noen år siden et nasjonalt europaforum med deltakelse fra det politiske miljø og en rekke andre samfunnsaktører. Tanken var å få et forum for å skape et bredest mulig felles grunnlag for europapolitikken etter irenes nei til Nice-traktaten. Vi bør vurdere noe tilsvarende, fordi det kunne bidra til å rydde bort det traumet som hviler over all norsk europadebatt, nemlig medlemskapsspørsmålet. Dette traumet stikker også fort hodet fram når vi skal forholde oss til ulike direktiver som vil gjelde i EØS-området. Spørsmålet om endelig å kunne prøve ut reservasjonsretten får fort et sterkere fokus enn mulighetene for å påvirke utfallet mens det ennå er en politisk prosess i EU-organene omkring forslagene. Et slikt forum kunne bidra til å vri fokus fra – jeg hadde nær sagt – en trussel til dialog og påvirkning. Det kunne kanskje også bli et forum som økte forståelsen for at også i EØS-sammenheng må utgangspunktet for en aktiv europapolitikk være å ivareta våre egne interesser på en effektiv måte i den felles avhengighet vi lever i. Vi kan til en viss – men bare en viss – grad velge hvordan vi skal organisere vårt samarbeid med de landene vi er mest integrert med. Det vi ikke kan velge bort, er avhengigheten. Derfor er det behov for å styrke forståelsen for hvilke muligheter og hvilke rammer den felles avhengigheten legger for de valg vi selv skal ta på stadig flere av politikkens områder. | 2006-02-09 |
Heidi Sørensen | F | Sosialistisk Venstreparti | Utenriksministeren sa i sin redegjørelse at våre største utfordringer trolig handler om klimaet på jorda og kampen mot den globale fattigdommen. De siste ni årene som er målt i verden siden slike målinger startet i 1861, har vært de varmeste. Svalbard opplevde i fjor det varmeste året noensinne, med en gjennomsnittstemperatur på 3,6 grader over normalen. Nå utspiller det seg et drama på Svalbard som ennå ikke har nådd norske aviser. Det er ikke is i fjordene på Svalbard i år. Som vi vet, pleier iskanten å gå langt sør for Svalbard i et normalår. Det betyr at dyrelivet på Svalbard, som er avhengig av den isen, har det vanskelig. Ringselhunner går nå gravide og skal kaste, eller føde, unger på isen i løpet av våren. De er avhengige av is for å føde. Vi vet ikke hva som skjer, kanskje blir det ingen unger av ringsel på Svalbard i år. Vi vet at når isen er der, er ringsel maten til isbjørnen, som er avhengig av den samme isen for å jakte på ringselen. Isbjørnen har det vanskelig nå når isen ligger nord for Svalbard. Oppvarmingen skjer raskest i Arktis, og det som skjer med grønlandsisen, er kanskje det mest dramatiske vi kan se for oss på sikt. Forsvinner grønlandsisen, vil verdens hav stige med over sju meter. Det vil ta tid. Men forskerne sier at vi kanskje i dette århundret vil oppleve at havet stiger med så mye som én meter. Det tilsvarer halvparten av Bangladesh. Spørsmålet er ikke lenger om vi klarer å hindre at klimaendringer oppstår, men om vi klarer å tilpasse oss dem raskt nok. Fortsatt er det slik at vi kan få ned klimautslippene og unngå de farligste klimaendringene. På tross av at det som skjer i naturen nå er skremmende, vil jeg si at det mest skremmende er fraværet av et globalt politisk lederskap som er i stand til å hindre at klimaendringer oppstår. Som leder i Naturvernforbundet var jeg i 1997 i Kyoto og opplevde entusiasmen da vi fikk til en klimaavtale, selv om det var på hengende håret at det ble noe av. Etter 1997 har vi sett lite til det globale lederskapet. I Montreal klarte vi i høst så vidt å hindre at det brøt sammen igjen, og arbeidet med klimaendringene går videre. Jeg har forslag til tre initiativ som jeg ønsker at vi skal jobbe videre med for å klare å komme på offensiven. Vi er helt nødt til å satse tungt på teknologi. I de internasjonale klimaforhandlingene er det stort sett land som ikke er opptatt av forpliktelser, som snakker om teknologi. Vi som er opptatt av forpliktelser, må snakke høyere om det. Og vi som har muligheten til å utvikle CO2-deponering, har en mulighet til å komme i dialog med USA som få andre land har. Den må vi utnytte til fulle. For at klimatrusselen skal bli tatt på alvor, må den bli mer synlig for folk flest gjennom nye studier. En studie som ble gjort, som heter ACIA, og som er om klimatrusselen i Arktis, er forbilledlig. Den var et vesentlig bidrag til at Russland ratifiserte, og til at sju amerikanske stater sa nei til Bush og innførte sitt eget klimaregime. Sheila Watt-Cloutier, som fikk Sofie-prisen i fjor, var en av drivkreftene bak den rapporten. Hun skriver nå på boken sin «Retten til å være kald». Hun representerer inuittene i Nord-Canada, som mistet sine leveområder. Norge bør ta initiativ til å videreføre dette gjennom å få et eget tillegg i klimaavtalen om situasjonen i Arktis. Et annet område som kanskje rammes like hardt akkurat nå, er Himalaya. Isbreene i Himalaya trekker seg tilbake raskt. Himalaya har ansvaret for vannforsyningene til Kina og India, halvparten av verdens folk lever nedstrøms fra Himalaya. Hvis vi kunne fått til en klimastudie etter mønster fra ACIA-rapporten om situasjonen i Himalaya, hadde det vært en mulighet til å komme i dialog med de to største landene, som vi er helt avhengige av å snakke med om vi skal få løst klimatrusselen på sikt, nemlig India og Kina. Det er ikke tilfeldig at dette årets utgave av Jordens tilstand fra Worldwatch Institute utelukkende handler om de to landene som spiller en nøkkelrolle. Vi skal gjenreise miljøpolitikken, og dette vil være viktige initiativ i det globale bidraget. | 2006-02-09 |
Bård Hoksrud | M | Fremskrittspartiet | På vegne av representantene Per Sandberg, Arne Sortevik, Anders Anundsen, Kåre Fostervold og undertegnede vil jeg foreslå en sak om å etablere trafikksikkerhetshaller i Norge. | 2006-02-16 |
Tore Nordtun | M | Arbeiderpartiet | Vi behandler i dag Tyrihans-feltet. Det er et olje-, gass- og kondensatfunn i Norskehavet som ligger ca. 170 km utenfor kysten av Nord-Trøndelag og Nordland. Som saksordfører er det greit å presentere en enstemmig innstilling i denne saken. Dette er et felt som nå planlegges bygd ut med tolv havbunnsbrønner fordelt på fem bunnrammer. Produksjonen skal overføres i en 43 km lang rørledning til Kristin-plattformen før den blir sendt sammen med gass fra Kristin gjennom Åsgard Transport til Kårstø. Som det framgår av innstillingen, er dette et veldig bra prosjekt. Det er et prosjekt som sys sammen med andre, slik at dette også blir et samfunnsøkonomisk godt prosjekt. Vi ser også at driftsansvaret for Tyrihans, som vi fatter beslutning om i dag, blir lagt til Statoils eksisterende driftsorganisasjon for Halten-/Nordland-området, som er plassert i Stjørdal. Dette vil være med på å styrke miljøet i dette området. Planlagt oppstart her er sommeren 2009. Vi ser også at dette illustrerer hvor lang tid det egentlig tar fra man oppdager et felt til det kommer i endelig produksjon. Tyrihans vil være et av de største utbyggingsprosjektene på norsk sokkel i de nærmeste årene, og vil gi et viktig bidrag til den totale produksjonen av petroleum og til aktivitetsnivået på norsk sokkel framover. Det har en total kostnad på ca. 13,5 milliarder kr, og operatørens lønnsomhetsberegninger viser at utbyggingsløsningen beskrevet i plan for utbygging, anlegg og drift gir en god lønnsomhet for samfunnet, noe som også er bekreftet av de myndighetene som i ettertid har sett på det. Det er med andre ord et økonomisk robust og samfunnsøkonomisk lønnsomt prosjekt også ved vesentlige avvik i forutsetningene. Når vi ser videre på det som komiteen har arbeidet med, har det dreid seg om visse synspunkter fra SFT når det gjelder forurensningssiden og miljøspørsmål. Komiteen har stilt en del spørsmål om dette. Vi er tilfreds med de svarene som er gitt av statsråden på disse spørsmålene, slik at vi har funnet å ville gå inn for det. Det er ikke tvil om at en del utslipp ligger i øvre grense, men, som det også står i innstillingen, dette vil man fortløpende arbeide videre med slik at man skal oppnå nullutslipp på sikt hvis det er mulig. Når det så gjelder hvor og til hvem arbeidet skal settes ut, har komiteen i innstillingen sagt noen ord om at når det gjelder de planlagte arbeidene som skal gjøres i forbindelse med Tyrihans, er det ønskelig, selvfølgelig, at mest mulig må plasseres innenfor vår verkstedindustri og innenfor industrien generelt i Norge. Vi kan jo ikke pålegge dem å gjøre det. Men vi har rettet oppmerksomheten mot at dette blir en berikelse for den industrien som skal være tilknyttet dette, og som også kan være med både i planleggingsfasen og i produksjonsfasen. Jeg anbefaler innstillingen, som er enstemmig. | 2006-02-16 |
Tore Nordtun | M | Arbeiderpartiet | Kraftsituasjonen i Midt-Norge, som interpellanten og statsråden begge har pekt på, er meget krevende. Det er klart at hvis vi ikke skal gå rett inn i en krise, må det til et spleiselag over hele linjen. Og da mener jeg et ordentlig spleiselag, av både staten og distriktet og ikke minst av selskapet som er etablert i området, og som har visse konsesjoner ute på sokkelen. Hver eneste stein må snus for å få dette til, og dette skal vi få til. Vi er også i den situasjon at selv om det blir tilført ny produksjon i området via vindkraft, biokraft og annet, vil ikke det være tilstrekkelig. Det vil bare være et supplement. Med andre ord: Vi står foran to realistiske scenarier. Det er enten å bygge et gasskraftverk, med den håndtering det krever, eller å skaffe tilførsel av kraft inn i regionen. Begge deler vil ta tid, men vi må også se på dem samtidig. For oss i Arbeiderpartiet er bruk av gass innenlands meget klart formulert i Soria Moria-erklæringen. Det er satsingsområdet vårt framover. Det er punkt for punkt listet opp i regjeringserklæringen hva vi vil gjøre på dette området. Regjeringen har nå sittet i vel 100 dager, men vi skal få dette til når vi legger stein på stein. Det er klart at gasskraftverk pr. i dag ikke er lønnsomme, og at det pr. i dag heller ikke fullt ut er et CO2-marked. Men kombinert med et stort energibehov i Midt-Norge og et CO2-lager som kan brukes om noen år for å ta opp mer olje, vil dette bli lønnsomt. Det vil gjøre at gasskraftverk bedriftsøkonomisk, samfunnsøkonomisk og miljømessig vil være lønnsomt. Og det er denne trekanten vi må se dette i. For Arbeiderpartiet er det viktig at gassproduksjonen skjer innenfor Kyoto-avtalens rammer og forpliktelser, og at den må inngå i det internasjonale kvotesystemet for å sikre at de totale CO2-utslippene ikke øker. Det er derfor viktig at et gasskraftverk – hvis det blir bygd, og det må bygges – må ha CO2-håndtering, og det må finnes gode løsninger for deponering og senere bruk av CO2. Jeg ble litt overrasket i helgen, og litt glad også, da jeg så og hørte Fremskrittspartiets utspill. Jeg stilte meg spørsmålet: Fremskrittspartiet i alle retninger? For det som jeg kunne lese ut av det, betyr at Fremskrittspartiet nå anerkjenner klimaendringer gjennom CO2-utslipp. Dermed må jeg si at da må jo partiets tidligere politikk og programformuleringer på miljøområdet falle i grus. Dette vil jo bety, med det utspillet som Fremskrittspartiet nå hadde i helgen, at det er en ganske sterk tverrpolitisk enighet om dette. Men jeg må få lov til å sitere Fremskrittspartiets program på dette området. Det står på side 36, der de snakker om CO2-problematikken vår, og at den er basert på ufullstendig vitenskapelig grunnlag: «Man bør derfor unngå å sløse knappe ressurser på å sette i verk en rekke symbolske tiltak mot CO2-utslipp uten at det vil ha noen påviselig effekt.» Nå siterte jeg Fremskrittspartiets program, men det de sa i helgen, var noe fullstendig annet, og det er jeg meget glad for. Jeg vil gå videre til å si at ved etablering av gasskraftløsninger med CO2-håndtering kan sokkelen bli et deponeringssted for store mengder CO2. Vi må kunne bruke CO2 til å få opp mer olje og gass. Det er nå svært viktig at den samfunnsmessige lønnsomhet vurderes i disse prosjektene, og vi må se gassrørledningen, kraftproduksjonen og reinjiseringen av CO2 i en totalsammenheng. Det er viktig. Jeg setter pris på at denne interpellasjonen ble reist, men jeg hadde på mange måter gjerne sett at interpellanten var litt mer ydmyk når Høyre tross alt har sittet og styrt, til og med med energiministeren, i fire år. De har faktisk ikke løftet en eneste finger for å komme denne situasjonen i Midt-Norge i møte. Det er en ansvarsfraskrivelse uten like. Jeg må også si at det svaret vi fikk da vi tidligere stilte disse spørsmålene til den ministeren som hadde dette ansvarsområdet, var: Ja, hvis det er så lønnsomt, så bare sett i gang, men vi vil ikke ha noe med det å gjøre. | 2006-02-16 |
Line Henriette Holten | F | Kristelig Folkeparti | Tyrihans er en skikkelse fra norske folkeeventyr. Tyrihans betyr «Hans som passer tyriveden». Det var alltid arbeid for den som ikke dugde til annet. Tyrihans har altså samme oppgave og rolle som Askeladden og Askepott. I eventyrenes verden vinner alltid Askepott og Askeladden til slutt sølv og gull og halve kongeriket. Det bringer oss over til dagens Tyrihans og det norske oljeeventyret. Utbyggingen av Tyrihans er en av de største kommende utbyggingsprosjekter på norsk sokkel. Tyrihans vil gi et viktig bidrag til både den totale produksjonen og aktivitetsnivået på sokkelen. Kristelig Folkeparti er derfor positivt til utbyggingen og driften av Tyrihans. Det vil gi store muligheter for norsk industri og trygge norske arbeidsplasser. Jeg er derfor glad for at Statoil har vurdert det slik at norsk industri vil ha gode muligheter for å kunne få oppdraget med bygging og installasjon av modulen som skal installeres på Kristin-plattformen. Vi er derimot bekymret for enkelte miljømessige konsekvenser ved utbyggingsprosjektet, noe også saksordføreren vektla i sitt innlegg. Statens forurensningstilsyn mener det i for liten grad har vært foretatt helhetlige vurderinger basert på miljøfaglighet i samsvar med målsettingen om nullutslipp. SFT mener også at Statoil i for liten grad har føre var-holdninger ved vurderinger av miljøkonsekvensene ved utslipp av miljøfarlige komponenter i produsert vann. Kristelig Folkeparti mener vi må ha en forsiktig linje i forhold til miljøbelastninger og føre var-prinsippet, særlig tatt i betraktning at dette er et av de største utbyggingsprosjektene på norsk sokkel de nærmeste årene. Vi er også bekymret for økt utslipp av nitrogenoksider i bore- og installasjonsfasen samt i driftsfasen. For hele produksjonsperioden er det beregnet utslipp av NOx med 2 380 tonn. Norge skal overholde forpliktelsene som er undertegnet i Göteborgprotokollen. Denne trådte i kraft 17. mai i fjor. Protokollen vil, sammen med tidligere protokoller, bidra til å redusere overskridelsene av tålegrensen for forurensning i Norge vesentlig i 2010. Den største utfordringen ligger nettopp i å redusere NOx-utslippene innen 2010. Norge vil ha vesentlig miljønytte av at andre land overholder sine forpliktelser på dette området. Da er det også svært viktig at Norge selv overholder sine. Et av de viktigste virkemidlene vi har for å redusere NOx-utslippene, er nettopp nye krav til utslippstillatelser til energianleggene på sokkelen. «Vil du være med så heng på!», sa eventyrets Tyrihans, og han vant prinsessen og halve kongeriket. Utbyggingsprosjektet Tyrihans har i dag støtte fra alle partier i kongeriket Norge, selv om vi er to partier som ser flere miljøutfordringer ved dette. | 2006-02-16 |
Line Henriette Holten | F | Kristelig Folkeparti | Høyt forbruk kombinert med stagnert produksjon har ført til at vi nå ikke dekker strømforbruket vårt med egenprodusert vannkraft; vi må i tillegg også importere energi fra bl.a. kullkraftverk i utlandet. Dette er ikke bare et kapasitetsproblem. Det er også et forbrukerproblem. Skal vi bygge oss ut av dette gapet, må vi angripe denne utfordringen på flere måter. Vi må spare og effektivisere bruken av de ressursene vi har til disposisjon. Vi må modernisere eksisterende kraftverk, og vi må forsiktig ruste opp nettet for allerede utbygde vassdrag. Vi må også innse at vi må tilføre markedet mer kraft. Framtidsutsiktene i Midt-Norge tydeliggjør de utfordringer vi står overfor på landsbasis i årene som kommer. Energibedriftenes landsforening antyder at det er fare for nettsammenbrudd i Midt-Norge allerede i 2008 på grunn av store spenningsfall. Derfor må vi ha en aktiv politikk som kan øke forsyningssikkerheten. Skal vi unngå en kraftkrise, må vi redusere forbruket vårt av elektrisk kraft, legge om energiforsyningen til fornybare energikilder og øke fleksibiliteten med tanke på hvilke energikilder vi bruker til oppvarming. I praksis betyr dette at vi må satse på norsk fornybar energi og på gasskraftverk med CO2-håndtering, som kan erstatte energiformer med høye utslipp av klimagasser. I dag går om lag 95 pst. av produsert naturgass til eksport. Kristelig Folkeparti ønsker å ta i bruk en større del av våre gassressurser i Norge. I EBLs undersøkelse fra februar i år er 58 pst. av de spurte positive til gasskraftverk. Kristelig Folkeparti ønsker å legge til rette for bygging av gasskraftverk med håndtering av CO2 fra første dag, for med de store utslippene av klimagasser vi har i verden i dag, vil det være uforsvarlig ikke å kreve CO2-håndtering. Dette er ikke galskap, slik det er blitt framstilt i debatten tidligere i dag. Vi må bruke teknologi til å fange CO2, og vi må bruke teknologi for å få returnert denne tilbake til sokkelen som hjelp til merproduksjon av olje i eksisterende felt. Dette blir altså både et godt energiprosjekt og et godt miljøtiltak. Enda flere i EBLs undersøkelse er mer positive til vindkraft enn til gasskraft. Hele 64 pst. er positive til bruk av vindkraft. Vindkraft er en viktig del i arbeidet for å få mer fornybar energi. Vindkraft, med de naturgitte forutsetningene Norge har, vil kunne gi et vesentlig tilskudd av fornybar energi til vårt land. Når vi nå skal utnytte dette potensialet, er det samtidig viktig at vindkraftutbyggingen skjer på en bærekraftig måte og også på steder der konfliktnivået er håndterbart. Vi har i dag et spesielt høyt forbruk av elektrisk kraft fordi vi bruker så stor andel av vår elektriske kraft til oppvarming. Kristelig Folkeparti vil øke ambisjonsnivået for energiomlegging, slik at satsingen skal utløse 15 TWh pr. år innen 2010. Da er det bl.a. viktig å få økt bruk av vannbåren varme, både i nybygg og i bygg som renoveres. Biobrensel som ved og pellets er fornybar energi som i stor grad kan erstatte bruk av strøm til oppvarming, og det er praktiske og miljøvennlige oppvarmingsløsninger. Pelletsovner gir lavt utslipp av partikler og har en forbrenning opp mot 90 pst. Da vi hadde en svært kald vinter for noen år tilbake, så mange av forbrukerne seg om etter alternative fyringsformer. De som konverterte til pelletsfyring i denne perioden, fikk delfinansiert kostnaden med støtte fra Enova. Denne ordningen eksisterer ikke lenger, og salget av pelletskaminer har derfor gått ned. Jeg vil utfordre statsråden nå til på nytt å legge til rette for en slik ordning i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett Dette vil gi forbrukerne tid til å planlegge innkjøp tidsnok til høsten og til vintersesongen 2007. Jeg håper at Regjeringen vil være positiv til et slikt økonomisk og også miljøvennlig energialternativ, som også må være i tråd med Soria Moria-erklæringen, slik jeg leser den. | 2006-02-16 |
Petter Løvik | M | Høyre | Forsyningssituasjonen for elektrisk kraft i Noreg er vanskeleg, særleg gjeld dette for Møre og Romsdal og Trøndelag, og vi veit at viss vi ikkje føretek oss noko i dag, kan vi om få år, rundt 2008–2010, stå overfor ei kraftkrise i denne regionen. Dette kan gi seg to utslag. Det eine er direkte kraftmangel, og det andre er ein situasjon med betydeleg høgare prisar i dette området enn i resten av landet. Ingen av desse situasjonane er akseptable. I 2010 er kraftunderskotet i Midt-Noreg vurdert til å utgjere om lag 9 TWh. Dette tilsvarer det samla forbruket kvart år i Oslo. Det er i dag ikkje tilstrekkeleg linjenett til å kunne bringe inn ei slik kraftmengd frå andre delar av landet. Dei fleste åra vil det heller ikkje kunne finnast nok kraft elles i landet, og alternativet er då importert kraft. Ei betring av linjenettet til regionen kan tidlegast vere ferdig i 2012. Årsaka til krisa er aukande forbruk i denne delen av landet, særleg på grunn av ei svært positiv næringsutvikling, bl.a. med etablering av ny og moderne kraftkrevjande industri. Samtidig har ikkje kraftproduksjonen i regionen eller kapasiteten i kraftnettet auka tilsvarande. Ei kraftkrise kan medføre produksjonsstans ved Hydro sitt aluminiumsverk på Sunndalsøra, ved Hustadmarmor eller til og med på Ormen Lange-anlegget. Konsernsjef Holseter i Statnett har uttalt at han fryktar mørke heimar i Midt-Noreg i 2010 om det ikkje umiddelbart blir sett i gang bygging av gasskraftverk. Statnett sin konsernsjef peika på Statnett sin haustkonferanse i fjor haust på at Statnett ikkje kan byggje seg ut av denne situasjonen med meir nettkapasitet åleine. Auka produksjonskapasitet i denne delen av landet er også nødvendig. Det einaste som monnar, er eit gasskraftverk i dette området, t.d. på Tjeldbergodden, i Fræna i Romsdal eller i Skogn. Den 19. januar 2006 skreiv Adresseavisen at det er fare for at folk i Midt-Noreg i åra som kjem, må betale meir for straumen enn nokon andre i heile landet. Årsaka er mangel på både kraft og kraftliner som kan forsyne forbrukarane i denne landsdelen. I åra 2008–2012 kan det bli innført det som blir kalla eit eige prisområde for Midt-Noreg. Kommunikasjonsdirektør Tor Inge Akselsen i Statnett seier til Adresseavisen 19. januar i år at det er reell fare for at prisen på elektrisk kraft kan bli markant høgare i Trøndelag og Møre og Romsdal enn i resten av landet. Høgare straumprisar er truleg det første forbrukarane vil møte når straumforsyninga blir usikker. Både Statnett og dei store kraftselskapa i Midt-Noreg er einige om ein ting, og det er at skal vi vere sikre på å unngå ei kraftkrise i åra som kjem, må det byggjast gasskraftverk. Det einaste som monnar for å auke kraftproduksjonen i Midt-Noreg i tråd med behovet, er eit gasskraftverk. Eit gasskraftverk på Tjeldbergodden vil produsere omtrent 7 TWh elektrisk kraft i året. Det er nesten nok til å dekkje kraftunderskotet i Midt-Noreg og i Møre og Romsdal. Om vi skal tenkje alternativt, vil vi t.d. trenge 800 vindmøller, kvar med ei høgd på 100 meter, for å produsere like mykje energi som gasskraftverket på Tjeldbergodden, som NVE no har tildelt konsesjon, men som Regjeringa ikkje vil tillate blir bygt. Korleis vil 800 vindmøller sjå ut i landskapet på Mørekysten? Det er eit spørsmål eg trur vi må stille, og som vi må svare på før vi går til det alternativet. I denne situasjonen sender Regjeringa ganske uklare signal om kva som kan og må gjerast for å møte desse store utfordringane. Statoil har søkt om konsesjon og utsleppsløyve til eit gasskraftverk på Tjeldbergodden. NVE har sagt ja til konsesjon. Regjeringa seier nei til utsleppsløyve. Dei vil krevje, blir det sagt, CO2-handtering på Tjeldbergodden frå dag ein. Gasskraftverka i Midt-Noreg skal ha reinsing frå første dag, seier Regjeringa. Ein variant som den på Kårstø er visstnok ikkje aktuell, med utsetjing av reinsing til 2009. Kårstø er piloten som skal opne for ein teknologi og ein økonomi andre stader i landet. Dersom Kårstø skal vere piloten, betyr det at alle andre gasskraftverk må vente til etter 2009, då vi vil ha erfaringar frå Kårstø rundt teknologi, økonomi og CO2-handtering, før dei kan begynne å byggje gasskraftverk. Då kan vi vere midt oppe i ei kraftkrise i Midt-Noreg allereie før vi har fått erfaringar frå den første piloten. Skal vi først vente til etter 2009, for å sjå på erfaringane frå Kårstø med CO2-handtering, vil eit gasskraftverk med slik handtering neppe stå klart på Tjeldbergodden før i 2015. – Det kan ha vore mørkt og stilt i Midt-Noreg i mange år før det! Det er langt fram for gasskraftverk i nordvest, seier Enoksen til Sunnmørsposten 10. november 2005. Men kva er så statsrådens alternativ? Det er det forholdsvis vage meiningar om. Å be folk om å gå til innkjøp av store mengder ved og lys er vel eit dårleg alternativ. Eg føler, med all respekt, at olje- og energiministeren antakeleg er ein av dei få som ikkje meiner at gasskraftverk er nødvendig for å løyse kraftkrisa i Midt-Noreg. Fagfolk, Statnett og kraftselskapa meiner det motsette. Det gjer ikkje situasjonen lettare når Regjeringa ikkje vil gå inn på ei nordisk ordning med grøne sertifikat i kraftmarknaden for å stimulere til spennande, miljøvennlege supplement. Her er det ein del supplement som i tillegg til gasskraft kan vere med og avhjelpe situasjonen. Vi treng også dei, men vi kjem ikkje utanom gasskraftverk, uansett. Ein annan del av Regjeringa sin politikk er at statsråd Enoksen skuldar på selskapa, og han skuldar m.a. på Hydro. Enoksen seier til Adresseavisen 11. januar i år: «Hydro har selv vært med på å skape kraftunderskuddet med sitt store forbruk på Ormen Lange og Hydro Aluminium Sunndal. Som kraftprodusent må de også ta et ansvar for å kompensere med ny kraft.» Alternativet for Hydro ville vere å flytte aluminiumsproduksjonen frå Sunndalsøra til utlandet og la gassen frå Ormen Lange bli ført direkte til Storbritannia i staden for å bli ilandført i Nyhavna på Aukra. Det ville ha spart energistatsråden for eit problem, men også ført verdiskaping og arbeidsplassar ut av landet. Dessutan, om Hydro hadde flytta aluminiumsproduksjonen frå Sunndalsøra til utlandet, t.d. til Asia, trur då olje- og energiministeren at Hydro hadde brukt reinare energikjelder der enn norsk gasskraftverk? Det er ei ansvarsfråskriving frå statsråden å skulde på Hydro, samtidig som denne regjeringa gjer alt ho kan for å hindre ny kraftproduksjon gjennom rigide krav til CO2-handtering utan å garantere at staten tek rekninga for dei pålegga ho legg på utbyggingsselskapa. Er kritikken av Hydro sine investeringar uttrykk for ein vilja politikk frå Regjeringa og Senterpartiet: nei til arbeidsplassar i distrikta, ja til å flytte arbeidsplassar til utlandet? Situasjonen i heile kraftforsyninga i Noreg, spesielt i vår region, altså region Møre og Romsdal og Trøndelag, vil bli svært alvorleg om svært få år. Statsråden har trass i fleire spørsmål og fleire utfordringar hittil ikkje vilja gitt klare svar på kva han vil gjere med dette. Usikkerheita er svært farleg. Eg håpar at debatten i dag kan føre oss nokre skritt vidare fram mot ei løysing på desse alvorlege utfordringane. | 2006-02-16 |
Petter Løvik | M | Høyre | Eg vil takke statsråden for svaret. Eg er spesielt fornøgd med det han sa om at det ikkje vil bli sett i verk eit eige prisområde eller vil bli høgare prisar i landsdelen vår. Eg tek det som eit løfte om at så ikkje vil skje. Statsråden begynte med å seie at representanten Løvik tok feil på dei fleste punkta. Deretter gav han meg vel rett på så å seie alt. Det var ein konkret ting som han meinte at eg tok feil om, nemleg det at Regjeringa ikkje har sagt nei til gasskraftverk på Tjeldbergodden. Det er formelt sett rett, men i praksis betyr vel det å stille krav til CO2-handtering frå dag ein eit nei. Dersom ein utbyggjar skal påleggjast så strenge krav og statsråden ikkje vil betale det økonomiske mellomlegget, er det like godt som eit nei. Det kunne vere litt artig også å høyre statsråden si haldning til kor stor del staten vil bidra med, dersom staten pålegg så sterke restriksjonar. Det er eit paradoks i denne saka. Gassen frå Ormen Lange skal forsyne 40 millionar menneske i Storbritannia med gass. I Storbritannia vil gassen bli brukt til kraftproduksjon, til industri og i hushaldningane, alt utan CO2-reinsing. Statkraft byggjer no gasskraftverk i Tyskland utan CO2-handtering. Den norske regjeringa vil ikkje tillate bygging av eit gasskraftverk nær ilandføringsstaden i Møre og Romsdal, som vil forsyne ein halv million frå Møre og Romsdal og Trøndelag, utan kostbar CO2-reinsing. Gassen frå Ormen Lange skal forsyne Storbritannia med gass. Storbritannia har mange kraftverk og industrielle anlegg som til saman slepp ut meir enn 200 mill. tonn CO2 pr. år. Den norske regjeringa vil stanse eit gasskraftverk på Møre på grunn av eit utslepp på 2,8 mill. tonn CO2 pr. år, samtidig som det fører til at vi må importere kraft frå utlandet, som betyr betydeleg meir forureining enn dette. Noreg eksporterer så godt som all gass vi hentar opp frå kontinentalsokkelen. I løpet av eit døgn eller to blir gassen brend ein eller annan stad i Europa, i kraftproduksjon, i industri eller i hushaldningar. Dette gir årlege utslepp av CO2 frå norsk gass på 700 mill. tonn pr. år. I Noreg dreier diskusjonen seg om utslepp av 2,8 mill. tonn CO2 frå Tjeldbergodden, eller 0,4 pst. av dei totale årlege utsleppa av CO2. Det er for desse 0,4 pst. at olje- og energiministeren er villig til å ta sjansen på ei kraftkrise i Midt-Noreg om få år. Eg håper det ikkje er for seint å snu, men som statsråden sjølv sa: Vi har dårleg tid. Vi kunne sjølvsagt ha begynt før, men det hindrar ikkje at vi no bør setje full fart på dette arbeidet. | 2006-02-16 |
Petter Løvik | M | Høyre | Eg er glad for den støtta eg har fått når det gjeld sjølve problembeskrivinga i dag. Dei aller fleste er også einige om at gasskraft i ei eller anna form må vi ha for å klare å løyse denne krisa. Men det blir på ein måte litt Orwellsk nytale over det når den eine etter den andre står fram og seier at det er løysinga. Det som er problemet, er at dette vil ta tid. Høgre er også for ei løysing med CO2-handtering. Vi deler dei visjonane som er komne fram, om at dette kan bli veldig bra på sikt, men vi skal halde samfunnet gåande også i den farlege mellomtida. Sjølvsagt kunne det ha vore bygt ut fleire overføringslinjer tidlegare. Men kva ville ein ha overført? Ein ville ha overført importert kraft frå langt meir forureinande kjelder enn det gasskraft er i dag. Det blir nokså pinleg når både statsråden og fleire representantar frå regjeringspartia skuldar på den førre regjeringa. Det er no søknadene ligg føre. Det er no ein skal ta stilling til dei konsesjonssøknadene som ligg føre. Det gjeld Tjeldbergodden, og det gjeld dei søknadene som kanskje vil kome i andre samanhengar. Representanten Borten Moe etterlyste konstruktive forslag, og det skal han få. Det første er at statsråd Enoksen og Regjeringa snarast må gjere heilomvending og syte for at Noreg sluttar seg til ein nordisk – eventuelt ein svensk-norsk – sertifikatmarknad for fornybar energi. Den saka løyser ikkje problema, men vil vere eit svært viktig supplement til kraftforsyninga på sikt. Dernest må Regjeringa seie ja til Statoil sin søknad om å få byggje gasskraftverk på Tjeldbergodden, i tråd med tilrådingane frå Regjeringa sitt eige fagdirektorat, NVE, slik at vi raskt får avhjelpt den pressa kraftsituasjonen i regionen. Så får ei eventuell reinsing av CO2 kome seinare, slik ein har lagt opp til på Kårstø. Gasskraft med dagens teknologi er meir miljøvenleg og vil oppfylle intensjonane i Kyoto-avtalen betre enn om ein held fram med å importere kraft produsert etter langt meir forureinande metodar. Senterpartiet og også andre frå regjeringspartia lokalt, både i Møre og Romsdal og i Trøndelag, har teke til orde for å byggje gasskraftverk på Tjeldbergodden først, utan reinsing frå første dag, og så reinse seinare. Her bør statsråd Enoksen lytte til dei lokale partifellane sine og også til dei mange lokale representantane som fryktar konsekvensane av at ein ingenting gjer – og mykje snakkar. Eg vil til slutt utfordre statsråd Enoksen til å vere litt meir konkret. Sidan statsråden deler problembeskrivinga i veldig stor grad og ser dette kome, og sidan han veit at vi ikkje har tid til den ideelle løysinga, som vil kome seinare, vil han gjere noko som helst konkret for å avhjelpe den situasjonen vi veit vi vil kome i om få år? | 2006-02-16 |
Odd Roger Enoksen | M | Senterpartiet | Representanten Petter Løvik tar opp en særdeles aktuell problemstilling. Dessverre er det slik at representanten tar feil på de fleste punkt i sin framstilling, bortsett fra på ett. Det er en veldig krevende situasjon vi står overfor i Midt-Norge. Det er en problemstilling som jeg i aller høyeste grad er opptatt av, og som var noe av det første jeg tok tak i etter at jeg tiltrådte som olje- og energiminister. Det er nødvendig å finne en løsning på den utfordringen vi står overfor i denne regionen. Jeg har fokusert mye på kraftsituasjonen i Midt-Norge, bl.a. var jeg på et todagers besøk i området for å sette meg inn i situasjonen. Jeg har hatt møte med aktørene i dette området, og jeg har hatt flere møter med Norges vassdrags- og energidirektorat – NVE – og med Statnett, og jeg har hatt møter med aktuelle utbyggere av kraft, både i forhold til gasskraft og i forhold til annen type kraft. Det arbeidet som nå gjøres fra departementets side, gjøres i tett samarbeid med NVE, Statnett og ulike aktører i Midt-Norge. Det er grunn til å understreke at situasjonen i Midt-Norge er spesiell, slik som representanten Løvik var inne på. Vi har hatt en svært rask forbruksvekst knyttet til industriutviklingen, bl.a. gjennom utvidelsen av Hydro Aluminium på Sunndalsøra. Midt-Norge er i dag det området i Norge som har størst utfordringer i forhold til forsyningssikkerhet for strøm. Det vil bli ytterligere vekst i området i årene framover, bl.a. knyttet til utbyggingen av Ormen Lange. Det er derfor ingen tvil om at det er behov for mer kraftproduksjon og økt overføringskapasitet i de nærmeste årene. I et normalår er nå forbruket i Møre og Romsdal 4 TWh større enn produksjonen av elektrisitet i fylket. Dette innbærer at fylket er avhengig av stor import. Ser vi på Midt-Norge totalt sett, er forbruket 6 TWh større enn produksjonen. I sum innebærer dette altså at tilførsel til dette området vil måtte økes betydelig fram mot 2009. Statnett har en viktig rolle i det arbeidet som nå gjøres. Statnett foretar flere større nettinvesteringer i området konkret knyttet til utvidelsen på Sunndalsøra og Ormen Lange-utbyggingen. Det er også innført en redusert innmatingstariff for nye produksjonsanlegg i området. Statnetts analyser av situasjonen i området viser at nytten av nettforsterkningen vil være stor. Det vil også være, som det er blitt sagt, betydelige nettmessige besparelser knyttet til å etablere ny produksjon i området. Det vil altså være en fordel om det også blir etablert produksjon og ikke bare nett. I tillegg til de prosjekter som Statnett allerede er i ferd med å gjennomføre, er de også i ferd med å forberede investeringsprosjekter i regionen. Det tar, som kjent, imidlertid tid å få realisert disse. Økt overføringskapasitet som kan dekke det økte forbruket i dette området, kan, som representanten Løvik sier, tidligst være på plass i 2012. I løpet av de fem månedene som er gått siden jeg overtok som olje- og energiminister, har dette vært et høyt prioritert arbeid fra statsrådens side. Men det skal ikke mye fantasi til for å regne ut at når forbruksøkningen er på sitt største i 2009, og linjenettet først kan være på plass i 2012, kunne ikke dette arbeidet ha startet i oktober i fjor. Det burde ha startet for minst to–tre år siden, altså i den forrige regjeringens tid. Dette er et arbeid som jeg i aller høyeste grad fokuserer på. Situasjonen er den at vi er sent ute i forhold til å forsterke linjenettet, og vi er sent ute i forhold til å bygge ny produksjonskapasitet i dette området. Det er altså slik at om Regjeringen i dag gav klarsignal til eventuelle utbyggere av gasskraft i dette området, så skal det holde særdeles hardt, selv uten rensekrav og uten noen utslippskrav i det hele tatt, å ha et gasskraftverk på plass til 2009, når de store forbruksøkningene kommer. På toppen av det hele vet vi ikke om noen av dem som har søkt konsesjon, vil forplikte seg til å bygge gasskraftverk. Det er også de klare signaler som er gitt fra utbyggerne. I et åpent møte som ble avholdt på Tjeldbergodden, hvor flere stortingsrepresentanter var til stede, ble det fra Statoils side understreket at selv uten rensekrav var dette et marginalt prosjekt, som man ikke var sikker på om man ville realisere. Det viser litt av kompleksiteten i dette, og det gjenspeiles også i at av de konsesjoner som ble gitt i forrige periode av den forrige regjering, er det bare én som er tatt i bruk, og det er den på Kårstø, hvor man nå er i gang med utbygging, og hvor Regjeringen også er i gang med et omfattende renseprosjekt. Det er altså ikke slik, som representanten Løvik påstår, at Regjeringen har sagt nei til bygging av gasskraftverk. Regjeringen har nå denne søknaden til behandling. NVE har gitt konsesjon. Statens forurensningstilsyn – SFT – har gitt sin innstilling til Miljøverndepartementet, og saken ligger i Miljøverndepartementet til behandling. Vi har også fått forhåndsmeldt en sak om bygging av gasskraftverk i Elnesvågen, som også kan være et aktuelt prosjekt. Der er det ikke søkt konsesjon – det er forhåndsmeldt så langt. Det som Regjeringen har sagt, og som ligger til grunn i Soria Moria-erklæringen, er at vi skal bidra til at det blir CO2-håndtering også når det gjelder framtidige gasskraftverk. Dette ligger selvsagt også til grunn hvis det blir bygd et gasskraftverk på Tjeldbergodden, men det skal ikke forsinke dette prosjektet. Hvis konsesjon blir tatt i bruk, skal vi parallelt med at utbygging i dette området foregår, sette i gang et arbeid med dette, med sikte på at CO2-håndtering skal være på plass når gasskraftverket er på plass. Med den utbyggingstid det tar å få et gasskraftverk på plass, har vi omtrent like lang tid på å realisere dette som vi har på Kårstø. Det blir krevende, men situasjonen i Midt-Norge er spesiell. Den krever spesielle tiltak, og man kommer i gang for sent, først og fremst på grunn av at det ikke ble tatt tak i dette tidlig nok. Det har denne regjeringen til hensikt å gjøre noe med. Vi er allerede i gang med å gjøre noe med det, og vi venter også nå innspill fra aktørene i dette området, som jeg hadde møte med den 16. januar, for å høre hvilke planer de har i forhold til å kunne bidra til å løse denne situasjonen. Den er alvorlig, og jeg tar i aller høyeste grad den situasjonen som er i dette området, på alvor. Det møtet som jeg hadde den 16. januar med aktører i dette området, var særdeles konstruktivt, og det kom fram flere ulike oppfatninger om hva som kunne gjøres. Det ble fra min side bedt om innspill så fort som mulig i forhold til aktuelle prosjekt, og det ble fra min side understreket klart at Regjeringen ville bidra til rask saksbehandling og også bidra til å kunne utløse aktuelle prosjekter enten det er snakk om alternativ energi som vind, småkraft eller gasskraft i dette området, for å få det på plass. For det er nødvendig å gjennomføre tiltak i dette området, enten i forhold til produksjon eller nett – primært begge deler. Så vil jeg understreke at vi pr. i dag har gode systemer for å håndtere anstrengte kraftsituasjoner. Statnett har gjennom behandlingen av St.meld. nr. 18 for 2003-2004, Om forsyningssikkerheten for strøm mv., som ble lagt fram av den forrige regjeringen, fått utvidet og presisert systemansvaret i forhold til såkalte svært anstrengte kraftsituasjoner. Det er dessverre ikke slik, som representanten Løvik sier, at det her kan bli etablert et eget prisområde i 2009. Det er allerede etablert et eget prisområde her. Det er Regjeringens ambisjon at det ikke skal tas i bruk. Det vil ikke være akseptabelt å bruke det som et virkemiddel i et slikt område. Derfor har Regjeringen satt høyt trykk på for å få økt kapasitet, både i forhold til overføring og i forhold til produksjon i dette området. La meg avslutningsvis si at dette er en sak som jeg i aller høyeste grad tar på alvor. Jeg er i tett dialog med de berørte etater, både NVE, Statnett, utbyggere og ikke minst den regionen som vi her snakker om. Som representanten Løvik henviste til, sa jeg før jul at det dessverre var langt fram for å få et gasskraftverk her. Jeg er dessverre redd for at det er ord som jeg også i dag må stå ved. Så kan man diskutere hva «langt fram» er i denne sammenheng. Selv om vi setter spaden i jorden i dag, vil det sannsynligvis ikke være gasskraftproduksjon i dette området før rundt 2009. Det er langt fram med tanke på den forbruksøkningen vi nå ser. Det innebærer at den forrige regjeringen burde ha tatt tak i denne saken på en helt annen måte enn det den gjorde. | 2006-02-16 |
Odd Roger Enoksen | M | Senterpartiet | Der representanten Løvik i sitt hovedinnlegg tok feil, var i beskrivelsen av Regjeringens håndtering av denne saken, ikke av de faktiske forhold rundt den situasjonen vi har i Midt-Norge. Der gav representanten en presis beskrivelse – for å presisere det fra min side. Så kom jeg i skade for å si at det er et eget prisområde i Midt-Norge i dag. Det er det ikke. I dag har man ens pris. Det har å gjøre med at vi har en god magasinsituasjon. Det var et eget prisområde i dette området under siste tørrår, altså i den forrige regjeringens tid. Det er altså ikke noe man vedtar politisk. Den forrige regjeringen tok det i bruk og aksepterte at Møre var et eget prisområde under den tørrårssituasjonen man hadde da, slik at det er nevnt. Det kan synes som et paradoks at gassen fra dette området skal gå til Storbritannia og ikke til å produsere energi eller tas i bruk her. Men det har overhodet ingenting med Regjeringens ambisjon om CO2-håndtering å gjøre. Jeg må si at jeg er noe forbauset over at representanten Løvik fra Høyre legger så mye av sin argumentasjon på nettopp dette punktet. Da burde representanten Løvik ha hørt argumentasjonen fra Statoil i det møtet vi hadde på Tjeldbergodden, der det ble presisert at selv uten CO2-kvotepriser og uten rensekrav var det slett ikke sikkert at dette anlegget ble bygd. Nå opplever vi at sågar Fremskrittspartiet ber Regjeringen sette mer trykk i arbeidet med CO2-håndtering. Jeg setter faktisk pris på at Fremskrittspartiet engasjerer seg på denne måten. Det forundrer meg at det da bare er Høyre som står igjen på arenaen og ikke vil ha CO2-håndtering når det gjelder gasskraftverk. Klimapolitiske spørsmål er av de viktigste miljøpolitiske spørsmål som vi vil stå overfor i årene framover. Det at Regjeringen har høye ambisjoner i forhold til å håndtere CO2, burde etter min oppfatning få bred tilslutning i denne sal. Det skal ikke forhindre konsesjonsbehandling, framdrift og innfasing av ny produksjon i dette området. Det er nødvendig å få på plass ny produksjon. Det er altså ikke sendrektighet fra denne regjeringen som gjør at vi i dag er i den situasjonen vi er. Det er en kombinasjon av at det er et marked som bestemmer når det skal bygges ny produksjonskapasitet, et markedsprinsipp som Høyre er 100 pst. for – jeg har aldri hørt at Høyre er imot at markedet skal bestemme når produksjonskapasitet skal bygges ut – og av at nettforsterkningen ikke ble startet tidlig nok. | 2006-02-16 |
Odd Roger Enoksen | M | Senterpartiet | Det er forholdsvis mange spørsmål som er kommet opp. Det vil ikke være mulig å besvare alle i løpet av tre minutter, men la oss slå fast følgende: Vi er enig i beskrivelsen av den situasjonen som vi vil få i denne regionen i løpet av ikke altfor lang tid. Vi vil få en svært krevende forsyningssituasjon, som vi for det første ikke skal benytte denne anledningen til å lage mer dramatikk ut av enn det det er grunnlag for. Det er nødvendig å sette i verk tiltak i dette området for å sikre at vi skal ha en sikker og stabil energiforsyning, både i et langsiktig perspektiv og også for å avhjelpe den situasjonen som kan oppstå i løpet av en tre års tid. Det Regjeringen gjør, og det vi allerede har satt i gang med, er, som et punkt 1, å bidra til at det blir økt produksjon i dette området. Det er ikke slik at det er Regjeringen som bygger ut, og heller ikke Stortinget. Det er andre. Det er aktørene i denne bransjen som skal bygge ut. Det vi kan gjøre, er å bidra økonomisk og å bidra med en rask saksbehandling. Det akter vi å legge til rette for. Her vil jeg gjerne skyte inn til det som representanten Halleraker tok opp: Han bad meg om å behandle konsesjonssøknaden raskt, hvis jeg forstod ham rett. Olje- og energidepartementet, mitt departement, er ikke konsesjonsbehandler. Det er det NVE som er. Mitt departement er ankeinstans for beslutninger som er fattet av NVE. Det foreligger allerede en beslutning fra NVE, men man skal også behandle en søknad om utslipptillatelse. Vi skal bidra til at den blir behandlet raskest mulig. Punkt 2 gjelder planlegging av linjekapasitet, i tråd med det som Statnett nå er i gang med. Det går ut på å sørge for at også de nødvendige myndighetsbehandlinger i denne sammenheng kan foregå så raskt som mulig. Men det er Statnett selv som har ansvaret for å gjennomføre både planlegging og investering. Det vi kan legge til rette for, og som vi vil bidra med i den utstrekning det er nødvendig, er egenkapital og det som går på raskest mulig saksbehandling. I den grad det er nødvendig, vil vi bidra med dette. Som jeg har sagt gjentatte ganger, også i spørretimen i går, arbeides det intenst i Regjeringen for å få på plass et sertifikatmarked – forhåpentligvis fra 1. januar 2007. Jeg håper vi skal lykkes med det, men et sertifikatmarked vil altså ikke løse det konkrete problemet vi har i Midt-Norge. Der må det andre ting til. Så vil jeg si til dem som har pekt på produksjonsmuligheter i Helgelandsområdet, at det krever en linjeframføring til Midt-Norge som ikke vil stå ferdig før i 2016. Det er derfor definitivt ingen løsning å satse på å bygge ut f.eks. Vefsna for å sørge for strøm til Midt-Norge. | 2006-02-16 |
Asmund Kristoffersen | M | Arbeiderpartiet | Både jeg og Arbeiderpartiet hilser en debatt om kraftsituasjonen i Norge svært velkommen, og i særdeleshet med sterk oppmerksomhet på situasjonen i Midt-Norge, spesielt i Møre og Romsdal. Det er selvsagt noe spesielt at det inviteres til denne interpellasjonsdebatten fra Høyre, partiet til den nylig avgåtte olje- og energiministeren fra regjeringen Bondevik som ikke gjorde den minste anstrengelse for å ta tak i den meget bekymringsfulle situasjonen med en nær forestående kraftkrise i Møre og Romsdal. Likevel er det en viktig invitasjon til debatt, og jeg tar det meget positivt, men nå må arbeidet med å finne løsninger komme i gang, etter at så mye verdifull tid har gått tapt på grunn av manglende handling og engasjement, slik som statsråden så klart var inne på. Jeg er meget godt tilfreds med at Regjeringen, med olje- og energiministeren i spissen, på en så kraftfull måte har satt i gang arbeidet med å berede grunnen for bl.a. å kunne bygge gasskraftverk gjennom et bredt anlagt arbeid med CO2 -håndtering og finansieringen av dette. Ubalansen i kraftmarkedet vil i nær framtid kunne få svært dramatiske konsekvenser. På landsbasis kan kraftproduksjonen variere fra ca. 150 TWh i våtår ned til ca. 90 TWh i et tørrår, med en middel på ca. 120 TWh. Dette innebærer et importbehov på ca. 30 TWh i en tørrårssituasjon, mens dagens nettkapasitet ikke gir oss mulighet til å importere mer enn mellom 15 og 20 TWh. Dette er selvsagt bekymringsfullt, samtidig som vi nå allerede har underkapasitet på vår produksjon i et normalår. Ekstra ille miljømessig sett er det at denne svære underbalansen må dekkes opp gjennom import av kraft produsert ved kullkraft- og atomkraftverk, spesielt fra farlige russiske atomkraftverk av Tsjernobyl-typen. Det området hvor situasjonen er mest prekær, er Møre og Romsdal, slik det er påpekt tidligere her. Der vil en altså allerede i 2008/2009 ha et forbruk som er dobbelt så stort som produksjonen i et normalår, dvs. et antatt forbruk på oppimot 12 TWh og en produksjon på ca. 6 TWh, og med manglende overføringskapasitet inn i Midt-Norge. Det er faktisk slik at Statnett har beregnet at kraftunderskuddet i Midt-Norge i 2010 vil tilsvare hele Oslos forbruk, slik representanten Løvik også påpekte. Dette er en helt uvirkelig situasjon å komme i for en landsdel som har så enorme ressurser på land i form av vann og svære olje- og gassressurser utenfor kyststripa vår. Konsekvensene av kraftmangel er uholdbare. Det sender svært negative signaler når det gjelder videre utvikling av landbasert olje- og gassvirksomhet. Faren for kraftmangel betyr stor risiko ved nyetableringer, og det reduserer også mulighetene til å trekke til seg ny virksomhet utenfra. Hvorfor er så situasjonen så prekær i Møre og Romsdal? Svarene er bl.a.: så godt som ingen ny kraftproduksjonvekst i alminnelig forbruken eventyrlig industriutvikling med bl.a. Hydro Aluminium – Europas største og mest moderne verk – Ormen Lange-utbyggingen, Hustadmarmor m.m. Dette er virksomheter som ikke kan settes på sparebluss. Gassen må leveres punktlig i England 24 timer alle årets 365 dager, aluminiumsproduksjonen kan ikke stenges ned. Vi kan ikke komme i en situasjon der vi rammer vår industri og vår næringsvirksomhet. Det må utbygges kraft i fylket. Og det er bare ett eller to gasskraftverk som kan dekke behovet. Vindkraft, bioenergi og småkraftverk kan bare bli mindre supplementer i dette bildet, selv om det kan ha betydning. Derfor må hver eneste stein snus for å få på plass gasskraftverk, helst innen tre–fire år. Og jeg må si fra denne talerstol at jeg forventer at de som har søkt og fått konsesjon, benytter sin konsesjon. Noe annet vil være mangel på samfunnsansvar, og det vil være å holde myndighetene, som nå er i gang med å legge forholdene til rette for ny kraftproduksjon, for narr. Og så vil det definitivt være nødvendig med nettutbygging inn i regionen, enten fra sør eller fra nord. Jeg vil også fastslå, som også statsråden var inne på, at det vil være totalt uakseptabelt å bruke prismekanismen, som gjør at prisen på kraften til kundene blir dyrere i Møre og Romsdal enn ellers i landet. Det er et nasjonalt ansvar å sikre alle lik tilgang på kraft til noenlunde samme pris! Kraftmangelen kan definitivt ikke løses med sparing, ved at hushold og næringsliv må betale skyhøye priser. Til det er gapet altfor stort. | 2006-02-16 |
Ketil Solvik-Olsen | M | Fremskrittspartiet | I dag er det dessverre en meget trist dag, selv om jeg håpet at det skulle være en gledens dag, for det vi var vitne til da vi hørte statsrådens innlegg, var faktisk varslingen av en kraftkrise. Virkelighetsbeskrivelsen han gav, var dyster, både når det gjaldt kraftsituasjonen og – ikke minst – Regjeringens virkemidler. Statsråden kom ikke med et eneste konkret tiltak som vil framskynde noen som helst økning i kraftproduksjonen, verken i Midt- Norge eller i landet for øvrig. Tatt i betraktning at han beskriver at det er en kraftkrise til stede i 2009, så skulle vi tro at det nettopp var tiltak han kom med. Dialog, som statsråden sier han har med mange produsenter, gir ingen strøm. Statsråden beskriver den dårlige tiden vi har, og at det knapt nok er tid til å bygge gasskraftverk med dagens teknologi. Allikevel så skal Regjeringen stille krav om en ny teknologi som ingen andre gasskraftverk i verden har brukt av betydning. Det kan vises til at det er brukt ved et gasskraftverk i Lubbock i Texas, som er et lite putregasskraftverk, men faktum er at for gasskraftverk over 30 MW – og her snakker vi altså om et gasskraftverk på minst 400 MW på Tjeldbergodden – så har denne teknologien aldri vært prøvd. Når en knapt nok har tid til å bygge gasskraftverk med dagens teknologi, hvordan i alle dager skal en ha tid til å bygge et gasskraftverk med teknologi som en skal begynne å teste på Kårstø fra 2009? Da vet en at en testing iallfall vil vare ett år før en evaluerer det. Da er man oppe i 2011 før denne evalueringen er ferdig. Og hvis det mot formodning viser seg at dette er en suksess, vil det ta ca. tre år å bygge et gasskraftverk. Da er en allerede fem år på etterskudd i forhold til det som statsråden selv har sagt er den kritiske tiden. Dette er tragisk. Statsråden viser til at nå har til og med Fremskrittspartiet gått inn for å bygge et gasskraftverk med CO2-håndtering. Det viser litt hva slags merkelig virkelighetsbeskrivelse statsråden har. For det er jo ikke det Fremskrittspartiet har foreslått. Fremskrittspartiet har foreslått at det for det første ikke skal stilles særnorske krav til CO2-håndtering for gasskraftverk, nettopp fordi så mange fagaktører sier at det er teknisk umulig å få til dette garantert innen 2009, og vi må se på hva vi klarer garantert å få til her, og ikke hva vi har håp om å få til. Jeg vil ikke være til stede den dagen folk i Møre og Romsdal og Trøndelag ser at det ikke er strøm i veggen. Ta vekk de usikre rammebetingelsene som fins for gasskraftverk! Og så skal vi i tillegg kjøre et parallelt løp der en utvikler CO2-verdikjeden, der staten tar ansvar økonomisk og teknologisk for å utvikle CO2-håndtering, for å utvikle transportløsninger og for å utvikle mottaksanlegg på plattformer. Det kan vi godt gjøre, men det viktigste er at vi tar vekk den økonomiske og teknologiske risikoen fra utbyggerne, så de kan komme i gang nå. For som statsråden har sagt, vi har knapt tida og veien med dagens teknologi. Da er det galskap – for å gjenta det – å sette i gang med ytterligere strenge krav, som vi vet vil forsinke dette. Det er ikke for ingenting at Statnett går ut og sier til oss politikere at dere må sørge for at man begynner å bygge gasskraftverk nå, vi kan ikke vente. Det er ikke for ingenting at ordførerne til Senterpartiet i regionen har et opprop for å bygge gasskraftverk nå, og vil vente med rensing til teknologien er klar. For det er de som vil se konsekvensene av det. Det er ikke for ingenting at fylkesordførerne til Arbeiderpartiet både i Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag sier at vi må komme i gang nå – med dagens teknologi kan vi ha CO2-rensingen etterpå. Men her kommer altså en statsråd og en regjering og sier at nei, her skal det være CO2-rensing fra dag én, og hvis dere ikke har CO2-rensing, blir det ikke bygd noe. Når en ser hva Regjeringen har satset så langt, er det skuffende. Før statsbudsjettet ble lagt fram i fjor høst, var Heidi Sørensen ute i Dagsavisen og sa at det må komme 340 mill. kr på plass for å sikre framdriften på CO2-rensingen. Det kom 20 mill. kr. Så vil noen si at ja, men det kommer penger i revidert budsjett. Det er ikke ofte det kommer så store beløp i revidert budsjett på noe som ikke er så prioritert, skulle en tro. Så er problemet også at utbyggerne har sagt at får de i det hele tatt en ekstrakostnad på CO2-håndtering, kommer de ikke engang til å begynne å bygge gasskraftverk. Det er jo der essensen ligger. Samtlige utbyggere som denne energi- og miljøkomiteen har truffet på, har sagt: Stilles det CO2-håndteringskrav og vi som utbyggere må ta litt eller mye av denne ekstrakostnaden, bygger vi ikke. Det gjelder Tjeldbergodden, det gjelder på Mongstad, det gjelder på Skogn. Til og med LO, som er fagråd til Regjeringen, har sagt at de tror at det bygges null gasskraftverk hvis utbygger må ta litt av eller hele kostnaden. Allikevel sier statsråden til ANB den 2. november: «Staten kan ikke ta hele regningen. Aktørene må bite i det sure eplet og innse at de må ta aktivt del i arbeidet for å bruke CO2 på en miljømessig måte.» Det er greit å ha visjoner, men problemet er når disse visjonene ikke passer med virkeligheten og tidsdimensjonene. Da går det mot kraftkrise. Det er hyggelig for så vidt at Regjeringen er åpen og ærlig med hva vi kan forvente oss, men det er en tragedie for Midt-Norge. | 2006-02-16 |
Ivar Kristiansen | M | Høyre | Statsråden slår fast at interpellanten tar feil på alle områder unntatt ett. Da hadde jeg faktisk forventet at statsråden skulle anskueliggjøre nokså tydelig for denne forsamling på i hva slags område interpellanten faktisk tok feil. Men det kom ikke et eneste bevis eller et eksempel på i hva slags område man har navigert feil. Jeg hadde også trodd at i denne store og viktige saken skulle statsråden benytte anledningen til å fremme noen signaler om hvordan man skal forvente å få behandlet den krisen som vi alle sammen vet vil oppstå i Midt-Norge hvis det ikke blir tatt beslutninger nå, altså nå i løpet av dagen eller om svært så kort tid. Vi har altså i en av verdens største energinasjoner stilt oss i en slik situasjon at i de mest aktive næringsområdene i landet går vi en kraftkrise, energikrise, i møte. Nesten uansett hva vi velger å foreta oss i dag eller fremover, vil knapphet være det som kommer til å møte et av landets mest aktive næringsområder i løpet av få år. Og det Regjeringen svarer med når man står foran en underskuddsperiode og en situasjon hvor man har underdekning på rundt 9 TW rundt år 2010, som vi alle sammen er enige om, er ikke å anvise hva slags løsninger man ønsker å få på plass i 2009, men man velger å peke bakover. Man velger å si at dette skyldes den forrige regjering. Hva i all verden for slags signaler er dette til dem som ønsker å se fremover, som ønsker å satse fremover i Midt-Norge? Det er kanskje også et signal til dem som har satset. De som står bak aluminiumsverket og utvidelse på Sunndalsøra, Ormen Lange eller Hustadmarmor, må jo sitte og angre på at de tok fatt, med den usikkerhetssituasjonen som dagens regjering faktisk har gitt dem. Og så sier statsråden: Jo, denne regjering har som ambisjon at Midt-Norge ikke skal bli et eget prisområde. Men hva i all verden for slags vei er det man navigerer etter når man vet at det er mangel på kraft og mangel på linjer og redusert konkurranse, ikke minst, i og med at man nå lar Statkraft få enda større markedsdominans i dette området i og med at man valgte å parkere Konkurransetilsynets inngripen mot Statkraft, som fikk ta hånd om Trondheim Energiverk? Man velger faktisk også å overkjøre ekspertisen vi har i landet, de nærmeste til å gi råd til Regjeringen, Statnett. Og man velger å overse de råd og anvisninger som de tre store selskapene i Midt-Norge gir: Det er bare én løsning fremover som kan gi svar på hvordan vi skal håndtere kraftkrisen, nemlig bygging av et gasskraftverk. Så får man heller ta diskusjonen om postadressen til gasskraftverket. Det er nesten så jeg hører Vera Lynn eller Doris Day i bakgrunnen når jeg hører statsråden fortelle hvordan man skal håndtere krisen i Midt-Norge. Altså: Det som skjer, det skjer – så får vi se hva som kommer til å skje. Vi ser at den nye regjeringen sier nei til utbygging av eksempelvis Vefsna. Man har skapt usikkerhet rundt fremtidig olje- og gassutbygging, 19. konsesjonsrunde, Norskehavet, Barentshavet. En grønt sertifikat-ordning er nå plutselig kanskje parkert, eller hvor den er lagt hen, det vites ikke. Man inngir usikkerhet og sier nei til Vefsna, nei til gasskraftutbygging som gjør at en kan håndtere krisen, og man har sagt nei til grønt sertifikat-ordning. Den forrige regjering sørget i hvert fall for at vi hadde og har rekordinvesteringer på norsk sokkel, den hadde lagt klar en ordning med grønt sertifikat og på område etter område anvist en løsning. Nå er det altså nei, nei, nei som preger utviklingen. Man tillater seg i debatten å si at dette skyldes den forrige regjering, og at interpellantens virkelighetsbeskrivelse, som også Regjeringens nærmeste rådgivere går god for, er feil på alle punkter. Det eneste håpet nå, hvis man ikke skal håpe på kollaps i industrien, håpe at industrien på Helgeland kollapser, eller håpe at industrien i Midt-Norge kollapser, er at Regjeringen nå er i stand til å anvise noen råd, og at man ikke kan leve lenger fremover med en beslutningskrise. Det fortjener faktisk Midt-Norge nå å kunne få et klart svar på: Hva er løsningen fremover, ikke bakover? | 2006-02-16 |
Heidi Sørensen | F | Sosialistisk Venstreparti | Det er en aktuell, men på ingen måte ny sak vi har til diskusjon i dag. Stortinget behandlet for ca. to år tilbake utbyggingen av Ormen Lange, og det var flere av oss som da advarte mot den kraftsituasjonen som bl.a. det prosjektet var med på å utløse i Møre og Romsdal. Da fikk vi høre at dette går helt fint, dette er greit. Vi advarte den gangen og sa at vi med alle de prosjektene som ligger i Møre og Romsdal, vil gå mot en situasjon hvor vi får få gode valg igjen. Slik som situasjonen er i dag, skal vi snu hver stein, og da mener vi altså hver stein, for å få en situasjon i Midt-Norge som er bedre enn den vi har i dag. Vi skal snu alle steiner på forbrukssiden, vi skal snu alle steiner når det gjelder ny fornybar produksjon, og vi skal også få til det som den forrige regjeringen ikke fikk til, en storsatsing for å få til gasskraftverk med CO2-deponering. Jeg må en liten visitt til den situasjonen vi har i Møre og Romsdal når det gjelder forholdet til energiloven og forholdet mellom tilbud og etterspørsel. Det må da være et paradoks for noen som tror på den teorien i hvert fall, at det er definitivt en etterspørsel etter mer kraft, men det er ingen produsenter som sier at det er noe som er lønnsomt å sette i gang. Det må kanskje være en liten markedssvikt, eller hva er det? Fungerer ikke dette liberaliserte energimarkedet slik at man faktisk får ny produksjon ut? For det er riktig, som flere har understreket: Statoil, selv om de har fått konsesjon, uavhengig av hvilke krav som stilles, vil ikke bygge gasskraftverk på Tjeldbergodden med de prisene som i dag er på gass, og med de prisene man kan få for å selge norsk kraft på det nordiske markedet. Det må man bare ta innover seg. Jeg synes at det er litt skjebnens ironi i denne saken at noe av det som, hvis man får på plass en verdikjede for CO2, kan bidra til at gasskraftverket med CO2-deponering blir lønnsomt, er nettopp CO2-deponeringen, fordi etterspørselen etter CO2, hvis vi får på plass verdikjeden, kan være med og drive lønnsomheten i kraftproduksjonen. Det er en skjebnens ironi, men den kan bli sann. Så reagerer jeg på måten interpellanten Løvik omtaler klimaproblemet på. Jeg trodde det var slik at Høyre stod bak klimaavtalen fra Kyoto, og i klimaavtalen fra Kyoto er det skrudd sammen slik at utslipp på norsk jord svarer Norge for. Interpellanten snakker som om det er slik at hvis vi slipper ut ting her, får vi minus i vårt klimaregnskap. Det er ikke slik. Både representantene fra Fremskrittspartiet og representantene fra Høyre i dag snakker som om klimautslipp ikke har en kostnad. Klimautslipp har med klimaavtalen en kostnad, og det valget vi står overfor da, er: Skal vi, slik som jeg kanskje antar at representanten Løvik mener, dra til Russland eller andre land og kjøpe kvoter til en pris vi ikke aner hva er, kanskje 200 kr pr. tonn, kanskje 400 kr pr. tonn? Eller skal vi si, nei vet du hva, istedenfor å gjøre det skal vi investere i ny teknologi og arbeidsplasser i Norge, og være med og drive fram det som kan gjøre at vi kan løse problemet på sikt? Det er offensivt. Det er det vi gjør i forhold til Tjeldbergodden, vi sier: Nå står vi foran et viktig veivalg, vi skal være med og skape arbeidsplasser, vi skal være med og utvikle teknologi som kan bli den teknologien som gjør at vi får løst problemet, og ikke bare kjøpe oss fri gjennom å kjøpe kvoter vi ikke engang aner hva kommer til å koste. En liten visitt til Fremskrittspartiet: Jeg syntes det var positivt det jeg leste i avisene i helgen, at Fremskrittspartiet nå ville være med og bidra til dugnaden for å få CO2-deponering. Da synes jeg kanskje det er litt merkelig at man omtaler det fantastiske teknologi- og miljøprosjektet som det er, i så negative ordelag som de har gjort fra talerstolen her i dag. For får vi til det, er det fantastisk, ikke bare for Norge, men det kan være med og sette Norge på kartet internasjonalt og gjøre at vi bidrar til å løse den aller største utfordringen vi har miljømessig, nemlig klimaspørsmålet, noe vi kan være meget stolte av. | 2006-02-16 |
Ola Borten Moe | M | Senterpartiet | Jeg har lyst til å begynne med å si at dette er en fryktelig viktig debatt. Den har allerede vært viktig en stund, og det er bra at den blir dratt inn i stortingssalen. Det er imidlertid vanskelig å starte denne debatten uten å kommentere interpellantens og spesielt Høyres innstilling til denne debatten. Min virkelighetsoppfatning er at man, og da spesielt fra Høyres side, har gått inn i denne situasjonen med åpne øyne. Man satt med olje- og energiministeren i den forrige regjeringa. Man hadde og burde ha hatt full oversikt over situasjonen. Likevel ble det ikke igangsatt noen tiltak for å løse disse utfordringene. Det veit vi, for sjøl om vi nå fatter investeringsbeslutninger om å bygge tilstrekkelig overføringskapasitet inn i regionen, vil ikke det være på plass før i 2012, altså lenge etter at dette problemet er blitt et faktum. Vi veit at det å utløse ny produksjon vil kunne komme til å ta betydelig mer tid enn den tida man har til rådighet. Jeg sier dette for å understreke det poenget som statsråden kom med. Dette er problemer som man har visst om lenge, og som man burde ha tatt tak i for lenge siden. Da er det drøyt å komme og legge det hele og fulle ansvaret for den situasjonen som har oppstått, i fanget på sittende regjering og sittende statsråd. Jeg har også lyst til å understreke at dette er alvorlige saker. Det er lenge siden vi har vært i en situasjon der det har vært snakk om utkoblinger og egne prisområder. De fleste av oss trur jeg har vært av den oppfatning at en slik kvalitet på planleggingen av viktig infrastruktur hører heime helt andre plasser enn i Norge. Den situasjonen vi ser i Midt-Norge, er resultatet av vellykkete industrietableringer på Møre. Det er bra, og det representerer en utvikling som vi ønsker. Senterpartiet mener at elkraft er noe av det som er nødt til å være på plass i et moderne og velfungerende samfunn. Situasjonen i Midt-Norge gir grunn til å sette spørsmålstegn ved om forsyningssituasjonen og forsyningssikkerheten i vårt markedsbaserte elforsyningssystem fungerer. Vi har altså en situasjon der det er stor mangel på kraft, uten at systemet klarer å få inn ny produksjon. Den liberaliserte ellovgivningen vår har fungert godt i en periode der det var overskudd. Det kan tyde på at den fungerer dårligere i en periode med underskudd. Incitamentene er i alle fall ikke sterke nok til å få på plass ny, tilstrekkelig produksjon. Situasjonen i Midt-Norge er spesiell, men min spådom er at vi kommer til å se det samme i resten av landet. Der er jo tendensen også forholdsvis klar. Jeg sier dette fordi jeg har lyst til å nevne at gjennom den varslede gjennomgangen av energiloven kommer Senterpartiet til å vektlegge kraftbalanse og forsyningssikkerhet på en helt annen måte enn i dag. Så til handlingsrommet i Midt-Norge. Vi er nødt til å iverksette tiltak for å ta imot utfordringene som ligger der. Jeg har lyst til å si med én gang at det er én ting som vi ikke skal gjøre, og det er å etablere et eget prisområde i Midt-Norge som er så høyt at man faser ut forbruk. Det vil i realiteten si at man skal legge ned kraftkrevende industri i Midt-Norge fordi det ikke er nok kraft der. Det er etter vår oppfatning et handlingsrom som ikke eksisterer. Da står man igjen med tre strategier: Man er nødt til å øke produksjonen, man er nødt til å øke overføringskapasiteten, og man er nødt til å redusere det generelle forbruket, akkurat som i resten av landet. Vår oppfatning er at vi er nødt til å ta tak i og gjøre alle disse tingene. Noe kan løses gjennom ny, fornybar energi. Det er store muligheter for det også i Midt-Norge. Man skal ikke flire av vindkraftpotensialet. Bare på Fosen ligger det på 1 TWh. Men det har vært fokusert på gass her, og det blir lansert som det eneste alternativet for å møte den utfordringen man står overfor. Og så blir det sagt at årsaken til at man ikke får gasskraftverk, er særnorske rensekrav. Det er en virkelighetsoppfatning som jeg ikke deler. Det har vært gitt konsesjon til gasskraftverk i Midt-Norge uten rensekrav i seks år, uten at det har blitt realisert. Jeg var til stede på Statoils konferanse på Tjeldbergodden, der de sa rett ut at de ikke kommer til å realisere noe gasskraftverk med de gassprisene som er i dag, heller ikke uten krav til rensing. Det ville ha vært mer konstruktivt om opposisjonen kunne ha foretatt den realitetsvurderingen at sånn er det, og så kunne man heller ha kommet med konstruktive forslag til hvordan man kunne ha tatt i bruk norsk gass i Norge. | 2006-02-16 |
Gunn Berit Gjerde | F | Venstre | Eg vil slutte meg til det mollstemte bekymringskoret som no er her i salen, som vel er eit av dei mest samstemte som eg har opplevd politisk. Vi er alle klare over det vi står føre i Midt-Noreg, og spesielt i Møre og Romsdal, nemleg ei krise i 2009–2010. Vi er også alle einige om, slik eg ser det, at vi må ha gasskraftverk. Og så er spørsmålet: med eller utan reinsing? I tillegg til det må vi satse på å kome med parallelle tiltak på andre energikjelder. Eg er forundra over at energiministeren no seier han vil stimulere til vindkraft- og småkraftverkutbygging parallelt, men likevel ikkje får på plass dette med grøne sertifikat, som no er den største barrieren for at vi skal få på plass vindkraft- og småkraftverkutbygging på ein fornuftig måte. Derimot vil eg ikkje slutte meg til det som Høgre no seier, at det er nødvendig å byggje eit gasskraftverk utan reinsing. Eg synest Høgre er gammaldags som ikkje vil vere med på det som Regjeringa no har stilt i utsikt, at det er mogleg å få på plass eit gasskraftsverk med reinsing. Eg vil gje Regjeringa full støtte til det som er sagt i Soria Moria-erklæringa om bygging av gasskraftverk med CO2-handtering. I tillegg synest Venstre også at det er greitt å snakke om energiøkonomisering. Det er ingen som snakkar om det lenger. Men sjå kva vi gjer i våre privatliv, i vårt offentlege liv og i næringslivet! Vi tenkjer aldri ein tanke om å spare straum lenger. I min barndom hadde vi ei nål som stod på veggen og dirra, og når det vart overforbruk, gjekk far og slo av varmtvasstanken. Vi tenkjer aldri sånn. Nei, vi byggjer oss hytte, og vi byggjer oss varmekablar i alle retningar. Vi kan godt ta opp igjen tanken om energiøkonomisering. Så opplever eg at vi står her og skuldar på kvarandre. Eg er einig i det som Heidi Sørensen seier, at det er klare signal om at dette temaet vart kosta under teppet ved Ormen Lange-utbygginga, og også ved Hydro Aluminium-utbygginga. Det må både Arbeidarpartiet, som berre snakka om arbeidsplassar, og Senterpartiet, som hadde fylkesordføraren den gongen under Ormen Lange-utbygginga og ved prosjekteringa der, i lag med andre ta ansvar for. Når det gjeld Framstegspartiet, er dei i ferd med å utgreie bygging av atomkraftverk, og leiaren i utvalet for det har sete i Møre og Romsdal. Dei har aldri vore offensive på ny teknologi. Så står vi igjen med korleis gasskraftverksaka må løysast. Statsråden har sagt at Regjeringa vil satse fullt på gasskraftverk, men det er usikkert om selskap vil satse på gasskraftverk utan reinsing. Då må vi sjå på moglegheitene. Og verdikjeda, som Bellona har presentert, er ei av dei. Eg synest den er veldig positiv, og det må vere moglegheiter for økonomi i det og å få sett den økonomien saman. Sameleis må vi ta inn dette med Kyoto-kvoten, som vi må kjøpe dersom vi ikkje løyser det. Det er også ein pris som Regjeringa må betale uansett. I tillegg til det må vi ha store innføringslinjer. Og ei av innføringslinjene som skal gå over to naturvernområde, kostar 1,2 milliardar kr. Kvifor kan vi ikkje gjere sånn som vi gjorde med tunnelbyggingar og ferjesubsidiar? Desse pengane må det gå an å overføre frå Statnett sine inntak til bygging av eit gasskraftverk. Det må vere mykje meir fornuftig å byggje ut krafta der ho trengst, enn å ta ho inn frå andre delar av landet, som krev dei store linjene i hundremetersbeltet gjennom naturområda våre. I tillegg vil eg gjerne høyre statsråden i dag seie noko om tilskot til eit gasskraftverk med reinsing. Det held ikkje at vi seier at det ikkje er selskap som står klare til å ta på seg dette. Med alle moglegheitene som finst til ei anna finansisering av dette, må også statsråden seie at Regjeringa er villig til å gå inn, slik at det vert bygt. Eg er glad for at statsråden seier i dag at det ikkje skal verte høgare prisar på kraft i Møre og Romsdal enn andre stader. Men no må vi også få svaret på korleis vi skal løyse krisa framover. Regjeringa må inn med stimulerande tiltak. | 2006-02-16 |
Torbjørn Andersen | M | Fremskrittspartiet | Denne interpellasjonen er svært aktuell, og den avdekker i realiteten de store nasjonale kraftforsyningsutfordringer Norge som nasjon nå er stilt overfor. Situasjonen i Midt-Norge er bare begynnelsen på en større og varslet kraftkrise i Norge. Jeg vil tillate meg å vise til et oppslag i Aftenposten 7. februar av adm. dir. Finn Bergersen jr. i Næringslivets Hovedorganisasjon og adm. dir. Steinar Bysveen i Energibedriftenes Landsforening, med overskriften «En kraftløs energinasjon». Et lite sitat derfra: «Vi har malt oss inn i et hjørne. Ved stadig å vende tommelen ned for ny kraft har vi fått et voksende kraftunderskudd som truer forsyningssikkerheten for folk flest og landets bedrifter.(...) I energinasjonen Norge må vi i år med normal nedbør importere rundt seks milliarder kilowattimer – omtrent tilsvarende Oslos årsforbruk. Situasjonen på Møre er bare det siste eksempelet på en urovekkende trend.» (...) Før denne debatten var jeg inne på bl.a. Senterpartiets internettsider. Der fant jeg oppslaget: Kraftkrise i Midt-Norge – hva nå? Senterpartiet slår der fast at det er ingen tvil om at vi trenger mer kraft. Vi må bygge ut mer vannkraft, står det på Senterpartiets internettside, og: «Grønne sertifikater vil bety mye for å få inn ny kraftproduksjon.» Men hva er det som har skjedd når det gjelder grønne sertifikater? Jo, dette er fullstendig skrinlagt. Vi så fram til å få på plass en felles norsk-svensk ordning innen 1. januar 2007, men dette er nå kokt helt bort i kålen. Det er vel symptomatisk for den mangel på energipolitikk som denne regjeringen har. Jeg vil også vise til at det var en spørreundersøkelse i regi av EBL nylig der det kom fram at åtte av ti spurte mener det er behov for investering og ny kraft. 58 pst. av de spurte i Norge er altså for nye gasskraftverk. I flere år har det politiske flertallet i Norge motarbeidet utbygging av ny kraftproduksjon i Norge. Det ene vannkraftprosjektet etter det andre er enten blitt sterkt redusert eller stanset fullstendig. Resultatet er at vi har fått et stadig voksende kraftunderskudd som truer forsyningssikkerheten i Norge dramatisk. Fremskrittspartiet har i en årrekke advart mot denne utviklingen, men uten, dessverre, å få noe særlig gehør her i Stortinget. Det er derfor med stor bekymring at Fremskrittspartiet må konstatere at den sittende regjering ikke viser vilje eller evne til aktivt å ta tak i de kraftmessige utfordringene som nå tårner seg stadig hurtigere opp her i landet. Både industrien og private husholdninger trenger en stabil strømleveranse til lavest mulig pris. I år er situasjonen den at strømprisen har blitt doblet i forhold til i fjor. Senest – nå ser jeg at statsråden ikke engang gidder å høre på innlegget – i går tok jeg opp dette med økning i strømprisene med statsråd Enoksen i Stortingets spørretime. Jeg prøvde å påvise de bakenforliggende årsakene til prisøkningen. Svaret fra olje- og energiminsteren var lite oppløftende. Det var direkte svadapreget, og det gav ingen god løsning på hva Regjeringen vil gjøre for å møte de energimessige utfordringer Norge er stilt overfor. Så mitt synspunkt er at den rød-grønne regjeringen vil bli en katastrofe for den norske forsyningssikkerheten framover dersom det vi har sett hittil av manglende kraftpolitikk, skal fortsette. Gasskraft er en effektiv måte å tilføre det norske og det nordiske kraftmarkedet betydelig økt kapasitet på, men da må vi ikke ha særnorske CO2-krav og en famlende regjering som ikke vet hva den vil i gasskraftspørsmålet. Fremskrittspartiet krever derfor bygging av flere vannkraftverk i Norge, men ikke minst bygging av en rekke gasskraftverk, med fortrinnsvis de samme rammevilkår som man har for bygging av gasskraftverk i andre land. Det er urovekkende at det bare, etter mitt syn, er Fremskrittspartiet som lenge har tatt på alvor den anstrengte kraftsituasjonen vi har i Norge. Det er nå viktig å sikre tilgang på ny kraft. Fremskrittspartiet er klar for det, og vi spør oss stadig vekk: Hva er det egentlig de andre partiene nøler etter? Har man ikke skjønt alvoret i situasjonen? Kraftkrisen er på vei, og – jeg holdt på å si – nå er det på tide at vi tar dette på alvor. På bakgrunn av den utviklingen som har vært – og det har Fremskrittspartiet lenge påpekt – er det all mulig grunn til aktiv handling. | 2006-02-16 |
Øyvind Halleraker | M | Høyre | Jeg har innledningsvis lyst til å komme med en liten kommentar til representantene Borten Moe og Nordtun. Jeg må få minne dem om at den forrige regjering fornyet tre gasskraftverkkonsesjoner for konvensjonelle gasskraftverk. Et av disse ble faktisk startet opp før flertallsregjeringen tiltrådte. Det er flertallsregjeringen som har skapt betydelig usikkerhet, med krav til CO2-rensing også for disse, uten å anvise hvordan dette skal løses. Det er snart fire måneder siden jeg fra denne talerstol spurte statsråden om hvordan dette skulle håndteres, uten at jeg foreløpig har registrert noe svar på dette. Så sent som en uke før valget hadde representanten Nordtun en kronikk i Haugesunds Avis der han nærmest krevde at gasskraftverkene måtte bygges. Nå har altså pipa fått en annen lyd. Midt-Norges kraftunderskudd er alvorlig. Det undrer meg at Regjeringen ikke tar denne saken mer alvorlig. Jeg hører at statsråden i dag sier at han gjør det, men det gjenstår å se om dette resulterer i handling. Det nytter ikke å stikke hodet i sanden og tro at noe løser seg selv. Her må det aktiv handling til, og det på en måte som gir tillit og forutsigbarhet for aktørene i næringslivet. Det er tross alt de som skal sørge for at denne krisen løses. Situasjonen i Midt-Norge er ikke enestående. Dette er et nasjonalt problem. Jeg vil derfor løfte blikket litt og kikke litt lenger sør på Vestlandet, der vi er i nøyaktig samme situasjon. På Mongstad har Statoil et av Nord-Europas største raffinerier, med en kapasitet på 9 millioner tonn olje pr. år. De har søkt konsesjon på et energiverk, som drevet med naturgass vil gi en langt mer miljømessig og energieffektiv løsning, med en virkningsgrad på helt opp til 80 pst. Varmeverket vil også gi kraft nok til å erstatte dagens landtilførsel av strøm, fra det ordinære nettet til Troll A-plattformen, og i tillegg gi 40 megawatt effekt i nettet. Dette er altså et columbi egg med felles energiløsning for Troll og Mongstad. Men det løser også et annet problem, nemlig det underskudd på elkraft som også er i dette området. Statnett har foreslått en ny kraftlinje fra Sima til Samnanger for å bøte på denne situasjonen. Et kraftlinjespenn langs hele Hardangerfjorden er kontroversielt miljømessig og har reist en storm av protester. Energiverket på Mongstad kan gi et pusterom for denne akutte situasjonen, men da må statsråden handle raskt. Hordalandsbenken var nylig på besøk hos Statoil Mongstad og fikk klar beskjed med tilbake om at konsesjonen og utslippstillatelsen må være på plass i løpet av våren, ellers vil hele prosjektet stanses, så her er faktisk ingen tid å miste. Mongstad har i dag et betydelig miljøproblem, så her ligger det an til en vinn-vinn-situasjon som jeg regner med at olje- og energiministeren er vel kjent med. Jeg regner videre med at han forserer arbeidet med å løse dette kraftunderskuddet og behandlingen av konsesjonen for Mongstad, og også situasjonen for Midt-Norge. | 2006-02-16 |