Datasets:

jkorsvik

/

nowiki_abstract_second_scrape_split1

like 0

https://no.wikipedia.org/wiki/Dmitrij_Vasiljev_(skiskytter)

2023-02-04

Dmitrij Vasiljev (skiskytter)

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sovjetunionen under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Deltakere for Sovjetunionen under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1986', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1987', 'Kategori:Fødsler 8. desember', 'Kategori:Fødsler i 1962', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske mestere for Sovjetunionen', 'Kategori:Personer fra Sankt Petersburg', 'Kategori:Russiske skiskyttere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skiskyttere under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Skiskyttere under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Verdensmestere i skiskyting']

Dmitrij Vladimirovitsj Vasiljev (russisk: Дмитрий Владимирович Васильев; født 8. desember 1962 i Leningrad) er en tidligere sovjetisk skiskytter og dobbelt OL-vinner. Under OL 1984 i Sarajevo tok han gull på 4 x 7,5 km stafett. Fire år senere, under OL 1988 i Calgary gjentok han triumfen med det sovjetiske stafettlaget og vant dermed sin andre gullmedalje. Han kom på 9.-plass på 10 km. Han har også to stafettmedaljer fra verdensmesterskap. Under VM 1986 i Holmenkollen gikk han for det sovjetiske laget som tok gull, og året etter i Lake Placid gikk han for laget som tok sølvmedaljene. Vasiljev har kritisert nordmenn for bruk av ulovlige prestasjonsfremmende preparater, manglende patriotisme og manglende intellektuell kapasitet.

Dmitrij Vladimirovitsj Vasiljev (russisk: Дмитрий Владимирович Васильев; født 8. desember 1962 i Leningrad) er en tidligere sovjetisk skiskytter og dobbelt OL-vinner. Under OL 1984 i Sarajevo tok han gull på 4 x 7,5 km stafett. Fire år senere, under OL 1988 i Calgary gjentok han triumfen med det sovjetiske stafettlaget og vant dermed sin andre gullmedalje. Han kom på 9.-plass på 10 km. Han har også to stafettmedaljer fra verdensmesterskap. Under VM 1986 i Holmenkollen gikk han for det sovjetiske laget som tok gull, og året etter i Lake Placid gikk han for laget som tok sølvmedaljene. Vasiljev har kritisert nordmenn for bruk av ulovlige prestasjonsfremmende preparater, manglende patriotisme og manglende intellektuell kapasitet. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Dmitrij Vasiljev – Olympedia (en) Dmitrij Vasiljev – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Dmitrij Vasiljev – IBU Wikiquote: Dmitrij Vasiljev (skiskytter) – sitater

Dmitrij Vladimirovitsj Vasiljev (russisk: Дмитрий Владимирович Васильев; født 8. desember 1962 i Leningrad) er en tidligere sovjetisk skiskytter og dobbelt OL-vinner.

https://no.wikipedia.org/wiki/Gaetano_Greco

2023-02-04

Gaetano Greco

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barokkomponister', 'Kategori:Dødsfall i 1728', 'Kategori:Fødsler i 1657', 'Kategori:Italienske komponister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Napoli', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Gaetano Greco (ca. 1657 – 1728) var en italiensk musikkpedagog og komponist.

Gaetano Greco (ca. 1657 – 1728) var en italiensk musikkpedagog og komponist. == Liv == Greco studerte hos Giovanni Salvatore og Gennaro Ursino, muligens også hos Francesco Provenzale.Også Alessandro Scarlatti skal ha undervist Greco. Fra 1696 til 1706 var Greco lærer ved konservatoriet i hjembyen og underviste her blant annet Alessandro Scarlattis sønn Domenico. Greco var en dyktig musikkpedagog som fikk en stor del av æren for oppsvinget i Napolis musikkliv rundt århundreskiftet. Ved siden av flerstemmige litanier med instrumentalakkompagnement skrev Greco noen orgel- og cembaloverk. == Verk == 7 messer Salve regina 1681 Litani (firstemmig med strykere og orgel) 1709 Rundt 350 cembaloverk, deriblant en mengde toccataer, preludier og fuger. == Referanser == == Litteratur == Alfred Baumgartner: Der große Musikführer. Musikgeschichte in Werkdarstellungen. Bind 2: Barockmusik. Kiesel, Salzburg 1981, ISBN 3-7023-4002-5. == Eksterne lenker == (en) Fritt tilgjengelige noter av Gaetano Greco i International Music Score Library Project

Gaetano Greco (ca. 1657 – 1728) var en italiensk musikkpedagog og komponist.

https://no.wikipedia.org/wiki/Didier_Plaschy

2023-02-04

Didier Plaschy

['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sveits under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Fødsler 2. mai', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra kanton Wallis', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sveitsiske alpinister', 'Kategori:Sveitsiske mestere i alpint']

Didier Plaschy (født 2. mai 1973 i Varen) er en tidligere sveitsisk alpinist. han kjørte utelukkende storslalåm og slalåm, og vant to seire i verdenscupen i løpet av karrieren. I dag arbeider han som trener. Plaschy debuterte i verdenscupen 20. desember 1994 i Lech. Dagen etter tok han sine første poeng ved å bli nr. 28 i slalåmrennet på samme sted. I sesongen 1997/98 kom gjennombruddet: 6. januar 1998 ble han nummer seks i storslalåm i Saalbach-Hinterglemm, karrierens beste resultat i denne disiplinen. I verdenscupsesongen 1998/99 oppnådde Plaschy gode resultater i Kitzbühel (2.-plass), Wengen (5.-plass) og Sierra Nevada (4.-plass). Sammenlagt endte han på 7.-plass i slalåmcupen. Han hadde sin beste sesong i 1999/2000, da han vant slalåmrennene i Vail og Kranjska Gora. Han tok ytterligere to topp 10-plasseringer, og endte på 8.-plass sammenlagt i slalåmcupen. Plaschy var en av de siste alpinistene som vant et slalåmrenn med lange ski (186 cm). I sesongen som fulgte (2000/01) kjørte konkurrentene på ski som var ca. 20 cm kortere. Plascht mestret ikke omstillingen til den nye carvingteknikken, og ble ikke bedre enn nr. 16 i noe renn. Han la opp i november 2001. Plaschy deltok i slalåm i tre verdensmesterskap (1996, 1999 og 2001), men kjørte ut hver gang. Under OL 1998 ble han nr. 12 i slalåm. I tillegg ble han tre ganger sveitsisk mester.

Didier Plaschy (født 2. mai 1973 i Varen) er en tidligere sveitsisk alpinist. han kjørte utelukkende storslalåm og slalåm, og vant to seire i verdenscupen i løpet av karrieren. I dag arbeider han som trener. Plaschy debuterte i verdenscupen 20. desember 1994 i Lech. Dagen etter tok han sine første poeng ved å bli nr. 28 i slalåmrennet på samme sted. I sesongen 1997/98 kom gjennombruddet: 6. januar 1998 ble han nummer seks i storslalåm i Saalbach-Hinterglemm, karrierens beste resultat i denne disiplinen. I verdenscupsesongen 1998/99 oppnådde Plaschy gode resultater i Kitzbühel (2.-plass), Wengen (5.-plass) og Sierra Nevada (4.-plass). Sammenlagt endte han på 7.-plass i slalåmcupen. Han hadde sin beste sesong i 1999/2000, da han vant slalåmrennene i Vail og Kranjska Gora. Han tok ytterligere to topp 10-plasseringer, og endte på 8.-plass sammenlagt i slalåmcupen. Plaschy var en av de siste alpinistene som vant et slalåmrenn med lange ski (186 cm). I sesongen som fulgte (2000/01) kjørte konkurrentene på ski som var ca. 20 cm kortere. Plascht mestret ikke omstillingen til den nye carvingteknikken, og ble ikke bedre enn nr. 16 i noe renn. Han la opp i november 2001. Plaschy deltok i slalåm i tre verdensmesterskap (1996, 1999 og 2001), men kjørte ut hver gang. Under OL 1998 ble han nr. 12 i slalåm. I tillegg ble han tre ganger sveitsisk mester. == Meritter == === Verdenscupseire === === Andre meritter === 2 ganger sveitsisk mester i slalåm (1999, 2000) sveitsisk mester i storslalåm (1999) 15 seire i FIS-renn == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Didier Plaschy – Olympedia (en) Didier Plaschy – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Didier Plaschy – FIS (alpint) (en) Didier Plaschy – ski-db.com

Didier Plaschy (født 2. mai 1973 i Varen) er en tidligere sveitsisk alpinist.

https://no.wikipedia.org/wiki/ISorreisa.no

2023-02-04

ISorreisa.no

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 2006', 'Kategori:Nettaviser i Troms', 'Kategori:Sørreisas historie']

iSorreisa.no var en nettavis for Sørreisa kommune i Troms fylke. Den oppstod først i 2006 under navnet Sørreisaportalen, men ble redesignet og relansert i august 2007. Nettavisen leverte nyheter fra kommunens hendelser og dens politiske liv. Driften av nettavisen ble i juli 2009 revurdert og lagt på is.

iSorreisa.no var en nettavis for Sørreisa kommune i Troms fylke. Den oppstod først i 2006 under navnet Sørreisaportalen, men ble redesignet og relansert i august 2007. Nettavisen leverte nyheter fra kommunens hendelser og dens politiske liv. Driften av nettavisen ble i juli 2009 revurdert og lagt på is. == Referanser == == Eksterne lenker == www.iSorreisa.no

iSorreisa.no var en nettavis for Sørreisa kommune i Troms fylke.

https://no.wikipedia.org/wiki/Quake_III_Arena

2023-02-04

Quake III Arena

['Kategori:Artikler hvor distributør hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med spill-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Linux-spill', 'Kategori:Mac OS-spill', 'Kategori:PlayStation 2-spill', 'Kategori:Quake', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Videospill fra 1999', 'Kategori:Videospill utviklet i USA', 'Kategori:Windows-spill', 'Kategori:Xbox 360-spill']

Quake III Arena eller Quake 3, ofte forkortet som Q3A eller Q3, er et flerspiller-fokusert førstepersonsskytespill fra 1999. Spillet ble utgitt 2. desember 1999 av Activision. Det er utviklet av id Software og inneholder musikk laget av Sonic Mayhem og Front Line Assembly. Spillet er det tredje spillet i Quake-serien. Spillet skiller seg fra de andre spillene i Quake-serien ved at det ikke har en tradisjonell enspillermodus, og fokuserer istedenfor på flerspillermodusen. I enspillermodusen spiller spilleren mot bots. Det som karaktiserer spillet er blant annet dets minimalistiske design og omfattende tilpassingsmuligheter for spilleren, for eksempel muligheten til å endre teksturer og modeller, justere synsfeltet, og avanserte bevegelses muligheter som såkalt Strafe-jumping og Rocket jumping. Quake III Arena er tilgjengelig på en rekke plattformer. Spillet fikk ros av flere anmeldere, som beskrev spillet som morsomt og engasjernede. Mange likte spillets grafikk og spillets fokus på flerspiller. Quake III Arena har også vært brukt i profesjonell e-sport, i turneringer som QuakeCon, Cyberathlete Professional League, og Electronic Sports World Cup.

Quake III Arena eller Quake 3, ofte forkortet som Q3A eller Q3, er et flerspiller-fokusert førstepersonsskytespill fra 1999. Spillet ble utgitt 2. desember 1999 av Activision. Det er utviklet av id Software og inneholder musikk laget av Sonic Mayhem og Front Line Assembly. Spillet er det tredje spillet i Quake-serien. Spillet skiller seg fra de andre spillene i Quake-serien ved at det ikke har en tradisjonell enspillermodus, og fokuserer istedenfor på flerspillermodusen. I enspillermodusen spiller spilleren mot bots. Det som karaktiserer spillet er blant annet dets minimalistiske design og omfattende tilpassingsmuligheter for spilleren, for eksempel muligheten til å endre teksturer og modeller, justere synsfeltet, og avanserte bevegelses muligheter som såkalt Strafe-jumping og Rocket jumping. Quake III Arena er tilgjengelig på en rekke plattformer. Spillet fikk ros av flere anmeldere, som beskrev spillet som morsomt og engasjernede. Mange likte spillets grafikk og spillets fokus på flerspiller. Quake III Arena har også vært brukt i profesjonell e-sport, i turneringer som QuakeCon, Cyberathlete Professional League, og Electronic Sports World Cup. == Mottagelse == === Anmeldselser === De fleste anmeldelser av spillet var positive, mange beskrev spillet som morsomt, rakst og nærmest avhengighetsskapende. Buede overflater ble introdusert i spillet, hvilket ble godt likt. De fleste anmeldere syntes at spillet var best spilt med andre spillere på nett. En GameSpot-anmeldelse av Jeff Gerstmann beskrev spillet som fantastisk. Han sa at spillbanene var morsomme, grafikken var bra, spillet hadde imponerende spesialeffekter og våpenlyder. GameSpot-anmeldelsen kritiserte spillets forteller, som forteller om ting som skjer i spillet. Anmeldelsen sa at det kunne fort bli trangt og bråkete i noen nivåer. En anmeldelse gjort av IGN sa at spillet ikke var spesielt originalt, men likte detaljene i grafikken, samt nivået satt i verdensrommet. Det høye antallet karakterer man kan spille som og den kunstige intelligensen til bottene ble rost, men spillets våpen ble beskrevet som kjedelige og forutsigbare. En anmeldelse fra Eurogamer beskrev spillet som polert og fantastisk, og at det var veldig balansert og det spiller bra. === Konkurranseorientert spill === Quake III Arenas flerspiller-fokuserte utvikling første til at det ble et stort samfunn med konkurranseorienterte spiller, på samme måte som tidligere spill i Quake-serien. Spillet har vært mye brukt i e-sport. I kompetitivt Quake III Arena så finnes det to forskjellige spillmoduser, ofte referert til som regelsett: den vanlige Quake III Arena-spillmodusen, og CPM-regelsettet, fra regelsettet i Challenge Pro Mode Arena.Disse konkurransene har nå mer eller mindre dødd ut for Quake III Arena, og konkurranser i Quake-spill blir nå gjort med nyere spill, som Quake Live. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Quake III Arena på Steam (en) Quake III Arena på GOG.com (en) Quake III Arena hos MobyGames (en) Quake III Arena hos MobyGames (en) Quake III Arena på Metacritic (en) Quake III Arena på Internet Movie Database (en) Quake III Arena hos Giant Bomb (en) Quake III Arena hos Internet Game Database (en) Quake III Arena hos GameFAQs

Quake III Arena eller Quake 3, ofte forkortet som Q3A eller Q3, er et flerspiller-fokusert førstepersonsskytespill fra 1999. Spillet ble utgitt 2.

https://no.wikipedia.org/wiki/144_000_(kristendom)

2023-02-04

144 000 (kristendom)

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kristen teologi']

144 000 viser til dem som ifølge kristendommen og Bibelen skal stå med Guds lam på fjellet Sion, og som er «kjøpt fra jorden». De 144 000 nevnes tre steder i Johannes' åpenbaring: «Rør ikke jorden eller havet eller trærne før vi har satt et segl på pannen til vår Guds tjenere.» Og jeg hørte tallet på dem som hadde fått seglet: Det var 144 000, fra alle stammene i Israels folk. Av Juda stamme var det 12 000 med segl, av Rubens stamme 12 000, av Gads stamme 12 000, av Asjers stamme 12 000, av Naftali stamme 12 000, av Manasse stamme 12 000, av Simeons stamme 12 000, av Levi stamme 12 000, av Jissakars stamme 12 000, av Sebulons stamme 12 000, av Josefs stamme 12 000, og av Benjamins stamme 12 000 med segl. I mitt syn fikk jeg se Lammet stå på Sions berg og sammen med det de 144 000 som hadde Lammets navn og dets Fars navn skrevet på pannen. Foran tronen og de fire vesener og de eldste synger de en ny sang, en sang som ingen kunne lære uten de 144 000, de som er frikjøpt fra jorden. Det er de som ikke har besmittet seg med kvinner, for de er som jomfruer. Det er de som følger Lammet hvor det så går. Det er de blant menneskene som er frikjøpt for å være en første frukt for Gud og Lammet. Det ble ikke funnet løgn i deres munn, de er uten feil og lyte. Betydningen av tallet forstås forskjellig, da noen tror tallet er symbolsk og representerer alle Guds folk igjennom historien, mens andre tror mer ordrett på de 144 000, og mener disse enten er etterkommere av Jakob (også kalt Israel) eller mennesker som Gud har utvalgt til en spesiell gjerning i endetiden. Ved siden av dette er det flere andre tydninger på rollen til de 144 000.

144 000 viser til dem som ifølge kristendommen og Bibelen skal stå med Guds lam på fjellet Sion, og som er «kjøpt fra jorden». De 144 000 nevnes tre steder i Johannes' åpenbaring: «Rør ikke jorden eller havet eller trærne før vi har satt et segl på pannen til vår Guds tjenere.» Og jeg hørte tallet på dem som hadde fått seglet: Det var 144 000, fra alle stammene i Israels folk. Av Juda stamme var det 12 000 med segl, av Rubens stamme 12 000, av Gads stamme 12 000, av Asjers stamme 12 000, av Naftali stamme 12 000, av Manasse stamme 12 000, av Simeons stamme 12 000, av Levi stamme 12 000, av Jissakars stamme 12 000, av Sebulons stamme 12 000, av Josefs stamme 12 000, og av Benjamins stamme 12 000 med segl. I mitt syn fikk jeg se Lammet stå på Sions berg og sammen med det de 144 000 som hadde Lammets navn og dets Fars navn skrevet på pannen. Foran tronen og de fire vesener og de eldste synger de en ny sang, en sang som ingen kunne lære uten de 144 000, de som er frikjøpt fra jorden. Det er de som ikke har besmittet seg med kvinner, for de er som jomfruer. Det er de som følger Lammet hvor det så går. Det er de blant menneskene som er frikjøpt for å være en første frukt for Gud og Lammet. Det ble ikke funnet løgn i deres munn, de er uten feil og lyte. Betydningen av tallet forstås forskjellig, da noen tror tallet er symbolsk og representerer alle Guds folk igjennom historien, mens andre tror mer ordrett på de 144 000, og mener disse enten er etterkommere av Jakob (også kalt Israel) eller mennesker som Gud har utvalgt til en spesiell gjerning i endetiden. Ved siden av dette er det flere andre tydninger på rollen til de 144 000. == Kilder == Norsk Bibelinstitutt - 144000 spesielle mennesker Bibel.no - Johannes’ åpenbaring Kapittel 7 Bibel.no - Johannes’ åpenbaring Kapittel 14

144 000 viser til dem som ifølge kristendommen og Bibelen skal stå med Guds lam på fjellet Sion, og som er «kjøpt fra jorden». De 144 000 nevnes tre steder i Johannes' åpenbaring:

https://no.wikipedia.org/wiki/John_Olav_Larssen

2023-02-04

John Olav Larssen

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 2009', 'Kategori:Fødsler i 1927', 'Kategori:Lutherske misjonærer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Misjonærer i Norge', 'Kategori:Norske misjonærer', 'Kategori:Norske redaktører', 'Kategori:Personer fra Eigersund kommune', 'Kategori:Personligheter innen evangelikalismen', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

John Olav Larssen (født 7. mars 1927 på Hellvik i Egersund, død 2. januar 2009 på Bryne) var en ledende vekkelsespredikant tilknyttet Det norske lutherske Indremisjonsselskap.

John Olav Larssen (født 7. mars 1927 på Hellvik i Egersund, død 2. januar 2009 på Bryne) var en ledende vekkelsespredikant tilknyttet Det norske lutherske Indremisjonsselskap. == «Norges Billy Graham» == Han fikk tilnavnet «Norges Billy Graham» på grunn av metodelikheten med Billy Graham i hans langvarige og ofte svært fremgangsrike forkynnervirksomhet. Han var kjent for å kombinere humor og alvor i forkynnelsen og tok avstand fra såkalt skremselsforkynnelse. Han var blant annet aktiv på de, på den tid, spektakulære, protestantiske møteaksjonene på Jordal Amfi i Oslo i 1957 og i 1958. På de best besøkte møtene var 12 000 mennesker innenfor portene på idrettsarenaen. I mange år reiste han Norge rundt for å forkynne. Etterhvert tok han i bruk et stort møtetelt som ble kalt Teltkirken, og det fikk fra 1964 fast plass på Justøy ved Lillesand. Rundt dette bygde han Justøy Bibelcamping. == Senere tjeneste == I 1971 fikk han kall til å bli generalsekretær i Den indre Sjømannsmisjon, og i fem år var han leder for denne organisasjonen. Han var da også redaktør av organisasjonens blad Trygg Havn og juleheftet Fiskerens Venn. Fra 1976 var han knyttet til Den Norske Misjonsallianse som landssekretær, en stilling han hadde til 1992. Han virket i senere år også som prestevikar i Den norske kirke, i Stavanger bispedømme. == Bibliografi == (no) Publikasjoner av John Olav Larssen i BIBSYS John Olav forteller til Agnes Varen Ugland 1987 Sammen for evangeliet 20 år 1978 Det glade fastland. Minner fra år mellom Jæren og Justøy 1975 ISBN 82-531-3186-0 Gud vil vekkelse 1970 Kraft fra det høye – Apostlenes gjerninger 1-13 – Taler på Justøya sommeren 1966 1968 Fra høvelbenk til misjonsmark 1964 Slik ble jeg det 1961 Elsket av Gud 1961 Den nye begynnelse 1958 En åpen dør 1957 == Eksterne lenker == John Olav Larssen er død Harald Stanghelle: En kristen dannelsesagent. Minneord i Aftenposten 11. januar 2009. Trond Inge Tappel: Nytt liv. Karakteristiske trekk ved vekkelsene i Råde 1973 og 1979 Spesialavhandling i teologi. Se side 38, avsnitt Røstad bibelcamp.

| fsted = Hellvik i Egersund

https://no.wikipedia.org/wiki/Dryppvanning

2023-02-04

Dryppvanning

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Landbruk', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2016-04', 'Kategori:Usorterte stubber', 'Kategori:Vann']

Dryppvanning er en vanningsmetode som minimaliserer bruken av vann og som gir vekst ved å la vann dryppe langsomt til plantenes røtter, enten gjennom jordoverflaten eller direkte til røttene, gjennom et nettverk av ventiler, rør, slanger og emittere.

Dryppvanning er en vanningsmetode som minimaliserer bruken av vann og som gir vekst ved å la vann dryppe langsomt til plantenes røtter, enten gjennom jordoverflaten eller direkte til røttene, gjennom et nettverk av ventiler, rør, slanger og emittere. == Eksterne lenker == (en) Drip irrigation – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Drip irrigation – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

Dryppvanning er en vanningsmetode som minimaliserer bruken av vann og som gir vekst ved å la vann dryppe langsomt til plantenes røtter, enten gjennom jordoverflaten eller direkte til røttene, gjennom et nettverk av ventiler, rør, slanger og emittere.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sherut_Leumi

2023-02-04

Sherut Leumi

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Israels forsvar', 'Kategori:Israelsk kultur', 'Kategori:Israelstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2015-12']

Sherut Leumi (hebraisk: שירות לאומי, verneplikt) er en alternativ frivillig verneplikt i Israel for de som ikke kan eller ønsker å tjenestegjøre i det israelske forsvaret. Majoriteten er jødiske kvinner som mottar fritak fra den obligatoriske militærtjenestegjøringen på religiøst grunnlag, men det er også et lite antall menn som tjenestegjør i Sherut Leumi. Frivillige er mellom 18 og 21 år. Tjenestegjøring innebærer som regel arbeid 30–40 timer i uken over 12 til 24 måneder. De frivillige kan velge om de vil gjøre enten ett eller to år av verneplikten. Ikke alle de frivillge er israelske statsborgere. Det kan gjøres under turistvisum, og den frivillige vil senere motta et spesielt frivillighetsvisum som varer så lenge vedkommende vil tjenestegjøre.

Sherut Leumi (hebraisk: שירות לאומי, verneplikt) er en alternativ frivillig verneplikt i Israel for de som ikke kan eller ønsker å tjenestegjøre i det israelske forsvaret. Majoriteten er jødiske kvinner som mottar fritak fra den obligatoriske militærtjenestegjøringen på religiøst grunnlag, men det er også et lite antall menn som tjenestegjør i Sherut Leumi. Frivillige er mellom 18 og 21 år. Tjenestegjøring innebærer som regel arbeid 30–40 timer i uken over 12 til 24 måneder. De frivillige kan velge om de vil gjøre enten ett eller to år av verneplikten. Ikke alle de frivillge er israelske statsborgere. Det kan gjøres under turistvisum, og den frivillige vil senere motta et spesielt frivillighetsvisum som varer så lenge vedkommende vil tjenestegjøre.

Sherut Leumi (hebraisk: שירות לאומי, verneplikt) er en alternativ frivillig verneplikt i Israel for de som ikke kan eller ønsker å tjenestegjøre i det israelske forsvaret. Majoriteten er jødiske kvinner som mottar fritak fra den obligatoriske militærtjenestegjøringen på religiøst grunnlag, men det er også et lite antall menn som tjenestegjør i Sherut Leumi.

https://no.wikipedia.org/wiki/XXX-syndrom

2023-02-04

XXX-syndrom

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Medfødte misdannelser, deformiteter og kromosomavvik']

XXX-syndrom (også kjent som trippel-X-syndrom, trisomi X og karyotype 47,XXX) er en feil på kjønnskromosom hos kvinner som medfører at de har tre X-kromosomer istedenfor to, som er det normale. Syndromet ble første gang beskrevet av den britiske genetikeren Patricia Jacobs i 1959.Tilstanden er relativt vanlig og forekommer hos 1 av 1000 kvinner, men er sjelden diagnostisert. Mange jenter og kvinner med tilstanden har få eller ingen symptomer. Mindre enn 10 % av dem med tilstanden er klar over at de har den. I Norge antas det å være rundt 3000 personer med tilstanden og de fleste av dem vet ikke om den. Årlig får ca. 30 personer i Norge denne diagnosen.

XXX-syndrom (også kjent som trippel-X-syndrom, trisomi X og karyotype 47,XXX) er en feil på kjønnskromosom hos kvinner som medfører at de har tre X-kromosomer istedenfor to, som er det normale. Syndromet ble første gang beskrevet av den britiske genetikeren Patricia Jacobs i 1959.Tilstanden er relativt vanlig og forekommer hos 1 av 1000 kvinner, men er sjelden diagnostisert. Mange jenter og kvinner med tilstanden har få eller ingen symptomer. Mindre enn 10 % av dem med tilstanden er klar over at de har den. I Norge antas det å være rundt 3000 personer med tilstanden og de fleste av dem vet ikke om den. Årlig får ca. 30 personer i Norge denne diagnosen. == Se også == Trisomi Karyotype XYY-syndrom Klinefelters syndrom Turners syndrom X-kromosom Y-kromosom == Referanser == == Eksterne lenker == Kunnskapssamling om Trippel X hos Frambu Beskrivelse av nondisjunksjon hos Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Oslo (en) Genetic: Triple X Syndrome hos encyclopedia.com (en) Triple X Syndrome, emnesamling hos ScienceDirect (en) Triple-X-syndrome or Trisomy X (PDF), artikkel hos triple-x-syndroom.nl

| diagnose = Karyotype

https://no.wikipedia.org/wiki/Proveniens

2023-02-04

Proveniens

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Datainnsamling', 'Kategori:Museer', 'Kategori:Vitenskapelig metode']

Proveniens (av latin: pro-venire = komme fra, stamme fra) blir særlig benyttet til å beskrive en plantes eller et frøs opprinnelse eller avstamning. Særlig ved planting av ny skog er det viktig at de plantene som benyttes har en proveniens som passer på stedet, med hensyn til klima og jordsmonn. I skogbruket er proveniens-forskning et eget forskningsområde, da man vil velge ut de trær som best vil trives i det området de plantes. Normalt vil frø fra det samme området som plantingen skal foretas gi best resultat, men frø fra andre områder på kloden med tilsvarende klima, vil normalt også trives. F.eks. importerer Danmark årlig store mengder eikenøtter fra Sørlandet for etablering av danske eikeskoger. Trivselen er imidlertid ikke alltid lett å forutse. Et forsøk på planting av edelgrantrær av frø fra Sakhalin-halvøya (Sakhalin-edelgran) på Sørlandet til bruk som juletre, ble ikke vellykket.

Proveniens (av latin: pro-venire = komme fra, stamme fra) blir særlig benyttet til å beskrive en plantes eller et frøs opprinnelse eller avstamning. Særlig ved planting av ny skog er det viktig at de plantene som benyttes har en proveniens som passer på stedet, med hensyn til klima og jordsmonn. I skogbruket er proveniens-forskning et eget forskningsområde, da man vil velge ut de trær som best vil trives i det området de plantes. Normalt vil frø fra det samme området som plantingen skal foretas gi best resultat, men frø fra andre områder på kloden med tilsvarende klima, vil normalt også trives. F.eks. importerer Danmark årlig store mengder eikenøtter fra Sørlandet for etablering av danske eikeskoger. Trivselen er imidlertid ikke alltid lett å forutse. Et forsøk på planting av edelgrantrær av frø fra Sakhalin-halvøya (Sakhalin-edelgran) på Sørlandet til bruk som juletre, ble ikke vellykket. == Andre betydninger == Proveniens brukes også til beskrivelse av et objekts opprinnelse. Arkeologi – Et objekts funnsted. For eksempel ved fastsetting av om en gjenstand på avveie stammer fra et bestemt sted. Arkiv og samlinger – Tilhørighet til en samling av kunst, dokumenter, o.l. Brukt for å fastsette om en stjålet gjenstand tilhører en bestemt samling, eller for å konstatere om en gjenstand som hevdes å tilhøre en samling eller en kunstner, er et falskneri. Boksamlere bruker ordet om tidligere eiere av en bok. Proveniensprinsippet betegner innen arkivfag prinsippet om å holde dokumentene i opprinnelig orden. == Se også == Stamsæd == Eksterne lenker == Riktig proveniens – helt avgjørende (Norsk skogbruk) Proveniens- og treslagsforsøk i Aust-Agder Rapport fra Norsk institutt for skogforskning

Proveniens (av latin: pro-venire = komme fra, stamme fra) blir særlig benyttet til å beskrive en plantes eller et frøs opprinnelse eller avstamning. Særlig ved planting av ny skog er det viktig at de plantene som benyttes har en proveniens som passer på stedet, med hensyn til klima og jordsmonn.

https://no.wikipedia.org/wiki/Eva_(magasin)

2023-02-04

Eva (magasin)

['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kunst og kultur i 2004', 'Kategori:Kunst og kultur i 2009', 'Kategori:Nedlagte norske ukeblader', 'Kategori:Publikasjoner etablert i 2004', 'Kategori:Publikasjoner nedlagt i 2009']

Eva var Norges første magasin for kvinner 40+, og ble lansert av Aller-konsernet i september 2004, med et opplag på 25 870. Sjefredaktør var Kirsten Offerdal. Eva var et livsstilsmagasin med artikler om aktuelle samfunnsspørsmål, reportasjer om reiser, opplevelser, helse, mote, egenpleie, interiør, hage, økonomi og mat- og vinstoff. Magasinet kom ut 13 ganger årlig og hadde i 2008 et opplag på 26 961, opp fra 25 870 i 2007.

Eva var Norges første magasin for kvinner 40+, og ble lansert av Aller-konsernet i september 2004, med et opplag på 25 870. Sjefredaktør var Kirsten Offerdal. Eva var et livsstilsmagasin med artikler om aktuelle samfunnsspørsmål, reportasjer om reiser, opplevelser, helse, mote, egenpleie, interiør, hage, økonomi og mat- og vinstoff. Magasinet kom ut 13 ganger årlig og hadde i 2008 et opplag på 26 961, opp fra 25 870 i 2007. == Nedleggelse == På styremøte den 25. februar 2009 ble det besluttet å legge ned magasinet. Siste utgave kom i april 2009. == Referanser ==

Eva var Norges første magasin for kvinner 40+, og ble lansert av Aller-konsernet i september 2004, med et opplag på 25 870. Sjefredaktør var Kirsten Offerdal.

https://no.wikipedia.org/wiki/Paul_Frederik_Michael_Heltzen

2023-02-04

Paul Frederik Michael Heltzen

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. august', 'Kategori:Dødsfall i 1839', 'Kategori:Fødsler 3. mai', 'Kategori:Fødsler i 1779', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske embets- og tjenestemenn', 'Kategori:Personer fra Kongsberg kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sorenskrivere', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1814', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1827–1829']

Paul Frederik Michael Heltzen (født 3. mai 1779 på Kongsberg, død 19. august 1839 i Bærum) var kancelliraad og sorenskriver, og senere også amtmann i Akershus Amt. Heltzen var sønn av berghauptmann Christian Ernst Heltzen og Anne Christine von Haxthausen, gift med Gustave Henrikke Ørum, foreldre til ordfører i Bærum (1874–1881) cand. jur. Carl Andreas Bernhoft Heltzen. Heltzen kjøpte i 1814 eiendommen Øvre Stabæk. Heltzen representerte Akershus Amt ved det første overordentlige Storting høsten 1814, og var vararepresentant til Grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Heltzen var også valgt til Stortinget for perioden 1827-1829.

Paul Frederik Michael Heltzen (født 3. mai 1779 på Kongsberg, død 19. august 1839 i Bærum) var kancelliraad og sorenskriver, og senere også amtmann i Akershus Amt. Heltzen var sønn av berghauptmann Christian Ernst Heltzen og Anne Christine von Haxthausen, gift med Gustave Henrikke Ørum, foreldre til ordfører i Bærum (1874–1881) cand. jur. Carl Andreas Bernhoft Heltzen. Heltzen kjøpte i 1814 eiendommen Øvre Stabæk. Heltzen representerte Akershus Amt ved det første overordentlige Storting høsten 1814, og var vararepresentant til Grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Heltzen var også valgt til Stortinget for perioden 1827-1829. == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Paul Frederik Michael Heltzen hos Norsk senter for forskningsdata (no) Tallak Lindstøl: Stortinget og Statsraadet, 1814-1914. B. 1 D. 1 : Biografier A-K digital utgave side 366

Paul Frederik Michael Heltzen (født 3. mai 1779 på Kongsberg, død 19.

https://no.wikipedia.org/wiki/Summer_Breeze_Open_Air

2023-02-04

Summer Breeze Open Air

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Heavy metal-festivaler', 'Kategori:Kultur i Bayern', 'Kategori:Musikkfestivaler i Tyskland', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1997']

Summer Breeze Open Air er en årlig heavy metal-musikkfestival som holdes på sommeren i byen Dinkelsbühl, Tyskland. Den ble føreste gang holdt i 1997 og har siden da til 2006 vært holdt i byen Abtsgmünd. Festivalen har omkring 40 tusen tilskuere hvert år (ca. 13 tusen per dag). I 2008 ble festivalen holdt den 14, 15 og 16. august.

Summer Breeze Open Air er en årlig heavy metal-musikkfestival som holdes på sommeren i byen Dinkelsbühl, Tyskland. Den ble føreste gang holdt i 1997 og har siden da til 2006 vært holdt i byen Abtsgmünd. Festivalen har omkring 40 tusen tilskuere hvert år (ca. 13 tusen per dag). I 2008 ble festivalen holdt den 14, 15 og 16. august. == Tidligere deltagelser == 14. – 16. august 2008Listen kan inneholde mangler Diablo Swing Orchestra Endstille Ensiferum Exodus Kataklysm Primordial Sonic Syndicate The Vision Bleak19. – 21. August 2004Alev – Beseech – Brainstorm – Busta Hoota – Cataract – Crematory – Criminal – Danzig – Dark Fortress – Deadsoul Tribe – Die Happy – Disillusion – Ensiferum – Equilibrium – Evergrey – Finntroll – Fleshcrawl – Fragments of Unbecoming – Goddess of Desire – Gorerotted – Green Carnation – Hatesphere – Honigdieb – Hypocrisy – Immortal Rites – Katatonia – Lake of Tears – Leaves' Eyes – Lords of Decadence – Mental Amputation – Mercenary – Mnemic – Mörk Gryning – Paragon – Primordial – Psychopunch – Rawhead Rexx – Saltatio Mortis – Schandmaul – Sentenced – Sirenia – Sleepingodslie – Six Feet Under – Sodom – Sonata Arctica – Tankard – U.D.O. – Vintersorg – Vomitory – Xandria 18. – 20. august 2005Aborted – Amon Amarth – Anorexia Nervosa – Atrocity – Barcode – Behemoth – Born From Pain – Caliban – Dark Tranquillity – Die Apokalyptischen Reiter – Disbelief – Draconian – Ektomorf – Emil Bulls – End of Green – Endstille – Enthronend – Final Breath – God Dethroned – Haggard – Impious – In Extremo – J.B.O. – Koroded – Korpiklaani – Krisiun – Lacrimas Profundere – Lacuna Coil – Macabre – Maroon – Midnattsol – Nocte Obducta – Norther – Opeth – Orphaned Land – Pain – Pink Cream 69 – Powerwolf – Schandmaul – Subway To Sally – Skindred – Such a Surge – Suidakra – Symphorce – The Bones – The Exploited – Therion – The Vision Bleak – Tristania – Wintersun 17. – 19. august 20061349 – Amorphis – Angel Blake – Apostasy – ASP – Bloodflowerz – Carnal Forge – Corvus Corax – Deathstars – Exilia – Fear Factory – Fear My Thoughts – Finntroll – Fragments of Unbecoming – Gamma Ray – Gojira – Heaven Shall Burn – Katatonia – Kreator – Lacrimosa – Legion of the Damned – Leng Tch'e – Liv Kristine – Lumsk – Moonspell – Morbid Angel – My Dying Bride – Necrophagist – Neaera – Negative – One Man Army And The Undead Quartet – Perzonal War – Potentia Animi – Psychopunch – Rebellion – Regicide – Saltatio Mortis – Scar Symmetry – Scarve – The Haunted – The Ocean – The Other – Thyrfing – Totenmond – Trail of Tears – Turisas – Undertow – Unleashed – Visions of Atlantis – Volbeat 16. – 18. august 2007Absolute – After Forever – Amon Amarth – Black Messiah – Bolt Thrower – Caliban Communic – Crematory – Dagoba – Dark Fortress – Dark Funeral – Dark Tranquillity – Deadlock – Die Apokalyptischen Reiter – Disillusion – Dornenreich – Doro – Eisbrecher – End of Green – Eluveitie – Fall of Serenity – Fear My Thoughts – Finntroll – Hardcore Superstar – Helrunar – Hevein – Illdisposed – Immolation – Impious – In Extremo – Justice – Karakadan – Koldbrann – Krypteria – Lacrimas Profundere – L'Âme Immortelle – Machinemade God – Maroon – Moonsorrow – Necrophobic – Nevermore – Nightrage – Oomph! – Pain – Poisonblack – Powerwolf – President Evil – Rage – Secrets of the Moon – Sirenia – Soulfly – Squealer A.D. – Suffocation – Swallow the Sun – Tankard – Tanzwut – The Black Dahlia Murder – Volbeat – War from a Harlot's Mouth – Xandria == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Summer Breeze Festival – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Summer Breeze Open Air er en årlig heavy metal-musikkfestival som holdes på sommeren i byen Dinkelsbühl, Tyskland. Den ble føreste gang holdt i 1997 og har siden da til 2006 vært holdt i byen Abtsgmünd.

https://no.wikipedia.org/wiki/Aksel_Sandemose

2023-02-04

Aksel Sandemose

['Kategori:Aksel Sandemose', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. august', 'Kategori:Dødsfall i 1965', 'Kategori:Fødsler 19. mars', 'Kategori:Fødsler i 1899', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn født i Danmark', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Personer begravet på Vestre gravlund', 'Kategori:Personer fra Nykøbing Mors', 'Kategori:Personer fra svensketrafikken 1940–1945', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Doblougprisen', 'Kategori:Vinnere av Gyldendals legat']

Aksel Sandemose (født 19. mars 1899 i Nykøbing Mors, død 6. august 1965 i København) var en danskfødt forfatter, kjent for de psykologiske romanene En sjømann går i land (1931) og En flyktning krysser sitt spor (1933). Han er særlig kjent som mannen bak Janteloven, en tekst over de uskrevne «lovene» som preger mange skandinaviske småsamfunn. Sandemose emigrerte til Norge i 1929 og skrev på norsk, men med innslag av dansk. Med over 300 artikler var Sandemose blant de største bidragsyterne i bladet Aktuell i årene 1945–1965. Sandemose skrev innenfor mange sjangre i Aktuell. Blant annet rapporterte han fra rettssaken mot sexforbryteren Carl Jacob Schnitler og advarte mot hevn, fordi han mente Schnitler var en «meget syk mann».

Aksel Sandemose (født 19. mars 1899 i Nykøbing Mors, død 6. august 1965 i København) var en danskfødt forfatter, kjent for de psykologiske romanene En sjømann går i land (1931) og En flyktning krysser sitt spor (1933). Han er særlig kjent som mannen bak Janteloven, en tekst over de uskrevne «lovene» som preger mange skandinaviske småsamfunn. Sandemose emigrerte til Norge i 1929 og skrev på norsk, men med innslag av dansk. Med over 300 artikler var Sandemose blant de største bidragsyterne i bladet Aktuell i årene 1945–1965. Sandemose skrev innenfor mange sjangre i Aktuell. Blant annet rapporterte han fra rettssaken mot sexforbryteren Carl Jacob Schnitler og advarte mot hevn, fordi han mente Schnitler var en «meget syk mann». == Liv og virke == Aksel Sandemoses fødenavn var Axel Nielsen, men i 1921 endret han navn til Aksel Sandemose, en forenkling av Sandermosen i Maridalen, daværende Aker, der hans norske mor vokste opp. Oppveksten i byen Nykøbing på øya Mors i Limfjorden i Nord-Jylland ga stoff til en stor del av hans forfatterskap. Også tiden som sjømann i unge år er biografisk stoff i bøkene hans.Sandemoses mor som var fra Maridalen i Oslo, har gitt forfatteren noe han selv har beskrevet som «fedrelandsdrift» mot hennes hjemland. Etter forslag fra forfatterkollega Sigurd Hoel bosatte han seg i Norge i 1930. I Norge etablerte Sandemose seg straks som norsk forfatter gjennom å oversette deler av sitt danske forfatterskap til norsk, blant annet En sjømann går i land fra 1931. Hans sterke forhold til norsk i denne første tiden kommer blant annet til uttrykk i det Vinje-inspirerte enmannstidsskriftet Fesjå fra 1935, men norsk statsborgerskap fikk han først etter krigen. En forløper for det langt mer omfattende enmannstidsskriftet Årstidene – Brev fra Kjørkelvik som kom i 13 nummer i årene 1951–1955. De første årene i Norge bodde han med sin første familie på Blylaget på Nesodden ved Bunnefjorden, fjorden rett sør for Oslo. Siden han var tilknyttet et miljø som arbeidet aktivt mot den tyske okkupasjonsmakten, valgte han i 1941 å flykte til Sverige. Tiden i Sverige var en vanskelig, men fruktbar tid for forfatteren. Hans andre hovedverk, Det svundne er en drøm, ble skrevet her og utgitt i Sverige med tittelen Det gångna är en dröm i 1944. En tittel som ikke er en oversettelse av den norske tittelen, siden den er en strofe hentet fra den svenske poeten Dan Anderssons verk. Etter krigen flyttet Sandemose tilbake til Norge sammen med sin nye kone, Eva Borgen. Sandemose hadde lenge drømt om å flytte ut av hovedstaden og tenkte først på Trysil, men paret kom over det nedlagte småbruket Kjørkelvik i Søndeled i Aust-Agder på Sørlandet og kjøpte dette. Etter ti gode på småbruket, begynte en tøff periode for Sandemose. Først mistet han den ene tvillingsønnen sin, Espen, og et par år senere døde også kona Eva. Sandemose har skildret hendelsene i Murene rundt Jeriko, en bok som han kaller en minnebok om disse som sto ham nær. Han flyttet så tilbake til Oslo, hvor han i 1963 giftet seg for tredje gang. Våren 1965 ble Sandemose syk og innlagt på Ullevål sykehus. Han begjærte seg flyttet til Militærhospitalet i København, hvor han døde i august samme år. Etter sitt tredje hovedverk, Varulven i 1958, var Sandemose på slutten av femtitallet en av de fremste kandidatene til nobelprisen i litteratur. Hovedverkene En flyktning krysser sitt spor, Det svundne er en drøm og Varulven har gitt forfatterskapet en plass i verdenslitteraturen. Sandemose var far til oppfinneren Bjarne Sandemose (1926–2013), bestefar til kunstneren Iben Sandemose og oldefar til filmregissøren Mikkel Sandemose. Han var også far til filosofen og forfatteren Jørgen Sandemose (1945-2019). == Bibliografi == === Romaner === 1963 – Mytteriet på barken Zuidersee 1961 – Felicias bryllup 1960 – Murene rundt Jeriko 1958 – Varulven 1950 – Eventyret fra kong Rhascall den syttendes tid om en palmegrønn øy 1949 – Alice Atkinson og hennes elskere 1945 – Tjærehandleren 1944 – Det svundne er en drøm 1938 – Brudulje 1937 – Det stod en benk i haven 1936 – Vi pynter oss med horn 1933 – En flyktning krysser sitt spor 1931 – En sjømann går i land 1928 – Ross Dane 1927 – Klabautermanden (filmatisert i 1969, med tittelen Klabautermannen) 1924 – Mænd fra Atlanteren 1924 – Ungdomssynd === Fortellinger og noveller === 1965 – Dans, dans Roselill 1946 – Agnes min deilige sommerfugl 1940 – Fortellinger fra andre tider 1939 – September 1937 – Sandemose forteller 1924 – Storme ved Jævndøgn 1923 – Fortællinger fra Labrador === Essays, epistler, artikler === 1976 – Bakom står hin onde og hoster så smått 1973 – Epistler og moralske tanker 1972 – Som et nesehorn med hjernebetennelse 1960 – Murene rundt Jeriko 1954/1969 – Rejsen til Kjørkelvik 1951–1955 – Årstidene 1934–1936 – Fesjå === Politikk === 1965–1966 – Verker i utvalg, I – VIII 1934 – Dødens agenter : Rustningsindustrien internasjonale == Priser og utmerkelser == 1959 – Doblougprisen 1948 – Gyldendals legat 1930 – Emma Bærentzens Legat 1927 – Carl Møllers Legat == Referanser == == Litteratur == Steen Andersen: Nye forbindelser. Pejlinger i Aksel Sandemoses forfatterskab. Vordingborg: Attika 2015 Jørgen Sandemose, Flyktningen, Aschehoug (2004) == Eksterne lenker == (en) Aksel Sandemose – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Aksel Sandemose på Internet Movie Database (no) Aksel Sandemose hos Sceneweb (da) Aksel Sandemose på Filmdatabasen (da) Aksel Sandemose på danskefilm.dk (da) Aksel Sandemose på danskfilmogtv.dk (en) Aksel Sandemose hos The Movie Database (no) NRK: Lydfiler med Aksel Sandemose (no) Diktning og sannhet – artikkel i Dagbladet om sønnen Jørgens biografi (no) Aksel Sandemose i NRK Forfatter (no) Digitaliserte bøker av Sandemose og om Sandemose hos Nasjonalbiblioteket.

Mikkel Brænne Sandemose (født 4. september 1974) er en norsk filmskaper.

https://no.wikipedia.org/wiki/F1_(maskinpistol)

2023-02-04

F1 (maskinpistol)

['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Maskinpistoler', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 9 mm']

F1 er en australsk maskinpistol som ble designet av Lithgow Small Arms Factory i 1962. Den ble innført i det australske forsvar i juli 1963, hvor den erstattet Owen Gun. F1 ble brukt frem til 1991 da den ble pensjonert og erstattet av F88C Austeyr, en australsk versjon av Steyr AUG. F1 har en robust og enkelt design som utmerket seg i nærkamper under Vietnamkrigen. F1 har en enkel mekanisme med masseretardert, åpent sluttstykke. Den har fast trestokk og pistolgrep som sin forgjenger, og magasinet føres inn ovenfra på samme måte. Den er i kaliber 9 x 19 mm Luger, og magasinet tar 34 patroner. Siden magasinet sitter oppå våpenet, er siktene på venstre side.

F1 er en australsk maskinpistol som ble designet av Lithgow Small Arms Factory i 1962. Den ble innført i det australske forsvar i juli 1963, hvor den erstattet Owen Gun. F1 ble brukt frem til 1991 da den ble pensjonert og erstattet av F88C Austeyr, en australsk versjon av Steyr AUG. F1 har en robust og enkelt design som utmerket seg i nærkamper under Vietnamkrigen. F1 har en enkel mekanisme med masseretardert, åpent sluttstykke. Den har fast trestokk og pistolgrep som sin forgjenger, og magasinet føres inn ovenfra på samme måte. Den er i kaliber 9 x 19 mm Luger, og magasinet tar 34 patroner. Siden magasinet sitter oppå våpenet, er siktene på venstre side. == Eksterne lenker == Modern Firearms – F1 submachine gun Arkivert 1. september 2010 hos Wayback Machine.

Australia

https://no.wikipedia.org/wiki/VM_i_fotball_for_kvinner_2023

2023-02-04

VM i fotball for kvinner 2023

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotball i Australia', 'Kategori:Fotball på New Zealand', 'Kategori:Fremtidige sportsarrangementer', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 2023', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Australia', 'Kategori:Internasjonale mesterskap på New Zealand', 'Kategori:VM i fotball for kvinner']

VM i fotball for kvinner 2023 blir det 9. offisielle verdensmesterskapet i fotball for kvinner, og blir avholdt i Australia og New Zealand. Datoene er ikke fastlagt men skal avholdes innenfor tidsrommet 10. juli og 20. august 2023. FIFA, som arrangerte mesterskapet, valgte stillehavslandene som arrangør framfor Colombia, som var eneste offisielle motkandidat. Det er første gang et VM i fotball blir arrangert i to land som er medlem av forskjellige kontinentalforbund. Det er også det første seniormesterskap i fotball på verdensbasis som blir arrangert av et medlem av Oceania Football Confederation. Imidlertid har både Australia og New Zealand arrangert ungdoms-VM for menn, og New Zealand arrangerte U17-VM for kvinner i 2008. Mesterskapet er planlagt utvidet til 32 lag, det samme antall som skal delta i VM i fotball for menn 2022.

VM i fotball for kvinner 2023 blir det 9. offisielle verdensmesterskapet i fotball for kvinner, og blir avholdt i Australia og New Zealand. Datoene er ikke fastlagt men skal avholdes innenfor tidsrommet 10. juli og 20. august 2023. FIFA, som arrangerte mesterskapet, valgte stillehavslandene som arrangør framfor Colombia, som var eneste offisielle motkandidat. Det er første gang et VM i fotball blir arrangert i to land som er medlem av forskjellige kontinentalforbund. Det er også det første seniormesterskap i fotball på verdensbasis som blir arrangert av et medlem av Oceania Football Confederation. Imidlertid har både Australia og New Zealand arrangert ungdoms-VM for menn, og New Zealand arrangerte U17-VM for kvinner i 2008. Mesterskapet er planlagt utvidet til 32 lag, det samme antall som skal delta i VM i fotball for menn 2022. == Kvalifisering == === Kvalifiserte lag === == Gruppespillet == Alle klokkeslett er oppgitt etter lokaltid. Klokkeslett i parentes er oppgitt etter norsk tid (UTC+02:00). === Gruppe A === === Gruppe B === === Gruppe C === === Gruppe D === === Gruppe E === === Gruppe F === === Gruppe G === === Gruppe H === == Sluttspillet == Alle klokkeslett er oppgitt etter lokaltid. Klokkeslett i parentes er oppgitt etter norsk tid (UTC+02:00). === Åttedelsfinaler === === Kvartfinaler === === Semifinaler === === Bronsefinale === === Finale === == Referanser == == Eksterne lenker == Artikkelen har ingen egenskaper for sportsdatabaser i Wikidata

Kvalifiseringen til VM i fotball for kvinner 2007 hadde 99 deltakende land som kjempet om 15 plasser (Kina var garantert plass som vert. Plassene var fordelt utover verdensdelene slik:

https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%A9la_Tarr

2023-02-04

Béla Tarr

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 21. juli', 'Kategori:Fødsler i 1955', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Baranya', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Ungarske regissører']

Béla Tarr (1955–) er en ungarsk filmregissør.

Béla Tarr (1955–) er en ungarsk filmregissør. == Liv og virke == Tarr studerte ved høyskolen for film og teater i Budapest og har siden 1990 vært gjestedosent ved det tyske film- og fjernsynsakademiet i Berlin. Blant hans studenter er blant annet Fred Kelemen og Sebastian Bieniek. Tarrs første forsøk som filmskaper kom i 16-års alder. Bela-Balasz-Filmstudios ble oppmerksom på ham og finansierte i 1979 filmen Családi tüzfészek, som var inspirert av sosialistisk realisme. Etterhvert endret han stil til et realistisk formspråk karakterisert av lange scener og abstrakte bilder. Tarrs filmer viser påvirkning fra Andrej Tarkovskij, Ingmar Bergman og de tidlige filmene til John Cassavetes. Noen av Tarrs viktigste filmer er laget i samarbeide med forfatteren László Krasznahorkai. Filmatiseringen av Krasznahorkais roman Sátántangó («Satantango»), en 415-minutters svarthvittfilm som Tarr arbeidet med i sju år, skapte internasjonal oppmerksomhet. Filmen hadde premiere på de internasjonale filmfestspillene i Berlin 1994. Neste store film kom i 2000: Werckmeister Harmóniák («Werckmeister Harmonies») som ble tatt godt i mot av kritikere og på festivaler. I 2007 var filmen A Londoni férfi («Mannen fra London») representert ved Filmfestivalen i Cannes. == Filmografi == Som skuespiller1986: Szörnyek évadja == Referanser == == Litteratur == Hans-Joachim Schlegel: Béla Tarr: «Der Blick nach Innen», i Miteinander. Jahrbuch des Ungarischen Kulturinstituts in Stuttgart, red. Tibor Keresztury. Stuttgart 2008 Hans-Joachim Schlegel: «Der nackte Mensch. Filmen am Rande des Nichts: Béla Tarr», i Film-Dienst 2009, H. 23 == Eksterne lenker == (en) Béla Tarr på Internet Movie Database (sv) Béla Tarr i Svensk Filmdatabas (da) Béla Tarr på Filmdatabasen (da) Béla Tarr på Scope (fr) Béla Tarr på Allociné (en) Béla Tarr på AllMovie (en) Béla Tarr hos Turner Classic Movies (en) Béla Tarr hos The Movie Database Auch die Bäume, der Weg, der Regen und die Nacht strömten Ruhe aus – das Kino des Béla Tarr, xenix.ch

Béla Tarr (1955–) er en ungarsk filmregissør.

https://no.wikipedia.org/wiki/Nokia_1112

2023-02-04

Nokia 1112

['Kategori:2006 i Finland', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elektrostubber', 'Kategori:Mobiltelefoner fra Nokia', 'Kategori:Mobiltelefoner introdusert i 2006', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2017-08']

Nokia 1112 er en enkel GSM mobiltelefon fra Nokia. Nokia 1112 ble lansert i 2006. Nokia 1112 er ment for personer som ikke har mye erfaring med mobiltelefoner fra før av. Skjermen på mobilen er 96 X 68 piksel. Med batteriet i telefonen kan man snakke 5 timer i samtale, eller la den stå i 15 timer i stand-by.

Nokia 1112 er en enkel GSM mobiltelefon fra Nokia. Nokia 1112 ble lansert i 2006. Nokia 1112 er ment for personer som ikke har mye erfaring med mobiltelefoner fra før av. Skjermen på mobilen er 96 X 68 piksel. Med batteriet i telefonen kan man snakke 5 timer i samtale, eller la den stå i 15 timer i stand-by. == Eksterne lenker == Nokia 1112 hos nokia.com

thumb|Nokia 1112.

https://no.wikipedia.org/wiki/Verdensmesterskapet_i_fotball_for_menn

2023-02-04

Verdensmesterskapet i fotball for menn

['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1930', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:VM i fotball for menn']

Verdensmesterskapet i fotball for menn arrangeres hvert fjerde år av FIFA, og er et av verdens største og mest populære idrettsarrangementer. Det har blitt arrangert hver gang siden 1930, med unntak av 1942 og 1946 på grunn av andre verdenskrig. Regjerende verdensmester, fra VM i 2022, er Argentina. Med unntak av det første mesterskapet, der deltakerne ble invitert, har samtlige turneringer krevd kvalifiseringspill. Det er nå 32 land som får spille i sluttspillet, der en plass er reservert vertslandet. Kvalifiseringen arrangeres av kontinentforbundene: AFC (omtrent hele Asia og Australia), CAF (Afrika), CONCACAF (Nord-Amerika og De karibiske øyer pluss Guyana, Surinam og Fransk Guyana), CONMEBOL (resten av Sør-Amerika), OFC (Oseania bortsett fra Australia) og UEFA (Europa og Israel, Georgia, Armenia, Aserbajdsjan, Kasakhstan og Kypros). Brasil er mestvinnende nasjon med fem verdensmesterskap, de er også de eneste som har deltatt i samtlige VM-sluttspill. Tyskland har dessuten kvalifisert seg til samtlige mesterskap de har kunnet spille, og dermed bare vært borte fra VM i 1930, som de takket nei til, og i 1950, der Vest-Tyskland og Øst-Tyskland ikke fikk delta som følge av andre verdenskrig. Italia har også vært med i samtlige VM bortsett fra fire, i 1930, der de takket nei, og i 1958, 2018 og 2022 der de ikke kvalifiserte seg. England meldte seg ut av FIFA i 1928 etter uenigheter om finansiering av amatørspillere, og debuterte i VM først i 1950. Argentina har deltatt i de fleste sluttspillene, det eneste VM de ikke har greid å kvalifisere seg til er VM i 1970. Dessuten deltok de ikke i kvalifiseringene til VM i 1938, 1950 og 1954. I tillegg til Brasils fem gull, har Italia og Tyskland fire gull, Argentina tre, Frankrike og Uruguay har to og England og Spania har ett hver. Brasil, Tyskland, Spania og til dels Argentina er de eneste som har vunnet VM i en annen verdensdel (Argentina vant i Mexico, som er del av Nord-Amerika, som stort sett regnes som en annen verdensdel enn Sør-Amerika). Av disse har Argentina og Tyskland vunnet VM på hjemmebane. Spania den eneste som ikke har vunnet på eget kontinent.

Verdensmesterskapet i fotball for menn arrangeres hvert fjerde år av FIFA, og er et av verdens største og mest populære idrettsarrangementer. Det har blitt arrangert hver gang siden 1930, med unntak av 1942 og 1946 på grunn av andre verdenskrig. Regjerende verdensmester, fra VM i 2022, er Argentina. Med unntak av det første mesterskapet, der deltakerne ble invitert, har samtlige turneringer krevd kvalifiseringspill. Det er nå 32 land som får spille i sluttspillet, der en plass er reservert vertslandet. Kvalifiseringen arrangeres av kontinentforbundene: AFC (omtrent hele Asia og Australia), CAF (Afrika), CONCACAF (Nord-Amerika og De karibiske øyer pluss Guyana, Surinam og Fransk Guyana), CONMEBOL (resten av Sør-Amerika), OFC (Oseania bortsett fra Australia) og UEFA (Europa og Israel, Georgia, Armenia, Aserbajdsjan, Kasakhstan og Kypros). Brasil er mestvinnende nasjon med fem verdensmesterskap, de er også de eneste som har deltatt i samtlige VM-sluttspill. Tyskland har dessuten kvalifisert seg til samtlige mesterskap de har kunnet spille, og dermed bare vært borte fra VM i 1930, som de takket nei til, og i 1950, der Vest-Tyskland og Øst-Tyskland ikke fikk delta som følge av andre verdenskrig. Italia har også vært med i samtlige VM bortsett fra fire, i 1930, der de takket nei, og i 1958, 2018 og 2022 der de ikke kvalifiserte seg. England meldte seg ut av FIFA i 1928 etter uenigheter om finansiering av amatørspillere, og debuterte i VM først i 1950. Argentina har deltatt i de fleste sluttspillene, det eneste VM de ikke har greid å kvalifisere seg til er VM i 1970. Dessuten deltok de ikke i kvalifiseringene til VM i 1938, 1950 og 1954. I tillegg til Brasils fem gull, har Italia og Tyskland fire gull, Argentina tre, Frankrike og Uruguay har to og England og Spania har ett hver. Brasil, Tyskland, Spania og til dels Argentina er de eneste som har vunnet VM i en annen verdensdel (Argentina vant i Mexico, som er del av Nord-Amerika, som stort sett regnes som en annen verdensdel enn Sør-Amerika). Av disse har Argentina og Tyskland vunnet VM på hjemmebane. Spania den eneste som ikke har vunnet på eget kontinent. == Historie == Den første kampen mellom to landslag ble spilt mellom England og Skottland i 1870. To år senere ble den første offisielle kampen spilt mellom dem. De to var en stund de eneste landslagene i verden, men etter hvert kom også Wales og Irland. Da de fire lands forballforbund ble enige om samme regler, ble det spilt turneringer dem imellom, det såkalte British Home Championship, omtrent «Det britiske innenriksmesterskapet». FIFA ble dannet i 1904, og i 1906 kom England med. Det første arrangementet FIFA sto bak var Fotball under Sommer-OL 1908, der landene stilte med tilnærmet førstelag. Det ble tilsammen fem lag som stilte, Frankrike, Danmark, Storbritannia, Sverige og Nederland. FIFA fikk også medlemmer fra Sør-Amerika i tiden rett før eller under første verdenskrig. OL ble stadig mer populært, og særlig OL i 1920 ble et stort mesterskap. Imidlertid ble skillet mellom profesjonelle og amatørspillere et politisk problem. England krevde at en spiller som fikk noen form for kompensasjon utover nødvendige utgifter skulle anses som profesjonell, og dermed ikke kunne delta i OL. FIFA var uenig, og dette igangsatte stridigheter mellom FIFA og England som medførte at England og de andre britiske lagene trakk seg fra FIFA i 1928. Innen den tiden hadde FIFA forstått at begrensningene som lå i OLs idealer om amatører var en hemsko, og de satte i gang prosessen med å arrangere et verdensmesterskap hvor også profesjonelle spillere kunne delta. === 1930–1938: De første mesterskap === Uruguay ble tildelt mesterskapet i 1930 i konkurranse med Spania, Nederland, Ungarn, Italia og Sverige, ettersom landet var dobbelt regjerende olympiske mestre og hadde hundreårsjubileum for uavhengigheten. På grunn av den dyre og lange reisen, var det ingen europeiske lag som virket interessert i å delta. To måneder før mesterskapet skulle begynne hadde ingen europeiske lag meldt seg på, og FIFAs leder Jules Rimet måtte be Belgia, Frankrike, Romania og Jugoslavia om å bli med. Uruguay ble verdensmester på hjemmebane, med USA som beste ikke-søramerikanske lag og Jugoslavia som beste europeiske lag. Ingen lag fra Afrika, Asia eller Oseania stilte. Tilsammen 13 lag stilte, og de ble delt inn i fire grupper, der gruppevinnerne møttes i semifinaler. Uruguay gikk gjennom turneringen ubeseiret, og ble tidenes første verdensmester. Til VM i Italia i 1934 ble oppmøtet av europeiske lag større, mens de regjerende mesterne ble igjen i Uruguay. Mer kontroversielt enn det var at flere land anså VM for å ha vært diktert av Benito Mussolini, og at bestikkelse av dommere i stor grad tillot tøft italiensk spill mot Spania, Østerrike og Tsjekkoslovakia. Imidlertid inkluderte VM for første gang et afrikansk lag, Egypt. Det ble tilsammen 16 lag som stilte i sluttspillet, etter at 32 lag hadde meldt seg på til kvalifiseringen, og turneringen ble spilt som en ren cup, der man begynte med åttendedelsfinale. VM i Frankrike i 1938 inkluderte det første laget fra De karibiske øyer, Cuba og det første asiatiske laget, Nederlandsk India (nå Indonesia). Til gjengjeld var Brasil det eneste laget fra Sør-Amerika som stilte, Argentina og Uruguay stilte ikke som protest mot at turneringen for andre gang på rad ble holdt i Europa. Som i Italia fire år tidligere ble også dette arrangert som rent cupspill. Det var 16 lag som skulle delta, men Østerrike fikk sitt FIFA-medlemskap inndratt etter Anschluss og ni av deres spillere ble tatt ut til et stortysk landslag. Italia vant igjen, og forsvarte dermed sitt VM-gull. === 1950–1970: Brasils gullalder === Andre verdenskrig stoppet VM i 1942 og 1946, og i forkant av VM i Brasil i 1950 ble det bestemt at Tyskland og Japan ikke kunne være med. Imidlertid fikk Italia og Østerrike lov til å være med; Østerrike trakk seg senere fra kvalifiseringen. Argentina, Ecuador og Peru trakk seg under kvalifiseringen til VM, noe som betød at de gjenværende søramerikanske lagene kvalifiserte seg automatisk, Brasil som vert, og Paraguay, Bolivia og Uruguay (Venezuela stilte ikke før 1966). Flere andre lag trakk seg også, stort sett på grunn av økonomiske problemer. Trekningen besto opprinnelig av 15 lag, men India og Frankrike, som begge hadde kommet med etter at andre lag allerede hadde trukket seg, meldte avbud før første kamp.Brasil ønsket at VM skulle spilles med et innledende gruppespill, slik at alle lag var garantert minst tre kamper, noe som ville gi flere kamper. Etter nøling godtok FIFA dette, og denne turneringsformen har, med enkelte variasjoner, blitt benyttet siden. I 1950 ble det spilt ekstraomganger i de gruppespillkampene som endte uavgjort. Det ble ikke spilt finaler etter cup-format i dette verdensmesterskapet. De fire lagene som gikk videre fra gruppespillet, spilte mot hverandre i en finale-gruppe. Selve turneringen ble overraskende vunnet av Uruguay da de slo hjemmefavoritten i den avgjørende kampen. På tross av at mange nye lag deltok i kvalifiseringen, var det bare England som debuterte i 1950. I VM i 1954 deltok for første gang kommunistiske land fra bak Jernteppet (unntatt Sovjetunionen og Øst-Tyskland), og også Sør-Korea. Gruppene ble satt opp etter seeding slik at de to presumptivt beste i en gruppe ikke møtte hverandre, og heller ikke de to dårligste. Tyskland var tilbake etter utestengelsen, og de vant VM for første gang etter å ha slått favorittene Ungarn i finalen. VM i 1954 var det mest målrike gjennom tidene (fram til 2018), med 5,4 mål per kamp, og fram mot VM 1962 sank målsnittet drastisk til et nivå som senere har vært stabilt. I neste VM ble seedingen droppet, og i tillegg ble også ekstraomgangene i gruppespill sløyfet. Målgjennomsnitt ble introdusert, men bare mellom de to beste, eller etter at det hadde vært spilt en utslagskamp (play-off) mellom lagene med like mange poeng. Dette medførte at Nord-Irland, med langt dårligere målgjennomsnitt enn Tsjekkoslovakia, kom foran Tsjekkoslovakia etter å ha slått dem i utslagskamp. Ungarn tapte på samme måte mot Wales, som var med i sluttspillet for første og per 2018 siste gang. Da VM i 1962 ble tildelt Chile ble det første gangen at et VM ble arrangert i Sør-Amerika uten at det medførte at land trakk seg. I Europa var det bare Romania som trakk seg fra kvalifiseringen. Formatet var som i Sverige, bare med målgjennomsnitt som skilte lag som endte på lik poengsum. Argentina tapte for England på denne måten. Ekstraomganger på en halv time gjaldt i samtlige utslagskamper. Reglene tilsa også at dersom det fortsatt var uavgjort etter utslagskamp, ville vinneren bli kåret ved loddtrekning. Unntaket fra denne regelen var selve finalen. Brasil gikk gjennom turneringen ubeseiret og forsvarte tittelen som de vant i VM i Sverige.I VM i 1966 kom det ingen nyvinninger, men turneringen ble boikottet av afrikanske lag. En rekke afrikanske stater hadde erklært selvstendighet som del av avkoloniseringen og dermed opprettet fotballandslag, men FIFA mente at lagene ikke holdt sportslige kvaliteter til å få en friplass til VM, og de ble sendt ut til ekstra kvalifisering mot lag fra Asia og Oseania. Det afrikanske kontinentforbundet CAF protesterte, og seksten lag fra hele kontinentet trakk seg. Vertsnasjonen England vant etter å ha slått Vest-Tyskland i finalen, mens Nord-Korea ble første lag fra Asia som nådde kvartfinalen etter å ha slått Italia i gruppespillet. I VM i 1970 ble gule og røde kort introdusert for første gang i VM. Advarsler og utvisninger hadde eksistert før, men de symbolske kortene var ikke med før i denne turneringen. Målgjennomsnitt ble erstattet av målforskjell. Afrikas protester var nå tatt til følge slik at kontinentet fikk en friplass til sluttspillet, og Marokko ble det første afrikanske laget som kvalifiserte seg siden 1934. Brasil vant turneringen, og ble dermed det første laget som vant tre VM-titler; laget, hvor blant andre Pelé, Jairzinho, Carlos Alberto og Rivelino spilte, er senere blitt regnet av blant annet World Soccer som tidenes beste fotballag. === 1974–1990: Større turneringer, mer geografisk spredt deltakerfelt === I VM i 1974 gikk gruppevinnerne videre til mellomspillsgrupper. Dette formatet ble stående til og med VM i 1982. I 1974 deltok også Australia for første gang, og med dette hadde samtlige kontinenter deltatt i et VM-sluttspill. I VM i 1978 ble straffesparkkonkurranse etter ekstraomganger innført for å erstatte loddtrekning som avgjørelse på uavgjorte kamper i cupspill-kampene. Mesterskapet i 1978 ble for første gang avholdt i Argentina, og ble sterkt preget av politiske undertoner, da en militærjunta under ledelse av Jorge Rafael Videla styrte landet med jernhånd. Det var protester fra blant annet Amnesty International og lokale voldelige motstandsgrupper under oppladningen til mesterskapet, men selve turneringen foregikk uten voldelige hendelser. Argentina vant mesterskapet, deres første VM-tittel etter å ha vunnet 12 søramerikanske mesterskap, men ikke uten kontroverser på banen: dommeren Antonio Garrido tillot svært tøft spill i gruppespillkampen mot Ungarn og Peru slapp inn seks mål i en for dem betydningsløs siste gruppekamp, noe som førte til at Argentina vant gruppa på målforskjell.I VM i 1982 ble antall lag økt fra 16 til 24. Ellers var systemet en variant av det doble gruppespillformatet som ble spilt i 1974 og 1978. I VM i 1986 ble imidlertid mellomgruppespill sløyfet, og man gikk tilbake til cupspill med åttendedelsfinaler etter gruppespill. Italia vant VM 1982, deres første tittel siden 1930-tallet, og gikk opp likt med Brasil med tre VM-titler. Paolo Rossi ble turneringens store spiller for dem med seks mål, alle i mellomgruppespillet og utslagskampene, etter å ha kommet tilbake fra en toårs karantene for kampfiksing. Argentina var tilbake som mestre i 1986, ledet av Diego Maradona, som spesielt i kvartfinalen mot England gjorde seg bemerket; han scoret to mål, det ene ved en hands som dommeren ikke straffet, det andre ved å drible bort hele Englands forsvar fra egen banehalvdel. Vest-Tyskland var tapende finalist begge ganger, men tok revansje over Argentina i VM i Italia 1990, og ble dermed det tredje laget som hadde vunnet tre VM-titler. Finalen i 1990 ble avgjort ved et straffespark fra Andreas Brehme i en turnering som ble preget av få mål. Kamerun ble i samme turnering det første afrikanske laget som nådde kvartfinalen i VM. === 1994–2022: VM over hele kloden === I 1990 kom regelen om at antall scorede mål skilte lag som hadde lik målforskjell. Dette fikk betydning for Norge i VM i 1994. På grunn av manglende mål og defensivt spill i VM i 1990, ble det bestemt foran VM i 1994 at man skulle gi tre poeng for seier og ett for uavgjort; IFAB innførte også andre regelendringer på denne tiden, som forbud mot tilbakespill til keeper og en klargjøring av offsideregelen. Dette ga resultater, og VM 1990 er pr. 2018 fortsatt det målfattigste noensinne. VM 1994 ble en stor kommersiell suksess, med 96 prosent av alle billetter solgt og det høyeste tilskuersnitt for noe mesterskap fram til 2018. Brasil ble verdensmester for fjerde gang etter å ha slått Italia på straffesparkkonkurranse i finalen, den første gangen dette ble nødvendig for å avgjøre en VM-finale. I VM i 1998 ble formatet utvidet til 32 lag. Dermed var det bare de to beste fra hver pulje som gikk videre. Vertsnasjonen Frankrike ble verdensmester, den første nye mester siden 1978. VM 2002 var det første mesterskapet som ble holdt i to forskjellige land, Japan og Sør-Korea. Det var også første gang mesterskapet ble arrangert i Asia. Brasil ble verdensmester for femte gang, mens Sør-Korea nådde bronsefinalen, hvor de tapte for Tyrkia. Fra 2002 til 2018 var VM dominert av europeiske land, med Argentinas finaleplass i VM 2014 som eneste unntak. Italia vant sin fjerde VM-tittel i 2006 i Tyskland, Spania vant sin første VM-tittel og ble dermed det første europeiske land som vant utenfor sitt eget kontinent i Sør-Afrika 2010, og Tyskland vant VM i Brasil 2014. Sør-Afrika 2010 var også det første VM i Afrika, og dermed har VM blitt avholdt på alle kontinenter utenom Oseania. Frankrike ble verdensmester for andre gang i 2018 etter å ha slått Kroatia, det minste landet etter folketall som har nådd en VM-finale siden 1950, i finalen. I VM 2022 i Qatar vant Argentina for tredje gang, denne gang med 35 år gamle Lionel Messi som kaptein og turneringens store spiller. == Deltakerland == Samtlige land som er godkjent av FIFA kan delta. Per januar 2013 betyr det samtlige selvstendige land i verden med noen få unntak. I tillegg kan enkelte land som ikke er selvstendige, men likevel godkjent av FIFA, delta. Land som ikke er godkjent av FIFA er som oftest ikke godkjent på grunn av mangelfulle forutsetninger for et levende fotballmiljø. For eksempel har de færreste av disse landene eget seriespill for fotballklubber. Det har forekommet at land har, på grunn av korrupsjon, krig eller andre årsaker, blitt midlertidig utestengt av FIFA. Dette skjedde blant andre Vest-Tyskland i 1950 etter 2. verdenskrig og Jugoslavia i 1994. I kvalifiseringen til VM i 2014 ble for eksempel Brunei utestengt. Amerikansk Samoa De amerikanske Jomfruøyer Anguilla Aruba Bermuda De britiske Jomfruøyer Caymanøyene Cookøyene Curaçao England Færøyene Gibraltar Guam Hong Kong Macao Montserrat Nord-Irland Ny-Caledonia Puerto Rico Skottland Tahiti Turks- og Caicosøyene WalesSelvstendige land som ikke er medlem av FIFA Kiribati Marshalløyene Mikronesiaføderasjonen Monaco Nauru Palau Tuvalu VatikanstatenKvalifiseringen foregår stort sett slik at det er en intern kvalifisering i de enkelte kontinentale organisasjonene, og et visst antall lag fra hver verdensdel får kvalifisere seg. Dette gjaldt ikke til det første VM, men deretter ble kvalifisering introdusert; først som utslagskamper og etter hvert i små grupper hvor lagene møtte hverandre hjemme og borte. V - Vertsland M - Regjerende verdensMesterAntall deltakende lag reflekterer hvor mange det var planlagt å være, ikke hvor mange som faktisk spilte. Brøkdeler innebærer at lag fra forskjellige verdensdeler møttes til play-off. == Vertsland == Hvert VM blir arrangert i ett vertsland. Et unntak ble gjort til VM i 2002, da Sør-Korea og Japan arrangerte sammen. FIFA Council (som tidligere het FIFAs eksekutivkomité) bestemmer hvilket land som blir vertsland, etter regler som FIFA selv fastlegger underveis i utdelingsprosessen. På grunn av Europa og Sør-Amerikas klare dominans i fotball, ble turneringene på 1900-tallet hovedsakelig arrangert i de to verdensdelene. Det første VM ble lagt til Uruguay, og det neste til Italia. Lange avstander og store reisekostnader gjorde at mange land valgte å ikke delta. Blant annet var det bare fire europeiske lag som deltok i mesterskapet i Uruguay i 1930. Til det andre verdensmesterskapet boikottet regjerende verdensmester Uruguay som svar på uteblivelsen av mange europeiske lag til VM i 1930. De andre søramerikanske lagene sendte ikke sine beste spillere. I 1938 var det bare Brasil som deltok fra Sør-Amerika. Fra 1958 begynte FIFA en praksis med å arrangere VM annenhver gang i Amerika og i Europa. Per 2014 har de søramerikanske landene Argentina, Brasil (to ganger), Chile og Uruguay arrangert VM, mens Colombia ble tildelt VM i 1986, men måtte trekke seg av økonomiske årsaker. I Europa har VM blitt arrangert elleve ganger; i Italia (to ganger), Frankrike (to ganger), Tyskland (to ganger), Sveits, Sverige, England, Spania og Russland. VM har blitt arrangert i Nord-Amerika tre ganger; i Mexico (to ganger) og i USA. I 1998 bestemte FIFA at tildelinger av VM skulle følge rotasjonsprinsippet, der alle verdensdelene er med. I 2002 ble det første mesterskapet arrangert i Asia, da Japan og Sør-Korea ble tildelt vertskapet. I 2010 ble arrangementet gjennomført i Sør-Afrika. 30. oktober 2007 ble Brasil valgt som vertsland for mesterskapet i 2014. Det var andre gang et latinamerikansk land arrangerte VM for andre gang (Mexico arrangerte i 1970 og i 1986). Den 2. desember 2010 ble Russland tildelt VM i fotball 2018 og Qatar ble valgt som vertsnasjon for VM i fotball 2022. VM i 2026 er tildelt de tre landene på det nordamerikanske fastland: USA, Mexico og Canada. == Trofé == Verdensmesteren blir gitt et vandretrofé som landet får beholde til neste VM. Trofeet er av gull, mens nasjonen som må gi den fra seg etter ikke å ha forsvart den, får en forgylt kopi. Samtlige deltakere får en medalje. Jules Rimet-trofeet, trofeet som ble brukt fra 1930 til 1970, hadde utformingen av en kvinne med vinger, sannsynligvis Nike, som bærer en tikantet kopp. Trofeet ble først «stjålet» av Ottorino Barassi, en italiensk sportsfunksjonær, under andre verdenskrig, da han fryktet at den ville bli konfiskert av nazistene. Han oppbevarte trofeet under sengen sin og returnerte det til FIFA etter krigen. Også i 1966 ble trofeet stjålet, denne gangen av en mann som kalte seg «Johnson», men som het Edward Betchley. Han krevde løsepenger, men ble etter kort tid arrestert - uten trofeet. Det ble senere funnet av hunden Pickles. Det engelske fotballforbundet hadde i mellomtiden fått laget en kopi av trofeet. Kopien var laget av gullbelagt bronse og ble kjøpt på auksjon av FIFA for £254 000 i 1997, og gitt til fotballmuseet i Manchester. Det ekte trofeet ble i England frem til 1970, da Brasil ble verdensmester for tredje gang og vant det til odel og eie. Trofeet ble i 1983 nok en gang stjålet, og man antar at tyvene har smeltet den ned. Etter at Brasil fikk Jules Rimet-trofeet, ble det igangsatt en konkurranse om design på det nye trofeet. Vinneren ble Silvio Gazzaniga. Han beskrev vinnerbidraget slik: «The lines spring out of the base, rising in spirals, stretching out to receive the world. From the remarkable dynamic tensions of the compact body of the sculpture rise the figures of two athletes at the stirring moment of victory.» Trofeet ble laget i 18 karat gull og brukt først under VM i 1974, da Tyskland vant den. Trofeet er på vandring frem til 2042, da en ny vil måtte lages ettersom det ikke er plass til flere vinnernavn på plaketten i bunnen av trofeet. Etter 2042 vil den bli stående i FIFAs lokaler. == Vinnere == Uruguay vant gull i de to første VM de deltok i (de boikottet VM i både 1934 og i 1938). De kom til semifinalen i VM i 1954, men tapte både den og bronsefinalen. Deretter kvalifiserte de seg ikke til neste VM. I 1970 ble det en ny semifinale og et nytt bronsefinaletap, men deretter varierte det fra å ikke kvalifisere seg til gruppespill. VM i 2010 ble en tilbakekomst for Uruguay, som kom til semifinalen. De tapte bronsefinalen mot Tyskland i en jevn kamp. Italia har vært en fast deltaker i VM siden de vant i 1934. De gikk bare glipp av mesterskapene i 1958 og 2018. Imidlertid hadde Italia en dårlig periode fra sitt andre gull i 1938 frem til 1970. I tillegg til 1958-fiaskoen endte alle de andre VM mellom 1938 og 1970 med at Italia gikk ut i gruppespillet. I 1970 kom Italia til finalen, som de tapte mot Brasil. De fulgte opp med en fiasko i 1974, men mellom 1978 og 2006 gikk de videre fra gruppespillet i alle mesterskap, og vant tittelen igjen i 1982 og 2006. Siden dette har Italia ikke gått videre fra gruppespillet. Tyskland (fra 1954 til 1990 som Vest-Tyskland) vant på sitt første forsøk etter krigen, i 1954. De har siden levert stabilt gode resultater, med kvartfinaler som dårligste resultat, inntil 2018 hvor de ble utslått i gruppespillet. De vant VM igjen i 1974, 1990 og 2014, og kom til finalen i 1966, 1982, 1986 og 2002. De kom på tredjeplass i 1970, 2006 og 2010. Brasil tok sølv i 1950 før de vant i 1958 og 1962. VM i 1966 ble en skuffelse med bare gruppespill, men de vant igjen i 1970. Deretter ble det andrerundespill og semifinaler før Brasil igjen ble verdensmestere i 1994. De fulgte opp med sølv i 1998 og gull igjen i 2002. De siste fem VM har imidlertid endt i fire kvartfinaler og en bronsefinale. England vant VM i 1966, men har siden opplevd få høydepunkter. Engelskmennene kom på fjerdeplass i 1990 og 2018, men har ellers stort sett hatt problemer med å komme seg til semifinalene. I 1974, 1978 og 1994 lyktes de ikke engang å kvalifisere seg til VM. Argentina var i sin store periode fra de vant sitt første VM, i 1978, fram til 1990. I 1982 kom de til andre gruppespill, i 1986 vant de VM og i 1990 kom de til finalen. Deretter har Argentina stort sett kommet til kvartfinalen eller bare til gruppespillet, før de i 2014 igjen spilte i finalen og i 2022 vant de sin tredje VM-tittel. Frankrike har hatt varierende resultater både før og etter de vant for første gang i 1998. De tok bronse i 1958, men forsvant igjen ved å ikke kvalifisere seg til neste VM. Deretter var det først i 1982 de markerte seg med en fjerdeplass og i 1986 med en ny tredjeplass. På tross av at de ikke kvalifiserte seg til verken VM i 1990 eller 1994, vant de VM på hjemmebane i 1998. Neste VM kom de blant de dårligste lagene, før de i 2006 tapte finalen på straffer. I 2010 var de igjen blant de dårligste, men deretter gikk det sterkt oppover med kvartfinale i 2014 og en ny tittel i 2018. Spania var lenge kjent som laget som mislyktes i VM. De kom på fjerdeplass i 1950, men markerte seg ellers negativt. De kvalifiserte seg ikke til VM i 1954 eller 1958, og de gangene de kom til VM, endte det, akkurat som med England, stort sett i kvartfinale eller dårligere. De ble imidlertid mestre i Sør-Afrika 2010, men klarte ikke å følge dette opp seinere i det 21. århundret. === Arrangerte mesterskap === Forkortelser: eeo. — etter ekstraomganger sm. — selvmål str. — straffespark str. konk. — straffesparkkonkurranse == Debut i VM == 84 land fra alle verdens kontinenter har deltatt i VM, flest fra Europa. Ni av ti søramerikanske FIFA-medlemmer har kvalifisert seg. Seks av lagene er nå representert ved andre land eller territorier: Jugoslavia, Tsjekkoslovakia, Nederlandsk India, Vest-Tyskland, Øst-Tyskland og Sovjetunionen. FIFA avgjør i hvert enkelt tilfelle hvilket lag som regnes som oppfølger, se noter under tabellen. === Sør-Amerika (CONMEBOL) === Argentina (VM 1930) Bolivia (VM 1930) Brasil (VM 1930) Chile (VM 1930) Paraguay (VM 1930) Peru (VM 1930) Uruguay (VM 1930) Colombia (VM 1962) Ecuador (VM 2002) === Europa === Belgia (VM 1930) Frankrike (VM 1930) Jugoslavia (VM 1930) Romania (VM 1930) Italia (VM 1934) Nederland (VM 1934) Spania (VM 1934) Sveits (VM 1934) Sverige (VM 1934) Tsjekkoslovakia (VM 1934) Tyskland (VM 1934) Ungarn (VM 1934) Østerrike (VM 1934) Norge (VM 1938) Polen (VM 1938) England (VM 1950) Skottland (VM 1954) Tyrkia (VM 1954) Vest-Tyskland (VM 1954) Nord-Irland (VM 1958) Sovjetunionen (VM 1958) Wales (VM 1958) Bulgaria (VM 1962) Portugal (VM 1966) Øst-Tyskland (VM 1974) Danmark (VM 1986) Irland (VM 1990) Hellas (VM 1994) Russland (VM 1994) Serbia og Montenegro (VM 1998) Kroatia (VM 1998) Slovenia (VM 2002) Tsjekkia (VM 2006) Ukraina (VM 2006) Serbia (VM 2010) Slovakia (VM 2010) Bosnia og Hercegovina (VM 2014) Island (VM 2018) === Nord- og Mellom-Amerika og Karibia (CONCACAF) === Mexico (VM 1930) USA (VM 1930) Cuba (VM 1938) El Salvador (VM 1970) Haiti (VM 1974) Honduras (VM 1982) Canada (VM 1986) Costa Rica (VM 1990) Jamaica (VM 1998) Trinidad og Tobago (VM 2006) Panama (VM 2018) === Afrika === Egypt (VM 1934) DR Kongo (VM 1974) Tunisia (VM 1978) Algerie (VM 1982) Kamerun (VM 1982) Marokko (VM 1986) Nigeria (VM 1994) Sør-Afrika (VM 1998) Senegal (VM 2002) Angola (VM 2006) Elfenbenskysten (VM 2006) Ghana (VM 2006) Togo (VM 2006) === Asia === Nederlandsk India (VM 1938) Sør-Korea (VM 1954) Nord-Korea (VM 1966) Israel (VM 1970) Iran (VM 1978) Kuwait (VM 1982) Irak (VM 1986) De forente arabiske emirater (VM 1990) Saudi-Arabia (VM 1994) Japan (VM 1998) Kina (VM 2002) === Oseania === Australia (VM 1974) New Zealand (VM 1982) === Fotnoter === == Rekorder og statistikker == Oppdatert statistikk per VM i fotball 2022 === Land === Gjennom 22 VM-finaler opp gjennom historien har Brasil, Tyskland, Italia, Argentina, Frankrike og/eller Nederland alltid nådd finalen av 13 ulike land totalt. Disse lagenes dominans er godt gjenspeilet i oversikten over antall VM-titler (18 av 22) og finaler (34 av 44 finaleplasser), og ble også svært tydeliggjort i VM i fotball 2014 hvor gruppen tok alle 4 semifinaleplassene. Brasil har vunnet VM på alle kontinentene det er avholdt, bortsett fra Afrika, hvis ene mesterskap (avholdt i Sør-Afrika i 2010) ble vunnet av Spania. Inntil Spania vant her hadde europeiske lag kun vunnet når mesterskapet hadde blitt avholdt i Europa. I VM 2014 ble dette mønsteret ytterligere brutt da Tyskland vant VM i Brasil i Sør-Amerika. Før dette var det kun lag fra Sør-Amerika som hadde vunnet VM når det var blitt arrangert i Sør-Amerika (4 ganger) eller Nord-Amerika (3 ganger). === Resultater og kamper === === Spillere === == Referanser == == Fotnoter == == Eksterne lenker == (zh) Offisielt nettsted (en) FIFA World Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) www.worldcup-history.com (no) http://fotballen.eu/vm/ (Fakta og statistikk fra alle VM) (en) MyFootballFacts.com – FIFA World Cup Finals Statistics (fr) cdmfifa.free.fr

UEFA-kvalifiseringen til VM i fotball for kvinner i 2007 besto av 25 lag fra Første kategori (tidligere klasse A, nå utvidet fra 16 til 25 lag). Disse lagene ble fordelt utover fem lag, der gruppevinnerne kvalifiserte seg til VM i 2007.

https://no.wikipedia.org/wiki/Roman

2023-02-04

Roman

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Litterære sjangre']

For mannsnavnet, se Roman (navn) En roman er en lengre, diktet prosafortelling som i vår tid gjerne utgis som egen bok. Alternativt kan en roman utgis som en føljetong i en avis eller et tidsskrift. For eksempel var dette vanlig i Storbritannia på 1800-tallet, og den store engelske romanforfatteren Charles Dickens ga ut de fleste av romanene sine som føljetong. Det finnes også eksempler på romaner som er publisert i elektronisk form på internett. Som regel skildrer romanen menneskers liv og skjebne. Vekten kan variere fra ytre begivenheter og miljøskildringer til å konsentreres rundt det sjelelige og karakterutviklingen. Ordet kommer fra romanz, som i middelalderen var betegnelsen på det talespråket som hadde utviklet seg på fransk område fra «romernes språk», latin. Ordet gikk så over på en særskilt sjanger av fortellinger som enten var oversatt fra latin til folkespråket (det vil si fransk eller Provençalsk) - eller var skrevet på folkespråket etter antikke romerske forbilder. Dette var en del av den høviske litteraturen, som kom på moten i Frankrike på 1100-tallet. Første gang ordet «roman» forekommer i fransk, er i tittelen Roman de Brut, som er en oversettelse fra 1155 av en engelsk krønike. Som den første egentlige roman i europeisk litteratur regnes likevel Miguel de Cervantes' Don Quijote. Denne romanen kan leses som et oppgjør med middelalderen og dens høviske ridderdiktning, og slik sett innvarsle det moderne i europeisk idéhistorie. Også i et langt tidsperspektiv kan romansjangerens utvikling sies å gjenspeile framveksten av et moderne tenkesett, ved at sjangeren særlig har blitt brukt til å vise fram menneskelig individualitet, menneskers valg og menneskets ensomhet. I løpet av 1800-tallet utviklet romanen seg til å bli den mest populære litterære sjangeren, og fra slutten av 1800-tallet og framover har en rekke forfattere ført romansjangeren inn på nye veier, slik at den har fortsatt å være en hovedsjanger også i modernismen: Fjodor Dostojevskij, Knut Hamsun, Marcel Proust, Franz Kafka, James Joyce, Virginia Woolf, Robert Musil.

For mannsnavnet, se Roman (navn) En roman er en lengre, diktet prosafortelling som i vår tid gjerne utgis som egen bok. Alternativt kan en roman utgis som en føljetong i en avis eller et tidsskrift. For eksempel var dette vanlig i Storbritannia på 1800-tallet, og den store engelske romanforfatteren Charles Dickens ga ut de fleste av romanene sine som føljetong. Det finnes også eksempler på romaner som er publisert i elektronisk form på internett. Som regel skildrer romanen menneskers liv og skjebne. Vekten kan variere fra ytre begivenheter og miljøskildringer til å konsentreres rundt det sjelelige og karakterutviklingen. Ordet kommer fra romanz, som i middelalderen var betegnelsen på det talespråket som hadde utviklet seg på fransk område fra «romernes språk», latin. Ordet gikk så over på en særskilt sjanger av fortellinger som enten var oversatt fra latin til folkespråket (det vil si fransk eller Provençalsk) - eller var skrevet på folkespråket etter antikke romerske forbilder. Dette var en del av den høviske litteraturen, som kom på moten i Frankrike på 1100-tallet. Første gang ordet «roman» forekommer i fransk, er i tittelen Roman de Brut, som er en oversettelse fra 1155 av en engelsk krønike. Som den første egentlige roman i europeisk litteratur regnes likevel Miguel de Cervantes' Don Quijote. Denne romanen kan leses som et oppgjør med middelalderen og dens høviske ridderdiktning, og slik sett innvarsle det moderne i europeisk idéhistorie. Også i et langt tidsperspektiv kan romansjangerens utvikling sies å gjenspeile framveksten av et moderne tenkesett, ved at sjangeren særlig har blitt brukt til å vise fram menneskelig individualitet, menneskers valg og menneskets ensomhet. I løpet av 1800-tallet utviklet romanen seg til å bli den mest populære litterære sjangeren, og fra slutten av 1800-tallet og framover har en rekke forfattere ført romansjangeren inn på nye veier, slik at den har fortsatt å være en hovedsjanger også i modernismen: Fjodor Dostojevskij, Knut Hamsun, Marcel Proust, Franz Kafka, James Joyce, Virginia Woolf, Robert Musil. == Undersjangre == Romanen kan deles i en rekke undersjangre, dels etter formkriterier, dels etter innhold: Brev- og dagbokroman Dannelsesroman Dokumentarroman Fantasyroman Gotisk roman Historisk roman Idéroman Kjærlighetsroman Kriminalroman Nøkkelroman Oppvekstroman Robinsonade Tendensroman Utviklingsroman == Litteratur == Georg Lukács: Theorie des Romans, 1920 Mikhail Bakhtin: Epos og roman, 1941 Peter Brooks: Reading for the Plot, 1986 == Eksterne lenker == Roman; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil) Romansjanger; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)

Roman er et mannsnavn dannet av det romerske etternavnet Romanus som betyr «romer» på latin.

https://no.wikipedia.org/wiki/Yesterday_(EP)

2023-02-04

Yesterday (EP)

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:EP-plater fra 1966', 'Kategori:Musikkalbum produsert av George Martin', 'Kategori:The Beatles-plater']

Yesterday er en EP av The Beatles gitt ut 4. mars, 1966. Alle sangene finnes også på Help!-albumet utgitt 6. august 1965. I USA var imidlertid ingen av sangene inkludert. I stedet var You Like Me Too Much på Beatles VI, «It's Only Love» på Rubber Soul og «Yesterday» og «Act Naturally» på Yesterday and Today. EP-en var den ellevte i Parlophones rekke. I tillegg var to utgitt av Capitol, en av Vee-Jay Records og en med Tony Sheridan and the Beat Brothers av Polydor. Etter at The Beatles begynte å eksperimentere med albumformatet, ble EP mer eller mindre kuttet ut. Yesterday var den nest siste i den tradisjonelle EP-utgivelsen, med bare Nowhere Man bak seg. Imidlertid kom det en dobbelt-EP med nytt materiale senere.

Yesterday er en EP av The Beatles gitt ut 4. mars, 1966. Alle sangene finnes også på Help!-albumet utgitt 6. august 1965. I USA var imidlertid ingen av sangene inkludert. I stedet var You Like Me Too Much på Beatles VI, «It's Only Love» på Rubber Soul og «Yesterday» og «Act Naturally» på Yesterday and Today. EP-en var den ellevte i Parlophones rekke. I tillegg var to utgitt av Capitol, en av Vee-Jay Records og en med Tony Sheridan and the Beat Brothers av Polydor. Etter at The Beatles begynte å eksperimentere med albumformatet, ble EP mer eller mindre kuttet ut. Yesterday var den nest siste i den tradisjonelle EP-utgivelsen, med bare Nowhere Man bak seg. Imidlertid kom det en dobbelt-EP med nytt materiale senere. == Sporliste == === Side en === «Yesterday» (Lennon/McCartney) «Act Naturally» (John Russell/Vonnie Morrison) === Side to === «You Like Me Too Much» (Harrison) «It's Only Love» (Lennon/McCartney) == Kilder == Yesterday (EP) - discogs == Eksterne lenker == (en) Yesterday på Discogs (en) Yesterday på MusicBrainz

Yesterday er en EP av The Beatles gitt ut 4. mars, 1966.

https://no.wikipedia.org/wiki/E101

2023-02-04

E101

['Kategori:Pekere', 'Kategori:Pekersider som kombinerer tall og bokstaver']

E101 kan vise til: Enercon E-101, en type vindturbin Europavei 101, en europavei i Russland og Ukraina Riboflavin, et vitamin og fargestoff for næringsmidler

E101 kan vise til: Enercon E-101, en type vindturbin Europavei 101, en europavei i Russland og Ukraina Riboflavin, et vitamin og fargestoff for næringsmidler

E101 kan vise til:

https://no.wikipedia.org/wiki/Alfonso_Zong_Huaimu

2023-02-04

Alfonso Zong Huaimu

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1975', 'Kategori:Fødsler 2. april', 'Kategori:Fødsler i 1904', 'Kategori:Kinesiske fransiskanere', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Changzhi', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Alfonso Zong Huaimu eller Zhong Huaimo, Tsung Huai-mo (født 2. april 1904 i Kuotsun (Luan) i Kina, død i 1975), var katolsk biskop av Yantai i Shandong, skjønt han oppholdt seg i Beijing for det meste, frem til sin død. Han trådte inn i fransiskanerordenen i 1925 og ble presteviet i Jinan 19. april 1931. 14. juni 1951 ble han utnevnt av pave Pius XII til biskop av Yantai og ordinert (bispeviet) 29. juli samme år. Han var i slekt med to andre kinesiske biskoper, Joseph Zong Huaide av Jinan, og Joseph Zong Huaide av Sanyuan i Shaanxi.Kulturrevolusjonen ble en svært tung belastning for ham psykisk. Han døde i Beijing i 1975 (eller 1973) ved selvmord.

Alfonso Zong Huaimu eller Zhong Huaimo, Tsung Huai-mo (født 2. april 1904 i Kuotsun (Luan) i Kina, død i 1975), var katolsk biskop av Yantai i Shandong, skjønt han oppholdt seg i Beijing for det meste, frem til sin død. Han trådte inn i fransiskanerordenen i 1925 og ble presteviet i Jinan 19. april 1931. 14. juni 1951 ble han utnevnt av pave Pius XII til biskop av Yantai og ordinert (bispeviet) 29. juli samme år. Han var i slekt med to andre kinesiske biskoper, Joseph Zong Huaide av Jinan, og Joseph Zong Huaide av Sanyuan i Shaanxi.Kulturrevolusjonen ble en svært tung belastning for ham psykisk. Han døde i Beijing i 1975 (eller 1973) ved selvmord. == Episkopalgenealogi == Hans episkopalgenealogi er: Kardinal Guillaume d'Estouteville (1403-1483) Pave Sixtus IV (1414-1484) *bispeviet 1471 Pave Julius II (1443-1513) *1481 Kardinal Raffaele Sansoni Riario (1461-1521) *1504 Pave Leo X (1475-1521) *1513 Pave Klemens VII (1478-1534) *1517 Kardinal Antonio Sanseverino (1477-1543) *1531. Kardinal Giovanni Michele Saraceni (1498-1568) *1536 Pave Pius V (1504-1572) *1556 Kardinal Iñigo Avalos de Aragón (1535-1600) *1566 Kardinal Scipione Gonzaga (1542-1593) *1585 Patriark Fabio Biondi (Blondus de Montealto) (-1618) *1588 Kardinal Maffeo Barberini (1468-1544) *1604 Kardinal Cosimo de Torres (1584-1642) *1621 Kardinal Francesco Maria Brancaccio (1592-1565) *1627 Biskop Miguel Juan Balaguer Camarasa (1598-1663) *1635 Pave Alexander VII (1599-1667) *1635 Kardinal Neri Corsini (1624-1678) *1652 Biskop Francesco Ravizza (1615-1675) *1667 Kardinal Veríssimo de Lencastre (1615-1692) *1671 Biskop João de Sousa (1647-1710) *1684 Biskop Álvaro de Abranches e Noronha (1661-1776) *1694 Biskop Nuno da Cunha e Ataíde (1664-1750) *1706 Kardinal Tomás de Almeida (1670-1754) *1707 Kardinal João Cosme da Cunha (de Nossa Senhora da Porta) (1715-1783) *1746 Erkebiskop Francisco da Assumpção e Brito (1726-1818) *1773 Biskop Alexandre de Gouvea (Gouveia) (1751-1808) *1783 Biskop Cajetan Pires Pireira (1769-1838) *1806 Biskop Joachin (Gioacchino Domenico) Salvetti (1769-1843) *1817 Biskop Lodovico Maria (dei Conti) Besi (1805-1871) *1841 Biskop Francesco Xavier Maresca (1805-1855) *1847 Biskop Luigi Celestino Spelta (1818-1862) *1849 Biskop Eustachio Vito Modesto Zanoli (1831-1883) *1861 Biskop Simeone Volonteri, P.I.M.E. (1831-1904) *1874 Biskop Vincenzo Epiphane Carlassare (1844-1909) *1884 Biskop Agapito Augusto Fiorentini (1866-1941) *1902 Biskop Edgar Anton Häring (1894-1971) *1933 Biskop Alfonso Zong Huaimu == Referanser == == Kilder == Alphonse Tsung Huai-mo på Catholic-Hierarchy, besøkt 18. november 2015.

Alfonso Zong Huaimu eller Zhong Huaimo, Tsung Huai-mo (født 2. april 1904 i Kuotsun (Luan) i Kina, død i 1975), var katolsk biskop av Yantai i Shandong, skjønt han oppholdt seg i Beijing for det meste, frem til sin død.

https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_%C3%B8yer_i_Middelhavet

2023-02-04

Liste over øyer i Middelhavet

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lister over øyer', 'Kategori:Øyer i Middelhavet']

Dette er en liste over øyer i Middelhavet, et innhav mellom Europa og Afrika, med Vest-Asia i øst og Atlanterhavet i vest.

Dette er en liste over øyer i Middelhavet, et innhav mellom Europa og Afrika, med Vest-Asia i øst og Atlanterhavet i vest. == Etter areal og befolkning == Listen består av kolonner som kan sorteres etter behov ved å klikke på sorteringssymbolet i kolonneoverskriften. == Etter land == === Albania === Sazan Kunë Ksamiløyene Franz Josef-øya Zvërnecøyene Tongoøya Stil === Frankrike === Korsika Lavezzi-øyene Frioul-øyene Lerinsøyene === Hellas === Kreta Evvia Gavdos Kykladene Amorgos Anafi Andimilos Andiparos Andros Dilos Despotiko Donousa Folegandros Gyaros Ios Iraklia Kea (vanligvis kalt Tzia) Keros Kimolos Koufonisia Kythnos Makronisos Milos Mykonos Naxos Paros Polyegos Rinia Santorini Skhinousa Serifos Sifnos Sikinos Syros Thirasia Tinos De nordegeiske øyer Agios Efstratios Khíos Fourni Ikaria Inousses Limnos Lésvos Psará Samos Samothraki Thassos Thymena De saroniske øyer Angistri Dokos Egina Hydra Poros Salamis Spetses Dodekanesene Agathonisi Arkoi Armathia Astypalia Farmakonisi Gyali Kalolimnos Kalymnos Kárpathos Kasos Kastellorizo Khalki Kos Leros Lipsi Nisyros Patmos Pserimos Rhodos Saria Symi Tilos Sporadene Alonnisos Gioura Kyra Panagia Peristera Piperi Skandzoura Skiathos Skiros Skopelos De joniske øyer Andikythira Andipaxos Erikoussa Ithaka Kalamos Kastos Kefallinia Korfu Kythira Lefkada Meganisi Othoni Paxi Petalas Zakynthos === Italia === Campanoøyene Capri Ischia Nisida Procida Vivara De pontinske øyer Gavi Palmarola Ponza Santo Stefano Ventotene Zannone Sardinia Asinara Grottaferrata La Maddalena Caprera Spargi Budelli Razzoli Santa Maria Santo Stefano Sant'Antioco San Pietro Tavolara Sicilia De egadiske øyer Favignana Levanzo Marettimo De eoliske øyer Alicudi Filicudi Lipari Panarea Salina Stromboli Vulcano Pantelleria De pelagiske øyer Lampedusa Lampione Linosa Ustica Tremitiøyene Caprara Cretaccio Pianosa (di Tremiti) San Domino San Nicola De toskanske øyene Capraia Elba Giannutri Giglio Gorgona Montecristo Pianosa De venetianske laguneøyene Burano Lido Murano Pellestrina San Lazzaro degli Armeni Sant'Andrea Torcello === Kroatia === Brijuni 14 øyer Brusnik Čiovo Cres Drvenik Mali Drvenik Veli Dugi Otok Elafitiøyene Goli Otok Hvar Iž Ilovik Ist Kaprije Koločep Korčula Kornati 152 øyer i Kornati-arkipelet Krapanj Krk Lastovo Lokrum Lošinj Lopud Male Srakane Mljet Molat Murter Olib Pašman Pag Palagruža Plavnik Premuda Prvić Rab Rava Rivanj Sestrunj Silba Skarda Susak Svetac Sveti Andrija Šipan Šolta Ugljan Unije Vele Srakane Vir Vis Vrgada Zlarin Zverinac Žirje Žut === Malta === De maltesiske øyer Comino Cominotto Filfla Fungus Rock Gozo Malta Manoel St. Paulus-øya === Montenegro === Ada Bojana Katič Stari Ulcinj Sveta Neđelja Sveti Nikola Sveti StefanI Kotorbukta: Gospa od Škrpjela Mamula Miholjska prevlaka Sveti Đorđe Sveti Marko Øya for Vår Frue av nåde === Spania === Alborán Balearene Islas Gimnesias Cabrera Mallorca Menorca Sa Dragonera De pityusiske øyer Espalmador Es Vedrà Formentera Ibiza Columbretes-øyene Formigues Islas Chafarinas Isla del Congreso Isla del Rey Isla Isabel II Medes Peñón de Alhucemas Tabarca === Syria === Arwad === Tunisia === Djerba Kerkennaøyene Chergui Gharbi Galite-øyene Zembra === Tyrkia === De tyrkiske egeiske øyene (ufullstending) Baba Ada Bozcaada Büyükada Çatalada Fener Ada Gemiler Adası Gökçeada Hayırsız Ada Heybeliada İnce Ada İncir Ada Kara Ada Kargı Adası Köçek Adası Metalik Ada Orak Ada Salih Ada Yalıkavak Yassı Ada Yılancık Ada İkiz Adalar Pırasa adası Iç Ada Kiremitøyene Küçük Tavşan Adası Çavuş adası Kucukbu Andre tyrkiske middelhavsøyer Kekova Sıçan Adası === Omstridte øyer === Imia/Kardak (Hellas/Tyrkia) Isla Perejil (Marokko/Spania) === Politisk delt øy === Kypros Republikken Kypros Akrotiri og Dhekelia (to militærbaseområder under britisk suverenitet) Den tyrkiske republikken Nord-Kypros (en de facto stat som kun er anerkjent av Tyrkia, og som er skilt fra Republikken Kypros av en FN-kontrollert buffersone) == Se også == Liste over øyer i Adriaterhavet Liste over øyer i Egeerhavet Liste over De joniske øyer == Fotnoter ==

De pelagiske øyer (italiensk Isole Pelagie) er de tre små vulkanske øyene Lampedusa, Linosa og Lampione i Middelhavet mellom Malta og Tunisia, sør for Sicilia. Nordvest ligger øya Pantelleria og Siciliasundet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Burmesisk

2023-02-04

Burmesisk

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lolo-burmesiske språk', 'Kategori:Språk i Bangladesh', 'Kategori:Språk i Myanmar', 'Kategori:Tonespråk']

«Burmesisk» kan også referere til Burma og burmesere.Burmesisk eller myanmarsk er et sinotibetansk språk som tales i Myanmar (Burma), og er offisielt språk der. Det tales som morsmål av over 32 000 000 mennesker og brukes som annetspråk av minoriteter i landet. Burmesisk er et isolerende tonespråk. Språket skrives med burmesisk skrift, som stammer fra brahmi-skrift. De første burmesiske inskripsjoner skriver seg fra fra 12. århundre.

«Burmesisk» kan også referere til Burma og burmesere.Burmesisk eller myanmarsk er et sinotibetansk språk som tales i Myanmar (Burma), og er offisielt språk der. Det tales som morsmål av over 32 000 000 mennesker og brukes som annetspråk av minoriteter i landet. Burmesisk er et isolerende tonespråk. Språket skrives med burmesisk skrift, som stammer fra brahmi-skrift. De første burmesiske inskripsjoner skriver seg fra fra 12. århundre. == Referanser == == Eksterne lenker == Burmese - UCLA Language Materials Project, University of California Los Angeles (UCLA).

Burmesisk skrift er et skriftspråk som blir brukt til å skrive burmesisk, kayin og monspråk med. Skriftspråket er avledet fra monskriften, som på sin side bygger på paliskriften.

https://no.wikipedia.org/wiki/Anton_Mikal_Bj%C3%B8rnaali

2023-02-04

Anton Mikal Bjørnaali

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 23. september', 'Kategori:Dødsfall i 1949', 'Kategori:Fødsler 9. juli', 'Kategori:Fødsler i 1867', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nynorskforkjempere', 'Kategori:Personer fra Vefsn kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1901–1903', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1904–1906', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1907–1909']

Anton Mikal Bjørnaali (født 1867, død 1949) var lærer i Vefsn og Mosjøen da han i 1900 ble valgt inn på Stortinget som en av Venstres representanter fra Nordland. Bjørnaali møtte på Stortinget i tre perioder, til 1909. Med sterk tilknytning til målrørsla og ungdomslagsrørsla hørte han til den nasjonalradikale fløyen i Venstre. I 1905 hørte han til mindretalet som stemte mot å godkjenne Karlstadforliket. Bjørnaali var første formann i Vefsn Mållag (1899). Fra 1910 bodde han i Langesund og senere Lillehammer, som lensmann, banksjef og skattefut. Bjørnaali ble tildelt 7. juni-medaljen.

Anton Mikal Bjørnaali (født 1867, død 1949) var lærer i Vefsn og Mosjøen da han i 1900 ble valgt inn på Stortinget som en av Venstres representanter fra Nordland. Bjørnaali møtte på Stortinget i tre perioder, til 1909. Med sterk tilknytning til målrørsla og ungdomslagsrørsla hørte han til den nasjonalradikale fløyen i Venstre. I 1905 hørte han til mindretalet som stemte mot å godkjenne Karlstadforliket. Bjørnaali var første formann i Vefsn Mållag (1899). Fra 1910 bodde han i Langesund og senere Lillehammer, som lensmann, banksjef og skattefut. Bjørnaali ble tildelt 7. juni-medaljen. == Referanser == == Kilder == Kjell Jacobsen «Helgeland 1905 – Enighet og splittelse» i Årbok for Helgeland 2005 == Eksterne lenker == (no) Anton Mikal Bjørnaali hos Norsk senter for forskningsdata

Anton Mikal Bjørnaali (født 1867, død 1949) var lærer i Vefsn og Mosjøen da han i 1900 ble valgt inn på Stortinget som en av Venstres representanter fra Nordland. Bjørnaali møtte på Stortinget i tre perioder, til 1909.

https://no.wikipedia.org/wiki/Norske_Gaardnavne

2023-02-04

Norske Gaardnavne

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1897', 'Kategori:Norske gårdsnavn', 'Kategori:Norske oppslagsverk', 'Kategori:Toponymi']

Norske Gaardnavne er et bokverk som ble utgitt i årene fra 1897 til 1924 etter manuskript utarbeidet av professor Oluf Rygh. Verket inneholder opplysninger som uttale og historisk skrivemåte for navnene til matrikkelgårdene i Norge. Det er blitt et standardverk for stedsnavn i Norge. -blandt Landsfolket er ikke liden Tilbøielighed til at betragte disse Udtaleformer som noget, der kan være godt nok til dagligt Brug, men som det ikke passer sig at bruge hverken i Skrift eller ligeoverfor Folk, der ikke selv tale Bygdemaal.

Norske Gaardnavne er et bokverk som ble utgitt i årene fra 1897 til 1924 etter manuskript utarbeidet av professor Oluf Rygh. Verket inneholder opplysninger som uttale og historisk skrivemåte for navnene til matrikkelgårdene i Norge. Det er blitt et standardverk for stedsnavn i Norge. -blandt Landsfolket er ikke liden Tilbøielighed til at betragte disse Udtaleformer som noget, der kan være godt nok til dagligt Brug, men som det ikke passer sig at bruge hverken i Skrift eller ligeoverfor Folk, der ikke selv tale Bygdemaal. == Arbeidet i kommisjonen == Ved lov av 6. juni 1863 påbød Stortinget en alminnelig revisjon av matrikkelen i Norge. Under arbeidet kom det framlegg om å få rette på inkonsekvenser og feil i gårdsnavnene. I 1878 ble professorene Sophus Bugge, Oluf Rygh og prost Johan Fritzner oppnevnt som medlemmer i en kommisjon for revisjon av navnene i matrikkelen. I arbeidet samlet de informasjon om skrivemåter av navnene fra tiden før den store språklige endringen mot slutten av middelalderen. Videre samlet de opplysninger om hvordan navnene ble uttalt i folkelig uttale. Kommisjonen kom til at skrivemåten for gårdsnavnene så vidt som mulig måtte ligge nær uttaleformene. === Kildene for gårdsnavn === Siden språket har endret seg fra gårdsnavnet ble til, vil de eldste skriftlige kildene ha størst verdi når vi skal finne fram til betydningen av et gårdsnavn. Derfor lette kommisjonen etter navneformer fra tidlig middelalder — i jordebøker og brev samlet i Diplomatarium Norvegicum. Men skrifttradisjonen er ikke eldre enn at mange navn kan være tusen år eldre enn den eldste skriftlige kilde for navnet. For store deler av landet mangler skriftlige middelalderkilder for de aller fleste gårdsnavn. Det andre hovedhjelpemiddelet var den muntlige uttalen. Kommisjonen holdt seg utelukkende til uttalen som ble brukt i daglig tale blant allmuen. Her så de at de nåværende uttaleformene sto i samme forhold til de opprinnelige navn som det nåværende bygdemålet til oldspråket. Nær byene hadde feilaktige skriftformer påvirket uttalen, men også i slike bygder kunne en uttale nedarvet fra de opprinnelige navneformene vært brukt blant en mindre del av folket. Undersøkelsene rundt uttaleformene var det Bugge og Rygh som sørget for, et arbeid de hovedsakelig utførte i sommerferiene sine. De kunne ikke besøke hver bygd i landet; de fleste opplysningene fikk de ved ekserserplasser, lærerseminar og andre steder landsfolk var samlet. === Drøftinger rundt gårdsnavn === I verket er det drøftet hvilken grammatisk form navn har – herunder kjønn, tall, kasus og om navnet står i bestemt eller ubestemt form. Det er også gjort rede for fonetiske forandringer gjennom tidene, om slikt er dokumentert. Tydningen av navnet er satt i sammenheng med hvordan gårdsnavn blir til: Naturnavn (høyder, skråninger, skar, nes, øyer, fosser, myrer, flater osv.) Navn avledet av bruken av landet (havner, veier, eid og lignende) Navn fra tre, busker og planter Navn knyttet til dyr og dyreliv Navn knyttet til hvordan gården er blitt til, bygninger på gården eller andre menneskeverk på stedet Navn som kommer fra andre ord for bosted eller dyrket land Navn avledet av bruken av gården eller andre forhold knyttet til gårdshistorien Navn fra vesen knyttet til folketroen Sammenligningsnavn, for eksempel med klesstykke og lignende, eller med kroppsdeler, dyr eller redskap Navn avledet fra elvenavn Navn som inneholder personnavn eller klengenavn Rosende og nedsettende navnNavn som gjenspeiler menneskers bruk eller utnyttelse av naturen, kalles vanligvis kulturnavn, for eksempel navn på bruer, hus, havner osv. Gårdsnavn er dermed i praksis kulturnavn, enten de opprinnelig viser til menneskelig aktivitet, eller om de er opprinnelige naturnavn. == Publisering == Etter at matrikkelen var ferdigstilt i 1892, ble materialet oversendt Riksarkivet. Interessen for arbeidet var så stor at Stortinget i 1896 bevilget penger til trykking av opplysningene som var samlet til bruk ved matrikkelrevisjonen. I 1897 ble det første bindet i serien Norske Gaardnavne trykket. Norske Gaardnavne ble utgitt med ett bind for hvert amt og et bind med forord og innledning, slik at folk kunne kjøpe enkeltbind. Da Oluf Rygh døde, var innledningsbindet og de to første amtsbindene (Smaalenenes Amt og Akershus Amt) utgitt, og bind 3 og første halvdel av bind 4 var på det nærmeste ferdige til å trykkes (Hedemarkens Amt og Kristians Amt, første halvdel). Manuskriptet til de neste bindene ble bearbeidet av Albert Kjær (bind 4 [del 2], 6, 7, 9, 12 og 19), Hjalmar Falk (bind 5), Amund B. Larsen (bind 8), Magnus Olsen (bind 10 og 11) og Karl Ditlev Rygh (bind 13, 14, 15, 16 og 17). I 1924 ble det ved Just Knud Qvigstad og Magnus Olsen utgitt et 18. bind med navn på matrikulerte jordeiendommer i Finmarkens amt. Det er siden gitt ut flere faksimileutgaver av verket. Med økonomisk støtte fra Norsk kulturråd og ni fylkeskommuner er det laget en digital utgave av Norske Gaardnavne, altså et søkbart oppslagsverk på nettet. Professor Tom Schmidt ved Navnegransking, Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo, har hatt det faglige ansvaret for den digitale utgaven. === Bruk av navneverket === I Norge er Norske Gaardnavne ett av nokså få nasjonale standardverk. I 18 bind er nær alle de cirka 50 000 gårdsnavn i landet tolket og drøftet på forskjellige vis. Verket tar også opp navn på kirkesogn og herred slik de var ved forrige hundreårsskifte og historiske skrivemåter tilbake til de tidligste skriftlige kildene fra høymiddelalderen. Serien Norske Gaardnavne er blitt stående som standardverket for skrivning og tydning av stedsnavn i Norge. Det betyr ikke at alle navn er tolket riktig. Men i senere tolkninger er det ofte vist til tolkningen i O. Rygh. I 1949 fikk Norsk stadnamnarkiv støtte fra forskningsrådet til å samle materiale til en revidert og utvidet utgave av 'Norske Gaardnavne'. Det ble samlet inn om lag 100 000 "bustadnavn", altså navn på både gårder, bruk og (tidligere) husmannsplasser. Manus ble utarbeidet av førstamanuensis Kåre Hoel for Østfold, 7789 håndskrevne A-5 sider. Dette materialet blir nå redigert og utgitt av Navnegransking ved Institutt for lingvistiske og nordiske studer (ILN). Pr. 2009 er åtte bind utgitt under navnet Bustadnavn i Østfold. Skrivemåten i Norske Gaardnavne kan ikke stå som noen fasit, siden Rygh normerte navnene til dansk anno 1890 med visse norske drag i enkelte navn. I dag vil vi normere navnene etter gjeldende rettskrivingsprinsipp. Men med uttaleformene i lydskrift er verket en god hjelp når vi vil følge stedsnavnsloven og ta utgangspunkt i den nedarvede lokale uttalen. == Bind i Norske Gaardnavne == Forord og innledning (O. Rygh 1898) Smaalenenes Amt (O. Rygh 1897) Akershus Amt (O. Rygh 1898) Hedemarkens Amt (O. Rygh 1900) Kristians Amt, del 1 (O. Rygh 1900), del 2 (O. Rygh, utg. ved Albert Kjær 1902) Buskeruds Amt (O. Rygh, utg. ved Hjalmar Falk 1909) Jarlsberg og Larviks Amt (O. Rygh, utg. ved Albert Kjær 1907) Bratsbergs Amt (O. Rygh, utg. ved Albert Kjær 1914) Nedenes Amt (O. Rygh, utg. ved Amund B. Larsen 1905) Lister og Mandals Amt (O. Rygh, utg. ved Albert Kjær 1912) Stavanger Amt (O. Rygh, utg. ved Magnus Olsen 1915) Søndre Bergenhus Amt (O. Rygh, utg. ved Magnus Olsen 1910) Nordre Bergenhus Amt (O. Rygh, utg. ved Albert Kjær 1919) Romsdals Amt (O. Rygh, utg. ved Karl Rygh 1908) Søndre Trondhjems Amt (O. Rygh, utg. ved Karl Rygh 1901) Nordre Trondhjems Amt (O. Rygh, utg. ved Karl Rygh 1903) Nordlands Amt (O. Rygh, utg. ved Karl Rygh 1905) Tromsø Amt (O. Rygh, utg. ved Karl Rygh 1911) Finmarkens Amt, Tillægsbind (O. Rygh, utg. ved Just Qvigstad og Magnus Olsen 1924) Fællesregister (Albert Kjær 1936) Andre etterlatte arbeider etter Oluf Rygh var Gamle Personnavne i norske Stedsnavne (utgitt 1901) Norske Elvenavne (utgitt ved Karl Ditlev Rygh 1904) == Nasjonalbiblioteket == Samtlige bind er tilgjengelige på Nasjonalbiblioteket. Forord og innledning - Norske Gaardnavne. 1898. Smaalenenes Amt - Norske Gaardnavne. 1897. Akershus Amt - Norske Gaardnavne. 1898. Hedemarkens Amt - Norske Gaardnavne. 1900. Kristians Amt: Del 1, Nordre og Søndre Gudbrandsdalen fogderier - Norske Gaardnavne. 1900. Del 2, Toten, Hadeland og Land, Valdres fogderier - Norske Gaardnavne. 1902. Buskeruds Amt - Norske Gaardnavne. 1909. Jarlsberg og Larviks Amt - Norske Gaardnavne. 1907. Bratsbergs Amt - Norske Gaardnavne. 1914. Nedenes Amt - Norske Gaardnavne. 1905. Lister og Mandals Amt - Norske Gaardnavne. 1912. Stavanger Amt - Norske Gaardnavne. 1915. Søndre Bergenhus Amt - Norske Gaardnavne. 1910. Nordre Bergenhus Amt - Norske Gaardnavne. 1919. Romsdals Amt - Norske Gaardnavne. 1908. Søndre Trondhjems Amt - Norske Gaardnavne. 1901. Nordre Trondhjems Amt - Norske Gaardnavne. 1903. Nordlands Amt - Norske Gaardnavne. 1905. Tromsø Amt - Norske Gaardnavne. 1911. Finmarkens Amt - Norske Gaardnavne. 1924. Fællesregister - Norske Gaardnavne. Fabritius. 1936. Gamle Personnavne i norske Stedsnavne - Norske Gaardnavne. 1902. Norske Elvenavne - Norske elvenavne. Kristiania: I kommission hos Cammermeyer. 1904. == Eksterne lenker == Søk i O. Rygh: Norske Gaardnavne

Norske Gaardnavne er et bokverk som ble utgitt i årene fra 1897 til 1924 etter manuskript utarbeidet av professor Oluf Rygh. Verket inneholder opplysninger som uttale og historisk skrivemåte for navnene til matrikkelgårdene i Norge.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fredrik_Waldemar_Hvoslef

2023-02-04

Fredrik Waldemar Hvoslef

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biskoper i Bjørgvin bispedømme', 'Kategori:Biskoper i Hålogaland bispedømme', 'Kategori:Dødsfall 5. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1906', 'Kategori:Fødsler 17. mars', 'Kategori:Fødsler i 1825', 'Kategori:Kautokeinos historie', 'Kategori:Kommandører av St. Olavs Orden', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske lutherske biskoper', 'Kategori:Riddere av St. Olavs Orden', 'Kategori:Samisk historie', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Fredrik Waldemar Hvoslef (født 17. mars 1825 i Christiania, død 5. mai 1906 i Bergen) var en norsk luthersk prest og biskop. Han var en viktig person i forbindelse med Kautokeino-opprøret.

Fredrik Waldemar Hvoslef (født 17. mars 1825 i Christiania, død 5. mai 1906 i Bergen) var en norsk luthersk prest og biskop. Han var en viktig person i forbindelse med Kautokeino-opprøret. == Liv og virke == === Bakgrunn === Fredrik var av slekten Hvoslef. I 1852 giftet han seg med Alette Kathrine Frost (1825–1902). Deres sønnedatter ble mor til komponisten Ketil Hvoslef (f. 1939). === Prest i Kautokeino === Som ung prest kom han til Kautokeino. Her holdt han tiltredelsespreken på samisk 2. påskedag (12. april) 1852, sammen med tidligere sokneprest Nils Vibe Stockfleth. Som sokneprest i Kautokeino møtte han tidlig problem med det han opplevde som villfarne kristne. Flere ganger nektet han folk nattverd fordi de ikke forstod at de trengte tilgivelse for sine synder. Ofte ble samlingene forstyrret av det han kalte «upasseligheder». Uroen toppet seg i Kautokeino-opprøret 8. november 1852. Her ble han vitne til at lensmannen og handelsmannen ble drept, huset til handelsmannen ble brent og vinduene i prestegarden ble slått inn. Hvoslef selv, familien hans og familien til handelsmannen ble tatt til fange i prestegården og pisket med bjørkeris. Overfallsmennene ville tvinge dem til bot og omvendelse. Hvoslef kjente seg selv truet på livet. Først da et følge samer fra Avžži kom til unnsetning, ble han satt fri. Søndagen etter noterte Hvoslef i kirkeboka at legemlig og åndelig utmattelse gjorde ham sjuk i kirken, likevel opplevde han å få Guds kraft til å fullføre gudstjenesten. Uka etter ble det ikke gudstjeneste, siden han lå til sengs. Høsten 1854 var han til stede ved halshuggingen av Aslak Jacobsen Hætta og Mons Aslaksen Somby i Alta, etter å ha vært deres sjelesørger de to årene de satt og ventet på at dødsdommen skulle fullbyrdes. Hvoslef ble oppnevnt til sjelesørger for de to dødsdømte og fulgte dem til skafottet, men ville ikke tilsi dem syndenes forlatelse. I 1857 ble Hvoslef styrer av lærerseminaret i Tromsø, i 1861 ble han stiftsprost samme sted. === Biskop === Hvoslev car så biskop i Tromsø stift 1868−1876. Av helsemessige årsaker søkte han seg sørover noen år, og ble da sokneprest i Frogner i Lier 1876-1881. Deretter ble han på nytt biskop, i Bergenhus stift 1881–1898 Som biskop sto han for innvielsen av flere kirker: Kong Oscar IIs kapell i 1869 Førde kirke i 1885 Hålandsdal kirke i 1890 Onarheim kirke i 1893 == Utmerkelser og æresbevisninger == Biskop Hvoslef ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden i 1870. I 1890 ble han forfremmet til kommandør av 1. klasse.Redningsskøyta «Biskop Hvoslef» ble bekostet av Waldemar Hvoslefs sønn, som var skipskaptein. Båten ble kalt opp etter biskopen til minne om giverens far. == Referanser == == Kilder == Nellejet Zorgdrager. De rettferdiges strid : Kautokeino 1852 : samisk motstand mot norsk kolonialisme ; oversatt fra nederlandsk av Trond Kirkeby-Garstad. – Nesbru : Vett & viten ; Oslo : i samarbeid med Norsk folkemuseum, 1997. – 558 s. (Samiske samlinger ; B.18, redaktør : Ove Pettersen). == Eksterne lenker == Kyrkjebok Kautokeino 1852, skriven av sokneprest Hvoslef Artikkel i Dag og Tid nr. 16, 17. april 1997

Fredrik Waldemar Hvoslef (født 17. mars 1825 i Christiania, død 5.

https://no.wikipedia.org/wiki/Danmark

2023-02-04

Danmark

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Danmark', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Norden', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler']

Danmark, offisielt Kongeriket Danmark (dansk: Kongeriget Danmark), er et land i Nord-Europa. Det er det sørligste av de nordiske landene, og ligger sørvest for Sverige og sør for Norge. Danmark har landgrense til Tyskland, og grenser også mot Nordsjøen og Østersjøen. Innbyggertallet er på ca 5,8 millioner. Hovedstaden er København. Geografisk består Danmark av én stor halvøy, Jylland, og en rekke øyer, der Sjælland, Fyn, Lolland, Falster og Bornholm er de mest kjente. Kongeriket Danmark omfatter i tillegg til selve Danmark bilandene Grønland og Færøyene. Danmark er en velferdsstat med blandingsøkonomi. Levestandarden i landet er høy, og samfunnet er preget av små økonomiske forskjeller. Danmark er et konstitusjonelt monarki med parlamentarisme. Landet deles inn i fem regioner og 98 kommuner. Danmark har vært medlem av FN og NATO siden opprettelsen, og av EU siden 1973, men er ikke en del av eurosonen. Den 27. juni 2019 ble Mette Frederiksen statsminister i Danmark, etter Lars Løkke Rasmussen. Hun er partileder for Socialdemokratiet og leder en mindretallsregjering. Nasjonalspråket dansk er i stor grad gjensidig forståelig med norsk og svensk, og har sterke historiske og kulturelle bånd til de andre nordiske språkene. Omtrent 82 % av befolkningen (og 90 % av de etniske danskene) er medlem av den lutherske Folkekirken. I 2009 hadde noe over en halv million dansker utenlandsk opprinnelse, og omtrent halvparten av dem kommer fra andre europeiske land.

Danmark, offisielt Kongeriket Danmark (dansk: Kongeriget Danmark), er et land i Nord-Europa. Det er det sørligste av de nordiske landene, og ligger sørvest for Sverige og sør for Norge. Danmark har landgrense til Tyskland, og grenser også mot Nordsjøen og Østersjøen. Innbyggertallet er på ca 5,8 millioner. Hovedstaden er København. Geografisk består Danmark av én stor halvøy, Jylland, og en rekke øyer, der Sjælland, Fyn, Lolland, Falster og Bornholm er de mest kjente. Kongeriket Danmark omfatter i tillegg til selve Danmark bilandene Grønland og Færøyene. Danmark er en velferdsstat med blandingsøkonomi. Levestandarden i landet er høy, og samfunnet er preget av små økonomiske forskjeller. Danmark er et konstitusjonelt monarki med parlamentarisme. Landet deles inn i fem regioner og 98 kommuner. Danmark har vært medlem av FN og NATO siden opprettelsen, og av EU siden 1973, men er ikke en del av eurosonen. Den 27. juni 2019 ble Mette Frederiksen statsminister i Danmark, etter Lars Løkke Rasmussen. Hun er partileder for Socialdemokratiet og leder en mindretallsregjering. Nasjonalspråket dansk er i stor grad gjensidig forståelig med norsk og svensk, og har sterke historiske og kulturelle bånd til de andre nordiske språkene. Omtrent 82 % av befolkningen (og 90 % av de etniske danskene) er medlem av den lutherske Folkekirken. I 2009 hadde noe over en halv million dansker utenlandsk opprinnelse, og omtrent halvparten av dem kommer fra andre europeiske land. == Etymologi == Den etniske gruppen dansker ble omtalt allerede i antikken. I det sjette århundre skrev både den greske historieskriveren Procopius og den gotiske historikeren Jordanes om et folk i nord ved navn «danoi» og «dani». På norrønt ble folket i genitiv flertall kalt «danir», som kan bety noe i retning av «flatlandsbeboere». «Daner» er sannsynligvis en avledning av det indoeuropeiske *dhen-, som betyr «flate, flatt brett».«Mark» ble i gammelhøytysk og i gammelengelsk brukt i betydningen «grenseland». Ordet Danmark betydde altså «flatlandsbeboernes grenseland» og var avgrenset til dagens Slesvig, altså danenes grenseland til tyskerne i sør. I frankiske riksårbøker (Annales Regni Francorum) fortelles det at frankiske utsendinger i år 825 møtte danenes konger «i deres mark» (in marca eorum). Det fortelles også at danene kom «til marken» (ad marcam) for å angripe sakserne ved elven Eider i den nåværende tyske delstaten Schleswig-Holstein i år 828.Av Jordanes får vi inntrykk av at danene tilhørte den gotiske stammen Suetidi, og kom fra det nåværende Sverige. De skal ha fordrevet herulene fra landet. Danene nevnes ikke av den romerske historikeren Tacitus i år 98, men han nevner goterne (gothones). Dersom danene ikke eksisterte i det første århundre etter Kristus, og skildringen til Jordanes er riktig, kan danene ha oppstått som etnisk gruppe i det andre eller tredje århundre. Enkelte eldre kilder antyder at danene var identisk med geaterne. Den galliske historiker og biskop Gregorius av Tours beskrev i det sjette århundre hvordan danenes konge Chochilaisus ble drept i år 515 under et sjøslag langs den frankiske kysten. Gregorius kaller kongen for en dane (dani), men i Beowulf omtales han som en konge over geaterne under navnet Hygelac. I Liber Monstrorum er han kalt rex Getarum, og i Liber historiae Francorum kalles han rege Gotorum. Problemet med denne identifiseringen er at andre kilder som Prokopius og Jordanes skiller mellom geaterne og danene. Lærde strides om den etniske identiteten til geaterne, og det episke diktet Beowulf kan ikke ukritisk brukes som historisk kilde. Etter hvert som ordet «mark» gikk over til å bety hele landet, og ikke bare det nåværende Slesvig, ble dessuten navnet Danmark brukt om alle folkene i området, uavhengig av etnisk tilhørighet. Populært sies det at ordet «Danmark» første gang nevnes på Jellingesteinen omkring år 985. Danmark (Denamearc) nevnes imidlertid allerede omkring år 890 av nordmannen Ottar hos den oldengelske krønikeren Orosius, i fortellingen om hans reise fra Skiringssal i Vestfold til Hedeby. I Alfred den stores gjenfortelling fra omkring samme tid – Wulfstan fra Hedebys skildring av sin seilas fra Hedeby eller Slesvig og inn i Østersjøen, blir Langeland, Låland, Falster og Skåne omtalt som en del av Danmark (Þas land call hyrað to Denemearcan, «alle disse land hører til Danmark»). Like etter år 908 skrev den østfrankiske krønikeren Regino av Prüm om et folk «fra Danmark» (ex Denimarca) som angrep det nåværende Nederland fra nord. I året 965 omtalte et diplom tilhørende Otto I hans bispedømme som beliggende in marca vel regno Danorum. == Naturgeografi == Danmark er det minste og sørligste av de nordiske landene (men tettest befolket med 129 innbyggere pr. kvadratkilometer), like nord for sitt eneste naboland, Tyskland, sørvest for Sverige og sør for Norge. Danmark regnes som et skandinavisk land, selv om det ikke hører til Den skandinaviske halvøy. Vest for Danmark ligger Nordsjøen, mens Østersjøen ligger i sørøst. Mellom Danmark og Sverige ligger Øresund og Kattegat, mens Skagerrak skiller Danmark fra Norge. Danmark består av halvøya Jylland og 443 navngitte øyer. Pr. 2009 er 72 av disse bebodde, og de største er Sjælland med over 2,1 millioner innbyggere Vendsyssel-Thy og Fyn, men øyene med størst befolkningstetthet er Sjælland og Amager - henholdsvis 325 og 1900 innbyggere pr. kvadratkilometer (København ligger på disse øyene). Øya Bornholm ligger øst for resten av landet i Østersjøen. Ertholmene med Østerskær nordøst for Bornholm er det østligste landområde i Danmark. === Landskapstyper og geologi === Det danske landskapet preges av flatt, mildt lavland, med enkelte bakker, klinter og klitter særlig langs kysten. Men det finnes også mange områder med bakkelandskap. På Jylland finner vi blant annet Rebild Bakker i Rold Skov og området rundt Skamlingsbanken i Sønderjylland. Landskapet sydøst for Silkeborg i retning Horsens og Skanderborg inneholder de høyeste bakkene i Danmark, som Ejer Bavnehøj, Møllehøj, Yding Skovhøj og Himmelbjerget. Også områdene Svanninge Bakker og De Fynske Alper på Fyn er preget av markante bakker. Møns Klint på øya Møn er Danmarks største naturattraksjon. Geologisk består mesteparten av Danmark av unge avleiringer fra kritt, tertiær og kvartær. De fleste bergartene er løse, og høydedragene i landet er dannet ved at isbreer under siste istid skjøv de løse bergartene sammen i hauger og rygger. Over Bornholm, øyene, Jylland og utover i Nordsjøen går det en grunnfjellrygg, Fyn–Ringkøbing-ryggen. Den følger den danske seksjonen av Thornqvist-forkastningen, en sprekkedannelse som går sørøstover helt ned til Ukraina. Fortsettelsen av denne danner skillet mellom den nordlige og sydlige delen av Nordsjøen, og det er i fortsettelsen av bassenget syd for denne ryggen eller i riften midt i Nordsjøen at de danske petroleumsforekomstene ligger. === Vann og vassdrag === Danmark har ca. 65 000 åpne vannløp. Omtrent halvparten av disse er naturlige, mens resten er kunstig opparbeidede grøfter og kanaler. Danmarks lengste elv er Gudenå, på omtrent 160 km. Andre danske elver av en viss størrelse er Odense Å, Vidå, Skjern Å og Suså. Det er totalt 1 032 navngitte innsjøer i Danmark med et samlet areal på ca. 700 km². Dypest er Furesø med 36 m, mens Arresø er størst i areal med 39,5 km². Blant de andre større danske innsjøene er Esrum Sø, Stadil Fjord, Mossø, Saltbæk vig og Tissø. Danmark har en rekke fjorder, selv om denne betegnelsen blir langt videre brukt på dansk enn på norsk. Limfjorden er kanskje den mest kjente, og er et 180 km langt sund som forbinder Nordsjøen (i Danmark ofte kalt Vesterhavet) med Kattegat. Andre kjente danske fjorder er Roskilde Fjord og Ringkøbing Fjord. === Klima === Danmark har et temperert klima. Som beliggende ved Nordsjøen nyter landet godt av nærheten til Golfstrømmen, og har relativt sett kjølige somre med middeltemperaturer på omkring 16 ℃ og milde vintre med middeltemperaturer på omkring 0,5 ℃. Danmark har også en del vind, spesielt om vinteren. Høstmånedene september til november har mest regn med et syttitalls mm hver, mens februar er måneden med minst nedbør med normalt 38 mm.Det er kun mindre regionale klimaforskjeller innenlands i Danmark. Temperaturene forandrer seg lite fra sted til sted, men ligger noe lavere i områdene lengst vekk fra havet. Om sommeren har Sydsjælland og Lolland-Falster de høyeste gjennomsnittstemperaturene. I kystnære strøk er forskjellen mellom sommer og vinter mindre på grunn av havets utjevnende virkning. Også nedbøren er relativt stabil fra sted til sted; mens områdene ved Storebælt har minst med ca. 500 mm årlig har de sydlige delene av Midtjylland mest med noe over 900 mm. === Flora og fauna === Geologisk sett har det gått kort tid siden siste istid, noe som innebærer at utviklingen av arter ikke er avsluttet. Dessuten setter topografien vilkårene innenfor små avstander. Og endelig er det jordsmonnet som setter betingelsene for plantevekst på et gitt sted. I tillegg til alt dette må man se påvirkningen fra tusener av års jordbruk og snart 150 års industrialisering med alt dette har betydd for floraens vilkår. Grunnleggende hører imidlertid Danmark til i et stort område som strekker seg fra Atlanterhavet og helt inn til Ural, hvor den potensielle vegetasjonen er blandet løvskog. Danmark har ikke urskog, men Draved skov og Suserupskovene er naturskoger hvor den menneskelige påvirkningen har vært minimal. Hvis man vil oppleve hvordan det danske landskapet har sett ut før landbrukets tid, må man reise til Białowieżaskogen i det østlige Polen. Når man ser bort fra klitter, innsjøer, elver og havskrenter, er resten av Danmarks natur i virkeligheten et sammenhengende kulturlandskap hvor alt er resultatet av tilsiktet og utilsiktet menneskelig påvirkning. Det gjelder biotoper som mose, eng, hede, beite, åker og dyrket skog samt naturligvis parker og hager. Floraens sammensetning består derfor av et sett muligheter som er skapt av naturbetingelsene og noen begrensninger som settes av menneskenes aktiviteter. I tillegg til det direkte presset fra dyrking og forurensing utsetter utbyggingen av infrastrukturen floraen for en stadig mer omfattende oppsplitting i områder som holdes atskilt og som blir mindre og mindre. Det medfører at spredning og vedlikehold av genpuljer innenfor en art blir mer og mer umulig. Dette er den egentlige bakgrunnen for at mange arter er truet eller utdødd i Danmark. === Landemerker og geografiske ytterpunkter === Danmarks nordligste punkt er Skagens odde (Skagens nordstrand) på 57° 45' 7'' nordlig bredde, det sørligste er Gedser Odde (Falsters sørspiss) på 54° 33' 35'' nordlig bredde, det vestligste Blåvandshuk på 8° 4' 22'' østlig lengde, og det østligste Christiansø (Østerskær) på 15° 11' 55'' østlig lengde. Danmarks laveste punkt er Lammefjord, −7,5 moh. Det høyeste naturlige punktet Møllehøj ligger 170,86 moh., fulgt av Yding Skovhøj (170,77 moh.), dernest Ejer Bavnehøj (170,35 moh.). Himmelbjerget ligger 147 meter over havet. Et av Danmarks mest kjente menneskeskapte høye punkter er Storebæltsbroen som rager 254 moh. Allikevel er det Rø-senderen, en tv-, radio- og mobilmast, som er plassert midt på Bornholm, rett ved byen Årsballe, som er Danmarks absolutt høyeste faste punkt. Senderens topp er 431 meter over havet. Selve tårnet er 315,5 meter høyt. == Demografi == Pr. 1. januar 2013 hadde Danmark ifølge offisiell statistikk 5 600 000 innbyggere. Med et areal på 43 094 km² gir det en folketetthet på 131,0 innbyggere pr. kvadratkilometer, men folketettheten er over 315 innbyggere pr. kvadratkilometer på Sjælland. Folketallet har jevnt over steget siden 1970-tallet, med unntak av en kort periode på starten av 1980-tallet. === Folkegrupper === 91,6& % av befolkningen er av dansk opprinnelse, mens 452 095 personer er innvandrere og deres etterkommere. Innvandrerne (inklusive etterkommere) kommer først og fremst fra øvrige nordiske land (41 306), Storbritannia (12 000), Tyskland (25 444), Polen (13 509), Bosnia-Hercegovina (20 875), øvrige land i det tidligere Jugoslavia (23 968), Tyrkia (54 859), Somalia (16 948), Irak (26 351), Iran (14 289), Libanon (22 232), Afghanistan (10 876) og Pakistan (19 301). === Språk === Danmark har ett offisielt språk – dansk. Dansk er et nordgermansk språk, som har felles opprinnelse med islandsk, færøysk, norsk og svensk. Disse språkene begynte å spalte seg i 800-tallet, og fra ca. år 1100 var gammeldansken blitt distinkt forskjellig fra andre nordiske språk. Fra ca. 1550 snakker man om nydansk, da boktrykkerkunstens inntog gjorde at ortografien ble standardisert. Den standardiserte danske rettskrivningen tok utgangspunkt i språket i Christian IIIs bibel. Fra 1700-tallet taler man om yngre nydansk. I det nittende og tyvende århundre har dansk ortografi vært relativt konservativ, med det resultat at talespråket har beveget seg et godt stykke bort fra skriftspråket.Dansk består av mange dialekter. Disse var i grove trekk ferdigdannet på 1300-tallet, og dansken nådde sin maksimale dialektspalting rundt år 1700. Siden den gang har dialektene vært på stadig tilbaketog, og nå snakker kun 5 % av danskene dialekt. Danske dialekter deles inn i tre hovedgrupper: Østdansk (gamle skånske dialekter, bornholmsk) Øydansk (sjællandsk, fynsk, dialektene på øyene i sør) JyskDisse hovedgruppene kan igjen deles inn i finere undergrupper. For eksempel deles jysk inn i østjysk, sørjysk og vestjysk, og eventuelt også nordjysk. Spesielt skiller vestjysken seg fra øydansken, og har blant annet ingen forskjell mellom grammatiske kjønn i tradisjonell forstand, her heter det både en hus og en bil. Spesielt for sør- og vestjysk er også foranstilte artikler (æ hus i bestemt form).Den standarddanske skriftformen kalles rigsdansk eller rigsmål. Denne tar utgangspunkt i språket i København-området, og fastsettes av Dansk Sprognævn. Riksdansken er totalt dominerende i den offentlige samfunnslivet, og det vil i dag være utenkelig for for eksempel toppolitikere å snakke bred dialekt slik vestjyden Knud Kristensen gjorde da han var statsminister så sent som på slutten av 1940-tallet. Dialektdøden har blant annet ført til at eldre verk skrevet på dialekt – blant dem Steen Steensen Blichers jyske historier og sanger – i dag er praktisk talt uleselig for yngre dansker.I Nordslesvig har Danmark en tysktalende minoritet. Det tyske mindretallets språklige rettigheter er beskyttet gjennom København-Bonn-erklæringene fra 1955. Erklæringene beskytter på tilsvarende måte det dansktalende mindretallet i Sydslesvig. Det bor også noen ti tusen færøysk- og grønlandsk-talende i Danmark, i tillegg til minoriteter som taler språk som urdu, arabisk og tyrkisk. Danske skoleelever introduseres for første fremmedspråk (engelsk) fra 4. klasse. På syvende trinn starter andre fremmedspråk som valgfag med et timetall på alt 11 uketimer over tre år. Andre fremmedspråk er obligatorisk for opptak til danske gymnas og har fortsettende løp der. === Religion === Danmark gikk over til kristendommen fra 960-årene da Harald Blåtann lot seg døpe, og i løpet av 1200-tallet var overgangen helt fullført. Siden reformasjonen i 1536 har den evangelisk-lutherske kirke vært statsreligion, og landet har hatt full religionsfrihet siden grunnloven kom i 1849. Den danske kirken kalles Folkekirken, og har monarken som øverste leder. I det daglige styres imidlertid kirken av kirkedepartementet ved kirkeministeren, pr. februar 2010 Birthe Rønn Hornbech. Folkekirken er delt inn i 11 bispedømmer (dansk: «stift»), hvorav ett på Grønland. Pr. 1. januar 2019 hadde Folkekirken 4 339 511 medlemmer, noe som utgjør 74,7 % av den danske befolkningen. Omtrent tre prosent av de nominelt kristne går regelmessig i kirken.Danmarks nest største religiøse gruppe er muslimene, som med 210 000 personer utgjør 3,7 % av befolkningen. Danmarks muslimske befolkning er et resultat av innvandring i nyere tid, og er konsentrert om de største byene. Andre religiøse grupper i Danmark omfatter katolikker (37 000 personer), Jehovas vitner (14 500), serbisk-ortodokse kristne (7 000), baptister (5 100), pinsevenner (5 100), buddhister (4 400) og mormoner (4 500). == Historie == === Fra forhistorie til vikingtid === Dansk forhistorie startet for ca. 15 000 år siden med at folk lenger sørfra fulgte etter reinen som fulgte innlandsisen som trakk seg stadig lenger nordover i forbindelse med klimaendringene som pågikk. På denne tiden levde reinsdyrsjegerne her, og de ble avløst av grupper av andre jeger-sankerfolk som livnærte seg av jakt, fiske og sanking fra naturen i årtusener. For ca. 6 000 år siden ble eldre steinalder langsomt avløst av yngre steinalder. 1800 f.Kr. ble denne igjen avløst av bronsealderen og 500 f.Kr. begynte jernalderen. Allerede på slutten av jernalderen, omtrent på 700-tallet, kan det ha eksistert en sterk dansk sentralmakt. Her kunne det kolossale forsvarsverket Dannevirke og Kanhavekanalen på Samsø være et «bevis». Imidlertid mener de fleste moderne historikere at nettopp Danmark som geografisk område nok snarere bør oppfattes som en del av det frankiske riket i denne perioden. Forhistorien sluttet med vikingtiden da danske vikinger begynte å herje og handle i det meste av Europa. De danske vikingene begynte å kreve såkalt Danegeld, som innebar at konger fra England betalte skatt til den danske kongen mot å unngå plyndringer. Danske og andre skandinaviske vikinger hadde en stormaktsrolle i det som i dag er Europa i det meste av vikingtiden, blant annet på grunn av den sterke flåten. === Danmark i middelalderen === Den danske historien innledes på 700-tallet da de første skriftlige kildene begynner å omtale forholdene i landet. Slik sett er vikingtiden en overgangsfase mellom forhistorien og den danske middelalderen som ble en periode, hvor kontakten med det øvrige Europa fikk stadig større betydning. Tre forhold veide tungt; kongenes forsøk på å øke sin makt innenriks, deres forsøk på å utvide maktområdet utenriks og striden med Hansaforbundet. Maktkampen innenriks sto først mellom stormennene på den ene siden og kongemakten på den andre. Senere ble det til en strid mellom kirken og kongemakten. Utenriks forsøkte man å skape og fastholde et Østersjørike, noe som kulminerte i Kalmarunionen av 1397. Samarbeidet med Hansaforbundet var en handelsmessig nødvendighet, men også et konstant økonomisk problem. Dette byforbundet fikk stor innflytelse på Danmarks forhold og var i perioder den reelle makten i landet. === Reformasjon og enevelde === Renessansen innebar et markant skille i Danmarks historie, særlig fordi reformasjonen ble en del av endringen. Kongen inndro da alt kirkegods i unionen Danmark-Norge, og la samtidig ned det norske riksrådet. Norge, som ennå var svekket og tynt befolket etter svartedauen, ble dermed gjort til et lydrike under Danmark. Senere la kongen også ned det danske riksrådet, og sto på den bakgrunn sterkt overfor adelen. Men en stor del av rikdommen ble brukt til krigføring, mest tydelig er dette eksemplifisert i renessansekongen Christian IV. Han fikk oppført mange vakre bygninger rundt i landet, men led alvorlige nederlag med sin deltakelse i tredveårskrigen i Tyskland. Den fortsatte kampen med Sverige medførte nederlag på nederlag med stadige tap av territorier, først øyene i Østersjøen, ved freden i Roskilde i 1658 også danske kjerneprovinser som Skånelandene, og de norske lenene Båhuslen og Trondhjems len. Adelens svik under Karl Gustav-krigene ga muligheten for et statskupp hvor kong Frederik III veltet den gamle forfatningen og innførte eneveldet med støtte fra borgerskapet. En ny embetsadel vokste frem med kongens gunst, og borgerne i byene fikk etter hvert øket innflytelse. Landet var preget av den kulturelle påvirkningen fra Frankrike og av kongens tyskpregede forvaltning. Med opphevingen av stavnsbåndet og senere med andre reformer innenfor landbruket fikk landet en økonomisk fremgang. Framgangen ble avbrutt da britene tok den danske flåten. Dette og Københavns bombardement tvang Danmark i armene på Napoleon, mens Sverige allierte seg med Storbritannia. Med freden i Wien i (1815) ble Danmarks union med Norge oppløst. Forut for dette kom statsbankerotten i 1813, men allikevel ble perioden en oppgangstid for for eksempel dansk filosofi, diktning og billedkunst (gullalderen). === Demokrati, industrialisering og verdenskriger === Etter freden i Wien besto det danske monarkiet av kongeriket og hertugdømmene Slesvig, Holstein og Lauenborg samt koloniene. Slesvig har vært et dansk len med både dansk- og tysktalende befolkning, mens Holstein og Lauenburg var tyske len og dermed medlemmer av det tyske forbund. Tysksinnede i stenderforsamlingene i Slesvig og Holstein ønsket en sterkere tilknytning til Tyskland. Den danske politikken derimot var splittet mellom den konservative Helstatspolitikken og den nasjonalliberale Ejderpolitikk. Helstatsfolkene ville bevare den dansk-tyske helstaten med den danske kongen som hertug i Slesvig og Holstein. Ejderfolkene ville forene Slesvig med Danmark i en dansk nasjonalstat. Tyske og danske nasjonalliberale sto uforsonlig mot hverandre. Spørsmålet var om Slesvig skulle være dansk eller tysk. Dette førte til et opprør mot Danmark og den første slesvigske krig. Da Danmark fikk støtte fra Storbritannia og da krigens forløp falt ut til dansk fordel, ble status quo gjenopprettet. I London-protokollen fra 1852 måtte Danmark love å ikke knytte Slesvig eller Sønderjylland nærmere til kongeriket enn Holstein. I forbindelse med revolusjonene i Europa i (1848) fikk Danmark en fri og demokratisk forfatning i 1849. De underliggende skillelinjene var imidlertid ikke fjernet, og i 1864 brøt den andre slesvigske krig ut. Nå hadde ikke landet engelsk støtte, skandinavismen førte heller ikke til militær hjelp og den danske hæren led en rekke ydmykende nederlag spesielt i kampene ved Dybbøl. Resultatet ble tapet av hertugdømmene inkludert den dansktalende delen av Slesvig. Dermed var Danmark blitt en fullstendig dansk småstat. Rundt 1870 kom industrialiseringen i gang i Danmark og den ble iverksatt ved at man anla et tett nett av jernbane-, ferge- og fraktbåtforbindelser mellom landsdelene. Samtidig innebar oppsvinget i landbruket en økning av kjøpekraften hos landbefolkningen. Og ettersom utstykningen medførte et overskudd av mennesker, fikk de næringsdrivende i byene en kjærkommen reserve av billig arbeidskraft. Å huse alle disse nye innflytterne skjedde svært tilfeldig og en rekke epidemier herjet København og de større provinsbyene. Ved hjelp av kloakksystemer, opprettelse av skoler og utbygging av helsevesenet fikk man etter hvert kontroll over sykdommene. På arbeidsmarkedsfronten lyktes det å dempe uroen ettersom det danske arbeidsmarkedet i forbindelse med Storkonflikten i 1899 fikk sin avtale hvor fagbevegelsen anerkjente arbeidsgivernes rett til å lede og fordele arbeidet og arbeiderne fikk rett til å organisere seg.Danmark holdt seg utenfor første verdenskrig og forsyninger til de krigførende landene ga arbeid og fortjeneste til mange. Etter hvert fikk kvinnene også stemmerett (1915). Det tyske nederlaget i 1918 medførte en folkeavstemning slik at Nord-Slesvig ved Slien ble gjenforent med Danmark, men avstemningsvilkårene innebar at det ble skapt et tysk mindretall i Danmark og et dansk i Tyskland. Den økonomiske krisen i 1930-årene medførte massearbeidsløshet, men også forbedring av «samfunnets støtter» til dårlig stilte. Med gjenoppbyggingen av de europeiske stormaktene kom det igjen fart i produksjonen i Danmark og ved krigsutbruddet i 1939 var det optimisme hos alle. Selv om Danmark ble okkupert i 1940 opprettholdt landet sin egen regjering inntil 1943, men det oppsto etter hvert en så sterk motstandsbevegelse at landet kunne telles med blant de allierte landene som opprettet FN i 1945. Den 17. juni 1944 erklærte Island seg som selvstendig nasjon og dette ble anerkjent av den danske regjeringen i 1945. === Etterkrigstiden === I årene etter var Europa delt, både ideologisk og etter landegrenser. Frykten for Sovjetunionen førte til at Norge og Danmark valgte å bli med i NATO i 1949. Det ga samtidig landet adgang til Marshallplanen som var ment som en støtte til gjenoppbygging av de europeiske landene. Det skapte gode tider i landet og kommunismen mistet etter hvert taket på de brede lag av befolkningen. Storpolitisk var situasjonen fastlåst og det ga svært få manøvreringsmuligheter i dansk utenrikspolitikk, men på det økonomiske området var det rom for endringer. I løpet av 1960-årene kom man i gang med forhandlingene om dansk deltakelse i EF (det senere EU) og i 1972 bekreftet en folkeavstemning Danmarks opptak i fellesskapet. Ved flere senere avstemninger ble samarbeidet utvidet trinnvis. === Etter den kalde krigen === Med jernteppets fall i 1989, Tysklands gjenforening i 1990 og Sovjetunionens oppløsning i de følgende årene ble det skapt helt nye vilkår for dansk utenrikspolitikk som ble langt mer aktiv: Støtte til de baltiske landene, utvidelsen av NATO, øket integrering i EU og militær deltakelse i aksjoner på Balkan, i Afghanistan og Irak. I flere bølger fikk landet en sterk tilstrømning av utlendinger som kom dels som flyktninger og dels som innvandrere. I begynnelsen ble det betraktet som et rent praktisk problem å huse og integrere menneskene fra fremmede kulturer, men etter hvert viste det seg at innvandringen skapte enkelte problemer. Diskusjonen om hvilken politisk linje man skulle legge i innvandringsspørsmålet preget særlig folketingsvalget i 2001, men er stadig vekk et aktuelt debattema med høy temperatur i dansk politikk. == Politikk og administrasjon == Danmark er et konstitusjonelt monarki, og landets politiske system tar utgangspunkt i landets grunnlov av 1849, senere revidert tre ganger. Siden revisjonen i 1953 har Danmark hatt et parlamentarisk ettkammersystem. Som i andre parlamentariske demokratier følges maktfordelingsprinsippet, og grunnlovens §3 setter rammene for de tre statsmaktene: den utøvende makt, som ligger hos monarken; den lovgivende makt, som ligger hos monarken og Folketinget i forening; og den dømmende makt, som ligger hos domstolene. Selv om den lovgivende makt formelt sett deles mellom parlament og monark er likevel monarkens rolle i praksis å undertegne de lover som Folketinget vedtar. Den utøvende makt er også bare formelt hos monarken, og etter det såkalte «systemskiftet» i 1901 har monarken utpekt ministre med basis i Folketingets politiske sammensetning. === Statsoverhode og regjering === Som et konstitusjonelt monarki har Danmark en monark som statsoverhode. Denne er formelt leder for den utøvende makten, noe som i praksis gjøres gjennom at monarken, tronfølgeren og regjeringen møtes til statsråd én gang i måneden. Siden Påskekrisen i 1920 har disse møtene kun hatt en seremoniell funksjon, og monarken blander seg ikke inn i de politiske avgjørelsene. Siden 1972 har dronning Margrethe II vært dansk monark. På monarkens vegne ledes den utøvende makten av en statsminister, som også er regjeringssjef. Regjeringen trenger intet aktivt flertall i Folketinget, men må gå ved mistillitsforslag. Fra 27.06-2019 har Danmark en mindretallsregjering bestående av Socialdemokraterne med støtte fra Socialistisk Folkeparti (SF), Enhedslisten og Radikale Venstre. === Folketinget === Den reelle lovgivende makten i Danmark ligger hos parlamentet, som siden 1953 har hatt ett kammer – Folketinget. Før denne tid hadde landet også et overhus, Landstinget. Folketinget har 179 medlemmer, hvorav 175 kommer fra selve Danmark. De siste fire plassene deles mellom representanter valgt fra Færøyene og Grønland. 135 av Folketingsmedlemmene velges i forholdstallsvalg i 10 valgkretser, og fordelingen følger D'Hondts metode. Disse kalles kretsmandater. De resterende 40 mandatene er såkalte tilleggsmandater, som fordeles etter Sainte-Laguës metode blant partier som har enten 1) fått minst ett kretsmandat, 2) har fått minst like mange stemmer som det gjennomsnittlige antall gyldige stemmer i minst to av tre landsdeler, eller 3) fått minst to prosent av stemmene på landsbasis.Folketinget ledes av et presidium på én formann og fire nestformenn. Siden valget i 2011 har Mogens Lykketoft (Socialdemokraterne) vært Folketingets formann. Folketinget holder til på Christiansborg slott i det sentrale København, sammen med Højesteret og Statsministeriet. === Politiske partier === Danmark har et flerpartisystem, og ved valget i 2007 ble åtte partier representert i Folketinget (i tillegg til to grønlandske og to færøyske partier). De fire mest tradisjonsrike partiene i Danmark er Venstre, Socialdemokraterne, Det Konservative Folkeparti og Det Radikale Venstre. Venstre er Danmarks største parti, og har siden 2001 hatt regjeringsmakten i samarbeid med Det Konservative Folkeparti. Førstnevnte er et sentrum-høyre-parti, og er det klart ledende partiet på ikke-sosialistisk side. Det ledes av tidligere statsminister Lars Løkke Rasmussen. Det Konservative Folkeparti er som navnet antyder basert på konservatisme, og ledes av Lene Espersen. Det største partiet på venstresiden er Socialdemokraterne, ledet av Helle Thorning-Schmidt. I perioden 1924-2001 var Socialdemokraterne Danmarks største parti, og hadde også de fleste regjeringene. Partiet har sterke historiske bånd til Landsorganisationen i Danmark, selv om disse ikke lenger formelt har tilknytning. Til venstre i Folketinget står Socialistisk Folkeparti, ledet av Villy Søvndal. Disse tilsvarer omtrent det norske SV. Enda lenger til venstre i Folketinget er Enhedslisten, et valgsamarbeid mellom Danmarks Kommunistiske Parti, Venstresocialisterne og Socialistisk Arbejderparti. De to sentrumspartiene representert i Folketinget er Liberal Alliance og Det Radikale Venstre. På den høyreradikale siden står Dansk Folkeparti, ledet av Pia Kjærsgaard. Sistnevnte springer ut av Fremskridtspartiet, som tidligere hadde tilsvarende rolle i dansk politikk. === Administrativ inndeling === Danmark er delt inn i fem regioner og 98 kommuner. Regionene ble dannet i 2007, og erstattet 13 fylker (dansk: «amt»). Til samme tid foregikk det en omfattende kommunesammenslåing der 270 kommuner ble slått sammen til 98 større enheter. Hver region styres av et 41 medlemmer stort regionsråd, hvis politiske leder har tittelen regionsrådsformand. Den klart viktigste oppgaven til regionene er å organisere helse- og sosialvesenet. Regionene driver ikke inn skatt på egen hånd, men er finansiert via staten og kommunene. Danmarks kommuner fikk tildelt flere ansvarsområder i reformen i 2007, og de aller fleste kommunene har over 20 000 innbyggere. Hver kommune ledes av et kommunestyre (dansk: «kommunalbestyrelse»), som velges hvert fjerde år. Kommunestyrene ledes av en ordfører (dansk: «borgmester»), som enten velges direkte av velgerne eller av kommunestyret. Kommuneadministrasjonene ledes av en kommunaldirektør. I tillegg er Færøyene og Grønland en del av kongeriket Danmark. Disse har begge utstrakt selvstyre i Det danske Riksfellesskap, men har ikke en selvstendig utenrikspolitikk. ==== Regioner ==== ==== Riksfellesskapet ==== I tillegg til det Danmark som ligger i Skandinavia hører også de to selvstyrte områdene Grønland og Færøyene til gjennom Riksfellesskapet. Områdene hører ifølge grunnlovens §1 til Kongeriket Danmark og deler derfor grunnlov og statsoverhode med Danmark. De to områdene har imidlertid begge sin egen regjering ledet av henholdsvis en Landsstyreformann (Grønland) og en Lagmann (Færøyene). Færøyene fikk indre selvstyre i 1948 og Grønland i 1979. De to områdene er imidlertid ikke fullt ut uavhengige, for eksempel skal folkeskolene i tillegg til det lokale språket undervise i dansk, begge områder mottar subsidier (blokktilskudd) fra Danmark og utenriksforhold ivaretas som hovedregel av regjeringen i København. === Forsvars- og utenrikspolitikk === Det danske forsvarsbudsjettet for 2010 hadde en total ramme på ca. 23 milliarder danske kroner, og forsvarsutgiftene utgjør dermed 1,06 prosent av BNP. Det danske forsvaret består av de fire våpengrenene Hæren, Hjemmeværnet, Søværnet og Flyvevåbnet. Danmark har verneplikt for menn, men langt fra alle må avtjene den – hvem som må inn avgjøres via loddtrekning på sesjon. Kvinner (og de menn som «vant» loddtrekningen) kan velge å avtjene frivillig militærtjeneste. Årlig avtjener omtrent 6 500 unge danske kvinner og menn militærtjeneste. Tjenestetiden er på fire måneder.Danmark ble med i NATO ved opprettelsen i 1949. Etter den kalde krigens slutt har landet spilt en aktiv rolle i internasjonale operasjoner, blant annet i invasjonen av Irak, krigen i Afghanistan, Kosovo (KFOR) og Libanon (UNIFIL). I 1973 ble Danmark med i det daværende EF (EUs forløper), men danskene har siden vist seg å være noe lunkne til den europeiske integrasjonen. I 1992 stemte det danske folk nei til Maastricht-traktaten. Danskene har heller ikke sluttet seg til Eurosystemet, etter at 53,2 % stemte imot i en folkeavstemning i 2000. Danmark er blant de 51 land som har vært med i FN allerede fra FN-paktens ikrafttredelse i 1945. Danskene er også aktive i det nordiske samarbeidet i Nordisk råd, og NATO, EU, FN og Norden utgjør de fire hovedpilarene i dansk utenrikspolitikk. Danmark er i tillegg med i en rekke andre internasjonale organisasjoner, slik som Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet, Verdens handelsorganisasjon, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling og Europarådet. === Flagg, symboler og ordener === Danmarks flagg kalles Dannebrog, og skal etter legenden ha falt ned fra himmelen under et av Valdemar Seiers slag i Estland. Det regnes som Europas eldste offisielle flagg i kontinuerlig bruk. Dannebrog er et tradisjonelt nordisk korsflagg, og tjente blant annet som inspirasjon til Norges flagg. Danmarks riksvåpen består av tre gående, blå løver med røde tunger og er kronet med gyldne kroner. Det eldste dokumenterte bruk av riksvåpenet er fra Knut VIs regjeringstid i 1190. Riksvåpenets siste større endring kom i 1819, da den norske løve ble tatt ut. Elefantordenen er Danmarks høyeste utmerkelse. Den deles vanligvis kun ut til kun kongelige og statsoverhoder. Deretter kommer Dannebrogordenen. Blant de militære danske medaljene er Forsvarets Medalje, Forsvarets medalje for Tapperhed, Medaljen for udmærket lufttjeneste og Forsvarets Hæderstegn for god tjeneste. === Forholdet til Norge === Danmark og Norge har alltid hatt tette politiske og kulturelle bånd. Allerede i norrøn tid var danskekongene reelle herskere over Norge i lange perioder, og spesielt Oslofjordområdet var lenge under dansk overherredømme. Med Kalmarunionen (innstiftet av dronning Margrethe i 1397) kom hele Norge under utenlandsk overherredømme, og etter unionsoppløsningen i 1536 ble Norge i praksis en dansk provins. Fra innføringen av eneveldet i 1660 ble hele Danmark-Norge gjort til en enhetlig stat, samtidig som riket i større grad ble sentralstyrt fra København. Unionen mellom Danmark og Norge varte helt frem til 1814, da kong Frederik VI som en tapende part i Napoleonskrigene måtte avstå Norge til Sverige igjennom Kielfreden. På 1800-tallet stod skandinavismen sterkt i Norden, og i 1848 deltok norske frivillige på dansk side under den første slesvigske krig. Under den andre slesvigske krig femten år senere ble imidlertid danskene overlatt til seg selv av svenskene og nordmennene, til store protester fra norsk åndsliv med Bjørnson og Ibsen i spissen. I 1876 gikk Norge med i den skandinaviske myntunionen, noe som gjorde at de tre nordiske landene hadde felles omløp av sedler og mynt frem til ca. første verdenskrig. Norsk litteratur var på denne tiden også preget av strømninger fra Danmark, blant annet med Georg Brandes som en stor inspirasjonskilde for Ibsen, Kielland og Lie. Bjørnsons riksmålsbevegelse så også til Danmark for inspirasjon, og riksmålet og den «dannede dagligtale» har klare røtter i dansk. Danmark og Norge ble begge okkupert av Tyskland under andre verdenskrig. I etterkrigstiden har landene hatt et nært og godt forhold, og samarbeider blant annet forsvarspolitisk gjennom NATO. Danmark og Norge er også viktige handelspartnere, og i 2007 var den samlede verdien av Norges totale vareeksport til Danmark på ca. 19 milliarder norske kroner. Dette gjorde Danmark til Norges sjette største eksportmarked. Viktige varer Norge eksporterer over Skagerrak er råolje, elektrisitet, fisk, halvfabrikater og verkstedprodukter. Danske turister er på sin side viktige for norsk turistnæring, og danskene utgjorde i 2006 nesten 14 % av alle utenlandske ferie- og fritidsankomster til Norge. == Næringsliv == Danmark har en blandingsøkonomi med stor grad av frihandel, og levestandarden er over gjennomsnittet i Europa. Landet hadde i 2007 et BNP på 311,6 milliarder amerikanske dollar (197,3 milliarder USD justert for kjøpekraftsparitet).Ifølge Verdensbanken har Danmark Europas mest fleksible arbeidsmarked, og det er enkelt både å ansette ny arbeidskraft og å nedbemanne. Denne politikken kalles «flexicurity». Den danske arbeidsstokken teller omtrent 2,9 millioner sysselsatte, og pr. desember 2009 var arbeidsledigheten på 7,4 % – omtrent 2,5 prosentpoeng under EU som helhet. Målt i andel av befolkningen som har høyere utdanning har danskene verdens best utdannede arbeidsstyrke.Danmark har verdens høyeste skattenivå, og for personer i de høyeste inntektsgruppene kan skatteprosenten komme opp i 62,3 (inkludert 8 % trygdeavgift). Toppskatten slår inn ved inntekter over 347 200 danske kroner. Det er også skatt på finansinntekter slik som aksjeutbytte, her varierer skatteprosenten mellom 28 og 45.Dansk krone (valutakode: DKK, deles igjen inn i 100 øre) har vært Danmarks valuta siden 1874. Gjennom Den europeiske vekslingsmekanismen er den danske krona tett knyttet mot euroen, og vekslingskursen ligger alltid på omtrent 7,45 kroner pr. euro. Dette oppnår man ved å legge pengepolitikken svært tett opp imot Den europeiske sentralbankens politikk. Danmark møter kravene som skal til å ta del i eurosamarbeidet, men i en folkeavstemning i september 2000 valgte folket med knapp margin å beholde krona. === Naturressurser === Danmark hadde i 2008 en samlet innvinning av mineralske råstoffer på ca. 40 millioner kubikkmeter. Hoveddelen av disse er sand, stein og grus, som benyttes i bygg- og anleggssektoren. Danmark er også en petroleumsnasjon, med en produksjon i Nordsjøen som i 2008 var på 16,7 millioner kubikkmeter olje og 8,9 milliarder normalkubikkmeter naturgass. Tempoet på oljeutvinningen er imidlertid synkende, og med kjente reserver av olje- og naturgass på henholdsvis 200 millioner m³ og 7,1 milliarder Nm³ vil Danmark ikke lenger være selvforsynt rundt 2020.I det danske jordbruket dominerer kornartene hvete og bygg. Det årlige utbyttet av disse har ligget på omtrent 9 millioner tonn siden 1990-tallet. Blant rotfruktene har imidlertid den årlige høsten gått ned fra ca. 12 millioner tonn i 1990 til 4 millioner tonn i 2008. Av fisk – hovedsakelig tobis, brisling, sild, blåskjell, kolmule og torsk – fanget danske fiskere i 2008 knappe 700 000 tonn; overfiske og dertil lavere kvoter har gjort at totalfangsten har blitt mer enn halvert siden år 2000. I skogbruksnæringen i Danmark ble det i 2008 avvirket ca. 2,37 millioner m³. Ca. 80 % av dette var barskog. === Bankvesen === Den danske sentralbanken kalles Danmarks Nationalbank, og ble grunnlagt i 1818 for å bringe orden i økonomien etter statsbankerotten i 1813. Sentralbanken ble fullt ut uavhengig i 1936, og utformer pengepolitikken uavhengig av regjeringen og Folketinget. Bankens hovedoppgave er å opprettholde en stabil valuta samt å regulere pengesirkulasjonen og kredittmarkedet.De første danske bankene oppstod på 1700-tallet, men det var først på midten av 1800-tallet det ble fart i det private bankvesenet. På denne tiden oppstod Privatbanken, Den Danske Landmandsbank og Kjøbenhavns Handelsbank; tre forretningsbanker som kom til å dominere dansk bankvesen frem til 1990. På siden av forretningsbankene oppstod det også en mengde spare- og andelskasser. Disse rettet seg mot private husholdninger, håndverkere og landbrukssektoren, og hadde opprinnelig en langt mer moderat og konservativ profil enn de store bankene. I løpet av 1960-tallet minsket forskjellen på banker og sparekasser, og fra 1975 forsvant de juridiske begrensningene på sparekassenes virksomhet.De største bankene i Danmark er Danske Bank, FIH Erhvervsbank, Jyske Bank, Nordea Bank Danmark, Nykredit og Sydbank. === Samferdsel === Det danske veinettet deles inn i statsveier og kommuneveier. Lengden på førstnevnte var pr. 1. januar 2008 på 3 817 km, og de hører administrativt innunder det danske Vejdirektoratet. 45 % av veitrafikken i landet avvikles på statsveiene, selv om disse kun utgjør 5 % av landets samlede veinett. De danske kommuneveiene hører til landets 98 kommuner, og har en total lengde på knappe 70 000 km. Danmark har også anslagsvis 24 000 km med privateide fellesveier. Av statsveiene har 1062 km status som motorvei, og halvparten av disse har minst fire kjørefelt.Fem europaveier går igjennom Danmark: E20 (Esbjerg–Øresundsbroen), E39 (Hirtshals–Aalborg), E45 (Frederikshavn–Padborg), E47 (Helsingør–Rødby) og E55 (Helsingør–Gedser).Danmark fikk sin første jernbanestrekning i 1847 da Vestbanen åpnet mellom København og Korsør. Senere har det danske jernbanenettet vokst til å ha en total sporlengde på 3 240 km, med omtrent 2 700 daglige tog og 38 000 daglige ankomster og avganger. Mer enn 170 millioner passasjerer blir årlig transportert på det danske jernbanenettet.Det danske jernbanenettet styres og vedlikeholdes av Banedanmark. Nettet er bare delvis elektrifisert og medfører at hovedparten av intercity togene fremdeles drives av diesel, også på elektrifiserte strekninger. DSB (tidligere Danske Statsbaner) er det statlige danske jernbaneselskapet, og disse har det operative ansvaret for offentlig passasjertrafikk i landet. DSBs virksomhet omfatter også S-togene, som er lokaltognettverket i København og omegn. Øresundsbanen (mellom København og Malmö i Sverige) opereres av datterselskapet DSBFirst. Med Københavns metro (åpnet 2002) har også Danmark fått tunnelbane. Dansk sivil flytrafikk er underlagt Statens Luftfartsvæsen (SLV). Landet har åtte flyplasser med rutetrafikk, der Københavns lufthavn (Kastrup) og Billund lufthavn er de største. Staten driver også Bornholms lufthavn, og det er dessuten tre flyplasser på Grønland og på Færøyene med internasjonal trafikk. Den danske stat eier 14,3 % av det fellesnordiske flyselskapet Scandinavian Airlines System.Sjøfart har alltid vært en viktig del av den danske økonomien. Den danske handelsflåten omfatter 500 skip på til sammen 10 millioner dwt, og har en gjennomsnittlig alder på ca. syv år. Som en øynasjon har Danmark også et omfattende fergenettverk, både innenriks og utenriks. Mellom Norge og Danmark er det fergeforbindelse på strekningene Frederikshavn–Oslo (DFDS), Hirtshals–Kristiansand, Hirtshals–Larvik, Hirtshals-Langesund, Hirtshals-Stavanger/Bergen og København–Oslo. === Turisme === Turister i Danmark omsatte i 2006 varer og tjenester for 72,6 milliarder danske kroner, omtrent likt fordelt mellom danske og utenlandske turister. Feriereisende stod for omtrent 2⁄3 av denne omsetningen. Turismen i Danmark skaper direkte og indirekte omtrent 127 000 arbeidsplasser og står for omtrent 3,9 % av landets samlede verditilvekst. Ferierende fra nabolandene Tyskland, Norge og Sverige står til sammen for 2⁄3 av omsetningen i den danske turistnæringen. == Samfunn == === Kalender og helligdager === Danmark har siden 1. mars 1700 brukt den gregorianske kalender. Danske offisielle helligdager følger av Folkekirkens helligdager. Disse er i hovedsak sammenfallende med helligdager i Norge, med det unntak at Danmark også har bededag fjerde fredag etter påske. Grunnlovsdagen (5. juni) er ikke lenger offentlig fridag, mens 1. mai kun er fridag for enkelte grupper. Som i Norge er det egentlig halv dag før helligdager (julaften og nyttårsaften), men de fleste dansker har likevel fri disse dagene. === Forskning === Den offentlige finansierte forskningen i Danmark står for ca. 11 000 årsverk, og mesteparten finansieres direkte over statsbudsjettet. I 2008 var denne potten på omtrent 15 milliarder danske kroner, hvorav 55 % gikk direkte til universitetene. Dette gjør at offentlige bevilgninger til forskning og utvikling ligger på ca. 0,9 % av BNP. Næringslivets utgifter til forskning og utvikling var i 2007 tilsvarende 1,9 % av BNP, og omfattet nærmere 20 000 årsverk. De viktigste forskningsområdene, målt i antall vitenskapelige stillinger, var til samme tid medisin og naturvitenskap.Danske vinnere av nobelprisen i fysiologi eller medisin er Niels Ryberg Finsen (1903), August Krogh (1920), Johannes Fibiger (1926), Henrik Dam (1943) og Niels K. Jerne (1984). I fysikk har Niels Bohr (1922) og Aage Niels Bohr og Ben Roy Mottelson (1975) vunnet prisen, mens Jens Christian Skou vant nobelprisen i kjemi i 1997. Eldre danske forskere av betydning er blant annet fysikeren Hans Christian Ørsted og astronomene Tycho Brahe og Ole Rømer. === Utdanning === Den danske folkeskolen består av en ettårig barnehageklasse, en niårig grunnskole og en ettårig frivillig 10. klasse. Fra skoleåret 2009/10 har barnehageklassen vært obligatorisk, slik at Danmark har ti års obligatorisk skolegang. Undervisningsplikten i Danmark begynner det året barnet fyller seks. Den offentlige skolen suppleres av såkalte frie grundskoler og efterskoler, som finansieres delvis av det offentlige og delvis gjennom brukerbetaling.På videregående skole-nivå (dansk: gymnasiale uddannelser) finnes det fire linjer. Tre av disse (stx, hhx og htx) er treårige, mens det fjerde (hf) er toårig og beregnet på dem som har det ekstra, frivillige året i grunnskolen. Alle fire linjer fokuserer på forberedelser til høyere utdanning, men med noe forskjellig faglig fokus. Hver skole tilbyr også en rekke studieretnings- og valgfag innenfor hver linje. Ved siden av vanlig videregående skole finnes det også yrkesfaglig utdannelse (dansk: erhvervsuddannelse), som er svært praktisk rettet og individuelt tilpasset til den enkelte elevs interesser og ferdigheter.Høyere utdanning i Danmark blir kalt for videregående uddannelse. Med Københavns Universitet, Aarhus Universitet, Syddansk Universitet, Aalborg Universitet, Roskilde Universitetscenter, IT-Universitetet og Danmarks Tekniske Universitet har landet syv universiteter, i tillegg til en rekke høyskoler. Høyskolene som tilbyr flere utdanninger omtales som CVU, Center for Videregående Utdanning. All offentlig utdanning i Danmark er gratis.Videregående uddannelse kan deles inn i tre hovedretninger: korte, mellomlange og lange utdanninger. De korte utdanningene varer stort sett i to år, og er ofte innenfor fag som økonomi, helsefag, IT, design og teknologi. De mellomlange er ofte yrkesrettede, og går over tre til tre og et halvt år. De fleste mellomlange utdanningene har praksis under deler av studieløpet, og fører som oftest frem til en professionsbachelor. Eksempler på mellomlange utdanninger er sykepleie, ingeniør, lærer og journalist. De lange utdanningsløpene går over fem til seks år og er av teoretisk karakter. Disse undervises typisk ved universitetene, og består av en treårig bachelorgrad og en toårig kandidatutdanning (sistnevnte tilsvarer mastergrad i Norge). Eksempler på de lange utdanningene er lege, tannlege, sivilingeniør og høyere grader i humaniora og naturvitenskap. === Massemedia === Danmark har grunnlovsfestet presse- og ytringsfrihet, og i 2009 havnet Danmark på førsteplass på organisasjonen Reportere uten grensers pressefrihetsindeks.Danske dagsaviser omfatter Morgenavisen Jyllands-Posten, Berlingske Tidende, Politiken, Ekstra Bladet, Dagbladet Information og B.T.. Av ukeavisene kan nevnes Weekendavisen og den engelskspråklige The Copenhagen Post. Gratisavisen metroXpress har siden lanseringen i 2001 tatt det danske mediemarkedet med storm, og er pr. 2009 landets mest leste avis på hverdager.Danmarks Radio (DR) er Danmarks allmennkringkaster. DR er lisensfinansiert, og står bak TV-kanaler som DR1, DR2 og DR Update. DR har også fire landsdekkende radiokanaler: P1 som den «seriøse» nyhets- og debattkanalen; P2 som en kanal for smal kultur som klassisk musikk og jazz; P3 som en kanal for underholdning og populærmusikk; og P4 som en paraply for DRs lokalradio. DR-konkurrenten TV 2 ble etablert i 1988, og er landets mest populære TV-kanal. TV 2 er reklamefinansiert, og er som DR statseid. Det danske TV-markedet domineres stort av DR og TV 2, og andre kanaler (som TV3 og SBS' Kanal 4, Kanal 5 og 6'eren) er små i forhold. Danmark har ett nasjonal nyhetsbyrå i Ritzaus Bureau. === Helse === Alle som bor i Danmark har rett til offentlig finansierte helsetjenester. Dette spenner fra gratis behandling hos allmennleger til tilskudd til ting som medisiner, tannlegehjelp og fysioterapi. Danmark har også en offentlig reisesykeforsikring. Danmark har fritt sykehusvalg, og pasientene kan også på visse vilkår få dekket behandling på private eller utenlandske sykehus. De danske regionene har ansvaret for sykehusdriften og for praktiserende leger, psykologer, kiropraktorer o.l., mens kommunene har ansvaret for hjemmesykepleie, behandling av rusmisbrukere, holdningsskapende tiltak og enkelte administrative oppgaver.Gjennomsnittlig levealder for danske menn er 76,3 år, mens det for kvinner er 80,7 år. Levealderen i Danmark har gjennomgått til dels kraftige variasjoner i etterkrigstiden. Mens levealderen i 1960 var blant de høyeste i verden, falt tallet til et av de laveste i Vest-Europa i følgende tiår. Senere har levealderen imidlertid økt igjen, og i perioden 1999-2009 har gjennomsnittlig levealder økt med 2,6 år for menn og 3,0 år for kvinner.Kreftsykdommer står for ¼ av alle dødsfall i Danmark, og til sammen 55 % av alle dødsfall skyldes enten kreft eller hjerte- og karsykdommer. Antallet dødsfall som følge av hjertesykdommer har gått ned de senere år, mens antallet døde av kreft har hatt motsatt utvikling.Antallet registrerte dansker som lever med hiv/aids var i 2006 på 4746 personer. Tallet på hiv-positive har vært relativt stabilt siden midten av 1990-årene, mens antallet som har blitt diagnostisert med aids har gått ned i samme periode.I juli 1969 ble Danmark det første landet i den vestlige verden som legaliserte pornografiske bilder. === Likestilling og familiespørsmål === Dansk Kvindesamfund ble grunnlagt i 1871 av Mathilde Bajer og Venstre-mannen og den senere nobelprisvinneren Fredrik Bajer. Foreningen arbeidet for å gi kvinner rett til utdanning og lønnet arbeid. Fra 1883 kom kvinners politiske rettigheter i fokus, og i 1906 ble dens hovedmål å arbeide for kvinners kommunale og statspolitiske valgrett og valgbarhet. Også andre foreninger som arbeidet for kvinnelig stemmerett oppstod omkring 1900, hvorav den største var Landsforbundet for Kvinders Valgret. Danske Kvinders Nationalråd (i dag Kvinderådet) ble grunnlagt i 1899. Også den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen var representert i Danmark. Danske kvinner fikk økonomiske rettigheter i 1857, og ble i 1880 sikret råderett over egen inntekt og personlige formue i den danske lovgivningen. I 1887 tok de første danske kvinnene studenteksamen. Danmark innførte kvinnelig stemmerett ved kommunevalg i 1908. Allmenn kvinnelig stemmerett ved folketingsvalg ble innført i 1915. I 1919 ble det innført et likelønnsprinsipp for offentlige ansettelser; dog ikke for handels- og kontorfunksjonærer før i 1965. I 1921 ble det lovfestet at ingen kvinne kan nektes eller miste arbeidet fordi hun er gift eller mor. Familielovgivningene av 1922 og 1925 likestilte formelt kvinnen med mannen i ekteskapet, og i forhold til barna. I 1939 ble Mødrehjelpen grunnlagt. I 1947 fikk kvinner adgang til å ordineres som prester. Felles minstelønn for begge kjønn, og formell likelønn for likt arbeid ble i 1973 fremforhandlet mellom partene i arbeidslivet. Likestillingsrådet (1975–1999) hadde som formål å fremme likestilling både innenfor familielivet, innen undervisning og utdannelse, på arbeidsmarkedet, og i samfunnet generelt. I 1990-årene ble det også fokusert på menns likestilling under samlivsbrudd, når det gjaldt foreldremyndighet og andre rettigheter relatert til barn av separerte. Likestillingsrådets oppgaver ble i 1999 overført til den nyutnevnte Ligestillingsministeriet, med Jytte Andersen som første likestillingsminister. Danmark har hatt seks likestillingsministre siden embedet ble opprettet, alle kvinner. Nåværende likestillingsminister er Lykke Friis, som tiltrådte embedet den 23. februar 2010. Den 30. mai 2000 trådte en ny likestillingslov i kraft. Lovgivningen har vært endret flere ganger, senest 19. september 2007. Loven fastslår (§ Ia) at likestilling gjelder i alle offentlige institusjoner. Likestillingsnemden kan behandle klager fra lønnsmottagere som føler seg diskriminert, og skal årlig avgi rapporter om likestilling mellom kjønnene (kapittel 6).Utdannelsesnivået i Danmark er per 2009 noenlunde likt fordelt mellom kjønnene. Det er imidlertid fortsatt langt igjen til denne fordelingen reflekterer seg i lederstillinger på toppnivå og mellomledernivå. I 2007 var andelen av kvinnelige toppledere mindre enn 6 %, og av mellomlederstillingene var under 23 % besatt av kvinner. I 2006 hadde Danmark 5,3 % arbeidsledighet blant kvinner, mot 3,8 % blant menn. Lønnsforskjellene er minst i statlig sektor, hvor gjennomsnittslønnen til kvinner lå på 93 % av lønnen til menn i 2008. I kommunal sektor var tallet 84 %. Størst er forskjellene i privat sektor, hvor kvinners lønn lå på 79 % av menns lønn i 2008. I lokaldemokratiet har den kvinnelige representasjonen i folkevalgte organer vært jevnt økende siden 1970. I 1970 utgjorde kvinner mindre enn 6 % av politikerne i danske kommunestyrer. Under kommunevalget i 2009 var den 32 %. Den kvinnelige andelen folkevalgte politikere på regionalt nivå har likeledes økt i samme periode, fra under 9 % i 1970 til mer enn 33 % i 2005. Ved Folketingsvalget 2007 var andelen kvinnelige folkevalgte politikere nesten 38 %. Den jevneste fordelingen mellom kjønnene finner vi i Europaparlamentet, hvor 6 av 15 innvalgte var kvinner i 2009. === Sivile organisasjoner === Den frivillige sektoren er stor i Danmark, og omtrent ⅓ av befolkningen utfører frivillig arbeid. Den største andelen av disse er engasjert i idrettslag (11 % av befolkningen), mens nest størst er frivillige lag i lokalsamfunnet og organisasjoner innenfor helse og sosial (begge på ca. 6 % av befolkningen). De fleste som deltar i frivillig arbeid bruker mellom 10 og 15 timer i måneden på dette arbeidet.På grunn av et manglende sentralt register over frivillige organisasjoner er det noe usikkerhet omkring antallet slike organisasjoner i Danmark. I en omfattende registrering av sivile organisasjoner i Fyns amt i 2004 ble det imidlertid registrert 5764 lokale og regionale foreninger, 600 selveide institusjoner og 582 allmennyttige fond, og om disse tallene er representative for Danmark som helhet har landet ca. 65 500 foreninger, 6800 selveide institusjoner og 6600 allmennyttige fond. I tillegg kommer knapt 3000 landsorganisasjoner.Dansken Fredrik Bajer vant i 1908 Nobels fredspris. Han ledet en rekke sosiale reformbevegelser og -organisasjoner, og var blant annet en av initiativtakerne for Det internasjonale fredsbyrå. === Urbanitet === En stadig større andel dansker bor i byer. 4,8 millioner, eller 87 % av befolkningen, bor pr. 2009 på steder med mer enn 200 innbyggere. Over halvparten av befolkningen – 56 % – bor i en av de 63 byene i Danmark med mer enn 10 000 innbyggere, mens 30 % bor i småbyer med mindre enn 10 000 innbyggere. Andelen dansker som bor i landdistrikter har gått noe ned den siste tiårsperioden, fra 15 % i 1999 til 13 % i 2009.Danmarks helt klart mest urbaniserte område er det såkalte Hovedstadsområdet, som inkluderer hovedstaden København og nabokommunene Frederiksberg, Albertslund, Brøndby, Gentofte, Gladsaxe, Glostrup, Herlev, Hvidovre, Lyngby-Taarbæk, Rødovre, Tårnby og Vallensbæk, i tillegg til byene Ishøj og Greve Strand og deler av Ballerup, Søllerød og Værløse. Dette området har nesten 2 millioner innbyggere, noe som svarer til 21 % av Danmarks samlede befolkning. == Kultur == === Design === Designeren Georg Jensen (1866–1935) laget både smykker og annet kunsthåndverk. Særlig i etterkrigstiden hadde dansk design en høy stjerne internasjonalt. Scandinavian design var et kvalitetskjennetegn, og Lunningprisen var blant de høyeste utmerkelsene innen stilretningen. Arkitekten Jørn Utzon (1918–2008) er mest kjent for Operahuset i Sydney, mens arkitekten og møbeldesigneren Arne Jacobsen (1902–1971) laget både stoler, lamper og hus. === Litteratur og skriftkultur === Det første litteraturen i Danmark stammer fra nedskrivninger av sagn og folkeeventyr man kjenner fra 1100-og 1200-tallet. En del av den første danske litteraturen er derfor også de islandske sagaer og Snorre Sturlason, fordi den nordiske kulturarven og fortellerkunst var lik på dette tidspunktet. Absalons krønikeskriver fra 1100-tallet, Saxo Grammaticus, er den første store danske forfatter, selv om han skrev på latin. Noe dansk litteratur kjennes fra middelalderen ellers, men først i løpet av den gryende opplysningstiden begynte den danske litteraturen for alvor med Ludvig Holbergs komedier, som er like aktuelle i dag. Som forløper for romantikken kan nevnes Johannes Ewald og Jens Baggesen. Den internasjonalt best kjente dansken er nok forfatteren H.C. Andersen, som begynte å skrive i romantikken og som er kjent for sine eventyr som Den lille havfrue og Den stygge andungen. I forbindelse med Georg Brandes litteraturkritikk og «det moderne gjennombrudd» ble forfatterne Henrik Pontoppidan og J.P. Jacobsen toneangivende. Henrik Pontoppidan vant for øvrig sammen med Karl Adolph Gjellerup nobelprisen i litteratur i 1917, den samme ære skulle etter andre verdenskrig tilfalle en av det 20. århundres viktigste danske forfattere, Johannes V. Jensen. Andre kjente danske forfattere er Søren Kierkegaard, Gustav Wied, Martin Andersen Nexø, Tom Kristensen, Karen Blixen og Peter Høeg. === Folklore === Anders Sørensen Vedels It Hundrede I Vduaalde Danske Viser (1591, populært kalt «Hundreviseboka») er det eldste tilfellet av systematisk innsamling av danske folkeminner, og var også første gang middelalderballader kom på trykk i Europa. Det var imidlertid først på 1800-tallet (etter modell av Brødrene Grimms tyske Kinder- und Hausmärchen 1812-15) at den danske innsamlingen av folkeminner satte i gang for fullt. Danske folkeeventyr kom ut for første gang i bokform i Mathias Winthers samling på 1820-tallet, og tråden ble tatt opp av Svend Grundtvig fra 1840-tallet og utover århundret. Likevel er det nok Evald Tang Kristensen som er den viktigste danske folkeminnesamleren, kjent for over åtti bøker med innsamlede viser, eventyr og sagn fra Jylland.Andre kjente danske folkeminnesamlere omfatter Axel Olrik, Peder Syv, Henning Frederik Feilberg og H.P. Hansen. Dansk Folkemindesamling ble grunnlagt i 1904 som et statlig arkiv over folkeliv og -kultur, og bevarer alminnelige danskers livshistorier, erindringer, tradisjoner og musikk for ettertiden. === Musikk, dans og drama === De første kjente komponistene fra Danmark var faktisk tyskere, C.E.F. Weyse og Friedrich Kuhlau fra slutten av 1700-tallet og fremover. Sammen med B.S. Ingemann og J.P.E. Hartmann ble Niels W. Gade toneangivende i dansk musikk på 1800-tallet. Carl Nielsen fra starten av 1900-tallet er den eneste internasjonalt kjente danske, klassiske komponist. I midten av 1900-tallet gjorde Bent Fabricius-Bjerre og Jørgen Ingmann seg bemerket internasjonalt. Av nyere dansk musikk kjent i Danmark eller internasjonalt kan nevnes: Alphabeat, Anne Linnet, Aqua, D-A-D, Infernal, Junior Senior, Nik & Jay, Kashmir, Mew, Michael Learns To Rock, Nephew, Outlandish, Safri Duo, Saybia, Shu-bi-dua, S.O.A.P., Trentemøller, The Raveonettes, tv·2, VETO, Volbeat og nasjonalskalden Kim Larsen. Landets største og mest prestisjefylte teaterscene er Det Kongelige Teater (grunnlagt 1748). Det holder til på Kongens Nytorv i København og organiserer både drama og andre former for scenekunst og musikk. Andre kjente teaterscener i Danmark omfatter blant annet Det ny Teater, Aarhus Teater og Aalborg Teater. Danmark har gjennom Den Kongelige Ballet et av verdens ledende ballettkompani. Det ble dannet allerede i 1771 som en del av Det Kongelige Teater, og har siden 2008 hatt Nikolaj Hübbe som kunstnerisk leder. Operaen på Holmen, innviet 2005, er Det Kongelige Teaters operabygning. Denne har plass til mellom 1 492 og 1 703 tilskuere, noe avhengig av orkestergravens størrelse. Kunstnerisk leder for operaen er Kasper Holten. === Film === Dansk film har vært med siden den aller første stumfilm. Asta Nielsen var den første store danske skuespiller i stumfilmens dager. Nordisk Film ble grunnlagt i 1906. Mellomkrigstiden var preget av de store skuespilltalentene Liva Weel, Ib Schønberg og Poul Reichhardt. Fra denne perioden kjennes også film av Carl Th. Dreyer, hvis filmer særlig dreier seg om religiøse spørsmål og den menneskelige psyke. Etter krigen ble spesielt Morten Korch-genren og Far til Fire-filmene populære. Erik Balling kom til å prege 1970-årene med Olsen Banden-filmene og Lise Nørgaards Matador. I 90-årene ble Lars von Trier for alvor berømt med en rekke filmer og rundt århundreskiftet skulle Dogme-skolen komme til å gjøre dansk film verdensberømt og innlede en periode med stort fokus på dansk film. Store nålevende filmpersonligheter i Danmark innbefatter: Mads Mikkelsen, Iben Hjejle, Connie Nielsen, Jesper Christensen, Brigitte Nielsen, Sven-Ole Thorsen og Viggo Mortensen. Av nålevende instruktører kan nevnes: Lars von Trier, Bille August, Thomas Vinterberg, Lone Scherfig, Susanne Bier og Ole Bornedal. === Mat og drikke === En dansk spesialitet er koldtbordet. Et dansk koldtbord består gjerne av kjøttpålegg, røkt fisk, oster, grønnsaker, brød, salater og et par varme retter. Sild i forskjellige varianter er en selvfølge; sild med rå løk er også mye brukt som forrett, spesielt til frokost (tilsvarende lunch i Norge – det som kalles frokost i Norge heter morgenmad på dansk). En ekte dansk frokost skal også inneholde øl og snapps. Danskene er et øldrikkende folkeslag, og i 2008 gikk det med ca. 520 millioner liter øl i Danmark. Trenden går imidlertid i retning av mindre øldrikking, og ølforbruket i Danmark har gått ned med 13 % siden 2003. Danskene drikker også til sammen 25 millioner brennevin i året, og hver danske over 14 år forbruker årlig øl, vin og brennevin tilsvarende 11,7 liter ren sprit. Kjente danske bryggerier omfatter Carlsberg, Tuborg og Faxe. === Idrett === Den organiserte idretten i Danmark begynte allerede i 1861. Den første tiden var det vanlig med både skytte-, gymnastikk-, og idrettslag, og det var ofte en tett kobling mellom idrett og politikk til langt inn på 1900-tallet. Nå organiseres den danske idretten i de tre landsdekkende organisasjonene Danmarks Idræts-Forbund (DIF), Danske Gymnastik- og Idrætsforeninger (DGI) og Dansk Firmaidrætsforbund (DFIF). Disse samarbeider igjen i Idrættens Fællesråd, og har som hovedinntektskilde spillemidler, da 39 % av overskuddet i det offentlige spillmonopolet Danske Spil går til idretten.Fotball er Danmarks mest populære idrett, og det danske herrelandslaget har hatt gode internasjonale resultater, med en kvartfinale mot Brasil i VM i 1998 og triumfen i EM i 1992 som høydepunkt. Landet har til tider også eksportert toppspillere, slik som blant annet brødrene Brian og Michael Laudrup og keeperkjempen Peter Schmeichel. En annen folkefavoritt er sykkelsport, med Bjarne Riis' seier i Tour de France 1996 som et soleklart høydepunkt. Seiling er også populært, der Paul Elvstrøm med sine gull i fire OL på rad ble en folkehelt på 1960-tallet. På kvinnesiden er kanskje håndball landets mest populære idrett, og det danske kvinnelandslaget har siden midten av 1990-tallet vunnet tre OL-, ett VM- og tre EM-gull, samt flere sølvmedaljer og bronsemedaljer. === Verdensarvobjekter === Sju danske objekter er oppført på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder: Kronborg slott, et av Nord-Europas betydeligste renessanseslott, beliggende like ved Helsingør Roskilde Domkirke, den første gotiske katedralen bygget i Skandinavia i det 12. og 13. århundre. Katedralen har vært mausoleum for Danmarks kongefamilie siden det 15. århundre Jellingehøjene, gravhauger fra slutten av 900-tallet, Jellingsteinene og Jelling kirke, bygget i begynnelsen av 1100-tallet. Den danske delen av Vadehavet. Stevns Klint. Parforsejaktlandskapet på Nord-Sjælland. Christiansfeld, herrnhuternes by. === Billedkunst === De eldste funn i Danmark av dyrefigurer risset i horn og ben fra eldre steinalder viser at menneskene hadde kunnskaper og skaperevne til å lage både bilder og skulpturer. Mye senere vokste Nydamstilen frem. Den er kjennetegnet ved spiralornamentikk og en særegen form for dyrefigurer. Påvirkningen fra det sentrale Europa viste seg tidlig med tyske og nederlandske malere som kom til landet under Christian IV og Frederik III. Kunstnerne arbeidet i hovedsak med portretter, men også med andre uttrykksformer. Da Kunstakademiet i København ble opprettet i 1754 ble franskmannen Nicolas-Henri Jardin utnevnt som professor sammen med J.F.J. Saly og med dette gjorde klassisismen sitt inntog i landet. C.W. Eckersberg sto som den mest markante av de danske malerne i perioden og fikk stor innflytelse på sin samtid og sine mange elever. På samme tid vant Bertel Thorvaldsen berømmelse med sine skulpturer. I begynnelsen av 1900-tallet var andre kunstnere med på å sette preg på kunsten, blant annet Anne Marie Carl Nielsen med sine dyreskulpturer, Anders Bundgaard med Gefionspringvannet og Edvard Eriksen med Den lille havfrue. Av andre kunstnere i dette århundret kan nevnes Jens Ferdinand Willumsen og Joakim Skovgaard. === Museer === Danmark har museer og utstillinger i alle varianter, både ute og inne. Flere steder i landet finnes kunstmuseer med verker av utenlandske og innenlandske kunstnere av verdensformat, lokalhistoriske museer og naturhistoriske museer. Det finnes museer som viser moselik og andre som viser vikingskip. Andre museer omhandler sjøfart, fiskeri og jernbaner samt leketøy og motorkjøretøyer. En del utradisjonelle museer kan man finne i slott, vanntårn og møller spredt over hele landet. === Arkitektur === Dansk arkitektur har sine røtter tilbake i vikingtiden, men den ble mer utpreget i middelalderen da de første kirkene i romansk og gotisk stil ble reist flere steder i landet. Frederik III og Christian IV inviterte hollandske og flamske byggmestre og arkitekter til Danmark for å bygge slott i renessansestil. På slutten av sin regjeringstid kunne Christian IV også innføre barokkstilen. I nyere tid viste danske arkitekter sin fremgangsrike funksjonalisme. Dette har utviklet seg til dagens arkitektur med blant annet Storebæltsbroen og Operaen på Holmen. == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Jellingsteinene, Gravhaugene i Jelling og Jelling kirke Roskilde domkirke Kronborg slott Ilulissatfjorden, Grønland Den danske delen av Vadehavet Stevns Klint Parforsejaktlandskapet på Nord-Sjælland Christiansfeld herrnhutenes byKujataa, Grønland, subarktisk jordbruksområde som strekker seg fra Cape Farvel i sør til Nunarsuit Island Aasivissuit-Nipisat, Grønland, arkeologiske levninger fra forhistorisk inuitkulturMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2021 – Inuit trommedans og sang == Referanser == == Litteratur == Boje, Thomas P.; Fridberg, Torben; og Ibsen, Bjarne (2006). Den frivillige sektor i Danmark – Omfang og betydning. København: Socialforskningsinstituttet. ISBN 87-7487-822-0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Brinckmann, Henning og Poulsen, Jens Aage (1999) Da Danmark blev mindre og verden større – Gyldendal. ISBN 87-00-32578-3. Cramer, Jens og Kirkegaard, Peter (1993). Dansk sproglære for nordmænd. Gyldendal. ISBN 82-417-0675-8. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Carver, Martin: The Age of Sutton Hoo: The Seventh Century in North-Western Europe, Boydell Press, Woodbridge, 1. utgave 1992, 2. utgave 1999, 3. utgave 2002, 4. utgave 2006, ISBN 0 85115 330 5 Christiansen, Erik: The Norsemen in the Viking Age (The Peoples of Europe), WileyBlackwell, 15. november 2001, ISBN 0631216774, ISBN 978-0631216773 Chambers, R. W.: Beowulf an Introduction to the Study of the Poem With a Discussion of the Stories Of Offa and Finn, Cambridge, University Press, 1921 Kjerdsgaard, Erik (1993) Danmarks historie – Aschehoug. ISBN 87 1112 195 5. Christensen, Poul Bo (1996) Danmarks historie – uten stedsangivelse. ISBN 87-7476-252-4. Monumenta Germaniae Historica: Scriptores rerum Germaniaarum in usum scholarum, 1825 Steele, Philip (1998) Træd ind i – vikingetiden – Flachs. ISBN 87-7826-404-9. Simonsen, Kjartan (2000) Danske regenter og deres tid – Alinea. ISBN 87-23-00641-2. Ingvorsen, Leif (1981) Danmark i syv århundreder 1100-1800 – GAD. ISBN 87-12-52460-3. Scocozza, Benito (1997) Politikens bog om danske monarker – Politikens Forlag, København. ISBN 87-567-5772-7. == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Denmark – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Danmark – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (no) Statistikk og andre data om Danmark i FN-sambandets nettsted Globalis.noUtenriksdepartementets informasjonssider om Danmark

Danmark under Sommer-OL 1900. Tretten utøvere fra Danmark, alle menn, deltok i fem sporter under Sommer-OL 1900 i Paris.

https://no.wikipedia.org/wiki/Strendur

2023-02-04

Strendur

['Kategori:62°N', 'Kategori:6°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger på Færøyene', 'Kategori:Eysturoy', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart']

Strendur (dansk: Strænder) er en bygd på Færøyene. Den ligger ved Raktangi og munningen av Skálafjørður på Eysturoy. Bygden er administrasjonssentrum i kommunen Sjógv, som har navn etter grenden som rommer Sjóvar kirkja. Strendur hadde 780 innbyggere den 1. januar 2016, mens hele kommunen hadde 947 innbyggere.Bygdenavnet betyr «strender» på færøysk. Bygden er første gang nevnt i skriftlige kilder fra rundt år 1400. Den er en tradisjonell bonde- og fiskerbygd. Strendur har en barne- og ungdomsskole (folkeskole) bygd i 1969 og utbygd i 2011. Elevene på ungdomstrinnet også kommer fra Innan Glyvur, Kolbanargjógv, Morskranes, Selatrað, Skáli, Skálabotnur, Oyndarfjørður og Hellurnar. Skolen på Strendur hadde til sammen 135 elever i skoleåret 2014/2015.Politisk har Strendur vært en bastion for Sambandsflokkurin helt siden partidannelsen i 1906. Lærerne og sambandsmennene Jógvan Poulsen, Johan Poulsen og Johannes Martin Olsen på Strendur var innvalgt på Lagtinget etter tur fra 1883 til 1988. Helgi Abrahamsen var innvalgt fra 2008 til 2015. Et kommunepolitisk spørsmål om et kaianlegg gjorde at Fólkaflokkurin stod like sterkt som Sambandsflokkurin i bygden rundt den andre verdenskrig, men forholdet ble raskt normalisert etter folkeavstemningen om færøysk selvstendighet i 1946.

Strendur (dansk: Strænder) er en bygd på Færøyene. Den ligger ved Raktangi og munningen av Skálafjørður på Eysturoy. Bygden er administrasjonssentrum i kommunen Sjógv, som har navn etter grenden som rommer Sjóvar kirkja. Strendur hadde 780 innbyggere den 1. januar 2016, mens hele kommunen hadde 947 innbyggere.Bygdenavnet betyr «strender» på færøysk. Bygden er første gang nevnt i skriftlige kilder fra rundt år 1400. Den er en tradisjonell bonde- og fiskerbygd. Strendur har en barne- og ungdomsskole (folkeskole) bygd i 1969 og utbygd i 2011. Elevene på ungdomstrinnet også kommer fra Innan Glyvur, Kolbanargjógv, Morskranes, Selatrað, Skáli, Skálabotnur, Oyndarfjørður og Hellurnar. Skolen på Strendur hadde til sammen 135 elever i skoleåret 2014/2015.Politisk har Strendur vært en bastion for Sambandsflokkurin helt siden partidannelsen i 1906. Lærerne og sambandsmennene Jógvan Poulsen, Johan Poulsen og Johannes Martin Olsen på Strendur var innvalgt på Lagtinget etter tur fra 1883 til 1988. Helgi Abrahamsen var innvalgt fra 2008 til 2015. Et kommunepolitisk spørsmål om et kaianlegg gjorde at Fólkaflokkurin stod like sterkt som Sambandsflokkurin i bygden rundt den andre verdenskrig, men forholdet ble raskt normalisert etter folkeavstemningen om færøysk selvstendighet i 1946. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Strendur – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Strendur – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Strendur på faroeislands.dk

}}

https://no.wikipedia.org/wiki/Innan_Glyvur

2023-02-04

Innan Glyvur

['Kategori:62°N', 'Kategori:6°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger på Færøyene', 'Kategori:Eysturoy', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart']

Innan Glyvur (IPA: [ˌɪnːan ˈgliːvʊɹ]) er en bygd på Færøyene. Den ligger på vestsiden av Skálafjørður på Eysturoy. Innan Glyvur tilhører Sjóvar kommuna. Bygdenavnet kommer av to bygdeallmenninger for Strendur. Allmenningene er avgrenset av bekkefarene Stóra og Lítla Glyvur. Innan Glyvur ble først bosatt i 1884 som en utflytterbygd fra Skála.

Innan Glyvur (IPA: [ˌɪnːan ˈgliːvʊɹ]) er en bygd på Færøyene. Den ligger på vestsiden av Skálafjørður på Eysturoy. Innan Glyvur tilhører Sjóvar kommuna. Bygdenavnet kommer av to bygdeallmenninger for Strendur. Allmenningene er avgrenset av bekkefarene Stóra og Lítla Glyvur. Innan Glyvur ble først bosatt i 1884 som en utflytterbygd fra Skála. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Innan Glyvur – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Innan Glyvur – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

Innan Glyvur () er en bygd på Færøyene. Den ligger på vestsiden av Skálafjørður på Eysturoy.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_6534

2023-02-04

Fylkesvei 6534

['Kategori:Fylkesveier i Trøndelag', 'Kategori:Veier i Røros']

Fylkesvei 6534 (Fv6534) går mellom Glåmos og Vika i Røros kommune. Veien er 3,9 km lang. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen Fylkesvei 562 (Sør-Trøndelag).

Fylkesvei 6534 (Fv6534) går mellom Glåmos og Vika i Røros kommune. Veien er 3,9 km lang. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen Fylkesvei 562 (Sør-Trøndelag). == Kommuner og knutepunkter == Røros Fv6532Fylkesvei 6532 Glåmos Kommunal vei fra Vika via Olavsgruva til 31Fylkesvei 31 Monsvollen (12,0 km), og til Bekkosen (8,4 km) == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv6534 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger

Fylkesvei 6534 (Fv6534) går mellom Glåmos og Vika i Røros kommune. Veien er 3,9 km lang.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sidwell_kvekerskole

2023-02-04

Sidwell kvekerskole

['Kategori:1883 i USA', 'Kategori:38°N', 'Kategori:77°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1883', 'Kategori:Videregående skoler i USA']

Sidwell kvekerskole (engelsk Sidwell Friends School) er en privatskole drevet av Kvekersamfunnet i USA. Skolen har campus i Washington, DC og Bethesda i Maryland. Skolen ble grunnlagt i 1883 av Thomas Sidwell. Skolens motto er «Eluceat Omnibus Lux». Alle skolens elever deltar i ukentlige andaktsmøter i Kvekersamfunnet. Blant kjente elever ved skolen er barna til Barack Obama, Theodore Roosevelt, Richard Nixon, Bill Clinton og Al Gore.

Sidwell kvekerskole (engelsk Sidwell Friends School) er en privatskole drevet av Kvekersamfunnet i USA. Skolen har campus i Washington, DC og Bethesda i Maryland. Skolen ble grunnlagt i 1883 av Thomas Sidwell. Skolens motto er «Eluceat Omnibus Lux». Alle skolens elever deltar i ukentlige andaktsmøter i Kvekersamfunnet. Blant kjente elever ved skolen er barna til Barack Obama, Theodore Roosevelt, Richard Nixon, Bill Clinton og Al Gore. == Eksterne lenker == Sidwell kvekerskole

| lærere = 248

https://no.wikipedia.org/wiki/Stavsj%C3%B8en

2023-02-04

Stavsjøen

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Innsjøer i Ringsaker', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vorma-Lågenvassdraget']

Stavsjøen er et mindre vann som ligger i Ringsaker kommune i Innlandet og tilhører Glommavassdraget. Stavsjøen har i moderne tid vært sterkt berørt av gjødselavrenning fra omkringliggende jordbruk i tillegg til sur nedbør, noe som har ført til ubalanse i innsjøens økosystem. Både Ringsaker videregående skole og Hamar katedralskole har siden 1980-tallet hatt klassemessige ekskursjoner til Stavsjøen hver høst relatert til naturfag.

Stavsjøen er et mindre vann som ligger i Ringsaker kommune i Innlandet og tilhører Glommavassdraget. Stavsjøen har i moderne tid vært sterkt berørt av gjødselavrenning fra omkringliggende jordbruk i tillegg til sur nedbør, noe som har ført til ubalanse i innsjøens økosystem. Både Ringsaker videregående skole og Hamar katedralskole har siden 1980-tallet hatt klassemessige ekskursjoner til Stavsjøen hver høst relatert til naturfag. == Referanser ==

Stavsjøen er et mindre vann som ligger i Ringsaker kommune i Innlandet og tilhører Glommavassdraget. Stavsjøen har i moderne tid vært sterkt berørt av gjødselavrenning fra omkringliggende jordbruk i tillegg til sur nedbør, noe som har ført til ubalanse i innsjøens økosystem.

https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_herrelandslag_i_fotball

2023-02-04

Norges herrelandslag i fotball

['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Norges herrelandslag i fotball']

Norges herrelandslag i fotball er landslaget til Norge som representerer landet i internasjonal herrefotball. Norge har hatt et herrelandslag siden 1908. Den beste sammenhengende perioden var i 1990-årene, under ledelse av Egil «Drillo» Olsen og siden Nils Johan Semb. Det ledet til deltagelse i VM-sluttspillene i 1994 og 1998, samt Europamesterskapet i 2000. Andre meritter er Bronselaget fra 1936 og deltakelse i VM i fotball 1938. Blant de mest berømte enkeltkampene er seieren over Brasil i VM i Frankrike 1998, seieren over Tyskland i OL i Berlin 1936, og triumfene mot England i VM-kvalifiseringskampene i 1981 og 1993.

Norges herrelandslag i fotball er landslaget til Norge som representerer landet i internasjonal herrefotball. Norge har hatt et herrelandslag siden 1908. Den beste sammenhengende perioden var i 1990-årene, under ledelse av Egil «Drillo» Olsen og siden Nils Johan Semb. Det ledet til deltagelse i VM-sluttspillene i 1994 og 1998, samt Europamesterskapet i 2000. Andre meritter er Bronselaget fra 1936 og deltakelse i VM i fotball 1938. Blant de mest berømte enkeltkampene er seieren over Brasil i VM i Frankrike 1998, seieren over Tyskland i OL i Berlin 1936, og triumfene mot England i VM-kvalifiseringskampene i 1981 og 1993. == Historie == Fotballen kom til Norge fra Storbritannia i 1880-årene, og ble raskt en populær sport både blant de aktive og publikum. Norges første fotballklubb, Christiania Footballclub ble stiftet i 1885. Flere klubber kom til, og det oppsto på etterhvert et behov for å få organisert fotballen i Norge. På initiativ fra Ski- og Fotballklubben Lyn ble Norsk Fodboldforbund stiftet i 1902. Samme år fikk NFF ansvaret for å organisere Norgesmesterskapet i fotball, og i 1908 fikk NFF invitasjon fra det svenske fotballforbundet om å spille en landskamp. I anledning NFFs 100-årsjubileum i 2002 åpnet Fotballmuseet på Ullevaal Stadion. Her kan man oppleve norsk fotballs historie og gjenoppleve de store øyeblikkene. === 1910-årene === Se også Norges landskamper 1908–1914 og Norges landskamper 1915–1919Norges første landskamp ble spilt 12. juli 1908. Sverige spilte også sin første landskamp noensinne denne julidagen i Göteborg. Ni av spillerne på det norske laget kom fra Oslo-klubben Mercantile, som hadde blitt norgesmestere året før. Den historiske kampen begynte veldig bra for det norske laget. Minotti Bøhn satte inn kampens første mål rett fra avspark, uten av noen av de svenske spillerne hadde vært borti ballen. Deretter gikk det dårligere. Det hjalp lite at Bøhn satte inn enda et mål, og at Hans Endrerud også tegnet seg på scoringslisten. Da kampen var over hadde svenskene vunnet 11-3. Det gikk to år til neste gang et norsk landslag ble samlet. Også denne gangen var det svenskene som var motstander, og denne gangen ble kampen spilt på Gamle Frogner i Kristiania. Det var imidlertid svenskene som vant denne gangen også, 4-0 ble sluttresultatet. Tormod Kjellsen fra Larvik Turn debuterte i denne kampen, 15 år og 11 måneder gammel, og er fortsatt tidenes yngste med det norske flagget på brystet. To strake tap ble det også i 1912, da Norge deltok i OL i Stockholm. Motstandere var Danmark og Østerrike. I det hele tatt er perioden mellom 1908 og 1917 et sorgens kapittel i norsk landslagshistorie. I denne perioden vant ikke Norge en eneste kamp, og bunnen ble nådd 7. oktober 1917 da Norge tapte hele 12-0 for Danmark – Norges største tap noensinne. === 1920-årene === Se også Norges landskamper 1920–1924 og Norges landskamper 1925–1929Våren 1918 ankom svenske Birger Möller Kristiania, og tok fatt på sin nye jobb som norsk landslagstrener. Det sies at Möller var en god inspirator, og brukte mye tid på samspill, tekniske ferdigheter og terping på detaljer. Dette skulle snart gi resultater. Etter å ha spilt 27 kamper uten en eneste seier, kom vendepunktet for det norske landslaget 16. juni 1918. Bare et drøyt halvår etter fadesen i København tok Norge sin aller første seier da de vant 3-1 over Danmark. Noen måneder senere ble det også seier over Sverige, og året etter ble svenskene feid av banen med 5-1 i Göteborg – Norges første borteseier. Norges største stjerne i denne perioden var Odd-spissen Einar «Jeja» Gundersen, som scoret til sammen 26 landslagsmål mellom 1917 og 1928. Andre profiler var lagkaptein Gunnar Andersen (Lyn), Per Skou (Lyn og Odd) og Asbjørn Halvorsen (Sarpsborg). Disse spillerne utgjorde stammen i det norske laget som deltok i OL i Antwerpen i 1920, hvor Norge tok sin hittil største skalp. Få hadde levnet Norge noen muligheter i åpningskampen mot England. Riktignok var det engelske laget et amatørlag, men de ble uansett regnet som store favoritter – ikke bare til å slå Norge, men til å vinne hele turneringen. Det sies at Gunnar Andersen var den første som viste at engelskmennene slett ikke var overmennesker, ved å drible av opptil tre-fire engelskmenn om gangen. Selvtilliten smittet over på de andre norske spillerne, og da kampen var over hadde Norge vunnet 3-1 etter to scoringer av «Jeja» Gundersen og ett mål av Einar Wilhelms. Som belønning for den sensasjonelle seieren fikk Norge møte Tsjekkoslovakia i neste runde. Den kampen tapte Norge 4-0. Norge tok noen flere skalper i årene som fulgte. De vant 2-0 over Frankrike i Paris i 1923, og tok også noen flere seire mot svenskene. I siste halvdel av 1920-årene var imidlertid landslaget tilbake i hverdagen. Mellom 1924 og 1928 vant Norge bare fire landskamper – samtlige mot Finland. I 1929 og i begynnelsen av 1930-årene begynte den svake trenden igjen å snu, mye takket være keeper Henry «Tippen» Johansen og målkongen Jørgen Juve, som begge noen år senere skulle bli med på det som kanskje den dag i dag fortsatt er norsk landslagsfotballs største øyeblikk. 23. juni 1929 ble det seier med 5-2 over Danmark i København – Norges første borteseier over Danmark. === 1930-årene === Se også Norges landskamper 1930–1934 og Norges landskamper 1935–1939I 1933 debuterte Reidar Kvammen på det norske landslaget. To år senere fikk Arne Brustad sin debut, og i 1934 returnerte den tidligere landslagsspilleren Asbjørn Halvorsen til Norge etter tolv år i tysk fotball. Disse begivenhetene markerer begynnelsen på «bronsealderen» i norsk fotball. Da Halvorsen returnerte fra sitt Tysklandsopphold ble han ansatt som generalsekretær i NFF. Han ble dermed formann i landslagets uttakskomité, og fungerte også som landslagstrener. På denne tiden hadde landslagstreneren kun ansvar for å trene spillerne, mens alt som hadde med laguttak ble foretatt av uttakskomitéen. Den kombinerte rollen gjorde imidlertid at Halvorsen ble Norges første «moderne» landslagssjef. Selv om Norge hadde hatt ganske gode resultater i årene før Berlin-OL (deriblant seire over Østerrike og Ungarn) var det få som trodde laget kunne hevde seg blant de beste i OL-turneringen. Den første kampen gav en oppskriftsmessig seier over Tyrkia. Neste motstander var vertsnasjonen Tyskland, som hadde slått Luxembourg 9-0 i sin første kamp. Det sies at de norske lederne allerede hadde planlagt hjemreise to dager etter Tysklands-kampen. De planene måtte i så fall endres. Med Hitler og Goebbels blant tilskuerne vant Norge fullt fortjent 2-0 over Tyskland. Begge målene ble scoret av Magnar Isaksen. Tyskerne var slått ut, og Norge var klare for semifinale mot Italia. Semifinalen ble jevnspilt, men det var italienerne som trakk det lengste strået. Sluttresultatet ble 2-1 etter ekstraomganger, og Arne Brustad scoret det norske målet. Brustad ble også den store spilleren i bronsefinalen mot Polen, hvor Norge vant 3-2, og sikret seg bronsemedaljene. Brustad scoret alle de tre norske målene, og ble fremhevet som en av turneringens beste spillere av både norsk og utenlandsk presse. Bronselaget var født. To år senere deltok Norge i fotball-VM. Norge hadde kvalifisert seg etter å ha slått Irland 6-5 sammenlagt over to kamper. Reidar Kvammen scoret to mål i begge kampene. I sluttspillet, som ble arrangert i Frankrike og ble spilt i cupformat, ble Norge trukket mot de regjerende verdensmesterne Italia. Kampen, som ble spilt i Marseille, var svært jevnspilt og spennende. Italia tok en tidlig ledelse, men Norge utlignet sju minutter før slutt da Brustad driblet seg gjennom hele det italienske forsvaret og satte ballen i mål. Noen minutter senere trodde alle at Brustad hadde scoret sitt andre, men dette målet ble meget tvilsomt annullert for offside. «Hvordan dommeren kunne annullere dette flotte mål står for tilskuerne ennå som en gåte», skrev Dagbladet i sitt referat. Dermed ble det nok en gang ekstraomganger, hvor Italia gikk seirende ut etter en scoring av Silvio Piola. Akkurat som i OL to år tidligere tapte Norge for Italia etter ekstraomganger, og akkurat som i Berlin-OL gikk Italia til topps i hele turneringen. Brustad fikk et plaster på såret da han noen måneder senere ble tatt ut på Europalaget som møtte England på Wembley. 22. oktober 1939 tapte Norge 4-1 for Danmark i København. Det skulle vise seg å bli Norges siste landskamp på nesten seks år. === 1940-årene === Se også Norges landskamper 1945–1949.Da tyskerne invaderte Norge ble det slutt på praktisk talt all organisert fotball i landet som følge av idrettsboikotten. Flere av heltene fra 1936, deriblant Reidar Kvammen og Asbjørn Halvorsen, havnet i konsentrasjonsleir. Det lange oppholdet satte naturlig nok norsk fotball et langt skritt tilbake, noe som skulle bli ettertrykkelig klart 21. oktober 1945, da Norge møtte Sverige i Stockholm. Nesten alle de gamle heltene var med da Norge møtte Sverige for første gang på over seks år. Det norske laget inkluderte Brustad, Øivind Holmsen og Alf «Kaka» Martinsen, som alle hadde vært med på Bronselaget, samt Kristian Henriksen, Knut Brynildsen og Rolf Johannessen, som var med på VM-laget i 1938. Seks år er imidlertid lang tid i fotball, og svenskene, som ikke hadde vært med i krigen, hadde et storlag på gang. Sluttresultatet ble 10-0 til Sverige. Da svenskene scoret sitt niende mål skal Henriksen ha sagt «Nå satsær vi på uavgjort, guttær» til lagkameratene. Bronsealderen i norsk fotball var definitivt over. Det skulle imidlertid komme nye spillere utover i slutten av 1940-årene. To av de største profilene var Gunnar Thoresen og Thorbjørn «Klippen» Svenssen. I tillegg hadde bronsehelten Reidar Kvammen ennå litt å bidra med på banen. Noen storseire ble det også. I 1946 ble Finland feid av banen med 12-0, og to år senere vant Norge 11-0 over USA i en kamp hvor Odd Wang Sørensen scoret fem mål – noe som fortsatt er norsk rekord for antall mål i én og samme landskamp. I 1949 debuterte en 18 år gammel indreløper fra Ørn ved navn Per Bredesen. Han scoret i debuten og fikk strålende kritikker. Norge hadde fått en ny stjerne, og ved inngangen til 1950-årene snakket man om at Norge hadde et nytt storlag på gang. Dessverre ble unge Bredesen et kortvarig bekjentskap for landslagspublikummet. I 1952 reiste Bredesen til Italia, og signerte proffkontrakt for Lazio – og ifølge datidens selvpålagte amatørbestemmelser ble han dermed utelukket fra videre landslagsspill. I en alder hvor de fleste andre nasjonene i Europa hadde innført profesjonell fotball, sto det gamle amatøridealet fortsatt høyt i kurs her hjemme. === 1950-årene === Se også Norges landskamper 1950–1954 og Norges landskamper 1955–1959Det var langt mellom seirene for det norske landslaget i 1950-årene, og de få kampene Norge klarte å vinne var stort sett mot Finland og Island. Riktignok klarte Norge å dra i land en sensasjonell 2-1-seier over Ungarn i 1957 – og det attpåtil i en VM-kvalifiseringskamp, men ellers var det langt mellom høydepunktene. I returkampen mot Ungarn ble forøvrig Norge sendt hjem med 0-5 i kofferten. Blant lyspunktene holdt forsvarsklippen Thorbjørn Svenssen stand gjennom hele tiåret, og da han avsluttet sin landslagskarriere i 1962 hadde han spilt utrolige 104 landskamper – 93 av dem som kaptein. Sammen med engelske Billy Wright var han den eneste spilleren i verden som hadde passert 100 landskamper på dette tidspunktet. En annen norsk profil på denne tiden var Harald Hennum, som med sine 25 mål er landslagets mestscorende spiller etter krigen. Det er imidlertid liten tvil om at Norge kunne trengt en spiller som Per Bredesen, men amatørreglementet gjaldt fortsatt, selv om det i 1960 ble oppmyknet slik den hjemvendte proffen Ragnar Larsen igjen fikk lov å spille med flagget på brystet. Bunnen ble nådd i 1959 da Norge avsluttet året med fire strake tap og 22 baklengsmål. Selv Island ble det tap for dette året. === 1960-årene === Se også Norges landskamper 1960–1964 og Norges landskamper 1965–1969Etter den begredelige avslutningen året før, ble østerrikske Willi Kment hentet inn som ny trener i 1960. Senere samme år debuterte en ung bergenser som var døpt Roald Jensen, men var bedre kjent under kallenavnet «Kniksen», på landslaget. Den spedbygde tenåringen driblet seg forbi alt og alle, og med ett hadde Norge funnet en ny stjernespiller – og ny optimisme. Et annet stortalent, Vikings Olav Nilsen debuterte et par år senere. Landslaget fikk glede av «Kniksen» i fire år, før han, akkurat som Per Bredesen før ham, ble proff i utlandet, og dermed ble uaktuell for videre landslagsspill. Det var lite forbedring å spore i resultatkolonnen, men av og til greide Norge å presterte et sjokkresultat. I 1961 vant ikke landslaget en eneste kamp. I 1962, derimot, ble det seier over både Nederland og Sverige. I det hele tatt var 1960-årene en periode hvor Norge fortsatt tilhørte det nedre sjiktet i europeisk fotball, men ved enkelte anledninger klarte å slå de store gutta. Et eksempel på dette var den høyst overraskende 4-3-seieren over Skottland i Bergen. Man kom imidlertid brutalt ned på jorda igjen senere samme år da Norge tapte 9-0 for Polen. Et av Norges mest oppsiktsvekkende resultater i 1960-årene var seieren over Jugoslavia i en VM-kvalifiseringskamp i 1965. Jugoslavia hadde spilt EM-finale noen år tidligere, men måtte reise hjem fra Ullevaal med 0-3 i kofferten, etter scoringer av Finn Seemann, Olav Nilsen og den nye stjernespilleren fra nord, Harald Johan «Dutte» Berg. Norge spilte også jevnt med Frankrike i denne kvalifiseringen, men det ble til slutt to knepne tap for franskmennene. Dette var uansett det nærmeste Norge hadde kommet et sluttspill siden storhetstiden i 1930-årene. Norge møtte Frankrike på nytt i kvalifiseringen til VM i 1970. I hjemmekampen tapte Norge oppskriftsmessig 1-3, men i bortekampen gjorde landslaget et nytt skippertak og sjokkerte det franske hjemmepublikummet med å vinne 1-0. Odd Iversen scoret kampens eneste mål. Det kan ellers nevnes at Fredrikstad-stopperen Roar Johansen spilte 54 landskamper på rad mellom 1960 og 1967, hvilket er rekord. Selv ikke Thorbjørn Svenssen kan vise til en slik rekke. En annen kuriositet var at keeper Kjell Kaspersen scoret på straffespark i seieren over Thailand i 1965, og er dermed den eneste målvakten som har scoret for det norske landslaget. === 1970-årene === Se også Norges landskamper 1970–1974 og Norges landskamper 1975–1979I 1969 ble NFFs selvpålagte amatørparagraf opphevet. Dermed kunne utenlandsproffer som «Kniksen» og Finn Seemann igjen ta på seg landslagstrøya, og Harald Berg og Odd Iversen kunne reise ut med god samvittighet, uten at det ødela deres muligheter for videre landslagsspill. Resultatmessig var det dog lite forbedring å spore som følge av regelendringen. Faktisk ble landslagets resultater i første halvdel av 1970-årene om mulig enda dårligere. Under kvalifiseringen til EM i 1972 tok Norge ett poeng på seks kamper, og i 1972 tapte Norge 9-0 for Nederland i en VM-kvalifiseringskamp. Året etter gikk Norge på et kanskje enda mer ydmykende nederlag da de tapte for Luxembourg. Det var imidlertid noen lyspunkter å spore. Først og fremst gjennom vår nye stjernespiller Tom Lund, som debuterte i 1971. «Tommy» var en fantastisk spiller, og blir av mange regnet som Norges beste spiller noensinne – men selv ikke han klarte å bære laget på egen hånd, og Norge endte som regel helt sist i sine kvalifiseringsgrupper til VM og EM. I siste halvdel av 1970-årene var det imidlertid en liten forbedring i resultatene. Anført av Tom Lund og den nye treneren Tor Røste Fossen ble det seire over både Sveits og Sverige i kvalifiseringen til VM i 1978. Sistnevnte kamp huskes nok likevel best på grunn av Svein Grøndalens grisetakling av den svenske stjernespilleren Ralf Edström. Da Norge spilte sin siste kvalifiseringskamp borte mot Sveits hadde Norge fortsatt en teoretisk mulighet til å nå sluttspillet. Kampen endte imidlertid 1-0 til sveitserne, og dermed måtte Norge nok en gang bli hjemme. Ved siden av A-landslaget hadde Norge også et eget OL-lag i siste halvdel av 1970-årene. Kriteriet for å spille på OL-laget var at du ikke var profesjonell, og ikke hadde spilt noen VM-kvalifiseringskamper. OL-laget var med andre ord et B-landslag, men kampene deres ble likevel regnet som offisielle landskamper i Norge – og i 1979 kvalifiserte OL-laget seg til sluttspillet i Moskva etter å ha slått Finland og Vest-Tysklands amatører i kvalifiseringen. Arne Larsen Økland ble den store helten med sitt vinnermål i den avgjørende bortekampen mot tyskerne. Økland ble forøvrig proff i tysk fotball kort tid etterpå. Det ble imidlertid aldri noe OL-sluttspill på de norske spillerne ettersom Norge, sammen med USA og de fleste landene i Vest-Europa, boikottet Moskva-OL som protest mot den sovjetiske invasjonen i Afghanistan. === 1980-årene === Se også Norges landskamper 1980–1984 og Norges landskamper 1985–1989I den første landskampen i 1980-årene ble det seier over Bulgaria. En lovende start på det nye tiåret. Den gode trenden fortsatte med 6-1-seier over Finland (en kamp hvor Pål Jacobsen scoret fire mål) og seier over Sveits i VM-kvalifiseringen. At det også ble 0-4 mot England på Wembley var heller ikke noen katastrofe. Så mye bedre enn oss var tross alt engelskmennene – trodde man. Knepne tap for Ungarn og Romania våren 1981 sikret at Norge ikke kom til noe VM-sluttspill denne gangen heller, men vi hadde fortsatt æren å spille for da selveste England inntok Ullevaal 9. september 1981. Våre fem tidligere møter med engelske heltidsproffer hadde gitt fem tap og en målforskjell på 2-24. Riktignok hadde vi slått England i Antwerpen 61 år tidligere, men det var jo mot et engelsk amatørlag. Det var med andre ord få som trodde på noe annet enn nok et tap denne høstdagen, men forhåpentlig kunne man kanskje begrense tapet til et par mål. I denne kampen hadde jo Norge Tom Lund og den nye stjernen Hallvar Thoresen tilbake på laget. Ingen av dem hadde spilt kampen på Wembley året før. Kampen begynte heller dårlig sett med norske øyne. England tok en oppskriftsmessig ledelse ved Bryan Robson bare noen minutter etter avspark – men i stedet for å gi opp, kjempet nå de norske spillerne seg inn i kampen igjen, og midtveis i første omgang utlignet Norge da Roger Albertsen forstyrret den engelske keeperen slik at Tom Lunds innlegg gikk rett i mål. Albertsen ble kreditert målet, men TV-bilder viste senere at han ikke traff ballen. Det viktigste var uansett at Norge var med i kampen igjen, og da Hallvar Thoresen satte inn det andre målet for Norge rett før pause luktet det sensasjon. Til tross for et kraftig engelsk press i andre omgang, ble det ingen flere mål, og Norge hadde (i alle fall i medias øyne) prestert sitt beste resultat noensinne. Norge hadde slått selveste England, noe som fikk radiokommentator Bjørge Lillelien til å gå helt av hengslene, og sende en hilsen til engelske personligheter som Churchill og Maggie Thatcher. Anført av Tom Lund hadde Norge et godt lag i begynnelsen av 1980-årene. Året etter England-seieren ble Jugoslavia utklasset i en EM-kvalifiseringskamp hvor Lund, Økland og Åge Hareide scoret de norske målene – og ved utgangen av 1982 så det ut til at Norge endelig kunne klare å komme til et sluttspill igjen. Slik gikk det ikke. Tom Lund la opp midtveis i kvalifiseringen, og uten sin playmaker var Norge igjen en middelmådighet. Norge tok bare ett poeng på de resterende EM-kvalifiseringskampene, og endte nok en gang sist i gruppa. OL-laget ble også samlet igjen, denne gangen for å kvalifisere seg til olympiaden i Los Angeles. Norge kom imidlertid bare på tredjeplass i sin gruppe bak Polen og DDR – men da østblokklandene senere valgte å boikotte OL som et slags takk for sist, fikk Norge den ledige plassen. Norge klarte å bite godt fra seg i OL-turneringen, men til tross for et vedvarende press ble det målløst i åpningskampen mot Chile. I den andre kampen ble det et knepent tap for Frankrike, og da hjalp det lite at Norge vant 2-0 over Qatar i den siste kampen. Norge ble slått ut i det innledende gruppespillet. På den lyse siden inneholdt OL-laget en rekke spillere som skulle bli viktige bidragsytere for A-landslaget i årene fremover – spillere som Per Egil Ahlsen, Terje Kojedal, Tom Sundby og ikke minst keeper Erik Thorstvedt. I midten av 1980-årene tok landslaget to nye skalper. I 1985 vant Norge borte over de regjerende verdensmesterne fra Italia, og våren etter ble de kommende verdensmesterne Argentina slått på Ullevaal. Begge disse kampene var imidlertid privatlandskamper, og i de kampene som virkelig hadde betydning var Norge fortsatt en kasteball. Bare noen uker etter seieren over Italia tapte Norge 5-1 for Danmark i en VM-kvalifiseringskamp på Ullevaal, og i kvalifiseringen til EM i 1988 ble en imponerende seier over Frankrike etterfulgt av to strake tap for Island. Norge i 1980-årene var et lag som på en god dag i stand til å slå hvem som helst. Problemet var bare at Norge på en dårlig dag var i stand til å tape for hvem som helst – og at det var flere dårlige enn gode dager. === 1990-årene === Se også Norges landskamper 1990–1994 og Norges landskamper 1995–1999Etter en dårlig start på kvalifiseringen til EM i fotball 1992, valgte landslagssjef Ingvar Stadheim å trekke seg i oktober 1990. Han ble erstattet av U21-landslagets trener Egil «Drillo» Olsen, og dette trenerbyttet skulle innlede landslagets beste periode i moderne tid. Drillo hadde klare oppfatninger om hvordan fotball skulle spilles, og hadde noen ufravikelige prinsipper i sin spillestil: gjennombruddshissighet, soneforsvar, at ballen alltid skulle spilles i lengderetningen, at man skulle slå langt når motstanderen var i balanse og utnytte overganger når motstanderen var i ubalanse. Spillestilen ga resultater. Hvis man ser på enkeltspillerne var nok ikke dette det beste laget Norge noensinne hadde hatt. Strengt tatt hadde Norge anno 1990 bare to spillere som holdt høy internasjonal klasse – Erik Thorstvedt og Rune Bratseth. Disse to ble bærebjelkene i landslaget, som ellers ble supplert med unggutter som Øyvind Leonhardsen, Stig Inge Bjørnebye, Lars Bohinen og Erik Mykland. Den første indikasjonen på at Norge hadde noe stort på gang kom i EM-kvalifiseringskampen mot Italia 5. juni 1991, hvor Norge vant 2-1 etter scoringer av Bohinen og Tore André Dahlum. Tidligere samme kveld hadde U21-landslaget slaktet Italias unggutter med hele 6-0. Noe EM-sluttspill ble det likevel ikke, men Norge hang med i gruppa helt til siste kamp og endte til slutt på en respektabel tredjeplass, bak Sovjetunionen og Italia. Mot slutten av EM-kvalifiseringen børstet Drillo støvet av den tidligere ungdomsstjernen Kjetil Rekdal, som hadde vært ute av landslagsdiskusjonen i over to år etter et mislykket opphold i tysk fotball. Han skulle bli en av landslagets viktigste spillere i 1990-årene. I kvalifiseringen til VM i fotball 1994, havnet Norge i gruppe med England, Nederland og Polen – en tilsynelatende umulig oppgave. Norge åpnet kvalifiseringen med å slå miniputtstaten San Marino hele 10-0. Denne kampen ble fulgt av en overraskende seier over Nederland, og da Norge også klarte uavgjort borte mot England takket være Kjetil Rekdals drømmetreff fra drøyt 20 meter begynte man for alvor å tro på VM-billett. Veien til VM fortsatte i 1993, hvor Norge tok en flott seier mot Tyrkia og regelrett utspilte England på Ullevaal. Norge hadde marginene på sin side da bortekampen mot Nederland endte målløst, og da Norge feide Polen av banen med 3-0 i Poznan etter scoringer av Jostein Flo, Jan Åge Fjørtoft og Ronny Johnsen, var Norge klare for VM-sluttspill for første gang siden 1938. For årets prestasjoner fikk landslaget tildelt Sportsjournalistenes statuett som «Årets idrettsnavn». Dette er forøvrig første og eneste gang prisen er gitt til et helt lag. I sluttspillet var Norge preget av den sterke varmen, og muligens også av stundens alvor. Turneringen begynte med seier over Mexico i en ikke altfor velspilt kamp, hvor innbytter Kjetil Rekdal ble matchvinner. Denne kampen ble fulgt av et 1-0-tap for Italia, hvilket betød at alle lagene i gruppen hadde tre poeng etter to kamper, og at Norge ville gå videre med seier over Irland, og også med uavgjort hvis kampen mellom Mexico og Italia fikk en vinner. Det endte imidlertid målløst mot Irland i en svært lite velspilt kamp, og da også Mexico-Italia endte uavgjort var Norge slått ut med minste mulige margin. Etter turneringen begynte for første gang kritiske røster høres mot Drillos spillestil, men denne kritikken falt snart til ro, i hvert fall hjemme i Norge. Norge så lenge ut til å kvalifisere seg til EM i fotball 1996, men snublet i de siste kampene mot Tsjekkia og Nederland, og måtte dermed bli hjemme. På dette tidspunktet hadde Bratseth og Thorstvedt gitt seg, og blitt erstattet av henholdsvis Henning Berg og Frode Grodås. To andre nye fjes i neste VM-kvalifisering var de unge spissene Tore André Flo og Ole Gunnar Solskjær. Sistnevnte ble tomålsscorer da Norge vant 5-0 over Aserbajdsjan og ble senere proff i Manchester United. Flo fikk sitt store gjennombrudd da han lagde to mål i seieren over Brasil på Ullevaal i en privatlandskamp. VM-billettene ble sikret da Norge vant 1-0 borte over Aserbajdsjan i nest siste kvalifiseringskamp. Akkurat som 60 år tidligere var Norge klare for VM i Frankrike. Historien skulle etterhvert gjenta seg på flere måter. Som i det forrige VM-sluttspillet åpnet Norge med relativt svakt spill. De to første kampene mot Marokko og Skottland endte begge uavgjort, og dermed sto man overfor en tilsynelatende umulig oppgave for å sikre videre avansement, Norge måtte slå Brasil. 23. juni 1998 i Marseille vil alltid bli husket som en merkedag i norsk fotballs historie. Det var nok Brasil som hadde det meste av spillet, og da Bebeto gav brasilianerne ledelsen etter 78 minutter trodde de fleste at kampen var over. Tore André Flo utlignet imidlertid med et flott mål bare noen minutter senere, og da samme mann ble lagt i bakken to minutter før slutt fikk Norge straffespark. Kjetil Rekdal satte ballen sikkert i mål, og Norge var klare for åttendedelsfinale, nok en gang i Marseille, og nok en gang mot Italia. Kampen mot Italia var en spillemessig skuffelse. Italia tok en tidlig ledelse ved Christian Vieri, og i resten av kampen ble det norske angrepsspillet nøytralisert av det bunnsolide italienske forsvaret, og akkurat som i 1938 ble Norge slått ut av Italia. Drillo hadde før turneringen annonsert at han kom til å gi seg som trener etter VM, og den nye landslagssjefen ble Nils Johan Semb. Semb fortsatte i samme løypa som Drillo. En del nye spillere kom til, blant annet Steffen Iversen, John Carew og John Arne Riise. Etter en treg start på kvalifiseringen til Fotball-EM 2000 vant Norge sine sju siste kamper, og ble til slutt en suveren gruppevinner, og Semb hadde dermed ført Norge til sitt første EM-sluttspill. Dette tiåret under ett må derfor kunne kalles landslagets beste, etter å ha gjennomført fire gode kvalifiseringer på rad, som resulterte i deltakelse i tre mesterskap. === 2000–2007 === Se også Norges landskamper 2000–2004 og Norges landskamper 2005–2009. EM-sluttspillet begynte bra, men endte med skuffelse. I den første kampen vant Norge over Spania etter at Steffen Iversen scoret på et typisk Drillo-angrep. I den andre kampen tapte Norge for Rest-Jugoslavia, men kunne likevel avgjøre selv i siste gruppekamp mot Slovenia. Uavgjort mot Slovenia ville holde hvis Jugoslavia slo Spania, eller hvis den endte uavgjort. Det ble til slutt målløst mellom Norge og Slovenia i det som må kunne beskrives som en begredelig kamp. I den andre kampen ledet Jugoslavia 3-2 ved slutten av ordinær tid, så det virket som om Norge likevel hadde klart å gå videre. Spania scoret imidlertid to kjappe mål på overtid og vant kampen. Dermed var Norge slått ut, og denne gangen var det ikke bare i utlandet at landslaget måtte tåle kritikk. Også hjemme i Norge ble spillestilen og taktikken slaktet i media. En svak start på kvalifiseringen til VM i 2002 bidro ikke til å dempe kritikken mot Semb. Etter fem spilte kamper sto Norge bokført med fattige to poeng, og etter et tiår med nesten bare oppturer ble det klart at VM i Japan og Sør-Korea ville bli spilt uten norsk deltagelse. Norge avsluttet kvalifiseringen med tre strake seire, men på det tidspunktet var det for sent. Til tross for økende mistillit forble Semb i sjefsstolen også i den påfølgende EM-kvalifiseringen, hvor Norge til slutt kapret andreplassen bak Danmark, og måtte ut i «playoff» mot Spania. I den første kampen, som ble spilt i Spania, ble det et knepent 2–1 tap, hvilket sørget for optimisme foran returkampen på Ullevaal. Returkampen ble imidlertid et mareritt. Spanjolene var best i absolutt alt, og vant til slutt 3–0. Dermed ble det ikke noe EM-sluttspill, og etter denne kampen valgte Semb å gå av, etter selv å ha erklært at det var naturlig å bare ha to forsøk på å føre Norge til mesterskap før noen andre fikk prøve seg. Norges nye landslagssjef ble den gamle storspilleren Åge Hareide, som kom fra trenerjobben i Rosenborg og ble ansatt i januar 2004. Hareides «Nye Norge» vant sine seks første kamper. Riktignok var mange av disse kampene mot annenrangs motstand, men de gode resultatene skapte uansett ny entusiasme rundt landslaget. I kvalifiseringen til VM i 2006 ble resultatene svært varierende, fra en imponerende 3–0 seier over Slovenia til en skuffende uavgjort mot Moldova og hjemmetap for Skottland. Norge endte til slutt på andreplass i gruppen, bak Italia, og måtte ut i playoff igjen, denne gangen mot Tsjekkia. Norge leverte en hederlig innsats i Praha, etter en svært dårlig kamp på Ullevaal. Begge kampene endte imidlertid med ettmålstap, og dermed måtte Norge nok en gang bli hjemme. I kvalifiseringen til EM 2008 startet Norge bra med en seier borte mot Ungarn, resultatene var ujevne og i begynnelsen av 2007 ledet Norge 2–0 borte mot Tyrkia. Etter to keepertabber av Thomas Myhre endte kampen 2–2. Etter denne kampen så det nesten umulig ut å nå EM. Men resultatene forbedret seg kraftig i løpet av sommeren, der Norge vant 4–0 både over Malta og Ungarn hjemme, og 1–0 borte mot Moldova. Sommeren fortsatte med seier i en privatlandskamp hjemme mot Argentina 2–1. På høsten spilte landslaget 2–2 hjemme mot Hellas, og Norge kunne sikre seg en plass i EM-sluttspillet med uavgjort hjemme mot Tyrkia. Norge tok ledelsen, men kampen endte i skuffelse og Tyrkia vant til slutt 2–1. Dermed måtte Tyrkia tape poeng hjemme mot Bosnia samtidig som Norge måtte slå Malta borte. Norge vant, men Tyrkia gjorde jobben hjemme og Norge havnet da på tredjeplass i gruppen, ett poeng bak Tyrkia og to bak Hellas. Norge endte dermed opp som beste treer i Europa, i en kvalifisering hvor de to beste fra hver gruppe gikk til EM, mens man i de to foregående kvalifiseringene hadde røket ut i play-off. Perioden kan vel kjennetegnes av at man var «akkurat ikke god nok», selv om man fremdeles hadde spillere i store internasjonale klubber og ligaer som i 1990-årene, og det var langt fra krisestemning. I tillegg ble det fremdeles scoret en del mål. Steffen Iversen ble for eksempel toppscorer i siste kvalifisering, i Norges gruppe, med 7 mål. Like bak kom John Carew med 4 mål. Carew som på dette tidspunktet kanskje var på høyden av sin karriere. Det samme kan sies om John Arne Riise. Midt i kvalifiseringen la imidlertid Ole Gunnar Solskjær opp, som en av Norges største landslagshelter gjennom tidene, men først etter å ha vært sterkt medvirkende i 4-1 seieren over Ungarn borte. === 2008–2016 === Se også Norges landskamper 2005–2009 og Norges landskamper 2010–2014.Krisestemning skulle det derimot bli. Den 8. desember 2008 trakk Åge Hareide seg som landslagstrener, etter et helt år uten seier for landslaget. Det var da 30 år siden det norske landslaget hadde spilt et helt kalenderår uten seier. Senest var under Tor Røste Fossen i 1978Det ble i januar 2009 kjent at Egil Olsen gjorde comeback som landslagstrener for Norge. Drillos nye lag fikk to sterke borteseire i vennskapskamper, mot Tyskland og Sveits, men klarte ikke å rette opp den dårlige starten i kvalifiseringen til VM i 2010, og røk med ti poeng på åtte kamper ut som den svakeste toeren i de ni kvalifiseringsgruppene. Norge tapte for Nederland borte, og spilte uavgjort mot Island og Makedonia borte, men vant sine to hjemmekamper mot Skottland og Makedonia. Egil Olsen inngikk etter kvalifiseringen en avtale om å lede Norge i kvalifiseringen til EM 2012, før Ståle Solbakken skulle ta over. Sesongen 2010 ble et strålende år for Drillo og Norge. Da alle kampene var spilt hadde de vunnet syv kamper og tapt kun to, herunder en seier i en vennskapskamp mot Frankrike. EM-kvalifiseringen gikk også strålende: Man ledet gruppa med ni poeng på 3 kamper, etter seire mot Island, Portugal og Kypros. Første halvår av 2011 gikk noe dårligere, bl.a. med et uavgjortsresultat hjemme mot Danmark, og et tap borte mot Portugal, men man var fremdeles med godt mot. For det første hang man greit med i kvalifiseringen, og for det andre ble Norge også, for første gang siden kvalifiseringen til VM 2002, førsteseedet, da gruppene til kvalifiseringen til VM 2014 ble trukket i juli. De gode resultatene den siste tiden hadde gjort at Norge nå lå langt høyere på FIFA-rankingen enn på lenge. Andre halvår ble et antiklimaks. Etter å ha tapt borte mot Danmark, endte Norge opp på tredjeplass i gruppa, med samme poengsum som Portugal på andreplass, og Norge mistet igjen play-off og et eventuelt mesterskap. Landslagsåret ble så avsluttet på en ganske trist måte med et 4-1 tap borte for Wales. På dette tidspunktet skulle som nevnt egentlig Ståle Solbakken ta over laget, men Solbakken hadde i mellomtiden kommet til enighet med fotballforbundet om å avbryte kontrakten, og ble trener for det tyske laget 1. FC Köln. Dermed fortsatte Drillo en kvalifisering til. Opptakten til denne kvalifiseringen ble brukt til vennskapskamper mot EM-klare land som England, Kroatia og Hellas, hvor Drillo etter eget utsagn ønsket å teste laget og da spesielt etablerte spillere mot god europeisk motstand. Resultatet var ikke veldig oppløftende sett med norske øyne, og medførte en del utskiftinger på laget hvor særlig mange nye unge spillere kom til. Det var dermed en viss nervøs optimisme da kvalifiseringen begynte høsten 2012: Man hadde havnet i en av de «enkleste» kvalifiseringsgruppene noensinne, men var samtidig midt inne i et generasjonsskifte. Kvalifiseringen gikk ganske dårlig for Norge. Tonen var satt med tap for Island i første kamp, og Norge endte til tross for førsteseedingen til slutt opp på 4.-plass i gruppa, og var dårligere på innbyrdes oppgjør mot samtlige rivaler bortsett fra tabelljumbo Kypros. Den 27. september 2013 ble Per-Mathias Høgmo ansatt som ny landslagssjef for herrelandslaget. Han ledet dermed laget i de to siste kvalifiseringskampene. Norges ble nummer tre i sin gruppe i kvalifiseringen for EM i fotball 2016 (Euro 2016) som spiltes i Frankrike. Norge ble slått av Italia og Kroatia, mens Bulgaria, Aserbajdsjan og Malta havnet på plassene bak Norge. Med tredjeplass i gruppen var Norge sikret play-off mot Ungarn. Norge tapte play-off-duellen mot Ungarn og kom dermed ikke til EM i Frankrike. VM-kvalifiseringen mot VM 2018 startet forferdelig dårlig. Høgmo trakk seg og etter mye samtaler og rykter ble Lars Lagerbäck presentert som ny sjef for landslaget. === 2017–dd === Se også Norges landskamper 2015–2019 og Norges landskamper 2020–dd.Den dårlige starten på VM-kvalifiseringen gjorde at Norge havnet bakpå i sin kvalifiseringsgruppe, og etter tap for Nord-Irland var i realiteten alle mulighet ute for Norge å komme til VM 2018. Den 4. september 2017 spilte Norge mot Tyskland på bortebane. Dette ble en av de største tap for Norge noensinne, og det største tapet for landslaget på 45 år. Tyskland vant kampen med 6–0 og Norge ble utspilt.Det nye turneringsformatet Nasjonsligaen ble innført av UEFA høsten 2017 for å redusere antall uvesentlige vennskapskamper og for å gi flere nasjoner en ekstra mulighet til å kvalifisere seg til EM i fotball. Norge ble plassert på nivå C etter deres rangering på høsten 2017 og spilte sine kamper mot Kypros, Bulgaria og Slovenia i siste halvdel av 2018. Norge vant sin kvalifiseringsgruppe og rykket dermed opp én divisjon til UEFA Nations League 2020-2021. Norge ble som én av fire gruppevinnere i Nations League 2018-2019 også tildelt en ekstra mulighet til å kvalifisere seg til EM i fotball 2020 gjennom kvalifiseringsspill, uavhengig av resultater gjennom den ordinære EM-kvalifiseringen i 2019. I kvalifiseringen til EM i fotball 2021 endte Norge på tredjeplass i Gruppe F, bak Spania og Sverige, og greide dermed ikke å kvalifisere seg til EM i fotball 2021 på ordinært vis. Norge spilte derimot semifinale i playoff mot Serbia i oktober 2020, men tapte kampen 1–2 og klarte ikke å ta seg videre til finalen, og Norge mistet dermed sin siste mulighet til å kvalifisere seg til EM i 2021. Norge spilte deretter i UEFA Nations League 2020-2021 divisjon B, sammen med Østerrike, Romania og Nord-Irland, og endte på andreplass i gruppen. Norge beholdt dermed plassen sin i divisjon B til neste utgave av Nations League. Den tidligere landslagsspilleren Ståle Solbakken tok over som landslagstrener etter Lars Lagerbäck høsten 2020. I mars 2021 utnevnte han Martin Ødegaard som ny landslagskaptein. Norge gikk inn i kvalifisering til Fotball-VM 2022, i kvalifiseringsgruppe G, sammen med blant andre Nederland og Tyrkia. Norge klarte ikke å kvalifisere seg til det omstridte VM i Qatar 2022 etter et 2-0 tap mot Nederland på De Kuip 16. november. Dermed fortsetter Norges mesterskapstørke til minst 2024, når EM i fotball 2024 skal arrangeres i Tyskland. Da kan Norge forhåpentligvis kvalifisere seg til sitt første mesterskap og EM på 24 år. == Landslagstrenere == På grunn av dårlig økonomi hadde man ikke noen fast ansatt landslagstrener før 1953, men man engasjerte trenere under blant annet OL 1912, 1920 og 1952, og også under noen sommersesonger. Fra 1935 til 1953 var fotballforbundets generalsekreter Asbjørn Halvorsen lagleder for det norske landslaget. Frem til 1970-årene ble laget tatt ut av Uttakingskomitéen (UK). Øivind Johannessen var den første landslagstreneren som selv tok ut laget. Svenskene Axel Ahlqvist og Birger Möller var leid inn som kondisjonstrenere 1916, Möller også i 1920. === Nåværende trenere og støtteapparat === == Nåværende tropp == Oppdatert 20. november 2022 Norges tropp til vennskapskampene mot Irland torsdag 17. november 2022 kl. 20:45 og Finland søndag 20. november 2022 kl. 14:00. === Andre spillere === Spillere som har vært med i landslagstroppen de siste 12 månedene. == Resultater i mesterskap == Regelendring for de Olympiske leker etter 1988. OL-lag måtte etter dette baseres på U23-spillere. Kvalifisering etter 1988 er utført av Norges U21-herrelandslag i fotball. == Statistikk og rekorder == === Største seire === 12–0 over Finland (1946) 11–0 over USA (1948) 10–0 over San Marino (1992) === Største tap === 0–12 mot Danmark (1917) 0–10 mot Sverige (1945) 0–9 mot Sverige (1913), Polen (1963) og Nederland (1972) === Kamper med flest tilskuere === Liste med alle landskamper med over 60 000 tilskuere, ifølge statistikk hos NFF fra 1908 til 2004.. Av disse seksten kampene har Norge vunnet én, spilt tre uavgjort og tapt tolv. Målforskjellen er 8–47. === Spillerstatistikk === Spillere i kursiv i listene under er fortsatt aktive. Oppdatert t.o.m. 12. juni 2022. ==== Yngste debutanter ==== == Se også == Liste over norske landslagstrenere i fotball Liste over norske landslagsspillere i fotball for herrer Liste over Norges herrelandslag i fotball tropper til mesterskap Nordisk mesterskap i fotball Gullklokka Bronselaget Norges kvinnelandslag i fotball Samelandslaget == Referanser == == Litteratur == Jensen, Øyvind Steen (2016). Bronselaget – Historien om Norges største fotballhelter. Oslo: Historie & Kultur. ISBN 978-82-832-3011-6. Lien, Marius (2018). Miraklet i Marseille – Da Norge slo Brasil. Oslo: Gloria forlag. ISBN 978-82-936-7005-6. Løfaldli, Birger (2017). Landslaget – Fra verdenstoppen til fotballens bakgård. Oslo: Kagge forlag. ISBN 978-82-489-2033-5. Olsen, Egil, Arne Scheie, Per Jorsett og Otto Ulseth (1997). Landslaget – Det norske fotballandslagets historie. Oslo: J.M. Stenersens forlag. ISBN 978-82-720-1210-5. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Tjærnås, Lars (2013). Vi har scoret i Marseille – Fortellingen om Drillos og 90 minutter som snudde Norge på hodet. Oslo: Gyldendal. ISBN 978-82-054-5104-9. == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Norway national football team – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Alle Norges landskamper på fotballen.eu Alle Norges landskamper på www.fotball.no

Kvalifiseringen til klasse A ble arrangert mellom 16. august 2001 og 22.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_6552

2023-02-04

Fylkesvei 6552

['Kategori:Fylkesveier i Trøndelag', 'Kategori:Veier i Midtre Gauldal']

Fylkesvei 6552 (Fv6552) går mellom Kotsøy og Telsnes i Midtre Gauldal kommune. Veien er 1,4 km lang. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen Fylkesvei 602 (Sør-Trøndelag).

Fylkesvei 6552 (Fv6552) går mellom Kotsøy og Telsnes i Midtre Gauldal kommune. Veien er 1,4 km lang. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen Fylkesvei 602 (Sør-Trøndelag). == Kommuner og knutepunkter == Midtre Gauldal Fv6550Fylkesvei 6550 Kotsøy Endepunkt Telsnes == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv6552 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger

Fylkesvei 6552 (Fv6552) går mellom Kotsøy og Telsnes i Midtre Gauldal kommune. Veien er 1,4 km lang.

https://no.wikipedia.org/wiki/Beretta_M12

2023-02-04

Beretta M12

['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Beretta', 'Kategori:Italienske skytevåpen', 'Kategori:Maskinpistoler', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 9 mm']

Beretta M12 er en italiensk maskinpistol i kaliber 9 x 19 mm Luger fra 1959. Den ble offisielt adoptert av det italienske forsvar i 1961, og brukes fremdeles (2009). Den er også standard maskinpistol i enkelte lands forsvar i noe søramerikanske og afrikanske land. Den blir laget på lisens i Brasil av Taurus og i Indonesia av PT Pindad. Våpenet har tre sikringer og velger mellom enkeltskudd og fullautomatisk ild. Forsiktet er justerbart sideveis og i høyden, baksiktet har to innstillinger; 100 meter og 200 meter. Den kommer som standard med foldestokk.

Beretta M12 er en italiensk maskinpistol i kaliber 9 x 19 mm Luger fra 1959. Den ble offisielt adoptert av det italienske forsvar i 1961, og brukes fremdeles (2009). Den er også standard maskinpistol i enkelte lands forsvar i noe søramerikanske og afrikanske land. Den blir laget på lisens i Brasil av Taurus og i Indonesia av PT Pindad. Våpenet har tre sikringer og velger mellom enkeltskudd og fullautomatisk ild. Forsiktet er justerbart sideveis og i høyden, baksiktet har to innstillinger; 100 meter og 200 meter. Den kommer som standard med foldestokk. == Brukere == Brasil - laget på lisens av Taurus Frankrike - på lisens av MAS. Indonesia - laget på lisens av PT Pindad som PM1 og PM1-A1 Jagawana Italia - produseres av Beretta Nigeria - på lisens av Defence Industries Corporation som NS-1 == Eksterne lenker == (en) Beretta M12 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Modern Firearms Beretta M12

Italia

https://no.wikipedia.org/wiki/F%C3%A5r_vi_lov%3F

2023-02-04

Får vi lov?

['Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dænsebændet-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 2002']

Får vi lov? er et musikkalbum fra Dænsebændet, utgitt i 2002. Platen er produsert og arrangert av Morten Nyhus og Ronny Bergum. Bandet vant Spellemannprisen i klassen danseband for albumet i 2002.

Får vi lov? er et musikkalbum fra Dænsebændet, utgitt i 2002. Platen er produsert og arrangert av Morten Nyhus og Ronny Bergum. Bandet vant Spellemannprisen i klassen danseband for albumet i 2002. == Sporliste == «Bære du og je» (Tommy Gunnarsson-Elisabeth Lord) «Den gamle bjørka» (Lars Erik Ohlsson-Keith Almgren-Hans-Olav Trøen) «Du bære tuller mæ meg» (Tore Hansen) «Tre røde roser» (Britt A. Nilsson-Hans Olav Trøen) «Ei stjerne faller ned» (Tommy Gunnarsson-Elisabeth Lord) «Smykkeskrinet» (Kjetil Kjelle) «Hele mitt hjerte» (Thomas G:son-Kay Ronny Bergum) «Mi lille stjerne» (Lennart Mårli-Åge Magnussen) «Det er før seint» (Yngvar Gregersen) «Varme og lengsel» (Lars Erik Ohlsson-Keith Almgren-Hans Olav Trøen) «En blomstrete sammarskjole» (William Kristoffersen) «Når je tenkjer på ditt smil» (Steinar Storm Kristiansen) == Eksterne lenker == (en) Får vi lov? på Discogs

Får vi lov? er et musikkalbum fra Dænsebændet, utgitt i 2002.

https://no.wikipedia.org/wiki/Johan_Petter_Barlindhaug

2023-02-04

Johan Petter Barlindhaug

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 30. juni', 'Kategori:Fødsler i 1940', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske gründere', 'Kategori:Personer fra Tromsø kommune', 'Kategori:St. Olavs Orden']

Johan Petter Barlindhaug (født 30. juni 1940 i Tromsø) er en norsk forretningsmann. Barlindhaug er født og oppvokst i Tromsø. Han er gründer av Barlindhaug-konsernet som er Nord-Norges største rådgivnings- og utbyggingsselskap. Han er også sentral i etablering og drift av Perpetuum som er totalleverandør av avfallstjenester i nordområdene. Han er dessuten sentral i etablering av det første nordnorsk-eide oljeselskapet North Energy med hovedbase i Alta. Barlindhaug er en samfunnsutvikler med et stort nettverk, lokalt, nasjonalt og internasjonalt, både innen næringsliv og politikk. Han har hatt en rekke private og offentlige verv, og er en sentral aktør i de politiske diskusjonene om utvikling av nord-områdene. Det kongelige hoff kunngjorde 20. november 2009 at kongen hadde utnevnt Barlindhaug til kommandør av St. Olavs Orden «for samfunnsnyttig virke.» Det ble samtidig sagt at det ved beslutning om tildeling er «lagt vesentlig vekt på Barlindhaugs sentrale betydning for samfunns- og næringsutviklingen i Nord-Norge.» Barlindhaug ble i 1995 utnevnt til offiser av Republikken Italias fortjenstorden. Barlindhaug har tidligere vært kommunestyrerepresentant i Tromsø for Venstre Han er nå vararepresentant for Venstre i Tromsø og står på 47.-plass på Tromsø Venstres valgliste i 2011.

Johan Petter Barlindhaug (født 30. juni 1940 i Tromsø) er en norsk forretningsmann. Barlindhaug er født og oppvokst i Tromsø. Han er gründer av Barlindhaug-konsernet som er Nord-Norges største rådgivnings- og utbyggingsselskap. Han er også sentral i etablering og drift av Perpetuum som er totalleverandør av avfallstjenester i nordområdene. Han er dessuten sentral i etablering av det første nordnorsk-eide oljeselskapet North Energy med hovedbase i Alta. Barlindhaug er en samfunnsutvikler med et stort nettverk, lokalt, nasjonalt og internasjonalt, både innen næringsliv og politikk. Han har hatt en rekke private og offentlige verv, og er en sentral aktør i de politiske diskusjonene om utvikling av nord-områdene. Det kongelige hoff kunngjorde 20. november 2009 at kongen hadde utnevnt Barlindhaug til kommandør av St. Olavs Orden «for samfunnsnyttig virke.» Det ble samtidig sagt at det ved beslutning om tildeling er «lagt vesentlig vekt på Barlindhaugs sentrale betydning for samfunns- og næringsutviklingen i Nord-Norge.» Barlindhaug ble i 1995 utnevnt til offiser av Republikken Italias fortjenstorden. Barlindhaug har tidligere vært kommunestyrerepresentant i Tromsø for Venstre Han er nå vararepresentant for Venstre i Tromsø og står på 47.-plass på Tromsø Venstres valgliste i 2011. == Referanser ==

Johan Petter Barlindhaug (født 30. juni 1940 i Tromsø) er en norsk forretningsmann.

https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%A6st_i_test_(album)

2023-02-04

Bæst i test (album)

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Dænsebændet-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 2004', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2019-01']

Bæst i test er et musikkalbum fra Dænsebændet, utgitt i 2004.

Bæst i test er et musikkalbum fra Dænsebændet, utgitt i 2004. == Sporliste == «En blomstrete sammarskjole» (tekst & melodi: William Kristoffersen) «Nøkkelen» (tekst & melodi: Yngvar Gregersen) «Tre røde roser» (tekst & melodi: B.A. Nilsson - H.O. Trøen) «Hele mitt hjerte» (tekst & melodi: T. G:son / K.R. Bergum) «I mitt slager-atelier» (tekst & melodi: Eigil Berg) «Ei natt på strada» (tekst & melodi: Paw V. Kristensen / Linda Torgesen) «Du bære tuller mæ meg» (tekst & melodi: Tore Hansen) «Wa-babalooba» (tekst & melodi: Lars E. Skogvold) «I skyggen ta et minne» (tekst & melodi: P. Ahlm / M. Johansson / A. Tungvåg) «Du har fått din egen plass i mitt hjerte» (tekst & melodi: Geir A. Hansen) «Gode minner frå et nedlagt gartneri» (tekst & melodi: Geir A. Hansen) «Varme og lengsel» (tekst & melodi: L.E. Ohlsson / K. Almgren / H.O. Trøen) «Når je tenkjer på ditt smil» (tekst & melodi: S. Storm-Kristiansen) «Ei boble frå '64» (tekst & melodi: Thor Wang) «Den gamle bjørka» (tekst & melodi: L.E. Ohlsson - K. Almgren - H.O. Trøen) «Hælsing Dænsebændet» (tekst & melodi: Finn Erlandsen) == Eksterne lenker == Artikkelen har ingen egenskaper for musikkdatabaser i Wikidata

Bæst i test er et musikkalbum fra Dænsebændet, utgitt i 2004.

https://no.wikipedia.org/wiki/Narmada

2023-02-04

Narmada

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i India', 'Kategori:Nedbørfelt til Indiahavet']

Narmada eller Nerbudda (hindi: नर्मदा – narmadā, uttales: nʌɽmʌdɑː) er en av Indias hellige elver. Den renner fra det sentrale India i vestlig retning, og munner ut i Det arabiske hav. Den er 1 312 km lang, med et nedbørfelt på 96 260 km². Den er en av bare tre større elver som renner øst-vest i India, og ligger i en riftdal. Fordelingen av vassdraget er på Madhya Pradesh (1 077 km, 85 000 km²), Maharashtra (74 km, 2 000 km²), Gujarat (161 km, 9 000 km²). Narmada har sitt utspring i den nordlige delen av delstaten Madhya Pradesh, ved toppen av Amarkantak. Elven slynger seg over de første 320 km av sitt løp mellom åsene i Mandlahøylandet, som utgjør begynnelsen på Satpurafjellene. Den renner deretter forbi Jabalpur gjennom vakre marmorklipper (Bheraghat) som kiler seg inn mot Narmada elveløp. Elven renner deretter i sørvestlig retning gjennom dalen som dannes av Vindhya- og Satpurafjellene. Den rundt 20 km lange munningen ligger nord for Surat i Khambhatgulfen i Det arabiske hav. Nedbørfeltet omfatter de nordlige utløperne av Satpurafjellene. Den lengste sideelven er Tawa. Sammen med Vindhyafjellene danner Narmada en slags grense mellom det nordlige India (spesielt Gangessletta) og det sydlige India (Deccan). Elven brukes ikke bare til irrigasjon, men også til båttrafikk. I regntiden kan også større skip fra tid til annen trafikkere deler av elven. Narmada er nest etter Ganges ansett som Indias helligste elv. Det befinner seg derfor langs elveløpet mange pilegrimssteder, som for eksempel Maheshwar i Madhya Pradesh. Når de spesielt fromme skal gjøre sin valfart reiser de fra kilde til munning og tilbake på motsatt side av elven. Disse pilegrimsreisene kan ta opptil to år å gjennomføre.

Narmada eller Nerbudda (hindi: नर्मदा – narmadā, uttales: nʌɽmʌdɑː) er en av Indias hellige elver. Den renner fra det sentrale India i vestlig retning, og munner ut i Det arabiske hav. Den er 1 312 km lang, med et nedbørfelt på 96 260 km². Den er en av bare tre større elver som renner øst-vest i India, og ligger i en riftdal. Fordelingen av vassdraget er på Madhya Pradesh (1 077 km, 85 000 km²), Maharashtra (74 km, 2 000 km²), Gujarat (161 km, 9 000 km²). Narmada har sitt utspring i den nordlige delen av delstaten Madhya Pradesh, ved toppen av Amarkantak. Elven slynger seg over de første 320 km av sitt løp mellom åsene i Mandlahøylandet, som utgjør begynnelsen på Satpurafjellene. Den renner deretter forbi Jabalpur gjennom vakre marmorklipper (Bheraghat) som kiler seg inn mot Narmada elveløp. Elven renner deretter i sørvestlig retning gjennom dalen som dannes av Vindhya- og Satpurafjellene. Den rundt 20 km lange munningen ligger nord for Surat i Khambhatgulfen i Det arabiske hav. Nedbørfeltet omfatter de nordlige utløperne av Satpurafjellene. Den lengste sideelven er Tawa. Sammen med Vindhyafjellene danner Narmada en slags grense mellom det nordlige India (spesielt Gangessletta) og det sydlige India (Deccan). Elven brukes ikke bare til irrigasjon, men også til båttrafikk. I regntiden kan også større skip fra tid til annen trafikkere deler av elven. Narmada er nest etter Ganges ansett som Indias helligste elv. Det befinner seg derfor langs elveløpet mange pilegrimssteder, som for eksempel Maheshwar i Madhya Pradesh. Når de spesielt fromme skal gjøre sin valfart reiser de fra kilde til munning og tilbake på motsatt side av elven. Disse pilegrimsreisene kan ta opptil to år å gjennomføre. == Regulering og vannkraft == Reguleringen av elven overvåkes blant annet av Narmada Valley Development Authority (NVDA), som er knyttet til delstaten Madhya Pradesh, og har hovedkontor i Bhopal nord for elveløpet. Narmada-elven har prosjekterte planer for i alt om lag 30 demninger, heriblant noen av de største i Indias historie. Verdensbanken deltar i finansieringen av flere anleggsarbeider. Demningene som er under bygging eller reist allerede, er dels irrigasjons- og vannforsyningsanlegg, og dels kraftverk for produksjon av strøm – eller begge deler. Demningene omfatter følgende prosjekt, regnet nedenfra utløpet av Narmada og oppover (østover) elveløpet: I den nederste delen av elven er Sardar Sarovar-demningen med tilhørende vannkraftverk på 1450 MW under bygging, som en del av det sterkt omstridte Sardar-Sarovar-vanningsprosjektet som skal gi irrigasjon til 18 00 km² land i Gujarat i vest og Rajasthan i nord. Motstandere av prosjektet dannet bevegelsen Narmada Bachao Andolan (Redd-Narmada-bevegelsen) under ledelse av Medha Patkar. I 1999 fikk imidlertid bevegelsen ikke medhold i en avgjørelse i indisk høyesterett. I 2006 avgjorde Høyesterett tvert imot at demningen kunne forhøyes. == Se også == Liste over verdens lengste elver Vishwamitri == Eksterne lenker == (en) Narmada River – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Nettsted for «Friends of the river Naramada», en indisk organisasjon mot dambygging i Narmada Arkivert 7. mai 2019 hos Wayback Machine.

Narmada eller Nerbudda (hindi: नर्मदा – narmadā, uttales: ) er en av Indias hellige elver. Den renner fra det sentrale India i vestlig retning, og munner ut i Det arabiske hav.

https://no.wikipedia.org/wiki/Past_Masters

2023-02-04

Past Masters

['Kategori:Apple Records-album', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum produsert av George Martin', 'Kategori:Samlealbum fra 1988', 'Kategori:The Beatles-plater']

Past Masters er en samlealbumserie av The Beatles gitt ut i 1988. Serien består av de to CD-ene Past Masters Volume One og Past Masters Volume Two. Albumet ble også gitt ut som dobbelt-LP. Her finnes de sangene som tidligere var utgitt på singel, EP eller andre album, men som ikke var utgitt på noen av de ordinære The Beatles-albumene. Med Past Masters-utgivelsene er samtlige offisielt utgitte sanger av The Beatles blitt tilgjengelig på CD. Flere av The Beatles' største hits, som for eksempel «She Loves You», «I Want to Hold Your Hand» og «Day Tripper»/«We Can Work It Out», ble originalt utgitt kun på singel og/eller EP.

Past Masters er en samlealbumserie av The Beatles gitt ut i 1988. Serien består av de to CD-ene Past Masters Volume One og Past Masters Volume Two. Albumet ble også gitt ut som dobbelt-LP. Her finnes de sangene som tidligere var utgitt på singel, EP eller andre album, men som ikke var utgitt på noen av de ordinære The Beatles-albumene. Med Past Masters-utgivelsene er samtlige offisielt utgitte sanger av The Beatles blitt tilgjengelig på CD. Flere av The Beatles' største hits, som for eksempel «She Loves You», «I Want to Hold Your Hand» og «Day Tripper»/«We Can Work It Out», ble originalt utgitt kun på singel og/eller EP. == Past Masters Volume One == Volume One inneholder 18 sanger originalt gitt ut mellom 1962 og 1965: 13 spor fra The Beatles' singler (inkludert B-sider), Alle fire sangene fra EP-en Long Tall Sally, og et USA-album spor, «Bad Boy».Alle sangene er mikset i stereo, hvis ikke annet er oppført. === Sporliste === Alle sangene er skrevet av Lennon/McCartney, hvis ikke annet er oppført. «Love Me Do» – 2:24 (mono) (utgitt 5. oktober 1962, A-side, original singelversjon – innspilt 4. september 1962 med Ringo Starr på trommer) «From Me to You» – 1:57 (mono) (utgitt 11. april 1963, A-side) «Thank You Girl» – 2:04 (mono) (utgitt 11. april 1963, B-side) «She Loves You» – 2:21 (mono) (utgitt 23. august 1963, A-side) «I'll Get You» – 2:06 (mono) (utgitt 23. august 1963, B-side) «I Want to Hold Your Hand» – 2:25 (utgitt 29. november 1963, A-side) «This Boy» – 2:16 (utgitt 29. november 1963, B-side) «Komm, Gib Mir Deine Hand» – 2:27 (Lennon, McCartney, Nicholas, Heller) (mono) (utgitt i Tyskland 5. mars 1964, A-side – tysk singel) «Sie Liebt Dich» – 2:20 (Lennon, McCartney, Nicholas, Montague) (mono) (utgitt i Tyskland 5. mars 1964, B-side – tysk singel) «Long Tall Sally» – 2:03 (Johnson, Penniman, Blackwell) (utgitt 19. juni 1964 på EPen Long Tall Sally) «I Call Your Name» – 2:09 (utgitt 19. juni 1964 på EP-en Long Tall Sally) «Slow Down» – 2:56 (Williams) (utgitt 19. juni 1964 på EP-en Long Tall Sally) «Matchbox» – 1:59 (Perkins) (utgitt 19. juni 1964 på EP-en Long Tall Sally) «I Feel Fine» – 2:18 (utgitt 27. november 1964, A-side) «She's a Woman» – 3:03 (utgitt 27. november 1964, B-side) «Bad Boy» – 2:20 (Williams) (utgitt 14. juni 1965 på USA-albumet Beatles VI og 10. desember 1966 på samlealbumet A Collection of Beatles Oldies, innspilt på låtskriverens bursdag 10. mai 1965) «Yes It Is» – 2:43 (utgitt 9. april 1965, B-side til «Ticket to Ride») «I'm Down» – 2:30 (utgitt 23. juli 1965, B-side til «Help!») == Past Masters Volume Two == Volume Two inneholder sanger fra flere Beatles-singler (inkludert B-sider) og et albumspor (Wildlife versjonen av «Across the Universe») som ble utgitt mellom 1965 og 1970. === Sporliste === «Day Tripper» – 2:48 (utgitt 3. desember 1965 som dobbel A-side sammen med «We Can Work It Out») «We Can Work It Out» – 2:15 (utgitt 3. desember 1965 som dobbel A-side sammen med «Day Tripper») «Paperback Writer» – 2:18 (utgitt 10. juni 1966, A-side) «Rain» – 3:02 (utgitt 10. juni 1966, B-side) «Lady Madonna» – 2:17 (utgitt 15. mars 1968, A-side) «The Inner Light» – 2:37 (Harrison) (utgitt 15. mars 1968, B-side) «Hey Jude» – 7:08 (utgitt 30. august 1968, A-side) «Revolution» – 3:21 (utgitt 30. august 1968, singelversjon, B-side) «Get Back» – 3:15 (utgitt 11. april 1969, singelversjon, A-side) «Don't Let Me Down» – 3:35 (utgitt 11. april 1969, B-side) «The Ballad of John and Yoko» – 2:59 (utgitt 30. mai 1969, A-side) «Old Brown Shoe» – 3:20 (Harrison) (utgitt 30. mai 1969, B-side) «Across the Universe» – 3:49 (utgitt 12. desember 1969, «Wildlife»-versjonen fra det britiske veldedighetsalbumet No One's Gonna Change Our World til inntekt for World Wildlife Fund) «Let It Be» – 3:50 (utgitt 6. mars 1970, singelversjon, A-side) «You Know My Name (Look Up the Number)» – 4:19 (mono) (utgitt 6. mars 1970, B-side) mono == Past Masters Dobbelt-LP == LP-utgivelsen har samme sporliste som CD-utgivelsene, samlet til et dobbeltalbum. Coveret på den doble LP-en er veldig lik coveret på CD-en Past Masters Volume One: svart med hvite bokstaver. Baksiden av den doble LP-en er lik coveret til Past Masters Volume Two: hvit med svarte bokstaver. Dette var det siste Beatles albumet utgitt på vinyl før musikkindustrien sluttet å lage dem i store opplag. Senere nye Beatles album ble gitt ut på vinyl i små opplag som «Limited Edition». Denne samlingen og de tolv originale Beatles albumene (som også finnes på The Beatles Collection-samleboksen) sammen med LP-en Magical Mystery Tour, gjorde at samtlige Beatles-innspillinger utgitt kommersielt av EMI fra 1962 frem til 1970 ble tilgjengelige. Alle sangene er skrevet av Lennon/McCartney, hvis ikke annet er oppført. Alle sangene er mikset i stereo, hvis ikke annet er oppført. === Side en === «Love Me Do» (mono) «From Me to You» (mono) «Thank You Girl» (mono) «She Loves You» (mono) «I'll Get You» (mono) «I Want to Hold Your Hand» «This Boy» «Komm, Gib Mir Deine Hand» (Lennon, McCartney, Nicholas, Heller) «Sie Liebt Dich» (Lennon, McCartney, Nicholas, Montague) === Side to === «Long Tall Sally» «I Call Your Name» «Slow Down» (Williams) «Matchbox» «I Feel Fine» «She's a Woman» «Bad Boy» (Williams) «Yes It Is» «I'm Down» === Side tre === «Day Tripper» «We Can Work It Out» «Paperback Writer» «Rain» «Lady Madonna» «The Inner Light» (Harrison) «Hey Jude» «Revolution» === Side fire === «Get Back» «Don't Let Me Down» «The Ballad of John and Yoko» «Old Brown Shoe» (Harrison) «Across the Universe» «Let It Be» «You Know My Name (Look Up the Number)» (mono) == Remaster-utgivelse == Begge Past Masters ble utgitt på et 2-CD-sett, som en del av The Beatles' remasterede katalog, den 9. september 2009. Med unntak av låtene «Love Me Do», «She Loves You» og «I'll Get You» kom denne i stereo. Det ble også gitt ut et lignende med et sett med sanger utgitt i mono kalt Mono Masters, som en del av mono-samleboksen The Beatles in Mono. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Past Masters på Discogs (en) Past Masters på MusicBrainz (en) Past Masters på AllMusic

lenke

https://no.wikipedia.org/wiki/Kimolos

2023-02-04

Kimolos

['Kategori:24°Ø', 'Kategori:36°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Hellas', 'Kategori:Kykladene', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Hellas']

Kimolos (gresk: Κίμωλος) er en gresk øy innenfor øygruppen Kykladene i Egeerhavet. Den er lokalisert sørvest for de andre øyene og ligger nær den større øya Milos. Den er betraktet som preget av jordbruk og middelklasse, og er ikke blant de kjente og populære turistmålene i Kykladene, og tilsvarende er det tidvis dårlig fergeforbindelse til øya. Kimolos er det administrative senteret for kommunen Kimolos som også omfatter de ubebodde øyene Polyaigos, Agios Efstathios og Agios Georgios (som eies av en lokal reder). Kommunens landareal består av 53,251 km², men Kimolos alene har et areal på 36 km². Hovedstaden er Khorio Kimolou, havnen er Psathi og det høyeste punktet er 364 meter. De bodde 910 innbyggere ved folketellingen i 2011.

Kimolos (gresk: Κίμωλος) er en gresk øy innenfor øygruppen Kykladene i Egeerhavet. Den er lokalisert sørvest for de andre øyene og ligger nær den større øya Milos. Den er betraktet som preget av jordbruk og middelklasse, og er ikke blant de kjente og populære turistmålene i Kykladene, og tilsvarende er det tidvis dårlig fergeforbindelse til øya. Kimolos er det administrative senteret for kommunen Kimolos som også omfatter de ubebodde øyene Polyaigos, Agios Efstathios og Agios Georgios (som eies av en lokal reder). Kommunens landareal består av 53,251 km², men Kimolos alene har et areal på 36 km². Hovedstaden er Khorio Kimolou, havnen er Psathi og det høyeste punktet er 364 meter. De bodde 910 innbyggere ved folketellingen i 2011. == Historie == Øyas navn er avledet fra Kimolos, i henhold til den legendariske tradisjonen var han øyas aller første innbygger. Den har også blitt nedtegnet som Ekhinousa i antikken, muligens etter slangekvinnen Ekhidna, et legendarisk uvesen i gresk mytologi, og huggormer er vanlige på øya den dag i dag. Siden antikken var øya slagmark for krigen mellom Sparta, hersker av Milos, og Athen, hersker av Kimolos. I middelalderen var øya kjent som Argentiera (gresk: Αρτζεντιέρα) grunnet de sølvfargete bergene på sørkysten. Siden den gang har denne bergarten vært handelsvare og gjorde øya til en betydelig møtested for handel. Sammen med resten av Hellas ble øya underlagt Det osmanske rike fram til den greske uavhengighetskrigen som brøt ut i 1824. Kimolos ble gjenforent med den moderne staten Hellas i 1829 sammen med de øvrige øyene i Kykladene. == Geologi == Kimolos, Milos og de mindre øyene rundt tilhører den egeiske vulkanske bue og består hovedsakelig av sur vulkansk fjell. I en del steder kan førvulkansk grunnfjell bli sett. Store områder av Kimolos er dekket av den porøse bergarten tuff og vulkansk aktivitet er opplagt fra de varme kildene, eksistensen av kjent geotermisk felt, det karakteristiske landskapet og de merkelige landskapsformene. Øya er rik på mineraler innenfor silikagruppen og av viktige industrimineraler. En av de mest kjente geologiske formasjonene på Kimolos er Skiadi som er stor soppformet stein som dominerer midten av vindfylt liten dal i øyas indre. Årsaken til dens utseende er vær og vind, og ulik hardhet i steinen. Dens fundament er gjort av mykere materiale enn toppen av den, og av den grunn har vinden i århundrenes løp sandslipt steinen og gitt den en karakteristisk og karismatisk form. Denne eroderende prosessen kalles for ablasjon. == Beboere == I mer enn 150 år har Kimolos, i likhet med de øvrige greske rurale områdene, vært en fattig landsbruksøy fram til begynnelsen av 1980-tallet da den første sepde turistutviklingen begynte, noe som i stor grad har økt levestandarden til øyboerne. Uansett har befolkningen svunnet hen grunnet utflytting og om vinteren er det stort sett rundt 600 mennesker igjen av de rundt 900 registrerte øyboerne, de er stort sett pensjonister. I henhold til skoleopptegnelser er antallet unge umyndige rundt 100. Det meste av den voksne arbeidende befolkningen er involvert i øyas enkle turistindustri, som hoteller og restauranter, samtidig som de også driver på med tradisjonell landbruk, hovedsakelig i vintermånedene. Turistindustrien er fortsatt lite utbygget. == Lokalstyre == Etter kommunevalget i oktober 2006 ble Theodoros-Gerasimos Maganiotis den nye ordføreren på øya for perioden 2007-2010. Han utgir også øyas eneste avis, Kimoliaka Nea. Kimolos har en lokal politistasjon, en havnemyndighet underlagt kystvakten på Milos. Kimolos er en del av Milos' regionale enheter. == Transport == Alle kjøretøyer er tillatt på øya, men i sommermånedene er det mange på parkeringsplasser i de befolkede områdene. Det finnes også buss og drosjer. Kimolos tilhører skipslinjene til de vestlige Kykladene og er knyttet til de nærmeste øyene og til havnen i Pireus (havnebyen til Athen) med ferge året rundt og katamaraner i turistsesongen. Hyppigheten i rutetidene varierer med sesongen. Det er også mulig å reise via Milos som har hyppigere ruter. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Kimolos – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Utsyn over Kimolos sett fra Milos

Kimolos (gresk: Κίμωλος) er en gresk øy innenfor øygruppen Kykladene i Egeerhavet. Den er lokalisert sørvest for de andre øyene og ligger nær den større øya Milos.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_6568

2023-02-04

Fylkesvei 6568

['Kategori:Fylkesveier i Trøndelag', 'Kategori:Veier i Midtre Gauldal']

Fylkesvei 6568 (Fv6568) går mellom Hånshus og Økdal i Midtre Gauldal kommune. Veien er 14,4 km lang. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen Fylkesvei 653 (Sør-Trøndelag).

Fylkesvei 6568 (Fv6568) går mellom Hånshus og Økdal i Midtre Gauldal kommune. Veien er 14,4 km lang. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen Fylkesvei 653 (Sør-Trøndelag). == Kommuner og knutepunkter == Midtre Gauldal Fv6566Fylkesvei 6566 Hånshus Fv6560Fylkesvei 6560 Økdal == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv6568 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger

Fylkesvei 6568 (Fv6568) går mellom Hånshus og Økdal i Midtre Gauldal kommune. Veien er 14,4 km lang.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kythnos

2023-02-04

Kythnos

['Kategori:24°Ø', 'Kategori:37°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Hellas', 'Kategori:Kykladene', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Hellas']

Kythnos (gresk: Κύθνος) er en gresk øy og kommune innenfor de vestlige Kykladene mellom Kea og Serifos. Den er 56 nautiske mil eller 104 km fra havnen i Pireus. Kythnos har et areal på rundt 100,2 km² og en kystlinje som er rundt 100 km lang hvor det er mer enn 70 strender, mange av dem fortsatt utilgjengelige via vei.

Kythnos (gresk: Κύθνος) er en gresk øy og kommune innenfor de vestlige Kykladene mellom Kea og Serifos. Den er 56 nautiske mil eller 104 km fra havnen i Pireus. Kythnos har et areal på rundt 100,2 km² og en kystlinje som er rundt 100 km lang hvor det er mer enn 70 strender, mange av dem fortsatt utilgjengelige via vei. == Bosetninger == Øya har to betydelige bosetninger, landsbyen Messaria eller Kythnos (befolkning 561 per 2011), kjent lokalt som Khora («byen»), og landsbyen Dryopis eller Dryopida (befolkning 325). Begge landsbyene er kjent for sin vindfylte og ofte trappebelagte veier som er for trange og utilgjengelige for kjøretøyer. Begge landsbyene er maleriske, men har ulik arkitektoniske stiler. Khora har mer av de typiske flate takene som er karakteristiske for Kykladene mens Dryopidas tak er skrånende og flislagt. Khora er også kjent for sin store gresk-ortodokse kirkebygning. Det er også en voksende kystbosetning kalt Kanala på østsiden av øya, og mange av de større strendene har en bosetning av en håndfull boliger. Aghios Dimitrios på sørenden av øya har det mest moderne bosetningen med små feriehus spredt langs fjellsiden over en bred sandstrand, bestrødd med påskeliljer. På nordøstenden av øya ligger Loutra hvor det bor rundt 80 mennesker, en landsby som er kjent for sine varme kilder og som det er sagt har helsebringende egenskaper. Selv det store turisthotellet har vært stengt i flere år, er badehuset fortsatt i virksomhet og besøkende kan legge seg i bløt i marmorkar for en beskjeden avgift. Havnebyen heter Merichas (befolkning 369) og antallet endres betydelig i løpet av året. Før 1970-tallet var det ingen faste bosettere i moderne tid; en gresk fisker og hans hustru var de første som bosatte seg på årlig basis. I dag er det en voksende bosetning og særskilt i sommermånedene er byen preget av liv. Mange snakker engelsk som andrespråk. Merihas er knyttet til Pireus og til Lavrion med ferge, en tur som tar rundt en time, avhengig av båten og været. Konstruksjonen av en ny molo begynte i 2005 for å gi tilgang til større skip og ble fullført i 2008. Kythnos var inntil nylig betraktet som det siste av de betydelige øyene i Kykladene som var upåvirket av turismen. Likevel er øya fortsatt i stor grad ikke utviklet for masseturisme og de mer fjerne landsbyene er fortsatt preget av den gamle, tradisjonelle leveviset. == Historie == Kythnos legger krav på å være ha den eldste kjente menneskelige bosetningene i øygruppen Kykladene, en mesolittisk bosetning (10000–8000 f.Kr.) ved Maroulas på nordøstkysten. Stedet, rett ved landsbyen Loutra, ligger ved kysten, og en stor del har blitt erodert bort av havet. Utgravninger i 1996 fant intakte menneskeskjeletter sammen med steinredskaper og en del av steinleggingen av et gulv, noe som indikerer langvarig bosetning. De var antagelig jegere og samlere. === Forhistorisk tid === Funn fra den første kykladiske periode på 2000-tallet f.Kr. på Skouries i nærheten av høyeste punkt, fjellet Profitis Elias, antyder at Kythnos var leverandør av råmaterialer for metallurgi til andre øyer i gresk bronsealder. levninger av steder for kobbersmelting og dagbrudd for gruvedrift av kobber, ble arkeologisk undersøkt i 1984-1985.De tidligste kjente bosetterne av øya var kariere, en førgresk stamme som antagelig var alliert eller underlagt minorerne på Kreta, og siden forflyttet seg til Anatolia av ulike årsaker, som ytre presse. Herodotos nedtegnet at på 1200-tallet f.Kr. var det en annen førgresk stemme, dryopere, opprinnelig fra det greske fastlandet ved fjellet Parnassos, utvandret til øyene, først til Euboea og spredte seg siden til Kea, Kythnos og videre. Det er mulig at dette folket ga navn til den ene av øyas to landsbyer, Dryopis eller Dryopida. En del kilder forteller at øyas navn kommer fra en kong Kythnos fra dryopere, noe som mest sannsynlig er en senere mytologisk forklaring framfor henvisning til noe faktisk historisk figur. Dryopere skal også ha forflyttet seg videre grunn press fra innvandrende jonere, som hadde forflyttet seg ut av det greske fastlandet grunnet press fra dorere. === Antikken === På Vryokastro overfor bukten Episkopi på den nordvestlige delen av øya ble delvis undersøkt på midten av 1900-tallet. Det avdekket gulv fra hus og en helligdom, foruten en del gjenstander. Arkeologen Alexandros Mazarakis-Ainian annonserte i en gresk avis i desember 2002 en enestående oppdagelse av en indre helligdom, en adyton, av et tempel som var funnet intakt og ikke plyndret. Over 1 400 objekter, blant annet kostbare smykker i gull, sølv og bronse, statuetter av terrakotta, og malte vaser, ble avdekket. Arkeologene antar at det er et 2 700 år gammel tempel dedikert til enten Hera eller Afrodite. Gjenstandene er datert hovedsakelig fra 600-500-tallet f.Kr. Stedet Vryokastro ble avbefolket ved romersk tid. Øyene i Kykladene var alltid utsatt for pirater, og kanskje av den grunn har bosetningen flyttet fra kysten og i innlandet av øya til steder som var lettere å forsvare. Levninger av en annen gammel bosetning med omfattende steinmurer kan bli sett helt nord på øya. Dette stedet, Kastro (gresk benevning for borg eller festning), var antagelig hovedstaden på øya i tiden fra år 0 og fram til bysantinsk tid. Stedet er nær uinntakelig: på tre steder er 150 meter klipper som går rett ned i havet. Den fjerne siden kan ankommes via en trang sti som ble barrikadert med en tykk og høy mur, og deler av denne er fortsatt i behold, sammen med murer som antyder flere hundre hus. Til tross for forsvarsverkene er det bevis på at byen ble ødelagt og gjenoppbygd gjentatte ganger. Befolkningsantallet varierte dramatisk i denne perioden, og i ulike tider ble øyas bosetning kraftig uttynnet grunnet plyndring og pest.Kun sjelden ble øya nevnt av antikke forfattere. I forbindelse med slaget ved Salamis i 480 f.Kr. nedtegnet Herodotos at Kythnos bidro med en trirem (krigsskip) og en pentekonter (skip med 50 rorere), og dette bidraget ble minnet på støtten av en gyllen offertripod ved Delfi.Tallrike antikke kilder gjentar, dog uten reell henvisning, at Aristoteles lovpriset regjeringen på Kythnos i hans tekst om Kythnos' konstitusjon. Nøyaktig hva han skrev er vanskelig å vite da alle hans skrifter om konstitusjonene til de 158 bystatene han undersøkte, har gått tapt, unntatt for den om Athen. === Middelalderen === I 1207 kom øya inn under styret til den latinske overherren Marco Sanudo, og øya forble underlagt republikken Venezia i 400 år. I løpet av denne perioden var øya kjent som Thermia, et navn avledet av de varme (termiske) kildene som finnes på nordøstkysten ved landsbyen Loutra (som betyr på «bad» på gresk). Disse badene var kjent siden romersk tid og var populære siden da som kursted. Hovedstaden forble Kastro og som ble ombygd som en venetiansk festning og kjent som «Tårnet i Thermia».Etter en beleiring, beseiret osmanske tyrkere den siste venetiansk overherre, Angelo Gozzadini, i 1617. Etter at tyrkerne overtok ble Kastro forlatt og en ny hovedstad ble lokalisert i innlandet, slik navnet Messaria antyder. Senere ble denne byen kjent som Hora (avledet fra det greske betegnelsen for hovedstad, Khora, ettersom hovedstaden som regel var den eneste befestede bosetningen). === Tidlig moderne tid === Under de muslimske osmanerne (tyrkerne) ble beboerne overgitt til seg selv og kunne fortsatte som kristne, men ble underlagt tung beskatning. Øya ble langsomt avfolket, angrepet av pirater og plaget av pest og sykdom. En stor andel døde av pesten i 1823, men uansett var øya en av de første greske øyene som gjorde opprør mot den osmanske undertrykkelsen og deltok i den greske uavhengighetskrigen i 1824. Under regimet til den frie staten Hellas første konge, Otto I av Hellas, ble Kythnos et sted hvor man forviste politiske fanger, og grunnet dette var det et ikke vellykket opprør i 1862 av opprørere fra Syros som forsøkte å sette fangene fri. == Kythnos i dag == På 1800-tallet levde øyboerne slik som de hadde gjort i århundrene tidligere, som sauebønder og som fiskere. Øya hadde få naturlige ressurser og manglet en god havn for fortøyning av større båter. Med det nye århundret ble det oppdaget jernmalm på øya og øyboerne kunne bli gruvearbeidere. Gruvedriften stoppet opp grunnet den andre verdenskrig og atter kom det utvandring til et antatt bedre liv i Athen eller utlandet. Den greske turisttilstrømningene som begynte på midten av 1900-tallet gikk i stor graf forbi Kythnos ettersom havnen ikke kunne ta imot dyptgående ferger. Byggingen av en ny molo på 1970-tallet betydde store endringer. I dag er øya moderne og framgangsrik med en økende turistindustri. Den er forgrunnen innenfor alternative energikilder med etableringen av Hellas første vindparkanlegg i 1983. Med tillegg av et fotoelektrisk system (solcelleanlegg) har behovet for innførsel av diesel for drive øyas elektrisitetsanlegg minsket med opp til 11 prosent. == Kjente personer == Timanthes (300-tallet f.Kr.), maler Giorgos Zambetas (1925-1992), komponist == Referanser == == Litteratur == Bent, James Theodore (1885): The Cyclades: Life Among the Insular Greeks, opptrykt i 2002 av Archaeopress, Oxford. Kapittel 17 forteller om hans inntrykk av Kythnos Herodotos: The History, overs. av David Greene, Chicago: University of Chicago Press, pocketbok, 1988 Smith, William, red. (1854): Dictionary of Greek and Roman Geography. Tilgjengelig via Perseus Project til Tufts University Vallinda, Antoniou (1896): History of the Island of Kythnos, monografi (gresk), gjenopptrykt av Syndesmos Kythnion, Athen, 1990. == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Kythnos – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Generell informasjon om Kythnos, Egeisk portal (engelsk)

(gresk)

https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_6556

2023-02-04

Fylkesvei 6556

['Kategori:Fylkesveier i Trøndelag', 'Kategori:Referanser til Ev6', 'Kategori:Veier i Midtre Gauldal']

Fylkesvei 6556 (Fv6556) går mellom Brubakken og Enodden i Midtre Gauldal kommune. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen Fylkesvei 622 (Sør-Trøndelag).

Fylkesvei 6556 (Fv6556) går mellom Brubakken og Enodden i Midtre Gauldal kommune. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen Fylkesvei 622 (Sør-Trøndelag). == Kommuner og knutepunkter == Midtre GauldalEndalsveien Mellomriksen Synnerdalsveien == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv6556 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger

Fylkesvei 6556 (Fv6556) går mellom Brubakken og Enodden i Midtre Gauldal kommune.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bodleian_Library

2023-02-04

Bodleian Library

['Kategori:1°V', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor plassering hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biblioteker i Storbritannia', 'Kategori:England', 'Kategori:Etableringer i 1602', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Universitetsbiblioteker']

Bodleian Library, forskningsbiblioteket ved Universitetet i Oxford, er et av de eldste bibliotek i Europa (fra 1602) og nest størst i Storbritannia etter British Library. Det har sitt navn etter Thomas Bodley, som utvidet det vesentlig med en ny bygning og skjenket det sine egne meget omfattende samlinger.

Bodleian Library, forskningsbiblioteket ved Universitetet i Oxford, er et av de eldste bibliotek i Europa (fra 1602) og nest størst i Storbritannia etter British Library. Det har sitt navn etter Thomas Bodley, som utvidet det vesentlig med en ny bygning og skjenket det sine egne meget omfattende samlinger. == Eksterne lenker == Bodleia Librarys offisielle nettsted (engelsk)

[Library entrance, Oxford.jpg|thumb|Inngangsdør til det ærverdige Bodleian Library i Oxford ]

2023-02-04

OB

Ob, OB og o.b.

https://no.wikipedia.org/wiki/Theodor_Storm

2023-02-04

Theodor Storm

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1888', 'Kategori:Fødsler i 1817', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Husum', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere']

Theodor Storm (født Hans Theodor Woldsen Storm den 14. september 1817 i Husum i hertugdømmet Slesvig som var del av Danmark, død 4. juli 1888 i Hanerau-Hademarschen i Det tyske rike) var en tysk jurist og en av Tysklands mest betydningsfulle forfattere under realismen. Lyrikken, noveller og prosaen hans har i stor grad vært preget av det nordtyske landskapet og befolkning.

Theodor Storm (født Hans Theodor Woldsen Storm den 14. september 1817 i Husum i hertugdømmet Slesvig som var del av Danmark, død 4. juli 1888 i Hanerau-Hademarschen i Det tyske rike) var en tysk jurist og en av Tysklands mest betydningsfulle forfattere under realismen. Lyrikken, noveller og prosaen hans har i stor grad vært preget av det nordtyske landskapet og befolkning. == Liv og virke == === Bakgrunn === Theodor Storm stammet fra en høyborgerlig embetsmannsslekt og vokste opp i den da danske småbyen Husum i Slesvig. Han utviklet sterke følelser for hjembygden og en bundenhet ved tradisjoner som skulle bli en del av hans personlighet.Han gikk i skole i Lübeck og leste jura i Kiel og ved Universitetet i Berlin. === Karriere === I 1843 vendte Storm tilbake til Husum, hvor han slo seg ned som advokat. Samme år debuterte han sammen med brødrene Tycho Mommsen og Theodor Mommsen med et hefte dikter. I 1846 giftet han seg med sin kusine Constanze Louise Esmarch (død 1864). Storm avviste å avlegge troskapsed for kongen av Danmark, og etter nederlaget i første slesvigske krig forviste danskene ham fra Husum på grunn av hans tyskpatriotiske virksomhet. Den danske innenriksminister F. F. Tillisch frakjente ham muligheten for å arbeide som advokat i 1852. I 1853 begynte han å livnære seg som assessor i Potsdam i Preussen. Han likte ikke det prøyssiske byråkrati og militarismen; forfatterkollegaen Theodor Fontane anklaget ham mange ganger for brist på stortysk nasjonalisme. I 1856 ble han dommer i Heilbad Heiligenstadt. Etter at Danmark tapte den dansk-tyske krig i 1864 returnerte han til det nå tyske Husum der han ble embedsmann og forble til sin død. Storms forfatterskap preges av en enorm selvkritikk; han arbeidet alltid meget langsomt og nøyaktig. Hans langsommw produksjonstakt, en eller to noveller om året, kan også forklares med at han hele tiden hadde andre arbeidsoppgaver. Theodor Storm hjører hjemme i en övergangsfase fra romantikk til realisme i tysk litteratur. Hans verk fokuserer på problemer i det menneskelige liv og fortellingenes psykologi er ofte deterministisk. Rammefortellinger, hyllester av trofasthet og parallellismer mellom skikkelsenes sjelsliv og miljøene er vanlige i novellene.Immensee (1852), den novelle som grunnlae Storms popularitet, er typisk for ham. I den ser en gammel mann i en indre monolog tilbake på sin ungdoms kjærlighet. I sitt forgangne er den gamle mannen initiativløs og veik stilt overfor kjærligheten og livet, men har den positive egenskap at han er trofast. Storms vel nok mest berømte verk er Der Schimmelreiter (1888). Men han skrev også dikt og er blitt anerkjent som en av de store tyske lyrikere i 1800-tallet. Storms barndomshjem i Husum er i dag et museum. Storm var ivrig tilhenger av et tysk Slesvig-Holsten. Han døde i Hademarschen, hvortil han var flyttet etter sin pensjonering i 1880. == Referanser ==

Hanerau-Hademarschen

https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_6570

2023-02-04

Fylkesvei 6570

['Kategori:Fylkesveier i Trøndelag', 'Kategori:Veier i Midtre Gauldal']

Fylkesvei 6570 (Fv6570) går mellom Holtan og Fagerbekken i Midtre Gauldal kommune. Veien er 4,7 km lang. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen Fylkesvei 655 (Sør-Trøndelag).

Fylkesvei 6570 (Fv6570) går mellom Holtan og Fagerbekken i Midtre Gauldal kommune. Veien er 4,7 km lang. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen Fylkesvei 655 (Sør-Trøndelag). == Kommuner og knutepunkter == Midtre Gauldal Fv6566Fylkesvei 6566 Holtan Fv6566Fylkesvei 6566 Fagerbekken == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv6570 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger

Fylkesvei 6570 (Fv6570) går mellom Holtan og Fagerbekken i Midtre Gauldal kommune. Veien er 4,7 km lang.

https://no.wikipedia.org/wiki/God_Loves_Ugly

2023-02-04

God Loves Ugly

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Atmosphere-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 2002']

God Loves Ugly er Atmospheres andre studioalbum, utgitt 11. juni 2002 på Rhymesayers.

God Loves Ugly er Atmospheres andre studioalbum, utgitt 11. juni 2002 på Rhymesayers. == Sporliste == «Onemosphere» – 2:19 «The Bass and the Movement» – 4:04 «Give Me» – 4:02 «Fuck You Lucy» – 5:33 «Hair» – 3:23 «GodLovesUgly» – 3:52 «A Song About a Friend» – 4:28 «Flesh» – 4:09 «Saves the Day» – 3:44 «Lovelife» – 3:35 «Breathing» – 3:02 «Vampires» – 4:19 «A Girl Named Hope» – 2:09 «Godlovesugly Reprise» – 1:49 «Modern Man's Hustle» – 3:47 «One of a Kind» – 3:30 «Blamegame» – 4:50 «Shrapnel» – 6:53 == Eksterne lenker == (en) God Loves Ugly på Discogs (en) God Loves Ugly på MusicBrainz (en) God Loves Ugly på Spotify (en) God Loves Ugly på AllMusic Rhymesayers Entertainment Amazon

lenke

https://no.wikipedia.org/wiki/Keith_Almgren

2023-02-04

Keith Almgren

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 8. november', 'Kategori:Fødsler i 1957', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Järfälla kommun', 'Kategori:Svenske låtskrivere']

Keith Almgren (født 8. november 1957 i Järfälla Sverige) er svensk låtskriver, mest kjent for låtskriver for danseband og fra Svensk Melodi Grand Prix. Han har over 1400 verk registrert av ham på STIM. Han har skrevet sanger og tekster til svenske artister som Kikki Danielsson, Vikingarna, Sven-Ingvars,Sten & Stanley, Barbados og Lasse Stefanz. Han har også skrevet sanger til norske dansebandartister som Scandinavia, Dænsebændet, Trond Erics, Fryd & Gammen (Årets Dansebandmelodi 2004). Torry Enghs og Kai Robert Johansen. Keith Almgrens sanger er også blitt spilt inn av danske og finske artister.

Keith Almgren (født 8. november 1957 i Järfälla Sverige) er svensk låtskriver, mest kjent for låtskriver for danseband og fra Svensk Melodi Grand Prix. Han har over 1400 verk registrert av ham på STIM. Han har skrevet sanger og tekster til svenske artister som Kikki Danielsson, Vikingarna, Sven-Ingvars,Sten & Stanley, Barbados og Lasse Stefanz. Han har også skrevet sanger til norske dansebandartister som Scandinavia, Dænsebændet, Trond Erics, Fryd & Gammen (Årets Dansebandmelodi 2004). Torry Enghs og Kai Robert Johansen. Keith Almgrens sanger er også blitt spilt inn av danske og finske artister. == Sanger (utvalg) == ABC (Anna Book Svenska Melodifestivalen 1986) Blommor & Bin (tekst på svensk) – Sten & Stanley Bye, bye love (tekst på svensk) – Sten & Stanley Dansa hela natten (musikk, tekst) till "Black Jack (film) Black Jack" Dig ska jag älska (tekst) – Lasse Stefanz 25 uker på Svensktoppen 1996 Christina Lindberg Se & Hörs Meloditävling 1995) Den gamle bjørka – Dænsebændet (Spellemannprisen) 2002 Den gamle vandringsmannen (tekst) – Vikingarna Det kommer nog en dag (tekst på svensk) (That' ll be the day) – Sven-Ingvars Sten & Stanley Du (tekst svensk Hello) – Kikki Danielsson En annen tid et annet sted – Dænsebændet En liten röd bukett – Matz Bladhs, 1995 på albumet 1 uke på Svensktoppen 1995 (i Se & hörs meloditävling 1995) En lykkestjerne – Kai Robert Johansen, Jannex Flyende vind (tekst) – Sven-Ingvars Får jag lämna några blommor (tekst) – Vikingarna För den kärlek jag känner (tekst) – Grönwalls Ge mej sol, ge mej hav – Kikki Danielsson, Kikki Danielsson & Roosarna 11 uker på Svensktoppen 1990 I god tradition (tekst på svensk Good Tradition)" – Kikki Danielsson & Roosarna Håll min hand (tekst) – Barbados I en klosterträdgård (skrevet sammen med Thore Skogman) tekst: Keith Almgren musikk: Thore Skogman Jeg har En Drøm (tekst) Jag har en dröm (tekst) – Baden-Baden (Svenska Melodifestivalen 1986) 21 uker på Svensktoppen Jag kommer hem (tekst) – Shanes 4 uker på Svensktoppen 1993 Jag ser en bit av himlen – Sten Nilsson Sten & Stanley Jeannie (tekst) – Arvingarna, 1992 10 uker på Svensktoppen 1992 – Shanes Jeg har en drøm – Jannicke Abrahamsen Torry Enghs Jul vid den heliges port (musikk & tekst) – Sanna Nielsen 2001 Kärlekens symfoni (tekst) – Carina Jaarnek 1 uke på Svensktoppen 1989 Lätta dina vingar – Kikki Danielsson, 1989 på albumet Canzone d'Amore, 17 uker på Svensktoppen 1989 Midnatt (tekst) – Vikingarna Musikk er livet – Fryd & Gammen (Årets Dansebandmelodi 2004) Månen i dett vindu Månen i ditt vindu Paulina – Trond Erics På lugnare vatten – Kikki Danielsson, Kikki Danielsson & Roosarna, 1990 På roligere vann – Kai Robert Johansen På stillere vann Som en dröm (tekst) – Ann-Cathrine Wiklander Keith Almgrens orkester (Schlager-SM TV 3 1994) Tre tente lys – Scandinavia Tre tända ljus (tekst) – Sannex 2 uker på Svensktoppen 1994 Varje gång jag ser dig (tekst) – Barbados Varme og lengsel – Dænsebændet Spellemannprisen 2002 Vem får följa dig hem (tekst) – Shanes 44 uker på Svensktoppen 1990-1991 Årets Svensktoppsmelodi 1991 Är det kärlek på gång (tekst) – Sten & Stanley Över hav och land (tekst) – Sten & Stanley == Eksterne lenker == (en) Keith Almgren på Discogs (en) Keith Almgren på MusicBrainz Biografi MySpace

Keith Almgren (født 8. november 1957 i Järfälla Sverige) er svensk låtskriver, mest kjent for låtskriver for danseband og fra Svensk Melodi Grand Prix.

https://no.wikipedia.org/wiki/David_Herd

2023-02-04

David Herd

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall 1. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 2016', 'Kategori:Fotballspillere for Arsenal FC', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Stockport County FC', 'Kategori:Fotballspillere for Stoke City FC', 'Kategori:Fotballspillere for Waterford FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Lincoln City FC', 'Kategori:Fødsler 15. april', 'Kategori:Fødsler i 1934', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra South Lanarkshire', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skotske fotballspillere', 'Kategori:Skotske fotballtrenere']

David George Herd (født 15. april 1934 i Hamilton i Skottland, død 1. oktober 2016) var en skotsk fotballspiller. Han startet sin karriere i Stockport County FC, og ble i 1954 oppdaget og kjøpt opp av Arsenal FC for 10 000 pund. Etter en suksessfull periode hos Arsenal med 107 mål på 180 kamper, ble han i juli 1961 kjøpt opp av Manchester United og ble straks en viktig angrepsspiller som var med å vinne FA-cupen i 1963. I finalen mot Leicester City FC scora Herd to av måla i Manchester Uniteds 3–1-seier. Han ble ligamester i 1965 og i 1967 og europacupmester i 1968. I mars 1967 brakk han beinet og han spilte bare åtte kamper i sesongen 1967/68. I juli 1968 gikk han til Stoke City FC. Totalt spilte han 265 kamper og scoret 145 mål for United, noe som gjør at han ligger på 13.-plass på listen over mestscorende Manchester United-spillere gjennom tidene. David Herd ble toppscorer i United i 1962 og 1966. Han spilte fem landskamper for Skottland og scora tre mål. Etter spillerkarrieren var han manager for Lincoln City FC en kort periode mellom 1971 og 1972.

David George Herd (født 15. april 1934 i Hamilton i Skottland, død 1. oktober 2016) var en skotsk fotballspiller. Han startet sin karriere i Stockport County FC, og ble i 1954 oppdaget og kjøpt opp av Arsenal FC for 10 000 pund. Etter en suksessfull periode hos Arsenal med 107 mål på 180 kamper, ble han i juli 1961 kjøpt opp av Manchester United og ble straks en viktig angrepsspiller som var med å vinne FA-cupen i 1963. I finalen mot Leicester City FC scora Herd to av måla i Manchester Uniteds 3–1-seier. Han ble ligamester i 1965 og i 1967 og europacupmester i 1968. I mars 1967 brakk han beinet og han spilte bare åtte kamper i sesongen 1967/68. I juli 1968 gikk han til Stoke City FC. Totalt spilte han 265 kamper og scoret 145 mål for United, noe som gjør at han ligger på 13.-plass på listen over mestscorende Manchester United-spillere gjennom tidene. David Herd ble toppscorer i United i 1962 og 1966. Han spilte fem landskamper for Skottland og scora tre mål. Etter spillerkarrieren var han manager for Lincoln City FC en kort periode mellom 1971 og 1972. == Familie == Herd var sønn av tidligere Manchester City- og Stockport-spiller Alec Herd og nevø av Sandy Herd, som spilte en landskamp for Skottland. == Meritter == === Manchester United === Ligamester (2): 1965 og 1967 FA-cupen (1): 1963 Europacupen (1): 1968 == Referanser == == Litteratur == Harris, Jeff & Hogg, Tony (red.) (1995). Arsenal Who's Who. Independent UK Sports. ISBN 1-899429-03-4. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) == Eksterne lenker == (en) David Herd – Transfermarkt (en) David Herd – national-football-teams.com (en) David Herd – EU-Football.info

15 (6)166 (97)202 (114)44 (11) 427 (228)

https://no.wikipedia.org/wiki/Lucy_Ford:_The_Atmosphere_EPs

2023-02-04

Lucy Ford: The Atmosphere EPs

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Atmosphere-album', 'Kategori:Samlealbum fra 2001']

Lucy Ford: The Atmosphere EPs er et samlealbum fra den Minnesota-baserte hiphop-duoen Atmosphere. Albumet ble utgitt den 1. februar 2001 på Rhymesayers Entertainment. Det er det eneste Atmosphere album som ikke er produsert utelukkende av Ant.

Lucy Ford: The Atmosphere EPs er et samlealbum fra den Minnesota-baserte hiphop-duoen Atmosphere. Albumet ble utgitt den 1. februar 2001 på Rhymesayers Entertainment. Det er det eneste Atmosphere album som ikke er produsert utelukkende av Ant. == Sporliste == «Between the Lines» – 5:19 «Like Today» – 4:02 «Tears for the Sheep (A City Of Fools)» – 2:51 «Guns and Cigarettes» – 4:21 «Don't Ever Fucking Ask That Question» – 4:17 «It Goes» – 4:27 «If I Was Santa Claus» – 3:50 «Aspiring Sociopath» – 5:24 «Free or Dead» – 4:46 «Party for the Fight to Write» – 3:53 «Mama Had a Baby and His Head Popped Off» – 4:24 «They're All Gonna Laugh @ You» – 2:04 «Lost and Found» – 4:39 «The Woman with the Tattooed Hands» – 3:30 «Nothing But Sunshine» – 11:38 == Eksterne lenker == Rhymesayers Entertainment Amazon

lenke

https://no.wikipedia.org/wiki/Verdensmesterskapet_i_fotball_for_menn

2023-02-04

Verdensmesterskapet i fotball for menn

['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1930', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:VM i fotball for menn']

Verdensmesterskapet i fotball for menn arrangeres hvert fjerde år av FIFA, og er et av verdens største og mest populære idrettsarrangementer. Det har blitt arrangert hver gang siden 1930, med unntak av 1942 og 1946 på grunn av andre verdenskrig. Regjerende verdensmester, fra VM i 2022, er Argentina. Med unntak av det første mesterskapet, der deltakerne ble invitert, har samtlige turneringer krevd kvalifiseringspill. Det er nå 32 land som får spille i sluttspillet, der en plass er reservert vertslandet. Kvalifiseringen arrangeres av kontinentforbundene: AFC (omtrent hele Asia og Australia), CAF (Afrika), CONCACAF (Nord-Amerika og De karibiske øyer pluss Guyana, Surinam og Fransk Guyana), CONMEBOL (resten av Sør-Amerika), OFC (Oseania bortsett fra Australia) og UEFA (Europa og Israel, Georgia, Armenia, Aserbajdsjan, Kasakhstan og Kypros). Brasil er mestvinnende nasjon med fem verdensmesterskap, de er også de eneste som har deltatt i samtlige VM-sluttspill. Tyskland har dessuten kvalifisert seg til samtlige mesterskap de har kunnet spille, og dermed bare vært borte fra VM i 1930, som de takket nei til, og i 1950, der Vest-Tyskland og Øst-Tyskland ikke fikk delta som følge av andre verdenskrig. Italia har også vært med i samtlige VM bortsett fra fire, i 1930, der de takket nei, og i 1958, 2018 og 2022 der de ikke kvalifiserte seg. England meldte seg ut av FIFA i 1928 etter uenigheter om finansiering av amatørspillere, og debuterte i VM først i 1950. Argentina har deltatt i de fleste sluttspillene, det eneste VM de ikke har greid å kvalifisere seg til er VM i 1970. Dessuten deltok de ikke i kvalifiseringene til VM i 1938, 1950 og 1954. I tillegg til Brasils fem gull, har Italia og Tyskland fire gull, Argentina tre, Frankrike og Uruguay har to og England og Spania har ett hver. Brasil, Tyskland, Spania og til dels Argentina er de eneste som har vunnet VM i en annen verdensdel (Argentina vant i Mexico, som er del av Nord-Amerika, som stort sett regnes som en annen verdensdel enn Sør-Amerika). Av disse har Argentina og Tyskland vunnet VM på hjemmebane. Spania den eneste som ikke har vunnet på eget kontinent.

Verdensmesterskapet i fotball for menn arrangeres hvert fjerde år av FIFA, og er et av verdens største og mest populære idrettsarrangementer. Det har blitt arrangert hver gang siden 1930, med unntak av 1942 og 1946 på grunn av andre verdenskrig. Regjerende verdensmester, fra VM i 2022, er Argentina. Med unntak av det første mesterskapet, der deltakerne ble invitert, har samtlige turneringer krevd kvalifiseringspill. Det er nå 32 land som får spille i sluttspillet, der en plass er reservert vertslandet. Kvalifiseringen arrangeres av kontinentforbundene: AFC (omtrent hele Asia og Australia), CAF (Afrika), CONCACAF (Nord-Amerika og De karibiske øyer pluss Guyana, Surinam og Fransk Guyana), CONMEBOL (resten av Sør-Amerika), OFC (Oseania bortsett fra Australia) og UEFA (Europa og Israel, Georgia, Armenia, Aserbajdsjan, Kasakhstan og Kypros). Brasil er mestvinnende nasjon med fem verdensmesterskap, de er også de eneste som har deltatt i samtlige VM-sluttspill. Tyskland har dessuten kvalifisert seg til samtlige mesterskap de har kunnet spille, og dermed bare vært borte fra VM i 1930, som de takket nei til, og i 1950, der Vest-Tyskland og Øst-Tyskland ikke fikk delta som følge av andre verdenskrig. Italia har også vært med i samtlige VM bortsett fra fire, i 1930, der de takket nei, og i 1958, 2018 og 2022 der de ikke kvalifiserte seg. England meldte seg ut av FIFA i 1928 etter uenigheter om finansiering av amatørspillere, og debuterte i VM først i 1950. Argentina har deltatt i de fleste sluttspillene, det eneste VM de ikke har greid å kvalifisere seg til er VM i 1970. Dessuten deltok de ikke i kvalifiseringene til VM i 1938, 1950 og 1954. I tillegg til Brasils fem gull, har Italia og Tyskland fire gull, Argentina tre, Frankrike og Uruguay har to og England og Spania har ett hver. Brasil, Tyskland, Spania og til dels Argentina er de eneste som har vunnet VM i en annen verdensdel (Argentina vant i Mexico, som er del av Nord-Amerika, som stort sett regnes som en annen verdensdel enn Sør-Amerika). Av disse har Argentina og Tyskland vunnet VM på hjemmebane. Spania den eneste som ikke har vunnet på eget kontinent. == Historie == Den første kampen mellom to landslag ble spilt mellom England og Skottland i 1870. To år senere ble den første offisielle kampen spilt mellom dem. De to var en stund de eneste landslagene i verden, men etter hvert kom også Wales og Irland. Da de fire lands forballforbund ble enige om samme regler, ble det spilt turneringer dem imellom, det såkalte British Home Championship, omtrent «Det britiske innenriksmesterskapet». FIFA ble dannet i 1904, og i 1906 kom England med. Det første arrangementet FIFA sto bak var Fotball under Sommer-OL 1908, der landene stilte med tilnærmet førstelag. Det ble tilsammen fem lag som stilte, Frankrike, Danmark, Storbritannia, Sverige og Nederland. FIFA fikk også medlemmer fra Sør-Amerika i tiden rett før eller under første verdenskrig. OL ble stadig mer populært, og særlig OL i 1920 ble et stort mesterskap. Imidlertid ble skillet mellom profesjonelle og amatørspillere et politisk problem. England krevde at en spiller som fikk noen form for kompensasjon utover nødvendige utgifter skulle anses som profesjonell, og dermed ikke kunne delta i OL. FIFA var uenig, og dette igangsatte stridigheter mellom FIFA og England som medførte at England og de andre britiske lagene trakk seg fra FIFA i 1928. Innen den tiden hadde FIFA forstått at begrensningene som lå i OLs idealer om amatører var en hemsko, og de satte i gang prosessen med å arrangere et verdensmesterskap hvor også profesjonelle spillere kunne delta. === 1930–1938: De første mesterskap === Uruguay ble tildelt mesterskapet i 1930 i konkurranse med Spania, Nederland, Ungarn, Italia og Sverige, ettersom landet var dobbelt regjerende olympiske mestre og hadde hundreårsjubileum for uavhengigheten. På grunn av den dyre og lange reisen, var det ingen europeiske lag som virket interessert i å delta. To måneder før mesterskapet skulle begynne hadde ingen europeiske lag meldt seg på, og FIFAs leder Jules Rimet måtte be Belgia, Frankrike, Romania og Jugoslavia om å bli med. Uruguay ble verdensmester på hjemmebane, med USA som beste ikke-søramerikanske lag og Jugoslavia som beste europeiske lag. Ingen lag fra Afrika, Asia eller Oseania stilte. Tilsammen 13 lag stilte, og de ble delt inn i fire grupper, der gruppevinnerne møttes i semifinaler. Uruguay gikk gjennom turneringen ubeseiret, og ble tidenes første verdensmester. Til VM i Italia i 1934 ble oppmøtet av europeiske lag større, mens de regjerende mesterne ble igjen i Uruguay. Mer kontroversielt enn det var at flere land anså VM for å ha vært diktert av Benito Mussolini, og at bestikkelse av dommere i stor grad tillot tøft italiensk spill mot Spania, Østerrike og Tsjekkoslovakia. Imidlertid inkluderte VM for første gang et afrikansk lag, Egypt. Det ble tilsammen 16 lag som stilte i sluttspillet, etter at 32 lag hadde meldt seg på til kvalifiseringen, og turneringen ble spilt som en ren cup, der man begynte med åttendedelsfinale. VM i Frankrike i 1938 inkluderte det første laget fra De karibiske øyer, Cuba og det første asiatiske laget, Nederlandsk India (nå Indonesia). Til gjengjeld var Brasil det eneste laget fra Sør-Amerika som stilte, Argentina og Uruguay stilte ikke som protest mot at turneringen for andre gang på rad ble holdt i Europa. Som i Italia fire år tidligere ble også dette arrangert som rent cupspill. Det var 16 lag som skulle delta, men Østerrike fikk sitt FIFA-medlemskap inndratt etter Anschluss og ni av deres spillere ble tatt ut til et stortysk landslag. Italia vant igjen, og forsvarte dermed sitt VM-gull. === 1950–1970: Brasils gullalder === Andre verdenskrig stoppet VM i 1942 og 1946, og i forkant av VM i Brasil i 1950 ble det bestemt at Tyskland og Japan ikke kunne være med. Imidlertid fikk Italia og Østerrike lov til å være med; Østerrike trakk seg senere fra kvalifiseringen. Argentina, Ecuador og Peru trakk seg under kvalifiseringen til VM, noe som betød at de gjenværende søramerikanske lagene kvalifiserte seg automatisk, Brasil som vert, og Paraguay, Bolivia og Uruguay (Venezuela stilte ikke før 1966). Flere andre lag trakk seg også, stort sett på grunn av økonomiske problemer. Trekningen besto opprinnelig av 15 lag, men India og Frankrike, som begge hadde kommet med etter at andre lag allerede hadde trukket seg, meldte avbud før første kamp.Brasil ønsket at VM skulle spilles med et innledende gruppespill, slik at alle lag var garantert minst tre kamper, noe som ville gi flere kamper. Etter nøling godtok FIFA dette, og denne turneringsformen har, med enkelte variasjoner, blitt benyttet siden. I 1950 ble det spilt ekstraomganger i de gruppespillkampene som endte uavgjort. Det ble ikke spilt finaler etter cup-format i dette verdensmesterskapet. De fire lagene som gikk videre fra gruppespillet, spilte mot hverandre i en finale-gruppe. Selve turneringen ble overraskende vunnet av Uruguay da de slo hjemmefavoritten i den avgjørende kampen. På tross av at mange nye lag deltok i kvalifiseringen, var det bare England som debuterte i 1950. I VM i 1954 deltok for første gang kommunistiske land fra bak Jernteppet (unntatt Sovjetunionen og Øst-Tyskland), og også Sør-Korea. Gruppene ble satt opp etter seeding slik at de to presumptivt beste i en gruppe ikke møtte hverandre, og heller ikke de to dårligste. Tyskland var tilbake etter utestengelsen, og de vant VM for første gang etter å ha slått favorittene Ungarn i finalen. VM i 1954 var det mest målrike gjennom tidene (fram til 2018), med 5,4 mål per kamp, og fram mot VM 1962 sank målsnittet drastisk til et nivå som senere har vært stabilt. I neste VM ble seedingen droppet, og i tillegg ble også ekstraomgangene i gruppespill sløyfet. Målgjennomsnitt ble introdusert, men bare mellom de to beste, eller etter at det hadde vært spilt en utslagskamp (play-off) mellom lagene med like mange poeng. Dette medførte at Nord-Irland, med langt dårligere målgjennomsnitt enn Tsjekkoslovakia, kom foran Tsjekkoslovakia etter å ha slått dem i utslagskamp. Ungarn tapte på samme måte mot Wales, som var med i sluttspillet for første og per 2018 siste gang. Da VM i 1962 ble tildelt Chile ble det første gangen at et VM ble arrangert i Sør-Amerika uten at det medførte at land trakk seg. I Europa var det bare Romania som trakk seg fra kvalifiseringen. Formatet var som i Sverige, bare med målgjennomsnitt som skilte lag som endte på lik poengsum. Argentina tapte for England på denne måten. Ekstraomganger på en halv time gjaldt i samtlige utslagskamper. Reglene tilsa også at dersom det fortsatt var uavgjort etter utslagskamp, ville vinneren bli kåret ved loddtrekning. Unntaket fra denne regelen var selve finalen. Brasil gikk gjennom turneringen ubeseiret og forsvarte tittelen som de vant i VM i Sverige.I VM i 1966 kom det ingen nyvinninger, men turneringen ble boikottet av afrikanske lag. En rekke afrikanske stater hadde erklært selvstendighet som del av avkoloniseringen og dermed opprettet fotballandslag, men FIFA mente at lagene ikke holdt sportslige kvaliteter til å få en friplass til VM, og de ble sendt ut til ekstra kvalifisering mot lag fra Asia og Oseania. Det afrikanske kontinentforbundet CAF protesterte, og seksten lag fra hele kontinentet trakk seg. Vertsnasjonen England vant etter å ha slått Vest-Tyskland i finalen, mens Nord-Korea ble første lag fra Asia som nådde kvartfinalen etter å ha slått Italia i gruppespillet. I VM i 1970 ble gule og røde kort introdusert for første gang i VM. Advarsler og utvisninger hadde eksistert før, men de symbolske kortene var ikke med før i denne turneringen. Målgjennomsnitt ble erstattet av målforskjell. Afrikas protester var nå tatt til følge slik at kontinentet fikk en friplass til sluttspillet, og Marokko ble det første afrikanske laget som kvalifiserte seg siden 1934. Brasil vant turneringen, og ble dermed det første laget som vant tre VM-titler; laget, hvor blant andre Pelé, Jairzinho, Carlos Alberto og Rivelino spilte, er senere blitt regnet av blant annet World Soccer som tidenes beste fotballag. === 1974–1990: Større turneringer, mer geografisk spredt deltakerfelt === I VM i 1974 gikk gruppevinnerne videre til mellomspillsgrupper. Dette formatet ble stående til og med VM i 1982. I 1974 deltok også Australia for første gang, og med dette hadde samtlige kontinenter deltatt i et VM-sluttspill. I VM i 1978 ble straffesparkkonkurranse etter ekstraomganger innført for å erstatte loddtrekning som avgjørelse på uavgjorte kamper i cupspill-kampene. Mesterskapet i 1978 ble for første gang avholdt i Argentina, og ble sterkt preget av politiske undertoner, da en militærjunta under ledelse av Jorge Rafael Videla styrte landet med jernhånd. Det var protester fra blant annet Amnesty International og lokale voldelige motstandsgrupper under oppladningen til mesterskapet, men selve turneringen foregikk uten voldelige hendelser. Argentina vant mesterskapet, deres første VM-tittel etter å ha vunnet 12 søramerikanske mesterskap, men ikke uten kontroverser på banen: dommeren Antonio Garrido tillot svært tøft spill i gruppespillkampen mot Ungarn og Peru slapp inn seks mål i en for dem betydningsløs siste gruppekamp, noe som førte til at Argentina vant gruppa på målforskjell.I VM i 1982 ble antall lag økt fra 16 til 24. Ellers var systemet en variant av det doble gruppespillformatet som ble spilt i 1974 og 1978. I VM i 1986 ble imidlertid mellomgruppespill sløyfet, og man gikk tilbake til cupspill med åttendedelsfinaler etter gruppespill. Italia vant VM 1982, deres første tittel siden 1930-tallet, og gikk opp likt med Brasil med tre VM-titler. Paolo Rossi ble turneringens store spiller for dem med seks mål, alle i mellomgruppespillet og utslagskampene, etter å ha kommet tilbake fra en toårs karantene for kampfiksing. Argentina var tilbake som mestre i 1986, ledet av Diego Maradona, som spesielt i kvartfinalen mot England gjorde seg bemerket; han scoret to mål, det ene ved en hands som dommeren ikke straffet, det andre ved å drible bort hele Englands forsvar fra egen banehalvdel. Vest-Tyskland var tapende finalist begge ganger, men tok revansje over Argentina i VM i Italia 1990, og ble dermed det tredje laget som hadde vunnet tre VM-titler. Finalen i 1990 ble avgjort ved et straffespark fra Andreas Brehme i en turnering som ble preget av få mål. Kamerun ble i samme turnering det første afrikanske laget som nådde kvartfinalen i VM. === 1994–2022: VM over hele kloden === I 1990 kom regelen om at antall scorede mål skilte lag som hadde lik målforskjell. Dette fikk betydning for Norge i VM i 1994. På grunn av manglende mål og defensivt spill i VM i 1990, ble det bestemt foran VM i 1994 at man skulle gi tre poeng for seier og ett for uavgjort; IFAB innførte også andre regelendringer på denne tiden, som forbud mot tilbakespill til keeper og en klargjøring av offsideregelen. Dette ga resultater, og VM 1990 er pr. 2018 fortsatt det målfattigste noensinne. VM 1994 ble en stor kommersiell suksess, med 96 prosent av alle billetter solgt og det høyeste tilskuersnitt for noe mesterskap fram til 2018. Brasil ble verdensmester for fjerde gang etter å ha slått Italia på straffesparkkonkurranse i finalen, den første gangen dette ble nødvendig for å avgjøre en VM-finale. I VM i 1998 ble formatet utvidet til 32 lag. Dermed var det bare de to beste fra hver pulje som gikk videre. Vertsnasjonen Frankrike ble verdensmester, den første nye mester siden 1978. VM 2002 var det første mesterskapet som ble holdt i to forskjellige land, Japan og Sør-Korea. Det var også første gang mesterskapet ble arrangert i Asia. Brasil ble verdensmester for femte gang, mens Sør-Korea nådde bronsefinalen, hvor de tapte for Tyrkia. Fra 2002 til 2018 var VM dominert av europeiske land, med Argentinas finaleplass i VM 2014 som eneste unntak. Italia vant sin fjerde VM-tittel i 2006 i Tyskland, Spania vant sin første VM-tittel og ble dermed det første europeiske land som vant utenfor sitt eget kontinent i Sør-Afrika 2010, og Tyskland vant VM i Brasil 2014. Sør-Afrika 2010 var også det første VM i Afrika, og dermed har VM blitt avholdt på alle kontinenter utenom Oseania. Frankrike ble verdensmester for andre gang i 2018 etter å ha slått Kroatia, det minste landet etter folketall som har nådd en VM-finale siden 1950, i finalen. I VM 2022 i Qatar vant Argentina for tredje gang, denne gang med 35 år gamle Lionel Messi som kaptein og turneringens store spiller. == Deltakerland == Samtlige land som er godkjent av FIFA kan delta. Per januar 2013 betyr det samtlige selvstendige land i verden med noen få unntak. I tillegg kan enkelte land som ikke er selvstendige, men likevel godkjent av FIFA, delta. Land som ikke er godkjent av FIFA er som oftest ikke godkjent på grunn av mangelfulle forutsetninger for et levende fotballmiljø. For eksempel har de færreste av disse landene eget seriespill for fotballklubber. Det har forekommet at land har, på grunn av korrupsjon, krig eller andre årsaker, blitt midlertidig utestengt av FIFA. Dette skjedde blant andre Vest-Tyskland i 1950 etter 2. verdenskrig og Jugoslavia i 1994. I kvalifiseringen til VM i 2014 ble for eksempel Brunei utestengt. Amerikansk Samoa De amerikanske Jomfruøyer Anguilla Aruba Bermuda De britiske Jomfruøyer Caymanøyene Cookøyene Curaçao England Færøyene Gibraltar Guam Hong Kong Macao Montserrat Nord-Irland Ny-Caledonia Puerto Rico Skottland Tahiti Turks- og Caicosøyene WalesSelvstendige land som ikke er medlem av FIFA Kiribati Marshalløyene Mikronesiaføderasjonen Monaco Nauru Palau Tuvalu VatikanstatenKvalifiseringen foregår stort sett slik at det er en intern kvalifisering i de enkelte kontinentale organisasjonene, og et visst antall lag fra hver verdensdel får kvalifisere seg. Dette gjaldt ikke til det første VM, men deretter ble kvalifisering introdusert; først som utslagskamper og etter hvert i små grupper hvor lagene møtte hverandre hjemme og borte. V - Vertsland M - Regjerende verdensMesterAntall deltakende lag reflekterer hvor mange det var planlagt å være, ikke hvor mange som faktisk spilte. Brøkdeler innebærer at lag fra forskjellige verdensdeler møttes til play-off. == Vertsland == Hvert VM blir arrangert i ett vertsland. Et unntak ble gjort til VM i 2002, da Sør-Korea og Japan arrangerte sammen. FIFA Council (som tidligere het FIFAs eksekutivkomité) bestemmer hvilket land som blir vertsland, etter regler som FIFA selv fastlegger underveis i utdelingsprosessen. På grunn av Europa og Sør-Amerikas klare dominans i fotball, ble turneringene på 1900-tallet hovedsakelig arrangert i de to verdensdelene. Det første VM ble lagt til Uruguay, og det neste til Italia. Lange avstander og store reisekostnader gjorde at mange land valgte å ikke delta. Blant annet var det bare fire europeiske lag som deltok i mesterskapet i Uruguay i 1930. Til det andre verdensmesterskapet boikottet regjerende verdensmester Uruguay som svar på uteblivelsen av mange europeiske lag til VM i 1930. De andre søramerikanske lagene sendte ikke sine beste spillere. I 1938 var det bare Brasil som deltok fra Sør-Amerika. Fra 1958 begynte FIFA en praksis med å arrangere VM annenhver gang i Amerika og i Europa. Per 2014 har de søramerikanske landene Argentina, Brasil (to ganger), Chile og Uruguay arrangert VM, mens Colombia ble tildelt VM i 1986, men måtte trekke seg av økonomiske årsaker. I Europa har VM blitt arrangert elleve ganger; i Italia (to ganger), Frankrike (to ganger), Tyskland (to ganger), Sveits, Sverige, England, Spania og Russland. VM har blitt arrangert i Nord-Amerika tre ganger; i Mexico (to ganger) og i USA. I 1998 bestemte FIFA at tildelinger av VM skulle følge rotasjonsprinsippet, der alle verdensdelene er med. I 2002 ble det første mesterskapet arrangert i Asia, da Japan og Sør-Korea ble tildelt vertskapet. I 2010 ble arrangementet gjennomført i Sør-Afrika. 30. oktober 2007 ble Brasil valgt som vertsland for mesterskapet i 2014. Det var andre gang et latinamerikansk land arrangerte VM for andre gang (Mexico arrangerte i 1970 og i 1986). Den 2. desember 2010 ble Russland tildelt VM i fotball 2018 og Qatar ble valgt som vertsnasjon for VM i fotball 2022. VM i 2026 er tildelt de tre landene på det nordamerikanske fastland: USA, Mexico og Canada. == Trofé == Verdensmesteren blir gitt et vandretrofé som landet får beholde til neste VM. Trofeet er av gull, mens nasjonen som må gi den fra seg etter ikke å ha forsvart den, får en forgylt kopi. Samtlige deltakere får en medalje. Jules Rimet-trofeet, trofeet som ble brukt fra 1930 til 1970, hadde utformingen av en kvinne med vinger, sannsynligvis Nike, som bærer en tikantet kopp. Trofeet ble først «stjålet» av Ottorino Barassi, en italiensk sportsfunksjonær, under andre verdenskrig, da han fryktet at den ville bli konfiskert av nazistene. Han oppbevarte trofeet under sengen sin og returnerte det til FIFA etter krigen. Også i 1966 ble trofeet stjålet, denne gangen av en mann som kalte seg «Johnson», men som het Edward Betchley. Han krevde løsepenger, men ble etter kort tid arrestert - uten trofeet. Det ble senere funnet av hunden Pickles. Det engelske fotballforbundet hadde i mellomtiden fått laget en kopi av trofeet. Kopien var laget av gullbelagt bronse og ble kjøpt på auksjon av FIFA for £254 000 i 1997, og gitt til fotballmuseet i Manchester. Det ekte trofeet ble i England frem til 1970, da Brasil ble verdensmester for tredje gang og vant det til odel og eie. Trofeet ble i 1983 nok en gang stjålet, og man antar at tyvene har smeltet den ned. Etter at Brasil fikk Jules Rimet-trofeet, ble det igangsatt en konkurranse om design på det nye trofeet. Vinneren ble Silvio Gazzaniga. Han beskrev vinnerbidraget slik: «The lines spring out of the base, rising in spirals, stretching out to receive the world. From the remarkable dynamic tensions of the compact body of the sculpture rise the figures of two athletes at the stirring moment of victory.» Trofeet ble laget i 18 karat gull og brukt først under VM i 1974, da Tyskland vant den. Trofeet er på vandring frem til 2042, da en ny vil måtte lages ettersom det ikke er plass til flere vinnernavn på plaketten i bunnen av trofeet. Etter 2042 vil den bli stående i FIFAs lokaler. == Vinnere == Uruguay vant gull i de to første VM de deltok i (de boikottet VM i både 1934 og i 1938). De kom til semifinalen i VM i 1954, men tapte både den og bronsefinalen. Deretter kvalifiserte de seg ikke til neste VM. I 1970 ble det en ny semifinale og et nytt bronsefinaletap, men deretter varierte det fra å ikke kvalifisere seg til gruppespill. VM i 2010 ble en tilbakekomst for Uruguay, som kom til semifinalen. De tapte bronsefinalen mot Tyskland i en jevn kamp. Italia har vært en fast deltaker i VM siden de vant i 1934. De gikk bare glipp av mesterskapene i 1958 og 2018. Imidlertid hadde Italia en dårlig periode fra sitt andre gull i 1938 frem til 1970. I tillegg til 1958-fiaskoen endte alle de andre VM mellom 1938 og 1970 med at Italia gikk ut i gruppespillet. I 1970 kom Italia til finalen, som de tapte mot Brasil. De fulgte opp med en fiasko i 1974, men mellom 1978 og 2006 gikk de videre fra gruppespillet i alle mesterskap, og vant tittelen igjen i 1982 og 2006. Siden dette har Italia ikke gått videre fra gruppespillet. Tyskland (fra 1954 til 1990 som Vest-Tyskland) vant på sitt første forsøk etter krigen, i 1954. De har siden levert stabilt gode resultater, med kvartfinaler som dårligste resultat, inntil 2018 hvor de ble utslått i gruppespillet. De vant VM igjen i 1974, 1990 og 2014, og kom til finalen i 1966, 1982, 1986 og 2002. De kom på tredjeplass i 1970, 2006 og 2010. Brasil tok sølv i 1950 før de vant i 1958 og 1962. VM i 1966 ble en skuffelse med bare gruppespill, men de vant igjen i 1970. Deretter ble det andrerundespill og semifinaler før Brasil igjen ble verdensmestere i 1994. De fulgte opp med sølv i 1998 og gull igjen i 2002. De siste fem VM har imidlertid endt i fire kvartfinaler og en bronsefinale. England vant VM i 1966, men har siden opplevd få høydepunkter. Engelskmennene kom på fjerdeplass i 1990 og 2018, men har ellers stort sett hatt problemer med å komme seg til semifinalene. I 1974, 1978 og 1994 lyktes de ikke engang å kvalifisere seg til VM. Argentina var i sin store periode fra de vant sitt første VM, i 1978, fram til 1990. I 1982 kom de til andre gruppespill, i 1986 vant de VM og i 1990 kom de til finalen. Deretter har Argentina stort sett kommet til kvartfinalen eller bare til gruppespillet, før de i 2014 igjen spilte i finalen og i 2022 vant de sin tredje VM-tittel. Frankrike har hatt varierende resultater både før og etter de vant for første gang i 1998. De tok bronse i 1958, men forsvant igjen ved å ikke kvalifisere seg til neste VM. Deretter var det først i 1982 de markerte seg med en fjerdeplass og i 1986 med en ny tredjeplass. På tross av at de ikke kvalifiserte seg til verken VM i 1990 eller 1994, vant de VM på hjemmebane i 1998. Neste VM kom de blant de dårligste lagene, før de i 2006 tapte finalen på straffer. I 2010 var de igjen blant de dårligste, men deretter gikk det sterkt oppover med kvartfinale i 2014 og en ny tittel i 2018. Spania var lenge kjent som laget som mislyktes i VM. De kom på fjerdeplass i 1950, men markerte seg ellers negativt. De kvalifiserte seg ikke til VM i 1954 eller 1958, og de gangene de kom til VM, endte det, akkurat som med England, stort sett i kvartfinale eller dårligere. De ble imidlertid mestre i Sør-Afrika 2010, men klarte ikke å følge dette opp seinere i det 21. århundret. === Arrangerte mesterskap === Forkortelser: eeo. — etter ekstraomganger sm. — selvmål str. — straffespark str. konk. — straffesparkkonkurranse == Debut i VM == 84 land fra alle verdens kontinenter har deltatt i VM, flest fra Europa. Ni av ti søramerikanske FIFA-medlemmer har kvalifisert seg. Seks av lagene er nå representert ved andre land eller territorier: Jugoslavia, Tsjekkoslovakia, Nederlandsk India, Vest-Tyskland, Øst-Tyskland og Sovjetunionen. FIFA avgjør i hvert enkelt tilfelle hvilket lag som regnes som oppfølger, se noter under tabellen. === Sør-Amerika (CONMEBOL) === Argentina (VM 1930) Bolivia (VM 1930) Brasil (VM 1930) Chile (VM 1930) Paraguay (VM 1930) Peru (VM 1930) Uruguay (VM 1930) Colombia (VM 1962) Ecuador (VM 2002) === Europa === Belgia (VM 1930) Frankrike (VM 1930) Jugoslavia (VM 1930) Romania (VM 1930) Italia (VM 1934) Nederland (VM 1934) Spania (VM 1934) Sveits (VM 1934) Sverige (VM 1934) Tsjekkoslovakia (VM 1934) Tyskland (VM 1934) Ungarn (VM 1934) Østerrike (VM 1934) Norge (VM 1938) Polen (VM 1938) England (VM 1950) Skottland (VM 1954) Tyrkia (VM 1954) Vest-Tyskland (VM 1954) Nord-Irland (VM 1958) Sovjetunionen (VM 1958) Wales (VM 1958) Bulgaria (VM 1962) Portugal (VM 1966) Øst-Tyskland (VM 1974) Danmark (VM 1986) Irland (VM 1990) Hellas (VM 1994) Russland (VM 1994) Serbia og Montenegro (VM 1998) Kroatia (VM 1998) Slovenia (VM 2002) Tsjekkia (VM 2006) Ukraina (VM 2006) Serbia (VM 2010) Slovakia (VM 2010) Bosnia og Hercegovina (VM 2014) Island (VM 2018) === Nord- og Mellom-Amerika og Karibia (CONCACAF) === Mexico (VM 1930) USA (VM 1930) Cuba (VM 1938) El Salvador (VM 1970) Haiti (VM 1974) Honduras (VM 1982) Canada (VM 1986) Costa Rica (VM 1990) Jamaica (VM 1998) Trinidad og Tobago (VM 2006) Panama (VM 2018) === Afrika === Egypt (VM 1934) DR Kongo (VM 1974) Tunisia (VM 1978) Algerie (VM 1982) Kamerun (VM 1982) Marokko (VM 1986) Nigeria (VM 1994) Sør-Afrika (VM 1998) Senegal (VM 2002) Angola (VM 2006) Elfenbenskysten (VM 2006) Ghana (VM 2006) Togo (VM 2006) === Asia === Nederlandsk India (VM 1938) Sør-Korea (VM 1954) Nord-Korea (VM 1966) Israel (VM 1970) Iran (VM 1978) Kuwait (VM 1982) Irak (VM 1986) De forente arabiske emirater (VM 1990) Saudi-Arabia (VM 1994) Japan (VM 1998) Kina (VM 2002) === Oseania === Australia (VM 1974) New Zealand (VM 1982) === Fotnoter === == Rekorder og statistikker == Oppdatert statistikk per VM i fotball 2022 === Land === Gjennom 22 VM-finaler opp gjennom historien har Brasil, Tyskland, Italia, Argentina, Frankrike og/eller Nederland alltid nådd finalen av 13 ulike land totalt. Disse lagenes dominans er godt gjenspeilet i oversikten over antall VM-titler (18 av 22) og finaler (34 av 44 finaleplasser), og ble også svært tydeliggjort i VM i fotball 2014 hvor gruppen tok alle 4 semifinaleplassene. Brasil har vunnet VM på alle kontinentene det er avholdt, bortsett fra Afrika, hvis ene mesterskap (avholdt i Sør-Afrika i 2010) ble vunnet av Spania. Inntil Spania vant her hadde europeiske lag kun vunnet når mesterskapet hadde blitt avholdt i Europa. I VM 2014 ble dette mønsteret ytterligere brutt da Tyskland vant VM i Brasil i Sør-Amerika. Før dette var det kun lag fra Sør-Amerika som hadde vunnet VM når det var blitt arrangert i Sør-Amerika (4 ganger) eller Nord-Amerika (3 ganger). === Resultater og kamper === === Spillere === == Referanser == == Fotnoter == == Eksterne lenker == (zh) Offisielt nettsted (en) FIFA World Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) www.worldcup-history.com (no) http://fotballen.eu/vm/ (Fakta og statistikk fra alle VM) (en) MyFootballFacts.com – FIFA World Cup Finals Statistics (fr) cdmfifa.free.fr

Kvalifiseringen til første kategori ble arrangert mellom 20. august 2005 og 31.

https://no.wikipedia.org/wiki/Overcast!_EP

2023-02-04

Overcast! EP

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Atmosphere-album', 'Kategori:EP-plater fra 1997']

Overcast! EP er Atmosphere sin første EP.

Overcast! EP er Atmosphere sin første EP. == Sporliste == «1957» «Brief Description» «Current Status» «Complications» «4:30am» «Adjust» «Clay» «@» «Sound is Vibration» «Multiples» «Scapegoat» «Ode To the Modern Man» «WND» «Multiples(Reprise)» «Caved In» «Cuando Limpia» «The Outernet» «Extra & Secret Songs» == Eksterne lenker == Rhymesayers Entertainment

Overcast! EP er Atmosphere sin første EP.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kjeld_Stub_Irgens

2023-02-04

Kjeld Stub Irgens

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 26. august', 'Kategori:Dødsfall i 1963', 'Kategori:Fødsler 23. mai', 'Kategori:Fødsler i 1879', 'Kategori:Marineoffiserer', 'Kategori:Medlemmer av Nasjonal Samling', 'Kategori:Menn', 'Kategori:NS-statsråder', 'Kategori:Nordmenn dømt i landssvikoppgjøret etter krigen', 'Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig', 'Kategori:Norske offiserer i Sjøforsvaret', 'Kategori:Norske sjøfolk', 'Kategori:Personer fra Kvinesdal kommune']

Kjeld Stub Irgens (født 23. mai 1879, død 26. august 1963) var en norsk sjøoffiser og NS-politiker fra Kvinesdal. Han var sjef for Sjøfartsdepartementet som kommissarisk statsråd og senere i Quislings NS-regjering under Tysklands okkupasjon av Norge.

Kjeld Stub Irgens (født 23. mai 1879, død 26. august 1963) var en norsk sjøoffiser og NS-politiker fra Kvinesdal. Han var sjef for Sjøfartsdepartementet som kommissarisk statsråd og senere i Quislings NS-regjering under Tysklands okkupasjon av Norge. == Tidlig liv == Kjeld Stub Irgens var sønn av sognepresten Jens Stub Irgens og hans kone Sophie Cathinka. Irgens var i fjern familie med biskopen Ole Irgens, politikeren Ole Irgens og politikeren Johannes Irgens. == Sjøfartskarriere == Irgens var sjøkaptein og hadde fått utdannelsen sin i sjøforsvaret der han gikk ut som premierløytnant i 1903. Fra 1913 var han ansatt i Den Norske Amerikalinje. I 1918 fikk Irgens kommando over passasjerskipet DS «Stavangerfjord» og i 1921 kjøpte han på vegne av mannskapet på DS «Stavangerfjord» øya Ravnøy i Vestfold som skulle gi skipsmannskapet og deres familier mulighet til å slappe av etter lange tider på havet. Den 270-dekar store øya som ligger mellom Nøtterøy og Stokke på fastlandet, ble kjøpt for 10 000 kroner og senere donert til Den Norske Amerikalinje. Rederiet eide øya helt frem til 1983 da den ble solgt til Stiftelsen Feriestedet Ravnøy. == Andre verdenskrig == === Forhandlinger under den tyske invasjon === Irgens ble involvert i Nasjonal Samling da andre verdenskrig kom til Norge i 1940. Han var gift med søsteren til Albert Viljam Hagelin, et sentralt medlem av Nasjonal Samling, og en dag etter den tyske invasjonen ble Irgens innkalt av Hagelin og Vidkun Quisling til Hagelins suite på Hotel Continental i Oslo. Der ble han spurt om han var villig til å overtale kong Haakon VII til å frasi seg tronen og utpeke Quisling til statsminister. Irgens dro sammen med Curt Bräuer til Elverum for å forhandle, men det endte ikke med noe mer. På vei til Elverum møtte Irgens noen medlemmer fra Stortinget på Hamar stasjon der han forklarte hensikten med møtet med kongen. Irgens kom til Elverum sent på ettermiddagen 10. april, og møtet med kongen foregikk dagen etter. Møtet ledet ingen steder hen ettersom beslutningen om at Norge skulle kjempe mot tyskerne var fattet dagen før. Den norske regjeringen godtok ikke Quislings krav, og holdt tyskerne unna så lenge som mulig. === Ministeren Irgens === Da rikskommissæren Josef Terboven dannet et kabinett den 25. september 1940, sa Irgens ja til å bli sjøfartsminister. Sjøfartsdepartementet ble opprettet spesielt for Irgens da tyskerne så på han som en som stod kong Haakon VII nær. På grunn av denne formodede nærhet til kongen ville Terboven gjerne ha ham med som en del av administrasjonen. På samme tid ble han også medlem av Nasjonal Samling. Den 12. juni 1944 ble Irgens avsatt fordi han var mer opptatt av å fremheve norsk nasjonalisme enn pangermanismen. Irgens ble også kritisert for å godta at medlemmer fra Nasjonal Samling kom i ministerstillingene. På samme tiden ble Sjøfartsdepartementet nedlagt. == Etter andre verdenskrig == I det norske landssvikoppgjøret i 1945 ble Irgens dømt til syv år tvangsarbeid. Saken ble anket til Høyesterett der straffen ble økt til 15 år. Irgens døde i 1963. == Referanser == == Litteratur == Bjørn Bjørnsen: Det utrolige døgnet, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1977 == Eksterne lenker == (en) Kjeld Stub Irgens – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (no) Kjeld Stub Irgens hos Norsk senter for forskningsdata (no) Biografi om Kjeld Stub Irgens

Kjeld Stub Irgens (født 23. mai 1879, død 26.

https://no.wikipedia.org/wiki/Michael_Connelly

2023-02-04

Michael Connelly

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige forfattere', 'Kategori:Fødsler 21. juli', 'Kategori:Fødsler i 1956', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Philadelphia', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Michael Connelly (født 21. juli 1956 i Philadelphia, USA) er en amerikansk forfatter, mest kjent for sine bøker om politimannen Hieronymus «Harry» Bosch fra Los Angeles. Han har bakgrunn som kriminalreporter, blant annet for Los Angeles Times og for sitt arbeid der fikk han Pulitzer-prisen.

Michael Connelly (født 21. juli 1956 i Philadelphia, USA) er en amerikansk forfatter, mest kjent for sine bøker om politimannen Hieronymus «Harry» Bosch fra Los Angeles. Han har bakgrunn som kriminalreporter, blant annet for Los Angeles Times og for sitt arbeid der fikk han Pulitzer-prisen. == Bibliografi == == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Michael Connelly – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Michael Connelly på Internet Movie Database (sv) Michael Connelly i Svensk Filmdatabas (fr) Michael Connelly på Allociné (en) Michael Connelly hos The Movie Database (en) Michael Connelly på Twitter (en) Michael Connelly på Facebook (en) Michael Connelly på Instagram

Michael Connelly (født 21. juli 1956 i Philadelphia, USA) er en amerikansk forfatter, mest kjent for sine bøker om politimannen Hieronymus «Harry» Bosch fra Los Angeles.

https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98sterrike_under_Sommer-OL_1900

2023-02-04

Østerrike under Sommer-OL 1900

['Kategori:1900 i Østerrike', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nasjoner under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Østerrike under de olympiske leker']

Østerrike under Sommer-OL 1900. Tretten utøvere fra Østerrike, alle menn, deltok i tre sporter under Sommer-OL 1900 i Paris. Østerrike kom på femtendeplass med medaljefordelingen tre sølv- og tre bronsemedaljer.

Østerrike under Sommer-OL 1900. Tretten utøvere fra Østerrike, alle menn, deltok i tre sporter under Sommer-OL 1900 i Paris. Østerrike kom på femtendeplass med medaljefordelingen tre sølv- og tre bronsemedaljer. == Medaljer == Det ble ikke delt ut gull, sølv og bronsemedaljer under Sommer-OL 1900 i Paris. Vinneren fikk sølvmedalje og den som kom på andreplass fikk bronse. Det var først under Sommer-OL 1904 det ble utdelt medaljer til de tre beste, men IOC har med tilbakevirkende kraft besluttet at medaljefordelingen også gjelder for de olympiske leker 1896 i Athen og 1900 i Paris == Medaljevinnerne ==

Østerrike under Sommer-OL 1900. Tretten utøvere fra Østerrike, alle menn, deltok i tre sporter under Sommer-OL 1900 i Paris.

https://no.wikipedia.org/wiki/Karl_Ruberl

2023-02-04

Karl Ruberl

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 12. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1966', 'Kategori:Fødsler 3. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1880', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i svømming', 'Kategori:Personer fra Wien', 'Kategori:Østerrikske svømmere']

Karl Ruberl (født 3. oktober 1880 i Wien, død 12. desember 1966 i New York) var en østerriksk svømmer som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris. Ruberl vant to olympiske medaljer i svømming under OL 1900 i Paris. Han kom på andreplass på 200 meter rygg bak Ernst Hoppenberg fra Tyskland. På 200 meter fri kom han på tredjeplass, bak australske Frederick Lane og Zoltán Halmay fra Ungarn.

Karl Ruberl (født 3. oktober 1880 i Wien, død 12. desember 1966 i New York) var en østerriksk svømmer som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris. Ruberl vant to olympiske medaljer i svømming under OL 1900 i Paris. Han kom på andreplass på 200 meter rygg bak Ernst Hoppenberg fra Tyskland. På 200 meter fri kom han på tredjeplass, bak australske Frederick Lane og Zoltán Halmay fra Ungarn. == OL-medaljer == 1900 Paris - Sølv i svømming, 200 meter rygg 1900 Paris - Bronse i svømming, 200 meter fri == Eksterne lenker == (en) Karl Ruberl – Olympedia (en) Karl Ruberl – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Karl Ruberl – databaseOlympics.com (arkivert)

Karl Ruberl (født 3. oktober 1880 i Wien, død 12.

https://no.wikipedia.org/wiki/Nokia_1200

2023-02-04

Nokia 1200

['Kategori:2007 i Finland', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Elektrostubber', 'Kategori:IT-relaterte introduksjoner i 2007', 'Kategori:Mobiltelefoner fra Nokia', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-04']

Nokia 1200 er en GSM mobiltelefon solgt av Nokia. Telefonen ble lansert i mai 2007.

Nokia 1200 er en GSM mobiltelefon solgt av Nokia. Telefonen ble lansert i mai 2007. == Spesifikasjoner == Nettverk: 2G GSM 900 / 1800 (GSM 850 / 1900 – US versjon) Størrelse: 102 x 44.1 x 17.5 mm mm Vekt: 77 g Skjerm Type: Monokrom grafikk Oppløsning: 96 x 98 pixels, Størrelse: 1.5 , 29 x 23 mm Polyfoniske ringetoner Vibrasjon 2.5 mm audio jack (lydutgang) Telefonbok, plass til 200 oppføringer 4 MB interminne Loggminne: 20 oppringte, 20 mottatte og 20 tapte anrop SMS Batteri: Li-Ion 700 mAh (BL-5CA) Stand-by: Inntil 390 timer Taletid: Inntil 7 timer Farger: Blå og sort == Eksterne lenker == Nokia 1200 hos Nokia.com Mobilen.no Brukerhåndbok

Nokia 1200 er en GSM mobiltelefon solgt av Nokia. Telefonen ble lansert i mai 2007.

https://no.wikipedia.org/wiki/Cuba_under_Sommer-OL_1900

2023-02-04

Cuba under Sommer-OL 1900

['Kategori:1900 på Cuba', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Cuba under de olympiske leker', 'Kategori:Nasjoner under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Sport i Karibia i 1900']

Cuba under Sommer-OL 1900. Én mannlig sportsutøver fra Cuba deltok under Sommer-OL 1900 i Paris. Cuba kom på tolvteplass med medaljefordelingen en sølv- og en bronsemedalje.

Cuba under Sommer-OL 1900. Én mannlig sportsutøver fra Cuba deltok under Sommer-OL 1900 i Paris. Cuba kom på tolvteplass med medaljefordelingen en sølv- og en bronsemedalje. == Medaljer == Det ble ikke delt ut gull, sølv og bronsemedaljer under Sommer-OL 1900 i Paris. Vinneren fikk sølvmedalje og den som kom på andreplass fikk bronse. Det var først under Sommer-OL 1904 det ble utdelt medaljer til de tre beste, men IOC har med tilbakevirkende kraft besluttet at medaljefordelingen også gjelder for de olympiske leker 1896 i Athen og 1900 i Paris == Medaljevinnerne == == Eksterne lenker == Resultater og profilside Arkivert 12. desember 2011 hos Wayback Machine. på sports-reference.com

Cuba under Sommer-OL 1900. Én mannlig sportsutøver fra Cuba deltok under Sommer-OL 1900 i Paris.

https://no.wikipedia.org/wiki/Schwere_Granatwerfer_34

2023-02-04

Schwere Granatwerfer 34

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bombekastere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Schwere Granatwerfer 34 var en tysk bombekaster, utviklet før og satt i tjeneste under 2. verdenskrig. Bombekasteren hadde et kaliber på 80,7 mm. Granatene (Wurfgranate 34) veide 3,5 kilo, hvorav 0,553 kilo var sprengstoff. Totalt ble 73 972 000 Wurfgranate 34, og 71 630 bombekastere produsert. 1 bombekaster kostet 810 Reichmark å produsere. Grw 34 fikk raskt et rykte på seg for å være pålitelig, effektiv og nøyaktig. Dette kan dog like godt tilskrives de godt trente mannskapene, som bombekasteren. Bombekasteren veide 56,7 kg, hadde en maksimal rekkevidde på 2400 meter, og en skuddtakt på rundt 20 granater i minuttet. Utgangshastigheten for granaten var på 174 m/s. En versjon for luftbårne styrker ble utviklet under betegnelsen «kurzer Granatwerfer 42», også kjent som «Stummelwerfer».

Schwere Granatwerfer 34 var en tysk bombekaster, utviklet før og satt i tjeneste under 2. verdenskrig. Bombekasteren hadde et kaliber på 80,7 mm. Granatene (Wurfgranate 34) veide 3,5 kilo, hvorav 0,553 kilo var sprengstoff. Totalt ble 73 972 000 Wurfgranate 34, og 71 630 bombekastere produsert. 1 bombekaster kostet 810 Reichmark å produsere. Grw 34 fikk raskt et rykte på seg for å være pålitelig, effektiv og nøyaktig. Dette kan dog like godt tilskrives de godt trente mannskapene, som bombekasteren. Bombekasteren veide 56,7 kg, hadde en maksimal rekkevidde på 2400 meter, og en skuddtakt på rundt 20 granater i minuttet. Utgangshastigheten for granaten var på 174 m/s. En versjon for luftbårne styrker ble utviklet under betegnelsen «kurzer Granatwerfer 42», også kjent som «Stummelwerfer». == Se også == Bombekaster == Eksterne lenker == German Infantry Mortars WW II German Infantry Anti-Tank Weapons == Litteratur == Gander, Terry and Chamberlain, Peter. Weapons of the Third Reich: An Encyclopedic Survey of All Small Arms, Artillery and Special Weapons of the German Land Forces 1939-1945. New York: Doubleday, 1979 ISBN 0-385-15090-3

Schwere Granatwerfer 34 var en tysk bombekaster, utviklet før og satt i tjeneste under 2. verdenskrig.

https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_herrelandslag_i_fotball

2023-02-04

Norges herrelandslag i fotball

['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Norges herrelandslag i fotball']

Norges herrelandslag i fotball er landslaget til Norge som representerer landet i internasjonal herrefotball. Norge har hatt et herrelandslag siden 1908. Den beste sammenhengende perioden var i 1990-årene, under ledelse av Egil «Drillo» Olsen og siden Nils Johan Semb. Det ledet til deltagelse i VM-sluttspillene i 1994 og 1998, samt Europamesterskapet i 2000. Andre meritter er Bronselaget fra 1936 og deltakelse i VM i fotball 1938. Blant de mest berømte enkeltkampene er seieren over Brasil i VM i Frankrike 1998, seieren over Tyskland i OL i Berlin 1936, og triumfene mot England i VM-kvalifiseringskampene i 1981 og 1993.

Norges herrelandslag i fotball er landslaget til Norge som representerer landet i internasjonal herrefotball. Norge har hatt et herrelandslag siden 1908. Den beste sammenhengende perioden var i 1990-årene, under ledelse av Egil «Drillo» Olsen og siden Nils Johan Semb. Det ledet til deltagelse i VM-sluttspillene i 1994 og 1998, samt Europamesterskapet i 2000. Andre meritter er Bronselaget fra 1936 og deltakelse i VM i fotball 1938. Blant de mest berømte enkeltkampene er seieren over Brasil i VM i Frankrike 1998, seieren over Tyskland i OL i Berlin 1936, og triumfene mot England i VM-kvalifiseringskampene i 1981 og 1993. == Historie == Fotballen kom til Norge fra Storbritannia i 1880-årene, og ble raskt en populær sport både blant de aktive og publikum. Norges første fotballklubb, Christiania Footballclub ble stiftet i 1885. Flere klubber kom til, og det oppsto på etterhvert et behov for å få organisert fotballen i Norge. På initiativ fra Ski- og Fotballklubben Lyn ble Norsk Fodboldforbund stiftet i 1902. Samme år fikk NFF ansvaret for å organisere Norgesmesterskapet i fotball, og i 1908 fikk NFF invitasjon fra det svenske fotballforbundet om å spille en landskamp. I anledning NFFs 100-årsjubileum i 2002 åpnet Fotballmuseet på Ullevaal Stadion. Her kan man oppleve norsk fotballs historie og gjenoppleve de store øyeblikkene. === 1910-årene === Se også Norges landskamper 1908–1914 og Norges landskamper 1915–1919Norges første landskamp ble spilt 12. juli 1908. Sverige spilte også sin første landskamp noensinne denne julidagen i Göteborg. Ni av spillerne på det norske laget kom fra Oslo-klubben Mercantile, som hadde blitt norgesmestere året før. Den historiske kampen begynte veldig bra for det norske laget. Minotti Bøhn satte inn kampens første mål rett fra avspark, uten av noen av de svenske spillerne hadde vært borti ballen. Deretter gikk det dårligere. Det hjalp lite at Bøhn satte inn enda et mål, og at Hans Endrerud også tegnet seg på scoringslisten. Da kampen var over hadde svenskene vunnet 11-3. Det gikk to år til neste gang et norsk landslag ble samlet. Også denne gangen var det svenskene som var motstander, og denne gangen ble kampen spilt på Gamle Frogner i Kristiania. Det var imidlertid svenskene som vant denne gangen også, 4-0 ble sluttresultatet. Tormod Kjellsen fra Larvik Turn debuterte i denne kampen, 15 år og 11 måneder gammel, og er fortsatt tidenes yngste med det norske flagget på brystet. To strake tap ble det også i 1912, da Norge deltok i OL i Stockholm. Motstandere var Danmark og Østerrike. I det hele tatt er perioden mellom 1908 og 1917 et sorgens kapittel i norsk landslagshistorie. I denne perioden vant ikke Norge en eneste kamp, og bunnen ble nådd 7. oktober 1917 da Norge tapte hele 12-0 for Danmark – Norges største tap noensinne. === 1920-årene === Se også Norges landskamper 1920–1924 og Norges landskamper 1925–1929Våren 1918 ankom svenske Birger Möller Kristiania, og tok fatt på sin nye jobb som norsk landslagstrener. Det sies at Möller var en god inspirator, og brukte mye tid på samspill, tekniske ferdigheter og terping på detaljer. Dette skulle snart gi resultater. Etter å ha spilt 27 kamper uten en eneste seier, kom vendepunktet for det norske landslaget 16. juni 1918. Bare et drøyt halvår etter fadesen i København tok Norge sin aller første seier da de vant 3-1 over Danmark. Noen måneder senere ble det også seier over Sverige, og året etter ble svenskene feid av banen med 5-1 i Göteborg – Norges første borteseier. Norges største stjerne i denne perioden var Odd-spissen Einar «Jeja» Gundersen, som scoret til sammen 26 landslagsmål mellom 1917 og 1928. Andre profiler var lagkaptein Gunnar Andersen (Lyn), Per Skou (Lyn og Odd) og Asbjørn Halvorsen (Sarpsborg). Disse spillerne utgjorde stammen i det norske laget som deltok i OL i Antwerpen i 1920, hvor Norge tok sin hittil største skalp. Få hadde levnet Norge noen muligheter i åpningskampen mot England. Riktignok var det engelske laget et amatørlag, men de ble uansett regnet som store favoritter – ikke bare til å slå Norge, men til å vinne hele turneringen. Det sies at Gunnar Andersen var den første som viste at engelskmennene slett ikke var overmennesker, ved å drible av opptil tre-fire engelskmenn om gangen. Selvtilliten smittet over på de andre norske spillerne, og da kampen var over hadde Norge vunnet 3-1 etter to scoringer av «Jeja» Gundersen og ett mål av Einar Wilhelms. Som belønning for den sensasjonelle seieren fikk Norge møte Tsjekkoslovakia i neste runde. Den kampen tapte Norge 4-0. Norge tok noen flere skalper i årene som fulgte. De vant 2-0 over Frankrike i Paris i 1923, og tok også noen flere seire mot svenskene. I siste halvdel av 1920-årene var imidlertid landslaget tilbake i hverdagen. Mellom 1924 og 1928 vant Norge bare fire landskamper – samtlige mot Finland. I 1929 og i begynnelsen av 1930-årene begynte den svake trenden igjen å snu, mye takket være keeper Henry «Tippen» Johansen og målkongen Jørgen Juve, som begge noen år senere skulle bli med på det som kanskje den dag i dag fortsatt er norsk landslagsfotballs største øyeblikk. 23. juni 1929 ble det seier med 5-2 over Danmark i København – Norges første borteseier over Danmark. === 1930-årene === Se også Norges landskamper 1930–1934 og Norges landskamper 1935–1939I 1933 debuterte Reidar Kvammen på det norske landslaget. To år senere fikk Arne Brustad sin debut, og i 1934 returnerte den tidligere landslagsspilleren Asbjørn Halvorsen til Norge etter tolv år i tysk fotball. Disse begivenhetene markerer begynnelsen på «bronsealderen» i norsk fotball. Da Halvorsen returnerte fra sitt Tysklandsopphold ble han ansatt som generalsekretær i NFF. Han ble dermed formann i landslagets uttakskomité, og fungerte også som landslagstrener. På denne tiden hadde landslagstreneren kun ansvar for å trene spillerne, mens alt som hadde med laguttak ble foretatt av uttakskomitéen. Den kombinerte rollen gjorde imidlertid at Halvorsen ble Norges første «moderne» landslagssjef. Selv om Norge hadde hatt ganske gode resultater i årene før Berlin-OL (deriblant seire over Østerrike og Ungarn) var det få som trodde laget kunne hevde seg blant de beste i OL-turneringen. Den første kampen gav en oppskriftsmessig seier over Tyrkia. Neste motstander var vertsnasjonen Tyskland, som hadde slått Luxembourg 9-0 i sin første kamp. Det sies at de norske lederne allerede hadde planlagt hjemreise to dager etter Tysklands-kampen. De planene måtte i så fall endres. Med Hitler og Goebbels blant tilskuerne vant Norge fullt fortjent 2-0 over Tyskland. Begge målene ble scoret av Magnar Isaksen. Tyskerne var slått ut, og Norge var klare for semifinale mot Italia. Semifinalen ble jevnspilt, men det var italienerne som trakk det lengste strået. Sluttresultatet ble 2-1 etter ekstraomganger, og Arne Brustad scoret det norske målet. Brustad ble også den store spilleren i bronsefinalen mot Polen, hvor Norge vant 3-2, og sikret seg bronsemedaljene. Brustad scoret alle de tre norske målene, og ble fremhevet som en av turneringens beste spillere av både norsk og utenlandsk presse. Bronselaget var født. To år senere deltok Norge i fotball-VM. Norge hadde kvalifisert seg etter å ha slått Irland 6-5 sammenlagt over to kamper. Reidar Kvammen scoret to mål i begge kampene. I sluttspillet, som ble arrangert i Frankrike og ble spilt i cupformat, ble Norge trukket mot de regjerende verdensmesterne Italia. Kampen, som ble spilt i Marseille, var svært jevnspilt og spennende. Italia tok en tidlig ledelse, men Norge utlignet sju minutter før slutt da Brustad driblet seg gjennom hele det italienske forsvaret og satte ballen i mål. Noen minutter senere trodde alle at Brustad hadde scoret sitt andre, men dette målet ble meget tvilsomt annullert for offside. «Hvordan dommeren kunne annullere dette flotte mål står for tilskuerne ennå som en gåte», skrev Dagbladet i sitt referat. Dermed ble det nok en gang ekstraomganger, hvor Italia gikk seirende ut etter en scoring av Silvio Piola. Akkurat som i OL to år tidligere tapte Norge for Italia etter ekstraomganger, og akkurat som i Berlin-OL gikk Italia til topps i hele turneringen. Brustad fikk et plaster på såret da han noen måneder senere ble tatt ut på Europalaget som møtte England på Wembley. 22. oktober 1939 tapte Norge 4-1 for Danmark i København. Det skulle vise seg å bli Norges siste landskamp på nesten seks år. === 1940-årene === Se også Norges landskamper 1945–1949.Da tyskerne invaderte Norge ble det slutt på praktisk talt all organisert fotball i landet som følge av idrettsboikotten. Flere av heltene fra 1936, deriblant Reidar Kvammen og Asbjørn Halvorsen, havnet i konsentrasjonsleir. Det lange oppholdet satte naturlig nok norsk fotball et langt skritt tilbake, noe som skulle bli ettertrykkelig klart 21. oktober 1945, da Norge møtte Sverige i Stockholm. Nesten alle de gamle heltene var med da Norge møtte Sverige for første gang på over seks år. Det norske laget inkluderte Brustad, Øivind Holmsen og Alf «Kaka» Martinsen, som alle hadde vært med på Bronselaget, samt Kristian Henriksen, Knut Brynildsen og Rolf Johannessen, som var med på VM-laget i 1938. Seks år er imidlertid lang tid i fotball, og svenskene, som ikke hadde vært med i krigen, hadde et storlag på gang. Sluttresultatet ble 10-0 til Sverige. Da svenskene scoret sitt niende mål skal Henriksen ha sagt «Nå satsær vi på uavgjort, guttær» til lagkameratene. Bronsealderen i norsk fotball var definitivt over. Det skulle imidlertid komme nye spillere utover i slutten av 1940-årene. To av de største profilene var Gunnar Thoresen og Thorbjørn «Klippen» Svenssen. I tillegg hadde bronsehelten Reidar Kvammen ennå litt å bidra med på banen. Noen storseire ble det også. I 1946 ble Finland feid av banen med 12-0, og to år senere vant Norge 11-0 over USA i en kamp hvor Odd Wang Sørensen scoret fem mål – noe som fortsatt er norsk rekord for antall mål i én og samme landskamp. I 1949 debuterte en 18 år gammel indreløper fra Ørn ved navn Per Bredesen. Han scoret i debuten og fikk strålende kritikker. Norge hadde fått en ny stjerne, og ved inngangen til 1950-årene snakket man om at Norge hadde et nytt storlag på gang. Dessverre ble unge Bredesen et kortvarig bekjentskap for landslagspublikummet. I 1952 reiste Bredesen til Italia, og signerte proffkontrakt for Lazio – og ifølge datidens selvpålagte amatørbestemmelser ble han dermed utelukket fra videre landslagsspill. I en alder hvor de fleste andre nasjonene i Europa hadde innført profesjonell fotball, sto det gamle amatøridealet fortsatt høyt i kurs her hjemme. === 1950-årene === Se også Norges landskamper 1950–1954 og Norges landskamper 1955–1959Det var langt mellom seirene for det norske landslaget i 1950-årene, og de få kampene Norge klarte å vinne var stort sett mot Finland og Island. Riktignok klarte Norge å dra i land en sensasjonell 2-1-seier over Ungarn i 1957 – og det attpåtil i en VM-kvalifiseringskamp, men ellers var det langt mellom høydepunktene. I returkampen mot Ungarn ble forøvrig Norge sendt hjem med 0-5 i kofferten. Blant lyspunktene holdt forsvarsklippen Thorbjørn Svenssen stand gjennom hele tiåret, og da han avsluttet sin landslagskarriere i 1962 hadde han spilt utrolige 104 landskamper – 93 av dem som kaptein. Sammen med engelske Billy Wright var han den eneste spilleren i verden som hadde passert 100 landskamper på dette tidspunktet. En annen norsk profil på denne tiden var Harald Hennum, som med sine 25 mål er landslagets mestscorende spiller etter krigen. Det er imidlertid liten tvil om at Norge kunne trengt en spiller som Per Bredesen, men amatørreglementet gjaldt fortsatt, selv om det i 1960 ble oppmyknet slik den hjemvendte proffen Ragnar Larsen igjen fikk lov å spille med flagget på brystet. Bunnen ble nådd i 1959 da Norge avsluttet året med fire strake tap og 22 baklengsmål. Selv Island ble det tap for dette året. === 1960-årene === Se også Norges landskamper 1960–1964 og Norges landskamper 1965–1969Etter den begredelige avslutningen året før, ble østerrikske Willi Kment hentet inn som ny trener i 1960. Senere samme år debuterte en ung bergenser som var døpt Roald Jensen, men var bedre kjent under kallenavnet «Kniksen», på landslaget. Den spedbygde tenåringen driblet seg forbi alt og alle, og med ett hadde Norge funnet en ny stjernespiller – og ny optimisme. Et annet stortalent, Vikings Olav Nilsen debuterte et par år senere. Landslaget fikk glede av «Kniksen» i fire år, før han, akkurat som Per Bredesen før ham, ble proff i utlandet, og dermed ble uaktuell for videre landslagsspill. Det var lite forbedring å spore i resultatkolonnen, men av og til greide Norge å presterte et sjokkresultat. I 1961 vant ikke landslaget en eneste kamp. I 1962, derimot, ble det seier over både Nederland og Sverige. I det hele tatt var 1960-årene en periode hvor Norge fortsatt tilhørte det nedre sjiktet i europeisk fotball, men ved enkelte anledninger klarte å slå de store gutta. Et eksempel på dette var den høyst overraskende 4-3-seieren over Skottland i Bergen. Man kom imidlertid brutalt ned på jorda igjen senere samme år da Norge tapte 9-0 for Polen. Et av Norges mest oppsiktsvekkende resultater i 1960-årene var seieren over Jugoslavia i en VM-kvalifiseringskamp i 1965. Jugoslavia hadde spilt EM-finale noen år tidligere, men måtte reise hjem fra Ullevaal med 0-3 i kofferten, etter scoringer av Finn Seemann, Olav Nilsen og den nye stjernespilleren fra nord, Harald Johan «Dutte» Berg. Norge spilte også jevnt med Frankrike i denne kvalifiseringen, men det ble til slutt to knepne tap for franskmennene. Dette var uansett det nærmeste Norge hadde kommet et sluttspill siden storhetstiden i 1930-årene. Norge møtte Frankrike på nytt i kvalifiseringen til VM i 1970. I hjemmekampen tapte Norge oppskriftsmessig 1-3, men i bortekampen gjorde landslaget et nytt skippertak og sjokkerte det franske hjemmepublikummet med å vinne 1-0. Odd Iversen scoret kampens eneste mål. Det kan ellers nevnes at Fredrikstad-stopperen Roar Johansen spilte 54 landskamper på rad mellom 1960 og 1967, hvilket er rekord. Selv ikke Thorbjørn Svenssen kan vise til en slik rekke. En annen kuriositet var at keeper Kjell Kaspersen scoret på straffespark i seieren over Thailand i 1965, og er dermed den eneste målvakten som har scoret for det norske landslaget. === 1970-årene === Se også Norges landskamper 1970–1974 og Norges landskamper 1975–1979I 1969 ble NFFs selvpålagte amatørparagraf opphevet. Dermed kunne utenlandsproffer som «Kniksen» og Finn Seemann igjen ta på seg landslagstrøya, og Harald Berg og Odd Iversen kunne reise ut med god samvittighet, uten at det ødela deres muligheter for videre landslagsspill. Resultatmessig var det dog lite forbedring å spore som følge av regelendringen. Faktisk ble landslagets resultater i første halvdel av 1970-årene om mulig enda dårligere. Under kvalifiseringen til EM i 1972 tok Norge ett poeng på seks kamper, og i 1972 tapte Norge 9-0 for Nederland i en VM-kvalifiseringskamp. Året etter gikk Norge på et kanskje enda mer ydmykende nederlag da de tapte for Luxembourg. Det var imidlertid noen lyspunkter å spore. Først og fremst gjennom vår nye stjernespiller Tom Lund, som debuterte i 1971. «Tommy» var en fantastisk spiller, og blir av mange regnet som Norges beste spiller noensinne – men selv ikke han klarte å bære laget på egen hånd, og Norge endte som regel helt sist i sine kvalifiseringsgrupper til VM og EM. I siste halvdel av 1970-årene var det imidlertid en liten forbedring i resultatene. Anført av Tom Lund og den nye treneren Tor Røste Fossen ble det seire over både Sveits og Sverige i kvalifiseringen til VM i 1978. Sistnevnte kamp huskes nok likevel best på grunn av Svein Grøndalens grisetakling av den svenske stjernespilleren Ralf Edström. Da Norge spilte sin siste kvalifiseringskamp borte mot Sveits hadde Norge fortsatt en teoretisk mulighet til å nå sluttspillet. Kampen endte imidlertid 1-0 til sveitserne, og dermed måtte Norge nok en gang bli hjemme. Ved siden av A-landslaget hadde Norge også et eget OL-lag i siste halvdel av 1970-årene. Kriteriet for å spille på OL-laget var at du ikke var profesjonell, og ikke hadde spilt noen VM-kvalifiseringskamper. OL-laget var med andre ord et B-landslag, men kampene deres ble likevel regnet som offisielle landskamper i Norge – og i 1979 kvalifiserte OL-laget seg til sluttspillet i Moskva etter å ha slått Finland og Vest-Tysklands amatører i kvalifiseringen. Arne Larsen Økland ble den store helten med sitt vinnermål i den avgjørende bortekampen mot tyskerne. Økland ble forøvrig proff i tysk fotball kort tid etterpå. Det ble imidlertid aldri noe OL-sluttspill på de norske spillerne ettersom Norge, sammen med USA og de fleste landene i Vest-Europa, boikottet Moskva-OL som protest mot den sovjetiske invasjonen i Afghanistan. === 1980-årene === Se også Norges landskamper 1980–1984 og Norges landskamper 1985–1989I den første landskampen i 1980-årene ble det seier over Bulgaria. En lovende start på det nye tiåret. Den gode trenden fortsatte med 6-1-seier over Finland (en kamp hvor Pål Jacobsen scoret fire mål) og seier over Sveits i VM-kvalifiseringen. At det også ble 0-4 mot England på Wembley var heller ikke noen katastrofe. Så mye bedre enn oss var tross alt engelskmennene – trodde man. Knepne tap for Ungarn og Romania våren 1981 sikret at Norge ikke kom til noe VM-sluttspill denne gangen heller, men vi hadde fortsatt æren å spille for da selveste England inntok Ullevaal 9. september 1981. Våre fem tidligere møter med engelske heltidsproffer hadde gitt fem tap og en målforskjell på 2-24. Riktignok hadde vi slått England i Antwerpen 61 år tidligere, men det var jo mot et engelsk amatørlag. Det var med andre ord få som trodde på noe annet enn nok et tap denne høstdagen, men forhåpentlig kunne man kanskje begrense tapet til et par mål. I denne kampen hadde jo Norge Tom Lund og den nye stjernen Hallvar Thoresen tilbake på laget. Ingen av dem hadde spilt kampen på Wembley året før. Kampen begynte heller dårlig sett med norske øyne. England tok en oppskriftsmessig ledelse ved Bryan Robson bare noen minutter etter avspark – men i stedet for å gi opp, kjempet nå de norske spillerne seg inn i kampen igjen, og midtveis i første omgang utlignet Norge da Roger Albertsen forstyrret den engelske keeperen slik at Tom Lunds innlegg gikk rett i mål. Albertsen ble kreditert målet, men TV-bilder viste senere at han ikke traff ballen. Det viktigste var uansett at Norge var med i kampen igjen, og da Hallvar Thoresen satte inn det andre målet for Norge rett før pause luktet det sensasjon. Til tross for et kraftig engelsk press i andre omgang, ble det ingen flere mål, og Norge hadde (i alle fall i medias øyne) prestert sitt beste resultat noensinne. Norge hadde slått selveste England, noe som fikk radiokommentator Bjørge Lillelien til å gå helt av hengslene, og sende en hilsen til engelske personligheter som Churchill og Maggie Thatcher. Anført av Tom Lund hadde Norge et godt lag i begynnelsen av 1980-årene. Året etter England-seieren ble Jugoslavia utklasset i en EM-kvalifiseringskamp hvor Lund, Økland og Åge Hareide scoret de norske målene – og ved utgangen av 1982 så det ut til at Norge endelig kunne klare å komme til et sluttspill igjen. Slik gikk det ikke. Tom Lund la opp midtveis i kvalifiseringen, og uten sin playmaker var Norge igjen en middelmådighet. Norge tok bare ett poeng på de resterende EM-kvalifiseringskampene, og endte nok en gang sist i gruppa. OL-laget ble også samlet igjen, denne gangen for å kvalifisere seg til olympiaden i Los Angeles. Norge kom imidlertid bare på tredjeplass i sin gruppe bak Polen og DDR – men da østblokklandene senere valgte å boikotte OL som et slags takk for sist, fikk Norge den ledige plassen. Norge klarte å bite godt fra seg i OL-turneringen, men til tross for et vedvarende press ble det målløst i åpningskampen mot Chile. I den andre kampen ble det et knepent tap for Frankrike, og da hjalp det lite at Norge vant 2-0 over Qatar i den siste kampen. Norge ble slått ut i det innledende gruppespillet. På den lyse siden inneholdt OL-laget en rekke spillere som skulle bli viktige bidragsytere for A-landslaget i årene fremover – spillere som Per Egil Ahlsen, Terje Kojedal, Tom Sundby og ikke minst keeper Erik Thorstvedt. I midten av 1980-årene tok landslaget to nye skalper. I 1985 vant Norge borte over de regjerende verdensmesterne fra Italia, og våren etter ble de kommende verdensmesterne Argentina slått på Ullevaal. Begge disse kampene var imidlertid privatlandskamper, og i de kampene som virkelig hadde betydning var Norge fortsatt en kasteball. Bare noen uker etter seieren over Italia tapte Norge 5-1 for Danmark i en VM-kvalifiseringskamp på Ullevaal, og i kvalifiseringen til EM i 1988 ble en imponerende seier over Frankrike etterfulgt av to strake tap for Island. Norge i 1980-årene var et lag som på en god dag i stand til å slå hvem som helst. Problemet var bare at Norge på en dårlig dag var i stand til å tape for hvem som helst – og at det var flere dårlige enn gode dager. === 1990-årene === Se også Norges landskamper 1990–1994 og Norges landskamper 1995–1999Etter en dårlig start på kvalifiseringen til EM i fotball 1992, valgte landslagssjef Ingvar Stadheim å trekke seg i oktober 1990. Han ble erstattet av U21-landslagets trener Egil «Drillo» Olsen, og dette trenerbyttet skulle innlede landslagets beste periode i moderne tid. Drillo hadde klare oppfatninger om hvordan fotball skulle spilles, og hadde noen ufravikelige prinsipper i sin spillestil: gjennombruddshissighet, soneforsvar, at ballen alltid skulle spilles i lengderetningen, at man skulle slå langt når motstanderen var i balanse og utnytte overganger når motstanderen var i ubalanse. Spillestilen ga resultater. Hvis man ser på enkeltspillerne var nok ikke dette det beste laget Norge noensinne hadde hatt. Strengt tatt hadde Norge anno 1990 bare to spillere som holdt høy internasjonal klasse – Erik Thorstvedt og Rune Bratseth. Disse to ble bærebjelkene i landslaget, som ellers ble supplert med unggutter som Øyvind Leonhardsen, Stig Inge Bjørnebye, Lars Bohinen og Erik Mykland. Den første indikasjonen på at Norge hadde noe stort på gang kom i EM-kvalifiseringskampen mot Italia 5. juni 1991, hvor Norge vant 2-1 etter scoringer av Bohinen og Tore André Dahlum. Tidligere samme kveld hadde U21-landslaget slaktet Italias unggutter med hele 6-0. Noe EM-sluttspill ble det likevel ikke, men Norge hang med i gruppa helt til siste kamp og endte til slutt på en respektabel tredjeplass, bak Sovjetunionen og Italia. Mot slutten av EM-kvalifiseringen børstet Drillo støvet av den tidligere ungdomsstjernen Kjetil Rekdal, som hadde vært ute av landslagsdiskusjonen i over to år etter et mislykket opphold i tysk fotball. Han skulle bli en av landslagets viktigste spillere i 1990-årene. I kvalifiseringen til VM i fotball 1994, havnet Norge i gruppe med England, Nederland og Polen – en tilsynelatende umulig oppgave. Norge åpnet kvalifiseringen med å slå miniputtstaten San Marino hele 10-0. Denne kampen ble fulgt av en overraskende seier over Nederland, og da Norge også klarte uavgjort borte mot England takket være Kjetil Rekdals drømmetreff fra drøyt 20 meter begynte man for alvor å tro på VM-billett. Veien til VM fortsatte i 1993, hvor Norge tok en flott seier mot Tyrkia og regelrett utspilte England på Ullevaal. Norge hadde marginene på sin side da bortekampen mot Nederland endte målløst, og da Norge feide Polen av banen med 3-0 i Poznan etter scoringer av Jostein Flo, Jan Åge Fjørtoft og Ronny Johnsen, var Norge klare for VM-sluttspill for første gang siden 1938. For årets prestasjoner fikk landslaget tildelt Sportsjournalistenes statuett som «Årets idrettsnavn». Dette er forøvrig første og eneste gang prisen er gitt til et helt lag. I sluttspillet var Norge preget av den sterke varmen, og muligens også av stundens alvor. Turneringen begynte med seier over Mexico i en ikke altfor velspilt kamp, hvor innbytter Kjetil Rekdal ble matchvinner. Denne kampen ble fulgt av et 1-0-tap for Italia, hvilket betød at alle lagene i gruppen hadde tre poeng etter to kamper, og at Norge ville gå videre med seier over Irland, og også med uavgjort hvis kampen mellom Mexico og Italia fikk en vinner. Det endte imidlertid målløst mot Irland i en svært lite velspilt kamp, og da også Mexico-Italia endte uavgjort var Norge slått ut med minste mulige margin. Etter turneringen begynte for første gang kritiske røster høres mot Drillos spillestil, men denne kritikken falt snart til ro, i hvert fall hjemme i Norge. Norge så lenge ut til å kvalifisere seg til EM i fotball 1996, men snublet i de siste kampene mot Tsjekkia og Nederland, og måtte dermed bli hjemme. På dette tidspunktet hadde Bratseth og Thorstvedt gitt seg, og blitt erstattet av henholdsvis Henning Berg og Frode Grodås. To andre nye fjes i neste VM-kvalifisering var de unge spissene Tore André Flo og Ole Gunnar Solskjær. Sistnevnte ble tomålsscorer da Norge vant 5-0 over Aserbajdsjan og ble senere proff i Manchester United. Flo fikk sitt store gjennombrudd da han lagde to mål i seieren over Brasil på Ullevaal i en privatlandskamp. VM-billettene ble sikret da Norge vant 1-0 borte over Aserbajdsjan i nest siste kvalifiseringskamp. Akkurat som 60 år tidligere var Norge klare for VM i Frankrike. Historien skulle etterhvert gjenta seg på flere måter. Som i det forrige VM-sluttspillet åpnet Norge med relativt svakt spill. De to første kampene mot Marokko og Skottland endte begge uavgjort, og dermed sto man overfor en tilsynelatende umulig oppgave for å sikre videre avansement, Norge måtte slå Brasil. 23. juni 1998 i Marseille vil alltid bli husket som en merkedag i norsk fotballs historie. Det var nok Brasil som hadde det meste av spillet, og da Bebeto gav brasilianerne ledelsen etter 78 minutter trodde de fleste at kampen var over. Tore André Flo utlignet imidlertid med et flott mål bare noen minutter senere, og da samme mann ble lagt i bakken to minutter før slutt fikk Norge straffespark. Kjetil Rekdal satte ballen sikkert i mål, og Norge var klare for åttendedelsfinale, nok en gang i Marseille, og nok en gang mot Italia. Kampen mot Italia var en spillemessig skuffelse. Italia tok en tidlig ledelse ved Christian Vieri, og i resten av kampen ble det norske angrepsspillet nøytralisert av det bunnsolide italienske forsvaret, og akkurat som i 1938 ble Norge slått ut av Italia. Drillo hadde før turneringen annonsert at han kom til å gi seg som trener etter VM, og den nye landslagssjefen ble Nils Johan Semb. Semb fortsatte i samme løypa som Drillo. En del nye spillere kom til, blant annet Steffen Iversen, John Carew og John Arne Riise. Etter en treg start på kvalifiseringen til Fotball-EM 2000 vant Norge sine sju siste kamper, og ble til slutt en suveren gruppevinner, og Semb hadde dermed ført Norge til sitt første EM-sluttspill. Dette tiåret under ett må derfor kunne kalles landslagets beste, etter å ha gjennomført fire gode kvalifiseringer på rad, som resulterte i deltakelse i tre mesterskap. === 2000–2007 === Se også Norges landskamper 2000–2004 og Norges landskamper 2005–2009. EM-sluttspillet begynte bra, men endte med skuffelse. I den første kampen vant Norge over Spania etter at Steffen Iversen scoret på et typisk Drillo-angrep. I den andre kampen tapte Norge for Rest-Jugoslavia, men kunne likevel avgjøre selv i siste gruppekamp mot Slovenia. Uavgjort mot Slovenia ville holde hvis Jugoslavia slo Spania, eller hvis den endte uavgjort. Det ble til slutt målløst mellom Norge og Slovenia i det som må kunne beskrives som en begredelig kamp. I den andre kampen ledet Jugoslavia 3-2 ved slutten av ordinær tid, så det virket som om Norge likevel hadde klart å gå videre. Spania scoret imidlertid to kjappe mål på overtid og vant kampen. Dermed var Norge slått ut, og denne gangen var det ikke bare i utlandet at landslaget måtte tåle kritikk. Også hjemme i Norge ble spillestilen og taktikken slaktet i media. En svak start på kvalifiseringen til VM i 2002 bidro ikke til å dempe kritikken mot Semb. Etter fem spilte kamper sto Norge bokført med fattige to poeng, og etter et tiår med nesten bare oppturer ble det klart at VM i Japan og Sør-Korea ville bli spilt uten norsk deltagelse. Norge avsluttet kvalifiseringen med tre strake seire, men på det tidspunktet var det for sent. Til tross for økende mistillit forble Semb i sjefsstolen også i den påfølgende EM-kvalifiseringen, hvor Norge til slutt kapret andreplassen bak Danmark, og måtte ut i «playoff» mot Spania. I den første kampen, som ble spilt i Spania, ble det et knepent 2–1 tap, hvilket sørget for optimisme foran returkampen på Ullevaal. Returkampen ble imidlertid et mareritt. Spanjolene var best i absolutt alt, og vant til slutt 3–0. Dermed ble det ikke noe EM-sluttspill, og etter denne kampen valgte Semb å gå av, etter selv å ha erklært at det var naturlig å bare ha to forsøk på å føre Norge til mesterskap før noen andre fikk prøve seg. Norges nye landslagssjef ble den gamle storspilleren Åge Hareide, som kom fra trenerjobben i Rosenborg og ble ansatt i januar 2004. Hareides «Nye Norge» vant sine seks første kamper. Riktignok var mange av disse kampene mot annenrangs motstand, men de gode resultatene skapte uansett ny entusiasme rundt landslaget. I kvalifiseringen til VM i 2006 ble resultatene svært varierende, fra en imponerende 3–0 seier over Slovenia til en skuffende uavgjort mot Moldova og hjemmetap for Skottland. Norge endte til slutt på andreplass i gruppen, bak Italia, og måtte ut i playoff igjen, denne gangen mot Tsjekkia. Norge leverte en hederlig innsats i Praha, etter en svært dårlig kamp på Ullevaal. Begge kampene endte imidlertid med ettmålstap, og dermed måtte Norge nok en gang bli hjemme. I kvalifiseringen til EM 2008 startet Norge bra med en seier borte mot Ungarn, resultatene var ujevne og i begynnelsen av 2007 ledet Norge 2–0 borte mot Tyrkia. Etter to keepertabber av Thomas Myhre endte kampen 2–2. Etter denne kampen så det nesten umulig ut å nå EM. Men resultatene forbedret seg kraftig i løpet av sommeren, der Norge vant 4–0 både over Malta og Ungarn hjemme, og 1–0 borte mot Moldova. Sommeren fortsatte med seier i en privatlandskamp hjemme mot Argentina 2–1. På høsten spilte landslaget 2–2 hjemme mot Hellas, og Norge kunne sikre seg en plass i EM-sluttspillet med uavgjort hjemme mot Tyrkia. Norge tok ledelsen, men kampen endte i skuffelse og Tyrkia vant til slutt 2–1. Dermed måtte Tyrkia tape poeng hjemme mot Bosnia samtidig som Norge måtte slå Malta borte. Norge vant, men Tyrkia gjorde jobben hjemme og Norge havnet da på tredjeplass i gruppen, ett poeng bak Tyrkia og to bak Hellas. Norge endte dermed opp som beste treer i Europa, i en kvalifisering hvor de to beste fra hver gruppe gikk til EM, mens man i de to foregående kvalifiseringene hadde røket ut i play-off. Perioden kan vel kjennetegnes av at man var «akkurat ikke god nok», selv om man fremdeles hadde spillere i store internasjonale klubber og ligaer som i 1990-årene, og det var langt fra krisestemning. I tillegg ble det fremdeles scoret en del mål. Steffen Iversen ble for eksempel toppscorer i siste kvalifisering, i Norges gruppe, med 7 mål. Like bak kom John Carew med 4 mål. Carew som på dette tidspunktet kanskje var på høyden av sin karriere. Det samme kan sies om John Arne Riise. Midt i kvalifiseringen la imidlertid Ole Gunnar Solskjær opp, som en av Norges største landslagshelter gjennom tidene, men først etter å ha vært sterkt medvirkende i 4-1 seieren over Ungarn borte. === 2008–2016 === Se også Norges landskamper 2005–2009 og Norges landskamper 2010–2014.Krisestemning skulle det derimot bli. Den 8. desember 2008 trakk Åge Hareide seg som landslagstrener, etter et helt år uten seier for landslaget. Det var da 30 år siden det norske landslaget hadde spilt et helt kalenderår uten seier. Senest var under Tor Røste Fossen i 1978Det ble i januar 2009 kjent at Egil Olsen gjorde comeback som landslagstrener for Norge. Drillos nye lag fikk to sterke borteseire i vennskapskamper, mot Tyskland og Sveits, men klarte ikke å rette opp den dårlige starten i kvalifiseringen til VM i 2010, og røk med ti poeng på åtte kamper ut som den svakeste toeren i de ni kvalifiseringsgruppene. Norge tapte for Nederland borte, og spilte uavgjort mot Island og Makedonia borte, men vant sine to hjemmekamper mot Skottland og Makedonia. Egil Olsen inngikk etter kvalifiseringen en avtale om å lede Norge i kvalifiseringen til EM 2012, før Ståle Solbakken skulle ta over. Sesongen 2010 ble et strålende år for Drillo og Norge. Da alle kampene var spilt hadde de vunnet syv kamper og tapt kun to, herunder en seier i en vennskapskamp mot Frankrike. EM-kvalifiseringen gikk også strålende: Man ledet gruppa med ni poeng på 3 kamper, etter seire mot Island, Portugal og Kypros. Første halvår av 2011 gikk noe dårligere, bl.a. med et uavgjortsresultat hjemme mot Danmark, og et tap borte mot Portugal, men man var fremdeles med godt mot. For det første hang man greit med i kvalifiseringen, og for det andre ble Norge også, for første gang siden kvalifiseringen til VM 2002, førsteseedet, da gruppene til kvalifiseringen til VM 2014 ble trukket i juli. De gode resultatene den siste tiden hadde gjort at Norge nå lå langt høyere på FIFA-rankingen enn på lenge. Andre halvår ble et antiklimaks. Etter å ha tapt borte mot Danmark, endte Norge opp på tredjeplass i gruppa, med samme poengsum som Portugal på andreplass, og Norge mistet igjen play-off og et eventuelt mesterskap. Landslagsåret ble så avsluttet på en ganske trist måte med et 4-1 tap borte for Wales. På dette tidspunktet skulle som nevnt egentlig Ståle Solbakken ta over laget, men Solbakken hadde i mellomtiden kommet til enighet med fotballforbundet om å avbryte kontrakten, og ble trener for det tyske laget 1. FC Köln. Dermed fortsatte Drillo en kvalifisering til. Opptakten til denne kvalifiseringen ble brukt til vennskapskamper mot EM-klare land som England, Kroatia og Hellas, hvor Drillo etter eget utsagn ønsket å teste laget og da spesielt etablerte spillere mot god europeisk motstand. Resultatet var ikke veldig oppløftende sett med norske øyne, og medførte en del utskiftinger på laget hvor særlig mange nye unge spillere kom til. Det var dermed en viss nervøs optimisme da kvalifiseringen begynte høsten 2012: Man hadde havnet i en av de «enkleste» kvalifiseringsgruppene noensinne, men var samtidig midt inne i et generasjonsskifte. Kvalifiseringen gikk ganske dårlig for Norge. Tonen var satt med tap for Island i første kamp, og Norge endte til tross for førsteseedingen til slutt opp på 4.-plass i gruppa, og var dårligere på innbyrdes oppgjør mot samtlige rivaler bortsett fra tabelljumbo Kypros. Den 27. september 2013 ble Per-Mathias Høgmo ansatt som ny landslagssjef for herrelandslaget. Han ledet dermed laget i de to siste kvalifiseringskampene. Norges ble nummer tre i sin gruppe i kvalifiseringen for EM i fotball 2016 (Euro 2016) som spiltes i Frankrike. Norge ble slått av Italia og Kroatia, mens Bulgaria, Aserbajdsjan og Malta havnet på plassene bak Norge. Med tredjeplass i gruppen var Norge sikret play-off mot Ungarn. Norge tapte play-off-duellen mot Ungarn og kom dermed ikke til EM i Frankrike. VM-kvalifiseringen mot VM 2018 startet forferdelig dårlig. Høgmo trakk seg og etter mye samtaler og rykter ble Lars Lagerbäck presentert som ny sjef for landslaget. === 2017–dd === Se også Norges landskamper 2015–2019 og Norges landskamper 2020–dd.Den dårlige starten på VM-kvalifiseringen gjorde at Norge havnet bakpå i sin kvalifiseringsgruppe, og etter tap for Nord-Irland var i realiteten alle mulighet ute for Norge å komme til VM 2018. Den 4. september 2017 spilte Norge mot Tyskland på bortebane. Dette ble en av de største tap for Norge noensinne, og det største tapet for landslaget på 45 år. Tyskland vant kampen med 6–0 og Norge ble utspilt.Det nye turneringsformatet Nasjonsligaen ble innført av UEFA høsten 2017 for å redusere antall uvesentlige vennskapskamper og for å gi flere nasjoner en ekstra mulighet til å kvalifisere seg til EM i fotball. Norge ble plassert på nivå C etter deres rangering på høsten 2017 og spilte sine kamper mot Kypros, Bulgaria og Slovenia i siste halvdel av 2018. Norge vant sin kvalifiseringsgruppe og rykket dermed opp én divisjon til UEFA Nations League 2020-2021. Norge ble som én av fire gruppevinnere i Nations League 2018-2019 også tildelt en ekstra mulighet til å kvalifisere seg til EM i fotball 2020 gjennom kvalifiseringsspill, uavhengig av resultater gjennom den ordinære EM-kvalifiseringen i 2019. I kvalifiseringen til EM i fotball 2021 endte Norge på tredjeplass i Gruppe F, bak Spania og Sverige, og greide dermed ikke å kvalifisere seg til EM i fotball 2021 på ordinært vis. Norge spilte derimot semifinale i playoff mot Serbia i oktober 2020, men tapte kampen 1–2 og klarte ikke å ta seg videre til finalen, og Norge mistet dermed sin siste mulighet til å kvalifisere seg til EM i 2021. Norge spilte deretter i UEFA Nations League 2020-2021 divisjon B, sammen med Østerrike, Romania og Nord-Irland, og endte på andreplass i gruppen. Norge beholdt dermed plassen sin i divisjon B til neste utgave av Nations League. Den tidligere landslagsspilleren Ståle Solbakken tok over som landslagstrener etter Lars Lagerbäck høsten 2020. I mars 2021 utnevnte han Martin Ødegaard som ny landslagskaptein. Norge gikk inn i kvalifisering til Fotball-VM 2022, i kvalifiseringsgruppe G, sammen med blant andre Nederland og Tyrkia. Norge klarte ikke å kvalifisere seg til det omstridte VM i Qatar 2022 etter et 2-0 tap mot Nederland på De Kuip 16. november. Dermed fortsetter Norges mesterskapstørke til minst 2024, når EM i fotball 2024 skal arrangeres i Tyskland. Da kan Norge forhåpentligvis kvalifisere seg til sitt første mesterskap og EM på 24 år. == Landslagstrenere == På grunn av dårlig økonomi hadde man ikke noen fast ansatt landslagstrener før 1953, men man engasjerte trenere under blant annet OL 1912, 1920 og 1952, og også under noen sommersesonger. Fra 1935 til 1953 var fotballforbundets generalsekreter Asbjørn Halvorsen lagleder for det norske landslaget. Frem til 1970-årene ble laget tatt ut av Uttakingskomitéen (UK). Øivind Johannessen var den første landslagstreneren som selv tok ut laget. Svenskene Axel Ahlqvist og Birger Möller var leid inn som kondisjonstrenere 1916, Möller også i 1920. === Nåværende trenere og støtteapparat === == Nåværende tropp == Oppdatert 20. november 2022 Norges tropp til vennskapskampene mot Irland torsdag 17. november 2022 kl. 20:45 og Finland søndag 20. november 2022 kl. 14:00. === Andre spillere === Spillere som har vært med i landslagstroppen de siste 12 månedene. == Resultater i mesterskap == Regelendring for de Olympiske leker etter 1988. OL-lag måtte etter dette baseres på U23-spillere. Kvalifisering etter 1988 er utført av Norges U21-herrelandslag i fotball. == Statistikk og rekorder == === Største seire === 12–0 over Finland (1946) 11–0 over USA (1948) 10–0 over San Marino (1992) === Største tap === 0–12 mot Danmark (1917) 0–10 mot Sverige (1945) 0–9 mot Sverige (1913), Polen (1963) og Nederland (1972) === Kamper med flest tilskuere === Liste med alle landskamper med over 60 000 tilskuere, ifølge statistikk hos NFF fra 1908 til 2004.. Av disse seksten kampene har Norge vunnet én, spilt tre uavgjort og tapt tolv. Målforskjellen er 8–47. === Spillerstatistikk === Spillere i kursiv i listene under er fortsatt aktive. Oppdatert t.o.m. 12. juni 2022. ==== Yngste debutanter ==== == Se også == Liste over norske landslagstrenere i fotball Liste over norske landslagsspillere i fotball for herrer Liste over Norges herrelandslag i fotball tropper til mesterskap Nordisk mesterskap i fotball Gullklokka Bronselaget Norges kvinnelandslag i fotball Samelandslaget == Referanser == == Litteratur == Jensen, Øyvind Steen (2016). Bronselaget – Historien om Norges største fotballhelter. Oslo: Historie & Kultur. ISBN 978-82-832-3011-6. Lien, Marius (2018). Miraklet i Marseille – Da Norge slo Brasil. Oslo: Gloria forlag. ISBN 978-82-936-7005-6. Løfaldli, Birger (2017). Landslaget – Fra verdenstoppen til fotballens bakgård. Oslo: Kagge forlag. ISBN 978-82-489-2033-5. Olsen, Egil, Arne Scheie, Per Jorsett og Otto Ulseth (1997). Landslaget – Det norske fotballandslagets historie. Oslo: J.M. Stenersens forlag. ISBN 978-82-720-1210-5. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Tjærnås, Lars (2013). Vi har scoret i Marseille – Fortellingen om Drillos og 90 minutter som snudde Norge på hodet. Oslo: Gyldendal. ISBN 978-82-054-5104-9. == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Norway national football team – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Alle Norges landskamper på fotballen.eu Alle Norges landskamper på www.fotball.no

Kvalifiseringen til første kategori (tidligere klasse A) ble arrangert mellom 20. august 2005 og 31.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_6618

2023-02-04

Fylkesvei 6618

['Kategori:Fylkesveier i Trøndelag', 'Kategori:Referanser til Ev6', 'Kategori:Veier i Melhus']

Fylkesvei 6618 (Fv6618) går mellom Kregnes og Rosmelen i Melhus kommune. Veien er 1,7 km lang. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen Fylkesvei 743 (Sør-Trøndelag).

Fylkesvei 6618 (Fv6618) går mellom Kregnes og Rosmelen i Melhus kommune. Veien er 1,7 km lang. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen Fylkesvei 743 (Sør-Trøndelag). == Kommuner og knutepunkter == Melhus == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv6618 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger

Fylkesvei 6618 (Fv6618) går mellom Kregnes og Rosmelen i Melhus kommune. Veien er 1,7 km lang.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kjell_Kolden

2023-02-04

Kjell Kolden

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 16. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2007', 'Kategori:Fødsler 27. september', 'Kategori:Fødsler i 1913', 'Kategori:Kongens fortjenstmedalje i gull', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske matematikere', 'Kategori:Personer fra Ullensaker kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vitenskapelig ansatte ved Universitetet i Bergen']

Kjell Steinar Kolden (født 27. september 1913, død 16. februar 2007) var en norsk matematiker. Kolden vokste opp på Jessheim, og tok eksamen artium på Oslo katedralskole i 1933. I 1935 tok han hovedfag i matematikk, i tillegg til bifag i mekanikk, astonomi og fysikk, ved Universitetet i Oslo. Han arbeidet deretter som lærer ved Kristelig Gymnasium. Under annen verdenskrig deltok han i kampene mot den tyske invasjonsstyrken, og ble arrestert av okkupasjonsmakten tre ganger. Fra 1943 satt han på Grini.Etter krigen arbeidet Kolden ved Kristiansand katedralskole, før han i 1960 ble universitetslektor ved Universitetet i Bergen. I 1946 giftet han seg med Inga Lilly Bigge fra Falkenberg i Sverige. De fikk seks barn, Ved siden av matematikken hadde også Kolden faglige interesser innenfor meteorologi, astrofysikk, elementærpartikkelfysikk og limnologi. Han var også svært språkinteressert, og lærte seg bl.a. gresk og hebraiskKolden fikk Kongens fortjenstmedalje i gull i 1984.

Kjell Steinar Kolden (født 27. september 1913, død 16. februar 2007) var en norsk matematiker. Kolden vokste opp på Jessheim, og tok eksamen artium på Oslo katedralskole i 1933. I 1935 tok han hovedfag i matematikk, i tillegg til bifag i mekanikk, astonomi og fysikk, ved Universitetet i Oslo. Han arbeidet deretter som lærer ved Kristelig Gymnasium. Under annen verdenskrig deltok han i kampene mot den tyske invasjonsstyrken, og ble arrestert av okkupasjonsmakten tre ganger. Fra 1943 satt han på Grini.Etter krigen arbeidet Kolden ved Kristiansand katedralskole, før han i 1960 ble universitetslektor ved Universitetet i Bergen. I 1946 giftet han seg med Inga Lilly Bigge fra Falkenberg i Sverige. De fikk seks barn, Ved siden av matematikken hadde også Kolden faglige interesser innenfor meteorologi, astrofysikk, elementærpartikkelfysikk og limnologi. Han var også svært språkinteressert, og lærte seg bl.a. gresk og hebraiskKolden fikk Kongens fortjenstmedalje i gull i 1984. == Publikasjoner (utvalg) == Kolden, Kjell. «Continued fractions and linear substitutions», Arch. Math. Naturvid. 50 (1949) Kolden, Kjell. «Supplement til pensum i Adler: Modern geometry». Universitetet i Bergen, Matematisk institutt. (1963) Kolden, Kjell. «En identitet og dens geometriske fortolkning». Nordisk matematisk tidskrift. (1967) Kolden, Kjell. «On the Prime Divisors of Homogenous Polynomials which decompose into Linear Factors in a Normal Field». Comptes rendus du Douzième Congrès des Mathématiciens Scandinaves tenu à Lund 10-15 août 1953. (Beregninger utgitt ved den Skandinaviske Matematikerkongress i Lund 10-15 august 1953) Kolden, Kjell. «Om bruken av vektorer og matriser i den projektive plangeometri». Særtrykk Nordisk matematisk tidsskrift, Bind 12. (Oslo 1964) Kolden, Kjell. «Litt om kovariantene til en kubisk form». Særtrykk Nordisk matematisk tidsskrift, Bind 14. (Oslo 1966) Kolden, Kjell. «Pascals setning bevist ved hjelp av fixpunkter». Nordisk Matematisk Tidsskrift. Årgang 31, Hefte 2. (1983) Kolden, Kjell and Münster Strøm, Kaare. «Bathygraphy of Fyresvatn». Særtrykk av Norsk Geografisk Tidsskrift, Bind VII, Hefte 5-8. (1939) == Referanser ==

Kjell Steinar Kolden (født 27. september 1913, død 16.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kurer_(andre_betydninger)

2023-02-04

Kurer (andre betydninger)

['Kategori:Pekere']

Kurer kan referere til Kurer, en person som transporterer diplomatisk post. Kurer (radioprogram) et program om medier på NRK P2. Radioapparatet Kurér. FK Kurér, fotballklubb fra Oslo Budbil

Kurer kan referere til Kurer, en person som transporterer diplomatisk post. Kurer (radioprogram) et program om medier på NRK P2. Radioapparatet Kurér. FK Kurér, fotballklubb fra Oslo Budbil

Kurer kan referere til

https://no.wikipedia.org/wiki/Tredje_Baruk

2023-02-04

Tredje Baruk

['Kategori:Apokryfene', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata']

Tredje Baruk eller Den greske Baruks apokalypse er et visjonært, jødisk pseudepigrafisk tekst som er antatt skrevet etter 130 e.Kr., kanskje så sent som tidlig på 200-tallet e.Kr. Skriftet forteller om Jerusalems fall for romerne i 70 e.Kr. Det er en pseudepigrafi, tilskrevet Baruk ben Neria, en skriver for den bibelske profeten Jeremia, men teksten utgjør ikke en del av de bibelske tekstene, verken for jødene eller de kristne. Teksten er bevart i enkelte greske manuskripter, og også i noen få på gammelkirkeslavisk. Som Andre Baruk beskriver denne gresk apokalyptiske teksten Jerusalems tilstand etter å ha blitt herjet av babylonske Nebukadnesar II i 587 f.Kr. og diskuterer hvordan jødedommen kan overleve når tempelet i Jerusalem ikke lenger eksisterer. Teksten er innrammet som en mystisk visjon gitt til Baruk. Som i Andre Baruk blir det argumentert at tempelet er blitt bevart i himmelen og er presentert som helt funksjonelt og betjent av engler. Det er derfor ikke behov for at tempelet blir gjenreist på jorden. Denne tredje boken til Baruk stiller spørsmålet hvorfor Gud lar gode mennesker få lidelser og svarer med en visjon om etterlivet hvor syndere og rettskafne får deres rettmessige straff og belønning. I løpet av visjonen blir Baruk vist forskjellige himler, der er han vitne til avstraffelse av de som bygde «stridens tårn mot Gud», kanskje en hentydning til Babels tårn; en slange ved navn Hades som drikker fra havet; og andre slike merkverdigheter, helt til han han stoppes ved en stengt port i den femte himmel og som kun erkeengelen Mikael kan åpne.

Tredje Baruk eller Den greske Baruks apokalypse er et visjonært, jødisk pseudepigrafisk tekst som er antatt skrevet etter 130 e.Kr., kanskje så sent som tidlig på 200-tallet e.Kr. Skriftet forteller om Jerusalems fall for romerne i 70 e.Kr. Det er en pseudepigrafi, tilskrevet Baruk ben Neria, en skriver for den bibelske profeten Jeremia, men teksten utgjør ikke en del av de bibelske tekstene, verken for jødene eller de kristne. Teksten er bevart i enkelte greske manuskripter, og også i noen få på gammelkirkeslavisk. Som Andre Baruk beskriver denne gresk apokalyptiske teksten Jerusalems tilstand etter å ha blitt herjet av babylonske Nebukadnesar II i 587 f.Kr. og diskuterer hvordan jødedommen kan overleve når tempelet i Jerusalem ikke lenger eksisterer. Teksten er innrammet som en mystisk visjon gitt til Baruk. Som i Andre Baruk blir det argumentert at tempelet er blitt bevart i himmelen og er presentert som helt funksjonelt og betjent av engler. Det er derfor ikke behov for at tempelet blir gjenreist på jorden. Denne tredje boken til Baruk stiller spørsmålet hvorfor Gud lar gode mennesker få lidelser og svarer med en visjon om etterlivet hvor syndere og rettskafne får deres rettmessige straff og belønning. I løpet av visjonen blir Baruk vist forskjellige himler, der er han vitne til avstraffelse av de som bygde «stridens tårn mot Gud», kanskje en hentydning til Babels tårn; en slange ved navn Hades som drikker fra havet; og andre slike merkverdigheter, helt til han han stoppes ved en stengt port i den femte himmel og som kun erkeengelen Mikael kan åpne. == Referanser == == Eksterne lenker == 3 Baruch hos Early Jewish Writings.com Bibliography and Slavonic Manuscripts of 3 Baruch Text of 3 Baruch

Tredje Baruk eller Den greske Baruks apokalypse er et visjonært, jødisk pseudepigrafisk tekst som er antatt skrevet etter 130 e.Kr.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fjerde_Baruk

2023-02-04

Fjerde Baruk

['Kategori:Apokryfene', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av']

Fjerde Baruk er et verk som er overlevert på gresk og geez. Boken forteller blant annet om hendelser som Jeremia skal ha opplevd like før ødeleggelsen av Jerusalem.

Fjerde Baruk er et verk som er overlevert på gresk og geez. Boken forteller blant annet om hendelser som Jeremia skal ha opplevd like før ødeleggelsen av Jerusalem.

Fjerde Baruk er et verk som er overlevert på gresk og geez. Boken forteller blant annet om hendelser som Jeremia skal ha opplevd like før ødeleggelsen av Jerusalem.

https://no.wikipedia.org/wiki/ARES_FMG

2023-02-04

ARES FMG

['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Maskinpistoler', 'Kategori:Skytevåpen fra USA', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 9 mm']

ARES FMG er en sammenleggbar maskinpistol designet av Eugene Stoner i ARES Incorporated. Våpenet er beregnet til personlig forsvar for forretningsmenn som enkelt kunne ha våpenet sammenlagt i en forretningskoffert eller attachémappe. Ideen kom etter mange kidnappinger av VIP og ledere i større selskap i Sør-Amerika på 1980-tallet. Våpenet har en unik oppbygning da den sammenlagt er en boks på størrelse med en sigarettkartong, men kan åpnes og gjøres skytbar i løpet av få sekunder. Som standard kommer den med 20-skudds magasin, og kan også leveres med 32-skudds magasin, men kan da ikke foldes sammen. Kopier ble i ettertid laget både i USA og i Ukraina.

ARES FMG er en sammenleggbar maskinpistol designet av Eugene Stoner i ARES Incorporated. Våpenet er beregnet til personlig forsvar for forretningsmenn som enkelt kunne ha våpenet sammenlagt i en forretningskoffert eller attachémappe. Ideen kom etter mange kidnappinger av VIP og ledere i større selskap i Sør-Amerika på 1980-tallet. Våpenet har en unik oppbygning da den sammenlagt er en boks på størrelse med en sigarettkartong, men kan åpnes og gjøres skytbar i løpet av få sekunder. Som standard kommer den med 20-skudds magasin, og kan også leveres med 32-skudds magasin, men kan da ikke foldes sammen. Kopier ble i ettertid laget både i USA og i Ukraina. == Eksterne lenker == Modern Firearms – Ares FMG / folding submachine gun

USA

https://no.wikipedia.org/wiki/P%C3%A5l_Sommer-Erichson

2023-02-04

Pål Sommer-Erichson

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler 13. juli', 'Kategori:Fødsler i 1964', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske filmprodusenter', 'Kategori:Norske filmregissører', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09']

Pål Erik Sommer-Erichson (født 1964 i Oslo) er en norsk filmprodusent og regissør. Sommer-Erichson er utdannet filmregissør fra School of Visual Arts, SVA, New York og flerkameraprodusent utdannet i NRK. Han har regissert en rekke enkeltdokumentarer, TV-serier, musikkvideoer og reklamefilmer, både for det nasjonale og det internasjonale TV-markedet. Flere produksjoner har mottatt Gullruten Sommer-Erichson var i flere år nestleder i Produsentforeningen og er i dag produsent i Strix Televisjon. Sommer-Erichson sitter i styret i Gullruten .

Pål Erik Sommer-Erichson (født 1964 i Oslo) er en norsk filmprodusent og regissør. Sommer-Erichson er utdannet filmregissør fra School of Visual Arts, SVA, New York og flerkameraprodusent utdannet i NRK. Han har regissert en rekke enkeltdokumentarer, TV-serier, musikkvideoer og reklamefilmer, både for det nasjonale og det internasjonale TV-markedet. Flere produksjoner har mottatt Gullruten Sommer-Erichson var i flere år nestleder i Produsentforeningen og er i dag produsent i Strix Televisjon. Sommer-Erichson sitter i styret i Gullruten . == Referanser ==

Pål Erik Sommer-Erichson (født 1964 i Oslo) er en norsk filmprodusent og regissør.

https://no.wikipedia.org/wiki/Torghatten_Nord

2023-02-04

Torghatten Nord

['Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kollektivtransport i Nordland', 'Kategori:Kollektivtransport i Troms og Finnmark', 'Kategori:Norske rederier', 'Kategori:Næringsliv i Tromsø', 'Kategori:Selskaper etablert i 2008', 'Kategori:Sjøfart i Møre og Romsdal', 'Kategori:Sjøfart i Nordland', 'Kategori:Sjøfart i Troms og Finnmark', 'Kategori:Torghatten Nord']

Torghatten Nord AS er et norsk rederi som driver kollektivtrafikk på sjøen i Nordland og Troms, samt ferjesambandet Halhjem–Sandvikvåg i Vestland. Rederiet er et heleid datterselskap av Torghatten ASA. Selskapet ledes av administrerende direktør Bjørn Laksforsmo, og har kontorer i Tromsø og Stokmarknes.

Torghatten Nord AS er et norsk rederi som driver kollektivtrafikk på sjøen i Nordland og Troms, samt ferjesambandet Halhjem–Sandvikvåg i Vestland. Rederiet er et heleid datterselskap av Torghatten ASA. Selskapet ledes av administrerende direktør Bjørn Laksforsmo, og har kontorer i Tromsø og Stokmarknes. == Historie == Selskapet ble etablert 13. oktober 2008 som et heleid datterselskap til Torghatten ASA, og ble opprettet i forbindelse med kjøpet av ferge- og hurtigbåtdivisjonen i Hurtigruten ASA. Overtakelsen skjedde formelt 5. januar 2009. Transaksjonen omfattet 45 fartøyer og overtakelse av leiekontrakter for ytterligere 3 fartøyer, mens 5 hurtigbåter på kontrakt med Troms fylkeskommune ikke ble overtatt ettersom kontrakten for disse kun var på ett år uten mulighet for forlengelse. Torghatten Nord AS tok imidlertid management på disse fartøyene (MS Fjordkongen, MS Fjorddronningen, MS Fjordronningen2, MS Vågsfjord, MS Fjordprinsessen) i 2009. Torghatten Nord AS inngikk løpet av 2009 flere kontrakter med Troms fylkeskommune og Møre og Romsdal fylkeskommune, og kjøpte i den forbindelse ytterligere to hurtigbåter av Hurtigruten ASA (MS Fjordprinsessen og MS Vågsfjord) og har 4 fartøyer under bygging. Fra 2019 betjener Torghatten Nord ferjesambandet Halhjem–Sandvikvåg. Torghatten Nord betjener strekningen med fem nybygde ferjer. Disse var forsinket fra verftene, så selskapet måtte i starten leie inn MF «Bastø II» og MF «Bastø III» fra søsterselskapet Bastø Fosen, og MF «Fanafjord» og MF «Bergensfjord» fra Fjord 1. == Rederiets ferger == Alle fergene som eies, eller har vært eid, av Torghatten Nord siden starten i 2009 (oppdatert 29. mai 2021): == Rederiets hurtigbåter == Alle hurtigbåtene som eies, eller har vært eid, av Torghatten Nord siden starten i 2009 (oppdatert 9. desember 2012): == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Torghatten Nord – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Torghatten Nord AS er et norsk rederi som driver kollektivtrafikk på sjøen i Nordland og Troms, samt ferjesambandet Halhjem–Sandvikvåg i Vestland. Rederiet er et heleid datterselskap av Torghatten ASA.

https://no.wikipedia.org/wiki/Lou_Macari

2023-02-04

Lou Macari

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Ekspertkommentatorer (sport)', 'Kategori:Fotballspillere for Celtic FC', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Preston North End FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Birmingham City FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Celtic FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Huddersfield Town AFC', 'Kategori:Fotballtrenere for Stoke City FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Swindon Town FC', 'Kategori:Fotballtrenere for West Ham United FC', 'Kategori:Fødsler 4. juni', 'Kategori:Fødsler i 1949', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra North Ayrshire', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skotske fotballspillere', 'Kategori:Skotske fotballtrenere', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1978']

Luigi «Lou» Macari (født 7. juni 1949 i Largs i North Ayrshire i Skottland av foreldre med italiensk bakgrunn) er en tidligere skotsk fotballspiller og manager. Som spiller er han mest kjent for sin tid hos Manchester United, hvor han spilte i elleve år etter å ha blitt kjøpt opp fra Celtic i 1973 for 200 000 pund. Han scoret i sin debutkamp for Manchester United i januar 1973 i en kamp mot West Ham som endte 2–2.

Luigi «Lou» Macari (født 7. juni 1949 i Largs i North Ayrshire i Skottland av foreldre med italiensk bakgrunn) er en tidligere skotsk fotballspiller og manager. Som spiller er han mest kjent for sin tid hos Manchester United, hvor han spilte i elleve år etter å ha blitt kjøpt opp fra Celtic i 1973 for 200 000 pund. Han scoret i sin debutkamp for Manchester United i januar 1973 i en kamp mot West Ham som endte 2–2. == Spillerkarrieren == Han var med på å rykke ned til 2. divisjon i 1974, og var sterkt delaktig i det umiddelbare opprykket året etter. I 1976 var han på laget som tapte FA-cupfinalen mot Southampton og året etter var han med til Wembley igjen, denne gangen for å vinne. Det var Macaris skudd som traff Jimmy Greenhoff i magen og gikk i mål under FA-cupfinalen i 1977 mot Liverpool, slik at United vant 2-1. Macari utgjorde en del av Manchester Uniteds fryktede angrepsrekke på slutten av 1970-tallet sammen med nevnte Greenhoff og vingene Gordon Hill og Steve Coppell. Han spilte totalt 404 kamper og scoret 97 mål for Manchester United. Han spilte 24 landskamper for Skottland, blant annet under VM i fotball 1978. == Managerkarrieren == Etter at han gikk fra Manchester United i 1984 har han vært manager i en rekke klubber med vekslende hell. Først som spillende manager for Swindon fra 1984 til 1986. Hans største bedrifter innen manager-yrket kom da han førte Swindon til to opprykk på rad i 1986 og 1987. Senere skulle han også føre Stoke opp en divisjon i 1993. Han har også vært manager for West Ham, Birmingham, Celtic og Huddersfield. == Fjernsynskommentator == For tiden bor Macari i Stoke-on-Trent og jobber som kommentator for Manchester Uniteds egen fjernsynskanal, MUTV, i tillegg til en jobb som ekspertkommentator for Sky Sports. Han er også eier av fish and chips-kiosken Lou Macari Chip Shop i Chester Road bare et par hundre meter fra Old Trafford. == Annet == Sesongen 2009-10 stemte leserne av lokalavisen Swindon Advertiser fram sitt favorittlag gjennom tidene og Macari ble stemt fram som tidenes beste manager på Swindon Town. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Lou Macari – Transfermarkt (en) Lou Macari – national-football-teams.com (en) Lou Macari – Soccerbase.com (manager) (en) Lou Macari – FootballDatabase.eu (en) Lou Macari – EU-Football.info (en) Lou Macari – FBref Lou Macaris statistikk som skotsk landslagsspiller Profil på Football-Heroes.net Profil på united.no

42(18)329 (78)33 (3) 404 (99) |

https://no.wikipedia.org/wiki/Othoni

2023-02-04

Othoni

['Kategori:19°Ø', 'Kategori:39°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:De joniske øyer', 'Kategori:Korfu', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Hellas']

Othoni (gresk: Οθωνοί; italiensk: Fano) er den vestligste av de greske øyene i De joniske øyer. Siden reformen i lokalstyre av 2011 er øya en del av kommunen Korfu som den er kommunal enhet av. Tidligere var den en del av prefekturet Kérkyra (Korfu). Befolkningen er på 631 beboere (2001). Den fremste byen er Othoni. Øya er lokalisert rundt 20 km nordvest for Korfu og bare 78 km fra Kapp Otranto på Den italienske halvøya. Den er 5,3 km lang og 3,6 km bred i østvestlig retning og har et areal på 10,1 km². Fano Merovigli som strekker seg 393 meter over havet er det høyeste punktet. På 1800-tallet var øya hovedsete for kommunen Diapontiaøyene, som bestod av øyene Othoni, Erikoussa og Mathraki. De fleste innbyggere på øya har sitt opphav i folk fra Paxos som bosatte seg her på 1570-tallet. I en grotte nær Aspros Ammos-stranden skal ifølge sagnet Kalypso ha holdt Odyssevs som fange. De fleste av øyboerne lever av jordbruk (hovedsakelig oliven) samt fiske og turisme svært sparsommelig. Det går en ferge til Korfu by (transporterer også biler) og til Agios Stefanos, som ligger i nord for Korfu. I tillegg til havnen i Ammos, finnes den tidligere hovedstaden i Khorio og jevnt utover øya er det bosetninger og gårder.

Othoni (gresk: Οθωνοί; italiensk: Fano) er den vestligste av de greske øyene i De joniske øyer. Siden reformen i lokalstyre av 2011 er øya en del av kommunen Korfu som den er kommunal enhet av. Tidligere var den en del av prefekturet Kérkyra (Korfu). Befolkningen er på 631 beboere (2001). Den fremste byen er Othoni. Øya er lokalisert rundt 20 km nordvest for Korfu og bare 78 km fra Kapp Otranto på Den italienske halvøya. Den er 5,3 km lang og 3,6 km bred i østvestlig retning og har et areal på 10,1 km². Fano Merovigli som strekker seg 393 meter over havet er det høyeste punktet. På 1800-tallet var øya hovedsete for kommunen Diapontiaøyene, som bestod av øyene Othoni, Erikoussa og Mathraki. De fleste innbyggere på øya har sitt opphav i folk fra Paxos som bosatte seg her på 1570-tallet. I en grotte nær Aspros Ammos-stranden skal ifølge sagnet Kalypso ha holdt Odyssevs som fange. De fleste av øyboerne lever av jordbruk (hovedsakelig oliven) samt fiske og turisme svært sparsommelig. Det går en ferge til Korfu by (transporterer også biler) og til Agios Stefanos, som ligger i nord for Korfu. I tillegg til havnen i Ammos, finnes den tidligere hovedstaden i Khorio og jevnt utover øya er det bosetninger og gårder. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Othoni – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Othoni på GTP sine reisesider (på engelsk og gresk)

Othoni (gresk: Οθωνοί; italiensk: Fano) er den vestligste av de greske øyene i De joniske øyer. Siden reformen i lokalstyre av 2011 er øya en del av kommunen Korfu som den er kommunal enhet av.

https://no.wikipedia.org/wiki/The_Mighty_Boosh

2023-02-04

The Mighty Boosh

['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske TV-serier fra 2000-årene', 'Kategori:Britiske komiserier', 'Kategori:TV-produksjoner på BBC']

The Mighty Boosh er en britisk komiserie som gikk på BBC fra 2004 til 2007. Serien er laget etter en idé av Julian Barratt og Noel Fielding fra 1998. The Mighty Boosh finnes som live-tours, radio-show, samt tv-serien i Storbritannia. The Mighty Boosh begynte som et standup-show i 1998 og har senere blitt til en tv-serie. I 1999 byttet serien navn til Arctic Boosh, i 2000 til Autoboosh, til det senere ble The Mighty Boosh igjen da TV-serien begynte. I serien er det mange referanser til pop-kultur, og musikk spiller en sentral rolle. Vi får høre musikk fra forskjellige sjangre som electro, funk, punk og heavy metal. The Mighty Boosh har også laget sin egen musikksjanger kalt crimp. Fielding beskriver crimping som «en blanding av folk-rapping og barnerim». Det er Barratt som skriver musikken og fremfører den sammen med Fielding. Fielding står for det meste av det grafiske og den visuelle kunsten i serien.

The Mighty Boosh er en britisk komiserie som gikk på BBC fra 2004 til 2007. Serien er laget etter en idé av Julian Barratt og Noel Fielding fra 1998. The Mighty Boosh finnes som live-tours, radio-show, samt tv-serien i Storbritannia. The Mighty Boosh begynte som et standup-show i 1998 og har senere blitt til en tv-serie. I 1999 byttet serien navn til Arctic Boosh, i 2000 til Autoboosh, til det senere ble The Mighty Boosh igjen da TV-serien begynte. I serien er det mange referanser til pop-kultur, og musikk spiller en sentral rolle. Vi får høre musikk fra forskjellige sjangre som electro, funk, punk og heavy metal. The Mighty Boosh har også laget sin egen musikksjanger kalt crimp. Fielding beskriver crimping som «en blanding av folk-rapping og barnerim». Det er Barratt som skriver musikken og fremfører den sammen med Fielding. Fielding står for det meste av det grafiske og den visuelle kunsten i serien. == Roller og skuespillere == Julian Barratt og Noel Fielding spiller hovedrollene i serien. Julian Barratts karakter heter Howard Moon, en jazz-fan med store ambisjoner som dikter, forfatter og jazz-musiker. Mye av dette gjør han for å imponere sin kjære, Mrs. Gideon (Mrs. Gideon forsvinner etter 1. sesong). Noel Fieldings rolle heter Vince Noir, en ubestemt person som har Mick Jagger, Gary Numan og Kiss som sine største idoler. Vince interesserer seg mest for mote og hater jazz over alt på jord. I tillegg til Howard og Vince følges sjamanen Naboo (Michael Fielding), hans gode venn gorillaen Bollo og Bob Fossil (Rich Fulcher). Dee Plume og Sue Denim fra punkbandet Robots in Disguise er nære venner av Barratt og Fielding og har gjort en rekke gjesteopptredener i tv-serien. De opptrådte også som dansere i deres andre live-tour Future Sailors Tour. Andre gjesteskuespillere er Gary Numan, bandet The Horrors, bandet Razorlight og Roger Daltrey. Faren til Fielding, Ray Fielding, gjorde også en gjesteopptreden i en episode. == Utgivelser == Serien består av tre sesonger. En Boosh-film og et Boosh-album er bekreftet men utgivelsesdato er ikke satt. Barratt og Fielding har utgitt to bøker; "The Mighty Book of Boosh" og "The Pocket Book Of Boosh". De har også gitt diverse live-DVD-er, The Mighty Boosh Live (2006) og Future Sailors Tour (2009), samt Journey of the Childmen (2010), en backstage-film fra live-showet Future Sailors Tour. == Priser == == Serien == == Sesong 1 == Den første sesongen utspiller seg i en dyrehage (The Zooniverse) i et sted i England (trolig London). Sesongen består av åtte episoder hvor det vises kamper mot kenguruer, tur til arktis, en haiker med en mystisk boks (The Hitcher) og muterte dyr. Eieren av Dyrehagen er Dixon Bainbridge (Richard Ayoade og senere Matt Berry), Bainbridge ser ned på alle arbeiderne sine og setter seg selv på toppen. Bob Fossil er dyrehagens daglige leder. == Sesong 2 == I den andre sesongen har Vince og Howard, samt Naboo og Bollo (Dave Brown), flyttet fra dyrehagen og flyttet inn i en leilighet i Dalston, England. Denne sesongen har seks episoder, og The Hitcher opptrer igjen, samt nye karakterer som Milky Joe, The Moon og Old Gregg. == Sesong 3 == I den tredje og siste sesongen av The Mighty Boosh driver Vince og Howard en brukthandel kalt Nabootique, som ligger rett under leiligheten (fra sesong 2). Denne sesongen har også seks episoder. I første episode «Eels», opptrer The Hitcher på nytt. Da episoden ble vist for første gang på TV, var seeretallene på over 1 million. == Eksterne lenker == (en) The Mighty Boosh på Internet Movie Database The Mighty Boosh hjemmeside The Mighty Boosh BBC The Pocket Book of Boosh The Velvet Onion

The Mighty Boosh er en britisk komiserie som gikk på BBC fra 2004 til 2007. Serien er laget etter en idé av Julian Barratt og Noel Fielding fra 1998.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sportsklubben_Brann

2023-02-04

Sportsklubben Brann

['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1908', 'Kategori:Fotballag i Bergen', 'Kategori:Kongepokalvinnere i fotball', 'Kategori:Sportsklubben Brann']

Sportsklubben Brann (forkortet SK Brann) er en norsk fotballklubb som holder til i Bergen. Klubben ble stiftet 26. september 1908 som Ski- og Fotboldklubben Brann. Brann Stadion har vært hjemmebanen til SK Brann siden innvielsen 25. mai 1919.Sportsklubben Brann har vunnet tre seriemesterskap, seks norgesmesterskap og har deltatt i den europeiske Cupvinnercupen som kvartfinalist i 1996/97-sesongen. Klubben tok seg til 32-delsfinale i UEFA-cupen i 2007/08-sesongen. I 2014 rykket Brann ned til 1. divisjon etter å ha tilbrakt 31 sammenhengende sesonger i Eliteserien. Klubben rykket direkte opp til Tippeligaen i den påfølgende sesongen, etter å ha havnet på andreplass i 1. divisjon. Brann tok sølv i Tippeligaen 2016 og bronse i Eliteserien 2018. Bergens Tidende omtaler 2021-sesongen som «det verste året i Branns historie siden krigen».

Sportsklubben Brann (forkortet SK Brann) er en norsk fotballklubb som holder til i Bergen. Klubben ble stiftet 26. september 1908 som Ski- og Fotboldklubben Brann. Brann Stadion har vært hjemmebanen til SK Brann siden innvielsen 25. mai 1919.Sportsklubben Brann har vunnet tre seriemesterskap, seks norgesmesterskap og har deltatt i den europeiske Cupvinnercupen som kvartfinalist i 1996/97-sesongen. Klubben tok seg til 32-delsfinale i UEFA-cupen i 2007/08-sesongen. I 2014 rykket Brann ned til 1. divisjon etter å ha tilbrakt 31 sammenhengende sesonger i Eliteserien. Klubben rykket direkte opp til Tippeligaen i den påfølgende sesongen, etter å ha havnet på andreplass i 1. divisjon. Brann tok sølv i Tippeligaen 2016 og bronse i Eliteserien 2018. Bergens Tidende omtaler 2021-sesongen som «det verste året i Branns historie siden krigen». == Eliteserien 2023 == == Historie == === Starten === Ski- og Fodboldklubben Brann ble stiftet 26. september 1908 av Christen K. Gran og Birger Gjestland. Den første kampen ble spilt mot Bergens Fotboldklub 1. januar 1909 i en kamp som endte 1–1. Allerede i august samme år skulle også den første seieren komme, da Stavanger Idrettsforening ble slått 3–2 i Stavanger. I løpet av de ti første årene hadde klubben allerede fått et navn i Fotball-Norge. Både i 1917 og 1918 nådde klubben cupfinalen, med begge endte imidlertid med tap. Sportsklubben Brann sikret seg i 1917 et 30 mål stort areal, og den 25. mai 1919 sto Brann Stadion klart på Nymark. Det nye stadionet ble innviet med kamp mot landslaget, og endte med 2–6 tap for Brann. Branns første nasjonale mesterskap kom i 1923 og et nytt fulgte to år senere. Brann vant 2–1 over Lyn i den første finaletriumfen, mens Sarpsborg ble slått 3–0 i finalen i 1925. Til tross for at Brann fortsatte å dominere den lokale fotballen, ble det etter hvert vanskeligere å hevde seg nasjonalt etter at mange av lagets støttespillere la opp. Laget kom ikke lengre enn til kvartfinale de neste årene, og etter 1931 måtte Brann vente til etter krigen før klubben igjen kom så langt. === Storhetstid === Sportsklubbens virkelige storhetstid kom på 1960-tallet med to seriemesterskap og to av klubbens og landets største profiler: Roald «Kniksen» Jensen og Rolf Birger «Pesen» Pedersen. Seriegullet ble innkassert både i 1962 og 1963. I 1964 forlot nøkkelspillere som blant andre «Kniksen» klubben, og det endte med nedrykk. Klubben var ikke oppe igjen i den øverste divisjon før i 1968. I 1963-sesongen samlet Brann et gjennomsnittlig tilskuertall på hele 15 486, en rekord som sto fram til Rosenborg passerte den i 2003. Brann vant Norgesmesterskapet i 1972 og i 1976 – et halvt århundre siden sist klubben vant mesterskapet. I Cupvinnercupen i 1973 nådde Brann andre runde, etter å ha slått Gzira fra Malta 9-0 sammenlagt i den første runden. I andre runde ble det Nordirske laget Glentoran for sterkt, og vant sammenlagt 4–2. I 1977 endte Branns ferd i Europa igjen i den andre runden. I første runde vant Brann 5–0 sammenlagt over islandske IA Akranes, men den nederlandske klubben FC Twente vant 4–1 sammenlagt runden etter. === Heislaget === 1980-tallet var preget av mye med og motgang for Brann. Det ble nedrykk i 1979, men de var oppe igjen neste år. Men de rykket opp og ned sammenhengende fra 1980-86. Brann ble kjent som «heislaget». Imidlertid holdt Brann seg i den øverste divisjonen fra 1987 frem til 2014. Selv om 1980-tallet var preget av mye motgang, var det også lyspunkt: Brann vant cupen i 1982 mot Molde; seiersmålet ble scoret av legenden Neil McLeod. Brann nådde cupfinalen to ganger til på 80-tallet, i 1987 og 1988. Begge endte med tap. === Prestasjoner og europeisk suksess === 90-tallet var preget av skandaler på styrerommet, varierende resultater på banen og høyt pengeforbruk. Fem trenere hadde i løpet av 90-tallet ansvaret for klubben, og hele styret ble avløst. Klubben oppnådde likevel gode resultater i serien, med 4.-plass i 96, 3.-plass i 1999 og 2.-plass i 1997. I Europacup-sammenheng spilte Brann i 1996/1997-sesongen av UEFAs cupvinnercup til tross for å ha tapt finalen mot Rosenborg. (RBK spilte i den mer prestisjefulle Mesterligaen i stedet). I turneringen kom Brann til kvartfinalen etter å ha slått ut det nederlandske storlaget PSV Eindhoven etter 2–1 i Bergen og 2–2 i Eindhoven, men ble til slutt slått ut av Liverpool etter 1–1 hjemme og 0–3 borte. === Opptur og nedtur === Brann kom med i kvalifiseringsrundene til Mesterligaen for første gang i historien, etter å ha endt på andreplass i Tippeligaen 2000. Brann trakk det bulgarske laget Levski Sofia i 2. kvalifiseringsrunde, men etter hederlige 0–0 på bortebane røk Brann ut før eventyret begynte med 1–1 på hjemmebane i returkampen. Avansement var Branns eneste reelle mulighet til å betjene den stadig økende gjelden, og i tiden som fulgte ble resultatene svakere i takt med at nøkkelspillere ble solgt. Sommeren 2002 sto Brann ribbet for profiler etter at Harri Ylönen, Svante Samuelsson, Azar Karadas, Raymond Kvisvik og Thorstein Helstad hadde forlatt klubben. Få hadde troen på medalje dette året, men svært få hadde sett for seg kvalifisering mot Sandefjord om retten til å spille i Tippeligaen 2003. Brann beholdt likevel plassen etter 0–0 borte og 2–1 hjemme. Like etter trakk trener Teitur Thordarson seg, og hans erstatter ble den gamle Brann-spilleren og daværende assistenttrener Mons Ivar Mjelde. === Veien til seriegull og tap i UEFA-cupen === Trenerskiftet førte til en ny giv i hele klubben, og i tiden som fulgte finansierte Bergens-bedrifter og rike velgjørere nye spillere til klubben, samtidig som Brann fikk slettet sin store gjeld hos Handelsbanken ved å selge 51 % av Brann Stadion AS til Stor-Bergen Boligbyggelag. Mjelde ledet «nye» Brann til bronse og cupmesterskap i 2004 da Brann slo Lyn 4–1 i finalen. Det var Branns første tittel på 22 år. Bengt Sæternes ble finalens store helt med tre mål. Etter en middelmådig sjetteplass i Tippeligaen 2005, var Brann tilbake i toppen i 2006. Klubben var serieleder fra 9. til 21. serierunde, men kunne ikke matche Rosenborgs sluttspurt med ti seire og to uavgjorte på de siste tolv kampene. Det ble dermed sølvmedaljer til Brann, for fjerde gang i klubbens historie. Sesongen medførte også et tap for det svenske amatørlaget Åtvidabergs FF i UEFA-cupens 2. kvalifiserende runde. Dobbeltoppgjøret endte 4-4, og svenskene avanserte på bortemål. ==== 2007: Første seriegull siden 1963 ==== I Tippeligaen 2007 åpnet Brann sterkt, og lå på 2.-plass etter halvspilt serie. 22. oktober 2007, da den tredje siste serierunden var ferdigspilt, var det klart at Brann hadde vunnet seriegull for første gang siden 1963. Mjelde hadde da ledet Brann til bronse, sølv og gull i serien, samt gull i cupen over de siste fire årene. Etter å ha kvalifisert seg til gruppespillet i UEFA-cupen på bekostning av belgiske Club Brugge, klarte Brann å ta seg videre derfra. Seiersrekken endte mot engelske Everton F.C. der Brann etter å ha tapt 8–1 over to kamper måtte se seg utslått. Seriegullet i 2007 sikret Brann retten til å spille kvalifisering til Mesterligaen i 2008. Brann gikk først videre på bortemålsregelen etter 2–2 mot latviske Ventspils, men ble slått ut i tredje og siste utslagsrunde etter 1–3 mot Marseille. I forsøket på å nå gruppespillet i UEFA-cupen, slo Brann først Deportivo 2–0 på hjemmebane, men ble slått ut også her etter 0–2 på bortebane og et påfølgende tap 4–5 på straffer. I oktober 2008 ble klubben og Mons Ivar Mjelde enige om å avslutte samarbeidet ved årets slutt. Mjelde er den treneren som har sittet lengst i Brann siden andre verdenskrig, totalt seks sesonger. Den 21. november meldte klubben at den var blitt enig med Steinar Nilsen, og han overtok treneransvaret fra og med 1. januar 2009 Første sesong som trener i SK Brann endte med kvartfinale i cupen og sjetteplass i serien. Han ble imidlertid enig med klubben om å avslutte samarbeidet den 22. mai 2010 etter dårlige resultater i serien, samt et utløsende 0–1 tap mot 2.-divisjonslaget og bynabo FK Fyllingsdalen i cupens andre runde. Assistenttrener Rune Skarsfjord overtok midlertidig som trener, og ble tilbudt en treårskontrakt 1. november 2010. Hans første sesong i Tippeligaen ble avsluttet med en fjerdeplass. Arbeidsforholdet varte til november 2013, da han trakk seg etter gradvis dårligere sportslige resultater i løpet sine tre sesonger som trener. === Nedrykk og opprykk, etterfulgt av seriesølv === Svenske Rikard Norling tok over trenerrollen i desember 2013, noe som førte til optimisme rundt klubbens fremtidige prestasjoner. Norling kom fra Malmö FF med seriegull fra sesongen før og lovet nye titler på sin første pressekonferanse. Brann endte derimot tredje sist i Tippeligaen og måtte spille kvalifisering til Tippeligaen 2015. Dette endte med nedrykk den 26. november 2014, etter å ha spilt play-off over to kamper (1–4) mot Mjøndalen.2015 var et dramatisk år for SK Brann. Klubbens økonomi ville ikke tåle underskuddet ved å ligge i førstedivisjon lenger enn et år. Først ble Kjell Tennfjord klubbens kortest sittende styreleder da han trakk seg etter 75 minutter grunnet uenigheter på årsmøtet. Senere fikk Rikard Norling sparken etter 10. serierunde. På dette tidspunktet lå Brann få poeng fra direkte nedrykk til 2. divisjon etter 0–4-tap mot Levanger. Bare dager etterpå kom tidligere Hødd-trener Lars Arne Nilsen inn som trener og gjennomførte en snuoperasjon som medførte at Brann tapte kun 3 av de restende kampene den sesongen. To av tapene var de siste gjenstående kampene etter at opprykket var sikret. Sesongen endte med 2.-plass på tabellen bak Sogndal; direkte opprykk førte til at oppholdet i 1. divisjon varte bare et år. Påfølgende sesong var klubben levnet små sjanser om å kjempe om sølvtøy. Dette kom tydelig frem da sesongen startet med blandede resultater i serien og tap i første runde i cupen. Likevel endte sesongen svært positivt ut med seriesølv, der klubben blant annet slapp inn færre mål enn i de siste 25 årene i seriesammenheng. == Stadion == === Historie === SK Brann sin første fotballkamp ble spilt på en fotballbane på Møhlenpris, 1. nyttårsdag 1909, med et tilskuertall på 200 mennesker. I 1917 sikret klubben seg arealer i Fridalen. Klubben kjøpte opp 30 mål i første omgang, med en prislapp på 4500 kroner per mål. 25. mai 1919 åpnet Brann Stadion. Det norske herrelandslaget var motstander i den første kampen på Brann sin nye arena.I 1927 var den økonomiske situasjon svært vanskelig for klubben og en redningsaksjon fra private investorer var nødvendig for å beholde eierskapet av Brann Stadion. Gjelden for anlegget var på 275 000 kroner før redningsaksjonen. På grunn av lite aktivitet under andre verdenskrig visnet standarden på både gressbanen, løpebanen og tribunene på Stadion. Bergen kommune hadde på dette tidspunkt overtatt arenaen, men med sine 800 betalende medlemmer tok SK Brann tilbake eierskapet i 1946. Etter cupmesterskapet i 1972 var behovet for en oppgradering av arenaen stor. For å finansiere en oppgradering solgte klubben deler av områdene rundt stadionet til Bergen kommune. I 1973 var nye flomlys på plass til en verdi av 826 000 kroner.Den totale publikumskapasiteten på Brann Stadion er i dag 16 750 tilskuere. === Tribuner === ==== Sparebanken Vest-tribunen ==== Sparebanken Vest-tribunen er hovedtribunen på Stadion, og har en kapasitet på 4354 sitteplasser. I tillegg er det flere fasiliteter som konferansesenter, messehall, pressehall, arrangementssal og VIP-losjer. Andre fasiliteter inkluderer spillergarderobe og mediefasiliteter. ==== Fjordkraft-tribunen ==== Tvers over SPV-tribunen står Fjordkraft-tribunen, som er den største tribunen på Stadion. Tribunen har en kapasitet på 4553 sitteplasser i tillegg til fem plasser for funksjonshemmede. Etter byggingen på 1930-tallet er tribunen den eldste gjenstående delen av Brann Stadion. Den ble bygget på ved to ulike anledninger, på 1970-tallet og senest i 1997. På grunn av de stadige endringene av Stadion, ligger nå tribunen flere meter fra spilleflaten i forhold til de tre andre tribunene. Per 2016 utarbeides det planer om å rive denne seksjonen og bygge ny tribune med 300 nye studenthybler faset inn i bygget i samarbeid med Studentsamskipnaden i Bergen. ==== Frydenbø-tribunen ==== Frydenbø-tribunen ble bygget i 1999 og har en kapasitet på 3381 sitteplasser i tillegg til lokaler for en kommunal barnehage, fysikalsk institutt og Idrettens Hus. Ståtribunen midt på nedre del av tribunen ble etablert før 2014-sesongen og har en kapasitet på 1000. Klubbens offisielle supporterklubb Bataljonen samles her. ==== BOB-tribunen ==== Kortsiden mot øst sto ferdig i 2006 og har en kapasitet på 3898 sitteplasser i tillegg til 12 plasser for funksjonshemmede. Klubbens supporterbutikk ligger plassert på utsiden av tribunen og både administrasjonen og en medisinsk klinikk har lokaler i bygget. Historisk kjent som "klokkesvingen". På baksiden av tribunen ble det i 1995 reist en statue av den kjente fotballspilleren Roald «Kniksen» Jensen. Tidligere sponset, og navngitt av lokalavisen Bergens Tidende til og med 2016. Byttet navn og sponsor før 2017-sesongen til BOB-tribunen for ny sponsor, BOB BBL (Bergen og Omegn Boligbyggelag). == Supportere == Brann er blant de norske fotballklubbene med høyest publikumssnitt på sine hjemmekamper. I 2015 slo klubben ny publikumsrekord i 1. divisjon med 10 124 tilskuere i snitt, noe som også var det tredje høyeste i norsk fotball.Supporterne er representert gjennom ulike grupperinger, men Bataljonen er klubbens offisielle supporterklubb. Bataljonen ble stiftet etter at den tidligere supporterklubben Bergen Supporter Team gikk konkurs i 2003.Som eneste norske fotballklubb har Brann en supporterklubb i USA, kalt Brann.US. Den amerikanske supporterklubben bruker Legends Bar på Manhattan som sin faste møteplass for kamper. === Rivalisering === SK Brann har en sterk rivalisering med Rosenborg, Vålerenga, Viking og Lillestrøm. I tillegg var den lokale klubben Fyllingen (i dag FK Fyllingsdalen) i samme divisjon som Brann i 1990, 1991 og i 1993, noe som førte til en sterkere lokal rivalisering mellom de to klubbene. På grunn av få lokale klubber som har konkurrert i samme divisjon som Brann, er klubbens største rivaler fra andre større byer. == Spillerstall == Oppdatert 27. januar 2023. === Utlånte spillere === == Rekorder == ==== Flest obligatoriske kamper ==== Kun obligatoriske liga- og cupkamper. Royal League og kvalifiseringskamper for opp- og nedrykk nevnes som "Andre". Oppdatert 12. september 2020. ==== Flest mål ==== Kun mål i obligatoriske liga- og cupkamper. Royal League og kvalifiseringskamper for opp- og nedrykk nevnes som "Andre". Oppdatert 6. november 2017. Se også: Årets Brann-spiller ==== Spillere med flest landskamper ==== Oversikten inkluderer kun spillere som har spilt A-landskamper som medlem av SK Brann. Totalt antall landslagskamper- og mål i parentes. == Administrasjon og sportslig ledelse == ==== Styreledelse ==== Per januar 2022 har klubbstyret følgende sammensetning: Leder: Siv Skard Nestleder: Madeleine Giske Medlem: Krister Hoaas Medlem: Per Arne Flatberg Medlem: Espen Brochmann ==== Administrasjon ==== Per 2016 hadde klubbens administrasjon følgende ansatte: Daglig leder: Christian Kalvenes Økonomisjef: Bjarte Eikeland Kommunikasjonssjef : Thomas Brakstad Sikkerhetsjef: Knut Iversen organisasjons- og anleggsmedarbeider: Steinar Aase ==== Sportslig ledelse ==== Per 2016 hadde klubben følgende sportslige ledelse Sportssjef: Jimmi Nagel Jacobsen Hovedtrener:Eirik Horneland Assistenttrener: Erik Huseklepp Toppspillerutvikler: Hassan El Fakiri Keepertrener: Dan Riisnes Fysisk trener: Manu Torres Fysisk trener: Helge Haugen Analytiker: Daniel Nordheim Pedersen Materialforvalter: Raymond Sanden Faglig leder Brann-Akademiet: Aksel Bergo Hovedtrener Brann 2: Azar Karadaş Hovedtrener Brann G16: Roy Wassberg Assistenttrener G16: Roger Helland === Hovedtrenere === Kronologisk oversikt over klubbens hovedtrenere etter andre verdenskrig: == Meritter == === Norge === ==== Serie ==== Eliteserien: 3 1961-62, 1963, 2007 ==== Cup ==== Norgesmesterskap: 6 1923, 1925, 1972, 1976, 1982, 2004 === Europa === UEFA-cupen 2007/2008 - 16-delsfinale Mesterligaen 2008/2009 - 3. kvalifiseringsrunde Cupvinnercupen 1996/97 – Kvartfinale UEFA Intertoto Cup 1999 – 1. runde Royal League 2006/2007 - Kvartfinale == Rekorder == ==== Kamper ==== Første obligatoriske kamp: SK Brann 1–1 Bergens Fotboldklub Første cupkamp: Stavanger IF 6–4 SK Brann Første kamp på Brann Stadion: SK Brann 2–6 Norge Første kamp i Cupvinnercupen: Gzira United 0–2 SK Brann Første kamp i UEFA-cupen: Queens Park Rangers 4–0 Brann ==== Seire ==== Største seier: Hovding 0–14 Brann, NM, 17. april 2013, Aalesund 0–14 Brann, NM, 26. august 1917 Største hjemmeseier: Brann 11–0 Vard, NM, 25. april 1997 Største borteseier: Hovding 0–14 Brann, NM, 17. april 2013, Aalesund 0-14 Brann, NM, 26. august 1917 Største seier i UEFA-cupen: Carmarthen Town 0-8 Brann, 19. juli 2007 ==== Mål ==== Flest ligamål på en sesong: 64, Tippeligaen 1996 Færrest ligamål på en sesong: 14, 1. divisjon 1971 ==== Poeng ==== Flest poeng på en sesong: To poeng for en seier: 24 på 18 kamper, 1. divisjon 1963 Tre poeng for en seier: 39 på 22 kamper, Tippeligaen 1990 54 på 26 kamper, Tippeligaen 2007 48 på 30 kamper, Tippeligaen 2011 Færrest poeng på en sesong: To poeng for en seier: 11 på 18 kamper, 1. divisjon 1971 10 på 22 kamper, 1. divisjon 1979 Tre poeng for en seier: 27 på 26 kamper, Tippeligaen 2002 34 på 30 kamper, Tippeligaen 2010 ==== Publikum ==== Tilskuerrekord hjemme: 24 800 - Brann–Fredrikstad, 1. oktober 1961 Høyeste tilskuersnitt: 17 225, Tippeligaen 2007 Hjemmekamper på rad med over 15 000 tilskuere: 54 kamper - Fra 30. april 2006 til 13. mars 2010 == Referanser == == Litteratur om Brann == Larsen, Jan-Erik: Fra mål til ytterste fortvilelse, Bergen 1988 Kalvik, Kjell Vidar: Hele Bergens stolthet, Bergen 2005 Natlandsmyr, Gorm: Branns offisielle årbok (utgitt hvert år siden 2001) Larsen, Jan-Erik: Et århundre i bilder (lagbilder fra Sportsklubben Brann fra 1909 til våre dager) Soltvedt, Thor: Flammene på Stadion (dikt om Brann) Året gullet kom hem, Bergen 2007 Nielsen, Atle: Sportsklubben Brann, 100 år med tro, håp og kjærlighet, Bergen 2008 == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) SK Brann – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (no) Bataljonen – Offisiell supporterklubb

●

https://no.wikipedia.org/wiki/Haugerud

2023-02-04

Haugerud

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bydel Alna', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Strøk i Oslo']

Haugerud er en drabantby i Groruddalen nordøst i Oslo. og ligger i bydel Alna. Området er preget av høyblokker og lavblokker, men har også en del villabebyggelse og rekkehus. Bebyggelsen på Larsbråten (rekkehus) sokner også naturlig til Haugerud. Haugerud har idag en innvandrerbefolkning på 35 % ikke-vestlige innvandrere (2012).

Haugerud er en drabantby i Groruddalen nordøst i Oslo. og ligger i bydel Alna. Området er preget av høyblokker og lavblokker, men har også en del villabebyggelse og rekkehus. Bebyggelsen på Larsbråten (rekkehus) sokner også naturlig til Haugerud. Haugerud har idag en innvandrerbefolkning på 35 % ikke-vestlige innvandrere (2012). == Historie == === Haugerud gård === Navnet Haugerud skriver seg fra Østre Haugerud gård, (gnr. 141/1).Bebyggelsen på Haugerud strekker seg langt tilbake. Haugerud gård er kjent fra middelalderen, da denne var kannikegods. Under reformasjonen ble gården overtatt av kronen. I 1670 ble gården solgt igjen, og i 1787 kjøpte oppsitteren den. Gården hadde flere husmannsplasser: Hagapynten, Karlsstua og Larsbråten. Gården drives ikke lenger, men våningshuset og stabburet står fortsatt, mellom Stjernemyra barnehage og Haugerud senter. En liten skogflekk med grunnmurer etter driftsbygninger markerer det som er igjen av gårdens område som ikke er tatt i bruk til bebyggelse. Her sto også gårdens låve og et lite snekker- og metallverksted, fram til det brant ned på slutten av 1970-tallet. Selve området rundt Haugerudtunet er i dag bygget ut med rekkehus og eneboliger. === Boligbygging og T-bane === Allerede fra begynnelsen av 1900-tallet var det småhusbebyggelse på deler av gårdens område. Flere store villaer ble reist i forbindelse med driften ved det daværende Dr. Dedichens privatasyl på Trosterud. Deler av villabebyggelsen er bevart ved siden av Haugerud ungdomsskole og på nedsiden av Haugerud T-banestasjon. Området var likevel vesentlig jordbruksland. Ved stiftelsen av Haugerud og Trosterud Vel i 1948 soknet 16 husstander til Haugerud.Oslo kommune kjøpte (ekspropierte) i 1947 700 dekar til boligformål. Haugerudveien, en blindvei, ble lagt i en liten sløyfe fra Tvetenveien opp mot Østmarka. Fra midten av 1960-tallet ble blokkbebyggelsen på Haugerud bygget ut mellom Haugerudveien og Tvetenveien. Furusetbanen ble utvidet med stasjonene på Tveita og Haugerud i 1970.I 1970-72 ble rekkehusbebyggelse bygget ut over den gamle husmannsplassen Larsbråten i bakkene opp mot Østmarka på sørsiden av Haugerudveien. Haugerud ungdomsskole og Haugerud kirke sto ferdige i 1975. Haugerud senter ble bygget i tett forbindelse med T-banestasjonen på midten av 1970-tallet. Trosterud barneskole stod ferdig i 1970. Den nyeste boligbyggingen på Haugerud er en mindre gruppe rekkehus mellom Haugerud gård og Haugerud kirke, bygget på 1990-tallet, og sameiet Haugerudåsen bestående av fire lave blokker ved enden av Haugerudveien, som sto ferdig i 2013. === Borettslag === Haugerud består av følgende borettslag og sameiegrupper: == Serviceinstitusjoner og foreningsliv == === Kommunale bygninger og institusjoner === Skoler og barnehagerTrosterud skole (barneskole) Haugerud skole (ungdomsskole) Haugerud sentrum barnehage (barnehage) Karlsstua barnehage (barnehage) Solfjellet barnehage (barnehage) Stjernemyra barnehage (barnehage)Haugerud senterHaugeruds kommunale senter består av EXTRA Coop-butikk, post i butikk, frisørsalong (Bellas Dame- og herrefrisør), bingo, thailandsk/norsk restaurant og pub (Haugerud Bistro), gatekjøkken (Haugerud Kebab), pizzabaker (Toni's Pizza), helsestudio (Bare Trening) og helseinstitusjoner (lege, tannlege). På framsida av senteret ut mot Tvetenveien ligger et massasjeinstitutt. Haugerud kirke Kirken ligger sentralt på Haugerud, like ved Haugerudsenteret og barnehagene, nord for Haugerud gård. Kirken er arkitektonisk en arbeidskirke. === Organisasjonsliv === Haugerud er et folkerikt strøk, og har siden utbyggingen på 1970-tallet hatt flere idrettslag og frivillige organisasjoner, flere av dem knyttet til skolene (Trosterud barneskole og Haugerud ungdomsskole). Haugerud Idrettsforening ble opprettet i 1970 av bla Rolf Erik Halvorsen som tegnet logoen som fremdeles er i bruk, og er et stort og aktivt lag med flere håndball- og fotballag, samt tennis, badminton og orientering. Laget har idrettshall og fotballbane tilknyttet skolene. Speidergruppa 1. Haugerud ble startet i 1945 og har møtelokaler i underetasjen til Haugerud kirke. == Tilgrensende strøk == Haugerud er en av en serie gårder som ligger langs et relativt flatt platå mellom høydedragene i Østmarka i sørøst, og Groruddalen i nordvest. Mot sør grenser Haugerud til Hellerud. Den gamle eiendomsgrensen mellom gårdene Haugerud og Hellerud fulgte Venåsveien østover mot Østmarka. Sørvest for Haugerud ligger Tveita. Mot nord grenser Haugerud mot Trosterud, avgrenset av Dr. Dedichens vei, som er skåret dypt ned i terrenget. Mot vest er området naturlig avgrenset av en bratt skrent som utgjør den geologiske grensen mellom grunnfjellspartiet og de innsunkne områdene av Oslofeltet. Denne avgrensingen er ytterligere forsterket av Europavei 6 som følger skrenten. Nord for denne ligger Alna. Mot øst grenser Haugerud mot Østmarka. == Kjente personer fra Haugerud == Barnebokforfatterne Anders og Inger Hagerup bodde i Haugerudhagan, på nedsiden av Haugerud T-banestasjon, og sønnene Klaus og Helge Hagerup vokste opp her. En rundkjøring der veien Hagapynten møter stien Haugerudbakken heter Inger Hagerups plass. Gustav M. Galaasen, forfatter Inger Hagerup, lyriker og forfatter Klaus Hagerup, forfatter og regissør Patrick Hauge, artist (Multicyde) Winta Efrem Negassi, artist og låtskriver Aham Okeke, sprinter Johnny Olsen, Hadeland-saken Petter Salsten, landslagsspiller i ishockey Jørgen Salsten, landslagsspiller i ishockey Jan Sælid, skuespiller == Samferdel == Haugerud T-banestasjon, linje 2 Furusetbanen (Østerås-Ellingsrudsåsen) 79 Åsbråten-Grorud (buss) 69 Lutvann/Tveita over Hellerudtoppen (buss) Haugerud drosjeholdeplass == Referanser == == Eksterne lenker == Historisk turtips på Haugerud

Haugerud er en drabantby i Groruddalen nordøst i Oslo. og ligger i bydel Alna.

https://no.wikipedia.org/wiki/Dumper

2023-02-04

Dumper

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lastebiler', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Dumper er et engelsk låneord for en anleggsmaskin som egner seg for å bære masse og materialer, ofte på anleggs– og bygningsområder i ulendt terreng. Dumpere skiller seg ut fra vanlige lastebiler/tippbiler ved blant annet at de utseendemessig ofte ser ut som en halv traktor med en større tipptilhenger montert gjennom et hydraulisk ledd. Rent fysisk har dumperen større bakkeklaring samt større og bredere dekk. De er i all hovedsak også hydraulisk rammestyrt (med unntak av større versjoner som brukes i gruvedrift) og har et lasteplan med større kapasitet, dog uten muligheter for sidetipp. En lastebil som har tilsvarende lasteplan uten mulighet for sidetipp kalles ofte lastebildumper med dumperplan. Entreprenørbransjen generelt skiller mellom dumpere og lastebildumpere med dette prinsippet. Kjøretøyene går som oftest på diesel. Den første rammestyrte dumperen ble lansert av Lihnells vagnsfabrik (senere Volvo) i 1966. Denne hadde en modifisert traktor som fremdel og en enakslet tilhenger som bakdel. Den første seksakslede dumperen ble lansert i 1968. Den norske produsenten Moxy produserer flere ulike versjoner av dumpere. Dumperhenger, blir brukt i kombinasjon med traktor. Man har de siste årene sette en voksende trend av dette blant små- og mellomstore entreprenører samt bønder. Grunnen er en lavere kostnad, og det er i tillegg en mer allsidig løsning i forhold til en dumper. Caterpillar 797 er verdens største dumper. Dumperen kan frakte 363 tonn masse på lasteplanet. Denne dumperen bruker verdens største dekk med en diameter på 4 meter, holdt på plass av 47 bolter, dumper har 6 hjul. Den seneste versjonen av 797 serien er over 15 meter lang og 7,44 meter høy.

Dumper er et engelsk låneord for en anleggsmaskin som egner seg for å bære masse og materialer, ofte på anleggs– og bygningsområder i ulendt terreng. Dumpere skiller seg ut fra vanlige lastebiler/tippbiler ved blant annet at de utseendemessig ofte ser ut som en halv traktor med en større tipptilhenger montert gjennom et hydraulisk ledd. Rent fysisk har dumperen større bakkeklaring samt større og bredere dekk. De er i all hovedsak også hydraulisk rammestyrt (med unntak av større versjoner som brukes i gruvedrift) og har et lasteplan med større kapasitet, dog uten muligheter for sidetipp. En lastebil som har tilsvarende lasteplan uten mulighet for sidetipp kalles ofte lastebildumper med dumperplan. Entreprenørbransjen generelt skiller mellom dumpere og lastebildumpere med dette prinsippet. Kjøretøyene går som oftest på diesel. Den første rammestyrte dumperen ble lansert av Lihnells vagnsfabrik (senere Volvo) i 1966. Denne hadde en modifisert traktor som fremdel og en enakslet tilhenger som bakdel. Den første seksakslede dumperen ble lansert i 1968. Den norske produsenten Moxy produserer flere ulike versjoner av dumpere. Dumperhenger, blir brukt i kombinasjon med traktor. Man har de siste årene sette en voksende trend av dette blant små- og mellomstore entreprenører samt bønder. Grunnen er en lavere kostnad, og det er i tillegg en mer allsidig løsning i forhold til en dumper. Caterpillar 797 er verdens største dumper. Dumperen kan frakte 363 tonn masse på lasteplanet. Denne dumperen bruker verdens største dekk med en diameter på 4 meter, holdt på plass av 47 bolter, dumper har 6 hjul. Den seneste versjonen av 797 serien er over 15 meter lang og 7,44 meter høy. == Galleri == == Referanser == == Litteratur == Nilsson, A., Livabvagnar och Volvodumprar, Allan Nilsson og Volva Articulated Haulers AB, 2006 ISBN 978-91-633-2765-0 Orlemann, E.C., Euclid and Terex earth-moving machines, MBI Publishing Company, 1997. von Rosen, L., ASJ Landsverk, Sprinter AB/Maskinskyddarna, 2005. Will, O.H., Pay line: International Harvester's construction equipment division, Motorbooks, 2006.

Dumper er et engelsk låneord for en anleggsmaskin som egner seg for å bære masse og materialer, ofte på anleggs– og bygningsområder i ulendt terreng. Dumpere skiller seg ut fra vanlige lastebiler/tippbiler ved blant annet at de utseendemessig ofte ser ut som en halv traktor med en større tipptilhenger montert gjennom et hydraulisk ledd.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kristine_Stav%C3%A5s_Skistad

2023-02-04

Kristine Stavås Skistad

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2019', 'Kategori:Fødsler 8. februar', 'Kategori:Fødsler i 1999', 'Kategori:Juniorverdensmestere i langrenn', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norgesmestere i langrenn', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Kristine Stavås Skistad (født 8. februar 1999) er en norsk langrennsløper som representerer Konnerud Idrettslag. Hun har gull på sprinten og på stafetten i junior-VM på ski 2019 som beste internasjonale resultat. Skistad tok sin videregående utdanning ved Norges Toppidrettsgymnas på Lillehammer (2015-18).

Kristine Stavås Skistad (født 8. februar 1999) er en norsk langrennsløper som representerer Konnerud Idrettslag. Hun har gull på sprinten og på stafetten i junior-VM på ski 2019 som beste internasjonale resultat. Skistad tok sin videregående utdanning ved Norges Toppidrettsgymnas på Lillehammer (2015-18). == Idrettskarriere == === Sesongen 2015/16 === Skistad vant klasse kvinner 17 under Norgescupen i langrenn for junior 2015/16, etter at hun vant fem av de ni norgescuprennene. Hun deltok i Junior-NM på ski 2016, og vant der 7,5 km klassisk, 5 km fri og sprinten. I tillegg fikk hun bronse i 4 × 3,75 km sammen med Buskerud lag 1. === Sesongen 2016/17 === Junior-VM på ski 2017 ble arrangert i Park City i USA, og Skistad ble der nummer tolv i sprint klassisk. Norge kom på ellevteplass på stafetten. Hun deltok i Junior-NM på ski 2017, og vant denne gangen sprinten og 5 km klassisk i 18-årsklassen. Buskerud 1 fikk sølv på 4 × 3,75 km stafett med Skistad på laget. Hun fullførte ikke 10 km klassisk. Hun vant klasse kvinner 18 under Norgescupen i langrenn for junior 2016/17 etter å ha vunnet seks av ti renn. === Sesongen 2017/18 === Hun kom på niendeplass på sprinten under NM på ski 2018. Under Junior-VM på ski 2018 i Goms tok hun sølv på sprinten, etter svenske Moa Lundgren, og hun kom på femteplass på 5 km klassisk og 33.-plass på 5+5 km skiatlon. I tillegg deltok hun på Norges stafettlag som kom på sjuendeplass på 4 × 3,3 km stafett. I Junior-NM på ski 2018 vant hun sprinten og 5 km fri teknikk i klassen K19/20, og hun fikk også gull på 4 × 3,75 km. Hun debuterte i verdenscupen med 51.-plass på sprint i Drammen 7. mars 2018. === Sesongen 2018/19 === Skistad åpnet sprint-sesongen 2018/2019 med en andreplass i sesongåpningen på Beitostølen. Den 30. november ble hun beste norske utøver i verdenscupsprinten på Lillehammer, med en femteplass. Hun vant sprinten under Junior-VM på ski 2019, foran Monika Skinder fra Polen og Anita Korva fra Finland, og hun gikk ankeretappen på Norges lag som tok gull på 4 × 3,3 km stafett. De andre på laget var Kristin Austgulen Fosnæs, Astrid Stav og Helene Marie Fossesholm. Hun endte på 72.-plass sammenlagt med 46 poeng i Verdenscupen i langrenn 2018/19. I april vant hun 100 meter supersprint under Janteloppet i april, der hun gikk inn på tiden 12,36 sekunder. Denne tiden ville vært verdensrekord på distansen, hadde det ikke vært for at Maja Dahlqvist hadde gått distansen på 12,20 sekunder tidligere samme dag. === Sesongen 2019/20 === Foran 2019/20-sesongen ble Skistad tatt ut av landslaget, og ble plassert på rekruttlandslaget. Hun ble overtrent sommeren 2019, og måtte ta tre uker treningsfri. Hun ble også tatt ut av løpet da hun deltok i Blinkfestivalen 2019, fordi hun lå an til å bli tatt igjen av tetgruppen. Under Sesongåpningen på Beitostølen i november endte hun på 13.-plass på sprinten og 47.-plass på 10 km klassisk. Hun ble tatt ut til verdenscuprennet i Planica i desember, men ble slått ut i kvartfinalen på sprinten der, og endte på 26.-plass.Hun startet 2020 med deltakelse i Skandinavisk Cup i Nes skianlegg, og kom der på femteplass på sprinten og 37.-plass på 10 km klassisk. Hun deltok i verdenscupsprinten i Dresden i januar, men falt i kvartfinalen, og ble slått ut. Den 17. januar vant hun sprinten i U23-NM i langrenn 2020, som var lagt inn som en del av norgescuprennet på Lygna.NM i langrenn 2020 ble arrangert i Drammen, og Skistad kom der på sjetteplass på sprinten og 32.-plass på 15 km klassisk. På stafetten kom Konnerud på tredjeplass, der Skistad gikk ankeretappen. === Sesongen 2022/23 === I NM 2023 på Gjøvik tok Skistad gull på sprinten. Skistad tok sin første verdenscupseier da hun vant sprint klassisk i Les Rousses 28. januar 2023. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Kristine Stavås Skistad – FIS (langrenn)

Sprint kan vise til:

https://no.wikipedia.org/wiki/Arena_Nordvest

2023-02-04

Arena Nordvest

['Kategori:63°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Idrettsanlegg i Kristiansund', 'Kategori:Ishaller i Norge', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skøytearenaer i Norge']

Lerøy Kunstisbane (tidl. Nordea Kunstisbane) er en kunstisbane i Kristiansund. Banen eies av Atlanten Kunstisbane. Banen er en utendørs skøytebane i full skala etter internasjonale normer. Banen ble offisielt åpnet den 24. januar 2009, men ble prøveåpnet for brukere allerede 10. desember 2008. Selve snorklippingen ble utført av Hjalmar «Hjallis» Andersen, og i tillegg var Fred Anton Maier og Knut «Kupper'n» Johannesen til stede under åpningen.Kunstisbanen kostet ca 55 millioner kroner å bygge, og skal i tillegg til billettinntekter selge fjernvarme fra isanlegget for å greie seg økonomisk.I april 2010 ble kunstisbanen slått konkurs.26. oktober 2010 vedtok bystyret i Kristiansund å kjøpe den konkursrammede isbanen for 7 millioner kroner. Sesongen 2010/2011 stengte isbanen 3. mars 2011. Et samarbeid mellom ulike aktører sikret ny drift. Sesongen 2011/12 ble preget av problemer med mildvær, ekstremvær og nedbør, noe som resulterte i at isbanen stengte dørene i februar 2012. Sesongen 2012/13 åpnet banen 1. desember 2012, men stengte ultimo februar 2013 på grunn av vanskelige værforhold.2. oktober 2012 skiftet banen navn til Lerøy Kunstisbane.Våren 2016 ble det vedtatt og bygge Norges fjerde skøytehall i full størrelse på denne kunstisbanen, og banen er da ikke åpen i vintersesongen 2016/17. Åpning av hallen er satt til oktober 2017. Finansieringsplanen som er lagt opp krever 41.567.000 kroner for å gjennomføre prosjektet. Det er lagt opp til at fem millioner kommer fra ordinære spillemidler, seks millioner fra programsatsingsmidler, åtte millioner fra Sparebank 1 Nordvest, 11 millioner fra Kristiansund kommune og fylkeskommunen, samt 567.000 kroner i spillemidler til utstyr.

Lerøy Kunstisbane (tidl. Nordea Kunstisbane) er en kunstisbane i Kristiansund. Banen eies av Atlanten Kunstisbane. Banen er en utendørs skøytebane i full skala etter internasjonale normer. Banen ble offisielt åpnet den 24. januar 2009, men ble prøveåpnet for brukere allerede 10. desember 2008. Selve snorklippingen ble utført av Hjalmar «Hjallis» Andersen, og i tillegg var Fred Anton Maier og Knut «Kupper'n» Johannesen til stede under åpningen.Kunstisbanen kostet ca 55 millioner kroner å bygge, og skal i tillegg til billettinntekter selge fjernvarme fra isanlegget for å greie seg økonomisk.I april 2010 ble kunstisbanen slått konkurs.26. oktober 2010 vedtok bystyret i Kristiansund å kjøpe den konkursrammede isbanen for 7 millioner kroner. Sesongen 2010/2011 stengte isbanen 3. mars 2011. Et samarbeid mellom ulike aktører sikret ny drift. Sesongen 2011/12 ble preget av problemer med mildvær, ekstremvær og nedbør, noe som resulterte i at isbanen stengte dørene i februar 2012. Sesongen 2012/13 åpnet banen 1. desember 2012, men stengte ultimo februar 2013 på grunn av vanskelige værforhold.2. oktober 2012 skiftet banen navn til Lerøy Kunstisbane.Våren 2016 ble det vedtatt og bygge Norges fjerde skøytehall i full størrelse på denne kunstisbanen, og banen er da ikke åpen i vintersesongen 2016/17. Åpning av hallen er satt til oktober 2017. Finansieringsplanen som er lagt opp krever 41.567.000 kroner for å gjennomføre prosjektet. Det er lagt opp til at fem millioner kommer fra ordinære spillemidler, seks millioner fra programsatsingsmidler, åtte millioner fra Sparebank 1 Nordvest, 11 millioner fra Kristiansund kommune og fylkeskommunen, samt 567.000 kroner i spillemidler til utstyr. == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted

|åpnet = 24. januar 2009

https://no.wikipedia.org/wiki/Gordon_Hill

2023-02-04

Gordon Hill

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske fotballspillere', 'Kategori:Engelske fotballtrenere', 'Kategori:Fotballspillere for Chicago Sting', 'Kategori:Fotballspillere for Derby County FC', 'Kategori:Fotballspillere for FC Twente', 'Kategori:Fotballspillere for HJK Helsinki', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Millwall FC', 'Kategori:Fotballspillere for Montreal Manic', 'Kategori:Fotballspillere for Northwich Victoria FC', 'Kategori:Fotballspillere for Queens Park Rangers FC', 'Kategori:Fotballspillere for Stafford Rangers FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Chester City FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Hyde United FC', 'Kategori:Fødsler 1. april', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra distriktet Spelthorne', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Gordon Alec Hill (født 1. april 1954 i Sunbury-on-Thames i Middlesex i England), er en tidligere engelsk fotballspiller. Han begynte sin karriere hos Southall FC i amatørligaen Athenian League. Han ble først kjent hos Millwall og fikk kallenavnet Merlin på grunn av sine «magiske» dribleferdigheter. Han spilte 100 kamper og scoret 22 mål for Millwall før han ble kjøpt opp av Manchester United i november 1975 for kun 70 000 pund. Han var med på å vinne FA-cupen i 1977, men etter 134 kamper og 51 mål totalt for United, fulgte han i 1978 etter manager Tommy Docherty til Derby. Senere spilte han for Queens Park Rangers, før han reiste til Canada og USA og spilte for en rekke klubber der. I 1985 spilte han i Nederland for FC Twente, og sommeren 1986 spilte han to kamper i Finland for HJK Helsinki før han la opp som aktiv spiller. Han bor for tiden i Macclesfield og er utdannet trener. Tidlig på 2000-tallet var han i to korte perioder manager for Chester og Hyde.

Gordon Alec Hill (født 1. april 1954 i Sunbury-on-Thames i Middlesex i England), er en tidligere engelsk fotballspiller. Han begynte sin karriere hos Southall FC i amatørligaen Athenian League. Han ble først kjent hos Millwall og fikk kallenavnet Merlin på grunn av sine «magiske» dribleferdigheter. Han spilte 100 kamper og scoret 22 mål for Millwall før han ble kjøpt opp av Manchester United i november 1975 for kun 70 000 pund. Han var med på å vinne FA-cupen i 1977, men etter 134 kamper og 51 mål totalt for United, fulgte han i 1978 etter manager Tommy Docherty til Derby. Senere spilte han for Queens Park Rangers, før han reiste til Canada og USA og spilte for en rekke klubber der. I 1985 spilte han i Nederland for FC Twente, og sommeren 1986 spilte han to kamper i Finland for HJK Helsinki før han la opp som aktiv spiller. Han bor for tiden i Macclesfield og er utdannet trener. Tidlig på 2000-tallet var han i to korte perioder manager for Chester og Hyde. == I populærkultur == I åttende episode av den norske humorserien Brødrene Dal og spektralsteinene har brødrene havnet i England (skjønt et England der alle snakker norsk), og når de spør en eldre dame hvor de er, får de til svar at området heter Gordon Hills og at Manchester United er i den og den retningen. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Gordon Hill – Transfermarkt (en) Gordon Hill – EU-Football.info

Gordon Alec Hill (født 1. april 1954 i Sunbury-on-Thames i Middlesex i England), er en tidligere engelsk fotballspiller.

https://no.wikipedia.org/wiki/Grenselos

2023-02-04

Grenselos

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norge under andre verdenskrig', 'Kategori:Norsk motstand under andre verdenskrig', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

En grenselos var en person som hjalp flyktninger fra Norge under andre verdenskrig over grensen fra Norge til Sverige. Det fantes trolig over tusen norske grenseloser aktive under andre verdenskrig. Menn, kvinner og barn opererte som grenseloser og hjalp totalt rundt 40 000 flyktninger som en los over grensen til sikkerhet i det nøytrale Sverige.

En grenselos var en person som hjalp flyktninger fra Norge under andre verdenskrig over grensen fra Norge til Sverige. Det fantes trolig over tusen norske grenseloser aktive under andre verdenskrig. Menn, kvinner og barn opererte som grenseloser og hjalp totalt rundt 40 000 flyktninger som en los over grensen til sikkerhet i det nøytrale Sverige. == Bakgrunn == Allerede samme dag som Norge ble angrepet av Tyskland var det mennesker som flyktet til Sverige og den første tiden var det relativt lett, med lite kontroll. Etter hvert som de tyske okkupantene fikk kontroll over landet våren og sommeren 1940 ble kontrollen ved grensen skjerpet og det ble utstedt egne grensepass for de fastboende. Med et stadig økende behov for å få folk med ulik bakgrunn over til Sverige så var det behov for lokalkjente ved grensen som kunne føre flyktningene trygt over til svensk side. Etter hvert etablerte den norske motstandsbevegelsen systemer med transportruter av flyktninger hvor den lokalkjente grenselosen var siste ledd i kjeden som brakte de flyktende i sikkerhet. == Se også == Feldmann-saken, et norsk ektepar som ble myrdet av grenseloser Flyktninger fra Norge under andre verdenskrig Englandsfarten under andre verdenskrig == Kilder == === Sakprosa === Flykten över Kölen 1940-1945, av Björn Fontander, utgitt i 1979 (Stockholm) – ISBN 91-29-53298-1. Svensketrafikken, av Ragnar Ulstein, trebindsverk utgitt i 1974–1977 (Oslo) – ISBN 82-521-0413-4 ISBN 82-521-0499-1 ISBN 82-521-0733-8. == Eksterne lenker == Om grenseloser fra NorgesLexi Grenselos, artikkel i Store norske leksikon Grenseloser i Nord-Norge under andre verdenskrig, artikkel i Store norske leksikon

En grenselos var en person som hjalp flyktninger fra Norge under andre verdenskrig over grensen fra Norge til Sverige. Det fantes trolig over tusen norske grenseloser aktive under andre verdenskrig.

https://no.wikipedia.org/wiki/Soulja_Boy

2023-02-04

Soulja Boy

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 28. juli', 'Kategori:Fødsler i 1990', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Chicago', 'Kategori:Rappere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

DeAndre Cortez Way (født 28. juli 1990 i Chicago i Illinois, USA), bedre kjent som Soulja Boy Tell 'Em er en amerikansk rapper og skuespiller. I september 2007 var singelen hans Crank That nummer 1 på Billboard Hot 100. Singelen var det han som selv lagde og la ut på internet. 17. august var han listet som nummer #18 på Forbes liste over Hip-Hop Cash Kings for 2010 for å ha inntjent nærmere 37 millioner kr.

DeAndre Cortez Way (født 28. juli 1990 i Chicago i Illinois, USA), bedre kjent som Soulja Boy Tell 'Em er en amerikansk rapper og skuespiller. I september 2007 var singelen hans Crank That nummer 1 på Billboard Hot 100. Singelen var det han som selv lagde og la ut på internet. 17. august var han listet som nummer #18 på Forbes liste over Hip-Hop Cash Kings for 2010 for å ha inntjent nærmere 37 millioner kr. == Album == 2007: Unsigned & Still Major: Da Album Before da Album 2007: Souljaboytellem.com 2008: iSouljaBoyTellem 2009: The DeAndre Way 2012: Promise == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Soulja Boy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Soulja Boy på Internet Movie Database (fr) Soulja Boy på Allociné (en) Soulja Boy på AllMovie (en) Soulja Boy hos Rotten Tomatoes (en) Soulja Boy hos The Movie Database (en) Soulja Boy på Discogs (en) Soulja Boy på Discogs (en) Soulja Boy på MusicBrainz (en) Soulja Boy på MusicBrainz (en) Soulja Boy på MusicBrainz (en) Soulja Boy på Spotify (en) Soulja Boy på Songkick (en) Soulja Boy på Last.fm (en) Soulja Boy på AllMusic (en) Soulja Boy på AllMusic (en) Soulja Boy på AllMusic Soulja Boy på Twitter Soulja Boy på Facebook Soulja Boy på Myspace Soulja Boy på Twitch

DeAndre Cortez Way (født 28. juli 1990 i Chicago i Illinois, USA), bedre kjent som Soulja Boy Tell 'Em er en amerikansk rapper og skuespiller.

https://no.wikipedia.org/wiki/Tour_of_Missouri

2023-02-04

Tour of Missouri

['Kategori:2007 i Missouri', 'Kategori:2009 i Missouri', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Opphør i 2009', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 2007', 'Kategori:Sport i Missouri', 'Kategori:Sport i USA i 2007', 'Kategori:Sport i USA i 2009', 'Kategori:Sykkelritt i USA', 'Kategori:Sykling i 2007', 'Kategori:Sykling i 2009']

Tour of Missouri var et etapperitt på sykkel som ble arrangert over syv dager i september. Rittet ble første gang arrangert i 2007. I 2009 ble det ranket som et 2.HC-ritt. Rittet ble avlyst i 2010.

Tour of Missouri var et etapperitt på sykkel som ble arrangert over syv dager i september. Rittet ble første gang arrangert i 2007. I 2009 ble det ranket som et 2.HC-ritt. Rittet ble avlyst i 2010. == Vinnere == === Sammenlagt === 2009 David Zabriskie, Garmin-Slipstream 2008 Christian Vande Velde, Team Garmin-Chipotle 2007 George Hincapie, Discovery Channel Pro Cycling Team === Sprintkonkurransen === 2009 Thor Hushovd, Cervélo TestTeam 2008 Mark Cavendish, Team Columbia 2007 Ivan Dominguez, Toyota-United Pro Cycling Team === Klatrekonkurransen (K.O.M) === 2009 Moises Aldape Chavez, Team Type 1 2008 Dominique Rollin, Toyota-United Pro Cycling Team 2007 Jeffry Louder, Health Net Pro Cycling Team === Ungdomskonkurransen === 2009 Dario Cataldo, Quick Step 2008 Roman Kreuziger, Liquigas 2007 Steven Cozza, Team Slipstream-Chipotle === Lagkonkurransen === 2009 Team Saxo Bank 2008 Team Columbia 2007 Team Slipstream-Chipotle == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Tour of Missouri – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Missouri

https://no.wikipedia.org/wiki/Pudrett

2023-02-04

Pudrett

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Avfallshåndtering', 'Kategori:Hygiene', 'Kategori:Landbruk', 'Kategori:Økologi']

Pudrett er menneskelige ekskrementer forvandlet til tørr, luktsvak og transportvennlig handelsgjødsel. Pudrettsystemet er et teknisk og biologisk system for å utnytte doavfall fra en storby til gjødsel for matproduksjon i byens omegn. Ordet kommer fra fransk, poudrette og betyr lite pudder. Begrepet oppsto i Paris på slutten av 1700-tallet, og ideen var gjenvinning, et utslag av nyttefilosofi, utilitarisme. Målet var å omgjøre avfall til ressurser, samme som vår tids renovasjonsselskaper arbeider etter. Myndighetene i Paris ville samtidig gjøre dotømming til et ærbart samfunnsnyttig yrke. Nattmannen, som tidligere hadde denne oppgaven, ble regnet som et uærlig yrke. Den tidligere skikken på dette området var store binger som ble gravd ned i bakken. De ble sjelden tømt, og først når de var overfulle. Dette systemet ble forbudt, og Kristiania Renholdsverk skaffet 42 spesialkonstruerte jernbanevogner. 32 000 tonn gjødsel ble solgt til bøndene i Akershus i 1900. Også husholdningsavfall var med i denne avfallshandteringen, samt hestemøkk som ble samlet fra gatene. Pudrettsystemet ble valgt av Kristiania Renholdsverk etter studiereiser til en rekke byer i utlandet. Vannklosettsystemet ble ansett som uegnet for Kristiania på grunn av frost, omfattende forurensning av indre havnebasseng og ødeleggelse av fiskeriene og at nasjonen ikke hadde råd til å miste de ressursene som lå i gjødselen. Fra 1910 ble vannklosettene sett på som framtidas løsning.

Pudrett er menneskelige ekskrementer forvandlet til tørr, luktsvak og transportvennlig handelsgjødsel. Pudrettsystemet er et teknisk og biologisk system for å utnytte doavfall fra en storby til gjødsel for matproduksjon i byens omegn. Ordet kommer fra fransk, poudrette og betyr lite pudder. Begrepet oppsto i Paris på slutten av 1700-tallet, og ideen var gjenvinning, et utslag av nyttefilosofi, utilitarisme. Målet var å omgjøre avfall til ressurser, samme som vår tids renovasjonsselskaper arbeider etter. Myndighetene i Paris ville samtidig gjøre dotømming til et ærbart samfunnsnyttig yrke. Nattmannen, som tidligere hadde denne oppgaven, ble regnet som et uærlig yrke. Den tidligere skikken på dette området var store binger som ble gravd ned i bakken. De ble sjelden tømt, og først når de var overfulle. Dette systemet ble forbudt, og Kristiania Renholdsverk skaffet 42 spesialkonstruerte jernbanevogner. 32 000 tonn gjødsel ble solgt til bøndene i Akershus i 1900. Også husholdningsavfall var med i denne avfallshandteringen, samt hestemøkk som ble samlet fra gatene. Pudrettsystemet ble valgt av Kristiania Renholdsverk etter studiereiser til en rekke byer i utlandet. Vannklosettsystemet ble ansett som uegnet for Kristiania på grunn av frost, omfattende forurensning av indre havnebasseng og ødeleggelse av fiskeriene og at nasjonen ikke hadde råd til å miste de ressursene som lå i gjødselen. Fra 1910 ble vannklosettene sett på som framtidas løsning. == Litteratur == Inge Torstenson: Resirkulering og kampen om doene. Et eksempel fra Oslos renovasjonshistorie. Historie. Årgang 4. ISSN 0803401X

Pudrett er menneskelige ekskrementer forvandlet til tørr, luktsvak og transportvennlig handelsgjødsel. Pudrettsystemet er et teknisk og biologisk system for å utnytte doavfall fra en storby til gjødsel for matproduksjon i byens omegn.

https://no.wikipedia.org/wiki/Agram_2000

2023-02-04

Agram 2000

['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Maskinpistoler', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 9 mm']

Agram 2000 er en kroatisk maskinpistol basert på Beretta M12. Den har et militært-vennlig frontgrep og økt skuddtakt i forhold til M12, samt mulighet for montering av lyddemper. Den har ikke skulderkolbe. Våpenet er i kaliber 9 x 19 mm Luger og ble brukt av den kroatiske hæren. Etter Kroatia-krigen har det vært mange av disse i omløp blant kriminelle i landet, hvor de er ekstremt populære.

Agram 2000 er en kroatisk maskinpistol basert på Beretta M12. Den har et militært-vennlig frontgrep og økt skuddtakt i forhold til M12, samt mulighet for montering av lyddemper. Den har ikke skulderkolbe. Våpenet er i kaliber 9 x 19 mm Luger og ble brukt av den kroatiske hæren. Etter Kroatia-krigen har det vært mange av disse i omløp blant kriminelle i landet, hvor de er ekstremt populære. == Eksterne lenker == Agram 2000 personal defence weapon Securityarms – Agram 2000

Kroatia

https://no.wikipedia.org/wiki/Euskal_Bizikleta

2023-02-04

Euskal Bizikleta

['Kategori:1991 i Spania', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1991', 'Kategori:Sykkelritt i Spania']

Euskal Bizikleta er et etapperitt på sykkel som arrangeres i Baskerland i juni. Det første rittet ble arrangert i 1952, men det var ikke før i 1991 det fikk navnet Euskal Bizikleta. Den første vinneren (1952) var franskmannen Louis Caput. Første vinner av det 'moderne' Euskal Bizikleta (1991) var Gianni Bugno.

Euskal Bizikleta er et etapperitt på sykkel som arrangeres i Baskerland i juni. Det første rittet ble arrangert i 1952, men det var ikke før i 1991 det fikk navnet Euskal Bizikleta. Den første vinneren (1952) var franskmannen Louis Caput. Første vinner av det 'moderne' Euskal Bizikleta (1991) var Gianni Bugno. == Vinnere == == Eksterne lenker == (en) Euskal Bizikleta – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (es) Offisiell nettside

Baskerland

https://no.wikipedia.org/wiki/Trondheim

2023-02-04

Trondheim

['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Havnebyer i Norge', 'Kategori:Hurtigrutens anløpssteder i Trøndelag', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Tidligere fergesteder i Trøndelag', 'Kategori:Trondheim']

Trondheim, tidligere kalt Nidaros og Trondhjem (sørsamisk: Tråante), er en bykommune i Trøndelag, og den tredje mest folkerike kommunen i Norge (etter Oslo og Bergen) med 207 595 innbyggere per 1. januar 2021, etter sammenslåingen med Klæbu kommune. Bysenteret (Midtbyen) ligger mellom Nidelva og Trondheimsfjorden. Kommunen grenser i øst mot Malvik, i sør mot Selbu og Melhus, og mot Indre Fosen i Trondheimsfjorden. Byen er hovedsete for fylkesordføreren, men ikke fylkeskommunen eller fylkesmannsembetet, da disse funksjonene er lokalisert i Steinkjer. Byen ble ifølge Olav Tryggvasons saga etablert av Olav Tryggvason i året 997, og byen feiret sitt tusenårsjubileum i 1997. Trondheim er et sentrum for høyere utdanning, og huser den største campusen på landets største universitet. I 1767 ble vitenskapsmuseet opprettet. Norges tekniske høgskole (NTH) ble opprettet i 1910. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) ble opprettet i 1996. St. Olavs hospital ble opprettet på Øya i Trondheim i 1910, under navnet Nye Trondhjem sykehus. Det er i dag et av Norges største helseforetak og eies av Helse Midt-Norge. Kulturinstitusjoner er også representert i bybildet. Trondheim kunstmuseum ble etablert i 1997 og Rockheim ble åpnet i 2010. Trondheim er et knutepunkt for jernbanen i Norge; her møtes Dovrebanen sørfra med Meråkerbanen og Nordlandsbanen nordover. Europavei 6 går gjennom kommunen, Europavei 14 til Sverige begynner her og Europaveg 39 til Danmark begynner her. Byens flyplass er Trondheim lufthavn, Værnes i Stjørdal kommune.

Trondheim, tidligere kalt Nidaros og Trondhjem (sørsamisk: Tråante), er en bykommune i Trøndelag, og den tredje mest folkerike kommunen i Norge (etter Oslo og Bergen) med 207 595 innbyggere per 1. januar 2021, etter sammenslåingen med Klæbu kommune. Bysenteret (Midtbyen) ligger mellom Nidelva og Trondheimsfjorden. Kommunen grenser i øst mot Malvik, i sør mot Selbu og Melhus, og mot Indre Fosen i Trondheimsfjorden. Byen er hovedsete for fylkesordføreren, men ikke fylkeskommunen eller fylkesmannsembetet, da disse funksjonene er lokalisert i Steinkjer. Byen ble ifølge Olav Tryggvasons saga etablert av Olav Tryggvason i året 997, og byen feiret sitt tusenårsjubileum i 1997. Trondheim er et sentrum for høyere utdanning, og huser den største campusen på landets største universitet. I 1767 ble vitenskapsmuseet opprettet. Norges tekniske høgskole (NTH) ble opprettet i 1910. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) ble opprettet i 1996. St. Olavs hospital ble opprettet på Øya i Trondheim i 1910, under navnet Nye Trondhjem sykehus. Det er i dag et av Norges største helseforetak og eies av Helse Midt-Norge. Kulturinstitusjoner er også representert i bybildet. Trondheim kunstmuseum ble etablert i 1997 og Rockheim ble åpnet i 2010. Trondheim er et knutepunkt for jernbanen i Norge; her møtes Dovrebanen sørfra med Meråkerbanen og Nordlandsbanen nordover. Europavei 6 går gjennom kommunen, Europavei 14 til Sverige begynner her og Europaveg 39 til Danmark begynner her. Byens flyplass er Trondheim lufthavn, Værnes i Stjørdal kommune. == Historie == Man regner med at byen ble grunnlagt i år 997 av Olav Tryggvason. Arkeologiske funn tyder på at det også har vært bosetninger rundt Nidelvas utløp også før den tid utover gårdsbruk, trolig sjøbuer for handelsvirksomhet. Det er gjort gravfunn som bekrefter bosetting på Nidarneset sentralt i dagens bykjerne rundt 400 f.Kr.Nidarosdomen ble bygd mellom 1070 og 1300, og er Norges mest sentrale kirke. Grunnloven av 1814 slo fast at den skulle være kroningskirken for Norges regent; dette gjelder ikke lenger, men siden 1958 har den blitt brukt til signing av de kongelige. Ifølge tradisjonen er Nidarosdomen gravkirken til Olav den hellige; imidlertid har senere utgravninger i Trondheim avdekket Clemenskirken, hvor helgenkongens kiste ble satt på alteret i år 1031, året etter slaget på Stiklestad. Nidaros bispedømme ble opprettet mellom 1070 og 1080; omkring 1152 ble det opphøyd til et katolsk erkebispedømme som eksisterte frem til reformasjonen i 1537. Mellom 1434 og 1537 preget erkebiskopene i Nidaros egne mynter. Ladejarlene hadde sin base i Nidaros fra slutten av 800-tallet frem til 1029. Flere av middelalderkongene residerte også her. En bybrann i 1681 var en av de utløsende årsaker til byggingen av Kristiansten festning; denne festningen fikk betydning under den store nordiske krig 1700–1721. Kommunen fikk sin nåværende utstrekning den 1. januar 1964 da Trondheim ble slått sammen med de fire nabokommunene Byneset, Strinda, Tiller og Leinstrand. Som følge av den siste kommunereformen, ble Klæbu innlemmet i Trondheim den 1. januar 2020. Ved slutten av 1000-tallet vokste byen meget raskt. Det ble blant annet anlagt ei steinkirke ved St. Olavs gravplass, hvor Nidarosdomen ligger i dag. Det ble også anlagt bro over elva omtrent der hvor dagens Elgeseter bru ligger. I 1219 opplevde Trondheim den første kjente bybrannen, og noen år senere, i 1295, ble store deler av byen lagt i aske av en annen brann. Da Nidaros erkebiskopsete ble opprettet i 1152 vokste byen ytterligere, og fra 1200-tallet kjenner man til nær tjue kirker under setet. Det ble også anlagt en rekke klostre i byen, blant annet på Elgeseter, Bakke gård og Munkholmen. Fra 1600-tallet kom økt handelsvirksomhet byen til gode. Byen begynte å vokse vestover, og den første bebyggelsen på Bakklandet oppsto. I 1681 la den såkalte Hornemansbrannen igjen store deler av Trondheim i grus, noe som førte til at Christian V bestemte at det skulle legges en helt ny byplan for Trondheim for å forhindre fremtidige branner fra å skape like stor ødeleggelse. Oppgaven ble gitt til den luxemburgske generalmajoren Johan Caspar de Cicignon, som fremmet en byplan med brede og rette gater med et sentralt torg. Til tross for dette oppsto det flere store branner gjennom 1700- og 1800-tallet. Det ble fremmet lov om murtvang på sentrumsbebyggelsen, men før dette ble vedtatt ble byen raskt gjenoppbygget med trebebyggelse. Mange av dagens trebygg i sentrum stammer fra midten av 1800-tallet. Etter andre verdenskrig måtte store deler av den gamle bebyggelsen vike til fordel for ny næringsvirksomhet. Cicignons byplan fra slutten av 1600-tallet er likevel nokså fremtredende i dagens Trondheim. == Bynavn og bystrøk == Beliggende ved munningen av elven Nid (Nidelva) var stedet først kjent under navnet Nidaros (norrønt Niðarós), som betyr byen ved oset av Nid. Ved opprettelsen av Nidaros erkebispedømme i 1152 ble navnet latinisert til Trundum (Trundensis) i Vatikanet. Nidaros trundensis betyr rett oversatt Nidaros av trundum eventuelt trondæm (Trønderfylkene). Hos Eirik Ivarsson anno 1192, heter byen Nidaros både i Nidaros, Norge og i Roma. Nidaros-navnet på byen kom senere i bakgrunnen av flere grunner, først og fremst fordi erkebispesetet forsvant i 1537. Þrónd(h)eimr eller Þránd(h)eimr, som opprinnelig var et navn på de åtte trønderske fylkene, altså nåtidens Trøndelag, sto for «trøndernes hjem». Første ledd er folkenavnet þrǿndr, «trøndere», som er et gammelt presens partisipp av verbet þróask, «vokse» (med den samme roten som i «trives»), som da kan oversettes som 'sterk, fruktbar'. Den latinske varianten Trundum kan eventuelt forklares som en gjengivelse av den norrøne formen for dativ flertall av þrǿndr, som kan ha forekommet ofte i uttrykk som hos trønderne.I senmiddelalderen ble Kaupangen i Trondheimen, altså handelsplassen i Trøndelag også brukt som bynavn og kortformen Trondheim /Tronhjæm ble brukt parallelt med Nidaros. Under unionen med Danmark ble dette fordansket til T(h)rondhjem og Trondhjems len for Trondheims len, så dette navnet var i bruk fra 1500-tallet. I perioden 1925–1930 ble flere bynavn fornorsket som ledd i den språklige nasjonalismen som var utbredt i Norge i første del av det 20. århundre (1925: Oslo, 1927: Halden, 1930: Stavern). Ved lov 14. juni 1929 ble det bestemt at byen Trondhjem fra 1. januar 1930 skulle ha Nidaros som offisielt navn. Det var tidligere, i 1928, avholdt en folkeavstemning om bynavnet: 17 163 stemte mot endring, og 1508 for. Befolkningen og bystyret, som ønsket å beholde Trondhjem som navn, følte seg overkjørt og protestene lot ikke vente på seg. Etter en opprivende navnestrid ble saken tatt opp på ny i Stortinget. Dette endte med et kompromiss: ved lov 6. mars 1931 med virkning fra samme dag ble formen Trondheim innført, et «fornorsket» kompromissforslag lansert av Ivar Lykke, lokal kjøpmann, statsminister 1926–28 og stortingsrepresentant 1915–35.Trånnhjæm (-em) er en hyppig forekommende uttale av bynavnet blant byens befolkning, og navneformen er fremdeles i bruk som navn på (nye og gamle) foreninger og bedrifter. Så sent som i 2007 ønsket en bystyrerepresentant å blåse liv i diskusjonen rundt bynavnet. === Trehusbyen === Trondheim har den lengste sammenhengende trehusbebyggelsen i Norden, og kalles derfor trehusbyen. Fra fisker- og arbeiderstrøket i Ilsvikøra i vest, via 1840-tallsbebyggelsen på Sanden og Løkkan, bryggerekkene og trehusbebyggelsen i Nerbyn, bryggene i Kjøpmannsgata, trehusene på Bakklandet, Rosenborgbebyggelsen og arbeiderboligene på Lademoen og Reina i øst, kan man trekke en mer eller mindre uavbrutt linje gjennom trehus. De er bygd i ulike perioder, fra tidlig 1700-tallet, med et tyngdepunkt fra siste halvdel av 1800-tallet. === Navn på andre språk === Byens andre offisielle navn, Tråante, er sørsamisk. Ettersom sørsamisk er et kasusspråk, bøyes bynavnet Tråante i sju ulike kasus: Tråante – Trondheim – nominativ Tråanten – Trondheim sin – genitiv Tråantem – Trondheim – akkusativ Tråantese – til Trondheim – illativ Tråantesne – i Trondheim – inessiv Tråanteste – fra Trondheim – elativ Tråantine – med Trondheim – komitativ Trondheim kommune er derfor Tråanten tjïelte med genitiv -n (eieform) i Tråanten (teknisk sett Trondheims kommune). Dette er den vanlige måten å skrive sørsamiske kommunenavn på. På sørsamisk har byen også blitt kalt Stoerresjeltie som betyr "det store kirkestedet" eller "den store markedsplassen".Trondheim har også navn på flere andre samiske språk. På nordsamisk brukes både Troandin og Roandin om Trondheim. Troandin brukes i de nordlige dialektene, mens Roandin brukes i tornesamisk. Lulesamisk bruker Roandem, og på pitesamisk heter byen Tråndem.Blant kvenene i Nordreisa har Tronjami blitt brukt som kvensk navn. På romani ('taterspråk') blir byen kalt for Trøntusfåron, som betyr "Trønderbyen". Tidligere ble skrivemåten Drontheim brukt på tysk, den var ment å gjøre korrekt uttale lettere, men den skrivemåten har gradvis gått ut av bruk. == Geografi == Berggrunnen i kommunen består hovedsakelig av metamorfe bergarter, med enkelte unntak. Byen ligger i Trondheimsfeltet, som preges av kaledonske skiferbergarter. Nidelva renner gjennom byen fra sør mot nord, og munner ut i Trondheimsfjorden. Den flate landtungen som dannes ved elvas løp ligger sentrumsbebyggelsen. Videre østover mot fjorden preges landskapet av lavland og kulturlandskap, som derfra går videre til høyere platåer. Rundt Jonsvatnet i sørøst er landskapet preget av åser med høyder på omtrent 400 meter. Sørvest for Nidelva finner man Heimdalsplatået, og videre vestover finner man flate og fruktbare leirjordsområder, hvor man finner store jordbruksareal. De høyeste toppene i kommunen finnes i Brungmarka sør i kommunen, med Kråkfjellet som det høyeste, 816,7 moh. I Bymarka er Storheia (565 moh.) og Gråkallen (552 moh.) de høyeste. I Ferdaminni beskriver Aasmund Olavsson Vinje synet av Trondheim slik: «Naar du stend upp i Steinberget og ser ned paa byen, so ringar Nidelvi seg paa øvre sida og fjorden paa nedre, so bygrunnen ser ut som ei pylsa med Iletangen som hals. Skulde dette bilætet vera for stygt, kann eg segja at byen ser ut som eit hjarta.» === Klima === Trondheim har et mildt og fuktig klima, som preges av byens beliggenhet i utkanten av Vestavindsbeltet. Byen ligger innenfor den tempererte klimasonen, men ikke så langt unna polarklimasonen. Beliggenheten mellom den varme luften i sør og den kalde i nord gir et noe ustabilt klima. == Demografi == Trondheim har 207 595 folkeregistrerte innbyggere per 1. januar 2021). Den 30. september 2009 ble byens innbygger nummer 170 000 født. Dersom man medregner studentene som ikke melder flytting til byen, er det faktiske innbyggertallet vesentlig høyere. I 2011 var det tilsammen 31 133 registrerte studenter ved institusjonene NTNU (21 913), HiST (8 035) og DMMH (1 125). I tillegg kommer en rekke mindre utdanningsinstitusjoner. I en kommunal rapport fra november 2006 anslås det at kun 8 000 av disse studentene er folkeregistrert i Trondheim.Trondheim er den tredje mest folkerike kommunen i Norge, men blir av Statistisk sentralbyrå regnet som det fjerde største tettstedet, da Stavanger og Sandnes regnes som et felles område. Tettstedet Trondheim har 194 860 innbyggere per 1. januar 2022. Tettstedet har en befolkningstetthet på 3 289 innbyggere per kvadratkilometer. Trondheimsregionen har 279 234 innbyggere (1. januar 2021). Trondheim er en by i vekst. Fødselsoverskuddet har vært på 1 200–1 300 i 2008 og 2009, mens det var mellom 700 og 1 000 pr år i perioden 1997-2007. Netto innflytting er også positiv, og har vært over 1 000 personer pr år siden 2005, med 2006 og 2007 som de høyeste, med hhv. 2 183 og 2 462 personer. I 2010 ble det født ca. 2 600 barn i Trondheim, det høyeste tallet på 35 år. 8,4 % av byens befolkning har innvandrerbakgrunn. == Samfunn == === Politikk === Trondheim bystyre består av 67 representanter, og 10 partier er representert. Kommunen har Norges største bystyre og styres etter formannskapsmodellen. Flertallskonstellasjonen består i perioden 2019–2023 av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Senterpartiet. === Offentlige etater === Trondheim er sete for Fylkesmannen i Trøndelag, Nidaros bispedømme, Domstoladministrasjonen, Norges geologiske undersøkelse, Direktoratet for arbeidstilsynet, Miljødirektoratet, Norsk institutt for naturforskning og regionale kontorer for mange offentlige etater. ==== Helsevesen ==== Sykehuset St. Olavs hospital ligger på Øya. Byen har høgskoleutdanninger innen helsefag og universitetsutdanninger innen medisin og medisinsk teknologi. ==== Militærvesen ==== I Trondheim finnes følgende militæravdelinger: Luftkrigsskolen Rustkammeret Luftforsvarets musikkorpsTidligere hadde Trondheim følgende militære avdelinger: Distriktskommando Trøndelag, Befalsskolen for Infanteriet i Trøndelag, Sør-Trøndelag Regiment og radarstasjonen Luftforsvarets stasjon Gråkallen på Gråkallen. === Administrative bydeler og distrikter === Trondheim hadde tidligere seks administrative distrikter: Sentrum, Strinda, Byåsen, Nardo, Saupstad og Heimdal. Den 1. januar 2005 ble det innført bydelsinndeling basert på NAVs organisering. Disse bydelene er: Midtbyen bydel omfatter sentrum (Midtbyen), Tyholt, Byåsen, Trolla og Ila. Østbyen bydel omfatter Møllenberg, Nedre Elvehavn, Lade, Strindheim, Charlottenlund, Vikåsen og Ranheim. Lerkendal bydel omfatter Lerkendal, Nardo, Flatåsen og Moholt. Heimdal bydel omfatter Heimdal, Byneset, Tiller, Kolstad, Saupstad og Kattem. === Vennskapsbyer === Trondheim har vennskapssamarbeid med både nordiske, afrikanske, asiatiske og amerikanske byer eller kommuner. Ramallah Petah Tikva Odense Norrköping Dunfermline Tammerfors Darmstadt Graz Split Vallejo Tiraspol Klaksvík Kópavogur Keren Östersund == Næringsliv == Se Sør-Trøndelag#Fylkets største bedrifter for en oversikt over kommunens 20 største bedrifter == Samferdsel == Trondheim er knutepunkt mellom jernbane, skipstrafikk og veitransport. Byen har til alle tider vært et viktig knutepunkt i Midt-Norge. I middelalderen kom folk både sjøveien og landeveien til Nidarosdomen og kongsgården som da lå i Trondheim. Utover 1500-tallet og 1600-tallet avtok trafikken inn til Trondheim, i stedet ble byen en gjennomfartsby for både mennesker og gods på vei mot Christiania og resten av Europa. En sykkelheis har siden 1993 dyttet 200 000 syklister opp den 130 meter lange Brubakken. Trondheim er svært trafikkert, og innførte samme parkeringsavgift for elbiler som for andre motorvogner i 2017. === Trondheim havn === På Trondheim havn transporteres både gods og passasjerer, fra inn- og utland. I 2008 var det 4 717 anløp i Trondheim havn.Hurtigruten har to daglige anløp på Brattøra, i tillegg frakter hurtigbåtene passasjerer til og fra tettsteder så langt sør som Kristiansund. I 2008 gikk i alt 1,34 millioner tonn gods over kaiene i Trondheim. Av transportaktivitet i havneområdet tilkommer jernbane- og veitransporten, og omlasting mellom de tre transportformene, tilknyttet logistikknutepunktet på Brattøra. Havna drives og forvaltes av Trondheim Havn IKS. === Nordre avlastningsvei === Nordre avlastningsvei er en øst-vest forbindelse i Trondheim. Krysset i Ila-området stod ferdig i april 2007, mens forbindelsen over Brattøra ble åpnet i månedsskiftet mai/juni 2010. === Buss === Busstilbudet i Trondheim administreres siden høsten 2009 gjennom det fylkeskommunale selskapet AtB. De ulike bussrutene legges ut på anbud og selve kjøringa gjennomføres av bl. a. Boreal Buss, Tide Buss, Trønderbilene og Vy Buss. De fleste bybussene i Trondheim bruker fossil gass fra Nordsjøen som drivstoff, men fra høsten 2015 blir biogass faset inn. Noen bybusser er el/diesel-hybrider, mens busser på distriktsrutene fortsatt bruker konvensjonelle dieselmotorer. === Jernbane === Jernbanen kom til Trondheim i 1864 da Trondhjem–Størenbanen ble åpnet for trafikk. Den gang lå jernbanestasjonen på Kalvskinnet like ved dagens Elgeseter bru. I forbindelse med anleggelsen av Meråkerbanen i 1883 ble det åpnet en ny jernbanestasjon på Brattøra. I dag er stasjonen både jernbanestasjon og knutepunkt for regionbusser. === Trikk === Trikkelinja Gråkallbanen har i mange år vært et omstridt tema i Trondheimspolitikken. Den kommunale driften ble nedlagt i 1988 etter at over 100 millioner kroner var investert i nye trikker og vognhall. I 1990 ble driften på en mindre strekning gjenopptatt av et idealistisk grasrotselskap. I 2005 ble Gråkallbanen overtatt av det internasjonale konsernet Veolia Transport. === Fly === Trondheims lufthavn Værnes, ligger i Stjørdal kommune, øst for byen. En rekke flyselskaper betjener Trondheim, bl.a. SAS, Norwegian, Widerøe, KLM og Wizz Air. == Medier == Trondheim er Midt-Norges mediesentrum. Byen er dominert av to medievirksomheter: det børsnoterte mediekonsernet Adresseavisen som har hovedkontor på Solsiden, og NRK, som har et av to hovedkontorer samt redaksjonen for to riksdekkende radiokanaler på Tyholt. === Aviser === Trondheim hadde tidlig en rekke dagsaviser. Av disse er det kun Adresseavisen som har overlevd. «Adressa» utkom første gang i 1767 og er landets eldste. Avisa Trondheim (opprinnelig Arbeider-Avisa) gikk inn i 1996. Trondheimsavisa opphørte i 1991 (som dagsavis under navnet Nidaros i 1957), Dagsavisa i 1954, Ny Tid i 1947 og 1939, og byens største avis frem til den andre verdenskrigs slutt, Dagsposten i 1945. Gratisavisa Byavisa ble etablert av tidligere ansatte i Avisa Trondheim i 1996 og kommer ut hver tirsdag. Mellom januar og august 2008 kom den nye ukeavisa, Arbeideravisa ut, i 2011 ble denne relansert som nettavis med LO i Trondheim som utgiver. Studentavisen Under Dusken ble etablert i 1914 og er Skandinavias eldste nålevende studentavis. Nyttårsaften 2019 ble den heldigitale avisa Nidaros startet opp av lokalaviskonsernet Amedia. === TV === Trondheim har én TV-stasjon, NRK1 som sender den lokale nyhetssendingen Midtnytt. NRK Trøndelag produserer også tv-innhold til rikssendingene. Adresseavisen hadde tidligere en TV-kanal kalt TV-adressa. De sendte lokale nyheter og TVNorges programmer. Den er nå gått over til å være en ren web-tv uten faste sendinger på eteren. Borettslaget Risvollan har også en egen TV-kanal, TVRisvollan. === Radio === NRK har lagt hovedsetet for to av sine nasjonale radiokanaler (P1 og P3) samt musikkanalen NRK mP3 til Trondheim. Foruten NRKs lokale sendinger har Trondheim også en rekke lokale radiostasjoner, blant annet Radioadressa, som er eid av Adresseavisen. Radio Revolt er studentradioen i Trondheim, med nære bånd til Studentersamfundet og Studentsamskipnaden i Trondheim som er eiere gjennom Studentmediene i Trondheim. == Kultur == === Tusenårssted === Kommunen valgte fem ulike tusenårssteder, og disse er: Erkebispegården med Hadrians plass og tilliggende områder Furua ved Skjelbreia Saupstad bydelspark Blusuvold plass, Kvilhaugen SlupplundLes mer her: Trondheim kommunes tusenårssteder === Kulturinstitusjoner === Trondheim folkebibliotek Trondheim Symfoniorkester & Opera Trøndelag Teater === Museer === Trøndelag Folkemuseum, Sverresborg Trondhjems sjøfartsmuseum Vitenskapsmuseet Vitensenteret i Trondheim Rustkammeret Ringve Museum Rockheim Justismuseet Sporveismuseet i Trondheim Nordenfjeldske kunstindustrimuseum Det jødiske museum Norsk Døvemuseum Trondheim kunstmuseum === Severdigheter === Nidarosdomen Erkebispegården Munkholmen Kristiansten festning Ringve Museum Stiftsgården Tyholttårnet Studentersamfundet i Trondhjem Vår Frue kirke Bryggene Bakklandet Lerkendal stadion Walk of Peace Rockheim Bymarka Gråkallbanen og Sporveismuseet i Trondheim Pirbadet Ravnkloa === Romaner med handling fra Trondheim === En rekke romaner har hele eller en del av handlingen lagt til Trondheim. Ikke alle har Trondheim som hovedarena. En samlet oversikt finnes i bibliografien «En liten provinsby helt oppe under Nordpolen nesten : diktertekster om 1000 år i Trondheim», redigert av Einar Rædergård, utgitt 1997. Victor Hugo. Fangen på Munkholmen (Han d'Islande) Johan Falkberget. Blant annet romanserien Nattens brød og romanen Bør Børson veksler mellom byen og bygder i og omkring Røros. Kristian Kristiansen. Trilogien Adrian Posepilt. Klokken på Kalvskinnet. Jesper Nattmann. Peter Egge – en lang rekke romaner Johan Bojer – en lang rekke romaner Fredrik Skagen, Idar Lind, Kim Småge, Tore Oksholen og Jørgen Brekke. Flere kriminalromaner Anne B. Ragde. Romanene Berlinerpoplene, Eremittkrepsene og Ligge i grønne enger. Barnebokserien Felix-bøkene. Erlend Loe. Tatt av kvinnen Sigrid Undset. Blant annet trilogien om Kristin Lavransdatter Erling Pedersen. Din plass på jorda, første bind i Skredesyklusen Willy Ustad. Bokseriene Fire søsken og Journalisten Fredrik Skagen. Kriminalromanen God natt elskede Frank Schätzing. Spenningsromanen Svermen Jostein Gaarder. Sofies verden. Svein K. Rasmussen. Makten trives i skyggene. Trondheim 1674. === Trondheimssanger === «Nidelven stille og vakker du er» (Oskar Hoddø) «Trondheimsnatt» (Åge Aleksandersen) «Æ Længte hjæm» (Petter Wavold) «Litjvisa mi» (Otto Nielsen) «Hjemve (Trondhjem, Trondhjem, at æ reist i fra dæ)» (Tekst: Odd Nansen) == Kjente personer fra Trondheim == Peter Wessel Tordenskiold (1690–1720), sjøhelt John Lyng (1905–1978), statsminister 1963, utenriksminister 1965–1970 Agnar Mykle (1915–1994), forfatter Jo Benkow (1924–2013), stortingspresident 1985–1993 Arnfinn Bergmann (1928–2011), skihopper, OL-mester Håkon Bleken (f. 1929), maler Arve Tellefsen (f. 1936), fiolinist Liv Ullmann (f. 1938), skuespiller, regissør Odd Iversen (1945–2014), fotballspiller Odd Reitan (f. 1951), kjøpmann, Rema-gründer Håkon Gullvåg (f. 1959), maler Johannes Høsflot Klæbo (f. 1996), langrennsløper, OL-mester == Se også == Trondheim og omland Trøndelag == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Offisielt nettsted (en) Trondheim – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Trondheim – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Trondheim hos Wikivoyage Værvarsel og -kart for Trondheim trondheim.com offisiell reiselivsside Kultur i Trondheim på kart fra Kulturnett.no Interaktivt kart over Trondheim «DigitaltMuseum: Søk: 'Trondheim'». Arkivet Sted og navn i Trondheim finnes ved NTNU Universitetsbiblioteket om omfatter 3 esker maskinskrevne kartotekkort som danner grunnlaget for boken "Sted og navn i Trondheim".

| navn = Berg

https://no.wikipedia.org/wiki/Myhre_torvstr%C3%B8fabrik

2023-02-04

Myhre torvstrøfabrik

['Kategori:Arkiv oppbevart ved KUBEN', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', "Kategori:Birkenes' historie", 'Kategori:Byggverk i Birkenes', 'Kategori:Kultur i Birkenes', 'Kategori:Kulturminner i Birkenes', 'Kategori:Museer etablert i 1990', 'Kategori:Museer i Agder', 'Kategori:Privatarkiv fra Aust-Agder']

Myhre torvstrøfabrik er et kulturminne og museum på Tveide i Birkenes kommune i Agder fylke. Fabrikken produserte torvstrø som ble solgt til renholdsverkene i byene, spesielt Kristiania. Torvstrø inngikk som en komponent i pudrett, handelsgjødsel produsert av doavfall. En lokomobil (dampmaskin) er museets store klenodium.

Myhre torvstrøfabrik er et kulturminne og museum på Tveide i Birkenes kommune i Agder fylke. Fabrikken produserte torvstrø som ble solgt til renholdsverkene i byene, spesielt Kristiania. Torvstrø inngikk som en komponent i pudrett, handelsgjødsel produsert av doavfall. En lokomobil (dampmaskin) er museets store klenodium. == Historie == Fabrikken ble etablert i 1895 av brødrene Per og Tobias Knudsen fra Lillesand, og produksjonen startet året etter.Torvmyra på Tveide ligge sør for morenekanten og grussletta som ble formet da en isbre trakk seg tilbake nordover under siste istid for 10-11.000 år siden. Myra er ei ”kvitmosemyr”. Fortorvingen har skjedd ved at planterester gjennom tusener av år har ligget i stillestående vann uten oksygen. Dannelse av ei myr skjer ofte der tjern gror igjen. Arealet for uttak av torv til Myhre Torvstrøfabrikk var ca. 300 dekar. == Produksjon == Torven ble skåret ut av myra i stykker på 32 x 16 x 10 cm. (162 stk. pr. kubikkmeter torv). Dagsproduksjon: ca. 1600 torvstykker pr. ansatt (skjærer). Redskap: Avstikkerspade, torvskjærespade, holdikespade, greip. Produksjon: Torvskjæring og tørking (utendørs) Riving, pressing, bunting (innendørs)Torven ble fraktet fra myrområdet til produksjonsbygningen på 5 skinnespor: ”Holmebanen”, ”Bjørkebanen”, ”Lillebanen”, ”Mellombanen” og ”Bergensbanen”. Maskiner i produksjonsanlegget: 1 rivemaskin og 2 presser, som ble drevet av en lokomobil. Bygninger: Produksjonsbygning Maskinhus Lagerbuer for torv (2 stk.) Lagerbu for torvstrø SpisebrakkeMyhre Torvstrøfabrikk hadde inntil 19 sesongarbeidere. Årsproduksjonen var inntil 6.000 torvballer. Disse ble fraktet med hest og vogner til Tveide stasjon, hvor de hadde egen lagerbu. Herfra ble de fraktet med Lillesand-Flaksvandbanen til Lillesand for videre skipsfrakt. Under begge verdenskrigene ble det produsert torv for brensel. Driftsledere: Tobias Knudsen: 1896-1916 Arent Monrad Knudsen: 1916-1918 Jacob Mo: 1918-1947 Emil Mo: 1947-1957Emil Mo kjøpte fabrikken i 1947. Produksjonen ble nedlagt i 1957. Etter at fabrikkproduksjonen ble nedlagt, fortsatte Emil Mo levering av blandet jord til gartnerier og hageanlegg. Blandingen var utarbeidet ved Statens gartnerskole på Dømmesmoen (Grimstad), Statens forskningsstasjon i Landvik og Fylkeslandbukskontoret i Aust-Agder. Senere ble deler av myrarealet utleid til Tveitemyrene fellesbeite. == Bygdemuseum == I 1990 ble Myhre Torvstrøfabrikk en del av Birkenes Bygdemuseum. I sommersesongen er fabrikken åpen for publikum, med faste kulturarrangementer: Kunstutstillinger, knivsmeddager og nattkonserter. Blant artister som har hatt konserter: Erik Bye, Helene Bøksle, Sondre Bratland, Kirsten Bråten Berg, Arild Andersen, Anne Karin Kaasa og Marie Klåpbakken. == Arkivet == Arkivet etter Myhre torvstrøfabrik befinner seg ved KUBEN i Arendal. Arkivet er en del av arkivet etter bedriften O & P Knudsen. Arkivet omfatter perioden 1895-1937 og inneholder kopibøker, korrespondanse, telegram, kvitteringer, regnskap og jernbaneanliggender. == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Arkiv etter Myhre torvstrøfabrik på Arkivportalen Miljøstatus i Norge: Myr Birkenes bygdemuseum Tunstua overnatting, Vollene gård Lokal turistinformasjon

Myhre torvstrøfabrik er et kulturminne og museum på Tveide i Birkenes kommune i Agder fylke. Fabrikken produserte torvstrø som ble solgt til renholdsverkene i byene, spesielt Kristiania.

https://no.wikipedia.org/wiki/Trubadurdiktning

2023-02-04

Trubadurdiktning

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som bør flettes', 'Kategori:Fransk litteratur', 'Kategori:Pages using div col with unknown parameters', 'Kategori:Poesi fra middelalderen', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Trubadurer']

Trubadurdiktning er en gammeloksitansk skalde- og sangdikttradisjon som blomstret i sydfranske områder i høymiddelalderen (1100–1350), og som danner utgangspunktet for lignende tradisjoner i andre europeiske land, eksempelvis nordfransk trouvèrediktning og tysk minnesang.

Trubadurdiktning er en gammeloksitansk skalde- og sangdikttradisjon som blomstret i sydfranske områder i høymiddelalderen (1100–1350), og som danner utgangspunktet for lignende tradisjoner i andre europeiske land, eksempelvis nordfransk trouvèrediktning og tysk minnesang. == Etymologi == Det oksitanske ordet trobar betyr å finne opp, senere mer spesifikt i betydningen å skrive dikt og komponere sanger. I det oksitanske språkområdet ble en mannlig utøver av denne dikteformen kalt trobador, en kvinnelig trobairitz. Gammelfransk trover tilsvarer trobar, og noe etter trubadurdiktningen blomstret en tilsvarende tradisjon i områdene nord for Loire som kalles trouvèrediktning og som ble skrevet på languedoilsk språk. Det oksitanske trobador ble i det nordfranske språkområdet troubadour, hvorfra trubadur. == Forhistorie == Vilhelm IX av Akvitania (1071–1127) regnes som den eldste trubadur det finnes bevarte verk av. Allerede i disse tidlige diktene fra slutten av 1000-tallet framstår trubadurtekstene som språklig, formalt og innholdsmessig forbausende høyt utviklet, uten at det finnes bevarte forløpere i andre romanske språk. Det antas likevel at Vilhelm sto i en lang tradisjon. Eble II av Ventadorn skal ha vært Vilhelms forgjenger, men ingen ting av Eble er bevart. Orderic Vitalis bemerker at Vilhelm komponerte sanger om sine erfaringer fra korstoget i 1101, noe som kan være den første samtidige referansen til trubadurenes lyrikk. Orderic gav også det som kan være den første beskrivelsen av en trubadurs forestilling, et øyenvitnes beretning av en av Vilhelm IX's framføringer: Picauensis uero dux … miserias captiuitatis suae … coram regibus et magnatis atque Christianis coetibus multotiens retulit rythmicis uersibus cum facetis modulationibus. (X.21) Den Poitevinske hertug … hans lidelser i fangenskap … foran konger, fyrster og kristne forsamlinger, mange ganger sunget med rytmiske vers og vittige vendinger == Formspråk == Det finnes noen mulige forbilder til trubadurdiktningen i latinsk kulturtradisjon, spesielt i musikk- og litteraturmiljøet i klosteret Saint-Martial ved Limoges, men med tanke på kompleksitet og kunstferdighet går trubadurenes sofistikerte rim- og strofeteknikk langt ut over de mulige tilknytningspunktene med latinsk diktekunst. Trubadurdiktningen inneholder et bredt spekter former som ble kopiert og videreutviklet i gammelfranske, gammelitalienske og middelhøytyske dikt, og som ble en slags kanon med pregende innflytelse på den lyriske hoffpoesien i middelalderen. Noen eksempler på trubadurdikteformene: Canson er viktigst og utgjør nesten halvparten av de bevarte trubadurdiktene. Cansons gir uttrykk for en høvisk kjærlighet (fin amors), overfor et høytstående og uoppnåelig objekt, gjerne en gift, identifiserbar kvinne. Sirventes (av sirven, «tjener» eller «hirdmann», dvs omtrent «tjenerdikt») er dikt med et moralsk eller satirisk politisk innhold. Er temaet fin amors, rettes ironien gjerne mot en rival eller mot den attråverdige damen selv. Dersom innholdet er politisk, er målet gjerne geistlige eller rivaliserende fyrster. Planh (av latin planctus) er en sørgesang over en høytstående person inkludert lovprisning av vedkommendes fortjenstfulle gjerning og forbønn for sjelen. Alba (fransk aube – «morgensang») tematiserer de elskendes situasjon etter en kjærlighetsnatt, eksempelvis frykt for hevn fra en bedratt ektefelle, glede over nattens begivenhet, eller klage over at daggryet og dermed avskjedens stund nærmer seg. Pastorela (fransk pastourelle) forteller på jeg-form om ridderens nylige møte med en gjeterjente og hans forsøk på å få henne til sengs ved hjelp av smiger, gaver eller vold, om hennes innvendinger som i blant avslører at hun tross sin lave sosiale status viser seg intellektuelt og moralsk overlegen, deretter om at hun blir reddet takket være sin egen overtalelsesevne eller at gjeterkolleger iler til hjelp og jager ridderen vekk. Tenderer mot en burlesk stil. Estampida (fransk estampie) er en flerstrofig dansesang med heterometriske vekslinger mellom lange og korte vers. == Kjente trubadurer == Navnene på ca. 450 sydfranske trobadorer/trobairizer er kjent. De hadde svært variert bakgrunn og tjente til livets opphold på ulike måter. De framførte sine sanger og annet i ulike sosiale sammenhenger, men i rollen som trubadur var de engasjert ved fyrstehoffene; mange av dem reiste mye mellom de europeiske hoffene. En god trubadur sto høyt i anseelse ved fyrstehoffene, og enkelte fyrstene var selv trubadurdiktere, men sannsynligvis ble sangene deres framført av musikere av lavere sosial rang, såkalte joglars. Forløpere Gullalder Nedgangstid == Litteratur == Ulrich Mölk: Trobadorlyrik. Artemis, Zürich 1968, ISBN 3-7608-1302-X. Dietmar Rieger: Die altprovenzalische Lyrik. I Heinz Bergner, Paul Klopsch o.a. (red.), Lyrik des Mittelalters I: Probleme und Interpretationen. (= Reclams Universalbibliothek, 7896), Reclam, Stuttgart 1983, ISBN 3-15-027896-1, s. 197–390. Frank R. P. Akehurst / Judith M. Davis (red.): A Handbook of the Troubadours (= Publications of the UCLA Center for Medieval and Renaissance Studies, 26). University of California Press, Berkeley/Los Angeles/London 1995, ISBN 0-520-07976-0 == Referanser == == Kilder == Liste over trubadurer, trobar.org

Trubadurdiktning er en gammeloksitansk skalde- og sangdikttradisjon som blomstret i sydfranske områder i høymiddelalderen (1100–1350), og som danner utgangspunktet for lignende tradisjoner i andre europeiske land, eksempelvis nordfransk trouvèrediktning og tysk minnesang.

https://no.wikipedia.org/wiki/Tour_of_Britain

2023-02-04

Tour of Britain

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tour of Britain']

Tour of Britain er et etapperitt på sykkel som arrangeres i Storbritannia i september. Den nåværende varianten av rittet har vært arrangert siden 2004, men historien kan spores tilbake til 1945. I 2014 ble det oppgradert til 2.HC.

Tour of Britain er et etapperitt på sykkel som arrangeres i Storbritannia i september. Den nåværende varianten av rittet har vært arrangert siden 2004, men historien kan spores tilbake til 1945. I 2014 ble det oppgradert til 2.HC. == Sammenlagtvinnere fra 2004 == == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Tour of Britain – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Storbritannia

https://no.wikipedia.org/wiki/144_000

2023-02-04

144 000

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Naturlige tall']

144 000 er et naturlig tall. Tallet er tillagt betydning i flere religiøse sammenhenger, deriblant kristendommen. I Mayakalenderen er baktun en periode av 144 000 dager.

144 000 er et naturlig tall. Tallet er tillagt betydning i flere religiøse sammenhenger, deriblant kristendommen. I Mayakalenderen er baktun en periode av 144 000 dager. == Referanser ==

|

https://no.wikipedia.org/wiki/Jos%C3%A9_de_Am%C3%A9zola_y_Aspiz%C3%BAa

2023-02-04

José de Amézola y Aspizúa

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Spania under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall i 1922', 'Kategori:Fødsler 9. januar', 'Kategori:Fødsler i 1874', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske mestere for Spania', 'Kategori:Pelotaspillere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Personer fra provinsen Álava', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spanske sportsutøvere']

José de Amézola y Aspizúa (født 1874, død 1922) var en baskisk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris. Amézola ble olympisk mester i pelota under OL 1900 i Paris. Det var kun to lag, et spansk og et fransk, som deltok i pelota, et baskisk ballspill som spilles med massiv ball med to deltakere på hvert lag. Kampen, som ble spilt 14. juni 1900, ble vunnet av det spanske laget som besto av Amézola og Francisco Villota.

José de Amézola y Aspizúa (født 1874, død 1922) var en baskisk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris. Amézola ble olympisk mester i pelota under OL 1900 i Paris. Det var kun to lag, et spansk og et fransk, som deltok i pelota, et baskisk ballspill som spilles med massiv ball med to deltakere på hvert lag. Kampen, som ble spilt 14. juni 1900, ble vunnet av det spanske laget som besto av Amézola og Francisco Villota. == OL-medaljer == 1900 Paris - Gull i pelota Spania == Referanser == == Eksterne lenker == (en) José de Amézola y Aspizúa – Olympedia (en) José de Amézola y Aspizúa – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)

José de Amézola y Aspizúa (født 1874, død 1922) var en baskisk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.

https://no.wikipedia.org/wiki/Gaucelm_Faidit

2023-02-04

Gaucelm Faidit

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1202', 'Kategori:Fødsler i 1170', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra departementet Corrèze', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Trubadurer']

Gaucelm Faidit (før 1185 – etter 1202) var en fransk trubadur (oksitansk trobador). Faidit reiste rundt i Europa med sin hustru Guillelma Monja og framførte hans dikt og sanger. Noen av diktene førte til at Richard av Poitou tok han under sin beskyttelse. Richard ble senere kong Rikard I av England. Sørgesangen Faidit laget i anledning kongens død er et eksempel på en sørgesang (planh) over en venns bortgang. Faidit var også en lang tid ved hoffene til Bonifatius I. av Montferrat og Raymond av Azoult. Fra denne tiden ble Faidit regnet som en trobador. Omtrent 70 av sangene hans er bevart. Det er mulig – men omstridt – at Gaucelm Faidit deltok i det tredje korstoget fra 1189 til 1191. Man regner som bevist at han i 1202 fulgte med tjenesteherren Bonifatius for å delta i det fjerde korstoget. Fra 1202 forsvinner Faidit sporløst ut av historien. Spekulative fortolkninger av enkelte sangtekster antyder at han fortsatt var i live rundt 1220.

Gaucelm Faidit (før 1185 – etter 1202) var en fransk trubadur (oksitansk trobador). Faidit reiste rundt i Europa med sin hustru Guillelma Monja og framførte hans dikt og sanger. Noen av diktene førte til at Richard av Poitou tok han under sin beskyttelse. Richard ble senere kong Rikard I av England. Sørgesangen Faidit laget i anledning kongens død er et eksempel på en sørgesang (planh) over en venns bortgang. Faidit var også en lang tid ved hoffene til Bonifatius I. av Montferrat og Raymond av Azoult. Fra denne tiden ble Faidit regnet som en trobador. Omtrent 70 av sangene hans er bevart. Det er mulig – men omstridt – at Gaucelm Faidit deltok i det tredje korstoget fra 1189 til 1191. Man regner som bevist at han i 1202 fulgte med tjenesteherren Bonifatius for å delta i det fjerde korstoget. Fra 1202 forsvinner Faidit sporløst ut av historien. Spekulative fortolkninger av enkelte sangtekster antyder at han fortsatt var i live rundt 1220. == Referanser == == Litteratur == Jean Mouzat: Les poèmes de Gaucelm Faidit: troubadour du XIIe siècle. Paris 1989, ISBN 2-05-101037-4 Friedrich Diez: Leben und Werke der Troubadours. Ein Beitrag zur nähern Kenntnis des Mittelalters. Zwickau 1829 == Eksterne lenker == Gaucelm Faidits dikt (oksitansk) Diskografi (engelsk)

Gaucelm Faidit (før 1185 – etter 1202) var en fransk trubadur (oksitansk trobador).

https://no.wikipedia.org/wiki/Francisco_Villota

2023-02-04

Francisco Villota

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Spania under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 7. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1950', 'Kategori:Fødsler 18. november', 'Kategori:Fødsler i 1873', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske mestere for Spania', 'Kategori:Pelotaspillere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spanske sportsutøvere']

Francisco Villota Baquiola (født 18. november 1873 i Madrid, død 7. januar 1950 samme sted) var en spansk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris. Villota ble olympisk mester i pelota under OL 1900 i Paris. Det var kun to lag, et spansk og et fransk, som deltok i pelota, et baskisk ballspill som spilles med massiv ball med to deltakere på hvert lag. Kampen, som ble spilt 14. juni 1900, ble vunnet av det spanske laget som besto av Villota og José de Amézola y Aspizúa.

Francisco Villota Baquiola (født 18. november 1873 i Madrid, død 7. januar 1950 samme sted) var en spansk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris. Villota ble olympisk mester i pelota under OL 1900 i Paris. Det var kun to lag, et spansk og et fransk, som deltok i pelota, et baskisk ballspill som spilles med massiv ball med to deltakere på hvert lag. Kampen, som ble spilt 14. juni 1900, ble vunnet av det spanske laget som besto av Villota og José de Amézola y Aspizúa. == OL-medaljer == 1900 Paris - Gull i pelota Spania == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Francisco Villota – Olympics.com (en) Francisco Villota – Olympic.org (en) Francisco Villota – Olympedia (en) Francisco Villota – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)

Francisco Villota Baquiola (født 18. november 1873 i Madrid, død 7.

https://no.wikipedia.org/wiki/Tampong

2023-02-04

Tampong

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Gynekologi', 'Kategori:Hygiene', 'Kategori:Medisinsk utstyr', 'Kategori:Toalettartikler']

Tampong er en sammentullet, oftest pluggformet ball eller rull av gas, vatt, bomull eller annet absorberende materiale som brukes for å stoppe blødninger og suge opp væske. Tamponger av ulike typer kan brukes i sår og hulrom under kirurgiske operasjoner, under tannlegebehandling eller som en propp i skjeden for å samle opp blod og utflod under en menstruasjon.

Tampong er en sammentullet, oftest pluggformet ball eller rull av gas, vatt, bomull eller annet absorberende materiale som brukes for å stoppe blødninger og suge opp væske. Tamponger av ulike typer kan brukes i sår og hulrom under kirurgiske operasjoner, under tannlegebehandling eller som en propp i skjeden for å samle opp blod og utflod under en menstruasjon. == Menstruasjonsbeskyttelse == Istedenfor engangsbind eller tradisjonelle kluter kan jenter og kvinner bruke bomullstamponger som føres inn i skjeden når de har menstruasjon. Et annet, nyere alternativ er å bruke en myk menskopp, som menstruasjonsbeskyttelse. === Historikk === Enkle tamponger av mer eller mindre mykt og absorberende materiale, fantes allerede i det gamle Egypt og antikken. Moderne tamponger med innføringshylse og tråd ble oppfunnet i 1929 og patentert på 1930-tallet av amerikaneren Dr. Earle Haas. Det finnes flere tampongprodusenter og internasjonale tampongmerker, for eksempel Tampax og Always. Den vanligste tampongtypen har i Norge vært kjent under produktnavnet o.b., dannet av den tyske forkortelsen for ohne Binde, «uten bind». Slike tamponger kom i Tyskland fra 1950. O.b. ble produsert i Norge til omkring 2005. === Bruk === Tamponger føres inn i skjeden med en finger, men slik at uttrekkingstråden er tilgjengelig. Tampongen byttes omtrent hver fjerde time. Den trekkes ut med tråden og kastes etter bruk. Under menstruasjonsdagene starter en med tamponger av den minste typen og bytter til større typer når det blir behov for det. Noen tamponger, for eksempel av merket Tampax, har en innføringshylse som gjør det lettere å sette tampongen riktig på plass. Andre typer, for eksempel Ellen tamponger som fås kjøpt på norske apotek, inneholder melkesyrebakterier som skal holde miljøet i skjeden passe surt. Feil bruk av tamponger kan i sjeldne tilfeller føre til Toksisk sjokksyndrom (TSS), også kalt «tampongsyke». Dette kan man unngå ved å bruke menskopp. == Se også == Menstruasjonsbind Mensbeger Menstruasjon == Eksterne lenker == (en) Tampons – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Tampon – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

thumb|Ulike typer tamponger, engangsplugger av [[bomull eller andre materialer som suger opp blod og utflod under mensen. Tampongen til høyre har innføringshylse.

https://no.wikipedia.org/wiki/Pingala

2023-02-04

Pingala

['Kategori:Antikkens sanskritgrammatikere', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Indiske matematikere']

Pingala (पिङ्गल piṅgalá) var en indisk historisk matematiker og forfatter. Født ca. 500 f Kr. Kjent for sitt arbeid Chandas shastra ((chandah-śāstra, også Chandas sutra chandah-sūtra) Pingala presenterte den første kjente beskrivelsen av det binære tallsystemet. Han gjorde også de grunnleggende oppdagelsene til det som senere er blitt kjent som Fibonaccifølgen.

Pingala (पिङ्गल piṅgalá) var en indisk historisk matematiker og forfatter. Født ca. 500 f Kr. Kjent for sitt arbeid Chandas shastra ((chandah-śāstra, også Chandas sutra chandah-sūtra) Pingala presenterte den første kjente beskrivelsen av det binære tallsystemet. Han gjorde også de grunnleggende oppdagelsene til det som senere er blitt kjent som Fibonaccifølgen. == Chandas shastra == Chandas shastra består av åtte kapitler. Verket ble i moderne tid redigert av Albrecht Friedrich Weber i 1863. == Pingalas binære tallsystem == Pingala presenterte den første kjente beskrivelsen av det binære tallsystemet. Pingalas måte å bruke tallet null på kan virke forvirrende om vi kjenner til det binære tallsystemet slik det ser ut idag. I stedet for å bruke sifrene 1 og 0 bruker Pingala stavelser. Fire korte stavelser (binært "0000") i Pingalas system representerer tallet 1 (ikke null). == Eksterne lenker == Math for Poets and Drummers Arkivert 16. juni 2012 hos Wayback Machine.

Pingala (पिङ्गल ) var en indisk historisk matematiker og forfatter. Født ca.

https://no.wikipedia.org/wiki/Spania_under_Sommer-OL_1900

2023-02-04

Spania under Sommer-OL 1900

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nasjoner under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Spania under de olympiske leker', 'Kategori:Sport i Spania i 1900']

Spania under Sommer-OL 1900. Åtte sportsutøvere fra Spania, alle menn, deltok i tre sporter under Sommer-OL 1900 i Paris. Spania kom på fjortendeplass med en gullmedalje. Spanias OL-tropp besto av fem roere, en fekter og to pelotaspillere.

Spania under Sommer-OL 1900. Åtte sportsutøvere fra Spania, alle menn, deltok i tre sporter under Sommer-OL 1900 i Paris. Spania kom på fjortendeplass med en gullmedalje. Spanias OL-tropp besto av fem roere, en fekter og to pelotaspillere. == Medaljer == Det ble ikke delt ut gull, sølv og bronsemedaljer under Sommer-OL 1900 i Paris. Vinneren fikk sølvmedalje og den som kom på andreplass fikk bronse. Det var først under Sommer-OL 1904 det ble utdelt medaljer til de tre beste, men IOC har med tilbakevirkende kraft besluttet at medaljefordelingen også gjelder for de olympiske leker 1896 i Athen og 1900 i Paris == Medaljevinnerne ==

Spania under Sommer-OL 1900. Åtte sportsutøvere fra Spania, alle menn, deltok i tre sporter under Sommer-OL 1900 i Paris.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jimmy_Heuga

2023-02-04

Jimmy Heuga

['Kategori:Alpinister fra USA', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1964', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1968', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Vinter-OL 1964', 'Kategori:Deltakere for USA under Vinter-OL 1968', 'Kategori:Dødsfall 8. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2010', 'Kategori:Fødsler 22. september', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1964', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for USA', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i alpint', 'Kategori:Personer fra Placer County i California', 'Kategori:Personer fra San Francisco', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

James Frederic «Jimmy» Heuga (født 22. september 1943 i Tahoe City, California, død 8. februar 2010) var en amerikansk alpinist. Han var den første alpinisten fra USA som vant en olympisk medalje. Heuga vokste opp i vintersportsstedet Squaw Valley i California. Han fikk sitt gjennombrudd i verdenseliten i 1962, da han under VM i franske Chamonix ble nummer fem i kombinasjonsøvelsen. To år senere feiret Heuga karrierens største triumf. Under OL 1964 i Innsbruck tok han bronse i slalåm. Sammen med sølvmedaljen til Billy Kidd i samme renn var dette de første alpinmedaljene i historien for USAs mannlige utøvere. Heuga bekreftet kapasiteten under VM 1966 i Portillo i Chile. Der ble han nummer fire i kombinasjonen og nummer seks i slalåm. Heuga måtte avbryte idrettskarrieren i 1970, da han fikk diagnosen multippel sklerose.

James Frederic «Jimmy» Heuga (født 22. september 1943 i Tahoe City, California, død 8. februar 2010) var en amerikansk alpinist. Han var den første alpinisten fra USA som vant en olympisk medalje. Heuga vokste opp i vintersportsstedet Squaw Valley i California. Han fikk sitt gjennombrudd i verdenseliten i 1962, da han under VM i franske Chamonix ble nummer fem i kombinasjonsøvelsen. To år senere feiret Heuga karrierens største triumf. Under OL 1964 i Innsbruck tok han bronse i slalåm. Sammen med sølvmedaljen til Billy Kidd i samme renn var dette de første alpinmedaljene i historien for USAs mannlige utøvere. Heuga bekreftet kapasiteten under VM 1966 i Portillo i Chile. Der ble han nummer fire i kombinasjonen og nummer seks i slalåm. Heuga måtte avbryte idrettskarrieren i 1970, da han fikk diagnosen multippel sklerose. == OL-medaljer == 1964 Innsbruck - Bronse i alpint, slalåm, menn USA == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Jimmy Heuga – Olympedia (en) Jimmy Heuga – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Jimmy Heuga – FIS (alpint) (en) Jimmy Heuga – FIS (alpint) (en) Jimmy Heuga – ski-db.com

James Frederic «Jimmy» Heuga (født 22. september 1943 i Tahoe City, California, død 8.